Vise hele verdalsguiden 

  Se på alle 10.000 sidene    <== Etterpå søker du etter sted/navn e.l.  med  "Ctrl+F".   
 

Verdalsguiden   -  kapittel for kapittel
 Verdal Brannkorps           


Verdal brannkorps 1920-1945

 
 Brannstasjon i 50 åra
Den gamle brannstasjonen med slangetårnet bak. Tårnet ble brukt til å tørke slanger etter bruk. Brannbilen er pensjonert men brukes ennå ved spesielle anledninger som 17. mai osv. Det var vel denne åpne bilen som ble brukt ved utrykning i sterk kulde når det brant i sagbruket ved grensen ved Sandvika i 1951. Når de kom fram det var bare glør igjen. Brannfolka fikk varmet seg før de igjen måtte kjøre de 5 milene tilbake 
Til venstre det erverdige Folkets Hus hvor Verdal Kino hadde sine framvisninger før nykinoen ble bygd. Mellom der og brannstasjonen gikk veita til det gamle apoteket i Vektergata. Klikk også her
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 




 
 Det va fæst på lokale - festkultur for 40 år siden            Quintos spiller : Falling in love, Lappland, When the Saints og Side by side.


                                                    ”Det va’ fæst på lokale’…..”

av Harald Lyng

 Artikkelen er på ingen måte ment å være en egotripp for bandene Lyngs og Quintos, men en prøve på å formidle en festkultur for 40 år siden, i hovedsak sett fra scenen, i ei tid da ungdomskulturen var i sin begynnelse: Tenåringene hadde fått sin egen musikk, i klesveien var ungdomsmoten skapt, og videre skolegang var blitt en mulighet for nesten alle. Dette var ei tid der man gledet seg over samtida og hadde store forventninger til framtida. Artikkelen har også et annet mål – det er å få leseren(e) til å mimre videre i ei tid vi kan kalle den nære fortid.

Starten

 Høsten 1960. Jeg hadde nettopp begynt på realskolen. En dag hørte jeg en stemme bak meg, og ei hånd ble lagt på skuldra mi: ”Du, du spælle trækkspæll du?”  Spørsmålet var mer formet som en påstand. Ja, jo, jeg gjorde da det. ” Da må vi byinn’ å spæll i lag!” Det var Tormod Øyen, gitarist, som spurte meg om dette. Slik begynte for meg 6 kjempefine år som spællmann på fæstlokalet. Nå hadde det seg slik at Ola Anders Sagvold, som på daværende tidspunkt gikk i 3. klasse og var russeformann, hadde fått ansvaret med å skaffe musikk til skolefest. Ola spilte slagverk og gitar. Dessuten var han en habil sanger. Vi hadde også med en klarinettist i begynnelsen, men dette viste seg å fungere dårlig.

     Vi startet opp å øve på skolen. Det var egentlig et lite mirakel at rektor Dypvik ville låne ut nøkkel til 4 elever etter skoletid. Dette var forbundet med stor tillit og ikke minst stort ansvar. Dessuten ble ikke skolene nevneverdig brukt utenom skoletida den gang.

     14. november var debuten til Lyngs orkester. Det var skolefest på Soltun, og vi kom oss gjennom kvelden på en akseptabel måte. Man hadde heldigvis ikke så store forventninger og krav til lydkvalitet og samspill som i dag. Ca 15 - 20 enkle melodier var innøvd, og disse ble gjentatt mange ganger. Tormod hadde fått tak i et splitter nytt Vingtor høyttaleranlegg til 800 kr. Utgangseffekten var12 Watt! Ja, du leste riktig – ikke større enn en kassettspiller i dag. Det gikk raskt å rigge opp utstyret.
Litt mer alvor ble det da vi ble forespurt om å spille på nyttårsball oppi Leksdalen. Med vårt begrensede repertoar ble valsen ”Piken i dalen” spilt til det kjedsommelige utover kvelden, likeså tangoen ”Det var på Capri.”


                                     Ikke rare greiene, men det fungerte.

Ola Anders sang ”Please help me I’m falling” og “Rock around the Clock.” Med sistnevnte melodi føltes det som om det gikk troll i ord ettersom vi spilte til kl halv fire. Slitsomt ja, men også svært artig i selskap med en feststemt forsamling.

                                                          Amatørkonkurransen.

      28. januar 1961 var det duket for amatørkonkurranse i nykinoen. Denne ble arrangert i forbindelse med Landbruksutstillingen på Namsos dette året. Det var tanken at de som gikk seirende ut av konkurransen, skulle underholde der. Både sangsolister, instrumentalister samt ensembler var påmeldt, likeså var det en klasse for opplesning. Også trioen Lyngs hadde tatt sjansen på deltakelse. Stappfullt hus og stor stemning. Tor Hjelde imponerte alle med sine variasjoner over temaet ”Karneval i Venedig.” Fingrene gikk som trommestikker oppover og nedover trekkspillet, inkludert belg-risting. En virtuos på sitt instrument. Ikke rart at han vant sin klasse. Tor var også en ettertraktet dansemusiker. Tiåringen Thom Freddy Waade gikk til topps med sin gitar og sang. Det var for øvrig en snill konkurranse der vi alle følte oss som vinnere.

                                                Ola Anders i aksjon under amatørkonkurransen.                        

Kontrabass og Reehaug

     Utover våren 1961 ble det en del spillinger på skolefester og småarrangementer av forskjellig slag. Men det ble mer og mer klart for oss at vi manglet kontrabassen i musikken. Det ble liksom ikke noen tyngde, selv om Ola gjorde sitt beste med stortrommepedalen. Utpå høsten dukket Per Leif Eklo opp med dette viktige instrumentet. Per Leif hadde spilt i band før, så han hadde erfaring med dansemusikk, og for ikke å glemme, han hadde kontakter blant festarrangørene. Nå ble det spilleoppdrag på Gildevangen, Reehaug, Skauna, Følling, Henning, Vinne, Røra, Heistad, Okkenhaug - for å nevne noen feststeder.

                                                                                      Repertoar og Radio Luxembourg

     Rock’n Roll og typiske ballader med Pat Boone, Cliff Richard og Fats Domino ble flittig spilt i radio og på grammofon hjemme. De små bærebare, batteridrevne grammofonene skal heller ikke glemmes. De var hendige å ha med seg for eksempel på stranda. I denne sammenheng kan man ikke unngå å nevne Radio Luxembourg - Station of the Stars. Her hadde vi oppdateringer når det gjaldt de mest populære melodier. Programmet Top Twenty høres nok kjent ut for de fleste som har passert de femti. Selvfølgelig måtte vi øve inn noen av de melodiene som her ble spilt: ”King Creole,” ”Rock around the Clock,” ”Wooden Heart,” ”Travelling Light,” ”Let’s think about living,” osv., men noe typisk popband ble vi aldri. Gammeldans var viktig å ha med på repertoaret, likeså tango og swing: ”Seemann,” ”Du svarte sigøyner,” ”All of me,” ”In the Mood,” for å nevne noen i denne genren.

     Popmusikk i dag er spredd over utrolig mange genre og artister, og det skal litt til for å holde oversikten, også for de som er unge. Kanskje var 50, 60 og delvis 70 tallet gullalderen for en populærmusikk som maktet å samle de unge både i hverdagen og til fest, selv om den var forholdsvis enkel – med en banal tekst, en melodilinje som var lett å lære samt en rytme som ikke krevde all verden, og en akkordføring som stort sett dreide seg om 3, 4, kanskje 5 akkorder.  

Kaffebrød og nystekte vafler

     Som allerede nevnt hadde vi et beskjedent anlegg og derfor var det ikke problemer med å ha øvelsene hjemme. Dette gikk stort sett på rundgang en gang hver uke. Foreldrene syntes det var trivelig med levende musikk på stua, ja, kanskje med unntak av når vi spilte rock’n roll da. I pausen ble det servert mat vi ungdommene satte pris på. Og man fortalte vitser og diskuterte musikk. En stor takk til våre foreldre og besteforeldre som var så positive.

I sal og på scene

      Fra scenen har man et godt overblikk: Ikke alt er som det skal være mellom Kari og Ola i kveld. Svein er forbannet for et eller annet, og det er ikke langt unna en slåsskamp. Noen prøver å megle. En eldre festdeltaker  tar seg en slurk av poffspannet. Det smakte ikke helt godt, nei. Noen vil spandere på musikerne, andre har et ønske om en melodi. En gjeng begynner å rope et navn. De vil ha ham opp på scenen for å synge. Damenes vals. Jentene strømmer over golvet til den andre siden av salen der guttene sitter. Alle er finkledde. Guttene i hvit nylonskjorte, slips, mørk bukse og jakke. Skoene er svarte, nypusset og spisse, litt i trangeste laget for tærne og fryktelig kalde vinterstid. Nybarberte med en eim av Old Spice og masse Brylkrem eller kanskje det var Cheselin i håret. Jentene med oppsatt hår, ballerinasko, volangskjørt, strutteskjørt eller smalskjørt. På scenen 4 musikere i røde vester. På hver side av scenen to små høyttalere som formidlet tekst og musikk, og i salen anledning til å prate sammen uten å skrike til hverandre. Omtrent klokka ett, litt avhengig av stemningen, blir siste dans annonsert. Siste dans var alltid av den rolige sorten der det var rom for de dype følelser som måtte ha oppstått i løpet av festen. Melodien fikk noen vers i reprise. Et festlig lag der det meste kunne skje var over. Og hadde det ikke skjedd det man hadde håpet på, var det nye muligheter neste helg, men da kanskje på et annet festlokale og med et annet band.

                                                                                                   Festlokalene og kommunikasjon

     I Verdal er det mange festlokaler, spesielt oppover i dalføret: Fossheim, Aspheim, Vonheim, Heimtun, Bjartråka, Volden, Ulvilla, Soltun og Vinne – de to siste mer sentrumsnære. Det som er interessant å merke seg, er at på en lørdagskveld var det ikke uvanlig at det ble arrangert fest på tre av disse stedene, samtidig var det fest på Røra og kanskje også Nordtun. Stort sett var det bra med folk alle disse plassene. Fikk man inn 150 til 200 personer, var økonomien reddet for laget som arrangerte. Årsaken til dette må kanskje ses i sammenheng med at folk ikke var så mobile som i dag. På festene var det vanlig med flere generasjoner. Festen var på mange måter et sosialt arrangement der folk fra nærområdet møttes. Noen ganger ble det oppsatt buss. På den tiden var det flere gutter enn jenter som hadde førerkort, og disse var populære, spesielt blant jentene. Selvfølgelig kunne man også spleise på drosje, kanskje sykle eller gå. For 10 kr fikk man utrolig mye. Forutsatt at drosjen var full kom man seg til Leirådal’n og tilbake. Samtidig hadde en nok penger til inngangsbillett og garderobe.

     Lyngs og senere Quintos hadde sin faste sjåfør, Arthur Johnsen. Han kjørte drosje med grind på taket og var alltid blid og hjelpsom. Først plasserte vi en kjempestor slagverkkasse oppå grinda. Deretter den store kontrabassen. Trekkspill, gitar og Vingtoranlegget i bagasjerommet. Vi gledet oss alltid til disse spilleoppdragene. Følte vel at vi ble godt mottatt av publikum.

     Det var vanligvis ungdomslag og idrettslag som arrangerte festene. Det kostet 3 kr å komme inn. Vi tok 50 kr hver for å spille. Annonsene fra begynnelsen av 60 tallet forteller at Indahls spilte svært mye på lokalene oppover i bygda, likeså H.-B.’s, men også navn som P.A. Røstads, Bjørkens, Bakkans, Tores,  Blue Boys, Lyngs, Granåsan, Hjeldes, Årstads, Holmlis, var ofte å finne i festannonsene. Flere av disse har holdt det gående en mannsalder, og vel så det.
  

Stormen

      Fest vinterstid var ikke alltid ”noen dans på roser”. Mange ganger var det styggkaldt, og for jentene i nylonstrømper og småsko kunne det bli i meste laget. Litt forfengelige var guttene også. Lue og votter når de skulle på fest, var slett ikke vanlig. Men på fest kom man seg, likeså heim igjen – med ett unntak jeg kjenner til. Det var 3. juledag 1961. Lyngs spilte i Vinne samfunnshus. Litt ruskete var det tidlig på kvelden, men ikke verre enn at et femtitalls personer kom seg på festen. Vi la jo merke til at de som kom, var nedsnødd, og det varte ikke lenge før vi forstod at et voldsomt uvær var i anmarsj. Julesnøen ble et lett bytte for vinden. Alle veier ble stengt av enorme snøfonner. Veivesenets folk ga opp der og da. I dagene etterpå måtte det bulldosere til for å få opp de største fonnene. Men hva skjedde i Vinne samfunnshus? Festen ble avsluttet før tida. De som bodde nærmest, prøvde å ta seg heim. Resten ble værende til morgenen etter. Selv gikk jeg heim på Tinna bærende på trekkspillet!! Ville vel ikke sette det igjen! Lignende historier fikk man i dagene etter høre fra andre festlokaler i fylket. Julefestene var selvfølgelig mange og det var ikke til å unngå at noen av jentene forfrøs leggene i de tynne nylonstrømpene.  Heldigvis gikk alt etter omstendighetene bra. Men det var nok mange bekymrede foreldre som lå søvnløse denne natta. Tenk om man hadde hatt mobiltelefon da!

                                                                                                             Noen kuriositeter

     Spilleoppdrag i påska medførte ofte at bandet fikk jobben med å utpeke påskens bruneste festdeltaker. Da kom den kvite nylonskjorta til sin rett. Vi hadde god oversikt fra scenen, og det var utrolig mange som viet oss oppmerksomhet. Var det karneval annonserte man med 2 kr i inngang for maskerte.

     Utpå våren i 63 spilte vi på Øynheim på Inderøy. I 10 tida var det omkring 150 festdeltakere til stede. Med ett gikk lyset. Festkomiteen ringte E-verket og fikk høre at strømmen kom til å bli borte resten av kvelden. Litt mørkt ble det jo, men med noen parafinlamper og stearinlys strategisk plassert, spilte vi videre uten anlegg. Vi hadde jo akustiske instrumenter, bare sangen ble droppet. Plutselig ble det stappfullt av folk i lokalet. Det viste seg at på ”Strauma” spilte et beatband og de ble selvsagt totalt hjelpeløse når anleggene ikke virket. Den nye tid krevde elektrisitet.

     Engelskkunnskapene hos folk flest var det så som så med. Ola kunne enkelte ganger bruke lettvintmetoden når han lærte seg nye tekster. Det vil si at bare ett eller to vers ble pugget i tillegg til refrenget. Dette, tror vi, var det ingen som merket. Det var for øvrig ikke vanlig med et tekstark liggende på et notestativ. ”I’m dreaming of a white Christmas,” sang Per Leif, men tekstinnholdet kjente han ikke. Visste bare at det var en julesang.   Per Leif hadde ikke hatt engelsk på skolen.

     Stort sett gikk det fredelig for seg på  festene, men en skal ikke stikke under en stol at enkelte var ute etter å lage bråk. I en nabokommune var det to brødre som hadde for vane å rive skjorta av hverandre i helgene.

     Litt lenger oppe i dalen røk to karer sammen ei helg etter festen. Den ene knuste ei colaflaske i hodet på den andre så glassbitene singlet. Men vedkommende som fikk flaska i hodet var helt uberørt av det som skjedde! Det måtte være en treskalle til gangs. Hadde jeg ikke sett det selv, ville jeg ha sagt det var løgn.

     Så vidt jeg kan huske hadde stort sett alle festlokaler  sin  karsksal. Her stod flaskene helt åpenlyst framme på bordet. Det var alltid latter og gode historier å høre der inne. Stort sett var denne salen et samlingssted for karran. En må vel også nevne at alkohol  blant jentene på den tida var nokså uvanlig, likeså røyking.

 

Siste dans

     Utpå vårparten i 1963 var det over for Lyngs kvartett. Vi hadde hatt spilleoppdrag i områdene fra Steinkjer til Stjørdal. Annonsene i Trønderavisa fra denne tida viser at antall festerenlørdagskveld var atskillig større enn i dag, noe jeg skal komme tilbake til senere i artikkelen. Det var derfor et godt marked for de som gjerne ville ”byinn’ å spæll i lag.”

  

På’n igjæn

     Det skulle imidlertid vise seg at pausen ikke ble av særlig lang varighet. Et nytt band så dagens lys i løpet av sommeren og tidlighøsten. Utgangspunktet var tre kompiser som spilte i Arbeidernes Musikkorps: Robert Storhaug, trommer, Odd Leif Berg, trompet og sang, Harald Lyng trekkspill og saxofon. Vi fikk kontakt med Ivan Granlund på gitar og Einar Aasen, bassgitar. Bassgitaren ga en annen ”sound” i forhold til kontrabassen, den var tøffere å se på, samtidig med at den var praktisk å transportere. Nå var vi en kvintett, og vi lurte litt på hva vi skulle kalle oss. På ei av øvelsene hjemme hos Odd Leif foreslo han ”Quintos”. Det hørtes litt fremmedartet ut sånn til å begynne med, men vi ble fort overbevist om at dette måtte bli navnet. Blå jakker med svart fløyelskrage ble anskaffet. Men vi glemte en ting; Det er varmt å stå på scenen. Disse jakkene skulle vise seg å bli fryktelig varme. Stoffet var tykt og tett, nærmest som stoffet i en utejakke.


Dette bildet ble tatt først og fremst med tanke på oss selv. Den gang brukte
 man sjelden slike bilder i festannonsene. Fra v. Einar Aasen, Odd Leif Berg   
Robert Storhaug, Harald Lyng, Ivan Granlund.      Wiseth Foto

    Vårt første spilleoppdrag fant sted oppi Vinne samfunnshus den 19. september. Samfunnshuset ligger bare et ”steinkast” fra Rinnleiret militærleir, og denne kvelden dukket det opp svært mange som var inne på repøvelse . Ikke spesielt populært blant de unge damer da disse soldatene nok var i trettiårene og ble betraktet som ”gammelkailla”.  For øvrig skulle det vise seg at de neste tre årene ble Vinne samfunnshus det stedet vi spilte mest. En rask oppsummering viser at Quintos spilte hele 34 ganger her! Dette skyldtes nok i stor grad husets formann Peder Valstad som nok syntes vi spilte ok musikk og trakk bra med folk. Og Arthur Johnsen var fortsatt vår trofaste sjåfør, nå med minibuss.

Jim Reeves og ”Besame Mucho”

      Heller ikke denne gang ble bandet noe typisk popband, slik som f.eks Rockets fra Verdal. Instrumentsammensetningen var ikke slik. Vi spilte svært lite av Beatles og Shadows, men Odd Leifs tolkning av Jim Reeves ble godt mottatt av publikum, likeså Roberts trommesoloer. Duetter på saxofon og trompet eller trekkspill og trompet gjorde seg også – ”Falling in Love with You,” ”Blue Hawai,” ”Sail along Silvery Moon,” ”Sentimental Journey,” ”Besame Mucho,” ”Du svarte Sigøyner” osv. Gammeldans var et sterkt ønske fra salen, likeså twist og jenka. Som avslutningsmelodi brukte vi ”Goodnight Irene” - en sakte vals som tydeligvis falt i smak! Snart hadde vi godt over 100 melodier på repertoaret. Sånn i ettertid ser man jo at ikke alt var like bra da!

     Litt større anlegg kom på plass på scenen. I stedet for 12 watt hadde vi nå til sammen kanskje 60 - 70 watt. Dette var svære greier. Det måtte det jo være ettersom formannen for festkomiteen oppi Okkenhaug ba oss to ganger om å skru ned styrken. Andre gangen var han meget bestemt og streng, så vi dempet oss litt til å begynne med, torde ikke annet, men utover kvelden lurte vi oss til å skru opp. Vedkommende skulle vært på fest i dag!  

Ungdomssentret

      På Verdalsøra var det tre kafeer der ungdommen kunne treffes over en karbis og et glass saft/melk: Strand kafé, Kaffestova og Gullkronen Kafeteria. Disse tre stedene var ok, og vi trivdes der. 25 øre ble titt og ofte puttet på jukeboksen og vi kunne høre favorittmelodiene våre. ”Seemann” med Lolita var en av de melodiene som ofte ble spilt, likeså ”Blueberry Hill,” ”Lucky Lips.” Men det var liksom noe som manglet – et typisk sted for ungdommene. Dette gjorde Verdal Samvirkelag noe med på etterjulsvinteren 1964. Man åpnet et ungdomssenter og Quintos fikk æren av å spille på åpningskvelden. 100 ungdommer i finstasen var tilstede. Det ble servert pølser og potetstappe, og for oss som ikke var spesielt utreiste, stiftet vi for første gang bekjentskap med milkshake denne kvelden. Det  smakte fortreffelig både med bringebær, jordbær og banansmak. Softice var også ganske nytt. Det var innkjøpt en del spill til sentret; Ishockey, curonne og sjakk for å nevne noe. Komiteen for tiltaket hadde jobbet meget godt. Et prisverdig tiltak for ungdommene.Ungdomssentret fungerte godt i en del år, men måtte legges ned pga. gjentatte hærverk. Navnet bestod helt fram til ombyggingen av Domus ved århundreskiftet.


                                                                                                    Feststemte ungdommer venter på servering og at dansen skal begynne.
                                                                                                               Foto: Trønderavisa

Kvintett blir sekstett og septett

      Etter to travle sesonger, sluttet bassisten vår, Einar, og vi måtte finne en ny. Av en eller annen grunn ble en til to. Vi kom i kontakt med Svein Væren som skulle vise seg å være en meget dyktig bassist med god teoretisk ballast. Han hadde spilt litt sammen med gitarist Villy Kvernmo. Dermed ble også han medlem av Quintos. Svein var svært nøye med at akkordene skulle være riktige og gjerne litt krydret.
Faktisk var vi enkelte ganger 7 stykker. Thom Freddy Waade, 14 år gammel, tiltrakk seg stor oppmerksomhet der han stod på scenen med gitaren på ryggen og spilte de mest krevende melodier. Kjempeflink sanger var han også. Thom Freddy startet såpass tidlig å spille gitar at gitaren var større enn gutten. En av hans første melodier var Living Doll. Nye jakker ble kjøpt inn, denne gangen røde og lette i stoffet.

                                                                                                                 Quintos med to nye medlemmer. Villy Kvernmo nr 4
                                                                                                                   fra venstre og Svein Væren nr 6.
 

The Starfighters, The Shotguns,The Hitmakers

         The Hurricanes, The Saints, The Vikings, The Shamrocks. Navn som var tilpasset den nye tid og en ungdomskultur som i stor grad var påvirket av engelsk språk og engelsk/amerikansk musikk. Midt på 60 tallet vrimlet det  av festannonser i Trønderavisa på torsdagene. Mengden kan overhodet ikke sammenlignes med i dag. Dersom bandet hadde en spesialitet, kom ofte denne med i annonsen.
Her er noen eksempler: Djangos m/hammondorgel,

         The Shamrocks med vokalister, The Saunters med stjernevokalist Erling Skjevik, The Squirrels – andreplass i nordisk mesterskap osv. Men også
norske navn som f.eks Mortens og Aages er gjengangere i festannonsene.Vanligvis arrangerte man rene fester, men ved enkelte anledninger kunne det være underholdning først på kvelden. Quintos ble forespurt om å være med, som det står i annonsen, senterungdommens suksessrevy rundt omkring i N-Trøndelag. Vi akkompagnerte forskjellige innslag og spilte deretter til dans. Vi satte veldig pris på å få være med på denne turneen da kveldene ble nokså forskjellige fra en vanlig fest.

Popmusikken i utvikling

      Utpå nyåret i 1966 ble det arrangert Nord-Trøndersk mesterskap i popmusikk på Steinkjer. 13 orkestre var påmeldt, deriblant Quintos og Rockets fra Verdal. Arrangementet gikk over tre kvelder med finale siste kvelden. Publikum danset til musikken, og ga samtidig uttrykk for hva de mente om det som ble spilt. Anmelderen i Trønderavisa beskriver musikken til Quintos på denne måten: ”Tirsdagens seier ble halt i land av Quintos, Verdal, en sextett som hadde et repertoar av god, fengende dansemusikk, litt til side for den såkalte beat-musikken.” Vårt forhold til beatmusikken var nok korrekt beskrevet av journalisten, det ser vi iallfall i ettertid. Litt artig er anmelderens videre beskrivelse av musikk som vi i dag for lengst har akseptert, og som heller ikke blir vurdert som særlig hard. ”God toer var Quakers, Bangsund, langhåret og med rytmen i orden. Her var det ”beat og stones” så det riktig forslo, og bråket til tross, var de ganske samspilt, guttene.” Aner vi en utvikling mot hardrocken?

      The Rockets fra Verdal vant 2. runde i popkonkurransen. Bandet hadde denne besetningen: Ture Carlsson, bassgitar, Rune Schølberg, rytmegitar, Einar Olsen, sologitar, Erik Schølberg, slagverk og Thom Freddy Waade, vokal. Finaleomgangen på Steinkjer plasserte Hitmakers på førsteplass,The Rockets på en 2. plass, The Saints på 3.  og Quintos på 4. plass. 

Vinne samfunnshus 16.mai 1966

Så var det slutt for Quintos. Som for så mange før oss var det bl.a militærtjeneste og skolegang som satte en stopper for videre musisering i bandet. Det som er interessant er at nesten alle medlemmene på en eller annen måte har hatt befatning med musikk fram til i dag. Over 600 personer var samlet oppi Vinne samfunnshus denne siste kvelden. Et lite comeback oppi Huset hadde vi riktignok på 90 tallet, for artighets skyld.

Noen betraktninger og kanskje også et hjertesukk.

          Som nevnt tidligere ble det på 60 tallet arrangert en mengde fester utover bygdene på lørdagskveldene. En kan i dag spørre seg om man har mistet noe vesentlig ved at de fleste av disse arrangementene er borte. For å bruke et moderne uttrykk, var festene inkluderende. Alle som hadde lyst, kunne oppsøke festlokalet. Der traff man som oftest noen man kjente og kunne slå av en prat, kanskje ble det også en dans. Det hele var i grunnen svært så uforpliktende. Så får man vurdere dette opp mot dagens situasjon med restaurantkvelder og privatfester.
 50, 60 og kanskje også 70 årene lå vel til rette for danseband. Man stilte ikke så store krav til de som spilte og det utstyret de brukte. Imidlertid, musikken utviklet seg etter hvert fra den dansbare popmusikken til bl.a. hardrock i forskjellige versjoner. Man begynte å få ei utvikling mot et lyttende publikum i stedet for et dansende.                  

Interessen for å spille dansemusikk blant den unge generasjon er i dag nokså laber. Det er mange dyktige ungdommer som ”byinne å spæll i lag”, men det blir heller ”Smoke on the Water” og ”Knocking on Heavens Door” enn musikken til DDE eller Åge Aleksandersen. Lydanleggene er kostbare, kanskje 50 – 100000 kr, noe de færreste har råd til. Dessverre er det blitt slik at man satser på større arrangementer og kjente band, dette på bekostning av de mer intime festene man hadde før. For å si det enkelt: Mange band deltar på ungdommens kulturmønstring og gjør det skikkelig bra, men de har ikke noe marked som etterspør musikken deres. Men det nytter vel ikke å skru tida tilbake, det får vel i så fall bli med tanken – noe annet ville vel blitt kalt stagnasjon.

 

Artikler om 16 andre orkestre i Verdalsregionen finner du i Historielagets årbøker for 2007, 2008, 2009, 2010.
21 orkesterbilder med navn vil bli  lagt ut på Verdalsbilder etter hvert.

 

 




 
 Bygdebok om Verdal 2A            Verdalsboka



VERDALSBOKA
EN BYGDEBOK OM VERDAL
VED
LEKTOR EINAR MUSUM
REDIGERT VED
SKOLEINSPEKTØR JOHS. DAHL
BIND IIA
KULTURHISTORIE
A/S NIDAROS OG TRONDELAGENS BOKTRYKKERI
TRONDHEIM 1956

----
6 Bind 2A
---
y
Nasjonalbiblioteket
avdelino Osto

----
7 Bind 2A
---
KIRKELIV I VERDAL
KIRKESOGNENE
Av lektor Einar Musum.

I koppskattmanntallet av 1520 har vi opplysninger om de da
værende sogns utstrekning.
1. Stiklestad (Stykelstad) sogn innbefattet gårdene på nordsiden
av Verdalselven til Ydseelven samt Husan, Husby og Kvam på andre
siden av denne og vestsiden av Leksdalsvatnet (Skjørholmen). Øst
over strakte sognet seg til Ekle, Hegstad, Stiklestad, Forbregd og
Vist.
På sydsiden av elven hørte to av Rosvoldgårdene (formodentlig
store og nordre) til dette sogn, dessuten en Lerfald-gård, en Søraker
gård, By, Baglan og Fæby, Valstad og Vinne, formodentlig også
Flåtten.
2. Leklems (Lleklems) sogn innbefattet det, som nå kalles Sjø
bygda nordover til og med Gresset, Tokstad og Skjerset, altså alt
på nord- og vestsiden av Ydseelva unntagen de tre under Stiklestad
sogn nevnte garder.
3. Lyngs (Lliogz) sogn omfattet Lyng, Mo og Haga på nordsiden
av elva og på sydsiden en av Rosvold-gårdene (visstnok søndre), en
Lerfalds-gård (formodentlig østre) og videre oppover til og med
Gudding.
4. Agla (Agle) sogn innbefattet Hallem, Øgstad, Auglen, Krag,
Eklo, Landfald og Faren med de nordenfor disse liggende garder,
dessuten Skrovegrenda og hele Leksdalen.
5. Hallan (Halle) sogn innbefattet Kjæran, Berg, en Søraker
gård, Høilo og alle sønnenfor disse liggende garder, formodentlig
også Rein og Risan.
6. Auskin (Skenne) sogn innbefattet på nordsiden av elven går
dene fra og med Volen til og med Breding og på sydsiden fra og
med Levring til og med Østnes og Dillan. Rimeligvis hørte også
Oppem med til dette sogn; men gården fins ikke nevnt i 1520.
Hele Inndalen må ha tilhørt samme sogn.

----
8 Bind 2A
---
7. Vuku (Voke) sogn omfattet hele den øvre del av dalen fra
og med Vuku til Elnes, som den gang visstnok var den øverste
gården i bygda.
KYRKJELEGE TILHØVE I VERDAL
Av skoleinspektør Johs. Dahl.
Da kristendomen var innført i Noreg, vart det som vedkom kyrkja
og gudstenesta fastsett ved lov, kristenretten som han vart kalla. Det
var Olav den heilage og biskop Grimkjell som la grunnvollen til
denne loven. Denne bispen, som var Olavs handgangne mann med
kristningsarbeidet, var det også som i store trekk organiserte kyrkja.
Etter kristenretten skulle det vera minst ei kyrkje i kvart fylke.
Denne kyrkja vart soleis kalla fylkeskyrkja og var for alle som budde
i fylket. Eit fylke svara da omlag til våre prestegjeld.
Fylkeskyrkja for Verdal stod på den gamle kongsgarden Haug, og
var vigsla til St. Andreas. Det er vel mest truleg at den fyrste kyrkja
som vart reist her, liksom på dei fleste andre stader var ei trekyrkje
— helst stavkyrkje. Seinare kom so den steinkyrkja som stod der til
omlag år 1500 da ho vart øydelagt av elvebrot. Men brått må elva
ha teke eit anna laup, for ein stor part av murane stod att. Etter ei
gamal segn vart noko av steinen ført oppover til Stiklestad og brukt
til å gjera denne kyrkja større, da ho no måtte brukast som fylkes
kyrkje, som ho opphavleg var for lita til. At denne segna var sann,
synte seg no ved den siste restaurering av Stiklestad kyrkje. Da
kalken vart skråpt av murane i det som var bygt til seinare, synte det
seg at det var innlagt i muren som byggefang stykke av portalar,
suler og kapitel av kleberstein. Dette er sikkert frå ruinane på
Haug, og syner at kyrkja har hatt runde bogar, og i stilen vore mykje
lik Stiklestad kyrkje.
Ein veit i det heile lite om denne kyrkja, men ho må minst ha vori
så stor som Stiklestad kyrkja er no, og å døme etter det som fanst i
murane i Stiklestad kyrkja, må ho ha vore mykje forseggjort. Det
som stod att av murane på Haug, førde major Kliiwer til Bjartnes og
bygde uthus av. Det einaste som no merkjer ut plassen der kyrkja har
stått, er morkne bein og kalka stein som kjem opp i dagen når dei
pløyer og harvar.
I store prestegjeld var det for mange både langt og uvegsamt å
koma fram til fylkeskyrkja. Det varde difor ikkje lenge før folket
i utkantane tok til å byggje kyrkjor for eiga rekning. Desse, som vart

----
9 Bind 2A
---
kalla heradskyrkjor, stod frå fyrst av ikkje i noko samband med fyl
keskyrkja, eller hovudkyrkja som ho no vart kalla. I heradskyrkjone
kunne dei halde gudsteneste, men alle ministerielle forretningar som
dåp, nattverd, konfirmasjon og jordfesting var lagde til hovudkyrkja.
Seinare vart desse kyrkjone dregne inn under kyrkjestyret i fylket og
lagde under hovudkyrkja som annekskyrkjor. Slike er Vuku og Halle
kyrkjor. Kva tid det frå fyrst av var bygt kyrkjor på desse plassane,
veit ein ikkje noko visst om. Om Vuku veit ein berre det at den
kyrkja som no står der, er vigsla 15/2 1655 og reist på same staden
der det til den tid hadde stått ei kyrkje. Halle (Hallan) låg i utkan
ten av soknet, det vart difor bygt ny kyrkje for soknet på Vinne. Ho
vart vigsla 1816. Den gamle kyrkja på Hallan stod til 1815, da
lynelden slo ned i tårnet, og ho brann opp.
Hovdingar og storbønder bygde også kyrkjor på gardane sine.
Desse vart kalla høgendes-kyrkjor, som var små kapell og var heilt
private. Eigaren brukte den prest han ville, og rådde som han sjølv
fann for godt både over huset og tenesta der. Av slike kyrkjor var
det ikkje mindre enn 4 i prestegjeldet. I Vuku sokn Auskind, der
kyrkjetufta skil seg klårt ut som ein avmerkt firkant. I Stiklestad sokn:
Lyng, Agle (Auglen), den gamle-prestegarden og Le kl em. På Lyng
og Leklem kan ein av det som finst i jorda, so nokolunde finne ut
kor kyrkjone har stått, men på Auglen finst det ikkje noko merke.
Truleg er kyrkjetufta attvaksi med skog. Desse kyrkjone vart seinare
som heradskyrkjone lagde under hovudkyrkja som anekskyrkjor med
kvar sitt sokn. I Verdal prestegjeld var det soleis 7 kyrkjesokn. Men
ved overgangen frå katolisismen til den lutherske læra vart det smått
med prestar, av di alle katolske prestar som ikkje ville gå over til
den nye læra, vart avsette. Det vart soleis vanskeleg åfå prestar til
alle kyrkjone, og etter vedtak i den «trondhjemske reformats» av
1588 vart alle 4 småkyrkjor i Verdal lagde ned. Det var også ting som
gjorde at slike kyrkjor kom i vanry.
I ei melding til kong Fredrik den 11. om dei kyrkjelege tilhøva
i Nidaros bispedøme, seier Kristian Fris, som da var befalingsmann
over Trondhjems len: «Det er dog sædvanlig at der ved sådanne
kirker holdes messe og præken udi, og da gjør bønderne ved samme
leilighed stort gjestebud så sådanne kirker med al rett kan kaldes
ølkirker».
Sokna som var lagde til desse kyrkjone, vart no lagde til dei 3 kyr
kjone som var att. Auskind til Vuku og dei tri andre til Stiklestad, som
no vart hovudkyrkja i prestegjeldet.

----
10 Bind 2A
---
STIKLESTAD KYRKJE
Av skoleinspektør Johs. Dahl.
I Trøndelag er det mange gamle kyrkjor, og millom dei er Stikle
stad ei av dei eldste. I stil og byggemåte har ho og likskap med dei
andre frå same tid. Men ho skil seg ut frå dei andre med det at
mykje av det som er i samband med dette gudshuset, står i den nøyeste
samanheng med det beste i soga vår. Ho skil seg også ut i det at ho
i motsetnad til dei andre kyrkjor frå den tid ligg så lågt i landskapet.
At ho er lagd på det lægste av Stiklestadsletta, må ha ein sers grunn,
og denne kan ikkje vera nokon annan enn at ho er reist over den staden
der Olav den heilage døydde. — Om Olavssoga har det vore mykje
strid millom eldre og nyare sogegranskarar. Men det ser ut som
alle er samde i at kongen fall der altaret i Stiklestad kyrkje står. Dei
som skynar seg på strategi og krigskunst frå den tid, finn det også
mykje rimeleg at den hardaste striden må ha stått der kyrkja no står.
Om det same vitnar også mange legendariske og historiske fortel
jingar. Soleis står det i ei gamal norsk homiliebok 1 : «Kirken på
Stiklestad står på det hellige sted hvor hans blod var utgydt og han
havde faret av denne verden». Og vidare at «selve den sten hvorpa
han faldt kommer frem oventil ut av alteret».
Eit skrift som dei for ei tid sidan fann i England, omtaler Olavs
undergjerninger. I dette skrift som for ein del skal vera skrive av
sjølvaste biskop Øystein, heiter det 2 : «Lang tid efter martyrens op
høielse blev der til ære for ham seiv opført en kirke på det sted hvor
hans blod blev utgydt. Da biskopen kom for at innvie kirken, traff
det sig, at der i samme provins var en konge som lå i stor sykdom på
grund av et onde i knæet. For at han kunde delta i festen, blev han
på båd bragt opover elven henimot kirken og derefter kjørt av sine
tjenere på en vogn og lagt i kirken. Efter at høitideligheden var endt,
fortalte man kongen om den sten hvorpå den hellige martyr faldt,
som endnu viser stenk av hans blod, og hvis øverste del sprang ud
fra selve alteret. Han gik derfor hen og la knæet på stenen, og blev
straks helbredet».
Etter dette og meir til må ein ha lov til å tru at kyrkja verkeleg er
reist over staden der Olav døydde, og at ho var vigsla til han.
Fleire kunnige, millom dei prof. Johan Meyer, meiner at det
ikkje so lang tid etter Olavs fall vart reist ei trekyrkje der. Denne


----
11 Bind 2A
---
Stiklestad kyrkje. Etter teikning av Gerhard Schøning i aret 1774.
stod så omlag 100 år, til ho anten var falleferdig eller likevel måtte
vike for å gi plass for den som no står der.
Ein veit ikkje noko sikkert årstal for når Stiklestad kyrkje vart
bygt; men etter dei kjeldor ein hittil kjenner til, må det vera i siste
halvparten av det 12. hundreåret, helst millom 1150 og 80.
Soga seier ikkje noko om kven som har bygt Stiklestad kyrkje.
Mange har hevda at det må vera erkebiskop Øystein. Og er det så som
Henrik Mathiesen meiner at han er fødd og vaksen opp på Rosvoll,
som ligg på andre sida elva tvers overfor Stiklestad, så er det vel
ikkje tvil om at han som kyrkjefyrste ville reise eit gudshus på den
staden som visstnok frå barndomen av hadde gitt nøring til at han
vigsla heile sitt liv til teneste for heilag Olavs sak.
Det er ei vanleg langkyrkje av gråstein. Murane er «kistemur» —■
2 murar med millomrom som er fylt med sand og kalk. I den eldste


----
12 Bind 2A
---
del av kyrkja står murane på ein sokkel av kleberstein. Alle hjørna
og råmor kring dører og vindauga er av kleberstein.
Inn til kyrkja har det opphavleg vore tri døropningar. Den eine
millom sakristiet og koret er trong, men mykje forseggjort med ein
fin boge og siksakforsiringar. Den vakraste er portalen på langveg
gen mot sør. Bogen og sidone har siksakforsiringar. Kring bogen
er det ein krans av greiner og bladverk. Sulor og kapitel er sers
vakre. Ein legg merke til at dei ikkje er par. I dette som i mangt
anna minner det om dei eldste delar av Nidarosdomen. Portalen på
tvergavlen mot vest er sett saman av to portalar. Den eine hører vel
opphavleg til der, men kor den andre er komen frå, er ikkje godt å
seia. Mange trur han frå fyrst av har stått millom koret og skipet.
Reint utruleg er det heller ikkje at han har stått i den gamle Haug
kyrkja. I seinare tid er det gjort ein utgang på nordveggen til barne
sakristiet, som er eit tilbygg av tre.
Koret, som er noko smalare enn skipet, har korskvelv — 2 halv
sirkelforma bogar av kleber kryssar kvarandre i toppen og kviler med
endane på ei sule i kvart hjørne.
Noko som alle legg merke til når dei kjem frammed kyrkja, er to
firkanta hol på utvendig sida av koret mot aust. Mange lærde menn
har freista å gi ei tyding på kva dei skal ha vore tenkt til, utan å kunne
seia noko visst om det. Mykje rimeleg er ei tyding som prost Høyem
gav ein gong han var i Stiklestad kyrkje: Utover bygdene var det
før i tida mange spedalske og andre med fæle sjukdomar som ikkje
fekk koma inn i kyrkja. For at desse skulle få gå til altars, sette dei
eit bord utanom veggen, og desse «skåpa» var for å sette frå seg dei
heilage kara.
I dei gamle steinkyrkjone var det som regel ikkje vindauge mot
nord. Det var mange grunnar for dette; millom anna ville dei stengje
for demonar og andre vonde makter som helst kom frå nord. I Stik
lestad har dei neppe teke slike omsyn, da det visstnok frå fyrst av har
vore fleire opningar for vindauge på nordveggen. Eit av desse er det
einaste som ikkje har vorte øydelagt ved ombygging og uforstandig
modernisering. Over dette er det ein uvanleg rik prydnad. Millom
greiner og frodig bladverk buktar seg ein drake og fantastiske dyre
former. Men det merkelegste er ein liten stein på vinstre sida. Der
sit det ei kvinne i ei mykje usømeleg stilling, og har på den eine sida
ei korg av fint flettverk og på den andre sida ein dall, som på ein
prikk er lik dei som til dels enno vert brukt som smørdallar i Trøn
delag. Mange lærde menn har freista å tyda dette utan å kunne

----
13 Bind 2A
---
Teikning av Gerhard Schøning 1774.
Vrå venstre, vestre portal som på den tida var mura att og det var sett eit
vindauge midt pa.
seia noko visst om det. Nokre meiner det er berre fri fantasi — ein
frodig og glad kunstnar har sloppe seg laus og late det stå til. Andre
meiner, og det skulle vera likså truleg, at det er eit innslag frå
heidensk symbolikk.
Altarbordet er av kleber. Midt på bordet er det eit korsforma
hol. I dette låg det heilt til 1869 ei relikvie, som etter det 1 Karl
Rygh melder, var 3 små lereftsposar vikla inn i ei blyplate. Til kvar
pose var det festa ein pergamentlapp omlag 2 tommar lang, og med
innskrift av «minuskler». Ved å løyse opp desse står det på den eine:
De ossibus sanctorum in selio (av de helliges bein i Selja). På den
andre: De ossibus beati iuonis (av den salige Ivons bein). Dette
romet er no tomt, relikvia er borte. Og da det ikkje finst i noka
samling korkje på Universitetet eller i noko museum, ligg det nær å
i Melding 1870.


----
14 Bind 2A
---
tru at det rett og slett er kasta bort som \ erdlaust skrap under restau
reringa i 1870.
Det einaste som no er att av det opphavlege inventar, er døypefon
ten. Han er av kleber og eit av fotstykka av marmor. Utvendig er han
prydd med kraftige liljer, som veks opp av eit gjørmet dynd —
symbol på menneskelivet, som tøyer seg opp frå dyndet mot sol og
dag. Han er uthola, tek vel så omlag 1 hl. vatn og har avlaup i botnen.
Det er frå den tid borna vart dukka under når dei vart døypte. Dette
heldt dei ved sume stader fram til 1300-talet.
Ein vakker sølvdisk omlag 4 tommar i tvermål med eit Kristus
hovud i botnen vart bortstolen i 1816. Kring kanten var det ei inn
skrift i hexameter frå det 13de hundreåret. Ved å løyse det opp
kom det til å lyde slik: hostia sacra ihesus animæ fit hie optimus
esus. 2
Omkring 1500 talet gjekk det eit jordras frå bakkane nordaust for
kyrkja og la eit leirlag over kyrkjegarden og vidare utover. Leirlaget,
som gjekk omlag 1 m. opp på veggene, gjorde at kyrkja såg så låg
ut, og folk i seinare tid trudde at ho hadde sokke; men dette er ikkje
tilfellet. Undergrunnen som kyrkja er fundamentert på, er hard, mo
og grus. Heller ikkje ber murane merke etter at dei har teke skade
47 raset. Kva år raset har gått, er uvisst. Men det må vera i erke
biskop Gaute si tid (1474 —1510), fordi det syner seg at oppsittaren
på Stiklestad da har fått eit jordstykke av Aust-Fåra som vederlag
for det han hadde tapt ved utraset.
Stiklestad kyrkje har etter den tid fått eit tilbygg mot vest på
omlag 9V2 meter. Kva år dette er gjort, er uvisst. Men det må vera
etter at raset gjekk, da murane står i leirlag og når ikkje ned til under
grunnen. Sume har meint at denne utvidinga vart turvande, da
ho vart hovudkyrkje i staden for Haug; men likså truleg kan det
vera at det var da småkyrkjone vart inndregne, og kyrkjelydane som
høyrde under dei, vart lagde til Stiklestad.
Stiklestad kyrkje må nærast ha vore ei valfartskyrkje heilt til refor
masjonen. Utan at ein veit noko nærare om det, er det vel mykje
truleg at dei pilegrimar som kom austanfrå på veg til Olavs heilag
dom i Nidaros, stansa på Stiklestad. Men om dette seier soga lite.
Ymse ting vitnar om at denne kyrkja har vore ansa framom andre.
Millom anna er ho nemnd i eit testamente som kong Magnus Erikson
og dronning Blanca sette opp. Det er dagsett 15de juli 1347. I dette
2 Etter ei gamal teikning av denne har lensmann Jon Suul fått gjort ein ny
sølvdisk som han og hans frue Laura gav til Stiklestad kyrkje i 1940.

----
15 Bind 2A
---
Patell som var i Stiklestad kyrkje, men vart stolen bort i 1816.
Etter teikning av L. D. Kliiwer.
er det nemnt ein del kloster og kyrkjor som skal ha større og mindre
gåvor, etter at dei begge er døde. Det som vedkjem Stiklestad, lyder
slik «Likeså 10 mark sølv til kirkeprydelse».
Om kyrkja har fått dette, og om det i såfall er brukt til pryd, veit
ein ikkje noko om. Det er lite truleg, då Magnus, som levde lengst,
var utfatig da han døydde.
I samanheng med dette kjem ein likevel til å tenkje på vegg
dekorasjonane som kom til syne ved den siste restaurering, som etter
det kunnige trur, skal vera frå seinmillomalderen.
Opphavleg har vel denne kyrkja som dei andre frå den tid ikkje
hatt tårn, sakristi eller våpenhus. Klokketårnet stod som regel for
seg sjølv attmed kyrkja, slik som det enno er ved mange kyrkjor i


----
16 Bind 2A
---
Jamtland og Herjedalen. Når Stiklestad kyrkje fekk det fyrste tårnet
på taket, veit ein ikkje noko om. I ei melding frå ei tilsynsnemnd
frå 1649 heiter det m.m.: «Kirchetårnet vill endeligen nedbrydis och
aff nye igjenn oppbygges, er stoer farligheed, når med Klocherne
Ringis at dett da schall ned fallde, och giørre båede fokk, og Kir
chenn schade».
Dette varsku har vel gjort at det i 1650—51 vart bygt nytt tårn
av «tårnbygger» Oluf Joensen Hindrum. For arbeidet fekk han
100 Rd. I desember 1653 bles dette tårnet ned av ein fæl storm. Så
fekk Oluf Hindrum 60 Rd. for å sette det opp att. Men i 1768 bles
også dette tårnet ned, og den daverande kyrkje-eigaren, Sivert Flett,
måtte byggje eit nytt tårn. Dette var det vel som i 1818 vart teke
ned av frykt for at kyrkja ikkje tolde å bera det. I staden for dette
vart det bygt eit åttekanta klokkehus. Dette stod til 1882, da det vart
bygt nytt tårn, som er fundamentert frå grunnen. Byggmester var
Martin Sevaldsen, Bakenget. Dette tårnet som vindskiene og meir
til var bygde etter teikning av arkitekt Christie, men høvde lite til
kyrkja, og vart difor ombygde ved restaureringa 1927 —30.
I 1646 vart det 4 klokkor i tårnet, no er det 2. Den største er
omstøypt av Christian Fisknes, Sparbu, 1839, og den minste er støypt
av M. Søberg & C. H. Sundt 1817.
Dei katolske kyrkjone var, som ein veit, prydde både med skulptur
og fargar. Altarkar og lysstell av dyrt metall; messeklede av fint
ty med gull- og sølvprydnad på. Ettersom denne kyrkja stod i ei
serstilling millom dei andre, må ein ha rett til å tru at det var over
flod av slike ting, utan at ein no finn noko spor etter det.
Det har vel gått her som på dei fleste andre stader, at dei som var
sende til landet for å føre inn den lutherske læra, røva med seg alt
som hadde verdi. Det var påbod frå kongen om «at aname det aller
meste sølv som stander til fanges av alle sognekirker». Bileta vart
kasta ut og brende eller på annan måte øydelagde. Og den underbare
steinen i altarmuren, som visstnok var noko av det som valde mest for
arging, vart sikkert nok teken bort. Det er også grunn til å tru at denne
kyrkja som nærast var ei valfartskyrkje, vart meir ribba enn andre.
Det fyrste hundreåret etter reformasjonen vart det ikkje gjort
noko for å bøte på det som var tapt. Tvert imot; dei lutherske
prestane hjelpte ofte til «å utrydde avguderiets levninger i Herrens
hus», som dei sa.
Det er vel mest truleg at det var da dei vakre dekorasjonane på
veggene i Stiklestad kyrkje vart kalka over.

----
17 Bind 2A
---
Døypefonden i Stiklestad kyrkje.
Det var ingen som visste at det fanst noko slikt før dei tok til med
restaureringa av dei innvendige veggene i 1928. Dei vart da var
at det var farge under det ytre kalklaget. Da dette vart meldt til
riksantikvaren, kravde han at det skulle røkjast nøye etter om det
kunne vera noko verdfullt som gøymde seg under kalken. Dette
vart gjort av statskonsulent Domenico Erdmann, som med eit par
assistentar skala av det ytre kalklaget og festa det som var laust inn
under. Det synte seg da at det hadde vore en del bibelske bilete. På
nordveggen, der det var minst øydelagt, kunne ein tydeleg sjå at det
var scener frå lidingssoga. Det er to rader over kvarandre på begge
langveggene i den eldste del av skipet. Felta er innråma over og
under med ein svart frise og i millom med vertikale sulor. Det har
sikkert vore bibelske bilete på sørveggen og, men der er det mest
ingen ting att av dei. Høgt oppå sørveggen er det dessutan eit
våpenmerke frå dansketida, og det norske våpenmerket. Det var måla
på tørr kalk (secco) og hadde såleis lett for å skalla av.


----
18 Bind 2A
---
Den evangeliske gudstenesta skilde seg mykje ut frå den katolske,
m. a. ved at kyrkjelyden, serleg ved salmesongen, tok aktiv del i guds
tenesta. Dei ville ha meir lys i romet og større opning millom koret
og skipet for å få betre kontakt millom prest og kyrkjelyd. Under
den katolske messa, som varde berre ei lita stund, stod folket for det
meste, eller låg på kne. Men den lutherske gudstenesta tok lenger
tid, og da vart det sett inn stolar, så kyrkjelyden fekk sitja.
Det var iser frå midten av det 17de hundreåret at det tok slik
fart med restaurering og omgjering av kyrkjone og det som inni var.
I 1649 oppmoder futen Niels Andessenn Klåebye 9 edsvorne lagret
tesmenn til saman med han og sorenskriver Marchus Marchussen å
«besigtige» kyrkjone i Verdal. I ei melding om dette, dagsett 25/11
1649, heiter det m. a. om Stiklestad kyrkje: «Udi Choerett och på
dend sønndre siede i kirchenn er gjortt och indsatt fire nye vinduer
och muurene till samme vinduer støerre udhuggett. Huelvingen
offuer choersdørren som till forne var liiden och thrang, er nedbrutt
och igjenn enn nye breed muuret huelving opsatt». Det syner seg av
dette at det er i samband med utviding av korbogen at heile gavlen
over han er riven ned. I staden for å mure han opp som han var før,
sette dei opp ein trevegg. Ved siste restaurering vart murveggen ført
opp til loftet.
Veggene vart samstundes kalka over både innvendig og utvendig,
og hadde dei gamle veggdekorasjonane vore spara før, så vart sikkert
dei og kalka over no.
Mykje av det som vart gjort, var vel både turvande og velmeint.
Men da det ikkje var kontroll av kunnige folk, vart ikkje alt bra.
Ein legg likevel merke til, at det meste er halde i den stilart som
rådde til dei ymse tider.
Som døme på måten dei bar fram sine gåvor til kyrkja i den tid,
finn ein på ei tavle som no heng i våpenhuset der det står:
Anno 1688
er Prædikestolens Stafering forbedret, item Prækestolens Opgang med. Kirkestolene
og deres Klædning ganske af nye staferet til hvilken bekostning en del Guds Børn
af Kjærlighet til Guds Ære og hans huses Prydelse haver frivilligen af egen Formue
frembåret og hver med sine foræret penge som findes her nedtegnet hos enhvers
nafne.


----
19 Bind 2A
---
Koret i Stiklestad kyrkje før restaureringa.


----
20 Bind 2A
---
Som ein ser, ville desse «Guds børn» ha namna sine publisert, og
da dei ikkje hadde noka avis, måtte det bli på ei tavle i kyrkja.
I 1655 fekk Stiklestad kyrkje altertavle, som er bygd av ein frå den
tid kjent treskjærar, Johan Bilthugger. Ho er som dei fleste frå den
tid i barokk stil. Dei som har skjøn på det, seier at ho ikkje er av dei
beste han har bygt.
For arbeidet fekk han 80 Rd. Tavla vart måla av Johan Hanssen
Contrafeyer for ei godtgjering av 100 Rd. Men dei opphavlege far
gane som høvde med stilen, er no gøymde under eit lag kvitmaling med
gull. Dette vart gjort i 1869 —70 av den svenske målaren Erik Walne,
som har fare fram på same måten med fleire altartavlor i Trøndelag
og vidare utover. Han har likevel havt så stor pietet for målarstykka
i dei opne felta, at han har spara dei, men sett sine eigne laust utanpå
dei andre. Dei opphavlege «vengene» tok han også bort og sette i
staden noko som slett ikkje høvde.
Heldigvis fanst dei gamle på mørkloftet, og er no å sjå i våpenhuset.
Omlag på same tid fekk kyrkja 5 pulpiturar, høgstolar som dei og vart
kalla. Desse var for lensherren og hans frue, samt for bispen, fogden
og presten. Seinare fekk oberst Reichwein på Trones bygt ein stol
for eiga rekning på norde vegg. Likeså Rasmus Ågesen Hagen på
Maritvold. Enno var det ein privat stol i det sør-vestlege hjørnet. Han
hadde serskilt oppgang og vart kalla «Lyngsstolen», da han vart nytta
av oberst Schulz på Nord-Lyng. Da han døydde i 1808, vart ikkje
oppgangen halden i stand, og vart riven ned i 1827. Dei som no
ville leige stolen, fekk gå gjennom orgelstolen.
Oberst Reichwein var ugift, eigar av Trones gard og noko anna
jordgods på ymse stader i Verdal. Om stolen hans i kyrkja står det:


----
21 Bind 2A
---
Tri av dei 30 mala biletjelta på langveggene i kyrkja.
«Han lot i Stiklestad kirke bygge på den nordre veg en prektig stol
med særskilt opgang fra den nordre side av kirken med den regation
at den skulde høre kirken til, og hvo som efter hans dager vilde benytte
samme stol, skulde årlig betale til kirken 2 riksdaler (omlag kr. 3,20)
og ligeså til Verdals fattige 2 riksdaler.» Reichwein gav også til kyrkja
ein messehagel av svart fløyel med eit svært krusifiks av sølv på ryg
gen, og det Reichweinske våpen: ein pansret arm som held ein drue
klase. Denne sølvplata med våpenmerket er ein gong i tida teken
av messehagelen og sett på låket av ein sølvdåse til å gøyma altarbrød i.
Messehagelen er no restaurert og vert brukt ved høgtidelege høve.
Reichwein fekk løyve til å sette opp eit likkapell på nordre sida
av koret. Da han døydde i 1717, vart liket hans lagt iei eikkiste med
prydnad av forsølva massing og sett inn i kapellet. I 1768 selde
kyrkje-eigaren Sivert Flett kapellet til oberstløytnant L. D. Kliiwer på
Bjartnes med «reservation for Reichweins kiste». Da Kliiwer og kona
døydde, vart dei og sette inn der. Huset vart etter den tid ikkje halde
i stand, og i 1867 var det så falleferdig at det måtte rivast ned. Dei
3 kistene vart gravlagde der huset stod. Over desse gravene er sette
minnetavler på murveggen.
I 1722 bygde Rasmus Ågesen Hagen eit nytt sakristi, som han gav
til kyrkja. Over inngangsdøra til dette står desse bokstavane:
RAASH SODN og årstalet 1722. Dette er forbokstavane til hans


----
22 Bind 2A
---
eige og kona sitt namn, ho heitte Siri Olsdatter Ness. Dei mange
turistar som fer der forbi, prøver utan resultat å få ei meiing ut av
dette. Det verste er at mange trur dette årstalet tyder alderen på
kyrkja.
På begge langveggene er det ei rad med bilete frå bibelsoga, i alt
30 felt. Det er måla på tre, og frå siste halvparten av seksten
hundretalet. Det er mykje truleg, som sume har hevda at dette
skulle tene 2 føremål — som dekorasjon og for å syne til under
katekisasjon og religionsundervisinga, som da gjekk for seg i kyrkja
i samband med gudstenesta. Presten eller klokkaren sa føre, og borna
tok det opp til dei kunne det. Lærebok hadde dei sjølvsagt ikkje
bruk for, da dei ikkje fekk opplæring i å lesa i bok.
Som på dei fleste gamle kyrkjor var taket tekt med tjukk furuspon.
Men i 1721 var det så falleferdig at det måtte vølast, og da vart det
tekt med kromstein. På koret låg det spon under steinen heilt til
1920, da det vart lagt nytt undertak på heile kyrkja. Dette vart lagt
på det gamle som er tilskapa med øks og fastgjort med trenaglar.
Etter den lange krig med Sverike var Fredrik den IV i stor penge
knipe og måtte sjå seg om etter inntekter til den tome statskasse.
Millom andre eigedomar som staten rådde over, var også kyrkjone.
Desse vart no med jordegods, tiende og andre rettar selde ved
offentleg auksjon. I 1723 vart alle 3 kyrkjone i Verdal selde på denne
måten til Rasmus A. Hagen. Med unnatak av Nord-Noreg og
byane, gjekk alle kyrkjone ved dette leitet over på private hender.
Bispar, prestar, offiserar og proprietærar kjøpte ei eller fleire under
føresetnad av at dei skulle gi gode renter for pengane. Men dei fleste
vart skuffa, da inntektene i mange høve ikkje vart nok til å halde
huset i stand. Kyrkjone kom til å gå i handel frå den eine ti] den
andre, til dei i 1795 vart kjøpte av bøndene i kvart sokn. I 1880-åra
vart «kirkekjøpa» innløyste av sokna, som no eig kyrkjone. Stiklestad
kyrkje tok soknet over frå 1/1 1888.
Etter Trondhjems Adresseavis vart det fyrste orgelet i Stiklestad
vigsla 1776. Det var bygdt av Gotfried Heinric Gloger, som døydde
her 1779, 68 år gml. Han var sikkert også den fyrste organist, da han
ved dette leitet er nemnt både som orgelbyggjar og organist. Dette
orgelet var opphavleg på 5V2 stemmer og var for si tid eit godt instru
ment. I 1814 vart det reparert av orgelbyggjar og børsemakar Jørgen
(Jørn) Dahl frå Åsen. Han sette også inn ei ny fløytestemme. Med
stadig stemming og vøling var det i bruk til 1907, da det vart bygt
nytt orgel på 14 stemmer av Adolf Fosnes. Dette var eit av dei

----
23 Bind 2A
---
Or gel galleriet i Stiklestad kyrkje.
fyrste som var bygt etter pneumatisk system som enno var noko
urøynt, og heilt bra vart det heller ikkje.
Da dei ville ha eit fyrsterangs orgel til den nyrestaurerte kyrkja
og til Olsokhøgtida i 1930, vart dette selt, og nytt pneumatisk orgel
på 22 stemmer frå Jørgensens orgelfabrikk, Oslo, kom i staden.
I 1812 var det på eit hengande hår at Stiklestad kyrkje skulle ha
vorte rivi ned.
Prost Brandt klagar over at ho er for mørk og «aldeles for liden
til at rumme kun den halve del av de kirkesøgende». Da Halle kyrkje
var falleferdig, gjer han framlegg om å rive Stiklestad kyrkje og
byggje ei ny som er stor nok for begge kyrkjelydane. Det ser ut
som dette på det næraste var avgjort før, idet Brandt seier: «For den
upartisk dømmende er det innlysende at den både er aldeles übekvem
og upassende til Forsamlingshus og i en Forfatning der skynder på
dens Nedbrydelse — en Sag hvorom den samtlige Almue en gang
var enig, og for hvilken herved findes nedlagt enhver enkelt Mands
Tilståelse. Men stemningen har forandret sig, jeg vil ikke sige af
Mangel paa at de mestendels indser det rette, eller af Uvilje for den
gode Sag. Men deres forandrede Beslutning må søges i Tiidernes
Vanskelighed, da man ogsaa i andre Ting faar hjelpe sig som man


----
24 Bind 2A
---
kan, vil man og undvære dette. Stiklestads Almue har derfor mellem
sig vedtaget, og allerede forrige Aar i juli Maaned paabegyndt at
reparere deres kirke, som gjør det nu übilligt at stemme for stansning
av samme. Den bliver dette uagtet ei bekvem og kan kun vindes
for Almuen en Tiid af nogle aar inden den maatte nedbrydes.» Hel
digvis har da den gamle kyrkja fått stå i fred, og ikkje har det vore
planar om å rive ho seinare heller.
Det som den gongen vart gjort av ålmugen, var vel dei mest tur
vande reparasjonar.
Siste halvparten av førre hundreåret var ein periode da alt gamalt
skulle rydjast ut både frå heimane og kyrkjone. Mange gamle kyrkjor
vart da rivne heilt ned, eller dei tok bort tårn og tak, så berre murane
stod att og tok skade av regn og frost. Mykje verdfullt inventar frå dei
gamle kyrkjone vart da kasta ut som verdlaust skrap og selt til ved,
eller i beste fall slengt på mørkloftet. Av desse gamle kulturminna,
som heldt tradisjonane friske og markerte dei ymse tidsbolkane, er
mykje på denne måten gått tapt.
I 1861 vart alle pulpiturar og høgstolar i Stiklestad-kyrkja tekne
ned. Fleire av desse var rikt prydde med treskurd og fargar. På lens
herren Frid. Urne sin stol var skore inn hans og frua sine- våpen
merke. Ein av høgstolane hadde på brystringen bilete av Kristus og
dei 4 evangelistane med dei evangeliske symbola, menneske, løve,
okse og ørn. På ramverket kring desse var det rik prydnad i barokk.
Noko av dette hadde teke skade, men vart restaurert av lensmann
Jon Suul. Dei har no fått plass på brystningen av orgelgalleriet.
Same året vart det bygt galleri langs nordre langvegg og vestre
tvergavl. Den gamle preikestolen måtte også vike for ein ny. Det finst
ingen restar av den gamle stolen, men dei som kunne minnast han,
sa han var rund og samansett av stavar. 1 Johs. Målberg laga ein
ny preikestol, som vart brukt til 1930. Det var vakkert handverks
arbeid, og etter den tids smak både til pryd og gagn, men høvde ikkje
inn i interiøret i den gamle kyrkja. Det var i det heile 19 stolar med
plass for 6 menneske i kvar. Dei som ville bruke dei, måtte betale
ei årleg avgift til kyrkjekassa.
På orgelprospektet tok dei bort nokre ornament og sette i staden
noko etter sin eigen smak.
1 På ei fjøl som låg under golvet i galleriet, stod det: I året 1861 er dette
galleri bygget og utført efter prost Kochs og Johannes Målbergs konstruksjon, samt
orglet reparert.

----
25 Bind 2A
---
Alf Roi f sen.
Professor Holmgren.
Som før nemnt, var Erik Walne der ved dette leitet og måla alt
kvitt med gull i altartavla, preikestolen, orgelprospektet og galleriet.
Kyrkjestolane var av dei vanlege med dør til inngangen. Kvar stol
hadde sitt nummer. Før «kirkekjøpa» vart innløyste, hadde kvar gard,
eller fleire saman, sin eigen stol. Stolane under orgelgalleriet var til fritt
bruk for husmenn og andre som ikkje åtte del i «kirkekjøpet». Først
i 80-åra vart desse stolane bytte ut med benker som var betre å sitja
på, men så reint uhøveleg i den gamle kyrkje. Dei vart utbytte med
nye stolar i 1930.
Kyrkja var no i mange måtar så forfallen, at det trongst ei grundig
omvøling. Og med tanke på at det i 1930 måtte bli ei minnehøgtid
på Stiklestad, kom det opp spørsmål om ei større restaurering.
Første opptaket til dette vart gjort av professor Johan Meyer da han
i 1916 var der på studieferd med arkitektstudentane. Etter samråd
med sokneprest Erik Veel gjorde han i stand ein førebils arbeidsplan
og eit kostnadsoverslag. På grunnlag av dette fekk professor Olaf
Nordhagen oppmoding om å arbeide ut ein fullstendig restaurerings
plan med kostnadsoverslag. I 1925 var han ferdig med dette arbei
det, som vart lagt fram for ei nemnd som var vald av Kyrkjedeparte
mentet. Formann i denne nemnda var prof. Meyer med sokneprest
Krohn og ordfører Ole Holan.
Planen fekk stønad av nemnda, men riksantikvaren og direk-
sjonen for fortidsminnesmerkeforeningen var ikkje heilt samde i alt.

 

----
26 Bind 2A
---
Det vart også valt ei lokal nemnd som skulle prøve å samle 50.000
kr. Samstundes vart det søkt om ein liknande sum av staten.
Med innsamlinga gjekk det bra, og da det vart løyvt 100.000 kr.
av det norske pengelotteri, var økonomien sikra. Det var serleg stats
råd Håkon Five å takke for at summen vart så stor.
Professor Nordhagen døydde 1925, og so vart arkitekt, no professor
Jacob Holmgren tilsett som leiar av restaureringsarbeidet. Han kom
no med ein plan der det var teke omsyn til dei merknader riksanti
kvaren hadde gjort til Nordhagens utkast. Denne vart godkjent av
alle partar.
No vart det også gjort vedtak om at koret skulle dekorerast. Det
vart utlyst til fri tevling, og det kom inn 16 utkast. Til jury vart
utnemnt: prof. Sverre Pedersen, direktør dr. Fredrik B. Wallem,
prof. Johan Meyer, arkitekt Arnstein Arneberg og prof. Axel Revold.
Våren 1929 var dei ferdige med dette arbeidet, og var samde om å
premiere desse: 1. pr. «Sverdet og liljen», 2. pr. «Kirkekunst 1929»
og 3. pr. «Olavskoret». Da namnesetlane vart opna, synte det seg at
1. pr. fall på Alf Rolf sen, 2. pr. Dagfinn Werenskiold, 3. pr. Hugo
Lous Mohr. Juryen talde samrøystes til at Alf Rolfsens utkast vart
lagt til grunn for dekorasjon av koret. Men skulle dette bli brukt,
måtte vindauget på austveggen i koret murast att innvendig. Dei
antikvariske styremaktene sette seg imot dette. Men Rolfsens plan
vart approbert av Kyrkjedepartementet.
Som før nemnt, ligg kyrkja lågt i landskapet, og i flaumtider samla
vatnet seg der. Som førebuande arbeid måtte dei difor ta ei avlaups
grøft, som sume stader var innpå 5 meter djup. 1
Murane var ytterst skrøpelege. Den ytre muren i sørveggen var
15 tommar ut av lodd. Millom den eldste og nyare del av kyrkja
var det ein stor sprekk, avdi den yngste delen hadde sige. For å berge
murane for å falle ut har dei ein gong i tida lagt inn 2 trebjelkar
tvers over skipet, ein på kvar sida av sprekken. Dei var festa til
jarnanker utanpå muren. Bjelkane tok dei bort da dei bygde det siste
1 Ved graving av avlaupsgrøfter kom dei under leirlaget som var ført dit med
raset og ned i den opphavlege grunnen. På flata midt for skulen var leirlaget 2
meter og der under eit tjukt lag med øksespon, kilar til å kløyve stokkar med,
naglar, nøyaktig maken til dei som i undertaket på kyrkja, samt ein liten tolekniv
og ein loddstein. Ein kjem ved dette til å tenkja på at dei kanskje heldt på og
arbeidde med taket da raset kom.
Da kyrkjegarden vart avgrøfta med det same, synte det seg at det var graver i
undergrunnen — ein kyrkjegard under den som no er. Det kom for dagen kraftige
hovudskallar med blanke, skinande tenner.

----
27 Bind 2A
---
Stiklestad kyrkje. Sett frå sør.
tårnet, men ankeret sit i muren og er synleg på sørsida. Store delar
av den ytre muren måtte rivast ned for å murast opp å nyo. Det
utvendige kalklaget vart skrapt av, og muren foga med cement. Jorda
som låg inn til muren på sørsida, vart ført bort, så den vakre kleber
steinsokkelen kom fram i dagen.
Det var både eit langvarig og kostbart arbeid å få murane og
fundamentet i god stand, men det var sjølvsagt noko av det viktigaste.
Våpenhuset og dei to støttemurane som vart bygde i 1882, var dårleg
fundamentert og hadde teke skade av frost og væte, dei vart rivne ned
og nytt våpenhus oppført. Den nye portalen til dette er hoggen av
arbeidarar ved Nidarosdomen.
Da ein no var trygg for at vatnet ikkje sette inn i kyrkja, kunne


----
28 Bind 2A
---
golvet senkast ned til der det hadde lege før Nytt golv av stein vart
no innlagt over alt.
Ein panelhimling som vart lagd under loftet i skipet i 1849 og
måla som stjernehimmel av Erik Walne, vart teken bort. Det gamle
loftet med raude bjelkar og kvite fjøler kom no fram. Da det vart
reparert av Johan Scheflo frå Sparbu i 1694, må det vera mykje
gamalt. Berre med lite vøling ligg det no der som det har lege i
mange hundre år. Det er vel mest truleg at det her, som ved dei
andre kyrkjor frå den tid, opphavleg har vore opent sperretak.
Eit prydstykke, visstnok frå den gamle altarskranke, med to sprin
gande løver og eit skjold med Fredrik den 3.s monogram med krone
over, fanst på mørkloftet og var mykje øydelagt. Det vart gjort istand
av lensmann Suul, og står no over vestre portal.
Før restaureringa hadde kyrkja 2 lyskroner. Den eine var ei gåve
av Andreas Rotgerson Høyer kring 1750, og den andre «til minne
om Fredrik Collin, confirmert i Stiklestad kirke 1823». No er det
også 2 nye kroner som er støypt av Ole Ånstad i Sparbu.
Dei gamle omnene er kasserte, og elektriske varmeapparat er lagt
under stolane. Lys og varme er frå bygda sitt elektrisitetsverk.
Da Rolf sens utkast til dekorasjon av koret var approbert utan noko
atterhald, var det dermed avgjort at altartavla måtte bort. Det var
mange som såg med uvilje på at ho måtte vike for noko nytt; men
noko ringt byte var det ikkje. Altartavla er no å sjå i våpenhuset.
For å få samsvar med det øvrige vart det gjort ny preikestol og
altarskranke.
Rolfsens utkast hadde til motto: «Sverdet og liljen». Den beste
orientering ein kan få om Rolfsens fresker, er det han sjølv seier i
sin «beskrivelse» av utkastet: «Billedenes fortelling begynder på
nordre
I. Morgen. Da kongen hadde fylket hæren, lot han mennene
slenge sig i bakken; seiv sovnet han et øieblikk med hodet i Finn
Arnesøns kne og drømte at han gikk opover en stige som var så høi
at han derfrå så inn i himlen. Da vekkes han av Finn Arnesøn,
som bak de hvilende menn får se spydoddene av bøndernes hær.
11. Dag. I slagets mørke faller kongen, og mens kampen kverver
omkring ham som Ragnarokk, ser han i døden, bærende sverdet og
liljen, «den Mektige komme, som råder for alt». Derfor er kongens
skikkelse sterkt refleksbelyst, og der faller gjenskinn også på Tord
Foleson, som stuper under merket.

----
29 Bind 2A
---
Koret i Stiklestad kyrkje etter restaureringa.


----
30 Bind 2A
---
111. Natt. I bakgrunnen slagmarken. Det brenner lys over kon
gens lik. Tore Hund steller med det; han går siden bort, idet han
tankefull betrakter sin sårede hand som er ved å læges. Siden flytter
de liket inn i et skur på gården; men lyset blir stående over det. Der
er en blind mann, som søker sig natteleie, han snubler over dørstok
ken og kommer bort i blodet; og når han går ut, merker han at
han ser.
I hvelvkappene, som er holdt ornamentalt og i tunge farver er
innfeit de fire evangelistsymboler: løven, engelen, ørnen og tyren.
Således utformet vil koret lukke sig som et skrin om den store
midtfigur, forankret som den er i det stormønstrede hvelv, og flan
kert av vinduene, som i sine dype nisjer svarer til figuren i den store
mandorla, og — likesom denne — er opfattet som fritt svevende
lyslegemer.
Mellem disse symboler spinner sig fortellingen om kongens død
— i et landskap som kun er angitt som en perspektivisk flate, men
hvor feltenes farveholdning tilsikter å uttrykke spillet mellem den
demrende morgen, den bleke natt og den sorte dag som omgir det
høieste lys.»
Står ein der millom desse herlege kunstverka, kjenner ein seg på
heilag grunn. Her var det at kveitekornet fall i jorda og døydde, men
bar stor grøde.
Det var sikkert inga lett oppgåve professor Holmgren gjekk til
da han vart sett som leiar av restaureringa av Stiklestad kyrkje. Her
var så mange omsyn å ta til alle sider. Om det han sjølv hadde sett
seg som mål, seier han:
«Det har ved Stiklestad kirke vært så få sikre holdepunkter for en
rekonstruksjon av det barokke interiør, og så lite levnet av inventar
fra denne tid, at en restaurering med dette mål for øie ikke var
tenkelig. Min hensikt med restaureringsarbeidet har vært den å gi
Stiklestad kirke så vidt mulig den helhet og verdighet som man har
rett til å vente av et byggverk som er monumentet over den norske
kirkes grunnleggelse i Norge.»
Minnet om at Stiklestad kyrkje var 800 år vart høgtida med festguds
teneste Olsokdagen 1950. Dagen etter, som var sundag, var det og
festgudsteneste med preike av biskop Fjellbu.
Om ettermiddagen heldt høgtida fram på Stemneplassen med talar
av kyrkjestatsråd Moen, fylkesmann Lindbo, statsarkivar Todal og
prestane i Verdal.
Til høgtida fekk kyrkja eit gåvebrev frå lensmann Jon Suul og kona
på 5 mål jord av den gamle kyrkjetufta på Haug.

----
31 Bind 2A
---
VUKU KYRKJE
Av lårar Johs. Nordnes.
Vuku kyrkje vart bygd i 1654 av Olluff Johnson Kirchebygger
(Ole Johnsen Hindrum), og vart innvigd d. 5. februar 1655 av
biskop Bredal. Kyrkja er såleis no 300 år gamal. Men det har
nok stått kyrkje (kyrkjor) på same staden før den noverande. Lektor
Musum seier når han omtalar Prestgard: «Gården har i middelalderen
antagelig vært bolig for prestene ved Vuku kirke og har derav fått
sitt navn.» I 1520 er nemnd Vuku kyrkje og fleire gardar som
kyrkja åtte delar i.
' Det er i alle fall sikkert at det i 1649 var ei gamal Vuku kyrkje.
Då var det eit oversyn over alle kyrkjor i Verdal, og då heiter det
m. a.:
«Wuche Annex. Klochetornett och Choeret Såvelsom gaufflen
på dend øestre ende på Kirchen vill theechis med nye Spann och


----
32 Bind 2A
---
sidenn thiærrebredes. På dend Søndre Siide emellum Våbenhuusett
och Kirchenn vill thechis ett Støche med nye spann. Kirchen vil
tierrebredis Runden omkring, Sovelsom thagett på Wåbenhuusett.
Kirchenn på dend Nordre Siide vill Bordklædis. Behøffuis dertill
6 tyllter Boer, Ville fornøeden gjøres att thjerre med of f uer allt,
ungefær 6 tdr. Thierre. På Kirchen er intett forbygget uden en
liidenn nye Funndt giort udi Kirchen. Materialiers forråed ved
Kirchen findis iche udenn 700 Spann Som endnu er übetalldt och til
Regenschab føerte.»
«Kirkestolen» fortel at det i åra 1646—1648 vart gjort ymse om
vølingar også inne i kyrkja. Alt tyder på at kyrkja var i dårleg stand
både innvendig og utvendig. Ho var sikkert gamal.
Det kan vera interessant å sjå kva inventar dei hadde i den gamle
Vuku kyrkje for 300 år sidan. Inventarlista for 1648 ser såleis ut:
«Ehnn Kalch och Disch aff Sølff uforgyldt, weiger 13 lodt.
1 Tin flasche weiger 3 mark.
1 gammel messehagell aff Silke Tøyg med itt suart Fløyels Kors.
1 messehagell aff Rød damasch, gamell.
2 messeserker.
1 Alter Klede ulden tøyg med it lerrits Klede betecht.
1 Bibell Resæmi, 1 Psalmebog, 1 Alterbog.
1 Træ Liusestage på Alterit med 9 piber.
1 Jern Liuse Krone med blich beslagen.
2 Klocker udi Thornet.
2 små Prim Klocker, weiger begge J /2 pund.
1 Kober gryde i Funten, Weiger 11 mark.
2 gammel Tiere Kiedler, hver l /z wog.
1 Kiste med Jernbånd.
1 Messing becken i Fundten, Weiger 2 mark.
1 Ilde-Kar aff Kåber, weiger 2 mark.
1 Nye Messehagell aff Pralsagt med Itt blåt fløyels Kors.
2 stiger, den ene gammel og utjenlig.
Kirkens Jorder.
Kolstad 2 ørtuger.
Langdall 1 øre. (Kirchen bygselrådig.)
Hoffuer Hollem 1 øre.
Rød 1 øre.
Elgenes 1 ørtug.
Hollmlied 2 øre.
Stoerstad 1 øre.
Kulstad Y 2 øre.
Slapgård 1 øre.
Sønder Rosvold 1 øre.
Offuer Hollemb 2 ørtuger.
Quilstad 1 ørtug.
Kuldtslid 1 øre.


----
33 Bind 2A
---
Leffring 1 ørtug.
Wester Schroug 2 ortuger.
Inndall 15 ortuger.
Haugann 1 ore.
Lille Baldegård 1 spand. (K. bygselr.)
I denne tida — 1600-talet — rekna kongen seg for eigar av
kyrkjone, og så var det ein ombodsmann, — sume gonger blir han
kalla kyrkjeverje —, som stelte med kyrkjene og gav meldingar og
la fram rekneskap for bolkar på 3 år som regel.
Når ein kjem så langt i meldingane som til 3-årsbolken 1652—
1654, heiter det: «Ladet opbygge enn Nye Kirche, huor på er
bekostedt som epter folger:»
Løn til «Olluff Johns. Kirchebygger som waer Mester
och Hofuitsmand» 22 Rd.
Kost til han i sju vekor 7 »
01 tømmermenn i sju veker, kost og løn H2V2 »
2 mann som rødde tømmer i 14 dagar 8 »
20 tylvter furubord til tårnet 10 »
116 t. bord til innreiing 58 »
4t. «hugsen» bord til «recher och Kirchedørre» 3 »
«Peder snedker» og to mann, innlegging av golv .... 8 »
» » for 32 stolar 25 72 »
For ein ny funt med «dør och svarffuet piller 472 »
100 kobbsaum til dørene 1 »
Preikestolen, oppsejing, tropp og jarnlenkje 2 »
Golv i våpenhus og sakristi, «samt for våbenhus ....
og sakristi at flytte fra den gamle K. til den nye» . . 2 »
1800 spikar til taket 6 » 3 Ort
700 store spikar til tårnet 7 »
5V2 stongjarn til fløystonga og krokar til tårnet . . 8 » 1 »
«Olle Fossemb og drengen», arbeid med stonga .... 572 »
Kopar, 1 pund og 6 mark til knapp og fløy 272 »
Koparslagaren for arbeidet 2V2 »
Bly utanpå fløystonga 372 »
«Ifuer Kjeldsøn Stichelstad, 27 Glas Vindufuer» 20 » 1 »
Rammor av jarn åt vindaugo, dør jarn til kordøra .... 3 » 3% »
200 lass stein til grunnmur og altar 8 » 1 » BSk
70 lass leir 2 » 18 »
10 tynnor kalk I V2 »
Murmeisteren og Kalkslageren iVz »
7 tynnor tjøre til tårnet 1772 »
Ein stige 1 »
Til saman 366 Rd. 2 Ort 2Sk
Til slutt heiter det:
«Huad sig tømmer, sylder och suilder belanger, dett haffuer alff
mougen goederligen giffuedt til Kirchen.»


----
34 Bind 2A
---
Og så stod vår Kyrkje ferdig. —
Våpenhuset og sakristiet vart flytt frå «den gamle kirke» —
Auskinkyrkja ■—, og båe husa stod den gongen på søre sida åt kyrkja,
våpenhuset framfor døra på sørveggen og sakristiet framfor dør
opninga som finst i veggen bak klokkarstolen. Ein såg restar av
grunnmuren åt våpenhuset då grunnmuren åt kyrkja sist vart vølt.
Funten som det står om i rekneskapen, var eit lite hus utfor vestveg
gen åt kyrkja der våpenhuset no står. Det var frå først av ikkje dør frå
funten inn i kyrkja. Preikestolen måtte vera frå den gamle Vuku
kyrkje. Det står i rekneskapen: «Bekostedt på predikestolen att op
tette.» Dette kosta 2 Rd., og det var vel for lite for i laga preike
stol. Men han vart hengd i ei ny jarnlenkje, og det vart ny tropp.
Det var skiljevegg frå først av mellom koret og kyrkja. I rekneska
pen står det om «jern til kordøren.»
Vidare ut gjennom 1600-talet vart kyrkja vølt og påkosta rett som
det var, endå mykje av innkomene åt kyrkja i den tida vart teki til
«militsen». I bolken 1659 —1663 gav folket i soknet ei ny klokke til
kyrkja. Ho vart støypt i Holland og vog 5 våg, heiter det. Litl
klokka kallar vi henne no. På klokka står: «ANTONI + VIKES +
ME + FESIT + ENCHVSÆ 1663». (Antoni Vilkes laga meg i
Enkheuzen. I 1666 gav «dend dannemand Sevald Lønge» to stakar
til kyrkja. Dei står på altaret i full stand den dag i dag. På stakane
står: «Disse par stacker hafuer Sevel lensøn Lyng Alhed. Lars Dater
Lind Forerit Til Wocho Kirche 1666». Dei største stakane på altaret
er også gamle, kanskje eldre, men dei har ikkje årstal. På kvar av
deim står det: «I GVH — D.S.»
Det har sikkert til ymse tider vori vakre ting i kyrkja. Ein gong
høyrer ein om «en blommit Rød og Gul Pralsagtes messehagl med et
blåt kors». Ein annan gong har det vori to messehagler,» en av gult
atlasch med svart kors», og den andre av «Rød Cammerlot».
Alt i 1673 har det vori stor omvøling på kyrkja. «Nils Ifuersen
Kirchebygger» og to tømmermenn vart henta frå Trondheim. Det
vart lagt nytt tak pa koret. Kyrkja og koret vart bordkledde rundt
om. På vestveggen hadde det vori bord før, men kledninga var for
dårleg. Kledninga på tåret vart sett i stand, men tårnfoten hadde
teki skade. Klokkene var opphengde «ille og for lågt». Dette vart
retta. Våpenhuset og sakristiet hadde sigi frå kyrkja. Dei var tekne
ned og oppsette att og fekk nye tak. Tårnet og alle taka vart tjøre
bredde. Golvet under tårnet var rotna, men det vart innlagt nytt.
Til slutt vart det etter «almuens begiering» hoggi inn 5 bjelkar til

----
35 Bind 2A
---
Vuku kyrkje. Interiør. Før restaureringa.
ein «lem eller pulp tur». Arbeidet tok 9 vekor for meisteren og dei'
to andre.
I 1677 vart bygd ny lem, og det vart gjort «opphøyede» stolar på
lemen. I 1683 vart det tømra nytt funthus. Då vart det hoggi hol
på kyrkjeveggen og innsett dør så ein kunne koma frå funten inn i
kyrkja. H 686 vart det gjort ny skiljevegg mellom koret og kyrkja
med «to dører». Desse dørene og ymse andre delar av «veggen» finst
enno. «Kirkestolen» fortel at det var sal. hr. Jens Kristoffersen (vise
pastor) som ved Nils Andersson Snekkar let gjera denne skiljeveg
gen. Venteleg var det etter presten sin siste vilje at dette arbeid vart
utført.
I 1687 vart det atter tala om «kirkens store brøstfeldighet». Og i
1688 vart «Kirchbyggeren Peder Lerfald» henta. Det heiter at tårn
kledninga mange stader var «aff fuggel i giennem huggen». Sjølve
hjartstokken var roten så det måtte setjast inn ny. Så vart tårnet kledd
og tjørebredd. I 1689 vart det lagt nytt tak på kyrkja. I 1699 fekk
3


----
36 Bind 2A
---
kyrkja altartavle. Det var ei gåve frå Rasmus Aagesen Hagen og k.
Siri Olsdtr. Altartavla vart laga av Lars Pederson Bilthoggar. Ho
har denne innskrifta: «Gud den Allerhøyeste til Ære og alle retsin
dige Christne til Opmuntring og Efftersiun Haver Agtbare og Vel
fornemme Mand Rasmus Aagesen Hagen med sin Dyderige og Gud
frøgtige Kiæriste Siri Olufs Datter Næs bekostet og foræret Denne
Alter tafle med sin Stafering til Wuchue Kierche 19. Julij Anno
1699». 1
For 1702 heiter det om Vuku kyrkje: «Denne kirke findes nu af
temmelig goed stand». — Utgjennom 1700-åra var kyrkjone i Verdal
som visstnok på dei fleste stader i Noreg, privateigedom. Etter Den
store nordiske ufreden var vel statskassen tom, og så selde kongen
kyrkjene for å få inn pengar. Aage Rasmusson Hagen kjøpte kyr
kjene i Verdal på auksjon i 1723. Han fekk kgl. skjøte 8. mai 1726.
Han selde att ved skjøte av 10. okt. 1736, tgl. 1. juli 1737 til oberst
løytnant Lorents Didrik Kliiwer for 1400 Rd. Kaptein L. D. Kluwer
selde kyrkjone «med jordegods, tiende og innkom» til Sivert Flet for
1550 Rd. Skjøtet er dagsett 10. nov. 1741, tgl. 5. mars 1742. Enkja
etter Flet vart gift med futen Arnet, som på denne måten vart kyrje
eigar. Han selde kyrkjone i 1781 «med underliggende jordegods i
følge det til justitsråd Hagen utg. kgl. skjøte af 8. mai 1726, ligesom
og efter forordning av 25. febr. 1733, for 5500 Rd. til Rasmus Bro
derson Hagen. R. B. H. døydde i 1791, og hadde då fastsett at løyt
nant Rasmus Rasmusson Hagen — sonen — skulle ha kyrkjone i
Verdal med «tilhørende gods» for 6000 Rd. Han var den siste private
kyrkjeeigaren.
At desse private eigarane hadde plikt på seg til å halda kyrkjone
i stand, er sjølvsagt. Men det har venteleg vori av og til med dette.
Det syner i alle fall eit brev, dagsett 9. juni 1787, til Propr. Rasmus
Hagen. Namnet åt sendaren er borte, men brevet er truleg frå bispen,
og der heiter det: «At der befindes adskillig Brøstfældighed på Deres
3 Kirker i Værdalen, fortæller de hidsendte Besigtigelsesforretninger
i Oktober sidstleden. Da De er bekjendt som en formuende Mand,
forundrer vi os over at De efterlader den Pligt der påligger Dem som
Kirkeeier. Påminder ham om at lade det gjøre så betids at Besigti
gelse deraf kan foretages straks efter Mikkelsdag».
Den 4. juni 1796 vart kyrkjone i Verdal selde ved offentleg auk
sjon til bøndene i bygda. «Wuchue Sogns Gårdbrugere» fekk skjøte
på Vuku kyrkje «med dens Inventarium, Ornamenter og retmæssig
1 Frå slutten av 1600-åra er vel og bileta på lemgavlen av Peter Lilje.

----
37 Bind 2A
---
Altertavla fer restaureringa.


----
38 Bind 2A
---
tilhørende Herligheder af Jordegods, Tiende etc, intet i nogen Måde
undtagen, men alt med lige Ret og Rettighed som hr. Liutenant
Rasmus Hagen den eiet haver» for ein kjøpesum av 2740 Rd. Skjøret
er dagsett 25. juli 1796 og tgl. 15. aug. s. å. Det kom til 63 Rd. i
omkostningar, så heile utlegget var 2803 Rd.
Det vart no ei ny tid for Vuku kyrkje. Demokratiet si tid vart
innleidd. Vaktmeister Joen Holmlie, Storvuku, vart kyrkjeverje i
1796. Og ut gjennom 1800-talet heilt til 1888 var det i alt 12 menn
kjende namn — som tenestgjorde som kyrkjeverjor. Av desse
hadde John Grunden den lengste tenestetid, 44 år.
Det er mykje interessant å fylgja kyrkjeeigarane og ombodsmen
nene deira ut gjennom åra når dei trufast drøfter og rådlegg om kor
leis dei på beste måte skal verna og vara Vuku kyrkje. Dei var nok
noko ustøe i førstninga. Ein får hugsa at dei tok til i eineveldet si
tid og var ikkje vane med demokratiske skikkar. Men det var opp
song og framgang. Og når det lid på tida, er dei fullgode parlamen
tarikarar. Dei passa sine ting, serleg økonomien, så vi notids demo
kratar sikkert kunne ha noko å lære av dei.
Utover åra var det jamt omvølingar av kyrkja. I 1812 vart det
bygd nytt skrifthus — sakristi. Det var vel då det kom på nordsida
av koret. Inngangsdøra til skrifthuset var frå først av på austsida.
Døra vart flytt på vestveggen i 1880. Det kosta 250 Rbd. 2 Ort å
få opp det nye skrifthuset.
I 1816 vart det attåt vøling på kyrkja bygd nytt våpnhus. Kostnad
1538 Rbd. Det er vel dette våpenhuset vi no har. Det vart oppført
ved vestveggen åt kyrkja der funthuset før hadde stått. Det vart
fleire gonger vedteki å måla kyrkja, og vindaugo har det ofte von
omskiping og omvøling av.
Natta mellom 19. og 20. november 1844 slog lynet ned i kyrkje
tårnet, så det brann opp. Våpenhuset vart og skadd. Det var sjølvsagt
stor fare for kyrkja og, men ei uvanleg strid regnskur sløkte varmen.
Kyrkjestyret søkte om lov til å setja kuppel på kyrkja i staden for
tårn, men Departementet og Stiftdireksjonen sa nei. På møte d. 5.
april 1845 vedtok kyrkjeeigarane at dei skulle ta ei hovudomvøling
av kyrkja. John Grunden vart vald til ny kyrkjeverje. Daniel Kri
stoffeson Ulvill vart tinga til å byggja nytt tårn. Han ville ha 3 ort
12 sk. om dag. Dette tykte styret var for mykje. Dei fekk sjå seg
om etter ein annan som ville gjera arbeidet for 3 ort om dag. Daniel
gjekk til slutt med på å ta på seg arbeidet for denne dagløna. Det
vart vedteki at hjartstokken skulle vera 14 alen lang. I møte d. 18.

----
39 Bind 2A
---
april 1846 vart John Iverson Ekren og Paul Jakobson Ulvill tinga
til å «vedblive» å vera med på tårnarbeidet. Dei ville ha 1 ort og
16 sk. om dag, men vart bode 1 ort og 12 sk., og dei tok mot dette
tilbodet.
Eric Valne (sjølportrett).
På møte d. 11. nov. 1846 vart det vedteki å gjera desse arbeid
1. Nytt golv og nye golvfiskar i kyrkja.
3. Veggene ovanfor panelet «blir så flathugget og tiljevnet». Der
etter skulle veggene ovanfor panelet bli rappa, i koret opp til
kvelven, og i kyrkja også under loftet.
4. Galleri på nordre ~vegg.
5. Veggstubbane inn i kyrkja frå novene midt på langveggene skulle
bli borttekne.
John Grunden, forvaltar G. Høiset og klokkar O. Hage vart valde
til å sjå til med arbeidet. O. Hage har i eit hefte skrivi ei lang
utgreiing om korleis arbeidet skulle gjerast. Noggrant er det sagt frå

 

----
40 Bind 2A
---
om alt, og atterhald er det teki både på den eine og den andre måten.
Daniel Ulvill fekk snekkararbeidet for 39 Spd. Då var summen ned
slegen fleire gonger. Då Daniel var ferdig med arbeidet, søkte han
om litt etterskot. Det sa styret nei til, men samstundes gav dei han
godviljug 16 Spd. i «gratiale».
Tilbodet frå Ole Johnson Anshus frå Skogn om å utføra rappinga
for 9 sk. kvadratalna vart godteki. Rappinga kosta i det heile 59 Spd.
4 ort 6 sk. På møte d. 29. april 1848 vart det fastsett at Eric i Valne
skulle utføra målararbeidet i kyrkja for 150 Spd. Arbeidet vart utført
sumaren 1848. Galleriet på nordveggen vart ikkje bygd i desse åra.
Ola Andersson Hellan sette det opp først i 1863 og fekk 48 Spd.
for arbeidet.
Enno eit arbeid vart utført i 40-åra. Skiljeveggen mellom koret og
kyrkja vart borteken, og i koropninga, som før var firkanta, vart
det gjort boge. Som avslutning på den store omvølinga vart det i
1854 kjøpt ei lyskrone som kosta 39 Spd. Krona var gave frå folk
i soknet.
Og så var interiøret i Vuku kyrkje såleis som vi alle kjenner det:
Rappa, kvite vegger og kvitt loft. Altartavla og preikestolen i kvitt
og gull. Domedag måla av Eric i Valne oppunder korkvelven. Ole
Stubskin sa ein gong at far hans hadde skildra den nyvølte kyrkja
såleis: «Det vart som ei storstugu mot før». Når ein så tek med at
Ola Hellan, Johs. Slapgård og Martin Sevaldsen i 1881 gjorde dei
stolane som no er i kyrkja, for 10 kr. st., så vart biletet heilt som vi
kjenner det.
— Men korleis såg Vuku kyrkje ut innvendig i kring 1840, før
Eric i Valne og dei andre gjorde sitt verk? Lat oss tenkja oss etter
det. Det var sjølvsagt vanleg tregolv, men det låg venteleg noko
lågare no. Det er også truleg at golvfjølene låg tvert over huset.
Under dei golvåsane som no ligg på tvert, ligg det nokre eldre åsar
på langs. Det måtte vel vera så, elles hadde det ikkje gått å grav
leggja folk inne i kyrkja, som dei brukte. — Veggene var av rund
telgde tømmerstokkar utan noko utanpå. Stokkane var noko brune
i leten. 1 Ein kan sjå på veggen bak orglet. Loftet var vanleg flatt
loft med synlege bjelkar. Frå novene midt på langveggene gjekk
veggstykke noko inn i kyrkja. Øvst oppe gjekk stokkane som no
heilt over huset. Kyrkjestolane var vanlege gamaldagse med rette
sidestykke. Det var dører med nummer på for stolane.
1 Ved avdekking av tømmerveggene i koret i febr. 1950 syner det seg at dei
er dekorerte.

----
41 Bind 2A
---
. Erik Valnes dekor i kortaket, Helvedet i hvdvets sørvestre hjørne
Kyrkjedørene var venteleg som no: Brunmåla utvendig og blå og
med blåmåla kledningar innvendig. Kordørene hadde grøne ramtre.
Felta — fyllingane — nedanfor tverramtreet var brune med skvettar
av lyseraudt, grønt og gråkvitt. Øvste felta var gjennombrotne med tre
søyler i kvar dør. Søylene var gråkvite i botnen med striper og skvett
av lyseraudt og grønt. Foten åt søylene i øvre kant av midtre tverrtre
var grøn, raud og gul. ■ —■ Søylene som no står ved utgangsdøra, var
vel som no: brune med skvett av
føtene var brune, raude og grøne.
Overstellet brunt, blått, lyseraudt,
manke og litt gylt i krona. Dette
lyseraudt, blått og gråkvitt. Søyle-
Søylehovuda brune med litt gylt.
Løvene var brune med mørkare
var i kring kordørene før. Andre
leivningar av kor skil jet — lektoriet — har desse fargane: Brunt,
grønt, raudt, blått med aldri så lite gylt. Ein liten liststubb er sikkert
frå altartavla. Han er måla i blåe, raude, grøne og gule fargar. —
Altarringen var vel som leivningane av han, brun i botnen med skvett
av lyseraudt, blått og gråkvitt. Den gamle himlingen som var over
preikestolen, er utmed sidene måla i blått, raudt og grønt. Flata
under er blå i botnen. Ein rosett midt på er raud, grøn og grå. Engle
andlet i kring. Preikestolen veit ein ikkje noko om. Om altartavla


----
42 Bind 2A
---
seier dei lærde at ho var måla i ymse fargar, som det skal lata seg
gjera å få fram att. I felta er det bilete som enno fins bak dei no
verande som er måla på lereft.
Grunntonen i kyrkja var etter dette brun, medan fargane raudt,
blått, grønt og gult var med og lyste opp. Når kordørene vart opp
latne, såg ein gjennom dei opp til altaret og altartavla. Dessutan
såg ein gjennom den brotne skiljeveggen inn i- koret på sidene av
dørene og visstnok over dei. På lemgavlen hadde ein som no Peter
Lilje sine bilete av lidingssoga. Botnfargen er brun der og. Galleriet
ved nordveggen fanst ikkje.
Ja, kva skal ein så seia om det gamle interiøret? Det var sikkert
ein god grunntone over det, mjuk, varm og fager, og med harmoni
mellom dei ymse delar. Ein kjenner det varmar når ein tenkjer på det.
Den 11. juni 1886 vedtok generalforsamling for Vuku kyrkje etter
framlegg frå kyrkjestyret med 35 røyster mot 1 r. å selja kyrkja til
«Vuku Sogns Menighet med den nu eiendes Gård Balgård nedre,
samt Landskyld og Ulvildens Kvernbrug nr. 6». Kyrkjetiende og
husmannspengar skulle etter den tid falla bort. «Kyrkjekjøpa» vart
betalte tilbake med 3,20 kr. for kvar riksdaler som var betalt i 1796.
Heradstyremedlemene i soknet, soknestyret, skulle styra med kyrkja
og det som vedkom henne. Forutan kyrkja sine faste innkomer av
jord kunne ein likna ut sokneskatt. Dei oppsparde pengar som var
att når kyrkjekjøpa var betalt, skulle vera grunnfond for ein pen
sjonsskipnad for Vuku sokn. Til utbetaling av kyrkjekjøpa gjekk
det tilsaman med 7014,26 kr. Grunnfondet åt pensjonslaget vart der
etter med ein rund sum 3700 kr. — Frå 1922 har soknerådet hatt
styringa over kyrkja.
I 1894 ■ —■ 3. des. ■ —■ vart det vedteki å byggja kyrkjestove. Ho
vart oppført i 1895: Då vart også bygd stallar. Og det vart vedteki
å kjøpa omnar til kyrkja. I 1904 — 23. juli — vart gjort avtale med
Olsen & Jørgensen, Oslo, om at firmaet skulle byggja orgel til Vuku
kyrkje. Orglet skulle etter avtalen kosta 2350 kr., og skulle vera
ferdig til 15. mars 1905. Pengane til orgelkjøpet var stort sett gjevne
av folket i soknet og av vukubyggar i Amerika. Bonde Erling Aarstad
var den første organisten.
På denne tid var det kyrkjesongkor i Vuku, og det hadde det vori
gjennom mange år. Det var klokkar Ole Hage som først samla
songarar til korsong. For det første var det nok ikkje fleire songarar
enn dei hadde rom i klokkarstolen og i koret elles. Men fleire og
fleire vart med, og etter søknad frå Hage vedtok kyrkjestyret i 1863

----
43 Bind 2A
---
Eric Valnes dekor på nordre del av estveggen i skipet.
at songarane skulle få nytta stol nr. 5 på det nye galleri. I 1870 var
det atter spørsmål om større og meir høveleg plass på søre sida på
lemmen. Det var då dører for stolane som koret brukte. I 1871 vart
romet åt songkoret gjort større på den måten at lemmen vart utvida
ei stolbreidd framover. — Etter at orglet var innset, vart det ingen
høveleg plass åt songkor på lemmen lenger.
I 1904 vart det etter påbod vedteki å setja ei utgangsdør på søre
langvegg åt kyrkja. Det synte seg då at det var dørhol før der det
gamle våpenhuset hadde stått. ■ —■ Kyrkjestova fekk bordkledning og
paneling i 1922. Same år vart tårnet kledd og tjørebredd. I 1926
vart taket på kyrkja omvølt. Ny grunnmur vart mura i 1931, og nytt
golv vart innlagt i kyrkja og sakristiet. Same året vart det lagt inn
elektrisk varmestell i kyrkja. — I 1946 vart bygd ny kyrkjeport etter
teikning av arkitekt John Tverdahl.
I tårnet heng det også ei større klokke enn den som er omtala før.
Storklokka har ikkje innskrift eller årstal. Ho er venteleg eldre enn
den frå 1663. — Dåpfatet er truleg mykje gamalt. Det har denne
innskrifta ANNE + S + LVCKAS + EFVARTSØNS +.
Den massive sølvkalken er frå 1807. Det er gåve frå Ingeborg og


----
44 Bind 2A
---
Anders Inndal. På kalken står: AO I 1807 IE V. Disken har ikkje
noka innskrift. — Eit sylag under førarskap av Ingeborg Kvello gav
i 1926 40 serkalkar av sølv til Vuku kyrkje. I 1932 gav same laget
20 småkalkar til.
Sølvkrusifikset på messehaglen har denne innskrifta: «Foræret til
Wuchoug kirke af L. I. Stubskind M. A. Stubskind 1840.»
På brødeska av sølv står det: «Givet til Vokhaug Kirke af John og
Marit Vestgrunden til Erindring af hans Svigerforældre. Aar 1850.»
Altarduken er sauma av kvinner i Vuku etter opptak av fru res.
kap. Holan i 1914. Under denne duken ligg det fleire svært gamle
dukar. Duken under dåpfatet er også gjeven til kyrkja av kvinner
i Vuku.
Ein stol i sakristiet har denne innskrifta: «Anskaffet til kirken
1831. ■ —■ På ein messeserk står årstalet 1833. ■—
— Kyrkjegarden må frå gamal tid ha vori svært liten, men han
vart utvida gong på gong, såleis i 1797, 1831 og i kring 1850. I
1855 vart det vedteki at hegnet kring kyrkjegarden skulle vera av
stein. Før hadde det vori treplanke. Det var visst ingen fast gravar
frå gamalt. Dei grov utan regel der det høvde og helst inn til kyrkje
veggen. I 1845 vedtok kyrkjestyret at det for ettertida ikkje skulle
vera høve til å grava graver nærare kyrkje enn 4 alen. «Denne Del
af Kirkegården, nemlig 4 Alen fra Kirkeveggen, utjevnnes næste
Sommer», heiter det, så det har nok vori ujamt kring kyrkja. Frå
i kring 1835 har det i alle fall vori fast gravar. Johan Fergeberget
hadde frå den tid arbeidet heilt utover til 1881. — Dei grov graver
under kyrkjegolvet og. Då nytt golv vart innlagt i 1931, synte det
merke etter graver både i kyrkja og i våpenhuset. Det er to graver
nett innanfor inngangsdøra i vest. Ved vestveggen litt lenger sør
var det og ei grav. Der var det ikkje langt nedpå ei kiste av svære
furuplankar, men kista var tom. Det var litt høvelspon på botnen.
Innhaldet elles har venteleg nokon gong vorti ført bort og gravi ned
på kyrkjegarden. I ministerialboka finn ein dette for 1782: «Fru
justisrådinde sal. Geertsen født Emmahus f på Stuskin i sit 70. år,
begravet i Vuku Kirke 3. mai. Av Prædikestolen blev over hende
holdt en liden Tale av J. H. K.» — Då Aage Rasmusson Hagen i
1736 selde kyrkjene i Verdal til L. D. Kliiwer, tok han m. a. unna fri
gravstad til Marit Vangstad i skrifthuset i Vuku kyrkje.
Dei freista å pynta opp og. I 1872 planta Johs. Halset og Johan
Fergeberget 40 tre (rogn) på kyrkjegarden. I 1881 vart kyrkjegarden
kartlagd av I. Kvello og M. Grunden. I kring 1900 vart kyrkjegarden

----
45 Bind 2A
---
utvida vestover med 210 gravstader. Denne delen vart teken i bruk
i 1902.
Alt i 1921 synte det seg at det atter var naudsynt å vida ut kyrkje
gerden. Då vart kjøpt 2112 kv.m. jord av Kyrkje-Vuku aust for
k.stova nord til vegen. Heile k.garden vart så kartlagd av Johs. Nord
nes. Det er no tilsaman over 1200 gravstader. Seinare er det skipa
Eric Valnes dekor i korhvelvet, midt i taket.
gangar mellom dei ymse delar og elles, og planta tre (bjørk). Med
lemer av Vuku u.l. og av losje Frihug har vore med i arbeidet med
dette, og bøndene har kjørt grus. Skuleborna planta granhekk på
austre og nordre sida av k.garden, og nokre einskilde grantre i 1930.
Dessutan har kyrkjeverja og kyrkjetenar og gravar, Sefanias Marken,
planta bjørk og andre tre på k.garden. Både kartteikning, treplant
ing, gruskjøring og anna arbeid for å pynta opp i kring kyrkja er
utført som gratisarbeid. I dei siste åra er det samla inn pengar til eit


----
46 Bind 2A
---
fond, og renta av dette skal brukast til arbeid for å gjera gravlunden
fagrare. Fondet er no på noko over 4000 kr. Det er no god plass
og den beste orden på kyrkjegarden.
Den nye døypejonten.
Dei 8 bilet-felta er skorne av lensmann Jon Su ul og er ei gave fra ban.
Restaureringa av kyrkja vart fullført til 300-årsjubileet i 1955.
Restaureringsarbeidet tok til med altartavla, og under kyrkjemålaren
Ola Seter si kunnige hand har ho fått dei gamle fargane. Den gamle
hengjestolen, galleriet, på nordre sida er teki bort. Dette gav kyrkja
eit meire harmonisk interiør. Preikestolen har fått si gamle form
med dei gamle fargane, og no høver himlingen frå 1600-tallet
godt til han.
Dei nye kyrkjebenkene er komne på plass, og like-eins 4 nye lyse
kroner og 4 lampettar som er laga i stil med den lysekrona ein har
frå 1854. Dei biletskorne felta i den nye døpefonten er ei gåve frå
lensmann Suul, og skori av han. Altarringen har fått ei form som
gjev betre plass i koret. Nytt orgel er teki i bruk. Det er Brødrene


----
47 Bind 2A
---
Koret i Vuku kyrkje etter restaureringa. Framom altarringen den nye
døype]onten.


----
48 Bind 2A
---
Torkildsen, Åsen, som har levert orglet, og det har 12 stemmer. Det
nye orgelprospektet er teikna av arkitekt Tverdal.
2 gamle stolar med gyldenler er ei gåve frå familien Dillan, og
skal tene som brurstolar. Den nye dåpskanna er gåve frå konfir
mantane i 1955. Den ny vevde løperen i sakristiet er ei gåve frå kon
firmantane i 1954.
Dei kyrkjelege tekstilane er laga av kvinner i' Vuku. Ein kan her
nemne den vakre altarduken i svart- og kvitsaum. Teppet innafor
altarringen er i korssting og sydd etter eit gamalt motiv på ei høg
setepute frå garden Vest-Grunnan. Motivet er truleg frå 16. 17.
årh. Dåpsserviettane og duken til døypefonten er og i svart- og
kvitsaum.
Folket i soknet har synt stor interesse for restaureringsarbeidet.
Det syner alle gåvene ein har teki imot frå private og frå institu
sjonar. Til slutt må nemnast at kommunen på ein storstilt måte har
vori med og fremja restaureringsarbeidet.
Planen for restaureringsarbeidet er utarbeidd av arkitekt John
Tverdal og godkjent av Riksantikvariatet i Oslo, og kyrkjemålaren,
Ola Seter, har vori fargekonsulent.
Sundag den 26. juni 1955 var det jubileumsgudsteneste i den 300
år gamle Vuku kyrkje. Høgtida tok til med at Nidaros biskop med
dei 7 assisterande prestar gjekk inn i kyrkja og tok plass i koret. Det
var res. kap. Fosse, stiftskap. Tollefsen, sokneprest Hovden, sokneprest
Digernes og hjelpeprest Ansnes. Biskopen forretta for altaret i sam
band med skriftlesing av prestane. I preika nemnde biskopen litt om
den gamle kyrkja og den tid da ho vart bygt, og gjekk så over til
teksten for dagen.
Etter gudstenesta gav Vuku sokneråd middag i samlingshuset for
presteskapet og ein del innbedne. Millom song og talar ved bordet var
det eit par damer som helsa frå Vuku kirke i Minnesota. Res. kap.
Fosse takka alle som hadde vore med å få kyrkja restaurert —■ arkitekt
Tverdal, konservator Sæter og lensmann Suul for døypefonten.
Om ettermiddagen var det festmøte i kyrkja med talar av fylkes
mann Lindboe, sokneprest Hovden og sokneprest Skogsholm. Dagen
vart avslutta med orgelmusikk og song.

----
49 Bind 2A
---
VINNE KYRKJE
Av skoleinspektør Johs. Dahl.
Inntil 1815 stod kyrkja for Vinne sokn på Hallan. Kva tid det
først vart bygt kyrkje på Hallan er ukjent. Truleg gjekk det der som
i Vuku. Det var langt til fylkeskyrkja på Haug, og elva var imellom.
Så bygde bøndene sjølv ei kyrkje, som sidan fekk eige sokn og vart
anneks under hovudkyrkja på Haug, sidan Stiklestad.
Halle kyrkje låg i ein utkant av soknet. Dette kom seg sikkerc av
at det der omkring var den sterkaste bygda den gongen. Mange av
dei gardane som no hører til Vinne, låg under hovudkyrkja. Soleis
Bye, Sørager, Baglan, Valstad, Flotten, Vinne og Lerfald.
Halle kyrkje er nemnt 1513, og vigsla til St. Ægidius.
Noko av det eldste ein veit om Halle kyrkje, er frå eit oversyn
over alle kyrkjer i prestegjeldet frå 1649, der det står «Kirchenn
dend Nordre Siide, Såvelsom Choerett på Begge Siider vill thechis
med nye Span Fattes Kalch och disch til Kirchen. Och når dett schal
Brugis må dett hentes fra Hofuet Kirchenn. Er intet Bygget på Kir-
chenn Siidenn forschretsne dato, findes ei heller nogenn Materialier
udi forråed».
Halle kyrkje vart saman med dei andre kyrkjone i prestegjeldet
seld til Rasmus Hagen i 1723. Men i 1795 vart dei kjøpte tilbake av
bøndene i kvart sokn. Stiklestad og Halle hadde eit slag sameige i
kyrkjone til 1813, da dei skifta det mellom seg soleis at kvart sokn
fekk sin part etter eit høvetal dei har brukt ved delinga.
«Halle almue skal ha del i den større verdi Stiklestad kirke
har med 120 rd.
Jordegods:
Bjørgan 1600 rd.
Haugan 1000 »
Jøsås 1200 »
873
Herav på Halle 7—7- blir 562 » 75 skil.
6360
Utstår på obligasjon 480 rd.
Derav faller på Halle kirke 203 » 14 »
1. Molberg får 300 rd.
2. Obligasjon for Fleskhus 480 »
3. Stiklestad almue til Halle 105 » 89 skil.

 


----
50 Bind 2A
---
Gardar som etter kyrkjedokumenta svarar landskyld til Halle:
Bøxel.
Etter den tid vart alt som vedkom kyrkja administrert av eit valt
styre, som m. a. hadde å føre rekneskap over inntekter og utgifter.
I 1812 gjer prost Brandt framlegg om å rive både Stiklestad og
Halle kyrkjer og bygge ei ny kyrkje for begge sokn. Heldigvis vart
det ikkje noko av dette. (Sjå meir om dette under Stiklestad kyrkje).
Men det gav kanskje kyrkjelyden i Halle ei minning om at det var
på tide at dei fekk seg ei ny kyrkje, da den gamle var falleferdig.
Etter ei segn var det tanken at den nye kyrkja skulle stå på Bye.
Men så kom det tilbod frå eigaren av Vinne om fri grunn, og soleis
kom kyrkja til å bli i den motsette ytterkant av soknet.
Medan den nye kyrkja var under bygging, brente Halle kyrkje ned
i 1815. I ei melding om brannen heiter det:
«Halle kirke brendte ned kl. I—2 ef.m. den 21. juni 1815. Det
var frisk vind fra sydvest. Kirken og tårnet var av tre, fløyen og
spiret av jern. Branden opdagedes ved at det kom røg ud gjennem
tårngluggerne, og da det kom folk til, brendte hele kirken invendig.
Kirken havde liden verdi og skulde rives». Det var lynet som hadde
slege ned og tent eld på kyrkja. Vinne kyrkje var bygd frå 1814
■ —15 og vigsla i 1816 av biskop Peter Olivarius Bugge. Den åtte
kanta kyrkjetypen var etter påverknad utanfrå først teken i bruk av
pietismen og seinare av rasjonalismen. Felles for disse retningane
var at ordet og preika var det viktugaste, og dette fekk sitt symbolske
uttrykk ved at preikestolen vart sett over altaret — i altartavla. Soleis
var det også opphavleg i Vinne. Det var rekna med 180 sitteplasser
i skipet og på lemmane 50, i alt 230.
Av rekneskapen for 1844 syner det seg at Erik Måler (Valne) har
fått utbetalt 4 spd. for bilethoggararbeidet til beslag på preikestolen,
og same år for material og arbeid 80 spd. Mellom alt det som
Erik Valne har måla i trønderske kyrkjor er målinga i Vinne kyrkje
noko av det beste han har gjort. Her kom han heller ikkje i skade
for å øydelegge noko som var gjort før, som i Stiklestad og Vuku,
der han måla over dei fargane som høvde til den barokke utskurden
på altartavla, og la på kvitt og gull i staden.


----
51 Bind 2A
---
Vinne kyrkje. Sett frå nord.
I 1853 har kyrkjest. fått i stand ein kontrakt med Sivert Schem
om leige av eit orgel han sjølv har bygd og sett opp i Vinne kyrkje.
Etter kontrakten skal Schem spela orgelet i Vinne dei sundagane det
ikkje er gudsteneste i Stiklestad, der han også er organist. For dette
og for leige av orgelet skal han ha 3 tynnor bygg for året.
I 1857 blir Schem oppmoda om å lære opp eit «subjekt» til å spela
orgel, så dei fekk bruke orgelet kvar messedag.
Det «subjektet» som vart lært opp til organist, må vel vera Lars
Tiller, som sidan var organist i Vinne. Orgelet vart ståande i kyrkja
som Schems eigedom til 1878, da kyrkjestyret gjorde vedtak om å
kjøpe det for 480 kr. Organisten hadde 20 kr. i løn for året og belg
trøaren 2 kr. Dette orgelet vart brukt til 1910, da det vart utskifta
med eit orgel på 6 stemmer, bygt av brørne Torkildsen, Åsen.
Frå 1843 har Vinne kyrkje betalt rentor for 85 spd. til Alstadhaug
kyrkje «for den lille klokke», står det. Det går ikkje fram klårt om
dei har kjøpt klokka av Alstahaug for 85 spd. eller dei har lånt
4


----
52 Bind 2A
---
pengane der for å kjøpe klokka. Det første er vel mest truleg. Sum
men er innbetalt til Alstahaug i 1854.
Kyrkja har 2 klokkor. På den største står det:
Støbt
i Trondheim 1838
aj Hans Oluf Sundt
og Knut Andreas Sundt.
På den mindre klokka står det:
Støbt
af
Matis K. Søberg 1818
Klokkone er godt samanstemt, har ein lys og frisk klang, som
når langt.
I 1857 tek gjøtler H. Forseth på Levanger på seg å støype ei lys
krone til Vinne kyrkje for 40 spd.
Vinne kyrkjestyre går ut frå at kyrkjetomta på Hallan hører til
Vinne kyrkje, og har i 1859 gjort slikt vedtak om dette: «Den gamle
kirketomt med kirkegården påligger det kirkevergen at overholde at
dets grenser bliver bemerket således at de er synlige og bekjendte, og
at intet derav oppløyes, og at Ole Hallan derover planter trær således
som han forpliktet seg til ved kirkesamlingen den 1. februar 1840.»
Som ein ser, gjer kyrkjestyret for Vinne krav på eigedomsrett til
den gamle kyrkjegard på Hallan og gjer vedtak om å leige bort
slåtten der til den som betaler mest. Kristian Hallan blir kravd for
2 kr. for ulovlig bruk av kyrkjegarden. Men da han nektar å betale,
blir han innstemnt til forlikskommisjonen, men gjer ikkje noko forlik.
I 1893 blir det gjort samrøystes vedtak om at eigedomsretten til
Vinne kyrkje med jordegods, landskyld og tiende skal gå over frå
privat eige til Vinne soknelyd utan vederlag for «kirkekjøpa.» Den
einaste som hadde imot dette vedtaket var A. D. Jelstrup som åtte
«kirkekjøpet» for Leirfaldaunet. Han budde utanfor soknet og fekk
utbetalt kr. 15,00 for dette «kirkekjøpet.»
Same året vart det gjort vedtak om ei større restaurering og ombyg
ging av kyrkja. Til byggenemnd valde dei S. Tiller, formann, O.
Vinne, J. Kålen, T. Hallan og J. Ravlo. Kyrkja fekk eit tilbygg mot
vest med klokkehus og tårn, så ho no nærast ser ut som ei langkyrkje.
Etter byggerekneskapen kosta heile restaureringa 3292 kr. Av dette
fekk Mortin Sevaldsen 910 kr. for å bygge tårnet. Ole Tingstad hadde
ein akkord på 482 kr. For mindre akkordar og dagarbeid 846 kr.

----
53 Bind 2A
---
Altartavla i Vinne kyrkje.


----
54 Bind 2A
---
For ymse slag material vel 1000 kr. Pengane vart skaffa på den
måten at dei selde garden Molberg for 6000 kr. og brukte av dette
3000 kr. til restaureringa. Resten kom inn med ein basar.
Etter at dei var ferdige med trearbeidet, vart kyrkja måla av Peder
Larsen same år for 260 kr.
Vinne kyrkje har gjennom åra fått desse gåver:
1844. Av Ole Nilsen Høylo ei likvogn med unnatak av fritt bruk
for garden Høylo.
1846. Alterlampe av Ole N. Høylo.
1822. Dåpvasskanne og 2 benker av Ottar Kjæran.
1869. Alterklede av Petter Olaus Balhald.
1870. Fotteppe for alteret av Baroline Høylo.
1879. Brøddåse av prost Koch.
1880. Trekk på knefallet av Arnt Flotten.
1884. To vinkannor av Baroline Høylo.
1884. Alterduk av Beret Bye.
1888. Vokslys med massingstakar av Johs. Kålen.
1903. Kristusbilete skore i tre av Kristian Oxås Leksvik på den
gamle preikestol i altartavla, gitt til kyrkja av Anne Høylo.
1911. 2 store altarlys av Karen Tiller.
1913. Golvteppe til sakristiet av Olaus Vinne.
» Messehagel av Hans Petter og Olaus Bye.
» Bilete av Luther og Hans Nilsen Hauge av R. M. Veimo.
1915: 1 bilde av E. Bliks og 1 bilde av M. B. Landstad gitt av
R. M. Veimo.
1924: Gulvmatter av taug gitt av Sigrun og Erling Vinne.
1927: 15 stk. Nynorsk salmebøker gitt av Verdal u.lag.
1935: 50 stk. særkalker av sølv, gitt av Vinne sanitetslag.
1923: Testamentarisk gave fra Hans P. og Olaus By 500, — kr.
1930: Anders Balhald: Testamentarisk gave 2000, — kr.
1940: Sefanias Valstad testamentarisk gave 10.000, — kr.
1940: Thomas Hallan gave 500, — kr.
1939: Vinne sanitetslag bidrag til installering av elektrisk varme
anlegg, 500, — kr.

----
55 Bind 2A
---
VERA KAPELL
Av skoleinspektør J.ohs. Dahl.
I Vera var det omgangsskule heilt til 1896. Da vart det gjort vedtak
om at skulen skulle vera på Tronsmoen halve skuletida og den andre
halvparten på Sveet. Samstundes kom det søknad fra Vera om ny
bygging av skulehus for krinsen. I samband med dette kom tanken
opp om ein kombinasjon av skulehus og kapell. Alle partar fann at
det var ein praktisk måte å løyse dette spursmål på, og same året vart
det lagt fram i skulestyret byggeplan og overslag over kostnaden.
Kostnaden vart sett til 2500 kr. for huset i full ferdig stand med
tårn, paneling, måling, altar, preikestol og benker.
Av statsmidlar fekk dei 1000 kr. i tilskot til kapellet.
Etter at styremaktene for skulen og kyrkja hadde vorte samde om
det heile, vart det løyvd pengar og lyst etter tilbod på arbeidet. Det
lægste tilbod var frå Ole A. Hjelde på 680 kr. for opptømring, grunn
mur og tak. Innreiinga tok han sidan på seg for 700 kr.
Alt material vart skaffa av kommunen. Det heile skulle vera full
ført til siste juli 1899.


----
56 Bind 2A
---
Frå fyste gudstenesta i Vera kapell 1899-
Kapellet vart vigsla av biskop Skaar den 10. august same året.
Koret som er vigsla til kyrkjeleg bruk, er fråstengt når det ikkje
er gudsteneste. Skipet er klasserom for Vera krins.
Kyrkjeklokka er gjeven til kapellet av Verdalsbruket.
Etter den rekneskapen som er oppgjort for huset i full ferdig stand,
kom det til å koste kr. 3416,69.
Den 31. august 1950 var det 50-års jubileum i Vera kapell. Ved
festgudstenesta preika biskop Fjellbu og det var talar av verdals
prestane. Eit sers innslag i høgtida var at biskopen av Suderøyane og
Man, som var på vitjing hos biskopen, tok del i gudstenesta. Han skriv
sjølv at det rikaste minne han hadde frå denne turen var da han saman
med biskopen vitja ein gamal kvitskjegga mann som var liggjande (Ole
Haldorsen) og tala med han om da kapellet vart vigsla. Kapellet har
i desse 50 åra vore samlingsplass for Vera kyrkjelyd og eit medel til
å halda åndslivet friskt og levande i grenda.


----
57 Bind 2A
---
Frå jestgudstenesta i Vera kapell 1949 ■
Frå venstre res. kap. Skogsholm, biskop Fjellbu,
biskopen av Suderøyane og Man og sokneprest Sastevik.

 

----
58 Bind 2A
---
PRESTER
Av lektor Einar Musum.
Ved den ordning av det norske kirkevesen, som fant sted i midten
av det 12te århundre, opprettedes ved hvert bispesete et dom
kapitel, d. v. s. et kollegium av kanniker eller korbrødre, som bl. a.
hadde under biskopens tilsyn, å dra omsorg for vordende prester,
hvis undervisning foregikk i skoler, som ble kaldt katedralskoler,
fordi de var knyttet til bispesetet (cathedra). Domkapitlet hadde
forskjellige rettigheter som f. eks. å velge erkebiskop, hvis valg dog
måtte stadfestes av paven, å dømme i geistlige saker og i erkebispens
fråvær utøve hans myndighet. To eller flere av kannikerne fulgte
erkebispen, når han visiterte kirkene og klostrene eller var ute i andre
embetsforretninger.
Domkapitlet i Trondheim besto av 24 kanniker. De lønnedes på
den måte at de hver hadde et prestegjeld på landet, hvis inntekter
de nøt. Disse prestegjeld kaltes kannikegjeld. Verdal var et
sådant, likeså Stjørdal, Skogn og Inderøy.
De fire fornemste kanniker var præpositus, decanus, archidiaconus
og cantor, de førte tittel av prelater, og de kall, som lå til deres
embete, kaltes prelaturer. Foruten prestekallet hadde dessuten hver
kannik et prebende, bestående av jordegods, som en eller annen
hadde gitt domkirken på den betingelse at det skulle opprettes et alter
i kirken, og ved dette skulle da den kannik, som nøt prebendets inn
tekter, holde sjelemesse for giveren og hans pårørende.
Blant prebendene kan merkes etter en fortegnelse fra 1542:
St. Catharina prebende i Verdalen på 6 sp. 1 øre. Det ble etter
reformasjonen tillagt kapellanene i Trondheim.
Archidiaconi prebende, 30 sp. 1 øre. Det ble i tidens løp anselig
forbedret, så det i 1662 var over 100 spand.
Der måtte stadig en del kanniker residere ved Domkirken, mens de
øvrige var i de prestegjeld, som var dem tillagt, og betjente disse. De,
som var ved Domkirken, måtte imens la sitt prestegjeld bestyre ved
en visepastor. Plikten til å residere ved Domkirken gikk etter tur.
Alle kanniker, som oppholdt seg ved Domkirken, hadde en felles
husholdning, spiste sammen ved et bord og hadde dertil en egen
innrettet gard, commun-gården eller også St. Olavs gard. Denne ord
ning var brakt i stand i 1252 av erkebiskop Sorle, som gav dem en
beleilig grunn å bygge på og lot innrette deres felles bordhold, hvor
til han la betydelige inntekter, som siden forøktes; slik gav erke

----
59 Bind 2A
---
biskop Haakon i 1267 Haugs kirke i Verdalen med dens rente og
rettigheter til korbrødrenes felles bordhold. Kannikeme har også seiv
økt det gods, som lå til kommunet. Således har Arne Bertelsen i 1503
solgt sin gard, Kjæran, til kommunets bordhold. Dessuten har de
økt det ved de såkalte proventkjøp, som besto i at formuende eldre
folk gav kommunet jordegods eller annen eiendom mot å få opphold
ved korbrødrenes felles bordhold. Således har Eindrid på Gjørv gitt
Lein i Verdalen og annet gods til kommunet for opphold der resten
av sitt liv.
Kommun-gården har uten tvil ligget på Kalvskindet vestenfor
Domkirken, hvor der har vært en gate, kalt Kannikeveiten. Gården,
som eksisterte ennå i 1552, må ha vært temmelig stor, ettersom den
skulle huse ikke alene de residerende kanniker og deres tjenerskap,
men også de personer, som ved proventkjøp kom derinn. Dette har
vel til dels medført mangel på rom; for vi ser at da Einrid på Gjørv
gav seg inn i kommunet, skulle han medføre en bod og loftstue med
svaler og tilbehør, som han seiv skulle flytte til sjøen, men kannikene
føre til byen og sette opp på en tomt i kommun-gården til bruk for
ham, mens han levde.
Som forstander for kommunegården fungerte — rimeligvis etter
tur — en av korbrødrene, som ble kalt dispensator eller oeconomus
communitatis og procurator mensæ communis. Han hadde inntektene
av Sparbu prestegjeld, hvor han måtte holde en kapellan, da han seiv
alltid måtte være ved kommunet.
KATOLSKE PRESTER
Om bygdens prester i den katolske tid vet vi svært lite. Kun i et
par tilfelle er de nevnt, og det første er enda tvilsomt.
Paal Uvit. 1301.
Under de langvarige stridigheter mellom erkebiskop Jørund og;
domkapitlet har Arne, abbed i Nidarholm kloster som pavelig dom
mer i saken mellom domkapitlet og hr. Vilhjalm i Torgar opptatt
to menns vitnesbyrd om at Haug kirke i Verdal siden erkebiskop-
Haakons tid hadde tilhørt kapitlet. De to vitner var Paal Hvit, prest,
og Jon, bonde på Fæby. Han oppføres her av sannsynlighetsgrunner.
Når man tar hensyn til at saken gjaldt en av bygdens kirker, og at
abbeden må antas å ha ført de vitner, som hadde best kjennskap til
forholdet, er det meget som taler for at denne Paal Hvit var eller
hadde vært soknepresten i bygda. For øvrig vet vi intet om ham.

----
60 Bind 2A
---
Knut Ni eli ss on. 1422, 1440.
Knut Niclisson, prest a Haughe, nevnes i Schønnings Trondhjems
domkirkes beskrivelse anhanget s. 52. Han undertegnet i lAll sam
men med en del andre som domsmenn, oppnevnt av erkebiskop
Eskild, en dom angående korbrødrenes eiendomsrett til Store Bosnes
på Inderøy.
Aslak Bolts jordebok (ca. 1440) har en notis om at erkebispen
gjorde et makeskifte med hr. Knut, sokneprest i Verdal, hvorved
Verdals prestebord fikk V 2 spand i Kolshaugan mot at Erkestolen
fikk 2 øre i Nordberg. (Se Nordberg).
Reformasjonen betegner en oppløsningens tid for de fleste geistlige
institusjoner. Domkirken og klostrene ble grundig plyndret, og Most
rene ble opphevet; men domkapitlet fikk merkelig nok lov til å bestå.
Dette må tilskrives sel ve Luthers innskriden, idet han gjorde Kristian
111 oppmerksom på at domkapitlene måtte beholde sine midler for
å kunne ta seg av de studerendes underholdning og skolevesenet i
stiftet. Reformatorene hadde åpent øye for nødvendigheten av å
bringe skolevesenet i gjenge. Det gjaldt jo så snart som mulig å
skaffe menighetene prester, som var opplært i den nye lære. Inntil
videre måtte man imidlertid nøye seg med de gamle, og disse synes
ikke å ha vært vanskelige å få til å rette seg etter den nye lære. Da
den siste erkebisp, Olav Engelbrektsson, i 1537 var flyktet fra landet,
og kannikerne ikke lenger kunne vente noen støtte hverken av ham
eller paven, skrev de i 1538 et brev til kongen, hvor de på det beste
unnskyldte seg for, hva erkebispen hadde forbrutt, og bad tilsist om
at kongen ville forunne dem stadfestelse på de friheter og inntekter,
som tidligere konger hadde unt og gitt dem, og samme år utstedte
kongen et brev, hvori han tar «prelater, caniker, vicarier og menige
capitel og cleresi udi Trondhiems domkirke- med alle deres renter og
rettigheter «udi sin kongelige wern, fridt og beskiermelse», dog med
den betingelse at de skulle være hans «reformatz og ordinantz under
givne». Og på samme betingelse stadfestet han alle de statutter og
friheter, som tidligere kongen hadde gitt dem.
I den kirkeordinans, som innførtes ved reformasjonen, krevdes
blant annet ansettelse av en lesemester eller leetor theologiæ ved
Trondhjems latinskole. Herom het det i ordinansen, at kannikene
skal «holde en lærd mand udi den hellige skrift, som kan paa latine
offentlig læse den hellige skrift baade for kanniker, skoledegne og
forstandige borgere og andre, som did ville søge.» Han skulle altså

----
61 Bind 2A
---
holde teologiske forelesninger, som kunne besøkes av hvemsomhelst,
mens skolens eldre disipler var selvskrevne og tvungne tilhørere.
Latinskolens egentlige øyemed var jo å utdanne prester, og de fleste
prester i reformasjonens første århundre hadde ingen annen teo
logisk utdannelse. Lektorembetet ble således en viktig stilling og
måtte lønnes godt. Derfor ble det fra 1577 slått sammen med kantor
embetet, til hvis avlønning Verdals prestekall var utlagt. Lektor ble
på denne måte den egentlige soknepresten i bygda, men kunne aldri
oppholde seg i prestegjeldet, hvor han derfor alltid måtte holde en
visepastor og kapellan. Verdal vedble således å være et kannikegjeld.
LUTHERSKE VISEPASTORER OG SOKNEPRESTER
1. Sigurd Amundsen.
Han var prestegjeldets siste katolske og første lutherske sokneprest
og omtales første gang i kannikefortegnelsen av 1540 som kannik og
lektor ved domkapitlet. Da det ikke kunne være tale om lektorer
etter ordinansens mening før i 1552, må Sigurd således være en av de
tidligere klosterlektorer, som også i den lutherske tid vedble å kalles
lektorer.
Sigurd nevnes leilighetsvis ved flere anledninger: I 1547 kjøpte
han 1 spand i Ulve i Frol av sin slektning, Jon Person, som hadde
arvet gården etter sin far, Per Otterson. Betalingen var et belte (for
modentlig av sølv) på 18 lod og et kors på 13 lod. Skjøtet, som er
skrevet på Sul den 25 januar 1547, er undertegnet av bl. a. Otte Per
son, lensmann i Verdalen, som etter navnet å dømme kan ha vært en
bror av selgeren og altså også en slektning av presten. (D. N. I. 811).
Videre nevnes han i et dokument av 11. oktober 1554, hvori erke
degnen, kantor og 7 kanniker av Trondhjems domkapitel «paa Kon
gelig Majestæts behag» og i overensstemmelse med tidligere praksis
fastsetter, at en tredjepart av kannikene årlig under straff av stil
lingens fortapelse seiv skal residere ved Domkirken eller holde en
annen der i sitt sted. Dette var foranlediget ved at superintendenten
(): biskopen) Hans Gaas hadde klaget over forsømmelser, og ordi
nansens påbud, at samtlige kanniker skulle bo ved Domkirken, kunne
ikke uten store vanskeligheter overholdes.
« saa haffuer gamble fforffedre offuerwegeth landtzens
ieliMiedh saa att wden kirckens och almogens stoor fforderwelse kan
icke alle canicker aarlighe residere .»

----
62 Bind 2A
---
Deretter oppregnes for hvert av 3 år de kanniker, som skal residere
ved Domkirken. Blant det første års er Siguardus Amundi (:>: Sigurd
Amundsen. D. N. XII. 654).
I et dokument av 16. oktober 1556 er «Siguardus Amundsenn»
nevnt blant 12 kanniker, som var innkalt av Evert Bild (den gang
befalingsmann i Trondheim) og av ham ble advart muntlig og
underhånden mot at Trondhjems kapitel drev kjøpmannsskap i Nord
landene, hvilket kongen ikke ville tillate.
« tha gaff hann osz till kenne lige som vdj hiemlighedt
vden K. M. befaling som hannd sielff bekennde, att K. M. war vdj
forfaring komin huorledis att klerkeriet vdj Trondhiems domkircke
bruger møginn kiøbenskaff vdj Norlandenne, (hui(l)chid hanns
naade jngenlunde vilde tilstede, ».
De varer, de således har solgt, synes dog kun å ha vært deres egen
tiende; men byens borgere, som var misfornøyet over dette, forbød
skipperne å føre gods nordover for kannikene, hvor for disse besværet
seg for lensherren og tilbød å møte på rådstuen for å svare, om noen
kunne bevise at de hadde drevet kjøpmannskap, andre til forprang;
men da ingen kunne bevise dette, ble det dømt at kannikene som
før skulle ha tillatelse til å seige sine varer i Nordland.
I 1558 har Sigurd Amundsen underskrevet kapitelseden (D. N.
XII. 667), og under 6. novbr. 1559 har han med hele domkapitlet
på begj æring gitt superintendenten Hans Gaas det vitnesbyrd at han
like fra sin ankomst til stiftet har vært ustraffelig i liv og lære. I
dette dokument kalles han kantor. Når han samtidig var sokneprest
til Verdal, har altså prestegjeldet den gang vært tillagt kantors
embete, ikke lektors; for helt fra 1552 var det ansatt luthersk lektor;
men denne hadde altså ikke dette soknekall.
Sigurd Amundsen døde ifølge Schøning i 1573. Hvor meget han
har vært i sitt prestekall, kan vanskelig avgjøres nå; men etter hva
ovenfor er opplyst, måtte han jo hvert tredje år residere ved Dom
kirken eller ha stedfortreder der. I 1550 var han procurator mensæ
communis (;>: forstander for korbrødrenes felles bordhold), og som
sådan må han i ethvert fall ha bodd i byen og latt sitt soknekall bestyre
ved visepastor eller kapellan. Som kantor har han vel også vært nødt
til å oppholde seg i byen.
Sigurd Amundsens hustru het Margrete. Med henne hadde han
følgende barn:
Sønnen, mag. Hans Sigurdsen, var først sokneprest i Inderøy. I
1571 ble han sammen med en annen kannik sendt til København for

----
63 Bind 2A
---
å virke til en heldig ordning av kapitlets inntekter. Under dette opp
hold tok han magistergraden i 1572 og oppnådde å få en prebende
ved Domkirken. I 1586 ble han den første sokneprest til Domkirken
og later til i denne stilling å ha ervervet seg anseelse. I 1589 var han
med å forfatte reformatsen for Trondhjems stift. Han døde i 1593.
Datteren Magdalene var født i 1536 altså før reformasjonen, hvil
ket viser at der ikke holdtes strengere på de katolske sølibatsbestem
melser her enn på andre steder). Hun døde 19- novbr. 1595. I mai
1554 ble hun gift med Laurits Nilssen, som var sønn av borgermester
Nils Lauritssen og erkedegn samt sokneprest til Stjørdalen, hvor han
døde 9. novbr. 1596 og er begravet i hovedkirken. Laurits Nilssen
er stamfar for den vidt forgrenede og ennå bestående slekt Arctander.
Hans sønn, Nils Lauritssen Arctander, utgikk fra Trondheims skole
i 1578 og ble til sist kongelig konfessionarius og biskop i Viborg og
nød anseelse som teologisk forfatter. Han har over sin far og noen
andre av familien forfattet noen latinske vers, kalt trøsteskrift for
dem som i døden mister sine venner.
(Arctander betyr en mann fra det nordlige Norge).
Som nr. 2 i rekken av lutherske prester i Verdal oppfører Bang
lektor Jens Anderssen. Ifølge kannikefortegnelsen av 1616 ble han
Sigurd Amundsens ettermann som sokneprest til Verdal; men som
dog ikke bør medregnes her, da han aldri har kunnet betjene kallet
seiv, men har mattet holde visepastor. Hva tid han ble lektor, er
usikkert; men han var det iallfall mens Sigurd Amundsen ennå levde;
for under 26. februar 1577 har han som «læsemester udj Trondhjem»
fått kongelig brev på «cantordømmet udi Trondhjems Domkirke,
som nå vaccerer og ledigt er efter Herr Sigvard Amundssøn, med
bønder, tjenere og al des rente og rette tilliggelse, aldeles intet under
taget, at have, nyde, bruge og beholde ad gratiam; «cum omnibus
claus, consv. et inhab. solita.»
Kantorembetet har han fått til forbedring av sine inntekter fordi
Verdals sognekall var tillagt det og lektors inntekter for øvrig var
små. Stillingene ble åtskilt en kort tid, idet Jens Anderssen — anta
gelig i 1593 frasa seg lektorstillingen, mens han fremdeles beholdt
kantordømmet. En dansk mann, Peder Olufsen Richter, var nå lektor
noen år. Men ved et kongebrev av 18. september 1596 ble stillingene
atter forenet. Det heter i brevet at lektoren ikke kan leve av dette
embete; det uttales derfor frykt for at kongen vil «blive besøkt»
med andragende om lønnsforbedring. For å forebygge dette, bestemte

----
64 Bind 2A
---
nå kongen at Peder Richter ikke mer skulle være lektor, men dette
embete påny besettes med kantor Jens Anderssen. Det heter herom
i brevet:
« at eftersom vi komme udi forfaring, hvorledes at kantor
udi Trondhjems kapitel altid tilforn haver og været læsemester der
sammesteds af den aarsag, at præbenderne der sammesteds ere meget
ringe, saa to personer deraf ikke kunde sig underholde, og efterdi
en ved navn Peder Richter er bleven for nogen tid siden læsemester,
saa at den tjeneste er adskilt fra kantoriet, og derfor er at formode,
at Vi om videre underholdning udi fremtiden til samme kald og
bestilling skulle blive besøgt, da paa det slikt maatte forekommes,
have vi naadigst tilskikket og forordnet og nu forordne os elskelig
hæderlig mand, Hr. Jens Andersson, som nu er kantor udi forne
Trondhjems kapitel og at skulle være læsemester der sammesteds,
eftersom han udi vor kjære herre faders, salig og høilovlig ihukom
melses tid haver været, og skal han nyde og beholde den præbende
og des rente og rettighed, som til forne læsemesters bestilling er lagt,
medens han er udi samme bestilling, indtil Vi anderledes derom for
ordnedes vorder.»
Etter Jens Anderssens død (1599) søkte kapellanen i Volda
Daniel Pedersen, å trenge seg inn i kallet på grunn av at han ble
forlenet med St. Thomas' prebende, som tidligere alltid hadde hørt
sammen med det. Men ved kongebrev av 4. april 1601 ble det
bestemt at Verdals sognekall fremdeles som tidligere skulle ligge
til kantors og lektors embete. Brevet, som er stilet tii den daværende
befalingsmann, Sten Bilde, og domkapitlet, lyder således: (N.R. 111.
s. 625):
« Vider, at eftersom Vi komme udi Forfaring, hvorledes en
ved Navn Daniel Pederssøn, som er forlenet med et Præbende der
udi Trondhjems Kapitel, kaldes præbenda Thomæ, skal ogsaa tilholde
sig Verdals Prestegjæld, hvilket tilforn haver ligget til Cantoris og
Lectoris Tjeneste og Underholdning der sammesteds, da ville vi, at
forskrevne Verdals Prestegjeld skal altid herefter blive perpetueret til
Cantoris og Letoris Tjeneste og Underholdning der sammesteds, og
at os elskelige Mester Peder Ivarssøn [Borch], som nu til samme Tje
neste og Bestilling er forordnet, skal derudi strax indtræde og det
siden kvit og fri nyde, bruge og beholde.
Bedendes eder og ville, at I forordne, at forskrevne Daniel Peders
søn forne Verdals Prestegjeld strax afstaar, saa det bliver forne Mester
Peder Ivarssøn for samme hans Umage og Tjeneste strax indrømt og

----
65 Bind 2A
---
tillagt, efter at det tilforn der haver tilligger. Vi og ere tilsinds, at
samme Gjeld altid herefter som tilforn skal være og blive hos Can
toris og Lectoris Bestilling, og at I dette vort Brev lader blive hos
Kapitlet iblandt andre Kapitels Breve udi god Forvaring tilstede, der
efter I eder med forne Verdals Prestegjeld baade nu og fremdeles
kunde have at forholde.»
Den forening av kantordømmet og lektoratet, som ved dette konge
brev ble offentlig fastslått, vedble å bestå gjennom hele århundret.
«Kantor og lektor» var titulaturen; kantor var det fornemmere, for
han regnedes fra gammel tid blant kapitlets prelater.
2. Povel. — 1388.
Som nr. 2 av lutherske prester oppfører vi hr. Povel, da, som oven
for nevnt, lektor Jens Anderssen aldri kan ha betjent kallet seiv. Han
oppføres også som nr. 2 i en kopibok for soknepresten til Verdal,
som er påbegynt av Peder Krog i 1748 og nå finnes i Trondheims
statsarkiv. Den begynner med presterekken for Verdal etter refor
masjonen og inneholder om hr. Povel følgende:
«Hr. Povel, hvis Hustrne Ragnild såtte effter sig det Inventarium
som dereffter har fulgt Præstegaarden. Dødde Ao. 1588.»
En senere visepastor i bygda, Peder Juel, skriver herom følgende
i en oppgave over visepastors inntekter i forbindelse med folketel-
lingen i 1665:
«Jnventarium till dette Præsteboel findis antegnit j en gammel
Kierchens Bibel som følger Saaledis.
Anno 1588 hafver hustro Gnunild S: H: Pofvels ladit efter sig:
(1) femb Kiør (2) en vng Hest (3) Et schind (4) En gammel
Kiedel paa Thoe pund (5) Thre Svin oe er Præstegaarden ved god
hefd og forsvarlig bygning. Gud bevare fremdelis fra Ulyche!»
Denne Povel har rimeligvis vært prest i bygda i lengere tid. Han
tør ha vært visepastor både under Jens Anderssen og under forman
nen, Sigurd Amundsen, etter at denne var blitt kantor.
3. Isach. 1588 —
«Hr. Isaac, som kom effter Hr. Povel», heter det i Krogs kopibok.
Hverken Schøning eller Erlandsen har annet om ham enn navnet. Jeg
har ikke kunnet finne spor av hans tilværelse.
4. Lars.
«Hr. Lars dend Viise, eller rettere sagt Vice Pastor», heter det i
Krogs kopibok. Tilnavnet «den vise», som tillegges et par prester i

----
66 Bind 2A
---
Verdal, er formodentlig en gjennom tidens løp i almuens munn opp
stått forvanskning av ordet «vicepastor».
J 5. Kristen. 1611, 1620,
likeledes med tilnavnet den vise, var den første kapellan i bygda og
skal som sådan ha bodd på Reitan. Siden ble han visepastor. Hans
sønner, Anders og Arnt bodde på Gudding. (Krogs kopibok).
Han finnes i skattemanntallene for 1611 og 1620 som eier av løre
odelsgods i Flyan og 1 øre i Rosvold, og var vel allerede før 1611 blitt
vicepastor, da Reitan dette år hadde en annen oppsitter.
Sønnen Arnt nevnes som leilending på Gudding i 1620 og både
Arnt og Anders i 1630; de etterlot seg en bondeslekt, beretter Erland
sen. Som omtalt under Lein, het Sivert Sevaldsen Leins hustru Marit
Andersdatter og var født på Gudding i 1617. Hun var formodentlig
hr. Kristens sønnedatter, og isåfall nedstammer den vidt forgrenede
Leinsætt gjennom henne fra bygdens første kapellan.
Hr. Kristen har antagelig vært prest i bygda fra omkring århundre
skiftet til begynnelsen av 1620-årene.
6. Nils Pedersen Helsingør. — ca. 1636.
Han var prest her i 1626, i hvilket år Mentzers journal beretter, at
han ble innstevnet for kapitlet, da han hadde latt en disippel ved navn
Paul Pedersen offentlig preke for seg.
Hans ansettelse som vicepastor skyldes rimeligvis, at han var gift med
lektoren, magister Peder Ivarsen Borchs datter Sofie. Deres sønn,
Peder Nilssen Borch, ble 22. febr. 1657 vicepastor til Stod.
Den senere prost Peder Krogs hustru var av Nils Helsingørs slekt.
Krog kaller ham i sin presterekke «min Hustrues Sophiæ Herslebs
Far-moders Far-Fader.»
Nils Helsingør har antagelig vært prest i Verdal til henved 1636.
I Stiklestad kirke henger et maleri som antagelig er av ham, malt på
tre av en ukjent kunstner og restaurert av læge Th. N. Schulz.
7. Mads Jenssen Riber, ca. 1636 — 1644.
Han er kommet til bygda som kapellan, antagelig i 1626. Detet år
bygslet han nemlig 1 spand i Sundby og brukte denne gard et par år.
Kapellanene var nemlig så dårlig lønnet, at de snarest måtte se åfå
seg en bygselgård for å kunne leve med familie. I 1628 byttet han
med Torkild, oppsitteren på Ekloen, og tok bopel på denne gard, og'

----
67 Bind 2A
---
A T /7.r Pedersen Helsingør.
i 1633 bygslet han ytterligere 1 øre i Ekloen, som Oluf Ekloen opplot
for ham. «Hans Døttre bleve Bønder-qvinder», heretter Krog. Det
er iallfall sikkert, at en datter av ham ble gift med Arnt Jonsen, som
i 1636 bygslet Ekloen, idet Mads Riber opplot gården for ham. Han
kalles ved denne leilighet ennå kapellan, men ettersom han har oppgitt
bygselgården, er han formodentlig blitt vicepastor ved denne tid. lall
fall var han det i 1639; ti den 27. juni dette år var han innstevnt for
kapitlet, fordi han hadde skrevet til biskopen om Peder Eriksen Juels
ansettelse som kapellan, skjønt denne ikke var mer enn 24 år, hva han
mente var gjort mot Kongelig Majestets forordning. (Minimumsalde
ren for prester var nemlig satt til 25 år). Resultatet ble, at hr. Mads
5


----
68 Bind 2A
---
måtte avbede sin forseelse, som var gjort av «misforstand», hvoretter
han fikk tilgivelse av biskopen.
Han oppgav vicepastoratet «formedelst sin alderdom och skrøbelig
hed», antagelig i 1644; ti under 18. juni dette år har lektor Hans
Søfrensen opprettet kontrakt med hans ettermann om embedets
avlønning.
8. Peder Eriksen Juel, 1644 — 1670,
var først kapellan. Antagelig er han ansatt som sådan etter Mads Riber
omkring 1636, idet denne da formodentlig er blitt vicepastor.
I 1644 ble Juel vicepastor. Han og hustruen, Sofie Pedersdatter,
skj enkét ved gavebrev, datert Stikstad tingsted 4. aug. 1644, y 2 øre
i Jermstad uten bygsel til Domkirken. Den årlige landskyld derav var
i 1858 28 skilling.
Etter krigen 1657 —60 ervervet han seg et betydelig jordegods i
bygda. (Se herom under godser). Han døde i oktober 1670.
Juel var gift med Nils Pedersen Helsingørs enke, Sofie Pedersdatter
Borch. Datteren, Karen Pedersdatter Juel, var gift med residerende
kapellan til Veø, Boy Boysen [Friis]. I skiftet etter denne Boysen 24.
mai 1707 registrertes portrett av hr. Peder Juel og hans «kieriste»
(3: hustru) og av Erik Pedersen Juel og hans «kieriste». Dessuten regi
strertes sølvtøy, merket 1) P.E.J. E.T.D.K. 2) P.E.S.J. E.T.D.T og
1.1.5.L. E.T.D.T.
Peder Juel var annen gang gift med Elsebe Tomasdatter [Friis].
Hun ble etter Juels død gift med kapellanen i Verdalen, Jakob Jakob
sen Lund.
Vicepastors inntekter.
Av den kontrakt, som under 18. juni 1644 ble sluttet mellom kantor
og lektor Hans Søfrensen på den ene side og vicepastor Peder Eriksen
Juel på den annen, får vi rede på vicepastoratets avlønning. Kontrak
ten hitsettes i sin helhet:
«Wij effterskrefne Hans Søfrensøn Cantor oe Lector vdi Trund
hiembs Capitell, och Peder Erichsøn Juel Vice-Pastor i Werdal kiendis
och for alle giør vitterlig att efftersom Hæderlig och Wellærd mand
H: Matz Jensøn Riber, hafver formedelst sin Alderdom och Skrøbe
lighed sin vicepastorat i Werdall resioneret och for hannem i Stæden
Lovlig effter Kong: Mayst: bref er vocered H: Peder Erichsøn same
vicepastorat her efter at betiene: Saa hafver Vi begge Samptlig med
Voris gode Øfrigheds samtycke saaledis endrectelig med hver andre
accorderet, At effterdi forneffnte Werdals gield er naadigst af Kongl.

----
69 Bind 2A
---
Peder Eriksen Juel.
Mayt. perpetueret Lectori til sin Aarlig Vnderholdning pro officio. Saa
skal dog forbemelte Vice-Pastor H: Peder nyde for sin Thieniste af
samme gield som effterfølger.
1. Alt W-vize, vden och inden Kirchen med offer på Alteret,
pusefæ, Vdfær och Kirckegang effter Reformatzen.
2. Offerskiepper af de tre Annexer, Som er af Wueche Sogn,
Wdskindesogn, och Lynge sogn.
3. Thiufve tdr. Hafuer Korn af Thienden eller Thiufe Rixdlr. sp.
Aarlig i steden for Kornet.
4. Femb Spand Landskyld, Huor iblant er och beregnet de Thoe
Spand af Landfald och de thoe af Tægstad och Merchdals Eng.


----
70 Bind 2A
---
5. Alle huusfolchenis som i Gieldet findes deris Aarlig arbeyd som
de ere Præsten plictig effter gammel Vijs.
6. Hvis Sildtiende falde kand af Hindherris fischerj, Som er af
Beystad, Inderøen, Skogn, Verdall och Sparboen, och inted Videre.
7. Præstegaarden med al sin behøring som er aldt detz Anfæ med
Huse oe Vaaning hvilcke forbemelte H: Peder skall holde med f uld
och tilbørlig Bygning som forsvarligt er, och af forbemelte Jndkomst
efter Sedvanlig brug likesom hans formand at staa for Herre och Bisse
holdt.
8. Och endog sedvanlig hafver værit at vicepastor af forne sin
Indkomst effter forordningers paabydelse, hafver altid gifvet sin
portion, til Skatters som paabydes deris betalning: dog er forne H:
Peder bevilgit af M: Hans fri at være for ald Almindelig och Sedvanlig
Skat och M: Hans allene der til at svare. Hvorfor M: Hans skal aarlig
nyde Offerchiepperne af Haltz Sogn.
9. Skal och forne H: Peder Vicepastor Huse och holde huus Capelan
som nu er eller kommendis vorder med al sin tilbørlig Vnderholdning
Sømmelig efter Ordinantzens lydelse: Och derfor aarlig saa lenge hand
i hans brød er och af hannem som forchrefvit staar opholdis nyde
Thiufve dir. in specie, och Hvis Salttiende der i Gieldet falde kand
Pastori vedkommendis.
Hvorfor ochsaa ieg H: Peder paa det Venligste betacker min gode
Øfrighed Saavelsom och min kiære husbonde M: Hans Søfrensøn som
mig alt dette forbemelte till min Vnderhold bevilget hafver. Lofvendis
her hos mig med forskrefne deputat at ville V-paaancket i alle maade
lade mig nøye Saa lenge Gud sparer os samen: och med all Tachnem
melighed och ærbødighed mod hannem saa oe med flittighed och tro
skab i mit kald, slig gode och ærisbevissning at Vedergielde. Wnder
danigste ombedendis Woris kiere Lendsherre Erlig och Welbyrdig
Mand Fredrich Wrhne til Brentved, Saa och Voris kiere Biskop Hæ
derlig och Høylærd Mand M: Erich Bredall dis til bekrefftelse, at ville
denne voris Contract och forening Vnderskrifve, Hvilchet Vi och begge
til Stadfestelse Hafver och Voris Hender neden for Vndertegnet.
Datum Trundhiemb den 18 Juny Anno 1644.
Hans Sø] r ens son. Peder Juel.»
Som det fremgår av denne overenskomst, besto vicepastors inntek
ter i:
1. Alle uvisse inntekter ved offer, brudevielser, begravelser og kirke
gang etter reformatsen.

----
71 Bind 2A
---
2. Offerskjeppene av de tre annekssogn, Vuku, Auskin og Lyng,
hvilket vel i dette tilfelle må bety av de garder, som hadde tilhørt disse
sogn; ti Auskin og Lyngs kirker var jo nedlagt ved reformatsen.
3. 20 tønner havre eller i kornets sted 20 riksdaler.
4. Landskylden av 5 spand jordegods, hvoriblant 2 sp. i Landfald
og 2 øre i Tokstaden og Merkedalsenget.
5. Prestegjeldets husmenns årlige pliktarbeid til prestegården etter
gammel vis.
6. Sildtienden av Innherred, d. v. s. av Beitstad, Innerøy, Skogn,
Verdal og Sparbu.
7. Prestegården (Auglen), hvis hus vicepastor skulle vedlikeholde.
Dessuten var han forpliktet til å huse lensherren samt bispen på dennes
visitasreiser.
8. Vicepastor skulle være fritatt for den alminnelige skatt, som nå
skulle svares av lektor, mot at denne beholdt offerskjeppen av Hallan
sogn. (Det fremgår herav tydelig, at tidligere vicepastorer har hatt
offerskjeppen også av Hallan sogn; men at de da også har svaret de
alminnelige leilendingsskatter.
9. Vicepastor skulle holde en kapellan og for dette ha av lektor
20 rdl. årlig samt prestens andel av den salttiende, som falt i preste
gjeldet.
Skjønt Peder Juel i ovenstående kontrakt meget smukt takker sin
«kjære husbonde», som har bevilget ham «alt dette» til hans under
hold, synes det dog ganske klart, at det ovenfor oppregnede ikke kunne
være nok til å gjøre vicepastorene til de magnater, de i virkeligheten ble
fra Peder Juels tid. Det er ingen grunn til å anta, at avlønningen før
hans tid var synderlig ringere; men dog ser det ut til at vicepastorene
til og med Mads Riber ikke har fjernet seg meget fra de bedre bønder.
Men fra Peder Juels tid begynte prestene, både vicepastorer og kapel
laner, å drive spekulasjoner i jordegods og rykket således opp i pro
prietærklassen, hvilket i høy grad måtte forbedre deres økonomiske
stilling, men på samme tid fjerne dem fra deres sognebarn, ja vel endog
bringe dem i et fiendtlig forhold til disse, når de som landdrotter ble
nødt til ad rettslig vei å inndrive landskyld og andre landdrottlige ret
tigheter, kanskje endog drive dem fra sine bygselgårder.
Ovenstående kontrakt har Peder Juel omtrent uforandret fornyet
under 29. mai 1665 med magister Christen Schioldborg, som i 1660
etterfulgte Hans Søfrensen i lektorembedet. Det er dog i 3dje punkt
den forandring, at vicepastor Juel etter eget ønske istedenfor de 20
tønner havre skal ha prestens anpart av Bakke klosters korntiende og

----
72 Bind 2A
---
«alle andre spedes, som f alder af Backe bønder der i Gieldet». Videre
opplyses, at Peder Juel istedenfor de 5 spand landskyld har hatt 15
rdl. årlig av den forrige lektor, og at han for fremtiden skal ha yttter
ligere 2 øre eller 2 rdl. årlig. Dette henger sammen med at Tokstad
og Merkedalsenget, som var iberegnet i de 5 spand, heretter skulle
være uatskillelig fra prestegården, skjønt de tilhørte Verdals men
salgods med særskilt bygsel, ;>: var, hva vi nå kaller særskilte matrik
kelnummer.
9de punkt er forandret derhen, at lektor seiv skal lønne og kost
holde kapellanen, «vice-Pastori vden nogen afgang», og dette må vi
vel anta betegner en forbedring av kapellanens stilling.
Videre opplyses, at kapellanen får 12 rdl. i lønn og 30 rdl. i kost
penger, «indtil Wi anderledis kand accordere: oe niuder endda fri uden
landsskyld oe Lanbohold pro tempore den Prestbols Jord Mo, som
Encken, hvilcken hand ected, tilforn besad.»
9. Jens Kristojersen Svaboe, 1670 — 1687.
Han var — antagelig fra 1665 etter Mikkel Augustinussen • — kapel
lan i Verdal og bodde som sådan på Mo. Ved mag. lektor Schiold
borgs understøttelse ble han vicepastor i 1670 etter Peder Juel. Han
døde i februar 1687.
Han var gift med Sofie Eriksdatter Blix, enke etter Erik Olsen
Schancke, kapellan til Verdal. Med henne fikk han et ikke übetydelig
jordegods, som Schancke hadde samlet. (Se godser). Av deres barn
merkes sønnen, Kristen, som bodde i Trondheim. Dennes sønn, Jens
Henrik Svaboe, ble student fra Trondhjems skole 1733, ble hører ved
samme skole 1738 og virket som sådan i omtrent 24 år, inntil han
nyttårsaften 1762 fikk bestalling som hospitalsforstander. Som sådan
innla han seg atskillig fortjeneste ved å få innrettet en ny stue til 12
lemmer, et «kurerkammer» og et «dolhus». Mens han var hører, var
han kommisjonær for københavnske bokhandlere og synes seiv å ha
drevet en liten bokhandel. Han døde i 1782.
Datteren, Gullov Jensdatter Svaboe, ble gift med Peder Jenssen
Herdal, sogneprest til Åfjorden. Hun døde i 1740.
En annen av Jens Svaboes døtre, Mette, f. 15. okt. 1667, ble i 1691
gift med regimentskriver David Tomasser», som er nærmere omtalt
under Sør-Minsås. Deres barn antok navnet Svaboe. En av dem, Jens
Davidsen Svaboe, overtok i 1732 gården Olstad i Børsa etter faren.
En datter av ham må den Beret Jensdatter Svaboe være, som i 1767

----
73 Bind 2A
---
gift med Arnt Ingebrigtsen Øyen fra Surendalen. Etterkommere
disse bor nå på Nedre Bjerkan i Strinda.
Stamtavle:
Jens Kristofersen Svaboe, vicepastor til Verdal f febr. 1687.
* Sofie Eriksd. Blix, f. på Hammerdals prestegard i Jåmtland 18/3
1626, f p- Aafjordens prestegard 26/5 1709, da enke etter kapel
lan til Verdal, Erik Olsen Schanche.
B. 1. Kristen Jenssen Svaboe. * Elen Katarina Monck, f 3/2 1769-
C. 1. Jens Henrik Kristensen Svaboe, hospitalsforstander i
Trondhjem.
B. 2. Dortea Jensd. Svaboe, f p- Forbregd 1705. * Løytnant Iver
Kristofer von Hadelen.
B. 3. Gullov Jensd. Svaboe, f 1740. * Peder Jenssen Herdal, sog-
neprest til Aaf jorden.
B. 4. Mette Jensd. Svaboe, f. i Thjem 15/9 1667, f 2/8 1749.
* 16/11 1691 p. Minsås med regimentsskriver David Tomas
sen, f. p. Indset 5/9 1658, f p- Olstad i Rissa 6/7 1731.
Han kjøpte Olstad i 1708.
C. 1. Tomas Davidsen Svaboe, f. p. Salberg 19/4 1691.
C. 2. Sofia Elisabet Davidsd., f. 26/9 1692.
C. 3. Elen Maria Davidsd., f. på Forbregd 8/11 1693.
C. 4. Anna Marta Davidsd., f. på Forbregd 6/1 1696,
f 25/3 1696.
C. 5. Jens Kristofer Davidsen Svaboe, f. p. Ekloen 8/2
1697, overtok Olstad ved auksjon 1732. *
D. Beret Jensd. Svaboe, fikk kår på Olstad 1805. * x ).
* 2 ) 16/7 1767 underoffiser Arnt Ingebrigtsen
Øyen fra Surendalen; kom i 1762 som «gjætergut»
til Olstad, fp. Olstad 6/1 1786. * 3 ) Erik Olsen
Follo.
E. Ingebrigt Arntsen, f. 17/11 1778. * x ) 1803
Kristen Pedersd. Viggen, f 31/5 1805. * 2 )
10/7 1807 Gunhild Arngrimsd. Fergestad.
F. Arnt Ingebrigtsen Olstad, f. p. Viggen 11/3
1804, f p. Olstad 9/3 1886. * *), 2 ).
G. 1. Ingebrigt Arntsen Bjerkan nedre, f.
p. Olstad 22/9 1834. * 24/6 1862
Ragnhild Nilsd. Presthus. De bodde
til 1870 på Saltnesbakken, deretter

----
74 Bind 2A
---
på Olstad, som han overtok etter
faren. 15/4 1882 flyttet de til Bjer
kan nedre, Strinda.
G. 2. Anton Arntsen Olstad, kjøpte Ol
stad av broren 1882. *.
H. Arnt Antonsen Olstad.
C. 6. Mette Elisabet Davidsd., f. 25/7 .1698
C. 7. Anna Sofie Davidsd., f. 1700.
C. 8. Hans Davidsen Svaboe, f. 1701.
C. 9. Henrich Nicolay Davidsen Svaboe, f. 21/3 1703,
tollbetj. i Trondhjem 3/1 1759, skifte 22/7 1762.
C. 10. Iver Kristofer Davidsen Svaboe, f. 31/7 1704.
C. 11. Jørgen Kristian Davidsen Svaboe, f. i Thjem 16/11
1706.
C. 12. Sakarias Davidsen Svaboe, f. p. Olstad 25/8 1709.
C. 13. Jørgen Kristian Davidsen Svaboe, f. 4/9 1711, f 14
- d g- gl
Anders Pedersen Kempe.
Om denne merkelige mann hitsettes følgende opplysninger, hentet
fra Ludv. Daae: Nogle nye bidrag til den norske kirkes historie:
Anders Kempe (eller Kjempe) het en mann, hvem Erik Pontoppi
dan kaller en svenske fra Jåmtland; da imidlertid mannen må være
født lenge før 1645, blir han, hvis han er født i Jåmtland, en opprin
nelig nordmann, noe som vel den danskfødte biskop ikke har aktet på.
(Der var i det 17de og 18de århundrede i Trondhjems stift en familie
Kempe, av hvis medlemmer flere ble prester).
Han skal i Jåmtland ha bekledt en «stykløitnants charge» under kom
mandanten Drakenstjern, «som var en fornemme chymicus og hos
hannem haver han lært og exerceret den chymiske kunst».
Av større interesse for oss er, at han hadde fått fatt på noen skrifter
av en hollender, Paul Felgenhaver, som Pontoppidan kaller «en Wei
gelianer og Schwenkfeldianer».
(Schwenkfeldianerne har navn etter Casper v. Schwenkfelt, en schle
sisk adelsmann, født 1490 og død i Ulm 1561. I sine tallrike (over
80) skrifter ville han ha både dåp og nattverd avskaff et, ivret mot
Luther, til hvem han i begynnelsen hadde sluttet seg, lærte at skriften
ikke var Guds ord, men kun et ytre tegn. Han var en stor prestehater
og ansa nytelsen av Kristi legeme og blod i troen for nok; likeså nektet
han Kristi menneskelige natur. —

----
75 Bind 2A
---
Weigelianerne er oppkalt etter Valentin Weigel, luthersk prest i
Sachsen (f. 1533, f 1588). Han var en mystiker, som søkte å virke
mot den stivortodokse, polemiske retning, teologien antok i lange
tider, etter at reformasjonsverket var fullbrakt. Også her i Norge
kom denne retning til utbrudd —- foruten gjennom Anders Kempe —
også gjennom mag. Nils Svendsen Chronichius —.
Ovennevnte Felgenhavers personlige bekjentskap gjorde Anders
Kempe på en reise i Amsterdam. I denne by lot han også trykke to
bøker på svensk, hvorav den første var betitlet Perspicillum Bellicum,
hvori han bl. a. fordømte krig og dem som gjorde militær tjeneste.
Hans egen militære løpebane må altså være oppgitt, før han opptrådte
som religiøs forfatter. Den andre boka het Probatorium Theologicum,
og forfatteren søkte i denne å bevise at Kristus ikke var sant menne
ske og «at Kristi kjød er ikke et creatur». Likeså søkte han i denne bok
å laste geistligheten. Som man vil se, er disse anskuelser hentet fra
Schwenkfelt.
Disse separatistiske bøker, særlig kanskje hans anfall mot geist
ligheten, ble i Sverige ikke vel opptatt. Han ble derfor i Jåmtland
arrestert og noen ganger tevnt for konsistoriet. Til sist måtte han
rømme derfrå, og det skulle være lyst fra prekestolene og bekjentgjort
på tingene, at ingen måtte under livsstraff ha med hans lærdommer å
skaffe. «En student, nemlig hr. Olufs søn i Ravens (Ragunda) gjeld,
som ikke alene mot forbudet har hat Kempes bøger hos sig, men ogsaa
skal ha villet forføre andre, er derfor blit halshugget.»
Kempe, som altså måtte rømme, tok sin tilflukt til Verdal og bodde
på Hegstad. Hans ankomst til Norge angis å være skjedd 1664. Her
virket han ikke alene ved sine «private discurser», men fortsatte tillike
sin forfattervirksomhet. Under et nytt opphold i Amsterdam i 1671
utgav han således en svensk oversettelse av Paul Felgenhavers «Har
monia fidei» og tillike et originalt skrift, kalt hans «Dedication og
Confession», om hvilket senere skal anføres den eldre Pontoppidans
dom. «Han bragte adskillige exemplarer herind i landet, og 10 haver
han skikket til Sverige.»
På grunn av de i denne bok uttalte kjetterske anskuelser ble han da
i 1672 ved sankthanstid utelukket fra alterens sakramente, noe som må
forundre oss, da det derav synes, som om han virkelig skulle ha begjært
å stedes til dette, hvilket neppe kan antas om en tilhenger av Schwenk
felt.
Likeledes søkte mag. Arnold de Fine, som var biskop over Trond
hjems stift en tid i året 1672, å bevege ham til å la sine awikende

----
76 Bind 2A
---
læresetninger fare, men formådde likeså litt som andre geistlige å over
bevise ham.
Da nå A. de Fines ettermann, E. Pontoppidan, i 1673 kom som
biskop til Trondheim og fikk vite disse ting, tilskrev han samtlige
proster med befaling, at de alle skulle undersøke, om Anders Kempes
bøker fantes i deres prostier og for dette tilfelle oppbringe så mange
eksemplarer, som overkommes kunne, «paa det at ingen derav skulde
forføres eller forarges.» Dette forlangende påviste biskopen å være
overensstemmende med hans embetsplikt, da ikke alene Kristian den
4des åpne brev av 23. januar 1617 forbød sådanne bøker og befalte
proster og prester dermed å ha innseende, men det også innskjerpedes
i ordinantsen, at superintendentene skulle påse at de bøker «avskaffe
des», av hvilke «nogen med vrang lærdom kunde forgives». Disse
biskopens pålegg førte dog ikke til noe betydelig resultat; ti «eftersom
Anders Kempe enten havde faaet dem igjen, eller de, som dem havde,
ville ikke være det bekjendt», kunne man blott tilveiebringe et eks
emplar av hver bok, og disse fikk da biskopen.
Denne utarbeidet nå en gjendrivelse av Kempes villfarende iær
dommer «til omvendelses opmuntring» og lot ham, mens han var på
et besøk i Trondheim, dette skrift tilstille ved sognepresten til Frue
kirke, hr. Oluf Christophersen Tønder, og den residerende kapellan
til Domkirken, hr. Nils Pedersen Riberg, hvilke tillike forela ham til
erklæring atskillige spørsmål, hvoriblant følgende:
1. Hvorledes han som født i Sverige, et land, «hvor den rette reli
gion kristeligen øves», kunne være brakt til sådanne tanker, og hvor
ledes han hadde våget etter sin unnvikelse derfrå å vedbli med forar
gelige bøkers utgivelse her i landet, ikke alene mot ordinansens by
dende, men også mot kong Fredrik den annens forordning om de 2 5
artikler, som fremmede, der ville bo og bygge i disse riker, skulle
bekjenne*), og likeså tross Kristian den fjerdes reskript og forordning
av 24. novbr. 1655 samt Kristian den femtes mandat av 14. oktober
1672.
2. Om han ikke ville la seg av Guds ånd og ord overbevise om sine
meningers vranghet og om at det, hvormed han søkte å bestyrke disse,
var annerledes å forstå, samt at navnlig skriften lærer trefoldigheten,
Kristi tvende naturer og hans sanne manndom.
*) Om disse 25 fremmed-artikler, der kan betraktes som den dansk-lutherske kirkes
første egentlige symbolske skrift, se L. Helveg: «Den danske kirkes historie efter
reformationen» I. 145 —148 samt Pontoppidans Annales eccl. 3. 416—420. De
nevnte artikler utkom i 1569 og er uten tvil forfattet av dr. Hemmingsen.

----
77 Bind 2A
---
3. Hvorledes han trodde å kunne forsikre seg forløsning og salig
het, dersom Kristus ikke hadde vært et sant menneske, men bare
latt, som han hadde vært kjøt, og videre, hvorledes han, hvis han ei
hadde hatt legeme og sjel, da hadde kunnet lide og utstå den lidelse
og straff, som vi skulle ha utstått.
4. Om han ville «vemodigen vederkjende og igjenkalde sin vrange
og kjætterske mening, avbede Gud og hans kongelige Majestet sin
grove forseelse og den kristne kirke sin forargelse og staa aabenbare
skrifte. (Kristian den fjerdes recess, Iste bok kap. 2, art. 13 påbod,
at den, som hadde vært utelukket fra nattverden, skulle stå åpenbar
skifte).
5. Om han vilde anlove og sig tilforpligte at gjøre sin yderste flid
til at opbringe og avskaffe alle de eksemplarer av hans forargelige
bøker, hvor de her i riget kunde findes, at de enfoldige, som ikke
formedelst lærdom og øvelse havde det forsøkte sind til forskjel mel
lem godt og ondt (Hebr. 5. 14), derav skulde forføres og forarges, og
at han ikke herefter vil tale eller skrive imod den hellige trefoldighed
eller Kristi manddom og tvende naturer, og at han ikke vil forføre
nogen til at anta hans syndige og kjætterske mening.
6. Om han uten skrømt vil antage og vedkjende disse artikler, som
findes udi den Augsburgske konfession og udi kong Fredrik den
andens hans mandat og vil med ed anlove sig dennem at forblive.»
Da de to ovennevnte trondheimske prester hadde forelagt Anders
Kempe disse spørsmål og overgitt ham det av biskopen avfattede gjen
drivelsesskrift av hans lære, begjærte han å erholde noen betenknings
tid og å måtte ta skriftet hjem med seg til sitt oppholdssted Hegstad.
Kort derpå kom imidlertid Pontoppidan dit på en visitasreise, hvor han
søkte «at fornemme, om nogen der i menigheden havde ladet sig av
hans kjætterske lærdom forføre, som ingen fandtes». Etter å ha for
matlet «alle og enhver at vare og vogte sig derfor», tok biskopen
Anders Kempe personlig for seg, hvorpå denne atter begjærte hen
stand, innen han bestemte seg til å fastholde eller tilbakekalle sine
lærdommer. Biskopen formanet ham, såvidt han formådde, «men det
lod sig anse, at han ikke vilde avstaa fra sin vilde og vrange mening.»
Noen tid etter leverte imidlertid Anders Kempe biskopens skrift
tilbake til de to prester igjen etter å ha skrevet derpå, «at han vilde
blive ved sin konfession». Da således alt håp om å bringe ham på andre
tanker måtte oppgis, henvendte biskopen seg til stattholderen (Gyl
denløve) og vicestattholderen, og etter disses betenkning skrev han til
prestene i Verdal, at de, «som ordinantsen og recessen tilholder, efter

----
78 Bind 2A
---
foregangen bøn og tillysning skulde hannem, som tilforne længe siden
som en kj ætter var suspenderet fra sakramentet, omsider excommuni
cere, om han ikke disimidler vilde sig omvende.»
(Dette sikter til, at ordinantsen av 1607 påbyr, at førenn noen bann
settes, skulle hans navn offentlig nevnes fra prekestolen).
Om denne bansettelse nå virkelig ble brakt i utførelse er übekjent.
Men kort etter kom Anders Kempe atter til Trondheim, hvor han lot
seg merke med at han ville reise til Bergen, og etter noens sigende,
videre derfrå til Holland. Dette lot da biskopen innberette gjennom
stattholderskapet til kongen, som da lot utgå til stattholder Gylden
løve følgende missive:
«C. v. Vor synderlig gunst og bevaagenhed tilforn! Eftersom os
allerunderdanigst er bleven foredraget, hvorledes en indfødt svenske
fra Jemtland, nu boende i Værdalen i vort rige Norge, navnlig Anders
Kempe, skal have sammenskrevet en meget übluelig og kjættersk bog,
kaldet hans Dedication og Confession, hvilken han og til Amsterdam
skal have ladet trykke og siden eksemplarer deraf i riget indført; ti er
vores allernaadigste vilje og befaling, at du straks paa vores vegne over
alt vort rige Norge alvorligen lader forbyde samme bog under høieste
straf maa sælges og udleveres og desforuden advare alle og enhver i
lige maade under høieste straf, at de sig fra saadan fordømmelig bogs
læsning ikke aleneste entholder, men endog, hvis exemplaria de deraf
kunde eie, straksen til superintendenten i stiftet, hvor de findes, at ind
skikke, som dennem siden i vores cancelli haver at indlevere. Endog
derhos haver du at lade ansige bemeldte forargelige kj ætter Anders
Kempe, at han inden trende solemerker fra den tid, han derom bliver
advaret, under livs straf vore riger og lande forlader og sig deraf
udpakker.
Hafniae, 24. juli 1674
Etter et temmelig utførlig utdrag av det omtalte skrift av Anders
Kempe «Dedication og Confession» har den eldre Pontoppidan i det
manuskript, som er kilden til nærværende beretning, avgitt følgende
dom om denne bok:
—■ — «Herudav klarligen og skinbarligen eragtes, at Anders Kempe
med Noeto, Sabellio og Serveto*) üblueligen foragter den hellige tre
foldighet, de trende personer udi guddommen og samtidig med
*) Noetus og Sabellius (den siste fra Libyen) tilhører den eldste kirkehistorie (3dje
århundrede) og var hæretikere, som forkastet treenigheten. — Servetus, den
bekjente spanier, som etter Kalvins anstiftelse brentes i Genf 27. oktober 1553-
Blant hans skrifter var også et «De trinitatis erroribus.»

----
79 Bind 2A
---
Schwenkfeldio de tvende naturer i Kristo og Kristi kjød at være et
creatur og at være vort kjød ligt og av lige substantia, og at han tror og
foregiver, at Kristus er saaledes et himmelsk menneske, at hans kjød re
kommet av himmelen og ikke av Mariæ kjød og blod, og at Kristus er
blevet menneske og menneske ligfjoQy,?]., o/ttowpari, og ikke i og ved
substans og væsen og vrangeligen utlægger Pauli ord, at han siger, at
Kristus er kommen i det syndige kjøds skikkelse og mener, at Kristus
er ikkun kommen i menneskelig kjøds li gneis e og (at han) lod som han
var et menneske, saa at hans ankomst i kjødet og fornedring skulde have
været y.aru doxymr, (apparenter), og ikkun syntes saa at være, og i
saa maate stemmer han overens med Saturnio 1 ), Cerdonianis 2 ), Mar
cione, Mennone 3 ), Manichaeis 4 ), Valentinianis 5 ) og andre saadanne
kjættere.»
10. Mag. Tomas Svendsen Scheen, 1687 — 1704.
Han var sønn av Svend Scheen, som var kommandant på Munkhol
men og døde som oberstløytnant ved artilleriet i Trondheim.
I Tomas Scheens vers over Munkholmen berettes at faren var løyt-
nant ved artilleriet i Trondheim, da byen ble overgitt til svenskene ved
freden til Roskilde i 1658, at han var med å innta byen igjen, og at
han som kaptein ved artilleriet anla en skanse på Munkholmen, at han
derpå ble kommandant samme steds og over Trondhjems garnison og
artilleri, forfremmedes til major, fikk i 1686 større lønn og ble til slutt
oberstløytnant.
I den tid, Svend Scheen var kommandant, satt den berømte Griffen
felt som statsfange på Munkholmen, og han fant fornøyelse eller søkte
et slags tidsfordriv i å undervise kommandantens sønn, især i latin og
gresk. Således ble Tomas Scheen en disippel av Griffenfelt, som han
synes å ha satt meget høyt. Han sier seiv at den søteste tid for ham
var, når timen kom, at han skulle inn til den innmurede munk (så
1 ) Kjetter fra Antiokia i det 2net århundre.
2 ) Likeså i det 2net årh. Forene tmed Saturninus' villfarelser også andre, navnlig
dualismus. Omtrent på samme standpunkt sto den her av Pontoppidan nevnte
Marcion, en paphlagonier.
3 ) Mennoniternes sekt var en levning fra de gjendøperske bevegelser, som på refor
masjonens tid, især i Miinster, hadde vist seg. Navnet hitrørte fra en forhenvæ
rende prest Menno (f 1561). Streng kirketukt, simpelhet, forkastelse av barne
dåp, prestestand etc. utmerket denne sekt, som har flere likheter med kve-
kernes.
4 ) Den bekjente sekt, som stiftedes av perseren Mani ved midten av 3dje årh.
5 ) Valentinus, en kjetter fra Ægypten. Opprinnelige platoniker fremsatte han en
lære om 30 æoner.
NB: [I Thj. vidensk. selsk. manuskriptsamling finnes «Erik Pontoppidans relation
om Anders Kempe og hans kjætterske bog.»]

----
80 Bind 2A
---
kaller han Griffenfelt), mot hvis omgjengelse ingen glede var for
ham å ligne.
I 1685 var han res. kap. til Vingelen og Dalsbygden, som den gang
hørte under Tønset, men nå utgjør Tolgens kall i Østerdalen, i 1687
ble han vicepastor til Verdal og i 1700 magister.
Scheen har likesom sine forgjengere spekulert i jordegods skjønt ikke
i noen stor utstrekning. Han eide omkring 1700 i alt et gods på 2 sp
-2 øre og 18 mkl., spredt omkring i bygda. Det gikk siden som pant
over i rektor Nils Krogs eie.
Som prest synes han å ha vært mindre skikket. Han har hatt kon
flikter både med sin prinsipal, lektor Simon Hof, sin kapellan, Tomas
Collin, med lensmannen, Nils Brun, og visstnok med mange av menig
heten, for hvem han synes å ha vært en hard sjelesorger.
Med Simon Hof var han i konflikt angående tienden samt offer
skjeppepenger, som han skulle ha oppebåret uten å gjøre Hof tilstrek
kelig regnskap derfor. Saken var for prosterett på Eid i Skogn i 1702
og ble her henvist til verdslig rett. Dens utfall er übekjent.
Verst synes forholdet til Nils Brun å ha vært, særlig da også dennes
døtre tok del i striden. Herom er berettet under lensmenn.
En liten pussig historie, som en mindre steil personlighet enn Scheen
ville ha latt passere i stillhet, skal her berettes. Den skriver seg fra hans
siste tid i Verdal, da hans ettermann, Collin, allerede var utnevnt, men
Scheen ennå ikke fratrådt.
Den 14. søndag etter trinitatis (13. september) skulle Scheen forrette
i Vuku og hadde beordret Collin til å preke i Stiklestad kirke. Imid
lertid hadde denne fått Anders Nilssen Aalborg (senere kapellan i
Verdal) til å forrette for seg, da han seiv skulle studere en likpreken.
Der skulle være altergang, hvorfor klokkeren, Henrik Jenssen, ble
sendt til prestegården for å hente altervin. Han kom dit, nettopp som
Scheen og frue skulle stige til hest for å ride til Vuku. Fruen løp inn
for å hente vinen, tok i farten feil flaske, og følgen var, at det den dag
kom til å stå en flaske franskbrennevin på alteret i Stiklestad kirke «det
hellige embede og høiværdige alterens sakramente til bespottelse».
Imidlertid skjedde der ingen ytterligere skade: Da Anders Nilssen
skj enkét i kalken, merket han straks, hva det var, smakte på det og sa
til klokkeren: «Det er franskbrændevin». «Æ kainn ailler tru saa
gæli», svarer denne. «Jo saamæn», sier kapellanen, «I skal faa smake».
Hvoretter også klokkeren konstaterte faktum og løp med buteljen til
prestens pike, som straks red til prestegården, fikk byttet og kom til
bake med den riktige vin, før det ringte sammen.

----
81 Bind 2A
---
Mag. Tomas Svendsen Scheen.
Men søndag etter hellig tre konger nestetter sto der atter en flaske
brennevin på alteret i Stiklestad kirke, og denne gang var det til og med
simpelt «heimbrent» norskbrennevin, hentet fra kirkestuens kjeller.
Det ble senere opplyst å være gått for seg på den måte, at Gjertrud
Iversdatter Ekle hadde fått fatt på en flaske brennevin til sin syke søster
på Vinne. Denne flaske hadde hun fått lov til å la stå i kjelleren på
kirkestuen, mens hun seiv var et snarærend i Leksdalen. Og mens hun
var der, skjedde altså ulykken.
Dette visste nå ikke Collin, som denne dag forrettet ved Stiklestad
kirke. Han har rimeligvis oppfattet begivenheten som en tilsiktet
sjikane fra Scheens side. Da så prestefruen i det samme kommer inn


----
82 Bind 2A
---
i kirken, triner han fram i kordøren med kalken i den ene og brenne
vinsflasken i den andre hand og tiltordner henne: «Hva er det for vin,
vi får til kirken, en gang har vi fått franskbrennevin, og nå er det
norsk!» Fruen svor og bedyret, at det ikke var kommet fra deres hus,
hvoretter det i menighetens påhør utspant seg et regulært skj enden
mellom dem.
En mer overlegen mann hadde vel latt denne sak dø bort i stillhet;
men Scheen innsetvnet til vintertinget 1706 Collin «til prov at paahøre
og hvad videre han udi sagen kan have at foregive». Og således er da
begivenhetcn med nattverdbrennevinet i Stiklestad kirke blitt oppbevart
for ettersiekten.
Scheen reiste i 1704 til København for å søke bedre befordring; men
da han fikk Aurlands kald i Bergens stift og fant seg misfornøyd med
byttet, reiste han tilbake til Verdal og forvoldte ettermannen i embedet
stor fortred, hvorfor denne ble nødt til å ansøke om å bli skilt med
ham. Ifølge tradisjonen skal Scheen endog ha kastet Collin ned av
prekestolen. Betegnende for forholdet er følgende notis av etterman
nen, Collin, i Verdals kirkebok for 1705, som mangler opplysninger
for de 4 siste måneder:
«Hvad der siden den 1. september, da mag. Thomas Svendsen kom
igien fra Kiøbenhafn og bemægtigede sig kaldetz forretning og ind
komme, er blefven forretted in ministeris — det maa findis udj ermelte
mag. Th. Svendsen Scheens ministerialbog. Her effter [uleselig] hvad
der er passeret siden julefesten da kongl. maytts befahling udgik at
mag. Thomas Scheen skulde forføie sig til sit kald Uhrland udi
Bergens stifft.»
Etter kongelig befaling måtte således Scheen begi seg tilbake til sitt
kall. Striden var dog ikke endt hermed: I skrivelse av 22. mars 1706
til stiftsbefalingsmannen klager Collin over, at han ikke har kunnet få
utlevert av Scheen kallets arkivsaker, hverken forordninger eller tidli
gere ministerialbøker, heller ikke de bøker, som hørte kirkene til såsom
ritualer, alterbøker o. 1. samt sognebudsvesken med tilbehør, «som jeg
til ministerii forretning endelig behøfver.» Videre klages over, at han
bortfører gjødselen fra prestegården til Hegstad, hvilket Collin krever
må forbydes ham, så lenge det på prestegården ikke er gjødslet så
meget, som pleier å være høstpløydd, nemlig 30 mål. Endelig ber han
om at Scheen må befales å gi ham riktig kvittering for nådensåret og
å etterlate den besetning og det innbo, som skal følge prestegården, så
godt som han seiv har annammet det av sin formanns enke.

----
83 Bind 2A
---
Collin fikk et gunstig svar av stiftsbefalingsmannen, som «ikke
kunde tro», at S. ville vegre seg for å utlevere, hva som vedkom kirken
og embedet. Imidlertid tør det dog ansees som sikkert, at han ikke
har gitt fra seg kirkebøkene; ti der finnes nå ingen sådanne eldre enn
Collins.
Mens Scheen således måtte forlate bygda for å overta sitt nye kall,
ble hustruen, Elisabet Brandall igjen i Verdal, hvor hun bodde på Heg
stad, som Scheen eide. Herfrå har hun den 8. april 1707 sendt stifts
befalingsmannen en skrivelse, som ikke tyder på at forholdet til Collin
var undergått noen forandring til det bedre. Den begynner slik:
«Udi min kjærestes fråvær nødes mig høilig at besvære mig over
Thomas Collin, som immer bliver ved mig at anstrænge med al den
fortræd og fiendskab, han kan optænke«. Og så beretter hun, at «da
min kjæreste forleden år efter en av hr. Thomas erhvervet kongelig
befaling maatte over hals og hoved herfrå», måtte de anbringe sitt
innbo i et Scheen privat tilhørende hus på prestegården. Nå har Collin
heller ikke vært finere mann, enn at han har forsøkt å sjikanere henne
ved å gjøre et skambud på huset, da hun bød ham det tilkjøpt, men
stillet seg uvillig til hennes tilbud om å betale «i dyreste maade» grunn
leie for å få ha det stående. Hun forsikrer at hun ikke hadde vært i
prestegården mer enn to ganger, siden hennes mann reiste, «noget der
at afhente udi al som største hast, saasom min lyst eller gavn ei var der
længe hver gang at fortøve, har da aldrig tilføiet ham og hans molest
med et eneste ord.» Stiftsbefalingsmannen tok hennes parti og erklærte
at da det ikke kunne være Collin til noen hinder om huset ble stående,
når der betaltes en rimelig grunnleie, formodet han, de kunne unngå
videre prosess og trette, som heller ikke kunne være Collin til fordel,
idet han gjorde oppmerksom på at hvis C. ville påstå huset forbrutt,
tilfalt det Kongen som grunnens eier.
Samme sommer kom Scheen opp på et siste besøk i sin gamle menig
het. Sitt opphold her benyttet han til å få dom på 165 av bøndene i
bygda som skyldte ham pengebeløp på 2 ort og oppover; kun 7 var på
mer enn 10 rdl. og det hele dreiet seg om 598 rdl. 1 ort 20 sk. Samtidig
fikk han også dom på sin gamle fiende, Nils Brun, og dennes døtre.
Til behandling av alle disse saker hadde han fått bevilget et ekstra
ting, som avholdtes på Bjertnes i august 1707 og varte i flere dager.
Det var Tomas Scheens avskjed med Verdal.
Senere ble han sogneprest til Stord i Bergens stift; men før sin død
sammesteds ble han suspendert fra embedet.
Det har visstnok økonomisk gått tilbake med ham, etteråt han forlot
6

----
84 Bind 2A
---
Verdal. I 1712 måtte han pantsette sitt gods her til mag. rektor Nils
Krog, og det ble ikke innløst.
Scheen har skrevet en oversettelse på danske vers av Griffenfeldts i
latinske vers forfattede oversettelse av Davids 23. og 42. salme. Dess
uten har han skrevet en i danske vers forfattet beskrivelse av Munk
holmen, «der i ingen ting svarer til sin titel», sier Schøning.
11. Tomas Jenssen Collin. 1703 — 1746.
Han var født i Kolding i Jylland; derfrå har han navnet, som han
seiv skrev Colling og som tildels sees skrevet Colding. I 1690 ble han
kapellan til Verdal og 10. juli 1705 vicepastor sammesteds.
I 1698 kjøpte han Haug av vicepastor Tomas Scheen og bodde
siden der, seiv etter at han var blitt vicepastor. Prestegården drev
han som underbruk. Han var en etter den tids forhold dyktig jord
bruker, som ryddet mye jord både på Haug og prestegården. Haug
var i hans tid såvel med hensyn til avling som besetning, den beste
gården i bygda, og han oppførte der betydelige bygninger.
Krigsvinteren 1718—19 hadde han mye ulempe og led store tap
ved de svenskes innkvartering og rekvisisjoner. (Se herom nærmere
under Haug). Collin hadde etterlatt seg en del opptegnelser om
svenskene i Verdal 1718; de er tidligere offentliggjort av O. A.
Øverland under titelen: «Fra en svunden tid» og er i sin helhet inn
tatt i nærværende verk under «Den store nordiske krig». Det er
den eneste beretning, skrevet i bygden, om begivenhetene i denne
tid.
Verdal blir fritt sognekall.
Lektor ved Trondhjems katedralskole var fremdeles bygdas egent
lige sogneprest og oppebar embedets inntekter mot å holde en vice
pastor og kapellan i bygda. Lektoratene var — som før fortalt —
opprettet kort etter reformasjonen, for at skolenes religionsunder
visning kunne bli såvidt fyldig, at den utgåtte elev, når han hadde
fått alderens modenhet, kunne overta prestelig gjerning. Undervis
ningen foregikk ved foredrag, under hvilke tilhørerne (mesterlek
tiens disipler) skulle gjøre sine opptegnelser. I Trondheim hadde
lektoren også å besørge undervisningen i hebraisk. Denne institu
sjon, sorn kunne være på sin rette plass i en overgangstid, ble over
flødig, da man på annen vis sørget for den fornødne teologiske under
visning. Allerede innen utgangen av det 16. århundre ble det mn
skjerpet at universitetsstudier var nødvendige for den vordende prest,

----
85 Bind 2A
---
Tomas Jenssen Collin.
og da i 1629 den teologiske embetseksamen ble innført, var lektorene
i virkeligheten overflødige, men vedble likevel å bestå meget lenge.
Det trondheimske lektorat var blitt en makelig, innbringende og
ettertraktet livsstilling. Det var fra først av avlagt med inntekten av
præbender, dessuten ble — som før nevnt — meget snart det forrige
kantordømmes inntekter tillagt lektoren, og endelig i 1601 Verdals
prestegjeld tillagt embedet. På Rasmus' tid (1683 —1693) beløp
lektors samlede inntekt seg til 632 rdl. årlig, hvilket med pengenes
daværende verdi var en anselig embedslønn. Det hendte dog under
tiden at der av dette beløp ikke kom inn mer enn ca. 500 rdl. For
uten disse kontante inntekter hadde lektor også embetsbolig.


----
86 Bind 2A
---
Da biskop Krog, likesom de øvrige biskoper, ble avkrevet erklæ
ring om lektorembetet, svarte han i skrivelse av 9. april 1692 til
kancelliet bl. a., at lektoren i Trondhjem leser en time daglig, «en
rolig bestilling, til hvilken derfor i forrige tider ikke nogen ble lette
ligen befordret, medmindre han udi andre, særdeles skole-embeder
havde laboreret des flittigere, da at have nogen levamen (lettelse)
udi alderdommen.» Krog mente forresten at lektoratene ikke burde
oppheves, nemlig av hensyn til rektorene, som derved ville miste
utsikten til en passende forfremmelse. «Overalt,» sier han, «skulde
vorde en uendelig graad og hylen, om slike velstuderede og graduere
de mænd for sig, hustru og børn skulde miste brødet.» Å gi gamle og
utslitte rektorer et stort prestekall som alderdomsforsørgelse, ville
ikke biskopen anbefale. Han mente også at man ved å ta bort lektor
embetene ville svekke skolen i dens fundament. Trondheim beholdt
altså sitt lektorat, og omstendighetene føyet seg så at dette embete i
1700-årene skulle spille en meget større rolle i skolens historie enn
noensinne før.
Samtidig omtrent med skolens brann 1708 var lektoratet blitt ledig
ved Simon Hofs død. Det tok seg under disse omstendigheter for
nuftig og uegennyttig ut, at biskop Krog i en forestilling til kongen
av 13. oktober 1708 foreslo at lektoratet for det første ikke skulle
besettes, men dets inntekter anvendes til å oppføre en ny bygning
for skolen; seiv ville biskopen uten en skillings godtgjørelse utføre
lektors arbeid. Dette forslag ble antatt ved kgl. reskript av 3. jan.
1709, og biskop Krog foresto seiv husets oppførelse, som trakk lenge
ut, og da bygningen var ferdig, ble det sagt om den at den hgnet en
stall; den krevde hele århundret igjennom idelige reparasjoner.
Heller ikke det annet verv, han hadde påtatt seg, oppfylte biskopen;
det påståes at han slett ikke såtte sin fot i lectorium, hvilket vel er en
overdrivelse; men at han har gjort en lektors fulle arbeid, er neppe
trolig. Det kan visst ikke motsies, at biskopen for det beløp, han
hadde å rutte med — lektorlønnen i 8 år — kunne ha skaffet latin
skolen et verdigere lokale. Han har tjent penger på dette foreta
gende.
Kong Fredrik IV var levende interessert for misjonen, og et utslag
av denne interesse var det i 1714 opprettede misjonskollegium, som
bl. a. tok seg spesielt av finnenes omvendelse. Ved Trondhjems kate
dralskole skulle der være et seminar for vordende finnemisjonærer,
og i spissen for dette stilledes den tidligere sokneprest i Veø, Tomas
von Westen, også kalt «finnernes apostel». I 1716 "ble han utnevnt

----
87 Bind 2A
---
til lektor ved Trondhjems skole. Man tenkte herved ikke så meget
på besørgelsen av lektors arbeid (hvis overflødighet vel alle på den
tid var enige om), men han skulle ha embetets inntekter istedenfor
det prestekall han hadde oppgitt, og dessuten skulle bestyrelsen av
den skole, han var ansatt ved, henlegges under misjonskollegiet.
Etter Tomas von Westens død i 1727 ble dr. teol. Eler Hagerup
aneatt som lektor. Han vedble som sådan også etter at han i 1728
var blitt utnevnt til stiftsprost. Da han i 1731 ble biskop, utnevntes
skolens rektor, Hans Skanke, til lektor; men biskop Hagerup la seg
sterkt i selen og fikk utvirket en kongelig resolusjon, som tilbake
kalte Skankes utnevnelse og bestemte at lektoratet heretter skulle være
forenet med bispeembedet. Således lyktes det biskopen å tilegne seg
lektoratets inntekter, som var en meget rundelig godtgjørelse for
den smule kontorarbeid, han of ret på finnemisjonen. Det innbrakte
omtrent 380 rdl. årlig.
I tidens løp måtte det naturligvis bli misnøye med en slik ord
ning, som nå ikke lenger hadde noe igjen av sin opprinnelige betyd
ning. Ordningen med de gamle kannikegjeld fikk sitt dødsstøt ved
et kgl. reskript av 1. april 1740, hvori uttales, at kongen er kommet
i erfaring, «at en og anden av geistligheten er beneficert med preste
kald paa landet, til hvilke de formedelst veiens længde aldrig kunne
se eller komme til; men tåge de indkomsterne uden at have det rin
geste med embedet at gjøre, som maa forrettes av hvert steds wice
pastor eller kapellan, hvilket som synes at være en levning av pave
dømmet og dets prælaturer og kanonikater eragtes at være übillig,
idet en skal tåge indkomsterne og en anden gjøre alt arbeide, at en
skal gjøre alt hvad pastor tilkommer og maa dog ikke hede pastor,
der foraarsager stedse strid og jalousi, foruden at embedet maa gjøres
med suk, menigheden fortryde paa at gi ve deres rettighed til den,
som de aldrig se, og se den prest, der arbeider paa deres sjæle at lide
mangel.»
Det ble derfor befalt at sådanne sognekall ved inntredende ledig
het skulle få sin egen sogneprest, hvilket for Verdals vedkommende
inntrådte ved biskop Hagerups død i 1743. Det ble da ved kgl.
anordning av 21. juni 1743 bestemt, at bispestolen skulle skilles ved
lektoratets kapitelsgods og Verdal være eget sognekall. Kapitelsgod
set er ved denne leilighet anslått til en verdi av 50—60 rdl. årlig og
ble henlagt til misjonen. Verdals prestekalls inntekter i tiende og
mensalgods regnedes til 300 —320 rdl. Anordningen begrunnes med
at «Værdalens sognekald, der er af temmelig vidtløftighed, kunde faa

----
88 Bind 2A
---
sin egen sogneprest, som kunde bo ved menigheden og sørge for dens
oplysning i Guds sande kundskab.»
Den nå 80-årige vicepastor Tomas Collin ble utnevnt til sogneprest
og hans kapellan, Peder Krog til residerende kapellan med en lønn
av 150 rdl. av sognepresten samt høytidsoffer og mensalgård, «som
den er til», (hva den imidlertid ikke var ennå den gang).
I sine siste leveår var Collin i konflikt med sine sognebarn, som
tillikemed andre prestegjelds almuer hadde besværet seg over for
skjellige ytelser til presten. Saken ble henvist til en under 7. juni
1746 oppnevnt kongelig kommisjon, bestående av stiftsbefalingsman
nen og justisråd Aage Hagen. Hva resultatet ble, er ukjent.
Collin var 3 ganger gift:
1) 6. juni 1691 med Anna, datter av Mikkel Augustinussen, sog
neprest til Beitstad.
2) Med Elsebe Finne, hvis far var prest til Gloppen i Bergens stift.
Med henne hadde han datteren Anna Maria, som ble gift med kap
tein Mads Schrøder.
3) Med Sidsel Lobes, datter av Johan Lobes, sogneprest til Holt
ålen. Hun døde på Haug i begynnelsen av 1773 og hadde ingen
barn.
Collin døde 31. desember 1746, nesten 84 år gammel. I Stiklestad
kirke henger et bilde av ham, malt av Eggert Munk. Ifølge inskrip
sjonen på dette maleri var han født den 15. april 1663. Ved sin død
hadde han vært prest i Verdal i 56 år.
Omkring den tid, da de tidligere kannikegjeld gikk over til å bli
frie sognekall, utkom der flere nye kirkelige forordninger, og en del
eldre ble innskjerpet. De er bemerkelsesverdige, fordi flere av dem
sikter til undervisningsvesenets forbedring. Ved reskript av 23. febr.
1720 var det pålagt prestene hver søndag etter prekenen å anvende
en halv time til katekisasjon «saavel til de unges og vankundiges
underretning i deres kristendom som til de gamles bestyrkelse og
erindring om, hvad de tilforn have fattet og maaske forglemt i deres
saligheds sag.» Disse katekisasjoner skulle holdes fra påske til mi
kaelis, «saasom korte dager, lang vei og ondt veirlig efter vel vil for
byde, at almuen ei længe kan opholdes i kirken om vinteren.»
Bestemmelsen ble innskjerpet ved kgl. reskript av 2. desember
1740, hvorved biskopene fikk befaling om å tilholde prestene, «at de
ved flittige husbesøg, katekisation i kirken og kjærlig undervisning
ved alle leiligheder gjøre saavidt de formåa til de gamles oplysning»

----
89 Bind 2A
---
og fra prekestolene bekjentgjøre, at alle tjenestefolk skulle innfinne
seg til katekisasjonen, og foråt menigheten ikke skulle oppholdes alt
for lenge, fikk prestene på landet ordre til ikke å preke over 1 time
og ikke å katekisere mer enn |/ 2 time. (I byene var det ved reskript av
23. juni 1740 satt en bot av 1 rdl. til de fattige for hver gang presten
preket over 1 time, og denne bot skulle klokkeren avkreve ham etter
endt gudstjeneste). Det var nemlig blitt så, at enkelte prester især i
byene preket lenger enn lovens 2—4 —11 tillot.
Et reskript av 22. august 1738 angående innførelsen av Pontoppi
dans forklaring gir nøyaktige forskrifter angående dens bruk, hvor
ved det sterkt betones, at prestene ved katekisasjonen ikke skal være
bundet til bokens spørsmål «og ingenlunde binde ungdommen til at
svare med de ord, som staar i bogen, men at de med deres egne end
skjøndt enfoldige ord kan sige indholdet og vise, at de have begrep
om spørsmaalet og svaret.»
Ved disse tider ble også konfirmasjonen innført. Denne har nok
prestene straks benyttet seg av til å skaffe seg en liten ekstrainntekt;
for den 6. november 1744 er der utgått et reskript, som forbyr dem
«af almuesfolk at modtage det ringeste til belønning av dem, som gaar
til konfirmation , da kongen med stort mishag har maattet for
nemme, at nåar de unge ikke formaar at bringe saa mange penge
tilveie, som presterne forlanger, afviser de dem fra konfirmation
under det paaskud, at de i deres saligheds sag endnu ei er noksom
under retted.»
En sak av interesse for Verdal, som ble ordnet ved de samme tider,
var spørsmålet om prestenes skyss og nattehold på anneksreiser. I
1706 var det blitt ordnet således, at når det ikke utrededes in natura,
ble det betalt i penger av anneksene alene. Ved reskript av 7. aug.
1739 ble det bestemt, at også hovedsognet skulle delta i denne utgift,
som skulle utlignes efter gårdenes skyld. Dette vakte misnøye blant
de større gårdbrukere, som bl. a. klaget over, at endog de prester,
som om morgenen kunne reise til annekset og være tilbake igjen
samme aften, ble tillagt natteholdspenger, ja, at almuen som of test
både gjorde skyss og gav nattehold in natura, men at prestene likevel
holdt seg til ligningen. Et nytt reskript av 22. april 1746 bestemte
da, at man ved ligningen kunne innrette seg etter hvert steds forhold
og herunder iaktta, at nattehold ikke ble tillagt presten, uten når han
vi&kelig måtte overnatte. Natteholdspengene var i 1739 av stift
amtmannen fastsatt til 4 mark danske til presten for hver gudstjene
ste ved annekset og 24 skilling til klokkeren.

----
90 Bind 2A
---
12. Peder Ojfesen Krog. 1747 — 1779.
Han var født 24. desember 1706, sønn av kjøpmann Of fe eller Ove
Gjerlovsen i Trondheim, men antok navnet Krog etter biskop i
Trondheim, dr. Peder Krog, etter hvem han var oppkalt, og som
antok ham som sønn samt sørget for hans oppdragelse og utdannelse.
Moren var Salome Meyer, datter av sogneprest Peder Meyer til Alsta
haug. Faren var først gift med Milde Bernhoft.
Krog ble i 1723 dimittert fra Trondhjems skole, var deretter hører
ved samme skole, inntil han 16. september 1735 ble personell kapel
lan til Verdal. Ved prestegjeldets overgang til fritt kall og Collins
utnevnelse til sogneprest ble han i 1723 residerende kapellan og fikk
21. juni 1743 kongelig løfte om å få sognekallet ved inntreffende
ledighet, hvilket skjedde i 1747. Et kgl. reskript av 29. juni 1742
hadde nemlig bestemt, at når det i et kall, som skulle ha to prester,
fantes duelige personellkapellaner, som kjente menigheten, skulle
disse ved ledighet beskikkes, om ikke til sogneprester så dog til resi
derende kapellaner.
I 1765 fikk han sin eldste sønn, Jakob Hersleb Krog, ansatt som
sin personellkapellan med en lønn av 60 rdl. og opphold i huset. I
den skrivelse, hvori han anmoder om kongelig approbasjon på denne
ansettelse, ber han også om, at hvis Verdals sognekall blir ansett som
et misjonskall, ettersom der dog finnes 10 a 12 finnefamilier i byg
da, sønnen da måtte få tittel av «missionær for Værdalens finnefolk»,
hvilket han mener, ville hjelpe ham til lettere å etterfølge enten ham
seiv eller den residerende kapellan i embetet.
Da Jakob Krog i 1767 ble residerende kapellan, fikk Peder Krog
en annen sønn, Ove Kristian, til personellkapellan og etter ham en
tredje sønn, Peder Kristofer. Den siste ble etter farens død reside
rende kapellan.
Peder Krog synes i det hele tatt å ha vært en god far for sine søn
ner og å ha oppnådd meget for dem ved å holde seg godt inne med
biskopen, hvem han nok etter tidens skikk «smurte» litt. Ganske
morsomt er et brev, hvori han takker bispen for en eller annen «ufor
skyld godhed» og sender ham 3 gjess, en dyrestek og 6 f ugler, som
han underdanigst ber bispen ikke å forsmå samt ønsker at forsendel
sen «maa finde hans Høiærværdighed i al selv-behagelig velgaaende.»
Ved kgl. reskript av 19. septbr. 1766 ble Innherreds prosti delt i
to, således at Østre Innherreds prosti kom til å bestå av Selbu, Stjør
dalen, Skogn, Verdal, Sparbu, Stod og Snåsa og Vestre Innherreds av

----
91 Bind 2A
---
Frosta, Leksviken, Ytterøy, Innedrøy og Beitstad. Krog ble da den
første prost i Østre Innherreds prosti. Allerede i 1770 søkte han om
å få nedlegge dette embete. «Mine fingre knap formaar at holde
pennen til at skrive et kort brev, og min hukommelse tåger af,» skri
ver han. Og senere samme år gjentok han denne begjæring, idet han
erklærte, at han ikke tålte reisene i dette vidstrakte prosti på hesteryg
gen. I 1771 ble han så entlediget som prost og døde 26. oktober
1779. Hans sønn og etterfølger, Jakob Hersleb Krog, har notert døds
fallet i Verdals kirkebok således:
«Vor sal. fader Peder Krog sogneprest til dette steds prestegjæld
døde sagte og salig hen efter 6 ugers pinagtigste sygdom i en velsig
net alder af 73 aar, mindre end 2 mdr. og 6 dage, efterat han som
capellan og sogneprest havde med den muligste retsindighed, flid og
nidkjærhed tjent her i Værdalen i 44 aar, blev gravfæstet af hr. Ole
Høyer, sogneprest til Sparboens menigheder den 17/11 paafølgende,
ef terat man havde bevilgning at have hans lig inde i 3 uger.»
Peder Krog har fortjenesten av å ha sørget for fattigvesenets bedre
innretning ved bygdens inndeling i lægder. (Block: Trondhjemske
Blandinger 2. H. 1804 s. 124. Lengnick: Familjen Krog. Kbh. 1856).
I 1766 ble han opptatt i Det trondhjemske videnskapsselskap, som
var stiftet av biskop Gunnerus i 1760. I en skrivelse av 18. novbr.
1766, hvori han takker for opptagelsen, uttaler han sin beskjedne
tvil om, hvordan han skal kunne «understøtte deres lærde bemøielse,
jeg, som bor her paa et sted, hvilket vel er bekjendt i forrige tiders
historie, men fattig paa det, som er nyt og rart og seiv fattes de lære
res daglige omgjængelse, som jeg kunde consulere og af deres lær
dom samle mig et liggendefæ.»
At Krog har hatt vitenskapelige interesser, derom vitner hans etter
den tids forhold meget betydelige bibliotek, som ved hans død besto
av 2903 bind. Han vites ikke å ha skrevet noe; men muligens har
han støttet Gunnerus' vitenskapelige arbeid på annen måte. Herpå
tyder det, når han et par år senere sender biskopen, som hadde bety
delige botaniske interesser, endel asketrær «af egen opelskning.»
Peder Krog kjøpte i 1775 gården Kraag, som han visstnok har latt
drive av sine sønner. Han døde som en rik mann, idet boet etter ham
viste aktiva til et beløp av 9528 rdl. 1 ort 3 sk. og en beholdning på
6499 rdl. 3 ort 22 sk., hvorav en betydelig sum var utlånt til bønder
i bygda mot Iste prioritets pantobligasjoner i deres eiendommer.
Hans bøker ble solgt ved auksjon i Trondheim for 637 rdl. 1 ort
16 sk.

----
92 Bind 2A
---
Da skiftet delvis gir innblikk i arten og størrelsen av sogneprest
embedets inntekter, hitsettes en oversikt over boets aktiva i sin helhet:
Rede penge 193 rdl. 1 ort 14 sk.
Gjældsbreve med renter 3467 2 - 16
Auktionspenge 1403 - 3 - 13
Gaarden Kraag solgt ved aukt. for 810 rdl. + 1 aars renter 842 - 1 - 14
Prestegaardens bortforpagtning i naadensaaret 120
Prestetiendens forpaktning for 1779 og 1780 a 350 rdl 700
Ef ter avregning med arvingerne av Iste kuld,
saavidt de findes boet skyldig: Jacob Krog 432 - 2 - 17
Ove K 220
Peder K 225 - 3 - 18
Edvard K 34 - 2
Inger Maria K. . . 300 - 1 - 8
Auktionspenge for bøkerne fratrukket omkostninger 637 1 - 16
For overbygningshusene hos Jakob Krog 50
Hr. Peder Krogs oppebørsler av naadensaarets indtægter,
nemlig:
De ministerielle indkomster
tillikemed høitidsoffer 214 rdl. 1 ort 18 sk.
Natholdsrettigheter for 1779 og tidligere 65 - 2 - 16
Do. for 1780 62 - 2 - 20
Landsskyldsrettigheter for 1779 .... 117 - - 3
Do. for 1780 125 - 1 - 9
Offerskjeppe for 1780, dels oppebaaret
av P. K. Krog, dels indkassert av
lensm 75 - 1 - 7
Husmænds høstdagsarbeide 26 - - 20
Renter, oppebaaret av Peder Kr. Krog 54
740-2-21
Restancer av ovenstaaende prestelige og landdrotlige rettig-
heter 92 - 2 - 81
Uvis gjeld 16 - 2 - 16
Boets hele formue 9528 rdl. 1 ort 3 sk.
Stamtavle. (Etter Lengnick: Familien Krog).
A. Ove (Offe) Gjerlovsen, kjøpm. i Trondheim. •*) Milde Bern
hoft. * 2 ) Salome Pedersd. Meyer (dtr. av Peder M., sogneprest
til Alstahaug i Nordland, og Salome Jakobsd. Rømsch.
B l. 2 Peder Offesen Krog, sogneprest i Verdal, f. 24/12 1706, t
-26/10 1779 * x ) 3/3 1739 Sofie Hersleb, f. 1/3 1715, t 31/3
1756. (Dtr. av prost Jakob H. i Stod). * 2 25/1 1758 Anna
Dons, f. 1730, f 16/4 1810. (Dtr. av kancelliråd og lagmann
Paul D.). 14 barn i første, 11 i annet ekteskap.
C 1. Jakob Hersleb Krog, f. 10/12, f 16/12 1739.
C 2. Jakob Hersleb Krog, f. p. Hegstad 10/1 1741, f 24/7 1799,
sogneprest i Verdal. * x ) 27/11 1767 Edel Katrine Thode, f.

----
93 Bind 2A
---
4/9 1741, f 15/11 1775. (Dtr. av stiftsprost Jakob T. i Trond
heim). * 2 ) 23/11 1776 Anna Magdalene Arnet, f. 1743, t
26/7 1795. (Dtr. av foged Peder A.). * 3 ) 16/8 1796 Marta
Margrete Rosenvinge, f. 1768, f 30/6 1797. )Dtr. av Eiler R.,
sogneprest i Frosta).
D 1.
D 2.
Johannes Krog, f. 1767, f 1773.
Jakob Thode Krog, f. 19/9 1768, f 24/12 1823, sogneprest
i Holtålen. *) 30/6 1802 Henrikke Hiort, f. 20/3 1782, f
28/8 1826. (Dtr. av krigsråd Hans H.).
Riborg Marie Krog, f. 5/6 1804. *) 14/1 1840 Gustavus Fa
gelund, kjøpmann, Fredrikshald.
Henriette Birgitte Fagelund, f. 8/6 1841.
E 1.
F 1.
F 2.
E 2.
Jakob Thode Krog Fagelund, f. 3/3 1844.
Edel Katrine Krog, f. 22/3 1806. *) 1827 Martin Nikolai
Struve, premierløytnant, f 10/12 1835, 4U/2 år.
Johan Andreas Struve, seminarist, f. 16/4 1828.
Jakob Thode Krog Struve, f. 29/3 1829, telegraf inspektør i
Skien 1858.
F 1.
F 2.
F 3.
F 4.
Herman Martin Struve, f. 23/12 1830, f tilsjøs 1847.
Karl Struve, f. 20/9 1833, handelsmann, Fredrikshald. * Svea
Aurora Sofie Kreutz, f på F.hald 20/5 1877.
Jakobine Thode Jakobsd. Gilset, f. 1800, f 1885. (Moren var
Edel Katrine Brun, dtr. av presten Hans Pedersen Brun i Gilde
skål, hvis kapellan Jakob T. Krog var. Jakobine ble ca. 1 år gl.
bortsatt til gårdbruker Hartvig Kristensen, med hvis sønn hun
ble gift). * 10/10 1822 Kristen Hartvigsen Gilset, Gildeskål.
Flere barn, deriblant:
E 3°.
F 1.
F 2.
Hans Hartvig Krog Kristensen, f. p. Gilset 20/4 1823.
Hanna Birgitte Kristensd., f. 14/5 1834. * Lars Eriksen, f. 13/5
1821 i Lilleelvedalen. .
Erik Johan Larsen, handelsmann p. Sæternes i Bardo * Gerda
Sandnes.
G.
H.
Hans Ludvig Larssen, f. 9/12 1870, lærer ved folkeskolen,
Kria.
D 3
D 4
Peder Krog, f. 1769, t 1778.
Sofie Hersleb Krog, f. 22/2 1771, f 11/9 1848. * 29/12 1788
Broder Wilhelm Kliiver på Bunes, f. 19/7 1751, f 29/8 1816.
Jakob Hersleb Kliiver, f. 9/9 1789, t 3/3 1828, kaptein, dansk
kammerjunker. * 10/11 1813 Stine Sommer, f 1854.
E 1.

----
94 Bind 2A
---
F 1.
Hans Jessen Sommer Kliiver, f. 1814, f 1867, underoffiser og
assistent ved ingeniørdetachementet i Trondheim.
Lorents Didrik Kliiver, f. 23/12 1790, f 4/1 1825, major og
divisjonsadjutant i generalstaben, antikvarisk forfatter. * 22/4
1813 Anna Birgitte Maria Krog, f. 22/4 1789, f 2/1 1877.
Hun * 2 ) 1837 oberstløytn. Jens Schive Lund, f. 1799, f 1856.
Johannes Seiersted Kliiver, f. 26/3, f 6/10 1814.
E 2.
F 1.
F 2.
F 3.
Torvald Kliiver, f. 31/5, f 24/11 1815.
Kristian Wilhelm Kliiver, f. 11/10 1816, lensmann i Leinstrand
1852. Ugift.
F 4.
Laura Kliiver, f. 13/1 1818, f 18/4 1864 p. Aasheim, Strinda.
* 13/1 1840 Anders Bernhoft, f. 20/9 1801, foged i Strinda
og Selbu 1846.
G 1
Tobias Brodtkorb Bernhoft, f. 28/11 1841, f 1872, cand. phil.,
eier av Moholt, Strinda. * Tora Jørgensen.
Sille Marie Hagen Kliiver, f. og f 1795.
Edle Katrine Thode Kliiver, f. 21/11 1796, f 11/4 1828. * 7/1
1824 Hartvig Peter Lund, f. 10/10 1796, kaptein, eier av Bunes.
Broder Wilhelm Kliiver Lund, f. 21/1 1825, fanejunker, f
1885. * x ) Henriette Amalie Rynning. * 2 ) Laura Antonie Dyblie.
Peter Hartvig Lund, f. 2/7 1826, bøssemaker, f 1890. * 1856
Anne Catherine Moe fra Verdalsøra.
E 3.
E 4.
F 1.
F 2.
F 3.
Harald Lund, f. 14/2 1828, lensmann i Otterøy og Flatanger
1853, t 1931. * x ) Margrethe Moe fra Verdalsøra, f. 1836, f
1883. * 2 ) Inger Sellæg, f. 1863.
F 4.
Serafine Miranda Lund, f. 11/11, f 14/11 1830.
Sofie Margrete Lund, f. 3/5 1832. * Christian Wangberg.
Natanael Friil Colban Lund, f. 30/7, f 8/8 1833.
F 5.
F 6.
F 7.
Edel Katrine Lund, f. 24/9, f 12/10 1834.
Sverre Sterkodder Lund, f. 19/3 1836, f 5/3 1854.
Haakon Adelsten Lund, f. 15/4 1837, f 1863.
Kristian Friil Lund, f. 23/9 1838, f 24/11 1839-
F 8.
F 9.
F 10
E 5.
Sille Marie Hagen Kliiver, f. 28/2 1798, f 27/4 1879 p. Fred
rikshald. * 3/10 1819 Eiler Kristian Hegrem, f 11/2 1832, 44
år gl., premierløytn., kommandant på Vardøhus.
F 1.
Wilhelm Sofus Hegrem, f. 30/10 1820, f 30/1 1879 i Fred
rikshald som katolikk, fransk professor.
E 6.
E 7.
Anna Marie Kliiver, f. 15/12 1799, f 19/1 1809.
Inger Marie Krog Kliiver, f. 17/9 1805, f 1855. * Henrik
Westgaard, f. i Kall, Jamtland, kjøpm. på Levanger.

----
95 Bind 2A
---
F 1. Broder Wilhelm Klliver Westgaard, f. 11/12 1826, f 1868,
student og seminarist, lærer på Lillestrøm. * 1853 Augusta Fred
rikke Erichsen, Kristiansund, f. 1834, f 13/11 1865.
G 1. Marie Kristine Kliiver Westgaard, f. 29/4 1854.
G 2. Anna Wilhelmine Augusta Westgaard, f. 21/11 1855, * 1877
Ole Johan Kaarbø, f. 1852, dampskipsekspeditør, Svolvær.
G 3. En sønn, f. 1856, f ung.
G 4. En sønn, f. 1858, f ung.
G 5. Selma Marie Hegrem Westgaard, f. 1/12 1860
G 6. Karoline Sofie Westgaard, f. 28/2 1863.
G 7. Kristian August Westgaard, f. 13/11 1865.
D 5. Hermichen Krog, f. og f 1771.
D 6. Ole Gjerlovsen Krog, f. og f 1772.
D 7. Kristiane Elisabet Krog, f. og f 1777
D 8. Edel Katrine Krog, f. og f 1778.
D 9. Peter Gjerlov Krog, f. 20/10 1779, f 11/11 1835, kaptein.
* 22/8 1811 Wilhelmine Kirstine Juell, f. 1/3 1797, f 21/12
1846. (Dtr. av reg.kvart.mester, siden sorenskriver Ole J.).
E 1. Olava Juline Krog, f. 9/6 1812, f 19/4 1841. * 22/8 1837
Mikal Heisen Bentzen, f. 1788, f 11/2 1848, oberstløytnant
i artilleriet, R.Sv.O.
E 2. Karl Julius Krog, f. 17/6 1813. * 21/4 1845 Martine Mathie-
sen, f. 13/4 1821.
F 1. Helga Ingeborg Wilhelmine Krog, f. 17/6 1845.
F 2. Peter Gjerlov Kristofer Krog, f. 16/4 1847, f 7 uker gl.
F 3. Daniel Bremer Juell Krog, f. 27/4 1848, f 6/4 1851.
F 4. Betty Olava Juell Krog, f. 21/10 1850.
F 5. Hanne Aline Petrine Juell Krog, f. 4/5 1853.
E 3. Aline Jakobine Hersleb Krog, f. 19/8 1815
E 4. Betty Juell Krog, f. 5/8 1817, f 12/6 1843
E 5. Bolette Hanna Lemmich Juell Krog, f. 1/11 1819-
D 10. Andreas Bendix Krog, f. 1781, f 1783.
D 11. Jakob Hersleb Krog, f. 1782, f 1841, oberstløytnant, R.Sv.O.
* 1815 Johanne Bie Lehmann, f. 1782, f 1860. Ingen barn.
D 12. Kristofer Langeland Krog, f. 25/9 1783, f 20/12 1850, kap
tein, ugift.
D 13. Kristiane Elisabet Krog, f. 1785.
D 14. Peter Arnet Krog, f. 1786, f 26/2 1852, kaptein, avskjediget
1830. * 1814 Katarine Rebekka Meyer, f. 1792.
E 1. Anna Magdalene Krog, f. 1814.

----
96 Bind 2A
---
E 2.
F 1.
F 2.
F 3.
E 3.
E 4.
E 5.
Peter Gjerlov Krog, f. 1815. * 1849 Karen Stokke.
Rebekka Kristine Krog, f. 1849.
Peter Bastian Krog, f. 1850.
Dorotea Margrete Krog, f. 1853.
Bastian Fredrik Krog, f. 1818.
Johanne Brandt Krog, f. 1821.
Anton Karl Krog, f. 1822, bakermester i Trondheim. * 24/12
1854 Anna Dahl, f. 1822.
E 6.
E 7.
Sofie Wilhelmine Krog, f. 1827 .
Jakob Kristofer Krog, f. 1828, sjøfarende. * 1854 Elen Margrete
Ronæs.
E 8.
E 9.
C 3.
Petrine Katrine Krog, f. 1832.
Rasmus Hagen Krog, f. 19/9 1836.
Ove Kristian Krog, f. 27/2 1742, f 27/2 1813, sogneprest til
Melhus. * 20/2 1777 Albertine Sylow f. 1755, f 1/11 1833-
Dtr. av prost Tomas Edvard v. Westen Sylow).
Tomas Edvard v. Westen Sylov Krog, f. 2/9 1777, f 1778.
Peder Krog, f. 13/9 1778, f 1779.
Elisabet Kirstine Paust Krog, f. 23/3 1780, f 15/2 1848.
* 17/5 1798 Kornelius Beck, f 22/5 1843, 81 år gl., kjøpm. i
Trondheim.
D 1
D 2
D 3
E 1.
E 2.
Mikal Nissen Beck, f. 1799, t ung.
Albertine Beck, f. 14/5 1800. * Frederik Lie, tollbetjent i Hol
mestrand.
F 1.
F 2.
F 3.
E 3.
E 4.
Fredrikke Elisabet Lie, f. 3/4 1837, f s. å.
Fredrikke Elisabet Lie, f. 7/5 1839, f s. å.
Fredrik Albert Lie, f. 3/2 1841.
Ove Kristian Krog Beck, f. og f 1802.
Ove Kristian Krog Beck, f. 29/12 1804. * 1831 Charlotte Luyt
kis, f. 1804, f 11/6 1844. (Dtr. av sogneprest til Skogn, Mikal
Nissen L.).
F 1.
F 2.
Mikal Luytkis Beck, f. 31/5 1833, f 1852
Kristiane Scherving Beck, f. 23/5 1834. * Landhandler Hans
P. Dahl, Orkdal.
F 3.
F 4.
F 5.
Nils Stockfleth Schultz Beck, f„ 1/5 1835.
Kornelius Elisæus Beck, f. 17/1 1837, f 5/4 1861.
Albertine Fredrikke Beck, f. 1839. * 1860 Daniel Klykken,
f. 1818, exam. jur. 1844.
F 6.
Martin Rasmus Beck, f. 1841.

----
97 Bind 2A
---
Tomas Edvard v. Westen Sylow Krog, f. 17/9 1782, f 1814,
skipskaptein i Kragerø. *7/3 1809 Johanne Maria Skien.
Ove Kristian Krog, f. 17/10 1811. * 1855 Elise Marianne
Bagge, f. 12/11 1817.
D 4.
E 1.
Sofie Hersleb Krog, f. 31/10 1785. **) 11/11 1802 Anton
Ulrik Holtermann, f. 1752, f 3/6 1826, major. * 2 ) 18/7 1827
Karl Jakob Waidemar Halck, f. 1781, f 12/7 1853, premier
løytnant, eier av Hommelvik gods, siden undertollbetjent i Kri
stiannia.
D 5.
Adam Odin Holtermann, f. 24/12 1803, f 25/4 1845 i Kria.,
kapteinløytnant i marinen. **) 1836 Clemence Sere, f. 1819 på
Isle de Bourbon. * 2 ) 1852 i Frankrike.
E 1.
F 1.
F 2.
E 2.
E 3.
E 4.
E 5.
E 6.
E .7
D 6
D 7
Oskar Holtermann, f. c. 1836.
Alfred H., f. c. 1838.
Katarine Alberta Holtermann, f. 23/5 1805, lærerinne.
Henriette Knutine H., f. 19/3 1817, f 14/2 1851.
Matilde Sofie H., f. 5/12 1818.
Karoline Marie H., f. 5/12 1818.
Emilie Augusta H., f. 17/2 1820.
Torvald Waidemar H., f. 18/2 1825.
Peder Jakob Krog, f. 5/10 1785, t s. å.
Anna Birgitte Marie Krog, f. 22/2 1789, t 9/1 1877. * x ) 22/4
1813 Lorents Didrik Kluver. * 2 ) 3/4 1837 Jens Schiwe Lund.
Se C 2, D 4, E 2.
D 8
Albertine Ovidia Krog, f. 23/4 1789, t 8/3 1856. * Gottlieb
Kristian Roll, f. 20/6 1778, f 2/10 1844, brigadelæge i Trond
heim, R. W.
Ove Kristian Roll, f. 12/1 1816, f 4/5 1869 i Trondheim, cand.
jur., løytnant, justitiarius ved stiftsoverretten i Trondheim.
* 28/5 1843 Maria Jakobine Sparre, f. 16/12 1814.
Ernst Gottlieb Kristian Roll, f. 2/7 1845, cand. jur. 1866, over-
E 1.
F 1
rettssakfører i Hammerfest. * . . . . Lorck, f. 1850. (Dtr. av
konsul Frits Lorck).
Albert Teodor Josef Roll, f. 8/12 1848.
F 2
E 2
Wilhelm Gottlieb Roll, f. 9/2 1817, f 3/11 1862 i Trondheim.
* x ) 30/5 1844 Johanne Sofie Munch, f. 4/3 1821, f 1/4 1853.
Dtr. av stiftsprost M.). * 2 ) 15/8 1854 Josefine Munch, f. 20/12
1824 (foregåendes søster).
F 1
Albert Kristian Roll, f. 19/3 1845, distriktslæge i Lødingen
1876.

----
98 Bind 2A
---
F 2.
F 3.
F 4.
F 5.
E 3.
Johanne Sofie Roll, f. 28/6 1846.
Matilde Henriette Roll, f. 29/10 1847.
Edvard Munch Roll, f. 27/9 1849.
Elise Marie Roll, f. 31/3 1851, f 19/12 1853.
Marie Ursula Roll, f. 22/12 1819. * 3/9 1848 Markus Gjøe
Rosenkrantz Dessen, f. 21/6 1809, lensmann i Bolsø 1868.
Ida Wilhelmine Dessen, f. 23/7 1849.
F 1.
F 2.
Albert Nikolai Dessen, f. 8/6 1851. * Katrine Buck, f. 24/6
1852. (Dtr. av lodsoldermann Ferdinand Cort Buck).
Madsine Kristiane Dessen, f. 19/7 1854.
F 3.
E 4.
E 5.
E 6.
Karl Edvard Roll, f. 10/3 1820, f 9/4 1821.
Kristiane Albertine Roll, f. 10/3 1820, f 20/4 1821.
Kristiane Edvardine Roll, f. 10/9 1821. * 14/1 1842 Jonas Se
verin Dessen, f. 30/4 1815, oberstløytnant 1869, R.5.0., bror
av ovenstående Markus D.
F 1.
F 2.
F 3.
Kristiane Albertine Roll Dessen, f. 8/12 1842.
Nikoline Marine D., f. 10/10 1844.
Lovise Karoline Dessen, f. 30/12 1847. * 4/9 1871 Tomas
Laurentius Schancke, f. 4/11 1840, distriktslæge i Hassel 1867.
Hans Jørgen Wilhelm Darre Dessen, f. 6/4 1848.
F 4.
F 5.
F 6.
D 9
C 4.
Sverine Edvardine Dessen, f. 5/10 1850.
Elisabet Dessen, f. 6/8 1855.
Pederikke Ingara Marie Krog, f. 30/3 1791.
Inger Maria Krog, f. 1/7 1743, f 1801. * 1771 Nils Meyer, f.
1735, f 1801.
D 1
D 2
Sofie Hersleb Meyer, f. 1772, f 1773.
Søren Nikolai Krog Meyer, f. 1774. * 5/1 1805 Marta Hjelm,
t 30/5 1852.
E 1.
E 2.
D 3
D 4
D 5
Nikolai Jakobus Krog Meyer, f. 1815, f 1830.
Peter Krog Meyer, f. 1820.
Magdalene Kristine Meyer, f 1778.
Petrine M., f 1778.
Peter Krog-Meyer, f. 7/1 1780, f 24/6 1819, dr. theol., biskop
over Als og Ærø. * 1804 Fredrikke Wilhelmine Wexels, f. 12/9
1787, f 24/4 1830.
E 1.
Hans Wexels Krog-Meyer, f. 31/5 1805, R. W., sogneprest til
Ulkebølle 1831. * 30/11 1832 Hanna Sofie v. Gørtz, f. 1/9
1806. Ingen barn.
E 2.
Hedvig Elisabet Krog-Meyer, f. 16/8 1807. * 24/12 1828 Hen
rik Beck, dr. phil., kammerråd.

----
99 Bind 2A
---
F 1.
F 2.
F 3.
F 4.
F 5.
F 6.
F 7.
F 8.
F 9.
E 3.
Kristian Fredrik Beck, f. 28/10 1829, t 1830.
Fredrikke Wilhelmine Beck, f. 22/3 1831.
Elise Marie Beck, f. 28/11 1832.
Otilie Beck, f. 3/5 1834, f 18/10 1849.
Lovise Augusta Beck, f. 1836.
Henriette Beck, f. 27/5 1837, f 26/5 1854.
Anna Beck, f. 1/11 1839.
Sida Beck, f. 1840.
Kristian Fredrik Beck, f. 16/1 1842, f 1848.
Frederik Kristian Krog-Meyer, f. 17/4 1809, forpakter på
Spanagergaard ved Kjøge. * 28/4 1848 Julie Wilhelmine Grii
ner, f. 24/9 1830.
F 1.
F 2.
E 4.
E 5.
E 6.
Emilie Krog-Meyer, f. 2/5 1851.
Marianne Gustava Krog-Meyer, f. 6/6 1853.
Lovise Augusta Krog-Meyer, f. 24/6 1811.
Marie Margrete Krog-Meyer, f. 30/9 1814.
Kristian Karl Frederik Emil August Krog-Meyer, f. 15/7 1818,
diakonus i Sattrup i Sundeved. * 27/6 1849 Sida Elise Charlotte
Griiner, f. 24/11 1819.
C 5.
C 6.
C 7.
C 8.
C 9.
Peder Hersleb Krog, f. 1/7 1743, f 1744.
Salome Sofie Krog, f. 18/11 1744, f 4/5 1759.
Margrete Frost Krog, f. 7/2 1746, f 1764.
Karen Sofie Johanne Krog, f. 17/2 1747, f s. å.
Peder Kristofer Krog, f. 5/4 1748, f 10/2 1808, sogneprest
til Frosta. * 1780 Birgitte Marie Kliiver, f 17/8 1804, 46 år.
(Dtr. av oberstløytnant L. D. Kliiver på Bjertnes).
D 1.
Lorents Didrik Krog, f. 10/10 1781, f 8/4 1843, rittmester.
* 1809 Marie Testmann.
E 1.
Birgitte Adriane Krog, f. 15/7 1810, f 24/12 1839. * Karsten
Richter, f. i Sunndalen 1797, f 1831.
Johan Kristofer Testmann Krog, f. 7/5 1817, f 1863, sjømann,
siden eier av Øvre Hernes på Frosta. * 1841 Birgitte Hansd.
Faanes.
E 2.
F 1.
F 2.
Lorents Didrik Krog, f. 7/3 1842, eier av Hernes etter faren. *.
Alette Margrete Krog, f. 5/9 1848. * Hans Coldevin, proprie
tær, Lokstein, Frosta.
F 3.
D 2
Boye Broder Krog, f. 11/5 1855. * 1877.
Peder Gjerlov Krog, f. 10/1 1789, f 27/9 1840, kaptein. Ugift.

----
100 Bind 2A
---
D 3.
Boye Broder Krog, f. 20/1 1790, f 28/10 1854 i Trondheim,
regnskapsfører ved trondhjemske brigade. * 26/1 1821 Niko
line Kristine Mathiesen, f. 1796.
E 1.
Lasse Støp Krog, f. 12/7 1822, f 12/6 1832.
Sille Marie Krog, f. 1791, t 1816. Ugift.
D 4.
Edvard Meyer Krog, f. 18/8 1749, student, degn på Ourø ved
Sjælland. * 1797 Karen Lemming. Ingen barn.
C 10
Cll
Karen Sofie Krog, f. 20/8 1750, f 14/1 1832 i T. Angells hus
i Trondheim.
Paul Dons Krog, f. 18/3 1759, t 26/7 s. å.
Sofie Hersleb Krog, f. 10/8 1760, f 21/7 1762.
C 12
Cl 3
Cl 4
Paul Fredrik Krog, f. 9/8 1761, f 5/4 1835, kaptein. * 13/10
1801 Anna Jakobine Colding, f. Knudsen, f. 17/2 1773, t
16/10 1849. (Dtr. av kontorsjef Knud K.).
D 1.
Anna Sarine Krog, f. 13/7 1802. * 16/2 1833 Karl Kristian
Jensen, f. 22/9 1802, f 19/2 1847, kjøpmann i Kallunborg.
Anna Johanne Elf rida Jensen, f. 13/1 1836.
E 1.
E 2.
E 3.
E 4.
D 2.
Nikoline Fredrikke Jensen, f. 10/2 1839
Nils Sofus Johannes Jensen, f. 5/4 1842.
Paul Kristian Krog Jensen, f. 13/4 1845
Knud Fredrik Krog, f. 18/2 1805, urtekremmer og klasselot
teri-kollektør i København. * 8/10 1834 Mette Margrete Møl
ler, f. 9/4 1809. Ingen barn.
Pauline Kristiane Krog, f. 27/11 1808, lærerinne i Aarhus.
Ugift.
D 3.
Cl 5
Gjerlov Kristian Krog, f. 19/3 1762, f 2/1 1830, skipsprest
på Kina, res. kap. i Nykjøbing på Falster 1790, sogneprest til
Rye og Sonnerup på Sjælland 1793, sogneprest til Stege på
Møen 1815, amtsprost. * 10/8 1791 Inger Marie Holst. (Dtr.
av presten H. til Trinitatis kirke i København). Ingen barn.
Anna Sofie Krog, f. 21/3 1764, f 7/4 1804. •*) Didrik Kruse,
f 1799, skipskaptein. * 2 ) 1802 Jakob Andreas Nordenberg,
f 1809, skipskaptein.
C 16
D 1.
D 2.
Martine Kruse, f ung.
Anna Kruse, f. 8/6 1788. * 29/7 1808 Hedde Jansen Ehlers,
f. 1/4 1784 i Norden i Ostfriesland, malermester, borgerrepre
sentant i Roskilde, dannebrogsmann, også hedret av sine med
borgere.

----
101 Bind 2A
---
E 1. Anna Margrete Sofie Ehlers, f. 4/11 1809. * 3/10 1836 Peter
Kristian Lieback, f. 15/9 1810, landvæsenskommisær, godsfor
valter på Aggersvold.
E 2. Edvard Didrik Ehlers, f. 1/12 1810, f 20/5 1812.
E 3. Edvard Didrik Ehlers, f. 19/10 1812, etatsråd, fabrikkdirektør,
R. * 3/6 1846 Charlotte Henriette Hvidt, f. 20/9 1813, t 8/6
1847.
F 1. Anna Charlotte Terese Ehlers, f. 10/5 1847, f 4/3 1856.
E 4. Jakobine Henriette Ehlers, f. 10/2 1815.
E 5. Jans Laurits Georg Ehlers, f. 6/4 1817, malermester i Roskilde.
E 6. Hedvig Jensine Ehlers, f. 11/12 1821. * 1855 Johan Andreas
Horn, f. 6/1 1819, bakermester.
Fl. En datter.
E 7. Blanka Laurentse Gjertrudine Ehlers, f. 6/10 1823, f 24/9
1829.
E 8. Albert Matias Konrad Ehlers, f. 13/3 1826, kjøpmann i Holbek.
* 14/10 1853 Karoline Marie Larsen, f. 2/7 1830.
F 1. Karl Wilhelm Heinrich Ehlers, f. 31/8 1854.
F 2. Karen Ehlers, f. 30/8 1855.
E 9. Paul Gerhard Blankensteiner Ehlers, f. 10/3 1831, f 20/7 1832.
D 3. Lars Kruse, f 3 dager gl.
D 4. Maren Lorentse Kruse, f. 16/10 1797. * 3/10 1832 Laurits
Frederik Tøyberg, f. 3/8 1806, kjømann på Frederiksverk.
E 1. Isakine Matilde Kristiane Sofie Tøyberg, f. 2/10 1834. * 31/8
1854 Gottlieb Kristian Teodor Frantzen, f. i Odense 2/2 1832,
manufakturhandler i Roskilde.
F 1. Lorentse Matilde Emilie Frantzen, f. 1855.
E 2. Johanne Fredrikke Tomine Margrete Tøyberg, f. 8/10 1836.
E 3. Henrik Kristian Kruse Tøyberg, f. 28/10 1838.
E 4. Laura Anna Edvardine Tøyberg, f. 10/11 1840.
E 5. Laurits Fredrik Didrik Tøyberg, f. 24/8 1845.
C. 17. Johan Ernst Gunnerus Krog, f. 26/5 1765, f 5/2 1837, dimit
tert fra T.hjems skole 1783, forlot Trondheim til sjøs og kom
med broren Gjerløv Kristian til København 1783, kateket ved
Trinitatis kirke i København 1787, prest til tukt-, rasp- og for
bedringshuset 1789, sogneprest til Arendal 1794, senere prost
i Nedenes. * x ) Anna Katrine Kock, f. 17/9 1774, f 17/8 1812.
Dtr. av skipskaptein, senere kgl. vaterskoret K. i København).
* 2 ) Anna Katrine Pless, t 16/9 1840, 57 år. (Dtr. av urma
ker P.).

----
102 Bind 2A
---
Peter Krog, f. 21/3 1795, f 12/3 1832, kjøpmann og konsul
i Cherbourg. * 27/3 1822 Marie Tambs, f. 14/8 1797. Ingen
barn.
D 1.
D 2.
D 3.
Anne Kristine Krog, f. 8/4 1796.
Paul Albert Krog, f. 23/6 1797, koffardikaptein. * 24/5 1836
Mainov Leth, f. 3/1 1808.
E 1.
D 4.
Ernesta Katrine Krog, f. 12/5 1840.
Helene Bolette Krog, f. 21/5 1798. * 26/2 1817 Tomas Doran,
koffardikaptein, f. 26/8 1788, f 1/5 1827.
Tomas Doran, f. 10/10 1819, kjøpmann i Kragerø. * 1853
Hansine Bagge.
E 1.
Tomas Doran, f. 18/9 1854.
F 1.
E 2.
Katrine Kock Doran, f. 7/7 1822. * 1845 Frederik Johannesen,
underhavnefoged i Veile.
F 1.
F 2.
F 3.
E 3.
E 4.
Helene Bolette Fredriksen, f. 15/3 1846
Tomas Peter Fredriksen, f. 19/3 1848.
Johan Peter Fredriksen, f. 15/10 1850.
Gunhild Doran, f. 24/10 1824.
Ernst Kristian Doran, f. 26/9 1826. * 5/2 1856 Marie Juul,
f. 29/12 1835.
Klaudius Andreas Krog, f. 6/5 1799, t på havet, seilmaker.
Ugift.
D 5
D 6
D 7
Kristian Brandt Krog, f. 4/1 1801, f 1821 på havet.
Maren Otto Furst Krog, f. 21/12 1800. * 24/7 1824 Antoine
Emile Alexandre Kirkham, f. 25/3 1795, f 1837, norsk og
svensk konsul i Cherbourg.
Sofie Kirkham, f. 16/10 1835. * 21/6 1853 Gustave Honoré
Trabaud, f. c. 1831, «tresorier des invalides» i St. Våast la
Hougué.
E 1.
F 1.
D 8
Albert Michel Antoine Trabaud, f. 31/8 1854
Lovise Krog, f. 15/6 1803. * 21/4 1833 Søren Rasmussen Eu
genius Sørensen, f. 12/11 1803, f 3/7 1852, sogneprest til
Grong, prost i Namdalen.
E 1.
E 2.
E 3.
E 4.
E 5.
E 6.
E 7.
Ole Emerentius Sørensen, f. 13/1 1834, f 16/5 1852.
Søren Rasmussen Sørensen, f. 14/2 1835, f 4/2 1838.
Anna Katrine Kock Sørensen, f. 3/8 1836.
Peggy Sørensen, f. 6/3 1838.
Johanne Ernesta Sørensen, f. 23/6 1839, t 7/2 1849.
Severine Sofie Sørensen, f. 24/11 1840.
Søren Rasmussen Sørensen, f. 7/10 1842, f 24/2 1848.

----
103 Bind 2A
---
D 9.
DlO
Dll
D 12
Laura Katrine Ernesta Krog, f. 26/2 1807.
Margrete Hersleb Krog, f. 22/11 1807 ; f 1/10 1810
Sofie Marie Krog, f. 3/12 1809.
Lorents Ditlev Krog, f. 22/6 1811, sogneprest til Froland.
* 12/1 1840 Anna Margrete Lund, f. 5/10 1815.
Anna Katrine Kock Krog, f. 8/5 1841.
Jens Lund Krog, f. 11/3 1845, t 3/7 s. å.
Johan Ernst Gunnerus Krog, f. 18/8 1847.
Ingeborg Krog, f. 21/10 1850.
E 1.
E 2.
E 3.
E 4.
D 13
Gjerløv Kristian Krog, f. 16/8 1812, f 1843, styrmann.
Ove Lindved Krog, f. 16/8 1812, koffardikaptein.
Johan Samuel Pless Krog, f. 30/1 1816, f 1841, cand. theol.
Aksel Kristian Smith Krog, f. 21/10 1817, f 1858, apoteker
på Hammerfest. * Elisabet Ingebrigtsen, f. 18/1 1826, levde
som enke i Hamburg.
Dl 4
Dl 5
D 16
E 1.
Johan Ernst Gunnerus Krog, f. 19/11 1846
Klara Katinka Krog, f. 28/7 1849.
E 2.
E 3.
Annato Pless Krog, f. 29/7 1851.
Laurits Thirbegny Krog, f. 29/7 1851.
Aksel Elisar Krog, f. 19/10 1854.
E 4.
E 5.
Gjerløv Kr. Krog, f. 1860, f 25/9 1878 i Hamburg.
Katrine Elisabet Krog, f. 12/1 1819, f 21/6 1846. * 12/10
1842 Karsten Smith, cand. jur., løytnant, politifullmektig i
Stavanger.
E 6.
Dl 7
E 1.
Anna Smith, f. 13/7 1843.
Aksel Smith, f. 20/10 1844
E 2.
D 18
Johan Ernst Gunnerus Krog, f. 10/7 1822, bokholder ved
Treschows jernverk i Larvik.
C 18
Salome Margrete Krog, f. 21/6 1767, f 26/12 1851. * Jens
Hiigild, f 1818, vertshusholder i Lindenborg kro på Sjælland.
Ingen barn.
Maren Maria Krog, f. 10/6 1769, t 24/6 1832. * 1793 Wil
helm Kristian Schladermund, f 27/5 1823, 55 år gl., stads
kirurg i Trondheim.
Albertine Ovidia Schladermund, f. 22/4 1795, f 5/6 1854.
Ugift.
Cl 9
D 1.
D 2.
D 3.
Anna Dons Schladermund, f. 8/7 1797. Ugift.
Johan Ludolf Schladermund, f. 14/4 1798, postmester i Larvik.
* 20/6 1829 Henrikke Barlin, f. 26/2 1808.
E 1.
Wilhelm Kristian Schladermund, f. 1830, f 1831.

----
104 Bind 2A
---
E 2.
E 3.
Wilhelm Kristian Schladermund, f. 1832, f 1836.
Albert Fenger Schladermund, f. 18/2 1835, antok ifl. kgl. resol.
av 6/8 1855 navnet Fenger-Krog.
E 4.
E 5.
E 6.
E 7.
D 4.
D 5.
Rikke Johanne Schladermund, f. 27/1 1837.
Kristian August Schladermund, f. og f 1839-
Marie Kristine Schladermund, f. 2 5/2 1841.
Tora Valborg Schladermund, f. 2/3 1846, f 1853.
Wilhelmine Marie Schladermund, f. 25/3 1800. Ugift.
Andreas Fenger Schladermund, f. 11/2 1803, skipskaptein i
Trondheim.
Margrete Hersleb Krog, f. 24/9 1771, f 10/11 1847. * 20/2
1797 Ove Lindved, f. 1753, t 4/5 1807, skipskaptein i Aren
dal.
C2O
D 1.
D 2.
Johanne Lindved, f. 24/6 1798, f 26/3 1855. Ugift.
Anna Petronelle Lindved, f. 24/4 1802. * 10/4 1826 Tomas
Toft, f. 20/4 1799, kjøpmann i Arendal.
E 1.
E 2.
E 3.
Ove Lindved Toft, f. 26/2 1827, kjøpmann i Stavanger.
Johan Georg Toft, f. 28/4 1829, skipskaptein.
Margrete Hersleb Toft, f. 5/9 1830. * 13/9 1849 Kornelius
Middelthon, f. 7/4 1815, kjøpmann i Stavanger.
F 1.
Tomas Toft Middelthon, f. 27/7 1850, f 16/6 1851.
Tomas Toft Middelthon, f. 27/1 1852.
F 2.
Jakob Middelthon, f. 17/3 1853, f 20/3 s. å.
Jakob Alfred Middelthon, f. 23/12 1854.
Katrine Elisabet Toft, 1. 22/5 1832, f 16/7 ,833.
Jakobine Lindved Toft, f. 11/4 1837.
F 3.
F 4.
E 4.
E 5.
E 6.
Johanne Bugge Toft, f. 28/4 1838.
Tomas Toft, f. 20/5 1839-
E 7.
E 8.
Jan Marcelius Toft, f. 24/11 1842.
Matilde Dortea Toft, f. 1/1 1845.
Anna Petronelle Toft, f. 27/5 1847.
Jakobine Lindved, f. 10/11 1803. Ugift.
Mathilde Dorotea Lindved, f. 15/1 1805. Ugift.
E 9.
E 10
D 3
D 4
D 5
Jan Marcelius Lindved, f. 15/8 1806, skipskaptein i Arendal.
Ugift.
Ovidia Margrete Lindved, f. 26/ Q 1807. * 15/11 1827 Lars
Westergaard, f. 10/12 1799, kjøpmann i Arendal.
Lars Westergaard, f. 1/9 1828, kontorist i New York.
D 6
E 1.
E 2.
Elisabet Margrete Westergaard, f. 20/11 1829.

----
105 Bind 2A
---
Marthe Margrethe Krog, f. Rosenvinge.
Jakob Hersleb Krog.
E 3. Ovidia Jakobine Westergaard, f. 30/1 1831, guvernante på
Moss.
E 4. Oktavio Rudolf Westergaard, f. 3/9 1832, f 14/11 s. å.
E 5. Oktavio Rudolf Westergaard, f. 10/10 1833.
E 6. Matilde Dorotea Westergaard, f. 2/5 1835, f 24/1 1836.
E 7. Anna Colbjørnsen Westergaard, f. 12/9 1837.
E 8. Laura Westergaard, f. 21/3 1839, t 18/11 s. å.
E 9. Laura Westergaard, f. 18/8 1840, t 7/2 1842.
E 10. Rudolf Reimers Westergaard, f. 15/2 1842.
Ell. Ove Lindved Westergaard, f. 12/3 1843.
E 12. Augusta Westergaard, f. 17/8 1844.
E 13. Jakob Lindved Westergaard, f. 20/11 1845, t 2/8 1846.
E 14. Johannes Aschildsen Westergaard, f. 24/6 1848.
E 15. Jakob Lindved Westergaard, f. 29/8 1851.
C 21. Abel Katrine Krog, f. 25/8 1773, t 14/1 1827. * Hans Hansen,
kjøpmann i Trondheim. Ingen barn.
13. Jakob Hersleb Krog. 1779—1799.
Var eldste sønn av foregående, sogneprest Peder Krog, født 10.
januar 1740 på Hegstad, ble i 1761 dimittert fra Trondhjems skole,
erholdt til ex. philos, karakteren laud, til teologisk attestats 1763
non cont. og til dimispreken 1764 laud. I 1765 ble han personell

 

----
106 Bind 2A
---
kapellan hos sin far, etter at denne i en skrivelse av 20/8 s. å. hadde
innsendt andragende derom til biskopen, i hvilket andragende nevnes
at det nå er på ste år etter hans fall, og hvori han uttaler sin forvisning
om at biskopen «gjerne vil hjelpe vildfarende tilrette igjen». Hvori
hans fall og villfarelse besto, nevnes der intet om; det må etter skrivelse
være foregått samme år, som han gikk ut av latinskolen.
Som personellkapellan hadde han en lønn av 60 rdl. og bodde i
huset.
I 1767 ble han residerende kapellan til Verdal etter Kortholt, og
under 11. juli 1777 fikk han løfte på å bli sogneprest samme sted, når
kallet ble ledig, hvilket skjedde ved farens død i 1779-
Han var 3 ganger gift: 1) 1767 med Edel Katrine Thode, død i
barselseng 1774. 2) 1775 med Anna Magdalene Arnet. Hun døde i
1795. I ministerialboken er ved hennes død notert: «Min uforligne
lige, fromme og dydige kone Anne Malena Krog, født Arnet, døde
af en ondartig feber efter 14 dages haard sygdom med sund fornuft,
stille og vakert efter en opbyggelig afsked med mand og 4 sønner den
26/7 paa den 8 søndag efter hell. 3-foldighed kl. 3 efterm. i en alder
efter 19 aars kjærligste egteskab af 51 aar. Begr. og gravfæstet af
provst og mag. Wittrup 12/8 i Stikl, kirke.» 3) 1796 med Marta
Margrete Rosenvinge, datter av sogneprest til Frosta, Eiler Rosenvingc-,
som tidligere hadde vært kapellan til Verdal. Hun døde på sin første
barselseng med en dødfødt sønn i 1797. Krog noterer dødsfallet i
kirkeboken således:
«Min i livet elskelige 3die kone, følgelig min forventede alderdoms
trøst i meget og mangt paa jorden, Marta Margreta Krog, født Rosen
vinge, døde efter 3 ugers udstandne brystsvaghed endelig paa barsel
seng med en dødfødt dog velskabt søn den 30/6 med megen stand
haftighed i sine haarde lidelser og frimodighed i døden i en alder af
28 aar 10 m. 2 u. 1 dag, efter at hendes og lille søns lig var den 4/7
bisat i Stiklestad hovedkirke, blev der siden afhoidt en ligtale m. v.
af hr. provst og mag. Wittrup i Stjørdalen over tekst Es. 59, 9 den
paafølgende 12/7.»
Jakob Krog døde 24. juli 1799- Han var en meget velholden mann
om enn ikke på langt nær så rik som faren, idet aktiva i hans bo ble
6903 rdl. 3 ort 15 sk. og beholdningen 1928 rdl. 2 sk. Av hans 14
barn overlevde 6 ham.
På skiftet etter Jakob Krog nevnes de gjenstander, som ifølge gamle
opptegnelser av hver avgående prest skulle tilsvares ettermannen som
inventarium til prestegården. De var følgende: 2 gamle langbord til

----
107 Bind 2A
---
Peter Johan Brandt.
en verdi av 1 ort, 2 gamle sengesteder, naglet til veggen, 1 ort, videre
5 kyr, 1 unghest, 1 skjud, 3 svin, 1 kopperkjel brom, vektig 2 pund.
Det er med unntagelse av langbordene og sengstedene det samme, som
Gunhild, salig hr. Povels, hadde satt etter seg i 1588.
14. Peter Johan Brandt. 1799—1836.
Født 14. april 1754, sønn av Johan Rasmus Brandt, som døde 16.
april 1795 i sitt 76de år som sogneprest til Ullensaker, og Birte Marie
Hjort, som døde 21. novbr. 1794 i sitt 66de år. Han ble i 1782 perso
nellkapellan hos faren, 1788 feltprest, 25. juni 1790 sogneprest til
Stadsbygd og 6. desember 1799 til Verdal. Fra 1807 til 1815 var han


----
108 Bind 2A
---
konstituert prost over Østre Innherreds prosti. Ved Dreyers beford
ring i 1812 ble det residerende kapellani nedlagt, og fra den tid var
altså Brandt bygdens eneste prest. Han ble 29. august 1832 geistlig
medlem av Wasa-ordenen og 7. septbr. 1835 av Nordstjerne-ordenen.
Den 25. oktbr. 1832 høytideligholdt han sitt 50-års jubileum som
embetsmann, ved hvilken anledning hans portrett, bekostet av Verdals
almue, ble opphengt i Stiklestad kirke. Etter søknad fikk han avskjed
i nåde 30. mars 1836 med en årlig pensjon av 400 spdl., hvorav 200
spdl. skulle utredes av ettermannen og 200 spdl. av opplysningsvesenets
understøttelsesfond, hvorhos kongen tilla ham av egen kasse en årlig
pensjon av 100 spdl. Brandt døde 4. oktbr. 1836. Han var en origi
nal, men i bygda avholdt mann og en god vert. Han skal i sin messe
for alteret endog ha insultert tilstedeværende, som ikke måtte hue ham.
Han var i sin studietid i København en av stifterne av «Det norske
selskap». Den gullring med inskripsjon, han hadde som erindring
herom, ble stjålet ved hans død.
Brandt var likesom sine forgjengere en velstående mann. På skiftet
etter ham ble registrert aktiva til et beløp av 3734 spdl. 2 ort 2 sk.,
og beholdningen ble 2107 spdl. Sin formue hadde han disponert ved
et testamente, opprettet 27. septbr. 1836, en ukes tid før hans død.
Ifølge dette skulle søsteren, enkefru Bolette Schultz, arve 1000 spdl.,
kirkesanger Jørgen Aagaard 100 spdl., student Bernt Støp i Trond
heim 100 spdl., brordattersønnen Peter Johan Scherffenberg 100 sprd.,
jomfru Gunhild Birgitte Trapnes 50 spdl., de 8 tjenere på prestegår
den fikk hver 5 spdl., de to husmenn på Tokstaden under prestegården
skulle ha husene på sine plasser til eiendom. Ifølge muntlige uttalelser
av Brandt dagen før hans død skulle endelig madam Trapnes ha
100 spdl.
Det som etter dette ble til overs, bemyndiget han enkefru Schultz
til å fordele blant deres familie, således som hun fant det mest passen
de. Der ble 381 spdl. til overs til denne fordeling.
Av kong Karl Johan hadde han fått 2 dåser. Om disse har testa
mentet følgende bestemmelse:
«De tvende daaser, som Hans maj. kongen naadigst haver skjænket
mig, nemlig den ene af guid og den anden af træ, hvorpaa Hans Maje
stæts brystbillede, ønsker jeg stedse at maatte følge Værdalens sogne
prestembede. Jeg overgiver derfor herved disse tvende daaser til min
eftermand i embedet med anmodning til ham om at forvare dem som
depositum tilhørende Værdalens sogneprestembede og til erindring
om Hans Majestæt Kongens mig beviste naade.»

----
109 Bind 2A
---
Truls Krog Koch.
Lars Steen.
Sitt ikke übetydelige bibliotek, som omfattet 873 nummer foruten
noen kasser skrifter, ønsket han ikke avhendet for spottpris, hvorfor
han i testamentet ytret ønske om at det måtte «blive solgt paa slike
vilkaar og til saadanne tider, at det kan ventes betalt», hvilket han
overdrog skifteretten og sin ettermann i embetet å dra omsorg for.
15. Lars Steen
f. på gården Steen i Ringsaker 28. august 1784. Faren Bernt Anker
Steen var landhandler. Sønnen ble student 1804, tok teologisk eksamen
14. januar 1812 med haud illaudabilis. Var først personellkapellan til
Fåberg i Gudbrandsdalen, derpå sogneprest til Lom sammesteds. Ble
20. november 1826 sogneprest til Rollaug i Akershus stift, og 20.
november 1837 sogneprest til Verdal.
Gift med Pauline Broch, datter av prost og sogneprest Broch i
Fåberg.
Deres barn:
1. Bernt Anker Steen f. 1812. Student 1831, døde som overkon
trollør ca. 1860.
2. Ole Sem Steen, død tidlig.
3. Marie Beate Steen, gift med sogneprest til Bø i Hedemarken,
Fredrik Nicolai Gjør.
4. Andreas Fredrik Broch Steen, residerende kapellan.

 

----
110 Bind 2A
---
5. Anna Beate Steen, gift 1. g. med cand. teol. Teodor Rynning som
døde 1838. 2 g. g. med Hans Olaus Nilsen, cand. teol. og senere
sogneprest til Sparbu og prost til Nordre Innh. prosti.
6. Karen Henriette Steen, gift 1857 med sakfører Hans Fredrik
Muller.
7. Laurits Steen, f. 1870, teologisk embetseksamen 17/12 1852
med haud illaudabilis, og utnevntes 1861 til prost i Nord
Amerika.
8. Paul Steen, gårdbruker i Verdal.
9. Carl Johan Steen, f. 1825, juridisk embetseksamen i 1851. Ble
sakfører i N. Bergenhus amt 1856 og døde som stortingsmann
1874.
Sogneprest Lars Steen avgikk ved døden i Verdals prestegard 7.
oktober 1855, og er både han og hustru begravet i kroken mellom kir
ken og sakristiet på Stiklestad kirkegård.
16. Truls Krog Koch, 1836 — 1879-
Født på Folden prestegard 18. juli 1808, sønn av prest i Øst-Finn
marken og misjonær i Varanger, senere sogneprest i Folden, Jens Koch,
og Maren Heggelund Krog. Student 1826, cand. theol. 1832, reside
rende kapellan til Leikanger 1835, sogneprest til Hammerøy 1839,
tillike prost i Nordre Salten 1850, sogneprest til Verdal 1856—79
og prost i Søndre Innherred 1857 —73. Død i Kristiania 13. januar
1884. Gift med Katarina Secilie Holm, datter av fullmektig i Zahl
kassen, Søren Lodberg Holm og Anne Hoff.
Han var 2. representant på Stortinget for Nordlands amt 1845 og
1. representant 1848, 4. suppleant 1854 og 2. suppleant 1857. Med
lem av militærkomiteen 1845 og 1848.
17. Gerhard Gunnerus Bergh. 1879 — 1880
Såvidt vites, kom familien fra Tyskland omkring år 1500, innkalt
av kong Hans; stamfaren skulle ha vært «flink til at regne». Sikre
opptegnelser begynner med Oluf Gundersen Garmann, kjøpmann i
Kristiania, som døde i 1668. Navnet Bergh (av de innvandrede skrevet
Berg) ble opptatt igjen av hans sønnesønn, Gunder Bergh Garmann,
kjøpmann og borger av London, gift med en engelsk dame Mary von
Dalton.
Disses sønn, Mathias Garmann Bergh, f. på Strømsø i Drammen 7.
mars 1726 og gift 1753 med Elisabeth Faye, døde som sogneprest til
Toten (Maleri av ham i kirken).

----
111 Bind 2A
---
Hans sønn, Gerhard Gunnerus
Bergh, f. 1755, gift 1786 med Pau
line Birgitte Irgens, døde i 1837 som
prest til Ringsaker. (Maleri av ham
i Ringsaker kirke.)
Dennes tredje sønn, Gerhard Gun
nerus Bergh, f. 1789, løytnant i kri
gens tid, var gift 1) med Anne Chri
stine Thorne fra Moss, 2) med Marie
Elisabeth Smith (datter av en kjøp
mann fra Kongsberg). Han døde
som overtollbetjent i Svelvik i 1839-
I sitt første ekteskap hadde løyt
nant Bergh 7 barn, hvoriblant den
senere sogneprest til Verdal, Gerhard
Gunnerus Bergh. Han var født 1.
november 1826, gikk på Drammens
Gerhard Gunnerus Bergh.
latinskole, privat dimittert av kand. teol. Hoelfeldt, tok eksamen
artium 1844, anneneksamen 1845. Etter sin fars ønske studerte han
først jus, men gikk snart over til teologien og tok i 1849 embetsek
samen med laudabilis. Deretter var han et halvt år lærer ved Brager
nes borgerskole, opprettet i 1850 et pikeinstitutt i Drammen og
bestyrte dette i 3 år, var en tid språklærer (i engelsk) i Kristiania og
siden annenlærer ved Ringerikes realskole, 1854 timelærer ved Stav
anger latin- og realskole og 1856 annenlærer ved Holt skolelærer
seminarium for Kristiansands stift.
I 1862 ble han utnevnt til sogneprest til Norddalen på Sunnmøre
og i 1871 befordret til nabokallet Stranden. I 1879 ble han sogneprest
til Verdal og tiltrådte dette embete i august samme år. Under tilta
kende sykelighet levde han her et halvt års tid og døde 17. januar 1880.
Som student og kandidat var Bergh en ivrig turist. Han var også
en interessert og virksom sanger. I Drammen opprettet han to store
sangforeninger og foresto sammen med Joh. D. Behrens den første
store norske sangerfest i Asker. I 1858 utgav han (på bokhandler
Grøntofts forlag i Kristiansand) «Sangbok for den norske almen
skole». Første utgave ble utsolgt i løpet av et halvt års tid, og den
ble utgitt i flere opplag. I flere avisoppsatser skrev han i årene 1858
—59 om den lutherske salmesang, som han ga fortrinnet for de lang
somme og stive koraller med de alltid like lange toner.


----
112 Bind 2A
---
På Holt seminar overtok han sammen med seminarist og kirkesan
ger Andreas Feragen utgivelsen av tidsskriftet «Den norske folke
skole». Han leverte også bidrag til Eilert Sundts arbeider om omstrei
ferne.
Sogneprest Bergh var gift med Davida Blackstad, f. 13. oktober 1831
— datter av sorenskriver Rasmus Martinus Blackstad (av sunnmørsk
bondefamilie fra Sokkel ven) og hustru Anne Christine Trumpy (ber
genserinne — av schweizisk opprinnelse). Fru Bergh døde 30. okto
ber 1883.
Sogneprest Bergh hadde 9 barn:
1. Davida Opshaug, f. 7/7 1855, fpå Ringsaker sommeren 1920.
Gift med amtsskolelærer Ole Andreas Opshaug. Deres barn:
a) Jens Opshaug, militærkaptein og tannlege i Narvik.
b) Ole Andreas Opshaug, kand. jur., ansatt ved det svenske
Røde Kors i Sibiria under verdenskrigen, skjendig myrdet
av russiske røvere.
c og d) En sønn og en datter, som døde ung.
2. Gerhard Gunærus Bergh, f. 20/2 1857, gikk handelsveien, men
døde sommeren 1879 — ugift.
3. Rasmus Martinus Bergh, f. 14/1 1860, distriktslege i Rødenes
og Øvemark, gift 1890 med Nicoline Sofie Smith (fra Bergen).
Barn:
a) Christen Smith Bergh, f. 23/1 1892.
b) Gerhard Gunnerus Bergh, f. 3/6 1893, lege på Melbo, gift
med Edel Frederiksen sammesteds.
c) Bjarne Smith Bergh, f. 1/7 1895, grossist på Moss, gift med
Astrid Løken.
4. Kristine Smith, f. 11/1 1862, gift med fabrikant Frithjof Smith.
Barn:
1. Sverre Bergh S., skipsingeniør.
2. Leif Bergh S., lege.
3. Frithjof Berg S., bokhandler i Bergen.
5. Aage Skavlan Bergh, f. 23/10 1864, distriktslege på Nes, Ro
merike. Gift 1 ) med Olga Berg. Barn: Aage, Gerhard og Kristen.
Gift 2 ) med Gudrun Norberg. Flere barn.
6. Mathilde Berg, f. 29/2 1868, ugift. Har vært amtskolelærerinne
i Buskerud.
7. Amalia Mathiesen, f. 9/9 1871, gift med amtsingeniør Trygve
Mathiesen, Lillehammer. Barn: Liv, Gerd, Trygve.
8. Vilhelma Bergh, f. 23/12 1873,.f 1881.

----
113 Bind 2A
---
Alfred Rosenlund.
Otto Møller Hansen.
9. Gerda Løvold, f. 11/12 1878, gift med skipsreder og skipshand
ler Stian Løvold. Barn: Thomas, Eirik, Tone.
18. Hansen, Otto Møller, 1880 — 1898.
Født 19. mai 1826 i Askim av foreldre løytnant, senere tollbetjent i
Drammen, Hans Hansen og hustru Severine Elisabeth f. Møller. I
1837 kom han inn på Drammens latinskole under den bekjente rektor
Borch, der han gikk til utgangen av 1845, og var der skolekamerat
med sin formann i Verdal sognekall, Berg. I februar 1846 reiste han
til Kristiania for privat å forberede seg til samme års artium. Først
under kand. theol. Andreas Hede, og etter dennes død av kand. theol.,
senere overlærer i Stavanger, Kristian Larsen, der dimitterte ham til
artium med karakteren haud illaudabilis. 1847, om sommeren tok han
eksamen philosoficum med haud. I 1851 embetseksamen med haud.
I 1852 prakticum med haud. I 1855 annenlærer ved Porsgrunn bor
gerskole og i 1857 bestyrer og førstelærer ved samme skole samt kirke
sanger ved Østre Porsgrunn kirke. 1859 personellkapellan hos reside
rende kapellan Peder Anker Stabel i Ringsaker. 1862 sogneprest til
det nyopprettede Sollien inne i høyfjellet mellom Gudbrandsdalen
og Østerdalen. Der var ingen vei ved hans ankomst. I hans tid ble det
opparbeidet vei til kirken. 1869 —1874 var hans sogneprest til
Sande på Sunnmøre. I 1874 sogneprest til Røros og 1880 sogne
prest til Verdal og flyttet dit den 7. oktober. Gift 1. gang 2/5 1857

 

----
114 Bind 2A
---
med Marie Leganger Bie, datter av skipsreder Bie. 2. gang 1861 med
Maren Elisabet Marie, datter av Jacob Fabricius, artillerikaptein. Av
skjed i nåde fra 1/7 1898.
Hansen var musikalsk, hadde vakker sangstemme og et godt organ
som taler. Man kunne lett forstå at Hansen hadde vært lærer. Han
hadde stor interesse for skolen og et godt lag til å tale med barna når
han for omkring på årsprøvene. Han var ytterst konservativ, og la seg
opp i de bevegede politiske kamper i 80-årene.
19. Rosenlund, Alfred. 1898 — 1905.
Han var født i Aker den 31. januar 1847 av foreldre repslager og
gårdbruker Ernst Aleksander Rosenlund, f. 1815, f 1849, og hustru
Maren, f. Nielsen, f. 1816. Faren døde, da gutten var ty 2 år gammel.
4 år gammel ble han sendt til en familie på farens side i Fredrikstad,
hvor han gikk på borgerskolen, inntil han i 1861 ble konfirmert. Etter
sin konfirmasjon ble han sendt til en onkel, sakfører Rosenlund i Ber
gen, hvor han dels tok privatundervisning, dels hjalp onkelen på kon
toret. I Bergen var han til 1865, da han reiste til Kristiania i den
hensikt å studere, og meldte seg inn på Qvams skole. Derfrå ble han
i 1867 dimitert til Universitetet og tok artium med karakteren haud.
Våren 1868 gikk han inn på krigsskolen og ble samme år vernepliktig
løytnant, eller som det den gang kaltes, sekondløitnant uten fast lønn.
Samtidig leste han til anneneksamen, som han absolverte i 1870 med
karakteren haud. Han bestemte seg nå for teologien. I 1873 absol
verte han den teoretiske og i 1874 den praktiske del av teologiske eks
amen, begge med haud. Samme år ble han utnevnt til personellkapel
lan hos prost Heffermehl i Aas. Her var han til høsten 1878, da han
ble utnevnt til sokneprest til Åseral i Mandals prosti. I Åseral var
han til 1884, da han ble utnevnt til sogneprest til Hammerfest. En
sådan reise omtrent fra Lindesnes til Nordkap var den gang ennå både
kostbar og langvarig. Bare reisen fra Trondheim til Hammerfest tok
10 døgn. I 1910 beskikkedes han som valt prost i Hammerfest prosti.
Der ble han til 1893, da han utnevntes til sogneprest eil Veøy i Roms
dalen. Fra dette embete måtte han i 1896 på grunn av et halsonde
søke avskjed med vartpenge. Han flyttet da til Trondheim, hvor han
en tid var prest ved det kommunale sykehus. Under sitt opphold i
Trondheim fikk han av biskopen anmodning om å reise inn til Verdal
og bestyre dette embete, da sogneprest Hansen hadde søkt avskjed.
I 1898 ble han etter menighetsansøkning utnevnt til sogneprest i Ver
dal. I 1905 ble han utnevnt til sogneprest til Enebak i Kristiania stift,

----
115 Bind 2A
---
og fra dette embete søkte han avskjed i 1919- Siden bodde han i
Kristiania.
Rosenlund uttaler i forbindelse med ovenstående opplysninger, som
han seiv har gitt om sitt liv:
«Jeg har saaledes faret viden om i vort land og lært folket at kjende
i de forskjellige landsdele, og min erfaring er, at paa bunden av det
norske folks hjerte er der endnu agtelse for kirken og deas gjerning.
Hvad der trænges er ikke noget nyt evangelium, men at kirken med
det gamle evangelium i sin mund faar ret til at leve sit eget selvstæn
dige liv.
I de aar, jeg virket i Værdalen, var der ikke nogen vækkelse, som
gik over menigheden. Folket var dog venlig sindet mot sin prest, han
var velseet i ethvert hjem, og han havde endnu noget av den gamle
autoritet. Kirkesøkningen var upaaklagelig. Jeg mindes mit ophold
i Værdalen med glæde.»
Han var gift 1: I 1874 med Jørgine Annette Engebretsen, f. 1846,
t 1892, datter av gartner E.
2: 1899 med Helena Eleonora Berg, f. 1878, datter av maskinmester
Erikß., f. 1840, f 1903, og hustru, Karoline Kristiansen, f. 1847.
20. Erik Veel, 1906 — 1917,
er født i Torsnes den 29- mai 1861 av foreldre gårdbruker Hans An
dreas Veel, f. 1815, f 1892, og hustru Anne Humlekjær, f. 1822, f
1893. Han viste tidlig en sterk lyst til lesning, og det var ham derfor
en overordentlig stor glede, da han —■ etter noen års skolegang i almue
skolen, hvor han med takknemmelighet minnes sin lærer K. Korneli
ussen — i 1874 av sine foreldre fikk lov til å begynne på Fredrikstad
kommunale middelskole. Det ble en lang skolevei på over 1 mil, han
nå fikk å gå liver dag, og det var nok ikke fritt for at han undertiden
følte fristelse til å slutte, særlig når han skulle ut i uføre, i snøstorm
eller kulde og måtte gå hjemmefra kl. 6 om morgenen. Men da det
var ham seiv, som hadde funnet på dette, kunne det ikke gå an å gi
opp. Hans trang til kunnskaper og hans gode framgang på skolen
holdt ham da også oppe og hjalp ham over alle vanskeligheter, likesom
hans faderlige venn og velynder, bestyreren av skolen, Valentin Voss
(senere rektor i Ålesund) var ham til stor oppmuntring og ofte spø
kende bemerket, at han sikkert ville legge 10 år til sin levetid for hvert
år han gikk.
I 1878 tok han middelskoleeksamen med karakteren «Meget godt»
(1,63), forberedtes så til studenteksamen i et nyopprettet privatgym
8

----
116 Bind 2A
---
nasium ved samme skole og dimittertes derfrå i 1881 til artium, som
han erholdt med karakteren «laudabilis». Etter at han det følgende
år hadde tatt eksamen philosofikum med samme karakter, begynte han
så på det teologiske studium. Det falt ham ikke vanskelig å vite, hvil
ken bane han skulle slå inn på. Linjen hadde i virkeligheten ligget
klar allerede fra barndommen av. Oppvokset i et hjem, hvor guds
frykt og kirke hadde inntatt en høy plass, kjente han tidlig en sterk
dragelse mot det høyeste og et dypt ønske om en gang å kunne få vie
sitt liv til prestetjenesten i kirken.
Studentertiden falt i åttiårenes rikt bevegede tid både på det literære,
det politiske og religiøse område. I literaturen trengte realismen og
naturalismen seg fram, i politikken parlamentarismen («riksretten»),
og for religionen måtte de nye synsmåter, som gjorde seg gjeldende i
naturvitenskapen, særlig gjennom «Darwinismen», bringe til ettertanke
og overveielse. Det var i denne tid, full av gjæring og sterke brytnin
ger, han nådde fram til det politiske og religiøse frisinn, som alltid
siden har fulgt ham. Religiøst fikk særlig professor Fredrik Petersen
betydning for ham både ved sine forelesninger, sine bibellesninger og
de private samvær, likesom også misjonær Skrefsruds foredrag på
Universitetet under et kortvarig opphold i hjemlandet øvet på ham og
flere andre en vekkende innflytelse.
Under studietiden vikarierte han et halvt års tid som lærer ved
Moss middelskole og leste l / 2 år hjemme, forresten bodde han i Kri
stiania og da for det meste på Studenterhjemmet sammen med mange
interesserte og begavede studenter. Våren 1886 gikk han opp til teo
logisk embetseksamen, som han erholdt med karakteren «Haud illauda
bilis», et resultat, som han visstnok aldri hadde tenkt seg, men som vel
for en vesentlig del kan forklares av, at han — for å bli så tidlig ferdig
som mulig — måtte forkorte sitt studium med et års tid.
Høsten 1887 tok han praktisk teologisk eksamen med karakteren
«laudabilis». I praktikumsåret beskjeftiget han seg ved siden av sin
lesning med lærervirksomhet, først noen måneder ved Fredrikstad mid
delskole, senere hadde han timer ved Aars og Voss skole, likesom han
også manuduserte noe i hebraisk.
Etter praktikum fortsatte han som lærer l / 2 år ved Kragerø middel
skole og 1 år som vikarierende annenlærer ved Hamar seminar og vir
ket derpå en tid i indremisjonens tjeneste på Hamar, inntil han 14.
mars 1890 utnevntes til personellkapellan hos sognepresten i Holt og
Tvedestrand, prost Boye Ording, og ordinertes av biskop Heuch i Vor
Frelsers kirke i Kristiania.

----
117 Bind 2A
---
Med liv og lyst gikk han inn i den
gjerning, han lenge hadde tatt sikte
på, og de 5 år, han var prest i Holt
og Tvedestrand, hørte til hans livs
lykkeligste, rike på arbeid, men også
på tilslutning og velvilje, ikke minst
fra menigheten i Tvedestrand, hvor
han vesentlig hadde sitt virke.
I 1894 5. mai inngikk han ekte
skap med Anna Benedicte Bendich
sen, f. i Kristiansand 30. april 1866
av foreldre kjøpmann Ole Bendich
sen, f. 1823, t 1900, og hustru
Amalie Kathrine Olsen, f. 1836. En
personellkapellans gasje på 1200 kr.
var jo ikke meget seiv for en liten
familie å leve av. Han måtte søke om
Erik Veel.
forflytteise og ble 12. oktober 1895 utnevnt til residerende kapellan
i Tromsø, hvilket embete han tiltrådte 8. desember samme år.
Tromsø var en interessant by både på grunn av natur og folkeliv.
Der var atskillig religiøs sans innen alle samfunnslag og meget god
kirkesøkning. Ved siden av sin prestegjerning ofret han seg meget for
arbeidet blant de unge og var i en årrekke formann i Tromsø ynglinge
forening — et arbeid han hadde megen glede av — likesom han også
var med å stifte og ble formann i Tromsø krets av kristelige forenin
ger for unge. Under sitt opphold i Tromsø virket han også atskillig
i sedelighetssakens tjeneste og bereiste sommeren og høsten 1902, samt
sommeren 1904 etter anmodning av sentralstyret for de norske sede
lighetsforeninger store deler av Tromsø stift og holdt møter og fore
drag om sedelighets- og ungdomssaken. Men mørketiden der nord ble
etterhvert vanskeligere og vanskeligere å klare, og til slutt ble han —
etter 11 års tjeneste der nord ■ — så nedbrutt av søvnløshet, anstren
gelse og nervøsitet, at han måtte ha permisjon en tid og snarest mulig
søke å få et kall sydpå.
Den 18. juni 1906 utnevntes han så til sogneprest i Verdal. Og da
han etter noen måneders hvile, navnlig ved et opphold på Eidsvoll
bad, var begynt å komme til krefter igjen, tiltrådte han i november
samme år sitt nye embete, og her i Verdals visstnok skarpe, men også
sunne luft frisknet han etterhvert slik til, at han ble fullt restituert


----
118 Bind 2A
---
igjen. Og det trengtes også, så meget som han kom til å stå i under
sin 11-årige prestetid her, navnlig på grunn av begivenhetene med
Værdalsbruket.
Det var to interesser, som i denne tid opptok ham sterkt ved siden
av hans egentlige prestegjerning, den ene var å få kirketanken opp i
folkets bevissthet og den annen å få kristendommen inn i det politiske
og borgerlige liv. Der hadde reist seg en såkalt fri folkekirkelig beve
gelse med det mål for øye å løse kirken fra staten, så den ble helt fri.
Likeoverfor denne bevegelse, som han mente ville bli til skade både
for kirke og stat, slo han til lyd for statskirken med reformer. Og på
et stort møte, som han fikk sammenkalt i Trondheim, ble det valt en
komite med ham som formann til å virke for denne kirkeoppfatning.
I skrift Og tale, ved foredrag og møter arbeidet han for saken, og da
kirkeforfatningsspørsmålet ble forelagt folket til avslutning, viste det
seg også, at statskirketanken hadde den dypeste rot i folket, idet den
seiret med overveldende flertall.
Hans politiske interesse brakte ham inn i det kommunale liv, idet
han i 1910 valtes til medlem av herredstyret og ble viceordfører i peri
oden 1911 —13, I denne, den mest bevegede periode i Verdals herred
styres historie, kjempet han i spissen for en minoritet en hard kamp
for at bygden skulle få beholde og eie som en stadig inntektskilde det
store gods Værdalsbruket, som det ■ — tildels ved statens hjelp — hadde
lyktes å få kjøpt. Men majoriteten var for sterk, og bruket ble solgt.
Stemningen snudde seg dog snart, og ved det påfølgende herredstyre
valg ble minoriteten til majoritet og Veel valt til ordfører for 1914
—16. Det ble i denne tid meget å gjøre, både med å ordne de nye
forhold, som var oppstått ved salget av Værdalsbruket, og med anleg
get av Verdals elektrisitetsverk. Dertil kom at dønningene av stri
den fortsatte sterkt enda en tid framover. Men etterhånden stilnet
det dog av.
Til tross for de svære kamper, han hadde under sin prestetid i Ver
dal, fikk han dog Verdal og Inntrøndelag i det hele meget kjær. Han
lærte å sette pris på befolkningen og knyttedes til mange ved sterke
vennskapsband. Ved sitt 25-års jubileum som prest mottok han og
hans hustru mange beviser på kjærlighet og sympati.
Det var derfor med vemod og under følelsen av, at hans familie
hadde slått dype røtter der nord, at de forlot Verdal i 1917. Nevnes
kan også, at han fikk arbeidet fram Olavsdagen som fast festdag med
gudstjeneste i kirken.

----
119 Bind 2A
---
Dels fordi hans hustru var blitt syk og dels for bedre å kunne virke
for sin store interesse: kirketanken, måtte han søke seg sydover og
ble 24. august 1917 utnevnt til residerende kapellan på Moss, hvilket
embete han tiltrådte 15. november samme år.
Også her skulle han få meget å gå igjennom. Noen måneder etter
at han med familien var flyttet til Moss, mistet han-sin hustru, idet
hun en søndag etter gudstjenesten på vei fra kirken til sitt hjem ram
medes av slag og døde noen timer etter, 24. februar 1918. Det var et
tungt slag, trofast som hun hadde stått ved hans side i liv og gjerning
og delt alt med ham. Dertil kom vanskeligheter og übehageligheter
fra visse konservative hold innen kirken på grunn av det kirke- og
kristendomssyn, han representerte og gjorde seg til talsmann for.
Våren 1919 hadde han fått dannet i Kristiania en komité for kirke
lig og kristelig opplysning, bestående av fremtredende menn og kvin
ner med tildels forskjellige teologiske anskuelser, og med biskop Tand
berg som formann. Tanken var i skrift og tale, gjennom foredrag og
stevner å sprede lys over aktuelle kirkelige, religiøse og sosiale emner
ut fra kristelig synspunkt. Det første tiltak ble gjort med det bekjente
stevne i Drammen 7. og 8. septbr. samme år. Tanken så ut til fra
først av å vinne megen anklang både blant liberale og konservative, og
da Veel som komiteens sekretær reiste omkring og virket for saken,
fant han atskillig tilslutning.
Men det varte ikke lenge, før der fra indremisjons- og menighets
fakultetshold ble reist en voldsom opposisjon mot stevnet og komiteens
arbeid. Det måtte forhindres. at konservative og liberale sluttet seg
sammen. Navnlig gikk det ut over biskop Tandberg, at han som kon
servativ og formann i menighetsfakultetets styre kunne gå sammen
med liberale. Menighetsfakultetet følte sin stilling truet. Biskop
Tandberg ble da også snart kastet som formann i styret.
Stevnet i Drammen ble imidlertid holdt og ble i det store og hele
vellykket. Striden fortsatte etterpå med sterke angrep på den liberale
teologi og de liberale prester fra konservativ side og med vesentlig
forsvar fra de liberale, inntil striden kulminerte i det store indre
misjonsmøte i 1920 i Calmeyergatens misjonshus, hvor det ble prokla
mert fullstendig streik likeoverfor liberale prester og oppfordret til
intens kamp mot alt liberalt kristendomssyn i skole og kirke.
På grunn av den tilspissede kirkelige situasjon ble flere av de kon
servative teologer i opplysningskomiteen engstelige og enkelte trakk
seg ut av den. Komiteen måtte da foreløpig innskrenke seg til å la
avholde noen foredrag i Vor Frelsers kirke i Kristiania og så vente

----
120 Bind 2A
---
på bedre tider. Dertil kom også, at komiteen mistet sin formann ved
biskop Tandbergs død.
Høsten 1923 påbegynte Veel en serie artikler i Aftenposten: «Tan
ker om religiøse spørsmål». I den tredje av disse artikler om Jesus
Kristus kom han bl. a. inn på dogmet om «jomfrufødselen» og hev
det, at den måtte henregnes til det legendariske stoff i Det nye testa
mente. Herfor ble han sterkt angrepet av konservative både i presse
og ellers og også Oslo biskop, Johan Lunde, følte seg oppfordret til
å innlede en aksjon mot ham, idet han mente, at hans anskuelser var
i strid med den kristne troesbekjennelse og ikke forsvarlige overfor
menigheten. Veel hevdet derimot, at hans uttalelser — etter hans
skjønn — var i overensstemmelse med Det nye testamente og dermed
da også i overensstemmelse med bekjennelsen, slik som den må sees i
lys av den historiske utvikling, og at hans opptreden derfor også var
fullt forsvarlig likeoverfor menigheten. —
Saken vakte megen oppsikt og megen diskusjon i dagspressen og
ellers. Biskopen kom dog ingen vei med ham og måtte innstille sin
aksjon. For Veels egen menighet førte det til, at der ble dannet en
kristelig opplysningsforening med stor tilslutning og således «Dram
mens-linjen» igjen ble opptatt med sikte på dannelse av lignende for
eninger også i andre menigheter.
Under sitt lange presteliv er han blitt tro mot det liberale kirkelige
og kristelige grunnsyn, som han allerede som ung tilegnet seg, og til
tross for de mange übehageligheter og vanskeligheter, han har mattet
døye på grunn av sitt religiøse frisinn, er han dog mer og mer blitt
bestyrket i, at den liberale kristendomsretning er den, som fører lengst
fram på sannhetsveien og best tjener folkets religiøse, moralske og
sosiale liv. I sin selvbiografi til studenterboken ved 25-års jubileet
samler han sin livserfaring i det korte ord: Sannheten frigjør.
Veel har skrevet meget i aviser og tidsskrifter, navnlig om religiøse
emner, og har utgitt en del prekener, således: «Til hvem skal vi gå
hen?», preken på 10. s. e. Tref. Tvedestrand 1891. «Under Jesu kors»,
preken på langfredag. Tromsø 1898. «Syv prækener». Kristiania 1901.
«Jeg saa ham», preken på annen juledag, Tromsø 1903. «Gåven og
opgaverne», preken på 17. mai 1905. «Ja», preken på søndag 13. aug.
1905 (avstemningsdagen om unionsoppløsningen), Tromsø. «Frigjø
relse», preken på 3. søndag i faste, Moss 1919-
Hans barn er: 1. Ingrid, f. i Holt 13. febr. 1895. 2. Helga, f. p.
Tromsø 26. jan. 1896, gift med grosserer Fridtjof Løken, Moss. 3.
Anne Kathrine, f. p. Tromsø 23. jan. 1897, lærerinne. 4. Hans An

----
121 Bind 2A
---
Conrad Vilhelm Krohn.
Harald Vig.
dreas, f. p. Tromsø 17. februar 1898, ingeniør. 5. Dagny, f. p. Tromsø
8. mai 1899, gift med distriktsdyrlege Joh. Williams Løkke. 6. Kirsten
Amalie, f. i Verdal 6. mai 1909.
21. Vig, Harald. 1918.
Født i Masinandreina på Madagaskar 19. mars 1880. Foreldre:
misjonsprest Lars V., f. 1845, f 1913, og hustru Laura Margrete
Walle,, f. 1845. Eksamen artium 1898, teologisk embetseksamen 1905
(2.2), 1900 —01 lærer ved Vestfossen private middelskole, 1906 eks
amen i finsk (3), samme år hjelpeprest i Tromsø stift med reisevirk
somhet i Finnmark samt Skjervø og Lyngen, vesentlig blant finner
(lapper), 1910 —12 sogneprest i Tysfjord, 1912 konstituelt sogne
prest i Nærøy, Namdalen, 1914 sogneprest i Vikten, 1918 sogneprest
i Verdal, hvor han døde i 1918 under spanskesykeepidemien.
Gift i 1910 med Mira Ingeborg Øwre, f. 1889, datter av kjøpmann
Nils 0., f. 1861, og Marie Amalie Astrup, f. 1865.
22. Krohn, Conrad Vilhelm. 1919—1927.
Født i Alten 20/9 1882. Foreldre stiftsprost i Kristiansand Conrad
Henrik K., f. 1853, og Bolette Kristiane Vilhelmine Riiser, f. 1853,
f 1892. Eksamen artium 1900, teologisk embetseksamen 1905 (2.2).
1901 vernepliktig sekondløytnant i kavalleriet, 1906 personellkapel

 

----
122 Bind 2A
---
kn i Nordre Aurdal, 1909 —11 kon
stituert sogneprest i Hiterdal, 1911
—13 sekretær i Trondhjems avdeling
av Det norske misjonsselskap, 1914
sogneprest i Beitstad, 1919 sogne
prest i Verdal. Død i Verdal.
Gift 1906 med Johanne Marie
Kristensen, f. 1880, datter av besty
rer av Bodø folkeskole, K. J. K., f.
1847, og hustru Anna Kristine Peder
sen, f. 1846.
lngebngt Hole,. 1928—1936.
F. 19/3 1878 i Brein, Gloppens
prestegjeld av foreldre folkeskole
lærer Nils Rasmussen Hole og H.
Ingeborg Ingebrigtsdtr. Myklebust.
Ingebrtgt Hole.
Ble student 1900, teologisk embetseksamen høsten 1910 med laud, og
høsten samme år praktikum med samme karakter. 31/12 samme år
utnevnt til stiftskapellan i Bjørgvin bispedømme og ordinert i Vår
Frelsers kirke 18/1 1911 av biskop Bang. Sto i dette ombete til 1913
da han ble utnevnt til sogneprest i Hjørundfjord. 5/12 1919 til sog
neprest i Beitstad. Konstituert som prost i N. Innh. prosti i 1925 og
valgt til prost samme sted 9/7 1926. 2/3 1928 utnevnt til sogneprest
i Verdal og overtok dette embete 4/7 1928. Fra 29/11 valgt til prost
i S. Innh. prosti.
I hans embetstid holdtes 900 års minnefest på Stiklestad olsokdagen
29. juli 1930. Han hadde da den oppgave å være medlem av tilsynet
med restaureringen av Stiklestad kirke, samt å forberede festlighetene.
Den 3/4 1936 utnevnt til sokneprest i Østre Toten, og forlot Trøn
delag etter 16 års virksomhet der den 4. juli 1936.
Inngikk i ekteskap i Synelven, Sunnmøre med Marie Langeland den
29/9 1913. Hun f. i Synelven den 26. april 1883 av foreldre stor
tingsmann Ole Ingebrigt Langeland og h. Olava Magnusdtr. Hellesylt.
Barn: 1. Njål Hole. f. 1/11 1914 i Hjørundfjord.
2. Ingegjerd, f. 15/15 1917 i Hjørundfjord.
3. Oddfrid, f. 15/5 1923 i Beistad.


----
123 Bind 2A
---
Øystein Hovden.
Anton Sæte vik.
Øystein Orre Hovden, 1937 — 1948
Han skriv om seg sjølv: «F. 14/1 1901 i Sande i Jarlsberg av for
eldre sokneprest Anders Hovden og kone Kari Hansdtr. f. Huglen.
Student frå T.hjems katedralskole 1919. Teologisk embetseksamen
våren 1924 med karakteren laudabilis og praktisk teologisk embets
eksamen våren 1924 med laudabilis. Den 23. juli 1924 ordinert i
Nidarosdomen av biskop Gleditsch for å tenestgjera i ledige embeter
i Nidaros bispedøme, frå same tid av biskopen tilsett som ungdoms
prest. Vitja som ungdomsprest dei fleste bygder og nærpå alle frilynde
ungdomslag i bispedømet. Den 17/12 1926 tilsett som sokneprest i
Gulen i Sogn. Frå 1/12 1928 best. og året etter utnemnd til prost i
Ytre Sogns prosti. Etter 10 gilde og lærerike år mellom staute fiskar
bønder i Gulen vart eg den 29. januar 1937 utnemnd til sokneprest
i Verdal, som eg overtok 1. mai s. å. Frå 1948 sokneprest til Vang,
Hedmark.
Det var ei glede å sitja som prest på gamle Gulatingstaden. (I mai
1936 hadde vi ei vitjing av Kong Håkon VII. og norske skogselskap.)
Ei glede var det for meg å få lov å koma til Stiklestad — til heilag
grunn mellom trauste trøndarar som ein snart måtte læra å setja pris.
på og bli glad i. Den 5. mars 1927 vart eg gift på Østre Toten
— i Hoff kyrkja — med Astrid Beichmann, datter av oberstløytnant.
Edgar Meyer Beichmann og k. Rebekka f. Muller.»

 

----
124 Bind 2A
---
Born: 1. Karl Anders, f. i Eivindvik, Gulen 14/11 1927.
2. Kari, f. i Eivindvik, Gulen 4/10 1930.
3. Edgar Bjørn, f. i Eivindvik, Gulen 15/4 1933.
Anton Sætevik, 1948 —
«F. i Hyllestad 21/1 1900. Foreldre bonde Anders Sætevik, f. 1867,
død 1938 og h. Synnøve f. Heggebo, f. 1867, død 1934.
Student 1922, cand. teol. 1928 fra Universitetet. Prakt. 1928, begge
laud.
Gift i Lødingen 1929 med Torbjørg Slettedal f. i Nannestad 1903.
Foreldre lærar P. Slettedal, f. 1865 og h. Marie, f. 1876.
Res. kap. til Verdal 1929- Sokneprest til Ytterøy 1935 og sokne
prest til Verdal 1948.»
KAPELLANER
1. Kristen, ca. 1600
(Se vicepastorer og sokneprester)
2. Lars den Ulle. . . — 1626.
Han skal ifølge Schøning ha vært den første kapellan; men dette er
ikke riktig. Schøning har formodentlig sin opplysning fra Krogs kopi
bok, hvor han nevnes foran hr. Kristen i følgende notis:
«Hr. Lars dend Lille, har boed paa Syndbye, og hans Døttre gifftede
med Bønder.»
At han har bodd på Sundby er riktig; «Hr. Laurits» oppføres i
skattemanntallet for 1620 som leilending på Sundby; men at hans døtre
ble gift med bønder, er ikke riktig — han etterlot seg ingen arvinger.
I lensregnskapet over uvisse inntekter for 1628 —29 finnes nemlig
følgende notis:
«Annammet for noget ringe gods saa og for 2 kjør og 6 faar, som
blev over gjælden efter afgangen Hr. Laurids, forrige capellan i Vær
dalen efter vurderings indhold, efterdi dertil ingen arvinger fremkom
12 daler U/2 ort.»
Han må således være død omkring 1626 (da hr. Kristen var viæ
pastor), og har følgelig vært kapellan etter denne.
3. Mads Riber. —7656.
Se vicepastorer og sogneprester.^

----
125 Bind 2A
---
4. Peder Eriksen Juel. 1636 — 1644.
Se vicepastorer og sogneprester.
5. Erik Olsen Sc hane ke. 1644 — 1663.
Noen mener at han var vicepastor til Verdal, hvilket ikke er mulig.
Det var Peder Eriksen Juel, som innehadde dette embete i hans tid.
Schancke er rimeligvis blitt kapellan, da Juel i 1644 avanserte til
vicepastor etter Mads Riber, og må være død i 1662 eller i begynnel
sen av 1663; for de garder som han hadde pant i, ble tilskjøtet enken
den 3. mars 1663, og det er formodentlig skjedd ikke lenge etter hans
død. (Se under «Proprietærgodser».)
Han var gift med Sofie Eriksdatter Blix, f. på Hammerdals preste
gard i Jåmtland 18. mars 1626 og død 26. mai 1709 på Åfjords
prestegard hos datteren Gullov, gift med Peder Jenssen Herdal, sogne
prest samme steds. (Volcrvartz: Sjælens Luth 3 d. s. 60 og 61). Etter
Schanckes død giftet hun seg med ettermannen, Jens Svaboe. Stifts
boken melder at hr. Erik Olsens etterleverske i 1663 hadde Mo gard
fri for landskyld og landbohold. Av lensregnskapene framgår,
at hr. Erik bodde på Mo i 1650, og av folketellingene sees at enken
Sofie bodde der i 1665, men hr. Jens i 1666.
A. Erik Olsen Schancke, f. 16., kapellan i Verdal. * Sofie Eriksd.
Blix, f. 18/3 1626, f 26/5. Hun * 2 ) Jens Kristofersen Svaboe,
kapellan, senere vicepastor til Verdal.
B 1. Gullov Eriksd. Schancke. * Peder Jenssen Herdal, prest i
Åfjord, f 1713.
B 2. Erik Eriksen Schancke, f. 1661, f 26/10 1749, 88 år. **) 4/10
1685 Karen Østensd., f 1689. * 2 ) 21/9 1691 Karen Lorentsd.
Frost, f 1708. * 3 ) 1708 Marta Jakobsd. Borchmann.
C 1. Erik Jokum Schancke, f. 1687, f utenlands, 46 år gl.
D 1. Jens Kristian Schancke.
C 2. Charlotte Malena Schancke. * Lindgaard.
D 3. Johanne Schancke.
C 2. Jens Eriksen Schancke, f. 1688, f utenlands før faren. Ugift.
C 3. Sofie Katrine Schancke, f. 1692.
C 4. Lorents Kristian Schancke, Tøndel, f. 1699- * Margrete Marie
Buchard, f. 1703, f 1774 på Tøndelgård.
D 1. Johanne Sofie Schancke. * 6/11 1770 Jørgen Rasmussen Parelius,
-\ på Heggåsen 17. .
C 5. Karen Eriksd. Schancke, f. 1700.

----
126 Bind 2A
---
C 6. Kristian Frost Schancke, f. 1704, gjestgiver i Reval, gikk under
navnet «Nordmanns-Kristian». * i Reval.
B 3. Gjertrud Eriksd. Schancke, f 25/12 1746 hos Hans Davidsen
Svaboe. (Var enke i 1727.) * Matias Kale, løytnant.
6. Mikkel Augustinussen. 1663 — 1664.
Var sønn av sogneprest til Frue kirke, Augustinus Jensen, hvis 6
sønner alle ble prester. Mikkel kom fra Verdal til Beitstad, hvor han
var kapellan i omtrent 1 år til 1665, da han ble sogneprest. Døde 21.
januar 1684.
Han var gift med enken etter sin formann i Beitstad, Anna Jørgens
datter Schjelderup, og hadde med henne flere barn, som antok navnet
Schjelderup. Av disse merkes: 1) Augustinus, f. i Beitstad 1670,
sogneprest til Laurdal i Akershus stift, f 1743. 2) Anders, prest til
Tolgen. 3) Gisken, g. x ) med Even Meldal, sogneprest til Tynset, og
2 _) mod sofenskrJY-er- Bendiks- Msiéær 4) Anne, gift med Tomas
Collin, vicepastor til Verdal.
Erlandsen oppfører overensstemmende med Krogs kopibok de to
siste kapellaner i omvendt orden, hvilket er uriktig. Mikkel Augustinus
sen var ifølge en skrivelse av 31. desember 1664 fra lektor Schioldborg
da for omtrent 9 uker siden, altså i begynnelsen av november dette år,
forflyttet fra Verdal til Beitstad, og må således ha vært i Verdal etter
Schancke.
Jens Kristofersen Svaboe. 1663 — 1670
Se vicepastorer og sogneprester.
8. Jakob Jakobsen Lund. 1671 — 1690.
Han var kandidat med karakteren non fra 1666 og ble kalt av
«cantor og lector capituli Nidarosiensis» (dvs. Trondhjems kapntels
kantor og lektor) den 23. juni 1671 til å være kapellan i Verdal. Han
ble gift med vicepastor Peder Juels enke, Elsebe Tomasdatter Friis, og
fikk med henne det betydelige jordegods, som Juel hadde samlet. (Se
under «Proprietærgodser».)
Som under Haug omtalt, var det i 1671 forhandlinger om å over
dra denne gard til henne, uten at det dengang kom til noe resultat.
Noen tid senere finner vi så «hr. Jakob» som oppsitter på Haug. Det
ligger da nær å anta at saken er blitt ordnet på den måte at Lund,
etter å ha ektet enken, har fått bygslet gården. Han var iallfall på

----
127 Bind 2A
---
Haug i 1676 og bodde der til sin død. I den tid han brukte gården,
lot han oppføre en del nye hus der.
Han døde i 1690, idet han forrettet altertjeneste. Melchior Augusti
nussen beretter dette med disse ord: «Ao. 1690 penes altare sacra
faciens D. Jacobus Lundius, comminister Verdalensis, morte eriptur
præmatura. Candidatus Thomas Joni succedit demortus.»
9. Tomas Jensen Collin. 1690 — 1705.
Se vicepastorer og sogneprester.
10. Anders Nilsen Aalborg. 1705 — 1716.
Var født 2. september 1666 av foreldre Nils Andersen Aalborg og
Malena Hermansdatter Caus. («Hr. Andersis moder» er død i Ver
dal 16. mars, begravet 24. mars 1707 — Verdals kirkebok.) Han ble
den 23. juni 1702 ordinert til resid. kapellan til Bynes, 1705 kapellan
til Verdal og 7. august 1716 sogneprest til Leksvik, hvor han døde
i 1731. I Verdal bodde han på Mo, som han bygslet i 1707.
Han var gift 2 ganger: 1) 3/7 1693 i Domkirken med Boel Bredal,
datter av sogneprest til Frue Kirke, Peder Bredal. Hun var født 1658
og døde 29. desember 1718. Prost mag. Schjelderup, sogneprest til
Skogn, holdt likpreken over henne i Leksvik kirke 1. søndag etter
hellig tre konger over Ps. 116, 7, Exord Ezech. 24, 16. Boel hadde
før vært gift 31. juli 1685 med Jens Jensen Randulf, rådmann i
Trondheim.
Med Boel hadde Anders Nilsen følgende barn: 1) Iver Andersen
Bredal, t i Leksvik 1719. 2) Peder Bredal, gift 1729 med Anna
Kirstine Drejer, enke etter proprietær Jørgen Brunsman i Stjørdal.
3) Kirsten Malene. 4) Anna Katrine, gift 1727 med løytnant Jens
Kristian Feldtschow.
Annen gang var sogneprest Anders Nilsen gift 1728 med Anna
Marie Lund, datter av sogneprest til Snåsa, Nils Mortensen Lund. Hun
døde uten barn på enkesetet Hønås i Leksvik i 1762, 78 år gammel.
1. Hans Everoppidan. 1716 — 1731.
Født i Danmark, var disippel i Nykøbings skole på Falster, absol
verte*l4. juli 1698 teologisk attestats og preket 10. august s. å. til
dimis., alt med berømmelse, likesom han også var en god latinsk filo
log. I 1708 ble han informator for sogneprest Even Meldals sønner
på Tynset, med hvilke han etter ildebrannen dette år reiste tilbake til
Tynset, hvor han ble i 3 år. Ble 28. februar 1716 personel kapellan

----
128 Bind 2A
---
til Grytten, dertil ordinert 22. mai s. å., 26. desember 1716 ble han av
lektor Tomas v. Westen kalt til kapellan til Verdal, hvorfra han 19.
oktober 1731 ble for flyttet til Lekviks sognekall. Han døde meget
hastig tredje juledag 1737, etteråt han samme dag var kommet hjem
fra Strandens kirke. I Verdal bodde han likesom sin formann på Mo.
Han var 2 gange gift: 1) med Maren Dop. 2) med Maren Lobes,
datter av Johan Lobes, sogneprest til Holtålen, og altså søster til Sidsel
Lobes, vicepastor Tomas Collins hustru. Etter mannens død flyttet
Maren Lobes til sin søster og svoger i Verdal og døde der 23. novem
ber 1739- Hun hadde siden mannens død sittet i uskiftet bo. Da det
i 1740 ble holdt skifte etter henne, var boets aktiva bare 196 rdl.
2 ort 14 sk., og det var mye gjeld, så boet kom i et underskudd på
15 rdl. 2 ort 6 sk.
Av Everoppidans barn ble en sønn løytnant, og en datter ble gift
med stabssekretær Gudde i Trondheim.
12. Eiler Schøller Rosenvinge. 1731 — 1733.
Født 12. juni 1703 i Nordland, hvor faren, Jakob R., var foged
over Lofoten og Vesterålen, nedstammet fra den adelige danske familie
Rosenvinge, bodde på Vinje gard i Bø i Vesterålen og døde i 1735.
Moren var Karen Schøller, f. 1662, datter av assessor og rådmann
Eiler Caspersen Schøller og Susanna Kristofersdatter Tønder.
Eiler Rosenvinge ble sist i året 1731 kapellan til Verdal, 22. april
1735 vicepastor til Frosta, og da dette kall 26. august 1740 ble et fritt
kall, ble han den første sogneprest sammesteds. Om hans virksomhet
som sådan heter det i bygdeboka om Frosta:
«Han var av naturen en meget lunefull mann. Til sine tider kunne
han være snill og medgjørlig, men til andre tider rent umulig. Folk
gjorde seg den mening at han var forhekset av en finn, eller at en
ond ånd til dels for i ham. I slike stunder nektet han folk nattverden
eller sognebud under de mest urimelige påskudd.»
Sine embetsplikter forsømte han. Biskop Nannestad sier ved visi
tasen i 1751:
«... . Ministerialbogen gider presten ikke føre, men haver lagt den
umage paa en uordentlig klokker, hvilket loven dog alene tillader i
kjøbstederne. Den er desuden meget unøiagtig. Kopibog og prestebog
var ikke at finde og sidstnævnte ikke at tænke paa at faa en saadan
egensindet og vrangvillig mand som Rosenvinge til at holde.»
Han var både i 1746 og 1762 under aksjon, da han ble anklaget,
fordi han misbrukte sin embetsmyndighet til derved å tilvende seg

----
129 Bind 2A
---
ulovlige inntekter. Han døde 2. april 1776, etteråt han noen måneder
forut av høyesterett var blitt frådømt sitt embete.
Han var 2 gange gift: 1) 1733 med Elen Junghans, datter av prost
Henning Junghans, sogneprest til Tromsø. Hun var født 1715 og
døde 19. januar 1753. Med henne hadde han 11 barn. 2)11. juli 1753
med Karen Margrete, datter av oberst Jørgen Coldevin. Hun var født
6. desember 1729 og døde 9. februar 1815 på Loksten på Frosta. I
dette ekteskap var det 13 barn. Av barna merkes følgende:
Av første ekteskap: 1) Karen Helene R., f. 4/5 1736, f 1767, gift
6/9 1758 med kjøpmann i Trondheim, Johan Lemmich, f. 9/8 1727,
hadde 3 døtre. 2) Dorotea Susanna R., gift med Henning Junghans
Kaurin, sogneprest til Sparbu. 3) Jakob R., kancelliråd, gift 1. gang
1/2 1782 med Petronelle Sofie Hornemann Rosenvinge, datter av
sogneprest til Selbu, prost Peter Kaasbøll Rosenvinge, 2. gang 18/1
1791 med Inger Marie Collin, f. 1752, f 1799. 4) Gunhild Kaasbøl R.,
f. 30/1 1747, gift 25/5 1772 med Aage Sørensen Hagerup, proprietær
på Store Lein på Frosta, 11 barn.
Barn av 2. ekteskap: 5) Melchior R., f. 16/3 1755, major og batal
jonsjef i 1. trondhjemske infanteriregiment, døde som avskjediget
oberstløytnant 25/5 1825, gift første gang 8/9 1795 med Anna Seier
Brun, f. 13/8 1763, annen gang med Anna Schjoldager, f. 1755, f 3/10
1835, 81 år gl., ingen barn. 6) Frederik R., f. 14/9 1756, f 9/8 1790
i Slagelse som premierløytnant ved det sjællandske rytterregiment,
ugift. 7) Eiler R., major og kjøpmann på Fredrikshald, f. 20/1 1758,
f 23/6 1818, gift 18/2 1792 med Antoinette Sofie Buschmann. 8)
Johannes Gunnerus R., f. 20/1 1759, var først løytnant, døde som
overvraker i Trondheim 18/1 1833, gift med Ulrikke Frderikke
Albjerg, f 1829, 5 barn. 9) Elen Helene R., gift 14/6 1785 med
oberstløytnant på vartpenger og ridder Georg Frederik Coldewin, som
døde på Hegge i Stod 17/8 1836 etter 5 års sengeliggen. 10) Anna
Margrete R., f. 2/7 1762, f 14/3 1846, gift 1/6 1787 med major på
vartpenger Henrik Angell Coldewin, som døde på Loksten på Frosta
1/11 1833, 70 år gl., 9 barn. 11) Jørgen R., f. 1/4 1764, kaptein på
vartpenger, gift med Mette Margrete Finne, datter av J. Finne på
Bakke gard. Hun døde 15/2 1838, 58 år gl. Han døde 19/1 1842,
henved 78 år. 3 barn. 12) Isak R., f. 16/3 1767, døde som avskjediget
rittmester 17/1 1840 på Egge gard ved Steinkjer. Han var gift med
Sara Rebekka Fornes, f. 26/4 1768, f 1852. 4 barn. 13) Marta Mar
grete R., gift med sogneprest til Verdal, Jakob Hersleb Krog. Hun
var hans tredje hustru. 14) Ebbe Carsten R., f. 6/3 1770, løytnant,

----
130 Bind 2A
---
gift 1804 med Else Margrete Monrad, f 1816, datter av generalkrigs
kommissær Monrad. 10 barn.
13. Peder Offesen Krog. 1735 — 1747
Se vicepastorer og sogneprester.
RESIDERENDE KAPELLANER
1. Peder Offesen Krog. 1742—1747.
Se vicepastorer og sogneprester.
2. Simon Nikolai Kortholt. 1747 — 1767
Født 1713. Faren var proviantforvalter Kristian Kortholt, død 1718
i København, moren Apollona Dortea Holst. Hun ble annen gang
gift med justitsråd Aage Rasmussen Hagen og døde i Trondheim
28. juli 1748.
Kortholt ble student fra Trondhjems skole i 1730, 17. april 1739
personellkapellan i Beitstad og 17. februar 1747 residerende kapellan
til Verdal etter Peder Krog, som da ble sogneprest etter Collin. Etter
moren arvet han 826 rdl. og kjøpte da i 1749 Øgstad av sin stedfar,
Aage Hagen, og bodde siden der.
I 1759 forsøkte han å få Stadsbygds sognekall. Han påberoper seg
ved denne leilighet i en skrivelse til biskopen, at han er stiftets eldste
kapellan, og at han med sitt store hus kommer alt dypere og dypere i
gjeld. Forøvrig klager han over «et sygeligt legeme, som og foraarsa
ger et tungt sind».
I 1766 brakte han seg i erindring til Selbu sognekall, men uten
hell. Samme år benyttet sogneprest Peder Krog leiligheten, da Stads
bygds sognekall atter var ledig, til å bringe «vor gamle kapellan i
erindring, som synes bedst tjent med dette maadelige kald. Han bliver
paa grund af sykdom og kræfternes formindskelse ikke længer skik
ket til at være kapellan, og denne menighed kun siet tjent med ham
i denne station». Krog hadde sine egennyttige beveggrunner til å anbe
fale ham til dette embete, idet han ikke tvilte på, at «hvis Kortholts
lykke nu oprinder», så ville Krogs sønn, Jakob Hersleb, komme i
betraktning som hans etterfølger.
Kortholts lykke opprant imidlertid heller ikke denne gang. Han
ble sittende som residerende kapellan i Verdal til i 1767, da han avsto
embetet til ettermannen mot av denne å nyte 160 rdl. i årlig pensjon.
Han døde 10. juni 1768.

----
131 Bind 2A
---
Tross hans ovenfor anførte uttalelser om sine økonomiske forhold
synes han å ha vært ganske velsituert, idet det ved skiftet etter ham
ble 1133 rdl. 2 ort 15 sk. til deling på de fire barn.
Han var gift med Anna Kirstine Heiberg, søster av Andreas Peder
sen Heiberg, prest til Vinje, med hvem han hadde følgende barn,
som overlevde ham: 1) Anne, f. 1751, f 1836, gift med Lorents Dass
Budde, residerende kapellan til Gran, f 1789. 2) Apoleone Dortea K.,
f. 1753, f 1836, gift med snekker og skipper Rist, f 1806. 3) Ida
Margrete K., + ugift. 4) Aage Hagen K., f. 1757, skal ha giftet seg
i Danmark.
Portretter av Simon Kortholt og hans hustru fantes på Østre Næs
i Verdal. Grunnen hertil må vel søkes i at Aage Hagens mor var
datter på Næs. Portrettene ble imidlretid av den forrige eier av Næs
solgt til en omreisende antikvitetssamler antagelig i 1870-årene, og
nå vet ingen hvor de finnes.
3. Jakob Hersleb Krog. 1767 — 1779
Se vicepastorer og sogneprester.
4. Peder Kristojer Krog. 1780 — 1793.
Var født i Verdal 5. april 1748, sønn av prost Peder Krog, sogne
prest til Verdal.
Han ble privat dimittert til universitetet i 1765, tok i 1766 ex. phi
losophicum med karakteren haud, 1768 teologisk eksamen med karak
teren non og erholdt for dimispreken samme år haud. Etter i 8 år å
ha vært informator for barn ble han 14. mars 1776 personelkapellan,
dertil ordinert 24. april samme år, og 12. januar 1780 residerende
kapellan til Verdal etter broren, Jakob Hersleb Krog. 24. mars 1793
sogneprest til Frosta og 12. januar 1803 prost over Vestre Innherreds
prosti; derfrå entlediget 1806, død 10. februar 1808.
Han fikk i 1797 den første sølvmedalje av Det kongelige danske
landhusholdningsselskap for utvist flid i åkerdyrkning, oppførelse av
steingjerder og bygninger og for anlagt kirke- og alfarveier på Kraag
i Verdal og fra oktober 1793 til oktober 1795 på Frosta prestegard.
Han skal etter tradisjonen være den som innførte potetavl på
Frosta.
Eiler Hagerup. 1793 — 1808.
Var født i Skjerstad i Salten 27. juli 1766, sønn av stiftsprost dr
Kristian Frederik Hagerup, sognepreest til Domkirken.
9

----
132 Bind 2A
---
Han deponerte fra Trondhjems skole 1784, ble i 1789 kateket ved
Holmens kirke i København, 1792 predikant ved Harboske frue
kloster, 10. mai 1793 residerende kapellan til Verdal og 27. mai 1808
sogneprest til Aure på Nordmøre. Han overtok kallet 26. september
samme år.
Hagerup var formodentlig en av de mest begavede prester Verdal
har hatt. Hans litterære produksjon er ikke übetydelig, og den begynte
allerede samme år som han var blitt student. Her følger en forteg
nelse over samme:
Betænkninger i anledning av Riegels spørsmaal og tvil angaaende
Kjøbenhavns universitet, Kbh. 1784. Sagtmodig conference med pro
fessor Ehlert i samme retning, Kbh. 1784. Om Oluf den Hellige,
Norges konge, en læsebog for menigmand, Kbh. 1805. Om Hagen
Adelstensfostre, Norges konge, Kbh. 1811. Utkast til en plan, ved
hvis udførelse den kongelige casses indkomster betydelig kunde for
øges; av et betroet haandskrift efter anmodning oversat, Kbh. 1808.
Stiftsprovst C. F. Hagerups biographie, i Follesens magazin, 7. bd.
s 391. Om et ungt menneskes endeligt, sammesteds, 10. bd. s. 11 —2 5.
En hgprædiken, sammesteds, 12. b. s. 415 —422. Om en selvmorder,
sammesteds 10. b. 2. 11 —25. Om bygdeprædikanterne i Norge, i
Fallesens teol. maanedsskhft 1. b. s. 77—80 og 2. b. s 319—346. Et
bibelsk middel til at udrydde børnekopperne ,sammesteds s. 580 —587.
Prøve av en beskrivelse over Værdalen, i Blochs Trondhjemske blan
dinger s. 26—58 og 121 —141. Nogle anonyme bidrag til Morgen
posten 1788 —89, til M. C. Petersens literære tillæg 1798 —99 og til
Gunnerus' Pallas den yngre 1808.
Han ble i juli 1795 gift med Michelle Otiiie Andresen, f. 1769 i
Rønne sogn, datter av generalauditør Kristian Andresen, regiments
kvartermester, amtsforvalter og ridefoged på Bornholm, og Michelle
Schrøder. Ved mannens forflyttelse til Aure ble hun tilbake i Verdal,
hvor hun hadde stiftet et for mannen ulykkelig bekjentskap med amt
mann Rafn, hvem hun senere fulgte til Danmark etter å være blitt
separert fra Hagerup 17. mai 1809. Etter denne tid slo han inn på et
uordentlig privatliv. Med sin tjenestepike hadde han en sønn; denne.
Ole Bakken, ble sjømann og døde som fyrvokter på Tyrhaug.
I 1814 inngå Aure menighet klage over Hagerup, og i henhold til
denne ble en undersøkelseskommisjon nedsatt i 1817. Ved høyeste
resolusjon av 8. april samme år ble han suspendert og satt under tiltale
for overtredelse av embetsplikt og forseelser i liv og levnet, og ved
høyestereettsdom av 30. oktober 1821 ble han dømt til å ha sitt embete

----
133 Bind 2A
---
forbrutt og for framtiden være überettiget til å bære geistlig habitt.
Han forble på Aure prestegard til i juni 1823, da han reiste til Trond
heim og derfrå til Orkdalen, hvor han døde på gården Solbu den
1. januar 1826. I de siste 5V2 år av sin levetid var han blind.
Hans gravskrift, som han seiv skal ha forfattet, lyder så:
Gjenlyd fra pastor Eyler Hagerups grav-:
Nu staar jeg for min rette dommer,
forglemt er livets svundne kummer,
i graven blev det lyst for mig.
Jeg ser, hvad jeg ei saa herneden,
alt flygtig er som selve glæden,
kun daaren tror sig lykkelig.
For mig og livet engang smilte;
men smilet som et smil bortilte,
jeg gled, blev glemt, forladt!
I nød mig ingen kjærlig haand ledsaget,
men stormen rædsom om mig braget,
og kuns en ene stamme lod.
O, du som ømt med svage lider
og beder seiv for den, som glider,
glæd dig udi min vundne fred.
Og du, som staar og modig praler,
kast. før den sidste aften daler,
et alvorsøie paa min grav.
Se Orkedals skifteprotokoll nr. 46, fol. 105.
Om de religiøse forhold i bygden skriver han i sin «Prøve af en
Beskrivelse over Værdalen»:
«Ligesom overhoved Sædelighed og Følelse for Ære, ere denne
Dals Indvaanere egne, saa forøges disse endnu mere derved, at de og
tillige vise ærbødig Høiagtelse for Religionen og sand Gudsfrygt,
offentligen og i deres egne Huse. Og fra denne Side af betragtet er
det virkelig ikke übehageligt at være Præst og Religionslærer her; jeg
tør sige dette af egen Bevidshed: i Kirken og i den offentlige Guds
tieneste hersker en iblant dem til Opbyggelse passende Orden og
Stilhed, og i deres Huse haver jeg seiv ofte været et rørt Vidne til
deres huslige Andagt.»
Ved reskript av 6. desember 1799 var det blitt fastsatt, at den resi
derende kapellans andel av sogneprestens inntekter, som hittil hadde
utgjort Ve av de visse og V+ av de uvisse, heretter skulle utgjøre
V+ av de visse og y 3 av de uvisse inntekter; dog skulle hver av prestene

----
134 Bind 2A
---
beholde sitt høytidsoffer udelt, likesom offerskjeppen fremdeles skulle
tilfalle sognepresten alene.
6. Rasmus Parelius Dreyer. 1808 — 1812
Født 14. september 1779 i Trondheim, hvor hans far, Peter Albrekt
Dreyer, var skipper. Moren var Andrea Margrete Bing.
Han ble i 1795 dimittert fra Trondhjems skole, tok eksamen artium
i oktober samme år, philosophicum 1796 og 21. januar 1800 teologisk
attestats, alt med beste karakter. Ble først lærer i Farsund, dernest i
1803 ved Trondhjems realskole, 21. desember 1808 residerende kapel
lan til Verdal, dertil ordinert 30. august 1809, og 4. september 1812
sogneprest til Ytterøy. På grunn av et mindre ordentlig levnet og især
på grunn av hans forhold i anledning av kongens kroning i Trond
heim i september 1818*) ble han satt under tiltale ved prosterett,
men døde før dom falt den 6. juli 1819. Var kjent som dikter. (Et
par mindre dikt over ham finnes i Morgenbladet 1819 nr. 216 og 321.)
Dreyer ble gift 26. oktober 1813 med Marie Elisabet Miiller, som
dengang var 15 år gammel, datter av proprietær Kristen Miiller, som
bodde på Vinje i Mosvik og var eier av Værdalsgodset. Hun var født
27. januar 1798 og overlevet sin mann med 3 barn. Hun ble siden
gift med oboist Anton Lange i Trondheim, fra hvem hun etter noen
års forløp ble separert.
Dreyers barn var: 1) Kristen Johan Miiller D., f. 1815, sjømann.
2) Peter Albrekt D., f. 1816, f 2. januar 1906, gardmann på Ytterøy,
gift med Gunhild Lorentsdatter Myr. 3) Laura Kaspara D., f. 1817,
f 19. mars 1848 i Farsund, gift med Jokum Tomassen Winstrup,
skipsfører i Farsund.
Skrifter: Sang til Festen i Anledning af Universitetets Oprettelse
11. Decbr. 1811, trykt i Kjøbenhavns Skilderi 1812, nr. 11. En Skri
velse om Oldsager, sammesteds nr. 59. Nogle Melodier til Abraham
sons, Rahbeks og Nyerups Udgave af Kjæmpeviserne.
Da det residerende kapellani ved Dreyers befordring i 1812 ble
ledig, innsendte sogneprest Brandt en forestilling om, at det burde
nedlegges, da dets inntekter ikke var tilstrekkelig til å lønne en embets
mann, og der ikke hørte noen kapellangård til. De visse inntekter
utgjorde bare 130 rdl., og almuens kår var i disse tider så betydelig for
verret, at det nå ville falle mer byrdetullt å ha én enn tidligere to
*) Av et brev fra assessor Hersleb Hornemann til cand. jur. Horneman i Holme
strand, dat. 25/9 1819 (på Reinskloster): «Det er kapt. Lor. Kluver og Tollefsen, der
er Fabrikanterne af det forargelige Tøy om Præsten Drejer.»

----
135 Bind 2A
---
prester, og dessuten fant han, at de geistlige forretninger i prestegjel
det meget vel kunne utføres av én prest.
Ved reskript av 12. november 1813 ble det derfor bestemt å ned
legge kapellaniet på følgend betingelser:
1) Sognepresten skulle erlegge kapellaniets innkomster, 130 rdl.
sølvverdi årlig til Verdals skolekasse.
2) Sognepresten forpliktedes til foruten hver søndag å preke i en
av prestegjelders kirker å holde fastepreken samt altergang i kirkene
hver onsdag i fasten.
3) Å holde en vår- og høstpreken med kommunion i hver av kir
kene på en hverdag, «hvorved menigheden efter aarstidens anledning
kan opmuntres til arbeidsomhed, tro paa Guds forsyn, taksigelse for
hans gåver og disses rigtige anvendelse».
4) Hver søndag å holde katekisasjon for ungdommen i kirken.
Almuen, hvem embetets nedleggelse ikke behaget, ansøkte bl. a. ved
den ved Brandts død inntrufne ledighet om å få kapellaniet gjenopp
rettet, men uten hell. Biskop Bugge skal ved den leilighet ha gitt den
erklæring at embetet var mindre nødvendig, samt at det derhos var
et dårlig omen, at de to siste residerende kapellaner begge hadde tatt
ende med forferdelse.
Ved sogneprest L. Steens død ble kapellaniet atter opprettet ifølge
kgl. resol. av 21. april 1856 og besatt med hans sønn, Andreas F. B.
Steen.
7. Andreas Frederik Broch Steen. 1856 — 1865.
Født 1817, sønn av sogneprest til Verdal, Lars Steen.
Han ble i 1837 privat dimittert og erholdt til eks. art. samme år
karakteren non, til philosophicum 1838 haud og til teologisk eksamen
1844 samt for dimisprekenen 1845 samme karakter. Ble 18. juni 1847
personelkapellan hos sin far og 25. august 1856 residerende kapellan
til Verdal og 1867 sogneprest til Nesset i Romsdal.
Gift 1848 med Henriette Hornemann Rist Klykken, datter av soren
skriver Klykken. Barn: 1) Maren Marie Klykken S., f. 27/2 1849.
2) Lars S., 19/7 1850. 3) Peder Klykken S., f. 16/1 1852. 4) Pauline
Johanne S., f. 22/1 1854. 5) Henriette.Andrea S., f. 15/9 1855. 6)
Karl Johan Severin S., f. 17/1 1857. 7) Olaf Anker S., f. 30/8 1858,
t 29/11 1861. 8) Elise Hansine S., f. 30/5 1860. 9) Andreas Frederik
Broch S., f. 25/2 1863.

----
136 Bind 2A
---
Andreas Miiller.
Andreas Steen.
8. Andreas Nicolai Hesselberg Miiller. 1865 — 1873
Født i Bergen 5. februar 1833 av foreldre stadsfysikus Jakob Worm
Miiller og hustru Birgitte Ulrikke Augusta, født Stenersen. Ble 1851
dimittert fra Bergens skole og fikk til eks. artium laudabilis, året etter
samme karakter til philosophicum, teologisk embetseksamen i 1857
med karakteren laudabilis, året etter practicum med samme karakter.
Utnevnets samme år til personelkapellan hos sognepresten i Overhalla,
i 1865 til residerende kapellan til Verdal og 1872 til sogneprest til
Lavik i Ytre Sogns prosti. I 1880 ble han sogneprest til Brevik og
1886 hospitalsprest i Bergen.
Gift 1861 med Konstance Matilde Poppe, datter av lensmann Peter
Poppe og hustru Augusta, f. Bjørnsen. Deres datter, Ulrikke Stenersen,
er f. 8/7 1862.
Han var en fetter av proprietær Miiller på Hofstad nedre. (Se under
denne gard.)
9. Ole Gabrielsen. 1873.
Født den 30. juli 1822 i Lyngdals prestegjeld, Kristiansands stift,
av foreldre skipper Gabriel Olsen og hustru Anne Serine. Dimittertes
1843 fra Trondhjems latinskole og fikk til artium karakteren laudabi
lis, samme karakter til philosophicum. I 1848 teologisk embetseksamen
med karakteren haud illaudabilis og til praktikum samme karakter. I

 

----
137 Bind 2A
---
1851 lærer ved Lister og Mandals amts høiere almenskole, 1859 lærer
ved borgerskolen i Kristiansund og 1863 personelkapellan hos sogne
presten sammesteds. Utnevnt 1873 til residerende kapellan til Verdal,
hvor han ankom syk og døde den 22. juli samme år.
Gift med Karoline Dahl, f. 19. mars 1817 av foreldre kjøpmann
Ole D. og hustru Marit.
Deres sønner: 1) Gabriel, f. 1858. 2) Oskar Marius, f. 1864.
10. Frederik Vilhelm Winsnes. 1873 — 1878
Født 19- januar 1837 i Harams prestegjeld på Sundmøre, var
sønn av Gabriel Hofgaard Winsnes, f. 31. mars 1806, f som sogne
prest til Vestre Slidre 8. juli 1880, og Marta Vilhelmine, f. Willum
sen, f. 20. desember 1814.
I C. J. Ankers bok «Norske frivillige i de danske forsvarskrige
1848 —50 og i 64», har pastoren seiv gitt en livsskildring, som her
gjengis i sin helhet:
«Som den ældste av 10 søskende vokset jeg indtil mit 14de aar op
paa den lille ø Lepsøen, paa hvilken Harams prestegaard er belig
gende ute i den søndmørske skjærgaard.
Fra denne min barndomstid maa jeg omtale minderne fra det
bevægede aar 1848. Det staar levende for mig, dengang min far fik
aviserne med efterretning om revolutionen i Frankrig. Jeg ser ham
endnu med avisen i haanden ile gjennem gangen, hvor vi to ældste
gutter lekte. Da døren til dagligstuen, hvor mor sat med de smaa barn,
stod aaben, hørte vi, at far allerede i gangen udbrøt: 'Revolution i
Frankrig, Ludvig Filip fordrevet.'
Jeg vidste rigtignok ikke, hvad revolution betydde, eller hvem
Ludvig Filip var; men noget merkværdig maatte det være, siden det
såtte begge mine forældre i saadan bevægelse; saa meget forstod jeg.
Jeg maatte ind til mor for at spørge om revolution m. m. og fik saa
besked.
Fra den stund var ogsaa jeg opfyldt av de begivenheder, som nu
fulgte slag i slag, især av den dansk-tyske krig. Mor fortalte os om
paaskedagsslaget ved Slesvig, da den danske hær efter den helte
modigste kamp maatte trække sig tilbage til Dybbøl og Als, og jeg
erindrer, at det glædet mig at tænke paa, at den danske hær nu var i
sikkerhed. Det gjorde et sterkt indtryk paa mig at høre om, at den
første norske frivillige, Leopold Løvenskjold, hadde fundet helte
døden i Sundeved, og at høre om Olaf Rye, som mor tidligere havde
set i Bø i Telemarken.

----
138 Bind 2A
---
Om vore bønders interesse for Danmark i dets kamp har jeg ogsaa
bevaret et levende indtryk. Der holdtes dengang i vort prestegjæld
neppe nogen avis av bønderne.
I mine studenteraar — jeg blev student 1856 — blev jeg sterkt
grebet av den nordiske enhedstanke, skandinavismen, saaledes som den
kom frem ved de nordiske studentermøder, av hvilke jeg deltog i mo
det i Kjøbenhavn 1862. Det stod klart for mig, at skulde jeg være tro
mod denne sak, maatte jeg bidrage min skjerv til at det nordiske fost
brødrelag kunde staa sin prøve i farens stund. Den 15. juni 1863 blev
jeg færdig med teologisk embedseksamen, og ved aarets slutning, da
tyskerne nærmet sig Dannerike, meldte jeg mig som frivillig. Mine
forældre søgte ikke at holde mig tilbage. Jeg havde ikke tidligere
ekscerseret hvorfor jeg i Kjøbenhavn gik ind paa reserveofficers
skolen, som begyndte sin virksomhed i de første dage av januar 1864.
Ef ter at have gjennemgaat denne, kommandertes jeg den 15. mars som
officersaspirant til 15. regiments 5. kompani, der gjorde tjeneste i
Dybbølstillingen. Regimentet utgjorde sammen med 8. regiment 5.
brigade. Min kompanichef var kaptein T. F. A. von Honnens, senere
hofjægermester Honnens de Lichtenberg, eier av Bistrup nær Aarhus.
Den 16. mars meldte jeg mig ved kompaniet, som laa paa Als; dagen
efter rykkede vi ud i Dybbølstillingen. Samme dag stod kampen ved
Dybbøl kirke. Vi marscherte over broen i den tanke, at vi skulde i
ilden. Det var derfor i en underlig stemning, at jeg gjorde min første
indtrædelse paa Dybbøl; men vi kom desværre ikke til at ta del i
kampen, da den allerede var endt ved vor ankomst, men indtog vor
stilling i skanserne.
Netop i de dage var det jo, at beleiringen av Dybbøl for alvor
begyndte, og at de første granater fra Broager faldt ned i Sønder
borg, saa indbyggerne maatte se at flytte ud snarest ske kunde. Nogen
dage senere var jeg fra skanserne vidne til Sønderborgs bombarde
ment. Beskydningen av skanserne ble samtidig for hver dag sterkere
og sterkere, og den varede uavbrutt fra morgen tii aften. I den første
maaned gjorde jeg tjeneste som menig og deltog i træfningen anden
paaskedag den 28. mars, da preusserne tidlig om morgenen henimod
klokken 3 rykkede frem med sterke troppeavdelinger og paa en gang
angreb hele strækningen fra Venningsbund til indsænkningen ved
Øster Dybbøl.
Vor brigade laa som reserve i barakkerne; men da preusserne stor
mede frem, rykkede vi straks ut hen til skanserne, hvor vi blev staaende.
Kaptein von Honnens blev, i det samme vi kom henimot skanserne.

----
139 Bind 2A
---
ramt av en geværkugle, som gikk
gjennem vaabenkjolen, heldigvis uten
at tilføie den nogen skade. Fienden
var i mørket naaet frem til kun om
trent 100 alen fra vore løbegrave. Vort
og de fleste av 15. regiments kompa
nier matte staa stille i reserve lige bak
skanserne, medens fiendens kugler
hvislede os om ørene. Klokken 7 om
morgenen var angrepet tilbakeslaat;
der var da stor glæde og jubel. Just
som solen brød frem, viste general
Gerlach sig tilhest ude i stillingen.
Musiken spillede melodien til: 'Vift
stolt paa Kodans bølge', hvilken sang
istemtes av de opstillede regimenter
og lød høitidsfuldt hin vakre anden
Frederik Vilhelm Winsnes.
paaskedags morgen. Men det var desværre sidste gang, at lykken
smilte til os paa Dybbøl; dog bidrog denne dags seier til, at vi længe
holdt modet oppe.
Den 15. april var vort regiment sidste gang i skanserne, — vi blev
nemlig om aftenen afløst for at hvile ud til den 18. april. Sidstnævnte
dag blev vi vistnok allarmeret; men da vi laa omtrent halvanden dansk
mil fra Sønderborg, var stillingen tat, inden vi naaede frem.
I stillingen var vi vistnok hver dag i livsfare; ti granaterne falde
idelig ned omkring os; men jeg var dog saa heldig ikke at blive saaret
under hele beleiringen. Den dag, vort kompani havde det varmest i
skanserne, var vistnok den 8. april; ti da stod vi i en sterk krydsild
og blev formelig overdænget med granater fra kl. 8 om morgenen til
det begyndte at mørkne om aftenen. Min sidemand blev saaret, og jeg
husker, at en del av folkene fra en løbegrav tæt ved kom løbende op
til os og sagde: 'Vi kan ikke nære os dernede længer'. Derefter laa vi
stille og kunde intet udrette; jeg erindrer, at kapteinen for bandt en
saaret, da vi ikke maatte bringe ham til lægen.
Jeg lærte at beundre de danske soldaters makeløse taalmod, pligt
følelse og gode humør. De trykket sig aldrig ved at gaa ut i skanserne,
men havde gjerne en liden spøk eller vittighed på rede haand. Naar
der var anledning til at høre Guds ord, viste de mottagelighed derfor.
Jeg maatte sande, hvad en gammel feltprest, som ogsaa hadde været
med i forrige krig, bl. a. skriver i sin bok: Presten i krigen: 'Den sidste


----
140 Bind 2A
---
krig var en svær tid, ikke alene ved det utfald den fik, men ogsaa ved
de haapløse trængsler, som fulgte den fra først til sidst. Men derfor
viste det sig ogsaa i den sidste mere end i den første krig, hvad det er,
som støtter og trøster, nåar al menneskehjælp er ganske borte. I kirken
eller på marken, i huse eller skove, allevegne flokkedes der en
mængde i følelsen av, at det ene skridt, som var mellem dem og døden,
ikke kunde gjøres i fred uten troen paa den herre, som har uddraget
dødens braad og forvandlet den til liv.'
Efter Dybbølstillingens fald stod vi paa Als til de første dage av
mai, da vor brigade organisertes som en landgangsbrigade under
oberst Max Miiller og fik kvarter i Nyborg. Her blev jeg den 30. mai
udnævnt til sekondløitnant ved 15. regiments 8. kompagni, hvis kom
mandør var prem.løitnant Møller, søn av digteren Paul Martin Møller.
Efter Als' indtagelse den 29. juni gik vor brigade atter ind i sin
forrige stilling i tur med de andre brigader til forsvar av Fyens vest
kyst. Da krigen var endt, blev 15. regiment hjemsendt til Helsingør,
hvor jeg efter ansøgning fik avsked fra dansk krigstjeneste den 18.
august 1864, hvorpaa jeg vendte hjem igjen til Norge.» ■ —
Etter i omtrent 1 år å ha vært lærer ved den høyere almenskole i
Sandefjord ble Winsnes den 27. september 1866 utnevnt til personel
kapellan hos sogneprest R. Lyng til Fåberg i Gudbrandsdal, den 11.
oktober 1873 til residerende kapellan til Verdal, den 25. mai 1878
til residerende kapellan til Melhus, den 28. oktober 1882 til sogne
prest i Nordre Odalen, 1890 sogneprest i Søndre Fron, 1897 sogne
prest i Vestre Toten, avskjed 22. oktober 1913. Døde 1920.
I 1876 fikk han den danske erindringsmedalje.
Gift 17. juli 1874 med Agnete Helveg, f. 29- november 1850 i
Haderslev, datter av sogneprest i Kjøbeløv på Lolland, Hans Frederik
Helveg, som ved krigens utbrudd 1864 straks ble fordrevet av tyskerne,
f. 1816, f 1901, og hustru, Karoline Sofie Anthes, f. 1822, f 1858.
Winsnes var ridder av Dannebrog. En av hans sønner er professor
dr. philos. A. H. Winsnes.
11. Harald August Jørgensen. 1878 — 1888
Født i Bergen den 17. august 1849. På fars side tilhører han en
norsk bondeætt fra Hordaland, på mors side en gammel bergensk
borgerfamilie. I 1868 fikk han eksamen artium med laud, i 1869 eks.
philos., likeledes med laud, i 1873 tok han teologisk embetseksamen
med haud og i februar 1874 den praktiske prøve med laud. Fra som
meren samme år inntil høsten 1878 var han ansatt som personel

----
141 Bind 2A
---
kapellan hos sogneprest Dometius i
Ulvik i Hardanger. Sammen med sin
hustru hadde han tilbrakt en deilig
måned i utlandet (Paris. Wiesbaden,
Frankfurt am Main, nedad Rhinen til
Køln), da han ved sin hjemkomst
mottok utnevnelsen til residerende
kapellan i Verdal. De fire år i Ulvik,
paradiset i «det underdeilige Hard
anger», var som en idyllisk innled
ning til den ansvarsfulle, men av Gud
velsignede prestegjerning. Det falt
ham derfor vanskelig så snart å skulle
rive seg løs fra en menighet, som
hadde vist ham så megen godhet og
kjærlighet. Våren 1878 hadde han
imidlertid lest en skildring av profes-
Harald Jørgensen.
sor Ludvig L. Daae om Verdal og spesielt om Stiklestad kirke. Skulle
det være noe sted i vårt land, hvor den unge kapellan i Ulvik skulle
onske å flytte hen, når et av presteembetene i Verdal ble ledig, da
måtte det være dit. Og det residerende kapellani i Verdal ble nettopp
i den tid avertert ledig. Pastor Jørgensen søkte embetet og fikk det.
Det var en stille, strålende søndag dampbåten i slutten av oktober 1878
gled inn over den brede fjord mellom de veldyrkede trønderske byg
der, inntil den landet ved Verdalsøra. Dampbåten var leiet for anled
ningen, så at ingen visste om dens komme, og ingen ante hvem det var
ombord. En vakker søndag ettermiddag på et så tett bebygget sted
varte det selvfølgelig ikke mange minutter, før enn dampbåtbryggen
var full av en hel del mennesker, særlig da ungdom. Den fikk selv
følgelig straks sin vitebegjærlighet tilfredsstilt, og før enn den unge
prestefamilie var kommet opp på bryggen med den nødvendige bagasje,
kom det en overmåte vennlig innbydelse fra en kjøpmannsfamilie om
å ta inn til dem som gjester, inntil de neste dag kunne flytte opp til
sognepresten og så i løpet av uken komme opp til kapellanens bolig
i Vuku. Mens pastoren med hustru, to barn og barnepike tilbrakte
noen overmåte hyggelige dager hos den elskverdige, gjestfrie prost
Koch i den gamle prestegard Auglen, innfant det seg hver dag nede
på dampbåtbryggen den ene etter den annen av kapellanens naboer
og andre av dalens beboere, som ville vise sin velvilje ved å tilby å
kjøre den nye presetfamihes møbler og innbo opp til Ekren i Vuku,


----
142 Bind 2A
---
hvor de residerende kapellaner bodde tilleie, inntil embetet fikk sin
egen gard og bolig.
Her er dvelet så vidt utførlig ved disse vakre vitnesbyrd om det
hyggelige, patriarkalske forhold, som ennå rådde, så vel mellom
prestene innbyrdes som mellom prest og menighet og det i Nordre
Trondhjems amt, hvor dessverre fra midten av 1880-årene forholdene
i sosial henseende oftest ble skildret som alt annet enn ideelle.
En vesentlig grunn til at forholdene i Verdal ennå en del år var
rolige og gode, var uten tvil den omstendighet, at pastor Jørgensen
som konstituert sogneprest i 1879 og 1880 fikk anledning til å samle
de dyktigste og mest formående menn i bygda om sosiale oppgåver så
vel som om spesielt kristelige formål.
For å fremme det best mulige samarbeid så vel mellom lærerne
innbyrdes som mellom skole og hjem stiftet han Værdalens lærer
forening, hvis formann han var under hele sin embetstid der oppe.
Dessuten stiftet han Værdalens sogneforening, som hadde til formål
å arbeide for gode sosiale forhold og et sunt kristelig liv. Også i denne
forening ble han gjenvalt som formann, så lenge han var i bygda.
Blant de reformer som denne forening fikk gjennomført, skal vi
nevne: Husmannsvesenet, standens sosiale kår og avlønning. Inn
skrenkning av de lange gjestebud ved brylluper og begravelser. Utdan
nelse og ansettelse av lærerinner ved småbarnskolen. Denne sak ga
støtet til at pastor Jørgensen og et par av lærerne i bygda overtok
utdannelsen av begavede unge piker, som avla eksamen i nærvær av
Trondheims skoledirektør, hvoretter de fikk ansettelse ved småbarn
skolen i Verdal. Dette var — såvidt vites — den første begynnelse
iallfall i Nordre Trondhjems amt til en institusjon, som etterhånden
ble gjennomført ved folkeskolen i alle Norges bygder, nemlig lærer
inner for småbarna i folkeskolen.
Den 4. juli 1882 ble det på Stiklestad avholdt et politisk folkemøte,
hvor det av Bjørnstjerne Bjørnson og den senere statsråd Qvam ble
utkastet endel ytringer så revolusjonerende, at pastor Jørgensen
bestemte seg til å holde et olsokstevne den 29. juli det følgende år.
I det år falt olsokdagen på en søndag, og det viste seg da at tusener
av menn og kvinner, ikke bare fra Verdal, men fra de omliggende
bygder, ja helt fra Trondheim, hadde etterkommet den ien Levanger
avis utstedte oppfordring til å feire dagen ved Olavs-støtten på Stikle
stad. Umiddelbart etter gudstjenesten samlet det seg ved kirken den
ene flokk etter den andre under sine norske flagg. Etter intonasjon
av et blåseorkester ble salmen «Lover den Herre, den mektige konge»

----
143 Bind 2A
---
avsunget, hvoretter den store skare
under de bølgende flagg toget opp
til den omhegnede plass ved støtten.
Her ble da omdelt tre for anledningen
av pastoren forfattede sanger. Etter
at den første av disse var avsunget,
skildret han Olav den helliges livs
verk og den dype betydning hans
martyrdød fikk for Norges folk og
Norges kirke. Til de følgende san
ger: «Vor hjembygd» og «Mindernes
magt» sluttet seg kortere taler av lens
mann Wessel og kaptein Holst.
Ved det Qvam —Bjørnsonske stev
ne i 1882 var det visstnok kastet en
luende politisk fakkel inn i den
fredsæle, hyggelige bygd; men olsok-
Johan Gerhard Kltite.
stevnet i 1883 ble dog for mange en minnelse om at det for de
kristne er noe som er uendelig viktigere enn de politiske samfunns
spørsmål, og det er spørsmålet til den enkelte: «Har du funnet freden
og frelsen for din sjel?» og til det hele folk: «Er du som et kristent
folk samlet om Kristi korsbanner for å fremme Guds vilje og arbeide
for Guds rikes fremgang iblant oss?» Dette hadde vært og ble frem
deles programmet for pastor Jørgensens arbeid i Verdals menigheter,
og derfor lyktes det ham å bevare tilliten og kjærligheten hos dem til
det siste. Han ville visselig ha ønsket å bli der utover de 10 år; men
tanken på barneflokkens skolegang ble av avgj ørende betydning for
ham. Da Namsos sognekall ble ledig i 1888, søkte han dette embete
og fikk det; men det var med dypt vemod han en deilig høstdag forlot
Verdals herlige bygd.
Ovenstående er omtrent ordrett etter pastor Jørgensens egne opplys
ninger, utarbeidet spesielt for nærværende verk. Hans embetstid i
Verdal traff i en meget beveget tid, og han kunne jo ikke holde seg
aldeles utenfor bevegelsen. Som prest og i sine prekener unngikk han
dog aldeles politisk agitasjon, hva det ikke kunne sies om hans med
bror i embetet, sogneprest Hansen. Jørgensen har skrevet mange lei
lighetsdikt, men intet av politisk innhold.
I 1888 ble han sogneprest i Namsos, i 1901 sogneprest i Arstad
ved Bergen, tok avskjed i 1919.


----
144 Bind 2A
---
I 1896 foretok han en reise til Tyskland, Italia, Sveits, Egypt og
Palestina.
Han var gift 1875 med Marianne Falck, f. 1853 av foreldre lens
mann Fredrik F., i Sogn, f. 1830, og hustru Sigrid Christiansen, f.
1832, f 1874.
12. ]ohan Gerhard Klute. 1888 — 1902.
Er født i Kristiania 22/2 1854, eksamen artium privat dimittert
1871, teologisk embetseksamen 1878 (3.3), 1873 vernepliktig offiser,
1879 annenlærer og 1882 førstelærer ved Trondhjems døveskole, 1888
resid. kapellan i Verdal, 1902 sogneprest i Tynset, 1908 resid. kapel
lan i Ringsaker, 1913 utnevnt til sogneprest i Ringebu, men fikk
etter ansøkning 14/10 1913 tillatelse til å forbli i sitt embete i
Ringsaker. Foretok 1880—81 med offentlig stipendium en reise til
Stockholm og København for å studere døveundervisningen.
Gift 1879 med Elenore Petrine Johansen, f. 1855.
13. Engebret Solum. 1903 — 1908.
Født på gården Solum i Eggedal, anneks til Sigdal, den 14. septem
ber 1863. Foreldre: Gårdbruker Sebjørn S., f. 1838, og hustru, Marta
Angell Willumsen, f. 1844, f 1913. På fedrenes side stammer han
fra en gammel norsk bondeslekt i Numedal, på mødrenes side fra en
dansk embetsslekt, hvorav flere har vært prester her i landet.
Han mottok i sin barndom undervisning i almueskolen, inntil han
i 1876 reiste til Kristiania og gikk på Gjertsens skole i 6 år. Middel
skoleeksamen 1880 og eksamen artium 1883 (laud), eksamen philo
sophikum 1884 (laud), embetseksamen 1889 (rent haud), praktikum
1890 (haud), lappisk eksamen 1891 (laud).
I 1891 oppholdt han seg 3 måneder ved pastor v. Bodelschwings
anstalten «Bethel» i Westfalen. Dette var en meget lærerik og interes
sant tid med stort utbytte for hans senere liv. Etter hjemkomsten reiste
han ca. 3 år som emissær for diakonsaken. Var deretter lærer ca. 9 år
ved forskjellige skoler i Kristiania, vesentlig ved Qvams skole og
Kristiania distriktsfengsel. Han utnevntes 22. juni 1903 til residerende
kapellan i Verdal og var her i ca. 5 år. Han likte seg meget godt i
Vuku. Forholdene var jevne og enkle. Folk var staute og kjekke og på
mange mater framskrittsvennlige, men i religiøs henseende meget
konservative.

----
145 Bind 2A
---
Engebret Solum.
Jørgen Martin Urbye.
Han utnevntes den 28. mars 1903 til sogneprest i Brandval i Solør
og var her, inntil han den 16. juli 1920 utnevntes til sogneprest i
Jevnaker. I de senere år var han endel sykelig og måtte våren
1920 underkaste seg en større operasjon.
Han ble gift i Sigdal 17. oktober 1898 med Kristine Skartum, f. 10.
november 1869, datter av gårdbruker Andreas S., f. 1842, og hustru
Helga Haugan, f. 1845, f 1905. De har hatt 4 barn: 1) Ruth Martha
Angell, f. 1. november 1899 i Kristiania, student 1918, død i Brand
val 30. oktober 1918 i spanskesyken. 2) Gudveig Helga, f. 21. juli
1901 i Kristiania, student 1920, lærerskoleeksamen 1922. 3) Einar
Andreas, f. 8. august 1908 i Brandval. 4) Else Marie, f. 1914 i
Kristiania.
14. Jørgen Martin Urbye. 1908 — 1912.
Født i Trondheim 14. februar 1876. Faren var kjøpmann i Kristiania
Hans Horneman Ræder Urbye (sønn av innehaver av et litografisk
officin i Trondheim, Jørgen Martin Urbye og hustru Else Marie Sofie
Ræder). Moren var Abel Margrete Hersleb Horneman, f. 1852, datter
av brukseier på Skånes, senere forstander for Trondhjems waisenhus,
Jakob Hersleb Horneman og hustru Annette Blom.
Ifølge slektstradisjonen skal Urbyerne stamme fra et av de norske
landskaper som i 1658 ble endelig avstått til Sverige. Om slekten
allerede dengang var kommet til Trondheim, er ikke kjent; men noen

 

----
146 Bind 2A
---
få tiår senere finner man den i den gamle stiftsstad, hvor en gren av
slekten stadig har holdt til senere.
Urbye ble gift i Hurdalen 15. juni 1899 med Inga Grieg, født i
Kristiansand 25. juni 1875 av foreldre, skoleinspektør, cand. teol.
Johan Daniel Irgens Grieg og hustru Stina Marie Thomine, født
Bruun. De har 3 barn: 1) Johan Grieg, f. i Orkdalen 30. mars 1900.
2) Anette, f. i Orkdalen 5. mai 1902. 3) Kirsten, f. i Vadsø 1.
mars 1904.
Den første undervisning mottok han på et par privatskoler i
Trondheim. Da foreldrene i 1883 flyttet til Kristiania, kom han inn
på Kristiania borger- og realskole, hvor han gikk til sommerferien
1886, da han ble overflyttet til Kristiania katedralskole. Her tilbrakte
han de følgende 7 skoleår, tok middelskoleeksamen i 1890 med karak
teren «utmerket godt» og artium i 1893 med laud præceteris. Etter å
ha tatt anneneksamen i 1894 (laud), studerte han teologi og under
kastet seg høsten 1898 teologisk embetseksamen og våren 1899 prak
tisk teologisk eksamen, begge med karakteren laudabilis. Det teologiske
fakultet var nettopp i disse år temmelig defekt, og han følte trang til
et noe fyldige studium. Etter sitt bryllup reiste han derfor høsten 1899
til Tyskland, hvor han ble immatrikulert ved Marburg universitet og
tilbrakte noen måneder.
I februar 1900 ble han utnevnt til personelkapellan hos sogneprest
E. D. Skouge til Orkdalen, hvor han fikk sine første læreår som prest
i en meget våken og virksom menighet. I 1903 ble han forflyttet til
Vadsø kateketembete, som han betjente i henved 5 år, inntil han i
1908 ble utnevnt til residerende kapellan til Verdal. I 1912 kom han
til Notodden, først som kallskapellan til Hitterdal og fra 1. januar
1914 som sogneprest, idet Notodden fra 1913 var blitt by og fra 1914
eget prestegjeld.
I de år han var i Verdal, var han medlem av vergerådet og av fattig
styret. Han deltok atskillig i arbeidet i de avholdslag og frisinnede
ungdomslag som fantes i bygden.
Gjennom atskillige år har han levert bidrag til dagspressen, særlig
i den tid da han var i Finnmark. Likeledes har han skrevet i kirkelige
fagblad, som Norsk teologisk tidsskrift, Norske kirkeblad og For
kirke og kultur.
15. Sigurd Bernhard Holan, 1912 —
Er født i Trondheim 21/5 1881. Foreldre: Restauratør Odin H., f.


----
147 Bind 2A
---
S. B. Holan.
Georg Flognfeldt.
artium 1902, teologisk embetseksamen 1909 (3.3), ble i 1910 per
sonelkapellan hos sogneprest J. C. B. Schaanning, Strømmen i Jarls
berg, våren 1912 res. kap. i Verdal.
Gift 1912 med Ida Daae, f. 1881, av foreldre sogneprest
Ludvig D., f. 1846, f 1886, og hustru Sofie Henriette Gill, f. 1849.
16. Nils Georg Flognfeldt.
Født i Oslo 1891. Foreldre skreddermester Emil Olsen Flognfeldt
og hustru.
Student 1911, cand. teol. fra Universitetet 1916, prakticum 1917,
res. kap. til Verdal 1917.
Gift med Andrea Berg Frette, foreldre sogneprest Thor Frette 0£
hustru Gabrille Andrea Berg Frette.
17. Anton Sætevik.
Se sogneprester.
18. Alfred Skogsholm.
Født i Tjøtta 1903. Foreldre fisker Tistrand Skogsholm og hustru
Oleanna.
Student 1925, cand. teol. fra Universitetet 1930, prakt. 1931
10

 

----
148 Bind 2A
---
Alfred Skogsholm.
Leiv Fosse.
Lærer i Tjøtta 1931. Hjelpeprest hos sognepresten i 0. Toten 1932.
Lektor ved Eids volds gymnas 1932. Res. kap. til Verdal 1936.
Gift 1932 i Os, Hordaland, med Karen Gurine Åsen, foreldre mur
mester Olai Åsen og hustru Andrea Åsen.
19. Leiv Fosse.
Født 1/12 1902 i Trondheim, artium ved Trondheim katedralskole
1924, teologisk embetseksamen 1929, klokker ved Lademoen kirke
1930, assisterende prest ved samme kirke 1937 —1947. Konstituert
stiftskapellan i Nidaros bispedømme 1947, utnevnt til samme em
bete 1948. Res. kap. i Verdal 1953.
Gift 25/4 1936 med Borghild Andrea Baardsen, f. 6/4 1906.

 

----
149 Bind 2A
---
SKULE- OG OPPLYSNINGSARBEID
Av skoleinspektør Johs. Dahl.
Frå den katolske tid til 1739.
Noko ordna skulestell var det ikkje på landsbygdene i Noreg før
1739. Men noka opplæring i kristendomskunnskap skulle born og
ungdom ha, og dette var det heimane og kyrkja som skulle syte for.
Korleis dei tok det med dette i kvart einskilt prestegjeld, er det uråd
å få greie på; men ein må gå ut frå at det var omlag eins etter dei
fyresegner som kyrkjelovane hadde.
Den katolske tid.
I kristenretten (kyrkjelova) var det fastsett at alle døypte born
skulle lære ordrett Tru-vedkjenninga, Fadervår og «Ave Maria» (ei
katolsk bøn, Luk. 1, 28—33 v.). Kvar sundag skulle presten i sam
band med gudstenesta lesa opp stykke for stykke av barnelærdomen
på latin. Etterpå skulle han tyde det for dei på norsk. Det er vel mest
truleg at folket på den måten lærde barnelærdomen både på norsk
og latin. Fadrane var ansvarlege for at det døypte barnet fekk den
opplæring som det skulle ha. Frå dei var 7 år gamle, måtte dei skrifte
for presten minst ein gong om året. Dei som var 15 år og hadde van
lege evner, men endå ikkje kunne barnelærdomen, måtte bøte 3 øre
(omlag halve årsløna åt ein vanleg arbeidsmann).
I den katolske kyrkja var konfirmasjonen eit sakrament, og det var
berre bispen som kunne konfirmere. Konfirmasjonsdagen måtte kon
firmantane møte fram i kyrkja fastande. Der måtte dei fyrst skrifte
for soknepresten. Under skriftemålet vart dei og høyrde i barnelær
domen. Ein av fadrane leidde so konfirmanten fram til bispen som
sat framfor altaret. Denne las fyrst ei bøn, stakk so ein finger ned i
vigd salve og gjorde krossteiknet på panna åt konfirmanten. Ein prest
bind so eit kvitt linband omkring hovudet hans, so ikkje den heilage
salva skal spillast. Dette bandet måtte dei ha på i 3 døgn, da tok ein
av fadrane det av og brende det. Etter 14 års-alderen måtte alle vera
konfirmerte. Dersom foreldra kom i skade for at eit barn døydde utan
dåp og konfirmasjon, måtte dei betale store bøter.

----
150 Bind 2A
---
Frå reformasjonen til 1739-
Heller ikkje for dette tidsromet er det råd å få vite korleis dei tok
det med opplæringa av ungdomen for kvart einskilt prestegjeld. Berre
ei og anna utsegn i gamle skrifter syner at dei har hatt ein religions
skule i samhøve med kyrkjelova av 1539. Ein vil sjå at dei tok det
omtrent på same måten som i den katolske tid: Kvar sundag skulle
presten bruke V 2 time av gudstenesta til å greie ut om barnelærdomen.
Fyrst las han opp stykke for stykke høgt og langsamt til dei hadde
lært det ordrett. Etterpå kom han med ei tolkning av det dei hadde
lært. I 1629 kom det ei føresegn om at klokkaren eller soknedegnen
skal «en gang om ugen, hvor det skee kan, undervise ungdomen, saa
at udi hver uge, udi hvert sogn det heele sogns ungdom een gang
bliver av degnen undervist paa sted, som degnen dem henstevner med
prestens vilje og raad». Klokkarane var etter dette dei fyrste lærarar i
folkeskulen. I storbyane var det rektor ved latinskulen som skulle
vera klokkar; men ut over landsbygdene var det vel for det meste
ulærde folk som hadde desse omboda. Når dei var bra til å syngje, og
kunne barnelærdomen på fingrane, so var dei brukbare som klokkarar.
Til klokkarar vart og brukt slike som hadde gått i prestelæra, men
ikkje greidd eksamen. Av dette kom det at ordet klokkar ofte vart
brukt i vandvyrdande tyding om dei som kunne lite og bar seg
dumt åt. Dei brukte den same undervisningsmåten som prestane i
kyrkja, dei sa føre, og borna tok det opp til dei kunne det ordrett.
Det er rimeleg at det frå fyrst var stor motvilje mot reformasjonen.
Det hadde ikkje vore noko førebuande opplysningsarbeid. Folket
vart utan vidare tvinga inn i den nye læra, og når ein veit kor brutalt
dei for fram med dette, er det truleg at det heller gjekk trått med å
få inn den lærdomen dei skulle ha. Til dette kjem so at dei fekk
bøker på dansk mål som korkje lærarane eller borna skjøna stort av.
Det 16. og 17. hundradåret er mørke blad i soga vår. Fåkunna var
stor, og i fylgje med denne den myrkaste overtru med svartebøker og
hekseprosessar. Etter det gamle folk fortel, fanst det frå
den tid her i bygda so seint som siste halvpart av det 19. hundradåret,
men da var det ikkje mange som hadde vidare tru på dei lenger.
Dei brukte mange råder for å få ungdomen til å lære barnelær
domen. Soleis kom det i 1645 eit påbod om at «ingen dreng eller
pige må troloves eller giftes før de er befundet vel underviste i deres
børnelærdom». Det er vel ikkje tvil om at eit slikt påbod hadde god
verknad, men mest framgang var det i dei bygder der det var dugande
og drivande prestar. Den pietistiske rørsla som kom hit til landet

----
151 Bind 2A
---
omkring 1700 talet, sette god fart i opplysningsarbeidet. Med denne
kom påbodet om konfirmasjonen i 1736, og Pontoppidans forklaring
i 1737. Denne boka heldt seg som lærebok i si opphavelege form i
over 100 år. Seinare vart ho revidert og korta fleire vendor, og soleis
har ho halde seg som lærebok i barneskulen heilt til våre dagar. Med
sine 759 sp. og likeso mange lange og vidløftige svar-, var denne boka
tung og übarnsleg og soleis lite høveleg som barnebok. Men maken til
grei og logisk tankeføring etter eit dogmatisk system er det vandt å
treffe på. Skulle konfirmantane ha von om å sleppe fram for presten,
måtte dei kunne denne boka — iallfall som dei på sett og vis kunne
få det til. Boka kom i grunnen til å tene to føremål: Samstundes som
ho var lærebok i kristendomskunnskap, fekk borna tame i å lese i bok,
noko som storparten av folket ikkje hadde lært.
Men i samhøve med desse auka krava til kunnskap, vart det naud
synt å få ei betre undervisning for born. Og so kom skulelova av 1739.
Frå 1739 til 1796.
Skulelova av 1739 var i mange måtar framifrå for si tid. Etter
denne skulle det vera ålmugeskule i kvar kyrkjelyd. Der det var so
tettgrendt, at det var råd å få samle nok born til kvar dag, skulle det
vera fast skule, og på dei andre stader omgangsskule. Alle born skulle
gå i skule minst 3 månader for året i 3 år — frå dei var 7—lo år.
Hadde dei ikkje lært det dei skulle på den tid, måtte dei gå eit eller
fleire år til. Etter den tid skulle dei gå ein eller to dagar for veka i
vinterhalvåret: til dei vart konfirmerte. Foreldre og husfedrar som utan
gyldig grunn heldt skulepliktige barn burte frå skulen vart straffa
med bøter, gapestokk eller fengsel. Klokkaren i hovedsoknet skulle
vera lærar, og til hjelp tok han klokkarane i anneksa, og so mange
andre som bispen og stiftamtmannen fann var naudsynt. Etter ei mel
ding om skulestellet frå den tid står det: «I Verdalen findes ingen
bestandig eller tilstrekkelig. Behøves 2 skolemestre a 20 rdl.—4o rdl.»
Faste fag var kristendomskunnskap og lesing i bok. Ville nokon læra
å skrive og rekne, måtte dei betale omframt for det. Om sjølve under
visningsmåten står det i art. 10: «Skolemesteren skal med al flid lære
børnene Docht. Luthers liden Catechismum, saa at de først retteligen
forstaae ethvert stykkes mening, og siden lærer dem ord for ord uden
ad, og derpaa bør han lære dem den almindelige Catekismeforklaring,
hvilket han ei skal vænne dem til at læse saaledes uden ad, at de binde
sig til ordene; men han bør titt og ofte forandre spørgsmaalene til
dem, saasom det er bedre at de kunne gjøre rede for meningen, end

----
152 Bind 2A
---
at de kunde læse ordene op uden at forstaae dem.» Lærarane i Noreg
skal halda husandakt for ålmugen i anneksa på dei sundagane det
ikkje er preike i kyrkja. Utgiftene til skulen måtte kyrkjelyden sjølv
syte for. Løna åt skulemesteren var 4 skilling for året for kvart barn
han underviste. Dessutan skulle han «nyde fri befordring, hus
værelse, seng, kost, varme og lys saaledes som almuen formaaer». Var
det velstandsfolk, skulle dei betale 8 skilling for året, men dei fatige
ingen ting. Loven har og ein plan for skulehus i Noreg. Av undervis
ningsmateriell er nemnd: «Bibel, Huspostil, 2 store sorte tavler, 2
blekhorn og 2 sterke linialer.»
Denne lova vart aldri heilt sett i verk, av di krava var for store.
Ålmugen klaga over utgiftene, og mange av dei styrande var heller
ikkje so huga på at ålmugen skulle få so mykje skuledaning. Dei
tenkte som Ove Guldberg når han seier: «Mere kundskap gjør bonden
hans stand ufordragelig og utbreder kun lede og kjedsomhed for det
haarde og ensdanne arbeide. Det hele menneskelige kjøn taaler kun et
vist maal av kundskap, og enhver stand maa derfor have sin visse
andel, det mere gjør drukkent.»
Da det kom klagemål frå alle kantar, vart dei nøydde til å lempe
på lova, og dette vart gjort ved ein plakat av 1741 som m. a. seier:
«I Norge tillates det menighederne seiv at bringe de til Ungdommens
Oplærelse beqvemmeste Midler i Forslag, samt seiv i mellem sig at
reportere og ligne, indsamle og til vedkommende igjen distribuere de
nødvendige Skole-Udgifter, hvon Forordningen av 23. jan. 1739 i
ingen Maade skal være dem til Hinder, men hellere tjene dem til
Veiledelse at fortsette en billig Proportion og Lighed i Ligningen.
Hvert Prestegjeld skal have sit Skolevæsen for sig seiv og sin egen
Skolekasse, og skal de da for al Slags Udgift til Skolevæsenet paa
andre Steder være aldeles fri og forskaanede.»
Amtmannen, fogden og prosten skulle kalle saman prestane, lens
mannen og dei «kyndigste og beste menn i prestegjeldet». Desse
mennene fekk so frie hender til å syte for skulen. Det einaste vilkår
plakaten sette for de var «at det gudehge Øiemerke som er Ung
dommens behørige Oplærelse i derees Kristendomskundskab kan
erholdes». Dei vedtak som denne nemnda gjorde, skulle godkjennast
av amtmannen og bispen. Men i røynda var det folket i prestegjeldet
som no hadde fått makta i skulesaker. Styremaktene kunne ingen veg
koma utan at kyrkjelyden var med på det. Og da storparten av folket
helst ingen skule ville ha, var det inga lett sak å få til ei fast
skuleordning. Det som folk skulle betale til skulekassen kom ikkje

----
153 Bind 2A
---
inn. Få var det som dugde til lærarar, og dei som kunne ha vore
brukbare, ville ikkje ha ei stilling som var so utrygg og lite lønsam.
Prestane vart pålagde å prøve å få nokre av dei flinkaste konfirman
tar til å bli omgangsskulelærarar, men dei fleste sa nei. Det som
lokka sume til å ta på seg skulearbeid, var tilbod om å gå fri for
hertenesta om dei heldt skule i 7 år. Folk hadde vorte leie av her
teneste og krig, der dei hadde lide mykje vondt og"mista helsa, og
difor tok endå mange velståande gardmanssøner til å halda skule,
men når dei hadde tent den fastsette tid, søkte dei alle utan unnantak
avskil. På bygdene ville dei helst ha nokre av bygdefolket «som var
bygdens levemaade og kost bevante».
Ein veit i det heile lite om skulen og opplysningsarbeidet utover
1700 talet. Men av visitasbøkene og brevbyte millom prestane, prostane
og bispane får ein vita at det var 1 eller 2 som heldt omgangsskule
her i prestegjeldet. Det er for det meste klokkarane som driv på, men
det er ogso mange andre nemnt. Det som kastar mest lys over skulen
i den tida, er visitasbøkene, og ein skal difor ta med nokre utdrag
av desse:
Biskop Hagerup held visitas den 11. mars 1732 og seier m. a.:
«Presten Hr. Hans Evropidan fremstilte sin skolemester som havde
fem unge mennesker med sig, hvilke alle var vel underviste baade
indeni og uden bog. De gamle blev udi de enfoldigste spørgsmaal
exerserede. Jeg tog løfte av dem at de villmgen skulde lade sine børn
gaa i skole.» Videre står det at det blir sendt «tavler» omkring for
å samle inn pengar til skulen og andre ting. Han klager over at
marknaden på Levanger hindrer visitasen. Finnene som var møtt fram
var vel underviste.
Same året, 18. sundag etter trenitates, var det visitas att, og da seier
han: «Ungdommen var übekændt med at bruge bog i kirken, hvilket
blev corigert, og de gav alle løfte om forbedring. Flere kunde de fleste
parter til catekismelærdom. Presten Tommas Collin klager over at
almuen ikke vil yde sit offer paa høitidsdagene.»
Visitas i Stiklestad 1736:
«Flere bøger i kirken nu end forrige gang. Mange har lært katekis
men, nogle rett forstandig udi lærdommen.»
1740: «Katekisme meget god. 2 skolemestere antages.»
1746: «Ungdommen upaaklagelig. Skolemestrene haver godt vid
nesbyrd.»
j 7 31 — 37. Biskop Nannestad: «Ungdommen var i stor mang
foldighed samlet baade av krigsfolk som opfyldte coret og viidere.

----
154 Bind 2A
---
Klokkeren (Jens Ørnfelt) synger temmelig godt, gaar inn i cor
døren nåar han synger.»
1754 — 23 6: «Ungdommen var til mangfoldighed samlet baade
av dragoner, soldater og andre som svarede til god fornøielse.»
1776 — Biskop Bang: «Ungdommen befantes vel oplyst, hvilket,
da det her ogsaa mangler skolemestere, især er at tilskrive sogne
presten, den gamle, men derfor meget brave, ordentlige og exsem
piariske mand Hr. provst Peder Krog. Skolelæreren i Vuku leverte et
sirlig mandtal. Han har ingen løn uden hvad bønder og brave folk,
hvis børn han informerer, vil give ham av naade og barmhjertighed.»
1781 — 6 7: «Visitas i alle 3 sogn, har intet at klage. Ungdommen
er meget vel oplyst.»
1789 — 20 2. Biskop Schønheyder: «Hos ungdommen fandt jeg
samme tekkelighed og opvakte væsen som i Skogn, med de aller fleste
svar var jeg vel fornøiet.»
Heilt framover til 1800-talet var det berre ein klokkar for heile
prestegjeldet. Men denne «Hauklokkaren» kunne få lov til på eigen
kostnad å halde ein eller fleire substituter (underklokkarar) dersom
han for alder eller sjukdom ikkje kunne gjera tenesta sjølv. Dei som
hadde eigen gard, og var velståande, brukte gjerne underklokkarar i
anneksa.
Storparten av klokkarane frå denne tida er nemnde berre med døy
penamnet attåt klokkar, utan noko etternamn. Sønene åt ein klokkar
fekk gjerne med seg «klokkar» som tillegg til døypenamnet, slikt som
Klokkar-Ola, Klokkar-Nils. Det er soleis i mange høve vandt å få
full greie på kven som har vore verkelege klokkarar, substituter eller
fått klokkartittel i arv.
Den fyrste ein råk ir på som sikkert har vore klokkar i preste
gjeldet, er Tore eller Tørris som budde på Fleskhus i midten av 1600-
talet. Truleg er det og han som nokre år seinare er nemnd som «klok
keren paa Fleskhus».
Ole Larsen klokker var fødd kring 1605. Han kjøpte i 1646 ein
part av Gudmundhus og sidan heile garden, og budde der til han
døydde kring 1680. At han har vore hovudklokkar for prestegjeldet
syner eit skriv frå sokneprest Peder Juul frå 1665, det det står: «Sogne
degnen boer paa en gaard kaldes Gudmundhuus, lønnes av almuen
og siger sig ved gode aaringer iche at komme høiere end til 13 Td.
korn, men derav maa han igjen lønne substituten efter accord.»
Klokker Laurits er nemnd 1691 i samband med eit skifte på Sul.
Anders klokker budde på Verdalsøra, truleg i den garden som

----
155 Bind 2A
---
heiter klokkarstugu. I 1703 søkjer han Peder Husan og Henrik Auglen
for noko sild dei hadde kjøpt av han og ikkje betalt. I 1710 møter
han på tinget og ber om tingsvitne på at han ikkje hadde noko å
betale dei kongelige skattar med, «hvilket almuen tilsvarede var i al
sandhed». Det er vel mest truleg at denne mannen anten har vore
hjelpeklokkar eller so arva titelen. Han døydde 23/12 1741, 57
år gml.
I 1706 er Hans Tommessen nemnd som klokkar. Meir er det ikkje
å finne om han.
Anders Gundbjørnsen klokker, f. på Arstad 1706. Kjøpte Storvuku
i 1734 og budde der til han døydde 1781, 76 år gml. Han har sikkert
vore substitut under Ørnfelt utover til 1750 åra, da han vart avløyst
av Nils Eriksen Qvelstad. (Sjå Faarenætta.)
Henrik Jonsen klokker er i 1696 ført på restanseliste for consump
tionsskatt. Mangt tyder på at han må ha budd i nærleiken av Moe
eller Follo, — kanskje i den heimen som no heiter Klokkarhaugen.
Han har ganske sikkert vore klokkar i Stiklestad til han døydde 27/5
1712, 64 år gml.
Jens Henriksen klokker budde på Lyng, og nemnest som «klokker»
frå 1714 til 1740. Det er vel mest truleg at han har vore klokkar
endå det ikkje finst noko anna enn titelen som tyder på det. Han har
stendig vore fadder og kaveringsmann og nemnest da sume gonger
som Jens klokker og sume tider som Jens Lyng.
Ole Jacobsen klokker nemnest frå 1706 til 1714 som «Ole skole
mester». Men frå den tid er det «Ole klokker». Det ser ut som han
har budd på Øra eller Ørmelen. Han har m. a. vore fiskar, og er i
1725 innstemt for retten av Kirsten Lyng fordi han har «solgt henne
1 Td. udøkdig sild». For dette vart han dømt til 6 ort i bot og 1 rdl.
i omkostnad. I 1730 har Johs. Lyng meldt han fordi han har sagt
at Johs. Lyng hadde teke ein pengepung. Ole klokker møtte ikkje
for retten denne gongen. Dei trudde han hadde fare til byen eller
til fiske. Same året er han vitne i ei sak millom 2 fiskarar, der den
eine hadde skulda den andre for å ha stole ei halv td. salt. Han vart
gift i 1719 med Maren Marie Christensdatter og døydde 7/5 1742.
Jacob Amundsen klokker er det ikkje meir å finne om enn at han
er død 15/12 1743. Han er ein bror av Elias Amundsen Balgaard og
farbror til klokkar Jacob Balgaard. Han er sikkert ein av dei 2 som
vart tilsett som lærar i 1740. (Sjå Bollgardsætta.)
Jens Eriksøn Ørnfelt er oppførd som hovudklokkar i Verdal i 1745.
Han var også skulemeister for Stiklestad og Halle. Han kom frå Sparbu

----
156 Bind 2A
---
der han hadde vore skulemeister. I 1748 klager han til bispen over at
klokkargarden ligg so langt frå kyrkja at det er tungvint åbu der.
Han søkjer difor rentekammeret om å få kjøpe ein part av Lille-
Jermstad og ta bustad der. At dei har gått med på denne søknaden sy
ner eit skriv frå biskop Nannestad frå 1751, der det står: «Klokker
Ørnfelt bruger klokkergaarden Fleskhus, men bor på Lille-Jermstad.»
Av bispen får han det vitnemål at han syng godt og er flink til å
katekisere. Han døydde 1756, 65 år gml. Kona hans, Maren Marie
Søfrensdatter Wensell, døde 1774, 77 år gml.
Nils Eriksen Qvelstad var fødd i Jemtland omkring 1720. Som
ganske ung kom han til Verdal og vart konfirmert og opplærd til
skulemeister av prost Peder Krog. Omkring 1745 vart han tilsett som
omgangsskulelærar i Vuku, og i 1751 som substitut i Vuku anneks.
I visitasboka har biskop Nannestad gjort den merknad at «han viste
sig flittig ved catekisationen».
I 1756 har Hans Olsen Breding på vegne av sin styson, Ole Olsen
Breding, stemt klokkaren for å ha skulda Ole O. for å ha teke pengar
frå klokkarstolen under ofringa joledagen. Nils Ericssen hadde kon
travitner som sa at «Ole var med sin næve blandt offerpengene, men
saa ikke at han tog noget». Domen fall soleis ut at skuldinga vart
mortifisert. Han vart fri nokon kostnad med retten, «da den maade
hvorpaa Ole havde været nede i offerpengene med sine fingre kunde
have givet anklagende anledning at slutte en uærlighed». Nils Qvelstad
stod heile si tid under klokkaren i hovudsoknet og fekk si løn av han.
Han gjorde teneste som klokkar heilt til sin død, men slutta som
skulemeister frå 1790. Han budde på Kvelstad og døde der den
7/9 1802, 80y 2 år gml., og hadde da vore lærar og klokkar i Vuku
i 56 år. (Sjå Bjørganætta.)
Torber Olsen Hjellen — Torber klokkar som han vart kalla, var
fødd i Beitstad 1723. I 1748, 25 år gml., vart han klokkar i Stjørdal.
I 1756 vart han tilsett som klokkar i Verdal etter Ørnfelt. I 1760
kjøpte han Vestre Stiklestad, som han selde til sonen Ole Torbersen
i 1790. Sidan levde han som kåvrmann og var klokkar til han døydde
28/5 1808, 85 år gml., og hadde da vore klokkar i 60 år.
" Etter det ein kan sjå, har Torber aldri halde skule. Ved visitasen
i Stiklestad 20/6 1776 har biskop Bang gjort denne merknad om
Torber: «Han holde ingen skole. Han vil ikke en gang læse med kon
firmanterne.» Same året som han selde garden og tok kår, søkjer han
om å få bruke sonen Aage til hjelpeklokkar. Dette får han lov til, og
bispen seier om dette m. a.: «Det nye alumn skal synge godt, men og

----
157 Bind 2A
---
ellers er upaaklagelig og tillates at gaa sin gamle fader til håande.
Gives og haab om at blive substitut, da en eller annen duelig skole
mester bør komme i betragtning til klokkertjenesten ved forefaldende
vacanse.»
Etter segner å døme skulle Torber vera svært til å syngje. Han tolde
aldri å høyra at nokon høyrdest over han i kyrkja. Hende det tok han
ein oktav over for å bli høyrd. Ved visitasen i 1789 har bispen gjort
denne merknad at: «den gamle klokker er uttjent.» Men Torber over
levde bispen og heldt enno fram i 19 år som klokkar.
Torber skulle ha godt skyn på å lækje sjukdomar både på folk og
fe. Han vart difor ofte henta når noko stod på, både i og utanfor
bygda. I 1807 vart han henta til ei sjuk kone på Inderøy. Kona døydde,
men om det var Torber si skuld, skal vera usagt. Prost Bødker på
Inderøy melde han for kvaksalveri, og den 28. mai same året stod den
84 årige klokkar tiltald på tinget på Hegstad. Han vart frikjent ved
dom av 6/11 s. å., men med strengt pålegg om «for eftertiden ikke at
befatte sig med lægevidenskaben». (Sjå Aagaardætta.)
Ole Jeremiassen Holmen (den eldre) tente hertenesta som skule
meister frå 1789 til 1796. (Sjå Midtholmsætta.)
I denne tidsbolken er og desse nemnde som skulehaldarar eller klok
karar utan at ein veit meir om dei: Hans Tommisen klokkar er død
1746. Morten Olsen From er død 1746. Ein merknad i kyrkjeboka
seier at han har vore brukt som skulemeister i bygda. Just Diedrich
Grosse må ha budd på Verdalsøra eller i Sjøbygda, og er nemnd som
skulemeiester i 1774. Han var gift med Gunhild Jensdatter Svinham
mer. Ole Rasmussen Garnes, Levring, f. på Garnes 1766, er nemnd
som skulemeister ikring 1790. (Sjå Garnesætta.)
I 1773 nemner prost Peder Krog en Joen Ellingsen som var skule
meister i Verdal.
Mange av dei som for omkring som skulemeistrar, dreiv det mest
som handverk heilt privat utan noka tilsetting. Dei som på ein måte
var tilsette, var prøvde og godkjende av soknepresten. Etter vedtek
tene var det prosten som skulle godkjenne valet av skulemeister. Dette
vart oftast gjort når han kom på visitas. Ein finn difor ikkje meir om
dette enn merknad i visitasboka.
Etter at plakaten av 1741 var komen, var det inga sams skule
ordning for det heile land. Det var prestane og bygdefolket i kvart
prestegjeld som skulle syte for dette på den måte som det best fall
saman med tilhøvet i kvar bygd. Det seier seg da sjølv at kvart preste
gjeld hadde sin eigen skuieskipnad som i mange måtar kunne vera

----
158 Bind 2A
---
mykje ulik den dei hadde i næraste grannebygda. Når det galdt skule
stellet, var soleis kvart prestegjeld ein stat i staten. Da folket korkje
hadde evne eller vilje til å gjera noko tor opplysningsarbeidet, kom
det heile an på korleis prestane var. Det finst mange døme på at
prestar kunne få gjort mykje for skulen i den tid. Men det syner seg
ikkje at nokon av dei prestane som var her på 1700 talet, gjorde noko
meir enn dei var nøydde til etter pålegg av bispane og prostane. Det
stod difor låkt til med skulestellet her i denne tida, og at ungdomen
lærde so mykje kristendomskunnskap at dei kunne bli konfirmerte,
var ikkje skulen si forteneste. Det var heimane som sytte for dette, ■ —
ikkje for kunnskapen si skuld, og for dei fleste ikkje av religiøse
grunnar heller, men fordi det var ei æressak å sleppe fram for presten
på skikkeleg vis.
Om denne tida skriv presten Eylert Hagerup soleis:*) «I denne
vidløftige og folkerige bygd vare kund 2 skolemestere, en for Hoved -
sognet og Annexet Halle og en for Annexet Vaukhaug. Disse hjalp
det halve Aar til med Confirmandernes Undervisning. Den øvrige
Tid av Aaret havde de intet som skolemester at bestille; men maatte
foretage sig andet Arbeide for at erhverve sig Ophold, da de heller
ingen Løn havde, uden de faa Skilhnger Confirmanderne kunde give
ham. Den første Undervisning i Bog fra den tidlige Ungdom av, var
altsaa aldeles overladt Foreldre og Husbonder, hvor disse seiv var
oplyste og havde Lyst til dette Arbeide, gik det saa taalelig med
Undervisningen, ofte bedre end man kunde formode. Men den største
Del var yderst forsømt i Bokstaveringen og at læse i Bog, skjønt nogle
kunde ramse en Deel udenad. I dette halve Aar havde da Prest og
Skolemester et sandt trældom Arbeide med en 40 —60 mestendels
uvidende unge Mennesker. Ikke desto mindre fandtes der dog mange
hæderlige Bønderfamilier, hvilke seiv have nydt og derfor give deres
Børn en god Undervisning endog i at skrive og regne, hvori de da og
paa særskildte Tider kunde benytte de 2 meget duelige Skolemestere;
men dette strak sig dog ikke til den fattigere talrikere Befolkning.»
Nokon fast ordning med skulen vart det ikkje før 1796.
Skulen frå 1796 til 1827.
I 1790 kom det eit kongeleg reskript som berre galdt Trondhjems
stift. I dette var det påbod om å skipe ein «bygdekommission» for
kvart prestegjeld på landet.
*) Trondhjemske Blandinger s. 129-

----
159 Bind 2A
---
Medlemene i denne kommissionen skulle etter reskriptet vera:
«Sognepresten med den residerende kapellan, hvor saadan findes, 2
handlende Borgere eller Proprietærer, der opnevnes av Fogden og
beskikkes av Amtmanden, samt Medhjelperne fra alle Sogne og
Lensmanden.»
Denne kommission skulle serleg ta seg av dei fatige; men dei skulle
og syte for inntekter til skulekassa og føre rekneskap over det som
vedkom skulestellet.
Det ser ikkje ut som sokneprest Jacob Hersleb Krog har gjort noko
for å etterkoma dette påbodet, for ved bispevisitasen i 1795 oppmoder
biskop Schønheyder soknepresten om «snarest mulig at bringe Skole
væsenet i Orden». Dette må ha gjort mon. Kommisjonen vart skipa
straks, og med i denne vart sokneprest Krog, residerende kapellan
Eylert Hagerup og borgar og handelsmann på Verdalsøra Haagen
Smith. Korkje lensmannen eller medhjelparane kan ha vore med i det
førebuande arbeidet. Protokollen og alle vedtak er underskrivne berre
av desse tri. Dei andre kjem med sine underskrifter fyrst i 1799.
Den 11. januar 1796 legg kommisjonen fram ein plan for skule
stellet. Denne er når ein ser han i samhøve med tida, eit sers godt
arbeid som legg ein god grunn for skulen i lang tid framover. Og
da han på so mange måtar gjev eit godt bilete av kulturlivet på den
tid, er det meste av planen teke med her:
7 Post.
«Hovedsognet og Annexet Halle behøver 3 Skoleholdere, og
Annexet Wuchue 2, som maatte reise om for at oplære Ungdommen,
og hertil hører en Inddeling av Gaarde for enhver Skolemester som
følger:
1 Fjerding,
Lexdahlen, bestaar af 23 Gaardbrugere, som i henseende til dens
Situation maa blive samlet; her begynder Skolemesteren at læse ethvert
Aars 13 Januar, og continuerer til 15 Februar, i 5 Uger. Begynder
igjen den 17 Februar paa Gaarden Øgstad til Gaarden Echloen, som
udgjør 22 Gaarder, og læser her til 22 Marts i 5 Uger. Begynder saa
den 24 Marts paa Hallemsgaardene til Sørhaug som utgjør 19 Gaar
der, og læser til den 26 April i 5 Uger. Heretter vil Vaaraanden
stanse Forelæsningen, saa at Skolemesteren først begynder 9 Juni i
Lexdahlen og læser der til 21 Do. i 2 Uger. I den Aden Af deling
begyndes den 23 og læses til 5 Juli 2 Uger. Og den 3die fra 7 til
19 Do. i 2 Uger.

----
160 Bind 2A
---
Atter indtreffer Høe-Aanden og Høeindhøstningen saa at Skolen
ikke kan begyndes førend den 6 Oktober i Lexdahlen, og fortsetter
der til den 25 Do. Begynder der i den 2den Deel den 27 og læser
til den 15 November i 3 Uger; og endelig i den 3die og sidste, fra
17 November til 6 Desember, i 3 Uger, da Skolen formedelst de
korte Dage og den nermende Jule-Høitid ikke med nogen synderlig
Nytte kan fortsettes, eller igjen tåge sin Begyndelse før det paaføl
gende Aars 13 januar.
2 Fjerding.
Her begynder den anden Skolemester fra Gaarden Kausmo til
Fleskhus, som utgjør 13 Gaarde; og atter fra den 2den Fleskhusgaard
til Qvam som utgjør 12 Gaarde, og endelig fra Fæby til Næstvold-
Qaardene, som udgjør 9 Gaarde, hvortil Wærdahlsøhren henhører, til
lige Tider som i 1 Fjerding er bestemt.
3 Fjerding
3 skolemester begynder første Forelæsning fra Bye til Lerfald-gaar
dene, i alt 22 Gaarde i 5 Uger. Fra Waldstad til Lennes for 22 Gaarde
den anden. Og endelig den 3 fra Hage-Gaardene til Halmsveet, som
utgjør 20 Gaarde.
4 Fjerding
Her begynder 1 Skolemester paa Wohlen og denne Afdeeling må
strække til Mønnes, og bestaar af 26 Gaarde. Den anden Afdeling
begynder fra den 2-den Mønnes-Gaard til Midtholmen. Og endelig
den 3 fra Suhl som er aldeeles adskilt, og ligger for sig seiv, men
bestaar af 10 smaa Gaarde og kan ikke anderledes indrettes.
3 Fjerding
2-den Skolemester I Af deling er fra West-Hjelde til Warslothen
23 Gaarde. 2-den Af deling fra Lill-Leangdahl til Biertan ogso 21
Gaarde. Og endelig den 3 fra Aakran til Lerhougen, 21 Gaarde.
// Post
I enhver av disse inddeelte Fjerdinger læses fra den Iste Fjerding
bestemte Maade, og til de samme fastsatte Aars-Tiider uden Forskjæl.
/// Post
Naar man skulde vente at Almuen kunde blive forsynt med saa
danne duelige Skole-mestre som Nødvendigheden kræver. er af

----
161 Bind 2A
---
Bøygde-kommissionen til den høie Øvrigheds nærmere Bekræftelse
bestemt for den ældste Skolemester Jacob Eli æs øn Bal gaard af 27 Aars
troe og utrættelige Tjeneste, saa høit fortjent, der desuden er villig
nok at undervise de 3 Unge, en Løn aarlig av 30 Rdr. for den anden
i Wuchue Sogn, Ole Jeremiæsøn Holmen, der haver tjent i 7 Aars Tid
25 Rdr. og enhver af de 3 unge 20 Rdr. aarlig, som udgjør den
Summa 115 Rdr.
IV Post
De Distingveredes, Gaardbeboeres, Huusmænds, Indersters, Tje
neres og de Confirmeredes Bidrag til Skolekassen, der betales i 2
Terminer, og andre frivillige Gåver, man kan haabe paa, beløper sig
til circa den Summa 132 Rdr.
V Post
Skolemestrene nyde for egen Person, ligesom det i en og anden av
de omliggende Bøygder, hvor Skolevæsenet allerede haver sin Indret
ning, er brugelig, frie Underholdning paa hver Gaard han læser med
Ungdommen, ligesom frie Befordring, især i de Tilfelde av Uveir, til
og fra den Gaard Skolen begynder og ender.
Det følger av Fornødenhed at hvert Steds Skolehold vedbliver en
Rekke av 8 Dage.
VI Post
Til at inkassere hvad enhver yder til Skolekassen, vil Bøygdekom
missionen opnevne Mænd i enhver Fjerding som til bestemte Tiider
afleverer det incasserede til Kommissionen, som er pligtig til at giøre
Aimuen rigtig Regning for sammes Anvendelse, og derfor vil være
ansvarlig efter Skole-Forordningens Bydende.
VII Post
Skolemestrene som antages til Ungdommens Undervisning, bliver
først af Sognepresten, eller den Residerende Capellan examinerede,
og nåar han da agtes beqvem antaget, og nyder foruden det bestemte
den udi Forordningen fastsatte Befrielse for Consumption, Folke og
Familieskat, samt alle andre Paaleg av Kjørsel, Skyds, Arbeid og
Udskrivning.
VIII Post
Derimod paalegger Commissionen enhver Skolemester at efter
komme sine Pligter ved flittig at læse og veilede Ungdommen, saa
meget han formaar, da han ellers maa vente at saafremt nogen Efter

----
162 Bind 2A
---
ladenhed eller Forsømmelse fra hans Side spores, han da med Alvor
lighed vil blive derom erindret av Commissionen, og om dette ikke
vil hjelpe, aldeles frasagt fra Skole-Embedet.
IX Post
Det bør da enhver Huusfader og Huusmoder at drage vedbørlig
Omhue for, ei alleene at fremsende deres egne Børn, men tillige andre
som ere deres Forsorg anbefalede, til Skolerne for at blive underviste
og dannede til Dyd og Christendoms Øvelse, og det saa betimelig,
at nåar Børnene ere 7 Aar gamle, maa ingen Undskyldning have Sted.
Dog skal ingen Almuesmand være saa indskrenket at han til en og
anden Aarets Tiid behøver en Ungdom til at bevogte sine Kreaturer,
at han maa staa i Raadighed at betjene sig af samme til denne Nød
vendighed, om det end indtreffer paa den Tiid nåar Skolen holdes,
mod at han til andre Tiider saameget ivrigere sørger for at fremsende
saadanne. Ligesaa skal det og paaligge Foreldre og Huusfædre at drage
Omsorg for at deres Børn indfinder sig i Skolen paa den Tiid daglig
som til Forelæsning bliver bestemt.
X Post
Skulde imod Formodning en eller anden Huusfader eller Huus
moder findes som enten af utidig Kjælenhed eller anden deslige Aar
sag viser sig enten modvillig eller forsømmelig i at sende deres Børn
til Skolen for at blive underviste, som Skolemestrene nøie maa efterse,
saa bør det Skolemestrene at anmelde saadant Misbrug af gode Hen
sigter for Commissionen, som først vil lade Vedkommende mindelig
advare, men nåar dette ikke vil frugte, da drage Omsorg for at Paa
gjeldende behørig bliver mulchteret.»
Denne planen er godkjent av stiftsdireksjonen den 13. april s. å.
med den merknad at «Commissionen uden Ophold maa samles og
forfatte Mandtalslister over dem som skal betale Skoletold», og viser
med omsyn til dette til lova av 1739.
I kvar fjerding skulle det vera ein skulemeister, og talet p£ desse
vart soleis auka frå 2 til 5.
Ole Jeremiassøn Holmen som hadde tent verneplikten som skule
meister, søkte og fekk avskil, da han hadde tent i 7 år som var den
fastsette tid. Den eine som da var att, var Jacob Eliæsøn Balgaard.
Han tok på seg å lære opp dei 4 nye. Kor lang tid dei brukte, eller
korleis dei tok det med dette, finn ein ikkje noko om. Ein får berre
vite at dei var rusta til å ta til med skulen hausten 1796.

----
163 Bind 2A
---
Dei 4 nye lærarane var: Ole Nilssøn Qvelstad, Hans Olssøn Efskind,
Ole Olssøn ]ermstad og Elias Ottessøn Folioen. Etter eit par år har
den siste brigda namnet sitt til Elias Ottessøn Balgaard, og Ole Jerm
stad til Ole Olssøn Levring.
Jacob Balgaard som hadde tent som lærar i 27 år, skulle ha 30 rd.
i løn for året, og dei 4 nye 20 rd. kvar.
Inntektene til skulekassa var:
1) Friviljuge tilskot av «de distingverede». Av desse var presten
ein av dei fornemste, og skulle syne dei andre eit godt føredøme.
Sokneprest Krog lova å yte 4 rd. for året til skulekassa.
2) Skuletoll (skatt) som vart utlikna soleis: På dei største gardane
24 skilling, og på små bruk 12. Husmenn og «inderster» 8 skilling,
ugifte menn 6, og ugifte kvinner 4 skilling.
3) Bøter for ulovleg brennevinsbrenning, bøter etter dom i forliks
kommisjonen, for skoleforsøming m. m.
4) Kvar konfirmant som var av velstandsfolk, skulle yte 24 skilling,
dei som hadde mindre råd, 16 skilling. Dei fatige gjekk fri.
5) «Tavlepengar» som vart samla inn i kyrkja dei dagane det ikkje
var altargang.
6) «Lysehaldspengar» som før var brukt til å skaffe lys til kyrkja.
Til å krevja inn skuletollen vart det tilsett 14 «omgangsmenn».
Soknepresten hadde kassa og førde rekneskapen.
For dei 3 første fjerdingsår 1/10 1796 —30/6 1797 ser rekne-
I møte den 18. september 1799 gjer kommisjonen framlegg om
å tilsette 2 nye lærarar, 1 for Stiklestad og Halle og 1 for Vuku.
Desse skulle ha ei løn på 8 a 10 rd. for året. Dette framlegg vart
ikkje godkjent av stiftsdireksjonen, og i møte den 10. oktober er
prost Wottrup til stades og legg fram sitt syn på saka, og seier m.a.:
il


----
164 Bind 2A
---
«Det er betenkelig at ansette Skolemestere for 8 a 10 rd. i Løn, og
Spørsmaalet vil kunnne taale Henstand til den nye Sogneprest kom
mer. Angaaende Almuens Paastand og Kommissionens derpaa grun
dede Forslag om at anvende aaarlig det hele Beløb av Skolkassens
Indtekter, maa jeg bede samtlige tilstedeværende Medhjelpere her
efter at udbrede i Menigheden en ganske modsatt og vigtigere Grund
setning, da det formedelst mulig indfaldende haarde Tider vilde
være høist ønskelig og nødvendig at have et Oplag og Beholdning i
Skole-Cassen, samt til Skolemestrenes forøgede Løn i Fremtiden og
nyttige Bøgers Indkjøb.»
I same møte må medhjelpar Ole Olssøn Ner-Faaren stå til rette
for sin «opførsel» i siste møte i bygdekommisjonen, der han med
«trodsige Svar og Modsigelser» ville «undskylde den menige Mands
knur mod Skoletolden m. v. Han ble v betydet at han burde ikke være
den vankundige og vrangvillige Mængdes Talsmand mod Kongelige
og høyst nyttige Anordninger, og mod Presteskabet og Commissionen,
hvorav han var Medlem. Og da de øvrige Commissionens Medlem
mer, nemlig Lensmanden og Medhjelperne bliver tilspurgt om den av
de 3 første Kommissairer indgivne Klage var übeføiet eller grundet,
kunde de siet ikke bifalde den paaklagede Tale og Opførsel, men
hevder at han seiv indser og vil rette sit uforsigtige Forhold. Han blev
derpaa tilspurgt om han seiv tilstod og avbad sin Overilelse, og love
heretter at vise den Nidkjærhed for den gode Sag, og opfylde de
Pligter som hans Eed og Medhjelper-Embede forpligter ham til. Saa
kom det endelig saa vidt at han tilstod og avbad sin Forseelse og
lovede at ville være som forhen.»
Møteboka er underskreven av: Wittrup, Hagerup, Jacob Tode Krog,
H. Smith, H. Hegstad, Johan Lund, Ole Olssøn Faaren, Lars Anders
son Lechlem, Jeremias Andersen Holmen, Thore Sivertsøn Preste
gaard, Erich Larsen Røe.
Utskrift av møteboka om denne saka er sendt Stiftsdireksjonen, som
sender slikt svar den 23. november:
«Da Bøygde-Commissionen har modtaget den som Medhjelper i
Stiklestad Sogn Ole Olsen Neder-Faaren Tilstaaelse og Afbedelse af
sin Uforstand i at gjøre Indvendinger mod Skoletoldens Indførelse
efter de Kongelige Forordninger, saa bliver det for denne Gang at
overse. Skulde han fremdeles befindes at sette sig imod det der er til
Skolevæsenet fremme, eller ikke at bidrage med den øvrige Bøygde-
Commission til at etterkomme og opfylde de Kongelige Forordningers
Bud og velgj ørende Mening, saa haver Bøygde-Commissionen med

----
165 Bind 2A
---
samtlige Lemmers Underskrift at gjøre derom til os Indberetning,
efter hvilken han skal erklæres uverdig til den Ære at have Stemme
for Sognets Almue i Bøygde-Commissionen og af settes fra Medhjelper-
Embedet. Vi faar haabe at han som hver anden vil vogte sig for
/føy. . gjfrimttia _ Jia.n~ 6<xUcr
>$}ei-iHprove veéL ctlnxcte-skolen i Vet r delen /80Q
(OriffirtdZøn '- ■SlcHsa.r/cii> )
saadan Adferd at de maatte blive tiltalte som de der opsetter sig mod
Kongelige Befalinger efter Lovens 6, 4, 13.
Angel. J. Chr. Schønheyder.»
Dette syner kor ivrige dei styrande var for å få skulestellet i orden,
og samstundes kor vågsamt det var for ein bondemann å seie si mei
ning mellom kongelege embetsmenn.
Det syner seg på mange ting at det ikkje var noka lett sak å få
til ein skuleskipnad som var i samhøve med påbodet, av di folk hadde
motvilje mot skulen. Dei kunne ikkje skjøne kvifor alle barn skulle
gå B—lo vekor for året i fleire år, når dei før hadde greidd seg utan
nokon nemneverdig skule. Difor var dei og lite huga på å betale
skuletollen, som for ein stor part måtte drivast inn med utpanting. I
1803 klagar Martha Verdalsøren over at «hendes eneste Halstørklæde
er utpantet» for skyldig skuletoll. Mange hadde og dårleg råd. Det som
Ole Nerfaaren hadde halde fram, var visstnok på ein prikk folke
meininga om skulen.
Om denne motviljen mot skulen skriv Eylert Hagerup soleis:
«Saa gjerne jeg end vilde dølge det, maa jeg dog for Sandhedens
Skyld aabenbare at denne Indretning, som i almindelighed alt nyt,


----
166 Bind 2A
---
fandt og her hos en og anden Uforstandig egensidige Indvendinger.
Som Deltager i Arbeidet har jeg været udsatt for dem. Dog tror jeg
mig fuldkommen forsikret om, at disse ville med Tiden aldeles hæves,
og at hver og en blandt denne hæderlige Almue vil, som det langt
Ø/ijfi, -&Wx v/ty /U&ztifø
d» 'otrtoaatf mi) o&æw ; f/i/e/lr i tl<jf*X<K*.
fSiriftfrove. f ra. aiZmueskolen *■ ~lfotrdal.cn /&09
større Antal, der både til forn og nu erkjender Indretningens Nytte,
ikke alene godvilkgen yde til den, men hvad som er det vigtigste, at
dens bevirkede Gavn indsees: at fornuftig Opdragelse ved Undervis
ning leder til Sjæls og Tænkemaades Forædling, som lægger Grund
volden ikke alene til enkelte Menneskers, men seiv Nationens Lyk
salighed.»
I eit brev til biskop Bugge uttaler Brandt seg noko skarpt om bøn
dene og seier m. a.: «Han takserer sig seiv som han vil, uagtet det
som er bestemt.»
I eit møte den 14. oktober 1800, der den nye soknepresten P.
Brandt og biskop Schønheyder var til stades, vart det gjort framlegg
om å tilsette 2 nye skulemeistrar. Det vart likevel tilsett berre ein, Ole
Trapnes, med 20 rd. i løn.
I visitasboka for 1805 skriv biskop Bugge: «Skoleholderne møtte
hos mig Dagen forud. Jeg undersøkte deres Kundskaber og var til
freds med dem. Ved Visitasen i Kirken fandt jeg almindelig Kund
skab, saa at siet ingen blev mig Svar skyldig, og hadde jeg Aarsag til
at være overmaade vel fornøiet.»
Frå 1800 til 1807 har kommisjonen hatt berre eitt møte for året,
og på desse møta har dei ikkje hatt stort anna føre enn å gå igjennom


----
167 Bind 2A
---
rekneskapen for skulekassa. Men på eit møte den 13. mai 1307 finn
kommisjonen at «Cassens Omstendigheder er sltk at en ny Skole
mester kan ansættes». Og i same møte vart Johannes Andersson Sten
grunden (seinare heiter han Kulstad) tilsett med 20 rd. i løn. Dermed
Skrifiptcoe vecl ctbruteskalera -t lca-e£aJerLlBCQ.
{{/ngrirta&etz i- SPrcnélA/e/nsstaisetrfcit/J
fekk Vuku ogso eit nytt «distrikt», og talet på lærarane var auka til 7.
Den oppgåva skulen hadde, var å lære opp borna i kristendomskunn
skap og lesing i bok. Det siste var serleg som middel til å lære religions
bøkene. I det ålmene omdømet vart det difor soleis, at det å vera god
til å lesa i bok, og gudsfrykt, flaut saman til eitt. Religionsbøkene var
katekisma, Pontoppidan «Sandhed til Gudfrygtighed», nytestamente
og salmebok. Dei to første skulle lærast utanboks frå perm til perm,
og det var ikkje so reint lite når dei skulle lære katekisma og den store
spursmålsboka. Endemålet for undervisninga var konfirmasjonen.
Gjennom konfirmasjonen måtte alle, før dei kunne bli sjølvstendige og
myndige borgarar. I dette hadde skulen eit godt middel for å få dei
til å lære bøkene.
Da skulen ikkje gav noka opplæring i skrivning og rekning, var
det berre eit lite fåtal som kunne noko med dette. Men at det var
trong til å få lære det, og at det var dei som skjøna kor turvande det
var, merkar ein på mange ting. Mellom anna skipa major Elling Lyng
på Moe den 27. oktober 1807 eit legat på 1000 rd. (Lyngste legat).
Rentone av dette skulle brukast til «at lønne en duelig skolelærer i
skrivning og regning for Prestegjeldets Ungdom».


----
168 Bind 2A
---
Om skulestellet og lærarane i Verdal har biskop Bugge gjort denne
merknad ved visitasen i 1809:
«Ungdommen befantes god fra siste Gang, dog syntes mig ikke det
var gaaet fremad, hvilket kunde have sin Grund i Ungdommens Und
seelse. Dog maa jeg tilstaa at jeg i det hele syntes at Hr. Provst Brandt
viste større Iver for den gode Sag end forrige Gang.
Jacob Balgaard, nu Kirkesanger i Stiklestad og Halle, er en ypperlig
Mand. Elias Balgaard har gode Anleg. Ole Levring er en aldrende
Mand. Elias Balgaard haver gode Anleg. Ole Levring er en aldrende
gudfrygtig Mand, men har lidet Anleg. Jacob Ericsen antaget paa et
år. Ole Qvelstad kirkesanger i Vuku. Hans Efskind er en dygtig
Mand.»
VUKU SKULE
Det fyrste opptaket til å få ein fast skule i Verdal vart gjort av
prost Brandt i 1811. Han sender da søknad til det Kongelige Rente
kammer om å få utlagt mellom 20 og 30 mål jord av gården Vest
Hellan til bruk for ein av lærarane i Vuku sokn.
På denne søknad har det Kongelige danske Kancelh under 24.
august 1811 gjennom stiftsdireksjonen gjeve slikt svar:
«Hr. Kammerherre og Deres Høiverdighed har til dette Kollegium
indsendt et Forslag fra Sognepresten for Werdalens Prestegjeld,
Provst Brandt, om at den Trondhjems Hospital benefiserede Gaard
West Hiellan kaldet, som nu er Bøxelledig og skal selges ved offent
lig Auktion, maatte fratages nogle Mælinger Jord og disse tillegges
en av Annexets Skolelærere m. v.
I denne Anledning skal Kancelliet efter desangaaende at have
korresponderet med det Kongelige Rentekammer herved tjenstligst
meddele til behagelig Efterretning og Bekjentgjørelse for vedkom -
mende, at der ikke haves noget at erindre mod Forslaget, og at den
fornødne Jord kan utlegges fra bemeldte Gaard til en av Annexets
Skolelærere uden nogen Avgift til Trondhjems Hospital, kun at den
fraskildte Jord bliver skyldsat i overensstemmelse med Lovgivningen
av 18 Desember 1767. Efter nærmere indsendt Forestilling har det
Kongelige Rentekammer under 2 d.m. tilladt at forannevnte Skole
jord maa blive uskyldsat og anføres som en Gaarden underliggende
Plads, der bestandig skal være til Skolevæsenets Brug og Benyttelse
mot at Skole-Kassen Aarlig derav svarer til Gaarden 48 skilling, og
denne skal i øvrigt ikke være berettiget til at fordre anden ydermere
Afgift av Pladsens Bruger hverken i Arbeide eller av Navn nevnes kan.

----
169 Bind 2A
---
Det maatte da behage Hr. Provsten med Sognets øvrige Bøygde-
Commission at udmaale og bestemme Grendseskjellet for den attraaede
Skole-Jord. Derom vil De behageligen forfatte skriftlig Dokument
hvori Pladsens Grendser, foranførte Afgift, Betingelse av fri Græns
ning i Marken for de paa Pladsen holdende Kreaturer m. v. bestem
mes og som av begge Prester samt Medhjelperne underskrives, samt
hertil in Duplo indsendes, da det ene Exemplar med paategnet Apro
bation skal blive tilbagesend ttil Opbevaring i Bøygde-Commissionens
Arkiv og det andet besørges inddraget i Auktions-Forretningen.
Trondhjems Stifts Direktion den 13 November 1811.
Fred. Trampe. Bugge.
Til Hr. Provst Brandt.
Dette skriv har prost Brandt sendt Hans Efskind og medhjelparane
i Vuku med oppmoding om å finne eit høveleg jordstykke av garden
Vest Hellan. Den 26. november sender desse eit skriv til prost Brandt
med melding om at dei har målt av «29 Mælinger, som bestaar av
Ager og Engjord om hinanden, og av forsjellig Godhet».
Dette er underskrive av: Jeremias Holmen, Jon Prestgaard, Ole
Lefring og Hans Efskind.
Den 3. januar 1812 har desse saman med prestane Brandt og Drejer
i eit møte gjort desse vedtak om dei rettar brukaren av skule
jorda skal ha av garden Vest Hellan:
«1. Af Gaardens Udmark det fornødne Gjerdefang og Brændeved.
2. Havning i Gaardens Hjemmemark for de Kreaturer som han
føder paa Pladsen før og efter Sæter-Tiden.
3. De nødvendige Tømmer til Husenes Opførelse som omtrent paa
en almindelig Plads efter Bøygde-Kommissionens Forslag og Skjøn.
4. At den aarlige Afgift af Pladsen bliver bestandig uden For
andring 48 Skilling, som i Kammerets ovenom førte Resolution er
bestemt uden noget Arbeide eller andet Paalegg.»
Den 7. februar same år vart desse 29 mål skilde ut, og sommaren
etter vart det sett gard omkring. Seinare tok dei ifrå 9 mælingar, så
det vart berre 20 att.
Dei drygde heilt til 1818 med å sette opp hus. Den planen som det
vart bygd etter, er gjort av Hans Efskind. Huset er utvendig 12 X 16
alnar i 2 høgder. I 1. høgda er det lærarbustad med gang, 2 rom,
kjøken og spiskammers. I andre høgda 2 rom for læraren, og skule
rom over kjøkenet, 7 x iy 2 alner. Når ein veit at det sume tider var

----
170 Bind 2A
---
Grunnplan til den første faste skule i Verdal, 1. hogda.
over 30 born samla i dette romet på ein gong, vart det ikkje stor plass
på kvar. Men lukka var at krava var små, og heller ikkje var det helse
råd som hadde noko å seie i det.
Det var Jens Hellan som tok på seg å byggje skulen, og bygge
kontrakten ser slik ut:
«Contrakt.
«Efter ovenstaaende Tægning i 2 Etager hvad Veggene angaar for
binder og forpligter jeg mig herved undertegnede Jens Paulsøn
Hiellan, at optømre og opbygge med 6 Mand 23 omfar høi, flad
hugget uden og inden, ophugge for Dørre og Vinduer med indlagte
fornødne Bjeiker, pjaalet og høvlet. Veggene i Værelserne indvendig,
indlegge gulvfiskerne, tilkjøre Barken, tække og skaffe det fornødne
Træefang og Torv til Tåget, for den omforenede Summa 650 Rb.
n.v. Siger Sex Hundrede. Samt foranstalte og fremkjøre det mang
lende Tømmer efter 12 R.b. n.v. pr. tylft og Bygningen være færdig
med Tag forsvarligt gjort til anstundende Juni Maaneds Udgang og
inden næst anstundende Juul. Indhugning, Syhlmuren og det øvrige


----
171 Bind 2A
---
7%.
&f 0(
O
ftååt/ofø/.
tø/m.
>
~~*Fy%3*f
&
N?
I
%
\^
i ■■ ■■ i
Z
2*t
w-
#**7. :
??#?
Grunnplan til den første faste skule i Verdal. 2. hogda.
efter Contractens Indhold være saa forsvarligt istandsat, saa at det
ved en Besigtigelse av Bøygdekommissionen kan antages for duelig
gjort.
Ovenanførte Contract i alle dens Deele forbinder jeg mig herved
at opfylde i alle Maader, og forsvarlig istandsette til ansatte Tid, som
herved tilstaaes under min Haand og Segl.
West-Hielden den 9. April 1818.
Jens Hiellan.
Segl.»
Kontrakten er skriven av Hans Efskind, men etterpå har Brandt
skrive til dette:
«Til end ydermere Sikkerhed for denne Contractes nøiagtige Opfyl
delse har jeg formaaet Gaardmand Ellev Olsen Stordahlen at ind
træde som Borgen for sammes Opfyldelse, saaledes at Ellev Olsen
enten forestaar alt Arbeide eller tilbagebetaler Skole-Kassen de Penger

----
172 Bind 2A
---
Jens Povelsen Hielden har bekommet saasnart den Tiid er indløbet
inden hvilken Arbeidet efter ovenstaaende Contract skulde være gjort.
Hertil forpligter jeg mig under min Haand og Segl.
Ellev Ole Søn.»
Opphavleg var det ikkje tanken at det skulle bli fast skule på
Hellan, men vera heim åt ein av lærarane i Vuku. Men etter kvart
kjem tanken opp om ein fast skule der, og ved ein prostevisitas i
Vuku den 25 juli 1824 vart det gjort vedtak om «at gjøre et forsøg»
med den faste skule på Hellan. Og den 20. november same år vart
desse reglane for skulen godkjende:
1. «Den faste Skole tillegges 17 Gaarde og 30 Husmænd.
2. Der gives Undervisning i Religion, Skrivning og Regning. Ved
Læsning benyttes Fædrenelandets Historie og Geographi i Bogen
dette betreffende.
3. Distriktets Børn undervises 40 Uger nåar de er under 12 Aar.
Børn over 12 Aar soger Skolen 8 a 9 Maaneder. Andre fra Om
gangsskolens Distrikter kan ogsaa fordre deres Børn i den faste
Skole paa nogen Tid. Dog skal der om først tales med Læreren, og
nåar disse da taaleligen kunne læse i Bog. Naar Skolens Dicipel
antal er 30, behøver han paa denne Tid ei at Tage saadanne.
4. Confirmanterne fra Vuku Annex søger Skolen om Vinteren.
5. Skolelæreren avgiver paa sin Gaard Locale til Skolen, og bliver
det Plikt for ham at vedligeholde de paa Skolej orden opførte
Huse saaledes at ingen Hovedreparation ved hans Forsømmelse
bliver nødvendig.
6. Skolelærerens Løn:
1. Skolejorden 20 mæling god Jord af Gaarden West Hielden.
2. Af Kassen 30 Spd.
3. 17 Gaarders Opsiddere har til den faste Skole aarlig at erlegge
til Skolelæreren 48 Skilling fordi han seiv holder sig Kost de
Dage han ellers skulde have nydt paa Gaardene som udgjør
6 Spd. og 4 ort. Og et læs Ved af hver af de 17 Gaarde. Hvad
mere i Tilleg han bør have i sin Løn av Skole-Kassen vil nær
mere i Skolekommissionen blive at bestemme. Desformedelst
maatte et nyt Skoleombud for en omgaaende Skolemester op
rettes hvorved Stiklestad Sogn afgaar 15 Gaarde der med
Efskind-Grend, Balgaard-Sletten, Jøsaas-Grend og Dillan ud
gjør tilsammen 41 Gaarde.

----
173 Bind 2A
---
Saaledes er nu i Vuku Annex 4 Skoledistrikter:
Det ser ut som det har vore mykje motvilje i krinsen mot at det
skulle bli fast skule på Hellan. Dette er heller ikkje så rart når ein
veit at skulen var lagt i em utkant, vel 2 km frå brukbar veg, og at
alle konfirmantane i sokna skulle møta på denne avsides staden ein
gong for veka gjennom heile vinteren. Alt i 1825 sende nokre bønder
f krinsen søknad om at den faste skulen på Hellan måtte bli lagd ned.
Spursmålet om dette vart teke opp på ein visitas den 26. juli 1826.
Det ser ut som Hans Efskind ikkje ville bu på skulen, og det er
mykje truleg at det er han som er hovudmannen for dette framlegget.
Til denne var og kalla inn 10 bønder, visstnok dei som hadde sendt
søknaden, — Ivar Ekren, Morten Kulstad, Ole Storvuku, Mikkel
Prestegaard, Ulrik Vuku, Tommas Grunnan, Rasmus Midt-Grunnan,
Mikkel Vangstad, Lars Ulvild og Peder Ulvild. Dei fekk da vite at
biskop Bugge ikkje ville gå med på å legge ned fastskulen etter at
han hadde vore i gang så stutt tid. Dei vart så tilspurde om dei fram
leies gjorde krav på å få skulen nedlagt som fast skule. Til dette
svara dei alle nei. Men dei kom med eit anna framlegg som gjekk ut
på at borna skulle ha undervisning i omgangsskule på gardane frå
1. november til ut februar. Brandt synes at dette er eit rimeleg fram
legg og lover å stø det når han sender det til bispen. Men denne ville
ikkje høre snakk om noko brigde i det som var vedteke, da han fann
at dei grunnar som var førde for å leggje ned skulen ikkje var noko
å bry seg om. I eit noko skarpt skriv til Skule-Kommisjonen av 27.
september 1825 seier han mellom anna: «Det vil ikke lade sig gjøre
at en Skoleholder baade kan være omgaaende og Lærer ved en fast
Skole, hvorfor det bliver nødvendigt at Hans Efskind avskediges fra
et av disse Skolehold.» Det er Hans Efskind som er tilsett som lærar
ved den faste skule, men av di husa der enno ikkje er i stand, bur han
på Midt-Grunnan, som han kjøpte i 1820 og selde i 1830, og dit
hadde han ført avlinga frå skulejorda. Om dette seier bispen i same


----
174 Bind 2A
---
skrivet: «Hans Efskinds private Fordel kan ikke her komme i Betragt
ning, og derfor er det aldeles utilladelig at han bortfører Hø og Halm
fra Skolejorden. Mange bryderier vilde undgaaes, hvis et dueligt
Subjegt der ingen Gaard har i hende, bliver utset til Lærer ved den
faste Skole og der havde sit rette Bopæl. Saaledes var ogsaa Meningen
fra først, og saaledes blev Forslaget om en fast Skoles Oprettelse i
Vuku anbefalet av mig til den nuværende Regjering. Men Hans
Efskinds Egennytte synes at være kommet med i Spillet, og at denne
ennu ikke er mettet, ser man af hans tilbagefølgende Ansøgning om
forhøiet Løn.»
Det vart no så at Hans Efskind tok bustad på den nye skulen da
husa var ferdige, og heldt skule der. Men folket i krinsen vart aldri
nøgd med at den faste skulen skulle vera på Hellan.
Den 11. september 1839 vart det i eit sammøte av skolekommisjonen
og formannskapet gjort eit slikt vedtak:
«I Betragtning av at den faste Skole i Vuku ei fortiden, fornemme
ligen paa Grund av dens Beliggenhed ingenlunde fylder sin Bestem
melse, vedtager Formandskabet at den med Stiftsdirektionen apro
bation midlertidig bliver at indstille, forsaavidt Vintermannederne
angaar.»
I 1843 døde Hans Efskind, og no kom det op på ny spursmålet
om å flytje eller leggje ned skulen, og den 11. mai 1844 vart dette
spursmålet teke opp i eit sammøte av skulekommisjonen og formann
skapet. I dette møte vart det lagt fram eit tilbod frå godseigar Nicolai
Jensen om å yte 100 spd. til utgiftene med å flytte skulen på desse
vilkår: «Bidraget f alder tilbage til mig eller den der overdrages min
ret forsaavidt i mod formodning Fastskolen igjen skulde ophøre, eller
der med den, efterat man er gjort opmerksom paa hans Feil, beholder
en Lærer som viser sig forfalden til Drukkenskab, eller viser sig for
sømmelig, udyktig, uredelig eller paa anden maade uverdig til den
betroede Post.»
I same møte vart det valt ei nemnd som skulle koma med fram
legg om kva dei skulle gjera med skulen, og valde vart: Lensmann
Rygh, Anders Stubskind og Peder Borgen.
I eit møte i 1845 kjem nemnda med framlegg om at skulen skal
flyttast, og ikkje leggjast ned som fast skule. Dette vart samrøystes
vedteke, og nemnda fekk så pålegg om å finne ein høveleg stad, og
koma med framlegg om alt som vedkom flyttinga. I dette møte blir
det og gjort vedtak om å leige bort skulejorda og husa på Hellan for
året 1845 til Ole Ellingsen for 16 spd.

----
175 Bind 2A
---
I eit seinare møte melder nemnda at dei hadde sett bcg ut eit jord
stykke av garden Ekren og hadde vorte samde med mannen der om eit
makeskifte. Om vilkåra for dette er det ikkje sagt noko. Det vart og
vedteke å sette bort flyttinga av husa til Johmnes Jøsaas for 99 spd.
Noko anna byggearbeid tok Ole Balgaard på seg for 80 spd. Så snart
husa var i brukbar stand i 1846, vart Johs. Rygh tilsett som lærar der,
og flytta inn om hausten.
Etter at skulen var flytta til Ekren, vart krinsane omregulert såleis
at fastskulen fekk dei gardane som no er lagt til Vuku krins.
I februar 1861 melder presten Andreas Steen til skulekommisjonen,
at husa ved Vuku fastskule er rotne og mykje brøstfeldige, og at ein
«hovedreparasjon» difor må til. Kyrkjesongar Hage og John Grunnan
vart oppmoda om å koma med framlegg om kva som burde gjerast.
Noko framlegg frå desse finst ikkje, heller ikkje har dei drøfta saka på
dei møta som er haldne etterpå. Men dei må vel ha funne ut at det
ikkje lønte seg å vøle om den gamle hovudbygninga; for av rekne
skapen for den nye hovudbygninga som no vart oppsett, syner det seg
at dei allerede i april 1861 hadde teke til å kjøpe trematerial til nytt
hus, som vart opptømra same sommaren. Ole A. Grundvald (Hellan)
og Ole A. Stubskind tok på seg opptømringa, grunnmuren og kjellaren
for 100 spd. (400 kr.). Ole Hallan tok på seg inreiingsarbeidet,
utvendig bordkleding og noko anna snikkararbeid for 195 spd. 16
skil. Det meste var på akkord, og for det som var gjort for dagpengar,
fekk han 1 ort og 10 skil. (kr. 1,13) for dagen. Av andre prisar som
vart nytta ved denne bygginga kan ein nemne: Ein langtømmerstokk
var betalt med kr. 1,20, for 2" golvplankar 10 øre, og for 1" bord
3 øre for alna. For vanleg handlangararbeid 60 øre pr. dag. Dei
har halde på 3 år før huset var i full stand. Rekneskapen er avslutta
den 19. september 1863 og syner at huset kosta 683 spd. 2 ort 23 skil
ling (kr. 2734,37). Det var eit stilfullt og vakkert hus med 1 høgd,
14 m 1., 7,76 m b. og 2,9 m under taket i alle rom. Det var gang, 1
klasserom og lærarbustad med 2 rom, kjøken og eit kvistrom. Men
dette huset hadde ord for å vera utett og kaldt, og på sume stader ville
soppen eta det opp. Det gjekk ikkje meir enn 30 år før det synte seg
at huset var alt for lite. Barnetalet auka, og skuletida vart utvida, so dei
måtte leige rom for ein klasse utanfor skulen. Og da det i 1915 vart
4-delt skule mot før 3, så kom spursmålet om kva ein skulle gjera
med skulen, opp for alvor. Men noko vedtak om det vart ikkje gjort
før kyrkjedepartementet i 1918 kom med påbod om at det skulle vera
lærarbustad for alle lærarane innan 10 år. Da det i Vuku skule heller

----
176 Bind 2A
---
ikkje var lovleg lærarbustad, vart det gjort vedtak om å byggje ny
skule med bustad for begge lærarane i krinsen. Den 21/1 1919 vart
planen drøfta og godkjend av skulestyret. Huset fekk 2 klasserom,
nandarbeidsrom og bustad åt 2 lærarar. Den gamle skulebygninga er
innbygd i andre høgda i lærarbustaden, soleis at den gamle skulestova
no er handarbeidssal. Huset vart oppsett sommaren 1920 av Karl
Grindberg, og kosta i full ferdig stand kr. 61 547,73.
Skulen vart teken i bruk same hausten, men vart heilt fullført året
etter.
Den 9. juli 1922 vart skulen vigsla med ein vakker fest, der folk
frå krinsen og andre kantar av bygda var samla. Veggene var prydde
med eit bilete av den gamle skulen, — måla og gjeve til skulen av
lærar Ingvar Dillan, — og bilete av dei lærarane som hadde vore
tilsette ved skulen, var skaffa med samanskot av folk i krinsen. Sokne
prest Krohn heldt vigsletalen, og av dei songane som vart brukt, hadde
lærar Ole Moe dikta 4. Den eine om dei gamle er teken med her:
Vi mindes vil de gamle
som nedlagt har sin stav
og takkens blomster samle
og strø på deres grav.
De hadde i sit eie
den tro, som eies må
av dem der baner veie
der livets land skal nå.
De kjendte ofte suset
av motstands kalde blæst,
men når de kom i huset
da blev der dag som fest.
Da sat man rundt om bordet,
da duftet det av bar,
da lærtes av Guds-ordet
for barn, for mor og far.
Høit læste barneflokken,
det hørtes langt på lei
omkap med spinderokken
og øksehugg mot mei.

----
177 Bind 2A
---
Dog var det dette virke
der tit blev overset,
som skole, hjem og kirke
fikk sammenlagt til et.
De plantet og de våndet
så godt som de formåd,
og derfor kanske landet
har nåd dit det har nåd.
Så mindes vi de gamle
som nedlagt har sin stav,
og takkens blomster samle
og strø på deres grav.
DEN FASTE SKULE PÅ VERDALSØRA
Den andre faste skulen vart skipa i 1826 på Verdalsøra. Den
17. april dette året vart det halde eit møte i bygdekommisjonen, der
medhjelparane Jacob Minsaas, Mikkel Hofstad, Ole Ness samt jekt
eigar Tommas Moe og gjestgivar Mons Moe var innkalla. Prost
Brandt heldt der fram at det var kome sterke oppmodingar både frå
dei som budde på Øra og frå krinsen ikring, om åfå ein fast skule.
Det syner seg på ymse ting at det var nok Brandt sjølv som ivra mest
for å få til denne skulen. Det ser ut som alt var ordna før møtet, så
dette hadde berre å gjera vedtak om det som Brandt la fram. Han
hadde m. a. tinga med ein Hans Falch, som budde på Garpen, om åfå
kjøpe husa hans til skulehus. Han kravde 100 spd., men dei baud
han 90, og da han tok dette tilbodet, kjøpte dei husa. Så vende dei
seg til løytnant Bang som da var eigar av Maritvold, om åfå leige
eller kjøpe skulejord. Men da han kravde so reint urimeleg både
for bygsel og kjøp, vende dei seg til Peder Trygstad, som no var eigar
av Borgen. Av han fekk dei leige 20 mælingar jord for ei bygsel av
50 spd. og ei årleg avgift på 26 spd., så lenge jorda blir brukt til
skulejord for fastskulen.
Reknaskapen som er oppgjort for 1826, ser slik ut:


----
178 Bind 2A
---
Til denne skulen vart lagt Verdalsøra og 14 gardar omkring. Til
saman 71 huslydar med ei folkemengd på 325 og 128 skulepliktige
born.
For å greie dei omframt utgifter som dei hadde hatt med å skipe
denne skulen utan å gå skulekassa for nær, sende dei 2 mann utover
krinsen til å samle inn friviljuge gåvor. Av 204 personar som har
gjeve frå 1 ort til 2 spd. har dei på denne måten fått inn 38 spd. 2 ort
og 12 skil. Men da det enno vart for lite til å få skulen i brukbar
stand, tok Brandt på seg å innreie skulestova og bordkle den sida
av huset som vende mot Øra på eigen kostnad. Likeså har Brandt lagt
ut 30 spd. av si eiga kasse til vidare utdaning for læraren. Det var
Jørgen Aagaard som vart tilsett som lærar, og han vart send til
Garnisonsskulen i Trondheim for å sette seg inn i metodane med
«vekselundervisning» m. v. Skulen vart ordna presis som fastskulen
på Hellan både med skuletid og lærarløn. Læraren skulle få 50 spd.
av skulekassa og 48 skil. og 1 lass ved av kvar bonde i krinsen utan
om Øra.
Stiftsdireksjonen hadde ikkje fått noka melding om at ein ny fast
skule var i emning før alt var ferdig. I den meldinga som Brandt da
sender til Stiftsdireksjonen om den faste skulen som var skipa på
Verdalsøra, seier han millom anna: «Jeg erkjender gunstige høie Her
rer, den urigtige Fremgangsmaate fra min Side ved uden Tilladelse at
have etablert en fast Skole ved Werdals-Øren i Stiklestad Hovedsogn.
Men da foruden Distriktets Trang hertil og Paatrengenhed i denne
Henseende, og saa den fuldeste Vished om at en lignende vilde blive
oprettet paa Kirkesangerens Gaard, syntes jeg det passende at alle 3
faste Skolers Regulering paa en gang blev stadfestet.» Ordninga vart
godkjent av kyrkjedepartementet den 22/6 1828. Den tredje faste
skule som er nemnd her, er ei millombils ordning såleis at klokkar
Elias Balgaard fekk halde den skulen som var tillagt hans post, heime
på Lyng.
Denne fyrste skulen var på Garpen, og vart der til 1847. Skule
jorda var den same som no. I 1896 kjøpte kommunen jorda for
2000 kr. av Gustav Faaren, som da var eigar av Borgen.
I 1864 vart det gjort vedtak om at skulejorda på Verdalsøra skulle
vera den lovfeste etter skulelova av 1860.
I eit møte den 3. oktober 1846 vart det vald ei nemnd til å koma
med framlegg om kva som var å gjera med husa på den faste skulen
på Verdalsøra. Barnetalet hadde auka, så husa no var altfor små
Nemnda kom med framlegg om å kjøpe ein stovebygning på Ner-

----
179 Bind 2A
---
Verdalsøra gamle skule
Verdalsøra nye skule.
12

 

----
180 Bind 2A
---
Faaren til skulehus, og samstundes skulle dei der få eit rom til dei
offentlege møte for bygda. Huset vart kjøpt for 180 spd., og i 1847
vart det flytta og oppsett der skulen på Verdalsøra står no. Kostnaden
med flytting og oppsetting kom på 419 spd. 2 ort 20 skil. Det vart
innreidd lærarbustad med 2 rom, kjøken og eit kvistrom, samt 2 klasse
rom. Medan det ikkje var bruk for meir enn eitt, vart det andre brukt
til møterom. Men da skulen i 1866 vart 4-delt med Johannes Faber
som 2. lærar, måtte dei flytte derifrå med møta.
Men barnetalet voks, og større krav vart sett til finare klassedeling,
så skulen kunne ikkje berge seg med 2 klasserom. I 1895 vart det
difor gjort vedtak om å byggje ny skule for krinsen. Til å stå for det
heile vart det vald ei nemnd med Johan Getz som formann, og desse
andre: lensmann Wessel, lærar Olsen, Mikal Bjartnes, B. Mikvold og
N. Hynne. Anders Lund tok på seg å skaffe huset i fullt ferdig stand
for 6700 kr. Huset vart oppsett sommaren 1896, og den 16. oktober
året etter vart det godteke av byggjenemnda. I dette huset er det 4
klasserom og eit par små rom. Dei gamle klasseroma vart innreidde til
bustad åt 2. læraren.
Med den store utviding som Verdalsøra har fått i dei siste 20 år,
vart denne skulen og snart for liten. For 2 av dei 10 klassone skulen
no har, er det leigd klasserom utanfor skulen. I samsvar med auking
av klasser voks også talet av lærarar, så den gamle lærarbustaden vart
for liten. Da det ikkje synte seg formålstenleg å utvide den gamle,
vart det i 1922 bygd ny lærarbustad for 4 huslydar. 2 for lærarar i
storskulen og 2 for småskulelærarar.
Dette huset er av stein og er bygd etter plan av Paul Gran og med
han som byggeleiar. I full ferdig stand kosta det kr. 66 147,46. Det
gamle huset vart selt, og er no samlingshus i Ness.
Frå 1827 til 1860.
I 1827 kjem den fyrste norske skulelov — Lov om almueskole
væsenet paa landet.
Denne lova sette små krav, og dei framsteg skulen i Verdal gjorde
etter dei føresegner som er sett der, er ikkje store. At kvart barn skulle
ha minst 3, og der det ikkje let seg gjera, minst 2 månader skule for
året frå 7 —B års alderen til dei vart konfirmerte, var fastsett før.
Heller ikkje viser ho til andre inntekter åt skulekassa enn dei som har
vore før. Det finst i det heile svært lite i denne lova som kan føre

----
181 Bind 2A
---
skulen nemneverdig lenger framover enn etter det som er fastsett frå
1796, og eit departementsskriv av 1816.
Ei av dei viktigaste føresegner i lova var at skrivning og rekning
skulle vera tvungne fag, mot før valfrie. Men etter det ein veit frå
dei som gjekk på skule frå 1830 og oppover til 50-åra, så var det få
som fekk læra å skrive, og skriftleg rekning var det ikkje tale om.
Det hende at nokre av dei flinkaste gutane kunne få lære å skrive
bokstavar og samanskrift, men sjeldan eller aldri gjentene. Dei som
hadde trong til å læra å skrive og rekne, tok anten privat undervis
ning, eller dei fekk hjelp av ein omfarande lærar som var lønt av
det Lyngske legat.
Eit framsteg er det at lova peikar på ei betre utdaning for lærarane.
For kyrkjesongarar og lærarar ved faste skular skulle det skipast lærar
skular, og omgangsskulelærarane skulle få undervisning av kyrkje
songaren ved hovudkyrkja under tilsyn av soknepresten, og til slutt
prøvast av prosten. Lova av 1827 vart ikkje ansa stort av dei gamle
lærarane. Dei heldt fram som dei hadde gjort, men etter kvart
som det kjem lærarar med betre utdaning, vinn skulen seg smått
om senn.
Noko omskipling vart det likevel etter at denne lova var komen.
Det vart teke opp tal over alle bustadene i prestegjeldet, og etter dette
er det i 1828 307 gardar og 846 skulepliktige born. Stiklestad og
Vinne har til saman 182 gardar og 507 born, Vuku 125 gardar og
339 born. Prestegjeldet blir så delt i 10 skuledistrikt, 6 i Stiklestad
og Vinne og 4 i Vuku.
Etter denne ordning skulle kvart barn få 8 a 10 veker skule for
året. Men stiftsdireksjonen er ikkje heilt nøgd med det, og seier m. a.
i eit skriv av 19/11 1828: «8 alO uker om aaret kan være godt at
begynde med, men jeg maa dog bede, at gjøre presteskabet opmerk
som paa at loven dermed ikke er oppfyldt, da den bestemmer i det
mindste 3 maaneders undervisning for aaret og ikke tillader 2, andet
end paa de steder hvor omstendighederne gjør en lengere undervis
ning umulig.»
Etter dette vart skolekommisjonen nøydd til å gjera ei omskiping,
og for å få den skuletid som lova kravde utan at det vart for lang tid
på kvar lærar, måtte dei tilsette 2 nye lærarar.
Den 14. september 1831 gjer kommisjonen framlegg til ein ny
skipnad. Etter denne vart prestegjeldet delt i 12 distrikt, 7 i Stikle
stad og Vinne og 5 i Vuku.
Denne ser slik ut:

----
182 Bind 2A
---
Stiklestad og Vinne sogn.
1. Fastskolens District:
«Verdalsøren og Gaardene Maritvold, Micvold John, Do. Christen,
Rechvold, Nestvold Marta, Nestvold Mons Moe, Nestvold Anders,
Nestvold Thore, Nestvold Halvor, Borgen, Østvold, Gudmundhuus,
Lien, Holmsveet, Holmen og Fæby, er 17 Gaarde med ]'ørgen Aagaard
som lærer. 20 Spd. i Løn.
2. District:
Haug, Do. Peder, Svedjan, Sissellien, Slottet, Bjartnes, Stiklestad
4 Gaarde, Ekle, Hægstad, Hallem 4 Gaarde, Vestre Lyngaas, Øgstad,
Prestegaarden, Moe, Lyng 3 Gaarde, Haga 3 Gaarde, er 26 Gaarde
med Ole Sehm som lærer. 20 Spd. i Løn.
3. District:
Kausmo, Nordberg 2 Gaarde, Ydse 2 Gaarde, Svinhammer, Tro
nes, Myhr, Aakerhuus, Mickelsgaard, Fleskhuus 2 Gaarde, Schem,
Lechlem, Scherseth 2 Gaarde, Raaen, Togstad, Græsseth, Huusan,
Huusbye, Qvam, Qvamme, Høen, Auglen, Solberg 2 Gaarde, Raaen,
Hestegrei, Minsaas 2 Gaarde, er 32 Gaarde med Aage Lyng som
lærer. 25 Spd. i Løn.
4. District:
Forbregd 2 Gaarde, Lein, Sørhaug, Landstad, Sand, Ockuld, Wisth
2 Gaarde, Schjørholm, Kulstadvigen, Wigen, Tiller 2 Gaarde, Tufseth
3 Gaarde, Axness 4 Gaarde, Dalemarken, Aspaas Hofstad 2 Gaarde,
Marken 3 Gaarde, Lund 2 Gaarde med Ingebrigt Moe som lærer.
20 spd. i Løn.
.5. District:
Muhsem 3 Gaarde, Tømmeraasen, Senne 2 Gaarde, Fixe, Aasen,
Snausen, Schrove 5 Gaarde, Schrove-Mælen, Faaren 2 Gaarde, Schey,
Jermstad 3 Gaarde, Spandet, Trygstad 2 Gaarde, Folioen, Kraag,
Østre Lyngaas, Echloe 3 Gaarde og Landfald er 31 Gaarde med Tore
Østgaard som lærer. 25 Spd. i Løn.
6. District
er hele Winne Sogn undtagen Lerfaldkaalen 2 Gaarde, er 27 Gaarde
med Johannes Gudding som lærer. 20 Spd. i Løn.

----
183 Bind 2A
---
7. Di stii et:
Gudding 2 Gaarde, Melby, Østgaard, Sundby 2 Gaarde, Sundby
haugen, Lunden, Bjørken, Schjørdal, Ness 5 Gaarde, Lerfaldaunet,
Lerfaldkaalen 2 Gaarde, Leehness 2 Gaarde, Rosvold 6 Gaarde og
Sør Haga 2 Gaarde, med Ole Hage som lærer. 20 Spd. i Løn.
Wukku Annex-Sogn.
1. Fastskolens District:
Stor-Wuchkue, Lille Wukkue, Præstegaard, Wukkue, Kulstad,
West Hjellan, Midt-Hjellan, Do., Øst Hjellan, V. Grunden, M. Grun
den, Do., 0. Grunden, Saugkind, Wangstad, Markedalsenget og 10
Beboere i Ulvilden med Hans Efskind som lærer. 50 Spd. i Løn.
2. District
1. Rode: Westre Balgaard, Wohlen, Wohlen, Reppe, Stubskind,
Do., Do., Do.
2. Rode: Bjørgan, Halseth, Lundskind, Øfskind, Do., Breding,
Do., Echren.
3. Rode: Østness, Mønnes, Do., Do., Slapgaard, Do., Balgaard,
Do., Qvelstad, 26 Gaarde med kirkesanger Qyelstad som lærer.
28 Spd. i Løn.
3. District:
1. Rode: Oppem, Qvelloe, Do., Lefring, Do., Tromsdahl, Do.,
Stene, Do., Dillan, Jødsaas, Do.
2. Rode: Molden, Garness, Schafhaug, Do., Indahl, Do., Do.,
Østre Indahl, Aasan.
3. Rode: Suul 10 Gaarde, er 31 Gaarde, med Christopher Aarstad
som lærer. 25 Spd. i Løn.
4. District:
1. Rode: Nedre Holmen, M. Holmen, Leerhoug, Fossnesseth, Do.,
Storstad, Do., Do., Aarstad, Do., Do., Lindseth, Qvelmoe, Do.
2. Rode: Kjesbu, Kluchen, Do., Aasen, Brækken, Holmli, Do., Do.,
Flyum.
3. Rode: Haugan, Bjørstad, Do., Bynen, Røe, Do., O. Holmen,
Do., Do., Moen, er 33 Gaarde, med Ole Efastsen som Lærer. 25 Spd.
i Løn.

----
184 Bind 2A
---
.5. District:
1. Rode: Wolden, Kolstad, Do., Warslot, L. Langdal, Lillegaard,
Saugvold, S. Langdal, Zætter, Green, Do., Lerseth, Nonseth, Telsnes
2. Rode: Kulslie, Do., Ellnes, Do., Ørthugen, Mælen, Næsseth,
Haugen, Bjertan, Aakervold, Aakran, Schjekkermoe, Hjeldmo.
3. Rode: Helgaas, Do., Klæppen, Julnesseth, Snekkermoe, Otter
moe, Brathaas og Wæhrens 7 Beboere, er 34 Gaarde med Ole Holm
(Holmen) som Lærer. 20 Spd. i Løn.
Denne skuleskipnaden vart godteken av Stiftsdireksjonen, og vart
i det store og heile, berre med ymse små brigde, slik til 1860.
Men det vart eit fælt strev med å få borna til å gå regelmessig på
skulen. Lærarane hadde strengt pålegg om å melde alle som ikkje
søkte skulen den tid som var fastsett. Foreldra eller husbondsfolka åt
desse fekk først åtvaring, og hjelpte ikkje dette, måtte dei betale bot.
I 1838 er ikkje mindre enn 48 husfedrar på mulkteringslista med ei
bot frå ei ort og opp til ein spd., og ein samla sum på 15 spd., og
da desse bøtene kom til inntekt åt skulekassa, hadde denne god inn
kome av at borna var borte frå skulen.
Dei lønene som her var sette, vart for dei fleste auka når dei hadde
tent nokre år. Som regel får dei eit tillegg når dei har tent i 7 år,
men det er skolekommisjonen som avgjer kor stort det skal vera.
Som regel er tillegget på 5 spd.
Alle som sat på matrikulerte bruk, anten det var stort eller lite,
hadde plikt på seg til å ta skulen når turen kom til dei. Dei som hadde
så små og låke hus at det ikkje var plass til barneflokken, måtte syte
for at ein annan tok skulen den veka dei skulle ha han.
Under slike høve var det ikkje råd å bruke stort av undervisnings
middel. Det einaste utlegg skulekassa hadde til slikt, var til bøker åt
nokre fattige born som ikkje hadde råd til å kjøpe dei sjølv.
Fyrst i 1854 finst denne lista over innkjøpt undervisningsmateriell:
144 eks. av Grøgaards lesebok
6 sætt læsetabeller
6 » forskrifter
1 psalmodiko
10 st. skoletavler
48 » stentavler
1 veggkart over Europa
10 sætt rægnetabeller
6 psalmebøker
1 kiste til deri at transportere skolematerial.

----
185 Bind 2A
---
I 1857 vart det gjort vedtak om å skaffe kister til skolemateriellet
for alle omgangsskular, 11/ 2 aln. 1. og % aln. b. og 8 tommar høg.
Mange ting tyder på at folk blir mindre godt nøgd med omgangs
skulen.
I 1854 kom det søknad frå dei som vart skilde ut frå Vuku fast
skule, da han vart flytta frå Hellan, om å få fast skule på Øst-Grunnan
eller i Ulvilla. Skulekommisjonen gjer da vedtak om at 1. og 2.
rode skal få fast skule hos Elling Skrove på Østre-Midtgrunnan,
medan 3. rode i distriktet (Midtholmen og Aarstad-grenda) fram
leies skulle ha skulen på omgang. Dei gardane som vart lagde til den
faste skuie på Grunnan, måtte skaffe noko ved til skulen. På dei
som hadde skog, vart det frå l/ 2 til 2 famnar på kvar, og dei som lite
eller ingen skog hadde, måtte betale B—l 6 skilling. Men i 1857 vart
det omgjort såleis at lærarane ved dei faste skular skulle ha 14 spd.
året i pengar for å halde ved til skulen. Dette vart likna ut etter
matrikkelen og innbetalt til skulekassa.
I 1857 kom prost Koch som sokneprest til Verdal. Han hadde stor
omsut for skulen og tok straks til å rette på ymse ting. Alt i 1858
gjer han framlegg om å ta 20 mælingar jord av prestegården til
skulejord for ein fast skule for Jermstadgrenda. Men skulekommisjo
nen torde ikkje gå med på det av omsyn til kostnaden med å få opp
husa. I same møte gjer han fremlegg om å søkje formannskapet om
å løyve 100 Spd. til auking av lærarlønene. Framlegget fall mot
3 røyster. Eit framlegg av J. G. Monrad om 70 spd. fekk heller ikkje
fleirtal. Ole Hage prøvde så med 50 spd., og det gjekk samrøystes.
Dette vart so delt mellom lærarane med 2 til 7 spd. på kvar.
Omgangsskulen hadde no halde fram i vel 60 år, og trass i alle
feilor denne skuleskipnaden hadde, må ein vel kunne seia at han
etter tilhøva hadde gjort eit godt arbeid og vore til gagn for folket.
Dei aller fleste hadde da lært å lesa i bok, og religionsbøkene hadde
dei lært utanboks så langt som dei makta. Sume hadde og lært å
skrive. Ein skai heller ikkje vente så mykje av ein skule som i alle
måtar var så primitiv som omgangsskulen for 100 år siden. Noko av
det verste var at dei ikkje kunne få brukbare lærarar. Det hende se£
no og da at ein og annan gåverik idealisten gjorde skulearbeidet til
livsyrke. Desse skaffa seg — anten ved å få undervisning hos presten
eller på annan måte ■ — gode kunnskapar som dei spreidde ut mellom
bygdefolket. Men hadde dei ikkje noko anna yrke attåt som gav
tilskot til levemåten, vart det berre armoda, og da folk i den tid for
det meste vart vurdert etter medel og sosial stilling, hadde ein om

----
186 Bind 2A
---
gangsskulelærar av dette slaget liten vyrdnad mellom folk. Det var
difor heller ikkje mange som slo inn på dette. Ein stor part av
omgangsskulelærarane tok på seg skulearbeid i 7 år for å gå fri for
hertenesta. Desse var som regel gardmannssøner, og sume hadde gard
sjølv. Dei tok det heller lett med skulearbeidet og tok avskil så snart
dei 7 åra hadde gått.
Husværet som omgangsskulen måtte ta til takke med, var heller
ikkje alltid so bra. Det hende ofte at det same romet vart nytta både
til skulestove, daglegstove for huslyden, kjøken og soverom. Skulen
åtte korkje innbu eller undervisningsmiddel. Borna vart sette kring eit
stort bord, og læraren for enden av bordet. Dei som ikkje kunne få
plass der, måtte slå seg ned der det helst høvde. Noka klassedeling
etter alder og kunnskaper var det ikkje.
Det var religionsbøkene, — nytestamente, katekisma, Pontoppidans
forklaring og salmeboka — som vart nytta både som lese- og lære
bøker. I 30-åra kom Herslebs og Wexels bibelsoge. Så snart dei på
sett og vis kunne stave seg fram på eiga hand, fekk dei ei lekse i ei av
desse bøkene. Dei gjekk da fram til læraren, som hjelpte dei igjennom
det ein gong. Dei gjekk så på plass og las så høgt som dei kunne, for
da gjorde det mest mon, trudde dei. Når dei så meinte på å kunne
det, gjekk dei fram til læraren for å bli høyrd. Kunne dei så leksa, fekk
dei ei ny, men i motsett fall måtte dei skure på med det same til
læraren tok det godt.
Morgon og kveld var det andakt. Dei song da salmar og las som
regel bøner av ei bønebok eller av salmeboka. Sume las eit bibelord
og tala over det. I desse andaktene var gjerne heile huslyden med.
I denne tida brukte dei strenge straffemåtar. Både nevane og «meister
Erik» var viktige faktorar i oppsedingsarbeidet. Men det gjorde ikkje
noko, tvert imot. Det var ålmenn tru at skulle det bli folk av ungane,
og skulle dei få nokon lærdom i dei, så måtte det bankast inn. Difor
vart ogso skulemeisteren til ein busemann som borna hadde stor age for.
Med få unnatak var vel både dei ytre tilhøva og sjølve under
visninga nokså prosaisk. Det er Bjørnson som i «En glad gutt» har
lagt ein romantisk dåm over denne skulen.
Skulen frå 1860 til 1889.
I 1860 kom det ei ny skulelov — lova om «almueskolevæsenet paa
landet». Etter dei føresegner som denne lova kom med, måtte mykje
av skulestellet skipast om. Det som braut mest med den gamle ord
ning, var påbodet om at alle krinsar som var så tettgrende at 30 born

----
187 Bind 2A
---
kunne koma til skulen kvar dag, skulle ha fast skule med serskilt
klasserom. I andre krinsar kunne det framleis vera omgangsskule
på gardane.
I 1861 kjem det i samhøve med dette ei ny krinsinndeling, soleis:
Fastskulen pa Verdalsøra med dei gardane som før var lagde til
krinsen, men med det brigde at Kausmo blir lagt til, og Reitan
blir teken ifrå og lagd til Sjøbygda.
1.
Lærar Jo hannes Rygh.
Vestre Sjøbygdens krins:
2.
Leklem, Sem, Trones, Svinhammer, Aakerhus, Myr, Skjærset,
Raaen, Mikkelsgaard, Fleskhus, Holme, Nordberg, Ydse og
Reitan med skule på Aakerhus.
Lærar Erik Larsen.
Østre Sjøbygdens krins:
3.
Togstad, Gresset, Husby, Stavlund, Husan, Kvam, Solberg,
Auglen, Kirkeraaen, Fleskhusraaen, Kvammet, Høen, Hestegrei,
Minsaas, Bakenget og Sørhaug med skule på Auglen.
Lærar Erik Larsen.
4.
Forbregd krins:
Sand, Landstad, Vist, Oklan, Lein, Forbregd, Skjørholm og
Hallem med skule på Forbregd.
Lærar Hans Hallem.
5
Stiklestad krins:
Øgstad, Stiklestad, Bjartnes, Haug, Ekle, Hegstad, Lyng, Haga
samt 3 av Rosvoldgardane med skule på Ekle.
Lærar Hans Hallem.
6
Sør Leksdalen krins:
Alle gardane i Sør Leksdalen, samt Ausa og Tømmeraasen med
skule på Senne — seinare på Fikse.
Lærar Erik Trøgstad.
Leksdalen millomste krins:
7
Bunes, Lund, Karmhus, Marken, Hofstad, Sætran og Tiller med
skule på Hofstad.
Lærar Erik Trøgstad.

----
188 Bind 2A
---
Nord Leksdalen krins:
Aspaas, Dalemark, Aksnes, Tuset, Viken, Kulstadviken og Hauka
grenda med skule på Dalemark.
Lærar Erik Trøgstad.
Follo krins:
Moe, Prestegaarden, Lyngaas, Follo, Spandet, Jermstad, Schei,
Trøgstad, Togstad, Eklosveet, Eklo, Landfall, Rognhaug, Faaren
og Vohlen med skule hos læraren, Johan Magnus Johnsen.
Skrovegrenda med Reppe og Bjørgan skulle ha omgangsskule.
Lærar Johan Magnus Johnsen.
Ness krins:
Leirfald, Kaalen, Sør Rosvold, Lennes, Ness, Leirfaldaunet og
Skjørdal med skule på Millotn Ness.
Lærar Anders Balgaard.
Sundby krins:
Hagaenget, Lunden, Haga søndre, Bjørken, Sundby, Østgaard,
Melby og Gudding med skule på Sundby,
Lærar Anders Balgaard.
Steinsgrenda med Opheim, Levring, Kvello, Tromsdal og Jøsaas
skal halde fram med omgangsskule inntil vidare.
Lærar Jakob Aas.
Garnes krins:
Molden, Garnes, Skavhaug, Aasan og Indalen med skule på
Garnes.
Lærar Jakob Aas.
Su ul kr w
Heile Suul-grenda med skule på Karlgaard.
Lærar Jakob Aas.
Vuku jastskule med dei gardane som før var lagt til og med
tillegg av Vest Hellan.
Lærar Paul Schjefloe.
Grunnan krins:
Mellom- og Aust Hellan, Grunnan, Vangstad, Leirhaug, Foss
nesset, Storstad, Prestenget, Brekka, Ulvilla og Saugkinn med
skule på Østre-Midt grunnan.
Lærar Elling Skrove.

----
189 Bind 2A
---
18.
Midtholmen og Aarstadgrenda skulle halde fram med omgangs
skule.
Lærar Elling Skrove.
Holmli med Kjesbu, Kluken, Aasen og Flyan, omgangsskule
Lærar Per Musum, konstituert.
19.
Haugan, Bjørstad, Byna, Røe, Overholmen, Overmoen og Kol
stad. Lærar Per Musum.
20.
Volden, Leirset, Nonset, Kulsli, Elnes, Telsnesset og Sundby
enget, omgangsskule.
22.
Lærar Johannes Kluken.
Bjarten, Melen, Nesset, Ørtugen, Haugen, Aakran, Aakervollen,
Skjækermo og Helmo, omgangsskule.
23.
Lærar Johannes Kluken.
24.
Helgaadalens krins, omgangsskule.
Lærar Johannes Kluken.
25
Veren krins, omgangsskule.
Lærar Johannes Kluken.
26
Vinne sokn:
Rindsem, Heitlo, Hallan, Balhald, Molberg, Ravlo, Høglo og
Rein, omgangsskule.
27. Vinne nordre krins:
Kjæran, Ner-Hallan, Berg, Søraker, Nygaard, Flotten, Baglo, By,
Risan, Valstad og Vinne med skule på Plott en.
Lærar for begge desse krinsane var Elling Aarstad.
Denne tilskipinga vart i det store og heile slik til 90-åra. Nokre av
dei viktugaste brigde som vart gjort i denne tida, er desse: I 1863 blir
dei 2 nordre krinsane i Leksdalen slegne saman til ein med skule for
begge på Dalemark. Same året vart Volden og Holmli krinsar om
skipa til fast skule på Volden og Holmli. I 1865 blir det fast skule i
Aarstad, Bjartan og Kleppen. I 1868 søkjer nokre i Helgaadalen krins
om å få skulen omskipa til omgangsskule att. Men lærar Kluken kom
med motmæle, og søknaden vart ikkje innvilga.
1865 blir Senne og Stiklestad krinsar lagt til same lærar. Likeså
Augla og Lein krinsar. 1866 vart det fast skule for søndre krins i
Vinne. 1867 vart skulen flytta frå Lyng til Stiklestad, og derifrå til

----
190 Bind 2A
---
Hegstad i 1872. 1870 blir skulen flytta frå Hestegrei til Minsaas. I
1858 vart gjort vedtak om at lærar Kluken skulle halde 5 veker om
gangsskule i Vera omframt den skulen som før var lagd til posten hans.
TRØGSTAD SKULE
I 1863 søkjer prost Koch kyrkjedepartementet om å få lagt ut
20 mælingar jord av Togstad som hørte til Verdal prestegaard, og
makeskifte det med eit likså stort stykke av garden Trøgstad til
skulejord åt læraren i krinsen. Dette gjekk Departementet med på pa
det vilkår at kommunen betalte 6 spd. i årleg avgift til soknepresten.
Hausten 1865 er makeskiftet millom Togstad og Trøgstad i orden,
og i eit møte 14. november s. å. blir det lagt fram fleire tilbod om å
byggje husa. Det lægste var frå Ole Lyng og Johannes Molberg på
710 spd., som vart godteke. Desse pengane vart løyvde av formann
skapet, og byggearbeidet vart sett i gang og fullført i 1865.
Skulebygninga på Trøgstad var i eitt og alt lik den som var bygd
i Vuku i 1861.
Utover 60-åra syner det seg på mange måtar ei auka interesse for
skule og opplysning. I 1867 vart det skipa eit kurs for «videregaaende
undervisning ved Verdalsørens skole». Kurset skulle vare i 8 veker
og ta opp dei flinkaste konfirmantar og andre som hadde hug til å
lese litt meir enn i barneskulen. Til dette kurset hadde elles alle ung
domar i prestegjeldet tilgjenge, så mange som dei kunne ta opp og
som «dertil var skikkede». Rygh og Johs. Faber skulle vera lærarar
ved kurset. Nokon plan for denne skulen er ikkje å finne, og heller
ikkje vart det meir av denne skulen enn dette eine kurset. I 1871
kom det eit framlegg om å innføre gymnastikk som tvungent fag
i almugeskulen. Prost Koch kom med eit innlegg på 3 foliosider. Der
hevdar han m. a. at almugeskulen ikkje er tenkt som fagskule av
noko slag, men berre som elementærskule. Han konkluderer med at
almugeskulen har for stutt tid, og lærarane er ikkje dugande til å
undervise i eit fag som dei sjølv ikkje har lært. Han gjer til slutt
framlegg om at det ikkje må bli tvungent, men ville nokon drive med
dette, så måtte det bli heilt friviljugt og utanom den fastsette skuletid.
På dette fekk han med seg 3 mann. Ein annan flokk på 4 med kaptein
Holst i brodden heldt sterkt fram kor mykje kroppsøving hadde å
seie for helsa og som forskule til hertenesta. Det var 4 mot 4, men da
formannen røysta imot, fall framlegget.
I 1875 kjem det atter oppmoding frå stiftsdireksjonen om å innføre

----
191 Bind 2A
---
gymnastikk som tvungent fag. Men skulekommisjonen seier nei utan
vidare grunngjeving.
Til kveldsskular som no fær tilskot av fylket, vart det stor søknad.
Som tidast søker så mange krinsar om å få denne skulen, at berre eit
fåtal av dei kan få han. Desse kursa var på 60 til 80 timar, og faga
var som regel rekning og rettskriving. Dei var til stor hjelp for mange
ungdomar som hadde vanskeleg for å komme seg på nokon annan
framhaldsskule.
STIKLESTAD SKULE
I eit møte i skulekommisjonen den 30/1 1877 gjer prost Koch
framlegg om å skipe ein fast skule for Stiklestad krins med jordveg
og bustad for læraren. Vidare held han fram at læraren ved denne
skulen burde ha klokkarombudet når det blir ledig. Det blir gjort
vedtak om å oppmode prosten til å røkje etter om det er høve til å
få kjøpt jord på ein høveleg stad, samt om å gjera eit overslag over
kva ein slik skulegard vil koste. I møte den 10/12 1878 blir det fore
havt overslag og eit framlegg om at det må bli kommunelokale i same
huset som skulen. Etter framlegg av M. D. Miiller vart det gjort
samrøystes vedtak om å velje ei nemnd til å sjå over kostnadsover
slaget og byggjeplanen, samt komme med framlegg til krinsregulering
som vart eit fylgje av den nye ordning. Bøndene i Stiklestad krins lover
å yte eit friviljugt tilskot på 600 kr. I denne nemnda vart vald M. D.
Miiller, A. Tessem og Ola Ness. Fyrst på året i 1879 kjem nemnda
med tilråding om å kjøpe 12 mæling jord attmed kyrkja, og der
byggje eit hus, 27 alnar langt og 12y 2 alner breidt. På den eine enden
skulle det innreidast til klaserom, 10X12X5 alnar, og på den andre
enden eit rom, like stort, til kommunelokale. Mellom desse gang og
eit lite rom som skulle høyra til kommunelokalet. I andre høgda skulle
det innreidast 2 rom og kjøken åt læraren
Overslaget over kostnaden ser slik ut:
Kredsens private bidrag kr. 600,00
Av Stiklestads kirkes midler » 2000,00
Av kommunen » 2000,00
Av amtskassen » 3900,00
Tilsammen kr. 8500,00
Det vart sendt søknad til eigarane av Stiklestad kyrkje og herad
styret om løyving, og den fekk dei. For at læraren i Stiklestad skulle

----
192 Bind 2A
---
få full post utan å halde skule i nokon annan krins, gjer dei framlegg
om å fiytte skulen frå Lein til Minsaas og leggje østre luten av Vol
haugen til Stiklestad. Læraren i Volhaugen skulle få Fikse krins i
tillegg. Dette framlegg vart godkjendt av alle partar, og sommaren
1881 var skulehusa på Stiklestad ferdige til å ta i bruk.
Hans Hallem, som inntil no hadde vore lærar i Stiklestad og Fikse
krinsar, tok avskil, og Morten Slapgaard vart tilsett som lærar og
klokkar i Stiklestad frå 1. juli 1881.
Året etter vart N. og Sør Leksdalen lagde til same lærarpost, og
læraren i Minsås fekk i staden Hauka krins.
I 1877 kom det søknad til skolekommisjonen frå Lein og Augla
krinsar om å få skipa ein fast skule med jordveg og lærarbustad på
Sørhaug. Krinsane lovar å yte 240 spd. i privat tilskot. Skulekommi
sjonen lovar å stø søknaden og dei vel ei nemnd — prost Koch, M. D.
Miiller og Th. Støp til å førebu saka.
I eit seinare møte legg denne nemnda fram plan for husa og over
slag over kostnaden såleis:
Tilsammen 1240 Spd.
8 av dei 10 medlemene i skulekommisjonen rår til å søkja herad
styret om løyving av det som skulle til for å få skulen i stand. 2 røysta
imot «paa grund av budgettets vanskelige stilling». I heradstyret varr
det nedrøysta og kom ikkje opp seinare.
Ved møte i skulekommisjonen 12/6 1882 vart det lagt fram eit
rundskriv frå Inntrøndelag og Namdal folkebevæpningssamlag med
oppmoding om at dei største gutane i almugeskulen måtte få øving i
salong-skyting. Rittmester Holst tala varmt for saka og gjorde slikt
framlegg: «Skolekommissionen har intet at indvende imot at salonskyd
ning øves ved almueskolen for gutter over 12 aar paa betingelse av
at undervisningen drives udenfor de til skolefagene bestemte timer, at
lærerne dertil er villige, at børnene seiv ønsker det, og at foreldrene
tillader saadan undervisning.»
A. B. Monrad m. fl. gjer slikt framlegg: «Skolekommissionen kan
ikke anbefale det av Holst fremsatte forslag, da man finder at salon
skydning maa blive en privat sak som er skolekommissionen uvedkom
mende.» Dette var i heitaste vetostriden, og det syner seg at dei no


----
193 Bind 2A
---
er komne inn på partipolitiske spursmål som det stod strid om. Og
at det må ha gått noko varmt til, syner møteboka som seier: «Efter
flere timers diskution blev saken optatt til votering». Holst sitt fram
legg fall mot 3 røyster.
Skule for småborn.
I 1869 kom det ei føresegn som gav løyve til å bruke kvinnor som
lærarar i dei lægre klassar. Dette vart det ikkje gjort bruk av her før
i 1883. Da gjorde skulekommisjonen vedtak om å søkje heradstyret
om løyving til løn åt ei lærarinne som skulle halde småbornskule på
omgang i dei krinsane som lova å skaffe fritt opphald til lærarinne
og fritt husrom for skulen. Ho skulle halde 30 —40 vekor skule for
året og løna vart sett til 4 kr. for vika. Heradstyret løyvde det som
skulle til, og Marie Sofie Holme vart tilsett som lærarinne. Skulen
tok til i mai og heldt fram heile sommaren. Dei som gjekk på .denne
skulen, var born under den skulepliktige alder, som var 8 år. Som ein
ser, var denne undervisninga friviljug og tenkt som førebuing til dei
skulle take til i almugeskulen. Omframt kristendomskunnskap, lesing,
skriving og rekning skulle gjentone få undervisning i handarbeid.
Det er første gongen at handarbeid kjem med i fagkrinsen for barne
skulen. Det vart så mange som søkte om å få denne skulen, at ei
lærarinne vann ikkje med alt. Frå nyår 1885 vart difor Anna Landfald
konstituert for 1 år på same vilkår som Marie Holme. Denne skulen
heldt fram til han vart avløyst med loven av 1889.
Etter skulelova av 1860 skulle kvart barn ha minst 9 vekor skule
for året frå den skulepliktige alder, som var 8 år, og til dei vart
konfirmert. Hovudfaget var kristendomskunnskap, og på dette faget
vart det brukt 9 —lo og sume stader opp til 12 timer for veka. Lesing
8, rekning 6 og skriving 5 —6 timar. Det var meininga at det dg
skulle vera litt opplæring i soga, landkunna og naturkunna, men i
desse faga brukte dei ikkje serskilde lærebøker. Leseboka skulle tene
både som lesebok og lærebok, og etter denne planen var P. A. Jensens
lesebok laga. Ho kom ut i 1864 og var for si tid ei sers god bok som
både born og vaksne vart sers glad i. Ho var på ein prikk tidhøveleg,
og innhald og form gjorde at ho i aller beste tyding vart ei folkebok.
Hausten 1864 søkjer skulekommisjonen om løyving av 83 Spd. 4 skil.
til innkjøp av 200 eks. til skulane.
Språklære og skriftlege øvingar var det lagt lite vekt på. Under
visningsplanen seier at: «i skoler med klassedeling vil der i regelen

----
194 Bind 2A
---
være anledning til i enkelte læsetimer at meddele de viderekomne barn
lidt undervisning i modersmaalets grammatik». Og om skriftleg bruk
av språket: «I skrivetimerne vil der i alfald i skoler med klassedeling
og i den frivillige skoletid være anledning til at meddele den første
øvelse i skriftlig brug av modersmaalet.» Som døme blir nemnd:
Avskrift, diktat, attforteljing og brevskriving. Enda det ikkje var
heimelekser anna enn i kristendomskunnskap, vart det likevel ikkje
så lite heimearbeid for borna når dei skulle lære katekisma med «hus
tavla» og «sentensar», — «Sverdrups Forklaring», Wexels — og frå
1877 Vogts bibelsoge. Attåt dette lærde dei og som regel mange
salmar. Ein timeplan som etter framlegg frå lærarane vart vedteken i
skulekommisjonen i 1877, gjev eit godt bilete av undervisninga i
denne tida.
For 3-delt skule:
3. klasse
2. klasse
1. klasse
Time I Måndag Torsdag | Tirsdag j Fredag , Onsdag ; Lørdag
1. ! Forklaring
2. I Læsning
3. j Skrivning
4. \ Bibelhist.
3. | Regning
6 Læsebok Sang
Katekis
Forklaring Forklar. 1 / 2 j Katekis 1 / 2 \ Katekis l / 2 Katekis l / 2
Læsning LæsninglV2 LæsninglV2i Læsningl 1 LæsninglV2
Regning l / 2
Skrivning Skrivning j Skrivning Skrivning Bibelhist.V2
Regning Bibelhist. Bibelhist. Regning
Læsebok Regning \ Regning j Læsning
Bibelhist. V 2
For 2-delt skule:
2. klasse 1. klasse
Time | Måndag ' Onsdag Fredag | Tirsdag Torsdag Lørdag
1. ; Forklaring Forklaring Forklaring ' Katekisme Katekisme ' Bibelhist.
2. ' Skrivning Skrivning Skrivning ; Skrivning Skrivning , Skrivning
3. | Regning Regning Regning ; Regning Regning Regning
4. I Bibelhist. Bibelhist. Læsebok ; Bibelhist. Bibelhist.
5. i Læsning Læsning Læsning Læsning Læsning
6. Læsebok Læsebok Sang Sang Læsebok


----
195 Bind 2A
---
Stiklestad skule og kirke.
Styret for skulen i kvar bygd var skulekommisjonen. Med i denne
var: Soknepresten og den residerende kapellan, der det var nokon,
ordføraren i heradstyret, ein av lærarane, som dei sjølv valde, og elles
så mange menn som heradstyret valde. Over skulekommisjonen stod
prosten og Stiftsdireksjonen (skuledirektøren, bispen og stiftamt
mannen). Soknepresten var sjølvskreven formann. Tilsynsmenn for
dei einskilde krinsar vart valde av skulekommisjonen. Skulekommisjo
nen hadde rett til å gjera framlegg når det skulle setjast inn nye
lærarar, men Stiftsdireksjonen var ikkje bunden til noko framlegg.
Tida framover frå 1850 var ei god tid for skulen og opplysnings
arbeidet.
Bøndene vart etter kvart dregne med inn i styringsverket, og dei
skjøna snart at skulle dei kunna gjera seg gjeldande mellom embets
menn og andre boklærde folk, trong dei meir kunnskap enn dei hadde
fått i omgangsskulen. Mange leigde difor privat lærarar til å under
vise i skriving og rekning både for born og vaksne.
Gjennom skriftene åt Wergeland og Ole Vig m. fl. fekk det ålmenne
folk synet opna til mange leier. Den romantiske diktinga synte fram
poesien i dagleglivet og vekte nye kjensler og auka trong etter meir
åndeleg innhald. Med «Baard skolemester» fekk læraren ein god plass
mellom folket.
Den Grundtvigske rørsla og folkehøgskulen hadde ei sers evne til
å vekkje folk utover landsbygdene.
13


----
196 Bind 2A
---
Utover 70 —80-åra var det ein sterk åndeleg vokster som auka
krava til meir kunnskap. Men innanfor råma av den skulelova som
no var gjeldande, var det ikkje rom for nokon utvida fagkrins, og
heller ikkje til å gå vidare i dei fag som no var i skulen.
Dette førde til at det kom ei ny skulelov i 1889-
Skulen heiter no ikkje lenger almugeskule, men folkeskule. I dette
ligg det at det skal vera ein skule for alle samfunnslag, og med tida
bli ein grunnskule for dei høgre skulane. Dinest skal skulen verta
styrd av folket, og ikkje som før av kyrkja.
Til å styre skulen skal heradstyret velja så mange menn eller
kvinnor som dei finn naudsynt, som regel ein for kvar skulekrins. Ein
lærar vald av lærarane for 2 år. Sjølvskrevne er ordføraren i herad
styret og soknepresten. Elles har alle prestane i prestegjeldet samt
bispen og prosten rett til å ha tilsyn med kristendomsopplæringa.
Skulestyret vel ein formann for eit år. Kvar skulekrins vel eit tilsyns
utval på 3 medlemer.
Føremålet med skulen skal etter § 1 vera å hjelpe til med å gjeve
borna ei kristeleg oppseding og den ålmenndaning som alle bør ha.
Fagkrinsen er utvida såleis at dei fag som før gjekk under namnet
«lesebokfag», har fått sine serskilde timar og lærebøker. Heilt nytt
er teikning, sløyd og kroppsøving. Krava til skuletid, klassedeling og
skulehus er ogso auka.
Med i det fyrste skulestyre for Verdal var desse:
For Sjøbygda krins: Bonsak Schem.
» Verdalsøra krins: Mikal Dahl.
» Minsås og Hauka krins: Johannes Hansen.
» Tiller og Senne krins: Anders Halseth.
» Stiklestad krins: Ola Five.
» Trøgstad krins: Gustav Stiklestad
» Vuku krins: Pastor Klute.
» Ulvilla krins: Ole A. Hjelde.
» Volden og Aarstad krins: Lorents Aarstad.
» Bjartan, Helgådalen og Veren krins: Oluf Helmo.
» Steine, Garnes og Suul krins: Anneus Inndal.
» Ness krins: Johannes Lunden.
» Lysaker og Høilo krins: Olaus Vinne.
For å få skulen i samsvar med lova, måtte det til ikkje så lita om
skiping med krinsinndelinga og med lærarpostane.

----
197 Bind 2A
---
Dette vart etter vedtak i møte 14/7 1891 gjort såleis:
Talet paa klasser
Krins
Barnetal
Veketal
i småskulen ! i storskulen
1. Sjøbygda 77 1
5 36
2. Verdalsøra 150 3
4 72
3. Minsås ' 60 1
2 36
4. Stiklestad I 60 1
2 3o
5. Tiller i 47 1
1 20
6. Senne og Hauka ! 36
1 1 20
7. Trøgstad , 65
1 2 36
8. Ness ' 60
1 2 36
9. Vuku '• 80
1 2 36
10. Ulvilla j 75
1 2 36
11. Arstad 26
1 1 20
12. Volden 56
1 2 36
13- Bjartan 33
1 1 20
14. Helgådalen | 12
samla 12
15. Veren 13
samla 12
16. Suul I 18
samla 12
17. Garnes \ 25
1 1 20
18. Steine ! 30
1 1 20
19. Vinne \ 66 2 2 48
989
19
568
31
Lærar postar i
storskulen
, Vikar Vikar „ ,
Skulekrins ; i stor- i små- ma j Sum
skulen skulen i skule j
Lærar
postar
Lærar
Veren j 12 )
Helgådalen j 12 1-34
Bjartan 10
1
Johs. Kluken
Bjartan 10
Volden 24 6 30
P. M. Schiefloe
Sevald Hage
Mikal Dillan
L D. Hofstad
Konstituert
1
Ulvilla 24 6 30
1
Vuku 54 6 30
1
Arstad 10 10 | 30
1
Garnes 10
Steine 10 10 12 I 32
1
Lars Johnsen
Suul
Trøgstad 24 6 30
1
1
1
A. Tessem
Stiklestad 24 6 30
M. Slapgaard
A. Balgaard
Ness : 24 6 30
Tiller , 12 12
Senne 10 j f 34
O. S. Haugdal
Ole Moe
1
1
1
Minsås 24 6 30
Sjøbygda 24 6 30
H. Rye
Verdalsøra 48 12 60
2
G. Olsen
J. A. Faanes
E. Larssen
Vinne 24 6 30 1
316 98 46 j 460 15

----
198 Bind 2A
---
Lærar postar i småskulen.
Veketal
Sum
Postar
Lærar
28
1 Berntine Vinje
1 Pauline Holthe
28
] Karen Prestmo
28
1 Berntine Vinje
33
117
4
Denne skipnaden er med nokre små brigde den same som no. Dei
viktugaste av desse brigde er:
Da Trøgstad skule og ein stor part av krinsen kom burt med utraset
i 1893, vart skulen halden på Reppe. Men i 1895 vart det kjøpt ca.
25 mål av Trøgstadaunet med hus for 4000 kr. til skule og lærar
bustad for Leira krins. Vøling av dei gamle husa og nybygging av
skulehus kom på 1100 kr.
Frå 1. mai same året vart lærar Tolstad tilsett som lærar der.
I 1894 vart storskulen i Steine krins lagt saman med Garnes skule,
medan småskulen for Steine vart halden på Levring. Same året vart
Aarstad, Garnes og Suul lagt saman. Aarstad har seinare vore saman
med Ballhall, Sør Leksdalen og med Ness. I 1896 vart skulen flytta
frå Bjørken til Sundbyhaugen og småskulen på Levring vart lagt ned.
Etter at elva tok seg nytt laup forbi Herfossen og grov seg ned opp
over dalen, vart det rådlaust for skuleborna i Overholmsgrenda å koma
fram til skulen i Volden. Det vart difor skipa ein samla skule på
Overmoen for dei som budde på sørsida av elva.
Av omsyn til dei nye faga vart det innkjøpt noko av det mest
turvande undervisningsmateriell, serleg for undervisninga i naturfag.


----
199 Bind 2A
---
Og det vart ikkje så reint lite, da det før ikkje var nokon ting: Eit
sett av Dybdahls anatomiske plansjer til å sende mellom skulane. Dei
gamle 4—5 manns pultane vart smått om senn bytta om med 2 manns
pultar. I 1896 vart det kjøpt inn noko undervisningsmateriell for
fysikk og rekning.
I 1894 vart Nordal Rolf sens lesebok innførd i staden for Jensens
«Læsebok for folkeskolen og folkehjemmet».
I 1891 var det gjort vedtak om at «Sverdrups Forklaring» ikkje
skulle vera tvungen lærebok i kristendomskunnskap.
Nokre av dei eldre lærarane var misnøgde med dette vedtaket, og
gjorde framlegg om å få innførd «Farstads Forklaring». Dette førde
til at denne boka vart innførd frå hausten 1895. I 1911 vart ho
ombytta med «Utrydning» av Klavenes.
FRAMHALDSSKULEN
Skulestyret synte i det heile god vilje til å sette i verk dei føre
segner som den nye skulelova hadde. Såleis vart det alt i 1891 gjort
vedtak om å skipa ein framhaldsskule med 2 kurs. Kvart kurs skulle
vare ein månad. Eit av desse vart halde i Stiklestad og eit i Vuku med
Karl Hagerup som lærar. Året etter heldt Hagerup eit kurs på 10
vekor i Ulvilla. I 5 år framover heldt det fram med kurs på 10 vekor
i dei ymse krinsar av bygda. Men i 1899 vart det gjort vedtak om at
kurset skulle vera på 8 vekor, og haldast av læraren i den krinsen som
for kvart år fekk skulen. Ei av lærarinnene skulle halde den skulen
som han ved dette kom til å hefte burt. Fyrste året etter at denne
skipnaden vart sett i verk, vart skulen lagt til S. Leksdal med Ingv.
Myhr som lærar. Men no vart det gjort om såleis at framhaldsskulen
vart lagt saman med lærarposten i S. Leksdalen, og såleis kom M.
Kluken og J. Stensli til å bli lærarar i framhaldsskulen til 1907, da
han vart lagt saman med andrelærarposten på Verdalsøra med J.
Bjerkevaag som lærar. I 1915 vart skulen omskipa til 2 kurs på 10
vekor. Det vart no ein sjølvstendig post med nokre vekor i tillegg i ein
skulekrins. Frå 1917 vart det 2 kurs på 12 vekor og vart da heilt sjølv
stendig post utan noko tillegg. Anders Musum vart lærar frå 1915 til
1920, da han vart tilsett i N. Leksdalen. Frå 1920 til 1927 P. Østduun,
da han vart tilsett i Vinne krins.
Framhaldsskulen har som regel hatt god søknad og har vore til
stor hjelp for mang ein ungdom.

----
200 Bind 2A
---
Sløyd for gutar og handarbeid for gjentor.
Hausten 1890 valde skulestyret ei nemnd til å koma med fram
legg om korleis sløyden kunne ordnast som fast fag i folkeskulen.
Som rimeleg var, fann nemnda ut at slik som tilhøva var, kunne ikkje
sløyden koma med i den daglege undervisning, men måtte ordnast
som serskilde kurs.
Ein husflitsskule som hadde vore i gang nokre år, vart no nedlagt,
og verktyet gjekk over til sløydskulen. Etter at noko meir verkty var
innkjøpt, vart det heile slege saman og bytt i 2 partar. Den eine
halvpart skulle vera på omgang i Stiklestad og Vinne og den andre i
Vuku. Samstundes vart det søkt om 200 kr. av Moes legat og 100 kr.
av fylket til 2 kurs på 120 timar.
Skulen tok til 1892 med eit kurs i Vinne og det andre i Leksdalen.
Sidan vart det smått om senn ordna såleis at kvar skulekrins fekk eit
tillegg på 2 vekor til skuletida til sløyd for gutar og 1 veke til hand
arbeid for gjentor. Fyrste retten til sløyd og handarbeid hadde dei
eldste årskull. Elles tok skulen så mange som det var råd av dei andre
årskull. Skular med stort barnetal har sidan fått noko auka skuletid
til sløyd og handarbeid.
Undervisningsspråket.
Frå 1892 har nynorsk og bokmål vore jamstelte som undervis
ningsspråk i folkeskulen. Etter dei føresegner som da var fastsett,
hadde skulestyret, etter at krinsane og overtilsynet hadde uttala seg,
rett til å gjera vedtak om kva for eit av desse mål skulle brukast ved
dei skriftlege øvingar i skulen. Likeså om målforma i lese- og lære
bøker. Alle barn skulle lære å lesa begge mål.
I 1896 gjorde lærarlaget framlegg for skulestyret om å kjøpe inn
30 eks. av Austlids A.8.C.-bok til bruk ved undervisninga i små
skulen på Verdalsøra. Saka vart utsett til krinsane hadde uttala seg.
Året etter vart det lagt fram ein «forestilling fra Øren kreds, hvori
fremholdtes ønskeligheden av at undervisningen i smaaskolen maa
foregaa paa landsmaal». I møte den 25. oktober 1897 vart det med
9 mot 3 røyster gjort slikt vedtak: «Fra begyndelsen av neste skoleaar
kan kredsen gives den omsøgte, dog saaledes at valget av læsebok
senere foretages av skolestyret.»
I 1899 vart det etter at fleire krinsar hadde uttala seg for det, gjort
vedtak om at A.8.C.-bok på nynorsk skulle brukast i alle skulekrinsar.
Med omsyn til val av bok hadde lærarane og dei fleste av krinsane

----
201 Bind 2A
---
uttala seg for «Den fyrste bok åt barnet» av Jonas Vellesen. Denne
boka vart då innførd og har sidan vore i bruk.
I 1903 kom det oppmodning frå nokre krinsar om å få att bok
mål i småskulen. Etter at krinsane og overtilsynet hadde uttala seg,
gjorde skulestyret med 10 mot 7 røyster vedtak om A.B.C. på nynorsk
framleies skal brukast i alle skular.
I møte den 22/6 1908 gjorde skulestyret slikt vedtak: «Skolestyret
finner at spørsmaalet om hvilket spraak som skal være hovedspraak
i folkeskolen nu bør løses og tillader sig at foreslaa at landsmaalet
antakes som saadant, særlig ogsaa av den grunn at det allerede er inn
ført i smaaskolen.» Både overtilsynet og krinsane med unnatak av 2
var samde i framlegget frå skulestyret, og i møte den 14/7 same året
gjorde skulestyret mot 1 røyst vedtak om at nynorsk skulle vera hovud
mål i heradet frå hausten 1908. Frå same tid vart Austlids lesebok
innført til bruk ved undervisninga i morsmålet.
I 1917 vart skulelova, når det gjaldt val av undervisningsspråk,
brigda soleis at skulestyret var pliktig til å bøygje seg for fleirtalet i
kvar einskild krins.
I 1925 fekk skulestyret oppmoding frå Sjøbygda og Verdalsøra
krinsar om å halde avrøysting om språkforma for desse krinsane. Da
det synte seg at båe desse hadde fleirtal for bokmål, vart dette innførd
som hovudmål frå hausten 1925 for Verdalsøra, og for Sjøbygda året
etter
NYBYGGING AV SKULAR OG LÆRARBUSTADER
ETTER 1890
Ness skule (Sundbyaunet).
På nyåret 1898 kom det søknad frå fleire skulekrinsar om å få
bygd skular med lærarbustad.
Sakene vart da utsette m. a., som dei seier, «paa grunn av den kost
bare tid baade for materiale og arbeidspriser».
Men samstundes oppmodar dei heradstyret om å syte for at det
blir innkjøpt jord som ligg høveleg til for skulen i Ness krins. Det
høvde seg no såleis at eit slikt jordstykke var til sals, og dette vart
kjøpt straks.
På nyåret 1899 kjem det på ny søknad om å få bygd husa dette
året, så skulen kunne flytte inn same hausten. Kostnadsoverslag på
4900 kr. og byggeplan for eit hus med eit klasserom og lærarbustad.
Krinsen byr til å yte 6 tylfter langtømmer og 150 kr. i pengar.
Skulestyret gjer no vedtak om å søkje heradstyret om pengar og lyse

----
202 Bind 2A
---
Ness skule (Sundbyaunet).
etter tilbod på byggearbeidet. Pengane vart løyvde og det lægste tilbod
kom frå Martin Melby, som fekk akkorden for 4950 kr.
Skulen vart bygd sumaren 1899, og teken i bruk same hausten. Til
skulen vart det lagt 20 mæling jord. Noko av dette som da var udyrka,
er seinare vorte oppdyrka.
Heile kostnaden for jord og hus vart kr. 6116,79.
Vinne (Solheim) skule.
I same møte som skulestyret gjer vedtak om å byggje skule i Ness
krins, kjem det søknad frå Vinne om å få bygd skule for krinsen.
Dei tek til å samle heile kyrkjesokna til ein skulekrins med skule
på Søraker. Krinsen vil yte 400 kr. i pengar og utan utgift for kom
munen arbeide opp vegar, så det skal bli godt å koma fram til skule
frå alle kantar av krinsen.
Skulestyret gjer vedtak om å rå heradstyret til å løyva pengar, så
denne skulen og kan bli bygd i 1899. Pengane vart løyvde, og straks
vart det kjøpt 15 mæling jord av Søraker til skulejord. Brukbare tilbod
på byggearbeidet fekk dei ikkje før at på seinhausten i 1899. Det
lægste var frå Anneus N. Indahl og P. Valset, som tok på seg å gjera
alt i stand for 6080 kr.
Skulen vart bygd sumaren 1900 og teken i bruk same hausten.
Med jord og hus i fullt ferdig stand kosta han kr. 8904,80.


----
203 Bind 2A
---
Vinne (Solheim) skule.
Sjøbygda (V ar tun) skule.
På nyåret 1898 kom det søknad både frå Sjøbygda og Ulvilla om
å få bygd skule med lærarbustad og jordveg
For Sjøbygda ville ikkje skulestyret gjera noko før dei fekk vissa
for om det ville vera føremålstenleg å slå saman Sjøbygda og Vol
haugen krinsar og leggje skulen på ein høveleg stad for begge. Det
vart vald ei nemnd til å koma med framlegg om dette. Sumaren 1899
legg dei fram sitt syn på saka. Dei rår sterkt frå å slå krinsane saman,
serleg av omsyn til at det blir for lang skuleveg frå ytterkantane. I
samsvar med dette gjorde skulestyret vedtak om å byggje skule på ein
høveleg stad berre for Sjøbygda og kravde at krinsen skulle yte
1000 kr. Mot dette vedtaket røysta lærar Dillan, som heldt på å slå
krinsane saman. Krinsen byr no til å yte 450 kr. i pengar samt å gjera
alt grunnarbeidet utan utgift for kommunen.
Overslag for hovudbygning med 2 klasserom, lærarbustad og eit
rom for lærarinna er gjort såleis
kr. 8400,00
No gjekk saka til overtilsynet. Karl Seip sender det tilbake med
sterk oppmoding om å leggje skulen på ein stad som høver for å slå

 

----
204 Bind 2A
---
Sjøbygda (Vartun) skule.
krinsane saman, da skulen derved vil bli både billigare og betre i
drift. Men skulestyret held på sitt, og heradstyret slær til slutt fast at
det skal byggjast skule berre for Sjøbygda.
Johannes Husan tok på seg å skaffe material og byggje opp husa.
Skulen vart ferdig og teken i bruk frå hausten 1900.
Med jord og hus kosta han 7908 kr.
Ulvilla skule.
I 1898 vart det søkt om å få bygd skule for Ulvilla krins, men
saka vart utsett. I 1903 og 04 vart det søkt på ny, og da vart det vald
ei nemnd til å førebu saka. I 1905 legg denne nemnda fram plan for
hovudbygning med 2 klasserom, lærarbustad og eit rom til lærarinna
samt uthus. Overslaget for det heile var på 6872 kr. Dei rår ogso til
å leggje noko jord til skulen.
Krinsen baud til å yte i arbeid og kjøring for eit pengeverd av
390 kr. Verdalsbruket la til 72 tømmertre på rot. Saka vart sendt til
heradstyret med tilråding om å løyve pengane. Dette vart det ikkje
noko av før sist på året i 1907.
Karl Grindberg tok på seg byggearbeidet med material og måling
for 6378 kr.
Jorda som vart lagt til skulen, er ca. 15 mæling og kosta 1200 kr.
Skulen vart bygd sommaren 1908 og teken i bruk same hausten.
Med jord og hus kosta han 8446 kr.


----
205 Bind 2A
---
Ulvilla skule.
Nord Leksdalen (Nordly) skule.
Hausten 1907 kom det søknad frå Nord Leksdalen om å få bygd
skule. Skulestyret valde ei nemnd til å førebu saka. I eit møte sist
på året la dei fram plan for hovudbygning med 2 klasserom, lærar
bustad og eit rom for lærarinna samt for uthus. Kostnadsoverslaget
var på 7092 kr. Dei søkte om løyving av dette samt eit tillegg på
1200 kr. for 20 mæling jord, som dei hadde fått handgjeving på av
Tiller. Pengane vart løyvde, og Ole Grindberg tok på seg å gjera
alt i stand for 6000 kr.
Skulen vart bygd sommaren 1908 og teken i bruk same hausten.
Heile kostnaden for hus og jord vart 8200 kr.
Suul skule.
Etter at det i 1860 vart fast skule for Suul krins, var skulen i fleire
år på Karlgård, sidan ei tid på Brennmoen, og frå 1890 på Karl
gård att.
I 1908 søkjer krinsen om å få bygd skule, men saka vart utsett.
I 1911 kom ny søknad. Skulestyret gjer da vedtak om å byggje eit
hus med eit klasserom, gang og kammers. Kostnaden vart rekna til
2500 kr. Da det no ikkje var lagleg hus å få til skulen i Suul, vart
pengane løyvde.


----
206 Bind 2A
---
Nord L?ksdalen (Nordly) skule
Karl Grindberg tok på seg å byggje skulen for 2750 kr.
Skulen vart bygd sommaren 1912 og kosta i fullt ferdig stand
2834 kr.
Suul skule.

 

----
207 Bind 2A
---
Sør Leksdalen skule.
Sør Leksdalen skule.
Fyrst på året 1912 kom det søknad frå Sør Leksdalen krins om å
få bygd skule. Saka vart utsett, men same hausten kom det ny søknad.
Krinsstyret blir da oppmoda om å koma med plan og overslag. Det
vart lagt plan for hovudbygning med eit klasserom og lærarbustad og
uthus. Samstundes fekk skulestyret handgjeving på 20 mæling jord
av Nord Fikse. Pengar til hus og jord vart løyvde, og sommaren 1914
vart husa bygde av Martin Melby for ein akkordsum av 8380 kr. og
tekne i bruk frå nyår 1915. Med jord og hus kosta skulen 9380 kr.
Garnes skule.
Etter 1860 var skulen for denne krinsen fyrst på Garnes, sidan på
Inndal og så på Garnes att. I 1913 søkjer krinsen om å få bygd skule,
men av omsyn til S. Leksdalen, der det var meir turvande å få skule
hus, vart saka utsett. I 1916 kom det ny søknad, og hadde tomte
spursmålet då vore greitt, hadde vel skulen vorte bygd året etter. Men
det gjekk 2 år før det var avgjort kor skulen skulle liggje. Godkjente
planar som var utarbeidde av Karl Grindberg og Martin Melby, vart
lagt fram i skulestyret fyrst på året 1919. Ca. 18 mal jord vart lagt til
skulen. Hustomta og ein stor part av jorda var da udyrka.
Skulen vart bygd sommaren 1920 av Ole og Marius Skrove, og
kosta med hus og jordveg kr. 62 056,22.


----
208 Bind 2A
---
Garnes skule.
Vuku skule, sjå side 166.
Merkn. At to så kostbare skular som Vuku og Garnes vart bygde
plent i den dyraste tida, kom seg av eit strengt påbod i eit departe
mentskriv av 5/7 1918.
Etter dette vart alle skulekommunar i landet pålagde å skaffe fri
lærarbustad til alle lærarane i storskulen og småskulen innan 10 år.
I påbodet var det gjort merknad om at dispensasjon frå dette vedtaket
måtte ein ikkje vente å få utan sers viktige grunnar. Etter dette måtte
skulestyret gå ut frå at det var ingen veg utanom, og so vart det bygd
i dei krinsane der det var mest turvande.
Volden skule.
Skulen i Volden krins har heilt sidan 1863 vore på garden Volden.
Etter gjennombrotet ved Herfossen vart ikkje elva farbar, og det
vart difor miilombels skipa skule for borna på sørsida av elva på
Overmoen. Men da det seinare vart lagt ein lauparstreng over elva,
så dei på den måten fekk overfart, vart skulen på Overmoen lagt ned,
og alle born i krinsen søkte så skulen på Volden att. Men om mor
gonen den 11. oktober 1921, da 5 skuleborn på veg til skulen skulle
fara over elva, rauk strengen, og alle 5 borna omkom i elva. Da vart
det straks skipa skule for Overholmsgrenda på Rød.


----
209 Bind 2A
---
Vuku skule.
Den 27. november 1922 brente heile Volden gard ned- og skulen
vart utan husrom, og måtte leige hus på ein av grannegardane.
Den 13. desember s. å. la skulestyret fram ein plan til skule for
Volden krins. Denne planen vart handsama 2 gonger av heradstyret
før han vart godkjend slik som han no er. Etter framlegg av skulesty
ret vart det kjøpt ca. 5 mål jord av garden Volden, som utenom tomt
og leikeplass skulle vera til bruk for læraren. Med uthus var over
slaget over kostnaden 23 500 kr.
Da det heile var godkjent av styremaktene, tok heradstyret over
heile administrasjonen av bygginga, visstnok med tanke på å få det
gjort billegare. Mot vanleg praksis vart det ikkje bortsett på akkord,
men med dagpenger. Klasseroma vart tekne i bruk hausten 1923. I
ferdig stand kosta skulen kr. 33 384,29.
Bjart an skule.
Etter at det i 1865 var skipa fast skule for Bjartan krins, vart skulen
halde på Bjartan, sidan på østre Elnes og så på Bjartan att.
Framover åra kom det søknad frå krinsen om å få bygd skule, utan
at det vart gjort noko med det. Men etter at distriktslækjaren hadde
fare omkring og inspisert skulane og fann skulestova på Bjartan lite
tenleg til klasserom, vart det gjort fortgang med å få bygd skule.


----
210 Bind 2A
---
Volden skule.
Tidleg på året 1928 la skulestyret fram plan og overslag over
skulehus for krinsen. Planen var på 1 klasserom med lærarbustad og
uthus. Til fritt bruk for læraren var det lagt om lag 11 mål jord av
Bjartan til skulen. Berre 2%, mål var dyrka. Resten vart dyrka av
lærar Hafstad. Overslaget var på 14 000 kr. I denne summen er
inkludert arbeid som krinsen vil utføre utan utgift for kommunen,
samt tømmer som kommunen skaffar, og måling.
Karl Grindberg tok på seg arbeidet for 11 450 kr. Men med ymse
tillegg som kom til, kosta skulen med jord 17 175 kr. Skulen vart så
vidt ferdig at han vart teken i bruk hausten 1928.
Kleppen skule.
Sidan det i 1865 vart fast skule for Helgådalen krins, har skulen
vore på Kleppen. Men etter som krava steig, vart skuleromet på
Kleppen mindre tenleg til klasserom, og i 1932 vart det oppsagt av
eigaren, som hadde bruk for det sjølv. Noko anna brukbart rom var
ikkje å få leigd, og da var det ikkje anna råd enn å byggje skule for
krinsen. Da barnetallet er så lite at det til ymse tider blir berre ein
klasse, og læraren såleis må ha noko skule i ein annan krins, vart ikkje
skulen planlagt med full lærarbustad.
Overslag for skulehus med eit klasserom, kjøken og eit rom for


----
211 Bind 2A
---
Bjartan skule.
læraren samt uthus 6130 kr. Etter merknad til planen av overtilsynet,
vart det litt tillegg til dette.
Karl Grindberg tok på seg å gjere huset i full stand for 6430 kr.
Huset vart teke i bruk hausten 1933 og kosta i alt kr. 7050,98.
Værdalens private middelskole
ble opprettet i 1881 av sokneprest Otto Hansen, rittmester Peter Holst,
dyrlæge E. Anzjøn, brukseier A. B. Monrad og lærer Andreas Tessem.
De første elevene ved skolen var barna til disse, men siden kom
det andre til. Første året var det leiet hus for skolen på Øvre Stikle
stad, men så ble det kjøpt en tomt av Nordre Stiklestad, der det nede
ved hovedveien ble bygget et enetasjes skolehus med to klasserom og
gang. Her hadde skolen sitt tilhold inntil 1895, da ble huset og skolen
flyttet ned til Værdalsøra. I 1902 ble det bygget til et klasserom for
en småklasse på 10—12 elever.
Skolen var helt privat, og de som hadde barn ved den, måtte utrede
alle utgifter. Skolepengene ble utliknet av styret og varierte etter for
eldrenes økonomiske evne.
Senere fikk skolen et lite tilskudd av Verdal Sparebank og dessuten
i noen år fra Kinoen og Værdalsbruket. Disse pengene ble for det
meste brukt til friplasser for elever som hadde dårlig råd. Skolen fikk
også i noen år et lite statstilskudd, men dette ble inndratt i 1928.
Så lenge skolen holdt til på Stiklestad ble elevene ført frem til mid-
U


----
212 Bind 2A
---
Værdalsm private middelskole.
delskoleeksamen, men da skolen ikke hadde eksamensrett, måtte elev
ene gå opp som privatister enten på Levanger eller Steinkjer. Etter
1895 underviste skolen til og med 3. klasse. Elevene gikk da siste
året enten på Levanger eller Steinkjer skole før de tok eksamen der.
Den første lærer og bestyrer av skolen var Carl Johan Braarud (f.
i Våler 1841, d. 1918). Han hadde lærereksamen fra Klæbu seminar
1860. I 1881 kom han til Verdalen som bestyrer av middelskolen som
han drev til 1914, da han tok avskjed. Fra 1888 var han også kasserer
ved Verdal Sparebank og det fortsatte han med til sin død. Hans fag
i skolen var religion, matematikk, skrivning og naturfag.
Ellers var det en lærerinne som underviste i de andre fag.
Den første var frk. Henriette Bodom (f. 1860, d. 1942). Hun var
der i to perioder. Første gang fra skolen ble opprettet og til 1890.
Etter henne fulgte frk. Gudrun Dahl, frk. Dorf og frk. Grieg som
var der ett år hver. Fra 1893 kom Olga Johnsen, og etter henne frk.
Kristine Dahl, Augusta Sneve og Karoline Sørensen inntil frk. Bodom
igjen tok fatt i slutten av 1890-årene. Hun sluttet for godt i 1910.
I denne tiden var også frk. Kirsti Braarud lærerinne, fra 1905 —08,
og frk. Dagny Wessel. Sanglærer var Gustav Olsen og ellers under
viste Ludvig Reitan i flere perioder ved skolen.
Etter at frk. Bodom hadde sluttet for godt, ble det igjen et stadig
skifte av lærerinner. Først kom frk. Nilsen, så Astri Karlsen og frk.
Thaugland, deretter fulgte frk. Aagot Gulbrandsen til 1917 og så


----
213 Bind 2A
---
Carl Johan Braarud.
Henriette Bodom.
fru Hilda Gjesdal (bestyrerens kone) fra 1917 —18. I 1918 kom
Hansine Valderhaug som var der til 1923. Ved skolen var det for
øvrig også en småskole, med forberedende klasser, og her underviste
bl. a. frk. Hjørdis Getz fra 1917 —18, så Laura Myhr og fra 1919 —20
frk. Haldis Hoem. Siden kom frk. Camilla Crøger Myhre.
I 1921 ble det ansatt en lærer, Ragnar Gjørven, som var der ert år.
Så fulgte Liv Lundberg 1923 —24, Anne Øverland 1924 —25, Martha
Frette 1925 —26 og Dagny Elnan 1926 —27. Fra 1927 overtok frk.
Camilla Myhre, som hittil hadde undervist i de forberedende små
klasser, også lærerinnestillingen som hun hadde til skolen opphørte
i 1931. Hun var i 1925 blitt gift med bestyreren, Martin Hjelle.
Etter at Braarud var sluttet som bestyrer i 1914, kom Olaf Røstvig
og var i 3 år. Så var Johannes Gjesdal bestyrer fra 1917 —18, Arnold
M. Haukeland fra 1918 —20, Ragnvald Kvingedal fra 1920 —22. Der
etter fulgte Martin Hjelle fra 1922 —29 og Kjersti Røken fra 1929
—1930. Høsten 1930 ble Aksel Skjemstad ansatt, men han sluttet
til jul, og det siste halvår skolen var i drift var Anna Lie bestyrer.
I 1931 måtte nemlig skolen innstille etter i mange år å ha ført en
stadig kamp med økonomien. Fra myndighetenes side var det vist
liten eller ingen interesse for skolens arbeide. Tross gjentatte søkna
der hadde ikke skolen oppnådd eksamensrett, og etter at staten i 1928
også hadde inndratt det lille tilskudd skolen hadde hatt i noen år,
var stillingen blitt enda vanskeligere. Gjennom en årrekke hadde

 

----
214 Bind 2A
---
ELEVER VED MIDDELSKOLEN PÅ STIKLESTAD 1886—87.
Bakerste rekke fra venstre: Ludvig Reitan, Jens Aspas, neste ukjent, C. Braarud
(lærer), Henriette Bodo??? (lærerinne), Rudolf Sli peren, Sefanias Moan, Oscar Mon
rad. Midtrekken: Den første ukjent, Aagot Holst, Hanna Wessel, Hildur Anzjøn,
Signe Wessel, Eliseus Miiller, Sverre Holst, Matbeus Anzjøn, Ole Moe, Jørgen Han
sen. Sittende foran: Ursula Wessel, Caroline Monrad, Caroline Anzjøn, Dagny Wessel.
spørsmålet om skolen måtte nedlegges vært hovedtemaet på årsmøtene,
og nu måtte man tross stydets iherdige arbeide til slutt gi opp. I de
siste 10 år hadde skolens samlede elevtall ligget på omkring 20.
Skolebygningen ble inntil videre bortleiet til kommunen til bruk
for folkeskolen, men i 1933 måtte styret gå til den triste beslutning
å seige skolen. Ved kjøpekontrakt av 8. mars 1933 ble eiendommen
«Fram», gr.nr. 21, br.nr. 3 (ca. 2,5 mål) med påstående hus solgt til
Frelsesarmeen for kr. 4 500, —.
Så var den gamle skoles historie slutt. Den skole for videreutdan
nelse som man i 1881 hadde funnet nødvendig og klart å få i gang,
maktet man nå 50 år senere tross store anstrengelser ikke å holde i live.
Det gjenværende styre i Verdal private middelskole holdt sitt siste
møte i 1955 og besluttet at det beløp på ca. kr. 2 500, — som var
igjen etter salget av skolen, skulle overføres til Verdal Realskole med
ønske om at beløpet skulle brukes til skolens utstyr.


----
215 Bind 2A
---
Verdal kommunale realskole.
Den private middelskolen som ble startet i 1881 gikk inn i 1931.
Heradstyret oppnevnte 15. august 1938 ei nemnd til å greie ut
spørsmålet om en kommunal høgre almenskole for Verdal. Disse ble
valt: Pål Sandnes, Einar Indahl, Nikolai Hafstad, Mathilde Voll og
Øystein Hovden. Nemnda hadde sitt første møte 7. november 1938.
Til formann ble valt skoleinspektør Pål Sandnes og til sekretær lærer
Nikolai Hafstad. Nemnda arbeidde et par års tid med spørsmålet. Da
Verdal Samvirkelag ved disponent Minsaas høsten 1940 stilte i utsikt
et større tilskott til en realskole, ble det vedtatt å sette i gang en
1. realskoleklasse allerede før jul 1940. Som lærer og styrer ble tilsatt
cand. real. Ole Elgesem, Vestre Aker, som «tek på seg å undervise
og styre ein elevflokk som skal lese pensum i 1. realskuleklasse etter
planen for den 3-årige realskulen 1940 —41», som det sto i avtalen
mellom Elgesem og Realskulenemnda. Lønna var 400 kr. pr. måned.
Undervisningen kom i gang 1. desember 1940 med 20 elever, 14
jenter og 6 gutter. Skolen hadde ettermiddagsundervisning i et av
folkeskolens klasserom i Herredshuset.
Representantskapet i Verdal Samvirkelag bevilget 5. februar 1941
25 000 kr. som gave til realskolen. 5000 kr. skulle utbetales straks,
10 000 kr. innen nyttår 1941 og 10 000 kr. innen nyttår 1942. Denne
rauste gåven ble av stor betydning for skolen. Ved siden av disse
midlene har skolen en rekke år fått tilskott av Verdal Sparebank og
Verdal Selskabelige Forening (kinoen). Skolepengene var først 25 kr.
pr. måned, men ble satt ned til 20 kr. fra og med februar 1941. Alle
rede fra starten ble det bevilget friplasser, og i de siste årene har en
innrømmet friplasser med i alt X A av skolepengene.
Realskolenemnda henstilte til kommunen å overta realskolen med
to klasser fra høsten 1941. Den 28. mars 1941 gjorde heradstyret
vedtak om å overta og drive realskolen fra 1. juli 1941.
Skolen sendte ut sitt første realskulekull 1943. 17 elever gikk opp
til prøven, og alle besto eksamen. Det er vanlig at noen elever slutter
etter 2. skoleår og går over i gymnaset, og av første kull gikk 4 elever
over i gymnaset fra 2. klasse.
Skoleåret 1942/43 var skolen fullt utbygget med tre klasser. En
brukte folkeskolens to klasserom i Herredshuset og dessuten Herred
styresalen. Seinere fikk en leie Frelsesarmeens lokale (den gamle mid
delskolen). Gymnastikksal og rom for sløydundervisning leier skolen
på Bakketun ungdomsskole. I det planlagte nybygget for Øra folke
skole vil realskolen også få lokale.

----
216 Bind 2A
---
Elevtallet har variert en del. Høyest var det i 1944/45 med 72 elever.
Skolen fikk eksamensrett 1944 og har hatt det siden. Før den tid
fikk en holde eksamen på stedet, men elevene måtte som privatister
gå opp i alle fag.
Fra og med skoleåret 1946/47 har skolen ordinært statstilskott. Tid
ligere hadde staten gitt tilskott av den såkalte «sekkeløyving» med
1000 kr. pr. år. For skoleåret 1948/49 blir statstilskottet ca. 23 000 kr.
Kommunetilskottet blir ca. 24 500 kr. Budsjettet for første skoleår var
på 12 000 kr. Skoleåret 1942/43 var budsjettet på 22 500 kr., og for
skoleåret 1948/49 på 59 000 kr.
De lærerne som har arbeidd ved skolen fra starten, er: Lektor og
styrer Ole Elgesem, lærer, frk. Svanhild Moksnes (timelærer i hand
arbeid) og lærer Marius Blybakken (timelærer i sløyd). Ellers hadde
en de første årene disse timelærerne: Lærer Nikolai Hafstad (tegning),
skoleinspektør Pål Sandnes (historie) og sokneprest Øystein Hovden
(kristendomskunnskap). Lærer Hafstad var skolens første kasserer.
Nå er styreren kasserer. Fra 1/1 1942 ble cand. filol. frk. Ingebjørg
Øraker, Levanger, tilsatt ved skolen. Posten var ledig fra hosten 1941,
men da frk. Øraker ville ta eksamen ved Det pedagogiske seminar før
jul, arbeidde cand. mag. Dagny Våge, Levanger, som vikar for henne.
Fra høsten 1942 ble stud. filol. Gunnar Pedersen, Verdal, tilsatt
«under hånden», for parolen da var at ingen skulle søke stilling i
skolen. Høsten 1943 ble student med lærerprøve, Bjarne Østbø, Surna,
tilsatt som lærer, også «under hånden». Gunnar Pedersen sluttet 1945
for å fullføre sine studier. Som vikar for skoleåret 1945/46 ble tilsatt
cand. mag. fru Inger Hegle Lingås, Steinkjer.
Da alle stillinger måtte utlyses og besettes på nytt etter freden, søkte
ikke Pedersen, og cand. mag. Einar Knutssen, Oslo, ble tilsatt som
adjunkt i Pedersens post fra 1/8 1946. Siden har det faste lærerperso
nalet vært uforandret: Styrer, lektor Ole Elgesem, lektor fru Ingebjørg
Øraker Elgesem, adjunkt Einar Knutssen og lærer Bjarne Østbø. Lærer
Østbø hadde permisjon skoleåret 1946/47 for å ta forberedende prøver
ved Universitetet. Som vikar for ham arbeidde lærer Lars P. Østbø,
Surna. Disse har hatt kortere vikariat ved skolen: Student Eva Sivert
sen, Trondheim, cand. filol. frk. Westad, Trondheim, og student
Dagmar Wold, Verdal. Som timelærer i kortere eller lengre tid har
disse vært knyttet til skolen: Student Svein Hofstad, student Helmer
Hofset, lærer fru Oddlaug Østbø og Birger Haug, som for tiden er
timelærer i gymnastikk.

----
217 Bind 2A
---
LÆRARAR
Aksnes, Ola
f. i Verdal 1902. Eksamen frå
Nidaros lærarskule 1926. Frå 1926
—1928 lærar i Fosnes i Namdalen,
frå 1928 lærar og klokkar i Bu
vik, og frå 1946 førstelærar ved
Verdalsøra skule og skuleinspektør
i Verdal.
Har vore mykje med i misjons
arbeid og er no medlem av hovud
styret for Det Norske Misjonssel
skap.
Gift med Klara Augusta Ander
sen.
Balgård, Jacob Eliæsøn
Jacob Eliæsøn Balgård er fødd på Balgård i 1750 og konfirmert i
Vuku 1766. 18 år gamal vart han skulemeister. Både skriftlege mel
dingar og munnleg tradisjon samsvarar i at han må ha vore sers gåve
rik og hatt ein framifrå givnad som praktisk lærar. Ved bispevisitasen
i 1780 var han berre 30 år og hadde alt da synt kva han dugde til.
I eit skriv til bispen av 10/10 1780 seier sokneprest Krog m. a. «Der
nest var det min salig faders agt ved denne leilighet at rekomandere
vores brave skolemester. Jacob Eliæsøn Balgaard, der nu ved utrettelig
flid til megen fornøelse haver tjent som skolemester i 10 aars tid. Vi
haver vist ikke havt nogen bedre og skikkeligere, og han burde til en
slags opmuntring og belønning nyde den gunst av Eders høyverdighet
at forsikres succession paa hovedklokkeriet, især da han hidtil haver
tjent for en ganske ringe løn.»
Det er ikkje ende på alle dei lovord han får for arbeidet sitt, og
det blir gjort slik vedtak: «I anledning den lange tjeneste, de gode
prøver og det meget gode vidnesbyrd som herredsprosten Johan Støren
og sogneprest Jacob Krog samstemmig haver meddelt skolemester
Jacob Balgaard, gives han herved løfte og forsikring om at nyde og
tiltræde klokkertjenesten i Værdalens prestegjeld, nåar den nuværende
Torber Hjellen enten ved døden avgaar, eller tjenesten paa anden
maade bliver ledig.» På denne klokkerposten måtte han no vente i 28


----
218 Bind 2A
---
år. Ved visitasen året etter fekk han og stor ros for «sine gode gåver
tii at catekisere». og på ny fekk han iovnad på klokkarposten. Til
dette gjer han sjølv den merknad «at han har rneget svagt brøst».
Eit døme på at han i mange måtar var framom si tid er og dette
at han lærde opp ein døvstum gut, Erik Madsen Stor-Vokhaug, til å
lesa, og førebudde han til konfirmasjon. Dette tykte prestane var so
merkeleg, at dei sende ei melding om det til det kongelige kancelli
i København. I det skriv kancelliet sender som svar på dette, er det
mange lovord både om lærar og elev. Da dette vart kunngjort for B.
seier bispen: «Denne skrivelse bragte ham overvættes glæde.» Som
honorar for dette arbeidet fekk han 2 rd. av skulekassa. Best lærer
ein kanskje å kjenne han av det som presten Eylert Hagerup skriv om
han: 1 «Blandt skolemesterne udmerker Jacob Balgaard sig som ved
mere end 30 aars tro og retskafne tjeneste gjort sig fortjent av denne
bygd og den ungdom, han har undervist, og den tid har han uden
betaling sikkert oplært mere end 300 unge mennesker av begge kjøn
i at skrive og regne. Han har møysommelig ved egen flid lært sig
tysk, som han læser og forstaar temmelig vel, skriver en pyntelig haand
med ortographisk rigtighed, er ikke uden kyndighed i de høyere og
vanskeligere regningsarter, har paa egen haand lagt sig efter og for
hvervet sig nogen indsikt i geometrien, astronomien, geografien og
naturlæren, synger med en god stemme efter coralnoter, tegner og
måler rett godt. Jeg skylder sandheten at bevidne dette: han er en
vel fortjent skolemester, en retskaffen og meget beskeden mand.» I
1796 da den nye skuleskipnaden vart gjennomførd, var det han som
for «ringe betaling» lærde opp 4 unge menner til lærarar. Før denne
tid hadde han neppe hatt noka fast løn. Men frå no av vart løna hans
sett til 30 rd. for året, medan dei andre hadde 20.
Den 2/1 1800 gifta han seg med Kjersten Nicolaisdatter Preste
gard — som var 18 år yngre. Same året bygsla han av Ole Ågård
10 mål av plassen Stabelsstugu for ei årleg avgift av 8 rd.
Da Torber Hjellen døydde alt i 1808, vart Jacob Balgård tilsett
som klokkar i Stiklestad og Vinne frå første pinsedag dette året. Men
alt ut på sommaren i 1810 vart han sjuk og måtte gå til sengs.
Han hadde fått kreft. Han leid under harde pinsler i 11 månader
og døydde 22. juni 1811.
Det er mykje som tyder på at J. B. ikkje hadde det godt sidan han
vart gift. Den store skilnaden i alderen på han og kona gjorde kan
skje sitt, og etter det som er fortalt, var kona noko strid til sinns, og
1 Trondhjemske Blandinger h. 2., side 131.

----
219 Bind 2A
---
Handlegning ar Jacob Balgard.
hadde lite lag til å stelle huset. Av det ein høyrer om han, låg hans.
givnad og hugmål for kunst og vitskap, og korkje kona eller bygde
folket hadde so mykje skjøn på slikt, at dei kunde verdsetja arbeidet
hans. Men han var av dei som fann lukka i arbeidet, og han hadde
den store gleda at hans føresette skjøna han og sette verd både på han
og arbeidet hans. At han måtte vera noko framifrå, syner seg med anna
av at den strenge og kravfulle bispen Peter Olivarius Bugge gav han
det vitnemål ved visitasen i 1809 at han var ein «ypperlig mann».
Det er ikkje godt å vite kva det kunne ha vorte av denne mannen
om han hadde fått utdaning og levd under betre vilkår. Men visst er
det at han gjorde eit stort og godt arbeid i ei nybrotstid som hadde
bruk for han. Det er få som av si samtid har fått så godt ettermæle
som Jacob Balgård. Det finst ingen ting som legg skugge over hans.


----
220 Bind 2A
---
minne. Han etterlet seg 2 søner, Elias og Nikolai, som begge døydde
ugift.
Enkja fekk år om anna 5 til 8 spd. i pensjon
(Sjå Balgård.)
Balgård, Elias Ottesøn.
Elias Ottesøn Balgård var ein systerson av Jacob Balgård. Han er
fødd på Lynum i Skogn 1775 av foreldre Ottar Lynum og k. Maren
Eliasdatter. I 1796 vart han tilsett som omgangsskulelærar, og kallar
seg da Elias O. Folioen. Men 2 år etter har han brigda namnet til
Balgård, som var namnet åt morsætta hans.
Eylert Hagerup fortel, at «2 av de 4 yngre som var ansat, hadde
anlæg for musik, og ble efter afg. biskop Schøynheyders foranstalt
ning, dels paa deres egen, dels paa understøttelse av misjonskassen i
Trondhjem underviste i at spille paa Violin og at synge koral efter
note». Ein av desse to var E. B. og den andre var ganske sikkert Ole
Nilsson Qvelstad. Etter framlegg av prost Brandt vart B. i 1811
tilsett som klokkar i Stiklestad og Vinne etter Jacob Balgård. I 1812
gifta han seg med enkje Anne Sevaldsdatter Sør-Lyng, og kom derved
til å bli eigar av denne garden.
Som gardbrukar og klokkar fekk han no så mykje å gjera at han
fekk lite tid til å fara i kring og halde skule. Han søkjer difor om å
få ha klokkarposten, men verta friteken for å halde skule. Dette vart
og innvilga for ei tid. Men etter lova frå 1827 var han pliktig til
å halde skule såframt han ville vera klokkar. Da vart det ordna på
den måten at han heldt skule heime på Lyng for den krinsen, og
resten av skulen som var tillagt hans post, vart halden av Aage Lyng,
som var stesonen hans, og var oplært til skulemeister av presten Ingier.
For denne skipnaden måtte E. B. befale 12 tdr. bygg til skulekassa
med pengar, rekna etter høgste pris på marsmarknaden på Levanger.
Han døydde 1/2 1831.
(Sjå Leinsætta.)
Balgård, Anders.
Anders Balgård er fødd på Balgård i Vuku 22/9 1839. Tok eksa
men ved Klæbu seminar 1861, og vart same år tilsett som lærar i Nes
krins, der han heldt fram til han tok avskil 1900.
Balgård var ein interessert og dugande jordbrukar. Han brukte fyrst
garden Vestre-Ness, sidan kjøpte han Haga søndre og til slutt Skjør
dal, som han hadde til han tok avskil, og flytta til Levanger, der han
budde til han døydde 9/1 1932.

----
221 Bind 2A
---
Anders Bal gard.
Ivar Berg.
Berg, Ivat
f. i Vinne 1900. Eksamen frå Levanger 1922. Lærar i Snåsa til 1937,
da han vart tilsett som lærar ved Vinne skole.
Gift med lærarinne Astrid Burheim frå Skogn. (Sjå Hallanætta.)
Bergland, Tor
f. i Bø i Telemark 1901. Eksamen frå Notodden 1923. Etter å ha
vore lærar på ymse stader vart han i 1933 tilsett som lærar ved fram
haldsskulen i Verdal. Avskil frå 1/1 1935.
Bjerkevåg, Johan
frå Ålesund tilsett som 2. lærar ved Verdalsøra skule 1906. Året etter
fekk han saman med denne posten sløyd i Volhaugen, og 1908 var
han vikar på framhaldsskulen. Denne ordninga heldt fram lii 1915,
da framhaldsskulen vart skipa som sjølvstendig post med 20 veker
framhaldsskule og noko sløyd og småskule attåt. Bjerkevåg heldt
fram ved Verdalsøra skule til han søkte avskil her for å ta over ny
post i Ålesund 1920.
Blybakken Marius
f. 9/1 1898 i Vinne. Lærareksamen frå Levanger 1925. Vikar på
ymse stader til 1927 da han vart tilsett som lærar i framhaldsskulen
i Verdal. Frå 1933 ved Verdalsøra skule.
Gift med Marie Otlo frå Sæther i Frol.

 

----
222 Bind 2A
---
Marius Blybakken.
Peder Bronstad.
Brønstad, Peder
f. i Snåsa 1876. Eksamen frå Levanger 1900. Same året konstituert
i Sjøbygda og året etter tilsett i Ulvilla krins.
Brønstad har arbeidd noko med arkeologiske granskingar, og skrive
ymse artiklar om dette emne i dagspressa.
Gift 1. 1902 med Beret Marta Olsd. Flyum, 2. 1916 med Anna
Bergitte Johs.dtr. Holmli.
Dahl, Johannes
f. i Vuku 1870. Eksamen frå Klæbu 1892. Same året tilsett som
lærar i Bjartan, Helgådalen og Vera krinsar. Frå 1894 i Arstad, Gar
nes og Suul krinsar, og frå 1902 ved Stiklestad skule. Frå 1906 klok
kar ved Stiklestad kyrkje. Frå 1908 til 1918 formann i skulestyret
og frå 1918 skuleinspektør i Verdal. Avskil frå 1/7 1936.
Statsstipendium for å vitja skulane i Oslo og Stockholm.
Kongens fortenestmedalje. (Sjå Grensætta og Suulætta.)
Dale, Sjur
f. i Høyanger 1875. Lærareksamen frå Siljord 1898, og vart same
året tilsett som lærar i Bjartan, Helgådalen og Vera, der han heldt
fram til 1901. Frå 1901 —03 lærar i Bjerkreim og sidan skulestyrar
i Høyanger, Kyrkjebø.


----
223 Bind 2A
---
Johannes Dahl.
Mikal Dillan.
Dillan, Mikal
var fødd på Dillan i Vuku 1848. 22 år gamal vart han opteken på
Klæbu seminar og dimitert derifrå 1871. Frå 1872 tilsett som lærar
i Hemne. Etter å ha tent der i 5 år, vart han i 1877 tilsett i Volden
og Holmli krinsar i Vuku, der han heldt fram til 1886, da han tok
over lærarposten ved Vuku skule. Frå 1895 var han kyrkjesongar i
Vuku, og heldt fram som lærar og kyrkjesongar til han tok avskil
frå 1/10 1919- Sidan var han vikar for ettermannen til nyår 1920.
Da hadde han vore lærar i 48 og klokkar i 25 år.
Dillan var heilt frå ungdomen av sterkt påverka av Ole Vig og
bonderomantiken, og under opphaldet på seminariet kom han med
i det Grundtvigske straumdraget. Det nyvakte livet fekk sterk nøring
av samvær med menn som presten Vinsnes, O. K. Kuløy og L. M.
Bentsen. Folkehøgskulen, ungdomen, målsaka og alle gode tiltak i
nasjonal folkeleg og demokratisk leid fekk ein trufast ven og tals
mann i Dillan.
Mellom ungdomen kjende han seg heime og var støtt talar på festar
og møte som dei fekk i stand. Han var sjølv til det siste ung i sinn
og syn, og der stod støtt eit friskt ver frå han. I fleire år heldt han
kveldsskule og eit år sommarskule for gjentor. Han var glad i song
og musikk, og var i fleire år leiar av Vuku songkor, som heldt kyrkje
songen oppe og stod seg heilt til kyrkja fekk orgel.

 

----
224 Bind 2A
---
Mellom lærarane var han både avhalden og vyrd, og var deira
målsmann i skulestyret i 33 år. I den tid var han medlem i om lag
alle nemnder som skulle ordne med skulestellet. Han fekk som regel
ta dei tyngste tak, men han var glad i arbeidet, og hadde eit godt lag
til å løysa flokar. Da han tok avskil, fekk han etter tilråding frå skule
styret og skuledirektøren kongens fortenestmedalje.
Dillan sa så ofte på sine gamle dagar: «Når eg sluttar med skulen,
er det slutt med meg,» og såleis gjekk det. Han tok til å skrante på
nyåret i 1920, og den 15. februar vart det slutt. (Sjå Garnesætta.)
Dillan, Helge
f. i Vuku 1896. Eksamen frå Oslo lærerskole 1917. Same året tilsett
som lærar i Suul og Arstad. 1918 —19 i Oppdal, 1919 —21 i Røra.
Frå 1921 til 1945 i Frol, og sidan lektor i musikk og song ved Stord
lærarskule.
Utdaning i musikk ved musikkskolen i Trondheim og musikk-kon
servatoriet i Oslo, songstudium ved tyske skolar og musikpedago
gischer Informations kursus i Berlin.
Gift med Julie Bøe. (Sjå Garnesætta.)
Efskind, Hans Olssøn
f. 12/9 1777. Foreldre var Ole Hansøn Efskindvald og k. Beret
Matiasdatter Levring. Han var ein av dei 4 som vart opplærd av
Jacob Balgård og tilsett som omgangsskulelærar 1796. Han fekk ste
fjerding frå Vest-Hellan til Åkran, 65 gardar.
I 1802 vart han gift med Brynhild Ellevsdatter Ulvillen og budde
da i Litlenget — under Dillan. Frå 1812 fekk han etter tilråding av
prost Brandt bruksrett til skulejorda på Vest-Hellan. Avlinga vart
anten seld eller førd til Litlenget. Men da lærarbustaden på Hellan
vart gjort i stand i 1825, seier bisjen ifrå i eit nokså skarpt skriv
at han skulde ta bustad på skulen og ikkje føre bort avlinga. Frå den
tid måtte han vel bu der den tid han heldt skule, men elles heldt han
seg på Midtgrunnan vestre, som han åtte frå 1820 —30. Fyrst etter den
tid tok han fast bustad på skulen, og vart da der til han døydde
18/8 1843.
Gamle folk sa at Hans Efskind var prost Brandt si høgre hand, og
det er mangt som tyder på at desse to var gode vener. Det var ikkje
utruleg at Hans Efskind var så pass god diplomat at han rekna med
at de var noka vinning med å stå på ein god fot med ein so myndig
og rådrik mann som prost Brandt.

----
225 Bind 2A
---
Det syner seg elles av visitasbøkene at han i mange måtar var ein
dugande mann. Ein gong får han dette vitnemål: «Han er en dyktig
mann.» Ein annan gong: «Han er en av de beste.» Det ser ut som
han hadde eit godt praktisk skjøn og ikkje lita evne som administra
tor. Han vart difor ofte teken med på råd i ymse skulespørsmål. Det
var han som skilde ut og sette merke for jorda og teikna grunnplan
til skulehusa på Hellan. Han hadde ei grei og kraftig handskrift, og
vart difor mykje brukt til å skrive ymse dokument og føre møte
bøker. Han har soleis ført møteboka for bygdekommisjonen frå 1796
og fram mot 1830-åra. (Sjå Vuku skule.)
Ejastsen, (Holmli) Ole
er fødd på Indalsvald 1806. Budde sidan saman med foreldra sine
i Efastplassen — Årstadvald. Etter at han i 1827 vart gift med Marta
Bårdsdatter Holmli, flytta han til Holmli og budde der til han døydde
24/5 1881.
Han vart tilsett som omgangsskulelærar i 1824 og tok avskil i 1861.
(Sjå Bjørganætta.)
Eklo Lars
f. på Sør-Eklo 1807. Tente hertenesta som lærar frå 1824—30. Sidan
bonde på Eklo, der han døydde som kårmann 1879.
Han heldt skule i 4. distrikt i Stiklestad—Leksdalen og noko av
Volhaugen. (Sjå Ekloætta.)
Evjen, Nils Kristian
f. i Malvik 1881. Lærareksamen frå Levanger 1901. Vikar i Suul
og Garnes frå nyår 1902, og frå hausten same året tilsett i Volden
krins. I 1910 fekk han post i Stjørdal, men heldt skule der berre eit
halvt års tid og kom så tilbake til Volden att. Der heldt han fram
til han tok avskil i 1927. Gift 1. med Sofie Gren, og 2. med Marie
Langdal. Døde 1930. (Sjå Grensætta.)
Elnan, Hilmar
f. i Beitstad 1884. Underbefalsskule 1906. Lærareksamen frå Elve
rum 1909. Lærar i Bjartan, Helgådalen og Vera frå 1911 til 14,
Inderøy frå 1914 til 19. Sidan lærar og klokkar i Ogndalen.
Gift med Karoline Ward frå Strådalen.

----
226 Bind 2A
---
Hans Figenschou
Johannes Faber.
Faber, Johannes
f. på Verdalsøra 1846. Eksamen frå Klæbu 1866. Tilsett som 2. lærar
ved Verdalsøra skule 1866.
Samstundes skulle han ta over undervisninga ved ein «vidaregå
ande» klasse som da var skipa ved Verdalsøra skule.
Men i 1869 er posten ledig. Faber kom visst alt da over til Trond
heim, der han til slutt vart overlærar ved folkeskulen.
Figenschou, Hans Fetter
f. i Verdal 1910. Eksamen frå Elverum 1934. Tilsett som lærar i
Garnes krins 1938.
Gift med lærarinne Gudrun Kvål frå Stjørdal, som også er tilsett
som lærarinne ved Garnes skule.
Fuglas, Christian
f. i Ingdalen 6/1 1864. Lærareksamen frå Klæbu 1884. Frå 1885
lærar i Stoksund, Nord-Frøya og Åfjord. 1898 tilsett som lærar og
klokkar i Vinne, der han heldt fram til han tok avskil 1927. Fuglås
åtte stor dugleik og sers givnad som praktisk lærar. Frå 1920 og til
han tok avskil var han målsmann for lærarane i skulestyret, og frå
1910 til 16 var han medlem av heradstyret.
Gift med lærarinne Kristianne Oxås frå Leksvik. Kjøpte Sollia
i Sjøbygda der han budde, og døydde der 27/1 1939.

 

----
227 Bind 2A
---
Christian Fu glas
Anton Fanes.
Fanes, Anton
f. på Frosta i 1852. Lærareksamen frå Klæbu 1872. Same året vart
han tilsett som lærar i Surnadal og frå nyår 1874 i Lund og Dale
mark krinsar i Leksdalen. 1881 tilsett som lærar på Ytterøy og litt
seinare som kyrkjesongar. Der heldt han fram til han fall for alders
grensa i 1922, og hadde då vore lærar i 50 år.
I yngre år gjekk han på fleire lærarkurs, m. a. hos Kristoffer Bruun
på Vonheim. Gjennom dei 40 år han var på Ytterøy, hadde han alle
kommunale tillitsverv. Dei siste 21 år ordførar. Han har og hatt
mange fylkeskommunale ombod, m. a. medlem av styret for Inn
herad sjukehus.
Sidan han slutta som lærar, flytta han til heimbygda Frosta og bur
no der.
Fanes, Johan Arnt
er fødd på Frosta 25/9 1858. Lærareksamen frå Klæbu 1880. Haus
ten 1883 vart han konstituert i Sjøbygda. 1883 tilsett som andre
lærar på Verdalsøra, og heldt fram der til hausten 1893, da han søkte
seg til Meråker. Der vart han verande til han tok avskil i 1927, og
fekk da Kongnes fortenestmedalje i sylv.
I Meråker hadde han mange kommunale tillitsverv: Medlem av
heradstyret i 24 år, formann i fattigstyret i 26 år, forlikskommissær
i 18 år, og skrivar og forretningsførar for likningsnemnda i 25 år,
15

 

----
228 Bind 2A
---
Johan Arnt Fanes.
Endre Gudvangen.
målsmann for lærarane og skulestyreformann i 10 år. I mange bolkar
valmann, nominasjonsmann, lagrette- og domsmann m. m.
Sidan han tok avskil, bur han i Frol.
Gud ding (Haga), Johannes ]onss en
f. 1811. Omgangsskulelærar frå 1830 til 37 for å gå fri hertenesta.
Døydde som kårmann på Haga 1890. (Sjå Nessætta.)
Gudvangen, Undre
f. 16/1 1884 i Aure. Lærareksamen frå Levanger 1905. Lærar i
Hamarøy 1908 —09, Hemne frå 1910 —17, Tingvoll 1917 —20, frå
1920 Ness krins og frå 1942 Sjøbygda krins i Verdal. Lærarhøgskulen.
Avskil 1951.
Gift med Kristine Jakobsen.
Haugdahl, Ole
f. på Haugdahl i Sparbu 1816. Lærareksamen frå Klæbu 1882. Hus
lærar i Bessaker og på Froøyene i 3 år. Frå 1886 til 1919 lærar i
Leksdalen, og frå 1920 til 23, da han tok avskil, lærar i Åsnes i Solør.
Haugdahl var i lang tid medlem av Verdal heradstyre og hadde
fleire andre offentlege ombod.

 

----
229 Bind 2A
---
Ole Haugdahl.
Ole Sevaidsen Hage.
Mellom dei mange serinteresser Haugdahl hadde, har han vore ein
interessert granskar av bygdesoga og har i ymse blad skrive om slike
emne. Død 1937.
Hage, Ole Sevaidsen
f. på Lennes 1805. Tilsett som omgangsskulelærar 1830 i 7. distrikt,
frå Gudding til Rosvold, med 20 spd. i løn for året. Frå nyår 1843
vart han klokkar i Vuku etter Ole Qvelstad. Han slutta som lærar
i 1849, men heldt fram som klokkar til han døydde i 1871.
I 1843 bygsla han garden Ekren, som han brukte til sin død.
Ole Hage var e ; n allsidig og mykje gåverik mann. Han var sers
musikalsk, hadde ei kraftig og vakker songrøyst og spela fiolin, men
helst cello. Alt iSO-åra skipa han Vuku songkor, som visstnok var eit
av dei fyrste på landsbygdene her. Han hadde ei uvanleg fin handskrift
og sers god målføring, og vart difor mykje brukt til å skrive doku
ment. Dei hadde i den tid for vis å lage viser og rim om hen
dingar — helst om noko som var syrgjeleg og hadde skaka opp folk,
likeså vart det laga minnedikt til gravferda åt dei som dei meinte
hadde fortent denne æra. Hage har skrive fleire av dette slaget. Men
dette låg ikkje for han, og han nådde difor ikkje høgt i verse-kunsta.
Etter som folket fekk meir og meir å seie i det offentlege liv, måtte
dei sjå seg om etter brukbare folk til dette. Hage var som sjølvskri
ven, og fekk såleis om lag alle tillitspostar som fanst. Såleis var han

 

----
230 Bind 2A
---
Anders Sørensen Hallan.
Sevald Hage.
ei lang tid med i heradstyret, og ordførar frå 1850 til 1861. Han
var den fyrste verkelege ordførar som ikkje hadde høgare skuleut
daning. Han var ei lang tid kommunekasserar, medlem av skule- og
fattigkommisjonen, og mykje anna.
Haga hadde såleis mykje å stå i, og ikkje så reint lite av motgang
av ymse slag, men å sjå til var han likevel alltid i jamvekt. Mellom
vener og i godt lag kunde han vera kvikk og trøysam, og var mykje
vitug og råmande i sine svar. Han var ein mann som var både avhal
den og høgvyrd av alle som kjende han. (Sjå Leinsætta.)
Hage, Sevald
f. på Ekren 31/5 1840, son til klokkar Ole Hage. Lærareksamen frå
Klæbu 1863, og vart same året tilsett som lærar i Volden og Holmli
krinsar. I 1874 vart han etter søknad overflytta til den ledige posten
i Grunnan og Arstad krinsar. Etter at Grunnan og Holmli krinsar
i 1885 vart slegne saman til ein med skule i Ulvilla, heldt han no
skule der til han tok avskil i 1895.
Etter at faren var død i 1871, vart han konstituert som hans etter
mann i klokkarposten i Vuku, og heldt fram som klokkar til han
tok avskil.
Haga var mykje musikalsk, og hadde ei rein og klår songrøyst,
og saman med M. Dillan var han leiar av Vuku songkor. Da han

 

----
231 Bind 2A
---
kom til Ulvilla, kjøpte han i 1876 ein av Klukengardane, som han
selde da han tok avskil som lærar og klokkar. Han åtte også ein gard
i Ulvilla, der han dg hadde skulen ei tid. Sidan kjøpte han Nord
berg Vestre, der han døydde 5/8 1909, og er gravlagd på Stiklestad
nye kyrkjegard.
Han var gift med Serianna Nilsdatter Volden, f. i Åsen 1836, død
på Verdalsøra 1930. (Sjå Leinætta.)
Hallan, Anders Sørensen
f. på Hallan 1803. Tente hertenesta som omgangsskulelærar i 6.
distrikt — Vinne sokn — frå 1823 til 1832. Sidan var han gard
brukar på Ner-Hallan og døydde der 1895. Han skulle vera svært
hendt til allslags kvinnfolkarbeid. Helst dreiv han med spinning,
veving og binding.
Han var ein sers godlynt og gudeleg mann, som arbeidde mykje for
misjon og avhaldssak. Såleis var han ein av dei som gjorde mest for
å få reist bedehuset på Ørmelen i 70-åra. (Sjå Hallanætta.)
Halset, Tore
f. på Halsetvald i Vuku 1829. Han fekk noko privat opplæring og
vart tilsett som omgangsskulelærar i Garnes og Suul krinsar i 1849,
og tok avskil 1859. Etter den førde han eit omflakkande liv.
Ei tid var han ferjemann ved Lyng, sidan ved Brattøra i Trond
heim. I 1880-åra for han til Amerika, der han ei tid var klokkar,
og døydde der i 1905. (Sjå Solbergætta.)
Hafstad, Nikolaj Guttorm
f. i Førde, Sunnfjord 1902. Lærareksamen frå Troms 1925. Fyrst
lærar i Førde og sidan 4 år ved framhaldsskulen i Askvoll. Frå 1929
til 1939 lærar i Bjartan, og sidan ved Vinne skule.
Gift med Jorunn Fortun. Frå hausten 1948 øvingslærar ved Troms
lærarskule.
Heggli, Konrad
f. i Verdal 1903. Eksamen frå Levanger 1926. Vikar i Verdal, Klinga
og ymse andre stader. 1936 tilsett som lærar i Volhaugen, og i 1938
som sløydlærar for alle skular i heradet.
He/r, Magnus
f. i Vuku 1903. Eksamen frå Levanger 1925. Konstituert på ymse
stader til 1934 da han vart tilsett i Overholmen krins.

----
232 Bind 2A
---
Iver Odin Helmo.
Hans Hall em.
I 1945 vart denne krinsen lagd ned, og Heir vart tilsett ved Ulvilla
skule.
Gift med Magna Røe
Helmo, Ivre Odin
f. i Vuku 15/4 1899. Eksamen frå Levanger 1921, same året tilsett
som lærar i Helgådalen og Vera krinsar, og frå 1927 i Volden krins.
Frå 1948 lærar ved Vuku skule og klokkar ved Vuku kyrkje.
(Sjå Overholmætta og Grensætta.)
Hofstad, Jon
frå. Hegra, tilsett i S. Leksdalen og Arstad krinsar 1907. Sa opp
posten 1910. Seinare lærar ved den kommunale høgre almenskole i
Trondheim.
Holmen, Ole Jeremiassen, den yngre
f. på Midtholmen 1809, halvbror til Ole Jeremiassne Holmen den
eldre. Frå 1832 til 38 var han konstituert som omgangsskulelærar
i 5. distrikt — frå Volden med Nordkløyva til Vera. Truleg gav han
som så mange andre seg til å vera skulemester for å gå fri for her
tenesta.
Han dreiv elles med mange slag, var m. a. vaksinatør. Kring 1850
reiste han til Loppa i Finnmark og vart tilsett som lærar og klokkar

 

----
233 Bind 2A
---
der. Fem år seinare vart han tilsett som lærar og klokkar i Valberg
i Lofoten. Ei tid var han konstiutert som lensmann der, men han
ville ikkje bli tilsett fast, da han ikkje lika seg med det.
Omkring 1860 vart det lagt telegraf oppover der, og så vilde dei
ha Holmen til telegrafist. Dette hadde han hug til. Han reiste til
Molde og tok eit kurs og vart sidan telegrafist i Valberg all sin dag.
Folket der oppe tykte at telegrafen var eit stort vedunder, og H.
måtte halde foredrag og greie ut om den for dei. Det hende og at dei
kom med pakkar som dei ville ha sendt med telegrafen.
(Sjå Midtholmætta.)
Halle ni. Han
f. på Hallem 1832, lærareksamen frå Klæbu 1853, og frå 14/10
s. å. tilsett som omgangsskulelærar i Stiklestad og Forbregd krinsar.
Seinare i Stiklestad og Sør Leksdalen. Avskil 18S0.
Gift 1855 med Abel Olsdatter Tinden, f. 1833, død 30/9 1919.
Dei budde i lang tid på Tanggjerdet (av Rosvoid), sidan på Mel
by grava, Stiklestad,, Forbregdsaunet og Dypdal der han døydde 26/4
1913.
Hans Hallem var mykje musikalsk og var til ymse tider leiar
av songkor.
Høgnes, Anton Marius
f. i Verdal 1901. Eksamen frå Levanger 1922. Same året tilsett i
Ness og Arstad krinsar. Avskil 1942. Var ei tid organist i Vuku,
seinare i Vinne. (Sjå Nessætta.)
fermstad, (Levring) Ole Olsson
f. 1745. Tilsett som omgangsskulelærar 1796 og heiter da Ole Jerm
stad, året etter har han brigda namnet til Levring. Ved visitasen
i 1809 seier biskop Bugge om han: «Ole Levring er gammel og gud
fryktig, lidet anleg.» Han heldt fram som lærar til han døydde 1813,
68 år gamal.
Johnsen, Johan Magnus
f. på Verdalsøra 1812. Tilsett som omgangsskulelærar i 4. distrikt
i Stiklestad (Volhaugen og N. Leksdalen) i 1833. Seinare fekk han
Sør Leksdalen, Trøgstad- og Skrovegrenda. Han tok avskil i 1865.
Han budde i eit hus ved Follo og dreiv med litt jordbruk og glas

----
234 Bind 2A
---
Johan Magnus Johnsen.
Johannes Johannessen.
makararbeid. På ein tur til Levanger vart han tvert sjuk og døydde
der 1874.
Gøllaug, enkja etter han, omkom i utraset 1893, 81 år gamal
Johnsen, Lars
f. på Åsenvald i Vuku 1/5 1843. I 1863 fekk han noko undervis
ning hos Johs. Rygh, og frå nyår 1863 vart han konstituert som lærar
i 19-, 20. og 21. distrikt i Vuku (frå Holmli til og med Nordkleiva).
Løna var 1 ort (80 øre) om dagen og fritt opphald.
Frå hausten same året vart han konstituert i Inndalen krins med
same løn. Reiste i 1864 til seminariet i Klæbu og tok eksamen i 1866,
og frå hausten same år vart han fast tilsett som lærar i Steine, Inn
dalen og Suul krinsar. Han kjøpte noko rudningsland av Nordsteine
og bygde seg heim der — Vikdal — der han og hadde skulen ei tid.
Johnsen døydde 29/5 1894.
Gift 1868 med Marie Johs.dtr. Holmlivald, f. 13/3 1846, død
3/8 1920.
Johnsen, John
f. 1875, eksamen frå Levanger 1899. Same året tilsett som lærar
i Arstad og Balhall og 1900 i Volden. Frå 1902 lærar i Suul og
Garnes. Avskil 1940. Død.
Gift 1905 med Inger-Anna Eriksdatter Haugdal.

 

----
235 Bind 2A
---
Johannessen, Johannes
f. i Frol 1850. Eksamen frå Klæbu 1876. Etter å ha vore vikar på
ymse plassar vart han i 1880 tilsett som 2. lærar på Verdalsøra, der
han heldt fram til 1882, da han vart tilsett i Sjøbygda. I 1886 tilsett
i Skauge krins i Ytterøy, der han heldt fram til han tok avskil i 1909-
Han budde sidan i Sjøbygda og døydde på MikkeLsgård 1925.
(Sjå Moetta, Kausmo.)
Johansen, Johan Andreas
f. i Strinda 1850. Lærareksamen frå Klæbu 1870. Var i 3 år hus
lærar og kontorist på Ørland. Frå nyår 1874 var han tilsett som lærar
i Lein og Auglen krinsar i Volhaugen. Der vart han berre til 1876,
da han vart amtskulelærar i Tingvoll.
I 1879 tok han avskil frå skulearbeidet og forpakta Tarva i Fosen.
Seinare kjøpte han denne store eigedomen, og budde der til han
døydde 1910.
Frå den tid han tok fast bustad på Tarva, fekk han ei mengd med
kommunale tillitspostar. Då Næs vart utskild som eige herad, vart
han ordførar der, eit tillitsyrke han hadde om lag til han døydde. Ei
lang tid var han 1. stortingsvaramann for S. T.hjems amt, og vart
fleire gonger kalla inn på Stortinget.
Jøsås, Rasmus
f. 1749. Tilsett som omgangsskulelærar 1815. Han har neppe vore
lærar lenger enn 4 eller 5 år. I 1825 gifta han seg med enkja Marta
Jeremiasdtr. Midtgrunnan, og vart dermed bonde på Midtgrunnan,
der han døydde som kårmann 1885. (Sjå Øvre Stiklestadætta.)
Kluken, Johannes
f. i Vuku 11/5 1830. Hausten 1853 tok han til å halde skule, og for
fyrste halvåret fekk han 5 spd. i løn. Sidan fekk han opplæring av
Johannes Rygh og vart tilsett som omgangsskulelærar 1855. Han
hadde dei fyrste åra all skule frå Volden til Strådalen. Men i 1863
vart Volden krins slegen saman med Holmli, og Kluken fekk så det
som no er Bjartan, Helgådalen og Vera krinsar. Der vart det om
gangsskule til 1865, då det vart fast skulestad i Bjartan og Helgå
dalen, medan det i Vera var omgangsskule heilt til 1896. Kluken
heldt fram med skulen i desse krinsane til han tok avskil i 1892, og
hadde da vore lærar i 39 år.

----
236 Bind 2A
---
Johannes Kinken.
Mikal Kinken
Da han tok til som lærar i desse krinsane, var det berre kløvveg frå
Skjækerfossen til Vera. I 60-åra vart det kjøreveg over Helgåsskogen,
og over Verafjellet ca. 20 år etter at Kliiken hadde slutta som lærar.
Dette var den verste utpost i heile bygda, og når læraren skulle
flytje mellom krinsane, måtte han bruke ski, og det hende at han
råka på uver, so det mang ein gong stod om livet. Når han kom
fram, var det heller ikkje alltid så greitt. På fleire stader var det
berre eit lite rom, der heile huslyden og læraren heldt til både natt
og dag. Den veka skulen skulle vera på garden, vart dette romet
om dagen nytta til klasserom, daglegstove, kjøken og til dels som
arbeidsrom, og om netene til soverom for læraren og huslyden. Læra
ren og borna flokka seg kring eit bord i den eine kanten av stova, og
dei som ikkje fekk plass attmed bordet, måtte sitja på krakkar og
stabbar der det helst høvde. Skulen åtte ikkje noko undervisnings
material. Borna hadde med seg ei steintavle og dei få lærebøkene dei
hadde bruk for. Skrivesaker førde læraren med seg, så dei kunne få
kjøpe av han.
Når det likevel gjekk an å få utretta noko i ein slik skule, kom
det mykje av at folket i dei avsides krinsane var glad i skulen og
sette pris både på læraren og arbeidet hans. Dei gjorde difor alt kva
dei kunne for at skulen etter tilhøva skulle få så gode vilkår som
det var råd. Borna fekk på denne måten vyrnad for skulen, og verk

 

----
237 Bind 2A
---
nåden vart eit godt samarbeid mellom skulen og heimen, og da kan
ein få noko gjort jamvel om dei ytre tilhøva ikkje alltid er så bra.
Avskil 1892.
I 1898 tok K. seg ein tur til Amerika, der han hadde fleire brør,
3 søner og mykje anna slekt. Han var der om lag eit år, og nytta
m. a. tida til å halda religionsskule for ein del norske born.
I 1867 kjøpte K. garden Elnes østre og budde der til han døydde
1913. (Sjå Bjørganætta.)
Kluken. Mikal
f. på Elnes i Vuku 15/5 1875. Eksamen frå Levanger 1899. Vikar
ved Stiklestad skule 2 l / 2 år. Frå 1902 til 1906 tilsett ved framhalds
skulen og Sør Leksdalen som da var slegne saman til ein lærarpost.
Frå 1906 tilsett ved Sjøbygda skule, der han heldt fram til han tok
avskil 1942. Død 1945.
Gift med Anna Mikalsdtr. Bjartnes. (Sjå Bjørganætta.)
Kolshaug, Jacob Eriksen
vart tilsett på prøve i 1808. I visitasboka for 1809 har bispen Bugge
gjort den merknad at Jacob Eriksen «mangler Hoved». Han heldt
likevel fram som omgangsskulemeister i 12 år, og måtte da visstnok
slutte fordi han lite dugde som lærar. Det ser elles ut som denne
mannen har hatt mykje vondt å dragast med all sin dag. I 1840
bur han på Nordbergvaldet og er da 62 år gamal. Han søkjer da
fattigkommisjonen om hjelp, av di han er helselaus og ikkje duger til
å utrette nokon ting. Kona er «foruden al anden svaghed næsten
blind, og dertil 2 oforsørgede børn».
I 1850 bur han på same stad, og søkjer da om å «vorde forundt
legd, da en saadan netop er bleven ledig». Etter å ha rekna opp alt
som kan vera i hans favør, seier han til slutt: «Jeg haaber at jeg for
nærværende vil findes som en av de mest qvalifiserede til at nyde et
saadant gode». Større krav gjorde han ikkje, men han fekk visstnok
ikkje søknaden innvilga, da det syner seg at han døydde på Nordberg
valdet 1859.
Kulstad, Johannes Andersen
f. på Steingrunnan, ein plass under Kulstad, 1789. Tilsett som om
gangsskulelærar i 1807. Det er mangt som tyder på at han var ein
gåverik kar. Biskop Bugge seier om han ved visitasen i 1809: «Om
ham haves godt haab.» Dette gode haab gjekk ikkje i oppfylling,
for det tok til å koma klager på han. I eit møte 3. juni 1823 vart

----
238 Bind 2A
---
det lagt fram klager på han for «hans
tiltagende Drikfeldighet, slette Exem
pel, Ulyst og forsømmelighet i de ham
paagjeldende plikter». Som ei orsaking
blir det halde fram at det for en del
har sin grunn i hans «uheldige Ægte
skapsforbindelse som er hver mand
i Bygden nok bekjendt». (Han vart i
1821 gift med enken Elsebe-Ellings
datter Øren.) I dette møte vart det
gjort vedtak om at han skulde vera av
sett som skulemeister frå 1. april s. å.
I 1826 bur han på Verdalsøra og
er millom dei som har gitt 1 ort i fri
viljugt tilskot til ein fast skule for
krinsen. Same året sender om lag alle
bønder helt frå Skrovegrenda og ned
Johannes Kulsli.
til Verdalsøra søknad til prost Brandt om at Kulstad må bli tilsett
som lærar ved den nye fastskule på Øra. Det er 40 underskrifter og
mellom dei er lensmann Halvard Hegstad og klokkar Elias Balgård
på Lyng. Kulstad får eit sers godt vitnemål og mange lovord både
som lærar og menneske. Dei oppmodar prosten om å sende søknaden
til biskop Bugge, ifall han ikkje vil gjera det på eige hand. Brandt
har skrive på søknaden at han har teke imot den den 9. april 1826.
Men noko meir har han neppe gjort, for det finst ikkje eit ord om
det i møteboka. Jørgen Ågård vart tilsett som lærar ved fastskulen,
og Kulstad fekk aldri meir nokon lærarpost.
Kulsli, Johannes
f. i Vuku 1881. Lærareksamen frå Levanger 1901. Same året tilsett
som lærar i Bjartan, Helgådalen og Vera krinsar. Avskil 1903.
Konstituert som lærar og kyrkjesongar på Inderøy i 1904. Etter
eit opphald med skulearbeidet vart han i 1910 tilsett som lærar på
Ørland. Seinare i Ålen, frå 1914 i Bjartan, Helgådalen og Vera
krinsar og frå 1923 i Leira krins. Avskil 1948.
Kvam, Petei
f. i Inderøy 1870. Eksamen frå Klæbu 1890. Lærar i Volden krins
frå 1892 til 95. I Tingvoll frå 1896 til 04, og sidan lærar og klok
kar i Flå, Gauldal.


----
239 Bind 2A
---
Erik Andreas Larsen.
Einar Larsen
Kvalstad, Konrad
frå Fosnes i Namdalen. Tilsett i Volden og Ulvilla krinsar 1896
Året etter i Bjartan, Helgådalen og Vera. Søkte avskil og reiste her
frå 1898.
Ler st ad-, Johan Adolf
f. i Leksvik. Lærareksamen frå Levanger 1895. Same aret tilsett som
lærar i Ulvilla og året etter i Bjartan, Helgådalen og Vera. I 1897
kom han til Ulvilla att, der han heldt fram til 1901, da han vart tilsett
i Sjøbygda. Avskil 1905 og reiste til Amerika.
Larsen, Erik Andreas
f. på Eklo 1839- Eksamen frå Klæbu 1861, same året tilsett som
lærar i Sjøbygda krins, og året etter som lærar og klokkar i Vinne,
der han heldt fram til han døydde 1898.
Gift med Elen Anna Risan.
Larsen, Einar,
f. i Vinne 1907. Eksamen frå Elverum 1934. Har sidan vore lærar i
ymse krinsar i Verdal til han i 1947 vart lærar i framhaldsskulen.
Gift med Ingeborg Myrhaug frå Ålesund.

 

----
240 Bind 2A
---
Levring, (Melby) Erik
f. på Overholmen 1799, son av skulemeister Ole Jeremiassen Holmen.
11818 vart han tilsett som omgangsskulelærar i 3. distrikt (frå Opp
em til Suul). Det er vel mest truleg at han som så mange andre i den
tid gav seg til skulemeister for å gå fri for eksisen. Han tok avskil
i 1825, og hadde da tent i 7 år som var det vanlige for å gå fri for
hertenesta.
Etter det gamle folk fortel, skulde han vera sers musikalsk og den
beste felespelar folk på desse kantar visste av. Gamle spelemenner
fortel at Erik Levring har komponert fleire av dei gamle sermerkte
slåttane frå den tid.
Det er fleire ting som tyder på at han som så mange andre med
sergivnad, gjekk opp i å dyrke musikken. Noko som peiker i den
lei, er at skulekommisjonen 1823 fekk klage på han for di han for
sømte skulen. Det heiter i klaga at han «i adskillige uger har for
sømt omgangsskolen og adskillige søndagsoverhøringer, saa en del
av distriktet aldeles nekter at betale skolestald, saasom de ingen skole
har havt». Det vart gjort vedtak om at han skulle få ei åtvaring og
5 spd. i mulkt til skulekassen.
Erik Levring døydde på Melby 1844, berre 45 år gamal
(Sjå Midtholmætta.)
Leirset, Ingvar
f. i Vuku 1901. Lærareksamen frå Levanger 1923. Same året tilsett
som lærar i Bjartan krins, der han heldt fram til 1928, da han vart
tilsett ved Stranda skule i Verran Kom att til Bjartan i 1939. 1948
tilsett ved Leira skule.
Gift med Gudrun Efskind. (Sjå Slapgårdætta.)
Lyng, Åge Olsen
f. på Lyng om lag 1810. Omgangsskulelærar i Sjøbygda og Volhau
gen frå 1828 til 1835.
Død på Lyng 1845, ugift.
Moe, Ingebrigt Olsen
f. på Hallan 1811, konstituert som omgangsskulelærar 1832 i 4. dis
trikt (Volhaugen og noko av N. Leksdalen). Her heldt han fram
berre 1 år, for i 1833 vart han konstituert som lærar i Skogn og fekk
fast post der i 1838. Men i 1847 tek han avskil der og dukkar så

----
241 Bind 2A
---
Peder Moe.
Ole Moe.
opp som lærar i Verdal att i 1851. I 1855 vart han klokkar i Vinne,
men tek avskil i 1859, og reiser til Nordland.
Som ein ser, var han ein ustadig kropp, som hadde vondt for å finne
seg til rette nokon stad. Grunnen til dette var vel for ein stor part
hans uheldige givnad til å vera kranglevoren og vanskeleg å ha å
gjera med. Møteboka for skulekommisjonen i Skogn svner at det ofte
kom klager på han, og han førde klager på andre. Grunnen til at han
måtte slutte i Vinne, var, etter det folk seier, hans altfor intime om
gang med «Baccus» og «Venus».
På sine gamle dagar flytta han tilbake til Verdal og budde på Ørme
len, der han døydde 1/10 1902.
Moe, Peder
f. på Østnes i Vuku 1824. Båe foreldra, som var frå Støren, døydde da
guten var liten. Ein farbror, Nils Moum frå Horg, tok han til seg
og fostra han til han vart vaksen. I 1841, 17 år gamal, kom han inn
på Klæbu seminar og vart klassekamerat med Ole Vig. 2 år etter
tok han avgangseksamen ved seminariet og vart straks tilsett som
lærar i Horg. Der vart han til 1859, da han fekk lærarpost i Sparbu.
Etter å ha vore der i 2 år, fekk han post ved almugeskulen på Stein
kjer, der han heldt fram i 3 år til han i 1864 vart tilsett som lærar
ved Vuku skule. Han tok avskil frå nyår 1887 og kjøpte da garden
Mønnes østre, der han budde til han døydde 1890.

 

----
242 Bind 2A
---
Både Moe og Vig var gått ut frå haugianske heimar. Vig vart sei
nare påverka av Grundtvig og Wexels, og ved ein lukkeleg samein
ing av desse to nærskyldte åndsretningar fekk Vig eit utvida og klårare
syn på samhøvet mellom kristendom og folkeliv. Og med dette syn
var det han gjekk ut som folkelærar. Moe gjekk til almugeskulen,
og heldt til det siste fast på sitt haugianske syn. Han var sterkt inter
essert for avhaldssak og hedningemisjonen, og tok heile si tid del
i arbeidet for desse sakene. (Sjå under Østnes.)
Moe, Ole
er son til lærar P. Moe i Vuku, f. i Støren 1856. 8 år gamal kom
han i 1864 saman med foreldra til Vuku skule, der han vaks opp.
1877 tok han eksamen ved Klæbu seminar og vart same året konsti
tuert som lærar i Ongdalen. I 1878 vart han tilsett i Volhaugen og
heldt fram der til han tok avskil som lærar frå 1/1 1907. Sidan var
han fattigforstandar til utgangen av 1929. I 90-åra bygde han seg
heim — Vangberg ved Minsås — og budde der til han døydde 26/2
1932.
Moe hadde eit godt minne og ein framifrå givnad til å fortelje.
I sine yngre dagar reiste han mykje og kom saman med mange slag
folk. Han hadde eit skarpt auge for det sermerkte og ikkje minst for
det komiske. Dette fekk ofte ein brei plass i det han fortalde. Moe
hadde lett for å skrive vers, og ei tid kom han jamt med ein song
eller salme til dei kyrkjelege høgtider og nasjonale festdagar. Fleire
av desse hadde både religiøst og poetisk verd og vart ofte brukt ved
gudstenesta i Stiklestad kyrkje 17. mai og Olsokdagen og ved andre
festlege høve.
Som fattigforstander var han ein god mann både for kommunen og
for dei sjuke og fattige. Han såg jamt til dei som hadde det vondt,
fylgde dei til sjukehus og asyl, og til slutt på siste ferda.
Moe, John
f. 1885 i Skaun. Eksamen frå S.-Trøndelag landbruksskole 1905 og
frå Levanger lærarskule 1909. Tilsett som lærar i Volden krins 1910.
Seier opp posten 1911. No lærar i Bærum.
Alo, Ola Severin
f. 11/5 1920 i Stordal, Sunnmøre. Eksamen frå Levanger 1922. Lærar
høgskolen 1924. Lærar i Hoem krins, Tingvoll, 1922 —32 og i Flem-

----
243 Bind 2A
---
Anders Musum
Einar Musum
ma til 1939, da han vart tilsett ved Garnes skule, og 1942 ved Ness
skule i Verdal. Frå 1947 skueinspektør i Ørsta.
Gift med Aslaug Dahl. (Sjå Suulætta.)
Mork, Per
f. i Otterøy 1877. Eksamen frå Levanger 1897. Same året tilsett som
lærar i Volden krins. Avskil derfrå i 1899. Etter å ha vore lærar
i ymse skular er han no skulestyrar på Vangen ved Lillestrøm.
Mork har skrive 4 bøker: «Fjordskrullar og skogsfant.» «Heiagut
ten.» «Dyr og jord.» «Høstbrand.» Har hatt 3 av statens forfatter
stipend.
Musum. Anders
f. på Husum 4/10 1882. Lærareksamen frå Levanger 1914. Vikar
ved Skogn folkehøgskule 1914 —15. Vikar V-z år i Follafoss. Frå
1916 —20 lærar ved framhaldsskulen i Verdal, og frå 1920 lærar i
N. Leksdalen krins. Var i fleire år formann i Verdal lærarlag.
Musum har hatt stor interesse og gjort mykje for ungdomssak og
målsak, og har såle:s i lang tid vore formann i Verdal ungdomslag
og mållaget «Verdølen». Avskil 1948.
(Sjå Solbergætta.)
16


----
244 Bind 2A
---
Ola M. Nygard
Johannes Nordnes
Musum, Einar
f. på Musum 1902. Middelskoleeksamen frå Volda 1922 og lærar
eksamen frå Oslo toårige lærarskule 1935. Lærar i framhaldsskulen
Frå 1947 lærar i Ness krins. Ordførar i Verdal.
(Sjå Solbergætta.)
Nordnes, Johannes
f. 13/12 1880 i Vuku. Lærareksamen frå Levanger 1903. Same
året tilsett som lærar i Bjartan, Helgådalen og Vera krinsar. Frå
1911 —19 lærar i Skogn og frå 1919 lærar ved Vuku skule og klok
kar ved Vuku kyrkje. Han har i lang tid vore lærarane sin målsmann
i skulestyret.
Medlem av Inntrøndelag distriktslosje sitt råd gjennom mange år,
og av Tempelridderordenen. Tid og anna vore leiar av songkor.
Kyrkjeverje i Vuku. Avskil 1948.
Gift med Bergljot Dillan.
(Sjå Grenætta og Garnesætta.)
Nygård, Ola M
f. i Vinne. Eksamen frå Levanger 1896. Var eitt år lærar i Lenvik
i Troms. I 1897 tilsett i Arstad og Balhall krinsar. Frå 1899 til 1900
var han lærar i Vega og frå den tid tilbake til Arstad og Ness. Etter

 

----
245 Bind 2A
---
Gustar Olsen.
Arne Pedersen.
ei omregulering av krinsane fekk Nygård full post i Ness, der han
heldt fram til 1920, da han vart tilsett ved Mule skule i Frol. Død
16/6 1934.
Gift 1. gong med lærarine Mette Efskind.
2. gong med Karoline Arstad. (Sjå Storingvoldætta.)
Olsen, Gustav
f. på Risan i Vinne 1845. Eksamen frå Klæbu 1868. Året etter vart han
tilsett som lærar i Bodø. Der heldt han fram til 1876 da han vart
tilsett som 2. lærar på Verdalsøra. Etter at Johannes Rygh hadde teke
avskil i 1879, vart Olsen første-lærar og heldt fram i denne posten
til han tok avskil 1906.
Olsen hadde stor givnad som praktisk lærar, og hadde ei sers evne
til å nytte ut det han kunne, både i og utanfor skulen. Såleis heldt
han ved overgangen til metrisk mål og vekt fleire kurs, så folk fekk
sette seg inn i det nye. Han heldt og fleire kurs i bokføring. Olsen
var mykje musikalsk. Han spela godt fiolin og var til ymse tider
leiar av musikklag og songlag. Han døydde 1926.
Pedersen, Ame
f. på Verdalsøra 1886. Eksamen frå Levanger 1907. Vikar ved ymse
skular frå 1907 —10 da han vart tilsett i S. Leksdalen. Avskil 1951.
Gift 1. med Lovise Ås. 2. med Marie Finstad.

 

----
246 Bind 2A
---
Qv els tad, Ole Nilsson
f. på Kvelstad 1774, son til klokkar Nils Eriksen. Opplærd av Jacob
Balgård og tilsett som omgangsskulelærar 1796. Da faren døydde i
1801, fekk han klokkarombodet etter han, og er den første sjølvsten
dige klokkar i Vuku, av di alle dei andre hadde stått under klokkaren
i hovudsokna.
I 1843 tok han avskil både som lærar og klokkar og fekk 14 spd.
i pensjon. I 1821 kjøpte han ein parsell av Stubskind vestre (Klok
karstugu) og budde der til han døydde 15/2 1860.
(Sjå Bjørganætta.)
Rise, Johannes
frå Hareide. Tilsett i Bjartan, Helgådalen, 1895. Flytta same året
over til Volden og Overmo. Avskil 1896.
Rye, Henrik
f. i Byneset 1863. Lærareksamen frå Klæbu 1885. Var eitt år vikar
i Åfjord og Hitra, og vart tilsett i Sjøbygda krins 1886. I 1900 tok
han avskil frå denne post, da han vart tilsett i Byneset. Frå denne
posten søkte han avskil frå nyår 1929-
Ryoh, Johannes
var fødd på Logtu på Frostad den 13/11 1817. Etter det han sjølv
fortel, vart han fostra hjå bestemor si til han vart konfirmert. Da tok
han seg teneste som gardsdreng og heldt fram med dette ilO år.
I denne tida dreiv han med gardsarbeid, fisking og sigling. Årsløna
var 4 spd. og klæde. Han hadde heile tida hatt hug til å bh lærar,
men han såg seg ingen utveg med kostnaden. Men da han var 26 år,
hadde han spara saman 30 spd. og av ein ven fekk han låne 70 spd.
og sommaren 1843 bar det til Klæbu seminar. Til jol 1845 tok han
avgangseksamen. Hans Jørgen Darre — seinare bisp i Nidaros —
var da styrar av seminariet, og han vilde ha Rygh til huslærar. Der
vart han no eit halvt års tid. Men så fekk han oppmoding frå sokne
prest Steen i Verdal om å søkje den ledige posten som lærar ved Vuku
fastskule. Rygh søkte og fekk posten. No reiste han om Frosta og
gifta seg, og den 2. november 1846 kom han med kona si til Vuku
skule. Sjølv skriv han om dette: «Veiret var surt og kaldt, men der
var rent og varmt. Ak, hvor glade vi var at vi var kommet til fast

----
247 Bind 2A
---
Johannes Rygh.
Johan Gunerius Ryther.
hjem.» Løna var 40 spd. og 10 famner ved, fritt hus og fri bruk av
12 mål jord.
I Vuku var han til våren 1851, da han fekk posten som lærar ved
den faste skule på Verdalsøra. Der var han til han tok avskil som
lærar frå 14/10 — 1879. I 1853 vart han konstituert som kyrkje
songar i Stiklestad, og i 1856 fast tilsett. Som kyrkjesongar heldt
han fram til 1881. Da hadde han vore lærar i 33 år og kyrkjesongar
i 28 år.
Rygh var den fyrste av lærarane i Verdal som hadde seminarut
daning. Dei andre var opplærde av Jacob Balgaard eller nokon av
prestane. Som kyrkjesongar ved hovudkyrkja hadde han etter skule
lova av 1827 plikt på seg til å lære opp dei som ville bli omgangs
skulelærarar. Såleis kom han til å lære opp den siste av dei heime
lærde, Johs. Kluken til lærar.
Frå 1852 og utover til 90 åra var han postopnar på Verdalsøra, og
frå 70 åra var han direktør i Verdal Sparebank. I 70-års-alderen tok
han avskil frå alle offentlege ombod og flytta til garden Haug, som
han hadde kjøpt i 1857. Der budde han til han døydde 6/5 — 1908.
Dei som enno lever av elevane hans, held han som ein sers dugande
lærar. Han var stødt i godlag og brukte ofte både morosame og
råmande bilete, så det som dei skulle lære, vart både klårt og lett å
hugse. Eit lite døme: Når han skulle greie ut om at det var ein Gud

 

----
248 Bind 2A
---
i tri personar, sa han: «Kjem det nokon og spør etter læraren, så er
det eg, det, vil nokon treffe klokkaren, så er det eg, og vil nokon ha
fatt i postopnaren, så er det eg, det dg. Den same mannen kan vera
både det eine og det andre».
Men var det så at han fekk eit oppgjer med nokre av dei villaste
gutungone, så var det og med fullt alvor.
Politikk og andre samfunnsspørsmål la han seg ikkje så hardt frami,
men mellom gode vener var han glad, og fann alltid på noko som var
morosamt. Å sjå til var han robust og sterk, men han hadde eit mjukt
sinnelag og eit varmt hjarte. Kom han inn på noko som tala til kjens
lone, var det ikkje langt til tårene.
Rygh vart gift i 1846 med Sofie Margrete Nygarden frå Frosta. Ho
døydde 1859- Sidan vart han gift med ei syster av fyrste kona, Ber
gitte Nygarden, som døydde på Haug 1909-
Ryt her, Johan Gunerius,
f. i Kristiansund 1/10 — 1858. Han ætta frå Henrik Mogensen
Ryther, som flytta over frå Jamtland, da dette vart svensk i 1645.
Seinare vart han lensmann i Stangvik på Nordmør.
Johan Ryther tok eksamen ved Klæbu seminar 1878, og vart same
året tilsett som lærar i Budal, der han heldt fram til 1882. Frå 1882
—86 i Leksdalen, frå 1886—93 i Melhus, og frå 1893 i Stadsbygd
der han døydde 2/7 —1900, ikkje fullt 42 år gml.
Alle dei som kjende R. og serleg dei som har gått på skule hos
han, er samde om at det var ein framifrå dugande lærar. Han var ein
idealist og ei ildsjel som såg ei mengd med oppgåver som han kasta
seg inn i arbeidet for, ungdoms-, avhalds- og kristeleg lagsarbeid.
I Leksdalen skipa han godtemplarlosjen «Mjølner». Han var ein
åndfull talar, og ei uprenta diktsamling vitnar om at han hadde ikkje
så liten givnad som diktar. Han var glad i skog og fjell, og var ein
ivrig jeger og fiskar. For han, som for dei fleste lærarar i den tid,
var det ein hard strid for føda, det var uhelsuge skulerom og dårleg
klassedeling. Alt dette sleit på helsa, men han åtte aldri tanke om å
spare seg sjølv for det. Han var ein åndsfrende av Wergeland og Ole
Vig, og som desse to kunne han midt i det gråaste kvardagsstrev
syngje seg fri for all sut. Og liksom desse vart han kalla burt i sine
beste år.
Vener frå alle skulekrinsar der han hadde hatt arbeidet sitt, har
reist eit minnesmerke på grava hans på Melhus kyrkjegard.

----
249 Bind 2A
---
Ludvig Reitan.
Pål Sandnes.
Reitan, Ludvig,
f. på Reitanaunet 1869. Middelskoleeksamen frå Verdal private mid
delskole. Eksamen frå Klæbu 1892. Var eit par år huslærar til han
i 1894 vart tilsett som 2. lærar og frå 1906 førstelærar ved Verdalsøra
skole, der han heldt fram til han tok avskil frå nyår 1937.
Da han slutta som lærar, bygde han seg heim på Verdalsøra, der
han døydde 1946.
Reitan hadde allsidige evner og store kunnskapar, serleg var det
språk og matematikk han la seg etter. For matematikk hadde han ser
givnad, og der nådde han langt. I sine siste år hadde han eit par
vitskapelege utgreiingar i Matematisk Tidsskrift.
Hans rette plass hadde helst vore ved ein høgre skole.
Var gift med Ellen Stamnes frå Røra.
Sandnes, Pål,
f. i Syvde 1892. Lærareksamen frå Troms 1916. Lærarhøgskulen
1920—21. Lærar i Stordal 1916—18. N. Fron 1918—21. Levanger
1922 til 1937, da han vart tilsett som førstelærar ved Verdalsøra skole
og skuleinspektør i Verdal. Sandnes hadde sers givnad som lærar,
hadde grundige og allsidige kunnskapar og var ein dugande talar.
Hausten 1942 vart han avsett og utvist frå bygda av nasistane.

 

----
250 Bind 2A
---
Ole Se hetn.
Petter Marius Schiefloe.
Da han etter freden kom att og tok til med arbeidet, hadde hans helse
fått slikt knekk at han bukka under og døydde 20/8 1945. Hans bort
gang var eit stort tap for skulen og for bygda i det heile.
Gift med Margit Sandnes frå Syvde.
Sehem, Ole,
f. i SemsbJørgen 28/11 — 1811. Han var visargut hos prost Brandt,
som i 1832 sette han til omgangsskulelærar med 20 spd. i løn. Sam
stundes vart han konstituert som klokkar i Vinne med 5 spd. i løn.
Frå nyår 1834 vart han fast tilsett som klokkar i Vinne med ei løn
av 10 spd. Etter at Jørgen Aagaard var død i 1853, vart han klokkar
i Stiklestad. Frå den tid slutta han som lærar, men heldt fram som
klokkar til 1865.
I 1840 bygsla han Hallem vestre og i 1861 kjøpte han garden. Han
skulle vera ein driftig og dugande gardbrukar. Han dreiv også eit
teglverk og hadde ei tid landhandel på garden. Han hadde fleire
tillitspostar, m. a. var han medlem av overstyret for landbruksskulen
på Bunes.
Gift med Oli va Øgstad.
Han døydde som kårmann på Hallem vestre 31/3 — 1902. (Sjå
Lundskindætta og Trøgstadætta).

 

----
251 Bind 2A
---
Paul Schiejloe.
Elling Ellingsen Skrove.
Schem, Sivert,
var bror til Ole Schem. Var ei tid omgangsskulelærar, vaksinator og
organist i Stiklestad.
Sjå organistar.
Schiejloe, Vetter Marius,
f. på Vuku fastskule 16/9 — 1857. Fem år gamal flytta han med
foreldra sine til Henning. Hausten 1876 gjekk han inn på Klæbu
seminar, og tok eksamen 1878. Same år vart han tilsett som lærar i
Åfjord, og frå nyår 1887 som vikar ved Vuku fastskule. Seinare vart
han flytta over til Volden og Arstad krinsar, der han vart fast tilsett
same året. I 1892 søkte han og fekk lærar- og klokkarposten i Hen
ning etter far sin, som da tok avskil. Eit halsonde nøydde han til å
slutta som lærar 1909. Han kjøpte da garden Øvre Langli, der han
no bur som kårmann.
Schiejloe, Paul,
f. på Kolset i Sparbu 1825. Lærareksamen frå Klæbu 1844. Vikari
erte så iy 2 år for far sin, som og var lærar. Deretter huslærar ei tid
hos sogneprest Erlandsen i Sparbu, og eitt år vikar ved Mære skule.
Frå hausten 1851 var han tilsett som lærar ved Vuku fastskule og
heldt fram der til 1862, da han vart lærar og kyrkjesongar i Henning.
I denne posten vart han til han tok avskil 1892 etter å ha vore lærar
i 48 år.

 

----
252 Bind 2A
---
Stensli, Johannes,
f. i Verdal 1883. Eksamen frå Levanger 1906. Same året tilsett som
lærar i Sør Leksdalen og Hauka krinsar, samt i framhaldsskulen. Frå
907 lærar ved Volhaugen skule. Avskil for skuld sjukdom 1920.
Gift med BergitteMartinusdtr. Halset.
Skrove, Elling Ellingsen,
f. på Skrove i 1822. Han var av dei heimelærde, som fekk seg noko
privat undervisning og gav seg så til omgangsskulelærar. Han tok
til å halda omgangsskule i 1843, og 1855 vart han tilsett i Grunnan
og Aarstad krinsar. Same året kjøpte han garden østre Midtgrunnan,
og fekk frå den tid fast skule der for Grunnan krins. Han tok avskil
som lærar i 1874, og vart same året heradskasserar. Med dette heldt
han fram til 1891.
Skrove var ein allsidig og praktisk mann. I millomstundene dreiv
han med smiing, snikring og måling. Ei lang tid var han vaksinator.
Endå han sjølv gav seg ut for å vera konservativ, var han fremste tals
mann for mange av dei idear og reformer som melde seg i 70 —80-
åra, serleg når det galdt næringslivet og økonomiske spursmål. Han
var såleis den som arbeidde mest for å få skipa Vuku meieri og for
bruksforening. Han var og ei lang tid formann for desse samskipna
der. At desse nye tiltak hadde sine barnesjukdomar og ikkje alltid
gjekk så godt som tenkt, var ikkje hans skuld. Men han synte i dette
og mangt anna at han hadde klårt syn for kor vegane skulle gå i fram
tida. Han døde 12/2 — 1893. (Sjå Øvre Vist-ætta).
Slapgard, Morten,
f. på Slapgard 1843. Eksamen frå Klæbu 1864. Var eit par år lærar
i Sparbu og vart i 1866 tilsett i Inndalen krins og året etter i Sjøbygda.
Da Stiklestad krins i 1881 fekk sitt eige skolehus, og Johs. Rygh tok
avskil som klokkar, vart Slapgard frå hausten same året tilsett som
lærar ved skolen og klokkar ved Stiklestad kyrkje.
Søkte avskil som lærar frå 1901, men heldt fram som klokkar til
1906.
Han kjøpte eit stykke jord av Bjartnes og bygde seg ein heim, der
han døydde 1914. Ugift. (Sjå Slapgårdætta II.)
So lem, Arnt,
f. i Soknedal 7/1 — 1845. Eksamen frå Støren lærarskule 1863, og
same året tilsett som lærar i Budalen. Frå 1867 til 74 var han lærar

----
253 Bind 2A
---
Morten Slapgård.
Arnt Sol em.
i Volhaugen krins. No fekk han post i heimbygda, Soknedal og heldt
fram som lærar der til han tok avskil i 1904. Attåt læraryrket var
han gardbrukar, bankkasserar, overformyndar og gjennom åra hadde
han visstnok hatt alle tillitspostar som fanst. Han døydde 25/2 —
1930, 85 år gamal.
Spilde, Anders,
f. 1893 i Granvin, Hardanger. Lærareksamen frå Volda 1917. Lærar
på Lesjaskogen 1917 —18, på Leka 1918 —20, da han vart tilsett som
2. lærar ved Verdalsøra skule.
Gift med Ågot Vågan frå Leka
Tess em, Andreas,
f. i Beitstad 1838, lærareksamen Klæbu 1857. Lærar ved almuge
skulen på Levanger til 1863, da han vart tilsett i Sjøbygda krins.
Da det vart skipa fast skule på Trøgstad i 1865, søkte han og fekk
den posten. Skulekommisjonen uttaler i si innstilling at han «i be
traktning av hans mer end almindelig dyktighet særligen maa komme
i betragtning ved besettelsen av denne post.»
Tessem var sterkt interessert i politikk og samfunnsspursmål og
kom såleis i god tid med i det offentlege liv. Han var tidleg gripen
av den nasjonale og demokratiske rørsla som ovra seg utover 70 —80-
åra, og saman med Petter Holst o. fl. var han ein av dei fremste tals

 

----
254 Bind 2A
---
Anders Spilde.
Svein Tol st ad.
menn for desse synsmåtar. Han fekk ei mengd av offentlege ombod,
og sterk og arbeidsdyktig som han var, vann han over utruleg mykje.
Ei lang tid var han med i heradstyret, og frå 1887—88 var han vara
ordførar for Petter Holst, som da var på Stortinget. Frå 1890 til —93
var han ordførar.
Tessem var gift med Oline Edvarda Welde frå Beitstad, f. 183 T
— syster til stortingsmann Ole Sivert Welde.
Både Tessem og kona omkom ved jordraset 19/5 1893 og er grav
lagd på Stiklestad gamle kyrkjegard.
Tol st ad, Svein,
er fødd i Ogndal 17/1 — 1853. Lærareksamen frå Klæbu seminar
1879- Var eitt år vikar i Åfjord, frå 1881 fast tilsett i Frøya i 3 år.
I 1884 vart han tilsett i si heimbygd, Ogndalen, og i 1892 i Arstad
og Garnes krinsar i Verdal. Ved krinsregulering etter utraset i 1893,
vart han flytta over til Leira krins der han heldt fram til han fall for
aldersgrensa i 1923.
Tolstad var ein dyktig lærar og hadde ein sergivnad som kateket.
Han var og mykje med i det kommunale liv. Både i Ogndalen og
sidan han kom hit, var han medlem av heradstyret og fattigstyret og
kommunerevisor i ca. 30 år.
Sidan han tok avskil, flytta han til Verdalsøra og døydde der 17/5
— 1932. (Sjå Stuskinætta).

 

----
255 Bind 2A
---
Tr ap nes, Ole,
f. 1785 og tilsett som omgangsskulelærar 1800 med 20 rd. i løn. Han
tok avskil i 1806 og døde 1828. Gravlagd på Stiklestad gamle
kyrkjegard.
På gravsteinen står det at han var «borgar av Trondhjem og hand
ter paa Verdalsøren.» (Sjå Hallanætta).
Trøgstad (Borgen), Peder,
f. på Stor-Trøgstad 30/1 — 1793. Han vart tilsett som omgangs
skulelærar etter Jacob Balgaard i 1811, og heldt fram som lærar til
1824, da han vart gift med gardgjenta, Serianna Pentz på Borgen.
Året etter kjøpte han garden av verfaren og vart bonde på Borgen.
Han tok frå no av namnet etter denne garden, og vart såleis heitande
Per Borgen.
Det var vel ingen av dei bondefødde bygdefolk her som utover
det førre hundreåret var så mykje med i det offentlege liv som P. B.
Såleis var han 3. stortingsrepresentant for N. T. amt for 1836 og det
overordentlige storting 1836 —37 — medlem av næringskomiteen.
Ei lang tid var han medlem av heradstyret, forlikskommissær, val
mann, direktør i Verdal Sparebank, kyrkjeverje i Stiklestad, og ei
mengd av kommunale nemnder.
Han døydde som kårmann på Borgen 21/4 — 1874.
(Sjå Borgen, Trøgstad og Hagenætta).
Trøgstad, Erik,
f. på Trøgstad 1816. Han vart omgangsskulelærar i Leksdalen 1839-
I 1863 vart dei to krinsane i N. Leksdalen slegne saman til ein med
skule på Dalemark som Trøgstad hadde kjøpt i 1850.
Tok avskil frå utgangen av 1874 og døydde på Dalemark 1875.
(Sjå Trøgstadætta).
Tønne. Joh.,
f. i Leksvik 1846. Dimitert frå Klæbu seminar 1868. Etter å ha vika
riert eitt år i Leksvik, fekk han post på Frøya, der han heldt fram til
han hausten 1874 vart tilsett i Volden og Holmli krinsar i Vuku. Tok
avskil der i 1877 da han fekk post i Sparbu. I 1891 tok han avskil
som lærar og budde sidan på garden sin, Tønne, der han døydde 1898,
52 år gml.

----
256 Bind 2A
---
Erik Trøgstad.
Paul Vist.
Vist, Paul,
f. i Inderøy 1895. Eksamen frå Levanger 1920. Lærar i Tolga frå
hausten 1920 til nyår 1921. Frå 1922 lærar ved Volhaugen skule.
Frå 1936 lærar ved Stiklestad skole og klokkar ved Stiklestad kyrkje.
Lærarhøgskolen. Kyrkjeverje i Stiklestad.
Gift med Olga Otilie Åkerhus.
Vandvik, Anders,
f. i Verdal 1899- Eksamen frå Levanger 1928. Same året tilsett som
lærar i Helgådalen og Vera krinsar. Frå 1935 i Stiklestad og Hauka
krinsar.
Østgaard, Tore
f. på Østgård 1807. Tilsett som lærar i 1825 og tente i 7 år for
verneplikta. Frå 1839 til 1872 var han bonde på Østgård, der han
døydde som kårmann 1886. (Sjå Leinsætta.)
Østduun, Peder,
f. i Grong 1893, eksamen frå Levanger 1918. Hadde post i folkeskulen
i Grong 1918 —20. Han var tilsett i framhaldsskolen i Verdal frå

 

----
257 Bind 2A
---
Peder Østduun
Jakob Aas.
1920 —1927. Frå den tid lærar ved Vinne skule og klokkar ved Vinne
kyrkje. Slutta som lærar i 1934, men er framleis klokkar i Vinne.
Han er orgelspelar og har vore dirigent for ymse songlag.
Han er no forretningsførar for Verdal branntrygdelag.
Aarstad, Elling,
f. på Kvernmoen 1833. 18 år gamal vart han konstituert som om
gangsskulelærar i Vuku. I 1854 reiste han til Klæbu seminar, der
han gjekk ut 2 år etter med sers gode vitnemål. I 1856 vart han tilsett
som omgangsskulelærar, og hadde skule på ymse stader — Sjøbygda,
Volhaugen og Vinne. I 1860 vart han konstituert som klokkar i
Vinne og heldt fram med dette til han om hausten 1862 vart tilsett
som lærar ved Vuku fastskule. Alt året etter søkte han avskil og fekk
post i Borge i Lofoten. Det var ein god post med bra lærarbustad og
ganske stor jordveg. Men under Lofot-fisket heldt dei opp med sku
len, og Aarstad nytta den tida til å drive fiske. Men i eit fælt uver
i februar 1868 sette han livet til på sjøen, 35 år gml. Huslyden flytta
sidan til Hamarøy og vart buande der.
Alle vitnemål samsvarar i at Aarstad var ein uvanleg dugande lærar.
Skulekommisjonen nemner ofte hans «megen flid og duelighet.»
Enno lever det folk som har gått på skule hos ham.
(Sjå Stor-Ingvaldætta).

 

----
258 Bind 2A
---
Aas, Jakob,
f. på Nestvold 1838. Han hadde
uvanleg givnad og hug til å få lære
noko. Vegen til utdaning for gåverike
bondegutar gjekk i den tid anten til
underoffisersskulen eller seminariet.
Aas ville bli lærar, men vegen om
seminariet var både lang og dyr. Han
tok difor eit kurs hos Johs. Rygh og
betalte for dette 10 spd. I 1859 vart
han konstituert som lærar i Inndalen
og Suul krinsar. Da han hadde halde
skule der i 4 år, reiste han til semi
nariet i Klæbu, der han gjekk ut med
sers gode vitnemål i 1865.
Christopher Kvello.
Både krinsane der han hadde hal
de skule, og skulekommisjonen ville
gjerne ha han tilbake, og hadde difor ordna det slik at posten stod
open til han kom att. Straks han var heimkomen, fekk han fast
tilsetjing i Inndalen og Suul krinsar. Men da han hadde halde skule
i 2 viker, vart han sjuk og måtte slutte.
Han døydde 16/3 — 1866.
Alle såg det som eit stort tap for skulen at han kom burt so tidleg.
Etter alle vitnemål å døme måtte han ha ein uvanleg stor givnad som
lærar og oppsedar. I dei få år han arbeidde i skulen, hadde han sett
djupe merke etter seg både hos born og vaksne. Han var lærar, og
berre lærar ut i fingerspissane, ikkje berre i skulen og mellom born,
men overalt i samvære og samtalar med folk gjekk alt ut på å la
andre få deil i det han sjølv hadde lært. (Sjå Trygstadætta.)
Aagaard, Jørgen Christian,
f. 17. mai 1804 og var soneson av klokkar Torber Hjellen. I sine,
unge dagar var han visargut og dreng hos prost Brandt som i 1823
sette han til lærar i omgangsskulen og sidan i 1826 ved den faste
skulen som han no hadde skipa på Verdalsøra. I 1832 vart han klok
kar i Stiklestad etter Elias Balgaard. I 1838 kjøpte han Holmsveet
og budde der til han døydde — drukna i Verdalselva 6. april 1853.
(Sjåa Ågårdsætta og Holmsveet).


----
259 Bind 2A
---
Kvello, Christopher,
f. på Arstad 1805. Omgangsskulelærar frå 1823 til 1839- Han hadde
for det meste 3 distrikt — frå Oppem til Suul. Etter å ha slutta som
lærar vart han gardbrukar på Kvello, der han døydde 1888.
(Sjå Garnesætta).
LÆRARINNAR
Austad, Ragna,
f. på Røra 1879. Eksamen fra Levanger 1900. Vikar på Verdalsøra.
Lærarpost i N. Fron 1902. Tilsett i Vinne 1903 der ho heldt fram til
ho tok avskil i 1936. Ho var i fleire år representant for lærarinnene i
skolestyret.
Austad, Signe,
f. på Røra 1890. Lærareksamen frå Levanger 1910. Vikar 1 år på
Tynset, og frå hausten 1912 fast tilsett ved Sjøbygda skule. Avskil
1950.
Bal gard, Anna
f. i Verdal 1902. Eksamen frå Levanger 1924. Fra 1924 —30 vikar
i Nordli, Agdenes, Stjorna og Verdal. Fra 1930 tilsett ved Verdalsøra
skule.
Borgen, Marta Katarina,
f. på Verdalsøra 1889. Eksamen frå Levanger 1915. Same året til
sett i lærarpost i Støren, seinare i Stadsbygd, og frå 1921 ved Ver
dalsøra skule. Avskil for skuld sjukdom 1936, død 1937.
Berg, Mathilde Oline,
f. på Røra 1894. Lærareksamen frå Levanger 1918. Frå 1918 til
1922 lærarinne i Storelvdalen, frå 1923 i Ulvilla og Volden krins.
(Sjå Åkerhusætta).
Brun, Kristine
f. i Jøssund 1896. Lærarprøve frå Troms 1917. Frå same året tilsett
som lærarinne ved Val skule i Fosen og frå 1921 i N. Leksdalen og
Leira.
17

----
260 Bind 2A
---
F als v en, Anna,
frå Elverum. Tilsett ved Verdalsøra skule frå 1900 til 1904.
Gresset, Marie Elise,
f. på Gresset i Verdal 1897. Lærareksamen frå Levanger 1918. Vikar
ved Bakketun ungdomsskole 1918—19. Frå 1919 tilsett som lærar
inne i Vuku skule.
Holme, Marie Sofie,
f. på Holme 1858. Utdaning frå privat skule på Namsos. Ho vart
i 1883 tilsett som lærarinne i småskulen som vart skipa i samhøve
med ein kongel, resolusjon av 1869, som gav løyve til å bruke kvin
ner i offentleg skule for småborn.
Ved den nye skulelov av 1889 gjekk ho over som lærarinne i små
skulen. Avskil 1907. Død 1940.
Holthe, Balgard, Pauline,
f. i Skogn 1869. Konstituert i småskulen 1890. Fast tilsett i små
skulen 1892 i Trøgstad, Stiklestad, Ness og Sende krinsar. Var også
ei tid i Garnes og Vuku.
Avskil 1900. Død 1910
Gift med Johs. Balgård. (Sjå Leinsætta.)
Haugdal Rygg, Signe,
f. i Leksdalen 1893. Lærareksamen frå Levanger 1916. Lærarinne
i Leksdalen og Furnes til 1919, da ho vart tilsett ved Suul skule.
Målsmann for lærarinnene i skulestyret. Avskil 1948.
Gift 1920 med tollstasjonsstyrar Bjørn Rygg.
Kluken Myhr, Aslaug,
f. i Verdal 1901. Eksamen frå Levanger 1922. Same året tilsett som
lærarinne i Stiklestad skule, der ho heldt fram til 1935, da ho tok
avskil.
Gift med bonde Anton Myhr, og er no bondekone på Fleskhus
Koteng, Berit,
f. i Tynset 1897. Lærareksamen frå Levanger 1920. Året etter kon
stituert iN. Leksdalen og Hauka. Sidan tilsett i Hauka og Volhaugen.

----
261 Bind 2A
---
Ragna Austad.
Signe Austad.
Anna Balgård.
Marta Katarina Borgen.

 

----
262 Bind 2A
---
Pauline Holthe, Bal gard.
Marie Sofie Holme.
Berit Koteng.
Aslaug Kluken Myhr.

 


----
263 Bind 2A
---
Gunnvor Lund Krokann.
Anna Landfald Hus an.
Svanhild Aloksnes.
Anne Marta Melby.

 


----
264 Bind 2A
---
Landfald Husan, Anna,
f. på Landfald 11/5 1867. Eksamen frå lærarinneskulen i Klæbu
1884. Same året tilsett som lærarinne i småbornskulen i Verdal for
ei løn av 4 kr. vika. Hausten 1887 reiste ho til Amerika og heldt
skule for norske born der. Ho var i Amerika i 10 år, og i 1895 vart
ho gift med Anneus Husan. I 1898 reiste dei tilbake til Noreg.
Kjøpte i 1900 garden Høen, der ho no bur som enke.
Anna Husan har også vikariert noko i skulen i Volhaugen etter at
ho kom frå Amerika. Ho har vore mykje med i misjonsforening og
anna lagsarbeid.
Lund Krokan, Gunnvor,
f. på Jarlsberg i Vestfold 24/9 1899- Mellomskulekurs frå Ulefoss
1912 —14. Artium ved Horsens latinskule, Danmark 1918. Fredriks
borg Højskole 1921. Lærareksamen frå Levanger 1924. Privatlærar
i Nord Odal 1918 —20, og på Bacha sæteri ved Gøteborg 1921.
Timelærar ved Skogn folkehøgskule 1921 —23.
Lærar ved folkeskulen i Verdal 1924 —28 og i Gausdal 1937 —40.
Gift med diktaren og høgskulemannen Inge Krokann. Fast bustad
i Gausdal frå 1930.
Moksnes, Svanhild,
f. på Stiklestad 1903. Lærareksamen frå Nidaros lærarskule 1926.
Vikar i Frøya, Namsos og Verdal. Frå 1930 til 36 tilsett ved Namsos
folkeskule og sidan ved Verdalsøra skule. Frå 1940 lærar i hand
arbeid og gymnastikk ved Verdal komm. realskule. 1946 eksamen med
beste karakter frå Statens kvinnelige industriskole i Oslo. Frå 1947
handarbeidsinspektør for Trøndelag, Møre og Romsdal.
Melby, Anne Marta.
f. i Skogn 1872. Eksamen frå Forfangs kurs i Klæbu 1891. Lærar
inne i Skogn, Steinkjer og Frol. Frå 1905 tilsett ved Verdalsøra
skule, der ho heldt fram til ho tok avskil i 1933.
Var målsmann for lærarinnene i skulestyret i mange år.
Gift 1 med lærar Sivert Bogevold, 2 med byggmeister , Martin
Melby. (Sjå Leinsætta).
Olsen, Helene,
f. 1859 i Hemne. Småskoleeksamen. Tilsett 1892 i Vuku, Ulvilla,
Volden og Bjartan krinsar. Med ymse reguleringar av krinsane heldt
ho fram der til ho tok avskil 1922.

----
265 Bind 2A
---
Oline Røstad Veimo.
Helene Olsen.
Signe Haugdal Rygg-

 


----
266 Bind 2A
---
Ovesen. Kitty,
frå Flatanger. Lærarinne ved Verdalsøra skule frå 1920 til 1922. No
lærarinne på Namsos.
Prestmo, Karen,
f. i Melhus. Tilsett i småskulen i Vinne og Garnes krinsar 1892.
Seinare kom ho over til Verdalsøra, Stiklestad og Leira krinsar. Ved
ei regulering av krinsane i 1897 vart denne posten lagd ned. Ho fekk
så post på Strinda, der ho heldt fram til ho tok avskil.
Død 1942 i Melhus.
Reppe, Ingeborg,
f. på Reppe 1878. Eksamen frå Levanger 1899. Tilsett ved Stikle
stad og Senne krinsar 1900. Etter seinare regulering av klassedelinga
i desse krinsane hadde ho 2 småskuleklassar i Stiklestad til ho døydde
i «spanskesjuka» 7/2 1920.
f. på Reppe 1884. Gjekk på den 2-årige lærarskule i Oslo, og tok
som privatist eksamen ved Holmestrand lærarskule 1909. Var eit års
tid vikar i S. Leksdalen. Vart så tilsett på Frosta, der ho heldt fram
til ho i 1920 vart tilsett ved Stiklestad skule. Avskil for skuld sjuk
dom 1922. Død 4/10 1945.
Røstad, Veimo, Oline,
f. i Vinne 1875. Eksamen frå Forfangs kurs på Levanger 1897. Hadde
skule på Vikna og Eidsvoll, og frå 1901 —1903 lærarinne ved Vinne
og Ness skular i Verdal.
Gift med Roald Veimo.
Vinje (Bjøraas), Herntine,
f. i Frol 1864, eksamen frå lærarinneskulen i Klæbu 1885. Ho var
tilsett som lærarinne ved småbornskulen i Verdal frå 1886 til 1890.
Vart sidan gift med lærar Bjøraas i Skogn og døydde der 1932.
Vage, Anna,
f. i Tynset 1882. Lærareksamen frå Stord 1907. Lærarinne i Sjø
bygda frå 1908 —12. No i Laksevåg.
Vohl en Ek ren, Kjer stine,
f. på Volden 1877. Lærarprøve frå Levanger 1897. Tilsett i Vuku
og Garnes krins 1900, hadde seinare også skule i Leira og Suul krin
sar. Avskil 1935.
Gift med Olav Olsen Ekren. (Sjå Garnesætta).


----
267 Bind 2A
---
SKRIVE- OG REKNESKULE
Det var først ved skulelova av 1860 at skriving og rekning vart
faste fag ved undervisninga i almugeskulen.
Utover første halvparten av førre hundreåret hadde mange vorte
med i bygdestyret, men det syner seg på underskriftene at fleire av
dei ikkje kunne skrive namnet sitt i ei møtebok på annan måte enn
med «påholden pen». Dei fekk røynsle for at det var noko dei hadde
bruk for og måtte lære. Mange tok difor privat opplæring i skriving
og rekning.
I 1808 hadde major Elling Lyng på Moe skipa eit legat på 2000
daler. Rentene av 1000 skulle vere til å løne «et i fødselsvitenskapen
duelig subjekt», og av 1000 til løn for «en duelig skolelærer i skriv
ning og regning».
Dette førde til at det i 1839 vart skipa ein skule til opplæring i
skriving og rekning med Ole Halvorsen som lærar.
Denne skulen var på omgang i bygda mellom dei som for kvar
tid ynskte å ha han. Det var helst på gardar der det var mykje ung
dom. Dette førde vel også med seg at læraren måtte få fritt opphald
der han heldt skulen, som var heilt friviljug. Denne skulen heldt fram
til først i 70-åra.
Om Ole Halvorsen er det ikkje råd å få vita stort meir enn det
han har skrive om seg sjølv på ein bokperm. Etter dette er han fødd
20/2 1801 av foreldre Halvor Ottesen Øren og kone Karen Olsdatter.
Konfirmert av prost Brandt 1818. Gift i Stiklestad kirke 1838 med
Maren Kjerstine Henriksdatter ved presten Rohde. Bryllaupet stod på
Landstad hos Iver Elliassen.
Korleis han hadde fått opplæring i skriving og rekning, er det ikkje
råd å få vita noko om. Er det så som det er sagt at han i ungdomen
var butikksvein i Trondheim, er det truleg at det er der han har hatt
høve til å lære seg skriving og rekning. Hans kunnskapar i desse fag
låg langt over det vanlege i den tid. Av dei handskrivne reknebøkene
som han selde til elevane, og som det enno finst nokre av, syner det
seg at skrifta var uvanleg vakker og ortografisk rett.
Forutan reknebøkene hadde han også skrive ut ein del «målbøker»
— rettleiing i å måle ut mælingar. Desse små målbøkene var til stor
hjelp for dei som skulle måle ut mælingar og ikkje skjøna seg på flate
rekning. Salet av desse små bøkene gav ein liten ekstra skilling, som
han vel kunne trenga, for løna var berre rentene av legatet. I 1843

----
268 Bind 2A
---
søkte han om tillegg, og skulekommisjonen gjorde framlegg om eit
tillegg av 4 skilling pr. dag. Om han fekk det, står det ikke noko om.
Han hadde kanskje lita tid utanom skulearbeidet til anna lønsamt
arbeid, låg kanskje ikkje til det heller. Og etter det som er sagt, sat
han i ytterst små kår.
Det er spursmål om bygda har nytta ut denne mannen utan rimeleg
vederlag for arbeidet.
VERDAL HUSFLITSKOLE
I 1877 vart det skipa ein husflitsskule for gutar med føremål opp
læring i trearbeid. Skuleåret skulle vera frå oktober til april. Det ser
ikkje ut som det er sett noko aldersgrense for elevane.
Første kurset var på Bjartnes vinteren 1877—78 med 29 elevar frå
10 til 17 år. Skulen skulle vera på omgang i Vinne, Stiklestad og Vuku
sokn.
Det var godt utstyr med fint og høveleg verkty for slik undervis
ning. 2 svarvestolar og ei lauvsag var læraren sin private eigedom.
Det ser ikkje ut som det har vore nokon plan for undervisninga. Men
det skal vera visst at det var ein allsidig skule — kanskje litt for
spreidd over mange ting. Svarving, river og korgbinding m. m. Alle
møbler vart måla og lakkerte.
Skulen skaffa alt materiale. Skulen var fri med unnatak av at kvar
elev sume år betalte 4—5 kr. som vederlag for husværet til skulen.
Når kurset var slutt om våren, vart dei opparbeide tinga selde ved
auksjon til inntekt for skulen, og gav år om anna 100 kr.
På denne måten heldt skulen fram til 1890, da sløydundervisninga
etter skulelova av 1889 gjekk over til fagkrinsen i folkeskulen.
Med husvære, materiale og lærarløn kosta denne skulen år om
anna om lag 650 kr. Derifrå gjekk det som kom inn ved sal av tinga,
og det som elevane betalte for husvære. Det var, som ein ser, ein billeg
skule, og mange som gjekk der, fekk eit godt grunnlag for praktisk
arbeid.
Læraren ved denne skulen var Sivert Lorentsen, f. i Stjørdal 1844.
Etter det ein veit om han, lærde han seg først til skomakar. Men
dette høvde ikkje for han. Han hadde sergivnad for mekanikk og
gjekk så over i slikt yrke. Han reiste til Nordland, der han bygde
treskemaskinar. Så bar det til Trolla bruk, der han arbeidde som meka
nikar 2—3 år. Derifrå til eit kurs i Drammen, der han fekk oplæring
til husflitslærar. Etterpå eit stipend på 400 kr. for å sette seg inn i

----
269 Bind 2A
---
undervisninga i husflitskular i Noreg og Sverige, og da skulen vart
skipa i Verdal, vart han tilsett som lærar der.
Hans allsidige kunnskapar og mange interesser sette sitt preg på
skulen, som i mange måtar var ein mellomting mellom handverk og
fabrikk. Så mykje som mogleg vart gjort med maskin. Rivtindane vart
svarva på ein liten svarvestol som dei sat og trødde med begge føtene.
Med ei vel uttenkt ordning, ved å dreie på eit handtak, vart så tinden
ferdig i ein fart, alle nøyaktig likeeins. Ved å bruke ein bor som var
gjort etter dette, var det fort gjort å få tinder i riva. Til lauvsaging
var det ein maskin som arbeidde om lag som ein symaskin. Og såleis
i alt som det var råd å gjera med maskinar.
I fritimen fann han på så mange leikar — sette skeiser og segl på
ein kjelke og siglde på isen, sette segl på båten og siglde etter elva,
og mykje anna helst utanom det vanlege.
Det seier seg sjølv at gutane var sers glade i denne skulen, det var
ingen lekser, og så var det synbert det dei fekk til.
Lorentsen var ikkje så lite av ein tenkjar. Han hadde laga seg
grunnsetningar som han levde etter. Han hadde ikkje få kunnskapar i
matematikk, serleg geometri. Var kunnig i notar og spela orgel. Men
det var serleg mekanikk og fysikk han interesserte seg for. I dei ymse
greiner av naturkunna hadde han kunnskapar som låg langt opp til
fagfolk i desse ting. Dei av elevane som ynskte å få vita noko om
slikt, kunne gå til han om kveldane, og fekk da lære mykje som det
i den tid ikkje var høve til i almugeskulen.
Først i 80-åra kjøpte han noko jord på Garpen og bygde seg hus
der. Ei tid hadde han vindmotor med ei mykje praktisk regulering for
sterk og veik vind. Han dreiv sirkelsag, svarvestol og treske
maskin m. m.
Da det vart slutt med skulen, budde han på Garpen og dreiv for
det meste med reparasjon av nær sagt alt mogleg.
Han døydde 16/9 1926, 82 år gamal.
HANDARBEIDSSKULER FOR KVINNER
Hausten 1894 søkjer frk. Caroline Schulz skulestyret om stønad
til å sette i verk eit kurs for gjenter i treskjæring, kostbinding og
finare handarbeid. Søknaden gjekk til heradstyret med tilråding om
å løyve 100 kr. av Settems legat til eit kurs på 4 veker å 30 timar. Av
dette skulle frk. Schulz ha 12 kr. i løn og 4 kr. i kosthald for veka.
Pengane vart løyvde, og kurset tok til på Stiklestad i mars 1895. Året

----
270 Bind 2A
---
etter får frk. Schulz og Marta Moe løyving til eit kurs på 6 veker
for å få med undervisning i veving.
Slik heldt kurset fram på omgang mellom krinsane til 1900. Da
vart skulen skipa til ei fast ordning med 8 veker for året. Etter ein plan
som da vart vedteken, skulle det vera undervisning i veving, linsaum,
finare handarbeid, lapping, stopping og stryking. Forutan lapping
og stopping, som var tvungne fag for alle, fekk elevane velje dei fag
dei helst ville. Elevane betalte 2 kr. når dei melde seg, elles var
skulen fri.
Skulen vart heile tida administrert av skulestyret, som valde 3
kvinner som styre for skulen. Såleis heldt denne skulen fram til 1927,.
da han vart nedlagt til fordel for ein trearbeidsskule for menn. Dei
siste lærarinner var Margit Stubskind og Ella Suul.
Som lærar ved trearbeidsskulen har for det meste vore Marius
Skrove.
Sidan denne undervisninga er gått inn som fag i framhaldsskulen,
har Arne Haldås vore lærar.
Framhaldsskolen i Verdal frå 1947.
Kvart årskurs er på 25 veker å 36 timar. Meste av tida er det
teoretisk opplæring og arbeidsopplæring annankvar dag. På heile
kurset skal det bli 475 timar bokfag og 425 timar til arbeidsfag og
kroppsøving.
Timebyteplanen for ei veke er slik:
Kristendomskunnskap 2 t., Norsk 5 t., Rekning og bokføring 5 t.,
Soge- og samfunnslære 3 t., Geografi 2 t., Helselære 2 t., Kropps
øving 1 t., Arbeidsfag 16 timar.
Arbeidsfaga er: veving og saum for gjenter, tresløyd for gutar (litt
lærarbeid også til vanleg).
Skolen er friviljug. Det er alltid eit kurs på Verdalsøra og eit
anten i Vuku eller ein annan krins der det høver. Det har vori kurs
i Leksdalen og på Stiklestad. Siste året var det 2 klasser på Verdalsøra
og ein i Vuku. Det blir likeeins komande år.
Det er 3 lærarar i heil post og ein sløydlærar i halv post. Ein nyttar
elles hjelpelærarar når det trengst.
Husstellopplæring er ikkje innførd enno, for ein har ikkje rom
til det. Elles skal husstellopplæring vera innførd frå og med kom
ande skoleår, etter lova, men det blir vanskeleg å få det til før ein
får bygd nyskolen på Verdalsøra.

----
271 Bind 2A
---
BAKKETUN UNGDOMSSKULE
Av H. Hof set
Skulen vart bygd på tomt utskild frå garden Mikvold. Tri mål av
tomta vart gjevne av bonde Lauglo, som da åtte garden, og 5V2 mål
vart kjøpt. Seinare vart kjøpt enda eit stykke jord frå same garden.
Staden der skulen ligg, var frå gamalt kalla «Sjåppåfoten», og skal
tyda skipslandeplassen. Så seint som i vikingetida hadde nok elva
og sjøen gått heilt inn til terrassemælen der skulen no ligg. På båe
sider av skulestaden ligg fleire store gravhaugar som og vitnar om
det same. Ved graving av kjellar til bustad åt ein av lærarane på
skulen, fann ein ei skipsgrav tidfest til år 600—800 etter Kristus. Dei
største haugane er ikkje gravne ut.
Eigar og drivar av skulen er Trøndelag krins av Det Norske
Lutherske Indremisjonsselskap. Skulen er ålmenndanande med teo
retiske og praktiske fag både for gutar og gjenter.
Hovudbygnaden er reist i gamal trøndsk herregardstil. Skulen er
teikna av arkitekt Claus Hjelte. Stilen liknar på gamle Bakke gard i
Trondheim, Gisvoll gard i Orkdal og Vinje gods i Mosvik.


----
272 Bind 2A
---
Som byggenemnd var valde overlærar K. Petersen, skulestyrar
Grevskott, lensmann R. Holm vik, standard) unker Berg, handelsstyrar
Minsås, bonde E. Muller og bonde Holan. K. Petersen var formann,
og A. Grevskott skrivar i byggenemnda. E. Muller var formann i
arbeidsnemnda.
Grunnsteinen til hovudbygnaden vart lagd ned hausten 1914, og
arbeidet med grunnmuren vart byrja først i november. Bygnadene
vart reiste på eitt år. Alt 20. oktober 1915 vart det halde ei enkel
opningshøgtid, og sjølve vigslehøgtida vart halden 6. november med
frammøte av 1200 menneske. Vigsletalen vart halden av sokneprest
H. Stabell.
Ny styrarheim vart bygd 1922, og smie og verkstadbygnad vart
bygde 1930. Første elevkull 1915 var på 68 unge. Sjølve internatet
var bygd til 60 elevar, men undervisingsrom og salar for mange fleire.
Dei fleste åra har det søkt fleire elevar enn skulen kunne ta imot
til å bu på skulen. Men da mange elevar frå Verdal har budd heime,
har elevtalet sume år vore heilt oppe i 90 på vinterkurset.
I dei økonomisk tronge åra 1924 —1930 gjekk søknaden ned. Etter
1930 steig søknadene att, og auka heilt til siste verdskrigen stansa
skulen for ei tid. Tyskarane tok skulen og hadde han til 1942, da dei
forlet han. Da overtok NS skulen og hadde han til frigjeringa 1945.
I denne tida vart det meste av skulen sine læremiddel og utstyr øyde
lagde eller fjerna. Kjøkenutstyr, dekkty, sengty, gardiner og mykje
meir var øydelagde eller borte. Madrassane var øydelagde, og m. a.
50 senger borte. Fyrkjelane var sprengde. I smia var maskinar, utstyr
og alle installasjonar og kablar fjerna.
Etter frigjeringa har skulen igjen rådd til og bygd opp att det som
var øydelagt, og ein har samstundes modernisert ymse, så skulen no
atter er i god stand og har bra utstyr.
Etter krigen har søknaden til skulen vore stor, heller meir enn før
krigen. Tek ein dei praktiske gjentekursa med, har skulen frå starten
og til no (1952) hatt i alt 2942 elevar. Av desse var 730 elevar frå
Verdal. Utanom dei faste årlege kursa har skulen vore mykje nytta
til lærarkurs, aspirantkurs, bibelkurs, gymnasiast-' og studentmøte, og
til møte og stemne for ymse kristelege organisasjonar.
Bernt Nordset var styrar av skulen 1915 —1942, da han døydde.
Nordset var fødd i Klæbu 3. mai 1883. Han tok eksamen ved Not
odden lærarskule 1904. Same året vart han tilsett som lærar på Fredly
ungdomsskule. Der var han i 8 år. Frå 1912 var han styrar av Sør

----
273 Bind 2A
---
Henrik Hofsetb.
Bernt Nordset.
landets ungdomsskule, og var der til han kom til Bakketun. Skule
styrar Nordset gjorde eit mykje dugande og godt arbeid mellom dei
unge og for skuleheimen deira. Han er gravlagd på kyrkjegarden i
Stiklestad.
Som lærarar har desse vore tilsette (vikarar er ikkje tekne med):
Ole L. Gjønnes, f. 1889, frå Orkdal. På Bakketun: 1915 —18.
Eleanor Berg, frå Trondheim, f. 1891. På Bakketun: 1915 —16.
Johanne Kolstad, frå Trondheim, f. 1889- På Bakketun: 1915 —23.
Ber et Ree, frå Meldal, f. 1884. På Bakketun: 1915 —42.
Anne Rishaug, frå Rennebu, f. 1885. På Bakketun: 1915 —42.
Mar got Markhus, frå Verran, f. 1895. På Bakketun: 1915 —17.
Egbert Olsen, frå Flatanger, f. 1896. På Bakketun: 1917 —
Henrik Hofset, Vinje, f. 1892. Lærar 1918 —45, styrar 1945 —
Ingebjørg Mælandsmo, Heddal, f. 1899. På Bakketun: 1923 —25.
Sverre Lindøy, frå Flatanger, f. 1916. På Bakketun: 1945 —
Bjørg Halle, frå Stangvik, f. 1909. På Bakketun: 1945 —
Nils Svarstad, Kvam, Hardanger, f. 1918. På Bakketun: 1945 —48.
Karen Rogogjord, frå Rennebu, f. 1906. På Bakketun: 1946 —
Olav Runningen, frå Skjåk, f. 1916. På Bakketun: 1947—
Åsmund Fagerli, frå Orkland, f. 1921. På Bakketun: 1948 —
Bergljot Vikaune, frå Stjørdal, f. 1923. På Bakketun: 1949 —

 

----
274 Bind 2A
---
FRÅHALDSARBEIDET I VERDAL
Av Johs. Nordnes.
Lagsarbeid mot brennevinsdrikking ikring 1850 var nok kjent
også i Verdal. Ole Kvello fortalde ein gong at klokkar Ole Hage i
Vuku hadde arbeidd for å få i gang lagsarbeid mot brennevinsdrik
king. Men det vart ikkje noko av dette.
I 1859 vart det første totalavhaldslag skipa i Noreg av Asbjørn
Kloster. Dette vart opphavet til den fylking som vi kallar Det Nor
ske Totalavholdsselskap.
I 1877 skipa skipsførar Carl Reynholds den første norske losje av
Internasjonal Orden of God Templars, 1.0.G.T. Arbeidet både i
D.N.T. og 1.0.G.T. som har vaksi til ei folkerørsle, har gjennom
alle åra vori grunna på totalavhaldsprinsippet. Dei gamle lag som
arbeidde mot brennevinsdrikking, måtehaldslag, døydde etter kvart ut.
Ut gjennom 1880-åra og 90-åra vann fråhaldstanken rom i Verdal,
og lag og losjar vart skipa i mest kvar grend. Medlemsbøkene syner
at folk mest mannjamt gav seg med. Dei fleste hadde nok dårleg
røynsle og vondt samvit, og så gav dei sitt ja til saka og arbeidet. At
ikkje alle vart trugne fråhaldsfolk, er ei sak for seg, som ein også kan
skjøna når ein tenkjer på drikkevanen og drikkeskikkane som herja
i alle livsens høve. Det skulle nok både mot og karakterstyrke til for
å kunna bryta med gamle uvanar og uskikkar.
Som døme på tilstandet kan ein nemna: Ole Kvello fortalde ein
gong, at ei gamal kone hadde sagt til han at det som oftast var drik
ken som på ein eller annan måte valda dauden åt vaksne karar. Dette
er sikkert tidsbilete frå 1830-åra. Då Anne og Ole KvelJo skulle gifta
seg, meinte folk at det måtte vera meiningslaust å halda bryllaup utan
brennevin. Liketil lokalblada drøfta spørsmålet. Men dei kunne då
melda etterpå at «det hadde gått bra». Ein vyrd bonde i Vuku ville
gjerne bli fråhaldsmann. Han våga spranget og stod fast til han
døydde over 99 år gamal. Men det som heldt att lengst åt han, var
otten for å fortelja si gamle mor at han i tilfelle ikkje kunne skjenka
rusdrikk i gravølet etter henne. Såleis var meiningane om rusdrikk -
spørsmålet ikring 1885.
Når ein ser gjennom møtebøkene åt losjar og lag gjennom 70 år,
ser ein at medlemene har gjort eit stort opplysningsarbeid gjennom
åra, først og fremst opplysning om fråhaldssaka, men også om andre
saker og spørsmål som til kvar tid har vori aktuelle. Det er såleis eit

----
275 Bind 2A
---
stort kulturarbeid som er gjort av losjar og lag i bygda vår. Og ein
må heller ikkje gløyma redningsarbeidet, at det vart tendra nytt lys
over livslagnader som var på veg inn i skuminga.
Etterkvart vart også den politiske sida av fråhaldsarbeidet aktuell
i samskipnadene.
Alt i 1897 var det eit organ som heitte «Avholdskdrporationernes
fællesudvalg for Verdalen.»
Verdal soknenemnd, no Heradsnemnda, vart skipa den 29. april
1906 av utsendingar frå losjar og lag. Til styre vart valt lærar Ola M.
Nygård, form., Roald Veimo, Marta Bogevold og P. Skultbak. For
menn seinare: Martin Melby, E. Miiller, Johs. Nordnes og Per
Sundby. Nemnda har serleg arbeidd med førebuingar av herads- og
stortingsval og to folkeavrøystingar, 1919 og 1926. Vidare har nemn
da gjort fleire føreteljingar til politimaktene og heradstyret.
Den 3. aug. 1930 hadde D.N.T. og 1.0.G.T. stort stemne på Stik
lestad med deltakarar frå heile landet. Båe samskipnadene hadde
årsmøta sine i Nidaros nett før.
D.N.T. hadde landsmøtet i Verdal 7. til 11. juli 1938.
Desse verdalingar har vori formenn i Inntrøndelag fylkesstyre av
D.N.T.: Ole Kvello, E. Miiller, H. Hofset, Paul Vist og Per Sundby.
Dei har dessutan vori styreslemer i mange år.
Styreslemer har desse vori: Ola M. Nygård, Bjarne Kvello, Margit
Stubskin, Ola Røstad, O. I. Mo og Kristian Lein. Den siste har vori
og er kasserar. Medlemer av fylkesbarnerådet: Marta Melby, Peder
Brønstad, Anders Vandvik, Kristine Brun og Aslaug Hestegrei. Paul
Vist er f. t. formann og Per Sundby skrivar. Gunnar Steinsli har vore
idrottsleiar.
I rådet (styret) for Inntrøndelag distriktslosje har desse hatt plass:
Roald Veimo, Johan Bjerkevåg, Agnes Bones, Marie Gresset, Odd
Myhre, Otto Kristoffersen og Johs. Nordnes. Den siste har m. a.
vori Distrikts-Templar og er f. t. Distrikts-Fullmektig.
Vuku avhald slag
vart skipa etter foredrag av Ole Kallem på Vuku skole den 21. nov.
1883. Desse melde seg som medlemer: P. Moe, Mikal Slapgård, Johs.
Slapgård, Hallvard Fergemann, Martinus Steinsli og Martinus Slap
gård. Lærar P. Moe vart vald til formann førebils. Den 22. nov. var
det foredrag av Kallem på Breding, og 8 nye medlemer melde seg,
mellom dei Anne Halset, seinare Kvello, og Ole Kvello.
18

----
276 Bind 2A
---
Den 11. jan. 1884 vart det vedteki lover og valt styre for laget.
P. Moe vart formann. Dei andre i styret var Ole Kvello, Anders
Halset, Anders Stubskin og Johs. Slapgård. Ole Kvello har ført møte
boka frå første møtet gjennom alle åra. På møtet den 7. des. 1884
vart han vald til formann, og når ein tek unna 1886, då Anders Hal
set var formann, og åra 1894 —96 då lærar Tolstad var formann, var
Ole Kvello leiar gjennom alle åra til 1939 då han døydde.
Vuku avhaldslag fekk etter kvart eit stort arbeidsområde. Forutan
møte i Vuku krins heldt laget fleire møte i Ulvilla, i Leirset og på
Telsneset. Og det meldte seg medlemer frå desse stader. I 1893
vart desse underavdelingar skipa med eige styre: Vollen, Ulvilla og
Årstad-Garnes. Leiarar for desse krinsar var Arnt Leirset, Andor
Leirset, Grunnan og lærar Tolstad. Medlemstalet voks med åra. Størst
var det i 1891 med 199 vaksne og 32 born. Laget avgav etter kvart
medlemer til avhaldslag i Leirådal, Nes og Vollen krinsar.
Vuku avhaldslag har vori med på dei arbeidsoppgåver som fråhalds
folket til kvar tid har arbeidd med. I 1884 kom det innbyding frå
Verdal avhaldslag til å vera med på ei oppmoding til formannskapet
om å gjera noko for å få slutt på ølhandelen på Øra. Laget skipa bok
samling i 1884. Frå 1896 hadde laget handskrivi blad. I 1897 meldte
det seg med i «Avholdskorporationernes fællesudvalg for Verdalen.»
På same tid kosta det seg fane. Arbeidet nådde liksom toppen i 1919,
då alle medlemene var i aksjon før folkeavrøystinga.
Arbeidet mellom born var ofte på tale, såleis alt i 1886 og i 88.
I 1893 vart Karl Aksnes, Tolstad, Johanne Skrove, Maren Anna
Vangstad og Helene Olsen valde til å halda serlege møte for born
under 16 år. I 1896 vart Oline Stubskin og Helene Olsen oppmoda
om å skipa barnelag. På møte den 10. mars 1901 gav formannen
melding om at det var skipa barnelag med 16 medlemer. Utover åra
til 1920 har nok barnelaget sumtid vori i arbeid og sumtid i kvile.
Kjerstine Ekren, Gudvor Dillan og Johanna Kvello er nemnde som
leiarar.
Det var dei eldre som tok opp arbeidet. Dei kalla møta samtale
møte. 'Ofte var det foredrag, og ein og annan fest. Første festen vart
halden på Stuskin den 29. des. 1884. Det var 40 øre i inngang. 80
deltakarar. Talar, opplesning, song og samtale. Kaffi, sjokolade,
smørbrød og mjølk. «Tildels belivet stemning,» heiter det.
Seinare kom ungdomen med. Tida 1905 —1920 kan ein kalla
ungdomen si tid. Ein møter namna Ingvar og Helge Dillan, Ivar og
Bjarne Kvello, Olav Balgård, Gudrun Efskind og mange fleire.

----
277 Bind 2A
---
Storparten av ungdomen var med i avhaldslaget. På møtom var det
handskrivi blad, opplesning, ordskifte, utlodning. Det var alltid
nokon som til kvart møte skulle syta for program.
Desse bygdafolk har haldi foredrag på møte og festar: Ole Kvello,
P. Moe, Johs. Hanssen, sersjant Minsås, Edin Holme, Fredrik Nils
sen, Anders Bunes, Johs. Holme, prestane Jørgensen, Klute, Solum,
Urbye, Holan, Flognfeldt og Sætevik. Lærarane Tolstad, Haugdahl
og Nygård. Pastor Urbye og kona var medlem av laget. Dessutan har
mange reisetalarar vitja laget, mellom deim Elisabet Edland og Peder
Svendsen.
Etter 1920 tok trøyttleiken til å melda seg som elles i arbeidet. Det
var få lagsmøte utover åra. Men når reisetalarar kom, vart det skipa
møte eller festar. Meldingar og avgifter vart sende til fylkeslaget.
Såleis heldt Ole Kvello det gåande til han gjekk bort i 1939. I 56
år var han leiar og samla eldre og yngre kring fråhaldstanken. Det
er ikkje godt å taka mål av det arbeid som er gjort for denne saka
gjennom alle åra i Vuku avhaldslag, men ingen kan mæla verdet av
eit slikt arbeid heller i ei bygd.
Den 7. mars 1940 vitja lærar Aadde laget. Ved dette høvet kom
det inn 30.000 kr. som vart sendt til Finnlandshjelpa. Det er det siste
ein finn i møteboka. Men då hadde Ole Kvello lagt vandrings
staven ned.
Leiradal avhaldslag
vart skipa i 1884 på møte hos M. Steinsli av underlensmann Johan
P. Minsås. Det var Ole Kallem som hadde kveikt hugvarmen for
avhaldssaka. Minsås var formann til 1889. Då skilde ungdomen i
laget seg ut og skipa u.l. Gry med E. Sæbo, Eklosvedjan, som for
mann. Grunnen til delinga var nok at to livssyn gjorde seg gjeldande
når det galdt styringa av laget. Formann for dei eldre vart M.
Steinsli.
Den 2. jan. 1893 vart dei to laga sameinte att på eit møte i Leirå
stugu med namnet Klosters Minne Totalavh.forening. E. Sæbo vart
vald til formann. Men i mai same år skipla det store jordraset laget.
Heimen hans Sæbo gjekk med, og bøkene åt laget kom bort. Sæbo
vart berga, men flutte frå bygda. På eit møte i Steinslien vart så
restane av laget samla saman til framhald av arbeidet. Namnet vart
då brigda til Leirådalen avh.for. Bonde Henrik Skrove vart vald til
formann og hadde denne plassen til 1897. Då vart lærar Tolstad for
mann og hadde formannsromet til 1914. Tolstad arbeidde med stor

----
278 Bind 2A
---
ihuge og truskap i laget. Dei næste 10 år til 1924 var Johs. Skrove
formann. Seinare har desse hatt formannsromet: Marius Stubskin,
J. Kulsli, Aneus Skrove, Gunnar Steinsli, Harald Skrove i tilsaman
10 år, Helge Steinsli, Anders Skrove og John E. Steinsli.
1920 —30 var medlemstalet oppe i 150. Seinare har det svinga
mellom 70—80. Årspengane var 10 øre heilt til 1915. Då vart dei
auka til 25 øre. Sidan har det vori auking fleire gonger heilt opp til
2.00 kr. I 1900 vart M. Steinsli kasserar, og med unnatak av eitt år
har kassa sidan vori i Steinsliætta. Karl Grindberg har i mange år
vori skrivar, og han er enno aktiv. Ellen Steinsli og John Skrove er
også aktive gamalkarar som er med på møta.
Møtebøkene vitnar om at det har vori eit lag med varmhuga med
lemer som har drivi eit godt opplysningsarbeid. Mange medlemer og
andre bygdefolk har haldi foredrag i laget, og elles har laget hatt
vitjing av mange reiestalarar, mellom dei Elisabet Edland og Peder
Svendsen. Laget har teki mot to fylkesmøte, 1901 og 1934.
D.N.T.U.-laget Vårvon, Leiradal.
På styremøte i Leiradal fråhaldslag den 14. april 1945 låg det føre
søknad frå 21 lagslemer om lov til å skipa ungdomslag. Avhaldslaget
hadde før hatt ungdomsnemnd. Styret vedtok å skipa ungdomslag.
Den 10. mai 1945 vart så ungdomslaget skipa. Ungdomsrådet sin
formann, Ola Røstad, ynskte det nye laget velkomi i D.N.T.U.
På møte den 27. mai fekk laget namnet Vårvon. Det vart vedteki
at laget skulle ha handskrivi blad, Herrop. Til formann vart vald
Reidar Hallem. Desse har sidan vori formenner: Lars Grindberg,
Synnøve Skavdal, Kari Stornes, Ingebjørg Rye og Magne Steinsli.
Laget har hatt møte for seg sjølv og some gonger saman med
vaksnelaget. Det har alle åra hatt idrottsnemnd. Kvart år har laget
hatt skirenn, skiturar og utferder. Ungdomane har skipa festar både
for seg sjølv og saman med vaksnelaget. Dei tok opp arbeid for å få
til studiering straks, og frå 23. febr. 1948 var han i arbeid. Det ser
ut til at det har vori kvikt og gildt på møtom. Ungdomane, og eldre
med, har nok sungi seg glade og arbeidd seg sterke og vaksi til ihuga
D.N.T.U.-arar.
Barnelaget Svola, Leiradal
vart skipa av Karl Grindberg etter foredrag av Gjertrud Flatset
hausten 1923. Første møtet vart haldi den 23. des. 1923. 42 born

----
279 Bind 2A
---
vart med. Møta har vori haldne kring i heimane, og alle stader har
borna vorti godt mottekne. På dei fleste møta har det vori opplæring
om alkoholen og fråhaldssaka. Borna har vori aktivt med med opp
lesing, talekor, små spelstykke, tevlingar o.s.v. Dei har to gonger
vori med på sommarleir for born, og elles teki andre turar. Karl
Grindberg var formann dei første 15 åra. Sidan har -Kristine Brun
vori formann.
Verdalsøra avhaldslag
vart visstnok skipa i 1885. Men ei tid etter tok laget ei kviletid. I
1895 vart arbeidet teki opp att. Dette ser ein av ei gamal kassabok
og av medlemslista. Noke møtebok fins ikkje frå denne tid. I kassa
boka heiter det: «Overgått fra den gamle forening 11.69 kr.» — Det
ser ut til at arbeidet har vori livleg utover åra. I 1897 kosta laget seg
fane til 129,00 kr., og i 1899 sende laget tilskot til kampen mot sam
laget på Steinkjer. Møta vart haldne på Bedehuset. Seinare på Gud
dings sal og til slutt hos M. Dahl. Betel vart leigd til to foredrag av
pastor Duckert.
I 1911 tok laget kvile att. Medlemstalet var ikring 70 dei første
åra, seinare i kring 30. Frå 1908 fins ei liste over medlemer i eit
barnelag.
Av namn som ein møter utover åra, kan ein nemna Lovise og Johs.
Forbregd, Margrete og Oluf Rinnan, M. Dahl, Edin Follo, Gurianna
og P. Mikkelsen, Rebekka og C. O. Gravas, Oluf Svendsen, P. O.
Holthe, Aksel Olsen, Gustav Olsen, Laura Holthe, Ingvald Lein og
Liva Karlgård.
I 1925 vart arbeidet i laget teki opp att. Det heiter då i møteboka:
«Første skiping truleg 1885. Etter bankbok.»
Det var Martin Melby og Magda Sevaldsen som verka for å få
arbeidet i gang. Den 19. april 1925 vart haldi møte på Bedehuset.
Lærar Hof set heldt foredrag. 20 medlemer teikna seg. Hof set vart
vald til formann. Dei andre i styret var Marta Melby, Martin Melby,
S. Tolstad og Angel Holthe. I 1927 var Martin Melby formann.
Skiping av barnelag vart drøfta. Så tok laget kvile att.
I 1932 vart arbeidet teki opp att på møte hos Melby. Anna Balgård
vart vald til formann. Det vart arbeidt for å få skipa barnelag. Års
møtet i 1933 bad Marta Melby om å vera leiar for barnelaget. Ho sa
seg viljug. Styremøte den 6. febr. 1934 vedtok ordning for skiping
av barnelag. Dette er det siste ein finn i møteboka.

----
280 Bind 2A
---
/ Sjøbygda
vart det freista med ein losje 1887 —88. Losjen var skipa på Holme,
og det var Johs. Holme og Anders Ty ve som stod i brodden for
arbeidet.
Sjøbygda avhaldslag
byrja arbeidet i 1888. Laget fekk mange medlemer dei første åra.
Møta var oftast på Nord-Holme, og Johs. Holme og lærarinne Marie
Holme var trugne, aktive medlemer. Elisabet Edland gjesta laget.
Mette Elden var den siste reisetalar som vitja laget. Det var i 1911.
1912 var siste årsbeidsåret åt laget. Det hadde fane med innskrifta:
Med Gud, for heim og fedreland. Denne fanen vart i 1921 gjeven
til Volhaug avhaldslag ved Randi Holme og Sofie Bruvoll. Det var
mange trugne avhaldsfolk om det ikkje var lagsarbeid lenger.
Bar neia get Freidig, Sjøbygda,
vart skipa med 27 medlemer i desember 1943 av lærar E. Gudvan
gen. Laget vart straks innmeldt i D.N.T., men er ikkje knytt til noko
lag. Gudvangen var leiar dei første åra. 1946 —47 var lærar Anders
Vandvik leiar, og sidan Magnhild Haldås. Medlemstalet har haldi
seg i kring 30.
Stiklestad barnelag
vart skipa i 1943 av lærar Paul Vist som var leiar i fleire år. Odd
bjørg Bj ørken var deretter leiar eit år. Sidan har Anna Hendrum
vori leiar. Laget har arbeidt godt, og ein stor part av skuleborna er
medlemer i laget.
Avhaldslaget Rydningen, Nes,
vart skipa våren 1894. Somme av medlemene hadde før vori med i
Vinne og Nes avhaldslag. Skipingsmøtet vart haldi på Østgård. Ole
O. Bj ørken vart formann og Ole Østgård skrivar. Av andre som var
med frå starten, kan ein nemna Martin Melby, Marie Haga og Olianna
Sørnes, som alle vart trugne arbeidarar i laget. Martin Melby var
seinare formann i fleire år, og Marie Haga skrivar, kjend for dei gode
opprita ho laga frå møta.
Laget hadde god framgang. I 1895 var medlemstalet 97. Ved
slutten av 1896 var 103 med i laget. Det er visst største medlemstalet

----
281 Bind 2A
---
laget har hatt. Samlagskampen på Levanger 1896 gjorde nok mykje
til at folk var serleg interesserte for fråhaldstanken.
Laget arbeidde godt. Møta vart haldne omkring i heimane. I det
handskrivne bladet, Demringen, vart mange spørsmål drøfta svært
grundig. Det var ikkje berre fråhaldssak som var oppe til drøfting.
Alle spørsmål som var oppe i tida, vart gjennom åra sette under ord
skifte. Fråhaldsmøta arbeidde såleis for ålmenn opplysning.
Formann og styreslemer skifte ofte. Men det er somme namn ein
møter oftare enn andre. John S. Guddingsmo var formann i fleire
år, og H. O. Lågnes styreslem. Seinare var Odin Lien med. Han var
ein uvanleg varmhuga ungdom både når det galdt fråhaldssak og ung
domssak. Frå kring 1905 var lærar Ola M. Nygård med i arbeidet.
Han var formann i 7 år og arbeidde trutt både i vaksnelaget og barne
laget til han flutte frå bygda i 1920.
I åra 1917 —20 arbeidde laget noko tungt. Det var få møte, dårleg
oppmøte og lite tilgang av ungdom. Men frå 1921 vart det meir
liv i laget. Ungdomen kom med. Fleire hadde vori på ungdoms
skole og kom heim med vaken hug og større interesse. Lærar E. Gud
vangen var formann i 5 år og var til god hjelp for laget. Ein kan
vidare nemna Ola Lunden — formann i 9 år —, Olav Østgård —■
formann i 5 år — og Karl og Per Sundby. Våren 1934 heldt Ryd
ningen ein gild 40-årsfest med tale av fylkesformann sokneprest
Finsås.
1935 —38 var Per Sundby formann. Det var ei god tid for laget.
Formannen hadde godt lag til å få med ungdomen. Idrottslag, studie
ring og ungdomsnemnd vart sett i arbeid. Dette var sikkert oppson
gen til ungdomslaget som seinare vart skipa. Laget fekk fane i 1936.
Tre gonger har Rydningen teki mot fylkesmøtet, 1925, 1939 og 1948.
To gonger, 1936—37 og 1938—39, har Rydningen vunni vandre
skjold.
Det var fleire gonger tale om arbeidet mellom born. Ole Østgård,
Marie Haga og Olianna Sørnes vart valde til å taka seg av arbeidet
for borna. I 1899 vart det vedteki å halda serlege møte og festar
for barn. Den 28. des. 1904 vart barnelaget Reinleik skipa av fru
Marta Bogevold, seinare Melby. Barnelaget har vori i arbeid heile
tida sidan. Olav Østgård var ofte formann.
D.N.T.U.-laget Ungrydningen
vart skipa den 29. nov. 1942 med 22 medlemer. Første formannen
var Johan Melbygraven. Seinare har desse vori formenn: Oskar Sved

----
282 Bind 2A
---
jan, Ingvar N. Leirset, Einar Melbygraven og Ola Røstad. Kolbjørn
Leirset er formann no.
Gjennom dei 8 åra er det i laget haldi 66 foredrag eller innlei
ingar til samtalar. Det er innøvd og synt fram 9 spelstykke. Laget
har hatt 2 brevkveldar, 2 leikkurs og 2 førstehjelpkurs. Studiering
er og har vori i arbeid fleire vintrar. Laget har haldi fleire skirenn
og idrottsstemner. Medlemene har hatt utferder til Snåsa, Inderøy,
Leksvika, Fersdalen, Lanke, Namdalseidet, Skjækerfossen, Melbyvol
len og Kvinnfjellet. Ved årsskiftet 1950 —51 hadde Ungrydningen
34 medlemer.
Helgådal avhaldslag.
Mange frå Vollen krins var medlemer i Vuku avhaldslag i 80-åra.
Lærar Tolstad, Karl Aksnes og Martin Melby heldt seinare fråhalds
foredrag der oppe. I 90-åra var det eit sjølvstendig lag som tok opp
arbeidet i Vollen krins. Bernt Elnes seier at laget etter ei kviletid
tok opp arbeidet att etter hundreårskiftet. Men så stogga arbeidet att.
Da vegen vart lagt over Elneshøgda, var fleire av arbeidarene god
templarar. Dei arbeidde for å få skipa ein losje. Det vart haldi eit
møte på Leirset med foredrag av E. R. Syrstad, visstnok i 1898. Fleire
teikna seg som medlemer, og losje vart skipa. Ole Leirset var L.T.
og K. I. Flyum Ø.T. Losjen var nok i arbeid eit par års tid. Men
då dei framande godtemplarane reiste, og O. Leirset også reiste bort,
vart losjen nedlagt.
Ulvilla avhaldslag
vart skipa i 1909 av lærar Peder Brønstad. Han var formann i fleire
år og skipa i 1912 barnelag.
Laga har ikkje vori i arbeid etter 1920.
Volhaug avhaldslag
vart skipa 29. mai 1909. Det var fleire i krinsen som hadde stått
i andre avhaldslag, såleis i Sjøbygda avh.lag, Vuku avh.lag, Leirådal
avh.lag, og nokre hadde vori medlemer av losje Ørnen. Johs. Steinsli
hadde vori medlem av Leirådal avh.lag. og då han vart tilsett som
lærar i krinsen, såg han det som si oppgåve å skipa avhaldslag. Sidan
har arbeidet vori i gang for eit Noreg fritt for rusdrikk.
Steinsli var formann i laget mange år framover, og mange meldte

----
283 Bind 2A
---
seg som medlemer, både eldre og yngre. Det var gode barndomsår
for laget den tida.
Gjennom åra har mange framande haldi foredrag til klårlegging
av fråhaldstanken og til stønad for lagslemene. Men samveret på møta
og arbeidet med oppgåvene var det som gjorde fråhaldstanken stor og
kjær for medlemmene. Og dette har vori den gode grunnen for arbei
det i laget gjennom åra.
I 1919 hadde Inntrøndelag fylke av D.N.T. årsmøtet sitt i Vol
haugen. Då var laget i beste gjenge med medlemer frå mest alle
heimar i krinsen. I 1932 og i 1942 var fylkesmøtet i Volhaugen og.
Då var ungdomen komen meir med i rørsla, det kunne ein sjå på opp
møtet til det siste fylkesmøtet.
Frå 1912 har det vori barnelag med serlege møte og med ein leiar
frå vaksnelaget. Så fekk borna program som høvde for dei, og som
dei. delvis fekk vera med å utføra.
Ein fekk snart den røynsla at det ikkje alltid var så lett å få borna
til å gå over i vaksnelaget. Då kom tanken om ungdomslag opp.
Dette vart skipa i 1942, og sidan har fleire og fleire ungdomar gjevi
fråhaldslovnaden. Eldhug, som u.laget heiter, har medlemer også frå.
andre krinsar i bygda.
Talet på medlemer har svinga noko frå år til år av ymse grunnar.
Fleire av dei eldre har gått bort. Mange, serleg unge, har flytt bort,
men dei tok med seg minna frå arbeidet og vonleg også truskapen.
Det er diverre også dei som ikkje heldt fråhaldslovnaden og difor
kom bort. Dei ville ha «fridom» til å nyta den gifta som ber i seg
«landets største fare», som skalden har sagt.
Av lagslemer som har gjort godt arbeid i laget, og som ein serleg
vil minnas, skal vi nemna Martinus Halset, den trauste bonden, som
var med i Vuku avhaldslag frå 1884, og i dette lag til sin død 1934.
Karl Grønn var formann nokre år og medlem til han gjekk bort 1935.
Odin Ravlo hadde også formannsromet og var elles mykje nytta som
talar, han døydde 1923. Ingvald Lein var formann og leiar av eit song
kor som var til stor hugnad i laget, han døydde 1931. Paul Vist var
aktiv medlem dei åra han var lærar i krinsen, og formann i mange år.
E. Miiller er vel den lagsmann som er mest kjend utetter. Arbeidet
hans for fråhaldssaka og for laget i Volhaugen er medlemene storleg
takksame for. Marie Benum, som nyleg er død, var med frå skipinga
og var ein trufast og aktiv medlem. Ho har i heimen sin fått føra sitt
syn på fråhaldssaka over på borna sine. Anna Halset, med i Vuku
avh.lag frå 1884, og med frå skipinga av dette laget, er no eldste med

----
284 Bind 2A
---
lem, 93 år. Anna Husan, ei av dei eldste i laget, har gjort mykje godt
arbeid for laget gjennom åra.
Unge menn og kvinner av den andre generasjonen er dei berande
krefter i laget i dag. Dei er ikkje komne med for skuld dårleg røynsle.
Dei har under heile oppvoksteren vorti kjent med at til ei helsug,
frisk og glad livsføring høyrer ikkje rusdrikken heime. 'I tru på dei
mange gode krefter laget har, og med straum av ungdom til Eldhug
kan ein sjå lyst på framtida åt laget. ■ — (Kristian Lein har skrivi om
Volhaug avhaldslag.)
Bameavhaldslaget Fjellvarden i Vera
vart skipa 19. april 1931 av lærar A. Vandvik med 22 medlemer. Ola
Tronsmo og Johs. Nordvera tok på seg å vera leiarar. I 1935 var med
lemstalet 38. Vandvik reiste frå krinsen i 1938. Johs. Nordvera
som hadde vori serleg interessert og aktiv, var også mykje borte, og
då slutta arbeidet i laget.
/ Kleppen krins vart b.laget Helgådølen skipa 3. mai 1931. A.
Vandvik var formann alle åra. Dei første styreslemer var: Arne Jul
nes, Agnes Kleppen og Anna og Martin Lustad. Høgste medlems
talet var 21. Då Vandvik flytte frå krinsen i 1945, stogga arbeidet
i laget. Det var fleire vaksne medlemer i begge desse laga, og det
ser ut til at arbeidet gjekk godt og kvikt.
Losje Ørnen, Øra,
vart skipa den 2. jan. 1885 på det gamle Betel med 36 medlemer.
Det var garvar Følling, Levanger, som stod for skipinga, og han
hadde hjelp av ein flokk g.t. frå losje Fram, Levanger.
Kjøpmann Gustav Hanssen som hadde førebudd skipinga, vart den
første L.F., og bonde M. Eggen vart vald til Ø.T. Losjen tok namnet
Dagen.
I førstninga var det mange som gjekk inn i losjen. Det gamle
Bedehuset, Guddingsalen, Kvamsalen og Arbeidaren er ofte nemnde
som møtestader dei første åra.
Men motbøren kom snart. Det var snart berre 12 medlemer att,
og i mars 1887 vart losjen nedlagt. Men 2. mars 1890 vart arbeidet
teki opp att med 22 medlemer. I denne tida var det også freista med
ein ny losje, Fredheim, som var skipa alt i 1886 med Martinus Svend
sen som L.F. Del- var nok strid mellom medlemene i Dagen som var
skyld i desse hendingane. Fredheim vart nedlagt for godt i 1888, og

----
285 Bind 2A
---
dei trugne medlemene samla seg i Dagen. — I 1892 tok losjen nam
net Ørnen.
I 1894 avgav losjen medlemer til Hellig Olavs minne, Stiklestad.
Og i 1895 gjekk 21 medlemer ut av Ørnen og skipa Vårbud i Vinne.
I 1900 fekk losjen sitt eige motehus, og det vart då lettare å ar
beida. Losjen fekk ei god tid utover åra. Mange av. arbeidarane på
Hell-Sunnanbanen søkte til losjen. Fleire var g.t. før, og mange nye
kom med i arbeidet. Då arbeidet på jarnbanen slutta, dovna arbeidet
i losjen noko av. Mellom anna var økonomien mindre god. Men
arbeidet gjekk då sin gang. Størst var medlemstalet i 1934 med 146.
I 1945 var medlemstalet 60, og i 1950 55. Losjen har (1950) hatt
1731 vanlege møte, og 1499 medlemer er innvigde.
I losje Ørnen er det både gamle og unge medlemer. Den eldste
er (1950) 8iy 2 år, og den yngste 14 år. Samarbeidet er og har vori
godt. Vilhelm Valnes har vori medlem i 65 år. Desse har vori med
lemer over 30 år: Johs. Minsås i 57% år, Bertine Valnes 57 1 /*}, Marta
Vestrum 56, Laura Bjertnes 53, Maren Thomsen 52, Agnes Bones 50,
Arne Pedersen 48V 2 , Anton M. Rinnan 46V2> Ole Sivertsen 45, Olga
Austad 411/2 og Paul Togstad 37 år.
Ørnen fekk motehuset noko øydelagt i krigsåra. Det er påkosta
mykje, og no er huset i god stand. Losjen hadde 65-års jubileum i
1950. Då var Agnes Bones L.F., Reidar Berg Ø.T. og Odd Myhre S.
Losje Ørnen sitt arbeid har både innetter og utetter vori merkt av
aktivitet. Ei mengd med opne møte og festar har losjen hatt. Gjen
nom mange år var det fast skikk at Distriktslosjen hadde kvartalsmøte
hos Ørnen den 2. januar, losjens skipingsdag. Etter distriktsmøta var
det gjerne festar. Og årsfestane åt losjen samla mykje folk og var
alltid vellukka.
Barnelosje Hjemmet, Øra,
vart skipa den 2. jan. 1894. Den første leiar var Anna Rindsem.
Sidan har desse vori leiarar: Kristine Rinnan, Olaf Øvre, Maren
Thomsen og Agnes Bones. Frå 1897 —1900 hadde b.losjen kviletid,
men tok så opp arbeidet att med 34 medlemer, og sidan har losjen
vori i arbeid. Størst var medlemstalet i 1934 med 204. No er det 145
medlemer. Gjennom åra har mange vaksne vori med i arbeidet og
hjelpt til som rådslemer og hjelpeleiarar. Attåt vanlege møte har
barnelosjen hatt festar, utferder, skirenn og vori med på større stemne
i distriktet.

----
286 Bind 2A
---
Agnes Bones tok til som leiar i 1906, og har altså hatt leiarplassen
i 44 år.
Barnelosje Harrys håp som vart skipa på Trones 1946 med 17 med
lemer, høyrer også under Ørnen. Otto Kristoffersen, ein av losje
Ørnen sine mest varmhuga medlemer, var leiar til han døydde. No
er Helga Wold leiar. Medlemstalet er 20.
Verdal G.U.-lag
vart skipa den 18. sept. 1932 av cand. jur., seinare o.r.sakførar J. M.
Mjøsund med 18 medlemer. Seinare då det vart med medlemer frå
Frol, fekk laget namnet G.U.-laget Glimt.
Det første styre var: Otto Kristoffersen, form., Aksel Holberg, Odd
Myhre og Magnhild Ellingsen. Seinare har desse vori formenn: Alf
Eriksen, Aksel Holberg, Oskar Øvre, Gunnhild Kristoffersen Lein,
Olaf Stavlund, Alf Thomsen, Ole Lein, Martin Sørholdt, Bjarne
Olsen, Eivind Grønneng, Bjarne Ellevsen, Reidar Bergh og Odd
Øvrum.
Laget har samla pengar til boksamlingar på helseheimar. I 1937
vann laget ei sølvklubbe som var gjeven av G.U.laget Symra, Ålesund.
Og hausten 1950 fekk laget ei klubbe gjeven av Sveriges Godtemplar
Ungdomsforbund. Laget arbeider under mottoet: Edruskap — Fred
—Folkelykke.
Losje Fjell, Skjækerjossen,
vart skipa på Skjækermoen den 8. mars 1885 med 20 medlemer etter
foredrag av lærar Bytter og Oluf Bergmann som stod for skipinga.
Halvdan Slipern vart vald til L.F., og Jakob Slipern til Ø.T. På den
første ombodsmannslista finn ein vidare mellom andre desse kjente
namna: Mikal Alnes, Olaus Skoknes, Helga Slipern, Olaus Aagesen
og Olaus Dillanvald.
Losjen var i arbeid til i kring utgangen av 1886. Medlemstalet
var oppe i 35. Dei fleste av medlemene var arbeidarar ved nikkel
verket i Skjækerdalen. Den 6. sept. 1885 var losjen med på ei opp
moding til Verdal heradstyre om å gjera noko for å få bort ølhande
len på Øra. Det ser ut til at arbeidet i losje Fjell gjekk godt og med
full kraft den tid det varde.
Losje Hellig Olavs Minne, Stiklestad,
vart skipa den 13. jan. 1894. Losjen var i arbeid til 1925. Medlems
talet svinga gjennom alle arbeidsåra mellom 20 og 30. I meldingar

----
287 Bind 2A
---
og handbøker møter ein ofte desse namna: P. Skultbak, Jens og Johs.
Kolshaug, Bernt Haug, Th. Elnes, Tolleif Øgstad og Trygve Hofstad.
Barnelosje Olavs Stotte
vart skipa i kring 1910. N. Skrove var den første leiar. Seinare var
desse leiarar: Karen Enes, Antonie Kolshaug og Marie Skultbak. 1
kring 1920 tok b.losjen kviletid. Men etter at vaksnelosjen var ned
lagd, vart arbeidet i b.losjen teki opp att i 1934 med Otto Kristoffer
sen som leiar. Det gjekk ei tid, men arbeidet stogga att då det var
vandt om å få møterom.
/ Vinne
har det nok vori arbeidd for edruskap alt i den tid då måtehaldsprin
sippet rådde. Roald Veimo nemner lærar Anders Hallan som ein
ihuga talsmann for fråhald i tida ikring 1860 og utover. Og Veimo
hugsar frå ikring 1893 at det enno fans ein og annan som visstnok
hadde vori med i måtehaldsrørsla frå ikring 1850-åra.
Då fråhaldslaget Rydningen vart skipa i 1894, fekk det nye laget
nokre medlemer frå «Vinne og Nes avhaldslag» er det sagt.
Ikring 1900 vart det gjort freistnad med eit fråhaldslag i Vinne med
Tomas Hallan i brodden. Men dette laget var i arbeid berre er stutt tid.
Losje Vårbud har snart i 56 år drivi samanhangande arbeid for
fråhaldssaka i Vinne. Losjen vart skipa den 19. mai 1895 på Lysaker
skole av Distrikts-Templar, lærar L. G. Strugstad. Alle sjartermed
lemer var ordenslemer før. Det var 21 ungdomar frå Vinne som frå
våren 1864 hadde gått inn i losje Ørnen, og som altså våga seg ut på
eiga hand.
Roald Veimo var den første L.F., Olav Veie Ø.T. og Anne By S.
Veimo har gjennom åra vori L.F. i 12 år, og dessutan Ø.T. 56 kvartal
og S. 18 kvartal. Bernt Vang var L.T. i 21 år, Ø.T. 14 kvartal og S.
20 kvartal. Av andre som har hatt lang tenestetid som ombodsmenn,
kan ein nemna: Oline Veimo, Bertine Blybakken, Olga Røstad, O. A.
Røstad, Aksel Holberg og Odin Blybakken. B. Østheim er no L.F.,
Arne Røstad Ø.T. og Oddvar Buran S.
Losjen hadde dei første åra ikkje nokon fast møtestad. I 1900
kjøpte losjen den gamle skolebygningen på Lysaker. I 1907 vart huset
flytt til bygsla tomt på Baglo. Medlemer og andre hjelpte til med
arbeid og pengar, og huset vart reist noko større enn før ved O.
Blybakken. Det vart vigd den 27. nov. 1907 av P. M. Schiefio, Anton
Jenssen, Wendelbo og høgskolestyrar Nybø. Med det nye motehuset

----
288 Bind 2A
---
vart det betre arbeidshøve for losjen. 1915 —20 var beste tida for
losjen. Medlemstalet var opp i 68.
På møte den 12. jan. 1902 sette Veimo fram tanken om å skipa
barnelosje. Og etter at ei nemnd hadde arbeidd med førebuinga,
vart barnelosje Uredd skipa den 31. mars 1902 av pastor Alfred
Janson. Oline Veimo var den første leiar og hadde denne plassen i til
saman 15 år. Seinare har desse vori leiarar: Dagny Høglo 3 år, Ragna
Austad 15 år og Ivar Berg 7 år. Frå 1944 har Odd Myhre vori leiar.
Losje Vårbud har hatt mykje å seia for kulturlivet i krinsen. Ned
gjennom alle åra er det haldi mange opne møte og festar med gode
program. Losjemøta har vori hugnadsame med både kvikt og meir
alvorleg innhald. Og dei har vori lærerike. Der lærde ungdomen å
leia eit møte, føra ei møtebok, vera med i eit ordskifte og i det heile
læra god møtekultur. Men framom alt vart fråhaldstanken haldi
levande. Kulturlivet hadde vori fattigare i bygda om losjen ikkje
hadde vori. Peder Svendsen sa ein gong at Vårbud var ein av dei
beste losjar i distriktet.
/ Leksdalen
var ein losje — Mjølner — i arbeid alt i slutten av 1884. Mjølner
som såleis var den første losje i Verdal, var skipa etter tiltak
av lærar Rytter. Då losje Fjell, Skjækerfossen, vart skipa i 1885,
møtte desse medlemer frå losje Mjølner: Lærar Rytter, S. Fikse og
O. Fiksevald. Då Rytter reiste frå Leksdalen, vart vel losje Mjølner
nedlagd.
Losje Gunnlaug, Leksdalen,
vart skipa den 16. mars 1902 av jarnbaneprest Alfred Janson. Det var
lærar Ingvald Myhr som tok opp arbeidet for åfå losjen skipa. Lærar
O. S. Haugdahl og Albert Tiller gjorde mykje godt arbeid i losjen.
I 1917 vart barnelosje Nordly skipa. Signe Haugdahl-Rygg var
den første leiar. Signe Aksnes er no barneleiar. Karl K. Aksnes er
no L.F., Bjarne Aksnes Ø.T. og Anna Sæli S.
Losje Ungdomsly
vart skipa den 3. febr. 1907. A. Ekeberg stod i brodden for arbeidet.
Losjen hadde møte på gardar i Sør-Leksdal og var i arbeid til 1914.
Medlemstalet nådde opp i 30.
Det har også vori eit fråhaldslag i Leksdalen. Det er omtala i 1908
og i 1910 i møteboka åt heradsnemnda.

----
289 Bind 2A
---
Losje Frihaug, Vuku,
vart skipa med 28 medlemer den 3. juni 1923 av dåverande distrikts
skrivar Johs. Nordnes.
Losjen har sidan vori i arbeid alle åra, også i krigsåra. Medlems
talet var størst i 1928. Då var det 78 medlemer. Sidan kom nedgan
gen. I 1932 var det 45 medlemer. Sidan har medlemstalet svinga
mellom 40 og 50. No er det 40.
Til 31. des. 1950 har losjen haldi 328 vanlege losjemøte, 16 opne
møte med 1295 deltakarar, 41 festar med 4965 festfolk og 21 utfer
der. Svenske ordenslemer frå krinslosje Mattmar vitja losjen på tur
til stemne på Levanger sommaren 1929- Og to gonger — 1931 og
1935 —■ har medlemer frå Frihug vori på utferd til Mattmar.
Losjen har teki opp dei arbeidsoppgåver som er vanlege i 1.0.G.T.,
først og fremst opplysningsarbeidet. —■ Mange framande ordens
lemer har vitja losjen, såleis frå losjane Ørnen, Vårbud og Gunn
laug, frå Fram, Fridtjov, Skøyna og Åsheim, og frå Gunnlaug Orms
tunga, Levanger lærarskole. Attåt fleire av losjen sine medlemer har
gjennom åra desse haldi foredrag eller talar på losjen sine sam
komer: Ole Kvello, Julie Dillan, Roald Veimo, E. R. Syrstad, Gunnar
Steinsli og Agnes Bones. Prestane i bygda: Krohn, Flognfeldt, Hole,
Sætevik, Skjånes og Hovden då han reiste som ungdomsprest. Res.
kap. Skogsholm og kona er medlemer av losjen. Lærarane: Brønstad,
Kulsli, Ola Mo, Jon Molden, Katinka Rones, Marie Stavrum, Helge
og Ingvar Dillan, Ola Garnes, A. O. Tønne, Paul Vist, E. Gudvangen
og Inge Krokann. Skulestyrarane: Nordset, Hof set og Ola Vandvik.
Skuleinspektørane: Dahl og Sandnes. Overlærar Våge og skuledirek
tør Markhus.
Reisetalarar frå Storlosjen: Prestane Helland og Flatø, S.K. Ivar
Åsen, Søra, Kr. Fimland, O. Tysland og Alf Øverli, og frå D.N.T.
Jens Gudvangen.
Den 30. april 1933 vart barnelosje Fri skipa av Marie Stavrum
med 11 vaksne medl. og 53 born. B.losjen har vori i arbeid heile tida
sidan skipinga. Marie Gresset har vori leiar alle åra. 1931 var med
lemstalet 87. No 32. Grunnen til nedgangen er serleg det uvanleg
låge barnetal i krinsen.
Den 26. nov. 1927 skipa nokre av str. i Frihug eit arbeidslag som
dei kalla Veslemøy. Laget laga først ymse utstyr til losjen, og elles
til bruk i Kyrkjestova der losjen har hatt møta sine. Seinare gjekk
Veslemøy over til å arbeida for Den Kristne Buddhistmisjon. Marie

----
290 Bind 2A
---
Gresset har vori og er formann. Menn og ikkje-godtemplarar er med
lemer i Veslemøy.
Den 27. mars 1938 hadde Inntrøndelag d.l. kvartalsmøte hos losje
Frihug. Og i 1946 var Distriktslosjen sin sommarleir i Vuku.
Fleire gonger (1925, 28 og 29) var losjemedlemene med og ar
beidde på kyrkjegarden med planering og treplanting.
Verdal avdeling av M.A.
vart skipa på Øra hausten 1937. Utsending frå M.A., Otto Kalkvik,
som kalla saman til møtet, opplyste at det hadde teikna seg 11 med
lemer av M.A. i Verdal, og det var då desse som møtte og vedtok
å skipa lag.
Aksel Olsen vart vald til formann. Frå 1939 har Alfred Skogsholm
vori formann, og Anton Høgnes kasserar.
Laget har heile tida vori i arbeid. I 1946 skipa laget eit trafikk -
møte på Øra. Den 10. juli 1950 vedtok laget å skipa eit humanitets
laup. Dette laupet gjekk for seg 17. sept. 1950. Avdelingane på
Levanger og Steinkjer var med i laupet. Om kvelden heldt Verdal
lag fest med premiutdeling og med tale og film av riksinstruktør
i M.A., Steinar Hauge.

----
291 Bind 2A
---
MISJONSFOREININGAR
Av /. Dahl
Den første misjonsforeining her til lands vart skipa av prestefrua
Gustava Kjelland i Lyngdal 1841. Det var serleg kvinner ho samla
til møte, og føremålet var å vekkje interesse for misjonen, samt hjelpe
til å skaffe midlar til arbeidet. Møta tok til og slutta med andakt.
Elles arbeidde dei opp ting som på ymse måtar vart omgjort til pen
gar og sendt misjonsselskapet. Under møta vart det som regel nokon
som las anten av bibelen eller ei andaktsbok, og da «Norsk Misjons
tidende» kom ut i 1845, vart dette ein kjær lesnad.
Etter mønster frå denne fyrste kvinneforeining vart det skipa mi
sjonsforeiningar og kvinneforeininger utover heile landet. Arbeids
måten har stort sett vore den same heilt til no. Dei valde som regel
eit styre som stod føre tilskiping av møte, festar og utsal osb. Elles
fekk dei også hjelp av prestar og lekmenn. Desse laga har gjennom
åra gjort eit godt arbeid. Ingen har tent misjonen med så stor tru
skap som kvinneforeiningane. Ikkje berre økonomisk, men like så
mykje med å halde misjonstanken varm og levande mellom folk.
Den første kvinneforeining i Verdal vart visstnok skipa av frk. Ida
Koch kring 1870, men han heldt seg berre i 5 —6 år til ho reiste
frå bygda.
Verdalsøra Misjonsjoreimng
vart skipa hos kjøpmann Gravas den 1. april 1881 av Faste Svendsen,
som da var lærar i Frol. Første formann var Lina på Ørmelen, ho
reiste seinare til Amerika. Den første kassestyrar var kjøpmann Johs.
Tommassen, seinare kjøpmann Gravas. I dei første 50 år har denne
foreininga gjeve 10 000 kroner til misjonskassa.
Fru dr. Swensen fekk i gang ei barneforeining som enno er i arbeid.
Stiklestad Misjonsforeining
vart skipa på Kolshaug den 2. mars 1885 av klokkar Morten Slap
gård som i fleire år var formann og var med og leidde møta som vart
haldne på omgang hos medlemene. Laget hadde ein god start med
15 medlemer. Medlemstalet steig fort, og interessa for saka var stor.
Etter lovane skulle innkoma gå til Det Norske Misjonsselskap.
Med i det første styret var Jens og Grete Kolshaug, sidan Johannes
og Kjersten Hallem og Annemarta Bjartnes. Jens Kolshaug var kas
sestyrar i over 30 år. Møta tok til og slutta med andakt. Under møta
19

----
292 Bind 2A
---
var det song og opplesnad. Dei som hadde møta, spanderte gjerne
ein kopp kaffe. Midlar fekk dei inn med bøssepengar og eit årleg
utsal.
I 1890 vart det skipa ei foreining som skulle arbeide for Indremi
sjonen av emissær Lars Eide. Men da det var om lag dei same som
var med i begge laga, vart det slik at utbytet vart delt mellom laga.
Annemarta Bjartnes var kassestyrar for Indremisjonen heilt til ho
døydde i 1930. I dei første 30 åra kom det inn til saman 6586 kroner.
I 1900 skipa Marie Hallem eit barnelag som arbeider for Kina
forbundet. Ho er framleis leiar for laget, som arbeider godt.
Kring århundreskiftet var det også ei mannsforeining i Stiklestad
grenda. Dei hadde møta skiftevis hos kvarandre i heimane om sun
dagskveldene. Forutan bøssepengar hadde dei noko til det årlege
utsalet.
Volden Misjonsforeining
vart skipa 1875 av Arnt Langdal og lærar Job Tønne. Arnt Langdal
døydde eit par år etter, og Tønne flytta bort. Anne Leirset vart så for
mann heilt til ho døydde 1929 (i 54 år). Denne foreninga arbeidde
for Heidningemisjonen. Men i 1899 vart det skipa ei foreining som
arbeider for Indremisjonen av emissær Hans Nergård. Det er der om
lag som andre stader dei same folk som arbeider i begge laga. I sei
nare tid er det Bernt Elnes, Helene Olsen og Matilde Berg som har
gjort mest for å halde arbeidet gåande.
Ness Misjonsforeining
vart skipa av pastor Jørgensen i 1879. Første medlemane var: Liva
Melby, Anna Sundby, Anne Marta Slapgård, Sofie Balgård, Ingeborg
Anna Bjørken m. fl. Denne foreininga har alltid hatt god framgang.
Formann no er Dagrun Sundby.
SO-år sbe retning for Volhaug kvinneforening av D.N.M.
«I 1872 kom en verdaling hjem fra misjonsskolen i Stavanger. Det
var misjonsprest Lars Minsås. Han brente av iver for å fremme
Guds rikes sak og først og fremst for misjonsarbeidet. Han reiste
rundt i bygda under sitt opphold her og hans virksomhet bar varig
frukt. Den ga støtet til å gå i gang med kvinneforeningen i Volhau
gen på hans hjemsted i 1872. Datoen for stiftelsen kjenner man ikke.
Det første møtet ble holdt på Minsås. Beret Minsås ble den som
først tok seg av foreningen, og lærer Solem ledet i noen år møtene

----
293 Bind 2A
---
med andakt og opplesning. Beret Minsås var den ledende i forenin
gen helt til hun i 1894 flyttet fra kretsen. Lærer Solem flyttet etter
et par år til Soknedal, men han gjorde et godt arbeid for misjonen
de år han arbeidde her. Etter ham ble Johannes Hansen på Høa den
som ledet andaktene og lesningen. En alvorlig og stillferdig kristen
av den gode, gamle skole. Han arbeidet trofast i foreningen til han
i 1894 flyttet herfrå. Da han sluttet sitt virke her, ble det holdt en
fest for ham på Forbregd. Sekretær Svebak var der og talte. Av
kvinnene var det fra denne tid og utover Ingeborg-Anna Forbregd
som var den ledende. På sin greie måte visste hun å ordne alt og
var helt til sin død den hjelpsomme og oppofrende medarbeider i
foreningen. Etter Johs. Hansen overtok Martinus Halseth andakter
og lesning. Som den dypt religiøse personlighet han var ble han en
god støtte for foreningen. Ved sine rike evner som taler ble møtene
andaktsstunder, som mange fremdeles minnes med tak. Skjønt vel
ofte trett og sliten fant han i mange år tid til å komme til møtene,
inntil alderen gjorde at han ikke maktet mer.
Anna Husan og Petra Miiller skiftet så en tid om å lede møtene.
I 1917 valtes Anna Husan til formann. Tro som hun har vært i mi
sjonsarbeidet og med sine rike evner sørget hun gjennom 25 år for
foreningens trivsel såvel ved andakter som lesning helt fram til 1942.
Senere har følgende fungert som formenn: 1943 —46 E. Muller,,
1947—49 Birgithe Steinsli og fra 1950 Sofie Kvammet.
Som kasserere har følgende vært: Johannes Minsås, Ole Moe, Kri
stiane Swensen, Petra Muller, Kristiane Muller, Martha Lein og nå
Gjertrud Kvam.
Foreningens inntekter var de første år og utover 70—80 kr. årlig.
I 1905 kom man opp i 160 kr. og gikk så siden jevnt oppover til
man i 1921 nådde 550 kr og i 1943 hadde man foreningens høyeste
årsinntekt med 1154 kroner.
De første år holdtes vareutsalgene på Øra sammen med Øras kvin
neforening. Dette har trolig holdt ved til 1886, da utsalgene ble
flyttet til Minsås og fra hvilken tid man har regnskaper for hvert år
Fra 1886 til 1940 har foreningen sendt D.N.M. tilsammen 12 141
kr. og fra 1941 —51 7323. Tilsammen 19 464 kroner.
Dessuten har foreningen ytt bidrag til Indremisjonen, Bakketun og
Volhaug bedehus, Fellesforeningen og Den Kvinnelige Misjonsskole.
Fra 1886 til 1951 har de samlede inntekter vært 24 692 kroner.
Ved alle kvinneforeningens møter opptas en kollekt — de såkalte
«bøssepenger». Gjennom mange år holdtes utsalg av husflidsvarer

----
294 Bind 2A
---
som medlemmene opparbeidde i årets løp, strømper, ragger, vatter
og liknende. Fra 1906 er man begynt å utlodde et sengeteppe og
er senere mer og mer gått over til denne form for innsamling av mid
ler — basar med snartrekning.
I 1922 holdt foreningen 50-årsfest, og til denne var innbudt de av
stifterne som ennå levde, nemlig lærer Solem, der dog ikke møtte,
samt Oline Åkerhus, Anne Hestegrei og Beret-Martha Minsås.
I 1942 holdt foreningen 70-årsfest, hvor sistnevnte enda var til
stede 92 år gammel. Foreningens møter har den hele tid vært holdt
i medlemmenes hjem.
Påskedag 1952 holdt foreningen 80-årsfest.

----
295 Bind 2A
---
DET FRILYNDE UNGDOMSARBEIDET
Ved Anders Musum
Vuku Ungdomslag
Det var i Vuku dette arbeidet først tok til. Etter eit foredrag av
lærar og klokkar Mikal Dillan om ungdomsrørsla, skal det første
laget ha vori skipa i 1877. Dette året var amtskulen i bygda, og
mange ungdomar hadde gått der. Winsnes som da var prest i Vuku,
samla da desse og nokre fleire og fekk i stand eit lite ungdomslag.
Men det finst ikkje att noka møtebok frå denne tida, så det er ikkje
råd å få vita noko visst om kor lenge dette laget gjekk, og kva det
hadde føre seg på møta.
Lærar Nordnes meiner det har vori eit ungdomslag seinare som
hadde noko vidare område enn berre Vuku krins. Dette laget hadde
eit handskrivi blad som heitte «Tro», og i dette bladet skreiv m. a.
Ole og Kristofer Kvello, P. Mæhlen og Bernt Elnes. Dei to sist
nemnde budde oppe i Elnesgrenda. Maria Kvelstad som da var i
Aust-Hellom, var eingong bladstyrar. Ungdomar frå Leirådalen var
og med, og det handskrivne bladet skal finnast att der. Men noka
møtebok finst heller ikkje for dette laget.
Det noverande Vuku ungdomslag vart skipa hausten 1902 som eit
gjentelag. Kjerstine Ekren, Magna Dillan, Ingeborg og Hanna Reppe
var i teten. Etter eit års tid bad gutane om å få vera med, og det
vart da slik. Den første formannen da var Petter Moe. Møtebøkene
til dette laget er og borte heilt til 14. april 1923. Men ein har fått
greie på nokre av arbeidsoppgåvene det tok for seg likevel, og skal
nemna: Opptak og arbeid med å få Blixsalmane tekne i bruk i kyrkja.
I 1904 —05 arbeidde laget med å samla pengar til orgel i kyrkja.
Og i 1913 var det arbeid med å føra opp samlingshuset Vonheim,
som ungdomslaget eig.
Den 14. april 1923 hadde laget årsmøte og valde lærar Johannes
Nordnes til formann. Han vart seinare attvald mange år frametter
til og med kring 1930.
Det ser ut til at laget har hatt ei god tid i desse åra, og det har
teki seg av fleire praktiske arbeidsoppgåver. Det har såleis kvart år
hatt arbeidsstunder på kyrkjegarden med å pynta og skipa til, og det
har hatt plantedag.
På eit møte 4/11 1923 vart vedteki at laget skulle ha eit leikkurs.
Dette vart haldi straks etter jula, frå 7/1 til 17/1 —24, med Gudvor

----
296 Bind 2A
---
Dillan (no fru Grunnan) som leiar. Det slutta med ei festleg tilstel
ning, der Nordnes heldt ein stutt minnetale over Arne Garborg og
seinare foredrag om folkevisene våre og songdansen. Presten Flogn
feldt og frua, og lærar Brønstad med leikarane frå Ulvilla var inn
bedne til festen. Seinare har det vori 2 slike kurs i laget. Same året
som første kurset vart halde, vart skipa serskild leikarring.
I februar same året hadde laget gjesting av felespelaren Olav Moe
frå Valdres som var på talar- og spelarferd i ungdomslaga i Trønde
lag dette året. Han tala om folkemusikken og spela gamle slåttar på
hardingfele. På etterjulsvinteren 1925 var felespelaren Ketil Flatin
frå Telemark der.
Den 7/12 1924 hadde laget liksom laga elles gjesting av ung
domspresten Øystein Hovden. Han heldt høgmesse i kyrkja, og om
kvelden tala han på fest, der over 200 menneske var til stades.
Laget har haldi fram seinare i same lei heilt til no (1950). Det
har i tur og orden skipa til åt sommarstemna i Verdal u.L, og likeins
har det hatt årsmøtet i dette laget, og da med tilskiping av fest om
kvelden etterpå. Liksom dei fleste andre lag har det hatt handskrivi
blad.
Vinne Ungdomslag
Laget heitte frå først av Vinne samtalelag og vart skipa den 25/1
1891 på møte på Kålen nedre. Den første møteboka er borte, men
av ei melding om lagsarbeidet som vart utarbeidd til 50-årsfesten
i laget, finn ein litt om dei første arbeidsåra.
Dei mennene som tok opp tanken om eit slikt lag, var Johs. Kålen,
lærar J. P. Faanes, Th. Berg, O. Sørheim m. fl. J. Kålen, J. P. Faanes
og Th. Berg var første styret, visstnok med Kålen som formann.
Desse vart attvalde på årsmøtet 24/2 1892, og da er serskilt nemnt
at Kålen vart formann. Det ser ut til at det var liv og interesse mel
lom lagsfolka. På første møtet etter skipingsmøtet hadde dei ord
skifte om fredssaka, og på det andre møtet drøfte dei stemmeretts
spørsmålet. Det var bra oppmøte, og talet på lagsfolk auka jamt.
Laget kravde ikkje årspengar av lagsfolka dei tre første åra. Men
på møte på Balhall 14/1 1894 vart det fastsett 20 øre i årspengar.
På årsmøtet i 1893 vart L. Lennes formann med Pauline Kålen og
A. Rossvoll som dei andre i styret. Det er meldt om at arbeidet gjekk
godt også denne vinteren. Men så kom utraset om våren (19/5), og
da vart det ein stogg i arbeidet. Det vart ikkje haldi noko møte frå
midt i mai til 17. desember s. å. Frå den tid tek arbeidet til att. Til

----
297 Bind 2A
---
den 17. mai 1894 fekk laget sin eigen
fane, det reine norske flagget. Det vart
innkjøpt for friviljuge tilskott. På
møte den 20/12 1894 vart det ved
teki at det skulle veljast fast bladsty
rar for halvår i gongen rekna frå
nyåret.
I åra 1895—96—97 har laget gått
bra. Det har jamt over vori ordskifte
på alle møte, og emna det har vori
samtale om, syner interesse for alvor
lege samfunnsspørsmål. Ein skal
nemna nokre:
På møte 10/3 1895 gjorde Th. Berg
framlegg om å senda oppmoding til
heradstyret om å få kommunen til å
kjøpa inn eit større kvantum ammu-
Johs. Kalen.
nisjon, «når ein tenkjer på desse urolege tidene». Dette framlegget
vart samrøystes vedteki.
På møte 7/4 s. å. drøfte dei spørsmålet om amtskulen skulle leg
gjast ned. Veimo meinte dette ville bli eit stort sakn, og møtet vart
samd om å senda ei føreteljing til heradstyret om det. På same møtet
vart det også etter framlegg frå Veimo samrøystes vedteki at laget
melder seg inn i Inntrøndelag ungdomssamlag. Det hadde vori ord
skifte om det på eit møte før, da det låg føre skriv frå Edvard Vekre
om det. Men saka vart utsett da.
Den 21/4 var det ordskifte om normal arbeidsdag. Th. Berg inn
leidde. Han meinte ein burde ha berre to økter frå kl. 6—ll og
frå kl. 1 (13) —6 (18). Med denne ordninga sparde ein både tid
og mat, og arbeidsfolka fekk meir tid til å arbeida åt seg sjølve.
Mange var samde med innleiaren, men Veimo meinte at ein da laut
ha kraftigare kost enn som vanleg var brukeleg.
På møte 26/5 s. å. hadde dei ordskifte om målsaka. Edin Berg
innleidde og gjekk gjennom målsoga vår. Veimo var samd med inn
leiaren om at det var kvar ungdoms plikt å arbeida for at det norske
målet skulle få retten som skriftmål i landet. Fleire andre m. a.
Aneus Berg og P. Valstadmo meinte det måtte bli opplæring i skulen
om ein skulle koma nokon veg. Ingen la imot desse talarane i grunn
synet.


----
298 Bind 2A
---
På same møtet las Veimo opp framlegg til lover for Inntrøndelag
ungdomsamlag og gjorde framlegg om å velja sendemenner til møte
på Steinkjer. Dette vart utsett til ein fest som skulle vera på Bjør
ken. Der vart da R. Veimo og Jakob Baglo valde.
Den 28/7 s. å. vart vedteki at laget skulle vera med i ungdoms
stemna på Frosta. Møtetida for avreisa skulle retta seg etter avgangs
tida for båten. Til faneberar vart vald Kn. Røstad.
Den 1/9 s. å. var det eit langt ordskifte om dette emnet: «Er gym
nastikken nødvendig i våre folkeskoler, eller kan og bør den sløyfes.»
Bernt Vang innleidde og meinte den var turvande til å utvikla ein
frisk og sterk kropp. Fleire var samde med innleiaren, men mange
meinte at det var ikkje turvande å ha gymnastikk i skulen, arbeids
livet gav nok høve til kroppsøving, sume meinte til og med at det
var farleg å driva med gymnastikk, ein kunne bryta av både armar
og bein. Ved røysting om spørsmålet synte det seg at fleirtalet
meinte gymnastikken kunne gå ut or skulen. Berre 5 var mot dette.
På møte 13/10 s. å. var det eit langt ordskifte om den «frivillige
folkevæbning». Th. Berg var innleiar. Han meinte at skyttarlaga
kunne bli og vera ei god hjelp til forsvar av landet om det røyndest
på. Mange var samde med innleiaren, men det var dg mange som
hadde lita tru på det. Sume meinte jamvel at det var å likna med
snikmord om slike friviljuge skulle vera med og liggja i bakhald
og skyta på fienden. Andre meinte det ville vera nyttelaust å ha slike
med, dei ville berre straks bli tekne til fangar. Ordskifte enda likevel
med at det vart vedteki ei utsegn om at samtalelaget seier seg samd
i den friviljuge folkevæpninga, og trur at denne vil ha mykje å seia
om faren skulle koma.
På møte 9/2 1896 innleidde Th. Berg, som da var formann i laget,
om skattespørsmålet. Han klaga over at skattane auka. Budsjettet
for Verdal i 1892 var på 22 000 kr. I 1895 var det komi opp i
39 000 kr. Dette vart tungt å bera, serleg da bygda hadde lide eit
stort tap av skatteevna ved utraset i 1893. Rett nok var det så at
ungdomen fekk meir arbeid, men ville ikkje betale skatt. 2000 kr.
stod som restanser for 1895. Andre meinte at det var ikkje berre
ungdomen som hadde fått høve til meirforteneste. Også bøndene
hadde fått meir arbeid t. d. med steinkøyring til førebygging mot
elvebrot o. a.
Den 8/3 s. å. var det ordskifte om standsskilnaden. Det var John
Baglo som innleidde. Standsskilnaden var mindre enn før her hos
oss no, og det var ingen større skilnad mellom bønder, husmenn og

----
299 Bind 2A
---
andre arbeidsfolk. Derimot var det
enno for stor skilnad mellom desse og
«dei høgre samfunnslag» (venteleg
embetsstandet). Onnorleis var det
sunnafjells. Der var det bønder som
hadde opptil 20 husmenner, og desse
måtte gå mest som trælar i arbeid hos
husbonden, når berre han sa dei til.
Talaren ville be ungdomen arbeida
på å få bort dette ondet i samfunnet
vårt. Ungdomen måtte så frø som
kunne bera frukt til komande ætter.
R. Veimo heldt fram at skulen her
hadde mest å seia. Det måtte bli ein
sams grunnskule for alle lag i sam
funnet. Som det enno var, grodde det
opp mellomskular, og desse hjelpte til
Ingvald Myr.
å halda standsskilnaden oppe. Underoffiserskulane — så bra dei var
i mange måtar —■ verka i same lei. Så ville han ha bort eksamen.
John Baglo la imot Veimo når han ville ha bort eksamen. Tok
ein denne bort, var han redd for at det ikkje vart nokon lærdom.
Edin Berg trudde også at mellomskulen hjelpte til å halda stands
skilnaden oppe. Denne var for rikmannssøner, som helst ynskte at
fattigmanns born heldt fingrane or fatet.
Det var på tale eit par gonger i desse åra at laget skulle byta namn
frå samtalelag til ungdomslag utan at det kom til noko vedtak om
det, men på møte 28/2 1897 vart det vedteki at det handskrivne bla
det skulle heita «Fram». Og så vart det vedteki at laget skulle melda
seg inn i «Det Norske Samlaget» etter framlegg av R. Veimo (28/3
1897). Det vart og vedteki etter framlegg av Jakob Baglo at laget
skulle gå i prosesjon til Stiklestad olsokdagen. Det vart elles ikkje
noko av det.
Det var stogg i arbeidet i 1898, men utpå hausten i 1899 tek det
til att. På møte 24/9 —99 er møteboka første gongen skriven på
nynorsk. Roald Veimo var skrivar. Veimo orda frampå om at laget
burde ta opp arbeidet for idretten. Han fekk stønad av lærar Fuglås,
som da nyst var komen til krinsen, og Veimo ynskte han velkomen
i laget. Emnet om idretten vart teke opp til ordskifte på eit seinare
møte i laget same året. På møte 28/1 1900 vart det noko ordskifte
om framlegg til nokre små brigde i lovene. I framlegget var teki


----
300 Bind 2A
---
med at kortspel og bruk av rusdrykk på møte og festar skulle vera
forbodi. Sume tykte dette var for strengt, men det vart vedteki med
20 mot 9 røyster.
Den 4/11 1900 var det først møte av samstyret for «Værdalens
ungdomssamlag». Det var Ingvald Myr, Johs. Ydse og L. Reitan.
Dei greidde ut litt om samlaget. Etterpå vart det noko ordskifte om
laget skulle melda seg inn, med di sume tykte det var for dyrt (5 øre
pr. medlem). Det vart likevel. Seinare innleidde Ingv. Myr til ord
skifte om ymse slag ungdomsarbeid, kristeleg og frilyndt. Fuglås,
Berg og Veimo var med i ordskiftet. Etterpå var det ei festleg tilstel
ning om kvelden.
På møte 21/4 1901 vart det noko ordskifte om laget skulle ha 17.
maifest for seg sjølv, eller om det skulle vera saman med dei andre
laga. Veimo meinte det kanskje var rettast dette året å vera for seg
sjølv. Han likte seg ikkje på festane siste åra da alle hadde vori i lag.
Presten Klute hadde lova å halda gudsteneste i Vinne kyrkje og halda
festtale om kvelden, men han hadde sett det vilkåret at det ikkje skulle
vera rusdrykk på festen. Kunne ein bli samd om det, så vona han at
heller ikkje Veimo hadde så mykje imot det.
Det vil føra for vidt å fylgja lagsarbeidet møte for møte på same
måten heilt til i dag. Denne vesle skildringa av det frilynde ung
domsarbeidet i bygda gjev ikkje rom til det. Møta i laget heldt fram
like regelrett og med liknande teknikk og innhald til uti året 1906.
Festar hadde dei jamt kvar 17. mai, tidast da i lag med dei andre
laga i krinsen, serleg da godtemplarlosjen, men også skyttarlaget. Års
fest vart halden i jula eller i juletida. I 1902 valde det sendemenner
både til årsmøtet i Noregs Ungdomslag, som dette året var i Trond
heim, og til årsmøtet i Inntrøndelag u.l.
I 1905 hadde det føre seg eit skriv frå «Studentenes nasjonale Fore
ning» med oppmoding til laget om å f å i stand eit stort politisk møte.
Da det ikkje var hus stort nok til eit slikt møte, vart det i staden ved
teki å senda ei fråsegn: «Me hev den voni at dei menn som hev med
det, gjer kva dei kan for å få konsulatsaki gjennomførd på heilnorsk
grunn snarast råd er.» Dette var på møte 12/3. Same året vart det også
vedteki at laget skulle vera med og høgtida 17. mai på Stiklestad saman
med alle andre lag i bygda. Oppmodinga om det kom frå
skulestyret. Det skulle vera gudsteneste i kyrkja der og tale
ved Olavsstytta.
I desse åra hadde det også føre seg oppmoding frå «Tuberkulose
nemnda» om stønad til reising av ein pleieheim. Det vart vedteki både

----
301 Bind 2A
---
innsamling på kort og tilstelningar i laget, men det ser ikkje ut til
at det vart så mykje pengar av det. Det var ei svært klein tid med
pengar åt laget i desse åra. På ein pakkefest kom det inn 15 kr., og
det tykte dei var bra den gongen.
Den 29/3 1903 vart det av formannen gjort framlegg om å ta 10 kr.
or lagskassa til innkjøp av bøker. O. Nygaard meinte ein da måtte
kjøpa berre bøker på nynorsk, og det vart samrøystes vedteki.
Dessutan hadde dei ordskifte om kvinnesaka. Det var Ragna
Austad som innleidde dette emnet, og sette da fram krav om at kvin
nene måtte få ålmenn statsborgarleg røysterett (dei hadde berre kom
munal enno) og elles jamstelling med mannen i livsstilling og yrke.
Laget tok til med skogplanting.
Frå våren 1906 til 1917 er møtebøkene borte. Men laget låg ikkje
nede alle desse åra. A. Sørheim, som var formann i laget i 1906,
fortel at det heldt fram med arbeidet til i 1910. Då heldt det opp
nokre år. Lærar Ivar Berg seier det var A. Karlgård som fekk arbeidet
i gang att og vart første formannen. Men det var visst i 1914 eller
1915. I første bolken heldt A. Sørheim ved som formann både i
1907 og 08, kanskje også i 1909.
Det vart visst likevel som ei grundigare oppattnying av laget i 1917.
Det første som er innført i den møteboka som tek til da, er lover
for laget, vedteki i møte den 11/11 1917.
Første paragrafen er slik:
«Vinne ungdomslag har til fyremål å samla ungdomen til arbeid
for si eige opseding og daning på nasjonal og kristeleg grunn.»
I paragraf 2 som omhandlar arbeidsmåten i laget, er serskild nemnt
at laget ikkje skal driva partipolitikk.
Om det handskrivne bladet er nemnt at det skal ikkje «misbrukast
til personlege ågrip eller usømeleg skriving».
Det er serskilde føresegner for styre og andre ombodsmenn, og
ordensreglar for lagsfolk og møte.
I desse står m. a.: «Tilgjenge åt lagsmøta har berre lagsfolk. I ein
skilde høve kan formannen etter søknad gjeve løyve til andre og.
Det skal vera ei æressak for kvart lagslem å hjelpa til så det er orden
og god skikk på møta. Å røykje tobakk, spytta på golvet eller høg
samrøde under møta er forbode. Dei som bryt desse regler, kan stry
kast or laget. På lagsmøte, festar og tilstelningar er all njoting av
rusdrykk forbode.»
Seinare vart det skipa serskilt spellag innan ungdomslaget, og lover
for dette vart vedtekne på møte i ul. 26/9 1925. Desse fastset at

----
302 Bind 2A
---
kvart medlem i ungdomslaget er medlem i spellaget utan sers lags
pengar. Ungdomslaget ber alle utlegg til bøker og utstyr mot at det
spelar på festar som ungdomslaget held. Dersom spellaget gjev
framsyningar i andre lag, skal fortenesta bytast mellom spellag og
ungdomslag etter vedtak på ungdomsmøtet. Spellaget har eit styre
på 3 medlemer som blir valde av ungdomslaget kvart år. Dette styret
syter for bøker og utstyr og tek ut stykke som skal spelast, og spelarar.
Ingen har rett til å nekta å vera med i spelstykke utan serleg grunn.
Meir er ikkje ført i denne boka før 23/10 1926.
Det ser ut til at laget har gått jamt bra heretter. I 20-åra har det
jamt vori 10 —12 møte for kvart år. Det tek til å bli mindre med
ordskifte. Men avisa er jamt med på kvart møte. Frametter 30-åra
ser det ut til at interessa er mindre. Det vart færre møte, og kleinare
møteprogram. I 1932 er det berre 6 møte. I 1936 og 1939 jamvel
berre 4. Elles mellom 5 og 9 møte for året. Kvart år har det vori
halde minst 2 festar, ein årsfest straks på nyåret og 17. mai. Dess
utan har laget skipa til utgerder, den 15/8 1928 på Hestgreivollen og
Marsteinsvola og den 18/8 1929 til Lyngsvollen, Skjettholvola og
Smørklumpen.
Den 25/10 1931 hadde laget eit større møte saman med Ness ul.,
Arnljot Gelline, Varden og Bjarkemål. B. Kildal tala der om Grøn
landssaka og synte fram film. Lage'- har kvart år frå denne tida hatt
skogplanting. I 1933 kjøpte laget musikkinstrument til samlingshuset
på Valstadmoen, og seinare har det tidt hatt festlege tilstelningar med
formål å få inn litt pengar, men dette var ikkje så lett i 30-åra, og
laget hadde av same grunn lite råd til å yta pengar til sosiale eller
andre formål utanom laget. Likevel har det i alle åra gjevi tilskott
til «Inntrønderungdomen» så denne kunne bli selt tilsvarande bil
legare.
Den 1. mars 1941 hadde laget jubileumsfest for 50 års arbeid.
Møteboka fortel at festnemnda hadde mykje tankebry med å få
til nok materielt underhald, da det var rasjonering. Likevel ser det
ut til at dei kom tolleg vel frå det:
Festen vart opna med prolog av Magnhild Rein, som ho sjølv hadde
skrivi. Så vart det musikk og rømmegraut. Roald Veimo heldt ein
stutt, men god bordtale, og «Deilig er jorden» vart sungen. Etter
maten heldt formannen i Inntrøndelag ungdomssamlag, Olav Re, tale,
og formannen i laget, Jon Blybakken, gav eit oversyn over lagsarbeidet
i dei 50 åra som hadde gått. Til slutt var det kaffi og blautkake.

----
303 Bind 2A
---
Veret var som det var tinga til jubileet, skriv referenten, og inne i
salen var det pynta med flagg, og kvite dukar var det på bordet.
Det vart ikkje lenge laget kunne halda fram med arbeidet etter
dette. Etterjulsvinteren 1942 laut det slutta.
Men etter krigen tok det til på ny frisk, og det har gått bra. For
mann i laget no er Livar Ness.
Inndal Ungdomsjorening
Da dette laget tok til, heitte det «Indals ungdomsforening». Så vidt
ein kan sjå av møteboka frå den tid, vart laget skipa 21. januar 1893.
På dette møtet vart lovene for laget vedtekne, og formålsparagrafen
seier: «Formålet skal være å medvirke til at ungdommen kan følge
med sin tid i opplysning og dannelse, så den mere kan dyktiggjøres
til å møte livets krav. Foreningen søker å nå sitt mål ved foredrag,
opplesn.ng, samtaler osv., så foreningen kan komme til mere klarhet
i tidens samfunnsspørsmål samt i de krav som livet stiller til hver
enkelt liksom det vil gis medlemmene anledning til å uttrykke seg
skriftlig så vel som mundtlig.»
Laget skal ha eit styre på 5 medlemer, som seg imellom vel for
mann og varaformann. Første formannen var Kristoffer Indahl. Dei
andre i dette styret var Edvard Garnes, Ole Stornes, Odin Lien og
Ole Karlgaard. Alle desse er seinare med som aktive arbeidarar i
laget i årtier frametter, anten i styre, som innleiarar til ordskifte, eller
i festnemnder eller som sendemenn for laget.
Dei første åra frametter til 1897 ser det ut til at laget har gått bra.
Det var jamt B—98 —9 møte for året. På kvart møte var det ordskifte
og ofte eit lengre foredrag om aktuelle emne. Det var gjerne eit
par festar og den 20/6 1897 hadde laget utferd til Kvinnfjellet. På
heimferda kvilde dei litt på Kvellohø, og der tala K. Indahl om freds
saka og P. O. Skjørdal om Johan Svedrup. På Levring fekk dei
mjølk og kaffi.
Fjerde juledag 1894 hadde laget fest med tale av lærar J. Dahl og
framsyning av spelstykket «Ervingen» av Ivar Aasen. Same året heldt
lærar Dahl foredrag om målsaka, og laget hadde for seg spurnad frå
Edvard Vekre om å velja 2 mann til å vera med i ei nemnd som
skulle laga lover for eit ungdomsforbund for Inntrøndelag. Lærar
J. Dahl og K. Indal vart valde. Dette syner at laget hadde vorti
kjent også utafor bygda.
Alt i skipingsåret (1893) kjøpte laget flagg. Dette kosta kr. 3,75,
men enda var nemnda som hadde ordna med kjøpet, redd for at laget

----
304 Bind 2A
---
skulle tykkja det var for dyrt og baud til å skaffa litt av eigne midlar.
Same året var det ei ungdomsstemne i Beitstad, og der hadde laget
utsendingar. K. Indahl fortalde på eit møte litt om denne stemna.
Av emne som var oppe til ordskifte i denne tidbolken, kan ein
nemna nokre:
«Skal ein gifta seg i ung eller eldre alder.» Innleiar til dette emnet
var A. Indahl. Han meinte at 25 —30 år var høveleg alder.
«8 timers arbeidsdag,» inni. Ole Tromsdal
«Indre og ytre misjon,» inni. J. Johnsen.
«Kvinnesaka,» inni. Odin Lien.
«Frivillig hjelp til fattige skolebarn.»
«Moten,» inni. Marie Stornæss.
«Idrett,» inni. Martin Stornæss.
«Skyttarsaka,» inni. E. Stubbe.
«Kva for livsstilling bør ein velja,» inni. Iver Dillan.
«Kommunale plikter og rettar,» inni. Ivar Dillan.
«Kristendomsundervisninga i folkeskulen,» inni. J. Dahl.
På møte 12/4 1895 låg føre skriv frå Sparbu ul. med spurnad om
laget ville vera med og stø tanken om å få ein tredje folkehøgskule
i Inntrøndelag, og eit anna skriv med spørsmål om laget var samd i å
senda ein søknad til stortinget om å få lovene prenta både på «norsk»
og på «norsk-dansk». Det vart samrøystes vedteki at laget var einig
i å stø ein slik søknad, og med omsyn til den nye folkehøgskulen var
også laget einig i dette, dersom ein fann at skulen var turvande.
På møte 12/9 1897 kom det framlegg om at laget skulle slutta.
Dette vart ikkje vedteki, men likevel ser det ut til at laget hadde ei
kviletid både i 1898 og 99-
Men den 25/2 1900 vart laget skipa på nytt, og frå denne tida
går det inn i ein ny arbeidsbolk. På møte 18/3 s. å. kom Odin Lien
med framlegg om å reisa minnestein over «Stor-Ingvald», som soga
seier fall på Levring i krigen i 1718, likeeins over major Visborg som
stogga svenskane ved Steine i krigen i 1658. Begge desse tiltaka vart
fullførde, som vi skal sjå seinare.
I eit referat frå møte 2. påskedag 1900 heiter laget «Inndal sam
talelag». Men noka større omskiping ser det ikkje ut til å ha vori,
og arbeidsmåten er som før. Litt omskiping av lovene vart det vel,
og så kom på same møtet framlegg om at dei nye lovene skulle
skrivast om på nynorsk. Framlegget fekk god stønad, men ingen
kjende seg føre til å gjera det, og det vart utsett til så lenge. Det
var omskrivne i 1910.

----
305 Bind 2A
---
Møteboka i laget er skriven på ny
norsk frå 1. april 1906.
Den 7/10 1900 vart samrøystes
vedteki at laget skulle melda seg inn
i «Verdalens Ungdomsforbund». Sam
stundes vart Odin Lien og lærar John
sen valde til sendemenner på møte
i forbundet.
Den 16. juni 1901 vart minnestei
nen over Stor-Ingvald avduka. Denne
gongen var det stor samling av folk
på Levring både frå bygda og utan
bygds frå, i alt om lag 400. Oberst
Fougner frå Rinnleiret heldt avduk -
ingstalen. Severin J. Skandsen som var
skrivar i laget, har eit ganske utførleg
og godt opprit av talen i møteboka.
/. O. Lien.
Etterpå takketale av lærer Dahl, til obersten og dragonane som
var med. Men festen heldt fram utetter kvelden med leik, idretts
øvingar og til slutt dans.
Grenda der laget har arbeidt, har mange historiske minne, og det
ser ut til at lagsfolka har skjøna at dette la visse plikter på ung
domslaget; for det vart ikkje berre med minnesteinen på Levring
at laget synte dette. På møte 22/4 1906 kasta Erling Aarstad
fram tanken om å reisa minnestein over Ola Skavhaug. Og det
vart gjort.
Alt den 18/3 1900 målbar Odin Lien tanken om å reisa ein min
nestein over major Visborg som før er nemnd. Han nemnde at Håkon
Løken hadde tala om det på ei ungdomsstemne. Då meinte J. Dahl
at laget ikkje måtte blanda seg opp i dette, da det visst vart sett
i gang frå høgare hald. Den 20/3 1908 gjorde M. Levring framlegg
om dette på nytt. Da låg det føre skriv frå Ingvar Nielsen om at
det offentlege ikkje hadde noko slikt i emning. Etter noko ordskifte
om saka, vart det vedteki å senda oppmoding til laga i Inntrøndelag
om å yta tilskot. Ei nemnd vart vald: S. Skansen, Ola Garnes og
A. Aamo. Steinen vart reist same året.
Målsaka var fleire gonger under ordskifte i laget, og det er nemnt
før at laget stødde tanken om å senda søknad til Stortinget om å få
lovene på båe mål. På eit møte 2/4 1910 hadde laget for seg eit
skriv frå Martin Sivertsen med oppmoding om å stø bladet «Spe


----
306 Bind 2A
---
gjelen», som nett da hadde teki til å koma ut i Trondheim. Utfallet
av ordskiftet om dette vart at 4 av lagsfolka tinga bladet for eit
fjordungar.
Etter sistnemnde møte har laget visst teki seg ei lang kvild frå
arbeidet, for det finst ikkje noko i møteboka før 2/3 1919- Da var
det eit møte på Garnes, og der vart vedteki å gå i gang med arbeidet
att. Formann vart da O. Åsan og varaformann E. Inndal. 32 skreiv
seg som lagsfolk. På møte 29/5 s. å. vart vald ei nemnd som skulle
skipa ein fest til inntekt for eit ungdomshus. Det året var det i det
heile 5 møte med ordskifte på 4 av dei. Eitt av emna var «Ung
domen før og no».
Arbeidet heldt fram til uti 30-åra. Det hadde stemna i Verdal
ungdomslag to gonger, i 1922 og 1932. Det ser ut til at laget
fekk svære økonomiske vanskar å stri med etter det bygde huset.
Dette førde til at rette stemneleia vart uklår, og til slutt laut
arbeidet stogga.
Ungdomslaget Godt Håp, Ulvilla.
Ved Magnus Heir.
Den 4/2 1907 møttest nokre interesserte til samtale om å skipa
eit ungdomslag. Da vart det vedteki å innby til eit møte på Flyum
17/2 1907.
Dei som reiste spørsmålet om å få i gang eit lag, var: P. Brøn
stad, Torvald Flyum, Martin Holmli, John O. Holmli og Ole Leir
seth. På første møtet vart teikna 41 medlemer. Det var folk frå
Helgådal, Nordkleiva, Rø og Ulvilla, så laget femnde om eit stort
område. Namnet på laget vart «Godt Håp» etter framlegg av Martin
Holmli. Den 24/2 s. å. vart møte haldi på Aune til val av styre:
Formann vart lærar Peder Brønstad, nestformann John Haugan, skri
var Olava Leirseth og kasserar Martin Overmo.
Laget hadde eit handskrivi blad «Nordlys». P. Brønstad var for
mann heilt til 1927 med unnatak av 1909, da Martin Holmli var
formann. I året 1910 vart spørsmålet om eit ungdomshus reist.
Mange vanskar melde seg m. a. om tomtespørsmålet. Men endeleg
i 1920 vart samlingshuset bygt, og 2. juledag same året var det
opningsfest.
Etter 1927 har desse vori formenn: Tormod Grunnan 1927 —29,
Anders Storstad 1929—32, Karl Haugan 1932—33, Lars Hjelde
1933__34 ; Brynjulf Holmli 1934—35, Paul Aune 1935—36, Einar

----
307 Bind 2A
---
Holmli 1936 —37, Johan Bronstad 1937 —38, Helge Kjesbu 1938
—39, Olaug Haugan 1939 —40, Ole Fossnes 1940 —41, Sofie Flyum
1941 —1945 og formann no er Kåre Berg.
I krigsåra var arbeidet i laget nedlagt, men våren 1945 vart teikna
69 lemer som tok til med friskt mod att.
Ungdomslaget «Fjell», Vera.
Laget vart skipa 22/11 1908. På dette møtet vart 17 innskrivne
som lagsfolk, og på neste møte 17/1 1909 kom 6 nye med, og seinare
frametter åra til 1918 er det 59 som har vori med i arbeidet, og fram
over til 1930 har i alt 79 vori lagsfolk.
Da alle møtebøkene er borte — dei vart brende på grunn av smitt
sam sjukdom — heilt fram til 1947, da laget tok til etter krigen,
har ein ikkje anna å halda seg til enn medlemslistene og kassaboka.
Desse er berga. Av kassaboka finn ein det meste av arbeidet som
laget har haldi på med, gjennom utbetalingane.
I 1910 har laget kjøpt 10 songbøker (Seips visebok) og 20 par
kaffekoppar. Største utbetalinga finn ein i 1926 da laget kosta altar
tavle til kapellet. Det var eit utlegg på litt over 1000 kr. Laget har
også betalt om lag 300 kr. til orgel, og lyskrone til kapellet hai
og laget kjøpt. Det var eit utlegg på om lag 130 kr. Det har
dessutan kosta måling på kyrkjegardsgjerdet og skulehuset. For
arbeid med stolane til kapellet har det hatt eit utlegg på rundt 240 kr.
I fleire år har det gjevi pengar til «Innherads Barneheim». Det
har betalt bladpengar for «Kringsjå» og «Breidablik» (1910).
I åra 1917 —25 har det stått innmeldt i Inntrøndelag ungdoms
samlag og betalt årspengane. Det har betalt serskilt bladpengar for
«Norsk Ungdom» i 1925, og det har selt «Solfuglen».
Av medlemslistene finn ein talet og namna på lagsfolka, men ikkje
kven som har vori formenn eller med i styre og nemnder. Lærar
Johannes Nordnes gjorde opptaket til å få laget skipa. Og han har
truleg vori formann til i 1911 da han for bort frå grenda. For
8/4 1911 har laget hatt avskilsfest for honom, og han vart utnemnd
til æresmedlem.
I 1926 har Jørgen Sjømæling vori formann. Det finst eit
brev til honom frå Samuel Tveit, Drøbakk, som hadde laga
altartavla til kapellet.
I 1932 hadde laget lesering. Det er utbetalt 15 kr. som lån or
lagskassa til innkjøp av bøker. Det var lærar Anders Vandvik
20

----
308 Bind 2A
---
som stod for dette. I same tid har
laget gjevi tilskot til undervisnings -
middel åt skulen på vel 20 kr.
Det meste av inntektene har laget
skaffa ved basarar, korgfestar og
andre tilstelningar med utlodning.
I tida straks etter første verdskri
gen var det flust med pengar mel
lom folk. I 1919 er det ført som
netto innkome av ein basar 224
kroner, og same året av ein korg
fest 144 kroner. Det ser ut til å
vera på topp, for i 1922 har dei
fått inn berre 111 kroner på ein
basar.
Årspengane til laget har jamt vori
svært låge, 80 øre for menn og
Jørgen Sjømæling.
50 øre for kvinner. Dei har jamvel vori nede i 60 og 40 øre. Etter
at laget tok til etter siste krigen, er dei auka til 1 kr. for menn og
50 øre for kvinner.
I siste bolken av lagssoga frå 12/1 1947 har laget møtebok. På
dette møtet som var årsmøte, vart Gunnar Haldosen vald til formann,
året etter Trygve Sisselvoll, og i 1949 atter Gunnar Haldosen. I dei
siste åra har laget arbeidt med å skaffa seg eigi hus. Alt den 23/2
1947 vart det vedteki å ha ein basar til inntekt for dette formålet.
Denne basaren gav ei inntekt på rundt 200 kr. På årsmøtet 26/1
1948 vart husspørsmålet dryft på nytt. Og det vart vald ei nemnd
som skulle ha til oppgåve å få turvande opplysningar om byggeløyve
og lånevilkår. I denne nemnda vart valde Birger Sisselvoll og Sverre
Johansen.
På ein skitur med møte på Storvukuvollen vart referert svar på
skriv til ordføraren i bygda. Laget laut først ha byggeløyve og god
kjend teikning til huset. Ordføraren rådde til at dei måtte få Per
Fikseaunet til å laga teikning. Og så laut laget sjølv syta for å få
kausjonar for lån i banken. Inntil alt dette kom i orden, laut dei
halda ved med å samla pengar til byggefond.
Den 17/10 1948 vart det vedteki at laget skulle søkja Verdals
bruket om å få skog til forsamlingshus, og styret skulle senda denne
søknaden. Og så vart den før nemnde husnemnda vald på nytt og
pålagd å røkja etter om tuft til huset.


----
309 Bind 2A
---
Den 30/1 1949 vart atter vedteki å ha ein basar til inntekt for
huset, og ei nemnd vart vald.
Laget har truleg heile tida hatt eit handskrivi blad. I referata frå
møta dei tre siste åra er det nemnd. Det heiter «Fjellblomen».
Ungdomslaget «Leksdølen».
Den første freistnaden med å få i gang eit ungdomslag i Leksdalen
vart gjort i 1896. Ein inderøyning som var busett på Karmhusbakken
og heitte Ole Vang, og ein annan ungdom frå den andre plassen på
Karmhusbakken, Hans Petter Bunes, var i brodden. Dei fekk lærar
O. S. Hugdahl til å hjelpa til, og laget vart skipa visstnok straks på
nyåret i 1896. Det heitte Leksdalens ungdomslag, og hadde eit hand
skrive blad som heitte Leksdalingen. Møteboka er bortkomen, så ein
kan ikkje seia noko visst om medlemstal og styresmenner. Ein del
eldre var med og hjelpte til, mellom dei Petter H. Karmhus, som da
var 68 år gamal. Han skreiv mellom anna nokså mykje i Leksdalin
gen under dekknamnet Mor Persen. Det var alltid originale stykke
der, og gjerne innlegg om aktuelle lokale spørsmål. Av andre eldre
som ein veit om var med, kan ein nemna Per Hermann og Marius
Musum.
Men laget levde ikkje meir enn eit par år. Slikt lagsarbeid hadde
ingen tradisjon der. Ole Vang reiste dessutan or grenda att, og det
vart etter kvart berre få som kom på møta. Og dei som stod i brod
den, vart trøytte. Etter 1897 var det inkje møte. Det vart såleis berre
med ein liten freistnad, og dette laget hadde ingen historisk saman
heng med det noverande Leksdølen.
Ungdomslaget «Leksdølen».
Dette vart skipa i møte på Nordly skule (Nord-Leksdalen) helge
torsdag 25. mai 1922.
To ungdomar frå grenda, Per Aksnes og Ingolf Aksnes, hadde gått
på Skogn folkehøgskule vinteren før. Det var desse som gjorde
opptaket. Dei vart med i første styret, og lærar Anders Musum vart
formann.
Dei to første åra hadde laget møta sine på skulen, og 2
17.-maifestar. Det vart laga scene i skulestua, og spelstykke
vart framsynt begge åra. «Brennefolket» og «Dei kvinnfolka».
Der på skulen hadde også laget det første kurset i folkeviseleik ved
Gudvor Dillan (no fru Grunnan) våren 1923.

----
310 Bind 2A
---
Ganske straks etter at laget var
skipa, tok det til å arbeida for eit
samlingshus til grenda. Det vart til
lyst eit ålmannamøte, og der vart vald
ei nemnd til å arbeida vidare med
saka. Det var ikkje samla noko pen
gar til byggefond. Men mest alle
bøndene gjekk god for eit lån i ban
ken, og hausten 1924 stod huset fer
dig. Det står på sørsida av eit lite
fossestryk i Lundselva og fek namnet
Fossheim.
Opningsfesten vart halden same
hausten. Formannen i Inntrønde
lag ungdomssamlag sokneprest Knut
Eik-Ness var der og tala, og laget
synte fram «Ervingen» av Ivar Aasen.
Martin Aksnes.
Serleg dei første 10-åra arbeidde laget jamt godt. Det har teki
imot både årsmøta og stemnene i Verdal ungdomslag i tur og orden
og skipa kveldsfest etterpå. Desse stemnene har alltid vori haldne
i gardstunet på Lund. Serleg var første stemna sommaren 1927 sers
vellukka med godt ver og mykje folk.
Laget har omframt det nemnda leikkurset på skulen, seinare hatt
fire slike kurs, i 1937 ved Albert Li frå Beitstad, i 1942 ved Mål
frid Ryan (no fru Sende), 1946 ved Oddveig Benum og i 1949 ved
Gunnar Verstad.
Laget har kvart år hatt juletrefest straks på nyåret, 17.-maifest, ofte
ein fest i påskehelga, og kvar haust ein basar, to, eller tidast tre
kveldar, til inntekt for huset.
Det har desutan kvar vår hatt ein plantedag, da ikring 1000 plan
tar har vorti nedsette.
Formennene i laget har desse vori:
Anders Musum 1922—36 og 1939—40.
Martin Aksnes 1937—38 og 1946.
Johannes Sende 1940 —41.
Magne Selnes 1945.
Sigrun Hermann 1947.
Oline Aurstad 1948.
Birger Skrove 1949—50.


----
311 Bind 2A
---
Ungdomslaget Arnljot Gelline, Stiklestad.
Det vart visst gjort freistnad eit par gonger med ungdomslag
i Stiklestadgrenda i 80- eller 90-åra av førre hundreåret. Men
det finst ikkje att noko møtebok, så det er ikkje råd å få vita meir
om det anna enn det nokre eldre folk kan hugsa, og det er min
dre enn lite.
Det noverande «Arnljot Gelline» vart skipa 7/1 1900 av lærar
Mikal Kluken og Ole Kvalen m. fl. Også dette har mist møtebøkene.
Dei vart brende da tyskarane hadde tilhald i ungdomshuset der under
krigen. Men Per Stiklestad som i heile si ungdomstid har vori med
i laget, har fortalt det som her kjem, om arbeidec i laget:
Omframt dei vanlege lagsmøta og ein to-tre festar for året, har
laget hatt tilskipinga av fleire større stemner, såleis sommarstemnene
i Verdal ungdomslag etter tur og orden, og saman med Verdal ung
domslag to stemner i Inntrøndelag ungdomssamlag (1939 og 1945),
og to stemner med årsmøte i Noregs ungdomslag (1930 og 1946).
Det var A. G. som først tok opp tanken om skipinga av bygdesam
skipnaden Verdal ungdomslag. Det sende innbydinga til dei andre
laga om å koma saman til rådlegging om det.
Laget har det meste av tida hatt handskrivi blad med namnet
«Torgils».
Mest kvart år før krigen har laget hatt skogplanting ein dag. Kring
1000 plantar har vorti nedsette for kvar gong.
Det har hatt leikkurs tre gonger: i 1923 ved Gudvor Dillan (no
Grunnan) i 1937 ved Albert Li og i 1946 ved Oddveig Benum.
Det har hatt spellag, som har synt fram stykke både under sam
komer i laget og i andre lag.
I 20-åra hadde laget eit husmorkurs, og i denne tida hadde laget
beste arbeidsåra. Dei arbeidde ei tid med innsamling til eit forsam
lingshus; men så vart meieriet nedlagt, og da tok bøndene i grenda
over dette huset og fekk det omlaga til motehus. På denne måten
vart husspørsmålet løyst.
Nokre av formennene i laget: M. Kluken, O. Kvalen, Andreas
Kvalen, Paul Stiklestad, Johan Hofstad, Paulus Landfald, Magnus
Moksnes, Ingemar Skavhaug, Per Stiklestad i 14—15 år, Josef Heggli
og til slutt Asbjørn Wisth.
No i 1950 ligg arbeidet førebels nede, da forsamlingshuset
brann opp våren 1949, og det såleis har vorti husvanskar for møte
og festar.

----
312 Bind 2A
---
Ungdomslaget «Varden».
Ved Arne Haldas.
Det var sundag 16. februar 1919 at 45 ungdomar frå Volhaugen
og Sjøbygda kom saman i Bedehuset i Volhaugen for å skipa frilyndt
ungdomslag. Det var Fridtjof Grønn som leidde møtet.
I Sjøbygda hadde det vori frilyndt ungdomslag før, som var ned
lagt på grunn av politisk strid. Sjå under «Tor Foleson». I Volhau
gen var det eit avholdslag før. Men dei fleste av dei som hadde møtt
opp, vart samde om å skipa eit nytt lag. 39 melde seg som lagslemer
straks, og etter framlegg frå Fridtjof Grønn vart laget døypt med
det same.
Til første styre i ungdomslaget «Varden» vart valt: Formann
Fridtjof Grønn, varaformann Karl Jonsen, kassestyrar Ingrid Sven
ning, skrivar Edin Rø. Lovnemnd: Lærar Sem, Svanhild Leistad, Karl
Jonsen og Paul Vist.
Etteråt lovene var skrivne og vedtekne, kom så laget i gang. Etter
lovene skulle laget arbeida for å opplysa og oppseda ungdomen, og
det vart lagt sers vekt på at laget skulle vera upolitisk. Etter dette
har så laget arbeidt gjennom tida og i samsvar med lovene i Noregs
Ungdomslag med den lysande overskrifta: «Norskdom og kristendom».
Arbeidet og arbeidstilhøva har skifta gjennom desse 30 åra, sjølv
sagt, men elles har laget gått bra, og ymse gagnlege tiltak har vori
gjorde — både slike som set synlege merke etter seg og slike som
ein vanskeleg får noko verdemål på.
Desse har vori formenn i laget:
Fridtjof Grønn, Petter Kvam, Paul Vist, Anton Myhr, Konrad
Heggli, Jon Gausen, Odd Ravlo, Magne Kluken, Arne Husan, Gudrun
Gausen, Ola Sørum, Olav Bjartnes, Ole Holan og frå 1947 Arne
Haldås.
Laget hadde ikkje eige hus dei første åra, men var da så heldig at
det fekk koma på Høa — til Arne og Anneus Husan med møta sine.
Eit og anna møte vart haldi på Sjøbygdskulen, på Sand, Litlfleskhus,
Skjærset og Augla, men for det meste var møta på Høa. Det var den
trivelegaste tida i laget medan vi var der. Vi kjende oss som ein stor
syskenflokk i ein god, triveleg heim — med foreldre som skjøna oss
og ville oss det aller beste. Kameratsleg samvær har så mykje å seia
i ungdomstida, og det fekk vi så fullt ut i denne trivelege heimen.
Arbeidsoppgåvene har vori på lag som i andre ungdomslag, med
øving i opplesnad og ordskifte, og i å leia møte og festar. Å læra

----
313 Bind 2A
---
seg å koma med si meining og tola å høyre ei anna meining og
respektera den.
Når ein ser over møtebøkene, finn ein mange emne som har
vori oppe til drøyftings, mange lagslemer har haldi foredrag,
og laget har hatt mange reisetalarar og kjende kvinner og menn
på møta og festane sine. Ein må kanskje nemna her at lærarane
som har vori i Sjøbygda og Volhaugen før, har gjort svært
mykje for laget.
Den største arbeidsoppgåva laget har hatt, er bygginga av huset
sitt. Alt første året var det tale om å få til eige hus ein gong. Hus
nemnd vart vald og dei arbeidde trutt og sikkert gjennom åra. Tomt
spørsmålet vart straks ein vanske da laget hadde folk frå to krinsar,
og snart var høveleg tomt utsett på vestre sida og snart på øystre sida
av krinsgrensa. Men til slutt vart laget så samd om å byggja huset
i Litlberget nedafor Skjærset. Petter Myhr gav oss heile den vakre
haugen. Og så vart arbeidet sett i gang. På tomta vart det arbeidt
mykje gratis av lagslemene. Gråstein vart broten og grunnmur bygd.
Tømmeret vart kjøpt frå ein fabrikk i Melhus. Bjelkelag og anna
som trongst, vart gjevi av skogeigarar i grenda. Og han Oluf og han
Iver dei bygde trutt etter gamal skikk, og snart stod huset der. Huset
vårt. Heimen vår. Og ein solklar junidag i 1927 var det opningsfest.
«Soltun» vart det kalla.
Sidan har møta og festane vori der for det meste. Det har vori
leika mang ein frisk leik der sidan, og mange har svinga seg i valsen
eller pålsen etter leikande, mjuke tonar frå spelemannen.
Ei tid arbeidde laget mykje med spelstykke. Det var mange som
ofra mykje tid og arbeid på dette. Vi kom vel ikkje fram til noko
høg kunst, nei, men likevel, det skapte mange gonger både moro ■ —
og alvorsstunder, som hadde sitt verd til si tid.
Skogplanting har laget hatt mest kvart år i denne tida, og det er
ikkje sa reint få tusen plantar som er nedsette. Noko av skogen er
vel snart så stor at det kan hoggast av han.
Skirenn og idrettsøvingar hadde laget årvisst før. Dei var av dei
beste i alle fall her i kring, Magnusan og han Øyvind.
Det er vel elles mange ting som kunne nemnast, men vi får berre
seia det, at når vi ser tilbake på desse 30 åra som har gått, så har laget
gjort eit bra arbeid for ungdomen og for grenda si, og vi får vona
og ynskja at det maktar å halda fram med gagns tiltak for seg sjølv
og si bygd og for tider og ætter som koma skal.

----
314 Bind 2A
---
Ungdomslaget Ørbyggen.
Det finst ikkje møtebøker att etter dette laget. Men Agnes Bones
og Paul Benum som var med i laget, kan fortelja at det tok til i 1896
eller 1897. Dei kan også hugsa sume andre som var med, mellom
desse Arne Stavlund, som var formann i laget frå 1900 —1902. Da
reiste han til Amerika, og da vart det også stogg i lagsarbeidet ei
tid frametter.
Men i 1907 eller 1908 tok det til att. Nokre av dei som da vart
med, var Paul Benum, kontorist på Verdalsbruket Østvik, lærar Bjer
kevåg, Lovise Aas (seinare fru Pedersen), Marta Røe o. fl.
Laget slutta for godt i 1910 eller 1911.
På Øra tok ungdomsarbeidet til att da «Bjarkemål» vart skipa i 1925.
Ungdomslaget «Bjarkemål».
Fredagskvelden den 16. oktober 1925 møttest ein flokk ungdomar
og nokre andre interesserte i «Litle-salen» på meieriet på Verdalsøra
for å skipa eit frilyndt ungdomslag.
Ei sjølvvald 7-mannsnemnd hadde hatt møte eit par kveldar føreåt
og førebudd skipinga. Denne hadde peika ut høgskulelærar Inge
Krokann til å leia skipingsmøtet.
På skipingsmøtet heldt så Inge Krokann ein innleiingstale om den
frilynde ungdomsrørsla.
Lovframlegget frå 7-mannsnemnda vart så opplesi, og det vart sam
røystes vedteki å skipa ungdomslag på dette grunnlaget.
Møtet gjekk så gjennom framlegget punkt for punkt og vedtok
det som grunnlov for laget. 38 skreiv under, 24 kvinner og 14 menn.
Så vart det noko samtale om namnet på laget. Krokann sa: «Namn
på lag kan vera geografisk eller symbolsk eller i ymse høve begge
delar. Vi sju som var samla for 2 kveldar sidan, gjer framlegg om
at laget skal heita «Bjarkemål» liksom den sangen islendingen Tor
mod Kolbrunarskald kvad for å vekkja Olavsheren til striden på
Stiklestad i 1030.»
Dette namnet vart samrøystes vedteki. Likeeins vart eit framlegg
frå same nemnda om å kalla det handskrivne bladet «Tormod», vedteki.
Martin Melby gjorde framlegg om å velja styre, og Øyvind Brå
rud meinte at styret måtte vera på 4 stykke og like mange varamenn.
Dette vart samrøystes vedteki.
Til formann og styre vart så valde: Inge Krokann, formann, Øyvind
Brårud, Matæus Molden, Matilde Hellem og Gunhild Skultbakk.

----
315 Bind 2A
---
Det første vanlege møtet vart haldi torsdagskvelden 29. oktober
nestetter. Der var lærar Sandnes frå Levanger og heldt foredrag om
«Vekst i karakterens grunn».
Laget hadde 5 slike møte dette året, og den 14. januar 1926 hadde
laget minnekveld som var vigsla dei som var gått bort i det farne år.
Første talar var skulestyrar Hjelle. Han tala om Chr. Michelsen,
professor Gerhard Gran og dr. Hjalmar Kristensen.
A. S. Bakken tala om Hjalmar Branting, Ole O. Lian og Johs.
Hårklou.
Inge Krokann nemnde stutt nokre fleire menn: Karl Koch, Lars
Kinsarvik, Christian Krogh o. a.
Årsmeldinga for 1926 syner at det i alt vart haldi 18 samkomer.
Av desse var 10 vanlege møte, 3 festmøte, 2 festar, 1 minnekveld
(den som er nemnd ovafor), 1 plantingskveld og 1 foredragsmøte.
Laget hadde i alt 16 foredrag. Boksamlinga vart auka med om lag
20 nr., og ein lesering vart skipa. Talet på lagsfolk hadde i same
året stigi frå 66 til 94.
Frå 6. til 14. november hadde laget eit leikkurs med Harald Inder
gård som leiar. Mellom 80 og 90 var med på kurset.
Foredragsmøtet, der arkitekt Tverdahl tala, skulle vera til inntekt
åt restaureringa av Stiklestadkyrkja, men frammøtet til foredraget var
så lite at det ikkje vart overskot å rekna med. Men laget gav ut eit
lite blad til stemna i Inntrøndelag ungdomssamlag, som dette året
var på Verdalsøra, og har ved sal av dette fått inn 60 kr. netto til
Stiklestad kyrkje. Bjarkemål hadde tilskipinga med denne stemna.
I 1927 hadde laget 12 samkomer. Av desse skal ein serskild nemna
eit politisk folkemøte den 20. mars. På møtet var innleiingstalar av
redaktør Skyldstad, Bop., Knut Markhus for venstre og A. Buen for
Arbeiderpartia. I ordskiftet etterpå var med forutan innleiarane, Arne
Fiskvik, Benjamin Hansen og Christian Nevermo. Dette møtet samla
om lag 300 menneske.
Også dette året hadde laget minnekveld med talar av fru Krokann
om Ellen Key og professor Christen Collin. Inge Krokann tala om
Torjus Hansen og Johan Castberg.
I 1928 hadde laget 15 samkomer. Av desse var det minnekveld 26.
januar, der klokkar Nordnes tala om Arne Halgjem og skuleinspektør
Dahl om Matias Skard og Christian Bjelland.
Og skotårsfest. I møteboka står mellom anna dette om festen: I
slutten av skotårsmånaden sende kvinnfolka i Bjarkemål ut innbyd

----
316 Bind 2A
---
ing til alle karane i laget om å koma til stemnemøte på meierisalen
torsdagskvelden den 1. mars.
Kvelden kom med eit verdrag av vår, og meierisalen skein av festlys
langt utover Øra. Ul.s-karar og andre karar let seg lokka av lyset,
og i gangane stod kvinnfolka og smilte og ynskte velkomen — meir
smørblide enn vanleg og. I salen var benkene kaste ut, og i staden
var det stolar og pynta bord ■ —■ både for to og fire og fleire. Det
var greitt å skjøna kva tankar som låg attanfor, og sume av ungkarane
fekk det med sterk sveitting.
På orkesterplass var Kalle og kompani med sine instrument, og
Harald storleikar frå Singsås var innkalla i eins ærend frå Skogn, så
alle skjøna at kvelden var tenkt som eit attentat langt over det van
lege. Ho Marta var sjef, og etter eit musikknummer og songen: «Den
fagre gjenta skal ut å blenkja og læra gutane stort å tenkja», heldt ho
ein velkomsttale som sa seks. Med få, men overtydande ord gjorde
ho det klårt for alle at «Bjarkemål»-karane skulle bli var kven det
i grunnen var som hadde makta når det røynde på. Og med europeisk
statistikk kvar gledelege resultat det kunne bli av slike skotårskveldar
som denne, når alle la godviljen til . . .
Etter talen steig Trine's songkor på tribunen og hadde ein sers vel
lukka premiere på: «Blant alle gutar i aust og vest, er gutane i Bjarke
mål aller best.» Alle trettan vers vart understreka på ein måte som
gav gode voner for den framtidige operasong i laget.
Så kom ho Emma med 'om «Tormod», og han var i svært godlag,
med di han heldt med kvinnfolka i alle ting han og, denne kvelden.
Fru formann heldt foredrag om «Henrik Ibsen på friarføter». Så
var det «Skjebnemarsj» og annan leik og kveldsmat.
Karane i Bjarkemål fekk enno større tankar om kvinnefolka sine
etter denne festkvelden.
Den 20. mars hadde laget Ibsen-kveld med foredrag av formannen
om Ibsen.
Dei hadde vårfest 15. april, med tale av bladstyrar Olav Hougen
og musikk av Helge Dillan.
Inge Krokann som hadde vori formann i laget i alle åra, hadde
reist ut or bygda i slutten av året, og på årsmøtet den 31/1 1929 vart
Karl Johnsen vald til formann. Dette året hadde laget 9 samkomer.
Av desse korgfest 2. mars, med tale av skuleinspektør Dahl om «norsk
folkekunst», og musikk av brørne Grønn.
Den 17/3 hadde laget spelkveld saman med ungdomslaget «Arnljot
Gelline». Stykket «Mølnaren» vart framsynt.

----
317 Bind 2A
---
På årsmøtet 28/1 1930 vart Martinus Baglo vald til formann. Dette
året hadde laget 11 samkomer med dei tradisjonelle festane.
På årsmøtet 15/1 1931 vart Martinus Baglo attvald til formann.
Dette året hadde laget 13 samkomer.
Verdal ungdomslag hadde sommarstemna si på Øra, og «Bjarke
mål» hadde tilskipinga av denne. Talarstemna vart halden i Folkets
Hus og ikkje som det frå førsten av var tenkt, oppe på «Verdøla
tunet», da det vart regnver. Om kvelden skipa «Bjarkemål» til fest
i Handverkaren.
På stemna tala folkehøgskulestyrar Olav M. Holdhus, og på festen
om kvelden pastor Sesbø, som også preika i Stiklestadkyrkja.
Det finst ikkje møtebok for laget lenger, men dei som enno er
att av dei som var med i laget, fortel at arbeidet heldt fram enno
eit par år, då det slutta for godt.
Nes ungdomslag,
Den 23. februar i 1918 var møte på Ness skule for å skipa eit ung
domslag. Lærar Nygård heldt innleiingstale og las opp eit framlegg
til lover for laget.
Det vart valt ei nemnd på 3 mann til å sjå gjennom dette fram
legget, desse skulle også vera styre til nytt styre vart valt etter ved
tekne lover. Desse vart valde: Fridjov Okkenhaug, O. M. Bjørken
og Ola Nygård.
På møtet 5/3 1918 vart lovene vedtekne.
§ 1 i lovene seier: Laget vil samla ungdomen til arbeid for opplys-
ning og godt folkeliv på nasjonal grunn, og til samvær og hugnad
i venelag. Det står i Norges Ungdomslag.
Til formann i laget vart vald lærar Ola Nygård. Dei andre i styret
vart F. Okkenhaug, O. M. Bjørken, og Bergithe Skansen.
På møte 7. april s. å. vart vedteki at laget skulle ha handskrivi
blad. Det var to framlegg til namn på bladet, «Vårsol» og «Mål
trasten». Ved avrøysting vart« Vårsol» vedteki.
I 1919 vart Fridjov Okkenhaug formann, og seinare har desse vori
formann: Lars Sundby 1920, Fridjov Okkenhaug 1921, Ola Lunden
1922, Fridjov Okkenhaug 1923, Lars Sundby 1924, Per Sundby 1925
—26, Sigurd Aune 1927, Ola Lunden 1928 —29, Lars Sundby 1930,
Einar Ness 1931—32, Arne Sundby 1933, Sigurd Aune 1934, Lars
Sundby 1935, Anders Balgård 1936, Einar Ness 1937, Sigurd Ness
1938, Ola Røstad 1939 —40, Sigmund Guddingsmo 1941 —42, Ola
Tromsdal 1945 —46, Lars Kålen 1947 —48 og Oddvar Myhre 1949.

----
318 Bind 2A
---
Frå laget vart skipa og frametter til
1927 hadde det jamt vori vanlege
møte for året. Seinare vart det noko
færre, frå 7 og heilt ned til 3 (1939).
Det har desutan jamt hatt 2—3
festar for året. Fleire gonger har det
skipa «utflukt» t. d. til Kvinnfjellet
og Skeisberget, og det har hatt ski
renn.
Det har hatt årsmøtet og stemna
i Verdal ungdomslag, etter tur og
orden, siste gongen i 1949.
Det har hatt plantedagar. Den 14/4
1922 hadde det «Snorrekveld».
Frå først av hadde det møta på sku
len eller på gardane. Men den 16.
desember 1922 hadde det første mø-
Anders Skrove.
tet i huset «Heimly», og seinare har dei fleste samkomer vori der.
Laget har hatt gjesting av spelemennene Olav Moe frå Valdres og
Ketil Flatin frå Telemark.
Jamt, serleg i første tida, var det ordskifte om aktuelle emne av
alle slag. Det har også hatt songkor ei tid.
Ungdomslaget Samhug, Leirådalen.
Lærar J. Kulsli gjorde opptaket, og laget vart skipa i 1932. Kuls li
vart straks vald til formann og stod såleis dei to første åra. Seinare
har formennene vori desse i denne orden: Anders Skrove i 3 år, Lars
Grindberg i 3 år, Ole Bjørgan i 3 år, Oddleiv Bergsmo, Jens Rye,
Ottar Hegstad og Per skrove. I krigsåra heldt laget opp.
Laget er innmeldt i ungdomssamlaget og i Verdal Ungdomslag og
har alltid arbeidt i same line og i samsvar med føresegnene frå desse.
Laget har hatt møta på gardane kringom i grenda, og det har vori
eit arbeidsmål heilt frå første tid å få eit samlingshus til grenda. Til
dette formål har det vori innsamling av pengar til byggefond, og
med hjelp av folket elles i grenda har det no komi så langt at huset
er reist, og 17. mai i 1950 var det opningsfest.
Laget har arbeidt jamt heile tida. Som regel har det vori 10 van
lege møte og 2 festar for året. Det har gjerne vori «ferie» i to måna
der kvart år midt på sommaren.


----
319 Bind 2A
---
Det har vori serskilt spellag, og dette har hatt framsyningar på
festane i laget og av og til også utafor grenda.
Ungdomslaget har hatt handskrivi blad. Det heiter «Mjølne».
Skogplanting har det og hatt eit og anna året, når det har høvt slik
at nokon ville ha det.
Øvre Helgddal ungdomslag.
Dette laget er det nest yngste i bygda. Det vart skipa 20/1 1946
etter opptak av Bernhard Mo, som var der som lærar. Møtet vart
haldi på skulen i Kleppen, og Mo hadde føreåt arbeidt ut framlegg
til lover, som vart vedteki. Det låg føre to framlegg til namn på
laget, og det namnet som står ovafor vart vedteki.
Formålsparagrafen seier at laget skal arbeida for eit friskt åndsliv,
samstundes som det og skal arbeida for godt skjøn og eit godt ven
skap ved samkomer med drøfting, foredrag, opplesnad og anna
gaman. Alt arbeid i laget skal leggjast på nasjonal grunn.
Dessutan er fastsett at politiske spørsmål ikkje skal drøftast korkje
i munnleg ordskifte eller skriftleg i det handskrivne bladet. Det skal
vera 6 styresmenner, valde på eitt år om gongen.
På skipingsmøtet skreiv seg 26 lagsfolk.
Alt på dette møtet kom det på tale at laget måtte ta opp arbeidet
med å få eit samlingshus i grenda. I 1948 vart send ein søknad til
Verdalsbruket om å få tømmer til huset. Svaret på denne søknaden
vart at «Bruket» gav ungdomslaget rådvelde over tømmer for 2000
kr. til ungdomshus. Same året fekk laget tilbod om tuft til huset frå
Magnus Kleppen nedafor Julnesbrua. Noko pengar var også samla.
Neste år vart det sendt søknad om byggeløyve, og formannen i Inn
trøndelag Ungdomssamlag skreiv på tilråding. Men laget har enno
ikkje fått svar på søknaden. Tufta er frådelt og skyldsett.
I 1949 vart laget innmeldt i Inntrøndelag Ungdomssamlag. Da
laut samstundes gjerast nokre små brigde i lovene.
Laget har handskrivi blad. Det heiter «Ordet fritt». Dette har
alltid vori med i møteprogramma.
Desse har vori formenn i laget:
Olav Snekkermo i 1946.
Arne Julnes i 1947.
Sigbjørn Ottermo i 1948, 49 og 50
I 1948 fekk laget skipa spellag, og dette øvde straks inn stykket
«Kallane i Oladalen». Det vart framsynt i laget på 17.-maifesten.
Den 19/6 same året var dei i Leksdalen og synte det fram.

----
320 Bind 2A
---
Skipingsåret hadde laget 4 lagsmøte og morsfest, men i 1947 berre
eitt møte. I 1948 var det 10 møte og 3 festar, og i 1949 9 vanlege
møte og eit sammøte med ungdomslaget Fjell, Vera.
I årsmeldinga for 1949 seier styret seg sers glad for at både gamle
og unge står så godt i lag om arbeidet, og nyårsynsket er at alle må
bli med i laget.
Tor Foleson, Sjøbygda.
Dette laget har berre ei av møtebøkene att. Denne tek til 20/4
1902 og sluttar med møte 25/4 1915. Dette møtet er truleg også
det siste laget hadde.
I alle desse åra har laget arbeidt på lag som dei andre ungdoms
laga. Det har hatt handskrivi blad og ordskifte på dei fleste møte.
Det var serleg eit skarpt ordskifte på møte på Vårtun skule 8/5 1914.
Emnet galdt om laget skulle bli innmeldt i «Det Norske sosialde
mokratiske ungdomslag».
Formannen, John Haugen, fortalde han hadde vori til sakførar og
spurt seg til råds, men hadde ikkje fått medhald i at dette var lovleg.
Og dei gamle lagsfolka hevda at ei slik kursendring var i strid med
føresetnaden som laget var skipa på. Dessutan var det ikkje høve
til lovbrigde utan på årsmøtet.
Likevel sette formannen framlegg om innmelding under avrøysting,
og utfallet vart at 32 røysta for innmeldinga og 24 mot.
Johs. Ydse sette da fram ein protest som han kravde bokførd.
Denne protesten lydde så:
«Da eit fleirtal på 32 i det frilynde ungdomslag Tor Foleson hev
vedteke, å utmelda laget av Indtrøndelagens ungdomssamlag for å
umgjera det til eit politisk partilag med innmelding i det sosialde
mokratiske ungdomsforbund ■ — vil mindretalet 24 stykkje segja ifrå
at vi finn det gjorte vedtak er ulovlegt, da det rekk så vidt, at det
i seg sjølv er ei heil bryting av det gamle ungdomslag sitt formål.
Laget blir noko heilt nytt og heilt motsett det lag som har vori
inntil no. Det blir eit lag berre for sosialistar, medan fyrr alle utan
omsyn til politisk tru og meiningsskilnad kunde vera med. Mindre
talet meiner difor, at fleirtalet ved det gjorte vedtak sjølv har sett
seg utanum det frilynde ungdomslag og dermed tapt retten til laget
og laget sin eigedom. Vi vil derfor oppmoda dei av lagsstyret som
enno står i laget um å tillysa møte i det frilynde ungdomslag Tor
Foleson til framhald med arbeidet etter dei gamle reglar og formål.»
Nestformannen i laget, John Sevaldsen, kunngjorde at han etter

----
321 Bind 2A
---
det som hadde gått for seg, såg det slik at han hadde rett til å halda
fram med laget etter dei gamle reglar og på det same grunnlag som
før. Han skulle seinare kunngjera tida for neste møte.
På dette møtet som vart halde 24/5, vart det så vedteki å senda
skriv til Inntrøndelag Ungdomssamlag om at laget framleies står i
samlaget, for det tilfelle at det skulle ha komi inn skriv om utmelding.
Til å avkrevja den tidlegare kasseraren, Kristian Rønning, kassabok
og pengemidlane åt laget vart valde formannen og Johs. Myhr, da
denne etter voteringa den 8/5 måtte vera å rekna som gått ut or laget.
Johs. Myhr vart beden om å ta over kasserararbeidet.
På neste vanlege møte vart framlagt framlegg til brigde i lovene
slik at § 1 får eit tillegg om at laget skal vera upolitisk og såleis
ikkje kan innmeldast i nokon politisk organisasjon, eller høyra til
noko politisk parti. Dette og nokre andre brigde skulle bli å avgjera
på neste årsmøte.
Lærar Kluken gjorde framlegg om at lovene skulle omskrivast til
nynorsk. Dette vart vedteki, og Kluken, Johs. Ydse og J. Myhr vart
valde til å gjera dette.
Framlegget til lovbrigde vart samrøystes vedteki på årsmøtet
24/1 1915.
Det var 4 møte i laget etter dette, men da blir det visst slutt.
Men føre den tida da denne møteboka tek til, hadde laget arbeidt
i mange år. Kor mange har det ikkje vori råd å få greie på. Det
starta med namnet «Forsøget», men namnebytet hadde gått for seg
då siste boka tek til, såleis føre 1902. Det har heller ikkje vori
råd å få vita kven som sette det i gang og stod for styringa dei
første åra.
Etter 1902 har desse vori formenn i laget:
Evald Svinhammer, Paul Gran, K. Kofoed, Petter Myhr, Jakob
Minsås, Arne Holan i 3 år, baneformann Myhre, John Sevaldsen,
John Haugen 1914, atter John Sevaldsen 1915.
Laget hadde dei fleste møta i Sjøbygda. Frå 1908 og frametter
ei stund også nokon i Volhaugen.
Sør-Leksdal ungdomslag.
Sør-Leksdalen ungdomslag er det yngste av ungdomslaga i bygda.
Det vart skipa på møte hos Arne Duvsete på Sende i desember 1948.
Dei som var i brodden, var Målfrid og Johannes Sende, Eskild
Musum, Johannes Johansen og Kirsten Duvsete (no Musum). Desse
var også det første styret i laget med Johannes Sende som formann.

----
322 Bind 2A
---
Det første praktiske tiltaket laget sette seg som arbeidsmål, var
å få eit samlingshus i grenda. Dette hadde vori på tale der lenge
før ungdomslaget vart skipa, og det hadde også vori arbeidt litt med
det. Eit gjentelag som vart skipa i 1945 med Oline Sende som for
mann, hadde samla pengar gjennom arbeid og utlodningar. Dette
laget kalla seg «Lukkestjerna». Pengane det hadde samla, fekk så
ungdomslaget til rådvelde åt huset.
Andre formannen i laget (1950) er Magne Selnes. Kirsten Musum
har gått ut or styret, elles er det dei same i år som første året.
Laget er innmeldt i ungdomssamlaget.
Verdal ungdomslag.
Tanken om å få i stand eit samband mellom ungdomslaga i Verdal
er like gamal som hundreåret. Og ikring hundreårsskifet vart det
gjort ein freistnad med det. Det hadde namnet Verdalens ungdoms
samlag. Ein veit ikkje om noko møtebok som samlaget hadde. Men
på eit møte i Vinne ungdomslag 4/11 1900, var styret for samlaget
Ingvald Myr, Johannes Ydse og Ludvig Reitan, til stades, og hadde
føreåt møte saman med styret i Vinne ungdomslag og gjorde der
greie for formålet med samlaget.
Noko seinare hadde det ei bygdastemne på Levring. Lærar Ing
vald Myr var formann, men da han for ut or bygda i 1904, høyrer
ein ikkje noko meir om dette samlaget før det noverande Verdal
ungdomssamlag vert skipa.
Dette kom i stand på denne måten:
Den 7. aug. 1921 hadde styra for ungdomslaga «Arnljot Gelline»,
«Varden», «Ness ul.» og «Vinne ul.» møte i samlingshuset på Stik
lestad for å drøfta tanken om samskiping av ungdomslaga i Verdal.
Etter noko ordskifte vart det valt ei nemnd på 5 mann til å arbeida
ut framlegg til lover for ein slik samskipnad. Desse vart valde:
Einar Hegstad, Ole Kvalen, F. R. By, Fritjov Okkenhaug og Anders
Musum. Etter at nemnda var ferdig med lovframlegget, skulle det
sendast til laga, så dei kunne få drøfta det.
Den 20. august nest etter hadde nemnda møte og vedtok lovfram
legget. Samstundes med at laga fekk sendt dette framlegget til
drøftings, vart dei pålagde å velja 4 sendemenn til eit møte, som
seinare skulle bli kalla saman av lovnemnda.
Dette møtet vart haldi 30. oktober s. å., og det vart da skipings
møtet for laget. Attåt dei før nemnde laga hadde også «Vuku ung
domslag» og «Inndal ungdomslag» sendt melding om at dei ville vera

----
323 Bind 2A
---
med i samskipnaden. Alle desse laga hadde sendemenn på møtet.
Lovframlegget frå nemnda vart vedteki med nokre småbrigde for
einskilde punkt.
Formålsparagrafen er slik:
«Verdal ungdomslag skal vera samskipnad mellom dei frilynde
ungdomslaga i Verdal og har som formål å setja kveik i lagsarbeidet,
serleg ved å få i stand større foredragsstemner og festlege samkomer,
eller ved å fremja andre kulturelle og nasjonale oppgåver som kan
melda seg. Alle frilynde ungdomslag i Verdal har rett til å vera med.»
Vidare fastsett lovene at kvart ungdomslag som er innmeldt i Ver
dal ungdomslag, har rett til å velja utsendingar til årsmøtet, såleis
at lag med opp til 10 medlemer vel 1, opp til 20 vel to o. s. fr.
Men inkje einskildlag har rett til å velja meir enn 5.
Etter eit seinare brigde av lovene skal kvart einskildlag velja 1
mann (kvinne) som skal vera med i styret for samskipnaden. Utsen
dingsmøtet vel serskild formann og kasserar.
På årsmøtet som skal haldast i mars, skal styrret leggja fram års
melding og rekneskap, plan for arbeidet komande år og saker elles
som styret vil ha teki opp, eller saker som er komne inn frå andre
lag eller einskildmenn. Årsmøtet skal som regel gå på omgang mel
lom laga. Inkje vedtak må stå i strid med programmet eller formålet
for dei frilynde ungdomslaga, såleis som dette til kvar tid blir fastett
av landsstyret.
Etter at lovene var vedtekne, vart styret for laget valt: Formann
Anders Musum, kasserar F. R. By, dei andre Gudvor Dillan, Severin
Skansen og Einar Hegstad.
Alle desse vart verande i styret til og med 1925. Da sa F. R. By
og Gudvor Grunnan (Dillan) frå seg attval. Som ny vart valde
Ola Lunden og Aslaug Kluken. I 1928 vart Oddgeir Wohlen vald
etter Severin Skansen som da var død. Einar Hegstad sa frå seg
attval i 1929. I staden vart vald Helge Reitan. I 1930 vart Gunhild
Skultbak innvald. I 1933 sa Oddgeir Wohlen og Helge Reitan frå
seg attval, i staden vart valde Bj. Kvello og Gunnar Steinsli. Anders
Musum stod som formann til 1934, da Per Stiklestad vart vald.
På årsmøtet i Ulvilla 10/5 1936 vart det før nemnde lovbrigde
gjort, slik at årsmøtet etter den tid ikkje vel andre av styret enn for
mannen og kasseraren.
Formenn i laget seinare har vori desse: 1937 —39 Anders Skrove,
1940—41 Per Stiklestad, 1946 —47 Knut Haugan, 1948—49 Dagrun
Bjartnes.
21

----
324 Bind 2A
---
Av vedtak som Verdal ungdomslag har gjort, kan ein nemna. I
1924 vedtak om å ta lotter i kaffistova på Øra for 500 kroner.
På årsmøtet i Ulvilla 9/5 1926 vedtak om å skipa eit bygdemuseum
etter framlegg av Fridtjov Okkehaug. Til nemnd for museet vart
desse valde: F. Okkenhaug, P. Brønstad, M. Melby, Gud vor Grun
nan og A. Musum.
Nemnda arbeidde da med denne saka i åra frametter, slik at museet
kom istand og vart opna på Verdølatunet sommaren 1930.
Våren 1930 vart skipa eit husflits- og hagebrukssjå på Stiklestad.
I 1927 gjorde styret vedtak om å kjøpa 15 stk. av Nynorsk salme
bok. Desse skulle bli utlagde i Vinne kyrkje, da denne salmeboka
da var innførd der.
På årsmøtet i 1931 vart gjort vedtak om å senda søknad til Stikle
stad sokneråd om å få 12 heilnorske gudstenester i Stiklestad for
året. I 1933 vart send ein liknande søknad, men da berre om 6.
Den 11/2 1934 hadde det komi svar frå soknerådet om at denne
siste søknaden var innvilga.
Laget har skipa til 3 ordskiftemøte. Det første på Stiklestad over
emnet: «Kvar kan landsungdomen søkja si framtid.» Det var tre inn
leiarar til emnet: Olav Sæter frå Arbeidarpartiet, J. Leirfall frå Bon
departiet og skuledirektør Todal frå Venstre.
Det andre møtet var også på Stiklestad. Da var emnet fred og
forsvar, med innleiing av prost Castberg og oberst E. Astrup.
Det tredje var i «Handverkaren» på Øra den 8. desember 1949
om emnet «Kva gjer bygda for å halda på ungdomen». Med inn
leiarar: Ordførar Einar Musum for bygdastyringa, Anders Musum
for lærarane i bygda og Ola Røstad for ungdomen sjølv.
I 1930 og 1946 hadde laget tilskipinga av årsmøtet og stemna i
Noregs Ungdomslag, og i 1926 og 1939 av stemna i Inntrøndelag
Ungdomssamlag. Med unnatak av dei åra da desse større stemnene
Tar i bygda, har laget hatt si eiga sommarstemne i samband med heil
norsk gudsteneste i ei av kyrkjene, ute i det fri eller i kapellet på Øra.
På desse stemnene har det vori fleire landskjende talarar, dessutan
musikk, korsong og leikframsyning. Som regel har det ungdoms
laget som har hatt stemna, skipa ein fest om kvelden etterpå med
tale, framsyning av spelstykke og leik til slutt.

----
325 Bind 2A
---
AVISER OG FØRSTE PRENTEVERK I VERDAL
Når man nå til dags ser den mengde aviser og ukeblad som flom
mer inn over bygdene, er det ofte vanskelig å forstå at bare for
godt og vel en mannsalder siden hadde de fleste av Verdals innvånere
liten eller ingen befatning med den slags lesestoff. Det som fantes
av lesestoff i heimene var for det meste av religiøs art, bøker som
hadde gått i arv fra far til sønn med enkelte supleringer av og til.
En og annen velsituert gårdbruker og bestillings- og embetsmenn
holdt en avis eller et månedsblad; ofte ved at flere holdt samme avis
eller blad sammen. For det meste var det vel nærmeste lokalblad som
fant innpass i en del heimer, og dessuten månedsbladene For Fattig
og Rig, Almuevennen og Skillingsmagasinet. Disse blad var til dels
illustrert, særlig Skillingsmagasinet var godt forsynt med bilder fra
mange kanter av verden. Bildene var utført i tresnitt — klisjeene
var skaret i tre, et sent og vanskelig arbeid, som måtte utføres med
den største forsiktighet og nøyaktighet. En dyktig fagmann på om
rådet kunne oppnå gode resultater ved denne billedframstilling. Disse
blad ble ofte tatt vare på og innbundet i årganger, hvorav det ennå
i våre dager finnes en del eksemplarer på forskjellige steder.
Av lokalblad var det Nordre Trondhjems Amtstidende på Levanger
som ble holdt av en del her i Verdal, men etter at venstrepolitikken
var begynt å få vind i seilene, ble det Nordenfjeldsk Tidende på
Levanger som fikk de fleste abonnenter her.
Ved århundreskiftet fikk imidlertid Verdal sitt eget lokalblad, Inn
herreds Folkeblad. Dette blad ble startet av Johs. Aas og Gustav
Borgen. Den førstnevnte var gårdbruker i Leksdalen, mens Borgen
var utdannet som boktrykker og født og opp vokset i Verdal. Han
lærte faget i Nordenfjeldsk Tidendes trykkeri på Levanger, hvor han
også var faktor en tid. Ideen til avis i Verdal var visstnok hans.
Johs. Aas hadde vært en ganske flittig medarbeider i Nordenfjeldsk
Tidende, og av den grunn henvendte Borgen seg til ham med sine
planer. Borgen hadde da post sørpå et sted. Resultatet ble at Aas
slo til, og et kompaniskap kom i stand med henblikk på å starte en
avis i Verdal. Borgen var uten midler, og det ble Aas som måtte
sørge for den finansielle side av saken. Han kjøpte tomt av Olav
Franks eiendom på Verdalsøra og oppførte en bygning der til tryk
keri. Det første nummer kom ut den 29/1 1900. Bladet var 5-spaltet
og kom ut 2 ganger ukentlig. Gustav Borgen sto oppført som redak
tør til 31/12 1902, da hans navn forsvant fra foten av bladet.

----
326 Bind 2A
---
I en kort tid i 1903 sto Oluf Bergmann oppført som bladets red
aktør. Bergmann var boktrykker og hadde utgitt aviser på Levanger
og Stjørdal. Han var i sin tid en kjent godtemplar og folketaler og
har stiftet en rekke godtemplarlosjer i distriktet. Da han reiste fra
Verdal, startet han Levanger Avis som imidlertid ikke fikk noen
lang levetid.
Fra 25. mai 1903 står Johs. Aas oppført som bladets redaktør. I
virkeligheten var det nok Aas som den hele tid hadde redigert avisa,
eller i hvert fall skaff et det vesentligste av redaksjonelt stoff. Han
tok aktivt del i bygdepolitikken og var en meget benyttet mann i
kommunens styre og stell. Hans deltakelse i bygdepolitikken skaffet
ham imidlertid ikke bare venner. Særlig etter at kommunen hadde
kjøpt Verdalsgodset, kom han i opposisjon til de som ledet godsets
drift. Gjennom sin avis rettet han voldsomme angrep mot brukets
ledelse og fikk reist en folkeopinion som resulterte i at et nytt her
redstyre valte nytt styre for Verdalsbruket. Men uroen omkring bru
ket ga seg imidlerti ikke, og så gikk herredstyret til det skjebnesvangre
skritt å seige bruket.
Da det var innlysende at avisa som Aas redigerte, hadde sin store
del i det nederlag som mindretallet hadde lidt, oppsto tanken om
et konkurrerende blad som mindretallet kunne betjene seg av. Tan
ken ble realisert, en ny avis som fikk navnet Værdalens Blad, kom
ut med sitt første nr. den 1/10 1911. Som redaktør for dette bladet
ble ansatt boktrykker Robert Foss. Han hadde arbeidd ved en rekke
trykkerier i landet, var i flere år faktor ved Nordenfjeldsk Tidendes
trykkeri på Levanger og senere bestyrer av Indtrøndelagens trykkeri
på Steinkjer. Den nye avis fikk ikke den ønskede tilslutning, men
holdt det dog gående i noen år. De som sto i spissen for bladet
måtte nok spe på betraktelig av egne midler for å holde bladet gående,
men til slutt sa de stopp, og bladet gikk inn. Aas hadde da solgt sin
avis, og eierne av Værdalens Blad fant det vel heller ikke formåls
tjenlig å fortsette med bladet. Værdalens Blads siste nr. kom ut ved
årsskiftet 1917—18.
Johs. Aas solgte sitt blad og trykkeri i 1917 til brødrene Wilh.
Eriksen og H. E. Eide. De drev så bladet i fellesskap til 1932. Wilh.
Eriksen var bladets redaktør. Han var utdannet som boktrykker og
var faktor ved bladets trykkeri fra 1909- Da kompaniskapet ble opp
hevet, overtok Wilh. Eriksen avis og trykkeri, mens H. E. Eide over
tok bokhandelen, som brødrene hadde drevet i fellesskap ved siden
av avisa. Wilh. Eriksen fortsatte som redaktør og avisutgiver til

----
327 Bind 2A
---
Johs. Aas.
Wilh. Eriksen
1944. Forholdene under okkupasjonen var selvsagt en vanskelig tid
for avisutgivere, og våren 1944 besluttet Wilh. Eriksen seg til å slutte
med bladet. Fra NS-hold ble det gjort forsøk på å få ham til å fort
sette med bladet, men da dette ikke lyktes, utga en mann ved navn
Sverre Johnsen en avis på Levanger, som skulle være lokalblad både
for Levanger og Verdal. Nordre Trondhjems Amtstidende var nem
lig blitt stoppet av tyskerne på et tidligere tidspunkt av okkupasjo
nen. Da freden kom, ble det selvsagt slutt med dette avisforetagende.
Etter freden ble det en tid utgitt et meldingsblad i Verdal, hoved
sakelig inneholdende offentlige kunngjøringer, små annonser og lokale
notiser. Wilh. Eriksen påtok seg trykkingen av dette bladet, som
fikk navnet Verdalingen og kom ut med sitt første nummer den 2/10
1945. Den første redaktør av dette bladet var Leif Granli. Da han
ble stortingsmann og sa opp stillingen, ble Ingjar Gudding ansatt
som redaktør. Han redigerte bladet til juni 1952, hvoretter Odd
Grande.ble bladets redaktør. Bladet var da gått sammen med Nord-
Trøndelag og Inntrøndelagen, Steinkjer, men fortsatte å ha kontor
i Verdal.
Innherreds Folkeblad var imidlertid begynt å komme ut igjen, idet
Alf Eriksen — en sønn av bladets tidligere utgiver — gjenopptok
utgivelsen den 1/4 1951.

 

----
328 Bind 2A
---
Forestillingene om sykdommer og deres årsaker og bekjempelse var
i eldre tider av en meget primitiv natur. Sykdommer trodde man
skyldtes onde makter, hekseri og trolldom, eller også var de en Guds
tilskikkelse, og behandlingen måtte være i overensstemmelse hermed.
De onde ånder søkte man å fordrive med hekseformularer og andre
kraftige midler, og Guds vrede formildet man ved bønner.
Det er først etter opprettelsen av universitetet i København 1478
at det i Danmark og Norge opptrer vitenskapelig utdannede læger.
Den første embetslæge som ansattes i Norge, var en provinsial- eller
stadsmedicus i Bergen 1603, og ennå omkring 1700 var det av egent
lige læger bare 3 —4 i hele landet.
Foruten de ved universitetene vitenskapelig utdannede medici hadde
man de mer handverksmessig opplærte kirurger, bartskjærere eller
feltskjærere, som gjorde tjeneste i hæren og for øvrig praktiserte etter
tid og leilighet. Disse medici og kirurger hadde i den eldre tid hver
sitt begrensede område: De første behandlet innvortes sykdommer,
mens de siste var henvist til behandling av ytre skader som sår, ben
brudd og lignende.
For øvrig representertes lægevesenet av kvaksalvere, signe- eller
runekjerringer, som vel undertiden kunne ha noen erfaring angående
sykdomsbehandling og foretok sine kurer etter gamle, prøvede hus
råd, men som vel likså ofte tok overtroiske midler i sin tjeneste.
«Overtroiske kure og folkemedicin i Norge» heter en liten samling
kuriosa, som doktor N. A. Quisling har samlet og utgitt. Vi gjengir
en del av de mer og mindre delikate kurer som de gamle husråd
foreskriver:
Mot galskap bruktes «aareladning til siste blodsdraape». Kuren
bringer unektelig tanken hen på den behandling om hvis resultat
Kolberg sier «han tog sin død deraf, men feberen ham f0r10d»....
Mot sti på øyet tok man en flis av en likkiste og tente fyr på den nær
øyet, så røken kom inn på det. Midlet mot vorter: Når det var kjørt
lik gjennom en grind, skulle man passe på første dugg som falt på

----
329 Bind 2A
---
grinden og smøre den på vorten. Mot hengesyke bruktes midler
hvorom man med rett må kunne si at ondt skal ondt fordrive. Et av
disse midler besto av såkalte tjæreboller, laget av mel, tjærevann og
urin. De ble tatt inn. Videre drakk man et avkok av lusegras eller
ennå mer delikat: man fikk en veritabel lus på et stykke flatbrød.
Men lusa måtte dekkes til med sur fløte, slik at den syke ikke merket
noe. Middel mot benverk: et omslag med «varm mandlort». Ku
møkk kokt i søt melk ansåes som et godt middel mot nervefeber.
Ved siden av disse mindre tillokkende lægemidler, som man ikke
nettopp fristes til å sørge over et gått av mote, var der imidlertid et
gammelt husråd, som de fleste visst gjerne gjorde mer bruk av enn
tilfellet nu tillater, nemlig brennevin, som i de gode gamle dager
anvendtes som middel mot praktisk talt alt det et menneske feilte på
kropp og sjel.
Også Kliivers «Bonde-Praktika» inneholder en del husråd, som
sikkert har vært brukt i Verdal i hans tid. Noen av dem ville neppe
vinne bifall nå for tiden. En del hygieniske forskrifter med hensyn
til værelsenes utluftning etc. er høyst moderne, men har neppe i hans
tid vært fulgt av andre enn «konditionerede».
Under januar måned gir han følgende veiledning, som man neppe
kan anbefale å følge:
«Det bedste Raad, om nogen forfryser noget Lem, er, at tåge en
fersk frossen Hestemøgklump, slaae den i smaa Stykker og lægge den
paa det forfrosne Sted. Naar denne Klump er smaltet og tørret noget,
tages en frisk og lægges paa. Dette trækker al Kulden af Saaret, om
end Skaden er noget gammel som derefter let lader sig læge med Kit
eller Blyehvidtplaster, og bryder aldrig mere op.
For Hoste og stærk Forkjølelse er det en god Hjelp, at drikke
opkogt fersk Melk blandet med en god Tåar Brændeviin. Det maa
drikkes saa varmt som muligt, nåar man lægger sig, derefter holder
man sig varm i Sengen, og er da snart i Bedring. Istedetfor Melk kan
Ølost-Valle tjene lige godt.»
Under februar gir han følgende advarsel:
«Vær i denne Tid agtsom for Kulde og fugtig Luft, som kan skade
din Helbred. Brug Klæder, som kan holde dit Legeme passende
varmt, og Fødderne tørre. Gaae ikke længe ude om Morgenen fasten
de, men nyd noget Drikke og Spise før du begiver dig ud i Luften; eller
og røg lidet Tobak, om du er vant dertil. Dette er et godt Forebyg
gelsesmiddel mod de skadelige Uddunstninger, som Snee- og lis
smeltningen giver fra sig.

----
330 Bind 2A
---
Naar du kommer ind af kold Luft, hold dig da ikke for nær til
Varmen, og mindst med Hænder og Fødder; thi for hastig Hede
driver Kulden ind i Kroppen og Lemmerne, hvilket foraarsager Hoste,
Rændsel (Gigt) og flere Sygdomme.
Det er godt for den Reisende, at han i denne Aarets Tid nyder en
Tåar Viin eller gammelt 01, førend han om Morgenen begiver sig
ud i Luften.
Enhver Mand, som vil boe i sunde Værelser og beholde sin Helbred
og et friskt Legeme, skal for Alting forsyne sine Vinduer med Gjæn
ger (i Særdeleshed tvende mod hinanden staaende Vinduer) i sit dag
lige og Natteværelse, og altid een eller to Gange midt om Dagen,
nåar Veiret tillader det, lade disse Vinduer samt Døren staae aabne,
for at udtrække den fugtige og sure Luft, og igjen faae den friske
Luft ind i Værelserne.
Der kan intet skadeligere være for Menneskenes Helbred, end de
onde Dunster, som avles af vaade Gulv, fugtige Klæder, der tørres
paa Ovnen, og Dampen af sovende Folk.
Naar et Værelse bliver igjennemtrukket af disse Ting, uden at
udluftes, vil de Mennesker, som daglig opholde sig i disse Værelser,
være udsatte for: Brystsvaghed, Forraadnelsesfeber, Hovedpine og
Øiensvaghed; ja, ofte er denne usunde insluttede Luft Aarsag til, at
Menneskene maae bortdøe før Tiden.
Foruden dette, haves og den Fordeel, ved ofte at give sine Værelser
frisk Luft, at Yægge, Lofter, Møbler og Malinger derinde holde sig
stærkere og bedre.»
I mars innskjerper han:
«Hav samme Omsorg for din Sundhed og Helbred som i forrige
Maaned er foreskreven.
Vogt dig for at bruge trange Klæder, de hindre Legemets Uddunst
ninger, og befordre Kuldens hastigere Virkning; thi nu er Veirets
Omvexling hastig og virksom.»
Og april måned innledes med denne påminnelse, (som visstnok har
vært høylig påkrevet):
«Vær lige flittig til daglig at udlufte og reengjøre dine Værelser
i denne Maaned, som i den forrige. Og eftertænk, om noget andet
kan være forsømt. —
Den nu udspirende Karvekaal og Vandkarse er en sund Spise, brug
den derfor saa ofte du kan; thi den er styrkende for Maven og tillige
blodrensende. At drikke en Kop Kjernemelk om Morgenen fastende,
er meget tjenligt.

----
331 Bind 2A
---
I denne Maaned maae du, ligesom for, agte paa din Sundhed. Ofte
at arbeide eller gaae dig varm og sved, holder din Helbred i Stand
og afværger Sygdom. Men bliv ikke staaende stille, nåar du er sved
eller varm, i kold Luft, at du ikke deraf skal faae en Forkjølelse.»
For juni gir han følgende advarsel:
«Vogt dig nu for formegen Søvn, som fordærver dit JLegeme. Staae
herefter tidlig op ved Solens Opgang, væk dine Folk og sæt dem i
Arbeide den Stund det er svalt om Morgenen, lad dem i det Sted sove
en Times Tid om høieste Dag, nåar de for Hedens Skyld ei kan saa
vel arbeide.»
Under juli skriver han:
«I denne Maaned hænder det, at Hundene blive gale, og deres
Bid er da dødeligt, i Fald det ikke i Tide forekommes. De mest
bekjendte Raad derimod er: at tåge Neldeblade eller Krusemyntblade,
støde dem sammen med Salt som et Plaster og lægge paa Saaret; eller
og med et gloende Jern at brænde ind i Saaret, for at udtrække den
Gift, der findes efter Tanden. Hvidløg og Citronskal at spise, er og
godt mod de indvortes Tilfælde, som ere Følger af Hundebiddet;
dog er det bedst, hvor en Læge findes ved Haanden, strax at søge
denne, for at lade bortskjære det bidte Sted.
Nu, og besynderligen i Hundedagene, skal du vel vogte din Hel
bred, ikke drikke for hastigt eller for meget ad Gangen, nåar du er
heed; ei heller bade dig, uden i salt Søe eller rindende frisk Vand,
og ikke uden stor Nødvendighed, lade dig aarelade eller kopsætte;
sov ikke heller for længe om Morgenen og skye al Vellyst! Spiis
heller ikke for megen Sallat, thi paa denne Aarets Tid kjøler den
formeget din Mave.
Bestil dig nu Multer, til at sylte eller lave Multegrød af; den er
særdeles god at bruge, og helbreder Skjørhetsykdom.»
Liksom man i denne tid hjalp seg med husråd i sykdomstilfelle,
således lavet man også seiv sin medisin av innsamlede planter og
plantedeler. Kliiver gir for august følgende påminnelse:
«Samle nu og henlæg i Skyggen at tørres, de Urter og Rødder, som
du agter at bruge til Lægedom; thi efter denne Tid svinder Kraften
bort af samme.»
Og for september:
«Lad dig samle Enebær, at bruge til Lægedom for Folk og Kreature;
sæt dem paa Brændeviin og paa dit 01. Naar man tåger 1 Kande
(2 Potter) tør Enebær og lader males blandt V 2 Tønde Grop, som

----
332 Bind 2A
---
sættes til Distillering eller i Brændeviins-Emnet, da bliver det pas
sende stærkt, og en drivende Helbredsdrik. ■ —■
Rødder af Lægedomsurter bør nu optages, thi Kraften af Stilkene
ere alt nedstegne i Roden.
I denne og næstfølgende Maaned maae du flittig om Middagen
udlufte dine Værelser og skaffe frisk Luft ind i dem, ved at aabne
Vinduer og Døre, ligesom foreskreven er i Februarii Maaneds Huus
regler.
Hvo som haver et svageligt Legeme, bør nu ved Lægens Raad rense
samme, enten ved Aareladning eller Purgeren, da Luften nu er tempe
reret dertil.
Usaltet Gaasefedt er et godt Middel at bruge paa Øinene for Blem
mer og Stær.»
For oktober har han følgende sunnhefstorskrifter:
«Naar du bager Brød af dit nyetærskede Korn, da kom altid lidt
Salt iblandt Deigen, saa skal Brødet bekomme dig vel; derimod nåar
dit Korn har henligget et Par Maaneder efter Indkj øringen, er tørt og
har udsvedet, da behøves ikke længere denne Forsigtighed.
Vær nu i Slagtetiden ikke for begjærlig efter at spise fersk Kjød
og Pølser for ofte eller for meget; thi du faaer deraf Pine i Maven
og maaskee andre Sygdomme.»
Og for november:
«Vogt baade dig seiv og dine Folk fra for megen Kakkelovns
varme. En stærk Stuevarme er meget skadelig; thi nu indeholde
saadanne Værelser en ureen Dunstkreds, som ei bør formeget op
hedes; thi nåar du kommer ind i den fra den frie og tynde Luft, som
nu indfalder, og du ofte omvexler dermed, da vil snart Krime, Hoste
og Betændelsessygdomme overfalde dig.
Jo mere du haver at forrette i frie Luft, desto mindre varm bør
din Stue være, og ikke varmere, end det er nødvendigt, for at du ikke
skal fryse.»
Endelig har han for desember følgende ad varsel:
«Vogt dig nu for de almindelige Vinter-Sygdomme, der foraarsa
ges i denne Tid ved den gamle fordærvelige Brug af Rolighed og for
liden Bevægelse, ved at spise meget og nyde haard Vinter føde. Dit
Legeme, som Arbeide vedligeholder, kan ikke taale den Rolighed;
din Fordøielse bliver svækket, dine Vædsker tykke og slimede, og du
faar Anlæg til Forstoppelse i Indvoldene, og til langvarig Sygdom.»
Til slutt har han et par oppskrifter på lægemidler, som formodent
lig har vært en del anvendt på den tid. Det er:

----
333 Bind 2A
---
«Et godt Middel mod den onde Brystværk.
1 Pægel sød Melk, 8 Lod Figen, som karves smaae, 1 Haandfuld
Liinfrøe, som stødes smaat, 1 Hvedekavring, finstødt, nogle Straae
Safran.
Disse Ting koges sammen i en Potte, indtil det mænger sig til en
tynd Grød og lægges imellem fine Klude paa det svulne Bryst.
Et godt Plaster for Rosen i Fødderne.
En Deel fiin Grankode (Harpix af Grantræer), 2. Dele gullt Vox,
1 a 2 Æggeblommer kommes deri, nåar det er smeltet, deri lægges
linnede Klude, som tages op, nåar de ere igjennemtmkne.
Disse lægges paa Rosensaaret, og ville udtrække alle onde Vædsker.
Derefter bruges Bleghvidtplaster at læge Saaret med.»
Den første opptegnelse vedkommende «medicinalvæsenet» i Verdal
er formodentlig en notis i bygdens ministerialbok fra 1723, hvor det
opplyses at Gunhild Nøstmoen, Peder Henriksen Sprinfelt og Anne
Larsdatter ved Ulvilden har stått «ofuenbar skrifte — for sit runerie
med at bede for syge.» Nærmere opplysning om deres virksomhet og
metode mangler, men man kan vel gå ut fra at her er tale om den
vanlige «læsning» eller «maning» med kirkebly og torsdagskveld
som medvirkende f aktorer.
Virksomheten var altså ikke tillått, men ble i alminnelighet sett
gjennom fingrer med. Hva skulle man vel også gjøre i sykdomstil
felles? Utdannede læger fantes jo omtrent ikke, og hvor de fantes,
kunne det vel være så som så med kyndigheten. Verdal var dog ikke
så verst stillet med hensyn til lægehjelp. På Ekle bodde nemlig en
lang årrekke militærkirurger, først regimentskirurg Theonymus Blix
fra omkring 1740 til 1774, deretter sønnen, bataljonskirurg Hans
Jacob Blix til omkring 1790 (siden bodde han på Øren til
sin død 1813) og endelig regimentskirurg Johannes Monrad fra
1799 til 1840. Disse drev privatpraksis, når de var fri fra sine
militære plikter.
Distriktslæge fikk Innherred først i 1826. Den første var tyskeren
Carl Johan Hermann, født i Stettin 1785, død på Reitan i Verdal
i 1844.
Men seiv om det fantes utdannede læger eller kirurger, hadde bygde
doktorene god praksis. Folk hadde visst like stor tillit til disse, og
så var de billigere. En og annen gang kom en sådan i justisens klør,
og således får vi av tingprotokollene litt nøyere opplysning om deres
virksomhet. Vi skal i det følgende førestille tre formodentlig typiske
representanter for hver sin art av dem.

----
334 Bind 2A
---
En av de mest bekjente bygdedoktorer både i Verdal og omliggende
bygder var Torber Klokker på Stiklestad. Han var født på Hjellen
i Beitstad omkring 1722, ble i 25-års alderen klokker i sin hjembygd
og senere i Verdal, hvor han i 1760 kjøpte Vestre Stiklestad. I 1790
overlot han gården til sønnen Ole og levde siden som kårmann. Søn
nene kalte seg Aagaard; en av dem, Aage, var fra 1786 til 1806
lensmann i Stjørdal.
Ennå lever minnet om Torber Klokkers virksomhet i bygdens tra
disjon. Hans spesialitet var behandling av barselkoner, til hvem han
ble hentet langveis fra, hva man godt kan forstå, når man hører at
han kunne befri dem for smertene. Helt å fjerne denne kvinnens
forbannelse maktet han dog ikke, men han kunne overføre den på
hoggstabben, hva der jo kom ut på det samme — for barselkonen,
ikke for hoggstabben; for den skal det ha tatt svært på, heter det:
Det knaket og braket i den når Torber var kommet riktig i gang med
sine kunster.
En gang var han hentet til en familie, hvor konen skulle ha sitt
første barn. Mannen hadde ingen rett forståelse av situasjonen, gikk
og gjorde seg viktig og mente det var vel ikke så farlig som hun bar
seg til. Hvorover den gamle, erfarne Torber ble så forarget at han
for å gi ham et følelig bevis på situasjonens alvor til avveksling såtte
smertene på mannen. Det forlyder intet om at denne senere lot det
mangle på skyldig sympati for sin hustru ved lignende anledninger.
I 1807 ble Torber av sokneprest Bødtker på Inderøy meldt for
kvaksalveri, og på tinget på Hegstad den 25. mai sto så den nå 85-
årige gamle klokker tiltalt.
Angående den begivenhet som hadde foranlediget anmeldelsen,
forklarte han at den 21. februar om natten omtrent kl. 2 kom Anders
Gundersen Melhus av Inderøy og bad ham følge med til sin brors,
Per Kjelaas's kone Ingeborg, som var i barselnød. Torber henviste
ham til kirurg Monrad på Ekle, men hertil hadde Anders svart at
det hadde vært bud til ham før; dessuten var det vel usikkert å treffe
ham hjemme. Torber erklærte seg uvillig til å følge med både på
grunn av sin ukyndighet i fødselsvitenskapen, og fordi det var hardt
og kaldt vær og han som en eldgammel mann ikke kunne tåle en så
lang reise; men han lot seg dog etter gjentagne anmodninger overtale
og kom til Kjelaas omtrent kl. 9 om morgenen og fant konen meget
syk. Hun hadde vært syk en hel uke. Han ga henne derpå noen
dråper av den såkalte «forunderlige essens» med litt sukker til, og
dermed kontinuertes i flere timer, inntil hun om natten kl. 12 ble

----
335 Bind 2A
---
forløst med et dødfødt guttebarn. Han har aldeles ikke brukt noen
annen medisin eller andre kunster. Konen har han siden hørt skal
være aldeles frisk.
På forespørsel erkjente han at han «i et og andet übetydelig til
fælde har hjulpet med et eller andet ringe lægemiddel til dem der
trænger det, men dette er ikke skedd uten i yderste -nødsfald, nåar
ingen har været at bekomme hjælp hos.»
Monrad forklarte i samme forhør at budet fra Kjelaas bare hadde
bedt om lægemidler og aldeles ikke forlangt at han skulle følge med,
skjønt han hadde erklært at hans egenhendige hjelp kunne være
nødvendig. Han sendte med ham noen «ordentlig beskikkede læge
midler» og påla ham uttrykkelig å hente ham neste dags formiddag,
hvis ikke disse gjorde noen virkning. Han ble imidlertid ikke bud
sendt; derimot hadde han hørt at Torber Klokker skulle ha vært
hentet.
Så ble det på Inderøy den 6. juni opptatt tingsvitne, hvor både
Peder Kjelaasen, hans hustru og bror ble avhørt. Peder forklarte at
da konen hadde vært syk i to dager, sendte han en av sine brødre til
sokneprest Bødtker for å søke råd. Denne henviste ham til Monrad,
og til denne sendte han så bud som brakte hjem noen dråper, som
ingen annen virkning gjorde enn å skaffe henne en rolig søvn, samt
beskjed om at hvis de ikke hjalp, og de sendte bud etter ham, fikk
han vel komme, skjønt han hadde det travelt. Dagen etter spurte han
sin kone om hun ville de skulle hente Monrad, hvortil hun svarte
at det ville hun aldeles ikke. Men da budet hadde hørt av folk i
Verdal at gamle Torber Klokker hadde hjulpet atskillige barselkvin
ner, og han spurte om han skulle hente denne, samtykket hun. Han
visste ikke hva slags dråper Torber brukte, hadde ikke sett ham bruke
noen lesning, manen eller slikt, ei heller rørte han ved henne. Både
han og hustruen visste at Torber hadde vært hentet i lignende tilfelle
til Hans Inguls kone og til forskjellige på Røra, men hvem visste
de ikke.
Så måtte Hans Ingul som var lagrettemann, fråtre som sådan og
opptre som vitne. Han hadde for 8 år siden sendt sin bror Ole til
Torber Klokker for å hente ham til sin kone. Da han kom til klok
keren, gikk denne opp på sitt kammer (hadde Ole fortalt), og da
han kom ned igjen, sa han til Ole: «Din brorkone er alle
rede forløst, men ikke desto mindre skal jeg følge deg til henne.»
Da de kom fram, viste det seg virkelig å være som Torber
hadde sagt.

----
336 Bind 2A
---
Man ser at det allerede var begynt å samle seg litt mystikk om den
gamle klokkeren. Man har øyensynlig opptattet ham som en mann
som kunne litt mer enn sitt fadervår.
Hans Inguls kone forklarte seg overensstemmende med mannen.
Hun ble forespurt om hun kjente til at Torber hadde gitt seg av med
å kurere en mann på Ås, som hadde ondt i hoften. Dette benektet hun.
Anne Hyldberget hadde for 9 år siden budsendt Torber, «hvem
hun hadde hørt omtale som en mann som ved sine av erfaringer
erhvervede kundskaper ofte havde hjulpet syge og i særdeleshed med
held barselkoner.» Han hadde gitt henne «nogle draaber som havde
den forønskede virkning.»
Karen Einarsdatter Jønvik, Øtterøy, hadde for omtrent 16 år siden
sendt bud etter Torber, som kom til henne på Austad på Inderøy, hvor
hun da bodde, og ga henne noen dråper hvis navn hun ikke kjenner,
men som hadde den forønskede virkning, at hun en halv time etter
fødte et guttebarn som ennå lever frisk og vel, hvorhos hun forklarte
at «både hun og barnet sikkerlig var blevne offer for døden, om ikke
Torber meget hastig var kommet til hjelp, da hun ved hans ankomst
neppe følte tegn til liv.»
Alle vitner forklarte enstemmig at Torber ikke brukte noen signen
eller manen, og alle visste at han hadde kurert atskillige barselkoner,
men kunne ikke oppgi hvilke.
Det fremgår tydelig at han har hatt en spesialists ry; det har blant
de førte vitner ikke vært tvil om hans duelighet. Og tilliten til ham
har vært så grunnfestet at seiv påtalemyndigheten har funnet å burde
gjøre sitt for å dekke ham. Det er således ikke avhørt noen vitner fra
bygda, hvor han dog må ha hatt sin betydeligste virksomhet, som
iallfall Monrad må ha hatt noe kjennskap til. Herom synes denne
ikke en gang å være avhørt.
Den 6. november falt dom i saken sålydende:
«Ser man hen til hvad der er passert efter de holdte forhør og et
ved Inderøens fogderi optat tingsvidne, saa blir slutningen denne at
Torber er blit kaldt til bemeldte kone efter hendes eget forlangende,
at han virkelig har indfundet sig hos hende, men aldeles ikke git
hende andet end nogen draaper av den saakaldte forunderlige essens.
Konen seiv har fundet sig fornøiet med ham og fundet sig lettet i
hendes beklagelige forfatning. Rigtignok kunde hun hentet lægen
Monrad, men dette vilde hun ikke. Man kjender almuens tænkemaate
og vet at den frygter for utgifter, nåar ordentlig læge hentes. Det er
øiensynlig at fosteret var død længe før Torber ankom. Han har ikke

----
337 Bind 2A
---
rørt ved konen paa nogen maate, og da han har brukt blot et uskyl
dig middel, der ved hjælp av indbildningen maaske har hat den bedste
virkning, saa kan man intet utsætte paa hans forhold. Her findes
ikke en distriktskirurg i det hele fogderi. Den fattige er vel altfor
ofte nødsaget til at søke husraad, ti det beror paa Monrads ellers
bekjendte ædle tænkemaate om han vil hjælpe, hvortil han vistnok
ved enhver leilighet er villig. At den indstevnte ellers for mangfol
dige aar tilbake skal ha hjulpet 2 a 3 andre barselkoner, det er paa
en slags maate oplyst efter hvad man kalder rygte; men om man end
antar det for juridisk bevist, saa er det dog ikke paa nogen maate
godtgjort at han har tilføiet disse kvinder det mindste ondt, men de
har tvertimot fundet sig vel tilfreds med ham. Overalt skulde man
tro at hvad der er passert for 8, 9 ja 16 år tilbake, skulde være glemP
og ikke oprippes, allerhelst nåar intet lovstridig finder sted fra tiltaltes
side. Da det aldeles ikke er bevist at Torber paa nogen maate har
fornærmet eller beskadiget enten den ene eller den anden, saa vilde
det være så meget mere upasselig at straffe ham som en aldrende mand
på 85 aar, især nåar ingen forbrydelse er ham overbevist, da han
ikke har brukt det som man kalder signen eller manen, heller ikke
utgit sig for de saakaldte kloke mænd, hvorom forordningen av ste
september 1794 taler.
Ti kjendes for ret, at indstevnte Torber Hiellan bør for justisens
tiltale i denne sak være ganske befriet, hvorimot han dog paalegges
for eftertiden å avholde seg fra at utøve noget av alt hvad der hører
eller kan henregnes til lægevidenskapen, hvormed han paa ingen maate
bør befatte seg.»
Torber Klokker er typen på en slags bygdedoktorer som har fore
kommet helt ned til vår egen tid på steder hvor man har vært nødt
til å hjelpe seg som man best kunne. Lang erfaring og muligens
noe lesning har gitt ham en del kunnskaper, som han har anvendt
med hell, herunder støttet av den autoritet som en ansett stilling og
solid velstand medfører.
En type av annen art — en levning fra den tid da det edle bart
skjærer- eller barberlaug praktiserte medisinen ■ — har vi i Claus Hertz
felt, som i 1817 sto tiltalt for kvaksalveri på tinget i Verdal. Han
hadde vært uheldig med et par kurer, idet Peder Østvold og Baard
Lyngpladsen var døde etter å være behandlet av ham. (Dermed skal
ikke være sagt at de døde som følge av behandlingen).
Hertzfelt var dansk, født i Slagelse omkring 1747, hvor han sa seg
å ha fått undervisning i lægekunsten av en slottskirurg, hos hvem

----
338 Bind 2A
---
han tjente i 5 år. Siden tjente han som barbersvenn i København
i 2 år «efter forut at være blit eksaminert», for hvilket han også
hadde fått attest; men denne måtte han etter eget sigende avlevere
etter militærets fordring, da han ble antatt som underoffiser, og siden
hadde han ikke hatt tillatelse til å praktisere i lægekunsten.
Han kom til Norge i 1773, konditionerte i 20 år hos kaptein Grøn
og siden hos proprietær Miiller på Maritvold.
På Peder Østvold som hadde kolikk, hadde han anvendt brekk
midler og noen dråper for å lindre hans smerte. Baard Lyngplassen
var angrepet av «sterk forkjølelse, hvorav fulgte apopleksi og nerve
feber, for hvilket han anvendte brekkmiddel, kamferdråber, hofmans
dråber og kamfermikstur».
Han sees å ha vært stiv i diagnosen, den gode mester Hertzfelt. Det
kan ikke være så ganske liketil å klare opp et så komplisert sjukdoms
tilfelle som denne kombinasjon av forkjølelse, apopleksi og nerve
feber. Men behandlingsmåten synes mindre overbevisende. Eller hva
sier de sakkyndige om brekkmiddel mot apopleksi!?
Det ble lagt fram til sakkyndig undersøkelse en av ham seiv for
fattet fortegnelse over de medikamenter han hadde anvendt ved de
to nevnte uheldige kurer.
Det synes som om resultatene av denne undersøkelse har falt heldig
ut for ham, for saken sees ikke å være forfulgt videre. Han var jo
også en «eksaminert» mann. Muligens har man funnet hans viten
skapelige kvalifikasjoner tilfredsstillende.
En tredje type, en av dem som med full overbevisning tok det mysti
ske i sin tjeneste, har vi i Ole Olsen Lindset. Han kom i uleilighet
for sin virksomhet i 1832 etter opplysninger som kom fram i en helt
annen sak, nemlig om et mislig forhold fra jordmorens side under
Jon Grunnans kones barselferd. Under forhøret om dette ble det
opplyst at Ole hadde vært hos henne noen tid i forveien og kurert
henne for smerter i ryggen. Han hadde forordnet smurning med
brennevin, hvoretter hun følte seg litt bedre.
På nærmere eksaminasjon måtte han vedgå «at han som en gammel
mann (68 år), som havde været plaget av megen svakhed er bleven
spurgt om raad og haver givet det», men han benektet å kjenne noe
middel «mod den saakaldte trolddom eller hekseri».
Dog har han nok for tannpine anbefalt det middel å skjære en
splint av et tre, stikke den lidende tann med det og så sette splinten
inn igjen på sitt opprinnelige sted.

----
339 Bind 2A
---
Marit Olsdatter Bakken, gift med Halvor Jensen Øren, vitner dog
at Ole er en mann hos hvem det i alminnelighet søkes råd for syk
dommer, «især slige som påkommer hastig, og som man tror haver
nærmet seg gjennom hekseri». Således ble han for en 6—7 år siden
hentet til deres 6 uker gamle barn, hvis svakhet besto i at det plutselig
fikk en vannblære under venstre fot, som innen et døgn.bredte seg ut
over hele kroppen. For dette forordnet han at det skulle vaskes i bren
nevin, hvortil han i enrum hadde satt noen andre ting, så det hadde
en brunaktig kulør og luktet sterkt som av dyvelsdræk og hvitløk.
Det forekom henne for sterkt å vaske et lite barn med, og hun blandet
det med vann. Barnet ble dog aldri riktig friskt, skaden såtte seg i
kneet, som ble skjevt. Da det, 4 år gammelt, lærte å gå, var det halt.
Siden fikk det «rendsel i ryggen» og måtte sendes til Trondhjems
sykehus, hvor det døde.
Hun kjenner flere han har anstillet kurer hos, og kuren er smur
ning med det omtalte brennevin «med tilsetning».
På et senere forhør forklarte skomaker Morten Møller på Øren
at han hadde rådspurt Ole «som var alminnelig bekjent for å kunne
hjelpe folk», for sitt barn som var sykt i et kne. Han fikk en pegl
brennevin som han — så vidt vitnet skjønte — «leste noe over», idet
han vendte seg bort med brennevinet under munnen. Så anordnet
han hvor det skulle smøres.
Flere vitner forklarte at «han var alminnelig søkt for sykdommer,
og at han ikke forespurte seg nøyere om sykdommens beskaffenhet.»
Et par forklarte at «når brennevinet var forbi, skulle de bare fylle
vann på flasken og fortsette likedan.»
Presset på denne måte måtte endelig Ole gå til bekjennelse om sin
virksomhet:
Han forklarte da at det ikke er brennevinet eller vannet som på
smøres, som gjør virkningen, men noen ord som han leser deri,
nemlig:
«Jesus gikk av bjerget ned,
stad stille værk og ve!»
samt videre lesning av Fadervår inntil de ord: «Men frels oss fra det
onde». Dette er det han anser for å hjelpe de syke, og han har også
flere ganger funnet at det har virket. Imidlertid har han aldri befattet
seg med innvortes sykdommer, men kun utvortes, hvortil ingen
bekjent årsak sees, men som oppstår hastig, «og som man derfor antar
fremkommer ved onde og ukjente påvirkninger.» Han gir seg aldri
av med å helbrede sår og benbrudd etc, «siden årsaken her er kjent».
22

----
340 Bind 2A
---
Kuren har han oppfunnet seiv, «fornemmelig ved at lese i Bibelen,
hvori han havde forefundet det som sin pligt at hjælpe lidende».
På spørsmål om hvorfor han jevnlig har brukt brennevin ved kuren,
siden det jo er lesningen som skal ha den lægende kraft, kan han
ingen annen antakelig grunn angi enn at «dette snarere trenger inn
i kroppen», dog må han på foranledning innrømme «at det maa
erkjendes som noget besynderlig at gudelige ord skal inddrives ved
brænnevinets kraft».
Den 26. november 1832 falt dom i saken. Det fantes bevist «at
han har git sig av med at gi raad og midler til utvortes bruk mot
forskjellige sygdomme, derimot ikke at hans forhold har hat skadelige
følger, ei heller at han har drevet sin praksis for at høste fortjeneste,
men for at komme de lidende til hjælp og som menneske at gavne
dem i, hvad han trodde, han kunde. Sogneprest Brandts attest viser
at han har ført en stille og gudfryktig vandel.»
Han ble dog idømt en bot til fattigkassen på 16 speciedaler eller 8
dagers vann og brød samt til å betale sakens omkostninger.
De forhold, våre forfedre levde under for et par hundre år siden,
medførte at man sto temmelig hjelpeløs i alvorlige sykdomstilfeller,
eller når epidemier inntraff. Flere sykdommer, som nå praktisk talt
er utryddet, krevde den gang regelmessig sine ofre. Spedalskhet, som
nå er omtrent helt forsvunnet, synes således å ha opptrådt i alle byg
der, seiv innover Innherred, om den enn ikke har krevd noe stort
antall ofre. Til dels ble de spedalske innlagt på Trondhjems hospital
mot betaling, som ble utlignet på prestegjeldet eller fogderiet; men i
de fleste tilfeller har de syke mattet holdes i hjemmet. 1
I 1703 sees den spedalske Steffen Baardsen Ekle å være bevilget
plass i hospitalet for 10 rdl. årlig, i 1713 har Anne Haldorsdatter av
Verdal likeledes fått plass der, og i 1714 har Søfren Jakobsen av
Skogn fått resolusjon for å inntas på hospitalet for 12 rdl. Han er
dog ikke blitt der; for han kom senere til Verdal, hvor han døde etter
å ha vært spedalsk i 7 år.
I kirkebøkene fra 1700-årene, hvor ellers dødsårsaken ikke ofte er
notert, er det en og annen gang bemerket, at en spedalsk er død.
Tilfellene er ikke mange. 2
1 Mere utbredt var sykdommen i kyststrøkene: Ifølge kgl. reskript av 27. januar
1708 ble det i Trondhjem og overalt på landet i Trondhjems stift satt bekkener
ved kirkedørene til innsamling av penger for de spedalske i Søndmør og Roms-
dals fogderier.
2 Sykdommen har dog holdt seg i Innherreds bygder langt ut i 1800-årene, lengere
enn det fremgår av folketellingens statistikk. Om de statistiske tabeller for 1845

----
341 Bind 2A
---
Koppeepidemier forekom hyppig og rev især bort en mengde barn.
Man kan av kirkebøkene se hvordan sykdommen, når den er kommet
inn i en grend, har ryddet opp, idet det omtrent samtidig er død flere
i samme familie og på de nærmeste garder. Undertiden kan man følge
epidemiens gang gjennom bygda etter kirkebøkenes opplysninger
om dødsfall.
Allerede lenge før vaksinasjonens oppfinnelse hadde man drevet
med å innpode barnekopper på folk. I Trondheim hadde således
stadsfysikus Henrici, regimentskirurg Wasmuth og Rosum, etter hva
den siste opplyser i Trondhjems Adresseavis nr. 49 for 1778, da alle
rede i mer enn 20 år utført denne innpodning på flere hundre «med
megen god fremgang og lykke». Men etter hva han uttaler, har ikke
dens nytte vært alminnelig erkjent, hvorfor han etter Henricis anmod
ning og på dennes vegne tilbyr å utføre innpodningen gratis på de
fattige, da det dette år i Trondheim var en koppeepidemi, som bortrev
mange mennesker.
Om denne innpodning har vært synderlig praktisert innover byg
dene er vel tvilsomt.
Etter Jenners oppdagelse av koppevaksinasjonen og dennes innførelse
ved kongelig resolusjon av 18. desember 1801 ble offentlige vaksina
tører ansatt i hver bygd, og etterhvert forsvant kopperne praktisk talt
fullstendig her som andre steder. Nytten av vaksinasjonen synes straks
å være blitt erkjent. 3 Det finnes da heller ikke — iallfall fra Verdal
— et eneste eksempel på at noen har stillet seg motvillig overfor den.
Tvertimot har man vært nøye på at de offentlige vaksinatører har
gjort sin plikt. Organist Rosenvinge ble således ved dom av 16. juli
1831 avsatt fra sin stilling som vaksinatør, fordi han hadde utstedt
attester uten å ha undersøkt om vaksinasjonen hadde slått an. Dess
uten måtte han utrede en bot på 15 rdl. til fattigkassen.
I forbigående kan her bemerkes at organist- og vaksinatørbestillin
gene i bygda oftere har vært forenet. Sivert Sehm, som var organist
en lang årrekke, fungerte også som offentlig vaksinatør.
sier overlæge Dietrichson ved Levanger sykehus bl. a., at ifølge disse skulle det
i Verdal ikke være noen spedalske, og dog hadde to sådanne derfrå søkt hjelp
ved sykehuset, og på samme måte var det med de øvrige prestegjeld. I Namdalen
var sykdommen mer utbredt: Mens det i 1849 var behandlet 30 spedalske på
Namdalens sykehus, var det i de 3 siste år gjennomsnittlig kun behandlet 5 pr.
år på Skogn.
Hertil har det vel bidratt at en kgl. resolusjon av 8. mars 1805 påla geistligheten
ved barnedåp, konfirmasjon og andre passende leiligheter å oppmuntre vedkom
mende til å benytte seg av vaksinasjonen.

----
342 Bind 2A
---
Når uår inntraff, så folk måtte leve av barkebrød og annen uhen
siktsmessig føde, fulgte jevnlig hungersykdommer, hungertyfus og
dysenteri, med. Uårsperioden 1740 —42 oppviser et uhyggelig stort
antall dødsfall over hele landet. En del av disse skyldes visstnok
direkte sult; men det er neppe tvil om at de fleste skyldes sykdom
mene, som fra forskjellige deler av landet skildres omtrent ens som
«en blodsot, flekfeber og hovedsot, der henrykker sanserne, opsvul
mer legemet og langsomt utpiner det». I Verdal døde i årene 1740—
43 henholdsvis 128, 88, 221 og 140 personer, mens fødslenes antall
de samme år var 94, 82, 65 og 50, altså i disse 4 år henholdsvis 34,
6, 159 og 90 flere døde enn fødte. Det er en tilbakegang på 286
mennesker eller over tiendeparten av befolkningen i bygda.
Også med uårene 1771 og 1772 fulgte mye sykdom. I skrivelse
av 19. september sistnevnte år til Norske kammer beretter stiftamt
mannen at «man merker overalt, baade i by og bygd den gjængse
svaghed og død og blodgang blandt almuens folk, som efter men
neskelig formodning ikke kan tilskrives andet end den dels usunde
og slette, dels usædvanlige føde, den gemene mand i afvigte våar og
sommer har maattet opholde livet med.» Og i skrivelse av 25. sept.
1773 fra samme til Rentekammeret berettes, at «blodsotten holder sig
endnu i Trondhjem og paa landet, hvor endog hele gaarde bliver øde
for folk.»
Denne gang ble det endelig fra det offentliges side gjort noe for
å møte sykdommen, idet det for offentlig regning ble anskaffet og
utdelt medisin mot at fogderiet refunderte halvparten av omkost
ningene. I Stjør- og Verdals fogderi sees å være medgått 340 rdl. 67
sk. «til medikamenter mod blodgang sykdom i aarene 1772 og 1773».
Herav fikk altså fogderiet å utrede 171 rdl. 54 sk., som av fogdene
ble utlignet noenlunde etter gårdenes skyid. Man har også forsøkt å
bekjempe sykdommen gjennom et folkeopplysningsarbeid, idet kan
celliet i 1779 har sendt opp en del eksemplarer av professor Thodes
skrift angående tjenlige midler mot blodgang til utdeling blant pre
stene og andre.
Sykdommen grasserte særlig i Skogn og Verdal, hvor den bortrev
mange mennesker. I skrivelse av 5. desember 1772 til Norske kam
mer beretter stiftamtmannen, at det nesten på hver gard i visse bygder
skal være 7 a 8, ja 10 —11 dødsfall. Dette tør være meget overdrevet;
men det viser iallfall at tilstanden var slem. Fogdene fikk ordre til
å forskyte omkostningene til feltskjær og medikamenter av kongens
kasse, inntil utligning på distriktene kunne finne sted. Foged Arnet

----
343 Bind 2A
---
fikk en røffel, fordi han ikke i tide hadde meldt av om tilstanden,
og feltskjær Rosum ble sendt inn til Skogn og Verdal for å yte hjelp.
Det synes også som om det meget hurtig er lyktes ham å begrense
sykdommen; for allerede den 12. samme måned meldes, at «svag
heden skal være temmelig stanset,» og at Rosum har forlatt distriktet
etter å ha nedlagt hos stedets foged og sorenskriver. de fornødne
medikamenter for dem som senere måtte bli syke.
Vinteren 1792 —93 gikk det i Verdal en epidemisk sykdom, som
ifølge skrivelse fra sokneprest Krog til stiftamtmannen «skal paafalde
næsten hvert menneske i de huse, hvor den først indkommer». Batal
jonskirurg Blix ble anmodet om å reise om i Verdal og på den tjen
ligste måte komme de lidende til hjelp. Blix hadde med godt resul
tat vært brukt i Namdalen i lignende tilfelle.
Årene 1802 og 1803 var misvekstar, som likeledes medførte en
sterk dødelighet. Sommeren 1802 raste det på Inderøy en voldsom
flekkfeber, hvorav mange døde. Den forekom også i Verdal, nemlig
på flere gården i Sjøbygden. Ved offentlig foranstaltning fikk regi
mentskirurg Monrad på Ekle anmodning om å behandle de syke på
begge disse steder mot den sedvanlige betaling av 1 rdl. 2 ort for
hver person.
I januar 1804 sees regimentsfeltskjær Benneche etter stiftamtman
nens anmodning å ha vært inne i Verdal for å treffe forholdsregler
i anledning av en epidemiske sykdom, som var utbrutt der. I skri
velse av 28. samme måned til Benneche nevner stiftamtmannen hans
«heldige bestræbelser for at førebygge den smitsomme sygdom i
Værdalen.»
Ennå verre var det i 1813, især i Innherreds fruktbare og kornrike
egner, Stjørdal, Skogn og Verdal, hvor den uvante føde man i hun
gersåret måtte gripe til, bevirket drepende sykdommer, som bortrev
mange mennesker. På Inderøy var derimot disse virkninger langt
mindre påfallende, og ingen steds i det trondhjemske var dødelig
heten så liten som der.
En ulykke kommer sjelden alene, heter det: I 1770-årene med
sine uår, sult og hungersykdommer kom også venerisk sykdom inn i
Trøndelagens landdistrikter, hvor den bredte seg med stor hurtighet
og ble til en fryktelig plage. Helt ukjent var den ikke tidligere heller:
Det finnes et kongelig reskript av 20. oktober 1758 om å utligne
på Stjør- og Verdals fogderi et beløp av 74 rdl. 18 sk., som var med
gått til kur og medikamenter for en del mennesker av Leksvikstran
den, som hadde vært befengt med «en anstikkende (3: smittsom)

----
344 Bind 2A
---
venerisk sygdom.» Presten i Leksvik, Anders Bernhoft, hadde sendt
disse syke til stadsfysikus i Trondheim og garantert for betalingen.
Utligning på fogderiet ble tillått med den begrunnelse at det «tilforn
skal have været bruk at fogderiets almue har hjulpet hinanden i saa
danne tilfælde», hvilket jo ikke beviser at nettopp veneriske syk
domme var opptrådt epidemisk i landdistriktene ennå tidligere; men
at det forekom enkelte tilfeller har vi bevis for i Verdals kirkebok,
hvor en pike oppgis død av «lue venereae».
I 1770-årene ble forholdene rent ille: I en innberetning fra sokne
prest Thode i 1773 meddeler denne at det i Leksviken hadde utbredt
seg en smittsom venerisk sykdom; den var naturligvis innført fra
Trondheim. Feltskjærsvenn Geismar, som ble sendt dit for å under
søke, fant 14 personer sterkt befengt. Generalmajor v. Krogh fikk
anmodning om å beordre denne Geismar til at ta de syke under
behandling mot «billig betaling og penge til medikamenter.» Forså
vidt vedkommende syke ikke kunne betale, fikk fogden ordre til å
utligne utgiftene på bygden.
I løpet av 1770-årene bredte sykdommen seg til alle Trøndelags
bygder. I skrivelse av 11. desember 1779 til fogdene meddeler stift
amtmannen at det til de med venerisk eller såkalt «radesyge» befengte
menneskers kur tid etter annen er forskuddsvis utbetalt av stiftamt
stuens kasse 740 rdl. 59 sk., som skulle utlignes på fogderiene således:
Orke- og Guldalen 200 rdl., Strinda og Selbu 88 rdl., Stjør- og
Verdal 121 rdl., Inderøy 103 rdl. 24 sk., Namdalen 114 rdl. 24 sk.,
Fosen 114 rdl. 11 sk. En del av disse utgifter var medgått til et syke
hus, som var innrettet for slike syke. Samtidig skriver han til kancel
liet, og idet han henviser til det ovenfor omtalte skrift av professor
Thode om blodgang, henstiller han, om det ikke burde overdras denne
eller en annen berømt læge å gi sin betenkning om «den i Norge sig
utbredende saakaldte radesyge.» Sykdommen var mest utbredt i Kri
stiansands stift, men også i Trøndelag, særlig i Strinda og på Inderøy
grep den så sterkt om seg at det bevirket et kongelig reskript av 24.
mars 1779 om forholdsregler mot den. Heri bemyndiges stiftamt
mannen til å anta en eller flere av byens kirurger til de sykes kur
«efter foregaaende nøieste accord for medicamenter samt logement
og tilsyn;» dessuten skulle stadsfysikus i Trondheim ha oppsyn med
de i sykehuset innlagte pasienters kur og behandling, og omkostnin
gene skulle utlignes på prestegjeldet, fogderiet eller amtet, ettersom
sykdommens mer eller mindre farlige beskaffenhet og omkostninge

----
345 Bind 2A
---
nes størrelse krevde det, dog kun hvis vedkommende syke seiv ikke
kunne betale.
Disse foranstaltninger har vel hjulpet noe; ti ifølge stiftamtman
nens opplysninger er i 1779 kun 1 død av sykdommen, 2 er erklært
uhelbredelige. Men han klager over mangel på lægehjelp: «De
kirurgi man haver, af dem bor de tre i byen, den fjerde etsteds paa
landet, og de subkirurgi (hjælpelæger), som for nogle åar siden bleve
opsendte i regimentsdistrikterne, er dels unyttige, dels fragaaede og
bortdøde, saa landmanden er i den yderligste forlegenhed i sykdoms
tilfælde.»
Sykdommen synes å ha kulminert i 1780-årene. Etter overenskomst
med Trondheims magistrat var det i garnisonssykehuset innrettet
værelser for de radesyke fra Trondheims amts landdistrikter. Men i
1782 trengte militærvesenet sykehuset seiv, hvorfor stiftamtmannen
i en skrivelse av 5. mai til kancelliet meddeler at han har gjort seg
umake for å finne et annet lokale blant annet i de übenyttede garder
som tilhørte de offentlige stiftelser, men ikke funnet noe tjentlig til
dette bruk. I skrivelse av 28. september kommer han tilbake til
samme sak og erklærer at det er umulig å få de syke i
private hus, «da enhver er frygtsom for besmittelse» (hva man jo
egentlig ikke kan fortenke dem i). Skal de syke drives ut av garni
sonssykehuset, vet han ingen annen råd enn å sende dem hjem og
overlate dem til sin skjebne, «da de dels maa krepere, dels befænge
de steder, hvor de fremkommer.»
I skrivelse av 31. januar 1784 tar han ennå kraftigere i under om
talen av «den gruelige rade- og flodsyge», som han beretter «æder
mere og mere om sig og synes tilsidst at ville ødelægge dette stift.»
Han beretter videre om «adskillige, som tid efter anden ere komne til
mig, og som jeg uagtet al min tiggende bøn til medici og løfte om
betaling haver maattet lade gaa hjælpeløs bort», og nevner et meget
drastisk eksempel på at en hel familie med mann, kone og barn på et
meget fremskredent stadium av sykdommen har fremstillet seg for
ham for å få hjelp. Hans plan var nå å sette opp et trehus til sykehus
på hospitalets grunn, hertil låne penger av de Angellske eller andre
stiftelser mot senere utligning på by og landdistrikter.
Hvorvidt denne plan ble gjennomført er ukjent. Sikkert er det
imidlertid at radehospitalet også i den følgende tid vedble å være i
virksomhet. Ved kongelig reskript av 8. oktober 1784 ble regiments
feltskjær ved 3. trondhjemske regiment, Friese, antatt til å føre tilsyn

----
346 Bind 2A
---
med de radesyke i Trondhjems stift og skulle for dette ha en årlig
lønn av 400 rdl. av den kongelige kasse.
De fleste innlagte var i 1785 fra Stjørdal, Inderøy og Strinda. Og
i en skrivelse av 31. mars 1792 til Kancelliet heretter stiftamtmannen
at det neppe er noe kirkesogn i dette store amt som ikke har hatt
en eller flere pasienter i radesykehospitalet. Denne skrivelse, som
finnes i stiftamtmannens kopiprotokoll nr. 69 s. 200 o. fig., er et me
get utførlig svar på en forespørsel fra Rentekammeret om grunnen til
at utgiftene til hospital alltid stiger. Han meddeler videre at almuen
har lært å sette pris på dette hospital, og at han ingen steds hvor han
har reist i amtet har hørt klager over de dermed forbundne utgifter.
Det er sikkert at almuen etter hvert har fått forståelse av hvor
nødvendig det var å gjøre sitt ytterste for å forebygge denne sykdom.
Et folkeopplysningsarbeid er også blitt satt i gang, idet dr. Arbo, som
lenge hadde oppholdt seg i Norge og ved å praktisere blant almuen
hadde lært sykdommen nøye å kjenne, utga et skrift om radesyken,
hvordan den ytret seg, og hva man kunne kjenne den på, samt opp
lysning om at den ikke var venerisk, hvilket man antok ville beta
almuen en del av den unnseelse som hittil hadde hindret den fra i
rette tid å søke hjelp. Av dette skrift ble det utdelt en del eksempla
rer til hvert amt, således til Trondhjems amt 12 stykker, og at det har
vært et ord i rette tid bevises ved at foged Lind i Verdal i en skrivelse
av 22. april 1793 på almuens vegne har søkt om å fa 300 eksemplarer
av skriftet. Denne skrivelse er et av de siste offisielle dokumenter
angående denne sykdom, som nå i over 20 år hadde hjemsøkt Trøn
delags bygder, så vi tør tro at den nu var på retur. I en skrivelse
av 13. oktober 1798 til bataljonskirurg Blix på Ekle, meddeler stift
amtmannen at når de fire syke som ennå var igjen i hospitalet, var
såvidt mulig helbredet, ville det bli nødvendig å nedlegge dette for
ikke å bebyrde almuen med for mange utgifter. Hvis noen syke
fremdeles skulle melde seg, måtte de tilholdes å komme til byen for
å underkaste seg kur på det alminnelige radehospital for landet, som
altså ennå var i virksomhet. Siden hører vi ikke mer om dette hospital,
og veneriske sykdommer har senere vært sjeldne på landsbygden i
Trøndelag. 1
1 Sydpå holdt den seg lenger: Det finnes kancelliskrivelser av 24. januar og 21.
april 1807, som tyder på at den har blusset opp igjen, særlig i Akershus og
Kristiansands stifter.
Også i Innherreds bygder holdt den seg lenge, formodentlig på grunn av Trond
heims nærhet. I 1849 var det i de 3 siste år på Skogns sykehus behandlet gjen
nomsnittlig 41 veneriske årlig, på Namdalens var ingen slike i 1849.

----
347 Bind 2A
---
Av fast ansatte jordmødre hadde Trøndelags bygder omtrent ingen
før ut i 1800-årene. Man hjalp seg med de erfarne koner som fantes
i hver bygd, og som har gjort god fyllest for seg like til de seneste
tider. Ved en kongelig befaling av 23. mars 1787 ble det bestemt
at det annethvert år fra hvert stift skulle sendes 2 eller 3 læredøtre
til den kongelige fødselsstiftelse i København for å opplæres til jord
mødre; men sokningen synes ikke å ha vært stor; for et kancellisirku
lære av 18. juli 1789 måtte anmode stiftamtmennene om å sørge for
«at saadanne læredøtre, bekvemme til kunsten, dertil maatte blive
opmuntrede og bragte i forslag.»
I Romsdals amt skulle den beskikkede «physikus» undervise skik
kelige kvinner i jordmorkunsten; men han klager over at han ikke
kan få «bekvemme subjekter til undervisningen» blant annet på grunn
av den ringe lønn en jordmor på landet kan vente. Etter dette ble
ved et kgl. reskript av 14. mai 1790 jordmorlønnen i Romsdal fast
satt til 3 —5 rdl. årlig. Og et reskript av 8. juni 1792 fastsatte beta
lingen for eksaminerte jordmødre til 48 skilling for en gårdmanns-,
32 sk. for en husmanns- og 16 sk. for en inderstkone, foruten fri
skyss og underhold. Dessuten bestemtes at hvor eksaminerte jord
mødre var ansatt, skulle enhver som brukte en überettiget, likevel
betale den eksaminerte.
Hva Trondhjems amt angår, får vi ganske god rede på forholdene
av en skrivelse av 16. september 1797 fra stiftamtmannen til kancelliet
om ansettelse av flere jordmødre. Han erklærer her rent ut, at betalin
gen ikke er tilstrekkelig til å utgjøre deres egentlige levebrød. Således
nevner han at den i Inderøens fogderi ansatte eksaminerte jordmor,
Elisabet Wessel, ikke så seg utkomme til å leve av sin praksis alene,
enda hun var den eneste i hele fogderiet, langt mindre, hvis distrik
tene ble delt. Dette hadde han tidligere forestillet for kancelliet og
søkt om en fast årlig lønn for henne; men dette var blitt avslått ved
resolusjon av 17. desember 1796, hvorfor distriktet nå ikke lenger
kunne være viss på å beholde denne for sin duelighet kjente jordmor.
Det ser også ut til at hun har sluttet; for i en skrivelse av 6. oktober
1801 uttaler stiftamtmannen, at det ikke er noen eksaminert jordmor
i hele amtet. Senere har hun dog vært ansatt igjen; for i 1806 er hun
beordret i embetsforretninger til Verdal. Hun bodde i Sparbu.
I skrivelsen av 1797 mener han at jordmødre på landet må ha en
fast lønn på minst 20—30 rdl. årlig, hvilken store sum almuen ville
vegre seg for å utrede, så meget mer som de ikke ville benytte seg av
den virkelige jordmor uten i nødstilfelle. Å forby å benytte andre eller

----
348 Bind 2A
---
fastsette straff ville formodentlig være forgjeves «saavidt jeg har lært
at kjende den norske almue og dens modsætsighed mod almennyttige
inretninger.» Han innser derfor ikke at foranstaltningen kan settes i
verk for dette amt.
Spørsmålet ble imidlertid reist påny av Det norske kancelli i skrivelse
av 18. oktober 1800. Etter å ha innhentet fogdenes erklæringer avgå
stiftamtmannen den 6. oktober 1801 en betenkning, hvori han kom
til det resultat at hvis «almuen ved en saadan virkelig høist nødvendig
indretning skulde blive tjent», ville det i hele amtet måtte innsettes
ikke mindre enn 50, nemlig 7 i Strinda og Selbu, 17 i Ork- og Gaul
dalen, 2 i Stjør- og Verdal, 3 i Inderøya, 4 i Namdalen og 17 i Fosen.
Hver av disse måtte, når de skulle ha noenlunde utkomme, ikke ha
mindre enn 50 rdl. årlig foruten fritt hus, betaling for deres «opvart
ning» og fri skyss; men å utrede dette finner han ville bli for tryk
kende for almuen. Han mener det var lettere å la «et par skikkelige
bønderkoner eller piger undervise af jordemoderen i Trondhjem mod
billig betaling», som da skulle utredes av almuen. Derved spartes den
årlige lønn, som ville kreves til eksaminerte jordmødre.
Ved testamente av 27. desember 1807 skjenket major Elling Lyng
og hustru 1000 rdl., som under øvrighetens tilsyn skulle gjøres rente
bringende og rentene anvendes «til lønning for et i fødselsvidenskaben
oplært subjekt, hvad enten det er mands -eller kvindeperson», som
det kunne pålegges å oppholde seg i Verdal.
Johannes Monrad, 1765—1840. Regimentskirurg.
Sønn av kjøpmann i Haderslev, Lago M., var født i Haderslev
23. desember 1765 (etter en annen oppgave 1767). Etter i noen år
å ha gått i fødebyens latinskole kom han som disippel først til apoteker
Gardin for å lære farmaci og 3år senere til kirurg Lange i Haderslev
for å utdanne seg som kirurg. Etter åha vært her i 4 år ble han i 1789
eskadronskirurg ved Holstenske rytterregiment, hvorfra han i 1791
ble permittert til København for å fortsette sine studier, og tok i 1794
kirurgisk eksamen med 3. karakter. 22. september 1797 ble han utnevnt
til underkirurg ved Trondhjemske dragonregiment med bopel i Trond
heim. 1. oktober 1802 ble han utnevnt til distriktskirurg på Fanø i
Danmark, men tiltrådte ikke embetet, fra hvilket han fikk avskjed
25. mars 1803. Ved utbruddet av krigen i 1807 ble han ansatt ved
1. Trondhjemske infanteriregiment med bataljonskirurgs gasje og regi
mentskirurgs tittel. Han gjorde som sådan tjeneste ved lasarettene i
Verdal og gikk etter krigens opphør tilbake til sin forrige stilling.

----
349 Bind 2A
---
Omkring 1815 ble han entlediget
som bataljonskimrg.
I 1799 nedsatte han seg som
praktiserende læge i Verdal, hvor
han døde på Ekle den 7. april
1840. I hans segl står bl. a. en
mane og et halvt hjul. Han var
en tid meget formuende, idet
han fikk penger med sin første
hustru, som var enke etter pro
prietær Broder Hagen på Ekle.
I «Norske læger» opplyses at han
eide Verdalsgodset; men dette
er ikke riktig. (Se «Proprietær
godser».) Thulstrup omtaler ham
i en embetserklæring i 1822 som
en rettskaffen og i sitt kall virk-
Johannes Monrad.
som mann, som ved sykdom og betydelige formuestap var kom
met i en trengende forfatning. Monrad var 2 ganger gift:
1. 24/5 1803 med enkefru Anne Katrine Hagen, f. Mejer, f. 1743,
f i Verdal 8/4 1823, 79% år gl., datter av oberstløytnant Søren Nils
sen Mejer på Nordre Lyng (f. 1699, t 1769) og hustru Magdalene
Kristine Mohrsen (f. 1709, f 1761).
2. 1825 med Marta Nikoline Angell Lysholm Bernhoft, f. i Ver
dal 2/3 1798, f smst. 13/1 1869, datter av rittmester Johan Kristofer
Bernhoft (f. i Støren 7/1 1762, f i Trondheim 14/4 1811) og hustru
Johanne Katarine v. Schultz ((f. på Inderøy 1/2 1767, f i Verdal
3/10 1807). Marta Bernhoft var ved sin mors død antatt til opp
dragelse hos regimentskirurg Monrad. Etter dennes død ble hun gift
i 1847 med enkemann, landhandler på Verdalsøra Johannes Groth
Monrad, en brorsønn av regimentskirurgen (f. 1803, t 4/6 1873).
Monrad hadde ingen barn.
Carl Johan Daniel Hermann. Distriktslæge.
Var sønn av klædefabrikant Joachim Fredrik H. og Anna Marie
Schmidt, født i Stetttin 1785, begynte 17 år gammel å besøke de medi
sinske forelesninger sammesteds og ble 19 år gl. ansatt som kompani
kirurg ved regimentet Oedstin (?). Da Stettin i 1806 ble inntatt av
franskmennene, bega han seg til Konigsberg, hvor han ble ansatt som


----
350 Bind 2A
---
læge ved et feltlasarett. Herfrå reiste han i 1808 til Kiel, hvor han av
sunnhetskollegiet ble antatt som læge ved den norske arme. Over
Kristiansand ankom han i august samme år til Kristiania, ble sendt til
Rødenes og deltok som kompanikirurg ved Oplandske infanteriregi
ment i felttoget 1808—09. Etter krigen fulgte han de permitterte
tropper til lægderne, ble i 1811 eller 12 konstituert som bataljons
kirurg ved samme regiment og deltok som sådan også i felttoget i
1814, hvor han gjorde tjeneste ved Hebeks lasarett. Når han ikke var
utkommandert, bodde han i disse år i Fron i Gudbrandsdalen, hvor
han fra 1. april 1816 var konstituert som distriktslæge for den nord
lige del og fra 1. juni 1817 til 8. august 1818 for det hele fogderi.
Ved armeens reduksjon i 1818 gikk han av som bataljonskirurg, ble
samme år ansatt som kompanikirurg ved 1. Akershusiske infanteri
brigade med tjeneste først på Fredriksten, senere for det meste i Kri
stiania og fungerte som sådan til midten av september 1823. I januar
1821 tok han preliminæreksamen med 3. karakter og 20. september
1823 medisinsk eksamen med 2. karakter. 7. februar 1824 ble han
utnevnt til korpslæge ved Romerikske nationale musketerkorps og tok
bopel på Nes på Romerike. Høsten 1824 bestyrte han tillike som
konstituert Øvre Romerikes distrikt. 10. april 1826 ble han beordret
til distriktslæge i Stjør- og Verdal med bopel i Stiklestad sogn. Distrik
tet var stort. Det omfattet Stjørdal, Frosta, Leksvik, Skogn, Verdal,
Ytterøya, Inderøya, Sparbu og Stod, og distnktslægen må ha hatt en
svær praksis, hva vi kan forstå av at Hermann ved sin død etterlot seg
en betydelig formue, hvorav han testamenterte legater til fattigvesenet
i alle de bygder som hørte til hans distrikt, foruten at han etterlot seg
10 000 spesiedaler i utestående fordringer og sørget godt for sine
sønner. En av disse fikk Reitan, som han hadde drevet opp fra en
übetydelig gard til en rent herregårdsmessig eiendom.
Ved deling av distriktet 3. september 1840 beholdt han Verdalens
distrikt, som ved kongelig resolusjon av 23. september 1842 ble for
øket med Ytterøya og deretter kalt Nord Innherred.
I 1835 foretok han en utenlandsreise.
Han eiet en kort tid Bjertnes, som han kjøpte i 1828 og solgte igjen
samme år. Derpå kjøpte han i 1823 Reitan, og her døde han 20. august
1844. Sin formue hadde han disponert ved testamente. Som arvinger
oppgis ved skiftet en søster, enke etter kurvmaker Laak, og en bror
sønn, som var kontorist, begge bodde i Greifenhagen i Pommern.
(Jfr. Thj. Adr. 1833 nr. 61, 68, 1, 1842 nr. 110, 1844 nr. 103..
112.)

----
351 Bind 2A
---
Andreas Svane Dich Synnestvedt.
Tomas Norberg Schultz.
Hans Jakob Blix. Bataljonskirurg
Sønn av Theonymus Blix, døde på Verdalsøra den 30. desember
1813, 79 år gammel og må altså være født i slutten av 1734 eller
begynnelsen av 1735. Han var i 1772 kirurg ved den norske arme,
stod i 1787 som subkirurg ved 1. Trondhjemske infanteriregiment og
ble 25. september 1789 ansatt som bataljonskirurg ved samme regi
ment. Fra denne stilling fikk han 29- september 1812 avskjed. Han
bodde på Ekle, som han overtok etter faren og solgte i 1788, hvor
etter han bosatte seg på Verdalsøra. Fra 1767 til 1777 var han eier av
Verdalsgodset.
Under krigen 1788 fulgte han med troppene til Kongsvinger. Det
siste halve år av sitt liv lå han til sengs.
Tomas Norberg Schultz
var født i Kristiansand 1814. Sønn av stadskirurg Carl Schultz og
Ødegård Gjersin Nordberg. Han tok norsk medisinsk embetseksamen
1842 og nedsatte seg samme år i Verdal, hvor han bodde til sin død
i 1903.
I 1862 ble han utnevnt til korpslæge ved Trondhjemske Brigade
og fikk i 1888 kapteins rang. Dr. Schultz var mer kunstner enn læge.
Han var glad i blomster og alt i naturen. I Stabelstuen, der han bodde,
hadde han anlagt en stor have, der det hele sommeren var det herligste

 

----
352 Bind 2A
---
Albert Strøm.
Albert Ditlev Tillisch
blomsterflor, samt frukttrær og bærbusker av alle slag. Han var en
dyktig fiolinspiller og kunne også spille andre instrumenter.
Han var også en betydelig tegner og måler. Hans styrke var vel
som portrettmaler. Mange gode portretter finnes etter ham, blant annet
av sogneprest Lars Steen, av hvilket det er en kopi i herredstyresalen.
Han hadde også en masse landskapsbilder med motiv fra bygda og
andre steder. I 1899 tok han avskjed som militærlæge.
Dr. Schultz var gift 1. gang med Anna Sofie Tønder, datter av
sogneprest Peder Borch Tønder og h. Marie Caroline Rotvoldberget.
En datter som overlevet ham, døde ugift i Trondheim.
2. gang gift med Marie Kinberg fra Steinkjer.
Andreas Svane Dich Synnestvedt.
sønn av Nils Didrik Synnestvedt og hustru Wilhelmine Dich, f. i Bolso
1844. Medisinsk eksamen 1870, hvoretter han ble konstituert kompani
kirurg ved Trondhjemske ridende jægerkorps på Rinnleiret. Var en
kort tid konstituert distriktslæge i Levanger distrikt og overlæge ved
amtssykehuset i Skogn.
Fra 1870 til 1883 var han bosatt i Verdal på Øvre Stiklestad, først
som fattiglæge og fra 1882 som fastlønnet kommunelæge.
I 1883 ble han ansatt som distriktslæge i Rollag i Numedal, og i
1890 utnevnt til distriktslæge i Inderøy, hvor han døde 1909.

 

----
353 Bind 2A
---
]ohan Arnt Hals Wetlesen.
John Schlytter Stub.
Han var gift med Hildur Koch, datter av prost og sogneprest Koch
i Verdal. Hun var født i Hammarøy 1853 og døde i Trondheim 1910.
De hadde ingen barn, men en pleiedatter Olaug Eggen, er gift med
ingeniør Knudsen og bosatt i Amerika.
Albert Strøm,
sønn av borgermester i Trondheim, Sivert Strøm og hustru Albertine
Margrete Riis. Født i Grue 1850. Medisinsk eksamen 1878. 1879
ansatt som kommunelæge i Nordre Odalen. Deretter fattiglæge —
først i Ringebu, senere i Sør- og Nord-Trøndelag, inntil han i 1884 ble
kommunelæge i Verdal. Bodde først på Fagerhøy — men etter 1891
på Ekle, til 1893, da han ble utnevnt til distriktslæge i Fosen Indre
med bosted i Rissa. Her ble han syk i 1896, og døde i Kristiania i 1898.
Han var gift med Minda Marie Ursilda Bratt av Høglunda, datter
av Johan Abraham Bratt (svensk adelsmann) og frue Thea Randine
Bierkebek. 3 døtre. Fru Bratt døde 1884 og er begravet på Stiklestad
kirkegård.
Albert D/t le v Tillisch.
Etter Strøm ble Albert Ditlev Tillisch ansatt som kommunelæge.
Født i Bergen 1868, sønn av kjøpmann Fredrik Meyer Tillisch og h.
Abigael Elisabeth Stenersen. Tok medisinsk eksamen 1893 og ble
samme år ansatt i Verdal. Han bodde først på Ekle, siden på Nordre

 

----
354 Bind 2A
---
Stiklestad. Tillisch var en meget interessert og virksom mann. Var
med i tilstellinger til å få midler til å opprette Verdal gamlehjem og
var en tid formann i arbeiderforeningen i bygda. I 1899 forlot han
Verdal, da han ble læge ved Hell —Sunnanbanen, med bosted — først
i Åsen og siden på Lø i Sparbu. Fra 1899 til 1905 var han formann
i N. Trondhjems tuberkuloseforening, og fikk opprettet 5 pleiehjem
for tuberkuløse, deriblant tuberkulosen) emmet på Forbregd i Verdal.
I 1909 ble han overlæge ved Grefsen sanatorium og senere ved Vard
åsen sanatorium. Han var 1. gang gift med Margrete Middelthon, død
i Sparbu 1905. 2. gang med Sofie Sørensen, som først var reservelæge
ved Grefsen sanatorium og senere ved Vardåsen.
Johan Arnt Hals Wetlesen,
f. 1870 i Østre Aker — av foreldre overtollbetjent Henrik Wetlesen
og hustru Karen Hedvig Mathisen. Medisinsk eksamen 1897. Var så
et år kandidat ved Trondhjems sykehus, og nedsatte seg i 1898 som
praktiserende læge i Verdal, og ble i 1901 kommunelæge. Han bodde
først på Verdalsøra og siden på N. Stiklestad. Men begynte snart å
bygge seg eget hus, Sole, ved Verdalsøra, der han flyttet inn 1902. Den
25. april 1903, 14 dager etter at hans 3. barn, en sønn, var født, var
han i sykebesøk i Leksdalen. Isen på Leksdalsvatnet var utrygg, hvorfor
han lovte sin kone å kjøre landevegen. Det var holkeføre i Klingen,
og på hjemturen gled kariolen utover vegkanten og veltet, tok med
seg hesten som veltet over ei kariolarm. Wetlesens hode kom mellom
armen og en stubbe — så han fikk brudd på hjerneskallen og var
antagelig død med det samme. Opplivningsforsøk ble foretatt, men
uten resultat. En jente som satt bakpå kariolen og skulle være med og
hente medisin, slapp fra det uskadd. Hun sprang da fram til nærmeste
gard og fortalte det som hadde hendt.
Den dag hans lik ble ført fra Sole for å begraves i Kristiania, fulgte
en stor skare av bygdefolket med på veien. — Samme dag forlot fru
Wetlesen med sine tre barn Verdal.
Dr. Wetlesen var meget avholdt, og det var alminnelig bygdesorg
over hans hastige bortgang.
Han var gift med Marie Ihlen, f. 1876, datter av høyesterettsadvokat
Ihlen og hustru Ambroisine Ranquist.
Fru Wetlesen ble i 1907 gift med biskop Jens Gleditsch. Hun var
den som fanget ideen til å forære et rosevindu for Domkirkens vest
skip. Hun fikk organisert en innsamling, som fikk samlet flere penger
enn det som rosen kom til å koste.

----
355 Bind 2A
---
Alfred Olaf Swensen.
Trygve Wold.
John Schlytter Stub,
født i Bergen 1870 av foreldre Tolleiv Ravn Stub og h. Anna Marie
Schlytter. Eks. art. 1890, medisinsk eks. 1898. Vpl. sekondløytnant i
armeens sanitet 1896, vpl. pr.løytnant 1898. Var etter eks. 1 år assi
stentlæge ved Diakonisseanstaltens sykehus. 1900 —1901 praktiserende
læge i Levanger. Deretter gruve- og anleggslæge i Mo i Rana
samt i 6 måneder amanuensis hos distrikts læge Sch j ørn i Buksnes.
Høsten 1903' nedsatte han seg i Verdal, hvor han bl. a. var
læge ved Arbeiderforeningen, Verdalsbruket og noen gruver. Og
fra 1909 kommunelæge i Finnås, hvor han i 1914 ble beskikket
til distriktslæge.
I 1899 oppholdt han seg i Paris og Berlin i 6 måneder. 1907 deltok
han i kurs for distriktslæger i Kristiania, og hospiterte ved Lyster
sanatorium et par måneder i 1913.
Gift i Trondheim 1895 med Arnolda van Westen Kjelsberg, datter
av kjøpmann og visekonsul Rasmus Kjelsberg og h. Harriet Southern.
Alfred Olaf Swensen,
sønn av fabrikkeier David Dietrich Swensen, f. i Odalen 1871. Medi
sinsk eksamen 1897. Var et år kandidat ved Trondhjems sykehus.
Nedsatte seg deretter som praktiserende læge i Verdal, hvor han etter
23

 

----
356 Bind 2A
---
dr. Wetlesens død i 1903 ble kommunelæge. Fra 1906 til sin avreise
fra Verdal var han læge ved Verdal tuberkulosen jern,, og fra 1903
formann i vergerådet.
I 1906 tok han initiativet til opprettelse av Verdal syke- og
fattigpleieforening. Foreningen begynte med en sykepleierske, Anna
Stubbe, Selbu. I 1912 ble hun ansatt som bestyrer av Verdal
tuberkulosehjem.
I 1917 ble dr. Swensen ansatt som distriktslæge i det nyopprettede
Verdalens distrikt. Herfrå søkte han avskjed i 1919, da han ble ansatt
som distriktslæge i Moelven.
Dr. Swensen ble i 1906 gift med Kristianne Miiller, datter av Martin
Daniel Miiller på Vist og hustru Petra Rygh, datter av lensmann Peder
Strand Rygh og hustru f. Bentsen.
2 sønner og 4 døtre.
Dr. Swensen bygde egen gard på Verdalsøra, denne er nå kjøpt
av kommunen til bolig for distriktslægen.
Trygve Wold.
Trygve Wold er født i 1879 i Mo i Rana av foreldre skipsfører Paul
Edv. Wold og h. Oline Gellein. Eks. art. ved Trondhjems katedral
skole 1899 og medisinsk eksamen 1905. Gjennomgikk krigssko
lens første klasse, og ble i 1898 sek.løytnant i Trondhjemske infan
teribrigade, i armeens sanitet 1903, vpl. premierløytnant 1905
og i 1909 fastlønnet premierløytnant, beordret ved nordenfj. sani
tetskompani. 1913 sanitetskaptein og regimentslæge 'ved N. Hålo
galand regiment.
Fra 1905 til 1908 amanuensis hos distriktslæge Schnitler i Stein
kjer, fra 1908 til 1909 assistentlæge ved Dikemark asyl, og 1909 ned
satte han seg i Verdal, hvor han praktiserte til 1913. Deretter var han
i et år kandidat ved Kristiania komm. sykehus med. og kir. avd. og
nedsatte seg i 1914 i Trondheim. Sommeren 1914 oppholdt han
seg 2 måneder i Tyskland for å studere. Fra 1914 praktiserte
han i Verdal, og var fra 1936 til sin død i 1939 distriktslæge
i Verdal distrikt. Gjennom de mange år dr. Wold virket i Ver
dal, fikk han et godt kjennskap til nær sagt alle familier. Han
hadde et godt lag til å omgåes bygdefolket, som såtte stor pris
på ham — både som læge og menneske. Han ble i 1914 gift
med Anna Ella Getz, f. i Verdal 1893. Datter av direktør Johan
Getz og h. Margrete Sneve.

----
357 Bind 2A
---
Bernt Severin Lunde.
Hans Olai Verdal Lie
Bernt Severin Lunde,
f. i Frosta 1875 av foreldre skipsfører Bernt Larsen og h. Karen
Susanna Gundersen. Eks. art. 1894, 2. eks. 1896 og medisinsk eks.
1901. I 1902 —03 amanuensis hos distriktslæge Schjørn i Buksnes.
Fiskerilæge under Lofotfisket 1903. I 1904 assistentlæge ved Lyster
sanatorium, deretter et års tid epidemilæge under en tyfusepidemi
blant arbeiderne ved Møsdammen i Vestfjorddalen. 1906 —07 besty
rer av Lyster distriktslægeembete og vikarierte det følgende år for
flere læger på forskjellige kanter av landet. I 1907 —08 4 måneders
kandidattjeneste ved fødselsstiftelsen, og var sommeren 1908 assistent
læge ved Sandefjord bad. 11910 kongelig konst, distriktslæge i Tanen
distrikt. 11912 fikk han 3 måneders tjenestefrihet for å foreta en reise
til Danmark og Tyskland. Ble etter dr. Swensens avskjed i 1919 ansatt
som distriktslæge i Verdal, og læge ved Verdal tuberkulosenjem.
Han søkte avskjed 1927 — nærmest på grunn av svekket helbred.
Ugift.
Hans Olai Verdal Lie,
født i Edø 1869 av foreldre verksbestyrer Jakob Lie og h. Anna
Tomassine Wærdal. — Eks. art. ved Kristiansunds skole 1888, annen
eks. 1889, og medisinsk eks. 1895. Etter et års vikariat for kommune
lægen i Stangvik praktiserte han f ra mars 1896 et års tid i Edø, var
derpå til 1899 assistentlæge hos distriktslæge Herlofson i Nordre


----
358 Bind 2A
---
Nordmøre. Praktiserte et års tid i
Brunlanes og vikarierte en tid for
kommunelægen i Trøgstad og ble
i 1901 kommunelæge i Fosnes. —
Han har tillike bestyrt Fosnes di
striktslægeembete som konst, under
ledighet fra 1901 til 1908, og fra
1910 —11. Han var formann i Fosnes
vergeråd fra dets organisasjon, for
mann i folkeboksamlingenes styre,
medlem av kretssykekassens styre,
medlem av herredstyret fra 1911 —
alt til han flytter derifrå 1913, da
han overtok distriktslægeembetet i
Kolvereid, i hvilket han ble kongelig
konst. 1913. Fra 1927 til 1936, da
han falt for aldersgrensen, distrikcs-
Ebbe Carsten Schnitler.
læge i Verdal, og var i den tid læge ved Verdal tuberkulosehjem.
Gift 1. gang med Inga Sofie Nielsen, f. i Grimstad 1867, datter av
boktrykker Johan Petter Nilsen og h. Gunhild Johnsen. Gift 2. gang
med Johanne Margrete Velde, f. 1880. 1 datter.
Thor Benkestok Hegbom,
født i Bodø 1899 av foreldre bakermester Edvard Bernhard Hegbom
og h. Emelie Sofie Thomesen. Eks. art. 1917, medisinsk eks. 1924.
1922 san. sek.ltn., og i 1924 san. pr.ltn. og 1927 beordret som pr.ltn.
1924 beskikket til distriktslæge i Flakstad. Fra 1939 til 1946 distrikts
læge i Verdal, fra 1946 distriktslæge i Beitstad.
Gift 1924 i Oslo med Åse Erikson, f. 1905, d. av boktrykker Gustav
Oskar Eriksen.
Ebbe Carsten Schnitler,
født i Steinkjer 1896 av foreldre distriktslæge Anton Krenkel Hegge
Schnitler og h. Fredrikke Trampe. Eks. art. 1915 og medisinsk eks.
1922. Deltok som læge på isbryteren «Sviatogor» i Otto Sverdrups
redningsekspedisjon til Karahavet. Utskrevet som sek.løytnant 1920.
San. pr.løytnant 1925. Kandidat ved Drammens sykehus 1931 og
1923 —24 ved Diakonisseanstaltens sykehus, og har fra samme år
praktisert privat i Steinkjer. Fra 1. november 1935 praktisert i Verdal,


----
359 Bind 2A
---
Erling Hammerstad.
Ørnulf Kvella
hvor han fra samme dato er læge ved Innherreds helseheim, som ble
åpnet 2. januar 1936 (50 senger)
For sin utdannelse har han gjort følgende tjeneste: Kandidat ved
Bergens komm. sykehus epid. avd. 1928 assistentlæge ved Vardåsen
sanatorium. Noen måneder i 1930 og 33 reservelæge ved Grefsen
folkesanatorium 1934 —35.
Gift på Steinkjer 1929 med Ågot Øverland, datter av skogforvalter
Erling Øverland og h. Ragna Hatveigine Sverdrup. 1 sonn og 2 dotre.
Erling Hammerstad.
f. i Drøbak 1909, sønn av oberst Hans Oskar Hammerstad og h. Anna
Sofie Elisabeth Isvald. Eks. art. 1927 og medisinsk eks. 1935. — Han
praktiserte privat i Kolbu 1935 og var fra 1938 vikar for distrikts -
lægen i Vikna. Distriktslæge i Verdal 1946. Gift med Else Margrete
Borch, f. 1909.
Ørnulf Kvello.
f. 13. juli 1910 i Ålesund av foreldre banksjef Kristoffer Kvello og
frue Ågot Sæter.
Artium i Oslo 1929. Medisinsk eksamen 1941 og fra den tid prak
tiserande læge i Verdal.
Gift 1941 med Aud Margaret Bjerkan, Levanger.
5 barn, 3 gutter og 2 jenter.

 

----
360 Bind 2A
---
TANNLÆKJARAR
I 1870-åra vart det fortalt som ein raritet at ei kone i bygda hadde
fått seg kunstige tenner. Det vart snakka mykje om dette, og ingen
skjøna korleis slikt kunne gå an. Mange tannlause kjerringar tykte
det hadde vore bra med ny tyggereiskap. Men det var også dei
som meinte at det var ikkje rett å gå skaparan for nær i handverket
med å lage noko nytt i staden for det opphavlege som var utslitt.
Men ho som hadde fått dei nye tennene, let vel og tykte at både
magen og heile kroppen hadde godt av det. Men når dei så fekk
høre at dei kosta inntil 20 spdl., var det avgjort at dei ikkje hadde
råd til det.
Men da det spurdest at det var komi tannlækjar både til Levanger
og Steinkjer, var det noen som vende seg til han for å få råd mot
tannverk, og mange våga seg også til å få nye tenner. Og utover
århundreskiftet vart det nokså vanleg at dei som hadde mista tennene,
skaffa seg eit gebiss, og tannlækjårane fekk nok å gjera.
Etter at det vart kjent at tannrøkt er ein viktig lekk i arbeidet for
folkehelsa, har helsemyndigheitene gjort mykje for å berge dei natur
lege tennene som likevel er dei beste. På dei fleste stader er det no
ordna med ettersyn av tennene til skoleborn 1 gong for kvart år.
I Verdal har dette halde fram no i fleire år.
Den første tannlækjar som sette seg ned i Verdal var Olav Gre
gusson, son av prost Gregusson i Sparbu, og fødd der 1899. Eksamen
som tannlækjar 1925, og frå den tid tannlækjar i Verdal. Døde 1942.
Gift med Janne Rostad.
Olaf Sørhuus, f. 1903 i Alvdal. Eksamen 1927. Praktiserte i
Trondheim og Steinkjer til han frå 1929 har praktisert i Verdal.
Gift med Borghild Kjølmoen.
Torleif Øyen, f. i Trondheim 1914. Eksamen 1942. Assistent på
Steinkjer til han i 1942 tok til som tannlækjar i Verdal. Gift med
Eva Vinje.

----
361 Bind 2A
---
VERDAL APOTEK
Verdal apotek vart skipa 1902 som
filial av Levanger apotek, og med
provisor Carl Sverre som styrar. Han
døydde i 1947 som eigar av Elefant
apoteket i Oslo.
I 1912 gjekk det over til sjølvsten
dig apotek med Conrad Holm Peter
sen som apoteker til 1917, da han
tok over apotek på Tromsø.
Frå 1917 var John Andreas John
sen apotekar ved Verdal apotek. Han
døydde 1920 og er gravlagt på Stik
lestad kyrkjegard.
Etter Johnsen kom Hjalmar Lyder
sen. Men i 1927 reiste han herifrå
og tok over apoteket på Namsos, der
han døydde 1944.
Birger Elstad,
Hans Laurits Arnesen tok så over apoteket frå 1927 til 1937, da
han reiste herifrå for å ta over eit apotek i Sandnes.
Etter 1937 er Birger Elstad apotekar. Han er fødd på Verdals-
øra 1887.
Inntil hans tid var apoteket i leigd gard. Men Elstad har kjøpt
garden så apoteket held no til i eigen gard.
DYRLÆGER
Før man fikk dyrlæger — og lenge etter — hjalp man seg mot de
mange sykdommer på kreaturene med husråd av forskjellig slags.
Major Kliiver har i sin «Bonde-Praktika» atskillige sådanne, som vi
kan være viss på har vært anvendt i bygda, hvor majoren var en så
stor autoritet i alt som vedkom landbonæring. Vi hitsetter:
«Paa denne Tid (januar) pleie og Hestene at faae deres Sygdom
og belægges med Klaae eller Skab; lad dem derfor vaskes i salt Vand
eller Maurbad. Man tåger Maur-Tuen og sætter den, som nåar man
sætter til andet Brændeviin; den Drank, som udkoges, bliver det
bedste Bad at vaske Hestene med; og af det Brændeviin, som faaes
deraf, gives Hestene en liden Dosis daglig i 3 Dage, deraf blive de
friske, og faae igjen Lyst til at æde deres Foder.


----
362 Bind 2A
---
Ligesaa forholdes med den øvrige Boskab om Klaae eller Luus for
mærkes paa den, men Melkekøer, eller de, der staae med Kalv, maae
ikke indgives Maurbrændeviin, men blot vadskes 2 a 3 Gange daglig
i 4 Dage, hvor Utøiet viser sig. Tobak, kogt i Pis, og Luden deraf paa
vasket, hjelper og, nåar man ei har det fornævnte Slags at bruge.»
For mars måned gir han følgende påminnelse:
«Nu pleier Qvæget at faae Orm i Fødderne under Kløverne; mærker
du, at de ømmes ved at staae, da ere de befængte dermed, lad da
Kløverne vel udrenses og skrabes; vask dem derpaa med Vitriollud,
og smør dem siden med varmagtig Tjere, saa foregaaer Ormen.»
Og for april anbefaler han:
«Giv nu dine Kreature hver Morgen lidt Salt med Tjere; det bevarer
dem mod den skadelige Uddustning, Jorden paa denne Tid giver fra
sig, og for deraf flydende Sygdomme. —
Naar du udslipper dit Qvæg, da bestryg det med Sælhundefedt
(Kobspæk), saa skal Qvæget i lang Tid være befriet for at stikkes af
Fluer og Klæg.»
I mai heter det:
«Giv nu og dine Køer smaahakket Hvidløg og Lubbestik blandet i
Salt og Mel, en liden Deel hver Morgen i nogle Dage, saa befries de
fra Sygdom i Melkeaarerne.
I den første Tid af denne Maaned maae du ei udslippe dine Kreature
tidlig om Morgenen; thi paa denne Tid f alder en usund Dug paa
Jorden, som skader dem; ja endog Gjæssene kunne blive syge. Lidt
Svovl og Salt, blandet i målet Malt er et Helbredelsesmiddel at ind
give disse, om de blive syge, og ligesaa at forekomme Sygdommen.
Sidst i denne Maaned f alder god Dug, og da er intet at befrygte.»
For juni anbefales:
«Skær nu op Lubbestik, Renfan, Malurt og Rølike før St. Hans Dag,
medens det har sin fineste Kraft; hæng det i Skyggen at tørres. Det
et godt at bruge smaahakket til at give Melkekøer ind om Vinteren
med iblandet Salt og målet Malt. Disse urtene ere og gode at opbløde
i sydende Vand, og dermed at bade svulne Lemmer paa kreaturene,
nåar saadant indtræffer. —
Udi denne og efterfølgende Maaned udspredes over Jorden adskil
ligt smaat Utøi, som: Orme, Ederkopper, Tudser (Groe), Spyer, som
med Græsset opædes af Kreaturene og foraarsage dem Sygdomme.
Naar samme formærkes, da giv dem ind, Angelika, Lubbestik med
lidet Svovl og Salt i Drank eller målet Malt; dette helbreder dem.

----
363 Bind 2A
---
Sæt nu ind dine Køer den hedeste Tid af Dagen til henimod Afte
nen, at Fluer og Klæg ikke skal plage dem formeget; men er det
Regnveir, da bestaae de sig ude. Har du Kobspæk at bestryge dem
med, eller Malurt kogt i Vand at vaske dem med, vil Klæggen ikke
gjøre dem store Hinder.»
I juli anbefaler han:
«Det er nu godt, at du lader dine Heste svømme om Aftenen, nåar
de have arbeidet og svedet, dog ikke førend de have staaet stille nogen
Tid efter Sveden, og Solen er nedgaaet; dette er for dem ligesaa sundt,
som noget Bad for Menneskene.
I denne Maaned hænder det, at Hundene blive gale, og deres Bid
er da dødeligt, i Fald det ikke i Tide forekommes.
Bliv ved endnu at give dine Kreature Angelikarod med Svovl, lige
som i forrige Maaned er foreskreven.»
Under oktober gjentar han:
«Nu bliver Jorden overdraget med Spindelvæv og giver desuden
onde Dunster fra sig; giv derfor dit Fæe ind, ligesom for Junii Maaned
er foreskreven.»
I november heter det:
«Førend Hestene blive vante til at gaae med den skarpe Skoning,
kan det hænde sig, at de træde Hui øverst i Hovbaandet; er du, nåar
dette skeer, i Skoven i stærk Frost, da er det farligt; thi da sætter sig
Kulde i Saaret, om det ikke forbindes. Tag derfor strax din Kniv og
rens Saaret fra de Håar, som ere indtrykkede deri, læg saa af dit eget
Skarn varmt paa Saaret og bind derom, hvad du kan finde, enten
Næver, Bast eller Strømpebaand; da skal dette Stig eller Saar ikke blive
farligt, men groe igjen i en Hast. Ellers nåar du renser et saadant Stig
eller Saar paa din Stald, hvor ei Kulden kan komme til at fordærve
det, da stød hvidt Sukker og fyld Hullet dermed, saa vil det snart
læges igjen.»
Først sent fikk vi lovgivning på veterinærvesenets område, nemlig
ved de såkalte husdyrlover om foranstaltninger mot smittsomme syk
dommer hos husdyrene. Før denne tid finnes bare spredte og tilfeldig
utstedte kongelige plakater, forordninger og reskripter, hvorav flere
angår forbud mot å føre dyr fra det ene distrikt til det annet. En
anordning av 9. april 1745 bestemmer en alminnelig bededag i anled
ning av kvegpesten. Et kongelig reskript av 12. januar 1759 virker nå
nokså gammeldags: Det påbød nemlig at bøndene enten seiv eller ved
sine tjenere skulle flå sine selvdøde hester, hvilket hittil hadde vært
ansett som ytterst vanærende og derfor ble overlatt til finn og fark. I

----
364 Bind 2A
---
Verdal har virkelig dette reskript gitt anledning til en rettsforfølgning,
idet Anders Mønnes på tinget den 16. august 1760 sto tiltalt for å ha
brukt en finn til å flå en hest, som var styrtet for ham, og etter et par
utsettelser ble han på høsttinget i 1761 idømt 4 rdl. bot til deling
mellom angiveren og sognets skolekasse.
Plakat av 16. juli 1788 angår foranstaltninger til å forebygge smitt
somme sykdommers utbredelse blant hester i Norge (snive, skabb o. 1.)
og en ny plakat av 3. april 1789 inneholder en oppskrift over prøvede
og sikre lægemidler mot skabb. Forskriftene skulle deles ut til prester
og lensmenn, besørges innkjøpt av amtmannen, som skulle la dem for
dele på hensiktsmessige steder til almuen på amtets eller stiftets bekost
ning. Dessuten skulle plakaten årlig «paa Nye-Aars-Dag læses af
Prædikestolene», så vi ser at man i den tid endog tok kirken i veterinær
vesenets tjeneste.
Med kancelliskrivelse av 12. oktober 1793 ble det sendt alle amt
menn og biskoper en resept på en skabbsalve for storfeet til utdeling
i hvert stift. Professor Viborg ved veterinærskolen, som hadde sendt
kancelliet denne resept, uttaler at midlet ville være til liten nytte hvis
ikke kreaturene under kuren røktes, foredes og behandledes vel.
Forordning av 28. november 1806 gir utførlige bestemmelser angå
ende hester, som er angrepet av smittsom sykdom. Forordningen opp
regner først hvilke sykdommer det gjelder, nemlig skabb (fnat, utslett,
klø), kverke (kværsil, krop, kvalk), hestekopper (springorm, sott)
og snive (ross, snip eller snue), dernest dyrlægenes og grovsmedenes
plikter, om anmeldelser, isolasjon, behandling, nedslaktning, obduk
sjon, nedgravning, tilsyn ved markeder etc. samt godtgjørelse til dyr
lægene m. v. Dyrlægene skulle, når de beordredes i torretninger i
anledning av sådanne sykdommer, ha fri befordring, diett og honorar.
Diett og honorar var tilsammen 1 rdl. pr. dag.
Denne viktige forordning var altså omtrent hva vi nå kaller en
husdyrlov og var i ca. et halvt århundre vår viktigste og eneste lov
bestemmelse mot smittsomme husdyrsykdommer. Flere av dens bestem
melser gikk over i husdyrloven av 27. februar 1866.
Misvekst, uår, vanstell og sulteforing var hyppige før i tiden og
medførte ødeleggende kvegsykdommer. Under svartedauen var det stor
dødelighet blant husdyrene. Også disse ble angrepet av epidemier og
styrtet, heter det. Norge hjemsøktes i 1659 av en over hele riket utbredt
sykdom blant hornkveget, hvorav en stor del døde.
Etter plakaten av 3. april 1789 fikk bøndene erstatning for hester
som hadde mattet skytes på grunn av smittsom sykdom, og av amt

----
365 Bind 2A
---
mannens resolusjoner på ansøkninger om sådan erstatning får vi rede
på at smittsomme sykdommer blant hester forekom meget hyppig.
Lignende opplysninger får vi på en annen måte, etteråt dyrlæge ble
ansatt, idet denne av stiftamtmannen er beordret å reise på under
søkelse til de steder hvor sådanne sykdommer var utbrutt.
I 1792 søkte Jon Ellefsen Tuset om 58 rdl. for 3. med smittsom
sykdom befengte og i hjelskutte hester. Stiftamtmannen tillot utbetalt
av kongens kasse 35 a 40 rdl., da han fant taksten for høy. Etter pla
katens bestemmelser ble han av fogden tilholdt å grave ned kadavrene
og rive ned eller rense stallen.
I 1793 fikk Kristian Dillan og Kristofer Jøsaas tilsammen 46 rdl.
for 3 med snive befengte og skutte hester, og Ragnhild Husan 25 rdl.
I 1797 er Tomas Sem etter fornyet ansøkning blitt innstilt til å få
bevilget av kancelliet 100 rdl. for hester «kreperte af smitsom og
ulægelig sygdom» dog uten følger for framtiden, siden han ikke til
strekkelig hadde bevist at hestene var skutt. I 1800 er en ansøkning fra
Ole Olsen Aksnes om erstatning for en hest blitt avslått, fordi den ikke
var skutt, men styrtet av seg seiv.
Dyrlæge Haldo Dahl har i 1798 innberettet at det blant hestene i
Verdal var utbredt en smittsom sykdom, snive, og at denne var mer
alminnelig enn bøndene ville vedgå, og at de søkte å skjule den. Dyr
lægen fikk ved stiftamtmannens skrivelse av 13- november ordre til
i følge med lensmannen å foreta en undersøkelse, ordinere de fornødne
medikamenter og ta forholdsregler overensstemmende med plakaten av
3. april 1789. Etter Dahls skrivelse rekvirerte han medisin «til de med
kropsyge i Værdalen befængte heste»; medisinen fikk fogden ordre
til å påse ble anvendt etter bestemmelsen.
I 1801 har Dahl fått ordre til å innfinne seg i Trondheim til kon-
feranse i anledning av en hestesykdom i Ålen og Holtålen, til hvis
behandling hadde vært engasjert en «kursmed», som imidlertid ikke
ansåes dugelig. Og i 1803 er han beordret til Selbu i anledning av en
smittsom sykdom blant hestene der.
Det synes av disse eksempler som om smittsomme hestesykdommer
har forekommet nokså hyppig både i Verdal og de øvrige av Trønde
lags bygder ennå omkring 1800. Siden er tilstanden etter hvert blitt
bedre, og dette tør vei for en vesentlig del tilskrives at man fikk
vitenskapelig utdannede dyrlæger, samt at man i det hele begynte
å stelle dyrene bedre.
Den første veterinærskole så dagens lys i Lyon i 1762. Den konge
lige danske veterinærskole i København, hvor de fleste norske dyr

----
366 Bind 2A
---
læger har fått sin utdannelse, opprettedes i 1773 av lægen P. Chr.
Abilgaard, som drev den for en fast årlig lønn; i 1776 gikk den
over til å bli en offentlig institusjon.
Den første virkelige norske dyrlæge var den senere militærdyrlæge
Johan Rølger, som kom inn på skolen i 1777 og uteksaminertes med
første karakter i 1780.
I 1790 var det bestemt at en kursmedlærling fra hvert kavalleri
regiment i Danmark og Norge skulle delta i undervisningen ved vete
rinærskolen. Det var også bestemt, at hvert kavalleriregiment skulle
holde en offiser eller underoffiser ved skolen. Det kom året etter på
tale, at hvert stift hvert fjerde år skulle sende en elev, som skulle
få fullstendig utdannelse som dyrlæge. I den anledning ble det inn
hentet uttalelse fra stiftamtmennene angående betimeligheten og nød
vendigheten av en sådan foranstaltning, og i skrivelse av 1. oktober
1791 uttaler da stiftamtmannen i Trondheim, at det ikke kan nektes
at almuen i alminnelighet er ytterlig enfoldig og uvitende om de
midler som behøves for å kurere de sykdommer, hvorav hestene i dette
distrikt oftest angripes. Til hestedoktorer brukes gjerne omløpere, for
uten at «forvendte og overtroiske» midler anvendes. Dog innrømmer
han at forholdet i så måte er bedret ved at det i Trondhjems amt
værende dragonregiment i noen tid har hatt kyndige kursmeder, og at
kjennskapet til hestens naturlige beskaffenhet i den senere tid er økt
meget blant dragonoffiserene, som bor omkring i bygdene. Han fore
slår at da her er et helt dragonregiment med kompanier spredt i 3 —4
fogderier, og dette skal underholde en kursmed til opplærelse ved
veterinærskolen, så kunne denne hvert år gjøre reiser i regimentsdistrik
tet og undervise lærvillige bønder, når han fikk litt betaling for det,
og de som ville lære hos ham, noen små premier. Å nedsende hvert
tredje år «et subject» for det hele stift fant stiftamtmannen både ville
gå for langsomt og være utilstrekkelig. Den virkelige grunn tør vel
imidlertid ha vært at han var bange for omkostningene. Fra Nordland
hadde han den underretning at hestelæge ansåes unødvendig.
For å tilveiebringe et tilstrekkelig antall utdannede dyrlæger ble det
dog ved kgl. resolusjon av 26. oktober 1792 bestemt, at hvert stift i
Danmark og Norge skulle holde en lærling ved veterinærskolen. Av
resolusjonen hitsettes:
«Fra ethvert stift i Danmark og Norge skal på stiftets bekostning
holdes en lærling ved veterinærskolen i København, og for ham
betales 100 rdl. årlig, for hvilke penge den indsendte lærling skal
holdes på samme fod som lærlingerne fra regimenterne, saa at han

----
367 Bind 2A
---
nyder fri undervisning, bolig, lys og varme paa skolen samt 5 rdl.
maanedlig til føde og klæders vedligeholdelse i de 3 aar, som udfordres
til at danne ham til en duelig kursmed og kvæglæge. — Naar en saa
dan lærling har udlært, skal en anden i hans sted indsendes, og de alle
vælges av bondestanden. De, som har udlært, skal i det øvrige staa frit
for at nedsætte sig i stiftet som smede paa landet eller, i kjøbstæderne
eller foretage sig, hvad haandtering de vil; dog skal de være forbundne
til at forblive i stiftet og for bestandig være til tjeneste, nåar de af
vedkommende øvrighed forlanges til en eller anden forretning i deres
fag som dyrlæger saasom til at besigtige syge kreaturer samt forrette
obduktioner og derom give deres beretning. Disse lærlinger fritages
for at udskrives til krigstjeneste, saalænge de staar i lære og siden
deres profession. — I henseende til valget, hvilket af stiftamtmanden
skal foretages, da skal derved iagttages, at der alene udsøges unge
mennesker, ikke under 18 og ikke over 25 aar gamle, som forraader
nogenlunde godt nemme og har lært at skrive, ligesom og sønner af
landsbysmede, som har disse egenskaber, fortrinlig dertil maa vælges.
løvrig vil Kongen, at lærerne ved veterinærskolen inden det første
halve aar efterat en saadan lærling er sendt til skolen, skal anmelde
til stiftet, om han befindes at mangle den fornødne bekvemhed til at
blive en duelig kursmed eller dyrlæge, i hvilket tilfælde en anden i
hans sted straks skal indsendes.»
Den 30. mars 1793 tilskrev foged Lind stiftamtmannen og meddelte,
at Haldo Kristiansen Dillan hadde besluttet seg til å søke veterinær
skolen. Stiftamtmannen svarte den 13. april at det allerede hadde
meldt seg en annen, men han ville ikke nekte at han trodde det måtte
finnes mange unge karle av bondestanden som måtte være mer skikket
til å motta undervisning enn denne, hvorfor han ønsket å se og tale
med Dillan før han fattet noen beslutning. Fogden fikk ordre om å
pålegge ham å innfinne seg snarest mulig; det gjorde han og ble
antatt, hvilket stiftamtmannen meddeler fogden i en skrivelse av 15.
mai, hvori han sier, at Haldo Dillan er av de som har meldt seg til
å ville lære veterinærvitenskapen, etter anseelse den mest passelige.
Fogden fikk pålegg om å besørge ham sendt til Trondheim og å skaffe
ham skipsleilighet til København. I skrivelse av 29. juli fikk han
videre anmodning om å sende inn 13 rdl. til reisen og siden 50 rdl. for
det første halvår til veterinærskolens kasserer.
Angående utgiftenes fordeling på distriktene uttaler stiftamtmannen
i skrivelse av 19. juli 1793 til rentekamret, at det er uvisst om Nord
land og Finnmark bør delta, da det i disse amter er så lite hest og kveg

----
368 Bind 2A
---
(unntagen reinsdyr), at de ikke kan vente å høste noen nytte av bekost
ningen, og heri har han utvilsomt rett; for seiv om kreaturholdet hadde
vært betydelig, må det nok innrømmes at Nordland og Finnmark ville
ha svært liten nytte av en dyrlæge som var i Verdal..De slapp dog ikke;
for fordelingen av de 100 rdl. i 1794 ser slik ut:
I 1793, da det — nedreisen iberegnet — var medgått 113 rdl., fikk
Stjør- og Værdals fogderi å utrede 8 rdl. 48 sk., siden 7 rdl. 2 ort
pr. år.
Således kom Verdal til å få den første utdannede dyrlæge norden
fjells. Han må være uteksaminert i 1796; for ettertiden kalte han seg
Dahl.
De dyrlæger som kom hjem etteråt deres utdannelse var bekostet av
distriktene, tilhørte med hud og hår det distrikt som hadde ytt under
støttelsen, og det visstnok for livstid, og uten å ha andre rettigheter enn
den å praktisere i sitt fag og prøve å leve av det. De ble ansatt uten
lønn og kunne ikke slutte med å praktisere uten særskilt tillatelse, tross
de ingen fast lønn hadde og var i framskreden alder eller ikke kunne
leve av sin praksis. Hvis man var syk, mente dog det offentlige at
vedkommende ville være straffri, om han unnlot å praktisere, når han
dertil ble kalt i offentlig ærend.
I 1799 innsendte dyrlæge Dahl et forslag om at de svenske hester
som var på tur til Levanger marked, skulle besiktiges på det første sted
hvor de oppholdt seg i Norge, for å forhindre at smittsom hestesyk
dom ble innført. Stiftamtmannen fant det dog i skrivelse til foged
Lind betenkelig å approbere forslaget; «ti hvor skal bekostningerne
(2 sk. pr. hest) tages f ra». Man får det inntrykk at stiftamtmannen
hadde sine tvil om hvorvidt det kunne lønne seg å koste penger på en
dyrlæge. Dette inntrykk bestyrkes ytterligere, når vi ser at stiftamt
mannen i samme skrivelse nekter å anvise en regning fra Dahl for
behandling av hester med smittsom sykdom før de «er alle av ham
saaledes kurerede, at ingen videre smitte fra dem skal kunne befrygtes,
og at han tillige forbinder sig til uden videre betaling igjen at kurere


----
369 Bind 2A
---
disse, hvis sygdommen paany skulde ytre sig». Da det ved fogdens
skrivelse og vedkommendes bevitnelse var godtgjort, at de syke hester
var fullkommen kurert, erklærte stiftamtmannen at det ikke var noe
i veien for å betale Dahls regning, som var på 34 rdl. 6 sk.
I 1800 søkte Dahl om å få en viss årlig lønn som dyrlæge. Etter
å ha innhentet fogdens erklæring, uttaler stiftamtmannen i skrivelse
av 8. september 1801 til kancelliet, at han finner andragendet rimelig,
«ti ellers vil det for ham som en fattig kari blive tungt at ernære sig»;
men han mener riktignok tillike at almuen vil bli tjent med det, da
Dahl skal være «en i dyrlægekunsten kyndig mand og derom ved
offentlig eksamen har avlagt prøve». Den av foged Lind foreslåtte
lønn finner han ikke urimelig og mener at den måtte kunne utredes av
amtet, som Dahl da måtte være forpliktet til å betjene i tilfelle av
smittsomme sykdommer. Det kom imidlertid ikke til noen fast avløn
ning denne gang.
Senere fikk de såkalte amtsdyrlæger en fast lønn; men det varte
lenge før staten begynte å delta i utgiftene til denne. Så sent som i
1844 uttaler medisinallovkommisjonen i sin innstilling til lov om
medisinalvesenet:
«I et land, i hvilket utbredte farsotter blandt husdyrene forekom
mer saa sj elden som i Norge, kan det ikke ansees for rigtig av stats
kassen at bevilge løn til saakaldte provins- eller distriktsdyrlæger.»
Dahls etterfølger som offentlig dyrlæge ble Ole Andreas Saugestad
i Beitstad. Han hadde hatt en understøttelse av amtet på ca. 90 spd.
året i 4 år til sin opplæring i Stockholm og ble ansatt fra 12. januar
1833. Han fungerte i 13 år uten fast lønn, bare med en diettgodt
gjørelse av 96 sk. dagen når han av amtet var beordret på reise. I 1846
søkte han om å få fast lønn, hvilket var lovt ved hans beskikkelse;
vedkommende amtskomite anbefalte andragendet, og da det ble spørs
mål om etter hvilken målestokk lønnen skulle fastsettes, trodde man
å treffe det riktige ved å sette ham i klasse med underoffiserer og
overjegere til fots og foreslo 30 spd. årlig. Amtstinget bevilget med
knapp majoritet 36 spd. fra 1. juli 1846. I 1849 søkte han om pålegg,
men fikk avslag.
Helt til 1856 var det i amtet bare ansatt 1 dyrlæge. Dette år besluttet
amtstinget at det skulle være 3, hver med en lønn av 100 spd. En
foresloes anbrakt i Stjørdal, en ved Strømmen og en på et bekvemt
sted i Namdal, f. eks. Overhalla.
Saugestad gikk av i 1862 på grunn av blindhet. Amtstinget i 1863
bevilget ham på ansøkning en årlig pensjon av 20 spd.

----
370 Bind 2A
---
Da saueskabb-syken herjet på Vestlandet, bevilget staten i 1849
inntil videre 100 spd. årlig som bidrag til ansettelse av en kyndig
dyrlæge; men bevilgningen ble atter inndratt etter et par års forløp.
Så liten interesse viste altså staten overfor denne herj ende sykdom, som
i to amter lavt regnet kostet distriktene y 4 million årlig med ca.
200 000 angrepe dyr. Sykdommen bredte seg da også over store deler
av det sønnenfjelske, og det tok ca. 100 år før man ble kvitt den.
Først fra 1877 begynte staten å yte bidrag til amtsdyrlæger.
Edvin Anzjøn
er født 8. april 1843. Han tilhører en gammel ansett slekt i Namdal.
Hans far var kjøpmann fra Vikna. Etter å ha fått en del videregående
privatundervisning, ble han i 1864 innskrevet som elev ved Den Kgl.
Veterinærskole i København, hvorfra han ble uteksaminert i 1867.
De fag som han i studietiden hadde størst interesse for, var kirurgi og
husdyrbruk, og hadde i disse fag til lærere Stockfleth og Prosch.
Anzjøn sto seg godt med Stockfleth, og som bevis på den tiltro han
hadde til ham, fikk han lese korrektur på en lærebok i kirurgien som
han ga ut. I Anzjøns tid ble de første kryptarchidoperasjoner utført
ved skolen. Etter avlagt eksamen ble Anzjøn ansatt som amtsdyrlæge
i Verdal med 200 spd. i lønn og 3 ort pr. sykebesøk. Anzjøn nøt stor
anseelse som dyrlæge. Han fulgte godt med i den raske utvikling som
da foregikk. Han var den første nordenfjells som brukte kloroforme
ring ved operasjoner (1888) og brenningsmetoden ved hingstkastra
sjoner. For husdyravlen hadde han stor interesse. Allerede i 1871
var han prisdommer ved de nordenfjelske hesteutstillinger.
I 1891 ble Anzjøn utnevnt til statskonsulent (husdyravlsbestyrer).
Inntil 1900 omfattet hans distrikt hele det nordenfjelske Norge. Etter
1900 begge Trøndelags f ylkene og Møre. I 1911 falt han for alders -
grensen etter å ha vært i offentlig tjeneste i 44 år.
Som den første statskonsulent nordenfjells, ble hans oppgave i det
første i vesentlig grad av grunnleggende art. Han opprettet en rekke
hingstsamlag og kvegavlsforeninger, nyordnet utstillingsvesenet, opp
rettet hesteavlssetrer, fikk i stand unghestskuer. Han fikk også anlagt
sauavlsstasjonen på Nordmøre, og grunnla stamboksføring m. m.
Anzjøn ledet husdyravlen i sitt distrikt etter vel overveiede planer
og med stø hand. Hans arbeide viste etterhånden gode tesultater. Ved
studiereiser både i utlandet og her til lands holdt han seg alltid på
høyde med utviklingen.

----
371 Bind 2A
---
Han har mottatt mange æresbevi
ser for sitt arbeide: Æresmedlem av
Sør-Trøndelag landbruksselskap, Ver
dal landbruksforening og Norden
fjeldske dyrlægeforening. Han har
kong Oscars belønningsmedalje, Møre
landbruksselskaps sølvmedalje, og en
rekke medaljer og diplomer fra utstil
linger og landbrukslag. Han har også
erholdt kong Haakons gullmedalje og
Nord-Trøndelags landbruksselskaps
gullmedalje.
I livet og utviklingen i heimbygda
tok Anzjøn del på mange mater. Var
med og fikk opprettet Stiklestad mei
eri, og var i mange år formann i
meieristyret. Sammen med Nils Jul
Edvin Anzjøn.
på N. Stiklestad tok han initiativet og fikk i 1887 plantet bjørkealleen
fra Verdalsøra til Olavsstøtten på Stiklestad.
Anzjøn har hele tiden drevet gardsbruk. Fra 1872 til 1893 på Gud
mundhus og siden på Fagerhøi.
Anzjøn var i sine beste år en ivrig jeger og friluftsmann. I løpet av
20 år skjøt han 32 eiger, og hver sommer tok han seg noen dagers
ferie til rypejakt.
Anzjøn ble i 1872 gift med Mathilde Åslund. De har hatt 4 barn —
som alle er døde.
Både Anzjøn og frue døde 1931.
Mikael Brustad.
født i Nannestad 24. februar 1864. Veterinæreksamen med 2. karak
ter i mai 1892 fra Den Kgl. Veterinær- og Landbohøjskole i Køben
havn. Konstituert som amtsdyrlæge i Hallingdal i ca. 2 måneder. Ble
i 1892 ansatt som amtsdyrlæge i Verdal og ble her til 1894, da han
ble utnevnt til fastlønnet premierløytnant i veterinærkorpset og flyttet
til Kristiania, hvor han en tid var assistent hos amtsdyrlæge Winsnes.
Reiste i 1896 til Stange, hvor han nedsatte seg som privat
praktiserende veterinær. I 1898 flyttet Brustad tilbake til Kri
stiania, leiet dyrehospitalet «Cheval», som han drev til 1909.
Han ble i 1900 utnevnt til kaptein i Veterinærkorpset og ansatt som
24


----
372 Bind 2A
---
Mikael Brustad.
Baard Arne Hjelde.
lærer i veterinærfag ved de militære skoler i Kristiania
Død
14. februar 1910
Baard Arne Hjelde,
født i Bjugn 9- mai 1872, veterinæreksamen i april 1895 fra Den Kgl.
Veterinær- og Landbohøj skole i København med 1. karakter. Amts
dyrlæge i Verdal fra 1895 til 1899 og amtsdyrlæge i Eidsvoll fra 1899
til 1935. Utnevntes 1901 som fastlønnet premierløytnant i Veterinær
korpset, og ble i 1916 utnevnt til veterinærkaptein. — Død 25.
august 1935.
Peder Marum.
født i Ulefoss 20. juni 1869. Veterinæreksamen 1892 med 1. karakter
fra Den Kgl. Veterinær- og Landbohøjskole i København. Nedsatte
seg i 1892 som privat praktiserende veterinær i Kragerø, men ble
samme år ansatt som amtsdyrlæge i Florø, i 1894 amtsdyrlæge i Frosta
og fra 1899 som amtsdyrlæge i Verdal. I 1910 flyttet Marum til
Kristiania, hvor han nedsatte seg som privat praktiserende veterinær.
Marum ble 1893 utnevnt til premierløytnant i Veterinærkorpset og
fra 1900 utnevnt som kaptein. Fra 1910 til 1917 var han lærer i
veterinærfag ved de militære skole i Kristiania. — Død 17.
juni 1923.

 

----
373 Bind 2A
---
Peder Marum.
Lars Gvøholt.
Lars Grøholt,
født 1885 i Løten. Eksamen fra veterinærhøyskolen i København 1907.
Dyrlæge i Kristiansund 2fø år. Fra 1/10 1910 distriktsdyrlæge i
Verdal. Fra 1920 —30 tjenestegjort som veterinærkaptein ved dragon
regimentet.
Gift med Ella Kristianne Løkke, f. i Kristiansund 1887. Kjøpte
Maritvold i 1910 og har siden bodd der.

 

----
374 Bind 2A
---
LENSMENN I VERDAL
Ingen verdslig tjenestemannstand i vårt land er så gammel og rot
festet som lensmennene.
Saga heretter om kongens årmenn {årmadr av arr, et sendebud, en
betrodd tjener) som bestyrte kongens eiendommer og oppkrevde hans
rettigheter. Etterhånden utvidedes årmennenes myndighet, slik at de
hver i sitt bygdelag utøvet så godt som hele den lokale administrasjon,
de var tillagt politi- og anklagemyndighet, fullbyrdelse av straffer,
inndriving av bøter og forbrutt gods, manntallsførsel og andre sivil
militære forretninger.
Til tross for sin betrodde stilling nøt årmennene personlig liten
anseelse, vel nærmest på grunn av bøndenes misnøye med de harde
skattepålegg. Stillingen var derfor lite ettertraktet. Årmennene var som
regel av ringe herkomst, ofte treller, muligens frie menn som var
hærtatt og så måtte finne seg i trellekår. Da kong Olav Trygvason
(997) foreholdt den mektige høvding Erling Skjalgson på Sole klager
over ham fra kongens årmann, svarte Erling: «Jeg bøyer gladelig
halsen for deg, kong Olav, men jeg synes det er hardt å bøye meg for
Sel-Tore, som er trellbåren i alle ætter, enda han nå er din årmann,
eller for andre slike, som er hans jevninger i ætt, seiv om du gir dem
heder.»
Etter kristendommens innføring og trellevesenets opphør omtales
ikke årmennene lenger, og vi ser at kong Sverre Sigurdson ansatte
sysselmenn, høyt betrodde menn av de beste ætter. Sysselmennene
ansatte underordnede som særlig hadde til oppgave å kreve inn skatter
og bøter, og som etter denne oppgave fikk navnet lensmadr av ordet
len, som er opptatt fra plattysk og betyr: overdragelse av oppebørsel,
og mad r, mann, )) den mann som rekr lenit, altså sysselmannens
oppebørsels- eller inndrivelsesmann.
Men lensmennene utførte også andre av sysselmannens gjøremål
innen distriktet, således eksekusjoner og polititjeneste, de var førere
i krig under sysselmannens overledelse, deres gjøremål falt med andre
ord stort sett sammen med de tidligere årmenns.


----
375 Bind 2A
---
Da det stadig ble klaget over lensmennenes opptreden overfor
almuen, ble det i kong Erik Magnussons store alminnelige rettarbot
fra 1280 bestemt at det ikke skal være mer enn to lensmenn i hvert
fylke; var det flere sysselmenn i fylket, skulle dog hver ha lov til å ha
en lensmann, men bestemmelsen kom neppe til gjennomførelse. Større
betydning fikk det at det i 1301 ble påbudt at det til lensmenn skulle
tas forstandige bønder av god ætt.
Under foreningen med Danmark gikk syslene over til len, lens
mennene ble ansatt av lensherren og kaltes nå i regelen bondelens
menn til atskillelse fra de høyadelige lensherrer, som også kaltes
lensmenn.
Under eneveldet fikk vi fogdene, som på lensherrens vegne ledet
inndrivingen av alle oppebørsel og hadde politimyndighet på landet.
Lensmennene mistet derved sin tidligere stilling som selvstendig full
mektig for lensherren og måtte nøyes med den mer beskjedne stilling
som fogdens tjener.
Mens amtmannen tidligere beskikket lensmenn übundet av inn
stilling fra embetsmennene eller herredstyrer, gikk tilsettingsmyndig
heten i praksis over til herredstyrene ved lov av 30/6 1884, hvoretter
amtmannen (fylkesmannen) er bundet til å beskikke en av de 3 søkere
som herredstyret innstiller. Derved er utsikten for lensmennene
til forflytning etter ansiennitet og dyktighet temmelig illusorisk; de
fleste lensmenn tilbringer sin tid i samme distrikt. Den stimulans som
ligger i utsikten til en bedre stilling, og den utluftning som følger av
å komme i nye forhold, går lensmannen tapt av, og det er neppe tvil
somt at dette i lengden virker svekkende på lensmannens energi og
bevirker en indolens til skade ikke bare for lensmennene seiv, men
også for distriktet og administrasjonen.
Ved kgl. res. av 13/6 1919 er det bestemt at lensmenn skal hen
regnes til statstjenestemenn, hvorved de er underkastet bestemmelsene
i tjenestemannsloven av 15/2 1918 (nr. 1, jfr. rundskr. 16/1 1919).
Dermed er tilsettingsretten gått over fra fylkesmannen til det i tje
nevtemannslovens § 31, pkt. 2 omhandlede fylkesråd. I visse tilfelle
kan tilsettingsretten bli å utøve av Finansdepartementet (jfr. tjeneste
mannslovens § 2, pkt. 4).
I rundskriv av 1/? 1907 har Finansdepartementet innskjerpet nød
vendigheten av at det ved lensmannsbeskikkelser legges særlig vekt på
vedkommende søkers vederheftighet.
Ved rundskr. av 20/8 1919 har Finansdepartementet fastsatt skjema
for tilsettingsbrev for lensmann, hvori det heter:

----
376 Bind 2A
---
«Beskikkelsen skjer på de vilkår som er nevnt i loven om offentlige
tjenestemenn og de i henhold til denne utferdigede reglementariske
forskrifter, samt med de forpliktelser som framgår av lov om pensjons
ordning for statens tjenestemenn av 20/4 1917 og om lov om alders
grense for offentlige tjenestemenn av 14/5 1917 med mulige senere
forandringer.
Lensmannen kan ikke uten fylkesmannens samtykke overta fast
lønnet bierverv, og har uten erstatning å finne seg i de bestemmelser
som senere måtte bli truffet med hensyn til forandringer i bestillingens
forretningskrets eller lensmannsdistriktets omregulering eller deling og
derav følgende omregulering av den faste lønn.
Lensmannen skal holde kontor på det sted som fylkesmannen
bestemmer.
Han er forpliktet til å stille sikkerhet for de ham betrodde oppe
børsler.
For øvrig skjer beskikkelsen på de vilkår som er anført i kunn
gjørelsen om stillingens ledighet.»
Bondelensmennene, som de ofte kaltes, var i eldre tider alltid tatt
blant de beste bønder. De måtte jo være «boksynt og brevsynt», dvs.
kunne lese og skrive, og det var det ikke svært mange som kunne.
Sansen for boklig kunnskap var som regel bare å finne innen noen
få av de mer velstående bondefamilier i hver bygd. Dette forklarer
til en viss grad at lensmannsombudet kunne gå i arv i en familie i
flere slektledd, hvilket også har vært tilfelle i Verdal.
Ved enkelte leiligheter er andre enn bønder blitt tilsatt som lens
menn. Fra Verdal har vi eksempler på dette både fra 1600-årene (Nils
Brun) og 1700-årene (Georg Arnold Post).
Lensmennenes arbeid og lønn er fastsatt ved et kongelig reskript av
14. mars 1762. De hadde å forkynne stevninger, lovdager og beskikkel
ser samt opp- og utsigelser, og skulle for dette for seg og et vitne ha
16 skilling sønnenfjells og 12 sk. nordenfjells (også nordenfjells
16 sk. etter reskript av 30. august 1782) for hver person som ble stev
net eller gitt lovdag, for beskikkelser samt opp- og utsigelser dobbelt
og dessuten skyss etter skysstaksten. I justis- og politisaker fikk han
som andre rettens betjenter tildømt sitt calarium unntaken i kriminelle
saker. For hver plakat til skifte eller auksjoner, som han bekjentgjorde,
hadde han 16 sk. Når han tjenestgjorde ved skifter, registreringer, i
odels- eller åstedssaker, hadde han 24 sk. dagen.

----
377 Bind 2A
---
Ved reskript av 30. januar 1782 bestemtes lensmannstollen i Trond
hjems stift til 8 sk. for garder under 1 spand, 16 sk. for garder fra
1 til 2 spand og 24 sk. for større garder. Samtidig bestemtes at skjønt
den i alminnelighet burde svares i penger, skulle det dog være almuen
tillått å betale den i korn etter gjengs pris, hvor den var best tjent
hermed
I et dokument av 6. oktober 1514 undertegner lensmann Torkild
Jonssøn som vitne et makeskifte av Ros vold mot Lyng. (Se Rosvold.)
Det må ansees som ganske sikkert, at dette er den samme som Torkel
på Stiklestad i skattemanntallet av 1520. Det fins foruten ham bare
to av navnet Torkel i dette manntall, nemlig på Husby og Myr, og
noen av disse kan ikke tenkes å ha vært lensmann.
Otter Persen Stiklestad. 1547 —1549.
«Otthe Persen, lensmann ij Werdal» bevitner i et dokument,
datert Sul den 25. januar 1547, et salg, hvorved Jon Persen overdrar
til sin frende, Sjurd Amundsen, 1 spand i Ulve i Frol. (Dipl. Norv. I,
811.) Sjurd Amundsen var dengang kannik i Trondhjem. Han var
den siste katolske og første lutherske presten i bygda. (Se prester.)
Denne Otthe Person er utvilsomt samme mann som den Otthr, som
i 1549 brukte hele Nedre Stiklestad, som dengang var den største går
den med en skyld av 8 spand og omfattet de nåværende garder Stikle
stad østre, mellom, vestre og nordre. Han oppføres i Steinviksholms
lens regnskap over kronens landskyld dette år, men finnes ikke i
ledingsmanntallet, da han rimeligvis som lensmann var fritatt for å
svare leding av gården. Andre skattebønder av navnet Otter fins
på samme tid bare på Fæby, Gjermstad og Holmen, og det er mindre
sannsynlig at noen av disse har vært lensmenn.
Otter Persen kan ha vært bror av den Jon Persen, som solgte Ulve,
og altså også i slekt med Sjurd Amundsen.
Baard Haug. 1592—1593.
Under Hegstad er nevnt et merkebrev, utstedt av lensmann Baard
Haug i 1592. Og den 19- mars 1593 var «Baard, kongelig lensmand
i Værdalen», til stede ved et skifte etter Laurits Mikkelgaard. I hans
segl står B. P. Formodentlig hette han Baard Pedersen.


----
378 Bind 2A
---
Baard Stiklestad. 1610—1620.
Han nevnes i 1610, da han som lensmann undertegnet hyllingseden
til kong Kristian IV. Og i fortegnelsen over kronens jordegods 1
1619 —20 anføres «Baard Sticlestad, lensmand».
Ole By. 1624.
Lensmann Oluf Bye var den 3. mars 1624 på registrering etter
Kristofer Balgaard, som var rømt for en forseelse, hvorved han hadde
forbrutt sin eiendom.
_ I ledingsmanntallet for 1631—32 står: «Olle Biertnes — Lensmand
frij». Og i 1636 har Oluf Bjertnes, «lensmand i Værdalen», festet et
spand i Fleskhus, som han overdro til klokkeren, som bodde på denne
gard, mot det spand som tilkom klokkeren i Bjertnes (det såkalte
klokkerspand). Ole har bodd på Bjertnes fra 1620 til omkring 1640.
(Se Bjertnes.)
Ole Vist. 1635.
Lensmann Olluff Wist nevnes som leilending på Vist i 1635. Han
hadde vært på gården omtrent fra århundrets begynnelse, men
nevnes først dette år som lensmann. Da Ole Bjertnes var lensmann
både i 1631 og 1636, må Ole Vist bare ha fungert som sådan en kort
mellomtid.
Aage Jonsen Haug. —1671.
Han var vel neppe fra bygda. Aage var et meget sjeldent navn i
Verdal ved denne tid. Han oppgis i folketellingen av 1616 å være
61 år og skulle således være født i 1605, kom til Haug ved i 1638
å ekte enken etter Jon Baardsen Haug, og har muligens vært lensmann
helt fra denne tid; iallfall var han det sikkert 1 1651; ti det år
sees «lensmand Aage Haug» å ha solgt bord til istandsetting av
sakristiet ved Verran kirke. Haug kjøpte han i 1664 av kronen og eide
dessuten atskillig annet gods i bygda. (Se herom under «Proprietær
godser».)
Som lensmann deltok han i matrikuleringsarbeidet 1665—1669.
Han må være død i 1671; skifte etter ham holdtes 22.—23. august
dette år.


----
379 Bind 2A
---
Han fungerte som lensmann ved skiftet etter Aage Haug i 1671,
visstnok bare som midlertidig beskikket.
Sevald Vist. 1671
I skattemanntallet for 1671—72 står: «Zewold Wist, lensmands
gaard.» Hvor lenge han har vært lensmann er ukjent.
Lars Olsen Leklem. 1677.
«Lars Leklem, lensmandsgaard» står det i mannfallet over leilen
dingsskatten for 1677.
Nils Brun, ca. 1680—1698
Brun er formodentlig blitt lensmann etter Lars Leklem omkring
1680. Han hadde tidligere vært embetskontorist hos sorenskriver Hans
Ehm. I 1671 sees Brun, som da hadde vært i sorenskriverens tjeneste
i 3 år, å ha stevnet denne til betaling av opptjent lønn og å ha fått
sorenskriveren på Inderøya, Lange Hansen, oppnevnt til settedommer
i saken.
Han har i sin funksjonstid øyensynlig spilt en viss rolle i bygda
og har vært populær blant almuen, men mindre velsett av øvrigheten,
hvorfor han gjentatte ganger synes å ha vært suspendert. Han later til
å ha hjulpet bøndene med skrivning når de hadde noe utestående med
hverandre eller med øvrigheten. Da han var en bitter fiende av presten,
har det vært ham en fryd å hjelpe hvor det gjaldt klager over eller
uenighet med denne. Og Tomas Scheen, som var en så steil personlig
het, har naturligvis tatt hansken opp. Det er da også ting som tyder på
at forholdet mellom disse to har grenset inn på det skandaløse, spesielt
da også lensmannens døtre til slutt tok del i striden.
Men også med andre øvrighetspersoner var han i konflikt. I skrivelse
av 2. august 1688 til stiftamtmannen klager han over å være blitt
overfuset med «ærerørige skjeldsord» av foged Hans Kochs tjener
(r. fullmektig eller kontorist), Jakob Klemetsen, under sagetinget på
Øren i juni samme år, og det i fogdens og andre godt folks nærvær.
Og samme dag, mens han sto ved tingbordet og talte med fogden,
overfalt samme Jakob Klemetsen ham og slo ham i hodet «med soren
skriverens hans embedsstok», så blodet løp nedover hans ansikt og
klær. Han ber om at det må bli beskikket settedommer, da sorenskriver
Ehm ville bli innstevnet som vitne. Og da det tross stiftamtmannen^


----
380 Bind 2A
---
resolusjon ikke ble foretatt noe i saken, gjentok han sin begjæring i
skrivelse av 5. november samme år.
Imidlertid hadde foged Koch suspendert ham, og herover innsendte
han samtidig klage og fikk stiftamtmannens medhold, idet denne
beordret fogden til å la ham forbli ved lensmannsombudet, «saafremt
han sig ikke herefter imod sit løfte i en eller anden maade forser».
Øvrigheten har neppe hatt rene papirer i denne sak; ti 2 år etter
var det ennå ikke gjort noe ved den. Da Brun så i skrivelse av 30.
januar 1693 på ny begj ærer settedommer i saken med Jakob Klemet
sen, er det tydelig at stiftamtmannen er ved å tape tålmodigheten, idet
han i sin resolusjon uttaler at «i hvor tidt og ofte befalinger til denne
sags fremgang udstedes, saa sees dermed endnu lige nær at være
kommen. Da paa det ei skal siges, retten bliver vægret, og i forhaab
ning dermed engang at være ende», beordrer han foged Høg på
Inderøya til å være settedommer i saken.
Året etter var Brun i konflikt med presten Scheen, som stevnet ham
til sommertinget i juni 1694 «for hans utilbørlig eftertale paa adskil
lige steder, som baserer hans person, embede og ære». Brun på sin
side påsto at presten hadde bannsatt ham på den alminnelige bededag
året i forveien, hvortil denne sa at Brun «skulde være en løgner, ind
til han saadant ham overbeviste», liksom han krevde almuens uttalelse
om hvorvidt den ikke kjente til at Brun hadde ligget i trette både med
forrige prest, foged og skriver. Utfallet var ikke heldig for lens
mannen: Han ble dømt til «for denne ret at gjøre hr. Tomas Svendsen
Scheen en kristelig og fornøielig afbed og erictering» og å gi til det
norske kvæsthus 2 rdl. samt i omkostninger 4 rdl.
Fra høsten 1696 synes han atter å ha vært ute av stillingen, av hvil
ken grunn er übekjent; iallfall har Sevald Lein i den følgende tid
fungert som lensmann, likeså i 1698, da Brun var bortreist. Vi får ien
langt senere tid litt opplysning om hvordan det forholdt seg hermed,
idet det på tinget den 4. mars 1740 ble opptatt forklaring om lens
mannstollens størrelse og opprinnelse. Det opplystes da at tollen årlig
var for soldaterlægder 1 bismerpund havre av hver stor gard og
1/2 bismerpund av de mindre. Om opprinnelsen til denne toll visste
den daværende lensmann ikke annet enn at det ble sagt at der i for
rige tider var en lensmann Nils Brun, som reiste for almuen ned til
København med en underdanigst ansøkning til kongen, «hvorfor
almuen undte ham saadan told som og andre lensmænd efter ham har
nydt». På dragonkvarterene var tollen likedan til i 1728, da lensman
nen ifølge kongelig foranstaltning ble tillagt toll og for ting- og natte

----
381 Bind 2A
---
hold av hvert stort kvarter 3 bismerpund, av et middels 2 og av de
minste 1 bismerpund blandkorn, hvorav tredjedelen ble regnet som
godtgjørelse for ting- og nattehold.
Hvordan det nå enn forholder seg med opprinnelsen til lensmanns
tollen, så synes det dog med sikkerhet å framgå av ovenstående at
Nils Brun har vært hos kongen som supplikant på almuens vegne. Og
da det er høyst sannsynlig at almuens supplik også har angått bønde
nes forhold til øvrigheten, har reisen neppe bidratt til å gjøre Brun
mer velsett av denne.
Brun har sluttet som lensmann i 1698. Men seiv om han var ute
av lensmannsstillingen, fortsatte striden med presten Scheen så lenge
denne var i bygda og en stund etter. I begynnelsen av 1700-årene var
kampen mellom dem blitt stående: Presten hadde fått både hjemtings
og lagtingsdom over Brun for gjeld. Denne hadde til gjengjeld i et
andragende han skrev for dragon Svend Olsen Heir, brukt noen for
nærmelige uttalelser om presten, hvorfor denne stevnet ham til ekstra
ting på Bjertnes i 1707. Samtidig var innstevnet Bruns døtre, Helvig
og Kristine, fordi de en søndag ved kirken hadde ropt noen forskrek
kelige injurier etter presten. Ingen av de innstevnte møtte, men fikk
prompte sin dom, som for de to pikers vedkommende lød på en bot av
«3 ganger 4 lod sølv, og ifald middel fattes, at slagis til kagen og
bære sten af by». Det er — såvidt kjent — eneste gang straff en å
bære sten av by er idømt noen i Verdal.
Etter Sevald Leins død i 1706 har foged Jens Mogensen midlertidig
konstituert Brun som lensmann, men fikk ikke stiftamtmannens appro
basjon. Siden levde han som bonde på Haga, hvor han døde våren
1719, 80 år gammel. Fra datterdatteren, som ble gift med Baard Olsen
Haga, nedstammer en slekt, som har vært på Haga til den seneste tid.
(Se Haga.)
Sevald Siurdsen Lein. 1698 —1706.
Han var født på Lein den 12. februar 1652 og bodde der til sin
død i 1706. Slekten har vært og er fremdeles meget utbredt både i
Verdal og utenfor. Fra Sevalds bror, Hans Siurdsen Landstad, ned
stammer prestefamilien Landstad, og fra dennes datter, Marit, som
ble gift med lensmann Ole Jakobsen Lyng, stammer embets- og kjøp
mannsfamilien Lyng. (Se stamtavlene Lein og Lyng.)
To av Sevald Leins etterkommere har vært lensmenn i Verdal,
nemlig hans sønnesønnssøn, Ole Sevaldsen Lerfald og dennes sønn,
Halvor Olsen Hegstad.

----
382 Bind 2A
---
Antakelig har slekten bodd på Lein helt siden begynnelsen av 1600-
årene, og det er etterkommere av samme slekt som bor der den dag i
dag. Den er en av de Verdalsslekter man har best rede på, og dette
skyldes i høy grad en liten notisbok, som nå er i Johannes Ingebrigtsen
Husans besittelse, og som visstnok i sin tid er forært Sevald Lein med
følgende tilegnelse: «Forsvar denne lille Bog som et pant paa en
christelig og frugtbar Slegt.» På første side i denne bok har Sevald
innført: «Anno 1617 d. 15 May er min kiere Moder Maridte Andersd.
f. og baaren til Verden paa Gudding her i Verdalen af meget agtbare
forældre.» I en gammel kopibok for sognepresten i Verdal står anført
at hr. Christen var den første kapellan i bygda, senere vicepastor, og
at han hadde to sønner, Anders og Arnt, som bodde på Gudding, og
av skattemanntallene vet vi virkelig at oppsitterne på Gudding
omkring 1620 het Anders og Arnt. Det er derfor sannsynlig at Sevald
Lein var en sønnedattersønn av presten Kristen.
Han har, som ovenfor nevnt, fungert som lensmann allerede i 1696
under Bruns fråvær eller suspensjon. Og under 12. oktober 1698 fikk
han med stiftamtmannens approbasjon fogdens skriftlige tillatelse til
å være lensmann «udj dend bortreiste og afligende forrige lensmand
Niels Bruns sted», den er tinglest 26. januar 1699, hvoretter han har
vært lensmann til sin død i 1706.
Erik Paulsen Næs. 1706—ca. 1720.
Han var formodentlig en sønn av den «Pofvel Erichs» som i folke
tellingen av 1665 oppføres som sønn på Næs og da var 2 5 år gammel.
Erik Paulsen kom i besittelse av Næs ved i slutten av 1690-årene å
gifte seg med Ragnhild Ellingsdatter, som var enke etter Ole Iversen
Næs og eide gården. (Se Næs.) Da hun var død i 1724, tok hennes
sønn av første ekteskap Næs på odel, og Erik Paulsen bygslet Vestre
Lerfald etter å ha giftet seg med enken på denne gard. Her døde han
i 1732.
Da Nils Brun i 1706 var blitt midlertidig beskikket som lensmann
uten å få stiftamtmannens approbasjon, søkte E rik Paulsen Næs ombu
det. I sin søknad av 9. november 1706 til stiftamtmannen anfører
han at han bebor sin egen odelsgård, som er et bekvemt sted i sognet,
og at han har søkt fogden om ombudet uten å bli antatt. Ved stift
amtmannens resolusjon av 25. november jamme år fikk fogden ordre
til å anta ham som bygdelensmann, «saasom jeg finder samme bekvem
mere og roligere for almuen end den ad interim konstituerede Nils
Brun», hvoretter fogden under 30. desember 1706 utstedte tillatelse for

----
383 Bind 2A
---
ham til å være lensmann i Nils Bruns sted; den er tinglest 27. januar
1707.
Det ser ut til at han ikke har vært lensmann lenger enn omtrent til
utgangen av 1719- Antakelig har det nettopp ved denne tid på grunn
av krigen og den derav følgende store fattigdom og nød hverken har
vært noe hyggelig eller innbringende arbeid å skjøtte ombudet.
Ole Jakobsen Lyng. ca. 1720 —1735.
Ole Jakobsen var fra By i Stod, hvor hans bror, Ingebngt Jakobsen
By, var lensmann. Ole var i 1707 blitt gift med Beret Andersdatter
Bjertnes. Etter hennes død ble han i 1723 gift med Marit Hansdatter
Landstad, en brordatter av lensmann Sevald Lein. Han var da blitt
lensmann, antakelig i 1720. Ved disse giftermål var han kommet i
forbindelse med to av de mest formående slektene i bygda, endel
midler hadde han vel også fått med sine hustruer.
Han bodde på Søndre Lyng, som han kjøpte i 1722. I 1734 kjøpte
han også Midt-Lyng, som han bygslet bort. (Se Lyng.) Han var en
økonomisk velsituert mann, skjønt lensmannsombudet visstnok ikke
kastet så svært meget av seg. Det var vanskelig å få inn det han skulle
ha, særlig i årene nærmest etter krigen.
Ved kongelig resolusjon av 10. desember 1719 var det bestemt, at
lensmennene skulle ha av dragonkvarterene som av andre kvarterer
overalt i Norge 1 kvarter blandkorn av hver fullgard og av de andre
«ad advenant» (forholdsvis); men i skrivelse av 13. april 1722^ med
deler foged Friis at lensmennene i Verdal og andre steder nå på 2 år
ikke har kunnet få dette korn av dragonbøndene. Og i skrivelse av
30. september 1732 klager lensmann Lyng over restansene av dragon
kvarterene i Verdal, hvoretter han fikk pålegg av stiftamtmannen om
å innsende en spesifisert fortegnelse over restanser for årene 1720 til
1731, hvoretter det skulle bli bevilget ham å utpante. I 1733 fikk han
endelig resolusjon for at hvis de som ennå sto til rest tross advarsel
ikke hadde betalt innen 6 uker, skulle de utpantes.
Blant lensmennenes plikter den gang var også å ta vare på arre
stanter, hvorfor det på enhver lensmannsgård måtte være et rom,
innrettet til å huse sådanne. Disse lensmannsarrester bød i alminnelig
het ikke noen sikker varetekt for fangene, og det hendte derfor hyppig
at de unnvek. En sådan begivenhet var indirekte årsak til lensmann
Lyngs død:
En finngutt hadde ved vådeskudd på jakt drept en gutt oppe i
Helgådalen. Han ble satt under tiltale for drap, for hvilket han visst

----
384 Bind 2A
---
nok ble frikjent, men ble idømt en stor bot eller i mangel av betaling
å hensettes på tukthuset.
Etteråt dommen var falt, rømte han fra arresten. Lensmannen beko
stet da først folk opp i Helgådalen for å lete etter ham. Siden dro
han seiv til fjells for å finne ham. Fra denne tur kom han syk tilbake,
og døde kort tid etter i november 1735.
Ole Olsen Østvold. 1735 —1740.
Han var fra Forbord i Skogn og var sersjant, da han etter krigen,
antakelig i 1720 kom til Østvold, som han de første årene brukte for
avgift. Bygselbrev fikk han først i 1729, skjønt han sikkert brukte
gården i 1723. (Se Østvold.)
Han ble konstituert i lensmannsombudet straks etter Ole Jakobsen
Lyngs død i 1735; men da han allerede dengang var noe til års, fikk
sønnen, Elias Olsen, brev på å være adjungert lensmann og å tiltre
ombudet når faren gikk av. Det er utstedt av fogden og approbert av
stiftamtmannen 4. april 1739.
Elias Olsen Østvold. 17'40—1743.
I mars 1740 betegnes Ole Olsen Østvold som «forrige lensmand».
Da har han altså oppgitt stillingen og Elias overtatt den; men han
hadde den ikke mange årene. Han var meget ung da han tiltrådte,
bare 20 år, og han fikk vanskelige forhold å arbeide under, idet tiden
17 40—43 var en av de aller verste uårsperioder vi har hatt. Det er
derfor rimelig at han på grunn av sin unge alder og de vanskelige
forhold ikke har maktet lensmannsstillingen. Han sees ofte å ha vært
i pengevanskeligheter, og dette er kanskje grunnen til at han har mattet
oppgi stillingen.
Et ganske pussig tilfelle forekom det første året han var lens
mann: Ved et skifte på Fæby, hvor han var arving, deltok han som
lensmann i administrasjonen av skiftet, men som arving måtte han på
grunn av sin unge alder ha kurator.
Elias kom i 1743 til Øvre Stiklestad og siden til Aksnes. (Se disse
garder.)
Jens Hanssen. 1743 —1748.
Denne mann har rimeligvis tidligere vært embetskontorist og var
vel neppe fra bygda, han har heller aldri brukt noen gard der. Han
fikk brev på lensmannsombudet av fogden 28. desember 1743, appro

----
385 Bind 2A
---
bert av stiftamtmannen 25. januar 1744, men har neppe overtatt det
før i slutten av 1745, idet han — såvidt kan sees — opptrer første
gang som lensmann ved et skifte på Skjørdal i november dette år. I
mellomtiden nevnes stadig Ole Larssen Minsaas som konstituert, eller
«for lensmanden mødte Ole Larssen Minsaas». Jens Hanssen har vel
nærmest fått lensmannsstillingen som en slags retrettpost, idet han
under 6. februar 1744 har fått stiftamtmannens bevilling til å «skrive
memorialer og repliqver for almuen og gaa i retten for dem». Han
har med andre ord virket som prokurator.
Fra slutten av 1745 har han seiv besørget lensmannsombudet, men
synes da å ha vært noe gammel og atskillig sykelig. Fra 1747 av sees
han jevnlig å ha hatt stedfortreder; til dels er det uttrykkelig bemerket
at de fungerer «i den syge lensmands sted». Som stedfortreder fun
gerte hyppigst Ole Larssen Minsaas, til dels også Ole Toresen Lund.
Som lensmann synes han til dels å ha vært noe hardhendt: I 1748
er det innkommet klage over ham fra en Gjertrud Tomasdatter med
en påtegning av presten, hvorav framgår at lensmannen «skal have
noget haardt fremfaret og medhandlet den klagende tilligemed hendes
mand til deres ruin og fordærvelse», hvorfor fogden fikk ordre til å
undersøke saken.
Den ble avgjort i minnelighet, og Gjertrud fikk oppreisning av
lensmannen; men da hadde han allerede på grunn av alderdom og
svakhet oppgitt stillingen, og fogden beskikket en annen.
Jens Hanssen er dog vedblitt å bo i bygda. I 1749 sees han å ha
møtt som lensmann i sin etterfølgers sted.
Arnt Ellevsen Hallem. 1748—1762.
Arnt Ellevsen var født på Søndre Minsaas i 1722, sønn av Ellev
Hanssen Minsaas, som var bror av lensmann Ole Jakobsen Lyngs annen
hustru. (Se stamtavlen Lein.)
Han bygslet i 1751 Kjæran, men flyttet allerede i 1756 til Vestre
Hallem, som han kjøpte i 1762.
Han fikk konstitusjon som lensmann 31. juli, approbert 3. august
1748, og var i ombudet til sin død i 1762. Det siste år var han meget
sykelig, og da har Ole Sevaldsen Lerfald, som siden ble lensmann,
jevnlig møtt for ham.
Arnt Ellevsen var en velstandsmann, og synes å ha vært en ideell
lensmann. Det fins ingen merknad av noen art om hans embets
førsel. (Se Minsaas, Kjæran og Hallem.)

----
386 Bind 2A
---
Georg Arnold Post. 1762—1766.
Post hadde tidligere «konditioneret» hos Rasmus Brodersen Hagen
på Maritvold. Der var han i 1758, da han sto offentlig skrifte for å ha
besvangret Karen Siursdatter Lerfald, som tjente sammesteds.
Bestalling som lensmann fikk han av stiftamtmann Rantzau 7.
september 1762, men var i ombudet bare 4 år.
I 1763 sees Peder Eklovaldet og hustru å ha skjelt og truet ham
da han skulle eksekvere hos dem, og for dette er de blitt dømt til å
betale 3 rdl. til de fattige og 3 rdl. til justiskassen eller i mangel av
betaling lide korporlig straff etter forordningen av 6. desember 1742.
Muligens er det økonomiske vanskeligheter som har gjort at han
er sluttet som lensmann; for i den følgende tid sees han flere ganger
å være stevnet for til dels ganske betydelige gjeldsposter.
Han bodde i Verdal ennå i 1771; hva han tok seg til, er ukjent.
Noen gard har han aldri brukt.
Han var sønnesønnssønn av lensmann Sevald Lein, født på Stikle
stad. 1.1739 bygslet han Mo, i 1745 kjøpte han halvparten av Vestre
Lerfald, og i 1756 ble han eier av hele denne gard. Her døde han i
? ? (Se Mo og Lerfald og stamtavlen Lein.)
Bestalling som lensmann fikk han av stiftamtmann Rantzau den
11. april 1766.
De faste inntekter ved lensmannsombudet besto, etter hva det
opplyses i en skrivelse av 25. juli 1772 fra stiftamtmannen, «f ra
umindelig tid» i en toll på 2 bismerpund havre av hver gard på
11/2 spand og derover og 1 bismerpund av de mindre garder uten
forskjell på om det var dragonkvarterer eller soldaterlægder. Ting
holdstollen, som i eldre tider var forbundet med lensmannstollen,
hvorfor lensmannen hadde å skaffe underhold for tingbetjentene,
oppebares nå av fogden til like deling mellom ham og sorenskriveren,
således at oppsitterne på garder på IV2 spand og derover betalte
16 skilling, på de mindre 8 skilling, hvorfor rettens betjenter seiv
bekostet sitt underhold på tingene. Det skulle nå etableres en felles
ordning for det hele amt, hvorfor stiftamtmannen i nevnte skrivelse
anmodet fogdene om et forslag til utligning på gårdenes skyld.
I 1775 fikk lensmennene en instruks, hva de hittil ikke hadde hatt,
«hvorfor eenkelte ikke ved, hvad de har at iagttage, og andre tiltager
sig for stor myndighed», skriver stiftamtmannen, som hadde utfer
diget instruksen. Ennå var det ikke innløpet approbasjon på det inn


----
387 Bind 2A
---
sendte forslag til lønnsregulativ, hva han finner beklagelig, da lens
mennene de fleste steder var så slett avlønnet at han fryktet for at de
kunne komme til å frasi seg ombudet når de fikk seg forelagt en
instruks uten noen lønnsregulering. Fogdene hadde ved inntredende
ledighet møye med å få noen i stedet, og måtte til dels ta hvem de
kunne få, uansett om de var skikket eller ikke.
Ved et reskript av 1782 inntrådte det noen forbedring i lønns
vilkårene. Lensmennene i Stjør- og Verdal ble heretter lønnet etter
dette reskript og hadde dessuten sin lensmannstoll etter kgl. forord
ning av 1. desember 1719- Først etter en bestemmelse av 1801 fikk
de godtgjørelse for sine reiser i offentlige forretninger; den utgjorde
dette år for Verdal 14 rdl.
Ole Lerfald har etter alt å dømme vært en pålitelig og dyktig lens
mann — økonomisk velsituert var han også. Det eneste som har
vært å si på ham, står i forbindelse med de tidhgere nevnte forhold
med lensmannsarrestene og ordningen med fangenes bevoktning.
Hertil ble nemlig etter tur tilsagt distriktets bønder, som visstnok bare
ugjerne tok dette pliktarbeid og ikke alltid tok det så nøye med bevokt
ningen, ja det tør vel ikke være utelukket at de, når det gjaldt en nabo
eller kjenning, ikke lot det mangle på en håndrekning til å flykte.
I 1790 satt det en viktig fange i lensmannsarresten på Lerfald: Det
var Anders Auskin, mistenkt og arrestert for mordet på Anders
Grundan. Han rømte av arresten, og både lensmannen og de to vok
tere, Haldo Halset og Haldo Bjørgan, ble tiltalt for å ha latt ham
unnslippe. Lensmannen ble frikjent; men de to andre ble dømt til
2 måneders tukthus samt — da Anders atter var blitt grepet — å
betale de ved pågripelsen forårsakede omkostninger, 6 rdl.
Nå ble vaktholdet visstnok skjerpet endel; men Anders rømte atter
dagen før han skulle føres til Trondheim, og ble aldri siden pågrepet.
Dette var en alvorligere affære. Atter ble lensmannen og de to voktere
stillet for retten, og av de framkomne forklaringer får vi god rede på
hvordan det var tatt vare på fangen.
Det ble ved forhøret framvist «en merkelig tyk træklods», hvori
var fastslått en jernlenke med håndklave og lås, dessuten en bolt med
klaver til begge føtter og dertil 2 lås med nøkler. I dette satt fangen
lenket midt på gulvet på et loft over lensmannens dagligstue. De to
lås ved bolten på føttene fantes åpnet uten å være beskadiget; men
hengelåsen for håndklaven, hvormed høyre hand var fengslet, var
uopplåst. Nøklene var alltid oppbevart i lensmannens kråskap i dag
ligstuen, og til dette hadde han alltid nøklen seiv.
23

----
388 Bind 2A
---
Man lot en av vitnene prøve om han kunne få hånden ut av hånd
klaven uten å låse den opp, hvilket også lot seg gjøre, om enn med
noe bes vær. Nøkkel ville ha vært uten nytte for fangen, da en svær
krampe til lenken, innslått i trestabben, måtte brytes opp med en
jernstaur, før klaven kunne åpnes.
Vaktmennene var Erik Hanssen Haug og Anders Bastiansen Myren.
De var kommet til Lerfald søndag morgen, samme dag som Anders
rømte. Lensmannen undersøkte da låsene og fant at de var i god stand.
Vaktmennene oppholdt seg alltid i rommet hos arrestanten, «den
ene ved hovedet, den anden ved fødderne». De merket ikke at han
puslet med noe, bare at han skubbet seg for utøy «samt snudde og
vendte sig i den anledning». Om aftenen ved tø 10, da det var skymt,
kom lensmannen atter og etterså låsene samt bad dem passe nøye på.
Etteråt han var gått, lukket de døren med et hengelås, Anders tok
nøklen til seg, og Erik såtte seg på en kiste mot døren.
Hittil synes det således å være gått fram med all den forsiktighet
som kunne forlanges, når alle forhold tas i betraktning. Og dog kom
skandalen:
Henimot 12-tiden om natten forlangte arrestanten en bøtte « til
sin fornødenhed». Anders gikk ut for å finne en sådan, og mens han
var ute, sa arrestanten til Erik, at han hadde litt mat som vakten
hadde gitt ham, og som ingen i huset måtte vite noe om, stående i en
tom seng inne på loftet. Denne bad han Erik rekke seg, hva denne
ikke syntes å kunne nekte ham. Men neppe hadde Erik fjernet seg fra
døren, før arrestanten kastet av seg et åkle han hadde over seg, og i et
sett var oppe, ute av døren og nede gjennom trappen, hvorpa han
flyktet gjennom forstuen. Det ble øyeblikkelig slått alarm, og han ble
forfulgt av både vakten og husets folk, men uten resultat.
Det forrige vakthold bevitnet at lensmannen hadde ettersett jernene
også dagen før arrestanten unnvek. De var da blitt tatt av ham for at
han skulle få bytte linnet, og dette skjedde ved at krampen hvormed
jernene var festet til treblokken, ble bendt opp med en jernstaur, og
etterpå ble den slått inn igjen med en stor hammer.
Etter hva her er opplyst, synes dommen å være temmelig hard:
Vaktmennene ble under 27. september 1792 idømt tø års festnings
arbeide og lensmannen til å ha sitt embete forbrudt. Retten fant at
den forrige rømming burde ha oppfordret ham til å utvise all mulig
omhu, og antok at arrestanten måtte ha blitt skjødesløst fengslet siste
gang etter linnetbyttingen. At det var brakt nøkler, fantes ikke rime
lig; for da måtte disse vært funnet. Videre fantes det forsømmelig å

----
389 Bind 2A
---
lete etter et sådant møbel som man på forhand burde vært forsynt
med. «Man kunde banket paa gulvet og faat vækket folkene, som laa
nedenunder.»
Dommen er formodentlig blitt underkjent ved høyere rett. lallfall
forble Ole Lerfald i lensmannsstillingen til i 1801, da han på grunn
av høy alder frivillig oppga den.
En direkte følge hadde dog disse begivenheter: På høsttinget i 1791
forestilte fogden den store uorden og de farlige følger av at det i det
hele fogderi ikke fantes et ordentlig fangehus, hvorfor «delikventer
gemenlig finder leilighed at undvige». Han foreslo at det i sentrum
av fogderiet ble innrettet et arresthus, hvor slutteren kunne ha til
hold. Almuen ansa dette heldig og erklærte seg enstemmig villig til
å bidra. Men planen ble imidlertid ikke realisert denne gang.
Halvor Olsen Hegstad. 1801 —1814.
Han var sønn av den forrige lensmann, født på Lerfald i 1750. I
1780 kjøpte han Hegstad.
Han fikk bestalling som lensmann av stiftamtmann grev Moltke
14. oktober 1801, men hadde da fungert som adjungert lensmann
i over 20 år og iallfall i de senere år visstnok utført det meste av
bestillingens arbeide. Allerede i 1780 skrev nemlig lensmann Lerfald
til fogden, at han på grunn av tiltakende alderdom ikke så seg i
stand til å betjene lensmannsombudet «med den aarvaagenhed og
flid, som udfordres til kongens og landets sande tjenestes befordring»,
hvorfor han søkte om at sønnen, som i noen tid troligen hadde gått
ham til hande, måtte beskikkes til adjungert lensmann og siden anset
tes fast i stillingen når den ble ledig. Dette ble innvilget ved stift
amtmannens skrivelse av 22. september 1780, «hvorimod han for
bindes til at være Hans kongelige Majestets, vor allernaadigste
arveherre og konge Christian VII, samt efterkommere i regjeringen
huld og tro og ellers i alle maader saaledes skikke og forholde sig,
som det en ærekjær og redelig lensmand vel egner og anstaar, alt
efter den ed, han for mig idag aflagt og svoret haver».
Som ovenfor nevnt frasa Ole Lerfald seg i 1801 ombudet, hvor
etter sønnen overtok det på endel mellom dem avtalte vilkår. Han
forpliktes i beskikkelsen til at «efterkomme de mellem ham og fade
ren omforenede vilkaar, at stille fogden kaution for oppebørsler og
sig saaledes skikke og forholde, som det en ærekjær lensmand vel
egner og anstaar». Det framgår videre av beskikkelsesdokumentet at

----
390 Bind 2A
---
han i sin funksjonstid som adjunkert lensmann har gitt bevis på
duelighet og godt forhold.
Også Halvor Hegstad hadde atskillig bryderi i anledning av de
vanlige historier med lensmannsarrestene. I 1809 rømte det en fange,
likeså i 1811 og i 1812 to. For dette er da både vaktmennene og
lensmannen blitt satt under tiltale, og de første idømt bøter og omkost
ninger, mens lensmannen er blitt frikjent. Det synes forresten som
om man ved denne tid fortrinsvis har benyttet gamle folk til vakthold,
og det er jo ganske rimelig at dette pliktarbeide til sine tider har
mattet vært en besværlig byrde for dem som hadde arbeide å utføre
hjemme.
En litt pussig historie fra Hegstads siste tid som lensmann gir et
ganske godt innblikk i forholdene ved lensmannsarresten:
To piker som satt i arresten, hadde mishandlet vaktmannen. Denne
forklarte at da han kom for å overta vaktholdet, fant han pikene ute
på lensmannens åker, uten fangejern, beskjeftiget med å skjære potet
gras. Dette tyder jo på ganske gemyttlige fengselsforhold, som ikke
ble mindre gemyttlige ved at vaktmannen gikk sin vei i sitt eget
ærend. Da han kom tilbake, passet fangene sitt arbeid som før, men
noe av maten hans var forsvunnet, og den beskyldte han dem for å
ha tatt. Slik beskyldning ville ikke disse la sitte på seg. De tok vakt
mannen i nakken, ja truet endog med å hente en kjepp og banke
ham med, så lensmannen seiv måtte komme og skille dem ad.
Det ble opplyst at lensmannen ikke hadde bedt fangene om å skjære
potetgras — de gjorde det av egen drift.
Halvor Hegstad sluttet som lensmann i 1814. I 1826 overdro han
gården til sin ugifte datter og døde som kårmann i 1831. Han hadde
da bodd på Hegstad i 51 år og arbeidet som lensmann i 34 år.
Karl Fredrik Bentsen. 1814—1818.
I Berlingske Tidende, København, etterlyser en fortvilet far i 1798
sin sønn, som er rømt sammen med en venn. Begge var i 20-års
alderen. Den nevnte vennen var Jørgen Ditlev Kjerulf, som fra nå
av kaller seg Carl Fredrik Bentsen, og som fra 1814—18 var lens
mann i Verdal. — Det viser seg at de to rømlingene har tatt veien
til Sverige. Den etterlyste vender hjem igjen, men Kjerulf hører vi
ikke noe mer om før han i 1807 dukker opp i Trøndelag. I etter
lysingen skildres Kjerulf som en vakker, ung mann. Men «over


----
391 Bind 2A
---
spændte og romantiske Forestillinger
Laae dybt i denne Ynglings Karacter;
han var falden i en smærtelig Sygdom
— mange udgivter til Medicamenter
og siet Pleie; ingen Trøst. — Siden
hans Udvandring har ingen stemme
forsøgt at kalde ham tilbage; hans
Fader ikke mere i Live». — Av dette
kan en kanskje slutte at gjeld og
depresjon etter sykdommen er de vik
tigste årsaker til at Bentsen forlot
Danmark. — Fra 1798—1807 vet vi
ingenting om ham, men det er grunn
til å tro at han i Sverige må ha tjent
iallfall en tid i hæren. I 1807 er han
altså å finne i Trøndelag. Kanskje
kan dette ha sammenheng med den
Karl Fredrik Bentsen.
truende fare for krig som da oppsto mellom Sverige og hans tidhgere
fedreland, og som i 1808 virkelig førte til krig mellom de to land.
Hva utdanning han hadde skaffet seg før han forlot Danmark, vet
vi ikke noe sikkert om. Til han var 14 år levde han hjemme i Jylland,
hvor hans far var forpakter på en gard i nærheten av Veile. Så drog
han til København, hvor han bodde hos en onkel som var lærer ved
Søecadetacademiet. Hos ham kan han ha fått en del privat under
visning, men vi vet ingenting om det. Han ble imidlertid, da han
i 1807 kom til Trøndelag, underoffiser ved Trondhjemske Dragon
regiment, og etter sin korte lensmannspenode gikk han på ny inn
i hærtjenesten, nå som korpsskriver og cverjegermester. Han nevnes
i 1822 ien liste over «udmerkede Subjecter i Underofficersklassen».
Det opplyses her at Bentsen har god kunnskap i det tyske språk og
«i det franske, saavidt at han oversætter av dette i det norske Sprog.
Han er temmelig hjemme i Mathematikken, Historie og Geographi
og ikke uerfaren i det juridiske, dog uden deri at være examineret».
—• Disse kunnskaper må han vel på en eller annen måte helst ha
fått før han rømte til Sverige. Men militær øving og militære kunn
skaper må han vel ha skaffet seg i Sverige — ferdigheter som senere
kunne gjøre ham brukbar som underoffiser.
Som lensmann skaffet han seg et ganske stort bibliotek på 300 —400
bind (vesentlig jus og historie). Dette kunne nok peke i retning av
at han hadde både kunnskaper og sterke boklige interesser. Likevel


----
392 Bind 2A
---
forteller disse bøkene kanskje ikke så svært mye om Bentsens anlegg
og interesser. Biblioteket omfattet iallfall en del litteratur som Bent
sen neppe kunne ha forutsetninger for å ha nytte av, således latinske
forelesninger over juridiske emner, og også ellers atskillige verker
som han ikke kan ha kjøpt fordi det særlig interesserte ham. Det
kan være grunn til å tro at han har kjøpt mesteparten etter en avdød
juridisk embetsmann — et billig leilighetskjøp, som ikke forteller
stort om hans åndelige appetitt. ■ —■ Likevel er det ikke tvil om at
han har skaffet seg en del kunnskaper i ungdommen før han rømte
fra Danmark. Etterlatte brev viser også en fast og god handskrift og
betydelig evne til å ordlegge seg lett og sikkert skriftlig.
I 1814 ble han da lensmann i Verdal, samtidig som han overtok
forpaktningen av nordre Lyng. Han måtte da låne et temmelig stort
beløp, og han har nå tydeligvis tatt til å leve over evne; han har
kjøpt verdifullt innbo, han har latt seg og sin kone male, og han
er blitt noe henfallen til drikk, vesentlig på grunn av dårlig selskap;
(som det står i en attest). Fra 1817 begynner fogden å purre ham
for oppgjør for skatterestanser og for andre ombudsforretninger, men
det synes ikke å ha hjulpet. Det ble en betydelig kassemangel, og
det endte med at Bentsen ble frådømt lensmannsombudet i 1818. I
saken mot ham nevnes flere ting som nok kunne tale til hans unn
skyldning: dårlig kontroll, personlig vanskelig økonomi og lite penger
mellom folk, så de private gjøremål, som skulle utgjøre en vesentlig
del av en lensmanns inntekter, lite eller ingenting kastet av seg.
I 1820 trådte Bentsen påny inn i armeen, men bare for noen få år.
Fra 1824 til sin død i 1838 levde han på Ørmælen uten noe fast
arbeid, førte regnskaper for kjøpmennene på Verdalsøra, skrev doku
menter m. m. Men svært mye kan dette arbeidet neppe ha kastet av seg.
Gutten med de «overspente og romantiske forestillinger» synes
aldri å ha utviklet seg til noe solid pliktmenneske, han har neppe
vært noen sterk karakter, men såvidt en kan skjønne, heller ikke noe
vanlig dusinmenneske.
Eggert Martinus Rossing. 1821 —1822.
Rossing var født 1791 i Tolga, hvor faren var gårdbruker, kom
8 år gammel inn på Trondhjems latinskole, hvor han gikk i 4 år.
Senere var han på kontoret hos foged Barth, sorenskriver Hammer
og amtmennene Rafn og Elster, inntil han 26. januar 1821 ble beskik
ket til lensmann i Verdal. Han ble suspendert allerede i 1822, da

----
393 Bind 2A
---
Peder Strand Rygh.
Hieronimus Heyerdahl Wessel.
han ikke kunne skaffe sikkerhet for oppebørslerne. Siden bodde han
flere år i Verdal, og ernærte seg dels ved jordbruk, dels ved utførelse
av små kommisjoner. I 1829 losjerte han på Lille Trygstad.
Peder Lassesen Støp. 1822—1828.
Han var født i 1784 av foreldre seigneur Lasse Støp og Megtel
Glogers, datter av orgelbygger Glogers. Hun bodde på Verdalsøra
(på Fæbyvaldet).
Han var fra sin spedeste alder hos en husmannskone i Verdal i
4 år, deretter hos handelsmann Einarsen på Levanger i 10 år. Så kom
han på kontoret hos foged Lind, hvor han var til dennes død 25.
januar 1816, ble konstituert foged under ledigheten og var siden på
kontoret hos foged Aarestrup. I 1822 ble han konstituert og den
17. april 1824 fast beskikket som lensmann i Verdal. Ved amtets
ordre av 13. desember 1828 ble han suspendert på grunn av mangel
fullt regnskap over offentlige oppebørsler og uetterrettelig ombuds
førsel og ved dom av 10. august 1830 avsatt fra stillingen.
Peder Strand Rygh. 1832—1868.
Se under Haug i b. 111.


----
394 Bind 2A
---
Hieronimus Heyerdahl Wessel. 1869 —1910.
f. 1834 i Trondheim av foreldre overtollbetjent Theodor Wessel og
h. Rebekka Georgine Dortea Heyerdahl.
Sin ungdom tilbrakte han for det meste i Nordland og Finnmark.
Først som sjømann, og siden som handelsbetjent hos en kjøpmann
Muller for en årslønn av 400 kr. I 1862 ble han ansatt som lensmann
i Vardø og omliggende landdistrikt, og fra 1869 lensmann i Verdal.
Wessel var vel 3 alen høy og sterkbygget, en staselig og pen mann
som det sto både age og respekt av. Han trengte ikke bruke mange
ord for å bli hørt. Men under det sterke og robuste ytre var det et
følsomt og mykt hjertelag, som stadig ga seg utslag i gode råd og
hjelp til dem som hadde det vanskelig.
Wessel hadde en übegrenset tillit i bygda, og hadde nærsagt alle
tillitsverv, bl. a. var han medlem av herredstyret i 30 år, medlem av
forstanderskapet for Verdal sparebank fra 1896 —1911 og i en årrekke
forstanderskapets ordfører. Han var også medlem av den komite som
underhandlet med Verdalsbrukets eiere om kjøp av godset. Revisor i
banken fra 1879 —1912. For sine mange fortjenester ble han tildelt
Borgerdådsmedaljen.
Ut fra sin stilling fikk han et grundig kjennskap til folk og for
hold i kommunen. Dette førte til at han ordnet sitt arbeid og sin
omgang med folk så alt gikk for seg på en lun og fredelig måte. Han
hadde i alle saker imot å gå til sterke midler.
Wessel var en festlig taler og sanger. Mange vil minnes hans vakre
fyldige basstemme fra gudstjenesten i kirken, der han sj elden var
fraværende. Han var så representativ, og der det skulle foregå noe
som tok seg ut, kunne han ikke unnværes, og der han kom, var alltid
fest og høytid omkring ham.
Et par år etter han tok avskjed, flyttet han til Oslo og døde der
8. november 1917.
Gift 1864 med Hanna Bergitte Gjæver, f. i Tromsø 1840, død i
Oslo 1919.
Wessels ættetavle:
Wessel von Kampen — borger i Bergen 1593.
Jon Wessel — bodde i Trondheim 1620.
Henrik Jansen Wessel — borger i Bergen 1646.
Jon Wessel, f. 1646, død 1682, eier av Ringve gard, gift 1671
Maren Schøller.
Christopher Wessel, f. 1674, d. 1754, sogneprest til Bjørnør og
Tordenskjolds bror.

----
395 Bind 2A
---
Jon Manus Olsen Snui.
Rudolf Magnus Holm vik.
Andreas Bredal Wessel, f. 1714, d. 1798 i Åfjord. Gift med Dorotea
Tostrop.
Peter Bredal Wessel, f. 1760, d. 1842, sogneprest til Stod, gift med
Vivike Jelstrup 1766—1819.
Teodor Wessel, f. 1802, d. 1870. Sjømann og toller, gift med Rebekka
Georgine Dorotea Heyerdahl.
Hieranimus Heyerdal Wessel, lensmann i Verdal, f. 1834, d. 1917,
gift med Hanna Bergitte Gjæver, f. 1840, d. 1919.
Rudolf Magnus Holmvik. 1910—1938.
Han ble født på Holmvik i Beitstad 10. november 1868 av foreldre
gårdbmker Rafael Pedersen Holmvik fra Ertsås og hustru Bolette
Pedersdatter Holmvik.
Eksamen ved Trondhjemske brigades underoffiserskole 1888.
Sersjant ved Innh. batalion i 18 år. Betjent hos lensmann Wessel i
Verdal fra 1892 til 1910. Beskikket til lensmann i Verdal 25. juni
1910.
Innehaver av Håkon VII kroningsmedalje II og Kongens fortjenst
medalje i sølv.
Gift 1. gang 1897 med Gusta Marie Gran (f. 1869, d. 1902), gift
2. gang 7. april 1905 med Inga Berntine Rygh, født på Haug i Ver
dal 20. august 18S0 av foreldre Oluf Johannessen Rygh (f. 1848,
d. 1914) og hustru Louise Olsdatter Høilo (f. 1848, d. 1928).

 

----
396 Bind 2A
---
Barn i 1. ekteskap: Johan, 1898. I 2. ekteskap: Morten Kristian,
f. 1907 og Sara Louise, f. 1912.
Lensmann Holmvik var medlem av Verdal herredstyre i to perioder,
således under den periode da kommunen kjøpte Værdalsgodset og
likeså da godset ble solgt til det nye A/S Verdalsbruket.
Han var medlem og formann i likningsnemnda samt medlem og
formann for overlikningsnemnda fra 1908 —1928.
I Verdal Sparebank var han medlem av forstanderskapet fra 1908,
hvorav som ordfører fra 1911 —1927. Han var medlem av bankens
kontrollkomité fra 1909 —1927, da han ble innvalgt i direksjonen
hvor han satt til 1939-
Avskjed ved aldersgrensen 10. november 1938.
Død 26. april 1939 på sin eiendomsgård Frydenlund.
Jon Manus Olsen Suul. 1938 —1955.
Han ble født 12. august 1884 på ættegarden Sulstua i Verdal av
foreldre gårdbruker, skyss-stasjonsholder og poståpner Ola Nilsen
Suul og hustru Elen Anna Ellevsdatter Indahl. Her vokste han opp
inntil han i 12-årsalderen sammen med foreldrene våren 1896 flyttet
til Sandvika fjellstue, hvor hans far ble fjellstuemann.
Hans skolegang var årlig 12 ukers samlet folkeskole i Sul. Han
ble konfirmert i Vuku kirke 1899. Inntil den tid var han gjeter i syv
sommere i Sul og Sandvika. Siden var han i gards- og skogsarbeid
og var dessuten med på fjellslått, fisking, jakt og fangst som også
hørte gårdslivet til.
Faren Ola Suul var «hag med kniven på tre». Dette anlegg hadde
sønnene arvet og om kveldene og i fristundene var guttene ofte sam
men med faren i arbeid med å lage auser og andre ting av tre, som
delvis ble utskåret eller brandmalt. Vinteren 1902 —03 gikk han to
måneders fortsettelsesskole på Ekle. Våren 1904 gikk han inn på
Trondhjems Brigades Underoffisersskole og uteksaminertes med fin
eksamen høsten 1907.
I de tre påfølgende år tjenstgjorde han som korporal under ekser
sisen og ellers var han med i gardsarbeidet i Sandvika og på tøm
merhogst.
I 1910 ble han ansatt som betjent hos lensmannen i Verdal, i 1913
forfremmet ril ulønnet sersjant og samme år ansatt som fastlønnet
sersjant ved 5. hjulrytterkompani. Han ble i 1916 forflyttet til Nord-
Trøndelag Infanteriregiment nr. 13 og forfremmet til offiser som
fenrik 1930 og senere løytnant i organisasjonsmessig stilling 1931,

----
397 Bind 2A
---
men var dessuten lensmannsbetjent. Han søkte avskjed som offiser
da han i 1938 ble ansatt som lensmann i Verdal.
I 40-årsalderen tok han i småstundene opp sin gamle hobby med
treskj æring og begynte med billedskj æring. Motivene som han har
tatt fra historien og slektstradisjonen, har han gjengitt i originale og
karakteristiske trerelieffer på veggtavler og gjenstander dels i sitt eget
hus Jonsvoll på Verdalsøra, dels også på sin fedrenegård Sulstua.
Andre av hans arbeider, som han har gitt som gåver, finnes på Sund
Folkehøgskule, i Vuku kirke (døpefont) i Stiklestad kirke (utført
under restaureringen), samt på Island.
Forøvrig har han utført flere veggmalerier og skulpturer.
En del av arbeidene har vært på utstillinger både lokale som på
Stiklestad 1930, Levanger 1936, Steinkjer 1950, men også på Trøn
delagsutstillingen i jubileumsåret 1930, hvor de ble prisbelønnet med
høgste pris.
Av interesse for historisk forskning har han gitt en del bidrag til
Verdalsboka, således om gamle stier og kløvjeveier i Verdal og om
senere anlagte kjøreveier. For assistanse og historisk forskning fikk
han i 1948 Det Kongelige Norske Videnskabers Selskabs minnejetong
i sølv som belønning for sitt arbeid.
Lensmann Suul har også vært en interessert og aktiv sanger i Verdal
mannskor i mange år. I 1925 tok han opptaket til å stifte Stiklestad
kyrkjesongkor, som i 1930 utførte en viktig oppgave under Olsok
festlighetene. Han var aktivt medlem i mange år og har senere
støttet koret.
Av interesse for skisporten tok han i 1934 opptaket til «Arnljot
Gelline-rennet» som et trøndsk-jamtsk høgfjellsrenn og støttet såvel
dette renn som «Vargkoll-rennet». Også annen idrett har han støttet,
således skytterlaget i ungdomsgrenda.
Han tok opptaket til sogespelet «Føre slaget», som ble forfattet
og forært verdalingene av Olav Gullvåg med musikk av Paul Okken
haug. Som formann i hovednemnda for spelet fikk han med stor
tilslutning fra bygdefolk oppført dette på Stiklestad i 1954 og fikk
da samtidig reist en minnestein over kong Olav ved Olskjelda i Sul.
Lensmann Suul har skrevet flere lokalhistoriske utredninger, som
er utkommet i årbøkene for Verdal historielag, hvor han er styre
medlem.
Han var i likningsnemnda i en periode og dens formann i to år.
Han har siden 1939 vært medlem av direksjonen for Verdal spare
bank, fra 1938 medlem av Stiklestadnemnda og fra 1946 medlem

----
398 Bind 2A
---
av rådet for Folkemuseet for
Trondheim og Trøndelag.
Under siste krig assisterte han
etter fullført mobilisering den
norske troppekommando før og
under kampene ved Verdalsøra
i april 1940.
Etter en kortere undvikelse
etter de norske troppers retrett
fortsatte han som lensmann inntil
han i 1943 ble arrestert av akku
pasjonsmakten, avsatt som lens
mann av NS-ministeren og satt
i tysk fangenskap på Falstad. Ved
frigj øringen 1945 ble han straks
av de norske myndigheter satt til
tjenesten igjen.
Øystein Brann
Lensmann Suul er foruten de før nevnte prisbelønninger tildelt
disse hederstegn: Kroningsmedaljen 11, Krigsdeltakermedaljen, Kon
gens fortjenestmedalje i gull, «Jåmthelandia»-medaljen i gull, samt
flere diplomer.
Han ble i 1913 gift med telefonbestyrerinne Laura Othelie Olufs
datter Rygh (datter av Oluf Johannessen Rygh og hustru Louise Ols
datter Høilo) og har 7 barn.
Øystein Brønn
født 24. april 1906 i Fredrikstad av foreldre lensmann Hans Henrik
Grundt Brønn og hustru Inga Marie Thoresen.
Realartium i Fredrikstad 1925. Juridisk embetseksamen 1930.
Ekstraordinær dommerfullmektig ved Fredrikstad byfogdembete 1931
—1932, fullmektig hos høyesterettsadvokatene Wilberg og Wilberg
i Fredrikstad 1932 —35 og 1938 —42. Politifullmektig ved Inntrøn
delag politidistrikt 1942 —1955 da han ble ansatt som lensmann
i Verdal.
Gift 1942 med Lovise Bornø, født 15. mars 1907, datter av kjøp
mann Mikal Bornø.


----
399 Bind 2A
---
JORDBRUK I VERDAL
Av lektor E. Musum
Noen egentlig landbruksstatistikk hadde man ikke her i landet før
i 1830-årene, da grunnlaget for den senere gjeldende ordning ble
lagt. Dette skjedde ved at det ble påbudt regelmessige, mer utførlige
innberetninger gjennom embetsverket (amtmennenes femårsberetnin
ger) om næringsveienes tilstand. Ved siden herav ble det anordnet
alminnelige tellinger vedrørende jordbruk og fedrift. Den første av
disse ble holdt høsten 1835.
Men man har dog også før den tid atskillig landbruksstatistisk
materiale, innsamlet i skatteøyemed, som belyser forskjellige sider av
landbruket. Dette er visstnok i mange henseender mangelfullt, men
dog av atskillig betydning for studiet av vår eldre landbrukshistorie.
Av sådant materiale, som nærværende framstilling vil gjøre bruk av,
kan nevnes tienderegistrene fra begynnelsen av 1600-årene, kveg
skattmanntallet av 1657, prestenes innberetning av 1664 om fienden
og matrikuleringsarbeidene av 1669 og 1723.
I den nybygningstid som fulgte etter 1814, kom man snart til å
føle savnet av et mer inngående kjennskap til landets økonomiske
forhold, særlig dets forskjellige næringsveiers tilstand. Det meldte
seg imidlertid så mange andre krav, som la beslag på de sparsomme
krefter at det gikk ennå 20 år før en egentlig landbruksstatistikk ble
grunnlagt. En vesentlig medvirkende årsak til at dette skjedde, var
den tvingende nødvendighet av en ny skyldsetning til avløsning av
den tidligere, som i sine hovedtrekk hadde vært gjeldende i flere
hundre år.
Det har dog i mellomtiden vært tilløp til med liten bekostning å
skape en landbruksstatistikk. Allerede i 1700-årene — rimeligvis
som en følge av de fryktelige uår 1740 —42 — hadde rente
kammeret gitt forskrifter om avgivelse av høstberetninger. Disse er
nærmere bestemt ved 4. departements sirkulære av 20. januar 1816
og finansdepartementets sirkulære av 22. desember 1826 og pålegger
amtmennene ved utgangen av hvert års juli måned å avgi innberet
ning om utsiktene for korn- og høyhøsten i amtet og innen midten av

----
400 Bind 2A
---
oktober å innberette om høstens utfall. Innberetningene er avfattet i
alminnelige uttrykk, idet det ikke var stilt noe krav om tallmessige
angivelser. Deres oppgåver er i nærværende verk vesentlig bare
benyttet i avsnittet «Åringer i Trøndelag».
Sirkulæret av 20. januar 1816, nærmere bestemt ved kgl. resol.
av 22. desember 1826, påla også amtmennene hvert kvartal innen
midten av månedene februar, mai, august og november å sende inn
beretning om markedsprisene på de forskjellige kornvarer og poteter.
Vi har også en meget eldre angivelse av priser på landbruksproduk
tet nemlig kapitelstakstene, en ved offentlig foranstaltning fram
kommet verdiansettelse av de forskjellige slags kornvarer m. v., som
skulle gjelde ved erleggelsen av forskjellige offentlige ytelser, som
opprinnelig var ansatt i varer, men siden var gått over til å bli erlagt
i penger. Regler for fastsettelse av kapitelstaksten finnes i Norske lov
av 1687 og ble nøyere fastsatt ved senere bestemmelser, bl. a. lov av
14. juni 1816.
Jordbruket har fra eldgammel tid vært Verdals viktigste nærings
vei, og bygda har alltid vært regnet og regnes ennå for en av det
nordenfj elske Norges aller beste kornbygder. Jordarten er i de lavere
deler av bygda for den aller vesentligste del fin sandmuld. Undergrun
nen er her for det meste grovere sand eller aur og i større dybde leir.
Denne jord, som utgjør størstedelen av Stiklestad og Vinne sogns
åker- og england, er fortrinlig skikket så vel til dyrkning av de fleste
kornsorter som rotfrukter av forskjellig slags.
Den framherskende jordart i de øvrige strøk av bygda, Vuku og
Leksdalen, er leir. Dog er her så vel jordoverflaten som undergrunnen
ofte i ganske kort avstand høyst forskjellig, idet de går over fra mer
eller mindre stiv leir til fin sandjord eller endog grov, sandblandet
aur. Disse så alminnelige vekslinger av jordbunnen i denne del av
bygda er en følge av de jordskred som her har funnet sted gjennom
lange tidsrom. Denne jordbunn er visstnok vel skikket både til åker
og eng; dessuten har den mer leirblandede jord den fordel framfor
de flate og mer sandholdige strekninger i bygda at den bedre enn disse
fastholder gjødningsstoffene og således i lengre tid med fordel kan
dyrkes til eng uten gjødsling. Men da jorda her i alminnelighet er
bakket, ofte endog meget bratt, blir den i større eller mindre grad
besværlig å drive.
I det hele er Verdals jord usedvanlig fruktbar og skikket til dyrk
ing. Den er visstnok også blitt ryddet og dyrket i meget gammel tid.

----
401 Bind 2A
---
Ryddingen har allerede i eldgammel tid strakt seg omtrent til de
samme strøk av bygda som nå er dyrket og bebodd. Således finner
vi graver fra vikingtiden på et så vidt avsides sted som Sætran, og
av sagaene vet vi at Sul var dyrket og bebodd på Olav den helliges
tid. Bare Helgådalen ovenfor Elnes synes først å være ryddet så sent
som i 1600-årene, dens øverste del fra Helgåsen til Brattasen visstnok
først etter midten av århundret.
Av Olav den helliges saga synes å framgå at man i den tid har
dyrket korn på Sul. lallfall må det ha vært et mildere klima; nå for
tiden gjør man ikke regning på årsikkert å få modent bygg der. Det
er forresten av flere historikere framholdt at en klimatforandring må
ha foregått i løpet av middelalderen, ja enkelte har endog villet søke
grunnen til Norges økonomiske og politiske nedgang ved middel
alderens slutning i denne.
De eldste faktiske opplysninger om jordbruk her nordenfjells har
vi i den eldre frostatingslov, som gir en del regler for Jordens behand
ling. At det har vært nødvendig for lovgivningen å gripe inn på
dette område har sin grunn i at storparten av jordegodset ikke bruktes
av eierne (de skulle nok ha visst å bruke jorda på den heldigste
måte), men allerede dengang bygsledes bort til leilendinger på åre
mål, hvilket nok kunne nødvendiggjore lovbestemmelser for å for
hindre rovdrift og for å sikre den følgende leilending mot å overta
jorda i altfor vandreven tilstand.
Frostatingslovens XIII, 1, som for øvrig utelukkende tar sikte på
bygslet jord, har følgende bestemmelse:
«En fjerdedel av jorda skal han legge i trø (brakk) og tilsa den,
om han vil, med vinterrug. Og er den gjerdet om, skal han ha alt
om høsten hvis han fråflytter. Men er det ikke gjerdet om, skal han
ikke ha annet enn erstatning for utsæd. . . .
All vintermøkken skal legges i trøa, der hvor det er ugjødslet,
unntaken fra den ene natt, da han farer bort morgenen etter. Men
hvis trøa er gjødslet, skal den legges der hvor det mest trenges, og
sanne det med sin ed hvis landdrotten vil.»
Bestemmelsen er omtrent ordlydende opptatt i Magnus Lagabøters
landslov, landsleiebolken kap. 9, som lyder (Tarangers oversettelse):
«Men av jorden skal en fjerdedel lægges i trod (brak). Al vinter
møken skal lægges i troden der, hvor det er ugjødslet, undtagen fra
den ene nat, da han farer bort morgenen efter. Men om troden er
gjødslet, da skal man føre den dit, hvor det mest trænges, og han
kan sande det med sin ed, om jorddrotten vil. Men om han ikke vil

----
402 Bind 2A
---
sverge, da erstatte han al skaden efter 6 skjønsomme mænds takst til
den, som tilflytter jorden, om han har behandlet den ulovlig.
Men om en mand såar vinterrug der, hvor der før er aker, og han
saa fråflytter jorden, skal han siet intet ha derav. Men om han spader
op vold dertil indengards, skal han ha sit frøkorn erstattet. Men om
han spader op utengards og gjærder det ind, skal de ha halvdelen
hver, den som saadde og den, som tilflytter jorden.»
Det framgår herav, at man la fjerdeparten av innmarka brakk
ved å gjøre den til kreaturtrø. (Det oldnorske ord trøS er det samme
som vårt dialektord trø og betyr egentlig et opptråkket stykke mark,
en kvegfold, hvor kreaturene drives inn, jfr. nautatrøS.) Da man
imidlertid hertil benyttet den innhegnede brakkmark, som ble gjødslet
nettopp ved at kreaturene ble drevet inn på den, gikk ordet over til
også å betegne brakkmark.
Hvor mange år man har brukt jorda som trø, før man la den ut
til åker, sier loven intet om. Det synes som om man har søkt å opp
muntre rugavlen ved bestemmelsen om at hvis man sådde vinterrug
i en innhegnet trø, fikk man avlingen høsten etter seiv om man var
fråflyttet.
Om jordbruksredskapene i denne tid gis bare sparsomme antyd -
ninger. Landslovens uttrykk synes å tyde på at man spadde (ikke
pløyde) opp voll som skulle legges ut til åker. Det er vel også rime
lig at den tids plogredskap ikke egnet seg til å bearbeide stiv jord
med, men bare kunne brukes på gammel åker. Rimeligvis har det vært
en venstreplog med treveltefjel. Hakka er et gammelt redskap:
Blant steinalderfunn fra Verdal er flere store dobbelthakker, som
rimeligvis har vært brukt t'l jordarbeid.
Det første dokument som kan sies å inneholde statistiske opplys
ninger av noen betydning for vårt jordbruk, er den trondhjemske
reformats av 1588. Den var egentlig et reglement for gudstjenestens
avholdelse i stiftets forskjellige kirker, men inneholdt tillike opp
gåver over:
a) hvor mange bønder og husmenn det fantes i hvert sogn,
b) hva prestetienden omtrent kunne utgjøre i hvert prestegjeld,
c) hvor mange melkekyr prestegården hadde, for noen prestegårders
vedkommende (dog ikke Verdal) også hvor mange ungnaut,
d) hvor mange tønner korn der «kan saaes til prestegaarden.»
Sammenlignes dette med oppgaven fra tellingen i 1835, som opp
fører for prestegården iy 2 tønne rug, 7 tønner bygg, 45 tønner havre

----
403 Bind 2A
---
eller tilsammen 5 tønne kornutsæd, så sees at utsæden på preste
gården i de ca. 250 år fra 1588 til 1835 er steget med 78,3 %.
Kunne man nå forutsete at stigningen i hele bygda prosentvis var
den samme som på prestegården, så ville man heri ha et middel til
å beregne utsæden og dermed tilnærmelsesvis avlingen for bygda
i 1588. Utsæden i 1835 var 3061 tønner korn. Forutsetter vi at dette
betegner en stigning på 78,3 %, så må den i 1588 ha vært 1717
tønner. Forutsetter vi videre etter tiendeangivelsen i 1664, at l/ 3 av
avlingen var bygg og % havre, samt etter oppgåvene fra 1723 at
bygget ga 4,76 og havren 2,25 fold, så skulle etter dette utsæ
den 1588 ha vært 328 tønner bygg og 1389 tønner havre, og
avlingen 1362 tønner bygg og 3124 tønner havre eller i alt
4686 tønner korn.
Dette er imidlertid visstnok ikke riktig. Sannsynligheten taler for
at den samlede kornutsæd i bygda i dette tidsrom er vokset sterkere
enn prestegårdens, og at således utsæden i 1588 har vært mindre enn
ovenfor beregnet. På den annen side tør foldigheten og dermed avlin
gen være for liten.
Beregning av kornavlingen i eldre tid må skje på grunnlag av
tiendeangivelsene, skjønt disse visstnok ofte var lite pålitelige. Tien
den skulle utgjøre en tiendedel av avlingen og deltes opprinnelig i 4
parter, mellom kongen, kirken og presten, den fjerde part, bonde
iodden, skulle egentlig tilfalle de fattige. Men på det koncilium som
under erkebiskop Aslak Bolts presidium holdes i Oslo i 1436,
ble det gjort til plikt for biskopene å holde et antall «klerker»
ved et universitet, og til hjelp herved skulle de ha halvdelen
av bondelodden.
Ved reformasjonens innførelse ble det i kirkeordinantsen av 1539
fastsatt at tienden skulle være en tiendedel av avlingen og deles mel
lom kongen, kirken og presten. Senere fikk dog almuen etter recessen
av 1578 løfte om å beholde en fjerdedel av tienden (bondelodden)
til underholdning for sine fattige. Kristian IV kirkeordinants av
1607 gjentok imidlertid den eldre ordinants' fordelingsregel, og denne
ble gjeldende siden. I matrikuleringsarbeidene av 1665 og 1723
forutsettes det ganske bestemt, både at tienden skal være en tiende
part av avlingen, og at den bare skal deles i 3 deler, nemlig mellom
kongen, kirken og presten.
Ifølge reformatsen av 1589 utgjorde prestetienden for Verdal
liksom for Skogn 100 tønner. Dette tall er tydeligvis avrundet og
betegner dessuten visstnok et gjennomsnitt for flere år. Den hele
26

----
404 Bind 2A
---
tiende var altså 400 tønner, idet man vel må gå ut fra at tienden nå
etter recessen av 1578 deltes i 4 deler. Herav kan vi dog ikke uten
videre slutte at avlingen var 4000 tønner; for tienden beregnedes
etter bøndenes egne oppgåver, som utvilsomt var for lave,
Vi er dog ikke helt uten midler til herfrå å slutte oss til den
virkelige avling. Ved matrikuleringen i 1665 ble tienden fastsatt til
bestemte beløp, som visstnok svarte til hva man dengang kunne anse
som utbyttet av et gjennomsnittsår. Omtrent fra samme tid, nemlig
1664, har vi en oppgave over den erlagte prestetiende. Disse opp
gåver viser at den fastsatte tiende var 14 % høyere enn den erlagte.
Går vi ut fra et lignende forhold i 1588, kommer vi til et beløp av
4560 tønner, hvilket jo ikke skiller seg så meget fra det ovenfor på
annen måte beregnede, men dog sannsynligvis likevel er for lavt, idet
1664 var et godt år, så forskjellen mellom det fastsatte og det i dette
år erlagte tiendebeløp er for liten og det benyttede tillegg av 14 %
altså for lavt.
Hvor stor forskjellen kunne være i et gjennomsnittsår, er vi dog
heller ikke helt uten midler til å anstille beregninger over. Fra årene
1661—63 har vi for Stjør- og Verdals fogderi en oppgave over den
erlagte kongetiende, som viser at denne i gjennomsnitt for disse 3 år
bare utgjorde 74 % av den ved matrikuleringen i 1665 fastsatte. Går
vi ut fra et lignende forhold i 1588, så skulle avlingen på denne tid
utgjøre gjennomsnittlig 5400 tønner korn.
Av tiendeoppgavene fra den første halvdel av 1600-årene kan det
ikke trekkes noen slutning om avlingen. Det er visstnok blitt praksis
å betrakte tienden som en fast avgift og å sette den til så noenlunde
det samme beløp som ved reformatsen. Tienderegistret for «Trond
hjems gaards len» for 1608, beregnet fra Philippi og Jacobi dag (1.
mai) 1608 til årsdagen 1609 oppviser for Verdal et samlet tiende
beløp av 659V2 skjepper, hvilket etter 5 skjepper i tonnen utgjør 131,9
tønner. Korntønnen regnedes for 5 vog. Dette var kongens tredje
part, hvoretter hele tienden skulle beløpe seg til 396 tønner eller
omtrent nøyaktig det samme som ved reformatsen. Enda litt mindre
var den i 1615 —16, da kongens part utgjorde 120 tønner, 1 skjeppe,
altså hele tienden 360 tønner, 3 skjepper. Rimeligvis har man i
dårlige år mattet ettergi endel tiendepliktige et større eller mindre
beløp. 10 c / c av bruttoavkastningen måtte jo ved siden av de øvrige
skatter være en tung byrde på landbruket.

----
405 Bind 2A
---
Ennå i 1640-årene dreide tiendebeløpet seg om det ved reformatsen
fastsatte. Tienderegistret for 1640—41 oppviser følgende kvanta:
For Stiklestad sogn: 84 tnr. sk j- b ygg> 174 tnr - 41 /2 sk J- navre
For Hallan sogn: 15 » 2 » » 37 » 2 » »
114 tnr. 2 skj. bygg, 264 tnr. 2"l/ 2 skj. havre
Tilsammen
eller i alt 378 tønner 4y 2 skjepper korn.
Registret har sin interesse ved å vise forholdet mellom avlingen av
de forskjellige kornsorter, likesom det også viser forholdet mellom
avlingen i de forskjellige sogn. Regnet i prosenter av hele bygdens
avling skulle således forholdet være for:
Stiklestad sogn .... 74,0 %av bygget, 61,1 %av havren, 68,5 %av hele avlingen
Vuku sogn 12,5 % » 19,8 % » 17,6 % —»—
Hallan sogn 13,4% » 14,1% » 13,9% —»—
Det dyrkedes altså forholdsvis mest bygg i Stiklestad, minst i Vuku
sogn. Av bygdens samlede avling utgjorde bygget 30,2 %, havren
69,8 %.
Tienden for Verdal utgjorde dette år 22,9 % av hele fogderiets,
for byggets vedkommende særskilt 27,3 % og for havrens 21,4 %.
Det dyrkedes altså forholdsvis mer bygg i Verdal enn i fogderiet i
gjennomsnitt.
Etter midten av århundret er man visstnok begynt å øke tienden
noe og således bringe den mer i overensstemmelse med den virkelige
avling. Tienderegistret for 1655 —56 oppviser således følgende beløp:
For Stiklestad sogn 144 tnr. 4y 2 skj. bygg, 234 tnr. 3V2 skj- havre, tils. 379 tnr. 2 skj
For Vuku sogn 35» 3 » » 66 » 4 » » » 102 » 1 »
For Hallan sogn 24 » 2i/ 2 » » 46 » l / 2 » » » 70 » 3 »
Tilsammen 204 tnr. 4 skj. bygg, 347 tnr. 2 skj. havre, tils. 552 tnr
Regnet i prosenter av hele avlingen hadde altså de forskjellige sogn:
Stiklestad sogn .... 70,7 %av bygget, 67,5 %av havren, 68,7 %av hele avlingen
Vuku sogn 17,4% » 19,2% » 18,5% —» —
Hallan sogn 11,9% » 13,3% » 12,8% —»—
(Tønnen regnes nå for 6 skjepper.)
Ved denne sammenligning mellom sognene må bemerkes, at de
garder i Vuku som hadde tilhørt det gamle Auskin sogn, i tiende-
registret, er regnet med til Stiklestad, dvs. til og med Breding, Mønnes
og Molden. Gårdene fra Garnes og oppover regnes derimot til Vuku.


----
406 Bind 2A
---
En både fullstendigere og visstnok mer pålitelig oppgave over
tienden har vi for 1664 ide erklæringer angående deres årlige inn
tekter som bispen og prestene i Trondhjems len innsendte til Titus
Biilcke. Her er inntatt et av sorenskriveren attestert manntall og
tienderegister over all slags tiende i prestegjeldet. Manntallet for
Verdal omfatter 239 tiendebetalere, idet de garder som tilhørte Bakke
og Reinsklosters gods, ikke er tatt med. Nevnte gods var nemlig i
165? blitt pantsatt til brødrene Marcelis, som også skulle ha konge
tienden av godsets garder.
Tienden i 1664 omf atter følgende sorter og mengder:
Stiklestad sogn Vuku Hallan Tilsammen
Hertil kommer så endel tiende, som ikke er oppgitt, nemlig av
Bakke og Reinskloster garder, embetsmenns frigårder samt endel
andre, som formodentlig for øyeblikket har vært øde, dvs. übygslet,
og vel også endel, hvis oppsittere rimeligvis har sittet i så små kår
at man har mattet ettergi dem tienden. Utenom Bakke og Reinsklosters
garder er det således 8 som mangler i tienderegistret. Vi kan dog til
nærmelsesvis beregne tienden av disse garder, idet matrikulen av
1669 viser at tiende av disse garder for byggets vedkommende beløp
seg til 13,5 % og for havrens til 13,4 % av tienden for hele bygda.
Regner vi at den var forholdsvis like stor i 1664, så skulle den for
alle gårdene i bygda tilsammen bli ca. 273 tønner bygg og 494 tøn
ner havre, altså avlingen 2730 tønner bygg og 4940 tønner havre, eller
i alt 7670 tønner av disse kornsorter.
Angående årsveksten i dette år bemerker lektor Kristen Schioldborg
i skrivelse av 31. desember 1664 til kirkekommissær Titus Biilcke,
at det «regnes der for et got Aar». Forøvrig bemerker han at «Thien
den i bemelte Gield, som meest er Hafre oe resten Halfbyg, er u-trolig
ulige oe mislig icke allene under Jemptefieldet, men oe udi Søebygden.
Hvorfor oe endeel i henseende til trende u-lige Aars /: et ringe, et
middelmaadig oe et got Aars :/ afgrøde sammenlignet, en deel i hen
seende til Vice-Pastoris oe hus Capellanens Løn og Kost, som tagis af
Indkomsten, er samme Gields Korntiende af Kongelig Commissariis i
Christiania Anno 1625 oe siden her i Trondhiemb Anno 1644 anslaget


----
407 Bind 2A
---
til en Wis tal, nafnlig 100 tønder Korn, hvor efter for.ne tiende har
siden altid weret beregnet udi alle Constributioners taxering.»
Dette er ganske interessante opplysninger, idet de synes å vise at
bøndene har fått lov til å betale iallfall prestetienden med blandkorn
istedenfor bygg. Tienderegistrene til denne tid oppfører intet bland
korn, skjønt det utvilsomt må ha vært dyrket, hvorfor vi må anta, at
tienden av det er blitt betalt med havre. De ovenfor beregnede kvanta
bygg og havre kan således neppe betegne det riktige forhold mellom
disse kornsorter, idet det som havre beregnede kvantum rimeligvis er
havre og blandkorn tilsammen. Eller det kan også tenkes, hvis det
har vært praksis å betale all tiende — ikke bare prestetienden — med
blandkorn istedenfor bygg, at disse kornsorter har vært regnet sam
men, og at den på grunnlag av tienden beregnede byggavling således
i virkeligheten er bygg og blandkorn tilsammen.
Det som her er anført. kan det lite nytte å anstille nærmere betrakt
ninger over. Det viser bare hvor vanskelig det kan være å komme til
sikre resultater seiv på grunnlag av offisielle oppgåver når man
ikke i detalj kjenner tillempningene i praksis.
For øvrig framgår av lektor Schioldborgs ovenfor siterte skrivelse
det samme, som før bemerket, nemlig at tienden har hatt tendens til
å festne seg som en bestemt avgift, idet en kongelig kommisjon i
Kristiania i 1625 og i Trondhjem i 1644 har anslått den til 100
tønner og at dette støtter seg på en gjennomsnittsberegning av
«trende u-lige Aars afgrøde». Videre framgår at man har vært klar
over at den som tiende betraktet var for lav, idet man har tatt hensyn
til den avlingen fullstendig uvedkommende omstendighet at tiende
takeren hadde å lønne vicepastor og kapellan av embetets inntekter.
Fastsettelsen av tiendebeløpene i 1625 og 1644 har sin grunn i at
disse år skulle prestene betale skatt av sin tiende, og beløpenes stør
relse grunner seg naturligvis vesentlig på prestenes egne angivelser.
Det er da ganske naturlig at tienden måtte komme til å dreie seg om
det samme kvantum; for man kunne jo ikke godt gjøre krav på mer
enn man seiv hadde oppgitt som grunnlag for skatteligningen.
Av de i tiendeangivelsen for 1664 oppførte kvanta rug- og erter
tiende lar det seg neppe slutte mer enn at det avledes små mengder
rug og erter i bygda. Oppgaven svarer til en avling av 37 tønner,
3 skjepper rug og 34 tønner 1 skjeppe erter; men den samlede avling
i bygda har utvilsomt vært atskillig større. Spesielt må vi anta, at det
avledes endel rug på prestegården og muligens også på enkelte av
Bakke og Reinsklosters garder. Endelig brukte man den tid meget

----
408 Bind 2A
---
å så rug i bråter, og oppgåver fra andre steder viser at man ved tiende
ansettelsen ikke tok hensyn til denne mer tilfeldige avling, men bare
beregnet tiende av rug for så vidt denne kornsort kunne sies å dyrkes
regelmessig på gården. Av tiendeoppgaven framgår altså at regel
messig rugavl bare i liten utstrekning ble drevet i Verdal i 1660-
o
årene.
At ertertienden ikke var større, synes påfallende, da det visstnok
liksom i 1723 såddes litt erter på de fleste garder. Seiv om vi liksom
for korn legger til 13,5 % for de garder som ikke er medtatt i tiende
registret for 1664, kommer vi ikke til større tiendebeløp enn 5 tønner,
5% skjeppe og en avling av 39 tønner 3 skjepper, hvilket utvilsomt
må være altfor lavt. Det er jo også rimelig at oppgaven for erter
liksom for rug måtte bli mindre pålitelig; for hvor det av en sædsort
overhodet bare såddes små mengder, måtte feil i de enkelte oppgåver
få større innflytelse på summen, spesielt da man her kan være sikker
på at feilene gikk i samme retning — det var neppe noen som ga opp
mer enn han virkelig avlet.
Schioldborg oppgir seiv i den ovenfor siterte skrivelse av 31. desem
ber at hans ertertiende for 1664 var iy 2 tønne, og heri er da for
modentlig også innbefattet tienden av Bakke og Reinsklosters garder.
Men enda blir ikke dette mer enn 4y 2 tønne samlet tiende og en
avling på 45 tønner.
Tienden av hamp og lin er slått sammen i tienderegistret, og den
samlede avling skulle etter oppgaven være 53 vog 2 pd. 6 mk. Om
denne tiende skriver Schioldborg:
«Lin oe hamp war heel kleint, oe war min anpart 1 W. oe 1 pd.
hvilcket Jeg for at giøre des bedre underretning lod hegle; ock blef
ickon 16 mark hør og 6 mark hamp.»
Hvorvidt han med uttrykket «heel kleint» mener at denne tiende
bare var en übetydelig inntekt eller at avlingen var slått feil, er ikke
klart. I hvert fall kan den ikke svare til hva man må anta at det
kunne avles på denne tid, da bonden visstnok produserte iallfall alt
det lin han trengte seiv.
Når det av 1 vog 1 pd. lin og hamp tilsammen ble 22 mark renset
vare og forholdet mellom dise to sorter var som 16 til 6, skulle oven
nevnte avling på 53 vog og 2 pd. 6 mrk. svare til en samlet produk
sjon av 8 vog 19 mrk. renset lin og 3 vog 1 pd. 2 mrk. renset hamp,
og dette er øyensynlig altfor litet.
Vi ser av det foregående at det av tiendeoppgavene for 1664 ikke
lar seg dra slutninger om avlingenes størrelse unntagen for de to

----
409 Bind 2A
---
sesvis.
Det fullstendigste og visstnok også påliteligste grunnlag for bereg
mng av kornavlen i 1600-årene har vi i den i 1665 påbudte matri
kulering. Ved reskript av 23. januar 1665 ble påbudt en alminnelig
matrikulering, som skulle utføres «i hvert sogn» av lagmannen,
fogden, sorenskriveren og 6 lagrettemenn og bygges på en besiktigelse
av gårdene, som skulle begynne, straks marken ble bar, og hvorved
«skulde tages i agt hver gaards ager og eng, skov og fiskeri, sæd og
avling, samt hvad enn ver af heste og fæ aarlig kan overføde». Ved
matnkuleringen måtte intet prestegjelds skatteskyld formmskes, men
snarere forøkes; derimot skulle skatteskylden fordeles likeligere mel
lom de forskjellige garder innen samme prestegjeld, således at den
nedsattes for de for høyt skyldsatte og forhøydes for de for lavt
skyldsatte garder i samme prestegjeld. Denne matrikulering skulle
etter reskriptet være ferdig i løpet av 3 år, men ble i noen distnkter,
således i Verdal, først tilendebrakt i 1669-
Det som ved denne leilighet skulle omreguleres, var ikke alene
skatteskylden, men også de gamle avgifter, ledingen og foringen,
samt småredslerne, det vil si tollen til amtmann, foged, lagmann,
sorenskriver og lensmann. Likeledes påbød reskriptet at tienden skulle
bestemmes til en fast og uforanderlig avgift, dog således at kongens
og kirkens tiende heller ble forbedret enn forringet.
I protokollen over forretningen skulle hver gards herligheter, utsæd,
avling og besetning noteres. Dette foreløpige arbeid er antakelig
utført av lagrettemennene med foged og sorenskriver, hvoretter lag
mannen (eller hans stedfortreder) har innfunnet seg, holdt ting med
almuen og der endelig avgjort og for hver gard bokført skatte
skylden, tienden og gardens øvrige utredsler. Bare den siste protokoll
finnes for Verdals vedkommende og inneholder bare opplysninger
om eiere , oppsittere, skatteskyld, ledingen beregnet i penger, og
tienden av bygg og havre in natura. På rug og erter sattes ingen sær
skilt tiende in natura; den ble regnet til «smaatienden», som bestem
tes til et fast pengebeløp. Forøvrig inneholder matrikuleringsproto
kollen for Verdal bare noen lite verdifulle opplysninger om hvorvidt
det var humlehage på gårdene, og om det var brennfang og tømmer
skog. Alle disse opplysninger er anført i gårdshistorien for hver
enkelt gard.
Oppgåvene vedkommende m atrikuleringsarbeidet i 1665 skulle
ikke angå den virkelige besetning, utsæd og avling ; et bestemt år,


----
410 Bind 2A
---
men hva gårdene årligårs (d: i gjennomsnitt for en lengre tid) kunne
fø, så og avle. Dette er reskriptets mening, og således ble det, etter
hva det mangesteds uttrykkelig sies, i gjennomførelsen forstått. Opp
gåvene beror altså på skjønn, og det rimelige er at almuen har søkt
å få disse oppgåver så lave som mulig. På den annen side må det
erindres at matrikuleringen bare hadde til hensikt å omfordele preste
gjeldets skyld på en riktigere måte. Herved fikk enhver gardmann en
sterk oppfordring til å påse, ikke alene at hans egen utsæd og avling
ikke ble for høyt, men også at de andres ikke ble for lavt ansatt.
De oppgåver over tienden som matrikuleringsarbeidet for 1665
inneholder, må derfor ansees som det påliteligste grunnlag vi har for
beregning av gjennomsnittsavlingen i 1660-årene, og de omfatter hvei
eneste gard i bygda, også frigårdene og de øde eller übygslede garder.
Matrikuleringen fastsetter tienden til 288 tønner 5 skjepper bygg
og 570 tønner iy 2 skjeppe havre, hvilket skulle svare til en avling
på 2888 tønner 2 skjepper bygg og 5702 tønner 3 skjepper havre eller
i alt 8590 tønner 5 skjepper, og dette kan visstnok betraktes som
utbyttet av et gjennomsnittsår i 1660-tallet. Som vi ser, er det atskillig
høyere (14 %) enn den erlagte tiende i 1664, som dog var et godt
år, hvilket beviser at tienden aldri hadde vært så høy, som den skulle
være, en tiendedel av avlingen. Det ble den forresten ikke senere
heller; for bestemmelsene av 1665 ble aldri gjennomført.
Om forholdet mellom mengden av de forskjellige kornsorter samt
mellom avlingene i de forskjellige sogn gir naturligvis matrikulerings
arbeidet av 1665 oss bedre opplysninger enn de tidligere tiende
angivelser. Sognvis var således den fastsatte tiende:
For Stiklestad: 171 tønner 5 skjepper bygg, 337 tønner 2]/ 2 skjeppe
havre, tils. 509 tønner l]/ 2 skjeppe.
For Vuku: 82 tønner bygg, 169 tønner 5 skjepper havre, tils. 251
tønner 5 skjepper.
For Hallan: 35 tønner bygg, 63 tønner havre, tils. 98 tønner. Bereg
net etter sognegrensene således som de er nå. Hallan er det samme
som det nåværende Vinne sogn. Utregnet prosentvis avlet altså:
Stiklestad sogn: 59,5 % av bygget, 59,2 % av havren, 59,2 % av
hele avlingen. Vuku sogn: 28,4 % av bygget, 29,8 c / c av havren,
29,3 % av hele avlingen. Hallan sogn: 12,1 % av bygget, 11 c ' ( av
havren, 11,5 % av hele avlingen.
Av den samlede kornavling for hele bygda utgjorde bygget
33,4 %, havren 66,6 %, eller omtrent nøyaktig y 3 bygg, % havre;
fordelingen av disse kornsorter omtrent den samme i alle tre sogn.

----
411 Bind 2A
---
For øvrig må bemerkes at heller ikke denne oppgave nevner bland
korn, som således må være slått sammen med en av de andre korn
sorter.
Den gard i bygda som ble satt i den høyeste tiende i 1665, var
prestegården med 4 tønner bygg og 7 tønner havre, hvilket svarer til
en gjennomsnittsavling av 40 tønner bygg og 70 tønner havre eller
tilsammen 110 tønner korn. Om utsæden ved samme tid opplyser
vicepastor Peder Juel i en skrivelse i forbindelse med folketellingen
av 1665, at der «Kand saais til Præstegaarden Ungefær 40 Th.»,
hvilket også må betraktes som en oppgave over den gjennomsnittlige
utsæd. Avlingen skulle etter dette være 2,75 fold av den hele kornsæd.
Settes foldigheten av bygg til 4,6 liksom i 1723, må byggutsæden på
prestegården ha vært 8,7 tønner, havresæden altså 31,3 tønner, hva
det med en avling på 70 tønner blir 2,24 fold. Om vi setter foldig
heten av bygg til 4,5, får vi en utsæd av 9 tønner bygg, altså 31 tønner
havre, hvilket enda ikke gir mer enn 2,26 fold for denne kornsort,
altså omtrent y 4 fold mindre enn i 1723. Dette er jo en meget lav
foldighet, og det kan tilsynelatende med noen vekt innvendes at det
ikke kunne ha vært umaken verd å vedbli med havreavl når jord
brukeren i gjennomsnitt ikke fikk mer igjen enn noe over det dobbelte
av utsæden. Denne betraktning svekkes dog noe når det erindres at
havresæden ikke bare ga korn, men også halm, og at halmen i hine
tider, da man så godt som ikke kjente noen engkultur, har vært av
den største betydning for å holde liv i de store kreaturbesetninger vin
teren over. Og når vi sammenligner med foldigheten etter de minst
likeså pålitelige oppgåver for 1723, hvoretter bygget da ga 4,6 og
havren 2,5 fold, kommer vi til det resultat at foldigheten i 1665 ikke
kan ha vært synderlig større enn her beregnet; for litt må jo åker
bruket ha gått fram i dette tidsrom på vel 60 år. En direkte uttalelse
i denne retning har vi i protokollene over de møter som direktørene
og de komitterede for de forskjellige landsdeler holdt i Kristiania,
Trondhjem og i Aurdals prestegard i anledning av matrikuleringen i
1723, hvor det heter:
«Konge- og kirketienderne angaaende, da som det er bekjendt,
tiendesvigen overmaade haver tåget overhaand, saa at nåar gamle
tiendemandtaller lignes og konfereres imod de yngre, befindes, at i
formaals tider er betalt langt mere end nu, da dog en stor del af
gaardene mærkelig siden ved rødninger ere forbedrede, til og med
fast overalt bonden veed nu bedre at dyrke sit sædeland end udi for
maals tider. . . . »

----
412 Bind 2A
---
Som ovenfor bemerket gir matrikuleringen av 1665 for Verdal
ingen oppiysninger om rug og erter, da det på disse ikke ble satt noen
tiende in natura; den ble regnet til «smaatienden», som ble fastsatt
til et bestemt pengebeløp og som må omfatte all tiende utenom
tienden av bygg og havre, da den finnes fastsatt for hver eneste gard,
også for sådanne som utvilsomt aldri har avlet rug eller erter. Den
utgjorde for hele bygda 97 rdl. iy 2 ort.
Om humledyrkningen finnes ingen andre oppiysninger enn at ved
kommende gard har humlehage, og det hadde de aller fleste. Av
matrikulens 250 eiendommer er det bare 47 som ikke hadde, og de
fleste av disse gårdene var øverst i Vuku og i Malsådalen.
Som før nevnt ble bestemmelsene av 1665 aldri gjennomført. Også
i den siste del av århundret vedble man å regne med en tiende
som ikke var meget større enn i 1588. For 1680, som var et godt år,
da det heter at året var rikt både på høy og korn, var tienden:
For Stiklestad sogn: 136 tønner bygg, 262 tønner 4 skjepper havre,
for Vuku sogn: 30 tønner, 21/> skjeppe bygg, 54 tønner 5 skjepper
havre, for Hallan sogn: 23 tønner 31/2 skjeppe bygg, 53 tønner 5
skjepper havre, tilsammen 190 tønner bygg, 371 tønner 2 skjepper
havre, eller i alt 561 tønner 2 skjepper korn.
Herved må dog bemerkes at Nedre Hallem var sorenskriverens fri-
Gård, Gudmundhus klokkergård, Haug kapellangård. For disse er
derfor ingen tiende beregnet; heller ikke for Kirkeraaen, Høen,
Lundskin, den ene Auskin-gård, en part av Stor-Vuku og en av Ros
vold-gårdene, som dengang lå øde.
For 1685 som var et uår, er tienden beregnet bare i grønt halvbygg
og grønn havre, nemlig for:
Stiklestad sogn 82 tnr. 2 skj. halvbygg, 158 tnr. 3 skj. havre
Vuku sogn 17 » l!/2 » » 29 » 2 » »
Hallan sogn 12 » 41/ 2 » » 19 » 4 » »
Tilsammen 112 tnr. 2 skj. halvbygg, 207 tnr. 3 skj. havre
eller i alt 319 tønner 5 skjepper korn.
Av lin og hamp beløp tienden for hele prestegjeldet seg til 1 pund
6 mark. Om rug, erter og humle heter det, at den er avfrossen.
Også 1686 var et uår. Tienden var dette år:
For Stiklestad sogn 85 tnr. 3 skj. blandkorn, 153 tnr. 1 skj. havre
For anneksene 31 » 3 » » 58 » »
Tilsammen
117 tnr. blandkorn,
211 tnr. 1 skj havre

----
413 Bind 2A
---
eller i alt 328 tønner 1 skjeppe korn. Regnet i prosenter av hele
fogderiets tiende var tienden for Verdal 23,3 %; men av de enkelte
kornsorter utgjorde blandkornet 60,4 % og havren 20,4 %.
Det tør dog være forhastet herav å slutte at Verdal i 1680-årene
har lagt om til å dyrke blandkorn istedenfor bygg. Rimeligere er det
vel å anta at bygda i dårlige år har fått tillatelse til å betale sin bygg
tiende med blandkorn, hvilket som før antydet, visstnok også tid
ligere kan ha vært tilfelle, uten at det er kommet fram i de offisielle
oppgåver. Men av det faktum at blandkornet nå ofte forekommer i
tienderegistrene og det endog som eneste kornsort ved siden av havre,
må vi visstnok ha lov til å slutte at dyrkingen av blandkorn er tiltatt
sterkt i løpet av 1600-årene med fortrengsel av bygget.
Av rug dyrkedes ganske übetydelig, idet tienden var V 2 vog. Tien-
den av lin og hamp var 1 pund.
Det som iallfall med sikkerhet framgår av ovenanførte, er at ingen
av tienderegistrene fra 1600-årene er brukbar til beregning av avlin
gene, når unntas oppgåvene i matrikuleringen av 1665 og til en viss
grad prestens tiendeangivelse for 1664. For hele den øvrige tid er
det altfor tydelig at man har søkt å holde seg så nær som mulig det
kvantum som var fastsatt ved reformatsen, og således praktisk talt
gjøre tienden om til en fast avgift.
Det neste faste holdepunkt for en noenlunde pålitelig bedømmelse
av jordbruksforholdene har vi i matrikuleringsarbeidet av 1723. Dette
gir oppgåver for hver gard over utsæd av rug, bygg, havre, blandkorn
og grå erter. Poteten kom ikke til bygda før ca. 60 år senere. Dess
uten har det oppgåver over høyavlingen, de første som finnes.
Etter denne matrikul hadde bygda 250 gårdsnumre. 21 av disse
hadde 2 oppsittere og én 3, så det i alt skulle være 273 bondebruk;
men 20 av disse lå etter krigen «øde», dvs. übygslet, uten oppsitter,
som engslette eller underbruk under en annen gard, så det ble i alt
bare 253 jordbrukende bønder. Hertil kom så 88 husmenn, som sådde
litt, samt 36 husmenn uten eller med så übetydelig utsæd, at kvantum
ikke er oppgitt. De fleste av disse siste var strandsitterne på Verdalsøra,
de regnedes som husmenn under den gard på hvis grunn deres hus sto.
På bondegårdene var utsæden av:


----
414 Bind 2A
---
På husmannsplassene oppgis utsæden til 18fø skjeppe, 46 vog,
2y 2 pund korn uten nærmere angivelse av sorten. Går vi ut fra en
beregning av 5 vog i tønnen og at utsæden på husmannsplassene for
deler seg omtrent som på bondegårdene med % havre og y 5 bygg.,
skulle bygdens samlede utsæd bli:
Totalsum Pr. 1000 innbyggere
Rug 3 tnr. 2 skjepper 1,71 tnr.
Bygg 365 » 5 » 192,43 »
Havre 1437 » 7 » 756,78 »
Erter 8 » 5 » 4,54 »
Blandkorn 22 » 3 » 11,78 »
Matrikuleringsarbeidet av 1723 inneholder ikke oppgave over avlin
gen, som derfor må beregnes av den fastsatte tiende. Men herved er
å merke at tiende av bygg overhodet ikke nevnes i dette arbeide, bare
blandkorn og havre. Vi må derfor anta at tienden av bygg også betal -
tes med blandkorn og altså regne bygg og blandkorn sammen både i
utsæd og avling.
Tienden og den derav beregnede avling utgjorde følgende kvanta;
Tiende 1723 Avling 1723
Rug 1 tnr. 41/2 skjp. 15 tnr. 5 skjp.
Blandkorn, godt .. 157 » 6Y 2 » 1578 tnr. 1 skjp. \ ,
Blandkorn, ringe . . 19 » 6V2 » 198 » 1 » /
Havre god 313 » V 2 » 3130 » 1 » 1 ,„ 2 r
u • /.-, ,1/ /-,, , } 3553 » 6 »
Havre, ringe 42 » 2 l / 2 » 423 » 1 » J
Havre, ringe 42 » 2V2 »
Erter, grå 20V2 vog 41 »
Lin 1 » 1 pd. 13 mk. 15 vog 10 mk..
Altså tilsammen 5345 tnr. 5 5 skjp. korn. Regner vi den som bland-
korn oppførte avling for å være bygg og blandkorn tilsammen, så får
vi følgende fold:
Av rug 4,81 fold
» bygg og blandkorn .... 4,58 »
» havre 2,47 »
» erter 4,75 »
Halvbygg oppføres ikke som utsæd på mer enn 8 garder, nemlig
Næs, Bjertnes, Øgstad, Nord-Minsås, Haug, Nord-Hallem og Stav
lunden og på én gard i Vuku, Overmoen. Størst var utsæden av denne
kornsort på prestens gard Haug, nemlig 5 tønner, og da Collin kan
ansees for å ha vært en dyktig jordbruker og Haug således et mønster
bruk, tør vi anta at dyrkning av halvbygg har vært karakteristisk for
det beste åkerbruk på den tid. Forresten kan vi oppgjøre oss en mening
om åkerbrukets tilstand på Haug etter de opplysninger matrikulen gir
om utsæd på gården.

----
415 Bind 2A
---
Utsæd 1723 Tiende Beregnet avling Fold
1 vog rug 1 skjeppe 6y 4 vog 6,25
5 tnr. blandkorn 3 tar. 30 tnr. 6
1 vog erter 1 bpd. 10 bpd. 3,33
Dette er for alle sorters vedkommende unntagen erter en større fol
dighet enn for bygda i gjennomsnitt, for rug og blandkorn endog
meget større. For havren er ikke forskjellen stor, hvilket bestyrker den
antakelse at dyrkingsmåten for denne kornsort har vært nokså ens
artet overalt, og dette tyder igjen på at man — som før antydet —
dyrket den vel så meget for halmens som for kornets skyld.
Nord-Minsås har alltid vært betraktet som en av de aller beste
garder i bygda. Anstiller vi en liknende beregning for denne, finner vi:
172") Utsæd Tiende Beregnet avling Fold
Blandkorn: 2 tnr. 2 tnr. 6 skjepper 271/ 2 tr »r. 9,17
Havre:
Erter:
13 » 3 »
Y 2 vog 1 bismerpd.
Altså en stor foldighet av blandkorn, påfallende liten for havre. Vi
kan etter dette visstnok med sikkerhet slutte at man ikke gjødslet havre
åkrene, all gjødsel gikk med til bygget (eller blandkornet).
Erter dyrkedes på de fleste garder av litt betydning; av de 250 går
dene oppføres 107 med ertersæd, dog kun en eneste med større kvan
tum enn 1 vog, nemlig Lyng, hvor utsæden var 2 skjepper, hvilket
skulle svare til l l / 4 vog etter 5 vog i tønnen. 7 garder hadde en utsæd
på 1 vog, nemlig Bjertnes, Leklem, Haug, Prestegården, Holme, Tro
nes og Øvre Skrove, for øvrig var utsæden for det meste ]/ 2 vog —
1 pund eller y 2 pund.
Rug såddes der små mengder av på nokså mange, nemlig 56 av
gårdene. Det største kvantum hadde Haug, nemlig 1 vog, dernest
kom Haga og Nord-Lyng hver med 2 bismerpund, Bjertnes, Østvold,
Skjærset, Østre, Nordre og Øvre Stiklestad med l/ 2 vog hver. Ellers
var utsæden for det meste 1 til y 2 bismerpund. Det dyrkedes litt i
alle sogn: i Sjøbygda, på sletta oppover til Stiklestad, på Hallem,
Hegstad og Skei, i Vinne sogn på flere garder, i Vuku sogn fra Auskin,
Slapgård og Kvelstad oppover til Vuku og Østnes, på Næssletten opp
over til Østgård. I Leksdalen såddes ikke rug, heller ikke ovenfor
Vuku-gårdene.
Lintienden svarer til en avling på 15 vog 10 mark, naturligvis
renset vare. 73 garder er lagt i sådan tiende og alle med små beløp,
i det høyeste 3 mark. Dette tiendebeløp er anført for Bjertnes, Lek


----
416 Bind 2A
---
lem, Lennes, Haga og Østre Stiklestad. 28 hadde 2 mark; resten
1 mark, det var det minste.
Den linavling, som her er beregnet av tienden, er visstnok altfor
liten. Man dyrket visst seiv alt det lin man trengte, men en avling
på 15 vog svarer kun til en produksjon av vel fø mark (0,56 mark)
pr. individ, og det kunne ikke på langt nær strekke til for behovet.
Det er for øvrig tydelig at vi ikke kan tillegge tiendeangivelsen syn
derlig vekt; men sine tre satser på 3, 2 og 1 mark bærer den et altfor
sterkt preg av omtrentlighet. Dessuten synes man jevnt over å ha
fritatt de mindre garder, muligens på grunn av denne tiendes übe
tydelighet — omsatt i penger regnedes den ikke til mer enn 2fø
skilling pr. mark.
Vi har fra Verdal i 1700-årene kun en eneste opplysning om hvor
tykt (tett) man sådde. Den finnes i skiftet i 1766 etter Sølvi Ols
datter Bunes og meddeler, at Sølvis forrige mann, Elias Tiller, et par
år tidligere på Tiller hadde sådd
havre i 30 mål åker. (Se Bunes.)
i 1723, samt av rug fø tn. og av
sådde areal bli:
3 tnr. bygg i 12 mål og 10fø tn.
Går vi ut fra et liknende forhold
erter fø tn. pr. mål, skulle det til-
Da skulle etter oppgåvene over utsæd det tilsådde areal den gang
ha vært omtrent 5720 mål, hvorav 40108 tilsådd med havre, og avlin
gen pr. mål 0,86 tønner havre, 1,14 tønner av de andre kornarter.
Til sammenlikning anføres at med den forserte korndyrkning under
1. verdenskrig hadde bygda ifølge jordbrukstellingen av 1. januar
1918 i alt 18 405 mål apen åker.
Dette vil si at man i begynnelsen av 1700-årene hadde et minst
like stort åkerareal pr. individ som i 1917. Det kan synes forbausende
at man med hin tids primitive jordbruksredskaper maktet å holde oppe
et så stort åkerareal; men det finner sin forklaring iat praktisk talt
alle var beskjeftiget med jordbruket, som bortsett fra det mindre
betydelige skogsbruk var eneste næringsvei. Det må dog bemer
kes at der gjennom hele 1700-tallet jevnlig klages over mangel på
arbeidskraft til jordbruket, og at det utgikk kongelige forordninger,
siktende på å avhjelpe denne mangel. (Se herom nærmere under
avsniteet: «Tjenere.»)


----
417 Bind 2A
---
Om den eldre tids jordbruksredskaper får vi atskillige opplysninger
av skiftene helt fra slutten av 1600-årene, og de vitner alle om ytterst
primitive greier: Et skifte på Fæby i 1693 oppfører «1 ploug med
redchab» til 1 ort 4 sk., og på Karmhus fantes samme år en plog
med redskap til 1 ort 20 sk. Ved skifte på Balhald i 1694 og på
Overholmen i 1697 oppføres «plogredskab» til 2 ort..
Samtlige disse har helt og holdent vært treredskaper. Først ved
skiftet etter Lars Ellingsen Reppe i 1743 opptrer et mer moderne
apparat, nemlig en «høireplog med jernristel og tue», verdsatt til
2 ort, men solgt ved auksjon for 3 ort 1 sk. — altså et redskap som
man såtte pris på.
På Landstad fantes der i 1744 på skiftet etter Sevald Hanssen ikke
flottere pløyeredskap enn en tvibeitplog til 1 ort, og på Mikvold i
1746 «1 plog med alt tilbehør samt tvibeitskakler med jern» til 2 ort
16 sk. samt på Eklo i 1749 en «høireplog» med tvibeitredskap til
2 ort 12 sk.
Til denne tid hadde plogen tydeligvis vært en høyre eller venstre
plog med treveltefjel og uten ristil, altså nærmest en ard, og denne
form hadde den formodentlig hatt helt fra den tid den først nevnes
i den eldre frostatingslov. Det første framskritt var nå at det ble
satt jernristil og tue på den, hvorved den gamle ard forvandledes til
plog, og endelig erstattet man den gamle veltefjel av tre (som dog
må ha vært forsynt med jernbeslag) med en helt av jern.
Den siste forandring er begynt i 1760-årene, etteråt en stor del av
bøndene var blitt selveiere og hadde fått større interesse av en bedre
behandling av jorda. Rektor Schøning, som bereiste Innherad i 1774,
skriver om jordbruket på Frosta bl. a.:
«Man begynder nu paa Frosten ligesom paa andre Steder, at bruge
Plove med Velte-Fiæle, ei af Træe, men af Jærn, som vare længer,
og meget lætte Arbeidet især i Muld-, Leer- og Sand-Jord.»
En av de første bønder i Verdal, som hadde disse mer tidsmessige
ploger, var Elling Ingebrigtsen Husan. På skiftet etter denne i 1782
noteres «2 gamle plove med jernveltefjæl» å 6 ort. Etter Anders Nils
sen Vest Grundan var det i 1790 1 høyreplog med jernveltefjel til
3 rdl., og på Kålstad i 1794 en jernplog. Man brukte høyre- eller
venstreplog etter som bakken lå an.
Etter 1800 opphører man med å nevne materialet i plogen, hvorav
vi tør slutte at jernplogen var blitt enerådende eller at treplogen —
om den ennå fantes — ansås for et redskap av så liten verdi at man
fant det unødvendig å taksere den. Venstreplogen har dog fremdeles

----
418 Bind 2A
---
holdt seg lenge: Ved et skifte på Øvre Jermstad i 1834 er registrert
1 venstreplog til 4 ort ved siden av 3 høyreploger til 1 spdl. styk
ket. Nå brukes navnet venstreplog som betegnelse for et ualmin
nelig klosset og übehendig menneske; treplog brukes i samme
betydning.
Harva var også i eldre tid helt av tre, den er som regel ikke nevnt
i skiftene, med mindre den hadde jerntinder, og som følge herav opp
trer den ikke ofte. Hos Hagen på Maritvold var der i 1727 en jern
harv til 2 rdl., et ualminnelig kostbart jordbruksredskap, på Reppe
i 1743 en «harv med 30 tinder», verdsatt til 1 rdl. 12 sk., men solgt
for 1 rdl. 16 sk., på Landstad i 1744 «en jernharv med 41 tinder» til
2 ort, på Nedre Hallem i 1766 etter lensmann Arnt Ellevsen en jern
harv og på Bunes i 1766 en harv med 26 jerntinder. Ennå så sent
som i 1802 nevnes ved et skifte på Borgen uttrykkelig en harv med
jerntinder til 2 rdl. 2 ort, hvorav kan sluttes at harva med tretinder
fremdeles var i bruk, og enhver tvil herom bortfaller når vi ved skif
tet etter Anders Bårdsen Kjæran i 1800 foruten 2 harver til 1 rdl.
2 ort stykket finner registrert «1 treharv».
Som man etter det foregående kan vente, er det i skiftene lite å
finne av jordbruksredskaper utenfor de aller sedvanligste. Jernstau
ren var alminnelig, og da den vel er et av de redskaper som har for
andret seg minst i tidens løp, var den den gang et kostbart apparat,
over halvparten så dyr som plogen. Ved skiftet på Landstad i 1744
vurdertes jernstauren til nøyaktig det samme som tvibeitplogen, 1 ort,
og på Karmhus i 1693 jernstauren til 1 ort 8 sk., plogen 1 ort 20 sk.
Av grev, ljåer og sigder noteres der påfallende få seiv på store gar
der, som oftest er de ikke nevnt. Ved det før nevnte skifte på Over
holmen i 1697, som synes å ha tatt alt nokså nøye med, er foruten
plogredskapet til 2 ort og en jernstaur til 1 ort 8 sk. registrert 5 grev
å 4 sk., 3 ljåer å 8 sk. og 1 do. å 6 sk., 3 høysleder for tilsammen
2 ort og 2 do. for 1 ort og 2 solder å 6 sk. Skiftet på Fæby i 1693
oppfører 4 grev for 12 sk. og 5 ljåer for tilsammen 1 ort, på Eklo var
i 1749 4 gamle grev å 5 sk., 3 ljåer å 8 sk., 3 gamle skjærer for til
sammen 6 sk. og 3 høysleder å 8 sk.
Som meget sjeldne redskaper må nevnes en «skjærkniv med hak
kelsekiste» på Maritvold i 1727 og en kornharpe på Lein i 1788.
Som den viktigste begivenhet på jordbrukets område i 1700-årene
kan man vel betegne innførelsen av poteten, skjønt den neppe var
nådd til å komme i alminnelig bruk på bondegårdene før omkring
1820. Den var kjent omkring Trondheim allerede i 1760-årene: I

----
419 Bind 2A
---
Norske videnskapsselskaps skrifter for 1768 finnes en avhandling om
Trondhjemske haveplanter, ved Peter Daniel Baade, hvor det bl. a.
heter:
«Solanum tuberosum. Potatos. En og andensteds; men man spi
ser heller næper eller roer end denne, endskjønt det nok kunde være
at onske, at den blev med flid dyrket, og at dens brug'blev almind
ligere, da den og er tjenlig til brød.»
På denne tid må den altså ha vært temmelig sj elden; men allerede
15 år senere har den fått så stor utbredelse at den nevnes ien offisiell
innberetning fra stiftamtmannen, som er klar over den betydning den
vil komme til å få for landet. En skrivelse av 11. oktober 1783 fra
stiftamtmannen til arveprins Fredrik, hvori han gjør rede for høstens
utfall, slutter således:
« så jeg har Aarsag til at tro, at Landmanden dette Aar for
det meste skal kunne hjælpe sig seiv, og det saa meget mere, som han
og har avlet en god Del Kartofler. Denne Sæd kan ikke nok anprises
— den vil vist blive en Velsignelse for Norge, den trives endog høit
op i Fjeldbygderne og giver ofte 10—20 Fold. Jeg vil haabe, den
med Tiden ganske skal befrie Indbyggerne fra at spise det kummerlige
Barkebrød og spare mange Tusen Træer i Skovene, som blev omhug
gede for at bruge Barken.»
Til Verdal er poteten visstnok kommet i 1780-årene, nøyere kan
ikke tidspunktet oppgis. Hvem der har æren av å ha innført den, vet
vi heller ikke, men det er neppe valg mellom flere enn to: kapellan
Peder Knstofer Krog på Kraag eller major Kliiver på Bjertnes. Kraag
eiedes av prost Peder Offesen Krog og ble drevet som underbruk
under prestegården til prostens død i 1780. Ved skiftet etter denne
er ikke notert noen potetsæd. Etter farens død overtok Peder Kri
stofer Krog, som da ble residerende kapellan, Kraag, og brukte går
den til han i 1793 ble sokneprest på Frosta. Han var en meget dyktig
jordbruker og fikk i 1797 den første sølvmedalje av Det kongelige
danske landhusholdningsselskap for utvist flid i åkerdyrkning og for
oppførelse av stengjerder, bygninger og veier på Kraag og på Frosta
prestegard. Han skal ifølge tradisjonen være den som har innført
potetavlingen på Frosta.
Major Lorents Didrik Kliiver drev Bjertnes etter farens død i 1771
og overtok gården da moren var død i 1782. Han var kjent som en
for sin tid fremragende jordbruker, og Bjertnes kan under hans drift
ansees for å ha vært et mønsterbruk. Av hans jordbrukslære, «Bon
depraktika», kan vi se at han har dyrket poteter på sin egen gard, og
27

----
420 Bind 2A
---
at potetavlen på den tid boka ble utgitt (1815), var blitt alminnelig.
Hans søster var gift med Peder Kristofer Krog.
Henimot århundrets slutning var potetavlingen blitt alminnelig i
Trøndelag. I sin innberetning av 18. oktober 1794 skriver såle
des stiftamtmannen etter å ha meddelt at årets kornavling er
blitt god:
«Ligeledes har Potetesplantningen, som her blandt Bønderne er
blevet meget almindelig, været meget heldig og har givet meget god
Avling.»
Oftere nevnes ikke potetavlen i stiftamtmandens officielle innbe
retninger i 1700-årene. Først fra 1818 av begynner den å omtales
regelmessig, og omtrent fra samme tid begynner den å nevnes i skifte
brev og kårkontrakter fra Verdal.
Ved kårkontrakt av 10. mars 1821 sikredes der enken etter Elle v
Olsen Risan bl. a. 2 tnr. poteter årlig, ved skifte på Lundskin i 1822
opplyses der å være satt det år 10 tnr. poteter, vurdert til 8 spdl., og
at den nå var trengt igjennom og dyrkedes også hos småfolk, viser et
skifte på plassen Ausen i Leksdalen i oktober samme år, hvor det
registrertes 4 tnr. poteter for 1 spdl. 3 ort. På Nestvold var utsæden
av poteter i 1823 1 tønne til 1 spdl. 1 ort.
JORDBRUKET OMKRING 1800
Hvordan den årlige drift på en større gard i Verdal foregikk om
kring 1800, får vi et nokså godt innblikk i av et lite skrift, forfattet
av major Lorents Didrik Kliiver på Bjertnes. Skriftets fulllstendige
titel er: «Bonde-Praktika, anvendelig ved Gaardsbrug og huuslig
Drivt, samlet af Andres Optegnelser og egne Erfaringer ved Lorentz
Diderich Kliiver. Major.» Kliiver var medlem av Det Kongelige Nor
ske Videnskabers Selskab i Trondheim, og det nevnte skrift, som
alminnelig kjennes under navnet «Bondepraktika», er utgitt av dette
selskap og trykt i Kristiania i 1815. Det inneholder, som han seiv
sier i forordet, en «Samling af adskillige optegnede lagttagelser, som
gamle, erfarne Jordbrugere og Huusholdere paa Landet have opbe
varet, og som jeg ved egen Agtpaagivenhed og flereaarig Erfaring er
bleven overbevist om at have været nyttige og holdet Prøve, nåar de
hensigtsmæssig anvendes, i disse vore, og andre dem lignende, Norges
landlige Egne.»
Skriftet grunner seg således på praktiske iakttagelser og inneholder
visstnok hva han seiv har praktisert på sin egen gard.

----
421 Bind 2A
---
For at boken skulle bli lettere anvendelig, fordelte Kliiver de regler
og råd, han ga, på de måneder i året da de burde anvendes. For
januar anbefaler han:
«I denne Maaned bør du tærske alt hvad muligt er; thi i Kulden
gaaer Kornet bedst af Skallen, og Halmen bliver blød og beqvem til
Foder for Creaturene. To Karle skal nu paa een Dag kunne tærske
300 Baand Korn, nåar de begynde Klokken 5 om Morgenen og arbeide
til Mørket om Aftenen. Driv flittig paa Tærskningen, thi fra denne
Tid af begynde og Rotter og Muus at gnave paa Kornet i Laden.
Naar du kaster dit Korn, da samle nu og fra denne Tid dit Sæde
korn; thi mærk vel: det som længst har ligget i sit Skal, spirer og
giver Grøde først; og saadant Korns Spirer eller Braad har mest Kraft
til at modstaa Vaarkulden. Vælg stedse forsigtige Folk til at kaste kor
net, saa at det lette Korn eller Smaakornet vel adskilles fra det gode
Korn, som skal henlægges til Sæd. Det Byg, som skal saaes, maae
ikke tinnes (det er: tærskes) for meget. Det bør altsaa ikke (som om
Sædekorn i Almindelighed er sagt) udtages af hver Kaste; men burde
om Høsten, ved Bygavlens Indbringelse i Huus, vælges og henlægges
saaledes, at det først ved Sædetidens Nærmelse, kunde udtærskes.
Istedetfor at harpes, hvorved Aalspidsen af stumpes og Kornet gjøres
utjenligt til Frøe, kunde det sælles i et dertil passende Sold, for at
rense det fra deri værende Ukrudsfrøe, som Melle, Senep m. fl. Paa
denne Maade at rense alt Sædekorn, ansees meget gavnligt. Man bør
bruke saa lette Slue-Vaaler (Pleier) som mueligt, at Kornet ei, for
medelst disses Tyngde og Kanter, under Tærskningen skal blive spaltet
og knust, og derved utjenligt til Sæd eller Malt; thi et saadant beska
diget Korn skyder kun een Braad, som visner bort uden at sætte Rød
der. Læg nu vel Mærke til, om der i Møgdyngerne eller Koebaasene
findes Korn; derved kan skjønnes, enten dine Tærskere ilde eller vel
have udtærsket Kornet paa Laden. Daglig bør du og eftersee Halmen,
som er tærsket, for i Tide at kunne forebygge den Skade, dig kan
tilføies derved, at Kornet bliver ilde tærsket.»
Også med hensyn til jordforbedring har han arbeid å anbefale utført
denne måned, idet han tilrår:
«I denne Tid, medens Føret er stadigt, bør du kjøre Sand paa de
tørre Leerbanker, som findes i din Ager, eller Leer paa tørre Sand
banker.»
Allerede i februar begynner han å minne om gjødslingen, idet det
heter:
«Udkjør nu din Gjødning paa Ågeren i Dynger, gjør Dyngerne

----
422 Bind 2A
---
flade og skufle Snee imellem hver Lag. Men læg Dyngerne, hvor
Ågeren er flad, at ikke Saften skal løbe bort med våndet.
«Forfærdige nu dine Høeslæder; thi om Foraaret og Sommeren
gives mindre Tid dertil.»
«Forsyn dig nu med Korn- og Gjerdes-Stør! Hvæds og spids dem
til efterhaanden, at de kan tørres og blive haarde.»
Mars: «Mal nu saa meget Meel, som du agter at bruge Sommeren
over! Lad ogsaa nu båge det Fladbrød, du behøver om Sommeren;
thi jo ældre dette Brød bliver, jo drøiere bliver det, uden at tabe sin
gode Smag.»
«Har du godt brændt Rugbraade fra Høsten, og du inden denne
Maaneds Udgang vil saae Vinterrug deri, om det end er paa Sneen,
da er det muligt i godt Aar at faae moden Rug til Høsten.
Og saa fortsettes under april:
«Lad nu dine Møgvogne og Møgslæder sættes i Stand, at de ere
færdige til at udkjøre den Gjødning, som skal bruges paa din Ager.»
«Har du forsømt at lade udbrede den Møg, som om Høsten var
faldet af dine Kreature, medens de gik paa Enget, da lad den nu
udslaaes, men ikke tyndt udspredes, thi saa tørres den bort, og giver
ingen Kraft fra sig. Forsøm heller ikke at rense og lade opplukke
den Qvist og anden Ureenlighed, som ligger paa dine Enge, at Græsset
ikke af saadant skal forhindres i sin Væxt og Liaaen i Slaattetiden
deraf fordærves. — Er din Ager saae-tør i de sidste Dage af denne
Maaned, da bør du saae dine Erter, din Hvede og anden Smaaesæa.
Du bør mærke, at al Sæd, som saaes, nåar Søndenvind blæser, eller
Luftens Træk staar fra den søndre Kant, bliver mere frugtbar, end den
der saaes, nåar Nordenvind blæser, eller Trækken staaer fra Nord.
Naar 6te Maii er forbi, kan den, som har stor Jordbund, begynde
for Alvor at saae sit Korn, men paa Moelandet og i sandige Jorder
er den 10de og 12te Maii tids nok at begynde; thi om kold Luft ind
træffer, saa blive disse Jordarter belagte med Ugras, og den unge
Braad bortvisner. Først bør du saae din Havre, som behøver længst
Tid til Modenhed, derefter Blandkorn og Byg. Til Sædekorn bør
tages det største og bedste, som falder af din Avling, dette sætter
stærkerste Braad og Rødder, som best modstaae de nordlige Vinde og
den Nattekulde, som gjerne indtræffer efter Sædetiden.
At dyrke eller saae udi vaad og raae Ager, er til ingen Nytte; den
giver alene Ugræs og fordærvet Jord i lang Tid derefter. Men nåar
din Ager er tør, da harve eller mørgjør den førend du saaer dit Byg
eller Blandkorn, som vil have løs Jord at voxe udi. Men efter at den

----
423 Bind 2A
---
er tilsaaet, maae den ikke harves for meget, thi Kornet, som er lettere
end Jordens Muld, vil da blive liggende ovenpaa Jorden. Udi Ager,
som er høstpløiet ordentligen og vel, kan du saae Havre uden fore
gaaende Harvning; thi da bliver Havrevexten staaende i smukke Rader
ligesom Haveurter, nåar de ret dyrkes, og den giver dig en riig Høst.
Derimod vil ikke Bygget ført paa den Maade.
Naar en passende Harvning er overgaaet den tilsaaede Ager, og
derpaa endnu befindes jordklumper, da driv den over med Flage.
Det er at sætte sammen 6 a 8 Bag som en Dør, med de runde Sider
vendte nedad, og saaledes at Lokken trækkes paa den forreste Bag.
Med 2 Heste kjøres denne Flage paa tværs over Ågeren, da gnides
Klumperne i Stykker; derefter harv den med en let Harv og derpaa
maae den slættes over med en lettere Flage. Er Jorden meget løs og
skal siden blive lagt til Græs, da er en Rui eller Trommel tjenligere
at jevne den over med.
Saae ikke din Ager for tykt; i frugtbare Aar taber du derved, thi
Ågeren lægger sig ned, Halmen forraadner, Kornet bliver støvmadet,
og det nedliggende fryser snart; derimod maadelig og tyndagtig Ager
modstaaer Støbregn, Vind og temmelig Kulde, modnes før og giver
bedre Kjerne i Kornet end den tyktvoxende.
Du bør stræbe at have nedsaaet din halve Avling den 16de Mai i
og afsaaet den 26de Maii.
Jeg vil ikke raade nogen til at sætte sit Korn i Blød forinden det
saaes; thi kommer der efter Nedsaaningen en stærk Hede eller Tørke,
som ofte paa den Tid indfalder, da vil ikke den halve Deel slaae
Rødder eller komme til Væxt, men blive liggende fortørret.
Skulde din først saaede Ager, formedeist kjølig Luft sætte for meget
Ugræs, som vil overgaae Braadden, da maae du harve den op, uagtet
den er spiret; men du maa nøie agte paa den Tid, da du kan skjønne,
at Regn strax vil falde; thi ellers vil Kornets opharvede Rødder for
tørres.
Ved den 25de Maii, eller om før, nåar Varmen fornemmes at kom
me i Luften, da saae dit Liinfrøe. Ligesaa dit Flampefrøe, og læg paa
Hampestykket Hestemøg, bred den fiint og jevnt over, da skal du
faae en god Hampevæxt. Har du endnu Møg tilovers, da før den
ud over den Ager, dig synes at trænge meest til den; bred den tynd
og vel ud, kommer Regn strax derpaa, faaer du den godt betalt.
Sæt nu dine Potatos i Jord, som har vært pløiet om Høsten, og paa
den Tid gjødet; thi Gjødning som gives til Potatosageren om Vaaren,
giver ingen velsmagende Frugt, undtagen det er aarsgammel, uddam

----
424 Bind 2A
---
pet Møg. Jorden maae gjøres meget løs, Potatossen maae lægges med
Y 4 Alen mellem hvert Frøe og renses fra Ugræs i Særdeleshed.
For juni måned gir han følgende påmindelse:
«Det Korn, du nu har liggende, maae omskufles eller opharpes een
Gang hver Uge i denne Maaned, og de Kitter eller Binger, hvori det
ligger, omskiftes; saa er du frie for at det mugner, eller at der kom
mer Orm deri. I denne og efterfølgende Maaned skal Skoven afryd
des paa de Steder, som du vil have til Ager eller Engbund, thi da
gror den ikke lettelig igjen.»
Så kommer et litt pussig råd, som vel i sin tid har vært ansett for
godt:
«Frygter du, at Tordenen skal skade din Byg- eller Liinager, da
sæt i hvert Hjørne af Ågeren en Older- eller Almqvist, der er et Par
Alen lang med grønne Blade, saa aflede disse Lynilden.»
Skjønt det vel også i den tid var sjelden at man begynte slåtten i
juni, gir han dog under denne måned et par rettledninger vedkom
mende høyet:
«Høe, som er slaaet før St. Hans Dag og vel indtørret, bør bevares
for sig seiv for at gi ves det Qvæg, der bliver sygt om Vinteren; thi
dette Høe indeholder en styrkende Lægedomskraft. Brug det Høe,
du først nedslaar, til dine Køer, det giver dem Saft til at melke; og
det du sidst slaaer, til dine Heste, det giver den meste Styrke fra sig.
Nu er den bedste Tid at saae Vinterrug i Braate.»
Som innledning til høyonna kommer hans siste råd under juni
måned:
«Vogt dig nu for formegen Søvn, som fordærver dit Legeme. Staae
herefter tidlig op ved Solens Opgang, væk dine Folk og sæt dem i
Arbeide den Stund det er svalt om Morgenen, lad dem i det Sted
sove en Times Tid om høieste Dag, nåar de for Hedens Skyld ei kan
saa vel arbeide.»
Og så kommer juli måned vesentlig med direktiver for høyonna:
«Mangler Noget, som skulde have været udrettet i forrige Maaned,
da lad det nu gjøres. Hav nu din Kornlade og Høestaaiene færdige
og reengjorte, hvor du skal lægge dit Høe. Hav nu paa rede Hænder
dine Liaaer, River, Slibestene og Høeslæder; thi ingen Aand er saa
betydelig og vanskelig at drive, som det sig bør, som Høeaanden; den
mindste Forsømmelse eller Tidsspilde kan skade dig mange Dalers
Værd.
Når du merker, at Rødkolden (d. e. Rødkløveren) falmer paa dine
Jorder, da er det rette Tid at slaae; thi da er Græsset modent, og ved

----
425 Bind 2A
---
at tørres paa Jorden, kaster det sit Frøe, som igjen giver Græs. Det
er ikke godt at slaae saa nær til Jorden, at der hugges ned i Græsro
den thi nåar stærk Hede da indtræffer, saa fortørres den og giver
ikke Græs næste Aar; men Mossen bliver desto villigere til at for
plante sig og voxe i Stedet. ,
Når du indkjører dit Høe, er det meget vigtigt, at samme vel jevnes
ud og omkastes i Høehjelden eller Høeboden, derpaa vel sammentryk
kes og trampes fast. Når det da om Vinteren tottes fra Siden af Høe
dungen jevnt op fra Gulvet til dens Høide, beholder Høet en bedre
Kraft, og er meget drøiere og nyttigere for Kreaturene, end nåar det
altid aftages oven paa; thi da trænger for hver Gang fugtig Luft, Dun
ster og Kulde lettere ned i det og skiller det ved sin fine Smag og
Lugt Høe, som ikke er kommen Regn paa, efter at det er afslaaet,
ville Kreaturene ikke trives vel af, da det Støv, som hænger ved Græs-
set, ogsaa da folger Høet.
Forsøm ikke at see til dit gamle Korn, og brug den Maade dermed,
som er foreskrevet i forrige Maaned, nemlig: at omskovle eller harpe
det og flytte det i andre Kitter.
Det Høe (eller Haae), som du kan slaae anden Gang og faae vel
tørt i Huus, bør du gjemme til dine Heste, at give dem i Vaarmå
neden.»
Allerede i slutten av juli forbereder han høsten i følgende påmin
delse:
«See nu til, om dine Korn- og Tærske-Redskaber ere færdige, samt
Kammene tii at namre og rive dit Lun paa.»
I august heter det:
«Den 24de kaldes Bartholomæus, før denne Dag bør du have dine
Ærter opskaaret.
Er dit Korn overflødigt modent, da ville Axene falde af og
Kornet spildes, nåar du skærer det midt paa Dagen i tørt Veir, der
for er det bedst at skjære samme i Morgen- og Aftenstunden, da er
det seigere.
De Karle, som trække op Kornet (binde det paa Stør), maae nøie
tilholdes, at' de gjøre Støren glat og frie for udstående Qviste eller
Fliser, og spidse den vel i den øverste Ende; samt sætte den fast og
forsvarligt i Jorden, og vaerligen nedtrykke Kornbaandene, at intet
rystes af. Det øverste Baand maae vendes saaledes, at Bændelen af
Rodknuden vender mod Vesten og Topknuden, som Kornet er udi,
vender mod Østen; thi dersom Knuden vender opad, staaer den Fare
for, i fugtigt Veir, at groe eller spire op des hastigere. Det er godt

----
426 Bind 2A
---
at sætte Træstager under det nederste Baand; haves disse ikke saa
hører stor Vaersomhed, til at sætte de to nederste Baand fast sammen
med Toppen opad fra Jorden, for at opbære de øvrige som trækkes
paa Støren. Det er og tjenligt, at bruge lige lange Stør og lige mange
Baand paa hver Stør, samt lige Tal af Stører paa Læsset, nåar Kornet
indkjøres; da faar du en let og sikker Beregning over din Avling, og
kan ved første Tærskning erfare bestemt, hvad hvert Læs giver af'sig
og derefter skjønne omtrent, hvad Korn du kan vente dig, hvorefter
du da i Tide kan indrette din Huusholdning.
At tilholde sine Folk, som skære Kornet, at de korslægge og ikke
gjøre Kornbaandene for tykke, lægge 12 Baand sammen i hver Dynge
og saaledes bruge 12 Baand paa hver Stør og 8 Stør paa hvert Læs,'
holdes for den beqvemmeste og nyttigste Maade.
Det, du agter at have til Sædekorn, bør ikke være for meget mo
dent. Indkjør ikke dit Korn, førend det har staaet paa Stør i 14 Dage;
thi hvor tørt det end synes før at kunne være, saa behøver Luften den
Tid til at frådrage Halmen og Kornet deres grønagtige Vædsker, at
det ikke skal mugne i Straaet.
Mødes du til at indkjøre Korn, som ei er fuldkommen tørt og dine
Kornstaale ikke ere luftige nok, da brug en tom Tønde i Midten af
Staalet, fra Gulven af, at lægge Kornet omkring, og lidt efter lidt at
opflytte Tønden, at derved maae blive en Trækaabning lige op igjen
nem Kornstaalet. At lægge tørt Olderløv iblandt Kornet ved Kan
terne af Staalet, skal meget afværge at Muus ikke trives der eller
skader Kornet.
Fornemmer du, at der kommer Varme i Staalet ved Døren, hvor
Kornet er meest sammentrykket, da lad hugge 2 a 3 ferske Olderstor,
tryk disse med Barken paa ned på de Steder, hvor Varmen eller Fug
tigheden synes at være; lad noget af Støren staae frie oven over, saa
trækker den Fugtigheden til sig og uddamper den i øverste Ende.
Hjelper ikke dette, da maa du strax opkaste og udbytte det varme
Korn, thi ellers vil det hele Kornstaal blive bedærvet. Du bør altid
lade dine Folk have et bredt Bræt eller Bord at staae paa i Staaldøren,
som opflyttes efterhaanden, for at forekomme for stærk sammentryk
ning, der foraarsager Varme og Fugtighed i Kornet.
Falder der Rust det er rodt Støv, paa Bygget, da maae det strax
aftærskes, thi ellers fordærves og optæres Kornet i kort Tid i Staalet.
Kommer der Snee paa Kornstøren, da maae den ikke afrystes eller
afkastes; thi da trænger den ind imellem Halmen og Axene; men lader
du den ligge rolig, indtil Luft og Vind bcrttager den, saa løber det

----
427 Bind 2A
---
Vand, som deraf flyder, frit udover, og foraarsager ingen Fugtighed
for Fremtiden i Kornstaalet.»
September måned innledes med følgende påmindelse:
«Mærk, efter forrige Maaneds Regler, om noget er tilsidesat, og
som derfor i denne Maaned bør iagttages. En sildig Høst i vort Land
foraarsager Sinkelse med Kornhøstningen til denne Maaneds Udgang.
Pløi og gjød nu din Ager, hvori til Foraaret skal sættes Potatos og
Rødkaal; bred Gjødningen ud, at Luften kan fratrække den de skade
lige Dele, som foraarsager Orme og Flækker paa Vexten.
Tag nu op i godt Veir dine Potatos; før dem strax med tilhængende
Jord i dybt gra vede Jordhuller, og dæk dem vel til, saa beholdes de
ufrosne og friske til Vaartiden. De, som skal bruges om Vinteren,
maae vel omlægges paa Bunden og ved siderne i Kjelderen med tør
Halm eller Granbark. Ingen bør spise Potatos, førend den fælder sit
Blomster; thi den foraarsager Sygdom i Maven.
Forsøm nu ingen Tid til at høstpløie al den Ager du kan, og som
du agter at saae udi til Foraaret. Den, som da skal gjødes, bør i Høst
harves over og jevnes, at Gjødningen kan vel udspredes over den.
Hvo som vil gjøde sin Ager til Korn om Høsten, bør nedpløie Gjød
ningen, og om Foraaret oppløie den igjen ved Sædetiden.
En moosgroet Eng kan man nu overharve, da Moosen løsnes bedst.
Dette skeer lettest, efterat det har regnet i nogen Tid. Kunde den
saaledes overharvede Eng overspredes med tynd Gjødsel, og derpaa
strax besaaes med Høefrø, vilde den saa meget hastigere komme i Flor
det følgende Aar, Læg Moosen i Dynger, og, nåar den er tør, da
bland den i Gjødningen. Paa saadan harvet Moose-Eng bliver der
efter godt Græs.
Naar Riset eller Straaet er tørt paa dine optagne Erter, da kjør dem
ind; thi om end Erterne ere bløde, tørres de dog siden.
De Redskaber, som ere brugte om Sommeren til Eng- og Agerdyrk
ningen, bør nu indsamles og vel forvares, at intet af Skjødesløshed
forkommes, det være sig Liaar, River, Høeslæder, Kornsigder, Hum
lestænger, Kornstør, Harver, Plove, Grinder og Leed, samt Fersk
vands-Fiskeredskaber med videre.»
For oktober heter det:
«Nu maae du frygte for Kulden, derfor indhøst nu uden Ophold
dine Potatos og øvrige Urter, som ei taale at fryse.
Den, som haver sielændede og vaade Ågre, bør nu gjøre Grøvter
derom eller rense de forhen gravede Grøvter, at Våndet til Vaaren

----
428 Bind 2A
---
ikke standses eller stoppes for; thi det drager da al Kraft og Gjød
ning fra Jorden, om den længe oversvømmes af lisvandet.
Alt hvad som kan kaldes Gjødning og Feieskarn, og er liggende
inde i din Gaard eller ved Huusvæggene, skal nu bortkjøres paa Åge
ren eller paa Gjødningsdyngen, at det ikke ved afvexlende Veir for
aarsager slemme Uddunstninger, som skader Sundheden og forraad
ner Huusvæggene.
Naar du anlægger en Gjødningsdynge, (som bør skee i Junii Maa
ned, og bør deri bringes Moos, Løv, Grøftrensning, Bar, tør Myrtorv,
sort Muld m. m.) da gjør den f lad som en Have-Seng, paa det at
frugtbar Regn, Snee og Luft kan trænge ind imellem de sammenlagde
Dele, derved bliver den bedre til at gjøde Ågeren, end den, der er
rund og toppet.»
Om treskingen har han noen påminnelser under november maaned,
bl. a. følgende:
«Vær nu fra første Tid af, at du tærsker, sparsom med dit Korn,
som du tåger af Laaven; deel forsigtig ud det, som er fornødent til
dine Sviin og Fugle, og lad dette, som bør tages af det lette Korn,
tørres, drøftes og males til Meel, da have Kreaturene bedre deraf, og
intet vrages, nåar de faae det som Dei. Tag dernæst jevnt langs
Kasten det, du skal have til Brødkorn af Havre, og til Malt af Byg.
Udi Midten af Kasten er det jevneste og fineste Korn til Sæd, og det
sidste af Bygkasten er bedst til Gryn, men af Havrekasten til Meel;
derimod af Midtkasten tages det bedste til fornøden Havregryn.»
Om åkerbruket i Stjør- og Verdal skriver Kraft omkring 1830:
«Skjønt agerdyrkningen i dette fogderi langt fra ikke er bragt til,
hvad den kunde og burde bli efter egnens lokale beskaffenhed, avles
her dog i almindelige aar en god del korn til salg, og det er kun de
mest avsides eller de mest i høiden liggende distrikter, der er udsat
for skade paa kornsæden av tidlig nattekulde, likesom Sulgaardene
i Værdalen sjelden faar modent korn, og den høitliggende Helgaadal
som oftest er i samme tilfælde. Agerbruget lider heller ikke her under
mere indbringende næringsveie, da skogbruket og fiskeriet ikke er av
den betydning, at jordbruget derved stanses, og den for Værdalens
prestegjeld vigtige næringsvei, kjørsel for jamterne, kun indfalder om
vinteren. Hovedsæden er overalt havre, der forholder sig til bygsæ
den i Værdalen som 6 til 1. I almindelighet høstes av havre 4—5 og
av byg 6—B fold. Av rug saaes nogen vaarrug, sjelden vinterrug.
Ogsaa saaes i Vædalens prestegjeld hvete av endel og lykkes ret godt
i dertil passende jord, dog bruger bonden sjelden denne sæd, der ikke

----
429 Bind 2A
---
er ham saa sikker som bygget. Til kornsæden pløies om hosten. Om
foraaret overharves den pløiede ager en til to ganger, derpaa saaes og
nedharves kornet. Man gjødsler til byg. Gjødselen utkjøres sidst paa
vinterføret, spredes nåar ågeren er harvet, og sæden nedharves med
gjødselen. Til vinterrug oppløies gjerne gammel hvilet ager. Ordent
lig sædskifte kjendes ikke. Kun enkelte bruker dertil gråa erter.
I almindelighet tas 2, 3 eller 4 havrehalme efter bygget, og derpaa
utlægges ågeren til græs i nogle aar. Potetavl drives vel overalt, men
kun paa faa steder i det store, da den mangesteds herskende stive
lerjord ikke er fordelagtig for denne sæd, saa at den kun gir faa fold.
Desuten indskrænker mangel paa kjældere til at bevare denne jord
frugt mot vinterkulden noget dens dyrkning. Potetavlen er imidlertid
i tiltagende *og anvendes tildels til sædskifte. Ved seneste matriku
lering angaves kornavlingen for Værdalens prestegjeld til 16 460 tøn
der, men denne angivelse synes at være for lav og kan saaledes ikke
være paalidelig. Kornet er nemlig samtlige her i fogderiet paa fjor
dens østside liggende prestegjelders vigtigste produkt, og en betydelig
del korn avsættes aarlig herfrå mest som mel dels til Trondhjem, dels
til Levanger marked og dels til bønder fra sjøkanten, som hidbringer
fiskevarer. Ligeledes opbrændes en stor del kornvarer til brændevin
I de fleste av fogderiets prestegjeld, Leksviken maaske undtat, avles
det lin, almuen behøver, og av det lærret og strie, som derav forar
beides, avsættes en ikke übetydelig del, dog mest grove sager, til
Trondhjem. Hamp avles der kun saare lidet av, saa meget mindre som
man vil ha gjort den erfaring, at den hjemmelavede hamp ikke duer
til fiskegarn. Humle dyrkes vel paa mange steder, men ikke til fog
deriets fornødenhet.
Hverken jordbund eller klima hindrer anlæg av kjøkkenhaver; men
de bruges lidet av bønderne. For frugttrær er derimot klimatet ide
fleste egne for stormende.»
Fra 1835 har vi statistiske oppgåver over utsæd og kreaturhold i
forbindelse med folketellingen samme år. Ved benyttelsen av disse
oppgåver bør man være oppmerksom på at de alminnelig antas å være
for lave.


----
430 Bind 2A
---
Havre 16325/ 8 8041/ 2 207 2643%
Erter 101/ 2 41/ 16 21/ 8 16H/ 16
Poteter 1164% 199 1879^
Pvegnet i prosenter av hele prestegjeldets utsæd av vedkommende
sort, var altså utsæden av:
Stiklestad Vuku Vinn
Hvete 61,97 % 22,54 % 15,49 %
Rug 75 % 12,04% 12,96 %
Bygg 61,15 % 25,34 % 9,51 %
Blandkorn 100,00 % 0,00 % 0,00 %
5
Havre 61,75 % 30,42 % 7,83 %
Erter 62,92 % 24,35 % 12,73 %
Poteter 61,94 % 27,47 c / c 10,59 %
Da folkemengden samtidig var:
I Stiklestad sogn .... 3063
Vuku » .... 1958
Vinne » .... 543
tilsammen 5564.
Altså var utsæden pr. 1000 innbyggere:
Stiklestad Vuku Vinne Hele Verdal
Av hvete 1,80 1,02 2,53 1,60
» rug 6,61 1,66 6,44 4,85
» bygg 79,97 48,70 65,84 67,56
» blandkorn . . 2,29 0,00 0,00 1,26
» havre 533,02 410,88 381,22 475,15
» erter 3,42 2,07 3,91 3,00
» poteter .... 380,10 268,26 366,50 337,80
Ved en sammenlikning med tidligere tider kommer vi således til det
forbløff ende resultat at der i Verdal såddes mindre bygg i 1835 enn i
1723 og ikke meget mere havre, til tross for at folkemengden var ste
get til henimot det tredobbelte. Og en sammenlikning av utsædmeng
dene med folketallet gjør forholdet ennå mer påfallende, idet den viser
at det i Verdal såddes omtrent 3 ganger så meget bygg og ikke langt fra
dobbelt så meget havre pr. individ i 1723 som i 1835.
Det er naturligvis mange faktorer som har virket sammen for å
skape denne forandring. For det første er den nye sæd, poteten,
kommet inn og har lagt beslag på mye av det åkerareal som tid
ligere bruktes til bygg og havre. Dernest har flere mennesker funnet
sitt erverv utenfor jordbruket. Men mest må vi anta at forandringen

----
431 Bind 2A
---
skyldes et intensivere jordbruk — man var mer og mer kommet til
klarhet over fordelen ved et mindre, men vel skjøttet åkerareal frem-
for et større, men dårligere skjøttet.
For å få et skjønn over det omtrentlige åkerareal kan vi gå ut fra
den tydeligvis gjennom lange tidsrom gjeldende praksis pr. mål å
så l/ 8 tn. rug, l/ 4 tn. bygg, l/ 3 tn. havre, l/ 4 tn. erter og 21/ 2 tn - poteter
(saml. oppgaven fra Tiller i 1766). Etter dette skulle Verdals åker-
areal i 1835 ha vært således utnyttet: (Hvete er beregnet med samme
kvantum som rug og blandkorn og bygg pr. mål.):
Stiklestad Vuku Vinne Hele Verdal
Til hvete 43 mål 16 mål 11 mål 70 mål
» rug 162 » 26 » 28 » 216 »
» bygg 980 » 381 » 143 » 1504 »
» blandkorn .... 28 » 0 » 0 » 28 »
» havre 4898 » 2414 » 621 » 7933 »
» erter 32 » 12 » 6 » 50 »
» poteter 466 » 207 » 80 » 753 »
Tilsammen 6609 mål 3056 mål 889 mål 10554 mål
areal i 1835 ha vært således utnyttet. (Hvete er beregnet med samme
Åkerarealet skulle altså i det lange tidsrom siden 1723 kun være
økt med 85 %, mens folkemengder! i samme tid er økt med 193 %.
Åkerarealet var altså ikke vokset fullt halvparten så sterkt som folke-
mengden. Men så ga nok jorda av seg mye mer enn før.
Tellingen av 1835 har ingen oppgåver over avling, derimot er det
for liver tellingskrets anført en skjønnsmessig oppgave over foldig-
heten for de forskjellige slags utsæd. Disse oppgåver varierer så sterkt
for de forskjellige kretser at det er vanskelig å komme til noe bestemt
resultat angående hele bygda, og for enkelte kretser er oppgåvene så
lave at det må vekke tvil om deres pålitelighet. Således er hvete for
Vinne sogn og Sjøbygda —Volhaugen oppgitt å gi 2 fold og rugen
i de samme strøk 3 fold. Bygg oppgis både for Vinne og strøket Malså-
dalen—Helgådalen ågi 3 fold, ja for kretsen Oppem—Suul endog
bare 2 fold. For Skrove —Jermstad-grenda med Sør-Leksdalen opp-
føres havren med 3 fold osv.
Oppgåvene fra de fleste og tillike de viktigste kornstrøk (unntagen
Vinne, hvorfra de er så urimelig lave at man ikke kan ta hensyn til
dem) er dog noenlunde samstemmige og gir til resultat for:
Hvete 4—-5 fold
Rug 5 —6 »

----
432 Bind 2A
---
Etter nedgangsperioden i 1820-årene og begynnelsen av 1830-årene
begynte åkerbruket i slutten av 1830-årene å ta seg opp igjen. I amt
mannens femårsberetning for 1840—45 heter det således om jord
bruket, at «denne vigtige næringsvei maa fremdeles ansees for at gaa
fremad til det bedre». Hertil hadde de i de siste sår inntrufne gode
år bidrat, så at landsmannens arbeid hadde lønnet seg tross de ringere
priser på hans varer. Og landeiendommenes verdi steg i denne tid ikke
übetydelig, som det vil framgå av gårdshistorien.
De forskjellige slags utsæd var de samme som tidligere. Dog mener
amtmannen at man nå mer enn før syntes å legge vind på rugavlen,
«som i det hele baade lykkes og lønner sig godt. Utsæden herav er
i det mindste efter opgivende nu og hvad man vil kunne ha bemerket
ved at gjennemreise distriktets forskjellige egne, over dobbelt saa stor
som i 1835».
Der kan dog for Verdals vedkommende neppe sluttes stort av at
utsæden av rug i 1845 var 44 tønner mot 27 i 1835. Begge tall viser
at det såddes så små mengder av denne kornsort at de må sies å være
uten vesentlig betydning for den samlede kornavl i bygda.
Videre opplyser amtmannens innberetning, at forholdet mellom
korn- og potetavlingen var omtrent som før, men han mener at den
senere lovgivnings innskrenkninger i brennevinsbrenningen utvilsomt
vil ha til følge at potetavlen innskrenkes til gagn for kornavlingen og
engene. Han uttaler at interessen for åkerbruket synes å være i til
takende, «og man tør haabe, at den besluttede oprettelse av en land
bruksskole i distriktet vil bidrage sit».
Innberetningen av 1845 er den første som nevner at almuen i for
skjellige prestegjeld i amtet hadde begynt å sa grasfrø, fornemmelig
timotei; men man visste ennå ikke om dette ville bli til noen fordel,
da landmannen ikke hadde tilstrekkelig gjødsel til dette grasslag, so:n
dessuten (mente man iallfall den gang) krever særskilt jordsmon.


----
433 Bind 2A
---
Vi kan således slutte at dyrking av kunstig eng i Verdal er begynt
så smatt omkring 1840. De første, som sådde grasfrø her, var nok
kaptein Wilh. Holst på Stiklestad, Johs. G. Monrad på Ekle og Nicolai
Jenssen på Nedre Holmen.
I 1840- og 50-årene bygdes de første treskemaskiner, liksom det
også på denne tid ble mer alminnelig å bygge gjødselhus.
I det hele synes landbruksforholdene ved denne tid å være i opp
gang. I innberetningen heter det, at de gode år merkbart hadde for
høyet salgsprisene på fast eiendom, og skjønt pantehefreisene var økt,
var ikke forholdet mellom disse og verdien av den faste eiendom for
ringet. Flere forbedringer ved husbygninger syntes også å tyde på en
ikke forringet formuestilstand.
Om mengden av de forskjellige slags utsæd gir tellingen i 1845
følgende opplysninger:
Utsæd 1845- Stiklestad Vuku Vinne Hele Verdal
Hvete 51/ 8 l 3 3 /s 6 %
Rug 2815/ 16 101/ 16 5 44
Bygg 2341/ 2 1045/ 8 445/ 8 383%
Blandkorn 5% 1 3 /4 7 Vs
Havre 20383/ 4 1004 3221/ 4 3365
Erter 19tø 4 29%
Poteter 13831/ 2 6701 /2 2661 h 23201/ 2
I prosenter av hele bygdas utsæd av vedkommende sædsort, var
altså utsæden av:
Stiklestad Vuku Vinne
Hvete 74,55 % 20,00 % 5,45 %
Rug 65,76% 22,87% 11,37%
Bygg 61,11 % 27,26 % 11,63 %
Blandkorn 77,04 % 0,00 % 22,95 %
Havre 60,59 % 29,83 % 9,58 %
Erter 66,10 % 20,17 % 13,73 %
Da Stiklestad sogn hadde 3164 innbyggere, Vuku 2078 og Vinne
629, tilsammen 5871, var altså utsæden pr. 1000 innbyggere:
Hvete 1,61 0,66 0,60 1,17
Rug 9,15 4,84 7,95 7,49
Bygg 74,12 50,35 70,95 65,36
Blandkorn .... 1,86 0,00 2,78 1,30
Havre 644,36 483,16 512,32 573,16
Havre
Erter 6,09 2,83 6,36 4,96
Poteter 437,26 322,67 423,69 395,24

----
434 Bind 2A
---
Av foranstående tabeller framgår at av de viktigste sædsorter i
bygda, bygg, havre og poteter, falt med runde tall 6/ 10 av utsæden
på Stiklestad sogn, 3/ 1 Q på Vuku og 1/ 10 på Vinne.
Utsæden av bygg lioldt seg på samme standpunkt i forhold til folke
mengden som i 1835, det er dog en svak svingning å merke i alle tre
sogn. Derimot er utsæden av poteter og især av havre øket meget
sterkt, havren især i hovedsognet. Dette kan muligens skyldes at det
kan være tatt med havre som såddes til grønnfor.
LANDBRUKSSKOLEN
Amtstinget i 1845 fattet beslutning om bidrag til opprettelse av en
landbruksskole. Ved kgl. resolusjon av 18. april 1846 ble beslutningen
approbert og av statskassen tilstått et bidrag av 300 spdl. årlig de
2 første år fra skolens opprettelse og 250 spdl. det følgende år på
betingelse av at departementet approberte planen for skolen og valget
av bestyrer. Departementet gjorde oppmerksom på det hensiktsmes
sige i at der i fornødent fall ble gitt den som man antok til bestyrer,
anledning til å utdanne seg ved et fullstendig åkerdyrkningsseminar,
og ga tilsagn om at en del av statskassens tilskudd kunne anvendes til
bestridelse av omkostningene herved.
Amtstinget i 1846 fattet da beslutning om av de av amt og stats
kasse bevilgede midler å tilstå et reisestipendium på 300 spdl. årlig
til en som ville utdanne seg for bestyrelsen av landbruksskolen, og
det ble overdratt amtmannen i forening med en nedsatt komite å velge
«det omhanlede subjekt» blant dem, som måtte melde seg, samt på
hensiktsmesigste måte å søke ervervet et til skole passende jordbruk
etter samråd med den vordende bestyrer.
Til bestyrer valtes cand. teol. Jakob von der Lippe Hansen. Denne
oppholdt seg derpå i juni 1847 til august ved Romsdals landbruks
skole, fra september 1847 til april 1848 i Kristiania, hvor han benyttet
det kjemiske laboratorium og tok privat undervisning bl. a. hos Boie
sen, «hvis foredrag og fremgangsmaade mindre behagede mig,» som
Hansen seiv sier i sin innberetning, og til slutten av mai 1848 overvar
han våronna på Linnæs. Han fremla derpå under 13. juni 1848
en plan for sine fortsatte studier, som gikk ut på et 7—B måneders
opphold ved Degebergs landbruksskole i Sverige, en 6—7 måneders
reise sommeren 1849 og 5 —6 måneders opphold ved Hohenheim i
Tyskland, som den gang sto i stort ry for sitt kreaturstel, eller også et
opphold på 1 år ved Degeberg og en 6—7 måneders reise. Omkost

----
435 Bind 2A
---
ningene ville for hvert av disse alternativer beløpe seg til omkring 800
spdl. Amtstingets landbrukskomite bifalt ikke noen av dem, da den
fant dem for kostbare, men da den antok at hans utdannelse hittil
hadde vært av vesentlig teoretisk art, fant den at han i ytterligere 1 år
kunne søke skolen på Degeberg, hvilket ble bifalt av amtstinget i
1848, liksom det ble overdratt amtmannen i forening med den ned
satte komite å kjøpe eller i mangel herav forpakte et passende jord
bruk til landbruksskole. Amtstinget i 1849 f øyde hertil hvis kjøp ble
foretrukket, måtte ikke kjøpesummen overskride 7000 spdl.
I riden til neste amtsting arbeidet nå den nedsatte komite med
anskaffelsen av en passende eiendom. Tilbud om salg kom der fra
eierne av gårdene Nedre Løe og Dalum i Sparbu, Nordre Minsås og
Forbregd i Verdal, Lynum og Tingstad i Skogn. Til forpaktning ble
frembudt Snåsa prestegard, Bunes og Lund i Verdal, Sundnæs på
Inderøy og Helge-Rein-By i Egge. Resultatet ble at man sluttet kon
trakt med proprietær D. R. Gram om opprettelse av landbruksskole
på hans eiendom By i Stod. Gram skulle skaffe lokaler, besætning,
gårdsredskaper, såkorn, verksteder med verktøy til forferdigelse av
gårdsredskaper, dessuten skulle han lønne en praktisk lærer og en
handverker, skaffe kost til elevene m. m., alt for en godtgjørelse av
500 spdl. årlig. Kontrakten skulle gjelde for 6 år.
På amtstinget i 1850 ble dette bifalt og følgende budsjett for sko-
Tilsammen 1000 spdl.
Komiteen for skolens opprettelse hadde foreslått 400 spdl. som
lønn til bestyreren, men amtstingets landbrukskomite fant at 300
måtte være tilstrekkelig til et anstendig utkomme i betraktning av fritt
lokale, billig levested og i sammenlikning med hva mange andre
offentlig lønnede hadde. Fra 1853 ble den dog forhøyet til 400 spdl.
På By var det allerede før landbruksskolens opprettelse gjort bety
delig til eiendommens forbedring: I flere år hadde skottlendere fore
stått landbruket, og her praktisertes allerede et bestemt omløp (2 år
havre, 1 år bygg, gjødslet og isådd grasfrø, eller 2 år havre, 1 år rot
frukter og det 4. år bygg med isådd grassfrø, 4—5 år grasland),
23


----
436 Bind 2A
---
og dette omløp fulgtes ennå for det meste etter skolens opprettelse.
Eiendommen besto av 1500 mål dyrket jord, hvorav 1100 disponertes
landbruksskolen. For å opphjelpe kvegavlen var irsk rase anskaffet,
for hestavlen holdtes 2 hingster, av arabisk og gudbrandalsk rase,
og til svineavlen var anskaffet otaheitisvin. Eieren hadde dessuten
latt anskaffe fra Skottland 2 par ekte Leicester-sauer. Av bestyrerens
første årsberetning fremgår at gardens eier med rund hand hadde
imøtekommet skolens tarv, og i den neste heter det, at «brugets eier
har fremdeles vist den samme varme interesse for landbrugets fremme
ved ikke at sky forsøgsomkostninger i alle retninger».
Her begynte da Nordre Trondhjems amts første landbruksskole den
1. juli 1850 med 6 elever. Kurset var 2-årig, og elevene hadde under
visning og opphold fritt, fra 1853 også vask, lægetilsyn og medisin.
Elevenes antall måtte ikke overskride 12, dvs. 6 i hver klasse.
Det første kull uteksaminertes 25. juni 1852, alle seks med beste
karakter. En av dem, Anders Øfsti av Stjørdal, søkte og fikk samme
år stipendium av amt og stat for å utdanne seg til dyrlæge. Som sådan
kom han senere til å undervise i husdyrlære ved landbruksskolen på
Bunes.
I 1853 uteksaminertes det annet kull, hvoriblant var Nikolai Moks
nes av Frosta, som siden kom til Stiklestad.
Om arbeidet på skolen inneholder de i amtstingsforhandlingene
inntatte årsberetninger ganske utførlige opplysninger: Det besto for
en vesentlig del av grøfting, rydding av nyland, dels til åker og dels
til grasmark samt anlegg av kompost med dyregjødsel, sild, drank
eller trangraks med iblandet myr eller grøftekanter; dessuten ble der
i atskillig utstrekning påkjørt skjelmergel — inntil 100 lass pr. mål.
Av grassfrø bruktes en blanding av timotei og kløver, men kløveren
kom ikke igjen det annet år. Poteter, turnips og gulerøtter slo rett
godt til. Av kornsorter forsøktes både hvete og rug, og rugen tegnet
bra. Av bygg ga det 6-radede flest fold. Av havre bruktes to skotske
sorter.
På verkstedene beskjeftigedes elevene med hesteskoing, repara
sjon og forferdigelse av gårdsredskaper.
En melkekj elder ble innrettet, og elevene øvedes i ostelaging samt
deltok i husdyrenes pleie. Om sommeren deltok samtlige i jordarbei
det, om vinteren var de eldre mest beskjeftiget på verkstedene, mens
de yngre hjalp til i stall og fjøs og deltok i ait utearbeide.
I de mørke kvelder ble det gitt teoretisk undervisning i geologi,
agronomi, plantelære, hagedyrkning, landhusholdning og veterinær

----
437 Bind 2A
---
vitenskap. De mørke morgentimer nyttedes til å avskrive og lære
forelesningene.
I fristunder, søn- og helligdager syslet elevene med skrivning, regn
ing, sang, astronomi og kvalitativ analyse.
For amtstinget i 1854 forelå saken om fornyelse av kontrakten med
Gram når den utløp i 1856. Gram var villig til å fornye den på visse
betingelser, hvoriblant var, at den praktiske lærer som hittil hadde
vært lønnet av ham, heretter skulle lønnes av det offentlige, dog skulle
han ha kost og losji hos Gram. Til gjengjeld forpliktet Gram seg
til å fø 2 kyr og 1 hest for bestyreren og foruten de 7 værelser som
før benyttedes av skolen og bestyreren, å overlate ytterligere 2 værel
ser m. m. Dessuten var han villig til å overlate 300 mål jord på går
den Hegle til disposisjon på betingelse av en drift med 6-årig omløp.
Endelig skulle det tillates bestyreren å motta inntil 4 betalende elever.
Det er vanskelig nå å forstå at ikke amtstinget kunne gå inn på
disse betingelser. Det avslo iallfall å lønne den praktiske lærer, og
følgen var at Gram sa nei til å fornye kontrakten.
For amtstinget i 1855 forelå derfor spørsmålet om hva der nå videre
skulle foretas. Det ble enstemmig bes luttet å velge en komite på 5
medlemmer, som bemyndigedes til i samråd med amtmannen og sko
lens bestyrer enten:
a) å kjøpe en eiendom for inntil 12 000 spdl.
b) å leie en eiendom for minst 10 år. Skolens bestyrer forbeholdes
fri disposisjonsrett over gården med hensyn til driften. Husenes
vedlikehold overtar eieren og ■ — om det lar seg gjøre ■ — gar-
dens avling tilfaller skolens bestyrer mot å bespise elevene, betale
skatter og avgifter samt anskaffe gårdsredskaper, eller
c) at komiteen kontraherer med skolens bestyrer om at denne for
egen regning med amtskommunen som kausjonist innskjøper en
passende eiendom.
Til komite valtes standard junker Nøst, Sparbu, pastor Fergstad,
Øvre Stjørdal, kirkesanger Sæther, Skogn, gårdbruker Anders Sand
stad, Ytterøy og kaptein Holst, Verdal.
Denne komite innkjøpte Bunes med de tilliggende bruk, Lund vestre
og Røsenget, av skyld 15 dal. 3 ort 18 spdl. Kandidat Hansen for
langte for å overta gardens drift og skolens økonomi foruten gardens
inntekter og avling en årlig sum av 1400 spdl., hvorav skulle bestrides
hans egen lønn, lønn til annenlærer og 2 håndverksmestre, elevenes,
den praktiske lærers og håndverksmestrenes bespisning samt utredes
alle på gården hvilende skatter og avgifter. På grunn av sitt übe

----
438 Bind 2A
---
kjentskap til gardens beskaffenhet forbeholdt Hansen seg at dette
tilbud kun skulle være bindende for ham i 1 år.
Amtstingest landbrukskomite har funnet å burde fremholde at den
ikke tror Hansens lønn på denne måte vil bli større enn før og til
rådet derfor å gå inn på hans betingelser, hva amtstinget i 1856 da
også enstemmig gjorde. Hansen forpliktedes til ikke å avføre gården
høy og halm og ikke benytte skogen til annet enn sin og skolens for
nødenhet. Verkstedene skulle drives for hans egen regning og det
påla ham å holde dem i vedbørlig drift. Nøyaktig spesifiserte overslag
over de reparasjoner som trengtes på skolegårdens hus, skulle utar
beides og forelegges neste amtsting.
Til styre valtes lensmann Rygh, proprietær Løchen og kirkesanger
Sehm.
Sommeren 1856, den siste skolen var på By, tok 3 verdalinger eks
amen, nemlig Peder Martinus Moe, Martinus Jørgensen Aagaard og
Jon Anton Jonsen Aspaas, samtlige med karakteren meget godt.
Fra 14. juli 1856 ble Bunes tatt i bruk som landbruksskole.
For at man kan danne seg et fullstendigst mulig bilde av livet på
landbruksskolen og dens virksomhet hitsettes først dens plan, vedtatt
av amtstinget i 1850:
§ 1.
Hensikten med denne skole er å bibringe unge mennesker som vil
benytte seg av samme, de teoretiske og praktiske kunnskaper, der utfor
dres for med innsikt og ferdighet å kunne lede og utføre de ved et
landbruk forefallende arbeider og vedkommende åkerbruk, fedrift og
skogbruk, og derved danne dem til nyttige borgere i staten.
§2.
Overbestyrelsen av landbruksskolen føres av amtmannen og 3 dertil
av amtsformannskapet valgte og formåede sakkyndige menn. Over
bestyrerne besøker skolen enten samlet eller enkeltvis etter overens
komst så ofte som mulig og minst en gang månedlig, gjør seg bekjent
med den hele ytre og indre forfatning, lærlingenes oppførsel og fram
skritt, og søker etter overlegg med bestyreren og med førstelærer, for
så vidt disse er forskjellige, i muligste grad å fremme skolens tarv og
virksomhet.
§3-
Skolens daglige og spesielle bestyrelse, så vel hva dens hus, mark,
eng og øvrige eiendom, som og hva undervisning, arbeidets fordeling
og den indre økonomi angår, påligger bestyreren som plikt og tilkom

----
439 Bind 2A
---
mer ham som en rettighet; ham påligger det med største omhyggelig
het å vareta skolens tarv, at den oppfyller sin bestemmelse, enn videre
å etterkomme de antatte lover og med villighet rette seg etter over
bestyrelsens i et og annet givne råd, — med andre ord: han skal opp
fylle en bra lærers og husfars plikter.
§4.
Skolens øvrige personale, medlærere, lærlinger, tjenere osv. har i
alle henseender å betrakte bestyreren som deres husbonde, hvem de
er skyldig all lovlig lydighet.
§5.
Bestyreren antar og avskjediger med samtykke av overbestyrelsen
de fornødne hjelpelærere og betjenter. Tvistigheter mellom ham og
hans underordnede så vel som mellom lærere og lærlinger, som ikke
av ham kan jevnes, avgjøres endelig av overbestyrelsen.
§6.
Bestyreren holder en av overbestyrelsen autorisert protokoll, hvori
føres fortegnelse over lærlingene, deres alder, hjemsted, når ankom
met til og utgått fra landbruksskolen, og eksamensattest. Dessuten
føres særskilt eksamensprotokoll, hvori inntas såvel de spesielle karak
terer som hovedkarakteren.
§7.
Til overbestyrelsen avgir bestyreren en gang årlig beretning om land
bruksskolens framgang og tilstand etter de nærmere forskrifter som
derom meddeles ham. Denne beretning, som innføres i distriktets
avis, avgis in duplo, hvorav det ene eksemplar forelegges amtsfor
mannskapet, og det annet innsendes til regjeringen.
§8.
Det iakttas at det offentlige i den med bestyreren avsluttede kon
trakt gis fornøden sikkerhet med hensyn til dennes oppsigelse.
9 -
Ved undervisningen i skolen blir fornemmelig å legge vekt på at
denne skal ha et bestemt praktisk øyemed, hvorfor den så vidt mulig
bør for rett å tydeliggjøres ledsages med eksempler på mark, i skog,
på verksted eller i stall. På grunn herav bør der formentlig tas hen
syn til jordbruk, fedrift, skoghusholdning og således foredras.
A. Jordbruket:
1. Læren om jordartene, f. eks. Jordens beskaffenhet, beroende
dels på dens bestanddeler, dels på disses bearbeidelse, dels på
deres tørrhet, fuktighet, leie, klima osv.

----
440 Bind 2A
---
2. Læren om Jordens bruk, f. eks. de for hver jordart mest pas
sende forbedringsmidler, sædarter osv.
3. Jordens forskjellig behandling i de forskjellige årstider, vår
bruk, brak og høstbruk.
4. Akers og engs avgrøftning både ved åpne og lukkede grøfter
samt innhegning.
5. Læren om de forskjellige slags veksel- og sirkulasjonsbruk,
disses grunner med hensyn til de ulike jordarter, de mer eller
mindre tærende vekster og derav flytende nødvendige ulike
vekstfølge.
6. Engenes dyrking, f. eks. rensning, vanning, avgrøftning,
gjødsling osv.
7. Læren om nylands opptakelse, t. eks. de forskjellige mater
å forvandle skogland, myrer og deshke til åkerland osv.
8. Gjødsellæren, t. eks. den beste måte å behandle animalske,
vegetabilske og mineralske gjødslinger på, komposter m. v.
9. Læren om åkers og engs oppmåling.
10. Plantelære, t. eks. hver landbruksveksts eiendommelige natur,
kjennetegn og beste måte å avbenytte samme på.
B. Fedrift en:
1. Husdyrenes kjennetegn og egenskaper, f. eks. bygning,
næring, vekst, forskjellige raser, de for hvert dyr og for hvert
slags bruk mest ønskelige legemsformer; hvorledes man kan
frambringe disse og foredle rasen.
2. Husdyrenes behandling i alminnelighet, f. eks. nødvendighet
av sunn luft, passende oppholdssted, bekvemt leie.
3. Husdyrenes spesielle behandling for hvert slags, deres for
skjellige foring og røkt samt behandling i de for hvert slags
i alminnelighet forefallende sykdommer.
C. Skoghusholdning:
1. Skogens behandling i alminnelighet.
2. Dens såing, planting og videre behandling, tresortenes for
skjellige varighet.
3. Dens rette avbenyttelse, t. eks. når den bør hogges, utsøkning
av forskjellig slags tre til forskjellig slags bruk.
D. hæren om redskapenes konstruksjon, forferdigelse, måten å bruke
dem på.

----
441 Bind 2A
---
E. Hagedyrkning så vidt angår alminnelige kjøkkenurter og oppelsk
ing av frukttrær og disses behandling så vidt antas å kunne
bringes til noenlunde fullkommenhet i distriktet.
For så vidt tid levnes, blir også å undervise i morsmålets ret
skrivningslære, praktisk regnekunst, regnskapsførsel, enkelte deler
av plangeometrien til opplysning om Jordens oppmåling, kvadrat
flatens beregning, nivellering med simple vaterpass, den kubiske
beregning av legemer for å bestemme innholdet av en grøft, en
brønn m. v. — Alt avpasset og utført etter de simpleste og mest
anvendelige metoder.
§ 10.
Lærlingenes antall må ikke overstige 12. Læretiden bestemmes
til 2 år.
§11.
Enhver tyveårig yngling av amtsdistriktet med vitnesbyrd om god
helbred, flid, orden og sedelighet, og som leser ferdig og noenlunde
kan skrive og regne samt vil underkaste seg de ved skolen gjeldende
bestemmelser, er adgangsberettiget, og har han i den henseende å
overlevere andragende til bestyreren, ledsaget av de fornødne opplys
ninger og bevisligheter.
§12.
Opptakelse ved skolen skjer til hvert års 1. juli; andragende herom
innleveres innen nestforegående april måneds utgang til bestyreren.
§ 13.
Overbestyrelsen i forening med bestyreren bestemmer hvem av de
søkende der antas, innen mai måneds utgang, og de antatte under
rettes herom fra bestyreren.
§ 14.
I læretiden erholder lærlingene fri underholdning, kost og losji
med fornøden lys og ved og i sykdomstilfelle fritt lægetilsyn og medi
sin, men medbringer seiv fornødne gang- og sengklær.
§15.
Lærlingene er å anse som tjenestefolk på landbruksskolen og deltar
som sådanne i alle ved gardens drift forefallende forretninger. De
skal være deres foresatte hørig og lydig, og har bestyreren samme
myndighet over dem som en husbonde etter loven tilkommer over
sine tjenestetyende. Av de nærmere av overbestyrelsen forfattede disi
plinariske bestemmelser, som trykkes, leveres ved inntredelsen i skolen
hver elev et eksemplar.

----
442 Bind 2A
---
§ 16.
Etter utløpet av de to første år og siden årlig avholdes eksamen
ved landbruksskolen for de avgående lærlinge; tiden og reglene for
dens avholdelse fastsettes etter forslag fra bestyreren av overbesty
relsen. Man har fornemmelig for øye at de praktiske prøver vises
særdeles oppmerksomhet; sensorer er overbestyrerne og de kyndige
landmenn, som dertil av disse innby des.
§17.
De avgående lærlinger meddeles av overbestyrerne i forening mea
lærerne eksamensattest, der angir deres karakter og forhold i lære
tiden. Karakterene er fire: Utmerket godt, Meget godt, Godt og
Temmelig godt.
§ 18.
Det overlates til bestyreren å tilstede lærlingene skiftevis ferietid om
vinteren, dog at den for ingen lærling overskrider en måned.
§ 19.
Det formenes ikke bestyreren å motta betalende elever, når antallet
av disse ikke blir så stort at frilærlingenes undervisning derved hin
dres, i hvilket tilfelle det påligger bestyreren, når overbestyrelsen fin
ner det nødvendig, å anta en medlærer. Når flere betalende elever
melder seg, bør de i amtsdistriktet hjemmehørende ha fortrinnet.
Om det daglige arbeid på landbruksskolen framgår, vesentlig av
årsberetningen for skoleåret 1857 —58:
Fra 1. juli, da de nye elever kom inn, og til midten av oktober
var både de yngre og de eldre beskjeftiget med arbeid ved jordbru
ket. Fra denne tid og til jul var de eldre, for så vidt de ikke trengtes
til høstarbeid, stadig sysselsatt på verkstedene, de yngre med utearbeid
om dagen og med den teoretiske undervisning morgen og aften. Av
jordforbedringer var i dette halvår følgende utført: Gravet 250 favner
åpne og 150 favner lukkede grøfter. I beitesmarken var opptatt 35
mål nyland og på hjemmejordet 5 mål. Der var opplagt ca. 1000 lass
kompost og istandsatt ikke übetydelige veistykker.
Etter jul nyttet samtlige elever aftentimene fra 5 til 8 til å høre
foredrag over de bestemte teoretiske fag hvori de av og til ble eksa
minert og hvorom de en aften månedlig holdt debatter over oppgitte
temaer, som på forhand var skriftlig besvart. Morgentimene fra kl.
5 til 8 å 9 ble nyttet til avskriving av kortfattede forelesninger og
lesning av disse. I 8 å 10 dager var de av hjelpelæreren Blomqvist
blitt undervist i tegning av redskaper og forferdigelse av modeller.
En del av søn- og helligdagene var nyttet til husandakt og sangøvelser.

----
443 Bind 2A
---
Den lysere del av dagen var de 6 eldre elever blitt undervist i verk
stedene av hjelpelærerne Skaufel og Blomqvist, snekker Jon Berge,
hjulmaker Lars Svensen og smedene Eriksen og Moe. Fra 14. januar
til 14. april ble fra verkstedene levert følgende arbeider: 7 sving
ploger, 2 dobbeltploger, 3 romboidalharver, 2 trillebører, 1 labbharv,
1 drilleharv, 1 rulleharv, 1 dobbelt turnips såmaskin, 1 langvogn, 1
karjol, 1 høvelbenk; disse var fra smia forsynt med de nødvendige
beslag. Dessuten var forferdiget, men ikke beslått 3 gjødsel vogner,
2 langvogner, 2 langsleder og 1 spiss-slede. Av husgeråd var forfer
diget 3 skap, 2 bord, 2 stoler, 1 seng, 1 kommode og en del småtterier
samt utført reparasjoner av gamle redskaper og husreparasjoner. 1 dag
om måneden var elevene av dyrlæge Øfsti blitt undervist i hestesko
ning, kastrasjoner og tilfeldige sykdommer, og om aftenen hadde han
holdt foredrag over husdyrenes ytrelære.
De 6 yngste elever var om dagen vesentlig sysselsatt med å forsyne
skolen med brensel, . . hjelpe til i stall og fjøs, hvor skjæring og selv
oppvarming av foret anvendtes, samt med blanding og utkjøring av
gjødselen og annet gardsarbeid.
Fra 14. april til 29. juni var samtlige elever sysselsatt med utearbeid,
og i denne tid ble — med hjelp av flere leiede arbeidere — følgende
arbeider utført:
24 mål toårsgammel høstpløyet åker tilberedt og tilsådd med havre,
hvorav ca. 6 mål gjødslet med trangraks.
6 mål ny vold, hvorav omtrent iy 2 mål måtte brytes opp av nytt
for å få benket åkeren, pløyet, beredt og tilsådd med havre.
16 mål høstpløyet potetland tilberedt, besådd med bygg og isådd
grasfrø, hvorav 10 mål gjødslet med trangraks.
3 mål uplcyet turnipsåker tilberedt, besådd med bygg, overgjodslet
med aske og isådd grasfrø.
3 mål upløyet potetland tilberedt og besådd med bygg.
24 mål gammel åker pløydd, harvet, drillet, gjødslet med 25 lass
stallgjødsel pr. mål på 4 mål nær, som gjødsledes med trangraks, satt
med poteter og nå hakkrenset 1 gang.
4 mål forrige år oppbrutt nyland renset for rotter, kvist, sten etc.
tilsådd med erter, som hektedes.
tilsådd med erter, som hektedes.
1 mål gammel åker tilsådd med vikker.
6 mål gammel åker pløydd 3 ganger, j<
turnips etter å være gjødslet med 30 lass
gjødslet med litt guano og trangraks.
Tilsammen 8 mål åker.
6 mål gammel åker pløydd 3 ganger, jevnet, drillet og tilsådd med
turnips etter å være gjødslet med 30 lass stallgjødsel pr. mål og over
gjodslet med litt guano og trangraks.

----
444 Bind 2A
---
Dessuten var 20 mål rugland isådd gressfrø, og av de i havnegan
gen forrige år opptatte 39 mål nyland var ca. 25 flidd og tilsådd med
havre. Likeledes var 16 mål brakkland og 16 mål myr under behand
ling og omtrent halvferdige, og på dette var opptatt 100 favner store
og 3000 favner små grøfter samt 10 mål av myra flåhakket og en
del brent. For øvrig hadde istandsettelsen av veier og den umåtelige
strekning av gjerder opptatt henved 3 uker av hele mannskapets
arbeidskraft.
Med hensyn til forbedring av husdyravlen var ennå i 1858 kun
forberedende skritt gjort, idet Hansen hadde latt slakte en del av de
mindre gode kyr, anskaffet 3 vakre kviger og en årsgammel okse av
gode foreldre samt satt på noen av de peneste kalver. Svinene var
han vel fornøyd med, skjønt han hadde hatt det uhell å miste 17
av dem.
Den gang landbruksskolen rykket inn på Bunes, var eiendommen
meget vannsyk og de høyere beliggende deler av den sterkt medtatt,
så det trengtes fornemmelig grøfting og gjødsling hvis man skulle
vente noen skikkelig avkastning. Hansen måtte derfor — etter hva
han seiv opplyser — gjøre betydelige forskudd for å få vannet bort
og jorda i hevd. Dertil kom at bygningene var utilfredsstillende.
Følgen var at amtets utgifter til landbruksskolen, som i årene 1851
til 1856 gjennomsnittlig hadde utgjort 49 spdl. 39 sk. årlig, i budsjett
året 1956—57 plutselig steg til 1984 spdl. 1011/ 2 sk.
Det er tydelig å se at denne sterke stigning i utgiftene har vakt
betenkeligheter innen amtstinget, som jo heller ikke kunne si seg fri
for i utrengsmål å ha pådratt amtet merutgifter ved ikke å gå inn på
de meget rimelige betingelser hvorpå man kunne ha fornyet kon
trakten med Gram og fortsatt på By. Det varte derfor ikke lenge før
det dukket opp planer om en annen ordning, og under sådanne forhold
var det naturligvis ikke mulig på Bunes å få i stand noen helt tilfreds
stillende ordning.
Hansen la frem for amtstinget i 1857 et forslag om å få seg over
dratt skolens bestyrelse og gardens drift for et tidsrom av 20 år.
Skjønt landbrukskomiteen innrømmet at forpaktning på åremål i sin
alminnelighet var uheldig, idet forpakteren stedse arbeidet på det
uvisse uten utsikt til å høste fruktene av de anvendte omkostninger
og derfor måtte unnlate å iverksette sådanne foretakender som ikke
brakte øyeblikkelig fordel, hvilket særlig gjaldt for bruk som Bunes,
hvor utbyttet hovedsagelig var betinget av den oppdyrking og andre
forbedringer som oppsitteren var i stand til å utføre, så fant den det

----
445 Bind 2A
---
dog betenkelig å binde seg for et så langt tidsrom; ti med tidens
praktiske karakter og de mangehånde landøkonomiske reformer for
øye ansa komiteen det nødvendig til enhver tid å ha fri og uinnskren
ket rådighet over Bunes, «der har krævet og fremdeles vil komme til
at kræve saa enorme summer av amtskommunen».
Kontrakten med Hansen ble da fornyet med forbehold om y 2 års
oppsigelse fra begge sider.
Men utgiftene var fremdeles store på grunn av de mange repara
sjoner og forbedringer av bygningene. Etter oppgave av 8. januar
1858 fra Sehm var der i det foregående halvår utført bygnings- og
reparasjonsarbeider for 602 spdl. 2 ort og &y 2 sk., deriblant oppførelse
av smie og vognremisse, innrettelse av melkebod, istandsettelse av
værelser, bordkledning, tekning, maling og reparasjoner av forskjellig
art. Men der trengtes fremdeles forbedringer av skolegårdens fjøs
og stallbygninger, og i styremøte den 26. februar 1858 forbeholdt
bestyreren seg å komme fram med ytterligere forslag angående de ennå
fornødne bygningsarbeider. Styrets medlem, lensmann Rygh, fant
seg i dette måte foranlediget til å bemerke at når han nå to ganger
hadde gitt sin stemme til at så betydelige summer anvendtes til sko
lens drift, var det ikke fordi han etter sin overbevisning strengt tatt
hadde ansett dem fornødne, men fordi han intet valg hadde hatt mel
lom å gå med på det eller se skolen nedlagt. Imidlertid innrømmet
han gjerne, at hans oppfatning meget berodde på hans mangel på
evne til rett å oppfatte et sådant instituts drift i sin helhet, men i så
fall var dette det beste bevis på at han ikke var på sin rette plass som
medlem av bestyrelsen, en plass som han derfor også ville benytte den
første leilighet til å frabe seg.
Da styret i møte den 29. juni samme år vedtok forslag til budsjett
for 1858 —59 og herved oppførte 250 spdl. til bygningsforetagender
på skolegården overensstemmende med en av kirkesanger Hage, Mor
tinus Moe og Sehm utarbeidd forestilling til amtet, dissenterte lens
mann Rygh, som fant at iallfall de viktigste av disse burde utstå
inntil skolens bestyrelse kom på en mere fast fot; ti etter hans for
mening burde et sådant instituts bestyrelse ikke være avhengig av et
årvist engasjement, men avsluttes på lengre tid, og da burde slike
mindre byggeforetagender utføres på skolen, hvor det måtte være likeså
nødvendig å bygge hensiktsmessige hus som å dyrke jorden. Imid
lertid tilføyer han, at denne cg hans forrige bemerkning til proto
kollen måskje turde vise hvor uskikket han er til å være medlem av
styret, og han henstiller derfor til amtstinget å frita ham.

----
446 Bind 2A
---
Amtstingets landbrukskomite i 1858 uttaler i sin innstilling at det
av bestyrerens innberetning og styrets protokoll synes å fremgå, «at
skolen dog har gjort nogen fremgang i det forløpne aar», og at det
måskje under de nærværende forhold ikke med billighet kan f ordres
stort mer enn hva der er prestert, når hensyn tas til den korte tid, siden
den ble flyttet, men den finner at såre meget ennnå står tilbake, innen
man kan si at resultatene svarer noenlunde til de forventninger man
har gjort seg om en institusjon som årlig koster amtet så betydelige
summer og er av en så overordentlig viktighet. Og de vesentlige
mangler finner komiteen i selve systemet med de små landbruksskoler,
hvor omkostningene vil bli forholdsvis store og hensynet til det øko
nomiske alltid blir det bestemmende i alle skolens anliggender. Besty
reren bør være en av sin tids første, derfor avlønnes rundelig, være
uavhengig av skolens økonomi og ha anledning til å omgi seg med
de dyktigste medlærere. Nå må han av sparsommelighetshensyn overta
den hele økonomi, hvorved han kommer i et lite ønskelig forhold til
sine elever og foresatte. Dessuten er han nødt til å befatte seg med
de minste bagateller, om han skal kunne befri seg for den engstende
tanke at han i økonomisk henseende går tilbake.
Komiteen var således klar over at der måtte anvendes mere penger,
og spørsmålet ble da hvorledes dette kunne skje uten ytterligere
utgifter for amtet. Og her kommer den så inn på at man i sin tid
begikk et stort misgrep når man bestemte at hvert amt skulle ha sin
egen landbruksskole, og at det hadde gitt mer tilfredsstillende resul
tater om man hadde slått to amter sammen om én. Den foreslo derfor
å undersøke muligheten for en sammenslutning av skolene i Nordre
og Søndre Trondhjems amt.
Amtstinget i 1858 besluttet da å fornye kontrakten med Hansen for
1 år på de tidligere betingelser.
Amtmannen og skolens styre anmodedes om å sette seg i forbin
delse med styret for Søndre Trondhjems amts landbruksskole og
undersøke muligheten for å slå de to amters skoler sammen til én.
Til medlemmer av styret valtes kirkesanger Sehm, proprietær H.
Løchen og kaptein Wilh. Holst og til suppleanter kirkesanger Hage,
gårdbruker Mortinus Moe og proprietær Johs. G. Monrad.
Skolens budsjett for 1858 —59 bevilgedes således:

----
447 Bind 2A
---
A. 1. Destyrers, annenlærers og håndverksmestrenes lønn
samt elevenes bespisning 1400 spdl.
2. Tilfeldige utgifter, hvoriblant lægens
honorar 100 »
hvorav amtet utreder halvparten 750 spdl.
B. Vedkommende skolegården:
1. Renter : 220 »
2. Utlosning for den fanejunker Lund tilhørende
halvdel av teglverket på Bunes 100 »
3. Forbedringer og reparasjoner av skolegårdens hus 150 »
4. Kirkesanger Sehm for tilsyn og regnskapsførsel ved
byggeforetagender forrige år 40 »
Tilfeldige uteifter 40 »
40 »
5. Tilfeldige utgifter
Tilsammen 1300 spdl.
Det ble nå fort forhandlinger mellom de to skolers styrer, og i
møte den 15. juni 1859 oppnådd enighet om vilkårene for sammen
slutningen, som ble bifalt av Søndre Trondhjems amtsting i møte den
27. juni med 10 mot 9 l / 2 stemme og av Nordre Trondhjems amtsting
den 15. juli samme år mot 1 stemme, Hage, som fremsatte forslag
om å undersøke ved en av statens agronorner hvorvidt Bunes kunne
ansees skikket til sæte for en landbruksskole.
Bunes ble besluttet solgt ved offentlig auksjon, men for det tilfelle
at et bud på 8000 spdl. ikke oppnåddes, skulle gården bortforpaktes
på beste måte for 1 år. Budsjettet for 1859 —60, skolens siste år, ble
bevilget med en utgift for amtet på 1320 spdl. og kontrakten med
Hansen ble forlenget for et år på de tidligere betingelser. Til oppta-
kelse ved skolen meldte seg dette år 18 søkere, hvorav 3 fra Verdal;
blant de 6 som ble opptatt, var Peder Olsen Vist.
Med eksamen den 23. juni 1860 opphørte skolen og ble ved utgan-
gen av måneden nedlagt som amtslandbruksskole.
Folgende har tatt eksamen ved skolen:
185 T : Rafael Anfinsen Langli, Sparbu
Lorens Peter Larssen Fløan, Stjørdal
Hans Peter Borgen, Verdal
Anfin Fredriksen Gifstad, Snåsa
Utmerket godt
—» —
—» —
Nesten utmerket godt
Utmerket godt

Peder Jæger Hagens Svarte, Kolvereid Meget godt
Martn Daniel Muller, Skogn Utmerket gi

----
448 Bind 2A
---
1858
Anton Haldosen Loktu, Frosta Meget godt
Olaus Jonsen Mikvold, Verdal —» —
Gustav Knudsen, Levanger/Skogn Utmerket godt
Ole Anderssen Ingstadnæs, Stjørdal —» —
Johan Ellevsen Dullum, Åsen Meget godt
Hans Peter Sørensen By, Verdal —» —
Peder Mortensen Røberg, Stadsbygda —»—
Den siste betalende elev.
1859: Erik Pedersen Furre, Overhalla Meget godt
Ole Steffensen Hjelde, Frosta —» —
Roland Rolandsen Stenkjær, Snåsa —» —
Gundbjørn Toresen Flyum, Verdal —» —■
Jørgen Jørgensen Molberg, Verdal Nesten utmerket godt
Torsten Torstensen Bjørgum, Stjørdal Godt
Jon Guttormsen Stavnaas, Stjørdal Meget godt
Den siste betalende elev. Dette år var som sensorer tilkalt
landhandler Monrad og proprietær Fr. Juul.
1860: Nils Ottesen Grande, Leksvik Meget godt
Nils Periander Nilssen, Overhalla —» —
Johannes Fredriksen Solberg, Skogn —» —-
Johannes Kristensen Lein, Verdal —» —
Nils Pedersen Hegre, Øvre Stjørdal —» —
Peder Olsen Børstad, Nedre Stjørdal —» —■

Markus Elisæus Miiller, Levanger/Skogn —» —
Nikolai Pedersen, Gildeskål —» —
—» —
Peter Martin Gjete, Levanger/Skogn —» —
De 3 siste betalende elever. Som sensorer fungerte de samme
som foregående år.
Den nye felles landbruksskole var på Rotvoll i Strinda, som skolens
bestyrer, kandidat Johannes Midelfart, hadde forpaktet for 20 år og
stilt til disposisjon som skolegård mot en årlig godtgjørelse av 300
spdl. Det ble oppstilt et normalbudsjett, bindende for begge amter
for minst 10 år, hvoretter de samlede årlige utgifter sattes til 4000
spdl. Herav ytte staten halvparten, så hvert amts tilskudd ble 1000
spdl., og herved var altså en ikke übetydelig besparelse oppnådd.
Bunes ble forsøkt solgt ved auksjon den 29- november 1859, men
da det ikke oppnåddes høyere bud enn 5000 spdl., ble det samme
dag avholdt forpaktningsauksjon, hvorved skolens bestyrer, kandidat
Hansen, fikk tilslaget for 100 spdl., som skjønt det ansaaes for en

----
449 Bind 2A
---
meget lav betaling, ble approbert, da styret antok at et høyere bud
ikke var å oppnå.
Styret for Bunes landbruksskole uttalte seg i møte den 23. juni
1860 om ønskeligheten av å åpne adgang innen amtet for unge men
nesker til mot betaling å utdanne seg i landbruk og henstilte derfor
til overveielse å overlate Hansen gården til forpaktning, mot at han
forpliktet seg til for en passende betaling å motta landbrukselever.
Hansen seiv uttaler i skrivelse av 24. juni til amtstinget at han på
grunn av oppfordring fra flere av styrets medlemmer har overvunnet
sin tvil om hvorvidt en sådan skole skulle kunne bestå uten offentlig
hjelp, og tilbød nå å kjøpe gården for 5000 spdl. mot å forplikte seg
til å opprette en privat skole for minst 12 elever, som for kost, losji
og undervisning skulle betale 50 spdl. hver årlig. På forpaktning ville
han ikke innlate seg, da han mente at husene trengte hovedrepara
sjoner for 2—3000 spdl. Landbrukskomiteen reflekterte slett ikke
på dette tilbud, og amtstinget besluttet å seige gården, så snart det
kunne oppnåes et bud på 6000 spdl., i motsatt fall å la den bortfor
pakte på nok et år.
Ifølge denne beslutning ble det holdt offentlig auksjon over gården
den 24. september 1860. Ved denne ble Bunes med underliggende
eiendom solgt til kandidat Jakob v. d. L. Hansen som høystbydende
for 6250 spdl. som ble avgjort således at han overtok den på gården
hvilende pantegjeld til Bruns arvinger, 3000 spdl., til Norges Bank
1850 spdl., og for de resterende 1400 spdl. utstedte panteobligasjon
til amtskommunen, uoppsigelig fra dennes side i 10 år, hvoretter den
skulle avdras med 200 spdl. årlig.
Hansen vedble å drive privat landbruksskole på Bunes. Noe stort
antall elever hadde han ikke — i 1865 var det 4 — og han spant
ikke silke på bedriften. Han hadde — for ikke å bli aldeles uten
beskjeftigelse — så å si vært nødt til å kjøpe gården og det til en pris
som allerede den gang var temmelig høy, og under de i de følgende
år stadig synkende konjunkturer maktet han ikke å oppfylle sine for
pliktelser. Etter rekvisisjon av en av de bedre prioriterte panthavere
ble Bunes med tilliggende eiendommer ved tvangsauksjon den 28.
mars 1870 solgt til Hans Lund for 4225 spdl., hvoretter der intet
ble til amtet, skjønt Hansen hadde avbetalt i alt 625 spdl. på de for
anstående prioriteter. Til sikkerhet for gjelden skal det i 1860 ha
vært innlevert til amtskontoret et kausjonsdokument, som imidlertid
var bortkommet, men seiv om det hadde kunnet føres sådanne beviser
for dette dokuments innhold at kausjonistene ikke kunne f raga sitt

----
450 Bind 2A
---
ansvar, så inntrådte etter den tids lovgivning for deres vedkommende
betalingsplikt først når man hadde inndrevet hos Hanssen alt som
hos ham var å finne, så han bevislig ikke hadde mer tilbake enn 12
spdl. verdi. Det ble derfor holdt arrest i hans eiendeler.
Hansen, som nå var en mann på 58 år, utslitt, med en sykelig kone
og flere barn i alderen 15 til 1 år, innsendte i skrivelse av 16. juni
1870 andragende om å få ettergitt sin gjeld til amtkommunen.
Amtstingets landbmkskomite fant ikke å turde innstille pa etter
givelse av hele gjelden. Man hadde nemlig brakt i erfaring at Han
sen hadde solgt størsteparten av sitt løsøre, som hadde innbrakt noe
over 700 spdl. Foruten dette eide han ennå noe løsøre og en del ute
stående fordringer av måskje tvilsom verdi. Dessuten hadde han uopp
fordret overlevert amtets sakfører sine barns sparebankbøker foråt
i tilfelle deres beløp (utelukkende gåver fra tredjemann) kunne an
vendes til dekning av amtets fordringer.
Komiteen antok at liksom det under ingen omstendigheter kunne
bli tale om den tilbudte anvendelse av barnas bankbøker, ville det
også være mest stemmende med amtskommunens verdighet å la Han
sen beholde det løsøre han hadde igjen, og de nevnte fordringer, mens
derimot de 700 spdl. kunne fås inn uten foranstaltninger av odiøst
utseende. Den innstilte derfor på ettergivelse av 700 spdl., hvilket
enstemmig ble bifalt.
I de år landbruksskolen var på By og Bunes er det henholdsvis
bevilget av amtet og medgått følgende beløp:
Om jordbruket i Verdal omkring 1860 far man meget utførlige
opplysninger i en avhandling med titelen «Economisk Beskrivelse over
Værdalens Præstegjeld i Nordre Trondhjems Amt» av P. O. Boyesen,


----
451 Bind 2A
---
inntatt i Budstikken for 1861. Opplysningene er innsamlet med
bistand av prost Koch, kaptein Holst, lensmann Rygh, proprietær Juul
og kirkesanger Haga og er formet som svar på 52 spørsmål. Denne
form vil dog ikke bli beholdt i det følgende.
Som man kan vente, gis der best beskjed om de større og mere
framskredne bruk, men man får dog også atskillige verdifulle opplys
ninger om gjennomsnitts jordbruket.
All åker, som var bestemt til vårsæd, pløyedes om hosten, såfremt
kornet ikke var blitt så sent modent og vinterfrosten inntrådt så tidlig
at høstpløying ble umulig. Der pløyedes til en dybde av 5 —6 tøm
mer og i teiger av B—l 2 alens bredde. Vårarbeidet til kornsæd utfør
tes mest med alminnelig harv. Romboidalharv, rulleharv og ekstir
pator fantes kun hos noen få. Harvinga ble etter jordarten gjentatt
flere ganger, inntil åkeren var tilstrekkelig løs og så vidt mulig renset
for ugras, i alminnelighet 3 ganger før såninga og 2 ganger etter.
Helt brakk, hvorved jorda arbeides en sommer uten å gi avling,
bruktes ikke. Derimot var det temmelig alminnelig ved åker full av
ugras å pløye og harve den flere ganger i mai og juni, hvoretter den
ved midtsommertid ble tilsådd med en blanding av havre og erter
til grønnfor. Som brakkvekster bruktes også poteter, turnips og rota
baga, de to siste dog kun i ringe utstrekning.
Til potetene pløyedes fure, som også ble gjenlagt med plog. Pote
tene rensedes mellom radene dels med hyppeplog, dels med grev.
Luking i radene gjordes alltid med hånden. Potetene ga i alminne
lighet et særdeles tilfredsstillende utbytte og var av fortrinlig kvalitet,
hvor jorda var løs og sandblandet.
Om sædskiftet på noen av de mest framskredne jordbruk i bygda
meddeles:
På Vestre Stiklestad, eier kaptein Holst:
I. På løs sandmuld:
1. år: Havre på høstpløydd voll.
2. » Poteter og turnips, hvortil bruktes 30 kjerrelass 1 kom-
postgjødsel sammen med 50 pund guano.
3. » Bygg, hvortil 25 kjerrelass kompostgjødsel; i åkeren såd-
1. år: Havre på høstpløydd voll

 

----
452 Bind 2A
---
2. år: Vikker eller erter med halv gjødsel.
3. » Bygg med halv gjødsel, til dels isådd frø av kløver og
timotei.
4—7. » Eng.
Av andre jordbruk med systematisk vekselbruk nevnes Reitan, hvis
eier, proprietær Juul, hadde oppdyrket en betydelig strekning av denne
gard.
På Nedre Holmen, eier grosserer Nicolai Jenssen. Jordbunnen er
her overalt sandmuld:
1. år: Havre på høstpløydd voll.
2. » Poteter, turnips, havre i blanding med vikker eller erter
med 25 kjerrelass halmblandet gjødsel på hvert mål.
3. » Bygg og noe vårhvete, hvortil 25 kjerrelass halvblandet
gjødsel pr. mål. Åkeren ble her isådd timoteifrø, da klø
ver ikke hadde villet lykkes.
4.—8. » Eng, som beitedes det siste år.
De her nevnte jordbruksmåter hørte dog ikke til de alminnelige i
bygda. Derimot bruktes følgende sædskifte i større utstrekning:
1. år: Havre på høstoløvdd voll. V>—l mål lin.
år: Havre på høstpløydd voll, y 2 —l mål lin.
2. » Havre, en del poteter med gjødsel.
3. » Bygg med gjødsel så langt den rak. Åkeren ble gjenlagt
til eng for den aller vesentligste del uten isådd grasfrø.
4.—6. » Eng.
Rotfrukter dyrkedes i alminnelighet ikke i så stor utstrekning at de
opptok et helt sædskifte. Dette utfyltes da dels med belgvekster, men
fornemmelig med korn. Sædskiftet variertes således på flere mater
etter Jordens beskaffenhet, idet man oftere på samme åkerstykke brukte
poteter i 2 år, liksom man i sterkere og mer leirblandet jord sådde
bygg, hvoretter dyrkedes eng i 4—6 inntil 9 år.
Som unntagelser nevnes den tidligere visstnok mange steds bruke
lige framgangsmåte på mager jord å så havre 2 år etter hinannen,
derpå la jorden übrukt i 3 —4 år og så atter dyrke havre uten gjødsel
på samme jordstykke, der da, som følge av en sådan drift kun ga
ringe utbytte.
Den kornsort, som fornemlig dyrkedes, var havre, dog hadde bygg
avlen i de siste år tiltatt meget, således at det årlig solgtes ikke übe
tydelig av begge sorter.
Høstsæd av hvete og rug var ikke alminnelig, da den kun sjelden
ville lykkes. Man så grunnen hertil i den vedholdende østavind som

----
453 Bind 2A
---
ofte blåser i Verdal om vinteren, hvorved snøen fyker, og jorden utset
tes for barfrost, hvoretter man ville ha gjort den erfaring at vintersæ-
den i alminnelighet døde ut. Derimot dyrkedes litt vårhvete og vårrug.
Lin- og humleavl dreves ikke i noen utstrekning og kun i de færreste
tilfelle til husets forbruk. Visstnok så man en übetydelig linåker ved
de fleste bruk, men dyrkingen var i avtakende, da den utpinte jorda,
fordret meget arbeid og var lite lønnende, så man fant det mer
fordelaktig å kjøpe lin enn å avle det seiv. Dessuten bruktes nå bom
ull for en stor del til tøyer, som før bare tilvirkedes av lin.
En liten, innhegnet humlehage fantes ved mange jordbruk, alltid
i nærheten av husene og i alminnelighet lagt så at den mottok en del
av den fra gården flytende gjødsel. Humlehagene var alltid forsynt
med lange stenger, som humlerankene kunne slynge seg om. Rottene
plantedes i rader med 12 tommer mellom hver rad. De omplantedes
ikke, men gjødsledes av enkelte.
Hamp dyrkedes ikke lenger i bygda.
Rotfruktavlen innskrenket seg vesentlig til poteter, ikke bare til
menneskeføde, men også til kreaturer og svin og til salg. Man hadde
i de senere år begynt å dyrke turnips, men kun i ringe utstrekning,
og den mislykkedes meget ofte i den lette og løse jord, især i tørr
somrer, flere hadde derfor oppgitt sine forsøk med denne vekst, skjønt
man erkjente dens verdi når den ville lykkes.
Som forvekster dyrkedes kløver og timotei samt grå erter og havre
til grønnfor. Vikker dyrkedes derimot mindre alminnelig, dels fordi
de ofte ikke ble modne, men måskje fornemmelig av den grunn at grå
erter, som dyrkes til for, tar til takke med mindre kraftig jord og gir
et bedre utbytte.
Utbyttet pr. mål oppgis for de dårligste og de beste avlinger og
utgjorde:
Av poteter fra 10 til 24 tønner
» havre » iy 4 » »
» bygg » 2 » 3 »
» vårrug iy 2 » 2 »
» kløver og timotei » 1 » 3 skippund
Havre og vikker hadde, tørket til høy, ved flere forsøk gitt enda
bedre utbytte.
Erter dyrkedes flere steder, men utbyttet var meget forskjellig.
Som passende utsæd pr. mål regnet man i alminnelighet y 8 tønne
rug, 14 tn. bygg, I/3 tn. havre, y 4 tn. erter og 2y 2 tn. poteter — noe
mindre på jord i kraftig hevd.

----
454 Bind 2A
---
Når åkerjorden skulle gjenlegges til eng, brukte man på de mest
framskredne jordbruk å så omkring 5 pund blanding av kløver- og
timoteifrø på hvert mål, men det mest brukelige var dog å la åkeren
grasbinde seg seiv. Noen sådde frø av de naturlige, hjemmeavlede
grasslag i åker, som skulle utlegges til eng, idet de trodde å ha gjort
den erfaring at englandet utmagredes i kortere tid etter isåing av
timotei enn når det fikk grasbinde seg seiv eller ble tilsådd med
de almindelige veltvoksen grasslag.
I årene 1850 —55 oppgis 1000 mål udyrket jord i Verdal å være
opptatt til åker, men omkring 1860 innskrenkedes sådanne foreta
gender av høye arbeidspriser, til dels også av mangel på arbeidsfolk.
Skogland dyrkedes ved felning av trær og rothogging, hvoretter
jorda pløyedes, hvis den ikke var for full av stein, i hvilket tilfelle
torva vendtes med hakke og torvøks. Den første avling man tok
av sådan jord, var alltid havre, mens den fortsatte driftsmåte var for
skjellig etter jordbrukerens stilling og innsikt.
Av skogland skikket til dyrking var dog allerede den gang neppe
meget igjen uoppdyrket. Derimot var det (og er fremdeles) store
myrstrekninger, skikket til dyrkingsland. Øgstad-, Forbregds- og
Leinsmyrene dannet ennå en sammenhengende myrstrekning, som
gjennomskar bygda i henimot % mils lengde fra prestegården til Sjø
bygda. Noen av eierne var begynt å tappe ut de deler av myra
som tilhørte dem, men eierne på sydsiden, hvor utløpet måtte legges,
var ikke tilbøyelige til å delta i omkostningene med de andre.
På Bunes var flere store myrer blitt uttappet i den tid gården var
landbruksskole og siden, etteråt Jakob v. d. Lippe Hansen hadde
kjøpt den.
På Nestvold var det en større og meget rik myrstrekning med leir
til undergrunn. Myrjorda hadde en dybde fra 6 tommer til 7 alen.
Av denne myr hadde eieren, Erik Mikal Moe, dyrket opp en del på
følgende måte: Myra ble ryddet for trær og stubber, hvoretter en
del grøfter ble gravd. Derpå ble den pløydd, torva skaret opp, lagt
i lag og brent og asken strødd jevnt utover. Det således behandlede
jordstykke ble:
1. år tilsådd med bygg.
2. » —» — havre.
3. » —» — poteter, gjødslet på hvert mål med 50 lass leir-
og kalkgrus.
4. » —» — bygg uten gj 0 dsel, isådd timoteifrø til eng, som
det sjette år ga 21/5 skippund høy pr. mål etter

----
455 Bind 2A
---
første slått. 14 dager senere hadde samme eng
stykke atter så mye gras at det vel hadde løn
net seg å slå annen gang, men eieren foretrakk
å bruke det til beite.
På Reitan var en større myrstrekning av forskjellig dybde med
undergrunn av leir. Denne oppdyrkedes i 1860-årene av Fr. Juul, som
la grøfter av 1% alens dybde i 10 —15 alens avstand og med drensrør
av teglsten i bunnen.
I Vinne sogn var det en myrstrekning på y 4 mils lengde, som strakte
seg fra Valstad forbi By, Flåtten, Søraker, Berg og Rindsem til Rind
elva. Myra, som besto av et tynt jordlag på undergrunn av leir,
var begynt å bli oppdyrket i den del som tilhørte Rindsem og var
bortforpaktet i mindre deler. En annen mindre myr på omkring 200
mål langs Verdalselva nordenfor By og Baglo lå ennå udyrket
Den alminnelige dyrkningsmåte av myr i bygda besto i uttapping
dels ved lukkede, dels ved åpne grøfter, hvoretter det øverste lag ble
vendt med plog, hakke eller spade. Det ble så lagt sammen i hauger
for å tørkes og derpå brent, hvoretter asken spredtes utover. Hvis
myra hadde liten dybde, ble den ikke brent, men blandet med sand
eller leir.
Med hensyn til innhøstningen, så tok man det ikke så nøye om
havren var fullt moden, da erfaring viste at om man høstet den før
strået ennå hadde tapt sin grønne farge, fikk man et like godt mel
om enn litt mindre i vekt, og hva man tapte på denne måte, fant man
fullkommen erstattet ved den større verdi havrehalmen hadde som for
når den ble skaret grønn enn når den fikk stå til kornet var fullmo
dent. Bygg, rug og hvete høstedes derimot først, når strået var blitt
gult. Kornet ble skaret med sigd eller sjuru og bundet i band, som
til tørk treddes på staurer, nedrammet i jorda. Nederst på stauren
og omkring denne bandtes 3 band med toppen opp, de øvrige ble
lagt over disse, idet de på midten ble gjennomstukket av stauren og
trykket ned over denne, til de sluttet tett sammen. På hver staur feste
des i alminnelighet 10 —12 band.
Høy avledes dels på naturlig eng, som aldri hadde vært under plog,
dels på eng som etter å ha gitt kornavling ble utlagt til høyavl i flere
år. Det ble slått med ljå og uten hensyn til været hengt på hesjer.
Hesjene besto av lange granstenger, 5 over hverandre, støttet i endene
av vidjer mellom to i jorda nedrammede staurer, eller også hvilte
de på innskårne hakk i dertil lagede bord eller planker, hvis nedre
ende var tilspisset for å kunne nedrammes i jorda. Det hendte kun

----
456 Bind 2A
---
meget sjelden at høy, behandlet på denne måte, tok skade, seiv i ved
holdende regnvær. Høy på naturlige engslåtter kunne dog ikke hesjes,
da det var for kort til å henge på hesja. Det ble tørket ved at bredes
på marka med rive, straks det var slått, og siden lagt sammen i
såter (tuver), som bredtes ut når det var tørt vær.
Hvor jordbunnen fornemmelig besto av leir, brukte man å så i de
første dager av mai, ja endog i slutningen av april, da jorda senere
ble så hard at kornet vanskelig lot seg nedmulde. På slettene, hvor
jorda er meget sandblandet, var det ikke alminnelig å så førenn i
siste halvdel av mai. Det som såddes tidligere, pleide å bli fullt av
ugras, særlig åkersennep. Man hadde stadig gjort den erfaring at
korn som ble sådd i slutningen av mai, ga frodigere strå og rikere
utbytte enn det som ble sådd tidligere.
Modningen inntrådte i alminnelighet for de lavereliggende strøk
i bygda i begynnelsen av september og for de høyere i siste halvdel av
samme måned.
Man var på det rene med at et kraftig og vel utviklet frøkorn var
av betydning for avkastningen. Til såkorn tok man derfor ut det
tyngste og beste av forrige års avl, og de bedre jordbrukere sørget
alltid for å rense det omhyggelig. Kornrensemaskiner fantes ved
mange jordbruk.
Verdal var allerede den gang kjent for sin kornproduksjon, og
kornvarene hadde en rask avsetning så vel i Trondheim som i den
nærmeste omegn, et bevis for at produktet var godt, til det var lett
å skaffe utenlandske kornvarer.
Av sykdommer på kornet opptrådte brann, eller som det her het,
sotaks, og hos bygget rust. Man mente å ha gjort den erfaring at
havre som var tresket på maskin, var mindre utsatt for sykdom enn
den som var tresket med sliu, og at således slagene med sliuen skulle
gjøre den mer mottakelig. Rust på hveten søkte man å forebygge ved
å væte kornet med kalkvann et døgn før man sådde det.
Potetsyken hadde i de siste år vist seg i bygda, dog ikke i noen
større utstrekning, og det var ikke foretatt noe for å hindre utbre
delsen.
Gjødselbehandlingen var meget forskjellig etter jordbrukernes inn
sikt og byggemåten av uthusene. Ved de bedre jordbruk skufledes
gjødselen, til dels blandet med strøhalm, ned i en gjødselkjelder
under fjøset og stallen, hvor den ble blandet med jord, som opptok
den flytende gjødsel, eller også ble den kastet på en gjødseltomt, som
lå under tak mellom fjøset og stallen, hvorved gjødselen fra hester og

----
457 Bind 2A
---
kveg lett kunne blandes sammen. Også den flytende gjødsel lededes
til denne tomt og spredtes her i blanding med fast gjødsel og tilkjørt
jord. Ved andre jordbruk derimot ble gjødselen kastet ut gjennom
en glugge i fjøs- eller stallveggen og ble liggende i fri luft utenfor,
hvor den om sommeren ble vasket ut av regn og tørket av sol og vind
og om vinteren blandet med snø og is. Ved enkelte bruk av denne
slags skilte man seg endog omhyggelig av med all den flytende gjød
sel ved å grave en renne fra gjødselhaugen til nærmeste veigrøft. Dog
betegnes denne gjødselbehandling allerede i 1860 som en sjeldenhet
i Verdal. 1
Mange brukte å føre gjødslen i nærheten av de åkrer hvor den skulle
brukes, og her lage komposter ved å blande den med jord fra åker
kanter, torv o. 1. Disse komposter ble ofte liggende et år og lenger
før de ble brukt.
Gjødslen kjørtes ut om vinteren eller tidlig om våren og ble lagt
i større hauger, hvorfra den førtes ut på den harvete åker og ned
muldedes med sæden. Noen pløydde gjødslen grunt ned, før åkeren
tilsåddes.
Saugjødslen bruktes i alminnelighet til poteter, etteråt den i noen
dager hadde vært brakt ut av fjøset og omkastet for å utsettes for
luftens påvirkning.
Mengden av gjødsel som bruktes, var meget forskjellig. Noen
foretrakk å gjødsle sterkt og med flere års mellomrom, andre gjødslet
oftere og mindre rikelig. Den gamle bruksmåte åta flere avlinger
etter en gjødsling, ble for hvert år mer sj elden, liksom det etter bygg
med gjødsel gjenlågte england stadig økedes.
Bruk av kalk og mergel var ikke alminnelig. Med beingjødsel og
guano foretok enkelte jordbrukere forsøk i det små. Overbevisnin
gen om beingjødslens nytte var alminnelig, idet endog husmenn sam
let bein, som de fikk malt til beinmel på en i bygda anlagt bein
mølle (Nedre Holmen) for så å anvende det på sine små jordbruk.
Det ville visstnok ha blitt brukt i stor utstrekning hvis det hadde
vært lett å skaffe.
Aske var erkjent som et godt gjødningsmiddel, men man hadde
ikke adgang til å bruke den i noen større utstrekning unntagen ved
å brenne myrjord, hvilket bruktes ved oppdyrkinga av myrer.
1 Det var dog anledning til å se denne metode praktisert ennå i det Herrens år
1926 på et mindre bruk i Trondheims aller nærmeste omegn.

----
458 Bind 2A
---
Tang bruktes meget alminnelig omkring Verdalsøra og i Sjø
bygda, især til potetgjødning. Man la den i radene frisk, som den
kom fra sjøen.
Den mest brukte kunstgjødsel i bygda var trangraks, avfall fra
trankokinga. Den solgtes, pakket i tønner, for 1 spdl. 40 sk. tønna.
Den blandedes enten med jord en kort tid før den skulle brukes,
eller også oppløstes den i vann og spredtes utover åkeren. Man
brukte y 2 til 1 tønne på et mål jord, i alminnelighet til havre, som
fikk en særdeles kraftig vekst etter en sådan gjødsling. Men det mer
kedes ingen virkning av den året etter.
Jordforbedring ved passende jordblanding var lite brukt i bygda,
til dels på grunn av de ofte snøbare vintrer, som vanskeliggjorde
sådanne arbeider, hvortii man kun fant tid i de mindre travle vin
termåneder, til dels også fordi det ikke var lett nok adgang til pas
sende jordarter, idet leir i alminnelighet kun forekom i større dybde
og myr kun ved enkelte bruk.
Om jordbruksredskaper på denne tid opplyses:
Av ploger bruktes to forskjellige slags, nemlig den alminnelige
norske plog og den skotske, som i det vesentligste var etter Smalls
konstruksjon. På den norske plog var plogåsen og styret av tre, kni
ven eller ristelen, skjæret og veltefjøla av smidd jern. Veltefjøla
var temmelig lang i forhold til åsen og dens bøyning var sådan at
jorda under pløyinga trykkedes mer enn av den skotske plog,
men denne egenskap ved den norske plog hadde den fordel at den ble
fortrinlig skikket til pløying i mer ujevnt, bakket og steinfullt jords
monn, idet sådanne ploger holdt seg i jordbunnen og ikke løftedes
opp av jorda ved en liten motstand eller ved et mindre kraftig trykk
på styret. Denne plog bruktes derfor mest i Vuku; derimot ble den
skotske plog for hvert år mer utbredt i de lavere og flate deler av
bygda.
Av havre bruktes mest den alminnelige tindeharv. Romboidalharv,
rulleharv og ekstirpator fantes kun ved de mest framskredne jord
bruk.
Hyppeplog bruktes på mange steder ved potetrensningen. Den
hadde ofte en meget enkel konstruksjon, idet man til en alminnelig
ard festet to veltefjøler av tre.
Det mest brukte redskap til kjøring av høy og korn var den almin
nelige langkjerre, på begge sider forsynt med et brett av omtrent
iy 4 alens lengde, og som rak litt ovenfor hjulenes øverste kant. Den
ble trukket av én hest og kunne ta et temmelig betydelig lass, men

----
459 Bind 2A
---
ansåes kun skikket for flate egner. Ennå en 20 —30 år senere brukte
man på mange steder i bygda ikke annet enn sleder til høy- og
kornkj øring.
Ved de fleste jordbruk hadde man treskemaskiner, helt laget
av tre. En sådan maskin ble trukket av 2 hester og tresket på en
vinterdag ved hjelp av 3 voksne menn og 2 smågutter 12—18 tøn
ner havre. De eldre av disse maskiner klarte ikke å treske ut bygget
fullkomment, men de senest bygde hadde ikke denne mangel. Dette
redskap kostet fra 35 til 40 spdl. og forarbeidedes av håndverkere
i bygda.
Der bygdes og bruktes dog ennå i 1870-årene små treskemaskiner,
som dreves med handkraft; de ble trukket av 2 mann og anvendtes
kun på små bruk.
P. O. Boyesens beskrivelse av Verdals jordbruk omkring 1860 pas
ser vel særlig på de mer framskredne bruk, en naturlig følge av det
medarbeiderskap, han hadde i bygda, for det meste folk som hadde
gode inntekter utenom sitt jordbruk og kunne sette penger i forsøk
uten å være så sterkt avhengig av det økonomiske utbytte. Jordbruket
hos de middels og små brukere ved denne tid får man kanskje et
sannere bilde av gjennom amtsagronom Andr. Schults innberetning
av 31. desember 1863 til amtsformannskapet om sin virksomhet i
tidsrommet mai til desember dette år, da han hadde reist om i byg
dene og gitt veiledning i jordbruk. På denne reise hadde han riktig
nok ikke besøkt Verdal, men de summariske opplysninger han gir
om de vesentligste mangler ved jordbruket, kan visstnok antas å passe
også for denne bygds mindre framskredne bruk.
Han kritiserer almuens tilbøyelighet til i høyere grad enn ønske
lig å legge seg etter korndyrkning, mens forproduksjonen blir util
børlig tilsidesatt. Kornproduksjonen krever for stort arbeid og er
forbundet med risiko. Enn mer tvilsomt blir utbyttet ved de mislige
forhold hvorunder den drives: jorda er for ufullstendig avgrøftet
— de lukkede grøfter % —1 alen dype, for brede og for få. Man
lar lukkede grøfter motta vannet fra åpne, gjenlegningsmaterialet er
uhensiktsmessig og kostbart: Brukes stein, er den ofte for stor og
veltes samfengt i grøfta, når tre anvendes, legges ofte ukløvede
stokker under og stein ovenpå, undertiden stokker uten stein; ved
kløving kunne det tredobbelte rekkes. Åpne grøfter gjøres for
smale oventil og rauser derfor snart igjen.
Det pløyes og harves for grunt og tromles gjerne ikke. Høstpløy
ing anvendes for lite og vårpløying for mye. I en stor del av

----
460 Bind 2A
---
distriktet anvendes ennå gamle, tunge ploger og mindre gode harver.
De ufullkommenheter som følger av det her nevnte, søkes nå avhjul
pet ved gjødslen — dessverre er denne for avmektig — produsert av
dyr som får liten og mager føde, likevel oppblandes den med meng
der av jord, bar, torv og mose, som er upåvirket av luft og gjennom
trukket med vann, utvaskes, blandes med snø, fryser til en isaktig
masse og bringes i en sådan tilstand på åkeren.
Flere år etter hverandre dyrkes samme sæd på samme åker. For
dyrkinga forsømmes; det meste for avles på naturlige og gamle
enger, som er så sure og sumpige at de frambringer en stor del like
frem fordervelige forvekster. Skadelig nøst- og vårbeiting brukes.
Åkeren legges til eng uten gjødsel. Formangelen hjelper man på
med for fra fjellmyrer og utmark, av den jammerligste beskaffenhet,
besværlig å høste og med lang transport. Engene lar man igjen vokse
med busker og trær.
I en sum får man inntrykk av en bruksmåte som beveger seg i det
vide og brede, omfatter store strekninger og et stort antall krea
turer uten tilbørlig hensyn til om hver enkelt del av driften er i
kraftig og sunn tilstand. Man utvider ved nydyrkninger lenge før
det allerede oppdyrkede er brakt i hevd, øker antallet av kreaturer
til mer enn overflødig, men stell og avdrått blir übemerket, oppsper
gjødslen med for meget blandingsmateriale, kort: den intensivere
drift er ikke på langt nær kommet i bruk.
Schult finner dog også flere «tegn paa dag i det mørke, som hviler
over jordbruket,» spesielt nevner han at han i Skogn ikke sjelden
fant vel innrettede fjøs og veldrevet jord, på Frosta og i Åsen likeså,
og vi tør vel anta at Verdals jordbruk sto nærmest disse bygders.
Omkring midten av århundret begynte en sterk interesse for jord
bruket å ytre seg blant annet ved at offentlige og kommunale myn
digheter ytte bidrag til dets fremme, og at der dannedes sammenslut
ninger med jordbrukets utvikling som formål. Opprettelsen av land
bruksskolen er et av de første utslag av denne interesse, etter hvert
kom det flere.
Agronom i statens tjeneste, Johan Lindeqvist, innsendte den 30.
juni 1858 en forestilling til amtmannen, hvor han sier at han har
trodd å finne at alt som angår landbonæring ligger noe i dødvanne
nordenfjells. hvorfor han antar at en landbrukskomite måtte få en
både vid og takknemlig mark å bearbeide samt mange og store inter
esser å vareta ved alle regjeringsforanstaltninger til landbrukets
fremme. Følgen av denne skrivelse ble at amtstinget samme år

----
461 Bind 2A
---
enstemmig nedsatte en permanent landbrukskomite med amtmannen
som formann og 10 valte medlemmer uten godtgjørelse for reiser
og arbeid. Til medlemmer av denne komite valtes fra Verdal land
bruksskolebestyrer Jakob v. d. L. Hansen og kaptein W. Holst.
Nordre Trondhjems amts landhusholdningsselskap ble stiftet på
Levanger 6. mars 1860 som en underavdeling av Det kongelige Sel
skap for Norges Vel og hadde det første år 80 medlemmer. I besty
relsen innvaltes kaptein Holst. Etter hvert stiftedes lokale underav
linger: Skogns og Levangers i 1861 og Åsens i 1862. I 1863 siftedes
12, hvoriblant Verdals, som de første år hadde et medlemstall av
omkring 20.
Etter at landhusholdningsselskapet var stiftet, oppløstes den per
manente landbrukskomite ved amtstingets beslutning i 1860.
Både landbrukskomiteen og landhusholdningsselskapet la i begyn
nelsen særlig an på å forbedre kvegrasen og få et bedre kreaturstell.
Dette arbeid er nærmere omtalt under fedrift.
Etter forslag av landhusholdningsselskapet bevilget amtstinget i
1862 100 spdl. til avlønning av en fast amtsagronom og 100 spdl.
til en fast amtsgartner under forutsetning av et like stort tilskudd
av statskassen. Ved kgl. resolusjon av 10. juli 1862 ble det av stats
kassen tilstått selskapet det forutsatte beløp til lønning av amtsagro
nom, hvoretter tidligere bestyrer av Nordlands landbruksskole, Andr.
Schult, ble ansatt i denne stilling fra 1. mai 1863 med en lønn av
300 spdl. iberegnet godtgjørelse for skyss og diett under reiser. Som
amtsgartner ansattes fra april s. å. Gustav Landgren med en lønn av
150 spdl., som fra 1864 ble forhøyd til 200 spdl., og det stiltes til
hans rådighet 3 faste arbeidere med en lønn av 25 spdl. hver for
sommerhalvåret mot at selskapet oppebar en passende daglønn av
dem de arbeidde hos. Amtsgartneren ytte i 1863 bistand til 48,
h vor av 5 i Verdal.
Landhusholdningsselskapet antok i 1861 Per Vist fra Verdal som
veitemester. Han hadde samme år tatt eksamen ved Rotvoll land
bruksskole og deretter tatt praktisk og teoretisk undervisning i 2
måneder hos agronom J. Bergstrand, som i 2 år hadde arbeidd i
Selskapet for Norges Vels tjeneste som veitemester og i 1861 opp
holdt seg i Søndre Trondhjems amt. Vist hadde en årlig lønn
av 80 spdl.; han ytte i 1862 bistand til 14, hvorav 1 i Verdal,
i 1863 til 14, hvorav 5 i Verdal. I 1864 heter det at han har vært
meget søkt. Selskapet holdt da 9 faste grøftearbeidere til hans
disposisjon.

----
462 Bind 2A
---
Det hadde inntil denne tid vært vanskeligheter forbundet med å
skaffe tjenlige drensrør, idet sådanne kun lagedes ved Schives tegl
verk, Trondhjem, og Hesselbergs i Stjørdal. Siden ble det også
laget drensrør ved et teglverk på Vist og Landstad, anlagt av Muller
og Solberg, og et på Håve i Skogn, anlagt av O. Olssen og J. Haave.
Likeså et på Hallem, et på Minsås og et på Lund i Leksdalen, altså
4 teglverk i Verdal i 18604 rene.
Sokningen av landhusholdningsselskapets bestillingsmenn har vært
meget stor, heter det i årsberetningen for 1864. Derfor vedtok sel
skapet at de heretter fortrinsvis skulle yte sin bistand og veiledning
til medlemmer av landboforeningene i amtet, idet deres virksomhet
vanskelig kunne strekkes videre.
I 1862 anskaffet selskapet en del grasfrø som skulle overlates
forbrukerne til innkjøpspris og solgtes hos kjøpmann T. Muller på
Levanger. Det var i alt 2400 pund timotei, 170 pd. alsikke, 125 pd.
rødkløver, 60 pd. hvitkløver, 100 pd. hvit turnips, 20 pd. gul do.
samt 12 tønner vikker. Selskapet måtte imidlertid straks oppgi dette
foretagende på grunn av risiko og tap på kreditorer.
Den første premiepløying i amtet holdtes 16. oktober 1863 i
Stjørdal etter initiativ av Nedre Størdalens landboforening. Det var
11 deltakere og utdeltes 4 premier, som alle gikk til landbrukselever.
Landbrusholdningsselskapet hadde hertil ytt 5 spdl.
Av feilingen i 1865 får vi følgende opplysninger om utsæden samme
år i alt og pr. 1000 innbyggere:
Stiklestad
Vuku
Vinne Hele Værdalen
Pr. 1000
lalt i •AU
mdb.
Pr. 1000
mdb.
Pr. 1000
indb.
Pr. 1000
indb.
lalt
lalt
lalt
Hvete 7 9 /i6 2,04
Rug 18 5 /i6 4,94
Byg 372Vs 100,33
Blandk. 3 0.81
Havre 2250 n /i6 j 606,82
Erter 7 15 /i6 ! 2,14
Poteter 3041% 819,96
s 'B
0,27
IV4 i 1,83
3V B I 4,57
9 3 /i6 1,37
24 3 / 4 3,69
604 89,97
3 5 /l6
1,43
l 60 7 /8
69,31
71 I 103,95
3 0,45
1211 n/
7 /,6
109174
522,05
3804 3 /s ! 566,72
9V 2 . 1,42
4606V 2 I 686,21
342 ! 500,73
0,19
IV B ! 1,66
480,16
474 | 694,00
Blandkorn dyrkedes altså praktisk talt ikke lenger i bygda, kun
noen få garder i Stiklestad sogn sådde en übetydelighet. Også dyrk
inga av erter var gått ned til ikke lenger å være nevneverdig, i Vuku
til omtrent ingen ting, idet der kun såddes omtrent y 2 tønne i hele

----
463 Bind 2A
---
sognet. Av hvete dyrkedes som før en übetydelighet vesentlig i Stikle
stad sogn, hvor atskillige garder sådde små mengder.
Rugavlen, som man i 1840-årene var begynt å legge seg litt mer
etter, har man tydeligvis oppgitt igjen, idet utsæden i 1865 ikke var
synderlig over halvparten så stor som i 1845; i Vuku var den ikke
nevneverdig.
Hovedsæden var som før bygg, havre og poteter. Forholdet mel
lom utsådd bygg og havre var omtrent som 1 til 6, i Vuku dog som
1 til 71/2 og i Vinne som 1 til 5. Man dyrket altså i Vuku mer og
i Vinne mindre havre i forhold til bygget enn i hovedsognet og i
bygda i gjennomsnitt. Videre kan merkes at utsæden av bygg pr.
innbygger var steget betydelig i hele bygda (ca. 38 %), mest i Vinne,
minst i Vuku.
Utsæden av havre pr. innbygger er derimot minket betydelig i hoved
sognet, noe mindre i Vinne, mens den i Vuku er økt betydelig. I alt
såddes der i hele bygda en smule mindre havre pr. innbygger i 1865
enn i 1845; forskjellen var dog bare vel 1 %.
Størst framgang viser potetavlen, idet utsæden pr. innbygger var
ca. 74 % større enn i 1845. Især var forøkelsen stor i hovedsognet,
nemlig ca. 87!/ 2 %'■> altså ikke langt fra dobbelt så stor.
Mars: «Skær nu bort de tørre og uduelige Grene af dine Frugttræer,
og, nåar du kan for Frost, da løsne vaerlig Jorden om deres Rødder,
at Barken ikke skades eller Rødderne forrykkes. På de unge Træer
skal du med en Kniv giøre et fiint Snit langs efter Stammen, saa voxe
de i Tykkelse.»
April: «Unge Træer, som ere plantede om Høsten eller forrige Aar,
maae nu vandes om Rødderne med Møddingpølvand, og det nogle
Aftener efter hinanden; deraf ville de komme til at voxe og bære
Frugt.
Hvilken Bonde eller Huusmand, som ikke før har anlagt sig nogen
Urtehave, bør nu udsee og indhegne samme, opspade Tørven, paaføre
Gjødning og gammel Jord, og anlægge Urtesænge for at nedsaae Gule
rødder, Næper (Roer), Timian, Løg og Karve, samt Kaal; thi nåar
Høsten kommer, faaes mange gode Maaltider af Kaal og Rødder, nåar
samme med Flid dyrkes og holdes reene for Ugræs.
Plant nu flittig ved dine Gjerder og andre undværlige Steder nyttige
Træer, saasom: Rogn, der giver det bedste Løv for Kreature, og Bær


----
464 Bind 2A
---
at give Svinene; dernæst Hæggetræe, hvis Veed er den stærkeste, som
gives kan til Emnings-Ørketræe, dets Bær, nåar de samles, tørres, knuses
og sættes paa Viin, er en Lægedom at bruge i Blodstilfælde. Paa de
tør reste Steder, hvor ikke andet Træe trives, maae du plante Aspetræe;
det voxer hastigt og er nyttigt til Dreining og Skav. Barken af disse
Træer er nyttig til Barkning paa Fiskegarn og Læder. Enhver Land
mand bør strængt overholde, at hans Børn og Tjenere ikke beskadige
de plantede Træer, især Hæggetræet, som almindeligen ødelægges eller
skammelig sønderslides af uvittig Ungdom, som søger efter dets Blom
ster og Bær.
Udi din Have bør du plante og dyrke saa megen Ribs som muligt;
det er et Træe, som alle Aar bærer Frugt. Af dets samlede Bær kan
du faae den sundeste og bedste Saft at bruge i Stedet for Ædike i Mad
og Lædskedrikke. Disse og øvrige Træer bør nu paa denne Tid plan
tes, da Jorden er fugtig og det stunder til varmt Veir, da de ved
Optagningen beskadigede Rødder før groe til, og de øvrige Rødder
snarere fæste sig i Jorden.
Du maae ved saadant Arbeide iagttage, at Jorden graves op i iy 2
Alens Omkreds fra Stammen af det Træe, som optages, eller mere,
eftersom Træets Størrelse er; og at Træet støttes vel, nåar det igjen
nedsættes, indtil Jorden har fæstet sig godt om Rødderne. Naar dette
iagttages, mislykkes aldri Plantingen.
Fyld nu din Kaalhave med god gammel Møg, og hak den ned i
Jorden. Lad den ligge i 14 Dage, grav den saa om igjen og rense den;
saa faaer du en ønskelig Kaal. Kan du for Frost komme til at saae
dit Kaalfrøe den 16de April, og bevare Planterne for Kulde, da faaer
du tidlig sættendes Planter og en god Kaalavling. Kaalhaven bør være
paa frie Mark, fra Husebygninger, helst hvor Trækluft gives, da er
du frie for Kaalorme.
For at faae god Løg, skal du tåge Løgfrøe, binde det i en linned
Klud, ikke for tæt sammenbunden, og lad det ligge i Møgvand udi
2 Dages Tid; tørre det derpaa lidet i Skyggen, og saae det strax i feed
Jord udi din Urtehave, den du nu bør tillave og rense, samt gjøre
Sængene (Bedene) færdige. Det fine Urtefrøe maae du ikke saae,
førend ved 3die Maii, da forinden ingen mild Luft er at vente.»
Mai: «Stæng nu din Humlehave eller Kubber, og det i ordentlige
Rader, at Luften kan trænge igjennem, derved drives Humlen til større
Fuldkommenhed. Paa den nordre Side af Haven maae sættes de
længste Stænger, for at give Lye imod den skadelige Vind for den
øvrige Deel af Haven.

----
465 Bind 2A
---
Beskær nu dine Frugt- og andre Træer. Naar de tørre og utjenlige
Grener og Qviste komme bort, ville Træerne komme desbedre til Fuld
kommenhed; men nu maae ingen Gjødning lægges ved disse, da den
er mere skadelig end gavnlig.
Nu skulle Kaalplanter sættes. Kommer Orme til dem, da strøe
Aske paa dem, eller oversprøit dem med Vand, hvorudi fersk Fisk
er udvasket.
Nu, nåar Træerne staae i Blomster, er den bedste Blegetid. Hvad
som udspirer af Bullen paa dine Frugttræer, maae skæres bort. Lad
ingen Urter groe tæt ved dem, de borttage deres Frugtbarhed.
Saae nu paa nye Reddiker og Salat, at nåar de Førstsaaede ere for
voxne, nye da kunne haves i Stedet.»
Juni: «Den, som eier Rosentræer, kan nu af plukke nogle Knopper,
lægge dem i en Krukke, overbinde dem saa, at ingen Luft kommer
til Knopperne, og sætte Krukken i en god Kjelder; nåar de da om
Vinteren tages op og overgydes med reent lunkent Vand, faaer man
herlige, udsprungne Roser, saa friske, som de falde om Sommeren.
Træd nu dine Løg ned, slaae en Knude paa Piben af Hvidløgen,
saa voxer den desbedre under Jorden.
I denne Tid skal Næpefrøe saaes.
Om Rødderne af unge Træer, som ikke ville fort, skal man nu løse
Jorden, samt vande dem om Aftenen med Møddingpølvand. Haves
ikke Møddingpølvand, da kom Koemøg i en Stamp eller Tønde, slaae
Vand derpaa, lad det staae i Solen og virkes, og rør det om et Par
Gange hver Dag. Dog maae deraf ikke bruges for meget eller for ofte.»
Juli: «Nu skal du lade lægge gammel reen Møg eller fed Muld
omkring hver Hvidkaalstok, og med en Kniv hakke smaa Hug langsad
Kaalstokkerne saa voxe disse tykke, og der bliver haarde Hoveder
paa dem.
Den, som vil have en god Ret Vinterkaal, skal saae Frøet dertil
i de sidste Dage af denne Maaned og sætte Planterne ved Mikkels
dagstid, saa voxer denne Grønkaal og holder sig godt under sneen
den hele Vinter.»
August: «Nu skal Hvidløg og Rødløg optages og lægges paa tør
Halm udbredet i Skyggen for at tørres. Ligesaa skal nu Rognebær
samles og forvares paa Steder, hvor der ei er for megen Træk, og
hvor ei Solen skinner, for derefter at kunne bruge disse Bær til Krams
fugle-Snarerne; thi nu gaaer snart den Fangst for sig.»
September: «Pluk nu din Humle af udi klart Veir, tør dem paa
luftige Lofter og rør ofte i den. Når den er tør, da pak den ind i

----
466 Bind 2A
---
Tønder, saa haardt som muligt. Læg og nu paa din Humlehave Svine
eller gammel Koemøg, og om du haver Adgang til Olderløv, da er
dette, nåar det tykt paalægges, den bedste Gjødning og borttærer
Ugræsset.
Nu er det den bedste Tid at flytte og plante Træer i godt Veir,
og førend Jorden bliver for kold. Beflit dig nu paa, at faae dig Kir
sebær, Ribs, Soelbær og Stikkelsbær, samt Rosentræer at plante i din
Have; de ere alle nyttige Træer. Aabne ogsaa nu Jorden, en Alens
Omkreds omkring dine Frugttræer, men ikke saa, at Rødderne beska
diges; fyld deri Koemøg, dog at den ei rører Roden, lad den saaledes
ligge til Foraaret, da Møgen er bortsmeltet; fyld da atter Koemøg deri
og derover Jorden, som var frakradset. Er der nogen guul Moos paa
Stammen, da skrab den af, dog maae dette ei skee uden i Regnveir;
thi da kan man letteligen, uden at gjøre Barken Skade, løse Mosen fra.»
Oktober: «Naar Urteene ere optagne af Have-Sengene, da bred strax
gammel Møg derpaa og hak eller spad den ned; spad den til Vaaren
op igjen og jevn Jorden vel, saa voxer gode Urter derefter. Ligesaa
læg nu god Møg paa din Kaalhave, hvilken til Vaaren jevnes blandt
Jorden; der skal da ikke avles Orme, som eliers skeer af fersk Møg,
der om Foraaret føres paa Ågeren.
Nu kan og Hasselnødder nedsættes af dem, som vil have Hassel
træer.»
November: «Naar du vil have store Furu- eller Grantrær plantede,
gjør nu et Hui i Jorden, saa stort som du behøver til den f ulde Rod
af det Træe, du agter at plante, og nåar Jorden er tilfrossen en tver
Haand dybt, da hug Jorden rundt om på det Træe, som skal flyttes,
i en temmelig Omkreds, at ikke Rødderne skades for nær Stammen,
læg saa Træet overende med en jevn og sagte Fart, at ikke Jorden
rystes fra de fine Rødder; lad det ligge saaledes til Jorden er frossen
stiv, kjør det frem til det bestemte Hui, sæt det deri og giv Vand til,
at det fryser fast ved Bunden i Hullet. Naar det siden tøer saameget,
at den omliggende Jord kan paaføres, lægges den omkring og oven
over, saa er du sikker paa, at et saadant til Plantning vanskeligen skik
ket Træe, dog skal komme sig.»
Angaaende øl- og malttilvirkning gir Kliiver i sin «Bonde-
Praktika» følgende raad, som man vel maa anta har været prak
tiseret i bygden:
Februar: «Malt, som mæltes i denne Maaned, giver blakket og tykt
01. — Men nu kan du brygge dit Sommerøl, thi det bliver ligesaa godt
som udi Martii Maaned.»

----
467 Bind 2A
---
Mars: «Bryg nu dit 01, men brug lis- eller Sneevand, lad det vel
koges og giv god Humle deri. Sæt altid Humlen i Vand Dagen førend
den skal bruges, da udtrækker Våndet al Übehagelighed, som findes
i Humlens gule Støv; sil dette Vand af Humlen og slaae det bort, kog
saa Humlen i halve Deelen reent Vand og halve Delen Vørter, saa
faaer du et velsmagende 01. Malt, som er mæltet af Kornrug, gi ver
meest og bedst 01, men forsigtig maae dette Korn behandles under
Mæltningen, at det ikke bliver suurt.
Sidst i denne Maaned er den bedste Tid til at gjøre Malt.»
April: «Det 01, som endnu brygges af lisvand, er ligesaa godt og
langvarig friskt, som det, der brygges i Martii.»
Juni: «01, som nu brygges, vil gjerne blive suurt. Bind sammen
nogle friske fine Granbarqviste i en Dusk, hæng samme ved en Traad
ned igjennem Spunshullet imod nedre Side, lad Spunshullet blive tæt,
læg Næver derpaa og derover grøn Græstørv, saa bevares dit 01 længe
ud paa Sommeren.
Malt kan du ikke gjøre i denne Tid, thi Våndet er nu for varmt;
men skulde du nødes dertil, da lad det ikke staae i Støp længere end
een Nat, og bred det siden tyndt ud.»
August: Trænger du strax til at gjøre Malt af dit nye Korn, da maae
du først tørre det noget paa Kjølnen eller paa Rammer, førend det
sættes i Støp, saa groer det ligesaa jevnt som gammelt Korn.
Du maae altid tilholde dine Folk, at bruge en nøie Agtsomhed, nåar
de tørre Malt; giv dem altid noget passende at forrette, medens de
bevokter Kjølnen, at de ei skal løbe fra den af Kjedsomhed. Anbefal
dem strengt, at bruge Forsigtighed med liden og sæt ikke det tørrede
Malt bort, førend det er koldt, og du er sikker for, at ingen Ildgnist
følger det.
I denne Maaned kan intet 01 brygges, som skal henligge længe.
Bedærvet og uklar Viin kan gjøres brugbar ved at tilsætte den Vand,
der er destilleret af den Urt, som kaldes Hjertensfryd.»
Oktober: «Gjør nu saa meget Malt som mueligt, førend Vinteren
bliver for haard.»
FEDRIFT
«Naut scal hafa å hverin eSa gialldi hålfan eyrir fyrir
hvert er missir.»
Dette er den eldste positive opplysning vi har om fedriften.
Bestemmelsen finnes i den eldre frostatingsliv (XIII, 1), og kan
oversettes således:
30

----
468 Bind 2A
---
[Et] naut skal [leilendingen] ha på hver såldssåd (åkerstykke).
1/2 øre for hvert, som mangler.
Bestemmelsen er opptatt i Magnus Lagabøters landslov i følgende
form:
«Kyrlag i minzta lagi skal hafa å half pundz såSi hverju.»
Hvilket omtrent vil si, at det minste kreaturhold en leilending skal
ha, er et «kyrlag» for hver halve skippunds utsæd.
Såld var et hulmål for kornvarer, i vekt lik y 2 skippund. Et såldsåd
er utsæd av et såld korn og betyr tillike et åkerareal av den størrelse,
at et såld korn gikk med til utsæd på det. Skippundet etter landsloven
var 576 mark eller omtrent 120 kg, hvoretter et såld skulle bli om
trent 60 kg.
Den eldste oppgave over kreaturholdet i Norge er kvegskattmann
tallet av 1657. I anledning av krigen mot Sverige ble det ved et kon
gebrev av 21. juli 1657 påbudt en «kvegskatt», 8 skilling for hver
hest eller ku, 3 skilling for hver bukk, 2 skilling pr. geit og 1 skil
ling pr. sau eller svin. Dette nødvendiggjorde en telling av alle disse
husdyr. Resultatet for hver enkelt gard er oppført i gårdshistorien.
Ved oppgåvene over antallet av kyr må dog bemerkes at dyr under
1 år ikke er medtatt. Tallet må derfor overalt forøkes, sannsynligvis
med 17 prosent, mener Yngvar Nielsen, som har behandlet dette tema
for hele landets vedkommende i avhandlingen «Kvægholdet i Norge
1657». (Hist. Tidsskrift 3. b., 1875.)
Fortegnelsen for Verdal omfatter 253 garder og 44 husmanns
plasser. Til de siste er regnet noen få uskyldsatte nyrydninger. Der
mangler oppgåver for 4 garder, nemlig én Melby-gård, én Auskin
gård og 2 Mønnes-gårder; formodentlig lå disse øde nettopp på
denne tid.
Opptellingen gir følgende resultat, når vi etter Y. Nielsen legger
til 17 prosent for ungnaut under 1 år:
På bondegårdene, husm.plassene Tilsammen
Heste og skjud 506 7 413
Kvæg 2652/ 11) 2129)
-f 17 0/ 0 ungnaut 451 \ 3103 13 90 464 S 3193
Bukke 71 ) \) 12)
Gjeter 690 45 663 S 735
Sauer 2043 78 2121
Svin 385 4 389
Den samlede skatt for Verdal ble således 312 rdl. 1 ort 12 sk., dvs.
omtrent 2iy 2 % av hele fogderiets skatt, som var 1451 rdl. 3 ort 23 sk.

----
469 Bind 2A
---
Den største kvegskatt i bygda hadde Nordre Lyng, nemlig 3 rdl.
3 ort 7 sk., dernest Haug med 3 rdl. 2 ort 5 sk. og så prestegården
med 3 rdl. 1 ort 13 sk. De øvrige, som hadde over 3 rdl. i skatt var:
Oppgåvene viser at kreaturholdet var meget stort i eldre tid, seiv
i en utpreget kornbygd som Verdal. Det samme forhold gjenfinnes
overalt i landet. Hvis vi sammenlikner tallene for 1657 med de tilsva
rende for 1835, faller det store kreaturhold i eldre tid sterkt i øynene.
Folketallet var i dette tidsrom steget fra ca. 2300 til 5564, altså med
142 %. I samme tid var antallet av hester steget fra 506 til 657, altså
kun med 29,8 %. Eller det kan også uttrykkes slik: Mens det i 1835
var 118 hester for hver 1000 innbyggere, var det tilsvarende antall
i 1657 220, altså nesten dobbelt så stort.
Dette forholdsvis store hestehold hadde naturligvis sin grunn ide
dårlige kommunikasjonsmidler. Så lenge det meste måtte føres på
kløv, trengtes det til hver transport så mange flere hester enn senere,
da det ble mulig å anvende vogner. Vi ser da også at de fleste dis
trikter, hvor hav og f jorder frambyr det naturligste og bekvemmeste
kommunikasjonsmiddel, kun hadde et übetydelig antall hester, således
hele Vestlandet.
Det må også erindres at Verdal utførte hester til Jåmtland. Særlig
ble det visstnok allerede i gammel tid avhendet en del under de to
årlige Levanger-markeder.
Bygda hadde i alt et større antall kyr i 1637 enn i 1833, til tross for
at folkemengden ikke var halvparten så stor. Beregnet i forhold til
folkemengden var det i 1657 1388 pr. 1000 innbyggere, i 1835 bare
414, altså ikke tredjeparten. Og enda var, som man kan vente i en
kornbygd som Verdal, kreaturholdet mindre her enn i hele fogderiet
i gjennomsnitt, hvor det var 1516 storfe pr. 1000 innbyggere. I Ork
dal og Gauldal var det 1767 og i Strindas fogderi 3036 pr. 1000 inn
byggere, altså over 3 ganger så mange kyr som mennesker, men dette
var også omtrent det største kreaturhold i hele landet.
Verdal nådde først i 1860-årene opp i det samme antall kyr som
bygda hadde hatt 200 år tidligere, og da var folkemengden vokset
til omtrent det tredobbelte.
At man seiv i de gode kornbygder hadde så stort kreaturhold, må
vel nærmest søkes i at et sterkere åkerbruk med den tids driftsmåter
krevde større arbeidsstyrke enn man rådde over. Til tross for det store


----
470 Bind 2A
---
antall mennesker på hver gard ser man jevnlig, iallfall i 1700-årene,
klager over mangel på arbeidshjelp, og under sådanne vilkår er det
rimelig at man innskrenket åkervidda og la seg mer etter kreatur
hold, som krevde forholdsvis liten arbeidshjelp.
Gei teholdet har vært temmelig uforandret i Verdal gjennom lange
tidsrom og har aldri hatt noen stor betydning. I 1657 var anfallet
320 pr. 1000 innbyggere, hvilket er atskillig mindre enn det gjen
nomsnittlige for landets fem sydlige fylker, hvor det var 384, i 1835
hadde bygda 365 og i 1865 328 pr. 1000 innbyggere. Men imid
lertid var geiteholdet overalt i landet unntatt fjellbygdene gått tilbake,
og det samme er skjedd i Verdal i løpet av de siste 50 år; i 1900 var
anfallet av geiter i alt kun lite større enn i 1657.
At geiteholdet aldri har vært stort, kan vel skyldes at man i en
skogbygd som Verdal tidlig er kommet til erkjennelse av at den skade
geitene gjør på skogen, er større enn dens nytte. I eldre tid brukte
man i atskillig utstrekning geiteskinn til klær; i skiftene fra 1700-
årene forekommer således ofte bukser av bukke- eller geiteskinn.
Sauholdet var mindre i 1657 enn i de følgende 200 år. Det steg
helt til i 1870-årene, men fra denne tid av sank det sterkt og raskt til
omkring 1900, siden er det steget litt igjen.
I 1657 var anfallet av sauer 922 pr. 1000 innbyggere, hvilket er
litt mer enn gjennomsnittet i de fem sørligste fylker, som var 866.
I 1875 hadde Verdal 1462, men i 1890 bare 901 og i 1900 537 sauer
pr. 1000 innbyggere. Verdal har i de par hundre år etter 1657 fulgt
den samme bevegelse som gjennomsnittlig fant sted i det hele land,
idet anfallet av sauer i hele Norge i dette tidsrom var i stadig tilta
kende; i 1865 hadde således landet 1070 pr. 1000 innbyggere. For
økelsen er dog høyst forskjellig i de forskjellige distrikter og dens
samlede størrelse skyldes vesentlig at vestlandsdistriktene, som i 1657
kun drev ringe sauavl, i 1800-årene la seg sterkt etter denne nærings
gren. Man kan således si at sauen er det eneste husdyr som spilte en
mindre rolle i 1600-årene enn 200 år senere.
Av svin hadde Verdal i 1657 i alt 389, dvs. 169 pr. 1000 innbyg
gere, hvilket er mye mer enn for landet gjennomsnittlig, idet de
fem sørlige fylker bare hadde 69 pr. 1000. Anfallet for Verdal sank
betydelig i de følgende par århundrer og var først i 1875 nådd opp
til omtrent det samme som i 1657, nemlig 157 pr. 1000 innbyggere.
Ennå i 1865 hadde Verdal bare 91 svin pr. 1000 innbyggere, hvilket
riktignok var atskillig mer enn for de fem fylker gjennomsnittlig,
nemlig 65 pr. 1000, men som dog viser en betydelig nedgang fra

----
471 Bind 2A
---
1600-årene. Ved disse oppgåver er dog å bemerke at det for svin mer
enn for de andre husdyrslag spiller en rolle på hvilken tid av året
tellingen er foretatt.
Redusert til kyr etter beregningen Iku = 1/2 nest = 6 sauer = 6
geiter = 2 svin var således bygdens samlede husdyrhold i 1657
4890 beregnede kyr, hvilket med en folkemengde på 2300 gir 2126
beregnede kyr pr. 1000 innbyggere. Til sammenlikning anføres at
i 1835 var antallet beregnede kyr 4860, dvs. 873 pr. 1000 innbyggere
og i 1900 6250 eller 1066 pr. 1000 innbyggere. Sammenliknet med
folketallet var altså bygdas husdyrbestand nesten nøyaktig dobbelt
så stor i 1657 som i 1900.
De neste fullstendige opplysninger om kreaturholdet i bygda har
vi i matrikuleringsarbeidet av 1723. Det har følgende tall, hvortil
her også er ført antall høylass, som oppgis avlet, for at man skal
kunne se hva de fødde sine kreaturbesetninger med i den tid:
Ved disse tall er følgende å bemerke:
Lundskin er oppført med 40 lass voldhøy istedenfor matrikulens 4,
som øyensynlig er feilskrift.
Jøsås er oppført med l]/ 2 hest, 6 kyr, 4 ungnaut og 3 sauer, om
trent som garder med samme utsæd (Volen). Oppgave over kreatur
holdet på Jøsås mangler nemlig i matrikulen.
For Sul-gårdene oppfører matrikulen bare antall småfe. Dette er
her fordelt likt på sauer og geiter.
Antallet av svin er ikke oppgitt i dette arbeid.
Ved antallet av hester må bemerkes at det for hele bygda kun opp-
føres 2 føll (nemlig på Leklem), disse er i ovenstående tall regnet
for 1 hest til sammen. Det er dog lite rimelig at det på denne tid
ikke skulle være flere føll, man må tvertimot anta at bygda nettopp
den gang hadde et stort antall unghester og føll, idet den ennå neppe
var ferdig med å erstatte den store avgang under krigsårene 1718 —19-
Vi ser da også at antallet av ungnaut, som man kunne vente, er for
holdsvis meget stort. Nå står imidlertid halve hester oppført for et
stort antall garder, nemlig i alt 82, og det er et spørsmål om vi ikke


----
472 Bind 2A
---
blant disse har føllene og unghestene. Hvor det på en liten gard kun
er oppført y 2 hest, er forholdet klart nok, nemlig at vedkommende
har holdt en hest sammen med naboen, men på en større med f. eks.
4y 2 er det ikke så klart. Det kan da være som ovenfor nevnt, at den
halve hest betyr føll eller unghest, eller også kan det bety, som det
framgår av forskjellige opplysninger fra andre hold, at man fødde
den femte hest halve vinteren og derpå solgte den. På hvilken av
disse mater man nå enn forklarer det, tyder det på en sterk hesteavl
på denne tid, enten for å rette på den under krigen sterkt reduserte
hestebestand eller for avsetning eller begge deler.
For øvrig må det ved samtlige ovenstående oppgåver bemerkes at
de er avgitt ien for Verdals vedkommende høyst uheldig tid. Jord
bruket i bygda hadde i krigsårene fått et fryktelig knekk, vesentlig
ved at svenskene så åsi hadde gjort rent bord hva kreaturer angår.
Herom henvises til gårdshistorien. Ved de forklaringer som ble opp
tatt i 1720 over bøndenes tap under krigen, opplyses det nemlig å
være tatt, av
Det er klart at dette må ha vært katastrofalt for bygda, og seiv
om matrikuleringsoppgavene fra 1723 ikke oppfører besetning og
avling nettopp på dette tidspunkt, hva de visstnok heller ikke gjør,
men et skjønn over hva det gjennomsnittlig kunne fødes og avles
gjennom et lengre tidsrom, så er det dog uunngåelig at dette skjønn
til en hvis grad må være blitt påvirket av forholdene i de nærmeste
år, altså tiden etter krigen. Vi vil dog ved en sammenlikning med
forholdene i 1657 komme til det resultat at oppgåvene fra 1723 tør
gjøre krav på temmelig stor pålitelighet.
Hva for det første hesteholdet angår, viser dette et forholdsvis
større antall enn i 1657, nemlig 252 pr. 1000 innbyggere mot 220
det førstnevnte år. Herved er dog å merke, som det vil ha framgått
av det foregående, at oppgaven av 1723 rimeligvis omfatter også ung
hester og føll, hva det er tvilsomt om oppgaven av 1657 gjør. Der
imot er antallet av kyr betydelig mindre, 1207 mot 1388 pr. 1000


----
473 Bind 2A
---
i 1657, og at antallet av kviger, ungnaut og kalver er så stort i 1723,
nemlig 40 % av melkekyrnes, tyder unektelig på at oppgaven stem
mer overens med forholdene, slik som de måtte arte seg etter at meste
parten av kreaturbestanden i bygda var blitt ødelagt ved krigen. Den
følgende tid måtte da komme til å oppvise et forholdsvis stort antall
ungnaut, inntil den tidligere normale størrelse av besetningene var
nådd.
Sauholdet er økt en del, nemlig til 1035 mot 922 pr. 1000 inn
byggere i 1657. Geiteholdet er økt litt mindre: fra 320 til 377. For
svin finnes, som før nevnt, ingen oppgave fra 1723.
Av det foregående får vi stort sett det inntrykk at fednften har
holdt seg temmelig uforandret på det samme standpunkt i tidsrommet
1657—1723. Noe framskritt i driften får vi ikke inntrykk av, men
heller ikke noen tilbakegang, bortsett fra den rent tilfeldige og forbi
gående, som krigen medførte, skjønt denne nok kan ha strakt seg over
en nokså lang år rekke.
Resultatet av det hele blir at man i eldre tid, altså i 1600- og en
stor del av 1700-tallet, holdt en overordentlig stor kreaturbesetning
i bygda, og det samme har sikkert vært tilfellet også tidligere.
Fra 1700-årene av får man også noen opplysning om hva man fødde
disse store besetninger med. Matrikuleringen av 1723 inneholder
nemlig for enkelte distrikters vedkommende, hvoriblant Verdals, opp
gave over det antall høylass som ble avlet på hver gard. Disse opp
gåver finner Aschehoug i de fleste tilfeller så urimelig lave at de ikke
er omtale verd. Heri kan man ikke være enig med ham for Verdals
vedkommende. Da høyet i den tid neppe var noen salgsvare som
skaffet inntekt, og det heller ikke betaltes tiende av det, forelå det
ingen grun til med forsett å gi uriktige oppgåver. Den eneste hensikt
med oppgaven måtte være å tjene som kontroll på oppgaven over
husdyrholdet og må derfor kunne ansees for likeså pålitelig som denne
og å angi omtrent det kvantum som passet til den oppgitte besetning.
Når oppgåvene dessuaktet forekommer oss urimelig lave, kan ikke
dette oppfattes som et bevis for at de var uriktige, men derimot unek
telig som et bevis for at man foret ganske annerledes enn nå.
La oss se litt på oppgåvene fra 1723: Matrikuleringsarbeidet opp
fører for Verdal i alt 8098 lass høy. Med dette kvantum er det øyen
synlig absolutt umulig å fø 480 hester, 2300 storfe og 2700 småfe,
når lasset ikke veiet mer enn 10 å 12 vog, en vekt som man jevnhg
synes å ha regnet med i skifter i 1700-årene, eller seiv om man regnet
det for 16 vog, som i oppgave fra Ålen i 1783. I oppgåvene for

----
474 Bind 2A
---
Verdal står forresten overalt bemerket at det er sommerlass, så de kan
neppe regnes over 12 vog.
Men her kan vi straks sette småfeet ut av betraktning — de fikk
visselig intet av høyet. Ennå så sent som i 1785 heter det ved et
skifte på Flåtten, at det kunne fødes et par hester, 6—7 naut og 10
til 12 småfe «når disse siste bare foredes med bar og lauv».
Bar og lauv var således i eldre tid småfeets eneste vinterfor, kanskje
når det kom høyt, litt halm iblant, men høyet har de vel neppe fått
smake unntagen i riktig gode forår, når det var overflod av det.
Noe liknende tør vel ha vært tilfellet for ungfeets vedkommende.
Kuri har rimeligvis dette fått litt halm istedenfor bar. Høyet kan vi
gå ut fra helt har vært forbeholdt den mere «produktive» del av beset
ningen, de voksne hester og melkekyrne.
Derved reduseres antallet av dyr som skulle leve av det oppgitte
høykvantum, betydelig. For Stiklestad sogn, som hadde hest
og 843 voksne kyr, blir det, når man i foringen regner i hest = 2 kyr,
ialt 1398 beregnede kyr på et høykvantum av lass, hvilket gir
3,43 lass pr. beregnet ku. For anneksene får vi litt lavere tall, nemlig
3,33 for Vinne og 3,21 for Vuku. For hele bygda i gjennom
snitt 3,34.
Matrikulens oppgave gjelder — såvidt man kan skjønne — kun
høyavlinger på hjemmejorda. Kun for en eneste gard (Vest Grun
dan) er bemerket, at det også er medregnet 16 lass av to fjellsletter.
Sådanne fjellsletter betaltes det særskilt skatt for, og de bruktes av et
stort antall garder, nemlig 16 i Stiklestad sogn, 2 i Vinne og 18 i
Vuku; de må således ha hatt størst betydning for det sistnevnte sogn,
hvilket forklarer, at vi etter ovenstående beregning fant så mye
lavere høykvantum pr. ku for Vuku enn for de andre sogn.
Hvor mye høyavlinga på fjellslettene kunne beløpe seg til, kan
det lite nytte å anstille beregninger over. Man kunne jo gå ut fra at
Vest Grundan, som avlet 16 lass på sine fjellsletter, etter oppgaven
betalte 12 skilling i skatt for disse.
Når det så videre opplyses at fjellsletteskatten for Stiklestad var
114 sk., for Vuku 130 og for Vinne 12 sk., så skulle dette etter samme
forhold som for Grundan gi et tillegg av 152 lass for Stiklestad, 157
for Vuku og 16 for Vinne. Med dette tillegg skulle høymengden pr.
ku bli 3,52 lass for Stiklestad sogn, 3,41 for Vuku og 3,38 for Vinne,
hvorved tallene iallfall kommer hverandre nokså nær for alle tre sogn.
Dette hviler imidlertid på så svakt grunnlag at man visstnok gjør
rettest i å sette høyavlingen på fjellslettene ut av beregningen, så

----
475 Bind 2A
---
mye mer som jo også ungfeet må ha fått iallfall litt høy, og dette,
som vi ikke har tatt hensyn til i det foregående, kan vi i mangel av
bedre opplysninger la gå opp i opp med fjellhøyet.
Hvis vi legger til grunn oppgåvene for Stiklestad sogn, som synes
å være de påliteligste, kommer vi altså til det resultat, at det årlige
høykvantum pr. ku i 1723 var knapt 3% lass, hvilket etter 10 vog
i lasset utgjør 35 vog. Seiv om vi regner lasset til 12 vog, blir det
ikke mer enn 40 vog pr. dyr.
Fra Verdal har vi ingen gamle oppgåver over det forkvantum, som
trengtes pr. dyr; men fra Aalen oppgis i 1783 som årlig for for ei ku
3 lass høy a 16 vog, halvparten frauhøy og halvparten skogshøy, der
til 5 lass mose årlig pr. dyr. (Oppgitt av lærer Reitan).
Hva høyavlingen i 1723 angår, ser vi altså at vi med denne ikke
kommer så svært langt fra oppgaven over høy foring i Ålen i 1783,
især når man tar i betraktning at det måtte stallfores lengere i Ålen.
Men så kommer dertil det for Ålen oppførte reservefar av mose, og
dette må vi for Verdals vedkommende tenke oss erstattet med halm.
Som under åkerbruk bemerket, tyder de eldre oppgåver på at fol
digheten av havre var så liten at man ikke kan forklare seg at folk
overhodet dyrket den, på annen måte enn at de vesentlig dyrket den
for halmens skyld. Det blir da vår oppgave av matrikuleringsopp
gavene fra 1723 å finne ut hvor stor halmavling man kunne påregne
gjennomsnittlig pr. år.
Tiendeoppgavene viser:
For Stiklestad: Vuku: Vinne: Hele Verdal:
Rug 81/ 4 skjp. 13/ 4 skjp. 17/ I 1 td. 37/ 12 skjp.
Blandkorn 112% tdr. 43% tdr. 20 tdr. 1763/ 4
Havre 2223/ 4 » 935/ 8 » 383/ 4 » 3551/ 8
Dette skulle svare til en avling av ca. 5335 tdr. korn. Man kan vel
omtrent regne 2 lass halm pr. tønne korn, hvilket altså skulle svare til
en halmavling av 10670 lass. Men herav skulle også ungfeet fødes.
Regner vi et ungnaut i foringen = l/ 2 ku, ble altså dette halmkvantum
å fordele på 2843 beregnede kyr, dvs. 3,75 lass pr. voksen ku. En
tilsvarende beregning for Stiklestad sogn alene gir som resultat 4,11
lass pr. voksen ku. Da, som før nevnt, oppgåvene for Stiklestad sogn
synes å være de påliteligste, og anneksene, særlig Vuku, i høyere grad
har benyttet surrogatfor fra skogen, gjør vi visstnok rettest i å holde
oss nærmest til oppgåvene for Stiklestad.
Resultatet herav blir altså at det normale stråfor pr. ku i begynnelsen
av 1700-årene beløp seg til omtrent l ass høy og vel 4 lass halm.

----
476 Bind 2A
---
Til dette kom så surrogatforet av skogen. Som før nevnt, levde visst
småfeet omtrent utelukkende av lauv og bar, som de forresten i stor
utstrekning fikk skaffe seg seiv, idet de ofte gikk ute om vinteren.
Men også storfeet måtte ta tiltakke med lauv og skav. Ennå 100 år
senere anbefaler Kliiver å plante rogn og asp for forets skyld.
Et verdifullt bidrag til foringen utgjorde dranken, avfallet ved bren
neribrenningen. Da man brente på de fleste garder, må det forkvan
tum som således braktes til veie ha vært av ganske stor betydning.
Tross alt må dog sultef oring i eldre tid ha vært en ganske kurant sak.
Seiv langt ut i 1800-årene hører man om at kreaturene måtte støttes
når de skulle slippes ut om våren — de var så sulteforet at de knapt
kunne stå på benene, og det hendte nok ikke sj elden at småfe og ungfe
styrtet i vårknipa. I et skifte på Råen den 30. mai 1749 opplyses
således at av 6 årskid var de 4 styrtet siden registreringen, og de to
som var igjen, var det visst heller ikke stort bevendt med — de ble
vurdert til 4 skilling stykket.
Noe forsøk på forbedring av husdyrrasene kunne det ikke under
sådanne forhold være tale om. Den eneste antydning man finner til
sådant er, at det allerede i begynnelsen av 1700-årene på de rikes og
embedsmennenes garder opptrer «engelske» sauer, således oppføres
ved skifte på Maritvold i 1727 etter Rasmus Hagens hustru «2 engel
ske faar a 2 ort 8 sk.» -— de øvrige vurdertes kun til 1 ort og 16 sk.
pr. stykke, og på skifte i 1738 etter kapteinløytnant Brun på Ekle 5
engelske sauer a 2 ort. Etter kapellan Kortholt på Øgstad er i 1768
registrert 17 engelske sauer, hvorav 3 var taksert til 1 rdl. stykket, men
ble solgt på skifteauksjon for tilsammen 3 rdl. 2 ort 4 sk., de øvrige
var verdsatt til 1 rdl. paret og ble solgt for opptil 2 rdl. 1 ort 8 sk.;
de må således ha vært sterkt etterspurt.
Henimot slutten av århundret synes rasen å holdes nokså almin
nelig på de kondisjonertes garder: I en bekjentgjørelse i T.hjems
Adresseavis for 5. april 1786 om salg av Fæby, som eides av foged
Arnet, opplyses gården å kunne fø 10 hester, 30 klavebundne «og lige
saamange engelske faar.» Fra disse er den så mer eller mindre blandet
innført på de alminnelige bondegårder: På Halset noteres ved et skifte
i 1794 «2 halvengelske faar» å 1 rdl. 2 ort, hvilket er dobbelt så mye
som for de øvrige, hvorav fremgår at man hadde lært å forstå rasens
større verdi.
Det er vel rimelig at man fra midten av århundret, etter at en stor
del av bøndene i bygda var blitt selveiere, har lagt an på et bedre jord
bruk; men dette synes vesentlig å gjelde åkerbruket. Hva fedriften

----
477 Bind 2A
---
angår, synes man i høyere grad å ha holdt seg i de gamle spor. Noe
forsøk på forbedring og innføring av nye raser har vi ingen beviser
for fra Verdal, når unntas hva ovenfor er nevnt om sauavlen. Heller
ikke hva f åringen angår, har vi tilstrekkelige opplysninger til å gjøre
oss opp noen bestemt formening om det framskritt, som man vel må
anta har funnet sted i løpet av århundret. Det foreligger for Verdal
kun et par oppgåver fra begynnelsen av 1800-årene til belysning av
dette punkt: På Nedre Faren holdtes i 1802 skifte etter Ole Olsen,
hvorved årets høyavling, som ser ut til å være blitt veidd, oppgis til
1064 vog, og kornavlingen til 40 lass bygg og 80 lass havre. Unntatt
fra taksering var herav 200 vog høy som ansaes for a være nødvendig
til dragonhesten* vinter]'åring. Hvis oppgaven over det hele forkvan
tum er riktig, er det imidlertid sikkert at ingen av de øvrige dyr på
gården kunne fores tilnærmelsesvis så rikelig som dragonhesten; for
det registrertes foruten denne 6 andre hester, 15 kyr, 2 kviger, 4 okser,
3 kalver, 29 geiter og kid, 31 sauer og lam og 5 svin. Seiv om nå
en hel del av disse ikke skulle vinterfores, blir det dog øyensynlig
en knapp foring.
Ved et skifte på Vest Grundan samme år er det til dragonhestens
underholdning anslått 100 vog høy, altså nøyaktig halvparten. Den
hele avling er oppgitt til 460 vog høy og 102 lass korn og den regi
strerte besetning til 3 hester, 7 kyr, 4 ungnaut, 18 sauer og lam, 14
geiter og kid og 1 svin. Seiv om man tar hensyn til at skiftet holdtes
i midten av november, så det formodentlig kun er registrert det som da
var tilbake av høyavlingen, og at man ikke lenger hadde å regne med
hele vinterens behov, viser dog en løs beregning at foringen dette år
hverken her eller på Faren kunne bli vesentlig rikeligere enn i 1723.
Men her må riktignok bemerkes at 1802 var et overmåte dårlig år,
idet høyet tok skade, og kornet ikke ble modent, ja det ble endog sagt
at 1773 og 1785 i sammenligning med dette var gode år; for da var
det forråd fra tidligere, hvilket ikke var tilfelle i 1802, da de to fore
gående år også hadde vært mislige.
Av de to skifter på Faren og Grundan dette år, lar det seg således
neppe slutte noe om foringen i alminnelige år. Den eneste opplys
ning av verdi er, hva det ansåes for nødvendig til dragonhesten, som
de militære myndigheter nok krevde ble holdt i ordentlig stand. Men
også disse opplysninger blir mindre verdifulle når det på det ene sted
angis 100, på det annet 200 vog som nødvendig høykvantum.

----
478 Bind 2A
---
FEDRIFTEN OMKRING 1800.
Om fedriften inneholder Kliivers «Bonde-Praktika» endel opplys
ninger, hvorav vi kan slutte oss til, hvordan han praktiserte den på sin
egen gard. Opplysningene er ikke så utførlige som om åkerbruket og
består for en vesentlig del av råd mot kvegsykdommer, som den gang
var meget hyppigere enn nå. Disse råd er omtalt under veterinærvesen.
For januar gir han videre følgende råd:
«Naar du vil have Hons eller Gjæs til at værpe i Tide, da giv dem
ristet Brød, stegte Erter og godt Byg; dog ikke for meget, thi blive de
fede, værpe de ikke. Høns, som ere 3 Aar gamle, ere tjenlige til at
klække Unger ud, men alt for gamle, kun til Værpe-Høns.
Nu begynde Heste og Qvæg at fælde deres Håar, de bør derfor
jevnlig skrabes og børstes, saa trives de vel. De affaldne Håar bør
omhyggelig opbevares, for at benyttes til Stopning, Krølhaar og Reeb.
Tyren bør nu sættes for sig seiv, og ei komme blandt Køerne, førend
først i Mai Maaned, saa kalve disse i rette Tid paa Aaret. En Tyr,
som er 3 Aar gammel, duer i Almindelighed ikke længere til Betje
ning.»
Da sulteforing i den tid var nokså alminnelig, kunne nok følgende
råd, hvormed han innleder februar måned, være påkrevd.
«Læg nu nøie Mærke til dit Foder. Finder du, at det er mere end
halv fortæret, da kjøb mere til i Tide; thi du har endnu hkesaa langt
igjen af Vinteren at foere dine Creature inde, som den Tid, der alle
rede er gaaet, siden de sattes på Stald.
Dersom det er mildt Veir i denne Maaned, da vær især sparsom paa
Foderet, thi du er vis paa, en stræng Vinter staaer tilbage. —
Vil du have gode Melkekøer, da sæt paa de Kalve, som fødes sidst
i denne eller først i næste Maaned, især dem, som falde af unge Køer;
thi de blive de bedste. Til at opføde Kalvene med, koges godt Høe
under lukt Laag, og den kraftige Laug deraf, blandet med en tredie
Deel Melk, er ligesaa god som Melk alene.
I denne Tid er det beqvemmest at paasætte Grise; thi Foraaret og
Sommeren kommer dem tilgode i deres første Fremvæxt.
Paa denne Tid ere Ulvene farligst og djervest til at søge omkring
efter Rov; derfor skal du vel lade vogte dine Udganger-Creature for
disse Udyr.»
Det fremgår av den siste bemerkning at man ennå brukte å ha endel
av sine husdyr — fornemmelig småfeet — gående ute om vinteren.
Etter sitt råd for mars om luftning og renhold av beboelsesrommene
tilføyer han følgende, som dog neppe er blitt fulgt i noen utstrekning:

----
479 Bind 2A
---
«Brug og denne gode Skik for dine Creature, saa ofte det er muligt.»
Å lufte fjøsene var visst den gang temmelig ukjent og er neppe helt
gjennomført ennå.
«Lad nu gilde dine Kalve, Grise og Lam.
I denne Maaned skal du vel fordre og stille dine Hester, at de blive
stærke til Vaaraanden, giv dem hver Dag lidt Salt og haardt Byg at
tygge paa, for at rense Munden.»
For april heter det:
«Lad nu dit Hornqvæg forsynes med gode Klamper paa Hornene,
førend de komme ud, og dine Grise med Ringe.
Plant nu flittig ved dine Gjerder og andre undværlige Steder nyttige
Træer, saasom: Rogn, der giver det bedste Løv for Creature, og Bær
at give Svinene . Paa de tørreste Steder, hvor ikke andet Træe
trives, maa du plante Aspetrær; det voxer hastigt og er nyttigt til
Dreining og Skav.»
Mai: «Nu er den bedste Springetid for dine Koer, lad derfor din
Tyr slippes til dem. Giv nu og dine Køer smaahakket Hvidløg og
Lubbestik blandet i Salt og Meel, en liden Deel hver Morgen i nogle
Dage, saa befries de fra Sygdom i Melkeaarerne.
Udi denne Maaned skal du lade klippe dine Faar, lade dine Køer
malke om Middagen, nedsætte dine Qvæggrinder og lade Fæet ligge
inde i denne Indhegning om Middagen og Natten.
Stikker Klæggen Kreaturene, da gjør Rog deromkring fra Vind
siden. Men bedst er det, at have et beqvemt Huus at lukke kreaturene
ind udi, og strøelse for hver tid at lægge paa Møgen, saa forøger man
Gjødningen, og faaer mangedobbelt Gavn deraf.»
Juni: «Nu pleie Gaaseungerne at bortdøe; giv dem derfor om Mor
genen førend de lukkes ud, Nælder, Lubbestik og Hvidløg blandet
med Meel og Salt. Pluk saa nu og da efterhaanden de største Blod
fjedre af dem.
Samle dig nu Knipper af Aspeløv, lad det tørres i Skyggen, giv dine
heste deraf om Høsten, nåar de indsættes, da trives de vel. Samle dig
og Aspebark og tør samme, tærsk den smaae og mal den til Meel, giv
Hestene lidet deraf paa Hakkelsen, det er særdeles godt.
Samle nu dit Vintersmør, da det falder fedt og gult og holder sig
længer velsmagende.
Fersk Kjød kan længst holde sig, nåar man gyder hver tredie Dag
tyndt 01 med lidet Edike derover og dækker det vel til, at Luften ikke
kommer til det; staaer det tillige i et koldt Huus, da kan det holde sig
ferskt og spiseligt i 3 Uger. —

----
480 Bind 2A
---
Frygter du, at Bjørne eller Ulve skal komme ind i din Svine-Trøe,
Lamme-Trøe eller Rugsved, da bind smale Stænger langs Gjerdet l/ 2
Alen høiere end gjerdesgaarden, da er du der fri for disse Rovdyr.»
August: «Samle nu og forvar i Klid eller Avner de Hønseæg, du
vil have til Vinteren; thi de som nu falde, holde sig lengst friske.
Samle nu saa meget Løv, som mueligt, og tør det i Skyggen. Giv
dine Faar samme i December Maaned, det styrker dem. Ligesaa lad
sanke Rognebær og forvar dem. —
Lav nu til efterhaanden, hvad du behøver til din Høstslagtning.»
September: «Gjør nu alt behøvende færdigt til din Heste- og Koe
stald, saasom Fodbaand, Nødbaand, Kar, Stamper og Bøtter. Istedet
for Træe- eller Jernklaver til Køer og Oxer, bør bruges Toug af Hamp,
saa tykke som almindelige Kjøretømmer, med en Løkke paa den ene
Ende, og paa den anden Ende en dobbelt Knude, som stikkes igjennem
Løkken, nåar den spændes om Halsen. En jern Lænke, passende lang,
med Løber eller Lækken maae være fast i Baasrummet, hvori Toug
klaven knyttes. Et saadant Baand om Halsen holder langt bedre, end
Træe- og Jernklave, det gnaver og trykker ikke, og kan i paakom
mende Tilfælde snart afskjæres.
Klip nu dine Faar og Lam, førend det bliver for koldt, at Ulden til
den Tid kan udvoxe igjen.
Belav dig nu paa, at have alle muJige Redskaber færdige til Slag
tertiden, lige indtil Pølsepindene, at du ikke staar i Forlegenhed, nåar
sligt behøves.
Naar du vil vrage dine Faar, som skal slagtes, saa tag dem, som
have store og røde Blodaarer i det hvide af Øinene; thi disse leve dog
sjelden Aaret om.
Oste, som nu ystes af Gjede- og Faaremelk, holdes ei allene for
mere velsmagende, men ere endog kraftigere end de, som laves paa
andre Aarets Tider.
Naar du fornemmer, at Jorden bliver riimfrossen om Natten, da lad
ikke dine Heste gaae ude paa Marken; thi deraf samle de indvortes For
kjølelse, som foraarsager Sval og Hoste, når det lakker ud paa Vinteren.
Oktober: Lad ikke dine Faar, som ere høstklippede, komme ud i
kold Slud og Regn; de faae deraf saadan Skade, som ei forvindes.
Vil du have gode Vaarlam, da lad Vædderen ikke komme til dine
Faar, førend i Martii Maaned.
Klip nu Manen og andre Håar paa dine Heste, som skjønnes at
være overflødigen udvoxede, forvar disse Håar Tid efter anden, for
at bruge dem til Krølhaar eller Reeb.

----
481 Bind 2A
---
Sæt nu dine Sviin paa Stie, at de kan gjødes, førend den skarpe
Kulde kommer. Med 2 Tønder Potatos kogt med noget Meel og
Drank til, og 1 Tønde graae Erter kogt med lidt Meel til, kan et
maadelig stort Sviin fuldgjødes, nåar det gives ofte og ei mere for
hver Gang, end det vel æder op. Hvo som ikke har Forraad af Erter,
bruger i Stedet derfor 11/ 2 Tønde godt Byg, Halvdelen kogt og Halv
delen målet til Meel; hvilket gives i Drik samt i Deig. Af Potatoserne
sættes Kjød og af Erterne eller Bygget sættes Flesk. Svinene maae
gives reent, frisk Vand imellem, omtrent et Par Gange om Dagen.
Gjør nu færdig din Gaasestie, saaledes at Gjæssene altid holdes
rene deri; thi da trives de bedst.
Slagt nu det Storfæe, som dertil er bestemt.
November: Påsee nu at dine Heste og dit Qvæg blive vel røgtede,
at de ei skulle komme tilkort i Væxt og Kræfter. Ligesaa bør man
holde god Haand med Gjæs og Høns, saa værpe disse des før imod
Foraaret; men lad dem ikke heller blive for fede.
Væk dine Folk tidlig op ved 4 Siet, at stille og give dine Heste
deres Behøvende af Føde og Vand.
December: Nu bør du give dine Faar saltet Vand med lidet Meel
udi, hvilket maae koges. Lad dem nogle gange drikke denne Suppe,
den vil forebygge indvortes Sygdom.
See nu til, at dit Qvæg har det passende varmt i Fæehusene, og
lid ikke paa hvad dine Tjenere sige dig derom, om du vil have din
Boeskab vel forsørget Vinteren over.»
Om fedriften omkring 1830 skriver Kraft:
«Høavlingen er i det hele maadelig, ti den bakkede, stive ler jord,
som her er herskende, er ligesaa lidet fordelagtig for engdyrkning
som sanden. Hertil kommer, at bonden i almindelighet tåger det meste
av sin jord op til ager og lægger den i mager tilstand til hvile. Dette
misforhold mellem eng og ager skader kvægavlingen. Kunstige enge
kjender man ikke. En mængde hø faaes derfor paa sætervolde og
fjeldmyrer. I fogderiets lavere egne har næsten ingen gaard tilstrek
kelig hjemmehavn for sine kreaturer. Denne søges derfor sædvanlig
i sætrene, hvorav mange ligger langt borte. — Helgaadalen med flere
høit liggende dale i Værdalens prestegjeld har gode fjeld-græsgange,
og da kornavlingen her er saa mislig, kunde fædriften i disse egne blive
hovednæringsveien; men bonden vedbliver, at saa korn, især den sent
modnede havre, uagtet erfaring hvert andet eller tredie aar viser ham,
at han ikke burde gjøre det. De produkter, kvægavlingen avgiver til
salg, er smør, slagtekvæg, heste m. m. — Da gaardene er meget delte,

----
482 Bind 2A
---
holder de fleste 2—3 heste, og saare faa gaarde holder 5 —6 heste.
Det almindelige for til disse er hø og noget halm. Kun i fortrang
gives korn.
Overhovedet staar i alle de distrikter, hvor kornavlingen er hoved
sagen, fædriften meget tilbage. Dog avsættes om hosten fra Skogn,
Værdalen og flere egne endel slagtekvæg, der drives over fjeldene
til Røros. Faarene er for det meste av den sædvanlige norske rase med
strid, lang uld. Dog haves paa Tautra en forædlet faarestamme av
engelsk rase, hvorav flere i fogderiet har tillagt sig vædre, ligesom
nogle i den senere tid har forskaffet sig spanske vædre. Gjeter holdes
især i fjeldegnene i mængde. Svineavlen er ikke synderlig utbredt,
og svin opfødes kun til eget husbrug. Rasen er indenlandsk, liten men
velbygget.»
Tiden fra 1814 til 1930-årene synes for Verdals vedkommende å
ha vært en nedgangsperiode. Dette vil også fremgå av gårdshistorien,
som viser en alminnelig nedgang i eiendomsprisene og atskillige eks
empler på at folk har mattet gå fra gårdene sine. Det er vel mulig
at man under den tidligere høykonjunktur i begynnelsen av århun
dret hadde vennet seg av med den sparsommelighet og arbeidsomhet
som en nedgangsperiode krever og lagt seg til vaner som tidenes pin
aktighet ikke tillot å tilfredsstille. I denne tid var det da også at det
kom inn i bygda mange folk fra Trøndelags sydlige distrikter,
Guldalen og Orkdalen m. fl. Disse «døler», som man her kalte dem,
var dyktige, arbeidsomme folk, som klarte seg godt, og etterkommere
av dem sitter nå i velstand på flere av de beste gårdene i bygda.
Om fedriften heter det i amtmannens innberetning av 1835 om
trent følgende:
Dersom denne syssel i alminnelighet dreves med mer skjønnsom
het, ville den sikkert kunne gi et større utbytte. — Fedriften strekker
kun til eget behov, når unntas bygdene langs grensen, Overhalla,
Grong, Snåsa, Beitstad og Stod samt Leksvika og endel av Ytterøy,
som alle har mer eller mindre til salgs av siaktekveg, smør og ost.
Årsaken til det ringere utbytte må vel nærmest søkes i at almuen
sedvanlig holder for mange kreaturer i forhold til det england, som
forefinnes, hvorfor disse, for størstedelen foret med halm, kun gir
lite av seg.
Det store kreaturhold medfører at de fleste av mangel på for om
våren er nødt til å slippe feet ut på innmarken, hvor de beiter, inntil
man drar tilfjells, og dette må ha en skadelig innflytelse på høyavlin
gen, som allerede av andre grunner kun kan bli måtelig, idet man

----
483 Bind 2A
---
etter den brukelige driftsmåte må beite på strekninger, hvor en fler
årig drift av åker har funnet sted, og som nå, da de ikke lenger er
tjenlig til åker, skal gi det nødvendige for i avkreftet stand.
Om hesteavlen heter det i samme innberetning:
Hesterasen har sikkert ikke forbedret seg ved at de beste hester i
lang tid — om enn med fordel — har vært avhendet til kjøpstaden
(Trondheim) og især til naboriket (Jåmtland) under de årlige mar
keder, hvorfra dog innkjøpet i de senere år synes å ha avtatt.
Hornkveget er av den alminnelige rase, og når man med mer flid
søkte oppdrettet, ville den uten tvil være å foretrekke for de frem
mede eller blandede av større slags, som fordrer mer for og ikke
synes å ville avgi i forhold dertil.
Når unntas enkelte steder, er sauene av den alminnelige rase med
grov ull; dog kan det være tvil underkastet, om en altfor foredlet
rase vil være tjenlig til almuens bruk. Geiter holdes dog mest i fjell
egnene og neppe i den mengde som før; derimot holdes ikke få svin,
især i de bygder, hvor potetavlen lykkes, og i sjødistriktene, hvor de
oppfødes med avfall fra fiskeriet.
Tellingen av 1835, som viser forholdet den 29- november dette år,
har følgende tall:
Stiklestad. Vuku. Vinne. Hele Verdal.
Det vil si, at pr. 1000 innbyggere var det i:
Stiklestad. Vuku. Vinne. Hele Verdal.
Hester 115 122 116 118
Storfe 414 432 346 144
Sauer 877 750 670 812
Geiter 313 458 315 364
Svin 68 42 66 59
Det var således skjedd en betydelig forandring i husdyrholdet i de
forløpne 100 år. Antallet av hester var i forhold til folkemengden
sunket til halvparten og av storfe til tredjeparten av hva det var i 1723.
Tross forøkelsen var det samlede antall storfe nøyaktig det samme i
1835 som i 1723-
31


----
484 Bind 2A
---
Sauholdet derimot viser et over dobbelt så stort tall i 1835; i forhold
til folketallet er det dog sunket noe, nemlig fra 1035 til 812 pr. 1000
innbyggere. Geiteholdet sto forholdsvis omtrent nøyaktig som før.
Det synes således ikke å være skjedd noen synderlig forandring, hva
småfeet angår — det fikk nok fremdeles i atskillig utstrekning skjøtte
seg seiv, og foringen var vel ikke alltid så rar. Men hva storfeet angår,
er der tydeligvis inntrådt en større forandring, idet antallet er betyde
lig innskrenket, utvilsomt til gunst for en bedre foring.
Etter amtmannens innberetning befant fedriften i 1845 seg hoved
sakelig i samme tilstand som før. Kveg- og saurasen var den samme.
Med oppdrett og forbedring av hesterasen syntes man å gå omhyg
geligere fram, og hertil bidrog den meget større pris hestene hadde
stått i de siste år.
Antallet av dyr i de 3 sogn var etter tellingen av 1845:
Stiklestad. Vuku. Vinne. Hele Verdal
Pr. 1000 innbyggere utgjør dette for:
Stiklestad. Vuku. Vinne. Hele Verdal
Hester 120 141 103 126
Storfe 445 577 383 485
Sauer 1084 1199 1095 1126
Svin 88 50 73 73
I forhold til folketallet betyr dette, at antallet av hester var på det
nærmeste uforandret — i Vuku dog noe økt og i Vinne litt minsket
fra forrige telling. Antallet av storfe var atskillig økt i alle sogn,
mest i Vuku.
Saueholdet var tiltatt meget sterkt. Antallet pr. 1000 innbyggere
var større enn ved noen av de tidligere tellinger. Det samme var til
fellet hva geiter angår. Især i Vuku var antallet av småfe stort.
Antallet av svin var vokset endel siden forrige telling, men var
dog fremdeles forholdsvis ikke halvparten så stort som i 1657.
Omkring midten av århundret og en god stund etter sto visstnok
fedriften i amtet i det hele på et forholdsvis lavt nivå. Amtsdyrlæge
Bang hevder således i en skrivelse av 1. mars 1859 til amtmannen
«dessverre som et sørgelig faktum», at kvegavlen, som den drives de


----
485 Bind 2A
---
fleste steder i amtet, er så slett at den for det meste er landmannen
til tap Av forskjellige innberetninger fra statsagronomene er endog
Nordre Trondhjems amt fremhevet som et av de amter hvor foring
og røkt er overmåte dårlig og utbyttet av melk slett. «Sulteforing,
urenshghet og daarlig stel i det hele tat findes fast i ethvert fjøs hos
den største del av den jordbrugende klasse.»
Og amtsagronom Andr. Schult uttaler seg i sin før nevnte innberet
ning av 31. desember 1863 ennå sterkere:
«Fæstellet er i en mislig tilstand — man anser det for mindre md
bringende, hvorfor det ikke paaagtes. Husene er smaa, smudsige,
kolde, mørke, kvalme og brysomt indrettet for pasningen. Kreaturer
nes opholdssted ligner mere en gjødselbinge end en bolig hvor
levende skabninger skal ha tilhold. Det er beklagelig, nåar husdyr
holdet skal synke ned til den grad av vanvyrding, at hovedøiemedet
med samme alene er at «avle frau». Den fordærvehge knapformg
huserer slemt endnu, fornemmelig om vinteren. Men heller ikke
sommerfonngen kan siges at være fuldstændig eller hensigtsmæssig.
Der vises uforsigtighet ved valg og opdræt av dyr. Fra tidlig alder
faar de for ufuldkommen næring, magre beiter, er for meget ude i
barsk veir, sættes sent ind om høsten og parres i for ung alder, de
mindre gode udskilles ikke — alle beholdes til avl, ondt og godt om
hinanden.»
(I denne forbindelse omtaler han fra Overhalla 8-kantete tjøs —
en idé av den bekjente Hans Barlien. De er dog uhensiktsmessige
og vitner ikke om synderlig innsikt i landøkonomisk bygningskunst,
sier han). ,
Både Bang og Schult var således skjønt enige om at kreaturstellet
i amtet i det store og hele sto meget tilbake. Naturligvis var det
hederlig unntak — Schult bemerker s(åledes uttrykkelig at det
i Skogn Frosta og Åsen allerede den gang ikke sjelden fantes vel
innrettede fjøs og det samme var vel tilfellet i Verdal. Denne bygd
hadde han imidlertid ikke besøkt før han skrev sin innberetning.
P. O. Boyesen har i sin før nevnte avhandling i Budstikken verdi
fulle opplysninger om fedriften i Verdal omkring 1860. Også denne
inneholder atskillig kritikk, skjønt den støtter seg vesentlig på opp
gåver om de bedre bruk. Hovedinnholdet er følgende:
' Det innkjøptes ikke hester annetsteds fra, hverken til arbeidsbruk
eller avl. Man holdt den innfødte hest for å være den for bygden
mest skikkede, da den var mer hardfør og utholdende enn hester av
fremmed slag.

----
486 Bind 2A
---
Som folge av den betydelige hesteavl i bygden oppaledes det årlig
en mengde foll, som i oktober eller november, når de var tatt fra
moren, ble mnsatt i stall og gikk los i et baktil lukket spiltaug, hvor
de foredes med fint høy. Å la follene om vinteren daglig løpe noen
tid om i det fri, var ikke alminnelig.
Hesteavlen hadde før i en lang årrekke vært en av landmannens
viktigste mntektskilder, og man hadde ved ethvert større bruk i
alminnelighet holdt I—2 føllhopper. Unghester fra Verdal hadde
funnet sterk avsetning ikke alene til Sverige, men også til den norden
fjelske kavalleri- og infanteribrigade. Toårige foler hadde i almin
nelighet vært solgt for 40—50 spdl. og nester i 4-års alderen for
80—100 spdl. Dette forhold var dog i den siste tid blitt meget for
andret ved en økt hesteavl i de svenske nabodistnkter, således at det
omkring 1860 oftere ble frembudt svenske hester til salgs. Hertil kom
også at hesteavl i flere bygder i Trøndelag var blitt mer alminnelig
og behovet derfor mindre enn før.
At hester fra Verdal ikke lenger var så etterspurte, skyldtes, foruten
de her nevnte årsaker, også at man ikke hadde forstått å foredle
rasen. Man hadde latt dårlige hingster gå sammen med avlshoppene
på de felles beiter, og følgen var at bygdens hestebestand var av en
høyst blandet kvalitet. Dette var man imidlertid blitt oppmerksom
på og var blitt enig om å gjøre gjeldende for bygden kgl. resolusjon
av 3. juni 1803, hvoretter det under en mulkt av 16 spdl. til fattig
kassen ble forbudt å la sine hingster gå løse på de felles beiter. Som
følge herav ble i 1860 omkring 200 a 300 mindreverdige hingster
i bygda kastrerte, og man beholdt således til avlshingster kun slike
som var uten vesentlige feil. En av disse var ved to dyrskuer tilkjent
første premie og var meget søkt. Den hadde i de par siste år bedekket
ca. 50 hopper årlig; herfor betaltes 3 spdl. pr. hoppe.
Endel okser, kyr og sauer solgtes til Trondheim, hvor den almin
nelige pris for 3-årige okser var 16 spdl., for en nybærku 20 spdl., en
slakteku 12—18 spdl., en voksen sau med ullen på 2 spdl., og man
fant at utbyttet ved salg av disse dyr gav en sikrere fordel enn opp
aling og salg av hester. På den annen side oppkjøptes det også av
enkelte kveg, som om høsten ble ført inn i drifter fra Sverige, dels til
slakt, dels til melkekveg. Dog var mengden av det kveg som solgtes
fra bygda, overveiende.
Ei ku av den i bygda mest alminnelige størrelse veidde når den var
slaktet, omtrent 6 a 7 vog. Foringen var meget ofte utilstrekkelig, og
man tok meget sjelden nødvendig hensyn til avlsdyrenes egenskaper.

----
487 Bind 2A
---
Kalver ble således påsatt som det falt bekvemmest, og uten særlig
hensyn til morens egenskaper. Ved de senere års dyrskuer var man
dog blitt belært om oksenes innflytelse på avkommet, og noen jord
brukere hadde derfor anskaffet seg springokser av ayrshirerasen. som
hadde sterk sokning. Mange i bygda var dog av den mening at man
måskje sikrere foredlet sin buskap ved skjønnsomt valg av de beste
avlsdyr av norsk slag, når man dertil foret tilstrekkelig.
Kalvene oppaltes noen tid med melk, senere blandet med vann og
mel. Det var ofte å se mindre vel nærede kalver i bygda.
Kornavlen var den vesentligste inntektskilde ved jordbruket i Ver
dal, hvorimot høyavlen i regelen gav et mindre tilfredsstillende
utbytte. Hertil kom at de til beite utlagte jordstykker ved liver gard
nesten uten unntagelse var små, så det på disse kun kunne sommer
fødes et lite antall kreaturer, hvorfor man en del av sommeren måtte
la størsteparten av buskapen beite på steder som ofte var langt ira
gården. Til dels som folge herav sto bygdens kvegavl i det hele på et
underordnet standpunkt.
Som en hovedfeil ved buskapstellet nevnes at de fleste jordbrukere
holdt en større besetning enn de kunne vinterfore rikelig. Vårbeiting
på eng, som skulle slås, var således alminnelig, inntil man kunne
sende buskapen til sæters. De fleste garder hadde sætre, til dels flere
mil fra jordbruket. Flertallet av disse holdtes for å gi mindre kraftig
beite, og sæterbruket var som følge herav mindre tilfredsstillende.
De garder, som ikke hadde sætre, leide sommerbeite for buskapen,
som oftest på de nærmeste fjelleiendommer i Jåmtland, Skalstugan,
Medstugan o. fl., hvor det var rike beiter i tilstrekkelig mengde.
Den alminnelige sætertid var fra slutningen av juni til begynnelsen
av september, 10—12 uker. Utbyttet av en melkeku i sætertiden
regnedes til omtrent 15 pund smør, 36 pund hvitost og 30 pund mys
ost, og herfrå går den melk, som bruktes av sæterfolkene, vedhog-
Tilsammen 8 spdl. 30 sk.
Antas omkostningene ved sæterholdet for hver ku i det heldigste til
felle å utgjøre 80 sk. for 10 uker, blir nettoutbyttet pr. ku 7 spdl. 70 sk


----
488 Bind 2A
---
Tilvirkning av melk til smør og ost skjedde alltid samtidig. Melken
ble skummet, av floten ble kjernet smør, og av den skummede melk
ble laget, når den var søt, hvitost, av surmelk gammelost og knaost
(pultost), mysen inndampedes til mysost. Ost av nysilt eller uskum
met melk ble ikke alminnelig laget, men kun unntagelsesvis og til
forsøk i det små.
Utbyttet av sæterstellet ble i alminnelighet brukt i bygda uten å
avgi noe til salg. Om vinteren og den tid av sommeren, da kveget ikke
var på sæteren, ystedes kun på få steder, da man fant det fordelaktigere
å bruke melka i husholdningen, hvorved man sparte på andre føde
midler.
Til Verdalsøra solgtes endel melk fra de nærmeste garder. Man fant
at denne handel, seiv om nysilt melk solgtes til 21/ 2 skilling potten,
var fordelaktigere enn tilvirkning av smør og ost.
Hel sommerstallforing var ikke brukelig. Man ansa den mindre
heldig, da fjøsene om sommeren ble så fylt av fluer og andre msekter,
som plaget buskapen slik at den derved i langt høyere grad ble hin
dret fra å ta næring til seg enn på beitet.
Skjønt vårbeiting av englandet var meget alminnelig, fantes det dog
flere jordbrukere i bygden, som søkte å skaffe til tilstrekkelig vinterfor
ved å holde et mindre antall kreaturer enn det før hadde vært holdt
på samme gard. Likeså hadde man ved dyrking av grønnfor av havre
°g grå erter i forbindelse med et utvidet beite sett seg i stand til å hjem
mefore et større antall melkekyr om sommeren. Man hadde også gjort
den erfaring at jordbrukere som således hadde innskrenket sitt kreatur
hold, kunne seige melk til naboer som holdt et større antall kreaturer,
men sulteforet.
Innbyggerne i Vera var bekjent for et bedre sæterstell enn vanlig i
bygda. Boyesen, som foretok en reise til det mest kjente av disse
sæterbruk, skriver herom:
«Ved Væravatnet er flere faste sæterbruk, der tilsammen kan holde
omtrent 60—70 melkekyr og et større antall ungfe samt endel sauer
og geiter. Jordbruket består her alene i engdyrkning, og gjødslen
brukes således kun til eng som hermed overgjødsles hvert tredje år,
hvorved de gir et kraftig, rikt og nærende gras, der som alminnelig
i denne egn tørkes til vinterfor på hesjer. Beitet består fornemmelig
av myrer samt endel fjellåser der ikke synes å avgi synderlig kraftige
forvekster. Dog trives kveget rett vel herved om sommeren, men
angripes derimot om vinteren oftere av benskjørhet, da man i denne
tid er nødsaget til å fore med høy fra de nærliggende myrslåtter, for

----
489 Bind 2A
---
så vidt utbyttet av de dyrkede enger ikke er tilstrekkelig. Man har
lakttatt at kveget ikke utsettes for benskjørhet nar man kan unngå a
bruke myrhøy ved vinterfonngen. Som middel mot den nevnte syk
domh^man 7 mange ar med hell gitt det syke dyr 6-8 potter nysilt
melk daglig å drikke. , ■ ... . .-
Kveget ved dette sæterbruk kan med få unntagelser ikke sies a sta
over ekt middelmådige. Derimot synes buskapsstellet i det hele tatt
å være drevet med renslighet og orden, hvorhos husbygningene for
et sæterbruk var mer enn sedvanlig vel mnrettet. Man tilvirket her
smør, hvitost av skummet melk, mysost og gammelost visstnok pa
alminnelig norsk vis; men disse fødemidler var alle vel^andlet
Konen i denne familie, der med mer enn alminnelig dyktighet fore
sto og ledet behandhngen av de ovenfor nevnte salgsgj ens ander
kunne med nøyaktighet forklare hvorledes enhver av disse ble tilvirket,
liksom hun ikke viste mindre kjennskap til buskapsste let i det hele.
Men da man ønsket opplysning med hensyn til det årlige utbytte v.
dette bruk i smør og ost m. m„ kunne hun intet meddele. Hun svarte
kort og avvisende, at man solgte hva man fikk Ul overs men hvor
meget dette utgjorde årlig, derover hadde hun aldri holdt noen
Forfatteren var allerede før gjort oppmerksom på at han hos fjell
boerne i denne egn ikke med sannsynhghet kunne vente noen under
retning som ville lede til å utregne deres årlige innkomster, da man
antok enhver undersøkelse i denne retning av fremmede og om
reisende personer som fremkalt alene for a øke folkets skatter og
øvrige offentlige utgifter.
Sauene i bygda var dels av norsk slag, dels avkom av en inn
blandet engelsk saurase, hitført fra Titra og Tantra De siste vax noe
større enn de norske sauer og hadde en finere ull Man holdt de
norske sauer for å være best skikket for fjellbeiter, de andre fordel
aktieere på slettelandet.
En voksen sau av det innførte slag veidde, nar den var slaktet, om
kring 28—30 pund, de norske 23—26 pund. De første gav omkring
10 mark, de siste inntil 8 mark ull årlig.
Geiter holdtes ennå ved de fleste jordbruk, og man fant dem meget
fordelaktige på grunn av den meget yndede geitost; også geiteskinn
var meget etterspurt. Mange mente dog at den skade, geita gjør på
skogen, overveier fordelene ved den.
Både sauer og geiter holdtes om sommeren på beite og om vinteren
mest i særskilte hus eller rom, hvor de fortes med høy, halm og lauv

----
490 Bind 2A
---
av forskjellige trær, nemlig older, asp og vidje, hvilket på noen
garder også bruktes til storfeet og da utkokt til et laug som ble blande*
i sørpeforet.
Svineslaget i bygda var meget alminnelig blandet med svin av
sydhavsrasen, den såkalte otaheitirase. Rasen var nøysom, kom i godt
hold ved foring på gras og var lett å fete. Mange drev svineavl
ikke alene til husbruk, men også for en del til salg. Man slaktet
svinene, når de var H/ 2 til 21/ 2 år gamle, i en alminnelig landhus
holdning 2, sjelden 3 stykker årlig. De veidde da fra 7—12 vog
Det fremgår av det foregående at fedriften ennå omkring 1860 i
det hele tatt sto tilbake, ja at den til dels sto meget lavt. Det første
som den permanente landbrukskomite av 1858 og dens avløser'
Nordre Trondhjems amts landhusholdningsselskap, la an på, var der
for å forbedre kvegrasen og få et bedre kreaturstell, og til dette formål
avholdtes det en rekke amtsdyrskuer, i årene 1859—65 ialt 11 nemlig
i 1859 på Levanger, 1860 på Steinkjer, 1861 i Overhalla 1862 på
Stjørdalshalsen (dette var tillike alminnelig nordenfjelsk dyrskue med
et bidrag på 100 spdl. av Søndre Trondhjems amts landhusholdnings
selskap), 1863 på Inderøy, 1864 på Ytterøy, Snåsa, Nordli og Sørli
1865 på Nærøy og i Leksviken. Til disse dyrskuer ytte både amtet
og staten bidrag, 100 spdl. hver pr. år.
Dessuten ble det i årene 1861—64 ved foranstaltning av vedkom
mende lokale landbruksforeninger, til dels med tilskudd av landhus
holdnmgsselskapet, avholdt 5 bygdedyrskuer, nemlig i 1861 på Frosta
og Levanger, 1862 i Verdal, 1863 i Beitstad og 1864 i Åsen —
i 7 år altså i alt 16 dyrskuer.
Det var statsagronom Johan Lindeqvist, som i skrivelse av 30. juni
1858 til amtmannen hadde fremsatt tanken om årlige dyrskuer, til
hvis ledelse han mente å ha funnet en skikket mann, nemlig dyrlæge
Bang i Stjørdal, og han hadde oppfordret denne til å henvende seg
herom til amtstinget. Det er betegnende at Bang avslo dette, idet
han fryktet for at amtsformannskapet kunne tro at et sådant forslag fra
ham hadde noen fordel for ham seiv til hensikt; men han erklærte seg
villig til å stå til tjeneste hvis han ble anmodet om å påta seg vervet.
Allerede amtstinget i 1858 stilte til den permanente landbruks
komites rådighet et beløp på 150 spdl. til avholdelse av et dyrskue
pa betingelse av at halvparten refundertes av det offentlige, og dyr
læge Bang fikk et stipendium på 100 spdl. og reiste i august og sep
tember samme år for å besøke dyrskuer sønnenfjells i den hensikt
senere å delta i ordningen og bestyrelsen av sådanne i amtet.

----
491 Bind 2A
---
Det første amtsdyrskue i Nordre Trondhjems amt ble avholdt på
Jelstrups gard Mo ved Levanger fredag den 2. september 1859 med
et bidrag på 75 spdl. av amtet og like mye av statskassen. Det
bestyrtes av statsagronom Jensenius og dyrlæge Bang. Der var utstil
let ca. 150 stykker hornkveg, 50 hester, 13 værer, 18 sauer og 8 svin.
Utstillingen omfattet okser på V/ 2 — 4 år ' k y r ikke over 10 år ' kvi £ er
11/ 2 —3 år, sauer I—61 —6 år i flokk på minst 3 stykker tilhørende sam
me eier, men værer enkeltvis, svin ikke yngre enn 9 måneder og hester
4 15 år. Som bedømmelseskomite for hester, sauer og svin fungerte
kammerherre Dunker, korpsdyrlæge Nissen, dyrlæge Hveem og gård
bruker Sandstad og for hornkveg Jensenius, amtsdyrlægene Bang og
Øfsti og proprietær B. Jenssen. Det utdeltes 34 premier til en samlet
verdi av 113 spdl. Premieutdelingen foregikk fra en med grønt og
flagg smykket tribune, idet de premierte dyr, pyntet med silkeband,
under musikk førtes til tribunen og fremstiltes for tilskuerne.
Det er ingen oppgave over tilslutningen fra de forskjellige bygder.
De fleste premier gikk til Skogn og derfrå var formodentlig også de
1 leste dyr.
Til Verdal gikk bare 4 premier: For hingster tilfalt 2. premie
O. Skrove, og 4 fikk hederlig omtale, hvoriblant J. Stiklestad. 2. pre
mie for hopper tilfalt H. Lyng. For kyr ble utdelt 5 første- og 13
andrepremier; av de siste tilfalt den ene B. Forbregd. N. Solberg
fikk premie for en galte.
Når unntas hester synes således ikke dyrene fra Verdal å ha utmer
ket seg synderlig ved denne utstilling. Det samme var tilfelle ved
det alminnelige nordenfjelske dyrskue på Stjørdalshalsen 11. —12.
septbr. 1862, hvor det var utstilt 408 dyr. De fleste premier gikk
til Stjørdal, Strinda, Skogn og Åsen; til Verdal kom kun en eneste,
nemlig til Johs. Ravlo for ei ku.
Noe bedre var det ved dyrskuet på Inderøy i 1863: Der fikk H.
Erlandsen 4. premie for en okse, 2. premie for ei ku, 2. premie for
en kvige samt premie for en flokk på 1 vær og 3 sauer, A. Fleskhus
fikk 2. premie for ei ku, O. Rostad likeså, Mikkel Skjørholmen 4.
premie for en kvige og Johs. Kausmo hederlig omtale for en okse.
Det første dyrskue i Verdal avholdtes på Stiklestad 19. septbr.
1862 og omfattet bare hornkveg. Det var bekostet ved privat sam
menskudd med bidrag av 20 spdl. av landhusholdningsselskapet. 241
dyr var anmeldt, nemlig 31 okser, 167 kyr, 43 kviger — de fleste fra
Verdal — deriblant mange gode og premieverdige dyr. Jensenius holdt
foredrag om «koen». (Nærmere i Amtstidende nr. 76 for 1862).

----
492 Bind 2A
---
Blant andre foretagender til kvegavlens forbedring, som landhus
holdningsselskapet såtte i verk, kan nevnes undersøkelse av de kveg
drifter, som om hosten innførtes fra Jamtland over Sul. Den første
av disse utførtes høsten 1860 ved dyrlægene Bang og Øfsti. Resul
tatet var at av flere hundre var den langt overveiende del lite verdi
fulle dyr, mange var ytterst dårlige, utmagrede, de få bedre melke
kyr til dels meget gamle, kvigene lite lovende. Kun en eneste av
driftene på omtrent et snes stykker dannet et unntak. Man syntes
således å ha gjort den erfaring at der i Jamtland visstnok fantes
gode og konstante raser; men massen av de utførte dyr var utskudd,
som oppkjøperne fikk for godtkjøp. Utgiftene ved denne undersø
kelse var 19 spdl. 75 sk.
Man fortsatte undersøkelsen også de to følgende år og fikk derved
kun bestyrket den tidligere erfaring at det ikke ad den vei kunne
ventes noen forbedring av våre kvegraser. På grunn herav og den
økende skjønnsomhet med hensyn til kreaturers verd opphørte man
med denne kontroll.
I 1861 ytte landhusholdningsselskapet fire stipendier til utdanning
av kvegrøktere og ystere ved et 2-måneders kursus på Rotvold land
bruksskole under sveitseren der. Et av stipendiene tilfalt Ole Eriksen
Flyum, som så i de følgende år virket umiddelbart i selskapets tjeneste
ved omreise i amtet under amtsagronomens tilsyn og etter dennes
instruks. Hans lønn var 50 spdl. årlig. Anmodninger om hans
bistand innløper ofte, heter det i Schults innberetning for 1863.
Dyrlæge Bang hadde allerede i sin ovenfor siterte skrivelse av 1.
mars 1859 antydet opprettelse av en stamhjord av telemarksrase, som
i den tid var ansett for den mest konstante og for de fleste strøk kan
skje best skikkede norske rase. For øvrig mente han at man — især
i fjellbygdene — burde søke å utvelge dyr med sådanne egenskaper
at det ved god røkt og foring samt omhyggelig parring kunne være
håp om et heldig resultat. En kryssing av disse med telemarkskveg
antok han ville gi et godt resultat.
Stemningen syntes imidlertid å ha vært mer for de utenlandske
raser. Landhusholdningsselskapet innkjøpte i 1862 for 100 spdl.
ayrshireoksen Prins Albert, som ved dyrskuet i Stjørdal samme år
hadde fått en av de første premier. Den ble første høst anbrakt på
Stiklestad. I 1861 og 62 innkjøptes fra konsul Huitfelt 7 ayrshire
oksekalver, som for innkjøpspris ble overlatt private i forskjellige
bygder.
Etter offentlig foranstaltning og for statskassens regning ble det i

----
493 Bind 2A
---
1863 under tilsyn av statens kvegmester Lindeqvist opprettet et stam
hollenderi av üblandet ayrshirerase hos P. C. Aune på Re i Stjørdal.
Stortinget bevilget i 1861 1500 spdl. til opprettelse av stamschåfe
rier, og amtstinget besluttet samme år, i den anledning, å overlate
til landhusholdningsselskapet å ordne med denne sak, og i tilfelle det
skulle finnes fornødent, på amtets bekostning sende en skikket mann
til Ås for å treffe valg av rase. Hertil ble utsett landbruksskolebesty
rer Middelfart, og hans valg falt übetinget på cheviot-rasen på grunn
av dens hardførhet og andre gode egenskaper.
I 1863 ble dannet et «Nordenfjeldsk selskap for hestens foræd
ling». Det sluttet seg som avdeling til såvel Søndre som Nordre
Trondhjems amts landhusholdningsselskaper. Statutter ble vedtatt i
generalforsamling 2. mai 1863.
? Tellingen i 1865 har følgende oppgave over kreaturholdet den
31. desember d. å.:
Vinne Hele Værdalen
Stiklestad
Vuku
Pr. 1000
lalt • AU
indb.
Pr. 1000
lalt i indb.
Pr. 1000
lalt • AU
indb.
Pr. 1000'
lalt • ju
indb.
Heste
Storfæ
Sauer
Gjeter
Svin
448 121
1714 462
4402 1187
670 181
400 108
343 148
1441 621
3431 1478
1360 556
130 56
92 135
321 470
852 1247
169 247
82 ! 120
883 ■ 132
3476 517
8685 1294
2199 328
612 91
Rensdyr fantes det ingen av.
Som man kunne vente, er husdyrholdet i Stiklestad og Vinne sogn
forholdsvis omtrent like stort, i Vuku derimot betydelig større, unn
tatt hva svin angår.
Hva hester angår, er forholdet omtrent nøyaktig det samme som
i 1845; derimot er antallet av storfe steget betydelig, især i Vinne
sogn. Sauholdet er sterkt økt i alle tre sogn; men geiteholdet er avtatt
i tilsvarende grad, især i hovedsognet, hvor det er gått ned til mindre
enn halvparten i forhold til folketallet. I den nederste del av bygda
var geiter allerede blitt nokså sjeldne.
Antallet av svin er steget atskillig i hovedsognet.
Om hesteavlens utvikling i Verdal skriver statskonsulent Anzjøn
spesielt for nærværende verk:
«Såvel i det nordenfjelske som i den øvrige del av landet har heste
avlen i begynnelsen av 1800-årene og henimot århundrets midte

----
494 Bind 2A
---
vært drevet nokså planløst. Men det var ikke bare hesteavlen som
var planløs; man kunne vel si det samme om den øvrige husdyravl
—■ ja selve gardsbruket med.
Noen egentlig mer utpreget rase fantes ikke i det nordenfjelske;
men hestebestanden besto av de små norskhester, ca. 9 kvart til 9 kvart
og 3 tommers høyde, anlagt mål. Over 9 kv. 3" høye forekom nokså
sjelden.
Det nordenfj elske kavalleri og artilleri ble dog tjent med nester
av egnens avl, og det var kun et år — i 1870-årene — at det forsøktes
innkjøpt endel kavallerihester sønnenfjells f ra. Liknende innkjøp
ble dog ikke gjentatt, da hverken utredere eller offiserer var særdeles
vel tilfreds med de innkjøpte dyr.
Av de få hesteslag som gjorde seg litt mer bemerket enn almin
nelig her nordenfj elis og da særlig til kavalleribruk, kan nevnes den
såkalte Stuskins-rase, som har sitt navn etter gården Stuskin i Verdal.
Dette hesteslag nedstammer fra en hingst og to hopper, som i
begynnelsen av 1800-årene kom til gården Melby og Stuskin. Hestene
kom fra Gudbrandsdalen, og deres avkom spredtes utover i Verdal
og tilstøtende nabobygder.
Dette hesteslag holdtes ennå ganske rent, nemlig på gårdene Stu
skin, Halset og Holmen i 1867. Gamle og pålitelige folk kunne da
gi sikker forklaring om hvor rasen var kommet fra.
Disse hester var gjennomgående ganske harmonisk bygd hva
kroppsform angår, hadde en god reisning, pent hode og hals og et
ganske godt kryss samt var meget fyrige hester. Benene var middels
føre, men som regel var haseleddene temmelig knudret. De holdt
dog utmerket godt som ridehester og var særdeles vel ansett som ka
vallerihester.
Størrelsen var omlag 9 kv. 3", sjelden over. Fargen på den innførte
hingst var borket og hoppene brune. Den mest gjennomgående farge
for Stuskin-hestene var den sorte, enkelte var røde med hvit man og
hale. Ættlinger av disse hesteslag finnes ennå (1916) i Verdal og
kan med sikkerhet føres tilbake til de foran omhandlede innførte
hester. I utstillingskatalogene finnes flere.
Så gikk da hesteavlen som all annen husdyravl her oppe uten noen
særlig ledelse fra det offentliges side helt til 1877, da det ble opp
rettet en hesteavlssæter for amtet i Skalstugan ifølge foranstaltning
av Nordre Trondhjems amts landhusholdningsselskap. Der fikk da
også verdalingene anledning til å slippe sine beste hopper.
Hoppebestanden var enda nokså tarvelig her som andre steder, og

----
495 Bind 2A
---
den beste stamme var enda av Stuskin-rasen i Verdal. Prisene lå ennå
i 1867 nokså lavt, idet den beste 3-årige hoppe i bygda da var å få
tilkjøpt for 30 speciedaler (120 kr.). En annen skade for bestanden
var at på den tid oppkjøptes de beste hopper herfrå til Sverige, da
svenskene holdt høyere priser enn det mann og mann imellom betal
tes her.
Men snart deretter gikk hesteprisene opp, og da ble det mer fart
i avlen, idet tjenestehester i 1870-årene gikk helt opp i kr. 1200.
Så kom man inn i den periode, hvor Stortinget for alvor begynte
å ville støtte den norske hesteavl. Dette skjedde da ved bidrag til
kjøp av statshingster og i særdeleshet innkjøpsbidrag til hingstsamlag.
Av statshingster var det noen, som blev avgitt som sæterhingster til
amtene for å anvendes i hesteavlssætrene, og av disse skal nevnes:
1 Trofast, stambok nr. 167, mørkebrun, 154 cm., sonn av Segel
stad-Balder 102, som var sønn av Veikle-Balder 4. Den gikk i årene
1878—1887 i Skalstugan, etter at man året i forveien (1877) hadde
leidd Samson 148 som sæterhingst av Det nordenfjelske selskap til
hestens forædling med stasjon i Skalstugan hesteavlssæter.
2. Brand, stambok nr. 303, var den neste statshingst, som av stats
konsulent Anzjøn kjøptes på Lillehammer i 1888 og ble avgitt til
sæterhingst i Skalstugan. Brand var født i 1883, lysebrun, 162 cm,
sønn av Dovre 130. I hesteavlssæteren gikk den like til sitt 21. år
og er en av de hingster som har hatt ganske stor innflytelse på heste
avlen nordenfjells og da især i N. Trondhjems amt. Den fikk 2.
premie som treåring på Lillehammer 1887 og 3. premie ved en
nordisk hesteutstilling i København 1888 og 2. premie på Lilleham
mer 1888. Fikk siden fire ganger 1. premie ved nordenfjelske stats
utstillinger.
Dens avkom var meget søkt til kavallerihester og dessuten har flere
av dens sønner og døtre erholdt de høyeste premier ved statsutstillin
ger. Den hadde en utmerket evne til å nedarve sine bygningstrekk
og sitt utmerkete humør mot mennesker. Særlig fremtredende var
dens evne til å nedarve en smukk reisning, vakkert hode og pen hals,
velstillede ører samt rene og tørre ben. 7 av dens sønner er innsatt
som samlagshingster, 1 solgt til Sverige, etter å ha fått 3. premie på
Lillehammer statsutstilling, dertil kommer sønnen Balder, Holmen i
Vuku, stambok nr. 417. Denne siste har hatt en ganske betydelig
innflytelse på hesteavlen i Verdal.

----
496 Bind 2A
---
3. Skallagrim, nr. 665, 167 cm., brun, sønn av Galde 372, ble i
1904 innkjøpt til statshingst og avgitt til sæterhingst i Skalstugan
etter Brand. Der gikk den til i 1907, da den kreperte i Skalstugans
havnegang av brann-feber. Det var en førlagt hest og var iallfall den
fineste av de 74 hingster som var utstillet på Lillehammer i 1904,
da den fikk 2. premie, og kun en hingst til nådde så høy premiegrad
der det år. Etter denne hingst falt mange verdifulle hopper i Verdal
og andre bygder.
4. Norm, nr. 816, 168 cm., brun, sønn av Kaare 619 og Norma
1579, datter av Galde 372. Norm var født 1907, tilkjentes i 1911
2. premie ved statsutstillingen på Lillehammer og ble da kjøpt til
statshingst og avgaves samme år til sæterhingst ved Skalstugan heste
avlssæter. Det var en helt ut velproporsjonert, førbygd hingst, og
det falt etter den flere rett verdifulle avlshopper både i Verdal og
andre bygder i amtet.
Så kom hingstsamlingenes tid, og den første hingst som ble inn
kjøpt med statsbidrag som avlshingst for Verdal, var:
1. From, stambok nr. 424, 162 cm., anlagt mål, mørkebrun, etter
Brand 303, født 1890, innkjøpt 1893 for kr. 1600 til Verdals hingst
samlag. Den tilkjentes 7 ganger 2. premie ved statsutstillinger på
Levanger. Etter den falt nokså mange tjenestehester både til kaval
leriet og artilleriet og flere nokså gode avlshopper.
2. Staal, nr. 699, 159 cm. anlagt mål, lysebrun med hvit venstre
bakballe, fallen etter Galdesøn 597, født 1902. I 1906 ble den kjøpt
av Ole Øgstad og statskonsulent Anzjøn på Lillehammer statsutstil
ling, hvor den fikk 3. premie, til Verdals hingstsamlag og betaltes
med kr. 2100.
Etter denne hingst falt det en hel del tjenestehester, og flere hopper
etter den fikk premie ved statsutstillinger. Avkommet ble som regel
større enn den seiv.
Hingsten var særdeles vel ansett, da avkommet var bensterke og
godlynte dyr. Den fikk flere premier ved statsutstillinger.
3. Østern, nr. 1003, anlagt mål 170 cm., brun, født 1913. fallen
etter Brimen 825. I 1917 ble den kjøpt på Lillehammer statsutstilling
til Verdals hesteavlsforening av Anders Lund og statskonsulent
Anzjøn og betalt med kr. 10.000. Det er en nokså stor og flott hest,
og den har allerede avlet flere premierte hopper, hvorav noen 2.
premie. Den gjør fremdeles (i 1926) tjeneste.

----
497 Bind 2A
---
4. Dag-Ringssøn, nr. 1057, anlagt mål 169 cm., sort, født 1915,
fallen etter Bamsen 704. I 1919 ble den kjøpt på Lillehammer stats
utstilling til Verdals hesteavlsforening av Peter Bjertnes og statskon
sulent Anzjøn og betalt med kr. 20.000.
Det er en særdeles rask hest, idet den hadde en kilometertid Lille
hammer 1919 på 2' 25' og på isbane 2' 14". Den tok da 1. premie
ved pokalløpet, hvor 100 hingster i samme årsklasse deltok.
Den ansees for en meget verdifull avlshingst og står fremdeles
(1926) som amtshingst.»

----
498
----

----
499
----


----
500
----


----
505 Bind 2A
---
~\

----
503
----


----
502
----

 




 
 Verdalsboka bind III            Verdalsboka



VERDALSBOKA
EN BYGDEBOK OM VERDAL
VED
 
LEKTOR EINAR MUSUM
BIND 111
GARDS. OG SLEKTSHISTORIE

AS NIDAROS OG TRØNDELAGENS TRYKKERI
•TRONDHJEM 19 3 0
 
Skannet av Nasjonalbiblioteket avdeling Oslo

Leklem gårdsnr 1  | SEM Gårdsnr. 2.  |   Fleskhus Gårdsnr. 3.  |   Store Fleskhus Gårdsnr 3/2  |   Mikkelsgarden Gårdsnr. 4.  |   Myr Gårdsnr. 5.  |   Trones Gårdsnr. 6.  |  


LEKLEM  Gårdsnr. 1.

 
Leklem i Sjøbygda 1919 
Navnet: Finnes i eldre tider skrevet: a Leikaleini, 1303.
a Læikuleini, 1340. af Leiklene 1491. Lleklem, Leglem, 1520.
Lecklem, Leiklem kirke, 1530. Lecklenn, 1550, 1590. Lecklinn,
Leklem, 1610. Lecklemb, 1620. Lecklem, 1664. Lechlem, 1723.
Oldnorsk: Leikalein eller Leiki/lein. Siste ledd er lein (heid
ning), som ofte usammensatt brukes som stedsnavn, men sjelden
som siste ledd. Når nutidsformen likesom de fleste skriftformer
siden 1520 har endelsen -em, som om navnet var sammensatt med
heimr, må dette betraktes som en forvanskning eller en lydlig
endring. Hvis den oprinnelige form er Leikalein, er forste ledd
genitiv flertall av leikr (lek), som i sammensatte gårdsnavn be
tegner, at stedet har vært en samlingsplass til leker og andre for
lystelser. Det sammensettes især med vin, vollr, vangr og nogen
flere, men finnes ikke annetsteds sammensatt med lein. Man
skulde da også ventet formen Leiklein.
Hvis Leiki/lein er den rette form, må forste ledd være et elve
navn, som da må ha tilhørt den bekk, som løper vestenfor gården.
Til et sådant elvenavn er der spor f. eks. i Leikebæk i Høland,
likesom det også tør være skjult i enkelte av navnene Leiknes.
Skylden: Skylden har helt siden middelalderen vært 5 sp. 1 øre,
fra 1836 IQ dal. 1 ort 16 sk., i 1907 mrk. 45,25 i ett bruk. Efter
matrikulen er gården således det største bruk i bygden og det
fjerde største i fylket. De tre største er: Rein med Helge og By i
Egge, mrk. 127,45, Sundnes på Inderøy, mrk. 69,93, Rusgården
med Alnes nordre i Skogn, mrk. 47,89.
Eiere: Gården var helt fra middelalderen krongods. I Gautes
jordebok opføres «Af Leiklene 2 mark» under «Konungs jorder».
Disse 2 markebol, som utgjør 16 øresbol eller 5 sp. 1 øre, var
formodentlig gårdens hele skyld dengang som senere helt til 1836,
hvorved vi altså har eksempel på, at en gards skyld har kunnet
holde sig uforandret i henved 350 år. I erkebiskop Olavs jordebok
(1530) opføres Kronens eiendom i «Lecklem» med 4 sp. 1 øre;
men i 1549 er den atter blitt som før.
I 1570-årene har Kronen for en tid bortforlenet gårder til
fremmede leiesoldater, som den hadde brukt i siste krig og vel
hadde vanskelig for å betale. I Verdal blev således Leklem og
Auskin disponert på denne måte. Ved en skrivelse, datert Fre
driksborg 6. oktober 1575 fikk endel «knegte, som haver ladet
dem bruge udi forleden feide», Kongelig Majestæts brev på enkelte

----
10 Bind III
---
gårder «kvit og fri uden afgift at have, nyde, bruge og beholde
ad gratiam». Dog var dertil knyttet den betingelse, at de skulde
være «Kongelig Majestæt og riget huld og tro». Blandt disse
«knegte» var Hans Vnf er sagt (d. e. Uforfært), som fikk «kronens
jord Lecken 5 spand».
Og under 26. desbr. 1578 fikk Hans Holst «forleningsbrev på
en gard udi Verdalen liggendis, kaldes Lecken» på de vilkår «at
have, nyde, bruge og beholde den kvit og fri, til sålænge vi ander
ledes derom tilsigendes vorder. Dog så, at han skal bygge og
forbedre gården og den med sin eiendom og tilliggelse ved god
hævd og magt holde og ikke forhugge eller forhugge lade nogen
af de skove der til ligger til upligt i nogen måde. Skal han og
være os og riget huld og tro og vor lensmand i Trondhjem horig
eg lydig udi hvis ham "på vore vegne tilsigendes og befalendes
vorder og udi alle måde som en lydig, horsamme og tro undersåt
skikke og forholde». Gården fikk han «fordi han i næstforleden
feide har troligen ladet sig bruge imod vore fiender og sig skikket
og forholdet som en ærlig krigsmand egner og bor».
Det er lite sannsynlig, at nogen av disse leiesoldater har brukt
gården seiv. De har nok bygslet den bort til bonder og hevet
landskyld og andre avgifter, som tilkom eieren.
Kronen pantsatte i 1659 en hel del jordegods, hvoriblandt
Leklem, til Selius Marcelis, som transporterte panteretten til Leklem
eg 9 andre gårder i Verdal tillikemed nogen gårder i andre preste
gjeld til et konsortium, bestående av lektor Hans Sofrensen, hans
sønn sogneprest til Domkirken, Sofren Hanssen, og enken efter
den sistes formann, Maren Pedersdatter Schjelderup. Ved skjote
av 11. mars 1663 blev de 10 gårder i Verdal solgt til dette kon
sortium, hvori nu istedenfer avdode Hans Sofrensen var inntrådt
svigersønnen, Kristen Pedersen Schjoldborg. Ved deling mellem
disse tilfalt Leklem Søfren Hanssen og efter ham hans enke Anna,
datter av biskop Peder Schjelderup. Deres sonn, vicepastor til
Skogn, Johan Schjelderup, synes a ha innlost iallfall det meste av
Leklem,'idet han har fått skjote på 2 sp. 1 ore av Nils Mejer IS.
september, tgl. 12. oktober 1702, og på 4 ore av sin bror, amtmann
Ove Schjelderup 2. april, tgl. 6. juli 1708.
Av Johan Schjelderup har så rimeligvis oberst Reichwein på
Trones kjopt gården, idet han i 1718 sees å eie 4 sp. i den. Reich
weins gods blev — formodentlig i hans dodsbo — solgt til Aage
Rasmussen Hagen, som også fikk skjote på de resterende 4 ore av
mag. Sofrens arvinger 4. juli 1724, tgl. 22. oktober 1725.
Ved skjote av 15. august 1748, tgl. 4. mars 1740, solgte Hagen
gården for 450 rdl. til Ole Sevaldsen Øgstad, og siden har den
vært brukernes eiendom.

----
11 Bind III
---
Brukere: Forste gang Leklem er nevnt, er da Bjarne Erlings
son av Bjarko med flere i et brev av 25. september 1303 byr de
menn, som hadde gått i borgen for Aslak på Lyng å betale dennes
gield til korbrodrene. Blandt disse er Bordr a Leikaleini.
Videre nevnes i et brev av 1. mars 1346 Juar a Læikaleina
(Ivar på Leklem) som tilforordnet domsmann i en sak mellem
Fra gardsplassen på Leklem 1919. Fot. E. Musum.
Elgeseter kloster på den ene side og Sigurd Ottarssøn, Vigleik på
Lyng og fru Ragndids arvinger på den annen. (Se Lyng).
Det er vel rimelig, at begge de her nevnte har eiet gården.
Nu kommer et tidsrum på ca. 180 år, hvori vi intet vet om
gården eller dens opsittere. I dette tidsrum faller svartedauen,
og sannsynligvis også gårdens overgang til krongods.
I manntallet over tiendepenningskatten for 1520 nevnes Hoghen
(Håkon) på Leglem. Han betalte 15 lodd sølv og 5 lodd sølv for
jordegods samt 3 lodd sølv for «barne peningh». At han har betalt
skatt for jordegods, tyder på, at han har eiet noget i gården, og
de 3 lodd sølv for barne peningh betyr vel, at han som formynder
har hatt forvaltning av umyndiges midler.
Efter Steinviksholms lens regnskaper for 154 Q betalte Gunyll
for 5 sp. 1 ore i Locklum i landskyld 1 slagtnaut, 1 spand smør,
1 vet mel og 8 vog malt. Og i ledingsmanntallet for samme år
står Gunyld på Lecklenn for 2 pund smør og V 2 me l i leding.
iWen i skibskattmanntallet av 1550 har vi Jonn på Lecklenn.
En sønn av denne Jon er sikkert den Oluf, som i 15Q0 bygslet


----
12 Bind III
---
4 sp. i Leklem og for dette betalte 40 daler. Han nevnes også i
1503 som lagrettesmann i skiftet efter Laurits Mikkelsgård. I
hans segl står O. 1., hvilket rimeligvis betyr Ole Jonsen.
I 1630 har Jon Leklem betalt 40 rdl. i bygsel for «2Y 2 sp.
% ore i bemeldte gard, som hans fader Oluf Leklem godvillig
opgav». Far og sonn har altså nu en tid brukt halvparten av
gården hver. Fra l()40 har sonnen overtatt hele gården; ti det
heter da, at Jon Oluf sen har betalt 40 rdl. for «2 ] / 2 sp. x / 2 øre i
Leklem, som hans foreldre for ham oplod; skal sorge for deres
livs ophold».
Disse opsittere på gården i 1000-årene har skattet for 1 sp.
2 ore 6 mkl. odelsgods; det var imidlertid ikke i Leklem, men i
vestre Eklo som de bygslet bort. Den Jon Jonsen, som fra 1650-
årene eiet Eklo og bodde der, var rimeligvis en sonn av Jon
Olsen Leklem.
Jon Leklem er dod i begynnelsen av 1650-årene; ti i 1653 har
Mikkel Arntsen bygslet gården, «som enken Marit Bårdsdatter
påbor, han skal egte». Mikkel gav 19 rdl. pr. spand, hvilket var
en nokså hoi pris; gården synes altså å ha vært i god stand
dengang.
Ifølge kvegskattmanntallet av 1657 var besetningen 5 hester,
20 storfe, 6 geiter, 8 sauer og 6 svin. Ved denne opgave må be
merkes, at storfe under 1 år ikke er medregnet. Yngvar Nielsen,
som har behandlet dette manntall i en spesiell avhandling om
kvegholdet i 1657 for hele landet, mener, at man må legge til 17
prosent for ungfeet under 1 år.
Kvegskatten for Leklem var 2 rdl. 1 ort 10 sk. — der var 13
gårder i bygden, som betalte hoiere skatt.
Allerede i 1660 har Leklem fått en ny opsitter, Laurits (Lars)
Olsen, en ung mann, som i folketellingen av 1665 opgives å være
30 år gammel. Kanskje han også er kommet dit ved ekteskap med
Marit, som kan være blitt enke for annen gang.
Ved matrikuleringen i 1660 blev skylden foreslått nedsatt til
4 spand. Tienden sattes til 4 tdr. bygg og 7 tdr. havre, ledingen
til 2 rdl. og småtienden til 1 rdl. «Findes hommelhaug och ellers
ingen tilfelde», heter det; skogen var altså ikke nevneverdig.
Lars Olsen Leklem var lensmann i Verdal en kort tid, kanskje
bare midlertidig, i slutten av 1670-årene. Han må være død om
kring århundreskiftet. Hustruen var dod i 1603, hvilket fremgår
av en skrivelse fra Lars, hvori han anmoder om, at Liv Borch må
være tilstede ved skiftesamlingen på stiftamtmannens vegne, for
at han ingen urett skulde undergå.
Ole Olsen, visstnok en sonn av Ole Olsen Leirfald, fikk bygsel
brev på gården av Anna, salig magister Sofrens, den 23. januar

----
13 Bind III
---
1700, tgl. 5. juli 1701. Det er tvilsomt, om han har brukt hele
gården; eiter den besetning, som registrertes på skiftet efter ham,
ser det ikke ut til det, skjont han anfores som eneste opsitter både
i 1718 og 1723. Sikkert er det iallfall, at der har vært tale om
andre brukere, idet Johan Schjelderup den tid, han var eier av
gården, hadde en trette med Peder Olsen Husan og dennes sviger
far og kausjonist, Ole Leirfald, i anledning av en avtale om, at
Peder skulde overta bruken av Leklem. Ole Leirfald blev på grunn
herav i 1708 domt til å betale 10 rdl. og 2 mårskinn, som var den
-<kjendelse», Peder hadde gått inn på å betale.
Under krigen 1718 led Leklem overlast både av svenske og
norske tropper. De siste var nemlig tildels stasjonert på Inderøy,
hvorfra de gjorde små streiftog inn i Verdalen for å forurolige
svenskene, og da var det jo svært bekvemt å forsyne sig på Leklem,
når de trengte noget. Således opgis svenskene å ha tatt:
32 tdr. bygg 72 rdl. — sk
13 tdr. havre 19 » 48 »
Rug og erter 3 » 48 ■•>
40 lass høi 20 » — »
19 kyr og 3 kviger 75 » 48 »
3 småfe 1 » 48 »
2 svin 3 » 48 »
1 hest 8 »
»
1 skjud 3 » — »
Gangklær 31 » 60 >
Linklær 9 » 48 »
Matvarer med videre 29 » 60 »
Tilsammen 277 rdl. 24 sk
Og våre egne tropper var ved flere leiligheter der og forsynte
sig. Således har løitnant Rimsteds kommando tatt:
En ny sal 4 rdl. — sk
En gammel ditto 1 » — »
2 stkr. småfe 1 rdl
samt enda en norsk kommando:
2 stkr. småfe 1 rdl
Tilsammen 7 rdl. 84 sk
Alt i alt mistet således opsitteren for 285 rdl. 12 sk.
Gården hadde dengang 1 husmannsplass, Skogtroen.
Ved matrikuleringen i 1723 oplyses at Leklem hadde litt hus
tømmer- og sagtommerskog samt brennfang og gjerdefang, 4


----
14 Bind III
---
kverner, hver sått til 12 sk. i årlig avgift, og leilighet til fiskeri.
Gården betegnes som tungvunnen, men kornviss. Utseden var
3X> td. bygg, 18 tdr. havre og 1 vog grå erter, avlingen 80 som
merlass høi og 2 lass ekerhøi og besetningen 4 hester, 2 føll, 17
kyr, 13 ungnaut, 20 sauer og 8 geiter. Tienden blev sått til 2 tdr.
blandkorn, 4 tdr. havre, X> vog erter, 3 mark lin og 1 bismerpd.
10 mk. ost, hvorefter avlingen altså skulde være 20 tdr. bygg (idet
vi må anta, at man fikk lov til å betale byggtienden med bland
korn), og 40 tdr. havre. Skylden blev foreslått nedsatt 1 øre, og
kommisjonen bemerker, at «i henseende til denne gards ringe høe
og korn aufling i proportion till de andre gårder behøffte dend
tilfulde 1 spands affelding, mens formedelst det lille qvernbrug
og beleilighed opsidderen har til fiskeriet, når det tilgår, er dend
ickun med 1 ores affelding bleven anseet. Ellers står på denne
gards grund en liden becke saug, tilhørende krigsbogholder Hagen,
hvorpå årlig i det allerhøyeste kand skiæris % stabel bord, som
hand i fornoden tilfelde till kirckens reparation nylig har ladet
opsette, og som samme ej forhen er skatlagd, bliver dend nu udj
denne nye matricul anført årlig så lenge dend bruges at være =
1 ort.»
Ole Olsen døde i 1733, 52 år gammel. På skiftet efter ham
registrertes en besetning på 2 hester og 1 føll, 9 kyr, hvorav den
dyreste taksertes til 2 rdl. 2 ort 12 sk., 3 ungnaut, 16 sauer og 7
geiter. Forovrig notertes diverse sildgarn og halvparten i en not.
Avdødes gangklær var: 1 hatt — 16 sk., 1 sort vadmelskjole med
hornknapper — 1 ort, 1 sort klædesvest med kamelgarnsknapper
— 2 ort, 1 hjemmevevet, randet stoffes brystduk — 16 sk., 1 skinn
vest med messingknapper — 3 ort, 1 par gamle bukkeskinns
bukser — 2 ort 12 sk., 1 gammel skinnvest — 8 sk., 1 sort klædes
kabus med blått underfor — 12 sk., 1 hvit vadmelstroie med
hekter —4 sk Boets aktiva var 131 rdl. 1 ort 10 sk., men passiva
156 rdl. 2 ort 12 sk., d. v. s. boet var fallitt.
Antagelig har ikke Ole vært nogen dyktig bruker. Den her
nevnte besetning er jo påfallende meget mindre, enn hvad der op
gis i 1723, da man ennu neppe var kommet på fote efter krigen.
Men det kan også — som ovenfor nevnt — være, at han ikke
har brukt hele gården i den siste tid. Der har ved de tider vært
en Ole Larssen Leklem, formodentlig en sønn av den forrige op
sitter, som muligens har brukt en del av den.
Fra 1735 har den iallfall vært delt på 2 brukere, idet Aage
Hagen 1. september dette år utstedte bygselbrever på gården til
Steffen Nilsen Østborg og Jon Olsen Stortorg, på en halvpart
til hver. Det første er tinglest 5. mars, det annet 8. august 1736.
Steffen tlihørte en gren av Leklemsætten, men blev ikke på Leklem

----
15 Bind III
---
lenger enn til 1745. Jon er fraflyttet gården sannsynligvis alle
rede i 1744; ti dette år har Tomas Johansen Tiller fått bygselbrev
på halve gården av Aage Hagen. Det er utstedt 5. desember
1744, tgl. 1. juni 1745.
I 1748 blev Leklem selveiergård, idet Aage Hagen da — som
ovenfor nevnt — skjotet den til Ole Sevaldsen Ogstad (tidligere
Leklem, sett fr a ost 1919.
Fot. E. Musum.
Karmhus) for 450 rdl. Ole betalte 150 rdl. kontant og utstedte
panteobligasjon til Hagen for resten. 1 1768 avkjopte han for 150
rdl. enken efter Peder Pedersen Ovid på Oren det sagbruk, som
Hagen hadde anlagt på gårdens grunn.
Ole Sevaldsen har forbedret og iallfall delvis bygget
nvtt gårdens hus. Rektor Schoning, som besokte stedet i 1774,
heretter, at der for fremmede var «en smuk, målet stue med gar
diner i vinduerne, sparlagener om sengen, en 2-etages jern vindovn
og en dragkiste». Han tilfoier, at «i Værdalen findes mange stuer
hos bonderne således udstafferede». Dengang fantes ennu på en
dor for et av gårdens hus jernbeslagene, som hadde vært på doren
i den gamle Leklems kirke. Denne, som var nedlagt ved refor
matsen, stod nordvest for gården oppe på «Reina». For gårdens
hus blev flyttet dit, hvor de nu er, har de stått i nærheten av den'
gamle kirketomt; ti ved gravning deroppe er der funnet menneske
ben på et jordstykke, som for flytningen bruktes til gristro. Dette
stykke ligger fremdeles uopdyrket. Et minne om den gamle kirke
har vi også i. at der på gården er en åker, som ennu går under
navn av Kirkeåkeren. *
4


----
16 Bind III
---
Oles sonn, Sevald Olsen, hadde i 1776 kjøpt Østvold. Denne
gard byttet han i 1784 mot Leklem, som faren gav ham skjote på
1. august 1784, tgl. 21. februar 1785 for 1600 rdl. Ole hadde
så Østvold, til han i 17Q2 solgte den til Jakob Arntsen Minsås og
seiv tok ophold på Øren, hvor han eiet hus; her døde han i 17Q8,
85 år gammel. Han efterlot sig 221 rdl. 3 sk., hvorav imidlertid
150 rdl. var utlagt av enken, Boletta Jonsdatter, for at hun skulde
fa beholde husene og dermed det kår mannen hadde forbeholdt
henne av Østvold. (Se Østvold).
Sevald Olsen Leklem var imidlertid død i 1788. På skiftet
etter ham er registrert en besetning av 5'A hest, 12 kyr, de dyreste
til 6 rdl., 10 ungnaut, 20 sauer, 19 geiter og 2 svin. Der var
solvtoi til et belop av 11 rdl. og endel møbler utenom det på bonde
gårder almindelige såsom skap, bord, stoler etc. Gården taksertes
for 1000 rdl., og der var pantegjeld på den til et beløp av 1050
rdl. Boets beholdning blev 690 rdl. 10 sk.
Sevald efterlot sig kun et eneste barn, datteren Anne, som døde
i 1791, 8 år gammel. Enken, Beret Barosdatter, var i 1788 blitt
gift med Lars Anderssen Stiklestad.
Nu gjorde Sevalds bror, vaktmester Peder Leklem på Hallem,
sin odelsrett til gården gjeldende og lot sig for den utbetale 350
rdl., hvilket skjedde på den måte, at Lars under 3. januar 1792
skjotet gården til Peder for 2350 rdl., og Peder skjøtet den tilbake
igjen den 18. februar samme år for 2700 rdl., såsom han den «nu
ei finder bekvemmelighed og leilighed at bruge og bebo». Skjøtene
er tinglest 23. februar s. å. I salget fulgte Leklems sagbruk. Om
dette heter det i en besiktigelse av 1817, at det var i god stand, men
kun til nytte enkelte tider, da det dreves av en bekk. Skogen var i
tålelig god stand, «dog ikke som før i tiden». Tømret til sågen
tokes i Leklems og Græsets skoger, og det skjønnedes ved denne
leilighet å kunne skjæres 8 tylvter årlig av Leklems og 4 av
Græsets skoger.
Ved en besiktigelse den 13. august 1791 i forbindelse med
Peder Leklems odelssøksmål oplyses om gårdens husbygninger:
1. Våningshuset, bestående av stue, kjøkken, fordør og på nordre
side gang med et kammer samt lofter over stod alt til nedfalls,
sasom gulvet og veggene i sørenden var av elde beskadiget.
2. På vestsiden av denne bygning var en utbod, som før hadde
vært brukt til svinehus — forfallen.
3. Nordre stabbur, gammelt og forfallent — syntes ikke verd å
reparere.
4. Tørkhus — kunde stå, så lenge taket holdt.
5. Vestre stabbur — meget ustelt — kassabelt.
6. Vedskjulet med bryggestue. — Taket kassabelt og dårlige
vegger — kassabelt.

----
17 Bind III
---
7. Sengestue med fordør, kjøkken og loft og 2 kamre — i god
stand.
8 og 9. To små fehus — kassable.
10. Et ditto — kunde repareres; nytt tak måtte pålegges.
11. Kornlåve — i forsvarlig stand.
12. En agn- og 2 høiboder under et tak — taket forfallent, veg-
gene kunde repareres.
13. Kornlåven med 2 stål — nogenlunde i stand, taket forfallent.
14. Kvernhus, nytt opbygget av hustruen, da hun var enke.
15. Av Lars Anderssen ny opført Leklems sag.
16. Av samme opførte nye hus på plassen Leklemslien, nemlig
stue og fehus.
17. Naust — taket forfallent, veggene matelige.
Det er klart, at rektor Schøning vesentlig har gjort bekjent
skap med sengstuen.
Lars Anderssen flyttet gårdens hus dit, hvor de nu står. Ved
hans dod i 1826 blev gården utlagt med halvparten til enken og
halvparten til sønnen, Anders Larssen. Enken overlot ved forlik av
1. september 1829 hele gården til Anders mot et kår på 12 tdr.
havre, 6 tdr. bygg, X> td. hvete, % td. rug, 8 tdr. poteter, jord til
1 bismerpd. linutsed, for til 3 kyr og 16 småfe eller efter hennes
eget valg en pengeydelse av 100 spdl. årlig.
Anders dode et par uker efter dette forlik. Ved samfrendeskifte
efter ham i 1831 var boets aktiva 3294 spdl. 1 ort 20 sk., gjelden
1131 spdl. 53 sk. og skifteomkostningene 69 spdl. 23 sk., hvorefter
beholdningen blev 2093 spdl. 88 sk. Det er et typisk velstandsbo
efter datidens forhold: Solvtøi til et beløp av 27 spdl. 4 ort og
adskillige løsøreeffekter, som ikke var vanlige blandt bønder på
den tid. Besetningen var 5 hester og 2 foll, 13 kyr, 5 ungnaut,
30 geiter, 32 sauer og 4 svin. Innbo, besetning og løsøre blev
taksert til 792 spdl. 1 ort 20 sk. og gården til 2500 spdl. På denne
var det en pantegjeld på ca. 800 spdl.
Enken, Elen Ottesdatter, som for skiftets slutning var blitt
gift med Jakob Olsen Mikvold, forlangte åfå overta gården og
løsoret efter takst, hvilket blev innrømmet.
Ifølge folketellingen av 1835 var utseden dette år % td. hvete,
X A td. rug, 2 tdr. bygg, 12 tdr. havre, K td. erter og 8 tdr. poteter
og besetningen pr. 29. november samme år 5 hester, 18 storfe,
20 sauer, 10 geiter og 2 svin. Det kan her bemerkes at opgavene
fra 1835 jevnt over ansees for å være for små.
Jakob Olsen døde allerede i 1848, bare 46 år gammel, hvorpå
Elen drev gården, inntil sonnen, Olaus Jakobsen, blev gammel
nok til å overta den, Han fikk skjote 16. august 1854, tgl. s. d.
Elen tok kår og levet som kårkone på Leklem til i 1877, da hun
dode, 85 år gammel.

----
18 Bind III
---
I 1865 var gårdens besetning 6 hester, 23 storfe, 40 sauer, 2
geiter og 5 svin og utseden 1 s td. hvete, 5 tdr. bygg, 28 tdr. havre
og 28 tdr. poteter. Gården hadde 5 husmannsplasser med et
samlet kreaturhold på 6 storfe, 25 sauer og 1 svin og en utsed av
lVs tdr bygg, 5K tdr. havre og 12 tdr. poteter.
I 1875 var besetningen 4 hester over og 2 under 3 år, 2 okser,
18 kyr, 9 ungnaut og kalver, 37 sauer og lam og 6 svin og griser
og utseden 4 tdr. bygg, 28 tdr. havre og 35 tdr. poteter. Der var 1
nu 6 husmannsplasser: I—4:1 —4: Busveet, 5: Kjeldsveet, 6: Bakken.
På disse var besetningen 7 kyr, 2 ungnaut, 30 sauer, 2 geiter og
4 svin og utseden X A td. bygg, 6% tdr. havre, 21 tdr. poteter og
Vas mål til andre rotfrukter.
Foregåendes sønn, Jon Olaussen, overtok gården i 1899; han
eier og bruker den fremdeles.
I 1907 fraskiltes Bakke, 15 mål, den tidligere husmannsplass
Bakken. I 1021 frasolgtes Kvernmo, hvor der siden 1890 hadde
vært kvernbruk, som brente i 1896, men straks blev gjenopført og
stod til 1920, da det blev solgt til nedrivning.
Lekletnsætten.
A.Peder Halvorsen Bjartnes (var 57 år i 1666).
B. Halvor Pedersen Bjartnes (sønn på 8., i 1666 15 år gl.),
t 1706.
C 1. Anders Halvorsen Øren, Mikvold eller Trones, t 1775,
75 år. gl., kjøpte Mikvold 1740, Trones 1766. * l ) 1726
Anne Eriksd. Næs eller Leirfald, + 1740, dtr. av lens
mann Erik Paulsen Næs. * 2 ) 1747 Karen Olsd. Lyng,
f. p. L. 1724, t p. Trones 1811, dtr. av lensmann Ole
Jakobsen Lyng.
Dl Ole Andersen Trones, Mikvold, vaktmester, f. 1752,
t p. Mikvold 1808. Overtok Mikvold 1775. * Ka-
ren Andersd., f. c. 1761. Hun var antagelig uten
bygds f ra.
E 1. Anders Olsen Trones, Mikvold, f. p. Nestvold
1782, t 1813, ugift. Han omkom på hjemveien
fra Levanger marked; man tror, han blev
myrdet.
E 2. Elen Katarina Olsd., f. 1789, t p. Mikvold 1822.
* 1813 Jon Petersen Minsås, Mikvold, f. c. 1784,
t p. Sende nedre 1875. Han * 2 ) 1824 Karen
Malena Hansd. Borgen, f. p. B. 1804.
Fl. Anne Maria Jonsd. Mikvold, f .p. M.
1815, + p. Levanger sykehus 1878, be-

----
19 Bind III
---
gravet ved Alstahaug kirke. * 1835 Bård Olsen For
bregd, f. 1806.
F 2. Karen Jonsd. Mikvold, f. p. M. 1818, + p. Stikle
stad nordre 1878. * 1841 Jakob Sevaldsen Stikle
stad, f. 1816.
E 3. Anne Olsd., f. 1795.
F 4 Marta Olsd., f. 1795, + 1801.
E 5. Jakob Bye Olsen Leklem, f. p. Mikvold 1801, t p. Leklem
1848. * 1831 Elen Ottesd. Leklem, f. i Levanger land
sogn 1792, + p. Leklem 1877, enke efter Anders Larssen
Leklem.
F l.Olaus Jakobsen Leklem, f. 1831, t 1924. * Madsine
Martinusd. Moe, f. 1837, t 1916.
G 1. Jon Olaussen Leklem, f. 1864. * 1900 Johanna
Maria Johannesd. Volen, f. 1875.
H 1. Madsine L., f. 1901.
H 2. Ole Andreas L., f. 1902, t ung.
H 3. Margit L., f. 1905.
H 4. Alvhild L., f. 1907, gartner.
H 5. Johanne L., f. 1911.
G 2. Elise Olausd. Leklem, f. 1865. * Marius Elling
sen Wisth, f. 1863, furer ved kavalleriet, gård
bruker på Haug ostre (Slottet). Se Øvre-Vist-
ætten.
G 3. Guruanna Olausd. Leklem, f. 1867, t 1870.
G 4. Martinus Olaussen Leklem, f. 1870. Kjopte
Hallem nordre. * Ingeborg Eide, Ytteroy. In
gen barn.
G 5. Marius Moe Olaussen Leklem, f. 1871, t 1873.
G 6. Ole Marius Olaussen Leklem, f. 1873, var i
mange år snekkermester i Bodø, kjøpte siden
Hallem nordre. * 1902 Anna Johannesd. Hu-
San, f. 1881.
G 7. Gerhard Olaussen Leklem, f. 1875, + i Amerika.
G 8. Peder Martin Olaussen Leklem, f. 1876, t 1877.
G 9. Valborg Olausd. Leklem, f. 1882.
F 2. Oluf Jakobsen Leklem, Forbregd, f. 1835, t 1876
* 1862 Inger Maria Eriksd. Melby, f. 1839.
G 1. Jon Edvard Olufsen Forbregd, f. 1865. * Inge
borg Anna fra Ekne.
G 2. Evald Olufsen, f. 1869, t i Amerika.
D 2
D 3
Anne Marta Andersd., f. p. Øren 1755, t p. Trones 1776,
ugift.
Karen Andersd., f. p. Øren 1764. * 1795 Jørgen Belboe, pro-

----
20 Bind III
---
kurator, t 1831 som kårmann på Trones, 70 år gl. (Han
hadde utenfor ekteskap en sonn, Peter, f. 1700, som han
lyste i kull og kjonn).
É 1 Karen Elisabet (Lisa) Jorgensd. Belboe, f. p. Tro-
nes 1705.
F 1. Jorgen Jonsen, f. 1818.
F 2. Olaus Jonsen, f. 1820.
F 3. Anne Marta Jonsd., f. 1824, + 1877. * 1848
Anders Olsen Steinoren (under Haga ostre),
f. 1816.
G 1. Annæus Anderssen, f. c. 1857.
G2.Oleanna Andersd., f. c. 1860.
G 3. Ludvik Anderssen, f. 1865.
G 4. Anton Martin Anderssen, f. 1868.
G 5. Kirstine Andersd., f. 1849.
H 1. lohannes Robertsen, f. 1870.
F 4. Johannes Pedersen, f. 1827.
F 5. Mikal Pedersen Kålen, Ekle, f. p. Norbergsvald
IS2O. Drev landhandel på Leirfaldkålen vestre.
* 1880 Hanna Olausd. Haga.
Gl. Ole Mikalsen Kålen, Ekle, f. 1881. * Ma
rie Nikolaid. Moksnes, Stiklestad, f. 1880.
H 1. Magnus. H 2. Åsta. H 3. Harald.
H 4. Sigrun. H 5. Ragna. H 6. Erling, f.
1020, + 1023.
G 2. Andreas Mikalsen Kålen, f. 1882. * Oline
Hallem.
G 3. Marie Mikalsd. Kålen, f. 1884. * Bernt
Kålen.
G 4. Oline Mikalsd., f. 1886. * Jorgen Kolshaug.
G 5. Anna Mikalsd. Kålen, f. 1888. * Anton
Hoknes.
G 6. Odin Mikalsen Kålen, f. 1800. * Sigrid
Skultbak.
G 7. Julie Mikalsd. Kålen, f. 1806. * Ole J. Kålen.
E 2. Olava Andrea Jorgensd. Belboe, f. p. Trones 1805,
+ 1872. * 1834 Soren Johannessen Stubbe, f. p. Oren
1803, t p. Hagavald 1841, druknet.
Fl. Karen Maria Sorensd., f. p. Stubbe 1835.
F 2 Jorgen Sorensen Småekrene under Stiklestad
ovre, snekker, f. 1837. * Marta Ellingsd., f. 1851.
G l.Ole Jorgensen, f. 1875.
F 3. Gunerius Sorensen, snekker, f. 1841.
C 2. Elen Flalvorsd. Bjartnes. * Nils Ostborg, Skogn.

----
21 Bind III
---
D 1. Steffen Nilssen Leklem. Bygslet halve L. i 1735 og bruk
te gården antagelig til i 1748. * 1736 Marit Andersd
Ysse.
E I.Nils Steffensen, f. p. Leklem 1737.
E 2 Eli Steffensd., f. p. Leklem 1730.
E 3. Anders Steffensen, f. p. Leklem 1741.
E 4. Kristian Steffensen, f. p. Leklem 1744.
E 5. Jakob Steffensen, f. p. Leklem 1746.
E 6. Anne Steffensd., f. p. Leklem 1748.
D 2. Halvor Nilssen Østborg.
D 3. Siri Nilsd. Østborg. * Ingebrigt Jakobsen By, Stod, lens-
mann.
D 4. Beret Nilsd. Østborg. * Ole Jonsen Storborg, Skogn.
D 5. Dorte Nilsd. Østborg, f. c. 1714.
D 6. Gisken Nilsd. Østborg, f. c. 1710.
D 7. Maria Nilsd. Østborg, f. c. 1720.
Brynhild Halvorsd. Bjartnes, + p. Mikvold 1764, 77 år gl.
* 1700 Ole Olsen Næs, Hegstad, t 1747, 71 år gl. Se Næs
ætten.
C 3
C 4
C 5
Malena Halvorsd. Bjartnes. * 1711 Otte Eriksen Hallem,
Skei, skredder. + p. Sundbyhaugen 1746. Se Skei.
Gisken Halvorsd. Bjartnes. * 1721 Ole Jorgensen Oren,
korporal.
D 1. Josef Olsen, f. 1722.
D 2. Marta Olsd., f. 1725.
D 3. Beret Olsd., f. p. Øren 1728.
D 4. Halvor Olsen, f. p. Øren 1731.
D 5. Jorgen Olsen, f. p. Øren 1735.
D 6. Josef Olsen, f. p. Øren 1740.


SEM Gårdsnr. 2.

 Sem i Sjøbygda 1919 
Navnet: Uttales Sjém. -- Sym 1520. Senn (!) 1550. Sym
1500. Sem 1610. Siemb 1626. Semb 1664, 1723.
Oldnorsk Sieimr, en i den nordligere del av landet brukt side
form av det almindeligere Sæeimr, av sær (sjo) og heimr. Gården
ligger nede ved fjorden.
Sieimr er en i Trondhjems stift og Nordre Gudbrandsdalen
allerede i middelalderen brukt sideform for Sæheimr, d. e. gården
ved sjoen (havet, fjorden eller en innsjo). I Trondhjems stift fin
nes navnet foruten 2 steds i Verdalen (Rindsem) også i Skogn,
i Eid i Romsdalen, i Borseskogn, i Strinda, i Sparbu, i Stod, på
Snåsa og i Grong. I Skogn og Borseskogn uttales det Sim, i Strinda
■i

----
22 Bind III
---
med bestemt art.kkel, Simen, i Sparbu Sem, ellers uttales det over
alt i fylket Sjem.
Sem, mk. 19,81.
Fiore- Gården har - rimeligvis helt fra middelalderen -
v J tomten* Verdalens prestebord. I 1857 blev den solgt t.l
Paal XnSteen og har s.den vært brukernes eiendom.
Brukere- lon i Sym nevnes i manntallet over tiendepenning
skatten i 1520; han betalte 1 lodd solv i skat. og % lodd solv for
pi Sem med en
ledmgiaTpunTsmorog 4 pund me, og samme mann har v, ,
S^n;s Sk Crlr'll l^re tt emann., sk.tet efter
mann.
I. Sem — 2 spand.
Amund er omkring 1630
blitt avløst av Jon, og denne
igjen før 1640 av Oluf eller Ole
Jonsen, rimeligvis sønnen, som
har vært der en lang arrekke,
idet han opføres i manntallene
ennu i 1680-årene. Han var i
1665 60 år gammel.
Gården hadde i 1657 en be
setning på 2 hester, 10 naut, 9
sauer og 3 svin. ,
Ved matrikulenngen i 166 M
blev skylden foreslått nedsatt ti
134 spand. Tienden sattes til
\V2 td. bygg og 3 tdr. havre,
ledingen til 3 ort og småtienden
til 1 X. ort. Der «findes hommel
haug och ellers ingen tilfelde»,
heter det.
11. Sem — 1 spand.
Efter Erik er for 1625 kom
met Torsten, som igjen før
1635 er avløst av Oluf eller
Ole Halstensen; denne har
vært der til litt over midten av
1650-årene. Så kom Jon Olsen,
rimeligvis sønnen, inntil i 16QU
årene. Han var i 1665 30 ar
gammel.
Besetningen på denne part
var i 1657 2 hester, 6 naut og
1 sau.
I 166 Q blev skylden fore
slått nedsatt til VA øre. Tienden
var 4 skjepper bygg og 1 td. 2
skjepper havre, ledingen 1 K> ort
4 sk. og småtienden 1 ort.
Forøvrig som på den annen
part.

----
23 Bind III
---
Gården er så blitt samlet igjen, uten at det kan sees, når det
er skjedd. I 1693 nevnes Iver Sem som lagrettemann. Når han
er kommet dit, vites ikke.
Efter ham har vi Tore Ingebrigtsen. Han var der iallfall i 1707
og er formodentlig kommet dit ved ekteskap med formannens enke.
Hun var 11 år eldre enn han og dode i 1719, 75 år gammel,
Sem, sett fra nord 1919. Fot. E. Musum.
hvorpå Tore i 1720 giftet sig med Beret Larsdatter Stuskin, enken
efter Ole Nilssen Stuskin.
Gården led betydelig krigsvinteren 1718, idet skaden opgis
saledes: Ito
Dessuten slo norske tropper itu en båt til 5 rdl., alt i alt et tap
pa 178 rdl. Svenskene hadde betalt 2 I A rdl. i erstatning.

 

----
24 Bind III
---
Ved matrikuleringen i 1723 oplyses der på Sem å være 1 hus
mann som sår 1 vog" ingen skog uten til gjerde og dder ti brenne
seter X mil fra gården, liten bumark, en kvern hyorpåmaleshøst
og hvorav svares 6 sk. årlig, og god leilighet til iskerL Gar
den be egnes som lettvunnen og kornviss. Utseden var 1 pd. rug,
3 tår bygg 11 tdr. havre, 1 pd. 12 mk. grå erter, avlingen 4o
ommeShoi og 2 lass ekerhoi og besetningen 3 hester, 0 kyr
4 nntmaut 12 sauer og 5 geiter. Tienden blev sått til 4 skjeppe
rugT?d 4 skjepper blandkorn, 3 tdr. havre, 18 mk. erter, 2 mk.
" n Eftef giftet enken Bere. sig i 1724 med dragon
Daniel Torfindsen Rol, som fikk bygselbrev på gården av fogd
Mogens Friis 23. oktober 1724, tgl. s. d. Som eksempel på, hvor
dan eieldssaker dengang kunde bli behandlet, skal nevnes al
Sg!;SIHEHi4»^»
ma Ole'd 3 øde allerede i 1741, kun 36 år gammel efterlot rig
ingen barn Arvinger var hans unge halvbrodre, Bard og Sivert
Leklem På skiftet registrertes 3 hester, 7 kyr, 11 ungnaut, lo
getr H) sauer og 5 fvin. Bland. losoret var ottring og*a™
tamt naust på Trones' grunn, det siste verdsatt til 1 ort tn
bekkekvern taksertes til 8 rdl. Av solvtoi fantes et beger til 3 rdl.
1 , hele n!l boet betegnes som ganske godt, nar «tarhe^n
til at dette var midt i en uårspenode. Aktiva blev 185 rdl. 3 ort
14 sk og bZldningen 120 rdl. 1 ort 10 sk. Blandt utgiftene var
n åbot på 8 rdl. 8 fk. Der blev gjor, på det noget used
vanliee belop av 16 rdl. i begravelsesomkostninger; men da der
kke var fremlag. regning, blev de, """ innronime, de vanlige ICK
Der var forresten litt uregelmessigheter ved dette skitte: tnken
hadde for" ktå e stTkke unda endel. Da hun i 1749 stevnet aivta,
senes formyndere, Ole Minsås og Lars Hesgreien, fordi de kke
hadde opfylt endel forpliktelser, de hadde påtatt sig pa skiftet,
l ßi Sri °å t bwsaswis s
Tiller fikk nu bygselbrev på Sem av biskop
Hagerup 16. juli 1741, tgl. 1. juni 1742. Han hadde for vært på

----
25 Bind III
---
Reitan, som nu blev bygslet til hans bror, Tomas Johansen. Tarald
brukte Sem til sin død i 1767 og var en ganske velstående mann.
Der er på skiftet efter ham registrert en besetning på 3 hester
(hvoriblandt en dragonhest til 20 rdl.), 11 kyr, 5 ungnaut, 10
sauer, 10 geiter og 2 svin. Dessuten eiet boet endel fiskeredskaper
og nogen gamle hus på Levanger. Enken fordret 20 rdl. i begra
velsesomkostninger, men fikk bare innrommet 14. Aktiva blev
245 rdl. 2 ort 6 sk. og beholdningen 187 rdl. 2 ort 20 sk.
Taralds eldste sønn, Johan, var kommet til Solberg, hvor hans
efterkommere ennu er. Den annen, Anders, kjøpte Bamberg i
Skogn og hadde denne gard en tid, og den yngste, Tomas Tarald
sen, blev farens eftermann som leilending på Sem, idet moren,
Beret Andersdatter, i 1769 avstod gården for ham. Han fikk
bygselbrev av prost Krog 14. august, tgl. 15. august 1769. (Se
Solbergætten).
Tomas synes — iallfall til å begynne med — å ha arbeidet
nokså tungt: Da han høsten i uåret 1772 holdt skifte efter sin
forste hustru, Brynhild Jonsdtr., var beholdningen 9 rdl. 20 sk.
med aktiva på 146 rdl. 3 ort 20 sk. Han stod da tilrest med 2
ars landskyld, 21 rdl. 2 ort, dragonhesten blev kassert, så boet
belastedes med en utgift av 44 rdl. til en ny sådan o.s.v. Den
registrerte besetning var 2 hester, 4 kyr, 5 ungnaut, 7 geiter, 8
sauer og 3 svin.
Da han så blev gift med Anne Nilsdtr. Vist, hjalp nok dette
godt på finansene, så han for den følgende tid må betegnes som
en velholden mann. Han døde i 1804 uten å efterlate sig barn —
de var alle døde unge.
Året forut hadde han avstått bygselen til Lars Johannessen
Nord Halle/n eller Lein 1 ved kontrakt av 28. januar, tgl. 15. april
1803 mot et kår, bestående av jordstykket Lille Sjøbakken, fri hav
ning for 4 kyr og 16 småfe, rett til å bryte 16 traver olderløv
samt dessuten kangle noget übetydelig løv. Lars skulde pløie,
harve og gjødsle 3 mål av jordstykket. Dessuten skulde han til
kårhus istandsette madstuen, innredet med storstue, kjøkken og
kammer, samt et stabbur og et fjøs.
Tomas' enke, Anne Nilsdatter, levet som kårkone på Sem til i
1833. Det som var efter henne — det blev bare 15 spdl. 3 ort 22
sk. — hadde hun ved testamente av 30. desember 1830 skjenket
gutten Nils Anderssen Leklem, hvis mor, Anne Olsdatter, hadde
tjent hos henne en rekke år til hennes død.
Lars Johannessen hadde Sem til i 1823, da han opgav den for
svigersønnen, Haldo Anderssen Myr-, som fikk bygselbrev av


----
26 Bind III
---
prost Brandt 8. mars 1823. Gården var imidlertid efter forestil
ling av Brandt ved det danske kancellis resolusjon av 29. juni 1811
bestemt til enkesete for Verdalens sognepresters enker, hvorfor
bvgselbrevet forpliktet leilendingen til i tilfelle å fravike efter lov
lig tilsigelse til forste faredag.
Sem var på Lars' tid en vel drevet og godt vedlikeholdt gard.
I Krafts Norges beskrivelse (1830) heter det, at den har gode og
bekvemme våningshus, at der utsåes 20 tdr. korn og fødes 4 hester,
12 kyr og 20 sauer; men at skogen kun er til brenne og gjerdefang.
I 1835 var besetningen 3 hester, 12 storfe, 18 sauer, 12 geiter
og 2 svin og utseden U td. rug, 2 tdr. bygg, 12 tdr. havre og
S tdr. poteter.
Lars og hustru fikk et kår på 4 tdr. bygg, 10 tdr. havre, 2 mål
åker til poteter eller linsed, for til 2 kyr og 8 småfe samt havning
for et svin om sommeren.
Mens gården i 1723 kun hadde 1 husmann, var det i 1801
blitt hele 6, idet der hadde dannet sig en liten koloni av hus
mannsplasser i bukten ved Kobjorgen. Det er formodentlig til en
viss grad fiskeriet, som har gjort, at det blev så mange opsittere
der. Plassene er vel også dengang som senere i almindelighet blitt
betegnet med fellesnavnet «Bjørgen», dog har også de enkelte
plasser hatt særskilte navn. Det eldste er Bjørgstuen.
Den første, der finnes tinglest kontrakt på, er en, som prost
Peder Krog i 1777 festet til Bård Pedersen. Den benevnes som
husmannsplass med hosliggende eng Lilleenget. Den årlige av
gift til opsitteren var 4 rdl., dessuten skulde der betales for havning
1 ort for hver ku og 4 sk. pr. småfe enten i penger eller arbeide,
«når og hvor opsitteren måtte forlange. Han skal ikke seiv ar
beide hos andre eller bortfeste sine barn til andre, så lenge opsit
teren dem måtte behøve» o.s.v.
Den samme plass festet Jakob Krog i 1800 til Ingebrigt Olsen.
Den betegnes da som «en liten åker, kaldet Flåtteviken, og hoslig
gende eng, Lilleenget». Avgiften var da 11 rdl. Bård Pedersen
må ha fått en annen plass; for han opføres ennu i 1801 som
husmann med jord under Sem.
Og i 1708 bygslet Greis Pedersen «et stykke jord at opfore
hus på». Årlig avgift 1 rdl. — intet arbeide.
Paul Johan Steen, sønn av sogneprest Lars Steen, fikk kongelig
*kjøte på gården 28. mai 1857, tgl. 2. mars 1858, for 4220 spdl.
Besetningen var i 1865 2 hester, 0 storfe og 14 sauer og ut
seden v i td. hvete, X td. rug, 4 tdr. bygg, 10 tdr. havre, 2 tdr.
erter og 40 tdr. poteter. Steen lot ennu flere husmenn nedsette
sig på gården, i 1865 var det ialt 10 sådanne, alle med jord.
På husmannsplassene føddes tilsammen 9 kyr, 35 sauer, 1 geit og
5 svin og såddes Ws tdr. bygg, 57« tdr. havre og 3K- tdr. poteter.

----
27 Bind III
---
Steen synes å ha arbeidet nokså tungt: I slutten av 1800-årene
er det overgått ham adskillige eksekusjoner. Ved skjote av 11.
januar, tgl. 16. mars 1870, solgte han gården for 3800 spdl. til
Bonsak Jonsen Hokstad. Denne var fodt på Frosta i 1837. Går
den var, da han overtok den, dårlig stelt: Husene var til nedfalls
og jorden vass-syk og vanstelt. På få år fikk han bygget nye hus
og jorden drevet op, så gården blev et monsterbruk efter den tids
forhold. Den tid, han var i Verdalen, hadde han mange kommu
nale tillitshverv.
I 1875 var besetningen 3 hester, hvorav 1 under 3 år, 2 okser,
7 kyr, 5 ungnaut og kalver, 23 sauer og lam og 4 svin og griser
og utseden 5 tdr. bygg, 20 tdr. havre, 24 skålpd. gressfro og 30
tdr. poteter; 7a-, mål anvendtes til andre rotfrukter. Der var 13
husmannsplasser: I—4:1 —4: Semsvald, 5 —7: Skogenget, 8: Røn
ningen, 9: Flottavikbakken, 10: Flottaviken, 11 —12: Bjørgen,
13: Gjerdet.
På disse var besetningen 12 kyr, 5 ungnaut, 61 sauer, 3 geiter
og 14 svin og utseden 3 1 /™ tdr. bygg, 12 1 * tdr. havre, 7 ho td.
havre til grønnfor, l /« td. erter, 9 skålpd. gressfrø og 77 tdr.
poteter, hvorhos K mål anvendtes til andre rotfrukter.
Ved skjote av 15. mars, tgl. 5. april 18Q3, solgte Bonsak Sem
gården til sin svigersønn, Anton Anderssen Fleskhus, for 16 800
kr. (hvori løsore for 4800 kr.) samt et kår av årlig verdi 300 kr.
(Se Stor-Fleskhusætten).
Anton Anderssen hadde gården til 1020, da han overdrog
den til sin svigersønn, Johannes Jonsen Myr, som nu eier og
bebor den.
Omkring 1900 frasolgtes 3 parseller: bruksnr. 2: Rydning,
eier Johan Anderssen; bruksnr. 3: Bjørgvik, eier Ole Gundersen;
bruksnr. 4: Sem til Statsbanene. Et par år senere frasolgtes:
bruksnr. 5: Skogenget, til Olaus Lorentsen, eies nu av redaktør
Eriksen; bruksnr. 6: Hegli, eier Jakob Johannessen; bruksnr. 7:
Steindal, til Ole Jonsen, eies nu av Marius Lein; bruksnr. 8:
Bjørge, eier Edvard Kristofersen.
I IQ 17 —18 frasolgtes 2 byggetomter til Arne Svenning og
K. Katteras. I 1920 fraskiltes Bjørgen, ca. 12 mål, hvor nu Anton
Anderssen bor.


FLESKHUS  Gårdsnr. 3.


 Fleskhus lille i Sjøbygda 1893 
Navnet: Flashuss 1520. Ffleskhus 1558. Fleskhus 1559
1590, 1610. Fleschhuß 1664. Fleschhuus 1723.
y
Med støtte av den eldste bevarte form kan man visst anta, at
k er senere innskutt; eksempler på den samme lydforandring har

----
28 Bind III
---
man, når Flesberg i Numedal i 1439 og 1580 skrives Fleskberg.
Den oprinnelige form er Fletshiis, av f let (flate). Denne forklaring
passer til gårdens beliggenhet.
Skylden: Helt til langt ut i 1700-årene opfores Fleskhus
under et matrikulnummer. Skylden på den hele eiendom var i 1650
2 sp. 2 ore 12 mkl., senere 3 sp. 12 mkl. Denne forhøielse skriver
sig ganske sikkert fra, at Fleskhusråens skyld, 1 ore, er slått sam
men med gårdens, og dette er formodentlig skjedd ved dragon
godsets utleggelse i 1689. (Se herom under Kvammet). Fleskhus
råen (gårdsnr. 56) var antagelig da nettop skyldsatt; ti den finnes
aldri som selvstendig eiendom i matrikulen før i 1836.
Fra den tid, vi kan skille mellem et Store og et Lille Fleskhus.
også i matrikulen, har skylden vært:
For 1836: Efter 1836:
Store Fleskhus, iberegnet 1
ore i Fleskhusråen 2 sp. 12 mkl. 4 dal. 4 ort 10 sk
Lille Fleskhus 1 » 2 » 1 » 7 »
Tilsammen 3 sp. 12 mkl. 7 dal. - ort 17 sk
3 » 4 >■
Fleskhusråen
Ekre: Flgesæter kloster har i middelalderen eiet 5 øre av
gårdens skyld og dermed bygselretten over hele gården. Det gikk
ved reformasjonen over til Kr onen.
1 spand av dette blev i 1638 utlagt til «klokkerspand», som
Stiklestad kirke senere blev bygselrådig over. Klokkerspandet
hadde før ligget i Bjartnes; men i 1638 fikk lensmann Oluf
Bjartnes festet «et ganske ringe spand i Fleskhus», heter det,
«som han til klokkeren der sammesteds festet imot et spand han
igjen av klokkeren bekom i Bjertnes». Dette spand er det senere
Lille Fleskhus. I feste for dette betalte lensmannen 12 rdl.
Kronen opføres riktignok ennu i 1650 som eier av 5 øre og
bygselrådig over hele gården; men dette må være feilaktig. I
matrikulen av 1670 er eiendomsforholdet klart: Der opføres 2
gårder, nemlig:
1. Fleskhus (store): Krongods 2 øre — mkl. og bygselretten.
Lektoratsgods 1 »16 »
Frue kirkes kapellan 12 »
Solberg kirke 16 »
Stiklestad kirke 16 »
Tilsammen 1 sp. 2 øre 12 mkl
2. Fleskhus (lille): Stiklestad kirke 1 sp. og bygselretten.

----
29 Bind III
---
At Fleskhus (store) her har en skyld av bare 1 sp. 2 ore 12
inkl., kommer naturligvis av, at Fleskhusråen ennu ikke var
skvldsatt.
Fra hvilken tid de ovrige lodseiere i gården har eiet sine parter,
vet vi ikke. 1 ore av gården var i begynnelsen av 1600-årene
bondegods, Y* ore opfores i Domkapitlets jordebok fra 1558 under
«Commwns landskyld» og har altså ligget til korbrødrenes felles
bordhold; det er visstnok denne part, som efter reformasjonen er
blitt lagt til Frue kirkes kapellani.
I 1754 kjopte Sivert Flet Store FLeskhus, som han året efter
solgte til Jørgen Sivertsen Norberg. Siden har gården vært bru
kernes eiendom.
Lille Fleskhus blev i 1807 av Stiklestad kirkes eiere solgt til
fogd Lind og gikk ved dennes dod i arv til svigersonnen, løitnant
Bang, som tilslutt bebodde og brukte gården. Siden har også
denne gard vært brukernes eiendom.
Brukere: I manntallet over tiendepenningskatten i 1520 op
fores Oluff pa Flashuss og Jon husmand jbidem (d. e. samme
steds). Oluf betalte 1 lodd sølv og K> mark og Jon 1 lodd sølv.
Det ser efter dette ut til allerede dengang å ha vært et Store og
et Lille Fleskhus; ti «husmann» behøvde på denne tid neppe å
bety annet enn en, som brukte en mindre part av gården.
Jf 1. lensregnskapet for Steinviksholms len for 1549 har Annders
betalt landskyld for 5 øre i Fleskhus. Den var 2 spand smør og 1
vet mel. Og i ledingsmanntallet for samme år står Anders på
Fleskhus for 1 pund smør og 4 pund mel i leding. Endelig har
vi også Anders på Pleskhus{\) i skibsmanntallet for 1559.
LILLE FLESKHUS
Gårdnr. 3, bruksnr. 1.
Ved en registrering på Mikkelsgård i 1592 har Tore Fleskhus
vært tilstede som lagrettemann. I hans segl står Tørris Andersen.
Denne mann har sannsynligvis vært bygdens klokker. At «klokker
spandet» blev flyttet fra Bjartnes til Fleskhus, finner sin rimelige
forklaring i, at klokkeren bodde der. Hans segl er også meget
finere enn almindelig i den tid. Mens bønderne nøiet sig med mer
eller mindre klosset graverte forbokstaver og sitt bumerke, står i
hans segl både for- og farsnavn meget smukt inngravert. Vi går
ut fra, at det Fleskhus, som han har brukt, er det senere klokker
spand, altså Lille Fleskhus.
Fra omkring 1650 het opsitteren Jon; men han har ikke vært
der lenge; ti i 1655 har Ole Toresen festet Fleskhus, «som enken

----
30 Bind III
---
Marit Toresdatter påbor, han skal egte». Han betalte 15 rdl. i
bygsel for 1 spand. Ole har heller ikke vært der lenge; ti i folke
tellingen av 1665 heter det, at Tørris bruker «Kloeker Spandit».
Han var dengang 26 ar.
Besetningen var i 1657 5 kyr og 3 sauer. Ved matrikuleringen
i 1669 blev skylden foreslått nedsatt til det halve, '.■ spand. Som
bruker opfores her fremdeles Ole Toresen; men det er utvilsomt
feil. Man rna stole pa folketellingen fremfor matrikulen. Tienden
sattes til td. bygg og 1 td. havre, ledingen til 1 ort og små
tienden til Ui sk. Der fantes och ellers ingen til
felde». Stiklestad kirke var nu bygselrådig, og herav kan vi slutte,
at dette er Lille Fleskhus, skjønt en annen av partene står opfort
som klokkergård.
Den Torris, som brukte gården i 1665, er rimeligvis den Torris
Torrisen, som dode på Fleskhus i 1700.
Så har Anders Larssen, som senere kom til Ysse, brukt gården.
«Anders» nevnes som opsitter både i 1711 og 1718. Han led som
alle andre et betydelig tap under krigen 1718, idet skaden opfores
som folger:
Skade pa skigard og kron
Tilsammen 70 rdl. 72 sk.
Anders har visst ikke vært der lenger enn til og med 1719 og
antagelig sittet ganske trangt i det. I 1725, efterat han var kom
met til Ysse, sees han å være stevnet for 6 rdl. 10 sk. i landskyld
av Fleskhus for årene 1718 og 19.
En Lars Helge sen har derpå hatt gården — hvor lenge er
übekjent; men han var der iallfall i 1721. Ved matrikuleringen i
1723 opgis besetning, avling m. m. under ett med Store Fleskhus.
De utgjorde nemlig tilsammen et dragonkvarter.
Peder Andersen Grcrset 1 fikk så bygselseddel på gården av
Ole Jakobsen Klokker på Lyng den 22. desember 1734, tgl. 4.
Se Hallanætten.


----
31 Bind III
---
mars 1735. Han hadde den til i 1742, da han flyttet til Bjorgen,
hvorpå kirkeeieren Sivert Flet bygslet den til Peder Larssen.
Bygselbrevet er av 25. juni, tgl. 9. september 1743. Peder dode i
1755, næsten 80 år gammel, hvorefter Flet under 1. desember
1756, tgl. 15. august 1757, utstedte bygselbrev på den til Ole
Iversen.
Fleskhus lille, sett fra øst 1893. Fot. E. Musum.
Så har Anders Pedersen, en sønn av ovennevnte Peder Anders
sen, bygslet den ifl. bygselbrev, utstedt av Flet 26. juli, tgl.
15. august 1765. Han blev der til sin død i 1808. Ved skifte i
1803 efter hans hustru, Barbro Haldosdatter Aakerhus er regi
strert en besetning på 1 hest, 1 ku, 2 ungnaut og 5 sauer. Aktiva
var 73 rdl. 2 ort 18 sk. og beholdningen 29 rdl. 2 ort 6 sk.
Da bønderne var blitt eiere av bygdens kirker og deres gods,
lot de i 1807 Lille Fleskhus seige ved auksjon. Fogd Lind på
Kråg kjøpte den da for 721 rdl. ifl. skjøte av 8. juni, tgl. 18. august
s. å. Ved et gavebrev av 1. juli 1812, tgl. 7. februar 1814, heftet
Lind på gården Va td. bygg i årlig landskyld til Det norske uni
versitet, å erlegge i penger efter kapitelstakst.
Efter Linds død gikk gården tillikemed hans ovrige eiendoin i
arv til svigersønnen, løitnant Bang. Med denne gikk det stadig
nedover. Allerede i 1820 pantsatte han Fleskhus til Norges bank
for 600 spdl., og i 1822 blev det avholdt avsetningsforretning for
en fordring på 4238 spdl. 54 sk. i hans gårder Gudmundhus,
Kråg, Lyngåsen, Fleskhus og Maritvold samt hans hus på Lev
anger. Fleskhus blev ved denne leilighet verdsatt til 250 spdl.


----
32 Bind III
---
I 1835 bruktes gården under Maritvold og opføres med en
besetning på 2 storfe og 2 sauer og en utsed av 5 tdr. havre og
3 tdr. poteter.
Lille Fleskhus var det siste loitnant Bang beholdt av sin store
rikdom. I 1847 sees han å ha bygslet et stykke av gården til
Andreas Arntsen, og i 1854 festet han bort 4 andre jordstykker
fra 6 til 16 mål store.
Bang døde i 1855, og ved skjote av 31. desember 1858, tgl.
15. september 1859, solgte enken Emilie gården for 700 spdl. til
over jeger Lorents Vold av Skogn, som døde samme år, hvorefter
hans enke, Inger Olsd., fikk bevilling til å sitte i uskiftet bo.
Gårdens besetning var i 1865 1 hest, 3 storfe, 6 sauer og 2
svin, og utseden 1 td. bygg, 3 tdr. havre og 6 tdr. poteter. Den
hadde 4 husmannsplasser med et samlet kreaturhold på 3 kyr,
11 sauer og 2 svin og en utsed av h /ib td. bygg, 4 tdr. havre og
10 tdr. poteter.
I 1875 var besetningen 1 hest over 3 år, 2 kyr, 5 sauer og lam
og 1 svin og utseden V\ td. rug, 1 K td. bygg, 3 tdr. havre og 4
tdr. poteter. Der var 4 husmannsplasser: 1: Nordbakken, 2:
Sorenstuen, 3: Sobakken, 4: Breigutu. Husdyrholdet på disse
var 3 kyr, 15 sauer, 1 geit og 2 svin og utseden 37 /« o tdr. bygg,
2 3 / i tdr. havre, l /*> td. erter, 11 % td. poteter, dessuten anvendtes
Vas mål til andre rotfrukter.
Ved skjøte av 23. november, tgl. 2. desember 1876 solgte Inger
Vold gården til Erik Jakobsen ti øy em for 800 spdl. Dessuten
skulde hun ha kår og efter hennes død datteren Pauline med
sine 2 barn.
Høyem solgte ved skjøte av 23. desember 1876, tgl. 2. februar
1877, gården for 1000 spdl. til Peder Johansen Solberg, som drev
landhandel der. Han døde i 18Q7, og sønnen Johan overtok da
gården og landhandleriet, som han drev til 1909. Det gikk ut
med ham, og Jon Karstensen Myr kjøpte gården. I 1915 overtok
sønnene Peter og Johannes den og hadde den til 1919, da de
overdrog den til broren, Anton Jonsen Myr, som fremdeles eier den.
I 1913 frasolgtes til Trones bruk ca. 3 mål, i 1924 solgtes
Nidarheim, 1 mål, til byggetomt til Ole Liljestrand og i 1927
ca. 1 mål byggetomt til Jon Bjørge.


STORE FLESKHUS Gårdsnr.3, bruksnr. 2.



Denne gard har gjennem omtrent hele 1600-tallet til stadighet
hatt 2 opsittere. De har neppe alltid brukt like stor part av går

----
33 Bind III
---
den, som vel ikke har vært utskiftet heller. Men vi kan folge
hver opsitterrekke særskilt:
I.
Opsitteren på denne part
het i begynnelsen av 1600-
årene Arnt. Han skattet for 1
ore odelsgods. Omkring 1620
har enken brukt den.
I 1625 bygslet Laurits
(Lars) Olsen 2K> ore i Flesk
hus, og betalte 10 rdl. i bygsel.
Det må være denne part. Hans
hustru het Marta lorrisdatter
og var formodentlig datter av
den under Lille Fleskhus nevnte
Torris Anderssen.
I 1657 har Ingebrigt Arntsen
-fest i Fleskhus 2X> øres leie,
som Laurits Olsen fradode, og
skal egte påboende enke, Marta
Torrisdatter». Bygselen var 12
rdl. Der finnes ingen opgave
over husdyrholdet på denne
part i 1657.
Lfter folketellingen av 1665
var Ingebrigt dengang 42 år og
brukte 2H ore 8 mkl. av gården.
Hvcri denne uoverensstemmelse
med bygselbrevet stikker, kan vi
ikke ha nogen mening om.
Ved matrikuleringen i 1669
blev skylden på denne part fore
slått nedsatt til 'A sp. Tienden
sattes til x ~> td. bygg og 1 td.
havre, ledingen til 1 ort og små
teinden til 16 sk. Der fantes
humlehave.
11.
Peder het opsitteren her i
begvnnelsen av 1600-tallet.
Han opfores i skattemanntalle
ne ennu i midten av 1630-
årene, men må være dod om
kring denne tid; ti i 1638 har
Peder Pedersen festet «1 gan
ske ringe spands leie i Flesk
hus, som moderen fradode», og
gitt i bygsel 12 rdl.
Som man ser er skylden på
hans part litt storre enn den
annens.
I 1654 har Ole Anderssen
«sted og fest i Fleskhus 2%
ore 8 mkl., som Per Persen
fradode og skal have den på
boende enke, Beret Amundsdat
ter til egte». Han betalte 14
rdl. i bygsel.
Husdyrholdet i 1657 var på
denne part 1 hest, 5 kyr og 2
sauer. Tiende eg leding var
som på den annen part og den
blev sem denne foreslått ned
satt til 1 sp. i skyld.
I 1665 opgis Ole å være 48
år og synes å ha brukt gården
ennu omkring 1690. I matriku
len av 1669 står hans part op
fort som klokkergård; men dette
må, efter hvad der er oplyst un
der Lille Fleskhus, være urik
tig.
Når vi legger merke til, at alle tre Fleskhus-parter, både de
to her nevnte og Lille Fleskhus ved matrikuleringen i 166 M er
foreslått sått i samme skyld og at tiende, leding m. rn. er noiaktig
like stor på alle, får vi "en sterk folelse av, at gården muligens
ennu har vært drevet under ett av 3 brukere.

----
34 Bind III
---
Fra hvilken tid Store Fleskhus har fått én bruker, vet vi ikke.
Ingebrigt Arntsen levet ennu i 1700; men da var han gammel
og blind og må ha opgitt gården for lenge siden. Noget rar har
han kanskje også vært på sine gamle dager. Herpå tyder en.be
sværing, han i 170 ( ) har sendt stiftamtmannen over sin «store
jammer og elendighet», idet han finner sig forurettet i en sak, som
Fleskhus store, sett fra sydøst 1920. Fot. E. Musum.
må ligge langt tilbake, nemlig skiftet efter hans bestemor, Marit
Olsdatter Husan, efter hvem det tilkom ham en trediedel, som
han ennu ikke hadde kunnet få. Dessuten hadde han levert Ole
Husan 1 td. sild og 1 vog mel samt leiet ham sin saltkjelpart,
hvilket skulde betales med 1 vog salt for hver ilding. Og Ole
ildet den 3 ganger; men han hadde ikke bekommet en eneste vog
salt. Hans part «har dem udodet og forbrændt og fordunset det
bort. Jeg fattige, gamle, blinde mand sidder og haver intet.
Når jeg taler derom, får jeg ikkun en latter for mit gods og arve
deler». Han har stevnet mange ganger; men når han har kommet,
så «haver dem ophævet tinget», og de, han har stevnet, har ikke
villet mote, men har alltid «absenteret sig derfrå». Og nu hen
vender han sig altså til stiftamtmannen, om denne av barmhjertig
het vil være ham «behjelpelig til sorenskriver Drejer med et ord
eller to», ellers får han ingen rett.
Stiftamtmannen har da også pålagt sorenskriveren å «hjelpe
remonstranten til rette» og utber sig dennes forklaring. Sakens
videre forlop kjennes ikke.
Ingebrigt hadde en sonn, Lars Ingebrigtsen, som i 1666 var


----
35 Bind III
---
0 år gammel. Det er vel rimelig, at denne har brukt gården i
slutten av 1600-årene, men er dod for faren. Per Larssen Flesk
hus, som siden kom til Lille Borgen, og Ingebrigt Larssen Flesk
hus, som kom til Skjærset, tor være dennes sonner.
1 begynnelsen av 1700-årene, antagelig fra 1700, har dragon
Lars Anderssen brukt gården. Han fait ved Levring den 12. sep
tember 1718, og gården blev slemt medtatt under svenskenes
okkupasjon av bygden. Skaden beskrives således:
Skade pa skigarden, korn
staur og humlestenger op
brent
Dessuten odela de norske tropper ved tilbaketoget
1 båt slatt i stykker 3 rdl. — sk
1 do. borttatt 3 » — »
3» — »
6 rdl
lalt et tap på 101 rdl.
Enken, Marit Olsdatter, blev året efter gift med dragon Ole
Jonsen Sem, som så brukte gården til sin dod i 1746.
I matrikulen av 1723 opfores hele Fleskhus under et bruk med
de to opsittere Ole og Lars. De utgjorde nemlig tilsammen ett
dragonkvarter. Det oplyses, at der ikke er skog hverken til gjerde
eller brenne, seter l A mil fra gården, ganske ringe bumark, leilig
het til fiskeri, «når tilgår». Gården betegnes som lettvunnen og
temmelig kornviss. Utseden var 2X> tdr. bygg og 8X- tdr. havre,
avlingen 26 lass høi og 6 lass ekerhøi og besetningen 2Vz hest,
10 kyr, 5 ungnaut, 12 sauer og 3 geiter. Tienden blev sått til
1 td. blandkorn, 2 tdr. havre og 20 mk. ost. Skylden blev fore
slått nedsatt X- spand, og det heter, at «i henseende til denne
gards ringe høe aufling burde dend nødt mere affelding, men for
medelst dends korn vished sampt leilighed til fiskerie, når Gud
lader tilgåe, har mand dend ickun med ovenmeldte % spands af
gang kundet anse».
1 denne matrikul angis, at kongen er bygselrådig over 1 sp. 2
øre 12 mkl. og Stiklestad kirke over 1 sp. 1 øre. Dette ore er


----
36 Bind III
---
sikkert Fleskhusråen, og man kunde efter dette være tilbøielig til
å anta, at den blev brukt under Lille Fleskhus, hvilket dog visst
nok ikke var tilfellet. Når Fleskhusråen ikke har vært særskilt
bortbygslet, har den nok ligget under Store Fleskhus, som det
synes å fremgå av salget til Jørgen Sivertsen, som vil bli nærmere
omtalt nedenfor.
Ole Jonsen sått visstnok ganske smått i det, hvilket tydelig
fremgår av skiftet efter hustruen Marit, seiv om man tar hensyn
til, at det holdtes i 1746, altså ikke lenge efter den store uårs
periode. Av besetning registrertes kun en gammel dragonhest på
21 år, verdsatt til 4 rdl., 4 ungnaut, 1 svin, 4 sauer og 5 geiter.
Aktiva var 35 rdl. 16 sk. og passiva 83 rdl. 2 ort 8 sk. Husene
var dårlig vedlikeholdt og forfallne, så boet fikk et åbotsansvar på
42 rdl., herav kom på stuebygningen, som var aldeles forfallen
og måtte bygges op av nytt, 32 rdl.
Ole Jonsen blev året efter gift med Maren Persdatter Solberg.
På en auksjon i Trondhjem i 1754 over kronens gårder blev
Lars Kjærulf hoistbydende på Fleskhus med 206 rdl. Der blev
imidlertid efter salget nogen ugreie angående engsletten Flesk
husråen, som Kjærulf nok hadde ment tilhørte gården, men som
i virkeligheten tilhørte Stiklestad kirke, og som kirkeeieren Sivert
Flet derfor tilegnet sig avkastningen av. Det blev da ordnet så
ledes, at Flet inntrådte i Kjærulfs bud på Store Fleskhus, som
han derefter fikk skjote på 21. januar 1755.
Flet var en mann, som overmåte vel forstod å vareta sine egne
interesser. Da han var kommet i besiddelse av Fleskhus, vilde
han gjøre gjeldende, at bygselretten til engsletten Kirkeråen med
fulgte i salget, men det blev ved undersokelse godtgjort, at Kirke
råen var særskilt skyldsatt for 2 ore, som Stiklestad kirke var
bygselrådig over. Det er vel et spørsmål, om ikke det hele skriver
sig fra en sammenroting av betegnelsene Kirkeråen og Fleskhus
råen.
Ved skjote av 12. august, tgl. 15. august 1755 solgte Sivert
Flet gården til Jørgen Sivertsen Norberg for 240 rdl. Urtdtatt
fra salget var Kirkeråen, som tilhørte Stiklestad kirke og hittil
hadde vært brukt under gården. Her må utvilsomt menes
Fleskhusråen.
Jørgen var en ganske velstående mann: På skifte i 1768 efter
hans hustru, Lisbet Andersdatter Ysse, blev gården verdsatt til
300 rdl.; der var panteheftelse på den for 150 rdl. Boets aktiva
var 417 rdl. 3 ort 18 sk. og beholdningen 215 rdl. 2 ort. Av be
setning registrertes 2% hest, 4 kyr, 5 ungnaut, 10 sauer og 5
smågriser.
Sønnen, Sivert Jørgensen, overtok nu gården for 410 rdl* ifl.
skjote av 12. februar, tgl. 15. august 1769, og hadde den til'sin

----
37 Bind III
---
dod i 1803. På skiftet efter ham er registrert 2 hester, 6 kyr og
3 ungnaut. Gården taksertes til 1100 rdl. og panteheftelsen på
den var 350 rdl. Boets aktiva var 1360 rdl. 2 sk. og beholdningen
839 rdl. 2 ort 22 sk. Fleskhusråen var imidlertid ved skjøte av
30. mai 1795, tgl. 26. februar 1796, av den daværende kirkeeier,
løitnant Rasmus Hagen, solgt til Johannes Ellingsen Kvammet
for 200 rdl. Noget fullkomment salg kunde dette dog ikke bli på
grunn av fordringen av 25. februar 1733 om kirkenes gods, efter
hvilken kjøperen allikevel måtte erlegge landskyld til kirken;
dessuten skulde han svare de kongelige skatter til eieren og op
sitteren av Fleskhus.
Siverts enke, Kirsti Larsdatter, blev gift med Fredrik Anderssen
Svarva av Inderøy, og han innløste gården av arvingene.
I 1811 skjøtet Fredrik halve gården til sin stedsønn, odels
mannen Lars Sivertsen, for 330 rdl. Den annen halvdel overdrog
han ham først ved skjøte av 8. februar, tgl. 16. august 1820 for
200 spdl. Fredrik fikk et kår, bestående av et jordstykke, hvortil
15 lass gjødsel, samt for til 1 ku og 2 sauer. På skifte i 1824
efter Kirsti påstod Fredrik å ha tilgode 100 spdl. av kjøpesum
men for gården, hvilket Lars benektet. Følgen var, at boet efter
henne viste et underskudd på 12 spdl. 1 ort 6 sk.
I 1835 hadde gården en besetning på 2 hester, 6 storfe, 20
sauer og 1 svin, og utseden var 1 td. bygg, 9 tdr. havre, V& td.
erter oglO tdr. poteter.
Efter Lars Sivertsens død sått enken, Gjertrud Andersdatter,
i uskiftet bo, og det synes å ha gått noget tilbake i denne tid. På
skiftet efter henne i 1842 oplyses, at husene var gamle og brøst
feldige undtagen stuebygningen, som var nyopbygget og uinnredet.
Gården verdsattes til 1000 spdl.; men Monrad hadde en pante
obligasjon i den på 668 spdl. Der kunde fødes 2 hester, 6—7
storfe og 10—12 småfe. Utseden var 1 td. bygg, 8 tdr. havre og
7—B tdr. poteter; kornet gav 5 fold, potetene 7—B. Under gården
var 7 husmannsplasser, som tilsammen verdsattes til 22 spdl.
Boets aktiva var 1137 spdl. 4 ort 20 sk. og beholdningen 279 spdl
4 ort Vh sk.
Fleskhus blev på dette skifte utlagt til sønnen, Anders Larssen,
som nu overtok gården 18 år gammel.
I 1865 var besetningen 2 hester, 8 storfe, 12 sauer og 3 svin
og utseden 2 tdr. bygg, 7 tdr. havre, % td. erter og 10 tdr. poteter.
Av husmannsplasser var det dengang 6 med et samlet kreaturhold
på 6 kyr, 18 sauer, 1 geit og 1 svin og en utsed av 1 % td. bygg,
SX. td. havre, % td. erter og \2 x k td. poteter.
I 1875 var besetningen 2 hester over 3 år, 4 kyr, 3 ungnaut
og kalver, 13 sauer og lam og 3 svin og griser, og utseden var
3

----
38 Bind III
---
2 tdr. bygg, 8 tdr. havre, K td. erter og 14 tdr. poteter. Der var
7 husmannsplasser: I—2: Bjorgen, 3: Haugen, 4: Breigutu, 5:
Fleskhusvald, 6: Perstuen, 7: Stinastuen. Besetningen på disse
var 7 kyr, 4 ungnaut, 26 sauer, 3 geiter og 5 svin og utseden I 7 lo
tdr. bygg, 7 X tdr. havre og 24 34 tdr. poteter. Dessuten anvendtes
s /w> mål til andre rotfrukter.
Anders Larssen hadde gården til 1910, da datteren Sofie
overtok den. Hun har den fremdeles.
Fr as kil te par ter:
Store Fleskhus er i matrikulen opstykket i påfallende mange
bruk, og foranledningen hertil er «myrmannsvesenet», som grun
ner sig på den gamle bestemmelse, at stemmerett var betinget av,
at man eiet eller bygslet matrikulert jord, men intet sa om, hvor
stor denne jord skulde være. Da de politiske forhold i slutten av
1870-årene hadde tilspisset sig således, at partiene hadde bruk for
et stort antall stemmeberettigede, fikk man sådanne ved å lave
en mengde eiere av helt verdilose jordstykker, ofte myrer, hvorav
betegnelsen «myrmenn». Av Store Fleskhus blev der således ved
skyldsetningsforretninger av 26. juli og 12. august 1878 fraskilt
en part «Stykket», som blev skyldsatt for 1 skilling, og dette blev
så videre ved forretning av 13. august s. å. delt i 10 parter, hver
på Vio skilling eller efter ny skyld 1 ore, som så av Anders Flesk
hus blev solgt for 40 ore pr. part. De 10 «matrikulerte eiendom
mer» var:
Bruksnr. 3: Stykket, 4: Rolighet, 5: Proven, 6: Heimstad, 7:
Leiligheten, 8: Noisomhet, 9: Rye, 10: Godset, 11: Jarlheim, 12:
Tilfredshet. Flere av eierne bygslet så bort sine «eiendommer»
til andre, som regel for en bygselsum av 40 ore og en årlig avgift
av 10 ore. På denne måte lavedes der på den fraskilte part 15
stemmeberettigede, mest handelsmenn og håndverkere på Øren.
Nu finnes det vel neppe mange, som har rede på sin eiendoms
eller bygselrett til disse parter.
Andre fraskilte parter:
Ranheim, gårdnr. 3, bruksnr. 13, skyld mk. 0.84, er fraskilt
Fleskhus store ved skyldsetningsforretning av 7. august, tgl. 10.
august 1893 og blev solgt til Karl Larssen Råen.
Videre er frasolgt:
Bruksnr. 14: Vårtun nordre, til skolejord, 15: Lillebjorgen,
til Statsbanene, i 1910 Gran nordre, nuværende eier Paul Gran,
i 1913 til Trones bruk ca. 2 mål til taugbane, i 1915 Sol vang, 1
mål, til Oluf Baglo, i 1918 Hagen, 12 mål, til Karl Kristiansen.
I 1920 solgtes 2 husmannsplasser: Sjobakken til Ludvig Hanssen
og Myranes til Teodor Hallem, i 1926 Haugen, 3 mål, til Einar
Haugen.

----
39 Bind III
---
Fleskhusætten.
Sivert. (Muligens Sivert Østensen Huseby, + 1709, 70 år gl.).
B. Jørgen Sivertsen (Norberg) Fleskhus store, t p. F 1772
69 år. Kjøpte Fleskhus 1757. * 1730 Lisbet Andersd. Ysse!
f. p. Øren 1710, t p. Fleskhus 1767.
Cl. Helge Jørgensen, f. p. Norberg 1731, + 1732.
C 2. Anne Jørgensd., f. p. Norberg 1732, + p. Solberg 1814.
k 1755 Johan Taraldsen Solberg, f. p. Skjærset 1732
t p. Solberg 1797. Se Solbergætten.
C 3. Karen Jørgensd., f. p. Norberg 1734, t 1742.
C 4. Anders Jørgensen, f. p. Norberg 1736, t 1738
C 5. Marit Jørgensd., f. p. Norberg 1739, t 1742.
C 6. Gunhild Jørgensd., f. p. Norberg 1741, t 1763.
C 7. Karen Jørgensd., f. p. Norberg 1744. •*) 1768 Kri
stian Pedersen Spandet. * 2 ) 1775 Ole Bentsen fra In
derøy, f p. Leinsvald 1789, 42 år.
Dl. Peder Kristiansen, f. p. Øren 1771.
D 2. Kristian Olsen Leinsråen, f. p. Øren 1776, t p.
Leinsråen 1808.
C 8 Siurd Jørgensen Fleskhus, f. p. Norberg 1746 + p
Fleskhus 1803. * 1771 Kirsten Larsd. Rosvold' f p
R. 1745, t p. Fleskhus 1824. Hun *-) 1805 Fredrik
Anderssen Svarva fra Inderøy.
Dl. Lisbet Siurdsd., f. p. Fleskhus 1773. * 1804 Ole
Halvorsen Øren. Ingen barn.
D 2. Beret Siurdsd. Fleskhus, f. p. F. 1776, t p Nest
vold 1822. * 1802 Erik Olsen Nestvold, enke
mann. Han * ;i ) 1825 Ingeborg Kaspersd. Nest
vold.
El. Anne Eriksd., f. p. Nestvold 1806, t 1811.
E 2. Ole Eriksen, f. og t p. Nestvold 1813.
E 3. Sirianna Eriksd. Nestvold, f. p. N. 1809.
1838 Lars Johannessen Fossum, Aspås
nordre.
D 3. Anne Siurdsd., f. p. Fleskhus 1776, t før 1803.
D 4. Maria Siurdsd. Fleskhus, f. p F 1779 + smst
1820. **) 1803 Ole Olsen Råen, enkemann. • ■)
1820 Lars Ågesen Slapgård.
El. Marit Olsd., f. p. Kvammet 1804.
E 2. Sivert Olsen, f. p. Råen 1812, t p. Slotsveet
1882.
E 3. Ole Olsen, f. p. Fleskhusvald 1816. * 1845
D 5. Jørgen Siurdsen, f. p. Fleskhus 1782, t 1789.

----
40 Bind III
---
DO Lars Siurdsen Fleskhus, f. p. F. 1787. * 1815 Gjertrud
Andersd. Baglan, f. p. B. 1794, t p. Fleskhus 1842.
E l.Sivert Larssen, f. p. Fleskhus 1815, + smst. 1831.
F 2 Anders Larssen Fleskhus, f. p. F. 1824. * 1848
Marta Nilsd., f. 1832 i Levanger landsogn.
Fl Nils Anderssen, f. 1857. * Petrine Olsd. Tok-
Hansd. Lorås, Rora.
Gl. Arne Antonsen, sjomann, t. G 2. Laura
Antonsd. * Johannes Jonsen Myr. G 3. An
ders Antonsen, hjemme hos faren.
F 3. Grete Andersd., f. 1848. * Jonas Ravlo, Gud-
mundhus.
F 4. Lovise Andersd., f. 1854. * Erik Skjorholm.
F 5. Sofie Andersd., f. 1863, eier av Fleskhus.
F 6 Peder Anderssen, f. 1869, har kår på Fleskhus.
Anders Jorgensen, f. p. Norberg 1748. * 1780 Magnhild
C 9
Einarsd. Holme.
Dl.Lisbet Andersd., f. p. Holme 1780. * 1804 Johannes
Eriksen Øren, enkemann, t som husmann på Valstad
1835.
E 1 Magnhild Johannesd., f. p. Øren 1807, t 1877.
1833 Peter Eliassen By, f. p. Stiklestad 1808, t p.
Valstadmoen 1883.
F 1. Johannes Petersen, f. p. By 1834.
F 2. Lorents Petersen, f. 1830.
F 3. Marta Petersd., f. 1843.
Gl. Peter Martinussen, f. 1868.
F 2 Guru Johannesd., f. p. Øren 1805. *.
E 3. Anne Johannesd., f. p. Øren 1809, t 1816.
E 4. Marie Johannesd., f. p. Valstadmoen 1813. * 1839
Anders Anderssen, f. c. 1811.


MIKKELSGARDEN  Gårdsnr. 4.

Mikkelsgården i Sjøbygda 1920 

Navnet: Mykelsgardh 1430. Michelsgardh 1520. Michils
gård 1559. Mickilsgordt 1590. Michilsgård 1610. Michelsgard
1626, 1664, 1723.
Sammensatt med mannsnavnet Mikjåll (Michael), som alle
rede i middelalderen finnes skrevet Michel og Mikel. Dette navn
likesom Fleskhus og Åkerhus tyder på en gammel utpartmng,
måskje deler av Myr.


----
41 Bind III
---
Skylden: Skylden var i 1650 1 sp. 2 ore, omkring 1665 ned
satt til 2 øre 12 mkl. I 1703 blev den yderligere avfelt til 1 øre
(approbert 25. juli 1703). Fra 1836 var den 2 dal. 1 ort 18 sk.,
i 1907 mk. 5.68, fordelt på 2 bruk, hvorav bruksnr. 1, Mikkels
gården, mk. 5.40.
Mikkelsgården, sett fra syd 1920. (Tilvenstre sees en stor gravhaug)
Fot. E. Musum.
Eiere: I Domkapitlets jordebok fra c. 1558 står Michlzgård
opført med 4 øre under Archidiaconi præbendes gods, som den må
ha tilhørt helt fra middelalderen; det femte øre har vel allerede
dengang tilhørt Stiklestad kirke.
I matrikulen av 1650 (og i 1660) står «iWester Hans» som
bygselrådig. Mester Hans er lektor Hans Søfrensen, og dette må
bety, at Archidiaconi præbendes gods på denne tid har vært tillagt
Lektor ved Trondhjems katedralskole. Heri er i 1660-årene skjedd
en forandring; ti i 1669 og senere tilhører gården Trondhjems
domkirke. Eiendomsforholdet har altså til de forskjellige tider
vært således:
1650: 1669: 1703:
Lektor 4 øre Domkirken 2 øre Domkirken 20 mkl.
Stiklestad kirke 1 » Stiklestad kirke 12 mkl. Stiklestad kirke 4 »
Tilsammen 5 øre 2 X-øre 1 øre
I 1848 blev gården solgt til Einar Moe, og siden har den vært
brukernes eiendom.


----
42 Bind III
---
Brukere: Engebret pa Michilsgardh nichil habet, står det i
skattemanntallei av 1520, hvilket betyr, at han intet hadde å
betale med.
I ledingsmanntallet av 1549 opfores Hocken (Håkon) på
Mickelfigård med l A pund smor og 'A vog mel i leding, og i
skibskattmanntallet 1559 Hagen på Michilsgdrd, naturligvis samme
mann.
19. mars 1593 er der avholdt skifte efter Laurits Mikkelsgård,
«som hengde sig sielff». Det var verre å gjore slikt den gang enn
nu; ti kongen tok det, som var igjen (undtagen kadaveret), og det
er grunnen til, at skiftet efter Laurits Mikkelsgård er blitt opbevart
i lensregnskapene. Da dette og et skifte på Leirset er de eneste
som kjennes fra 1500-årene i Verdalen, hitsettes det i sin helhet:
«Vij efftherskreffne Mend Ved Nafn Bård Kongl. Lenßmand
ij Verdallenn, Amond Seem, Nielß Holm, Oluff Leckelem, Oluff
Ydße, och Thore Fleskhuß Edsorenn Laugrettis Mend, ij Verdalß
prestegjeld Kiendis och Witterligtt Gior for Alle med th.tt vordtt
Obne breff. Anno dominj 1593 Thend 19 Marttj wore wij med
Nielß Hansøn, fogitt her samstz. ij ett Bytte, som Kong. Matt.
till faldt Effther Lauritz Michilsgrdt som hengde sig sielff forst
— xiiij thonder Kornn vorderett for — iiij daler iij får vorderett
for — iij m.sk., en halff hestuerdt vorderett for iij daler, en galt
vorderett for j daler, solff for iij daler och — iij m.sk. ij daler ett
stocke nott worderett for j daler, Att så Udj Sandhed er, Att
Nielß Hanson haffuer icke fodt Merr på Kong. Matts. wegne,
end som for schreffuit står, Thill ydermere Windißbyrd Throcker
wij for.ne Mendt Witterligt woriß Indsegell her Neden Vnder
Actum utt supra.»
Skjont boet ikke synes åha vært av de dårlige — der var jo
endog solv iblandt "efterlatenskapene — har det dog ikke vært
sværl meget for Kongelig Majestæt åfå på Mikkelsgård, idet
ovenstående nemlig betyr:
Sølv for 3 daler 3 ort og 2 daler 5
Et stykke not
»
Tilsammen 14% daler
Otter opfores som skattebonde på Mikkelsgård gjennem hele
den forste halvpart av 1600-årene. Han er i siste halvpart av
1650-årene avlost av Tørris Guttormsen, som i 1665 var 34 år
gammel.


----
43 Bind III
---
Gårdens besetning var i 1657 1 hest, 6 naut, 2 sauer og 1 svin.
Tienden sattes i 1669 til l A td. bygg og W-i tdr. havre, ledingen
1 ort 16 sk. og småtienden 1 ort. Der var humlehave. I skylden,
som nylig var nedsatt til det halve, blev ikke foreslått nogen
forandring.
Torris opfores som leilending på gården helt til i slutten av
1680-årene. I 1694 oplyses ved tingsvidne, at den «for sin megen
ringhed og dyrleiende ei er god for at tilsvare den afgåede
rettighed.»
Under 12. oktober 1694 har kaptein Leegurd fått bygselbrev
på Mikkelsgård, som han drev som underbruk under Trones, så
lenge han bodde der. Den 5. juli 1701 utstedte Jens Lauritsen
som Domkirkens verge bygselseddel til Oluf Haldosen; den er
tinglest 26. januar 1702. Oluf har neppe stått sig rart — han
sees således å være stevnet for den smule landskyld til Stiklestad
kirke. I 1717 dode han, 53 år gammel, hvorefter enken Marit salt
med gården en kort tid. Hun er antagelig blitt nodt til å opgi den
på grunn av svenskenes plyndringer krigsåret 1718, hvorved ska
den opgis til:
Tilsammen 52 rdl
Lars Olsen, som formodentlig var sonn av den forrige opsitter,
overtok nu*Mikkelsgård. Nogen bygselseddel finnes ikke, da pro
tokollene fra den tid er borte; men det er rimelig, at gården efter
den store avfelning i 1703 er kommet i fast bygsel.
Ved matrikuleringen i 1723 oplyses, at gården ikke hadde no
gen skog, hverken til tommer, brenne eller gjerdefang, seter Vi
mil borte; men den lå ode, leilighet til fiskeri, «når f alder»; den
betegnes som lettvunnen og kornviss. Utseden var 6 skjepper bygg,
2K> tdr. havre og 9 K> bismerp. grå erter, avlingen 12 sommerlass
hoi og 1 lass ekerhoi og besetningen 1 hest, 3 kyr, 1 ungnaut,
6 sauer og 2 geiter. Tienden blev.sått til 2 skjepper blandkorn, 6
skjepper havre, 6 mk. erter, 1 mk. lin og 6 mk. ost. Skylden blev
foreslått forhoiet 8 mkl. «i henseende til den gode avling», heter det.


----
44 Bind III
---
Ved skiftet efter Lars Olsen i 1753 var besetningen omtrent
den samme som i 1723. Boets aktiva var 64 rdl. 1 ort 18 sk. og
beholdningen 40 rdl. At Lars hadde drevet sjoen, kan man se
av, at der er registrert sjoredskap og sildgarn.
Sønnen Ole Larssen har nu brukt gården en kort tid, idet han
fikk festeseddel av Domkirkens verge 16. mai, tgl. 6. september
1754; men han døde ikke lenge efter, hvorpå enken, Magnhild
Olsd., i 1756 blev gift med Tørris Eriksen Gjemble, og denne kom
nu til å bruke gården en lang årrekke. Det har vært nokså be
skjedne forhold på Mikkelsgård ved den tid, han overtok den:
Ved en undersøkelse i 1760 angående de gårder, som var avfelt,
oplyste Tørris, at han avlet 7 lass hoi og fødde 1 hest, 2 kyr og t
ungnaut samt sådde 2 tdr. havre og K td. bygg.
Tørris avstod i 1787 gården til sin sonn, Ole Tørrissen, mot et
kår på 6 mål åker samt for til 2 kyr og 5 småfe. Ole fikk bygsel
brev 28. desember 1787, tgl. 15. august 1788, og brukte gården
til i 1810, da han avstod den til sonnen, Bård Olsen, som fikk
bygselbrev 3. april 1810. Ole fcrbeholdt sig et kår på 4 mål åker
og for til 2 kyr og 4 småfe.
Besetningen var i 1835 1 hest, 3 storfe, 6 sauer og 1 svin og
utseden '- td. bygg, 2 tdr. havre og 3 tdr. poteter.
Under 13. januar 1840 fikk Einar Tomassen Moe kongelig
skjote på Mikkelsgård for 300 spdl.; det er tgl. 18. august 1841.
Foruten kjøpesummen skulde der svares en årlig jordavgift av 1
td. 6 skjepper sedebygg til Trondhjetns domkirke.
I 1850 overtok sonnen, Tomas Einarsen, gården, men fikk
først skjote 16. august, tgl. 17. august 1881. Kjopesummen var
kr. 1400.
I 1865 var gårdens besetning 1 hest, 4 storfe, 10 sauer og 1
svin og utseden Vs td. hvete, 1 td. bygg, 6 tdr. havre, X td. erter
og 8 tdr. poteter. Der var 1 husmannsplass, hvorpå føddes 1 ku,
2 sauer og 1 geit og såddes Ys td. bygg K> td. havre og 2 tdr.
poteter. *
Som nevnt under Skjærset nordre (gårdsnr. 46, bruksnr. 1)
kjøpte Tomas Einarsen i 1760 denne gard, som siden uten ophor
har fulgt Mikkelsgård.
I 1875 var besetningen 3 hester, hvorav 1 under 3 år, 1 okse,
4 kyr, 5 ungnaut og kalver, 17 sauer og lam og 4 svin og griser
og utseden X td. rug, 1 td. bygg, 6 tdr. havre, % td. havre til
grønnfor, X A td. erter og 8 tdr. poteter. På husmannsplassen
Torestuen hadde de 1 ku, 3 sauer, 1 geit og 1 svin og sådde K td.
bygg, l A td havre og 2 tdr. poteter; dessuten bruktes 7™ mål til
andre rotfrukter.
Tomas Einarsen hadde gården til 1804, da han overdrog den

----
45 Bind III
---
til sønnen, Ole Tomassen Moe, som hadde den til 1 ( )14. Da solgte
han den til sin søstersønn, Torvald Johannessen Moe, som nu eier
og driver gården.
Av underbruksgården Skjærset nordre er frasolgt nogen bruk,
som er omtalt under denne gard.

MYR  Gårdsnr. 5.

Myr i Sjøbygda 1920 
Navnet: Myr 1520. Myre 1559. Myr 1590. Myer 1664.
Myhr 1723. Oldnorsk: Myrt (myr).
Skylden: Den var i 1650 1 sp. 2 ore 12 mkl., fra 1836 3 dal.
1 ort 14 sk., i 1007 mk. 10.80, fordelt på 3 bruk, hvorav bruksnr. 1,
Myr, mk. 10.2 Q.
Eiere: Myr har i middelalderen tilhørt Bakke kloster. En
landskyldspart på 'A ore står i Domkapitlets jordebok c. 1558
under «Commwns landskyld» og har således vært tillagt korbrø
drenes felles bord hold; den blev efter reformasjonen beneficert
Frue kirkes prestebord. En liten landskyldspart tillå lektoratet. I
1650 var således forholdet:
Bakke klosters gods 1 sp. 1 ore 8 mkl. og bygselretten
Lektoratet 16 »
16 »
Frue kirkes prestebord 12 »
Tilsammen 1 sp. 2 ore 12 mkl
Ved reformasjonen blev klostergodset beslaglagt av Kronen,
som ved skjøte av 28. april 1675 solgte Bakke klosters gods til
Gabriel Marcelis. Ved dette salg er kun 2 øre 12 mkl. av Myr
medregnet i godset, hvorav vi kan slutte, at dette var klostrets
eiendom i gården i den katolske tid. De øvrige 1 øre 20 mkl. hadde
Kasper Kristofersen Schøller erhvervet allerede i 1660-årene. Det
gikk siden i arv til hans efterkommere.
Bakke klosters gods gikk i begynnelsen av 1700-årene over til
oberst Reie hw ein, og efter hans død i 1718 kjøpte oberst, senere
generalmajor Peter Motzfelt på Trones både klostergodset og
Schøllers part. Oberst Motzfelt har i 1720-årene avhendet gården
til Aage Rasmussen Hagen, som ved skjote av 6. april, tgl. 7.
september 1731 solgte den for 80 rdl. til kaptein Peter Motzfelt.
Denne hadde tidligere ved gavebrev fått Trones av sin far, gene
ralmajoren.
Ved skjote av 13. mars, tgl. 1. juni 1734, solgte Motzfelt Trones
med Myr og Stavlunden til fenrik Lorents Didrik Kluver for 380

----
46 Bind III
---
rdl. Kliiver solgte igjen disse gårder i 1730 til regimentskvarter
mester Aksel Bjørn for 000 rdl., idet han dog i tilfelle av salg
forbeholdt sig forkjøpsretten.
I 1743 solgte Bjorn de samme gårder for 800 rdl. til Erik
Simonsen Hustad, og siden har Myr vært brukernes eiendom.
Disse salg er forovrig nærmere omtalt under Trones.
Brukere: Torkel på Myr nevnes i skattemanntallet av 1520,
da han betalte '<• lodd solv i skatt. Og Berette på Myrnn i ledings
manntallet av 1540. Ledingen var 15 mk. smor og 2 X A pund mel.
Endelig har vi i 1550 Lauridtz på Myre.
Erlend (Elling) het opsitteren fra begynnelsen av 1600-årene
til omkring 1640. Han blev avlost av Ole, som formodentlig var
sønnen, da han i 1645 sees å ha betalt koppskatt for sin far. Ole
var i 1665 55 år gammel.
Gårdens besetning var i 1657 2 hester, 7 naut, 2 sauer og 1 svin.
Ole — og muligens også hans formann — tør ha brukt gården
for avgift. Ved matrikuleringen i 1669 heter det nemlig, at går
den lå ode, d. v s. var ikke i fast bygsel, og skylden blev derfor
foreslått nedsatt til 1 spand. Tienden sattes til 4 skjepper bygg og
1 td. 2 skjepper havre, ledingen til 14 rdl. og småtienden til 1 ort.
Ole fores som opsitter ennu i matrikulen av 1686.
I begynnelsen av 1700-årene har gården i lange tider ligget
«ode», d. v. s. übygslet. Leilighetsvis har den enkelte år vært brukt
for avgift av folk, som hadde andre gårder. Således sees Peder
Leklem og Henrik Auglen i 1706 å være stevnet av fogden for
resterende «småtolde» av Myr for 1703. Fra 1706 og en tid
utover nevnes Aage Myr; han hadde før veert på Hetloen. Jørgen
Myr nevnes i kirkebokene i 1708 og 1710. Aage Myr nevnes også
i 1712. Muligens har alle disse kun vært husmenn. I 1711
nevnes Ingebrigt Myr, han dode i 1718, 101 år gammel.
Mens Reichwein og Motzfelt eiet gården, har den rimeligvis
vært drevet som underbruk under Trones, og «lusene forfalt ganske.
Om svenskenes ødeleggelser der i 1718 finnes intet annet enn, at
skaden er opfort under Trones; men om Trones er der ingen
oplysninger.
Ved matrikuleringen i 1723 oplyses, at gården ikke hadde skog
hverken til tømmer, brenne eller gjerdsel, heller ikke seter, men
leilighet til fiskeri. Den betegnes som lettvunnen og kornviss, «om
den skulde bruges». Det oplyses videre, at der ikke hadde vært
sådd i nogen og tyve år; men at der efter lagrettens mening, hvis
den kom i bruk, kunde såes 4 skjepper bygg og 4 tdr. havre.
Avlingen var 15 lass vollhoi og 2 lass ekerhøi, og der foddes 1
hest, 5 kyr og 1 ungnaut. Tienden blev sått til 2 skjepper bland

----
47 Bind III
---
korn, 1 td. havre og 10 mk. ost. Presten og lagretten og de ovrige
av almuen tilstedeværende kyndige menn forklarte enstemmig, at
denne i nogen og ty ve år ødeligg ende og ganske husløse gard
i betraktning av dens åker og eng ikke kunde settes i hoiere skyld
enn 2 ore; men «formedelst dens beleilighed til fiskeri, som dog nu
i mange år har slaet feil», takserte kommisjonen den til 1 spand.
Myr, sett fra nordøst 1920. (Det meste av 1. etasje er skjult av den store
gravhaug tett ved husene). Fot. E. Musum.
Hvordan bruken har vært, mens Aage Hagen eiet gården, er
ikke nærmere bekjent; men rimeligvis har den vært drevet av
Motzfelt som underbruk under Trones både dengang og efter at
han hadde solgt gårdene til Kliiver. Da regimentskvartermester
Bjørn i 1739 kjøpte Trones, Myr og Stavlunden, har han vel bo
satt sig på Trones, og Myr er fremdeles blitt drevet som underbruk.
På samme måte har det fortsatt efter at Erik Simonsen Hustad
haddt kjøpt gårdene i 1743.
Erik Simonsen solgte Myr ved skjote av 6. mars 1747, tgl.
samme dag, for 50 rdl. til Nils Jonsen, som igjen ved skjote a V
3. mars 1752, tgl. s. d., overdrog den til Sivert lngebrigtsen for
70 rdl. og seiv bygslet Skjærset søndre. Imidlertid var det skjøte,
som Kliiver hadde utstedt til Bjørn, blitt underkjent ved høieste
rettsdom av 10. desember 1757 (se Trones), og oberst Motzfelt
kjent berettiget til å innløse Myr for 50 rdl., hvilket medførte, at
Sivert lngebrigtsen anla sak mot Nils Jonsen, som nu bodde på
Øren, til refusjon av de 20 rdl., som Sivert hadde betalt mere for
gården.


----
48 Bind III
---
Oberst Motzfelt overdrog så ved skjote av 27. mars, tgl. 15.
august 17*39, Trones, Myr og Stavlunden til sonnen, Aksel Motz
felt, og av denne fikk nu Sivert Ingebrigtsen atter skjote på Myr
for 140 rdl. Skjotet er av 12. august 1758, tgl. 15. august 1759.
Eiendomsverdien var, som man ser, i sterk stigning, hvilket natur
ligvis var grunnen til Motzfelts manovrer; men Sivert tapte heller
ikke på denne handel; ti ved skjote av 14. august, tgl. 15. august
1765, solgte han gården for 200 rdl. til Sevald Bårdsen og Tomas
Sørensen. Sivert flvttet til Gudmundhus.
Sevald og Tomas hadde vel nærmest kjopt gården på speku
lasjon; ti et par år efter solgte de den til Anders tialdosen Aaker
hus. Skjotet er av 15. august 1767, tgl. s. d. Sevald kom siden
til Skjærset og Tomas til Hallan.
Anders Haldosen må ha vært en meget duelig mann. Han
drev gården betydelig op og blev seiv en velstandsmann. I 1785
kjopte han Græset, hvorav han i 17 ( )1 solgte halvparten til Ellev
Heime, uten at der dog blev utstedt noget skjote til denne. Græset
blev deretter drevet som underbruk under Myr og Holme.
Anders Myr kjopte i 1777 Norberg sammen med broren, Bård
Aakerhus. Han overdrog i 1801 sin halvpart av denne gard til
sonnene Haldo og Anders; men da den siste dode for faren, kom
hans fjerdepart som arv tilbake til Anders Myr. Efter avtale
skulde sonnen Karl nu overta denne halvpart i Norberg for det
samme, som broren hadde gitt. Det er vel et spørsmål, om ikke
alle disse salg til sonnene er skjedd for å undgå den dobbeltskatt,
sem måtte betales av underbruksgårder; det er neppe tvil om, at
Norberg har vært drevet som underbruk under Myr.
Anders drev også sjoen, hadde sild- og fiskegarn og part i
sildnot. På skiftet efter ham i 1802 registrertes en besetning på 3
hester, 7 kyr, 5 ungnaut, 18 geiter, 10 sauer og 1 svin. Utseden
var det år 2 tdr. bygg og 10 tdr. havre. Myr blev taksert for 600
rdl., halvparten av Græset for 300 og hans fjerdepart av Norberg
for 249 rdl. 2 ort. Gjeld fantes omtrent ikke, så boets nettobehold
ning blev 1486 rdl. 3 ort 2 sk. Sonnen Karl overtok farens fjerde
part i Norberg.
Enken, Maleria Åndersdatter, beholdt Myr til i 1824, da hun
ved skjote av 8. april, tgl. 16. august, overdrog gården tillikemed
halvparten i Græset til sonnen, Bård Andersen, for 900 spdl. Bård
solgte den allerede ved skjote av 15. august 1832, tgl. s. d., til
Peter Pedersen Tetlie av Leksvik for 800 spdl. Noget senere,
nemlig i 1834 avhendet han sin halvpart i Græset til Karl Bårdsen
Aakerhus for 200 spdl., samtidig som han av Karl Aakerhus og
sin bror, Karl Anderssen, kjopte Norberg nedre for 400 spdl.
Bård Myr eiet også en tid en fjerdepart i Kvam. Sammen med

----
49 Bind III
---
Karl Aakerhus kjøpte han nemlig i 1832 halvparten av denne
gard av Johan Torrissen for 600 spdl. Alle tre eiere solgte lmidler
tid gården samlet i 1835 til Iver Pedersen Killingberg av Leksvik
for 1200 spdl.
Peter Pedersen Tetlie på Myr hadde en tid vært skolemester i
Leksvik, men var blitt avskjediget på grunn av en mistanke for
tyveri, for hvilket han dog blev frikjent ved retten. Han var bror
av Iver Pedersen Killingberg på Kvam og nedstammet fra Ver
dalen, idet han var efterkommer av Ole Kristofersen fra Verdalen,
som i 1722 var rossdreng hos presten Anders Nilssen Ålborg i
Leksvik og formodentlig var fulgt med, da denne i 1716 blev for
flyttet fra Verdalen til Leksvik. (Se Kvam).
Myr hadde i 1835 en besetning på 2 hester, 4 storfe, 14
sauer og 1 svin og en utsed av 3 4 td. rug, % td. bygg, 8 tdr.
havre og 8 tdr. poteter.
Ved'skjote av 15. august, tgl. 16. august 1848 overdrog Peter
Tetlie Myr til sin sønn, Hans Peter Petersen, for 800 spdl. og tok
seiv kår. Hans Peter hadde så gården til i 1860, da han ved skjote
av 7. februar, tgl. s. d., solgte den for 1500 spdl. til Peter Jonsen
Sakshaug.
I 1865 var gårdens besetning 2 hester, 6 storfe, 12 sauer og 2
svin og utseden % td. rug, 2 tdr. bygg, 10 tdr. havre, Vi td. erter
og 20 tdr. poteter. Under gården var 3 husmannsplasser med en
samlet besetning på 3 storfe, 4 sauer, 1 geit og 1 svin og en utsed
av ' !-■ td. bygg, 1H tdr. havre og 5X> tdr. poteter.
Peter Jonsen dode i 1866, og enken, Ingeborg Larsdatter, fikk
bevilling til å sitte i uskiftet bo. Hun drev nu gården til i 1875,
da hun ved skjote av Q. august, tgl. 11. august, overdrog den til
sonnen, Karsten Petersen, for 1000 spdl.
I 1875 var besetningen 2 hester over 3 år, 3 kyr, 3 ungnaut
og kalver, 10 sauer og lam og 2 svin og utseden 1 td. bygg, 8 tdr.
havre, V»» td. erter og 12 tdr. poteter. Der var nu bare 2 hus
mannsplasser. Besetningen på disse var 2 kyr og 4 sauer og ut
seden % td. bygg, 1 td. havre, 4 tdr. poteter og 7»o mål til andre
rotfrukter
Karsten innløste den lose landskyld til Frue kirkes prestebord
ifl. kvittering av 1. mai, tgl. 15. august 1877.
Karsten Myr døde i 18Q0, og enken, Ber et Pedersdatter, fikk
bevilling til å sitte i uskiftet bo efter ham. I 1891 overdrog hun
gården til sin svigersønn, Henrik Lorentsen Hoel. Denne er sonn
av Lorents Peter Hoel fra Sandvollan og hustru Beret Marta
Ellingsdatter Auglen. Han kom som 7 års gutt efter foreldrenes
død til sine besteforeldre på Auglen og var her til 1881, hvorpå
han utvandret til Amerika, hvorfra han kom tilbake i 1888, var

----
50 Bind III
---
atter på Auglen til 1890 og kom så til Myr ved ekteskap med
datteren på gården, Julie Karstensdatter.
I 1929 overdrog Henrik Lorentsen gården til sin eldste sonn,
Karl Henriksen Hoel.
Fraskilte par ter: Myrsgjerdet, gårdsnr. 5, bruksnr. 3, ca. 2
mål, er i 1902 frasolgt til Statsbanene.
Vdrtun søndre, bruksnr. 2, 8 mål, er i 1903 solgt til kommunen.
I 1913 er ca. 1 mål samt strandretten for gården Myr solgt
til Trones bruk.


TRONES  Gårdsnr. 6.

Trones Gård ca 1895 
Navnet: a Prondrnæsse, 1382. a Prondanese, 1390. Tron
danes, 1432. af Trondanese, 1430, 1491. Trwndeness, 1520.
Trondenes (øvre), 1530. Trones, Trundnes, 1559. Trondnes, 1590.
Trones, 1610. Tronnes, 1626. Throeneß, 1664. Trones, 1723.
Prondarnes, ofte forekommende navn. Av denne grunn er
det lite rimelig, at det skulde være sammensatt med mannsnavnet
Prondr. Der må ha vært et fjellnavn av samme stamme, som
ennu er bevart i Tronn i Tynset og Tronfjellet i Opdal. Dette
kan muligens stå i forbindelse med det fra Snorres Edda kjente
skaldeord prondr {= galt). Galten brukes også som fjellnavn,
og rani (= tryne, svinetryne) brukes oftere i stedsnavn således,
at det må sigte til fremstikkende nes. Gården ligger på et temmelig
høit, i fjorden sterkt fremspringende nes.
Skylden: Gårdens skyld på Aslak Bolts tid (1430) har vært
8 spand, iberegnet Tokstad, som lå under den ene av de to deler,
hvori gården dengang var delt. Men for 1546 er vel Tokstad
fraskilt, hvorefter den ene gard er på 3 sp. 2 ore 12 mkl., altså
begge tilsammen 7 sp. 2 ore 12 mkl.
I 1671 blev skylden for hele Trones nedsatt til 3 sp. 2 ore,
altså til mindre enn halvparten. Fra 1836 var den 19 dal. 15 sk.
og i 1907 mk. 42,37, — fordelt på 10 bruk, hvorav bruksnr. 1,
Trones, mk. 36,33.
Elere: Av den store mengde gravhauger på Trones-feltet kan
vi slutte, at gården fra eldgammel tid har vært sete for mektige
folk.
Der er ting, som tyder på, at Trones ennu i slutten av 1300-
årene var selveiergård og bebodd av folk, som eiet mere jordegods
i bygden. Der finnes et dokument, datert Trones den 25. februar
1382, hvori Gudrun Grimsdatter på Trones og hennes sonn, Grim
Jakobsen, overdrar Rod til korbrodrene i Nidaros i henhold til et

----
51 Bind III
---
testamente, utstedt av deres slektning Arne Scantus. (Se Rød).
Det er vel sannsynlig at denne Gudrun og Grim har eiet Trones.
Gården har senere vært delt i to: Trones og Nordre Trones,
og begge har vært Erkestolens eiendom. Når dette er skjedd, vet
vi ikke for Sondre Trones' vedkommende. Det var iallfall før Aslak
Bolts tid; ti i hans jordebok opføres «af Trondanese» 6 pund korn
Trone?, sett fra nordøst i 1890-årene.
og 6 øre sølv som Erkestolens gods. Dette var sammen med %
markebol «af Tokostadom» på hans tid bygslet for 4 spand.
Nordre Trones, som tidligere hadde tilhørt Maria hospital på
Ilevollene, kom under Erkestolen i Aslak Bolts tid. Herom inne
holder hans jordebok følgende:
«Af nørdragardenom i throndanes vi pd. k. vi aura s. som
Erchibiscop Aslak skiffte till Erchibiscopstolen vidh spitalen oc
gaf fore litanes j jndrøy, som han kopte ffore sina eigna peninga
b. f. iiij spon.»
Herav fremgår, at Aslak Bolt har gjort et makeskifte mellem
Erkestolen og hospitalet, hvorved Nordgarden Trones er erhvervet
for Erkestolen mot Letnes på Inderøy, som han hadde kjøpt for
sine egne penger. Makeskiftebrevet, som er datert Nidaros 6.
mai 1432, er inntatt i Dipl. Norv. V, 431 og omfatter en hel del
jordegods i forskjellige bygdelag, som Erkestolen og hospitalet
ved denne leilighet skiftet sig imellem.
Også denne gard var på Aslak Bolts tid bygslet for 4 spand.
Ved reformasjonen blev Erkestolens gods beslaglagt av Kronen
og begge Trones-gårder føres i den følgende tid i lensregnskapene


----
52 Bind III
---
under «Stigtens gods». Den ene av dem opfores da med en skyld
av 3 sp. 2 ore 12 mkl. Dette er rimeligvis Sondre Trones, som nu
Tokstad må være skilt fra.
Ved en auksjon over krongods, avholdt i Trondhjem 20. januar
til 6. mars 1728, blev gården solgt til den daværende bygselmann,
oberst Peter Nikolai Motzfelt, som fikk skjote 21. september 1720,
tgl. 8. september 1730. Kjopesummen var 135 rdl. courant.
Siden har Trones vært brukernes eiendom.
Brukere: Av hvad der ovenfor under eiere er anfort, tor vi
slutte, at Jakob og hans hustru, Gudrun, har brukt Trones i midten
av 1300-årene og efter dem sonnen, Grim Jakobsen. Jakob kan
ha vært der under svartedauen, og muligens er det ved denne an
ledning gården er gått over til hospitalet og Erkestolen. Folk
blev jo gavmilde dengang.
Men så folger et tomrum pa ca. 140 år i gårdens historie.
Dette har sikkert vært en ren nedgangstid. Forste gang, vi atter
horer om den igjen, nemlig i 1520, har den 3 opsittere. I mann
tallet over tiendepenningskatten opfores nemlig folgende:
Arne pa Trwndeness, som betalte VA lodd solv og V* lodd
kvintin solv for jordegods.
O/uff ibidem betalte 2 lodd solv og l A lodd 1 kvintin solv for
jordegods.
Nielss pa Trwndeness 1 lodd solv og 2 lodd solv for «barne
pening».
De to forste har betalt skatt for jordegods, hvorav sluttes, at
de eiet endel enten i denne eller andre gårder.
Fra 1540 kan vi folge hver enkelt av Tronesgårdene (det var
dengang to), og vi vil anta, at den, som hadde lavest skyld, fordi
Tokstad nu var fraskilt, var Sondre Trones.
Søndre Trones.
Efter Steinviksholms lens regnskap for 1549 har Thomes betalt
i landskyld for 3 sp. 2 ore 12 mkl. i Thronnes 1 slaktnaut, 1 vet
mel og 5 vog malt. 1 ledingsmanntallet for samme år står riktig
nok Anders på Trannes for 1 pd. 10 mk. smor og 2 vog mel i
leding. Men i skibskattrnanntallet av 1559 har vi atter Tomis, så
den nevnte Anders tor bero på en feiltagelse.
Erik het opsitteren i begynnelsen av 1600-årene; han betalte
for 1606—07 3X> rdl. 22 sk. i landbohold for 3 sp. 2K> ore. Han
er før 1615 avløst av Torber, rimeligvis sønnen, som har brukt
gården til henimot 1650, hvorefter enken har brukt den en rekke
år. Torber skattet til i 1620-årene for K> øre odelsgods; men det
var vel i en annen gard.

----
53 Bind III
---
Gårdens besetning var i 1657 2 hester, 15 naut, 1 bukk, 2
geiter, 10 sauer og 2 svin.
I 1663 har Erik Torbersen «fest i Sør Trones 2 sp., som hans
moder, Kirsti Torrisdatter, oplod. Samme gard er meget dyrleiet
og ringe på åger og eng, derfor ikkun givet af spandet 11 rdl.,
er 22 rdl.», heter det.
Denne Erik er utvilsomt sonn av forrige og hoist sannsynlig
sonnesonn av næstforrige opsitter. Hans mor var rimeligvis datter
av Tørris på den annen Trones-gård.
Erik opgis i folketellingen av 1665 å være 43 år og å bruke
hele gården. Han må være dotl ved disse tider; ti året efter er
enken opsitter og i 1669 «rytter» Hans Tommesen, som rimeligvis
har mattet ta den for å få rytterutredning.
Ved matrikuleringen i 1669 er skylden foreslått nedsatt til om
trent halvparten, 2 spand, så gården må ha vært ansett for meget
slett i forhold til sin skyld. Tienden blev sått til 1 td. bygg og 3Ya
tdr. havre, ledingen til 1 rdl. og småtienden til X> rdl. «Findes
hommelhoug och ellers ingen wilkor», heter det; skogen har man
altså ikke funnet nevneverdig.
Nordre Trones.
I 1549 har Ragnyld betalt for 4 spand i Thronnes 1 slaktnaut,
1 vet mel og 1 vet malt i landskyld og samme år står Ragnyld på
Trones for ¥> spand smør og 2 vog mel i leding. Men i 1559 el
der en ny opsitter, Berdor på Trones.
I 1606 har Tørris Trondneß betalt i landbohold for 4 spand
4 rdl. og må da ha vært der nogen år allerede. Han opføres i
skattemanntallene helt til over midten av 1650-årene.
I 1656 har Ole Tørrisen, foregåendes sønn, «fest Trones den
halve part nemlig 2 sp., som hans moder, Gjertrud Sevaldsdatter,
godvillig opgav». Han gav 16 rdl. spandet, så denne gard må
ha vært adskillig bedre enn den annen.
Ved denne tid er Trones blitt utlagt til frigård for sorenskri
veren, og allerede før 1657 har sorenskriver Hans Bastiansen
brukt endel av Nordre Trones. Gårdens besetning var dette år:
På Oles part: 1 hest, 6 naut, 4 sauer og 2 svin. På Hans Basti
ansens: 2 hester, 10 naut, 3 bukker, 4 geiter og 5 sauer.
Før 1665 har sorenskriveren tatt hele gården i bruk; ti dette år
anføres han som eneste opsitter, og var da 60 år gammel. Ole
har vel da mattet fortrekke. Hans Bastiansen døde antagelig i
1668; ti i 1669 opføres enken Anne som bruker. Tienden sattes
til 1 td. bygg og 3*4 tdr. havre, ledingen til 1 rdl. og småtienden
4

----
54 Bind III
---
til 1 rdl. «Findes hommelhoug och brendefang», heter det. Under
gården lå Lille Lenes engslette, som i 1670 er opfort for 8 mkl.
Hans Ehm blev ansatt som sorenskriver i 1669, og i 1670 har
han brukt Trones. Han satte nu kraft på for å få gårdene, som
begge var tillagt ham, avfelt. I skrivelse av 5. mai 1670 til kansle
ren oplyser han, at av de to gårder, hvis samlede skyld er 8 sp..
er særlig den sondre meget forringet. Ved kanslerens resolusjon
av 25. oktober s. å. blev besiktigelse forordnet, og den er for
modentlig avholdt hosten 1671, idet Ehm under 11. september
d. å. sees å ha anmodet om å få opnevnt settedommer. Skylden
blev da nedsatt til mindre enn det halve, nemlig 3 sp. 2 ore for
hele Trones.
Sorenskriver Ehm har kun de forste år av sin embedstid bodd
på Trones; siden flyttet han til Hjelloppen i Leksvik, som han
kjopte. Han synes å"ha vært bosatt på Hjelloppen allerede i 1676
og er antagelig dod i første halvdel av 1696.
I 1676 heter det, at Lars Olufsen har «fest Sor og Nord Trones,
3 sp. 2 ore, hvilke nu ledig findes og udi nogle år lidet været
brugt, og for det ikke herefter skulle blive odeliggende givet ikkun
såsom en kjendelse i boxel 12 rdl.»
Det er visst denne Lars, som siden kom til Hesgreien. På
Trones har han neppe vært mere enn et års tid; ti Daniel Tettart
(Tettow), som var oberstloitnant ved Trondhjemske regiment 1677
—1689, har bodd på gården det meste av denne tid. Denne Tettau,
som var av en bohmisk-meissensk og brandenburgsk slekt, har
nok vært en for sin tid riktig karakteristisk krigertype. Han blev
kaptein reformé i 1674, hvervet i 1675 et kompani til oberst Hanni
bal Degenfelts gevorbne infanteriregiment og var major i dette,
men blev på grunn av de grove uordener, som var forefalt ved
regimentet, avsatt ved en generalkrigsrettsdom i juli samme år.
Han hadde søkt om avskjed; men generalen hadde belagt ham
med arrest, inntil han hadde fått avskjed og gjort avregning med
Degenfelt. Han var anklaget for underslep, for å ha ført falske
ruller og for å ha prylt sine officerer, når de forlangte penger.
Han synes dog å ha beholdt kompaniet og skriver, at han har
fungert som generaladjutant under Wismars beleiring hosten 1675.
I 1677 blev han sendt til Norge for å tjene under U. F. Gyldenlove
og blev samme år oberstloitnant i Trondhjemske nasjonale infan
teriregiment, utmerket sig i kampene ved Uddevalla i august 1677
og deltok i Gyldenloves første landgang ved undsetningen av
Uddevalla skanse i juli 1679. I 1690 blev han oberst og komman
dant i Trondhjem og dode der i november samme år av skjørbuk.
Oberst Schultz på Værnes holdt liktalen over ham.
Samme år blev Trones bygslet til Liv Borch, den tidligere fogd.

----
55 Bind III
---
Bygselkontrakt, utstedt av fogden, er approbert av stiftamtmann
Kås i november 1690, tgl. 5. januar 1601. Imidlertid hadde også
løitnant Kalke fått bygselbrev på gården, formodentlig av de mili
tære myndigheter, da gården var dragonkvarter; og i den anled
ning utspant sig en prosess, hvis utfall ikke er nærmere kjent.
Så har major Matias Leegdrd brukt og bebodd Trones til i
1701. Han hadde vært kapteinloitnant i Vesterlenske nasjonale
infanteriregiment 1681 —83, blev kaptein ved Verdalske dragon
kompani i 1683, major i 1696, og det er formodentlig da, han har
bygslet gården. I 1701 blev han oberstloitnant ved Folkersahms
dragoner og dode i 1705.
Mens han var på Trones, brente gården den 8. november 1699.
Ved denne leiilghet brente endel effekter tilhorende Verdalske
dragonkompani, samt regimentets fane. I den anledning fikk ma
joren av dragonkassen tilstått et bidrag på 60 rdl. samt godtgjort
skatt og rettigheter for 1700 med 25 rdl. 82 sk. I 1705 søkte
Leegårds enke, Kristense, om understottelse, idet hun meddelte
(fra Moss), at de hadde mistet sine eiendeler ved ildebrand, og i
1708 blev det tilstått henne 6 rdl. måneden.
Da gården var blitt bygselledig efter Leegård, fikk Laurits
Lauritsen Hesgreien bygselseddel på den av krigsbokholder Jørgen
Pedersen 15. april 1701, tgl. 26. januar 1702. Laurits opførte
endel nye hus der efter branden. Men så blev han enig med
kaptein Nikolai Kristian Reichwein om å avstå gården til denne,
og det blev sluttet kontrakt herom mellem Reichwein på den ene
side og Laurits Lauritssen og hans far, Laurits Olsen Hesgreien
på den annen. Reichwein skulde for avståelsen betale 50 rdl.
Kontrakten er datert 30. desember 1701, tgl. 26. januar 1702.
Men Laurits Lauritssen synes snart å ha angret overenskomsten
og begynte å gjøre vanskeligheter. Under 9. mai 1702 har han
sendt en skrivelse til stiftamtmannen, hvori han besværer sig over,
at Reichwein «ikke vil forstå, at jeg på den afbrændte gard Trones
skal have gjort så stor bekostning, som jeg forhen har andraget.»
Hvorfor han forlangte og fikk besiktigelse av de opførte hus. Det
ser ut til, at han ad rettens vei har forsøkt å få kontrakten om
styrtet. Under dette har han også fornærmet presten Scheen, som
var vidne ved kontraktens oprettelse. Hvordan så dette førte til
prosess med presten, er nærmere omtalt under Hesgreien. Reich
wein forblev på Trones, som han imidlertid først har fått bygsel
brev på 20. oktober 1714, tgl. 29. januar 1715.
Nikolai Kristian Reichwein var sønn av oberst Georg R. (som
igjen var sønn av generalmajor Georg R.) og hustru Lisbet Ottes
datter, datter av lagmann Otte Mogensen Gyldenmår. Han var
fodt på Jørstad omkring 1671 og har visst før 1695 stått i fransk

----
56 Bind III
---
tjeneste (ved Royal Danois) i 6 år, hvorunder han avanserte til
loitnant. Efter sin hjemkomst drepte han (formodentlig i en duell)
loitnant Thies av Gyldenløves gevorbne infanteriregiment og holdtes
derefter arrestert "hos de Seue i Trondhjem, men undslapp av
arresten den 28. september 1605 og blev pardonneret på livet på
farens forbønn. Derefter har han atter vært i fransk tjeneste. I
juni 1690 søker han om å komme inn i tjenesten igjen, da han er
kcmmet tilbake til landet efter at de 3 straffeår er forlopet, som
han var idømt for den ulykkelige hendelse, han hadde, da han sist
var i Norge — han har ikke kunnet opna nogen «avantage» i
Frankrike.
Han blev da i 1700 kaptein i Gudbrandsdalske kompani av
Oplandske nasjonale infanteriregiments reserve, i 1701 kaptein
ved Nordenfjelske nasjonale dragonregiment og chef for Verdalske
dragonkompani efter Leegård, og i 1705 major ved regimentet.
Han angis i en rulle av 5. juli 1707 å være 36 år og å ha tjent
IV-2 år i Norge og 11 år i Frankrike. I 1709 blev han titulær
oberstloitnant ved samme regiment under Hakke, i 1710 virkelig
oberstloitnant og i 1717 oberst og chef for regimentet.
I sitt våpen forte han en pansret arm, som holder en vinkvist
med druer på. En fane til hans erindring hang for endel år siden
i Stiklestad kirke over inngangen til koret, og ennu opbevares i
kirkens sakristi en gammel messehagel av fløiel med et krusifiks
av stopt sølv og derunder Reichweins våpen på en sølvplate. Han
bekostet sig i kirken en smukk, lukket stol og på nordsiden av kirken
et muret begravelsessted, hvor hans lik blev nedsatt.
På Trones opførte han et smukt våningshus i 2 etasjer og
dessuten prydet med et anselig spir eller tårn og en altan; men
allerede i 1774, da rektor Schøning besøkte stedet, fantes intet
igjen, hverken av tårnet eller altanen, og gårdens hus var for det
meste forfallne. Likeledes var den store, skjønne have, hvori stod
en stor del kirsebær- og endel epletrær, ødelagt.
Presten Collin synes ikke å ha hatt stor tillit til Reichwein:
<Han var en svag mand», sier han, «fra sin første hidkomst, men
til at samle meget flittig. Til kongens tjeneste, om fornøden havde
været, vilde gjerningen seiv bevist hans dygtighed: Gud ske lov,
at intet pågjaldt!» Og så citerer han et latinsk ordsprog, som
oversatt lyder: «En hær av hjorte, anført av en løve, er mere
skrekkinnjagende enn en hær av løver, som anføres av en hjort».
Oberst Reichwein samlet et betydelig jordegods i bygden, idet
han i 1711 avkjøpte Peter Høyer Bakke klosters gods.
Under svenskenes innfall i 1718 var han ikke i bygden. Collin
forteller, at han allerede om våren i mars efter et rykte fra Snåsa
om, at de svenske var i anmarsj, lot innpakke sitt tøi for å bort

----
57 Bind III
---
fores. Han var syk og reiste til Holland, hvor han den 5. mai blev
operert for blæresten og dode pinsedag den 5. juni. Hans lik blev
fort til Verdalen, bisatt i Stiklestad kirke om morgenen den 18. juli
1718 og begravet i hans gravsted den 22. september 1720.
For sin dod hadde han i form av en skrivelse til kongen op
rettet folgende testamente, datert Trondhjem den 23. august 1717:
(Norske åpne breve i Danske rigsarkiv):
«Stormægtigste Monarch, Allernådigste Arve Herre og Konge!
Udi allerdybeste underdanighed nedlegger ieg denne min aller
underdanigste Suppliqve for Deris Kongl: Mayt., at som ieg
ccntinuerlig af Steen så smertelig er plaget, at ieg ey andet kand
slutte og formerke, end at mit Liv formedelst samme Svaghed,
inden kort tid bliver afskåred; Thi har ieg endnu i levende live,
udi det allerunderdanigste håb at nyde Deres Kongl: May.ts aller
nådigste approbation til et Testamente, besluttet at med mine efter
ladte ringe Midler, når ieg ved doden skulle afgå (som ieg nu
både er ugift og uden lifs arvinger og anden rette arvinger) på
folgende måde måtte forholdes, så fremt ieg herefter, som hidtil,
bliver ugift og uden lifs arvinger. 1. Aid den resterende Tracta
mente, ieg haver tilgode hos Deris Kongl. May.t fra forste halve
år 1711 til denne dato, allerunderdanigst at måtte være henfalden
til Deris Kongl: May.ts Krigs Cassa. 2. Aid rigtig skyld og gield
efter mig enhver til fornøyelse at afbetales, så og at ieg efter min
stand nyder en nogenledes reputerlig begravelse. 3. Hvis så udi
alt af mine ringe Midler tilovers bliver, når samme af u-partiske
Skiftes forvaltere rigtig er registreret, således som de det for Gua
og Eders Kongelig May.t vil være ansvarlig, vorder til lige skifte
og deeling udi tvende parter, deraf den ene part eller halve del af
boen, at gå til mine half sødskende og udarvinger, og den anden
halve deel af ermelte mine Midler, at være til de fattige Guds
Lemmer udi Trundhiems Hospitals Huus, hvor da Hospitals for
standeren perpetuellement dermed uden svig og egen nyttighed
således omgåes dermed til de Fattiges subsistence, som de vil være
mig til ansvar for Guds store Domstol. Allernådigste Arve Herre
eg Konge, som en fader og forsvar for alle fattige Guds lemmer,
bonhør denne min allerunderdanigste Sollicitation, og allernådigst
approbere dette mit Testamente, som er grundet på Eders Kongl:
May.ts allernådigste Lovs ste Bogs 4 Capitels 14: 15: 16: og 17:
articuler, efter hvilken sidste Articul denne min allerunderdanigste
Suppliqve tillige bliver underskrevet af tvende Præstemænd Hr.
Hans Pedersen Europidan og Hr. Peder Blix, som om denne min
Villie ere trofaste Vidner. hn lige vidimeret Copie af dette mit
Testamente skal efter min død findes udi Sterbboet. Deris Kongelig
May.ts allernådigste bønhorelse for disse fattige Guds lemmer

----
58
----

udbeder ieg med allerstørste og dybeste Soumission, som ieg til
min grav med liv og blod stedse forbliver Deris Kongelig May.ts
min allernådigste Arve Herres og Konges allerunderdanigste tro
tiener,
Nicolai Christian Reichwein
Dette testamente har fått kongelig konfirmasjon den 21. jan.
1718.
Der finnes ingen oplysninger om, hvad gården led under kri
gen, hvilket naturligvis står i forbindelse med oberstens fråvær og
påfolgende dod.
Ved resolusjon av 20. april 17U) bortfestedes Trones til oberst
Peter Nikolai Motzfelt for full bygsel, 36 rdl. 64 sk. Motzfelt
var fodt i Kjobenhavn omkring 1666. Han hadde vært i kongen
av Danmarks tjeneste i Brabant, Irland og Danmark siden 1690,
var blitt utnevnt til chef for Nordenfjelske dragonregiment 5. au
gust 1718 og hadde som sådan hatt den opgave å lede regimentets
tilbaketog eller flukt fra Trondhjem over Soknedalen, Rennebu og
Dovre, skarpt forfulgt av de la Barre.
Ved matrikuleringen i 1723 oplyses om Trones, at der var hus
tommer til gårdens fornodenhet samt til gjerde og brenneved,
seter 'A mil fra gården, ringe bumark, et kvernsted, som lå ode,
skjonn leilighet til fiskeri, en fjellslette, hvorav svartes 6 sk. årlig.
Gården betegnes som lettvunnen og kornviss. Utseden var K vog
rug, 4 tdr. bygg, 18 tdr. havre og 1 vog erter, avlingen 80 som
merlass vollhøi og 6 lass ekerhoi og besetningen 4Va hest, 12 kyr,
4 ungnaut og 20 sauer. Tienden blev sått til % skjeppe rug, 2 tdr.
blandkorn, 5 tdr. havre, Vi vog erter og 1 bpd. ost. Det blev ikke
foreslått nogen forandring i skylden.
Som nevnt under eiere kjopte Motzfelt gården ved auksjon i
1728. Han tok avskjed som oberst 10. april 1730 og er rimeligvis
ved denne anledning blitt utnevnt til generalmajor. Som sådan
overdrog han ved gavebrev av 26. juni, tgl. 8. september 1730,
gården ' til sin sonn, kaptein Peter Jakob v. Motzfelt, hvorefter
han reiste til Danmark og dode i Jylland omkring 1735.
Familien Motzfelt tilhorer en gammel tysk adelsslekt fra Rhin
egnene og Westpfalen, som allerede i 1533 eiet besiddelser ved
den nuværende landsby Motzfelt, ikke langt fra Arnsberg i West
pfalen. Familiens norske stamfar, Peter Motzfelt, dod 1650, var
fodt i Liineburg, utvandret på grunn av krigsuroligheter til Kjo
benhavn, hvor han blev kjopmann og stadskaptein. Hans sonn,
som også het Peter Motzfelt og dode i 1702, var rådmann i Kjo
benhavn, vinhandler og stadskaptein. Dennes sonn var general
major Peter Nikolai Motzfelt på Trones.

----
59 Bind III
---
Kaptein Peter Jakob v. Motzfelt, som fikk Trones av sin far,
generalmajoren, var fodt i Danmark i 16W, blev gift i Verdalen
1727 med major (senere general) Aksel Arenfelts datter Thale
(f. 1700, t 24. mars 1742). Annen gang var han gift med Abel
Katarina Lillienschiold (1717—1791). Han hadde ialt 23 barn,
av disse var 8 officerer. Han flyttet fra Trones til Stav på Rings-
Aker, hvor han bodde iallfall i årene
1734 —48, på Bragstad på Inderoy
1750—60, på Horg i Storen 1760
—86 og atter på sin eiendomsgård
Bragstad, hvor han dode i 1791.
Han begynte sin militære lope
bane i 1715 som fenrik, deltok som
sådan i krigen i Holsten 1715 —18,
avanserte til premierloitnant, kap
tein ved Nordenfjelske dragonregi
ment 1730, major 1740, oberstløit
nant 1747, oberst 1757.
Dengang gikk det an og prakti
sertes ikke så sjelden, at en officer
solgte sin avdeling, eller rettere sagt,
sin stilling innen avdelingen. Skjed
de salget til en lavere officer i sam
me avdeling, kunde det medfore en al
mindelig oprykning over hele linjen,
så det blev mange interesserte i det.
Chefen for Nordenfjelske dra
gonregiment, generalmajor Kristian
Generalmajor
Peter Jakob Motzfelt.
Efter billede i
T.hjems hist. forening.
Frederik Møllerup, fikk tillatelse til å seige regimentet til
Motzfelt, men dode i 1761, for overenskomsten mellem dem kunde
tre i kraft. Allikevel blev saken avgjort derhen, at salget skulde
stå ved makt mot at Mollerups bo av de interesserte fikk 4000 rdl.,
nemlig av Motzfelt, som blev regimentschef, 1400 rdl., av premier
major Soren Mejer på Lyng, som rykket op til oberstloitnant, 400
rdl., av sekondmajor Paul Kristian Zincke, som blev premiermajor,
500 rdl., av kaptein Johan Martin Zincke, som rykket op til
kompanichef, 450 rdl., av premierloitnant Karl Henrik Schultz,
som avanserte til kaptein, 400 rdl., av premierloitnant Aleksander
Mollerup 100 rdl., av fenrik Lorents Hanning 150 rdl. og endelig
av vaktmester Tomas Ellingsen Lyng, som blev fenrik, og således
rykket op fra underofficers- til officersklassen, 80 rdl.
I 1764 blev Motzfelt generalmajor og tok samme år avskjed,
idet han solgte sitt regiment til oberst, senere generalloitnant C.
H. v. Krogh, å regne fra 1. januar 1766 mot en pensjon av 400


----
60 Bind III
---
rdl., som skulde utredes av eftermannen. Fra 1. august 1781
overtok kongens kasse halvparten av denne utgift.
Chefen for Trondhjemske dragonregiment, oberst I. Matheson,
anfører i sin konduiteliste 11. desember 1745: «Caracteriseret
major, Petter Jacob v. Motzfelt, forretter premier majors tieneste.
Mådelig statur og exterieur. Opforsel og levemåde god, inclinerer
til dyd, ikke til laster, af god og hurtig begreb. Forretter med
progress majors charge og til hovere bequem. Ingen videnskaber
i særdeleshed.»
En av Peter Jacob Motzfelts 23 barn var kaptein ved Trond
hjemske infanteriregiment, Ulrik Anton M., far til eidsvollsmann
og statsråd Peder M. (1777—1854). Dennes sonner igjen var
høiesterettsassessor W. A. Motzfelt (1807—1865) og statsråd
Ketil Motzfelt (1814— 1889).
En annen sonn av Peter Jakob Motzfelt var Karl M., far til
stiftamtmann Karl Motzfelt i Trondhjem.
Kaptein Peter Jakob Motzfelt kjøpte i 1731 Stavlund av Ellev
Hanssen Minsås og Myr av krigsråd Aage Hagen. (Faren, gene
ralmajor M., hadde forresten i sin tid eiet Myr, som han kjøpte
efter Reichwein, men senere overdrog til Hagen). Disse to gårder
kom nu til å følge Trones i en rekke kjøp og salg.
Da kaptein Peter Jakob Motzfelt flyttet til Ringsaker, bygslet
han Trones til loitnant Frederik Hartvig Sommerschield ved
bygselbrev av 14. januar 1732, tgl. 6. mars 1733. Denne kom
imidlertid ikke til å bli der lenge: Han blev i 1735 gift med Dortea
Kristine, datter av oberstloitnant Matias Schultz på Store Amdal
i Overhalla, og da denne døde samme år, har han formodentlig
ganske snart flyttet dit, og der døde han i 1777.
Ved skjøte av 13. mars, tgl. 1. juni 1734, solgte nu Motzfelt
Trones med Stavlund og Myr til fenrik (senere oberstløitnant)
Lorents Dldrik Kliiver for 380 rdl.
Ved skjøte av 7. september 1739, tgl. 10. juni 1740, solgte
Kliiver, som nu hadde kjøpt Bjartnes, gårdene for 900 rdl. til
regimentskvartermester Aksel Biørn. Kliiver forbeholdt sig for
kjøpsretten samt det nordenfor gården beliggende naust mot 8 sk.
årlig grunnleie.
Biørn var blitt regimentskvartermester ved 1. Trondhjemske
nasjonale infanteriregiment i 1734 og tok avskjed i 1759; han var
gift med Marie Bierck, muligens en sonnedatter av kaptein Paul
Jespersen Bierck på Forbregd. Trones hadde han visst kjøpt for
dyrt efter den tids forhold; ti han sees stadig å ha mattet opta lån
for å klare sine forpliktelser. Major Coldevin hadde Iste prioritets
pant i gårdene for 600 rdl., og i 1742 måtte Biørn opta et 2nen
prioritets lån i regimentskassen.

----
61 Bind III
---
Ved skjote av 12. mai 1743, tgl. 8. september 1744, solgte han
gårdene til Erik Simonsen Hustad for 800 rdl. Denne hadde
tidligere eiet Mære i Sparbu, som han kom i besiddelse av ved
ekteskap med Marta, datter av Lars Larssen Mære fra Hesgreien.
Han hadde solgt halvparten av Mære i 1735 til Torris Mortensen
(Vang) for 2QB rdl. og den annen halvpart i 1739 til sin bror,
Ingebrigt Simonsen Hustad, for 300 rdl. Svigermoren, Ragnhild
Olsdatter, hadde kår av begge parter. Derefter kjopte han i 1730
Auglen av Aage Hagen; denne gard byttet han i 1741 mot Vestre
Sundby eller Lunden. Han må ha vært en meget velstående bonde,
idet han kunde holde to av sine sonner til studeringer; av dem
blev den ene prest.
Erik Simonsen holdt gården bra vedlike: Ved besiktigelsen av
dragonkvarterene i 1747 heter det om husene på Trones, at de er
«i temmelig god stand». —
Dengang Motzfelt i 1734 solgte gårdene til Kliiver, hadde
han forbeholdt sig i tilfelle av nytt salg å få forste tilbud, og at
hvis gårdene solgtes til nogen annen, skulde skjote utstedes på
samme vilkår, d. v. s. at Motzfelt skulde reserveres forste bud ved
ethvert folgende salg. Dette hadde ikke Kliiver gjort i skjotet til
Biorn, og nu var gårdene solgt til Erik Simonsen, som igjen hadde
solgt fra Myr og Stavlund i 1747. Dette forte til en prosess mel
lem Motzfelt og Kliiver, hvorved den siste blev frifunnet ved
hjemtingsdom av 8. september 1753, men tapte ved hoiesterettsdom
av 10. desember 1757, som kjente skjotet til Biorn ugyldig. Sam
tidig fortes da også prosesser mellem de øvrige, som imidlertid
hadde kjopt og solgt disse gårder, og resultatet var, at salgene
blev kjent ugyldig. En naturligvis i samme anledning anlagt sak
av Biorn mot Kliiver sees i 1761 å være blitt bilagt mellem partene.
Efter således å være blitt drevet fra Trones kjopte Erik Simon
sen i 1760 Berg av svogeren, gjestgiver Jon Auskin på Øren.
Denne gard skilte han sig ved i 1763 og kjøpte samme år Bartnes
sondre på Inderøy av fenrik Jakob Motzfelt, hadde så denne gard
til i 176 ( ), da han solgte den til Ingebrigt Larssen Kvistad og kjopte
samme år Gjelvold i Sparbu.
En av hans sønner, Simon, kom til Hallem ved ekteskap med
enken efter lensmann Arnt Ellevsen, men døde allerede et par år
efter, og en av døtrene blev gift til Husan.
Da Peter Jakob Motzfelt, som nu var oberstløitnant og bodde
på Bragstad, således atter var kommet i besiddelse av Trones med
Myr og Stavlund, overdrog han gårdene ved skjøte av 27. mars,
tgl. 15 august 1759, til sønnen, løitnant Aksel Arenfelt Motzfelt,
for 1250 rdl. Denne var fodt på Trones i 1731, blev landkadett i
1743, fenrik reformé i Nordenfjelske dragonregiment 1750, virke-

----
62 Bind III
---
Hg premierloitnant 1752, titulær kaptein 1762, kaptein ved Son
nenfjelske skilopere 1766, kaptein ved 1. Oplandske nasjonale
infanteriregiment 1767, titulær major ved Sonnenfjelske skilopere
Elverumske kompani 1774, virkelig major 1781, premiermajor i
1. Smålenske nasjonale infanteriregiment 1788, premiermajor ved
Sonnenfjelske gevorbne infanteriregiment s. å., titulær oberstloit
nant og bataljonskommandant 17 ( )0, virkelig oberstloitnant ved
Oplandske infanteriregiment 1791, avskjed med titel av oberst og
480 rdl. i pensjon 1796. Han var gift med Helene Bolette, datter
av proprietær Frederik Brix på Fgge ved Steinkjer, bodde i lengere
tid på Vestmanrod i Borre og dode pa Moss.
Mens han eiet Trones, frasolgte han i 175 ( ) Myr og i 1761
Stavlund, og under 12. november 1706, tgl. 21. februar 1767,
overdrog han Trones for 2200 rdl. til Anders Halvorsen Øren,
sonn pa Bjartnes. (Se Leklemsætten). Anders blev skyldig 1000
rdl., fer hvilken sum han gav Mot/felt 1. prioritets pant i går
den. Motzfelt forbeholdt sig stabeiplass for Auglen sag ved Tro
nes' naust samt sa meget sagtommer, som opsitteren kunde av
stedkomme å hugge, levert bestandig til Auglen sag for 1 rdl.
tvlvten.
Anders Halvorsen var en meget velstående mann, visstnok i
sin tid bygdens rikeste bonde. Han hadde vel fatt endel midler
med sin forste hustru, Anne, som var datter av lensmann Frik
Paulsen Næs, og rimeligvis kom heller ikke hans annen hustru,
datter av lensmann Ole Jakobsen Lyng, tomhendet. I 1740 hadde
han kjopt Store Mikvold, som han beholdt, også efterat han hadde
bosatt sig på Trones, og drev som underbruk. Under Mikvold
gårdene horte Mikvoldfætten, som på foranledning av Anders i
1773 blev delt mellem gårdene efter bestemte merkesjell. Til Tro
nes horte engsletten Troneskvammet. (Se Kvammet).
Anders Halvorsen dode i 1775. Enken, Karen Olsdatter, fikk
bevilling til å sitte i uskiftet bo og i tilfelle avholde samfrendeskifte;
men der blev dog straks efter Anders' dod optatt en summarisk
fortegnelse over boets eiendeler. I denne opfores:


----
63 Bind III
---
lalt blev innbo, besetning og losore verdsatt til 715 rdl. 1 ort
18 sk. Mikvold, hvis hus og gjerder var forfallne og trengte me
gen reparasjon, verdsattes til 1600 og Trones til 2100 rdl. Enken
overlot til barna å ta hvem av gårdene de vilde, efter denne takst
som utlegg for arven og vilde seiv innlose losoret. Sonnen Ole
erklærte sig tilfreds med å overta Mikvold mot å utlose sine sostre.
Det blev da oplyst, at Jens Mælastuen restet for forpaktningen av
Mikvold for 1774—75 Q 0 rdl. Boets aktiva blev således 4505 rdl.
1 ort 18 sk. og beholdningen 3235 rdl. 1 ort 4 sk. På Trones
heftet en panteobligasjon til fru Wide for 1000 rdl.
Karen kom således til fremdeles å bruke Trones. Kvammet
blev bygslet bort. Senere blev der dog gjort den forandring, at
Karen flytte! til Mikvold og brukte denne gard, mens Ole tok bopel
på og brukte Trones sammen med svogeren, prokurator Jorgen
Belbo.
Ole Anderssen Trones dode som demittert vaktmester og meget
velholden mann i 1808, og sønnen, Andreas Olsen, overtok Mik
vold efter ham. Karen Olsdatter flyttet da tilbake til Trones og
tok ophold hos svigersønnen Belbo, som nu brukte gården. Her
døde hun i 1811 efter i de siste år å ha vært meget skropelig og
sengeliggende samt blind.
Det blev adskillig ufred i anledning av skiftet efter henne, idet
prokurator Belbo absolutt vilde se å få beholde Trones, mens An
dreas Mikvold var nærmest berettiget til å innløse den. Andreas
hadde bemyndiget Elling Valstad til å vareta hans interesser ved
skiftet, hvorimot Belbo protesterte på det kraftigste, idet han frem
holdt, at Andreas seiv var myndig og altså ikke behøvde å beskikke
nogen «rabulist» som kurator. Heri gav skifteretten ham medhold;
derimot anerkjente den ikke hans krav på innlosningsrett til Tro
nes, som var bestridt av Andreas. Heller ikke godkjente den et av
Belbo fremlagt mellemregnskap, hvorefter han skulde ha tilgode
bl. a. for svigerrnorens ophold i hans hus 000 rdl. 3 ort 22 sk.
På skiftet blev Trones verdsatt for 12 500 riksbankdaler. Innbo
og løsøre blev ved auksjon solgt for 1802 rbdl. 18 sk., ialt blev


----
64 Bind III
---
aktiva 15 070 rbdl. 1 ort 6 sk. og beholdningen 12 317 rbdl. 3
ort 6 sk.
Prokurator Bel ho kom allikevel til å beholde Trones; ti en
måneds tid efter at skiftet efter Karen Trones var tinglest, omkom
Andreas Mikvold på en mystisk måte natten mellem 5. og 6. mars
1813 på hjemveien fra Levanger marked. Som nevnt under Mik-
Jon Olsen Rostad,
Trones.
Efter tegning, tilh.
fru Gusta Matzow, T.hjem.
vold, vakte begivenheten stor opsikt
i bygden.
Belbo innloste nu Trones ifl. kvit
teringsskjote av 20. april, tgl. 7. mai
1813 og 7. februar 1814, tgl. s. d.
Ved en takst, som han i 1813 lot av
holde i anledning av et pengelån,
blev gården verdsatt til 8000 riks
bankdaler solvverdi. Det nevnes un
der besiktigelsen, at der er godt fi
skeri under gården.
Belbo frasolgte i 1814 Trones
kvammet til proprietær Miiller på
Maritvold, og i 1818 solgte han til
Mons Moe et båtnaust med tomt på
nordsiden av Skaget for 20 spdl.
Lenge kom han ikke til å behol
de Trones. Han synes å ha vært i
pengevanskeligheter fra forste stund
av 'og ikke vært istand til å klare
sine forpliktelser. Den 17. desem
ber 1818 og 19. januar 1819 blev
der efter Jelstrups forlangende avholdt eksekusjon hos ham.
Herunder tok Belbo forbehold om et kår på C) tdr. bygg og
12 tdr. havre samt jord til utsed av 2 tdr. poteter og for til 2 kyr
og 8 småfe, hvilket rekvirenten gikk inn på, da gården den IQ.
januar 1819 blev solgt ved tvangsauksjon.
Høistbydende ved denne auksjon blev Jens Vold av Fron og
Andreas Olsen Vade av Beitstad med 2005 spdl. De fikk auk
sjonsskjøte 28. desember 1821, tgl. 5. november 1824. Budet var
egentlig gjort for deres venn, Jon Olsen Rostad av Inderøy, og
under 8. mars 1823 utstedte de skjote til denne; det er tinglest
5. november 1824.
Belbo med familie blev boende på Trones som kårfolk og levet
et lite lykkelig liv i fattigdom og ufred mellem Belbo på den ene
og hans hustru og datteren Lisa på den annen side. Antagelig er
det begynt med, at Lisa i forståelse med moren har avhendet av
familiens eiendeler til deres underhold. Tilslutt inngav faren klage


----
65 Bind III
---
over henne for tyveri og utilborlig forhold mot foreldrene, hvilket
forte til en overmåte utiltalende rettssak, som resulterte i, at Lisa
blev domt for tyveri og moren for heleri. Efter utstått straff skeiet
Lisa ut i enhver henseende, og hverken hun eller moren flyttet
sammen med faren mere, men losjerte på forskjellige steder i
bygden og endte i yderste fattigdom. Belbo dode på Trones i 1831.
Han hadde da ikke noget annet
igjen enn litt übetydelig innbo til
en verdi av 5 spdl. 3 ort 16 sk. Boet
var fallitt med et underskudd på 134
spdl. 4 ort 2 sk.
I 1835 var gårdens besetning 5
hester, IQ storfe, 20 sauer, 15 geiter
og 2 svin og utseden Va td. rug, 2/.>
tdr. bygg, 17 tdr. havre, l /a td. erter
og 10 tdr. poteter
Jon Rostad på Trones var en rik
mann, sikkert bygdens rikeste gård
bruker på sin tid. Han bygget op
av nytt omtrent alle husene på går
den, så at ved hans dod i 1842 var
alle bygninger på Trones sågodtsom
nye og bordklædte undtagen fjoset.
Dessuten hadde han opført 2 nye
naust og påbegynt en teglverksbyg
ning. Foruten Trones eiet han det
gamle kirkegods, Værragodset.
Skiftet efter ham viser et i enhver
Jon Olsen Rostads hustru
Beret Kvam.
Efter tegning, tilh.
fru Gusta Matzow, T.hjem.
henseende særdeles vel utstykket bo. Gården angis å kunne fode 6
hester, 16—20 storfe og 50 —60 småfe, og utseden var 25 tdr.
havre, 2 tdr. bygg, % td. erter og 20 tdr. poteter. Der var skog
til bruk, men ikke til salg. Boets aktiva var 10 299 spdl. 2 ort
22 K- sk. og beholdningen 9 028 spdl. 3 ort 8 sk. Gården blev ut
lagt til sønnen Ole Jonsen Rostad for 4 000 spdl. Enken, Beret
Olsdatter, fikk et kår på 12 tdr. havre, 6 tdr. bygg, 1 td. rug/ %
td. hvete, 24 tdr. poteter og 2 tdr. kålrabi samt for til 3 kyr og 8
småfe. Dessuten skulde hun hvert år i september ha et årsgam
melt svin.
I 1865 var gårdens besetning 8 hester, 21 storfe, 40 sauer og 7
svin og utseden H td. hvete, V 2 td. rug, 5 tdr. bygg, 28 tdr. havre,
% td. erter og 30 tdr. poteter. Der var 10 husmannsplasser under
gården; de hadde tilsammen en besetning på 9 storfe, 47 sauer,
1 geit og 3 svin og utseden var 2% tdr. bygg, 6H tdr. havre og 55
tdr. poteter.


----
66 Bind III
---
I 1875 var besetningen 4 hester over og 2 under 3 år, 3 okser,
18 kyr, 9 ungnaut og kalver, 47 sauer og lam og 7 svin og griser
og utseden 2M tdr. havre, V-i td. havre til gronnfor, 2 tdr. erter,
52 tdr. poteter og K mål til andre rotfrukter. Der var nu 9 hus
mannsplasser, hvorpå foddes 7 kyr, 1 ungnaut, 48 sauer, 6 geiter
og 12 svin og såddes ca. •/■ td. rug, 3 1 * tdr. bygg, 7K> tdr. havre
og 74 H tdr. poteter samt anvendtes 17 Ao« mål til andre rotfrukter.
Ved skjote av 28. januar, tgl. 3. februar 1885, overdrog Ole
gården til sonnen, Bernhard Rostad, for 24 000 kr. og kår.
Litt om Motzfelt-ætten.
A. Peter Motzfelt, kjopmann i Kjobenhavn, f. i Liineburg 15..
+ 1650
B 1. Eva Petersd. Motzfelt, f. 1613. * 16.. Herman Schroder
borgermester i Roskilde, f. 1615, + 11. september 1665.
B 2. Marie Petersd. Motzfelt, f. 3. mars 1614. * 2. november
1633 Joachim Schumacher, vinhandler og stadskaptein,
Kiobenhavn.
C 1. Grev Peter Griffenfelt, storkansler, f. 24. august 1635,
t 12. mars 1699. * 1670 Katarina Nansen, f. 1656,
t 1672.
Dl. Charlotte Amalie, f. 1672. * 1600 Baron Fre-
derik Krag, vicestatholder i Norge, f. 1655, +
1722.
B 6. Peter Petersen Motzfelt, rådmann og vinhandler i Kjoben
havn, f. 16. ~ f 10. april 1702. * 16. .
C 2. Peter Nikolai Petersen Motzfelt på Trones, general
major, f. 16.., t i Jylland 1735. *') 16.. Kirsten
Hansd. Schade eller Callundborg, f. 1660. * 2 ) Anne
Sofie Mulheim.
D Peter Jakob Motzfelt, generalmajor, f. 1699, t 14.
mars 1791.
Tronesætten.
A. Simon Olsen Hustad, bodde i 1701 p. Hustad, Inderøy, var
da 40 år. *.
B. Erik Simonsen Trones, f. 1606 (var 5 år i 1701), t 1773,
77 år gl. p Gjelvold i Sparbu. Kjopte Gjelvold i 1769.
* Marta Larsd. Mære, t p. Gjelvold 1773, 68 år. Hun var
visstnok f. p. Hesgreien, dtr. av Lars Larssen H., som si
den kom til Mære. (Se Leinsætten).
Cl. Lars Eriksen Trones, student fra T.hjem 1756, + i
Kjobenhavn.

----
67 Bind III
---
Ole Eriksen Trenes, f. 10. februar 1745 p. Trones. Da han
var 15 år, antok faren efter sonnens egne og andres over
talelser student Andreas Schelven (siden sogneprest i Sande
fjord) til å undervise ham. Efter 3 års undervisning hjemme
blev han sått inn i T.hjems skole, blev student 1767, tok
eks. philos. 1708 med laud, 1774 teologisk embedseks. med
non og erholdt for dimispreken haud. Blev 15. februar 1776
misjonær i Varanger, innviet dertil 24. april s. å., 14. novem
ber 1781 sogneprest i Vadso og konstituert prost i Øst-
Finnmarkens prosti, 178 ( ) sogneprest i Fosnes, +9. april
1791. * Anna Katrine Mosling, f. i T.hjem 1758, + 7. de
sember 1828. Hun *-) 1797 p. Mo i Fosnes m. Major
Dietrichs.
Dl.Kristiane Trones. * 27. desember 1806 Hagen Busch,
skipper, Fosnes.
E l.Olette Kristine Busch, f. i Vik sogn 1808.
E 2. Kristen Busch, f. i Vik 1810.
E 3 Markus Busch, f. i Vik 1815.
D 2. Marta Olsd. Trones, f. 1785.
Ei". Dopt i Fosnes: Fleming Kjolner, sonn av Bendix
Nilsen og Marta Olsd. Trones.
D 3. Abraham Mosling Trones, bodde p. Mo i Fosnes.
D 4. Bolette Margrete Trones, f. 1788, t 1799 p. Mo.
D 5. Erika Olsd. Trones, f. 1790. * 2. juni 1814 i Fosnes m
Kristian Kristofersen Lindgård.
E 1 Kristiane Katrine Lindgård, f. i Fosnes 1814.
Jon Eriksen Trones på Gjelvold i Sparbu, korporal ved Spar
buske dragonkompani. *.
Dl. Johannes Jonsen Trones. * Ingeborg Anna Kaspersd
t 11. juli 1839.
E 1. Johan Kristian Trones.
E 2. Birgitte Trones.
E 3. Ingeborg Kristine Trones.
E 4. Ingeborg Olava Trones.
E 5. Ole Johannessen Trones, f. 1812.
D 2. Erik Jonsen Trones.
D 3. Iver Jonsen Trones.
D 4. Marta Jonsd. Trones, f. 1784.
D 5. Ingeborg Jonsd. Trones, f. 1786.
Simon Eriksen Hallem, konf. i Verdalen 1748, t p. Hallem
3. august 1765, 37 år. * 1763 Siri Haldosd. (Lynum) Hal
lem, + p. H. 3. september 1765, 36 år, enke efter lensmann
Arnt Ellefsen Hallem, med hvem * 1752. (Se Leinsætten).

----
68 Bind III
---
D 1. Brynhild Simonsd. Falstad, f. p. Hallem 1765. * 1783
Ingebrigt Ellingsen Falstad, Skogn, f. p. Husan 1761,
hennes søskenbarn. Se Husanætten A, B 1, C 1, D 1,
E 1.
C 5. Ragnhild Eriksd. Husan, konf. i Verdalen 1752, + som kår
kone p. Husan 1827, 93 år. * 1758 Elling Ingebrigtsen Hu
san, f. p. Stiklestad 1731, t p. Husan 1782. (Se Husanætten
A, B 1, C 1, D 1).
Cd Brynhild Eriksd. Trones, + 1812 p. Lein i Sparbu. * ') Haldo
Iversen Lein, Sparbu. * -) Nikolai Larssen
C 7. Gjertrud Eriksd., f. 1746, + i hospitalet. * 3. november 1780
i Frue k. m. Iver Larssen Dahl, t 1784 p. Stjordalshalsen.

AKERHUS Gårdsnr. 7.



Åkerhus i Sjøbygda 1928
Navnet: Oglehus 1520. Agershus 1530. Akerhws 1558. Ag
gerhus 1550. Ackerhuss 1590. Agerhus 1610. Aeckerhus 1626.
Aackerhuss 1664. Aacherhuus 1723.
Er vel oprinnelig oldnorsk Akrahiis, av akr (åker). Navnet
finnes ikke andre steder.
Rygh mener, at dette navn, likesom Fleskhus og Mikkelsgård,
tyder på en gammel utpartning;, måskje av Myr. Den tør dog
likeså godt være utskilt av Svinhammer, iallfall synes deler av
denne gard å være innlemmet i Akerhus. I erkebiskop Gautes
jordebok (1401), hvor Åkerhus overhodet ikke nevnes, finnes un
der kronens gods % ore «af litla Ækræ widh Swina hamar». Dette
halve ore krongods er det visst, som siden gjenfinnes under
«Agershus» i Olav Ingebrigtssons jordebok og siden under Åker
hus gjennem hele 1500- og halvparten av 1600-tallet, mens der
ikke finnes krongods under Svinhammer før henimot slutten av
1600-årene. Det tør derfor være, at «litla Ækræ widh Swina ha
mar» er oprinnelsen til Åkerhus.
Skylden: Gårdens skyld var i 1650 1 sp. 2 ore 16 mkl., fra
1836 5 dal. 3 ort 13 sk., i 1907 mk. 15.46 i 6 bruk, hvorav
bruksnr. 1, Åkerhus, mk. 12,17.
Eiere: Holms (d. e. Munkholmens) kloster må ha eiet en del
i gården i den katolske tid og kanskje vært bygselrådig. idet 2 øre
opfores under «Holms gods» i lensregnskapet av 1540. Ved re
formasjonen tilfalt disse 2 øre Kronen, som med det halve øre
den før eiet, blev største parthaver og dermed bygselrådig. % øre
opføres i Domkapitiets jordebok fra ca. 1558 under «Commwns
landskyld» og har altså for reformasjonen ligget til korbrødrenes

----
69 Bind III
---
felles bordhold. Parten er efter reformasjonen antagelig gått over
til lektoratet. En liten landskyldspart tilhørte Hallan kirke, muli
gens helt fra middelalderen.
I 1630-årene og utover har 1 øre 8 mkl. vært bonde gods. Det
gikk for størstedelen over i de andre parthaveres besiddelse i den
siste halvdel av 1600-årene.
I 1650 og 1723 har eiendomsforholdene således vært
1650: 1723
Krongods 2 øre 12 mkl. 1 sp. — øre 12 mkl.
Lektoratgods 1 » 12 » 1 » 12 »
Odelsgods 1 » 8 » 8 »
Hallan kirke 8 » 8 »
Tilsammen 1 sp. 2 øre 16 mkl. 1 sp. 2 øre 16 mkl.
Av odelsgodset, som tilhørte Lars Fleskhus og siden hans ar
vinger, var således 1 øre gått over i Kronens besiddelse. Dette
må være skjedd allerede omkring 1660.
I 1755 kjøpte opsitteren gården, og siden har den vært bru
kernes eiendom.
Brukere: Den første kjente opsitter er Pædher på Oglehuss,
som nevnes i 1520. Han betalte 1 lodd sølv i skatt. At det her
gjelder Åkerhus, er utvilsomt; ti gården er opført mellem Trones
og Myr. Det er rimeligvis den samme Peer, som var leilending på
Ackerhus i 1549. Han betalte i landskyld for 2 øre til Kronen 1
pund smør og 2 vog malt. Samme år sees Peder på Ackerhus å ha
betalt i leding X. pund smør og 2 pund mel.
I skibskattmanntallet for 1559 har vi Amund på Åggerhus.
Amund het opsitteren på gården også i begynnelsen av 1600-
årene, helt utover til 1620. Hvis det var den samme som i 1559,
har han altså vært gårdens bruker i mere enn 60 år og må ha
blitt en meget gammel mann, men tør ha holdt sig lenge ungdom
melig. Herpå tyder det iallfall unektelig, når han så sent som i
1590, da han allerede må ha vært adskillig tilårs, er blitt idømt
en dalers bot for frillelevnet.
Efter Amund opføres Tørris i manntallene til omkring 1640.
Han er rimeligvis kommet til gården ved ekteskap med forman
nens enke.
I 1641 blev gården bygslet til Siv ert (Sjurd) Amundsen, for
modentlig næst foregåendes sønn. Den betegnes ved denne leilig
het som «en ringe jord, hans moder Marit for ham har opladt med
condition han hende hendes levetid skal klæde og underholde».
Bygselsummen var 27 daler.
Gårdens besetning var i 1657 1 hest, 8 naut, 5 sauer og 2 svin.
5

----
70 Bind III
---
Sjurd levet ennu i 1665 og var da 63 år gammel. Samtidig
var der på gården en «husmann» Ole Svendsen, 40 år gammel,
og denne Ole Svendsen er det visst, som i 1666, da Sjurd var død,
bygslet 1 spand av gården, som enken Marit Olsdatter oplod for
ham. Den blev «formedelst jordens ringhed ham forundt for 12
rdl.», heter det. At den betraktedes som en dårlig gard, kan for
uten av ovenstående også sees av, at man ved matrikuleringen i
1669 foreslo dens skyld nedsatt til 1 spand. Ved denne leilighet
sattes tienden til 4 skjepper bygg, 1 td. 2 skjpr. havre, ledingen til
'A rdl. og småtienden til 1 ort. Der «findes hummelhouge och el
lers ingen tilfelde», heter det.
Ole Svendsen brukte Åkerhus til ut i 1690-årene. Efter hans
dod sått enken Marit i fattigdom her, hjulpet av sine to sønner
Bård og Svend. Hun klarte ikke å svare fulle rettigheter, men fikk
bruke gården for avgift, for at den ikke skulde bli liggende øde.
Da Marit var dod i begynnelsen av 1718, 87 år gammel, overtok
sønnen, Svend Olsen, den for bygsel; men det blev ikke bedre.
Han har visst kun vært en måtelig bruker og dessuten led han
under svenskenes innfall i 1718 adskillig tap, som spesifiseres
således:
Skade på husene, bordklædning og skigard opbrent 16 rdl. —• sk.
Tilsammen 98 rdl. 60 sk.
I 1721 klager Svend Åkerhus til stiftamtmannen over, at fog
den Friis vil drive ham fra gården, skjønt han straks efter sine
foreldres død i 1718 hadde betalt til den forrige fogd, Jens Mo
gensen, 6 rdl. på bygselen, og nu skulde han «ved den almægtiges
hjælp redde sig lidt igjen av den armod, som fienden bragte ham
i». Saken var, at oberst Peter Motzfelt på Trones ønsket gården
som underbruk, hvor han kunde få anbragt sin kornet, som han
gjerne vilde ha i nærheten til hjelp på kontoret. Det lyktes ham
også å få Friis' samtykke til å få den uten bygsel, da husene var
meget forfallne; men da Svend klaget, måtte Friis ta tillatelsen
tilbake og la Svend få beholde gården. Motzfelt blev meget mis
fornøiet med dette og klaget til stiftamtmannen i en skrivelse,


----
71 Bind III
---
hvor han fremstillet Svend som en «doven slave, der ruinerer kon
gens gard»; men det hjalp ikke. Stiftamtmannen lot ham vite, at
han hadde kongelig ordre til å «se kongens gods med bønder be
sat», og vilde ikke ha kornetten på gården, da man derav måtte
slutte, at foret skulde føres bort, hvorved gården ikke vilde bli for
bedret.
Åkerhus, sett fra sydvest 1928. Fot. Johs. Petersen.
Svend hadde fått løfte på gården for 10 rdl. Imidlertid har
han nok ikke maktet å betale disse, for i 1723 klager han atter
over, at fogden har bygslet den til en annen, hvilket innbragte
denne en innstendig henstilling fra stiftamtmannen om å «sand
færdig forklare denne ganske sags sammenhæng og beskaffenhed
såsom jeg ikke vil, at hannem (Svend) skal nogen uret vederfares >>
Svend har dog mattet fortrekke; for i 1724 sees gården å være
opbudt til bygsel på tinget; da som det heter «forrige opsidder
fandt sig ikke at vedblive». Og nu blev gården uten bygsler en
rekke år.
Ved matrikuleringen i 1723 blev skylden foreslått nedsatt til
1 sp. 16 mkl. Det oplyses ved denne leilighet, at der såes 2 tdr
bygg og 6 tdr. havre, avles 15 sommerlass vollhøi og 2 lass eker
høi og fødes 1 % hest, 5 kyr, 3 ungnaut og 4 sauer. Tienden blev
sått til 6 skjepper blandkorn, 1 % tdr. havre og 10 mk. ost Gården
hadde ingen skog, hverken til tømmer, brensel eller gjerdefang
dens seter var nedlagt. Den betegnes som «lettvunnen og temme
lig kornviss»; men man fant allikevel, at den burde hatt ennu større
aviellning i skylden «i henseende til dens megen sletthed og store


----
72 Bind III
---
dyrleienhed; men i anledning ai dens store bekvemheed til fisken
er den kun anseet med de anforte 2 øres avfældmng».
Antagelig i 1730 kom Haldo Anderssen Sem til garden og
han drev den betydelig op. Haldo var eskadronssmed ved Verdalske
livkompani, Nordenf jelske dragonregiment, hadde kvarter pa Øvre
Stiklestad, var født i Verdalen omkring 1701 og stod ved regimen
tet siden 1724 Han kalles ofte Haldo Smed på Åkerhus. tn
rekke år brukte han Åkerhus for avgift. Da «kongens forarmede
gods» blev opbudt på tinget 8. september 1738, bød han for Bar
10 rdl årlig og imidlertid å sette gården istand. Han betegnes
ved denne leilighet som «opsidderen», så han må da ha vært der
en tid allerede. Efter de store uår blev gården i 1743 atter op
budt; men nu vilde ikke Haldo gi mere enn 8 rdl. årlig og for
denne avgift brukte han den nu til i 1748. Men i 1749 begynte
man å by ham op, så det år måtte han utrede 10 rdl samt sma
tolde, soldaterutredning og skysspenger for å beholde den. 1 1751
bygslet han den for livstid, og da det i 1754 blev holdt en masse
auksjon over Kronens gårder, kjøpte han den for 115 rdl kurant,
dog således, at han skulde ha 2 øre skattefritt i 2 ar. Skjøtet er
av 21. januar, tgl. 2. juni 1755. . 17fi ,
Efter Haldo overtok sonnen, Bård Haldosen, garden i WB4
og utløste sin bror, Anders Haldosen Myr, og svogeren Anders
Pedersen Fleskhus lille, for tilsammen 300 rdl. Bard hadde sam
men med broren i 1777 kjøpt Norberg, hvorav han siden drev sin
halvpart som underbruk under Åkerhus, til han i 1808 overdrog
den til sønnen Karl for 500 rdl.
Efter Bårds død skjotet enken, Golla Andersdatter, Åkerhus til
lønnen, Haldo Bdrdsen, for 1100 spdl. Skjøtet er av 16 august
1822 tinglest samme dag. I salget medfulgte andel i Stiklestad
kirkes kjøp samt innskudd i Norges bank 45 spdl. Kjøpesummen
skulde inntil videre bli stående i gården. Golla fikk et stort kar:
3 tdr bvgg, 6 tdr. havre, X td. rug, x k td. hvete, 6 tdr. poteter,
2 tdr' kålrabi, for til 2 kyr og 4 småfe, en trø til å føde et svin på
cm sommeren og jord til utsed av 1 pund linfrø Alt tyder pa,
at det har vært solid velstand på Åkerhus efter Bard Haldosen.
Golla sått som kårkone på gården til sin død i 1840
Ved =kiøte av 6. februar, tgl. 7. februar 1827 overdrog Haldo
aården til broren, Karl Bdrdsen, for 900 spdl. og tok seiv en plass
under gården. Ved skjøtets tinglesning innkom protest ira bard
Anderssen Myr, som påstod, at Haldo tidligere hadde solgt gar
den til ham.. n
Den hadde i 1835 en besetning på 2 hester, 7 storte, 1U sauer,
5 geiter og 1 svin og utseden var 1 td. bygg, 6 tdr. havre og 0
tdr. poteter.

----
73 Bind III
---
Karl kjøpte ifl. skjote av 19. august 1834. tgl. 15. august 1835,
halvparten av Græset av sitt søskenbarn, Bård Anderssen Myr,
for 200 spdl. og drev denne part som underbruk under Åkerhus.
Ellev Anderssen Nord Holme eiet den annen halvpart. Sin halv
part av Norberg skilte han sig ved i 1835 ved salg til Bård An
derssen Myr.
Det gikk tilbake på Åkerhus i Karis tid. Han var ungkar, førte
et altfor gjestfritt hus sammen med kamerater, gjorde gjeld og
forsømte gardsbruket. Det fortelles, at når naboene gikk ut til sitt
arbeide tidlig om morgenen, kunde de se også Karl og hans ven
ner ute, men for å lufte sig efter nattesviren.
Karl Åkerhus druknet den 22. desember 1830 på hjemveien
fra Levanger marked tillikemed sin søster Elen, dennes mann,
Johan Tørrissen Kvam, og husmannen under Åkerhus, Ole Iver
sen. Ved skiftet efter ham, sluttet 9. desember 1840, taksertes
gården for 900 spdl. og underbruket halve Græset for 300. På
disse eiendommer var det imidlertid en pantegjeld på 950 spdl.,
foruten at boet hadde en masse mindre gjeldsposter, hvorved gjeld
og skifteomkostninger kom op i 1171 spdl. 4 ort 7 sk. Da imidler
tid gårdene ved skifteauksjonen 14. mars 1840 opnådde en pris
av 1370 spdl. og innbo og løsøre solgtes for 297 spdl. 2 ort 16 sk.,
blev det en beholdning av 514 spdl. 1 ort 18 sk.
Besetningen, registrert ved dette skifte, bestod av 2 hester, 3
melkekyr, 2 ungnaut, 10 geiter og 5 sauer. Dessuten opviser boet
endel sildgarn samt part i sildnot og båt. Av sølvtøiet, hvorav der
ikke var samlet så lite av hans forfedre på gården, oplyses endel å
være pantsatt til doktor Hermann for gjeld.
På skifteauksjonen blev Åkerhus med halve Græset solgt til
Sefanias Monsen Moe for 1370 spdl. Skjøtet er av 19. september,
tgl. 11. desember 1840.
Sefanias Moe kjøpte i 1851 Minsås nordre og drev siden
Åkerhus med Græset som underbruk under denne gard.
I 1865 opgis gårdens besetning til 2 hester, 6 kyr, 12 sauer og
1 svin, og utseden var 2 tdr. bygg, 14 tdr. havre, x k td. erter og
16 tdr. poteter. Der var 3 husmannsplasser, som tilsammen hadde
3 kyr og 14 sauer og en utsed av % td. bygg, 2K tdr. havre og
10 l A tdr. poteter.
Ved Sefanias Moes død i 1873 fikk enken, Grete Birgitte, be
villing til å sitte i uskiftet bo. Hun overdrog ved skjøte av 20.
juni, tgl. 2. juli 1874, Åkerhus med halve Græset til svigersønnen,
Johannes Eriksen Svinhammer, som var gift med Oline, datter av
Grete og Sefanias Moe. Kjøpesummen var 3000 spdl. (Se Husan
ætten).

----
74 Bind III
---
I 1875 var besetningen 2 hester over 3 år, 5 kyr, 6 ungnaut
og kalver, 23 sauer og lam og 3 svin og griser, og utseden 2 tdr.
bygg, 14 tdr. havre og 16 tdr. poteter; dessuten anvendtes 7m mål
til andre rotfrukter. På Græset (vestre) var sådd 2 tdr. havre.
Under Åkerhus lå 2 husmannsplassen 1: Karen. 2: Åkerhusvald.
Karen var den plass, Haldo Bårdsen hadde forbeholdt sig, da
han i 1827 solgte til broren Karl. Disse plassene hadde et samlet
kreaturhold på 2 kyr, 5 sauer og 2 svin og en utsed av K- td.
bygg, 2 tdr. havre og 9H tdr. poteter, hvorhos 7«» mål bruktes til
andre rotfrukter.
Som nevnt under Græset, fraskilte Johannes denne gard skog
stykket Åkerhusmarken, som fremdeles ligger under Åkerhus,
mens han solgte resten i 1881.
Efter Johannes Eriksens død overtok sønnen, Sefanias Johan
nessen, gården i 1004. Han var gift med Oline Martinusd. Sol
berg, som nedstammer i 6. ledd fra Haldo Anderssen, gårdens
første eier. (Se Solbergætten).
Sefanias Åkerhus døde i IQ2Q, og enken, Oline, eier nu gården.
Fraskilte parter:
Hogstad, gårdsnr. 7, bruksnr. 2, er fraskilt ved skyldsetnings
forretning av 8. august, tgl. 11. august 1892, og av Johannes
Eriksen Åkerhus solgt til Hans Hogstad for 1200 kr. (Skjote 1.
februar, tgl. 19. februar 1894). Eiendommen er en tidligere hus
mannsplass.
I 1897 frasolgtes Strand, bruksnr. 4, til Iver Iversen Fjeset og
i 1903 Tyve, bruksnr. 5, til Anders Tyve.
Åker hu sætten.
A. Anders.
B. Haldo Anderssen Åkerhus, eskadronsmed, f. omkr. 1700.
* 1730 Marit Bårdsd. Svinhammer, + p. Åkerhus 1781,
74 år gl.
Cl. Barbro Haldosd. Fleskhus, f. p. Åkerhus 1731, + p.
Fleskhus 1803. * 1762 Anders Pedersen Fleskhus
lille, f. p. F. 1737, t 1806, druknet. (Se Hallanætten
samt Solbergætten).
C 2. Malena Haldosd., f. p. Åkerhus 1733.
C 3. Anders Haldosen, f. p. Åkerhus 1735.
C 4. Bård Haldosen Åkerhus, f. p. Å. 1738. * 1776 Gol
laug Andersd. Holme, f. p. H. 1753, t p. Åkerhus
1840.
Dl. Haldo Bårdsen, f. p. Åkerhus 1777.
El. Andrea Haldosd., f. 1816. (Moren var pike
Mana Olsd.).

----
75 Bind III
---
D 2. Marit Bårdsd. Forbregd, f. p. Åkerhus 1779. * 1803 Ole
Olsen Forbregd, f. p. F. 1768. (Se Willmann, Forbregd
B I,C, 3):
D 3. Inger Bårdsd. Østvold, f. p. Åkerhus 1782, + p. Østvold
1837. * ') 1805 Peder Ellingsen Østvold, f. p. Husan 1772,
t p. Østvold 1817. * 2 ) 1818 Ole Ellingsen Fæby.
E 1. Elling Pedersen, f. 1805, + 1806.
E 2. Ragnhild Pedersd. Vist, f. p. Østvold 1808, t p. Vist
1884. * 1836 Ole Toresen Vist, enkemann, f. p. Hofstad
1791, + p. Vist 1877. (Se Øvre-Vistætten).
E 3. Guruanna Pedersd. Moe, f. p. Østvold 1810, + p. Haugs
lien. * 1831 Martinus Moe, Haugslien, f. 1808, + p.
Haugslien 1877.
F 1. Peder Martinussen Moe, Haugslien, f. 1833. * Ma-
rie Ingebrigtsd. Muus, hans soskenbarn, f. i Snåsa
1832. Ingen barn.
F 2. Marius Martinussen Moe, f. c. 1845, + ung.
F 3. Gustava Martinusd. Moe, f. 1844, + i Trondhjem
1929, ugift.
F 4. Maren Anna Martinusd. Moe. * Oluf Holan, over-
rettssakfører, Trondhjem. Ingen barn.
F 5. Marie Martinusd. Moe, f. 1831, t 1909. * Ole Jon-
sen Rostad, Trones, f. p. Inderøy 1827, + 1902.
Gl. Jon Olsen Rostad, f. 1851. Kjøpte Folio, som
gikk under i skredet 1893, siden Stiklestad nor-
dre, tilslutt en gard ved Oslo. * ') Birgitte Mag
dalene Valeur, Namdalseidet, t 1893. Omkom
i skredet sammen med sitt yngste barn. *-)
Breta Forberg, Ytterøy.
H r. Marie Jonsd. Rostad. * Trygve Forberg,
Ytterøy. Kjøpte Stiklestad nordre, siden
Reitan.
I 1. Birgitte. I 2. Else. I 3. Per. 1 4. Knut.
I 5. Erling Mikal. I 6. Anna. I 7. Åsta.
H2\ Ole Jonsen Rostad. Kjøpte Haugslien.
' Margit Moksnes, Trondhjem.
I 1. Jenny Birgitte. I 2. Marie. I 3. Jon.
I 5. Margit.
H 3 1 . Bjarne Jonsen Rostad. * Valborg Øwre,
Ytterøy.
I 1. Barbara.
H 4 1 . Ingrid Elisabet Jonsd. Rostad. * Olav
Brårud, ingeniør, Oslo.
I 1. Kari. I 2. Elen Marie. I 3. Inger Jo
hanne.

----
76 Bind III
---
H 5 1 . Helge Jonsen Rostad. Døde ved ulykkestilfelle. * Gisken
Seem, Grong.
11. Jon.
H 6 1 . Tormod Mikal Moe Rostad. Omkom i skredet 1893
sammen med moren.
H 7 2 . Tormod Jonsen Rostad.
H 8 2 . Per Jonsen Rostad.
H 9*. Gerd Jonsd. Rostad.
H 10 2 . Annar Jonsen Rostad.
H 11 2 . Kjeld Jonsen Rostad.
Martinus Olsen Rostad, f. 1851, ingeniør, Oslo. * Magda
Meyer. Ingen barn.
Bernhard Olsen Rostad, Trones, ingeniør, f. 1853, + 1921.
**) Gøran Brun, Storelvdal. * 2 ) Kristine Sjøberg, Løten.
H l.Ole Magnus Bernhardsen Rostad, f. 1885, + 1907.
H 2. Kristian Bernhardsen Rostad, f. 1886, t 1906.
H 3. Bernhard Bernhardsen Rostad, f. 1890. * Kamilla Hoff,
Aker. 1 barn.
H 4. Magnhild Bernhardsd. Rostad, f. 1889. * Doktor Sjø
berg, Loten.
I 1. Gøran. I 2. Gudbrand. I 3. Einar. 1 4. Magnhild.
H 5. Gunnar Bernhardsen Rostad, f. 1892. * Marta Hen-
riksen, Oslo. Ingen barn.
H 6. Arne Bernhardsen Rostad. * 1921 Ambjørg Sjøberg,
Elverum.
I 1. Bernhard. I 2. Gustav. I 3. Arne. I 4. Ole Magnus.
H 7. Hjørdis Bernhardsd. Rostad. * Asbjørn Asbjørnsen, to-
bakksfabrikant, Kristiansand.
11. Asbjørn Bernhard. I 2. Gøran.
Marie Otilie Olsd. Rostad, f. 1856. * Ole Andreas Moe, kjøp
mann, Trondhjem, f. i Verdalen.
H I.Andreas Moe, kjøpmann, konsul og ordfører i Trond
hjem, innehaver av glasstøifirmaet Andreas Moe. * Sigrid
Tønseth.
H 2. Osvald Moe, t.
H 3. Vilhelm Moe, sakfører, Trondhjem.
H 4. Marie Moe.
H 5. Astrid Moe.
H 6. Harald Moe.
Gotvard Olsen Rostad, f. 1855. * Henriette Jenssen, Vikten.
Hl. Gusta Gotvardsd. Rostad. * Hartvig Grønning, gros
serer, Trondhjem, innehaver av firmaet Rostad & Grøn


----
77 Bind III
---
H 2. Marius Gotvardsen Rostad. * Jenny Bersvend
sen..
H 3. Otilie Gotvardsd. Rostad.
H 4. Jane Gotvardsd. Rostad, f. 1893.
H 5. Karoline Gotvardsd. Rostad.
H 6. Tormod Gotvardsen Rostad.
G 6. Olav Olsen Rostad, f. 1858. * Albertine Frimann,
Østersund.
Hl. Ole, t. H 2. Aleksander. H 3. Olga. H 4.
Astrid. H 5. Sturle.
G 7. Ole Marius Olsen Rostad, f. 1864. * i Chicago.
GB. Gusta Olsd. Rostad, f. 1864. * Sigurd Matzow,
Trondhjem.
Hl. Marie. H 2. Kristine. H 3. Herman. H 4.
Åse. H 5. Mildrid. H 6. Ester. H 7. Ruth.
H 8. Eli.
F 6. Henrik Martinussen Moe, f. 1833. * Gina Altmann, Ham
merfest.
GI. Martinus. G 2. Ole. G 3. Henriette.
F 7. Madsine Martinusd. Moe, f. 1837, t 1916. * Olaus Ja
kobsen Leklem, f. 1830, + 1924. (Se Leklemsætten).
FB. Margrete Martinusd. Moe. * Lensmann Lund, Otteroy.
4 barn.
F Q.Erik Mikal Martinussen Moe, f. 1848, t 1922. Kjop
mann, Øren. * Trine Muus, Snåsa. Hans soskenbarn.
Ingen barn.
E 4
Elling Pedersen Østvold, f. p. 0. 1812, t p. Øren 1881.
* til Salthammer.
E 5
E 6
Anne Marta Pedersd., f. 1814.
Beret Marta Pedersd., f. Østvold 1816, t 1896. * 1846 Sivert
Jonsen Berg, Rora, f. 1816, t
F 1. Serine Sivertsd. Berg, f. 1847, + 1916. Ugift.
F 2. Petrine Sivertsd. 8., f. 1847, t 1898. Ugift.
F 3. Jon Anton Sivertsen Berg, f. 1851, + 1826. * Ingeborg
Marta Iversd. Steinstad, f. 1852.
G 1 Berntine Marie Jonsd. Berg, f. 1880. * Hans Ner-
Gård fra Nordland, f. 1867, emissær, bor på Gran
de i Sparbu.
Hl. Olav Hanssen Nergård, f. 1903.
H 2. Johannes Hanssen N., f. 1904.
H 3. Jenny Hansd. N., f. 1906, t 1918.
H 4. Harald Hanssen N., f. 1909.
H 5. Ingeborg Hansd. N., f. 1911.
H 6. Birger Hanssen N., f. 1917.

----
78 Bind III
---
G 2. Sivert Jonsen Berg, f. 1883, bor på Berg. *
1914 Hulda Pauline Selli, f. 1894
H 1. Petra Sivertsd. Berg, f. 1915.
H 2. Jon Sivertsen 8., f. 1917.
H 3. Ingeborg Sivertsd. 8,, f. 1918.
G 3. Johannes Jonsen Berg, f. 1888. Lærer i Frol,
siden i Sandefjord. * 1914 Olava Sivertsd.
(Holmgjerdet) Lorås.
H 1. Ester Ingeborg Johs.d. Berg, f. 1915.
H 2. Ivar Johannessen 8., f. 1919.
G 4. Elen Margrete Jonsd. Berg, f. 1891. Lærerinne.
G 5. Mathilde Oline Jonsd. Berg, f. 1884. Lærerinne.
F 4. Julie Oline Sivertsd. Berg, f. 1853, + 1926, ånds-
svak, bodde på Ørmælen.
F 5. Severin Beinhard Sivertsen Berg, f. 1855. Gård-
bruker på Lyng. * Marie Ottesd. Lyng, f. 1866,
enke.
Gl. Borghild Severine Berg, f. 1895. * 1922 Ma
rius J. Sundby.
G 2. Iver Severinsen Berg, f. 1897, t 1904.
F 6. Gotvard Sivertsen Berg, f. 1860. Gårdbruker på
Ulve. * 1889 Gine Elise Ulve, Frol, f. 1866.
Gl. Ole Godtvardsen Berg, f. 1890. Løitnant. *
Torbjorg.
G 2. Borghild Godtvardsd. Berg, f. 1893.
G 3. Sigurd Godtvardsen Berg, f. 1896. * 1923 Ella
Eriksen, dtr. av stasjonsmester Eriksen.
G 4. Ingeborg Godtvardsd. Berg, f. 1898. Lærerinne.
G 5. Georg Godtvardsen 8., f. 1901.
G 6. Alvhild Godtvardsd. 8., f. 1904.
G 7. Gudrun Godtvardsd. 8., f. 1906.
GB. Haldo Godtvardsen 8., f. 1909.
E 7. Peder Olsen, f. p. Østvold 1818, t 1885. Bodde på Riks
vold. * 1854 Anne Nilsd., f. p. Hellanvald 1821, t 1896.
F I.Ole Pedersen, f. 1864.
E 8. Elling Olsen, f. p. Østvold 1825, t 1885. Bodde på Øren
(Østvoldvald). * 1846 Anne Sevaldsd. Haga, f. 1823,
+ 1889. Dtr. av Sevald Pedersen H.
F I.Ole Ellingsen, f. 1846.
F 2. Sofie Ellingsd., f. 1863.
D 4. Malena Bårdsd., f. p. Åkerhus 1784, + 1802.
D 5. Haldo Bårdsen, f. p. Åkerhus 1786.
D 6. Karl Bårdsen Åkerhus, f. p. Åkerhus 1789, t 1839. Druknel
på veien fra Levanger marked. Ugift.

----
79 Bind III
---
D 7 Anders Bårdsen, f. p. Åkerhus 1701, + 1802.
D 8 Elen Bårdsd. Kvam, f. p. Åkerhus 1707, + 1830. Druk
net sammen med broren Karl. * 1820 Johan Tørrissen
Kvam, + 1830, 42 år gl. Druknet sammen med hustruen
og svogeren.
E I.Tore Johansen, f. p. Sanden 1821. * 1842.
E 2. Guruanna Johansd., f. p. Kvam 1823.
E 3 Sirianna Johansd., f. p. Kvam 1825.
E 4. Birgitte Johansd., f. p. Kvam 1827.
E 5. Mikal Johansen, f. p. Kvam 1832.
Efj. Elling Johansen, f. 1832.
E 7. Peder Johansen, f. p. Kvam 1835.
EB. Marta Johansd., f. p. Kvam 1838.
DO. Ellev Bårdsen, f. p. Åkerhus 1703, t 1704.
DlO.Marta Bårds. Norberg, f. p. Åkerhus 1705. * 1826 Bård
Andersen Norberg nedre, f. 1703, + 1863. Disse to var
søskenbarn. Deres 4 barn døde alle ugifte og i fattigdom.
Flyltet til Trondhjem, hvor de drev vevning og have-
arbeide.
E 1. Anders Bårdsen Norberg, f. p. Myr 1827.
E 2. Malena Bårdsd., f. p. Myr 1820, + i T.hjem 1016.
E 3. Guruanna Bårdsd., f. 1832, + 1024. Tunghør fra
barn. Blev også blind på det siste.
E 4. Beret Marta Bårdsd., f. 1830.
Anders Haldosen Myr, f. p. Åkerhus 1743, t p. Myr 1802.
* 1771 Malena Andersd. Holme, f. p. H. 1748.
D 1. Marit Andersd. Ysse, f. p. Myr 1772. * Ole Paulsen Ysse,
f. p. Y. 1770, + 1827.
E 1. Paul Olsen Ysse, f. p. Y. 1700, + smst. 1830. Ugift.
E 2. Karen Olsd., f. p. Ysse 1706, + 1873 som kårkone p.
Berg lille. * 1831 Peter Hanssen Berg fra Frosta,
f. c. 1707.
E 3. Malena Olsd., f. p. Ysse 1801, + 1851. * 1833 Kri
stofer Jonsen.
E 4. Ingeborg Olsd., f. p. Ysse 1803.
E 5 Elen Olsd., f. p. Ysse 1813, + 1801.
D 2. Haldo Anderssen, f. p. Myr 1774, t ung.
D 3. Inger Andersd. Berg, f. p. Åkerhus 1776. * 1810 Sevald
Sevaldsen Berg, f. p. B. 1775, t smst. 1820. (Se Jerm-
stadætten).
D 4. Haldo Anderssen Sem, f. p. Åkerhus 1770. * 1816 Magn
hild Larsd. Sem.
E 1. Anne Marta Haldosd. Husan, f. p. Sem 1817, + 18S0
som kårkone p. Husan. * 1843 Ingebrigt Johannes
sen Husan, f. 1810, + 1883. (Se Husanætten).

----
80 Bind III
---
E 2. Anders Haldosen, f. p. Råen 1819. Kjøpte Skomsvold på Ot
terøy. * 1848 Malena Knutsd. Huseby.
Fl. Hans Peter Anderssen, f. 1840. * 1884 Karen Øksnes,
Stod. Ingen barn.
F 2. Kirstine Andersd., f. 1851. * 1877 Johannes Holm, Ot-
terøy.
G 1. Petra Oline Holm, f. 1878. * 1908 Tomas Petersen.
H 1. Ruth, f. 1910. H 2. Knut, f. 1912. H 3. Trygve,
G 2. Alfred Johannessen Holm, f. 1880.
G 3. Johan Johannessen Holm, f. 1884, * 1915 Kaja
Sund.
F 3. Karl Anderssen Skomsvold, f. 1854, t 1919. * 1887
Manna Øksnes, Stod.
Gl. Kalmar Karlsen S., f. 1893.
G 2. Anna Malena Karlsd. S., f. 1895.
G 3. Alfred Egil Karlsen S., f. 1896.
G 4. Hilda Karlsd. S., f. 1898.
G 5. Johanna Karlsd. S., f. 1900.
F 4. Martin Anderssen Skomsvold, f. 1861. * 1890 Oline Holm.
G 1 Marta Oline Martinsd. S., f. 1891. Lærerinne.
G 2. Agnes Matilde Martinsd., f. 1894. * 1923 Johan
Kalmar Husvik.
G 3. Karen Martinsd. S., f. 1897.
G 4. Gunvor Kristine Martinsd. S., f. 1901.
F 5. Anna Margrete Andersd. Skomsvold, f. 1864. * 1885
Johan Velde fra Beitstad, dekorasjonsmaler, bodde på
Skomsvold.
G 1. Johanne Margrete Velde, f. 1886. * 1917 Hans Olai
Værdahl Lie, f. 1869. Distriktslæge i Fosnes. Fra
1927 distriktslæge i Verdal.
G 2. Ågot Irene Velde, f. 1889. * 1912 Arne Konrad
Bjerke, + 1926. Sykkelfabrikant. Bergsmo i Grong.
H 1. Ruth 8., f. 1913. H 2. Rolv 8., f. 1915.
G 3 Alvhild Velde, f. 1896.
G 4. Rolv Kristian Velde, f. 1896. Tvilling med G 3. Kjøpte
Solheim. * Kaja.
E 3. Elling Haldosen Sem, smed. Bodde p. Fleskhusvald. * Jo-
netta Bjartnes. Tjente p. B.
Fl. Johannes Ellingsen. Reiste til Nordland.
F 2. Haldo Ellingsen. Reiste til U. S. A.
F 3. Martine Ellingsd. * Janne Peterson fra Sverige. Reiste
til U. S. A. Han blev sinnssyk. Ingen barn.
E 4. Lars Haldosen Sem, + ung. Tvilling med E 3.


----
81 Bind III
---
D 5 Anders Anderssen, f. p. Myr 1782, t 1802.
D 6. Karl Anderssen, f. p. Myr 1784. Var utkommandert sonnen
' fjells i 1814.
D 7. Ellev Anderssen, f. p. Åkerhus 1787, + 1826.
D 8. Malena Andersd., f. p. Myr 1790, + 1814.
D Q.Anders Anderssen, f. p. Myr 1793, + ung.
DlO. Bård Anderssen, f. c. 1793.
Dll Marta Andersd. Baglan, f. 1795, tp. Baglan 1828. 1820
Peder Anderssen Baglan, f. p. B. 1790, + som kårmann smst.
1834
E 1. Peter Andreas Pedersen, f. p. B. 1827, + 1829

SVINHAMMER  Gårdsnr. 8.


Svinhammar i Sjøbygda 1920 
Navnet: Swinehamer 1520. Suinhamir 1590, 1610. Suind
hammer 1626. Suinhamer 1664. Svindhammer 1723.
Denne sammensetning finnes ellers ikke som stedsnavn, men
kan sammenlignes med navn som Svineberg og Svinåsen. Sådanne
navn kan måskje bero på en sammenligning av en terrengform
med et svinetryne. Nogen fremtredende hammer er det ellers
ikke på stedet.
Skylden: Gården var til ut i 1700-årene i matrikulen delt i to,
den ene på I I A spand, den annen på 2 øre, altså tilsammen 2 sp.
12 mkl. Den største fikk ved matrikuleringen i 1669 sin skyld
nedsatt til 1 sp., og var således en av de meget få gårder, som
ved denne leilighet fikk skylden nedsatt.
Den største av eiendommene var halvgard, den minste halv
odegård.
Fra 1836 var gårdens skyld 5 dal. 1 ort 3 sk., i 1907 mk. 12,51,
fordelt på 2 bruk, hvorav bruksnr. 1, Svinhammer, mk. 11,12.
Eiere. Som nevnt under Åkerhus heter det i Gautes jordebok,
at Erkestolen eiet K. øre «av litla Ækræ widh Swina hamar». Efter
senere regnskaper og jordebøker finnes imidlertid hverken Erke
stolen eller Kronen å ha eiet noget i gården. Derimot har Kronen
senere fra erkebiskop Olavs tid (1530) eiet % øre i Åkerhus. Det
er da en mulighet for, at denne «Litla Ækræ» er oprinnelsen til
Åkerhus, som altså kan være en utskilt part av Svinhammer, eller
iallfall, at denne part av Svinhammer senere er lagt under
Åkerhus.
Den minste av gårdene var beneficeret lektor ved Trondhjems
katedralskole.
Den største var i første halvdel av 1600-årene bondegods, idet

----
82 Bind III
---
1 sp. 1 ore tilhørte Tor Mekre i Sparbu og Bjørn Qudding. Tor
Vekres part er gått i arv til hans efterkommere, og Bjørn Gud
dings er gått over i Bakke klosters gods. Ved 1650 var eiendoms
forholdet således:
Da Bakke klosters gods i 1660 blev pantsatt og i 1675 skjotet
til Johan Marcelis, fulgte parten i Svinhammer ikke med, hvorav
vi kan slutte, at den ikke har tilhort det oprinnelige klostergods,
men er lagt til dette efter reformasjonen, da godset var bortforlenet.
Den gamle odelspart er i 1660-årene erhvervet av Lars Bastiansen
Stabel. Efter dette og avfellningen er således eiendomsfordelingen
i 1669 blitt:
Lars Bastiansen 2 øre og bygselretten.
Krongods 16 mkl.
Stiklestad kirke 8 »
Tilsammen 1 spand
1 1680-årene er David Jakobsen Jelstrup blitt eier av Lars
Bastiansens part, hvorpå gården nu var i Jelstrups gods, inntil
Hans Tomassen Jelstrup ved skjote av 10. desember 1735, tgl. 1.
juni 1737 solgte den for 80 rdl. til kaptein Peter Rafael Lund.
Denne erhvervet også de 2 øre, som var beneficeret lektoratet, idet
han under 25. oktober 1737 fikk kgl. bevilling til å makeskifte
til sig denne gårdpart mot 2 sp. i Slapgård. Makeskifteskjøtet
er av 15. november 1737, tgl. 8. september 1738. Således blev
Svinhammer samlet til én gard, også i matriklen.
Den samlede gard var nu i privat eie en rekke år, inntil løit
nant Daniel Pristrop kjøpte den ifl. skjote av 6. april, tgl. 15. au
gust 1766 for 500 rdl. Pristrop kjopte også de 16 mkl. krongods
i gården. Disse var ved kongelig auksjon 4. desember 1765 solgt
til loitnant Nils Meyer, av hvem Pristrop kjøpte ifl. skjote av 28.
juli, tgl. 15. august 1767. Kjøpesummen var 30 rdl.
Samme år makeskiftet han så hele Svinhammer tillikemed en
landskyldspart på 24 mkl. i Vuku til Bispestolen mot Kvam. Make


----
83 Bind III
---
skiftebrevet er av 29. mai 1767 og skjøtet av 30. juli, tgl. 15. au
gust 1767.
I 1882 kjøpte opsitteren, Erik Mikal Eriksen, gården.
Brukere: Olaff pa Swinehamer nevnes i manntallet over tiende
penningskatten i 1520, da han betalte 2 lodd sølv i skatt og IV2
Svinhammer, sett fra nord 1920. Fot. E. Musum.
lodd og 1 mark for jordegods. Det siste tyder på, at han har eiet
noget i gården.
I ledingsmanntallet av 1549 opføres Peder på Suithamer(\)
med 16 mk. smør og 1 vog mel i leding. Og så har vi endelig
Oluff på Sundhamer i skibskattmanntallet av 1559. Navneformen
i de to siste tilfelle beror øiensynlig på skrivefeil.
Laurits og Nils het opsitterne i begynnelsen av 1600-årene.
Laurits (eller Lars) brukte den største part, Nils den minste.
Laurits er før 1640 avløst av OLuf Lauritsen (eller Ole Lars
sen), rimeligvis foregåendes sønn. Han har vært der til litt over
midten av 1650-årene.
I 1657 het opsitteren Baro. Han hadde på sin gårdpart en
besetning på 1 hest, 4 naut, 6 sauer og 1 svin. Det er kun kort
tid, han har hatt gården, ti allerede i 1660 opføres enken som
bruker. Men i 1665 betegnes gården som øde, og det betyr i dette
tilfelle ikke som sedvanlig bare, at den var übygslet og bruktes for
avgift; men der var overbodet ikke beboer på den hverken efter
folketellingen dette år eller i 1666.
På den minste av gårdene har ovennevnte Nils vært opsitter


----
84 Bind III
---
til henimot 1630, hvorefter enken har brukt den en kort tid, i 1635
avløst av Ole Anfindsen, som formodentlig er kommet dit ved ekte
skap med henne. Han var i 1665 50 år gammel . Besetningen på
denne part var i 1657 1 hest, 5 naut, 1 geit og 2 sauer.
Ved matrikuleringen i 166 Q blev, som før nevnt, skylden på
den storste part nedsatt til 1 spand, så den må ha vært en meget
dårlig gard i forhold til skylden. Tienden blev sått til Vi td. bygg
og IV2 td. havre, ledingen til % rdl. og småtienden til 1 ort. Der
fantes humlehave «och ellers intet videre». Som bruker opfores
enken Anne.
På den minste av gårdene blev skvlden foreslått nedsatt til det
halve, 1 ore. Tienden var der 2 skjepper bygg og 4 skjepper
havre, ledingen 1 ort og småtienden 16 sk. «Éllers ingen tilfelde
uden hommelhoug», heter det.
Enken og Ole opfores som brukere av hver sin part ennu i
1680-årene; men Oles sonn Bård, som var leilending på Svin
hammer i 1600-årene, har brukt heie gården. Lektoratets part har
ikke vært å få i bruk særskilt. I 1706 blev den opbudt på tinget
for rettighet ;men ingen vilde ha den. Bård har da rimeligvis tatt
den i bruk bare for skatten.
Ved svenskenes innfall i 1718 led gården betydelig, idet der
opgis å være tatt eller odelagt således:
Dessuten hadde de norske tropper slått istykker en båt til 1 rdl.
24 sk., tilsammen 72 rdl. 72 sk.
I 1723 opfores hele gården under et matrikulnummer, dog så
ledes, at Jelstrup er bygselrådig over 1 sp. og lektor over 2 øre.
Det oplyses, at gården har 1 husmann, som sår 1 bismerpund,
ingen skog uten litt til gjerdsel, seter % mil fra gården, ganske
ringe bumark, leilighet til fiskeri, «når falder», den betegnes som
lettvunnen og kornviss. Utseden var 2 tdr. bygg og 5 tdr. havre,
avlingen 20 sommerlass høi og 5 lass ekerhøi og besetningen 2
hester, 7 kyr, 3 ungnaut, 6 sauer og 2 geiter. Tienden blev sått til
6 skjepper blandkorn, 1 td. 4 skjepper havre, 1 mk. lin og 14
mk. ost. A4atrikuleringskomisjonen mente, at den vel i henseende


----
85 Bind III
---
til dens ringe avling burde vært avfelt; «men i anledning af dens
beleilighed til fiskeri, bliver den for dens gamle taxt bestående».
Bård var leilending på Svinhammer til i 1729, da han døde 66
år gammel. Når dette sammenlignes med, at Ole Anfindsen ifl.
folketellingen av 1666 hadde en sonn Bård, som da var 2 år, blir
det ganske utvilsomt, at Bård har overiatt efter sin far. Skiftet
efter ham viser akiva for 59 rdl. 2 ort 6 sk. og en beholdning av
29 rdl. 2 ort 7 sk. Begravelsesomkostningene var 6 rdl., så syn
derlig rummelig i økonomisk henseende kan det ikke ha vært på
gården ved denne tid. Den registrerte besetning var 2 hester, 4
kyr, 7 ungnaut, 4 geiter, 3 sauer og 2 svin. Der var utsådd 2 tdr.
bygg og 6 tdr. havre.
Som før nevnt solgte Hans Jelstrup i 1735 gården til kaptein
Peter Rafael Lund, som bosatte sig der og satte den godt istand,
da han var en rik mann. Hans jordegods er nærmere omtalt un
der Verdalsgodset.
Peter Rafael Lund var sønn av oberstløitnant Peter Lund og
hustru Eleonora Sofie Drejer. Efter å ha vært volontør i livgarden
tilfots, blev han i 1727 premierløitnant i 1. Trondhjemske nasjonale
infanteriregiment og i 1733 kapteinløitnant; han døde på Svin
hammer 4. desember 1740.
I dødsboet efter Lund blev Svinhammer solgt ved auksjon,
hvorved hans enke, Birgitte Helene Leth, fikk tilslaget for 150 rdl.
Skjøtet er av 18. april 1741, tgl. 1. juni 1742. Hun solgte den
allerede igjen ved skjote av 23. desember 1742, tgl. 13. juni 1746
til kaptein des armes Peter Uønnemann for 200 rdl. I salget med
fulgte bl. a. 2 jernkakelovner, antagelig anskaffet av Lund og de
forste sådanne på gården.
Hønnemann skjøtet under 11. april, tgl. 15. august 1759 går
den til Ole Pedersen Borgen for 280 rdl., og denne solgte den
igjen ved skjote av 6. april, tgl. 15. august 1766 til loitnant
Daniel Pristrop, der som før nevnt makeskiftet den til Bispestolen.
Sevald Olsen Mikvold fikk nu bygselbrev på gården av biskop
Ounnerus 27. oktober 1767, tgl. 20. februar 1768, og sått der
som Bispestolens leilending til sin død i 1777. Sevald var av en
velstående familie (se Vistætten), og boet efter ham tyder i visse
måter på nogen velstand; der var således f. eks. litt solvtøi. Boets
samlede aktiva var 254 rdl. 1 ort 22 sk.; men gjelden var stor,
så der blev ikke mere enn 28 rdl. 3 ort 2 sk. i behold. Besetnin-
gen var 2 hester, 6 kyr, 1 ungnaut, 9 geiter, 6 sauer og 1 svin.
Sevalds enke, Lisbet (Elisabet) Taraldsdatter Sem, blev så
gift med Arnt Bårdsen (sonn av Bård Siurdsen Stuskin). I hans
tid vokste velstanden, og gjelden blev klart unda. Da Lisbet døde
i 1801, viste boet med aktiva 382 rdl. 2 ort 2 sk. en beholdning
i;

----
86 Bind III
---
på 327 rdl. 1 ort, og der blev holdt en begravelse, som kostet 40
rdl. Den registrerte besetning var dengang 2 hester og 1 føll, 8
kyr, Q ungnaut, 12 geiter, 15 sauer og 2 svin. Sildgarn og annen
sjoredskap viser, at Arnt har drevet sjøen.
Arnt giftet sig i 1802 med Beret Sevaldsdtr. Berg og sått som
leilending på gården til sin død i 1824. Boet efter ham viser en
beholdning på 320 spdl. 3 ort 14 sk., så han har vært en vel
situert leilending.
I 1835 var besetningen 2 hester, 5 storfe, 8 sauer, 8 geiter og
1 svin og utseden Vs td. rug, % td. bygg, 8 tdr. havre og 8 tdr.
poteter.
Enken sått med gården til i 1836, da hun opgav den mot et
betydelig kår, nemlig 6 tdr. havre, 2 tdr. bygg, 2 skjepper rug, 6
tdr. poteter, X> td. kålrabi, 2 mark humle, jord til 12 mk. lnifrø, 1
mål åker, for til 1 ku og 4 sauer samt gressning for 1 ku til, som
hun seiv skaffet vinterfor. Gården blev da bygslet til Erik Johan
nessen Husan, som fikk bygselbrev av biskop Bugge 4. mai, tgl.
17. august 1830. De årlige avgifter var dengang: landskyld 3
spdl. 3 ort 16 sk., landbohold 2 ort 2 sk., skyss 2 spdl. 2 ort, til
sammen 6 spdl. 2 ort 18 sk.
Beret Sevaldsdtr. døde som kårkone på Svinhammer i 1841.
Gården hadde i 1865 en besetning på 3 hester, 10 kyr, 23
sauer og 2 svin og en utsed av 1 s td. hvete, Vb td. rug, 1 X> td.
bygg, 12 tdr. havre og 26 tdr. poteter.
I 1875 brukte Erik Johannessens sønn, Erik Mikal Eriksen,
gården på foreldrenes bygsel. Dens besetning var da 2 hester
over 3 år, 7 kyr. 4 ungnaut, 26 sauer og lam og 2 svin og utseden
1 'A td. bygg, 12 tdr. havre, 1 td. havre til grønnfor, 20 tdr. po
teter og Vao mål til andre rotfrukter. Der var ingen husmanns
plass hverken i 1865 eller 1875.
Erik Mikal Eriksen kjøpte gården ifl. kongelig skjote av 23.
mai, tgl. 2. august 1882. Kjøpesummen var kr. 6800 samt jord
avgift til Bispestolen, kapitalisert til kr. 1533.60. Han brukte den
til 1920, da han overdrog den til sønnen Evald, som fremdeles
har den. (Se Husanætten).
I 1907 frasolgtes en tidligere husmannsplass, Sjøli, til Johan
Sevaldsen.

HOLME  Gårdsnr. 9.


Holme 1961 
Navnet: Holmyn 1520. Holm 1530. Holmen 1559. Holmenn
1590. Holme 1610. Holmb 1626. Holme 1664, 1723.
Nogen eldre former tyder på, at det er en sammensetning med
vin, oprinnelig oldnorsk Holmin likesom Holmen i Aker; dertil

----
87 Bind III
---
passer også den nuværende form; Iste ledd holmr. Hvis navnet
er usammensatt, må nutidsformen være dativ.
Skylden: I 1650 var skylden 4 sp., i 1665 4 sp. 8 mkl., fra
1689 4 sp. 1 ore 8 mkl.; men da er engsletten Kvamsaunets eller
Holmeskvammets skyld medregnet i gårdens. (Se herom under
Kvammet).
Fra 1836 blev skylden sått til 9 dal. 4 ort 2 sk., herav: Holme
nordre 5 dal. 2 ort 10 sk, Holme søndre 4 dal. 2 ort.
I 1907 var skylden mk. 27,56, fordelt på 4 bruk, hvorav:
Bruksnr. 1: Holme nordre mk. 15,56. Bruksnr. 2: Holme sondre
mk. 9,17.
Eiere: Gården har — formodentlig helt fra middelalderen —
tilhørt Trondhjems hospital. I 1669 kjøpte den daværende op
sitter Kvamsaunet (Holmeskvammet), av skyld 1 vog, siden 1 øre,
og dettes skyld er fra 1689 regnet sammen med gårdens, skjont
hospitalet ikke var bygselrådig derover. Kvamsaunet blev ved
skjote av 12. juni, tgl. 25. juni 1694 av Jon Jørgensen Holme
solgt til vicepastor Tomas Scheen, fra hvem det gikk over i rektor
mag. Nils Krogs gods, som justitsråd Åge Hagen siden kjøpte.
Denne solgte det i 1745 til Anders Einarsen Holme. Antagelig
har det hele tiden vært brukt under gården. (Se Kvammet).
Holme sondre blev i 1824 solgt ved auksjon til løitnant Hegrem,
som i 1835 avhendet den til Gunhild Stangerholt av Ytterøy. Si
den har den vært brukernes eiendom.
Holme nordre blev i 1854 solgt til opsitteren Olaus Ellevsen.
Brukere: Anders pa Holmyn har i 1520 betalt 1 lodd sølv
og 1 mark i tiendepenningskatt. At dette gjelder Holme fremgår
av, at gården er opført under Leklems sogn. Og i 1549 står An
ders på Holmenn for H spand smor og 2 vog mel i leding ved
siden av Fleskhus, endelig i 1559 Anders på Holmen i skibskatt
manntallet mellem Svinhammer og Norberg. Ellers kan det ofte
være vanskelig å avgjøre, hvilken gard der menes, da Holme og
Holmen, tildels også Hallem og Hallan ofte skrives likt.
Ovennevnte Anders er rimeligvis hele tiden den samme mann.
Han tør ha vært noget vanskelig av sig, å dømme efter følgende
post i lensregnskapet for 1549 under kronens saker:
«Annders på Holm for eth Lemster [hug] ein wold och for eth
domroff og eth Tagk Haffuer Handt Betallett på Regennsk. 2
daal. 3 mck. peng.»
Dette var jo mange ting på en gang å betale bot for.
Nils Holm nevnes i 1593 som lagrettemann i skiftet efter

----
88 Bind III
---
Laurits Mikkelsgård. I hans segl står N. 0., så han har rimelig
vis hett Nils Olsen.
Lauritz tiollem nevnes i tienderegistret for 1606 mellem Nor
berg og Svinhammer. Denne Lauritz (eller Lars) har vært på
Holme til henved midten av 1630-årene. I 1635 er han avløst av
Jørgen, som har brukt gården til i første halvdel av 1660-erne.
Besetningen var i 1657 4 hester, 11 klavebundne, 3 sauer, 3
geiter og 2 svin. Holme kan på denne tid ikke ha vært ansett for
nogen synderlig god gard; ti ved matrikuleringen i 1669 blev
skylden foreslått nedsatt helt til 2% spand. Forøvrig sattes ved
denne anledning tienden til 2 tdr. bygg og 4 tdr. havre, ledingen
til 1 rdl. 1 ort og småtienden til 1 rdl. 8 sk.
Gården hadde i 1665 en ny opsitter, Sevald Barosen, en ung
mann på 24 år, som rimeligvis er kommet dit ved ekteskap med
enken. Der var i 1666 to «sonner» hjemme, Bård Jørgensen, 13
år, og Jon Jørgensen, ( ) år; disse er tydeligvis den forrige op
sitters sonner.
Sevald fikk i 1669 skjote på «1 vogs leie» i Kvamsaunet av
Tørris Auglen; det er først tinglest 16. januar 1694. Denne eng
slette blev' siden drevet under t Holme og dens skyld, 1 øre, lagt
til gårdens. Det må være denne som senere kalles Holmeskvammet.
(Se Kvammet).
Sevald har antagelig vært på Holme til henimot 1690. Da
efterfulgtes han av Jon Jørgensen, rimeligvis den ovenfor nevnte
sønn av næstforrige opsitter. Jon solgte i 1694 Kvamsaunet;
han har formodentlig vært nødt til å seige; ti det kan sees, at han
ikke har hatt lett for å klare sig. I 1702 har han vært stevnet,
fordi han ikke vedlikeholdt gården og ikke tilsvarte de avgåtte
rettigheter, året efter er han stevnet for resterende landskyld og
landbohold til hospitalet, tilsammen 4 rdl. 3 ort 14 sk., og i 1705
er han atter stevnet av samme grunn; da blev han frådømt gården.
Han var imidlertid blitt enig med dragon Anders Larssen om
å avstå gården til denne. For avståelsen skulde han ha 20 rdl.
og en ku. Anders betalte de 12 og leverte de resterende 8 til land
drotten, hospitalsforstander Willem Henriksen, som tok dem i Jon
Holmes gjeld. I 1712 stevnet så Jon, som nu var på Norberg,
Anders til betaling av de 8 rdl.
Anders Larssen anføres som opsitter ennu i 1718; men dette
er neppe riktig. Det må være denne Anders, som en tid var på
Fleskhus og siden kom til Ysse. På Holme bodde allerede i 1717
Anders Einarsen, som kom til å bli der en lang rekke år. (Se Mo
ætten, Kausmo).

----
89 Bind III
---
Gården led meget under krigen 1718. Skaden anfores således:
Dessuten slo våre egne tropper, da de trakk sig tilbake, i styk
ker en båt til en verdi av 3 rdl., tilsammen et tap på 145 rdl. 72 sk.
Svenskene hadde betalt 6 rdl. i erstatning; men dem tok de straks
igjen.
Gården hadde dengang 1 husmannsplass, Holmesmarken.
Ved matrikuleringen i 1723 opfores under gården engsletten
Kvamsaunet av skyld 1 øre, hvorover mag. Nils Krog var bygsel
rådig. Der var på Holme 1 husmann, som sådde 1 vog. Gården
hadde skog til gjerde- og brenneved, seter V-i mil borte, ringe bu
mark, god leilighet til fiskeri, «når falder»; den betegnes som lett
vunnen og kornviss. Utseden var % pund rug, 3 tdr. bygg, 16 tdr.
havre og 1 vog grå erter, avlingen 60 lass høi og 5 lass ekerhøi
og besetningen 3 hester, 19 kyr, 8 ungnaut, 17 sauer og 4 geiter.
Tienden blev sått til V& skjeppe rug, 1 td. 4 skjpr. blandkorn, 3
tdr. 2 skjpr. havre, X> vog erter, 20 mk. lin og 20 mk. ost. Der
blev ikke foreslått nogen forandring i skylden.
Holme blev delt i Anders Einarsens tid, idet Anders Anderssen
fra Unnersåker i 1743 bygslet en mindre part av gården, som
svarer til det nuværende Holme nordre.

HOLME NORDRE Gårdsnr. 9, bruksnr. 1.

Holme nordre i Sjøbygda 1919 
Anders Anderssen bygslet ifl. bygselbrev av 9. april 1743, ut
stedt av hospitalsforstander Sommer og tinglest 9. september
samme år, 2 øre 16 mkl. i Holme. Under 4. oktober 1752, tgl. 3.
mars 1753, fikk han bygselbrev på yderligere 1 øre 8 mkl, altså
ialt 1 sp. 1 øre. Det han således var kommet i besiddelse av,
svarer til det nuværende Holme nordre. Hvordan det forholder
sig med, at hver av gårdene er bygslet for 1 sp. 1 øre, er uklart;
måskje er det en form for å få lav landskyld.
Denne Anders var fra Svendste i Unnersåker og var gift med
Inger Ellevsdatter Minsås (se Leinsætten). Han brukte gården


----
90 Bind III
---
til sin død i 1763. På skiftet eiter ham er registrert en besetning
på 2 hester og 1 foll, 6 kyr, 3 ungnaut og 1 svin. Han var en
foretagsom mann, men ikke alltid heldig i sine foretagender; ti
hans bo var fallitt, idet aktiva var 113 rdl. 2 ort 14 sk., mens
passiva belop sig til 412 rdl. 15 sk., hvortil grunnen oplyses ute
lukkende å være tap på den varehandel han drev med jåmterne.
Holme nordre, sett fra nordøst 1919. Fot. E. Musum
Herfrå skrev sig en betydelig fordring på 162 rdl. 13 sk., som
hans bror, kjøpmann Karl Falch, hadde i boet.
Anders har drevet sjøen, idet der efter ham fantes både sild
garn, båter og naust. En kvern eiet han også; den hadde han
kjøpt i 1760 av Peder Pedersen Ovid, og den blev verdsatt til
15 rdl. Litt tin og koppertøi fantes i boet.
Enken, Inger, blev i 1765 gift med Gundbjørn Willumsen
Folioen (født på Elnes i 1728), og han fikk hospitalsforstander
Svaboes bygselbrev av 1. juli 1765. Efter hans død i 1787 brukte
Inger gården, til hun i 1793 opgav den for sin sønn av første
ekteskap, Ellev Anderssen, på de vilkår, at hun skulde få bruke
den, så lenge hun fant for godt, og siden ha kår.
Ellev var en velstandsmann; han eiet halvparten i Græset, som
han kjopte i 1701 av Anders Haldosen Myr, uten at der dog blev
utstedt noget skjote. Ved skifte i 1820 efter hans forste hustru,
Olava Mikkelsdatter, blev denne halvpart verdsatt til 200 spdl.
Der notertes ved denne leilighet adskillig, som viser et betydelig
bedre utstyr enn det sedvanlige på den tid, f. eks. 2 jernovner til
15 og 16 spdl., et stueur, kaffekjel, messingstrykejern, 2 speil m. m.


----
91 Bind III
---
Av stoler, bord, senger etc. var der god forsyning. Der blev da
også registrert besetning, innbo og løsøre for ialt 403 spdl. 1 ort
12 sk. Besetningen var 2 hester, 5 kyr, 5 ungnaut, 15 sauer, 13
geiter og 3 svin. Aktiva blev 640 spdl. 1 ort 12 sk. og behold
ningen 590 spdl. 2 ort.
I 1835 var gårdens besetning 2 hester, 7 storfe, 12 sauer, 4
geiter og 1 svin og utseden Ys td. rug, 1 td. bygg, 8 tdr. havre og
8 tdr. poteter.
Ellev Anderssen døde i 1841. Hans bo viste aktiva til et beløp
av 832 spdl. 1 ort 20 sk., hvorav takstsummen for halve Græset
utgjorde 300, og beholdningen blev 630 spdl. 3 ort 8 sk. Beset
ningen var 2 hester, 7 kyr, 4 ungnaut, 17 geiter, 21 sauer og 5 svin.
Boet eiet tredjeparten i en sildnot. På skiftet blev det bestemt, at
parten i Græset skulde selges ved auksjon.
Efter Ellev kom hans eldste sønn av annet ekteskap, Olaus
FAlevsen. Han kjøpte gården ifl. kongelig skjote av 9. august, tgl.
12. oktober 1854. Foruten kjøpesummen skulde der til Trond
hjems hospital svares i årlig jordavgift 3 tdr. 4 skjepper 1 % fjer
dingkar sedebygg.
Under Holme sondre er nevnt, at Holmeenget blev fraskilt
Holme-gårdene i 1855 og senere kom under Holme nordre.
Besetningen i 1865 var 4 hester, 8 storfe, 21 sauer og 2 svin
og utseden Ve td. hvete, VA td. bygg, 14 tdr. havre, l /« td. erter
og 8 tdr. poteter. Det var 1 husmannsplass under gården; på
denne holdtes 1 storfe og 2 sauer og utseden var Vb td. bygg, %
td. havre og IV2 td. poteter.
I 1875 var besetningen 2 hester over 3 år, 1 okse, 6 kyr, 8 ung
naut og kalver, 31 sauer og lam, 4 svin og griser og utseden l /*o
td. hvete, 1 X> td. bygg, 18 tdr. havre, Vi<> td. erter, 10 tdr. poteter
og V2O mål til andre rotfrukter. Nu var der ingen husmannsplass.
Olaus levet som kårmann på Holme til i 1916. Eldste sønn,
Johannes Olaassen, hadde da overtatt gården i 1891 og hadde
den til 1925, da han overdrog den til sin brorsønn, Leif Ludvlg
sen Holme, som bruker gården nu.
I 1889 fraskiltes Bruvold, bruksnr. 3, skyld mk. 0,82.

HOLME SØNDRE Gårdsnr. 9, bruksnr. 2.

Holme søndre i Sjøbygda 1929 
Anders Einarsen døde i 1752, 82 år gammel. På skiftet efter
ham er registrert en besetning på 2 hester, 5 kyr, 3 ungnaut, 5
sauer, 9 geiter og 1 svin. At han har drevet et efter den tids for
hold ikke så dårlig jordbruk, viser en jernharv med 30 tinder.
(Dengang bruktes på de allerfleste gårder bare treharv og treplog).

----
92 Bind III
---
5 sildgarn viser, at han har drevet sjøen, som forresten alle op
sittere i Sjøbygden og forresten et godt stykke opover dalen med
gjorde i de tider. Aktiva blev 158 rdl. 12 sk. og beholdningen
85 rdl. 3 ort 5 sk.
Forøvrig vet vi om Anders, at han kunde skrive; vi finner hans
egenhendige underskrift i kirkeboken allerede i 1720-årene, og
dengang var det en meget stor sjeldenhet, at en bonde kunde skrive
sitt navn. Han hadde ifl. skjøte av 2. april, tgl. 8. september 1745
kjøpt Kvamsaunet av justitsråd Åge Hagen for 30 rdl.; det blev
ved hans død utlagt til arvingene.
Gården blev nu bygslet til hans svigersønn, Knut Taraldsen
Øren, sønn av Tarald Eriksen Øren; bygselbrevet er av 10. januar,
tgl. 3. mars 1753, og lyder kun på 1 sp. 1 øre. Muligens har han
før bygslet resten eller kanskje kan svogeren, Einar Anderssen,
ha brukt den; noget tinglest bygselbrev finnes imidlertid ikke.
Knut døde allerede i 1758, hvorefter enken, Maren Åndersdatter,
brukte gården til 1761, da hun avstod den til sin bror, Einar An
derssen, mot et kår. Einar fikk bygselbrev av hospitalsforstander
Sommer 5. mai, tgl. 15. august 1761. Bygselen var 13 rdl. 1 ort
8 sk. «og støvlehuden efter loven». Maren dode som kårkone på
Holme i 1771.
Einar Anderssen sått nu som bygselmann på Holme søndre til
sin død i 1784 og slet sig nokså tungt igjennem. Han var 3 gan
ger gift, og de hyppige skifter viser, at det bare såvidt hang ihop.
På skifte i 1784 efter Einar seiv blev det ikke fullt til dekning av
de uprioriterte fordringer. Der registrertes dengang en besetning
på 3 hester, 6 kyr, 5 ungnaut, 6 geiter, 11 sauer og 1 svin. Boet
eiet 12 mkl. i Kvamsaunet, denne part blev verdsatt til 25 rdl.;
de øvrige 12 mkl. eiedes av Tarald Knutsen Holme, sønn av
Knut Taraldsen.
Enken, Karen Tomasdatter, blev så gift med Ellev Arntsen
Minsås, som fikk bygselbrev av hospitalsforstander Fyhn 19. fe
bruar, tgl. 21. februar 1786. Også dette lyder på 1 sp. 1 øre.
I 1810 erklærte Ellev Arntsen sig villig til å avstå gården, og
Karens svigersønn, Ole Jenssen, inngav da andragende om åfå
kjøpe den. I den anledning blev det avholdt en takst, hvorved den
verdsattes til 1300 rdl., og det blev oplyst, at den år om annet
kunde fø 1 hest, 8 voksne kreaturer og 20 småfe, samt at utseden
var 8 tdr. korn og avlingen 40 lass høi. Noget salg blev det ikke
av dengang; men muligens har Ole Jenssen allerede da forpaktet
gården på åremål. I 1819 har iallfall hospitalsforstander Iversen
utstedt forpaktningskontrakt til ham for 3 år. Foruten jordeboks
rettighetene 5 spdl. 115 sk. samt 4 tdr. sedhavre in natura eller i
penger efter forpakterens valg skulde han yde den forrige opsitter

----
93 Bind III
---
et ved resolusjon av 26. februar 1819 tilstått kår. Forpaktningen
blev fornyet ut året 1824.
Ved auksjon den 10. september 1824 blev Holme sondre solgt
for 812 spdl. til løitnant Hegrem, som fikk kgl. skjøte, tgl. 7. april
1825. I overensstemmelse med lov av 20. august 1821 om bene
ficeret gods skulde der stedse hefte på gården jordavgift og korn-
Holme søndre, sett fra øst 1929. Fot. H. Anderson.
rente, tilsammen 5 tdr. 1% skjeppe sedbygg, beregnet i penger
efter gjennemsnittet av 10 års kapitelstakst.
Loitnant Hegrem hadde i årene 1814—23 hatt Østnes i for
paktning og bodd der. Han døde i 1832. Hustruen, Sille Marie,
var datter av kaptein Kliiver på Bunes.
I 1835 var gårdens besetning 2 hester, 6 storfe, 14 sauer og 1
svin og utseden Vs td. rug, 1 td. bygg, 8 tdr. havre og 5 tdr. poteter.
Ved skjøte, utstedt og tinglest 7. desember 1835 solgte enkefru
Hegrem gården til Gunhild Stangerholt av Ytterøy for 1000 spdl.
Få år senere blev den solgt ved auksjon til Sakarias Sakartassen
Hof stad, som fikk skjøte 2. april, tgl. 6. juni 1839. Kjøpesummen
var 561 spdl. Sakarias skjøtet den under 21. mars, tgl. 19. aug.
1846, til Trond Jonsen Vold for 1300 spdl. Men Trond kjøpte i
1849 Vestre Auskin og solgte da Holme for samme pris til Elling
Johansen Hokstad av Inderøy. Skjøte utstedt og tgl. 15. juni 1849.
1 1865 var gårdens besetning 2 hester, 7 storfe, 16 sauer og 3
svin og utseden Vs td. hvete, % td. rug, 1 td. bygg, 8 tdr. havre,
Vie td. erter og 12 tdr. poteter.
Under gården var 1 husmannsplass, bebodd av Martinus


----
94 Bind III
---
Jeremiassen. Dennes sønn er den bekjente religiøse taler og for
fatter Edin Holme. Plassen fødde 1 ku og 1 sau og hadde en
utsed av K td. bygg, Vi td. havre og \ x h td. poteter.
Edin Holme er født den 24. mai 1865 og døde på Landøen i
Asker den 1, okt. 1927. Han blev i sin ungdom sterkt påvirket av
Faste Svendsen, som dengang var lærer i Skogn og samtidig drev
en utstrakt virksomhet som legpredikant i Trondelagsbygdene.
Holme begynte som ganske ung å holde opbyggelser i Verdalen.
Senere kom han til Trondhjem, hvor han var en tid på snekker
verksted hos Qvenild.
Han var en av de betydeligste blandt de legpredikanter, vårt
land har hatt. Da han i begynnelsen av 1890-årene som ganske
ung kom sydover, rev han folk fullstendig med sig ved sin for
kynnelse — både ved dens rike innhold, men kanskje likeså meget
ved dens skjønne form. Ung, begavet og beåndet som han var,
samlet han skarer om sig, ofte av folk, som ellers ikke søkte til
slike forsamlmger, og der stod allerede dengang flere vekkelser
om hans forkynnelse.
Han blev tidlig knyttet til indremisjonen, forst til Drammens
krets og siden i mange år til Indremisjonsselskapet som dets reise
sekretær. Da de lange reiser generte ham, gikk han i 1913 inn
som reisesekretær i Oslo krets av Det norske misjonsselskap, hvor
han fortsatte, til han tok avskjed og helliget sig helt til sin for
fattervirksomhet.
At Edin Holme var en skjonnånd av ganske betydelige dimen
sjoner, var man tidlig klar over. Derom vidnet klart den skjonne
form, han kunde klæ sine tanker i på talerstolen. Det er vel rime
ligst, at det var hans ungdomsdrøm å gå den litterære vei; men
han blev iallfall en moden mann, før drømmen blev til virkelighet.
Først i 1899 utgav han sin første bok: «Nyt og gammelt». I 1906
kom «Menneskesonnen», et dikt, tilegnet Norges ungdom. Den
vakte megen opmerksomhet. Flere troende venner folte nu trang
til å gjore noget for å gi Holme mere anledning til å arbeide under
lettere kår. To ganger fikk han således privat stipendium. Det
opmuntret ham, og der kom så fra 1915 av flere verker fra ham.
Ikke alle var av samme verdi; men i enkelte nådde han hoit op.
Særlig kan nevnes «Manden fra Tarsus», også et bibelsk dikt. Hans
husandaktsbok «For hver dag» når også hoit. Et opbyggelig verk
«Den forlorne son» er noget av det beste han har skrevet.
Edin Holme kan betegnes som de kristne hjems dikter; han
inntar som sådan en enestående plass i vår litteratur.
Hans kunstnernatur gav sig også utslag i dyktighet som måler.
Sitt gamle handverk som mobelsnekker la han heller aldri bort.

----
95 Bind III
---
Sitt vakre hjem i x\sker utstyrte han med egne arbeider — både
møbler og målerier. — Holmes literære produksjon er:
«Nyt og gammelt», (18Q9), «Menneskesonnen», (1906), «Ild
profeten», (1915), «Fra forraadskamret — For hver dag», (1916),
«Manden fra Tarsus», (1919), «Ukjendte verdener», (1920), «Son
ofret», (1922), «Omkring Nasaræeren», (1924), «Tonen fra him
len», (1926), «Hovdinger», (1927).
Mange av disse er utkommet i flere
oplag.
Edin Holme tilhorer gjennem sin
mor Hallanætten.
Elling Holme døde i 1869, og
enken, Nella Johannesd., opføres i
den følgende tid som bruker, hjulpet
av sine to sønner, Johan og Martinus.
Ved skyldsetning av 15. august
1855, tgl. 5. februar 1856, blev der
fraskilt Holmegårdene et begge i
fellesskap tilhørende jordstykke, Hol
meenget. Det blev skyldsatt for 20
skilling (hvorved fragikk hver av
gårdene 10 sk.) og ved skjoter av
15. august 1855, tgl. s. d., av Olaus
Ellevsen Nord Holme og Elling Jo
hansen Sør Holme solgt for 100 spdl.
til lærer Johan M. Johnsen. Denne
Edin Holme.
eiendom kom nu en tid til å gå fra hand til hand, idet den i 1856
blev solgt til Ingeranna Olsdatter, i 1860 til Johannes Jakobsen
Snausen, i 1862 til Kristen Olsen Karmhus og i 1866 til C. J.
Sættem. Derefter synes eiendommen i sin helhet å være kommet
under Holme søndre. Visstnok finnes der intet skjøte; men Johan
Ellingsen Holme har under 14., tgl. 16. august 1876, utstedt en
panteobligasjon til enkefru Karoline Sættem for 600 spdl. med
pant i denne med flere eiendommer.
Holme søndre hadde i 1875 en besetning på 2 hester over og 1
under 3 år, 4 kyr, 3 ungnaut og kalver, 12 sauer og lam, 2 geiter
og kidd og 2 svin, og utseden var V* td. hvete, V" td. rug, % td.
bygg, 10 tdr. havre og 12 tdr. poteter, og der anvendtes l /»s mål til
andre rotfrukter. På 2 husmannsplasser føddes 2 kyr, 5 sauer og
2 svin og såddes % td. bygg, 1 A tdr. havre og BK> tdr. poteter.
Ved skjote av 30. juni, tgl. 12. aug. 1885, solgte Nella og hen
nes to sønner gården for kr. 8000 til Iver Olsen Eklo.
I 1891 solgte Iver den til Ulrik Jakobsen Eklosvedjan. Ulrik
hadde vært i Amerika fra 1863 til 1891 og brukte Holme til i 1025,
da han overdrog gården til sine dotre Ulrikke og forid.

NORBERG  Gårdsnr. 10 og 11.

Nordberg på Nordbergshaugen i Sjøbygda 1919 
Navnet: af Noraberge, i Nørberghe 1430. af Noraberghe 1491.
Nordbergh 1590. Norberg 1610. Norberig 1626. Nordborg, Nor
berg 1664. Nordberg 1723.
Gården ligger ved en isolert, høi fjellknaus av ringe omfang,
hvorav den har navn. Efter uttalen skulde navnet antas å være
sammensatt med Nord- likesom Nordberg, Inderøy, som uttales
likedan. Denne forståeles av navnet vilde dog ikke gi god mening,
da Berg i Vinne sogn, den eneste gard, i forhold til hvilken denne
kunde kalles den nordre, ligger i for stor avstand. På Inderøy pas
ser det ennu mindre, da gården ligger sydligere enn andre Berg
gårder. De to former fra middelalderen tyder også på annen op
rinnelse, nemlig av nor, trangt sted i elv, sund, fjord eller sjø.
Det tykke / kan være innkommet ved dissimilasjon på grunn av det
følgende r. Hvilken snevring navnet sikter til, blir dog usikkert.
Skylden: Gårdens skyld var i 1650 2 sp. 2 øre, i 1694 nedsatt
til 2 spand, fordelt således:
Norberg (nedre) 1 sp. 1 øre, fra 1830 4 dal. 1 ort 14 sk.
Norberg (øvre) 2 øre, » » 4 dal. 1 ort 20 sk.
Efter skredet i 1833 blev skylden nedsatt for Norberg nedre til
3 dal. 3 ort 21 sk. og for Norberg øvre til 3 dal. 4 ort 15 sk.
I 1907 var skylden for: Norberg øvre, gårdsnr. 10, mk. 8,20,
fordelt på 4 bruk, hvorav bruksnr. 1, Norberg øvre, mk. 3,69 og
bruksnr. 2, Norberg vestre, mk. 3,69. Norberg nedre, gårdsnr. 11,
mk. 12,51, fordelt på 15 bruk, hvorav bruksnr. 5, Dalbak, mk. 3,82.
Eiere: I Aslak Bolts jordebok finnes følgende optegnelser om
gården:
Af noraberge allan østragarden som niclis laggare gaf vnder
staden j nidaros b. f. iiij spon.
Og med en senere tilfoielse:
Nota at wi erchibiscop Aslac giordhe iordher skifte medh herra
knvt sokna prest j verdall swa at wi fingom honom oc prestbordhino
j verdall till euerdheliga eignar marka boll i kolshaughom b. f. j
span. En han fek oss i geen vndir erchibiscopstolen till euerdhe
ligha eign ij pd. sek wæghin oc ij aura sylfuers b. i nørberghe firer
ij aura om arith. oc scall huar tweggia skiftit haldass vbrigheliga
a badha h.
Herav fremgår nu for det første, at Norberg allerede dengang
har vært 2 gårder, idet Erkestolen på Aslak Bolts tid eiet «allan
østragarden» d. e. hele Østgården Norberg, som da var bygslet

----
97 Bind III
---
for 4 spand, og at Niclis Laggare hadde gitt den «under staden i
Nidaros», d. v. s. til Erkestolen eller kanske snarere til Domkapitlet.
Videre fremgår at Verdalens prestebord hadde eiet 2 pund 2
øre efter eldre skyld i Norberg, formodentlig da i den annen gard,
og at erkebiskop Aslak byttet dette til Erkestolen mot 1 markebol i
Kolshaugan, nu bygslet for % spand, mens parten i Norberg var
bygslet for 2 øre. Dette makeskifte blev gjort med hr. Knut sogne
prest til Verdalen.
Erkestolen eiet således ialt 4 sp. 2 øre i Norberg. Dette er dog
minsket sterkt i 1400-årene, idet Erkestolens eiendom i gården efter
Gautes og Olavs jordebøker var bare 4 ore. Halvparten av Nor
berg har iallfall fra 1660-årene av vært lektor atsgods.
Erkestolens 4 øre blev ved reformasjonen beslaglagt av Kronen
og føres siden i lensregnskapene under «Stigtens gods». Denne
eiendom har vel nærmest svart til det senere Norberg nedre.
I matrikulen av 1650 opføres hele Norberg med en skyld av
2 sp. 2 øre som Kronens eiendom. Sammenhengen hermed er ikke
lett å forstå; det kan neppe forklares anderledes enn som følge av
en større avfelning, rimeligvis på grunn av skred. Imidlertid har
Lars Pedersen Brix i 1650-årene erhvervet en betydelig part av
gården tillikemed bygselrådighet, og fra den tid er eiendomsforhol
det ganske klart. Det er da blitt 2 gårder, som svarer til de senere
Norberg øvre og nedre, skjønt disse navn ikke brukes før langt
senere. Eiendomsretten har da efter denne tid vært således:
Norberg nedre: Kronen
Lektor
2 øre og bygselretten.
2 »
Tilsammen 1 sp. 1 øre.
Norberg øvre: Lars Brix
Lektor
2 øre og bygselretten.
2 »
Tilsammen 1 sp. 1 øre.
Øvre Norberg gikk efter Lars Brix' død over til datteren Mar
grete, gift med rektor Simon Hof. Skjøte fra Anna, sal. Brix', til
Margrete, Simon Hofs, er utstedt 12. novbr. 1700, tgl. 17. jan.
1701. Efter Hofs død i 1708 gikk gården i arv til datteren Bar
bara, gift med Hofs eftermann i rektorembedet, Anders Ivarssøn
Borch. Ved auksjon i 1742 i Barbaras dødsbo blev gården solgt til
kancelliråd Jens Hveding for 30 rdl. Skjøte av 5. febr., tgl. 4. mars
1742. Hveding solgte den i 1746 til opsitteren, Bård Olsen, og
siden har den vært brukernes eiendom
Nedre Norberg blev ved en auksjon over krongods i 1754 solgt

----
98 Bind III
---
til kjøpmann Erik Fal ster sen Dahlstrøm på Verdalsøren, som fikk
kgl. skjøte 31. desember 1754, tgl. 2. juni 1755.
Ved skjote av 21., tgl. 22. febr. 1770 solgte Dahlstrøm gården
til Knut Anderssen Ysse, og siden har også denne gard vært bru
kernes eiendom, dog i lange tider drevet som underbruk.
Brukere: I tiendepenningmanntallet av 1520 opføres Oluff pa
Nordebergh; han betalte 1 M> lodd sølv og 3 lodd sølv for jordegods
— har således kanskje eiet gården. Foruten ham finner vi i samme
manntall Helena pa Norbergh cum filio (d. e. med sønn) med 2
lodd solv og 2 skilling i skatt. Det har altså allerede dengang vært
2 Norberg-gårder.
Av Steinviksholms lens regnskap for 1540 ser vi, at Bordtt
(Bård) har betalt 1 vet 2 vog malt i landskyld for 4 øre i Mord
berg(!), og i ledingsmanntallet for samme år står Bordth på
Mordberriig(l) for 1 pund smør og 1 vog mel i leding. Men i 1559
er der ny opsitter, Lauridtz på Norberg.
Peder Norberigh har i 1500 betalt 1 daler i landbohold. Han
har brukt gården utover til 1635 og var formodentlig sønn av den
foregående, Laurits.
I 1635 har så sønnen Laurits Pedersen bygslet 4 øre i Norberg,
«som hans fader fradode og hans moder for ham oplod, er uden
lotter og lunder». I bygsel gav han 16 rdl. Han må vel også ha
bygslet resten; ti ved hans død få år senere ser det ut, som om
enken har hatt hele gården.
Laurits er død i slutten av 1630-årene, og i 1630 har Erik
Lauritsen (Larssen) bygslet 1 sp. 1 øre i Norberg, «som Laurits
fradøde, hvis hustru han egted, en ringe jord». Bygselsummen
var 10 rdl.
Inntil denne tid synes Norberg å ha vært én gard; men i 1641
har Ando Lauritsen bygslet «4 øre hans moder for ham oplod i
Nordberg». For dette gav han 20 daler.
Denne Ando må være sønn av ovennevnte Laurits Pedersen.
Da enken efter Laurits giftet sig med Erik, har altså mannen og
sønnen bygslet hver sin halvpart. Fra denne tid var således gården
påny delt i to, som kan følges hver for sig.

NORBERG ØVRE  Gårdsnr. 10.

Ando Lauritsen, som bygslet denne halvpart av Norberg i 1641,
er død omkring midten av 1650-årene, hvorefter Jon Eriksen festet
den i 1656, da den betegnes som «en ringe og dyrleiet gard, enken
Ranni Pedersdatter påbor, han skal egte». Bygselsummen var 20

----
99 Bind III
---
rdl. Jon var i 1665 40 år gammel. Hjemme var en sonn, Peder
Andorsen, 16 år.
Besetningen var i 1657 2 hester, 5 naut, 2 bukker, 4 geiter, 3
sauer og 1 svin, tienden i 1669 1 td. bygg og 1 % tdr. havre, ledin
gen Yt rdl. og småtienden 1 ort. Der var humlehave. Skylden blev
foreslått nedsatt til 1 spand.
Jon opfores som bruker av gården ennu i sluttan av 1680-årene.
Peder Nilssen fikk bygselbrev på den av president Brix 26. aug.
1690, tgl. 13. oktober 1698. Den 13. oktober 1694 avholdtes en
besiktigelse av gården. Det heter da, at Peder Nilssen nu i nogen
år brukte den for halv skatt. Forovrig oplyses at gården lider
skade av elvebrudd, og at de forrige opsittere alltid er gerådet i
største armod «og derfore total ruineret derfrå viget med bettelsta
ven i hånden». Skylden blev da nedsatt til det halve, 2 ore.
Allikevel er det nok vedblitt å være ganske smått for opsitteren.
I 1705 sees han å være stevnet for rettigheter til lektoratet og har
formodentlig opgitt gården ikke lenge efter.
I 1712 har den en ny opsitter, Jon Jørgensen, som for hadde
vært på Holme, hvilken gard han hadde opgitt for Anders Larssen
mot en godtgjørelse av 20 rdl. og en ku. Dette er nærmere om
talt under Holme.
Under svenskenes innfall i 1718 led Jon et betydelig tap, som
han opgir således:
Tilsammen 55 rdl. 24 sk.
Opsitter i 1723 var Ole Tomassen Oklan. Det oplyses ved
matrikuleringen dette år å være skog til gjerdefang og noget til
brenneved, seter X A mil fra gården, ganske ringe utmark, leilighet
til fiskeri. Gården betegnes som tungvunnen og mislig til korn.
Utseden var IXA1 X A td. bygg. 4 tdr. havre, % bismerpund grå erter,
avlingen 16 sommerlass vollhøi og 4 lass ekerhøi og der føddes
1 V-i hest, 4 kyr, 2 ungnaut, 2 sauer og 2 geiter. Tienden blev sått
til 4 skjepper blandkorn, 1 td. havre, 6 mk. erter og 8 mk. ost.
Skylden blev foreslått forhøiet med 12 mkl., og kommisjonen be
merker i den anledning: «Som denne gard er befunden af lige god


----
100 Bind III
---
hed med næst forrige og af lige beskaffenhed, så er dend med
ovenstående 12 mkl. bleven forhøiet.» Det fremgår også av opga
ven over utsed, besetning og avling, at denne gard var like god
som den annen, skjønt skylden kun var halvparten så stor.
Ole Tomassens eldste sønn, Tomas Olsen, kjøpte i 1742 Kaus
mo. Den annen sønn, Bård Olsen, blev farens efterfølger på Nor
berg. Han kjøpte gården for 95 rdl. av kancelliråd Hveding ifl.
skjote av 5. desbr. 1746, tgl. 6. mars 1747, og synes å ha drevet
den adskillig op, idet den på skiftet efter ham i 1766 blev taksert
til 200 rdl. Der registrertes da en besetning på 2 hester, 3 kyr, 6
ungnaut, 4 sauer og 1 svin. Boets aktiva var 271 rdl. 3 ort 2 sk.,
og gjeld fantes næsten ikke, så beholdningen blev 244 rdl. 1
ort 14 sk.
Enken, Siri Andersdatter Ysse, blev året efter gift med soldat
Jonas Pedersen Stiklestad. Da Siri var død, bygslet Jonas Dom
kirkens gard Skrove, og overdrog Norberg til stedsønnen, Ole
Bårdsen, der som odelsberettiget innløste den ifl. skjøter av 15.
august 1775, 20. februar 1777 og 14. november 1786, tgl. 21.
februar 1787.
Ole hadde ingen barn, hverken i første eller annet ekteskap.
Med sin annen hustru, Ingeborg Jonsdatter Rein, oprettet han i
1823 gjensidig testamente, hvorefter formuen efter begges død
skulde deles i to like store deler til like deling mellem begges ar
vinger.
I 1824 blev Andreas Eliassen Søråker gift med Ingeborg Jons
datter og kom således i besiddelse av gården. Ved en takstforretning
samme år var den blitt verdsatt til 800 spdl.
Øvre Norberg blev besiktiget samtidig med Nedre Norberg og
Kausmo efter skredet i 1833. Gården hadde tatt skade på ca. 18
mål, hvorav 8 ansåes for aldeles ødelagt. Der holdtes dengang 2
hester og 6 kyr; utsed og avling var som på Nedre Norberg. Den
gamle skyld, som var 2 ore eller 4 dal. 1 ort 20 sk., blev nedsatt
til 1 øre 19 mkl. eller 3 dal. 4 ort 15 sk.
I 1835 var besetningen 2 hester, 6 kyr, 12 sauer og 1 svin og
utseden x /& td. rug, 1 td. bygg, 7 tdr. havre, Va td. erter og 4 tdr.
poteter.
Andreas Eliassen døde i 1842 og Ingeborg Jonsdatter solgte
ved skjøte av 4. septbr., tgl. 12. desbr. 1848, gården for 400 spdl.
til Nils Hanssen Salthammer av Skogn. Hun døde samme år.
I 1865 var gårdens besetning 2 hester, 5 storfe, 14 sauer og 2
svin og utseden Ys td. rug, 1 td. bygg, 5 tdr. havre, Ys td. erter
og 10 tdr. poteter. Gården hadde 1 husmannsplass med en beset
ning på 1 ku og 8 sauer og en utsed av l A td. bygg, 1 td. havre
og 6 tdr. poteter

----
101 Bind III
---
Nils Hanssen dode som kårmann på Norberg i 1870, så han
må ha gitt fra sig gården for den tid; men forst ved skjote, tgl. 8.
desember 1876, har enken, Marta Mikkelsdatter, overdratt den til
sonnen, Hans Nilssen, for ( )00 spdl. og kår.
I 1875 var besetningen 1 hest over 3 år, 5 kyr, 2 ungnaut og
kalver, 14 sauer og lam og 3 svin og griser og utseden 1 % td. bygg,
Norberg øvre, sett fra vest 1919. Fot. E. Musum.
4 tdr. havre, 'Ao td. erter og 10 tdr. poteter. På husmannsplassen
Momarken foddes 6 sauer og 1 svin og såddes % td. bygg, 3 A td.
havre og 2K> td. poteter.
I IQO9 overdrog Hans Nilssen gården til sonnen, Henrik Hans
sen, som i 1908 var kommet hjem fra Amerika. Han eier og bru
ker gården nu.
Foruten det nedenfor nevnte Norberg vestre, er det av Norberg
ovre utskilt:
I 1903 Sandnes, 8 å 9 mål, solgt til Johan Isaksen, og omtrent
ved samme tid ca. 4 mål til Bernhard Norberg.
Gjennem årene er en hel del av jorden raset ut i Verdalselven,
således husmannsplassen Kolshaugplassen.

NORBERG NEDRE Gårdsnr. 11.

Erik Lauritsen (Larssen) var ved folketellingen i 1666 61 år
gammel og opføres i skattemanntallene som bruker av Norberg helt
til i begynnelsen av 1680-årene.


----
102 Bind III
---
Gårdens besetning var i 1657 2 hester, 6 naut, 2 bukker, 2
geiter, 6 sauer og 1 svin. Tienden sattes 1669 til 1 td. bygg og
IVi tdr. havre, ledingen til x k rdl. og småtienden til 1 ort. «Findes
hommelhaug och ellers ingen tilfelde», heter det. Skylden blev fore
slått nedsatt til 1 spand.
Efter Erik opfores en tid i 1680-årene Lars som bruker. Han
var rimeligvis sonn av Erik og den samme Lars Eriksen, som i 1666
opfores som sonn på gården og dengang var 7 år gammel.
Det var ganske smått stell på Norberg i slutten av 1600-årene.
Skylden var altfor hoi, så det blev umulig å få den i fast bygsel.
Ved tingsvidne, optatt i 1686, oplyses, at gården «ligger endnu
såvelsom forrige åringer ode, mens fogden en dertil antaget, som
slår så meget hoe på den, at leilendingsskatten kan betales med».
Og i 1694 er det verre og ikke bedre, idet det da heter: «Ligget øde
og übeboet, og formedelst dessen ringhed er enken, som den til
forn brugte, afviged, dog bruges dette år af en mand, som deraf
betaler i afgift 3X> rdl. samt gården, som er meget brostfældig at
bygge og forbedre.»
I 1697 lyder det en smule bedre: Gården brukes da av Henrik,
som har «temmelig forbedret» husene på gården; men der er «i
denne slette og vanskelige tid» ikke større avgift å erholde for den
enn før, nemlig 3Vi rdl., «hvorpå endnu aldeles intet er betalt, så
og end derforuden skyldig for bekommet korn». Og i 1705 er
Henrik stevnet for resterende rettigheter til lektoratet. I 1710 blev
gården opbudt til bygsel på tinget, uten at nogen meldte sig til å ta
den. Henrik var da muligens fraflyttet.
Under krigen i 1718 het opsitteren Ote Jonsen. Hans tap ved
svenskenes plyndringer opgis således:
Skade pa husene og gjerder avbrent 4 rdl. — sk.
Ved matrikuleringen i 1723 oplyses, at gården har skog itl
gjerdefang og litt brenne, seter Vi mil borte, ganske ringe bumark,
leilighet til fiskeri. Den betegnes som tungvunnen og mislig til
korn. Utseden var 1 Vi tdr. bygg, 4 tdr. havre og % bismerpund grå
erter, avlingen 16 sommerlass vollhøi og 3 lass ekerhøi og beset


----
103 Bind III
---
ningen I Vi hest, 4 kyr, 2 ungnaut, 2 sauer og 2 geiter. Tienden
blev sått til 4 skjepper blandkorn, 1 td. havre, 6 mk. erter og 8
mk. ost. Skylden blev foreslått nedsatt 1 ore 12 mkl. «formedelst
dens megen ringhed og dyrleienhed», men uten folge.
I 1727 er Svend Olsen (visstnok sonn av Ole Åkerhus) leilen
ding på Norberg, og har sittet der i meget beskjedne kår. Han
dode allerede i 1729 og efterlot sig omtrent ingenting. Hele be
holdningen var 1 rdl. 3 ort 9 sk., «som enken beholder til sin be
gravelsesomkostning, sålangt det kan rekke». Han var forresten
så nylig gift, at han ennu ikke hadde rukket å betale sin bryllups
regning, som derfor presentertes i boet og blandt annet opviser 1
td. mel 2 rdl. 12 sk., 16 mark flesk 1 ort 8 sk., husværelse til bryl
lupet 2 ort, hesteleie 4 sk. og 2 kanner rømme 4 sk.
Enken, Eli Jonsdatter, blev samme år gift med Sevald Haldosen
(mon sønn av Haldo Kjesbuen). Han forsøkte å få bygslet gården;
men — uvisst av hvilken grunn — lyktes det ikke; for i 1730 har
Eli klaget til stiftamtmannen over, at fogden Grimer hadde utsagt
henne av Norberg, «som hendes forrige mand for kort tid siden
havde bygslet, og hendes nuværende mand begjærer igjen at bygsle».
Gården har nu i flere år ligget übygslet, dog brukt av Jørgen
Siv ertsen, som sees å ha vært der allerede i 1731. I 1737 blev den
opbudt for bygsel, avgift eller mot å holde husene i åbotsfri stand;
men ingen meldte sig. Året efter, da fogden på høsttinget opbod
«kongens forarmede gods», bød sersjant Øvre på grev Sponnecks
vegne fulle skatter. Sponneck fikk så av fogden bygselbrev 28.
novbr. 1738, tgl. 4. mars 1739, og hadde den et år, i hvilken tid
den antagelig er drevet som underbruk.
Under 30. oktbr. 1739, tgl. 4. mars 1740, fikk så Jørgen Sivert
sen bygselbrev på gården og betalte i bygsel 13 rdl. 32 sk. Han
brukte den til i 1755, da han kjøpte Store Fleskhus, hvor hans
efterkommere ennu er.
Som ovenfor nevnt blev Norberg i 1754 ved auksjon solgt til
kjøpmann Dahlstrøm for 200 rdl. Denne har visstnok straks
bygslet den til Ole Eriksen, som iallfall har bodd der i 1760, da
der avholdtes skifte efter hans hustru, Anne Sivertsdatter For
bregd. Ved dette skifte er registrert en besetning på 1 hest, 2 kyr,
4 sauer og 2 geiter. Boets aktiva var 48 rdl. 2 sk. Merkelig nok
finnes der i dette fattigslige bo et par bøker: en bønnebok til 16 sk.
og en salmebok til 12 sk.
I 1767 inngikk Dahlstrøm kontrakt med Knut Anderssen Ysse
om å overdra ham Norberg; for 600 rdl. Knut betalte kontant 200
rdl.; men da han i 1768 tilbød resten og forlangte skjøte, gjorde
Dahlstrøm vanskeligheter, idet han forlangte kontraktmessig er
klæring av Knut om, at hvis gården blev solgt påny av Knut,

----
104 Bind III
---
kreditorer eller skifterett, skulde Dahlstrøm ha den for 600 rdl. Da
Knut ikke vilde gå inn på dette, men kun innrømme ham forkjøps
rett, lot Dahlstrøm ham utsi, hvorefter det kom til prosess, og
Dahlstrøm, som ikke kunde føre bevis for sin påstand, blev dømt
til å utferdige skjøte, som Knut da fikk 21., tgl. 22. febr. 1770.
Knut hadde samtidig også en annen konflikt med Dahlstrøm an
gående Ysse, hvorom nærmere under denne gard.
Knut Anderssen byttet i 1773 bort Norberg til Anders Gund
bjørnsen Storvuku mot Storvuku, 2 øre 12 mkl., Vuku øde 8 mkl.
og Lillevuku 20 mkl., hvilke 3 parter dreves i ett bruk. Prisen for
Storvuku var 800 rdl. og for Norberg 650 rdl., så Knut gav altså
150 rdl. imellem. Skjøtet er av 26. februar 1773, tgl. samme dag.
Ved skjøte, utstedt og tinglest 21. februar 1774, solgte Anders
Gundbjørnsen gården igjen for 565 rdl. til Anders Anderssen
Holme, som drev den som underbruk under Holme i nogen år, til
han ved skjote av 20. febr. 1777, tgl. 15. aug. 1780, solgte den for
620 rdl. til brødrene Bård Haldosen Åkerhus og Anders Haldosen
Myr, hvorefter den en lang årrekke dreves som underbruk under
disse gårder.
I 1791, da Bård og Anders søkte fritagelse for dobbelte skatter
av underbruksgården, oplyses, at Norberg hadde vært underbruk,
siden Dahlstrøm kjopte den i 1754, og at der, da den var bebodd,
høist kunde såes 1 td. bygg og 6 tdr. havre samt holdes 1 hest,
6_7 k yr O g 10—12 småfe. Siden var den mest brukt til høiavling,
dog var der jevnlig sådd 3—4 tdr. havre. Når lite eller intet såd
des, kunde der på gården avles 30 sommerlass høi. Mens Jørgen
Sivertsen bodde der, var der kun måtelige hus, i 1791 fantes kun
en gammel stue, et fjøs og låve. — De fikk dog intet avslag i skat
ten, hvorfor de i 1794 til samme formål lot opta forklaring om, at
gården tok skade av Ysseelven. I folketellingen av 1801 opføres
Tomas Einarsen Holme som beboer av den ene Norberg-gård, vel
nærmest denne.
Anders Myr skjøtet i 1801 sin halvpart i Norberg til sønnene
tialdo og Anders for 499 rdl. Anders Anderssen døde imidlertid
ikke lenge efter, og tialdo overtok da også hans part, så han nu
eiet halve gården alene og drev den som underbruk under Myr,
inntil han i 1807 skjøtet den til broren, Karl Anderssen Myr, for
499 rdl. Året efter solgte også Bård Åkerhus sin halvpart til søn
nen, Karl Bårdsen, for 500 rdl. Skjøtet er av 6., tgl. 8. febr. 1808.
Norberg eiedes altså nu av Karl Bårdsen Åkerhus og Karl
Anderssen Myr. Disse har iallfall fra 1808 bebodd og brukt går
den, hvilket oplyses ved tingsvidne i 1811. De hadde den til 1835,
da de ved skjøte av 24. april, tgl. 18. juni solgte den til Karl Myrs

----
105 Bind III
---
bror, Bård Anderssen Myr, for 400 spdl. Ved denne leilighet er
den for forste gang i et skjote kalt Nedre Norberg.
I 1835 var besetningen 1 hest, 4 storfe, 8 sauer og 1 svin og
utseden Vs td. rug, % td. bygg, 5 tdr. havre og 4 tdr. poteter.
Den 23. mai 1833 avholdtes besiktigelse over Norberg-gårdene
på grunn av et jordfall «i form av en oval cirkel», forårsaket
undergravning av Ysseelven. Av denne gard var uttatt ca. 16 mål
åkerland. Der holdtes dengang 2 hester, 6 kyr, såddes 12 tdr. korn
og hostedes 60 tdr. Hoiavlingen var 30 lass. Den gamle skyld
1 sp. 1 ore, som ved den nye skyldsetning var forandret til 4 dal.
1 ort 14 sk., blev nedsatt til 1 sp. 12 mkl. eller 3 dal. 3 ort 21 sk.
Efter Bård Anderssens dod hadde enken, Marta Bårdsd. Åker
hus, gården, som hun drev med hjelp av sin eldste sønn, Anders
Bårdsen. Besetningen var i 1865 1 hest, 3 storfe, 6 sauer og 1 svin,
og utseden 1 td. bygg, 8 tdr. havre og 8 tdr. poteter. Under gården
var 7 husmannsplasser, som tilsammen hadde en besetning på 4
storfe, 21 sauer og 2 svin og en utsed av W* tdr. bygg, 4X- tdr.
havre og 14 tdr. poteter.
I 1875 var gården übebodd; dens besetning og utsed er opfort
sammen med Maritvold, så den dreves formodentlig som under
bruk under denne gard; men der finnes intet tinglest dokument,
hvorav fremgår, hvordan det er blitt slik. Under Norberg var da
følgende 6 plasser: 1: Kriken, 2 —4: Moakeren, 5: Momarken, 6:
Norbergsvald. På disse føddes 4 kyr, 18 sauer og 7 svin og såddes
27 A0 tdr. bygg, X td. blandkorn, 2% tdr. havre og 15 tdr. poteter;
dessuten bruktes Vm mål til andre rotfrukter.
Johannes Kausmo har senere eiet gården: I 1894 finnes under
Norberg nedre tinglest en utpantning hos dennes enke for skatt og
kanniketidende.
I 1907 er gården helt forsvunnet, idet den er delt i 15 småbruk,
hvorav bruksnr. 1, som har beholdt navnet Norberg nedre, kun har
en skyld på mk. 0,13. Det største, bruksnr. 5, Dalbak, av skyld
mk. 3,82, var da lagt under Ysse vestre.

NORBERG VESTRE  Gårdsnr. 10, bruksnr. 2,

Nordberg vestre 
Nordberg vestre 
Bruket som lå i Ydsedalen er borte. Eiendommen ble innløst i forbindelse med kjøp av areal til boligfeltet ca 1970
blev skilt fra Norberg øvre ved skyldsetningsforretning av 11. tgl.
15 august 1877, og skyldsatt for 1 dal. 4 ort 19 sk. (ny skyld mk.
3,69). Gården eiedes først av Ole Halsan fra Frol, som imidlertid
aldri har hatt nogen tinglest hjemmel på den. Ved skjøte av 10.
februar, tgl. 15. august 1877, utstedt av Hans Nilssen, blev den
solgt for kr. 2800 til Johannes Hjelm. Denne flyttet husene fra

----
106 Bind III
---
bruksnr. 1 dit hvor de nu står. Da han reiste til Amerika, solgte
han Norberg til Daniel Dalekran fra Beitstad.
I 1913 solgte Daniel gården til Gustav Hage fra Vuku, som i
1Q26 overdrog den til sønnen, Sigvald Gustavsen Hage. Denne
har gården nu.

YSSE Gårdsnr. 13 og 14.


Nav net: a Yrfini(!) 1325. af Yssine 1430, 1491. Yssen 1520.
Ysszem 1530. Ødßine 1559. Ødsenn 1590 (2 gårder). Ysse 1610.
Ysße 1626. Ydtze 1664. Ydse 1723.
Yssin, en sammensetning med vin. Navnet finnes ellers kun i
Sorum, hvor det nu heter Yssi (i middelalderen: i Yssini). Det for
modes, at formen Yrfini fra 1325 kan være feilskrevet for Yrsini,
og at dette kan være en eldre form; men navnets forklaring blir
allikevel usikker. Yssin kunde muligens forklares av Ysa eller Ysja,
der opføres som elvenavn i Snorres Edda. Der går en elv forbi
gården (nu Ysseelven). Oldnorsk Yrsin antar S. Bugge mulig
kunde høre sammen med orri (årfugl), og stå i samme konsonant
forhold dertil som f. eks. versna til verri.
Skyld: Gårdens gamle skyld (1650) var 6 spand. Den har fra
meget gammel tid vært delt i to, hver på 3 spand. Fra 1836 var
skyl den for
Ysse vestre 6 dal. 3 ort 4 sk.
Ysse østre 7 » — » 15 »
Ysseaunet 1 » 14 »
Tilsammen
14 dal
9 sk.
I 1907 var skylden for Ysse vestre, mk. 17,56, fordelt på 8 bruk,
hvorav bruksnr. 1, Ysse vestre, mk. 14,72. Under dette bruk lå
også Dalbak av Norberg nedre. Ysse østre, mk. 15,24 i ett bruk.
Ysseaunet, mk. 1,21 i ett bruk.
Eiere: Erkestolen eiet i middelalderen 4 markebol «af Yssine».
Dessuten har Erkstolen senere makeskiftet til sig en part i gården
mot 6 øresbol i Kausmo. Alt dette var på Aslak Bolts tid bygslet
for 2 mark (d. e. 5 sp. 1 øre). Dette er et eksempel blandt mange
andre på den sterke nedgang i jordverdien efter svartedauen.
På erkebiskop Gautes tid er Erkestolens eiendom i gården op
ført med 2 mark 2 ørtuger (5 sp. 1 øre 16 mkl.) og på Olav Inge
brigtsøns tid med 5K- spand. Resten var muligens bondegods.
Ved reformasjonen blev disse 5X> sp. beslaglagt av Kronen,

----
107 Bind III
---
som i løpet av 1500-årene synes å ha forhøiet skylden. I 1592 eiet
den således i «Ødsenn» 6 sp., som opfores under «Stigtens gods»,
d. v. s. det gamle erkebispegods.
Øster Ysse blev ved en auksjon over krongods i 1754 solgt til
Knut Anderssen Borgen, som i 1759 skjøtet gården til kjøpmann
Erik Dahlstrøm på Øren, og denne makeskiftet den i 1766 til
Trondhjems bispestol mot Østvold.
Vester Ysse blev ved auksjon over krongods i 1755 solgt til op
sitteren, Elling E Hev sen, og har siden vært brukernes eiendom.
Brukere: Heften a Yrfini var i 1325 med og skiftet Lyng mel
lem Sigurd Jonssøn og Vigleik Aslakssøn (Se Lyng). Han er den
første av opsitterne på Ysse, hvis navn er kjent. I de følgende 200
år vet vi intet om dem.
Haldor pa Yssen har i 1520 betalt 3 lodd sølv og 2 lodd sølv
for »barne peningh», og Er/and husmann sammesteds X> mark i
tiendepenningskatt.
I 1549 har Otuff betalt i landskyld for 5K> spand i Oftenn 1
slaktnaut 3K- vet mel og samme år står Oluff på Øfifiellnn for 2
pund smør og l A vet mel i leding. Og endelig finner vi Oluff på
Ødschind i skibskattmanntallet av 1559 mellem Norberg og Reitan.
Oluff het også opsitteren i slutten av 1500-årene. I 1592 har
Oluff Ysse betalt 3 ort i landbohold, og i 1593 var Oluff Ydße
tilstede ved registreringen efter Laurits Mikkelsgård. Det er vel
neppe den samme som i 1549; men av samme slekt har de rimelig
vis vært.
lallfall fra begynnelsen av 1600-årene har Ysse vært delt i to
like store gårder, som må ha svart nogenlunde til Ysse østre og
vestre. Rimeligvis er vel delingen foregått adskillig tidligere.

YSSE VESTRE Gårdsnr. 12, bruksnr. 1.


Ydse vestre i Sjøbygda 1928 
Opsitteren på denne gard i begynnelsen av 1600-årene het To
mas. Han bygslet den i 1606 og betalte 30 daler i bygsel for 3 sp.
Han er død i begynnelsen av 1630-årene. I 1634 har Oluf Tørrissen
festet 3 sp. i Ysse, «som Tomas fradøde, hvis hustru han vil egte.
En ringe jord foruden lutter og lunder», heter det. Bygselsummen
var 39 rdl. Denne Oluf kan være en sonn av den Tørris, som i
1622 bygslet en del av den annen Ysse-gård. Han døde i 1650-
årene, og i 1655 har «Hans Jacobsen fest Ydse 3 spand, Ole Tørri
sen fradøde, skal have hans efterladte hustru Guri Ånder sdatter
tilegte.» Bygselsummen var nu 48 rdl. Hans var i 1666 45 år
gammel.

----
108 Bind III
---
Gårdens besetning var i 1657 2 hester, 18 naut, 6 sauer og 3
svin. I 1660 blev tienden sått til 2 tdr. bygg og 3 tdr. havre, ledin
gen til 1 rdl. og småtienden til % rdl. «Findes hommelhaug och
ellers ingen herlighed», heter det. Skylden blev som på den annen
gard foreslått nedsatt til 2 sp.
Hans opfores som bruker ennu i 1680-årene. Hvor lenge han
har vært der, er übekjent. I begynnelsen av 1700-årene heter op
sitteren Jon; det er rimeligvis den samme «gamle Jon Ydse», som
dode i 1720 i en alder av 70 år.
Under krigen 1718 led opsitteren et betydelig tap; det opgis
således:
Skade pa husens og skigarden opbrent 5 rdl. — sk.
Tilsammen 159 rdl. 24 sk.
På denne gard bcdde i 1723 Ellev Knutsen. Han hadde for
resten vært der så tidlig som i 1716; rimeligvis som dragon for
gården.
Ved matrikuleringen i 1723 opgis, at gården ikke har nogen
skog uten til gjerdefang og brenneved, seter % mil borte, ringe
bumark, et kvernsted, som lå ode, men blev sått i 4 sk. skatt. Går
den betegnes som lettvunnen og temmelig kornviss. Utsed, avling
og besetning opgis til noiaktig det samme som på Ysse ostre, tien
den likeså, og med samme begrunnelse som for denne gard blev
der foreslått en avfelning på 2 ore.
Ellev Knutsen var en meget vanskelig mann: Med naboen,
Anders Ysse, lå han jevnlig i ufred. I 1724 har denne stevnet ham
for vold og overlast, idet Ellev hadde overfalt hans kone på åkeren,
trukket henne efter håret ned til elven og truet med å kaste henne
uti. Anders måtte komme og legge sig imellem. Ellev blev idømt
en bot, men appellerte dommen. I lagtingsdom, som fait 31. au
gust 1725, uttaies:
«Af de edforte vidner er at se al usommelig adfærd og behand
ling af Ellev Ydse mod hans grande og nabo, Anders Ydse, og
særlig imod hans kvinde, som fast har været utålelig. Han får


----
109 Bind III
---
derfor dadle sig seiv for den straf, som han ved sorenskriveren og
meddomsmænd er pådomt, hvilken dom vedborligen stadfæstes, og
advares hermed Ellev Ydse herefter at holde et mere fredeligt
nabolaug, om hannem ellers ei værre vederfares.»
I 1720 har så krigsbokholder Åge Hagen stevnet ham til å lide
fornyelse av denne dom. Lars Mære (før på Hesgreien) motte her
Ysse vestre, sett fra syd 1928. Fot. H. Anderson.
på Ellevs vegne og påstod, at nevnte dom var svekket ved Over
hoffrettens dom. Han blev da dømt til å prestere denne dom; men
det hadde han ennu ikke gjort til næste ting, hvorfor den tidligere
dom, som ila ham en bot på 20 lodd solv, stadfestedes.
Samme år var han atter for retten, fordi han på seteren hadde
gått los på Anders Ysse og slått ham med et trestykke i hodet og
over armen. Ellev var denne gang blitt rasende, fordi Anders hadde
jaget bort hans hingst fra sin hoppe. Retten fant, at Anders var
blitt ilde medhandlet «uden ringeste skyld og brøde, som kontra
partens bekjendte forhold er gemæs». Han idømtes atter bøter:
6 lodd sølv for hårgrep, 3 lodd for slaget i armen og for to sår i
ansiktet og på hånden 13 X- lodd for hvert samt i erstatning til
Anders 6 rdl. og 3 rdl. i omkostninger. Ellev hadde forresten til
samme ting kontrastevnet Anders for 3 slag med økseskaftet ved
nevnte anledning, og fordi Anders hadde latt sine barn hisse hun
den på ham; men Anders blev frikjent for dette.
Videre hadde Ellev stevnet Anders, fordi denne hadde forbudt
ham å drive sine kreaturer over hans jorder ad en vei, han alltid


----
110 Bind III
---
for hadde brukt høst og vår; men som Anders nu hadde stengt med
et gjerde. Saken blev henvist til åstedsbehandling.
Endelig hadde han stevnet Anders, fordi denne skulde ha be
skyldt ham for å ha tatt en pung med penger fra Bård Svinhammer
og en fra Greis Skjærset; men saken blev utsatt på grunn av form
feil, da Anders ikke var stevnet til å påhøre vidneførsel eller motta
dom. Den blev visst ikke gjenoptatt.
Nu blir det stille om Ellev nogen år. Men i 1736 er han for
retten igjen, stevnet av Hans Jelstrup, som var forpakter av kon
gens anpart i tienden. Ved tiendeleveransen på Øren hadde Ellev
innfunnet sig på tiendelåven og skjelt Jelstrup og de andre tiende
takere ut og «ikke alene forårsaget stor allarm på det at han kunde
komme en rebellion afsted, så at de næsten var nødsaget at ophæve
deres forretning, men endog overfaldet dem med grove skjældsord
og to eller tre gange skjældt dem ud for tyve». Han hadde tatt
måltønnen og vilde kaste den fremover bordet, hvor tiendetakerne
sått, men blev hindret av de tilstedeværende, som formanet ham til
at holde fred, hvorefter han «slog i bordet og bandte og kaldte dem
for tyve allesammen og bad dem tåge vidner på hans mund, hvor
efter nogen af almuen førte ham ud. Han var noget drukken». Han
blev dømt til å møte på høsttinget og tilbakekalle sine beskyldnin
ger, som kjentes døde og maktesløse, å bøte 16 rdl. til Trondhjems
tukthus samt 3 ort 12 sk. til justitskassen for ikke å ha møtt for
retten.
Ellev betalte naturligvis ikke, hvorfor der måtte eksekveres hos
ham. Eksekusjonen foregikk i fullt lovlige former med en officer
tilstede, da det var på et dragonkvarter. Men på næste vårting er
han så stevnet av fogden «formedelst brutalité forøvet 11. oktober
1736 mod eksekutionsretten med svergen, banden og allarm, item
da dommen af 2. juni 1736 blev oplæst ladet hans herskende bit-
og ondskabs affekt overløbe og forlede til denne grovhed og
dumdristighed mod stiftets høiøvrighed og sagt, at han ikke kjærede
sig om ham (stiftamtmanden) eller hans påtegning». Slik å for
håne øvrigheten var en farlig affære, og det hadde nok Ellev seiv
innsett, hvorfor han møtte på tinget og bad for sig — han hadde
vært drukken og visste lite, hvad han sa, og den hele almue bad
med ham, at stiftsbefalingsmannen vilde vise nåde for retten og
pardonnere ham denne gang. Han lovet «aldrig mere at drikke sig
drukken eller anderledes end lydig og tilbørlig forholde sig mod sin
øvrighed».
Det blev da endel skriftveksel mellem fogden og stiftsbefalings
mannen, som resulterte i, at den siste muntlig tilkjennegav, at når
Ellev innen retten vilde tilstå og avbe sin forseelse samt betale noget
til tukthuset og omkostninger og endelig «love og tilkjendegive en

----
111 Bind III
---
mærkelig forbedring», måtte dermed saken stilles i bero, «til han
igjen forøver nogen uskikkelighed», hvorefter den atter skulde stå
apen. Som folge herav befant Ellev sig atter på sommertinget i
1737 for å tilstå og avbe. Men da det kom så langt, var nok kallen
rendt full igjen, så da det kom til stykket, erklærte han, at han
hadde bedt for sig på forrige ting og stod nu i en gjeld av 30 rdl.
ifølge forrige dom, nu formådde han ikke å betale mere. Dermed
gikk han sin vei. Retten sendte lensmannen med Ole Indal og Ole
Norberg efter ham for å innhente hans svar, om han i mindelighet
vilde svare 2 rdl. til tukthuset og «love sit forrige væsens og levneds
forbedring»; men de kom tilbake med det svar, at han vilde intet
gi til tukthuset, «og forøvrig viste han sig med underlige fagter»,
hvorefter fogden fant å måtte forlange dom og forte vidner an
gående det, som var passert ved eksekusjonsforretningen. Resul
tatet blev, at Ellev fikk en dom på 1 års tukthusstraff «til velfor
tjent straf for sig og afsky for andre», samt i omkostninger 3 rdl.
Dette må ha hjulpet; vi finner ham ikke for retten oftere. Det var i
1747 en liten uenighet med Gregers Olsen og Ole Jonsen Skjærset,
som klaget over, at Ellev hadde inngjerdet endel av deres felles ut
mark, og Ellev fikk da det råd av stiftamtmannen, hvis han fant sig
skyldig, heller å rette for sig i mindelighet og stille klagerne tilfreds
enn å la det komme til videre påanke, og dette gode råd har han
visst tatt sig ad notam; ti saken kan ikke sees å være forfulgt videre.
Tross alt ser det dog ut til, at Ellev har stått sig ganske godt
økonomisk. Gårdens hus har han dog ikke kostet mere på, enn han
var nødt til; ved besiktigelsen i 1747 har de kun vært i middels
forfatning. Der trengtes således nytt låvestål og nytt underlag un
der det ene fjøs, det annet måtte bygges helt av nytt, dessuten
trengtes et nytt stabbur og nytt underlag under stallen.
Av skiftet i 1755 efter hans hustru, Beret Halvorsdatter Minsås
nordre, ser vi, at hans hus var utstyrt med ting, som ikke var så
ganske almindelige på bondegårdene i den tid Således er der bl.
a. registrert trestoler og tinfat. Sildgarn og 28 favner torskegarn
viser, at han har drevet fiske i adskillig utstrekning, og en jernharv
med 25 tinder viser, at han heller ikke har forsømt jordbruket. Av
besetning noteres 3H hest, 8 kyr, 8 ungnaut, 16 sauer, 23 geiter
og 2 svin. Aktiva var 202 rdl. 1 ort 20 sk. og passiva 22 rdl. 14 sk.
På en stor auksjon over krongods i 1754 kjøpte sønnen, Elling
Ellevsen, gården for 271 rdl. kurant. Han fikk kgl. skjøte 28. ja
nuar 1755. Ellev døde på Hegstad i 1759, 74 år gammel.
Elling har også vært en dyktig mann, som økonomisk sått svært
gdot i det. Foruten jordbruket drev han kreaturhandel og fiskeri.
Forøvrig var han nok i høi grad sin fars sonn: Han har jevnlig
vært for retten. I 1754 er han stevnet av Sivert Flet og Hagen som

----
112 Bind III
---
forpaktere av sildtienden for ulovlig sildfiske en sondagsnatt uten
for Troneslandet. Dette innbragte ham en bot for helligbrode.
Året efter har han stevnet Anders Larssen Stiklestad og sin
nabo Jonas Ysse for ærerørige beskyldninger. Samme år er han
seiv stevnet av fogden for 3 slagsmål på Øren. Og Jon Auskin,
som var gjestgiver på Øren, hadde stevnet ham for beskyldninger,
men de blev forlikt således, at Elling tok beskyldningene tilbake.
I 1760 er han på en gang stevnet av Anders Holme, som han
pa hosttinget året for hadde truet med å skulle slå ihjel, av Ole
Lyngåsen for slagsmål i anledning av en hestehandel, som Ole
påstod, han var blitt snytt på, og av fogden for forstyrrelse av ting
freden, for overfall på Jon Nestvold, da denne efter forrettet arbeide
som stevningsmann skulde gå hjem, og endelig for å ha banket op
Kristen Hammer i dennes eget hus på Øren. Ved den siste saks
behandling, heter det, var Elling «så hoirostet og turede således
ved retten med bulder og allarm, at retten neppe kunde examinere
vidnet eller hore, hvad det talte, og som her annoteres til erindring
i fornodne tilfælde i henseende, at Elling tilforn ofte ved andre sa
ger, fogden på justitsens vegne idag har fort mod ham, og hvorved
han ligeledes har opfort sig, er bleven erindret om ærbodighed og
sommelighed»
Samme år var han kommet overens med Knut Jonsen Minsås
om å seige gården til denne for 600 rdl., hvorav 300 skulde leveres
i Jon Auskins hus på Øren om 8 dager. Hvis ikke pengene blev
betalt til fastsatt tid, eller Elling fragikk handelen, skulde der svares
den annen part 10 rdl. Da Knut kom med pengene, vilde ikke El
ling motta dem, men gikk sin vei. Herav blev det naturligvis atter
stevning, og nogen handel kom ikke i stand.
Året efter var han i trette med sin svoger, Tarald Eriksen Øren,
i anledning av skiftet efter dennes hustru, hvor Elling, som nu hadde
fått broren, Knut Hegstad (senere Hesgreien) med sig, stevnet Ta
rald, fordi denne hadde tatt i bruk en storbåt, som var dem utlagt
på skiftet, og hvorom var avtalt, at ingen skulde bruke den, før han
hadde utlost de andre. Tarald fremla avkall fra dem for arven;
men dette påstod de angikk bare penger. Tarald blev imidlertid fri
kjent mot å avlegge ed, og den nærmeste folge herav blev, at Elling
slo inn vindusrutene hos Tarald, hvorav naturligvis ny stevning.
Samtidig hadde han flere saker gående, dels for skjeldsord og dels
for gjeld, som han øiensynlig har kunnet, men ikke villet betale.
Elling døde allerede i 1766, bare 43 år gammel. Han må i den
forholdsvis korte tid, han eiet gården, ha drevet den betydelig op;
ti på skiftet efter ham blev den verdsatt til 750 rdl. Det var dog
pantegjeld på den til et belop av 500 rdl.; men på den annen side
hadde boet tilgode av adskillige debitorer. Dessuten eiet han hus

----
113 Bind III
---
på Øren; de blev solgt til kjøpmann Erik Dahlstrøm for 201 rdl.
Mange ting ved dette skifte viser et betydelig mere velstandsmessig
utstyr enn vanlig. Et langbord, et bord i sengstuen og ennu mere:
et speil til 2 rdl. hører til de sjeldnere ting på bondegårdene i den
tid. Seiv et bibliotek savnes ikke, om det enn ikke består av mere
enn en huspostill til 3 ort, en komunionsbok til 1 ort, en ditto til 8
Ysse vestre, sett fra nord 1928. Fot. H. Anderson.
sk. og en salmebok til 8 sk. 10 sildgarn, en line torskegarn, halv
parten i en not og et naust viser, at han likesom faren har drevet
sjoen. Bekkekvernen ved Knut Ysses demning taksertes til 6 rdl.
Der var sølvtøi for 11 rdl. 1 ort. Den registrerte besetning var 2K
hest, 10 kyr, 6 ungnaut, 23 geiter, 21 sauer og 1 svin. Aktiva blev
1379 rdl. 15 sk. og beholdningen 504 rdl. 3 ort 3 sk.
Seiv av skiftet fremgår minnelser om Ellings stridbare natur,
idet der i boet forelå krav på slagsmålsbøter efter en dom av 16.
februar 1765. Elling Ysse og Haldo Rosvold var kommet i klam
meri i Kristens hus på Øren. Det kunde ikke bringes på det rene,
hvem som hadde begynt; men alle vidner var enige i, at de hadde
vært i slagsmål og «ilde begegnet hinanden», hvorfor retten traff
den salomoniske avgjørelse å mulktere dem begge på 9 rdl., og da
slagsmålet var foregått på en søndag, fikk de dessuten 2 ort i til
legg for helligbrøde.
Ganske betegnende er de oplysninger, tingprotokollen gir, da
denne sak første gang var fore på vintertinget 1765. Det heter:
«Elling mødte og syntes vel at have noget at ville fremføre; men
som han ansåes beskjænket, kunde hverken retten eller nogen af


----
114 Bind III
---
tilstedeværende almue forstå ham», hvorfor saken måtte utsettes
til næste ting.
På skiftet efter Elling blev gården utlagt til enken og barna.
Enken, Karen Olsdatter Kalset, blev i 1768 gift med sersjant Paul
Olsen Austad av Inderøy. Da hun var død i 1785, skjøtet odels
mannen, Pauls stedsønn Ellev Ellingsen, gården til Paul for 860
rdl., hvorav 60 for odelsretten. Skjøtet er av 15., tgl. 16. august
1787. I 1793 lyste den annen stedsønn, Ole Ellingsen, odelsrett til
gården; men nogen innløsning blev det ikke av.
Ved Paul Austads død i 1792 avholdtes mindelig skifte, hvorved
enken, Ingeborg Eriksdatter, fikk utlagt halvparten og hennes to
stedsønner, Ole og Elling Paulssønner, hver en fjerdepart i gården,
som verdsattes til 750 rdl. Løsøret blev solgt ved auksjon for 401
rdl. 1 ort 19 sk. Boets aktiva var 1194 rdl. 3 ort 19 sk. og behold
ningen 295 rdl. 1 ort 16 sk.
Ole Paulsen innløste ifl. skjøte av 19. januar, tgl. 18. februar
1799, Ingeborgs og ifl. skjøte av 5. mars, tgl. 9. april 1801, Ellings
part. Elling var da på Oksvold i Sparbu. Ingeborg fikk et kår på
3 tdr. bygg og 3 tdr. havre samt for til 1 ku og 4 småfe.
I 1807 lyste Elling Olsen Sund av Inderøy odelsrett til gården.
Han var sønn av Ole Ellingsen, som var næsteldste sønn av Elling
Ellevsen Ysse. Dette førte til en odelssak, ført av Ole Ellingsen
(som nu kalles Nestvold) på sønnens vegne. Begge parter hadde
beneficium paupertatis med fri sakførsel. Ved dom av 9. august
1813 blev Ole Paulsen frifunnet og blev herefter i uforstyrret besid
delse av gården til sin død.
I anledning av et andragende om pengelån har Ole Paulsen i
1813 fremlagt en skriftlig erklæring fra prokurator Belbo og Ellev
Anderssen Holme om, at han er «en duelig gårdbruger og en stræb
som mand». De ansa gården verd 4 —5000 rbdl.
Ole døde i 1827. På skiftet efter ham blev gården verdsatt til
1200 spdl. Der var pantegjeld på den til et beløp av 360 spdl. Av
besetning registrertes 2 hester, 4 kyr, 4 ungnaut, 9 sauer, 9 geiter
og 1 svin. Boets aktiva var 1556 spdl. 4 ort 22 sk. og beholdningen
892 spdl. 2 ort 6 sk. Løsøret blev solgt ved auksjon for 316 spdl. 4
ort 22 sk. Ved takstforretningen oplyses, at gården kan fø 4 hester,
14 —15 kreaturer og 30 småfe, og at utseden er 18 —20 tdr. korn.
Der var 1 husmannsplass, og boet eiet tredjeparten i et ved gården
liggende kvernbruk. Der var ingen skog uten litt übetydelig til
brenne.
Ole Paulsen hadde i 1814 frasolgt jordstykket Østeraunet til
Knut Iversen Minsås. Se herom under Ysseaunet.
Et par år efter Ole Paulsen døde hans eneste sønn Paul. Moren,
Marit Åndersdatter, overdrog da ved skjøte av 20. august, tgl. 6.

----
115 Bind III
---
oktober 1831 gården til to av sine dotre, Ingeborg og Malena,
halvparten til hver, for tilsammen 1300 spdl. Da Marit dode sam
me år, fant imidlertid skifteretten det riktigst å føre gården til inn
tekt for boet. Det viste sig da, at når man trakk ifrå pantegjelden
og alle barnas arveparter efter faren, som innestod i boet, kom dette
i et underskudd av 138 spdl. 113 sk. Dotrenes arveparter var da
beregnet til 78 spdl. 109 sk. på hver.
Det var dengang 800 spdl. pantegjeld på gården til Trondhjems
sparebank mot 1. prioritet. Ingeborg og Malena (den siste var nu
gift med Kristofer Jonsen), måtte nu yderligere opta et 2. prioritets
lån på 400 spdl. i samme bank, og endelig lånte de i 1834 100 spdl.
av distriktslæge Hermann mot 3. prioritet og med jarver Holan
som kausjonist. Dette har de vel ikke kunnet klare; ti i 1838 opfores
Holan som gårdens eier, uten å ha fått noget tinglest skjote.
I 1835 var gårdens besetning 2 hester, 6 kyr, 20 sauer og 2
svin og utseden Va td. hvete, % td. rug, 3 a td. bygg, ( ) tdr. havre,
X A td. erter og 5 tdr. poteter.
Ole Holan var fra Holtålen, født 1793 og gift med Marie Ols
datter Aagaard, datter av Ole Torbersen Aagaard på Stiklestad
vestre. (Se Aagaardsætten, Stiklestad).
På skifte efter Ole Holan blev gården utlagt til sønnen, Marti
nus Holan, som fikk hjemmelsbrev på den 1., tgl. 15. november
1858.
I 1865 var besetningen 3 hester, 12 storfe, 20 sauer og 1 svin
og utseden Va td. hvete, 3 tdr. bygg, 16 tdr. havre og 18 tdr. poteter.
Gården hadde 3 husmannsplasser, hvorpå føddes 2 kyr og 10 sauer
og såddes X> td. bygg, 2 % tdr. havre og 4 tdr. poteter. På den ene
av plassene er hverken besetning eller utsed opført.
Martinus Holan døde i 1873 i Chicago, og på skiftet efter ham
blev gården utlagt til enken, Olme Arntsdatter, som fikk hjemmels
brev 8., tgl. 19. mai 1875. Hun blev siden gift med Jakob Jonsen
Molberg, som således kom i besiddelse av Ysse.
I 1875 var besetningen 3 hester over 3 år, 8 kyr, 5 ungnaut og
kalver, 24 sauer og lam og 5 svin og griser og utseden Va td. hvete,
2Vi td. bygg, 9 tdr. havre og 11 tdr. poteter. Der var 4 husmanns
plasser: 1: Lillemarken, 2 —3: Yssevald, 4: Leiret, hvorpå føddes
5 kyr, 15 sauer, 1 geit og 2 svin og såddes 1 td. bygg 2 u /u tdr.
havre, "/to td. erter og 8K tdr. poteter samt anvendtes */«> mål til
andre rotfrukter.
Martinus Holans eldste sønn, Ole Holan, overtok gården i 1893
og Jakob Molberg med hustru fikk et kår til en årlig verdi av 400 kr.
Jakob Molberg har gjort sig adskillig bemerket ved sine natur
videnskapelige interesser. Især er hans samlinger til belysning av
Verdalens kvartærgeologi av betydning. Størsteparten av samlin

----
116 Bind III
---
gene testamenterte han til Levanger lærerskole; men en del finnes
også i Det paleontologiske museum ved Universitetet i Oslo. (Se
avsnittet: Geologi).
Ole Martinussen Holan var i en årrekke bygdens ordfører. Som
sådan gjorde han sig fortjent ved å ta initiativet til kommunens
innkjøp av Verdalsgodset. (Se: Proprietærgodser). At dette kjøp
ikke fikk den verdi for bygden, som
det kunde ha fått, var ikke hans
skyld.
I 1901 kjøpte Holan parsellen
Dalbak av Norberg nedre (gårdsnr.
11, bruksnr. 5), omkring 80 mål,
som siden har ligget under Vsse
vestre.
Fr as kil te par ter:
Gran, gårdsnr. 12, bruksnr. 2,
skyld mk. 0.32 er skyldsatt 23. juni,
tgl. 12. august 1884, og av Jakob
Molberg solgt til Gjert Pedersen for
200 kr. Skjote 1., tgl. 13. aug. 1884
fonsborg, gnr. 12, bnr. 3, skyld
mk. 0.54, skyldsatt 7. mai, tgl. 11.
august 1885, og av Jakob Molberg
seigt til Ole Ingebrigtsen for 920 kr.
Skjote 10. febr., tgl. 12. aug. 1885
Jakob Molberg, Ysse.
Grande, gnr. 12, bnr. 4, skyldsatt samtidig med foregående for
mk. 0.41 og av Jakob Molberg solgt til Sakarias Nilssen for kr. 694.
Skjote 10., tgl. 12. august 1885. Liendommen er den tidligere plass
Lillemarken, og her er maleren Severin Grande født.
Non/m, gnr. 12, bnr. 5, mk. 0.54, er i 1912 solgt til Ole An
finsen.
Sakshaug, gnr. 12, bnr. 6, mk. 0.43, er i 1895 solgt til Marti
nus Sakshaug.
Heimdal, gnr. 12, bnr. 7, mk. 0.30, er i 1900 solgt til Olaus
Heimdal.
Alf heim, gnr. 12, bnr. 8, mk. 0.30, er i 1900 solgt til Kristian
Giskås.
Severin Grande er født den 8. november 1 869 på plassen Lille
marken under Ysse vestre av foreldrene Sakarias Nilssen og hu
stru, Ingeborg Anna Jonsdatter. Faren kjøpte i 1885 plassen,
som fikk navnet Grande.
Severin Grande fikk sin første utdannelse (1896) på Den kon
gelige kunst- og håndverksskole i Oslo og arbeidet senere under


----
117 Bind III
---
Eyolf Soofs, Erik Werenskiolds og Harriet Backers ledelse. Vin
teren IQO5 —06 var han første gang i Paris og besøkte her Aca
démie Colarossi, arbeidet foråret s. å. på Zahrtmanns malerskole
i Kjobenhavn og vendte hosten l ( )07 med statsstipendium tilbake
til Ac. Colarossi, hvor Chr. Krohg nu var hans lærer. Vinteren
1908 —09 opholdt han sig 3 måneder i Italia og vinteren 1913 —
—14 i Marseille; ide senere år har
han vært bosatt i Oslo.
Han velger vesentlig interiører
(især bondestuer), gatepartier og
stundom landskaper som sine mo
tiver. Især bondestuenes maleriske
indre og partier fra Oslos gamle og
forfallne østlige bydeler har fengslet
ham, og fra sine reiser i Frankrike
og Italia har han bragt en rik høst
av gatepartier og landskaper. I disse
senere arbeider har hans maleriske
stil utviklet sig i impressjonistisk ret
ning, og han har opnådd en klarere
og rikere farve og samtidig en fastere
form. Han søker å legge farvene i be
stemte toneflater og utelate de unød
vendige detaljer, som tidligere ved
siden av en tung, brun tone har
svekket hans arbeider.
Kunstmalev Severin Grande.
Fot. L. Forbech, Oslo.
Grande er avgjort en av de dyktigste blandt det yngre kull av
norske malere og besitter megen både malerisk kraft og finhet.
Et «Kjøkkeninteriør» finnes i kunstmuseet i Oslo, andre arbeider
i samlingene i Trondhjem og Kristianssand samt i Rasmus Meyers
samling i Bergen. Han har jevnlig utstillet på statens årlige ut
stillinger i Oslo og har også holdt flere separatutstillinger; dess
uten har han gjentagne ganger deltatt i norske utstillinger i ut
landet, således i San Franciskoutstillingen 1914, hvor han fikk
Mention honorable. 1914 deltok han i «De 14» s utstilling på
jubileumsutstillingen i Oslo.

YSSE ØSTRE Gårdsnr. 13.

 Ysse østre 1954 
Oluf (eller Ole) brukte hele gården til i 1635 og en del av den
helt til 1642; da må han ha vært en meget gammel mann. Han
sees sammen med Anders Holme å ha skattet for 1 øre odelsgods,
så han har eiet litt i gården. I 1640 er odelsparten svunnet inn til
8


----
118 Bind III
---
X> øre og siden blir den helt vekk; Kronen eier hele gården. Ole
har muligens allerede i 1622 opgitt en del av den; ti dette år sees
Tørris Olsen å ha betalt 22 daler i bygsel for 1 sp. 2 øre 2 ørtuger
i Ysse. Det kan være i denne gard, og Tørris kan være Ole Ysses
sønn; han nevnes imidlertid ikke mere, så han er rimeligvis død ikke
lenge efter, og Oluf opføres fremdeles som eneste bruker.
Ysse østre, sett fra sydøst 1929. Fot. H. Anderson.
I 1635 bygslet sønnen, Baro Oluf sen, 1 sp. i gården, «som hans
gamle fader for ham oplod». I bygsel betalte han 13 rdl. Og i 1642
bygslet Baro de resterende 2 sp., «hans gamle fader oplod» for en
bygselsum av 30 rdl. Dermed hadde han altså hele gården, som
han brukte til sin død.
I 1656 har så Anders Olsen «fest Ydse, Bardo Olsen fradøde,
skal have enken Ingeborg tilegte». Bygselsummen var nu 48 rdl.
Anders var i 1665 40 år gammel, og der var en sønn. Tørris
Barosen, hjemme. Han var dengang 13 år.
Gården hadde i 1657 en besetning på 2 hester, 16 naut, 7 sauer
og 4 svin. I 1669 sattes tienden til 2 tdr. bygg og 6 tdr. havre,
ledingen til 1 rdl. og småtienden til % rdl. Til gården hørte 2
kverner. Der fantes «hommelhauge och ellers ingen tilfelde». Skyl
den blev foreslått nedsatt til 2 sp.
Hvor lenge Anders har brukt gården, er übekjent; han opføres
der ennu i 1680-årene og har muligens brukt den helt til omkring
1700. «Gamle Anders Ydse» opgis å være død den 30. juni 1718.
Hvis dette er den samme — hvilket er rimelig — må han være blitt
over 90 år gammel og har vel da forlengst opgitt gården. Det er


----
119 Bind III
---
formodentlig hans enke den «enken Sara Ydse», som dode 28. april
1719, 82 år gammel.
I 1702 bygslet Oluf Olaf sen Øster Ysse og betalte full bygsel,
som da var 30 rdl. Han opføres der ennu i 1711; men i 1718 heter
brukerne Anfin og Jon. Den første var smed. Forresten synes bru
ken av gården i disse tider å ha vært noget uregelmessig, og bygslet
har den ikke vært, men brukt bare for avgift.
Bedre blev det naturligvis ikke efter det tap, opsitterne led ved
svenskenes innfall i 1718. Det opgis som følger:
Skigarden med kornstaur og hummel-
Tilsammen 78 rdl. 24 sk
Gården lå året efter usådd og ganske øde.
Så er Anders Larssen kommet dit. Han var i 1709, da han blev
gift, dragon på Reppe og bodde i 1710 på Øren. I 1718—19 har
han vært på Fleskhus — sees i 1725 å være stevnet for landskyld
av denne gard. Til Ysse kom han antagelig i 1720.
Ved matrikuleringen i 1723 oplyses, at gården ingen skog har
uten til gjerdefang og brenneved, seter % mil borte, ringe bumark,
et kvernsted, ansatt til årlig å svare 4 sk. Den betegnes som lett
vunnen og temmelig kornviss. Utseden var 18 mark rug, \% td.
b > 7 gg, 10 tdr. havre og X A vog grå erter, avlingen 45 sommerlass
høi og 5 lass ekerhøi og besetningen 2 % hest, 7 kyr, 6 ungnaut, 12
sauer og 5 geiter. Tienden blev sått til Ve skjeppe rug, 1 td. bland
korn, 2 tdr. havre, 18 mk. erter, 2 mk. lin og 14 mk. ost. Skylden
blev foreslått nedsatt 2 øre. Herom uttaler matrikuleringskommi
sjonen sig utførlig således:
«Krigs Jordebogen udwiiser, at denne gard har ved dend in
Anno 1705 holdne Commission, formedelst dendz Dyre Leje og
Ringhed sampt till soulagement for Dragoun Hestens underhold
ning, nødt een billig Moderation og nesten dend fulde Landskylds
efftergivelse, udj dend samme Tiid ansatte Hartkorn Taxt, men som
det er wenteligt, at Landskylden med widere Jordebogens Rettig


----
120 Bind III
---
heder på Hans Kongl. May.s eget beholdne og til Cavalleriet ud
lagde godz hereffter tilfulde kommer at bereignes og betales, så
skulle det falde denne gard umueligt effter dens udj Matriculen an
satte dyre Taxt at udrede alle påløbende skatter og Rettigheder,
hvorfor mand dend nødvendig, om dend ellers skal kunde blive be
stående med ovenanforte af f elding har mattet ansee; Og er uden
ved gårdens aufling, for opsidderen intet at fortiene.»
Det sees herav, at den ikke har kunnet svare landskylden, men
har vært brukt vesentlig for skatter og utredsler. Nedsettelse av
skylden fant dog ikke sted, hvorfor den formodentlig også efter
denne tid har vært brukt på samme måte.
Anders Larssen døde i 1735. Skiftet tyder på, at det har vært
nokså trangt for ham. Efter tiendeangivelsen beregnedes årets av
ling til 9 tdr. bygg og 18 tdr. havre, hvilket synes lite, idet der var
utsådd 2X- td. bygg og 10 tdr. havre. Besetningen var 3 gamle og
dårlige hester, 4 kyr, 4 ungnaut, 8 sauer, 12 geiter og 3 svin. For
øvrig notertes endel sjoredskap. Boets aktiva var 67 rdl. 3 ort 8 sk.;
men der var forholdsvis megen gjeld, deriblandt et åbotsansvar på
7 rdl. 12 sk., så vedlikeholdet har nok ikke vært riktig bra. Behold
ningen blev derfor ikke mere enn 7 rdl. 23 sk.
Anders må dog ha vært en ganske ansett mann, hvad vi kan
slutte av, at der til begravelsesomkostninger innrømmedes 16 rdl. —
adskillig over det sedvanlige.
Enken, Anne Larsdatter, blev samme år gift med dragon Jonas
Bastiansen, som derved kom i besiddelse av gården.
Under Ysse vestre er omtalt, hvordan opsitteren der, Ellev Knut
sen, lå i strid med sine naboer, bl. a. hvordan han gikk til hånd
gripeligheter mot Anne Ysse. Hun var nok heller ikke så from
nettop. I 1738 sees hun å være stevnet av lensmann Ole Østvold
for sin optreden overfor ham, da han var der på utpantningsforret
ning for lensmannstollen. Hun hadde ifl. vidnene uttalt, at hadde
hennes klær vært skaret som hans, skulde hun vel ha betalt ham,
og da hun ikke kunde gjøre det seiv, skulde hun nok finne råd til å
treffe ham på det sted han ikke ventet. På tinget 2. juni 1738
møtte Jonas Ysse på sin kones vegne og bad om forladelse og lovet
å betale 3 rdl. i omkostninger, hvorefter lensmannen lot saken falle.
På en auksjon over krongods i 1754 kjøpte Knut Anderssen
Borgen gården for 270 rdl. Skjøtet er av 31. desember 1754, tgl.
6. september 1755. Knut var en brorsønn av Ellev Knutsen Ysse
vestre Ved skjote av 5. april 1759 overdrog han den igjen til kjøp
mann Erik Dahlstrøm på Øren for 330 rdl., idet han forbeholdt sig
å bruke den som bygselmann for sin og hustruens levetid, samt
at hvis Dahlstrøm skulde ville seige den til nogen, som aktet å bebo
den (hvorved Knut altså kunde bli drevet fra bygselen), skulde den

----
121 Bind III
---
først tilbys ham for 330 rdl. Bygselseddel på gården fikk Knut
først 8. januar, tgl. 15. august 1766.
Knut har drevet adskillig med kreaturhandel: Ved en sak, an
lagt imot ham i 1766 av Jon Auskin på Øren, oplyses, at han
sammen med denne hadde drevet handel med kreaturer på Røros.
Det gjaldt denne gang en forretning om 52 kyr samt dessuten 12,
som Jon påstod, at Knut ikke hadde gjort rede for.
Under 24. mai 1766 fikk Dahlstrøm kgl. bevilling til å make
skifte Ysse østre til Trondhjems bispestol mot Østvold, hvorefter
han under 12. juni, tgl. 15. august 1766, skjøtet gården til bispe
stolen. Dette førte til, at Knut, som synes å ha vært næsten like så
kranglevoren som hans slektninger på nabogården, anla sak mot
Dahlstrøm, idet han nu mente ikke lenger å være i trygg besiddelse
av gården, og forlangte, at Dahlstrøm skulde stille kausjon for
Ysses rolige besiddelse eller i mangel derav overlate ham Østvold.
Retten fant ham dog tilstrekkelig betrygget ved en klausul i make
skiftebrevet, inntatt i skjøtet, om at ingen opsitter på gården måtte
gjøres husvill, og da Dahlstrøm ikke hadde solgt til nogen, som
trengte å bebo gården, skjønnedes ikke annet enn at hans frykt var
utidig, hvorfor Dahlstrøm frifantes.
Knut var en ganske velstående mann: På skifte i 1767 efter
hans hustru, Beret Olsdatter, var aktiva 353 rdl. 1 ort 9 sk. og be
holdningen 242 rdl. 1 ort 16 sk. Der registrertes en besetning på
2 hester, 9 kyr, 5 ungnaut, 12 sauer og 10 geiter; videre en foss
kvern til 6 rdl., 6 sildgarn, en jernharv, sølvtøi for 3 rdl. 3 ort og
dessuten så sjeldne ting som 5 krustallerkener og 5 krusfat.
Saken mot Dahlstrøm har han visst nærmest anlagt, fordi han
vilde ha gården igjen, idet han neppe har likt sig som leilending.
I 1768 opgav han Ysse og kjøpte Norberg av Dahlstrøm. Denne
gard byttet han imidlertid allerede i 1773 bort til Anders Gun
bjørnsen mot Storvuku. Knut flyttet i 1777 til Levanger landsogn,
hvor han kjøpte gården Okkenhaug, og her døde han i 1827, 97 år
gammel. Han er stamfar til Okkenhaug-ætten. (Ystad: Ættetavlor
frå Indherad).
I 1770 blev Amund Henriksen Østvold leilending på gården.
Han hadde gått inn på å tilbakelevere Dahlstrøm sin bygselseddel
på Østvold, mot at denne skaffet ham biskopens bygselseddel på
Ysse. Knut Anderssen avstod sin bygsel til Dahlstrøm mot å få
til bruk 4 mål åker av Aunvolden nærmest ved grinden samt rett
til å slå et eng, Lilleaunet, og Dahlstrøm fikk så bygselbrev på
Ysse av biskop Gunnerus 8. januar, tgl. 22. februar 1770, hvor
efter han avstod bygselen til Amund, som fikk bygselbrev 13.
mars, tgl. 15. august 1770.
I den kontrakt, som under 12. mars samme år var oprettet mel

----
122 Bind III
---
lem ham og Dahlstrøm angående byttet, var imidlertid intet nevnt
om undtagelsen av Lilleaunet og Aunvolden, hvilket medførte pro
test fra Amunds side ved bygselbrevets tinglesning. Det finnes ikke
mere om denne sak; rimeligvis har vel Dahlstrøm på en eller annen
måte mattet holde ham skadesløs.
Litt ufred har det vært mellem naboene også i Amunds tid:
Paul Ysse vestre har i 1773 stevnet Knuts kone, Marta, for ære
rørige skjeldsord, som hun imidlertid nektet å ha fremført, hvorfor
hun blev frifunnet.
Amund opgav gården delvis i 17Q2, hvorefter hans stedsønn,
Peder Evensen, fikk bygselseddel av biskop Schønheyder 4. oktober
1792, tgl. 21. februar 1793. Amund var blitt blind, men forbeholdt
sig allikevel å bruke halve gården, så lenge han formådde; siden
skulde han ha kår. Da Amund var død, oprettet Peder Evensen i
1805 kårkontrakt med moren, Marta Pedersdatter, hvorefter hun
fikk 3 mål åker til havre, 1 mål til bygg samt et lite stykke til poteter,
lin og kålrabi, 4 lass vollhøi, 6 berger havrehalm og 4 berger
bygghalm.
Det gamle kvernsted, som tilhørte begge Ysse-gårdene i felles
skap, var nedfalt. I 1795 oprettet Peder Evensen og eiersken av
Ysse vestre, Ingeborg Eriksdatter, kontrakt om å gjenopføre det i
elven nedenfor gården på Ysse østres grunn.
Peder Evensen var født på Gjørv på Inderøy i 1762 og var sønn
av Even Pedersen og Marta Pedersdatter, Amund Henriksens
annen kone. Dette oplyses i en sak mot ham i 1812 angående over
hørighet med hensyn til veiarbeide m. v.
I 1823 oplot han gården for sønnen, Even Pedersen, mot et kår
til sig og hustruen på 3 tdr. bygg, 7 tdr. havre og for til 2 kyr og
6 småfe. Landskyld og landbohold på gården beløp sig dengang
til 8 spdl. årlig. Even fikk bygselseddel av biskop Bugge 14. april,
tgl. 16. august 1823.
I 1835 var gårdens besetning 3 hester, 11 storfe, 18 sauer, 10
geiter og 1 svin og utseden Va td. rivete, % td. rug, 1 X td. bygg,
10 tdr. havre, Va td. erter og 3 tdr. poteter.
Even må ha vært ganske godt situert økonomisk; ti ved skifte i
1842 efter hans hustru, Ingeborg Eriksdatter, var boets aktiva 616
spdl. 4 ort 16 sk. og beholdningen 495 spdl. 1 ort 14 sk. Den
registrerte besetning er dog så übetydelig, at den ikke kan betegne,
hvad der dengang kunde fødes på gården, hvad nu grunnen
kan være.
Sønnen, Peder Evensen, overtok gården som leilending efter sin
far ifl. bygselbrev fra Kirkedepartementet av 7. mars, tgl. 19. aug.
1868. Den hadde i 1865 en besetning på 4 hester, 12 storfe, 21
sauer og 3 svin og utseden var Vs td. hvete, 1 % td. bygg, 12 tdr.

----
123 Bind III
---
havre, % td. erter og 10 tdr. poteter. Der var 1 husmannsplass
med en besetning på 1 ku og 2 sauer og en utsed av Ye td. bygg,
Vi td. havre og 2'A td. poteter.
I 1875 var besetningen 3 hester over og 2 under 3 år, 8 kyr, 4
ungnaut og kalver, 25 sauer og lam, 9 geiter og kidd og 3 svin
og griser og utseden 2 tdr. bygg, 12 tdr. havre, % td. erter og 10
tdr. poteter, hvorhos Ve mål bruktes til andre rotfrukter. Der var
1 husmannsplass: Ysseaunet, hvorpå foddes 4 sauer og 1 geit og
såddes l A td. poteter.
Peder Evensen dode i 1900, og gården blev ved hoieste resolu
sjon av 13. mai 1904 solgt til enken, Ber et Maria Bårdsdatter Haga.
Efter hennes ønske blev gården straks skjøtet til eldste sønn, Edvard
Pedersen. Skjøtet er utstedt av Regjeringen og datert 27. mai 1904.
I 1915 solgte Edvard gården til broren, Johannes Pedersen.
Okkenhaugætten.
(Se Austad: Ættetavlor frå Innherad).
A. Knut. (Muligens Knut Vuku, opsitter på Vuku i 1685).
B 1. Anders Knutsen Borgen, + 25. septbr. 1735, 44 år * 1716
Marit Halvorsd. Minsås nordre. Hun * 2 ) 1736 Ole Peder-
sen Hesgreien, som bygslet Borgen 1736.
Cl. Halvor Anderssen Lunden, f. p. Borgen 1720, 1 p.
Lunden 1765. * 1747 Ingeborg Amundsd. Gudding,
f. p. Gudding 1724, t 1803. Hun * 2 ) 1766 Ole El
lingsen (Berg) Lunden og * 8 ) Johan Olsen.
D 1. Amund Halvorsen, f. p. Lunden 1753, + 1770.
D 2. Marit Halvorsd., f. p. Lunden 1747. * Ole Olsen
Næs vestre, + 1798. (Se Næsætten).
D 3. Beret Halvorsd., f. p. Lunden 1755, t 1832. * v )
Mil enkemann Elling Sevaldsen Valstad, f. p.
Stiklestad 1722, t 1782. *-) 1783 Lars Sivertsen
(Gudding) Valstad, + 1789, 41 år. * :i ) 1790 El
ling Nilssen (Vist) Valstad, t 1822.
E I. 1 Beret Ellingsd., f. p. Valstad 1779. * 1800
Ole Sevaldsen (By) Flåtten, hennes søsken-
barn.
F 1. Ingeborg Olsd., f. p. By 1801. * 1837.
F 2. Elaus Olsen, f. p. Flåtten 1803.
F 3. Beret Olsd., f. p. Flåtten 1809.
F 4. Sevald Olsen, f. p. Flåtten 1812, t 1896.
* 1848.
E2.-Susanna Ellingsd., f. p. Valstad 1781, t
1786.

----
124 Bind III
---
E 3.-' Elling Larssen, f. p. Valstad 1787. * 1818 Karen
Pedersd. Leirfald.
E 4. 2 Anne Larsd., f. p. Valstad 1784. * 1816 Ole Peder
sen Leirfald.
E 5. 3 Nils Ellingsen, f. p. Valstad 1793.
E6. ;! Anne Ellingsd., f. p. Valstad 1791, + 1820. * 1817
Anders Olsen (Næs) Lerfald v., f. p. v. Næs 1785.
Fl.Marta Andersd., f. 1818 p. Valstad, t 1851?
* 1841.
F 2. Beret Andersd., f. c. 1820.
E 7. ;i Ingeborg Ellingsd., f. p. Valstad 1796, + p. Balgård
1880. *>) 1817 Peder Pedersen Leirfald, f. c. 1791,
t 1831. ••) 1843 Johannes Johansen, f. c. 1808,
husm. p. Brugjerdet under Leirfald v. (1865), t 1873.
D 4 Malena Halvorsd., f. p. Lunden 1757. * Ole Olsen Faren
nedre. (Stamtavle Faren n.).
Jon Anderssen, f. p. Borgen 1724.
Knut Anderssen Ysse eller Okkenhaug, f. p. Borgen 1730,
kjopte Norberg 1768, Okkenhaug 1777, t der 1827. * x ) 1755
Beret Olsd. Vist. * •) 1768 Marit Olsd. Bjorgan.
D I. 1 Kirsten Knutsd., f. p. Ysse 1755, r 1760.
D 2. Anders Knutsen Gustad, f. p. Ysse 1757 * Anna Pe
dersd., f. 1758.
E 1. Peder Anderssen Melby, f. 1787. * 1813 enke Guru
Pedersd. Melby, t 1833, 53 år, enke efter Elling Ol
sen Melby.
Fl. Pedersd., f. p. Melby 1814. * x ) 1833
Erik Olsen Levring (kjopte Melby), t p. Melby
1844. * 2 ) 1848 Teodor Toresen Melbyvald, f.
c. 1822.
G 1. Inger Maria Eriksd., f. 1839. * *) Oluf Ja
kobsen Leklem p. Forbregd, f. 1835. * 2 )
Rasinus Novik, Ytterøy. (Se Leklemsætten)
G 2. 2 Edvard Teodorsen Melby. I Amerika. *
Bina Jakobsd. Hogås. (6 barn, alle i Ame
rika).
G 3. 2 Peter Teodorsen Melby, hovslager, f. c.
1850. * Hansine Sagsveet.
G 4. 2 Guru Anna Teodorsd., f. c. 1849. * Bernt
Johannessen Melbygraven.
E 2. Dordi (eller Dorte) Andersd. Rinnan, f. 1792. **)
Bård (fra Sparbu). * 2 ) enkemann Nils Ottesen Rin
nan. (Han hadde før vært * Sigrid Knutsd. Okken
haug.

----
125 Bind III
---
F I. 1 Peter Bårdsen Rinnan. Ukj.
F 2. 2 Sefanias Nilssen Rinnan, f. 1834. (Bodde i Bekkastua i
Mullien). * Anne Johanna Knutsd. Gustad (hans søsken-
barn), f. 1840.
Gl. Nils Kristian Sefaniassen Rinnan, f. 1873. * Teile
Augusta Sørensd. Hallan.
G 2. Dortea Julie Sefaniasd. Rinnan, f. 1877, t 187'-).
G 3. Dortea Julie Sefaniasd. Rinnan, f. 1883. * Martin
Haug fra Verdalsøra.
G 4. Sefanias Sefaniassen Rinnan, f. 1885. I Amerika.
F 3. 2 Aleksander Nilssen Rinnan, f. 1836. Var i 1875 forpak
ter p. Røstad nedre, bodde senere på Kjønstad, Levanger
neset. **) Beret Larsd. Lennes. *■) Elen Margrete
Eriksd. Salthammer, f. 1842.
Gl. 1 Lasse Aleksandersen Rinnan, f. 1859. Bonde på
Vollan ved Haugskot. * l ) Laura Kjønstad. * ')
Gjertrud Johannesd. Byrås(?)
G 2. 2 Dortea Nikoline Aleksandersd., f. 1875. * Per Sende
på Geburstad.
G 3. 2 Bergitte Aleksandersd. R. * Ole Johannessen Næs,
sersjant. (Stamt. Næs).
G 4. 2 Maria Aleksandersd. R.
Ragnhild Andersd. Rosvold, f. 1794 p. Gustad, + p. Rosvold
1860. #1 ) 1821 Ole Olsen Rosvold, f. c. 1760, t 1822. • ')
1822 Johannes Eriksen Rosvold, f. p. Salthammer 1790, t p.
Rosvold 1874.
E 3.
F l.Ole Johannessen Rosvold søndre, f. 1827. * 1870 Anne
Olsd., f. 1839 i Vuku.
G 1. Erik Olsen Rosvold søndre, f. 1871. *
G 2. Johannes Olsen Kjæran, f. 1875. * Julie Kjæran.
G 3. Ragnhild Olsd. * Anders Johannessen Rosvold nor-
dre, f. 1869.
Knut Anderssen Gustad, f. 1796, t 1840. * Johanna Pedersd.
Tynes, t 1859. Da Johanna blev enke, giftet hun sig med Peter
Olsen Reitan. De solgte siden Gustad og kjøpte Reitan. Siden
solgte de også denne gard og bodde tilslutt i Kleven.
F 1. Karen Fredrikke Knutsd., f. 1822. * Jon Munkeby.
G 1. Knut Jonsen Munkeby, f. 1858. Fanejunker ved un
derofficersskolen på Harstad. * Jette Skånes, Borgsøy.
G 2. Anna Jonsd. * snekker Øyen, Trondhjem.
F 2. Annæus Knutsen Røstad, f. 1824. Han bodde på Røstad
øvre i 1865. * Birgitte Andersd., f. p. Ulve 1816, enke
E 4
efter Johannes Røstad.
G 1. Ingeborg Karoline Annæusd., f. 1853.

----
126 Bind III
---
G 2. Knut Annæussen Rostad, f. 1854. Kjører på
Levanger. * Birgitte Hansd. Haugrønning, In
derøy.
F 3. Anne Knutsd. Grevskot, f. 1828. * Steffen Kjelberg
sen Munkeby, f. 1820. Bonde på Grevskot. Han * 2 )
Ragnhild Andreasd. Røstad.
G 1. Kaspara Steffensd. Grevskot. * Nils Eriksen Ok-
kenhaug.
G 2. Knut Steffensen Grevskot, f. 1858, + 1880.
F 4. Sara Collet Knutsd. Gustad, f. 1833, + 1880. * Eli
sæus Kristiansen Vold, Levanger. Reiste til Amerika.
G 1. Paulina. I Amerika.
G 2. Kristian. I Amerika.
F 5. Barolina Pauline Knutsd. Gustad, f. 1838, + 1838.
F 6. Anne Johanna Knutsd. Gustad, f. 1840. * Sefanias
Nilssen Rinnan, f. 1834.
F 5. Halvor Anderssen (Gustad) Baglan, f. 1797 i Levanger
landsogn. * ') 1826 Elen Ellingsd. Balhald, f. p. Bal
hald 1802, t 1849 p. Baglan. * 2 ) Kirsten Lorentse Jo
hannesd., f. 1816.
Fl. Anders Halvorsen Rosvold, f. 1826. * 1851 Randi
Olsd. Rosvold store, f. 1827 i Melhus.
Gl. Ole Edvard Anderssen Rosvold, f. 1852.
G 2. Hanna Andersd. R., f. 1855. * Olaus Ellingsen
Vinne.
G 3. Martinus Anderssen R., t som barn.
G 4. Martinus Anderssen Rosvold store, f. 1864. *
Anna Skjørholmen.
G 5. Anne Kristina Andersd. R., f. 1869. * Oluf Nes
fra Bjugn, snekker.
G 6. Ragnhild Andersd. R., f. 1871. * Bernt Veie,
skomaker.
F 2. Elling Halvorsen Baglan, f. 1831, t 1910. * Elen
Anna Pedersd. Balhald, f. 1838, t 1910. De blev.be
gravet samme dag. 2 barn + små.
F 3. Allenius Halvorsen Baglan, f. 1839, ugift.
E 6. Anna Andersd. Gustad, f. 1800. | x .„. ITI .
E 7. Beret Andersd. Gustad, f. 1800. | Tvilh "g er - Uk J-
D 3. Marit Knutsd. (Okkenhaug) Næs, f. p. Ysse 1759. * 1789 Ole
Olsen Næs vestre, t 1798. (Se Næsætten).
D 4. Kirsten Knutsd., f. p. Ysse 1762, t samme år.
D 5. Ole Knutsen (Okkenhaug) Duvsete, f. p. Ysse 1763. * 1789
Beret Olsd. Reistad, f. 1764.
E I.Ole Olsen Duvsete, f. 1791. Ukj.

----
127 Bind III
---
E 2 Knut Olsen Duvsete, f. 1792. Han kalte sig Solberg.
* Elen Solberg (fra Verdalen?). Ingen barn.
E 3 Halvor Olsen Duvsete, f. 1794, + 1864. * ') Sigrid Tør
risd Ravloplads, + 1844. * *) Anne Solberg (Verdalen?).
F 1 Olaus Halvorsen Duvsete, f. 1833. Flyttet til Sverige
og bosatte sig der.
F 2 Teodor Bendik Halvorsen D., f. 1836. I Sverige.
F 3. Sefanias Halvorsen D., f. 1840, t i 18-årsalderen.
E 4 Andreas Olsen Duvsete, f. 1707. Ukj.
Kirsten Knutsd. Rosvold, f. p. Ysse 1765. * 1703 Ole Olsen
Rosvold, f. 1770. Ingen barn.
Marit Knutsd f 1767. (Moren var Mali Taraldsd. Reitan).
Ole Knutsen Sæter, Skogn, f. p. Ysse 1760. * 1802 Ragnhild
Olsd. Sæter, f. p. Høiloen, enke efter Jon Toresen Sæter. (Se
Høiloen).
E 1 Elen Olsd. Rindsem, f. 1803, t før 1843. * Knut Nilssen
Rindsem, f. 1808. (Se nedenfor D 10, E 2).
E 2 Marta Olsd. Røstad, f. 1806. * vaktmester Andreas Jo-
nassen Røstad på Rinnan øvre.
Beret Knutsd. Rindsem, f. p. Norberg 1771. * 1800 Jens
Jørgensen Rindsem, f. 1764. Ingen barn.
Sigrid Knutsd. Rinnan, f. p. Storvuku 1773. * Nils Ottesen
Rinnan, f. 1778. Han * 2 ) Dordi Gustad, brordatter av hans
første kone.
E 1 Otte Nilssen Rinnan, t 1831. * Beret Kjæran.
F 1. Serina Birgitte Ottesd. By, f. 1820. * Hans Jakobsen
By, f. 1821, sønn av klokker By i Ekne. Var lans
mannsdreng hos Lynum i 14 år og bodde da på
Ulve. Siden bodde de på en plass under Geite.
G 1. Oluf Hanssen By, f. 1852, + av gulfeber i Rio
Janeiro. Ugift.
G 2. Laura Hansd. By, f. 1854. * måler Engvik,
Vardø.
G 3. Birgitte Hansd. By. * styrmann Evjen, Bodø.
G 4. Fredrik Hanssen By, fabrikkarbeider i Trond
hjem. * Anna Flåskog, Orkdal.
G 5. Marius Hanssen By, f. 1876, smed, bor ved
Geite. * Anna Nordli fra Verdalen.
E 2. Knut Nilssen Rindsem, f. 1808. * l ) Elen Olsd. Sæter,
f. 1803. * 2 ) Guru Anna Andersd. Munkeby, f. 1802.
Fl. 1 Oluf Knutsen Rindsem. * Johanna Holte, datter av
en hovsmed ved Levanger. De reiste til Amerika.
Gl. Knut Olufsen Rindsem. * i Amerika.
F 2. Ragnhild Knutsd. Skågset, f. 1833, t 1004. *»)

----
128 Bind III
---
Knut Helgesen Skågset, f. 1813? * 2 Mikal Fre
driksen (Hove) Hellem.
G I. 1 Anna Knutsd. Graff, f. 1859. * Rasmus Graff,
bonde på Hegle i Frol.
G 2} Elen Knutsd. Leveras, f. 1861. * Karl Leveras.
G 3. 1 Hansine Knutsd. Skågset, + som barn.
G 4. 1 Karen Knutsd. Næs, f. 1865. * Martin Mikal
sen Næs, kaptein på D/S «Orkdal». (Se
stamtavle Næs).
G 5. 1 Johanna Knutsd. Tynes, f. 1868. * Ole Mikal
sen Hellem på Tynes ovre, f. 1866.
G6 1 Grete Knutsd. Rostad, f. 1871. * Knut Mar
tinsen Rostad, Rindsem.
G7 1 Knut og G 8. 1 Ragnhild Skågset, tvillinger,
+ som barn
G Q. 2 Ragnhild Mikalsd. Hellem, f. 1877.
F 3. 1 Sara Knutsd. By. * Ole Georgsen By, Verdalen. I
Amerika. 4 barn, alle * i Amerika.
G 1. Elen Olsd. By.
G 2. Georg Olsen By, f. 1867.
G 3. Karl Olsen By, f. 1870.
G 4. Maria Olsd. By, f. 1874.
F 4. l Otte Knutsen Rindsem, f. 1837. * Ragnhild
Georgsd. By, Verdalen, f. 1838. 4 barn, alle * i
Amerika.
G 1. Karl Fredrik Ottesen By, f. 1863.
G 2. Elen Ottesd. By, f. 1861.
G 3. Oluf Albert Ottesen By, f. 1867.
G 4. Elen Margrete Ottesd. By, f. 1868.
F 5. 2 Elen Anna Knutsd., f. 1840. * Martin Andreassen
Rostad på Rindsem, f. 1829. 2 barn.
F 6. 2 Birgitte Knutsd. Hallan, f. 1844. * Andreas Hallan
nedre, Verdalen. Ingen barn.
E 3. Johan Bendik Nilssen (Rinnan) Berg, f. 1810. * Guru
Anna Eriksd. Salthammer.
F l.Lina Johansd. Berg. Ugift.
E 4. Inger Marta Nilsd. (Rinnan) Salthammer, f. 1812.
* Erik Eriksen Salthammer, f. 1798.
Fl. Sara Eriksd. (Salthammer) Bør, f. 1836. * Hans
Nikolai Storborg (Bør).
G 1. Gjertrud Hansd. Bør, f. 1864, t ugift.
G 2. Johannes Hanssen Bor. I Amerika.
G 3. Marius Hanssen Bør.
G 4. Gotfred Hanssen Bør.

----
129 Bind III
---
G 5. Karen Hansd. Bør.
F 2 Berntine Eriksd. Salthammer, f. 1838, ugift.
F 3. Elen Margrete Eriksd. S., f. 1842. * enkemann
Aleksander Nilssen Rinnan, f. 1836.
F 4. Otte Eriksen Salthammer, f. 1844. * Anna Jonsd.
Næs.
G 1. Erik Ottesen Salthammer, + i Amerika, ugift.
G 2. Elen Ottesd. * A. Stavrum, bordskriver på Vær-
dalsbruket, Levanger.
G 3. Martin Ottesen S., + ung.
G 4. Ole Ottesen S., f. 1890?
F 5. Ragnhild Dortea Eriksd. (Salthammer), f. 1847.
* Peder Ellingsen Rinnan nedre.
G 1. Peder Pedersen Rinnan.
E 5. Johannes Nilssen (Rinnan) Spillum, f. 1815. ' Jette
Spillum, Klinga. Bodde i Overhalla.
F 1. Edvard.
F 2. Rebekka.
F 3. Helene.
F 4. Peter.
Halvor Knutsen Okkenhaug nedre, f. p. Storvuku 1776, t
1842. * Ingeborg Geite.
El.Sakarias Halvorsen Okkenhaug, f. 1810. Sinanna
Andersd. Buran, f. 1820.
F 1. Halvor Sakariassen Okkenhaug, f. 1859. * Gunhild
(eller Gunnelia) Andersd. Hetlo. Ingen barn.
E 2. Johannes Halvorsen Okkenhaug. * Sirianna Sunde,
Skogn.
F 1. Ingeborg Johannesd. O.
F 2. Guruanna Johannesd. O. * snekker Pål By. Bor i
Trondhjem.
E 3. Elisæus Halvorsen 0., f. 1831, + 1900. (I 1875 p. Kol
berg s.). * Nikoline Mikkelsd. Sagstuen, f. 1842.
Fl. Henrik Elisæussen Kolberg på Sørheim ved Rei
stad, f. 1866. * Anna Martinsd. Aagaard.
G 1. Einar Henriksen.
F 2. Ingeborg Marta Elisæusd. Kolberg, f. 1869. * Paul
Holte, smed på Levanger.
G 1. Harald, f. 1899. — G 2, Jenny, f. 1901. — G 3.
Einar, f. 1903. — G 4. Sigrid, f. 1905. — G 5.
Ingebjørg, f. 1908.
F 3. Martin Elisæussen Kolberg, f. 1872. Bor i Myr
enget. * Ragna Austadplads, Rora.
G 1. Nanna Martinsd., f. 1897.

----
130 Bind III
---
F 4. Emilie Elisæusd. Kolberg, f. 1872, + ugift. (F 3 og
F 4 var tvillinger).
F 5. Sakarias Elisæussen Kolberg, f. 1880, + som barn.
Jon Knutsen, f. 1778 (dbt. i Verdalen. Faren kalles da Knut
Okkenhaug), t ugift.
Anna Knutsd. (Okkenhaug) Skågset, f. p. Okkenhaug 1780.
* Helge Skågset.
E l.Knut Helgesen Skågset, f. 1813? * Ragnhild Knutsd.
Rindsem, f. 1833.
E 2. Johannes Helgesen Skågset, + ung.
Maren Knutsd., f. p. Okkenhaug 1783, t av kopper 1791.
Ingeborg Knutsd. Okkenhaug, f. 1786, + 1857. Hun var
trolovet med Mikal Hanssen Melby (f. på Rindleiret); men
han dode for bryllupet. 1 barn. * 1815? Paul Pedersen
Tynes, f. 1793, + 1866. 6 barn, hvorav 5 + små. Paul var
først på Tynes, siden på Okkenhaug ovre. Medlem av her
redstyret mange år. Da Frol blev eget herred (1857), blev
han viceordforer; overformynder 1857 —66, i mange år valg
mann. Var i 1844 med og grunnet «Levanger og Skogn
sparebank» og var direktor der, sålenge han levet.
El." Jonas Mikalsen Rein, f. 1810. * Magnhild Pedersd
Heilo, f. 1818.
F 1. Paul Jonassen Rein, f. 1856. * Ingeborg Hetlo.
Gl. Mette Paulsd. Valbrekmo. G 2. Jona. G 3.
Anna. G 4. Jonas. G 5. Ole. G 6. Arne.
G 7. Ingeborg. G 8. Signe. G 9. Fredrikke.
G 10. Anne Marta. Gli. Marta.
F 2. Ole Jonassen Rein, f. 1858. Var en tid på Valstad,
t i Amerika. * Bertine Pedersd. Valstad, f. 1862.
G 1. Maria Olsd. Valstad; bor på Berg.
E 2. Karl Fredrik Paulsen Okkenhaug, f. p. Tynes 1815.
* 1852 Anne Marta Johannesd. Munkrestad, f. 1821.
Ved farens dod arvet han Okkenhaug, Tynes nedre og
Rostad ovre. I 1886 skiftet han gårdene mellem sine 3
eldste sonner: Paul fikk Okkenhaug, Johannes fikk Ty
nes og Knut fikk Rostad. K. F. Okkenhaug var medlem
av herredstyret i mange år og 2 ganger ordforer. Han
var valgmann i mange år og direktor i Levanger og
Skogns sparebank i flere år.
F l.Paul Karlsen Okkenhaug, standartjunker, f. 1853.
* 1870 Olina Maria Åsenhus, Munkrostad.
G 1. Fredrik, f. 1880. — G 2. Arne, f. 1882. — G 3.
Otilia, f. 1883. — G 4. Nils, f. 1885. -- G 5.
Ingeborg, f. 1887. — G 6. Tormod, f. 188 Q. -

----
131 Bind III
---
G 7 Erling, f. 1891. -- G 8. Gudrun, f. 1893. -- G 9.
Aslaug, f. 1895. — G 10. Oddlaug, f. 1897.
Ingeborg Karlsd. (Okkenhaug) Alnes, f. 1855, t 1882. * Nils
Alnes. 1 barn, + 1882, K år gl.
Johannes Karlsen Okkenhaug, f. 1857. Eks. fra Ås h. land
bruksskole 1880, overtok i 1886 Tynes, som hadde vært i fars
ætten hans omkring 200 år. Blev i 1893 av amtstinget innvalgt
i en komite til å forberede en landbruksskole for amtet; han og
Fosnes og Spillum utarbeidet skoleplanen. Skolen blev sått
igang på Mære i 1895, og Okkenhaug blev dens forste besty
rer. Overstyret hadde anmodet ham om å soke plassen. —
Fra 1885 til 1903 var han valgmann ved alle valg undtagen
i 1900. I 1889 blev han 2. suppleant og motte på Stortinget 9.
mars 1889,. da Holst og Wexelsen gikk inn i det forste Steenske
ministerium. — I perioden 1892—94 var han 3. suppleant, og
1895—97 1. suppleant og møtte en tid på tinget hvert år. I
1898—1900 var han 2. suppl., og da Quam og Holst gikk
inn i regjeringen igjen, motte han på alle 3 ting i perioden. I
1900 frasa han sig valg. — I 1895 var han med i den parla
mentariske jordbrukskomisjon, som bl. a. utarbeidet lover for
Norges landbrukshøiskole. Han var medlem av hesteutskriv
ningskomisjonen og av den komisjon, som departementet i
1900 satte til å utskifte den jord, som blev odelagt av skre
det i 1893. — Mens han bodde i Frol, var han med i herred
styret, var en tid ordfører og hadde andre tillitshverv. 1 Sparbu
blev han også innvalgt i herredstyret og var ordfører 1902 —04
og 1908 —10. Han har vært formann i alle faste komiteer i
amtstinget og flere ganger opmann. — Siden 1883 har han
vært medlem av styret for «Nordre Trondhjems amts landhus
holdningsselskap» og formann i mange år. Han er også for
mann i skogselskapet og næstformann i «Norsk landmands
forbund». — * 1886 Marianne Karoline Arntsd. Dalem, Spar
bu, f. 1864.
F 2.
F 3.
G 1 Karl Fredrik, f. 1887, driver Tynes. — G 2. Astrid, f.
1888, + 1891. — G 3. Arne, f. 1890, + 1891. — 4. Dag
run, f. 1894. - - G 5. Arne, f. 1896. - - G 6. Aslaug
Pauline, f. 1898. — G 7. Gudny, f. 1901.
Guruanna Karlsd. (Okkenbaug) Husby, f. 1858. * Steinar
F 4
Husby, Øksendalen.
G 1. Magnhild. — G 2. Per. — G 3. Karl Fredrik. -- G 4.
Anne Marta. — G 5. Signe Gunvor, t ung. — G 6. In-
geborg. — G 7. Henrik.
Knut Karlsen Okkenhaug, f. 1860. En tid bonde på Røstad
øvre, siden handelsmann, derefter tollopsynsmann på Levan-
F 5

----
132 Bind III
---
ger, fikk så en lignende post på Harstad 1901, si
den ved tollstedet i Tromsø. * 1884 Andrea An
dreasd. Røstad, f. 1850.
Gl. Karl. — G 2. Stefan. — G 3. Alv. Alle
Tromsø.
F 6. Annæus Karlsen Okkenhaug på Oppem, f. 1865
* Ingeranna Sicilie Olsd. Oppem.
Gl. Anne Marta Annæusd. * 1907 Severin Gud
ding. — G 2. Olaug Cicilie Annæusd.. — G 3
Karen Fredrikke. — G 4. Fridthjov. — G 5
Arne. — G 6. Olav Johannes. — G 7. Trygve
G 8. Ingeborg Oddlov.
E 3. Karen Marta Paulsd. Okkenhaug, f.1819, + s. å.
E 4. Karen Marta Paulsd. Okkenhaug, f. 1823?, t 1827.
Marta Knutsd. (Okkenhaug) Hove, f. 1790. * Fredrik Hove
Skogn. 4 barn.
El. Johannes Fredriksen Hove, f. 1816, bor p. Frigård
Skogns Markabygd. * Beret Maria Pedersd. Brenna, f
1819.
Dl 6
F 1. Fredrik Marius, f. 1854. — F 2. Paul Edvard, f
1855. — F 3. Oluf, f. 1857.
E 2. Karl Johan Fredriksen Hove. * Elisabet Re, Skogn.
F 1. Frederik Karlsen H., * i Amerika.
F 2. Matea Karlsd. H., * Erik Aune, Skogn.
F 3. Lise Karlsd. H., * handelsmann L. Sundlo.
F 4. Marta Karlsd. H., f. 1872.
F 5. Ragna Karlsd. H.
F 6. Edrikka Karlsd. H., f. 1877.
F 7. Lotte Karlsd. H.
E 3. Mikal Fredriksen (Hove) Hellem. * ') enke Mette Hel
lem, soster av lensm. Vold, Åsen. *-) enke Ragnhild
Knutsd. Skågset, f. p. Rindsem 1833, t 1904.
F I. 1 Ole Mikalsen Hellem, Tynes øvre, f. 1866. * Jo
hanna Knutsd. Skågset, f. 1868.
F 2: Anne Marta Mikalsd. Hellem, f. 1868. * Ole Veske,
f. 1867.
F 3r Ragnhild Mikalsd. Hellem.
E 4. Jonetta Fredriksd. (Hove) Skånes, f. 1825. * Arne Nils
sen Åsenhus, f. 1828, bonde p. Skånes 1865.
F 1. Karen Arnesd. Åsenhus, f. 1857. I Amerika.
F 2. Nils Arnesen Å., f. 1860. Prest i Amerika.
F 3. Fredrik Arnesen Å., f. 1862. I Amerika.
F 4. Anne Johanna Arnesd. Å., f. 1865. I Amerika.

----
133 Bind III
---
82. Beret Knutsd. * 1720 Tørris Sivertsen Kluken østre. (Se
Klukenætten.
83. Ellev Knutsen Ysse vestre, + p. Hegstad 1759, 74 år. * 1715
Beret Halvorsd. Minsås nordre, + 1755, 62 år.
C 1 Elling Ellevsen Ysse vestre, f. p. Y. 1723, + 1766. * 1756
Karen Olsd. Kalset, t 1785, 57 år. Hun *-) 1768 Paul
Olsen Austad, Ysse, med hvem sønnen Ole Paulsen Ysse.
D 1. Ellev Ellingsen Salberg, f. p. Ysse 1759. *
D2.01e Ellingsen, f. p. Ysse 1761. *
E 1. Elling Olsen Sund, Inderøy.
D 3. Halvor Ellingsen, f. p. Ysse 1763, + 1772.
D 4. Elsebe Ellingsd., f. p. Ysse 1767.
C 2. Knut Ellevsen Hesgreien, f. p. Ysse 1728, t p. Hesgreien
1797. * 1756 Anne Iversd., f. p. Monnes 1729, + p. Hes-
greien 1802.
Dl. Iver Knutsen Hesgreien, f. p. Hegstad 1759, t p.
Hesgreien 1823. * 1782 Marit Knutsd. Minsås, hans
tremenning, f. p. M. søndre 1737, + p. Hesgreien
1822, enke efter Lars Olsen Melby, Minsås. Ingen
barn.
D 2. Ellev Knutsen Kvam, f. p. Hesgreien 1765, t p. Hes
greivald 1822. *') 1792 Maria Eriksd. Kvam, f. p.
K 1773, t smst. 1814. *-') 1815 Eli Pedersd. Huse-
by, enke.
É 1. Knut Ellevsen Kvam ,f. p. K. 1793, kjøpte Nest
vold 1823, kom siden til Austad, Inderøy. * 1819
Sara Toresd. Vist, f. p. Hofstad 1795.
F l.Ole Knutsen, f. 1816.
F 2. Elling Knutsen Oren, glassmester, f. p.
Vistvald 1832, + 1890. * 1861 Oline Ta
raldsd. Nestvold, f. 1835. Dtr. av Tarald
Anderssen N. og h. Marit Halvorsd.
Gl.Kari Marius Ellingsen, f. 1862.
G 2. Peter Andreas Ellingsen, f. 1871.
F 3. Anne Maria Knutsd., f. p. Kvam 1819, + p.
Oren 1874. * 1840 Lorents Rasmussen
Landstad, snekker, f. i Skogn 1818. Bodde
på Oren. Ingen barn.
E 2. Erik Ellevsen Kvam, f. p. K. 1794, + p. Ysse
vald 1836. * 1835 Gunhild Iversd. Skjærset, f.
1794, + p. Mikvoldvald 1869.
F 1. Maria Eriksd., f. 1829. * 1854 Bernt Niko
lai Arntsen Berg, enkemann, f. 1814, + p.
Nestvoldvald 1881. Sonn av sersjant Arnt
Berg og h. Inger.

----
134 Bind III
---
G 1. Annæus Berntsen, smed, f. 1858.
G 2. Beret Maria Berntsd., f. 1863.
G 3. Elling Berntsen, f. 1867.
G 4. Julie Berntsd., f. 1871.
Ole Ellevsen, f. p. Kvam 1799. * 1825 Maren Arntsd. Råen,
f. p. Auglavald 1796.
E 3
Fl. Elling Olsen Sandslien, f. p. Nestvold 1825, + 1880.
* 1848 Anne Jakobsd., f. p. Minsås -824
G l.Ole Ellingsen, f. 1854.
G 2. Johannes Ellingsen, skomaker, f. 1856.
G 3. Elen Anna Ellingsd., f. 1858.
G 4. Liva Ellingsd., f. 1860.
G 5. Maren Ellingsd., f. 1864.
G 6. Grete Ellingsd., f. 1866.
F 2. Andreas Olsen Sandsaunet, f. p. Kvam 1830. * 1860
Anne Andersd., f. p. Karmhusvald 1824.
G 1. Anton Andreassen, f. 1864.
E 4
Iver Ellevsen Bymoen, f. p. Kvam 1807. * 1838 Marta Marie
Tomasd. Oren, f. p. Oren 1810, t p. Bymoen 1885. Dtr. av
Tomas Eriksen Oren og h. Marit Larsd.
F 1. Ellev Iversen Bymoen, f. 1843. * Ingeborg Anna Larsd.,
f. 1844.
G 1. Ingvald Marius Ellevsen, f. 1870.
G 2. Lars Ellevsen, f. 1872.
G 3. Kristian Ellevsen, f. 1874.
F 2. Bernhardus Iversen, f. 1848.
Haldo Ellevsen, f. p. Kvam 1810. * 1834 Henrikka Andersd.
Nestvold, f. p. Byvald 1813. Dtr. av Anders Henriksen Byvald
og h. Marta Eriksd.
E 5
F 1. Maria Haldosd., f. p. Rosvold 1836.
F 2. Beret Marta Haldosd., f. 1840.
Anne Ellevsd., f. p. Kvam 1797, t som kårkone p. Kirkeråen
1877. * 1820 Ole Arntsen Kirkeråen.
Fl. Ellev Andreas Olsen Kirkeråen, f. p. K. 1821. * 1847
Gjertrud Ellevsd., f. p. Skrovevald 1817, t p. Kirkeråen
1880. Ingen barn.
F 2. Ole Olsen, f. p. Kirkeråen 1823. * 1850.
F 3 Maria Olsd., f. p. Kirkeråen 1825. * 1856.
F 4. Guruanna Olsd., f. p. Kirkeråen 1827. * 1859.
F 5. Mikal Olsen, f. p. Kirkeråen 1830. * 1857.
F 6. Erling Olsen Kirkeråen, f. p. K. 1832, skomaker. * 1873.
F 7. Olaus Olsen, f. p. Kirkeråen 1835, t 1854.
Anne Ellevsd., f. p. Kvam 1801, f p. Årstad 1874. * 1821 Kri-
E 6
E 7

----
135 Bind III
---
stofer Ellevsen Kvernmo, Årstad, f. p. Kvernmoen 1790,
+ p. Årstad 1864.
Fl. Maria Kristofersd., f. p. Kvernmoen 1822, + 1832.
F 2. Beret Marta Kristofersd., f. p. Kvernmoen 1825. *
1863 Åge Jeremiassen Skavhug nedre, f. 1828.
Gl. 0 Johannes Anderssen, smed, f. 1850.
G 2. Jeremias Ågesen, f. 1865.
G 3. Anna Kirstine Ågesd., f. 1869.
F 3. Mikal Kristofersen Årstad sondre, f. p. Kvernmoen
1827. * r ) 1865 Beret Hansd., f. p. Overneset 1833,
t p. Årstad 1870. * 2 ) 1871 Guruanna Arntsd., f. p.
Steinevald 1832, t p. Indal 1889.
Gl.Kristofer Mikalsen, f. 1866.
G 2. Anton Martin Mikalsen, f. 1875.
F 4. Erling Kristofersen, f. 1833. * 1863.
F 5. Eleanna Kristofersd., f. c. 1841.
E 8. Beret Ellevsd., f. p. Kvam 1803. * Tore Eriksen Nestvold,
siden Buran.
E 9. Malena Ellevsd., f. p. Kvam 1805, t 1891. * 1825 Sevald
Eriksen Nestvold.
ElO.Elen Maria Ellevsd., f. p. Kvam 1812, t 1893. *
Gjertrud Knutsd., f. p. Hegstad 1761. * *) 1778 Sivert El
lingsen Vist, f. 1749, tp. Reitan 1785. * 2 ) 1793 Otte Eriksen
Minsås søndre, f. p. Stiklestad 1757.
El/Elling Sivertsen Høen, f. p. Øren 1779. Se Vistætten
D 2, E 5, F 2, Gl, Hl.
E 2. I Knut Sivertsen, f. p. Øren 1783, t p. Brustuen 1813,
ugift.
E 3. 2 Erik Ottesen Momarken under Norberg øvre, f. p. Hes
greivald 1796, t 1888. * 1821 Marta Bårdsd. fra Skogn,
f. c. 1801.
F 1. Otte Eriksen, f. og t p. Stiklestadvald østre 1822.
F 2. Olina Eriksd., f. p. Holme 1828.
F 3. Guruanna Eriksd., f. 1829. * Sivert Eriksen Momar
ken, f. i Lånke 1822.
G 1. Mette Sivertsd., f. 1863.
G 2. Serine Gustava Sivertsd., f. 1870.
G 3. Elisæus Sivertsen Momarken, f. 1850. * Inger
Maria Arntsd., f. 1851 i Levanger landsogn.
G 4. Jon Sivertsen, f. c. 1853.
G 5. Oluf Sivertsen, f. c; 1856.
E 4. 2 Iver Ottesen Øgstadmarken, f. p. Hesgreivald 1801, +
1887. * 1827 Marta Andersd. Stiklestad, f. 1805, + 1890.

----
136 Bind III
---
Dir. av Anders Henriksen Hallemsvald og h
Marta Eriksd.
Fl. Ole Iversen Fæbyvald, f. p. Stiklestadvald
182 Q. * 1855 Marta Jakobsd. Kvammet, f.
1824. Dtr. av Jakob Bårdsen K. og h.
Gjertrud Ellingsd. (Se Vistætten D 2, E 5,
F 2, GI,H 1, I 1, J 2).
D 4. Beret Knutsd., f. p. Ysse 1757. * 1788 Ole Nilssen
Vist nedre. (Se Vistætten D 2, E 5, F 1, G 2).
D 5. Malena Knutsd., f. p. Hesgreien 1770. * 1704 Jo
hannes Ellingsen Husan. (Se Husanætten B 1, C 1,
D 1, E 3).
DO. Beret Knutsd., f. p. Hesgreien 1763.
Jon Knutsen Auglen, t i krigen 1719. * 1707 Marit Arntsd
Rosvold, tp. Hallem 1740. Hun * 2 ) 1710 Jakob Knstensen,
t p. Hallem 1754, 62 år 3 mdr. 2 uker gl. Hun hadde i 2.
ekteskap døtrene Karen, Siri og Elen.
C 1 Arnt Jonsen, f. p. Auglen 1707, + i Trondhjem.
C 2 Knut Jonsen Minsås, i. p. Auglen 1700, t p. Minsås
1702. * 1736 Malena Arntsd. Minsås, t 1777, 82 år gl..
enke efter Ellev Hanssen Minsås. Hun hadde i 1. ekte
skap barna Hans og Inger. (Se Leinsætten).
Dl Marit Knutsd.. Hesgreien, f. p. Minsås 1737, t p.
Hesgreien 1823. * x ) 1760 Lars Olsen Melby, Mins
as sondre, f. p. Melby 1732, + p. Minsås 1781. (Se
Garnesætten). * 2 ) 1782 Iver Knutsen Hesgreien,
hennes tremenning, f. p. Hegstad 1750, t p. Hes
greien 1823. Ingen barn.
C 3 Ole lonsen Skjærset sondre, f. p. Auglen 1711, + p. Skjær
set f 752. • 1740 Marit Pedersd. Hesgreien, t p. Skjærset
1703, 75 år gl. Hun * -') 1753 Ole Larssen Mikkelsgår
den, f. p. M. 1720, t p. Skjærset 1765, og * 3 ) 1766 Ole
Iversen Bjorgan, dragon. (Han var i 1801 kårmann på
Skjær set og var da 65 år).
D 1. Mant Olsd., f. p. Hesgreien 1741.
D 2 Peder Olsen, f. p. Skjærset 1745. * 1773 Malena
Hansd. Minsås. (Se Leinsætten).
E 1. Ole Pedersen, tjente i 1703 i Trondhjem.
E 2. Lisbet Pedersd. Skjærset, f. p. Mikvold 1777.
* 1800 Bård Nilssen Oppem, Oren.
F 1. Johannes Bårdsen Oren, f. p. Skrove 1801,
* 1835. * : ) 1824 Beret Larsd. Oren,

----
137 Bind III
---
f. c. 1802, t 1827. * 2 ) Beret Halvorsd. Øren,
f. c. 1804.
Gl.Lorents Andreas Johannessen, f. p. Øren
(Mikvoldvald) 1825.
G 2. Halvor Johannessen, f. p. Øren 1828.
G 3. Bernt Johannessen, f. 1831.
G 4. Anne Marta Johannesd., f. 1834. * 1855.
F 2. Peder Bårdsen, f. p. Jermstadvald 1803, f 1805
F 3. Marta Bårdsd., f. p. Øren 1806, t 1808.
E 3. Marit Pedersd., f. p. Reitan 1780, + 1813. * 1790
Johannes Johannessen Solberg, Øren. («Johannes
Billedhugger»). Se Solbergætten.
E 4. Gjertrud Pedersd., f. p. Reitan 1782.
F. 5. Magnhild Pedersd., f. p. Yssevald 1785, + 1833.
D 3. Marit Olsd., f. p. Skjærset 1748. * ') 1702 Elias Olsen
Høen, enkemann. De var beslektet i4.og 2. ledd. 2 barn
(Se Hallanætten). * 2 ) 1796 Jon Hanssen Skrove, Høen,
tp. Skjærset 1818. Ingen barn.
D 4. Jon Olsen, f. c. 1750, var i 1793 på Teglverket.
D 5. Marta Olsd. * 1766 Ole Jakobsen Øren.
E I.Jakob Olsen, f. 1766.
E 2. Ole Olsen, f. p. Husanvald 1769.
E 3 Gjertrud Olsd., f. p. Husanvald 1772.
E 4. Marta Olsd., f. p. Auglavald 1776.
E 5. Elen Olsd., f. p. Auglavald 1779.
E 6. Jakob Olsen, f. p. Auglavald 1781.
E 7. Ole Olsen, f. p. Auglavald 1784, t 1802.
E 8. Iver Olsen, f. p. Auglavald 1784, + 1813.
Anne Jonsd. Øst Hellan, f. p. Auglen 1714. * 1742 Bård
Siurdsen Forbregd, Øst Hellan.
Erling (Elling) Jonsen Karmhus, f. p. Auglen 1716 * 1745
Kirsten Sevaldsd. Karmhus, f. p. Karmhus 1718. (Se Vist
ætten).
D 1. Jon Ellingsen, f. p. Karmhus 1746, t 1746.
D 2. Jon Ellingsen, f. p. Karmhus 1747.
D 3. Sevald Ellingsen, f. p. Karmhus 1749.
D 4. Arnt Ellingsen, f. p. Stuskin 1751.
D 5. Marit Ellingsd., f. p. Stuskin 1752.
D 6. Johannes Ellingsen, f. p. Auskin 1754.
D 7. Jakob Ellingsen, f. p. Auskin 1756.
D 8 Marta Ellingsd., f. p. Auskin 1758.
D 9. Marit Ellingsd., f. p. Auskin 1760.

----
138
----

YSSEAUNET Gårdsnr. 14.


Som nevnt ovenfor frasolgte Ole Paulsen Ysse vestre i 1814 et
jordstykke, som kaltes Østeraunet, til Knut Iversen Minsås. Kjøpe
summen var 333 rbdl. 32 sk. navneverdi samt en årlig avgift på 48
sk. Skjøte er utstedt 30. mars 1814, men først tinglest den 10. de
sember 1835, formodentlig da Holan overtok Ysse. Skyldsetnings
forretning blev avholdt 21. oktober 1825, hvorved eiendommen blev
skyldsatt for 4 mkl. og fikk navnet Ysseaunet. Ved den nye matriku
lering i 1836 blev skylden 1 ort 14 sk.
I 1835 var besetningen 1 storfe og 2 sauer og utseden % td.
bygg, 2 tdr. havre og 1 td. poteter.
Ved skjøte av 15. august 183 Q, tgl. samme dag, solgte Knut
eiendommen til Jon Eriksen. Ved en takst, denne lot avholde i 1844,
er den verdsatt til 150 spdl., hvorav husene 40. Den opgis da å
kunne fø 2 kyr og 6 småfe. Utseden var 3 tdr. korn og 3 tdr.
poteter, som gav henholdsvis 4 og 8 fold; ingen skog.
Skifte efter Jon avholdtes i 1848. Det oplyses da å være 40
mål innhegnet jord uten skog eller havn, når undtas i gårdens
mark for 1 ku og 4 småfe. Utseden var 3 tdr. korn, 5—6 tdr.
poteter og besetningen 1 ku og 7—B småfe. Taksten var 180 spdl.,
og Monrad hadde pant i gården for 130 spdl. Aktiva var 213
spdl. 18 sk. og passiva 187 spdl. 2 ort 20 sk. Gården blev utlagt
til enken, Anne Olsdatter. Hun blev i 1850 gift med Jens Larssen
Skjærset.
I 1865 var besetningen 1 ku, 8 sauer og 1 svin og utseden x k
td. bygg, 2 tdr. havre og 1 td. poteter.
I 1875 var besetningen 1 ku og 11 sauer og utseden X A td. bygg,
2 tdr. havre og 4 tdr. poteter, og V.™ mål anvendtes til andre rot
frukter.
Jens Larssen døde i 1877. Søfinen, Lorents Jenssen, overtok
da eiendommen efter ham og hadde den til i 1922, da han overdrog
den til sønnen, Ole Lorentsen, som fremdeles har den.

REITAN Gårdsnr. 15.

Reitan i Volhaugen 1929 
Navnet: Rethe 1520. Rettenn, Reytte 1559. Rettenn 1590.
Reitenn 1626. Reiten 1664, 1723.
Oldnorsk: Reitar, flertall av hankjønnsordet reitr (avgrenset
flate, rute).
Skylden: I 1650 var skylden 2 sp., fra 1836 5 dal. 3 ort 12 sk.
i 1907 mk. 16,40, fordelt på 10 bruk, hvorav bruksnr. 1, Reitan,
mk. 12.71.

----
139 Bind III
---
Eiere: Vi vet, at 4 øre og bygselretten i 1650 tilhørte Frue
kirke i Trondhjem. Rimeligvis var gården beneficeret denne helt fra
middelalderen av. Om de resterende 2 øre av gården vet vi ikke
stort; kun at de i 1620-årene var bondeodel, tilhørende Peder Sand
berg i Skogn og Peder Sigvardsen. Siden er iallfall 1 øre av dette
kommet i Anders Helkans eie, og han makeskiftet det i 1640 tillike-
Reitan, sett fra sydøst 1929. Fot. H. Anderson.
med endel annet gods til Kronen. 1 øre av det gamle odelsgods
har «Fattighuset», d.v.s. St. Jørgens hus i Trondhjem, erhvervet.
Ved 1650 var således eiendomsforholdet:
Frue kirke 1 sp. 1 øre og bygselretten.
Krongods 1 »
St. Jørgens hus 1 »
Tilsammen 2 spand.
Ved auksjon i 1832 kjøpte distriktslæge Hermann gården, og
siden har den vært brukernes eiendom.
Brukere: I 1520 har Maldor i Retthe betalt 1 lodd sølv i tiende
penningskatt. Og i 1549 står Oluff på Rodtnn for % pund smør
og 14 vog mel i leding.
I skibskattmanntallet av 1559 har vi Østen på Rettenn.
I begynnelsen av 1600-tallet heter opsitteren Hagen (Håkon),
før 1615 avløst av Gunder og denne omkring 1620 av Torsten. Fra
midten av 1620-årene til i første halvdel av 1640-årene har vi Erik


----
140 Bind III
---
og efter ham Ole Bjørnsen. Den siste var ved folketellingen i 1666
51 år gammel.
Besetningen var i 1657 3 hester, 8 naut og 6 sauer. Tienden
sattes i 1669 til 1 % tdr. bygg og 3K> tdr. havre, ledingen til 3 ort
og småtienden til 1X- ort 4 sk. «Findes hommelhouge och ellers
ingen tilfelde», heter det. Skylden blev ved matrikuleringen dette
år foreslått nedsatt til 1 K> sp.
Ole opføres som bruker ennu i 1680-årene. Fra den tid av kom
gården til å ligge ode, d. v. s. übygslet i 50—60 år. I begynnelsen
av 1700-årene og utover til i 1730-årene drev Rasmus Ågesen
Hagen den som underbruk under Maritvold.
Ved matrikuleringen i 1723 oplyses, at gården ikke har nogen
seter eller bumark, og at den er «letvunden og visslig til korn». Der
kunde såes K> pd rug, 2 tdr. bygg og 6 tdr. havre, avles 24 som
merlass høi og 2 lass ekerhoi samt fodes I X A hest, 6 kyr, 3 ungnaut.
4 sauer og 3 geiter. Tienden blev sått til 6 skjepper blandkorn, 1
td. 4 skjpr. havre og 12 mk. ost Skylden blev foreslått nedsatt
2 øre. Kommisjonen bemerker i den anledning: «Denne gard som
imod 40 års tiid haver formedelst dens dyre Leie været brugt for
Leilændingsskatten, allene har mand formedelst dens Ringe auvel,
om dend ellers eengang skulle komme udj fuld brug med oven
anførte af f elding mattet ansee.»
Da det ikke skjedde noget nedslag i skylden, fortsatte vanske
lighetene med åfå gården i fast bruk. På høsttinget i 1728 oplyses,
at Frue kirkes gard Reitan brukes av Rasmus Ågesen for skaltene,
og at den «formedelst dyr leie har ligget ode over 50 år og været
brukt som et uteng at slå, og ingen den til bygsel eller beboelse
villet antage, efterdi ingen huse eller bygning derpå findes».
På vårtinget 1733 blev den opbudt; men ingen vilde ha den,
seiv ikke uten bygsel eller med eftergivelse av nogen års landskyld.
Ingen vilde gi høiere avgift enn den for bruktes for.
På høsttinget 1735 blev den opbudt påny, og nu bød fogd Arnet
på Broder Boysens vegne å svare fulle skatter og rettigheter, 13
rdl. 1 ort 10 sk. årlig samt til kirken 2 ort, «hvorover ingen bød,
og ombudsmanden var for det første fornøiet». Det var således
just ikke store inntekter Frue kirke hadde av denne eiendom.
Under 9. oktober 1737, tgl. 5. mars 1738 fikk Tarald Johansen
Skjærset bygselbrev på Reitan av kirkens ombudsmann Nils Rånes.
Han bygslet imidlertid i 1741 Sem, og da fikk Siv ert F let bygsel
brev på Reitan 15. desember 1741, tgl. 5. mars 1742. Flet brukte
så gården i 6 år, hvorpå Tomas Johansen Tiller (bror av oven
nevnte Tarald) fikk bygselbrev på den 20. august, tgl. 9. september
1748. Han blev der til sin død i 1764. På skiftet efter ham er
registrert 1 hest, 3 kyr, 6 ungnaut, 6 sauer og 3 svin. Han synes

----
141 Bind III
---
efter omstendighetene å ha klart sig så nogenlunde; ti boet efter
ham viser aktiva for 103 rdl. 2 ort 2 sk. og en beholdning på 76
rdl. 2 ort 4 sk. (Se Solbergætten).
Ved en auksjon over krongods i 1765 synes det øre i gården,
som tilkom Kronen, å være solgt, men det må være blitt notert feil
kjøper. Tomas' enke, Kirsten Pedersdatter, blev krevet for kjøpe
summen, men erklærte, at hun hverken seiv eller ved nogen annen
hadde gjort bud, hvorfor dette øre vedblev å være krongods.
Kirsten blev i 1766 gift med Halvor Kolbanussen Rosvold.
som bygslet gården (bygselbrev 5. juni, tgl. 15. august 1766), men
opgav den allerede i 1771, hvorpå Rasmus Broder sen Hagen fikk
bygselbrev 12. mai, tgl. 15. august 1771 og drev den som under
bruk under Maritvold, likeså sønnen, Broder Hagen, som fikk
bygselbrev 21. september 1792, tgl. 21. februar 1793. Likedan
fortsatte det under Hagens enke.
Hagen lot i 1792 opta et tingsvidne for å bli fritatt for dobbelte
skatter av underbruket Reitan. Det blev da oplyst å være over 20
år, siden gården hadde egen beboer. Den tid, den var bebodd, var
det høieste, der kunde såes, 10 tdr., og avlingen var måtelig. Når
opsitteren hadde 2 hester, var det mangel. 7 å 8 naut hadde vært
den vanlige besetning. Siden den kom i Hagens besiddelse, hadde
det ikke vært sådd på gården. Der var en husmann, som brukte 11
mål åkerland.
Da enken efter Broder Hagen siden blev gift med kirurg Mon
rad på Ekle, tok denne bygselbrev på Reitan 13. mai, tgl. 16. august
1803, og hadde den til i 828, da han opgav den. Ved åbotsbesikti
gelse i den anledning oplyses, at den vestre stue og husmanns
plassens hus var opført av Monrad; men dette var overtallige byg
ninger, og de øvrige hus kan ikke ha vært rart vedlikeholdt; ti det
blev en åbotstakst på 182 spdl. 4 ort.
Nu blev Reitan bortforpaktet for 1 år ad gangen, første år til.
Knut Olsen Næs y derpå ved kontrakt av 20. april 1829 til distrikts
læge Hermann, som fikk kontrakten fornyet for 1830 og 1831.
Hermann kjøpte gården på offentlig auksjon for 780 spdl. og
fikk kongelig skjøte 13. juli 1832, tgl. 10. oktober 1833.
I folketellingen av 1835 finnes ikke Reitan opført, så man har
ingen opgave over besetning og utsed på denne tid.
Carl Johan Hermann, som var prøisser av fødsel, er nærmere
omtalt under læger. Han var en velstandsmann og anvendte meget
på gårdens forbedring. Ved hans død i 1844 hadde den en be
setning av 4 hester, 11 kyr, 8 ungnaut og 15 sauer og blev på
skiftet verdsatt til 1600 spdl.
Ved testamente, konfirmert 22. mars 1845, hadde han disponert
sin formue således, at hans eldste sønn, Kristian Fredrik, fikk

----
142 Bind III
---
Reitan, den annen Johan Karl, 100 spdl. Dessuten fikk hans tje
nestepike, Ingeranna Pedersdatter, og hans gudbarn pengebeløp
på 25—100 spdl. og fattigkassene i hvert av prestegjeldene i hans
distrikt 50 spdl.
Hvorvidt alle disse belop blev utbetalt er übekjent. Hermann
hadde nemlig en betydelig del av sin formue i utestående fordrin
ger, hvorav der under 10. januar 1845 av boets revisorer oplyses
å være ikke mindre enn 10 971 spdl. 1 ort 13 sk., hvilke fordringer
de dog finner å være av liten eller ingen verdi, fordi de gjelder dels
aldeles uformuende personer, dels sådanne, mot hvem det vilde
være betenkelig å anlegge søksmål, fordi man var i uvisshet om
gjeldens eksistens, dels angikk de skyldnere, som var døde. Land
handler Monrad fikk inndrivelsen.
Av det gamle krongods på 1 øre svartes der i 1850 96 sk. i årlig
landskyld til staten.
Ved skjøte av 4.. tgl. 16. juli 1860, solgte Kristian Hermann
gården for 3000 spdl. til Fredrik Kristofer Juel av Strinda.
I folketellingen for 1865 er ikke opført nogen besetning; men
utseden var 2 tdr. bygg, 12 tdr. havre og 12 tdr. poteter. Under
gården var 2 husmannsplasser med tilsammen 2 kyr, 7 sauer og 1
geit og en utsed av % td. bygg, 1 H tdr. havre og 5 1 /» tdr. poteter.
I 1875 var besetningen 2 hester over og 1 under 3 år, 1 okse,
12 kyr, 5 ungnaut og kalver og 2 svin og utseden 2 tdr. bygg,
15 tdr. havre, 72 skålpd. gressfrø og 9 tdr. poteter. På de to hus
mannsplasser føddes 3 kyr, 4 sauer, 3 geiter og 2 svin og såddes
% td. bygg, 2% tdr. havre og 8 tdr. poteter.
I 1897 solgte Juel gården til blikkenslager O. M. Nygard, som
hadde den til 1904. Da kjøpte Ole Heiberg fra Røra den og hadde
den til 1912, da han solgte til Trygve Forberg, som fremdeles eier
og bruker den.
Fr as kilte par ter:
Reitenget, gårdsnr. 15, bruksnr. 2, blev fraskilt Reitan og skyld
satt for 18 sk. den 13. august, avhjemlet 16. august 1860. (Ny
skyld mk 0.70). Ved skjøte, dat. og tgl. 16. august s. a., solgte
Juel parten for 100 spdl. til Sevald Nilssen Bakenget. Eiendom
men kalles Bakenget i folketellingen av 1865. Der holdtes da 1
hest, 2 storfe og 6 sauer og såddes l A td. bygg, 3 tdr. havre og 6 tdr.
poteter. I 1875 finnes ikke eiendommen nevnt.
Reitaunet, gårdsnr. 15, bruksnr. 3, blev fraskilt ved skyldsetning
av 18., tgl. 20. august 1862, skyldsatt for 18 sk. (ny skyld mk. 0.76)
og av Juel solgt til Lars Sivertsen for 200 spdl. ved skjøte av 20.,
tgl. 21. august s. a. Parten hadde i 1865 en besetning på 1 ku og

----
143 Bind III
---
6 sauer eg en utsed av V* td. bygg, 1 X tdr. havre og 3 n tdr.
poteter I 1875 var besetningen 1 ku, 4 sauer og 1 svin og utseden
% td. bygg, % td. havre, 3 tdr. poteter og 7«> mål til andre rot
frukter. (Se Okkenhaug-ætten, Ysse).
Mæleneet, gårdsnr. 15, bruksnr. 4, blev fraskilt og skyld
satt for 12 sk (ny skyld mk. 0,43) den 22. april, avhjem
let 18 august 1863, og av Juel solgt til Siv ert Siv ertsen for
120 spdl. ved skjote av 18., tgl. 19. august s. a. Denne part
hadde i 1865 en besetning på 1 storfe, 4 sauer og 1 geit og en ut
sed av Va td bygg, 1 td. havre og 3 tdr. poteter. I 1875 var beset
ningen 1 ungnaut og 3 sauer og utseden % td. bygg, 1 td. havre
og 3 tdr. poteter. (Se Okkenhaug-ætten, Ysse).
Reitaunet ostre, gårdsnr. 15, bruksnr. 5, blev fraskilt og
skyldsatt for 21 sk. (ny skyld mk. 0,48) den 7. mai, tgl. 11
august 1885, hvorefter parten blev lagt til bruksnr. 3 ved
Bi Juel solgte den til Lars Sivertsen Mælenget ifl. skjote av 10., tgl.
12. august 1885, for kr. 1200.
Redvine, gårdsnr. 15, bruksnr. 6, blev skyldsatt for 8 sk. (ny
skyld mk. 0,19) den 21. mai, tgl. 16. august 1887, og av Juel solgt
for kr. 800 til Johan Johanssen ved skjote av 16., tgl. 17. august s. a.
Senere fraskilte parter er: Ramstad, bruksnr. 7, mk. 0,49.
Smedplassen, bruksnr. 8, mk. 0,25. Mælenget søndre, bruksnr. 9,
mk. 0,17. Ramstad nordre, bruksnr. 10, mk. 0,16.

NESTVOLD Gårdsnr. 16.


Navnet: Nestewold 1520. Nestwoldt 1559, 1590, 1610. Nest
uoll 1625. Nestuold 1664. Nestwold 1723.
Oldnorsk: Nezti Vollr, den nederste gard Vold. Denne gard
tillikemed Mikvold, Maritvold og Østvold kan sluttes a ha vært
parter av en eldre, samlet gard Vold. (Se Mikvold). Nestvold lig
ger ikke lavere enn de andre Vold-gårder, men nærmere f]orden.
Skylden: Skylden for hele Nestvold var i 1650 2 sp. 2 øre
hvorav faller på Store Nestvold 2 sp., på Lille Nestvold 2 øre. 1
1660 opføres Lille Nestvold med 2 øre 8 mkl.; men i 1670 er denne
gards skyld bare 1 øre 12 mkl. «effter laugmandens affelding», og
herved blev den stående til i 1836, da den sammen med Kausmo,
som skyldte 22 mkl., blev skyldsatt for 3 dal. 4 ort 14 sk.
Store Nestvold fikk i 1728 sin skyld nedsatt til det halve, 1
spand. Gården blev siden delt i 5 parter med følgende skyld:

----
144 Bind III
---
1 var skylden for det gamle Store Nestvold mk 2Q 24
fordelt på 25 bruk, hvorav bruksnr. 1, Nestvold, mk. 16,36.
Eiere: Om eiendomsforholdene i den eldste tid har vi ingen
andre sikre oplysninger enn at en liten part på 1 ortug (8 mkl )
var krongods. Denne part var i Lille Mikvold og er visst forst blitt
krongods omkring reformasjonstiden, da den hverken forekommer i
erkebiskop Olavs eller Gautes fortegnelse over krongods, men først
i Steinviksholms lens regnskap av 1549.
2 ore av Lille Nestvold var bondegods, i 1620-årene tilhørende
Peder Siguardsen (Siurdsen), som også eiet odelsgods i Reitan
De 2 øre synes ved 1650 å ha gått over til Lektoratet (efter matri
kulen av 1650; men den er neppe alltid å stole på). Fra 1660 av
er iallfall disse 2 øre beneficeret Domkirkens prestebord. Efter raa
tnkuleringen i 1669, som synes å være tatt tilfølge for denne gards
vedkommende, var eiendomsforholdet da:
Domkirkens prestebord 1 øre 6 mkl. og bygselretten
Krongods 6 »
Tilsammen 1 øre 12 mkl
Gården blev ved auksjon i 1790 solgt til Karen Olsdatter Mik
vold eller Trones, og siden har den omtrent alltid vært brukt av
eierne. Kronens 6 mkl. var i 1767 ved auksjon solgt til løitnant
Nikolai Me]er.
Store Nestvold har for den ene halvparts vedkommende vært
beneficeret Verdalens prestebord, den annen halvpart tilhørte Lek
toratet. Det var altså 2 gårder, og hver eier var bygselrådig over
sin. Denne fordeling fremgår imidlertid hverken av matrikulen av
1650 eller av 1723, idet lektor jo var sogneprest til Verdalen,
hvorfor hele eiendommen er opført som lektors gods.
Store Nestvold blev i 1768 makeskiftet til enken Inger Maria
Bie, og siden har den vært brukernes eiendom.
Brukere: JVlan kan så langt tilbake, som der finnes oplysninger
om Nestvold, skjelne mellem 2 gårder, en større og en mindre.


----
145 Bind III
---
Om disse har vært helt utskiftet, eller om grensene i tilfelle har
vært de samme hele tiden, vet vi ikke. Vi vil imidlertid gå ut fra,
at så har vært tilfelle, og helt fra begynnelsen av kalle dem Store
og Lille Nestvold.

NESTVOLD STORE Gårdsnr. 16.


 Nestvold gård 1954 
Ant fynd P a Nestewold har i 1520 betalt i tiendepenningskatt
5% lodd sølv og 3 lodd for jordegods og 2% lodd 1 kvintin sølv
og 4 skilling for «barne penning». Han må således både ha eiet
jord og forvaltet umyndiges penger. Da han både står først i
manntallet og har betalt størst skatt av de to skattebønder på Nest
vold, må han ha brukt den største av gårdene.
Iffuer på Nesteuoldnn står i 1549 for 18 mk. smør og 1 vog
mel i leding, og Lauridtz på Nestuoldt, som nevnes i skibskatt
manntallet av 1559 har rimeligvis vært på denne gard.
Store Nestvold hadde gjennem hele 1600-tallet 2 opsittere,
svarende til de 2 parter, Lektoratets og Prestebordets. I degynnel
sen av århundret var det Oluf Svendsen og «enken», fra omkring
1610 Oluf og Jon; den siste tør være kommet til gården ved gifter
mål med enken. Istedenfor Jon er før midten av 1620-årene kom
met Tore, og før 1630 er også Oluf blitt vekk. Opsittere er nu
Erik og Siurd (Sivert), og Erik er igjen før 1657 avløst av Andor
Olsen, som i 1665 var 51 år gammel og altså kan være en sønn
av den tidligere opsitter Oluf (Ole).
Besetningen på gården Store Nestvold var i 1657: Hos Siurd:
1 hest, 6 naut, 1 geit, 5 sauer og 1 svin. Hos Andor: 1 hest, 4
naut og 6 sauer.
Siurd må være død i første halvdel av 1660-årene, og enken
Marit brukte nu gården endel år; hun og Andor brukte hver 1
spand, Marit Prestebordets og Andor Lektoratets part.
Ved matrikuleringen i 1669 opføres denne gard i 2 særskilte
bruk. Tienden på hver av dem er sått til 4 skjepper bygg og 1 td.
2 skjpr. havre, ledingen til 1 ort 8 sk. og småtienden til 20 sk.
«Findes hommelhauge», heter det om Andors part og «Findes
hommelhauge och eilers ingen tilfelde», om Marits. Skylden blev
på begge parter foreslått nedsatt til 2 øre.
I 1670 heter opsitterne Andor og Sivert. Den siste er formo
dentlig kommet dit ved ekteskap med enken. Det er også mulig, at
det her er den tidligere Sivert, det gjelder. Matriklene opfører ofte
en manns navn som kjenningsnavn på gården, lenge efter hans
død, på samme måte som vi nu bruker nordre, søndre o.s.v. Rime

----
146 Bind III
---
ligere er det vel, at tiendemanntallene er riktig, og de opfører i
1680-årene Åndor og Hans.
Den 18. juli 1672 avholdtes merkegang mellem Nestvold og
Mikvold, hvis opsittere, Laurits og Ole, var stevnet av Nestvolds
eiere, fordi de hadde lagt inn det beste av den felles beitemark.
Det blev oplyst, at det for ca. 40 år siden var blitt opgått merke
linje; men merketrærne var for nogen år siden ødelagt ved skog
brand. Grensen blev påvist og opgått påny, hvorefter Mikvold
mennene blev frifunnet.
Andor opfores som bruker ennu i slutten av 1680-årene og i
1690-årene enken. Om Hans' part tilføies i 1680-årene «øde»,
d.v.s. den var ikke i fast bygsel, men bruktes for avgift. I 1690
har det vært en Peder Nestvold, rimeligvis på denne part, og i
1699 Mats. Muligens har der vært ennu flere; gården var ved
denne tid aldri i fast bygsel. Ved tingsvidne, optatt 12. oktbr. 1694,
oplyses, at Nestvold, som skylder 2 spand til Lektoratet, i mange
år har ligget øde, og at ingen har villet ta den for bygsel eller til
bruk, «lektor til største skade». Som grunn anføres «dens megen
ringhed og dyrleiende».
Esten Einarsen fikk bygselbrev på Nestvold 1 sp. (d.v.s. den
ene part) av lektor mag. Simon Hof 31. juli, tgl. 12. oktbr. 1700.
Den samme Esten hadde i 1694 bygslet 1 sp. i Mikvold, som også
var beneficeret lektor. Han er visst vedblitt å bo på Mikvold og
har drevet Nestvold som underbruk. I 1711 betegnes begge parter
av gården som «øde».
I 1718 beboddes Lektoratets part av Ole Pedersen, som også
brukte Prestebordets part. Det må ha vært ganske smått for ham;
ti seiv svenskene har ikke funnet meget å ta, som man kan se av
følgende opgave:
Tilsammen 41 rdl. 32 sk.
I 1723 har gården, der betegnes som «2 parter», ligget ganske
ode; der finnes ikke engang nevnt nogen opsitter. Ved matrikule
ringen dette år oplyses, at den hverken har skog eller seter, men
leilighet til fiskeri, er «letvunden og mådelig til korn». Utseden
opgis til 1 td. bygg og 4 tdr. havre, avlingen til 26 sommerlass
vollhøi og 1 lass ekkerhøi, og der føddes 1 % hest, 4 kyr, 2 ungnaut
og 4 sauer. Tienden blev sått til 4 skjepper blandkorn, 1 td. 4 skjpr.


----
147 Bind III
---
havre og 8 mk ost. Gården kaltes dengang Øster Nestwold. Skyl
den blev foreslått nedsatt helt til 1 sp. 12 mkl. «formedelst dens
megen slethed».
Gården lå ode til i 1728. Da tok Ingebrigt Larssen den for
bare skatten. I november dette år blev den besiktiget til avfelling,
og det oplyses da, at den har ligget ode og under fefot i mange år.
Nestvold, sett fra nordøst 1919. Fot. E. Musum.
Skylden blev nedsatt til det halve, 1 spand. Ingebrigt forklarer
ved denne leilighet, at han «med stor nød» kan fø 2 hester, 6
storfe og 8 småfe samt så 1 td. bygg, 5 —6 tdr. havre og 1 skjeppe
rug. At gården har ligget øde og under fefot mange år, finner
lagretten «noksom kan sees på de slette og miserable huse». Dess
uten har elven og sjøen utbrutt en stor del av gårdens mark og
ringe skog og bortskyllet utmarken. Den bruktes da bare for
skatten, 13 rdl.; landdrotten nød ingen rettighet av den. Den inn
gjerdede åker og eng fantes «ganske ringe og slet, og den ringe
eng, som der findes, er myrlendt og fåduendes».
Under 25. februar, tgl. 4. mars 1730 blev gården av lektor og
domprost Eilert Hagerup bygslet til Jon Jonsen tiallan, som
imidlertid ikke hadde den lenge; ti ved bygselbrev av 12. april,
tgl. 1. juni 1737 bygslet biskop Hagerup den til Sivert F lei. I
hans tid (1741) blev merkene mellem Østre og Vestre Nestvold
(d.v.s. Store og Lille N.) opgått, og det blev bestemt, at Østre
Nestvold skulde ha «sin mark i øst mod Mikvolds eiendom, syd
mod Værdalsøren, derefter langs Værdalselven» o.s.v. Nu var
Verdalens prestebord og Bispestolen bygselrådig over hver sin


----
148 Bind III
---
halvpart. Forholdet var nemlig, at biskop Hagerup fungerte som
lektor og derfor oppebar inntekten av Lektoratets beneficerte gods.
Ved bygselbreve, utstedt av biskop Nannestad 25. februar og
prost Krog 2. mars 1752, tgl. 3. mars s. å. blev gården festet til
Ole Anderssen Græset, som brukte den til han i 1766 godvillig
avstod sin bygsel. Han døde i 1767. Enken Kirsten fikk av efter
folgeren på gården et kår, bestående av for til 2 kyr og 6 småfe,
av brennfang «hvad hun kan finde af ener og flurteller; men intet
som er nyttigt til gjærdefang må af hende hugges». Dertil skulde
hun ha 6 mål jord på ostsiden nærmest gården og et par andre
nærmere betegnede jordstykker. Skiftet efter Ole viser en besetning
på 1 hest, 5 kyr, 1 ungnaut og 5 sauer. Aktiva var 70 rdl. 2 ort
12 sk. og beholdningen 63 rdl. 2 sk. (Se Hallanætten).
Gården blev nu ved biskop Gunnerus' bygselbrev av 25. mars
1766 og prost Krogs av 12. mars 1767, begge tgl. 17. august
1767, bygslet til handelsmann Johan Bie på Øren, som imidlertid
dode samme år, og enken, Inger Maria, makeskiftet da til sig Nest
vold mot Hallem vestre. Den 10. april 1768 erhvervedes kgl. be
villing til makeskiftet, som begrunnes med, at Nestvold årlig til
foies skade ved elvebrudd, som ikke skal kunne avhjelpes uten ved
avfelling i gårdens skyld eller og ved grøfter og ved ledning å få
utarbeidet en på den nordre side av gården liggende myr samt ved
rydning av utmarken; men at det vil være usikkert for henne som
leilending å gjøre derpå så anselige bekostninger. Makeskiftet er
av 13. februar, tgl. 20. februar 1769.
Inger Maria Bie (som var datter på Lyng), blev i 1769 gift
med handelsmann på Øren, Hagen Smith, som således kom i be
siddelse av Nestvold. Han solgte gården ved skjote av 20. oktober
1794 til kaptein (senere major) Lorents Didrik Kliiver på Bjartnes
for 1999 rdl. Gården kalles ved denne leilighet Store Nestvold.
Kliiver tok straks fatt på å stykke ut gården, likesom han nogen
ar tidligere hadde gjort med Haug. Den blev ved skyldsetnings
forretning av 23. oktober 1794 delt i følgende 4 parter:
1. Nestvold store, 1 øre 12 mkl. eller halvparten av den op
rinnelige gard.
2. Lorentsvold (eller Lorvold), 12 mkl., formodentlig opkalt
efter Kliiver seiv.
3. Reschvold (også skrevet Rigsvold), 12 mkl., visstnok opkalt
efter sorenskriver Resch.
4. Tvistvold, 12 mkl.
Nestvold store solgte han ved skjote av 27. oktober 1794, tgl.
25. februar 1795, til Erik Olsen Sanden for 800 rdl. I handelen
medfulgte det nye våningshus, ny stall og forhus samt stabbur,
likeså halvparten av seter og havnegang tilfjells, men ikke Fætten.
Da der i 1822 blev avholdt skifte efter Eriks hustru, Beret

----
149 Bind III
---
Sivertsdatter, oplyses det, at han hadde overdratt gården til søn
nen Tore for 600 rdl. Overdragelsen var skjedd ved kontrakt,
skjote blev forst utstedt 15., tgl. 16. august 1825.
Ved ovennevnte skifte oplyses gårdens utsed å være 8 tdr.
havre, *A td. bygg, Y* td. sommerrug og 1 td. poteter. Der var
panteheftelser på den til et beløp av 375 spdl.; boets aktiva var
743 spdl. 2 ort 17 sk. og beholdningen 235 spdl. 1 ort 4 sk.
I 1835 hadde gården en besetning på 1 hest, 4 storfe, 8 sauer
og 1 svin, og utseden var Ys td. rug, 3 /i td. bygg, 6 tdr. havre og
4 tdr. poteter.
Tore utstedte i 1837 kontrakt, hvorved foreldrene sikredes et
kår på 6 tdr. havre og 2 tdr. bygg, 1 % mål åkerland og for til
1 ku og 4 småfe. Erik døde i 1839 som kårmann på Nestvold.
Tore hadde da ved skjøte tgl. 15. juni 1838 solgt gården for
800 spdl. til Erik Iversen (siden på Åsen) og var flyttet til Buran
i Skogn. Erik overdrog den allerede ved skjøte av 10. april, tgl.
11. april 1845, for 1000 spdl. til Erik M. Moe.
I 1865 bodde oberst Sommerschield på gården som losjerende.
Besetningen var da 4 hester, 7 storfe, 10 sauer og 2 svin og ut
seden V* td. rug, 2 tdr. bygg, 12 tdr. havre og 12 tdr. poteter.
Under gården var 2 husmannsplasser, og besetningen på disse
var 2 storfe og 4 sauer og utseden 2 tdr. havre og 4 tdr. poteter.
I 1875 var besetningen 4 hester, 1 okse, 11 kyr, 18 sauer og
lam og 3 svin og griser og utseden 2 tdr. bygg. 16 tdr. havre og
16 tdr. poteter. På de 2 husmannsplasser foddes 1 ku, 6 sauer, 3
geiter og 1 svin og såddes H td. bygg, 2 tdr. havre og 8 tdr. po
teter. I gårdens besetning og utsed er da medtatt besetning og
utsed for Lorvold med Øgstadenget samt Nestvold lille, som også
eiedes av landhandler Erik Mikal Moe.
Standartjunker Teodor Wisth kjøpte Nestvold med flere går
der for kr. 15 000 i E. M. Moes dødsbo ifl. skjøte av 6. desember,
tgl. 9. desember 1887, og hadde den til 1894, da han solgte til
Bonsak Sem. Denne solgte igjen i 1896 til Karsten Antonsen
Småland fra Frosta for kr. 17 000.
I 1918 overdrog Karsten gården for kr. 50 000 til sonnen,
Levin Karstensen, som fremdeles har den.
I 1922 blev Reschvold søndre, gårdsnr. 16, bruksnr. 5, 88 mål,
innkjøpt og lagt til Nestvold store.
Fraskilte par ter:
Nestvold nordre, gårdsnr. 16, bruksnr. 2, blev skilt fra Nest
vold store ved skyldsetningsforretning av 3. juni, tgl. 12. august
1879, skyldsatt for 18 sk. (ny skyld mk. 0,59), og av Erik M. Moe
solgt til lohannes Ellingsen ved skjøte av 8., tgl. 12. august s å.
10

----
150
----

RESCHVOLD Gårdsnr. 16, bruksnr. 3 —5.

Uttales: Reksvold. (I matrikulen kalles den nu Resetvold, hvil
ket er uriktig, da gården utvilsomt er opkalt efter sorenskriver
Resch).
Om grensene for denne eiendom heter det ved skyldsetningen
i 1794, at stykket begynner ved Lille Nestvold og går til Mikvold.
Kliiver solgte ved skjote av 31. desember 1794, tgl. 25. februar
1795 denne part til Jon Jonsen Mikvold for 460 rdl. I kjøpet
medfulgte den gamle stuebygning på Store Nestvold, som forresten
stod til nedfalls. Jon dode i 1808, og gården blev på skiftet efter
ham taksert for 400 rdl.; men det var panteheftelse på den til
major Kliiver for samme belop. Boet viste et underskudd på 22
rdl. 2 ort 9 sk.
Enken, Anne Olsdatter, blev gift med Kasper Sevaldsen, som
således kom i besiddelse av gården. Han bygslet i 1823 8 mål av
den til skomaker Jon Danielsen Øren mot en årlig avgift av 4
spdl. og i 1829 8 mål til glassmester Halvor Jonsen Øren mot
samme avgift. Ved skjote av 7. februar, tgl. 8. februar 1831 solgte
han gården til farvermester Ole Holan på Øren for 300 spdl. Han
forbeholdt sig som kår 8 mål jord, nemlig 6 østenfor kongeveien
fra Taraldsstuen til Tore Nestvolds eiendom og 2 mål vestenfor
denne vei.
På eiendommen føddes i 1835 2 storfe, 8 sauer og 1 svin og
såddes K td. bygg, 2 tdr. havre og 3 tdr. poteter.
Kasper døde i 1836 som kårmann på Nestvold og efterlot sig
ingenting. Han hadde ikke noget godt ord på sig, og han har
vært for retten for temmelig skitne historier.
Efter Ole Holans dod skjøtet enken, Marie Holan, gården
tillikemed hus på Øren til svigersønnen, Arnt Sneve, som var gift
med Elsebe Holan. Skjøtet er av 5., tgl. 6. februar 1862, og kjøpe
summen 500 spdl. samt kår til selgersken.
I 1865 var Peter Pedersen beboer av gården; han betegnes
som losjerende. Besetningen var da 1 hest, 2 storfe, 4 sauer og 1
svin og utseden 1 td. bygg, 3 tdr. havre og 10 tdr. poteter. Under
gården var 1 husmannsplass med en besetning på 1 storfe og 16
sauer og en utsed av % td. bygg, I X Å td. havre og 6 tdr. poteter.
I 1875 nevnes ikke eiendommen.
I 1878 blev parten Agersborg fraskilt, og ved skjøte av 20. juli,
tgl. 2. desember 1880, solgte Arnt Sneve resten til smedene Jo
hannes Forberg og Peter Pedersen for kr. 2400.
I 1889 blev parten Reschvold søndre fraskilt, og resten solgte
Johs. Forberg og Peter Pedersens enke Mette til Hans Kristian

----
151 Bind III
---
Sivertsen for 2730 kr. og kår både til Marie Holan og Mette Pe
dersen av årlig verdi henholdsvis 20 og t kr. Skjotet er av 1.
november, tgl. 16. november 1889.
Hans Kr. Sivertsen solgte eiendommen for 205 kr. til Martin
Olaussen Lyng ifl. skjote av 31. mars. tgl. 3. april 18Q4.
Fr as kilte par ter:
Agersborg, gårdsnr. 16, bruksnr. 4, blev skilt fra Reschvold
og skyldsatt for 1 ort 15 sk. (ny skyld mk. 0,97) den 21. novem
ber 1877, tgl. 1878, og av Arnt Sneve solgt til Mikal Olsen.
Reschvold søndre, gårdsnr. 16, bruksnr. 5, blev fraskilt Resch
vold 24. juni, tgl. 13. august 1889, og skyldsatt for mk. 1,38. Som
nevnt ovenfor blev denne eiendom, 88 mål, i 1922 kjopt og lagt
under Nestvold store; men av dette blev atter i 1923 frasolgt 30
mål til O. N. Bruland.

LORENTSVOLD (LORVOLD) Gårdsnr. 16, bruksnr. 6 —13.


Lorentsvold, der — som ovenfor nevnt — blev utskilt fra Nest
vold i 1794, betegnes ved skyldsetningen som grensende mot øst
til Mikvold og langs Reschvold og Nestvold lille. Kliiver solgte
gården ved skjøte av 31. desember 1794, tgl. 25. februar 1795,
for 460 rdl. til Anders Taraldsen, sønn av Tarald Overholmen.
Anders var strandsitter på Øren og bodde på Mikvolds grunn.
Han har neppe bodd på Lorvold seiv, men bygslet bort flere hus
mannsplasser av gården til folk, som vel også nærmest har vært
strandsittere, nemlig i 1800 6 mål til Ingebrigt Pedersen mot en
årlig avgift av 3 rdl. og 1 dags arbeide mot betaling hver onn, i
1810 6 mål til Nils Kristofersen, fritt de første 6 år, siden 1 rdl.
årlig og 1 arbeidsdag mot betaling og endelig i 1811 8 mål til
Lars Larssen for 8 rdl. årlig og 1 dags arbeide.
Ved en takst i 1815 blev Lorvold verdsatt til 400 rbdl. sølvverdi.
Anders Taraldsen må ha avhendet halvparten av eiendommen
uten å ha utstedt nogen tinglest hjemmel. Den således fraskilte
del går derefter i matrikulen under navnet Lorvold med Øgstad
enget. Besetningen på det gjenværende Lorvold var i 1835 1 storfe
og 4 sauer og utseden % td. bygg, 1 td. havre og 1 td. poteter.
Anders Taraldsen delte resten av gården i to, idet han ved
skjøter av 17. desember 1841 overdrog en halvpart til sønnen,
Tarald Anderssen og den annen halvpart til Lorents Pedersen
Reschvold, hver part for 75 spdl. Det første skjøte er tgl. 13. ok
tober 1843, det annet 6. august 1845.
Jordstykket Sandan blev fraskilt disse parter i 1850; men først

----
152 Bind III
---
ved skyldsetningsforretning av 21. august 1862, avhjemlet s. d.,
blev Tarald Anderssens og Lorents Pedersens parter skilt ad i
matrikulen, idet Lorents Pedersens part, Lorvold sondre, blev
skyldsatt for 19 sk.
Tarald Anderssen solgte sin part, som nu var på 18 sk., til
landhandler C. J. Sættem for 180 spdl. (Skjote av 18. august
1863, tgl. s. d.).
I 1879 er der avholdt eksekusjon hos haker P. Olsen, hvorved
der er gitt utlegg i bl. a. denne eiendom, så det ser ut til, at Olsen
har vært eier en tid. Nogen tinglest hjemmel har han imidlertid
aldri hatt, hvorfor enkefru Karoline Sættem har utstedt skjøte, da
denne med flere gårder blev overdratt til skogkjøperkonsortiet
Olof Larsson i Åberg, Olof Olsson i Valne og Erik Monsson i
Valne for 8000 kr. Skjotet er av 3. september, tgl. 2. desember 1881.
Konsortiet solgte Lorvold tillikemed Tvistvold og en gard på
Øren ved skjøte av 31. desember 1883, tgl. 2. juli 1884, til Vær
dalens brænderls interessentskap for tilsammen 5700 kr. Dette
fraskilte samme år Lorvold nedre og solgte den resterende del,
Lorvold, gårdsnr. 16, bruksnr. 6, ved skjøte av 26. august 1885,
tgl. 1886, til farver Jon Hanssen for 415 kr.
Hverken i 1865 eller 1875 er der opført besetning eller utsed
for denne eiendom, idet den var brukt av opsittere på Øren som
var strandsittere på andre gårders grunn.
Fraskilte parter:
Sandan, gårdsnr. 16, bruksnr. 7, blev skilt fra Lorvold ved
skyldsetningsforretning av 16. juni 1850, tgl. 14. august s. å.,
og skyldsatt for 16 sk. (ny skyld mk. 0,36), hvorefter Tarald An
derssen og Lorents Pedersen Lorvold i fellesskap utstedte skjøte
på eiendommen 14 august, tgl. 11. oktober 1850, til skomaker
Johan Magnus Jonsen Forberg.
Eiendommen finnes ikke nevnt i 1865; men Johan Forberg,
som var selveier og bodde på Mikvolds grunn, holdt 1 ku, 7 sauer
og 1 svin og sådde 2 tdr. havre og 8 tdr. poteter, hvilket er med
regnet under Mikvolds strandsittere. I 1875 derimot opføres
Lorvoldsand særskilt med et husdyrhold av 1 ku, 5 sauer og 1
svin og en utsed av X td. bygg, 1 % td. havre, 8 tdr. poteter og
x k mål til andre rotfrukter.
Lorvold søndre, gårdsnr. 16, bruksnr. 8. Som ovenfor nevnt
blev denne part av Lorvold, som hadde tilhørt Lorents Pedersen
siden 1841, først skyldsatt den 21. august 1862 for 19 sk.
Eiendommen hadde i 1865 en besetning på 3 storfe, 12 sauer
og 1 svin, og utseden var 3 /4 td. bygg, 6 tdr. havre og 16 tdr.
poteter. I 1875 nevnes den ikke.

----
153 Bind III
---
Lorvold nedre, gårdsnr. 16, bruksnr. 9. Parten blev skilt fra
Lorvold ved skyldsetningsforretning av 9., tgl. 12. august 1884,
og skyldsatt for 6 sk. (ny skyld mk. 0,33), hvorpå Verdalens
brenneriselskap solgte den til Karl M. Petersen for 360 kr. ved
skjote tgl. 2. april 1892. Kjoperen hadde da seiv opfort hus på
eiendommen.

LORVOLD MED OGSTADENGET

Som før nevnt må Anders Taraldsen ha avhendet halvparten
av Lorentsvold til Lorents Nilssen Øren uten nogen tinglest hjem
mel; ti ved auksjon 9. mai 1815 i Lorents Nilssens dødsbo blev 6
mkl. av Lorvold tillikemed en låve i Anders Taraldsens gard solgt
for 620 rbdl. navneverdi til Mons Moe, som fikk skjote, dat. og tgl.
16. august s. å. I matrikulen av 1838 står Mons Moe som bruker
av «Lorvold med Øgstadenget» av skyld 6 mkl. Hvad tid Øgstad
enget er kommet til, kan ikke sees; men Mons Moe har iallfall så
tidlig som i 1823 pantsatt Lorvold og Øgstadenget, og det til
føies, at på Øgstadenget hviler dessuten samtlige heftelser på
gården Øgstad, forsåvidt de er påheftet efter den gamle matrikul.
Lorvold med Øgstadenget hadde i 1835 en besetning på 2
storfe, 4 sauer og 1 svin og en utsed av K td. bygg, 2 tdr. havre
og 3 tdr. poteter.
Mons Moe hadde flere gårder og drev Lorvold med Øgstad
enget som underbruk. Eiendommen hadde i 1865 ingen opsitter,
men en besetning på 2 storfe og en utsed av 5 tdr. havre og 4 tdr.
poteter.
Ved skifte efter Mons Moe blev den utlagt til sønnen, Sakarias
Moe, som solgte den til landhandler Erik Mikal Moe. der hadde
den allerede i 1875; men først den 2. juni, tgl. 8. juni 1888, har
han fått skjøte av Sakarias Moe for 1100 kr.
Besetning og utsed er i 1875 opført under Nestvold store, som
også eiedes av E. Mikal Moe.
Fr as kitte par ter:
Øgstadenget, gårdsnr. 33, bruksnr. 2, blev fraskilt ved skyld
setningsforretning av 10. juli, tgl. 17. august 1886, skyldsatt for
3 ort 15 sk. (ny skyld mk. 1,38), og av skifteforvalteren i Erik Mi
kal Moes bo sammen med flere andre eiendommer solgt til
standartjunker Teodor Wisth for tilsammen 15 000 kr. ved skjøte
av 6., tgl. 9. desember 1887.
Værnes, gårdsnr. 16, bruksnr. 12, blev fraskilt og skyldsatt for
12 sk. (ny skyld mk. 0,33) den 11., tgl. 14. august 1888 og av
E. M. Moe solgt for 400 kr. til Ole Pedersen Værnes ved skjøte
av 4. september, tgl. 14. desember s. å.

----
154 Bind III
---
Sandvold, gårdsnr. 16, bruksnr. 13, blev fraskilt samtidig med
Værnes, skyldsatt for 16 sk. (ny skyld mk. 0,47).
Resten solgte E. Mikal Moe til Johannes Forberg for 700 kr.
ved skjote av 18. september 1888, tgl. 2. februar 1880.

TVISTVOLD Gårdsnr. 16, bruksnr. 14.

Om eiendommens grenser heter det ved den forste skyldsetning
i 1704, at den ligger på vestsiden av kongeveien ned til Mæla
stuens grind, grenser til elven, Lille Nestvolds og Kausmos eien
dommer. Der medfulgte en til nedfalls stående hoibod.
Denne part av det gamle Nestvold beholdt Kliiver seiv og bort
festet eller forpaktet bort storre stykker av gården som plasser til
opsittere på Øren. Således overlot han i 1800 11 mål til skomaker
Ole Eriksen Øren for en årlig avgift av 2 rdl. 3 ort og 4 dagers
arbeide mot betaling, i 1801 6 mål til Lars Jakobsen Skrædder for
1 rdl. 2 ort årlig og 2 dagers arbeide, i 1807 5 1 /> mål til Tomas
Einarsen for 2 ort årlig pr. mål og 2 dagers arbeide og i 1811
mål til korporal Ole Alstad for 3 rdl. 12 sk. og 4 dagers
arbeide.
I 1811 blev det avholdt en delingsforretning mellem Lille og
Store Nestvolds eiendeler på sydsiden av elven. Det, som herav
i sin tid hadde tilhort Nestvold store, hadde Kliiver ved utstyk
ningen lagt til Tvistvold. Han fremla ved denne anledning en
delingsforretning av 1. desember 1747, hvorav han beviste, at
der tilkom ham % av det omtvistede land. Grensene blev fastsatt;
men allerede i 1836, da der avholdtes takst over Tvistvold på
skiftet efter ham, var kunnskapen om disse grenser gått tapt. Det
heter nemlig, at det skal tilhore eiendommen en skog- eller mark
strekning, Fætten, på vestsiden av elven; men det kan ikke erindres
av kjent folk, at Tvistvolds eier har gjort bruk av den — iallfall
vet man ikke, hvori den nevnte strekning består. Forovrig blev
ved denne leilighet Tvistvolds areal opgitt til 70 mål, «som alt
kan benyttes til åger». På eiendommen fantes en noget forfallen
hovedbygning samt en falleferdig uthusbygning. Utseden var 1
td. bygg, 5 tdr. havre og 6 tdr. poteter og kornet opgis å gi 4
fold, potetene 7 —B. Videre bemerkes, at gården i de senere år har
mistet flere mål jord ved elvebrudd. Taksten blev 300 spdl.
Besetningen var i 1835 2 storfe, 8 sauer og 1 svin og utseden
y* td. bygg, 2 tdr. havre og 3 tdr. poteter.
Gården blev ved auksjon solgt for 460 spdl. til landhandler
.Monrad på Øren, som fikk skjote 17. desember 1836, tgl. 16.

----
155 Bind III
---
august 1837. Ved skjøte av 20. august 1862, tgl. 11. februar 1863
solgte Monrad eiendommen til Carl Julius Sættem for 500 spdl.
Gården dreves i 1865 som underbruk. Der føddes da 1 hest,
5 storfe, 6 sauer, 5 geiter og 3 svin og såddes 1 % td. bygg, 4 tdr.
havre og 14 tdr. poteter.
I 1875 dreves den fremdeles som underbruk sammen med
Lcrvold av fru Sættem, som bodde på Øren på Maritvolds grunn;
derfor er besetning av avling opført under denne gards strand-
Fru Sættem fraskilte i 1877 parsellen Lundemo, og resten av
hovedbolet Tvistvold, som nu hadde en skyld av 2 dal. 2 sk
solgte hun sammen med Lorvold og en gard på Øren til konsortiet
Olof Larsson i Åberg, Olof Olsson i Valne og Erik Monsson i
Valne for 8000 kr. ved skjøte av 3. september, tgl. 2. desbr. 1881.
Konsortiet overdrog ved kjøpekontrakt av 11. juni, tgl. 3 juli
1883 de samme eiendommer for 5700 kr. til Verdalens brendens
interessentskap. Skjøte er utstedt 31. desember 1883, tgl. 2 juli
1884 Dette interessentskap fraskilte i 1884 partene Lundemo
søndre, Valne, Lykkens prøve, Sollien og Bryggetomten og solgte
hovedbolet, som derved var redusert til sin nuværende skyld, 0,86
mk for 640 kr. til Martin Vigdal ved skjøte av 11. april, tgl. 2.
juni 1885. Eiendommen kalles nu almindelig Topstuen.
Fraskilte par ter:
Lundemo, gårdsnr. 16, bruksnr. 15, skyldsatt for 20 sk. (0 48
mk) 21 juli, tgl. 15. august 1877, og av Karoline Sættem solgt
til skomaker Ole Knudsen for 600 kr. ved skjøte av 10. august,
tgl. 18. august 1880.
Lundemo søndre, gårdsnr. 16, bruksnr. 16, skyldsatt 9. august,
tgl 12 august 1884, for 1 ort (0.57 mk.), og av Verdalens bren
deris interessentskap skjøtet til ovennevnte skomaker Ole Knudsen
for 260 kr. den 2. februar, tgl. 17. april 1885.
Valne gårdsnr 16, bruksnr. 17, skyldsatt samtidig med fore
gående for 1 ort 20 sk. (1,03 mk.) og av samme interessentskap
solgt for 650 kr. til Oluf Jakobsen ved skjøte av 2. februar, tgl.
17. april 1885.
Lykkens prøve, gårdsnr. 16, bruksnr. 18, skyldsatt samtidig
for 8 sk. (0,19) mk.) og av samme interessentskap solgt.
Sollien, gårdsnr. 16, bruksnr. IQ, skyldsatt samtidig for 8 sk.
(0 19 mk) og av brenderiselskapet solgt til gjestgiver Arnt bneve
for 400 kr. ved skjøte av 7. septbr. 1885, tgl. 18. august 1886.
Bryggetomten, gårdsnr. 16, bruksnr. 21, skyldsatt samtidig
med foregående for 2 sk. (0,05 mk.).

----
156 Bind III
---
Senere er frasolgt Valne søndre, bruksnr. 22, Valne nordre,
bruksnr. 23, en parsell til Statsbanene, bruksnr. 24, og Værnes
nordre,' bruksnr. 25.
NESTVOLD LILLE
Besse, som ifølge manntallet over tiendepenningskatten i 1520
har betalt 4 skilling, må ha vært på denne Nestvold-gård.
Annders har i 1549 betalt 2 «liiszpundt» (d. e. skålpund) mel
i landskyld for 1 ortug krongods i Nesteuannd{\) og samme år
står Annders på Nesteuald for 6 mark smør og 1 vog mel i leding.
(Det skal visst forresten være 1 pund mel, hvorved ledingen blir
nøiaktig tredjeparten av den annen Nestvold-gårds, hvilket også
stemmer med skylden).
Oluff, der nevnes som skattebonde på en av gårdene i 1559,
har visstnok vært på denne gard.
Tørris het opsitteren i begynnelsen av 1600-årene og til over
1630. Før 1635 er han avløst av Oluf, som brukte den til over
midten av 1660-årene; han var i 1665 70 år gammel.
Besetningen var i 1657 1 hest, 5 naut, 4 sauer og 1 svin.
Før 1668 har gården fått ny opsitter, Mogens Knutsen. Ved
matrikuleringen i 1669 opføres tienden med % td. bygg og 1 td.
havre, ledingen 1 ort og småtienden 16 sk. Der var humlehave
«och ellers intet videre». Skylden blev foreslått nedsatt til 1 øre
12 mkl., og gården er en av de meget få, for hvem nedsettelsen
ved denne anledning er tatt tilfølge.
Efter Mogens er før 1672 kommet Hans Pedersen og i 1690-
årene Jakob. I 1711 brukte «enken» (formodentlig efter Jakob)
gården.
Ved bygselbrev av 4. mai, tgl. 6. juli 1712 blev den bygslet
til handelsmann på Øren, Simon Johansen Hof, som bragteden i
adskillig bedre stand enn den var før. Svenskene fant i 1718
mere å ta der enn på Store Nestvold, som det fremgår av
følgende opgave:


----
157 Bind III
---
Dessuten ødela de norske tropper endel, nemlig
1 båt istykkerslått 6 rdl. — sk.
1 notarm, iler og snøre borttatt .... 2 » 24 »
Tilsammen 72 rdl. 72 sk.
I 1723 opføres også denne gard som «ode», har ikke engang
opsitter. Det opgis, at den ikke har skog til hustømmer og knapt
til brenne og gjerdefang, ingen seter eller bumark, men leilighet
til fiskeri; den betegnes som lettvunnen og kornviss. Utseden er
opgitt til Vi td. bygg og 3 tdr. havre, avlingen til 10 sommerlass
vollhøi og 3 lass ekerhøi og der kunde holdes % hest, 2 kyr, 1
ungnaut, 7 sauer og 3 geiter. Tienden blev sått til 3 skjepper
blandkorn, 6 skjpr. havre og 4 mk. ost. Det blev ikke foreslått
nogen forandring i skylden.
Jon Olsen Lille Borgen fikk bygselbrev på gården av domprost
Jakob Thode 30. oktober 1741, tgl. 1. juni 1742. Dette var det
tredje av de store uår, og som man kan vente, var det ikke nettop
glimrende økonomiske forhold der ved denne tid. På skifteauksjon
i november 1743 efter Jons første hustru, Anne Bårdsdatter, blev
solgt 1 hest, 1 ku, 2 lam, 2 unggeiter og 1 kidd samt 4 % tdr. bygg
og 6 8 /» tdr. havre. Aktiva blev på denne måte 28 rdl. 1 ort 15 sk.
og beholdningen 13 rdl. 12 sk. Til begravelsen blev innrømmet
3 rdl.
Jon seiv døde i 1754. Den registrerte besetning var da 2 kyr,
3 små kalver, 5 sauer og 1 svin. Aktiva blev 49 rdl. 3 ort 2 sk.
og beholdningen 22 rdl. 3 ort 10 sk.
Enken, Dor tea Nilsdatter, blev året efter gift med Jon Inge
brlgtsen Målset, som fikk bygselbrev av prost Thode 31. oktober
1755, tgl. 4. mars 1756. Han opgav bygselen i 1766 og blev hus
mann på en plass under gården; her døde han i 1769.
Nestvold var imidlertid ved bygselbrev av 4. november 1766,
tgl. 22. februar 1768, bygslet til Åge Brodersen Hagen på Marit
vold. Denne kjøpte i 1769 Kronens 6 mkl. i gården for 5 rdl. av
løitnant Nikolai Meyer, som hadde kjøpt parten sammen med
noget annet gods (i Borgen) på en auksjon over krongods i 1767.
Bygselavgiften var i Hagens tid årlig 5 ert og landbohold 16 sk.
Hagen opgav bygselen i 1778. Så blev gården av stiftsprost
Ole Irgens ved bygselbrev av 17. mars s. å. bygslet til Hans An
derssen Lille Mikvold, som drev den som underbruk. Han kjøpte
i 1780 Hagens 6 mkl. for 7 rdl. I 1785 oplyses, at der på Lille
Nestvold har vært både sådd og slått, utsed l A td. bygg og 2 tdr.
havre, avling 16 lass høi. Når ikke hest skulde holdes, kunde der
fødes 4 —5 naut.

----
158 Bind III
---
Da Hans i 1796 solgte Lille Mikvold, flyttet han til Lille Nest
vold, hvor han dode i 1803. Han har vært en ganske holden
mann: På skiftet efter ham blev aktiva 523 rdl. 3 ort 7 sk., hvorav
162 rdl. 20 sk. var utestående fordringer. Beholdningen blev 354
rdl. 7 sk. Den registrerte besetning var 2 hester, 6 kyr, 1 ungnaut
og 1 svin. Enken, Ragnhild Bårdsdatter, brukte så Lille Nestvold
til i 1808.
Gården var imidlertid ved auksjon 5. juni 1790 solgt til Karen
Olsdatter Mikvold eller Trones for 700 rdl. Hun fikk skjøte 19.
april 1791, tgl. 22. februar 1792. Ved en takstforretning i 1799
blev den verdsatt til 1025 rdl. Karen solgte den igjen ved skjøte
av 18. mars, tgl. 8. april 1808 for 700 rdl. til Elias Tomassen
Kausmo. I den tid, han hadde den, blev den ovenfor under Tvist
vold nevnte deling av Fætten mellem Store og Lille Nestvold
foretatt.
Karen Trones hadde i 1799 utstedt en obligasjon på 714 rdl.
dansk kurant til stiftamtmann grev Trampe mot pant i Vestre
(d. e. Lille) Nestvold. Da Elias Tomassen kjopte gården, blev
intet oplyst om denne heftelse, som heller ikke fantes innført i
panteregistret, da sorenskriveren hadde forsømt å innføre den. I
1819 stevnet så Trampe både Elias som eier av gården og proku
rator Belbo som Karens arving til innfrielse av obligasjonen, som
nu var omskrevet til 357 spdl. Belbo blev ved underretten dømt til
å betale lovlige renter av obligasjonen, dog med adgang til å søke
erstatning i pantet Nestvold. Det blev siden til at sorenskriveren
blev gjort ansvarlig for beløpet.
Imidlertid hadde Elias ved skjote av 5. november", tgl. 7. novem
ber 1823, solgt gården til Knut Ellevsen Kvam for 800 spdl.; men
fra denne blev den — rimeligvis som følge av ovennevnte obliga
sjonsforhold — solgt ved auksjon i 1826 for 580 spdl. til stiftamt
mann Trampe, som fikk skjøte 26. januar, tgl. 10. april 1828, og
Trampe overdrog den så for 400 spdl. til Halvor Jakobsen Kraag.
(Skjøte 13 februar, tgl. 10. april 1828).
På Lille Nestvold, som dreves under ett med Kausmo, føddes
i 1835 1 hest, 2 storfe, 8 sauer og 1 svin og såddes Ys td. rug,
l A td. bygg, 4 tdr. havre og 3 tdr. poteter.
Halvor hadde gården til sin død i 1842 og synes å ha klart sig
godt: På skiftet efter ham opgis besetningen til 1 hest, 3 —4 storfe
og 9 —lo småfe og utseden til % td. bygg, 7 —B tdr. havre og
7 —B tdr. poteter, og kornet oplyses å gi 4 fold, potetene 7 —B.
Gården seiv verdsattes til 450 spdl., og der var panteheftelser på
den til et beløp av 245 spdl. Aktiva var 596 spdl. 3 ort 13 sk. og
beholdningen 209 spdl. 6 sk. Gården blev utlagt til enken, Ber et
Tomasdatter.

----
159 Bind III
---
Lille Nestvold var ved den nye matrikulering skyldsatt sammen
med Kausmo, idet begge gårder dengang eiedes og dreves under
ett av Elias Tomassen. Den 19. august 1841 blev der efter for
langende av Ole Tomassen Kausmo avholdt skyldsetmngsforret
ning for å skille gårdene ad. På Lille Nestvold oplyses ved denne
anledning å kunne fodes 1 hest, 2 klavebundne og 5—6 småfe.
Utseden var 4 tdr. havre, 1 td. bygg og 4 tdr. poteter og der
avledes 4—5 fold korn og 5—6 fold poteter. Nestvold blev sått i
samme skyld som Kausmo, 1 dal. 3 ort 18 sk.
Beret Tomasdatter blev gift med Ole Sevaldsen Haga, og
denne solgte Nestvold lille til Jon Andreassen Røstad for 780
spdl ved skjøte, dat. og tgl. 20. juni 1851. Muligens har ikke
denne klart forpliktelsene; ti gården blev bare et års tid efter solgt
ved auksjon for 690 spdl. til Erik Mikal Moe, som fikk skjote
8. februar, tgl. 9. februar 1853.
1 1865 beboddes gården av huseier og bossemaker Peter Lund.
Besetningen var da 1 hest, 3 storfe og 6 sauer og utseden % td.
bygg, 6 tdr. havre og 8 tdr. poteter. Under gården var 2 hus
mannsplasser, hvorpå føddes tilsammen 7 sauer og 2 geiter og
såddes 1 td. havre og 4 tdr. poteter.
I 1875 var gården übebodd. Den var da gått helt inn i Nest
vold store, som også eiedes av Erik Mikal Moe, og besetning og
utsed opfores under ett med denne gard. På de 2 husmanns
plasser under Nestvold lille føddes 8 sauer og 4 geiter og såddes
Yi td bygg, 1 H tdr. havre og 4 tdr. poteter.
I E M Moes dødsbo blev den tillikemed hans øvrige eien
dommer solgt til standartjunker Teodor Wisth. (Se Nestvold store).

KAUSMO  Gårdsnr. 17.

Kausmo i Sjøbygda 1919 
Nav net: af Kausamoe 1430. Moo 1520. Mo 1559. Mou 1626.
Moe 1664, 1723.
Kausamor, sammensatt med kausi (katt), brukt som manns
tilnavn Samme første ledd har man i Kausebøl i Spydeberg og i
Kauserud i Trøgstad, Ullensaker, Urskog, V. Toten og Hole,
Kausvol i Stange og KausagarSr i Fåberg.
Skylden: Skylden i 1650 var 1 spand, før 1686 er den nedsatt
til 2 øre 12 mkl., i 1694 yderligere avfelt til 1 øre og endelig i
1833 til 22 mkl.
I 1836 blev den sammen med Nestvold lille, som hadde en
gammel skyld av 1 øre 12 mkl., skyldsatt for 3 daler 4 ort 14 sk.

----
160 Bind III
---
I 1841 blev disse gårder skilt ad, og da blev skylden for Kausmo
sått til 1 dal. 4 ort 18 sk.
I matnkulen kalles gården Nestvold lille, som kun består av 1
bruk, nemlig bruksnr. 2, og dette bruks navn er Kausmo Som
under Lille Nestvold forklart, er imidlertid denne gard gått inn
i Store Nestvold, helt eller delvis, og det er ikke mulig nu å avgjøre,
hvor meget det nuværende gårdsnr. 17 omfatter av den gamle
gard Kausmo og hvor meget av Lille Nestvold.
Kausmo hadde i 1907 en skyld av mk. 4,32.
Eiere: Som man av det foregående kan se, er Kausmo en gard,
som Verdalselven i århundrenes løp på det nærmeste har spist op'
Dengang elven gikk innunder Haug og Haugslien og gjorde den
store sving mot syd forbi Tinden, har den antagelig hatt sitt utløp
etsteds utenfor Fætten nærmere Skånesleiret. På nordsiden må
da landet ha strakt sig langt mot syd utenfor Nestvold og Kausmo.
Men siden elven brøt igjennem sønnenfor Fæby, må den i sitt ne
derste løp stadig ha tatt en mere nordlig retning, hvorved den har
gravet sig inn på Nestvolds og Kausmos enemerker. Samtidig er
således Ysseelvens løp blitt forkortet, hvorved dens fall er blitt
sterkere, og følgen har vært, at også denne lille elv har gravet sig
ned og forårsaket skred og utglidninger på Kausmo, Norberg og
Ysse, ja nmeligvis er ikke Auglaskredet helt uten forbindelse med
samme fenomen.
I middelalderen eiet Erkestolen 6 øresbol i Kausamoe. Den
var altså på den tid en gard på minst 2 spand. Nu er vel dette
regnet efter den gamle skyld fra tiden før svartedauen, som med
førte en så sterk nedgang i alle jordverdier, og gården var allerede
på Aslak Bolts tid makeskiftet bort mot en part i Ysse, så vi får
ikke vite hvad disse gamle 6 øresbol var bygslet for på hans tid.
Heller ikke står det hvem gården blev makeskiftet til; men vi kan
gå ut fra, at det var til Holms kloster; ti 1 spand opføres under
Holms gods i 1549.
Dette blev ved reformasjonen beslaglagt av Kronen og forblev
i dennes eie, inntil Lars Pedersen Brix omkring 1660 erhvervet
gården for forstrekninger i den for Kronen så pengeknappe tid
efter krigen 1657—60.
Fra Brix er gården antagelig gått over til svigersønnen, rektor
Simon Hof; for i 1707 sees Kristian Hof, formodentlig rektor Hofs
sønn, å ha skjøtet den til korporal Sakarias Olsen. Skjøtet er ting
lest 6. juli 1707. Fra ham er den omkring 1720 gått over til
Mikkel Jonsen Øren, som under 13. november 1742 skjøtet den til
Tomas Olsen Norberg f or 50 rdl. samt 114 rdl. til Mikkels sønn.
Sakarias, for odelsretten. Siden har den vært brukernes eiendom

----
161 Bind III
---
Brukere: Atzer på Moo opfores under Leklems sogn i mann
tallet over tiendepenningskatten i 1520. Han betalte bare 3 skilling,
så det kan ikke ha vært meget å skatte av.
Efter Steinviksholms lens regnskap har Oto// i 1549 betalt 1
pund smør og 4 vog mel i landskyld for 1 spand i Man, og Oluft
på Moffue står samme år for 9 mk. smør og K> vog mel i leding.
Endelig har vi i 1550 Oluff på Mo mellem Fleskhus og Mik
kelsgård. f .
Det gamle navn Kausmo, som brukes hos Aslak bolt, tor
svinner helt fra dansketidens protokoller, og gården kalles stadig
Mo med mere eller mindre kunstig skrivemåte. Dette volder endel
vanskeligheter med å holde den ut fra den annen gard av samme
navn Vanskeligheten blir ikke mindre ved at Moen i Vuku (Over
moen) skrives på samme måte. Først sent begynner i protokollene
navnet Ytre Moe å brukes undtagen i kirkebøkene, hvor Kausmo
er almindelig hele tiden.
Fra begynnelsen av 1600-årene utover til hemmot 1620 op
føres i skattemanntallene «enken Mon» som opsitter, omkring 1620
en kort tid avløst av Gimder, som muligens er kommet dit ved
ekteskap med henne.
I 1621 har gården fått ny opsitter, idet Bård Mon for 1 spands
leie har betalt 12 daler. Han var der nokså lenge; men har nok
levet i ganske små kår; 12-dalers skatten i 1645 har han således
vært helt fritatt for, fordi han var «forarmet». Han må være død
i siste halvdel av 1640-årene; for i 1648 har Morten Moensen
bygslet 1 sp. X A ore i Mou, «skal have enken tilegte», heter det.
Han betalte 19 daler i bygsel. Morten var i 1666 70 år gammel.
Gårdens besetning var i 1657 1 hest, 8 naut, 8 sauer og 1 svin.
Tienden sattes i 1669 til % td. bygg og 1 td. havre, ledingen til
1 ort 8 sk. og småtienden til 20 skilling. Der var humlehave.
Skylden blev foreslått nedsatt til 2 øre.
Gården hadde imidlertid fått ny opsitter, Ole Bårdsen, visstnok
sønn av den tidligere opsitter Bård og ganske sikkert den samme,
som i 1666 var «knegt» på gården og dengang 25 år.
I 1680-årene het opsitteren Peder og i 1690-årene Oluf Launts
sen. Det tør vel i dette tidsrum ha vært ennu flere; ti gården har
neppe vært i fast bruk i lange tider, hvilket fremgår av en besigti
gelse, avholdt 13. oktober 1694 til avfelling i skylden på grunn av
skred. Det heter her:
«Mere end den halve part af åger og eng såvelsom bomarken
er borttagen. Vestenfor samme gard nedgår en liden tverelv af
nord i forbemeldte store elv. Ikke desmindre tilføier [denne] går
den megen skade tilligemed et jordfald, som skjærer sig ud af en
bæk og blød myr ovenfra næsthosliggende gard Nordberg, som

----
162 Bind III
---
endnu daglig påbryder, hvorav denne fattige opsidder i mange år
ei har kunnet svare de påbudne kontributioner, hvilke landherren
ikke alene seiv har mattet betale, men endog mistet sin landskyld
og rettighed og ofte med levnedsmiddel forstrakt. Er også plaget
af nattefrost og skinår. Åger og eng anslåes til 8 mål.» Skylden
blev efter dette nedsatt til 1 ore.
Ole Greisen (eller Gregersen) fikk bygselbrev på gården av
Sakarias Olsen, utstedt og tinglest 24. oktober 1712. Han var alle
rede dengang en meget gammel mann, og det er vel egentlig sonnen
Greis, som har drevet gården. Ole dode i 1730, 95 år gammel og
Greis flyttet så til Skjærset, som han bygslet i 1737. (Se Skjærset)
Ved svenskenes innfall i 1718 led gården adskillig skade; den
opgis således:
Tilsammen 69 rdl. 48 sk.
Av svenskene hadde opsitterne mottatt 2 rdl. i erstatning.
Det oplyses ved matrikuleringen i 1723, at gården har skog
til fornodenhet, seter straks ved på den annen side av elven, må
telig bumark og leilighet til fiskeri. Den betegnes som lettvunnen
og temmelig kornviss. Utseden var 1 bpd. rug, 6 skjepper bygg
og 2Vi tdr. havre, avlingen 10 sommerlass vollhøi og 1 lass ekerhøi
og besetningen 1 hest, 2 kyr, 1 ungnaut, 6 sauer og 3 geiter.
Tienden sattes til % skjeppe rug, 3 skjpr. blandkorn, 4 skjpr.
havre og 4 mk. ost. Kommisjonen fant, at «denne gard kunde vel
tålet en liden forhøining, mens formedelst den af tvende elve, som
stoder an på jorden, lider mærkelig elvebrud, bliver den da ved
sin forrige leie».
Seteren på den annen side av elven var Fætten, hvorav en del
tilhørte Kausmo, hvilket naturligvis skriver sig fra, at elven i ti
dens løp har tatt ut av gården og lagt op på den annen side.
Tomas Olsen Norberg kom efter Gregers. Som ovenfor omtalt
kjøpte han gården i 1742 og sått der som dens eier i 52 år. Fra


----
163 Bind III
---
hans datter Beret nedstammer kjøpmennene og presten Moe, som
har tatt navn efter denne gard.
Tomas var en driftig og dyktig mann, som drev gården bety
delig op, og sått i en viss velstand. Ved skifte i 1776 efter hans
hustru, Helene Eriksdatter, var boets aktiva 299 rdl. 3 ort 8 sk.
og gjelden übetydelig, så beholdningen blev 245 rdl. 2 ort 4 sk.
Fot. E. Musum.
Kausmo, sett fra vest 1919.
Der registrertes 1 hest, 3 kyr, 3 ungnaut, 12 sauer og 1 svin.
Gården blev verdsatt til 200 rdl.
Ved et forlik av 16. august 1773 mellem eierne av Mikvold var
Mikvold-Fætten blitt delt på en måte, som Tomas fant sig skade
lidende ved, da han var sått utenfor ved delingen og ikke fant sig
fornøiet med, hvad hans medeiere hadde funnet for godt å tilstå
ham. Han var ikke alene loddseier til Fætten, men hadde endog
70—80 års brukshevd på den.
Ved skjote, utstedt og tgl. 20. februar 1794, overdrog Tomas
Olsen gården til sin eldste sønn, Elias Tomassen. Denne hadde
allerede i 1788 utløst sine medarvinger efter moren. Tomas fikk
et kår, bestående av 1 mål åker og for til i ku og 3 småfe. Han
levet som kårmann på Kausmo ennu i 1801.
I Elias Tomassens tid er det fremdeles vedblitt å gå fremad i
økonomisk henseende, hvilket tør skyldes, at han i adskillig ut
strekning drev sjøen. Ved skifte i 1804 efter hans annen hustru,
Ragnhild Olsdatter, oplyses, at han eiet halvparten i en storbåt
og halvparten i 2 garnbåter samt parter i enda 2 båter; dessuten
hadde han både sild- og fiskegarn. At det har vært noget bedre


----
164 Bind III
---
utstyr på gården enn vanlig, kan vi se av, at der opføres «et løst
sengested» til 3 ort — en ganske sjelden gjenstand på bondegår
dene ennu i den tid. Aktiva var 745 rdl. 2 sk., hvorav takstsummen
for gården utgjorde 400 rdl. (i 1808 blev den taksert for 600), og
utestående fordringer 55 rdl. Gjeld fantes ikke, så beholdningen
blev 716 rdl. 3 ort 4 sk. Besetningen var 1 hest, 4 kyr, 2 ungnaut,
10 geiter, 8 sauer og 1 svin.
Ifølge skjote av 18. mars, tgl. 8. april 1808, kjøpte Elias
Kausmo Nestvold lille av Karen Trones for 1200 rdl. Han solgte
den igjen ved skjote av 3., tgl. 7. november 1823, til Knut Kvam
for 800 rdl. Ved Elias' kjop av denne eiendom blev det av sel
gersken ikke oplyst, at der på gården hvilte en panteheftelse på
714 rdl., senere omskrevet til 357 spdl. ifl. obligasjon av 2. april
1799 til stiftamtmann grev Trampe, og det fremgikk ikke av
panteregistret, at der var nogen sådan heftelse. Trampe saksokte
i 1819 både prokurator Belboe som Karen Trones' arving og
Elias Kausmo som eier av Nestvold med den følge, at Belbo blev
domt til å betale, dog med rett til å søke regress hos Elias. Belbo
forfulgte saken videre, og i 1821 blev Elias dømt til å betale de
357 spdl. med renter fra 1814.
Det synes i det siste å ha gått tilbake med Elias. Skibskaptein
Halseth hadde ifl. obligasjon av 11. mars 1819 pant i 16 mkl. i
Kausmo, og efter hans rekvisisjon blev gården solgt ved auksjon
30. november 1826 til Elias' sostersonn, Tomas Einarsen Moe
på Øren for 291 spdl. og et kår til Elias og hustru Ragnhild
Bårdsdatter på 4 % tdr. havre, 1 X» tdr. bygg samt for til 1 ku og
3 småfe og X. mål potetjord. Han fikk skjote 10. februar, tgl 7
juni 1827.
I Tomas Einarsens tid blev det 7. juni 1830 inngått forlik
mellem ham og Jon Pedersen Mikvold angående eiendomsretten
til Fætten. Grenser blev fastsatt; men havningen i utmarken
skulde fremdeles være felles, likesom Kausmos seterhus, som stod
på Mikvolds grunn, skulde bli stående, inntil Mikvolds eier for
langte dem flyttet.
Efter det under Norberg omtalte skred blev det den 23. mai
1833 avholdt besiktigelse av Norberg-gårdene og Kausmo. I
denne heter det, at «skaden består i et nedfald, bevirket ved en
undergravelse af Ydse elv i form af en oval cirkel, og hvis dyb
skjønnedes ikke i løbet af flere hundrede år at kunne opdyrkes».
Om Kausmo heter det spesielt, at den «ikke alene har tagef skade
ved nævnte nedsynkning ved at ler og sand er opkastet på åger
og england, men også lenger nede på jordveien, hvor Ydseelven
ved denne begivenhed har tilbagelagt en hob grus i slåttlandet».

----
165 Bind III
---
Skylden blev nedsatt til 22 mkl., så skaden kan ikke ha vært
svært stor.
På gården kunde dengang fødes 1 hest, 2 kyr og 6 småfe,
utseden var 4 tdr. havre, og der avledes 12—14 tdr. korn og 12
lass høi.
Nogen opgave for 1835 finnes ikke, idet dens avling og utsed
da må være medtatt under Nestvold lille.
I 1841 blev Kausmo i skyldsetningen skilt ut fra Nestvold lille.
Ved skyldsetningsforretning av 19. august, tgl. 8. oktober dette år
blev den samlede skyld sått til 3 dal. 4 ort 12 sk., og det antokes,
at begge gårdene kunde ansees for å være aldeles like, hvorfor
skvlden for hver blev 1 dal. 4 ort 18 sk.
Efter Tomas Einarsens død skjøtet enken, Anne Olsdatter, og
medarvinger gården til sønnen Ole Tomassen Moe, poståpner og
kjøpmann på Øren, for 400 spdl. Skjøtet er av 30. august 1841,
tgl. 2. februar 1842.
Kausmo har formodentlig dengang vært beheftet langt over
det beløp, som Anne solgte den for; ti under 14. november, tgl.
15. desember 1842, har Jelstrup skjøtet gården til Oles bror, Jo
hannes Tomassen Moe, for 1235 spdl. Anne døde samme år som
kårkone på Kausmo. Johannes hadde omtrent ved samme tid kjøpt
Vestre Næs, og han har vel hjulpet brorens enke, Kristiane, til å
beholde gården, som hun dog først har fått hjemmelsbrev på 7.
oktober, tgl. 13. oktober 1853, og da hadde hun allerede ved skjøte,
tgl. 14. april s. å. overdratt den til Johannes Jonassen Sandøren
av Ytterøy for 900 spdl.
Gården hadde i 1865 en besetning på 3 hester, 5 storfe, 9
sauer og 3 svin, og utseden var V» td. rug, % td. bygg, 4K- tdr.
havre og 9 tdr. poteter. Der var 1 husmannsplass under gården;
men den hadde hverken besetning eller utsed.
Ved en erklæring av 5. september 1871, tgl. 9. januar 1872,
gav Johs. Kausmo Verdalsbruket utvidet rett til benyttelse av den
under gården liggende «Høiøren».
I 1875 var besetningen 2 hester over 3 år, 3 kyr, 2 ungnaut
og kalver, 16 sauer og lam, 3 geiter og kidd og 3 svin og griser og
utseden Ys td. rug, % td. bygg, 6 tdr. havre og 8 tdr. poteter;
dessuten anvendtes K mål til andre rotfrukter.
Johannes døde i 1883, og enken, Marenanna Rasmusdatter,
som var født på Frosta i 1825, fikk bevilling til å sitte i uskiftet
bo. Ved skjøte av 15., tgl. 16. mars 1893, overdrog hun gården
til sønnen, Ole Johannessen, for 2200 kr. og et kår til en årlig
verdi av 160 kr. Denne eier den fremdeles.
ii

----
166 Bind III
---
Kausmoætten.
Tosten. (Tosten Mo nevnes blandt jordeiende bønder i 1611
men var visstnok død dengang; ti i leilendingsmanntallet opfø
res enken Mo. Mo er her Kausmo).
B. Olle Tostensen Oklan. (I 1665 60 år gl.). * («Thomas Oku
lens gl. moder», + 1705).
C 1. Tomas Olsen Oklan, korporal. (I 1666 3 år), t 15 ja
nuar 1719. •*). * a ) Beret Taraldsd., t 1696. * :! ).
D l.Tarald Tomassen Oklan, t 9. febr. 1739, år
gl. * 1734 Kirsten Pedersd. Hesgreien, f. p. H
1714. Hun * 2 ) 1743 Tomas Johansen Reitan.
E 1. Tomas Taraldsen, f. p. Oklan 1737.
E 2. Per Taraldsen, f. p. Hesgreien 1735.
E 3. Mali Taraldsd., f. p. Oklan 1739, + p. Stabel
stuen 1784
D 2. Torsten Tomassen.
D 3. Malena Tomasd. * Jørgen Kvam?
D 4. Elias Tomassen. * 1710 Marit Eriksd. Mikvold.
D 6. Elen Tomasd., f. p. Oklan 1706. * 1745 Josef Tør
rissen Molberg.
D 7. Elsebe Tomasd., f. p. Oklan 1711.
DB. Ole Tomassen Norberg. * 1715 Beret Bårdsd
(Hallem?).
E 1." Elias Olsen, f. 1715.
E 2. Bård Olsen Norberg, f. p. N. 1722, f 11.
juni 1766 smst. * 1750 Siri Andersd. Ysse,
f. p. Y. 1725, f p. Norberg 28. juni 1771.
Hun * 2 ) 1767 soldat Jonas Pedersen Stikle-
stad, som siden kom til Skrove.
F I.Ole Bårdsen Norberg, f. p. N. 1753, t
1823 smst. *') 1777 Ragnhild Einarsd.
Holme, f. c. 1750. * s ) 1821 Ingeborg
Jonsd. Rein, f. p. R. 1789, t p. Nor
berg 1847. Hun * -) 1824 Andreas Eli-
assen Norberg. Ingen barn.
F 2. Anders Bårdsen Eleskhusvaldet, f. p.
Norberg 1758.
F 3. Elias Bårdsen, f. p. Norberg 1763. Var
i 1801 p. Eklovaldet. * 1787 Anne Eliasd.
Oren, f. p. Oren 1759 (dtr. av Elias
Torstensen og Anne Haldosd. Oren).
Gl. Bård Eliassen, f. p. Minsåsvald n
1788. * 1822 Johanna Katarina
Johansd. fra Ytterøv.

----
167 Bind III
---
H 1. Elias Bårdsen, f. p. Byvaldet v. 1822, t 1832.
H 2. Jørgen Kristian Bårdsen, f. p. Byvaldet v. 1824.
G 2. Sigri Eliasd., f. p. Øren 1791. * 1833 Ole Pedersen
Trones, enkemann.
G 3. Kasper Eliassen, f. p. Lyngåsvald 1796. * 1819 Ma-
rit Olsd. Hoilo.
H l.Olina Kaspersd., f. p. Hoilovald 1823, + 1895.
* ') 1843, mannen + 1844. * -) 1862.
H 2. Anne Kaspersd., f. p. Hoilovald 1825. * 1847
Jakob Anderssen Tronesskaget, f. p. Skjæker-
moen 1821.
I 1. Bernt Jakobsen, f. 1852.
I 2. Andreas Jakobsen, f. 1857.
13. Marie Jakobsd., f. 1849. * Anders Johan-
nessen, f. 1839.
J 1. Jakob Anderssen, f. 1869.
J 2. Anna Birgitte Andersd., f. 1871.
J 3. Inga Andersd., f. 1874.
G 4. Andreas Eliassen Norberg, f. c. 1800, t p. Norberg
1842, 42 år gl. * 1824 Ingeborg Jonsd. Norberg,
enke efter Ole Bårdsen. (Se ovenfor). Andreas kjøpte
Norberg øvre i 1825.
F 4
F 5
Beret Bårdsd., f. 1750, t 1785.
Anne Bårdsd., f. c. 1751. * Nils Rindaunet.
G 1 Bård Nilssen, f. c. 1784.
G 2. Beret Nilsd., f. c. 1779.
F 6
F 7
Kari Bårdsd., f. p. Norberg 1755. * Svend Rindvaldet.
Marta Bårdsd., f. p. Norberg 1760, t 1838 som kårkone
på Mikkelsgårdsvaldet. * 1784 Ole Toresen Mikkelsgår
den, f. p. M. 1759.
Gl. Bård Olsen Mikkelsgården, f. p. M. 1785. * 1823
Karen Monsd., f. p. Fleskhusvald 1803.
Hl. Ole Bårdsen Græsetvald, f. p. Mikkelsgården
1824, t 1877. * 1849 Enke Anne Marta Ottesd ,
f. p. Haug 1822.
I l.Olaus Olsen, f. 1850.
12. Bernt Olsen, f. 1855.
I 3. Karen Olsd., f. 1851.
H 2. Marta Bårdsd., f. p. Mikkelsgården 1826.
H 3. Mikal Bårdsen, f. p. Mikkelsgården 1828.
G 2. Erik Olsen, f. p. Mikkelsg. 1787.
G 3. Tore Olsen, f. p. Mikkelsg. 1794. * 1819 Gjertrud
Iversd. Leklem, f. p. Minsåsvald s. 1792.
G 4. Kristofer Olsen, f. p. Mikkelsg. 1800, t 1801.

----
168 Bind III
---
G 5. Magnhild Olsd., f. p. Mikkelsg. 1792. * 1819 Peder
Anderssen, f. p. Fleskhusvald 1791. (Se Græset).
G 6. Siri Olsd., f. p. Mikkelsg. 1803, t 1834, ugift.
F 8. Helene Bårdsd., f. p. Norberg 1765.
Tomas Olsen Kausmo, f. p. Norberg 1719, Kjøpte Kausmo
1742. * 1742 Helena Eriksd., f. 1717, t 1776, dtr. av Erik
Kvislen.
F 1. Elias Tomassen Kausmo, f. p. K. 1749, t 1834 smst. * x )
1776 Marit Andersd. Storvuku, f. 1752, t 1777. * 2 ) 1778
Ragnhild Olsd. Fisknes, + p. Kausmo 1804, 48 år. * s )
1808 Ragnhild Bårdsd. Haga, enke, f. p. Haga 1751, t
p. Kausmo 1835.
G 1. Tomas Eliassen, f. 1777.
G 2. Tomas Eliassen, f. p. Kausmo 1779
G 3. Ole Eliassen, f. p. Kausmo 1782.
G 4. Marta Eliasd., f. p. Kausmo 1784.
G 6. Rasmus Eliassen, f. p. Kausmo 1789, t 1804.
G 7. Marit Eliasd., f. p. Kausmo 1792, t p. Kvammet
1860. * 1830 Enkemann Ole Hanssen Kvammet, f
p. Røros 1790, + som kårmann p. Kvammet 1881.
GB. Helena Eliasd., f. p. Kausmo 1792, t p. Mikvoldvald
1866. * 1817 Ole Berntsen Oren, f. p. Oren 1779.
H 1. Elias Olsen Mikvoldvald, fisker, f. p. Oren 1818,
t 1877, ugift.
H 2. Marta Olsd., f. p. Oren 1821. * 0 1844, mannen
t 1867. * 2 ) 1871.
H 3. Ragnhild Olsd., f. p. Oren 1824, t 1867, ugift.
H 4. Ole Olsen, f. p. Maritvoldvald 1826. * ') 1854,
konen + 1884. * 2 ) 1885.
H 5. Olaus Olsen Mikvoldvald, fisker, f. c. 1835, ugift.
G 9. Beret Eliasd., f. p. Kausmo 30. april 1795, f 1867
p Ysse. * x ) 1820 Bård Olsen Haga, vaktmester,
f. p. H. 1789, t 1839. * L> ) Even Pedersen Ysse.
Se Næs.
GlO.Anna Maria Eliasd., f. p. Kausmo 1797.
F 2. Ole Tomassen Alstad, sersjant, bodde p. Oren, f. p.
Kausmo 1760. * l ) 1787 Beret Jonsd. Ysse, f. c. 1764.
* 2 ) 1824 Karen Henriksd. Skånes, f. c. 1782, f 1836.
G 1. Johannes Olsen, f. 1787.
G 2. Malena Olsd., f. p. Oren 1789, t 1791.
F 3. Beret Tomasd., f. p. Norberg 1743, f P- Holme 1774.
* 1767 Enkemann Einar Anderssen Holme, f. 1726, f
1784. Se Moætten, Kausmo.

----
169 Bind III
---
F 4. Karen Tomasd., f. p. Kausmo 1744. * ') 1760
Jon Eriksen Sanden. * 2 ) 1779 Enkemann Einar
Anderssen Holme s. *") 1785 Ellev Arntsen
(Auglen) Minsås.
F 5. Eli Tomasd., f. p. Kausmo 1757. * 1781 Nils
Olsen (Mule) Graven, sersjant, f. c. 1747.
G 1. Tomas Nilssen, f. 1785.
G 2. Ole Nilssen, f. p. Bergsvald (Graven)
1791, t 1829.
G 3. Nils Nilssen, f. p. Bergsvald 1794, t 1886.
* 1820 Beret Olsd. Øren, f. c. 1796.
G 4. Anne Marta Nilsd., f. p. Bergsvald 1797, +
1870. * 1818 Ole Jakobsen Mikvoldvald, f.
p. Lunden 1776.
G 5. Kristen Nilssen Bergsvald (Graven), f. p
Bergsvald 1800, + 1889. * 1825 Anne
Kristensd. Kjæran, f. p. Vistvald 1801,
+ 1881.
Hl. Nikolai Kristensen Blybakken, f. p.
Bergsvald 1825. * iWalena Arntsd., f.
1818 i Levanger landsogn.
I 1. Martin Nikolaisen, f. 1856.
E 4. Karen Olsd., f. p. Norberg 2. jan. 1717. * 1742 Ole
Anderssen Græset. Se Hallanætten.
D 9. Beret Tomasd. * 1725 Søfren Jakobsen Semsvald. Se
Hallanætten.
Magnhild Olsd. * *) Oluf Anderssen Soråker. * *) Ole Esten
sen Søråker.
Moætten, Kausmo.
Einar. (Muligens Einar Olsen Østgård, i 1665 33 år gl.).
B. Anders Einarsen Holme søndre, t 1752, 82 år gl. * 1717
Magnhild Larsd. Sæter.
C 1. Einar Anderssen Holme søndre, f. p. H. 1726, t smst.
1784. •*) 1750 Marit Haldosd. Råen, f. p. R. 1722,
tp. Holme 1766. * 2 ) 1767 Beret Tomasd. Kausmo, f.
p. Norberg 1743, t p. Holme 1774. * 3 ) 1779 Karen
Tomasd. Kausmo, foregåendes søster, f. p. K. 1744.
Enke efter Jon Eriksen Sanden, med hvem * 1769.
Hun * •) 1785 Ellev Arntsen Auglen, Minsås.
D I. 1 Anders Einarsen, f. p. Holmevaldet 1758.
D 2. 1 Ragnhild Einarsd., f. 1750. * 1777 Ole Bårdsen
Norberg, f. 1755. Han * 2 ) 1821 Ingeborg Jonsd
Rein, f. p. R. 1789. Ingen barn.

----
170 Bind III
---
Magnhild Einarsd. Holme, f. p. H. 1752. * 1780 Anders
Jørgensen Fleskhus store, f. 1748. Se Stor-Fleskhusætten.
Kirsten Einarsd. Holme, f. p. Fleskhus 1754. * 1782 Greis
Pedersen Råen, hennes søskenbarn, f. 1757, t som husmann
p. Sem 1815. Ingen barn.
Tomas Einarsen Moe, Øren, f. p. Holme 1769. Kjøpte Kaus
mo 1827. * 1794 Anne Olsd. Kausmo, f. c. 1771.
E l.Beret Tomasd., f. p. Kausmo 1795, t 1799.
E 2. Einar Tomassen Moe, jektskipper, senere politi på Øren,
f. p. Norbergvaldet 1798, f P- Øren 1883 * 1822 Beret
Andreasd. Ulve, f. c. 1799.
Fl. Erik Andreas Einarsen, f. 1822, t 1822.
F 2. Tomas Einarsen Moe, Mikkelsgård, f. p. Øren 1826.
* 1849 Ragnhild Olsd. Skjørholmen, f. p. Hof stad
1817, + p. Mikkelsgård 1890. Dtr. av Ole Mikkel
sen Hofstad og h. Ingeborg Andersd.
Gl. Bernt Tomassen Moe, Mikkelsgård, f. 1849,
t 1923. * Anna Salthammer.
G 2. Einar Tomassen Moe, f. c. 1852. I. Amerika
G 3. Ole Tomassen Moe, Mikkelsgård, f. c. 1854,
f 1923.
G 4. Ingeborg Tomasd., f. c. 1850. * Skipper Vi
berg, Kristiansund.
G 5. Beret Marta Tomasd., f. 1856. * Johannes
Johannessen, lærer i Ørens og Sjøbygdens
krets, sist på Ytterøy.
Hl.Torvald Johannessen Mikkelsgård, f
1887.
H 2. Jon Johannessen, f. 1893, er på soren
skriverkcntoret, Levanger.
G 6. Elen Anna Tomasd., f. ISSB, ugift.
G 7. Torvald Tomassen Moe. * Marianne Toresd.
Hesgreien.
F 3. Anne Marta Einarsd. Moe, f. 1828. * ') 1849 Jo
nas Pedersen Hesgreien, f 1862. * 2 ) en skipper, t
p. Rotvold, sinnssyk.
G 1. Peder Jonassen, f. c. 1849.
G 2. Einar Jonassen, f. c. 1854.
G 3. Jon Jonassen, f. c. 1855.
G 4. Anne Jonasd., f. c. 1857.
G 5. Marenanna Jonasd., f. c. 1860.
F 4. Bernt Kristian Einarsen Moe, f. p. Øren 1830, f
smst. 1921. * Serine By.
F 5. Juliane Marie Einarsd., f. 1833, f 1836.

----
171 Bind III
---
F 6. Juliane Marie Einarsd., f. 1837. * J ) Finne. * 2 ) smed
Dahl. De flyttet nordover.
F 7. Anne Elisabet Einarsd. Moe, f. 1830. * Mikal Toresen
Flyum, kjøpmann i Kristiansund. Se Flyanætten.
F 8. Andreas Einarsen Moe, f. p. Øren 1845, t i Trondhjem
1926, kjopmann på Øren, siden agent i Trondhjem. * 1875
Kristine Margrete Olsd. Eggen, Fæby, f. 1851, t 1919.
G 1 Martel Andreassen Moe, f. 1875.
G 2. Emma Birgitte Andreasd. Moe, f. 1879, + ung.
G 3. Anders Kristian Andreassen Moe, f. 1879.
G 4. Rakel Margrete Andreasd. Moe, f. 1881, t 1882.
G 5. Ragnvald Matæus Andreassen Moe, f. 1884, t 1903.
G 6. Rakel Johanne Moe, f. 1889.
Beret Tomasd., f. p. Norberg 1801, tp. Ekren 1885. * l ) 1827
Halvor Jakobsen Kråg, Nestvold, f. c. 1801, t 1842. Efter tra
disjon i familien sønn av kapellanen Jakob Thode Krog og
jomfru Brandseg. *') 1851 Ole Sevaldsen Haga, klokker i
Vuku, f. 1805, + p. Ekren 1871. (Se Leinsætten).
F 1. Jakob Halvorsen, f. p. Nestvold 1828, t 1830.
F 2. Tomas Halvorsen, f. p. Nestvold 1829.
F 3. Jakob Halvorsen, f. p. Nestvold 1832.
F 4. Anne Halvorsd., f. p. Nestvold 1834. * 1865.
F 5. Johanna Marie Halvorsd., f. p. Nestvold 1837.
Johannes Tomassen Næs vestre, f. p. Øren 1808, t som kår
mann på Næs 1879. * 1842 Elen Sevaldsd. Stiklestad nordre,
f. p. S. 1814, t p. Salthammer.
E 3.
E 4
Fl.Teodor Johannessen, f. c. 1842.
F 2. Ingeborg Sofie Johannesd., f. c. 1843. * Anders Olsen
Balgård, lærer, f. p. B. 1839.
F 3. Anna Johanna Johannesd., f. c. 1845. *') Ottar Salt
hammer. * 2 ) Bernt Tomassen Moe, Mikkelsgård. (Se
ovenfor E 2, F 2, Gl).
E 5
Ole Tomassen Moe, poståpner og kjøpmann på Øren, f.
p. Øren 1805, t smst. 1851. * 1844 Kristiane Margrete Bjer
kan, Inderøy.
F l.Lars Anton Olsen Moe, prest, f. p. Øren 1842, + i Kri
stiania 1822. Var først apotekerlærling, men gikk senere
over til teologien, var prest i Karasjok, Hammerfest og
Salten, i Ålesund 1886—98, i Nordre Land 1898—1910,
da han tok avskjed. * l ) Selma Karoline Fredrikke
Eriksd. Riiser, Høland. *•) Helga Staboe.
F 2. Jon Olsen Moe. Reiste til utlandet.

----
172 Bind III
---
D 6 Jon Einarsen, f. p. Holme 1771.
D 7. Elias Einarsen, f. p. Holme 1773. * 1802 Marta Em
bretsd. Haug.
E 1. Einar Eliassen Fleskhusvald, smed, f. p. Haug 1802,
+ som kårmann p. Store Fleskhusvald 1872. * 1826
Karen Jakobsd. Holme, f. c. 1795.
F 1. Karen Marta Einarsd., f. p. Øren 1823. * 1855
Johannes Ottesen Fleskhusvald (Haugen), f p
Haug 1826.
Gl. Karen Margrete Johannesd., f. 1858.
F 2. Johannes Einarsen, f. p. Holme sondre 1827,
t 1827.
E 2. Embret Eliassen, f. p. Haug 1805. * 1820 Karen
Torfinsd. Holmen, f. c. 1789. Enke efter Lars An
finsen Holmen.
E 3. Beret Eliasd., f. p. Haug 1807. * 1831 Magnus
Haldorsen Forbregd, f. p. Skavdalen 1805. Sønn
av Haldor Pedersen Auglavald og h. Gjertrud
Andersd.
E 4. Magnhild Eliasd., f. p. Haug 1809, + 1813.
E 5. Beret Eliasd., f. og t p. Haug 1812.
E 6. Beret Eliasd., f. p. Haug 1813. * 1843.
E 7. Karen Eliasd., f. p. Haug 1816.
E 8. Johannes Eliassen, f. p. Haug 1819.
E 9. Anders Eliassen, f. p. Øren 1822.
ElO.Mikal Eliassen, f. p. Holme 1825.
DB. Beret Einarsd., f. 1779. * 1805 Ole Jeremiassen Ros
vold.
D 9. Marit Einarsd., f. p. Holme 1781. * 1808 Ole Anderssen
Mule, enkemann.
E 1. Elling Andreas Olsen, f. p. Øren 1809, t 1810.
E 2. Karen Olsd., f. p. Øren 1812. * 1841.
E 3. Andrea Olsd., f. p. Øren 1815, t 1815.
E 4. Johan Andreas Olsen, f. p. Øren 1816, t 1847
* 1845.
C 2. Elisabet (Lisbet) Andersd. Holme, f. p. H. 1720. * l ) 1738
Tørris Jonsen Mikvold, enkemann, f 1741, 49 % år gl. * a )
1741 Hans Ellevsen Minsås. Se Leinsætten.
C 3. Maren Andersd., f. p. Holme 1722, + smst. 1771. * 1753
Knut Taraldsen Øren, Holme, f. p. Øren 1728, t p. Holme
1758. Se Store Trygstadætten.
C 4. Kirsti Andersd., f. p. Holme 1724, t 1728.
C 5. Kirsti Andersd., f. p. Holme 1729.

----
173
----

MIKVOLD  Gårdsnr. 18.


Mikvold 1961
Nav net- a Vælli 1313. af Mykklewoll 1491. Mokewold 1520.
Mickelvold 1530. Myckuoldt 1559. Mickeluoldt 1590. Myckuoldt
1610 Møchuolld 1626. Møchwold 1664, 1723.
Oldnorsk: Mikli Vollr, det er: Store Vold, av adjektivet mikill
(stor). Denne gard må fra forst av ha vært den betydeligste part
av den delte gard Vold.
Skylden: Gårdens gamle skyld — rimeligvis helt fra middel
alderen — var 3 spand, fra 1836 2 sp. 2 ore 18 mkl., fordelt på
2 eiendommer: Store Mikvold 2 sp. 1 ore 7 mkl. eller 19 dal. 1
ort 10 sk. og Lille Mikvold 1 øre 11 mkl. eller 3 dal. 1 ort 9 sk.,
tilsammen 22 dal. 2 ort 19 sk. I 1907 var skylden mk. 51,03, for
delt på 6 bruk, hvorav: Bruksnr. 1: Mikvold store mk. 14,11.
3: Halsan og Mikvold vestre mk. 25,76. 4: Mikvold lille mk. 8,67.
Eiere: Mikvold er rimeligvis del av en større gard Vold, som
er blitt delt i de fire parter med navn på -vold, som nu kjennes.
Blandt de 12 menn, som kong Håkon i brev av 16. april 1313
opnevnte til å avmerke den del av Lyng, som var tildømt fru Inge
bjørg Pålsdatter (se Lyng), nevnes også «Arne a Vælli» (d. e. Arne
på Vold). Herav kan vi slutte, at det dengang var en samlet gard,
som het Vold, og som må være meget gammel, men ikke nevnes
oftere. Derimot finner vi 120 år senere i Aslak Bolts jordebok
både «a Austvallom» (d. e. på Østvold) og «aj Margaretævellæ»
(d. e. av Maritvold). Dette tyder bestemt på, at den oprinnelige gard
Vold mellem 1313 og 1430 er blitt delt i Mikvold, Nestvold, Øst
vold og Maritvold, skjønt Nestvold ikke finnes omtalt før omkring
1500. Mikvold, som betyr Store Vold, har da vært den største
part av den delte gard.
Gården har vært krongods helt fra middelalderen av. I Gautes
jordebok opføres 3 spand «af Mykklewoll» under «Konungs jor
der», og dette var vel gårdens hele skyld også dengang.
Mikvold var blandt de 10 gårder, som er nevnt under Leklem,
og som Kronen i 1659 pantsatte til Selius Marcelis. Den kom si
den, likesom Leklem, i sogneprest til Domkirken, Søfren Hanssens,
besiddelse og gikk efter dennes død over til enken og arvingene,
i hvis eie den var, inntil løitnant Sør en Schj elder up ved skjøte av
2. septbr., tgl. 24. oktbr. 1724 solgte den til Åge Rasmussen Hagen.
Ved skjøte av 10. jan., tgl. 4. mars 1739 solgte Hagen gården
til opsitterne Tørris og Ando Jonsen, og siden har den vært bru
kernes eiendom.

----
174 Bind III
---
Brukere: Ovennevnte Arne a Vælli i 1313 er den første op
sitter, hvis navn kjennes. Så vet vi intet, før det i manntallet over
tiendepenningskatten i 1520 heter, at Jon pa Møkewold har betalt
1 Vi kvintin sølv 1 mark og 2 skilling.
Efter Steinviksholms lens regnskap for 1549 har Oluff betalt
1 slaktnaut og 3 vog malt i landskyld for 2 X Å spand krongods i
Mockeluandt, og i samme regnskap står Oluff på Mockleuan{\)
for 1 pund smør og 1 vog mel i leding. Endelig har vi i 1559
Tomis på Myckuoldt. Den sistes efterkommere har visstnok en
lang årrekke vært opsittere på gården.
I 1592 het brukeren Halvor. Han var rimeligvis sønn av oven
nevnte Tomas og må være død omkring århundreskiftet; ti i be
gynnelsen av 1600-tallet opfores enken som leilending på gården
helt til i 1620-årene.
Tomas Halvorsen, som utvilsomt var sønn av den forrige op
sitter og efter navnet å dømme rimeligvis sonnesønn av næstforrige,
bygslet 1 sp. i gården i 1625 og betalte for dette 12 daler i bygsel.
Året efter bygslet han yderligere Vi sp., som moren opgav for
ham; for dette betalte han 6 daler. Hermed blev han bruker av
halve gården. Den annen halvpart opgav hun i 1628 for en annen
sønn, Tørris Halvorsen, som betalte 24 rdl. i bygsel. Fra denne
tid av hadde altså gården to opsittere.
I.
TomasMikvold levet ikke
lenge. Allerede i 1636 er der
«sted og fest Bård Olufsen 134
spand udi Møchuold som Tho
mas fradøde, hvis hustru han
bekom til egte». Bård gav 21
rdl. i bygsel.
Gårdens besetning var i 1657
2 hester, 10 naut og 9 sauer.
Efter Bårds død har i 1659
«Ole Staffensen fest i Møchvold
\ I A sp., som enken Elen Peder s
datter påboede, han nu har til
egte». Han betalte 14 rdl. span
det, ialt 21 rdl.
Ole Steffensen var i 1665
47 år.
11.
Tørris Mikvold har brukt
sin part helt til i 1650. Dette
år opgav han godvillig Y% spand
for sønnen, Lars Tørrlssen, som
betalte 8 rdl. i bygsel. Resten
må Tørris ha brukt til i begyn
nelsen av 1660-årene; ti han
opføres i skattemanntallet ennu
i 1660.
Besetningen på denne part
var i 1657 3 hester, 13 naut, 15
sauer og 1 svin.
I midten av 1660-årene var
iallfall Lars Tørrissen eneste
bruker på denne part. Han var
i 1665 40 år gammel.
Ved matrikuleringen i 1669 opføres Mikvold under ett num
mer med de to opsittere Ole Steffensen og Lars Tørrissen. Skyl

----
175 Bind III
---
den blev foreslått nedsatt til 2 sp. 2 øre. Tienden var 2 tdr. bygg
og 4 tdr. havre, ledingen 1 rdl. 1 ort 8 sk. og småtienden K- rdl.
16 sk. Der var humlehave «och ellers intet videre».
I.
Ole opføres som bruker av
Mikvold ennu i 1689.
Antagelig er det denne part,
som Iver Anderssen har fått
bygselbrev på av Anna sal.
mag. Søfrens 16. april 1687,
ig\. 13. oktbr. 1698. Han har
vært der til 1694. Så har Esten
Einarsen bygslet parten. Også
hans bygselbrev er utstedt av
Anna, mag. Søfrens enke, 8.
oktbr. 1694, tgl. 12. oktbr. 1700.
Han brukte også en part av
Nestvold, som han bygslet i
1700. Både Esten og hans hu
stru døde i begynnelsen av
1710.
Nu har Tørris Jonsen, sønn
på den annen Mikvold-part,
brukt gården. Han var der i
1718 og opgir sitt tap ved sven
skenes plyndringer i krigsåret til:
Tilsammen 97 rdl. 48 sk.
Dessuten slo de norske trop
per istykker 2 båter til en verdi
av 4 rdl.
Som erstatning av svenskene
fikk han 3 rdl. 1 ort 8 sk.
11.
Lars opføres i skattelistene
som bruker ennu i 1689. «Gam
le Lars Møckvold» anføres i
kirkeboken som død i 1705; det
må være den samme.
I 1690-årene bruktes parten
av Jon, som muligens kan være
en sønn av den tidligere Tørris;
iallfall har han ganske sikkert
vært en slektning. Jon var på
Mikvold i 1692 og døde der i
1716 54 år gammel, hvorefter
enken Karen har brukt gården
en rekke år.
Rimeligvis har Karen hatt
hjelp til driften av sønnen, An
do Jonsen.
I krigsåret 1718 led også
denne gard meget under sven
skenes innfall, idet tapet spesi
fiseres således:
Skigard og 2 tylvter
tømmer opbrent 6 rdl. 72 sk.
Tilsammen 101 rdl. 54 sk.
Og norske tropper ødela 3
båter og tok redskaper til en ver
di av 13 rdl. 48 sk.
Svenskene ydet en erstatning
av 8 rdl., som de siden tok igjen.

 

----
176 Bind III
---
Det var 3 husmenn på den- Gården hadde 3 husmenn
ne part: Gunder Smed, Kristofer Åge Fætten, Ole Hanskemaker
Ora og Erik Hanskemaker. og Tørris Skomaker
I matnkulen av 1723 opføres Mikvold under ett nummer
med opsitterne Tørris og enken Karen. Det oplyses, at gården har
10 husmenn, hvorav 3 har et lite åkerstykke «hvorudi der kan såes
lidt. De øvrige sidder ved stranden og nærer sig af søen», d. v. s.
de var strandsittere på Verdalsøren. Der angis å være skog til
husreparasjon, gjerde og brennfang, seter tvers over elven fra
gården, ingen videre bumark enn bemeldte seter. Denne seter var
gårdens part av Fætten, som tydeligvis er dannet ved, at elven i
sin tid har gravet ut på Mikvold-siden og lagt op på den annen
side.
Det oplyses videre, at gården har leilighet til fiskeri, «når
gives», den betegnes som «letvunden og kornvis». Utseden var 4
tdr. bygg og 16 tdr. havre, avlingen 50 sommerlass vollhøi og 4
lass ekerhøi og besetningen «knap» 4 hester, 14 kyr, 4 ungnaut
og 12 sauer. Tienden blev sått til 2 tdr. blandkorn, 3 tdr. 4 skjpr
havre, 2 mk. lin og 1 bpd. 4 mk. ost. Skylden blev foreslått pålagt
1 øre «formedelst denne gards kornvished, leilighed til fiskeri og
underliggende husmandspladser».
Da Åge Hagen var blitt eier av Mikvold, bygslet han en halv
part av gården til hver av brødrene Tørris og Ando Jonsen, der
som ovenfor nevnt hadde hatt gården i bruk før, men formodentlig
for avgift og uten bygselbrev. Bygselbrevet til Tørris er av 15
aug., tgl. 24. oktbr. 1726 og til Ando av 5. desbr. 1726 tgl 27
januar 1727.
Og ved skjøter av 10. januar, tgl. 4. mars 1739 solgte han
garden til de samme, halvparten til hver. Kjøpesummen for hver
part var 300 rdl.
MIKVOLD STORE
Av den gard, som Ando Jonsen hadde kjøpt i 1739, kom han
bare til å beholde tredjeparten, idet han allerede ved skjøte av 9.
mars, tgl. 10. juni 1740, solgte de to tredjeparter eller 1 spand for
200 rdl. til Anders Halvorsen Øren, sønn av Halvor Bjartnes. (Se
Leklems-ætten). Denne var en velstående mann, som hadde fått
endel midler med sin hustru Anne, datter av lensmann Erik Paul
sen Næs. Ved skifte efter henne i 1746 viser registreringen et
typisk velutstyrt bo med bl. a. sølvtøi for 17 rdl. 2 ort 6 sk. Beset
ningen var 1 hest (foruten % i dragonhesten), 5 kyr, 2 ungnaut,
4geiter, 8 sauer og 2 svin. Av sjøredskap fantes bl. a. en gammel
båt og 6 sildgarn. Gården blev «efter omstendighetene» verdsatt

----
177 Bind III
---
til 100 rdl., hvilket er påfallende lavt i forhold til kjopesummen.
Det oplyses ikke, hvori disse omstendigheter bestod; men det er
vel rimelig å anta, at de 3 store uår 1740—42, som forårsaket, at
mange måtte gå fra sine gårder, hadde gjort meget jordegods ledig,
og således bragt verdien ned. Gårdens hus var i forsvarlig stand:
Ved besiktigelsen i 1747, som omfatter alle parter av gården un-
Mikvold, sett fra syd 1929. Fot. E. Anderson.
der ett, oplyses, at der kun mangler en sengestue, og at den skulde
opføres næste år. Der var skog til fornødenhet.
Anders hadde ingen barn med Anne. Arvinger var hennes
søster, gift med Peder Eriksen Trygstad, og halvsøsken, barna på
Næs. Av disse innløste nu Anders gården ifl. kvitteringsskjøter
av 6., tgl. 7. septbr. 1747. Da han i 1764 også makeskiftet til sig
1 sp. 3% mkl. i den annen Mikvold-gård (se Mikvold lille), eiet
han ialt 2 sp. 3% mkl. eller i det vesentlige den gard, som herefter
kalles Mikvold store.
I 1766 kjøpte han Trones av kaptein Aksel Motzfelt og flyttet
dit, hvorefter Mikvold blev drevet som underbruk. Følgen herav
var, at hus og gjerder forfalt.
Da Anders Halvorsen Trones var død i 1775, overtok sønnen,
Ole Anderssen, Mikvold efter en takst av 1600 rdl. mot å utløse
sine søstre. Han fikk først skjøte utstedt 2. januar 1798 av Karen
Trones og svogeren, prokurator Belboe. Ole Anderssen kjøpte
også den tredjepart, som Ando Jonsen hadde beholdt, da han i
1740 solgte til Anders Halvorsen.
Denne part hadde i mellemtiden vært på mange hender: Ando


----
178 Bind III
---
Jonsen, som foruten denne del av Mikvold eiet stue, stabbur og
brygge på Øren, var død i 1750; på skiftet efter ham registrertes
1 hest, 3 kyr, 2 ungnaut, 6 geiter, 7 sauer og 2 griser. Avlingen
beregnedes efter tiendeangivelsen til A [ A tdr. bygg og 11 % tdr.
havre. Aktiva blev med gården, som taksertes for 100 rdl tilsam
men 150 rdl. 1 ort 12 sk. og beholdningen 123 rdl. 2 ort 6 sk.
Andos enke, Dorte Olsdatter Leirfald, blev i 1751 gift med
Sevald Olsen Vist, som således kom i besiddelse av gården. Hun
dode i 1767. På skiftet efter henne oplyses, at boet eiet hus på
plassen Fætten, verdsatt til 10 rdl. Dessuten noteres bl. a. 6 sild
garn. Ved Dortes dod eiet boet ialt i Mikvold 21 mkl., idet 18 mkl
var utlagt til henne på skiftet i 1750 efter mannen og 3 mkl. i 1754
efter sonnen Tørris. De resterende 15 mkl. tilhørte døtrene Kirsti
og Ingrid.
Sevald Olsen bygslet i 1768 Svinhammer og solgte da sin
part i Mikvold til Ole Olsen Nestvold, som i 1773 kjøpte Tokstad
og da overdrog, hvad han eiet i Mikvold, ialt 23V 4 mkl., til Ole
Nilssen Hanskemaker ved skjote av 20. april 1773. Ole Nilssen
eiet resten ved arv, idet han var gift med Ando Jonsens datter
Ingrid. Han betalte 406 rdl. for eiendommen.
Av ham var det nu Ole Anderssen Trones kjøpte denne part,
som ovenfor nevnt. Han fikk skjote 20. febr. 1778. Kjøpesummen
var 690 rdl. Med det han eiet før i Mikvold, blev det nu ialt 2 sp.
1 øre 15% mkl. Dette er Mikvold store.
Ole Anderssen bodde på Trones. Mikvold blev — som omtalt
under Trones — dels drevet som underbruk, dels også forpaktet
bort.
Mikvoldråen, som hørte under begge Mikvoldgårder og grenset
til Auglen og Hesgreien, blev av Ole Trones og Ole Jonsen Lille
Mikvold i 1803 bygslet til Arnt Ellingsen Sandslien. Foruten
førstebygsel 10 rdl. skulde der erlegges 10 rdl. til Store og 2 rdl.
til Lille Mikvolds eier. I 1829 blev den bygslet til sonnen, Elling
Arntsen, for 10 spdl. årlig avgift.
I 1805 bygslet Ole Trones Lillegjerdet til Ole Eriksen Ferge
mann for 1 rdl. 2 ort i førstebygsel og siden 1 ort årlig pr. mål
dyrket jord samt 3 arbeidsdager.
Under begge Mikvold-gårdene hørte engstykket Røen eller
Rødsenget. Det blev ved skjøte tgl. 18. mai 1803 av Ole Trones
som eier av Store Mikvold og Ole Jonsen Lille Mikvold solgt til
enken Karen Nilsdatter. (Se Rødsenget, gårdsnr. 70, i Leksdalen).
Ole Trones døde i 1808. Ved skiftet efter ham oplyses, at han
hadde bebodd og brukt morens eiendom Trones i fellesskap med
svogeren, prokurator Belbo. Derimot hadde moren, Karen Trones,
brukt Mikvold. På skiftet blev gården taksert for 2500 rdl.; men

----
179 Bind III
---
Belbo bød 3000. Oles eldste sønn, Andreas, gikk dog inn i dette
bud og fikk skifteforvalterens skjote 28. januar, tgl. 5. oktbr. 1809.
Boet efter Ole viste aktiva til et beløp av 3804 rdl. 3 ort 12 sk. og
en beholdning på 1619 rdl. 6 sk., altså et solid velstandsbo.
Andreas Olsen levet ikke mange årene efter. Han kom bort på
hjemveien fra Levanger marked natten mellem 5. og 6. mars 1813
og blev gjenfunnet i Verdalselven mellem Kjæran og Øren den
26. april av Jørgen Halstensen Øren og Nils Nilssen Kvelstad.
Begivenheten vakte megen opsikt i bygden, og det var adskillig
mistanke om at han var myrdet. Ole Johansen Solberg, som om
aftenen den 5. mars kl. B—98 —9 med sin dreng kom kjorende hjem
fra Graven over Byamoen, hørte, da han nærmet sig Falla, et tre
ganger gjentatt skrik. Simen Byamoen fant Andreas Mikvolds
hest og styrslede ved sitt hus, og Bård Baglan og Fredrik By på
viste spor av en styrslede på nordvestsiden av Byamoen, hvor det
forlot den almindelige kongevei og gikk langs elvemælen til et av
elven forårsaket jordfall, hvor sporene var tydelige tett ved kanten.
Henved 150 vidner blev avhørt, uten at noget mistenkelig kom
frem. Antagelig er han fait av sleden og ut i elven. Arvingene
hadde utsatt en belønning på 100 rdl. dansk courant for den, som
fant ham. Men da finnerne gjorde sitt krav gjeldende i boet, på
stod prokurator Belbo, at da de hadde funnet ham tilfeldig og ikke
egentlig lett efter ham, skulde 10 rdl. til deling for bryderi og tids
spild være passende, og heri fikk han merkelig nok skifterettens
medhold.
Boets løsøre og innbo blev utbragt til 348 riksbankdaler 46 sk.,
Mikvold blev taksert for 1100 rbdl. navneverdi; men Jon Petersen
Minsås, som var gift med avdøde Andreas Olsens søster, Elen
Katrine, der var arving, eftersom Andreas ingen barn hadde, er
klærte sig villig til å kjøpe gården for 1800 rbdl. sølvverdi. Efter
moren, Karen Trones, hadde Andreas arvet i denne gard 16"%
mkl., for hvilken part Belbo som medeier og beboer bød 800 rbdl.
navneverdi.
Jon Minsås fikk efter auksjcn 22. novbr. 1813 skjote på Mik
vold for 1800 rbdl. sølvverdi eller 3375 rbdl. navneverdi efter gjel
dende kurs; det er utstedt 21. mai 1814, tgl. 7. febr. 1815. Boets
aktiva blev derved 4644 rbdl. 60 sk. n.v.; men det var mange
gjeldsposter, så beholdningen blev bare 447 rbdl. 9 sk. Ved en
takst i 1815 blev gården verdsatt til 8000 rbdl. sølvverdi.
I 1824 holdtes samfrendeskifte efter Jons hustru, Elen Katrine,
hvorved Mikvold blev taksert for 1800 spdl. Jons svoger, Jakob
Olsen, fikk da utlegg i gården for en fordring på 707 spdl. og
grosserer Hans Brun i Trondhjem for 100. Jon fikk eiendomsrett
til den halve gard. Boets aktiva var 2538 spdl. 3 ort 10 sk. og

----
180 Bind III
---
beholdningen 1642 spdl. 14 sk. Av besetning registrertes 3 hester,
6 kyr, 7 ungnaut, 3 svin, 18 sauer og 13 geiter.
I Jon Petersens tid blev der mellem eierne av Mikvold store
og Kausmo under 7. juni 1830 inngått forlik angående delingen
av disse gårders eiendom Fætten på søndre side av elven, og
grenseopgang blev avholdt.
I 1835 var gårdens besetning 3 hester, 10 storfe, 10 sauer, 15
geiter og 2 svin og utseden V\ td. rug, 2 tdr. bygg, 18 tdr. havre
og 10 tdr. poteter.
Ved skjote av 6., tgl. 7. febr. 1844 solgte Jon Petersen Mikvold
gården til handelsmann Johs. G. Monrad for 3400 spdl. Ved en
takst denne lot avholde året efter, blev den verdsatt til 3500 spdl.
Monrad solgte ved skjote av 13., tgl. 15. desember 1848 Mik
vold store og Landstad for tilsammen 8000 spdl. til Peder Sivert
sen Salberg. Allerede 4 år efter skjotet denne gården til Adam
David Jelstrup for 5750 spdl. (Skjote utstedt og tgl. 6. febr. 1857).
Jelstrup solgte den 3 år efter ved skjøte av 15., tgl. 16. juni
1860, til Rasmus Slipern av Mosvik for 9000 spdl. I dennes tid
blev det inngått forlik om grensene mellem denne gard og Mikvold
lille 10. oktbr. 1862, tgl. 11. febr. 1863.
Rasmus Slipern overdrog ved kontrakter av 11. febr. og 19.
mars, tgl. 19. august 1868, Verdalsbruket rett til mot en årlig av
gift av 10 spdl. å opføre bomfeste på Mikvolds grunn på sydsiden
av elven i nærheten av Arntstuen samt til oplagssted for tømmer
på samme sted å benytte en plass på inntil 3 mål. Ved en for
paktningskontrakt av 3. novbr. 1871, tgl. 9. januar 1872, overdrog
han yderligere Verdalsbruket grunn av gården for 50 år, og ved
en lignende kontrakt av 15. august, tgl. 16. novbr. 1877, overdrog
han til Verdalsbruket den del av Lille-Øren, som bruktes av Ole
Hanssen, for 45 år mot en årlig avgift av 20 kr.
I 1865 var gårdens besetning 4 hester, 8 storfe, 30 sauer og
9 svin og utseden % td. rug, 10X> tdr. bygg, 45V* tdr. havre og 81
tdr. poteter. Foruten den del av Verdalsøren, som lå på gårdens
grunn, var der under Mikvold dengang 15 husmannsplasser med
jord, hvorpå en samlet besetning av 14 kyr, 60 sauer, 2 geiter og
8 svin samt en utsed på 4 3 / i tdr. bygg, 22 l A tdr. havre og 61 tdr.
poteter. Hertil kom så endel huseiere med dels bygslede, dels kjøpte
eller leiede jordstykker. Av sådanne var der ialt 19 med en beset
ning på tilsammen 2 hester, 15 kyr, 49 sauer, 3 geiter og 6 svin
samt en utsed av 3 X tdr. bygg, 16 l A tdr. havre og 69 l A tdr. poteter.
Endelig kommer hertil de innbyggere på Øren under Mikvold, som
hadde kreaturer og utsed. Av sådanne var det ialt 10; de hadde
en besetning på 2 kyr, 33 sauer og 6 svin, og utseden var 1 % tdr.
bygg, 1 V* tdr. havre og 52 tdr. poteter.

----
181 Bind III
---
Rasmus Slipern bygslet bort gården. I 1875 bruktes den av
Olaus Anderssen som leilending, uten at dog denne kan sees å ha
fått nogen tinglest kontrakt. Besetningen var da 2 hester over 3
år, 1 okse, 7 kyr, 1 ungnaut, 19 sauer og lam og 2 svin og ut
seden Ys td. rug, 3 tdr. bygg, 20 tdr. havre, 20 tdr. poteter og 34
mål til andre rotfrukter. Det var kun 3, som i folketellingen beteg
nes som husmenn, og disse hadde et kreaturhold på 1 ku, 5 sauer
og 1 geit og en utsed av % td. bygg, 13/4l 3 /4 td. havre, 8 tdr. poteter
og X A mål til andre rotfrukter; men dessforuten var der på går
dens grunn 46 strandsittere på Øren med tilsammen 1 hest, 25
kyr, 2 ungnaut, 141 sauer, 31 geiter og 39 svin og en utsed av
ca. % td. rug, 12Vb tdr. bygg, 31 7 /i2 tdr. havre, 185 K tdr. poteter
og V/s mål til andre rotfrukter.
Ved skjøte av 12. april, tgl. 2. mai 1884 solgte Rasmus Slipern
Mikvold store til V erdalsgodsets eiere for 38 000 kr. Da godset
gikk over til interessentskap, fraskilte det den del av eiendommen,
som det hadde bruk for, nemlig den på sydsiden av elven liggende
del med dampsag, høvleri, arbeiderboliger, skur, kaier, lenser
m. m. Resten av eiendommen, det nuværende Mikvold store, som
derved blev redusert til en skyld av mk. 14,11, solgte Verdals
bruket ved skjøte av 7. juni, tgl. 2. juli 1887, til Bernhardus Olsen
Baglo for 13 000 kr.
I 1911 solgte Bernhardus gården til Halvor Lauglo fra Lein
strand, som hadde den til 1918, da Ole Giinerius Johansen Stuberg
fra Lånke kjøpte den.
x
Fraskilte par ter:
Mikvold søndre, gårdsnr. 18, bruksnr. 2, blev fraskilt ved
skyldsetningsforretning av 28. juli, tgl. 15. august 1877, skyldsatt
for 2 sk. (ny skyld mk. 0,03) og av Rasmus Slipern solgt til lens
mann Wessel for 50 kr. ved skjøte av 14., tgl. 15. august s. å.
Halsan og Mikvold vestre, gårdsnr. 18, bruksnr. 3, blev fra
skilt 1., tgl. 9. juni 1887. Halsan blev skyldsatt for mk. 6,77 og
Mikvold vestre for mk. 21,45. Disse eiendommer beholdt aktie
selskapet Verdalsbruket, da dets dampsag og arbeiderboliger m. m.
stod på deres grunn.

MIKVOLD LILLE  Gårdsnr. 18, bruksnr. 4.


For den halvpart eller 1 % spand av det oprinnelige Mikvold,
som Tørris Jonsen kjøpte i 1739, betalte han ved kjøpet 200 rdl.
og utstedte panteobligasjon til Hagen for de resterende 100. Han
drev sjøbruk; ti der noteres i 1736 på skiftet efter hans første hu
stru, Maren Mikkelsdatter, sildgarn og halvpart i en not. Dess-
12

----
182 Bind III
---
uten eiet han et stuehus og stabbur på Øren, og var visstnok en
ganske velberget mann. Hans annen hustru var Lisbet Anders
datter Holme.
Tørris døde i 1741 midt i de store uår. Boet viste en behold
ning av 247 rdl. 3 ort 4 sk. med aktiva for 441 rdl. 1 ort 5 sk.
Den registrerte besetning var 1 hest (foruten halvparten i dragon
hesten), 5 kyr, 8 ungnaut, 12 geiter, 8 sauer og 2 svin.
Enken, Lisbet And er sd atter, giftet sig samme år med Hans
Ellevsen Minsås. (Se Leinsætten). Han innløste ifølge kvitterings
skjøte av 5. septbr, tgl. s. d. 1746, de 21 3 /s mkl, som på skiftet
efter Tørris Jonsen var tilfalt sønnen, Ole Tørrisen, således at
han med sin hustrus 2 øre 6 mkl. nu ialt eiet 1 sp. 3% mkl. Dette
overdrog han ved skjøte av 3. oktbr. 1746, tgl. 6. mars 1747, til
korporal Tomas Ellingsen Lyng for 200 rdl., og Lyng makeskiftet
så samme år denne eiendom tillikemed Flyan til Verdalens preste
bord mot Mo. Skjøtet til prestebordet er utstedt og tgl. 1. juni
1747. Prestebordet hadde nu eiendommen til i 1764, da det make
skiftet den til Anders Halvorsen Mikvold store mot Solberg, som
Anders samme år hadde kjøpt av sin svoger, Tomas Lyng. Således
gikk denne del av Torris Jonsens oprinnelige eiendom op i Mik
vold store.
Da Verdalens prestebord var blitt eier, bygslet sogneprest
Peder Krog eiendommen til Ole Olsen Næs ved bygselseddel av 8.
septbr. 1749, tgl. s. d. Ole døde der i 1766, et par år efter, at
Anders Halvorsen var blitt eier. På skiftet efter ham registrertes
2 hester, 9 kyr og 11 sauer. Husene var i god stand; men årets
kornavling var i dette skinår så aldeles ødelagt, at den neppe kunde
antas å strekke til for tredjeparten av året, hvorfor den ikke blev
ført boet til inntekt. Aktiva blev 138 rdl. 16 sk. og beholdningen
111 rdl. 3 ort 16 sk.
Hans Ellevsen synes å ha forblitt på gården, muligens som
husmann; ti han benevnes fremdeles en rekke år Hans Mikvold.
Han har vært en temmelig vill kar: I 1769 er der avholdt ekseku
sjonsforretning hos ham for slagsmålsbøter; men da han ikke eiet
nok til å utrede disse, fikk han avsone med 8 dagers vann og brød.
Og i 1774 var han i slagsmål med Ole Amundsen Gudmundhus,
hvorunder han stakk denne med kniv i brystet. Efter dette rømte
han til Jåmtland av frykt for, at såret var dødelig. Men da Ole
kom sig, og Hans fant landflyktigheten trykkende, søkte han om
å få komme tilbake. Det blev da til, at han skulde betale 13K- rdl.
bot, og da han intet eiet til å utrede denne, måtte han avsone med
81 dagers festningsarbeide.
Det, som Hans Ellevsen i 1747 hadde solgt til Tomas Lyng,
var de parter, som ved skiftet efter Tørris Jonsen var tilfalt enken

----
183 Bind III
---
og sønnen Ole. Det øvrige, nemlig 21% mkl., som var utlagt til
den annen sønn, Jon Tørrissen, og 10% mkl. til datteren Karen,
utgjorde Mikvold lille.
Jon Tørrissen har formodentlig brukt denne eiendom uten å
utløse søsteren. Ved skifte efter ham i 1760 verdsattes hans part i
gården tillikemed hus på Øren til 130 rdl. Aktiva var 223 rdl. 1
ort 4 sk. og beholdningen 130 rdl. Der registrertes 6 kyr, 1 ung
naut, 5 sauer og 5 geiter; av andre ting kan nevnes sildgarn.
Jons enke, Gjertrud Olsdatter, blev i 1761 gift med Hans An
derssen Balgård, og han innløste ifl. skjøte av 10. mars, tgl. 15.
august 1768 Karen Torrisdatters 10% mkl. av hennes formynder,
Sevald Olsen Svinhammer. Hans bygslet i 1778 Nestvold lille, i
hvilken gard han eiet 6 mkl., som han i 1780 kjøpte av Åge Bro
dersen Hagen, og brukte nu begge gårder.
Da Gjertrud Olsdatter var død, overdrog Hans Anderssen og
de øvrige arvinger ved skjøte av 25. februar 1796, tgl. s. d., Mik
vold lille til hennes sønn av første ekteskap, Ole Jonsen, efter en
pris av 1000 rdl. for hele eiendommen. Ole har bodd der over
århundreskiftet. Siden har han visstnok bygslet gården helt eller
delvis bort. Jørgen Johansen Solberg har iallfall brukt den; ti
han betegnes uttrykkelig som gårdmann på Mikvold lille ved skif
tet efter ham i 1808. Det var et ganske beskjedent bo med aktiva
for 103 rdl. 12 sk. og en beholdning på 63 rdl. 10 sk.
Ole Jonsen, som nu var vaktmester, solgte ved skjøte av 18.
mai, tgl. 6. juni 180 Q, gården til Kristen Eriksen Valberg for 1720
rdl., idet han forbeholdt sig og hustruen et kår, bestående av
jordstykket Skogtrøen, havnegang på Fætten for 2 kyr, 6 småfe
og 1 hest sommeren igjennem, fritt gjerdefang og brenne samt
rådighet over grunnen, hvorpå avdøde Hans Lunds hus stod.
Kristen søkte siden å få fratatt enken kåret under påskudd av, at
hun ikke hadde brukt det kontraktmessig, men leiet jordstykket bort
til andre o s.v. Hun blev dog frikjent ved dom av 18. januar 1832.
Ved skjøte av 10. februar, tgl. 11. februar 1863, solgte Kristen
Valbergs enke, Marit Olsdatter, gården til Ole Eliassen Borgen
for 1200 spdl. samt kår til Marit og sønnen, Nikolai Kristensen.
Gården hadde i 1835 en besetning på 1 hest, 2 storfe, 6 sauer
og 1 svin og en utsed av Ys td. rug, K< td. bygg, 4 tdr. havre og 4
tdr. poteter.
I 1865 var besetningen 2 hester, 3 storfe, 12 sauer og 2 geiter;
utseden er ikke opgitt. Under gården var 1 husmann, som holdt 1
ku, 3 sauer og 1 svin og hadde en utsed på X A td. bygg, 1 td. havre
og 4 tdr. poteter. Dessuten var der på dens grunn 5 huseiere på
Øren, som tilsammen hadde 1 hest, 2 storfe, 13 sauer, 1 geit og
2% svin samt en utsed av 1 td. havre og 2 tdr. poteter.

----
184 Bind III
---
I 1875 var besetningen 1 hest, 3 kyr, 1 ungnaut, 16 sauer og
lam og 3 svin og griser og utseden 1 s td. rug, 1 td. bygg, 6 tdr.
havre og 8 tdr. poteter. På gårdens grunn var 4 strandsittere på
Øren med et samlet husdyrhold på 2 kyr, 11 sauer, 4 geiter og
1 svin og en utsed av 3 /4 td. bygg, 13/4l 3 /4 tdr. havre og 9K tdr. poteter.
Ved skjote av 31. januar, tgl. 15. august 1888, overdrog Ole
Eliassen Borgen eiendommen til sønnen, Erik Mikal Olsen Bor
gen for 4000 kr. og et kår av årlig verdi 200 kr.
Mikvoldætten.
A. Tørris By (var i 1666 57 år gl.).
B. Jon Tørrissen Mikvold, t p. M. 1716, 54 år gl. (Jon Tør-
rissen, sonn på By, opgis i 1666 å være 2 år gl.). * Karen.
Cl Tørris Jonsen Mikvold, t 1741, 49H år gl. *') 1716
Maren Mikkelsd., t 1735. * ■) 1738 Lisbet Andersd.
Holme. (Se Moætten, Kausmo). Hun * 2 ) Hans Ellev
sen Minsås, Mikvold.
Dl. Jon Torrissen Mikvold, f. 1716, + 1760. * 1744
Gjertrud Olsd. Ulvillen, f. i U. 1723, t p. Mikvold
1796 Hun * 2 ) 1761 Hans Anderssen Balgård,
Mikvold, f. p. B. 1734.
E l.Torris Jonsen, f. 1748.
E 2. Ole Jonsen Mikvold, Øren, vaktmester, f. p
Mikvold 1757, t p. Øren 1822. * Malena
Nilsd, f. 1765.
F I.Jon Olsen Mikvold, Øren, overjeger, f.
1791. * 1818 Beret Halvorsd. Blix, f. p
Øren 1776, + smst. 1832, skilt. Dtr. av
Halvor OTsen Øren. Hun var enke efter
bataljonskirurg Hans Jakob Blix, med
hvem * 1811, og hadde med ham 4 barn.
Gl.Hanna Birgitte Jonsd., f. 1824. *
Engelsen, Levanger.
F 2. Nils Olsen, f. p. Mikvold 1799, t 1872.
*') 1824 Anne Ellingsd. Borgen, f. i
Trysil c. 1790, t p. Borgenvald 1844
Enke efter Ole Sivertsen Bjartnesvald,
med hvem * 1820. * 2 ) 1847.
F 3. Beret Olsd., f. 1794, t for faren.
F 4. Gjertrud Olsd., tjente i 1822 p. Rinnan
F 5. Maren Olsd., f. p. Mikvold 1805, t før
faren.
E 3. Maren Jonsd., f. 1756. * Gunnar Ulstad.


----
185 Bind III
---
F 1. Anne Ottersd., f. p. Øren 1770.
F 2. Jon Ottersen, f. p. Øren 1773, tambur. * 1802
Agnes Jonsd. Indalen.
F 3. Halvor Ottersen, strandsitter, f. p. 0. 1777.
F 4. Anne Kristine Ottersd., f. p. Øren 1782, + 1786
F 5. Torris Ottersen, f. p. Øren 1785.
F 6. Anna Kristine Ottersd., f. p. Øren 1788.
D 2. Ole Tørrissen, korporal, f. 1720.
D 3. Karen Torrisd., f. 1731. * 1760 Lars Jonsen Haug, hen
nes tremenning.
C 2. Ando Jonsen Mikvold, t 1750, 56 år gl. * 1727 Dorte Olsd.
Leirfald, f. 1707, + 1767. Hun * 2 ) 1751 Sevald Olsen Vist,
Svinhammer, som solgte Mikvold til Ole Nilssen Hanske-
maker.
D 1. Kirsti Andosd., f. 1736. * 1767 Ole Olsen Tokstad.
D 2. Ingrid Andosd., f. 1744. * 1772 Ole Nilssen Hanskema
ker, f. 1725, + 1803.
D 3. Tørris Andosen, f. 1749, t 1754.

MARITVOLD  Gårdsnr. 19.

Maritvoldområdet 1919 
Navnet: af Margretavellæ 1430. Marittewold 1520. Maritte
uoldt 1559. Merittuoldt 1590. Maretuoll 1626. Maritwold 1664,
1723.
Margrétarvollr, sammensatt med kvinnenavnet Margrét.
(Gården må være en part av den under Mikvold nevnte gard
Vold, og navnet skriver sig måskje fra den første eier av den
utskilte part).
Skylden: Skylden opføres i 1650 med 2 sp. 2 øre, men er før
1665 blitt 2 sp. 2 øre 18 mkl., idet der er kommet til et «aun» på
18 mkl., tilhørende Solberg kirke i Beitstad. Dette aun er rime
ligvis Maritvoldkvammet. Før 1693 er gården avfelt til mindre
enn halvparten, 1 sp. 1 øre 6 mkl. Dette er dog først approbert
25. juni 1703.
Fra 1836 var skylden 23 dal. 1 ort 16 sk. I 1907 var skylden
mk. 39,00, fordelt på 105 bruk, hvorav det største, bruksnr. 3,
Holte, mk. 4,87. De eiendommer, som det gamle Maritvolds hus
lå på, er bruksnr. 73, Maritvold nordre, skyld mk. 0,91, og
bruksnr. 91, Maritvold mellem, skyld mk. 0,98. Disse drives nu
under ett.
Eiere: Erkestolen eiet fra gammel tid av 9 øresbol «af mar
greta vellæ». Det var ifølge Aslak Bolts jordebok bygslet for 2

----
186 Bind III
---
ore og på hans tid byttet mot «nædra hual i rabyggia skipreido»,
d. e. Nedre Kålen i Vinne.
Senere er Trondhjems domkapltel (kannikene) kommet i besid
delse av gården, som det synes på en litt tvilsom måte. Jon
Guldsmed, rådmann i Trondhjem, har — antagelig i begynnelsen
av 1500-årene — med sin svigermors og hustrus samtykke pant-
Maritvolds område, sett fra nordvest 1919.
satt endel av hennes odelsgods, ialt 6 sp. 2 ore, til kannikene i
Trondhjem for 150 mark (16 skilling i hver mark) på den betin
gelse, at hvis pantet ikke var innlost innen 4 år, skulde det tilfalle
kapitlet. Blandt dette gods var X> mark og 1 øre (d. e. 1 sp. 2 øre)
i «Marretheuold i Werdal».
I slutten av 1500-årene gjorde så Siurd Terkelsen fordring på
dette gods, idet han påstod, at Jon Guldsmed, som var hans mors
stedfar, hadde innløst pantet i rette tid; men at kapitlet dessuaktet
var vedblitt å beholde det. Saken blev behandlet på herredagen i
1597; på kapitlets vegne møtte kantoren, hr. Jens Anderssen.
Siurd Terkelsen irettela her pantekravet, som imidlertid var uten
segl, kun med 4 spaktanker for, og en vidisse sammenstukket un
der lagmannens segl. Jens Anderssen påstod, at godset alltid
hadde fulgt kapitlet, og førte bl. a. som vidne Marit Jensdatter,
enke efter hr. Morten, som hadde hatt dette gods til sin under
holdning i en 60 års tid til sin død for 25 år siden og altså måtte
ha hatt det siden omkring 1512, og hun hadde aldri hørt, at det
skulde være pantegods. Herredagsdom i saken fait den 7. juni
1597 og gikk ut på, at såsom intet segl fantes under nevnte pante


----
187 Bind III
---
krav, og der måskje siden var foretatt andre transaksjoner med
godset, så det nu upåanket hadde fulgt kapitlet i over 80 år, så
skulde'det fremdeles tilhøre dette «vden anden och bedre besched
der på kand foris».
Men Domkapitlet har eiet mere i gården, enn hvad det fikk ved
denne dom: Efter kapitlets jordebok fra 1558 lå 2 spand i Mante
wold til St. Nikolai præbende, og 1 øre i Maritawall står under
«Commwns landskyld», d.v.s. var tillagt korbrødrenes felles bord
hold. Disse 2 sp. 1 øre er efter reformasjonen blitt lagt til Frue
kirkes kapellani. Endelig tilhørte % øre i Marittewoll St. Katarina
præbende ifølge samme jordebok.
I matrikulen av 1650 opføres hele gårdens skyld under Frue
kirkes kapellanis gods; men dette er efter det foregående neppe
riktig. I 1670 og senere (efter avfellningen) er forholdet klart:
1670:
Efter avfellningen:
1 sp. — øre 10 mkl.
11 »
Frue kirkes kapellani 2 sp. 1 øre
St Katarina præbende 1 »
Solberg kirke av et aun
9 »
18 mkl.
Tilsammen 2 sp. 2 øre 18 mkl. 1 sp. 1 øre 6 mkl.
I 1762 makeskiftet Rasmus Brodersen Hagen til sig Maritvold
mot Halset. Makeskiftskjøtet er av 1. oktober 1762, tgl. 21. fe
bruar 1763. Siden har gården vært brukernes eiendom.
Brukere: Om Arne på den oprinnelige gard Vold i 1313
se Mikvold. _
Efter manntallet over tiendepenningskatten i 1520 har Oluff
pa Marittewold betalt 1 lodd sølv.
Solla på Malthinn står i ledingsmanntallet av 1549 for 1 pund
smør og 4 pund mel i leding. Tross det radbrekkede navn (av slike
vrimler det forresten i dette manntall), tør vi dog slutte, at det her
gjelder Maritvold, da den står mellem Borgen og Trones og
ledingens størrelse stemmer med senere opgaver.
Halsteina på Maritteuoldt opføres i skibskattmanntallet av 1559.
Halstein heter også opsitteren i begynnelsen av 1630-årene.
Det kan vel neppe være samme mann, som har hatt gården hele
tiden fra 1559, snarere tør den siste være en sønnesønn av den
første. Før 1640 er han avløst av Andor Halstensen, utvilsomt
sønnen. Han var i 1666 61 år gammel og hadde da 2 sønner
hjemme, Elling 18 og Halsten 15 år. Formodentlig var også
Anders Andor sen, som var 21 år og «knegt» (soldat) på gården,
husbondens sønn. Denne Anders døde på Øren i 1714.

----
188 Bind III
---
Gårdens besetning var i 1657 3 hester, 14 storfe, 1 bukk, 14
sauer og 2 svin. Tienden sattes i 1669 til IY> tdr. bygg og 3 tdr
havre, ledingen til 1 rdl. og småtienden til % rdl. Der var humle
have «och ellers ingen tilfelde». Skylden blev foreslått nedsatt til
2 spand.
Antagelig omkring 1680 har Rasmus Ågesen Hagen bygslet
gården. Han var borger av Trondhjem og drev handel på Ver
dalsoren, men bodde på Maritvoid, og hans slekt, som i over 100
år spillet en betydelig rolle i bygden, var hele tiden knyttet til
denne gard.
Rasmus Ågesen Hagen var sønn av Åge Olsen på Skjevik i
Beitstad, hvor slekten efter sagnet skal ha vært bosatt i flere hun
dre år og være av adelig oprinnelse. Navnet Hagen skal han efter
et annet sagn ha fra Haga i Verdal. Det er meget, som taler for
at dette er riktig.
Efter kirkeboken er Hagen død i begynnelsen av 1732, 85 år
gammel, og skulde altså være født i 1647. Hos lensmann Åge
Jonsen på Haug var der i 1665 en «tienistedreng», Rasmus Ågesen,
som dengang var 18 år, altså født i 1647. Dette er formodentlig
ingen annen enn vår Rasmus Ågesen, som har tjent hos Åge
Haug som lensmannsdreng. Muligens var lensmannen, som neppe
var fra bygden, en slektning av ham.
Åge Jonsen døde i 1771 og nogen år efter blev Nils Brun lens
mann. Han bodde på Haga. Intet er da rimeligere enn at han
har tatt den tidligere lensmannsdreng i sin tjeneste, og således kan
Rasmus være kommet til Haga. Herfrå var det lett å gå på frieri
til Næs, især når der var et godt gifte, og det fant han i den 10
år yngre datter på gården, Siri Olsdatter Næs, som han blev gift
med, antagelig omkring 1680.
Omtrent på samme tid har han så bygslet Maritvoid, tatt bor
gerskap som handelsmann av Trondhjem og begynt handel på
Øren. Som borger av Trondhjem måtte han ha gard der og en
sådan sees han ifølge Trondhjems skattemanntall å ha eiet i 1685.
Den lå i Frue sogn, og han betalte 5 rdl. i skatt for den. Den 25.
november 1689 har han av Margrete sal. Kristen Rasmussens fått
skjøte på «en gards tomt og grund, sal. Olaf Hansen Gilberg for
hen tilhørende»; den lå også i Frue sogn «4de kvarter ved søen»
Skjøtet er tgl. 19. januar 1693.
Rasmus Ågesen har tydeligvis vært en meget driftig og dyktig
mann, som helt fra først av har drevet sin forretning med held.
Allerede i 1689 er han kommet så vidt, at han kan slå stort på, idet
han forsøker å få kjøpt Verdalsøren, som lå på Maritvolds, Bor
gens, Østvolds og Mikvolds grunn. De tre første av disse gårder
var offentlig gods, den siste tilhørte mag. Søfren Schjoldborgs

----
189 Bind III
---
arvinger. Hagens bud lød på 180 rdl., og fogden fant det antage
lig. Efter hans erklæring anbefalte stiftamtmann Hans Kås å
approbere det; men Kammerkollegiet har vel ikke funnet å kunne
innvilge; det blev iallfall intet kjøp av.
Året forut hadde Hagen søkt om å bli gjestgiver på Øren; men
dette kunde kun innvilges på betingelse av, at han opgav sitt bor-
Maritvold nordre og mellem, sett fra syd 1919.
gerskap som handelsmann, hvad han selvfølgelig ikke hadde no
gen fordel av å gjøre.
Omkring 1700 begynte han å slå under sig jordegods i bygden,
først leilighetsvis og forsiktig, siden dristigere og mere planmes
sig. Det var særlig skoggårdene, han la sig efter. Allerede i 1686
hadde han kjøpt Grundfos sagsted av kapellanen Jakob Lund og
drev sagbruk der. Senere fikk han en konkurrent her i Rasmus.
Crag, forpakter av Reinsklosters gods, som i 1700 bygslet det
nedlagte Ulvilla sagsted og søkte privilegium på dette, hvilket
Hagen av alle krefter satte sig imot.
De to konkurrenters stridende interesser har oftere bragt dem
i konflikt med hinannen; men særlig galt var det i 1701, da de
oppe i Kleppen røk i hårene på hinannen angående noget tømmer,
de var blitt uenige om. Der er det nok kommet til håndgripelig
heter, og Crag har efterpa saksøkt Hagen for legemsfornærmelse;
men Hagen nektet, og ingen hadde overværet selve begivenheten,
hvorfor han blev frikjent.
Innkjøp av jordegods efter en større målestokk begynte Hagen,
da han i 1699 avkjøpte Lars Pedersen Brix' enke endel gårder i


----
190 Bind III
---
Leksdalen, Bunes, Lund, Karmhus, Tuset og Marken. Meste
parten har han dog visstnok kjøpt efter 1720, da de vanskelige
forhold efter den store nordiske krig gjorde eiendommene billige.
I 1727 eiet han ialt 33 gårder, deriblandt de fleste fra Kolstad til
Skjækermoen, og landskyldsparter i 7 gårder samt 5 sagbruk i
Verdalen. Dessuten eiet han Ugdal i Beitstad, Lille Overrein i
Stod og Nedre Sem og Selli i Sparbu samt et par landskyldsparter
i sistnevnte bygd.
På Verdalsoren foregikk i de tider likesom senere en betydelig
handel med fiskevarer, som blev bragt dit av fiskere helt ute fra
Hitra og omegn. Hagen drev forretning på Titran, rimeligvis så
ledes, at han solgte kramvarer og tok fisk i bytte, som han da inn
førte til Verdalsoren og solgte i bygden. Også på Titran fikk han
en konkurrent nemlig Hans Hanssen Bernhoft, som omkring 1708
var begynt å handle der på samme måte som Hagen. Denne kon
kurrent har han da gjort sitt beste for å fordrive, skrevet til stat
holderskapet om å få «nyde sin frihandel übehindret af Bernhoft
og andre» 0.5.v., og det ser ut til, at statholderen har støttet ham.
Av registreringen ved skiftet efter hans hustru, «dydædle og
hoyfornemme madame» Siri Olsdatter, som døde i 1727, får vi et
ganske klart begrep om hans bedrift. 3 brygger, 3 naust og en hel
del garn, noter og båter viser, at hans sjøbruk har vært betydelig.
Kramboden med en varebeholdning på 99 rdl. 10 sk. tyder jo ikke
nettop på noget stort assortement; men han har vel mest holdt sig
til kurante varer. En hel del bønder i bygden, særlig da hans egne
leilendinger, stod i gjeld til ham for små belop, som rimeligvis er
krambodgjeld; derimot synes han ikke å ha drevet pengeutlån;
ti der finnes ikke en eneste panteobligasjon blandt boets aktiva.
Av skaret trelast var der et betydelig oplag i Ilen.
Efter hvad der i det foregående er nevnt om hans forhold til
konkurrenter, kan vi nok tenke oss, at han ikke alltid har vært lem
feldig overfor dem, som var avhengig av ham, og at han har nyttet
konjunkturene, behøver man ikke å tvile på. Han har på sommer
tinget i 1703 latt opta et tingsvidne — til hvilket bruk oplyses
ikke — men efter de forelagte spørsmål synes foranledningen ikke
å kunne være annet enn beskyldninger for eller rykter om åger
eller lignende. Det heter i tingprotokollen, at «Rasmus Ågesen for
retten denne steds almue tilspurgte:
1) Om han ikke i de kornløse år 96 og siden dem med tiende
korn og andet for billig betaling havde krediteret, hannem til mer
keligste skade.
2) Om han på de tider for en del også betalte skattene.
3) Om han havde solgt sine kornvarer og andet for høiere pris
end han seiv dennem havde taget.

----
191 Bind III
---
4) Om nogen havde begjæret råd og hjælp han det gjerne af
yderste flid havde bevist.
5) Om han nogen tid er befunden eller hørt, han genegen var
til trætte eller proces.
6) Tilspurgte han Jon Byna og de Storstad mænder med de
flere, om han ved sin hjælp ikke har konserveret dennem, hvilke
[ellers] havde forlængst været fra deres garde.
— Hvortil de svarede, var i sandhed, og derpå begjærede et
beskrevet tingsvidne.» —
På Maritvold gard blev der fiffet svært op i hans tid. Foruten
de hus, som hørte gården til, opregnes i 1727 følgende, som var
hans private eiendom, og som han seiv hadde■ opfort: Daghghuse ,
bestående av 3 stuer, 2 kjokkener med loft og kammer, 2 stabbur,
bryggerhus og borgstue. I disse rum var 3 jernbileggerovner og
2 stenovner. Dessuten var der en stor, ny stue «udi gården» med
kakelovn og et stort stabbur «oppe i ågeren» samt en lave.
Foruten Maritvold drev Hagen også Reitan som underbruk i
1720-årene Denne gard hadde da i en lang årrekke ligget ode,
og der var ikke hus på gården. Av Hagen bruktes den nærmest
som et slåtteng.
Under krigen i 1718 var Hagen den, som led det største tap i
bygden hvilket jo er rimelig, da han uten sammenligning var den,
som det var mest å ta hos. Han har gitt en egenhendig skrevet
opgave over sitt tap, og den hitsettes her:
44 td. Biug a 2*4 Rd. 55 td. Av.r a 6 ort. . . . 181 rdl. 2 ort — sk
4 tønder Erter a 2 rdl. og 2 tønder Rug a 3 rdl. 14 » — » — »
% tønde Hvedo 1 ;> 2 *J~ *
1 Hest 4 Aar 10 » ~ » — >>
Noch 1 Hest 4 Aar 8 * ~~ * ~~ *
i Uncf q A ov- 9 » » »
1 Hest 3 Aar » ~ » — »
q o qu 28 » — » — »
8 Kiøer a 3J4 d f» » —
in n,r,-™ „ R «vf lo » — » — »
10 Qvier a 6 ort » ~ » ~ »
1O o 9 r.vt O » » »
12 Søfver a 2 ort J » ~ * ~" -
2 Dito a 1 Rdl f * ~ * — '
A o 1 1/. nrt 1 » » *
4 Giæß a 1 ort Bsk l » { » a »
Af\ o« cV 3 » 1 » » »
40 HØnB a 8 sk » - 1 » ° *
n-;^ nn 20 » » »
Skiegaarde * ~ * _ *
En Have som var 20 tølter Timer udj » » — »
Bordklædning J> » ~ *
af min Hafue borttagen windverne med meere 20 » —-- » -
udj andre mine Stuer borttagen 6 windver .. 2 » 1 »— »

 

----
192 Bind III
---
af 2de mine Stafboer borttagen 5 døre med
Laas og meere 8 rdL _ ort _ gk
1 Laue Benck beslagen med Rußleder . . 2 » — *
3 lange Bord a 2 ort I*9
4 døre med låß og hengsler . , i % o ,
4 Lester tom tønder a 5 ort ... 5 » _1 *
Kar, ølltønder og Stapper '.'.'." 5 . _ „
en qvinde Slede k !
»
& manus Csieaer 8 »
1 stor Jernharf o
-l stur jernnart 3
atskillig hus nafver og liaaer for ... .... . . ' 4 » _ >> _
1 Scheeße greje 5 >
Arbeids Greyer og Sleder 3 >> —
60 woger Nefvor a 10 sk 6 » 1 > _ !
en gl. Jegt med Segel og behør 24 — ,_ i
en ny Baad paa en Lest 6 » »
en Stabel og 75 tøltei-bord '" 22 » — »— >>
Bielcher og Jegtebord samt øxede bager 12 » »
110 Fafner tov 5 \ y N>
:>
Tilsammen 521 rdl. 2 ort 8 sk.
Og for underbruksgården Reitan opføres:
førdt til Schonetz, tillige med Bord og Nefver,
som der til er opbrugt Høyet af begge
Gaardene som ieg bruger med mere, som
er tilsammen 66 Somer Leß a 2 ort .... 33 rdl.— ort —sk
29 fv. bierchved for 11.
iv. uiercnvea ror 11 y>
9 ti. Huustømmer for "... 3' » I>l2 *
wiedere hanß Huuße paa Lewanger' ' be
skadiget i fi

1 Strand Nod ..'.'.'.'.".'.'.'.1 5 , — >>
Mistelse af Landskylden ved hans odels gaar
de 2de aar ao
40 » — » — »
Altså et tap på 662 rdl . 2 ort 8 sk.
Armfelt har uten tvil hatt sitt hovedkvarter på Maritvold i ti
den 20. oktober til 9. novbr. 1718, da armeen var forlagt i Verdal
1 denne tid er dog neppe ødeleggelsen på gårdens hus skjedd
Det synes nærmest å være den svenske besetning på Skånes skanse
som har forsynt sig fra hans vel utstyrte hus. Hagen seiv var
jmidlertid 1 Trondhjem, hvorhen han, som han seiv skriver, «med
konne og born udi en il og største hast måtte flygte fra vores
tattige hus og hjem», straks efterretningen om svenskenes innfall
ved Levring nådde Øren.
Maritvold var postgård, helt fra den tid et ordnet postvesen


----
193 Bind III
---
blev innført i Norge. Hit kom post fra Skogn og førtes til In
derøya. Ifølge kgl. resolusjon av 7. februar 1825 blev der også
etablert postgang mellem Maritvold og Østersund i Jåmtland.
Opsitteren på postgården («postbonden») nøt visse lettelser i
skatten, likesom han hadde rett til å holde en postdreng, som var
fri for utskrivning til militær.
Ved matrikuleringen i 1723 opgis gården åha 6 husmenn, om
hvem det heter: «har ingen sæd, nærer sig med arbeide og med
søen». De er da nærmest å betrakte som strandsittere på Øren,
hvorav den største del lå på Maritvolds grunn. Disse strand
sittere, som gjerne eiet sine hus seiv, men bygslet grunnen, hadde
likesom almindelige husmenn litt pliktarbeide på gården.
Forøvrig oplyses, at der er ingen skog til hustømmer og brenne,
men til gjerdsel, og at gården har en «aflagt» seter på Volhaugen
og leilighet til fiskeri, «når tilgår». Den betegnes som «letvunden
og kornvis, lider skade af elven». Utseden var 1 bismerpund rug,
1 Vi tdr. bygg, 8 tdr. havre og 1 pund grå erter, avlingen 35 som
merlass høi og ekerhøi og besetningen 2 hester, 6 kyr, 4 «kløfnød»,
8 sauer og 5 geiter. Tienden blev sått til K skjeppe rug, 1 td.
blandkorn, 2 tdr. 4 skjpr. havre, 12 mk. erter og 12 mk. ost.
Gården må ved den tid ha vært i forholdsvis god stand; ti dens
skyld blev foreslått forhøiet med 1 øre, hvorved matrikulerings
komisjonen bemerker: «Denne gard har ej høiere været at anføre
effter Præstens og Laug Rettens Kiendelse og Skiøn udj henseende
ej anden Herlighed end de underliggende Huusmænd wed dend
Findes».
Allerede på skiftet efter Hagens hustru i 1727 blev endel av
hans jordegods fordelt mellem arvingene, og da Hagen seiv døde
i 1732, overtok de resten. Det meste erhvervet sønnen, Åge Ras
mussen Hagen, som i sin tid var bygdens største jordegodseier.
(Se proprietærgodser). Han bodde på Abelsborg i Ilen ved Trond
hjem, hvor han bl. a. var Holbergs komisjonær. Han var i 1718
ammunisjons-, material- og proviantforvalter samt bokholder ved
dragonkassen; på sine eldre dager fikk han titel av justitsråd. Han
var gift med Dorthea Holst, enke efter den forrige krigsbokholder
Kortholt. Ekteskapet blev barnløst; men fru Dorthea hadde i sitt
første ekteskap 3 barn, hvoriblandt kapellanen i Verdalen Simon
Nikolai Kortholt. Disse betenkte Hagen i sitt testamente med 400
rdl. hver, mens hans øvrige formue tilfalt søsterdatteren, Anne
Marie Aussig, på 1600 rdl. nær, som hennes bror, major Aussig,
fikk, og 1500 rdl. til søstersønnen, Rasmus Brodersen Hagen.
En del av Rasmus Ågesen Hagens øvrige jordegods tilfalt
hans svigersønn, Broder Boyesen, gift med Elsebe Hagen, som
var hans tredie hustru. Han var skibsfører i Trondhjem, men bo

----
194 Bind III
---
satte sig efter Hagens død i Verdalen, hvor han overtok handelen
og bygslet Maritvold efter svigerfaren. Bygselbrevet er utstedt av
mag. Peder Lund 13. mai, tgl. 5. juni 1732. Han kalte sig siden
Hagen, likesom alle hans barn antok dette navn.
Av Rasmus Hagens ovrige barn var Ole Rasmussen, som var
kjent for sin styrke, kjøpmann i Trondhjem; han døde før faren.
En datter av ham, Sille Margrete, blev gift med gullsmed i Trond
hjem, Johan Peter Olsen Rust, og en sønn av disse, Ole Hagen
Rust, kom siden til bygden, idet han tok Marken på odel og bo
satte sig der. Han kaltes i bygden almindelig for Marka-Rusten.
En annen av Rasmus Ågesen Hagens fire døtre, Margrete,
giftet sig mot farens vilje med kapteinløitnant Kristian Brun på
Ekle, men døde efter 3 års ekteskap, den tredie, Malena, blev gift
med kjøpmann Simon Johansen Hof på Øren. Fra deres datter
nedstammer Borgen-folkene. Og den fjerde datter, Anne, var gift
med oberstløitnant Wensell Aussig og bodde på Bragstad på
Inderøy.
Det var Broder Boysens gren av familien, som i den følgende
tid kom til å spille en rolle i bygden. Efter Boysens død fikk hans
næsteldste sønn, Rasmus Brodersen Hagen, bygselbrev på Marit
vold av kapellan til Frue kirke, Laurits Lund, utstedt 20. juni, tgl.
8. september 1750. 12 år senere erhvervet han gården til eien
dom, idet han i 1762 makeskiftet den til sig mot Halset.
En datter av Broder Boysen, Selle Marie, blev gift med oberst
løitnant Kliiver på Bjartnes. Deres sønn er den i bygdens historie
vel kjente major Lorents Didrik Kliiver. En annen datter, Gidsken
Kjerstine, blev gift med holzførster Matias Groth, som i 1740-
årene bodde på Karmhus.
En sønn, Åge Brodersen, blev også boende i Verdalen. Han
var gift med Dortea Malena Arnet, datter av fogd Peter Arnet
på Gjemble og søster av fogd Arnt Kristofer Arnet på Fæby.
Svogerskapet med den siste korn til å koste Hagen-familien mange
penger.
Rasmus Brodersen Hagen bygslet i 1771 Reitan og drev
denne gard som underbruk under Maritvold. Han brukte den
bare til høislått; det blev ikke sådd noget der i hans tid.
Rasmus Brodersen døde i 1791. På samfrendeskifte efter ham
den 8. september 1791 tilkjennegav enken, madame Karen, at
avdøde få dager før sin død hadde kalt dem for sig og erklært
som sitt ønske, at den eldste sønn, Broder Rasmussen Hagen,
skulde ha Maritvold og Grundfos sag samt boets i Verdalen be
liggende odelsgods, Hagen- eller Vuku-godset, for 8000 rdl., løit
nant Rasmus Hagen Verdalens kirker med tilhørende gods for
6000 rdl., Teodorus Hagen Løes sagbruk og jordegods i Sparbu

----
195 Bind III
---
for 5000 rdl., hvormed de erklærte sig tilfreds og vedtok til utjev
ning, at de andre barn forlods skulde oppebære kontanter, nemlig
Åge'Hagen 1000 rdl., Åge Kristian 200 rdl., Teodorus 400 rdl.
og hver datter 600 rdl. Alt løsøre og innbo tillikemed all utestå
ende gjeld hos bruksbonderne samt teglverket og vindmøllen for
blev under madame Hagens forvaltning og taksertes til 3000 rdl.
Det blev da til deling mellem enken og arvingene 10 000 rdl.,
hvorav enken fikk det halve, for hvilket hun bl. a. fikk utlagt
løsøret for 3000 rdl.
Nevnte vindmølle eiet Hagen sammen med Kliiver på Bjartnes.
Det blev foreslått å tilby ham den for 100 rdl. Efter regning
hadde den kostet 503 rdl. 1 ort 14 sk.
Boet hadde kausjonsansvar for fogdene Gunnerus og Arnet,
som var kommet i kassemangel, der for den sistes vedkommende
ifølge en registrering hos ham den 8. april 1700 beløp sig til
2533 rdl. 05 K- sk. Ved Hagens død var hans übetalte del av dette
ansvar 750 rdl. Sønnene, Broder Hagen og løitnant Rasmus
Hagen, tilbød å overta kausjonsansvaret og å avbetale 250 rdl.
årlig på boets forpliktelser for fogdene Arnet og Gunnerus; men
stiftamtmannen vilde ikke anbefale dette, da han tvilte på deres
«suffisance», hvad der nok også kunde være grunn til, iallfall for
Rasmus Hagens vedkommende, da han stadig synes å ha vært i
pengeforlegenhet og har fått en rekke dommer på sig i gjelds
saker. Derimot anbefalte han, at enken skulde få anledning til å
avbetale i sådanne terminer, hvilket Rentekammeret også innvilget.
Hun døde imidlertid allerede i 1703, uten at noget av ansvaret for
Arnet var innfridd, og sønnen, Broder Hagen, overtok da for
pliktelsen.
Boet efter Rasmus Brodersen Hagen blev opgjort med et sam
let aktivabeløp på 22 100 rdl., gjeld og utgifter inklusive kausjons
ansvaret var ca. 8000 rdl.
Skiftet efter madame Karen Hagen blev først sluttet 7. juni
1700. Imidlertid var også Broder Hagen død i 1708 uten å efter
late sig livsarvinger, og der var oprettet testamente mellem ham
og hans hustru, Anna Katrine Mejer, hvorefter den gjenlevende
skulde arve fcrmuen. Også den næstyngste sønn, Åge Kristian
Hagen, var i mellemtiden død ugift, og hadde ved testamente av
8. januar 1705 gitt sin formue til Broder Hagen. Det blev således
en efter tidens forhold ganske betydelig formue, som tilfalt fru
Anna Katrine, nemlig bl. a. det Hagenske eller Vuku jordegods,
som i 1708 bestod av: 1) Maritvold, 2) Vester Holmli, 3) Øster
Holmli, 4) Kulslien, 5) Ørtugen, 6) Åkervolden, 7) Helligdags
aker, 8) Skjækermoen, 0) Helmoen, 10) Overnesset, 11) Mælen,
12) Grundfos, 13) Overmoen, 14) Overholmen, 15) Holmen, 16)

----
196 Bind III
---
Bjartan, 17) Kvamsenget, dessuten landskyldsparter i Leirhaugen,
Breding og Stuskin samt endelig Grundans og Rinnan sagbruk.
Efter Broder Hagens død gjorde hans næsteldste bror, Åge
Hagen, sin odelsrett til Maritvold gjeldende og innløste den, hvil
ket skjedde på den måte, at enkefru Anna Katrine under 17. oktbr.
17Q8 tilskjøtet ham hele det Hagenske gods, hvorefter han under
26. novbr. s. å. skjøtet de samme gårder undtagen Maritvold til
bake til henne. Skjøtene er tgl. 6. desember s. å. Prisforskjellen
var 1200 rdl.
En sønn av Åge Hagen og hustru Dortea Magdalena Arnet
var Rasmus Åge Hagen, som var født 1776, studerte og blev
cand. jur. fra Kjøbenhavns universitet, hvorefter han var full
mektig hos sorenskriveren i Senjen og Tromsø og kst. sorenskriver
i ledigheten 1804. Ved giftermål med kirurg, senere proprietær
Wasmuths enke Kristiane Margrete Rønneberg, kom han i besid
delse av Lyngsgodset i Tromsø amt, som omfattet alle gårder i
Lyngen og Karlsø undtagen fra og med Mandalen til og med
Hommervik og Dybvik i Lyngen. Han bodde på Kårnes i Lyngen,
hvor han døde i 1843. Han var i 1824 Iste stortingssuppleant for
Finnmark og møtte istedenfor amtmann Krogh på stortinget, hvor
han var medlem av komiteen om fiskerier og om handelsrett i
Nordland.
På Maritvold bodde også Åges bror, Teodorius Hagen, som
døde der i 1796. Han eiet Løes sagbruk med tilliggende jorde
gods, som han hadde arvet efter faren. Det blev solgt ved auksjon
26. november 1796 til Johan Widerø Tonning, sekretær Horne
mann og David Andreas Gram for 9312 rdl. Skrove sagbruk med
tilliggende Skrove-gård, som han også eiet, solgtes 6. mai 1796
for 99 rdl. 3 ort 23 sk. og trediedelen i de 3 Marken-gårder med
sagbruk for 901 rdl. Dessuten eiet han Gjete i Skogn, som han
hadde kjøpt av kaptein Markus v. Wurtemberg; den blev solgt
ved auksjon 5. april 1796 for 3525 rdl. Boets samlede aktiva var
over 15 000 rdl.; men gjelden var betydelig, hvorfor beholdnin
gen bare blev 3655 rdl. 1 ort 22 sk.
Da Åge Hagen hadde kjøpt Maritvold, døde også den siste
av hans brødre, demitteret løitnant Rasmus Hagen på Ekle, nettop
som han stod i begrep med å flytte til broren på Maritvold, Han
hadde vært gift, men var skilt fra hustruen, som tillikemed deres
eneste barn, Inger Marie, bodde i Roskilde amt i Danmark. Ifølge
skilsmissekontrakten hadde fruen fått Verdalens kirker med tilhø
rende jordegods med den bestemmelse, at dersom disse ikke ved
auksjon kunde utbringes til 7000 rdl., så at beholdningen, efterat
obligasjonsgjelden 3000 rdl. var fratrukket, utgjorde fulle 4000
rdl., skulde Hagen erstatte det manglende, så at hun i ethvert til

----
197 Bind III
---
felle skulde være sikret minst 4000 rdl. Dessuten skulde hun i 3
på hinannen følgende år ha årlig 20 rdl. av hans pensjon og
halvdelen av sin testamentariske arv i Kjobenhavn foruten sin
garderobe og reisepenger. Hagen skulde beholde det øvrige felles
bo, Ekle og underbruksgården Skjordal. Enken innleverte for
dring i boet; men skifteretten deciderte, at da hun hadde fått sitt
i levende live, tilkom arv barnet alene. Boets samlede aktiva var
5058 rdl. 1 ort 19 sk. og beholdningen 2403 rdl. 3 ort 17 sk.,
som tilfalt datteren Inger Marie.
Åge Hagen hadde ikke Maritvold mere enn 3 år, idet han ved
skjøte av 10. desember 1801, tgl. 22. februar 1802, solgte gården
til kornett Sør en Schelderup Holst for 7000 rdl. Hermed gikk
den ut av familien Hagens besiddelse efter at medlemmer av denne
hadde bodd på gården i henved 120 år.
Åge Hagen blev dog fremdeles boende der, idet han ved salget
forbeholdt sig 1) over- og underværelser i den såkalte «Broder
stuebygning», et stabbur og fehus, 2) jordstykket Spilakeren med
dertil hørende grunnsittere, 3) skulde Holst underholde en hest
for ham for G rdl. årlig, denne skulde tillikemed 3 kyr og 8 sauer
holdes i fellesskap med Holsts egne kreaturer. Hvis Hagen fra
flyttet, skulde kåret falle tilbake til gården efter billig overens
komst. Det verdsattes til 200 rdl. årlig.
Gården var kommet i forfall i den senere tid. Dette fremgår
av en besiktigelse Holst lot avholde i 1802. Ved denne beskrives
husene således:
1) Hovedbygning, bestående av 7 underværelser, dessuten en
avdeling ved sengkamret og en ditto ved kjøkkenet, hvor der er
et spiskammer. På vestsiden 9 par vinduer, hvert med 8 ruter,
på østsiden 7 par — av rutene var endel beskadiget. 12 over
værelser, hvorav de fleste avpanelet med bord, vinduer av 2 ru
ters høide, på vestsiden 7 par, på østsiden 6. Bordklædningen
trengte reparasjon og syllene lå næsten nede i jorden. Tre 2-etasjes
ovner, tre 1-etasjes. Gulvene var råtne, og der var sopp i huset.
Det bør nedrives, heter det. Taksten blev 200 rdl.
2) I hovedbygningens nordre ende var et «vandhus eller ap
partment», ganske forråtnet, «bør heller ikke stå så nær kjøkkenet»
Takst 2 ort.
3) Bryggstue, en «kjølne» og 3 skjul under et tak, meget gam
mel og forfallen, i enden et slede- og størskjul. «Må nedrives, hvis
den skal sættes i brugbar stand». Verdi 20 rdl.
o 4) En tømret låvebygning med torvtak med 3 treskerum og 4
stål, «når undtages stolperne er den i god forfatning».
5) I søndre ende av denne et halmskjul. 2 rdl.
6) En rullebod, borgstue, hestestall, gjødselskjul, kufjøs og
13

----
198 Bind III
---
saufjøs, alt under et tak, delvis i slett forfatning, sunket av man
gel på nødvendig grunnmur. 15 rdl.
7) 2 stabbur i yderlig slett forfatning, opråtnet og således
forsynet med utøi og mus, at man neppe kan ha fødevarer der.
Må nedrives. Verdi 22 rdl.
Urtehaven yderlig slett og forfallen, lignet mere en innhegnet
gressvoll, hvor der stod nogen gamle og halvråtne kirsebærtrær.
Stakittet råttent — syntes å skulle falle ned hvert oieblikk. Dette
med 2 mistbenker verd 1 rdl.
På den eneste plass under gården var en husmannsstue med
kammer og fjøs, falleferdig stabbur og låve, den siste i en yder
lig jammerlig forfatning — duet neppe til ved. Verdi 10 rdl.
Gården blev ved denne leilighet verdsatt til 6500 rdl.
Holst foretok betydelige forbedringer. Til den ende optok han
et lån på 1000 rdl. i den kgl. kredittkasse «til udgravninger og
forbedringer» på følgende under gården liggende jordstykker:
Kvammet omtrent 20 mål, Andreasmyren 60, Glåmen 50, Kalv
trøen 20, Krillenget 100 og Moen 60 mål, på de betingelser, at
han overensstemmende med forordning av 16. august 1786 innen
år og dag skulde forelegge direksjonen bevisligheter for den hen
siktsmessige anvendelse av lånet og avgi forklaring om de fordeler,
som ved disse eiendommers forbedringer måtte vinnes.
Holst var sønn av en proprietær Holst og født i Trondhjem
1774 eller 75, gikk den matematiske skole 1790 —94, blev kornett
a la suite i Trondhjemske dragonregiment 1794, sekondløitnant
a la suite 1802, virkelig sekondløitnant s. å., premierløitnant 1806,
forsatt til Trondhjemske nasjonale artillerikompani, oprettet 1811,
og ansatt her som kompanikommandør, forsatt til 1. Trondhjemske
infanteriregiment som a la suite 1812, reserveret kapteins anci
ennitet s. å., forsatt til skiløperne nordenfjells 1813 som virkelig
kaptein, forblev i Norge som kaptein efter adskillelsen, sått på
vartpenger i 1818 og døde i 1822.
I 1809 lyste Åge Hagen odelsrett til Maritvold på datteren,
Karen Marias vegne. Nogen innløsning blev det dog ikke av.
Ved skjote av 6., tgl. 17. oktober 1810 solgte Holst gården til
proprietær Miiller, Trondhjem, for 10 400 rdl. 4000 rdl. av
kjøpesummen likvidertes i Midt Grundan, sorn Miiller overdrog til
Holst. Således kom Maritvold inn i Verdalsgodset. Miiller hadde
også erhvervet det Hagenske eller Vuku jordegods, idet enken
efter Broder Hagen blev gift med Johannes Monrad, som i 1805
solgte det til Hans Wingård Finne, og denne solgte igjen i 1807
til Miiller.
Åge Hagen skjøtet i 1810 på datteren, Karen Marias, vegne
også hennes odels- og innløsningsrett til det såkalte «Vuku jorde

----
199 Bind III
---
gods» (det samme som det ovenfor opregnede undtagen Kvams
enget) til proprietær Miiller, som betalte 30 000 rdl. for dette
odelsskjote. I skjøtet, som er av 20. oktober, tgl. 6. desember 1810,
redegjor Hagen for, at han herunder har hatt sin datters fordel
for øie, idet odelsretten til Vuku jordegods var dratt i tvil og heller
ikke erkjent av Miiller. Dertil kom, sier han, at han var den ufor
muende mann til å prestere utgiftene ved en vidtloftig odelsprosess,
hvorfor han, da hans datter nu av godsets eier blev gjort bud
«ligeså uventet som langt over vor forventning», som far og verge
avhender hennes odelsrett.
I Miillers tid gikk trelastprisene sterkt ned, og folgen var, at
da han dode, var hans bo fallitt med et underskudd på 19 677
spdl. 12 sk. Maritvold blev solgt ved auksjon den 11. mars 1818
til løitnant Johan Bang for 8336 spdl. Skjote av 1., tgl. 2. april
1819.
I Bangs tid inngikk eierne av Maritvold, Borgen og Østvold
forlik angående delingen av Tinden, som gårdene hittil hadde
brukt i fellesskap. Av det, som tilfalt Maritvold, skjotet Bang i
1831 20 mål til jektskipper Einar Tomassen Mo (Kausmo). Det
blev kalt Einerbergsfryd.
Gården hadde i 1835 en besetning på 4 hester, 12 storfe, 15
sauer, 15 geiter og 3 svin og en utsed av 1 td. rug, 4 tdr. bygg,
24 tdr. havre og 24 tdr. poteter.
Bang eiet foruten Maritvold også Gudmundhus, Kråg, Lyng
åsen og Lille Fleskhus samt en gard på Levanger. Han er nær
mere omtalt under Kråg. Maritvold har han delvis forpaktet bort.
Ved skjote, dat. og tgl. 18. august 1841, solgte Bang gården
til landhandler Johannes Skjefte på Øren. Denne blev skilt fra sin
kone, Elen, og ved skifte avholdt i den anledning 15. mars, tgl.
15. april 1842, blev Maritvold utlagt til henne.
Halvdelen av den Balhall tilliggende seter, Skithullet, blev lagt
til Maritvold ifl. makeskiftebrev av 12., tgl. 13. august 1851.
Elen Skjefte solgte Maritvold og Faren nedre til Sakarias An
derssen Røstad ved skjote dat. og tgl. 11. april 1856, for tilsam
men 12 000 spdl.
Maritvold hadde i 1865 en besetning på 6 hester, 19 storfe,
36 sauer og 4 svin, og utseden var Vi td. rug, 4 tdr. bygg, 20 X>
tdr. havre og 27 tdr. poteter. Under gården var dengang 3 hus
menn med jord, som tilsammen hadde 6 sauer og 1 geit og en
utsed på Vi td. bygg og 5Ys tdr. poteter. Dessuten var der på
gårdens grunn 34 selveiere, kårfolk, losjerende og lignende med
et husdyrhold på tilsammen 2 hester, 9 storfe, 84 sauer, 6 geiter
og 14 svin og en utsed av bVs tdr. bygg, HYs tdr. havre og 91 K
tdr. poteter.

----
200 Bind III
---
I 1875 var besetningen 5 hester over og 2 under 3 år, 3 okser,
12 kyr, 4 ungnaut og kalver, 29 sauer og lam, 8 geiter og kidd
og 4 svin og griser, og utseden 34 td. rug, 3 tdr. bygg, 26 tdr.
havre, 24 tdr. poteter og X> mål til andre rotfrukter. Égentlige
husmenn under gården opfores ikke i folketellingen dette år; men
på Maritvolds grunn på Øren var der 43 strandsittere med et
samlet husdyrhold på 4 hester, 1 okse, 20 kyr, 138 sauer, 35 geiter
og 35 svin og en utsed av 12% tdr. bygg, 31 tdr. havre, 201%
tdr. poteter, 9 1 * mål til andre rotfrukter og \ I A tdr. havre til
grønnfor.
Mesteparten av Verdalsøren ligger på Maritvolds grunn, og
strandstedets innbyggere bygslet sine tomter. Da flere av disse
naturligvis gjerne vilde bli selveiere, måtte det kunne bli fordel
aktig å stykke op gården og seige den ut i småparseller. Ved Sa
karias Maritvolds dod i 1891 blev der til dette formål dannet et
konsortium under navn av Maritvolds interessentskap, og dette
fikk skjote på gården for 40 000 kr. 2., tgl. 3. mars 1891. In
teressentskapets styre bestod av O. Moe, M. Rygh, C. O. Gravas,
M. Dahl og C. Brårud. Dette konsortium utstykket og solgte går
den i småparseller til en pris av 25 —100 kr. pr. mål. Prisen stod
ikke alltid i overensstemmelse med jordkvaliteten, men rettet sig
mere efter beliggenheten. Således blev f. eks. Holthe (bruksnr. 3),
som vel er en av de beste gårder i Nedre Verdal, solgt for 33 kr.
pr. mål. Huseierne på Øren, som for var bygselmenn, blev ved
utparselleringen grunneiere, og dessuten blev der dannet en hel
del nve bruk.

EINERBERGSFRYD  Gårdsnr. 19, bruksnr. 2.

Som ovenfor nevnt solgte løitnant Bang den del av Tinden, som
ved delingen var tiltalt Maritvold, til jektskipper Einar Tomassen
Moe for 100 spdl. ifl. skjote av 17. august 1831, tgl. s. d. Eien
dommen blev opkalt efter kjoperen og skyldsatt for 4 mkl., eller
efter den nye matrikul 3 ort 18 sk., revidert 4 ort 16 sk. (ny
skyld mk. 0,97).
Der finnes ingen opgave over eiendommen i 1835.
Eiendommen betegnes i 1865 som underbruk med en besetning
på 2 kyr, 4 sauer og 1 svin og en utsed av Via td. hvete, td.
bygg, 2% tdr. havre og 10 tdr. poteter.
1 1875 brukte Einar Moes sønn, kjøpmann Andreas Moe på
Øren, gården. Den hadde da en besetning på 2 kyr og 1 svin og
en utsed av 2 tdr. havre, 1 td. havre til gronnfor, 4 tdr. poteter
og % mål til andre rotfrukter.

----
201 Bind III
---
Ved skjøte av 31. januar, tgl. 9. februar 1883, overdrog Einar
Moe eiendommen til Andreas Moes sønn, Ole Martel.
Hagenætten.
A. Ole Schievig (Skjevik i Beitstad). * 16.. Berith, f. 16.. på
Stor Bjerken.
B 1. Sifver Olsen Gjørvåg, f. 16. ~ handelsmann på Hitra.
82. Åge Olsen Schievig. * 16.. Ane Rasmusd., f. 16.. p.
Rostad.
Cl. Ole Ågesen. * Gulløf.
C 3. Ingeborg Ågesd. (Se Ovid på Gudmundhus).
C 4. Beret Ågesd. * Ballo.
C 5. Maren Ågesd., *.
C 6. Karen Ågesd. * Jakob Ingebrigtsen.
C 7 Margrete Ågesd. *.
C 2. Rasmus Ågesen Hagen, f. 1648 p. Skjevik i Beitstad,
+ p. Maritvold 5. febr. 1732, 85 år gl. * 16.. Siri
Olsd. Næs, t 7. januar 1727, 69 3 /i år gl.
Dl. Ole Rasmussen Hagen, handelsmann i Trond
hjem, t 1724. * 17.. Marit Lauritsd. With. Hun
hadde kgl. bev. til å sitte i uskiftet bo. Skifte
sluttet 10. april 1731, aktiva 5500, passiva 2900
rdl.
E 1. Rasmus Olsen Hagen, handelsmann, T.hjem,
f. 1718, t 1747, ugift.
E 2. Sille Margrete Olsd. Hagen, f. 1720, t 1757.
* i Beitstad Johan Peter Olsen Rust, gull
smed i T.hjem, hjørnet av Jomfrugt., f. 1713,
t 1793.
E 3. Laurentius Hagen, student 1760, T.hjem;
klokker ved Alstahaug kirke, t 1791. * Gisken
Elisabet Lind, f. i T.hjem 1742, t 1813, begr.
ved Frue k.
D 2. Åge Rasmussen Hagen, justitsråd og krigsbod
holder, t 7. mars 1763. Bodde på Abelsborg,
Ilen. * 17.. Apollona Dortea Holst (sal. Kort
holdts), t 28. juli 1748, begr. ved Domkirken.
D 3. Anne Rasmusd. Hagen, f. 1678, t 1759, begr.
ved Domk. * 19. april 1714 i Verdalen m. Wensel
Aussig, oberstløitnant, Brakstad, Inderøy.
D 4. Hans Pentz Hagen, t 26. mars 1719, 22 år.
D 5. Malena Rasmusd. Hagen, f. 1684, t 1756, 72 år.
8. febr. 1713 Simon Johansen Hoff, kjøpmann
p. Øren, f. 1684, t 1756 i sitt 72. år.

----
202 Bind III
---
E 1. Sigrid Karina Simonsd. Hoff, f. 1714, t 28. jan. 1788.
* 1758 Halvor Pedersen By p. Borgen, + 1813, 87 år.
Ingen barn.
E 2. Apollona Simonsd. Hoff, f. 1717, t 1805. Hun og søste
ren fikk Borgen av justitsråd Åge Hagen. Hun hadde til
opfostring Hans Pentz Jenssen, som fikk Borgen efter
henne.
E 3. Hans Pentz Simonsen Hoff, sersjant, f. 1723, t 1755
* 8. aug. 1744 i Bakke k. m. Beret Andersd. Tyholt eller
Lovøen.
Fl.Malene Johanne Hansd. Hoff, f. i T.hjem 1747, 4
ung.
F 2 Elen Andrea Hansd. Hoff, f. i T.hjem 1749, t p.
Øren 14. april 1799. * 1773 Jens Eriksen Sanden.
Gl. Hans Pentz Jenssen Borgen, f. p. B. 1774, +
smst., opdratt hos fasteren Apollone.
G 2. Erik Jenssen Øren, f. p. Øren 1778.
G 3. Ando Jenssen.
G 4. Beret Maria Jensd., f. p. Øren 1780. * \) 1805
Jon Olsen Skjærset, f. p. S. 1771, t 1814 smst.
* 2 ) 1817 Bård Tomassen (Skrove) Skjærset.
G 5. Siri Karina Jensd., f. 1786.
Elsebe Marie Rasmusd. Hagen, t 1732. * 1715 Broder Boy
sen, f. c. 1681, skibsfører i T.hjem, bodde efter 1732 på Ver
dalsoren, t 7. april 1750, 69 år gl. Han var 4 ganger gift: 1)
1708 Kirsten Eriksd., 1 barn + 1710. 2) 1712 Gisken Larsd.,
t 1713, dtr. av gullsmed Lars Arntsen. 4) 1735 Lisabet Ma
rie Junghans.
E 1. Boye Brodersen Hagen, prest i Odende, f. 17. april 1717,
+ 23. april 1759. * Else Luxdorph Tonder.
Fl.Broderus Hagen, kavalleriløitnant, Itzehoe.
E 2. Rasmus Brodersen Hagen på Maritvold, f. i T.hjem 1719,
+ p. M. 3. mars 1791. * 3. novbr. 1747 i Frue k. Karen
Marie Toresd. Eggen, f. 1722, t 30. juni 1793. Hun var
først trolovet med skibsfører Jens Nikolai Røsholdt.
F 1. Broder Rasmussen Hagen, f. 1748, t p. Ekle 10. mai
1798. * 13. juli 1784 Anna Katrine Meier, f. i Ver
dalen 1743, t p. Ekle 8. april 1824. Hun * 2 ) 1803
Johannes Monrad, regimentsfeltskjær.
F 2. Åge Rasmussen Hagen, handelsmann, Hitra, f. 4
mars 1751.
F 3. Rasmus Rasmussen Hagen, løitnant, f. 1752, f P-
Ekle 14. april 1799. * Anne Marie Møller, f. 1769,
separert 1796, t 1832.

----
203 Bind III
---
Gl. Inger Marie Hagen, f. 29. septbr. 1794, t 1822,
ugift.
F 4. Elsebe Marie Hagen, f. 1755, t 1756.
F 5. Anne Rasmusd. Hagen, f. 1756, + 1761.
F 6. Åge Kristian Rasmussen Hagen, løitnant, f. 4. desember
1757, + p. Maritvold 14. januar 1795, ugift.
F 7 Karen Marie Rasmusd. Hagen, f. 11. mai 1754, t 22. juni
1820 p. Stensøen, Helgeland. * 20. aug. 1777 Peter Hen
rik Greger, handelsmann p. Stensøen, f. c. 1752, + 27.
januar 1821.
F 8. Theodorus Rasmussen Hagen, f. 14. novbr. 1759, t p
Maritvold 3. febr. 1796. Han var forlovet med Anna
Cecilie Kliiver (siden * kaptein Søren Schjelderup Holst),
som fikk 300 rdl. efter ham.
F 9 Elisabet Hornemann Rasmusd. Hagen, f. 8. febr. 1762.
* 5. desbr. 1798 Jon Olsen Wilman p. Forbregd, korporal.
Flo.Elsebe Marie Hagen, f. 13. april 1764, t 24. febr. 1832.
* 21. septbr. 1791 Lasse Pedersen Støp, bergskriver p.
Røros, t 23. oktbr. 1831, 74 år gl.
Fil Sirianna Rasmusd. Hagen, f. 30. novbr. 1765, t 10. aug.
1806 * 16 novbr. 1792 p. Maritvold m. Jakob Andreas
Hersleb, prest i Selbu, f. 28. oktbr. 1753, t 6. aug. 1829.
E 3. Selle Marie Brodersd. Hagen, f. 1718, t 7. mars 1783. * 27.
septbr 1749 Lorents Didrik Kliiver p. Bjartnes, oberstløit
nant, f. 1700, t 23. mars 1771.
E 4. Anne Brodersd. Hagen, f. 1723, t 25. jan. 1750. * Vilhelm
Patberg, f. i Kjøbenhavn, prest i Lebesby, Jylland.
E 5. Gisken Kjerstine Brodersd. Hagen, f. 1721. * 29. novbr. 1745
Matias Groth, holzførster, bodde p. Karmhus.
E 6. Hans Penz Brodersen, f. i T.hjem 9. aug. 1730, f s. å.
E 7. Ole Brodersen Hagen, f. i T.hjem 9. jan. 1727, f ung.
EB.Ole Brodersen Hagen, f. 1728.
E 9 Åge Brodersen Hagen, f. i T.hjem 24. novbr. 1731. "1766
Dortea Malena Arnet, t 2. oktbr. 1829 i Ths. Angells hus.
F 1. Broder Peter Hagen, f. i Verdalen 15. septbr. 1768.
F 2. Anne Dortea Hagen, f. 3. desbr. 1769.
F 3. Elsebe Marie Hagen, f. i Verdalen 11. novbr. 1770, t 5.
aug. 1858 hos G. Fossum, Fredriksstad.
F 4. Kristine Elisabet Hagen, f. i Verdalen 21. novbr. 1771,
t 3. septbr. 1827 hos moren i Ths. Angells hus.
F 5. Sirianna Malena Hagen, f. i Verdalen 4. jan. 1773, t 14
juli 1843. * 179.. Ernst Anton Henrik Lammers, f. i
Rendsborg 27. mai 1770, generalmajor.
F 6. Peter Arnet Hagen, f. 24. april 1775, t 18. mai 1823

----
204 Bind III
---
kjøpmann, T.hjem. * 22. aug. 1806 Marie Sofie
Ackerman, f. i T.hjem 1783, t 29. novbr. 1868.
G 1. Johan Fredrik Ackerman Hagen, korpslæge, f
1. oktbr. 1808, + 20. mai 1874. * 13. juni 1846
i T.hjem m. Anna Henrikke Kibsgård, f. i Klep
1820. '
H 1. Peter Arnet Hagen, f. 1848, t 1854, Kristi
ania.
H 2. Anne Fredrikke Hagen, f. 1852, t 1854,
Kristiania.
H 3. Hans Kristian Westervaldt Hagen, kjøp
mann, f. 28, mai 1851. * 6. mars 1875 i
T.hjem m. Anna Regine Brun, f. 28. mai
1852.
G 2. Lava Ernestine Serianna Lammers Hagen, f
22. mai 1814.
F 7. Rasmus Ågesen Hagen, f. i Verdalen 13. juli 1771,
t i Lyngen 1843, proprietær i Lyngen. * 23. febr.
1806 i Lyngen m. madame Kristiane Margrete Was
muth, enke efter proprietær W.
D 7. Margrete Rasmusd. Hagen, f. c. 1693, + 2. febr. 1731. * 22
septbr. 1729 Kristian Brun, kaptein, f. 1669, t 1. septbr. 1738

BORGEN  Gårdsnr. 20.


Borgen ved Verdalsøra 1919 
Nav net: i Borgh, i Borg 1414. Borg 1430. Borgh 1520
Beriig 1559. Borigh 1590. Borgen 1610. Borgenn 1626. Borgen
Oldnorsk: Borg (hunkjønnsord), som i gårdsnavn dels kan
betegne en borg, befestet høide, hvorefter gården har fått navn,
dels en naturlig høide med borglignende utseende.
Skylden: Skylden var i 1650 2 sp. 2 øre (fordelt på 2 gårder)
fra 1836 12 daJ. 2 ort 16 sk., hvorav det i 1832 fraskilte Bakenget
3 ort 3 sk., i 1907 mk. 18,47, fordelt på 14 bruk, hvorav bruksnr
1, Borgen, mk. 12,12.
Eiere: Første gang gården nevnes, er i en skrivelse av 10. fe
bruar 1414, hvori to menn kunngjør, at Sigurd Arnessøn av sin
hustru Ragnhild og slekt fikk fullmakt til å makeskifte til korbrø
drene i Nidaros 1 markebol i Øvre Husan mot 1 markebol i Bor
gen. Brevet, som er datert Borg i Verdal, lyder så: (Dipl. Norv.
II s. 471).

----
205 Bind III
---
«Pe[s k]ennoms mer Adzur Sigwrdersson oc Arne Ellendzsson
med f>esso brefue, at f>ar warom mith j hia j Borgh j Werdall oc
fleire godhe men løghurdaghen næst epter Blasii hørdhom oc
saghom a handlagh Sigwrda Arnasson oc Randidha kono hans
oc Arna Ellendzsson oc Randidha kono hans oc Elefs Sigwrdsson
oc Jngeborgh kono hans oc Gutzormer son hennar Randidha f>au
fengo Sigwrde adernempdom sit fult oc logligt ombud oc frielsto
korsbro(d)rom j Nidharos markarbool jardhar i Øfrusom firir
markar bol j Borgh frielst oc hemolt a sina vegna firir hwariom
manne, oc skulu f>au alt f>at halla oc hafue ær Sigwrdr gører om
|)essa adernempda jardh. Oc J>il sannindra hær om sæthiom mer
war jncigle firir £>etta bref ær gort war a deghi sem for sighir
sub anno domini m.° cd. xiiij 0 .
Oversatt:
«Det tilkjennegir vi, Assur Sigurdssøn og Arne Erlendssøn
med dette brev, at vi to var isammen på Borgen i Verdal og flere
gode menn lordagen næst efter Blasii (messe), hørte og så på
handslag, hvorved Sigurd Arnessøn og Randi hans kone og Arne
Erlendssøn og Randi hans kone, og Arne Sigurdsson og Margrete
hans kone, og Ellev Sigurdssøn og Ingeborg hans kone og Guttorm
Randis søn gav ovennevnte Sigurd sin fulle og lovlige uinnskren
kede fullmakt til å makeskifte til korbrodrene i Nidaros et markebol
i Borgen übeheftet og lovlig hjemlet på deres vegne for hver mann,
og skal alt det holde og finne sted, som Sigurd gjør angående
denne ovennevnte gard. Og til vidnesbyrd heroin setter vi vore
segl for dette brev, som blev gjort på dag som før sagt år 1414.»
Så kommer makeskiftebrevet av 16. februar 1414. Det er datert
Nidaros og lyder:
«Allum monnum Joeim sem f>etta bref sea eder hoira senda
capitulum j Nidros q. g. oc sina anna domini m°cd c quartodecimo
di sancte Juliane virginis gærdum wer J>etta jærdha skipti med
Sigurdi Arnassyni han a vegna Rangdidhar Gutzorms dottor
eighinar kono sinnar oc hennar barna, fyrst at wer fengom honom
eit merkar boll jærdhar J>at som wer attom j Borg j Haugs skip
reidhu j Veradale. frialst oc heimult till alda odhals vnder fyrsagdo
Rangdidho oc hennar erfuingia. En Sigurder fek oss f)ar j moote
eit merkar boll jærdar f>at som fyrnempnd Rangdidh åtte j ofra
Hvsum j Ofuanmyre skipreidhu j Veradale med allum |)eim lun
nendom sem par till liggia oc leghat hafua fra forno oc nyo engo
vndanskildo fralst oc heimult firir hueriom manni vndan seer oc
oftnempndre Rangdidho oc hennar erfuingiom oc vnder oss oc
wara efterkomanda. till vbrygdelegs odhols. kan oc nokot vfrealst
warda j adrahuærre jordhenne tha sculu huarrir ganga after till

----
206 Bind III
---
sinni jord f>eiri sem huer åtte. waro thesser godher mæn hia thesso
skipti sem her nempnazst Andres Olafsson Jon Nichalosson Bar
der Thorgeirsson oc Alfuer Haluordzsson oc satto siin jncigli med
waro jncigli firir thetta bref er gort war j Nidros a degi oc are
som fyr segir.»
I oversettelse:
«Alle mann, som ser eller hører dette brev, sender kapitlet i
Nidaros Guds og sin hilsen. År 1414, den hellige jomfru Julianes
dag, gjorde vi dette jordebytte med Sigurd Arnessøn, han på
Randi Guttormsdatters, sin egen hustrus og hennes barns vegne.
Først at vi gav ham et markebol jord, som vi eiet i Borgen i Haugs
skiprede i Verdal, übeheftet og med lovlig hjemmel til all odel un
der førnevnte Randi og hennes arvinger. Men Sigurd gav oss
derimot et markebol jord, som førnevnte Randi eiet i Øvre Husan
i skipredet ovenfor myrene i Verdal med alt underliggende, som
tilligger og ligget har fra forn og ny, intet undtagen, übeheftet og
lovlig hjemlet for hver mann fra sig og tidtnevnte Randi og hennes
arvinger og under oss og våre efterfølgere til übrytelig odel. Hvis
noget er beheftet i den ene eller annen jord, skal enhver gå til
bake til den jord han før eiet. Var disse gode menn tilstede ved
dette skifte, som her nevnes: Anders Olafssøn, Jon Nicholassøn,
Bård Torgeirssøn og Alf Halvorssøn og satte sine segl med våre
segl for dette brev, som var gjort i Nidaros på dag og år som
før sagt.»
Herav fremgår altså, at 1 markebol i Borgen inntil 1414 til
hørte korbrødrene, men at ovennevnte Sigurd Arnessøn det år byt
tet det til sig mot 1 markebol i Øvre Husan, som tilhørte hans
hustru.
Dessuten har K> markebol tilhørt erkebispegodset. Av Aslak
Bolts jordebok fremgår, at l A markebol i Borgen blev makeskiftet
bort mot Skånes, og om Skånes heter det, at Erkestolen eiet 5 øres
bol og «X> markebol, som Randid gav».
Hvis dette er den samme som ovennevnte Ragndid, og det kan
vi visst gå ut fra, så har hun vært en rik kone, som har eiet jorde
gods både i Husan og Skånes, og har byttet det, hun eiet i disse
gårder mot Borgen, hvor hun rimeligvis har bodd. Hun og man
nen er derved formodentlig kommet i besiddelse av hele gården,
som altså på den tid må ha utgjort minst 1 % markebol (d. e.
4 spand).
Senere synes det, som om Erkestolen atter har erhvervet en part
i gården. Det finnes riktignok intet om det i den siste erkebiskop,
Olav Ingebrigtssøns, jordebok; men i Steinsviksholms lens regn
skap for 1549, da ennu det tidligere erkebispegods føres særskili

----
207 Bind III
---
under navn av «Stigtens gods», opføres under dette 1 spand i
gården.
1 øre opføres i samme regnskap under Kronens gods; heller
ikke dette finnes i erkebiskop Olavs jordeboks fortegnelse over
krongodset. Begge de sistnevnte parter er derfor erhvervet straks
før reformasjonen. Efter denne gikk erkebispegodset over i Kro
nens besiddelse.
I begynnelsen av 1600-årene var % spand i gården odelsgods.
Det tilhørte i 1624 Peder Klæbu i Stod. Før 1650 er imidlertid
denne part blitt offentlig gods.
Omkring 1650 var det 2 Borgen-gårder; den ene var på 2 sp.,
hvorav 1 X sp. og bygselretten tilhørte Kronen, % sp. var benefi
ceret Stiklestad kirke. Den annen var på 2 øre og tilhørte Frue kirke.
Ved auksjon i 1728 over kongelig gods blev gården solgt til
Nils Henriksen Helkan for 156 rdl., som blev likvidert i en av
Kronen til Nils Helkan utstedt obligasjon av 13. april 1711. Dog
vedblev fremdeles 12 mkl. å være krongods, og dette kjøpte løit
nant Mejer i 1767 sammen med annet strøgods på en «kongelig
auktion». I 1768 solgte Mejer disse 12 mkl. for 8 rdl. til Halvor
Pedersen By.
Skjøtet til Nils Helkan er av 27. november 1730 og omfatter
hele Borgens skyld 2 sp. 2 øre. Hvordan det er gått til, at Frue
kirkes part 2 øre (Lille Borgen) er medinnbefattet i salget, savnes
der oplysninger om. Den 19. desember 1730 solgte Helkan går
den for 156 rdl. til krigsråd Åge Rasmussen Hagen. Begge skjøter
er tinglest 5. mars 1731.
— , 4 ■* mm y-v 1 T T
Ved skjøte av 31. juli, tgl. 8. september 1732, overdrog Hagen
gården til sin søsters mann, Simon Johansen Hof, som imidlertid
ved skjøte av 5. september 1755 solgte den tilbake til Hagen. Ved
gavebrev av 4. oktober s. å. forærte så dennee gården til sine søster
døtre, Simon Hofs døtre, Siri Karina og Apollonia, således, at
hvis en av disse døde, skulde den annen ha hele gården; men hvis
nogen av dem blev gift og efterlot sig barn, skulde halvparten
tilfalle disse. Hvis begge søstrene døde uten livsarvinger, og deres
far overlevet dem, skulde han ha den.
Siri Karina Hof blev i 1758 gift med Halvor Pedersen By.
Som ovenfor nevnt, innløste denne de 12 mkl., som ennu var kron
gods. I 1791 oprettet Apollonia Hof, som da var 74 år, et testa
mente, hvorefter Halvor skulde tiltre og bruke gården, sålenge han
levet, uten åbotsansvar. Efter hans død skulde hennes brordatters
sønn, Hans Pents Jenssen, som var sønn av Jens Eriksen Sanden
og Elen Andrea Hansdatter Hof, og som, fra han var 2år gam
mel, hadde vært opfostret under hennes opsikt hos Halvor By, ha
den uten vederlag.

----
208 Bind III
---
Ved kontrakt av 26. mars, tgl. 6. juni 1806, overdrog Halvor
gården til Hans Penis Jenssen, og siden har den helt vært bru
kernes eiendom.
Brukere: Man tor visstnok som ganske sikkert anta, at den
under eiere omtalte Sigurd Arnessøn og hustru Randi, som i 1414
makeskiftet til sig Borgen, også har vært bosittende der og har
drevet gården. Han er således dens eldste kjente bruker.
Hundre år senere har Anders j Borgh betalt % lodd solv i
tiendepenningskatt. Og i lensregnkapet av 1549 opføres Eriick
med en landskyld av 1 vet mel for 1 spand i Buorghann under
«Stncthenns» gods; formodentlig er det den samme Eriick, som
har betalt 2 vog mel i landskyld for 1 øre krongods i «Bodt», om
enn navneformen her er ualmindelig forvansket. Og den samme
Eriick på Borriign står samme år for 18 mk. smør og 1 vog mel i
leding. Men i 1559 har vi Oluff på Beriig og Niels ibid (d e
sammesteds), opfort mellem Maritvold og Ostvold; da må aitså
gården ha vært delt i to. Fra omkring 1600 av kan vi følge sær
skilt et Store Borgen på 2 spand tilhørende Kronen og Lille Bor
gen, 2 ore, tilhørende Frue kirke.
STORE BORGEN
Opsitter på denne gard var i 1592 Olaf, muligens den samme
som i 1559.
I 1606 bygslet Halvor 1 sp. i gården for 10 rdl. og i 1619 nok
1 sp. for 12 rdl. Han har formodentlig vært sønn eller svigersønn
av den tidligere bruker, som efterhvert har opgitt gården for ham
Han betalte skatt for 'A sp. odelsgods, som tilhørte Peder Klæbu
i Stod.
Efter Halvors død blev enken gift med Otter Jonsen, som så i
1644 fikk bygselseddel og betalte 30 rdl. i bygseffor 2 spand. Det
var dengang strenge bestemmelser om, at en leilending skulde
bruke sin jord seiv og ikke leie noget av den bort til andre. Otter
fikk i 1653 mulkt, «formedelst han mod loven havde ladet en an
den nemlig Ellev Skrædder så noget udi hans tilbygslede jord».
Derfor blev «samme afgrode kjendt til Hans Majestæt forbrudt at
være, som er bleven udtorsken (tresket) og udi dannemænds over
værelse opmålt og befandtes havrekorn 3% tønde å 5 ort er 4
rdl. 1 % ort», som han først fikk å utrede. Dernæst måtte han i
«landnåm» betale 3 mark sølv eller 1 % rdl.
Otter hadde Borgen til henimot 1660. I 1654 hadde han av
stått 1 sp. for Ste ff en Nilssen, som var gift med hans søster
Denne betalte 14 rdl. i bygsel, men frasa sig den allerede året

----
209 Bind III
---
efter, hvorpå det samme spand blev bygslet til Laurits (Lars)
Ellevsen for samme pris. Gården betegnes ved begge disse leilig
heter som en «meget ringe jord uden lotter og lunders tilliggelse».
Lars har vel — antagelig ikke lenge efter — bygslet også resten;
ti i 1660 opføres han som eneste bruker. Han var i 1665 40 år
gammel.
Borgen, sett fra nordøst 1919. Fot. E. Musum.
I 1657 var besetningen 1 hest, 8 kyr, 1 geit og 8 sauer. Tien
den sattes i 1669 til 1 td. bygg og \% tdr. havre, ledingen til
rdl. og småtienden til 1 ort 8 sk. Der var humlehave. Skylden
blev foreslått nedsatt til det halve, 1 spand.
Lars var på Borgen ennu omkring 1690. Fra slutten av 1690-
årene har dragon Iver Olsen brukt gården, visstnok bare for av
gift. Han klager i 1704 over, at presten Tomas Svendsen Scheen
har saksøkt ham for landskyld av Stiklestad kirkes part i gården,
årlig IX> rdl. fra 1696 til 1703, med fjerdepenger ialt 11 rdl. 3
ort 18 sk. Denne landskyld, påstår han, er ikke krevet hverken
av hans formann eller ham før, og han kommer på denne måte
til å betale for tre år før han kom til gården. Han har fått dom
og venter eksekusjon, hvorfor han søker de sesjonsdeputertes
resolusjon.
Iver vanskjøttet gården, så det heter orn den i 1705, at der
«på samme gard findes stor brøstfældighed på huse og derpå in
gen åbods erlæggelse er at vente. Dertil er jorden også ganske
misbrugt». Jon Kristofersen tilbød sig da å ta den for halv bygsel
8 rdl. 32 sk. og på betingelse av, at han fikk en så «kraftig bygsel


----
210 Bind III
---
seddel, det ingen siden driver mig og min kone fra samme gard,
når vi vores ringe midler har anvendt på gården for igjen at få
den istand». I oberst Reichweins anbefaling kalles Jon «borger
mand», og obersten bekrefter, at gården er i slett tilstand og vil
behove en «sufficente» mann for å komme i tilbørlig stand. Jon
fikk den for halv bygsel ved de deputertes resolusjon av 22. januar
1706 og på den betingelse, «at han gården, som er kommen i van
magt, forbedrer».
Jon har ikke hatt gården lenge; ti allerede i 1711 er der ny
opsitter, Anders Knutsen. (Se Okkenhaugætten, Ysse). Gården
led under svenskenes innfall betydelig, idet tapet opgis til:
Tilsammen 137 rdl. 48 sk.
Ved matrikuleringen i 1723 opføres hele Borgen (da de to
gårder tilsammen utgjorde et dragonkvarter) under et nummer,
men med to brukere, Anders og Peder. Det oplyses, at gården
hadde 6 husmenn, «hvorav ickun een har X> pd. sæd, de øfrige
nærer sig af soen». Disse siste var da strandsittere på Øren, hvis
grunn delvis tilhører Borgen. Der var ingen skog uten til gjerde
og knapp brenneved, seter K> mil fra gården, ringe bumark, liten
(d. e. litt) leilighet til fiskeri. Gården betegnes som lettvunnen og
korn viss. Utseden var % pd. rug, 2% tdr. bygg, 11 tdr. havre og
% pd. grå erter, avlingen 30 sommerlass vollhøi og 5 lass ekerhøi
og besetningen 2X> hest, 7 kyr, 6 ungnaut, 7 sauer og 3 geiter.
Tienden blev sått til Ve skjeppe rug, 1 td. 2 skjpr. blandkorn, 3
tdr. havre, 6 mk. erter, 1 mk. lin og 14 mk. ost. Gården blev fore
slått avfelt 12 mkl., og det heter, at den «burde vel i henseende til
at ingen skoug derunder findes, og for høe auflingens ringhed
nødt meere af f elding, men som dend er kornwis og opsidderen har
leilighed at vinde noget af søen, har mand dend ickun for denne
affelding kundet ansette».
På skiftet efter Anders Knutsen i 1736 er registrert en beset
ning på 3 hester, 9 kyr, 2 ungnaut, 4 geiter og 2 svin. Der fantes
endel sildgarn og en båt i boet. Aktiva blev 84 rdl. 1 ort 22 sk.
og beholdningen 73 rdl. 1 ort 2 sk.
Enken efter Anders Knutsen, Marit Halvorsdatter Minsås
nordre, giftet sig med Ole Pedersen Hesgreien, som fikk bygsel


----
211 Bind III
---
brev på 2 sp. (d. v. s. Store Borgen) av Simon Hof 5. mars, tgl.
1. juni 1736. Ole bygslet i 1742 Kirkeråen og drev denne som
underbruk.
Ved en besiktigelse i 1747 over dragonkvarterene heter det om
Borgen, at på Simon Hofs part må dagligstuen opveies og omflyes,
så og matstuen item ny sengestue. På Ole Pedersens part må nytt
stabbur og låve opføres. Herav fremgår, at Simon Hof seiv brukte
Lille Borgen.
Under 13. januar, tgl. 20. februar 1769, fikk Jens Eriksen
Sanden bygselbrev av Halvor Pedersen By på gården, som ved
denne leilighet for forste gang kalles Store Borgen. Jens var gift
med hans hustrus brordatter, Elen Andrea Hof, og brukte nu
gården en lang rekke år, i hvilken tid han stadig var plaget av
kreditorer og jevnlig stevnet for gjeld.
Halvor Pedersens hustru, Siri Karina, døde i 1788, og sviger
innen Apollonia var da ifølge Hagens gavebrev eier av gården.
Da Jens Eriksens hustru, Elen Andrea, var død i 1799, overdrog
Apollonia ved muntlig avtale driften til Jens Eriksens sønn, Hans
Pents Jenssen, som i 1802 overtok de 12 mkl. tidligere krongods,
Halvor eiet, tillikemed losøre og kreaturer. Som nevnt under eiere,
overtok Hans i 1806 ifølge kontrakt hele gården, da Halvor «for
medelst alderdom ikke kjender sig i stand til at kunne bruge den».
Hans hadde imidlertid bygget og istandsatt gårdens husbygninger
«samt såvel som hans kone udvist mig al kjærlighed i omgang og
forsorg». Halvor forbeholdt sig et kår på 2 tdr. bygg, 4 tdr. havre,
10 rdl. i penger samt hus og brenne, det hele anslått til 30 rdl.
årlig. Han døde som kårmann på Borgen i 1813. Jens Eriksen
døde på Øren året efter.
Hans Pents Jenssen hadde Borgen til i 1825. Han var en
meget ansett mann i bygden, var således valgmann i 1814, en tid
lang forlikskommissær og inntil 1809 poståpner på Øren.
Ved skjøte, utstedt og tgl. 8. februar 1825, overdrog han går
den til sin svigersønn, Peder Eriksen Trygstad, for 1600 spdl. og
et betydelig kår, nemlig 4 tdr. bygg, 10 tdr. havre, Ye td. rug, 12
tdr. poteter, % td. kålrabi og for til 2 kyr og 8 småfe samt grunn
leien av de såkalte Halvor- og Holte-gårders grunner på Øren.
Hvis han vilde ombytte dette kår med jord, skulde han ha åkeren
Overgarpen med tilhørende husmannsplass Sandbakken samt jord
stykket Kvislen mot Haugslien, 16 mål god jord pløiet. På disse
jordstykker skulde opsitteren kjøre ut 60 lass gjødsel. Dessuten
forbeholdt Hans sig forkjøpsrett til gården, hvis Peder vilde seige
den. Kåret var anslått til 60 spdl. årlig.
I Peder Eriksens tid blev der under 14. september 1829 inngått
forlik mellem eierne av Maritvold, Borgen og Østvold om delingen

----
212 Bind III
---
av Tinden, som tilhørte dem i fellesskap. Det var ialt ca. 193
mål, hvorav Maritvold fikk 123, Borgen 95 og Østvold 75. Ved
forretning av 28. juli 1834 blev også Kvislen utskiftet. Hele styk
ket var 145 mål.
Ved skjote av 15. august, tgl. 7. desember 1832, frasolgte Pe
der Borgen jordstykket Bakenget mellem Mikvold, Reitan og
Minsås søndre for 100 spdl. til Halvor Jonsen Bakken på Øren.
Det blev 7. september s. å. skyldsatt for 10 mkl., ny skyld 3
ort 3 sk.
Borgen hadde i 1835 en besetning på 2 hester, 8 storfe, 10
sauer, 10 geiter og 2 svin, og utseden var K td. rug, 2 tdr. bygg,
16 tdr. havre og 10 tdr. poteter.
Peder Eriksen Borgen var født på Store Trygstad den 30.
januar 1793, sonn av Erik Pedersen Trygstad og Marit Ivers
datter. Han var omgangsskolelærer i 12 år. Senere blev han med
lem av herredstyret, forlikskommissær 1848 —65, sparebankdirek
tor og valgmann og hadde mange andre kommunale hverv. Han
var 3die stortingsrepresentant for Nordre Trondhjems amt 1836
og det overordentlige storting 1836—37; medlem av næringsko
miteen. Dode på Borgen 21. april 1874.
Den eldste sonn, Erik Pedersen, hadde alt overtatt gården i
1869 for 2000 spdl., men fikk skjøte først 27. februar, tgl. 2. juli
1874. Den hadde i 1865 en besetning på 2 hester, 4 kyr, 14 sauer
og 2 svin, og utseden var 3M tdr. bygg, 22 A tdr. havre og 20 tdr.
poteter. Den hadde 1 husmannsplass med en besetning på 3 sauer
og en utsed av % td. bygg og 2 A tdr. poteter. Dessuten var der
på gårdens grunn 21 selveiere, strandsittere på Øren, med et
samlet husdyrhold av 5 hester, 6 storfe, 46 sauer og 12 svin og
en utsed av TA tdr. bygg, 5'A tdr. havre og 59 1 / 2 tdr. poteter.
I 1875 var besetningen 2 hester over 3 år, 6 kyr, 4 ungnaut
og kalver, 20 sauer og lam og 3 svin og griser. Utseden var % td.
rug, IX. tdr. bygg, 12 tdr. havre og 12 tdr. poteter.
De på Borgens grunn boende 18 husmenn og strandsittere på
Øren hadde 4 hester over 3 år, 1 okse, 8 kyr, 1 ungnaut, 45 sauer
og lam, 2 geiter og kidd og 17 svin og griser, og utseden var
3 A tdr. bygg, 15% tdr. havre, 1 td. havre til grønnfor, 36 skålpd.
gressfrø, 13A tdr. poteter og 3X mål til andre rotfrukter.
Erik Borgen hadde gården til 1894, da han solgte den for
12 000 kr. til Gustav Anderssen Faren, som hadde den til 1899.
Da kjøpte Ando Petersen Rosvold den for 12 000 kr. I 1903
blev den solgt for samme pris til Sev er in Henriksen Bur an, som
hadde den til sin død i 1925. Han var født i Vinne, men hadde
i sin ungdomstid bodd i Frol. I Verdal blev han benyttet i mange

----
213 Bind III
---
kommunale hverv, således var han medlem av herredstyret og i
flere år formann i skolestyret.
Enken, Inger Anna Olufsdatter, hadde så gården til i 1927,
da hun solgte den for 60 000 kr. til Jørgen Viken av Inderøy.
Gustav Faren frasolgte gården parseller for 4000 kr., Ando
Rosvold for samme beløp. Severin Buran har ialt solgt for
25 000 kr.
LILLE BORGEN
På denne gard var i 1620 enken Magdalena opsitter, fra om
kring 1624 Torklld og i begynnelsen av 1640-årene Hagen (Hå
kon). Muligens har der vært ennu flere; for de små gårder pleiet
å veksle brukere meget ofte, så skatteregistrene ikke alltid har
greiet å holde følge. Opsitteren på denne gard betegnes som øde
gårdsmann.
Fra omkring 1645 heter opsitteren Oluf Persen, og han var
der ennu i 1670-årene. Han var i 1665 64 år gammel.
Besetningen var i 1657 1 hest, 6 kyr, 2 geiter, 4 sauer og 1
svin. Ved matrikuleringen i 1669 sattes tienden til 2 skjepper
bygg og 4 skjepper havre, ledingen til 16 sk. og småtienden til
V-i ort. Der var humlehave «och ellers ingen tilfelde», heter det.
Skylden blev også her foreslått nedsatt til det halve, 1 ore.
I 1680-årene opfores Siffuer (Sivert) som skattebonde og i
1711 Ole. I 1718 under svenskenes innfall het opsitteren Peder
Larssen. Han opgir sitt tap under krigen således:
Tilsammen 36 rdl. 72 sk.
Peder Larssen var der iallfall ennu i 1729; men fra 1732, da
Simon Hof kjøpte hele Borgen, har han visstnok drevet denne
part seiv, mens han bygslet bort Store Borgen, og formodentlig
har Halvor Pedersen By gjort det samme, idet han i 1769 bygslet
Store Borgen til Jens Eriksen. Muligens har han da samtidig
bygslet Lille Borgen til Halvor Kolbanussen; ti denne har brukt
gården en tid og døde der i 1772. Der registrertes efter ham en
besetning på 1 hest, 3 kyr, 1 ungnaut, 3 geiter, 6 sauer og 1 svin.
Aktiva var 103 rdl. 3 ort 16 sk.; men passiva var større nemlig
114 rdl. 2 ort 18 sk. Halvor var gift med Kirsten Pedersd. Hes
greien, enke efter Tomas Taraldsen Reitan (se Solbergætten).
14


----
214 Bind III
---
Fra denne tid av har visstnok Lille Borgen vært slått sammen
med Store Borgen og gården altså utgjort 1 bruk, inntil Peder
Eriksen i 1836 frasolgte Bakenget.

ØSTVOLD  Gårdsnr. 21.

Nav net: a Austuallom 1430. Østewoldh 1520. Østuoldt 1559,
1590. Østuold 1610. Østuolld 1626. Østwold 1664, 1723.
Oldnorsk: Austvellir, den østre gard Vold. (Se Mikvold).
Skylden: Den var i 1650 (og formodentlig lenge før) 3 spand,
før 1693 avfelt til halvparten, 1 sp. 1 øre 12 mkl., fra 1836 10
dal. 11 sk., som ved avfellning i 1851 blev nedsatt til 7 dal. 4 ort
18 sk. og videre fra 1. januar 1876 til 6 dal. 4 ort 19 sk.
I 1907 var skylden mk. 15,30, fordelt på 10 bruk, hvorav det
største, bruksnr. 1, Østvold, med en skyld av mk. 9,26 ligger un
der Haugslien, så gården eksisterer ikke lenger som selvstendig
eiendom.
Eiere: Gården har i middelalderen vært kapitelsgods: I Dom
kapitlets jordebok fra ca. 1558 står 3 spand av Austvold under St.
Sunniva præbende. Det blev efter reformasjonen beneficeret lektor
ved Trondhjems katedralskole.
I 1766 makeskiftet kjøpmann Erik Dahlstrøm på Verdalsøren
den til sig mot Ysse østre, og siden har den vært brukernes eiendom.
Brukere: Angående den oprinnelige gard Vold se Mikvold.
I Aslak Bolts jordebok (ca. 1440) heter det:
«Af Upheime v aura b. og v aura b. gaf Margit a Austuallom
b. f. øre.»
Herav fremgår, at Margit på Østvold har eiet 5 øresbol i
Oppem, som hun har foræret Erkestolen. Hun er således den
første kjente opsitter på Østvold og har formodentlig hatt en arve
part i Oppem. Stor kan den vel ikke ha vært, da den sammen
med de 5 øresbol, som Erkestolen før eiet i gården, på Aslak Bolts
tid var bygslet for 1 øre.
Så vet vi intet om opsitterne før av manntallet over tiende
penningskatten i 1520. Da har Benth pa Østewoldh betalt 2 lodd
sølv.
I 1549 har gården vært delt i to; for i ledingsmanntallet står
Hackenn på Østeualdth og Gurinnd på Ostaaldnn hver for l A
pund smør og X> vog mel i leding. Men i 1559 nevnes kun én
opsitter, Otuff på Østuoldt.

----
215 Bind III
---
Opsitteren i begynnelsen av 1600-tallet het Laurits; han har
vært der til først i 1640-årene. I begynnelsen skattet han for H
spand odelsgods; men det har visstnok vært i en annen gard. Det
er i ethvert fall slutt med denne skattebetaling før 1624, så han
har vel avhendet det.
I 1645 er det enken, som bruker gården. Hun betalte da bare
halv koppskatt på grunn av armod. I 1650 var Arnt Pedersen
opsitter; han tør være kommet til gården ved ekteskap med enken.
Efter folketellingen av 1666 var han da 51 år og hadde 2 sønner,
Per 6 år og Jon 1 år.
Besetningen i 1657 var 3 hester, 14 naut, 2 bukker, 3 geiter,
9 sauer og 2 svin. Tienden sattes i 1669 til 2 tdr. bygg og 3 tdr.
havre, ledingen til 1 rdl. og småtienden til % rdl.; der var humle
have. Skylden blev foreslått nedsatt til 2 spand.
Erik het opsitteren i midten av 1680-årene og omkring 1700
Anders. Forøvrig har der vel vært flere, og gården har til sine
tider på grunn av den altfor høie skyld vært «øde», d. v. s. übygslet
eller brukt for avgift. Dette fremgår av en skrivelse av 23. novem
ber 1701 fra Rasmus Ågesen Hagen på Maritvold, hvori han sø
ker om å få makeskiftet til sig Østvold. Han sier der, at «skjønt
gården har i lang tid ligget øde, ei alene den beneficerede til skade,
men og gårdens bygning ganske til forrådnelse, så er den mig
dog temmelig til beleilighed, hvis jeg den til eiendom imod dobbelt
bebygget gods igjen at give måtte få mig tilmageskiftet».
Lektor Simon Hof påtegnet, at gården i hans formanns tid
(lektor Melchior Ramus døde i 1693) på grunn av elvebrudd var
avfelt til halvparten, og at enken gikk fra gården med nogen års
resterende landskyld, «så skatter, hvilke jeg årligen måtte lægge
ud, neppe blev betalt af hendes mands traktemente, som var en
sergeant». Både lektor og stiftamtmann anbefalte makeskiftet, som
det dessuaktet ikke blev noget av.
Ole Pedersen Gudmundhus fikk bygselseddel på gården 6.
desember 1708, tgl. 8. juli 1709. Han'har dog neppe tatt bopel
på gården før i 1711; ti i 1710 kalles han Ole Aksnes. Iver Gud
mundhus, som muligens var en slektning av ham, hadde i 1702
bygslet Aksnes.
Under svenskenes innfall i 1718 mistet opsitteren meget, idet
skaden spesifiseres således:


----
216 Bind III
---
40 lass høi 20 rdl. — sk.
2 svin 1 » 48 »
Gårdsredskap 2 » — »
Matvarer 3 » — »
Tilsammen 135 rdl
Svenskene hadde betalt 2 rdl. for sig.
Under gården horte 6 «husmænd» på Verdalsøren. Også disse
blev plyndret, det vil da si de av dem, som det var noget å ta hos.
Således opgir Knut Mogensen å ha mistet:
2 tdr. bygg 4 rdl. 48 sk.
1 td. havre 1 » 48 »
Gards- og smieredskap. ... 4 » 24 »
Matvarer 8 » 72 »
Dessuten hadde de norske tropper slått istykker 2
båter for
ham til en verdi av 6 rdl., tap ialt 25 rdl.
Margrete Villum Olsens, som drev en liten handel
og holdt
til hos Knut Mogensen, opgir å ha mistet
1 sekk humle 14 rdl. — sk.
1 matte tobakk 10 » — »
1 td. rug 3 » — »
1 kurv tobakkspiper 2 » — »
Matvarer 1 » 72 »
Tilsammen 30 rdl. 72 sk.
Anders Olsens enke, Anne, opgir sitt tap således
Husgeråd for 1 rdl. 8 sk.
Matvarer 2 » 48 »
og de norske tropper had-
de slått istykker 2 bå
ter og tatt bort seil og
redskap for 19 » — »
Husgeråd for 3 » 48 »
Matvarer 3 » 64 »
lalt 29 rdl. 72 sk.
Hos henne hadde altså de norske tropper husert verst.
Endelig opgir Peder Mogensen Hanskemaker:

----
217 Bind III
---
Tilsammen 16 rdl. 72 sk.
Både Ole Østvold og hustruen Ranni døde krigsvinteren, Ole
i slutten av januar og Ranni vel en måned efter.
Nu kom sersjant Ole Olsen Forbord til gården. Han må de
første årene ha brukt den for avgift; ti han var der iallfall så
tidlig som i 1720, men fikk først bygselbrev av biskop Hagerup
21., tgl. 27. januar 1729.
Ved matrikuleringen i 1723 oplyses, at gården har 8 husmenn,
som hverken har åker eller eng, men nærer sig ved arbeide og ved
sjøen, d. v. s. det er de på Østvolds grunn boende strandsittere
på Øren, det her menes. Gården hadde ingen skog uten knapt
til gjerdefang og brenne, en ringe seter 3 fjerding vei fra gården,
ringe leilighet til fiskeri. Den betegnes som lettvunnen og korn
viss. Utseden var 34 vog rug, 2 tdr. blandkorn, 10 tdr. havre og
2 bismerpund erter og der avledes 40 sommerlass høi og 2 lass
ekerhøi. Besetningen var 2% hest, 7 kyr, 4 ungnaut, 8 sauer og
6 geiter. Tienden blev sått til V* skjeppe rug, 1 td. blandkorn, 2
tdr. havre, 1 bpd. erter og 14 mk. ost. Skylden blev foreslått for
høiet 1 øre, idet komisjonen uttaler at «endskiøndt denne gard i
henseende till dens aufling ej kunde stae høiere, er dend dog udj
anledning af de mange underliggende huusmænd anseet med
Ovenstående forhøielse».
Gården brente om morgenen den 16. februar 1724, og alt blev
lagt i aske, både hus og avling tillikemed endel av kreaturene.
Konen på gården var dagen før blitt liggende i barselseng «og nu
sågodtsom ligger for døden», skriver mannen den 24. februar.
«Mine naboer skal nok kunne bevidne, i hvad for elendig tilstand
vi hende fik med de umyndige små børn fra ilden reddet». Hun
kom sig dog.
Han fikk efter optatt tingsvidne stiftsamtmannens sedvanlige
tillatelse til seiv eller ved sin dreng å omreise i de omliggende
bygdelag «og søge kristlidende mennesker om hjælp og barmhjer
tighed», dessuten fikk han 2 års skattefrihet efter forordningen.
Ole Olsen Østvold var en rekke år bygdens lensmann. (Se:
Lensmenn).
Ved skifte i 1738 efter lensmann Ole Østvolds annen hustru,
Eli Ellingsdatter Fæby, registrertes en besetning på 3 hester, 8


----
218 Bind III
---
kyr, 2 ungnaut, 4 sauer, 7 geiter og 4 svin. Det oplyses, at lens
mannen hadde sildgarn og part i not med løitnant L. D. Kluver.
Der har antagelig vært fort et forholdsvis flott hus på lensmanns
gården. I boet er innlevert en regning fra Carsten Schiøts arvin
ger på brennevin, og denne viser, at det ikke var svært lenge mel
lem hvert brennevinsanker, som kom til gården. Men så var jo
Østvold den tid både gjestgivergård og tingsted. Boets aktiva var
115 rdl. 2 ort 6 sk.; men gjeld og omkostninger beløp sig til 56
rdl. 2 ort 14 sk., så beholdningen blev bare 59 rdl. 16 sk.
Ved Ole Østvolds død i 1741 var gjelden ennu større, 167 rdl.
3 ort 11 sk. og beholdningen bare 14 rdl. 2 ort; men så var også
dette midt i de store uår. Endel solvtøi vidner dog om tidligere
velstand, og en engelsk sau blandt besetningen tyder på et litt mere
fremskredet kreaturhold enn det vanlige.
Den registrerte besetning var 3 hester, 5 kyr, 1 ungnaut, 2
sauer og 6 geiter.
Sonnen, Elias Olsen, blev lensmann efter faren. Han kom
siden til Aksnes og døde på Rosvold i 1805.
Ole Østvolds enke, Sigri Iversdatter, blev i 1741 gift med
Amund Henriksen Auglen, som fikk bygselbrev av biskop Hage
rup 3. mai, tgl. 1. juni 1741. I 1762 oplyses, at gården kan fø
2 hester, 5 storfe, 4—5 småfe, og at utseden er 1 td. bygg og
6 —7 tdr. havre, samt at der avles 20—30 sommerlass høi; men
ved skiftet efter Sigri i 1765 er registrert 3K- hest, 7 kyr, 7 ung
naut, 10 sauer og 3 svin. Boets aktiva var 165 rdl. 3 ort 18 sk.
og beholdningen 134 rdl. 1 ort 18 sk.
Under 24. mai 1766 fikk kjøpmann Erik Dahlstrøm på Ver
dalsoren kgl. bevilling til å makeskifte til sig Østvold mot Øster
Ysse, dog således, at ingen opsitter på gården gjordes husvill.
Amund Østvold gikk da i 1770 inn på å opgi bygselen, mot at
Dahlstrom skaffet ham bygsel på biskopens beneficerte gard
Øster Ysse, som den tidligere opsitter, Knut Anderssen, opgav.
(Se Øster Ysse). Amund kom således til Ysse, hvor han døde.
Dahlstrøm drev nu seiv Østvold med Stavlunden som under
bruk. Ved skjote av 16. oktober 1775 solgte hans enke Ingeborg
gården til prokurator Meldahl. I handelen medfulgte det under
liggende Digerenget samt grunner og hus på Øren, gårdens seter
bolig ved Leksdalsvannet, Stavlunden, Dahlstrøms hus på Øren
på Borgens grunn med brygge på Østvolds grunn samt endelig
nogen hus på Levanger og halvparten i en stall ved Stiklestad
kirke. Kjøpesummen var 2500 rdl.
Meldahl solgte igjen disse eiendommer undtagen Stavlunden
ved skjote av 30. mars 1776 til Sevald Olsen Leklem for 1325.
rdl. Undtatt fra salget var en bryggegrunn og en liten have på

----
219 Bind III
---
sydsiden av den såkalte Taraldsgårdsbrygge. Endelig forbeholdt
han sig «Naustløkkeakrene», omtrent 30 mål, for sin og hustruens
levetid samt havning for endel fe, mot at Sevald fikk havning for
likeså mange på Stavlunden. Dahlstrøms svigersønn, Peder Falch
av Trondhjem, lyste i 1783 på sin sønn Oles vegne odelsrett til
Østvold og Stavlunden, uten at det dog blev nogen innløsning av.
Sevald solgte ved skjøte av 2. januar, tgl. 16. august 1784 de
samme eiendommer til sin far, Ole Sevaldsen Leklem, for 1325 rdl.
Dette var en byttehandel, idet Ole samtidig overdrog Leklem til
sønnen. (Se Leklem).
Ved skjøte av 2., tgl. 22. februar 1792, solgte Ole gården «med
påstående huse og alle tilliggende herligheter» til Jakob Arntsen
Minsås for 1325 rdl., idet han forbeholdt sig som kår et jordstykke,
Rønningshaugen, mellem Maritvold og Borgen samt de grunner
på Øren, hvorpå Kr. Johansen Hofstads hus stod, og dessuten
gjerdefang i Østvolds skog. Jakob Arntsen hadde nu Østvold til
i 1798, da han kjøpte Minsås og ved skjøte av 8., tgl. 12. mars
s. å. solgte Østvold til Peder Ellingsen Husan for 2100 rdl.
Denne var en velstandsmann, som ved sin død i 1818 efterlot sine
arvinger over 2200 spdl. På enkens part fait 1118 spdl. 1 ort 6 sk.
Hans enke, Inger Bårdsdatter Aker hus, giftet sig med Ole El
lingsen Eæby, som således kom i besiddelse av Østvold. I hans
tid gikk det sterkt tilbake, så at boet ved Ingers død i 1837 var
insolvent. Det oplyses ved denne leilighet, at alle hus var i tålelig
god stand. Utseden opgis i almindelige år å være 2 tdr. bygg,
18 tdr. havre og 12 tdr. poteter samt tildels litt småsed av rug og
hvete; der høstedes 5 —6 fold korn og 8 fold poteter. Der kunde
fødes 2 —3 hester, 12 storfe og 30 småfe.
Opgaven i folketellingen av 1835 angir en besetning på 2
hester, 8 storfe, 14 sauer og 2 svin og en utsed av K td. rug, 1 Vi
tdr. bygg, 11 tdr. havre og 8 tdr. poteter.
Den ved skiftet efter Inger registrerte besetning var 2 hester,
2 kyr, 6 ungnaut, 6 sauer og 1 svin. Forpaktningsavgiftene for
jordstykkene på Øren var for tiden 60 spdl. årlig, men betegnes
som «tildels noget usikker». Østvold blev verdsatt til 600 spdl.,
men var beheftet opover skorstenene, hvorfor passiva blev 1260
spdl. 1 ort 15 sk. og aktiva bare 831 spdl. 3 ort 14 sk. Gården
blev ved auksjon den 10. november 1837 solgt for 610 spdl. 2 ort
12 sk., og løsøreauksjonen innbragte 150 spdl.
Et års tid i forveien var det efter forlangende av Martinus Moe
på Haugslien, som var gift med Peder Østvolds datter Guruanna,
og som på skiftet efter Peder i 1818 hadde fått sig utlagt Vi» av
gården eller 10% mkl., blitt utskiftet og tildelt Martinus en del av

----
220 Bind III
---
gården, nemlig Haugen, 10 mål, Lilleakeren, 8 A mål, samt 6'A
mål dyrket jord, som grenset til Borgenmyren, tillikemed 10 mål
utmark av samme myr. Av dette var forbeholdt Ole Østvold og
hustru et kår på 1 td. havre og l A td. bygg. Kontrakten er av 22.
juni, tgl. 15. august 1835.
Martinus Moe og Ole Toresen Vist, som var gift med en an
nen av Peder Østvolds dotre, utstedte under 13., tgl. 15. juni 1838,
skjote på 16K mkl. i gården til sin svoger, Elling Pedersen Øst
vold, som derved blev eier av 1 ore 13% mkl. i den.
Elling er ikke blitt lenge ved gården, og eiendomsforholdet i
de folgende år er noget uklart, idet løitnant Bang også har hatt
den en tid, dog uten nogen tinglest hjemmel. Resultatet er iallfall
blitt, at Martinus Moe har fått auksjonsskjote på halvdelen av
den 15. mai, tgl. 18. august 1841, likeså på Ellings 1 ore 13%
mkl. den 11., tgl. 18. august s. å., og endelig har Sivert Berg
på Rora, som var gift med en tredie datter av Peder Østvold,
under 12., tgl. 17. juni 1847, utstedt skjote til ham på de resteren
de 16K mkl. Hermed var Martinus Moe eier av hele gården,
som således gikk inn i Haugslien. I 1865 betegnes den som under
bruk med en besetning på 2 hester, 8 storfe, 15 sauer og 2 svin og
en utsed av 2% tdr. bygg, 10 tdr. havre og 22 tdr. poteter. Oluf
Ysse bodde da på Østvold. På gårdens grunn var 10 opsittere
på Øren, de fleste selveiere, med en samlet besetning på 1 hest,
6 storfe, 22 sauer og 4 svin og en utsed av Ys td. hvete, K td.
rug, 6 tdr. bygg, TA tdr. havre og 38 tdr. poteter. Opsitteren på
Digerenget holdt 1 ku og 3 sauer og hadde en utsed av l A td.
bygg og 6 tdr. poteter.
I 1875 betegnes gården som übebodd. Besetning og avling er
opfort sammen med Haugslien. På 12 plasser, betegnet som Øst
voldvald eller Verdalsoren, holdtes tilsammen 2 hester over 3 år,
4 kyr, 46 sauer og lam og 11 svin og griser og såddes 3 1 /» tdr.
bygg, 11 l A tdr. havre, A td. havre til gronnfor og 43 tdr. poteter
samt anvendtes 1 K mål til andre rotfrukter.
Martinus Moe dode i 1877, og ved skjote utstedt og tinglest
15. august samme år, overdrog hans enke og arvinger Haugslien
med Østvold og Gudmundhus vestre til sonnen, Peder Martinus
sen Moe for 18 000 kr. og kår til enken.
Fr as kil te par ter:
Digerenget, gårdsnr. 21, bruksnr. 2, blev fraskilt ved skyld
setningsforretning av 20. juli, tgl. 15. august 1877, skyldsatt for
1 dal. 19 sk. (ny skyld mk. 2,60) og av Peder Moe solgt til Mar
tinus Solberg for 2000 kr. ved skjote av 15., tgl. 16. august 1882.

----
221 Bind III
---
Østvoldætten.
Ole Olsen Forbord, Østvold, sersjant, lensmann i Verdalen,
t 1740, 68 år. * J ) Ingeborg Arntsd. * 2 ) 1719 Eli Ellingsd.
Fæby, + 1738, 43 år. * 3 ) 1739 Sigri Iversd., t 1765, 55 år.
(Mon f. p. Hellan østre 1711). Hun * 2 ) 1741 Amund Hen
riksen Auglen, Østvold.
B I. 1 Ole Olsen Hesgreien, t p. Sundby 1761, 58 år. (I 1736
kalles han Ole Ulven, fra 1743 var han på Sundby vestre).
* 1736 Maren Pedersd. Hesgreien.
Cl. Peder Olsen, f. p. Hesgreien 1740.
C 2 Ole Olsen, f. p. Sundby 1748.
C 3. Arnt Olsen, f. p. Sundby 1752.
C 4. Ingeborg Olsd., f. p. Hesgreien 1742. * 1770 Kristen
Johansen Neviken, Ytterøy.
C 5 Marit Olsd., f. p. Sundby 1744, + 1825. * L ) 1768
Nils Anderssen Monnes, f. p. Balgård 1740, t p.
Mønnes 1786. (Se Slapgårdsætten A, B, C, D 7).
* 2 ) 1789 Rasmus Jonsen Auskin, Mønnes, enke
mann, f. 1759.
C 6. Eli Olsd., f. p. Sundby 1746. * 1775 Lars Olsen By,
enkemann.
D l.Ole Larssen, f. p. By 1775.
D 2. Elen Larsd., f. p. By 1775.
B 2. I Guru Olsd. Østvold. * 1739 Markus Sundby.
B 3. 2 Johannes Olsen Østvold, f. p. 0. 1720. (I 1741 korporal
ved major Sponnechs kompani). Tvilling med 84. * 1741
Beret Sevaldsd. Stiklestad, f. 1717.
Cl.Beret Maria Johannesd.
B 4. 2 Elias Olsen Østvold, Aksnes, f. p. Østvold 1720, t p.
Rosvold 1805, lensmann i Verdalen. Bodde på Stiklestad
øvre i 1740-årene. * 1741 Byrrild Sevaldsd. Stiklestad.
Cl. Elling Eliassen Aksnes, sersjant, f. p. Stiklestad
1753, t p. Aksnes 1797. * 1785 Marit Nilsd. Viken.
Hun * 2 ) Peder Olsen Willmann, f. p. Stuskin 1759.
Dl. Nils Aksnes, f. p. A. 1785. **) 1805 Malena
Bårdsd. Sundby. **) 1839 Gollaug Johansd.
Follovald, f. c. 1790.
E 1. Elling Nilssen Haukåen, f. p. Aksnes 1805,
t 1874. * l ) 1828 Anna Eriksd. Trygstad,
f. p. T. 1787, enke efter Nils Jenssen Tryg
stad lille. * 2 ) 1852 Anne Larsd.
Fl.Nikoline Ellingsd., f. c. 1853.
F 2. Ingeborg Anna Ellingsd., f. c. 1857.

----
222 Bind III
---
E 2. Maria Nilsd., f. p. Aksnes 1807, t 1829.
E 3. Bård Nilssen Kroken (under Tiller), f. p. Aks
nes 1810, t 1875. * 1846 Marta Olsd., f. 1821.
F 1. Nils Bårdsen, f. c. 1849.
F 2. Marta Bårdsd., f. c. 1854.
F 3. Ingeborg Anna Bårdsd., f. c. 1858.
E 4. Marta Nilsd., f. p. Aksnes 1812, t som kårkone
på Eklosvedjan 1880. * 1839 Jakob Ulriksen
Eklosvedjan, f. p. Tømmeråsvald 1809.
F l.Ulrik Jakobsen Holme søndre, f. 1839.
F 2. Marie Jakobsd. Eklosvedjan, f. 1841. * Mi
kal Olsen Eklosvedjan, f. 1837.
Gl.Julianna Mikalsd., f. 1865.
02. Olaus Mikalsen, f. 1867.
G 3. Matilde Elisabet Mikalsd., f. 1870.
G 4. Marie Margrete Mikalsd., f. 1870.
G 5. Martin Mikalsen, f. 1873.
E 5. Ole Nilssen Ausen, f. p. Aksnes 1814, t 1894.
* 1839 Beret Jonsd., f. p. Hallemsvald 1820.
F 1. Marta Olsd., f. 1839.
F 2. Elen Olsd., f. 1852.
F 3. Birgitte Olsd., f. 1854.
F 4. Olaus Olsen, f. 1856.
F 6. Maria Olsd., f. 1863.
E 6. Sevald Nilssen Bakenget, f. p. Aksnes 1819.
* 1844 Ingeborg Haldosd., f. p. Sundby 1817,
t p. Bakenget 1888.
Fl.Julianna Sevaldsd., f. 1847.
F 2. Nikolai Martin Sevaldsen, tømmermann,
f. 1853.
F 3. Sefanias Sevaldsen, f. 1847
D 2. Elias Ellingsen Sørhaug, f. p. Aksnes 1788, t p.
Sørhaug 1868. * *) 1810 Eli Jonsd. Sørhaug, f. p.
Oklan 1786, t 1833. * 2 ) 1833 Ragnhild Petersd.
Holmli, f. p. Minsås 1805, t p. Sørhaug 1877, enke
efter Lars Olsen Holmli. Ingen barn.
D 3. Beret Ellingsd., f. p. Aksnes 1790. * 1816 Peder
Pedersen Næs, korporal.
D 4. Byrrild Ellingsd., f. p. Aksnes 1794, + p. Follovald
1869. * 1817 Jens Hanssen Jermstad lille, f. p. J.
1791.
C 2. Ole Eliassen Rosvold, f. p. Stiklestad øvre 1742. * 1776
Brynhild Bårdsd. Haga, f. 1749. Ingen barn.

----
223 Bind III
---
C 3. Sevald Eliassen Aksnes, f. p. Stiklestad 1748. 1772
Ingeborg Ellevsd. Tuset.
B 5. Jonas Olsen, f. 1731.
B 6. Ingeborg Olsd., f. 1722.
B 7. Karen Olsd., f. 1729.
B 8. Maria Olsd., f. 1733.
89. Elisabet Olsd., f. 1738.

GUDMUNDHUS  Gårdsnr. 22.

 


Navnet: Gudmwndhuss 1520. Gundmundtzhus 1559. Gud
mundhus 1610, 1626, 1664. Gudmundhuus 1723.
Sammensatt med mannsnavnet Gubmundr.
Skylden: Gården finnes ikke i matrikulen av 1650, formodent
lig fordi den da var klokkergård. Skylden i 1665 var 1 sp. 12 mkl.,
fra 1836 7 dal. 2 ort 12 sk., i 1907 mk. 17,83, fordelt på 4 bruk,
hvorav bruksnr. 1, Gudmundhus østre, mk. 9,26, bruksnr. 2, Gud
mundhus vestre, mk. 7,84, hørte under Haugslien.
Eiere: Gården har i middelalderen tilhørt Elgesæter kloster;
i 1549 opføres under dettes gods 1 sp., og med dette fulgte bygsel
retten. 12 mkl. var beneficeret Stiklestad kirke.
Ved reformasjonen gikk Elgesæter klosters gods over til Kro
nen. Omkring 1660 har Lars Pedersen Brix erhvervet den, for
modentlig som pant, og fra Brix er den ved arv gått over til
Jørgen Lund, som ved skjøte, datert Støre 6. april, tgl. 25. juni
1700, solgte den til vicepastor Tomas Svendsen Scheen; denne
pantsatte sine eiendommer til rektor mag. Nils Krog.
På auksjon efter Krog i 1744 blev Gudmundhus tillikemed
hans øvrige gods i Verdal solgt til justitsråd Åge Hagen, som fikk
skjøte 19. juni, tgl. 8. september 1745. Hagen solgte i 1745 Gud
mundhus til Peder Pedersen Ovid. Siden har den vært brukernes
eiendom undtagen de år, løitnant Bang eiet den.
Brukere: Anders pa Gudmwndhuss er opført i det ofte nevnte
skattemanntall av 1520, riktignok med tilføielsen «nichil habet»,
d. e. har intet.
I 1549 har Peder betalt 1 vet mel i landskyld av 1 spand i
Gudmundhus, Elgesæters gods, og samme år står Pedher på Gud
mundzhus for 8 mk. smør og X> vog mel i leding. I 1559 har vi
Staffin på Gudmandtfihus, og i 1592 har Eiluff Gundmondhus
betalt 1 daler i landbohold.
Fra begynnelsen av 1600-årene heter opsitteren Jon, visstnok

----
224 Bind III
---
foregåendes sønn. I 1629 opgav han 1 øre for sin sønn. Det neter
nemlig i lensregnskapet for dette år: «Annammet af Eilluff Joens
sen for 1 øres leje i Gudmundhus, som hans fader Joen Gud
mundhus for ham godvillig har opgivet, 6 rdl.» Det ser dog ut
til, at Jon fremdeles i en årrekke er vedblitt å bruke størsteparten
av gården; ti han opføres i skattelistene helt til 1645.
I 1646 har «Olle Klocker fest % øre i Gudmundhus» og derfor
betalt 3 rdl. Senere er han kommet i besiddelse av hele gården og
opføres som bruker av den til i 1680-årene.
Der er ingen opgave over kreaturholdet på denne gard i 1657;
hvorav kan sluttes, at klokkeren var fritatt for kvegskatt.
Ole Larssen Klokker var ved folketellingen i 1666 61 år og
hadde 3 sonner Arne, Ole og Anders, henholdsvis 14, 13 og 8
år gamle. Gården hadde 1 husmann. Ved matrikuleringen i 1669
blev skylden foreslått nedsatt til 1 spand; tienden sattes til 1 td.
bygg og I I A tdr. havre, ledingen til % rdl. og småtienden til 1 ort;
der var humlehave.
Efter Ole var så Iver en tid leilending på Gudmundhus, til
han i 1703 bygslet Aksnes. Så har Olaf Pedersen hatt gården
nogen år; han bygslet i 1709 Østvold.
Efter ham kom Peder Ovid på Verdalsøren. Han brukte går
den i 1718 og opgir da under svenskenes innfall å ha lidt føl
gende tap:
Tilsammen 81 rdl.
I 1723 oplyses om gården, at den ikke har skog til hustøm
mer, men litt til gjerde og brensel, ingen seter eller bumark, lei
lighet til fiskeri; den betegnes som lettvunnen og kornviss. Utse
den var 1 pd. rug, \ I A tdr. bygg og 4 tdr. havre, avlingen 25
sommerlass vollhøi og 4 lass ekerhøi og besetningen 2 hester, 4
kyr, 2 ungnaut, 5 sauer og 4 geiter. Tienden blev sått til H
skjeppe rug, 6 skjepper blandkorn, 1 td. havre og 8 mk. ost. Der
blev ikke foreslått nogen forandring i skylden.
I 1744 blev Gudmundhus ved auksjon efter rektor Nils Krog
solgt til justitsråd Åge Rasmussen Hagen sammen med Krogs
øvrige gårder i Verdal. Hagen solgte ved skjøte av 19. juni 1745,
tgl. s. d., Gudmundhus til Peder Pedersen Ovid for 120 rdl., og
denne hadde nu gården til sin død i 1767. Der nevnes i denne


----
225 Bind III
---
tid to lottebrukere, efter hvem der er holdt skifte på gården, nemlig
Jakob Jonsen, som døde i 1753, og Anders Jonsen, som døde i
1764, så Peder Ovid kan iallfall ikke alltid ha brukt hele gården.
En Sivert Ingebrigtsen Gudmundhus har der også vært. Han
hadde i 1752 kjøpt Myr, som han solgte igjen i 1765. Det er
rimeligvis da, han er kommet til Gudmundhus, hvor han også
formodentlig har vært lottebruker eller leilending.
Gudmundhus, sett fra sydøst 1919. Fot. E. Musum.
Peder Ovid har vært en meget velstående mann. På skiftet
efter ham noteres så sjeldne ting som et sølvbeger og et krus med
sølvlåkk, ialt sølvtøi for 22 rdl. 1 ort. Besetningen var 1 hest, 5
kyr, 1 ungnaut, 5 sauer, 5 geiter og 3 smågriser. Boet eiet foruten
Gudmundhus, som blev verdsatt til 600 rdl., en landskyldspart på
20 mkl. i Nedre Faren, kjøpt i 1750, og Leklems sag, hvorpå var
tillatt å skjære % stabel bord av Leklems og Græsets skoger. Flere
debitorer skyldte ikke übetydelige beløp til boet, hvis samlede aktiva
blev 1705 rdl. 2 ort 20 sk. og beholdningen 1387 rdl. 1 ort 4 sk.
Efter Peder Ovids død utløste sønnen, som også het Peder
Pedersen Ovid, sin ene søster og kom derved i besiddelse av den
største del av gården, som han imidlertid allerede ved skjøte av
14. mars, tgl. 15. august 1772, overdrog til svogeren, Ole Amund
sen Østvold, som var gift med Katarina Ovid, for 490 rdl. Peder
Ovid flyttet til Gran i Skogn.
Ole Amundsen innløste også resten av gården for 130 rdl. av
Anders Toresen Aksnes, som var gift med Beret Ovid. Skjøtet
er av 21. februar 1793. Ole eiet foruten Gudmundhus også hus


----
226 Bind III
---
på Øren. Noget godt jordbruk har han neppe drevet; han for
paktet jevnlig bort deler av gården, og avlingen fraførtes. Han
var stadig i pengevanskeligheter og sees ofte å være stevnet for
gjeld. Slem i munnen var han også: For skjeldsord mot Ole El
lingsen Ysse er han i 1786 idømt en bot av 3 rdl. til Verdalens
fattigkasse, «på det han kan lære at lægge tømme på sin kåde
mund».
Ved skjote av 18. januar, tgl. 15. august 1705, solgte Ole
gården for 2000 rdl. til Eilert Hagerup, residerende kapellan i
Verdal. Da denne overtok eiendommen, var husene i det hele for
fallne og jorden utskrinnet. Presten måtte straks foreta endel
større reparasjoner og forandringer; ved takst i 1804 oplystes, at
han hadde forbedret husene for 592 rdl. 2 ort 8 sk. Jorden for
bedret han også ved oprydning og grøftning, så gården, efter at
parsellen Mindet var fraskilt, ansåes for å være verd 2000 rdl.
Hagerup hadde nemlig fraskilt en part «Mindet», som 27. juli
1804 blev skyldsatt for 12 mkl. Den grenset mot Svedjan og blev
ved skjote av 2. januar 1805 solgt for 700 rdl. til prokurator
Belbo på Trones. Ved skjote av 14. mai, tgl. 4. juli 1807 solgte
Hagerup Gudmundhus for 2200 rdl. til amtmann Rafn, som
samtidig også tilkjøpte sig Mindet av Belbo for 400 rdl. Ved
tinglesningen fremkom protest fra sorenskriveren mot at salget
fant sted, før hans gjeld til denne var betalt. Hagerup hadde
nemlig adskillig både obligasjons- og annen gjeld.
Da amtmann Rafn efter 1814 valgte å bosette sig i Danmark,
solgte han ved skjote av 3. juni 1815 Gudmundhus til Peder
Pedersen Gran av Skogn for 11 666 riksbankdaler navneverdi og
reiste til Danmark, idet han tok med sig Hagerups frue, til hvem
han hadde stått i forhold. (Se: Prester).
Peder Pedersen hadde lånt penger til dette kjop av Henrik
Krenkel Jelstrup og derfor utstedt en obligasjon på 5500 rbdl.
navneverdi, men kun mottatt 5000, idet de 500 skulde være betin
gede renter for 1 måned, på hvilken tid obligasjonen var utstedt.
Den skulde dessuten ha inneholdt den klausul, at ingen renter
skulde erlegges for denne tid. Så påstod iallfall Peder, og hevdet
dessuten, at Jelstrup hadde utradert ordet «ingen» og sått «lov
lige» istedet. Det synes å ha vært en for Jelstrup mindre hyggelig
affære; men imidlertid fant ikke retten, at det juridiske bevis var
fullstendig, hvorfor Jelstrup fikk tillatelse til ved ed å fralegge sig
siktelsen. Dette hadde han ennu ikke gjort året efter, men tvert
imot anlagt sak mot Peder Pedersen for forsmedelige beskyldnin
ger. Retten fant imidlertid, at beskyldningene aldeles ikke var så
ugrunnede, som Jelstrup hadde påstått, og da han fremdeles ikke
hadde fralagt sig siktelsen ved ed, blev Peder frikjent.

----
227 Bind III
---
Peder Pedersen Gran eller Heir, som han nu kaltes, solgte
ved skjøte av 1. januar, tgl. 4. april 1816, Gudmundhus til løitnant
Johan Bang for 16 000 rbdl. navneverdi. Han bygslet i 1819
bort et stykke, kalt Harehaugen, 15 mål, til Svend Andersen, som
bodde på en plass under Minsås søndre, mot en årlig avgift av
8 spdl. og 6 arbeidsdager.
Gudmundhus hadde i 1835 en besetning på 2 hester, 8 storfe,
12 sauer og 1 svin og en utsed av 1 td. bygg, 9 tdr. havre og 8
tdr. poteter Gården bruktes dengang under Maritvold.
Bang, som foruten Gudmundhus også eiet Maritvold, Kråg
med en del av Lyngåsen, Fleskhus med flere gårder, gikk det
efterhvert ut med, og 22. mars 1839 blev Gudmundhus frasolgt
ham ved tvangsauksjon, hvorved Mons Moe og Peder Borgen
fikk skjøte på hver sin halvpart 11., tgl. 12. april 1839. Prisen
på hver part var 304 spdl. 90 sk. Ved tinglesningen nedla Bang
protest; men det førte ikke til noget.
Gården blev nu drevet som underbruk under Haugslien og
Borgen. I 1865 var husdyrholdet på den ene part 1 hest, 6 storfe,
15 sauer og 1 svin og utseden 1 % td. bygg, 6 tdr. havre og 10
tdr. poteter, på den annen 2 hester, 10 storfe, 16 sauer og 1 svin
og utseden 1 td. bygg og 4 tdr. havre. Under gården var 3 hus
mannsplasser med en samlet besetning på 2 kyr, 13 sauer, 1 geit
og 1 svin og en utsed av 1 td. bygg, 2% tdr. havre og 15 tdr.
poteter.
Ved skyldsetning av 21. august 1866 blev gården delt i Gud
mundhus vestre og østre. Den første, gårdsnr. 22, bruksnr. 2, av
skyld 3 dal. 1 ort 15 sk. (rev. mk. 7,84), ligger fremdeles til
Haugslien.

GUDMUNDHUS ØSTRE  Gårdsnr. 22, bruksnr. 1.

Skyld 4 dal. 1 ort 3 sk. (rev. mk. 9,26) blev skilt fra Borgen,
da Peder Eriksen Borgen i 1869 overdrog den til sønnen tianå
Peter for 1000 spdl. og kår. (Skjøte 13., tgl. 16. november 1869).
På skifte i 1872 efter Hans Peter blev den utlagt til enken, Anna
Andersdatter, som siden blev gift med Martinus Aagård. Denne
solgte gården til amtsdyrlæge Edvin Anzjøn, som fikk skjøte 17.
april, tgl. 2. mai 1877, men som da hadde brukt den siden 1872.
Kjøpesummen var 1800 spdl., hvorav 600 for løsøre.
Besetningen var i 1875 2 hester over 3 år, 1 okse, 5 kyr, 2
ungnaut og kalver, 15 sauer og lam, 4 geiter og kidd og 2 svin
og griser, og utseden 1 td. bygg, 7 tdr. havre og 12 tdr. poteter.
På 2 husmannsplasser var besetningen 2 kyr, 9 sauer, 1 geit og

----
228 Bind III
---
2 svin og utseden l A td. bygg, 1% tdr. havre, 4X tdr. poteter og
Vi rute til andre rotfrukter.
Ved skjote av 31. juli, tgl. 2. august 1893, solgte Anzjon Gud
mundhus ostre og Bråten til landbrukslærer Karl Hagerup for
12 000 kr., hvorav losore for 1000 kr.
I 1898 kjøpte Jonas Lassen Ravlo gården for 13 000 kr. Han
hadde den til 1916, da han solgte den for 25 000 kr. til Tore
Lademo, som i 1917 solgte den til Jon Hanssen Slotsve av Frol
for 27 000 kr. Jon Slotsve har vært 9 år i Kanada, hvorfra han
kom hjem i 1916. Han eier og bruker gården fremdeles.
Fraskilt> par ter:
I 1899 frasolgtes Heiem, bruksnr. 3, 24 mål, til Ole Jonassen,
eies nu av Johannes Jonassen.
I 1916 fraskiltes Sand heim, bruksnr. 4, 24 mål; eies nu av
Annæus Ravlo.
I 1917 fradeltes av gården 45 mål, som blev lagt til gårdsnr.
24, bruksnr. 10, Svedjan.
Ovidætten.
A. Peder Matthiesen Of vid, tiendeskriver i Innherred, bodde på
Fcrnæs i Beitstad, var forfatter av «Lammens Sang, Salmer
til Evangelierne og Collecterne», trykt i Kiobenhavn 1656
* 16...
B.Mathias Pedersen Ofvid. * 16...
Cl. Thomas Mathiassen Ovid, f. 16.. ved Oviken verk.
* l ) 1651 Siri Olsd., sal. hr. Anders Henriksen Opdals.
Skifte 24. april 1667. * L> ) 16.. Anne Lauritsd. Stabell.
Dl. Anders Thomassen Ovid, f. 1654
D 2. Sille Thomasd. Ovid, f. 1651.
D 3. Rebekka Thomasd. Ovid, f. 1653.
D 4. Karen Thomasd. Ovid, f. 1657, t 15. oktbr. 1719,
drev som enke handel på Verdalsoren. * 16. . Oluf
Svendsen Floberg, f. 16...
E 1. Helene Olsd. Floberg, f. 16. . * 24. mars 1720
i Verdalen m. Villum Mentzen Schjelderup.
D 5. Anna Thomasd. Ovid, f. 1664.
D 6. Elen Thomasd. Ovid, f. 16.., av 2. ekteskap. * *)
16. novbr. 1684 i Domkirken m. KTausTNilssen Ur
bye, f. 16.., t 1698, kjøpmann i/T.hjem, bodde
ved Torvet. * 2 ) 1709 Gunder Olsen.
C 2 Peder Mathiassen Ovid, f. 16... * 16/.
Dl. Peder Pedersen Ovid, handelsmann eller hanske
maker på Verdalsøren. * 16.. Anne Pedersd. Ud-

----
229 Bind III
---
vig, f. 16.., dtr. av Peder Udvig og Ingeborg Ågesd. Schievig.
(Se Hagenætten, Maritvold).
El. Ingeborg Pedersd. Ovid. * l ) 25. januar 1727 i Domkirken
m. Jørgen Jørgensen. * 2 ) 24. april 1742 i Domkirken m.
Nils Johansen Levanger. * 3 ) 1758 Peder Anderssen Grøn,
jektskipper, f 15. mai 1767.
E 2. Peder Pedersen Ofvid på Gudmundhus, handler på Øren, t
29. januar 1767, 67 år gl. * ') 1724 Karen Jonsd., t 31. juli
1733. * 2 ) 3. januar 1735 Beret Dorthea Jonsd. Fåden, tp.
Gudmundhus 16. desbr. 1769, 55 år gl.
Fl. Johanne Pedersd. Ovid, f. 1732.
F 2. Anna Pedersd. Ovid, f. 1739. * 13. mars 1762 Otte
Haldosen Lyngård, skredder.
G 1. Beret Ottesd., f. 1763.
F 3. Karen Pedersd. Ovid, f. 1737, t 1785. * 1763 Georg
Arnold Post, lensmann i Verdalen.
Gl. Peder Kristian Post, f. 1764.
G 2. Anne Marta Post, f. 1768.
G 3. Lars Post, f. 1771.
G 4. Mette Elsebe, f. 1779.
F 4. Peder Pedersen Ovid, f. p. Øren 1742, var i 1767 hos
fogd Ruberg i Fosen. * 1776 Anne Katinka Hansd. Grøn
rjeck (sal. Even Normans, Valdersund), f. 1727, t 28.
februar 1809.
F 5. Marta Marie Ovid, f. 1744, + 4. januar 1766 p. Gud
mundhus.
F 6. Katarina Pedersd. Ovid, f. 1746. * 1768 Ole Amundsen
Østvold eller Gudmundhus, f. p. Østvold 1744.
G 1. Peder Olsen, f. p. Gudmundhus 1769.
G 2. Sirianna Olsd., f. p. Gudmundhus 1771.
G 3. Beret Maria Olsd., f. p. Gudmundhus 1775.
G 4. Anne Olsd., f. p. Gudmundhus 1781.
F 7 Marie Pedersd. Ovid, f. 1749, + 1750.
FB. Beret Margrete Pedersd. Ovid, f. 1752, t p. Kulstad
viken 1804. * 1791 Anders Toresen (Aksnes) Kulstad-
Viken, f. p. Aksnes 1764. Han * 2 ) 1804 Marit Pedersd.
Skavdalen.
Gl Karen Andersd., f. p. Kulstadviken 1796. * 1818
Johannes Sivertsen (Sølfestsen?) Minsås, f. c. 1794..
H 1. Lars Johannessen, f. p. Kulstadviken 1819.
H 2. Kristian Johannessen, f. p. Kulstadviken 1822.
H 3. Beret Marta Johannesd., f. p. Minsåsvald 1825.
H 4. Anne Johannesd., f. p. Minsåsvald 1827.
15

----
230 Bind III
---
E 3. Marta Pedersd. Ovid. * 1736 Peder Anderssen Holte p.
Øren, korporal, t 1765, 72 år.
F 1. Anna Pedersd., f. 1738.
F 2. Judithe Pedersd., f. 1741, + p. Øren som enke 1811. *
1762 Ole Iversen (Østgård) Haug.
G 1. Iver Olsen (i 1801 strandsitter og dagarbeider p.
Øren), f. p. Haug 1763. • 1702 Kirsti Eriksd. Øren,
enke. Ingen barn.
G 2. Peder Olsen, f. p. Haug 1765.
G 3. Ole Olsen, f. p. Øren 1772.
G 4. Marta Olsd., f. p. Haug 1774.
G 5. Peder Olsen, f. p. Reitan 1778.
F 3. Anne Pedersd., f. p. Øren 1744.
F 4. Andreas Pedersen, f. 1747.
E 4. Johanne Marie Pedersd. Ovid. t p. Leirfald 1755, 45 år.
* 174 Q Tørris Mortensen Vang fra Sparbu, vaktmester, t
1750. (Hun var i 3. ledd beslektet med hans forrige hustru,
Anne Jakobsd.).
E 5. Dortea Pedersd. Ovid, f. i Verdalen 1713.
F 6. Mathias Pedersen Ovid, f. 1715.
F. 7. Halvor Pedersen Ovid, f. 1718.

FÆBY  Gårdsnr. 23.

 Fæby 1961 
Navnet: i Feby 1301, 1303, 1333. Febyr 1334, 1337. i Febi
ca. 1280. Feby 1430, 1491. Ffæby 1520. Ffeby, Feby 1530.
Feby 1559. Fæbye 1590, 1620, 1626, 1664, 1723.
Fébyr, av fé (fe, gods) og byr (gard). Denne sammensetning
finnes ikke annetsteds, men derimot oftere Feset og Fenes. Da
gården like til den senere del av middelalderen lå sønnenfor elven
og således var nabogard til By i Vinne sogn, er det trolig, at den
i meget gammel tid kan ha vært en part av denne gard, og at
navnet er en sammensetning med gårdsnavnet By.
Skylden: I 1650 var skylden \ I A spand, i første halvdel av
1660-årene nedsatt til 1 sp. Fra 1836 16 dal. 2 ort 18 sk., i 1907
mk. 32,24, fordelt på 10 bruk, hvorav bruksnr. 1, Fæby, mk. 24,52.
Eiere: Under Landstad er nevnt, hvordan den rike korbroder
Sigurd Krafs — antagelig i begynnelsen av 1330-årene — hadde
testamentert 3 markebol eller jordegods av samme verdi som
Fæby til Kristkirken i Nidaros for gravsted til sin datter Solvar.
Hvordan det herav utspant sig en langvarig trette mellern kirken

----
231 Bind III
---
og Vigleik på Lyng, er nærmere omtalt under Lyng, hvor også
de angående denne sak utstedte dokumenter er inntatt.
Det synes av dette å fremgå, at korbroderen Sigurd Krafs har
eiet Fæby og først forært denne gard til Kristkirken; men at han
siden har fått anledning til å disponere den på annen måte mot
å gi jevngodt jordegods isteden. Dette gir iallfall en rimelig for-
♦
Fot. E. Musum.
klaring på, at nettop sammenligningen med Fæby er inntatt i
testamentet.
For en sådan antagelse taler
var litt mere enn de 3 markebol
kirken behøvde jo ikke å la ham
at de tjente litt på det.
også, at det jordegods, han gav,
i Fæby. Korbrødrene ved Krist
forandre sine disposisjoner, uten
Hvad vi iallfall med sikkerhet vet er, at Erkestolen i middel
alderen eiet 10 pund kornskyld i gården; men at den hadde skilt
sig ved dette allerede før Aslak Bolts jordebok blev utarbeidet
(ca. 1430). Det heter nemlig i denne, at de 10 pund korn «af
Feby» er makeskiftet mot Flakkenberg på Inderøy. I begynnelsen
av 1500-årene har dog Erkestolen påny erhvervet % øre, som fin
nes opført i Olav Ingebrigtssøns jordebok.
Dessuten var helt fra middelalderen % øre i gården krongods
ifølge Gautes jordebok. Ved reformasjonen blev erkebispegodset
beslaglagt av Kronen, som derved blev eier av 1 øre i Fæby.
Den største part i gården og dermed bygselretten har tilhørt
Domkapitlet. I kapitlets eldste jordebok finnes under St. Nikolai
præbende 4 øre i «Feby». (I en senere tilføielse står: Er ikke mere

 

----
232 Bind III
---
enn 2X> øre). Dessuten står i samme jordebok % mkl. under
«Commwns landskyld», d. v. s. var lagt til korbrødrenes felles
bordhold.
Som så meget annet tidligere kapitelsgods er også dette efter
reformasjonen blitt beneficeret lektor ved Trondhjems katedral
skole. Efter avfellningen i 1660-årene var eiendommens fordeling
således:
Lektoratsgods 2 øre 8 mkl.
Krongods 16 »
Tilsammen 1 spand
I 1762 erhvervet kirkeeieren Sivert Flet gården til eiendom ved
makeskifte mot Søråker, og siden har den vært brukernes eiendom.
Flet kjøpte også i 1767 de 16 mkl. uten bygsel, som tidligere had
de vært krongods. Krigsråd Åge Hagen hadde kjøpt dette for 8
rdl. 1 ort på en auksjon over krongods i 1728 (skjøte 24. septbr.
1728, tgl. 4. mars 1730) og i 1749 overdratt det for 18 rdl. 1 ort
til L. D. Kliiver, av hvem Flet kjøpte det.
Bruker e: Som nevnt under Lyng var Johan j Fe bi i 1280 med
og skiftet denne gard. Han er den første kjente opsitter på Feby.
I 1301 behandledes en sak mellem Nidaros domkapitel og rid
deren hr. Vilhjalm i Torget angående eiendomsretten til Haug
kirke. Arne, abbed i Nidarholms kloster, optok ved denne leilighet
to menns vidnesbyrd om, at kirken siden erkebiskop Håkons tid
hadde tilhørt domkapitlet. Den ene av disse to var Jon, bonde i
Feby. Han nevnes igjen i 1303, da han var en av dem, som gikk
i borgen for Aslak på Lyng for, hvad denne skyldte korbrødrene.
Han har utvilsomt vært en av bygdens mest fremtredende bønder
og gården en av de beste.
De følgende 200 år vet vi intet om opsitterne. I dette tidsrum
faller svartedauen og rimeligvis også elvens gjennembrudd søn
nenfor gården. Ennu omkring 1440 synes den å ha gått norden
for; ti i Aslak Bolts jordebok hører Fæby til «Rabyggia skip
reidho», som svarer omtrent til Vinne sogn. Dette gjennembrudd
må ha forringet gården meget; ti i 1600- og mesteparten av 1700-
årene må den regnes blandt de mindre betydelige.
I 1520 hadde gården to opsittere: Ifølge manntallet over
tiendepennigskatten dette år har nemlig Anders i Ffåby betalt 2
lodd sølv og Yi lodd sølv for jordegods; han må altså ha eiet
endel i gården. Og Erik j Ffæby har betalt 1 lodd sølv.
I 154 Qer der atter kun én opsitter, Otther, som det år betalte
2 vog mel i landskyld for 1 øre krongods i Febynn. Og samme

----
233 Bind III
---
år står Otther på Frybyenn for 1 pund smør og 4 pund mel i
leding. I 1559 har vi Elin (Elling) på Feby.
Gjennem hele den første halvpart av 1600-årene og helt til
1657 opføres i skattelistene Tarald som leilending. Gårdens be
setning var i 1657 2 hester, 11 kyr, 5 sauer og 2 svin.
Efter Tarald er før 1660 kommet Jon Ola f sen. Han var i 1666
51 år gammel og hadde 4 sønner, Ole 20 år, Ole 12, Tarald 10
og Jon 6 år. Han har utvilsomt væt Taralds svigersønn, gift med
dennes datter Eli. Jon er død før 1668; ti dette år har gården en
ny opsitter, Elling Åndorsen, som er kommet dit ved ekteskap med
Eli. Han var ganske sikkert sønn av Andor Maritvold og i 1666
18 år gammel, altså yngre enn sin eldste stedsonn.
Ved matrikuleringen i 1669 opføres tienden med 1 td. bygg
og 2 tdr. havre, ledingen med Vi rdl. og småtienden med 1 ort 8 sk.
Der var humlehave. Skylden blev foreslått sått til 1 sp. som før.
«Formedelst Elffuebrud ej bedre eragtet», heter det.
Eli døde i 1693. Den 26. februar d. å. avholdtes skifte på
Fæby efter Eli Taraldsdtr. «mellem hendes gjenlevende mand
Elling Fæby på den ene og hendes førhavende børn Oluf Joens.
og Kari Joensd. samt hendes datterbørn Jon Halstensen og Anne
Halstensdtr. item Peder og Tarald Borsøner på den anden». Da
dette er et av de eldste opbevarte skifter ira 1600-årene, hitsettes
det i sin helhet:
Rdl. ort sk.
1 td. Biug 1 3
2 tdr. havre 2 1
2 Kiør 6 —
2 do 5 —
2 Kalfue 1 1
6 Søfuer 2 1
2 do. å2O sk 1 16
4 lam å 12 sk 2
4 gieder å 36 sk 1 2
2 Kied 1
1 røt schiud 2 2
1 sort do 1 2
3 svin 1 12
1 (kopper) Kiell . . 6 1
1 do 3 18
1 schiering 12
1 do 10
2 Liår 12
3 do 12
1 jern støfr 16
1 øxe 16
1 do 14
Rdl. ort sk.
1 nafr 10
1 do 8
1 do 6
1 Holdhache 6
1 tellebille 20
4 gref 12
1 tinfad 1 8
1 Liusestage 14
1 saug 16
1 gl. Bulster 2 12
1 Hofuedpude 1
2 feide 1 —
1 feld 1 12
1 gl. Bulster 3
1 gl. Hofuedpude .... 12
1 schinddyne 20
1 do 1
1 slibsten 2
1 bagsthylle 2
1 kahr 1 12
1 do 1
1 ploug med redsch... 1 4

----
234 Bind III
---
Rdl. ort sk.
1 greie 16
1 do 6
3 øltræhr 18
1 quindesadel 1 1 —
1 garn 1 1
2 Kiør å 9 ort 4 2
2 garn 2 —
1 do 3
1 do 2
1 do 1 12
Summa 51 2 2
Bortskyldig gjeld Kgl.
schatter 9 3 18
Mag. Ramus landsk. og
sedekorn .5 1 8
Rasmus Ågesen 7 1 16
Oluf Hans. Pleiemoder 4 18
Zeuald Lehn sedekorn 2 1
Halffuor Biertnes 2— 8
Elsebe sal. hr. Jacobs 1 2 12
Hr. Tomas Jenss 2
Oluf Olsen Sande 3 1 12
Børild Auglen 3 1 12
Jacob Elness lånte
penge i schatten . . 2 — —
Klockertold 2 8
Fergemandstold 12
Rdl. ort sk.
Nils Brun udj told og
fergepenge 1 1
Joen Tienestedreng . . 3 8
Karj Tjenestepige . . .
Birgite Tienestepige. . 2
Margrete Larsd 2
Skifteomk., papir og
skydsferd 3 1 16
Mendene 1 8
Laurids Leklem 1 2
Jon Mekvold 2 —
Laurs Råe 1 3
Oluf Stiklestad 1 2
Joen dreng 1 3
Bård Suends 2 —
Oluf Sande 2 1 4
Sifr Thomassen 1 4
Joen Christophersen. . 2 —
Oluf Fæbye 1 8
Joen Grunde 16
Johan Grunde 18
Clemmet i løhn 1 3 4
Summa bortskyldig
gjeld
65 1 8
heraf prioriteret, som
niuder fuldkommen
udl
50 1 2
Det var således et temmelig magert bo med et underskudd på
13 rdl. 3 ort 6 sk. Aktiva er visstnok ikke så meget mindre enn
almindelig på gårder av samme storrelse i denne tid —et leilen
dingsbo pleiet ikke å være synderlig bedre utstyrt — men det, som
voldte underskuddet, var den store gjeld, som vel igjen var en
folge av uårene i begynnelsen av 1690-tallet.
Det ser ut, som om Elling har brukt gården på sin kones byg
sel' ti straks efter hennes dod har enken efter lektor Melchior
Ramus bygslet Fæby til Jeppe Vinter av Inderoy. Ved dette byg
selbrevs tinglesning 26. juni 1693 nedla dog Elling protest, idet
han formente, at samme bygselseddel «ei kan eragtes av nogen
værdi», eftersom han ikke hadde forbrutt sin bygsel pa nogen
måte Og han blev da også sittende på gården.
Ellings annen hustru het Maren Nilsdatter. Efter Ellings død
blev hun gift med dragon Jon Olsen, som fikk bygselbrev på Fæby
15 april tgl 13 juni 1705. I hans tid er det okonomisk gatt

----
235 Bind III
---
fremover, skjønt han led et betydelig tap ved svenskenes innfall i
1718; det spesifiseres som følger:
Tilsammen 114 rdl. 24 sk.
Ved matrikuleringen i 1723 oplyses, at gården har 1 husmann,
som sår K> vog, skog til brenne og gjerdefang, skjønn utmark og
fegang, men ingen seter, leilighet til fiskeri; den betegnes som
lettvunnen og kornviss. Utseden var 3 tdr. bygg og 10 tdr. havre,
avlingen 50 sommerlass høi og 4 lass ekerhøi, og besetningen 3
hester, 10 kyr, 6 ungnaut, 20 sauer og 4 geiter. Tienden blev sått
til 1 td. 2 skjpr. blandkorn, 2 tdr. 4 skjpr. havre og 20 mk. ost.
Skylden blev foreslått forhøiet hele 2 øre 12 mkl., og komisjonen
tilføier, at den «burde wel lidet meere wærit forhøiet i henseende
till dens aufling, men som dend liider nogen Elve Brud, har mand
dend ej høiere kundet ansee».
Ved skifte i 1740 efter Maren Nilsdatter registrertes en beset
ning på 3 hester og 1 føll, 8 kyr, 4 ungnaut, 9 geiter, 10 sauer
og 4 svin. Aktiva var 149 rdl. 1 ort 22 sk. og beholdningen 109
rdl., altså et bra bo. I begravelsesomkostninger blev innrømmet
15 rdl., mens det sedvanlige var 10 rdl. Begravelsesregningen
lød på: 2Vi tdr. malt å 7 ort, % pd. humle å 4 sk. marken, 2
skalp, hvetemel 10 sk., 1 skalp, rosiner 8 sk., 1 fjerding sukker
8 sk., 1 skalp, svesker 4 sk., peper og ingefær 4 sk., % kande
franskbrennevin 1 ort 12 sk., 1 kande vin 1 ort, 1 vog fisk 1 ort,
1 hvetekake 8 sk., kringler og kavringer for 1 ort, 1 vog rug 2 ort,
til presten 2 rdl., 1 ku 4 rdl., likkiste 1 rdl., 1 kvige til slakt 2 rdl.,
3 sauer 3 ort.
Johannes Olsen fikk nu bygselseddel av biskop Hagerup 8.
november 1740, tgl. 4. mars 1741. Han var sønn av lensmann
Ole Østvold og hustru Eli, som var datter av Elling Fæby og
Maren Nilsdatter. Han har iallfall de første årene brukt gården
sammen med enkemannen Jon Olsen, hvilket fremgår av en skri
velse av 21. august 1744 fra stiftamtmannen til kancelliet i anled
ning av, at kaptein Brunnich hadde søkt om å få makeskifte til
sig gården, men stiftamtmannen finner ikke det tilbudte vederlag


----
236 Bind III
---
godt nok. «På Fæby sidder to bønder, som mærkelig har forbedret
deres jords parter, af hvilke den ene er en gammel mand og ved
denne ansogte forandring mærkelig vil blive fornærmet». Et par
år efter anbefaler han imidlertid en lignende ansøkning fra holz
førster Matias Groth, som i vederlag tilbød Kulslien og Moe,
Fot. E. Musum.
Gammel stue på Fæby 1922.
«når kun ikke opsidderen på Fæby, Johannes Olsen, derved dri
ves fra sin bøxel». Det blev dog heller intet av dette.
I 1752 blev Siveri Flet enig med Johannes Fæby om, at denne
skulde opgi Fæby for ham mot åfå bruke Nestvold uten bygsel
og dessuten ha 50 rdl. for avståelsen, hvorefter Flet fikk bygsel -
seddel av biskop Nannestad 15. februar, tgl. 3. mars 1752; men
han opfylte ikke sine forpliktelser mot Johannes, hvad han vel
egentlig heller ikke kunde gjøre, da Nestvold ikke tilhørte kirkene,
som Flet var eier av, men Prestebordet og Lektoratet. Flet hadde
kun gården i bygsel. Følgen blev, at Johannes blev husvill og kla
get til stiftamtmannen, som under 29. mai 1753 beordret fogden
til å undersøke saken, samtidig som han tilskrev Flet om samme
sak. Hvordan det videre gikk med dette, er übekjent. Nestvold
har iallfall ikke Johannes fått; ti den blev i 1752 bygslet til Ole
Græset. Efter hvad man ellers vet om Sivert Flet, har han visst
ikke gjort mere, enn han var nødt til, så alt taler for, at Johannes
blev snytt på denne affære.
Flet lot opføre nye bygninger på Fæby og begynte å oprydde
og forbedre gården; men da han ikke fant å kunne pådra sig om
kostningene hermed, uten at han fikk den til eiendom, søkte han


----
237 Bind III
---
om å få makeskiftet den til sig mot Søråker og Åsen (i Vuku).
Hans strev for å få istand dette makeskifte er karakteristisk for
mannen. I en skrivelse av 10. august 1760 til biskop Nannestad
oplyser han først, hvor meget der er budt ham for Søråker, og
hvis det ikke blir noget av makeskiftet, vil han seige Søråker,
hvorefter han håper
å finne en fader i
ham (bispen) «som
jeg havde i biskop
Hagerup. Gud haver
glædet hans sjæl i
Guds rige, og Gud
glæde hans efterleven
des familje skal væ
re mit ønske».
I en ny skrivelse
av 4. september s. å.
fremholder han alle
fordeler ved Søråker;
men om Fæby skri
ver han, at «var
ikke opsidder til at
forsvare den, da blev
han en ålmenning
for alle de, som lig
ger omkring gården».
Kom biskopen, skul
de han se, hvad Fæ
by lider udav andre,
«det er übeklageligt
(!) og übeskriveligt».
Han vilde helst, at
det ikke skulde kom
me op til erklæring,
«da går det ikke vel;
ti stiftamtmanden og
fogden er mine kon
traparter begge to.
Dør i den gamle stuen på Fæby.
Fot. E. Musum.
Skulde det så galt være, det kom op, som meldt er», ber
han om å bli underrettet straks, «så får jeg bruge en råd, at
anstille dem, så dem kunde blive god; men jeg håber, biskopen har
en så god ven i Kjøbenhavn, det kommer ikke op som meldt til
nogen erklæring. Gunstige herre, tag denne min skrivelse ikke
fortrydelig op. Biskopen kan se, jeg er en enfoldig mand, jeg må
gå løst på egen hand».


----
238 Bind III
---
Den 26. oktober s. å. er han atter ute angående dette make
skifte og nu med mere håndgripelige argumenter, idet han sender
2 tdr. havremel, 4 gjess og 2 gjeldværer og ber om, at biskopen
ikke vil ta det fortrydelig op, hvad vel heller ikke denne har gjort.
Kgl. bevilling til makeskiftet blev gitt 31. desember 1762, tgl. 20.
februar 1765.
Efter å være blitt eier av Fæby fraskilte han den til gården
hørende engslette Kolshaugen, som han i 1763 solgte til korporal
Elling Lyng for Q 5 rdl. Dessuten skulde eieren av Kolshaugen
årlig betale eieren av Fæby 48 sk. som andel i skatten.
I 1767 avkjopte han L. D. Kliiver de 16 mkl. uten bygsel, som
tidligere hadde vært krongods. For dette gav han 30 rdl., hvorav
20 kontant; for de resterende 10 rdl. overdrog han ham oberst
Reichweins gravsted i Stiklestad kirke til familiegravsted. Dog
skulde Reichweins lik forbli stående i gravstedet. (Skjotet er av
23. oktober 1767, tgl. 22. februar 1768).
Sivert Flet var gift med Sybilla Katarina Lemfort (formodent
lig en datter av oberst Lemfort), og hun giftet sig efter Flets dod
med fogd Arnt Kristofer Arnet, som med henne kom i besiddelse
av Verdalens kirker og Fæby. Han solgte i 1781 kirkene til Ras
mus Hagen for 5500 rdl.
Ved en i 1780 avholdt besiktigelse oplyses, at utseden på Fæby
år om annet var 3 tdr. havre og 9 tdr. bygg foruten småsed, og 1
der foddes 5 hester og 30 klavebundne og var tilstrekkelig havning.
Gården hadde 6 husmenn, hver med 4 tdr. utsed. Uthusene var
alle nye og våningshusene i god stand. Takstmennene ansa går
den for å være verd minst 2300 rdl. «hvad enhver af dem vilde
udtælle, når de derfor kunde erholde den».
Da Arnet senere kom i kassemangel og måtte fratre sitt em
bede, blev hans eiendommer Fæby, Skjordal og Holmsveet solgt
ved auksjon den 27. mai 1786. Der var da også opfort nytt vå
ningshus i 2 etasjer. Under gården var 7 husmannsplasser; hu
sene på disse eiedes av husmennene, som (foruten pliktarbeide, 2
ort i foring av hver ku og 8 sk. av hver sau) svarte tilsammen
i avgift 24 rdl.
På auksjonen blev Fæby solgt for 3181 rdl. til Sevald Olsen By,
som overdrog halvparten til en bror, Elling Olsen Leirjald, hvor
efter begge fikk skjote 30. juni 1786, tgl. 21. februar 1787. Går
den var dengang tilsådd med 50 tdr. havre og 9Y% tdr. bygg.
Ved skjote av 6. november 1787, tgl. 21. februar 1788, overdrog
Sevald også sin halvpart til Elling for 1590 rdl.
Elling kjøpte i 1796 Skjørholmen, som han drev som under
bruk til 1802, derpå bortforpaktet 1803—05 og så atter drev som
underbruk, til han i 1811 solgte den. Fra salget undtok han en

----
239 Bind III
---
part, som under navn av Lille Skjorholmen den 1. august 1811
blev skyldsatt for 3 mkl. Et stykke av Fæby festet han i 1833 til
landhandler Hegge.
I 1835 var gårdens besetning 4 hester, 12 storfe, 20 sauer,
20 geiter og 2 svin og utseden K td. rug, 5 tdr. bygg, 25 tdr.
havre og 8 tdr. poteter.
Ved skjoter av 24. mars og 5.
april, tgl. 5. april 1838, overdrog
Elling Fæby med Lille Skjorholmen
til sin svigersønn, lensmann Ertsås,
datteren Beret og sønnesonnene Pe
der og Elling, sønner av Ole Elling
sen Østvold. Kjøpesummen for Fæ
by var 1100 spdl., for Skjorhol
men 100 spdl.
Ved auksjonsskjote av 16. au
gust, tgl. 13. oktober 1843, blev
gården solgt til Ole Gundersen Eg
gen av Skogn. Ved kontrakt av 21.
juni, tgl. 16. august 1843, fikk El
lings enke, Beret Olsdatter, og søn
nen Ole Ellingsen kår av Fæby.
Besetningen var i 1865 4 hester,
16 storfe, 30 sauer og 3 svin, og
utseden 5V2 tdr. bygg, 28 V2 tdr.
Fi-u Ebba Astrup Eggen.
havre, Vb td. erter og 31 tdr. poteter. Under gården var 3 hus
mannsplasser med et samlet husdyrhold på 1 ku og 11 sauer
og en utsed av V 2 td. bygg, 3 tdr. havre og 7 tdr. poteter.
Og i 1875: 5 hester over og 1 under 3 år, 1 okse, 11 kyr, a
ungnaut og kalver, 62 sauer og lam og 3 svin og griser. Utseden
var 5 tdr. bygg, 35 tdr. havre, 3 tdr. havre til grønnfor og 24
tdr. poteter På 1 husmannsplass føddes 1 ku, 3 sauer og 1 svin
og såddes % td. bygg, \ X A td. havre og 4 tdr. poteter samt an
vendtes % mål til andre rotfrukter.
Efter Ole overtok sønnen, Martin Eggen, gården lfl. skjøte av
24 november, tgl. 7. desember 1876. Kjøpesummen var 4000
spdl. og kår til Ole Ellingsen. Efter kårtagerens død skulde hans
uforsørgede barn ha beboelsesrettighet.
Martin Eggen overdrog i 1913 gården til sønnen, Gustav
Sofus Eggen, som fremdeles har den. Han er gift med Ebba
Astrup. Hun er datter av statsråd Astrup. Begge har gjort sig
særlig kjent for sitt store opofrende arbeide for omstreitersaken.


----
240 Bind III
---
Fraskilte parter:
Siden 1890-årene er det frasolgt gården omkring 300 mål:
Reinsholm, bruksnr. 2, blev skyldsatt 10., tgl. 21. april 1890,
for 1 dal. 2 ort 22 sk. (rev. mk. 2,69) og av Martin Eggen solgt
for 3120 kr. til handelsmann Johannes Tomassen. (Skjøte 16
august, tgl. 28. oktober 1890).
Ved skyldsetning 30. april, tgl. 21. juni 1892, blev fraskilt:
Estvold, bruksnr. 3, skyld 4 ort 11 sk., rev. mk. 1,74.
f/z £ 4, » 1 » 19 » » » 0,70.
Eng søndre,— 5, » 1 » 10 » » » 0,56.
Eng vestre — 6, » 20 » » » 0,33.
Eng østre — 7, » 20 » » » 0,33.

HAUG  Gårdsnr. 24.

Haug vestre på Stiklestad 1922 
Nav net: a Haugi (i Fornmanna Søgur). Ecclesia de Haug
1267. a Haugi 1267, 1280, 1325. a Haughi 1334. Haugs kirkia
1303. Haugher 1354. af Hauge 1491. Hogh 1520. Haauge 1530
Huog 1559. Houg 1626, 1664, 1723.
Hau gr (hankjønnsord), haug, forhøining. Den eldste gard
må ha ligget nær kirken på en til tre sider avfallende utløper av
en terrasse.
Skylden: Gården finnes ikke i matrikulen av 1650, formodent
lig fordi den da var Jensmannsgård. I folketellingen av 1665
står den opført med en skyld av 3 sp., men fra 1669 3 sp. 1 øre.
Haug blev i 1783 delt i 10 parter, hvorav den ene, som kom
under Bjartnes, hadde en skyld på 1 øre 16 mkl., altså de andre
9 tilsammen 2 sp. 2 øre 8 mkl.
Ved skyldsetningen i 1836 fikk de 9 parter av Haug tilsammen
en skyld på 28 dal. 9 sk. og parten under Bjartnes 7 dal. 2 ort
8 sk. I 1907 var skylden 50,42 mk., fordelt på 18 bruk, hvorav
bruksnr. 8, Haug østre, 11,71 mk., og bruksnr. 6, Haug vestre,
5,38 mk.
Eiere: Haug var allerede på Olav den helliges tid krongods
og vedblev å være det til i 1663. Kronens eiendom opføres med
litt forskjellig størrelse: 3 spand hos erkebispene Gaute og Olav,
2 sp. 1 øre i 1549 og 1592.
Efter kongelig missive av 22. september 1658 har statholder
Nils Trolle under 20. juni 1659 pantsatt ialt 486 sp. 1 øre 21K
mkl. jordegods, deriblandt Haug (3 sp.) og flere andre gårder i
Verdalen til Selius Marcelis for et lån på 41 249 rdl. Marcelis

----
241 Bind III
---
transporterte under 2. august 1660 gårdene i Verdalen, ialt 10,
deriblandt Haug, til et konsortium, bestående av lektor Hans
Søfrenssøn, Søfren Hanssøn og Maren Pedersdatter Schjelderup.
Efter kongelig befaling om å seige det pantsatte gods skjøtet så
kansleren Ove Bjelke til Austråt under 11. mars 1663 godset til
dette konsortium, hvori nu istedet for Hans Søfrenssøn var inn
trådt svigersønnen, lektor Kristen Pederssøn Schjoldborg. (Se
Leklem).
Den 1 mai 1664 har Schjoldborg og Søfren Hanssøn gitt
lensmann Åge Jonsen odelsskjøte på Haug.
Da Åge var død, gav hans arvinger under 4. mai 1671 avkall
til fogd Jens Bing på alt hans efterlatte gods. Bing hadde tillike
fått Schjoldborgs og Søfren Hanssøns tilsagn om odelsskjøte på
Haug for 60 rdl.; men da det kom til stykket, vilde de f raga dette
under påskudd av, at betalingsvilkårene ikke var opfylt fra Bings
side, hvilket førte til en behandling for kapitelsretten den 4. sep
tember 1671, hvor saken blev utsatt til 15. november. Der lot da
Bing tilby de nevnte 60 rdl. med krav på, at motpartene skulde
efterkomme avtalen, hvad de fremdeles gjorde vanskeligheter med.
Endelig avholdtes 20. november et siste møte, hvor «man sig
bemøide meget partene at forlige». Det blev foreslått, at Schjold
borg og Søfren Hanssøn skulde avstå og overdra gården til enken
efter vicepastor Peder Eriksen Juel, hvorved Schjoldborg kunde
innfri et givet løfte og Bing vise velvilje mot en enke. Der gjordes
fremdeles vanskeligheter, hvorfor saken henvistes til verdslig rett,
såfremt det ikke kunde bli noget av forslaget om avståelsen til
presteenken, hvori Søfren Hanssøn for sin del hadde samtykket.
Resultatet blev da endelig, at Jens Bing kom i besiddelse av
gården. I dennes dødsbo har så Lars Pedersen Brix fått utlagt
halvparten, eller 1 K> spand, og Bings arvinger den annen halvpart.
Siden kjøpte vicepastor Tomas Svendsen Scheen gården. Han
fikk skjøte av assessor Jens Hanssen og president Laurits Brix,
tinglest 25. juni 1698; men han har visstnok kjøpt den tidligere.
Ved skjøte av 3., tgl. 25. juni 1698 overdrog han den til kapel
lanen, Tomas Jenssen Collin, og siden har den vært brukernes
eiendom.
Foruten det oprinnelige krongods på 3 sp. var der i gården
en landskyldspart på M øre til lektoratet og X A ørt til Stiklestad
kirke. Det halve øre til lektoratet bestod av Lien, det senere Haugs
lien, som i eldre tid må ha vært en særskilt gard. Lektor var
bygselrådig over denne part, og den har også vært særskilt bort
bygslet, inntil pastor Jakob Lunds enke bygslet den i 1693. Siden
fulgte den Haug som husmannsplass.

----
242 Bind III
---
Brukere: Det oprinnelige Haug må ha vært en meget bety
delig gard — kanskje bygdens viktigste, og den er sikkert en av
dens allereldste. Den er den Verdals-gård, som vi har de eldste
oplysninger om, idet den er nevnt i sagaene før slaget på Stiklestad.
I eldre tid gikk elven nordenfor Fæby like under Haugs ene
merker. Dette fremgår tydelig både av terrenget, som viser et
ikke svært gammelt elvelop (Kvisla), mellem Holmen, Holmsveet
og Fæby på sydsiden og Haug samt Haugslien på nordsiden.
(Det var dette gamle lop, elven atter holdt på å bryte sig inn i
efter storskredet i 1893). Et annet bevis for det samme har vi i,
at Fæby i eldre tid hørte til Rabyggja skiprede sammen med går
dene i Vinne og altså da lå på sydsiden av elven. Den tid, elven
hadde dette løp, har den vel vært seilbar for fartoier helt op til
gården, som således tør ha vært det sted, hvor man kom inn i
bygden fra sjøen av. Et gammelt sagn forteller, at der var ferge
sted ved Haug, hvorav kan sluttes, at trafikken tillands også fore
gikk forbi gården, som således har vært bygdens trafikkcentrum.
Det er derfor megen sannsynlighet for, at fylkeshovet har stått på
dens grunn. For dette taler også, at fylkeskirken senere stod på
Haug; i kristendommens første tid var det nemlig almindelig å
legge kirkene der, hvor de gamle gudehov hadde stått.
På Olav den helliges tid styrte kongens årmann Toralde kongs
garden Haug. Han synes av kongen å være brukt til å holde
denne underrettet om inntrøndernes ferd, og da disse neppe kan
ha vært uvidende herom, har han sikkert vært betraktet som kon
gens spion, og da kan man nok tenke sig, at forholdet mellem
verdølene og kongens ombudsmann på Haug ikke har vært hjer
telig. Dette har han seiv vært fullt på det rene med, hvilket frem
går tydelig av Snorres beretning om, at Olav den hellige ved
påsketid 1021 lot Toralde kalle til sig i Nidaros for å avgi beret
ning om inntrøndernes ferd. Da han reiste inn til kongen, tok han
med sig familien og alt det løsøre, han kunde føre med. Hans
innberetning ved denne leilighet førte, som omtalt under «Historie»,
til den store overrumpling på Mære, hvor bønderne fra Innherred
var samlet til blotgilde.
Det er vel ikke rimelig, at Toralde efter dette har vovet åta
bopel på Haug mere. Kongen hadde jo også lovet å sørge for
ham, så han ikke blev skadelidende, og har vel gitt ham et bedre
eller iallfall et tryggere ombud.
Ennu engang — i 1030-årene — nevnes Haug i Snorres konge
sagaer. Det var her Olav den helliges sønn, Magnus den gode,
var på gjesting sammen med Einar Tambarskjelver og Kalv
Arnessøn på Egge, da han fikk det for den siste så ulykkelige inn
fall å ville bese slagmarken på Stiklestad og tvang Kalv til å være

----
243 Bind III
---
veiviser. For er omtalt, hvorledes Kalv efter begivenhetene på
denne tur måtte gå i landflyktighet.
Så går der 300 år, i hvilke vi ikke horer noget om gården.
Men i 1325 har Siugurår a Haugl vært med og skiftet Lyng mel
lem de to stridende herrer Sigurd Jonsson og Vigleik Aslaksson.
(Se Lyng). Den samme Siugurder a Haug/u nevnes ennu engang,
idet han i 1334 har bevidnet et makeskifte av Borgen mot Husan.
(Se Borgen og Husan).
Så er der atter et tomrum på henved 200 år. Da finner vi i
manntallet over tiendepenningskatten i 1520, at Jon pa Hogh har
betalt 4X- lodd solv og 9 lodd sølv for jordegods. Han har således
eiet endel jordegods; men det har neppe vært i Haug. Der er
intet, som tyder på, at denne gard var annet enn krongods. Den
5. april 1522 har Jon på Haugh undertegnet som vidne ved et
salg av Y% spand i Rosvold nordre.
I 1549 har Lauerens betalt 1 slaktnaut og 2 vog malt i land
skyld av 2 sp. 1 øre krongods i Hoff. Og i ledingsmanntallet for
samme år står Lauerens på Hoffnn for 20 mk. smør og 1 vog
mel i leding.
I skibskattmanntallet av 1559 nevnes Lafte på Huog og Oluf f
på Lydt umiddelbart efter hinannen. Dette manntall opfører går
dene iallfall i den nederste del av bygden i nokså riktig rekkefolge,
hvorfor ingen annen antagelse er mulig, enn at dette «Lydt» er
det senere Lien eller Haugslien, som på denne tid må ha vært en
særskilt gard, hvilket også fremgår av senere oplysninger. Den
forekommer dog ikke nevnt som særskilt bruk i matrikler eller
skattemanntall fra 1600-årene, og fra 1690-årene har den iallfall
vært helt sammensmeltet med Haug.
Lauerens i 1549 og Laße i 1559 er rimeligvis samme mann.
Omkring århundreskiftet var Bård kronens leilending på Haug
og bygdens lensmann. Som sådan nevnes han i 1592. Han skattet
de første årene for 2 øre 8 mkl. odelsgods, rimeligvis i denne
gard, da kronens part helt til i 1620 kun var 2 sp. 1 øre. Fra
den tid er odelsparten forsvunnet og kronens part opføres i 1630-
årene med 4 spand.
I 1633 bygslet Oluf Bårdsen «4 sp. i Houg, som hans fader
Bård Houg og hans moder Marit Andersdatter for ham velvillig
har opladt». Bygselsummen var 60 rdl. Jon levet ikke lenge;
allerede i 1638 er der «sted og fest Åge Jonsen 4 sp. i Houg, som
Oluf fradøde, hvis hustru han egtet». Denne gang var bygsel
summen 64 rdl. Åge Jonsen var i en årrekke bygdens lensmann.
I 1664 kjøpte han gården. Han eiet foruten Haug mere jordegods
i bygden.
Besetningen var i 1657 7 hester, 30 klavebundne, 10 geiter, 20

----
244 Bind III
---
sauer og 5 svin. I kvegskattmanntallet står Åge Haug dette år
som bygdens næststørste skattyder med 3 rdl. 2 ort 5 sk. i skatt.
Ved matrikuleringen i 1669 opføres: tiende 4 tdr. bygg og 6
tdr. havre, leding 3 rdl. 16 sk. og småtiende 3 ort 8 sk. «Findes
hommelhauge och hustømmer», heter det. Skylden blev sått til
3 sp. 1 øre, og denne skyld kom den til å beholde.
Lensmann Åge Haug døde i 1671 (skifte efter ham avholdtes
22.-23. august 1671). Boet var fallitt. Arvingene gav under
4. mai 1671 avkall til fogd Bing på alt hans efterlatte gods, som
ovenfor nevnt.
Vicepastor Peder Juels enke, Elsebe, har så brukt gården og
derpå kapellanen Jakob Jakobsen Lund, som blev gift med henne.
Lund døde i 1600. 1 den tid, han brukte Haug, lot han opføre
endel nye hus på gården. Det er i 1690 fait lagtingsdom i en sak
mellem ham og gårdens eier, Jens Bing. Denne dom går ut på,
at de hus, hr. Jakob har bygget op på øde tomt på Haug, skal
komme til frådrag i avgiften.
Som kapellan var Juel fritatt for de ordinære skatter av går
den undtagen leding. I den siste tid hadde Haugslien vært fra
skilt og særlig bortbygslet; ti det heter, at Elsebe sal. Jakob Lunds
har fått bygselbrev 8. februar, tgl. 12. oktober 1693, på «Lien 12
mkl. landskyld til lektoratet i Trondhjem, som Anders Lie bebor,
for hans ringe tilstand og vilkår sin bøxelseddel fra sig givet».
Som ovenfor nevnt kjøpte vicepastor Tomas Scheen gården,
som han i 1698 skjøtet til kapellanen, Tomas Jenssen Collin.
Denne bodde på Haug også efter at han var blitt vicepastor og
døde der i 1747. Der blev et par ganger av Jens Bings arvinger
forsøkt å gjøre odelskrav gjeldende, uten at det dog førte til noget.
Haug var i Collins tid visstnok bygdens best drevne gard.
Under krigen i 1718 led presten et betydelig tap, som han opgir
under ett for Haug og prestegården således:
Fortæring af Wiin, Brendewiin, øll, Brød,
Mad, Lyfi og andet for Generalen og hans
Svite udj 11 dage, udj det ringeste 11 » — » »


----
245 Bind III
---
Borttaget 1 Ulfsblack Hest 24 rdl. — ort — sk.
1 Sort brun gelck 16 » — » — »
1 ung brun Hest 6 » — » — »
1 Handklæde 3 » — •»
4 Nye Sæcke a3O sk 1 » 1 » — »
Det Helsinge Regiment udtærsket og borttog
12 td. byg 24 » — » — »
uldwoxne a 10 ort 12 » 2 » — »
24 » — » — »
5 fuldwoxne Qviger a 10 ort
2 Skiut, twibetz Greye og 1 Nye Høeslæde . . 10 » — » — »
Ofver alt borttaget og forødt ofuer 60 læß Høe 30 » — » — »
Det Nyelanske Regiment 1 stor Slagt 0xe.... 6 » — » — »
1 Kue 3 » — » — »
noch borttaget 3 Kiør Grejer af Werdie .... 1 » — » — »
Paa Præstegaarden af det Nylandske taget en
ung sort Hest som de med deres Kløw
Sprengde at den dereffter døde af Wærdj 9 » — » — »
borttaget af mine ud Enge Høe 30 Læs .... 15 » — » — »
og paa Præstegaarden forødt over 10 læß Høe 5 » — »■ — »
Foruden det Jeg maate Ideligen tåge imod
de Swenske Officier naar de komer til
Præstegaarden har maate skaffe huad der
begiertes af Wiin, Brendewiin, 011 Brød,
Ædicke, og andet til underholdning, som
iche er betalt ower 20 »
» — »
Noch paa Houg opbrent Skiegaarden, og Hiel-
de udj Hußene for 4 » — » — »
og Paa Præstegaarden borttaget 3 gode greyer 1 » — » — »
og min Sadel med tilbehøring 2 » — » — »
Ruineret, 1 Gierde som kand igien repareris for 1 » — » — »
Bortbaaret af mit Hafrestaal ofver 10 Læß
Hafre 10 » — » — »
Sumarum udj alt 266 rdl. 2 ort
Derimod af det Aabolæhnske Cavalleriet bekomet 14 Caroliner
af det Nylæhnske — 9 Caroliner
af det Helsingske Regiment 37 34 Caroliner
og af General Zøge, iche meer end — 11 Caroliner.
Summa udj alt bekommen 7134 Carolin.
Ved matrikuleringen i 1723 oplyses, at gården hadde 3 hus-
menn, hvorav den ene sådde 1 vog, de to andre hver 34. Den op-
gives å ha skog til brenneved, seter 3 mil fra gården i fjellet og
betegnes som måtelig lettvunnen og kornviss. Utseden var 1 vog
rug, 5 tdr. blandkorn, 22 tdr. havre og 1 vog grå erter, avlingen
100 lass vollhøi og 20 lass ekerhøi og besetningen 7 hester, 20
kyr, 16 ungnaut, 16 sauer og 10 geiter. Tienden blev sått til 1
Hi

----
246 Bind III
---
skjeppe rug, 3 tdr. blandkorn, 6 tdr. havre, 1 bpd. erter og 1 bpd
-16 mk. ost. Skylden blev foreslått forhøiet med et helt spand, og
det tilføies, at «denne gard burde well høiere, end andført er, værit
anseet, i henseende til dens aufling, men som ved dend udj rin
geste maader ej findes leilighed til andet brug og fortieneste, kan
dend ej anderledes ansees».
Collin har utvilsomt vært en for sin tid dyktig bruker, som
både har forsynet gården med nye hus og forbedret jordveien be
tydelig. Sine husmenn har han holdt skarpt øie med. Det viser
en sak, han i 1742 hadde med sin husmann, Ole Holmen, som
hadde solgt avlingen av plassen uten først å tilby husbonden den,
hvilket ikke var tillatt. Ole påstod, han hadde tilbudt presten den
3 ganger, men kunde ikke bevise det, hvorfor retten fant salget
«hel dristig af en husmand gjort», og idømte både ham og kjø
peren bot.
Tomas Collin var tre ganger gift. Hans tredie hustru var Cecilie
Lobes, som overlevet ham; men som han ikke hadde nogen barn
med. Efter Collins død blev der oprettet skiftekontrakt mellem fru
Cecilie og kaptein Mads Schrøder, som var gift med Collins datter
av annet ekteskap og med henne hadde sønnen Lambert og 6 døtre.
Ifølge denne kontrakt, som er oprettet 29. juni 1747 og tgl. 2. juni
1749, beholdt fru Cecilie gården Haug efter en takst av 1300 rdl.
mot å betale Schrøder 600 rdl., som hun lånte av Henrik Angell
mot pant i Haug med hus og mur- og nagelfaste innretninger,
hvoriblandt 10 jernkakelovner. Hun innfridde senere dette lån ved
å opta et nytt av kaptein Casper Reinholt Zlegler, til hvem hun
også (antagelig i 1752) har overgitt gårdens drift mot å nyte op
hold hos ham. Nogen tinglest kontrakt herom finnes ikke.
Ziegler hadde først vært sersjant, blev fenrik i 1. Oplandske
nasjonale infanteriregiment 1743, sekondløitnant samme år, sur
numerær sekondløitnant i 2. Trondhjemske nasjonale infanterireg.
1745, virkelig fenrik 1747, premierløitnant samme år, forsatt til
1. T.hjemske nasjonale infanterireg. 1752 (og er formodentlig da
kommet til Haug), titulær kaptein 1757.
Med denne Ziegler oprettet fru Collin gjensidig testamente
25. juni 1753, konfirmert 24. august s. å. Hvad dette har gått ut
på, kjennes ikke; men det foranlediget iallfall, at fenrik Lambert
Schrøder 4. mars 1754 lyste odelsrett til Haug. (Faren, Mats
Schrøder, var død i 1750).
Imidlertid har det nok ikke varet lenge, før Ziegler og fru
Collin røk uklar både om gårdens bruk og hennes underhold, og
der utspant sig en sak mellem dem, som blev behandlet for en
kongelig komisjon, der fastsatte, både hvorledes der skulde for

----
247 Bind III
---
holdes med gården, og hvad Ziegler skulde ha med videre. Denne
dom blev av fru Collin appellert til Overhofretten.
For å komme sig ut av forpliktelsene til Ziegler pantsatte hun
i 1763 gården til Eilert Rosenvinge, sogneprest til Frosta, for et
lån på 1000 rdl. «til at indfri Zieglers obligation 600 rdl. med
resterende renter, dels til hoinodvendige behovende klæder og
andet nogenlunde min stand og nodtorftighed gemæss». Ziegler
protesterte mot denne obligasjons gyldighet som stridende mot
den mellem ham og fru Collin oprettede overenskomst.
Imidlertid hadde Lambert Schroder gjort skritt til å inntale
sin odelsrett ved prosess, hvorefter fru Cecilie ved skjote av 27.
mai, tgl. 15. august 1763, overdrog gården til denne for 1300 rdl.
Ziegler protesterte også mot dette salg og nektet å flytte, hvilket
igjen førte til, at Schrøder saksøkte dem begge til fravikelse av
gården, hvorefter han endelig kom i besiddelse av den.
Lambert Schrøder har visst aldri brukt Haug, idet han hele
tiden var officer ved 3. T.hjemske regiment og døde som premier
loitnant ved dette på Eide i Fosen i 1783. Da regimentet var op
hevet (1767 til 1769) og han seiv sått på vartpenger, hadde han
allerede ved skjote av 6. juni 1766, tgl. 20. februar 1767, solgt
gården til oberstløitnant Lorents Didrlk Kluver på Bjartnes for
2600 rdl. Husene, som vel for det meste var opført fra nytt av
Collin, var nu temmelig forfalne: Ved en besiktigelse, som Kluver
lot avholde i 1766, nevnes ialt 12 bygninger, hvorav de fleste var
mer eller mindre skrøpelige: I våningshuset var gulvene delvis
utslitt og gulvbjelkene råtne, stallen var aldeles brøstfeldig, uten
bordklædning og takløs, fjøset råttent til hjelden, låven uten bord
klædning, stabburet likeså, småfefjøset helt brøstfeldig, stabburet
1 gården uten bordklædning og med dårlig tak, borgstuen måtte
ha nytt gulv, tak og delvis bordklædning, bryggerhuset med et
skjul til kjøretøi ganske brøstfeldig, vedskjulet aldeles forfallent,
2 høiboder måtte repareres; dessuten var gjerdene meget brøst
feldige.
Ved skjøte i 1782 efter oberstløitnant Kliivers enke, Selle Marie,
tilfalt Haug sønnen, løltnant (senere major) Lorents Didrik Kliiver,
og denne utstykket så gården i 10 deler, som blev skyldsatt 23.
september 1783 og solgt ved skjøter av 12. oktober s. å., tgl. 21.
februar 1784, således:
1. Holmsveet, 1 øre 16 mkl. solgtes til fogd Arnet for 640 rdl.
2. tiaugslien, 20 mkl. (hvorav 12 — den tidligere lektorats
part — tilhørte Stiklestad kirke) til Ole Anderssen Skyds
skaffer for 320 rdl.
3. Holmen, 20 mkl., til Anfin Olsen Færgestuen for 320 rdl.
4. Svedjan, 20 mkl., til Ole Olsen for 320 rdl.

----
248 Bind III
---
5. Bredakeren, 20 mkl., til Sevald Jonsen Landstad for 320 rdl.
6. Sissellien, 20 mkl., til Anders Bastlansen for 320 rdl.
7. Bursakeren, 20 mkl., til Ole Wilmann på Forbregd for 320
rdl.
8. Gabrielshof, 20 mkl., til Ingebrigt Siv ertsen for 320 rdl.
9. Sørpen eller Slottet, 20 mkl., til Erik Hanssen Gastad for
320 rdl.
10. Haug, 1 ore 16 mkl., en gårdpart, som blev underlagt Bjart
nes tillikemed skogstrekningen Garden.
Den utstykning av jorden, som Kliiver således foretok, synes
å være skjedd for tidlig. Det ser ut til at opsitterne ikke har hatt
lett for å klare sig på disse efter datidens forhold små eiendommer,
som derfor i den folgende tid kom til å gå hyppig fra hand til
hand. 

1 HOLMSVEET gårdsnr. 24

Holmsveet på Stiklestad år 1929 
Holmsveet sondre, gårdsnr. 24, bruksnr. 2. Skyld 2 dal. 4 ort
4 sk. 1907: mk. 4,94.
Holmsveet nordre, gårdsnr. 24, bruksnr. 3. Skyld 2 dal. 4 ort
6 sk. 1907: mk. 2,11.
Holmsveet vestre, gårdsnr. 24, bruksnr. 5. Skyld 1 dal. 3 ort
4 sk., i 1907: mk. 2,83.
Holmsveet, som i 1783 var solgt til fogd Arnet, blev av denne
i 1787 solgt for 650 rdl. til Ole Anderssen, skysskaffer på Øren,
som også eiet Haugslien. Ole dode året efter, og ved auksjon 21.
oktober 1788 blev Holmsveet solgt til jomfru Ulrika Arnet og
hennes svoger Åge Hagen for 652 rdl. S kjøte tgl. 23. februar
1789. I 1801 sees gården å være delt i to, hvorav jomfru Arnet
brukte den ene part (Nordre Holmsveet) og broren (da avskjediget
fogd) Arnt Kristofer Arnet den annen (Søndre H.). Ved takst
forretning av 6. august 1801 blev de to parter verdsatt til hen
holdsvis 800 og 600 rdl.
Jomfru Arnet solgte i 1801 Holmsveet nordre til Jørgen Jo
hansen Solberg for 1000 rdl. med forpliktelse til å yde henne kår.
Fra ham blev den igjen solgt ved auksjon 31. mars 1806 til
regimentskvartermester Peter Ludvig Sylow for 1000 rdl., og ved
auksjon i dennes dødsbo solgtes den sammen med Haugslien og
Stavlunden den 21. april 1819 til amtmann Elster. Kjøpesummen
for Holmsveet var 625 spdl. (Skjøte 1. febr., tgl. 3. april 1823).
Holmsveet søndre blev av fogd Arnet i 1812 solgt til Jon Olsen
By for 4000 rbdl.
Amtmann hlster solgte ved auksjon 9. april 1822 Holmsveet
nordre og Haugslien samlet til et bruk for 1203 spdl. til Tore
Eriksen Vulliim, som i 1819 hadde kjøpt Holmsveet søndre av Jon

----
249 Bind III
---
Olsen By for 1200 spdl. Tore eiet således nu både Haugslien og
hele Holmsveet. Haugslien solgte han imidlertid allerede i 1823
til Rasmus Tør r issen.
Tore har ikke vært synderlig godt okonomisk situert. Der av
holdtes samfrendeskifte eiter ham 20. juli 1825, og i en sak, som
utspant sig på grunn av en senere opdukket fordring på 50 spdl.
Holmsveet søndre, sett fra nordvest 1929.
Fot. H. Anderson.
oplyses, at hvis denne var innkommet ved skiftet, vilde boet vært
fallitt.
Tores enke, Maren Andersdatter, blev gift med Anders Kri
stensen Berg, fra hvem hun blev separert i 1832. Ved auksjon i
separasjonsboet 7. april 1832 blev Holmsveet sondre og nordre
solgt for 1350 spdl. til landhandler Johannes Groth Monrad, som
fikk skjote 17. desember 1836, tgl. 6. april 1837.
I 1835 var besetningen på Holmsveet sondre 1 hest, 4 storfe,
8 sauer, 4 geiter og 1 svin og utseden K td. rug, 1 td. bygg, 8
tdr. havre og 6 tdr. poteter. På Holmsveet nordre foddes 1 hest,
4 storfe, 8 sauer og 1 svin og såddes X A td. bygg, 6 tdr. havre
og 6 tdr. poteter.
Ved skjote av 10. desember 1837, tgl. 6. april 1838, solgte
Monrad Holmsveet sondre til kirkesanger Aagaard for 000 spdl.
Ved en takst, denne lot avholde over gården i 1842, blev den
verdsatt til 1000 spdl., hvorav 300 for husene. Den opgis da å
kunne fø 2 hester, 6 —7 kyr og 20 småfe og å ha en utsed av


----
250 Bind III
---
10—11 tdr. korn og 10 tdr. poteter. Kornet gav 6 fold, potetene
10; der var ingen skog.
Ved Monrads skjote til Aagaard på Holmsveet sondre tilstod
han ham havning for 1 hest og 1 ku i den til gården horende
havnegang.
Senere har Aagaard også erhvervet Holmsveet nordre, som så
organist Sehm har overtatt efter ham. Riktignok finnes ingen
tinglest hjemmel på Holmsveet nordre hverken for Aagaard eller
Sehm; men den siste har under 4. april, tgl. 18. august 1863,
forpliktet sig til kårydeise av gården til Anne Aagaard; og i folke
tellingen av 1865 står Sehm som eier av «Holmsveet begge».
Jorgen Kristian Aagaard var sonn av Ole Torbersen Aagaard
på Stiklestad vestre (altså sonnesonn av Torber Klokker) og Mar
grete Jorgensdatter Lund, kokkepike hos major Kliiver på Bjartnes.
Det har om henne vært påstått, at hun var prestedatter; men det
har ikke kunnet konstateres. Jørgen Aagaard var født i 1804,
blev opdratt hos prost Brandt, var lærer og kirkesanger i Verdal i
22 år og druknet i Verdalselven i 1853. Han var gift med Anna
Iversdatter Østgård, som levde til 1887.
Besetningen på Holmsveet var i 1865 3 hester, 6 storfe, 14
sauer og 4 svin og utseden 2 tdr. bygg, 16 tdr. havre og 18 tdr.
poteter.
I 1867 blev organist Sehms bo efter hans eget forlangende tatt
under behandling som konkursbo, og Holmsveet sondre blev da
ved auksjon solgt for 400 spdl. til Anne Aagaard, som fikk skjote
28. april, tgl. 3. mai 1870. Han solgte den igjen for 970 spdl. til
Martin Eriksen Svinhammer. (Skjote 10., tgl. 16. mai 1873).
I 1875 hadde Holmsveet søndre en besetning på 1 hest, 3 kyr,
2 ungnaut og kalver, 9 sauer og lam og 3 svin og griser og en
utsed av 1 td. bygg, 7 tdr. havre, 24 skålpd. gressfrø og 12 tdr.
poteter.
Martin Holmsveet solgte gården ved skjote av 17. mars, tgl.
2. april 1879, til sin svoger, sersjant Sefanias Jakobsen Stiklestad,
for 7000 kr. Sefanias hadde den kun i 4 år, idet han ved skjote
av 9. mars, tgl. 13. april 1883, solgte den til lensmann Wessel.
Senere eiere har været: Standardjunker Th. Wisth, Austad,
Sevald Valstad, Steffen Johansen og J. M. Lyngås, som nu eier
gården.
HOLMSVEET NORDRE
Ved auksjonen i Sivert Sehms konkursbo blev gården solgt for
700 spdl. til Adam David Jelstrup, som fikk skjote 11., tgl. 17.
januar 1872. Jelstrup eiet også Haugsholmen, og opgavene over
besetning og utsed i 1875 er opfort for disse to gårder under ett.
Ved skjote av 12., tgl. 17. september 1889 solgte Jelstrup gårdene
til Nelias Pedersen Hynne for 10 200 kr., hvori losøre for 1200 kr.

----
251 Bind III
---
Fr as kilte par ter:
Holmsveet vestre, gårdsnr. 24, bruksnr. 5, blev skilt fra Holm
sveet nordre ved forretning av 11., tgl. 13. oktober 1876, skyldsatt
for 1 dal. 3 ort 4 sk. (rev. mk. 2,83) og ved skjote av 19. januar,
tgl. 13. februar 1880, av A. D. Jelstrup solgt for 2000 kr. til
Oline Kinberg, som ved skjote av 11., tgl. 12. juni 1885, overdrog
eiendommen for samme pris til sonnen, Oluf Kinberg.
De senere eiere er: /. Skavhaug, Utset, Olaus Lyng og Johan
Stiklestad, som eier gården nu.

2. HAUGSLIEN  Gårdsnr. 24, bruksnr. 4.

Haugslia øst for Øra1919 
Haugslien var i 1783 skyldsatt for 20 mkl., hvorav landskyld
til Stiklestad kirke av 12 mkl. Fra 1836 var skylden 2 dal. 4 ort
6 sk. Som for nevnt må den i eldre tid ha vært en særskilt gard;
fra slutten av 1600-årene har den vært husmannsplass under
Haug.
Kliiver solgte den i 1783 for 320 rdl. til Ole Anderssen Skyds
skaffer på Øren. Ole kjøpte dessuten i 1787 Holmsveet. Ved hans
død blev Holmsveet solgt til jomfru Arnet og Åge Hagen, og
Haugslien blev på skifteauksjonen 21. oktober 1788 solgt for 336
rdl. til prokurator Meldahl. (Skjote 20., tgl. 21. februar 1789).
Ved skiftet efter Ole, som bodde på Øren, hvor han eiet egne
hus, oplyses, at der på boets eiendommer Holmsveet og Haugslien
var utsådd 2 X A td. bygg og 5 tdr. havre. Der registrertes 4 hester
og 1 foll, 5 kyr og 5 ungnaut. Med husene på Øren, som solgtes
for 30 rdl., blev beholdningen 78 rdl. 19 sk.
På Haugslien var i 1796 ikke andre hus enn en låve, som
Meldahl hadde opført. Der avledes dengang måskje 10 —12 lass
høi og såddes et par tønder korn, heter det.
Ved skjote av 20. januar, tgl. 21. februar 1800, solgte Mel
dahl gården for 999 rdl. til Andreas Olsen Holmsveet, som i 1803
overdrog den til regimentskvartermester Sylow for 1250 rdl.
(Skjote 20. juli, tgl. 16. august). På skifteauksjonen efter denne
21. april 1819 blev den solgt til amtmann Elster for 625 spdl.
sammen med Holmsveet nordre og Stavlunden. Elster solgte den
igjen ved auksjon 9. april 1822 tillikemed Holmsveet, med hvilken
den utgjorde ett bruk, til Tore Eriksen Vullum for tilsammen
1203 spdl. (Skjote 12. mars, tgl. 3. april 1823).
Ved skjote av 12. mars, tgl. 3. april 1823, overdrog Tore
Vullum Haugslien for 700 spdl. til Rasmus Tørr issen Lien, som
samme år solgte den til proprietær Klaus Holst på Gjørv, Inderøy,
for samme pris. Skjøte 29. august, tgl. 7. november 1823. Holst

----
252 Bind III
---
hadde så gården til i 1834; da overdrog han den ved skjøte av
3. mai, tgl. 6. juni, til Martinus Moe for 800 spdl.
Gården hadde i 1835 en besetning på 1 hest, 4 storfe, 8 sauer,
4 geiter og 1 svin og en utsed av l A td. bygg, 8 tdr. havre og
6 tdr. poteter.
I 1865 var besetningen 1 hest, 4 storfe, 10 sauer og 1 svin og
1
Haugslien, sett fra syd 1919.
Fot. E. Musum.
utseden 1 td. bygg, 8 tdr. havre og 8 tdr. poteter. Der var ingen
husmannsplass. Martinus Moe kjøpte Østvold og Gudmundhus
vestre og slo disse gårder sammen med Haugslien.
I 1875 var besetningen på denne samlede eiendom 4 hester
over og 1 under 3 år, 17 kyr, 4 ungnaut og kalver, 32 sauer og>
lam, 9 geiter og kidd og 7 svin og griser og utseden Vi td. rug,
3 tdr. bygg, 25 tdr. havre, 18 skålpd. gressfrø, 25 tdr. poteter
og 1 K mål til andre rotfrukter. Sønnen Peder Moe hadde da
delvis overtatt gårdens bruk og eiet det meste av besetningen,
men først efter Martinus Moes død fikk han skjøte på Haugslien
med Østvold og Gudmundhus vestre av enken og arvingene for
18,000 kr. og kår. Skjøtet er dat. og tgl. 15. august 1877.
Peder Moe hadde gården til sin død i 1904, derefter enken
Marie fra 1904—07 og så Ole Rostad 1907—26, da Aksel For
berg overtok den. Han eier den fremdeles; men Ole Rostad bebor
og bruker den.
Av det tidligere Østvold er det frasolgt ikke så lite av tomter
nede på Verdalsøren, likesom det i de senere år er frasolgt et
par parseller, som er lagt til andre bruk.


----
253
----

3. HOLMEN  Gårdsnr. 24, bruksnr. 1.

Skyld 20 mkl., fra 1836 2 dal. 3 ort 13 sk., i 1007 mk. 4,00.
Gården blev i 1783 utskilt av Haug og solgt til Anfin Olsen
Færgestuen for 320 rdl. Han dode i 1799, og på skiftet efter ham
registrertes en besetning på 3 kyr, 4 ungnaut, 8 geiter og 1 svin.
Holmen, sett fra nordvest 1929. Fot. H. Anderson.
Utseden var 1 td. bygg og 8 tdr. havre. Husene bestod av 1
dagligkammer med overværelser og kjøkken, en bryggerstue med
innredning nemlig en innmuret tørkehylle, en innrettet malt
tørking og 1 grøtstensovn, fjøs, hestestall, låve med 2 kornrum,
stabbur og vedskjul, takst på hele gården 600 rdl., hvorav husene
120. På eiendommen var en panteheftelse til Kliiver på 300 rdl.,
hvorfor denne forlangte sig gården utlagt for 320 rdl., hvilket dog
ikke blev innrømmet. Boets aktiva blev 725 rdl. 2 ort 20 sk. og
beholdningen 338 rdl. 1 ort 12 sk.
Enken, Guru Larsdatter, blev i 1812 gift med Tomas Johansen
Solberg, som så hadde gården til Gurus død i 1827. På skiftet efter
henne registrertes 1 hest, 2 kyr og 4 sauer. Gården blev ved 3die
gangs auksjon den 8. september 1828 solgt til Ole Jonsen Myr en
av Børsa for 401 spdl. 2 ort 12 sk. (skjøte 18. juli, tgl. 14. august
1829), løsøret solgtes for 134 spdl. 1 ort 8 sk.; men der var megen
gjeld, så beholdningen blev bare 121 spdl. 2 ort.
Ole hadde ikke gården lenge: I 1835 blev den efter rekvisisjon
av Martinus Moe ved auksjon 16. oktober solgt til lensmann Rygh


----
254 Bind III
---
for 553 spdl. (Skjote 5., tgl. 6. februar 1836). I 1835 hadde den
en besetning på 1 hest, 4 storfe, 6 sauer og 1 svin og en utsed
av Va td. rug, X> td. bygg, 6 tdr. havre og 4 tdr. poteter
Ved skjote av 18. januar, tgl. 5. februar 1845, solgte Rygh
gården for 500 spdl. til Ole Estensen Bjartnes eller Øiås. Allerede
året efter overdrog denne den for samme pris til organist Siv ert
Sehm, som fikk skjote 16., tgl. 18. august 1847.
Ved skjote av 30. april, tgl. 2. mai 1872, solgte Sehm gården
for 1650 spdl. iil Adam David Jelstrup av Skogn. Som for nevnt
kjopte denne i 1872 også Holmsveet nordre.
I 1865 hadde gården en besetning på 2 hester, 3 storfe, 2
sauer og 1 svin, og utseden var X> td. bygg, 5 tdr. havre og 7!
tdr. poteter.
Besetningen i 1875 var på den samlede eiendom Haugsholmen
og Holmsveet nordre 3 hester over og 1 under 3 år, 7 kyr, 2 ung
naut og 2 svin og utseden 1 % td. bygg, 12 tdr. havre, 54 skålpd.
gressfro og 6 tdr. poteter. Gårdene hadde ingen husmannsplass.
Ved skjote av 12., tgl. 17. september 1889, solgte Jelstrup
gårdene til Nelius Pedersen Hynne for 10 200 kr., deri medregnet
losore for 1200 kr.

4. SVEDJAN  Gårdsnr. 24, bruksnr. 10.


Svedjan ved Haug 1961 
Skyld 20 mkl, fra 1836 2 dal. 4 ort 4 sk., i 1907 mk. 5,29,
blev i 1783 utskilt av Haug og solgt til Ole Olsen for 320 rdl. Ole
overdrog den ved skjote av 1. oktober, tgl. 7. desember 1803, for
1300 rdl. og et lite kår til Johannes Ellingsen. Efter dennes dod
brukte hans eneste sonn, Ole Johannessen, den sammen med sin
mor, Beret Olsdatter, som sått i uskiftet bo. Ved en takstforretning
i 1805 oplyses, at utseden er 12 tdr. havre og IH td. bygg og
avlingen 60 tdr. havre og 9—lo tdr. bygg samt 20 lass hoi. Der
kunde fodes 1 å 2 hester, 6—7 kvr og 11 —12 småfe. Taksten
lod på 1100 rdl.
Da Ole dede i 1820 uten å ha fått sig gården overdratt, blev
det hele bo skiftet mellem Beret på den ene side og Oles enke og
barn på den annen. Gården blev ved denne leilighet verdsatt til
400 spdl. Boets beholdning var 368 spdl. 3 ort 16 sk. Den regi
strerte besetning var 2 hester, 1 ku, 2 ungnaut, 4 sauer, 1 geit
og 1 svin.
Beret sees i 1822 å ha overdratt sine 1% mkl. i gården for 100
spdl. til Baro Tomassen Skrove, som blev gift med Ole Johannes
sens enke, Karen Larsdatter. Baro utløste efterhvert de øvrige
arvinger.

----
255 Bind III
---
I 1835 var besetningen 1 hest, 3 storfe, 8 sauer og 1 svin og
utseden K td. rug, % td. bygg, 7 tdr. havre og 3 tdr. poteter.
Ved skjøte efter Baro i 1846 oplyses, at utseden da var X> td.
bygg, 6 tdr. havre og 5 tdr. poteter og at kornet gav 5 —6 fold,
potetene 7 —B. Besetningen var 1 hest, 4 storfe og 10 småfe.
Gården blev verdsatt til 600 spdl., hvorved aktiva kom op i 746
spdl. 11 sk. og beholdningen 600 spdl. 2 ort 20 sk. Det var ved
kommendes ønske, at gården skulde utlegges til den eldste sønn,
Tore Barosen; men at enken skulde beholde bruksretten, sålenge
hun ønsket, og siden få kår. Tore fikk hjemmel på den, dat. og
tgl. 19. august 1846.
I 1865 eiedes gården av skomaker Hans Hanssen fra Holt
ålen, som ikke kan sees å ha fått nogen tinglest hjemmel på den.
Den hadde da en besetning på 1 hest, 4 storfe, 6 sauer og 1 svin,
og utseden var Vs td. rug, 3 A td. bygg, 6 tdr. havre og 8 tdr.
poteter.
I 1875 var besetningen 1 hest, 4 kyr, 1 ungnaut, 7 sauer og
lam og 2 svin og utseden % td. rug, % td. bygg, 7 tdr. havre,
% td. havre til grønnfor, 7 tdr. poteter og Vs mål til andre rot
frukter. På 1 husmannsplass såddes % td. bygg og 1 td. poteter.
Ved skjøte av 5. april, tgl. 15. august 1888, overdrog Hans
gården til Oline Hansdatter for 1000 kr. (hvori løsøre for 500)
og kår av årlig verdi 100 kr.
5. BREDAKEREN
Gammel skyld 20 mkl, fra 1836 2 dal. 3 ort 13 sk., blev i
1783 utskilt av Haug og solgt til Sevald Jonsen Landstad for 320
rdl. Han hadde den til 1798; da var han flyttet til Lennes og
skjøtet da gården tilbake til Kliiver for samme pris. (Skjøte 2.
januar, tgl. 13. mars 1798).
Ved skjøte, utstedt og tinglest samme dag, solgte Kliiver gården
til Lars Olsen Haugen for 520 rdl. Dennes datter Marit blev gift
med Peder Lagesen. I 1807 lyste Sevald Jonsen, som nu var på
Eggen i Skogn, odelsrett til Bredakeren på sønnen Oles vegne;
men det blev ingen innløsning av.
På skifte i 1812 efter Peder Lagesens annen hustru, Marit
Larsdatter, er registrert en besetning på 2 hester, 2 kyr, 2 ungnaut,
6 geiter og 8 sauer. Gården blev taksert til 1500 rdl. og løsøret
til 748 rdl. 3 ort 2 sk., hvorved boets beholdning blev 1607 rdl.
3 ort 6 sk.
Ved skjøte av 15., tgl. 16. august 1834 solgte Peder Lagesen
gården til Lasse Johannessen Baglo for 550 spdl. og et temmelig
betydelig kår for en så liten eiendom, nemlig 6 tdr. havre, 2 tdr.
é

----
256 Bind III
---
bygg, for til 1 ku og 4 småfe, 2 mål gjødslet potetland samt jord
til 12 mk. linfro.
I 1835 var besetningen 1 hest, 3 storfe, 8 sauer og 1 svin og
utseden 1 td. bygg, 7 tdr. havre og 4 tdr. poteter.
Lasse blev der ikke lenger enn til 1838, da han ved skjøte
av 18. mars, tgl. 5. april, solgte gården til lensmann Rygh, som
i 1836 hadde kjopt Slottet og senere kjøpte Bursakeren og Sissel
lien. Således blev den slått sammen med disse eiendommer til det
nuværende Haug ostre. (Se Slottet).
6. SISSELLIEN
Gården er rimeligvis opkalt efter Cecilie Collin (fru Sissel).
Den blev i 1783 utskilt av Haug, skyldsatt for 20 mkl. (fra 1836
2 dal. 2 ort 21 sk.) og solgt til Anders Bastlansen for 320 rdl.
Fra denne gikk den over til Peder Svendsen Aspds av Røros, som
kjøpte den i 1799, men døde nogen uker efter, at han var kommet
dit. På skifteauksjon efter denne 14. mai 1799 blev gården solgt
for 771 rdl. til Sør en Anderssen Jersin. (Skjøte 25. juli, tgl. 16.
august 1799). Ved en takstforretning straks efter blev den verd
satt til 700 rdl.
Ved skjote av 15., tgl. 16. august 1806 solgte Jersin gården
til Johannes Olsen Sanden for 1100 rdl. Johannes blev på gården
en lang årrekke og er vel død der.
I 1835 var besetningen 1 hest, 3 kyr, 8 sauer og 3 geiter og
utseden K td. rug, 1 td. bygg, 7 tdr. havre og 3 tdr. poteter.
Lars Bjartnes fikk auksjonsskjøte på gården 9. juli 1845, tgl.
11. februar 1846, for 504 spdl. Han overdrog den ved skjøte
av 11. februar 1846, tgl. s. <±, til lensmann Rygh, hvorved den
blev sammenføiet med Slottet og flere bruk til det nuværende
Haug østre. (Se Slottet).
7. BURSAKEREN
(Nu en del av Haug østre).

8. GABRIELSHOF, nu HAUG VESTRE  Gårdsnr. 24, bruksnr. 6.

Begge er utskilt av Haug i 1783 og skyldsatt for 20 mkl. I
1836 dreves de under ett og fikk da tilsammen en skyld av 5
dal 3 ort 7 sk.
Gabrielshof blev i 1783 solgt for 320 rdl. til Ingebrigt Sivert
sen og Bursakeren for samme pris til vaktmester Ole Jonsen Vill
mann på Forbregd. Ved skifte efter denne i 1799 tilfalt Burs
akeren sønnene, som under 5. november 1799, tgl. 21. februar
«

----
257 Bind III
---
1800 skjøtet den til Ole Sivertsen Skrove for 760 rdl. Ole over
drog den ved skjøte av 14. september, tgl. 5. november 1801, for
995 rdl. til Ingebrigt Sivertsen på Gabrielshof, hvorved disse to
eiendommene kom til å utgjore ett bruk. Det kalles i 1801 for
Haugshof.
Ved skifte i 1823 efter Ingebrigt Sivertsens hustru, Beret
Haug vestre, sett fra sydvest 1922. Fot. E. Musum.
Jonsdatter, registrertes 1 hest, 2 kyr og 6 sauer; gårdpartene blev
verdsatt, den ene til 600, den annen til 300 spdl. Boets aktiva blev
1020 spdl. 3 ort 16 sk.; men der var megen gjeld, så aktiva og
passiva gikk næsten op i op, beholdningen blev bare 32 spdl. 16 sk.
Ved skjøte av 6. februar 1828, tgl. s. d., overdrog Ingebrigt
gården til sin svigersønn, Peder Olsen, for 475 spdl. og tok selV
kår; men denne sum var ikke tilstrekkelig til å dekke heftelsene;
ti året efter sees Jelstrup å ha rekvirert eksekusjon hos Ingebrigt,
og ved auksjon 3. august 1829 blev Bursakeren med Gabrielshof
solgt til distriktslæge Hermann for 470 spdl. og kår av begge
parter. (Skjøte 28. januar, tgl. 2. april 1830).
I 1835 var besetningen på Bursakeren 1 hest, 4 storfe og 6
sauer og utseden 1 td. blandkorn, 8 tdr. havre og 6 tdr. poteter.
På Gabrielshof var besetningen 1 hest, 2 storfe, 1 sau og 1 svin
og utseden % td. bygg, 7K> tdr. havre og 4 tdr. poteter.
Efter Hermanns død blev eiendommene solgt ved auksjon,
Gabrielshof til landhandler Hegge for 800 spdl. og Bursakeren
til lensmann Rygh for 534 spdl. Hegges skjøte er tgl. 16. august
1848, Ryghs 6. februar 1849. Den 11,, tgl. 16. august 1848,


----
258 Bind III
---
jLr g- hefer nu ■— «•£ %&
Rygh hadde tidligere kjøpt Slottet, Bredakeren og Sissellien
sfottet) Cn g Sål6deS lnn l d6nne Samlede «endom (Se
Ved en takst over Gabrielshof i 1848 oplyses, at gården kunde
n s*s ' 7? y^°, g 16 Småfe ' og at utseden var 12 tdr. korn
og 8 tdr. poteter. Taksten lød på 1000 spdl
Andreas Hegge dode i 1853, og enken /tø/z<z overdrog da
garden til sønnen, Rudolf Hegge, ved skjøte av 12, tgl 13 oktbr
1854. Fra denne blev den solgt ved auksjon for 1700 spdl til
kirkesanger og poståpner Johannes Rygh, som fikk skjote'3l
oktober, tgl. 10. desember 1857.
Gården hadde i 1865 en besetning på 3 hester, 3 kyr oe 2
svin og en utsed av % td. bygg, 6 tdr. havre og 8 tdr. poteter
1 1875 var besetningen 2 hester, 5 kyr, 6 sauer og lam og 2 svin
og utseden 1 K tdr. bygg, 7 tdr. havre og 12 tdr. poteter, hvorhos
X' mal anvendtes til andre rotfrukter.
Ved skjøte av 6, tgl. 8. april 1881, overdrog Rygh gården til
sønnen Oluf; men siden hadde Johs. Rygh den igjen til 1898 I 7
ar var den så forpaktet til Karl Andreas Olsen Haga, som kjøpte
den i 1905 og har den fremdeles
9. SØRPEN ELLER SLOTTET
Det opnnnehge navn er formodentlig Slåtten; i 1718 var det
en husmann der. Eiendommen blev i 1783 utskilt av Haug skyld
sattfor 20 mkl. og under navnet Sørpen solgt for 320 rdl til
tnk Hanssen Gustad, som s. d. pantsatte den til Kliiver for 300
rdl. Han døde i 1797 uten å ha avbetalt noget av denne gjeld
og boet var fallitt. Enken, Gunhild Olsdatter, blev gift med Tomas
Olsen Langli, som således kom i besiddelse av eiendommen der
ved en takstforretning i 1800 blev verdsatt til 900 rdl
Ved salget til Erik i 1783 hadde Kliiver forbeholdt sig, at i
tilfelle av nytt salg skulde denne gårdpart overdrages eieren av
Bjartnes for 320 rdl. dansk courant. Ved skiftet efter Erik hadde
Gunhild gatt inn på, at den i skjøtet anførte klausul skulde ansees
opiylt ved et utlegg i skiftet, som skulde ha übetinget eiendomsrett
til følge istedenfor panteretten, som Kliiver hadde ifølge den av
Erik utstedte obligasjon. Da nu Gunhild var død, anla Kliiver sak
mot hennes siste mann, Tomas, og fikk ham i 1817 drevet fra
gården.

----
259 Bind III
---
Ved skifteauksjon efter Kliiver i 1821 blev gården solgt for 410
spdl. til Lorents Eriksen Moe og Gabriel Ølstøren, som delte den
mellem sig i 1831. Lorents Moes part blev samme år taksert for
300 spdl.
Ved skjote av 2. juni, tgl. 17. august 1836, solgte de den
samlet til lensmann Rygh for 700 spdl. Som ovenfor nevnt kjopte
Haug østre (Slottet), sett fra sydvest 1919.
Fot. E. Musum.
Rygh også Bredakeren i 1838, Sissellien i 1846 og Bursakeren i
1849 og drev disse eiendommer under ett bruk med Slottet som
bopel.
Besetningen på denne samlede eiendom var i 1865 3 hester,
14 storfe, 14 sauer og 1 svin og utseden % td. rug, 3 tdr. bygg,'
18 tdr. havre og 16 tdr. poteter. Under eiendommen lå 3 hus
mannsplasser, Slottemoen, Haugen og Gjærdet, med et samlet
husdyrhold av 3 kyr og 9 sauer, og utseden var % td. bygg, 3H
tdr. havre og 6 tdr. poteter.
Efter lensmann Ryghs død fikk enken bevilling av 6. mai, tgl.
3. juni 1868, til å sitte i uskiftet bo, og hun vedblev å drive går
den til sin død.
I 1875 var besetningen 2 hester over 3 år, 1 okse, 8 kyr, 3
ungnaut og kalver, 14 sauer og lam og 2 svin og utseden K td.
rug, 134 td. bygg, 16 tdr. havre og 20 tdr. poteter. Der var nu
1 husmannsplass, hvorpå føddes 1 ku, 4 sauer og 1 svin og
såddes % td. bygg, 1 % td. havre og 3 tdr. poteter.
Efter enkefru Ryghs død solgte arvingene den samlede eien-


----
260 Bind III
---
dom Slottet med Bredakeren, Bursakeren og Sissellien til Martin
Eriksen Holmsveet ved skjote av 12., tgl. 13. juni 1879, for en
kjopesum av 14 000 kr. Martin Eriksen overdrog igjen de sam
me eiendommer for 12 100 kr. til Mikal Ellevsen Lundskin ifl.
skjote av 23., tgl. 25. juni 1886.
Fra 17 august 1886 blev ovennevnte 4 bruk sammenfoiet i
panteregistret og matrikulen til ett nummer under navnet Haug
østre med skyld 8 dal. 9 sk. eller 16,20 mk. (i 1907 mk. 11.71).
Eiendommen kalles dog i daglig tale aldri annet enn Slottet.
Ved skjote av 20., tgl. 25. oktober 1892, solgte Mikal Lund
skin Haug ostre til sersjant Johan Marius Ellingsen Wisth for
8400 kr.
Er as kil te par ter:
Molde, gårdsnr. 24, bruksnr. 9, er fraskilt den samlede eiendom
Haug østre ved skyldsetningsforretning av 29. juni, tgl. 17. august
1886, og skyldsatffor 3 ort 17 sk. (rev. mk. 1,47).
Langåkeren, gårdsnr. 24, bruksnr. 7, er utskilt fra Bredakeren
ved skyldsetningsforretning av 6. november 1878, tgl. 12 august
1879, skyldsatt for 3 ort 8 sk. (ny skyld mk. 1,30) og av Martin
Eriksen solgt til postfører Oluf Rygh for 1440 kr. ved skjote av 6.,
tgl. 8. april 1881.
Bjerkan, gårdsnr. 24, bruksnr. 11, er også utskilt fra Bredakeren
og skyldsatt for 2 ort 22 sk. (mk. 1,14) den 10. november, tgl. 10.
desember ISBS. Mikal Ellevsen Lundskin solgte denne eiendom til
Lars Larssen Bjertnesvaldet for 1000 kr. ved skjote av 14., tgl. 18.
august 1886.
Bjerkaker, gårdsnr. 24, bruksnr. 12, er fraskilt Bredakeren sam
tidig med foregående, skyldsatt for 1 ort 15 sk. (mk. 0,64) og av
Mikal Lundskin solgt til Sefanias Johannessen ved skjøte av 17.,
tgl. 18. august 1886 for 615 kr.
Slåttamoen, gårdsnr. 24, bruksnr. 13, blev skilt fra Slottet ved
skyldsetningsforretning av 12., tgl. 13. august 1878, skyldsatt
for 3 ort 1 sk. (ny skyld mk. 1,29) og av enkefru Ryghs arvinger
solgt til Martin Jonassen for 800 kr. ved skjøte av 16., tgl. 17.
august 1881.
Kongsvold, gårdsnr. 24, bruksnr. 14, blev fraskilt Slottet og
skyldsatt for 3 ort 21 sk. (mk. 1,64) den 4. februar, tgl. 12. august
1885. Martin Eriksen Holmsveet beholdt denne eiendom, efterat
han hadde solgt hovedbolet til Mikal Lundskin. Da hans bo i
1888 blev tatt under skifterettens behandling som konkursbo, blev
Kongsvold ved auksjon solgt til datteren, Mette Kristine, for 1600
kr. (Skjøte dat. og tgl. 2. august 1889).
Omkring 1899 er av J. M. Wisth frasolgt: Nordheim, bruksnr.
16, Brubak, bruksnr. 17, og Slåtteli, bruksnr. 18.

----
261 Bind III
---
Lensmann Rygh og hans sønner.
Peder Strand Rygh var født på Lilleoren i Overhalla 7. au
gust 1800. Hans far var gårdbruker på Lilleoren, Ole Oautsen
Rygh (født på Rygg i Overhalla), og moren var dennes annen
hustru, Dorte Skjelbred.
Han tok norsk juridisk eksamen i 1826. Før han tok denne
var han fogdkontorist på Inderøy. I hans ennu bevarte attest av
27. mai 1825 fra fogd Hegge heter det om ham:
«Foreviseren heraf Peder Strand Rygh har i Bte Aar fra hans
16de til hans 24de Aar, tient paa mit Contor, og i denne Tid vist
en stræng moralsk Opførsel, samt en ualmindelig Bequemhed, til
med Flid, Conduite, Retskaffenhed og Duelighed at udføre alle
forefaldende Forretninger, hvilket han ved flere Gange i mit For
fald, som constitueret paa Tingreiser og andre justits Forretninger,
har havt Leilighed, at for Dagen lægge, til saavel sine Foresattes
som Undergivnes Tilfredshed; Sandheden heraf er mig en beha
gelig Pligt herved at bevidne».
Han må således være blitt fogdkontorist like efter sin konfir
masjon i 1815 og må ha vært særdeles dyktig, siden han altså
har vært konstituert som fogd, ennu før han efter datidens lovgiv
ning var personlig fullmyndig. Senere var han edsvoren fullmek
tig hos sorenskriver Klykken i Skogn, konstituert sorenskriver på
Inderøy og senere i Stjør- og Verdalen. Hans tjeneste som soren
skriverfullmektig og kst. sorenskriver vil fremgå av en likeledes
bevaret attest av 3. april 1831 fra amtmann Elster, der lyder
som følger:
«Sorenskriver Klykkens edsvorne Fuldmægtig, Examinatus
juris Peder Strand Rygh har, som constitueret sorenskriver be
styret Stør- og Værdals Sorenskriverembede, da det i 1829 var
ledigt. Ligeledes har han under Vacancen 1830 samt ved hans
Principals Nærværelse som Repræsentant ved det ordentlige
Storting 1827 og overordentlige Dito 1828 forestaaet Inderøens
Sorenskriverembede, i hvilke Stillinger han har udmærket sig ved
Duelighed, Flid og Nøiagtighed.
Som Fuldmægtig hos Foged Hegge og hos Sorenskriver Klyk
ken viste han og sjelden Færdighed i Udførelse af deres Embeds
forretninger og har han stedse fort et stille, sædeligt og anstændigt
Levnet, hvorved han har vundet almen Tillid og Agtelse i de
Kredse, han har været.
Fuldmægtig P. S. Rygh er saaledes fortrinlig skikket til at
forestaa et juridisk Embede i Staten, til hvis naadigste Anbetroelse
jeg vover underdanigst at anbefale ham.»
I 1832 blev Rygh beskikket til lensmann i Verdalen. Før sin
17

----
262 Bind III
---
tiltredelse av denne stilling blev han i november 1832 gift med
Ingeborg Marie Bentsen, datter av tidligere lensmann Bentsen i
Verdalen. Han blev forlovet med henne, mens han var fullmektig
hos sorenskriver Klykken, i hvis hus hun tjente som stuepike.
Rygh bodde de 4 forste år tilleie på Nordre Stiklestad. I 1836
kjopte han en part av Haug, «Slottet», hvortil han senere foiet 3
andre parter av Haug, som han drev under ett bruk med Slottet
som bopel. Her dode han 15. april 1868.
Han var en meget ansett mann både i bygden og utenfor, inne
hadde efterhånden alle de tillitshverv, som han overhodet kunde
betroes, var således i en lang årrekke forlikskommissær, medlem av
herredstyret, overformynder, valgmann fra 1836 og fikk oprettet
Verdalens sparebank, i hvis direksjon han visstnok sått til sin dod.
Han var stortingsmann for Nordre Trondhjems amt i 1839,
1842, 1845, 1851, 1857 og i det overordentlige storting 1864,
1865 —66, stadig valgt som Iste representant undtagen i 1851 og
1865—66, da han var 4de. Han var også valgt i 1854 og 1859 —
60 som 4de representant, men nektet å motta valget.
På Stortinget var han i 1839 vicesekretær i lagtinget og sekretær
i justiskomitéen, i 1842 vicesekretær i lagtinget og medlem av
justiskomitéen, i 1845 vicesekretær i lagtinget, medlem av justis
komité nr. 2 og komiteen om lensmannsloven. I riksrettssaken mot
statsråd J. H. Vogt blev han av anklagede utskutt av riksretten.
(Vogt var tiltalt for å ha bevirket en kongelig resolusjon, hvorved
der nektedes fullbyrdelse av Stortingets beslutning i 1842 om toll
prosentene i Stavanger og Drammen og for å ha foranlediget en
provisorisk anordning om toll på rujern og gammelt jern. Han
blev frifunnet av riksretten).
I 1851 var han sekretær i lagtinget, medlem av justiskomité
nr. 1, arbeiderkomitéen og lovkomitéen, i 1854 medlem av lagtin
get, sekretær i veikomitéen, sekretær i komiteen om stortingsbyg
ningen og komiteen om veiskatten og suppleant til den utvalgte
kroningsdeputasjon, i 1857 medlem av lagtinget, valgkomitéen,
sekretær i veikomitéen, medlem av komiteen om representasjons
fordelingen og komiteen om fengselsloven, i 1858 medlem av lag
tinget, valgkomitéen og komiteen om Norges banks flytning, i 1862
—63 medlem av lagtinget, valgkomitéen, justiskomité nr. log ko
miteen om skogloven, i 1864 medlem av lagtinget, valgkomitéen,
komiteen om den dansk-tyske krig, i 1865 —66 medlem av lagtinget,
valgkomitéen og justiskomité nr. 1.
Av endel efterlatte optegnelser av sonnen, den senere statsråd
Evald Rygh, hitsettes:
«Da far deltok i den aktive politikk, var han naturligvis adskil
lig politisk interessert. Han sluttet sig som politiker til datidens

----
263 Bind III
---
bondeopposisjon (Ueland, Valstad m. fl. og senere til Johan Sverd
rup), men var dog en selvstendig og nøktern karakter. I 1863 skilte
han sig fra sitt parti i jurysaken. Som medlem av Lagtinget holdt
han et langt foredrag mot loven, og det var visstnok hans optreden,
som bevirket, at loven dengang fait, til megen bedrøvelse for hans
meningsfeller 0. Richter og Sverdrup m. fl. Han interesserte sig
for utviklingen av det kommunale selvstyre og virket blandt annet
for veilovens revisjon og for overformyndervesenets overførelse fra
sorenskriverne til valgte ombudsmenn (loven av 1857). Han leverte
ikke så sjelden bidrag til sitt partis presse i form av anonyme inse
rater; han følte ofte trang til å gi sine tanker luft på den måte.»
At han i sin stilling til juryloven ikke var i uoverensstemmelse
med sine velgere, synes å fremgå av folgende optegnelse av datte
ren, frk. Gusta Rygh:
«Da far på forsommeren 1863 kom hjem fra Stortinget efter a
ha foranlediget jurylovens fall, blev han ved sin hjemkomst kompli
mentert for denne bedrift på følgende måte:
Da han kom kjørende fra dampskibsstoppestedet Trones, møttes
han på Haugsbakken ved grensen til sin egen gard av herredstyret,
anført av ordføreren, hans gode venn, daværende res. kap. til Ver
dal Andreas Steen. Der deltok visstnok mange andre av bygdens
gårdbrukere. Far steg av giggen, og så spaserte hele forsamlingen
med far og ordføreren i spissen, anført av et lite hornblåserkorps,
som dr. Schultz hadde innøvet, hjem til Haug. Der tok forsamlingen
opstilling på gardsplassen, mens far et øieblikk gikk inn og hilste
på familien.
Da far kom ut igjen, og familiens kvinnelige medlemmer var
kommet efter ut i den åpne dør, holdt ordføreren en pen tale for
ham, efterfulgt av hurraer. Far takket, og efter et avsluttende mu
sikknumer var den enkle komplimentasjon forbi. Forsamlingen var
for tallrik til, at det kunde være tale om nogen bevertning — i
hjemmet hadde man heller ikke på forhånd visst noget videre om
det hele.» —
«Smaalenenes Amtstidende» for 1859 gir folgende karakteri
stikk av Rygh som stortingsmann. (Den er så meget mere inter
essant, som den oiensynlig ikke er skrevet av en meningsfelle):
«Lensmann Rygh har gjennem en lang stortingsvirksomhet holdt
fast ved de anskuelser han engang opgjorde som riktige og de for
fedrelandets vel tjenligste. Allerede på det første ting han var, til
nærmet han sig det liberale sparsomme gårdbrukerparti, som nogen
Storting i forveien hadde reist hodet, og senere sluttet han sig ganske
til dette. Det er et kvikt hode, og da det ikke skorter ham på evne
til hurtig å kunne sette sig inn i sakene, tilvant han sig snart plass
blandt de dyktigere av opposisjonens menn. Fremkomsten av landets
materielle tilstande gjennem bevilgninger av nasjonalrepresenta
sjonen hadde hittil næsten stått kvar eller iallfall kim umerkelig
beveget sig fremad, derpå fulgte en tid, hvori regjering og storting
begynte å ta skjeen i en annen hand, og endelig kom disse forholds
sølvalder. Rygh derimot stod stille midt i bevegelsens strøm og syn

----
264 Bind III
---
tes med beklagelse å se, hvorlunde de tidligere bevilgningsprinsipper
truedes med a rokkes i sine grunnpiller, mens han søkte å anvende
den innflydelse, han besad på Trondhjemsbenkene, til å bringe i det
minste mennene der oppe fra til å motsette sig disse overgrep av en
efter hans mening for vidtgående rundhåndethet. Men han merket
snart, at hans parti dog tilsist måtte ligge under og at hans advarsler
Lensmann
Peder Strand Rygh.
henværedes for den fremstormende
utviklingslyst. Han tapte motet og
innskrenket sig til å stemme mot.
Fikk han da nogen med sig, var det
godt, hvis ikke også godt, for Rygh
var ikke fryktsom for å stå alene.
Måskje mente Rygh at det var den
beste ordning å legge en gradvis
utvikling av erhvervskilder og kom
munikasjonsvesen i private og kom
munale hender, likeoverfor hvilken
staten burde innta blott en rettleden
de stilling. Et sådant prinsipp er dog
formedelst den mengde av undtagel
ser en begynnende stats hurtigst mu
lige fremadskriden krever, i realite
ten for en stor del underkjent.
Jevnsides med denne Ryghs be
strebelser for å spare vil man dog
ha opdaget at han ikke var tilbøielig
til å holde igjen, når det gjeldt be
vilgninger til fremme av videnskape
lighet. Universitet og skolevesen
hadde i mange tilfelle ikke grunn til å anke over at beskaffenheten
av hans stemmegivning i den retning gikk nogen av dem for nær.
Man tror heller ikke at Rygh i andre retninger hyldet kinesisk stag
nasjon. Han var således gjerne med å søke å drive reformer igjen
nem i de brancher av en næringslovgivning i henseende til hvilke
klagene især har vært hyppige. Av politisk karakter er Rygh en
apen, reell mann som skyr omkved. Han begynner å rykke ut i
årene. Men å gjenvelge ham er en uundgåelighet, så lenge han ikke
seiv trekker sig tilbake, hvilket han nok vil vite å iaktta til rette tid.
For han har, uaktet hans vedhengen ved det bestående i bevilgnings
vesen og nok også i andre ting, hvor en sådan var mindre ønskelig,
på den annen side noget ualmindelig godt ved sig. Og «man vet
hvad man har, men ikke hvad man får». At Rygh har juridisk eks
amen gjør ham ei mere kvalifisert til stortingsrepresentant enn han
allerede er. Tinget har nemlig overflod på juridiske krefter allikevel,
så der snarere spørres efter andre dyktigheter. Den ualmindelig
høie panne, det skarpe geniale profil, de livfulle ansiktsbevegelser,
den uanselige figur med den trossige reisning og så videre like nedad
til den sorte hette på hodet gir — man vet ikke hvorledes — et inn
trykk av at man her har en mann med en übøielig vilje og sjelden
skarpsinn for sig.»


----
265 Bind III
---
Av Evald Ryghs optegnelser hitsettes videre:
«Inntektene av lensmannsbestillingen burde vel i hine dager ha
vært nokså gode; men far gjorde sig ikke stillingen så innbringende,
som andre vilde ha gjort; han kviet sig for å ta sportler av fattige
debitorer, og istedetfor å pante nøiet han sig meget ofte med å
varsle og kreve, og mangen gang la han visstnok seiv ut skattene for
fattige stympere og fikk dem aldri refundert. Med inkassasjoner
for private befattet far sig aldri, så lenge jeg kan huske; dem over
lot han til sin nabo og venn, Martinus Moe på Haugslien («han
Martinus», som almuen kalte ham), og grunnen var visstnok den, at
han efter sitt naturell fant det pinlig å gå strengt frem mot uefter
rettelige debitorer. Den vesentligste inntekt som lensmann antar
jeg far hadde av skyss- og diettgodtgjørelse for offentlige forret
ninger, bl. a. veibefaringer; men efterhånden blev disse inntekter
sterkt redusert ved senere love. —
Efterhånden som der måtte kostes på oss barn, steg naturligvis
utgiftene betydelig, og jeg har det inntrykk, at om man enn egentlig
ikke led under næringssorger, så levet man nokså trangt, så det
var nødvendig å iaktta stor sparsomhet og forsiktighet. Jeg husker,
der var megen ventilasjon, om man hadde råd til å sette alle oss tre
gutter til studeringer, hvortil naturligvis den eldstes utmerkede
fremgang jo opmuntret sterkt. Far var i det hele tatt av tempera
ment nokså bekymringsfull, især i de senere år, og så visstnok mere
pessimistisk på sin økonomi, enn det egentlig var nødvendig; jeg
tenker, at mor ofte var den, som stivet ham op. I ethvert fall hold
tes økonomien alltid i orden om enn under endel bekymringer og
savn, idet man satte tæring efter næring, og ved mors død i 1878
var det vel et snes tusen kroner i behold i boet, efterat gården var
realisert.
Far gav sig ikke meget av med oss barn; han overlot opdragelsen
til mor, og vi kom aldri i noget intimt forhold til ham. Først da vi
blev voksne, innlot han sig mere med oss. Hans tid optokes av hans
lensmannsforretninger og av gardsbruket. Kontorarbeidet var visst
nok ikke særdeles tidsslukende, og far tok det også nokså lettvint i
den henseende; derimot var det mange reiser, såsom til stevninger
og forkynnelser, til veibefaringer, til auksjoner og registrerings
forretninger m. v. Far undgikk så meget som mulig å bruke hest;
han foretrakk å gå, og han kunde undertiden være borte hele dagen
gående. Hans stadige ledsager var Martinus Moe, som fungerte
som stevne- og auksjonsvidne, og som tillike var hans vikar under
stortingssesjonene. At politiforretningene voldte far synderlig bry
deri, kan jeg ikke minnes; forholdene i bygden var meget fredelige,
og arrestasjoner for uordener eller forbrydelser forekom så godt som
ikke. Derimot kunde der naturligvis av og til forekomme efterforsk
ninger og politiundersøkelser, og transportfanger kom av og til fra
andre bygder. En av de politiforretninger, som fait i fars lodd, og
som var ham meget übehagelig, var å skjære ned selvmordere, som
hadde hengt sig; det var en gjengs opfatning, som visstnok savnet
lovhjemmel, at hengte ikke måtte røres, før lensmannen var kom
met tilstede.

----
266 Bind III
---
Far nød megen anseelse i sin bygd som en rettlinjet karakter og
en human bestillingsmann. Han var meget hjelpsom og var meget
søkt som rådgiver av almuen, hvad han selvfølgelig ikke tok nogen
godtgjørelse for; ti hans uegennyttighet var stor. Han var bygdens
juridiske konsulent, og hans bistand påkaltes i mange slags anlig
gender.
Han fikk ofte som takk for utviste tjenester eller som uttrykk
for befolkningens sympati små foræringer fra bygdens folk såsom
fersk laks, ryper o. 1. og stod i det hele tatt på en meget god fot med
befolkningen, skjønt han aldri la an på å gjøre sig populær; det lå
fjernt fra hans natur å stikke sig frem. En sak, som i adskillige år
voldte ham bryderi og übehageligheter, var de idelige klager over
tyverier fra statens almenninger og hvori også Nicolai Jenssen blev
innviklet. Den for anledningen nedsatte kongelige kommisjon dømte
som bekjent Jenssen for tyveri fra almenningene; men Høiesterett
frifant ham efter et glimrende forsvar av advokat Dunker. Mens
disse undersøkelser stod på, blev far gjenstand for et ganske vold
somt angrep i Morgenbladet (antagelig av forstmester Asbjørnsen),
hvori han beskyldtes for løihet likeoverfor almenningsstyrene og
spesielt likeoverfor Jenssen. Far svarte med en utførlig redegjø
relse, hvorved jeg tror, det lyktes ham å rettferdiggjør sig. For
øvrig hørte vel politivirksomheten til fars svake sider.
I femtiårene søkte far å komme over i embedsstilling, idet han
nogen ganger meldte sig til fogdembeder (Namdalen, Orkedalen,
Guldalen) ; jeg tror, han engang kom på innstillingslsiten, men rakk
ikke frem. Den daværende regjering hadde vel ikke stor lyst til å
befordre en opposisjonsmann. Av Mantheys dagbøker fremgår, at
det anførtes mot ham, at han ansåes mindre skikket som politi
mann; men jeg betviler, at de, som blev ham foretrukket, var mere
skikket. —
Det var et overordentlig arbeidsomt og nøisomt liv, som førtes
i mine foreldres hus; mor var en ren arbeidstræl, hun lå i arbeidet
den hele dag fra den tidligste morgen, hun kunde aldri være ledig
og undte sig aldri nogen hvile. Og der var nok å ta vare på: Først
var det nu husstellet, og det var ganske anderledes besværlig i gamle
dager enn det er nu; dengång var prinsippet, at gården skulde
skaffe alt det, som behøvdes. Ikke minst arbeide krevet omsorgen
for familiens beklædning; alle familiens medlemmer brukte hjemme
virkede klær, likesom også sengelinnet, håndklær og dekketøi tilvir
kedes i huset. Spinning, karding og vevning var hovedsakelig vinter
arbeide, og dagligstuen var hele vinteren optatt av disse husflidens
redskaper. Dessuten deltok mor sammen med far i ledelsen av
gardsbruket, og i den tid, far var på Stortinget, styrte hun gården
alene. Far var på Stortinget 7 å 8 måneder (undertiden lenger)
hvert tredje år fra 1839 til 1866 (alene med undtagelse av 1848),
så det var ikke så ganske korte perioder, hun var alene om det hele;
i tre av disse år, 1839, 1842 og 1845, lå hun ovenikjøpet i barselseng,
mens far var fraværende på Stortinget.
Mor var en vel begavet kvinne, måskje mer enn almindelig

----
267 Bind III
---
begavet; av boklig lærdom hadde hun ikke fått stort i sin barndom;
lese kunde hun naturligvis, men skrive hadde hun aldri ordentlig
lært. — Men hun hadde en god forstand og mange interesser og re
sonnerte sundt og fordomsfritt, hun hadde selvstendige meninger
og var i det hele tatt en karakter. .Hun var helt igjennem et arbeids
menneske, dog ikke således, at hun druknet i arbeidet; men arbeidet
var henne en nødvendighet og en plikt. Hun holdt god orden i sitt
hus, var en utmerket økonom og lærte oss nøisomhet og tarvelighet,
helt igjennem et rettlinjet og sundt menneske.» —
At der fra dette lensmannshjem med sine begavede og arbeids
somme husbondsfolk måtte komme til å gå ut begavede barn, er
ikke annet enn man måtte vente. Men det skal dog være ganske
sjelden å treffe på et trekløver av brødre som Oluf, Karl og
Evald Rygh.
Professor Oluf Rygh er født på Stiklestad nordre 5. septbr.
1833, død på Ulefos 19. aug. 1899. Han blev student i 1850, tok
i 1856 filologisk embedseksamen med «Innstilling». For hans
mangesidige interesser stod nu flere veier åpne, og der manglet
ikke opfordringer fra flere videnskapers talsmenn. Hans hoved
interesse var dog historisk eller nærmere bestemt kulturhistorisk
forskning, og i 1858 blev han universitetsstipendiat i historie; men
da innehaveren av den eneste historiske lærestol, P. A. Munch,
opholdt sig i Rom for sine studier i de pavelige arkiver, kom Rygh
allerede i 1859 til å begynne en fullstendig lærervirksomhet ved
Oslo universitet, en virksomhet, som han fortsatte i det lange tids
rum av 40 år.
Efter Munchs død fikk han i 1863 fast ansettelse ved universi
tetet som lektor og blev i 1866 utnevnt til professor i historie. Det
var dog ikke den rene historie, som han kom til å vie sitt livs
arbeide. De kulturhistoriske interesser, han allerede tidlig hadde
hatt, fikk øket styrke, da han 1860 blev ansatt som professor Key
sers medhjelper ved universitetets oldsakssamling. Og da han i
1862 blev bestyrer av denne samling, hadde han funnet et virkefelt,
hvor hans fremragende evner og utrettelige flid fikk rik anledning
til arbeide med store og takknemmelige opgaver. Det blev imid
lertid snart tydelig, at arbeidet med museet og de dertil knyttede
forskninger ikke kunde forenes med en lærerstilling ved universi
tetet i et så betydelig fag som historie. Myndighetene oprettet
derfor en særlig professorpost i nordisk arkeologi, hvis innehaver
skulde bestyre museet, og Rygh utnevntes til denne post i 1875.
Det er Ryghs store fortjeneste straks å ha innsett, at den nød
vendige betingelse for fremskritt i viden om oldtiden var å danne
en stor samling. Og hans virksomhet i denne retning ved innkjøp
og utgravninger var så heldig, at museumsgjenstandenes antall

----
268 Bind III
---
i hans tid bragtes op fra 2800 til nærmere 20 000. Han har
nedlagt et betydelig arbeide i den fortreffelige beskrivelse av alle
disse oldsaker i samlingens hovedkatalog og i den revidering av
fundberetningene, som han utførte på årlige sommerreiser rundt
om i landet. Årstilveksten offentliggjorde han dessuten med de
nødvendige avbildninger år for år i Den norske fortidsforenings
årsberetninger. Også som utgraver
var han virksom og utmerket sig
her som overalt i sitt arbeide ved
den strengeste noiaktighet. Han le
det i 1867 utgravningen av det først
funne vikingeskip ved Tune i Småle
nene. Det vanskelige arbeide å re
staurere og opstille dette likesom det
senere funne og fullstendigere Gok
stadskip lyktes det ham likeledes
heldig å fullføre. Samlingen holdt
han tilgjengelig for det besøkende
publikum i velordnet stand og for
synet med alle nødvendige oplysnin
ger, uaktet plassmangelen voldte
stedse større bekymringer.
Flere av Ryghs arkeologiske av
handlinger er av grunnleggende be
tydning, således hans fremstilling av
Professor Oluf Rygh.
den eldre jernalder i Norge, trykt i de danske årbøker for nordisk
oldkyndighet 1869. At han så tidlig kunde gi en omfattende over
siktlig behandling for det hele land, er et eksempel på det flittige,
fundstatistiske arbeide, som han fra begynnelsen utførte og siden
stadig fortsatte, likesom et bevis på hans sikre og hurtige kritiske
blikk. En tilsvarende oversikt over den yngre jernalder utgav han
i samme tidsskrift i 1877.
Av særlig betydning er også hans behandling av de i det
nordlige Norge hyppige skifersaker, som han først bestemte og
forklarte som tilhørende en «arktisk» stenaldersgruppe, der til
skreves lappene. En del fund, inneholdende mynter fra karolingisk
tid, utskilte han og påviste, at de tilhørte en tidlig del av vikinge
tiden. Han har likeledes i særlige avhandlinger belyst Norges
helleristninger, fund av romerske mynter, bygdeborgene og flere
andre minnesmerker, fund og fundgrupper. Efter hans død har
Tromsø museum utgitt hans efterlatte arbeide «Faste fornlevnin
ger i Tromsø stift». Hans fleste arkeologiske avhandlinger er
utgitt i den norske Fortidsforenings årsberetninger og i Kristiania
videnskapsselskaps forhandlinger. Ryghs største arkeologiske ar


----
269 Bind III
---
beide er dog hans «Norske Oldsager», et stort og smukt utstyrt
plancheverk, som utkom i 1880—85. Norges oldtid illustreres her
av 732 typiske oldsaksformer i fortrinlige tresnitt og utvalgt med
omhyggelig nøiaktighet av det i museene opbevarte materiale, først
og fremst selvfølgelig av det, som finnes i Oslo universitets old
sakssamling. Dessuten gis der korte, orienterende innledninger til
forståelse av de forskjellige forhistoriske perioder samt et hefte
oplysninger om de fund, som de avbildede oldsaker tilhører. Med
dette verk er der for første gang gjort rede for de oldsakstyper,
som er karakteristiske for Norges forhistoriske tid, og bragt orden
i hele det materiale, den norske arkeologi har å bygge på. Om der
også i de senere år er fremkommet mange nye oldsaksformer,
samtidig med at videnskapen har gjort betydelige fremskritt, be
holder dog Ryghs atlas sin verdi uavkortet. Rygh var en forsiktig
mann, en sterkt kritisk natur, som ikke gav annet enn det, han seiv
nøiaktig hadde provet og funnet å være sikkert. Hans «Norske
Oldsager» vil i lang tid vedbli å være hovedverket i norsk arkeo
logi, samtidig som verket har stor betydning for nabolandene og
det nordlige Europas fortid.
Ryghs første arbeide var en rent historisk avhandling om sla
get på Bergens våg 1665. Han utgav i 1860-årene sin lærer Key
sers «Efterladte skrifter» og «Samlede avhandlinger» samt fort
satte hans Norges historie frem til Kalmarunionen. Samtidig utgav
og fullførte han Munchs påbegynte oversettelse av «Norges konge
sagaer fra 1177»; allerede tidligere hadde han i fortrinlige over
settelser utgitt to gamle sagaer.
Men hermed måtte også, bortsett fra nogen mindre avhand
linger, hans arbeide i historisk og sproglig retning vike for det
arkeologiske, inntil han i slutningen av 1870-årene atter blev bragt
inn på en hertil hørende opgave av betydelig omfang, idet han
fikk et offisielt opdrag til sammen med professor Sophus Bugge
og presten Johan Fritzner å gjennemgå alle landets gards- og
sognenavn og normere disses skrivemåte til bruk for landets offi
sielle matrikul. (Se avsnittet: Landskyld — matrikulskyld). Rygh
overtok det kolossale arbeide å følge alle disse navns historiske
utvikling fra de eldste tilgjengelige kilder ned gjennem tidene.
Resultatet av dette arbeide, 17 foliobind «Oplysninger til norske
gårdsnavne», blev av forfatteren overdratt Riksarkivet til bruk for
kommende forskere. Stortingets interesse blev vakt for dette kjem
peverk, de nødvendige midler blev bevilget, og Rygh seiv utgav
tre bind av verket. Med sine rike historiske og sproglige oplys
ninger samt grundige forklaringer vil dette verk til alle tider være
en gullgrube for den norske topografiske og kulturhistoriske forsk
ning. Av særlig betydning er innledningsbindet, hvor forfatteren

----
270 Bind III
---
i knapp form, men med en rikdom på oplysninger, gir en oversikt
over tilblivelsen av de norske stedsnavn, således som vel neppe
nogen annen kunde gjøre det. Noget tilsvarende til dette verk
finnes neppe i noget annet land. Efter hans død blev utgivelsen
fortsatt av andre, særlig av broren, overlærer Karl Rygh.
Den av Rygh således grunnlagte stedsnavnforskning har vist
sig å være en videnskapsgren av
overordentlig fruktbarhet også for
nabolandene, og den har ført til rike
resultater for beslektede videnskaper
som historie, arkeologi og filologi.
Den rikholdige literære virksom
het og arbeidet med oldsakssamlin
gen uten nevneverdig arbeidshjelp
hindret ikke Rygh fra å være virk
som også i andre retninger. I Uni
versitetets administrasjon, i Kristi
ania videnskapsselskap, Foreningen
til norske fortidsminnesmerkers be
varing, Den norske historiske for
ening, Selskapet for folkeoplysnin
gens fremme, Det norske oldskrift
selskap, Selskapet for Kristiania bys
vel og i flere andre institusjoner og
foreninger deltok han i arbeidet, i ad
skillige av dem på en fremskutt plass.
Overlærer Karl Rygh.
Overlærer Karl Ditlev Rygh er fodt på Haug (Slottet) 7. juni
1830, dod i Trondhjem 10. mars 1915. Han blev student 1857,
adjunkt 1865 og overlærer 1887 ved Trondhjems katedralskole.
Tok avskjed i 1899.
Han beskjeftiget sig ivrig med studiet av oldtiden og kan be
traktes som den egentlige skaper av den viktige oldsaksamling i
Trondhjem, hvis bestyrer han var fra 1870 til sin død. Denne er
visstnok en av de eldste i Norge, men først av Rygh bragt op til
virkelig betydning. Han utgav en katalog over samlingen i 1872
og publiserte senere årlig dens tilvekst, således at det betydelige
materiale til det nordlige Norges eldre kulturhistorie, som sam
lingen inneholder, foreligger lett tilgjengelig for forskningen.
Dessuten har han arkeologisk beskrevet de to trønderske fylker med
deres oldsakfund og oldtidslevninger samt gitt en samlet frem
stilling av bronsealderen i det nordenfjelske Norge. En arkeologisk
oversikt over Trøndelagen i forhistorisk tid har han gitt i det
festskrift, som blev utgitt til Trondhjems bys jubileum i 1897. Ved
hyppige undersøkelser og utgravninger, hvis resultater i regelen


----
271 Bind III
---
er offentliggjort i den norske fortidsforenings årsberetninger helt
fra 1869, har han gått i spissen for sin landsdels arkeologiske ut
forskning. Også som historisk og filologisk forfatter var han virk
som, og dessuten deltok han i utgivelsen av sin bror, professor
Oluf Ryghs efterlatte arbeider om norske stedsnavn. Han var i
mange år preses i Videnskapsselskapet i Trondhjem.
På det konservative partis side
tok han virksom del i de politiske
kamper i Trondelagen, både som ta
ler og i pressen, og representerte
Trondhjem på stortinget.
Statsråd Evald Rygh er født på
Haug (Slottet) 26. mai 1842 og dod
i Oslo 9. mai 1913. Efter i 1864 å
ha avlagt juridisk embedseksamen,
fikk han en post i Finans- og Toll
departementet, hvor han efter en
usedvanlig hurtig karriere i 1872
var avansert til ekspedisjonssekretær
for finansavdelingen, en stilling, hvor
til han hadde dyktiggjort sig bl. a.
ved et års stipendieophold i Eng
land og Frankrike for å studere fi
nansvidenskap og nasjonaløkonomi.
Statsråd Evald Rygh
Også kommunen la snart beslag
på den unge kraft, og allerede i 1875 innvalgtes han i hovedsta
dens formannskap, hvis viceordfører han blev i 1879. På denne
måte flersidig prøvet blev han i 1880 utnevnt til borgermester i
Oslo.
I adskillige år hadde han således innehatt ledende stillinger i
det offentlige liv, da han 12. juli 1889 blev kallet til å inntre som
finansminister i den konservative Stang —Gramske regjering, som
holdt sig til 6. mars 1891. Høsten samme år blev han innvalgt
som 1. representant for Oslo på Stortinget 1892 —94; bl. a. som
medlem av tollkomiteen fikk hans innsikt i finansielle saker her
utstrakt anvendelse.
I 1893 overtok han den private stilling som administrerende
direktør for «Christiania Sparebank», et av landets anseligste
pengeinstitutter; dessuten var han i alle år til våren 1903 medlem
av direksjonen for «Kristiania Hypotek- og Realkreditbank», som
han i 1886 var med å grunnlegge.
Hans fremragende administrative dyktighet og betydelige ar
beidskraft blev forøvrig utnyttet for en stor mengde offentlige og


----
272 Bind III
---
private hverv. Således deltok han 1872—81 i administrasjonen
for de norske statslån; fra 1883 innehadde han forskjellige kon
trollerende hverv ved jernbanevesenets overordnede administrasjon,
og i 1892 blev han formann i en komite til nyordning av hoved
stadens baneforhold. Flere ganger deltok han i komisjoner til for-
Minnesmerke over Evald Rygh
på Holmenkollen ved Oslo.
Fot. ingeniør N. Lefring.
pe denne gunstigere vilkår i landet;
beredelse av nye lover,
således i 1882 angående
rettsforhold mellem nabo
eiendommer, likesom han
18Q5 —96 var formann i
den norske komite til for
handling om mellemrikslo
ven med Sverige, hvori inn
stillingen vesentlig skyldes
ham.
I 1885 tok Rygh initiati
vet til oprettelse av «Christi
ania Telefonselskab», hvis
direksjon han presiderte,
inntil selskapet opløstes,
idet dets eiendommer i 1901
gikk over til staten. I 1887
gav han sammen med vei
direktør H. H. Krag og dr.
I. C. Holm stotet til anleg
gene på Holmenkollen ved
Oslo. For sin virksomhet på
dette område har han fått
sitt minnesmerke på veien
op til Holmenkollen.
I «Selskapet for Norges
Vel», hvis sekretær han i de
unge år hadde vært, blev
han i 1894 representantska
pets formann.
Rygh næret stedse en
levende interesse for scene
kunsten og virket på en
fremtredende måte for å ska
den fruktbareste anledning
hertil fikk han som formann i det selskap, som i 1886 stiftedes
med opforelse av et nasjonalteater som mål, og da teatret i 1899
begynte sin virksomhet, inntrådte han i dets direksjon, hvis for
mann han var til 1908.


----
273 Bind III
---
I sin ungdom hadde Rygh utfoldet adskillig virksomhet som
journalist; han var således 1.868—72 fast medarbeider for uten
landsartiklen i «Morgenbladet» og leverte også senere fra tid til
annen bidrag til dette blad samt til «Aftenposten», særlig om
finansielle og andre økonomiske emner, som han dessuten behand
let i foredrag og brosjyrer. Han hadde derhos en vesentlig andel i
forarbeidene til det for hovedstadens historie i det 19. århundre
betydningsfulle jubileumsverk «Femtiårs-Beretning om Christiania
Kommune for Aarene 1837 —1886».
Ryghsætten.
A. Per Pålsen (efter tradisjonen en svensk rømling). * en enke på
Andsjøen i Bangdalen.
81. Pål Andsjøen. (Anziønslekten).
82. Karl. *
Cl. Halvor Spillum, t 1722. *
Dl. Peder Sellæg, Overhalla. (Sellægslekten).
D 2 —4. 3 andre sønner.
C 2. Karl Strand, Overhalla. *
D l.Gaut på Ryg. * 17. april 1751 Anne Olsd. Ryg.
El. Ole, f 1831. * x ) Doret Lilleøren. *■) Doret
Skjelbred.
F I. 1 Ole, f i Nordland. *
Gl. Susanne. * Tranås, f 1879 på
Namsos.
H 1. Peder Rygh.
H 2 —3. 2 andre sønner
G 2. Doret, f. 1822, t 1859. * Johs. Ribe.
H I—3.1 —3. 3 sønner på Haugan, Over
halla.
F 2. 1 Anne, f 1868 på Nordre Herø, Helge-
land.
F 3. 2 Beret, f. 1798, f 1864. * Ole Myrmo.
G 1. Karen Hatlien.
G 2. Doret Gausmo, f. 1826. * Kristen
Klausen Ristad, f. 1823, f 1885.
H 1. Brede, f. 1866.
H 2. Petra, f. 1862. * 1890 Erik
Ottesen, lærer i Vefsen.
H 3. Kristen, f. 1865, t c. 1885.
H 4. Gusta, f. 1870, f 1874.
G 3. Ole Myrmo. *
H l.Beret.

----
274 Bind III
---
G 4. Kristian.
G 5. Otte.
F 4. L> Peder Strand Rygh, lensmann i Verdalen, f. 1800, t
1868. * Marie Bentsen, f 1878.
G l.Oluf Rygh, professor, f. 1833, f 1899, ugift.
G 2. Rikka. * J. Vold, lensmann i Åsen, f. 1836, f 1896.
G 3. Karl Ditlef Rygh, overlærer ved T.hjems katedral
skole, f. 1839, f 1915, ugift.
G 4. Evald Rygh, bankdirektør i Kristiania, f. 1842. *
Sofie Arntzen.
H l.Olaf Rygh, f. 1872, f 1873.
H 2. Peder Strand Rygh, advokat i Oslo, f. 1874.
* Martine Mordt.
H 3. Dagny Elisabet Rygh, f. 1876.
H 4. Arne Arntzen Rygh, f. 1882.
G 5. Petra, f. 1845. * Martin Daniel Miiller p. Vist,
t 1906.
G 6. Gusta Susanna Rygh, f. 1850, f 1928.
F 5. Maren, f. 1802, f 1880. * Kristian Ganæs, f. 1807.
G 1. Oluf Ganæs.
G 2. Andrea.
F 6. Gaut Rygh, f. 1798, f 1842. * Susanne, f 1842.
G l.Dortea, f. 1836.
G 2. Ovidia, f. 1839. * Morten Nilssen.
Anders, f. 1758.
Anne, f. 1763. * på Ryg.
F 1. Andreas, kirkesanger.
Olava. * Peder på Strand.
F l.Karl.
G 1. Peder på Strand.
H 1. Helmer.
I 1. En datter, f 1890. * på Romstad.
I 2. Gjerta, meierske.
I 3. En datter.
F 2. Jens.
Peder Rygh, postfører på Finnmark, f. 1766, f 1830. *
F 1. Aleksander.
F 2. Kasper, kjopte gard på Vikten. *
G. Flere barn.
F 3. Gaut Rygh, f. 1815, f 1889. * Hanna Larssen, f. 1829,
f 1883 på Rastejord i Lyngen.
Gl.lngtbrigt Rygh, f. 1854. * 1883 Cecilie Brålund.
Hl. Odin Sigvard Rygh, f. 1886.

----
275 Bind III
---
G 2. Peder Rygh, f. 1857. * 1885 Jensine Storeng
H 1. Jenny, f. 1886.
H 2. Petra, f. 1888.
H 3. Harald Rygh.
G 3. Ingeborg Marie, f. 1860. * Isak Davo.
D 2. Anders. * Maren Salomonsd. Ranum, Overhalla.
D 3. Bendik. * Sigrid Ingebrigtsd. Svenning, Overhalla
D 4. Peder. * Karen Tetlien Romstad, Grong.
El. Karl. * Elisabet Margrete Gram, f. 1789.
F 1. Eilert, handelsmann i Lyngen.
G 1. Peder.
G 2. Anna.
E 2. Jørgen Darre på Veien i Overhalla. * Gisken Veien
F 1. Jon på Veien.
F 2. Per Strand. * til Nord Svenning, f. 1811.
Gl. Jørgen Svenning. *
H l.Per Strand o. fl.
G 2—9. 8 andre barn.
E 3. Andreas Strand, fogd i Finnmark.
E 4. Karl Strand, kapellan på Grande, Overhalla, f 1807.
E s—lo.5 —10. 6 andre barn.
D 5. Halvard Strand, f. 1726. * El: Romstad, Bangdalen. (Rom
stadætten, Bangdalen).
D 6. Marit. * 1726 Rasmus Hammer, Overhalla.

BJARTNES (Aimindelig skrevet Bjertnes).  Gårdsnr. 25.


Nav net: Biertnes 1520. Bierttnes 1559, 1590. Biertnes 1610.
Biertneß 1664. Biertnæss 1723.
Oldnorsk Bjarknes, sammensetning med trenavnet bjork, eller
elvenavnet Bjarka. Navnet forekommer oftere, og hvor det er nevnt
i middelalderske kilder, heter det der Bjarknes eller Bierknes, såle
des i Nitedalen, i Nes Romerike, i Nannestad, i Hof Solør, i Sands
vær og flere steder. Overgang av k til / mellem r og n er meget
aimindelig i stedsnavn (jfr. Bortn av Borkn). Der går en bekk
ut i elven ved gården.
Skylden: Gårdens gamle skyld (1650) var 3 spand 8 mkl. De
8 mkl. bestod i en engslette. 21. juli 1692 blev den — formodentlig
på grunn av elvebrudd — avfelt til 2 sp. 8 mkl., hvilken skyld den
beholdt til 1836, da den sammen med gårdparten Haug blev

----
276 Bind III
---
skyldsatt for 24 dal. 4 ort 2 sk., hvorav Bjartnes alene 17 dal. 1
ort 18 sk. Allerede 17. november 1837 avfeltes de to gårder til
sammen til 23 dal. 1 ort 8 sk., den 19. oktober 1844 til 22 dal. 1
ort 7 sk. og 17. oktober 1848 til 18 dal. 2 ort 18 sk. Efter disse
tre avfellninger var skylden for Bjartnes alene 15 dal. 2 ort 12 sk.
I 1907 hadde Bjartnes en skyld av mk. 40,89, fordelt på 5
bruk, hvorav bruksnr. 1, Bjartnes med Haug, mk. 37,57.
Eiere: Eiendomsforholdene i middelalderen vet vi intet bestemt
om. Rimeligvis har gården allerede dengang tilhørt Stiklestad
kirkegods.
I 1650 var forholdet:
Stiklestad kirke 2 sp. 8 mkl. og bygselretten.
Krongods 1 » - »
1» - »
Tilsammen 3 sp. 8 mkl
Kirkens part blev i 1741 makeskiftet til Lorents Didrik Kliiver,
som derved blev eneeier av gården. Siden har den alltid vært
brukernes eiendom.
Kronens landskyldspart var blandt det gods, som i 1659 blev
pantsatt til Selius Marcelis, som transporterte panteretten til lektor
Hans Søfrenssen, ved hvis død i 1660 den ved arv tilfalt Peder
Christensen, av hvem Johan Gaarman den yngre innløste den ifl.
skjøte av 12. mars 1663. Gaarman solgte den 2. november samme
år til David Jakobsen Jelstrup, hvorefter parten blev i Jelstrup
familiens eie, inntil Tomas Davidsen Jelstrup i 1739 overdrog
den til løitnant Lorents Didrik Kliiver for 24 rdl.
Ved avfellingen i 1692 var kirkens part nedsatt til 1 sp. 1 øre
8 mkl., Jelstrups til 2 øre.
Brukere: I 1520 nevnes «Endrith i Biertnes» som skattebonde.
Han betalte 5X> lodd sølv i skatt og \% mark for jordegods,
hvorav vi kan slutte, at han eiet litt i gården. I 1549 har vi i le
dingsmanniallet «Erlanndt på Bartnes»; ledingen var 1 pund
smør og 1 vog mel. «Elling på Bierttnes» i 1559 er formodentlig
samme mann.
Fra begynnelsen av 1600-årene var Laurits (eller Lars) leilen
ding på gården. Han nevnes der ennu i 1615.
Fra 1620 til henimot 1640 het opsitteren Oluf; han var byg
dens lensmann. Et spand i gården var dengang «klokkerspand»,
d. v. s. inntektene derav tillå klokkeren. Rimeligvis må klokkeren
dengang seiv ha brukt spandet; ti i 1638 har lensmann Oluf
Bjartnes bygslet «et ganske ringe spand» i Fleskhus og overlatt

----
277 Bind III
---
klokkeren mot det spand, denne hadde i Bjartnes. For dette «ringe
spand» betalte han 12 rdl. i bygsel. (Se Fleskhus).
Næste opsitter var Peder Halvorsen fra begynnelsen av 1640-
årene til over 1670 og efter ham enken til henimot 1680. Peder
var i 1665 56 år. Fra ham nedstammer Leklems-folkene.
Gårdens besetning var i 1657: 6 hester, 23 naut, 6 geiter, 14
sauer og 5 svin.
Ved matrikuleringen i 1669 blev der ikke foreslått nogen for
andring i skylden, hvorav sluttes, at gården var i god stand.
Tienden blev "sått til 3 tdr. bygg og 6 tdr. havre, ledingen til 1 K>
rdl. 6 sk. og småtienden til 3 ort. Der fantes humlehave «och
ingen anden tilfelde».
Efter Peder kom sønnen, Halvor Pedersen, som i 1665 var 14
år; han hadde gården til sin død i 1706. Bjartnes var dengang
gjestgiversted, og det var velstand på gården. Enken, Beret An
dersdattér, som sannsynligvis var fra Vestgrundan, blev i 1709
gift med dragon (senere korporal) Anders Jonsen Midthellan, som
fikk bygselbrev på Bjartnes av stiftsskriveren 13. juli 1709. Bygsel
summen var 16 rdl. Ved tinglesningen protesterte fogden på kap
tein Halckes vegne, så det ser ut, som om denne har hatt noget
krav på å få gården, uten at det foreligger nogen nærmere oplys
ninger om, hvad dette grunnet sig på.
Krigsvinteren 1718—19 led gården betydelig, foruten at man
nen som dragon var utkommandert. Skaden beskrives således:
Tilsammen 311 rdl. 72 sk.
Dessuten ødela de norske tropper på tilbaketoget fra Steine en
båt til 4 rdl. Forøvrig slapp gården fra det uten den sedvanlige
ødeleggelse av hus og gjerder, hvilket vel tør skyldes den nevnte
innkvartering av officerer.
I 1723 nevnes ikke nogen underliggende engslette lenger. Uar-
18


----
278 Bind III
---
den hadde 2 husmenn, som hver sådde 1 skjeppe, ingen tømmer
eller gjerdeskog og knapt til brenne, seter 1H mil fra gården.
Den betegnes som «letvunden og vis til korn». Utseden var Vi
vog rug, 3 tdr. blandkorn, 15 V tdr. havre og 1 vog grå erter; der
avledes 80 sommeiiass hoi og føddes 4 V hest, 12 kyr, 8 ungnaut,
16 sauer og 7 geiter. Tienden blev sått til V skjeppe rug, 2 (dr.
Bjartnes, sett fra vest 1918. Fot. E. Musum
blandkorn, 3 tdr. 4 skjpr. havre, Vi vog erter, 3 mk. lin og 1 bpd.
ost. Skylden blev foreslått forhøiet 1 øre, og det heter, at «denne
gard burde vel været høiere pålagt; men formedelst det ved går
den årlig faldne elvebrud, har den ei videre været at pålægge».
Ved skjøte av 8. september, tgl. 22. oktober 1727, solgte kirke
eieren, justitsråd Åge Hagen, gården til oberst Hans Jakob Brun
for 300 rdl., hvorav 100 skulde stå fast mot 1. prioritets pant i
eiendommen samt 5 % rente til eieren av Stiklestad kirke. Anders
Jonsen kjøpte i 1727 Vestre Stiklestad og flyttet dit.
Hans Jakob Brun var begynt som sersjant i marineregimentet
i Danmark, blev fenrik i samme regiment i 1686, sekondløitnant
1689, fikk så 3 års orlov og opholdt sig i denne tid dels hos de
allierte, dels hos franskmennene. Han overvar således i 1692 be
leiringen av Namur på fransk side. Ved sin hjemkomst blev han
ansatt som kaptein reformé, blev kapteinløitnant i Gyldenløves
gevorbne infanteriregiment 1694, kaptein reformé ved major
Tritschlers kompani av Hausmanns gev. infanterireg. 1701, vir
kelig kaptein i samme reg. 1702, sekondmajor i Viborg stifts na
sjonale inf.reg. 1705, kommandant på Fredriksten 1709, oberst


----
279 Bind III
---
løitnant 1710, oberst og chef for et norsk infanterireg. av land
dragoner 1717, chef for 1. Trondhjemske nasjonale infanterireg
1720, brigader 1731, generalmajor 1733, tok avskjed 1736 og
dede i 1739. Hans hustru var Mette Sofie Pultz, f. 1697, datter
av oberstløitnant Henrik Kristofer Pultz (adlet Hovenbech). Hun
blev siden gift med landsdommer Kristensen til Terslose og
Bunderup.
I Bruns tid blev gården forsynet med nye hus. Herom heretter
Schøning i 1775:
«Biertnæs-gårds huuse ere byggede af gårdens forige beboer,
?eneral-maj. Brun, og det smuk og ordentlig i en firkant omkring
it af huuse rundt om indsluttet gårds-rum. Stue-værelserne ere af
;amme indredede og betrukne ».
Det betrekk, som generalmajor Brun således ifølge Schøning
;kal ha forsynt stuene på Bjartnes med, er de malte tapeter, som
m pryder det såkalte Verdalsrum i Trondhjems kunstindustri
nuseum. Museet har erhvervet dem ved kjøp i IQO7. Efter lektor
3rodahl (Dagsposten 16. juni 1Q18) hitsettes om disse tapeter
«Det er festlige arbeider — otte store felter innrammet i grønt
>anelverk med mellemskutte felter i rokokko-ornamentikk. Årboken
lar rett, når den karakteriserer dem som noget av det beste i sitt
lags, der har vært utført i vårt land. Der er landlige scener i
Vatteaus manér, leiret ute i skogens bryn eller ved bredden av en
jø, nu og da også inne i en skyggefull park med snorrette tre
•lantninger, trapper og terrasser i rokokko med postamenter og
aser — erotiske smågrupper med eller uten akkompagnement av
nusikk og poesi. Der er mer intime hollandske interiører, hvor
ordets gleder er det sammenfattende moment, ved dekkede bord
nder tunge, farverike draperier, med megen mat og vin
De beviser Holbergtidens drakter og kan likefrem tjene som
lustrasjoner til scener i hans komedier. Der spaserer friske, fro
lge Leonoraer eller Lucreziaer i fiskebensskjørt eller adriane, der
ltter rappe Perniller og matkjære Magdeloner. Henrik, Leander
g Leonard kurtiserer de skjønne eller disputerer med Jeronimus
g Gotthard; om det så er syngemesteren og poeten, er han ikke
orte, presten heller ikke.
Nu er det en ting, som sier sig seiv, at man av et malerisk ar
eides drakter og tidskoloritt ikke like sikkert kan slutte sig til dets
istoriske fremkomst både opad og nedad. Eller med andre ord"
lens man visstnok med bestemthet kan gå ut fra, at disse billeder
eke kan være blitt til her hos oss før Holbergs tid, er det ikke i
g for sig så avgjort, at de ikke kan være blitt til langt ned i
8. arhundre, kanskje ennu senere — sålenge man overhodet
adde slike tapeter. I siste fall må de da være blitt bygget op over

----
280 Bind III
---
eldre kopperstikk eller andre reproduksjoner eller ut av den frie
fantasi. Men går man disse felter nøiere efter, vil man i utallige
små enkeltheter i typenes karakteristikk, den tekniske fremgangs
måte, i de sirupsaktige farver og deres overførelse på lerretet —
finne likeså mange vidnesbyrd om, at disse malte felter er frem
kommet i det selvsamme tidsrum, som deres figurer tilhører, eller
med andre ord at de gir idealiserte billeder av sin egen samtid.
Hele verket blir derfor å henføre til Holbergs beste tid, 1720 eller
1730-årene. —
1 det foregående har jeg uten videre gått ut fra, at disse malte
felter er utfort her hjemme i Norge. Vi har nemlig både dokumen
tariske beviser og andre på, at slike arbeider virkelig blev utført
her i landet gjennem hele 18. århundr., og der finnes intet ved
disse tapeter, som skulde gjøre det utenkelig, at dette også var
tilfellet med dem. Heller ikke kjennes der grunner, som skulde
drive gårdens beboer til å henvende sig til utlandet efter det, han
kunde få gjort likeså godt herhjemme. Vi får altså først og fremst
søke mesteren blandt de skildrere, som i denne tid vites virksomme
i Trondhjem og Trøndelagen».
Lektor Brodahl kommer til det resultat, at tapetene er malt av
den vidvankende prestesønn fra Våge, Eggert Munch (ca. 1685—
1764), som av Domkirkens regnskap sees å ha vært i Trondhjem
i 1736: ~, ,
«Der er i den maleriske behandling momenter, som likefrem
peker positivt hen på Munch, av hvem vi har en mengde arbeider
bevart, portretter, alterverk og votivtavler. Typene seiv med sine
robuste trekk, den sterke røde hudfarve i kontrast mot de blagra
skygger er eiendommelige for ham, den måte, hvorpå kvinnebustene
er formet, flate og stive, gjenfinnes gang på gang i hans por
tretter, de skarpe sorte øine med den fete lyspnkk likeledes. Og
det landskapelige viser bare mere omhyggelig utførelse ut fra
samme prinsipper, hvorpå hans utallige votivtavler er bygget: en
übestemt grønn forgrunn avløses av en brunliggrønn midtgrunn,
hvor figurene befinner sig, og i glyttet mellem trærnes masse ser
man ut i en henflytende bakgrunn av blått, et snefjell eller en stille
sjø som smelter inn i en svakt rødmende solnedgangs himmel.
I det hele tatt frembyr disse felter et typisk billede på Eggert Munch
— både på hans feil — med sine fortegninger og sin slurvete
koloritt — og på hans fortrin.
Det kan ikke være tvil om, at billedene er lavet over kopper-
— franske, mener direktør Thiis i museets «Fører», (engelske
antar dir Dedekam i en skrivelse til lektor Brodahl) og det kan
gjerne være. Men han tilføier også, at utførelsen viser en hjemhg
dyktig dekoratørs hand.

----
281
----


----
282 Bind III
---
Skildreren Eggert Munch er født i Våge omkring 1685. Hans
far var presten Henning Munch, der hørte til den krets av kunst
interesserte norske prestemenn, som så morsomt kjennetegner det
17. århundres siste halvdel. Moren var en sonnedatter av biskop
Glostrup i Oslo. Da faren var dod i 1696, tok hans yngre bror,
Anders Munch, gutten med sig til sitt kall i Jylland, hvor han
vel til å begynne med holdt til på onkelens prestegard. Senere
lærte han i Kjobenhavn «skilderiekunsten», og det er overmåte
sannsynlig, at dette skjedde hos hoffskildrer Magnus Berg. Denne
hadde nemlig i sin tid vært tjener hos Henning Munch, og det er
meget, som taler for, at det er denne hans husbond, som i sin tid
anbefalte den unge, lovende mann til statholderen U. F. Gyldenløve.
I 1722 kom Anders Munch flyttende som prest til Våge, og
det er da sannsynlig, at Eggert fra den tid tok fast ophold i sin
fodebygd. Fra et slags verksted på prestegården sprer han ut
over hele Gudbrandsdalen en rekke malte votivtavler. De finnes
spredt rundt i alle gudbrandsdalske kirker, fra Tretten i syd til
Dovre i nord, men er sterkest representert just omkring Våge sogn.
Da onkelen i Våge døde 1737, var det vel ingenting, som bandt
ham der mere, og hosten samme år er det så, han plutselig duk
ker op i Trondhjem, hvor han vel har slått sig ned og hatt
arbeide en stund, da her efter Peter Battas død ingen egentlig
skildrer kan ha vært. Fra denne tid stammer således visstnok
hans portrett av biskop Eiler Hagerup, det som nu henger i
Domkirkens skrudhus. Intet er heller rimeligere, enn at han har
gjort kunstneriske ekskursjoner rundt i omegnen, som altså for
eksempel en tur til Verdalen for disse tapeters skyld.
Siden reiste han sydover og bodde for det meste på Fredriks
hald, hvor han døde i 1764. Der finnes mange bevarte portretter
fra hans hand. —»
Da generalmajor Brun hadde tatt avskjed, overdrog han ved
skjote, datert Odense 18. desember 1737, tgl. 2. juni 1738, Bjart
nes med hus og bygninger og 8 kakelovner for 900 rdl. til sin
svigersønn, løitnant Jens Måneskiold. Ved tinglesningen innløp
protest fra løitnant Lorents Didrik Kliiver, som fant å måtte re
servere sig Stiklestad kirkes rettigheter. Han var nemlig i 1737
blitt eier av Verdalens kirker med tilhørende jordegods, og ifølge
en kongelig forordning av 1732 kunde dette gods ikke avhendes
på en sådan måte, at kirken derved mistet noget av sin landskyld.
Det skulde synes, som om denne forordning ikke kunde ha nogen*
betydning i dette tilfelle, da den jo er av senere dato enn skjøtet
til Brun; men resultatet blev iallfall, at Måneskiold solgte gården
til Kluver for 500 rdl. ved skjote av 12. mars, tgl. 1. juni 1739.
Jens Måneskiold var visstnok sønn av kaptein Matias Måne-

----
283 Bind III
---
•r.
■r.
C
r.
v
o
1/
9
-
—
-
>
9
C
K
1)
C
C 8
'a:
*
i—
u
.p
3j
A
Ri
-t-j
bi
be
ai
>


----
284 Bind III
---
skiold og dennes annen hustru, Anna Sofie Kraft. (Se Bunes).
Han var fodt på Bragernes (Drammen) 1706, blev kapt. des armes
i 1. Trondhjemske nasjonale infanteriregiment, sekondløitnant i
Trondhjemske frikompani 1727 og premierløitnant i 1. Trond
hjemske nasjonale inf.reg. 1731. I oktober 1738 søkte han om
orlov til Kjøbenhavn, «da hans Løcke og Velfærd beror derpå».
På denne reise forliste og druknet han (antagelig om våren 1739
straks efter, at han hadde solgt Bjartnes).
Da Kliiver ønsket å gjøre Bjartnes til sin helt private eien
dom tross forordningen av 1732, søkte og fikk han i 1741 tillatelse
til å makeskifte til sig kirkens 1 sp. 1 øre 8 mkl. mot Tuset, Lille
Longdal, Molden og Molberg. I ansøkningen sies alle disse går
der å være i god stand og «med leilændinger besatte» og av sådan
bonitet, at de kan ventes å bli bebodde, mens Bjartnes av elve
brudd «årlig tager skade». Makeskifteskjøtet er av 20. juli 1742,
tgl. 4. mars 1743.
Ifølge skjøte av 29. mai, tgl. 1. juni 1739, hadde Kliiver kjøpt
de 2 øre uten bygsel, som tidligere hadde vært krongods, men som
nu Tomas Davidsen Jelstrup eiet. Kjøpesummen var 24 rdl.
foruten «den belovede skjøttingsøre til min (Jelstrups) kone».
Bjartnes hadde på oberstløitnant Kliivers tid 10 husmanns
plassen Da han var blitt eier av gården, fortsatte han de for
bedringer og forskjønnelser, som var påbegynt av Brun. Omkring
husene plantedes trær, spesielt omtaler Schøning en liten, østen
for gården beliggende lund av gran, bjerk, asp og rogn, plantet
i 6 rader. Midt i denne hadde oberstløitnanten sått en stor sten,
den såkalte St. Olavs skål, som oprinnelig hadde ligget i Klingen,
og om hvilken det fortaltes, at kong Olav under sin reise fra Leks
dalen til Verdalen hadde spist på den eller hatt til hensikt å ut
hule den til en skål, men blev hindret deri ved sine fienders an
komst. Stenen, som er flat ovenpå, hvor den holder 13/ il 3 /i alen i
tverrmål, men avlang rundaktig under, ligger nu ved innkjørselen
til gardsplassen på Bjartnes. Den var sått på en tykk trefot som
et slags havebord inne i lunden med benker og et stakitt omkring.
På det sted i Klingen, hvor den var tatt, skal der ha ligget
ennu en sten, St. Olavs kovle, omtrent av samme skikkelse. Det
så ut, som de to oprinnelig hadde vært én sten, som var kløvet.
Oberstløitnantens sønn tenkte å føre også denne til Bjartnes, for
teller Schøning.
Oberstløitnant Kliiver var sønn av Johan Vilhelm Kliiver.
Denne , som er stamfaren til den norske Kliiver-familie, var født
i Kurland i 1652 på herregården Candow og kom til Norge anta
gelig under Gyldenløvefeiden. Schøning sier, han kom sammen
med Folkersahm, som siden blev generalmajor sønnenfjells; men

----
285 Bind III
---
dette kan neppe være riktig; ti Folkersahm blev innkalt i 1664 av
hertug Jakob av Kurland for å bestyre dennes jernverker . Eidsvoll.
Derimot kan han nok være kommet under Gyldenlovefeiden, i
hvilken Folkersahm gjorde tjeneste som partigjenger
Tohan Vilhelm Kliiver drev det ikke lenger enn til abh loitnant.
Som sådan var han den siste, som den 12. september 1718 røm
met Steine skanse for svenskene un
der Armfelt.
Sønnen, oberstløitnant Lorents
Didrik Kliiver, begynte som kap
tein des armes (kommandersersjant),
blev fenrik ved 1. Trondhjemske na
sjonale inf.reg. 1729, titulær pre
mierløitnant 1735, virkelig premier
løitnant 1736, titulær kaptein og in
spektør over skiløperne 1740, virke
lig kaptein ved Nordenfjelske ski
løpere 1747, titulær major 1752,
oberstløitnant 1766. Før han kom
til Bjartnes, hadde han siden 1723
vært bygselmann på Lyng nordre
efter sin svigerfar, sersjant Torkel
Miiller.
Oberstløitnant Kliiver døde på Major Lorents Didr i k Kliiver.
Bjartnes i 1771, og enken, Selle Efter billede,
Marie, som var datter av Broder tilh# f r k. Wangberg, T.hjem.
Boysen Hagen på Maritvold, hadde
gården til sin død i 1782. Også i
hennes tid fortsattes forbedringene
på gården, hvis drift vel i denne
tid lededes av sønnen, den senere
(Underskriften lyder:
«Frimodig gikk han alt imøde.
Han leved fri — og fri han
døde.»)
major Lorents Didrik Kliiver. På Bjartnes og Haug tilsammen
var i 1774 tilsådd 365 mål. Haug hadde oberstløitnanten kjøpt
Efter Selle Maries død overtok Lorents Didrik både Bjartnes
og Haug Den siste gard utstykket han i 1783 i 10 små bruk
hvorav det ene, Haug med skogstrekningen Garåen, vedblev å
følge Bjartnes, de andre blev solgt til selveiere. (Se Haug).
Kliiver blev sekondløitnant ved Nordenfjelske infanteriregiment
1772 forsatt som premierløitnant til 1. T.hjemske inf.reg. 1773
kapteinløitnant 1786, kaptein 1788, efter omorganisasjonen 1789
s å ansatt som kaptein ved 1. T.hjemske inf.reg. (Ytterøyske kom
pani), kaptein ved de 3 nordenfjelske skiløperkompamer 1791,
titulær major 1801, virkelig major og kommandant for de 3 søn


----
286 Bind III
---
nenfjelske skiløperkompanier 1803, men beholdt sitt kompani ved
Nordenfjelske skiløpere, tok avskjed med 300 rdl. i pensjon 1804
Major Kluver innførte store forbedringer på Bjartnes. Efter
sin tid var han en meget dyktig jordbruker og har skrevet en liten
jordbrukslære, kalt «Bonde-Praktika», utgitt i 1815 av «det Kon
gel lg Norske Videnskabers Selskab», hvorav han var medlem På
Det i 1784 opsatte stenfjøs på Bjartnes.
Bjartnes bygget han nye hus; det stenfjøs, som ennu står, har han
bygget i 1784; årstallet er innhugget på en sten i veggen. Ved
bygningen av dette begikk han dog den vandalisme å ta stenen fra
minene av den gamle St. Andreas kirke på Haug, hvorav dengang
ennu den nordre mur stod igjen.
Han anla et teglverk ved Forbregd og en vindmølle til drift av
dette. Anlegget kom dog ikke til å svare regning. (Se Forbregd).
Som «viceveimester» anla han flere veier i bygden. Han fikk
også bygdens folk til å bygge bro over elven både ved Østnes og
Holmen; men begge blev revet bort av en stor flom samme høst
som de var ferdig. Han la også planer til en bro ved Verdalsøren,
men fikk den ikke gjennemført. I 1790 fikk han begge sider av
veien fra Verdalsøren til Stiklestad beplantet med en allé av bjerk,
rogn, furu, asp og pil. Fra hovedveien og inn til husene på Bjart
nes plantet han også allé; et par furuer av denne står ennu.
Major Kliiver var ikke gift, men hadde med Marta Larsd.
Øren (Lars-Smed-Marta) en uekte datter, Elsebe, som var op
fostret hos ham, og som han lyste i kull og kjønn. Sin formue
disponerte han ved testamente av 28. desember 1818, konfirmert


----
287 Bind III
---
7. februar 1820 og tinglest 3. oktober 1822. Ifølge dette skulde
hans gårder 1 år efter hans dod brukes til fordel for datteren,
som tilpliktedes ikke å foreta nogen forandring med husmennene
«eller mine andre eiendele».
Bjartnes med part i sag og skogstrekningen Garåen gav han
til innlosning efter lovformelig vurdering for å benyttes som amt
mannsbolig for Nor
dre Trondhjems amt.
Hvis ikke dette til
bud blev mottatt,
skulde datteren El
sebe og efter henne
hans eldste og nær
meste pårørende væ
re berettiget til å
innløse den på sam
me måte. Dog tokes
det forbehold, at Lil
lemarken skulde hol
des uforandret og
hans gravsted urørt.
Av gården skulde år
lig svares til univer
sitetet \V± tdr. bygg.
Bjørken med sag,
skog og mark skulde
tilfalle hans foster
sønn, Johannes Se
valdsen, for 300 spdl.
«uagtet han forlod
min tjeneste», men
skulde først tiltres,
efter at enken på
gården var død. Hvis
han ikke vilde overta
Lillemarken ved Bjartnes 1813.
Efter tegning av L. D. Kliiver.
den, skulde Elsebe og efter henne eldste pårørende inntre i hans
rettigheter. Av denne gard skulde der svares årlig V 2 td. bygg
til universitetet.
Tvistvold med hus og jord på Fætten tilfalt Marta Larsdatter
Øren til bruk uten avgift, og efter hennes død skulde den gå over
til Elsebe eller eldste pårørende. Av denne eiendom skulde svares
Vi td. bygg årlig til universitetet.
Jordpartene Hammelen, Saukin, 2 båtnaust ved Øren, et ved
Tronesskaget, båter, fiskeredskaper, hus, kreaturer, mobler etc.


----
288 Bind III
---
skulde 1 y*. år efter hans død selges ved auksjon, og av de for
dette og hans øvrige eiendeler innkomne penger skulde Anne
Sivertsdatter Haug, enken efter Sevald, ha 200 spdl., Anne, konen
til Anders Toresen Skrudupladsen, 60 spdl., og beholde sine plas
ser til sin død. Piken Maria, datter av Margrete Lund, hos Marta
Major Kliivers og hans datters gravsted
på Bjartnes.
(I bakgrunnen sees husene på Bjartnes).
Fot. E. Musum
Larsdatter Øren, skulde ha
160 spdl. og hennes bror
Jørgen 60 spdl. De hus
menn, som skyldte boet no
get, fikk gjelden eftergitt. De
tjenere, som var i hans brød
og blev hos hans datter 1
år efter hans død, fikk hver
10 spdl. i gratiale. Den hos
Kluver opfostrede dreng, Si
vert, skulde ha 60 spdl.
Av det tiloversblevne
skulde 120 spdl. tilfalle kap
tein Lorents Didrik Kluver
og 120 spdl. kaptein Søren
Holst for assistanse ved skif
tet og for å besørge hans be
gravelse, 200 spdl. skulde
deles mellem barna til hans
bror, kaptein Broder Vil
helm Kluver på Bunes, og
barna til hans søster, Beret
Maria, som hadde vært gift
med Peder Kristofer Krog,
sogneprest til Frosta. Dyr
læge Haldo Dahl fikk 80
spdl. for å gjennemse og
ordne hans papirer. Av det,
som var igjen, skulde dat
teren Elsebe ha 2 tredie
deler og broren, major og
tollkasserer Johan Vilhelm
Kliivers sønner en tredie
del.
Tradisjonen vil vite, at flere av major Kliivers testamentariske
arvinger efter våre nuværende arvelover vilde ha hatt mere enn
en testamentarisk rett til arv. Man sammenligne, hvad han i
muntre øieblikke skal ha angitt som grunn til sin ugifte stand,
nemlig at han fryktet for ikke å kunne forbli sin hustru tro. Men,


----
289 Bind III
---
hvorom nu allting er: hadde han sine svake sider sa var han
utvilsomt også i besiddelse av meget verdifulle egenskaper og har
hatt en overmåte stor evne til å vinne bønderne for sine ldeer.
Han må derfor betraktes som en av dem, som har bidratt til a
sette preg på bygden for lang tid. Ennu lever hans minne efter
100 års forløp friskt blandt bygdens folk. .
Maior Kluver og hans datter Elsebe er begravet i et privat
gravsted, som han i 1805 fikk tillatelse til å innrette for sig i gar
dens utmark «Lillemarken». Her har han gjort alt istand i god
tid, ser det ut til; ti allerede fra 1813 er der en tegning av grav
stedet utført av hans brorsønn, Lorents Didrik Kluver pa Bunes.
Stedet ligger et godt stykke vestenfor husene på Bjartnes, men
omgivelsene er nu forlengst inndratt i gårdens dyrkede innmark.
På hans grav står en bauta med følgende inskripsjon:
Øverst i en oval:
Her hviler
Norges, Videnska
bernes og Sanhedens ven,
Hr. Major L. D. Kluver
Fød 1750 Død
1820
Og nedenunder i en firkant:
Et Skiold hans lyse ho
ved var
Mod Skiebnens mørke dage
Tilfreds og glad han byr
der bar
Som andre grusomt nage.
Stenen er ca. 1,80 m. høi over jorden. Av trærne om den står
*iu kun en gammel hegg igjen. .
Major Kluver døde i 1820 og da Departementet i sknvelse av
29 juni s å hadde avslått å innkjøpe Bjartnes til amtmannsgard,
overtok datteren Elsebe ifølge testamentets bestemmelse garden.
Hun giftet sig med Peder Arntsen, som hadde tjent hos henne pa
Bjartnes. Ekteskapet var meget mot morens vilje. Marta Lars
datter protesterte i en skrivelse av 11. november 1825 til prost
Brandt- «Til dette giftermål giver jeg ikke mit samtykke, førend
det efter nøie overveielse af hendes formynder og afdøde major
Kliivers nærmeste pårørende bliver samtykket.»
Elsebe døde i barselseng allerede juleaften 1825 og blev be

----
290 Bind III
---
gravet ved Stiklestad kirke. Enkemannen søkte året efter om å få
op ta hennes lik og begrave det ved siden av hennes far, og det
blev innvilget ifl. skrivelse av 4. november 1826. Peder Arntsen
kom siden til Volen, idet han i 1826 blev gift med Kristine, datter
av Jon Villumsen Volen.
Bjartnes gikk nu ifolge testamentets bestemmelse over til maior
og tollkasserer Johan Vilh. Kliiver. —
Fra 1807 finnes en fullstendig beskrivelse av gårdens bebyg
gelse i anledning av en assuransetakst. Der var da følgende hus*
m ffV? ning , shl , ls : 38 alen *****> n y bordklædt, søndre side hvitmalt,
nytt tak av teg sten pa søndre, never og lekter på nordre side. På
bygningen klokkehus med matklokke. Det inneholdt: Forstuedør
med 1 fag vinduer, 2-fags stue med en jernovn til folkene, der in
nenfor et 1-fags kammer. Like for forstuen et 2-fags kjøkken og
2 1-fags spiskammere, i kjøkkenet skorsten av teglsten, malte veg
ger og loft. I midten en 3-fags spisestue med en 3-etasjes jernovn
panelt loft og vegger, fint målet. Innenfor denne et 1-fags sovekam
mer uten ovn, vegger med voksdukstrekk. Innenfor dette et 2-fags
sovekammer med. en jernovn, veggene betrukket med voksduk Ved
siden av disse en 3-fags storstue med en smukk grøtstensovn, voks
dukstrekk på veggene.
I 2. etasje: En stor sval over ytterdøren, 1 fag, overloft der
innenfor en 2-fags sal med en 2-etasjes ovn, overloft. målet' der
utenfor et 1-fags klækammer. Ved siden av dette et 2-fags målet
oft uten ovn, derved 2 1-fags klækamre. Over spisestuen et 2-fags
Joit uten ovn med malte vegger, der innenfor et 1-fags loft ved
siden av dette et 2-fags målet og panelet loft uten ovn samt et
1-tags klækammer, endelig over storstuen en 2-fags sal. Ovenpå
disse rum var der mørkelofter. Takst 2000 rdl.
2. En bygning på Østre side av gardsplassen, bestående av et
kontor og kammer med 3 fag vinduer og ovn, gipset og malt, ved
siden derav 2 2-fags kjøkkener med innmuret kopperkjel, 3-fags
bryggerhus, hvon også en innmuret kopperkjel. Disse er grunn
muret til loftsværelsene med tømrede overværelser og teglstenstak.
i Hukt med disse og under samme tak var fremdeles en stor bod et
dreierkammer med 2 fag og overloft, en fiskebod, vognremisse ved
skjul lave med 2 stål, treskerum av tømmer med never og torvtak 9
Takst 1000 rdl.
3 På søndre side rett imot hovedbygningen, en kornlåve på
tres^r^gf^d, 38 ** ""■ ™*» brad ™ d 2 *™ °*
4. På vestsiden av gardsplassen en bygning med bord- og sten
tak grunnmuret til loftsbjelkene, med 4-fags småfefjøs og bordloft
et halmrum, et stort fjøs med 4 fag, hestestall 4 fag med underloft
av bord og ny mnredning. I sammenheng med denne en 1-fags
borgstue med skorsten og torvtak 1000 rdl
5. Stabbur, 130 rdl.
6. Smie østenfor husene, 50 rdl.
7. Stabbur ved den østre og søndre ende av storlåven, 130 rdl.

----
291 Bind III
---
8. Stabbur for vestenden av samme låve, 100 rdl.
9. Stabbur tett ved foregående, 100 rdl.
Tilsammen 5000 rdl. I gården, tett ved hovedbygningen var
vannspring, endog i bryggerhuset, hestestallen og fjøset.
Ved en takst i 1821 blev de samme bygninger verdsatt til 2950
rdl. Det heter da, at takene likesom innredningen i uthusene er
adskillig brostfeldig. I 1824 var der atter takst; den kom da op
i 3300 spdl.
Major Johan Vilh. Kliiver overdrog ved skjote av 25. mars,
tgl. 1. juni 1826, Bjartnes tillikemed gårdparten Haug, 20 mkl.,
og skogstrekningen Garåen til sin eldste sonn, sekondloitnant Lo
rents Didrik Kliiver, for 2950 spdl.
Året efter blev gården solgt ved auksjon. Det heter, at
rekvirenten begjærte liebhabere gjort opmerksom på de for
trinlige herligheter og inventarium, hvoriblandt foruten spring
vannet og sagbruket samt kvernbruket, 4 jern- og 2 grotstensovner,
tårnur etc. Hoistbydende blev distriktslæge Hermann med 3435
spdl. Han fikk skjote 10. april, tgl. 4. juli 1828.
Hermann solgte straks efter gården for 3850 spdl. til Jens
Jenssen Lodgård av Melhus. Skjote 29. mai, tgl. 15. august 1828
Det fortelles at Lodgård kom vandrende til bygden med skreppen
på nakken. Da han spurte doktor Hermann, hvad han vilde seige
gården for, hadde denne halvt i spøk nevnt en sum og sagt, at
hvis han kom med dette belop, skulde han få den. Dermed teiler
Lodgård pengene op av skreppen, og Hermann kunde for skams
skyld ikke gå fra sitt ord.
Lodgård solgte gården ved skjote av 31. mai, tgl. 19. juni 1835,
til Nikolai Kristian Sandborg for samme pris, så han tjente ikke
noget på handelen.
I 1835 var besetningen 7 hester, 35 storfe, 83 sauer og 2 geiter
og utseden 3% tdr. bygg, tdr. havre og 60 K tdr. poteter.
Sandborg døde allerede i 1840, og enken Trine hadde nu går
den en rekke år, inntil hun ved skjote av 1. oktober 1852, tgl. 17.
august 1853, solgte den tillikemed Garåen for 4000 spdl. til Lars
Olsen Bleke av Melhus. Denne var kommet til bygden i 1820, da
han kjopte By mellem, som han hadde til 1825. I 1822 kjøpte han
Vinne og i 1829 Vist nedre sammen med Ole Nilssen Valstad fra
Klæbu. Vist solgte han allerede i 1830, Vinne hadde han til 1834,
da han solgte den og kjøpte Baglan, som han hadde til 1841. I
1831 hadde han kjøpt Flåtten, som han hadde til 1842. Han var
i det hele en svært drivende kar og skal til forskjellige tider ha
eiet 14 gårder i Verdalen; dessuten drev han med hestehandel.
I skjøtet til Lars Olsen forbeholdt Trine Sandborg sig ophold
på Bjartnes for sig og familie 14 dager hver sommer og i denne
tid 1 kanne melk daglig.

----
292 Bind III
---
Lars Bjartnes utvirket i 1844 en avfelling i skylden, idet det
blev oplyst, at gården, som var avfelt i 1837, siden hadde mistet
60 mål ved elvebrudd, fornemmelig vinteren før. I 1848 var der
atter avfellingsforretning. Elven hadde da de 4 siste år brutt ut
yderligere 70 mål åkerland og et par mål skog, hvorefter skylden
blev nedsatt til 18 dal. 2 ort 18 sk., parten Haug iberegnet.
Gårdens besetning var i 1865 6 hester, 16 storfe, 30 sauer og
2 svin og utseden % td. rug, VA tdr. bygg, 30 tdr. havre og 15
tdr. poteter. Under gården lå følgende 6 husmannsplasser:
1: Visøien. 2: Marken. 3: Stenerstuen. 4: Bjartnesnesset. 5:
Bjartnesstuen. 6: Bjartnesøran.
På disse plasser var det samlede husdyrhold 7 storfe og 15
sauer og utseden 1 % tdr. bygg, 6K- tdr. havre og 13V* tdr. poteter.
Lars Bjartnes var gift med Marit Nilsdatter Øie. Hennes bror,
Ole Nilssen Øie, som var gift med Sara Pedersdatter Rosvold,
døde på Baglan i 1840, og Lars tok da til sig hans barn. Det var
Nils (Øgstad), Johannes (Næs), Peter, Karen (Salater) og Mar
tinus (Bjartnes).
Ved skjote av 14., tgl. 17. mars 1873, overdrog Lars garden
til Martinus for 2000 spdl. og kår. Han døde som kårmann på
Bjartnes i 1886, 96 år gammel.
I 1875 hadde gården en besetning på 8 hester (hvorav 2 under
3 år), 3 okser, 16 kyr, 2 ungnaut og kalver, 51 sauer og lam, 21
geiter og kidd og 5 svin og griser og utseden var % td. hvete 4
tdr bygg 32 tdr. havre, Yé td. havre til grønnfor, V 4 td. erter, 12
tdr poteter og % mål anvendtes til andre rotfrukter. Der var 5
husmannsplasser, hvorpå føddes 2 okser, 6 kyr, 3 ungnaut og
kalver, 25 sauer og lam, 2 geiter og kidd og 3 svin og saddes 1 A
tdr. bygg, 7 tdr. havre og 21 tdr. poteter samt anvendtes Å mal
til andre rotfrukter.
Martinus Bjartnes døde allerede i 1877, og enken, Anne Marta
Røstad drev så gården til i 1880, da hun blev gift med Mikal
Stuskin, som så hadde den til 1913, da han overdrog den til sted
sønnen, Peter Martinussen, for 40 000 kr. Denne eier garden
fremdeles. . .
Ved utraset i 1893 blev en husmannsplass ødelagt; dessuten
blev der overslammet omkring 200 mål åkerland samt all havne
gang og flere hundre mål olderskog.
Fr as kilte par ter:
Kirkehaug, gårdsnr. 25, bruksnr. 2, blev fraskilt ved skyldset
ningsforretning av 5., tgl. 9. oktober 1874, skyldsatt for 1 ort 22
sk (mk 0.89) og av Mikal Anderssen Stuskin på Bjartnes solgt
for 1300 kr til Peder Moe på Haugslien ved skjote av 17. juni,

----
293 Bind III
---
tgl. 16. august 1882. Den har siden vært drevet under Haugslien.
Eiendommen tilhører oprinnelig Haug, nemlig den del, som
ved Kliivers salg i 1783 blev lagt under Bjartnes. På denne har
den gamle Haug kirke stått. Tomten kan ennu tydelig sees, og i
den tidligere elvemæl ligger brokker av sten og kalk. Kliiver har
formodentlig beholdt denne part nettop for å kunne benytte de
gamle kirkeruiner som stenbrudd.
Kirkehaug — stedet, hvor Haug kirke stod. I bakgrunnen Bjartnes.
Fot. E. Musum.
Dessuten er der omkring 1900 frasolgt 2 husmannsplass er på
ca. 15 mål hver, en på søndre og en på nordre side av elven.
Omkring 1906 frasolgtes Løvli, 10 mål, til kirkesanger Slapgård
og i 1916 Løvli søndre, ca. 40 mål, til Johannes Lyng.
(Kluver-ætten).
A.Johan Vilhelm Kluver, f. 1652 på herregården Candow i Kur
land, f 1739 i Overhalla. Var først sersjant, blev fenrik i Trond
hjemske marinebataljon 1687, forsatt til Trondhjemske nasjo
nale infanteriregiment 1688, premierløitnant 1698. Var premier
løitnant ved Steine skanse, da denne 12. septbr. 1718 blev over
gitt til svenskene. * 16. . Birgitte Bilderling, f. 16. . i Jåmtland-
B 1. Johan Vilhelm Kluver, kaptein, f. 1689, f 16. febr. 1756.
Skarsvolden i Fosnæs. * Anna Rist, f P- Skarsvolden 1764.
Cl.Ulrik Ferdinand Kluver, kaptein, f. 2. januar 1721,
t 1790 i Namdalen. * *) 1753 på Mære i Stjørdal m.
Christiane Christine Harboe, dtr. av oberst ved Nor-
19


----
294 Bind III
---
denfjelske dragonregiment Frants Christian H., (f 1753
p. Mære) og Megtel Christine Berg. * 2 ) 1758 Anne
Severine Lothsd. Bogarth. De blev skilt 1774 (da han
fant henne i seng med sin tjener). Han hadde med Gun
hild Olsd.:
D l.°Ole Fredrik Kliiver, f. i Stjørdal 1776.
D 2. Otmar Ferdinand Schliffenbach Kliiver, løitn., f.
1764, f p. Bjartnes 1787, ugift.
D 3. Christiane Vilhelmine Kluver. * 1774 i Stjørdal m.
Tomas Reinhold Ziegler, Kongsberg.
C 2. Christian Vilhelm Kluver, kaptein, f. 1723, f 1800 p.
Røros. * Abel Christiane Dass, dtr. av proprietær An
ders D. og Åsel Marie Hass.
D 1. Johan Andreas Kluver, kaptein, f. 1767, f 1828 p.
Verdalsøren. * 1700 i Fr.stad m. Ditlevine Marie
Pedersd. Neuman.
D 2. Anna Ursilla Kluver, f. i Sparbu 1776, f P- Tromso
1850. Hun var først forlovet med løitnant Teodorus
Hagen, f 3. febr. 1706, og fikk 300 rdl. efter ham.
* 170. Søren Schjelderup Holst, kaptein, f. 1775,
f 1822 p. Inbryn i Stod, sønn av Claus Holst til
Rorosgård og h. Johanne Bergman.
C 3. Anna Dortea. * Svend Nordahl, f 27. septbr. 1780, først
holzførster og bodde p. Hognæs i Fosnes, siden fogd i
Namdalen.
Johan Christopher Kluver, loitnant, gikk under navnet «Lang-
Kliiver», f. 1600, f 1753 p. Levanger. * Anna Katrine
Kristensd. Morsing, f. 1686, t 1765 p. Levanger.
C 1. Johan Christian Kluver, underoff. ved livgarden tilfots i
Kjøbenhavn, f. 1721, f i Ostindia, ugift.
C 2. Birgitte Kluver, f. 1732. * Ole Ørbeck, prokurator p.
Levanger, f 1765.
D 1. Maren Marie, f. 1760.
D 2. Johan Christian, f. 1 764.
Jacob Ludvig Kluver, kaptein, bodde p. Melhus i Beitstad, f
1604, f 1740. * 1721 i Verdal m. Marie Sophie Christiansd.
Brun, f 1785 p. Levanger.
C 1-Christian Kluver, f. p. Levanger 1722, f som barn.
C 2. Johan Christian Vilhelm Kluver, kaptein, dbt. i Verdal
1724, f 1700 i Surendalen.
C 3. Elen Kluver, f. 172., f 1754 i Beitstad. (Hun hadde
med løitn. Christian Rasbech sonnen Peter, f. og f 1754).
C 4. Beret Katrine Kluver, f. i Beitstad 1728.
C 5. Hans Jaob Kluver, handelsmann, Hjoringnes, Sunnmøre,
f. 1730. * 1750 Susanne Katrine Dornick.

----
295 Bind III
---
C 6. Anna Dortea Kluver, f. i Beitstad 1732, f 1803 p.
Levanger, ugift.
C 7. Margrethe Kluver, f. i Beitstad 1734, f 1707 p. Lev
anger, ugift.
C 8. Peder Christopher Kluver, f. i Beitstad 1736, f 1755.
C 9. Beret Kirstine Kluver, f. i Beitstad 1739, f 1832 i Åle
sund. * Christian Friil, skipper og handelsmann, Val
derhaug, Sunnmøre.
D 1. Maren Susanna Friil, f. 1776, f 1814 p. Tautra.
* 179. Peter Hartvig Lund, koffardikaptein, f.
1770, f 9. aug. 1852, sonn av overtollbetjent i
T.hjem Hartvig Peter L. (1732—1808) og første
hustru.
CIO-Anne Kirstine Katrine Brun Kluver, f. 1741, f 1812 i
Fattighuset. * 1764 i Domk. m. Åge Amundsen Løche,
skreddermester, t 1798.
D 1. Anne Kirstine Løche, f. i T.hjem 1766.
D 2. Jacob Ludvig Kluver Løche, skomaker, f. i T.hjern
1767.
D 3. Sara Christiane Løche, f. i T.hjem 1769.
D 4. Sara Christiane Løche, f. i T.hjem 1771.
D 5. Johannes Løche, f. 1772.
D 6- Johan Christian Løche, skredder, f. i T.hjem 1773.
D 7. Johan Fredrik Løche, parykkmaker, f. i T.hjem
1775.
D 8. Lorents Peter Løche, f. 1777.
D 9. Maren Marie Løche. * Hans Evensen Qvidal,
matros.
E 1. Martinus Qvidal, f. 1787.
E 2. Johannes Qvidal, f. 1788.
E 3. Anne Katrine Qvidal, f. 1790. * Valdemar,
matros.
E 4. Dortea Margrete, f. 1792.
D 10. Åge Andreas Løche, skredder, f. 1784.
C 11. Johan Christopher Kluver, f. i Beitstad 1743.
Cl 2. Peder Christian Kluver, handelsmann, Sunnmøre, f. i
Beitstad 1748. * ') 1771 i Beitstad m. Johanne Katrine
Dornick. * 2 ) Anne Elisabet Bladt, t 1820 p. Sunnmøre.
Hennes brorsønn Christian Martinus Bladt, blev hen
nes arving ifl. testamente.
Lorents Didrik Kluver, Bjartnes, oberstløitnant, f 1700, f P
B. 1771. •*) 1720 Anne Marie Muller, f. 1691, f 1748, dtr.
av sersjant Torkel Henriksen Muller på Lyng nordre *-)
1749 Selle Marie Hagen, f. 1718, f 1783. (Se Hagenætten,
Maritvold).
v

----
296 Bind III
---
Lorents Didrik Kluver, Bjartnes, major, f. 1750, f 1820, ugift.
D 1." Johan Kliiver, f. 1780, t 1811. Sekondloitnant ved Nor
denfjelske skiloperkcrps 1803, premierloitn. 1808, av
skjed med kapteins grad og 180 rdl. i pensjon 1811. Han
druknet under badning i Verdalselven. (Mor: Anne
Sivertsd. Haug).
D2."Elsebe Marie Kliiver, f. 1708, t 1825. (Mor: Marta
Larsd. Øren). * 1825 Peder Arntsen Bjartnes.
Anne Marie Kliiver, f. 1751, t 1763.
Broder Vilhelm Kliiver, Bunes, kaptein, f. 1754, f 1816. *
1788 Sofie Hersleb Krog, f. 1771, f 1848. Dtr. av sogne
prest Jakob K.
D 1." Margrete, f. 1787, t 1825 (mor: Margrete Andersd.
Tiller. Se Slapgårdsætten).
D 2. Jakob Hersleb Krog Kluver, f. 1780, f i T.hjem 1828.
Norsk landkadett 1804—08, fenrik ved 1. T.hjemske
inf.reg. 18C8, sekondloitn. og premierloitn. 1810, kaptein
1814, kammerjunker, kompanichef ved T.hjemske inf.bri
gade 1818. Han var forst forlovet med Albertine Ovidia
Krog, dtr. av sogneprest Ove Kristian K.; men forlovel
sen blev hevet. * 1813 Christine Bruun Sommer, f. 1700,
t 1854, dtr. av kjopmann i T.hjem Hans Jessen S. og h.
Maren Bruun Wasmuth.
E 1. Hans Vilhelm Thura Kliiver, tollbetjent i Stavanger,
f. 1814, f i T.hjem 1867. * Anna Ovidia Reitan,
f. 1828.
E 2. Lorents Kliiver, f. 1816, f s. år.
E 3. Jacob Hersleb Thode Krog Kliiver, f 10. mai 1825.
E 4. Maren Sofie Kliiver, f. 16. mars 1820, f s. år.
D 3. Lorents Didrik Kliiver, major, bekjent antikvarisk for
sker og forfatter, f. 23. desbr. 1700, f 5. januar 1825 i
T.hjem. * 22. april 1813 Anna Birgitte Marie Krog, f.
2. april 1787, dtr. av sogneprest i Melhus Ove Kristian
K. og h. Albertine Sylow.
E 1. Johannes Sejersted Kliiver, f. 26. mars 1814, f 6.
oktober s. år.
E 2. Torvald Kluver, f. 31. mai 1815, f 24. novbr. s. år.
E 3. Christian Vilhelm Kluver, lensmann, f. 11. oktbr.
1816.
E 4. Laura Kluver, f. 13. januar 1818, f 8. april 1864
* 13. januar 1840 i Stjordal m. Anders Bernhofi,
fogd i Strinda og Selbu, f. 20. septbr. 1801, sonn av
sogneprest i Trano Tobias Brodtkorb B. og h. Anna
Elisabet.
D 4. Sille Marie Hagen Kluver, f. 6. juli 1705, t s. år.

----
297 Bind III
---
D 5. Edel Katrine Thode Kliiver, f. 27. novbr. 1796. * 7.
januar 1824 Hartvig Peter Lund på Bunes, kaptein, f
-10. oktbr. 1796, f 25. mars 1859, sonn av ovennevnte
koffardikaptein Peter Hartvig L. og h. Maren Susanna
Friil.
D 6. Sille Marie Hagen Kluver, f. 20. febr. 1798. * 3. oktbr.
1819 Eilert Kristian Hegrem, loitnant, f. 1788, f 11.
febr. 1832.
D 7. Anna Marie Kluver, f. 1800.
D 7. Inger Marie Krog Kluver, f. 1805, f 1855. * Henrik
Westgård.
Johan Vilhelm Kluver, major i Jylland, tollkasserer i T.hjem,
f. p. Bjartnes 1755, f 1829. * i Kjøbenhavn 1802 m.
Adolphine Christine Bie, f 1843, 71 år gl., dtr. av lotteri
inspektør B. i Kjøbenhavn.
Dl.Lorents Didrik Kluver, kaptein, f. 1804, f 1866. * 5.
mars 1836 Karen Elisabet Klingenberg, f. 23. april
1807, f 3. mars 1878 under besøk hos broren, dr. K. i
Eidsberg, dtr. av forstander Carsten Volqvarts K. og
Adelheid Schmidt.
E 1. Johan Vilhelm Kluver. * 1861 Beret Muus.
F 1. Elen Sofie Kluver, f. 1865, f 1880 p. Steinkjer.
D 2. Simon Laurits Kluver på Nybo i Ørskog, Sunnmøre,
kaptein, f. 1809, t 1878. * 183 . Elise Døsher.
El. Simon Laurits Kluver, f 1845.
E 2. Robert Kluver. * Anna Voigt.
F 1. Laura Elise, f 1876 i Tønset, P/2 år gl.
E 3. Ida Johanne Kluver, f. 1847, f 4. juli 1883 p. Nybø
i Ørskog.
D - Johan Vilhelm Kluver, sjøløitnant, magasinforvalter, f.
1810. * 184. Sofie Kristiane Due, f. 1824, dtr. av
tollinsp. D., Kr.ania.
E l.Oluf Kristian Kluver, iæge, f. 1847. * i Bergen m.
Sofie Jessen, f. 1851.
F 1. Marie Kluver, f. 1880.
E 2. Lorents Didrik Kluver, styrmann, f. 1848.
E 3. Anna Katrine Kluver, f. 1851. * Marius Friman
Dahl Dietrichson, tollkasserer i Ålesund, f. 1846, f
1912.
E 4. Johan Vilhelm Kluver, f. 1854, f 1881 p. Horten.
Beret Marie Kluver, f. p. Bjartnes 1. novbr. 1758, f 17. aug.
1804. * 1780 Peder Kristofer Krog, sogneprest p. Frosta, f.
i Verdalen 5. april 1748, f 10. febr. 1808, sønn av sogneprest
i V. Peder Offesen K. og h. Sofie Hersleb.

----
298 Bind III
---
C 6. Elsebe Marie Kliiver, f. p. Bjartnes 30. juni 1760,
t 22. oktbr. 1774.
B 5- Fredrik Ferdinand Kliiver, f. 1703, bodde p. Brodreskift,
Stadsbygd, fP- Byneset. *') 1727 i Stadsbygd med Eli
Andersd. By fra Byneset (enke efter Kristen Brødreskift,
med hvem * 1721). * 2 ) Mette Berntsd., f i T.hjem 5.
april 1745.
C 1. En sonn, som bodde på Brodreskift.
C 2. Johan Vilhelm Kliiver, snekkermester, bodde p. Kalv-
skindet, t 1- novbr. 1760. * Beret Olsd. Roros eller
Ross. (Hun * 2 ) snekker Mons Olsen).
D 1. Karen Marie Kliiver, f. 1756.
B 6. Engel Dortea Kliiver (enke 1739), f 1772 p. Hallems
stoen. * En underofficer i Overhalla.
A 2. Jens Jorgensen, f. 16.., tommermann, f 9. april 1739 i
T-hjem. * 17. . Sara Jonsd., f. 16.., levet ved mannens dod.
Hans 6 brorbarn opgis som ovenfor nevnt B I—B1 —B 6. Ved
registreringen: solvmynt 20 rdl., solv 50 lodd, gården 250 rdl.

EKLE  Gårdsnr. 26.

Ekle på Stiklestad 1924 
Nav net: a ÆikliSi 1325. af Eckledhi 1430. Eklii, Ekly 1520.
Eccle 1558. Eckle 1559. Eckle, Ecklen 1590. Ekle 1610, 1626.
Echlo 1626. Echle 1664, 1723.
Eiklib (intetkjonnsord). Ordet finnes kun en enkelt gang i den
oldncrske literatur, i frostatingsloven XIII. 10, og betyr der et med
åpning (lid) forsynt innelukke, hvor en elvebåt (eikja) ligger.
Samme navn finnes også i Gol, i Orkdalen og i Strinda; alle tre
steder ligger gårdene likesom her nær en storre elv.
Skyldcn: Man kan fra meget gammel tid skjelne mellem to
gårder, som vi efter en senere tids bruk kan kalle Ekle ostre og
vestre.
Ekle vestre hadde i 1650 en skyld av 2X> spand; men er før
1655 avfelt til 1 sp. 2 ore 12 mkl., og før 1665 atter avfelt 1 øre
12 mkl., hvorefter skylden blev 1 sp. 1 ore. Så kom to avfellinger,
den ene for 1693 på 2 ore, den annen i 1701 på 1 ore, begge
approbert 25. juni 1703. Herefter blev altså skylden 1 ore, og
herved blev den stående til i 1836.
Ekle ostres skyld var i 1650 3 spand, men er for 1655 blitt 2
sp. 1 ore, altså som den annen gard avfelt 2 ore, og ikke lenge
efter må den atter være blitt avfelt 2 ore 12 mkl., altså til 1 sp.
1 ore 12 mkl. Endelig er den som Ekle vestre og og rimeligvis

----
299 Bind III
---
samtidig med denne avfelt 1 øre 12 mkl. før 1693 og 1 øre 12 mkl.
i 1702, begge avfellinger approbert 25. juni 1703, hvorefter skyl
den blev 1 øre 12 mkl. Ved fraskillelse av Eklesøien, som i 1813
blev skyldsatt for 12 mkl., blev nu også denne gards skyld 1 øre,
hvorved den blev stående til i 1836.
Begge gårders samlede skyld er altså gått ned fra 5X> spand
Ekle, sett fra øst 1924.
Fot. E. Musum.
til 2 øre 12 mkl., en nedgang, som er uten sidestykke i bygden,
når man undtar gårder, som er blitt helt ødelagt ved jordskred.
Ved den nye matrikulering i 1836 blev begge gårder skyldsatt
under ett for 10 dal. 3 ort 8 sk. og Eklesoien for 2 dal. 8 sk.
Samme år blev de igjen avfelt til 9 dal. 3 ort 21 sk. og i 1844 til
9 dal. 3 ort 1 sk. I 1907 var skylden mk. 12,60, fordelt på 2
bruk, hvorav bruksnr. 1, Ekle, mk. 12,13.
Eiere. Ekle vestre
Ifølge Aslak Bolts jordebok tilhørte «af eckledhi 1 mark forn
gild» erkebispegodset, således at det spesielt var tillagt «skola
stukuna». Herav fremgår, at 1 gammel mark landskyld i gården
helt fra middelalderen av tillå Trondhjems katedralskole. Det gjel
der utvilsomt samme eiendom, når det i Trondhjems domkapitels
eldste jordebok opføres 3 spand av Eccle under «Prebenda Sande
Crucis Scholæ addita» (d. e. Det hellige korses præbende, lagt til
skolen). Ifølge jordebøkene fra 1600-tallet var den da beneficeret
skolens rektor, og slik vedblev det å være, inntil rektor Benjamin
Dass under 21. desember 1742 fikk kongelig bevilling til å make


----
300 Bind III
---
skifte den til kaptein Lorents Didrik Keiver på Bjartnes mot at
rektoratet fikk Lillevuku. Erklæring forelå om, at Ekle «årlig tager
skade af elvebrud». Makeskifteskjøtet er av 12. februar, tgl. 4.
mars 1743. Siden har gården vært brukernes eiendom.
I denne gard eiet også Stiklestad kirke en landskyldspart, som
efter de omtalte avfellinger beløp sig til 3 mkl.
Ekle østre:
I middelalderen må denne gard ha tilhørt Elgesæter kloster,
idet den i Steinviksholms lens regnskap for 1549 opføres under
Elgesæter gods med en skyld av 4 spand, før 1592 forminnsket til
3 sp. Stiklestad kirke eiet en liten landskyldspart, som efter alle
avfellinger beløp sig til 2% mkl.
Ved reformasjonen gikk gården over til Kronen, i hvis eie den
blev, inntil kapteinløitnant Kristian Brun kjøpte den for 62 rdl.
på en stor auksjon over krongods, som avholdtes i Trondhjem
fra 20. januar til 6. mars 1728. Skjøtet er av 21. september 1729.
Siden har den vært brukernes eiendom.
Brukere: Første gang Ekle nevnes, er i 1325, da Anders a
Æiklidi var med og skiftet Lyng mellem Sigurd Jonssøn og Vig
leik Aslakssøn. (Se Lyng).
Allerede i 1520 har der vært 2 Ekle-gårder; ti ifølge mann
tallet for dette år har Otte pa Eklii betalt 3X> lodd sølv, Jon hus
mand ibidem også 2X- lodd, Jwer ibidem 3X> lodd sølv og 1 lodd
sølv for jordegods og Anders husmand på Ekly 3 skilling i skatt.
Det er ikke mulig å avgjøre, på hvilke av gårdene disse opsittere
har vært.
EKLE VESTRE
Jor gen på Ecklenn står i 1549 for 1 pund smør og 4 pund mel
i leding, og i 1559 nevnes Peder i skibskattmanntallet.
Fra begynnelsen av 1600-årene het opsitteren av denne gard
Ellev; han var der til i første halvdel av 1640-årene. Det lille,
vi vet om denne mann, er ikke nettop til hans fordel: Han måtte
i 1631 bøte 14 rdl. «for han overfaldt Oluf Stichsta og hans kvin
de i deres eget hus, der han var did bøden til gjest».
Efter Ellev kom henved 1645 Sevald, rimeligvis gift med fore
gåendes enke. Han er død før 1665; ti dette år er Ole Ellevsen,
formodentlig næstforegåendes sønn, opsitter. Han var 30 år i 1665.
Besetningen var i 1657 2 hester, 16 storfe, 12 sauer og 3 svin,
tienden blev i 1669 sått til 1 td. bygg og 2 tdr. havre, ledingen
til Vi rdl. og småtienden til 1 ort 8 sk. Der var humlehave «och
ellers ingen tilfelde». Skylden blev foreslått nedsatt til 1 spand.
Ole Ellevsen døde 28. juli 1708, 78 år gl. Han efterfulgtes

----
301 Bind III
---
av sonnen, Iver Olsen, som fikk bygselbrev av rektor mag. Anders
Borch, tgl. 28. januar 1709. Iver var gift med Else Kristensdatter
Stiklestad.
Skaden, forvoldt ved svenskenes innfall i 1718 opgis for denne
gard således:
Tilsammen 66 rdl. 48 sk.
Iver døde omkring 1720, og enken Else blev dette år gift med
Tørris Pedersen Bjørgan, som så blev bruker av gården. Han var
bror av Bård Pedersen Jermstad.
I matrikulen av 1723 oplyses, at gården ingen skog har, hver
ken til tømmer eller gjerdsel, men litt older til brenne, seter 2 mil
borte. Den har ingen utmark, men betegnes som «letvunden og
kornvis». Utseden var 1 bpd. rug, 1 td. bygg, 4 tdr. havre, 1 bpd
grå erter, avlingen 30 sommerlass høi og 3 lass ekerhøi og beset
ningen 1 X> hest, 5 kyr, 2 ungnaut og 8 sauer. Tienden blev sått
til % skjeppe rug, 4 skjepper blandkorn, 1 td. havre, 12 mk. erter
og 10 mk. ost. Skylden blev foreslått pålagt 6 mkl., og komisjonen
uttaler, at den vel i henseende til sin avling burde vært høiere
ansett, «men som den årlig lider elvebrud, har man ei kunnet
ansette den for mere».
Tørris Pedersen døde i 1741, sannsynligvis som kårmann på
gården. På skiftet efter ham blev boets samlede aktiva 17 rdl. 1
ort 11 sk. og beholdningen bare 5 rdl. 1 ort 21 sk., enda han —
i motsetning til, hvad der var almindelig på leilendingsgårder —
eiet nogen av gårdens hus, nemlig «1 stue med 2 vinduer og loft
over med kammer hos med 1 sengested i stuen, 2 langbænke og
bord med stol under», som alt blev verdsatt til 12 rdl. Av beset
ning registrertes kun 1 sau til 1 ort 8 sk. Else overlevet også sin
annen mann.
Gården var imidlertid av rektor Schancke bortbygslet til Ole
Barosen, som hadde fått bygselbrev 17. oktober 1733, tgl. 4. mars
1734. Hvor lenge han blev der, er übekjent, formodentlig til i
1742, da gården — som ovenfor nevnt — blev makeskiftet til
kaptein Kliiver. Det er å formode, at Ole ikke har kunnet klare sig


----
302 Bind III
---
gjennem uårene 1740—42. Kliiver drev gården som underbruk
under Bjartnes.
Ved skjote av 28. desember 1752, tgl. 3. mars 1753, solgte
Kliiver gården for 180 rdl. til bataljonskirurg Theonymus Blix,
som i 1743 hadde kjøpt Ekle ostre, og hele gården Ekle var således
nu samlet til i 1755, da Blix solgte V- spand av sin samlede eien
dom til vaktmester (senere loitnant) Tomas Lyng, for 400 rdl.
Ifolge skjotet, som er av 3. juni 1755, tgl. 1. juni 1756, skal dette
være 1 ore av Ekle vestre, d. v. s. hele denne gard, og 12 mkl.
eller tredieparten av Ekle ostre. Grensen mellem gårdene, som
tidligere ikke hadde vært helt utskiftet, blev fastsatt ved åstedsrett
den 4. og 7. august 1752 og lagtingsdom av 23. mars 1753.
I 1761 såddes der på gården 1 td. bygg og 6 tdr. havre, av
ledes 60 lass hoi og foddes 1 hest, 4 kyr og 6 småfe.
I 1776 overdrog Tomas Lyng gården til sonnen, løitnant El
ling Lyng, for 695 rdl. Dog skulde Tomas bruke den, så lenge
han eller hans hustru levet eller ønsket å bruke den, og imidlertid
skulde der ikke svares renter av kjøpesummen. Gården blev både
i Tomas' og Ellings tid kun drevet som underbruk; ti Tomas eiet
Lyng og Elling eiet Mo, og disse var deres hovedgårder. I 1785
oplyses, at gården for det meste har vært brukt til åker og eng,
at den er meget utsatt for oversvommelse, og at der da avledes
lite eller intet hoi, men ellers en 30 lass. Der såddes ca. 1 td. bygg
og 4 tdr. havre. 1 hest og 5—6 storfe var det hoieste, der skulde
kunne fodes. For tiden holdtes der 2 husmenn på stedet. Efter
major Elling Lyngs dod brukte enken, Katarina Rehekka, gården.
Hun fraskilte og solgte ved auksjon den 13. oktober 1813 en part,
Eklesoien, skyldsatt 12. oktober s. å. for 12 mkl. Den blev kjøpt
av Johannes Pedersen Haga for 623 2 7i5 riksbankdaler navneverdi
eller 7016 rdl. dansk courant. (Dette var i pengeforvirringens tid)
Joh.s Haga solgte året efter Eklesoien for 2666 rdl. 2 ort 16 sk.
navneverdi til Tomas Jenssen Sæterbakken. Denne festet og for
paktet bort eiendommen stykkevis.
Da enkefru Katarina Rebekka Lyng døde, blev Ekle vestre på
skifteauksjon i 1824 solgt for 2410 spdl. til regimentskirurg Jo
hannes Monrad, hvorved begge Ekle-gårdene påny blev samlet på
en hand og slått sammen til et bruk. Skjotet er av 15. juni 1824,
tgl. 16. august s. å.
Mens majorinnen hadde gården, påheftet hun den ved gave
brev av 14. juli 1813, tgl. 8. februar 1814, en ydelse til det da
nettop oprettede Universitet av X> td. havre å utrede i pen
ger. Monrad, som var en påholdende mann, vilde ikke betale dette,
og blev derfor saksøkt av Det akademiske kollegium og dømt til å
betale både beløpet, 14 spdl. 95 sk., og omkostninger 20 spdl.

----
303 Bind III
---
EKLE ØSTRE
I 1549 har Oluff betalt 2 spand smør, 1 vet mel og 1 vet malt
i landskyld av 4 spand i Eklenn under Helligseters gods. Samme
år står Oluff på Ecknn for 1 pund smør og 4 pund mel i leding.
Opsitteren i begynnelsen av 1600-årene het Rollas (Rolf).
Han har vært der til noget over 1620.
I 1622 bygslet Tor Rolla f sen — utvilsomt f oregåendes sønn —
gården og betalte i bygsel for 2 sp. 24 rdl. Tor er død i begynnel
sen av 1660-årene. I 1665 var det enken Eli, som hadde gården.
Besetningen var i 1657 2 hester, 10 storfe, 6 sauer og 2 svin,
tienden blev i 1669 sått til 1 H tdr. bygg og 3 tdr. havre, ledingen
til 3 ort og småtienden til A rdl. «Findes Hommelhauge och ellers
ingen tilfelde», heter det. Skylden blev foreslått nedsatt til I I A
sp., og dette blev tatt til følge. Det heter herom: «Formedelst
elffuebrud ej bedre eragted.»
I 1670 har gården fått en ny opsitter, Ole Anderssen, som blev
der en lang rekke år i fattigdom og strid. Straks efter sin tiltredelse
i 1670 forlangte han besiktigelse av gården, idet den «ikke kunde
giøre fyldest for det leyemåll, som den nu foreligger». Der blev
avholdt besiktigelse 6. august s. å., og ved denne blev det oplyst,
at elven i nogen år hadde utgravet en stor del av jorden og ført
over til den annen side, hvor Ole Anderssen «ved jordens tilvext
skulle haffue sin beste eng»; men denne fantes å bli oversvommet
ved høi vannstand. Dessuten var skogen utilstrekkelig til husenes
vedlikehold, hvorfor skylden blev nedsatt til 1 A sp.
Dette hjalp dog ikke stort på Ole Anderssens økonomi: I slut
ten av 1680-årene drev fogden Hans Koch ham fra gården, fordi
han ikke svarte skatter eller holdt gården vedlike. Men Ole klaget
til stiftamtmannen og fikk under 5. mai 1690 dennes resolusjon
for, at han skulde beholde den, hvis han kunde stille tilfredsstillende
kausjon for «afgående kongelige rettigheder og gårdens behørige
hævd».
Imidlertid har han nok ikke kunnet klare sine forpliktelser; ti i
1692 sees fogden å ha stevnet ham for resterende landskyld og
rettighet for 1691 samt for utilbørlig medfart med gården, «hvor
ved denne daglig forringes».
Han blev nu frådømt gården, som fogden derpå bygslet til
Tor Olsen, sønn av Ole Ellevsen Ekle vestre. Men Ole Anderssen
gav sig ikke på dette. Han reiste ned til Kjøbenhavn for å tale sin
sak på allerhøieste sted. Han opnådde, at stiftamtmannen beordret
fogd Koch til å opnevne to mann, «som supplikanten og Tore Olsen
kan imellem ligne, hvorved da denne tvistighed engang når end
skab». Derimot fant stiftamtmannen det billig, at han, i betrakt

----
304 Bind III
---
ning av hans fattigdom, og at han i en årrekke hadde hatt gården
for skattene alene, tilpliktedes å stille kausjon for gårdens åbot og
vedlikehold. Ole hadde videre stillet krav om, at fogden uten videre
skulde godtgjere ham omkostningene ved reisen til Kjobenhavn,
55 rdl. 1 ort: men dette henviste stiftamtmannen til «lands lov
og ret».
Han opnådde å få beholde gården dette år. Men da han, som
det visstnok aldeles treffende heter i et tingsvidne av 1694, ved sin
reise til Kjobenhavn hadde «lobet sig ganske udfattig», fikk han
kun lite sådd, og som det videre heter: «det ringe han derved kunde
vinde, har han fordoiet, så aldeles intet til de afgående skatters be
taling forefindes». Forovrig var der sått i gang en ren kampagne
mot ham efter Kjobenhavnerturen: På sommertinget i 1693 har
forst fogden stevnet ham, fordi han i sin ansokning til kongen hadde
angitt fogden som skyld i hans fattigdom og ruin og beskyldt ham
for uten lov og dom å ha fratatt ham gården. Det blev her forelagt
lagretten og tingalmuen folgende sporsmål: 1) Om fogden hadde
utarmet ham, hvortil svartes, at det kunde ikke sies, eftersom han
i langsommelig tid har sittet og brukt gården med fattigdom. 2)
Om han hadde holdt gården ved hevd og makt, som en leilending
pliktet, hvortil svartes, at gården ikke kunde sies å være vederborlig
holdt, og at der kun fantes en liten «skørf» til bygning. 3) Om gjer
dene blev vedlikeholdt, hvortil hans naboer svarte, at de led største
skade på deres åker og eng formedelst gjerdenes ilde vedlikehold.
Fogden erklærte, at hvis Ole vilde skaffe god kausjon, så han
gjerne, at han tiltrådte og bebodde gården.
På samme ting hadde Tørris Stiklestad citert Ole Ekle, fordi han
hadde lokket sin sonn av dennes tjeneste. Ole mente, han var nær
mest til å beholde sin egen sønn og kunde behøve ham seiv; men
retten fant, at i dette tilfelle «går leie for eie» inntil lovlig faredag
og tid. Gutten blev domt til å ha forbrutt sin halve lønn og faren
*burde med rette tilsvare dobbelt», men formedelst fattigdom slapp
han med å betale sakens omkostninger, 1 % rdl.
Men hermed var han nok ikke ferdig på dette ting: Jon Ogstad
hadde eiteret ham, fordi han sammen med sin hustru hadde fratatt
ham en ku, som Jon hadde leiet av Oles sønn. Dette fant retten
«kunde falde Ole Anderssen hel ilde ud»; men formedelst hans
fattigdom slapp han bøter. Dog blev han tilfunden å tilbakelevere
kua og tilsvare omkostningene med 1 rdl.
Endelig hadde Jon Sende stevnet ham for leie for en ku, som
han hadde leiet ham for 18 år siden. Jon eftergav imidlertid leien
«formedelst indbunden svogerskab og hans fattig vilkår»; men Ole
dømtes til å skaffe en annen like så god ku i dens sted, «om dend
findis», og betale omkostningene med 2 rdl.

----
305 Bind III
---
Og til syvende og sist hadde Tor Ekle meldt Ole, fordi han mot
loven hadde tillati «endel folk af dette gield at besa jordegods».
Efter alt dette har vel ikke Ole Anderssen hatt annet å gjøre
enn å fortrekke fra gården. Til avslutning banket han så op Tors
gamle far i Ole Hanssens hus på Oren. For dette er han stevnet
på hosttinget i 1694, og siden horer vi ikke mere til ham.
Nu kom da endelig Tor Olsen i besiddelse av gården. I hans
tid blev den — som for nevnt — avfelt til halvparten i skyld. I sin
ansøkning herom av 2. juli 1702 oplyser han, at gården er så
skadet av elvebrudd, at han nu for annen gang må flytte bygnin
gene, hvis han i stor flom skal kunne ligge trygg i sitt hus om
natten. Om våren, når det er tilsådd, går elven over åker og eng.
Han er nu ikke lenger god for å tilsvare gårdens rettigheter uten
sin totale ruin.
Under krigen 1718 opgis skaden på denne gard således:
Tilsammen 53 rdl. 72 sk.
Tor Olsen har neppe nogensinne sittet godt i det. Det heter, at
han blev henfallen til drikk og «gik klar på det sidste». Han døde i
april 1719
Opsitter på gården blev nu kapteinløitnant Kristian Brun. Han
var født i Skien omkring 1668, (opgis i 1707 å være 39 år og hadde
da tjent i Danmark og Norge i 22 år, derav 15 år som kornett),
blev kornett ved Nordenfjelske nasjonale dragonregiment 1693,
løitnant ved Guldalske kompani av samme regiment under Hakke
1707, kapteinløitnant ved Motzfelts dragoner (Verdalske livkom
pani av Nordenfjelske dragonreg.) 1719. Han fikk avskjed på
grunn av svakelighet 1727 med 4 rdl. månedlig pensjon og efter
fulgtes i tjenesten av Johan Arnold Schultz, som tidligere hadde
vært ved det sønnenfjelske major Møllerops kompani.
Brun blev i 1729 gift med Rasmus Ågesen Hagens datter Mar
grete. Han søkte ekteskapstillatelse i 1727 og hadde da i 3 år vært
trolovet med henne; men hennes slekt motsatte sig partiet. Hun
var hans annen hustru og døde allerede i 1731.
Ved matrikuleringen i 1723 heter det, at gården har ingen skog
*


----
306 Bind III
---
til tømmer, brenne eller gjerdefang uten ganske lidet older. Den
hadde en fjellslette, sått til 6 sk. i skatt og betegnes som «letvunden
og vis til korn». Utseden var 1 td. bygg, 3 tdr. havre, 1 bpd. grå
erter, avlingen 30 sommerlass høi og 2 lass ekerhøi og besetningen
I I A hest, 3 kyr, 2 ungnaut og 6 sauer. Tienden blev sått til 4 skjep
per blandkorn, 1 td. 4 skjpr. havre, 12 mk. erter, 1 mk. lin og 6
mk. ost. Skylden blev foreslått forhøiet med 6 mkl., og det heter,
at den vel i henseende til dens avling burde vært mere forhøiet,
men «i anledning af dens sterke elvebrud, som årlig påtager, kan
den ei videre ansettes».
Som ovenfor nevnt, kjøpte Brun gården i 1728. I 1734 frasolgte
han til Kolbanus Rosvold nogen «øer og holmer på sydsiden af
elven», som Torris Jørgensen hittil hadde brukt, for 22 rdl. Skjø
tet er tgl. 4. mars 1735. Ved Bruns død blev imidlertid hans
arvinger enige med Kolbanus om å få denne part tilbake til går
den for 26 rdl.
I Bruns tid var det ekserserplass på gårdens område på et stykke,
som han ryddet og la ut til dette bruk; det kaltes Eklemoen og blev
nedlagt som ekserserplass igjen omkring 1732.
Brun døde i 1738. På skiftet efter ham registrertes en beset
ning på 2 hester, 8 kyr, 12 ungnaut, 22 sauer, hvorav 5 engelske,
7 svin, hvorav 3på 114 år, 11 spanske gjess og 1 norsk. Aktiva
var 643 rdl 2 ort 19 sk. og beholdningen 311 rdl. 1 ort 7 sk.
Arvingene efter Brun lot gården seige ved auksjon. Den blev
da kjøpt av regimentskirurg Theonymus Blix, som var gift med
Bruns datter, Anna Barbro. Kjøpesummen var 310 rdl. Han fikk
skjote 10. septbr. 1743. Som før nevnt, kjøpte han i 1752 også
Ekle vestre, så nu var begge Ekle-gårdene samlet på én hand i 3
år, til han i 1755 solgte Ekle vestre til Tomas Lyng.
I den tid, Theonymus Blix hadde Ekle, blev der endelig ved dom
fastsatt bestemte grenser mellem Ekle-gårdenes og Rosvolds eien
deler. Som det fremgår av skyldsetningen til de forskjellige tider,
har gården gjennem 1600- og 1700-årene vært meget plaget av
elvebrudd, hvorved der blev tatt ut land på nordsiden og lagt op
på sydsiden ved Rosvold. Allerede under 13. desember 1664 var
der avsagt en underrettsdom og 19. august 1690 lagmannsdom,
hvorved grensene mellem Rosvold og Ekle var fastsatt. Ved åsteds
befaring 6 septbr. 1748 og 1. septbr. 1750 samt dom av 17. oktbr.
1750 blev tretten mellem Ekle østre og vestre angående retten til
Eklesøyene avgjort således, at Kliiver som eier av Ekle vestre blev
kjent überettiget til det omstridte stykke og tilpliktet å fjerne 2 av
de 3 husmenn, han hadde nedsatt på gårdenes felles mark i Ekle
moen. Under saken synes det å være konstatert, at elven nu gikk
en 3 —400 skritt lenger nord enn 60 år tidligere.

----
307 Bind III
---
Elven brøt fremdeles stygt på Ekles enemerker. I september
1754 opgir Blix, at den især denne sommer har brutt så sterkt
inn, at badstuen er borttatt, og at den nu går bare 34 alen fra hans
husbygninger. Da han «som hver bekjendt» er en fattig mann, som
ikke formår å flytte så mange hus uten godt folks hjelp, krever han
tingsvidne som bilag til ansokning på sitt sted.
Th. Blix og hans hustru dode i 1773 og blev begravet på sam
me dag. Ekle ostre gikk nu over til sonnen, bataljonskirurg Hans
Jakob Blix Som nevnt under godser, eiet H. J. Blix Verdalsgodset
fra 1767 til 1777. Forøvrig synes han ofte å ha vært i penge
vanskeligheter.
Ved skjote av 14. november 1788, tgl. 21. februar 1780, solgte
Blix Ekle østre for 1400 rdl. til løitnant Rasmus Hagen, sønn av
Rasmus Brodersen Hagen på Maritvold.
Begge Blixene hadde nok latt gården forfalle; ti ved en besik
tigelse, som Hagen lot foreta i 1790, viste det sig, at hovedbygnin
gen, som bestod av 7 under- og 3 overværelser, var noget beskadiget
av mangel på bordklædning. Muldbenken var forfallen; Hagen
hadde lagt ny og forsynt den med bordklædning. Vinduene var i
måtelig forfatning og taket så slett, at Hagen hadde mattet legge
ny torv hist og her «for at undgå dråber». Stabburet var übrukelig
- taket åpent. En bygning, inneholdende borgstue, vedskjul, bod
og stall i rekke, var så forfallen, at den ikke duet til annet enn
brenneved, låvetaket aldeles kassabelt, fjøset yderlig forfallent.
Kornstabburet var det eneste, som lagretten fant kunde brukes
nogen år, skjønt det var meget forfallent. Gjerdene var i måtelig
stand.
Underofficer ved skiløperne, Ludvig Munthe Blix, innfant sig
ved denne forretning og erklærte sig å være odelsmann, men for
tiden ikke istand til å innløse gården. Han erklærte, at hvis Hagen
vilde opføre unyttige bygninger, aktet han ikke å erstatte.
Rasmus Hagen døde på Ekle i 1799. Men kort tid i forveien
hadde han ved skjote av 14., tgl. 18. februar 1799, solgt gården
for 3500 rdl. til sin svigerinne, Anna Katarlna, enke efter Broder
Rasmussen Hagen.
Anna Katarina blev i 1803 gift med regimentskirurg Johannes
Monrad, og han kjøpte i 1824 også Ekle vestre og slo begge går
dene sammen. Siden har de vært drevet under ett.
I 1835 var besetningen 3 hester, 18 storfe, 30 sauer, 15 geiter
og 3 svin og utseden 1 A tdr. rug, 3 A tdr. bygg, 24 tdr. havre,
X td. erter og 15 tdr. poteter.
I 1836 blev gården besiktiget til avfelling. Det oplystes da, at
både elven og Bjartnesbekken hadde tatt ut jord, og at forringelsen
beløp sig til Vi-' av gårdens verdi, hvorefter dens skyld blev ned

----
308 Bind III
---
sått til ( ) dal. 3 ort 21 sk. I 1844 var der atter besiktigelse. Elven
hadde da i løpet av 6 år tatt ut ca. 20 mål, hvorefter skylden
blev redusert til 9 dal. 3 ort 1 sk. Johs. Monrad var dod i 1840,
og enken, hans annen hustru, Maria Nikoline Bernhoft, datter av
rittmester Bernhoft på Rosvold, brukte Ekle, til hun blev gift med
landhandler Johs. Grotli Monrad. Denne var en meget rik mann,
som foruten Ekle eiet flere andre gårder i bygden.
Ekle på Monrads tid.
Den samlede Ekle-gård hadde i 1865 en besetning på 4 hester,
20 storfe, 20 sauer, 15 geiter og 2 svin, og utseden var K td. rug,
4 tdr. bygg, 25 tdr. havre og 25 tdr. poteter. Under gården var
1 husmannsplass, Eklestuen, med kreaturhold på 4 sauer og 2
geiter og en utsed av Ys td. bygg, % td. havre og 1 K- tdr. poteter.
Efter Monrads død i 1873, overtok hans sønn av første ekteskap,
Anton Bendix Monrad, gården, som han drev til sin død i 1892
Han var en flott mann, opførte praktfulle bygninger på gården og
mnlot sig også forøvrig på projekter, som kostet mange penger.
Da han dertil førte et selskapelig hus, gikk det efterhvert sterkt til
bake med den formue, han hadde arvet.
I 1875 hadde gården 9 hester over og 2 under 3 år, 1 okse,
37 kyr, 4 ungnaut og kalver, 13 sauer og lam, 4 svin og griser, og
utseden var 4 tdr. bygg, 20 tdr. havre, 100 skålpd. gressfrø og 25
tdr. poteter. På plassen Eklestuen hadde de 1 ku, 4 sauer og 1
svin og en utsed av Vs td. bygg, K- td. havre og 2 tdr. poteter.
Efter Anton B. Monrads død i 1802 overtok sønnen Oskar Mon
rad gården for 16 000 kr. Denne overdrog den i 18Q6 for samme


----
309 Bind III
---
20


----
310 Bind III
---
pris til sin søster Karoline Monrad. Hun hadde den til 1898, da
Mikal Pedersen Kålen kjøpte den for 15 000 kr. I 1907 overdrog
Mikal den for 12 000 kr. til sønnen, Ole Martin Kålen, som frem
deles er eier. (Se Leklemsætten).
Fraskilt part:
I 1904 frasolgtes en tidligere husmannsplass på 20 mål under
navnet Ekle vestre (gårdsnr. 26, bruksnr. 2) til Elling Olsen.

STIKLESTAD  Gårdsnr. 27, 28, 29 og 30.

Navnet: I kongesagaene almindelig Stiklastasir. StiklarstaSir
Olav den helliges saga. Stiklastada kirkia 1430. a Sticklastadum
1313. in Stikilstafmm 1347. af Stiklastadom, a Stiklastadhom,
Stikkelstade 1430. af Stiklastad 1491. Stykelstad 1520. Stickelstad
1530. Styckelstad 1559 Stickelstadt, Stickilsta 1590. Sticksta
1610, 1626. Stichelstad 1664, 1723.
Oldnorsk: Stiklarstadir? Dette er sannsynligvis den mest op
rinnelige form, som allerede tidlig har fått mellemstavelsen noget
avslitt. Navnet finnes kun her. Forste ledd kan antas å være et
elvenavn, oldnorsk Stikl, som man i svak form (Stikla) synes å ha
i Stiklen i Trøgstad og Stikle i Aremark. Det må høre sammen med
stikla, å hoppe. Der går en bekk mellem de to østligste gårder.
Skylden: Det har allerede i middelalderen vært 2 Stiklestad
gårder, nemlig:
Stiklestad øvre, svarende til den nuværende gard av samme
navn, og
Stiklestad, senere delt i Stiklestad østre, vestre og nordre, den
første ennu senere delt i to, ostre og mellem.
Skylden har fra gammel tid vært:
Stiklestad øvre, 2 sp. 16 mkl., fra 1836: 10 dal. 4 ort 17 sk.
Stiklestad, 8 sp., hvorav:
Stiklestad østre, 4 sp. (fra 1810 3 sp.), fra 1836: 16 dal. 2 ort 1 sk.
— vestre 2 sp., » — 9»4» 16 »
— nordre, 2 sp., » — 8 » 1 »21 »
Delingen av Stiklestad (nedre) i østre, vestre og nordre tør være
foregått i slutten av 1500-årene.
Reduksjonen av Stiklestad østre fra 4 til 3 sp. skjedde ved fra
salg av Storbuvolden i 1810.
I 1907 var skylden:
For Stiklestad øvre, gårdsnr. 30, mk. 15,97, fordelt på 6 bruk,
hvorav bruksnr. 1, Stiklestad øvre, mk. 13,00.

----
311 Bind III
---
Stiklestad østre, gårdsnr. 29, mk. 37,83, fordelt på 5 bruk


vorav:
Bruksnr. 1, Stiklestad østre, mk. 19,08.
2, Stiklestad mellem, » 16,07.
Stiklestad vestre, gårdsnr. 27, nu Verdalens prestegard, mk
20,64, fordelt på 3 bruk, hvorav bruksnr. 1, Stiklestad vestre eller
restegården, mk. 19,05.
Stiklestad østre, mellem og vestre, sett fra kirketårnet 1922.
Fot. E. Musum.
Stiklestad nordre, gårdsnr. 28, mk. 19,14, fordelt på 4 bruk,
vorav bruksnr. 1 og 2, Stiklestad nordre med Breidablik, mk. 17,54.
Elere: I Aslak Bolts jordebok heter det: «Af Stiklastadom xx
)d. korn all eign b. f. iij mrk.»
Herav fremgår, at Erkestolen eiet 20 pund korn, gammel skyld,
Stiklestad, og at dette var hele eiendommen, samt at den da var
>ygslet for 3 mark (d. e. 8 spand).
«All eign» betyr visst her bare hele Stiklestad nedre, ikke hele
Stiklestad. Gårdene het nemlig «Stiklestad» og «Øvre Stiklestad»
— ikke «Nedre» og «Øvre» Stiklestad. Skylden, 8 sp., stemmer
)gså med dette.
I slutten av 1400-årene gikk Stiklestad ut ved jordskred. Her
)m inneholder erkebiskop Gautes jordebok følgende:
«Af Stiklastad bygde wij nw effter jordfallet badha gardana f.
n\ span. Jtem lagde wij ther vnder Austforen som wij bytte till
)ss med Reins kloster f. nauster Ausforen b. f. span.» D. v. s.:
*

----
312 Bind III
---
«Av Stiklestad bygslet vi nu efter jordfallet [bort] begge gårdene
for 7 spand. Videre la vi derunder Øst Faren, som vi byttet til oss
av Reins kloster. Nevnte Øst-Fåren bygslet for 1 spand.»
Dette gjelder visstnok bare Stiklestad nedre. Riktignok tales
her om «begge gårdene»; men det behøver bare å bety at Stiklestad
nedre allerede dengang var delt i to. Et bevis for, at det for
holder sig slik, har vi i, at Østfåren, som efter skredet blev lagt til
Stiklestad østre og mellem, sett fra nordvest 1918.
I bakgrunnen Stiklestad øvre. Fot. E. Musum.
gården, alltid senere har fulgt Stiklestad østre, vestre og nordre,
altså det gamle Stiklestad eller Nedre S., under navn av Fåraenget
med Storbuvolden; intet av den har nogensinne tilhørt Øvre Stikle
stad.
Med dette tillegg blev skylden som før 8 spand, og med denne
skyld opføres gården i erkebiskop Olavs jordebok.
Når Stiklestad-skredet fant sted, kan vi efter dette så nogenlunde
nøiaktig tidfeste. Gaute blev erkebiskop i 1479, og hans jordebok
er skrevet i 1491. Mellem disse år må det altså ha vært. Uttrykket
«nu efter jordfallet» tyder på, at begivenheten var ganske ny, da
dette blev skrevet. Altså tør vi sette den til omkring 1490.
Skredet synes å ha gått ut fra nordsiden av den lille dal, som
fra kirken fører i nordøstlig retning op mot Kolshaug. Her sees —
nogen få hundre meter fra kirken en skålformig innsenkning, som
øiensynlig er en gammel skredgrupe, og den utglidde masse må ha
fulgt det lille dalføre og bredt sig ut på sletten omkring og nedenfor
kirken. Her kan man ennu nokså tydelig se kanten av de oplagte


----
313 Bind III
---
jordmasser; de strekker sig fra litt ovenfor Stabelstuen i vestlig ret
ning midt over den nye kirkegård, derfrå i en bue til det sydvestre
hjørne av den gamle kirkegård, hvis vestkant den siden så nogen
lunde følger. Omkring kirken er jordmassen lagt op i en betydelig
mektighet, således at kirkens sokkel nu ligger ca. 80 cm. under
iordoverflaten.
Efter sagnet skal Nedre og Øvre Stiklestad for skredet ha lig
get like overfor hinannen på hver sin side av det ovennevnte lille dal
føre. Det var Nedre Stiklestad, som gikk ut, hvorefter gården blev
flyttet ned på flaten, der hvor nu Stiklestad ostre ligger. Også
Øvre Stiklestad, som før skredet skal ha ligget nærmere dalføret,
blev efterpå flyttet til et sted noget lengere syd enn gården nu lig
ger; men efter et senere skred på denne kant blev den flyttet nord
over til sin nuværende plass. —
Ifølge ovenstående har altså Erkestolen i middelalderen eiet hele
Nedre Stiklestad og fra erkebiskop Olavs tid også 2 spand i Øvre
Stiklestad. Begge gårder gikk ved reformasjonen over i Kronens eie.
Stiklestad nordre blev ved en auksjon over krongods i 1728 solgt
for 231 rdl til kommandør Frederik Hoppe, som fikk skjote 5. juni
1730, tgl. 7. september 1731. Ved skjote datert Kjobenhavn 5. mai
1731, tgl. 7. september s. å., solgte Hoppe den til krigsråd Åge
Hagen, som i 1738 overdrog gården til opsitteren, Ingebrigt El
lingsen.
Stiklestad vestre blev på auksjon over krongods i 1754 solgt til
jpsitteren, Anders Jonsen.
Stiklestad ostre blev på samme auksjon solgt til opsitteren, An
iers Larssen.
Stiklestad øvre blev på samme auksjon solgt til kaptein Kristian
Kldn for 407 rdl. Han fikk skjøte 25. januar, tgl. 2. juni 1755, og
overdrog den ved skjøte av 12., tgl. 15. august 1757, til sønnen,
Johan Henrik Klein, som i 1759 solgte den til Peder Ellingsen
H allem.
Siden har gårdene vært brukernes eiendom undtagen Stiklestad
vestre, som i 1896 blev innkjøpt til prestegard.

STIKLESTAD VESTRE  Gårdsnr. 27.

Når det i Gautes jordebok tales om «begge gårdene», så kan
dette neppe bety annet, enn at Stiklestad nedre allerede dengang
var delt i to, og det er da trolig, at den ene av disse deler har
vært det senere Stiklestad østre og mellem, den annen må ha om
fattet det nuværende Stiklestad vestre og nordre. Imidlertid må

----
314 Bind III
---
disse to gårder være blitt samlet igjen, eftersom der hverken i 1520
eller 1549 nevnes mere enn én opsitter.
I lopet av 1500-årene er den dog atter blitt delt og nu i tre;
ti fra begynnelsen av 1600-årene er det tre leilendinger på gården.
Den ene av disse het i 1620 Anders, og han har muligens hatt
Stiklestad vestre. For 1624 er han avlost av Tomas. Siden har
Stiklestad prestegard, den gamle hovedbygning — nu på Folke
museet, Bygdø.
Jon Anderssen brukt gården. Han var i 1665 50 år gammel og
formodentlig sonn av ovennevnte Anders.
Besetningen var i 1657 2 hester, 8 naut og 7 sauer. I 166 Q
opføres : tiende I I A tdr. bygg og 3 tdr. havre, leding 3 ort og små
tiende X> rdl. Der var humlehave. Skylden blev foreslått nedsatt
til IYi spand.
Jon opføres som bruker ennu i 1680-årene. Siden var Jon
Eriksen opsitter der og sått nok ganske trangt i det. Gården var
korporalskvarter, og korporalen, Jakob Kristian Visborg på Rosvold
(som fait ved Levring 12. sept. 1718), søkte å få tak i gården un
der påskudd av, at Jon ikke kunde klare utredslene til ham. Det
lyktes ham også å få bygselbrev av de militære myndigheter, og
han begynte å ta gården i bruk. Men Jon klaget; det kom til sak,
og i dommen, som fait 1. august 1699, heter det, at «skjønt Jon
Eriksen kan være i stor fattigdom, skal han dog ikke ifølge dragon
forordningen kunne fortrænges derfrå, og hvorom alting er, så har
han utredet det årlige kvantum, som allernådigst er assigneret kor
poralen, så denne har hat liten føie til at utkaste ham fra gården.


----
315 Bind III
---
Kongelig forordning 34. artikel gjor dette korporalens forehavende
aldeles forbuden. Og hvorvel man kunde påstå, at Jon Eriksens
midler ikke var tilstrækkelige til gårdens åbot, så har han dog for
synet sig med kaution av pastor Scheen og Halvor Pedersen Bjart
nes, hvad gårdens bygning, drift og bruk og avgift angar. Da nu
korporalen har tilvendt sig de sessionsdeputertes bygselseddel og
allerede iverksat at drive, har han med billighet fortjent, at hvad
han har utsået på gården skulde være uhjemlet så kjendes
dog for ret, at han høster og nyttiggjer sig utsæden mot at svare
en avgift til bonden efter takst, og Jon Eriksen beholder sin gard.
Korporalen erlægger 4 rdl. i omkostninger.» Saken blev appellert,
og ifølge lagmannsdom av 10. septbr. 1699 blev korporalen domt til
å betale Jon 12 rdl., «fordi han søgte den fattige mand fra gården
at udkaste».
Gården led adskillig under svenskenes innfall i 1718; skaden
opgis således:
Tilsammen 86 rdl. 24 sk.
Svenskene hadde i erstatning betalt 1 rdl. 2 ort 20 sk. Under
gården var dengang 1 husmannsplass, Flattrøen.
Jon Eriksen var seiv utkommandert under krigen — han stod
ved «mandhusingerne» — og døde i Trondhjem under beleiringen.
Enken Dortea døde i 1727, 77 år gammel.
Korporal Ole Jørgensen bevilgedes under 28. oktober 1720 sitt
korporalskvarter «Nedre Stiklestad» mot halv bygsel, 10 rdl. I sitt
andragende herom anfører han, at den forrige opsitter vil flytte til
sin værfar på Lyng, som har avstått gården for ham. Stiklestad,
heter det, er så totalt ruineret av fienden, at han ikke kan ta den på
andre vilkår. Ole var der ikke lenge.
Det ser av dette ut til, at gården har hatt en opsitter mellem Jon
Eriksen og Ole Jørgensen. Det må være Ole Nilssen Vist, som til
dels uttrykkelig kalles Ole Vesterstiklestad; men han var riktignok
ikke svigersønn på Lyng, men på Lein. Forholdet er her temmelig
uklart.


----
316 Bind III
---
I 1723 oplyses, at gården hadde 2 husmenn, hvorav den ene
sådde K> vog, den annen 1 pund. Der var ingen skog uten til
gjerde og litt older til brenne, seter 6 mil borte, «temmelig bumark».
Den betegnes som «letvunden og vis til korn». Utseden var % vog
rug, 2 tdr. bygg, 9 tdr. havre og 1 pd. grå erter, avlingen 30 som
merlass høi og 4 lass ekerhøi og der kunde fødes 2 hester, 7 kyr,
4 ungnaut, 8 sauer og 4 geiter, fienden blev sått til H> skjeppe rug,
1 td. blandkorn, 2 tdr. havre, 12 mk. erter, 1 mk. lin og 14 mk. ost.
Der blev ikke foreslått nogen forandring i skylden.
Fra omkring 1726 har Ole Ellingsen Bunes brukt gården en
kort tid. Han sees i 1729 å være stevnet av korporal Anders Stikle
stad, som da hadde kjøpt gården, fordi han ikke hadde kjort ut
gjodselen på Stiklestad, før han flyttet derfrå. Ole, som da var på
Folioen, måtte betale 3X> rdl. i erstatning.
Ved auksjon i 1728 over kongelig gods blev gården solgt til kor
poral Anders Jonsen Halset for 144 rdl. 48 sk. Skjøtet er av 21.
septbr. 1729, tgl. 8. septbr. 1730. Anders Jonsen var korporal ved
Verdalske livkompani av Nordenfjelske dragonregiment, født på
Vesthellan omkring 1681 og stod ved regimentet siden 1707. Han
var gift med Beret Andersdatter, enke efter Halvor Bjartnes, og
hadde brukt Bjartnes, som dengang var gjestgiveri, endel år, så han
hadde antagelig litt penger, da han kjøpte Stiklestad.
Beret døde i 1739. På skiftet efter henne registrertes 3 hester, 8
kyr (derav flere verdsatt til den usedvanlig hoie pris av 6 —9 rdl.,
hvorav vi kan slutte at gardsbruket stod adskillig høiere på denne
gard, enn tilfellet var ellers i bygden), 11 ungnaut, 12 sauer, 17
geiter og 5 svin. Et par gjess med unger hører til de på bonde
gårder rent enestående ting, og en Melbys huspostil til 1 rdl. er
den første bok, man overhodet støter på i skifter efter bønder på
den tid. Sølvtøi fantes der for 11 rdl., og hvad der kanskje gir
den beste forestilling om et velstansbo er, at begravelsesregningen
var på 43 rdl. 2 ort 10 sk. — det sedvanlige var 10 rdl. Boets ak
tiva blev 377 rdl. 3 ort 15 sk. og beholdningen 302 rdl. 1 ort 4 sk.
Gården blev på skiftet utlagt med 1 sp. til enkemannen, 1 øre til
Berets sønn av første ekteskap, Anders Halvorsen (som siden kom
til Trones), 12 mkl. til hver av hennes døtre, Brynhild, Malena og
Gisken, 2% mkl. til dattersønnene, Steffen Nilssen Leklem og Hal
vor Nilssen Østborg og 1 % mkl. til datterdøtrene, Siri, Beret,
Dortea og Gisken. (Se Leklemsætten). Ifølge kvitteringsskjøte av 8
september 1740, tgl. 4. mars 1741, innløste Anders Jonsen det
spand, som var utlagt til hans medarvingen
Ved en besiktigelse av dragonkvarterene i 1747 heter det om
husene på gården, at de var i «passabel stand». Der var ingen skog.
Ved skjøte av 15. juni, tgl. 15. august 1760, solgte Anders Jon-

----
317 Bind III
---
sen gården til klokker Torber Olsen Hjellen for 598 rdl. Torber var
fra Hjellen i Beitstad og hadde vært klokker i sin hjembygd endel
år, før han kom til Verdalen. I 1759 forsokte han å få kjøpt Stikle
stad øvre, idet han sluttet avtale med Peder Ellingsen om å tre inn
i dennes bud på gården for 550 rdl., hvilket imidlertid Peder fra
gikk, hvorefter det kom til sak mellem dem.
Året efter, at Torber hadde kjøpt Stiklestad vestre, blev der av
holdt en besiktigelse av gårdens hus. Adskillige av dem fantes
da å være «i miserabel stand», heter det — især råtne ved sylden,
og meget trengte å repareres, hvortil Anders Jonsen (nu på Gran
i Skogn) ifølge kjøpekontrakten skulde skaffe tømmer og never.
Anders Stiklestad var blitt gift med Inger Ottesdatter Gran i
Skogn, hvorefter han flyttet dit og kjøpte denne gard. Der døde
han i 1769, og nu optrådte sønnen, korporal Jon Anderssen Gran,
som odelspretendent til Stiklestad, som han ifølge skjøte av 21. jan.
1770, tgl. 22. febr. s. å., innløste av Torber Klokker for 900 rdl.
I skjøtet heter det, at «han har betalt ei alene de 600 rdl., for hvilke
gården er af mig innkjøbt, men endog betalt mig for anvendte om
kostninger 300 rdl.»
Dette kjøp var fra Jon Anderssens side utelukkende en speku
lasjon i odelsretten; ti samme dag skjøtet han gårder tilbake til
Torber Klokker for 1200 rdl. Torber måtte pantsette den til An
dreas Leanger for et lån på 299 rdl. for å klare denne uttelling.
Torber hadde to sønner, Åge og Ole. Moren, Anne Ågesdatter
Årgård, var fra Årgård i Beitstad, og sønnene optok dette navn
med en liten forandring som slektsnavn og kalte sig Ågård
Hennes bror, Anders Ågesen Årgård, var lensmann i Beitstad,
bodde på Skjevik og kaltes efter bostedet; men også hans barn
kalte sig Ågård; fra ham nedstammer kjøpmannsfamilien Ågård i
Tromsø og Hammerfest.
Åge Torbersen Ågård var fra 1786 til sin død i 1804 lensmann
i Stjørdalen.
Da Torber Klokkers hustru var død, overtok hans annen sønn,
Ole, ifl. skjøte av 27. mars, tgl. 16. august 1790, gården for 1044
rdl. Samtidig kjøpte han av broren, Åge, Tømmeråsen, som denne
hadde kjøpt av Ingebrigt Jenssen i 1784. Siden har Tømmeråsen
fulgt Stiklestad vestre og vært brukt dels som husmannsplass, dels
som seter og havnegang.
Torber fikk et kår på 2 tdr. bygg og 8 tdr. havre samt for til
1 hest, 2 kyr og 4 småfe. Han vedblev fremdeles som klokker og
levet til en meget høi alder. Han nød megen anseelse i bygden,
særlig som doktor, hvorom der ennu går sagn. Hans lægevirksom
het førte til, at han i sitt 85. år blev sått under tiltale for kvak
salveri, for hvilket han imidlertid blev frikjent.

----
318 Bind III
---
Ole Ågård bygslet i 1800 plassen Stabelstuen til skolemester
Jakob Eliassen Balgård. Det var 10 mål jord og avgiften 8 rdl.
årlig. Samme år solgte han Stiklestad med Tømmeråsen til oberst
loitnant Peter Andreas Hjort for 7150 rdl. (Skjote av 1. oktober,
tgl. 4. desember 1800). Hjort bygslet i 1809 resten av Stabel
stuegjerdet. 11 mål, til Jakob Balgård, og avgiften forhøiedes t ; l
13 rdl.
Hjort hadde vært kvartermester ved 1. Sønnenfjelske nasjonale
dragonregiment, blev titulær fenrik 1757, titulær sekondløitnant i
regimentets landvern 1760, virkelig sekondløitn. s. å., kapteinloit
nant 1769, kaptein og kompanichef 1773, titulær major 1787,
(regimentet fikk fra 1784 navn av Akershus dragonreg.), premier
major 1788, forsatt til Smålenenes dragonreg. 1790, titulær oberst
ved Akershus dragonreg. 1791, virkelig oberstloitnant 1796, kom
mandor over Trondhjemske dragonreg. 1799, oberst og chef for
regimentet 1803, avskjed med generalmajors rang og 1200 rdl. i
pensjon 1808. Hans hustru het Birgitte Kristine Werner.
Hjort sies å ha hatt 18 barn. Tre døtre av ham bodde som
gamle helt til ut i 1860-årene på Langli i Sparbu.
I 1812 solgte Hjort Stiklestad med Tømmeråsen og gårdens
fjerdedel i Fåraenget til løitnant Kristian Munk von Holst for
20 000 rbdl. Skjøtet er av 2. mars, tgl. 8. mai. Holst blev sekond
løitnant ved Nordenfjelske skiløpere 1806, premierløitnant 1808
og avanserte senere til kaptein. I 1812 blev han gift med enkefru
Dorotea Jemaine Wessel og kjopte da Stiklestad. Han blev sinns
syk på sine gamle dager, men vedblev som en ufarlig sådan å gå
om i frihet hjemme. Han gikk ofte omkring på besøk i bygden.
Under et sådant forsøkte han engang hos lensmann Rygh på Haug
å sette ild på i kjøkkenet. Man måtte derfor nøie passe på hans
bevegelser
Av Trondhjems Adresseavis for 1820 sees, at kapteinens sykdom
allerede da var langt fremskreden, idet chefen for Snåsenske jeger
kompani, Elias Heltberg Lund, bekjentgjør i avisen. at Holst for
medelst sykdom var sått ut av stand til å besørge sine anliggender,
og at amtmann Elster var opnevnt til hans verge.
Gården hadde i 1835 en besetning på 4 hester, 16 storfe, 28
sauer, 14 geiter og 4 svin og en utsed av K td. rug, 2K> tdr. bygg,
18 tdr. havre, K td. erter og 18 tdr. poteter.
Holst døde i 1844, 56 år gammel, og enkefru Dorotea overdrog
da ved skjote, dat. og tgl. 18. august 1847, gården for 2000 spdl.
til sønnen, korpsadjutant og premierløitnant (senere kaptein) Wil
helm Kristian Wessel Holst. Stabelstuen, Fåraenget og Tømmer
åsen medfulgte. Samtidig oprettedes kårkontrakt, hvorved tillike
sikredes løitnantens søstre samt fruens søster, Karoline Balle, et
kår, som skulde inntre ved enkefru Holsts død.

----
319 Bind III
---
Kaptein W Holst bygslet den gamle husmannsplass Stabelstuen
til korpslæge Th. N. Schulz for en årlig avgift av 14 spdl. Bygsel
brevet er av 9. april 1864, tgl. 3. april 1865. Denne plass har
rimeligvis navn efter en garnisonssoldat Jon Stabel, som i første
halvdel av 1700-årene bodde der.
I 1865 var gårdens besetning 3 hester, 15 storfe, 12 sauer, 6
Stiklestad vestre (Verdals prestegard) sett fra gardsplassen 1929.
Fot. H. Anderson.
geiter og 4 svin og utseden Y* td. rug, 5 tdr. bygg, 15 tdr. havre,
Vi td. erter og 20 tdr. poteter. Under gården var 3 husmanns
plasser: I—2:1 —2: Havet. 3: Stabelstuen. På disse føddes 1 hest, 4
storfe og 5 sauer og såddes 1% tdr, bygg, 2 tdr. havre og 10
tdr. poteter.
I 1875 var besetningen 4 hester, 16 kyr, 4 ungnaut og kalver,
18 sauer og lam, 13 geiter og 4 svin og griser og utseden 3%
tdr. bygg, K> td. blandkorn, 12 tdr. havre, 2 tdr. havre til grønn
for, Yk td. erter, 80 skålpd. gressfrø, 22 tdr. poteter og 4'A mål
bruktes til andre rotfrukter. På 3 husmannsplasser (hvoriblandt
Stabelstuen) føddes 1 hest, 3 kyr, 8 sauer og 2 svin og såddes lVs
tdr. bygg, 2K tdr. havre, 9H tdr. poteter samt anvendtes 2 mål
til andre rotfrukter.
Kaptein Holst var en dyktig og meget ansett mann. Årene
1865 —71 var han bygdens ordfører, og som amtsveimester i 1860-
og 70-årene, da distriktets veivesen var under en meget sterk ut
vikling, har han knyttet sitt navn til de fleste veianlegg av betyd
ning fra denne tid både ved planleggelsen og utførelsen. Også som
t


----
320 Bind III
---
jordbruker var han en foregangsmann. Stiklestad må i hans tid
betegnes som et av bygdens mønsterbruk. Han var ridder av St.
Olavs ordenen og av Wasa ordenen.
Efter kaptein W. Holsts død i 1887 overtok sønnen, rittmester
Peter Holst, gården med Stabelstuen, Fåraenget og Tømmeråsen
for 20 000 kr., hvori løsøre for 4 000 kr. Han fikk skjøte av
medarvingene 31. mai, tgl. 2. juni 1887.
Peter Holst blev en av landets mest fremtredende politikere i en
politisk sterkt beveget tid. Hans mor var Sofie Amalie Schmidt,
datter av Eidsvollsmann fra Trondhjem, Peter Schmidt. Han var
født i Trondhjem den 7. desbr. 1843, blev sekondløitnant i kavalle
riet i 1863, premierløitnant i 1869 og rittmester i 1881. I 1870
kjøpte han Hallem, som han hadde til i 1889, da han kjøpte Bru
sveet ved Levanger, hvor han var til 1891.
Mens han var på Hallem, begynte han å delta i det kommunal
politiske liv, var 1882—89 ordfører i Verdalen, forlikskomisær
1884 —89, formann i amtets landhusholdningsselskap, formann i
tilsynskomiteen for Meråkerbanen, medlem av amtsutvalget m. m.
Fra 1887 —91 var han amtsveimester i Nordre Trondhjems amt.
Han var 1. representant på stortinget fra N. Trondhjems amt
1886—88, 1889—91, 1895—97 og 3. for 1898—1900. I perioden
1883 —85 var han 1. suppleant. På stortinget var han medlem av
militærkomiteen 1889—90, formann i samme 1891 og 1895—97,
formann i den parlamentariske tolltariffkomisjon 1896.
6. mars 1891 blev han utnevnt til statsråd og chef for forsvars
departementet, tok avskjed 2. mars 1893 og blev oberstløitnant i
kavalleriet, igjen statsråd og chef for forsvarsdepartementet 17.
febr. 1898, generalmajor 1899, tok avskjed som statsråd 6. novbr.
1900 og blev amtmann i Kristians amt. Han døde på Gjøvik 9
januar 1908.
Holst var kommandør av St. Olafs ordenens 1. klasse.
Da raset i 1893 hadde ødelagt endel av Verdalens gamle pre
stegard Auglen (gårdsnr. 32), blev det ved kgl. resolusjon av 15.
mai 1894 bestemt, at denne gard skulde avhendes tillikemed un
derbruket Tokstad. Et stykke av gårdens skog blev dog beholdt
for presteembedet. Kirkedepartementet blev samtidig bemyndiget
til å innkjøpe Stiklestad vestre med underbruket Tømmeråsen til
ny embedsgård for sognepresten i Verdalen. Gården blev da inn
kjøpt i 1896 for 26 000 kr. Det tilhørende uteng, Fåraenget, blev
sidei. frasolgt, hvorefter gården fikk sin nuværende skyld, mk. 19.05.
I 1918 blev der bygget nytt våningshus på prestegården. Den
gamle bygning, der var av typisk trønderstil, blev tatt vare på og
finnes nu på Folkemuseet på Bygdø. Nogen særlig høi alder har
denne neppe — det er sikkert iritet av den, som er eldre enn fra

----
321 Bind III
---
Torber Klokkers tid, kanskje er den ikke eldre enn fra general
major Hjorts. Det er vel rimelig, at denne med sin store familie
har hatt behov for mere rum enn klokkeren og således har vært
nodt til å bygge nytt. Ifølge folketellingen var det nemlig dengang
22 mennesker på gården.
Dengang Stiklestad vestre blev innkjopt til prestegard, blev
dens samlede besetning opgitt til 4 hester, 18 storfe og 15 småfe.
Den årlige avling var 250 å 300 hl. havre, 90 å 120 hl. bygg og
300 å 350 hl. poteter.
De prester, som siden 1896 har bodd på gården, har omtrent
alltid forpaktet den bort.
Fr as kil te par ter:
Stiklestad nedre, gårdsnr. 27, bruksnr. 2, er den gamle hus
mannsplass Stabelstuen under Stiklestad vestre. Den blev fraskilt
ved skyldsetningsforretning av 23. febr., tgl. 11. april 1889, skyld
satt for 2 ort 12 sk. (ny skyld mk. 1,03) og av rittmester Peter
Holst solgt til sanitetskaptein Th. N. Schulz for 1800 kr. ved skjote
av 10. septbr., tgl. 17. mai 1890.
I 1926 blev husmannsplassen Havet, skyldsatt for mk. 1,40,
sammen med en annen part av skyld mk. 0,09, solgt til Eilert Havet.
Eiendommen fikk navnet Havstad.
Aagaardsætten.
A. Christopher Schjevig, om hvem kun vites, at han hadde en sønn:
B-Anders Christophersen Schjevig, f. c. 1624, lensmann i Beit
stad, levde ennu i 1701. 2 sønner kjennes:
Cl. Hagen Anderssen Schjevig, f 14. april 1719.
C 2. Åge Anderssen Årgård, f. p. Skjevik 1679, f i Beitstad
1763, 84V3 år gl., eier av Årgård og lensmann i Beit
stad. * Gunille Olsd. Overgård (Årgård), f. c. 1680,
t 1758, 78 år gl. 8 barn kjennes:
D 1. Anders Ågesen Årgård (kaltes Skjevig). Han var
lensmann i Beitstad, bodde på Skjevik og kaltes ef
ter bostedet. Barna forandret slektsnavnet til
Ågård.
Fra hans eldste sønn nedstammer 1: den såkalte
Tørris- eller Namdalslinje av slekten Aagaard,
hvortil bl. a. hører Ovidia Kristine Ågård, f. 1868
i Nesna, •■) 1912 Bernhard Rostad på Trones, f.
1853. 2: Hammerfestlinjen, hvortil hører kjøp
mannsfamilien Ågård i Hammerfest og Tromsø,
og Rørviklinjen på Ytterøy.
D 2. Rasmus Ågesen Ågård, f. c 1717, f 1781 i Beit-

----
322 Bind III
---
stad, kaltes Buvarp efter bostedet, hvorfor hans efterkommere
optok dette som slektsnavn. Han var konst. lensmann. (Navne
likheten her tyder på en slektsforbindelse med Rasmus Ågesen
Hagen på Maritvold, hvis slekt også skrev sig fra Skjevik i
Beitstad.
Anne Ågesd. Årgård. * 14. juni 1757 Torber Olsen Hjellen,
Stiklestad vestre, klokker i Verdal, f. i Beitstad c. 1723, f p
Stiklestad vestre (sonn av klokker i Beitstad Ole Torbersen,
f. 1685, og h. Kari Tomasd., med hvem * 1722, f. 1696).
E 1. Åge Torbersen Ågård, f. 1758, f 1804 p. Hognes i Stjor
dalen. Han var eier av Hognes og lensmann i Stjørdalen
1786—1804. * 5. juni 1788 Marta Jakobsd. Lyng, f. p.
Lyng 1764, f smst. 1822. 6 barn; ved hennes dod levde
1 sonn og 2 dotre.
F 1. Jakob Ågesen Ågård, f. 1789, f 1790.
F 2. Anna Ågesd. Ågård, f. 1790.
F 3. Jakob Andreas Ågård, f. 1792, f 1793.
F 4. Anna Marta Ågård, f. 1794.
F 5. Torber Ågesen Ågård, f. 1796.
F 6. Jakob Ågesen Ågård, f. 1798, f 6. mars 1840 p.
Hognes. *
Gl. Karoline Jakobsd., f. 1833. Hun arvet efter
faren 8530 spdl. * 4. juli 1851 Karl Lochen,
brukseier i Stjordalen, f. 1827, f 1894.
Hl. Ole Loken, f. 1852, f 1896 p. By pr.
T.hjem, kand. jur. 1882, o.r.sakf. 1883, ak-
Tor i meddomsretten i Orkdal 1891, skatte
kommissær for S. T.hjems amt 1892. *
1885 p. Skedsmo prestegard m. Sara Otte-
sen, f. 1862. Bor som enke i Oslo, 5 barn.
11. Ragnhild Løken, f. i T.hjem 1886, f
1908 i Kautokæino. * 20. juni 1907
Rolf Blaker, f. 1878 i H.fest, sogne-
prest til Kautokæino, fra 1916 prost
og sogneprest i Hammerfest (sønn av
daværende sogneprest Sigval Blaker, f.
1848).
12. Odd Løken, f. 1888, f 1897.
I 3. Åse Løken, f. 1890, stenograf i brand-
forsikringsselsk. Norden. * 1919 i
Oslo Sigurd Tønder Karlsen, f. i
Kr.ania 1891. art. 1909, handelsgymn.
1911, assurancemegler i Kjobenhavn.
Sønn av direktør i forsikringsselsk.

----
323 Bind III
---
Norden, Siegfrid Karlsen, f. 1857 i Tromsø,
* 1889 i Sakshaug m. Dortea Tonder, f. i
Folden 1865.
14. Inger Loken, f. 1892, t l c >l2.
15. Karl Loken, f. p. By pr. T.hjem 1894, f i
London 1919. Bankassistent i Norges Bank,
fra 1918 ansatt i Norsk Hydro, London.
H 2. Ragnhild Loken, f. 1854, f 1866.
Ole Torbersen Ågård, f. 1769, t 1834 hos brorsonnen Jakob
på Hognes i Stjordalen, kirkeverge i Verdalen. Hadde 2 barn
med Margrete Jorgensd. Lund, f. 1779, kokkepike hos major
L. D. Kliiver p. Bjartnes.
Fl.Jorgen Kristian Aagaard, f. i Verdalen 1804, f 1853,
druknet i Verdalselven. Blev opdratt hos prost Brandt,
var lærer og kirkesanger i 22 år og bodde på Holmsveet.
* 1826 Anna Iversd. Østgård, f. 1804, f 1887, dtr. av
Iver Toresen 0. og h. Karen Lassesd.
Gl. Karen Aagaard, f. p. Holmsveet 1828, f 1889 i
T.hjem. * 1861 Jon Holm, f. i Malvik 1812, f 1894
i T.hjem, gartner i 30 år hos H. M. Lundgreen i
T.hjem.
H 1. Anna Marie Holm, f. i Verdalen 1862. * 1897
i Domkirken m. Johan Severin Holum, f. i Skogn
1858, stykkjunker, innehaver av Holums fyr
verkeriforretning, T.hjem, 1915 arsenalforval-
ter i Bergen.
I 1. Sverre Holum, f. i T.hjem 1901.
12. Hjørdis Holum, f. i T.hjem 1904.
H 2. Ludovika Katarine Holm, f. i T.hjem 1866, f
1880 smst.
G 2. Johan Olaus Aagaard, f. p. Holmsveet 1830, f som
farmer i Sidney 1899, ugift.
G 3. Martinus Aagaard, f. p. Holmsveet 1833, f 1914
som farmer i La Center, Wash., U. S. A. * l ) 1862
i Forr m. Elen Birgitte Røstad, f. 1843, f 1873. * ■)
1876 i Domk. m. Anna Augusta Stuskin, f. 1844, t
1918 i La Center, enke efter Hans Peter Borgen.
Hl. Lovise Augusta Aagaard, f. p. Røstad 1863.
* 1886 p. Levanger m. Edvard Øien, smed, f.
1850.
11. Jenny Birgitte Øien, kontordame i Kr.ania
f. 1886.
I 2. Bernt Martin Øien, smed i Chicago, f. 1890,
t 1918.

----
324 Bind III
---
I 3. Marie Amalie Øien, f. 1892.
14. Einar Louis Øien, f. 1894, bor i Kenoda, Wisc
U. S. A.
H 2. Håkon Julius Ågård, f. 1864, f 1898 i San Francisco.
H 3. Olaf Bernhard Ågård, f. 1865, farmer i Wash. U. S. A.
* 1904 Alma Sorensen, f. 1869 i Kr.ania. Ingen barn.
H 4. Marie Ågård, f. 1867. * 1894 Marius Wold, f. 1866,
salmaker p. Levanger.
I 1. Margit Bergliot Wold, f. 1895. * 1919 p. Levanger
m. Jakob Elieser Hansen, bremser, f. i Hammero
1894.
I 2. Jarder Mossfell Wold, snekker, f. 1897.
I 3. Maria Gertine Wold, f. 1898.
H 5. Anna Aagaard, f. 1867 (tvilling med H 4). Bor p. Lev
anger. * 1896 Olaf Skånes, f. 1876 i Levanger landsogn.
Reiste til Alaska.
I 1. Sverre Olai Skånes, f. p. Levanger 1897, sagbruks
arbeider.
12. Oskar Martinus Skånes, f. 1899.
I 3. Birgitte Kaspara Skånes, f. 1903.
H 6. Julius Bernhard Ågård, f. p. Levanger 1873, tollkon-
trollor, bestyrer av pakkepostens tollekspedisjon i T.hjem.
* 1898 i Åsen m. Ingeborg Håbeth Skår, f. i Stavanger
1880.
I 1. Dagmar Margrete Ågård, f. i T.hjem 1903.
I 2. Edel Helene Ågård, f. 1916.
H 7. Anton Martin Ågård, f. i T.hjem 1876, f i Mexico 1882.
H 8. Karoline Bergliot Ågård, f. 1878, f 1882.
H 9. Hanna Louise Ågård, f. i T.hjem 1881. * 1908 Aksel
Sorensen, f. i Kr.ania 1884, farmer i Wash., U. S. A.
I l.Wallace Eugene Sørensen, f. 1909.
12. Ralph Sørensen, f. 1910.
I 3. Harry Anton Sørensen, f. 1912.
HlO.Antonie Bergliot Ågård, f. 1883 i Chicago, f 1904 i La
Center.
Hl I.Anton Martin Ågård, f. 1885 i La Center, farmer.
Hl2.Anna Margrete Ågård, f. 1885 i La Center, (tvilling
med H 11).
Oluf Aagaard, f. p. Holmsveet 1836, f 1912 i Kr.ania, snek
kermester. * 1864 Julie Augusta Mathiesen, f. i Kr.ania 1823,
t smst. 1898.
H l.Torvald Kristian Ågård, f. i Stange 1864, f i Bamle
1917, drev ingeniørforretning i Kr.ania. **) 1890 i
Kr.ania m. Dordi Hansen, f. p. Horten 1869, f i Kr.ania

----
325 Bind III
---
1895, dtr. av skibskonstruktør Chr. Hansen og h. Lisette
Schaad. * 2 ) 1897 i Kr.ania m. Grete Antonie Ågård,
hans søskenbarn, f. i Verdalen 1872, dtr. av Annæus
Aagaard.
11. Solveig Ågård, f. i Kr.ania 1891. * 1914 Jonas
Gjestvang, f. i Stange 1874, gårdbruker p. Ulvin,
Morskogen.
J 1. Per Oluf Gjestvang, f. 1915.
J 2. Tor Gjestvang, f. 1916.
J 3. Roar Aagaard Gjestvang, f. 1918.
I 2. Olav Aagaard, f. og f 1894.
I 3. Gunvor Aagaard, f. i Kr.ania 1898, farmasøit.
Annæus Kristian Ågård, f. p. Holmsveet 1838, f 1902 p.
Sakshaugvang, Inderøy, eier av Hallem vestre, fra 1887 un
derkontrollør for brennevins- og malttilvirkningen i det op
landsk-trondhjemske distrikt. * 1863 Grete Birgitte Sehm, f.
1837, dtr. av kirkesanger Ole Sehm og h. Olivia Øgstad.
H l.Ole Ågård, f. i Verdalen 1863, f 1915 i Kr.ania, han-
delsreisende.
H 2. Louise Augusta Ågård, bestyrerinne av Frogner menig
hets gamlehjem B, Kr.ania, f. 1865.
H 3. Anna, f. og f 1867. H 4. Birgitte, f. og t 1867 (tvil
linger).
H 5. Trine Birgitte Ågård, f. 1868. * 1897 i Værnes m. Oti
lius Rikard Ekrem p. Lille Skånland, Trondenes, bank
kasserer. Ingen barn.
H 6. Jørgen Kristian Ågård, f. 1870, kontorbud, ugift.
H 7. Grete Antonie Ågård, f. 1872. * 1897 Torvald Kristian
Ågård, f. 1864. (Se ovenfor).
HB. Marie Ågård, f. 1873. * 1906 i Kr.ania m. Halvor As
bjørn Fosheim, Kiil pr. Kragerø, maskinmester, f. i
Gjerestad 1880.
I 1. Grete Synnøve Fosheim, f. i Kr.ania 1911.
H 9. Olaug Ågård, f. 1876. * 1908 i Kr.ania m. Nils Hy
bertsen, blikkenslagermester i T.hiem, f. i Stiørdalen
1863.
I 1. Harald Arne H., f. 1910. 12. Sverre Georg H., f.
1913. 13. Ågot H., f. 1914.
HlO.Gudrun Ågård, f. og f 1877.
Hl I.Torvald Ågård, f. og f 1877 (tvilling m. H 10).
Hl2.Hilmar Andreas Ågård, f. 1880, lagerformann. * 1902
i Domk. m. Ragna Amalie Johnsen, f. p. Byåsen 1883.
I 1. Arne Kristian Ågård, f. 1903 i Strinda.
I 2. Kåre Marentius Ågård, f. 1904.
21

----
326 Bind III
---
13. Reidun Helene Ågård, f. 1905. * 1926 Einar
Mariussen Musum.
I 4. Åse Gunvor Ågård, f. 1907, f 1918.
I 5. Helga Amalie Ågård, f. 1908.
I 6. Dagmar Louise Ågård, f. 1910.
I 7. Klara Margrete Ågård, f. 1911.
I 8- Gudmund Andreas Ågård, f. 1913.
I 9. Borghild Marie Ågård, f. 1914, f 1918.
H 13. Torvald Ågård, f. 1882, landmann.
G 6. Vilhelm Ågård, f. p. Holmsveet 1840, f 1899 p. Bolkå,
Stjordalen, ugift.
Marie Ågård, f. i Verdalen 1806, f 1896 smst. * 1831 Ole
Holan, farver p. Verdalsøren, f. 1793, t 1853.
G 1. Martinus Holan, f. i Verdalen 1832, t 1873 i Chicago,
farmer. * 1858 Marta Oline Arntsd. Wiig, f. i Åsen 1829.
Hun * 2 ) 1875 Jakob Jonsen Molberg, f. p. M. 1832,
t p. Ysse 1927.
H l.Ole Andreas Holan, f. i Verdalen 1859, gårdbruker
p. Ysse vestre, ordfører og forlikskommissær. * 1888
Grete Salberg, f. p. Salberg 1861.
I 1. Arne Holan, f. 1888, agronom.
1 2. Magnus Holan, f. 1890, grosserer i Hommelvik.
I 3. Johan Holan, f. 1892, agronom, farmer i Kanada.
I 4. Marie Oline Holan, f. 1894.
I 5. Birger Holan, f. 1895.
I 6. Åsta Fredrikke Holan, f. 1901.
H 2. Marius Holan, f. 1861, t 1863.
H 3. Berntine Holan, f. 1865, f 1884.
G 2. Oluf Holan, f. 1836, t 1913, overrettssakfører, T.hjem
* Maren Anna Moe, f. p. Haugslien 1844, f i T.hjem
1905. Ingen barn.
G 3. Elsebe Holan, f. 1837, f 1911. * 1856 Arnt Sneve, f. 1825,
f 1914, farver, senere hotelleier p. Verdalsøren.
H l.Oluf Sneve, f. 1857 i Målselven, f i Verdalen 1910,
cand. filos-, ugift.
H 2. Marie Sneve, f. 1859, f 1885.
H 3. Margrete Sneve, f. 1862. * 1884 Johan Getz, f. 1856
i T.hjem, f smst. 1905, administrerende direktør for
A/S Værdalsbruket.
I 1. Johan Bernhard Getz, f. 1885, cand. jur-, admini
strerende direktør for A/S Værdalsbruket m. fl.
* 1916 Jeanette Lossius Dahl, f. 1889.
J 1. Nils Johan, f. 1917. J 2. En sonn, f. 1919.

----
327 Bind III
---
12. Alf Nikolai Fredrik Getz, f. 1888, f 1918, eier av
Stiklestad nordre. * 1913 Johanne Matilde Arnemann
Greger, f. i T.hjem 1890, dtr. av postfullm. Johan
Winther Greger og h. Ingen barn.
13-Karl Anton Getz, f. 1889, overrettssakforer, Kria.
* 1917 Johanne Getz, f. 1895, dtr. av riksadvokat
Bernhard Getz.
14. Anna Ella Getz, f. 1893. * 1914 Trygve Wold, f. i
Mo i Ranen 1879, praktiserende læge i Verdalen.
Jl.Knut Getz W., f. 1915. J 2. Torleif Getz W-,
f. 1917.
I 5. Hjordis Margrete Getz, f. 1895.
H 4. Anna Elisabet Sneve, f. 1864. * 1895 Carl August Jacob-
sen, f. 1868, grosserer i T.hjem.
H - Petra Augusta Sneve, f. 1869, f 1909 i T.hjem. * 1896
Carl Bjornholdt Bugge, f. 1866 i Borgevær, telegrafbesty
rer i Fauske. Ingen barn.
Grete Holan, f. 1838, t 1885 i Chicago. * 1868 Amund
Fredriksen, f i Chicago, skomaker. Om efterkommerne har kun
kunnet erfares, at en sonn har deltatt i verdenskrigen på enten
tens side som læge, og at en datter skal leve i Chicago.
Lorents Holan, f. 1841, f 1890, cand. mag., skolebestyrer i
i Kria. (Quam og Holans, siden Holan og Gundersens latin
og realskole), ugift.
Mette Margrete Holan, f. 1842, f 1913 i Verdalen. * 1866
Anton Martin Miiller, f. i T.hjem 1838, f 1928, bakermester
p. Verdalsoren, sønn av garvermester i T.hjem Jacob M. og h.
Jonetta Lindberg.
Hl. Marie Jonette Miiller, f. i Verdalen 1867. * 1900 i Min-
neapolis m. Johannes Seiersted, f. i T.hjem 1870, farmer
i Prelate Sask, Kanada, sønn av generalmajor Johs. Seier
sted og h. Mette Alette Nannestad.
H 2. Antonie Margrete Muller, f. i Verdalen 1869, f 1887 smst.
H 3. Olga Johanne Muller, f. 1871. * 1894 Andreas Johan
Johansson, f. 1855 i Rångedala i Vestergotland, eier av
hotell Torghatten, Brønnøy.
I 1. Antonie Margareta Johansson, f. 1895, telegrafistinde.
12. Arvid J., f. og t 1897.
I 3. Magnhild J., f. 1898, er i Amerika.
I 4. Hjørdis Solveig J., f. 1901, guvernante.
15. Karin j., f. 1903, f 1907.


----
328 Bind III
---
16. Karin Maria J., f. 1908.
I 7. Erna Johanna }~ f. 1910.
I 8. Laila Augusta J., f. 1910 (tvilling med I 7).
19. Anna Hedvik J., f. 1913.
I 10. Tor Arvid Miiller J., f. 1915.
H 4. Lorents Miiller, f. 1875, f 1876 i Verdalen.
H 5. August Kristian Muller, f. 1878, f 1882.
H 6. Lorents Holan Muller, f. 1879, driver en herreekviperings
forretning i Reykjavik, Island. * 1911 i Reykjavik m. Marie
Bertelsen, f. 1886 i Rygge pr. Moss.
I 1. Gerd Muller, f. i Reykjavik 1913.
I 2. Tonny Margrete Muller, f. 1916.
H 7. August Valdemar Muller, f. 1887, f 1888.
G 7. Anna Holan, f. 1845, ugift.
G 8. Kristine Holan, f. 1850, bor i T.hjem, ugift.

STIKLESTAD NORDRE  Gårdsnr. 28.

Gården er likesom Stiklestad vestre en utskilt part av det gamle
«Stiklestad», d. v. s. Nedre Stiklestad. Av de 3 leilendinger, som
opfores på «Stiklestad» i 1620, het den ene Halsten, og han har
formodentlig brukt Stiklestad nordre. Siden har der vært en Iver
Kjeldsen, som i folketellingen av 1666 opgis å være 51 år og hadde
2 sønner, Iver og Kjeld, henholdsvis 19 og 16 år. Iver Kjeldsen
synes å ha brukt gården til ut i 1680-årene.
Besetningen var i 1657 1 hest, 11 naut og 5 sauer.
Ved matrikuleringen i 1669 opføres: Tiende \% tdr. bygg og
3 tdr. havre, leding 3 ort og småtiende % rdl. Der var humlehave.
Skylden blev foreslått nedsatt til 1 % spand.
Videre bemerkes i matrikulen:
«Herunder it Engeslet, øst-for kaldet som Sticksta kirche med
bøxell tilkommer er 16 mkl.» Dette kan ikke bety annet enn gårdens
andel i det gamle Øst Faren eller Fåraenget, som det senere het;
men hvorfor det ikke ved denne som ved de øvrige Stiklestad
gårder er medregnet i gårdens skyld, er ikke lett å skjønne; heller
ikke, hvordan det henger sammen, at kirken er bygselrådig.
I 1718 heter opsitteren Ole. Han opgir ved svenskenes innfall
å ha lidt følgende tap:


----
329 Bind III
---
Tilsammen 188 rdl. 48 sk.
Det oplyses om gården i 1723, at den ikke har skog uten litt
til gjerde, men intet til brenne, seter 6 mil borte, «temmelig bu
mark», er «letvunden og vis til korn». Utseden var l A vog rug,
2 tdr. bygg, 9 tdr. havre og 1 bpd. grå erter, avlingen 30 sommer
lass vollhøi og besetningen 2 hester, 7 kyr, 4 ungnaut, 8 sauer og
4 geiter. Tienden blev sått til 1 td. blandkorn, 2 tdr. 2 skjepper
havre, 12 mk. erter, 1 mk. lin og 14 mk. ost. Gården kalles ved
denne leilighet «Ower Stickelstad». Skylden blev foreslått forhoiet
6 mkl. «betragtende gårdens kornvished».
Ingebrigt Ellingsen Faren fikk bygselbrev på gården av kom
mandør Hoppe 4. novbr. 1730, tgl. 5. mars 1731, og da krigsråd
Åge Hagen var blitt eier, kjøpte Ingebrigt gården av denne ifl.
skjøte av 28. oktbr. 1738, tgl. 4. mars 1739. Kjøpesummen var
300 rdl.
Ingebrigt var av den utbredte og velstående Fåren-familie, sønn
av Elling Tomassen Faren og bror av løitnant Tomas Ellingsen
Lyng. Han var dertil en uredd mann, som enn ikke var bange for
å legge sig ut med øvrigheten, hvilket var en farlig sak i den tid
I 1737 sees han således å være stevnet av fogden «for mod ham
begangen brutalité». Fogden og lensmannen hadde vært hos ham
med 2 mann for å ta tiende, og da hadde Ingebrigt spurt, hvad
han hadde der å bestille og siden truet ham med neven og beskyldt
ham for å ha del i kongens tiende sammen med Jelstrup. (Denne
var forpakter av kongetienden og synes i sin egenskap av tiende
forpakter å ha gjort sig forhatt). Ingebrigt måtte naturligvis gjøre
avbigt: På tinget 5. mars 1738 betalte han fogden omkostninger
samt bad om forlatelse og lovet herefter å opføre sig mot ham
«med al skikkelighed og ærbødighed».
På skiftet efter Ingebrigt i 1753 taksertes gården til 350 rdl.;
men formynderne fant dette for lavt og forlangte den sått i 400 rdl.,
hvilket man da også blev enig om. Der var ingen heftelse på den.
Boets aktiva var 702 rdl. 10 sk. og beholdningen 678 rdl. 1 ort


----
330 Bind III
---
16 sk. Av besetning registrertes 3 hester, 11 kyr, 9 ungnaut, 22
sauer, 6 geiter og 4 svin. Der var solvtoi for 8 rdl. 1 ort, adskillige
tinnsaker, ja endog et strykejern.
Enken, Karen Jonsdatter Gudding, blev i 1757 gift med Sevald
Anderssen Lein, sonn av Anders Jonsen Lein og tremenning av
hennes forste mann, hvorfor de måtte ha kongelig bevilling til
Stiklestad nordre, sett fra sydvest 1918.
Fot. E. Musum.
giftermålet (Se Leinsætten). Anders innloste det meste av Stikle
stad av sine stedbarn ifl. skjote av 14., tgl. 15. august 1764, der
næst kjopte han i 1765 Lyngåsen sammen med Jakob Lyng. I
1777 blev Lyngåsen utskiftet mellem dem og de to deler særskilt
skyldsatt. Den vestre halvdel tilfalt Sevald og fulgte siden Stikle
stad nordre som underbruk.
Ved skifte i 1771 efter Karen Jonsdatter eiet boet 1 sp. 1 orz
20 mkl. av de 2 sp., som utgjorde hele gårdens skyld, hvilken andel
blev verdsatt til 800 rdl. Boets aktiva var 1168 rdl. og beholdnin
gen 1036 rdl. 21 sk.
Sevald Anderssen døde i 1776. På skiftet efter ham registrertes
4 hester og 2 foll, 13 kyr, 14 ungnaut, 13 geiter, 14 sauer og
4 svin. Stiklestad blev verdsatt til 000 rdl. og halvparten av Lyng
åsen til 350. Videre hadde boet tilgode ifl. obligasjon 400 rdl. ho?
Lars Gustad i Skogn. Aktiva blev 2046 rdl. 3 ort 10 sk. og be
holdningen 1043 rdl. 2 sk. De betydelige passiva skriver sig fra,
at der innestod arvemidler i boet, nemlig for stedsonnen Jon Inge


----
331 Bind III
---
brigtsen 286 rdl. 3 sk. og Peder Pedersens arv efter sin farmor,
Beret Faren, 560 rdl. 1 ort 12 sk.
Sevald Anderssens enke, Elen Jonsdatter Hegre, giftet sig i
1777 med korporal Ole Ellevsen Halset. (Se Halsetætten). Ved
skiftet efter Sevald var både Stiklestad og Lyngåsen blitt delt mel
lem enken og hennes eneste datter med Sevald, Anne, som blev gift
med Åge Jakobsen Lyng og efter dennes dod med klokker Elias
Balgård. Ved Ole Ellevsens dod i 1799 eiet boet derfor kun halv
parten eller 1 sp. i Stiklestad. Dette blev verdsatt til 700 rdl. I
Lyngåsen eiet boet de %, hvilket taksertes til 400 rdl. Aktiva blev
1398 rdl. 2 ort og beholdningen 1184 rdl. 3 ort 4 sk. Av beset
ning registrertes 4 hester, 8 kyr, 9 ungnaut, 23 geiter, 18 sauer og
1 svin.
Skiftet voldte endel bruduljer, idet enken og hennes to sonner
av siste ekteskap, Sevald og Jon, som var henholdsvis 22 og IQ
år, protesterte mot skiftets avholdelse ved rettens mellemkomst. Da
retten allikevel eraktet, at skiftet blev å fremme, lot enken ved sin
lagverge, rittmester Lyng, den konstituerte sorenskriver innkalle for
Skogns forlikskomisjon, hvor imidlertid ingen motte på arvingenes
vegne. De foretrakk å falle tilfote og la skiftet ha sin gang.
Elen sått med gården til i 1812. Da innloste den eldste sonn,
Sevald Olsen, ifl. skjote av 17. august, tgl. s. d., både hennes og
sin bror Jons arveparter efter faren i Stiklestad og Lyngåsen. I
1813 blev der oprettet kårkontrakt, hvorefter Elen fikk et kår på 4
tdr. bygg, 10 tdr. havre, V> mål potetjord samt for til 2 kyr og
4 småfe.
Det spand i Stiklestad samt femteparten i Lyngåsen, som var
tilfalt Åge Jakobsen Lyng ved hans ekteskap med Anne Sevaldsd.
Stiklestad, blev ved hans dod i 1808 utlagt til enken og deres to
dotre, Marit og Anne. Også disse parter innloste Sevald, nemlig
Marit Ågesdatters i 1825 (hun var da gift med Lars Anderssen
Rinnan eller Kråg), og de ovrige parter i 1829.
I 1835 var gårdens besetning 3 hester, 12 storfe, 20 sauer, 10
geiter og 2 svin og utseden K td. hvete, 3 tdr. bygg, 13 tdr. havre,
y* td. erter og 8 tdr. poteter. Heri er ikke medregnet besetning
og utsed på underbruket Lyngåsen.
Efter Sevald overtok sonnen, Jakob Sevaldsen, gården tillike
med Lyngås vestre ifl. skjote av 6., tgl. 7. febr. 1840. Sevald og
hustru tok kår.
Besetningen var i 1865 5 hester, 14 storfe, 30 sauer og 2 svin
og utseden H td.'hvete, x k td. rug, 3 tdr. bygg, 16 tdr. havre,
Vs td. erter og 14 tdr. poteter. Under gården var 2 husmanns
plasser, Svartåsen og Enget, med en samlet besetning på 1 ku og
8 sauer og en utsed av Vi td. bygg, 1 K tdr. havre og 3 tdr. poteter.
f

----
332 Bind III
---
Ved kjøpekontrakt av 25. oktbr., tgl. 16. novbr. 1871, overdrog
Jakob gården med Lyngås vestre til lensmann Wessel for 3200
spdl. og kår. Jakob fikk leiekontrakt for livstid på et nærmere be
stemt jordstykke av Stiklestad.
I 1875 var besetningen 4 hester over og 2 under 3 år, 10 kyr,
4 ungnaut og kalver, 18 sauer og lam, 6 geiter og kidd og 6 svin
og griser og utseden 3 tdr. bygg, 16 tdr. havre og 20 tdr. poteter.
På plassen Lilleverket føddes 4 sauer og 4 geiter og såddes Va td.
bygg, X td. havre og 1 td. poteter.
Av lensmann Wessel kjøpte Nils Juel gården i 1878, men fikk
ikke tinglest hjemmel på den. Efter Juel blev Kristian Frost eier av
den for 26 000 kr. Skjote er utstedt av Jakob Sevaldsen 15. aug.
1888, tgl. s. d. Frost lot gården drive av sin svigersønn, Jonas
Sektnan, fra begynnelsen av 1801.
I 1803 kjøpte Jon Rostad den.
De senere eiere er: Trygve Forberg, Valdemar Forberg, Alf
Getz og endelig Edvard Valsø, som fremdeles eier gården.
Fraskilte par ter:
Breidablik, gårdsnr. 28, bruksnr. 2, blev skilt fra Stiklestad
nordre ved skyldsetningsforretning av 5. novbr., tgl. 6. desbr. 1883,
og skyldsatt for 3 skilling (ny skyld mk. 0,06). På parten blev op
ført bygning for en middelskole, oprettet av endel interesserte i
bygden. Enkefru Petra Juel utstedte skjote på eiendommen for
240 kr. den 10. januar, tgl. 2. desbr. 1887, til A. B. Monrad, ritt
mester P. Holst, dyrlæge Anzjøn og lensmann Wessel. Skolen blev
siden flyttet til Verdalsøren, og parten kom da igjen under Stikle
stad nordre.
Sollien, gårdsnr. 28, bruksnr. 3, blev fraskilt og skyldsatt for 2
ort 4 sk. (ny skyld mk. 1,00) den 16. juni, tgl. 14. aug. 1888.
Ole Johannessen kjøpte gården for 1200 kr. ifl. skjøte av 10., tgl.
14. aug. 1880, utstedt av Jakob Sevaldsen. Ved skjøte av 2., tgl.
3. april 1804, solgte Ole eiendommen til Johan Martin Johannessen
for 1400 kr.

STIKLESTAD ØSTRE  Gårdsnr. 20.


Efter skattemanntallet for 1520 har Torkel betalt 13 lodd sølv
og 6 X A lodd sølv for jordegods samt yderligere 3 lodd sølv og 1
mark for jordegods. At han har betalt skatt for jordegods, kan
ikke bety annet, enn at han har eiet jord, og da Nedre Stiklestad
på denne tid i sin helhet tilhørte Erkestolen, må hans jordeiendom
ha bestått av andre gårder; sannsynlgivis har han vært eier av 2
gårder, eftersom han er ilignet to forskjellige beløp for jordegods

----
333 Bind III
---
Denne Torkel, som således må ha vært en velstående mann, har
visstnok vært bygdens lensmann, idet han rimeligvis er identisk med
den lensmann Torkild Jonsson, som nevnes i 1514. (Se lensmenn).
I 1549 har Otthr betalt 1 slaktnaut, 1 vet mel og 5 vet malt
i landskyld for 8 spand i Stiickelstadtt, opfort under «Stiichtens»
gods, d. v. s. det gamle erkebispegods. Denne Ottar har visst også
vært lensmann, idet han ganske sikkert er den samme som den
<sOtthe Person, lensman ij Werdal», som nevnes i 1547. (Se lens
menn).
Otte på Stlckelstadt nevnes også i skibskattmanntallet av 1550
Da der foruten Øvre Stiklestad kun nevnes én Stiklestad-gård,
har altså det nuværende Stiklestad ostre, vestre og nordre ennu i
1550-årene utgjort én gard. I siste halvdel av 1500-årene eller
noiere betegnet for 1590 blev den gjort til «fogdens frigård», d.v.s.
at fogden i Stjor- og Verdalen hadde den kvitt og fri for alle skat
ter og avgifter. Fra denne tid skriver sig også rimeligvis delingen
i ostre, vestre og nordre, idet fogden, som vel neppe nogensinne
seiv har brukt gården, har bygslet den bort stykkevis. En folge
av, at den blev frigård, er, at den forsvinner omtrent av alle ma
trikler og manntall, så rekken av brukere blir vanskelig å få full
stendig.
I 1620 opføres der 3 leilendinger på Stiklestad; delingen av
gården må altså være skjedd for den tid. Den ene av disse, Bjørn,
har formodentlig brukt Stiklestad ostre. Han er for 1624 avløst
av Oluf (eller Ole). Hvor lenge denne har hatt gården, vet vi ikke.
I 1665 brukte enken Ranni den. Hun var utvilsomt enke efter Ole;
ti hjemme på gården var en sonn, Ole Olsen, 20 år gammel, og
denne er det formodentlig, som har overtatt gården i 1677 og døde
der i 1716, 75 år gammel. De to aldersangivelser passer jo ikke
godt sammen; men de pleiet ofte i den tid å være unøiaktige, så vi
kan ikke tillegge dem stor betydning.
Tomas Arntsen Stiklestad øvre synes allerede i 1650-årene å
ha brukt en part av Stiklestad østre. Herpå tyder det store kreatur
hold på Stiklestad øvre i 1657, mens besetningen på enkens gard
var bare 2 hester, 12 naut og 8 sauer. I 1669 vet vi sikkert, at
Stiklestad østre bruktes av Tomas Arntsen og enken Ranni. Tien
den sattes da til 3 tdr. bygg og 5 tdr. havre, ledingen til 1 X> rdl. og
småtienden til 3 ort 8 sk. «Findes hommelhauge och ingen anden
tilfelde», heter det. Skylden blev foreslått nedsatt til 3 sp., så går
den kan ikke ha vært i synderlig god stand dengang.
Ole Olsen fikk bygselbrev på den part, enken hadde brukt, av
fogd Jens Bing 12. desbr. 1669. Og i 1777 har han under 20.
septbr. bygslet «2 spand i Stigstad, som Tomas tilforn havde udi
brug og nu ved døden er afgangen». Han betalte i bygsel 24 rdl.

----
334 Bind III
---
Under Stiklestad-gårdene lå fiskeretten i Væravannet. Denne
rett førte til en trette mellem Ole og hans naboer, Jon Stiklestad
vestre og Kristen Stiklestad nordre, som inngav klage over ham til
kaptein Reichwein, hvorefter Ole stevnet dem til vårtinget 1703
Her foreviste Ole sine bygselsedler og forte som vidner to gamle
menn, som imidlertid «formedelst deres hoie alder videre ei kunde
tilstå». De innstevnte viste av sine skattebøker, at de årlig hver
hadde svaret 12 skilling for fiskeretten. Ole blev imidlertid frikjent
for naboenes klage, hvorav fremgår, at retten ansåes for å tilhore
alle tre Nedre Stiklestad-gårder.
Schøning heretter, at en fogd, som eiet alle Stiklestad-gårdene,
skal ha lagt vannet under dem. Dette sikter naturligvis til den tid,
da Stiklestad var fogdens frigård. Eier av den har aldri nogen
fogd vært. Schoning forteller videre, at på hans tid (i 1770-årene),
leiet Stiklestad-mennene retten bort til jåmtene.
Ole Olsen dode i 1716, hvorefter enken Brynhild sått med går
den en tid. Den led overordentlig under krigen i 1718, idet tapet
ved svenskene angis således:
Skade på husene og skigard opbrent 12 rdl. — sk.
Tilsammen 342 rdl. 84 sk.
Gården hadde dengang 2 husmannsplasser, Brustuen og
Kirkestuen.
Oles datter, Beret, var gift med Sevald Sevaldsen Lein, sonn av
lensmann Sevald Lein. Han overtok nu gården og brukte den til
sin død i 1734.
Ved matrikuleringen i 1723 oplyses, at gården har 1 husmann,
som sår Vn vog, ingen skog uten til gjerde, seter 6 mil borte, «slet
og ganske ringe bumark». Den brukte en fjellslette, sått til 12 sk.
årlig. Gården betegnes som «letvunden og kornvis». Utseden var
Y% vog rug, 5 tdr. bygg, 16 tdr. havre og X- vog grå erter, avlingen
80 sommerlass vollhøi og 8 lass ekerhøi og besetningen 4 X hest,


----
335 Bind III
---
15 kyr, 6 ungnaut, 16 sauer og 6 geiter. Tienden blev sått til K>
skjeppe rug, 2 tdr. 4 skjpr. blandkorn, 4 tdr. 4 skjpr. havre, 18 mk.
erter, 3 mk. lin og 1 bpd. 6 mk. ost. Der blev ikke foreslått nogen
forandring i skylden, idet komisjonen uttaler: «For opsidderen
falder ellers intet uden gårdens aufling, hvorved noget kand for
tienes».
Sevald Sevaldsen har vært en velsituert mann efter den tids for
hold. På skiftet efter ham i 1734 registrertes 3K- hest, 14 kyr, 16
ungnaut, 10 geiter, 20 sauer og 6 svin. Avlingen blev anslått til
31 Yi tdr. bygg, 4'/> tdr. halvbygg og 54 tdr. havre. Forovrig var
der for 14 rdl. 1 ort solvtoi foruten messing- og tinnsaker. Av sjø
utstyr fantes sildgarn, 1 skinnsjotrøie og en ny skinnbukse. Av
gangklær nevnes en gammel vendt sort klædeskjole til 1 rdl. 2 ort,
2 sorte vadmelskjoler — 2 ort, en brun klædesvest med messing
knapper -- 3 ort, et par bukkeskinnsbukser — 1 ort 12 sk., en
hatt -- 1 ort 12 sk. og en oterskinns hue — 1 ort 12 sk. Videre
er anført et stuehus på Levanger til 10 rdl. Der blev tilstått 12
rdl. i begravelsesomkostninger, hvilket var litt over det vanlige.
Boets aktiva blev 224 rdl. 3 ort 4 sk. og beholdningen 169 rdl. 21
sk. (Se Leinsætten).
En av Sevalds sønner, Ole Sevaldsen, kom til Leirfald og blev
siden lensmann. Sevald Stiklestads enke, Beret Olsdatter, blev i
1737 gift med Anders Larssen Breding. Den tid, han hadde Stikle
stad, øket velstanden betydelig. På en auksjon i 1754 over kongelig
gods kjøpte han gården for 406 rdl. Skjøtet er av 14. januar, tgl.
2. juni 1755. Til kjøpet lånte han 200 rdl. av Lasse Olsen Faren.
På skifte i 1762 efter hustruen, Beret Olsdatter, opgis beset
ning og øvrige eiendeler omtrent som før; prisene er dog nu ad
skillig høiere. Boets aktiva blev 850 rdl. 2 ort 3 sk. og beholdningen
695 rdl. 19 sk. Anders blev samme år gift med Marit Anders
datter Midtgrundan.
I Anders Larssens tid var der trette mellem ham og Sevald An
derssen Stiklestad nordre om gårdenes grenser, idet Sevald hadde
hugget på søndre side av bekken i Svartåsen, hvor Anders ifolge
en gammel overenskomst av 3. oktbr. 1694 mente sig å ha eien
domsrett og ved en åstedsbefaring av 7. aug. 1767 lot føre en hel
del vidner. En lignende strid kom op i 1771 angående grensen
mellem Østre Stiklestad og Forbregd. Grensen blev fastsatt ved
dom av 27. septbr. 1773, efter at ekstrarett var avholdt på Stiklestad.
Anders Larssen døde i 1769. På skiftet efter ham 20. oktober
d. å. er registrert 4K- hest, 12 kyr, 13 ungnaut, 15 sauer, 16 geiter
og 6 svin. Av korn fantes 40 tdr. bygg og 80 tdr. havre. Gården
verdsattes til 1000 rdl., og der var kun 150 rdl. i heftelser på den
Aktiva blev 1433 rdl. 2 ort 10 sk. og beholdningen 1086 rdl. 2 ori

----
336 Bind III
---
19 sk. Anders må efter dette ha vært en av bygdens mest velstå
ende menn, hvilket bl. a. får uttrykk i, at begravelsesomkostningene
blev sått til 25 rdl.
Enken, Marit Andersdatter, giftet sig i 1770 med Ole Olsen
Leirfald, sonn av lensmannen og altså sønnesønn av Sevald Se
valdsen Lein, som blev gift til gården i 1712. Dennes efterkom
mere er den dag idag på Stiklestad østre og mellem.
Stiklestad østre, sett fra øst 1922. Fot. E. Musum.
Ole Olsen utløste ifl. skjøter av 21. januar 1790 sine stedsønner,
Anders Anderssen Ostgrundan og Lars Anderssen Leklem, for
deres arveutlegg i gården efter faren. Anders fikk 375 rdl. for sin
part, Lars 425; men da opgav han også odelsretten.
Ole døde i 1792. Gården blev på skiftet efter ham verdsatt til
1600 rdl. Forøvrig viser dette skifte et typisk velsituert bo fra
tiden omkring århundreskiftet, samtidig som regningene viser, at
han må ha ført et forholdsvis flott hus. Det var da heller ikke übe
tydelig gjeld i boet. Besetningen bestod av 5 voksne hester og 2
unghester, 14 kyr, 11 ungnaut, 29 sauer, hvorav 3 engelske, 26
geiter og 5 svin. Der var det år utsådd 34 tdr. havre og BK> tdr.
bygg. Av innbo og løsøre fantes sølvtøi for 11 l A rdl., 3 jernkakel
ovner, en bibel og en gammel postill m. m. Boets aktiva blev 2149
rdl. 1 ort 4 sk., passiva 1304 rdl. 3 ort 11 sk. Herav var 390 rdl.
utstyr til tre av sønnene i likhet med, hvad de to andre hadde
fått før, ca 450 rdl. var kontante lån mot revers og 60 rdl. begra
velsesomkostninger; dessuten var der en hel del mindre gjelds
poster. Beholdningen blev derfor ikke mere enn 844 rdl. 1 ort 17 sk.


----
337 Bind III
---
Marit Andersdatter overlevet også sin annen mann, idet hun
først døde i 1828 i den høie alder av 90 år. Hun fikk utlagt halve
gården i arv. Den annen halvpart fikk hennes og Oles eldste sønn,
Anders Olsen, skjote på i 1792, og i 1801 overdrog hun ham også
sin egen halvpart for 2000 rdl. på de betingelser, at hvis Anders
i hennes levetid skulde beslutte sig til å seige gården, skulde den
først tilbydes hans søsken for 4000 rdl., for at hun ikke på sine
gamle dager skulde komme til å ha ophold hos andre enn sine egne
barn. Anders fikk skjøte 30. oktober 1801, tgl. 22. februar 1802.
Marit tok et kår på 12 tdr. havre, 6 tdr. bygg, for til 2 kyr og
8 småfe etc. Hvis hun fraflyttet, skulde kåret ydes i penger efter
uvillige menns skjønn.
Under Stiklestad østre, nordre og vestre hørte det såkalte Fåra
enget. Dette må være den gamle gard Østfåren, som Erkestolen
ifølge Gautes jordebok la under Stiklestad efter skredet i 1490.
Herav tilkom halvdelen Stiklestad østre og hver av de to andre
gårder en fjerdedel. Det hadde hittil vært brukt omskiftelig således,
at når Stiklestad østre hadde hatt den vestre del, Storbuvolden,
hadde de to andre brukt den østre, Bakken. I 1810 blev der fore
tatt en utskiftning, hvorefter Anders Stiklestad østre beholdt Storbu
volden, som han samme år solgte til Ole Olsen Faren nedre for 179
rdl. 2 ort. Herefter blev Stiklestad østres skyld 3 sp., idet Storbu
volden skyldte 1 spand.
Ved skjøte av 7., tgl. 17. febr. 1833, overdrog Anders Olsen
gården til sønnen, Lars Anderssen, for 1800 spdl. Anders skulde
dog beholde bruken av den, så lenge han vilde. Samtidig oprettedes
kårkontrakt, hvorefter han sikret sig og hustru et kår på 12 tdr.
havre, 6 tdr. bygg, K td. hvete, jord til X> vog linfrø og 1 td.
potetsed samt for til 2 kyr og 8 småfe.
I 1835 var gårdens besetning 5 hester, 19 storfe, 25 sauer, 15
geiter og 2 svin og utseden Y\ td. hvete, Yé td. rug, 4X> tdr. bygg,
29 tdr. havre, Vs td. erter og 12 tdr. poteter.
Lars Anderssen døde i 1842. Ved en takstforretning i boet efter
ham blev gården verdsatt til 3000 spdl. Den opgis å kunne fø år
om annet 5 —6 hester, 20 storfe og 50 småfe og å ha en utsed
av 28 tdr. havre, 4 tdr. bygg og 14 —15 tdr. poteter; kornet reg
nedes å gi 6 —7 fold. Under gården var 2 husmannsplasser med
tilsammen 15 spdl. årlig avgift. Enken, Sirianna Ellingsdatter
Melby, fikk bevilling til å sitte i uskiftet bo og i sin tid dele ved
samfrendeskifte, hvilket blev avholdt i 1843, da hun giftet sig med
Arnt Anderssen Holmen. Skiftet viste aktiva for 3943 spdl. 3 ort
20 sk. og en behoidning på 2528 spdl. 9H sk. Der registrertes
ialt innbo og løsøre for 878 spdl. 1 ort 12 sk. På gården var pante
heftelser for 1100 spdl. til fru Monrad på Ekle og 106 spdl. til
Erik Melbys myndlinger, Marta og Malena Balgård.

----
338 Bind III
---
Arnt Stiklestad døde i 1852 og enken Sirianna sått nu med
gården endel år. Hun hadde av første ekteskap med Lars Anders
sen 2 døtre, Anne og Liva. Anne blev i 1860 gift med Nikolai Kri
stiansen Moksnes av Frosta.
Ved skjøte av 7. febr., tgl. 2. mars 1860, overdrog Sirianna
gården for 4000 spdl. til svigersønnen Moksnes og den annen dat
ter, Liva, og tok kår. Liva blev i 1862 gift med Johannes Siv ertsen
Borgen, og nu delte han og Moksnes gården mellem sig ved skyld
setningsforretning av 2. mai, tgl. 20. august 1862, hvorved den
del, som Johannes overtok, det nuværende Stiklestad østre, blev
skyldsatt for 8 dal. 1 ort 1 sk., og Moksnes' del, Stiklestad mellem,
for 8 dal. 1 ort. Stiklestad østre har nu gårdsnr. 29, bruksnr. 1.
Besetningen på denne gard var i 1865 2 hester, 10 storfe, 18
sauer, 10 geiter og 1 svin og utseden Ys td. hvete, K td. rug, 3 tdr.
bygg, 12 tdr. havre og 12 tdr. poteter. Under gården var 2 hus
mannsplasser, Slåkåen og Brustuen. Det første navn er det visst
nok, Schøning har opfattet som «Slagåkeren», det har holdt sig
som navn på sletten nedenfor Stiklestad østre og vestre og er for
modentlig skueplassen for Stiklestad-slagets viktigste del.
Husmannsplassene hadde en samlet besetning på 1 hest, 1 ku,
8 sauer og 6 geiter og utseden var % td. bygg, 3 tdr. havre og
4 [ A tdr. poteter.
I 1875 var besetningen 3 hester over 3 år, 1 okse, 9 kyr, 3 ung
naut og kalver, IQ sauer og lam, 3 geiter og kidd og 4 svin og
griser og utseden 214 tdr. bygg, 12 tdr. havre og 12 tdr. poteter.
På 2 husmannsplasser, Gjerdet og Brustuen, føddes 2 kyr, 1 ung
naut, 7 sauer og 2 geiter og såddes 7 /m tdr. bygg, 2K- tdr. havre
og 4 tdr. poteter.
Johannes Sivertsens datter, Laura Sofie, blev gift med Sefanias
Torgersen Hofstad, som overtok gården, og Johannes og hustru
tok kår.
Fr as kil te par ter:
Stiklestad /ille, gårdsnr. 29, bruksnr. 3, blev skilt fra Stiklestad
østre ved skyldsetningsforretning av 22. januar, tgl. 16. august
1881, og skyldsatt for 1 ort 15 sk. (ny skyld mk. 0,79). Kommu
nen overtok denne part og bygget skole med bolig for kirkesange
ren ved Stiklestad kirke på den.

STIKLESTAD MELLEM  Gårdsnr. 29, bruksnr. 2.

Som ovenfor nevnt blev Anne Larsdatter Stiklestad østre i 1860
gift med Nikolai Moksnes, som kjøpte halvparten av hennes fars
gard. Han var født på Moksnes på Frosta i 1821 av foreldre Kri

----
339 Bind III
---
stian Augustinussen og Anna Hågensdatter. Som ung drev han
da som ungdommer flest fiskeri; således var han den host, han blev
konfirmert, med sin bror til Namdalen på sildfiske. Da landbruks
skolen på By blev oprettet, reiste han dit som den forste elev fra
Frosta. Efterpå kom han til kaptein Holst på Stiklestad vestre som
dreng, og der var det, han blev kjent med sin senere hustru, som
dode i 1915.
Stiklestad mellem, sett fra nord 1929.
Fot. H. Anderson.
Moksnes innehadde mange kommunale hverv: Han var medlem
av herredstyre og formannskap, brandtaksjonsmann og kirkeverge;
den siste stilling innehadde han til i 1916. Han blev over 100 år
gammel, idet han døde som kårmann på gården i 1921.
Gården hadde han allerede 4. januar 1896 overdratt til sønnen
Nikolai, som var sersjant i kavalleriet. Han er for tiden eier av den.
Besetningen var i 1865 2 hester, 10 storfe, 18 sauer, 4 geiter
og 1 svin og utseden Va td. hvete, Y* td. rug, 3 tdr. bygg, 12 tdr.
havre og 12 tdr. poteter. Under gården var 3 husmannsplasser,
nemlig: I—2:1 —2: Gjeilstuen, 3: Verksstuen, de to siste uten jord. Hus
dyrholdet på plassene var 1 ku og 6 sauer og utseden Vs td. bygg,
V-2 td. havre og 1 Vi tdr. poteter.
I 1875 var besetningen 3 hester over 3 år, 1 okse, 9 kyr, 1 ung
naut, 17 sauer og lam, 5 geiter og kidd og 3 svin og griser og ut
seden 3 tdr bygg, 15 tdr. havre, 15 tdr. poteter og 1 mål til andre
rotfrukter. På plassen Gjeilstuen føddes 1 ku, 4 sauer og 1 svin,
og såddes K td. bygg, 1 td. havre og 2 tdr. poteter, og på Verks
stuen hadde de 2 geiter — ingen utsed.


----
340 Bind III
---
Fr as kilte par ter:
Li, bruksnr. 4, 16 mål dyrket og 17 mål udyrket jord, skyld mk.
1,08, er fraskilt Stiklestad mellem i 1899 og solgt til P. M. Land
fald for 1200 kr.
Høknes, bruksnr. 5, den gamle plass Gjeilstuen, er fraskilt sam
me år, skyldsatt for mk. 0,81 og solgt til Martin Stiklestadvald for
800 kr.

STIKLESTAD ØVRE  Gårdsnr. 30.

Brukere: I Olav den helliges saga omtales Torgils Halmasøn
som bonde på Stiklestad. Han og hans sønn, Grim den gode, tok
sig av kongens lik efter slaget og gjemte det foreløbig i et skur bak
gården. Dette skur skal ha stått, hvor nu støtten er, og dette er
rimeligvis sant. Siden skal Torgils og hans sønn ha bragt liket til
Nidaros; men dette er rimeligvis ikke sant. Sannsynligvis hviler
Olav den Helliges levninger i Verdalens jord. —
Tradisjonen vil vite at den gard, Torgils bebodde, var Øvre
Stiklestad, og rimeligvis ligger der noget til grunn for at den første
støtte over helgenkongen, som visstnok blev reist for mange hundre
år siden, har fått sin plass på denne gards enemerker.
Som under eiere nevnt blev Øvre Stiklestad først erkebispegods
kort før reformasjonen. Den har formodentlig tidligere vært selv
eiendom. Og da er det rimelig, at den Tore på Stiklestad, som
nevnes i Aslak Bolts jordebok, har vært eier av den. Han eiet og
så K> markebol i Kirkeråen, som han måtte bøte til Erkestolen for
sin sønns forseelse; hvori denne bestod får vi ikke beskjed om.
Ifølge manntallet over tiendepenningskatten for 1520 har Syord
pa Stykelstad betalt 1 % lodd sølv. Samme mann var på gården
ennu i 1549; ti ifølge lensregnskapet for dette år har Syuordtt be
talt et slaktnaut i landskyld for 2 spand i Offuersteckelstadtt, som
lå under «Stiichtenns »gods, d. v. s. var tidligere erkebispegods.
Og samme år står Syuortt på Stiigelsta for 18 mk. smør og 1 vog
mel i leding. I 1559 nevnes Eriich på Styckelstad.
I 1590 har «Bår of f r Stickelsta» betalt 1 rdl. i landbohold.
Denne Bård var bygdens lensmann; som sådan nevnes han i 1610,
da han undertegnet hyldningseden til kong Kristian IV. Han var
en velstandsmann, som eiet adskillig jordegods; ti 1611 skattet han
for 2 % spand odelsgods. Vi kan slutte, at dette har vært i Breding,
Hallem og Haga; ti den Birgitte Stiklestad, som i 1624 opføres
som eier av andeler i disse gårder, er ganske sikkert Bårds enke.
I 1628 heter det, at «Oluf Stickstad feste 1 sp. i Stickstad, som
hans moder for ham oplod». Han betalte for dette 16 rdl., og i
1629 har «Oluf Bår sen på of f uer Stichsta for 1 spd. i samme gard,

----
341 Bind III
---
hans moder for ham oplod», betalt 18 rdl. Hermed er da Oluf
Bårdsen blitt bygselmann over hele gården efter sine foreldre og
har brukt den i henved 20 år. Han er dod for 1649; ti i lensregn
skapet for dette år står, at «Tommas Arntsen feste 2 sp. i offuér
Stichstad, tog enken sammesteds tilegte». Han betalte i bygsel 18
rdl. spandet.
Stiklestad øvre, sett fra nord 1918. Fot. E. Musum.
Denne Tomas Arntsen har muligens foruten Stiklestad øvre
allerede i 1650-årene brukt en halvpart av Stiklestad ostre. Herpå
tyder det store husdyrhold, som angis for Stiklestad ovre i 1657,
nemlig 4 hester, 28 naut, 1 bukk, 27 sauer og 3 svin.
Efter folketellingen av 1665 var Tomas dengang 60 år og an
gis som bruker av hele gården; men allerede året efter opføres han
bare som bruker av halvparten, mens «Capt. Lytn:» bruker den
annen halvpart. Sistnevnte er kapteinløitnant Conrad Martin de
jeger, i 1669 eneste opsitter på gården, som nu var utlagt til bruk
for «infanteriofficeren». Tomas Arntsen var nu på Stiklestad ostre,
som han brukte sammen med «enken Ranni».
Ved matrikuleringen i 1669 opføres tienden med 2 tdr. bygg
og 4 tdr. havre, ledingen med 1 rdl. 16 sk. og småtienden med %
rdl. 8 sk. «Findes hommelhauge och ellers ingen tilfelde», hetcr
det. Det blev ikke foreslått nogen forandring i den gamle skyld,
2 sp. 16 mkl., hvorav kan sluttes, at gården var i forholdsvis god
stand. De 16 mkl. bestod av Bremsetaunet, en engslette, som
Stiklestad kirke var bygselrådig over.
Kapteinløitnant Conrad hadde tjent som militær fra 1641, var
22


----
342 Bind III
---
kapteinløitnant ved Trondhjemske nasjonale infanteriregiment 1670
—71, kaptein 1672, nevnes ennu som sådan i 1685, er siden blitt
«reduceret». («Reduceret» kaptein de Jeger er i 1688 ansatt i se
kondløitnants nr. ved T.hjems nasj. inf.reg.). Han var gift med
Birgitte (Beret) Olsdatter, som først hadde vært gift med kaptein
Jochum Ernst von Grabow og siden med Paul Jespersen Bierck.
(Se Forbregd).
Kapteinløitnant Conrad var på gården ennu i 1675. Der finnes
en skrivelse fra ham til chefen, oberstløitnant Schultz på Værnes,
datert Stiklestad 25. februar 1675, hvori han innberetter om forhol
dene i Jåmtland under Gyldenløve-feiden efter oplysninger, han
hadde innhentet. Han kom siden til Trana ved Steinkjer.
Kristen Jonsen har så bygslet gården — antagelig i slutten av
1670-årene. Han var visstnok sønn på Berg og i 1666 20 år gam
mel. I 1708 opgav han gården for sønnen, Jon Kristensen, som
fikk bygselbrev av oberstløitnant Lemfort 8. februar 1708, tgl. 28
januar 1709. Kristen døde på Stiklestad i 1726.
Den skade, svenskene gjorde på gården i 1718, beskrives
således:
I 1723 oplyses, at gården har 1 husmann, som sår % vog, skog
til brenne og gjerdefang, seter 1 mil borte, ringe bumark, den
tegnes som måtelig lettvunnen og kornvis. Utseden var 3 tdr. bygg,
9 tdr. havre og 1 pund grå erter, avlingen 40 sommerlass vollhøi
og 5 lass ekerhøi og besetningen 2% hest, 9 kyr, 4 ungnaut, 12
sauer og 5 geiter. Tienden blev sått til 1 td. 4 skjpr. blandkorn, 2
tdr. 4 skjpr. havre, 12 mk. erter og 18 mk. ost. Skylden opføres
nu med 2 sp. 6 mkl. Heri er ikke medregnet Bremset engslette.
På Øvre Stiklestads grunn står Olavsstøtten til minne om Olav
den helliges fall her i 1030. Oprinnelig stod her et trekors eller en


----
343 Bind III
---
trestøtte med et 2 alen høit jernkors. Kapellanen Eyler Hagerup
heretter i sin bok «Oluf den Hellige», trykt i 1805, at eldgamle folk
hadde fortalt ham, at de i deres opvekst hørte mange tale om det
trekors, de seiv hadde sett på det samme sted, og at der stod årstall
på det, som viste, at det var mange hundre år, siden kors for kong
Olav først blev reist der.
«Skade, »sier han, «at ikke
dette blev bemerket, da den
nuværende støtte blev op
ført.» Med den siste me
ner han det minnesmerke,
som i 1710 blev reist av
oberst ved det trondhjem
ske dragonregiment, Johan
von Lemfort, hvis hustru
var katolikk. Schøning be
retter, at Lemfort lot mure
en 5 alen høi pyramide av
teglsten, hvorpå det gamle
jernkors blev sått, forsynte
den med inskripsjon og lot
støtten innhegne med et sta
kitt. Inskripsjonen var inn
hugget i en flat, firkantet
sten, innsatt på monumen
tets nordre side, som vendte
mot veien. Den var dels
uriktig av innhold, dels inn
hugget av en fusker og lød
som følger:
«Anno Christi 1025 på
en Fredag udi Augusti
Maaned var her ved Stichel
stad på denne Sted Sancte
Ola Konge til Norge. Fæl
det af Toere Hund, og lidet
den Marter og Pine for den
Christelige Troe, og er nu
Olavsstøtte, reist av Lemfort. Efter
tegning av antikvaren L. D. Kliiver
omkr. 1814.
dato 1 Julii Anno 1710 dette Kors her bleven fornyet af den Vel
bårne Herre Herr Johan v. Lemfort Kongelige Majestet til Dan
mark og Norge Bestalter Obrister over det Troniemske Regimente.»
Videre beretter Schøning:
«Til dette Monument at vedliigeholde, er lagt et Engeslætte,
kaldet Bræmssæt, beliggende i Sparboen, på de nærmeste Grændser


----
344
----

 

----
345 Bind III
---
ved Værdalen og skyldende 1 Øre; dette blev lagt under Garden
Øvre Stikkelstad, mod at deraf skulde svares århg Landskyld, til
Stikkelstad Kirke, og af denne, Monumentet vedlngeholdes; men
siden blev det, af Kirkens Eier, Åge Rasmussen Hagen solgt til
Gården Landstads Eiere, under Vilkår, at samme skulle holde
Korset ved liige, og årlig lade det dønnike.»
Dette kan neppe være helt riktig. Som ovenfor nevnt tilla
«Bremsetaunet» allerede i 1660-årene Stiklestad kirke og la under
Stiklestad ovre. ,
Lemfort dode under den store nordiske krig. Ved et tog, han
foretok med 800 mann innover fjellene mot Jåmtland, pådrog han
sig en sykdom, som endte hans liv.
Ved skjote av 7. februar 1728 solgte kirkeeieren Åge Rasmussen
Hagen Bremset engslette til eieren av Landstad; men lfolge en post
i det kongelige skjote på kirkene til Åge Hagen -- også inntatt i en
forordning av 25. februar 1733 — kunde ikke kirkene ved salg av
kirkegodset berøves noget av sine inntekter, hvorfor Landstads
eiere senere måtte betale både bygsel og landskyld av eiendommen.
(Se herom under Landstad). Noget av avgiften bestod i vedlike
hold av stotten. Således oplyser Sevald Jonsen Eggen, som var
=ønn på Landstad, under en sak i 1813 angående restanser til far
ken, at hans far betalte en årlig avgift av 3 ort og 1 vog hvite
erter; senere, da ertene blev dyrere, betaltes i penger. horuten
denne avgift skulde også støtten vedlikeholdes. Såvidt han enndret,
forlangte kirkeeieren av hans far også en festesum for Bremset pa
omtrent 8 rdl.; men om den blev betalt, visste han ikke.
Vedlikeholdet av støtten blev ganske forsomt, beretter Hagerup.
«Høit at man hvert andet eller tredie år har oversmurt den med
kalk og ler. så at indskriften nu er ganske ulæselig; af staketverket
om støtten er intet mere tilbage - - den står nu ien ynkelig nel
dende stilling og ser hel faldefærdig ud.»
Stiftamtmann, baron Adeler, som bemerket dette ved sin nær
værelse i Verdalen i 1803, foreslo en innsamling til opførelse av
et verdigere minnesmerke. Seiv tegnet han sig for 30 rdl., og blandt
Verdalens innbyggere blev innsamlet 40 rdl. Da dette ikke var
tilstrekkelig, tenkte han på å utvide innsamlingen til det øvnge land,
men blev kort efter forflyttet til Holbæks amt på Sjælland. Herfrå
skrev han så 8. mai 1804 til major Lyng og tilbod sig seiv å be
koste monumentet «som et übetydelig bevis på min erkjendthghed
for det venskab, som de ædle trendere under min korte embeds
forelse i Trondhjems stift har skjænket mig.» Stotten blev utført
av Dajon i Kjøbenhavn av bornholmsk sandsten efter tegning av
kaptein Ole Lyng og på baronens bekostning sendt til Verdalen,
hvor den kom i september 1807 og ved major Lyngs omsorg straks

----
346 Bind III
---
blev opsatt. Trondhjems Adresseavis, som omtaler dette i nr 57
for 1808, tilfoier: «Og snart vil man af smagens genius håbe at
den bortrydder den rue stenmasse, der nu står og fordunkler monu
mentet, og som for et par år tilbake blev opsatt ved den bonde (der
navde et engslette for den forrige murstottes vedligeholdelse) og
at dennes da faldefærdige og nedbrudte brotter, der intet har til
fælles med den forrige uden dens jernkors.»
Olavsstøtten på Stiklestad. Fot. H. Anderson.
Av det siste fremgår, at Jon Landstad har latt nedrive Lem
forts gamle, falleferdige stotte og fort den op påny av samme ma
teriale og med det gamle jernkors i toppen. Denne stotte stod til i
1880-årene, da den endelig blev nedrevet og det gamle jernkors om
smidd til hestesko.
Den nuværende stottes oprinnelig ukorrekte inskripsjon lød
således:
Kong
Oluf Harralsøn
som udbredte Chri
stendommen over hele
Norrig, hvor han re
gjerede i 15 aar. Fait
heri Slaget mod en
misfornøiet Almue d
29 Juni 1030 35 aar
gammel siden kaldet
den Hellige.


----
347 Bind III
---
Den er senere blitt forandret. Nu står der på den hvite mar
morplate, som er innfelt i støttens øverste del, følgende innskrift:
Denne Støtte
er reist Aar 1805 til Minde om
Kong
Olaf Haraldssøn
kaldet den hellige
som faldt i Slaget ved Stiklestad
den 29de Juli 1030.
Selskapet for norske fortidsminnesmerkers bevaring erhverve
den grunn, stotten står på, for 100 kr. ifl. k,o pekontrakt, utetedt
av Peder Stiklestad 6. oktober, tgl. 3. november 1870. Fra 1928
har kommunen påtatt sig dens vedlikehold. FWr,«*,n
Jon Kristensen avstod i 1727 sin bygsel til Peder Ellingsen
mot en godtgjørelse av 18 rdl. Denne avstaelse voldte endel bru
duljer, idet overenskomsten var, at Peder skulde: betale 9 rdl.
kontant og resten, når Jon fraflyttet. Den, som brot forliket skul
de betale den annen 10 rdl., «hvorpå de: tog hverandre i hand
og vidnerne lagde deres hænder på». Imidlertid har Peder» gjort
vanskeligheter; ti den 7. juli 1727 sees Jon a ha hatt Peder for
retteTfordi han ikke vilde holde forliket. Det kan ikke sees, om
Peder har fått gården i bruk.
Forholdet i den følgende tid er nokså uklart. Fogden sees
under 9 desember 1738, tgl. 4. mars 1739 å ha utstedt bygsel,
brev til Peder Eriksen (skal muligens være Ellingsen) og Peder
Anderssen, halvparten til hver; de betalte full bygsel, men har
formodentlig ikke kunnet klare sine forpliktelser i de store uar
1740-42; ti i 1743 sees gården atter å være bygselledig og op
budt på sommertinget, hvor lensmann Elias Olsen Østvold \m&
fulle skatter, mens Jens Hanssen på Hans Sandbergsvegne.de sk
uten bød landskyld og rettigheter samt 4 rdl. i bygsel. Imidlertid
inntraff enten samme år eller våren efter et jordskred pa garden,
idet den lille bekk, som går vestenfor, hadde undergravet bakken
så en høibod var glidd ut, stabburet blitt skakt og flere hus hadde
seget endel. Efter dette frasa Hans Sandberg sig garden allerede
på vårtinget 4. mars 1744 og har visst aldri bodd der Elias Øst
vold bød nu fulle skatter og rettigheter uten bygselerleggelse og
fikk bygselbrev på gården 20. oktober 1744, tgl. 4. mars 1740.
Han fant det nødvendig å flytte husene til en ny tomt pa grunn
av jordskredet, i hvilken anledning han pa høsttinget i 1747 lot
opta et tingsvidne for å opna 3 års skatte- og landskyldsfnhet,
hvilket almuen fant rimelig.

----
348 Bind III
---
Elias Olsen har jevnlig vært i pengevanskeligheter, og dette
SevrTefc^i*- 1 ' at "f §luttet S ° m lensma ™- Som °v<£fo?
nevnt eiet kaptein Klein og hans sønn gården fra 1755 til 1759
T f f St kaptem des armes > blev i
1/33 f titulær og i 1736 virkehg fenrik ved 1. Trondhj. nasj inf res
virkehg premierloitnant 1740, titulær kaptein 1750 og S
m ? IZ h 176 p fl f han tillatdse å avstå sitf kompani
til kaptein Herman Bay for 1600 rdl. kontant og 80 rdl i årlig
pensjon. Fikk avskjed med majors titel i 1761
Om han har brukt gården seiv, er übekjent Det er kanskie
MTftSff iSS 1 er fortsatt der som leiiendmg ' in " n
/,n l t 7s u S^J-¥ t ?i loitllaTlt Klein gården tfl Peder Ellingsen Hal
kon for 55 r 0 K rH O , kke H T" med Peder ° m å tre J ™ * ha « s
kjøp for 550 rdl, hvilket Peder siden fragikk. Om dette utspant
der sig en trette, hvis forlop ikke kjennes nærmere P
Hpf n- 6 i er - , ngSen M ar en dyktig mann, i hvis tid
det gikk jevnt og sikkert fremover på gården. Ved sin død var
frpnH V*P a * u" aV h y£ dens mest velstående menn. På sam
frendesk.fte efter ham i 1786 blev gården verdsatt til 1000 rdl
og boe hadde utestaende fordringer til et beløp av 1145 rdl 3
ort 6 sk., hvorav 80 rdl. 6 sk. i uvisse fordringer, resten i oblL-
S] l ner .° I g /nn dre J gjeldsbeviser - Besetning, innbo og losøre ve?d
sattes til 400 rdl. Aktiva blev 2545 rdl 3 ort 6 sk og gjeld
fantes praktisk talt ikke, så beholdningen blev 2520 rdl 3 ort 6 sk
avlt Tstemt 10 r rdl Jernkakel ° Vner - Tll bygdenS hadde
enke r 3" glf r m6d K S rm Ols d"tter, datter på Valstad og
enke eftei Tomas Larssen Baglan. Efter Peders død giftet hun
sLS" (ti f?"f' C p d , dCn 38 år >' ngre 0U
no- Fi, S ft ap med Peder hadde hun t 0 sonn er, Tomas
og tiiing. 1 omas var 3 år yngre enn sin stedfar
Hvil ?m gJ '° r n e T °, n ! as fordrin g P å halvparten av Stiklestad
Hvis stedfaren ikke vilde gå inn herpå, forbeholdt han sig rett til
hele gardens ravikelse efter lovlig omgang til faredag 1808 Ole
hJu£ norHr r F' ?$ ffl " h ™ P^ SSe « Kols
ii ?In« Ia - k We y for^eves P rovet - Imidlertid døde Karen
Urtatt gården 1 " gamm ° g formodentli g Tomas
Den hadde i 1835 en besetning på 3 hester, 15 storfe 16
sauer, 14 geiter og 2 svin, og utseden var Ya td. hvete, % td rug
2 tdr. bygg, 16 tdr. havre, Va td. erter og 8 tdr poteter
Tomas brukte gården til i 1847, da han ved skjote av 15 tøl
16. april, overdrog den til sønnen, Peder Tomassen. Torna'- og
hustru, Beret Nilsdatter, tok kår to

----
349 Bind III
---
Besetningen var i 1865 3 hester, 12 storfe, 16 sauer, 10
geita oTS og utseden % td. hvete, H td. rug, 2 tdr. bygg,
12 tdr havre og 8 tdr. poteter. Under gården var 4 husmanns
niasser 1 Kolshaugen 2: Moen, 3: Gamleplassen og 4: Sma
etene Disse samlet husdyrhold av 2 kyr og 11 sauer,
og utseden var X td. bygg, 2K tdr. havre og 5 tdr. poteter.
' I 1875 var besetningen 3 hester over og 1 under 3ar 6 kyr
4 ungnaut og kalver, 18 sauer og lam, 10 geiter og kidd og 2
svin og utseden X td hvete, Va td. rug, 2 tdr. bygg 12 tdr havre
og"S tdr. poteter. Der var nu 3 husmannsplasser, hyorpa føddes
1 ku, 10 sauer og 7 geiter og såddes "/«. tdr. bygg, 2/, td
havre og 7 tdr. poteter.
Efter Peder, som dode i 1897, hadde enken garden til 1909,
da den eneste sonn, Teodor Pedersen, overtok den for 6000 kr.
Han eier den fremdeles.
Kolshaug, gårdsnr. 30, bruksnr. 2, er en gammel eiendom;
den nevnes allerede i Aslak Bolts jordebok som erkebispegods.
Erkestolen makeskiftet den til Verdalens prestebord mot en part i
Norberg. (Se denne gard). Men hvordan den er komme fra
presteborde og er blitt plass under Stiklestad, finnes der intet om.
Den blev fraskilt Stiklestad ovre ved skyldsetmngsforretning
av 15 tgl 18. august 1868, skyldsatt for 1 dal. 1 ort 20 sk. (ny
skyld mk 2,00) of av Peder Stiklestad solgt til Morten Rasmus
sen for 500 spdl. ved skjote av 17. juni, tgl. 19. august 1874.
Den hadde i 1875 en besetning på 1 hest, 1 ku 1 ungnaut, 6 sauer
og 3 geiter og en utsed av % td. bygg, 3 tdr. havre og 3 tdr.
P ° lorten solgte den ved skjote av 14. mars, tgl. 14. august 1883,
til Jens Andreas Jonsen for 3700 kr.
Rognhaugen, bruksnr. 3. Denne part blev skilt fra Stiklestad
ovre ved skyldsetningsforretning av 25. mars, tgl. 6 apri 1 1876
skyldsatt for 6 sk. (ny skyld mk. 0,08) og av Peder Stiklestad
solgt til Claadius Hippolythe Dumahut for 110 spdl. ved sk]øte
dat og tgl 6. april s. å. Dumahut overdrog den til Det aposto
liske prefektar for den katolske kirke i Norge efter en av
100 spdl (Skjote 22. oktober 1887, tgl. 16. januar 1889) Parten,
som består av 2 mål jord på nordsiden av veien rett imot Olavs
stotten, aktes anvendt til tomt for en katolsk kirke
Lauvdal, bruksnr. 4, skyld mk. 0,69, ca. 20 mal, er fraskilt i
1904 og solgt til Bernt Andreassen Haug.
Granheim, bruksnr. 5, mk. 0,20, ca. 20 mål blev samme ar
fraskilt og solgt til Ole Olsen.

----
350 Bind III
---
«£E' ca - 2 mål ' blev [mg solgt tn '« >
fektar g^Z ge \ S \°? h bl - 1 19 1 8 Solgt fil pr,-
<fc/z toto/ fc r & , Norggm Eiendommen grenser til
Rognhaugen som prefekturet eiet før, og det er nu besluttet på
nfSSagen * kat ° lSk kapdI ' S ° m §kal Stå fer^
Øvre Stiklestadætten.
A.Anders Siurdsen Jermstad østre (var 41 år i 1666)
B - Jens Anderssen Jermstad østre, bygslet gården i 1603
C - ™"£ i en^ e " J ermst ad, Hallem, kjøpte Hallem søndre i
1755, f 1776, 76 år gl. * 1720 Marit Jonsd. (dtr av
Peder Jonsen Sende øvre), f p. H. søndre 1797, 79 år
! J ?O7 H i"f " a " em ' f " P - H - 1731 ' tP- H. nordre
1797 •») Kirsten Pedersd. Hallem nedre f
P Stiklestad 1730, f 1787, dtr. av Per Anderssen
Stiklestad •■) 1789 Ingeborg Rasmusd. Garnes,
f. p. G. 1757. Hun * 2 ) 1800 Anders Nilssen Jøsås
enkemann.
E 1. Elling Jonsen Hallem søndre, f. 1757, f 1844
*') 1785 Anne Ågesd. Ek!o nordre fp E
1761, f 1787. * 2 ) 1788 Mali Andersd Hallem'
f. p. Storvuku 1755
F I. 1 Åge Ellingsen Hallem søndre, f p H
1786, f 1882 smst. * 1832 Ingeborg Olsd
Hofstad, f. p. H. 1809, f p. Hallem 1885,
dtr. av Ole Mikkeisen H. og h. Ingeborg
Andersd.
G 1. Elling Ågesen, f. 1834, f 1844.
G 2. Ingeborg Anna Ågesd., f. p. H. 1838.
Lorents Martinus Larssen Tiller,
Hallem søndre, f. p. Tiller 1838.
H 1. Lars Lorentsen, f. c. 1857.
H 2. Anna Lorentsd., f. c. 1864.
G 3. Beret Marta Ågesd., f. 1847.
F 2.- Anders Ellingsen Sende øvre, f. p. Hallem
1791, f p. Sende 1846. * 1831 Anne Olsd
Musum, f. p. M. 1804, f p. Sende 1887,
dtr. av Ole Sivertsen M. og h Ingeborg-
Andersd. S
G 1. Elling Anderssen Sende øvre, f 1832
t 1909 * 1864 Guruanna Johannesd.'
Snausen, f. 1838. De reiste til Amerika.

----
351 Bind III
---
H 1 Johannes Ellingsen, f. 186 Q, t ung.
H 2. Anna Ellingsd., f. 1867
H 3. Karl Andreas Ellingsen, f. 1871.
H 4 Gustav Ellingsen, f. 1874.
H 5. Emilie Ellingsd. ,
G 2. Ingeborg Anna Andersd, f 1835, t JBO4
Johan Peter Eriksen Lian (under Sende ovre), f.
1845, t 1927. (Se Trygstadætten)
H l.Erik Andreas Johansen, f. 1864, t ung.
H 2 Jakob Johansen Lian, f. 1866.
H 3 Anders Johansen Lian, f. 1868, t j Amerika.
G3.Oluf Anderssen, f. 1841. * i Nordland.
F3r Johannes Ellingsen Sendesvaldet, f. p. Hallem 1798.
F 4 Inne 4 Ellingsd., f. p. Hallem 1788, t £ Storstad 1840.
* Ellev Gudmundsen Storstad, f. p. Overnesset 1768,
Gl' 0 Ole Olsen Storstadvald, sagbruksarbeider, f. 1818
(Far- Ole Jakobsen Jermstad). * 1847 Gjertrud
Andosd. Storstad, i. p. S. 1825, dtr. av Ando Olsen
Storstad og h. Marta Nilsd.
H 1. Martinus Olsen, f. c. 1839.
G 2» Marta Taraldsd., f. 1824. (Far: Tarald Anderssen
' Nestvold) * 1851 Ole Jonsen Storstad, f. p. fos
nesset 1821, sønn av Jon Larssen Fosnesset og ti.
Marit Hansd.
H 1. Jon Olsen, f. c. 1851.
H 2. Elling Olsen, f. c. 1860.
H 3 Anne Marta Olsd., i. 1855.
H 4. Mette Olsd, f. 1858.
H 5 Ingeborg Anna Olsd, f. 1863.
F 5. Kirsten Ellingsd, i p. Hallem søndre 1790 Lrrire f*
1879 * 1824 Jon Jakobsen Jermstad, Hallem nordre, 1.
p Jermstad øvre 1795, t 1866.
G 1 Guruanna Jonsd, f. 1824. * 1852 Nils Jonsen Næs
mellem, f. p. Midtgrundan 1821, f p. Næs 188 ,
sønn av Jon Anderssen Midtgrundan og h. tli
Jonsd.
Hl. Anna Nilsd, f. 1856.
E 2 Lars Jonsen Stuskin, f. p. Hallem nordre 1767, t P- j; us * in /
' * 1804 Margrete Andersd, (enke efter Jon Ellingsen Stuskin,
med hvem * 1791), i. p. Tiller 1764, dtr. av Anders Bardsen
?! Johannes Larssen, f. p. Stuskin 1805, t 1829, ugift.

----
352 Bind III
---
E 3. Marit Jonsd, f 178.. * 1784 Peder Pedersen Jermstad
Nord Hallems-pladsen.
F 1. Eli (døpt: Elen) Pedersd, f. p. Hallem nordre 1784
£4. Marta Jonsd., f. p. Hallem nordre 1764 * l ) 1798 Peder
?xn? * R fl d ,n[ f - p - Lennes 1764 ' t P- Rosvold
1804. -) 1806 Ole Toresen Hofstad, Rosvold, f p Hof
stad 1776.
F 1. Sara Pedersd, f. p. Rosvold 1798, f som kårenke p
Næs vestre 1884. * ') 1822 Ole Nilssen Øye av Mel
hus, f. c. 1793, fP- Baglan 1840 * 2 ) 1844
G I. 1 Nils Olsen Øgstad, f. p. Valstad 1823 * 1855
P o u Jl hlld Andersd., f. p. Øgstad 1821, f smst
1875, dtr. av Anders Anderssen Øgstad 0£ h
Beret Ellingsd.
H l.Ole Andreas Nilssen Øgstad, f 1855
i 2. Beret Marta Nilsd, f. 1857
H 3. Lovise Nilsd, f. 1863
F 2. Kirsten Pedersd, f. p. Rosvold 1801, f som kår
enke p Prestgård 1888. * 1823 Baro Anderssen
Nestvold, Rosvold.
Gl.Baroline Barosd, f. c. 1840.
G 2. Karen Barosd, f. c. 1844.
G 3. Peter Barosen Rosvold (nordre og vestre) f c
1828. * 1857 Anne Andosd, Volen, f. p. V
1835, dtr. av Ando J. Volen og h. Marta Olsd
H 1. Bernt Petersen, f. c. 1857.
H 2. Ando Petersen, f. c. 1859.
H 3. Peter Petersen, f. c. 1864.
H 4. Karen Petersd, f. c. 1860.
H 5. Ingeborg Anna Petersd, f. c 1862
£ 5.- Rasmus Jonsen Midtgrundan, f. p Jøsås 1794 t P
Østgrundan 1885. * 1825 Marta Jeremiasd 'Midt
grundan, enke, f. p. Grundan 1780
E 6. 1 Kirsti Jonsd, f. c. 1780
2 *T^l l i U i Sen l p - Hallem 1721 ' t P- Vinne 1788.
2ninW d Andersd. Vinne, f 1783, 91 år gl, enke
eiter Ole Olsen Vinne, med hvem hun hadde 6 barn * 2 ) 1785
fj^^v rSd - Hun * 2) 1788 Sakarias' Johansen
(Røstad) Vinne. Han var i 1796 på Gjeite og solgte da Vinne
i7«f * Stiklestad øvr e, f. p. Hallem søndre 1725, f
?™ m ° B *'n n^ efter Tomas Larssen Ba S lan > med hvem
752. Hun •*) 1787 Ole Anderssen Stuskin.
£ 1. Ellmg Pedersen, f. p. Stiklestad 1762, f 1795 ugift

----
353 Bind III
---
e 2 - w Si»
dtr av Nils Olsen Lillemoen og h. Sin Jonsd. (Mon i. p.
?rPr a Toma 7 sse ) n Stiklestad ovre f p S 1810, t
smst 1807 * 1867 Olava Pedersd., flB3l
S GI T odor Pedersen Stiklestad ovre, .p S 186,
* Inger Oline Ellevsd. Hegstad i 1870.
Hl Per Teodorsen Stiklestad, f. 1896
H 2 Einar Teodorsen Stiklestad, i. 1?99
H 3 Oddnv Olava Teodorsd. Stiklestad f 901
H 4 Tordis Ingebjorg Teodorsd. Stiklestad, f.
1908. ~ . Iftlo
H 5 Olav Teodorsen Stiklestad, f. }*)*•
F 2 Karen Birgitte Tomasd., i. p. Stiklestad 1813 J p.
Balhall 1838. * 1837 Peter Olaus Ellingsen Balhall,
Gl.EknAnna Tomasd. * Elling Baglan.
Nertsen Musum, i. p Hallem sondre 1770, J P-
Musum 1849. * 1796 Ingeborg Andersd. Musum, 1. p
Fl Marta Olsd i p Musum 1797, t smst. 1888.
r Svedjan under g Send^ «te J
F 2. Maren Olsd., f. p. Skrove vestre 799,£ smst lSg.
* 1827 Peder Jonsen Skrove vestre. Han )M"
anna Pedersd., t 1834. 1828
Gl. Johannes Pedersen Sende f p. Skrove 182».
*M 1849 Kristiane Jonsd. Mikvold f. p. M.
1827, fp. Sende 1860. ; •) 1863 Guruanna
Jonsd., i. 1833. , R r 4
G 2. Maren Pedersd., f. p. Skrove 1829 1854
Johannes Jonsen Sende nedre f. 1831.
F 3 Mali Olsd f P. Skrove 1802, tP- ™ er 18 , 80 -
F - M 827 We? Olsen Hallem, Tiller nordre i p. Ros
voldvald 1793, t som kårmann p. Tiller 187 K
G l.Ole Iversen Tiller, i. p. Musum 1827. Anne
G 2 Ingeborg Anna Iversd. * Ole Årstad
F 4. Anne Olsd., f p. Musum 1804, t P- f^
* 1831 Anders Ellingsen Sende øvre, f. p. Hallem
1791, t P- Send e 1846. Se ovenfor.

----
354 Bind III
---
F 5. Sara Olsd, f. p. Musum 1807, f p. Sætran 1849 * 1835
fJS! i Onse * n Sætran ' f - P- Karmhus 1808, f P. Sætran
r ? 6 ni Han F ! } -ii 851 Kirstine Olsd " f - P" b PP em 1813 -
O 1 Olaus Eskildsen Kolstad, f. p. Karmhus 1841 t p
Kolstad 1886. * Oline Andersd., f. 1842.
Hl. Karl Severin Olaussen, f 1874
F6.Sinanna Olsd, f. p. Musum 1809, f p." Huseby 1894
*•>( iocf J° nas (Nedre Skrove ) Skrovevaldet, t 1847
-) 1856 Knut Johannessen Huseby
Gl. Marta Jonasd. * Gundbjørn (Flyan) Moenget
Reiste til Amerika.
G2.01e Jonassen Huseby, f. 1838. * Birgitte Råen
p o nr ° 3. Ingeborg Anna. * Jens Rye (bodde på Øren)
* m fsor r M Sei ] F f c P , Skr ° Ve 1779 ' tP- Sende 1850.
1806 Marta Olsd. Sende øvre, f. p. S. 1787, f smst.
i»M, dtr. av Ole Jonsen Sende øvre og h. Golla Pedersd
Ingen barn. ■) 1817 Marta Andersd. Faren øvre f 1795'
dtr. av Anders Gundbjørnsen Faren
II S, 61 ? i??, arta Ellin S sd -» f - P- Sen de 1818, f 1876. * 1852
F 2. Mali Ellingsd., f. p. Sende 1821. * 1853
F 3. Marta Ellingsd., f. p. Sende 1825, f 1834
F 4. Sirianna Ellingsd., f. p. Sende 1828, f 1831
F 5. Anne Marta Ellingsd, f. 1833. * Anders Nilssen Fikse
søndre, f. 1838.
G 1. Mette Andersd. Fikse søndre, f. 1872, eier og bru
ker av Fikse, ugift.
G 2. Marta Andersd, f. 1874. * i Amerika
S JÅl e \ tSe u, Å f i p - Skrove 1781 > t P- Fikse 1827.
) 1809 Lisbet Olsd. Åsen, f. p. Stuskin 1747, f P Åsen
1820, enke efter Mikkel Olsen Åsen. *') 1821 Sigrid Toresd
* n fo'oo £ Mldt Hellan 1789 ' t P- Snausavaldet 1854. Hun
-) 1828 Erik Eriksen (Trøgstad) Åsen.
F 1. Sivert Larssen, f. p. Åsen 1826.
t 4. Peder Sivertsen Fikse, f. p. Skrove 1787, f 1836 •*) 1810
Karen Olsd. Sende øvre, f. p. Holmevald 1782, f P Fikse
som kårkone 1823, enke efter Anders Sivertsen Sende øvre
med hvem * 1804. * *) 1825 Anne Kristensd. Mikvold, f p!
Øren 1798. > • i •
Fl. Anne Marta Pedersd, f. p. Fikse 1811, f 1892 * 1840
F 2. Guruanna Pedersd, f. p. Fikse 1814, f 1873 p Nor
bergvald (Moåkeren). * 1844 Johannes Guldbrandsen,
f. 1818.
Gl. Karen Serine Johannesd, f. 1845. * Erik Larssen
Moåkeren, skomaker, f. 1845.

----
355 Bind III
---
H 1 Ingeborg Gustava Eriksd., f. 1870.
H 2. Laura Sofie Eriksd., f. 1875.
F 3. Mali Pedersd., f. p. Fikse 1816. * 1844
F 4. Sirianna Pedersd., f. p. Fikse 1821.
E 5. Sivert Sivertsen Kråg, f. p. Skrove 1789 t 1822 —
druknet * 1815 Beret Gundersd. Sende nedre, f. p. b.
1795 f P Fikse 1873. Hun * 2 ) 1823 Lars Anderssen
Lund, f. p. Lund 1797, tP- Fikse 1845, og * s ) 1846
Johannes Anderssen, f. p. Faren 1815.
F 1 Gunder Sivertsen Fikse nordre, f. p. Sende nedre
1817 t P Fikse 1877. * 1855 Beret Marta Olsd.,
G 1 Sefanias Gundersen Fikse, f. p. F. 1856, t P-
Øren 1928. Han var en tid i Amerika. .
G 2 Beret Anna Gundersd., f. c. 1864. *.
E 6 Sara Sivertsd., f. p. Skrove 1777, t P- Sundby 1805.
* Lars Barosen Sundby. Han * L> ) søsteren Marta
Sivertsd. (Se nedenfor).
F 1 Karen Larsd., f. p. Sundby 1803, f 1881. * ') 1828
Jon Haldosen Sundby, f. p. Berg 1805, t P- Sundby
1842 * 2 ) 1844 Ole Olsen Sundby, f. c. 1810.
E 7 Marta Sivertsd. * *■) Ole Olsen Sundby. * L> ) Lars Baro-
sen Sundby. (Se ovenfor).
EB. Ingeborg Sivertsd., f. c. 1793. * Anders Eklosveet.
D 5- Anders Ellingsen, f. p. Hallem 1733.
D 6. Marit Ellingsd., f. p. Hallem 1734.
D 7. Lars Ellingsen, f. p. Hallem 1737.
D 8. Jon Ellingsen, i. p. Hallem 1723.
D 9. Anders Ellingsen, f. p. Hallem 1727.
D 10. Ingeborg Ellingsd., f. p. Hallem 1729.

HEGSTAD  Gårdsnr. 31.

Crocettspilling på Hegstad i 1924 
Navnet: af Heggestad 1491. Heggestad 1520. Hegstad 1530.
Hegstadt 1559, 1590, 1610. Hegsta 1626. Hegstad 1664, 1723.
Kan være sammensatt med mannsnavnet Heggr. Jfr. gårdsnr. 33.
Skylden: Gårdens skyld var i 1650 1 sp. 2 ore, fra 1836 11
dal. 2 ort 1 sk., i 1907 mk. 10,75 i 3 bruk, hvorav bruksnr. 1,
Hegstad, mk. 8,82.
Eiere: Kraft forteller, at gården i fortiden (det må vel betv
for reformasjonen), hørte under Holms kloster; men dette er
neppe riktig.

----
356 Bind III
---
Allerede i middelalderen eiet Kronen 1 øre i gården I Gautes
jordebok finnes nemlig 1 øre «af Heggestad» under «Konungs
jorder i Werdals fylke» og i Olav Ingebrigtsøns står likeså «Hel
stad» 1 øre, under «Kongens landzskyld jorder».
Dessuten har Holms kloster eiet en mindre part; ti i Steinviks
nolms lens regnskap for 1 549, som opfører det beslaglagte kloster-
Hegstad, sett fra nordøst 1914. Fot. E. Tokstad.
gods for sig, finnes 1 ørtug av «Heggestann» under Holms gods
Hvem som for reformasjonen har hatt bygselretten, synes efter
dette ikke å kunne avgjores. Den part, som Kronen eiet var så
liten, at bygselretten ikke kan ha fulgt den. Seiv med Holms klo
sters part, som ved reformasjonen gikk over til Kronen, blev ikke
dens eiendom i gården så stor, at den kan ha hatt bygselretten
Men for 1592 er Kronen kommet i besiddelse av den største
part av garden (1 spand) og er dermed blitt bygselrådig I 1650
var eiendomsforholdet:
Kronen
1 sp. 1 øre 12 mkl.
Stiklestad kirke
12 »
Tilsammen 1 sp. 2 øre
• ,Æn gSta( ?/ ar blandt de 10 £ årder ' der ' som nevn * under Leklem,
i 1659 av Kronen blev pantsatt til Selius Marcelis, som transpor
terte panteretten til et konsortium, som fikk skjote på gårdene 11
mars 1663 og siden delte dem mellem sig. Ved denne deling til


----
357 Bind III
---
fait Hegstad mag. Søfren Hanssen, hvis enke Anna og hennes to
sønner, mag. Peder Schjelderup og Johan Schjelderup solgte går
den til vicepastor Tomas Svendsen Scheen ved skjote av 8. april,
tgl 5 juli 1701. Kjopesummen var 140 rdl.
Fra Tomas Scheen gikk den som pant over til rektor mag. Nils
Kroa, som samlet et betydelig jordegods i bygden. Dennes arvin
ger datteren fru Anne Dorotea Bredal og Peter Frost, solgte
Hegstad ved skjote av 2. januar, tgl. 4. mars 1741, til Peder
Krog, som dengang var kapellan i Verdalen, for en kjøpesum av
300*rdl., og siden har gården vært brukernes eiendom.
Brukere: Ifolge det ofte nevnte skattemanntall av 1520 har
Pædher j Heggestad betalt 5V- lodd sol v og 2 skilling i skatt.
Efter Steinviksholms lens regnskap for 1549 har Jf fuer betalt
2 vog mel i landskyld for 1 øre krongods i Heggestann; den sam
me luer har samtidig betalt 2 liißpundt (d. e. skålpund) mel i land
skyld for 1 ørtug under Holms gods i samme gard. Og Juer på
Heggestaenn står samme år for 4 mark smør og 1 pund mel i
leding. rj
I skibskattmanntallet av 1559 har vi Elling pa Hegstad.
Omkring århundreskiftet het opsitteren på Hegstad Peder.
Han nevnes første gang i 1592, da han betalte 4 daler i bot «for
hand kaste Jon Holm i hoffuit med en tinkannde». Samtidig har
Olloff Hoffstad mattet bøte 3 daler «for hand stack Per Hegstad
1 kniffsting».
Peder har vært på gården til omkring midten av 1620-arene.
I 1626 har Bård Jonsen bygslet Hegstad, 1 sp. 2 øre, som enken
Astrid Arntsdatter opgav for ham; han betalte 20 rdl. i bygsel.
Astrid var naturligvis enke efter Peder og Bård formodentlig svi
gersønn. Han brukte gården ennu i 1665 og opgis da å være 70 år
Besetningen var i 1657 2 hester, 13 klavebundne, 8 sauer og
4 svin.
I 1666 har gården fått ny opsitter, Anders Pedersen Kempe.
Han betegnes i folketellingen for samme år som borger og kjøp
mann i Trondhjem. Angående denne merkelige mann henvises til
avsnittet: Geistlighet og religiøse forhold.
Ved matrikuleringen i 1669 blev gårdens skyld foreslått ned
sått til IV2 spand. Tienden blev sått til W 2 td. bygg og 3 tdr.
havre, ledingen til 3 ort og småtienden til V 2 rdl. Der var humle
have.
I Anders Kempes tid var der tvist om merkene mellem Hegstad
og Ekle, hvilket førte til en merkegang den 18. oktober 1670. Her
under blev fremlagt et eldre merkebrev av 27. august 1592, ui
stedt av lensmann Bård Haug og 6 lagrettemenn, angående mer-
23

----
358 Bind III
---
kene mellem Hegstad og Lyng, som angis å være fra «een gran pi
Mælebacken som er huggen udj» og til «dend gran som ståer
midt i vejen». Ved begge merker skulde nedsettes stener. Gamle
Bard Hegstad påviste begge disse stener og forklarte, at der tid
ligere hadde gått en vei til Lyngs kirke, og at dette var den vei
som merkegranen stod «midt i» i 1592.
Anders Kempe påstod, at en sten på kanten av en gammel
mæl var merke mellem Hegstad og Ekle; men rektor Simon Hof
hvem Ekle var benefiseret, påstod, at denne var merke mellem
Ekle og Lyng, og retten gav ham medhold, forsåvidt som den
frikjente Ekle-mennene for Kempes tiltale, «sålænge ikke andet
kan bevises».
Anders Kempe har vel vært på Hegstad til i 1674. Ved e*
kongebrev av 24. juli d. å. fikk nemlig statholder Gyldenløve på
legg om å «lade ansige bemeldte forargerlige kjætter Anders
Kempe, at han inden trende solemerker fra den tid, han derom
bhver advaret, under livs straf vore riger og lande forlader og
sig deraf udpakker». Det er ikke rimelig, at han efter dette har
våget å bli her lenger.
Senere har der på gården bodd en fenrik Matias. Det er mulig,
at han kom umiddelbart efter Anders Kempe; han var her iallfall
i 1680-årene og er formodentlig den senere oberstløitnant Matias
Schultz, som siden var på Lyng.
Løitnant Mejer fikk bygselbrev på gården av mag. Søfren
Hanssøns enke 5. november 1694, tgl. 16. januar 1695. Han har
også fått skjote på den av samme; men salget er ikke gått i orden.
Så var Ole Olsen Næs leilending der endel år. Han fikk byo--
selbrev, tgl. 28. januar 1709 og brukte gården, til han i 1724 tok
sin farsgard Næs på odel. Han var således på Hegstad under
svenskenes innfall i 1718, ved hvilken anledning han opgir sitt
tap til:
Tilsammen 168 rdl. 48 sk.
Av svenskene fikk han 4% rdl. i erstatning


----
359 Bind III
---
Ved matrikuleringen i 1723 oplyses, at gården ikke har nogen
skog til hustømmer og lite til gjerde, men older til brenneved. Den
hadde en fjellslette, for hvilken skattedes 6 sk, og betegnes som
«noget tungvunden og kornvis». Utseden var 1 bismerpund rug,
Vå tdr bygg, 10 tdr. havre, 1 pund grå erter, avlingen 50 som
merlass hoi og 3 lass ekerhoi og besetningen 2Vi hest, 8 kyr, 5
Fra gardsplassen på Hegstad 1918. Fot. E. Musum.
ungnaut, 10 sauer og 4 geiter. Tienden blev sått til Vi skjeppe rug,
1 td 4 skjpr blandkorn, 2 tdr. 2 skjpr. havre, 8 mk. erter, 1 mk.
lin og 16 mk. ost. Skylden blev foreslått forhøiet med 1 øre «for
medelst dens sikre høe- og kornavling».
Efter Ole Olsen Næs kom Peder Eriksen Rosvold, som tikk
bygselbrev av rektor mag. Krog 12. mars, tgl. 6. juli 1725. Han
var gift med datter av lensmann Erik Paulsen Næs og kom siden
til Trygstad.
Så kom kapellanen, den senere sogneprest Peder Krog. Han
har iallfall vært der så tidlig som i 1739; ti han har søkt skatte
frihet for gården for dette år. I 1741 kjøpte han den og bodde
der, sålenge han var kapellan. Han må ha drevet den betydelig
op'ti da han var blitt sogneprest, overdrog han den ved skjøte
av 5 januar tgl 20. februar 1768 til sin sønn, daværende ka
pellan Jakob Hersleb Krog, for 1000 rdl. Da så denne blev sogne
prest efter ham, solgte han den i 1780 til Halvor Olsen Leirfald
for 1700 rdl. Skjøtet er tgl. 21. febr. 1781. (Se Leinsætten).
Halvor Hegstad blev siden lensmann i Verdalen. Han var eier
av gården i 46 år og har antagelig drevet den godt efter tidens


----
360 Bind III
---
forhold. Ved en takst i 1810 blev den verdsatt til 6000 rdl 02 i
1815 til 8000 riksbankdaler solvverdi. "
Ved skjote av 6., tgl. 7. februar 1826, overdrog han halve
gården for 750 spdl. til sin ugifte datter, Anne, og året efter 00-så
den annen halvdel for 550 spdl. (Skjote tgl. 6. desember 1827)
Seiv forbeholdt han sig et kår på 3 tdr. bygg, 7 tdr havre x k td
Annæus Hegstad.
Fot. H. Anderson.
rug, X A td. hvete, Va td. erter, V 2 mål
jord til kålrabi og poteter samt for til
1 ku og 6 småfe. Sonnen Johannes
hadde 1 1800 kjopt Midt Lyng.
Halvor dode som kårmann på
Hegstad i 1831, og hadde da bodd
på gården i 51 år. Han efterlot sig
ikke annet enn endel gang- og seng
klær, som datteren overtok mot å be
stride begravelsen. De ovrige ar
vinger erklærte intet å ha å fordre.
I 1835 var besetningen 3 hester,
13 storfe, 20 sauer, 12 geiter og 2
svin og utseden Vs td. hvete, Vi td
rug, 2M> tdr. bygg, 16 tdr. havre,
Vs td. erter og 11 tdr. poteter.
Anne Halvorsdatter blev i 1832
gift med Ellev Anderssen Faren,
som således kom i besiddelse av
gården. (Se Fårenætten).
Eiendommen var da i en dårlig forfatning: Uthusene var til
nedfalls og skogen uthugget; men våningshuset, som var opfort
av Krog, var godt. Ellev drev gården op, bygget nye uthus av
trematerial fra almenningen, sparte hjemmeskogen og fikk det hele
i god stand. Foruten Hegstad drev han en tid Mo, som han for
paktet av loitnant Bang.
I 1865 var besetningen 4 hester, 14 storfe, 20 sauer, 10 geiter
og 2 svin og utseden Ye td. hvete, % td. rug, 2V 2 tdr. bygg, 16
tdr. havre, Vs td. erter og 16 tdr. poteter. Under gården lå 1
husmannsplass, Hegstadstuen med et kreaturhold av 1 ku og 4
sauer og en utsed av Vs td. bygg, 1 td. havre og IVi tdr. poteter.
I 1875 var besetningen 4 hester over 3 år, 1 okse, 9 kyr, 4
ungnaut og kal ver, 26 sauer og lam, 11 geiter og kidd og 3 svin
og griser og utseden Vs td. hvete, M td. rug, 3% tdr. bygg, 18
tdr. havre, Va td. erter og 16 tdr. poteter. Husmannsplassene
Hegstadstuen og Hegstadakeren hadde en besetning på 1 ku, 6
sauer og 2 svin og en utsed av Y 2 td. bygg, VA tdr. havre og
5 tdr. poteter.


----
361 Bind III
---
Anne Halvorsdatter var død i 1861, og Ellev Hegstad giftet
sig året efter med Oline Olsdatter Faren. (Se Nedre Fårenætten).
Ellev Hegstad døde i 1877, og enken fortsatte å drive gården
i uskiftet bo, til hun ved skjøte av 13., tgl. 16. desember 1890,
overdrog den til sin eneste sønn, Annæus Hegstad, for 6200 l.r.
og et kår, verdsatt til 300 kr. årlig. I handelen medfulgte da
tjenestehesten, såkorn og endel redskap.
i
Fagerhøi, sett fra syd.
I Annæus Hegstads tid er det skjedd betydelige forandringer
med jordveien. Ved skredet i 1893 blev den sterkt redusert, idet
den del av gården, som lå nedenfor bakkene — noget over halv
parten av det dyrkede areal — blev overslammet av leir i optil 3
meters dybde. Den dyrkede jord, som var tilbake, opmåltes til
116 mål med hustomt og have.
I 1895 kjøpte Annæus Hegstad til restene av Nordre Lyng for
1550 kr. Det var en skogstrekning med havnegang og 10 mål
dyrket jord. (Den dyrkede jord er senere frasolgt).
Efter utraset fikk Hegstad en skadeserstatning på 3000 kr
samt størsteparten av jordarealet tilbake. Fra denne tid inntil
1926 er det ny dyrket 110 mål, så gården nu er på 220 mål dyrket
jord. De fleste av husene er nyopbygget.
Annæus Hegstad har vært meget benyttet i offentlige hverv:
I en lang årrekke var han medlem av herredstyre og formannskap,
viceordfører, formann i skolestyret m. m. Men mest har han kan
skje gjort sig bemerket som jordbruker. Som sådan har han vært
en føregangsmann og har drevet op Hegstad til å bli et av byg
dens mønsterbruk.


----
362 Bind III
---
I 1926 overdrog Annæus Hegstad gården med Nordre Lyng,
gårdsredskaper, driftsmotor og besetning for 20 000 kr. og kår
til sonnen Einar Hegstad, som har den nu.
Fraskilte par ter:
F åger høl, gårdsnr. 31, bruksnr. 2, er fraskilt ved skyldset
ningsforretning av 23. oktober, tgl. 7. desember 1876, skyldsatt
for 1 ort (ny skyld mk. 0.35) og solgt til enkefru Karoline Sættem.
Skjote er først utstedt av Oline Hegstad til Karoline Sættems døds
bo 6. mai 1884, tgl. 11. desember 1885, for kr. 873.47.
I samme dodsbo er under samme dato utstedt hjemmelsbrev
på eiendommen for 4400 kr. til dyrlæge Anzjøns barn og hustru
med bruks- og besiddelsesrett for foreldrene. Anzjon bor frem
deles på stedet.
Vodal, bruksnr. 3, skyld mk. 1,58, er det gamle uteng Hegstad
enget ved Skrove. Det blev frasolgt for 1500 kr. i 1895 på grunn
av den veiforbindelse efter raset.
AUGLEN

Verdalens gamle prestegard.  Gårdsnr. 32.

Nav net: Oghel 1443. Awlen 1430. af Prestaauglen 1491.
Agle sogn 1520. Auglen 1522. Aaugel kirke, Presteaaulen 1530.
Vglenn 1559. Auglen 1664, 1723.
Oprinnelig et elvenavn, hvis oprinnelige form har vært Ogl,
genitiv Aglar, en form, som man visstnok også har i Uglen i Klæ
bu, mens gårdsnr. 53 må komme av et svagt boiet Ogla. Det kun
de henge sammen med gotisk agls eller aglus, tung, besværlig,
hvortil vårt egla (sig inn på en) horer. Et annet elvenavn, som
ofte kan forveksles med dette, er Ugla.
Skylden- Gårdens gamle skyld var 4 spand, fra 1836 23 dal.
4 ort 1 sk. Den var da bygdens hoist skyldsatte bruk. Den nye
skyld var mk. 38,85, i 1907 mk. 31,48, fordelt på 11 bruk, hvorav
bruksnr. 1, Prestegården, mk. 12,27.
Eiere: Auglen har vært prestegard helt fra den katolske tid.
Det kan vi skjonne derav, at den i erkebiskop Gautes jordebok
(1491) til adskillelse fra Auglen i Volhaugens krets kalles Presta
auglen (i Olav Ingebrigtsons jordebok Presteaaulen). V 2 spand
av gården var ifolge Gautes og Olavs jordeboker krongods; resten
må vel ha tilhørt Verdalens prestebord.
Efter reformasjonen kan ikke Kronen sees å ha eiet noget i
gården, for den i matrikulen av 1669 i sin helhet opføres soti

----
363 Bind III
---
ire
•r
x
o
—
—
o
Pl
«H
0)
-p
•cd
bc
9
w
*
p,
1/3
c
3
—
>

 

----
364 Bind III
---
krongods, dog med tilføielsen: «Besiddes och bruges aff pastor fri
P nl° ?I Trv 1 7 Jlo 0 o PføreS den som tilhorende Verdalens
prestebord, likesa i 1723, og dette er vel det riktige, skjont -ården
i mange matrikuler opfores under Kronens gods
Efter skredet i 1893, som ødela en del av gården, blev det ved
kgl 15. mai 1894 bestemt, at den skulde avhendes tillike
med underbruket Tokstad, som forresten med 3 underliggende hus
mannsp asser for den vesentligste del var odelagt ved skredet Et
stort stykke av gårdens skog blev beholdt for presteembedet. Resten
blev i 1896 solgt for 16 500 kr., og siden har gården vært bru
kernes eiendom.
Bnikere: Garden har vært brukt av Verdalens vicepastorer
inntil bygden blev fritt sognekall i 1743, hvorefter den bruktes av
sogneprestene. Med hensyn til rekken av brukere henvises derfor
til avsnittet: Geistlighet.
Som nevnt under Norberg gjorde erkebiskop Aslak Bolt et
makeskifte med hr. Knut, sogneprest i Verdalen, hvorved preste
bordet fikk 1 markebol efter gammel skyld eller % spand efter ny
i Kolshaug mot 2 øre i Norberg. Kolshaug, som altså tidligere
ma ha vært en selvstendig gard, er formodentlig fra den tid galt
over til a bli plass under prestegården og kom senere under Stikle
stad øvre.
Den første oplysning om gårdens utsed og husdyrhold har v.:
1 d £ n / r °njihjemske reformats av 1589, hvor det om Verdalen bl
a. heter: Kan såes til Præstegården 30 tdr. Kan holdes Malke
koer 16.
I forbindelse med folketellingen i 1665 oplyser vicepastor
leder Juel om prestegården: «Kand fiaais til Præstegaarden Uhn
gefær 40 Th. Kand. fodis Stort fæ 30 Støcker. - - Smaa fæ 36
<u er nogen ringe gran Som neppe findis Så
' J a / /c d thiener til] Huusb Ygning, Thi det beste oc meste er
en deel af Storm omblest, en deel slett borttørcit »
Under prestegården lå ifølge samme skrivelse 2 engsletter
som «alltid hafver været et u-separerligt pertinens til præstegaar
den». Disse engsletter var ifl. overenskomsten av 29 mai 1665
mellem lektor Schjoldborg og vicepastor Peder Juel eiendommene
«Tægstad och Merchedalls Eng», d. e. Tokstaden og Merkedals
enget, tilsammen 2 øres skyld, altså eiendommer, som var særskilt
skyldsatt, men ikke skulde skilles fra prestegården.
Tokstaden var i middelalderen en selvstendig gard I det ofte
nevnte manntall av 1520 heter det, at Sewold pa Togstadh har
betalt h lodd sølv og 4 lodd sølv for jordegods. At dette gjelder
denne eiendom og ikke den annen gard av samme navn i bvgden
tremgar av, at den er opført under Agle (d e Augla) sogn

----
365 Bind III
---
Ved matrikuleringen i 1669 blev skylden sått til 4 spand lbc
regnet de to engsletter. Tienden opføres med 4 tdr. bygg og 8
tdr havre, leding 2 rdl. og småtiende 1 rdl. Der var humlehave.
På prestegården skulde efter loven bestemte husbygninger be
kostes og vedlikeholdes av almuen; men i tidens løp er det på
denne måte for presten bestemte husvær blitt for snaut, så prestene
har funnet seiv å måtte opføre bygninger på egen bekostning. Dels
kom vel kravet på mere husrum av det almindelige fremskriit,
dels skriver det sig fra, at prestene omkring midten av 1600-
årene socialt sett synes å ha rykket op i en høiere klasse; fra å
høre nærmest blandt de bedre bonder er de rykket op i proprietær
klassen. Det er da også betegnende, at Peder Eriksen Juel, byg
dens første godseier, også synes å være den første prest, som
av egne midler har bekostet bygninger på prestegården utover,
hvad loven krevet. Den 16. novbr. 1672 avholdtes kapitelsrett an
oående besiktigelsen av prestegården ved Jens Kristoffersen Sva
boes tiltredelse av embedet. Det heter her:
«Blev da for retten afsagt, at eftersom udi indstevnte oprettede
besigtigelse befindes alene et hus i prestegaarden nemlig en ny
sengestue med loft og tvende kamre oven og neden hos samme
stue besigtet og vurderet, som synes ikke for høit men lideligt og
billigt nok anslagen, og de andre huse og vaaninger sammested?
ei ere besigtigede eller takserte. Ti haver provsten hr. Rafael
Madsen med hr. Mikkel Augustinussen og de samme forrige mænd,
Baro Baldgaard og Tomas Stichstad, sognebønder
endnu efter forrige biskop Bredals befaling (paa en vis dertil be :
rammende tid) de øvrige huse i Værdals prestegaard at besigte og
taksere udi mag. Kristen (Schjoldborgs) eller hans fuldmægtigs
nærværelse samt rigtig specifisere, hvad presten, hr. Peder Juel,
mere haver bygt og bekostet af egne midler end ordinære eller
prestegaarden er vedkommende, som skal først tilbydes presten eller
enken gjøre sig saa nyttig, som hun bedst kan, desligeste hvilke
huse bønderne ere pligtige at bygge og vedligeholde, som presten
ei vedkommer at svare til, og derforuden hvilke huse, som presten
angaar at ved magt holde og tilsvare med hvad aabod paa begge
parter kan findes, hvilket provsten med sognepresten skal dem
forelægge inden visse tid at reparere og forfærdige som tilbørligt
eller og derfor at give penge og vederlag.»
Det synes, som om Jens Svaboe har gått inn på å betale sir»
formanns enke 50 rdl.
Også Svaboe har forbedret husene på pestegården og opført
nye. Der finnes en skrivelse av 14. sept. 1688 fra hans enke Sofia,
som da bodde på Forbregd, hvori hun anmoder om stiftaini
mannens bistand til å få godtgjort, hvad hennes avdode mann

----
366 Bind III
---
har kostet på husene. Hun heretter i denne, at hennes salig mann
tid efter annen har foretatt store reparasjoner på de av preste
gårdens hus, som almuen pliktet å vedlikeholde, ialt til et beløp av
50 rdl. ifølge vedlagt spesifikasjon. Dette ber hun om hjelp til å
få refundert av bønderne. Videre oplyser hun, at hennes mann for
nogen år siden hadde bygget en liten stue og nogen andre hus på
Tokstaden, hvor der ingen hus var før, og disse ber hun nu ora
enten å få ta derfrå eller få erstattet av den daværende vicepastor
Tomas Scheen. Fogden fikk efter dette ordre til «at handle efter
loven».
Det har visstnok vært forbundet med vanskeligheter å få bøn
derne til å utføre det vedlikehold, som påla dem. Tomas Scheen
har i en skrivelse av 17. sept. 1688 anmodet stiftamtmannen om,
at det måtte tilholdes almuen å opbygge og reparere de av preste
gårdens hus, som efter loven tilkom dem. Dette fikk da også fogden
ordre til å gjøre. Fremdeles har det dog gått tregt; ti i en skrivelse
av 23. april 1680 til fogden Kock nevner stiftamtmannen pastor
Scheens beretning om «almuens efterladenhed med materialiers
fremskaffelse til prestegaardens bygning eller reparation».
Som nevnt under Haug kjopte vicepastor Tomas Scheen denne
gard i 1600-årene og har vel drevet den som underbruk under
prestegården, til han i 1608 solgte den til kapellanen, Tomas
Jenssen Collin. Denne vedblev å bo på Haug også efter at han i
1705 var blitt vicepastor efter Scheen, og drev prestegården som
underbruk. Han var en efter sin tid dyktig jordbruker, som for
bedret både Haug og prestegården med bygning og nyrydning.
Efterat Scheen var flyttet til Aurland, blev hustruen ennu en
tid boende i bygden, nemlig på Scheens gard Hegstad. Besikt 1 -
gelse av prestegården i anledning av Scheens bortflytning er be
ordret ved stiftamtmannens skrivelse av 3. juli 1706.
Naturligvis gikk ikke ombytningen av brukere for sig uten
trette, når Scheen var den ene part. I skrivelse, datert Haug 22.
april 1706 klager Collin over, at Scheen bortfører gjødselen fra
prestegården til Hegstad og krever, at dette må forbydes ham,
sålenge der på prestegården ikke er gjødslet så meget åker, som
sedvanlig pleier å høstpløies, nemlig 30 mål. Videre krever han,
at Scheen «uden nogen forevending» overleverer det inventar m
m., som skal følge prestegården, «så got som han det selff af sin
formands encke har annammet». (Det her nevnte inventar var i
1588 foræret og bestemt til å følge prestegården av hr. Povels
enke Gunhild. Se Geistlighet). Angående dette inventar har dit
også Collin i Scheens fråvær stevnet hans hustru til tinget den 6
juli 1706, idet han påstår, at hun har solgt det uten å gi han:
erstatning.

----
367 Bind III
---
Scheen eiet et hus på prestegården, og dette gav naturhgy.s
også anledning til en konflikt, hvorunder Collin synes a ha benyttet
leiligheten til å chikanere sin formann. I den anledning har Scheens
hustru i en skrivelse, datert Hegstad 8. april 1707, beklaget sig
til stiftamtmannen således:
«Udi min kiærestes fråvær nødes mig høilig at besvære mig
over Thomas Colling, som immer bliver ved mig at anstrenge med
al den fortræd og fiendskab han kan optænke; ti som min kiænste
forleden aar efter en af hr. Thomas erhvervet kgl. befaling maatte
over hals og hoved herfrå, da nødis vi til udi saadan il, hvis ringe
husgeraad os tilbørlig i prestegaarden fandtes at indrykke udi en
stue og der til forvar at indsætte, indtil det ved leihghed kunde
afhændes som vel vores tanker var at lade ske i næstleden vinter,
men som mod min tanke og vilje er bleven behindret, endel forme
deist dette slemme uføre, som borttog største del af vinteren, endel
formedelst min kiæristes svaghed, som har forhindret hans hid
komst og endelig fordi jeg ikke havde noget andet rum, hvor det
kunde hensættes; ti paa gaarden jeg bor er ikke husrum og paa Øren
haves vel et nøst og stabbur, men begge paa tag saa brøstfældige,
at intet der kunde forvares frit for draaber og regn. Imidlertid
forsaae jeg mig dette fastelig til hr. Thomas saasom en hæderlig
præstemand og saanær svoger, at han ikke skulde formene os saadan
benyttelse af vort eget hus, som ikke alleneste efter hans egenhæn
dige kontrakt af 8. februar 1706 er os tilhørig, men ogsaa melder,
at min kiæriste det bortflytter, naar han behager, og det ikke, er ham
til hinder eller iveien, men huse nok i præstegaarden og flere end
han kan benytte.» Hun forsikrer videre, at hun ikke har vært der
mere enn to ganger, siden mannen reiste, «noget der at afhente
udi al som største hast, saasom min lyst eller gavn ei var der længe
hver gang at fortøve, har da og aldrig tilføiet ham eller hans
molest med et eneste ord, ja til overflod har jeg budt ham samme
hus tilkjøbs; men han har ved at byde ei engang en fjerdedel af
dets værdi vist sin uvilje dertil». Hun har også «budt ham i dyreste
maade grundleie for huset, men fandt ikke mindste frivillighed til
nogen af delene».
Stiftamtmannen tok i denne sak hennes parti, idet han mente,
at da det ikke kunde være Collin til nogen hinder om huset blev
stående, når der betaltes en rimelig grunnleie, måtte man kunne
undgå videre prosess og trette, som heller ikke kunde være hr
Collin til fordel. Forøvrig gjorde han opmerksom på, at hvis
Collin skulde påstå huset forbrudt, vilde det tilfalle Kongen som
grunnens eiermann.
Også Collin har hatt vanskeligheter med å få almuen til a bære
sin del av husenes vedlikehold. Efter en besiktigelse i 1717 og

----
368 Bind III
---
fogdens skrivelse i den anledning beklager stiftamtmannen, at
almuen er uvillig til å betale de reparasjoner, som presten seiv har
latt utføre ifølge besiktigelsen; men betenker sig på å søke dom
over de uvillige og mener, at lensmannen og 2 mann «ved en
taalelig og lovlig udpantning» må kunne foreta inndrivelsen.
Skaden, forvoldt ved svenskenes innfall i 1718 er opgitt for
prestegården og Haug under ett, hvorfor henvises til sistnevnte
gard. Under prestegården var dengang 2 husmannsplasser; på
den ene var «Klocker Konen», det må være på Klokkerhaugen,
som rimeligvis har sitt navn av, at klokkeren har bodd der; den
annen husmann var «Enehen Anders Myrens».
Ved matrikuleringen i 1723 oplyses om gården, at den har 2
husmenn, som hver sår 1 bismerpund, skog til brenneved og
gjerdefang, seter IV2 mil fra gården samt ennu en seter, «kaldet
Wærroe» (Væra), 7 mil fra gården. Den betegnes som «mådelig
letvunden og kornvis». Utseden var 5 tdr. bygg, 22 tdr. havre og
1 vog grå erter, avlingen 100 lass hoi og 20 lass ekerhøi og bese£
ningen 7 hester, 20 kyr, 16 ungnaut, 12 sauer og 8 geiter. Tienden
blev sått til 3 tdr. blandkorn, 6 tdr. havre og 1 bpd. 16 mk. ost.
Skylden blev foreslått forhoiet 1 ore, dog først ved annen gjen
nemgåelse
Den 7. juni 1729 var det åstedsrett på Klokkerhaugen angå
ende en sak mellem prestegården og Peder Nilssen Lyng. Peder
hadde nugget og sått et gjerde langt inne på prestegårdens skog
og tross varsel ikke tatt det bort, men yderligere latt sin bror,
Johannes Nilssen, hugge og mot forbud brent bråte, hvorved den
beste del av prestegårdens skog brente op. Peder blev dømt til !?
rdl. i erstatning for brent skog og 8 rdl. i omkostninger.
Da Peder Krog var blitt utnevnt til sogneprest og skulde tiltre
gården, blev der den 26. og 27. august 1748 avholdt åbotstakst,
som da ikke var avholdt siden 16. novbr. 1705. Besiktigelsen iv
1748 inneholder følgende fullstendige beskrivelse av bygningene:
Først besiktigedes de hus, almuen skal bygge og vedlikeholde:
1) Herrekamret. Der blev anvist en stue med 2 kamre hos
nedenunder, ovenpå en sal med 2 sengkamre og en liten avdeling
ovenfor på svaien til et lite kammer. Samme hus er 24 alen langt,
14 alen bredt, bestående i 30 omfar, befinnes i vegger og tak ganske
forråtnet og ved dråper og veggeslag forfaret, så det ikke står til å
reparere, hvorfor et nytt hus behøver snarlig at vorde bygget, hvortil
utfordres 10 syller av furu å 2 ort 16 sk., 48 tylvt tømmer å 2 ort,
70 tylvt bord til gulv, loft og al innredning å 1% ort, 20 tylvt bak
til takredning å 12 sk., 4 furu-takor trær å 2 ort, 70 vog never a
12 sk., 1600 torv å 1 ort pr. 100, sylmur av gråsten under huset 6
rdl., skorstensmur med kalk og sten samt kjørsel og håndlangere
16 rdl., sylmuren at kalkslå 2 rdl., en kakelovn av jern i herrestuen

----
369 Bind III
---
18 rdl., 8 tømmermenn at optømre huset og tekke det i 18 arbeids
dager pr. mann daglig med kost 1 ort = 36 rdl., 12 dobbelte vindus
karmer med luker til og klædning, 6 dører med klædninger i hver
å 1 rdl. = 18 rdl., lås og beslag pr. dør 1 rdl. = 6 rdl., vindusbeslag
og til lukene å 1 rdl. = 12 rdl., 2 mann i 7 dager a flatøkse innen,
oven og neden å 1 ort = 3 rdl. 2 ort, 46 tylvt til gulv og dobbelt
lofter i snekkerlønn pr. tylvt 1 ort = 11 rdl. 2 ort, til utvendig
Verdalens prestegard, sett fra nordvest 1883.
Efter tegning av protokollsekretær Jac. Fabricius.
bordklædning 30 tylvt bord og 30 tylvt bak, pr. tylvt bord 1 ort 12
sk., pr. do. bak 12 sk. = 15 rdl., 1 mann 1 tylvt dagen å forarbeide
og påslå = 15 rdl., 6000 spiker å 16 sk. pr. 100 = 10 rdl., vindue:
med glass, bly og behør 2 ort 8 sk. stykket er pr. karm 2 rdl. 1 ort
8 sk. og for 12 karmer 28 rdl. Hvorimot det gamle hus tilhører
almuen, som kan seige det eller benytte det til det nye hus' hjelpe -
bekostning.
2) Borgestuen, som presten daglig ibor med et loft over, et vel
«conditioneret» kjøkken og et sengkammer på den østre side borge
stuen tilhørende, mente endel av almuen var den, som står i lengde
med den gamle. Men madame Collin svarte, at det var hennes eget
hus og bygning, som hennes salig mann bygget og bekostet for hen
nes og hans egne penger og er hennes overbygning, som hun gjør
av, hvad hun vil, hvilket hus hennes sal. mann måtte bygge, siden
mag. Tomas Scheen borttok borgestuen, som hun mener almuen
tilhørte. Vidnene forklarte, at de vet, at Collin bygget dette hus
nu står, siden Scheen flyttet de hus til Hegstad, han her ibodde,
og de har aldri hørt, almuen har betalt noget for dette hus. Og
som dette punkt er under disput, ihvorvel almuen erbød sig for
dette og herrekamret å betale sognepresten, hr. Peer Krog, i byg


----
370 Bind III
---
ningsomkostning tilsammen 350 rdl., og han at bygge og derfor be
holde det gamle herrekatnmer, så eragtet dommeren, at dette hus,
likesom det i forrige besiktigelsesforretning finnes forklart, bør
av almuen bygges og vedlikeholdes som av alders tid ifølge loven.
Hvorefter man enedes om, at almuen svarer Krog 370 rdl. og hanncm
derhos at følge og tilhøre det gamle hus eller herrekammer, hvorfor
han for almuen bygger herrekammer oven og neden såvelsom borge
stue, kjøkken, kammer og loft over i lengde 40 alen og bredde 12
alen innennåvs, som eragtes at være til husets styrke, s:'den erfaren
het i det gamle hus utviser, at tømmeret i tverrveggen formedelst
den altfor store bredde er skredet ut og inn av sitt lag, og det for
svarlig bygge og istandsette, som åboten utkrever, og dennes be
kostningssum 370 rdl. at betale innen jul næstkommende efter lig
ning, som almuen imellem sig seiv besørger, og han at svare besik
tigelsesomkostningene.
3) Stallen, bestående av spilltaug til 10 hester med hjell over
til høi, fantes passabel.
4 —5) Drengestue og bryggerhus, hvilket av madame Collin be
finnes at være av ny opbygget i ett tillikemed tørkehus og dessforuten
melke- eller matstue, hvorved nr. 11 —12 her finnes innlemmet. Udi
samme drengestue finnes opmuret skorsten med baker- eller tørke
ovn og ovenover et loft item et arbeidskammer, som går over mat
stuen. I bryggerhuset ved skorstenen opmuret mur til bryggepanne,
tørkehylde av grøtsten, bakerovn og til kjølne, som er avdelt med
dører og låsferdig, ovenpå et loft med trappe til vinduer og dører
til og udi ethvert hus. Madame Collin påstod overbygning i dette
hus, nemlig: Melke-matstuen med loft eller kammer over, avdelingen
til kakelovn, kjølne med dør og lås samt vinduer, kakelovn, kjølne
istedenfor kærring, tørkehylde, som før ei fantes, ny mur i drengs
eller borgstuen at flytte og forbedre til bryggerhuset, som hun
regner for 50 rdl., som bekostningen har vært. Derimot påstod
Krog, at dette hus bør bordklædes på vestre og søndre side samt
nåvene, som ansees for 50 tylvt bak med arbeidslønn og spiker 17
rdl. 2 ort 8 sk.
6—7) 2 kornlader, en til bygg og en til havre, hvert under sitt
tak. Udi byggladen fattes nytt gulv; dertil behøves 2 tylvt tømmer,
som med arbeidslønn ansees til 2 rdl., fattes bordklædning på den
østre vegg, 16 tylvt, 2 mann i 5V3 dag = 4 rdl. 2 ort 16 sk., takortrær
på den søndre side, rafter og arbeidslønn samt 8 lass bark, regnes
for 2 rdl. 2 ort. Havreladen befinnes ganske brøstfeldig og for
råtnet, så den ikke er at reparere til duelighet og nytte. Den finnes
28 alen lang og 12 alen bred. Tømmer, bark, dører og beslag ansees
for 36 rdl. 1 ort.
8) Høboden passerer.
9) 2 fæhus, hvorav et av madame Collin opbygget til 18 båser
med høihjell over, som madame C. foregiver er bygget høiere enn
det forrige fehus var og følgelig kostet såmeget mere, som repara
sjonen ved det annet kan koste. Det annet fehus er meget lavt; dog
lot Krog det dermed passere.

----
371 Bind III
---
10) Et småfehus, fattes undgjerd, da det står på et sumpig sted,
hvortil behøves en tylvt tømmer, med nedtægt og opsettelse med 6
lass bark og 4 mann i 4 dager er 5 rdl. 1 ort.
11 —12) er forklaret under 4—5.
13) Svinehuset var forråtnet, hvorfor madame C. angir, at her
finnes fremkjørt 4 tylvt tømmer, regnes sa 4 mann i 4 dager og 6
lass bark = 4 rdl. 3 ort.
Verdalens gamle prestegard (gardsplassen sett fra vest) 1883.
Efter tegning av protokollsekretær Jac. Fabricius.
14) Vedskjulet fattes, et nytt takseres til 6 rdl.
15) Et stabbur, stående nordenfor det annet nærmest vånings
huset, fattes 4 syller og må derfor nedtakes, hvortil madame C. har
latt fremskaffe 4 furusyller og undgjærd derhos. Samme at opsette
med 4 mann i 12 dager regnes 12 rdl., item 4 vog never 1 ort 16 sk.,
200 torv 2 ort.
16) Det annet stabbur passerer.
Under herrestuen finnes en stensatt kjeller. Dog blev erindret,
at det siste stabbur fattes takreparasjon, som derudi finnes dråper,
dertil 20 vog never samt 2 stokker til tåkor samt 8 bord til vind
skier item bordklædning på den søndre langvegg 4 tylvt bak med
arbeide = 5 rdl. 3 ort 19 sk. Tilsammen åbotstakst 97 rdl. 3 ort 8
sk., hvorfra avgår over bygningen forhen forklaret 50 rdl., igjen
47 rdl. 3 ort 8 sk., som madame Collin tilkommer at svare og betale
Krog. Hvad angar inventaret, da leverte hun et bord og en benk
istedenfor 2 gamle bord og 1 ort istedenfor de 3 gamle sengesteder.
Krog tilstod at ha annammet det øvrige inventarium, bestående av
5 kyr, 1 unghest, 1 skjud, 3 svin og en kopperkjel vektig 2 rdl. —
Ved skiftet 11. januar 1780 efter Peder Krog oplyses, at be
setningen var 7 hester, 15 kyr, 21 geiter, 8 engelske sauer og 2


----
372 Bind III
---
svin. Den dyreste hest blev solgt for 29 rdl. 3 ort, den dyreste ku
for 8 rdl. 2 ort 2 sk., de engelske sauer for 2 rdl. pr. par og
geitene for 1 rdl. pr. par. Utseden pr. år opgis til 24 tdr. havre
og 7 3 4 tdr. bygg, hvorav formodes innhostet ca. 100 tdr. havre
og 40 —50 tdr. bygg. Jakob Hersleb Krog, som overtok straks,
skulde betale 120 rdl. for avlingen.
Angående den del av gårdens åbot, som fait på almuen har
stiftamtmannen den 16. desember 1780 bifalt en utligning av 40
sk. på hver av Verdalens 176 gårdbrukere. Besiktigelse var utfort
20. juli s. å. ved lagrette av Skogn. For 2 år siden var der da
opfort ny hestestall, som almuen pliktet å holde, og som kostet
70 rdl.
Ved skiftet efter Jakob Hersleb Krog 25. juli 1799 var beset
ningen 5 hester, 18 kyr, 8 kviger og kalver, 4 okser, 27 geiter og
«endel» kidd, 8 bukker, 39 sauer, hvorav 5 medgått til begravelsen
og 2 bortkommet ved uhell, altså igjen 32, 9 svin og 4 smågriser.
Ved åbotstakst den 29. septbr. 1800 var reparasjonen på de byg
ninger, almuen skulde vedlikeholde, anslått til 188 rdl. 1 ort 16 sk.
Brandt erklærte ikke å kunne påta sig den for denne übetydelige
sum. Åbotstaksten på de bygninger, hvis vedlikehold påla presten,
blev 256 rdl. 2 ort 16 sk. Ved denne takst oplyses, at bord kostet
2 ort pr. tylvt, spiker 1 ort 8 sk. pr. 100, og at arbeidslonnen var
1 ort 4 sk" til 1 ort 8 sk.
I 1835 var gårdens besetning 6 hester, 26 storfe, 40 sauer og
5 svin og utseden 1 V-i tdr. rug, 7 tdr. bygg, 45 tdr. havre og
12 tdr. poteter.
Besetningen ved skiftet efter Brandt den 11. august 1837 var
8 hester, 1 føll, 16 kyr (å 6 —B spdl.), 2 okser, 2 kviger, 20 voksne
sauer å 1 spdl., 1 galt 4 år, 10 spdl., 2 do. å 6 spdl., 2 purker
å 10 spdl, 1 galt å 2 spdl. Avlingen for året blev anslått til 150
berger havre, som antokes å gi 150 tdr. å 1 spdl. 3 ort, 30 berger
bygg = 30 tdr. å 1 spdl., 15 berger verlingrug = 7V2 tdr. å 3
spdl. 1 ort, 2 berger vinterrug 3 spdl. 1 ort og 70 tdr. poteter
d 2 ort.
Ved åbotstaksten 11. august 1837 oplyses, at hovedbygningen
er 42*4X17 alen, tekket med bark, never og torv og rødmalt und
tagen på nordvestre side (ende?), hvor der støter til en Brandt
tilhorende stuebygning. Den hadde dagligstue (blåstuen), kjøk
ken og folkestue, spiskammer, forgang, dagligkammer, spise- eller
storstue og kammer, 10 overværelser foruten svalgangen og et
der avpanelt mørkeloft, 25 fag vinduer. På underbruksgården
Tokstaden var der endel hus, som tilhørte boet, likeså et melke
kammer mellem drengestuen og bryggerhuset. Åbotstaksten lød
på 275 spdl. 4 ort 5 sk. Ved denne takst oplyses bl. a., at en

----
373 Bind III
---
vindusrute koster 10 sk., en gulvfisk, 7 alen lang, 6 sk., 1 tylvt
8-alens bord, 1 spdl. 1 ort, 120 4-toms spiker, 1 ort 10 sk. og
arbeidslønn 1 ort 8 sk. pr. dag.
Ved folketellingen i 1865 var besetningen 6 hester, 20 storfe,
26 sauer og 4 svin og utseden V-i td. rug, 6V2 tdr. bygg, 11%
tdr. havre og 28 tdr. poteter. Gården hadde 4 husmannsplasser,
Auglen, sett fra vest 1922.
Fot. E. Musum
nemlig: I—3:1 —3: Tokstaden vestre, mellem og ostre. 4: Klokker
haugen. På plassene var husdyrholdet tilsammen 6 kyr, 20 sauer,
1 geit og 1 svin og utseden V-i td. bygg, 6 tdr. havre og 10 tdr.
poteter.
Besetningen i 1875 var 4 hester over og 1 under 3 år, 1 okse,
13 kyr, 7 ungnaut og kalver, 31 sauer og lam og 5 svin og griser,
og utseden 5% tdr. bygg, 20% tdr. havre, 180 skålpd. gressfro
og 25 tdr poteter. På de 4 husmannsplasser var kreaturholdet
6 kyr, 1 ungnaut og 25 sauer, og utseden u /ib td. bygg, 4% tdr.
havre og B V2 tdr. poteter.
Leirfallet i 1893 ødela endel av gården. Det blev da ved kgl.
res. av 15. mai 1894 bestemt, at gården skulde avhendes tillikemed
underbruket Tokstaden. Et stort stykke av gårdens skog blev be
holdt for presteembedet.
Auglen hadde, før den blev redusert, et samlet areal av 156,61
ha., hvorav 28,77 ha. dyrket mark og 114,17 ha. skog. I henhold
til reduksjonsloven av 19. juni 1882 var der bestemt til bortsalg
4 parseller; av disse var en avhendet, da bestemmelsen om gårdens
salg blev truffet. De tre øvrige parseller, som omfattet hele under-
■24


----
374 Bind III
---
bruket Tokstad med tre tilliggende husmannsplasser, blev for den
vesentligste del ødelagt ved utraset. Gården var i redusert stand
påregnet å kunne fø 3 å 4 hester, 12 —14 storfe og nogen småfe.
Den blev i 1896 solgt til et kdnsortium, bestående av Bernh. Ro
stad, Jon Myr og M. D. Miiller, for 16 500. kr. En del av skogen
og nogen havning var undtatt fra salget og lagt til den nuværende
prestegard. Konsortiet solgte den gamle hovedbygning, som nu er
bedehus på Levanger. Husmannsplasser og parseller blev fra
solgt, så hovedbolet nu har en skyld av mk. 12,27. Dette blev av
samme konsortium i 1897 solgt til Johan Haugdahl og av denne
igjen solgt til Torleiv Buås i 1905. Buås solgte så gården i 1913
til Jeremias Steine, og da denne døde året efter, overtok broren,
Lars Johansen Steine, den i 1914. Han eier og bruker den nu.
Fraskilte par ter:
Dagalid, gårdsnr. 32, bruksnr. 2, blev fraskilt ved skyldset
ningsforretning av 26. oktbr. 1888, tgl. 11. april 1889, skyldsatt
for 2 dal. 1 ort 22 sk. (ny skyld mk. 3,89) og ved Kirkedeparte
mentets skjøte av 14. august 1890, tgl. 13. august 1891, solgt for
3220 kr. til amtsdyrlæge E. Anzjøn, som drev den sammen med
Fagerli (gårdsnr. 31, bruksnr. 2).
Fredly, bruksnr. 3, mk. 5,44 er lagt til den nye prestegard.
Asklund, bruksnr. 4, mk. 1,45, eies nu av Oskar Gundersen.
Prestmo, bruksnr. 5, mk. 1,11, eies nu av Herman Prestmo.
Klokkerhaug, bruksnr. 6, mk. 0,52, eies nu av Arne Klokker haug.
Tokstad østre, bruksnr. 7, mk. 0,41, solgt til Oluf Haga.
Tokstad vestre, bruksnr. 8, mk. 0,20, solgt til Peter Eliassen Eklo.
Hegge, bruksnr. 9, mk. 4,52, blev solgt til Pederr Skultbak.
Bergan, bruksnr. 10, mk. 0,91, solgt til Ole Øgstad.
Skogmo, bruksnr. 11, mk. 0,76. solgt til Mikal Skogmo.

ØGSTAD  Gårdsnr. 33.


Navnet: i Ægstaudum 1333. i Æghstodum 1337 (disse to
citater kan muligens gjelde gårdsnr. 31, Hegstad). Øgstad 1520.
Yxstad 1558. Oxstadt, Ogstad 1559. Øgstadt 1590. Øxstad,
Ygstad 1610. Øgstad 1664, 1723.
Hvis de to citater fra 14. århundre vedkommer denne gard,
skulde man slutte, at den oprinnelige form var EggstaSir, av
hunkjønnsordet egg (egg, jordrygg). Et sådant navn vilde imid
lertid ikke passe til gårdens beliggenhet, og den nuværende uttale
kunde heller neppe være fremgått derav; stadir pleier heller ikke
å sammensettes med sådanne ord. Navnet finnes ikke annetsteds
°S Rygh sier, han kan ikke gi nogen rimelig forklaring av det.

----
375 Bind III
---
Skylden: Skylden opføres i 1650 med 3 sp. 2 øre 20 mkl.;
men er allerede i 1660 gått ned til 3 sp. 1 øre 8 mkl., altså x k
spand mindre. Fra 1836 var den 11 dal. 1 ort 19 sk., i 1907 mk.
20,40, fordelt på 4 bruk, hvorav bruksnr. 1, Øgstad, mk. 17,42.
Eiere: Hvis de ovenfor anførte citater fra det 14. århundre
gjelder denne gard, er den første kunnskap, vi har om den, at den
rike korbroder Sigurd Krafs blandt annet jordgods forærte et
markebol «i Ægstaudum» (eller Æghstodum) til Kristkirken i
Nidaros for gravsted til sin datter Solvar. Hvorledes denne gave
siden førte til en langvarig prosess mellem korbrødrene og den
stridige Vigleik på Lyng er nærmere omtalt under Landstad. Ved
dom av 24 novbr. 1337 fikk Kristkirken sig tildømt dette marke
bol i gården.
Øgstad har ved middelalderens slutning tilhørt Bakke kloster,
hvis gods ved reformasjonen blev beslaglagt av Kronen. Dessuten
har 1 øre ligget til korbrødrenes felles bordhold, idet så meget er
opført i Trondhjems domkapitels eldste jordebok under «Commwns
landskyld». Det gikk efter reformasjonen over til Domkirkens
prestebord. Endelig har også Stiklestad kirke eiet en liten land
skyldspart i gården. Ved 1660 var eiendomsfordelingen således:
Bakke klosters gods 3 sp. og bygselretten.
Domkirkens prestebord 1 øre
Stiklestad kirke 8 mkl
Tilsammen 3 sp. 1 øre 8 mkl
I matrikulen av 1650 er Bakke klosters part opført med 3V->
sp., uten at det kan sees, hvad grunnen til denne forskjell er.
Bakke klosters gods blev i slutten av 1650-årene pantsatt og
ved skjøte av 28. april 1675 overdratt som eiendom til Johan
Marelis «for gjorte forstrækning».
Da justitsråd Åge Hagen var blitt eier av godsets gårder i
Verdalen, overdrog han i 1749 Øgstad til sin stedsønn, kapellan
Kortholt, og siden har den vært brukernes eiendom.
Brukere: Ifølge manntallet over tiendepenningskatten av 1520
har Dunder j Øgstad betalt IVi lodd sølv og Syordli ibidem (d. e.
sammesteds) 1 lodd sølv i skatt. Gården har altså dengang vært
delt i to, eller to brukere har drevet den i fellesskap. Og i lensregn
skapet for 1549 står Gunder på Ogstannn for 1 pund smør og
pund mel i leding. At ledingsmanntallet kun har én opsitter, be
høver ikke å bety, at der kun var én bruker; ti ledingen lignedes
ofte således, at kun den ene opsitter var ansvarlig for den.
I skibskattmanntallet av 1559 har vi Peder på Ogstad.

----
376 Bind III
---
Opsitteren i begynnelsen av 1600-årene het Siguor (Siurd).
Han skattet for 2 øre odelsgods, men om det var i Øgstad eller en
annen gard er übekjent. Omkring 1620 er han avløst av Ole, som
var der til i slutten av 1650-årene.
Gårdens besetning var i 1657 3 hester, 16 naut og 12 sauer.
I 1660 skattet «hr. Peder» for gården. Det var bygdens vice
pastor, Peder Eriksen Juel, som har hatt gården på bygsel og
drevet den som underbruk under prestegården en kort tid. Allerede
i 1665 var Tørris Tørrissen opsitter der; han var dengang 34 år.
Ved matrikuleringen i 1669 blev skylden foreslått nedsatt til 2/2
spand Tienden blev sått til IY2 tdr. bygg og 4V 2 tdr. havre, ledin
gen til 5 ort og småtienden til V 2 rdl. 8 sk. Der var humlehave.
Torris var på Øgstad ennu i 1680-årene. En sønn av ham var
visst den Tore Tørrissen, som i 1706 kom til Hof stad.
Efter Tørris kom fon Anderssen. Han tør være sønn av Andor
Tomassen Rosvold (Åndor og Anders brukes tildels om hinannen),
og har muligens vært på Øgstad så tidlig som i 1692; iallfall var
han der i 1695; ti på vintertinget det år er han stevnet av sin nabo,
Halvor Lyngåsen, «for overfald med hug og slag». Men pa tinget
kunde de '«formedelst deres tiltagne drukkenskab ei så lovlig prove
c,om vedbøris», hvorfor saken måtte utsettes.
Jon har nok, som så mange andre, hatt vanskehg for a klare
sig i de trange år omkring 1700; i 1706 sees han å være stevnet
for resterende landskyld. Og i krigsåret 1718 led han et meget
betydelig tap, som han opgir således:
Tilsammen 211 rdl. 84 sk.
Svenskene hadde betalt 6 rdl. i erstatning.
Kolshaug var dengang husmannsplass under garden.
Jon Anderssen døde 1 1720, og enken, Karen Nilsdatter, som
var hans annen hustru, blev i 1722 gift med korporal Peder Olsen
Dvvad Hun kalles ved denne leilighet Karen Lyng, sa hun har
rimeligvis vært datter av Nils Olsen Lyng og har vel som enke
flvttet tilbake til farsgården. Øgstad er formodentlig imidlertid


----
377 Bind III
---
blitt drevet av Jon Anderssens eldste sonn, Anders Jonssen, som
vel også er vedblitt å bruke den sammen med Peder Dyvad, inntil
han i 1732 flyttet til Rosvold. Siden har Peder drevet gården
alene.
Ved matrikuleringen i 1723 oplyses, at gården ikke har skog,
hverken til hustømmer, brenne eller gjerdefang, den hadde seter
Øgstad, sett fra øst 1918. Fot. E. Musum.
3 mil tilfjells og betegnes som «letvunden og mislig til korn».
Utseden var 3 tdr. blandkorn, 11 tdr. havre og avlingen 60 lass
vollhøi og 3 lass ekerhøi, og der føddes 3 hester, 11 kyr, 4 ung
naut og 2 sauer. Tienden blev sått til 1 td. 4 skjpr. blandkorn, 2
tdr. 4 skjpr. havre, 8 mk. erter, 2 mk. lin og 22 mk. ost. Skylden
blev foreslått nedsatt med 20 mkl. «som denne gard har ligget
udi for høi leie og er mislig til korn».
På skiftet efter Karen Nilsdatter i 1737 er registrert 3 hester,
5 kyr, 6 ungnaut, 21 sauer, 14 geiter og 7 svin. Efter tiende
angivelsen beregnedes avlingen til 4*4 tdr. bygg og 27 tdr. havre.
Boets aktiva var 83 rdl. 1 ort 12 sk., gjeld og omkostninger 65
rdl. 13 sk., hvorefter altså beholdningen blev 18 rdl. 1 ort 4 sk.
Det var således ikke stort mere, enn at det balanserte.
Peder Olsen blev i 1740 gift med Ingeborg Jonsdatter Røstad
i Skogn og er da formodentlig flyttet dit. Øgstad blev av justits
råd Åge Hagen ved bygselbrev av 8. desbr. 1741, tgl. 5. mars
1742, bygslet til Ote Sevaldsen Karmhus, som var der, til han i
1748 kjøpte Leklem.
Ved skjøte av 22. april, tgl. 2. juni 1749 overdrog Hagen så


----
378 Bind III
---
gården til sin stedsønn, Verdalens første residerende kapellan,
Nikolai Simon Kort holt.
Åge Hagen hadde vært gift med Kortholts mor, Appellone
Dorothea, som var død året forut. Efter henne hadde kapellanen
arvet over 800 rdl., så han var en holden mann. Øgstad drev han
godt op i de ca. 20 år, han hadde gården; det fremgår av skiftet
efter ham i 1768, som opviser en besetning, der både kvantitativt
og kvalitativt står adskillig over gårdens tidligere og over det i
bygden sedvanlige på gårder av denne størrelse. Der blev holdt
skifteauksjon, og for å se den virkelige verdi i forhold til taksten
hitsettes for besetningens vedkommende registreringen i sin helhet
med tilføiede vurderings- og auksjonspriser.
Vurderingssum Auksjonspris
1 rød hingst, 18 år 10
1 blakk hoppe, 16 år 11
1 blakk vallak, 16 år 8
1 blakk unghest i 4de år 20
1 hesteføll, blakt 4
Kyr:
1. Walgoe, rødsidet, 12 år 5
Rdl. Ort Sk. Rdl. Ort Sk.
15
16 2 23
14 — 10
22
9 2 23
7 2 2
2. Gulddok, sortsidet, hornet, 6 år . . 5 — — 7 — 10
3. Kongdriv, hornet, spettet, 6 år .... 5
6 2 8
4. Blomsterøie, kollet, rødspettet .... 5
7 3 2
5. Hvitlin, høstbær, kollet, hvit, 12 år 5 — — 8 — 20
6. Guldspend, hornet, rød, høstbær, 7år 5 — — 8 — 20
7. Julkold, kollet, hvit, rødspettet, 10 år 5 — — 6 2 2
8. Eppelgås, kollet, sortspettet, 4 år. . 5 — — 6 3
9. Kameldyr, kollet, sortsidet, 6år . . 4 2
7
10. Sommerkold, kollet, hvit, 10 år 4 2 — 5 3
11. Holland, kollet, rød, 17 år 3 — 12 4 1 4
12. Eppelros, kollet, rød og hvit, 8 år. .4 2 — 5 3 9
1 rødsidet hornet okse på 3die år 2 2 — 2 3
1 do. hornet, rødspettet 2 2 — 2 2 13
1 kvige, Svan kaldet, løpet, 3 år 4
6
1 do. Hvithuv, på 3die år, Marit tilhørende
1 sort og hvit årskvigekalv 2
1 3
1 okse, årskalv 2
1 3
3 engelske sauer 3
3 2 4
1 norsk gravær 2
3 8
2 engelske sauer 1
2 18
2 do 1
1 3
2 do 1
1 3 10
2 do 1
1 2 16
2 do 1
13 6
2do 1 — — 1 „ R
1 do 2 — 1 2 2 18

----
379 Bind III
---
Vurderingssum Auksjonspris
Rdl. Ort Sk. Rdl. Ort Sk.
1 engelsk 1 — — 1 2
8 lam, dette års, derav 3 stkr 13 2
2 » I—l
3 » 12 8
3 do. jomfru 3 — 1 19
3 geiter 1 2 — 2 1
1 geit 2 16 3 16
1 gammel bukk 1 2 — 2 2
2 gamle bukker 1 2 — 2 1 18
3 geitekidd 2 — 1 — 12
1 bukkekidd 16 1 6
1 purke, 4år 4 — — 8 3 4
1 gjeldgalt 2 — — 4 1 —
Ido 1 2 — 3 1 4
1 liten purke 2 — — 4 — —
Dessuten eiet hver av de 4 barn en ku, som også blev solgt på
auksjonen.
Sønnens morsarv, 193 rdl. 2 ort 13 sk., innestod i boet, likeså
de tre døtres, hver på 96 rdl. 3 ort 6 sk., allikevel blev der til
deling mellem dem 1133 rdl. 2 ort 15 sk. efter faren.
Endel bøker var der også efter ham, ialt ikke mindre enn 323
bind. De blev ganske planløst kjøpt av forskjellige bønder, som
visst ikke har hatt stor nytte av de tildels tyske og latinske verker,
de kom i besiddelse av. Kun lensmannen kan sees å ha hatt en
mening med sitt kjøp, idet han fikk sig tilslått Kristian den stes
Norske lov for 1 rdl. 2 ort 16 sk., samt løitnant Elling Lyng,
som bl. a. kjøpte nogen geografiske verker, muligens har også
boets unge 16-årige datter ment noget med å kjøpe «Den blodige
brudgom» for 16 skilling. Ole Karmhus har nok hatt en mening
med å sikre sig «Raad mod Undergang» for 20 sk. (den var ikke
verdsatt til mere enn 4); men hvad skulde han med 5 latinske
bøker ?
lalt innbragte auksjonen over innbo, besetning og løsøre 1401
rdl. 3 ort 17 sk. På gården var der en panteheftelse på 400
rdl. til de fattige i Verdalen, d. v. s. til Hagens legat.
Korthold hadde i 1764 i kancelliråd Høyers dødsbo innløst
ledingen av Øgstad, der som ved alle Bakke klosters gårder til-
hørte godset ifølge skjøtet til Marcelis.
Ved skiftet protesterte løitnant Nils Mejer mot gårdens regi-
strering og påfølgende auksjon, idet Kortholt under 19. august
1767 hadde oprettet kontrakt, tgl. 20. februar 1768, om å overdra
gården til ham. Kontrakten blev fremlagt ved skiftet, hvorefter
Mejer fikk skjøte på den, utstedt av prost Krog 16. desember
1768, tgl. 20. februar 1769.

----
380 Bind III
---
Ved skjøte av 11. februar 1784 solgte Mejer (som da var blitt
kaptein) Øgstad til dragon Erik Olsen Leklem, sønn av oven
nevnte Ole Sevaldsen Karmhus eller Leklem, for 1600 rdl. I han
delen medfulgte et naust med båt ved Hallemsstøen.
Erik har hatt meget vanskelig for å klare sine forpliktelser.
1 17Q6 er han blitt stevnet av Peder Ellingsen Hallem nedre, som
på sin hustrus vegne var eneste arving efter Elling Olsen Hallem,
for en obligasjonsgjeld til denne på 199 rdl. mot 3. prioritet i
Øgstad. Erik fikk dom på sig uten å ha møtt. Han måtte nogen
år efter skille sig ved gården, og den 3. juni 1709 fikk han bor
gerskap som høker i Trondhjem. Siden drev han med handels
virksomhet, som imidlertid heller ikke bedret hans finanser. I 1807
blev han for ulovlig handel idømt 4 rdl. i bot og 5 rdl. 3 ort i
omkostninger, men fantes uformuende til å betale, hvorfor straf
fen blev konvertert i 4 dagers vann og brød.
Øgstad hadde han ved skjøte av 19. februar, tgl. 4. juli 1799,
solgt for 2600 rdl. til Iver Sevaldsen By; i salget medfulgte 2 jern
kakelovner. I 1807 kjøpte Iver odels- og innløsningsretten til
gården av Erik Olsens datter Gjertrud, som var gift med garver
Jakob Røe i Trondhjem; for denne gav han 1500 rdl.
Husene var i Erik Olsens tid forfalt. Ved en besiktigelse, som
Iver lot avholde i 1800, oplyses om hovedbygningen, som hadde
2 stuer, kjøkken og 2 kover med overværelser, at den var ganske
forfallen og måtte nedrives; men innredningen var brukbar. Den
taksertes til 80 rdl. En bryggstue var næsten nedfallen, takst 5
rdl., et stabbur, forsvarlig, 30 rdl., 2 fjøs i nogenlunde stand 40
rdl., et svinehus, aldeles forfallent, 4 rdl., en kornlåve, meget
ussel, 20 rdl., en badstue i ussel forfatning 2 rdl., et tørkehus,
nogenlunde brukbart, 4 rdl., husmannsplassens hus 6 rdl., ski
garden overalt forfallen, 27 rdl., tilsammen var husenes verdi
altså 238 rdl.
Iver hadde ikke rettet på husene ennu i 1806. Han søkte da
om å få forpaktet Leksdalsalmenningen, og det oplyses i den an
ledning, at husene på Øgstad var aldeles forfalne. Andragendet
blev ikke innvilget.
Iver Øgstad var svoger av Jon Landstad. Denne hadde han
naturligvis konflikter med — en av dem er omtalt under Landstad.
Senere synes Iver å være kommet i gjeld til Jon, som lot eksekvere
hos sin svoger, hvilket førte til en av Jons mange prosesser, som
han tapte.
Iver Øgstad eiet en engslette mellem Nestvold og Reitan. Denne
bygslet han i 1807 til Mons Moe på Øren for 4 rdl. årlig. Samme
år overtok han By efter faren og da solgte han Øgstad ved skjøte
av 12. mars, tgl. 8. april 1808 til Anders Anderssen Gnmdan for
3700 rdl. Denne var gift med enken Gunhild Olsdatter, som i sitt

----
381 Bind III
---
første ekteskap med Ole Tomassen Øst Grundan hadde sønnen
Tomas Olsen Grundan.
Ved Gunhilds død blev der ikke avholdt noget skitte.
Anders Øgstad var annen gang gift med Ber et Elhngsdatter
Fæby som var enke efter Ole Ellevsen Lundskin. Da Anders
døde 'i 1821, fikk Beret bevilling til å sitte i uskiftet bo, sålenge
hun var ugift, og siden avholde samfrendeskifte. Men Tomas
Grundan forlangte skifte efter moren Gunhild. I den anledning
blev Øgstad i 1822 taksert for 1750 spdl. Skogen, som opgis a
være så übetydelig, at der næsten ikke var til brenne, blev verdsatt
til 10 spdl., tilsammen 1760 spdl. Løsoret var ved registreringen
i Anders Øgstads dødsbo verdsatt til 738 spdl. 2 ort 8 sk.
Skiftet førte til en prosess mellem Beret Øgstad og Tomas
Grundan og er nærmere omtalt under Grundan.
I 1835 var gårdens besetning 3 hester, 9 storfe, 28 sauer, 12
geiter og 2 svin og utseden 2 J i tdr. bygg, 14 tdr. havre og 8
tdr. poteter. ■
Anders Øgstads eldste datter, Olivia, blev gift med kirkesanger
Ole Ingebrigtsen Sehm og kom til Hallem vestre. Den annen dat
ter, Gunhild, blev gift med Nils Olsen Bjartnes, og han overtok
Øgstad i 1860, hvorpå Beret Ellingsdatter tok kår og døde hos
svigersønnen på Hallem i 1879.
Gårdens besetning var i 1865 4 hester, 10 kyr, 20 sauer, 10
geiter og 2 svin og utseden % td. rug, 1% tdr. bygg, 10 tdr. havre
og 8 tdr. poteter. Der var 2 husmannsplasser, Øgstadmarken og
Øgstadmyren, med et samlet husdyrhold av 1 ku, 6 sauer og 2
geiter og en samlet utsed av % td. bygg, VA tdr. havre og 4
tdr. poteter o
I 1875 var besetningen 5 hester, hvorav 2 under i ar, 1 okse,
8 kyr, 2 ungnaut og kalver, 26 sauer og lam, 13 geiter og kidd
og 3 svin og griser og utseden Va td. rug, 2 tdr. bygg, 10 tdr.
havre og 8 tdr. poteter. På de to husmannsplasser føddes 2 kyr,
6 sauer og 2 geiter og såddes 7» td. bygg, 1V« tdr. havre og
4 tdr. poteter.
Efter Nils Olsen overtok hans eldste sønn, Ole Andreas Nilsen,
gården for 12 000 kr. ifl. skjøte av 15. november 1883, tgl. 2.
februar 1884. Nils tok kår.
Ole Nilssen hadde gården til sin død i 1908, hvorefter enken,
Inger Rosvold har brukt den.
I 1901 blev tilkjøpt Bergan av den gamle prestegard for 1000
kr. (Se gårdsnr. 32, bruksnr. 10).
Fraskilte par ter:
Øgstadenget, gårdsnr. 33, bruksnr. 2, blev fraskilt ved skyld
setningsforretning av 11., tgl. 12. august 1884, skyldsatt for 3

----
382 Bind III
---
ort 9 sk. (ny skyld mk. 1,21) og av Ole Nilssen Øgstad solgt til
nttmester Peter Holst på Hallem for 1600 kr. ifl. skjote av 29.
november, tgl. 12. desember 1884.
Bavolden, bruksnr. 3, mk. 1,07, blev i 1894 fraskilt og solgt
til Magnus Larssen.
Aker, bruksnr. 4, mk. 0,70, 15 mål dyrket og 8 mål udyrket
jord, blev i 1906 solgt for kr. 1150 til P. M. Landfald.

HALLEM  Gårdsnr. 34, 35 og 36.

Nav net: af Halleime 1430, 1491. Hallym 1520. Hallem 1530
Hallem 1559, 1590, 1610. Hallum 1664, 1723.
Halleimr, en sammensetning med heimr, hvor forste ledd vel
er adjektivet liallr, heldende. Finnes også på Inderoy i formen
Hellem og som forsvunnet navn i Rakkestad.
Skylden: Vi kan allerede i den eldste matrikul (1650) skjelne
mellem 3 gårder:
1. Søndre Hallem, gårdsnr. 34, 1 sp. 1 ore, senere nedsatt til
1 sp. 12 mkl., fra 1836 4 dal. 3 ort 2 sk., i 1907 mk. 10,11,
fordelt på 3 bruk, hvorav bruksnr. 1 og 2, Hallem sondre
med Hallemsmyren, mk. 9,54.
2. Nordre Hallem, gårdsnr. 35 (i eldre tider Ofrhallum) 1 sp
2 ore, fra 1836 5 dal. 6 sk., i 1907 mk. 8,66, fordelt på 3
bruk, hvorav bruksnr. 1, Hallem nordre, mk. 7,14.
3. Nedre Hallem, gårdsnr. 36, 3 sp. 1 ore 20 mkl., kalles alle
rede dengang Nerhallem. Senere blev den delt i to likestore
deler, hver på 1 sp. 2 ore 10 mkl. Fra 1836 var skylden for:
Hallem nedre 6 dal. 4 ort 10 sk.
Hallem vestre 6 dal. 3 ort 12 sk.
I 1907 var skylden for hele Hallem nedre (gårdsnr. 36)
mk. 28,16, fordelt på 23 bruk, hvorav:
Hallem nedre, bruksnr. 1, mk. 3,72.
Hallem vestre, bruksnr. 6, mk. 13,34.

HALLEM SØNDRE  Gårdsnr. 34.
Eiere: Eiendomsforholdene i middelalderen har vi ingen rede
på for denne gards vedkommende. I matrikulen av 1650 står rik
tignok en mindre landskyldspart på 1 ore under Bakke klosters
gods; men da dette ore ikke var med, da godset solgtes til Mar
celis, har det neppe tilhort klostret, men er lagt til godset efter
reformasjonen.

----
383 Bind III
---
I begynnelsen av 1600-årene var den storste part i gården
odelsgods, brukt av eieren; men den er senere gått over i Kronens
besiddelse, så at i 1650 var eiendomsfordelingen:
Kronen 1 sp. og bygselretten.
Bakke klosters gods 1 øre
Tilsammen 1 sp. 1 ore
som dog ikke lenge efter er nedsatt til 1 sp. 12 mkl., der alt til
hører Kronen.
I 1754 belv gården solgt til opsitteren og har siden vært bru
kernes eiendom.
Brukere: Av de tre i 1520 nevnte opsittere på Hallem har
sannsynligvis Hoghen (Håkon) brukt denne gard.
Bord på Hallunn står i 1549 for 18 mark smor og 1 vog mel
i leding; han har rimeligvis brukt denne gard, likeså Arne på
Hallum i 1559.
I begynnelsen av 1600-årene heter opsitteren her Tolleg Han
synes å ha brukt gården til henimot 1620.
Så er der før 1620 kommet en mann, som het Peder Skancke.
Han må være kommet dit ved kjøp av gården; ti han skattet for
1 sp. 12 mkl. odelsgods. Han er død før 1624; ti dette år står
«enken Hallem» opført for samme skatt; men hun er rimeligvis
blitt nødt til å skille sig ved gården; ti i 1632 har Baro Ellingsen
betalt 20 rdl. «i bøxel af offuer Hallum, som Peder Skancke fra
døde, og han igjen egter enken».
Det er rimelig, at hun har pantsatt gården til Kronen, eftersom
Baro har mattet ta bygselbrev av fogden. Han ser dog ut til å ha
innløst gården igjen, idet han i 1640 skatter for 1 spand odelsgods.
Besetningen var i 1657 1 hest, 9 klavebundne, 4 geiter, 8 sauer
og 3 svin.
Baro er død ved denne tid; ti ifølge lensregnskapet for 1658—
59 har «Ole Barosen fest offuer Hallomb, 3V2 øre, hans sal. fader
Baro Ellingsen fradøde» og har i bygsel betalt 17 rdl. Ole var
ganske ung dengang, idet han i folketellingen av 1665 opgis å
være 24 år. Som husmann under gården opføres Jon Tørrissen
Skjørholmen, og som «tjenestedreng» Elling Barosen, 14 år, rime
ligvis husbondens bror.
Ved matrikuleringen i 1669 blev skylden foreslått nedsatt til
1 sp. Tienden blev sått til 1 td. bygg og XVz tdr. havre, ledingen
til V 2 rdl, og småtienden til 1 ort. Der var humlehave.
Ole har til sine tider brukt gården uten å erlegge landskyld;
i 1686 finnes den ikke i matrikulen, har altså vært «ode» som det
het, d. v. s. brukt for avgift. Og i 1689 oplyses, at den brukes

----
384 Bind III
---
bare for leilendingsskatten «og ikke videre deraf kand i nogen
måde bekommes».
I 1699 heter opsitteren Anders Olsen; han kan muligens være
en sonn av Ole Barosen. Han er formodentlig død eller fraflyttet
gården i begynnelsen av 1700-årene; for under 1. februar 1703
har Lars Larssen fått fogdens bygselbrev på den, tgl. 5. juli 1704.
Hallem søndre, sett fra vest 1922. Fot. E. Musum.
Det oplyses, da han bygslet gården, at Anders Olsen hadde brukt
den i lang tid med fritagelse for endel rettigheter «hans Konge
lige Majestæt til skade», men at Lars nu skal betale både bygsel
og rettigheter og dessuten reparere gårdens bygninger, «der mest
er forfaldne», og marken «i alle måder at rydde og forbedre».
Bygselsummen var 11 rdl. 2 ort 10 sk.
Lars led et betydelig tap ved svenskenes plyndringer i 1718;
han opgir det til:
Tilsammen 87 rdl. 60 sk.

 

----
385 Bind III
---
Denne Lars Larssen tør ha vært en senn av den gamle Lars
Larsen på Hallem nordre "vor lenge han har v pa g arden
er übekjent; men antagelig omkring 1720 har Elling Jenssen
lermstad bveslet den. (Se Øvre Stiklestadætten).
7 Ted matnkuleringeni 1723 oplyses at gårdcn har 1 husmann
«om sår ¥2 vog, skog til husfornødenhet, seter 1% mil borte, slett
bumark er «noget tungvunden men kornvis». Utscden var V,
hkmernd rus IV- tdr bygg, 6 tdr. havre og 1 bpd. gra erter
avS 26 sommerlass hoi og 3 lass ekerhøi og besetninger,
heste? 4 kyr, 3 ungnaut, 9 sauer og 4 geiter. Tienden blev sått
til Ve skieppe rug, 6 skjpr. blandkorn, 1 td. 2 sk ]P r. havre, 12 mk.
erter og 8 mk ost. Der blev ikke foreslått nogen forandring
Ved auksjon over krongods i 1754 kjøpte Ellmg Jenssen gar
den for 260 rdl. Han fikk skjøte 21. januar tgl. 2. juni 1755 og
hadde den til i 1769, da han med de andre sonners samtykke
overdrog den ved kontrakt av 20. februar til sin yngste sønn
Sivert Ellingsen, for 550 rdl. Gården kalles nu for første gang
«Sør Hallem» til forskjell fra den annen «Øvre Hallems» gard,
som blev kalt «Nord Hallem».
Om formiddagen den 10. mars 1764 brente garden Ilden kom
op i matstuen, da kun EUing seiv og to små barn var hjemme; de
øvrige var på Levanger marked. Den grep sa hurtig om sig, at
Fil ing måtte springe ut av vinduet for å redde sig og blev endel
Zfnt i ansiktet. 3 hus brente ned, og 4 måtte nves «or a redde
de øvrige. En stor del av innboet og soldatens uniform strøk med
Ster bVanden fikk han de vanlige 2 års skattefrihet. Pa vårtinget
i 1766 oplyses, at husene er gjenopbygget
Da EUing overdrog gården til sønnen, forbeholdt han sig den
nye sengestue samt for og husrum for 1 ku og 6 småfe. Han
til Sivert er visst ikke gått i orden; iallfall kjøpte
denne i 1771 Skrove vestre, hvorefter han tillikemed moren, Marit
Jonsdatter, og de øvrige arvinger efter EUing ved skjøte i av'ls.
august 1776 overdrog Hallem til sin eldre bror,
for 550 rdl Den eldste av brødrene, Jens Ellingsen Vinne, lyste
i 1781 odelsrett til gården, men kom ikke til å in ni øse f*
Som nevnt under Hallem nordre, var Jon siden 1759 leilending
på denne gard, hvor han visstnok hele tiden har bodd og drevet
15. -gust 1787 overdrog ha
Hallem søndre til sønnen, EUing Jonsen for 550 rdl. Denne
hadde så gården helt til i 1832, da han ved skjøte av 7 tgl 8 teor
avstod den til sin eldste sønn, Åge Ellingsen, for 700 spdl. og el

----
386 Bind III
---
kar på 3 tdr. bygg, 7 tdr. havre, tø td. rug, V% td. hvete, 10 tdr
poteter, Va td. fisk, jord til 1 bismerpund linfrø og for til 2 kyr
og 6 småfe. Dette betydelige kår blev i penger verdsatt til 20
spdl. årlig Elling dode som kårmann i 1844 og efterlot sig en
formue på 114 spdl. 3 ort 18 sk., hvorav aktier i Norges Bank
for 52 spdl. 2 ort 12 sk.
I 1835 var gårdens besetning 2 hester, 6 storfe, 15 sauer, 5
geiter og 1 svin og utseden l 's td. hvete, Va td. rug, 1 td. bygg
6 tdr. havre, *s td. erter og 3 tdr. poteter.
Åge Ellingsens datter, Ingeborg Anna, blev gift med Lorents
Larssen Tiller. Til ham overdrog Åge gården for 1000 spdl og
kår ved skjote av 16. august 1860, tgl. s. d.
I 1865 var den delt i to, hvorav Lorents Larssen brukte den
ene, Andreas Larssen den annen part. På Lorents' part var be
setningen 1 hest, 5 storfe, 10 sauer, 5 geiter og 1 svin og utseden
/s td. rug, 1 td. bygg, 5 tdr. havre og 6 tdr. poteter. Under eien
dommen var 1 husmannsplass, Støen, med et husdyrhold på 6
sauer og 1 geit og en utsed av Ys td. bygg, 1 td. havre og 2 tdr.
poteter. På Anders Larssens part var besetningen 1 hest, 2 stor
fe, 0 sauer og 2 geiter og utseden M> td. bygg, 4 tdr. havre og 4
tdr. poteter.
Ved skjote av 1. juli 1871, tgl. s. d., solgte Lorents Larssen
gården for 1100 spdl. til daværende loitnant (senere statsråd)
Peter Holst.
Ved skyldsetningsforretning av 6. juli, tgl. 13. august 1872,
blev Hallemsstoen skilt fra denne gard, skyldsatt for 4 ort (rev!
mk. 1,35) og makeskiftet til Hallem nordre mot Hallemsmyren.
Siden har Hallemsmyren fulgt Hallem sondre som gårdsnr. 34
bruksnr. 2.
I 1875 var gårdens besetning 3 hester, 7 kyr, 13 sauer og lam,
7 geiter og kidd og 4 svin og griser og utseden 2 tdr. bygg, 11
tdr. havre, % td. havre til gronnfor, Ys td. erter, 44 skålpd. gressfrø
og 12 tdr. poteter, hvorhos V-i mål anvendtes til andre rotfrukter.
På 1 husmannsplass foddes 1 ku, 3 sauer og 1 geit og såddes V*
td. bygg, 1 td. havre og 11/I 1 /- tdr. poteter.
Holst hadde gården til 1889, da han solgte den til Ote Five
(skyttergeneralen). I 1893 kjopte P. M. Landfald den og hadde
den til 1896, da han solgte til Karl [ermstad, som hadde den til
1 ( >15, da han overdrog den til sin stedsonn, Johan Skei. Denne
hadde gården til 1923 og solgte den så til Ole Sektnan, som
fremdeles eier den.

----
387
----

HALLEM NORDRE  Gårdsnr. 35.

Eiere: Ifølge Aslak Bolts jordebok eiet Erkestolen 1 ore «af
øfra halleime». Det finnes siden ikke, hverken i Gautes eller Olavs
jordebøker, så Erkestolen må vel ha skilt sig ved sin eiendom i
gården i lopet av 1400-årene. Muligens er den gått over til Holms
kloster, som synes å ha eiet 1 ore; ti det «Ofjuerhuolle», som i
Steinviksholms lens regnskap for 1549 er opført under Holms
gods, er rimeligvis Øvre Hallem. Ved reformasjonen gikk kloster
godset over i Kronens besiddelse.
Rimeligvis har allerede i middelalderen Stiklestad kirke eiet den
største part og vært bygselrådig over gården. I 1650 var eien
domsforholdet:
og bygselretten.
Stiklestad kirke
1 sp
Kasper (Kristofersen Schøller)
2 øre
Tilsammen 1 sp. 2 øre
Schøllers part er før 1669 kommet i Kronens besiddelse; rime
ligvis har den også vært krongods iidligere, og Schøller har for
modentlig bare hatt den i pant.
Ved en auksjon over krongods blev den tillikemed endel land
skyldsparter i Strinda, Inderøy, Gauldalen og Verdalen solgt til
Trondhjems hospital, som fikk kongelig skjøte 29. juli 1767.
I 1799 blev gården solgt til opsitteren og har siden vært
brukernes eiendom.
Brukere: Ifølge manntallet over tiendepenningskatten av 1520
har Tolless{\) pa Hallym betalt 2V 2 lodd sølv. Og i 1549 har
Torleff betalt V 2 pund smør og 1 vog mel i landskyld for 1 øre i
Offuerhiiolle. Samme år står Torleff på Hallenn (ved siden av
Lyngåsen) for 1 pund smør og 2 vog mel i leding under Holms
gods. Høist sannsynlig gjelder disse tre anførsler — også den
fra 1520 — samme mann, som altså må ha brukt gården nokså
lenge.
Oluff på Hielle, som nevnes i 1559 tør høre hjemme på denne
gard, som er plasert mellem Trygstad og Eklo. Skrivemåten av
navnene er ofte slik, at man av denne alene ikke kan bli klok på,
om der menes Hallem, Hallan, Hellan, Holmen eller Holme, men
må søke å finne ut meningen av forbindelsen med andre gårder
og av eiendomsforholdene.
Oluf Over hol mb nevnes ennu i begynnelsen av 1600-årene,
f ra omkring 1610 avløst av Peder Olsen, muligens sønnen, som

----
388 Bind III
---
var der til henimot 1660. Dog synes han ikke alltid å ha brukt
hele gården; ti fra 1630-årene optrer der også en Lasse of f uer
Halle mb. Hver av dem betalte 15 mk. smør og 2Vi pd. mel i
leding, hvilket tyder på, at de har delt gården likt. I 1650-årene
er der atter kun én opsitter, Peder.
Gårdens besetning var i 1657 2 hester, 11 klavebundne, 14
sauer og 1 svin.
I 1665 heter opsitteren Laurits Lauritsen (eller Lars Larssen);
han var 24 år gammel.
Ved matrikuleringen i 1669 blev skylden foreslått nedsatt til
1 sp. 1 øre. Tienden sattes til 1% tdr. bygg og 2 tdr. havre,
ledingen til V 2 rdl. 16 sk. og småtienden til 1 ort 8 sk. Der var
humlehave. Gården kalles ved denne leilighet «Noer Hallem».
Lars Larssen har brukt gården til sin død i 1707, hvorefter
Lars Jonssen, muligens sønn av Jon Øgstad, fikk bygselbrev på
den 23. oktober 1711, tgl. 25. januar 1712.
Opsitteren led et betydelig tap under svenskenes innfall i 1718,
det opgis således:
Tilsammen 91 rdl. 24 sk.
Lars døde krigsvinteren 1719 og enken, Ingeborg Olsdatter
Molden, blev i 1720 gift med dragon Jakob Nilssen, rimeligvis
sønn på Vist, som ved dette ekteskap kom til gårdeen.
Ved matrikuleringen i 1723 oplyses, at gården har skog til
hustømmer, brenne og gjerdefang til husfornødenhet; den beteg
nes som noget tungvunden og kornvis. Utseden var V 2 bismerp.
rug, IV2 tdr. bygg, 7 tdr. havre og 1 bismerpd. grå erter, der
avledes 24 sommerlass høi og 2 lass ekerhøi og føddes 2 hester,
5 kyr, 4 ungnaut, 6 sauer og 3 geiter. Tienden blev sått til 6
skjepper blandkorn, 1 td. 4 skjpr. havre, 12 mk. erter og 10 mk.
ost. Skylden blev foreslått nedsatt 12 mkl.
Ingeborg døde i 1751. På skiftet efter henne registrertes en
besetning på 1 hest, 1 ku, 3 ungnaut, 3 geiter, 4 sauer og 1 svin.


----
389 Bind III
---
Avlingen var 4 tdr. bygg og 11 Vi tdr. havre. Aktiva blev 42
rdl. 1 ort 10 sk. og beholdningen 17 rdl. 18 sk.
Jakob opgav nu gården, og sønnen, Nils Jakobsen, fikk feste
brev på den av kirkeeieren Sivert Flet 1., tgl. 3. mars 1752. Jakob
døde i 1756.
Nils har ikke hatt gården mange årene. Allerede i 1759 sees
Hallem nordre, sett fra øst 1922. Fot. E. Musum.
Flet å ha gitt fon Ellingsen Hallem søndre bygselbrev på den,
utstedt 16. febr., tgl. 15. aug. Jon overtok i 1776 farsgården,
som han hadde til i 1787, da han overdrog den til sønnen Elling.
Hallem nordre har han dog beholdt og rimeligvis hele tiden bodd
der. Jon var første gang gift med Kirsti Pedersd. Jermstad, med
hvem han antagelig fikk litt midler. På skiftet efter henne i 1787
er registrert en besetning på 2 hester, 3 unghester, 10 kyr, 3 ung
naut, 15 geiter, 15 sauer og 1 svin. Boets aktiva var 811 rdl. 18
sk., hvorav 450 rdl. var sønnens gjeld til ham for Hallem søndre,
og beholdningen 447 rdl. 2 ort 8 sk.
Sin tidligere velstand øket Jon ved giftermål med Ingeborg
Rasmusdatter Garnes.
Jon Ellingsen døde som en velstandsmann i 1797. Boets ak
tiva var 744 rdl. 2 ort 20 sk., hvorav i utestående fordringer 178
rdl. og i kontanter 78 rdl. 8 sk., og beholdningen blev 581 rdl.
3 sk. Den registrerte besetning var 2 hester, 9 kyr, 3 ungnaut,
22 geiter, 20 sauer og 1 svin. Boet var meget vel forsynt med
løsøre; det blev verdsatt til 474 rdl. 2 ort 12 sk.
Hallem nordre blev efter rekvisisjon av kirkeverge Ole Ågård
25


----
390 Bind III
---
solgt ved auksjon 28. desember 1799 til Lars Johannessen Lein
for 1416 rdl. Den årlige rettighet til kirken skulde fremdeles
svares, da kirken ifolge forordninger av 1. april 1701 og 25. febr.
1733 ikke måtte ha noget tap av inntekter ved salget av kirkegods.
Lars Johannessen solgte ved skjote av 9. april, tgl. 16. aug.
1803, gården til kvartermester Ole Faren for 1600 rdl. Ved
?kifteauksjon efter denne 25. mars 1805 blev den for 1400 rdl.
solgt til loitnant Mandrup v. Alstrup, som ved skjote av 22. desbr.
1817, tgl. 6. febr. 1818, overdrog den til Ole Henriksen Modal av
Sparbu for 4000 spdl. Fra salget var undtatt en uinnredet hoved
bygning og den såkalte portstue. Dette salg kan ikke ha gåit
i orden, eller også har Alstrup tatt gården tilbake; ti han eiet
den ennu ved sin dod i 1823 og bodde da på Mo. På skifte
auksjon efter ham 28. oktober 1823 blev den solgt til Jon Jakobsen
Jermstad for 953 spdl. Han fikk skjote 16. desember 1823, tgl.
'6. mai 1824.
I 1835 var gårdens besetning 2 hester, 6 storfe, 20 sauer, 7
geiter og 1 svin og utseden 1 s td. hvete, Vs td. rug, 1 td. bygg,
6 tdr. havre, x i td. erter og 6 tdr. poteter.
Jon solgte gården ved skjote av 15. august 1860, tgl. s. d., til
Hans Peter Jonsen Mikvold for 1200 spdl. Jon Jakobsen og
hustru, Kirsti Ellingsdatter, tok da kår.
Gården hadde i 1865 en besetning på 2 hester, 6 storfe, 20
sauer og 2 svin og utseden var X A td. rug, 3 tdr. bygg, 16 tdr.
havre og 8 tdr. poteter. Den hadde 1 husmannsplass, Myren,
med en besetning på 3 sauer og 2 geiter og en utsed av Vs td.
bygg, 1 td havre og 2 tdr. poteter.
I 1868 overdrog Hans Peter gården ved kjopekontrakt til
Johan Kristian Jonsen Hofstadvaldet (Buhaugen) for 1200 spdl.
Skjøte blev først utstedt 8., tgl. 13. juni 1873. Hans Peter kjøpte
Valstad.
Johan Jonsen begynte på Hallem med «to tomme hender»,
som man sier, men arbeidet sig i årenes løp op til å bli en vel
standsmann.
I 1875 var besetningen 2 hester over og 1 under 3 år, 5 kyr,
2 ungnaut, 20 sauer og lam, 10 geiter og kidd og 2 svin og griser,
og utseden 2 tdr. bygg, 6 tdr. havre, 8 skålpd. gressfrø og 9 tdr.
poteter. På 2 husmannsplasser var besetningen 2 kyr, 11 sauer,
3 geiter og 1 svin og utseden % td. bygg, l¥z tdr. havre og 5 tdr.
poteter.
Ved skyldsetningsforretning av 6. juli, tgl. 13. august 1872,
blev Hallemsmyren fraskilt gården og skyldsatt for 4 ort (rev.
mk. 0,95), hvorefter Johan Hallem makeskiftet den til eieren av
Hallem søndre, Peter Holst, mot Hallemsstoen. Eieren av Hallem

----
391 Bind III
---
søndre skulde ha rett til tomt for et båtnaust på Hallemsstøen.
Makeskiftet er av 6. juli, tgl. 14. august 1872.
Johan Jonsen solgte i 1901 gården for 13 000 kr. til Mar
tinus Leki em. Peter Bruem av Ogndal kjøpte den av Leklem for
ca. 20 000 kr. og hadde den et par år; han drev ut meget av
skogen. Leklem kjøpte den siden igjen for omkring 27 000 kr.
I 1923 solgte Martinus Leklem gården til broren Ole for
52 000 kr. Denne hadde den i 2 år, hvorefter Martinus kjøpte
den igjen for 54 000 kr. I 1925 blev gården solgt til Johannes
Pedersen By fra Vinne for 54 000 kr. Han har den fremdeles.

HALLEM NEDRE  Gårdsnr. 36, bruksnr. 1.

Eiere: Hallem vestre og Hallem nedre utgjorde i middelal
deren én gard, som het Store Hallem (hos Aslak Bolt Mykla
Halleime), og hvori Erkestolen eiet 6 pund korn, 2 pd. malt og
1 mark sølv. hvilket betegnes som «01l eign», d. v. s. hele gården.
På Aslak Bolts tid var den bygslet for 2 mark eller 5 sp. 1 øre,
og med denne skyld opføres den i erkebiskop Gautes jordebok,
hvor den kun kalles Hallem, samt i erkebiskop Olavs, hvor den
atter har navnet Mykla Halleime.
Ved reformasjonen blev erkebispegodset beslaglagt av Kr onen,
som derved kom i besiddelse av gården. Skylden er ved disse tider
blitt nedsatt til 3 sp. 2 øre 12 mkl. og før 1590 yderligere til
3 sp. 1 øre 20 mkl., og herved blev den stående til i 1836.
Gården var nu krongods til i 1762, da den blev solgt til op
sitterne og delt i to: Hallem vestre og Hallem nedre.
Hallem vestre blev påny offentlig gods, idet den allerede i 1769
makeskiftedes til Trondhjems lektorat og Verdalens prestebord
med en halvpart til hver. Først i 1861 blev den atter privat eien
dom, da Ole Sehm kjøpte den.
Brukere: I manntallet av 1520 over tiendepenningskatten op
føres 3 skattebønder på Hallem; det er Tolless pa Hallym, tioghen
ibidem og Niels ibidem. De to første betalte hver 2 x h lodd sølv,
den siste 4V& lodd. Det er rimeligvis han, som har vært på Store
Hallem, da han har betalt den største skatt.
I 1549 har Haluordt betalt 1 slaktnaut, 1 vet mel og 5 vog
malt i landskyld for 3 sp. 2 øre 12 mkl. i Hollum, «Stiicthenns»
gods, d. v. s. det gamle erkebispegods, og Haluordth på Hallum
står samme år for I x k pund smør og 2 vog mel i leding. Endelig
nevnes Haldor på Hallem i skibskattmanntallet av 1559. Det er
utvilsomt samme mann.
Elling het opsitteren i begynnelsen av 1600-årene. Han sees

----
392 Bind III
---
i 1606 å ha betalt 10 rdl. for 1 spands leie. Resten har han for
modentlig bygslet før eller senere, idet den tidligere opsitter —
rimeligvis faren — delvis tør ha opgitt gården for ham.
Elling er død før 1639; ti i regnskapene for 1639—40 heter
det, at «Peder Bårdsen fested 3V 2 sp. 8 mkl. i Haldum, Elling fra
døde, egted enken». Gården betegnes ved denne leilighet som
«en ringe og dyrleiet jord». Bygselsummen var 54 rdl.
Gårdens besetning var i 1657 2 hester, 12 naut og 8 sauer.
Peder Bårdsen er død i slutten av 1650-årene, og enken sått
nu en tid med gården. I 1665 er der en ny opsitter, Morten Mo
(rensen, dengang 32 år og rimeligvis kommet til gården ved ekte
skap med enken; ti i folketellingen av 1666 opføres Peder Pedersen
som sønn på gården. Han var da 7 år.
I 1669 blev gården foreslått avfelt til 2% sp. Tienden opføres
da med 2 tdr. bygg og 4 tdr. havre, ledingen med 1 rdl. 1 ort
og småtienden % rdl. 16 sk. «Findes hommelhauge och ellers
ingen tilfelde», heter det.
Antagelig i slutten av 1670-årene er så Bård Iversen blitt lei
lending på gården, som nu var tillagt sorenskriveren.
Bård døde i 1695, og enken, Anne Sivertsdatter, datter på
Forbregd, sått nu med gården en rekke år. På skiftet efter Bård
registrertes 3 hester, 16 kyr, 5 ungnaut, 18 sauer, 14 geiter og 2
svin. Aktiva var 146 rdl. 18 sk. og beholdningen 136 rdl. 8 sk.
1 1711 og 1715 nevnes Iver Ner hatlem som opsitter; han var
sønn av Bård. Sistnevnte år er han tiltalt for å ha overfalt sin
«gjætertøs og tjenestetøs» med hugg og slag, så han må ha vært
en hissig mann. Han døde i desember 1718, og enken, Anne
Tomasdatter, blev i 1720 gift med dragonen, Ole Barosen, for
modentlig sønn av Baro Olsen Vist, og denne overtok dermed
gården; men det har visst vært smått for ham. I 1728 sees han
å være stevnet av sorenskriver Henr. Drejers enke for avgifter av
gården (som fremdeles var sorenskriverens frigård).
Tapet ved svenskenes plyndringer i 1718 opgis for denne gard
således:
Seng- og linklær samt innbo 11 » 16 »
Tilsammen 140 rdl. 48 sk.


----
393 Bind III
---
Gården har visstnok i disse år vært brukt for avgift. Den hadde
én husmann, Sevald Hallemstøen.
Ved matrikuleringen i 1723 oplyses, at gården hadde 1 hus
mann, som sådde 2 skjepper, tømmer og brenneved til gårdens
fornødenhet, seter 3 fjerding borte, et ringe kvernsted, hvorav årlig
skattedes 6 sk., den betegnes som «mådelig tungvunden og korn
vis». Utseden var 4 tdr. bygg og 16 tdr. havre, avlingen 6Q som
merlass høi og 18 lass ekerhøi og besetningen AY2 hest, 10 kyr,
6 ungnaut og 8 geiter. Tienden blev sått til 2 tdr. bygg, 4 tdr.
havre, 2 mk. lin og 20 mk. ost. Skylden blev foreslått forhøiet
4 mkl.
På høsttinget i 1743 oplyser fogden, at Hallem det år var
brukt for 20 rdl., og da leien gikk ut, opbød han gården for 1744;
men ingen liebhaber meldte sig. Den hadde også vært opbudt om
våren, da opsitteren «formedelst armod måtte kvittere», hvorfor
lensmannen fikk pålegg om å opby den på kirkebakken. Det er
formodentlig Ole Barosen, som da ikke har kunnet klare det lenger;
de tre store uår 1740—42 har vel knekket ham.
På vårtinget i 1744 oplyses, at «til Neder Hallem har ingen
meldt sig før nu», da Jakob Krlstensen Auglen og Peder Anders
sen Hallem (Lyngsstuen) har budt 20 rdl. i avgift for dette år,
og der fremkom intet overbud. På høsttinget blev den atter op
budt, men fremdeles bød ingen mere, hvorfor den blev brukt for
denne avgift også i 1744. I 1745 blev den atter opbudt; men
heller ikke da bød nogen over.
På høsttinget 3. septbr. 1746 bød opsitteren det samme som
forrige år, «sålænge han er god for at svare for gården». Det
gikk visstnok så som så med skjøtselen, mens den blev brukt på
denne måte. I 1747 klager opsitteren over, at flere forsyner sig
av gårdens skog under påskudd av, at det er ålmenning; den
blev efter dette fredlyst.
I 1750 bød endelig Jakob Kristensen fulle skatter og rettig
heter samt bygsel for hele gården. Peder Anderssen, bød det
samme, men kun for halvparten. Hvordan det nu er blitt ordnet
mellem disse, kan ikke sees. I ethvert fall har Jakob vært på
Hallem til sin død 1 1754, men har muligens bare brukt den ene
halvpart og Peder den annen, det ser iallfall ut slik.
Senere har Elllng Olsen Hofstad brukt den ene halvpart. (Se
Øvre Vistætten). Han var opsitter der i 1754, da der var en stor
auksjon i Trondhjem over krongods, ved hvilken Elling bød 377
rdl. for gården. Budet ansåes imidlertid for å være for lavt,
hvorfor gården ikke blev solgt; men Elling vedblev å bruke halv
parten, som han hadde ennu i 1761, da Sivert Flet søkte om å få
kjøpe den og bød 300 rdl., hvilket fogden imidlertid erklærte for

----
394 Bind III
---
a være altfor lavt, sammenlignet med det tidligere bud, og mente
at h . v /s den endeljg skulde selges, burde det helltr skje ti opsitone'
Ved skifte i 1749 efter jakobs hustru, Marit Arntsdatter var
n^', 1 f o "' 5 kyr ' 6 UngnaUt ' 5 £ eiter > *"
og 2 svin. Der innfant sig ingen liebhabere til skifteauksionen
Utftil 1 e 2 n 0 n rH? å 9 tt O rf le f °^ besetni "g °g opfores efter
il 129 rdl. 20 sk. Boets beholdning blev 97 rdl 2 ort 9 sk
Jakob Kristensen dode i 1754, 62 år gammel. Boet efter ham
viser en beholdning av 04 rdl. 3 ort 18 sk. Blandt losoret finnet
3 sildgarn, hvilket tyder på, at han har drevet Qjoen
Lensmann Arnt Ellevsen Minsås fikk bvgselbrev på halve
garden av fogden 27 septbr. 1756, tgl. 21. febr. 1757 Denne
del er det senere Hallem nedre. At han har bygslet halvparten
tyder pa, at den annen part allerede hadde opsitter og da for
modenthg den ovenfor nevnte Elling Olsen
Under 21. desember 1762, tgl. 15. august 1763, fikk Arnt
Sen \ , fellesska P kongelig skjote på Nedre
Hallem for 377 rdl. Disse delte gården mellem sig i to like store
deler hyer på 1 sp. 2 ore 10 mkl., og således blev der av det
gamle Stor Hallem gårdene Hallem nedre og Hallem vestre
Den del av det gamle Nedre Hallem, som lensmann ,4™/
FUevsen kjøpte i 1762, er det senere Hallem nedre. Lensmannen
var ganske velstående: Skiftet efter ham i 1762 viser solvtoi for
5 rdl. 3 ort, dessuten adskillig tinn og messing og — hvad der
var enda sjeldnere - stentallerkener. En dragkiste med 5 skuffer
til 2 rdl. og et «sengested» (d. e. los seng) til 1 rdl. horer også
til sjeldenhetene. Det samme er tilfellet med 2 jernovner en til
6 og en til 12 rdl. Videre noteres en jernharv, en parykk samt 4
par stromper — altsammen sjeldenheter ved skifter på bonde
garder i den tid. Av besetning registrertes 2 hester, 6 kyr 5 uno--
naut, 14 sauer, 4 geiter og 4 svin. Gården blev verdsatt'til 400
rdl og der var ingen heftelse på den. Boet eiet dessuten 1 % mkl
i Nordre Lynum i Skogn, som enken hadde i arv efter sin bror
Ellev Haldosen Lynum. Denne part verdsattes til 6 rdl
Boets aktiva blev 670 rdl. 18 sk. og beholdningen 588 rdl
1 ort 1 sk.
Enken Siri Haldosdatter, blev i 1763 gift med Simon Eriksen
Trones; men begge ektefolkene dode i 1765 med en måneds mel
lemrum — Simon forst — og alle barna var mindreårige hvorfor
gården gikk ut av familien.
Kirkeeieren Sivert Flet kjopte nu gården og bygslet den ved
bvgselbrev av 12. mars. tgl. 15. august 1766, til Ole Iversen
Bjørgan, som samme år var blitt gift med Marit Pedersdatter
Skjærset, enke efter Ole Jonsen Skjærset, som var sønn av Marit

----
395 Bind III
---
Arntsdatter Hallem i hennes første ekteskap med Jon Henriksen
Auglen. I bygselbrevet var inntatt den bestemmelse, at hvis Flet
blev tilsinns å seige gården, forpliktet han sig til ikke å ta mere
enn 600 rdl. av denne opsitter.
Året efter blev der — som nevnt under Hallem vestre — av
holdt en delingsforretning mellem gårdene, hvorved skogen ved
Leksdalsvannet blev utskiftet.
Efter Sivert Flets død blev hans enke gift med fogd Arnt
Kristofer Ar net, og denne solgte ved skjøte av 29. oktober 1770,
tgl. 21. febr. 1771 gården til korporal Peder Olsen Leirfald, sønn
av lensmann Ole Sevaldsen Leirfald, for 800 rdl., idet han dog
forbeholdt sig bruken av den under gården liggende Hauka sag
mot en årlig avgift av 12 sk. Ole Iversen kjøpte i 1772 Sundby,
men fikk ikke drevet ut den tidligere opsitter, hvorfor det kom til
prosess, som er nærmere omtalt under denne gard.
Peder Leirfald hadde ikke Hallem mere enn et par år. Da
overdrog han den ved skjøte av 2. januar, tgl. 20. februar 1772,
for 800 rdl. til korporal Peder Olsen Leklem, som igjen ved skjøte
av 22. februar, tgl. 15. august 1783, solgte den til fon Vlllumsen
Skrove for 850 rdl. Et par år efter lyste Peder Leklem odelsrett
til gården på sønnen, Johannes Pedersens, vegne; men det blev
ikke nogen innløsning av denne gang. Jon Villumsen hadde den
til i 1792.
I 1791 bygslet han til Erik Johannessen plassen Hallemstøen
«på begge sider af veien» (som dengang antagelig førte ned til
vannet), for en årlig avgift av 4 rdl. uten pliktarbeide.
Ifølge dom av 14. august 1792 måtte Jon Villumsen fravike
gården for korporal Johannes Pedersen Leklem, som hadde reist
odelssak. Johannes fikk skjøte 20. februar 1794, tgl. s. d. Under
prosedyren i denne odelssak uttaler Jon Villumsens sakfører, at
når saken sees fra den rette side, så er det her den såkalte fødte
verge, Peder Leklem, som søker å spille under dekke av sin umyn
dige sønn. Er han nu født verge for denne, så var han det jo
også, da han solgte gården til Jon, og følgelig dengang likeså
forpliktet til å påakte sin sønns rett til gården. Men Peder Leklem
er blitt vant til å ågre med de såkalte odelsretter, hvorved folk
tilforn er blitt brent av ham. —
Jon Villumsen tok seiv efterpå Volen på odel.
Ved skjøte av 2. januar, tgl. 1. april 1802, overdrog Johannes
gården til faren, vaktmester Peder Leklem, for 2000 rdl., og i
1807 avstod denne den til en annen av sine sønner, Ole Pedersen*
Leklem, for 2000 rdl. og et betydelig kår nemlig 8 tdr. havre, 3
tdr. bygg, for til 1 hest, 2 kyr og 6 småfe samt et innhegnet jord
stykke til «rot og potetland». Dessuten forbeholdt han sig for

----
396 Bind III
---
kjøpsretten til gården, hvis Ole skulde seige den. Skjøtet til Ole
er av 12., tgl. 15. mai 1807.
Han benyttet sig imidlertid ikke av forkjøpsretten, da Ole ved
skjøte av 28. februar, tgl. 12. mai 1814, solgte gården til Verdals
godsets eier, proprietær Johan Kristen Miiller, for 12 500 riks
bankdaler navneverdi. Kåret skulde fremdeles hefte på gården,
dog således, at hesteforet bortfalt. Johannes Leklem hadde imid
lertid i 1804 bygslet Hallem vestre, som han hadde til 1810, da
han kjøpte Haga.
I den tid, Ole Leklem hadde Hallem nedre, blev der to ganger
avholdt takst på gården i anledning av pengelån, første gang i
1807, da den blev verdsatt til 2500 rdl., og annen gang i 1811,
da taksten blev 8000 rdl., hvorav på husene 2000 rdl. Det oplyses
ved den siste leilighet, at gården kunde fo 4 —5 hester og 16
kreaturer, og at der kunde avles 30 tdr. korn og 150 lass høi. Den
hadde 4 husmannsplasser med tilsammen 4% tdr. utsed, en avling
av 10 —12 lass høi og en besetning på 4 voksne kreaturer. Under
gården var 2 vannfall med sagbruk (i Haukåen), som ikke tilhørte
gården, men hvorav oppebares grunnleie.
Peder Leklems datter Marit, som var gift med Ole Malmo,
lot i 1818 ved sin bror, Johannes Haga, lyse odelsrett til Hallem,
uten at det dog blev nogen innløsning av.
Ved auksjon i proprietær Miillers bo blev Hallem solgt til hans
svigersønn, sogneprest Drejer på Ytterøy. Denne døde ikke lenge
efter, og ved en takst i hans dødsbo den 8. oktober 1819 blev
gården verdsatt til 1000 spdl. Husene var da gamle og tildels
nedråtnet, og skog var der kun til gjerde og brensel.
Gården blev nu efter rekvisisjon av panthaveren, Trondhjems
overformynderi, sått til auksjon og 14. juli 1821 solgt for 1127
spdl. til Videnskapenes selskap i Trondhjem, som også hadde pant
i den, og som fikk skjøte 23. novbr. 1821. Dette selskap overdrog
så straks efter gården for samme pris til regimentskirurg Johs. G.
Monrad på Ekle ved skjøte av 3. desbr. 1821. Begge skjøter er
tgl. 10. januar 1822. Overformynderiets pantefordring var da
med renter 512 spdl. 35 sk.
Det er ikke klart, hvordan gården har vært brukt, efterat Ole
Pedersen hadde solgt den i 1814. Av en senere rettssak synes dog
å fremgå, at Ole har forbeholdt sig bruksrett til den for livstid;
men at han omkring 1828 har opgitt denne mot et kår. Gården
har så en tid vært delt i to; men begge har iallfall fra 1831 vært
brukt av samme mann, Hagen Larssen, som i 1835 fikk en rettssak
med Ole Pedersen om ydelsene til denne.
I 1835 var gårdens besetning 2 hester, 10 storfe, 20 sauer, 12
geiter og 1 svin og utseden 3 tdr. bygg, 8 tdr. havre og 8 tdr.
poteter.

----
397 Bind III
---
Fra slutten av 1830-årene blev gården drevet som underbruk
under Ekle. Den opføres i 1865 med en besetning på 2 hester,
8 storfe, 12 sauer, 10 geiter og 1 svin, og utseden var 1 td. bygg,
10 tdr. havre og 8 tdr. poteter. Den hadde 3 husmannsplasser:
1: Stoen. 2—3: Haukåen. Disse hadde tilsammen et husdyrhold
på 2 storfe, 9 sauer og 2 geiter og en utsed av % td. bygg, 2%
tdr. havre og 4Vfe tdr. poteter.
I 1875 er gården opfort som underbruk uten besetning og ut
sed; den benyttedes da som sommerhavning for besetningen på
Ekle og hadde kun übetydelige hus. På 4 husmannsplasser føddes
1 ku, 1 ungnaut, 17 sauer, 7 geiter og 2 sauer og såddes 3 s td.
bygg, 4 tdr. havre og 7% tdr. poteter.
Efter Johannes G. Monrad arvet hans eneste sønn, Anton B.
Monrad alle hans gårder. Anton Monrad stykket Hallem op i
småparter, som blev frasolgt, så nu eksisterer ikke gården som
selvstendig eiendom. Det, som var igjen av den (skyld mk. 3,72)
kjøpte eieren av Hallem vestre i 1892 av Monrads bo.
Fr as kilte par ter:
Hallem østre, gårdsnr. 36, bruksnr. 2, blev fraskilt ved forret
ning av 21. novbr. 1884, tgl. 13. febr. 1885, skyldsatt for 3 ort
4 sk. (rev. mk. 1,21) og av A. B. Monrad solgt til Johannes
Larssen ved skjøte av 1. desember 1885, tgl. 12. februar 1886.
Hallemsenget, bruksnr. 3, fraskilt samtidig med bruksnr. 2,
skyldsatt for 1 ort 8 sk. (mk. 0,48) og solgt sammen med Hallems
enget nedre for 1092 kr. til Sivert Amundsen ved skjøte av 16.
mars, tgl. 2. april 1889.
Haugli, bruksnr. 4, skyld 2 ort 22 sk. (mk. 1,06) fraskilt 5.,
tgl. 16. august 1887, og av Monrad solgt til Erik Jonsen for
1500 kr. ved skjøte av 31. mai, tgl. 14. august 1890.
Hallemsenget nedre, bruksnr. 5, skyld 1 ort (mk. 0,37). Se
bruksnr. 3.
Støa, bruksnr. 8, skyld 15 sk. (mk. 0,23), fraskilt samtidig
med bruksnr. 2 og solgt for 400 kr. til Ole Halvorsen ved skjøte
av 1., tgl. 15. desember 1891.
Hallem lille, bruksnr. 9, skyld 1 ort 20 sk. (mk. 0,66), fraskilt
samtidig med bruksnr. 4.
Hallemsaunet, bruksnr. 10, skyld 1 ort 20 sk. (mk. 0,66) fra
skilt samtidig med bruksnr. 4 og av arvingene i A. B. Monrads
bo solgt for 840 kr. til Ole Johansen ved skjøte av 1. mai, tgl.
3. oktober 1893.
Myrvold, bruksnr. 11, skyld 1 ort 15 sk. (mk. 0,59), fraskilt
samtidig med bruksnr. 4.
Haukåen, bruksnr. 12, skyld 3 ort 23 sk. (mk. 1,51), fraskilt
samtidig med bruksnr. 4.

----
398 Bind III
---
Ved skyldsetningsforretning av 4. juli, tgl. 11. august 1892,
blev følgende 3 parter fraskilt:
Tangen, bruksnr. 14, skyld 2 ort 15 sk. (mk. 0.96).
Langåkeren, bruksnr. 15, skyld 21 sk. (mk. 0,32), av A. B.
Monrads arvinger solgt for 360 kr. til Johannes Jonsen Kolshaug
ved skjøte av 17. mars, tgl. 10. august 1893.
Hallemssvedjan, bruksnr. 16, skyld 16 sk. (mk. 0-24), av
Monrads arvinger solgt for kr. 328.67 til Johannes Johannessen
Hallem ved skjøte av 17. mars, tgl. 12. desember 1893.

HALLEM VESTRE  Gårdsnr. 36, bruksnr. 6.

Den halvpart av det gamle Nedre Hallem, som Elling Olsen
beholdt ved delingen i 1763 (og som han rimeligvis også hadde
hatt som leilending), er Hallem vestre.
I Ellings tid blev skogen ved Leksdalsvannet utskiftet mellem
Forbregd, Nedre Hallems-gårdene og Skjørholmen ved en forret
ning av 4. januar 1766.
Ved skjote av 14. novbr. 1768, tgl. 20. febr. 1769, solgte Elling
gården til madame Inger Maria Bie, enke efter kjøpmann Johan
Bie på Øren, for 460 rdl. Hun makeskiftet den straks til Trond
hjems lektorat og Verdalens prestebord mot Nestvold (makeskifte
skjøte av 13., tgl. 20. febr. 1769), hvorefter Elling tok gården på
bygsel av disse institusjoner, som var bygselrådig over hver sin
halvpart, og brukte den som leilending til i 1783, da han opgav
bygselen til fordel for sin svigersønn, Peder Ellingsen Auskin,
som var gift med datteren Marit, og forbeholdt sig og sin hustru
kår. Peder fikk bygselbrev av sogneprest Krog og biskop Gunnerus
28. juli, tgl. 15. august 1783. Elling døde som kårmann på
Hallem i 1793.
Peder var på Hallem vestre til i 1804, da han opgav bygselen
til fordel for kvartermester Johannes Leklem, som tidligere hadde
eiet Hallem nedre, men i 1802 overdratt denne gard til sin far.
Johannes Leklems bygselseddel er utstedt av sogneprest Brandt
og biskop Schiønheyders enke og tgl. 6. febr. 1804. Peder Elling
sen fikk et kår, bestående av et innhegnet jordstykke, Haugåkeren,
på østsiden av allfarveien, hvor han seiv skulde bygge sig hus,
dessuten havnegang for endel kreaturer m. m. Der døde Peder i
1838. Husene var da falleferdige og verdsattes til 5 spdl. Han
efterlot sig ingenting.
I 1809 opgav Johannes Leklem gården for løitnant (senere
kaptein) Herman Henrik Bay v. Schultz, som fikk bygselbrev av
Brandt 13. desember 1809, tgl. 5. april 1810, og av biskop Bugge

----
399 Bind III
---
3., tgl. 17. august 1812. Schultz hadde gården på bygsel til sin
død og efter ham hans enke, som var søster av sogneprest Brandt.
Schultz og frue hadde ingen barn. Den efterlatte formue, som
belop sig til 1153 spdl. var for storstedelen disponert ved et av
fru Schultz 1. mai 1837 oprettet gavebrev.
I 1835 var gårdens besetning 2 hester, 9 storfe, 19 sauer og 1
Fot. E. Musum.
svin og utseden IY2 tdr. bygg, 12 tdr. havre og 7 tdr. poteter.
Under 4. oktober, tgl. 10. desember 1840 fikk kirkesanger Ole
Ingebrigtsen Sehm bygselbrev av biskop Bugge på den lektoratet
benefiserte part av Hallem, 2 øre 17 mkl., og året efter fikk han
av sogneprest Steen forpaktningskontrakt på Verdalens prestebords
part. Endelig fikk han 5. oktober 1841, tgl. 5. febr. 1845, kongelig
bygselbrev på gården. Og tilslutt kjøpte han den ifl. kgl. skjote
av 20. novbr. 1861, tgl. 6. febr. 1862. Kjøpesummen var 1600 spdl.
Gården hadde i 1865 en besetning på 3 hester, 8 storfe, 20
sauer, 8 geiter og 3 svin, og utseden var % td. rug, \ x k tdr.
bygg, 12 tdr. havre og 12 tdr. poteter. Under gården var føl
gende 7 husmannsplasser: 1: Moen. 2 —3: Hallemsstøen. 4 —6:
Haukåen. 7: Sveet. På disse foddes 7 kyr, 21 sauer og 2 geiter
og såddes % td. bygg, 7 tdr. havre og 15 tdr. poteter.
Ved skjote av 23., tgl. 24. april 1868, overdrog Sehm gården
til sin svigersønn, Annæus Kristian Jørgensen Aagaard, gift med
datteren Grete Birgitte, for 1600 spdl. og kår. Sehm drev land
handel i sin kårbolig på Hallem og hadde et lite teglverk ved
Brustuen. (Se Aagaardsætten, Stiklestad).

 

----
400 Bind III
---
I 1875 var gårdens besetning 3 hester, 1 okse, 11 kyr, 3 ung
naut og kalver, 25 sauer og lam, 16 geiter og kidd og 6 svin og
griser og utseden 4 tdr. bygg, 34 tdr. havre, 4 tdr. havre til
grønnfor, 12 skålpd. gressfrø og 24 tdr. poteter, hvorhos 1 mål
anvendtes til andre rotfrukter. På 6 husmannsplasser var beset
ningen 4 kyr, 1 ungnaut, 25 sauer, 8 geiter og 5 svin og utseden
V 8 td. hvete, ca. v s td. rug, ca. 1 td. bygg, 4 tdr. havre og 13
tdr. poteter.
Gården blev ved auksjon i 1884 solgt for 14 700 kr. til Mikal
Andreassen Salberg, som fikk skjote 13. juni, tgl. 2. juli 1884.
Mikal solgte gården tillikemed Skjørholmen lille nordre (gårdsnr.
61, bruksnr. 4) til Martin Moe for 14 500 kr. (Skjøte 22. april,
tgl. 2. desember 1890).
Som nevnt under Hallem nedre, kjøpte Moe i 1892 resten av
denne gard, som siden har vært drevet under ett med Hallem vestre.
I 1916 overdrog Martin Moe gården til sin svigersønn, Erling
Samdahl, som hadde den i 2 år, hvorefter han i 1918 solgte den
til svogeren, Johan Martinsen Moe, som har den nu.
Fr as kilte par ter:
Haugset øvre, gårdsnr. 36, bruksnr. 7, blev fraskilt ved skyld
setningsforretning 31, januar, tgl. 21. april 1887, skyldsatt for
mk. 0,65 og av Mikal Salberg solgte til Johannes Ellingsen
Haakåen for 1000 kr. ved skjøte av 1. april, tgl. 16. juli 1889.
Haugset nedre, bruksnr. 13, fraskilt samtidig med foregående
og skyldsatt for mk. 0,32, vedblev å følge hovedbolet.

FORBREGD  Gårdsnr. 37.

Forbregd på Stiklestad i 1918 
Navnet: Fforbregth 1520. Forbrech 1559. Forbredt, Forbrett
1590. Forbregtt 1610. Forbrit, Forbrett, Forbreit 1626. Forbricht
1664. Forbrigt 1723.
Navnet finnes også i N. Fron og Opdal. Det må være et hun
kjønnsord, dannet av adjektivet forbrekkr (heldende, gående ned
over bakke), altså siktende til beliggenhet i sterkt skrånende ter
reng. Gården ligger øverst i en li like under et bratt berg. Lig
nende beliggenhet har de to andre gårder av dette navn.
Skylden: Gårdens gamle skyld (1650) var 2 sp. 2 øre. I 1783
blev Forbregdsaunet utskilt og skyldsatt for 12 mkl., hvorved
Forbregds skyld blev 2 sp. 1 øre 12 mkl.
I 1836 blev Forbregd skyldsatt for 10 dal. 8 sk. og Forbregds
aunet for 2 ort 8 sk.

----
401 Bind III
---
I 1907 var skylden mk. 31,69, fordelt på 13 bruk, hvorav
bruksnr. 1: Forbregd, mk. 20,52.
Eiere- I middelalderen har Elgesæter kloster eiet 2 sp. i gar
den og dermed bygselretten. Dessuten eiet Kronen ifolge erke
biskop Olav Ingebrigtsøns jordebok 1 ore. Endehg var 1 ore —
rimeligvis også helt fra middelalderen - beneficeret Solberg kirke.
Ved reformasjonen blev klostergodset beslaglagt av Kronen.
Ved 1650 var således eiendomsforholdet:
Kronen 2 sp. 1 øre og bygselretten.
Salberg kirke 1 »
1 »
Tilsammen 2 sp. 2 øre.
Omkring 1660 har Kronen skilt sig ved gården, idet Anders
Olsens enke i 1668 sees å være bygselrådig.
For 1669 er Kristofer Kaspersen (Schøller) blitt eier av den,
og fra ham er den gått over til vicepastor i Verdalen, Jens Kristo
fersen Svaboe, som sees å ha eiet den i 1686. Efter dennes dod
har hans enke, Sofia, og arvingene eiet den.
I begynnelsen av 1720-årene er den kommet i lagmann Abra
ham Drejers besiddelse, og på auksjon den 3. juli 1736 i dodsboet
efter Drejers hustru, Karen Tønder, blev den sammen med tlere
andre gårder solgt til kapteinløitnant Peter Rafael Lund, som fikk
skiøte 3. august.
Ved skjøte av 28. april, tgl. 1. juni 1739, solgte Lund garden
til regimentskvartermester Aksel Bjørn pa Trones for 300 rdl., og
Bjørn overdrog den året efter til opsitteren, Sivert Barosen Siden
har den vært opsltternes eiendom med undtagelse av tiden 1753—
60 da den tilhørte kaptein Kliiver på Bjartnes.
'i 1783 innløste den daværende eier, Ole Jonsen, også det øre,
som var beneficeret Salberg kirke.
Brukere: Den første nevnte bruker er lord j Fforbregthi
manntallet over tiendepenningskatten i 1520. Han betalte In
lodd sølv. c ~
Efter Steinviksholms lens regnskap for 1549 har byuortt
(Siurd) betalt 1 spand smør og 1 vet mel i landskyld for 2 spand
i Forunbreck, opført under Helligseters gods (d. v. s. det gamle
Elgesæter klosters gods). Og i sammee regnskap star byuorttn
med 2 vog mel i landskyld av Forbrecknn 1 øre krongods (d. v. s.
av det gamle krongods). Endelig står i ledingsmanntallet for
samme år Syuordth på Faarberriig for 1 pund smor og 1 vog mel
Yskibskattmanntallet for 1559 har vi Oluff på Forbrech. ■

----
402 Bind III
---
I 1590 har Jacob Forbredt betalt 1 daler i landbohold. Han
tør ha vært en sønn av den ovenfor nevnte Siurd. Han brukte
Forbregd til over midten av 1620-årene, da han opgav den for
sønnen, Sivert Jakobsen, som bygslet den i 1626 for 30 daler.
I 1651 opgav Sivert gården, som så blev bygslet til kaptein
Grabow. Herom har lensregnskapet for 1651—52 følgende notis:
«Mandhaftig captein Graaboe sted og fest Forbredt, som en
meget gammel mand Siffuer F. for hannem havde afstaaet, 2 sp.
2 øre, pr. sp. 16 rdl.» Det blev altså 42 2 s rdl. for hele gården.
Jochum Ernst von Grabow var chef for Det verdalske infanteri
kompani og tysk av fødsel. I Stiklestad kirkes kor henger ennu en
tavle til minne om ham; på denne står:
J. E. V. G.
Huiler her vdi opstandelsens Vise Hab, erlige och welbyrdige
mand, Jochum ernst von Grabo Barnfød i mark Brandenburg, aff
erlige och welbyrdige Forældre, Som haeiier tient Herr under det
Trundhiemske Regement for en Captein till fods 7 aar 5 maneder
oc tie dager, som saligen udi Herren hensoff Anno 1655 den 10
ianuari udi hans Alders 35 Aar 10 mander oc tre dager, Hans
effterlandendes bedrøuede Hustru erlig oc gudfryctige quind Berrit
Oluffsdater haeuer hendis salige mand till en kierlig oc wenlige
ihukommelse ladet denne liden grafsriift opsette udi Stickelstads
Kierke, gud gieiie hannem med Alle troende det Eiiige liff Amen.
Denne Grabow er formodentlig en av de mange tyske lands
knekter, som var blitt arbeidsløse ved trediveårskrigens ophør og
så tok tjeneste, hvor det fait sig. Den norske hær manglet officerer
og innkalte utlendinger, som tok tjeneste, fordi de her fikk høiere
kommando, enn de hadde hatt for. Disse eventyrernaturer fant sig
vel til rette hvorsomhelst. Det har iallfall Grabow øiensynlig gjort,
giftet sig med en norsk pike, muligens en fra bygden, og hun har
nok også sått pris på sin mann, å dømme efter det minnesmerke
hun har sått over ham.
Da kaptein Grabow overtok gården, var dens bygninger i en
meget brøstfeldig stand. Han forbedret dem ved nybygning; men
da han var ferdig med det, brente gården, hvorefte/ han bygget
påny. Og da dette vel var gjort, døde han.
Allerede samme år giftet enken sig med Grabows eftermann i
embedet, Paul Jespersen Bierck. Han festet gården i 1655, og på
grunn av de store bekostninger, som nylig var anvendt på gården,
søkte han og fikk «forlindrelse» i førstebygselen, idet han kun be
talte 32 rdl. eller 12 rdl. pr. spand. Herom inneholder lensregn
skapet for 1655—56 følgende:

----
403 Bind III
---
«Mandhaftig captein Poul Jespersen Birck fest Forbregd, 2
sp. 2 ore, hvilken gard hans formand captein Ernst v. Graaboe lod
forbedre ved biugning eftersom der han den bekom var meget
brøstfældig og derefter afbrændte og dog påny igjen opbygde for
sådan bekostelse for.ne Poul Jespersen Birck underdanigst for
modet at niude forlindrelse udi forsteboxel efterdi han den på-
Forbregd, sett fra sydøst 1918. Fot. E. Musum.
boende enke sal. captein Graaboes efterleverske Berit Pedersdtr.(l)
skal have tilegte. Pr. sp. 12 rdl. er 32 rdl.»
Poul Bierck deltok i krigen 1657—60, både under innfallet i og
erobringen av Jåmtland og i det påfølgende tilbaketog. Ved av
ståelsen av Trondhjems len til Sverige var han blandt dem, som
blev trukket ned til det bergenske, hvor han fikk kommandoen over
Indre Sogns kompani. Som chef for dette deltok han i trefningene
ved Steine og Inna den 1. og 2. oktober 1658 under major Eilerik
Visborgs kommando; men han har ikke som denne fått nogen
bauta for sin dåd.
Efter krigen har kaptein Bierck atter bodd på Forbregd, an
tagelig til henved 1675; ti dette år har enken, Birgitte Olsdatter,
oprettet ektepakt med kapteinløitnant Conrad Martin de Jeger. (Se
Stiklestad øvre).
Gårdens besetning var i 1657 3 hester, 23 klavebundne og 20
sauer. Tienden blev i 166 Q sått til 2 tdr. bygg og 4 tdr. havre,
ledingen til 1 rdl. og småtienden til V-i rdl. Der var humlehave.
Skylden blev foreslått nedsatt til 2 spand.
I 1680-årene het opsitteren Tomas. Han er antagelig dod om
kring 16Q0; ti i begynnelsen av 16Q1 omtales hans arvinger.


----
404 Bind III
---
Efter vicepastor Jens Kristofersen Svaboes død i 1687 bosatte
hans enke, Sofia, sig på Forbregd, som hun i begynnelsen visstnok
har brukt seiv med hjelp av sin svigersønn, løitnant Iver Kristofer
von Hadelen. Denne, som var sønn av oberstløitnant Knut v. H.,
blev fenrik i kaptein Mogensens dragonkompani 1681, kornet i
Det nasjonale rytterregiment 1685, fenrik ved Det nasjonale dra
gonregiment 1686, løitnant 1687, permittertes på grunn av en
«ham påkommen svaghed» 1695. Hans hustru, Dortea Svaboe,
skriver 14. august 1704, at mannen i 13 år har vært slått av en
svær sykdom (spedalskhet), og at han er død for kort tid siden,
og søker om understøttelse til sig og sine barn, hvilket blev inn
rømmet.
Imidlertid hadde Sofia Svaboe gitt Halvor Lyngås bygselbrev
på Forbregd, utstedt 19. juni 1696, tgl. 16. januar 1697. Hadelens
enke, Dortea Svaboe, døde på Forbregd i 1705.
Sofia Svaboe døde i 1709, og antagelig samme år er Siv ert
Bårdsen Hallem kommet til Forbregd, hvor han blev en lang år
rekke. Under svenskenes innfall i 1718 led han et stort tap, som
beskrives således:
Skade på skigarden, som er opbrent 1 rdl. — sk
Tilsammen 162 rdl. 72 sk
Svenskene hadde betalt ham 5 karoliner i erstatning.
Ved matrikuleringen i 1723 oplyses, at gården har skog til
hustømmer, brenne og gjerdefang, seter Vi mil borte, et kvernsted,
som i lang tid ikke hadde vært brukt, intet fiskeri. Gården ansåes
for å være «temmelig letvunden og vis til korn». Utseden var 3Vz
tdr. bygg, 10 tdr. havre og 1 bismerpund grå erter, avlingen 60
sommerlass høi og 6 lass ekerhøi og besetningen 3 x /2 hest, 9 kyr,
8 ungnaut, 12 sauer og 6 geiter. Tienden blev sått til 1 td. 6
skjepper blandkorn, 3 tdr. havre, 12 mk. erter, 2 mk. lin og 18 mk.
ost. Skylden blev ansett for å kunne forhøies med 4 inkl., dog kom
komisjonen først til dette resultat ved annen gangs behandling,
efter at den hadde fått bygdens samlede nedgang større, enn det
kunde ansees forenelig med dens mandat.


----
405 Bind III
---
Siv ert Bårdsen kjøpte ifølge skjøte av 1. august, tgl. 8. septem
ber 1739, Forbregd av regimentskvartermester Bjørn for 320 rdl.
og brukte gården til sin død i 1752. På skiftet efter ham regi
strertes en meget mindre besetning enn den i 1723, nemlig 2
hester, 4 kyr, 2 ungnaut, 4 sauer, 2 geiter og 1 svin. Boets aktiva
blev derfor ikke mere enn 464 rdl. 3 ort 14 sk., gjeld og omkost
ninger, hvoriblandt 200 rdl. pantegjeld på gården, beløp sig til
252 rdl. 2 ort 8 sk., hvorefter beholdningen blev 212 rdl. 1 ort
6 sk. Det var altså et efter den tids forhold ganske godt bo alli
kevel. Jordveien ansåes så meget forbedret, siden Sivert kjøpte
gården, at den blev verdsatt til 350 rdl.
Ingen av Siverts barn kom til å bli på gården. Den eneste
sønn, Bård, hadde i 1749 kjøpt Stuskin, av de gifte døtre var den
ene på Vist og den annen på Myr. Gården blev derfor sått til
auksjon 19. desember 1752 og tilslått Rasmus Hagen på Marit
vold for 400 rdl. Han avstod imidlertid sit bud til major Kluver
på Bjartnes, hvorefter denne fikk skjøte 7. april, tgl. 1. juni 1753.
Hvordan gården så blev brukt de følgende år, er übekjent, rimelig
vis drev Kluver den som underbruk under Bjartnes.
Ved skjøte av 18. desember 1760, tgl. 20. februar 1761, solgte
Kluver den til tambur (senere kvartermester) Ole Jonsen Willmann
på Stuskin for 650 rdl. Ole kjøpte i 1783 av løitnant Henrik An
gell også det øre i Forbregd, som var beneficeret Salberg kirke.
Angell fikk tillatelse til å fraselge dette mot å tillegge kirkens jorde
gods 1 øre i Øvre Lorås på Inderøy. Ole betalte 25 rdl. og fikk
skjøte 11., tgl. 15. august 1783. Gården var dermed i sin hel
het hans.
Ole Jonsen Willmann var i sin tid en av bygdens mest vel
stående og fremskredne bønder. Gården forbedret han ved ny
rydning og viste herunder den.blandt bønder i den tid visstnok
meget sjeldne interesse å kartlegge de gamle gravfelter fra den
eldre jernalder, som han forstyrret ved rydningen av en slette
nedenfor eller sydøst for gården. Dette beretter rektor Schøning,
som besøkte stedet i 1770-årene.
Han fikk også gården fullstendig utskilt ved en delingsforret
ning mellem Forbregd og nabogårdene 11. desember 1766. An
gående skillet mellem Forbregds og Østre Stiklestads utmarker
reiste der sig dog også senere tvist, som blev behandlet av retten
i 1773.
Han tilkjøpte sig i 1783 av kaptein Kluver gården Bursåkeren,
som denne hadde utskilt av Haug. Dessuten drev han sammen
med Kluver og fogd Arnet et teglverk, som han sammen med
disse opførte i 1782 på et sted, som kaltes Svartåsen, men siden
fikk navnet Forbregdsaunet og i daglig tale almindelig kaltes
2fi

----
406 Bind III
---
Verket. Han solgte dog allerede året efter sin part til medinteres
sentene tillikemed det jordstykke, teglverket var opført på.
På skiftet efter Ole Jonsen Willmann i 1799 blev Forbregd
taksert for 2500 rdl. og Bursåkeren for 800 rdl. Boets aktiva var
3771 rdl. 3 ort 8 sk., gjeld og omkostninger 551 rdl. 2 ort 19 sk.,
hvorefter beholdningen blev 3220 rdl. 13 sk. Besetningen var 4
hester, 8 kyr, 11 ungnaut, 19 geiter og 2 svin, og utseden det
år 6% tdr. bygg, 10 tdr. havre og V 2 td. erter.
Gården blev på skiftet utlagt til enken, Ragnhild Pedersdatter
By, og barna. Sønnen, Ole Olsen, innloste sine soskens halvdel,
og i 1803 blev det foretatt en deling både av jordveien og husene.
Enken, som hadde forbeholdt sig å velge, hvilken del hun vilde,
tok den vestre del, som blev kalt
VESTRE FORBREGD
Ragnhild Pedersdatter giftet sig i 1803 med kvartermester
Ole Gundbjørnsen Faren, dengang 27 år. Han døde allerede året
efter, hvorefter Ragnhild i 1806 — nogen og sytti år gammel —
blev gift med den 30-årige korporal Ole Pedersen Leklem. Da
denne i 1807 hadde kjøpt Hallem nedre, solgte han ved skjote av
8. februar, tgl. 7. april 1808, Forbregd til broren, avskjediget
vaktmester, Johannes Leklem, for 1300 rdl. Johannes kjøpte dess
uten odelsretten til gården av Ole Jonsen Willmanns eldste sønn,
Peder Aksnes, for 100 rdl. Ole Leklem sikret sin gamle hustru
et betydelig kår av Forbregd for det tilfelle, at hun skulde bli
tvunget til å fraflytte Hallem av nogen av Oles arvinger.
Johannes Leklem hadde ikke Forbregd mere enn et par år. I
1809 fikk han gården taksert for 2500 rdl.; ved skjøte av 10. ok
tober, tgl. 17. oktober 1810, solgte han den for 1375 rdl. til Ole
Willmanns sønn, Jon Olsen Willmann, som hadde reist odels
søksmål. Men denne klarte sig ikke der: Den 15. februar 1821
blev gården solgt fra ham ved auksjon, rekvirert av H. K. Jelstrup.
Kjøper var Peter Magnus Scheflo, som fikk skjøte 16. juli, tgl.
16. august 1821. Kjøpesummen var 700 spdl. Jon Willmann kom
senere til Vinne.
Ved skjøte av 7. februar, tgl. 7. mai 1824, solgte Peter Scheflo
gården til Andreas Jonsen Kalset for 300 spdl.; men da Andreas
samme år kjøpte Røske, solgte han ved skjøte, utstedt og tgl. S.
februar 1825 Vestre Forbregd til Iver Eliassen (Aksnes?) for 700
spdl. Iver hadde så gården i 12 år, men synes å ha sittet trangt i
det; han sees ofte å være stevnet for gjeld.
Vestre Forbregd hadde i 1835 en besetning på 2 hester, 0

----
407 Bind III
---
storfe, 27 sauer, 14 geiter og 2 svin og en utsed av 3 tdr. bygg,
9% tdr. havre og 17 tdr. poteter.
I 1837 kjøpte Bård Olsen Willmann Vestre Forbregd av Iver
Eliassen for 800 spdl. Han var to år i forveien kommet i besid
delse av Østre Forbregd efter faren, så nu var altså Forbregd
samlet påny.
ØSTRE FORBREGD
Ole Jonsen Willmanns sønn, Ole Olsen, innløste ifl. kvitterings
skjøte av 8. februar 1803, tgl. s. d., den halvpart av gården, som
var utlagt til ham og hans søsken. Den blev kalt Østre Forbregd.
Han hadde den til i 1835, da han ved skjote av 6. februar, tgl.
s. d., overdrog den til sønnen, Bård Olsen, for 1000 spdl. og et
kår til sig og hustru på 8 tdr. havre, 2 tdr. bygg, V 2 td. erter,
V 4 td. rug, 2 tdr. kålrabi, 1 bismerpund lin, samt for til 2 kyr og
4 sauer. Herav skulde dog halvdelen bortfalle, når en av ekte
fellene døde.
Besetningen på denne gard var i 1835 2 hester, 7 storfe, 31
sauer og 15 geiter og utseden Vs td. rug, \Vs tdr. bygg, 14 tdr.
havre og 10% tdr. poteter.
Ved skjøte av 5. mars, tgl. 6. april 1837, kjøpte så Bård, som
ovenfor nevnt, Vestre Forbregd av Iver Eliassen, hvorved hele
gården blev samlet.
Det gikk ut med Bård Forbregd. Tilslutt blev gården solgt
fra ham, hvorefter han opholdt sig flere år i Nordland. Siden
kom han tilbake og døde i 1893 på en plass under Fleskhus.
Oluf Jakobsen Leklem overtok Forbregd i begynnelsen av
1860-årene, men uten nogen tinglest hjemmel.
Gårdens besetning var i 1865 5 hester, 13 kyr, 20 sauer, 7
geiter og 4 svin og utseden Ys td. hvete, V 2 td. rug, 5 tdr. bygg,
16 tdr. havre og 20 tdr. poteter. Den hadde 12 husmannsplasser:
1: Moåkeren, 2: Gjeilvolden, 3: Øvremoen, 4: Korsveien, 5: Hyl
len, 6: Nedremoen, 7: Nordremoen, 8: Dreiermoen, 9: Slåmoen,
10—12: Haukåen. På disse føddes tilsammen 3 hester, 7 kyr,
34 sauer og 9 geiter og såddes I V2 tdr. bygg, 12 tdr. havre og 16
tdr. poteter.
Oluf overdrog omkring 1870 Forbregd til brødrene Jørginus
og Rasinus Olsen Nøvik av Ytterøy, som foreløbig heller ikke fikk
hjemmel på gården. Oluf og hustru vedblev å bo der.
I 1875 hadde den en besetning på 3 hester over 3 år, 1 okse,
14 kyr, 2 ungnaut og kalver og 4 svin og griser og en utsed av
4 tdr. bygg, 20 tdr. havre, 12 skålpd. gressfrø og 18 tdr. poteter,
dessuten anvendtes Vi mål til andre rotfrukter. På 9 husmanns
plasser var besetningen 1 okse, 8 kyr, 2 ungnaut, 34 sauer, 7

----
408 Bind III
---
geiter og 5 svin og utseden 1* 3 /bo tdr. bygg, lO 1 /- tdr. havre og
17 tdr. poteter.
Først efter Oluf Jakobsens død i 1876 blev der sorget for
ordentlig hjemmel på gården, idet enken, Inger Maria Eriksd.,
fikk auksjonsskjøte på Forbregd østre og vestre for 10 200 kr.,
dat. og tgl. 21. juni 1878. På skifte efter Oluf, tgl. 11. desember
187 Q, blev så gården utlagt til henne. Ved denne leilighet har
visstnok Jørginus Nøvik avstått sin halvpart, og da så Rasinus
Nøvik giftet sig med Inger, blev gården samlet påny under én eier.
Oluf Jakobsens sønn, Jon Edvard Oluf sen, overtok den i 1880;
moren og stedfaren fikk da kår ifl. kårbrev av 13. juni 1880, tgl.
16. januar 1802.
Jon døde i 1018, og enken, Ingeborg Anna Sundnesvald, had
de så gården til i 1023, da brorsønnen, Ivar By fra Skogn, kjøpte
den; han har den fremdeles.
Fraskilte par ter:
Fagerli, gårdsnr. 37, bruksnr. 2, er skyldsatt 6. august 1870,
tgl. 17. august 1880, for 10 sk. (ny skyld mk. 0,19) og av Rasinus
Nøvik solgt til Jørgen Sørensen for 570 kr. ved skjøte av 19.
januar, tgl. 2. februar 1887.
Haugdal, bruksnr. 3, skyldsatt 11. august, tgl. 17. august 1886,
for mk. 2,35 og av Rasinus Nøvik solgt til Olaus Slvertsen for
1200 kr. ved skjøte av 10. januar, tgl. 2. februar 1887.
Lademo, bruksnr. 4, skyldsatt samtidig med foregående for
mk. 1,61 og av Rasinus Nøvik solgt til Tore Toresen for 1000 kr.
ved skjøte av 10. november 1886, tgl. 2. februar 1887.
Nordllen, bruksnr. 5, skyldsatt samtidig med foregående fer
mk. 2,04 og av R. Nøvik solgt til Jon Jørgensen for 1200 kr. ved
skjøte av 14. desember 1886, tgl. 2. februar 1887.
Fagerli lille, bruksnr. 6, skyldsatt samtidig med de tre fore
gående for mk. 0,16 og av R. Nøvik solgt til Jørgen Sørensen (på
bruksnr. 2) for 570 kr. ved skjøte av 10. januar, tgl. 2 febr. 1887.
Hammer, bruksnr. 8, skyldsatt 7., tgl. 10. august 1803, for
mk. 1,28.

FORBREGDSAUNET  Gårdsnr. 37, bruksnr. 7.

Den eldste av de fraskilte parter er Forbregdsaunet. Som
cvenfor nevnt, blev gården dannet ved, at Ole Jonsen Willmann
på Forbregd solgte til kaptein KMver og fogd Arnet det teglverk,
som han i 1782 hadde opført sammen med disse. Grunnen til
salget angis i skjøtet nokså pussig å være, at han ikke formår å
klare det bokholderi m. m., som faller på ham hvert tredje år.

----
409 Bind III
---
Kjøperne skulde uten godtgjørelse få legge vannledning og vei
fra verket til alfarveien mellem Forbregd og Leksdalsvannet. I
handelen fulgte med det jordstykke, verket var opført på. Det blev
skyldsatt 23. september 1783 for 12 mkl. og kaltes Svartåsen eller
Forbregdsaunet; i daglig tale kom det til å hete «Verket». Kjøpe
summen var 49 rdl., og skjøtet er utstedt 30. desember 1783, tgl.
21. februar 1784.
Fogd Arnet solgte i 1790 sin halvdel i verket til Rasmus Hagen
på Maritvold for 280 rdl. Det bestod da av 2 murede ovner med
de til verket innrettede arbeids- og tørkehus samt husmannsstuer,
opført på verkets grunn og til dettes drift. I dette salg medfulgte
også halvdelen i en vindmølle, som var opført av Kliiver og Arnet
på Bjartnes' grunn med 2 nye kvernstener og inventar. Kliiver
kom siden på skiftet efter madame Hagen i enebesiddelse av ver
ket; men det later ikke til å ha gått rart.
Ved skjøte av 21. desember 1799, tgl. 21. februar 1800 solgte
han gårdparten «Svartåsen» for 290 rdl. til Ole Olsen Stabelstuen,
idet han forbeholdt sig de bygninger, som hadde vært benyttet til
teglstenstilvirkningen, dog forpliktet han sig til å ryddiggjøre
plassen innen 12 år.
Ved testamente av 7. desember 1835, konfirmert 24. april 1837,
innsatte Ole Olsen piken Beret Andersdatter til arving av hans
efterlatenskaper, deriblandt også Forbregdsaunet.
Opsitter i 1865 var Peter Olaus Pedersen. Gårdens beset
ning var da 1 hest, 1 storfe, 4 sauer og 1 svin og utseden Vs td.
rug, V 2 td. bygg, 2 tdr. havre og 4 tdr. poteter.
Og i 1875: 1 hest, 1 ku, 1 ungnaut, 5 sauer og lam, 1 svin;
utsed: V 2 td. bygg, 3 tdr. havre og 3 tdr. poteter.
I 1888 blev Peter Forbregdsaunets bo tatt under konkurs
behandling og gården solgt ved auksjon til Paul Paulsen Venås
for 2000 kr. (Skjøte 9., tgl. 11. oktober 1889). Denne hadde For
bregdsaunet bare et års tid, idet han ved skjøte av 6. september
1890, tgl. 24. februar 1891, solgte gården for samme pris til
Ole Olaussen Tingstad.
Willmannsætten. '
A. Jon Olsen Willmann, Skei, korporal, f P- S. 1783, 86 år -f- 2
mdr. 7 dg. * 1723 Lisbet Barosd. Vist.
81. Ole Jonsen Willmann, Forbregd, f. 1729, f P- Forbregd
1799, kvartermester. * 1757 Ragnhild Pedersd. By, f. p.
B. 1730. Hun * 2 ) 1803 Ole Gundbjørnsen Faren og * 3 )
1806 Ole Pedersen Leklem.
C 1. Peder Olsen Aksnes, f. p. Stuskin vestre 1759, t som
kårmann p. Aksnes 1826 * 1797 Magnhild Jonsd.

----
410 Bind III
---
Ulvillen. * Marit Nilsd. Aksnes, f. p. Viken 1761 enke efter
Elling Eliassen Aksnes, med hvem gift 1785.
D 1. Ragnhild Pedersd., f. p. Aksnes 1798, t 1868 p. Øren
som enke. * 1824 Peder Bårdsen (Haukåen), Øren, smed,
f. p. Augla 1799, f P- Skogn sykehus 1861.
E 1. Anne Marta Pedersd., f. p. Hallemsvald 1824, f 1866
p. Øren. * 1850 Torger Olsen, smed p. Øren, f. i
Gudbrandsdalen c. 1823.
D 2. Olava Pedersd., f. p. Aksnes 1802, f 1879.
Jon Olsen Willmann, Vinne, f. p. Forbregd 1761, t som in
derst p. Nordre Lyng 1826. * 1798 Elisabet Horneman Ha
gen, f. 1762. Ingen barn.
Ole Olsen Willmann, Forbregd, f. p. Forbregd 1768. * 1803
Marit Bårdsd. Åkerhus, f. p. A. 1779.
D 1. Bård Olsen Forbregd, f. p. F. 1806, t P- Fleskhusvald
1893, fattigunderstøttet. Bodde i 1884 på Kapstø, Strøm
men pr. Bodø. * 1835 Anne Marta Jonsd. Mikvold, f. p.
M. 1816, f P- Myr 1878. Dtr. av Jon Petersen Mikvold
og h. Elen Olsd. Ingen barn.
D 2. Ole Olsen Solberg, f. p. Forbregd 1808. * 1835 Beret
Marta Jensd. Solberg, f. p. S. 1816, f som inderst smst.
1871.
E 1. Johannes Olsen Fossum, Sparbu, f. p. Musum 1837,
t P- Fossum 1912. * Beret Jonsd., f. c. 1837.
E 2. Ole Olsen. Reiste til Vikten og blev gift der. Mange
barn.
E 3. Elen Maria Olsd. Fleskhus, f. p. Musum 1845, f
1897. * Peder Johansen Solberg, f. p. S. Gårdbruker
og handelsmann p. Fleskhus. (Se Solbergætten).
D 3. Halvor Olsen Forbregd, f. p. F. 1812, f P- Forbregds-
vald 1874, ugift.
D 4. Johannes Olsen( f. og f P- Forbregd 1811.
Halvor Olsen Oklan, f. 1775 p. Forbregd, f P- Oklan 1863.
**) 1803 Malena Olsd. Oklan, f. c. 1755, t p. Oklan 1809,
54 år, enke efter Jens Nilssen Oklan, med hvem * 1787, og
Lars Ellingsen, med hvem * 1794. * 2 ) 1809 Ingeborg Jonsd.
Nedre Hofstad, f. p. H. 1778, dtr. av Jon Ellevsen Nedre Hof
stad og h. Ingeborg Jakobsd. Ingen barn.
Elisabet Olsd. (dbt. Lisbet), f. 1765. * 1796 Peter Olsen
Minsås nordre (Fisknes), f. c. 1748, f 1811 p. Minsås. Han
kjøpte Minsås i 1787.
D 1. Ragnhild Petersd., f. p. Minsås 1805, f p. Sørhaug 1877.
- 1 ) 1831 Lars Olsen Hoimli, inderst, f 1832. * 2 ) 1833
Elias Ellingsen Sørhaug, f P- Sørhaug 1868.

----
411 Bind III
---
E I. 1 Peter Olaus Larssen Sørhaug, f. 1832 * Inge
borg Anna Petersd., f. p. Inderøy 1835.
F 1. Elling Olaussen, f. 1863.
F 2. Ragnhild Olausd., f. 1865.
F 3. Anna Oline Olausd., f. 1869.
C 6 Karen Olsd., f. 1771. * 1706 Hans Pentz Jenssen
Borgen.
B 2 Johannes Jonsen Skei, tvilling med B 4, f. 1725, t P- Skei 1810,
bygslet S. 1766. •*) 1761 Marit Guttormsd., f 1778. * 2 )
1782 Maren Iversd. Skrove, f. p. Lund 1740. Hun * 2 ) 1812
Ellev Ottesen (Lynum, Skogn) Skei.
C 1. Jon Johannessen, f. p. Skei 1761, t 1813 som husmann
under Viken, messingsmed. * 1799 Johanna Nilsd. (Aks-
nes) Viken.
Dl.°Baro Jonsen Havet, f. 1791, f som legdslem p.
Stiklestad 1876. (Mor: Kirsti Larsd. Vangstadvald).
* 1819 Anne Sevaldsd. Skei.
E 1. Jonetta Barosd., f. p. Bergsvald 1819. * 1859.
E 2. Sirianna Barosd., f. p. Bergsvald 1822.
E 3. Johannes Barosen, f. p. Bergsvald 1825. * 1853.
D 2. 1 Marit Jonsd., f. p. Vikenvald 1807.
D3 1 Johannes Jonsen, f. p. Vikenvald 1812, f 1814.
C 2. Lisbet Johannesd., f. p. Spandet 1764.
B 3. Eli Jonsd. Willmann, f. 1724.
B 4 Guru Jonsd. Willmann, f. 1725, t 1727, tvilling med B 2.
B 5 Beret Jonsd. Willmann, f. 1734, f 1736.
Forbregdsætten.
A. Siurd Forbregd, leilending p. Forbregd i 1549.
B. Jakob Forbregd, leilending p. F. i 1590, opgav gården i 1626.
C. Sivert Jakobsen Forbregd, opgav gården 1651.
D. Anne Sivertsd. * Bård Iversen Hallem, f 1695, visst
nok den samme, som i 1666 var «knegt» (soldat) p.
Steine og dengang 25 år gl.
E 1. Anne Bårdsd. Hallem nedre. * 1708 Anders Gund-
Bjørnsen Lund, enkemann. (Se Lundsætten).
E 2. Iver Bårdsen Hallem nedre, t P- H. 1718, 42 V 2
år gl. * Anne Tomasd., f 1746. Hun * 2 ) 1720
Ole Barosen Vist, Hallem.
Fl. Marit Iversd. Hallem. * 1724 Iver Olsen
Melby.
E 3. Sivert Bårdsen Forbregd, f P- F. 1752, 74 år gl.
*») 1709 Guru Olsd. Holmen, t 1710, dtr. av Ole

----
412 Bind III
---
Anderssen Holmen. * 2 ) 1712 Gunhild Sivertsd. Gudding, tP-
Forbregd 1776, 84 år gl.
F 1. Guru Sivertsd., f. og f P- Forbregd 1710.
F 2. Bård Sivertsen Øst Hellan, f. p. Forbregd 1713, f P-
Hellan 1759, kjopte Stuskin 1749, men overdrog kjøpet til
sin svoger, Elling Jonsen Karmhus. * 1742 Anne Jonsd.
Auglen.
Gl. Jon Bårdsen Hellan, Klukenvald, f. p. Bunes 1743.
* 1769 Byrrild Iversd. Tuset, f. p. T. 1739.
G 2. Siurd Bårdsen Hellan, Holmlivald, f. p. Bunes 1745.
*') 1769 Marit Jonsd. Minsås, enke. * 2 ) 1780 Anne
Jonsd. Hallem nedre. * ! ) Johanna Jonsd. Mælen, enke,
f. p. Kulstad 1748.
Hl. Johannes Sivertsen, f. p. Nord Minsåsvald 1781.
H 2. Anne Sivertsd., f. p. Mælen 1788. * 1825 An
ders Henriksen Leirfald, f. p. Rosvoldvald 1795
t 1883.
H 3. Bård Sivertsen, f. p. Mælen 1790. * 1819 Ingeborg
Jonsd. Minsås, f. c. 1792.
H 4. Matias Sivertsen, f. p. Mælen 1792, f 1812.
G 3. Gunhild Bårdsd., f. p. Bunes 1747.
G 4. Arnt Bårdsen Svinhammer, f. p. Stuskin 1748, f p.
Svinhammer 1824. * 1778 Lisbet Taraldsd. Sem, f. p.
Sem 1744, fP- Svinhammer 1801. (Se Solbergætten).
G 5. Iver Bårdsen, f. p. Forbregd 1751.
F 3. Ingeborg Sivertsd. Forbregd, f. p. F. 1715. •*) 1747 Elling
Olsen Vist, hennes tremenning, f 1759 (Se Vistætten) * 2 )
1760 Ole Olsen Brekken, Vist, f 1798.
F 4. Anne Sivertsd. Forbregd, f. p. F. 1717, f 1760. * 1759 Ole
Eriksen Norberg, enkemann. Ingen barn.
F 5. Brynhild Sivertsd. Forbregd, f. p. F. 1720. * 1749 Siurd In
gebrigtsen Tiller, hennes tremenning.
F 6. Siurd Sivertsen, f. p. Forbregd 1723.
F 7. Anne Sivertsd. Forbregd. * Sivert Ingebrigtsen Myr
F 8. Marit Sivertsd., f. p. Forbregd 1724.
F 9. Gunhild Sivertsd., f. p. Forbregd 1727. * J ) 1758 Ole Svend
sen Søråker, f 1767, 34 år gl. * 2 ) 1768 Ingvald Pedersen
Tromsdal, Søråker, f 1785. (Se Stor-Ingvaldsætten). * 3 )
1786 Lars Rasmussen Garnes. (Se Garnesætten).
Fl O.Kirsti Sivertsd., f. og f p. Forbregd 1730.
Fil.Guru Sivertsd., f. p. Forbregd 1731, f 1732.
Fl2.Kirsti Sivertsd., f. p. Forbregd 1734.
Fl3.Ragnhild Sivertsd., f. p. Forbregd 1737.

----
413 Bind III
---
E 4. Sevald Bårdsen Eklo vestre. * 1705 Gunhild Lassesd. Hof stad,
f p. Sundbyhaugen 1755 i sitt 71. år.
F 1. Bård Sevaldsen Sundbyhaugen, t P- S. 1782, 80 år gl.,
kjøpte S. 1752. * 1753 Maren Jonsd., f. p. Sagvolden
1717, f P- Sundbyhaugen 1782.
Gl. Maren Bårdsd. * Tomas Olsen Græset, Sundby-
haugen. (Se Hallanætten).
G 2. Gunhild Bårdsd., f. p. Sundbyhaugen 1760.
F 2. Sara Sevaldsd., f. p Eklo 1708. * 1739 Mats Olsen Rå-
gjerdsveet.
F 3. Anne Sevaldsd., f. p. Eklo 1710. * 1740 Lars Ellevsen.
F 4. Lars Sevaldsen, f. p. Eklo 1712.
F 5. Baro Sevaldsen Skrove søndre, f. p. Eklo 1715, t P-
Skrove 1773. * 1747 Ingeborg Andersd. Skrove, enke
efter Peder Olsen S. Hun * 3 ) 1773 Jonas Pedersen Nor-
berg, Skrove.
Gl.Beret Barosd. Skrove, f. c. 1750. * 1776 Sevald
Olsen Leklem, Østvold. (Se Vistætten).
G 2. Ingeborg Barosd. Skrove, f. p. S. 1759.
G 3. Anne Barosd. Skrove, f. p. S. 1764, t 1777
F 6. Marit Sevaldsd., f. p. Eklo 1718.
F 7. Kirsti Sevaldsd., f. p. Eklo 1721.
F 8. Ingeborg Sevaldsd., f. p. Eklo 1723
F Q.Ragnhild Sevaldsd., f. p. Eklo 1726
E 5. Marit Bårdsd

LEIN  Gårdsnr. 38

Navnet: Læin, i Læini 1307. Lene 1520. Leinn 1559. Leenn
1590. Lein 1610. Lehnn 1626. Lehn 1664, 1723.
Lein (skråning, helding). Gården ligger i'en ikke meget bratt
li. Jfr. gårdsnr. 1.
Skylden: Gårdens skyld var i 1650 5 sp., blev i 1695 nedsatt
til 4 sp., hvilket er approbert 25. juni 1703. Fra 1836 var skyl
den 19 dal. 1 ort 12 sk., i 1907 mk. 38,02, fordelt på 11 bruk,
hvorav:
Eiere: Det første, vi vet om Lein, er at ridderen hr. Eindrid
på Gjørv eiet den, og at han i 1307 overdrog den til korbrødrene
i Nidaros ved et såkalt proventsalg. Dette var den tids form for
alderdomsforsikring og bestod i, at man overdrog sin eiendom til


----
414 Bind III
---
et kloster eller annen geistlig institusjon mot å nyte underholdning
av denne sin livstid.
Hr. Eindrid gav sig inn under korbrødrenes felles bordhold
og skjenket dem derfor Lein samt 12 ører brent (d. e. rent) sølv,
en pasgjenger og en trebolle med beslag. Dokumentet om dette er
datert Nidaros den 27. novbr. 1307, inntatt i Dipl. Norv. II s. 76
og lyder således:
«J namfne guSs amen. Pat se allum mannum kunnigt at um
vætrin manodagen næsta firir Andres messo. Pa er HSnir varo
fra burS vars herra Jesu Christi m. vettra ccc ok vij vætr gerSe
herra EndriSi a Gyrfi æuenlegt kaup firir ser viSr korsbroeor j
NiSarose a £>enna hat at han gaf sik til communs f>eira ok æign
pa er Læin hæitir j Væradale vij marka bol jarSar j prouendo sina
J>ar inn med ser. skal £>essor æign upp af f>esso væra communs
korsbroeSra j NiSarose til allda odals friols ok akannulaus firir
huerium manne. En ef nockot verSr ofrialst j fcæssare æign æsr
prouazst minni en. vij. marka bol sæm fyr sæigir skulu kors
broeSr j NiSarose ganga inn j Gyrfi til suamykils lutar ok læigu
burdar sæm ofrialst værSr j Læini æsr prouazst minni jorS en
fyr sæigir. sua gaf han ok bus ok lofzstofo meS sualum ok allum
vmbunaSe a £>ann hått at han skal lata flyttia til siofar en kors
broeSr skulu lata flyttia til boear ok f>angat a tuft lata koma sem
£>æir gæra raS firir j communs garSe f)æira honom til nytsæmSar
mæSan han lifir. Jtem gaf han £>æim. xij. aura brænda æin gan
gara ok masur bolla buin. En korsbroeor jaSo at han skal hafa
meS ser j communi £>æira æin f)ienosto suæin meS slikan kost sæm
J>æira suæinar hafa. vtfærS sina skal han sialfr gæra ok aSrar
salo giftir {>ær sæm honom synazst. vil han ok nockor gilldi sittia
{>a skal han sialfr suara koste allum J>ar firir sik. En suamykit åtte
ha pa frialst j æignum ok asru goSz Gyrfi allt halfan. v. tig kua
logn ok lagnar skip er værS ero f»riggia marka gullz. Jtem j vap
nom hornom ok husbunaSe till ij marka gullz sua sem f>a var ræiknal
ok han gæk viSr. var f>etta allt gort mes handlagum millim sira
AuSunar af korsbroeSra halfu communsens ok herra Endrifta. en
herra SigurSr logmaSr skildi firir korsbroeftrom allum nærueran
dom. er f>a varo hæima. Sira Auftuni Serkuiryni sira Arna rams
mæistara OblauSi sira AuSuni Porbergs syni, sira Arna Mæistara
syni, sira Eilifi Arna syni, sira Petre SigurSar syni, sira Juare,
herra Thore harf, Harallde bonda j Kæitilsgarcfe, Olafe bonda a
MiSio ok Juare klærk klepsedre, ok til sanz vitnisburSar a længdar
at æinge mege mistrua at J>etta se allt sua skilriklæga gort ok
framfaret sem nu er her ritat setto korsbroeSr communs insigli sitt
ok herra EndriSi, herra SigurSr logmaSr, herra Thorer, Haralldr
sin insigli firir |>etta bref er gort var j communs stofo korsbroeSra

----
415 Bind III
---
a J>æim vættre sem fyr sæigir. Skal herra EndriSi hafa slikt bref
annat at varchiæita mes ser til vitnisburSar.»
I oversettelse lyder dokumentet så:
«I Guds navn, amen. Det være alle mann kunngjort, at om vin
teren måndagen næstfør Andreas messe, 1307 vintre efter vår her
res Jesu Kristi byrd, kjøpte hr. Eindrid på Gjørv sig for alltid inn
hos korbrødrene i Nidaros på den måte, at han gav sig til deres
felles bordhold og den eiendom, som heter Lein i Verdalen, 7 marke
bol jord, med sig til sitt underhold, og skal denne eiendom herefter
tilhøre korbrødrenes felles bordhold i Nidaros med all odel, übe
heftet og uten hinder av nogen. Men hvis nogen heftelse hviler på
denne eiendom, eller den viser sig å være mindre enn 7 markebol
som før sagt, da skal korbrødrene i Nidaros inntre i Gjørv for så
stor part og landskyld, som er beheftet i Lein eller viser sig å være
mindre enn før sagt. Så gav han også bod og loftstue med sval og
alt tilbehør på den måte, at han skal besørge flytning til sjøen, men
korbrødrene skal besørge flytningen til gards og på en tomt, som de
skaffer i sin fellesgård, ham til nytte, mens han lever. Derhos gav
han dem 12 øre brent [sølv], en ganger og en trebolle med beslag.
Og korbrødrene innrømmet ham å ta med sig en tjenestesvenn i
deres fellesskap med sådan kost, som deres egne svenner får. Sin
utferd (begravelse) skal han seiv gjøre og bære de utgifter, som
han i forbindelse dermed vil yde. Vil han delta i noget gHde, da
skal han seiv betale kosten for sig der. Men så meget eiet han da
übeheftet i eiendom og annet gods: Halve Gjørv, 50 kyr, fiskered
skap og båt, som er verd 3 mark gull. Dertil våben, horn og innbo
til 2 mark gull, således som da blev beregnet og han vedgikk. Alt
dette blev bekreftet med handslag mellem sira Audun på korbrø
drenes fellesskaps vegne og hr. Eindrid og hr. Sigurd Lagmann an
gav innholdet av overenskomsten for alle nærværende korbrødre,
som da var hjemme, sira Audun Serkverssøn, sira Arne Rams,
Mester Oblaud, sira Audun Torbergssøn, sira Arne, Mesters søn,
sira Eilif Arnessøn, sira Peter Sigurdssøn, sira Ivar, hr. Tore Harf,
Harald bonde i Ketilsgård, Olav bonde på Midja og Ivar Klerk
Klepsedre, og til sant vidnesbyrd for fremtiden, og for at ingen
skal tro, at ikke alt dette er så tydelig gjort og fremfaret, som nu
her er skrevet, satte korbrødrene sitt fellessegl og hr. Eindrid, hr.
Sigurd Lagmann, hr. Tore og Harald sine segl for dette brev, som
blev skrevet i korbrødrenes fellesstue den vinter, som før er sagt.
Og skal hr. Eindrid ha et annet slikt brev å forvare hos sig til
vidnesbyrd.»
Lein er således blitt kapitelsgods. I Domkapitlets eldste op
bevarte jordebok (1558) står 4 spand «aff Lleine» under «Com
mwns landskyld», d. v. s. var tillagt korbrødrenes felles bordhold.
Efter reformasjonen har den vært beneficeret lektor ved Trond
hjems katedralskole.
I 1836 blev den solgt ved auksjon til Kristen Jonsen Volden
og har siden vært brukernes eiendom.

----
416 Bind III
---
Brukere: Den første kjente opsitter er Iver Ottessøn på Lein,
som i 1514 undertegnet som vidne et makeskifte av Rosvold mot
Lyng. (Se Rosvold). Han må være død før 1520; ti i manntallet
over tiendepenningskatten dette år opføres Helga pa Lene med 4%
lodd sølv i skatt og 1% lodd sølv og 2 mark for jordegods. Hun
må sikkert være Ivers enke. Efter den skatt, som er betalt, må hun
ha eiet noget jordegods enten i denne eller en annen gard.
Olluff på Ly enn står i Steinviksholms lens regnskap for 1549
for M> spand smør og 2 vog mel i leding, og i skibskattmanntallet
for 1550 har vi fremdeles Oluff på Leinn.
I begynnelsen av 1600-årene het opsitteren Peder. Inntil hen
imot 1615 synes han å ha brukt hele gården alene; men så er
der kommet en opsitter til, Helge, og efter denne i første halvdel
av 1620-årene Tomas, som har vært der til midten av 1650-årene.
Peder har vært på Lein til henimot 1630, så er han avløst av
Rasmus, og efter denne er før 1640 kommet Gunder. Denne be
tegnes i 1645 som halvgårdsmann og forarmet.
Endelig er — antagelig i 1646 — istedenfor Gunder kommet
Sivert Sevaldsen. Han er muligens sonn av en Sevald, som i
begynnelsen av 1600-årene eiet 3V2 øre i Lein, men neppe har
bodd der.
Da Sivert Sevaldsen begynte på Lein, brukte han 2 spand og
Tomas 3 spand av gården. Efter at Tomas sluttet, overtok Sivert
det hele, og siden har hans slekt — når undtas en 30 år i begyn
nelsen av 1800-tallet — gjennem snart 300 år bodd på gården.
Fra Sivert nedstammer en meget utbredt og ansett slekt, som har
hatt mange fremtredende medlemmer både i bygden og utenfor.
Fra ham nedstammer således både prestefamilien Landstad og
embeds- og kjøpmannsfamilien Lyng. Hans sønn, Sevald Lein,
sønnesønnssønn, Ole Sevaldsen Leirfald, og den sistes sønn, Hal
vor Hegstad, har vært lensmenn i Verdalen.
Sivert Sevaldsen Lein var født omkring 1617, idet han i 1666
opgis å være 49 år, og var gift med Marit Andersdatter Gudding,
som rimeligvis var sønnedatter av bygdens første kapellan, hr.
Kristen. Denne hadde nemlig to sønner, Anders og Arnt, som
begge kom til Gudding. (Se: Geistlighet).
Lein hadde i 1657 en besetning på 5 hester, 29 naut, 3 bukker,
6 geiter, 20 sauer og 6 svin. Det var bare 3 gårder i bygden, som
betalte større kvegskatt.
Ved matrikuleringen i 1669 blev gårdens skyld foreslått ned
satt til 4 spand. Tienden sattes til 4 tdr. bygg og 7 tdr. havre,
ledingen til 2 rdl. og småtienden til 1 rdl. Der var humlehave.
Den 7. oktober 1670 blev gården ødelagt ved ildebrand, hvor
efter Sivert innsendte andragende om tillatelse til å «bede godtfolk

----
417 Bind III
---
i de anliggende fogderier om hjælp», hvad han selvfølgelig har
fått lov til; det var en kurant sak og den eneste form for brand
assuranse dengang. Dessuten sokte han om 5 års skattefnhet,
«om han igjen skulde forsoge at opbygge sin gard, da denne
mangler tømmer og barkeskov». (Bark bruktes til taktekning).
Efter Siverts død er enken vedblitt å bruke gården ved hjelp
Lein østre, sett fra vest 1918. Fot. E. Musum.
av sin eldste sønn, Sevald Sivertsen, som fikk bygselbrev på den av
Anna, sal. mag. Ramus' 20. mars 1693, tgl. 26. juni samme år.
Sevald var medeier ien odelspart i Breding, som han i 1702
overdrog til Haldo Jonsen. Han har sikkert vært en efter den tids
forhold meget velstående og ansett mann. Fra 16Q8 til sin død i
1706 var han lensmann i Verdalen. (Se lensmenn).
Efter Sevalds død sått enken, Ber et Ellingsdatter Faren, en
rekke år med gården. I 1718 led hun stort tap, idet svenskene
opgis å ha tatt:
Tilsammen 301 rdl

 

----
418 Bind III
---
Ved matrikuleringen i 1723 oplyses, at Lein hadde 1 husmann,
som sådde 2 skjepper, hustømmer og brensel til husfornodenhet,
seter 3 4 mil fra gården. Den betegnes som «tungvunden og tem
melig kornvis». Utseden var 5 tdr. bygg og 20 tdr. havre, avlingen
80 sommerlass vollhoi og 6 lass ekerhoi og besetningen 4% hest,
14 kyr, 5 ungnaut, 16 sauer og 4 geiter. Tienden blev sått til 3
tdr. blandkorn, 4 tdr. 4 skjepper havre, 2 mk. lin og 1 bpd. 4
mk. ost. Da matrikuleringskomisjonen hadde endt sitt arbeide og
funnet, at bygdens samlede nedgang i skyld var blitt storre enn
forenelig med dens mandat, foreslo den efterpå skylden forhoiet
for endel gårder, deriblandt Lein, som blev foreslått pålagt 18 mkl.
Sevalds datter Anne blev gift med Anders Jonsen Halset, som
fikk bygselseddel på Lein av biskop Hagerup 24. mars, tgl. 6.
juli 172 Q. Han kjopte i 1738 Husan og drev den som underbruk.
Korporal Anders Jonsen Lein var en svær jeger, som i årenes løp
gjorde det av med en mengde ulver, som han regelmessig har
mott på tingene og fått premie for. Dels skjot han dem, og dels
fanget han dem i ulvegraver, som der ennu finnes spor av i skogen
ovenfor gården.
Anders var en velstandsmann: På skiftet efter ham i 1755
registrertes solvtoi for 12 rdl. 2 ort. Og hvad der var meget used
vanlig på den tid: Der fantes boker, nemlig en bibel til 1 rdl. 2 ort
og halvparten i en huspostill med Peder Pedersen Ovid på Gud
mundhus, 1 ort 8 sk. Besetningen var 5 hester og 1 foll, 7 kyr,
12 okser og ungnaut, 41 sauer, 9 geiter og 4 svin. Avlingen det
år var 35 tdr. bygg og 70 tdr. havre. Boets aktiva blev 688 rdl.
13 sk., hvori beregnet halvparten i Husan (som var blitt delt ved
skiftet efter hans hustru i 1745) for 150 rdl. Gjeld og omkost
ninger belop sig til 64 rdl. 1 ort 21 sk., hvorefter beholdningen
blev 623 rdl. 2 ort 16 sk
Arvingene efter Anders solgte i 1757 Husan til Anne Sevalds
datter Leins søskenbarn, Elling Ingebrigtsen Stiklestad, for 320
rdl., og sonnen, Johannes Anderssen, blev farens efterfølger på
Lein. Han hadde allerede mens faren levde fått festeseddel av
biskop Nannestad på 2 sp. 8. januar, tgl. 4. mars 1755, og fikk
nu på resten 17. oktober 1755, tgl. 4. mars 1756.
I Johannes Anderssens tid gikk det sterkt tilbake, så boet ved
hans dod i 1788 var fallit med et underskudd på 150 rdl. 2 ort
4 sk. Ved auksjon over boets eiendeler blev aktiva 440 rdl. 10 sk.
Blandt de registrerte gjenstander er en jernkakelovn til 6 rdl. og
1 grotstensovn til 1 rdl., dertil 4 sildgarn og part i et naust.
Besetningen var 6 hester og 1 foll, 7 kyr, 14 ungnaut, 27 geiter,
27 sauer og 3 svin.
Enken, Magnhild Larsd'atter Steine, blev dog sittende ennu

----
419 Bind III
---
nogen år med gården. I 1791 avstod hun 2 spand til fordel for
sin eldste sønn Lars, som fikk bygselbrev på denne del 8. juni, tgl.
16. august 1791.
I 1792 blev Lein utsett til chefsgård for Verdalske dragon
kompani. Magnhild Larsdatter vedblev dog å sitte der på man
nens bygsel, og Lars brukte halvparten endel år, hvorefter han i
1800 kjøpte Hallem nordre. Siden flyttet han til Sem, som han
bygslet i 1803.
Ved en åbotsbesiktigelse, avholdt 18. september 1792, beskrives
bygningene på gården utførlig. Der var:
1) Dagligstuehuset, bestående av stue, kjøkken, fordør og lof
ter — i god stand. 2) Sengestuen, bestående av stue, kjøkken, for
dør og overlofter, liggende i linje med og tett op til dagligstuen.
3) På den annen side av dagligstuehuset og tett op til dette samt i
like linje var tilbygget bryggerhuset med avpanelt kammer og ut
bygget sval. Disse tre, i en linje stående bygninger manglet helt
bordklædning på de tre sider og var kun halvt bordklædt på vester
veggen, hvor tillike vindskiene var råtne. 4) Stabburet stod utenfor
de andre hus og var i god stand, men manglet delvis bordklædning.
5) Stall til 10 hester, og til den i like linje tilbygget en stallbod med
kjørebroer — var i god stand, men manglet for det meste bord
klædning, hvorhos man ansa det tjenligst på østre og vestre side å
opføre utskott på stolper til vogner og andre gårdsredskaper. 6)
Låven med 3 stål og 2 treskerum var i god stand, men manglet
bordklædning. Også her ansåes det tjenligst å opføre utskott på
stolper på nordre, søndre og østre side. 7) Fjøset, nemlig 2 storfe
og 1 småfefjøs, blev som forfallent kassert inntil hjellene undtagen
en tverrvegg. Å bygge nytt taksertes til 53 rdl. 1 ort 12 sk. 8) Et
vedskjul med svinehus i god stand, men manglet bordklædning.
Endelig var i det nordre og østre hjørne et stabbur og en stue;
men disse var overtallige og denne forretning uvedkommende.
Gården hadde 200 mål åkerland; der kunde avles 160 lass høi,
fødes 7—B hester, 24 naut, -40 småfe og 2 svin. Av skog var
der ikke mere enn nødvendig til bygningstømmer, brenne og gjerder.
I 1803 var gården blitt bygselledig, og ved en nu avholdt be
siktigelse skjønnedes gårdens istandsettelse å ville koste 158 rdl.
Denne besiktigelse var rekvirert av chefen for Verdalske dragon
kompani, oberstløitnant Hjort, som imidlertid ikke kom til å bo
der, da han kjøpte Stiklestad vestre. Han har dog visst reparert
husene på Lein noget; iallfall har han i 1803 fått utvist tømmer
til det i gårdens skog.
I 1810 avholdtes atter besiktigelse og fastsattes en åbotstakst
av 291 rdl. 2 ort 12 sk. 2 år efter var der besiktigelse påny, idet
rittmester Sebastian Pristrop var blitt kompanichef og skulde
overta gården. Efter en meget detaljert gjennemgåelse og beskri
velse av husene kom skjønnet til det resultat, at de fornødne repa

----
420 Bind III
---
rasjoner vilde koste den uhyre sum av 7942 rdl. 2 ort, hvilket
bragte major Kliiver til å forbeholde pågjeldende generalmajor
Michelets rett til å få besiktigelsen underkjent, da han fant det
urimelig, at dette chefskvarter, som ved nylig forut avholdte besik
tigelser med en rimelig påkostning av ca. 300 rdl. var funnet
brukbart og beboelig for en generalmajor, nu ikke skulde due for
en rittmester. Heri kan han vel ha hatt nogen rett.
Det synes av foregående, som om generalmajor Michelet har
hatt gården til bruk et par år. Om han har bodd der er vel
tvilsomt.
Sebastian Pristrop (eller Pristorph) var fodt omkring 1769,
blev fenrik å la suite ved Trondhjemske dragonregiment 1789,
titulær sekondløitnant 1792, virkelig sekondloitnant 1795, premier
løitnant 1802 og rittmester 1809.
Pristrop bodde på Lein fra 1812 til 1823. Dels brukte han vel
gården seiv, og dels forpaktet han den bort. For årene 1817 og
1818 har han i ethvert fall forpaktet den til E/lev Siv ertsen som
lottebruker på meget detaljerte betingelser. Ellev overtok besetnin
gen, som dengang bestod av 4 hester, 9 kyr, 10 okser og ungnaut,
20 sauer, 29 geiter og 2 svin. Rittmesteren skulde ha halvparten
av, hvad der avledes av korn, poteter, kålrabi og lin samt V 2 vog
smør av hver ku og 18 mark hvitost av hver voksen geit.
Fra 1823 var Rasmus Lindgård Schultz kompanichef. Han
var officerssønn, født omkring 1771, begynte som underofficer,
blev fenrik å la suite ved Trondhjemske dragonregiment 1789,
titulær sekondløitnant 1793, virkelig sekondløitnant 1796, premier
løitnant 1803, rittmester og chef for Stjørdalske kompani av sam
me regiment 1809. Da gården besiktigedes ved hans tiltredelse,
fantes hovedbygningen aldeles kassabel. Forøvrig stod de samme
bygninger som før. Åbotstaksten blev 1232 spdl. 4 ort 18 sk., og
de kasserte bygninger verdsattes til 61 spdl. 2 ort 12 sk.
Schultz bygslet i 1825 for livstid til Einar Pedersen Okkenhaug
valdet av Skogn en under gården liggende engslette Leinsvolden
i gårdens setermark på Volhaugen. Einar hadde denne, til han i
1839 kjøpte Aksnes. Senere kom han til Musumshøen.
Også i 1826 og 1828 avholdtes besiktigelse over Lein. Ved
den siste oplyses, at «alle hus var i samme dårlige forfatning
som før».
Major Coldevin fikk ved Armedepartementets resolusjon av
11. september 1827 tillatelse til å motta chefsgården uten å stå
til ansvar for åbot, medmindre samme var forårsaket ved vanrøkt.
Efter ham kom major Keilhau, og ved en besiktigelse, denne fikk
avholdt i 1832, oplyses, at «hovedbygningen er færdig at falde
ned», og at den, forsåvidt den vestre del angar «er sin ende tem-

----
421 Bind III
---
melig nær». Den verdsattes til 12 spdl. Husene på Leinsråen var
aldeles nedfalne. Der fantes kun nogen forråtnede stokker til en
verdi av 24 skilling. Endelig avholdtes en besiktigelse i 1834; da
betegnes alt som yderlig falleferdig.
Heller ikke gardsbruket synes å ha vært drevet synderlig rasjo
nelt i disse tider: I 1835 var besetningen 1 hest, 9 storfe, 1 ( » sauer,
Lein østre — gardsplassen.
Fot. E. Musum.
6 geiter og 1 svin og utseden 5% tdr. bygg, 40 3 4 tdr. havre og
18 tdr. poteter.
Den 17. mars 1836 lot Trondhjemske ridende jegerkorps går
den seige ved auksjon efter Armedepartementets ordre. Den blev
da kjøpt for 2504 spdl. av Kristen Sevaldsen Volden, som fikk
skjote 12., tgl. 17. august 1836.
Med Kristen kom en annen gren av den gamle Leinsætten inn
på gården igjen. Han var nemlig sønnesønn av Kristen Jonsen
Volden, som i 1752 overtok Volden, og hvis hustru var Marit
Sevaldsdatter, sønnedatter av lensmann Sevald Sivertsen Lein.
Kristen bragte gården i god skikk igjen. Han var en velstands
mann, før han kom til Lein, eiet således Volden, Kolstad østre og
Varslåtten, hvilke eiendommer i 1838 taksertes til henholdsvis
1400, 700 og 500 spdl. På disse gårder, som han drev under ett,
hadde han 8 hester, 34 klavebundne og 85 småfe, og utseden var
32 tdr. korn, som gav 4 fold. Under Volden var kvernbruk og
under Kolstad sagbruk. Da han var blitt eier av Lein, solgte han
efterhvert disse gårder: Volden i 1840, Varslåtten i 1842 og
Kolstad i 1845.
27


----
422 Bind III
---
Lein blev i 1838 taksert for 2400 spdl. Der kunde dengang
fodes 6—7 hester, 20—22 klavebundne og 60—70 småfe. Utseden
var 40 tdr. korn, som gav 5 fold. Kristen overtok ikke gårdens bruk
med det samme han hadde kjopt den; så sent som i 1841 sees han å
ha oprettet forpaktningskontrakt om den med Jon Jonsen Aspås.
Da Kristen var kcmmet til Lein, kan man se, at han straks har
sett til å få skikk på forskjellige
ting, som hadde fått lov til å ut
vikle sig mindre heldig under den
vekslende rekke av officerer og for
paktere, som hadde brukt gården,
mens den var chefskvarter. Således
kom han meget snart i konflikt med
naboen, rittmester Miiller på Vist,
angående veien fra denne gard til
hovedveien. Det ser ut til, at Vist
har tatt sin vei litt efter behag over
Leins jorder; når Leins opsitter en
gang iblandt ploiet den op til åker,
blev det bare kjørt utenom. Kristen
stengte den gamle vei vestenfor
gården og la en ny ostenfor, hvil
ket bragte Miiller til å anlegge sak,
som han imidlertid tapte.
Kristen foretok mange forbe
dringer på Lein, nye hus blev byg-
Kristen Sevaldsen Lein.
get og især på hovedbygningens indre er lagt meget arbeide. Sten
fjøs blev bygget; det var et av de første i bygden, på en bondegård
visstnok det allerforste, og det står ennu. Blandt eiendommelig
heter ved byggemåten kan merkes, at det ene uthus er lagt således,
at veien går tvers igjennem det. Dette er nu kun tilfellet her og på
Garnes. En vannledning til gården er visstnok også en av de
første, anlagt på nogen bondegård i Verdalen.
Lein hadde i 1865 en besetning på 6 hester, 18 storfe, 30 sauer,
16 geiter og 3 svin og en utsed på Ys td. nvete, Ys td. rug, 5
tdr. bygg, 18 tdr. havre og 17 tdr. poteter. Gården hadde 5 hus
mannsplasser, nemlig: 1. Haugmarken, 2 —3. Leinsstuen, 4. Leins
moen og 5. Leinsvolden. På disse plasser var der en samlet be
setning av 7 kyr, 19 sauer og 1 svin og en utsed på ¥2 td. bygg,
5 tdr. havre og 7 tdr. poteter.
I 1875 var besetningen 5 hester over og 2 under 3 år, 1 okse,
19 kyr, 7 ungnaut og kal ver, 40 sauer og lam, 19 geiter og kidd
og 7 svin og griser og utseden Ys td. hvete, Ya. td. rug, 6 tdr.


----
423 Bind III
---
bygg, 20 tdr. havre, Va td. havre til gronnfor, V% td. erter, 20
skålpd. gressfrø, 20 tdr. poteter og Vz mål til andre rotfrukter.
På 4 husmannsplasser var besetningen 3 kyr, 1 ungnaut, 13 sauer,
3 geiter og 3 svin og utseden 7 /i« tdr. bygg, 2% tdr. havre og
6V2 tdr. poteter.
Ved kjøpekontrakt av 21. november 1876, tgl. 2. september
1882, overdrog Kristen Lein gården med dens andel i kirkekjøpet
og rett i Kolstad seter for 4500 spdl. til sine to eldste sønner,
Sevald og Kristofer. Kontrakten inneholdt forskrivelse om kår
såvel til foreldrene som til søskendene, hvorav Jon skulde ha for
kjøpsrett under visse betingelser.
Sevald Kristensen døde ugift i 1887, og først nu blev der av
holdt delings- og skyldsetningsforretning 4., tgl. 13. oktober 1887,
hvorved gården blev delt i 2 parter, hver med en skyld av 9 dal.
3 ort 6 sk. (ny skyld mk. 19,01).

LEIN ØSTRE  Gårdsnr. 38, bruksnr. 1.


Kristofer Kristensen brukte denne part til 1893. Da kjøpte
han også den annen part og eiet nu gården samlet til 1906, da
han solgte Lein vestre til svigersønnen, Ingvald Magnussen
Tokstad .
I 1907 overdrog Kristofer Lein østre til sønnen Anton for
10 000 kr. og kår. Anton er fremdeles eier av gården.

LEIN VESTRE  Gårdsnr. 38, bruksnr. 11.
Ved Sevald Leins død i 1887 overtok broren Jon hans part
(Lein vestre). Jon døde allerede i 1891, og enken, Elen Marit
Hansdatter, brukte så eiendommen til i 1893, da Kristofer Lein
østre kjøpte den, som ovenfor nevnt.
I 1906 kjøpte Kristofers svigersønn, Ingvald Magnussen Tok
stad, gården og har den fremdeles.
Fr as kilte parter:
Hegdal, gårdsnr. 38, bruksnr. 3, er fraskilt Lein vestre ved
skyldsetningsforretning av 28. mai, tgl. 14. august 1889, og skyld
satt for 4 ort 1 sk. (ny skyld: mk. 1,58).
Vends, gårdsnr. 38, bruksnr. 4, er fraskilt Lein østre ved
skyldsetningsforretning av 28. mai, tgl. 14. august 1889, og skyld
satt for 4 ort 1 sk. (ny skyld: mk. 1,58).

----
424 Bind III
---
Disse to parter er det tidligere Råen, som blev solgt til bra
drene Esten og Jon Jonsen.
Sjøvold østre, bruksnr. 6, mk. 0.97, blev fraskilt i 1895 og solgt
til Johannes Jonsen.
Leinsmoen, bruksnr. 7, mk. 0,70, blev fraskilt i 1909 og solgt
til Ole Olaussen.
Lein vestre, sett fra vest 1918. Fot. E. Musum
Sjøvold vestre, bruksnr. 8, mk. 0,83, er også solgt til Johan
nes Jonsen.
Fiskvik, bruksnr. 9, mk. 0,63, blev i 1003 solgt til Iver Pedersen
for 1400 kr.
Haugsmarken, bruksnr. 10, mk. 0,83, blev i 1902 solgt til
Anton Pedersen Hallem for 1000 kr. Eiendommen er en gammel
husmannsplass med tillegg av 10 mål.
Leinsstuen (tidligere plass) blev i 1910 solgt til Sevald An
dreassen for 1500 kr.
Nordal er i 1909 solgt til Anton Nor dal
Leinsætten.
(De to forste ledd er usikre).
A. Siurd Landstad. Betalte landbohold for Landstad i 1592).
B. Sevald. (Eiet omkring 1600 en landskydspart i Lein).
C. Siffuer (Sivert) Sevaldsen Lein, i folketellingen av 1665
48 år gl. Bygslet Lein omkring 1646. * Marit Andersd.
Gudding, f. p. G. 1617.


----
425 Bind III
---
D 1. Ragnhild Sivertsd. Røviken, f. 1647. *
D 2. Anne Sivertsd., f. p. Lein 1650.
D 3. Sevald Sivertsen Lein, lensmann, f. p. L. 1652. * 2. juli 1678
Beret Ellingsd., f. p. Faren ovre 1660. (Se Husanætten).
E 1. Marit Sevaldsd., f. p. Lein 1679, f 1708. * 1706 Jon Kri
stensen Stiklestad ovre. Han * -') 1700 Karen Nilsd.
Grundan.
E 2. Sivert Sevaldsen, f. 1681, f 1682.
E 3. Elling Sevaldsen, f. 1684.
E 4. Sevald Sevaldsen Stiklestad ostre, f. 1687, f 1734. * 1712
Beret Olsd. Stiklestad, f 1762, 73 år gl. Hun •■) 1737
Anders Larssen Breding, Stiklestad. Se Bredingsætten.
F 1. Sevald Sevaldsen Kråg, f. p. Stiklestad 1713. * 1735
Maria Olsd. Leirfald, f. p. L. 1712, f P- Kråg 1760.
G 1. Sevald Sevaldsen, f. p. Mo 1736.
G 2. Ole Sevaldsen, f. p. Øren 1744.
G 3. Anders Sevaldsen, f. p. Aksnes 1756.
G 4. Inger Sevaldsd., f. p. Leirfald 1741.
F 2. Ole Sevaldsen Leirfald vestre, lensmann, f. p. Stikle-
stad 1715. * 1740 Beret Pedersd. By, hans tre-
menning.
Gl. Peder Olsen Grevskot eller Leirfald, f. p. Mo
1747, overtok Leirfald 1701, f smst. 1812.
* 1770 Marit Olsd. Næs, f. p. Næs ostre 1748,
t som kårenke p. Leirfald 1844.
H l.Ole Pedersen Leirfald vestre, f. c. 1773, f
p. L. 1862. * 1803 Guru Olsd. Næs, hans
søskenbarn.
I 1. Peder Olsen Leirfald vestre, f. p. L.
1815, ugift.
I 2. Elling Olsen Leirfald, f. p. L. 1818, f
1867, ugift.
13. Beret Marta Olsd. Leirfald, f. p. L
1804.
14. Marit Olsd. Leirfald, f. p. L. 1807, f
1869, ugift.
15. Beret Olsd. Leirfald, f. p. L. 1812, f
1893, ugift.
I 6. Guruanna Olsd. Leirfald, f. p. L. 1820.
* 1871 Peder Ellingsen Leirfald, f. p.
17. Marta Olsd. Leirfald, f. p. L. 1805,
1897, ugift.


----
426 Bind III
---
Sevald Pedersen Haga sondre eller Hammelen. * l ) 1803 Eli
Olsd. Høilo, f. p. H. 1773, f 1820. * *) 1820 Pauline Andersd.
Haga, f. p. Sissellien 1795.
I 1. Ole Sevaldsen Haga, Ekren, kirkesanger i Vuku, f. p. Len
nes 1805, fP- Ekren 1871. *') 1831 Guruanna Ellingsd.
Melby, f. p. M. 1808, t 1848, dtr. av Elling Olsen Melby
og h. Guru Pedersd. (Se Næsætten). **) 1851 Beret
Tomasd., f. p. Norberg 1801, f 1885, dtr. av Tomas Ei
narsen N. og h. Anne og enke efter Halvor Jakobsen
Kråg.
J 1. Sevald Olsen Haga, lærer, f. 1839.
J 2. Elling Olsen Haga, Ekren, f. 1835, t 1869. * 1862
Johanna Maria Halvorsd., f. 1836.
K l.Ole Bernhard Ellingsen, f. 1863.
K 2. Hanna Sofie Ellingsd., f. 1865.
K 3. Anna Konstance Ellingsd., f. 1867.
12. Marit Sevaldsd., f. p. Lennes 1807. * 1835 Ole Andosen
Risan, f. p. Landfaldvald 1802, f 1864 p. Risan. (Se
Risan).
I 3. Elling Sevaldsen, f. p. Haga søndre 1821, f 1873. * 1842.
I 4. Anne Sevaldsd., f. p. Haga søndre 1823, f 1889. * 1846.
I 5. Peder Sevaldsen, f. p. Haga søndre 1825.
I 6. Andreas Sevaldsen Melbygraven, f. p. Haga søndre 1828.
* 1854 Ingeborg Rasmusd., f. p. Hellan 1830, t 1893 i
skredet.
J 1. Sevald Andreassen, f. 1855.
J 2. Ingeborg Anna Andreasd., f. 1863.
J 3. Grete Oline Andreasd., f. 1869.
J 4. Ragnhild Pauline Andreasd., f. 1872, f 1893 i skredet
Ole Pedersen Leirfald, kjøpte Kålen i 1815.
Peder Pedersen Leirfald, f. 1793. * 1817 Ingeborg Ellingsd.
Valstad. Hun * 2 ) 1843.
I 1. Peder Pedersen, f. p. Risan 1828. * 1850.
12. Elling Pedersen, f. 1830.
13. Beret Pedersd., f. p. Leirfald 1822. Flyttet til Stjordalen
1874. * 1848.
Beret Pedersd., f. p. Leirfald 1771. * Johannes Haga.
I 1. Marta Johannesd. * Johannes Jonsen Haga.
Guru Pedersd. Melby, f 1833, 53 år gl. * ') 1801 Elling Olsen
Melby, enkemann, f. p. Næs 1751, f 1812 *-) 1813 Peder
Anderssen (Gustad) Melby. * :l ) Mikal Hanssen.
I 1. Ole Ellingsen Melby, f. p. M. 1802, t som kårmann smst.
1886. * 1834 Beret Andersd. Stiklestad, f. p. S. 1808,
f p. Holme 1896. Ingen barn.

----
427 Bind III
---
12. Sirianna Ellingsd., f. p. Melby 1806. * x ) 1835 Lars
Anderssen Stiklestad østre. (Se nedenfor). * 2 ) 1842
Arnt Anderssen Stiklestad, enkemann, f. p. Holmen
1806, f p. Stiklestad 1852.
13. Guruanna Ellingsd., f. p. Melby 1808, f P- Ekren
1843. * 1831 Ole Sevaldsen Haga på Ekren, kirke-
sanger. (Se ovenfor).
14. Marta Ellingsd., f. p. Melby 1810, f p. Fæby 1862.
* 1829 Ole Eggen.
15. Elenanna Pedersd., f. p. Melby 1814. •*) 1833 Erik
Levring Melby, f. p. Overholmen 1799, f P- Melby
1844. * 2 ) 1848 Teodor Toresen Melby.
H 7. Marit Pedersd., f. c. 1784. Ugift.
H 8. Karen Pedersd., f. c. 1787. * Elling Larssen Leirfald-
kålen østre. (Se Valstad).
Ole Olsen Stiklestad, f. p. Mo 1749, t 1792. * 1770 Marit
Andersd. Stiklestad, f 1828, 90 år gl. Enke efter Anders Lars
sen Stiklestad, med hvem * 1762.
H 1. Anders Olsen Stiklestad østre, f. p. S. 1771. * 1802 Be-
ret Larsd. Eklo søndre.
I 1. Lars Anderssen Stiklestad østre, f. p. S- 1805, f 1840.
* 1834 Sirianna Ellingsd. Melby. (Se ovenfor).
J 1. Guruanna Larsd. S., f. 1834. * Ole Olsen Næs
østre. (Se Næsætten).
J 2. Beret Larsd. Stiklestad, f. 1836, f 1918. * Ole
Larssen Gudding. Gårdbruker på Melby.
K 1. Birgitte Olsd. Melby, f. 1861, f 1908. * Jo
hannes Skjørdal, f. 1847, f 1906. Gårdbr.
p. Hallan.
LI. Tormod Johannessen S., f. 1897, f
1918.
L 2. Ole Johannessen S.
K 2. Lars Olsen Melby, f. 1863, ugift
J 3. Anne Larsd. Stiklestad, f. 1838, f 1915. * 1860
Nikolai Kristiansen Moksnes, f. p. Frosta 1821,
f 1921, lOOV2 år gl. Gårdbr. p. Stiklestad mellem.
K 1. Anna Nikolaid. Moksnes, f. 1860. * Martin
Pedersen Landfald, f. 1860. Herredskas-
serer.
LI. August Martinsen Landfald, f. 1892.
I U. S. A.
L 2. Paulus Martinsen L., f. 1894, f 1920.
L 3. Kåre Martinsen L., f. 1896. Kasserer i
Værdalens sparebank.

----
428 Bind III
---
L 4. Marie Martinsd. L., f. 18Q8. * 1926 lærer Kvåle,
Namsos.
K 2. Sofie Nikolaid. Moksnes, f. 1893. I U. S. A.
K 3. August Nikolaisen Moksnes, f. 1895. Lærer ved Kri-
stiania folkeskole. *
K 4. Gustava Nikolaid. Moksnes, f. 1867. I U. S. A. *
K 5. Nikolai Nikolaisen Moksnes, f. 1870. * Anna Olsen,
Rindleret.
LI. Aslaug. L 2. Magnus. L 3. Kari, f 1918. L 4.
Gunnar. L 5. Helga. L 6. Svanhild. L 7. Dagny.
K 6. Marie Nikolaid. Moksnes, f. 1880. * Ole Mikalsen
Kålen, f. 1881. Gårdbruker på Ekle. (Se Leklems
ætten).
J 4. Liva Larsd. Stiklestad, f. 1840. *1862 Johannes Sivertsen
Borgen, f. 1824, f 1912. Gårdbruker på Stiklestad ostre
K 1. Laura Johannesd., f. 1865, f 1914. * 1888 Sefanias
Torgersen Hof stad ovre, f. 1856. Gårdbruker på Stik
lestad ostre.
L 1. Johan Sefaniassen Hofstad, f. 1889. * 1915 Ida
Johansd. Skavhug, Lyng, f. 18 C >5.
Ml. Jenny, f. 1915. M 2. Svend, f. 1916. M 3.
Jens, f. 1918. M 4. Ruth, f. 1021. M 5. Marit f.
1922.
L 2. Marie Sefaniasd., f. 1890.
L 3. Trygve Sefaniassen Hofstad, f. 1893. * Marie
Johansd. Skavhug.
M 1. Sigmund Trygvesen, f. 1922.
L 4. Signe Sefaniasd., f. 1895. * 1920 Ingmar Johan
sen Skavhug. Gårdbruker på Lyng.
M 1. Laura Sofie, f. 1922.
L 5. Gudrun Sefaniasd., f. 19C0.
L 6. Sofus Sefaniassen Hofstad, f. 1906.
K 2-Petra Johannesd. Borgen p. Stiklestad, f. 1869.
Marie Andersd. Stiklestad, f. p. S. 1803, f 1868. * 1827 Jo
hannes Ottersen Minsås, f. 1800, t 1850.
J 1. Jakob Johannessen Minsås, f. 1828, f 1849.
J 2. Anne Birgitte Johannesd. M., f. 1827, f 1914. * 1851
Olaus Ellevsen Holme nordre, f. 1823, f 1916.
Kl. Johannes Olaussen Holme nordre, f. 1852. Overtok
H. 1891. * 1894 Randi Ingebrigtsd. Lund, f. 1868,
t 1929.
K 2. Edin Olaussen Holme, f. 1853. Reiste til U. S. A. 18
år gl. * 1888 Karen Krogstad fra Trondhjem.

----
429 Bind III
---
L 1. Bertilde Amalie Edinsd., f. 1888. * 1914
Peder G. Wamsæter, f. 1885. Meieri-
bestyrer i Gjerdrum.
M l.Gerd Pedersd. W., f. 1915.
L 2. Olav Juan Edinsen, f. 1890. * i U. S. A.
K 3. Martin Jakob Olaussen Holme, f. 1856, +
K 4. Marie Sofie Olausd. Holme, f. 1858. Lærer-
inneeksamen fra Namsos 1880. Blev i 1883
den først ansatte lærerinne i Værdalen og
virket som sådan i 28 år.
K 5. Ole Albert Olaussen, f. 1860, t 1870.
K 6. Anton Marius Olaussen Holme, f. 1862,
p. Holme 1919. Ugift. Snekker. Var i Stock
holm 2 år, i U. S. A. 6 år. Opsynsbetjent
ved Akershus og Bodsfengslet 15 år.
K 7. Edvard Ludvig Olaussen Holme, Veie i
Skogn, f. 1865. Kjøpte V. i 1892 og bodde
der i 20 år. Bygget i 1915 ved Skogn sta
sjon. * ') 1891 Anna Jonasd. Veie, Skogn,
f. 1865, f 1899- * 2 ) 1904 Karen Einarsd.
Håve, Skogn, f. 1880, f 1912.
LI. Aslaug Otilie Ludvigsd., f. 1892. *
1916 Ingvald Groven, Bjørnor, foto
graf, f. 1887. Drev forretning i Skogn-
Flyttet i 1927 til Namsos.
Ml. Ester Ingvaldsd. G., f. 1917.
M 2. Gunnar Ingvaldsen G., f. 1920.
M 3. Aud Ingvaldsd. G., f. 1921.
M 4. Inge Ingvaldsen G-, f. 1923.
L 2. Ingrid Ludvigsd. Holme, f. 1894. *
L 3. Leiv Arnold Ludvigsen Holme, f. 189 v S
* 1926 Sigrun S. Tolstad, f. 1900.
L 4. Oddbjørg Ludvigsd., f. 1905.
L 5. Anna Ludvigsd., f. 1906.
L 6. Erling Ludvigsen, f. 1908.
L 7. Klara Ludvigsd., f. 1910.
L 8. Johannes Ludvigsen, f. 1912.
K 8. Anna Charlotte Olausd. Holme, f. 1868.
H 2. Ole Olsen Lunden, f. p. Stiklestad 1775.
H 3. Beret Olsd. Stiklestad, f. p. S. 1772. * 1799 Iver Sevald
sen By, hennes søskenbarn. Se nedenfor.
Sevald Olsen By, f. p. Mo 1744. * 1773 Ingeborg Jonsd. B\


----
430 Bind III
---
f. p. By 1741. Enke efter Iver Jonsen By, med hvem *
1769.
H l.lver Sevaldsen By, f. p. By 1774. Overtok By 1807. *
1799 Beret Olsd. Stiklestad, hans søskenbarn, f. 1772.
I 1. Beret Iversd., f. p. Øgstad 1800.
I 2. Sevald Iversen Hallemsvolden, f. p. Øgstad 1805, +
1892. * 1840 Anne Johansd. Hallem, f. i Henning
1804, f 1887.
H 2. Eli (dbt. Ellen) Sevaldsd., f. 1780. * 1803 Jon Jonsen
Landstad. (Se nedenfor).
H 3. Ole Sevaldsen By eller Flåtten, f. p. By 1776. Bygslet By
vestre av faren i 1790 og hadde den en kort tid. * 1800
Beret Ellingsd. Valstad, hans søskenbarn. (Se nedenfor).
I 1. Ingeborg Olsd., f. p. By 1801. * 1837.
I 2. Elaus Olsen, f. p. Flåtten 1803.
I 3. Beret Olsd., f. p. Flåtten 1809.
14. Sevald Olsen, f. p. Flåtten 1812, f 1896. * 1848. •
Halvor Olsen Hegstad, lensmann, f. 1750, f 1831. * 1780
Anne Jakobsd. Lyng, hans tremenning. (Se nedenfor).
H 1. Johannes Halvorsen Lyng mellem vestre, f. p. Leirfald
1780, f som kårmann på Lyng 1850. * 1809 Anne Sofie
Olsd. Lyng.
I 1. Kirsten Johannesd., f. p. Lyng 1816. * 1850.
I 2. Halvor Johannessen Levring vestre, f. p. Lyng 1819,
f p. Levring 1889. •* 1847 Inger Olsd., enke, f. p.
Holmen øvre 1797, f P- Levring 1871. Dtr. av Ole
Jeremiassen Holmen og enke efter Ole Olsen Faren,
med hvem * 1833. * 2 ) 1879.
H 2. Ole Halvorsen Hegstad, f. p. H. 1782.
H 3. Beret Halvorsd-, f. p. Hegstad 1784, f 1843. * 1805 Ole
Olsen Faren nedre. (Se Nedre Fårenætten).
H 4. Beret Marta Halvorsd., f. p. Hegstad 1795, f 1876. *
1822 Ole Olsen Næs østre, f. 1792, f 1849. (Se Næs
ætten).
H 5. Anne Halvorsd., f. p. Hegstad 1787, f 1862. * 1832 El-
lev Anderssen Faren øvre, f. 1802. Han * 2 ) Oline Olsd.
Faren nedre, f. 1835. (Se Fårenætten).
H 6. Marta Halvorsd., f. p. Hegstad 1790.
Elling Olsen Fæby, f. p. Leirfald 1757, f p. Fæby 1838. *
1788 Beret Olsd. Steine nordre, hans tremenning, f. p. S. 1760.
Hl. Beret Ellingsd. Øgstad, f. p. Fæby 1795, f P- Hallem
1879. * ') 1816 Ole Ellevsen Lundskin, enkemann, f
1817. * -) 1819 Anders Anderssen Øgstad eller Grun
dan, enkemann, f. p. Stiklestad.

----
431 Bind III
---
I l.Oliva (dbt. Olava) Olsd., f. p. Lundskin 1817.
* 1837 Ole Ingebrigtsen Sehm, Hallem.
I 2. Gunhild Andersd. Øgstad, f. p. 0. 1821, t smst.
1875. * 1855 Nils Olsen (Valstad) Øgstad, f. p.
Valstad 1823. (Sonn av Ole Nilssen Valstad fra
Øie i Melhus og h. Sara Pedersd. Rosvold).
J 1. Ole Andreas Nilssen Øgstad, smed, f. 1855,
f 1008. * Ingeborg Johsd. Rosvold, f. 1864.
J 2. Beret Marta Nilsd., f. 1857. * Kristian Fisk-
nes, Bakaunet.
J 3. Lovise Nilsd., f. 1863. * Peder Skultbak.
H 2. Beret Ellingsd., f. p. Fæby 1792.
H 3. Anne Ellingsd., f. p. Fæby 1797. * 1823 Jakob Erts
ås, lensmann i Stod, f. p. Inderoen.
H4.01e Ellingsen Østvold, f. p. Fæby 1789, t som kår
mann smst. 1854. * 1918 Inger Bårdsd. Østvold,
enke, f. p. Åkerhus 1782, f P- Østvold 1837.
I 1 Peder Olsen, f. p. Østvold 1818, t 1885. * 1854.
I 2. Elling Olsen, f. p. Østvold 1825, f 1885. * 1846
Anne Sevaldsd. Haga, f. p. H. 1823, f 1889.
Jl.Ole Ellingsen, f. 1846, åndssvak.
J 2. Sofie Ellingsd., f. 1863.
F 3 Baro Sevaldsen Leirfald østre, f. p. Stiklestad 1732, f P- Leir
fald 1794. * ') 1756 Marit Eriksd. Sanden, f. p. S. 1731, t P-
Leirfald 1773. * 2 ) 1774 Sigrid Amundsd. Gudding, f. 1740.
Gl.Sevald Barosen Leirfald, f. p. L. 1768. * 1794 Kari
Iversd. By, f. p. By 1769.
H 1. Marit Sevaldsd., f. p. Leirfald 1797.
G 2. Beret Barosd., f. p. Mo 1757.
G 3. Mali Barosd., f. c. 1763. * 1792 Lars Ingebrigtsen År
stad, f. p. Halset 1756.
Hl. Baro Larssen, f. p. Årstad 1797. * 1818 Marta
Jakobsd. Auskin, f. p. Auskin 1794.
G 4. Børrild Barosd., f. p. Mo 1764.
F 4- Elling Sevaldsen Valstad, f. p. Stiklestad 1722, f P- Valstad
1782. * ') 1749 Susanna Ågesd. Valstad, t P- V. 1776, 97 år
gl. Enke efter Ole Sivertsen V. og Jon Jonsen V. * L> ) 1777
Beret Halvorsd. Lunden.
G 1. Beret Ellingsd., f. p. Valstad 1779. * 1800 Ole Sevaldsen
Flåtten, f. p. By 1776. (Se ovenfor).
G 2. Susanna Ellingsd., f. p. Valstad 1781.
F 5- Beret Sevaldsd., f. p. Stiklestad 1717. * 1740 Johannes Olsen
Fæby, korporal. Han * ■) 1751 Beret Olsd.

----
432 Bind III
---
Gl.Beret Maria Johannesd.
Børrild Sevaldsd., f. p. Stiklestad 1720. * 1741 Elias Olsen
Østvold, lensmann. (Se Østvoldætten).
Anne Sevaldsd. Stiklestad, f. p. S. 1725.
Marit Sevaldsd. Volden, f. p. Stiklestad 1729. **) 1752 Kri
sten Jonsen Volden, f. p. V. 1715. •■) 1791 Ole Iversen
Haugan, f. c. 1751.
G 1. Mali Kristensd., f. p. Volden 1757.
G 2. Jon Kristensen, f. p. Volden 1763.
G 3. Beret Kristensd., f. p. Volden 1765.
G 4. Sevald Kristensen Volden, f. p. V. 1760. * 1787 Inge
borg Nilsd. Grundan vestre, hans tremenning, f p G
1754.
H 1. Marta Sevaldsd., f. p. Volden 1794.
H 2. Kristen Sevaldsen Lein, f. p. Volden 1789, f som
kårmann p. Lein 1882. * a ) 1822 Beret Kristofersd.
Steine, f. p. Holmen nedre 1800, t p. Lein 1879.
* l ) 1817 Marit Sivertsd. Flyum, f. p. Prestgård
1790, f 1819.
I 1. Marta Kristensd. Lein, f. p. Volden 1818, f 1895.
Ugift.
I 2. Marit Kristensd. Lein, f. p. Volden 1825, f 1877.
I 3- Sevald Kristensen Lein, f. p. Volden 1827, f P
Levanger sykehus 1887. Ugift.
14. Ingeborg Anna Kristensd. Lein, f. p. Volden
1829, f 1868. Ugift.
I 5. Kristofer Kristensen Lein, f. 1830. * Karen Anna
Anfinsd., f. 1850.
Jl.Berntine Kristofersd. Lein, f. 1882. * Ing
vald Magnussen Tokstad, Lein vestre.
K 1. Karl, f. 1907. K 2. Arne, f. 1909. K 3.
J 2. Inga Kristofersd., f. 1883.
J 3. Kristian Kristofersen, f. 1886, f un g-
J 4. Anton Kristofersen Lein, f. 1889. * Marta
Martinusd. Halset.
Kl. Kari, f. 1921. K 2. Kristofer, f. 1923.
K 3. Martinus, f. 1926.
J 5. Kristian Kristofersen Lein, f. 1894. * Juli-
ane Hans-Petersd. Minsås, f. 1894.
K 1. Bergljot, f. 1923. K 2-3. Knut og Hans,
tvillinger, f. 1924. K 4. Arnfin, f. 1927.


----
433 Bind III
---
I 6. Lars Kristensen Lein, f. p. Volden 1823.
I 7. Maren Kristensd. Lein, f. p. Volden 1835.
* 1877 Johannes Pedersen Skjorholmen,
enkemann, f. p. Hesgreien 1828, f p. Skjør
holmen 1880, sønn av Peder Jonassen H.
og h. Anne Johannesd. Ingen barn.
I 8. Johannes Kristensen.
I 9. Kristiane Kristensd. *Jon Flyum. Ingen barn
110. Anne Kristensd., f. c 1840.
111. Jon Kristensen Lein vestre, f. p. L. 1844,
t smst. 1891. * 1891 Elen Marie Hansd.
J 1. Kristen Jonsen Lein, f. p. Lein 1801.
* 1020 Aslaug Ingebjorg Jensd. Lun-
K 2. Jon, f. p. Røra 1025
E 5. Sivert Sevaldsen Lein, f. og f 1688.
E 6. Anne Sevaldsd., f P- Lein 1606.
E 7. Kirsten Sevaldsd., f. p. Lein 1605, f 1737. * 1716 Ole Nilsen
Vist, f 1740, 50 år gl., kjøpte V. 1792. Han * 8 ) 1739 Anne
Ellingsd. Faren, f 1740, 31 år gl., (kgl. bevilling til ekteska-
pet). Se Vistætten.
E 8. Ragnhild Sevaldsd. Lein, f. p. L. 1607. * 1710 Jens Pedersen
Jermstad øvre, f. c. l#Bo, t 1756, 70 år gl. (Se Jermstadætten).
E 9. Anne Sevaldsd. Lein, f. p. L. 1701, t 1745. * 1723 Anders
Jonsen Halset, Lein, f. p. Halset 1699, t P- Lein 1755.
F 1. Johannes Anderssen Lein, f. 1730, f 1788. * 1755 Magn
hild Larsd. Steine nordre, f. 1727, f 1803.
Gl. Lars Johannessen Sem, f. p. Lein 1766. * 1701
Marta Ellingsd, Auskin, f. p. A. 1758.
H 1. Magnhild Larsd. Sem. * 1816 Haldo Andersen
Myr, Sem, f. p. Åkerhus 1700. (Se Åkerhusætten)
H 2. Siri Larsd. Sem, f. p. Lein 1706, f som kårkone
p. Holme 1886. * 1821 Ellev Anderssen Holme,
enkemann, f. 1750, f 1841. (Se nedenfor).
H 3. Anne Larsd. Sem, f. p. Lein 1707, f 1834.
* 1826 Ole Toresen Vist, f. p. Hof stad 1701, f
p. Vist 1877. Han * 2 ) 1836 Ragnhild Pedersd.
Ostvold. (Se Ovre Vistætten )■
G 2. Elling Johannessen Lein, f. p. L 1768.
G 3. Anders Johannessen Lein, Skrove søndre, f. p. Lein
1775. * 1700 Marit Gundbjørnsd. Skrove, f. p. Fa
ren 1767, enke efter Jonas Pedersen Skrove. (Se
Fårenætten).


----
434 Bind III
---
Hl. Magnhild Andersd. Skrove, f. p. S. 1800. * x ) 1822
Bård Gundersen Sende, f. p. S. 1794, f p. Skrove
1841. *-') 1845.
H 2. Kirsti Andersd. Skrove, f. p. S. 1802, f p. Huseby
1841. * 1828 Knut Johannessen Huseby, f. p. Husan
1799, f p. Huseby 1873. (Se Husanætten).
H 3. Ingeborg Andersd. Skrove, f. p. S. 1805, f P- Hes
greien 1890. * 1829 Elling Johannessen Hesgreien,
f. p. Huseby 1794, f p. Hesgreien 1872. (Se Husan
ætten).
H 4. Johannes Anderssen Aksnes, f. p. Skrove 1808, f P-
Aksnes 1856. *') 1841. * 2 ) 1853 Ingeborg Anna
Arntsd., f. 1826, dtr. av Arnt Larssen Fleskhusvald
og h. Marta Johannesd. Hun * ■) 1857 Tore Jakob
sen Skrove (Nordset).
I 1. Anne Johannesd., f. 1854.
H 5. Anne Andersd. Skrove, f. p. S. 1810, f p. Eklo 1843.
* 1837 Halvor Pedersen Eklo, f. p. E. 1808, f 1883.
H 6. Jonas Anderssen Skrove, f. p. S. 1812, f 1847. *
1835 Sirianna Olsd. Musum, f. p. M. 1809, f P-
Huseby 1894, dtr. av Ole Sivertsen M. og h. Inge
borg Andersd. Hun * 2 ) 1856 Knut Johannessen
Huseby. (Se Husanætten).
I 1. Marta Jonasd., f. 1835, f 1877. * 1858.
I 2. Ole Jonassen, f. p. Musum 1838.
I 3. Anders Jonassen, f. 1840.
H 7. Gundbjørn Anderssen, f. p. Skrove 1814, f 1815.
HB. Anders Anderssen Skrove, f. p. S. 1815, t smst.
1896. * 1841 Anne Olsd. Faren, f. p. F. 1812, f P-
Skrove 1875, dtr. av Ole Olsen Faren og h. Beret
Halvorsd.
I 1. Anders Anderssen Skrove, f. 1851. *
I 2. Beret Marta Andersd., f. 1849.
G 4. Anne Johannesd. Lein, f. p. L. 1756. * 1778 Jens Olsen
Lennes, Rosvold, f. p. Lennes 1754. (Se Lennesætten).
G 5. Beret Johannesd. Lein, f. p. L. 1757.
Sevald Anderssen Stiklestad nordre, f. p. Lein 1733, f P-
Stiklestad 1776. •*) Karen Jonsd. Stiklestad nordre, f. p.
Forbregd 1706, f P- Stiklestad 1771, enke efter Ingebrigt
Ellingsen Faren, Stiklestad. * L> ) 1771 Elen Jonsd. Hegre.
Hun * 2 ) 1777 Ole Ellevsen Halset.
Gl. Karen Sevaldsd., f. p. Stiklestad 1772.
G 2. Anne Sevaldsd., f. p. Stiklestad 1774. * *) 1795 Åge Ja
kobsen Lyng, hennes søskenbarn, f. p. Lyng 1762, f smst.

----
435 Bind III
---
1808. * 2 ) 1808 Ole Anderssen Stiklestad øvre, Lyng,
enkemann, f. p. Stuskin vestre 1760, f P- Lyng søndre
1810. * :i ) 1812 Elias Ottesen Balgård, kirkesanger.
H I. 1 Marta Ågesd. Lyng, f. p. L. 1797, t P- Lyngshol
men 1884. * 1824 Lars Andresen Rinnan eller Kråg.
I I.Åge Larssen Lyngsholmen, f. 1830, t 1913.
* Guruanna Pedersd. Stubbe, f. 1828, t 1901.
Da Lyngsholmen blev ødelagt i skredet 1893,
kjøpte de et jordstykke av Salthammer i Frol
og kalte også sitt nye hjem Holmen.
Jl.Lars Ågesen, f. 1862, f 1903. Reiste til
U. S- A.
J 2. Peter Ågesen Holmen, f. 1865. * Anne
Olsd., f. 1876.
Kl. Gunnar Petersen Holmen, f. 1910.
J 3. Anne Marta Ågesd., f. 1867, f 1890, ugift.
12. Karen Maria Larsd., f. c. 1825, t 1880. * Se
fanias Baglmo, f c - 1873. De var bosatt i Grøn
lien, en part av Salthammer.
Jl.Elen Anna Sefaniasd., f. 1855, t 1895.
* Anton Olaussen Grønli, f. 1855, land-
handler i Grønlien.
K 1-Olav G. K 2. Alfred G. K 3. Karl G.
K 4. Sefanias G.
J 2. Laurits Sefaniassen Grønli. Reiste uten
lands, antas nu å bo i Porsgrund som
hotellvert.
H 2. 1 Anne Ågesd. Lyng, f. p. L. 1799, f P- Østgård 1883.
* 1839 Tore Iversen Østgård, lærer, f. p. 0. 1807,
t som kårmann smst. 1886. Ingen barn.
H 3. 1 Jakob Ågesen, f. og t P- Lyng 1802.
H 4. I Sevald Andreas Ågesen, f. p. Lyng 1804, t 1805.
H5/Ole Andreas Ågesen, f. p. Lyng 1806, t 1807.
H 6. 2 Åge Olsen, f. p. Lyng 1810.
H 7. :i Elling Eliassen, f. og f 1813.
H 8. 3 Ole Eliassen Lyng, f. p. L. 1815, t smst. 1889, fan
tes død av slagtilfelle på veikanten nedenfor Lyng.
* 1852 Marit Jensd. Hellan, f. p. H. 1823, dtr. av
Jens Paulsen H. og h. Sirianna Ottesd.
I 1. Elias Annæus Olsen Næs, f. p. Lyng 1852. *
Laura Olsd. Næs, f. p. N. 1863. (Se Næs
ætten).
12. Ole Martin Olsen Næs, f. 1857.
I 3. Maren Anna Olsd., f. 1861.
Anderssen Auglen, f. p. Lein 1735, f P- Auglen 1768.
F 3. Jon

----
436 Bind III
---
* 1760 Beret Olsd. Næs, f. p. N. 1738. Hun * 2 )
1769 Elias Olsen Høen. (Se Hallanætten).
Gl. Anne Jonsd., f. p. Lyngåsen 1762.
G 2. Beret Jonsd., f. p. Lyngåsen 1764.
G 3. Jonetta Jonsd., f. p. Auglen 1768.
F 4. Marit Andersd. Lein, f. p. L. 1724, f P- Vestgrundan
1802. * 1747 Nils Olsen Vestgrundan, hennes tre
menning, f. p. Stiklestad vestre 1714, f 1794. (Se
Vestgrundanætten).
F 5. Beret Andersd. Lein, f. p. L. 1726, f P- Steine 1803.
* 1751 Ole Larssen Steine nordre, f. p. S. 1720, f
smst. 1782. (Se Garnesætten).
F 6. Anne Andersd. Lein, f. p. L. 1728, f 1805. * 1752
Jakob Olsen Lyng, sersjant, f. p. L. 1728, f smst.
1804. (Se Lyngsætten).
F 7. Jonas Anderssen, f. p. Lein 1730.
F 8- Elling Anderssen, f. og f p. Lein 1737.
F 9. Elling Anderssen, f. og f P- Lein 1739.
Flo.Anders Anderssen, f. p. Lein 1741.
Marit Sivertsd. Lein, f. p. L. 1655, f P- Hesgreien 1705.
* Lars Olsen Hesgreien, f 1702.
E 1. Lars Larssen Hesgreien, Mære. *
F l.Marta Larsd. Mære, f P- Gjelvold i Sparbu 1773,
68 år gl. * Erik Simonsen Hustad, Trones, f. c. 1696,
t p. Gjelvold 1773, 77 år gl. (Se Tronesætten).
Kirsten Sivertsd. Lein, f. p. L. 1657, f 1695. * Ole Olsen
Leirfald, f 1724, 78 år gl. Han * 2 ) 1706 Inger Bårdsd.
Buran.
El. Ole Olsen Leklem, fP- L- 1733, 52 år gl. *') Karen(?),
t 1728, 76 år gl. * 2 ) 1729 Siri Bårdsd. Svinhammer.
E 2. Sivert Olsen, f. c. 1685.
E 3. Sevald Olsen (Hesgreivald?).
E 4. Marit Olsd. Hesgreien, f p. Vist 1766, 88 år gl. **)
Lars? * 2 ) 1705 Peder Olsen Husan, Hesgreien, f 1735,
58 år gl. * :i ) 1736 Lars Ellingsen Bunes, Hesgreien.
F I. 1 Ole Larssen Minsås nordre, t P- M. 1765, 66 år gl.
* *) 1723 Guru Halvorsd. Minsås nordre, f P- M.
1750, 64 år gl. * 2 ) 1750 Gjertrud Haldosd. Lynum.
Hun * 2 ) 1766 Jon Anderssen Storvuku.
G 1. Haldo Olsen Minsås, korporal, f. p. M. 1753.
G 2. Guru Olsd. Minsås, f. p. M. 1754. * \) Søren
Jørgensen Holte. * ') Johannes Pedersen Rend
um, enkemann. (Se P. Gevik: Slektsbeskrivelse.
Holthe-slekten).

----
437 Bind III
---
Peder Olaus Johannessen Holthe, f. 1796, t 1867. * Anne
Marta Nilsd. Lynum, f. 1799.
I 1. Johannes Peder-Olaussen, f. 1824, f 1894. * Anne Marta
Henriksd. Jorås, f. 1824, f 1901. Ingen barn.
I 2. Guruanna Peder-Olausd. Holthe. * Kristian Larssen Fal-
stad. (Se Flyanætten).
13. Nelius Peder-Olaussen Holthe. *') Johanna Rendum.
* 2 ) Sofie Brusveet.
J 1 ' Teile Neliusd. Holthe. * Andreas Moksnes.
Kl. Annette M. —K 2. Nelius M. —K 3. Hildur M.
K 4. Alfred M. — K 5. Trygve M. —
K 6. Sverre Moksnes, f. 1882. * Anna Holundmo,
f. 1893.
L 1. Aud Johanne, f. 1919. — L 2. Liv Synnøve,
f. 1921. — L 3. Odd Vilhelm, f. 1922. —
L 4. Dag Torfin, f. 1924.
K 7. Aslaug Moksnes. * tannlæge Amdahl. 2 barn.
J 2. 2 Johanna Neliusd. Holthe. * Laurits Hammer, Åsen.
2 barn. Utvandret.
J 3- 2 Emma Neliusd. Holthe. * Peder Nilsson. 1 barn.
Utvandret.
J 4. 2 Peder Olaus Neliussen Holthe. * Anna Lorentsd.
By. 2 barn. Utvandret.
J 5. 2 Anton Neliussen Holthe, ugift. Utvandret.
14 Baroline Peder-Olausd. Holthe, f. 1828, f 1878. * Ben
jamin Henriksen Jørås, f. 1820, f 1891.
Jl. Kristine Benjaminsd. Jørås. * Oluf Olsen Kjølen.
3 barn.
J 2. Anne Marta Benjaminsd. Jørås. * Bertram Olsen
Bølling, Sparbu:
J 3. Polla Benjaminsd. Jørås. * Nils Lorentsen By.
Kl.Levi. — K 2. Baroline. — K 3. Nelly. — K 4
Fridtjov.
J 4. Berntine Benjaminsd. Jørås, f. 1863, f 1878.
J 5. Barbara Benjaminsd. Jørås, f. 1866. * Fredrik Grøn
bech, Oslo, fattigforstander. Ingen barn.
J 6. Herman Benjaminsen Jørås, f ung.
15. Paul Andreas Peder-Olaussen Holthe, + 1908. * 2 ) 1887
Marie Nikolaid. Rømul, Verran, f. 1859.
J 1. Maren Paulsd. Holthe, f. 1889. * 1917 Anders Ro-
senlund, Levanger, sersjant, f. 1889.
K 1. Erling, f. 1918. — K 2. Paul Andreas, f. 1920. —
K 3. Vilhelm Strøm, f. 1922.
28

----
438 Bind III
---
Mette Peder-Olausd. Holthe, t 1927. * Lorents Nilssen By
f. 1851, f 1912.
J 1. Gine Lorentsd. By. * Daniel Brustad.
K 1. Agnes. — K 2. Målfrid. — K 3. Lydia. — K 4. An
ders. — K 5. Martin.
J 2. Nils Lorentsen By. * Polla Benjaminsd. Jorås. Se ovenfor.
J 3. Anna Lorentsd. By. * Peder Olaus Neliussen Holthe. Se
ovenfor.
J 4- Peder Olaus Lorentsen By. * i Amerika.
K 1. Vinnifred Peder-Olausd.
J 5. Anna Marta Lorentsd. By. *') Sivert Bogevold, Meldalen.
* *) Martin Melby, Verdalen.
Kl. 1 Johanne. -" K 2. 1 Magnhild. — K 3. 2 Magne Levi
Melby.
J 6. Baroline Lorentsd. By. * Lov Dreier.
K 1. Grant Dreier.
J 7. Laura Marie Lorentsd. By. * Daniel Schneider.
K 1. Laura Lovise.
J 8. Karl Ove Lorentsen By. * i Amerika.
K 1. Matilde. — K 2. Lorents. — K 3. Nikoline.
J 9. Nikoline Lorentsd. By. * Kristian Tvenning
K 1. Ingrid. — K 2. Målfrid. — K 3. Leif.
Johan Bertrand Peder-Olaussen Holthe. * Gjertrud Johannesd.
Sundalen.
J 1. Peder Olaus Johansen Holthe.
J 2. Johannes Johansen Holthe. * Maren Myr, Verdalen.
Kl. Jon Johannessen Holthe.
J 3. Dina Johansd. Holthe. * Anton Iversen, Sjåstad. 5 barn.
J 4. Jon Johansen Holthe. * Teile Mo, Åsen. 1 barn.
Oluf Peder-Olaussen Holthe, f. 1842, f 1911 * 1868 Anna
Ellevsd. Skille, f. 1842, f 1922.
J 1. Pauline Olufsd. Holthe, f. 1869, t IQIO. * 1899 Johannes
Balgård.
Kl. Ingeborg. — K 2. Anna. — K 3. Einar. - K 4.
Astrid.
J 2. Nikoline Olufsd. Holthe, f. 1872. * 1897 Olav Eggen.
K 1. Borghild Eggen. * misjonær Jønnes.
K 2. Angel E. — K 3. Einar E. — K 4. Astrid E. — K 5-
Harald E.
J 3. Hanna Olufsd. Holthe, f. 1875.
J 4. Peder Olaus Oluf sen Holthe, f. 1879. * 1910 Marie
Landmark.
K 1. Olav. — K 2. Hjørdis. — K 3. Agnes. — K 4. Ragna

----
439 Bind III
---
Js.Oline Olufsd. Holthe, f. 1877. * 1907 Odin
Ravlo, Verdalen.
K 1. Peder. — K 2. Odd. - - K 3. Alf. — K 4.
Dordi. — K 5. Bjarne. — K 6. Hjørdis.
K 7. Laura.
J 6. Angel Olufsen Holthe, f. 1884. * 1910 Inga Jo
hansen.
K 1. Oskar. — K 2. Anna. — K 3. Rut.
J 7. Laura Olufsd. Holthe, f. 1887. * 1910 Olav
Dalland.
K 1. Jon. — K 2. Anna. — K 3. Ester.
I 9. Hansine Johanna Peder-Olausd. Holthe, f. 1844, f
1911. * 1875 Johan Ellevsen Skille, f. 1839, f 1913.
J l.Nikoline Johansd. Skille, f. 1876. * 1903 Ragn
vald Johansen Myr, f. 1872.
J 2. Anne Marta Johansd. Skille, f. 1881.
Beret Olsd., f. p. Minsås 1759, f 1843. * Peder Ellevsen Kle
ven, Levanger landsogn. Kjøpte Aunet, Ekne, 1789. (Se:
Gevik: Slektsbeskrivelse. Aun-slekten, Ekne).
H l.Olava Pedersd. Aunet. **) Ole Kjønstad. * J ) Johannes
Larssen Falstad. Ingen barn.
H 2. Gjertrud Pedersd. Aunet. * Nils Løpen.
I 1. Beret Nilsd. Løpen, f. 1822. * 1841 Johannes Jens-
sen Finsvik.
J 1- Nikoline Johannesd. Finsvik, f. 1847.
J 2. Johan Johannessen Finsvik, f. 1851. * Gjertrud
Johannesd. Sannan, Åsen.
K 1. Johannes. — K 2. Bine. — K 3. Gudrun-
J 3. Johannes Johannessen Finsvik, f. 1854. * 1891
Lorentse Johan-Arntsd. Bjørgum.
K l.Bothild Johannesd. Finsvik, f. 1892. * 1912
Konrad Gundersen Vodal, f. 1883.
LI. Gunnar, f. 1913. — L 2. Svanhild, f.
1920.
K 2. Johannes Johannessen Finsvik, f. 1894. *
1916 Marie Lauritsd. Karlsen, Eggen, f.
1894.
L 1. Jostein, f. 1918.
J 4. Marie Johannesd. Finsvik, f. 1860. * Arne Nils
sen Vestrum, f. 1858, lektor ved Levanger komm
h. almenskole.
K 1. Sigrun Arnesd. Vestrum, f. 1891. * Fredrik
Paulsen Okkenhaug, f. 1880. (Se Okkenhaug
ætten, Ysse).

----
440 Bind III
---
K 2. Einar Arnesen Vestrum, f. 1892. * 1914 Alfa Olsen.
L 1. Mildrid. — L 2. Arne Håkon. — L 3. Ragnar. —
L 4. Einar. — L 5. Alf. — L 6. Asbjørg. L 7. Jorun. —
L 8. Ottar.
K 3. Ragna Arnesd. Vestrum, f. 1893. * Lende-Njå.
L 1. Håkon.
Jokumine Nilsd. Lopen. * Ole Kristvik.
J 1. Johannes. — J 2. Jorgen. — Begge utvandret.
Fredrik Nilssen Lopen, Rendum. * *) Anne Marta Åtlo, Frosta.
* 2 ) Malena Margrete Ottesd. Dalen. * :1 ) Kirsten Ottesd.
Dalen.
J I. 1 Gjertnelie Fredriksd., f. 1851. * 1875 Lorents Skei,
Skogn.
Kl. Anne Marta Lorentsd. Skei, f. 1876. * 1910 Peder
Malvik.
L 1. Kirsten. — L 2. Gunvor.
K 2. Johanna Fredrikke Lorentsd. Skei, f. 1880. * Johan
Torstensen Hottran.
L 1. Lorents. — L 2. Trygve. — L 3. Klara. — L 4
Sigurd. — L 5. Arnulf. — L 6. Harald. — L 7.
Hildur. — LB. Ragna. — L 9. Ingeborg. —
L 10. Olaug.
K 3. Laura Gunelie Lorentsd. Skei, f. 1883. * Gustav
Veiessve. Utvandret
J 2.-Anne Marta Fredriksd. Lopen. * 1878 Olaus Larssea
Veie, f. 1849.
K 1. Mette Olausd. Veie, f. 1881. * 1910 Einar Einarsen
Hove.
Ll.Oline. — L 2. Marie. — L 3. Karen. — L 4.
Mildrid. — L 5. Olaug. — L 6. Einar. - - L 7.
Eline.
K 2. Fridtjov Olaussen Veie, f. 1882, ugift.
K 3. Anna Olausd. Veie, f. 1884. * Alfred Stokke.
L 1. Åsta. — L 2. Borghild. — L 3. Målfrid. -- L 4.
Jon.
K 4. Olaf Olaussen Veie, f. 1887. * Mali Olsd. Håva,
Hegra.
L 1. Anne Marta. — L 2. Odd. — L 3. Ole Tomas.
K 5. Maren Olausd. Veie, f. 1801. * Ludvig Geiterås,
LI. Arne, f. 1920. — L 2. Gunbjorg, f. 1922. -
L 3. Agnes Margot, f. 1923. — L 4. Odrun, f. 1926.
K 6. Pauline Olausd. Veie, f. 1894. * Johannes Veiessve
L l.Ågot, f. 1922. — L 2. Magnhild, f. 1923. -
L 3. Sigurd, f. 1925.

----
441 Bind III
---
K 7. Erik Olaussen Veie, f. 1000.
J 3. 3 Ottar Fredriksen Rendum, f. 1826. * Malena Jo
hansd. Daling. Ingen barn.
J 4. ! Mortinus Fredriksen Rendum, f. 1828. * Lovise
Larsd. Veie.
K 1. Klara Rendum, f un g-
K 2. Peder Mortinussen Rendum. Kjopte Bulid,
Skogn. * Oline Seines.
L 1. Eldrid. - - L.2. Jordis. — L 3. Solveig.
L 4- Magne.
K 3. Klara Mortinusd. Rendum. * Jon Johannessen
Lelo.
L 1. Ingeborg. — L 2. Jon.
K 4. Ragna Mortinusd. Rendum. * Ivar Vibe.
L 1. Julie. — L 2. Marie.
K 5. Erling Mortinussen Rendum, f. 1002.
J 5. 3 Kristian Fredriksen Rendum, f. 1830. Kjopte Lynum
1883. * Pauline Brenne.
Kl. Lotte Kristiansd. Lynum. * l ) Jon Jonsen Ran-
gul. * -) Konrad Moe.
K 2. Fridtjov Kristiansen Lynum. * Johanna Slotsve.
3 barn.
K 3. Pauline Kristiansd. Lynum.
K 4. Helga Kristiansd. Lynum.
J 6. 3 Peroline Fredriksd. Rendum. * Sofian Jonassen
Rendum. Ingen barn.
J 7. :! Edrikke Fredriksd. Rendum. * Jon Jonsen Sandberg.
Kl. Harald Jonsen Sandberg. * Signe Sorensd-
Langås.
K 2. Peder Jonsen Sandberg. * Klara Jonasd. Sorlid.
2 barn.
K 3. Ingolf Jonsen Sandberg. * Lillie Hojem.
J 8. :! Paul Fredriksen Rendum, f ung.
J 9. 3 Peder Fredriksen Rendum, f. 1867. Kjopte Hocm i
Skogn. * 1807 Marta Olausd. Re, f. 1875.
Ellev Pedersen Aunet, f. 1776. Kjopte Aunet 1833. * Dortea
Jørgensd. Kjolen.
I l.Beret Ellevsd. Aunet, f. 1825. * Benjamin Helgesen Hau
gan. Hadde 9 barn, 3 gutter og 6 piker — alle utvandret.
12. Pauline Ellevsd. Aunet, f. 1828, f 1856.
I 3. Lorentse Ellevsd. Aunet, f. 1830. * Sivert Rangul.
J 1. Anne Marta Sivertsd. Rangul, f. 1859. * 1889 Steffen
Mortinussen Lynum.
K 1. Mortinus Stefiensen Lynum. * 1922 Karen Bern-
hardsd. Gotås, f. 1885.

----
442 Bind III
---
Ll.Steffen Mortinussen Lynum.
K 2. Sivert Steffensen Lynum, f. 1893. * 1910
Signe Pauline Finne, f. 1887.
LI. Målfrid, f. 1916. — L 2. Alvhild, f.
1920. — L 3. Svend Harald, f. 1924.
K 3. Lene Steffensd. Lynum, ugift.
K 4. Signe Steffensd. Lynum, ugift.
J 2. Ellev Sivertsen Ranguf, f. 1862. * 1895 Anna
Larsd. Daling, f. 1862.
Kl. Sverre Ellevsen Rangul, f. 1896. * 1928
Kjellaug Moksnes, Selsbak.
K 2. Leif Ellevsen Rangul, f. 1901.
J 3. Karen Sivertsd. Rangul, f. 1867. * J ) Helge Jor
gensen. * *) Hagen Lynum.
K I. 1 Elen Helgesd. * Angel Brenne.
L 1. Kjell. — L 2. Olav. — L 3. Kyrre.
K 2~ Ludvig Hågensen Lynum, f. 1904.
K 3. - Einar Hågensen Lynum, f. 1906.
J 4. Sofie Sivertsd. Rangul, f. 1869. * Peder Grøndal,
Hardanger.
K 1. Bjarne. — K 2. Selmer. — K 3. Sylvin.
J 5. Laura Sivertsd. Rangul, f. 1874. * 189 Q Karl
Lorentsen Brenne, f. 1872.
K 1. Leif Karlsen Brenne, f. 1900.
K 2. Synnøve Karlsd. Brenne, f. 1901. * 1924
Harald Kjesbu.
L 1. Dagny, f. 1923. — L 2. Gjertrud, f. 1925.
K 3. Einar Brenne, f. 1902. — K 4. Peder 8., f.
1903. — K 5—6. Lene og Karen 8., f. 1905.
1909. — K 9. Klara 8., f. 1910. — K 10.
Dagmar 8., f. 1911. — K 11. Sigmund 8., f.
1912. — K 12. Arnfin 8., f. 1914. — K 13.
Ellev 8., f. 1917. — K 14. Kjellvik Karlsen
8., f. 1922.
14
.Johan Ellevsen Aunet, f. 1834. * Anne Marta Hau
gan, f. 1836.
J 1. Ellev Johansen Aunet, f ung.
J 2. Ellev Johansen Aunet, f. 1873. * Emilie Tang-
stad, Verran.
K 1. Johan, f. — K 2. Alvhilde. — K 3. Dagny.
K 4. Johan.
15
..Fredrik Ellevsen Aunet, f. 1838. * Birgitte Gustad.
J 1. Anna. — J 2. Augusta. Begge utvandret.
Olsd. Minsås, f. p. M. 1761, f 1830. * Kristen Tor-
G 4. Marta


----
443 Bind III
---
gersen Kleven, f. 1749, t 1841. Kjøpte omkring 1800
Falstad øvre, Ekne.
Hl."Lars Sivertsen Falstad, f. 1784, t 1866. (Far:
Sivert Toresen Flyum). Se Flyumætten A, 83,
C 3, D 2, E 6, F 1.
G 5. Gjertrud Olsd. Minsås, f. p. M. 1763.
F 2. 2 Ole Pedersen Borgen, f. p. Hesgreien 1707. * 1736 Marit
Halvorsd. Borgen, formodentlig enke efter Anders Borgen,
som var f 1735.
F 3. 2 Lars Pedersen, f. p. Hesgreien 1709.
F Ar Maren Pedersd. Sundby, f. p. Hesgreien 1712, f 1778. * 1736
Ole Olsen (Ulve eller Ostvold) Sundby, t 1761, 58; år gl.
Gl. Peder Olsen, f. p. Hesgreien 1740.
G 2. Ole Olsen, f. p. Sundby 1748.
G 3. Arnt Olsen Auglavald, f. p. Sundby 1752. * 1792 Guru
Matiasd. Solbergvald, f. p. Solbergvald 1761.
H 1. Ole Arntsen Kirkeråen, f. p. Auglavald 1793, f som
kårmann p. Kirkeråen 1872. * 1820 Anne Ellevsd.
Kvam, f. p. K. 1797, f som kårenke p. Kirkeråen 1877.
I l.Ellev Andreas Olsen Kirkeråen, f. p. K. 1820.
* 1847 Gjertrud Ellevsd., f. p. Skrovevald 1817,
t p. Kirkeråen 1880.
I 2. Ole Olsen, f. p. Kirkeråen 1823. * 1850.
I 3. Maria Olsd., f. p. Kirkeråen 1825. * 1856.
I 4. Guruanna Olsd., f. p. Kirkeråen 1827. * 1859.
I 5. Mikal Olsen Moåkeren under Nordberg, f. p.
Kirkeråen 1830. * 1857 Anne Iversd-, f. 1831.
J 1. Maren Anna Mikalsd., f. 1854.
I 6. Elling Olsen, skomaker, f. c. 1834.
H 2. Matias Arntsen, f. p. Auglavald 1799, f 1808.
H 3. Maren Arntsd., f. p. Auglavald 1796. * 1825 Ole
Ellevsen Kvam, f. p. Kvam 1799.
G 4. Ingeborg Olsd., f. p. Hesgreien 1742. * Kristen Neviken,
Ytterøy.
G 5. Marit Olsd., f. p. Sundby 1744. * l ) 1768 Nils Anders
sen Mønnes, f. p. Balgård 1740, f P- Mønnes 1786.
* 2 ) 1789 Rasmus Jonsen (Auskin) Mønnes, enkemann,
f. p. Auskin 1759. (Se Slapgårdsætten).
F 5. Kirsten Pedersd. Hesgreien, f. p. H. 1713. * *) 1734 Tarald
Tomassen Oklan, fP- O. 1739, 30¥2 år gl. * 2 ) 1743 Tomas
Johansen (Tiller) Reitan, f. p. Tiller 1711, f P- Reitan 1764.
* :t ) 1766 Halvor Kolbanussen, enkemann.
G I. 1 Tomas Taraldsen, f. p. Oklan 1737, f P- Hallemsstøen
1780.

----
444 Bind III
---
0 2/Mali Taraldsd., f. p. Oklan 1739.
G 3. 1 Peder Taraldsen, f. p. Hesgreien 1735.
G 4. 2 Tarald Tomassen Finne i Nærøy, f. p. Åker
hus 1744. * 1775 Margrete Andersd. Stikle
stad. (Se Solbergætten).
F 6. Mikkel Pedersen, f. p. Hesgreien 1716.
F 7. Siurd Pedersen, f. og f 1717.
F 8. Marit Pedersd., f. p. Hesgreien 1718, f 1793 p.
Skjærset. * l ) 1740 Ole Jonsen Auglen, Skjærset,
t 1752. •■) 1753 Ole Larssen Mikkelsgården, f
1765. * :i ) 1766 Ole Iversen Bjorgan.
G 1. Marit Olsd., f. p. Hesgreien 1741.
F 9. Dorte Petersd., f. og f p. Hesgreien 1722.
FlO. Lars Pedersen, f. p. Hesgreien 1723. Kjopte Sundby
haugen 1748. * 1748 Gisken Ottesd. Skei, f. p. S.
1720.
G 1. Peder Larssen, f. p. Hesgreien 1749.
G 2. Otter Larssen ,f. p. Hesgreien 1751. Var i 1801
husmann p. Berg. * Beret Haldosd., f. c. 1754,
G 3. Ole Larssen, f. p. Hesgreivald 1755.
G 4. Lars Larssen, f. p. Hesgreien 175 Q.
G 5. Marit Larsd., f. p. Hesgreien 1762.
G 6. Beret Larsd., f. p. Stuskin 1764.
G 7. Peder Larssen, f. p. Stuskin 1767.
Fil. Anne Pedersd., f. p. Hesgreien 1728, j 1784. **)
1751 Nils Olsen Vist, hennes tremenning, enkemann.
*-) 1779 Haldo Arntsen (Minsås) Auglen.
Anders Sivertsen, f. 1659 p. Lein.
Hans Sivertsen Landstad, f. 1661, f p. Landstad 1719, 58
år gl. * Ingeborg Ellevsd.
El. Siurd Hanssen Landstad, fait ved Levring 12 / o 1718.
E 2. Ellev Hanssen Minsås sondre, t 1736, 44 år gl. * 1717
Malena Arntsd. Minsås, f som inderst p. Minsås 1777,
82 år gl. Hun * -) 1736 Knut Jonsen Minsås
F l.Hans Ellevsen Mikvold, f. p. Minsås 1720. Var på
Rosvold i 1752, på Oren i 1769. Opgis i 1775 å
være «romt» til Jåmtland. * 1741 Lisbet Andersd.
Holme, enke efter Torris Jonsen Mikvold.
G 1. Torris Hanssen, f. p. Holme 1750.
G 2. Magnhild Hansd., f. p. Mikvold 1747. * 1769
Ole Olsen Minsås.
H 1. Karen Olsd., f. 1777.
G 3. Malena Hansd. ; f. p. Mikvold 1744. Bodde
1801 som enke hos svigersonnen, Johannes

----
445 Bind III
---
Solberg, Øren. * 1773 Peder Olsen (Lein) Yssevaldet. (Se
Okkenhaugætten, Ysse).
G 4 Inger Hansd., f. p. Rosvold 1754. * 1776 Ole Haldosen Lein.
H 1 Hans Olsen, f. 1783. Var i Fosnes 1823.
H 2 Ole Olsen Vingervolden, Mosviken, f. p. Holmevald 1786.
H 3. Kari Olsd., f. p. Holmevald 1782, f 1823. * 1811 Gert
Martinussen Kvamsvald, f. p. Øren 1788.
I 1. Sigrid Gertsd., f. p. Ysse 1811, t i Væren 1897.
1842 Haldo Anderssen Væren søndre, f. i V. 1816.
J 1. Karenanna Haldosd., f. 1843. * Haldo Pedersen
Væren, f. 1841.
K 1. Peder Haldosen Væren, f. 1865.
K 2 Sofie Haldosd., f. 1866.
K 3. Hanna Haldosd., f. 1868.
K 4. Elling Haldosen, f. 1871.
K 5. Martin Haldosen, f. 1875.
J 2. Grete Haldosd., f. c. 1850.
J 3-Inger Haldosd., f. 1852.
J4.01e Haldosen, f. 1856.
12. Inger Gertsd., f. p. Husebyvald 1816. * ') 1843 Ole
Petersen Reitbakken under Skrove søndre, f. c. 1815.
* 2 ) 1869 Johannes Olsen Skotrøen under Fikse, f.
1847.
J 1. Peter Olsen, skomaker, f. 1850. * Mette Olsd,
f. 1850.
K l.Ole Petersen, f. 1865.
J 2. Marit Olsd., f. c. 1843.
J 3. Karen Olsd., f. c 1845.
J 4 Grete Oline Olsd., f. 1860.
13. Marta Gertsd., f. p. Yssevald 1810. * 1841 Peder
Johannessen Semsvald, f. p. Grensvald 1817, t 1890.
J 1. Johannes Pedersen, f. c. 1841.
J 2. Gert Pedersen, skomaker, f. c. 1843.
J 3. Johan Pedersen, skredder, f. 1846.
J 4. Olaus Pedersen, i c. 1851.
J 5. Anders Pedersen, f. 1855.
J 6. Karen Pedersd., i. 1848.
1 4 Oline Gertsd., f. og f P- Kvamsvald 1821.
I 5. Ole Gertsen, f. p. Kvamsvald 1822, f 1853. * 1847
G 5. Kirsten Hansd., f. p. Rosvold 1756. Var legdsenke i 1823
* 1781 Anders Jonsen Græset, i. c. 1746.
Hl. lon Anderssen, i. p. Fleskhusvald 1783.
H 2 Hans Anderssen, f. p. Øren 1786.
H 3. Beret Andersd., f. p. Øren 1798, t 1803.

----
446 Bind III
---
H 4. Johannes Anderssen, f. p. Øren 1800, f 1868?
Arnt Ellevsen Mlnsås eller Hallem, lensmann, f. p. Minsås
1722, f 1762 p. Hallem. * 1752 Siri Haldosd. Lynum, Skogn,
tp. Hallem 1765, 36 år gl. Hun * 2 ) 1763 Simon Eriksen
Trones, f 1765, 39 år gl., sønn av Erik Simonsen Trones.
G 1. Ellev Arntsen Holme søndre, f. p. Kjæran 1752. * 1785
Karen Tomasd. Holme, f. p. Kausmo 1744, enke efter
Einar Anderssen Holme. Ingen barn.
G 2. Haldo Arntsen Auglen, f. p. Hallem nedre 1757. Tok
kår 1836. * l ) 1779 Anne Pedersd. Vist, f. p. Hesgreien
1728, f 1784, enke efter Nils Olsen Vist. Se ovenfor
* 2 ) 1785 Siri Larsd. Ekloen, f. p. E. 1763. Ingen barn.
G 3. Jakob Arntsen Minsås, f. 1762, kjøpte M. 1798. * 1792
Anne Larsd. Ekloen, f. p. E. 1766.
H l.Lars Jakobsen Minsås, f. p. Østvold 1794, overtoK
M. 1819, f ung. Ugift. Jakob og Anne tok da som
pleiesønn til sig Johannes Ottesen Kjæran, f. 1800,
t 1850. Se Minsåsætten.
H 2. Arne Jakobsen, f. p. Østvold 1793, f 1793.
Inger Ellevsd., f. p. Minsås 1726, fp. Holme 1787. * x ) 1745
Anders Anderssen Svendsted fra Undersåker, f 1763. Hans
bror, Karl Anderssen Falk, var handelsmann i Trondhjem,
f ugift. * 2 ) 1765 Gundbjørn Villumsen (Elnes) Holme.
G 1-Anders Anderssen Norberg, f. p. Holme 1746. *
Hl. Inger Andersd. * Ole Rasmussen Sundsneset, In
derøy.
G 2. Ellev Anderssen Holme nordre, f. p. H. 1759, f smst
1841. * 1796 Olava Mikkelsd. Salberg, f. 1769, f 1820.
* 2 ) 1821 Sigrid Larsd. Sem, f. 1796, f 1886.
Hl. Anders Ellevsen Holme, f. 1798. Bodde først på
Hallan, kjøpte siden Salberg nedre. * *) 1826 Sølvi
Tørrisd. Hallan. * 2 ) 1841 Ingeborg Olsd. Lorvik.
11. Anne Olava Andersd. Salberg, f 1844 * i
U. S. A.
I 2. Elen Oline Andersd. (Salberg) Krokan, f. 1844,
t 1924. Tvilling med 11. * Olaus Mortinussen
Krokan, f. 1839, f 1909. Bodde ved Hylla, Røra.
J 1. Karoline Olausd., f. 1868. * Anton Austad.
I U. S. A.
J 2. Anton Olaussen, f. 1870. I U. S A
J 3. Anna Olausd., f. 1873. * i U. S. A. med en
romsdaling.
I 3. Ingeborg Anna Andersd. Salberg. Åndssvak.
H 2. Mikal Ellevsen Holme, f. p. FL 1803, f 1851.

----
447 Bind III
---
* 1842 Olava Eines, Ytterøy, f. 1801, t 1894.
Ingen barn.
H 3. Elling Ellevsen Holme, f. 1805, t 18 ( )3. Ugift.
Bodde hos halvbroren, Olaus Holme.
H 4 Johannes Ellevsen Holme, f. 1812, t 188?.
* 1872 Anne Marta Snausen, enke. De bodde
på Fleskhusvaldet. Ingen barn.
H 5. Olaus Ellevsen Holme, f. 1823, f 1916. * 1851
Anne Birgitte Johannesd. Minsås, f. 1827, j
1914. Se Minsåsætten.
G 3 Malena Andersd. (Holme) Myr, f. p. Holme 1748.
* 1771 Anders Haldosen Myr, f. p. Åkerhus 1743,
t p Myr 1802. (Se Åkerhusætten).
Sevald Hanssen Landstad, t 1744. * 1731 Mette Olsd. Hegle.
Hun * 2 ) 1745 Ole Haldosen Råen, t 1773.
F l.Hans Sevaldsen, f. p. Landstad 1742, t 1768
F 2 Beret Sevaldsd., f. p. Landstad 1733. * 1755 Sevald
Jenssen Jermstad, hennes treminmng. (Se Jermstad-
Eetten^
F 3 Inger ' Sevaldsd., f. p. Landstad 1732. **) 1756 Ole
Eriksen Sanden. (Se Sanden). * 2 ) 1787 Peder Nilssen
Vist, Sanden, f. 1760, t P- Sandspladsen 1829, skilt 1800.
(SeVistætten).
F 4 Marit Sevaldsd, f. p. Landstad 1737- * 1757 Jon An
derssen Lennes, Landstad, f. p. Øgstad 1724, t P- Land-
stad 1788. T I_cft 1 _ cft
Gl. Sevald Jonsen Eggen, Skogn, f. p. Lennes 1759.
* 1790 Kari Olsd. Vist øvre.
H 1 Karen Sofie Sevaldsd. * Nils Toresen Rend-
stenen, Skogn.
H 2. Mette Sevaldsd.
H 3. Beret Sevaldsd.
H 4. Ingeborg Anna Sevaldsd.
H 5. Karen Sevaldsd.
H 6. Ole Sevaldsen Eggen.
G 2 Jon Jonsen Landstad, f. p. Lennes 1761, t smst.
1836. * 1803 Eli Sevaldsd. By, f. 1780. (Se ovenfor).
H 1. Sevald Jonsen, f. p. Landstad 1811.
H 2. Beret Marta Jonsd, f. p. Landstad 1803. 1825
Ole Olsen Forbregd fra Heierås i Skogn, f. c.
1803.
I 1 Elen Rebekka Olsd, f. p. Lennes 1827.
12 Elling Olsen, f. p. Næsvald 1830, t 1854
I 3. Elen Olina Olsd, i p. Lund 1833.

----
448 Bind III
---
H 3. Ingeborg Jonsd., f. p. Landstad 1807.
H 4. Brynhild Jonsd., f. p. Landstad 1818, f p. Lyngsmoen
1895. * 1861 Otte Johannessen Skjordal, Lyngsmoen, f.
p. Skjordal 1805, t p. Lyngsmoen 1860.
H 5. Mette Jonsd., f. p. Landstad 1824.
Hans Jonsen Landstad, f. p. Lennes 1771, f som sogneprest
i Seljord 1838. (Se under Landstad). * 1708 Margrete Eli
sabet Schnitler, f. 1768, f i Seljord 1850.
H 1. Johan Andreas Landstad, f. 1700, f 1840, kavalleriloit
nant, ugift.
H 2. Hans Peter Schnitler Landstad, f. 1800, f 1815.
H 3. Magnus Brostrup Landstad, prest og salmedikter, f. i
Måso 1802. Han gikk aldri på skole; moren lærte ham å
lese, og fra sitt 11. år fikk han undervisning av faren,
som i 1822 dimitterte ham til universitetet. I 1823 tok
han anneneksamen med laud, studerte teologi, var i 1825
—26 huslærer hos rittmester Bergh på Gran, Hadeland,
tok teologisk embedseksamen 1827 med laud, blev i 1828
res. kap. i Gausdal, 1834 sogneprest i Kviteseid og i
1830 farens eftermann som sogneprest i Seljord. Det var
her, han i 1848 fullforte sin allerede i Kviteseid påbegynte
innsamling av de norske folkeviser. I 1848 blev "han
sogneprest i Fredrikshald, 1854 prost i Nedre Borge
syssel, 1850 sogneprest i Sandeherad. Han fratrådte i
1877 og flyttet med familien til Oslo, hvor han døde i
1880. I 1870 blev han ridder av St. Olav for fortjenstfull
geistlig virksomhet.
Allerede i 1848 hadde Kirkedepartementet henvendt
sig til ham med anmodning om å stå i spissen for arbeidet
med en ny kirkesalmebok; men han fant dengang å måtte
avslå. Da departementet i 1852 påny henvendte sig til
ham i samme sak, trodde han ikke lenger å burde undslå
sig, og efter at han hadde innsendt en plan for sitt ar
beide, blev det ved kgl. res. av 7. okt. 1852 overdratt ham
å utarbeide utkast til en ny salmebok. Med dette arbeide
var han derefter sysselsatt til 1861, da hans utkast ut
kom i trykken. Dette underkastet han i de folgende år en
revisjon og avleverte sitt arbeide i endelig skikkelse til en
ved kgl. res. nedsatt bedommelseskomisjon. Efter at denne
var ferdig, blev Landstads salmebok ved kgl. res. av 16.
okt. 1860 antatt til bruk ved den offentlige gudstjeneste.
1820 Vilhelmine Margrete Marie Lassen, f. 1808, f
1802 (dtr. av prost Albert L. i Gran og h. Dortea An
drea, f. Lange).

----
449 Bind III
---
I 1 Margrete Elisabet Schnitler Landstad, f 1830, ugift.
I 2. Albert Landstad, f. 1831, kand. teol. 1858, adjunkt
p. Lillehammer, ugift.
I 3 Dortea Andrea Landstad, f. 1833, t P- Fr hald
1897 * 1854 Gabriel Hofgård, konsul Fr.hald, f. i
Drammen 1829, f i Fr.hald 1890.
I 4 Hans Landstad, prest, f. i Kviteseid 1835, kand.
teol. 1861, sogneprest i Hå 1872, prost 1880—82,
sogneprest i Johannes menighet, Stavanger, 1885,
sogneprest i Eidsvoll 1888, t l c >oQ. * l ) 1865 Anna
Marie Åmodt, f. 1838, t i Hå 1884/(dtr. av toll
inspektor i Fr.hald Jon Å.). * 2 ) 1886 Kristine
Åmodt, foregåendes soster, f. 1842. 14 barn av
første, ingen av annet ekteskap.
I 5. Vilhelm Magnus Landstad, f. 1836, kand. teol
-1862, res. kap., senere sogneprest i Haus og prost.
* 1864 Elen Henrikke Arnesen, f. 1839, t 1908
(dtr av fogd Håkon A. og h. Elen Bjerch).
J 1. Vilhelmine Marie L., f. 1866, t 1887.
I 6 Fredrikke Kristiane Landstad, f. 1838, lærermne
ved Sylows skole.
I 7 Magnus Landstad, f. 1840, f 1901, ingeniør i Risor,
senere homøopat. * 1874 Elise Timmermann, f.
1848. 9 barn.
I 8 Marie Sofie Landstad, f. 1840, t 1851.
I 9. Klara Johanne Landstad, f. 1842, f 1867. * 1865
Kristian Høy Muller, sogneprest, f. i Loppen 1834,
f i Oslo 1882.
I 10. Håkon Landstad, f. 1843, t 1851.
I 11. Jon Teodor Landstad, f. 1846, art. 1868, stud. teol.,
t 1869.
I 12 Vilhelmine Alberta Landstad, f. 1848, t 1866.
I 13. Valborg Landstad, f. 1850, f 1852.
H 4 Fredrik Laurits Muller Landstad, f. 1804, t 1825.
H 5. Sofie Elisabet Muller Landstad, f. 1806, t 1880 p. Oppe-
bøen i Seljord.
H 6 Johanne Margrete Landstad, f. 1807, t 1868 p. Oppebøen.
H 7.Severin Kristian Landstad, f. 1808, veiinspektør, Kjø-
benhavn.
H 8. Mette Marie Landstad, f. 1810, f 1812.
H 9 Mette Marie Landstad, f. 1813, t s. å.
HlO. Petrine Marie Landstad, f 1815, t 1851. * Maunts
Tønnessen, sogneprest i Nes, f. 1806.
Brynhild Jonsd., f. p. Lennes 1758. * Eskild Eide, Skogn.

----
450 Bind III
---
G 5. Beret Jonsd. Landstad, f. 1766, f 1793.
G - Mette Jonsd. Landstad, f. p. Lennes 1768. * Endre
Eliassen Alnes, loitnant, f. 1729, bodde p. Øien \
Stjørdalen.
E 4. Marit Hansd. Landstad, f P- Lyng 1787, 87 år gl. **) 1723
Ole Jakobsen Lyng, lensmann, f 1735. (Se Lyngsætten).
•*) 1736 Tomas Ellingsen Lyng, løitnant, f. p. Faren 1711,
t p. Lyng 1784. (Se Husanætten).

SØRHAUG  Gårdsnr. 39.

Navnet: Sydheraghe 1520. Sorum(!) 1559. Sørhoug 1590.
Soerhoug 1626. Sørhoug 1664, 1723.
Navnet tilhører vel egentlig en berghammer, under hvilken
gården ligger, og som kunde kalles Sørhaug i motsetning til den
nordenfor liggende fjellås, hvorfra den er adskilt ved et bredt
dalføre.
Skylden: Skylden i 1650 var 1 spand, fra 1836 3 dal. 1 ort
21 sk., i 1907 mk. 7,30, fordelt på 10 bruk, hvorav bruksnr. 1,
Sørhaug, mk. 1,89, og bruksnr. 8, Storlien, mk. 1,92.
Eiere: Gården har i den katolske tid tilhørt Holms kloster
(klostret på Munkholmen) og blev ved reformasjonen beslaglagt
av Kroneri, som ved auksjon i 1754 solgte den for 140 rdl. til
Rasmus Brodersen Hagen; han fikk skjøte 25. februar 1755, tgl.
8. september samme år. Siden har den vært brukernes eiendom,
dog i lange tider drevet som underbruk.
Brukere: Navnet er i de eldste tider så misforstått og galt
skrevet, at man kun av plassen i regnskapene og av skylden kan
slutte sig til, at det gjelder denne gard. Tydeligvis har det vært
forvekslet og sammenblandet med Søråker.
I manntallet over tiendepenningskatten i 1520 står Arne i
Sydheraghe like efter Forbregd. Han har betalt V 2 lodd sølv i skatt.
Efter Steinviksholms lens regnskap for 1549 har Anders betalt
1 pund smør og 4 vog mel i landskyld for 1 spand i Sødrackrn.
Da han er opført under Holms gods (d. v. s. den del av krongodset,
som før reformasjonen hadde tilhørt Munkholmens kloster), må
dette gjelde Sørhaug. Annders på Søderackeren står også i samme
regnskap opført med 9 mk. smør og V 2 vog mel i leding mellem
Gudmundhus og Kvam.
I skibskattmanntallet av 1559 står Jonn på Sørum mellem
Minsås og Lein.

----
451 Bind III
---
Jakob het opsitteren i begynnelsen av 1600-tallet. Efter ham
overtok sønnen Anders i 1634. Herom inneholder lensregnskapene
for året 1634 —35:
«Ai Anders Jacobsen for 1 sp. i Sørhaug, som hans foreldre
fradøde 15 rdl.» Anders var i 1665 61 år gammel og hadde en
sonn, Anders Anderssen, 20 år.
Gårdens besetning var i 1657 2 hester, 9 naut, 5 geiter, 4
sauer og 2 svin.
Ved matrikuleringen i 1669 sattes tienden til V-z td. bygg og
2 tdr. havre, ledingen til Vi rdl. og småtienden til 1 ort 8 sk.
«Findes hommelhouge och brendefang», heter det. Der blev ikke
foreslått nogen forandring i skylden.
Gården må ved disse tider ha vært ansett for temmelig god; i
1680-årene var den endog blandt de gårder, som var utlagt til
rytteriet. Anders opføres fremdeles som bruker.
I 1690-årene het opsitteren Tørris. Han brukte gården for
avgift. På tinget i 1694 oplyses om gårdens bygninger, at de
«tilforn var hel slet, dog nu temmelig forbedret af opsidderen,
men som jorden i sig seiv er hel ringe», brukte Tørris den for 7
rdl. Dette var 1 rdl. 2 ort 23 sk. mindre enn skattene. I 1696 og
1697 betalte han bare 5 rdl. I 1711 betalte han alle skattene,
men ikke landskylden, som var 3 rdl.
Svenskene har under sitt innfall i 1718 ikke tatt svært meget
på denne gard, formodentlig fordi der ikke var så meget å ta av.
Tapet opgis således:
Tilsammen 37 rdl. 24 sk.
I erstatning hadde de betalt 72 sk.
I 1723 oplyses, at gården ikke har skog til bygning, litt til
gjerder og intet brenne, ingen seter, måtelig bumark. Den betegnes
som «letvunden og temmelig vis til korn». Utseden var 6 skjepper
bygg, 2Y2 tdr. havre og V 2 bpd. grå erter, avlingen 10 lass vollhoi
og 2 lass ekerhøi og besetningen 1 hest, 3 kyr, 2 ungnaut, 5 sauer
og 4 geiter. Tienden blev sått til 4 skjepper blandkorn, 6 skjpr.
havre, 6 mk. erter og 6 mk. ost. Skylden blev foreslått nedsatt IS


----
452 Bind III
---
mkl. «formedelst denne gards ringhed og at dend på ingen anden
måde har leilighed noget at fortiene».
Smått stell har det visstnok vært på gården gjennem alle de
følgende år. Der finnes ikke noget skifte avholdt der, så enten har
opsitterne forlatt den for å få noe bedre eller også har det ikke
vært noe å holde skifte for. Begge deler viser, at det ikke var
lett å klare sig der.
Sørhaug, sett fra nordøst 1918. Fot. E. Musum
Torris har hele tiden brukt gården for avgift. På tinget i 1737
blev den opbudt, om nogen vilde betale mere; men ingen meldte sig.
Da gården blev opbudt på vårtinget i 1739, bød opsitteren
Tørris' sønn, Ole Tørrissen, fulle skatter og rettigheter mot land
skyldsfrihet i 8 år. Da ingen bød over, fikk han bygselbrev, tgl.
1. juni 1739.
Imidlertid kom de store uår 1740 —42, og han klarte ikke det,
han hadde påtatt sig. På vårtinget 1743 oplyses, at han har fra
sagt sig gården, hvis han ikke kunde få nogen moderasjon. Han
bød 2 rdl. 2 ort og beholdt den for denne avgift, da ingen tilbod
å betale mere «i denne dyre og besværlige tid». I 1744 blev den
atter opbudt; men ingen bød over, hvorfor Ole brukte den for
samme avgift også dette år; men i 1745 frasa han sig den for
godt, da han hadde bygslet Lund.
Jon Bårdsen overtok nu bruken. Kvartermester Peder Holte
bød fulle skatter og rettigheter; men da Jon allerede hadde sari
sig i endel omkostninger og forestillet dette i en skrivelse til stift
amtmannen samt bød samme vilkår som Holte, resolverte stift


----
453 Bind III
---
amtmannen, at Jon skulde «prefereres for en fremmed», hvorefter
han fikk fogdens bygselseddel 28. september 1745, tgl. 4. juni 1746.
Som ovenfor nevnt kjøpte Rasmus Brodersen Hagen gården i
1754 og drev den som underbruk under Maritvold. Ved skjote av
12., tgl. 15. august 1771 solgte han den for 400 rdl. til Lars Olsen
Minsås, og nu fulgte den Minsås som underbruk, inntil Iver
Knutsen Minsås ved skjote av 4. januar 1788, tgl. 21. februar
1789, solgte den til Jon Jenssen Oklan for 388 rdl. Hermed fikk
gården atter egen opsitter.
Ved skjote av 3. juni, tgl. 16. august 1815, overdrog Jon Jensen
for 500 rbdl. sølvverdi eller 937 rbdl. 48 sk. navneverdi halvpar
ten av gården til sin svigersonn, Elias Ellingsen Aksnes, idet han
forbeholdt sig og hustru et kår på 1 td. bygg og 3 tdr. havre samt
for til 1 ku og 3 småfe, alt anslått til en årlig verdi av 30 rbdl.
navneverdi. Av kåret skulde V 6 bortfalle, når en av kårtakerne
døde. Det skulde begynne å løpe, når Jon overdrog ham også den
annen halvpart av gården, hvilket først skjedde i 1828 ved skjøte
av 5., tgl. 6. februar. Kjøpesummen for denne halvpart var 200
spdl. (Se Østvoldætten).
Ved en takst, Elias lot avholde i 1831, blev gården verdsatt
til 750 spdl.
I 1835 var gårdens besetning 2 hester, 6 storfe, 10 sauer og 6
geiter og utseden Vs td. hvete, 1 td. bygg, 6 tdr. havre og 6 tdr.
poteter.
Ved skjøte av 10., tgl. 11. februar 1863, overdrog Elias går
den til sin stedsønn, Peter Olaus Larssen, for 700 spdl. og kår.
I 1865 var besetningen 2 hester, 7 ungnaut, 9 sauer og 1 svin
og utseden Vs td. hvete, Vs td. rug, \Vz td. bygg, 8 tdr. havre,
Vie td. erter og 8 tdr. poteter. Under gården var 2 husmanns
plasser med et samlet husdyrhold på 6 sauer og utseden var Vs
td. bygg, \V\ tdr. havre og 2Vi tdr. poteter. Elias og hustru,
Ragnhild Petersdatter, levde som kårfolk på gården.
I 1875 var besetningen 1 hest, 1 okse, 4 kyr, 2 ungnaut, 15
sauer og lam, 3 geiter og kidd og 2 svin og utseden Yé td. rug,
2 tdr. bygg, 6 tdr. havre, x k td. erter, 2 tdr. poteter og x h mål
anvendtes til andre rotfrukter. Der var 1 husmannsplass, Brat
lien, hvorpå føddes 1 ku og 4 sauer og såddes X A td. bygg, 1 td.
havre og 1 td. poteter.
Peter Olaus Larssen hadde en del av gården til i 1893. I første
halvdel av 1880-årene var den oprinnelige gard blitt utparsellert.
Jordveien bestod dengang av ca. 500 mål, for det meste udyrket
myr; bare liene var opdyrket. Det var Martin Muller på Vist,
som foretok denne utstykning, da gården i begynnelsen av 1880-
29

----
454 Bind III
---
årene var solgt til ham, dog uten tinglest hjemmel, hvorfor det er
Olaus Sørhaug, som har utstedt skjøtene ved videre salg.
Peter Olaus Larssen beholdt efter dette bare hovedbolet Sør
haug, bruksnr. 1, skyld mk. 1,89, ialt 90 mål samt skogteigen
Sørhaugsåsen. Dette solgte han i 1893 til Martinus Andreassen
Jønshns (født på Aspås). Martinus hadde gården til sin død i
1912, hvorefter enken drev den i 2 år.
I 1914 overtok sønnen, Jon August Martinussen, gården og
eier den fremdeles. Rendaker (bruksnr. 10), som i 1883 var fra
solgt, blev i 1902 kjøpt tilbake og lagt under gården. Bråten
(bruksnr. 5), blev kjøpt tilbake i 1926. Gården er således nu på
125 mål dyrket jord.
F r ask ilte par ter:
Sørhaug blev tidlig sterkt utstykket, idet Olaus Larssen ved
skyldsetningsforretning av 31. oktober 1881, tgl. 15. august 1882,
lot fraskille Sørhaug østre, Vollan østre og Vollan vestre. Sørhaug
østre blev atter videre utstykket i 1883, hvorom nærmere nedenfor.
Vollan østre, gårdsnr. 39, bruksnr. 3, skyldsatt for 22 sk. (ny
skyld mk. 0,38) blev av Olaus Sørhaug solgt til Bernt Elisæussen
Kvammet for 400 kr. ved skjote av 27. desember 1883, tgl. 16.
januar 1884.
Vollan vestre, bruksnr. 4, blev samtidig skyldsatt for 22 sk. (ny
skyld mk. 0,38) og av Olaus Sørhaug solgt til Martin Sevaldsen
Bakenget for 400 kr. ved skjote av 27. desember 1883, tgl. 16.
januar 1884.
Sørhaug østre, bruksnr. 2, blev skyldsatt for 2 dal. 16 sk. Ved
skyldsetningsforretning av 10., tgl. 14. august 1883, fraskiltes
partene Bråten og Nordeng og ved forretning av 5. november, tgl.
6. desember samme år yderligere partene Bratlien, Storlien, Øraker
og Rendaker. Sørhaug østre, som efter dette hadde en skyld av
23 sk. (ny skyld mk. 0,42), blev av Olaus Sørhaug solgt for 100
kr. til M. D. Miiller på Vist ved skjote av 27. desember 1883, tgl.
16. januar 1884. Miiller overdrog eiendommen for 1000 kr. til
Mikal Rasmussen og Elisæus Mikalsen ved skjote av 9. mars, tgl.
12. april 1889.
Bråten, bruksnr. 5, blev skyldsatt for 1 ort 5 sk. (ny skyld mk.
0,51) og av Olaus Sørhaug solgt for 800 kr. til dyrlæge Anzjøn
ved skjote av 27. desember 1883, tgl. 16. januar 1884. Anzjøn
solgte denne eiendom sammen med Gudmundhus for 12 000 kr.
til K. Hagerup ifl. skjote av 31. juli, tgl. 2. august 1893.
Nordeng, bruksnr. 6, skyld 1 ort 19 sk. (mk. 0,76) solgte Olaus
Sørhaug ved skjote av 27. desember 1883, tgl. 16. januar 1884,
til P. Moe på Haugslien for 1000 kr.

----
455 Bind III
---
Braillen, bruksnr. 7, skyld 23 sk. (mk. 0,41) solgte Olaus
Sørhaug til Karl Kaspersen for 640 kr. ill. skjøte av 27. desember
1883, tgl. 16. januar 1884.
Storto, bruksnr. 8, skyld 4 ort 12 sk. (mk. 1,92) solgte han
samtidig til Karl Karstensen for 2400 kr.
Østaker, bruksnr. 9, skyld 15 sk. (mk. 0,27), solgte han sam
tidig for 300 kr. til Bernt Halvorsen, som ved skjøte av 22. juni,
tgl. 12. august 1885, overdrog eiendommen til Peter Andreassen
for 400 kr. ... r ,
Rendaker, bruksnr. 10, solgte Olaus Sørhaug samtidig til
Mikal Eriksen for 440 kr.

MINSÅS  Gårdsnr. 40 og 41.

Navnet: i Minnisase 1333. a Minnisase 1334. i Minisase
1337. af Minisase (nordre) 1430. af Minnisaase 1491. Midzass
1520. Minnisaas 1530. Mynnixaass 1558. Minsaas 1559. Mennsaas
1610. Minsaas, Mindsaas, Mindtzaas 1664. Mindsaas 1723.
Oldnorsk Mynnisåss eller Minnisdss. Rygh forklarer navnet
av mynni eller minni (gap, munning), så at det betegner en ås,
som lukker påtvers for åpningen av et dalføre. Dette passer full
stendig til gårdens beliggenhet. Den eldste gard må være den
nordre, som ligger oppe på åsen.
Skylden: Nordre Minsås hadde i 1650 en skyld av 3 sp. 1
øre 18 mkl., fra 1836 10 dal. 4 ort 1 sk.
Søndre Minsås 2 sp. 2 øre 18 mkl., fra 1836 11 dal. 1
ort 23 sk.
I 1907 var skylden, for:
Søndre Minsås mk. 25,24, hvorav br.nr. 1, Minsås søndre,
Minsås søndre var da delt i 4 bruk, Minsås nordre i 2.

MINSÅS SØNDRE  Gårdsnr. 40.

Eiere: Første gang Minsås nevnes, er i et dokument av 11.
februar 1333, hvorved officialen i Nidaros tildømmer korbrødrene
det jordegods, som den rike korbroder Sigurd Krafs hadde forært
Kristkirken for gravsted til sin datter Solvar, men som Vigleik
Aslakssøn på Lyng gjorde vanskeligheter ved å overlate dem.


----
456 Bind III
---
Blandt dette jordegods er «j Minnis ase halfrar merkr boll» (d. e.
V% markebol i Minsås. Se Lyng). Siden nevnes gården ennu et
par ganger i anledning av samme sak. Om dette gjelder Minsås
sondre eller nordre, er uvisst; vi vet ikke engang, om gården var
delt så tidlig.
Delingen er dog skjedd for Aslak Bolts tid (1430); ti i hans
jordebok nevnes uttrykkelig et Nordre Minsås. Men hvem som
var eier dengang, er übekjent. I 1520 skattet dog opsitteren så
meget for jordegods, at han rimeligvis var eier av den største part
og dermed bygselrådig.
"I Domkapitlets eldste jordebok (1558) er 2Va ore av «Mynnix
aass» opfort under «Commwns landskyld», d. v. s. var lagt til
korbrødrenes felles bordhold. Dette er visstnok nettop den part,
som Sigurd Krafs hadde forært, og som på denne måte var blitt
kapitelsgods; nedgangen fra V 2 markebol (4 øre) til 2V-i øre er
ikke påfallende; man hadde jo i mellemtiden hatt svartedauen med
den følgende store nedgang i jordverdier.
Domkapitlets part er efter reformasjonen blitt lagt til Dom
kirkens prestebord. Og iallfall fra begynnelsen av 1600-årene er
det sikkert, at den største part av gården har vært bondegods.

I 1650 var således eiendomsforholdet:
Opsitterens odel 2 sp. - øre
2 sp. - øre 6 mkl. og bygselretten.
Domkirkens prestebord 2 » 12 »
Tilsammen 2 sp. 2 øre 18 mkl.
Den siste opsitter, som eiet gården i 1600-årene, var Oluf
Iversen. Han flyttet — antagelig i 1680-årene — til Næs som
leilending og bygslet bort Minsås. Og i 1697 makeskiftet hans
arvinger Minsås til David Jakobsen Jelstrap mot Næs, hvorefter
gården tilhørte dennes efterkommere, inntil Hans Tomassen Jel
strup i 1736 solgte den til den nettop avdøde opsitter, Ellev Hans
sens, enke, Malena Arntsdatter. I 1740 skjøtet hennes annen
mann, Knut Jonsen, gården tilbake til Hans Jelstrup. Dennes
enke, Ellsabet Kiembler, blev gift med mønsterskriver Fredrik Ro
sing, og fra ham er den kommet til Rasmus Brodersen Hagen på
Maritvold. Av denne kjøpte så Knut Jonsen den igjen i 1754.
Siden har den vært brukernes eiendom.
Brukere: Oluff Ml(n)dzass har efter manntallet over tiende
penningskatten for 1520 betalt 3 lodd sølv og 1 lodd 1 mark for
jordegods og IY2 kvintin sølv og 2 skilling for sin mor. Det er
efter denne skatt for jordegods tydelig, at han var eier av gården.

----
457 Bind III
---
I 1549 står Oluff på Myndzaaft for V 2 spand 5 mark smør og
2 vog mel i leding, og i skibskattmanntallet av 1559 har vi frem
deles Oluff på Minsaas.
I begynnelsen av 1600-årene het opsitteren på Søndre Minsås
Jon. Han skattet for \ x k sp. jordegods og må således ha vært
bygselrådig over gården. Omkring 1615 er han blitt avløst av
Minsås søndre, sett fra øst 1918. Fot. E. Musum.
Iver, ganske sikkert sønnen; for også han eiet odelsparten i gården,
i 1624 dog sammen med Peder Jenssen i Trondhjem. (Jenssen er
muligens feilskrift for Jonsen; ti rimeligvis var Peder en bror av
Iver). Odelsparten utgjorde i 1624 2 sp. 6 mkl.
Gårdens besetning var i 1657 3 hester, 15 naut, 12 sauer og
2 svin.
Iver er død i slutten av 1650-årene, og gården er nu en tid
brukt av en eldre mann, Anders Kristensen, som i 1665_var 64 år
gammel og antagelig er kommet dit ved ekteskap med enken.
Hjemme var to sønner av den forrige opsitter, Jon Iversen, 44 år,
og Bård Iversen, 24 år.
I 1669 er det denne Jon Iversen, som eier og bruker gården.
Tienden blev det år sått til 2V2 tdr. bygg og V/2 tdr. havre, ledin
gen til 2M> rdl. og småtienden til 3 ort. Der fantes humlehave.
Skylden blev ikke foreslått nedsatt, hvilket tyder på, at gården var
i god stand.
Før 1686 er der kommet ny opsitter, Oluf Iversen, som også
eiet de 2 sp. 6 mkl. bondeodel og altså var bygselrådig over går


----
458 Bind III
---
den. Han var formodentlig bror av den forrige. Siden bygslet han
Næs av David Jakobsen Jelstrup og dode der i 1697. Fra ham
nedstammer opsitterne på Næs helt til nutiden. (Se Næs). Straks
før sin dod kom han overens med Jelstrup om å bytte til sig Næs
mot Sondre Minsås, og dette blev da ordnet av hans arvinger.
Derefter har regimentsskriver David Tomassen bodd på Minsås
et par år (1691—93). Han var fodt på Indset 5. septbr. 1658.
Faren, Tomas Davidsen, var borger av Trondhjem og handels
mann på Indsets kopperverk; moren het Eleri Eriksdatter Blix, og
var muligens soster av Sofia Eriksdatter Blix, som var gift med
vicepastor Jens Kristofersen Svaboe. David var hjemme hos for
eldrene til 1672, da han kom i tjeneste hos stiftamtskriver Iver
Baltzersen i Trondhjem, hos hvem han var til 1676. Denne anbe
falte ham til Zakarias Lemfort i Kristiania, som var generalauditor
og krigssekretær ved den norske arme, og hos denne var han så
til 21. april 1677, da han kom til overkrigskomisær og amtmann
over Smålenene, Hans Kås, hos hvem han var håndskriver til 28.
oktbr. s. å., hvorefter han atter kom tilbake til Lemfort og var
hos ham til 30. juli 1681, da han blev auditor ved rosstjeneste
rytteriet nordenfjells efter statholder U. F. Gyldenloves bestal
lingsbrev av 2. august 1681. Denne stilling "hadde han til 3.
mars 1683, da han blev ansatt som regimentsskriver ved rytter
og dragonkvarterene nordenfjells, hvilken stilling han — som han
seiv skriver — «næst guddommelig bistand efter nådigst given
bestalling og instrux forestod og betjente til ultimo juni 1692, da
jeg samme bestilling efter kongelig allernådigst anordning og re
duction kvitterede».
Det er neppe tvil om, at han har mattet «kvittere» embedet på
grunn av misligheter, Han var stadig i pengevanskeligheter: 1
1692 er han av den forrige fogd, Hans Koch, stevnet for en gjeld
på 140 rdl. ifl. revers av 6. mars 1690, og samme år er han stevnet
av sorenskriver Liv Borch for å ha forholdt denne nogen krea
turer, som var ham utlagt efter dom av 19. april 1692. Og endelig
er der et av David Tomassen utstedt skjote, datert Minsås 4. jan.
1693, hvorved han selger 9 mkl. i Grundan, som hans hustru
hadde arvet efter sin far, presten Svaboe, samt 9 mkl. i Øvre
Sende til Laurits Hesgreien; men ved tinglesningen av dette skjote
har fogden protestert med den begrunnelse, at David Tomassen,
dengang han utstedte det,-stod under forfolgelse av ham. og at
dette gods ifolge den over David erhvervede dom burde sekvestreres
til betaling av den gjeld, han var domt for. Heri fikk han rettens
medhold.
Han var nu en lang tid uten embede, inntil feltmarsjal Kristian
Gvldenlove i 1699 antok ham til auditor ved sitt hvervede infanteri

----
459 Bind III
---
regiment, hvilken stilling han hadde i 4 år, inntil regimentet ved
kgl. anordning gikk inn i 2. norske gevorbne regiment.
' Da kong Frederik IV våren 1704 foretok sin reise til Norge,
blev David Tomassen ansatt i kongens folge med den opgave å
innrette reiserutene og gi oplysninger om veienes beskaffenhet.
Dette arbeide må han ha skilt sig fra til kongens tilfredshet; ti
allerede samme høst blev han 8. november 1704 utnevnt til kon
trollør og accisekopperskriver ved de nordenfjelske kopperverker,
hvilket embede han hadde til sin død. Den 28. oktober 1721 blev
han dessuten utnevnt til virkelig assessor i det nordenfjelske berg
amt efter avdøde Søren Bygballe.
David Tomassen har visstnok det meste av den tid, han var
regimentsskriver, bodd på Salberg på Inderøy, hvor hans eldste
sønn er født 19. april 1691. Den 16. november s. å. blev han
gift på Minsås med presten Svaboes datter Mette. Deres barn
antok alle navnet Svaboe. Siden bodde han på Forbregd 1693—
97, på Ekloen 1697—1704, i 1706 var han i Trondhjem. I 1708
kjøpte han gården Olstad i Børsa, hvor han døde 6. juli 1731.
Boet var fallit. (Se: Geistlighet — Jens Kristofersen Svaboe).
Efter David Tomassen har Arnt Olsen brukt Minsås. Han
var der i 1697, da gården blev makeskiftet til Jelstrup og fort
satte som dennes bygselmann til sin død i januar krigsvinteren
1719. Gården led sterkt ved svenskenes plyndringer under krigen,
idet tapet opføres som følger:
Dessuten slo de norske tropper istykker en båt til en verdi av
3 x /2 rdl., altså tilsammen et tap på 202 rdl. 48 sk.
Arnt Olsens datter, Malena, var i 1716 blitt gift med Ellev
Hanssen Landstad, og han overtok nu gården ifl. bygselbrev av
Tomas Davidsen Jelstrup, utstedt 19. mars, tgl. 5. juli 1724.
Ved matrikuleringen i 1723 oplyses, at gården har ingen skog
uten litt til gjerdsel og småbjørk til brenne, seter V 2 mil borte,


----
460 Bind III
---
ingen bumark. Den betegnes som «meget tungvunden og kornvis».
Utseden var 2% tdr. bygg, 9 tdr. havre, 1 pund erter, avlingen 40
sommerlass hoi og 3 lass ekerhoi og besetningen 3 hester, 8 kyr,
5 ungnaut, 12 sauer og 6 geiter. Tienden blev sått til 1 td. 2 skjpr.
blandkorn, 2 tdr. 6 skjpr. havre, 18 mk. erter, 1 mk. lin og 16
mk. ost. Der blev ikke foreslått nogen forandring i skylden.
Minsås søndre, sett fra syd 1920. Fot. E. Musum.
Ellev Hanssen bygslet i 1735 Nordre Lyng, men kom vel
neppe til å overta denne gard, da han dode allerede i januar 1736.
En tid eiet han Stavlunden, som han kjopte i 1720 og drev som
underbruk under Minsås; han solgte den igjen i 1731 til kaptein
Motzfelt på Trones.
Enken, Malena Arntsdatter, kjopte ifl. skjote av 5. april, tgl. 1.
juni 1736, Minsås for 225 rdl. av Hans Tomassen Jelstrup. Går
den er samtidig pantsatt til Jelstrup for 100 rdl. Ved skiftet efter
Ellev blev der uten synderlig gjeld en beholdning på 99 rdl. 16
sk., så nogen velstand kan der egentlig ikke ha vært. Aktiva ut
gjorde 111 rdl. 2 ort 19 sk. Besetningen var 4 hester, den dyreste,
en 6-årig dragonhingst, 10 rdl., og den billigste, et 18 år~ gam
melt skjud, 1 rdl., 12 kyr fra 1 rdl. 3 ort til 2 rdl. 2 ort, 7 ungnaut.
24 sauer og lam, 10 geiter og kidd og 4 svin, hvoriblandt 2 store
galter å 1 ort 8 sk.
Malena giftet sig allerede samme år med dragonen Knut
Jonsen Auglen. (Se: Okkenhaugætten, Ysse). Han skjotet under
14. juli 1740 Minsås tilbake til Hans Jelstrup for det samme som


----
461 Bind III
---
Malena hadde gitt, og tok den så i bygsel ifl. bygselbrev av 22.
juli 1740; både skjote og bygselbrev er tgl. 8. septbr. 1740. Som
bygselmann har han jo ikke hatt interesse av å koste mer på hu
sene enn nødvendig; dog heter det i besiktigelsen i 1747, at de er
«i temmelig god stand undtagen dagligstuen og madstuen, som af
ælde ere meget forfaldne og i jorden nedsjunken — den udrederen
lovede forderligst at istandsætte».
Som nevnt under eiere blev Rasmus Brodersen Hagen på
Maritvold senere eier av gården, og av ham kjøpte så Knut Jonsen
den igjen ifl. skjote av 20. febr., tgl. 4. mars 1754, for 350 rdl.
Tomas Jelstrup lyste nu odelsrett til gården; men det blev ingen
innløsning av.
Knut hadde gården til i 1760, da han ved skjote av 3. mai,
tgl. 15. august, overdrog den til Lars Olsen Melby, som samme
år var blitt gift med hans datter Marit. (Se Garnesætten). Knut
forbeholdt sig bruken av halve gården, så lenge han formådde, og
siden kår for sig og hustru, nemlig for til 2 kyr og 6 småfe samt
svin på trøen om sommeren, fri brenneved og husvær m. v.
Malena døde på Minsås i 1777, Knut i 1792.
Lars Olsen Minsås kjøpte Sørhaug av Rasmus Hagen i 1741
og drev denne gard som underbruk til sin død i 1781. Han efter
lot sig ingen barn. Minsås blev på skiftet efter ham verdsatt til
500 rdl. og Sørhaug til 200, men blev solgt på skifteauksjon for
henholdsvis 610 rdl. og 303 rdl. Løsøreauksjonen innbragte 377
rdl. 3 ort 8 sk. Boets aktiva blev 1434 rdl. 8 sk., men der var
megen gjeld, så beholdningen blev bare 59 rdl. 1 ort 19 sk. Be
setningen var 4 hester og 1 føll, 5 kyr, 5 ungnaut, 12 geiter og
kidd, 15 sauer og lam og 4 svin. Avlingen blev anslått til 50 tdr.
havre å 1 rdl. og 16 tdr. bygg å 7 ort.
På skifteauksjonen 30. oktober 1781 overtok enken, Marit
Knutsdatter, gårdene og fikk auksjonsskjøte 2. januar, tgl. 21.
februar 1783; hun var da blitt gift med Iver Knutsen Hesgreien.
Han solgte i 1788 Sørhaug til Jon Jonsen Oklan for 388 rdl. Da
han i 1798 overtok Hesgreien efter sin far, Knut Ellevsen, solgte
han Minsås til Jakob Arntsen Østvold for 2600 rdl. og forbehold
av et kår til Marit i tilfelle av, at hun blev enke, hvilket kår «dog
ikke skal svares, uden at hun derpå gjør pretention». Skjøtet og
kårkontrakten er av 12. mars 1798, tgl. samme dag.
Ved skjøte av 6., tgl. 8. februar 1819 overdrog Jakob Arntsen
Minsås til sin sønn, Lars Jakobsen, for 200 spdl., i hvilken anled
ning sorenskriveren ved tinglesningen av skjøtet finner ved på
tegning «at måtte forbeholde statskassens ret, forsåvidt den i dette
skjøde bestemte og i et såre kjendelig misforhold til eiendommens
værd stående kjøbesum måtte lede til formodning om en proforma

----
462 Bind III
---
handel, ved hvilken besparelse af fornødent og lovbefalet stemplet
papir muligens kan have været, om ei en hoved- så dog en bi
hensigt, der aldeles synes at stride mod anordningen».
Lars Jakobsen døde imidlertid ikke lenge efter, og i 1825 op
rettet Jakob Arntsen og hustru, Anne Larsdatter, et testamente,
konfirmert 18. mars 1827, hvorefter gården efter begges død
skulde tilfalle Johannes Ottersen Kjæran. Jakob døde i 1827, og
Anne overdrog da ved et forlik av 7., tgl. 8. februar 1831, Minsås
til Johannes Kjæran mot et kår på 10 tdr. havre, 5 tdr. bygg, Yt
td. hvete, V 2 td. rug, V 2 td. erter, 20 tdr. poteter, fri bruk av
haven, for til 2 kyr og 8 småfe samt betryggende forsikring for
600 spdl. til henne i anledning av overdragelsen. I 1835 oprettet
hun et gavebrev, hvorved hun testamenterte 200 spdl. til sin bror
sønn, Lars Larssen Eklo, 150 spdl. til fosterdatteren Lovise Støp,
(en uekte datter av lensmann Støp), 50 spdl. til Jakob Halvorsen
Minsåsvaldet samt endel løsøreeffekter til Johannes Ottersens
barn og Lovise Støp.
Gården hadde i 1835 en besetning på 4 hester, 15 storfe, 20
sauer, 10 geiter og 2 svin, og utseden var Y* td. hvete, ¥2 td. rug,
2 tdr. bygg, 15 tdr. havre og 15 tdr. poteter.
Johannes Ottersen døde i 1849, hvorefter enken, Marit An
dersdatter, drev gården. Ved skifte i 1869 efter henne blev gården
utlagt til sønnen, Hans Peter Johannessen, som fikk hjemmelsbrev
på den 10. mai, tgl. 21. juni 1869, for 2500 spdl. og kår til
broren, Olaus Johannessen.
Gården hadde i 1865 en «besetning på 3 hester, 15 storfe, 32
sauer og 3 svin, og utseden var % td. rug, 3 tdr. bygg, 26 tdr.
havre og 20 tdr. poteter. Der var 2 husmannsplasser med en
besetning på tilsammen 2 kyr, 8 sauer og 1 geit og en utsed av
Yz td. bygg, 2 tdr. havre og 3V 2 tdr. poteter.
I 1875 var besetningen 4 hester, 1 okse, 11 kyr, 2 ungnaut,
35 sauer og lam, 1 geit og 3 svin og griser og utseden Vi td.
hvete, Vi td. rug, 3 tdr. bygg, Va td. erter, 24 skålpd. gressfrø,
15 tdr. poteter, hvorhos 1 mål bfuktes til andre rotfrukter. På 2
husmannsplasser var besetningen 2 kyr og 12 sauer og utseden
Yz td. bygg, 2 tdr. havre og 5 tdr. poteter.
Hans Peter hadde gården til 1906, da han overdrog den for
10 000 kr. og kår til sønnen, den bekjente disponent for Verdal
Samvirkelag, Johannes Minsås. (Se Verdal Samvirkelag). Johan
nes, hvis umåtelige arbeidskraft dog tilslutt blev fullt beslaglagt av
Samvirkelaget, overdrog i 1920 gården med besetning og innbo
for ca. 65 000 kr. til sønnen, Ottar Minsås, som fremdeles
har den.

----
463 Bind III
---
S*g&££ 40, bruksnr. 2, 40 mal, b.ev skilt fra Minsås
søndre ved skyldsetningsforretning av 6. juni, tgl. 18. august
876, skyldsatt for 3 ort (ny skyld mk. 1 33 , og av /tøs Peter
Minsds solgt til Haldo Kristiansen for 1200 kr. ved skjote av 15.
a TÆ! 7 bruks g n U r St 3! 8 2 8 0 mål, mk. 1,00, blev i ,302 solgt ti.
nl* g " ™ruksnr. 4, 25 må,, mk. ~15, blev i 1007
sotet for 920 kr. til Edin Andreassen.
Søreng østre og vestre, 34 mål, blev i 1913 solgt til Lars
10 mål, blev i 1913 solgt til lærer Johannes Stensil
for 1500 kr.
Minsåsætten.
A Otter Jørgensen (Østborg) Kjæran. * Beret Helgesd. Østborg.
' (Helge Østborg hadde 2 døtre, halvsostre. Den annen, som
også het Beret, blev * Erik Salthammer).
Bl Giert Ottersen Kjæran, f. 1779. * Sara Tynes, Frol, f. 1805.
barn De hadde en pleiedatter, Karen Tynes, som
blev * postmester Martinus Rygh, Øren, gårdbruker pa
Kjæran).
82. Halvor Ottersen Kjæran, åndssvak, bodde pa K
83. Nils Fredrik Ottersen Kjæran, f. p. Østborg 1804. 1832
Karen Følstad, Røra. Ingen barn.
B 4 Johannes Ottersen Minsås, f. 1800, t 1850. Marit An
dersd Stiklestad, f. 1804, t 1864. (Folkene pa Minsas,
Jakob og Anne, hadde kun en sønn, Lars, som døde ung
og ugift Hos deres venner på Kjæran var derimot mange
barn; så tok de til sig Johannes Ottersen som pleiesønn).
C 1. Jakob Johannessen Minsås, f. 1828, t 1849.
C 2 Anne Birgitte Johannesd. (Minsås) Holme, f. 1827,
t 1914. * 1851 Olaus Ellevsen Holme nordre, f. 1823,
t 1916, gårdbruker på Holme nordre. (Se Leinsætten).
C 3 Beret .Marta Johannesd. (Minsås) Wisth, f. 1831, f
1907 hos sin sønn på Haug. * Elling Olsen Wisth.
(Se Øvre Vistætten).
C 4. Hans Peter Johannessen Minsås, f. 1836, t l 90() ]
Skogn under et besøk hos sin datter, Petra Daling,
gårdbruker på Minsås. * 1871 Beret Marta Jakobsd.
Austad, Røra, f. 1851.
D 1. Johannes Minsås, f. 1872. Bestyrer av Verdalens
samvirkelag. * 1897 Kristiane Olava Olausd.

----
464 Bind III
---
Mikvold, f. 1873, f 1913, dtr. av Olaus Jonsen Mikvold,
Folio, og h. Kristiane Johannesd.
El. Ottar Johannessen Minsås, f. 1898, gårdbruker på
M. * 1921 Ingrid Svenning fra Egge, f. 1901.
F 1. Johannes, f. 1922. F 2. Arne Svenning, f. 1923
F 3. Olav, f. 1925. F 4. Arnt, f. 1927. F 5
Kjeld, f. 1928.
E 2. Hildur Johannesd. Minsås, f. 1900. * 1922 Rolv
Iversen fra Sortland. Bestyrer av samvirkelaget i
Foldalen.
F 1. Arnolv Minsås, f. 1923.
D 2. Laura Kristiane H.-Petersd., f. 1874.
D 3-Jakob H.-Petersen Minsås, f. 1875. Gikk Hylla gartner
skole. I U. S. A. * Alfhild Hanssen fra Danmark.
D 4. Mariane H.-Petersd. Minsås, f. 1877, f 1891 i dif
terit.
D 5. Petra Marie H.-Petersd. Minsås, f. 1880. * 1905 Jon
Larssen Daling, Ekne, f. 1872, handelsmann ved Ronglan
stasjon.
E 1. Harald Jonsen Daling, f. 1906.
E 2. Sigrid Jonsd. Daling, f. 1909.
E 3. Borghild Jonsd. Daling, f. 1914.
E 4. Ivar Jonsen Daling, f. 1915.
E 5. Trygve Jonsen Daling, f. 1917.
D 6. Julie H.-Petersd. Minsås, f. 1883, f 1891 i difterit. Be
gravet samme dag som D 4.
D 7. Harald H.-Petersen Minsås, f. 1888, f som barn.
DB. Ole Martin H.-Petersen Minsås, f. 1886.
D 9. Julie H.-Petersd. Minsås, f. 1894. * 1922 Kristian Kri
stofersen Lein, f. 1894. Bodde på Vist nedre til i 1925,
da han kjøpte Kirkeråen for 14 000 kr.
El. Bergljot Kristiansd., f. 1923.
E 2. Hans Kristiansen Lein, f. 1924 ] , ~,.
E 3. Knut Kristiansen Lein, f. 1924 / tvillin g er -
Olaus Andreas Johannessen Minsås, f. 1833, f 1871. Sinns
svak.
Inger Maria Johannesd. Minsås, f. 1839, f 1912.
Lars Fredrik Johannessen Minsås. Misjonær, f. 1843, f 1886-
Var først lærer, gikk senere misjonsskolen. Reiste 1872 som
misjonær til Madagaskar. I 1886 reiste han med hustru hjem;
men begge døde på hjemreisen og blev senket i Det indiske
hav. * 1875 Kristiane Bye, Steinkjer, f. 1836, f 1886.
D 1. Johannes Larssen Minsås, f. 1876. Bor i Oslo.
D 2. Ole Bye Larssen Minsås, f. 1879, f 1926. Stiftskapellan

----
465 Bind III
---
i Trondhjems stift. Reiste i 1921 til Madagaskar som
misjonær og døde der.
D 3 Alfred Larssen Minsås, f. 1883. Var i U. S. A.
Bor nu i Oslo. * 1000 Helene Osvald, Oslo. Syke-
pleierske.
El. Alfred Alfredsen Minsås, f. 1010.
D 4. Anna Marie Larsd. Minsås, t ung.
Elen Ottersd. (Kjæran) Leklem, f. 1792. **) Anders Larssen
(Stiklestad) Leklem, gårdbruker på Leklem. * 2 ) Jakob Bye
Olsen (Mikvold) Leklem, gårdbruker på Leklem.
Cl.Beret Marta Andersd. Leklem, f. 1818, t 1868. * 1838
Peder Rokne, Frol, f. 1793, t 1870, gårdbruker på Holme.
Dl. Anton Pedersen Rokne, f. 1843, t 1869. * 1877
Hanna Petersd. Tingstad, Frol.
D 2. Grete Pedersd. Rokne, f. 1840. * 1869 Olaus Stor
borg, gårdbruker på Storborg, t 1876.
E 1. Peder Olaussen Storborg, gårdbruker på Stor
borg og driver slakterforretning på Levanger.
Ugift.
D 3. Peter Pedersen Rokne, f. 1853, U. S. A. * 1880
Mette Gevik, Ekne.
C 2. Beret Marta Andersd. Leklem, f. 1820. * Mikal Nord
berg, Røra.
C 3. Anne Marta Andersd. Leklem, f. 1822. * Sivert Sehm,
organist ved Stiklestad kirke i mange år.
D 1. Anne Sivertsd. * montør Nilssen, U. S. A.
D 2. Jon. D 3. Anton. D 4. Sofie. D 5. Odin. D 6. Bertram.
C 4. 2 Oluf Jakobsen Leklem, gårdbruker på Forbregd, f. 1832,
t 1876 * 1862 Maria Eriksd. Melby, t 1915.
D 1. Jon Olufsen Forbregd, f. 1865, f 1918. * 1887 Inge
borg Anna Valum, Skogn, meierske i Verdalen, f.
1850. Ingen barn.
D 2. Evald Forbregd, f. 1869, f 1889. Ugift. U. S. A.
C 5. Olaus Jakobsen Leklem, f. 1830, t 1924, gårdbruker på
Leklem. * Massine M. Moe, f. 1834, f 1916. (Se Leklems-
ætten).
Beret Ottersd. Kjæran. * l ) Ottar Rinnan. * 2 ) Søren Gjeite,
Frol.
Cl.Serine Ottarsd. Rinnan, f. 1829. * Hans Jakobsen Bye,
f. 1821. Sønn av klokker Bye, Ekne, var lensmannsbetjent
hos Lynum i Skogn i 14 år.
D l.Oluf Hanssen Bye, f. 1852, t i Rio Janeiro av gul-
feber. Ugift.
D 2. Laura Hansd. Bye, f. 1854. * måler Engvik, Vardø.

----
466 Bind III
---
D 3. Birgitte Hansd. Bye, f. 1856. * styrmann Evjen, Bodø.
D 4. Fredrik Hanssen Bye, f. 1858. Fabrikkarbeider, T.hjem
* 1898 Anna Flåskog, Orkdalen.
D 5. Marius Hanssen Bye, f. 1876. * Anna Nordli, Verdalen.
D 6. 2 Hansine Sorensd. Gjeite, Frol, f. 1838, f ugift.
D 7. 2 Søren Odin Sørensen Gjeite, f. 1840. * Elen Kjerstine Holm
Rinnan.
E 1. Søren Odin Odinsen Gjeite, blikkenslager, bor på Oren.
* Guruanna Andreasd. Hauka.
F 1. Magda Sørensd. Gjeite. * Olaf Ovre, Ytterøy. Bor
på Ormælen.
F 2. Søren Sørensen Gjeite.
E 2. Bernt Gustav Odinsen, t 21 år gl. Ugift
E 3. Elen Oline Odinsd., f. 1865. * Kristian Holm, mekaniker,
Levanger.
F 1. Kristian Kristiansen Holm, f. 1898, f 1926. Chauf-
før. Omkom ved en bilulykke.
E 4. Marie Odinsd. Gjeite. * Gustav Vardehaug, gårdbruker
i Frol.
E 5. Lise Odinsd., f. 1869. * Hedstrøm fra Sverige, f. 1869,
t 1927. Konditor i Trondhjem.
D 8. 2 Martin Sørensen Gjeite. * i U. S. A.
D 9- 2 Ottar Sørensen Gjeite, f ung, sinnssvak.
DlO. 2 Else Sørensd. Gjeite, f ung.
MINSÅS NORDRE
Eiere: Som nevnt under Minsås søndre har vi ingen visshet
om, hvorvidt Minsås var delt i 1333, skjønt sannsynlighet taler
for, at delingen var skjedd før svartedauen. Av Aslak Bolts jorde
bok vet vi nemlig, at Erkestolen før hans tid (1430) eiet 14 øresbol
«af minisase j nørdra g.», d. v. s. i Nordgarden Minsås. Erke
stolens eiendom var på Aslak Bolts tid bygslet for 2 spand, en
nedgang til litt under halvparten, hvilket neppe kan være annet
enn en følge av svartedauen. Denne nedgang er dog ikke stor,
når man tar i betraktning, at de fleste av Erkestolens gamle eien
dommer var bygslet for mindre enn fjerdeparten av sin tidligere
skyld, så Minsås har vel dengang som nu vært en av bygdens
beste gårder.
På Olav Ingebrigtssøns tid er Erkestolens eiendom i gården
blitt 2% spand, og dette blev ved reformasjonen beslaglagt av


----
467 Bind III
---
Kronen. Av det øvrige tør mesteparten ha vært bondegods. Ved
1650 var således eiendomsforholdet:
Kronen 2 sp. 1 øre 12 mkl. og bygselretten.
Opsitterens odel 1 » 6 »
Fattighuset (St. Jørgens hus) 1 » - »
Fattighusets odel 1 » ~ »
Tilsammen 3 sp. 1 øre 18 mkl.
I slutten av 1600-årene er bygdens prest, Tomas Scheen, blitt
eier av de tidligere odelsparter, 2 øre 6 mkl. De gikk fra ham over
i mag. rektor Nils Krogs gods og efter dennes dod til justisråd
Åge Rasmussen Magen, som ved skjote av 12. august, tgl. 8. sep
tember 1745, solgte dem sammen med engsletten Kvamsaunet til
opsitteren, Ole Larssen Minsås, for tilsammen 25 rdl.
På en auksjon i 1754 over kongelig gods kjøpte samme Ole
Larssen gården for 299 rdl. Skjøtet er av 21. januar, tgl. 2. juni
1755. Siden har den vært brukernes eiendom.
Brukere: Ifølge skattemanntallet av 1520 har Torald betalt i
skatt V-2 lodd 1 kvintin sølv og V 2 lodd for jordegods. Han har
altså eiet noget i gården.
I 1549 har Myllere (Mildrid?) betalt 1 slaktnaut og 5 vog
mel i landskyld av 2 x /2 sp. 1 øre av Mynndzaas. Da landskylden
betaltes til Kronen, gjelder dette utvilsomt Nordre Minsås. Som
man ser, er det 1 øre mere, enn hvad der senere opføres som
Kronens eiendom, hvilket vel kan bero på, at et øre siden er gått
over til St. Jørgens hus.
Nevnte Mildrid er vel enken efter Torald.
I ledingsmanntallet for 1549 opføres Aslagk på Mynftaas med
V 2 sp. smør og 2 vog mel i leding. At der opføres forskjellige
personer i landskylds- og ledingsmanntallet for samme år, kan
bero på, at manntallene ikke førtes så omhyggelig å- jour, hvad
opsitter angar. I skattelistene opføres således ofte en opsitter lenge
efter at han vitterlig er død og gården lagt øde eller bygslet til en
annen. Det synes, som om et opsitternavn ofte har vært brukt som
kjennemerke på gårdene på lignende måte, som vi nu bruker be
tegnelsen nordre, søndre eller lignende. Dette henger vel sammen
med, at gårdene ennu var ufullkomment eller slett ikke utskiftet.
I skibskattmanntallet av 1559 har vi Anders på Minsaas.
Erich Menndzaas nevnes i landboholdsmanntallet for 1592.
Han eiet bondeodelsparten i gården, 1 øre 6 mkl., og var der ennu
i 1606. Så synes der en kort tid å ha vært to opsittere Elling og

----
468 Bind III
---
Tore, inntil den siste i 1611 har fått bygslet 1 sp. i gården for 10
rdl., hvorefter han har brukt den alene til sist i 1650-årene.
Besetningen var i 1657 3 hester, 14 naut, 6 sauer og 2 svin.
Tore skattet også for odelsgods, som i 1624 utgjorde 2 ore og
tilhørte ham og Peder Jenssen i Trondhjem i fellesskap. Som
nevnt under eiere, tilhørte ennu i 1650 1 øre 6 mkl. opsitteren.
Minsas nordre, sett fra sydøst 1929. Fot. H. Anderson.
Tore er død før 1660, og enken Ranni brukte så gården en
rekke år. I 1665 var der en sønn, Anders Toresen, som da var 36
år gammel, hjemme. I 1660 brukte hun gården sammen med Nils
Rytter, som formodentig red for dette kvarter. Det hendte ikke
så sjelden, at rytteren eller dragonen måtte ta kvarteret helt eller
delvis i bruk for å skaffe sig sin underholdning.
Ved matrikuleringen i 1669 blev skylden foreslått nedsatt til
3 sp. Tienden sattes til 2% tdr. bygg og 5 tdr. havre, ledingen til
1 rdl. 3 ort og småtienden til 3 rdl. Der var humlehave.
Derefter har der en tid vært en opsitter, som het Jakob; han
har ikke brukt den mange årene, og heller ikke har han vært
egentlig bygselmann; ti i desember 1676 oplyses ved tingsvidne
om Jakob Minsås' gard, at den «formedelst dyrleienhed er mesten
øde, bruges for leding og landskyld».
Gårdens skyld var for hoi, og opsitterne har derfor ikke maktet
å betale utredslene. Folgen blev, at den i en lang årrekke hadde
vanskelig for å komme i fast bruk. I 1677 heter det således, at
den er «sted og fest» Jens Jonsen, og at den «i nogle år for dens


----
469 Bind III
---
ringhed mesten har været ødeliggende». Derfor betalte Jens også
bare 10 rdl. i bygsel.
Under 5. mars 1685 festet stiftamtmannen efter Kammerkol
legiets skrivelse av 27. septbr. 1684 gården til fenrik ved Trond
hjemske kompani dragoner Iver Kristofer von Hadelen. (Se For
bregd). Han skulde straks anta den «til bruk og opbyggelse» mot
å være fri alle skatter og rettigheter i 4 år fra nyttår 1685 til års
dagen 1689 og imidlertid forsyne den med all fornøden bygning,
«som ved besigtigelse lovlig og forsvarlig kan eragtes». Siden
skulde han svare alle skatter.
Hadelen har neppe tatt gården i bruk; ti allerede i 1686 er der
atter ny bruker, Jakob, (formodentlig den tidligere opsitter), som
neppe kan ha vært bygselmann, men har brukt den for avgift.
Så har en Mikkel Kristofer sen fått bygselbrev på den; men det
har vært bare armod hos ham: I 1688 innsendte han en klage over
lensmann Nils Brun, som han beskyldte for i hans fråvær å ha
bemektiget sig hans «ringe eiendele samt hans fem små børns
modersarv og hannem fra gården afdrevet og sal. amtmand Winds
bygselseddel kasseret». Det er tydelig, at han ikke har kunnet
klare utredslene; men imidlertid fikk da fogden ordre til å under
søke saken og tilrettehjelpe ham «lovlig og forsvarlig i alle måder,
således som han seiv vil være gestendig». Han har visst fått lov
å bli der; ti han nevnes ennu i 1690, idet han da var idømt 8 ort
i bot for skjeldsord, men hadde unddratt sig ved å rømme. Siden
hører vi ikke mere om ham.
En Mats Minsås har så brukt den et par år. Han er i 1692
stevnet av Tørris Stiklestad, som eiet odelsparten, 2 ore 6 mkl., i
gården og formodentlig var en efterkommer av den tidligere op
sitter, Tore.
Ved tingsvidne i 1694 oplyses, at gården i mange år har vært
øde og übebodd, «så ingen derved har continueret, dog bruges
dette år af hr. Thomas Svendsen for leilændingsskatten, som er
15 rdl. 22 sk. — afgår 12 rdl. 2 ort 2 sk.»
Det fremgår herav, at presten Tomas Scheen har drevet den
som underbruk under prestegården for omtrent Halvparten av,
hvad en leilending pliktet å svare av den. Næsten likedan var det
i 1697. Da brukte Halvor Taraldsen den, og han kom til å bli
der lenge. Først brukte han den — som den tidligere hadde
vært brukt — for leilendingsskatten. Og i 1702 fikk han bygsel
brev av fogd Mejer mot å betale bare 15 rdl. i førstebygsel, da
«husene er merkelig forfalden». Dog har han nok fått tilsagn om
bare å skulle svare avgift av den — ikke landskyld; og dette synes
han å ha opnådd ved å betale fogden et ekstragratiale. Ti i 1707
innløper der en lang klage fra ham til stiftamtmannen, hvori han
30

----
470 Bind III
---
beskylder fogd Mejer for å ha tatt «10 rdl. mere på bygselsedlens
utstedelse af Nord Minsås med vilkår jeg den for årlig afgift
efter gårdens befundne godhed skulde nyde og beholde», men at
bygselen nu er ham fratatt, hvorfor han ber stiftamtmannen være
ham behjelpelig med å få tilbake de 10 rdl., hvorved han kunde
«finde lidt til levnedsmidler» og avbetale på kongelige skatter,
«for hvilke jeg venter mig hver dag execution i huset».
Halvor er dog blitt der — antagelig på de tidligere vilkår —
skjont han i førstningen visstnok har hatt nokså vanskelig for å
klare sig. Han sees i denne tid oftere å være stevnet for gjeld.
Både i 1710 og 1712 sees gården å ha vært opbudt til bygsel,
uten at nogen liebhaber meldte sig til å betale mere enn før.
Halvor vedblev således å ha gården. Han var der i 1718 under
svenskenes innfall og led da et betydelig tap, som han spesifiserer
således:
Skade på skigard og bordklædning 8 rdl. 36 sk.
Tilsammen 219 rdl. 12 sk.
I 1723 blev skylden foreslått nedsatt 1 ore 6 mkl. «i henseende
til dens dyre leie», i hvilken anledning det oplyses, at den har
«næsten altid for jordebogens rettighed været befriet», hvilket vil
si, at landskyld ikke har vært betalt. Det oplyses videre, at den
har ingen skog, seter V-i mil fra gården, er «tungvunden og tem
melig kornvis». Uts.eden var 3 tdr. blandkorn, 13 tdr. havre og
Vz vog grå erter og avlingen 70 sommerlass vollhøi og 6 lass
ekerhøi samt besetningen 3% hest, 9 kyr, 6 ungnaut, 6 sauer og
3 geiter. Tienden blev sått til 1 td. 4 skjpr. blandkorn, 3 tdr.
havre, 1 bismerpd. erter, 2 mk. lin og 18 mk. ost.
Efter Halvors død i 1723 sått enken Gjertrud en kort tid med
gården, hvorefter den blev overtatt av Ole Larssen, sonn av Marit
Olsdatter Hesgreien i hennes første ekteskap. (Se Leinsætten).
Han var samme år blitt gift med datteren på gården, Guru Hal
vorsdatter Minsås. I den første tid synes han å ha stått på litt
spent fot med sin nabo og stedfar, Peder Hesgreien, idet denne


----
471 Bind III
---
sees å ha stevnet ham, fordi han hadde revet ned et gjerde og
drevet sine kreaturer i hans mark.
Ole Larssen brukte Minsås for avgift uten å betale bygsel. På
høsttinget i 1738, da «kongens forarmede gods» blev opbudt på
tinget, bod Ole for Minsås som forrige år full skatt og rettighet
undtagen landskyld i 8 år; imidlertid skulde han sette gården
istand og siden svare landskyld, men ikke bygsel. Han fikk da av
fogden bygselbrev 1. oktober 1738, tgl. 4. mars 1739.
Men så kom de tre store uår 1740 —42 med sine vanskelig
heter. På vårtinget i 1743 oplyser fogden, at opsitteren på Minsås
har frasagt sig gården, med mindre han måtte ha den for 16 rdl.
årlig avgift; ingen bød mere, og han brukte den da ut året for
denne avgift. I 1744 blev den atter opbudt; men heller ikke da
bød nogen over, hvorfor den blev brukt for samme avgift også
dette år.
Ifølge skjote av 12. august, tgl. 8. september 1745, innløste
Ole Larssen de 2 øre 6 mkl., som tidligere hadde tilhørt presten
Tomas Scheen. Han kjøpte av justisråd Hagen. Samtidig kjøpte
han av samme Kvamsaunet. (Se Kvammet). For det hele betalte
han 25 rdl.
I 1746, da gården blev opbudt på høsttinget, bød Ole fulle
skatter og rettigheter for sin levetid, og som nevnt under eiere,
kjøpte han gården ved en auksjon i 1754 over kongelig gods for
299 rdl. Skjøtet er av 21. januar, tgl. 2. juni 1755. Ole synes å
ha stått sig meget godt: Da han døde i 1765, var boets netto
beholdning 417 rdl. 3 ort 20 sk. Gården blev på skiftet efter ham
utlagt til enken, Gjertrud Haldosdatter, og barna. Den registrerte
besetning var 3 hester, 10 kyr, 10 ungnaut, 3 svin, 18 sauer og
8 geiter. Utseden opgis til 16 tdr. havre og 4 tdr. bygg.
Enken Gjertrud blev i 1766 gift med Jon Anderssen Storvuku,
som i 1777 overtok Storvuku, som han var odelsberettiget til. I
1781 frasolgte han Kvamsaunet. (Se Kvammet).
Ved skjøte av 3. januar, tgl. 22. februar 1780, overdrog Jon
Minsås til sin stedsønn, Haldo Olsen, for 630 rdl. Haldo hadde i
1774 lyst odelsrett til gården. Han har neppe kunnet klare sine
forpliktelser, da hans pengeaffærer jevnlig ser ut til å ha vært
i mindre god orden, og gården blev i 1787 solgt til Peter Olsen
Fisknes. Skjøtet er av 2. januar, tgl. 22. februar dette år, og er
utstedt av samtlige arvinger efter Gjertrud. Kjøpesummen var
1000 rdl. Storvuku hadde de i 1783 solgt til vaktmester Jon Mik
kelsen Holmli, og Jon Anderssen Minsås bygslet i 1785 av Åge
Hagen en halvpart av Holmli vestre, som vaktmester Jon Mik
kelsen før hadde brukt.
Haldo Olsen lyste i 1794 odelsrett til Minsås på sin datter

----
472 Bind III
---
Gjertruds vegne, men han har visst aldri hatt noget å innløse den
med Han bodde en tid på Vuku, men flyttet siden til Skogn, hvor
han bosatte sig på Falstadberget eller Bergaunet, som han kjøpte
i 1807 Her døde han i 1821. I 1806 er han innstillet til premie
for redningsdåd, idet han hadde reddet en mann, som kullseilte pa
Falstadbukten. (Se Flyanætten).
Peter Olsen blev således på Minsås til sin død i 1812. la
skifte i 1795 efter hans første hustru, Anne Andersdatter, blev
gården verdsatt til 1300 rdl. og løsoret til 486 rdl. 1 ort 18 sk.
Gjeld og omkostninger beløp sig til 909 rdl. 18 sk., hvorefter be
holdningen blev 877 rdl. 22 sk. Besetningen var 5 hester, 11 kyr,
8 ungnaut, 30 sauer, 14 geiter og 3 svin. Avlingen opgis til 30
lass bygg og 60 lass havre. ,
Efter Peter Olsens død blev gården solgt på skifteauksjon 1.
februar 1812 for 17 900 rbdl. og innbo, besetning og løsøre for
6017 rbdl. 2 ort 5 sk. Beholdningen blev 21 830 rbdl. 2 ort
21 sk Kjøperen av gården var major, senere oberst, Elias Helt
berg Lund. Peter Olsens enke, Elisabet Olsdatter, forbeholdtes
ifølge avdødes tidligere uttalelser og arvingenes innvilgelse nogen
rettighet, bl. a. for til en ku, hvilket dog skulde bortfalle, hvis hun
viftet sig påny. Lunds skjote er av 5., tgl. 8. mai 1812.
Ved en takst, som oberst Lund lot avholde i 1820, blev garden
verdsatt til 1500 spdl. .
Elias Heltberg Lund var født i Overhalla 12. juli 1762, sønn
av løitnant Ole Lund på Homstad og hustru Elisabet Margrete
Heltberg, kom inn i militærtjenesten som reservekorporal ved
Fosneske kompani 1779, blev virkelig korporal ved Beitstadske
komp 1782 utgikk av den matematiske skole efter tilendebragt
kursus i februar 1783, blev virkelig sekondloitnant i 1786 og an
satt ved Fosneske komp., premierløitnant ved Næroyske komp ;
1788 og o-iorde adjutanttjeneste ved 1. bataljon av regimentet pa
marsjen sonnenfjells samme høst, i 1791 blev han forsatt til Bei
stadske kompani. I 1800 blev han kaptein, i 1806 chef for Stads
bycrdske komp., 1811 major ved 1. nordenfjelske skiløperkompam
1818 oberstloitnant i Trondhjemske brigade, samme år utnevnt til
oberst og ridder av sverdordenen efter å ha fungert ved kromngen
blandt de stabsofficerer, som bar tronhimlen over kongen.
Som 22-årig gutt hadde han hatt lyst til å kjope Homstad,
hvor hans foreldre hadde nedlagt meget arbeide, og hvor han
seiv var født; men dette mislyktes for ham. Tanken om a eie den
jord han bodde på, og hvor han vilde skape sig et hjem, hadde
han ikke sluppet, og som nyforlovet mann i 35-års alderen fikk
han planen realisert. -Han tilhørte nu Beistadske kompani og \
Beistaden måtte han således bo. Ved auksjon over gården Østvik

----
473 Bind III
---
i Beistaden fikk han i 1797 tilslaget for 1800 rdl. Da han stod pa
sprang til å bli kompanichef og som sådan hadde chefsgard i
vente, solgte han Østvik med underliggende sagbruk i 1802 for
2280'rdl til kaptein Miiller, dog med rett til å bo på Østvik, til
han blev kompanichef. Da han i 1806 var blitt chef for Stads
bygdske komp., flyttet han til chefsgården Grønning, hvor han
bodde til han i 1812 var blitt major og således måtte f raf lytte
chefsgården, hvorpå han kjopte Minsås.
I 1808 var han med en avdeling, som fra Færen marsjerte over
grensen til Jåmtland, og i 1814 forte han kommandoen over en
bataljon skilopere, som i januar marsjerte sonnenfjells og lå i
kantonnement i Stange, Loiten og Romedal. Denne bataljon til
hørte oberst Rodes brigade og blev under krigen liggende i ro på
Hedemarken, og uten å ha vært med marsjerte hans skiløpere efter
konvensjonen i Moss tilbake til Trondhjem og blev sendt tilbake
til legdene. Kort tid efter måtte den atter samles efter oberst Ecks
forlangende om å forlegge svenske tropper i Sul, Meråker og
Brekken ved Røros.
I Verdalen var han benyttet i det kommunale liv og fungerte
som første forlikskomisær. 'Han var 1. representant for Nordre
Trondhjems amt på Norges første ordentlige storting 1815—16,
og som sådan medlem av 6 komitéer, hvorav om kirke- og under
visningsvesen, om dannelse av bankfond ved salg av det bene
fiserte gods samt om gasjer og pensjoner.
Han døde på Minsås 20. februar 1824 og ligger begravet på
familiegravstedet på Stiklestad kirkegård, hvor en stor marmor
plate dekker hans grav; på denne er hans fødselsår feilaktig angitt
å være 1769 og hans dødsdag 7. februar.
Lund var i 1797 blitt gift med Anna Fredrikke Klingenberg
Schive, født i Orkdalen 21. juli 1776 av foreldre res. kap. Jens
Schive og tredje hustru, Sofie Katarina Matheson. Hun var en
meget fornem og striks dame. Som enke blev hun boende på
Minsås sammen med sine døtre, og her døde hun 20. juni 1852
og er begravet på Stiklestad kirkegård ved siden av s[n mann. (Se:
Ågot Dåe: Stamtavle over slekten Lund).
Minsås nordre hadde i 1835 en besetning på 5 hester, 16
storfe, 30 sauer og 2 svin og en utsed av X A td. hvete, Vi td. rug,
3 tdr. bygg, 20 tdr. havre, Va td. erter og 12 tdr. poteter.
Ved skjøte av 19. septbr., tgl. 9. oktbr. 1846, solgte fru Lund
gården til Peter Lorents Larssen og ved kontrakt av samme dato
forbeholdt hun sig et bra kår.
Ved skjøte av 25. juni, tgl. 13. august 1851, solgte Peter
Lorents Larssen gården for 3250 spdl. til Sefanias Monssen Moe.
Denne hadde i 1840 kjøpt Åkerhus med halve Græset, og drev

----
474 Bind III
---
disse som underbruk. På Minsås var der i 1865 en besetning på
4 hester, 23 storfe. 45 sauer og 4 svin, og utseden var Vi td.
hvete, 4 tdr. bygg, 20 tdr. havre, Ya td. erter og 20 tdr. poteter.
Under gården var 2 husmannsplasser med en besetning på til
sammen 1 storfe og 8 sauer og en utsed på V 2 td. bygg, H/2 tdr.
havre og 4 tdr. poteter.
Efter Sefanias Moes død i 1873 blev enken, Grete Birgitte, ifl.
bevilling sittende i uskiftet bo. Gården hadde i 1875 en besetning
på 4 hester over og 2 under 3 år, 1 okse, 15 kyr, 6 ungnaut og
kalver, 36 sauer og lam og 7 svin og griser og en utsed av V 2 td.
hvete, 3 tdr. bygg, 20 tdr. havre, V 2 td. erter, 20 tdr. poteter og
2 mål til andre rotfrukter. På de 2 husmannsplasser hadde de 2
kyr, 10 sauer og 1 svin og sådde V 2 td. bygg, 2 tdr. havre og
AV2 tdr. poteter.
Den eldste sonn, Jeronimus Moe, overtok gården — antagelig
i 1888. Han har ikke hatt nogen tinglest hjemmel på den; men
derimot finnes der en den 17. septbr. 1888 tinglest kårforskrivelse
fra ham om et kår av årlig verdi 300 kr. til moren.
Hartvig Lund overtok gården i 1893. Av ham kjøpte Jon
Eriksen Røe fra Rød i Vuku den i 1902, og han har den fremdeles.
Fr as kilte par f er:
Minsåsåsen, gårdsnr. 41, bruksnr. 2, blev skilt fra Minsås
nordre ved skyldsetningsforretning av 29. juni, tgl. 10. desember
1885, skyldsatt for 2 ort 10 sk. (ny skyld mk. 1,18), og av Grete
Birgitte Moe solgt til Peder Johnsen for 880 kr. ved skjøte av 8.,
tgl. 18. august 1886.
Ås, gårdsnr. 41, bruksnr. 3, er fraskilt i Lunds tid.

HESGREIEN  Gårdsnr. 42.

Navnet: Heskree 1520. Heskeredt 1532. Hedskre ca. 1550.
Heskeriid, Heskere 1559. Hisgreen 1610. Hestgre 1664. Heste
green 1723.
Rygh betegner det som et enestående og dunkelt navn. Første
ledd kunde være genitiv av mannsnavnet Medin, men kunde også
tenkes å ha annen oprinnelse.
Skylden: Gårdens skyld kjennes helt tilbake til 1532; den var
da 3 sp. 2 øre. Efter Auglaskredet i 1726 blev den i 1730 nedsatt
med % til 2 sp. 15 mkl. I 1803 fraskiltes Hesgreiaunet, skyldsatt
for 4 mkl., og i 1830 blev resten av gården delt i to, Øvre og
Nedre Hesgreien, hver på 1 sp. bVz mkl.

----
475 Bind III
---
I 1836 blev skylden sått til 18 dal. 1 ort 14 sk., hvorav:
8 dal. 4 ort 8 sk.
8»4 » 8 »
— » 2 » 22 »
Øvre Hesgreien
Nedre Hesgreien
Hesgreiaunet
I 1907 var skylden mk. 35,64, fordelt på 5 bruk, hvorav Hes
greien vestre mk. 17,10, Hesgreien ostre mk. 14,02.
Eiere: Gården tilhørte i middelalderen Tautra klosters gods,
som ved reformasjonen blev lagt under Kronen og fra 1561 sam
men med Reinsklosters og Yigs gods utgjorde en særskilt for
lening under navn av Reinsklosters gods.
Sammen med det ovrige av dette gods blev Hesgreien pantsatt
og ved skjote av 28. april 1675 solgt til Marcelis.
Så fulgte gården Reinsklosters gods, inntil assessor Henrik
Hornemann i 1763 solgte den til Knut Ellevsen Ysse. Siden har
den vært brukernes eiendom.
Brukere: Efter skattemanntallet av 1520 har fon j Heskree
betalt 4 lodd sølv og \Vz lodd sølv for jordegods samt 1 mark for
«barne peningh». At han betalte for jordegods, viser at han eiet
endel enten i denne eller en annen gard. Og av et regnskap fra
1532 over Tautra klosters landskyld får vi vite, at Jon på ti esker edt
har betalt 2 pund smør og 1 slaktnaut i landskyld og står til rest
med 1 vet 2 vog mel. Av en jordebok over godset fra den tid, Jens
Tillufsen Bjelke var forlenet dermed (ca. 1550) fremgår, at 3 sp.
2 øre i Hedskre hørte til det, og dette var utvilsomt gårdens hele
skyld.
Jognn på Hedskrenn står fremdeles i 1549 opført for 1 pund
smør og 4 pund mel i leding.
Men i skibskattmanntallet av 1559 har vi en ny opsitter,
Haluordt på tieskeriid, opført mellem Solberg og Minsås.
Fra 1600-årenes begynnelse har Hesgreien hatt 2 opsittere,
altså vært delt i 2 gårder. Nogen fullkommen utskiftning av disse
har det dog neppe vært så tidlig.
Opsitterne het Anders og Bjørn. Anders er allerede før 1611
avløst av Tarald. Tarald skattet for 3 spand jordegods, som det
synes av 1 sp. i en og 2 sp. i en annen gard. Hvorvidt det
var i Hesgreien eller en annen gard, er umulig å avgjøre. Det er
sannsynlig, at det ene spand var i Auglen.
Tarald blev i 1620 avløst av Laurits Jonsen, som dette år
«leiet 1 spands leie i Hesteschree i Verdalen» og derfor til Konge
lig Majestæt betalte 12 rdl.; men allerede i 1624 er der atter en
ny opsitter, Oluf eller Ole, og han blev der til i slutten av 1650-
årene.

----
476 Bind III
---
Den annen opsitter fra begynnelsen av 1600-tallet, Bjørn, har
også vært der til sist i 1650-årene. Han skattet i 1620 for 2 øre
jordegods, som formodentlig var arvet efter Tarald, med hvem han
sannsynligvis har vært i slekt. I 1624 skattet han for 1 spand
sammen med Falk Auglen, som betalte for sine stedbarn, hvorav
vi muligens tør slutte, at dette jordegods har vært i Auglen.
Gårdens besetning opgis i 1657 således:
På Bjørns part: 2 hester, 9 kyr, 4 geiter, 8 sauer og 2 svin.
På Oles part: 2 hester, 11 kyr og 11 sauer.
I 1660 har begge parter nye opsittere: Krlstofer Bjørnsen,
utvilsomt foregåendes sønn, samt Svend Larssen. Den siste kan
være sønn av den tidligere opsitter Laurits og formannen, Ole,
hans stedfar. Kristofer var i 1665 60 år, Svend 40.
Ved matrikuleringen i 1669 blev ikke skylden foreslått nedsatt
mere enn til 3 sp., hvilket tør tydes som, at gården var i nokså bra
stand. Den opføres under et bruk, men med to opsittere, som i
folketellingen av 1665 angis hver å bruke 1 sp. 2Vz øre. Tienden
sattes til 3 tdr. bygg og 5 tdr. havre, ledingen til \ x h rdl. og små
tienden til 1 rdl. Der var humlehave.
Hvor lenge Kristofer og Svend har vært på gården, er übekjent;
i 1682 er der iallfall nye opsittere, Mikkel og E/lev.
I slutten av 1680-årene er gården blitt samlet påny med Lars
Olsen (eller Laurits Olufsen) som leilending. Det er visst den
samme, som tidligere hadde brukt Trones endel år. Han var gift
med Marit Sivertsdatter Lein og har vel fått endel midler med
henne; forskjellige ting tyder på, at han hørte til de best situerte
leilendinger i bygden.
I 1701 var Trones bygselrådig efter major Leegård. Lars Olsen
Hesgreiens sønn, Lars Larssen, bygslet da denne gard og fikk
tinglest bygselbrev. Imidlertid blev der efterpå inngått overens
komst og oprettet kontrakt mellem Lars Olsen på sønnens vegne
og kaptein Reichwein om å avstå Trones til denne mot en godt
gjørelse av 50 rdl.
Senere har Lars Hesgreien og sønn angret dette og forsøkt ad
rettens vei å få kontrakten omstyrtet. Herunder har de ved hjelp
av Hans Pedersen Ovid på Oren, som visstnok var litt av en vin
kelskriver for bygden, fornærmet vicepastor Scheen, som de har
siktet for å ha lokket eller truet dem til å inngå kontrakten. Følgen
var, at denne stevnet Lars Larssen og hans mor (Lars Olsen var
imidlertid død, antagelig i 1702); men de møtte ikke for retten,
hvorfor Scheen fikk bevilling til avholdelse av et ekstrating for
denne saks skyld. Dette blev holdt på Bjartnes 11. desember 1702,
og 13. desember fait dommen, hvorved «de usømmelige, grove og
altfor nærgående skrifter, som mag. Tomas übillig er angrebet med
såvel for sessionen som for lagtingsretten under Laurits Olufsen

----
477 Bind III
---

Hestegreis og søn Laurits' hænder, kjendes at være aldeles ufor
svarlige og übevislige; men som den salig Laurits Olufsen savel
for retten som på sit yderste har påstået, at samme var ham uaaf
vidende, ladende det henhvile på sin dårlige søn Laurits tor
mastelse bør denne i straf ansees». Enken blev dømt til a
gjøre sin prest «en fornøielig afbedelse» og å betale ham f) rdl,
Laurits som hovedmann måtte ut med 12 rdl.
Også enkens svoger, Ole Leirfald, var innblandet i denne sak,
idet han, skjønt «han ikke tilfulde læste eller kunde se at læse»,
hadde attestert en skrivelse med Laurits Olsens og hans sønns
fremstilling av, hvad der var foregått i denne sak. Den var for
øvrig ikke endt med dette: Lars var kommet pa det sorte brett hos
ovrigheten, og da var det ikke så lett å slippe fra det Bade han
og moren sees å være stevnet et par ganger senere, blandt annet
fordi de hadde brukt «slet» (d. e. ustemplet) papir ved nogen av
sine innlegg i retten; men de møtte konsekvent ikke og da kan man
vel gå ut fra, at de blev dømt. Marit døde fra det hele i 1705,
og Lars flyttet da til Mære i Sparbu.
Marit har øiensynlig hatt en bedre opdragelse og lært mere
enn de fleste bondekoner på den tid. Hun sees endog a ha kunne
skrive idet hun egenhendig har undertegnet ansøkmnger, og at
en bondekone kunde skrive' hørte nok dengang til de allerstorste
] Nu kom Peder Olsen Husart til gården. Han var litt i slek
med de forrige opsittere, idet han var gift med Marit Olsdatter
Leirfald, som var søsterdatter av Marit Hesgreien. "an fikk dog
først bygselseddel av Ebbe Carstensen 28. septbr., tgl. 23. oktbr.
1711
Peder Olsen var som leilending på Hesgreien utsatt for ad
skillig motgang: Først kom svenskenes innfall i 1718, nvorvea
han led et tap, som opgis til:
Dessuten hadde en norsk kommando slått i stykker en båt for
ham til 3 rdl., tilsammen 147 rdl. 72 sk.
Så kom i 1726 Auglaskredet, som ødela en god del av ]ord-

Bind III
---
478 Bind III
---
veien. En husmannsplass under gården blev aldeles ødelagt oo
husmannen seiv, en gammel mann på 78 år, samt hans 70 år
gamle kone, omkom, dessuten ennu en gammel mann, Johan
Arntsen, som ikke blev gjenfunnet.
Skaden beskrives ved en besiktigelse, som avholdtes 2 septem
ber 1730, 4 år efter skredet, således:
«Det befantes, at der ved skredet fra Kvam og Auglen som
ligger nordenfor, var veltet jord, grus, sten og kviklere over
Hestegreis åger og eng, nedenfor liggende i syd, af alt på den
nederste del af gården, samt over den under gården horende hus
mandsplads, Holmen kaldet, som rent er borttagen og undergåen
såvel dens huse som jord, så at den duelige mark med sådari
taduende grus, kviklere og sten findes overdækket i sådanne hobe
og dynger, at samme ikke står til at affore eller bringe i forrige
stand igjen. Efter anvisning skal ved dette jordfald være ganske
bortkommen 15 mål åger foruden endel åger ved tilbagelobet i
nordost op imod gården, som oiensynlig er så beskadiget at den
ikke til synderhg nytte kan bruges hverken til åger eller eng Des
uden er odelagt engbund til over 20 læs hoe på sletten nedenfor
og endel eng beskadiget i dalen nedenfor gården.»
Opsitteren angav, at han for skredet sådde 4 tdr. bygg, 20
tdr. havre og 1 td. grå erter og holdt 5—6 hester, 32 fe, smått og
stort, 30 sauer og endel geiter; men efter skredet sådde han kun
2 tdr. bygg, 12 tdr. havre og M> td. grå erter, holdt 3 hester, 20 fe,
16 sauer og nogen geiter. Av åkeren var 40 mål i behold.
Efter dette fant man, at skaden belop sig til 2 deler, og at de
3 deler var i behold, hvorfor skylden blev nedsatt til 2 sp. 15 mkl.
Ovenstående oplysninger er ikke overensstemmende med, hvad
der opgis ved matrikuleringen i 1723. Det heter da, at gården
har 1 husmann, som sår 1 pund, skog til gjerde og hustømmer,
seter V 2 mil fra gården, måtelig bumark og leilighet til fiskeri'
Den betegnes som «mådelig letvunden og temmelig til korn»
Tienden blev sått til 1 td. blandkorn, 4 tdr. havre og 20 mk. ost
Utseden var 2V 2 tdr. bygg og 15 tdr. havre, avlingen 60 sommer
lass vollhøi og 4 lass ekerhoi og besetningen 3% hest, 10 kyr, 7
ungnaut, 8 sauer og 4 geiter. Det blev dengang ikke foreslått
nogen forandring i skylden.
Som man ser, er dette adskillig mindre enn opgitt ved besikti
gelsen efter skredet, hvilket vel dels kan skrive sig fra, at gården
i 1723 ennu ikke var kommet sig efter ødeleggelsen i 1718; men
det kan jo også medgis, at Per ved besiktigelsen i 1730 hadde
interesse av å få fremstillet forringelsen efter skredet så stor som
mulig, hvilket kunde opnåes ved bl. a. å sette opgavene over utsed
m. m. før skredet så høit som mulig.

----
479 Bind III
---
Ved skifte 7. september 1735 efter Peder Olsen registrertes
en besetning på 2 hester (foruten dragonhesten), 9 kyr, 12 ung
naut 8 geiter, 10 sauer og 8 svin og griser. Efter tiendeangivel
sen skulde årets avling være 12M> tdr. bygg og 30 tdr. havre.
På skiftet oplystes, at den gifte datter Kirsten hadde fått i hjemme
gave da hun giftet sig, en ku og «bryllupsutflytning», tilsammen
16 rdl. Boets aktiva blev 118 rdl. 1 ort 12 sk. og beholdningen
67 rdl. 19 sk.
Gården blev nu atter delt, idet eieren av Reinsklosters gods,
assessor Henrik Ebbesen Hornemann, utstedte bygselbrev på
halvparten 28. desember 1735, tgl. 1. juni 1736, til Ole Olsen
Østvold, sonn av lensmannen. Dette har nok Marit Olsdatter
Hesgreien optatt meget ilde; ti da lensmannen nogen tid senere
kom for å hente en kjel, som var pantet for resterende toll, overfuset
både hun og datteren Anne ham på det grundigste: Han hadde
st jålet jorden under henne for; men kjelen skulde han la bli,
mente hun. Vilde han ha den, skulde han få ta den «med blodige
fingre». Dette kunde naturligvis ikke få gå upåtalt; både Marit og
datteren blev stevnet for retten, hvor da saken blev utsatt til
sommertinget 1738. Dit sendte da de to stridbare kvinnfolk menn
for sig: Marit sønnen, Ole Larssen Minsås, og datteren sin mann,
Jonas Ysse. Disse bad da pent om forladelse på sine parters
vegne og lovet å betale omkostningene, hvorefter lensmannen lot
saken bero.
Marit var imidlertid i 1736 blitt gift med Lars Ellingsen Bunes,
og han fikk bygselbrev på den annen halvpart av gården av
assessor Henrik Hornemann 12. mars 1737, tgl. 8. septbr. 1738.
Lars Ellingsen døde i 1760, 60 år gammel, hvorpå Marit året
efter opgav gården til fordel for sin sønn av annet ekteskap, Lars
Pedersen, som fikk Sara sal. Hornemanns bygselbrev på den 7.
febr., tgl. 15. aug. 1761. Marit forbeholdt sig dog ennu å bruke
en eller to tredjedeler av gården, så lenge hun formådde, siden
skulde hun ha et kår på 3 mål åker og for til 2 kyr og nogen
småfe.
Lars Pedersen hadde i 1748 kjøpt Sundbyhaugen, som han
imidlertid hadde skilt sig ved igjen samme år. Siden har han da
formodentlig vært hjemme på Hesgreien. Han blev der dog ikke
lenge efter å ha bygslet den. Allerede i 1763 kjøpte han Stuskin
av Knut Ellevsen Ysse, som kort tid forut hadde kjøpt denne gard.
Ved skjøte av 11. april 1763, tgl. 20. febr. 1764, solgte Henrik
Hornemann Hesgreien til Knut Ellevsen Ysse for 1000 rdl. Knut
hadde ikke meget å legge i den; for han pantsatte den samtidig til
Hornemann for 890 rdl. I 1765 lyste kaptein Johan T. Hornemann
odelsrett til de av Reinsklostrets gårder, som broren Henrik tid

----
480 Bind III
---
efter annen hadde solgt, hvoriblandt Hesgreien; men nogen inn
losning blev det ikke av.
Knut Ellevsen har utvilsomt vært en dyktig mann, som drev
det til en viss velstand, tiltross for, at han visstnok har tapt penger
ved et kausjonsansvar for sin svigersonn, Sivert Ellingsen. Han
har muligens ikke alltid vært så grei å komme ut for — herpå
tyder iallfall en «deklaration og avbigt», han i 1782 måtte gjore
Ingebrigt Ellingsen Husan i anledning av denne tilfoiet overlast.
For sin slekt synes han å ha vært en god mann. Således antok
han ved en erklæring, tgl. 23. febr. 1791, sine to dattersonner,
ovennevnte Sivert Ellingsens barn, Elling og Knut, som foster
sonner.
Knut Ellevsen blev ved gården til sin dod i 1797. Ved skjote
av 2. januar, tgl. 12. mars 1798, overdrog enken, Anne Iversdatter,
og de ovrige arvinger efter Knut gården til sonnen, Iver Knutsen.
Han betalte for deres andel 2571 rdl. 71 sk. Enken fikk et kår på
2 kyr, 6 sauer, 3 tdr. bygg, 6 tdr. havre, endel nærmere betegnede
husrum m. m.
Iver Knutsen dode i 1823 uten barn. Hans hustru, Marit
Knutsdatter Minsås, var dod for. Skiftet viser, at Iver har vært
en meget velstående mann. Der registrertes flere ting, som her
forekommer for forste gang ved skifter på bondegårder i Verdalen,
f. eks. en potetkvern og en korketrekker, en snusdåse og en punsj
ose av solv; ialt var der solvtoi for 32 spdl. 1 ort. Et forholdsvis
bra bibliotek efterlot han sig også, nemlig: en bibel, Jesu Christi
Aabenbaring, 1 ort, Chr. Ulberg: Betragtninger, 12 sk., Jonas
Hewey: 120 Breve, 1 ort, Christi Ord på Korset, 1 ort, Jubel
festens forste Dag, 12 sk., Norges Kongers Historie, 1 ort, Sjælens
Sangoffer, 12 sk., Luthers Kathekismus, 1 ort, Landsbypigen fra
Trasati, 8 sk., Nationens Klagebrev, 8 sk., St. Olufs Beskrivelse,
1 ort, en salmebok, 2 ort, og «en bundt boker», 1 ort. 4 jernkakel
ovner fantes på gården.
Den registrerte besetning var AV-i hest, 12 kyr, 5 ungnaut, 30
sauer, 20 geiter og 4 svin.
Gården blev solgt på skifteauksjon 12. april 1823 for 3006
spdl. (den var taksert til 2500) og losoret for 1888 spdl. 3 sk.,
hvorved boets aktiva kom op i 5586 spdl. og beholdningen 4235
spdl. 3 ort 16 sk. Der innestod nemlig arvemidler til et belop av
557 spdl. i boet.
Kjoper av gården var Johannes Ellingsen Husan, som fikk
auksjonsskjote 29. november 1823, tgl. 7. februar 1824. Skylden
var da 2 sp. 11 mkl., idet Iver Knutsen i 1803 hadde frasolgt
Hesgreiaunet til Elling Sivertsen. (Se nedenfor).
Ved kontrakt av 6., tgl. 7. febr. 1823, overdrog Johannes går-

----
481 Bind III
---
den til sin sønn Elling, «til brug og beboelse, sålænge indtil vi
og overdrog den ene
Hesgreien vestre, sett fra vest 1922. Fot. E. Musum.
3 desember 1832 tgl. ( ). februar 1833, enedes de om å dele gården
således a Elling beholdt den nedre del, Peder den øvre. Peder
forolfttet sig til å flytte sine hus fra gårdstomten innen 12 ar*
oXf Grfnsene rrilem eiendommene blev fastsatt ved samme
leilighet.


HESGREIEN NEDRE ELLER VESTRE Gårdsnr. 42, bruksnr. 1.

Den part, som Elling fikk, svarer 1,1 det nuyærende Hesgreien
nedre. Den hadde i 1835 en besetning pa 2 hester, 8 storfe 12
sauer 6 geiter og 1 svin og en utsed av Vs td. rug, 1 td. bygg,
IZl: havre % td. erter og 6 tdr. poteter. I 1865 var besetnmgen
4 hester, 14 storfe, 30 sauer og 2 svin og utseden l^ Jd hvete,
Va td ruo- 3 tdr bygg, 14 tdr. havre, Vs td. erter og 12 tdr.
poteter Der var ingefhusmannsplass under gården ; Hesgreien
øvre var da blitt underbruk under gården og der saddes 6 tdr.
havre men holdtes ingen besetning.
EllilTg døde i 1872 og enken Ingeborg Andersdatter hadde nu

Bind III
---
482 Bind III
---
garden nogenar, til hun ved skjote av 6. oktober, tgl. 2. november
1875, solgte den til Tore Ellingsen Auglen for 1500 spdl og kår
til sig og datteren Malena. Tore var gift med Ingeborgs datter
flatter.
I 1875 var gardens besetning 3 hester over og 1 under 3 år
1 okse, 9 kyr, 2 ungnaut og kalver, 32 sauer og lam og 6 svin og
gnser, og utseden Vs td. hvete, % tdr. rug, 2 tdr. bygg, 10 tdr
havre % td. havre til grønnfor, y 4 td. erter, 12 tdr. poteter og %
mal bruktes til andre rotfrukter. Der var 1 husmannsplass med
en besetning pa 1 ku, 5 sauer og 2 geiter og en utsed av IV 2 tdr
havre og 2 tdr. poteter. "
Tore Ellingsen dode i 1908, og sonnen, Edolf Toresen, over
tok da garden, som han har fremdeles.


HESGREIEN ØVRE ELLER ØSTRE  Gårdsnr. 42, bruksnr. 2.

Denne gard hadde i 1835 en besetning på 3 hester, 8 storfe
10 sauer, 5 geiter og 1 svin, og utseden var Va td rug 1% tdr'
bygg, 10 tdr. havre, Ys td. erter og 6 tdr poteter
Pede,r Massen dode i 1840, og enken, Anne Johannesdatter,
sått i uskiftet bo til aret efter, da der blev avholdt samfrendeskifte
Der registrertes da en besetning på 3 hester, 5 kyr, 3 ungnaut og
?itn n - j: osoret verdsattes til 441 spdl. 3 ort 6 sk. og gården til
«nn P m f? £ 6r V i r megen gjeld ' hvoribl andt obligasjonsgjeld
pa 800 spdl. til Trondhjems sparebank, 200 spdl. til Jelstrup og
los gjeld til mange andre. Aktiva blev 1582 spdl. og beholdnin
gen 272 spdl. 4 ort 5 sk. Gården blev utlagt til enken
Husene var på den tid temmelig forfalne. Ved taksten i boet
etter 1 eder Jonassen oplyses således, at hovedbygningen var rneffet
gammel og brostfeldig og låven sågodtsom falleferdig Husene
blev verdsatt til 180 spdl. Det oplyses videre, at utseden var 1H
dr bygg, 13 tdr. havre, 14 tdr. poteter samt hvete, rug og erter
1 skjeppe av hver sort. Avlingen var 12 tdr. bygg, 80 tdr havre
og 80 tdr. poteter, og kreaturholdet 3—4 hester, 10 klavebundne
og 20 småfe.
Anne Johannesdatter døde i 1850, og ved privat skifte mellem
sønnene Johannes og Jonas fikk Jonas gården. Erklæring herom
er utstedt 28. februar, tgl 2. mars 1859. Han fraskilte i 1861
Hesgreien lille, som hans enke, Anne Marta Einarsdatter beholdt
da Jonas døde i 1862.
Hesgreien østre (øvre) blev solgt for 2600 spdl. til Lorents
tggen, som fikk skjøte av skifteforvalteren i Jonas Pedersens
dødsbo, 11. februar, tgl. 3. mars 1863. Eggen avstod til Elling

----
483 Bind III
---
Hesgreien (nedre) gårdens halvpart i seterhusene på Volhaugen
samt rettighet til setervoll og seterhavning for 12 spdl. (Kjope
kontrakt 28. januar, tgl. 15. august 1865).
I Eggens tid blev Hesgreien ovre drevet som underbruk. I
1865 opfores for denne gard kun en utsed av 6 tdr. havre, i 1875
likeså — ingen besetning. Derimot var der på en husmannsplass
Hesgreien østre, sett fra sydøst 1929. Fot. H. Anderson,
under eiendommen en besetning på 5 sauer og 1 geit og en utsed
av V« td. bygg, % td. havre og 1 td. poteter.
Ved skjote av 16. mars 1893, tgl. s. d., av skifteforvalteren i
Lorents Eggens og hustru Ragnhild Anna Johannesdatters felles
bo, blev gården solgt til Gunnerius Lein fra Skogn for 12 000 kr.
Efter Gunnerius Lein hadde Bernt Oluf Olaussen Haga gården
til sin død i 1909. Efter ham overtok broren, Ole Edvard Olaussen,
halvparten, så at han og enken efter Bernt Oluf, Ragnhild Pedersd.
Ysse, nu har en halvpart hver. (Se Næsætten).

HESGREIEN LILLE  Gårdsnr. 42, bruksnr. 3.

Denne eiendom blev fraskilt Hesgreien ovre i Jonas Pedersens
tid og ved forretning av 7. mai, avhjemlet 15. august 1861, skyld
satt for 1 dal. 4 ort 8 sk. (ny skyld mk. 1,77). Som ovenfor nevnt
beholdt enken, Anne Marta Einarsdatter, denne gard, da hun
efter Jonas' død solgte Hesgreien øvre. Hun fikk hjemmelsbrev
på den 31. oktober, tgl. 17. november 1862.

Bind III
---
484 Bind III
---
Gården hadde i 1865 en besetning på 1 hest, 3 kyr, 5 sauer
og 1 svin og en utsed av 3 4 td. bygg, 3 tdr. havre og 5 tdr. poteter.
Ved skjote av 26. februar, tgl. 2. april 1875, solgte Anne
Marta Einarsdatter gården for 600 spdl. til Peter Pedersen Sende
fra Lo i Sparbu.
I 1875 var besetningen 1 hest under 3 år, 2 kyr, 2 ungnaut
og kalver, 15 sauer og lam og 1 svin, og utseden % td. bygg,
2 tdr. havre og 4 tdr. poteter.
Peter Pedersen solgte gården ved skjote av 2., tgl. 15. august
1888, til Laurits Olsen Uusan og reiste til Amerika. Salgssummen
var 3700 kr.

HESGREIAUNET  Gårdsnr. 42, bruksnr. 4.

Ved skjote av 15., tgl. 16. august 1803, frasolgte Iver Knutsen
Hesgreien et stykke av gården til sin dattersonn, Elling Sivertsen.
Det var ved forretning av 26. juli samme år skyldsatt for 4 mkl.
og fikk navnet Hesgreiaunet. Salgssummen var 300 rdl.
Fra 1836 var skylden 2 ort 22 sk., i 1007 mk. 0,07.
Elling kjopte i 1800 Kvamsaunet og overdrog da ved skjote
av 15., tgl. 16. august samme år, Hesgreiaunet til Johannes
Amundsen Hesgreien for 320 rdl. Johannes hadde eiendommen
til sin dod i ISSO, hvorefter den blev solgt ved auksjon til Andreas
Pedersen. (Skjote 22. novbr., tgl. 13. desbr. 1S50).
I 1865 var besetningen 1 ku og 5 sauer og utseden U td. bygg,
1 : 2 tdr. havre og 5 tdr. poteter.
Og i 1575: Besetning 1 ku, 1 ungnaut, S sauer og lam og
utsed Ys td. bygg, 2 tdr. havre og 5 tdr. poteter.
Efter Andreas overtok sonnen, Peter Andreassen, gården.

KVAMME  Gårdsnr. 43.

(Burde vel helst skrives Kvammet — Kvamme er avledet av
dativformen).
Denne gards historie er meget vanskelig å utrede i alle sine
detaljer. Den nuværende gard er dannet ved sammensmeltning
av en hel del småeiendommer, som det ikke er mulig med sikkerhet
å forfolge lenger tilbake enn til midten av 1600-årene. Men disse
eiendommene er igjen tydeligvis dannet ved deling av tidligere
storre gard, og vi tar neppe feil ved å anta, at denne er det Nedre
Kvam, som nevnes i Aslak Bolts jordebok (1430). Om foranled
ningen til delingen har vi ingen oplysninger; men vi kan vel med

----
485 Bind III
---
nogenlunde sikkerhet gå ut fra, at et større jordskred i sin tid har
tilintetgjort gården, som så, efterat skredet er begynt å gro til igjen,
er blitt annektert sykkevis av andre gårder. Lignende foreteelser
finner vi på flere steder, hvor tradisjon eller terrengforhold oplyser
oss om, at store skred må ha gått. Således har mange gårder
eiendommer nederst i Leirådalen — utvilsomt en folge av Skrove-
1
Kvammet, sett fra sydvest 1929. Fot. H. Anderson.
skredet, hvorom der nu kun lever en uklar tradisjon — og i Vuku
har vi et lignende forhold oppe ved Ulvillen, hvilket kan tenkes å
skrive sig fra elvens gjennembrudd ved Øst Grundan, hvorom der
nu ikke engang finnes opbevart sagn, men som terrengforholdene
med største tydelighet viser har funnet sted.
På lignende måte har vi av det gamle Nedre Kvam fått alle
disse Kvammene, som forekommer i 1700-årenes protokoller:
Troneskvammet, Holmeskvammet, Maritvoldskvammet, Hådens
kvammet, Krokumskvammet, Kvamsenget og Kvamsaunet, om
hvilke sorenskriveren i en anmerkning til panteregistret bemerker,
at «sorteringen av alle disse Kvam er vanskelig». —
I Aslak Bolts jordebok finnes om Kvam bl. a. følgende:
«af nædra huamme x heldaland b. f. ij aura lagt till trondanes».
Herav sees altså, at Erkestolen fra eldre tid hadde eiet 10
heldaland i Nedre Kvam, og at dette på Aslak Bolts tid var bygslet
for 2 øre og lagt til Trones. Det kan ikke være tvil om, at vi her
har oprinnelsen til Troneskvammet.
I 1669 har Tørris Auglen gitt Sevald Holme skjøte på «en
31

Bind III
---
486 Bind III
---
vogs leie udi Quamsofne». Skjotet er først tinglest 16. januar 1694
straks for et nytt salg. Eiendommen har således inntil 1669 til
hort opsitteren på Auglen og naturligvis vært brukt under denne
gard, men finnes ikke i matrikulen for i 1670 og da med en skyld
av Vi ore. Jon Jorgensen Holme solgte ved skjote av 14. mai,
tgl. 25. juni 1694, til presten Tomas Scheen. Denne eiendom må
være Holmeskvammet, skjont den i skjotet av 1669 kalles Kvams
aunet. I matrikulen fra 1670-årene finnes nok ogfså et «Kvams
aunet»; men det hadde et skyld av 1 ore og tilhørte Ellev Søkstad.
Holmeskvammet må i 1670-årene ha vært brukt sammen med
en liten eiendom, som het Kirkeråen og tilhorte Stiklestad kirke,
men ikke må forveksles med det nuværende Kirkeråen, som er
omtalt på et annet sted (gårdsnr. 55). Folketellingen av 1665
har to eiendommer av dette navn: Den ene av skyld 2 ore, som
ikke hadde nogen opsitter, men bruktes for lys til kirken, er det
nuværende Kirkeråen, den annen skyldte bare 1 ore og hadde en
opsitter, Erik Olsen, som dengang var 35 år. Om han også
brukte Holmeskvammet, kan ikke sees; ti dette var ennu ikke
skyldsatt og har forovrig aldri forekommet særskilt i matrikulen
under dette navn.
Ved matrikuleringen i 1669 blev skylden for den minste eien
dom av navnet Kirkeråen foreslått nedsatt til V-i ore, hvilket imid
lertid ikke er blitt tatt til folge denne gang. Senere er dog skylden
nedsatt til dette beløp, idet den i 1723 opfores med 12 mkl.
Tienden blev i 1669 sått til 2 skjepper havre, ledingen til 8 skilling
og småtienden til 8 skilling. Erik Olsen var fremdeles bruker.
Av matrikulen for 1670 fremgår ganske tydeiig, at dette Kirke
råen og Holmeskvammet har vært brukt under ett; ti i denne fore
kommer en eiendom Kirkeråen på M» spands skyld, således fordelt:
Stiklestad kirke 1 ore
Bondeodel ¥2 »
Kirken og bonden var bygselrådig over hver sin part. Bru
keren het nu Oluf.
Det er utenfor tvil, at det ore, som tilhorte kirken, er det oven
for nevnte Kirkeråen. Og det halve ore bondegods må være Holmes
kvammet; ti i 1672 opfores Sevald Holme som skattebonde for det.
Det eneste, som ikke passer, er skylden, som ellers alltid synes
å ha vært regnet for 1 ore.
Så har vi Kvamsaunet: Som ovenfor nevnt finnes det forste
gang i matrikulen i 1670 med 1 øres skyld og eiedes da av Ellev
Søkstad. Hvordan denne er kommet i besiddelse av det, er übe
kjent; men i et skattemanntall av 1668 over skyssferdskatten er
bl. a. opfort «Agge Quambsofn». Eiendommen er betegnet som
en engslette, og det er ikke urimelig, at denne «Agge» er lensmann

----
487 Bind III
---
Åge Haug, som drev endel med kjøp og salg av jordegods. Av
ham kan så Ellev Søkstad ha kjøpt den. I 1686 eiedes den av
Jakob Pedersen, som formodentlig har vært eier eller bruker av
Håden i Skogn.
Herefter forsvinner nu både Kvamsaunet og den eiendom, vi
har kalt Holmeskvammet, fullstendig av matrikulen, og grunnen
hertil får vi vite langt senere ved at Anders Einarsen Holme i
1724 klaget over, at han måtte svare skatt av en engslette, som
hans formann for lenge siden hadde solgt fra gården, og som
rektor Krog nu eiet. Hermed siktes selvfølgelig til Jon Holmes
ovenfor nevnte salg til Scheen i 1694. Det blev da ved under
søkelse i krigsjordebokene funnet, at 2 ore 12 mkl. av det spand,
som Krog nu eiet i «Kvamsengen», ved dragongodsets utleggelse
i 1689 var tatt ut av matrikulen og lagt under følgende 3 dragon
kvarterers skyld: 1 ore til Holme, 1 ore til Håden i Skogn og 12
mkl. til Stuskin. Ved at Holmeskvammet nu var solgt til Scheen,
uten at der samtidig var gjort nogen forandring med Holmes skyld,
var brukeren av Holme vedblitt å betale skatt for dette øre. Anders
Holme fikk da under 5. april 1724 resolusjon for, at han med
billighet kunde påstå refusjon hos eiermannen for de utlagte
skatter.
Tomas Scheen har eiet flere av disse Kvammepartene enn
Holmeskvammet: Tinglesningen av 25. juni 1694 er nemlig pro
tokollert således:
«Rasmus Ågesen på hr. Tomas Svendsens vegne anviste et
fullkomment skjøte på 1 øres leie udi Quamsøfne 12. juni 1694,
desligest udgivet af Jon Jørgensen Holme i samme til hr. Tomas
Svendsen 1 øres leie 14. mai 1694.»
Det førstnevnte 1 øre må vel være Hådenskvammet; ti Kirke
råen kan det neppe være, idet denne i matrikulen av 1699 opføres
som bondegods med 12 mkl. skyld. Hvordan den fra å være kirke
gods er gått over til å bli bondegods, er übekjent; i matrikulen
av 1711 står Scheen som eier også av denne part.
De 12 mkl., som var lagt til Stuskin, er vedblitt å være bonde
gods. Om dette heter det i matrikuleringsarbeidet av 1723, hvor
1 øre av Stuskin opføres som bondeodel:
«Det ene øris Bunde Odel som ved denne gard anføris, består
udj 1 Engeslette kaldet Qvammen, skylder 12 mkl., og som de
andre 12 mkl. der bestoed udj 1 qvernsted som for mange år siden
wed een stoer wand Floed blev udtagen og grunden da aldeeles
utbrudt, så at ingen leilighed findes meere at opsette nogen qvern
derpå, så udgår de samme 12 mkl. hereffter af Matriculen.»
Hvor lenge denne lille eiendom har hengt ved Stuskin, er
ganske übekjent. Formodentlig er den i all stillhet smeltet sam

----
488 Bind III
---
men med nogen av de øvrige Kvammene, uten at Stuskins skyld
samtidig er blitt nedsatt.
Efter det foregående synes altså Tomas Scheen ialt å ha eiet
2 øre 12 mkl., som i skjøtene tilsammen kalles Kvamsengen, nemlig:
Kirkeråen - øre 12 mkl.
Holmeskvammet 1 » - »
Hådenskvammet 1 » - »
Scheen pantsatte sitt gods i Verdalen til rektor Nils Krog, og
det blev aldri innløst.
Som for nevnt finnes ingen andre av de nevnte eiendommer enn
Kirkeråen særskilt opfort i matrikulen. Om denne, som i matriku
leringen av 1723 betegnes som «Engeslette, kaldes ellers Qvams
Enget», oplyses, at der avles 10 sommerlass hoi — ellers er intet
anført, hverken opsitter, besetning eller utsed.
På skifteauksjonen i 1744 efter rektor Krog kjøpte Åge Hagen
hele hans gods i Verdalen, deriblandt også Kvamsengen, som den
kalles i skjøtet. Skylden er opført med 1 spand; men dette kan
bero på, at Kirkeråen — som det ofte er tilfellet i eldre skjøter -
er beregnet med sin gamle skyld 1 øre. Eller også kan det tenkes,
at den Stuskin tilhørende part er kommet med, uten at der er
tinglest noget skjote.
Åge Hagen solgte nu efterhvert de deler, hvorav Kvamsenget
bestod, enkeltvis:
Holmeskvammet overdrog han ved skjote av 2., tgl. 8. septbr.
1745, for 30 rdl. til Anders Einarsen Holme. Det kalles i skjøtet
«Qvamsøfnet», men var altså egentlig kun en part av dette, og
denne part har formodentlig hele tiden vært brukt under Holme:
den kan dog muligens i Scheens tid ha vært brukt under Haug.
Ved skifte i 1752 efter Anders Holme blev den utlagt til arvin
gene. Sønnen, Einar Anderssen Sør Holme, og dattersønnen, Ta
rald Knutsen Sør Holme, innløste hver sin halvpart, den siste
i 1782.
Tarald Knutsens part tilfalt ifølge testamentarisk bestemmelse
hans fostermor, Marit Jonsdatter, enke efter Hans Lund på Øren,
og hun solge den ved skjøte av 15. august 1797, tgl. s. d., for 150
rdl. til Johannes Ellingsen Troneskvammet (se nedenfor). Ved
tinglesningen protesterte Taralds eldste brorsonn, Knut Anderssen
Holme, som odelsberettiget mot salget, som dog kom istand. Ved
denne leilighet kalles eiendommen Qvamme.
Ved skjøte av 15. juni, tgl. 16. august 1805, overdrog Johannes
Ellingsen (nu kalt Haug) eiendommen for samme pris til Ole Olsen
Kvammet, som hadde den til i 1814, da han bygslet Kulslien av

----
489 Bind III
---
Verdalsgodsets eier, proprietær Muller på Maritvold. Samtidig
overdrog han Kvammet til Muller for 25 riksbankdaler navne
verdi ved skjøte av 30. april, tgl. 16. august 1814.
Nu forlater vi foreløbig de hittil omtalte Kvammene for å ofre
Maritvoldkvammet en nærmere omtale. Det finnes aldri i ma
triklene under dette navn; derimot finnes allerede i 1660-årene
under Maritvolds skyld 18 mkl., bestående i et «øfn», tilhørende
Solberg kirke. Dette aun, som er nærmere omtalt under Maritvold,
er Maritvoldkvammet. Hvordan det siden er frakommet kirken og
kommet helt under Maritvold med landskyld og alt, finnes der
ingen oplysninger om.
Troneskvammet har heller aldri forekommet i matrikulen og
heller ikke finnes det under Trones' skyld. Det har sikkert helt
fra Aslak Bolts tid og til langt ut i 1700-årene vært brukt av op
sitteren på Trones. I opgaven over skaden ved svenskene i 1718
heter det om eiendommen, der betegnes som «et øven af sl. Reich
weins Folk under Trones brugt», at alt høiet var borttatt, og at
dette beløp sig til 28 lass til en verdi av 14 rdl. Skjønt eien
dommen er kalt Kirkeråen, er det dog utvilsomt, at dette gjelder
Troneskvammet.
Ole Trones gav Johannes Ellingsen Hesgreien bygselbrev på
eiendommen 24. oktober 1789. Johannes forpliktet sig til å sette
op fornødne husmannshus og å bebo samme. Hvis han fraflyttet,
skulde husene tilbydes Ole til en pris efter to uvillige menns takst.
Den årlige avgift var 7 rdl. Eiendommen betegnes som «et under
Trones værende engslette Qvammet kaldet».
Johannes solgte husene til Ole Olsen Råen og opgav bygselen,
hvorefter Ole fikk bygselbrev av Karen Trones 9. mai 1803
Avgift 10 rdl. Han opgav bygselen efter et par års forløp og av
stod husene til Ole Olsen Vædske, som fikk bygselbrev av Karen
Trones 30. mars, tgl. 5. april 1805. Avgift fremdeles 10 rdl.
Ved de to siste leiligheter kalles eiendommen «Kvamsenget under
Trones».
Ved skjøte av 2. mai 1814, tgl. 16. august 181-5, solgte proku
rator Belbo på Trones eiendommen, som nu benevnes Trones
kvammet, til proprietær Muller på Maritvold for 100 rbdl. navne
verdi og 1 rbdl. årlig avgift til eieren av Trones.
Hermed eiet nu Muller både Troneskvammet, halve Holmes
kvammet og Maritvoldkvammet, og disse eiendommer overdrog
han ved skjøte av 4. juli 1814, tgl. 16. august 1815, til vaktmester
Peder Leklem for 1000 riksbankdaler navneverdi på den betingelse,
at Peder og hans hustru opgav det kår, de ifølge kontrakt av 12.
mai 1807 hadde forbeholdt sig av Nedre Hallem, som Muller i
1814 kjøpte av Peder.

----
490 Bind III
---
I skjøtet til Peder Leklem heter det om Maritvoldkvammet, at
det — såvidt selgeren vet — hverken er matrikulert eller skyldsatt,
og at disse tre parter stoter til hverandre og er inngjerdet innenfor
et felles gjerde. Peder tok bopel på denne eiendom, som i matri
kulen av 1836 fikk navnet Kvammet søndre og blev sått i en skyld
av 1 dal. 1 ort 13 sk.
Ved skjote av 16. juli, tgl. 5. novbr. 1819, overdrog Peder
Leklem denne eiendom til sin sonn, Johannes Pedersen Haga, for
100 spdl. og et kår, bestående av 1 td. bygg og 9 vog havremel,
brenneved og husrum, sytning og hest til kirken samt gjødsel til
den nyanlagte have.
Johannes Haga skjotet under 18. mai 1825, tgl. 10. juni s. år,
gården for 300 spdl. til sin svoger, Jon Torgersen; men denne
har vel ikke kunnet klare forpliktelsene; ti ifl. skjote av 28. mai
1828, tgl. s. d., har Johannes tatt den igjen for 200 spdl., hvilken
sum skulde avgjores ved å innfri en forskrivelse til Jelstrup.
Ved skjote av 15. mars 1830, tgl. 1. april s. år, solgte Johannes
Haga den påny, nu til Ole Hanssen Leinsråen for 300 spdl. Kjø
peren skulde innfri gjelden på 200 spdl. til Jelstrup og 100 spdl.
til Stiklestad kirke samt til Maria Pedersdatter Kvammet, så lenge
hun var ugift, utrede et kår på 1 vog byggmel, 3 vog havremel,
1 saufor og jord til V 2 td. poteter.
Efter således å ha gjort rede for dannelsen av Kvammet søndre
vender vi tilbake til den annen halvpart av det tidligere Holmes
kvammet eller de 12 mkl., som ved skiftet i 1752 efter Anders
Einarsen Holme kom i sonnens, Einar Anderssens, besiddelse.
Parten blev på skiftet efter denne i 1784 taksert for 25 rdl. og
kalles da Kvamsaunet. Det kan ikke sees, hvad der så blev gjort
med eiendommen; men da Einar Holmes bo ikke gav full dekning
til kreditorene, er den vel gått over til nogen av disse. Det må
være denne part, som under navnet Holmeskvammet ved skifte den
22. januar 1808 efter Jon Jonsen Værdalsoren gikk over til Jon
Hanssen Hoen.
Vi går nu helt tilbake til Åge Hagen igjen og hans fortsatte
salg av de deler, hvorav Kvamsengen bestod: Ved skjote av 12.
august 1745 solgte han til Ole Larssen Minsås blandt annet
«12 mkl. med landskyld og boxel udi den engslette kaldet Qvams
ofnet, som sorterer under lægdsrutten». Dette må være Kirkeråen.
Da Ole Larssen var blitt eier, fikk han utvirket en besiktigelse
til avfelling i skylden på grunn av beskadigelsen ved Auglaskredet
i 1726. Besiktigelsen, som foregikk den 10. septbr. 1746 gir endel
oplysninger både om skredets dimensjoner og om de mange små
eiendcmmer. Eiendommen kalles ved denne leilighet «engslettet
Kirkeråen eller Kvamsenget». Av besiktigelsen hitsettes:

----
491 Bind III
---
« Derefter tog man situationen i øiesyn, som befandtes at
strække sig fra nord til sør i længde 136 maalstænger og udi bred
den 5 stænger fra 0 og W, grænsende paa den nordre side til
Kvamsvaldet, paa den østre side til et engslette tilhørende Stuskm,
og paa den vestre side til et engslette, som ligger under gaarden
Haaden i Skogn, men paa den søndre side modtager atter igjen
Kirkeraaen eller Kvamsaunet, strækkende sig fra nordøst til sydvest
i længden til elven 87 mælingstænger, men paa den nedre eller vestre
side 12 mælingstænger, hvoraf befandtes paa den nedre eller vestre
ende 13 mælingstænger, som ved jordskred paa gaardene Kvam og
Auglen 1726 er beskadiget saaledes, at lidet eller saagodtsom intet
til engeland deraf er dueligt. Paa den vestre side af elven befandtes
efter opmaaling i længden fra nordøst til sydvest 37 mælingstænger
og udi bredden 12 mælingstænger, som ved ovenmeldte jordskred
ganske var bedækket og fordærvet af blaalere, der altsaa er uduehgt
baade til eng- og agerland. Videre blev observert, at elven, som ved
ermeldte jordskred har taget sit løb igjennem dette engslette
Kirkeraaen eller Kvamsaunet, hvor samme aarlig udbryder og be
skadiger denne jordpart, tilforne og af gammel tid har havt sit løb
langt sønden for paa gaarden Hestegreis eiendele. Denne elv har sit
udspring fra Voolhaugen og har sit løb fra øst til S.W. og alt saa
ledes som ovenmeldt forklaret løber gjennem Kirkeraaen eller
Kvamsaunet. Fremdeles befandtes, at ovenmeldte i behold værende
jord og engeland er ganske ringe og bestaar mest af sumpig og
myret art, hvorpaa lidet eller intet hø eller græs vokser, og til åger
ganske uduelig .»
Det meste, man dengang ansa, at det kunde vokse på eiendom
men, var 4 sommerlass høi. Skylden blev efter dette nedsatt til det
halve eller 6 mkl., og denne avfelling blev approbert 22. august
1747.
Ved skjøte av 15., tgl. 16. august 1781, solgte Jon Anderssen
Minsås eller Storvuku «sin engslette Kvamsøfne kaldet» med på
stående høibod for 63rdl. til Tomas Olsen Græset. Tomas kjøpte
i 1784 Skrove øvre østre og solgte da «Kvamsaunet» til sin bror,
Elias Olsen Høen, for 60 rdl. ifl. skjøte av 23. febr. 1789, tgl. s. d.
Elias solgte eiendommen ved skjøte, utstedt og tgl. 15. august
1792, for 63 rdl. til korporal Haldo Olsen Minsås. Efter Elias
Høens død blev enken, Maria Olsdatter, i 1796 gift med Jon
Hanssen, og denne kjøpte Kvamsaunet tilbake av Haldo Minsås
ifl. skjøte av 15. august 1797, tgl. samme dag. Men nu var kjøpe
summen 132 rdl. Som ovenfor nevnt erhvervet han i 1808 også
Holmeskvammet.
I 1809 bygslet Johan Hanssen Høen Skjærset og solgte da
begge disse parter til den nye bygselmann på Høen, Elling Sivert
sen Hesgreiaunet, Kvamsaunet for 200 rdl. ved skjøte av 15. au
gust 1809, tgl. dagen efter, og Holmeskvammet for 199 rdl. ved
skjøte av 7. februar 1810, tgl. 7. oktober samme år.

----
492 Bind III
---
Elling drev nu begge disse parter under Hoen. Ved skifte i
1826 efter hans hustru, Marit Iversdatter, blev de tilsammen verd
satt til 70 spdl. Ved skjote av 14. juli 1828 overdrog han begge
under ett til sonnen Lars Ellingsen for 150 spdl. De var da
skyldsatt under navnet Kvammet nordre med Kirkeråen for 3
ort 7 sk.
Lars Ellingsen solgte ved skjøte av 6. februar, tgl. 11. april
1839, denne eiendom til Tore Jensen Auglen fra Skogn. Selgeren
kalles i skjøtet Lars Musum.
Efter at vi således har sett, hvordan det nye gårdsnavn Kvam
met har festet sig til bestemte eiendommer, skal anføres, hvad
sorenskriveren bemerker i panteregistret under denne gard:
«Se foruden denne konto også på Holmeskvammet, Maritvold,
Trones og på Holme i det eldre register, hvor skjøder findes ex
traderede vedkommende Holmeskvammet, Kvamsaunet, Kvammet,
Troneskvammet og Maritvoldkvammet. Sorteringen av alle disse
Kvam er vanskelig; men imidlertid er ved fortsættelsen av de nye
registre antaget, at Kvammet, Troneskvammet og Maritvoldkvam
met er den gard, som ved den nye matrikul under navnet Kvammet
søndre er skyldsat for 1 dal. 1 ort 13 sk., og Holmeskvammet er
antaget at være gården Kvammet nordre med Kirkeråen av skyld
3 ort 7 sk., hvilket synes at have såmeget mere for sig som går
dene i de senest påfølgende skjøder er anførte således i den nye
matrikul. Den 1 rbdl. s. v., som av Troneskvammet skulde svares
til gården Trones, antages også bortfalde, da Kvammet er ansat
til skats svarelse.»
Vi må nu påny tilbake til Åge Hagen og hans salg av den
tredje og siste del, hvorav det gamle Kvamsengen bestod:
Ved skjøte av 6. februar 1748 solgte Hagen til Kristofer Arnt
sen Håden «et under Håden i Skogn sorterende, i Værdalen belig
gende engslette Qvamsøvnet» av skyld 1 øre, og ved skjøte av 17.
august 1758 overdrog Kristofers enke, Beret Olsdatter, eiendom
men til sønnen, Ole Nilssen, for 20 rdl.
I 1770 solgte Ole Nilssen Håden den for 120 rdl. til Elling
Ingebrigtsen Husan. I den anledning blev det den 25. september
1770 avholdt skyldsetningsforretning over jordstykket, som hittil
hadde ligget under Hådens skyld. Grensene angis da således:
«Ligger i nærheden av Husan, begynder fra Hall-ager grind, føl
ger en derværende liden bæk, indtil en liden rund sten møder,
derfrå lige i øst over en bæk til en sten, herfrå i sydvest til en
høbod, Minsås tilhørende, videre over en bæk i sydvest til Hestegrei
kalvtrø, hvorfra følges gjærdet til begyndelsen».' Skylden blev sått
til 1 øre. Skjøtet til Elling Husan er av 28. desember 1770, tgl.
21. februar 1771, og eiendommen kalles i dette for «engslettet

----
493 Bind III
---
Kvamsaunet», men er i virkeligheten Hådenskvammet, som fra
denne tid av er helt sammensmeltet med Husan.
Ennu har der vært et «Kvammet», nemlig Krokumskvammet;
men det nevnes forst omkring 1830. Det horte under Krokum pa
Inderøy og finnes ikke særskilt skyldsatt for i matrikulen av 1836.
Krokum eiedes da av Iver Kristensen Nedre Rol, som hadde kjopt
gården ifl. skjote av 2. januar 1788. Ved skjote av 22. februar,
tgl. 10. juni 1831, overdrog Iver halvparten av Krokum til sonnen,
Peder Iversen Folstad, og da medfulgte også halvdelen av dette
jordstykke, om hvilket oplyses, at det var matrikulert ved siste
komisjon under Verdalens tinglag under navn av Krokumskvam
met og skyldsatt for 2 ort 13 sk. I 1838 eiedes det helt av Peder
Følstads enke.
Ved skjote av 11., tgl. 12. august 1857, solgte Iver Olsen
Følstad og Jon Hanssen Salberg Krokumskvammet til Ole Hans
sen Kvammet, der — som ovenfor nevnt — for eiet Kvammet
sondre.
Ved skjote av 6., tgl. 7. februar 1860, overdrog Ole Hanssen
Kvammet sondre med Krokumskvammet til Elisæus Bårdsen Haga
for 250 spdl. Ole og hustru, Marit Eliasdatter, fikk kår. Ole
Hanssen, som var født på Røros i 1700, dode som kårmann på
Kvammet i 1881. (Se Næsætten).
Elisæus Bårdsen erhvervet også Kvammet nordre med Kirke
råen, rimeligvis ved kjop av Tore Jenssen; men der finnes intet
tinglest skjote. Tore og hustru levde som kårfolk på Kvammet
nordre, og her dode de med et par dagers mellemrum i 1869.
Således er altså den nuværende gard Kvammet samlet. Den
opføres i matrikulen av 1007 under 3 bruksnumre, nemlig:
1: Kvamme søndre mk. 2,29.
2: Kvamme nordre med Kirkeråen mk. 1,19.
3: Krokheimskvamme mk. 0,86.
Tilsammen mk. 3,54, som er dens nuværende skyld.
Denne samlede eiendom hadde i 1865 en besetning på 1 hest,
6 kyr, 9 sauer, 1 geit og 1 svin og en utsed av-% td. bygg, 4%
tdr. havre og 9 tdr. poteter.
Og i 1875: 1 hest over og 1 under 3 år, 4 kyr, 2 ungnaut og
kalver, 20 sauer og lam og 2 svin, og utseden var 1 td. bygg,
4 tdr. havre og 8 tdr. poteter.
Efter Elisæus Baardsen overtok sønnen Bernt gården. Han
var gift med Massine Olsd. Tokstad. Efter Bernts dod blev hun
gift med Sefanias Berntsen Solberg, som derved kom i besiddelsc
av gården.

----
494 Bind III
---

HØEN  Gårdsnr. 44.

Navnet: Hoen 1664, 1723.
Dette navn, uttalt likesom her, finnes også i Singsås (Høy
1520) og i Ogndalen. Betydningen er ukjent; det kan mulig stå
i forbindelse med Ho på Inderoy; men heller ikke dette er sikkert
forklart. Der er intet særlig karakteristisk ved beliggenheten.
(Rygh kjenner oiensynlig ikke til, at navnet finnes etsteds til
i Verdalen i sammensetning, Musumshoen. Det er navnet på den
hoiestliggende av Musum-gårdene, og man kan kanskje våge den
antagelse, at det har noget med en hoitliggende del av en gard å
bestille. I forhold til hvilken gard dette Hoen skulde være høiest
liggende, er ikke godt å forstå; men man kan gjette på det under
Kvamme nevnte Nedre Kvam, hvorav det muligens kan ha vært
en del).
Skylden: Gårdens gamle skyld var 12 mkl., fra 1836 1 daler,
i 1007 mk. 1,46 i ett bruk.
Eiere: Gården har helt fra den blev skyldsatt, vært beneficeret
Beistadens prestebord. I 1877 blev den solgt til Johannes Hanssen.
Brukere: Gården finnes ikke nevnt for i 1660, og da med en
skyld av 8 mkl. Den var formodentlig da nylig skyldsatt og som
bygselrådig opfores hr. Anders, Beistadens vicepastor.
Opsitter var dengang Elling Høyern.
At eiendommen skulde være ryddet forst ved denne tid, er
usannsynlig, da den ligger midt i en gammel bebyggelse; meget
rimeligere er det, at den er en utskilt part av en eldre gard.
Opsitter i 1665 var Henrik Larsen. Han var 30 år og «knegt»,
d. v. s. soldat. Skylden opgis allerede da å være 12 mkl.
Ved matrikuleringen i 1660 opfores tienden med 2 skjepper
havre, ledingen med 4 sk. og småtienden med 8 sk. Skylden blev
foreslått nedsatt til det halve, 6 mkl.
Opsitterne har formodentlig skiftet ofte på denne ikke meget
verdifulle eiendom, dels har den vel stått ode eller übygslet. fZfter
Henrik har der vært en Ole; for i tiendemanntallet av 1682 står
«Olle Ho/en ode» mellem Holme og Svinhammer, og det må
gjelde denne eiendom, som altså dengang iallfall ikke har vært i
fast bygsel.
I 1690 opfores «enken» som bruker. Senere har gården ligget
ode og übebodd, således i 1718 under svenskenes innfall, da det
heter, at den har «ingen skade tågen», hvilket med denne gards
beliggenhet ikke kan forklares anderledes, enn at der intet var å ta.

----
495 Bind III
---
I 1723 heter brukeren Tørris Olsen. Det oplyses ved matn
kuleringen dette år, at gården har slett ingen skog, hverken til
tømmer, brenne eller gjerdefang, ikke seter eller bumark. Den
betegnes som «letvunden og temmelig kornvis». Utseden var 1 td.
2 skjpr havre, avlingen 4 sommerlass høi og besetningen 1 ku
og 4 sauer. Tienden blev sått til 2 skjepper havre og 2 mk. ost.
Skylden blev foreslått avfelt 4 mkl.
Høen, sett fra syd 1920. I bakgrunnen Husan.
Fot. E. Musum.
Det har utvilsomt vært smått for Tørris: I 1723 har han fått
dom på sig for resterende offentlige skatter, som ennu ikke var
betalt i 1729, da han blev stevnet påny. Tørris var i 1734 på
Sør Minsåsvald. Fra ham nedstammer folkene på Skrove.
Om forholdene i den følgende tid er der ingen oplysninger,
rimeligvis har ikke gården vært i fast bygsel før Lars Ingebrigtsen
fikk bygselbrev på den av pastor Elias Heltbe"rg, tgl. 6. mars
1747 Han har dog ikke vært der lenge; ti under 26. november
1755, tgl. 4. mars 1756, har Heltberg utstedt bygselbrev til Peder
Ingebrigtsen, som opgav den i 1778 til fordel for Elias Olsen
Omset «imod en liden afståelse hos Elias at bekomme». Han fikk
bygselbrev 15. mars 1778, tgl. 20. februar 1779. (Se Hallanætten)
Elias var fire ganger gift og med sin første hustru, Beret
Olsdatter, som var datter på Østre Næs og før hadde vært gift
med Jon Auglen, fikk han visst litt penger; men som omtalt under
Auglen, var nok hans midler gått fløiten, før han forlot denne

Bind III
---
496 Bind III
---
gard. Han kjøpte i 1789 en del av Kvamsaunet og drev dette
under Hoen til i 1792, da han solgte det. (Se Kvamme).
Ved skifte efter Elias i 1796 viste boet aktiva til et beløp av
244 rdl. 2 ort 16 sk., hvorav i utestående fordringer 78 rdl. 1 ort
12 sk., og en beholdning på 144 rdl. 3 ort 18 sk.
Enken efter Elias blev allerede samme år gift med Jon Hanssen,
som fikk bygselbrev av sogneprest Ronnau 19. desember 1796,
«efter at han gifter sig med forrige opsidders enke». Han kjøpte
i 1797 igjen Kvamsaunet og erhvervet dessuten i 1808 Holmes
kvammet ved arv. Begge disse parter drev han så under Hoen
til i 1809, da han bygslet Skjærset og flyttet dit. Da solgte han
dem til den nye bygselmann på Høen, Elling Sivertsen Hesgrei
aunet, som fikk bygselbrev av sogneprest Hans Middelfart, tgl
16. august 1809.
Elling stod sig ikke godt: På skiftet i 1826 efter hustruen,
Marit Iversdatter, viste boet et underskudd på 12 spdl. 2 ort. Den
registrerte besetning var 1 hest, 2 kyr og 10 sauer. Holmes
kvammet og Kvamsaunet blev på dette skifte taksert for 70 spdl.
Ved skjote av 14. juli 1828 overdrog han disse eiendommer til
sønnen, Lars Ellingsen, for 150 spdl. De var da skyldsatt under
navnet Kvammet nordre med Kirkeråen for 3 ort 7 sk.
I 1835 var gårdens besetning 1 storfe og 4 sauer og utseden
Ys td. bygg, Wi tdr. havre og 1% tdr. poteter.
Elling Sivertsen døde på Hoen i 1852, og enken, Anne Lars
datter, vedblev å drive gården, hjulpet av svigersønnen, Karl
Gabrielsen fra Levanger landsogn, som var gift med Marta, Annes
datter av første ekteskap med Anders Gundbjørnsen Holme.
Gården hadde i 1865 en besetning på 2 kyr, 5 sauer, 1 geit
og 1 svin og utseden var U td bygg, I*4 tdr. havre og 5 tdr.
poteter.
Efter Anne Larsdatters død i 1875 vedblev Karl Gabrielsen å
bruke gården et par år. Dens besetning i 1875 var 1 ku, 1 ung
naut, 5 sauer og lam, 1 geit og 1 svin og utseden X A td. bygg,
1% tdr. havre og 3 tdr. poteter. Karl døde som inderst på Høen
i 1878.
Gården var imidlertid ved kongelig skjote av 26. april 1877,
tgl. 13. august 1879, solgt for 2000 kr. til Johannes Hanssen
fra Forbregdsvaldet. Han var gift med Marta Ellevsdatter Tiller.
Omkring 1900 solgte han gården til lærer Johansen, som hadde
den et års tid, hvorpå han i 1900 solgte den til Annæus Husan, som
fremdeles eier den. (Se Husanætten).

----
497 Bind III
---

HUSAN Gårdsnr. 45.

Navnet: a Husum, i Efrusum 1334 (pategnet OEfrahusar).
i ofra Hvsum, i Øøfrusom 1414. af Husom (øvre) 1430. Hwsse
1520. Husum 1559. Husom 1590. Husom 1610. Hußum 1664.
Husum 1723.
Husar, flertall av hus (hus).
Skylden: Den gamle skyld (1650) var 2 sp. 8 mkl., fra 1836
10 dal. 3 ort 4 sk, i 1907 mk. 19,26 i ett bruk.
Eiere: I middelalderen har gården vært delt i to: Husan og
Øvre Husan Der finnes et dokument, datert Haug den 13. mars
1334 hvori kongens sysselmann i Verdalen, Arne Taure, og tem
andre menn bevidner, at Bård på Husan har mottatt full betaling
av Sigurd Svarre for 1 markebol i Øvre Husan i Verdalen. Doku
mentet er inntatt i Dipl. Norv. V. 87 og lyder:
«Ollum monnum peim sæm petta bref sea eder heyra sænda
Arne tauri syslhuman j Veradale Siugurder a Haughi Arnfinner
Haldors son Eiriker a Minnisase Anders Posteins son ok hllinger
Eiriks son q g. ok sina mer gerom yder kunmct at mer varom
per i hia j lofzstafuuni a Haughi a kællinga sunnudagh a xv are
rikes var vyrdeleghx herra Maghnusar meder guds miskun Norex
Suia ok Gota konongs heyrdum ok saam aa handaband peira ai
einni halfuu Siugurdar Suarra en af annare halfuu Bardar a
Husum ok Sologhar kono hans vndir skillorde at Barder vidergek
at han hafde huan penigh heilen ok halfuan finr merker booll
iærder i Efrusum i Veradale er han seildi ader neimdum Siugurdi
till sanz vinnhis burd settum mer voor ingighh finr petta bret
er gort var aa deighi ok are sæm fyr seighir.»
Bakpå står: Bref vm Oefrahusar j Veradall.
Oversatt lyder det:
«Alle mann, som ser eller hører dette brev, sender Arne
Taure, sysselmann i Verdalen, Sigurd på Haug, Arnfinn Haldors
søn, Erik på Minsås, Anders Torsteinssøn og Elhng Enksson
Guds og sin hilsen. Vi kunngjør eder, at vi var sammen i loftstuen
på Haug kærringe søndagen i det 15de år av vår verdige herre
Magnus' regjering, med Guds miskund Norges, Svea og Gøta
konges, hørte og så handslag mellem Sigurd Svarre på den ene
side og på den annen Bård på Husan og Solog, hans kone, hvor
ved Bård bekreftet, at han hadde mottatt full betaling for et
markebol jord i Øvre Husan i Verdalen, som han solgte førnevnte
Sigurd. Til sant vidnesbyrd setter vi våre segl for dette brev, som
blev gjort på dag og år som før sagt.»

----
498 Bind III
---
Dernæst har vi de to dokumenter av 10. og 16. februar 1414,
som er anfort under Borgen, hvorved Sigurd Arnessøn på Bor
gen makeskiftet til kor brødrene i Nidaros 1 markebol i Øvre Husan
mot 1 markebol i Borgen. Det er sannsynligvis det samme marke
bol, som omhandles både i 1334 og 1414 — gården hadde neppe
synderlig større skyld, og da er det også megen sannsynlighet
Husan, sett fra sydøst 1929. Fot. H. Anderson
for, at Sigurd Arnesson på Borgen var en efterkommer — muli
gens sonnesønn — av Sigurd Svarre.
Det fremgår altså av det foregående, at Øvre Husan inntil
1334 har vært brukernes eiendom; men at den da blev solgt og
rimeligvis til en, som ikke kom til å bo der, men bygslet den borf
Det har iallfall vært tilfellet i 1414, da eieren bodde på Borgen.
Fra denne tid av har den altså tilhørt korbrødrene.
Dessuten eiet Erkestolen fra gammel tid en liten part på M>
oresbol i hver av de to Husangårder. På Aslak Bolts tid var hver
av disse parter redusert til V 2 ortug (4 marklag). Erkestolen må
lmidlertid ha skilt sig ved disse parter; ti de finnes ikke i de senere
erkebispers jordebøker. Muligens er det disse 8 mkl, som senere
tilhører Stiklestad kirke.
Fra korbrødrene må gården være gått over til Bakke kloster,
sorn også er blitt eier av den annen gard; ti efter reformasjonen,
da godset blev beslaglagt av Kronen og siden holdtes samlet som
en særskilt forlening, opføres hele Husan under Bakke klosters gods.
Dette blev ved skjote av 28. april 1675 solgt til Johan Mar
celis, av Husan dog kun 2 spand, hvorav sluttes, at så meget

Bind III
---
499 Bind III
---
hadde vært klostrets eiendom. De 8 mkl. følger siden alltid Stikle
stad kirke. . . .
Gården fulgte nu Bakke klosters gods, inntil justisråd Age
Rasmussen Hagen i 1738 solgte den til Anders Jonsen Lein.
Siden har den vært brukernes eiendom.
Brukere: Den første kjente opsitter er ovennevnte Bård på
Husan, som solgte Øvre Husan i 1334. Den Sigurd Svarre, som
han solgte til, tør ha vært en større jordegodseier; iallfall finnes
der intet, som tyder på, at han har bodd på Husan. At Sigurd
Arnessøn, som eiet den i 1414, bodde på Borgen, tyder snarere
på det motsatte.
Således vet vi intet om opsitterne i de følgende par hundre ar.
Først i manntallet over tiendepenningskatten i 1520 finner vi
Anders j Hwsse, som har betalt 3 lodd sølv og ¥z kvintin sølv for
jordegods. Han tør således ha eiet litt i gården. I ledingsmanntallet
for 1549 har vi Peder på Hufifium med 18 mk. smør og 1 vog
mel i leding, og i 1559 nevnes Jonn på Husum.
I begynnelsen av 1600-årene het opsitteren Oluf; han var der
til litt over 1620. Han skattet for 2 x k øre odelsgods. Efterfølge
ren var Tørris Olsen, ganske sikkert foregåendes sønn. Han skattet
i 1624 for 3 øre odelsgods, som broren, Peder Olsen i Trondhjem
eiet. Han har dog snart skilt sig ved den: fra 1630 forekommer
ikke odelsparten mere.
Tørris har vært leilending på Husan til sist i 1640-årene, og —
iallfall på slutten — sittet i knappe kår. Av 12-dalers skatten i
1645 betalte han bare halvparten «på grund af armod».
I 1650 var Ole Mikkelsen opsitter. Han var i 1665 40 år gl.
I 1657 var gårdens besetning 3 hester, 14 naut, 3 geiter, 15
sauer og 3 svin. Ved matrikuleringen i 1669 opføres tienden med
lVfe tdr. bygg og 3 tdr. havre, ledingen med V/2 ort og småtienden
V 2 rdl. «Findes hommelhoug och brendefang». Skylden blev fore
slått nedsatt til 1 sp. 2 øre 8 mkl.
Ole Mikkelsen har visst vært på Husan til henimot slutten av
århundredet. Hans efterfølger het Peder Olsen, muligens sønnen;
han var der til i 1711, da han bygslet Hesgreien. På Husan har
han visstnok hatt vanskelig for å klare sig; ti han sees ofte å være
stevnet for gjeld. Det er forresten mulig, at han bare har drevet
gården for sin gamle mor, som formodentlig er den enke, Marit
Husan, som døde i 1718, 78 år gammel.
Haldo Haldosen blev i 1712 gift med Brynhild Olsdatter
Husan — formodentlig Ole Mikkelsens datter —og han fikk
bygselbrev på gården 20. november 1711, tgl. 25. januar 1712,
av oberstløitnant Reichwein på Trones, som dengang var eier av
Bakke klosters gårder i Verdalen.

----
500 Bind III
---
Haldo Husan var utkommandert som soldat i 1718 og var
blandt dem, som ikke kom tilbake, idet han dode i Trondhjem
under beleiringen. Og mens han var ute, led gården meget under
svenskenes okkupasjon av bygden. Tapet opgis således:
Tilsammen 137 rdl.
Enken Brynhild blev i 1720 gift med dragon Per Anderssen
(sonn av Anders Faren), og han kom nu til å bruke gården en
rekke år.
Ved matrikuleringen i 1723 oplyses, at der ikke var annen skog
enn litt til gjerde og brenneved, seter V 2 mil fra gården, slett bu
mark, ingen kvern, liten leilighet til fiskeri. Gården betegnes som
«meget tungvunden, dog temmelig kornvis». Utseden var !
bismerpund rug, W 2 tdr. bygg, 5 tdr. havre og 1 pd. grå erter,
avlingen 40 sommerlass hoi og 6 lass ekerhoi og besetningen 2%
hest, 7 kyr, 4 ungnaut, 8 sauer og 3 geiter. Tienden blev sått til
6 skjepper blandkorn, 1 td. havre, 18 mk. erter, 1 mk. lin og 14
mk. ost. Skylden blev foreslått forhoiet med 8 mkl., idet komisjonen
bemerker: «Formedelst gårdens aufling og dend lille leilighed,
opsidderen kand have at fortiene sig noget ved fiskeriet, når Gud
lader tilgå, er dend med forbemeldte 8 mkl. påleg bleven anset.»
Ved skjote av 13. novbr. 1738, tgl. 4. mars 1739 solgte justis
råd Hagen gården til Anders Jonsen Lein for 300 rdl. Anders
hadde i 1729 bygslet Lein og vedblev å bo der, mens han drev
Husan som underbruk. Til sine tider har han muligens festet den
bort eller hatt en husmann der. Ved besiktigelsen av dragon
kvarterene i 1747 nevnes således en Ole Anderssen som opsitter.
Husene var da nokså dårlige: stabburet var ganske forfallent,
likeså sengestuen, begge fantes å måtte nyopbygges, hvilket ut
rederen lovet å gjore innen et år.
Ved skjote av 15. august 1757, tgl. s. d., solgte arvingene efter
Anders Jonsen Lein gården til Elling Ingebrigtsen Stiklestad for
320 rdl. Når man tar hensyn til den almindelige prisstigning,

Bind III
---
501 Bind III
---
synes efter dette gården nærmest å være blitt forringet i den tid,
Anders Lein hadde den, hvilket er en rimelig folge av dens stil
ling som underbruk. Sannsynligvis har det vært smått med hus
på gården, da den blev solgt.
Elling var litt i slekt med folkene på Lein, idet han var en
sonnesonn av Elling Tomassen Faren, hvis halvsoster hadde vært
gift med lensmann Sevald Sivertsen Lein. Ellings far og Anders
Leins hustru var altså søskenbarn. Siden har samme slekt, sønn
efter far, vært eiere av Husan.
Elling bragte det til en betydelig velstand. Litt midler hadde
han vel fått med sin hustru, Ragnhild, som var datter av Erik
Simonsen Hustad på Trones. Og seiv må han ha vært en dyktig
og påpasselig mann. Ifølge skjøte av 28. desember 1770 kjøpte
han Kvamsaunet eller Hådenskvammet av Ole Nilssen Håden;
det blev samme år skyldsatt for 1 øre. (Se Kvammet). I 1779
bygslet han Huseby, drev denne gard som underbruk og tok sig av
gårdens skog — som før visstnok hadde vært brukt litt av nogen
hver — idet han i 1781 fikk den fredlyst.
På skifte efter Elling i 1782 blev Husan verdsatt til 700 rdl.
og Kvamsaunet til 100; der var godt innbo og løsøre, bl. a. 2
jernovner til 10 og 4 rdl., 2 (gamle) ploger med jernveltefjel å
6 ort og sølvtøi for 6 rdl. 2 ort. Den registrerte besetning var 5
hester, 8 kyr, 7 ungnaut, 6 geiter, 10 sauer og 3 svin. Boet hadde
også betydelige pengemidler utestående mot panteobligasjoner,
nemlig hos Haldo Iversen Lein i Sparbu 500 rdl. og hos Amund
Myrslo 498 rdl. Boets aktiva blev 2210 rdl. 3 ort 19 sk., passiva
1158 rdl., hvorav omtrent 900 rdl. var innestående arvemidler,
tilhørende Brynhild Simonsdatter, sønnedatter av Erik Simonsen
Hustad. Beholdningen blev altså 1052 rdl. 3 ort 19 sk.
Enken Ragnhild vedblev å ha gården ennu en rekke år. Først
ved skjøte av 27. desember 1793, tgl. 12. mars 1794, overdrog
hun og medarvinger den til hennes tredje sønn, Johannes Elling
sen, for 2500 rdl., hvorav 300 til den eldste sønn, Ingebrigt, for
odelsretten. Den næsteldste, Erik, var død i 1788, og den yngste,
Peder, kom til Østvold.
Ragnhild fikk et betydelig kår: 3 tdr. bygg og 5 tdr. havre,
«bedste slags av gårdens avl», for til 2 kyr og 6 sauer, den nye
stuebygning med kakelovn, et stabbur, et vedskjul og haven østenfor
gården. Hun døde som kårkone på Husan i 1827 i en alder av
93 år efter å ha vært enke i 45 år.
Johannes Husan kjøpte i 1823 Hesgreien, som han året efter
overlot sin sønn, Elling, til bruk. I 1830 overdrog han den ene
halvpart av denne gard til Elling, den annen til svigersønnen,
Peder Jonassen.
:(2

----
502 Bind III
---
I 1835 var gårdens besetning 4 hester, 12 storfe, 12 sauer, 8
geiter og 2 svin og utseden Vs td. hvete, Ys td. rug, 2 tdr. bygg,
15 tdr. havre, Y% td. erter og 8 tdr. poteter.
Ved skjøte av 18. oktober, tgl. 6. desember 1838, overdrog Jo
hannes Ellingsen (som nu var vaktmester) Husan tillikemed
Hådenskvammet til sin eldste sonn, Ingebrigt Johannessen, for
1300 spdl.
Gårdens besetning var i 1865 5 hester, 15 storfe, 30 sauer, 12
geiter og 2 svin og utseden Vs td. hvete, % td. rug, 2V6 tdr. bygg,
20 tdr. havre, V-i td. erter og 20 tdr. poteter. Den hadde 1 hus
mannsplass med Ikuog 5 sauer og en utsed av l A« td. bygg, %
td. havre og 2Vz tdr. poteter.
Og i 1875: 4 hester, 1 okse, 11 kyr, 7 ungnaut og kalver, 26
sauer og lam, 15 geiter og kidd og 5 svin og griser. Utseden var
V\ td. rug, 3 tdr. bygg, 15 tdr. havre, 24 tdr. poteter og 1 mål
til andre rotfrukter. På husmannsplassen var besetningen 1 ku,
3 sauer og 1 geit og utseden Va td. bygg, S A td. havre og 3 tdr.
poteter.
Efter Ingebrigt overtok den eldste sonn, Johannes Ingebrigtsen,
gården for 7000 kr. ifl. skjote av 26. novbr., tgl. 12. desbr. 1879.
Ingebrigt og hustru, Anne Haldosd., tok da kår.
I 1013 overdrog Johannes gården til sonnen Teodor, som døde
allerede i 1917. Johannes Husans svigersønn, Johannes Toresen
Hesgreien, kjøpte den da for 25 000 kr. samt 13 000 kr. for
besetning og redskap. Han eier gården nu.
Husanætten.
A. Tomas Fastesen Faren, opsitter på Faren øvre fra 1670-årene
* Anna Kolbanusd. (Hun var enke efter Elling Jonsen Faren,
som var opsitter på F. i 1666 og da 69 år gl. Med ham hadde
hun datteren Beret Ellingsd., f. p. Faren øvre 1660. * 1678
Sevald Sivertsen Lein — Se Leinsætten — og datteren Ragnhild
Ellingsd * Erik Paulsen Næs — se Store Trygstadætten).
. 81. Elling Tomassen Faren ovre, t 1734, 55 år. *') Magnhild
Pedersd., f 1713, 36 år. *-) 1717 Beret Larsd., f 1768,
75 år. Hun * 2 ) 1736 Lasse Olsen Vest Grundan, som
kjøpte F. i 1745, f 1761.
Cl. Ingebrigt Ellingsen Stiklestad nordre, f p. S. 1753,
52 år gl. * 1731 Karen Jonsd. Gudding, f. p. For
bregd 1706. Hun *-) 1757 Sevald Anderssen (Lein)
Stiklestad.
D 1. Elling Ingebrigtsen Husan, f. p. Stiklestad 1731,
f 1782 p. Husan. * 1758 Ragnhild Eriksd. Hu-

----
503 Bind III
---
stad, f som kårkone p. Husan 1827, 03 år, dtr. av Erik Simonsen
Hustad, Trones.
E 1. Ingebrigt Ellingsen Falstad, Skogn, f. p. Husan 1761. * 1783
1 Brynhild Simonsd., hans søskenbarn.
F 1. Simon Ingebrigtsen Falstad, f. c. 1787.
F 2. Ragnhild Ingebrigtsd., kjøpte Nedre Falstad av broren
1840. * Peder Jøsås, Skogn.
G 1. Ingebrigt Pedersen Falstad, kjøpte Falstad av moren
1844.
E 2. Erik Ellingsen Husan, f. p. H. 1765, f 1787.
E 3. Johannes Ellingsen Husan, f. p. H. 1769, f smst. 1842, vakt
mester. * 1794 Malena Knutsd. Hesgreien, f. p. Hesgreien
1770, f P- Husan 1838.
F 1. Elling Johannessen Hesgreien, f. p. Huseby 1794, f P
Hesgreien 1872. * 1829 Ingeborg Andersd. Skrove, f. p.
S. 1805, f som kårenke p. Hesgreien 1890.
G 1. Malena Ellingsd., f. 1836, sinnssvak.
H 1." Anne Eliasd., f. 1856. * Tore Ellingsen Aug-
len, Hesgreien vestre, f. 1844. (Se: Ystad:
Ættetavlor frå Innherad).
I 1. Elise Toresd., f. 1874.
F 2. Anne Johannesd-, f. p. Huseby 1797, f P- Hesgreien 1880.
* *) 1823 Peder Jonassen (Skrove) Hesgreien, f. p. Skro
ve 1795, f p. Hesgreien 1840. *~) 1841 Johannes
halvbror av hennes første mann. Se Skrove.
F 3. Knut Johannessen Huseby, f. p. Husan 1799, f P- Huseby
1873. •*) 1828 Kjersti Andersd. Skrove, f. p. S. 1802,
t p. Huseby 1841, dtr. av Anders Johannessen Skrove og
h. Marit Guncjbjørnsd. *-) 1856 Sirianna Olsd., f. p.
Musum 1809, f P- Huseby 1894, dtr. av Ole Sivertsen
Musum og h. Ingeborg Andersd. Hun var enke efter
Jonas Anderssen (Nedre Skrove) Skrovevaldet, med hvem
* 1835. (Se Øvre Stiklestadætten).
G 1. Marit Knutsd. Huseby, f. 1831. * 1862 Peter Jakob
sen Skrove, Huseby, f. p. Skrove 1825, f P- Huseby
1897, sønn av Jakob Toresen Skrove og h. Johanna
Pedersd.
Fl 1. Jon Petersen Huseby, f. 1868, ugift.
H 2. Mikal Petersen, f. 1871, f ung.
H 3. Julie Kristine Petersd., f. 1863. * til Steinstad.
De kjøpte siden Grevskot.
H 4. Karoline Petersd., f. 1865. * til Steinstad. De-
res sønn er på Huseby.

----
504 Bind III
---
H 5-Marie Petersd. Huseby, f. 1865, husholderske hos
broren, ugift.
G 2. Anne Knutsd. Huseby, f. 1839, åndssvak.
Ingebrigt Johannessen Husan, f. p. H. 1810, f smst. 1883.
* 1843 Anne Marta Halvorsd. Sem, f. p. S. 1817, t P-
Husan 1889.
G 1. Johannes Ingebrigtsen Husan, f. p. H. 1844. * 1880 Jo
netta Torgersd. Hof stad. f. 1856.
H 1. Anna Margrete Johannesd. Husan, f. 1881. * 1902
Ole Olaussen Leklem, snekkermester, f. 1873. (Se
Leklemsætten).
I l.Olav, f. 1903. 12. Johannes, f. 1905. 13. Mag-
da, f. 1913.
H 2. Ingemar Johannessen Husan, f. 1882, reiste til
Amerika, ugift.
H 3. Teodor Johannessen Husan, f. 1886, t 1917, overtok
Husan av faren. * 1917 Birgitte Olsd. Øgstad, f.
1892, f 1919 i «spanskesyken» 2-årsdagen efter sitt
som moren.
H 4. Marie Johannesd. Husan, f. 1884. * 1909 Johan
nes Toresen Hesgreien, Husan, f. 1878, kjøpte først
Gudding i Beitstaden, i 1917 Husan. Ingen barn.
H 5. Ingrid Julie Johannesd. Husan, f. 1888, ugift.
H 6. Margot Fredrikke Johannesd. Husan, f. 1890. * Ei-
nar Érikson.
I 1. Karin, f. 1925.
H 7. Inger Antonie Johannesd. Husan, f. 1892, ugift.
H 8. Jon Johannessen, f ung.
H9—lo. Harald og Oskar, tvillinger, t ung.
G 2 Hans Peter Ingebrigtsen Husan, f. 1849, var i flere ar i
U S. A., kjøpte Hof stad øvre, senere en gard på Øren og
drev skyss-skafferi. * 1885 Karen Torgersd. Hofstad, f.
1863. , IT o ,
H 1 Trygve Hanssen Husan, f. 1886, reiste til U. S. A.
H 2. Margot Hansd., f. 1893. * 1924 Agent Eriksson,
Trondhjem.
I 1. Karin, f. 1925. .
G 3 Annæus Ingebrigtsen Husan, f. 1857, var mange an
U S A., kjøpte siden Høen. * 1895 Anna Pedersd. Land
fald, f. 1867, utdannet som lærerinne, virket som sådan
i U S. A. og i Verdalen.
H 1. Arne Matæus Annæussen, f. 1903, er i Australia-

Bind III
---
505 Bind III
---
H 2. Peder Ingebrigt Annæussen, f. 1904, lærer.
G 4. Malena Margrete (Grete) Ingebrigtsd. Auglen, f.
1846. * 1879 Peder Ellingsen Auglen.
H 1. Erling Pedersen Auglen, f. 1880, f 1903, gikk
Mære landbruksskole, døde av blodforgiftning
som folge av at en hest i stallen klemte hans ene
arm.
H 2. Iver Pedersen, f. 1883, f 1891.
F 5 Erik Johannessen Svinhammer, f. p. Husan 1802, t P
Svinhammer 1889. * 1830 Marit Andersd. Faren ovre,
f. p. F. 1807, f p. Svinhammer 1882.
G 1. Martin Eriksen Holmsveet, f. 1840, f 1923 p. Øren.
* Elen Katrine (Trine) Jakobsd. Stiklestad nordre,
f. 1846.
Hl. Mette Martinsd., f. 1868. * Rostad p. Øren,
regnskapsfører ved meieriet.
I 1. 1 barn.
G 2. Mikal Eriksen Svinhammer, f. 1842. * Birgitte Ottesd.
Lyng, f. 1857.
Hl.Evald Mikalsen Svinhammer, ugift.
H 2. Marie Mikalsd., f. 1879, ugift.
H 3. Oline Mikalsd., f. 1854, ugift.
G 3. Gustav Eriksen Hammer, f. 1845. Lærer på Inderøy
* Anne Jørgensd. Kverkil.
G 4. Beret Eriksd. Svinhammer, f. 1835, ugift.
G 5. Ragnhild Eriksd. Svinhammer, f. 1842, ugift.
G 6. Johannes Eriksen Åkerhus, f. 1834. * Oline Sefaniasd.
Moe, f. p. Minsås 1846, f 1927.
H 1. Sefanias Johannessen Åkerhus, f. 1874, f 1929.
* Oline Martinusd. Solberg.
I. Mange barn — se Solbergætten.
Peder Ellingsen Østvold, f. p. Husan 1772. * 1805 Inger
Bårdsd. Åkerhus, f. p. Å. 1782. Hun * 2 ).
F 1. Elling Pedersen, f. 1805, f 1806.
F 2. Ragnhild Pedersd. Vist, f. p. Østvold 1808, t P- Vist
1884. * Ole Toresen Vist. Se Øvre Vistætten.
F 3. Guruanna Pedersd. Moe, f. p. Østvold 1810, f P- Haugs
lien 1891. * 1831 Martinus Moe på Haugslien, f. p. Øren
1808, t P- Haugslien 1877, sønn av Mons Eriksen Moe
på Øren og h. Maria Mikkelsd.
F 4. Elling Pedersen Østvold, f. p. 0. 1812, f P- Øren 1881.
* Martine Rinnan.

----
506 Bind III
---
G 1. Sefanias Ellingsen, f. 1830. * Beret Sivertsd.
f. 1836.
H 1. Elen Serine Sefaniasd., f. 1872.
H 2. Julie Sefaniasd., f. 1874.
F 5. Anne Marta Pedersd., f. p. Østvold 1814.
F 6. Beret Marta Pedersd., f. p. Østvold 1816. *
1846 Sivert Berg, Rora.
D 2. Jon Ingebrigtsen, f. p. Stiklestad 1741, kom til Skogn-
D 3. Magnhild Ingebrigtsd., f. p. Stiklestad 1736. * Anders
Bårdsen Kjæran. Se Bjorganætten.
D 4. Sunni Ingebrigtsd., f. p. Stiklestad 1739, f P- Midt Grun
dan 1764. * Jeremias Larssen Midt Grundan. Se Midt
Grundan.
D 5. Anne Ingebrigtsd., f. p. Stiklestad 1743.
D 6- Beret Ingebrigtsd., f. p. Stiklestad 1745. * ') 1771 Sevald
Olsen Landstad, f. p. L. 1745, f smst. 1773, sonn av Ole
Haldosen L. og h. *-) 1774 Søren Steffensen Lillo.
Tomas Ellingsen Lyng, loitnant, f. p. Faren 1711, t p. Lyng.
* Marit Hansd. Lyng, f. p. Landstad, dtr. av Hans Sivertsen
L., og enke efter lensmann Ole Jakobsen Lyng. Se Leinsætten.
Dl. Elling Tomassen Lyng, major. * Katarina Rebekka
Meyer. Ingen barn.
D 2. Ole Tomassen, f ung.
D 3. Magnhild Tomasd.
Anne Ellingsd. Vist, f. p. Ekloen 1709, f P- Vist 1740. * 1739
Ole Nilssen Vist, enkemann, f p. Vist 1740. Se Vistætten.
D 1. Maria Olsd., f. p. Vist 1730.
Lars Ellingsen Reppe, f. p. Faren 1719. * 1741 Beret Hen
riksd-, f. p. Auglen 1707, f p. Reppe 1789, enke efter Johan
Olsen Store Trygstad, med hvem * 1736. Ingen barn.
Peder Ellingsen Stop, f. p. Faren 1723, f P- Stop 1764, vakt
mester. * 1747 Sofia Eleonora Jonsd. Støp. Hun * 2 ) 1765
korporal Eskild Monsen Haugen.
D 1. Elling Pedersen Støp, f. p. S. 1751, t P- Bergvinnan i
Skogn, ugift. Han gjorde testamente til sin brors, berg
skriver Støps uekte sønn Peder.
D 2. Lasse Pedersen Støp, bergskriver, Røros, f. p. Støp 1761,
t 1831. * 1791 Elsebe Marie Rasmusd. Hagen p. Marit
vold, f. 1764, f 1832.
E I.° Peder Lassesen Støp, f. p. Fæbyvaldet 1784. 1822 —
28 lensmann i Verdalen. (Moren var Megtel Glo
gers, dtr. av orgelbygger G.).
Fl. 0 Lovise Pedersd. Støp, f. 1816. (Mor: Anne
Lorentsd. Øren). * 1837 Erik Iversen Åsen,

----
507 Bind III
---
f. p. Volen.lBo7, f P- Åsen 1875, sønn av
Iver Eriksen Volen og h. Ingeborg Jonsd.
Se Store Trygstad.
D 3. Peder Pedersen Støp, innenlandshandler p. Levan
ger, f. p. Støp 1762, t 1830. * Anna Kristine Nagel
Møllerop, f. 1788, f 1838 p. Levanger.
D 4. Eleonore Sofie Pedersd. Støp, f. 1760. * Fredrik
Paulsen Dahl, vaktmester, Kløvstad, Inderøy.
B 2. Anne Tomasd. Faren. * Ole Hallem.

SKJÆRSET Gårdsnr. 46.

Navnet: Skersetter 1520. Skiersetther 1558. Skørsetther 1559.
Skiersett 1590. Skiesett 1610. Schiersett 1626. Schierset 1664,
1723.
Første ledd er sannsynligvis et elvenavn, snarest det meget al
mindelige Skjerva, dannet av skarf, nakent fjell eller stenet strek
ning. Der går en bekk forbi gården.
Skylden: Den gamle skyld var 2 sp. 12 mkl., fra 1836 7 dal.
1 ort. Den var da delt i to likestore deler, Skjærset nordre og
søndre. I 1907 var skylden mk. 13,14, fordelt på 4 bruk, hvorav:
Bruksnr. 1, Skjærset nordre, mk. 4,01.
Bruksnr. 3, Skjærset søndre, mk. 7,14.
Eiere: I Domkapitlets jordei»ok fra 1558 står Skiersetther med
2 spand under «Commwns landskyld» og har således vært kapitels
gods, lagt til korbrødrenes felles bordhold. Efter reformasjonen
er den blitt beneficeret Domkirkens prestebord.
Skjærset nordre bley i 1848 solgt til opsitteren, Bård Tomassen.
Skjærset søndre blev i 1878 solgt til opsitteren, Lars Olsen.
Siden har gårdene vært brukernes tiendom.
Brukere: Torbergh j Skersetter har efter manntallet over tiende
penningskatten i 1520 betalt 2 lodd sølv og 5 lodd sølv for jorde
gods. Det siste tyder på, at han har eiet jordegods; men efter
hvad der er anført under eiere, kan det neppe ha vært i denne gard.
Ifølge ledingsmanntallet for 1549 har Torckell på Sklierftetter
betalt 8 mk. smør og 1 vog mel i leding. Og i skibskattmanntallet
av 1559 opføres fngebor på Skørsetter.
I begynnelsen av 1600-årene har gården hatt 2 opsittere, Even
og Oluf. Fra 1615 har dog Even vært alene. Omkring 1630 er
han avløst av Oudenn (Audun), og denne igjen ved midten av
1630-årene av Ingebrigt, som har vært der til henimot 1660.

----
508 Bind III
---
Gårdens besetning var i 1657 3 hester, 10 naut, 15 sauer og
5 svin.
I 1660 har gården en ny opsitter, Jørgen, som ved folketellin
gen i 1666 var 46 år, og formodentlig er kommet dit ved ekteskap
med enken; ti der opfores en hjemmeværende sonn, som het Tomas
Ingebrigtsen og som utvilsomt må være sonn av den forrige op
sitter. (Se Jermstadætten). I matrikulen av 1669 kalles opsitteren
Jon Persen; men det er sannsynligvis feil; for Jorgen opfores
stadig senere lang tid fremover.
Skylden blev i 1669 foreslått nedsatt til 2 spand. Tienden
sattes til 2 tdr. bygg og 3 tdr. havre, ledingen til 1 rdl. og små
tienden til Vi rdl. Der fantes humlehave.
Oluf het opsitteren i 1680-årene. Han har rimeligvis vært der
til 1694; da blev nemlig gården av mag. Oluf Borchmann bygslet
til Anders Anderssen. Bygselbrevet er tgl. 12. oktober 1694. An
ders kan ikke ha vært der lenge; for i 1699 betegnes gården som ode.
Under 27. juni, tgl. 6. juli 1708, har så Peder Nllssen fått
bygselbrev på den og brukt den en lang rekke år. Under krigen
1718 var han en av dem, som slapp lempeligst fra det, idet han
opgir å ha tapt:
Tilsammen 26 rdl. 24 sk.
Gården hadde dengang 1 husmannsplass, Haldåsen.
Ved matrikuleringen i 1723 oplyses, at gården hadde 1 hus-
mann, som sådde 1 vog, ingen skog, hverken til hustommer, brenne
eller gjerde, seter V 4 mil borte og leilighet til litt fiskeri. Den be
tegnes som «temmelig letvunden og mådelig kornvis». Utseden
var 2 tdr. bygg, 7 tdr. havre og % vog grå erter, avlingen 35
sommerlass hoi og 3 lass ekerhoi og besetningen 2 hester, 8 kyr,
6 ungnaut, 10 sauer og 4 geiter. Tienden blev sått til 1 td. bland
korn, 1 td. 4 skjpr. havre, 1 bismerpd. erter, 2 mk. lin og 16 mk.
ost. Skylden blev forst foreslått avfelt 12 mkl.; men da komisjonen
ved avslutningen av sitt arbeide fant, at bygdens samlede nedgang
i skyld blev storre enn forenelig med dens mandat, forandret de
avfellingen på endel gårder, deriblandt også Skjærset, hvis ende
lige avfelling således blev foreslått sått til 8 mkl., alt dog uten
folge.

Bind III
---
509 Bind III
---
Per Skjærsets datter Beret var i 1715 blitt gift med Ingebngt
Larssen Fleskhus, og denne har drevet gården sammen med svi
gerfaren- muligens har han brukt en særskilt del av den, så at
Skiærset allerede dengang er blitt delt i to; noget bevis herfor har
vi dog ikke av dokumenter. Men fra 1737 er delingen et faktum;
ti dette år har Domkirkens ombudsmann, Willum Henriksen,
utstedt bygselbrev av 23. desember på 1 sp. 6 mkl. til Greis Olsen
Kausmo og på en like stor part til Ole Anderssen Græset under
10 oktober samme år. Begge bygselbrev er tinglest 5. mars 1738.

SKJÆRSET NORDRE Gårdsnr. 46, bruksnr. 1.

Greis Olsen var svoger av Per Nilssen Skjærset, bror av dennes
hustru Dorthe Olsdatter Kausmo. Han må en tid ha vært pa
Jermstad; ti i 1745 kalles han ved en leilighet «Greis Jermstad
eller Skjærset». Han dode i 1753, hvorefter sonnen, Erik Greisen,
fikk festeseddel av domprost Thode 28. januar, tgl. 4. mars 1754,
men hadde ikke gården lenge, idet han dode allerede i 1762. Efter
ham er registrert en besetning på 1 hest, 3 kyr, 2 ungnaut, 8 sauer,
5 geiter og 4 "smågriser. Aktiva var 59 rdl. og beholdningen 31
rdl 1 ort 12 sk.
Under 26. novbr. 1763, tgl. 20. febr. 1764, blev så garden
bygslet til Hans Olsen Næs, «når Hans egter Eriks enke, Anne
Eriksdatter». Det var ikke mange årene, han hadde gården, og i
denne tid synes det å ha vært nokså smått for ham. Han avstod i
1769 «for sin svagheds og uformuenheds skyld» sin bygsel til
Jakob Jakobsen Kvam mot en årlig avgift og som kår halvparten
av plassen under gården og et nyryddet stykke jord samt havne
gang for de kreaturer, som kunde fodes på plassen, dessuten for
nøden brenneved. Av løvskogen skulde han ha rett til å bryte 10
traver lov Kåret skulde han dog ikke få, før han hadde betalt sin
resterende landskyld, 9 rdl., for 1767—68. Kontrakten er av 20.
mai, tgl. 15. august 1769. Jakob fikk så bygselbrev av prost
Thode 6. mai, tgl. 15. august 1769. .
Han opgav gården allerede året efter, hvorpå den blev bygslet
til Ole Jonsen, som fikk bygselbrev 31. mars, tgl. 15. august 1770,
og hadde den til 1808, da han opgav den til fordel for sønnen, Jon
Olsen, mot et kår til sig og hustru på 2 tdr. bygg og 4 tdr. havre
samt for til 2 kyr og 4 småfe. Jon fikk bygselbrev 6. desember
1808, tgl. 7. februar 1809, men døde allerede i 1814. Enken,
Beret Maria Jensdatter, fikk kgl. bevilling til å sitte i uskiftet bo
og i tilfelle skifte ved samfrender. I 1817 blev hun gift med Bård
Tomassen Skrove, som så bygslet gården. (Bygselseddel av 17.
mars, tgl. 16. august 1817, utstedt av stiftsprost Angell).

----
510 Bind III
---
I 1835 var gårdens besetning 2 hester, 4 storfe og 10 sauer og
utseden '% td. bygg, 7 tdr. havre og 5 tdr. poteter.
Ifølge kgl. skjøte av 17. juni, tgl. 15. desember 1848, kjøpte
Bård Tomassen gården for 700 spdl. og en årlig jordavgift til
Trondhjems domkirkes sogneprest av 3 tdr. sedebygg. Han solgte
den allerede samme år til Tomas Einarsen Moe'ior samme pris
(Skjøte av 14., tgl. 15. desember 1848).
Gården gikk nu i den følgende tid gjennem mange hender:
Tomas Einarsen solgte den ved skjøte dat. og tgl. 4. febr. 1852,
for 700 spdl. til overjeger Lorents Pedersen, som igjen avhendet
den for 1200 spdl. til Johannes Sørensen ifl. skjøte dat. og tgl.
24. april 1857. Johannes hadde den så til i 1863, da han ved
skjøte, dat. og tgl. 3. mars, overdrog den til Torkild Iversen fri
Skogn for 1400 spdl.
I 1865 var besetningen 1 hest, 5 storfe og 10 sauer og utseden
1 td. bygg, 6 tdr. havre og 10 tdr. poteter. Der var 2 husmanns
plasser under gården. På disse føddes 6 sauer, 3 geiter og 1 svin
og såddes l /« td. bygg, I¥> tdr. havre og 4 tdr. poteter.
Torkild klarte ikke sine forpliktelser: På grunn av en mislig
holdt obligasjon tok Trondhjems overformynderi gården og for
paktet den for 1 år til Nils Olsen Skjærset ved kontrakt av 26. mai,
tgl. 21. august 1866. Og i 1860 blev den solgt ved auksjon for
005 spdl. til Tomas Einarsen Moe på Mikkelsgården, som fikk
skjøte 15. septbr., tgl. 2. oktbr. samme år. Siden har den uten op
hør gått sammen med Mikkelsgården.
Er as kil te par ter:
Hald, gårdsnr. 46, bruksnr. 2, blev skilt fra Skjærset nordre
ved skyldsetningsforretning av 7. november, tgl. 10. desember 1885,
skyldsatt for 1 ort 15 sk. (ny skyld mk. 0,54) og av Einar Tomas
sen Moe på Mikkelsgården solgt til Olaus Pedersen for 050 kr.
ved skjøte av 10. desember 1885, tgl. 8. januar 1886.
Haldås, bruksnr. 4, blev omkring 1006 frasolgt til Paul An
dreassen og Skjerv>e i 1011. Siden er frasolgt Hesgreileiret, ca.
6 mål.

SKJÆRSET SØNDRE  Gårdsnr. 46, bruksnr. 3.

Som ovenfor nevnt bygslet Ole Anderssen Græset denne halvdel
av det oprinnelige Skjærset i 1737, men flyttet allerede i 1742 til
Græset, hvorefter gården blev brukt av Ole Jonsen Auglen, som
imidlertid ikke kan sees å ha fått noget bygselbrev. Han døde alle
rede i 1752, og på skiftet efter ham er registrert en besetning på
1 hest, 3 kyr, 4 geiter og 1 gris. Det har visst vært ganske smått

----
511 Bind III
---
for ham; ti boets samlede aktiva var bare 23 rdl. 2 ort og behold
ningen 15 rdl. 1 ort 10 sk.
Nils Jonsen Myr brukte nu gården nogen år. Han fikk bygsel
brev 28. juni, tgl. 7. septbr. 1752.
Ole Jonsens enke, Marit Pedersd. Hesgreien, var i 1753 blitt
gift med Ole Larssen Mikkelsgården, som så brukte Skjærset fra
Skjærset søndre, sett fra sydøst 1929. Fot. H. Anderson.
omkring 1760. Det synes å ha gått litt frem i hans tid. Ved skifte
efter ham i 1765 var aktiva 65 rdl. 3 ort 2 sk. og beholdningen
58 rdl. 2 ort 22 sk.
Marit giftet sig i 1766 for tredje gang, nu med dragon Ole
Iversen Bjørgan, som.under 13, tgl. 20. febr. 1766, fikk bygsel
brev på Skjærset, «når han egter avdøde Ole Larssens enke». Hun
var 17 år eldre enn han og døde i 1793. På skiftet efter henne er
registrert 3 x / 2 hest, 4 kyr, 5 ungnaut, 9 geiter, 9 sauer og 2 svin.
Blandt boets eiendeler var sildgarn, så det kan sees, at gardens
opsitter har drevet sjøen. Boets aktiva var 200 rdl. 2 ort 7 sk.;
men gjelden var ganske betydelig, så beholdningen blev bare 85
rdl. 3 ort.
Ole Iversen tok nu kår og Peder Olsen Bjørgan fikk bygselbrev
på gården 29. novbr. 1793, tgl. 20. febr. 1794. I 1791 hadde Ole
overlatt sin stedsønn, Lars Olsen, plassen Haldåsen under Skjær
set mot en årlig avgift av 2 rdl. Plassen kunde fø 1 ku og 3 småfe.
Lars fikk bygselbrev på den av stiftsprost Hagerup 19. mai, tgl.
16. august 1791, og bygget sig hus der.

Bind III
---
512 Bind III
---
I 1809 opgav Peder Olsen gården, som så blev bygslet til Jon
Hanssen tioen. (Bygselbrev av 19. april, tgl. 2. novbr.). Peder
fikk et kår, bestående av 3 mål havreåker og 1 mål byggåker, som
Jon skulde dyrke, når Peder blev for gammel dertil, dessuten for
til 1 ku og 3 småfe.
Jon Hanssen dode i 1818 og efterlot sig ingen barn. Enken,
Marit O lsd atter, som var datter av ovennevnte Ole Jonsen Skjær
set sondre, hadde for vært gift med Elias Olsen Hoen, hvis datter
Marta var gift med Lars Johannessen Lorås av Inderoy. Denne
fikk så bygselbrev på gården 22. mai 1822, tgl. 7. mars 1823, idet
Marit avstod den til ham mot kår.
Lars dode allerede i 1823. Hans bo viste en beholdning av 65
spdl. 4 ort 12 sk., med aktiva for 189 spdl. 3 ort 2 sk. Den regi
strerte besetning var 2 hester, 2 kyr, 3 ungnaut, 9 sauer, 7 geiter
og 1 svin.
Nu fikk Ole Nilssen Balgard bygselbrev av stiftsprost Angell
12. juli, tgl. 16. august 1823.
I 1835 var gårdens besetning 2 hester, 4 storfe, 10 sauer og
1 svin og utseden 3 4 td. bygg, 6 tdr. havre, 1- s td. erter og 4
tdr. poteter.
Ole brukte gården ennu i 1865, var da enkemann. Besetningen
var dengang 2 hester, 5 storfe og 12 sauer og utseden VA tdr.
bygg, 9 tdr. havre og 9 tdr. poteter. Der var ingen husmannsplass.
Ole Nilssens sonn, Lars Olsen, kjopte gården for 6600 kr.;
han fikk kongelig skjote på den 18. juni 1878, tgl. 9. desember
1881, men hadde da brukt den nogen år på farens bygsel.
I 1875 var besetningen 3 hester over 3 år, 1 okse, 5 kyr, 3
ungnaut og kalver, 19 sauer og lam og 2 svin, og utseden 1 V-i tdr.
bygg, 10 tdr. havre, Ve td. erter og 8 tdr. poteter.
Ved skjote av 5., tgl. 9 desember 1881, solgte Lars Olsen går
den for 7300 kr. til sersjant Teodor Wisth, som allerede i 1884
overdrog den til Levin Heglund for 11 300 kr., hvori losore for
1600 kr. (Skjote 19. juli, tgl. 2. august). Av denne kjopte så Jon
Karstensen Myr den for 12 000 kr. ifl. skjote av 7. juni, tgl. 2.
juli 1886. I kjopesummen var innbefattet innbo for 900 kr.
Gården eies nu av Jon Karstensens sonn, Peter Jonsen Myr.

RÅEN  Gårdsnr. 47.

Navnet: af Ra (nedre) 1430. Roo 1520. Raa 1550. Ramu(!)
1590. Råim 1610. Roenn 1626. Råen 1664, 1723.
Rå (hunkjonnsord) betyr vrå, avkrok. Gården ligger tilbake
trukket i en liten sidedal.

----
513 Bind III
---
Skvlden- Den gamle skyld (1650) var 2 spand; fra 1830 5
dal 2 ort 18 sk., f 1907 mk. 11,83, fordelt på 2 bruk, hvorav
bruksnr. 1, Råen, mk. 11,24.
Eiere: Erkestolen eiet i middelalderen endel i gården og vi vet
også hvordan den hadde erhvervet det. Herom inneholder Aslak
b. er estein arnasson fik herra
ESk En 2£?Kk£i f i famme jordebok angående Østre Råen
gjelder utvilsomt Kirkeråen. (Se denne). marke bol i
gJ Herav fremgår, at Eystein Arnessøn har gitt % i
Nedre Råen til Eskild (som var erkebiskop i årene 1404-1428) og
at dette på Aslak Bolts tid var bygslet for 1 ore. Betegnelsen
«Nedre» er vel brukt for å skille den fra den annen gard av navnet
Råe ErS r n å må allerede i 1400-årene ha skilt sig ved sin eien
dom i Råen for ingen av Råen-gårdene finnes i de senere erke
bisners iordebøker Som nevnt under Kirkeråen tilhørte denne
gSstikSd kirke, og Råen har nmeligvis helt: fra middgla deren
vært beneficeret Verdalens prestebord idet lektor i 1650 sees å
være bygselrådig. Men allerede omkring 1660 rna den være
makeskiffet til sfjørdalens prestebord, som den så i sin til
hørte inntil den i henhold til lov av 20. august 182 om beneti
ceret gods Wev solgt ved offentlig auksjon for 700 spdl til Imbmt
Brun%om fikk skjøte 7. november 1823. Han overdrog deri a lerede
året éfter til Peder Jonsen Sandfærhus av Stordalen, og siden har
den vært brukernes eiendom.
Bruken- Østhen j Roo har i 1520 betalt 2 lodd sølv i tiende
pennSgskatt Og Ouff på Roenn står i 1549 for 8 mk.smør
T g I vog; mel i leding Endelig opføres Oluff på Ra i skibskatt-
av 1600-tallet het opsitteren Torns, i 1624
«enken» og fra 1630 Osten eller Esten Tørrisen, som vel var sonn
av den forrige og sønnesønn av den næstfornge opsitter. Han var
1 l oLdtfbSng var i 1657 3 hester, Q naut, 6 geiter, 12
SaUe v r ed Og matr S ikuleringen i 1669 bley skylden foreslått nedsatt til
i sp 2 øre Tienden blev sått til 1% tdr. bygg og 2% tdr. havre,
ledingen til 3 ort 8 sk. og småtienden til 1 ort 8 sk. Der fantes
hUl Es?e a n Ve anføres i matrikulen som opsitter ennu i 1680-årene,
hvilket dog neppe kan være riktig. Efter ham er kommet Anders,

----
514 Bind III
---
rimeligvis sonnen. I folketellingen av 1665 sees der å ha vært en
sonn hjemme, Even Estensen, samt en «knegt» (d. e. soldat),
Anders Estensen, som dengang var 28 år gammel og rimeligvis
også sonn på gården. Ved Anders Råens dod i 1716 opgis rikti<r
nok, at han var 00 år; men aldersangivelser fra den tid er som
regel ikke meget å stole på.
Det har neppe vært annet enn smått stell hos Anders Råen
iallfall på hans gamle dager. I 1707 sees han å være stevnet for
landskyld og beklager sig da over sin «store fattigdom». Det ser
forresten ut til, at gården har hatt 2 brukere; ti der nevries også
(i kirkebokene — ikke i skattemanntallene) en Ole Råen. Dennes
sonn er visst den dragon Halda Olsen Råen, som i den folgende
tid har brukt gården. Råen var nemlig dragonkvarter, og det var
ikke usedvanlig, at dragonen, når det var så smått på kvarteret, at
han ikke kunde få sin underholdning, tok gården i bruk. Antagelig
har Haldo brukt den fra 1714, da han giftet sig, skjont Anders
står opfort som bruker ennu i 1718, da han vitterlig hadde vært
dod i 2 år.
Råen led adskillig krigsvinteren 1718, idet skaden opgis som
folger:
Dessuten slo en norsk kommando istykker en båt til en verdi
av 2 rdl. — tilsammen 08 rdl. 48 sk.
Ved matrikuleringen i 1723 er Haldo Olsen opfort som gårdens
bruker. Der oplyses da å være skog alene til gjerde og brenneved
seter V 2 mil fra gården, slett bumark. Gården betegnes som «må
dehg tungvunden og temmelig kornvis». Utseden var I - tdr.
bygg, 6 tdr. havre og 1 pund grå erter, avlingen 24 sommerlass
hoi og besetningen 2 hester, 6 kyr, 4 ungnaut, 0 sauer og 3 geiter
Tienden blev sått til 6 skjepper blandkorn, 1 td. 4 skjpr. havre, 18
mk. erter og 12 mk. ost. Skylden blev foreslått forhoiet 6 mkl.,
«formedelst dens aufling og temmelig kornvished», hvorav vi kan
slutte, at den var i god stand.

Bind III
---
515 Bind III
---
Haldo synes dog ikke å ha sittet synderlig godt i det: Husene
lot han forfalle, så at det ved besiktigelsen av dragonkvarterene i
1747 oplyses at der trengtes ny dagligstue, og at låven trengte å
opveies og legges nytt underlag under. De øvrige hus sies å være
«i temmelig stand». Men ved skiftet efter ham et par år efter op
lyses, at de fleste hus manglet både tak og bordklædning og på
Råen, sett fra sydvest 1922.
Fot. E. Musum.
kufjøset var sylden opråtnet. En ny dagligstue måtte bygges; men
den gamle kunde dog brukes til matstue. I det hele blev det et
åbotsansvar på 49 rdl. 2 ort 4 sk.
Både Haldo og hans hustru døde i 1749. Der fantes efter dem
en besetning på 2 hester, 6 kyr, 2 ungnaut, 14 geiter, 18 sauer
(idet det oplystes, at 4 årskidd og 3 lam var styrtet siden registre
ringen) og 4 svin. Utseden var IV2 td. bygg og 2 tdr. havre.
Boets aktiva blev 105 rdl. 1 ort 8 sk. og beholdningen 10 rdl. 1
ort 14 sk. Den salig manns gangklær var: En grå klædeskjol med
do. Knapper og lerretsfor — 1 rdl. 1 ort, en gammer skinnvest —
16 sk., en sort vadmelskjole — 4 sk., et par gamle støvler — 12 sk.,
en gammel sort hatt — 4 sk., og et par grå strømper — 8 sk.
Konens gangklær bestod av: En rød sirtses trøie med hekter —
12 sk., et sort do. skjørt — 4 sk., en gammel sort stoffes kåpe —
6 sk., et blått sirtses skjørt, en sort callemankes trøie — 12 sk.
Efter Haldo bygslet næsteldste sønn, Peder Haldosen, gården
og fikk bygselbrev av mag. Jens Parelius 4. april 1750, tgl. 8.
septbr. samme år. Han hadde tidligere drevet endel med kreatur

Bind III
---
516 Bind III
---
handel. Den eldste sonn, Ole, var blitt gift til Landstad med enken
efter Sevald Hanssen.
Peder Haldosen hadde gården til i 1778, da han opgav den
til fordel for svigersonnen, Ole Olsen Græset, gift med Peders
eldste datter, Ranni. Oles bygselbrev er utstedt av prost Storen
18. febr. 1778, tgl. 20. febr. "l 779. Ole dode i 1793. Boet efter
ham var nokså magert. En besetning på 2 hester, 3 kyr, 2 ung
naut, 8 sauer og 1 svin, aktiva 63 rdl. 16 sk. og beholdning 47
rdl. 1 ort 16 sk.
Enken Ranni giftet sig med Lars Nilssen Sem, sonn på Vist og
bror til Anne Sem. Han fikk så under 24. septbr. 1793, tgl. 20.
febr. 1794, bygselbrev på gården av Lorents Witrup, sogneprest
til Stjordalen. Lars overlot i 1804 et jordstykke under Råen til
sin hustrus svigersonn, Peder Olsen Skjærset, mot en årlig avgift
av 7 rdl.
Lars dode i 1814 uten barn. Han kan ikke ha vært synderlig
vel situert, efterlot sig iallfall adskillig gjeld, hvoriblandt et lån
på 100 riksbankdaler solvverdi av Haldo Auglen mot pant i losore.
På skifteauksjonen efter ham blev innbo og losore utbragt til 976
rbdl 79 sk., hvorved aktiva blev lill rbdl. 79 sk. og beholdningen
255 rbdl. 22 sk.
Enken Ranni sått nu på mannens bygsel til i 1819. Da er
klærte hun sig ute av stand til å bruke gården lenger «formedelst
alder og fattigdom». Pastor Heyerdahl til Stjordalen forpaktet
den da ved kontrakt av 10. april, tgl. 16. august 1819 for 3 år til
Haldo Anderssen Myr, som drev den som underbruk under Myr.
Den årlige avgift var 4 tdr. sedhavre å 4 vog in natura eller efter
kapitelstakst. Dessuten skulde der til Ranni utredes et kår på 2
tdr. bygg, 4 tdr. havre, V 2 mål ploiet jord med 8 lass gjodsel samt
for til 1 ku og 2 sauer. I 1822 blev denne forpaktningskontrakt
fornyet for 1 år.
Som nevnt under eiere, kjopte loitnant Johan Chr. Brun gården
i 1823. Foruten kjopesummen, 700 spdl., skulde der svares en år
lig jordavgift på 5 tdr. 2% skjeppe sedebygg efter kapitelstakst
til Stjordalens prestebord. (Jordavgiften er avlest 14. aug. 1889).
Brun overdrog gården ved skjote av 11. febr. 1824, tgl. 8. febr.
1825 til Peder Jonsen Sandfærhus av Stjordalen for 700 spdl.
Den hadde i 1835 en besetning på 2 hester, 5 storfe, 6 sauer, 4
geiter og 1 svin, og utseden var U td. bygg, 8 tdr. havre, Ys td.
erter og 2 tdr. poteter.
Ved skjote av 6. febr., tgl. 7. aug. 1866, overdrog Peder Jonsen
gården til sonnen, Peter Andreas Pedersen, for 1200 spdl. og kår.
Gårdens besetning var i 1865 4 hester, 8 storfe, 20 sauer og
2 svin og utseden X 4 td. rug, 1% tdr. bygg, 10 tdr. havre og 6

----
517 Bind III
---
tdr. poteter. Der var 1 husmannsplass under gården. På denne
føddes 1 ku, 1 sau og 1 svin og såddes x h td. havre og 2 tdr. poteter.
I 1875 var besetningen 4 hester over 3 år, 7 kyr, 7 ungnaut og
kalver, 25 sauer og lam, 2 geiter og 4 svin og griser, og utseden
2 tdr. bygg, 10 tdr. havre, 10 tdr. poteter og l /« mål bruktes til
andre rotfrukter. På husmannsplassen Råsveet hadde de 1 ku, 1
ungnaut, 6 sauer og 1 geit og sådde Vis td. rug, V» td. bygg, 1
td. havre, 5 tdr. poteter og brukte Vm mål til andre rotfrukter.
Efter Peter Pedersen kom Tomas Kvistad fra Inderøy. Han
hadde før vært på Trygstad, som gikk med i skredet i 1893. Råen
kjøpte han i 1895 for 11 000 kr. og solgte den i 1914 for 16 000
kr. til Anton Bjartnes.
Fraskilte par ter:
Råsveet, gårdsnr. 47, bruksnr. 2, ca. 17 mål, er fraskilt om-
kring 1900.

TOKSTAD  Gårdsnr. 48.

Navnet: af Tokostadom 1430. Togstadh 1520. Togstadt ca.
1550. Thogstad 1610, 1664. Togstad 1723.
Tokustahir, sammensatt med kvinnenavnet Toka. Citatet av
Aslak Bolt (1430) må efter navnets plass i jordeboken vedkomme
denne og ikke en annen, nu forsvunnen gard av samme navn I
denne bygd.
Skylden: Oårdens gamle skyld (1650) var 2 øre, fra 1836 2
dal. 1 ort 19 sk., i 1907 mk. 3,84, fordelt på 2 bruk, hvorav
bruksnr. 1, Tokstad, mk. 3,46.
Eiere: Erkestolen eiet i middelalderen V 2 markebol «af Toko
stadom». Gården lå på Aslak Bolts tid under Trones og var bort
bygslet sammen med denne gard. (Se Trones). Erkestolen må
ha skilt sig ved den allerede i 1400-årene, da den ikke finnes i de
senere erkebispers (Gautes og Olavs) jordebøker. , Formodentlig
er den avhendet til Tautra kloster, blandt hvis gods vi i en jorde
bok fra ca. 1550 finner Togstadt j øre vi mare smør (d. v. s. 1
øre 6 mkl.). Dette gods blev ved reformasjonen beslaglagt av
Kronen og gitt Jens Tillufssøn Bjelke i forlening til 1556. Fra
1561 blev det slått sammen med Reinsklosters gods, som utgjorde
en særskilt forlening. Ifølge Steinviksholms lens regnskap for
1549 har Kronen dengang eiet 18 mkl. i gården, og da det står
under «Stiichtenns» gods, ser det ut til tidligere å ha tilhørt Erke
stolen. Isåfall må denne ha erhvervet det like før reformasjonen.
.'«

----
518 Bind III
---
I begynnelsen av 1600-årene ser det ut, som om gården kan
ha vært bonde gods, idet opsitterne skaftet for odelsgods; men odels
parten er iallfall for midten av århundredet omtrent forsvunnet,
idet eiendomsfordelingen i 1650 var:
Reinsklosters gods 1 ore 16 mkl. og bygselretten.
Odelsgods 8 »
Tilsammen 2 ore
Odelsparten eiedes i 1669 av Anders Anderssen, som ved skjote
av 18. desember 1693, tgl. 25. juni 1694 overdrog den til Rasmus
Ågesen Hagen. Siden gikk den over til gullsmed Johan Peter Rust
i Trondhjem, som var gift med en sonnedatter av Hagen. Hun
hadde arvet parten efter sin far, Ole Rasmussen Hagen.
Henrik Hornemann, herre til Reinsklosters gods, solgte ved
skjote av 3. januar,, tgl. 15. august 1763, Tokstad til opsitteren
Anders Olsen for 350 rdl., og siden har den vært brukernes
eiendom.
Brukere: Der finnes i manntallet av 1520 over tiendepenning
skatten intet Tokstad nevnt under Leklems sogn, så vi må anta, at
gården var übebodd dengang. Muligens lå den ennu under Tro
nes. Sewold pa Togstadh er nevnt, men under Auglen sogn og ved
siden av Øgstad, så det må gjelde den gard, som i lange tider
under navn av Tokstaden var husmannsplass under prestegården.
Men i ledingsmanntallet for 1549 står Ostenn på Togstaenn
for 6 mk. smor og 1 pund mel i leding mellem Huseby og Skjærset;
det må utvilsomt gjelde denne gard, og under «Stiicthenns» gods
står samme år Osthenn på Togelstaenn med Vh vog mel i land
skyld, hvilket skulde svare til 18 mkl. skyld, som altså var kron
gods.
Og i skibskattmanntallet av 1559 finner vi fonn på Tegstad
mellem Græset og Råen.
I begynnelsen av 1600-årene het opsitteren Hogen (Håkon);
han finnes i manntallet over leilendingsskatten for 1611, men ikke
i tienderegistrene. Han skattet for V-i sp. odelsgods. I 1620 op
fores «enken Togstad». Guttorm Togstad har i 1624 skattet for
18 mkl. odelsgods, som tilhorte Ole Ågesen på Hitra.
Omkring 1630 synes gården å ha ligget ode; men i 1635 nev
nes som opsitter Anders (Siurdsen); han kom til å bli der lenge.
I 1666 opgis han å være 71 år gammel, altså fodt i 1595.
Gårdens besetning var i 1657 1 hest, 6 naut, 1 bukk, 6 sauer
og 2 svin. Tienden sattes i 1669 til V-i td. bygg og 1 td. havre,

----
519 Bind III
---
ledingen til 1 ort 8 sk. og småtienden til IV2 ort. «Findes hommel
haug och hustømmer skouff», heter det. Der blev ikke foreslå f t
nogen forandring i skylden.
Hvor lenge Anders Siurdsen har vært på gården, er übekjent.
Den Anders Anderssen som i 1603 solgte odelsparten til Rasmus
Ågesen, har vel vært hans sønn. Efter ham kom Peder, som synes
Tokstad, sett fra sydøst 1929. Fot. E. Musum.
å ha sittet ganske trangt i det; både i 1705 og 1706 er han stevnet
for resterende landskyld.
Ole Jonsen fikk bygselbrev på gården av Reinsklosters eier,
Ebbe Carstensen, 15. mars, tgl. 8. juli 1710. Han var der under
svenskenes innfall i 1718-og opgir sitt tap ved denne anledning til:
5 tdr. bygg 11 rdl. 24 sk.
3 tdr. havre 4 » 48 »
16 lass høi 8 » — »
1 ku og 1 kvige 5 » — »-
1 skjud 3 » — »
9 sauer 4 » 48 »
1 svin 1 » — »
Gårdsredskap » 24 »
Seng- og gangklær 4 » — »
Matvarer 5 » 24 »
Tilsammen 47 rdl. 72 sk.
Svenskene hadde i erstatning betalt 8 karoliner.

Bind III
---
520 Bind III
---
Ved matrikuleringen i 1723 oplyses, at gården ikke hadde nogen
skog uten til brenne, ingen seter, bumark Vz mil borte. Den be
tegnes som «tungvunden og mådelig til korn». Utseden var 7
skjepper bygg og 4 tdr. havre, avlingen 12 sommerlass høi og 1
lass ekerhoi. Der foddes M> hest, 3 kyr, 2 ungnaut, 8 sauer og
8 geiter. Tienden blev sått til 3 skjepper blandkorn, 6 skjpr. havre,
2 mk. lin og 6 mk. ost. «Falder ellers intet for opsidderen noget
på anden måde end på sin gards aufling at fortiene», heter det,
hvorfor der ikke blev foreslått nogen forandring i skylden.
Ole Jonsen døde i 1751, 81 år gammel, og den eneste sønn,
Anders Olsen, som visstnok hadde drevet gården siden 1739, da
han blev gift, fikk nu bygselbrev på den av fru Sara Hornemann
11. juni, tgl. 8. septbr. 1751. Ifølge skjøte av 3. januar, tgl. 15.
august 1763 kjøpte han gården av Henrik Hornemann for 350
rdl. Dog forbeholdt selgerne herrene til Reinsklosters gods den
årlige leding (6 mark smør og 1 bismerpund mel), arbeids- og
stokkepenger (10 skilling) samt sikt og sagefall. Anders kan ikke
ha hatt stort å legge i gården, idet han sees å ha pantsatt den til
selgeren for 305 rdl.
Ved skjøte av 15. august 1770, tgl. s. d., overdrog Anders
gården til sin eneste sønn, Ole Anderssen, for 300 rdl.; men denne
døde ugift allerede i 1773, hvorefter gården blev solgt ved auksjon
1 boet 15. mars 1773. Rasmus Hagen blev høistbydende med 406
rdl. (den var ved registreringen taksert for 350); men han avstod
sitt bud til Ole Olsen Mikvold, som fikk auksjonsskjøte 26. juli,
tgl. 16. august 1773. Ole fikk også odelsskjøte av kaptein Johan
Th. Hornemann 12. august 1774. (Se Hallanætten).
Ole Olsen må ha vært ganske velstående. Ved skifte i 1782
efter hans første hustru, Kirsten Andosdatter Mikvold, var boets
aktiva 454 rdl. 3 ort 18 sk. og beholdningen 230 rdl. 2 ort 16 sk.
Besetningen var 1 hest, 3 kyr, 1 ungnaut og 5 sauer. Utseden det
år var 1 td. bygg og 6 tdr. havre.
Ole døde i 1792. Beholdningen efter ham var 233 rdl. 3 ort
9 sk., efterat barnas morsarv var ført boet til utgift; de samlede
aktiva var 495 rdl. 3 ort 3 sk. og den registrerte besetning 1 hest,
2 kyr, 2 ungnaut, 10 sauer og 1 svin. Gården blev efter en takst
av 406 rdl. utlagt til enken og arvingene. Der var panteheftelse
på den for 120 rdl. til Ole Anderssen Græset.
Den eneste sønn, Ole Olsen, overtok nu gården, idet han ut
løste sine medarvinger ifl. kvitteringsskjøter, tgl. 25. febr. 1797,
16. febr. 1802 og 8. januar 1808.
Den hadde i 1835 en besetning på 1 hest, 3 storfe og (»
sauer, og utseden var x h td. bygg, 3 tdr. havre og 1 td. poteter.
Ole later til å ha sittet i jevnt gode kår. Ved skifte i 1837

----
521 Bind III
---
efter hans hustru, Marta Amundsdatter, var boets aktiva 535 spdl.
1 ort og beholdningen 268 spdl. 3 ort, og enda var gården bare
taksert for 300 spdl., idet Ole «der var gammel og svag og snart
måtte opgive gården for sonnen», hadde forbeholdt sig et bra kar,
nemlig 2 tdr. bygg, 4 tdr. havre, for til 1 ku og 2 småfe, 1 mål
potetjord med 16 lass gjødsel, jord til 16 mk. linfro og V 2 kanne
melk daglig, når hans egen ku ikke melket. Gården blev dengang
opgitt å kunne fo år om annet 1 hest, 5 storfe og 12 småfe, og
utseden var 5 tdr. havre, 1 td. bygg og 5 tdr. poteter. Der avledes
4 fold korn og 6 fold poteter.
På skiftet efter Marta, sluttet 8. desember 1837, tgl. 7. februar
1838, blev gården overdratt sonnen, som også het Ole Olsen. Den
hadde i 1865 en besetning på 2 hester, 4 storfe, 10 sauer og i
svin og en utsed av V 2 td. bygg, 6 tdr. havre og 8 tdr. poteter.
Under gården var 1 husmannsplass med 1 ku og 1 sau og en
utsed av Vi» td. bygg, V 2 td. havre og IY2 tdr. poteter.
I 1875 var besetningen 3 hester, 1 okse, 3 kyr, 2 ungnaut, 12
sauer og lam, 4 geiter og kidd og 4 svin og griser og utseden V 2
td. bygg, 5 tdr. havre, Ve td. erter, 6 tdr. poteter og 7*« mål an
vendtes til andre rotfrukter. På husmannsplassen foddes 3 sauer
og 2 geiter og såddes V« td. bygg, % tdr. havre og 2 tdr. poteter
samt anvendtes 7» mål til andre rotfrukter.
Ole Olsen døde i 1874 og enken, Anne Pedersd. Råen, 1 1892.
Sønnen, Oluf Olsen, hadde da overtatt gården. Han døde ugift
i 1920.

GRÆSET  Gårdsnr. 49.

Nav net: Grødsetter 1520. Grødsetther 1559. Grødsett 1590.
Grøedset 1626. Greßet 1664. Græset 1723.
Oldnorsk Grjotsetr, samme navn som Gresset i Hegra, skjønt
nutidsformene er noget forskjellig, av grjot (sten), i navn brukt
om stenet jordbunn. Navnet forekommer i litt forskjellige former
(Grøset, Gresset) flere steder nordenfjells.
Skylden: Den gamle skyld (1650) var 1 spand, fra 1836 3
dal. 1 ort 8 sk., i 1907 mk. 5,31, fordelt på 4 bruksnumre, hvorav
bruksnr. 1: Græset (under Tokstad), mk. 1,94 og bruksnr. 2:
Græset, mk. 2,22.
Eiere: Hvem som eiet gården i middelalderen, vet vi ikke, vi
kjenner overhodet intet til eiendomsforholdene før 1600.
Græset er en av de meget få gårder, som gjennem hele 1600-
tallet var bondegods, idet brukeren skattet for 2 øre odelsgods, og

----
522 Bind III
---
dermed fulgte bygselretten. 1 øre var beneficeret lektor ved Trond
hjems katedralskole.
I 1696 solgte den daværende bruker gården til kjøpmann Oluf
Hanssen på Verdalsøren, som også brukte den seiv; men hans
enke bygslet den bort. I 1720-årene tilhørte den Ole Saksosen på
Nordmør, og i slutten av 1720-årene arvingene efter kjøpmann
Græset, sett fra sydøst 1929. Fot. H. Anderson.
Simon Hoff på Øren. Så er den gått over i justisråd Åge Rasmus
sen Hagens besiddelse, og denne solgte den i 1719 til opsitteren,
Ole Anderssen. Siden har gården vært brukernes eiendom, dog
har den i lange tider vært drevet som underbruk under andre
gårder.
Brukere: Forste gang gården finnes nevnt, er i 1520 i mann
tallet over tiendepenningskatten under Leklems sogn. Maritte j
Grødsetter betalte da y i lodd og 1 kvintin sølv i skatt. Da hun
ikke betalte noget for jordegods, kan gården neppe ha vært selv
eiendom dengang.
I 1549 står Tornes på Grøseithrn for 8 mark smør og 1 pund
mel i leding, og i skibskattmanntallet av 1559 forekommer Thamis
på Grodsetther.
Antagelig fra 1580-årene og til henimot 1620 var Halvor (eller
Haldor) eier og bruker av gården. Omkring 1020 var det enken
og for midten av 1620-årene Ole Haldor sen, utvilsomt ovennevntes
sonn. Han brukte gården en lang årrekke. I 1665 var han 80 år
gammel og skulde således være født omkring 1585.

Bind III
---
523 Bind III
---
Besetningen var i 1657 1 hest, 7 klavebundne, 3 geiter, 6
sauer, og 1 svin, tienden blev i 1669 sått til V 2 td. bygg og 2 tdr.
havre, ledingen til 3 ort 8 sk. og småtienden til 1 ort 8 sk. «Findes
hommelhouge och thømmerskouff», heter det. Der blev ikke fore
slått nogen forandring i skylden, så gården må ha vært i bra stand.
Efter Ole arvet sønnen, Haldo Olsen, den. Han var der i 1693.
Ved skjøte av 14. april 1695, tgl. 16. januar 1696, solgte han
gården til kjøpmann Oluf Hanssen på Verdalsøren. Så lenge
denne levde, brukte han gården seiv, men bodde naturligvis
ikke der.
I 1704 lot Haldo Olsens sønn, Haldo Haldosen, lyse odelsrett
til Græset; men det blev ikke nogen innløsning av. Haldo bygslet
i 1711 Husan og døde i Trondhjem krigsvinteren 1718 —19.
Oluf Hanssens enke, Karen, utstedte under 10. januar, tgl. 6.
juli 1712, bygselbrev på Græset til dragon Anders Olsen Sanden,
og dennes slekt kom nu til å ha gården en lang årrekke. Han var
født omkring 1670 og hadde vært på Græset en tid før han bygslet
gården. (Se Hallanætten).
Ved svenskenes innfall i 1718 undgikk heller ikke denne gard
å bli plyndret. Tapet opgis til:
Tilsammen 89 rdl. 72 sk.
Svenskene hadde i erstatning betalt 5Yz rdl., som de siden tok
igjen, da de brandskattet bygden.
Ved matrikuleringen i 1723 oplyses der å være skog til går
dens fornødenhet, ingen seter, men god bumark. Gården betegnes
som «noget tungvunden og mislig til korn». Utseden var 1 td.
bygg og 5 tdr. havre, avlingen 36 sommerlass vollhøi og 4 lass
ekerhøi og besetningen 2 hester, 5 kyr, 5 ungnaut, 12 sauer og 4
geiter. Tienden blev sått til 6 skjepper blandkorn, 1 td. havre og
10 mk. ost. Matrikuleringskomisjonen foreslo skylden forhøiet
med 8 mkl. og mente, at «denne gard kunde vel høiere været pålagt
i henseende til dens for aufling, men som samme gard er mislig

Bind III
---
524 Bind III
---
til korn og ligger imod fieldet, kand ej for mere end de ovenanførte
8 mkl. ansettes».
Anders Olsen døde i 1741 og hans enke i 1755. Sonnen, Ole
Anderssen, fikk da bygselseddel på Græset av justisråd Åge
Hagen 28. juni, tgl. 7. septbr. 1742, og ifl. skjote av 28. februar,
tgl. 15. august 1759, kjopte han gården av Hagen for 220 rdl.
I Oles tid blev det en viss velstand på Græset: Ved skifte i
1776 efter hans hustru, Karen Olsdatter Norberg, er registrert
bl. a. et sølvbeger til 1 rdl. 1 ort, og besetningen var 2 hester, 8
kyr, 8 ungnaut, 6 geiter, 16 sauer og 1 svin. Gården verdsattes
til 400 rdl., boets aktiva blev 640 rdl. 16 sk. og beholdningen
519 rdl. 12 sk.
Ole hadde 3 sonner og 2 dotre; men ingen av dem kom til å
overta gården. Jakob Jakobsen Kvam, som var gift med Oles
brordatter, Beret Kaspersdatter Huseby, innloste den (med und
tagelse av datteren Karis arvepart) for ialt 428 rdl. 2 ort. Dess
uten betalte han den eldste sonn, Elias, 50 rdl. for odelsretten.
Skjotene er av 2. januar 1778 og 2. januar 1782. Ole Anderssen
fikk kår ifl. kontrakt av 2. januar 1778 og dode som kårmann på
Græset i 1788.
Jakob Jakobsen blev der ikke lenger enn til 1785. Ved skjote,
tgl. 15. august dette år, solgte han gården for 530 rdl. til Anders
Haldosen Myr, som i 1701 overdrog halvparten av den til Ellev
Holme nordre. Der finnes ikke utstedt noget tinglest skjote. Går
den, som således var delt i to, blev herefter en rekke av år drevet
som underbruk under Myr og Holme.
I 1835 står den med et samlet kreaturhold på 1 storfe og 4
sauer og en utsed av % td. bygg, 2 tdr. havre og Vi> td. poteter.
Den betegnes som underbruk under Åkerhus og Holme nordre og
den opforte besetning og utsed vedkommer formodentlig nogen
husmannsplass på Græset.

GRÆSET  Gårdsnr. 49, bruksnr. 1

Ved skifte i 1842 efter Ellev Anderssen holme blev denne part
av Græset utlagt til enken, Sigri Larsd. Da så sønnen, Olaus El
levsen, i 1854 kjøpte Holme av Trondhjems hospital, overtok han
også Græset. Der finnes imidlertid ingen tinglest hjemmel for
overdragelsen.
Ved skyldsetningsforretning av 6., tgl. 12. august 1891, blev
skogstykket Hotmemarken, gårdsnr. 49, bruksnr. 4, skilt ut fra
Græset og skyldsatt for 1 ort 20 sk. (rev. mk. 0,55). Denne eien
dom ligger fremdeles til Holme nordre, mens resten, 1 dal. 1 ort
8 sk. (rev. mk. 1,94) blev solgt

----
525 Bind III
---
GRÆSET
Gårdsnr. 40, bruksnr. 2
Ved skjøte av 19. august 1833, tgl. 15. august 1834, solgte
Bård Anderssen Myr sin part for 200 spdl. til Karl Bardun
Åker hus, hvorefter gården fortsatte som underbruk under Åkerhus.
Den dreves fremdeles som underbruk i 1865. På den ene part
var der det år en utsed av % td. bygg og 2 tdr. poteter, på den
annen intet. Der var 1 husmannsplass med en besetning på 2 kyr
og 2 sauer og en utsed av Ve td. bygg, 1 td. havre og 3 tdr. poteter.
' Som nevnt under Åkerhus, blev denne halvpart av Græset
sammen med Åkerhus solgt til Sefanias Moe på Minsås ved
skifteauksjon efter Karl Åkerhus i 1840. Johannes Åkerhus fra
skilte ved skyldsetning av 30. juni, tgl. 16. august 1881, skog
stykket Åkerhusmarken, gårdsnr. 40, bruksnr. 3, som blev skyld
satt for 1 ort 19 sk. (rev. mk. 0,64) og fremdeles ligger under
Åkerhus. Resten av gården, 1 dal. 1 ort 19 sk. (rev. mk. 2,22
solgte han ved skjøte av 8. april, tgl. 17. august 1881, for 2000
kr. til Halvor Eriksen Leklemsvald.
Efter Halvor overtok sønnen, Elisæus Halvorsen, gården i 1893
Han har den fremdeles.
HUSEBY
Gårdsnr. 50.
Navnet: Huseby 1559. Husbye 1590. Hußbye 1626. Husbye
1664. Huusebye 1723.
Oldnorsk Husabyr, et meget utbredt navn, som sannsynligvis
betegner en gard, som er vel bebygget med mange, gode eller
prektige hus.
Skylden: Den gamle skyld (1650) var 1 spand 1 øre, fra 1836
2 dal. 4 ort 8 sk., i 1907 mk. 4,06 i ett bruk.
Eiere: Gården har omkring 1600 muligens vært bondegods,
men var senere beneficeret Stjørdalens prestebord. 1-1863 blev den
solgt til opsitteren, Knut Johannessen.
Brukere: Torkel j Huseby nevnes i 1520, da han betalte \ x h
lodd sølv i skatt. Han står under Stiklestad sogn. I 1549 står
Peder på Husbyenn for x k pund smør og 2 pund mel i leding, og
i skibskattmanntallet av 1559 Tosten på Huseby.
I begynnelsen av 1600-årene het opsitteren Kjeld. Han betalte
skatt for 1 sp. odelsgods, muligens i denne gard. Omkring 1615
synes gården å ha vært øde — den finnes ikke i tienderegistret —

----
526 Bind III
---
men fra 1620 omtrent til henimot 1650 har den en opsitter, Tor
sten, som tor være en efterkommer av opsitteren i 1559 Det har
nok vært smått for ham: 12-dalers skatten i 1645 har han sluppet
fordi han var «forarmet». Efter ham kom Kristofer til litt over
midten av 1650-årene. I 1657 er der atter en ny opsitter, Tarald
Oardens besetning var dengang 2 hester, 4 naut og 1 svin Tarald
har kun vært der en ganske kort tid.
I 1660 heter opsitteren Jon Olsen. Han var i 1665 40 år
gammel og opfores som bruker ennu i 1680-årene.
Ved matrikuleringen i 1669 sattes tienden til Itd bygg og 1 %
tdr. havre, ledingen til % rdl. og småtienden til 1% ort «Findel
hommelhauge och husthommer», heter det. Skylden blev foreslått
nedsatt til 1 spand.
Jon har sått sig et lite minne i protokollene, idet vi i sikt- oo
sagefallsregnskapene for 1666 finner folgende notis:
«Jon Husby for endel rug han havde taget i en bråte, som Ole
Greset sig tileigner, boder for tag 1% rdl. og for han slog Ole
Gresets dreng 2 rdl.»
Opsitter i 1690-årene var Sivert eller Siurd Østensen. Han var
ganske utvilsomt sonn av Osten Råen og hadde i 1665 tjent på
Trones hos sorenskriver Hans Bastiansen. Det var visst trangt
for ham pa Huseby, særlig da der i hans tid inntraff en rekke
dårhge ar. Da presten i Stjordalen i 1707 stevnet Sivert og en
annen av prestebordets leilendinger for efterstående landskyld
heter det, at de på tinget «beklagede deres store fattigdom i disse
tider, vilde gjerne betale, men havde ikke midler, især da de ikke
vidste, hvoraf de seiv skulde leve».
Siurd Ostensen dode i 1709, 70 år gammel og Jon har så brukt
garden nogen år; han var kommet dit iallfall i 1711. Under sven
skenes innfall i 1718 led han et tap, som vel ikke var så svært
stort; men så var der vel heller ikke så meget å ta av Det opgis
som folger:
Tilsammen 48 rdl.
Efter dette har vel gården ligget ode en tid; iallfall betegnes
den som ode i 1719, hvilket dog ikke behover å bety annet, enn at
den ikke var i fast bygsel. Det var den nok heller ikke i Jons tid;
for i 1718 betegnes han som «husmariden».

Bind III
---
527 Bind III
---
I 1723 har gården atter fått opsitter, Bård Rasmussen, muli
gens sønn av Rasmus Markussen Sundby. Ved matrikuleringen
dette år oplyses at gården har skog til brenne og gjerdefang og
litt til hustømmer, ingen seter, god utmark; den betegnes som
«tungvunden og mislig til korn». Utseden var 2 l ri tdr. bygg og
6 tdr. havre, avlingen 25 sommerlass høi og 4 lass ekerhøi og
Huseby 1929.
Fot. H. Anderson
besetningen 2 hester, 5 kyr, 4 ungnaut, 10 sauer og 6 geiter.
Tienden blev sått til 6 skjpper blandkorn, 1 td. 2 skjpr. havre og
10 mk. ost. Skylden blev foreslått avfelt 6 mkl., «formedelst denne
gards slethed, og hvorunder ei anden leilighed haves for opsid
deren til nogen fortieneste».
Bård Rasmussen opgav senere bygselen og flyttet til Kvams
pladsen, hvor han døde i 1739. Av skiftet efter ham kan sees, at
han har drevet sjøen, da der noteres endel sjøklær og sildgarn.
Han efterlot sig en beholdning på 32 rdl. 16 sk.
Efter Bård har Ingebrigt Larssen vært leilending på Huseby
Han hadde visst tidligere vært husmann på Sandbakken (1720).
I hans tid brente det på Huseby fredagen før jul 1731, hvorved
strøk med 2 stuer, stall og høibod. I 1732 har han tatt tingsvidne
på, at han ved denne brand var «gerådet i armod».
I 1740- og 50-årene har en Jon Jonsen brukt gården og som
de tidligere brukere sittet der i trange kår. Han sees i 1757 å være
stevnet av sogneprest Brun i Stjørdalen for 3 års resterende land
skyld, 12 rdl., samt skyssferdspenger, ialt 15 rdl., og blev dømt til
å betale. Om han kunde det, er vel tvilsomt.

Bind III
---
528 Bind III
---
Så har Kasper Anderssen Græset hatt den endel år. Han dode
der i 1767, og boet efter ham viser aktiva for 46 rdl. 1 ort 12 sk.
og en beholdning på 22 rdl. 3 ort 25 sk., så det har neppe vært
rummeligere for ham enn for de andre. Den registrerte besetning
var 1 hest, 3 kyr, 2 ungnaut, 6 sauer, 2 geiter og 2 smågriser.
Under 20. desember 1770, tgl. 15. august 1771, utstedte nu
sogneprest til Stjordalen, Peter Wessel Brown, bygselbrev til
Sevald Bårdsen, som i 1761 var blitt gift med Kasper Husebys
datter Anna. Han hadde tidligere eiet Myr sammen med Tomas
Sofrensen Hallan, men hadde i 1767 solgt denne gard til Anders
Haldosen Åkerhus. Ved dette salg kalles han Sevald Skjærset,
muligens har han hatt en plass under denne gard.
Han opgav Huseby allerede i 1772. Senere hadde han en plass
under Østre Leirfall; der var han i 1801.
Brown utstedte nu under 18. april, tgl. 15. august 1772 bygsel
brev på gården til Jakob Jakobsen Kvam, som var gift med en
annen av Kasper Husebys dotre, Beret. Han opgav den imidlertid
allerede i 1778, da han kjopte Græset.
Elling Ingebrigtsen Husan fikk nu bygselbrev på Huseby av
prost Storen 6. april 1778, tgl. 20. februar 1770. Han drev går
den som underbruk under Husan. Da Ellings enke i 1788 sokte
om fritagelse for dobbelte skatter av underbruket, blev det bl. a.
oplyst om gården, at den var hoi av skyld og «eksponeret både for
gron- og frostår. En bondefamilje kan ei bjerge sig der». Til bevis
anfores, at «der er adskillige, som har villet bebo den, men er gået
forarmede derfrå».
Efter Elling bygslet sonnen, Johannes Husan, den i 1789, og
i hans tid blev den fremdeles drevet som underbruk under Husan.
I 1835 var besetningen på Huseby 1 hest, 4 storfe, 5 sauer, 5
geiter og 1 svin og utseden Vs td. rug, ¥2 td. bygg, 6 tdr. havre
og 2 tdr. poteter.
Johannes overdrog i 1838 Husan til sin eldste sonn, Ingebrigt,
og i 1843 fikk en av hans yngre sonner, Knut Johannessen, «kon
gelig bygselbrev på Huseby» for sin og hustruens levetid; det er
utstedt 15. november 1843, tgl. 7. februar 1844.
Knut Johannessen kjopte gården ifl. kongelig skjote av 21.
mars, tgl. 17. april 1863. Kjopesummen var 800 spdl. samt en
årlig jordavgift til Stjordalens sogneprest av 3 tdr. 4 skjepper og
2 fjerdingkar sedebygg. Han overdrog den straks for samme pris
til svigersonnen, Knut Jakobsen Skrove. (Skjote 16., tgl. 17. april
1863). Knut og hustru, Sirianna Olsd., tok nu kår.
Besetningen var i 1865 1 hest, 4 storfe, 16 sauer og 1 svin og
utseden V 2 td. bygg, 6 tdr. havre og 8 tdr. poteter, og i 1875 2
hester, 2 kyr, 3 ungnaut og kalver, 11 sauer og lam, 7 geiter og

----
529 Bind III
---
kidd og 2 svin og griser, og utseden % tdr bygg, 0 tdr. havre,
Q tdr poteter og l /« mål bruktes til andre rotfrukter.
Peter Jakobsen hadde gården til 1895, da svigersønnen, Jon
Jørgensen Berg, kjøpte den. Senere overtok sønnen, Jon Petersen,
den, og han har den fremdeles.

STAVLUND  Gårdsnr. 51.

Navnet: Stafflo 1559. Stafflundt 1590. Stafflunndt 1620.
:af Na n vnet 6 finAes også i Klæbu, der nu i bestemt form, av hvilken
sees at det er et hunkjønnsord. Rygh antar, at det er et elvenavn
på -und. Her må dette navn ha tilhørt Kvamsbekken, ved hvilken
gården ligger.
Skylden: Gårdens skyld har så tidlig som i 1592 vært 12 mkl.,
fra 1836 4 ort 8 sk., i 1907 mk. 1,21 i ett bruk.
Eiere- Stavlunden tør være ryddet i begynnelsen av 1500-årene.
Den finnes ikke i ledingsmanntallet av 1549, så den var muligens
ennu ikke skyldsatt dengang. Derimot finnes «Stafflo» i skibskatt
manntallet av 1559, men under husmenn. Første gang vi far
vite noget om eiendomsforholdet, er i 1592, og da tilhørte den
™Den' var blandt de 10 gårder, som sammen med Leklem i 1659
blev pantsatt til Marcelis, som igjen transporterte panteretten til
et konsortium, hvori blandt andre sogneprest til Domkirken, mag.
Søfren Hanssen, var deltager. Denne kom til a beholde Stav
lunden. (Se Leklem). „ • 17on
Efter Søfren gikk den i arv til hans e f ter kommer e, og i 1720-
årene er Gjertrud sal. Peder Randulfs kommet i besiddelse av den
som arv efter sin mor. Hun solgte den ved skjøte av 9. juli, tgl.
8 septbr 1729, til Ellev Hanssen Minsås, som igjen ved skjøte
av 4 tal 7 septbr 1731, overdrog den til kaptein Peter Motzfelt
på Trones. Nu fulgte den Trones i en rekke salg, som er nærmere
omtalt under denne gard, således til Erik Simonsen Hustad i 174 3.
Ved skjøte av 7. septbr. 1747, tgl. samme dag, solgte denne
Stavlunden for 20 rdl. til Lars Olsen Mikkelsgården. Efter den
prosess, som utspant sig som følge av de ovennevnte salg, og som
er nærmere omtalt under Trones, måtte Erik Simonsen lfl. skjøte
av 5 april tgl 1. juni 1756, kjøpe den tilbake av Lars for 50 rdl.
og overlate den til kaptein Motzfelt. Dennes sønn, løitnant Aksel

----
530 Bind III
---
Motzfelt, solgte ved skjote av 16. mars, tgl. 15. august 1761,
Stavlunden til kjøpmann Erik Dahlstrøm på Verdalsoren.
Ved skjote av 16. oktbr. 1775 solgte Dahlstrøms enke hans
eiendommer Østvold og Stavlunden tillikemed hus på Øren og
Levanger til prokurator, borger og handelsmann Jens Nikolai Mel
dahl på Øren, og enken efter Meldahl solgte i 1802 Stavlunden
ved auksjon til regimentskvartennester Sylow for 799 rdl., idet
hun dog forbeholdt sig gressgang for en hest der. Sylow fikk
auksjonsskjote 27. febr., tgl. 6. mai 1802.
Ved auksjon 21. april 1819 i Sylows dodsbo kjøpte amtmann
Elster Stavlunden tillikemed Holmsveet og Haugslien for 336 spdl.
Han solgte gården igjen ved auksjon 10. juli 1821 og på denne
kjopte Peder Lage sen Haug og Johannes Olsen Sissellien Stav
lunden for 400 spdl. Auksjonsskjote er utstedt 18. desember 182?
tgl. 16. august 1823.
Ifolge skjote av 18., tgl. 19. august 1840, solgte Peder Haug
sin eiendel i Stavlunden til Ole Olsen Tokstad for 200 spdl.
I 1848 overdrog Johannes Olsen sin part for 250 spdl. til
sonnen, Ole Johannessen. Skjøtet er utstedt og tinglest 8. februar
dette år.
Bnikere: I skibskattmanntallet av 1559 opføres Morthenn på
St af f lo; men han betalte bare skatt som husmann. Således var vel
ikke gården skyldsatt enda.
Half f nor Slafflund nevnes i begynnelsen av 1600-årene; han
har i 1606 betalt 11 skilling i landbohold for eiendommen. Han
var der ennu i 1620-årene. Siden har der vært en, som het Tord —
i 1630 og utover.
I 1639 bygslet Oluf Hogensen «¥2 øre i Stafflou i Verdalen,
Thord fradøde, egted enken». Han gav 3 rdl. i bygsel. Han tør
ha vært der til i 1651; ti dette år festet Ole Olsen «en liden jord
part kaldis Staflund som er ¥> øre» og gav likesom den forrige
3 rdl.
Ole levet ikke lenge; ti i 1656 har «Mikkel Jonsen bøxlet en
ringe gårdpart Staflou V 2 øre Ole Olsen fradøde, egter enken Ranni
Olsdatter». Bygselsummen var som før 3 rdl. Mikkel var i 1665
40 år gammel.
Gårdens besetning var i 1657 1 hest, 3 naut og 6 sauer, tien
den i 1669 1 skjeppe bygg og 4 skjepper havre, leding 16 sk. og
småtiende 20 sk. «Findes hommelhaug och husstømmer», heter
det. Gården ansåes for å være meget god i forhold til skylden; ti
denne blev foreslått forhøiet til det dobbelte, 1 øre.
Mikkel synes å ha brukt gården ennu i 1680-årene. Efter ham
kom Jon, som var der både i 1699 og i 1711; men i 1718 heter
opsitteren Erik.

----
531 Bind III
---
Også til denne gard fant svenskene frem i 1718. Der var vel
ikke så meget å ta av; men de har dog funnet:
Tilsammen 21 rdl. 48 sk.
Stort mere fantes der vel ikke. Brukeren ser da også ut til å
ha mattet gå fra det; ti i 1723 har gården atter en ny opsitter, Baro.
Det oplyses da om den, at den hverken har skog, seter eller bumark
og er «tungvunden og frostagtig». Utseden var W\ tdr. bland
korn, avlingen 6 sommerlass høi og 2 lass ekerhoi og besetningen
4 kyr, 2 ungnaut, 5 sauer og 2 geiter. Tienden blev sått til 2
skjepper blandkorn og 8 mk. ost. Ingen forandring i skylden blev
foreslått, så gården må ha gått relativt tilbake siden 1669.
I den tid, Ellev Hanssen Minsås elet den (1729 —31), er den
formodentlig drevet som underbruk under Minsås, og fra 1731
som underbruk under Trones, til løitnant Kliiver ved bygselbrev,
utstedt og tgl. 5. mars 1736, bygslet den til Bård Olsen.
Som ovenfor nevnt, solgte Erik Simonsen Hustad gården i
1747 til Lars Olsen Mikkelsgården og nu er den blitt drevet som
underbruk under Mikkelsgården sannsynligvis inntil Erik Dahl
strøm kjøpte den i 1761, hvorefter den blev underbruk under Øst
vold både i hans og Meldahls tid, tildels brukt som seter.
I 1785 oplyses, at Stavlunden har vært brukt til slått i de senere
tider og at der kunde avles en 10 —12 lass høi. Da den hadde
opsitter, kunde der fødes en 3 —4 naut, heter det.
I anledning av den dobbelte skatt av underbruksgårder oplyser
Meldahl i 1796, at hans underbruk «fjeldgården Stavlunden» er
almindelig kjent for ikke å kunne ernære en bondefamilie og altså
burde være fritatt for dobbelt skatt. Han førte vidner, som oplyste,
at det var over 40 år siden Stavlunden hadde egen opsitter. Korn,
som oftest fryser bort, hadde ikke vært sådd på gården i en 40 år.
Der avledes 10 —12 lass høi, som Meldahl brukte på sitt bosted
på Øren. På Stavlunden var da bare en stue, da stedet fornemmelig
bruktes til seter. Den var opsatt av Meldahl efter at den forrige
var nedråtnet.
Hvordan eiendommen blev brukt, mens Sylow og Elster eiet
den, er ikke nærmere bekjent. Sylow hadde — iallfall i de første
år — ingen annen gard,, men losjerte hos andre.

 

----
532 Bind III
---
Mens Johannes Slssellien og Peder Haug eiet Stavlunden, er
den rimeligvis drevet som underbruk under disse gårder. Den fin
nes ikke nevnt i 1835. Efterat Sissellien var solgt i 1845, synes
Johannes å ha tatt ophold på Stavlunden, hvor hans hustru, Anna
Haldosdatter, dode i 1845. Boets aktiva utgjorde 134 spdl. 3 ort
14 sk., derav var 02 spdl. 2 ort 12 sk. sonnens ansvar for rest på
kjopesummen for Stavlunden, hvorav sees, at han allerede dengang
haadde overtatt gården, skjont han forst fikk skjote på farens
halvpart i gården 8. tgl. 9. febr. 1848. Boets beholdning blev 93
rdl. 1 ort 17 1 ■> sk. Johannes Olsen dode som kårmann på Stav
lunden i 1862.
Sonnen, Ole Johannessen, hadde gården bare en 2 —3 år,
hvorefter den blev solgt til Ole Olsen Tokstad, som hadde den en
kort tid. Ole Tokstads soster, enken Maria Olsd. Kolstad, kjopte
da halvparten av den for 240 spdl. ifl. skjote av 14. februar 1859,
tgl. 6. februar 1860. Skjotet er utstedt av Ole Johannessen, da Ole
Tokstad ikke hadde tinglest hjemmel. Ole Johannessen tok
seiv plass som husmann, idet han forbeholdt sig bruksrett til 3
mål udyrket jord mot en årlig avgift av 6 ort. Her dode han i 1865.
Besetningen var i 1865 2 kyr, 7 sauer og 1 geit og utseden Vs
td. bygg, 1 V-i tdr. havre og 4 tdr. poteter. Den hadde 1 husmanns
plass med 2 sauer og 2 geiter og en utsed av 7i« td. rug, Vi td.
havre og 2 tdr. poteter.
I folketellingen av 1875 er ikke gården nevnt; den var altså
da übebodd.
Marta hadde vært gift med Nils Nilssen Kvam, som en tid
eiet Kolstad i Vuku, hvor han var dod i 1847. Efter mannens død
kom hun hjem til Tokstad og kjøpte altså halvparten av Stavlunden,
hvor hun døde i 1870. Ole Tokstad overtok så gården påny.
Da sonnen, Olaf Olsen, overtok Tokstad, fulgte Stavlunden
med. Han solgte igjen halvparten av den til søsteren, Massine
Kvammet. Stavlunden ligger altså nu under gårdene Tokstad og
Kvammet med halvparten til hver.

KVAM  Gårdsnr. 52.

Navnet: af Huamme 1430. Qvamme 1520. Quam 1559, 1590,
1610. Quamb 1626, 1664. Qvam 1723.
Hvammr betegner en kort dal eller senkning, omgitt av hoider,
med åpning til en av sidene. Gården ligger nu ikke på sin oprin
nelige plass, da den gamle gard gikk ut ved jordskred i 1726.
Skylden: Den gamle skyld var 2 sp. 1 ore 8 mkl., i 1699 av
felt til 1 sp. 2 øre, hvilket er approbert 25. juni 1703. Efter Augla

----
533 Bind III
---
skredet i 1726 blev den yderligere avfelt til halvparten herav, 2
øre 12 mkl. Fra 1836 blev skylden 7 daler 1 ort 13 sk., fordelt på
to likestore gårder, Kvam vestre og østre. I 1007 mk. 14,02
i 1 bruk.
Eiere: Det er adskillig, som tyder på, at det oprinnelige Kvam
har omfattet både det nuværende Kvam og Kvamme. Først nav
nene, som tydeligvis er av samme oprinnelse.
Av Aslak Bolts jordebok fremgår, at gården allerede i middel
alderen har vært delt i 3, idet Erkestolen nemlig eiet:
Av Myklahuamme (Store Kvam) 10 øresbol lagt til Ysse.
Av Øfra Huamme (Øvre Kvam) 2 øresbol, på Aslak Bolts tid
bygslet for 2 ørtuger. Dessuten hadde eieren, Erik, testamentert
Erkestolen eller kanskje snarere Domkapitlet (stadhenom) Vi
markebol, som skulde tilfalle den efter hans død.
Av Nædra Huamme (Nedre Kvam) 10 heldaland, på Aslaks
tid bygslet for 2 øre og lagt til Trones. Dette er utvilsomt det
senere Troneskvammet, som sammen med endel andre parter ut
gjør det nuværende Kvamme.
Det synes rimelig, at det gamle Nedre Kvam og muligens også
delvis Store Kvam er blitt forstyrret av jordskred, hvorav det utvil
somt har vært flere før det store i 1726. Levningene av disse
gårder er da i tidens løp blitt til alle disse Kvammene, som er
nærmere omtalt under Kvamme.
Gården forekommer ikke i de senere erkebispers jordebøker,
hvorfor den må være gått ut av Erkestolens eie allerede i 1400-
årene. Rimeligvis er den da blitt kapitelsgods. I Domkapitlets
eldste jordebok står 2 sp. 1 øre under «Commwns landskyld» og
var altså lagt til korbrødrenes felles bordhold. Det blev som så
meget annet kapitelsgods efter reformasjonen beneficeret lektor
ved Trondhjems katedralskole. En liten landskyldspart tilhørte
Stiklestad kirke. Således var eiendomsfordelingen i 1650 og efter
avfellingen i 1609:
I 1650: Efter avfellingen:
Lektoratet 2 sp. 1 øre 1 sp. 1 øre 18 mkl.
Stiklestad kirke 8 mkl. 6 »
Tilsammen 2 sp. 1 øre 8 mkl. 1 sp. 2 øre.
Efter kongelig bevilling av 20. mai 1767 makeskiftedes Kvam
til løitnant Daniel Pristrop mot Svinhammer og 1 øre i Vuku.
Makeskifteskjøtet er av 30. juli, tgl. 15. august 1767. Pristrop
solgte året efter gården til opsitteren, Erik Eriksen, og siden har
den vært brukernes eiendom.
34

----
534 Bind III
---
Brukere: Hvis ovennevnte Erik, som testamenterte ¥2 markebol
til Erkestolen i Aslak Bolts tid, har bodd på gården, så er han
dens forste kjente opsitter. Det må ha vært i 1430-årene.
Så kjenner vi ingen, for i 1520, da Swend j Quamme har betalt
3 lodd solv og 4 lodd sølv for jordegods og 1 lodd sølv for
peningh». At han har skattet for jordegods, tyder på, at han
Kvam, sett fra syd 1929.
Fot. H. Anderson.
har eiet denne eller en annen gard, og barne peningh vil si at
han som formynder har hatt arvemidler under forvaltning,
I 1540 står Jakob på Quam for 20 mk. smor og 1 vog mel i
leding. Foruten i ledingsmanntallet nevnes han også samme år,
fordi han har betalt 1 daler i bot for «breffue brodtt», d. v. s. over
horighet overfor en eller annen kongelig forordning.
I 1559 har vi Tamis på Quam.
Rasmus het leilendingen på Kvam i begynnelsen av 1600-
årene til henimot midten av 1630-årene. Han eiet 1 spand i Kvello
— var kanskje sonn på denne gard. Omkring midten av 1630-
årene har Gunder brukt gården en kort tid; men han er allerede
for 1640 avlost av Elling. Efter denne er igjen kommet Jon, som
har vært der til i begynnelsen av 1660-årene.
Gårdens besetning var i 1657 2 hester, 11 naut, 1 bukk, 8 sauer
og 1 svin. Ved matrikuleringen i 1669 sattes tienden til 2 tdr.
bygg og 3 tdr. havre, ledingen til 1 rdl. og småtienden til 1 rdl.
«Findes hommelhaug och brendefang», heter det. Skylden blev
foreslått nedsatt til 2 spand.
Der var imidlertid for 1665 blitt ny opsitter pa gården. Bard.

Bind III
---
535 Bind III
---
(I matrikulen for 1669 står Poull Jonsen, men Poull er her utvil
somt feilskrift for Bård). Denne Bård Jonsen er sikkert en sønn
av den forrige opsitter; han var i 1665 28 år gammel.
Bård står som opsitter på Kvam ennu i slutten av 1680-årene;
men i 1699 betegnes gården som «øde», d. v. s. übygslet.
Jørgen Bårdsen, antagelig foregåendes sønn, fikk så bygselbrev
på den av lektor mag. Simon Hof 16. febr. 1700, tgl. 17. jan. 1701.
Under krigen i 1718 led opsitteren et tap, som er spesifisert
således:
Skade på skigard, humle
stenger og kornstaur . . 3 rdl. — sk.
Tilsammen 84 rdl
Ved matrikuleringen i 1723 oplyses, at gården har 2 husmenn,
som hver sår 2 bismerpund, skog til gjerder og brenne, ingen
seter, en kvern til husfornodenhet, sått til 1 ort i skatt, «fiskeri når
falder». Den betegnes som «tungvunden og mislig til korn». Ut
seden var 2 tdr. bygg, 7 tdr. havre og 1 bismerpund grå erter,
avlingen 30 sommerlass vollhøi og 6 lass ekerhøi og besetningen
2 hester, 7 kyr, 4 ungnaut og 6 sauer. Tienden blev sått til 1 td.
blandkorn, 1 td. 6 skjpr. havre, 12 mk. erter, 2 mk. lin og 14 mk.
ost. Komisjonen foreslo skylden forhøiet med 4 mkl. (efterat byg
dens samlede avfelling var blitt større, enn man ansa forenelig
med instruksen; ved første gangs behandling var ingen forandring
foreslått).
Gården gikk ut ved jordskred i 1726. Om denne begivenhet
inneholder Verdalens kirkebok følgende:
«D. 21 Sept. hora 7 pomeridiana (d. e. kl. 7 ettermiddag) ved
Jordfald udflød den gard Qvam, og omkom 8 Persbner Jørgen
Qvam 55 og Hans Hustrue gl. 50 Hans Søn Anders 6 og jt lidet
Fosterbarn Elj 11 mdr. En gl. Tous Kierl. Birrit Husan 76 En
Husmd. på Hestgreenvald og hans Qvinde gl. 70 noch En gl. md.
Johan Arnsen ibid 78 år. denne sidste fandtist iche igien, de An
dre Siuf igienfundne».
Rektor Gerhard Schøning skriver omtrent 50 år efter skredet:
«A.o 1726, den 21 Sept: Kl: 9 om Aftenen, blev den Gård

Bind III
---
536 Bind III
---
Qvam i Verdalen, M> Mil i N: V: fra Stikkelstad ved det så kaldte
Qvik-leir, eller ved Jordfald, odelagd. Den blev bortford over
2000 de Skridt fra det Sted, hvor den stod, med Huuse, Beboere,
Creature; den storste Deel af Creaturene omkomme, alle Menne
sker Ste i Tallet, dræbtes, og alle Huuse bleve knusede. Hvor Går
den tilforn havde stået, blev siden en dyb Huule eller Sump. Sonden
for den låe Gården Auglen, af hvilken endeel Huuse nedfulde i be
meldte Huule; de ovrige bleve stående. På den anden eller nordre
Siide, af Gården Qvam, lå den Gård Husum, omtrent mod N: V:;
den blev stående; liigeså Gården Hestgreean, liggende mod V:
eller S: V: derfrå.»
Besiktigelse av skaden blev avholdt 7. juli 1728, og heri heter
det, at «jorden er nedfalden og omkastet udi en circumference af
852 gode og fuldkomne skridt, hvorfra husene er nedskjollet og
slæt undergåen med de 5 mennesker, som derudi var. Gårdens
bedste del åger og eng er og derved slet nedsjunken og bortfort
på Hestegreivaldet, hvilket sted, som husene og ågre og enge haver
ståen og ligget neppe skal kunne blive nyttelig og formedelst ujevn
heden og derudi stående vandhuller og bundlose steder, som ikke
står til at jevne formedelst de på begge sider værende hoie bakker,
hvor jorden tid for tid mere udfalder og således foroger skaden
efterhånden».
Efter dette blev skylden nedsatt til 2 ore 12 mkl. Lagretten
hadde foreslått 2 ore.
På den gjenværende del forklarte opsitteren åha sådd 4 1 :: tdr.
havre og x -i td. bygg samt 1 bismerpund erter, og at der holdtes 1
hest, 4 klavebundne og S sauer.
Gården bruktes efter skredet av enken Gunhild Arnisdatter
Auglen, som visstnok har brukt den bare for skatten. I 1729 blev
hun gift med Jakob Jakobsen Gren, og han fikk bygselbrev på
Kvam 25., tgl. 27. januar 1720. Han dode i 1763, og hans enke.
Maria Greisdatter Skjærset, blev et par år efter gift med Erik
Eriksen Sanden, som under 24. april, tgl. 15. august 1765, fikk
bygselbrev på gården av biskop Gunnerus.
Da loitnant Pristrop var blitt eier av gården, solgte han den
til Erik ifl. skjote av 16. august 1768, tgl. samme dag. Kjøpe
summen var 750 rdl.
Erik Eriksen var 2 ganger gift, men hadde kun et barn, dat
teren Maria, som var gift med Ellev Knutsen Hesgreien. Da Erik
var dod, blev der i 1816 avholdt samfrendeskifte, hvorved det blev
bestemt, at den eldste dattersonn, Knut EUevsen, skulde være nær
mest berettiget til å innlose Kvam. Enken, Beret Olsdatter, forbe
holdt sig dog ennu en tid sin halvdel av gården, og når hun blev
tilsinns å opgi den, et kår på 5 tdr. havre, 3 tdr. bygg, 1 mål åker

----
537 Bind III
---
og for til 2 kyr og 6 småfe. Gården blev verdsatt til 15 700 riks
bankdaler navneverdi eller 1570 spdl. Den registrerte besetning
var 2 hester, 5 kyr, 4 ungnaut og 12 sauer. Aktiva var 1936 spdl.
1 ort 13 sk. og passiva 421 spdl. 3 ort 16 sk. Det var således gode
økonomiske vilkår på gården.
Knut Ellevsen har vel neppe hatt gården i bruk. Ved skjote
av 20. januar 1820, tgl. 16. august 1821, overdrog han sin halv
part av den til Ole Nilssen Vist for 785 spdl. Ole hadde lenge før
dette skjøtes utstedelse under 12. mai 1818 oprettet kjøpekontrakt
med Bård Pedersen Brekken om salg av den ostre halvpart av
Kvam til denne for 2050 spdl. Dette var tydeligvis altfor hoi pris,
og det er rimelig, at Bård søkte å komme sig ut av handelen. På
den annen side kunde heller ikke Ole utstede skjøte, før han seiv
hadde fått. Om disse salg utspant der sig en prosess, som gikk
helt til Høiesterett, og hvis resultat blev, at Bård tilpliktedes å ut
rede kjøpesummen, hvad han naturligvis ikke kunde, hvorfor denne
halvpart av Kvam ved tvangsauksjon den 20. april 1822 blev solgt
til Johan Tørrissen Lein eller Sanden for 475 spdl. Han fikk skjøte
16. juli, tgl. 3. oktober 1822. Knut Ellevsen kjøpte i 1823 Nest
vold. Siden kom han til Austad på Inderøy.
Beret solgte nu sin halvdel av gården til Knuts bror, Erik
Ellevsen, for 500 spdl. og tok det kår hun hadde forbeholdt sig —
halvparten av hver del. Skjøtet er utstedt og tinglest 16. august
1822.
To år senere solgte Erik ved skjøte av 3., tgl. 6. desember 1824,
denne del til Johan Tørrissen, som eiet den annen del, så nu var
gården samlet påny.
c - 3 * «/ ,•1,141 11*
Johan Tørrisen sått nok ganske trangt i det, hadde vanskelig
for å klare sine forpliktelser og sees ofte stevnet for gjeld av for
skjellig art. I 1728 blev der efter Erik Ellevsens forlangende av
holdt eksekusjon hos ham og tatt utlegg i gard og løsøre for en
gjeld av 161 spdl. 1 ort 17 sk. Han grep da til den utvei å seige
halvparten av gården til svogeren, Karl Bårdsen Åkerhus og den
nes fetter, Bård Anderssen Myr. Skjøtet er utstedt og tinglest 8.
februar 1832, og kjøpesummen var 600 spdl.
I 1835 var gårdens besetning 3 hester, 8 storfe, 20 sauer og 1
svin og utseden Vz td. bygg, 8 tdr. havre og 6 tdr. poteter.
Ved skjøte av 6. februar 1835, tgl. samme dag, solgte alle tre
eiere i fellesskap hele Kvam til Iver Pedersen KUUngberg av Leks
viken for 1200 spdl. Til Johan Tørrissen blev der reservert et kår,
anslått til 10 spdl. årlig. Han bygget sig nu kårhus på en plass
under gården.
Johan Tørrisen og hans hustru, Elen Bårdsdatter Åkerhus,
druknet begge på sjøen under hjemreisen fra Levanger marked

----
538 Bind III
---
den 22. desember 1839. Ved samme leilighet omkom også Karl
Åkrhus og et par husmannsfolk under Åkerhus. På skifteauksjonen
efter Johan blev boets eiendeler solgt for 20 spdl. 3 ort 11 sk.,
hvilket utgjorde samtlige aktiva, mens passiva var 35 spdl. 3 ort
11 sk.
Ved skjote, dat. og tgl. 15. desember 1865, overdrog Iver Pe
dersen gården til sønnen, Peter Iversen, for 1200 spdl. og kår.
Gårdens besetning var da 3 hester, 15 storfe, 24 sauer, 2 geiter
og 4 svin og utseden Va td. rug, 2 tdr. bygg, 16 tdr. havre og
16 tdr. poteter. Under gården var 3 husmannsplasser med til
sammen 3 kyr, 8 sauer og 2 geiter og en utsed av Vie td. bygg, 2
tdr. havre og 7 tdr. poteter.
I 1875 var besetningen 2 hester over og 1 under 3 år, 9 kyr,
3 ungnaut og kalver, 25 sauer og lam, 12 geiter og kidd og 3 svin
og griser og utseden % td. rug, 2 tdr. bygg, 14 tdr. havre, X A td.
erter, 6 skålpd. gressfro, 14 tdr. poteter og \i mål til andre rot
frukter. På de 3 husmannsplasser fødde de 2 kyr, 8 sauer, 8
geiter og 1 svin og sådde a /4 td. bygg, Va td. blandkorn 2*4 tdr.
havre og 7 tdr. poteter.
Kvamsætten.
A. Ole Kristofersen Killingberg fra Værdalen, f i Leksviken 1732.
Kom til Leksviken som rossdreng hos presten Ålborg. * 1722 i
Leksviken m. Mali Larsd. Storlein, budeie på prestegården. De
overtok i 1722 gården Killingberg uten bygselerleggelse, da
gården var «øde».
B l.Boel Olsd., f. 1722.
B 2. Iver Olsen Landsem, f. 1726, f 1793, gift 2 ganger, 11
barn. * *) Elen Jonsd.
Cl. Karen Iversd., f. 1757, f 1803. * 1799 Peder Olsen
Tetli, f. 1749. 7 barn.
D 1. Iver Pedersen Killingberg, Kvam, f. i Leksviken
1789, f P- Kvam. Forpaktet Killingberg i 1819,
kjøpte den i 1825, kjøpte Kvam i 1835. * Inge
borg Jonsd., enke efter klokker Hans Iversen Kil-
lingberg.
E 1. Peter Iversen Kvam, f. i Leksviken 1820. *
Ingeborg Havtorsd. Skjelstad, f. i Hegre
1831.
F I.Johan Arnt Petersen Kvam, f. 1857 *
Anna Lorentsd. Tiller.
Gl.Antonie Johansd. Kvam, f. 1893.
G 2. Julie Johansd. Kvam, f. 1895.

----
539 Bind III
---
G 3. Peder Johansen Kvam, f. 1900.
G 4. Gotvard Johansen Kvam, f. 1902.
G 5. Jenny Johansd. Kvam, f. 1904.
G 6. Karl" Torstein Johansen Kvam, f.
19(W.
F 2. Hagen Petersen, f. 1865, utvandret.
F 3- Martin Gotvard Petersen, f. 1873.
F 4. Inger Maria Petersd., f. 1852, ugift.
F 5. Johanna Petersd., f. 1855.
F 6- Anna Petersd., f. 1859.
F 7. Ingeborg Petersd., f. 1863.
F 8. Mette Petersd., f. 1867.
F 9. Petrine Petersd., f. 1869.
F 10. Sofie Petersd., f. 1874.
F 11-Karen Petersd., f. 1857.
D 2 Peter Pedersen Tetli, Myr, f. i Leksviken 1799. Var
en tid skolemester i Leksviken, kjøpte Myr 1832.
Elen Jonetta Hansd. Killinberg, dtr. av klokker Hans
Iversen Killingberg og h. Ingeborg Jonsd.
E 1 Hans Peter Petersen Myr. Solgte Myr i 1860.
C 2. I Hans Iversen Killingberg, f. 1758, klokker i Leksviken.
* Ingeborg Jonsd. Hun * ■) Iver Pedersen Killingberg,
Kvam. (Se ovenfor Cl, Dl).
Dl Elen Jonetta Hansd., f. 1799. * Peter Pedersen
Tetli, Myr. (Se ovenfor Cl, D 2).
B 3. Lars Olsen, f. 1729.
B 4. Johanna Olsd., f. 1731.

AUGLEN  ' Gårdsnr. 53.

Nav net: Oglen, Oglum 1559. Vglenn 1590 (2 gårder). Aull
1610. Auglen 1664, 1723.
Egentlig elvenavn, se gårdsnr. 32. Det har tilhørt den bekk,
som sønnenfor gården forener sig med Kvamsbekken.
Skylden: Gårdens skyld i 1650 var 2 spand, men er allerede i
1660-årene blitt 2 sp. 1 øre. Efter skredet i 1726 blev den avfelt
til tredjeparten, 2 øre 8 mkl. Fra 1836 blev skylden 9 dal. 23 sk.
I 1907 var skylden mk. 17,34 på ét bruk.
Eiere: Auglen tilhørte Bakke klosters gods. Dog har klostret i
den katolske tid neppe eiet hele gården; ti kun 1 sp. 12 mkl. i den
blev overdratt Marcelis, da denne i 1675 kjøpte godset av

----
540 Bind III
---
Kronen, og dette kan vi gå ut fra, har vært klostrets oprinnelige
eiendom i gården. 1 spand har tilhørt Holms kloster.
Ved reformasjonen blev klostergodset beslaglagt av Kronen, og
denne eiet hele gården i 1650, idet den da opføres med hele sin
skyld under Bakke klosters gods og fulgte dette, inntil justisråd
Åge Hagen ved skjøte av 4. febr., tgl. 4. mars 1739, solgte den
til Erik Simonsen Hustad. Siden har den vært brukernes eiendom.
Brukere: Erik j Oglen har i 1520 betalt 3 lodd sølv i tiendepen
ningskatt; han er den første opsitter, hvis navn er kjent. Og efter
Steinviksholms lens regnskap for 1549 harEriick betalt Vz spand
smør og V-2 vet mel i landskyld for det spand i Vglenn, som hørte
under Holms gods. Samme år er Eriick paa Ogghenn opført umid
delbart efter Solberg med 15 mk. smør og 1 vog mel i leding.
I skibskattmanntallet av 1559 står Aslag på Oglum mellem
Kvam og Solberg.
På denne tid har Auglen ennu vært én gard; men i siste halv
del av 1500-årene er den blitt delt. I ledingsmanntallet av 1592
opføres 2 gårder: Vglenn med en leding av V 2 pd. smør og 2 pund
mel og Vglenn med 9 mk. smør og V 2 vog mel. Holms klosters part
forekommer ikke blandt krongodset på denne tid; det må være av
hendet til opsitteren, som sees å ha skattet for 1 spand odelsgods.
Opsitterne i begynnelsen av 1600-årene het Henrik og Halvor.
Den siste er før 1620 blitt avløst av Falk, som rimeligvis er kom
met til gården ved ekteskap med Halvors enke; ti han skattet i den
følgende tid for 1 spand odelsgods, som det heter tilkom hans
stedbarn. Istedenfor Henrik er der på den annen gard i 1630-
årene kommet en Tomas, som igjen før 1640 er avløst av Laurits.
Denne har heller ikke vært der lenge; ti i 1650 heter opsitteren
Oluf (Ole) Halvorsen, rimeligvis sønn av den tidligere opsitter på
den annen part.
Falk Auglen er før 1660 avløst av Tørris Eriksen som i 1665
var 40 år gammel. Oluf var 60. Gården opføres under ett numer,
hvorav hver opsitter bruker 1 sp. V 2 øre.
Besetningen i 1657 var:
På Oles part: 1 hest, 9 storfe, 11 sauer og 1 svin.
På Tørris' part: 2 hester, 8 storfe, 7 sauer og 2 svin.
Ved matrikuleringen i 1669 var Auglen en av de få gårder,
hvis skyld ikke blev foreslått nedsatt, hvorav vi kan slutte, at den
var i forholdsvis god stand. Tienden blev sått til 2 tdr. bygg og
4 tdr. havre, ledingen til 1 rdl. 16 sk. og småtienden til V 2 rdl.
16 sk. Der var humlehave. Gården opføres også ved denne leilig
het under ett numer med 2 opsittere.
Skifte efter Tørris Eriksen er avholdt i 1695. Der registrertes

----
541 Bind III
---
da en besetning på 2 hester og 1 føll, 7 kyr, 2 kviger, 9 sauer og
2 svin. Sildgarn fantes i boet. En fosskvern til 1 rdl. 2 ort til-
hørte boet. Aktiva var 42 rdl. 1 ort 4 sk. og passiva 38 rdl. 1 ort
18 sk., så det blev ikke stor beholdning.
Gården blev nu under 13. septbr., tgl. 12. oktober 1695, bygslet
til Ole Olsen, formodentlig en søstersønn av Tørris, som ikke efter-
lot sig nogen barn. Ole døde i 1705.
På den annen part sått omkring århundredskiftet Henrik Olsen.
Hvad tid han kom dit, er übekjent.
Jon Knutsen fikk bygselbrev på den part, som Ole Olsen hadde
brukt, den 28. april 1711, tgl. 8. juli samme år; men han hadde
vært på Auglen før denne tid, iallfall fra 1707. (Se Okkenhaug-
ætten, Ysse).
Jon har vært en noget selvbevisst herre, som det fremgår av den
skrivelse, som han under 21. novbr. 1715 sendte stiftamtmannen
i anledning av tretten mellem hans og Jon Stiklestads hustru om
kirkestolen. (Se kirker).
Jon og Henrik Auglen var svogre, gift med søstrene Marit og
Gunhild Arntsdtr. Rosvold. Begge mennene var dragoner, som
sådanne utkommandert i 1718, og ingen av dem vendte tilbake fra
krigen. Imidlertid blev gården plyndret. Gunhild opgir sitt tap
således:
Skade på skigarden 3 rdl. — sk.
10 tdr. bygg 22 » 48 »
20 » havre 30 »
»
44 lass høi 22 »
»
4 kyr 14 »
»
3 sauer 1 »
»
2 svin 3 »
»
1 hest 8 »
»
Gårdsredskap 5 » 24 »
Tilsammen 109 rdl. 24 'sk. Under denne
gårdpart var husmannsplassen Rønningen.
Hos Marit var skaden:
10 tdr. bygg 22 rdl. 48 sk
18 » havre 27 »
»
50 lass høi 25 »
»
6 kyr 21 »
»
6 sauer 3 »
»
1 hest 10 »
»
2 svin 3 »
x
Gårdsredskap 1 » 48
Tilsammen 113 rdl.

----
542 Bind III
---
Gunhild drev nu gården endel år ved hjelp av sine sønner, som
var nogenlunde voksne. Marit blev i 1719 gift med Jakob Kristen
sen, som brukte gården til i 1744, da han flyttet til Vestre Hallem.
Ved matrikuleringen i 1723 oplyses, at den samlede gard hadde
1 husmannsplass, ingen skog uten til gjerde eller brenneved, sete,
X 4 mil borte, måtelig bumark, et kvernsted, som bruktes host og
Auglen, sett fra syd 1929. Fot. H. Anderson.
vår, ansatt for 6 sk. skatt. Den betegnes som «noget tungvunden
dog kornvis». Utseden var 2 tdr. bygg og 8 tdr. havre, avlingea
60 sommerlass vollhøi og besetningen 3 hester, 10 kyr, 6 ung
naut, 14 sauer og 6 geiter. Tienden blev sått til 1 td. blandkorn,
2 tdr. havre og 20 mk. ost. Skylden blev foreslått forhøiet 8 mkl.
Den 21. september 1726 gikk det meste av gården ut ved ei
jordskred, som også tok Kvam og ødela en del av Hesgreien og
er nærmere omtalt under Kvam. Den 26. oktober næstefter av
holdtes besiktigelse. Opsitteren, Jakob Kristensen, på halvparten
av gården forklarte å ha sådd 1 td. bygg og 5 —6 tdr. havre før
skredet samt fødd 1 hest og 1 ungt øk, B—98 —9 stkr. fe, små og store
og 14 småkreaturer, men hadde nu igjen bare til 1 td. sed og 10
små sommerlass høi. Av hans huse fantes i behold kun låven og
fjøset samt en liten høibod, mens der ved jordiallet var gått ut 2
stuehus, matstuen og bryggerhuset og 2 stabbur samt stallen og
en høibod med alt hvad han eiet av løsøre og innbo. På Gunhild
Arntsdatters part oplystes der å kunne fødes like så meget som på
den annen; men nu var kun igjen til 1 td. sed og 14 sommerlass
høi — «udi engboen». De 2 fjøs var i behold; men ved skredet var

Bind III
---
543 Bind III
---
gått 2 stuer tillikemed matstuen, kornlåven og stallen, 2 stabbur
og en hoibod med 5 svin og innbo undtagen hester og kreaturer.
«Man besa det passerte jordfald, som er af et stort begreb af går
dens bedste og meste åger og eng og med de forb.m. huse i grund
udbrudt og nedkast, så intet deraf til nytte mere gjores kan. De
gjenstående huse befrygtes inden kort tid til grunde gar, som de
ere stående på bredden af lerbakken af temmelig hoide imod grun
den og faldet at regne. Dernæst befor man den åger og eng, som
endnu er i behold, som består af torre bakker og den nngeste del
og ikke kan finde noget sikkert og bekvemt sted, hvor gårdens huse
kan igjen opsættes. Da efter at man anser, at den bedste del er
udgåen og den ringeste i behold, kan skaden ansees at være % og
det beholdne alene regnes for % ; men skaden på husene kan man
ikke vide at taxere, så at gården nu, som den findes, ei kan anslåes
udi høiere skyld end 2 ore 8 mkl.»
Efter skredet fikk Gunhild Arntsdatter bruke Kvam, sannsyn
ligvis for en liten avgift. I 172 Q blev hun gift med Jakob Jakob
sen Gren, som så bygslet Kvam. Jakob Kristensen brukte nu
Auglen alene, til han flyttet til Haliem.
Ved skjote av 4. febr., tgl. 4. mars 1739, solgte justisråd Åge
Hagen gården til Erik Simonsen Hustad for 240 rdl. Erik skjotet
den allerede under 4. mars 1741, tgl. samme dag, til Jens Pedersen
Lunden for 250 rdl. Dette var en byttehandel; ti under samme
dato har Jens Lunden skjøtet Lunden til Erik Simonsen. (Se
Lunden).
Jens Pedersen overdrog ved skjøte av 30. desbr. 1758, tgl. 15.
august 1759, gården til sin svigersønn, Anders Taraldsen Sem for
298 rdl. og et kår på 4 mål åker, for til 2 kyr og 8 småfe samt
brenneved og hus. Anders blev der ikke lenge: Ved skjøte utstedt
og tgl. 15. august 1761 overdrog han Auglen til svogeren, Anders
Jenssen. Siden kjøpte han Bamberg i Skogn og bodde der endel
år, hvorefter han kom tilbake og bosatte sig på Snausen.
Anders Jenssen blev heller ikke lenge på Auglen: Ved skjøte
av 2. januar, tgl. 20. februar 1767, solgte han gården til Jon An
derssen Hegstad for 700 rdl. Jon var sønn av Anders Lein, gift
med Beret Olsdatter Næs, og hadde først vært på Lyngåsen. Han
døde allerede året efter. På skiftet efter ham er registrert 2V-> hest,
4 kyr, 7 ungnaut, 10 sauer, 12 geiter og 2 svin. Blandt sjeldne
ting kan nevnes en jernkakelovn til 8 rdl. Gården blev taksert til
kjøpesummen 700 rdl., «da ingen mærkelig forbedring er skeet.»
Boets aktiva blev 832 rdl. 1 ort 8 sk.; men gjelden var så stor, at
der ikke blev mere enn 6 rdl. 3 ort i behold. Gården blev utlagt
til kreditorer og arvinger.
Enken Beret Olsdatter, blev i 1769 gift med Elias Olsen

----
544 Bind III
---
Græset. Denne gikk i 1771 inn på å levere enken efter Jens Peder
sen, Anna Mikkelsdatter, det henne tilkommende kår i penger: 1
rdl. 2 ort for kuforet, 1 rdl. 2 ort for de 4 småfefor, 1 rdl. for
brenneveden og korn in natura: 3 kvarter bygg og 2 tdr. havre,
«som hun fortærer, hvor hun måtte behage.»
På skiftet efter Beret Olsdatter i 1777 registrertes omtrent sam
me besetning som for, nemlig 3 hester, 2 kyr, 7 ungnaut, 10 geiter,
9 sauer og 2 svin. Angående gården så var det, da Anders Jonsen
solgte den til Jon Anderssen, begått den mislighet, at det ikke var
oplyst i skjotet, at plassen Hullet var fraskilt, hvorfor Elias måtte
fore en vidloftig prosess med Anders Jonsen og kaptein Motzfelt,
som hadde kjopt plassen av Anders Jonsen ifolge skjote av 1. juni
1776. Saken gikk gjennem alle retter, og ved hoiesterettsdom blev
det fastslått, at Hullet (også kalt Sagbakken eller Stamsveet) skulde
tilhore Motzfelt. På plassen hadde han både sag og kvern. Den
blev 11. november 1777 særskilt skyldsatt for 5 mkl., og kalt Lille
Auglen, hvorefter Auglens skyld blev 2 ore 3 mkl.
Elias forlangte gården og losoret sått til auksjon, «siden jeg
sidder i sådanne omstændigheder, at jeg ikke er i stand til at bruge
gården.» Den blev solgt ved auksjon 11. oktober 1777 for 900 rdl
På den måte blev aktiva 1104 rdl. 1 ort 23 sk.; men beholdningen
blev ikke mer enn 5 rdl. 1 ort 4 sk. Der gikk også med, hvad Elias
hadde arvet i Græset efter sin mor, nemlig 9 mkl. verdsatt for 50
rdl. Året efter bygslet han Hoen, og der dode han i 1796
På ovennevnte auksjon blev gården tilslått loitnant Nils Mejer
for 900 rdl. Han avstod imidlertid sitt bud til Anne Pedersdattet
Vist, hvorefter hun fikk skjote 20. mai 1778. Hun blev gift med
Haldo Arntsen, sonn av lensmann Arnt Minsås, og så lenge hun
levet blev Auglen drevet som underbruk under Vist. I 1785 op
lyses, at gården brukes både til åker og eng, at der såes 1 td. bygg
og 5 tdr. havre, avles 40 lass hoi, fodes 3 hester, 9—lo naut og et
snes småfe. Der var 2 husmenn.
Efter Annes dod flyttet Haldo til Auglen. Han tilbakekjopte
ved skjote av 2. januar, tgl. 20. februar 1794, Lille Auglen med
underliggende sag av major Karl Motzfelt for 300 rdl.
I 1835 var besetningen 3 hester, 8 storfe, 20 sauer og 1 svin
og utseden Va td. rug, 1 H tdr. bygg, 8 tdr. havre og 6 tdr. poteter.
Ved skjote av 5. febr., tgl. 6. febr. 1836, solgte Haldo hele går
den for 1000 spdl. til Johannes Olsen Vist eller Stiklestad og tok
seiv med hustru, Siri Larsdatter, kår, bestående av 8 tdr. havre,
4 tdr. bygg, 1 + td. hvete, X A td. rug, V\ td. erter, 2 mål potetjord
eller 20 tdr. poteter samt for til 2 kyr og 8 småfe. Dette kår blev
anslått til en verdi av 40 spdl. årlig.
Johannes Olsen hadde ikke gården mere enn 3 år. Da blev den

----
545 Bind III
---
sotet ved auksjon til Elling Pedersen Leirdal av Inderøy, som fikk
skjote 14. august, tgl. 15. august 1839. I Ellings tid blev der av
holdt grenseopgang mellem Auglen og Solberg vestre 25 oktober,
td 16 november 1870. I 1865 var besetningen 5 hester, 15 storfe,
30 sauer og 3 svin og utseden Y% td. hvete, Yi td. rug, 3 tdr. bygg,
14 tdr havre, x k td. erter og 14 tdr. poteter. Under gården var
1 husmannsplass med en besetning av,l ku og 3 sauer og en utsed
av 's td bygg, % tdr. havre og 2 tdr. poteter. I 1875 hadde gar
den en besetning på 3 hester over og 1 under 3 år, 3 okser, 9 kyr,
5 ungnaut og kalver, 25 sauer og lam, 8 geiter og kidd og 4 svin
og griser og en utsed av Ys td. hvete, v s td. rug, Vh tdr bygg
14 tdr havre, Y\ td. erter, 14 tdr. poteter og % rute bruktes til
andre rotfrukter. På husmannsplassen var besetningen Ikuog 2
sauer og utseden Ya td. bygg, X 4 td. hvete og 2 tdr. poteter
Efter Elling overtok eldste sønn, Peder Ellingsen, garden tov
1800 spd og kår ifl. skjøte av 15. desbr. 1876, tgl. 2. februar 1877.
Han var gift med Margrete Ingebrigtsd. Husan. De hadde 2 søn
ner som begge døde før faren. Peder døde i 1007, hvorefter enken
drev gården til 1915, da hun solgte den til Odin Ravlo, som har
den fremdeles (Se Ystad: Ættetavlor frå Innherad - Leirdals
ætta).

SOLBERG Gårdsnr. 54.

Navnet: Soelbergh 1520. Solberiig 1559. Solbergh 1590,
1610 Solberrig 1626. Solberg 1664. Solberig 1723.
Oldnorsk Solberg, et over det hele land meget utbredt navn,
som vel i regelen og således også her betyr en høide eller et berg
som ligger åpent mot solen. Gården ligger høit oppe i en mot syd
vendende fjell-li.
Skylden: I 1549 var gårdens skyld antagelig 3 sp. 1 ore; sa
meget opgis nemlig det år å tilhøre Elgesæter klosters gods. r-ør
1592 er dette redusert til 2 sp. 1 øre, og ved det blev den stående
til i 1836, da den blev skyldsatt for 8 dal. 16 sk., fordelt pa to like
store parter, Solberg østre og vestre. I 1907 var skylden mk. 14,03,
fordelt på 3 bruk, hvorav:
Bruksnr. 1. Solberg østre, mk. 7,49
—»— 2. Solberg vestre, » 5,81
Begge disse var samlet under én bruker.
Eiere: Gården har i sin helhet tilhørt Elgesæter kloster og blev
ved reformasjonen tillikemed det øvrige klostergods beslaglagt av
Kronen.

----
546 Bind III
---
På auksjon i 1754 over krongods kjøpte vaktmester (senere løit
nant) Tomas Lyng gården for 260 rdl. Han fikk skjøte 11. februar
1755, tgl. 2. februar samme år.
Ved skjøte av 3. januar, tgl. 15. august 1764, overdrog Lyng
den for 360 rdl. til sin svoger, Anders Halvorsen Mikvold; denne
fikk kongelig bevilling til å makeskifte Solberg til Værdalens preste
bord mot en part på 1 sp. 3% mkl. i hans eiendomsgård Mikvold,
hvilken part var beneficert prestebordet. Makeskifteskjøtet er av
24. mars, tgl. 15. august 1764.
Ole Johansen Solberg kjøpte Solberg vestre i 1878 og broren,
Martinus Johansen Solberg, kjøpte Solberg østre i 1895. Efter
brorens dod kjøpte Martinus også Solberg vestre, hvorved hele
gården atter blev samlet på én hand.
Bruker e: Gunder j Soelbergh har i 1520 betalt IV- lodd sølv
i tiendepenningskatt. Han er den første opsitter, hvis navn kjennes.
Efter Steinviksholms lens regnskap for 1549 har Gundr betalt
I slaktnaut og 1 pund smør i landskyld for 3 sp. 1 øre i Solberriig,
som tilhørte Elgesæter gods. Han er samme år ilagt 1 dalers bot
for «landnåm» — har formodentlig brukt jord, som tilhørte en
annen gard. I samme regnskap er Gunder på Solberriig opført
med 20 mk. smør og 1 vog mel i leding og i skibskattmanntallet av
1559 har vi fremdeles Gunder på Solberiig.
I siste halvdel av 1500-årene er gården blitt delt i to, idet der
i ledingmanntallet for 1592 opføres 2 Solberg-gårder, hver med
I 1 mk. smor og Vs vog 6 mk. mel i leding. Opsitterne dengang het
Endre og Siurd. Men den må snart være blitt samlet igjen; for
gjennem hele 1600-tallet finnes der kun én leilending på gården
og det var til henimot 1660 Peder. Om det hele tiden var samme
mann, er vel tvilsomt.
Besetningen var i 1657 2 hester, 13 naut, 6 sauer og 3 svin.
I 1660 het opsitteren Gunder Pedersen og var rimeligvis fore
gåendes sønn. Han var i 1666 51 år gammel. Ved matrikuleringen
i 1669 blev skylden foreslått nedsatt til IMj spand. Tienden blev
sått til \¥> tdr. bygg og 2% tdr. havre, ledingen til 3 ort og små
tienden til W> ort 4 sk. «Findes hommelhoug och hustømmer,»
heter det. Da det ikke er så svært mange gårder, som oplyses å ha
hustømmer, må vi anta, at Solberg var en av de bedre skoggårder
dengang.
I slutten av 1600-årene og til 1727 var Anders Olsen gårdens
opsitter; han var muligens sønn av Oluf Klokker på Gudmundhus.
Ved skifte i 1696 efter hans første hustru, Anne Olsdatter, regi
strertes en besetning på 2 hester, 11 kyr, 6 ungnaut, 16 sauer, 5
geiter og 3 svin. Av andre ting kan nevnes 4 sildgarn og en salt

----
547 Bind III
---
kjelpart til 2Yz rdl. samt en bekkekvern, taksert til 1 rdl. 2 ort.
Kvernstedet lå på Leklems eiendom, og Anders leiet grunnen; han
sees i 1708 å være stevnet for grunnleien, 1 ort, av Leklems eier,
vicepastor Johan Schjelderup i Skogn.
Aktiva i boet efter Anne var 70 rdl. 22 sk. og beholdningen 16
rdl. 1 ort 8 sk.
Anders led et betydelig tap ved svenskenes plyndringer i 1718,
idet han opgir skaden som følger:
Tilsammen 111 rdl. 64 sk.
Av svenskene fikk han i erstatning 7 karoliner.
Matrikuleringen av 1723 oplyser, at Solberg har 1 husmann,
som sår Vz vog, skog til gårdsfornødenhet, seter V\ mil fra gården,
ringe bumark. Gården betegnes som «meget tungvunden og mislig
til korn.» Utseden var 2 tdr. bygg og 6 tdr. havre, avlingen 45
sommerlass høi og 6 lass ekerhøi og besetningen 2 x k hest, 8 kyr,
4 ungnaut, 7 sauer og 4 geiter. Tienden blev sått til 6 skjepper
blandkorn, 1 td. 4 skjpr. havre, 1 mk. lin og 16 mk. ost. Den blev
foreslått avfelt 12 mkl. med samme begrunnelse som for Østre
Ysse «sampt denne gards mislighed til korn».
Ved skifte i 1727 efter Anders er notert en besetning på 2 hester
og 1 føll, 6 kyr, 7 ungnaut, 10 sauer, 5 geiter og 2 svin. Aktiva
blev 66 rdl. 8 sk. Enken anførte, at hennes mann hadde gitt henne
i «fæstensgave» 10 rdl., som innestod i boet, hvilket arvingene inn
rømmet. Da enken tilkom det halve bo, og fæstensgaven gikk av
den annen del, blev det ikke fullt til dekning, idet utgiftene var 46
rdl. 20 sk.
Enken, Magnhild Olsdatter, blev samme år gift med Johan
Henriksen Auglen, som fikk bygselbrev av Åge Hagen 28. novbr
-1727, tgl. 4. mars 1728. Han fikk den uten å betale førstebygsel,
dels i betraktning av hans 6 års dragontjeneste efter forordningen,
dels også fordi Auglen, som han før brukte sammen med sin mor,
var blitt ødelagt av skredet året i forveien.

Bind III
---
548 Bind III
---
Hvor lenge Johan har brukt gården, er übekjent; han var der
iallfall ennu i 1737. Siden har der vært en Peder Anderssen. Han
var der i 1747, og det oplyses da under besiktigelsen av dragon
kvarterene om gårdens hus, at de kun var i måtelig stand: Daglig
stue, matstue og det ene låvestål trengte å bygges op av nytt. Sko
gen betegnes som nogenlunde god.
Haldo fialdosen, sønn av Haldo Husan, fikk bygselbrev på hele
Solberg av krigsbokholder Joh. Wessel Brown 26. februar 1750,
tgl. 4. mars 1751. Han må senere ha opgitt halvparten; ti Jørgen
Sivertsen Norberg fikk bygselbrev på halvparten eller 1 sp. 12
mkl. av gården av Tomas Lyng 3. juni, tgl. 6. septbr. 1755. Fra
den tid var den i ca. 130 år delt i to, Solberg østre og vestre.

SOLBERG ØSTRE  Gårdsnr. 54, bruksnr. 1.

Jørgen Norberg har ikke bodd på Solberg; ti han kjøpte samme
år Store Fleskhus og flyttet dit. Derimot bodde hans svigersønn,
Johan Taraldsen Sem der, helt fra han i 1755 blev gift med Jør
gens datter Anne og til sin død i 1707. Noe tinglest bygselbrev
finnes dog ikke. Formodentlig har han overtatt gården efter privat
arrangement med svigerfaren og Tomas Lyng. Siden har hans efter
kommere, sønn efter far, vært opsittere på Solberg helt til nutiden
Efter Johan Taraldsens død bygslet sogneprest Jakob Hersleb
Krog ved seddel av 11. mars, tgl. 16. august 1799, gården til hans
yngste sønn, Ole Johansen, idet moren godvillig avstod den mot et
kår på 6 tdr. havre, 3 tdr. bygg og for til 1 ku og 4 småfe. Ole
brukte den til i 1835, da han forlangte den avstått til sin eldste
sønn, Johan Olsen, som fikk bygselseddel av sogneprest Brandt,
utstedt og tgl. 16. august 1835. Ole og hustruen, Malena Anders
datter, fikk et kår på 6 tdr. havre, 2 tdr. bygg, 1 mål gjødslet potet
land, 8 mål udyrket land på vestsiden av gården samt for til 2
kyr og 4 småfe. Hvis en av ektefellene døde, skulde tredjeparten
av kåret bortfalle tillikemed de 8 mål jord.
I 1835 var besetningen 2 hester, 6 storfe, 20 sauer, 5 geiter og
1 svin og utseden Vs td. rug, 1 td. bygg, 6 tdr. havre og 4 tdr.
poteter.
Dengang Johan bygslet gården, var landskylden 2 spdl. 4 ort
og skyssferdspenger 2 spdl. 2 ort. Den var da ute av alt fellesskap.
Både i Oles og især i Johans tid var de økonomiske forhold meget
beskjedne.
I 1865 var besetningen 1 hest, 4 storfe og 7 sauer og utseden
1 td. bygg, 7 tdr. havre og 8 tdr. poteter. Under gården var 2 hus

----
549 Bind III
---
mannsplasser, hvorpå føddes 2 kyr, 6 sauer og 2 geiter og såddes
3 tdr. havre og 6 tdr. poteter.
Besetningen i 1875 var 2 hester over 3 år, 5 kyr, 4 ungnaut
og kalver, 14 sauer og lam og 2 svin og utseden 1 td. bygg, 10
tdr. havre, Vb td. erter og 15 tdr. poteter. På husmannsplassen
Haugen føddes 1 ku, 8 sauer og 1 svin og såddes l /« td. bygg, IV2
tdr. havre og 4 tdr. poteter samt bruktes y k mål til andre rotfrukter.
Solberg, sett fra sydvest 1916
Fot. E. Musum.
Johan Solberg dode i 1894, og sonnen Martinus kjopte nu
gården.
Han overtok også Solberg vestre, idet broren Ole på denne gard
var død ugift i 1888. Således blev det gamle Solberg påny samlet
til én gard.
Martinus, som hadde brukt gården i farens siste år, var en me
get driftig mann, som drev gården betydelig op og bragte det til en
viss velstand. Han drev adskillig med hoi- og kreaturhandel.
Efter Martinus' død i 1915 overtok den eldste sonn, Jon,
gården.

SOLBERG VESTRE  Gårdsnr. 54, bruksnr. 2.

Som ovenfor nevnt hadde Haldo Haldosen Husan i 1750
bygslet hele Solberg, men siden opgitt halvparten, hvorefter han
brukte Solberg vestre til sin død i 1766. Han var gift med Mali
Tørrisdatter Kluken. På skiftet efter ham er registrert 2 hester, 3
35

Bind III
---
550 Bind III
---
kyr, 1 ungnaut, 8 sauer og 5 geiter, dessuten halvparten i en gam
mel båt og 5 gamle sildgarn. Aktiva blev 31 rdl. 3 ort 10 sk. og
beholdningen 3 rdl. 23 sk., altså temmelig beskjeden.
Enken Mali blev så samme år gift med dragonen på gården,
Jon Eriksen, som fikk bygselbrev av sogneprest Peder Krog 24.
april, tgl. 15. august 1767. Han var født på Skjærsetvald i 1740;
men faren hadde visstnok senere vært husmann på Solberg.
I Jons tid blev der velstand på gården: Ved skiftet efter Mali
1 1795 blev der således registrert sølv for 1 rdl. 1 ort, 1 jernovn,
adskillige bord og stoler samt en seng og andre løsøregjenstander,
som ennu ikke var blitt almindelige på bondegårdene. Der noter
tes også jernplog og jernharv. Besetningen var 2 hester, 6 kyr,
5 ungnaut, 15 sauer og 1 svin. Avlingen opgis til 19 lass bygg,
45 lass havre, 9 staurer rug, 6 lass grå erter og 60 lass hø i.
Husene var dog ikke videre godt vedlikeholdt, så boet fikk å utrede
en åbot på 26 rdl. Hovedlånen manglet bordklædning og taket måtte
optekkes; stallen var brøstfeldig. Avlingen blev taksert til 85 rdl.
2 ort og 12 sk., begravelsesomkostninger 31 rdl. Aktiva blev 500
rdl. 1 ort 3 sk. og beholdningen 384 rdl. 3 ort.
Jon Eriksen giftet sig nu med Beret Johansdatter, datter av
Johan Taraldsen Østre Solberg. Han døde i 1803, og velstanden
var imidlertid blitt foroket, så boet efter ham viste 785 rdl. 14 sk.
aktiva, derav var 433 rdl. utestående fordringer. Beholdningen
var 715 rdl. 1 ort 8 sk. Det oplyses videre, at utseden var 2 tdr.
bygg og 10 tdr. havre og besetningen 2 hester, 9 kyr, 5 ungnaut,
27 sauer og 13 lam, 1 svin.
Samme år bygslet prost Brandt gården til ungkar Jens Sevald
sen Berg, som giftet sig med enken. Bygselseddelen er av 4. novbr.
1803, tgl. 6. februar 1804. Beret døde i 1814. Da var boets aktiva
1600 rbdl. 94 sk. og beholdningen 1244 rbdl. 93 sk.; men dette var
jo i pengeforvirringens tid, så tallene har ikke så meget å bety.
Fra denne tid og til Jens Sevaldsens død i 1822 har det gått
tilbake. Boet efter ham viste aktiva for 235 spdl. 4 ort 1 sk.; men
der var megen gjeld, hvoriblandt skatt fra 1820 av, så beholdnin
gen blev bare 35 spdl. 2 ort 2 sk. Besetningen var 2 hester og \
føll, 3 kyr, 3 ungnaut, 7 sauer, 5 geiter og 2 svin. Avlingen var
6 lass bygg og 17 lass havre å 96 band, 18 tdr. poteter og 50
lass høi.
Enken efter Jens, Elen Jonsdatter, datter av Jon Jenssen Lein,
blev så gift med Knut Olsen Høiloen, som fikk bygselbrev av prost
Brandt 29. januar, tgl. 7 februar 1824. Utredslene var dengang:
Landskyld 2 spdl. 4 ort, landbohold 1 ort 8 sk. og betaling for 12
mils skyss. Gården var ute av ethvert fellesskap med hensyn til
inn- og utmark.

----
551 Bind III
---
I 1835 var besetningen 2 hester, 6 storfe, 10 sauer, 5 geiter og
1 svin og utseden Vs td. rug, 1 td. bygg, 6 tdr. havre og 4 tdr.
poteter.
Eiter Knuts død drev Elen gården ved hjelp av sin svigersønn,
Ole Olsen Forbregd, som var gift med hennes datter av første ekte
skap, Beret Marta Jensdatter. (Se Willmannsætten, Forbregd).
Besetningen var i 1865 1 hest, 4 storfe, 14 sauer, 6 geiter og 2
svin og utseden Ys td. rug, 1 td. bygg, 7 tdr. havre, r * td. erter
og 8 tdr. poteter. Under gården var 1 husmannsplass med en be
setning på 3 kyr og 4 sauer og en utsed av X A td. bygg, Wz tdr.
havre og 3 tdr. poteter.
Grensebestemmelse mellem denne gard og Auglen blev avholdt
25. oktober, tgl. 16. novbr. 1870.
I 1875 brukte Ole Olsens sønn, Johannes Olsen, gården på
Elens bygsel. Den hadde da en besetning på 2 hester, 1 okse, 4
kyr, 4 ungnaut og kalver, 14 sauer og lam, 8 geiter og kidd og 2
svin, og utseden var lMs tdr. bygg, 8 tdr. havre og 9 tdr. poteter.
På 2 husmannsplasser føddes 1 ku, 10 sauer og 5 geiter og såddes
x k td. bygg, Va td. blandkorn, VA tdr. havre og 6 tdr. poteter,
dessuten anvendtes Ys mål jord til andre rotfrukter.
Elen Jonsdatter døde i 1878, 88 år gammel, og nu blev gården
solgt. Ole Johansen Solberg østre fikk kongelig skjøte på den 19.
august 1879, tgl. 2. august 1882, for kr. 3600 samt en årlig jord
avgift til Verdalens sogneprest av 1 sau og 4,431 hl. sedebygg.
Av kjøpesummen blev kr. 1200 omsatt til en årlig kornrente av
4,36 hl. til Oplysningsvesenets fond.
Solbergætten.
A. Tarald (Kan være den Tarald Olsen, som i folketellingen av
1666 opføres under Jermstad vestre som husmann og da var
46 år. Han var muligens innflyttet — to av hans sønner het
Houer (Håvard) og Falk, og disse navn bruktes ikke i Verdalen,
heller ikke Johan. Det er muligens den samme Tarald Olesn,
som fra slutten av 1660-årene var på en av Overholmsgårdene).
B. Johan Taraldsen Tiller, f 1719, 53 år gl. * *) Marit Tomasd.,
t 1716, 43 år gl. * 2 ) 1716 Maren Olsd-, enke, f 1722.
C 1. Tarald Johansen Sem, f. p. Tiller 1709, f P- Sem 1766.
* 1731 Beret Andersd. Græset, t 1769. Se Hallanætten.
D 1. Johan Taraldsen Solberg, f. p. Skjærset 1732, f p.
Solberg 1797. * 1755 Anne Jørgensd. Solberg, f.
p. Norberg 1732, f p. Solberg 1814. (Se Fleskhus
ætten).
El. Tarald Johansen Solberg, f. p. S. 1756, f

----
552 Bind III
---
smst. 1809. * 1709 Margrete Tomasd. Hallan, hans tremen
ning, f. p. H. 1768, f smst. 1814.
F 1. Marta Taraldsd., f. p. Hallan 1800. * 1835 Lars Svend
sen Minsås, f. c. 1807. De bodde i 1848 på Forbregds
vald.
G 1. Sefanias Larssen Sveet under Skjærset, f. p. Garnes
1835 * i) 1861 Kristiane Nilsd., f. 1838, f 1892.
* 2 ) 1895.
H 1. Marius Sefaniassen, f. c. 1861.
H 2. Lovise Rebekka Sefaniasd., f. 1864.
H 3. Serine Kristine Sefaniasd., f. 1868.
H 4. Jon Sefaniassen, f. 1874.
G 2. Magnus Larssen, f. 1838.
G 3. Tore Larssen, f. c. 1842.
F 2. Johan Taraldsen, f. p. Øren 1801, bodde i 1848 p. Mu
sum. * 1829 Ingeborg Mortensd. Skrove, f. p. Prestgårds-
vald 1805, f 1388.
Gl. Tore Johansen Halset, f. p. Halsetvald 1829. Han
var lærer i 1850—60-årene, siden ferjemann ved
Haga, derefter ved Bratøren i Trondhjem og reiste
omkring 1880 til Amerika. * i) 1852 Inger Ellevsd.,
f. c. 1831, f 1871. * -•) 1873 Beret Marta Johannesd.,
f. p. Levanger 1829.
H 1. Johan Toresen, f. c. 1854.
H 2. Eilert Toresen, f. c. 1859.
H 3. Beret Toresd., f. c. 1852.
H 4. Anna Toresd., f. c. 1857.
H 5. Maria Toresd., f. c. 1860.
H 6. Pauline Toresd., f. c. 1861.
H 7. Tora Toresd., f. c. 1864.
H 8. Ingvald Toresen, f. 1873.
F 3- Tomas Taraldsen, f. og t P- Øren 1803.
F 4. Tomas Taraldsen Lie, f. p. Flåttavaldet 1806, var i 1848
bosat på Hammerfest som smed og kalte sig da Lie.
Jørgen Johansen Mikvold, f. p. Solberg 1758, t P- Mikvold
1808. * 1793 Golla Larsd. Ekle, f. c. 1759.
F 1. Lasse Jørgensen, f. 1793.
F 2. Anne Jørgensd., f. p. Øren 1796. * 1829 Jens Olsen
Folio, f. c. 1798.
F 3. Sirianna Jørgensd., f. og f 1796.
F 4. Sirianna Jørgensd., f. p. Øren 1799, f 1876. * 1824 Pe
der Jonsen Forbregd, Dreiermoen, f. c. 1796.
Gl-Johannes Pedersen, f. c. 1843.

----
553 Bind III
---
G 2. Guruanna Pedersd., f. c. 1841.
E 3. Beret Johansd. Solberg, f. p. S. 1760, t smst. 1813. * 1796
Jon Eriksen Solberg, enkemann, t P- Solberg 1803, 58 år gl.
* 2 ) 1803 Jens Sevaldsen Berg, Solberg, f. p. Berg 1766, t
p. Solberg 1822. Han * 2 ) Elen Jonsd. Lein.
Fl. Erik Jonsen Dalamarken, f. p. Solberg 1798. * 1820
Beret Tomasd. Dalamarken, f. p. Tillervald 1790.
G 1. Beret Eriksd. Dalamarken, f. p. D. 1821. * Ole Kri-
stofersen Elisveet, Sparbu.
G 2. Kirstine Eriksd., f. p. Tuset 1823.
F 2. Malena Jonsd. Solberg, f. p. S. 1800. * 1824 Iver Elias
sen Forbregd, Landstad, f. c. 1785, eiet Landstad i 1830-
årene.
F 3- Jon Jenssen Solberg, f. p. S. 1804, t P- Hagaenget 1887,
ugift.
E 4. Lisbet Johansd., f. og t P- Solberg 1763.
E 5. Anders Johansen Solberg, Kvamsvald, f. p. Solberg 1764, f
før 1817. * 1796 Marta Olsd. Sem.
Fl. Johan Anderssen, f. p. Solberg 1798. * 1825 Karen
Arnfinsd. Haug, f. p. Haugsholmen 1798.
F 2. Ole Anderssen, f. p. Sem 1800, f 1801.
F 3. Anne Andersd., f. p. Kvamsvald 1803, f 1892. * 1827
Ole Larssen Jermstad, trompeter.
F 4. Helene Andersd., f. p. Kvamsvald 1807, f P- Øren 1891.
* 1830 Jørgen Olaus Jørgensen Næs, snekker, f. i Strinda
1804 eller 1805, t P- Øren 1884.
Gl.Jørginus Jørgensen Næs, f. p. Mikvoldvald 1843,
t p. Øren 1890, kjøpmann. * 1874 Emilie Hals, dtr.
av kjøpmd. Hals, Steinkjer.
H 1. Marie Jørginusd. Næs. * Oskar Monrad, Ekle,
skilt. Han drev en tid forretningen efter sviger-
faren, reiste siden til Amerika.
H 2. Harald Jørginussen Næs, i Amerika.
H 3. Vilhelm Jørginussen Næs, i Amerika.
E 6. Tomas Johansen Holmen, skredder, f. p. Solberg 1767, +•
* *) 1801 Anne Arntsd. Svinhammer, hans søskenbarn, f. p.
S. 1779. * 2 ) 1812 Guru Olsd. Haugsholmen, f. c. 1756, enke
efter Anfin H.
F 1. Lisbet Tomasd., f. p. Øren 1802, f P- Solbergsvald (?).
* 1825 Anders Henriksen Leirfald, f. p. Rosvoldvald
1795, f 1883.
Gl. Hans Peter Anderssen Daubakken under Ravlo, f.
p. Haugsholmen 1829. * 1856 Ingeborg Anna Mar
tinusdatter, f. p. Sundbyvald 1829, f 1886.

----
554 Bind III
---
F 2. Johanna Tomasd., f. p. Tronesvald 1807, f 1809.
Johannes Johansen, f. p. Solberg 1769, t 1773.
Anne Johansd., f. og f P- Solberg 1772.
Johannes Johansen Solberg, Øren, f. p. Solberg 1773, f p.
Øren 1843, snekker og huseier på Øren, kaltes gjerne «Johan
nes Billedhugger». * l ) 1799 Marit Pedersd. Kausmovald, +
1813. * L> ) 1818 Kari Larsd. Holme, f. 1794, f 1825. * 3 ) 1830
Ragnhild Jonsd. Oren fra Skogn, f. c. 1782.
F 1. Elisabet Johannesd., g. 1797, tjente i 1825 på Svane
apoteket i Trondhjem.
F 3. Johan Johannessen Solberg, farver, f. p. Oren 180!.
* Eleonore Andreasd. Selrod, Trondhjem.
G 1. Johan Andreas Johansen, f. i Verdalen 1826.
F 4. Malena Johannesd., f. p. Oren 1802.
F 5. Peder Johannessen, f. 1805, t ung.
F 6. Hans Johannessen, f. p. Oren 1807, f 1813.
F 7. Jorgen Johannessen, f. p. Oren 1809, var i 1825 hos
Age Viken.
F 8. Ellev Johannessen, f. p. Oren 1812, var i 1825 hos Otte
Blvbakken.
F 9. Hanna Johannesd., f. 1816. (Moren het Magnhild Pe
dersdatter).
F 10. Marta Johanna Johannesd., f. 1820.
Fil. Lars Johannessen, f. p. Oren 1823.
F 12. Peter Johannessen, f. p. Øren 1825, f smst. 1856.
Ole Johansen Solberg, f. p. S. 1778, f p. Solberg 1848. * 1806
Malena Andersd. Fleskhus, f. p. F. 1774. Se Hallanætten.
F 1. Beret Olsd. Indal, f. p. Solberg 1807. * 1849 Ole Ando-
sen Indal nedre, f. p. I. 1792.
Gl. Anne Marta Olsd. Indal, f. p. I. 1850, f p. Hes-
greien 1925, ugift.
F 2. Johan Olsen Solberg, f. p. S. 1809, f smst. 1894. * 1834
Guru Pedersd. Svarva, f. p. Svarva, Inderøy 1807, t P-
Solberg 1867, dtr. av Peder Sakariassen Svarva og h.
Brynhild Andersd. Steinstad.
G l.Ole Johansen Solberg, f. p. S. 1836, f smst. 1888,
ugift, var i flere år i Amerika og kjøpte efter sin
hjemkomst Solberg sammen med broren Martinus.
G 2. Peder Johansen Solberg, Fleskhus lille, f. p. Solberg
1842, f p. Fleskhus 1897, var i flere år i Amerika,
drev efter sin hjemkomst handel på Fleskhus. * Elen

Bind III
---
555 Bind III
---
Maria Olsd., f. p. Musum 1845, t 1807. Se Willmannsætten,
Forbregd.
Hl. Johan Pedersen Solberg, Fleskhus, f. 1876, kjøpmann
på Fleskhus. * l ) 1900 Anne Jonsd. Myr, Skjærset, f.
1881. * 2 ) Borghild Ingvaldsen, Øren.
I I. 1 Jon Johansen, f. 1000, t ung.
I 2. 2 Jon Johansen.
H 2. Grete Pedersd. Solberg, f. p. Fleskhus 1878. * Grytbak,
Malvik, jernbanemann.
H 3. Bernt Martin Pedersen, f. 1882.
H 4. Bernhard Pedersen.
Martinus Johansen Solberg, f. p. S. 1844, t smst. 1016. *
Otilie Nilsd. Stavlunden, f. 1846, t P- Solberg 1001.
H 1. Marie Gustava Martinusd. Solberg, f. p. S. 1871, ugift.
H 2. Jon Nelius Martinussen Solberg, f. p. S. 1873, eier av S.
* Olise Johansd. Skrove.
I 1 Ole Magnus, f. 1009. I 2. Gunvor Johanne, f. 1011.
13. Ingolv, f. 1013. 14. Ottar Otinus, f. 1016. I 5. Mar
got, f. 1010. I 6. Bjarne, f. 1021. I 7. Erling, f. 1022.
H 3. Birgitte Martinusd. Solberg, f. p. S. 1876, f P- Hofstad
øvre 1021. * 1000 Peder Petersen, sersjant, f. p. Hes-
greien 1872, t P- Hof stad 1014. Se Hallanætten.
I l.Åsta Petersen, f. p. Solberg 1000. * 1018 Bernhard
Mortensen Miiller, Dalamarken, f. p. D. 1805, eier
av Dalamarken.
J 1—3.3 barn.
I 2. Olaug Petersen, Hof stad, f. p. H. 1003. * 1021 Aksel
Hans-Petersen Sende, Åsen, f. i Hommelvik.
J I—4.1 —4. 4 barn.
I 3. Peter Magnus, Petersen, Hofstad, f. p. H. 1006, +
1024.
I 4. Borghild Petersen, f. p. Hofstad 1008.
15. Ingrid Petersen, f. p. Hofstad 1012.
16. Solveig Petersen, f. p. Hofstad 1015.
I 7. Petra Ingebjørg Petersen, f. p. Hofstad 1015.
H 4. Oline Martinusd. Solberg, f. p. S. 1878. * 1002 Sefanias
Johannessen Åkerhus, f. p. Å. 1874, f smst. 1028. Se
Husanætten.
I l.Olga Sefaniasd. Åkerhus, f. p. Å. 1903. * 1026 Paul
Vist, f. p. Sakshaug 1805, lærer ved Verdalens folke
skole.
J 1—2.2 barn.
I 2-Johannes Sefaniassen Åkerhus, f. 1006. I 3. Magn-

----
556 Bind III
---
hild, f. 1907. U.Dagny, f. 1911. I 5. Sverre, f.
1913. 16. Helga, f. 1917. I 7. Bergljot, f. 1921.
H 5. Olga Martinusd. Solberg, f. p. S. 1880. * 1921
Helge Grønn, Sanden, f. 1884, eier av Sanden. In
gen barn.
H 6. Otinus Martinussen Solberg, f. p. S. 1882. I Ame
rika. * Olivia Anderson, f. i Sundsvall. Ingen barn.
H 7. Kristine Martinusd. Solberg, f. p. S. 1884. * 1907
Edolf Toresen Hesgreien, f. p. H. 1875, eier av H
I 1. Tormod, f. 1907. I 2. Eva, f. 1909. I 3. Gunlaug,
f. 1911. U.Anna Otilie, f. 1914. I 5. Synnøve,
f. 1917. I 6. Matilde, f. 1918. 17. Håkon, f. 1920
I 8. Rut, f. 1923. I 9. Asmund, f. 1926. I 10. Liv,
f. 1928.
G 4. Ove Johansen Solberg, f. p. S. 1850, ugift, i Amerika.
G 5. Birgitte Johansd. Solberg, f. p. S. * Anders Munkrostad,
var en tid kjøpmann på Levanger, drev siden kreaturhan
del og kjøpte så et myrstykke på omkring 140 mål av går
den Røstad i Frol; dette kalte han «Lykkens prøve».
Anders Olsen Musum, f. p. Solberg 1812, f P- Musum ostre
1875. * Paulina Pedersd. Svarva, f. p. S., Inderøy 1813, f P-
Musum 1895, dtr. av Peder Sakariassen Svarva og h. Bryn
hild Andersd. Steinstad.
Gl. Peder Anderssen Musum, f. p. Solberg 1842, f i Oslo
1924, kirkesanger og lærer i Flatanger til 1885, siden
i Fet. * *) 1868 Elen Marta Olsd. Halset, f. p. H. i Klæbu
1843, f i Flatanger 1869. * *) 1869 Oline Matiasd.
Gladsø, f. p. G. i Flatanger, f p. Hilstad smst. 1873. *
8 ) 1876 Anna Fredrikke Abrahamsd. Sitter, f. p. S. i
Flatanger 1853.
H I. 1 Einar Martin Pedersen Musum, f. i Flatanger 1869,
lektor, bestyrer av T.hjems komm. middelskole. *
1897 Anna Jensine Johanne Charlotte Stensen, f.
i Oslo 1869, dtr. av metodistprest Sten Andreas
Stensen og h. Julie Gustava Winberg.
11. Julie Gustava Einarsd. Musum, f. i Hammer-
fest 1898. * 1918 Nils Strøm, f. 1890, disponent
for Trondhjems preserving co.
I 2. Per Erling Einarsen Musum, f. i Vardo 1905,
stud. med.
I 3. Sten Andreas Einarsen Musum, f. i Vardo 1907,
forretningsmann.
H 2.- Magnhild Pedersd. Musum, f. i Flatanger 1870, ,

----
557 Bind III
---
Amerika. * l ) William Walcott, læge. * 2 ) Raymond,
læge.
H 3. 3 Asmund Pedersen Musum, f. i Flatanger 1871, forret
ningsmann i Eau Claire. *
H 4 2 Oline Pedersd. Musum, f. i Flatanger 1873, t i De
corah, U. S. A. 101 Q. * Kristian Prestgard, f. i Heidal,
Gudbrandsdalen, redaktor av Decorah Posten.
I 1. Margit Wallerslov Prestgard.
I 2. Gunvor Wallersløv Prestgard.
H 5- 3 Abraham Fredrik Pedersen Musum, f. i Flatanger 1877,
kjøpmann på Klop i Jarlsberg. * Borghild Nordstrand,
f. p. Fon, Jarlsberg 1886.
I 1. Per, f. 1913. I 2. Karl f. 1914. I 3. Helga, f. 1919.
14. Torbjørn, f. 1923.
H 6. 3 Pauline Pedersd. Musum, f. i Flatanger 1878, lærer-
inne ved Oslo folkeskole, ugift.
H 7. 3 Helga Pedersd. Musum, f. i Flatanger 1880, t ved El
verum seminar 1899.
H 8. 3 Karl Pedersen Musum, f. i Flatanger 1882, i Amerika.
H 9. 3 Borghild Pedersd. Musum, f. i Flatanger 1883, lærer
inne ved Oslo folkeskole, ugift.
H 10 .:! Bjarne Pedersen Musum, f. i Fet 1887, agronom, eier
av Løken i Fet. * Karli Torvaldsd. Løken, f. i Fet 1892.
11. Jorunn, f. 1917. I 2. Signe, f. 1925. I 3. Per Tor-
vald, f. 1926.
Hll. J Torbjørn Pedersen Musum, f. i Fet 1890, t i Oslo 1918,
ingeniør. * 1915 Hilda Johansen, f. p. Horten 1892,
innehaver av Moss motemagasin.
11. Bjørn, f. 1916, t 1919. I 2. Birgit, f. 1918.
Hl 2. 3 Ingrid Pedersd. Musum, f. i Fet 1892, ugift.
Hl 3. 3 Signe Pedersd. Musum, f. i Fet 1894, t smst. 1912.
Ole Marius Anderssen Musum, f. p. M. 1848, t smst. 1918,
sersjant og eier av M. østre. * 1882 Anne Olsd. Sende, f. p.
S. lille 1861, t p. Levanger sykehus 1922. (Se Åkranætten).
Hl. Anders Mariussen Musum, f. p. M. 1822, lærer ved
Verdalens folkeskole. * 1923 Hilda Sofie Reppesaunet, f.
* 1918 Anna Bergljot Halvorsd. Lund, f. p. Buhaug
1892.
I 1. Helga, f. 1918. I 2. Anne, f. 1920. I 3. Ole Magnus,
f. 1922.

Bind III
---
558 Bind III
---
H 3. Marianne Pauline Mariusd. Musum, f. p
M. 1897. * 1922 Johan Hans-Petersen
Sende, Åsen, f. i Hommelvik 1896.
I 1. Helge Marius, f. 1923.
H 4. Einar Mariussen Musum, f. p. M. 1902.
* 1926 Reidun Helene Aagaard, f. p. Ran
heim 1905. (Se Aagaardsætten, Stiklestad)
I 1. Torbjørn, f. 1926.
Karen Taraldsd., f. p. Skjærset 1734, f 1736.
Anders Taraldsen Bamberg, f. p. Skjærset 1737, f P- Sems
vald 1794, eiet en tid Bamberg i Skogn, senere Snausen. *
1758 Alette Jensd. Auglen, f. p. Lunden 1734, f p. Trones
vald 1813.
E 1. Anne Andersd., f. p. Auglen 1759.
E 2. Beret Andersd., f. p. Auglen 1761.
E 3-Gjertrud Andersd., f. p. Bamberg 1764. * 1789 Jon Pe
dersen Trones.
F 1. Karen Jonsd., f. p. Semsvald 1790, f 1791.
F 2. Kari Jonsd., f. p. Semsvald 1792, f 1809.
F 3. Anders Jonsen, f. p. Semsvald 1795. * 1822 Gun
hild Tomasd. Skrove, f. p. S. 1800.
F 4. Tarald Jonsen, f. og f P- Semsvald 1799.
F 5. Tarald Jonsen, f. p. Semsvald 1803.
F 6. Tomas Jonsen, f. p. Tronesvald 1808.
Tomas Taraldsen Sem, f. p. Reitan 1739, f P- Sem 1804. * l )
1769 Brynhild Jonsd. Lund, fP- Sem 1772, 29 år. * 2 ) 1773
Anne Nilsd. Vist, f. p. V. c. 1752, f p. Sem 1833. Hun * -)
1806 Peder Rasmussen Salberg.
E 1. Tarald Tomassen, f. og f 1772.
E 2. Beret Tomasd., f. 1770, f 1771.
Beret Taraldsd., f. og f p. Sem 1742.
Lisabet Taraldsd. Sem, f. p. S. 1744, f P- Svinhammer 1801.
* *) 1768 Sevald Olsen Svinhammer, enkemann, f. p. Stikle
stad 1725, f P- Svinhammer 1777. Se Vistætten. * 2 ) 1778.
Arnt Bårdsen Landstad, Svinhammer, f. p. Stuskin 1748, f
p. Svinhammer 1824. Han * 2 ) Beret Sevaldsd. Berg, f. p.
Rosvold 1762, f P- Svinhammer 1841.
E 1. Kirsten Sevaldsd., f. p. Svinhammer 1769, f 1796, ugift.
E 2. Ole Sevaldsen, f. p. Svinhammer 1771, f før 1813. * 1801
Anne Petersd. Minsås nordre.
Fl. 0 Nils Olsen, f. p. Sem 1797, f 1801. (Moren var
Beret Nilsd. Sem.
F 2. Sevald Olsen, f. p. Minsås 1801, f 1829.

----
559 Bind III
---
F 3. Peder Andreas Olsen, f. 1806, var i 1813 til
opfostring i T-hjem hos en mann som het Mats
og var i arbeide hos v. Krogh.
E 3. Dorte Sevaldsd. Svinhammer, f. p. S. 1773, t P- Øren
1813, ugift.
E 4. Beret Sevaldsd., f. og t 1776.
E 5. Anne Arntsd., f. p. Svinhammer 1779, f før 1813
* 1801 Tomas Johansen Solberg, hennes søskenbarn.
(Se ovenfor C 1, D 1, E 6).
E 6 Bård Arntsen Skjørholmen, f. p- Svinhammer 1782,
t p. Skjørholmen 1873. Ingen barn. * ') 1810 Inger
Sevaldsd. Berg, søster av hans stedmor, f. p. B. 1780,
tp. Skjørholmen 1842. * 2 ) 1843 Ingeborg Andersd.,
f. p. Lund 1782, f P- Skjørholmen 1856, enke efter
Ole Mikkelsen Hofstad, med hvem * 1808.
E 7. Sevald Arntsen Steinstad, f. p. Svinhammer 1782.
Ingen barn. * Olava Andersd. Steinstad, Røra, I
1778. Hun var gift 4 ganger, Sevald var hennes
tredje mann.
E 8. Beret Arntsd., f. og t P- Svinhammer 1785.
E 9 Kari Arntsd., f. og t P- Svinhammer 1785.
D 7 Beret Taraldsd., f. p. Sem 1747, t smst. 1748.
Tomas Johansen Reitan, f. p. Tiller 1711, t P- Reitan 1764
* 1743 Kirsten Pedersd. Hesgreien, f. p. H. 1714, enke eftei
Tarald Tomassen Oklan. Se Kausmoætten. Hun * ;i ) Halvor
Kolbanussen Rosvold, t P- Borgen 1772.
Dl. Tarald Tomassen Finne, Nærø, sersjant, f. p. Akerhus
1744. * 1775 Margrete Andersd. Stiklestad.
El. Ingeborg Margrete Taraldsd., f. i Kolvereid 1777.
E 2. Åge Taraldsen, f. i Kolvereid 1780.
E 3. Gunhild Taraldsd., f. i Kolvereid 1780.
E 4-Anders Taraldsen, f. i Kolvereid 1782.
D 2. Beret Tomasd. Tømmerås, f. p. Leklem 1746. * 1776 Im
bert (Ingebrigt) Jenssen Jermstad, Tømmerås, enkemann,
f p Jermstad 1731, t P- Tømmerås 1792. Se Jermstad-
ætten.
El. Ragnhild Imbertsd., f. p. Tømmerås 1778, t smst.
1780.
E 2. Kirsti Imbertsd., f. p. Tømmerås 1781, t 1791.
E 3. Jens Imbertsen, f. p. Tømmerås 1783, t 1813.
E 4. Ragnhild Imbertsd., f. p. Tømmerås 1787, f P- Mo
vald 1884. * 1810 Lars Paulsen Hallem nordre, t
1844.

----
560 Bind III
---
F 1. Marta Larsd., f. p. Stiklestadvald 1811, f 1898
døvstum, ugift.
F 2. Embret Larssen, f. p. Hallemsvald 1817.
F 3. Jens Larssen, f. 1822.
F 4. Beret Larsd., f.
D 3. Peder Tomassen, f. p. Leklem 1747, var i 1780 ved liv
vakten i Kjøbenhavn.
D 4. Johan Tomassen, f. p. Reitan 1749, var i 1780 ved liv
vakten i Kjøbenhavn.
D 5-Ole Tomassen, f. p. Reitan 1753, f P- Stabelstuen 1788.
* 1780 Inger Eriksd. Haugsvald.
El. Tomas Olsen, f. p. Stabelstuen 1786, f P- Verket
1800.
E 2. Erik Olsen Kulstadviken, f. p. Stabelstuen 1786, f
p. Kulstadviken 1867. * a ) Ragnhild Larsd-, f. c.
1785. * 2 ) Marta Jonsd., f 1841, 60 år gl.
D 6. Tomas Tomassen, f. p. Reitan 1756, f 1765.
D 7. Ole Tomassen, f. p. Reitan 1758, f P- Øren 1798. * 1780
Byrrild Eriksd. Klokkerhaugen, f. p. K. 1759.
E 1. Maria Olsd., f. p. Musumsvald 1781, f 1806.
E 2. Tomas Olsen, f. p. Øren 1785.
E 3. Erik Olsen, f. p. Øren 1788. * 1 ). **) 1847.
E 4. Tomas Olsen, f. p. Øren 1791.
Ingeborg Johansd. Tiller, Bremset, f. c. 1701, levde ennu i
1777. * 1726 Elias Jonsen Bremset, f. c. 1695.
D 1. Beret Eliasd., f. 1728.
D 2. Jon Eliassen Bjørnhus, f. c. 1730, f 1808. * x ) 1771
Marit Andersd. Veie. * 2 ) 177. Elen Nilsd. Hjelmset, f.
p. H., f P- Bjørnhus 1813.
E 1. Marit Jonsd., f. 1778.
E 2. Marta Jonsd., f. 1780. * 1801 Jakob Olsen Kokås.
F l.Ole Jakobsen, f. 1803.
F 2. Anne Jakobsd., f. 1805.
F 3. Jon Jakobsen, f. 1807, f 1808.
F 4. Lorents Jakobsen, f. 1809.
F 5. Jon Jakobsen, f. 1812.
F 6. Elen Jakobsd., f. 1816.
E 3. Ingeborg Jonsd., f. 1784.
D 3. Johan Eliassen Henning, f. 1733, f 1785. * 1759 Gun-
hild Ellingsd. Øster Henning, f. 1734, f 1808.
E 1. Beret Johansd., f. 1760.
E 2. Elen Johansd., f. 1762. * 1795 Ole Pedersen Skarp
nes.

----
561 Bind III
---
F l.Beret Olsd., f. 1797.
E 3. Ingeborg Johansd., f. 1765.
E 4. Elias Johansen, f. 1768.
E 5. Lisbet Johansd., f. 1771.
E 6 Elling Johansen, f. 1775. * 1810 Elen Olsd. Ostad.
F 1 Johan Ellingsen, f. p. Øster Henning 1811.
F 2. Giørrina Ellingsd., f. og t 1816.
E 7 Johannes Johansen, i 1780. * 1809 Beret Pedersd.
Hjelmset.
F 1 Ingeborg Johannesd., f. p. Hjelmset 1810.
F 2. Gunhild Johannesd., f. p. Øster Henning 1812.
F 3- Ingeborg Johannesd., f. 1814.
F 4. Johanna Johannesd., f. 1816.
D 4. Ingeborg Eliasd., f. 1737. * 4 ) 1767 Lars Arntsen Setnan.
2 ) 1777 Elias Jørgensen Heistad.
E 1. Arnt Larssen, f. p. Strand 1767.
E 2. Ingeborg Larsd., f. p. Bjørnhus 1769. 1797 Lars Olsen
E 3. Gunhild Larsd., f. p. Langlibakken 1772. * 1798 Ole Ol
sen Prestgård.
D 5 Peder Eliassen Hjelmset, sersjant, f. 1740, t 1783. * 1766
Ingeborg Arntsd. Vekre, f. 1739. Hun * ») 1785 Tørris
Fisknes
E 1. Elias Pedersen, f. p. Bremset 1769, t 1779.
E 2. Arnt Pedersen, f. p. Bremset 1772. * 1809 Johanna Olsd.
Hjelmset.
F 1. Peder Arntsen, i p. Hjelmset 1809.
F 2. Ingeborg Arntsd., f. 1812.
E 3. Beret Pedersd., f. 1774. * 1809 Johannes Johansen Øster
Henning, i 1780.. (Se foran).
D 6. Dortea Eliasd. Bremset, f. 1742. * 1768 Hans Pedersen Øster-
ås, Bremset, f. 1725, f 1802.
E 1. Justina Hansd., f. 1771. * 1793 Svend Paulsen Selh.
F 1 Gjertrud Svendsd., f. p. Bremset 1798.
F 2. Paul Svendsen, f. p. Bremset 1795, f 1796.
E 2. Peder Hanssen Bremset, Kulstadviken, f. 1773. 1807
Marta Sivertsd. Vist, Verdalen.
F l.Sivert Pedersen, f. p. Kulstadviken 1809, f 1810.
F 2. Elen Pedersd., f. p. Kulstadviken 1811.

----
562 Bind III
---

KIRKERÅEN  Gårdsnr. 55.

Navnet: Se Råen. (Gårdsnr. 47).
Skylden: Eiendommen hadde en skyld av 2 øre til i 1836, da
den blev skyldsatt for 1 dal. 16 sk. I 1907 var skylden mk. 2,17
i ett bruk.
Eiere: I Aslak Bolts jordebok står umiddelbart efter Råen føl
gende senere tilføielse:
Item af ra h. mr. b. er lauk thorer a stiklastadhom herra Aslac
erchibiscop b. oc fire V 2 øyre.
(D. e. Ennvidere av Råen *4 markebol, som Tore på Stiklestad
betalte herr Aslak erkebiskop, også bygslet for V 2 øre).
Og på et annet sted i samme jordebok står i en ennu senere til
føielse:
af raa j østha gardenom V 2 mark bool som thorer a stikilstada
lauk erchibiscop aslac for abrot sons sins.
(D. e. Av Råen i østre gården ¥> markebol, som Tore på Stikle
stad betalte erkebiskop Aslak for sin sønns forseelse).
Disse to anførsler gjelder tydeligvis samme transaksjon. Skjønt
den første kommer umiddelbart efter Råen under Haugs skiprede
og således kunde tenkes å anga Råen i Sjøbygden, er det ganske
utvilsomt, at den gjelder Kirkeråen så meget mere, som den siste
anførsel både kaller eiendommen den østre gården og har den på
sitt rette sted under «ofuan myra» skiprede (d. v. s. skipredet overi
for myrene).
Vi kan altså slå fast, at den har vært kalt Østgården Råen til
forskjell fra Nedre Råen i Sjøbygden (gårdsnr. 47), og at Tore på
Stiklestad har eiet den, men på Aslak Bolts tid mattet avstå den til
Erkestolen for en forseelse, hans sønn hadde begått (mot kristen
retten rimeligvis). Da den ikke finnes i de senere erkebispers jorde
boker, må Erkestolen allerede i 1400-årene ha skilt sig ved den, ri
meligvis til Stiklestad kirke, og fra den tid er det vel, den har fått
navnet Kirkeråen.
Nu finnes den ikke nevnt før i folketellingen av 1665 (hvor den
forresten kalles Krigråen, hvilket tydeligvis er feilskrift). Den til
hørte da Stiklestad kirke med en skyld av 2 øre. Eiendommen be
tegnes som en engslette, hadde ingen opsitter — «bruges for liuS
til Kirchen.» Formodentlig bruktes den under en av de nærlig
gende gårder.
På samme måte er den blitt brukt til henimot slutten av 1700-
årene. I matrikuleringsarbeidet av 1723, hvor den fremdeles be
tegnes som engslette, heter det, at den «nu bruges af Enchen

----
563 Bind III
---
Landstad». Avlingen opgis til 26 sommerlass vollhøi, ingen utsed
eller kreaturer. Der blev ingen forandring foreslått i skylden, og
komisjonen bemerker:
«Eftersom det ikke er venteligt at nogen kand påtage sig dette
Engeslette til beboelse, eller bekoste nogen Bygning på sådant
Stæd, hvor ingen hiælp af skov eller andre huuse dertil findes, så
har mand ved denne Commission eragted, at hvor ingen boer, kand
heller ingen personelle skatter gives, ej heller ydes tiende af dend
gard hvorpå intet såes eller hostes, allerhelst tienden desforuden
dog forbædres på dend gard, hvor foeret af dette Engeslette bliver
tilført.»
Da Sivert Flet var blitt kirkeeier, bygslet han Kirkeråen til Ole
Pedersen Borgen. Bygselbrevet er av 20. april, tgl. 1. juni 1742.
Ole bodde på Borgen og drev Kirkeråen som underbruk.
I 1750 betegnes eiendommen som «ode og übeboet»- At den
var ode betyr, at den ikke var bygslet, så Ole Borgen kan ikke ha
brukt den lenge.
I den følgende tid har nu Kirkeråen stadig vært drevet som
underbruk og ofte skiftet brukere, idet Anders Halvorsen Trones
har fått bygselbrev av Flet 2. septbr., tgl. 6. septbr. 1755. Sevald
Olsen Mihold likeså av Flet 26. februar, tgl. 20. februar 1760.
Elling Husan likeså av Flet 16. februar, tgl. 20. februar 1768. Jens
Eriksen Borgen likeså av foged Arnet, som nu var kirkeeier, 14.
august, tgl. 17. august 1779.
Under 3. mai, tgl. 15. august 1788, bygslet den daværende
kirkeeier, Rasmus Hagen, Kirkeråen til Ole Jonsen Mikvold, og
siden må han ha solgt den til ham, uten at der finnes noget skjote
tinglest. Antagelig er salget skjedd i 1795; ti i et tingsvidne av
7. februar 1805 angående dobbelt skatt for underbruk oplyses, at
vaktmester Mikvold i årene 1795 til 1801 har brukt Kirkeråen uten
i denne tid å ha eiet eller brukt annen jord, da han bodde på Oren.
Ved skjøte av 20. februar, tgl. 9. april 1801, solgte Ole Mikvold
eiendommen for 490 rdl. til Arnt Olsen Auglen, som blev den
første opsitter på Kirkeråen.
På skiftet efter Arnt i 1824 er registrert en besetning på 2 kyr,
4 sauer og 2 lam. Gården blev på skifteauksjonen solgt for 200
spdl. til avdødes sønn, Ole Arntsen, som fikk skjøte 7. februar,
tgl. dagen efter. Boet var fallitt, idet aktiva var 252 spdl. 4 ort
8 sk., mens passiva beløp sig til 261 spdl. 7 sk.
I 1835 var besetningen 2 storfe, 8 sauer og 1 svin og utseden
V 2 td. bygg, 2 tdr. havre og 2 tdr. poteter.
Efter Ole Arntsen overtok sønnen, Ellev Andreas Olsen, går
den omkring 1860 mot kår til foreldrene. Den hadde i 1865 en be
setning på 1 hest, 3 storfe, 9 sauer og 1 svin og en utsed av V 2

----
564 Bind III
---
td. bygg, 3% tdr. havre og 8 tdr. poteter. I 1875 var besetningen
2 kyr, 1 ungnaut, 14 sauer og lam og 2 svin og utseden % td,
bygg, 3 tdr. havre og 7 tdr. poteter.
Ellev Andreas og hustru Gjertrud hadde ingen barn. Sin eien
dom disponerte de ved et gjensidig testamente, oprettet 23. mai
74, tgl. 13. august 79.

FLESKHUSRÅEN  Gårdsnr. 56.

Som nevnt under Fleskhus store, har eiendommen i 1600-årene
visstnok stadig vært brukt under denne gard og er visst ikke sær
skilt skyldsatt for i 1680-årene.
Første gang den nevnes med sitt nuværende navn, er i 1709, da
stiftskriver Morten Vium utstedte bygselbrev på «et engslette kal
det Fleskhusråen» til sersjant Sakarias på Øren. Bygselbrevet er
av 10. mai, tgl. 8. juli 1709. Eiendommen tilhorte Stiklestad kirke
og hadde en skyld av 1 ore, men forekommer ikke særskilt i de eldre
matrikler. I 1836 blev den skyldsatt for 3 ort 4 sk. I 1907 var
skylden mk. 0,81.
Hvor lenge Sakarias hadde gården, er übekjent. Den er efter
hans tid visstnok også blitt brukt under Fleskhus, inntil kirke
eieren, loitnant Rasmus Hagen ved skjote av 30. mai 1795, tgl.
22. februar 1796, solgte den for 200 rdl. til Johannes Ellingsen
Kvammet. Noget fullkomment salg kunde dog ikke dette bli på
grunn av forordningen av 25. februar 1732 om kirkenes gods,
kjoperen måtte vedbli å betale full landskyld til kirken. Dessuten
skulde han svare de «hoikongelige skatter» til eieren av Fleskhus.
Johannes Ellingsen overdrog ved skjote av 2. januar 1805
eiendommen til sin bror, Arnt Ellingsen, for 400 rdl. Den årlige
landskyld til kirken var da 1 rdl.
Efter Arnt overtok sonnen, Elling Arntsen, gården, som han
visstnok har hat til ut i 1840-årene. Den hadde i 1835 en beset
ning på 2 storfe og 6 sauer og en utsed av V 2 td. bygg, 2% tdr.
havre og 2 tdr. poteter.
Ellings datter, Andreanna, blev i 1850 gift med Johan Midt
tyng> °g denne overtok gården efter svigerfaren, men dode allerede
i 1860, hvorefter Andreanna brukte den til sin dod i 1878.
I 1865 var besetningen 1 ku og 2 sauer og utseden 1 i td. bygg,
1 td. .havre og 1 td. poteter. Og i 1875: besetning 2 kyr, 1 ung
naut og 4 sauer og utsed *4 td. bygg, 2 tdr. havre og 2 tdr. poteter.

----
565 Bind III
---

SAND  Gårdsnr. 57.

Navnet: Sande 1520. Sand 1559. Sandt 1590. Sande 1626.
Sande 1664, 1723.
Oldnorsk Sandr (sand). Jordbunnen er her sandmuld, mens
den på flere omliggende gårder mest er leir.
(Uttalen er: Sanden).
Skylden: Gårdens gamle skyld (1650) var 4 spand, fra 1836
11 dal. 16 sk., i 1907 mk. 19,26, fordelt på 5 bruk, hvorav bruksnr
1, Sand, mk. 14,77.
Eiere: Sanden har ved middelalderens slutning muligens vært
bondegods. Senere har den tilhørt Trondhjems hospital. I 1824
blev den solgt til løitnant Elisæus Miiller, som senere også kjøpte
Vist og bosatte sig der. Siden har den vært brukernes eiendom,
dog i lang tid drevet som underbruk under Vist.
Brukere: I 1520 har Torels pa Sande betalt 6 lodd solv og 1
lodd sølv for jordegods og 1 lodd sølv for «barne peningh». At
han har betalt for jordegods tyder på, at han har eiet gården.
I 1549 står Haldor på Sanndth for V-i spand smør og 2 vog
mel i leding, og i skibskattmanntallet av 1559 opføres også Haldor
paa Sand.
Fra begynnelsen av 1600-årene het opsitteren Oluf. Han var
der ennu i 1624; men gården hadde da ennu en opsitter, Steffen,
der opføres som «ødegårdsmann». Rimeligvis har Oluf brukt 3
sp., Steffen 1 sp.; således var iallfall gården delt senere.
Før 1630 er Oluf avløst av Baro Jonsen, som ifølge folketel
lingen av 1665 da var 63 år, og altså skulde være født omkring
1602. Og istedenfor Steffen er før 1640 kommet Ole Tørrissen, som
efter samme telling var 54 år, altså født omkring 1611.
Gårdens besetning var i 1657:
På Baros part: 2 hester, 14 naut, 2 bukker, 2 geiter, 9 sauer
og 5 svin.
På Oles part: 1 hest, 6 naut, 2 geiter, 6 sauer og 2 svin.
Ved matrikuleringen i 1669 blev skylden på det største bruk
foreslått nedsatt til 2V2 spand. Tienden sattes til 2% tdr. bygg og
4% tdr. havre, ledingen til 5 ort og småtienden til V 2 r dl. 8 sk.
«Findes hommelhauge occh ellers ingen tilfelde», heter det. På
det minste bruk blev skylden foreslått sått til 2 øre; der var tienden
4 skjepper bygg og 1 td. 2 skjepper havre, ledingen 1 ort 8 sk. og
småtienden 20 sk. Der var også «hommelhauge».
36

----
566 Bind III
---
Baro og Ole opfores som opsittere ennu i 1680-årene. Siden
er gården atter blitt samlet under Ole Barosen, visstnok fore
gåendes sonn. Der opfores i 1666 en sonn, Ole Barosen, på går
den; han var dengang 21 år gammel. (Se Hallanætten).
Ole har neppe stått sig synderlig godt: I 1707 er han stevnet
for resterende landskyld til hospitalet, og det heter da, at han «be
klager sig over disse harde tider — må svelt og hunger gjen-
nemgå.»
Han var på Sanden i krigsåret 1718 og led da et tap, som op-
gis således
Skade på skigarden og humle-
Tilsammen 134 rdl. 72 sk.
Av svenskene hadde han fått 21 rdl. 1 ort 8 sk. i erstatning.
Ved matrikuleringen i 1723 oplyses, at der er skog til gårdens
fornodenhet, seter Vi mil borte, måtelig bumark. Til gården hørte
en kvern, som bruktes bare host og vår og blev sått i 6 sk. skatt.
Gården betegnes som «meget tungvunden og frostagtig». Utseden
var 4 tdr. bygg og 14 tdr. havre, avlingen 65 sommerlass vollhoi
og 10 lass ekerhoi og besetningen 4 hester, 10 kyr, 8 ungnaut, 18
sauer og 6 geiter. Tienden blev sått til 2 tdr. blandkorn, 3 tdr.
havre, 1 mk. lin og 20 mk. ost. Der blev ikke foreslått noen foran
dring i skylden.
Efter Ole, som dode i 1725, blev Erik Olsen, formodentlig hans
sønn, leilending på Sanden. Han har i begynnelsen brukt gården
for avgift og tok først bygselbrev 4. februar 1752, tgl. 3. mars
1753. Ved besiktigelse av dragonkvarterene i 1747 oplyses om
husene, at der trenges ny sengestue, matstue og et nytt låvestål.
Det gjelder muligens Erik Olsen, hvad kapellanen, Eilert Ha
gerup, beretter i sin beskrivelse over Verdalen (Trondhjemske
blandinger 1804):
«Man har fortalt mig, at der for lang tid siden har ligeledes
været her, en overordentlig stærk man og eier af gården Sanden:

Bind III
---
567 Bind III
---
som blandt andet seiv kunde bære de træstammer, som han beho
vede til sin hele gards bygning, og som, når den er stor, en hest
neppe slæber, på hans skuldre fra skoven, der låe en fierdingvei
fra hans gard.»
I 1756 overlot Erik halvparten av gården til sonnen, Ole Erik
sen, som fikk festebrev på 2 sp. av hospitalsforstander Sommer
Sanden, sett fra sydvest 1929. Fot. H. Anderson
27. januar, tgl. 4 mars s. å. Erik levet helt til i 1776. Skiftet efter
ham tyder på nokså beskjedne kår. Muligens har det gått tilbake
for ham på hans eldre dager, da han blev en meget gammel mann.
Der registrertes 1 hest (foruten halvparten i dragonhesten), 5 kyr,
6 ungnaut, 8 geiter og 6 sauer. Aktiva var 92 rdl. 1 ort 6 sk. og
beholdningen 2 rdl. 2 ort 22 sk.
Efter farens død fikk Ole bygselbrev også på den annen halv
part av gården, som moren, Mali Eriksdatter, (Overholmen), nu
avstod til fordel for ham. (Bygselbrev av 30. desbr. 1777). Da Mali
var flyttet til et av sine andre barn, kunde hun ikke få noget kår i
form av åkerland eller høiavling, da sådant efter loven skulde op
brukes på gården; men «hvad de ellers har akkorderet mellem sig,
det bør sønnen vedblive og opfylde», heter det i bygselbrevet.
Ole var en mere velstående mann enn faren. Han fikk vel også
litt midler med sin hustru, Inger Sevaldsdatter Landstad. Ved
skiftet efter ham i 1786 fantes endog sølvtøi for 4 rdl. Besetningen
var 5 hester og 1 føll, 13 kyr, 7 ungnaut, 10 geiter, 8 sauer og 2
svin. Aktiva blev 195 rdl. 1 ort 4 sk, og beholdningen 102 rdl.
1 ort 5 sk.

Bind III
---
568 Bind III
---
Under 16. mars 1787, tgl. s. d., bygslet hospitalsforstander
Fyhn gården til Peder Nilssen Vist, der giftet sig med enken Inger,
«som på det vilkår har opladt gården efter skriftlig afståelse.»
Inger var 20 år eldre enn sin mann, og det blev ikke noget lykkelig
ekteskap; i 1800 blev det oplost. Inger skulde ha utbetalt det halve
bo ifolge skiftebrevet efter hennes forste mann og dessuten et årlig
bidrag av 50 rdl. Peder giftet sig påny og brukte gården til i 1810,
men sått i trange kår.
Ved en takst, avholdt i 1803, var gården verdsatt til 1600 rdl.
Der avledes dengang 60—70 lass havre, 20—30 lass bygg og 80
lass hoi og holdtes 4 hester, 14 —16 kyr og 30 småfe. Skogen vai
av ringe betydning, utmarken liten og seteren lå 4 mil fra gården;
denne hadde Peder seiv kjopt. Husene hadde han «med megen flid,
betydelige bekostninger og svært arbeide forbedret»; men de
manglet alle bordklædning. Der var 1 husmannsplass, hvorav
svartes en årlig avgift til leilendingen av 3 rdl. 2 ort. Tross dette
blev han ved en besiktigelse i 1813 ilagt en betydelig åbot, nemlig
361 rbdl. 84 sk., som han nektet å betale, hvorfor det kom til sak,
hvortil begge parter fikk fri sakforsel. Peder synes i de siste år å
ha forsomt gården — muligens fordi han ikke lenger hadde Inger
til å drive sig. — I 1814 er han stevnet av Trondhjems hospitals
stiftelse, «fordi han har ladet huse og gjærder forfalde, bortleiet
jordstykker af gården, ladet ho og halm affore og forsomt jordens
opdyrkning.» Det blev dog oplyst, at han hadde opdyrket 50 mål,
likeså, at han hadde kjopt «furage», hvilket kunde opveie, hvad der
var bortfort. Han hadde bortleiet jordstykker til sin dreng isteden
for lonn, litt også til andre. På gården hadde han opfort 2 byg
ninger, nemlig en bygglåve og en sengestue. Saken fikk det utfall,
at han blev domt til å betale ovennevnte åbot; i de andre punkter
blev han frikjent.
Ved kontrakt av 17. april, tgl. 3. juni 1819, forpaktet hospitals
forstander Iversen gården for 3 år til Johan Toresen Holand. For
uten jordeboksrettighetene, 13 spdl. 8 sk-, skulde han betale 9 tdr.
sedhavre in natura eller efter kapitelstakst. Dessuten skulde han
yde Peder Nilssen og hustru et ved fattigkomisjonens resolusjon
av 29. januar 1819 tilstått kår, nemlig 16 mål dyrket åkerland og
16 mål england. Forpakteren skulde uten betaling ploie 6 mål, 3
om hosten og 3 om våren. Hertil kom fritt brensel, tomt for fjos
og stabbur, som Peder seiv skulde opføre, og fri beitning for krea
turene. Den lengstlevende av ektefellene skulde ha halvparten. Der
på Sandsplassen dode Peder Nilssen i 1829. Han efterlot sig netto
6 spdl. 4 sk.
I 1823, da Johan Toresens forpaktning var utløpet, blev gården
bortforpaktet til Iver Lyng mot blott å utrede de på gården hvilende
skatter og avgifter.

----
569 Bind III
---
Ved skjøte av 9. april 1824, tgl. 7. april 1825, blev gården i
henhold til lov av 20. august 1821 om beneficert gods solgt ved
offentlig auksjon for 810 spdl. til løitnant Elisæus M ull er. Eiter
nevnte lov blev der å utrede i jordavgift og kornrente årlig 12 tdr.
1 skjeppe l*/ 7 fjerdingkar sedebygg efter middeltallet av de 10
siste års kapitelstakst. I 1835 var besetningen 5 storfe, 10 sauer og
1 svin og utseden 5*4 tdr. bygg, 21 ¥2 tdr. havre og 12M* tdr.
poteter. Gården bruktes allerede dengang sammen med Vist og
vedblev å bli drevet som underbruk under denne gard både i
Elisæus Miillers og i sønnen, Morten Mullers tid.
Besetning og utsed i 1865 er for Sanden opført med nøiaktig
samme beløp som for Nedre Vist, så det er tenkelig, at det samlede
beløp er fordelt med halvparten på hver. Sanden hadde dengang
4 husmannsplasser, nemlig:
1: Lillesanden. 2: Haugan. 3—4: Sandslien med en samlet
besetning på 3 kyr og 12 sauer og en utsed av % td. bygg, 2Y2
tdr. havre og 5 tdr. poteter.
1 1875 opføres gården bare som underbruk under Vist nedre
med en utsed av 9 tdr. havre. På 4 husmannsplasser var kreatur
holdet 5 kyr, 26 sauer og 3 geiter og utseden % td. bygg, 3V
tdr. havre og 11 V2 tdr. poteter.
Morten D. Miiller hadde alt overtatt gården sammen med Vist
før denne tid, men fikk først skjøte på Sanden, dat. og tgl. 8. januar
1891, av de øvrige arvinger efter tollkasserer E. Miiller. Over
dragelsessummen for Vist og Sanden tilsammen var 20 000 kr.
I 1898 kjøpte Karl Ludvig Grønn gården. Han har nu over
gitt den til sønnen, Helge Grønn.

LANDSTAD Gårdsnr. 58.

Navnet: i Lanormstaudom 1333. Lanornstodum (påtegnet:
um Landormstader) 1337. a Landarstadhom 1394. af Landorm
stadom 1430. af Landormstad 1491. Landestadh 1520. Landz
stad 1530. Landstadt 1559, 1590, 1610. Lannsta 1626. Land
stad 1664, 1723.
Navnet finnes ellers kun i Sparbu. Det må være sammensatt
med et ellers ikke kjent mannsnavn, Landormr, formodentlig egent
lig Orrar med Land- tilføiet som tilnavn. Det er tenkelig, at den
samme mann kan ha eiet begge gårder. Tilnavnet tør vel også hen •
tyde til rikdom på land, d. e. jordeiendom.
Skylden: Skylden i 1650 var 3 sp. 12 mkl. Der kom siden til
et kvernsted, skyldsatt for 6 mkl., så den hele skyld i 1671 var 3

----
570 Bind III
---
sp. 18 mkl., hvorved den blev stående til 1836, fra hvilken tid den
blev 14 dal. 2 ort 13 sk. I 1907 var skylden mk. 26,48, fordelt på
2 bruk, men under samme eier.
Eiere: Første gang gården nevnes, er i 1333 i en sak mellem
Kristkirken i Trondhjem og den stridige stormann, Vigleik Aslaks
søn på Lyng. Hermed forholdt det sig således:
Den rike korbroder, Sigurd Krafs, hadde testamentert 3
markebol, eller jordegods av samme verdi som Fæby til Kristkirken
i Nidaros for gravsted i kirken til sin datter Solvar. (Se Fæby).
Aslak, som var Sigurds arving, gjorde vanskeligheter ved å over
late dette gods til kirken. Det kom til sak, og de 3 markebol, hvorav
7M> øresbol i Landstad, tildømtes kirken. Dommen, som er avsagt
av officialen i Nidaros, finnes inntatt under Lyng.
Imidlertid synes Vigleik å ha prosedert på, at det jordegods,
som således var kirken tildømt, var av storre verdi enn de i testa
mentet nevnte 3 markebol, svarende til verdien av Fæby. lallfall
finnes der allerede det følgende år atter en dom, avsagt av biskop
pene i Hamar, Oslo og Stavanger den 20. sept. 1334, som fastslår,
at det nevnte jordegods skal aktes jevngodt med 3 markebol i Fæby.
Dommen er inntatt under Lyng.
Men Vigleik har også trosset denne dom, bl. a. under fore
givende av, at den ikke var ham lovlig forkynt. Ti under 24. novbr.
1337 har Harald Nikolassøn, lagmann i Trondhjem, avsagt en ny
dom, som bekrefter den tidligere, tilplikter Vigleik efter 6 lovlig
opnevnte menns dom å erstatte kirken den landskyld og avkastning,
han hadd hatt av det omstridte jordegods siden Sigurd Krafs' død,
og dessuten stevner ham til å bevise, at den tidligere dom ikke var
blitt ham lovlig forkynt. Denne dom er likeledes inntatt under
Lyng.
Det er mulig, at kirkens rettigheter i Landstad er gått i glemme
efter svartedauen, som raset også i Trondelagen vinteren 1349.
lallfall sees henimot århundredets slutning Klemet Aslakssøn, en
slektning av Vigleik, å ha gjort den retten stridig. Korbrødrene i
Kristkirken gjorde krav på «4 pund leie og 5 ore sølv» i Landstad
under påberopelse av Sigurd Krafs' testamente. Saken behandledes
for en 6-manns rett på Landstad i 1394, hvor Klemet fremforte et
vidne, Erik Bårdssøn, som hadde hørt av sin far 26 år før den
store død (altså i 1323), at Klemets far, Aslak Skakare, eiet hele
Landstad og var odelsmann til gården. Et annet vidne, Halstein
Sigurdssøn, forklarte, at hans far hadde bodd på Landstad il sår
som Aslaks bygselmann og ikke betalt landskyld av den til nogen
annen. Herimot anførte korbrodrenes representant jordebokerne og
Sigurd Krafs' testamente, likesom han påstod, at Sigurd Krafs ikke

----
571 Bind III
---
hadde vært beslektet eller besvogret med Aslak. Efter dette blev
saken henvist til nye prov for official og lagmann i Trondhjem.
Domsbrevet er av 16. januar 1394 og lyder således:
«Ollom monnom {>æm sem f>ætta bref sea ader hoeyra sændom
meer Ændridhir Øystensson Arne Bardason Sighwurdir Bardason
Andres Eynarsson Ællingir Svensson Ændridhir Bertorsson q. g.
Landstad, sett fra syd 1918.
Fot. E. Musum.
ok sina kunnukt gærande at myt varom j doom næmpde aa Landar
stadhom fore owan Myre j Veradals filke torsdaghen næst æftir
Martensmæsso aa fymfto are rikis vars virdeliks herra herra Ereks
mæd gudz naadh Noregs konungs. komo fram fore os twer mæn
swa eyta zire Eleuir officialis j Trondheyme ok Klæmettir Aslaks
son. kændos f>eir med jaa ok handabande. at f>eir hafdho laakt
vndir {)æima adernæmpda siæx manna doom fulla fimftar stempno
vm jord J>a ær kanunkane kalladho seer j Landarstadhom ok Klæ
mættir kalladhe syt odhul. ok hwar t>eyra mæd sino prove ok skil
rike. Sem £>oem vare bætra haua æn ane væra. ledde |>a fram Klæ
mættir adernæmpte twa vatta swa eyta. Erekir Bardason ok Hal
sten Sighwurdason flutte f>a fyrnæmpde Erekir at fadhur hans
flutte fore honom siax arom ok tuttugha fore store doudhan. at As
lakir skakare fadhur Klæmetzs åtte alle. Landarstadha ok odhuls
man til var. vt fra Houghenom ok aldrigh twimæle aa hoeyrde-
Jtem flutte fyrnæmpde Halsten at hans fadhur byoo aa Landar
stadhom fimtan aar. ok leghde han af fyrnæmpdom Aslake fyr
næmpda alla Landarstadha ok ængom landskyld af louk. vtan As
lake adernæmpdom. Jtem sworo fcæir f>ænna adernæmpda flutnig

Bind III
---
572 Bind III
---
fullan bokår eedh. ok visto {)eir f>ænna adernæmpda jord aldrigh
giuum gifna ællar salum sælda vndan Skakarom. æftir pæi kraf
dhom myt adernæmpde siæx mæn skilrike zire Elefzs. laas f>a zire
Eleuir eyna rwllo ok saghde swa at kanunkane j Trondheyme atto
j Landarstadhom fiora punda legho ok v. oura siluers at fonno. ok
£>a spordo fyrnæmpde domara vm han vilnadhes noghat mere skil
rike ællar ey. J>a swaradhe zire Eleuir ok sagh(d)e swa. at han
vilnadhes mere skilrike af stadharbokene. ok evt bref ær zire Sigh
wurdir krafs skulde hava giuit I>ænna fyrnæmpda jord vndir kanun
kana. Jtem sworo £>ænna adernæmpda vatta at sire Sighwurdir
krafzs aldrigh åtte skylt ællar sifwiat med f)a Skakara fullan bokår
eedh. æftir f>æt dæmpdom myt adernæmpde mæn Klæmet ader
næmpdan til Trondheym j kumunet fore officialem ok kounngssens
loghman. at hoeyra f>eyra prof ok skilrike. aloerkan dagh næst æftir
Paalsmæsso ok trea dagha j stæmpno. ok lcdh standa f>ær til logh
hafdho juir ganget. ok Klæmete j sætuna thær til sannare skæl kan
koma. æftir J>æt loghfæste zire Eleuir lodhena ok Klæmettir a adra
halwo thær til logh juir ganga. til mere visso sætto myt ader
næmptte mæn var insighle fore f>ætta bref ær gort var aa frea
daghen næst æftir Brættensmæsso are ok dæghi sem fore sigher>
I oversettelse:
«Alle mann, som horer eller ser dette brev, sender vi Eindrid
Øystensson, Arne Bårdsson, Sigvard Bårdsson, Andres Einars
son, Elling Svensson, Eindrid Bergtorsson Guds og sin hilsen,
kunngjorende, at vi var opnevnt til dommere på Landstad ovenfor
Myrene i Verdalens fylke torsdagen næst efter Mortensmesse det
femte år av vår verdige herre hr. Eriks regjering, med Guds nåde
Norges konge. Fremstillet sig da for oss to menn, som heter sira
Ellev, oficialis i Trondhjem, og Klemet Aslaksson. Bekreftet de da
med ja og handslag, at de hadde lagt under de førnevnte seks
manns dom efter innstevning med fulle fem dagers varsel saken
om den jord, som kannikene kalte sin i Landstad, og Klemet kalte
sin odel, og hver av dem med sine prov og bevisligheter, som det
var bedre å ha enn å undvære. Fremforte da fornevnte Klemet to
vidner, som heter Erik Bårdsson og Halsten Sigurdsson. Fortalte
da førnevnte Erik, at far hans hadde fortalt ham 26 år for den
store død, at Aslak Skakare, Klemets far, eiet hele Landstad og
var odelsmann til gården foruten Haug, og hørte aldri tvil om det.
Likeledes fortalte førnevnte Halsten, at hans far bodde på Land
stad 15 år og leiet hele gården av førnevnte Aslak og betalte ikke
landskyld av den til nogen annen enn førnevnte Aslak. Ennvidere
svor de full ed på boken på denne sin forklaring, og at de aldri
visste denne førnevnte jord gitt i gave eller solgt fra Skakaren.

----
573 Bind III
---
Derefter krevet vi førnevnte seks menn sira Ellevs bevisligheter.
Sira Ellev sa så, at kannikene i Trondhjem eiet i Landstad 4 punds
leie og 5 øre sølv efter gammel skyld. Og da spurte førnevnte dom
mere, om han gjorde sig håp om flere bevisligheter eller ei. Da
svarte sira Ellev og sa så, at han gjorde sig håp om flere bevislig
heter av kapitlets jordebøker og et brev, hvorved sira Sigurd Krafs
skulde ha gitt denne førnevnte jord under kannikene. Fremdeles
svor dette vidne full ed på boken på, at Sigurd Krafs aldri hadde
vært beslektet eller besvogret med Skakaren. Efter dette dømte vi
førnevnte menn nevnte Klemet til Trondhjem i kommunshuset for
officialen og Kongens lagmann å høre deres prov og bevisligheter
hverdagen næst efter Pålsmesse med tre dagers varsel og lot det
dermed forbli til rettens avgjørelse og Klemet der på stedet kan
komme til sannere avgjørelse. Nedla da sira Ellev forbud mot bort
tagelse av avlingen, og Klemet på den annen side inntil rettens
avgjørelse var fallen. Til mere sikkerhet setter vi førnevnte menn
våre segl for dette brev, som blev skrevet fredagen næst efter Brette
messe år og dag som før sagt.»
Foruten de 7V2 øresbol, som Sigurd Krafs gav Kristkirken
(Domkirken), og som således kom inn under erkebispegodset, har
Erkestolen eiet mere, formodentlig hele gården. Efter Aslak Bolts
jordebok hadde den således eiet 27 øresbol «af landormstadom»;
det var på hans tid bygslet for 2 spand, hvilket betegner en ned
gang i verdi til mindre enn fjerdeparten Disse 2 spand blev ved
reformasjonen beslaglagt av Kronen.
Mindre parter har vært beneficert Stiklestad kirke og Lekto
ratet, litt var også bondeodel. Lektoratets part er formodentlig no
get av det tidligere kapitelsgods. Omkring 1650 var således eien
domsforholdet:
2 sp. — øre — mkl. og bygselretten
Kronen
Stiklestad kirke
Lektoratet
1» — »
1» — »
Bondeodel
1 » 12 »
12 mkl
Tilsammen 3 sp.
Litt senere kom der til et kvernsted, som var skyldsatt for 6 mkl.
og beneficert Værdalens prestebord.
Landstad var en av de 10 gårder, der som nevnt under Leklem,
blev pantsatt til Marcelis og siden ved skjøte av 11. mars 1663
solgt til lektor Kristen Schjoldborg, sogneprest til Domkirken
Søfren Hanssen og enken Maren Pedersdatter Schjelderup.

----
574 Bind III
---
Angående eiendomsretten til Landstad utspant der sig i 1680-
årene en trette, hvis resultat blev, at de 2 sp. blev fordelt med 1 sp.
til Lorents Mor lensen Ange II og 1 sp. til Søfren Pedersen. Av
disse kjøpte så i slutten av 1680-årene Hans Siverlsen gården, som
siden har vært brukernes eiendom. Den er således næst efter Fikse
den eldste selveiergård i bygden.
Bondeodelsparten på 1 øre 12 mkl. tilhørte i hele den første
halvdel av 1600-årene opsitterne på gården. Omkring 1660 har
kapellanen Erik Olsen Schancke erhvervet den og efter ham hans
arvinger, Fra disse er den gått over til berghauptmann og lagmann
Abraham Drejer, og på auksjon efter dennes avdøde fru, Karen
Tønder, blev den solgt til kapteinløitnant Rafael Lund, som i 1737
overdrog den til gårdens da værende eier, Sevald Hanssen.
Brukere: Av det ovenfor nevnte vidne, Halstein Sigurdssøn,
vet vi, at hans far hadde bodd på Landstad som leilending i 15 år.
Dette må ha vært før svartedauen, og denne Sigurd er altså den
første opsitter, hvih navn er kjent. Om opsitterne i de folgende par
hundrede år vet vi intet.
I 1520 står Ollher j Landestadh for IV 2 lodd sølv i tiendepen
nnigskatt. Det er i sammenligning med andre nokså lite, så der har
neppe vært velstand på Landstad dengang.
Ifølge Steinviksholms lens regnskap for 1549 har Benngth be
talt 1 slaktnaut i landskyld for 2 sp. i Lanndslann. Det er opført
under «Stiicthenns» gods, d. v. s. det gamle erkebispegods. I le
dingsmanntallet for samme år står Berette på Lanngsta for 1
pund 3 mk. smør og 4 pund mel i leding. Uoverensstemmelsen kan
bero på en skrivefeil; men de to kan også ha vært brukere efter
hinannen. Det er ofte, at manntallene ikke er ført å jour, hvad op
sitter angar.
I skibskattmanntallet av 1559 opføres jøren paa Landstadl. Og
i 1502 har Siur Lanndstadll betalt 1 daler i landbohold.
Fra begynnelsen av 1600-årene og helt til 1657 opføres Jon
som bruker. Han skattet for Vi sparid odelsgods og har altså
vært eier av bondeodelsparten i gården.
Besetningen var i 1657 2 hester, 13 naut, 5 sauer og 3 svin.
I 1658 har Peder Jonsen «fest Landstad 2 sp. 2 øre, som enken
Maren Madsdatter påbor, han har til egte.» Peder betalte 37 rdl.
1 ort 8 sk. i bygsel for 2 sp. 2 øre, d. v. s. 14 rdl. spandet. Nevnte
Maren kan være en datter av presten Mats Jenssen Riber. Mats
var et meget sjeldent navn i bygden i den tid, og ifølge de gamle
optegnelser skal jo Mats Ribers døtre være blitt gift med bønder.
Om en av dem vet vi med sikkerhet, at hun var gift med Arnt Jon
sen Eklo. (Se: Geistlighet).

----
575 Bind III
---
Peder Jonsen var i 1666 35 år gammel. Hjemme på Landstad
var da 4 av hans stedsønner, Jens, Morten, Mats og Kristen, nen
holdsvis 18, 15, 10 og 8 år gamle.
Ved matrikuleringen i 1669 blev skylden foreslått nedsatt til 2
sp 2 øre Tienden blev sått til 2 x k tdr. bygg og AV2 tdr. havre,
ledingen til 1 rdl. 1 ort 8 sk. og småtienden til 3 ort. En kvern var
skattlagt for 6 sk., og der var «hommelhauge och brendetang».
L Hans Siv ertsen Landstad kjøpte gården i 1680-årene først 1
spand av Lorents Mortensen Angell ifølge skjote av 9. novbr 1687
off dernæst 1 sp. av Søfren Pedersen ifl. skjote av 28. juni 1689.
Hermed var han kommet i besiddelse av den største part 1 garden
02 bygselretten. Siden har gården alltid vært selveiendom.
Hans Sivertsen var ganske sikkert sonn av Sivert Sevaldsen
Lein, hvis sønn Hans i nogen gamle optegnelser 1 en bok som nu
tilhører Johannes Husan, opgis å være født 1. januar 1661. Dette
stemmer meget godt med Hans Sivertsen Landstad, som lfolge
kirkeboken er død 28. februar 1719 og da opgis å være 58 ar Han
tør dessuten være en efterkommer av den Siurd, som var pa Land
stad i 1592; denne Siurd kan ha vært hans oldefar. (Se Leins
ætten^
Hans Landstad har utvilsomt vært en dyktig mann, som har
bragt det til en viss velstand. Det kan sees, at han har vært om sig
for å tjene penger; ti i 1706 er han stevnet av nogen handlende og
øltappere på Verdalsøren «for hans øltapperi årlig på Levanger
marked» Han hadde samme år en konflikt med sin nabo, Halvor
Minsås, som har villet sikte ham for å ha flyttet gjerdene mellem
deres eiendommer, hvilket dog blev motbevist.
' Hans Sivertsen Landstad døde i 1719 i februar. Hans eldste
sønn, Siurd, var fait på Levring i trefningen den 12. septbr.l7lb
Og samme høst hadde svenskene plyndret temmelig hardt pa gar
den, idet tapet opgis til:
Tilsammen 179 rdl.

Bind III
---
576 Bind III
---
Enken, Inger Ellefsdatter, skiftet i 1733 jordegodset med
barna, Ellev Hanssen Minsås, Sevald Hanssen Landstad og Marit
Hansdatter Lyng, som var gift med lensmann Ole Jakobsen Lyng.
Som myndige hadde de før skiftet innbo og løsøre. Søsteren skulde
efter farens bestemmelse arve likt med sine brødre. Gården blev
på forlangende verdsatt efter landtaksten til 72 rdl. Pr spand over
bygsel iberegnet, altså til ialt 144 rdl.
Sevald Hanssen Landstad fikk ved dette skifte gården, idet de
andre søskende hadde fått penger: Ellev Minsås 60 rdl. og Ole
Lyng på sin hustrus part 48 rdl., «hvormed de begge er fornøiet
og ingen videre arv-, odels- eller åsædesret prætenderer til gården.»
Sevalds skjøte på Landstad er tinglest 8. septbr. 1739.
Ved matrikuleringen i 1723 oplyses, at utseden var 3 tdr. bygg,
10 tdr. havre og X A vog grå erter, avlingen 50 sommerlass høi og
4 lass ekerhøi og besetningen 3 hester, 9 kyr, 7 ungnaut, 15 sauer
og 6 geiter. Tienden blev sått til 1 td. 4 skjpr. blandkorn, 2 tdr.
4 skjpr. havre «ringe korn», 18 mk. erter, 1 mk. lin og 18 mk. ost.
Der var skog til gårdens fornødenhet, seter 3 Å mil fra gården, ringe
bumark. Gården betegnes som «temmelig letvunden og kornvis».
Videre oplyses, at det i den gamle matrikul anførte kvernsted med
skyld 6 mkl. ikke kan ansees for annet enn en ringe og übestandig
bekkekvern, som har sitt feste på en løs grunn og ved en påkom
mende stor vannflod står fare for å utgå. Man har derfor ikke an
sett det for å kunne «settes udi nogen leie», men funnet, at der av det
som av andre av samme godhet skal svares 6 skilling årlig, sålenge
det holdes i bruk. Da dog gården tåler å stå i sin gamle skyld,
finner man, at prestebordet uten avgang må nyte sine 6 mkl. i
gården.
Sevald Hansen kjøpte av justisråd Åge Hagen ifl. skjøte av
7. februar, tgl. 14. juli 1728, «Bremsetter engslette» i Sparbu, skyld
16 mkl., for 20 rdl. foruten 3 ort, som årlig skulde svares til Stikle
stad kirke. (Bremsetter engslette var tillagt vedlikeholdet av St.
Olafs støtte og var oprinnelig lagt under Øvre Stiklestad, mot at
derav skulde svares årlig landskyld til Stiklestad kirke og monu
mentet vedlikeholdes av denne. Da justisråd Hagen var blitt kirke
eier, solgte han engsletten til Landstads eier under vilkår, «at
samme skulde holde korset vedlike og årlig lade det dønnike».
(Schøning II s. 65 —66).
Hagen hadde imidlertid neppe vært berettiget til dette salg. I
hans kongeskjøte av 8. mai 1726 på kirkene eg deres gods var der
en post 3, senere inntatt i forordningen av 25. februar 1733 om, at
kirkens inntekter ikke måtte forminskes ved salg av kirkegodset. I
henhold hertil lot en senere kirkeeier, Sivert Flet, i 1748 stevne den
daværende eier av Landstad, Ole Haldosen, og denne blev 5. febr.

----
577 Bind III
---
samme år dømt til å betale bygsel efter loven, 2 rdl. 21 sk. Dom
men henviser til, at der i skjøtet intet er nevnt om bygselpengene,
som er kirkens herlighet og rettighet, og som heller ikke kunde eller
burde fraselges ifolge den kongelige forordning av 25. 1 Ml
At dommen henviser til denne forordning, må være en feil, cia
jo forordningen er av senere dato enn skjotet. Der må altså i skjøtet
ha vært en klausul av samme innhold som den senere forordning.
Nok er det: Ole Haldosen måtte iallfall ta bygselbrev på engslet
ten; det er av 20. august, tgl. 9. septbr. 1748.
Som nevnt under eiere, kjopte Sevald ifl. skjote av 9. mai, tgl.
1 juni 1737, de 1 ore 12 mkl. gammelt bondeodelsgods av kaptein
løitnant Peter Rafael Lund. Kjøpesummen var 30 rdl.
Sevald Hanssen Landstad dode i 1744. Der var velstand på
gården i hans tid. Ved skiftet efter ham fantes der endog solv til
verdi av 3 rdl. 3 ort. «En jernharv med 41 tinder» tyder pa et jord
bruk noget mere utviklet enn almindelig. En jernkakelovn til 2 rdl.
2 ort hører til de allerførste av sitt slags på bondegårder i Ver
dalen 5 sildgarn og noget annet sjøutstyr viser, at han har deltatt i
fisket Gården taksertes til 144 rdl. foruten 30 rdl. for den av Lund
kjøpte part og 20 rdl. for Bremset engslette. Boets samlede aktiva
var 297 rdl 10 sk., hvorefter beholdningen blev 229 rdl. 3 ort 3 sk.
Besetningen var 3 hester, 11 storfe, 16 sauer og lam og 7 geiter,
hvilket må betegnes som meget, når man tar hensyn til, at de 3
fryktelige uår 1740—42 nettop var overstått. Utseden var 8 tdr.
havre og 4 tdr bygg.
Sevalds enke, Mette Olsdatter Hegle, blev i 1745 gift med Ole
Haldosen Råen, som således kom i bsiddelse av Landstad. Da
Sevalds eneste sønn, Hans, dode i 1768, var Hans Ellevsen Mik
vold nærmeste odelsberettigede som eldste sønn av Sevalds eldste
bror, Ellev Hanssen Minsås. Hans Ellevsen hadde imidlertid over
dratt sin odels- og innløsningsrett til Landstad til sin yngre bror,
lensmann Arnt Ellevsen, for 80 rdl., «fordi jeg seiv ikke formedelst
min slette tilstand er mægtig samme at indtale», som det heter i
det odelsskjøte han utstedte 5. mars 1750.
Hans Lllevsens svigerfar, Anders Einarsen Holme, var yderst
misfornøiet over dette og lot 8. septbr. 1750 lyse odelsrett til Land
stad på sin datters og dattersønns vegne, fordi, som han sier, «min
værsøn Hans Ellevsen Minsås har forsømt og fremdeles agter at
efterlade at iagtage sine børns bedste, især hvad deres havende og
tilkommende odelsret betræffer.» Lensmann Arnt Ellevsen nedla
protest mot denne odelslysning og overdrog ved skjøte, utstedt og
tinglest 4. mars 1751, sin odelsrett til gårdens innehaver, Ole
Haldosen, for 100 rdl.
Siden innløste Ole de parter, som var utlagt til Sevalds døtre

----
578 Bind III
---
på skiftet efter ham, tilsammen 2 ore 22 K mkl. i Landstad og 4Vs
mkl. i Bremset engslette, for 58 rdl. 20 sk. Skjotet på disse parter
er datert og tinglest 15. august 1760 og undertegnet av Sevald
Jenssen Jermstad, Jon Anderssen Lennes og Ole Eriksen Sanden,
som var gift med Sevalds dotre, Inger, Marit og Beret. I 1771 inn
loste han videre de parter, som var tilfalt Inger og Beret efter
broren Hans Sevaldsen, tilsammen 18% mkl. i Landstad og 17/2-,l 7 / 2 -,
mkl. i Bremset engslette, for 66 rdl. 2 ort 16 sk. Skjotet er under
tegnet av Sevald Jenssen Berg (tidligere på Jermstad) og Ole
Eriksen Sanden og er datert 25. novbr. 1771. Hermed eiet Ole med
det, han hadde arvet efter stedsonnen Hans Sevaldsen, 3 sp. 8 16 ,'m
mkl. i Landstad og 15 9 A* mkl. i Bremset engslette. Dette overdrog
han så ved skjote av 25. novbr. 1771, tgl. 20. februar 1772, til sin
eneste sonn Sevald Olsen for 733 rdl. 1 ort 8 sk. I skjotet bestem
mes, at Ole skal bruke % av gården, «sålenge han lever eller
lyster,» Imidlertid skulde intet av kjopesummen utredes. Når han
overdrog til Sevald disse % skulde han ha et kår, bestående av 8
mål åker, for til 2 kyr og 6 småfe, fritt hus og brenne etc.
Ole Haldosen kom imidlertid atter til å overta gården, idet
Sevald dode allerede i 1773 uten å efterlate sig barn. Hans enke,
Beret Ingebrigtsdatter Stiklestad, skjotet da gården tilbake til svi
gerfaren for 745 rdl. Skjotet er av 12. juni, tgl. 16. august 1773.
Hun blev året efter gift med Soren Steffensen Lillo.
Ole Haldosen dode imidlertid samme år som sonnen. Han hadde
sittet en natt i enken Beret Hammers hus på Oren og drukket sam
men med Hans Anderssen Mikvold. Herunder var de kommet ■
trette om en dubbelkagge tilhorende Ole, som denne beskyldte Hans
for å ha berget og tilegnet sig, og er nok roket i hårene på hin
annen. Ole blev syk efter dette og dode efter 6 dagers forlop; men
for sin dod lot han hente til sig mennene på Vist for å si dem, at
hvis han nu skulde dø, klaget han sin dod på Hans, som hadde
spent ham i underlivet. Hans blev sått under tiltale, men fri
kjentes mot å avlegge ed på, at han hverken hadde hatt i sinne å
beskadige Ole på liv og lemmer eller tilfoiet ham nogen overlast,
som kunde volde hans dod. Derimot blev han idomt 9 rdl. i bot
for «hårdrag». Under vidneforselen fikk Hans lov som en stille
fredelig mann, som aldri hadde veltet sig inn på nogen. Om Ole
derimot uttales, at han var tilboielig til drikk og at «incommodere
folk med fjollerier», samt at han var «svag på fornuften og i sådan
tilstand lob både skov og mark».
Angående dodsårsaken blev det ved obduksjon oplyst, at Ole
var en svær og meget fet mann med et gammelt broktilfelle. Mindre
trolig er det, når feltskjæren påstår ham sterkt beheftet med
skjørbug.

----
579 Bind III
---
Mette Olsdatter sat nu — efter 30 års forløp for annen
gang som enke på gården. Ved skiftet efter Ole blev Landstad
utlagt til henne og Oles arvinger, som var hans bror, Peder Haldo
sen Råen, og barna efter hans søster Marit Haldosdatter, som
hadde vært gift med Einar Anderssen Holme.
Det synes ikke, som om velstanden er gått tilbake i Ole Haldo
sens tid Skiftet efter ham viser aktiva for 1068 rdl. 12 sk., gjeld
og omkostninger var 295 rdl. 3 ort 13 sk., hvorefter beholdmngen
blev 772 rdl 23 sk. Registreringen viser en besetning på 4 hester
og 2 føll, 17 storfe, 14 sauer og lam, 11 geiter og kidd og 2 svin
Boets eiendom i Landstad og Bremset engslette blev på skiftet
taksert for 780 rdl. , .
Mette Olsdatter var nu gammel og overlot gardsbruket til svi
gersønnen Jon Anderssen Lennes, som var gift med Marit Sevalds
datter Landstad. Jon eiet Lennes, var kommet dit som bygsel
mann ved ekteskap med enken Brynhild Eriksdatter, og efter hen
nes død hadde han i 1763 kjøpt gården av Henrik Hornemann pa
Reinskloster. • ,
Jon hadde for det første arv i Landstad med sin annen hustru,
Marit Sevaldsdatter. Ifølge skjøte av 16. septbr. 1775 utløste han
for 310 rdl med svigermorens samtykke Peder Haldosen Råen,
som hadde lyst odelsrett til gården. I 1778 kjøpte han sviger
morens part 1 sp. 1 øre 19% mkl. tillikemed en forholdsmessig
andel i Bremset engslette for 768 rdl. (skjøte av 14. septbr. 1778,
tgl 20 februar 1779). Hermed eiet han ialt 2 sp. 1 øre 4% mk;
Av Ole Eriksen Sanden, som ved sin hustru, Inger Sevaldsdatter,
var odelsberettiget til gården, kjøpte han ifl. skjøte av samme dato
odelsretten for 60 rdl.
Jon døde i 1788 og efterlot sig foruten enken Mant 3 sønner,
Sevald, Jon og Hans og 3 døtre, Brynhild, Beret og Mette. Sevald
kom senere til Nedre Eggen i Skogn, Hans var på den tid, skiftet
efter faren holdtes, i mesterlektien i Den latinske skole i Trondh]em
Brynhild blev gift med Eskild Eide i Skogn, Beret døde allerede i
1793 efter å ha ligget syk 3V 2 år, og Mette blev gift med Endre
Alnæs. .
Velstanden på Landstad var blitt yderligere forøket i Jon An
derssens tid. Skiftet efter ham opviser sølvtøi for 18 rdl. Boets
eiendom i Landstad, 2 sp. 5 11 »/™ mkl., med 10 mkl. i Bremset eng
slette taksertes for 1200 dir. Lennes for 700. Aktiva blev 2430 dir.
8 sk., gjeld og omkostninger 154 rdl. 12 sk., hvorefter beholdnin
gen blev 2275 rdl. 3 ort 20 sk.
Ved skiftet, heter det, «fremstod børnene og tilkjendegav, at
deres yngste broder, som er i den latinske skole, har årlig, sålænge
han har været i samme, erholdet av faderen assistance av penge

----
580 Bind III
---
både til logi og klæder, nemlig: I 1783: 36 rdl., i 84: 36 rdl., i
85—87: årlig 40 rdl. og allerede i indeværende år 1788: 10 rdl.
= 202 rdl., hvilken summa de mente burde komme boet til indtægt,
men av broderlig kiærlighed deklarerede de sig fornøiet med, at
han for alt alene tilbagelægger 50 rdl.; men enken med laug
værge formente anderledes og påstod, at intet i så måde bør komme
i betragtning eller boet til indtægt. Og efterat herom mellem enke
og- børn var ventileret og disputeret, blev den post undergivet
skifterettens kjendelse». Hans måtte tilsvare boet 50 rdl. (Om denne
Hans, som siden blev prest, se nedenfor).
Ved skiftet blev gårdene utlagt til enken og barna. Enken
utløste først sin svigersønn, Eskild Eide, og sønnen Sevald for 200
rdl. (Skjøte av 19. mars 1791). Under 14. desbr. 1798 skjøtet
Hans Landstad, som da var sogneprest i Måsø, sin arvepart efter
faren og søsteren Beret til broren Jon for 300 rdl. på den betin
gelse, at moren skulde få bruke og benytte den sin livstid, «om huri
lyster».
I Marits tid kom det til et forlik mellem henne som eier av
Landstad og eieren av Nedre Vist, Ole Nilssen, om deling av skog
strekningen Kulstadviken, som tilhørte gårdene i fellesskap. For
liket blev inngått 21. februar 1791, og derved bestemtes, at Vist
skulde ha %, Landstad %. Grensene blev fastsatt ved en opgangs
forretning 2. juli 1791.
Den eldste sønn, Sevald Jonsen, overtok Lennes ifl. skjøte av
4. januar 1789 og 8. januar 1796, tgl. 15. august 1796. Han solgte
igjen gården til broren Jon ved skjøte av 5. desbr. 1797, tgl 13
mars 1798, for 1600 rdl.
Jon Jonsen overtok endelig også Landstad ifl. skjøte av 14.
septbr. 1801, tgl. 1. april 1802, utstedt av moren og de øvrige
arvinger. Han kalles i skjøtet Jon Lennes, så han har altså bodd
på denne gard. Kjøpesummen var 3022 rdl. 1 ort 4 sk. I skjøtet
betinges, at hvis Jon vil seige gården, skal selgerne ha forkjøps
rett for den sum, som en fremmed vil gi, «når det kun ikke er
avinds bud».
Gården var i de senere år blitt meget forsømt: Ved en besik
tigelse i 1802 fantes stuebygningen ganske forfallen, en bryggestue
eller kjøkken likeså o.s.v. Fjøset var så forfallent, «at det syntes
at kunne falde ned hvert øieblik.» lalt nevnes 19 forskjellige byg
ninger, som tilsammen ikke fantes verd mere enn 68 rdl. 1 ort.
Jorden var også forsømt, åker og eng brukt på en meget slett
måte, hist og her begrodd med krattskog.
Marit fikk et kår på 4 tdr. bygg, 8 tdr. havre, for til 2 kyr og
8 småfe, et stykke jord til potetsed, et til 12 mark linfrøutsed og
et til svintrø. Hvis hun fraflyttet gården, skulde kåret gå over til
en kontantydelse på 45 rdl. årlig.

----
581 Bind III
---
Jon Jonsen Landstad var på sitt vis en merkelig mann, en
eiendommelig krakilsk natur, som hele sitt liv lå i prosess og her
under satte til den velstand han hadde til å begynne med. Det
er forresten sagt, at hustruen var hans onde ånd, som alltid satte
ham op, og forskjellige ting tyder på, at hun ikke har vært noget
sympatisk menneske og heller ikke har nydt megen respekt. Jon
har således mattet fore sak for æreskjenderi, utovet mot henne av
hennes allernærmeste slekt, som vel skulde kjenne henne best.
Men er det så, at hun har vært den drivende kraft, så har på den
annen side Jon vært et villig redskap, og resultatet er tilslutt blitt,
at hans hand var mot alle og alles mot ham. Fra han blev gift,
og til han dode — et tidsrum av ca. 30 år — er det omtrent ikke
et ting, hvor han ikke har mott enten som saksokt eller saksoker.
Det begynte — betegnende nok — i anledning av hans gifter
mål. Historien er — som flere av hans prosesser — ikke uten
komik.
Den 29. novbr. 1803 holdtes stort bryllup på By; datteren Eli
skulde giftes med Jon, mannen på Landstad. Det var så fint, at
presten skulde komme og forrette vielsen i huset, og bygdens beste
menn, deriblandt lensmannen, var gjester.
Bryllupsgjestene var samlet før kl. 12 og sått og ventet pa pre
sten, som ikke kom. Og grunnen var, at Inger Andersdatter Holme,
som hadde vært husholderske hos Jon, og som han hadde lovet ekte
skap, hadde nedlagt forbud ved fogden mot vielsen, både hos bru
dens foreldre og presten. Denne nektet nu å foreta vielsen, før for
budet var hevet. Her måtte handles hurtig; ti både bruden og gje
stene ventet.
Først tenkte brudgommen seiv å dra ivei til sin forrige flamme.
Han var jo nærmest til det og hadde vel heller ikke noget imot for
en stund å trekke sig ut av en situasjon, han må ha følt som litt
flau. Imidlertid tilbød brudens bror, Iver Øgstad, sig a arrangere
saken for ham, og det blev da til, at denne reiste.
Iver handlet rask og resolut: Først kjørte han til Holme, hvor
han i en fart fikk i stand et arrangement med Inger, som gikk inn
på å heve forbudet og dermed opgi sin tidligere kjæreste og utsik
ten til å bli kone på Landstad mot et vederlag pa 48 rdl., som Iver
garanterte for. Så bar det ivei til prestegården med meddelelse til
presten og derfrå tilbake til bryllupsgarden, hvor han kom kl. 6
om aftenen og meddelte, at nu var presten ventende.
Imidlertid hadde gjestene og formodentlig brudefolkene med
fordrevet ventetiden på beste mate. Der var sikkert overflod både
av mat og drikke, og gjestene lot sakene smake sig vel. Der blev
skjenket både øl og brennevin; men ingen var full før vielsen, heter
det uttrykkelig.
Iver, brudgommen og nogen vidner trakk sig nu tilbake til senge
stuen, hvor den overenskomst. Iver hadde sluttet, blev forevist og
vedtatt av Jon, men bare muntlig; ti der fantes ikke penn og blekk
37

----
582 Bind III
---
på gården. Derefter samledes alle i bryllupsstuen, hvor prost
Brandt opleste overenskomsten i brudeparrets og alle gjesters nær
vær. Og så foregikk vielsen.
Men Inger Holme fikk ikke de 48 rdl., hun skulde hatt å legge
på hjertesåret. Jon vilde ikke betale, da han ikke hadde under
skrevet nogen overenskomst. Og at Iver, som hadde underskrevet
den, ikke vilde betale, var jo ganske rimelig. Så stevnet Inger dem
begge to, og ved dom av 8. juni 1804 blev Iver tilpliktet å betale
de 48 rdl. samt 11 rdl. i omkostninger, da han ikke hadde ført
bevis for å ha Jons fullmakt til å inngå overenskomsten med Inger.
Jon benektet både å ha gitt noget ekteskapsløfte og å ha anmodet
Iver om å inngå nogen overenskomst med Inger på hans vegne.
Til næste ting stevnet så Iver sin svoger til å refundere ham de
48 rdl., og nu førte han vidner om, hvordan det hele var gått til.
Resultatet blev, at Jon Landstad ved dom av 5. januar 1805 tilplik
tedes å betale Iver både de 48 rdl. og 11 rdl. i omkostninger. Dom
men finner det rimelig, at Jon «ikke seiv på sin hædersdag kunde
flakke omkring i bygden for at forsone sig med en anden, der også
vilde have ham til mand, hvorfor han måtte have en medhjælper.»
Den finner videre, at svogeren «har vist ham en stor tjeneste ved
at tilveiebringe overenskomsten, uden hvilken Jon ingen egteskabe
lig forbindelse sa hastig kunde have indgået.»
Det kan jo være et spørsmål, om Jon ikke hadde vært bedre
tjent med ikke å ha blitt hjulpet så hastig til denne forbindelse.
Siden gikk det uavbrutt på med krangel og prosesser, hvorav
han tapte de fleste, forte sak med sakførerne om omkostningene og
tapte, appellerte og tapte igjen. Dette tok i tidens løp sterkt på
formuen.
Uvennskap med familien har det også vært: I 1812 blev der
slått ut endel ruter og nedrevet et stabbur for ham på Lennes.
Det blev aldri opklaret, hvem som hadde gjort det; men det synes
av vidneprovene å skimte frem, at gjerningsmennene «ikke var
übeslegtet med Jon Landstad og kone »
Da Jon hadde overtatt Landstad, solgte han i 1802 Lennes
til Lars Søråker; men denne har vel ikke klart å utrede kjøpe
summen; ti i 1812 tok Jon gården igjen på auksjon ifolge en over
Lars erhvervet dom.
Men da det å eie to gårder medførte dobbelt skatt for den
gard, man ikke bebodde, overdrog han ved skjote av 16. desbr.
1816 Lennes til sin 12-årige datter Beret Marta for 750 riksbank
daler navneverdi. Da hun var blitt voksen og meget mot forel
drenes vilje forlovet med en fattig gutt, Ole Olsen Forbregd,
fikk Jon istand en kontrakt med datteren ved kurator Sevald
Eggen, hvorefter dette skjote skulde være ophevet. Da kontrakten
skulde tingleses, nedla Ole Olsen, som imidlertid var blitt gift med
Beret Marta, protest og satte sig i besiddelse av Lennes, hvoreftei

----
583 Bind III
---
Jon Landstad atnla sak mot dem til fravikelse, idet han prosederte
på, at det kun var et proformasalg, istandbragt for å slippe dob
belte skatter av Lennes, og førte endog vidner for å ha uttalt dette
ved skjotets utstedelse. Underretten tok ikke hensyn til dette, men
tilpliktet ved dom av 18. januar 1827 Jon til under en lopende
dagmulkt å utlevere skjøtet. Saken blev fra Jons side appellert
og gikk helt til Høiesterett, som avsa dom i Jons favør, forsåvidt
som den underkjente skjotet til Beret Marta på betingelse av, at
han avla ed på, at det bare var et proformasalg. Denne ed avla
Jon.
Hermed var dog ikke denne sak til ende: Nu anla det offent
lige justissak mot Jon, fordi han ved en proformahandel hadde
unddratt sig for dobbeltskatten. Og denne sak var jo oplagt: Jon
blev under 17. septbr. 1830 idømt en mulkt av 15 spdl. foruten
omkostninger.
Jevnsides med denne sak gikk en annen, anlagt av Ole Olsen
mot svigerfaren, fordi denne hadde truet med å drepe ham, ja
endog forsokt å få en annen til å gjøre det. For dette sått Jon
endog en tid arrestert. Ved dom av 4. mai 1827 blev arresten
stadfestet og Jon tilpliktet å betale omkostningene ved denne og
sakførselen med 40 spdl.
Under alt dette gikk det jevnt og sikkert tilbake med formuen,
og i 1833 måtte Jon skille sig ved Landstad, som han solgte til
Chr. Bugge på Nedre Lyng for 2750 spdl. Skjøtet er av 22.
juli, tgl. 17. august. Skogstrekningen Kulstadviken medfulgte i
salget, derimot nevnes ikke Bremset engslette, så den var formo
dentlig solgt før. Jon beholdt dog for sig og hustru et betydelig
kår: 8 tdr. bygg, 12 tdr. havre å 4 vog, «leveret på Lennes eller
et andet sted, ikke mere end x k mil fra Landstad.» Når en av
ektefellene døde, skulde den gjenlevende ha halvparten.
Jon flyttet så til Lennes, hvor han døde i 1836.
Landstad hadde i 1835 en besetning på 4 hester, 10 storfe,
27 sauer, 8 geiter og 3 svin og en utsed av 4% tdr. bygg, 20%
tdr. havre, Vs td. erter og 6 tdr. poteter.
Jons svigersønn, Ole Olsen, kjøpte Landstad sammen med Iver
Eliassen. Dette var antagelig i 1835 — noget skjøte finnes ikke —
men vi vet, at Ole var på Landstad i 2 år. Så har han antagelig
ikke klart forpliktelsene; ti under 13. mai 1837 er der utstedt
auksjonsskjøter til Iver Eliassen og Peder Ingebrigtsen Vold på
halvparten av gården til hver. Skjøtene er tgl. 16. august s. a.,
og kjøpesummen var 500 spdl. for hver part. Ved komisjons
forlik av 8. mai, tgl. 16. august 1838, delte disse to gårdens jord
vei, og hus, dog ikke omhyggeligere, enn at det førte til en retts
sak mellem dem, hvori fait dom i 1841.

----
584 Bind III
---
De to eiere synes ikke å ha klart sig på Landstad. Iver har
delvis forpaktet bort sin part til rittmester Muller på Vist, som
drev den i 1841, og under 3. august 1842 har Peder Landstad
og landhandler Johannes Groth Monrad fått auksjonsskjote på
Landstad for 2038 spdl.; det er tinglest 17. august. Samtidig
fikk Monrad skjote på Landstad av Peder Ingebrigtsen, utstedt
3 august, tgl. 15. februar. Han blev således eneeier av gården,
og ved skjote av 13. desbr., tgl. 15. desbr. 1848, solgte han den
til Peder Sivertsen Salberg sammen med Store Mikvold for til
sammen 8000 spdl.
Peder Sivertsen overdrog i IS6O Landstad til sonnen Nils
Salberg for 3000 spdl. og kår ifl. skjote av 27. februar, tgl. 2.
mars.
Nils Salberg og Martin Muller utstedte under 7. mai, tgl. 18.
mai 1864, leiekontrakt på 6 mål jord til et av disse sammen med
Oluf Moe opfort teglverk på Landstads og Vists grunn mot en
årlig avgift av 3 spdl. 3 ort.
Ved almenningskomisjonens befåring den 21. november 1863,
tgl. 6. mai 1866, blev grensene mellem Landstad og Volhaugens
ålmenning fastsatt.
Nils Salberg klarte sig ikke på Landstad: I 1864 har det vært
flere eksekusjoner hos ham, og det endte med, at Teodor Søren
sen Støp fra Skogn overtok gården, antagelig i 1865. Han kan
ikke sees å ha hatt nogen tinglest hjemmel på den.
I 1865 hadde gården en besetning på 3 hester, S storfe, i 3
sauer og 2 svin og en utsed av % td. hvete. Ys td. rug, l tdr.
bygg, 16 tdr. havre, Va td. erter og 14 tdr. poteter. Lnder gården
var 1 husmannsplass, Landstadhagen, med 1 ku og 2 sauer og
en utsed av :; 4 tdr. havre og 2 tdr. poteter.
I 1875 var besetningen 3 hester over og 1 under 3 år, 1 okse,
10 kyr, 6 ungnaut og kalver, 16 sauer og lam, 1 geit og 3 svin
og griser og utseden M td. rug, 4 tdr. bygg, 18 tdr. havre, 16 tdr.
poteter og 1 mål til andre rotfrukter. , På husmannsplassen hadde
de 1 ku og 4 sauer og sådde x i* td. bygg, :; 4 td. havre og 2 tdr.
poteter.
Efter Teodor Stop overtek sonnen Sefanias gården. Han dod?
i 1902, og enken, Lorentse Nikoline Bokset, blev siden gift med
Gunnar Kval, som derved kom i besiddelse av Landstad.
Fraskilte par ter:
Sørlien Ville, gårdsnr. 58, bruksnr. 2. Eiendommen blev skyld
satt for 1 ort 11 sk. (ny skyld: mk. 0,53) den 20. juni 87, ml.
16. august s. å.

----
585 Bind III
---
Sogneprest Hans Landstad. Av ham har sonnen, den bekjente
salmedikter M. B. Landstad, gitt følgende biografi: (Norvegia
Sacra 1921).
«Sogneprest Hans Landstad var født 5. aug. 1771 på gården
Landstad i Verdal. 1 Da han tidlig viste fortrinlige anlegg, gav
dette anledning til, at han i sitt 11. år kom i huset hos prost J. H.
Krog, hvor han et års tid nød undervisning med prestens barn,
men allerede det følgende år blev han 12 år gammel optatt i
Trondhjems lærde skole. Uaktet han tidlig mistet sin far, blev
han dog sått istand til å vedbli på den begynte bane, fortsatte sine
studier med hell og demittertes efter en skoletid av 8 år til Kjøben
havns universitet 1790 av skolens daværende rektor, den for sin
filologiske lærdom bekjente Søren Monrad («Søren Latiner»), der
medgav ham et særdeles vakkert og fordelaktig testimonium, hvori
han efter å ha rost hans naturlige anlegg og vedholdende flid
ytrer sig således:
«På grund herav kunne vi med tillid anbefale denne fortræf
felige yngling og nære ingen tvivl om, at I med begge hænder
modtage en sådan kandidat og med glæde skjænke ham borger
skab. Os har han i sandhed således fyldestgjort, at vi hverken
onske os bedre, mere lærvillige eller lydige disciple.» —
Samme år tok han eksamen artium med beste karakter og året
efter anneneksamen med beste karakter for den filologiske, men
næstbeste for den filosofiske del. Efter 3 års forberedelse tok han
den teologiske embedseksamen 30. okt. 1794 med næstbeste ka
rakter. Han var kun 23 år, da han således hadde endt sin stude
rende bane — og jeg kan gjerne tilføie — sitt livs lykkeligste
dager. Han hadde siden meget å kjempe med, og det gikk ham,
som det er gått så mange andre, at han fant sine forventninger
bittert skuffet ved å inntre i embedsstilling. Som kandidat opholdt
han sig 3 år hos presten Parelius i Meldalen, hvor han informerte
dennes to sønner (Jens Mørck P. og Jakob v. d. Lippe P., hvil
ken siste blev farens eftermann som sogneprest til Meldalen og
døde 1841), og demitterte dem til universitetet.
- . - , f* * ■ O
Den 13. okt. 1797 blev han kallet til sogneprest for Måsø
sognekall i Vestfinnmarken, blev ordinert av biskop Schønheyder
i Trondhjem 18. april 1798 og giftet sig samme år den 24. april
med Margrete Elisabet Schnitler, datter av holzførster S., der
bodde på gården Gjerde i Nessets prestegjeld i Romsdalen. Deres
ekteskap blev velsignet med 10 barn, av hvilke 4 inngikk til den
evige hvile før deres far.
Måsø kall var dengang anslått til en årlig inntekt av 99 rdl.
1 Dette må være feilaktig: I kirkeboken kalles faren Jon Lennes.

----
586 Bind III
---
Han reiste derhen, livsglad og sterk med gode løfter og glade for
håpninger; han var der på den ode o ved Nordkap i 7 lange år.
Loftene sviktet, forhåpningene sank og fremtiden formorkedes for
hans oie. Uten seiv å ha sokt derom blev han under 2. novbr.
1804 forflyttet til Øksnes sognekall i Vesterålen og Lofoten — en
befordring, der ikke var efter hans onske og kun tjente til ennu
mere å nedstemme hans sinn og skaffe ham storre besværligheter
ved farefulle anneksreiser o. desl. I denne tid innfalt krig, dyrtid
og hungersnod i Nordlandene, så at han og hans tallrike familie
med hele menigheten var utsatt for den storste mangel og måtte
i lengere tid leve sågodtsom alene av fisk. — Underrettet om denne
hans nod ved general Krog i Kjobenhavn, bevilget kong Frederik
VI ham 200 rdl. årlig, inntil han kunde bli befordret, og kort
efter blev der ham meddelt den gledelige etterretning, at han
under 11. jan. 1811 var utnevnt til sogneprest for Vinje i Tele
marken, uten at han seiv hadde sokt eller — ifolge de da stedfin
nende forhold — kunde soke dette embede. Han belavet sig til den
lange flytning med sine 7 barn og ovrige familie, sendte som sed
vanlig sin fisketiende til Bergen for derfrå å erholde reisepenger
og klær; men nordlandsjekten blev tatt på tilbakeveien av engelske
kapere, plyndret og nugget i senk. Der lå det altsammen, hvad
ikke alene han seiv, men hele menigheten hadde strebt for et helt
år og nu skulde ha til vinterfode og forsyning. Efter en farefull
reise på en fiskejekt kom han inn til Kristiansund, tok derfrå over
land og turde ikke seile lenger av frykt for de engelske kapere.
I de første dager av oktober 1811 kom han til Vinje og fant
der et stille ly og daglig brod, men en stygg og trist bolig, et hardt
klima og besværlige reiser. Han hadde det uhell, at det første år
han tok prestegården i bruk, f ros kornet aldeles; det var det be
kjente uår 1812, og der var da i flere år dyre og trange tider. I
Q år arbeidet han der og så efterhånden sin okonomiske stilling
forbedret og levet vel tilfreds i sin ensomhet. Han hadde det hell
her som overalt å vinne menighetens kjærlighet og aktelse.
Den 29. juni 1819 blev han utnevnt til sogneprest i Seljord
og flyttet derhen i mars 1820. Også der hadde han en besværlig
anneksreise, og hans kraft begynte efterhånden å avta. Han dode
i Seljord 1. okt. 1838 i en alder av 67 år 2 mdr., savnet av sin
menighet og begrædt av sin enke og 6 gjenlevende barn. I de
siste 7 år hadde han personellkapellan, til hvis lonn bevilgedes av
Oplysningsvesenets fond 100 spdl. årlig.
Han hadde mange filologiske kunnskaper, underviste seiv og
demitterte mig (M. B. L.) til universitetet, likesom også pastor
Thoresen (f som sogneprest til Borge 1850) og pastor Gislesen
(f som biskop i Tromsø 1860) til forskjellige tider mottok un

----
587 Bind III
---
dervisning hos ham i de sedvanlige skolediscipliner. De gamle
latinske klassikere var stedse hans kjæreste lesning næst efter den
hellige skrift i grunnsproget. Men i de siste år blev hans oie dun
kelt, og hans kraft vek bort fra ham, og det var tungt å se, hvor
ledes han måtte lukke sine kjære boker og for stedse legge dem
bort fra sig. Sitt embede røgtet han med troskap og nidkjærhet, og
når det gjaldt embedsforretningers utforelse, skyet han ingen be
sværlighet. Han gikk ofte på ski over Kostvetheien og Totak såvel
som over Skaret i Seljord for å komme til annekskirken. Ungdom
mens undervisning la han megen vinn på, likesom denne del av
hans embedsgjerning var den, hvori han var mest heldig, og han
hadde en særegen gave til å vekke lærelyst hos sine disciple.
Forøvrig gjorde han hver mann rett og skjell, viste alltid
streng uegennyttighet og mild godgjorenhet, når det gjaldt op
ofrelse for andre, at det syntes verden en dårlighet. Han hadde et
kjærlig og fromt sinn, og hans hjerte var uten svik. Enhver, som
kjente ham, vil gi ham dette vidnesbyrd.» —
Til denne biografi knyttes i Norv. Sacra endel anmerkninger,
hvorav hitsettes om flytningen fra Øksnes til Vinje:
Før han fortsatte reisen (fra Kristiansund) uthvilte familien
sig i hustruens hjem Gjerde i Nesset. Han kjøpte sig derpå en
eldre, stø hest og en billig gårdsvogn med flere seter i. Presten
seiv og de tre eldste barn gikk tilfots ved vognen, mens fruen og
de minste barn kjørte. På denne måte fortsatte de reisen opover
Romsdalen til Lesje, Dovre og gjennem hele Gudbrandsdalen,
derfrå over Hedemarken og Romeriksbygdene til Kristiania. De
overnattet mest mulig i prestegårdene, men heller ikke sjelden i
bondegårdene og blev i det hele kjærlig og vel mottatt. Selvfølge
lig led de også meget ondt ved denne besværlige reisemåte. Fra
sistnevnte by fortsatte de på samme måte til Drammen og derfrå
gjennem Eker til Kongsberg. Så tok de over Meheia til Hiterdal,
hvor de uthvilte sig nogen dager hos presten Crøger, der viste dem
stor kjærlighet; der blev mellem dise familier knyttet et livsvarig
vennskap. Herfrå fortsatte de reisen gjennem Sauland og Hjart
dal til Flatdal og tok så opover til annekset Aamotsdal og nådde
over ødefjell til sitt bestemmelsessted Vinje efter over 3 måneders
yderst besværlig og møisom reise. —
Også i Vinje hadde Hans Landstad meget å gjennemgå og
nødtes stundom til ikke bare å bruke ordets sverd. Drikk og slags
mål var dengang meget almindelig i prestegjeldet, især i brylluper.
Engang trengte den navngjetne kjempe Osov Æddan inn i preste
gården og voldte fruen og barna fortred for å få den sagtmodige
Landstad sint. Denne blev også harm, grep O. i strak arm i
brystet, lukket op døren og kastet ham bortover tunet, så han trillet

----
588 Bind III
---
rundt. L. var seiv enestående sterk og over 3 alen hoi. Gjentagne
ganger tuktet L. slåsskjempene, når de vilde forstyrre ham i hans
gjerning. Efter en vielse måtte han kaste av sig "prestekjolen for
at urostifteren, en veldig kjempe, ikke skulde ødelegge den, og
banket ham derpå med nevene alt hvad han tålte. Dette gav re
spekt og forholdene bedret sig. Der kjennes mange eksempler
på prestens enestående styrke ifolge fortellinger av pålitelige sam
tidige.

OKLAN Gårdsnr. 59.

Nav net: Kolff (!) 1520. Ockulff 1559. Oukuldt 1590 Okull
Akull 1610. Ockull 1626. Aachull 1664. Aachul 1723. Vel av
intetkjønnsordet okla, ankel, folkesproget okla (eller av en side
form hankjønnsordet okull, hvorav ifl. S. Bugge endel andre steds
navn er dannet. Gården ligger oppe i en meget høi li, som dan
ner heldingen ned fra fjellet, og kunde vel således opfattes som
liggende på fjellets ankel.
Skyld: Den gamle skyld (1650) var 2 sp., fra 1836 6 dal
4 ort 17 sk., i 1907 mk. 9,14 i et bruk.
Eiere: Gården var beneficert lektor ved Trondhjems katedral
skole. Da bygden blev eget sognekall, gikk den over til Verdalens
prestebord. I 1891 blev den solgt til Martinus Jonsen Målset.
Brukere: Efter manntallet over tiendepenningskatten for 1520
har Gertrudh på Kolff betalt 2V 2 lodd sølv. Tross den temmelig
uvante form, kan det efter plassen i vedkommende manntall (mel
lem Landstad og Vist) ikke være tale om annet, enn at dette betyr
Gjertrud på Oklan.
Merkelig nok finnes ikke gården i ledingsmanntallet av 1549;
men i skibskattmanntallet av 1559 opføres Oluff paa Ockulff.
Tomas het opsitteren i begynnelsen av 1600-årene. Han er
allerede før 1611 avløst av Laurits, som har skattet for % øre
odelsgods og således må ha eiet litt i denne eller en annen gard
Odelsparten er dog forsvunnet allerede i hans tid.
I 1615 heter opsitteren Gunder; han har vært her ennu i 1630.
Fra midten av 1630-årene har Oluf eller Ole Torstensen hatt går
den, og han opføres i manntallet ennu i begynnelsen av 1680-
årene. Han var efter folketellingen av 1666 dengang 61 år garn
mel og hadde 4 sønner hjemme, Lars, Ole, Tomas og Tosten, hen
holdsvis 33 år, 23 år, 3 år og 10 uker gamle.
Gårdens besetning i 1657 var 2 hester, 11 naut, 8 sauer og
1 svin. Tienden sattes i 1669 til \Vz tdr. bygg og 2% tdr. havre,

----
589 Bind III
---
ledingen til 3 ort 8 sk. og småtienden til \V-> ort 4 sk. Der var
«homelhaug och brendefang». Skylden blev foreslått nedsatt til
5 øre.
I 1685 brente gården, i hvilken anledning det ved tingsvidnc
oplyses, at intet var å bekomme av skattene, som beløp sig til 13
dal. 3 ort.
Opsitteren i 1686 het Ingebrigt. Han efterfulgtes i 1690-årene
av Tomas Olujsen, utvilsomt ovennevnte næstyngste sønn av Ole
Torstensen Oklan. Av skiftet efter hans første kone, Birgitte Ta
raldsdatter, som døde i 1696, får vi vite, at besetningen dengang
var 1 hest, 5 kyr, 2 ungnaut, 16 sauer, 5 geiter og 3 svin. Boets
samlede aktiva var 85 rdl. og beholdningen 30 rdl. Mannen drev
fiske: der opføres nemlig 7 garn ved registreringen.
Tomas var på gården ennu i 1718 under svenskenes innfall
og led da et betydelig tap, som er spesifisert således:
Skade på skigard, bordklædning og
Tilsammen 83 rdl. 72 sk.
Synderlig godt situert var han ikke før — han sees å være
stevnet for efterstående landskyld — og bedre blev det vel ikke
efter dette. Forresten døde han krigsvinteren 1719 i januar. Hans
efterkommere kom til Norberg og siden til Kausmo: (Se Kausmo
ætten).
I 1723 heter opsitteren Anders. Det oplyses ved matrikule
ringen dette år, at gården ikke har mere skog enn til brenne og
gjerdeved, seter 1 fjerding borte, et kvernsted, «som længe har
ligget øde», intet fiskeri; den betegnes som «meget tungvunden
og mislig til korn». Utseden var W 2 tdr. bygg og 9 tdr. havre,
avlingen 34 sommerlass høi og 4 lass ekerhøi og besetningen 2
hester, 7 kyr, 4 ungnaut, 12 sauer og 2 geiter. Tienden blev sått
til 1 td. blandkorn, 1 td. 4 skjpr. havre, 2 mk. lin og 14 mk. ost.
Der blev ikke foreslått nogen forandring i skylden, idet komisjo
nen uttaler:
«Denne gard kand ej høyere ansættes Såsom dend både er
mislig på Korn og opsidderen ej heller på nogen anden måde
haver leilighed at fortiene noget.»

Bind III
---
590 Bind III
---
Anders blev ikke lenge på gården og forlot den i armod. I
1730 — efter at han var kommet derfrå — var han stevnet for
kreditert tiendekorn til foged Friis' bo. Han motte og påstod, at
Friis hadde tatt fra ham alt, hvad han eiet, «så han nu ikke har
andet end klæderne på kroppen».
I 1728 blev gården bygslet til Sevald Missen Vist, som hadde
Oklan, sutt fra sydøst 1929. Fot. H. Anderson.
brukt en part av Vist i noen ar og var sonn på denne gard. Bvg
selbrevet er utstedt av lektor Hagerup 9. oktober 1728, tgl. 27
januar 1720. Det blev nu gjort et forsøk på å fa gårdens skyld
avfelt, og i den anledning avholdtes 19. oktober 1728 en besikti
gelse, hvorunder oplystes, at der kunde fodes 2 hester, 10 storfe
og 10 småfe og såes Vh, tdr. bygg og 7 tdr. havre; men veksten
fantes meget slett og tildels frossen. blev foreslått ned
satt til 1 sp. 12 mkl., da gården «i torre år tager skade af skin.
ligesom den i dette år og lignende tager skade" af den overmåde
regn og kulde, som indeværende år haver været.» Det blev don
ingen nedsettelse av.
Hvor lenge Sevald har brukt gården, er übekjent. Hans annen
hustru, Guru Ellevsdatter, dode på Oklan i 1751, 80 ar gl., og
seiv dode han sammesteds i 1758, 80 år. I slutten av 1730-årene
synes Tarald Tomassen, sonn av den tidligere opsitter Tomas
Olsen, å ha brukt den. Han dode i 1730 og nu fikk Jens Missen
Ai/skin bygselbrev på 1 sp. av biskop Hagerup 18. februar, tgl.
10. juni s. å. Hvem der i den folgende tid brukte det annet spand.
er usikkert, måskje var det Sevald; ti nogen år for hans dod har

Bind III
---
591 Bind III
---
Jens Nilssen fått bygselbrev også på dette 30. mai, tgl. 1. juni
1753, utstedt av sogneprest Peder Krog, idet gården nu ved byg
dens overgang til fritt sognekall var gått over til Verdalens
prestebord.
Jens må ha drevet gården godt. Han døde som en ganske
velholden mann i 1794 i den hoie alder av 85 år. På skiftet efter
ham er registrert 3 hester og 1 føll, 6 kyr, 7 ungnaut, 11 geiter,
24 sauer og 1 svin. Utseden var det år 2 tdr. bygg og 6 tdr.
havre. Der blev holdt auksjon over innbo og losøre, hvorved
aktiva blev 223 rdl. 1 ort 21 sk. og beholdningen 136 rdl. 2 on
18 sk.
Jens' enke, Malena Olsdatter, blev gift med Lars Ellingsen
Vist, som fikk bygselbrev av Jakob Krog 20. februar 1704. Med
ham kom der velstand tilgårds. Han dode imidlertid allerede i
1803, og der blev gjort en begravelse over ham, som kostet 50 rdl.,
godtgjort i boet, hvilket var usedvanlig meget dengang. Foruten
en del i Vist, som han hadde fått i arveutlegg efter sin far, eiet
han ved sin død 305 rdl. i utestående fordringer, og besetning,
innbo og løsøre blev verdsatt til 443 rdl. 2 ort 20 sk., hvorved
aktiva blev 792 rdl. 2 ort 23 sk. og beholdningen 688 rdl. 2 ort
10 sk.
Malena blev i 1803 gift for tredje gang, nu med Halvor Olsen
For br egd, som fikk bygselbrev av sogneprest Brandt 15. august,
tgl. 16. august 1803. Den okonomiske situasjon vedblev å være
god; ti ved skiftet efter Malena, som døde i 1800, var aktiva 853
rdl. 4 sk. og beholdningen 346 rdl. 15 sk.
I 1835 var gårdens besetning 3 hester, 8 storfe, 10 sauer, 10
geiter og 2 svin og utseden Vs td. rug, 2 tdr. bygg, 16 tdr. havre,
Vs td. erter og 12 tdr. poteter.
Halvor døde i 1863, 89 år gammel. Opsitter i 1865 var Tore
Olsen (f. på Midt Hellan 1822). Han fikk dog først bygselseddel
1 1870, utstedt av kirkedepartementet 2. april, tgl. 17. august.
Gårdens besetning var da 3 hester, 9 storfe, 20 sauer, 4 geiter
og 2 svin og utseden Vs td. rug, W 2 tdr. bygg, 12 tdr. havre og
7 tdr. poteter. Gården hadde ingen husmannsplass.
I 1875 var besetningen 3 hester over 3 år, 1 okse, 6 kyr, 3
ungnaut og kalver, 17 sauer og lam og 2 svin og utseden % td.
rug, IY2 tdr. bygg, 8 tdr. havre, 8 tdr. poteter og X A mål til andre
rotfrukter. Der var 1 husmannsplass, hvorpå føddes 3 sauer og
2 geiter og såddes V 2 td. bygg og 2 tdr. poteter.
Martin Jonsen Målset fikk kongelig skjøte på gården 28. au
gust 1891, tgl. 12. august 1892, for kr. 4800 og en årlig jord
avgift på 7,022 hl. sedebygg til Verdalens sogneprest. Dessuten
skulde Tore Olsen ha et kår av årlig verdi kr. 300.

----
592 Bind III
---

VIST  Gårdsnr. 60.

Navnet: a Visti 1325, 1346. af Viste 1430. af Wiste, af
Wisth 1491. Visthe 1520. Vist 1530. Wyst 1559. Weste, Wiist
1590. Wist 1626, 1664, 1723.
Dette navn finnes i formen Vist også på Inderøy og i Sparbu
og i formen Viste i Våge i V. Slidre og i Hetland. Da man her
og på Inderøy, hvor middelalderske former kjennes, har dativ
på -i, er det antatt, at den gamle form også i de nordenfjeldske
navn er Visti (intetkjønnsord), hvori endelsen i senere tid er av
kuttet. Derimot taler dog, at navnet uttales som enstavelsesord
og ikke med den eiendommelige betoning, hvorpå tostavelsesord
med sloifet endestavelse kjennes. Man har også ellers eksempler
på, at ord går over til et annet kjønn, når de brukes som stedsnavn.
Som flertallsord i hunkjønn, Vister og Viste, finnes navnet i Eids
berg og Tune. Samme stamme har man vel i fjordnavnet Visten
(Vistir eller Visti) på Helgeland og i bygdenavnet Vistdalen i
Romsdalen, sannsynligvis oprinnelig Vistardalr av et elvenava
Vist (hunkjønnsord) . Dette elvenavn synes også å ligge til grunn
for gårdsnavnet på Våge og muligens også på Inderøy. Også
her går der en bekk østenfor gårdene.
Vist må være dannet av vera (vesa), være. Som fellesord betyr
det i oldnorsk: væren, ophold på et sted, bolig, fødemidler, kost.
I stedsnavn kan ordet mulig være anvendt i forskjellige menin
ger; betydningen opholdssted, bolig ligger dog nærmest.
Skylden: Gårdens skyld opføres i 1650 med 6 spand. Den er
allerede før 1665 nedsatt til 4 sp. 1 øre 12 mkl, fra 1836 28 dal.
2 ort 20 sk., fordelt på følgende 3 eiendommer:
Eiere: Erkestolen eiet ifl. Aslak Bolts jordebok fra eldre tid
13 øresbol «af Viste». Det var på hans tid bygslet for ¥2 mark
(4 øre eller 1 sp. 1 øre), altså en nedgang til litt under tredje
parten, hvilket er mindre enn på de fleste gårder efter svartedauen.
På Gautes tid eiet Erkestolen litt mere, nemlig 5 øre «af Wiste»,
samtidig som Kronen eiet 7 øre. Således har vel Kronen allerede
dengang vært bygselrådig.

Bind III
---
593 Bind III
---
Ved reformasjonen blev Erkestolens gods beslaglagt av Kr onen,
som altså herefter eiet 4 spand i gården; alt dette er i 1549 opfort
under «Stiichtenns» gods. I 1592 er det vokset til 6 spand, d. v.s.
hele o-ården, hvorav 4 sp. 1 øre opfores under Kronens og 1 sp.
2 ore under «Stigtens» gods. 1 ore var bondegods i begynnelsen
av 1600-årene. ~ , ~ ~. t
Ved en auksjon over krongods i 1728 blev Vist solgt til Ole
Nilssen Stiklestad. Siden har gården vært brukernes eiendom.
Brukere: I 1325 nevnes Oleifver a Visti som en av dem, der
var med og skiftet Lyng mellem Sigurd Jonsson og Vigleik As
lakssøn. (Se Lyng). .
Helge på Vist nevnes i 1346 som domsmann i en sak om Lyng.
Denne mann har formodentlig vært på gården under svartedauen.
Så vet vi ingenting om opsitterne før i manntallet av 1520 over
tiendepenningskatten. Ifølge dette har Belliuth på Visthe betalt
VA lodd sølv for jordegods og 1 lodd sølv for «barne pemngn»,
og Torels ibidem har betalt 2 lodd sølv. Gården har altså den
gang hatt to brukere, og den forstnevnte har sannsynligvis eiet
gården Beliuth paa Visth er forresten nevnt ennu en gang,
idet han i 1522 har undertegnet som vidne ved et salg av Rosvold.
Efter Steinviksholms lens regnskap for 1549 har Torriis be
talt 1 slaktnaut, 1 vet mel og 1 vet malt i landskyld for 4 spand
1 Viirstann (opført mellem Hallem og Landstad), og i samme
regnskap er Torriis paa Westhnn opfort med Vi spand smør og
2 vog mel i leding. Endelig har vi i skibskattmanntallet av 155')
Tore på Wyst. (Da Tore og Tørris ofte brukes om hinannen, er
vel dette samme opsitter som i 1549).
Torchill W ist har i 1592 betalt 1 daler i landbohold. Det ser
ut til at gården har vært udelt det meste av 1500-årene, og slik
vedblev det også å være gjennem hele 1600-tallet. 1 ore i gården
var ennu i begynnelsen av 1600-årene bondegods; men det er tor
svunnet før 1624.
Opsitteren i begynnelsen av 1600-årene og helt til 1606 het
Oluf (elter Ole) Sevaldsen. Han var lensmann i midten av 1630-
årene rimeligvis kun midlertidig. (Se lensmenn). Han har på
sine gamle dager opgitt halvparten av gården for sonnen, Sevald
Olsen, som efter farens død også bygslet resten. Herom mne
holder lensregnskapet for 1656—57 folgende:
«Sevald Olsen fest i Vist 3 sp., som hans gamle fader Ole
Sevaldsen fradøde, og han tilforn det mere nemlig 3 sp. har
boxlet, så han nu gandske gården som altid har været een mands
bol 6' sp , ene er eiende.» I bygsel betalte han 48 rdl.
'Gårdens besetning var i 1657 3 hester, 20 naut, 5 geiter, 13
sauer og 2 svin.

----
594 Bind III
---
Sevald Vist var i 1666 51 år; der var 3 sonner hiemme- Inge
brigt 15, Nils 12 og Ole 10 år.
Ved matrikuleringen i 1660 blev skylden foreslått nedsatt til
4 spand. Tienden sattes til 3 tdr. bygg og 7 tdr. havre, ledingen
til 2 rdl. og småtienden til 1 rdl. «Findes hommelhaug och
brendefang», heter det.
Vist nedre, sett fra nord 1929. Fot. H. Anderson.
Det synes å ha vært vanskelig for Sevald å klare sig: I 1676
har sonnen, M/5 Sevaldsen, festet IV2 sp. i gården, «som hans
fader formedelst fattigdom udi henseende, at gården ikke skulde
blive ødeliggende for hannem haver opladt og afstået, og som det
er en dyrleiet jord, givet i boxel 15 daler.»
Sevald Vist var lensmann i 1671. Han har visstnok kun fun
gert midlertidig og ganske kort tid som sådan.
Sevald og sonnen Nils har visstnok nu brukt gården sammen
i den folgende tid, skjønt kun den første står som bruker i matri
kulen. Ifølge tingsvidne i 1678 brukte han den da for leding og
landskyld. Siden har Nils overtatt gården, som han dog ikke synes
å ha brukt alene; ti i begynnelsen av 1700-årene anfores to opsit
tere på Vist, Nils, som brukte 2 sp. 1 ore 12 mkl. og Baro, som
brukte 2 sp.
Nils døde i 1715, og det er visst enken efter ham den Siri Ols
datter Vist, som i 1716 blev gift med dragon Per Olsen Mikvold.
Denne har vel så brukt den del av gården, som Nils hadde hatt.
Denne Per er sikkert den dragon Per Olsen Vist, som døde under
krigen 1719.

Bind III
---
595 Bind III
---
Nu har Nils Vists sønn, Sevald Nilssen, brukt gårdparten endel
år; i 1723 opføres nemlig Baro og Sevald som opsittere.
Under krigen 1718 led begge betydelige tap. Det opgis for
Nils' part til:
Skade på skigarden, opbrent 7 rdl. — sk
15 tdr. bygg 33 » 72
10 tdr. havre 15 » — »
40 lass høi 20 »
»
7 kyr 24 » 48 »
1 kvige 2 » — »
8 småfe 4 » — »
2 skjud 10 »
»
Klær 3 » — »
Dessuten hadde norske tropper slått itu en båt til 2VL> rdl-, ialt
121 rdl. 72 sk. Under gårdparten var 1 husmann, Sivert Sandviken.
På Baros part var tapet:
Skade på husene og skigard opbrent 10 rdl. — sk.
12 tdr. bygg 27 »
y,
8 » havre 12
/>
50 lass høi 25 »
»
11 kyr 38 » 48 »
1 okse 3 »
»
15 småfe 7 » 48 »
1 svin — » 48 »
1 skjud og 1 føll 5 »
»
Gårdsredskap 2 » 72 »
Seng- og gangklær med innbo .... 11 » 24 »
Matvarer 8 »
»
Tilsammen 150 rdl. 48 sk.
Under gården var 1 husmann, Jon Vasbakken
Ved matrikuleringen i 1723 opføres Vist under et numer, men
med 2 opsittere, Baro og Sevald. Den opgis å ha 2 husmenn, som
hver sår 1 vog, skog til fornødenhet, seter % mil fra gården. Den
betegnes som «mådelig tungvunden og kornvis». Utseden var 4%
tdr. bygg, 15 tdr. havre og 1 pund grå erter, avlingen 86 sommer-
lass høi og 4 lass ekerhøi og besetningen 5 hester, 15 kyr, 10 ung-
naut, 20 sauer og 8 geiter. Tienden blev sått til 2 tdr. blandkorn,
4 tdr. havre, 12 mk. erter, 2 mk. lin og 1 bpd. 6 mk. ost. Der blev
ikke foreslått noen forandring i skylden.
Ved auksjon i 1728 over kongelig gods blev Vist solgt til Ole
Nilssen Stiklestad for 326 rdl. Han fikk skjote 2. februar, tgl. 6.
juli 1729.

----
596 Bind III
---
Ole Nilssen var utvilsomt sonn av Nils Sevaldsen Vist. Han
var gift med Kirsti Sevaldsdatter Lein og hadde vært på Stiklestad
endel år, da han kjopte Vist. Om han har brukt noget av Stiklestad
eller bare vært der til hjelp for svogeren, Sevald Sevaldsen, er
uvisst.
Han synes å ha hatt litt penger å sette i kjopet av Vist; ti det
ser ut, som om han ikke har trengt å låne mere enn 100 rdl., for
hvilket belop han i 1731 pantsatte gården til mademoiselle Idde
Muus. Ved skjote av 27. juni, tgl. 6. juli 1729, hadde han dog da
solgt til kaptein des armes (senere oberstloitnant) Lorents Didrik
Kliiver halvparten av gården, Østgården kallet; men denne kjopte
han igjen tilbake ifl. skjote av 5. juni, tgl. 7. septbr. 1731.
Ole Nilssen var en velstandsmann: På skifte i 1737 efter hu
struen Kirsti registrertes solvtoi for 7 rdl. 2 ort samt endel tinn
saker. Besetningen var 3 hester (dragonhesten iberegnet), 8 k\r,
11 ungnaut, 12 geiter, 16 sauer, 5 svin og 9 griser. Utseden det
år var 7 tdr. bygg og 17 tdr. havre. Boets aktiva blev 435 rdl. 2
ort, og gjeld fantes praktisk talt ikke, så beholdningen blev 416 rdl
3 ort 8 sk. Jordegodset blev utlagt til enkemannen og barna.
Ole Nilssen dode i 1739 og hans annen hustru, Anne Ellings
datter Faren, 7 uker efter ham. Aktiva var omtrent det samme som
ved forrige skifte, men beholdningen noget mindre, 337 rdl. 1 ort
4 sk.
Fra denne tid av kan der skjelnes mellem de to gårder Øvre og
Nedre Vist, idet Oles to eldste sonner delte gården mellem sig, så
ledes at Nils fikk Nedre, Elting Øvre Vist.

NEDRE VIST  Gårdsnr. 60, bruksnr. 1.

Nils Olsen overtok efter faren den del av gården, som svarer
til det nuværende Nedre Vist. Dens skyld var 2 sp. 1 ore 12 mkl.,
altså litt sterre enn den annens, som var 2 sp. Øvre Vist var dan
net av Elling Olsens og hans to sostres arveparter. Nedre Vist var
altså de tre brodres parter, idet den ene av dem, Lars, dode i 1752.
Nils hadde dog ennu ikke i 1750 utlost sine brodre; ti han anfom
ved skiftet dette år efter sin forste hustru, Anne Jonsdatter Gud
ding, kun som eier av 1 ore 18 21 / w mkl., d. v. s. hans sget arve
utlegg efter foreldrene. Forovrig viser dette skifte et vel utstyrt bo
efter den tids forhold: En besetning på 4*2 hest, ( ) kyr, 7 ungnaut,
25 sauer, 9 geiter og 3 svin; 2 gjess er noget ganske enestaende for
en bondegård på den tid. Avlingen opgis til 11 tdr. bygg og 50
tdr. havre. Aktiva blev 234 rdl. 2 ort 6 sk. og beholdningen 21')
rdl. 3 ort 23 sk.

----
597 Bind III
---
Som ovenfor nevnt dode broren Lars i 1752. For at man skal
kunne få en forestilling om, hvordan en velhavende ungkar på en
av bygdens beste gårder tok sig ut dengang, hitsettes registrerin
gen av hans garderobe: En grå vadmelskjole med små, runde
messingknapper, 1 ort, en gammel hvit vest med do., \h sk , et par
gamle, rode klædesbukser, 8 sk.; det er alt.
Fra gardsplassen på Vist nedre. Fot. H. Anderson.
Nils Olsen utloste efterhvert sine medarvinger, så at han ved
sin dod opgis som eier av 2 sp. 1 ore 14 M /*« mkl. i Vist. Velstan
den var gått jevnt og sikkert frem i hans tid, tross at gården brente
fer ham. Natten til den 25. mars 1770 ved 3-tiden i sterk kulde
opkom der ildlos, som odela husene og alle hans eiendeler und
taken kreaturene. For å redde disse hadde både Nils og hans kone
og døtre lopet ut uten synderlig klær, hvorved de forfros sig, så
de blev sengeliggende efterpa. 13 hus brente ned; alt solv-, tinn
og koppertoi strok med.
Ved skiftet efter Nils i 1777 kunde boet dog opvise aktiva for
1179 rdl. 3 ort 14 sk. og en beholdning på 071 rdl. 2 ort 20 sk.
Gården blev verdsatt til 800 rdl. Besetningen var 2 hester og 2
føll, 11 kyr, 5 ungnaut, 5 svin og griser, 8 geiter og 10 sauer. Av
utresket korn var der 16 tdr. bygg og 80 tdr. havre og på stab
buret 15 tdr. havre og 2 tdr. malt. De gifte barn hadde hver fått
20 rdl. i utstyr, og i begravelsesomkostninger blev innrommet
25 rdl.
Enken, Anne Pedersdatter Hesgreien, kjopte i 1778 Auglen
for 900 rdl. og drev formodentlig denne gard som underbruk. I
38

Bind III
---
598 Bind III
---
1779 blev hun gift med Haldo Arntsen, sønn av lensmann Arnt
Ellevsen Hallem, og efter hennes død i 1784 blev Haldo enig med
arvingene om, at han skulde overta Auglen mot å fråfalle sitt krav
i Vist, «da han har opført sig skikkelig og vel i alle måder mod vor
moder og os som stedbørn.»
Ved dette skifte blev Vist taksert for 1200 rdl. og Auglen for
900 rdl. Der var et mer enn almindelig rikt innbo, hvoriblandt kan
nevnes 2 jernovner, et slagur, et sengested, et rundt bord og 4
stoler. Besetningen var SV& hest (foruten dragonhesten på
Auglen), 11 kyr, 11 ungnaut, 13 geiter, 16 sauer og 4 svin. Boets
aktiva var 2786 rdl. 3 ort 14 sk. og passiva 1102 rdl. 1 ort 16 sk.,
hvoriblandt innestående arvemidler samt en panteobligasjon på
100 rdl. til Gundbjørn Faren og en på 600 rdl. til madame sal.
Peder Holtes i Hommelviken. I begravelsesomkostninger blev til
stått 30 rdl.
Nu overtok Nils Olsens eldste sønn, Ole Nilssen, gården, idet
han utløste sine søskende ifl. kvitteringsskjøter av 16. august 1786,
tgl. samme dag. Han hadde nu gården i henved 40 år og drev den
godt op. En påpasselig og nøiaktig mann har han sikkert vært.
Herpå tyder bl. a. en husmannskontrakt, han i 1819 oprettet med
Erik Olsen Lein om plassen Vistamoen. Den fastsetter, foruten en
årlig avgift av 12 rdl., at husmannens pliktarbeide skal være 12
dager i april, før den 14de efter en betaling av 6 sk. dagen, efter
den 14de 8 sk. I vårånnen skal han hekte 18 mål å 8 sk. i løst og
brukt åkerland, 10—12 sk. i hardt og stivt land. Det er i det hele
tatt en typisk omstendelig husmannskontrakt.
Vist og Landstad eiet i fellesskap en skogstrekning i Kulstad
viken. Allerede i 1728 er der avsagt en dom angående noget tømmer
derfrå, hvorom der var tvist mellem de to gårdes eiere, og i 1790
har Marit Landstad stevnet Ole Nilssen Vist, fordi han hadde tatt
noe tømmer der, som hun påstod var sitt. Som nevnt under Land
stad kom det under 21. februar 1791 til et forlik angående delingen.
I 1795 frasolgte Ole Nilssen Vist Kulstadviken, som ved en
forretning av 30. oktober samme år blev særskilt skyldsatt for 6
mkl. Kjøperen var Anders Toresen Aksnes og kjøpesummen
230 rdl.
Den 15. juli 1823 blev der inngått forlik mellem Ole Nilssen
Nedre Vist og Ole Toresen Øvre Vist om delingen av gårdenes fel
les utmark. Nedre Vist tildeltes den nordre og Øvre Vist den søndre
del. Nedre Vist fikk dessuten rett til høst og vår å drive sine krea
turer gjennem Øvre Vists fevei til gårdens uteng ved Leksdals
vandet.
Ved skjøte av 5. februar, tgl. 8. februar 1825, overdrog Ole
Nilssen gården (hvis skyld efter fraskillelsen av Kulstadviken nu

----
599 Bind III
---
var 2 sp. 1 øre 6 mkl.) til sønnen Johannes Olsen for 3100 spdl
og et veldig kår, nemlig 5 tdr. bygg, V% td. hvete, V 2 td. rug, 18
tdr. havre, 1 mål åkerjord, for til 3 kyr, 8 småfe og 1 svin. Det
blev anslått til 50 spdl. årlig. Ole døde som kårmann på gården
i 1828 og efterlot sig en nettoformue på 1632 spdl. 2 ort 20 sk.,
heri beregnet rest på kjøpesummen for Vist, 1670 spdl. Johannes
fikk ved amtets resolusjon av 17. desbr. 1725 motta sine to sinns
svake brødres, Knuts og Jakobs arv mot å forplikte sig og gårdens
fremtidige eiere til å underholde dem, hvilket underhold verdsattes
til 20 spdl. årlig. Til sin tredje bror, Aage, solgte han ved skjote
av 10. mai, tgl. 15. august 1827, jordstykket Sandviken, som ved
forretning av 9. mai s. a. var skyldsatt for 11 mkl. Kjøpesummen
var 300 spdl.
Johannes hadde giftet sig til endel penger ved sitt ekteskap med
Marie Andersdatter Stiklestad, hvis arv han mottok, mens hennes
foreldre ennu levet, hvorfor han under 4. august 1828 fraskrev sig
enhver fordring i deres dødsbo. Men tross at han således skulde
ha sittet ganske godt i det, gikk det dog snart ut med ham. I 1829
måtte han inngå forlik med sin eldste bror Nils, hvem han ennu
skyldte 40 spdl. på arven efter foreldrene.-- Og den 19. januar
samme år blev gården sått til auksjon efter forlangende av Norges
Bank og solgt til Ole Nilssen Valstad eller Rosvold (fra Klæbu)
og Lars Olsen Vinne (senere Bjartnes) for 1400 spdl. De fikk
auksjonsskjøte 7. februar 1829, tgl. samme dag. Andelen i Stikle
stad kirkes kjøp medfulgte ikke; den solgte Johannes i 1830 til regi
mentskirurg Monrad på Ekle. Det synes, som om salget av Sand
viken er blitt annullert; ti gårdens skyld opgis ved auksjonen til
2 sp. 1 øre 6 mkl., og i 1829 sees de nye eiere av Vist å ha bygslet
bort plassen Sandviken.
I 1830 solgte Lars Vinne og Ole Valstad (nu Baglo) Vist til
førstnevntes brorsønn, Ole Isaksen, som imidlertid ennu ikke hadde
fått skjøte på gården i 1833, da han døde. Kjøpesummen var
2000 spdl.
Ved denne tid var der følgende bygninger på gården: En ho
vedbygning, inneholdende 2 stuer med fordør og kjøkken imellem
og loft; en annen stuebygning, inneholdende stue, kammer og for
dør med overværelse, en matstuebygning med skorsten og loft på
østenden, en stallbygning med høihjeld, en fjøsbygning med 2 fjøs,
en låvebygning med 2 treskerum og 3 stål, en gammel bygning,
inneholdende svinehus, vedskur og materialrum, et stabbur, et
tørkehus og en smie. Alle bygninger undtaken hovedbygningen
var i «tålelig stand».
Utseden ansloes år om annet til 5 tdr. bygg, 30 tdr. havre og
10 tdr. poteter, hvorav antokes å kunne avles 6 fold korn og 8 fold

----
600 Bind III
---
poteter. Gården skjønnedes å kunne fø 5 hester, 16—18 storfe og
40—50 småfe, men hadde ved registreringen 5 hester, 6 kyr, 4 ung
naut, 6 sauer og 3 svin. På eiendommen heftet obligasjonsgjeld til
et beløp av 1300 spdl. Løsøreauksjonen innbragte 252 spdl. 2 ort
5 sk., og gården blev solgt for 2500 spdl., hvorved aktiva blev
2850 spdl. 4 ort 9 sk. og beholdningen 1243 spdl. 4 ort 16 sk.
Nedre Vist hadde dengang 5 husmannsplasser og skog til brensel
og gjerde.
Kjoper av gården var løitnant Etisæus Mutter, som fikk skjote
6. februar, tgl. 7 februar 1838.
Ole Isaksens enke, Marit Olsdatter, blev gift med Kristofer
Minsås.
I 1835 var gårdens besetning 10 hester, 29 storfe, 42 sauer, 39
geiter og 1 svin og utseden IV2 tdr. rug, 2\i tdr. bygg, 6 tdr. bland
korn, 20V2 tdr. havre, 25% tdr. poteter. Her må bemerkes, at San
den bruktes sammen med Vist.
Loitnant, senere rittmester og tollkasserer på Levanger, Elisæus
Muller, var sonn av kaptein Hans Muller på Øvre Eggen i Skogn
og gift med Rebekka Marie Lie, datter av sorenskriver i Stjor- og
Værdalen, Lars Lie. Med megen dyktighet og noisomhet slo
Elisæus Muller sig op til okonomisk velstand, skjont officersgagen
var liten og barneflokken stor. Likeså var hans hustru utpreget
vindskibelig og arbeidsom og var skattet av alle, som kjente henne.
I 1824 hadde Muller kjøpt Sanden, og denne gard drev han som
underbruk, efterat han hadde kjøpt Vist. I 1839 kjøpte han Gilstad
i Skogn, som han imidlertid senere solgte.
Både Vist og Sanden blev i 1855 overtatt av sønnen, Morten
Daniel Muller. Elisæus Muller døde som tollkasserer på Levanger
i 1866; men først ved skjote, utstedt av enken Rebekka og de øvrige
arvinger 8. januar 1891, tgl. s. d., fikk sønnen hjemmel på gården.
Enken døde samme år.
Vist hadde i 1865 en besetning på 4 hester, 15 storfe, 20 sauer
og 1 svin, og utseden var 2 tdr. bygg, 16 tdr. havre og 8 tdr.
poteter. Under gården var 6 husmannsplasser:
1: Sandviken, 2: Haugen, 3—6: Moen.
Disse hadde tilsammen en besetning på 6 kyr, 20 sauer og 2
geiter, og en utsed av % td. bygg, 6 3 / i tdr. havre og HY2 tdr.
poteter.
I 1875 var besetningen 5 hester over og 1 under 3 år, 1 okse,
14 kyr, 4 ungnaut og kalver, 15 sauer og lam og 4 svin og griser
og utseden Va td. rug, 3 tdr. bygg, 14 tdr. havre og 20 tdr. poteter,
dessuten anvendtes 1 mål til andre rotfrukter. På 5 husmanns
plasser føddes 6 kyr, 28 sauer, 5 geiter og 4 svin og såddes % td
bygg, 6 tdr. havre og 12 tdr. poteter.

----
601 Bind III
---
Morten Miiller frasolgte Sanden i 1896, og husmannsplassene
blev efterhvert inndratt.
Han dode i 1906 og hans hustru Petra, som var datter av lens
mann Rygh, i 1919.
Deres eldste sonn, Elisæus Mortensen Miiller, hadde i 1903
overtatt Vist, og han eier fremdeles gården.
Vistætten.
A. Sevald.
B. Ole Sevaldsen Vist. Leilending på V. fra begynnelsen av
1600-årene til 1656.
C. Sevald Olsen Vist. (I folketellingen av 1666 51 år gl.).
Bygslet V. 1656.
Dl. Ingebrigt Sevaldsen. (I 1666 15 år gl.). Mon f p
Vistamoen 1742, 95 år.
D 2. Nils Sevaldsen Vist. (I 1666 12 år gl.), t 1715,
62 a / 2 år gl. * Siri Olsd. Hun *-) 1716 Per Olsen,
t i krigen 1719, han kalles da Per Olsen Vist.
E 1. Sevald Nilssen Oklan. Bygslet O. 1728, f P- O.
1758, 80 år..* 1 ) 1719 Kirsten Olsd. Molden,
t 1729 i barselseng. *■) 1729 Guru Ellevsd.,
t p. Oklan 1751, 80 år.
Fl. Nils Sevaldsen, f. p. Vist 1726.
F 2. Ole Sevaldsen, f. p. Oklan 1729, f 1730.
F 3. Siri Sevaldsd., f. p. Vist 1721.
F 4. Lisabet Sevaldsd., f. p. Vist 1723.
E 2. Ingebrigt Nilssen Målset. * 1720 Ingeborg
Eskildsd. Halset, enke efter Jon Torrissen Hal-
set. (Se Ostre Jermstadætten).
Fl. Jon Ingebrigtsen Nestvold, f. p. Halset
1721, f P- en plass under Nestvold 1769.
Bygslet Nestvold lille 1756. * 1755 Dortea
Nilsd. Nestvold lille, enke efter Jon Olsen N.
Gl. Ingeborg Jonsd., f. 1756 p. Nestvold.
F 2. Siri Ingebrigtsd., f. 1724.
F 3. Ingeborg Ingebrigtsd., f. 1728.
E 3. Jakob Nilssen Hatlem nordre, t 1756, 60 år 4
mdr. 3 uker gl. * 1720 Ingeborg Olsd., f 1751,
66 år gl. Enke efter Lars Jonsen Hallem nordre.
Fl. Lars Jakobsen, f. p. Hallem 1721.
F 2. Nils Jakobsen Hallem nordre, f. c. 1734.
* 1753 Ragnhild Pedersd. Stor Trygstad.
F 3- Sigri Jakobsd., f. p. Hallem 1721, f P- Kul-

----
602 Bind III
---
stad 1762. •*) 1745 Jon Olsen Kulstad, + 1758. * 2 )
1758 Sivert Jonsen (Trygstad) Kulstad.
Gl. 1 Johanna Jonsd., f. 1748 p. Kulstad.
0 2/Lisbet Jonsd., f. p. Kulstad 1751.
G 3. 2 Jon Sivertsen, f. 1759 p. Kulstad.
F 4. Marit Jakobsd., f. 1727.
F 5. Agnes Jakobsd., f. 1730.
Elling Nilssen Berg, Bygslet B. 1739, f P- Landstad 1760,
56 år. * 1733 Marit Bårdsd., enke efter Anders Olsen Berg
ostre.
Ole Nilssen Vist, t 1740, 50 år gl. Kjøpte V. 1729. *') 1716
Kirsten Sevaldsd. Lein, f. 1695, t 1737. * 2 ) 1739 Anne
Ellingsd. Faren, t 1740, 31 år gl. (Kgl. bev. til ekteskapet).
F 1. Nils Olsen Vist, f. p. Stiklestad 1720, f P- Vist 1777.
*') 1740 Anne Jonsd. Gudding, f. p. G. 1720, f 1750.
* 2 ) 1751 Anne Pedersd. Hesgreien (hans tremenning),
t 1784. Hun * 2 ) 1779 Haldo Arntsen, Minsås, Auglen.
Gl. Kirsti Nilsd., f. p. Vist 1743, t P- Lundskin 1815.
**) 1765 Gundbjorn Anderssen Faren ovre. (Se
Fårenætten). * 2 ) 1807 Ole Ellevsen Lundskin.
G2.01e Nilssen Vist nedre, f. 1756, t 1828. * 1788
Beret Knutsd. Hesgreien, f. p. FL 1763, f P- Vist
1826.
Hl. Johannes Olsen Vist nedre, f. 1797. Overtok
Vist i 1825. * 1828 Marie Andersd. Stiklestad,
f. p. S. 1807, f 1875, dtr. av Anders Olsen S.
og h. Beret Larsd.
H 2. Nils Olsen Vist, f. p. V. 1795. * 1828 Inge
borg Olsd. Lein eller Gjemble, f. i Skogn 1805.
I 1. Ole Nilssen, f. p. Vist 1828.
I 2. Beret Nilsd., f. p. Lein 1832. * 1850 Peter
Ågesen Flottavikbakken (under Sem), f.
1831, t 1889. Sonn av Åge Pedersen Sem
og h. Randi Svendsd.
J 1. Ingeborg Anna Petersd., f. 1861. * i
Amerika m. Lorvik fra Inderoy.
K I—3. 3 sonner i Minneapolis.
J 2. Anna Sofie Petersd., f. 1864. Ugift.
Bor på Semsvald og har plassen efter
faren.
J 3. Nils Anton Petersen, f. 1872. Kjop
mann på Levanger. * Sofie Dahl, dtr.
av garver Dahl, Levanger.
K I—s. 5 barn, alle hjemme.

----
603 Bind III
---
13
Anna Nilsd. Sunde, f. 1839. Bor i Kalvskindsgt. 1,
T.hjem. * Peter Jonassen Sunde fra Kjesbu i Skogn, f.
1839, t 1919. Opfostret på Sunde.
Jl.Alvilde Pauline Petersd. Sunde.
J 2. Elise Marie Lund. * Charles Lund, f. p. Ørlandet,
komisjonær, Oslo.
J 3- Lydia Ingeborg Petersd. * Anton Næs, smed i Trond-
hjem.
Elling Nilssen Wisth, f. 1843, stasjonsmester i Verdalen.
* Julie Næs fra Inderøy.
Jl.Esajas Ellingsen Wisth, stasjonsmester på Askim.
* Anna Pedersen.
J 2. Fritjof Ellingsen Wisth. Reiste til Fergus Falls, t
i Los Angelos. * i Amerika med en svensk dame.
J 3. Reidulf Ellingsen Wisth, stasjonsmester på Nypan.
14
J 4. Elling Ellingsen Wisth, t i Verdalen, stasjonsmester
på Bjørnfjeld.
J 5. Johannes Ellingsen Wisth, er på Bennetts bureau i
Oslo.
J 6. Dagny Julie Ellingsd. Wist, ugift, steller huset for
faren.
J 7. Hans Ellingsen Wisth, ugift, hjemme hos faren på
Sole, Verdalsøren.
I 5. Ole Nilssen Wisth, kjøpmann, Korgen. * Elen.
J 1. Svend Olsen Wisth, bosatt i Korgen.
J 2. Nils Olsen Wisth, kjøpmann, Gavrilova.
J 3. Ole Olsen Wisth, bosatt på Grefsen, bestyrer av
Aviscentralen, Oslo.
J 4. Jakob Olsen Wisth, skotøiforretning i Bogstadveien,
Oslo.
H 3
Åge Olsen Sandviken (under Vist), f. p. Vist 1801, t P- øren
1867. * 1825 Karen Eriksd. Lein fra Skogn.
I l.Ole Ågesen, f. p. Lein 1825.
I 2. Elling Ågesen, f. p. Sandviken 1828.
I 3. Bernt Ågesen, f. p. Forbregsvald 1833.
Knut Olsen Vist, f. p. V. 1793, f 1829, døvstum og sinnssvak.
Jakob Olsen Vist, f. p. V. 1799, sinnssvak.
Anne Olsd., f. p. Vist 1788. * 1819 Åge Jakobsen Skurset,
Sparbu, f. c 1789.
H 4
H 5
H 6
Malena Olsd., f. p. Vist 1804. * 1843 Andreas Tørrissen
Steinsland, Inderøy, f. 1805, kjøpte Steinsland i 1839.
11. Tørris Andreassen Hellberg, f. 1844. * Anne Jonetta
H 7
Sivertsd. Lorvik, f. 1842.

----
604 Bind III
---
J 1. Ole Tørrissen Hellberg. Har foruten fars
gården Hellberg også kjøpt Reitan i Ver
dalen.
J 2. Julie Tørrisd. Hellberg, f. 1874, var en tid
i Amerika, men kom siden hjem.
J 3. Ingeborg Anna Torrisd., f på Hell
berg. * i Amerika med Ivar Grøtbo (Gryt
bogen) fra Foldereid.
J 4. Sofia Tørrisd., f. 1880.
J 5. Andreas Tørrissen. I Amerika.
G 3. Peder Nilssen Sandspladsen, f. p. Vist 1760, f P
Sanden 1829. *') 1787 Inger Sevaldsd. Sanden, f. p.
Landstad 1732, enke efter Ole Eriksen Sanden. Hun blev
skilt fra Peder 1809. * *) 1812 Beret Tørrisd. Ingen barn.
G 4. Elling Nilssen Valstad, f. p. Vist 1765, f som kårmann
på Valstad 1822. * 1700 Beret Halvorsd. Valstad, f. p.
Lunden 1755, f 1832, enke efter 1) Elling Sevaldsen
Valstad, med hvem datteren Beret, * Ole Sevaldsen Flåt
ten, og 2) Lars Sivertsen Valstad, med hvem sønnen El-
ling og datteren Anne, * Ole Pedersen Leirfald.
H 1. Nils Ellingsen Valstad, f. p. V. 1795.
H 2. Anne Ellingsd., f. p. Valstad 1791, f 1820. * 1817
Anders Olsen Leirfald vestre (Næs).
Il.Marta Andersd., f. p. Valstad 1818, f 1851
* 1841.
12. Beret Andersd., f. p. Leirfald ostre 1820.
* 1845.
H 3. Ingeborg Ellingsd., f. p. Valstad 1796, f 1880.
#1 ) 1817 Peder Pedersen Leirfald, f 1831. *-)
1843.
G 5. Lars Nilssen, f. p. Vist 1769.
G 6. Anne Nilsd. Vist. * ') 1773 Tomas Taraldsen Sem. (Se
Solbergætten). *■) 1806 Peder Rasmussen Salberg.
Alle barn t unge.
G 7. Marit Nilsd., f. p. Vist 1753. * 1780 Jon Pedersen Lille
Jermstad, Borgen, hennes tremenning. (Se Jermstad-
ætten).
GB. Beret Nilsd., f. 1762.
Elling Olsen Vist øvre, f. p. Stiklestad 1723, f 1759. * 1747
Ingeborg Sivertsd. Forbregd. Hun * 2 ) Ole Olsen (Brekken)
Vist, med hvem datteren Karen, * Sevald Jonsen (Landstad)
Eggen.
G 1. Sivert Ellingsen, f. 1749, f 1785 som inderst på Reitan.
* 1778 Gjertrud Knutsd. Hesgreien, f. p. Hegstad 1761.

----
605 Bind III
---
Hun * 2 ) 1793 Otte Eriksen Minsås. (Se Okkenhaugætten
Ysse).
H 1. Elling Sivertsen Vist ovre, f. p. Øren 1779, kjøpte Vist 1802,
siden Høen. * 1799 Marit Iversd. Hesgreien, f P- Høen 1826,
44 år. Elling og broren Knut var antatt som fostersonner av
Knut Ellevsen Hesgreien ifl. dokument, tgl. 22. februar 1791.
11. Gjertrud Ellingsd., f. p. Hesgreien 1799. * 1821 Jakob
Bårdsen Auglavaldet, f. p. Nord Lyngsvald 1703.
J 1. Bård Jakobsen, f. p. Høen 1822.
J 2. Marta Jakobsd., f. p. Kvammet 1824. * 1855 Ole
Iversen Fæbyvaldet, f. p. Stiklestadvald 1829.
K 1. Johan Olsen, f. c. 1855.
K 2. Gustav Olsen, f. c. 1857.
K 3. Iver Martin Olsen, f. c. 1861.
K 4. Ragnhild Birgitte Olsd., f. 1866.
K 5. Anna Olsd., f. 1874.
J 3. Elen Maria Jakobsd., f. p. Øren 1826. * 1852 Ole
K2.Oluf Olsen, f. 1857.
K 3. Erik Olsen, f. 1859.
K 4. Marius Olsen, f. 1861.
K 5. Karoline Olsd., f. 1852.
K 6. Ulrikke Olsd., f. 1863.
K 7. Olme Olsd., f. 1865.
K 8. Vilhelm Olsen, f. 1868.
J 4. Sigrid Jakobsd., f. p. Auglavald 1830.
12. Sivert Ellingsen, f. p. Hesgreien 1801. * 1834 Marta
Olsd. Auglen, f. c. 1790. Ingen barn.
13. Iver Ellingsen, f. p. Hesgreivald 1804. * 1828 Anne
Jonsd. Skjørholmen, f. 1801, t 1867 p. Skjærsetvald.
(Forsvant i juni og fantes i september opskyllet på stran
den). Dtr. av Jon Olsen Guddingsvald og p. Anne
Sivertsd. Oppemsvald.
J 1. Elling Mikal Iversen, f. p. Kvammet 1828, t 1840,
ugift.
J 2. Karen Maria Iversd., f. 1834.
I 4. Lars Ellingsen Kulstadviken, f. p. Hesgreivald 1806, f i
Østersund 1882. * 1828 Marit Gertsd. Auglen, f 1878.
J 1. Marta Larsd., f. p. Høen 1829, t 1830.
J 2. Birgitte Larsd., f. 1832. * 1859.
J 3. Lovise Larsd., f. c 1843.
J 4. Gunerius Larssen, f. c. 1852.

Bind III
---
606 Bind III
---
I 5. Anne Ellingsd., f. p. Høen 1810. * 1835 Sivert
Iversen Lein, Musumshøen, f. 1810, f P- Hof
stad øvre 1883, sønn av Iver Pedersen For-
bregdsvald og h. Anne Sivertsd.
16. Elling Ellingsen, f. p. Høen 1812, f 1831
I 7. Knut Ellingsen, f. p. Høen 1814, f 1836.
18. Marta Ellingsd., f. p. Høen 1817.
I 9. Marit Ellingsd., f. og f p. Høen 1821.
H 2. Knut Sivertsen, f. p. Øren 1783, f p. Brustuen 1813,
ugift.
G 2. Nils Ellingsen Vist øvre, f. p. V. 1752. * 1806 Anne
Olsd. Hofstad, f. p. Lennes 1758. Enke efter Tore Olsen
Hofstad øvre, med hvem sønnen Ole Toresen, som over
tok Vist. (Se Øvre-Vistætten). Ingen barn.
G 3. Ole Ellingsen, f. p. Vist 1753.
G 4. Lars Ellingsen Oklan, f. p. Vist 1757. * 1794 Malena
Olsd. Oklan, f. c. 1757, enke efter Jens Nilssen Oklan.
Hun * 3 ) 1803 Halvor Olsen Forbregd.
H 1. Jens Larssen, f. p. Oklan 1796.
Sevald Olsen Svinhammer, f. p. Stiklestad 1725, f 1777.
#1 ) 1751 Dorte Olsd. Mikvold, f. 1707, t 1767, dtr. av Ole
Leirfald, enke efter Anders Jonsen Mikvold. * 2 ) 1768 Lisbet
Taraldsd. Sem. (Se Solbergætten).
Gl. Kirsten Sevaldsd., f. 1769, f 1796, ugift.
G2.01e Sevaldsen, f. p. Svinhammer 1771. * 1801 Anne
Petersd. Minsås.
H 1. Sevald Olsen, f. p. Minsås 1801, f 1829.
H 2. Peter Andreas Olsen, f. 1806, opfostret i Trond
hjem.
G 3. Dorte Sevaldsd., f. 1773, f P- Øren 1813, ugift.
Lars Olsen, f. p. Stiklestad 1728, f 1752.
Ingebrigt Olsen Balgård, f. p. Vist 1730. * 1756 Agnes
Eriksd. Balgård, enke.
Gl. 0 Gjertrud Ingebrigtsd., f. p. Balgård 1758. (Moren var
Ingebrigts steddatter, Siri Andersd.). * 1785 Jakob El
lingsen (Auskin) Stuskin, sersjant.
H 1. Elling Jakobsen, f. p. Auskin 1785, f 1807.
H 2. Sigri Jakobsd., f. p. Stuskin 1787, f 1789.
H 3. Ingebrigt Jakobsen Auskin, f. p. Stuskin 1789
Eskadronsmed. * x ) 1816 Gunhild Andersd. Tryg
stad, t 1822. * 2 ) 1823 Sigrid Larsd. Balgård, f.
p. B. 1797, f 1833.
H 4. Ole Jakobsen, f. p. Stuskin 1791.

----
607 Bind III
---
H 5. Marta Jakobsd., f. p. Auskin 1794. * 1818
Bardo Larssen Årstad.
H 6. Anders Jakobsen, f. p. Auskin 1796.
* 1821 Ingeborg Olsd. Midt Holmen, enke.
F 6. Beret Olsd., f. p. Vist 1734. * 1755 Knut Anders
sen Borgen eller Okkenhaug. (Se Okkenhaugætten,
Ysse).
F 7. Maria Olsd. * Lars Anderssen Ekloen.
Sevaldsen Vist, i folketellingen av 1666 10 år gl.
Sevald Olsen Karmhus, f. p. Vist omkr. 1678, t P- Karm
hus 1755, 77 år gl. * 1707 Marit Eriksd. Brustuen.
F 1. Anne Sevaldsd. Karmhus, f. 1707. * 1735 Jon An
derssen Lund. (Se Lundsætten).
F 2. Beret Sevaldsd., f. p. Jermstad 1710. * 1738 Ellev
D 3. Ole
E 1
Jonsen Øgstad.
F 3. Ole Sevaldsen Leklem, f. p. Jermstad 1712, f P-
Øren 1798. * ') 1742 Marit Jonsd- Tiller. * f )
1783 Boletta Jonsd. Leklem.
Gl. Sevald Olsen Leklem, f. p. Øgstad 1744, t P
Leklem 1788. * 1776 Beret Barosd. Skrove.
Hun * 2 ) 1788 Lars Anderssen Stiklestad,
Leklem.
H 1. Anne Sevaldsd., f. p. Østvold 1783, t 1791.
G 2. Jon Olsen, f. p. Øgstad 1746.
G 3. Jakob Olsen, f. p. Øgstad 1748.
G 4. Jon Olsen, f. p. Leklem 1749.
G 5 Peder Olsen Leklem på Hallem, vaktmester, f.
p. Leklem 1751, t 1827. * 1772 Marta Jonsd.
Auskin, f. c. 1751.
H 1. Johannes Pedersen Leklem på Haga, kvar
termester og forlikskomisær, f. p. Hallem
1775, fP- Lennes 1841. **) 1803 Beret
Pedersd. Faren nedre, enke. * 2 ) 1834
Guru Olsd. Lennes, f. p. Næs ø. 1798, t
1871, enke efter Lasse Olsen Lennes, med
hvem * 1825. Hun * 2 ) 1841.
11. Marta Johannesd. * Johannes Olsen
Haga.
12. Marta Lovise Johannesd., f. c. 1839.
I 3. Birgitte Johannesd., f. c. 1836.
H 2. Ole Pedersen Leklem, korporal, f. p. Hal
lem 1779, t 1826 som inderst. * 1806
Ragnhild Pedersd. Forbregd, f. p. By 1730,
enke.

----
608 Bind III
---
H 3. Marit Pedersd., f. p. Hallem 1777. * 1814 Ole
Olsen Malmo, underofficer.
H 4. Marta Maria Pedersd., f. p. Øren 1788, f smst.
1873. * 1817 Jon Torgersen Volen, f. c. 1702.
G 6-Ole Olsen, f. p. Leklem 1753.
G 7. Gjertrud Olsd., f. p. Leklem 1755.
G 8. Marit Olsd., f. p. Leklem 1755.
G 0. Beret Olsd., f. p. Leklem 1758. * 1781 Paul Leirdal,
Inderoy, sersjant.
H 1. Jens Paulsen, f. c. 1788.
GlO. Gjertrud Olsd., f. p. Leklem 1760.
Gli. Marit Olsd., f. p. Leklem 1763. * Ole Jonsen Rinnan.
Gl 2. Elias Olsen, f. p. Leklem 1766.
Gl 3. Erik Olsen Øgstod, kjopte 0. 1784, solgte den i 1790
til Iver Sevaldsen By. Tok borgerskap som hoker i
Trondhjem 1709. *.
H 1. Marit Eriksd., f. p. Ogstad 1784.
H 2. Gjertrud Eriksd., f. p. Ogstad 1786. * Garver Ja-
kob Roe, Trondhjem.
Gl 4. Marit Olsd., f. p. Oren 1787, f 1868.
Gl 5. Gjertrud Olsd., f. p. Oren 1702, f smst. 1860. * 1838
Elling Eriksen, fisker, f. p. Haugslien 1812, t 1891-
Kirsten Sevaldsd., f. p. Karmhus 1718. * 1745 Elling Jonsen
Auglen, Karmhus. (Se Okkenhaugætten, Vsse).
Elen Sevaldsd. * 1751 Halvor Pedersen (Lille Borgen) Lek
lemsvald, f. 1718.
G 1. Peder Halvorsen Melbyvald, f. p. L. Borgen 1751. * 1780
Marit Sakariasd. Guddingsvald.
Hl.Sakarias Pedersen Musum, f. p. Melbyvald 1793.
* ISIS Marta Olsd. Musum, f. p. M. 1797, f smst.
ISBB, dtr. av Ole Sivertsen Musum.
I l.Sivert Sakariassen Oren, f. p. Musum 1819.
* 1847 Anne Arntsd., f. 1821, dtr. av Arnt Ol-
sen Østgård, Sul, og h. Kirsti Olsd.
J 1. Anton Sivertsen, skredder, f. 1853.
12. Anne Marta Sakariasd. * 1554 Tore Bastiansen
Sende lille, f. 1527.
H 2. Halvor Pedersen Lillemoen, f. p. Melbyvald 1795,
t 1880, snekker. Bodde i 1865 p. Tvistvoldvald, i
1875 p. Lorvold, som eiedes av Karoline Sættern.
* \) IS2I Sigrid Larsd. Trygstad, f. p. Ovre Jerm
stadvald 1706, dtr. av Lars Nilssen Jermstadvald
og h. Karine Eriksd. *-) 1851 Marta Olsd.
I 1. Karen Halvorsd., f. p. Melbyvald 1823. * 1847

----
609 Bind III
---
12 Peder Halvorsen, f. p. Melbyvald 1825. * 1849.
13. Lars Halvorsen, f. p. Risanvald 1828, var i 1896 i
Lyngvær i Lofoten.
14 Nils Halvorsen, f. p. Lillemoen 1834, t i Vardø.
Var garnisonssoldat ved Vardøhus festning, siden
ansatt i firmaet A. Brodtkorbs tjeneste. *•
Jl.Klary Nilsd. Halvorsen. *.
K 1 Nils Olsen Lefring, ingeniør, f. i Vardø.
G 2 Sevald Halvorsen, f. p. Husanvald 1753. * 1779 Anne Pe-
dersd. Husan.
Hl. Halvor Sevaldsen, f. p. Huseby 1780.
H 2. Kristen Sevaldsen, f. p. Leklemsvald 1796.
H 3 Eli Sevaldsd., f. p. Tronesvald 1787.
H 4. Maria Sevaldsd., f. p. Leklemsvald 1799, t 1801.
G 3. Gjertrud Halvorsd., f. p. Leklemsvald 1755.
G 4. Anne Halvorsd., f. p. Leklemsvald 1759.
G 5. Dorte Halvorsd., f. p. Leklemsvald 1762.
G 6. Peder Halvorsen, f. p. Leklemsvald 1763.
Miillerætten.
A Rasmus Hanssen Miiller, t 1693, eiet 8 parter (av 64) i Løk
ken verk. * Elen Robertsd. Kalten, t c. 1699.
B l.Hans Rasmussen Miiller, t 1761 p. Hermelien i Orkeda
len, direktør, bergskriver og kasserer ved Løkken verk
(Han eiet en sølvkanne på 91 lodd med navn Thomas v.
Westen og Anna Pedersd. 1725). *') 1714 i Domk. m.
Marie Lucie Meintz. * 2 ) 1727 Røros m. Anna Elisabet
Sofie Irgens, t 1786 p. Nordre Sandberg, Skogn.
Cl-Rasmus Hanssen Muller, t 1742.
C2.Vincentz Hanssen M.
C 3'. Maren Anna Muller, f. 1721, t 1780. * Åge Larssen
Bierck, prokurator.
C 4. Hans Muller Meintz, f. 1723, prest på Ørlandet, myr-
det av Søren Hårberg 1763.
C 5. Brostrup Hanssen Muller, f. 1731, t P- Nordre Sand
berg 1782, major v. dragonene. * 1765 p. Elgesæter
m. Elisabet Klingenberg, f. 1735, t P- Øvre Eggen,
Skogn, 1811, dtr. av reg.kvartermester Johannes K.
og h. Sara Arntz.
D l.Hans M., f. 1765, f 1766.
D 2. Johannes Muller, f. 1767, t 1828, løitn. ved
Schleswigske inf.reg., siden skoginspektør og
materialskriver ved Røros verk, bergkaptein på

----
610 Bind III
---
Kongsberg. * 1801 Maren Andrea Kjerulff, f. 1775, f P- Svedjan
i Skogn 1848, enke efter bataljonskirurg Ebbeke, med hvem hun
hadde 2 barn.
E 1. Elisabet Miiller, f. p. Roros 1802, f 1805.
E 2. Brostrup Miiller, f. p. Roros 1804, f 1805.
E 3-Brostrup Miiller, f. 1806, f 1870 som prost i Grue. * 1828
Dortea Marie Calmeyer, f. 1803, f P- Roros 1878, dtr. av
fogd C, Kongsberg.
F 1. Andrea Pauline Alette Miiller, f. 1829, f p. Hamar 1880,
lærerinne, ugift.
F 2. Elisabet Johanne Andrea M., f. 1830, f 1831.
F 3. Johannes Matias Miiller, f. 1831, gårdbruker, Berge',
Lilleelvedalen. * 1858 Marit Haldosd. Eggemoen, f. 1837.
Gl. Dortea Marie M., f. 1859. G 2. Brostrup M., f
1861. G 3. Haldo M., f. 1863. G 4. Katrine M., f.
1865. G 5. Klara M., f. 1867. G 6. Fredrik M, f
1870. G 7. Johan M., f. 1873. GB. Martin M., f.
1875. G 9. Ingvar Marius M., f. 1881.
F 4. Kristian Hoy Miiller, f. 1837, f 1882, prest i Sundalen,
siden i Børsa. * l ) 1866 Klara Johanne Landstad, f.
1842, f i Stokke 1867, dtr. av salmedikteren Magnus
Brostrup L. * 2 ) 1872 Dortea Herlofsen, Kristiansund.
Gl.Klarus Magnus M-, f. 1867. G 2. Brostrup Marius
M., f. 1873. G 3. Margrete M., f. 1875. G 4. Oluf
Kristian M., f. 1877. G 5. Johan M., f. 1878. G 7.
Inger Andrea M., f. 1880, f 1881. GB. Marie
Dortea M., f. 1883.
F 4. Brostrupine Dortea M., f. 1837, f 1841.
F 5. Fransiska Miiller, f. 1839. * 1875 Ole Skaden, Nordfjord,
kirkesanger i Våler.
Gl. Brostrup S. G 2. Inger Dortea S. G 3. Andrea S-
F 6. Brostrup Marius Miiller, f. 1841, distriktslæge, Røros.
F 7. Fredrik Miiller, ingeniør, f. 1843, f 1868 på hjemreise
fra Amerika.
F 8-Inger Marie Miiller, f. 1846, f p. Røros 1878.
E 4. Elisabet Johanne Miiller, f. 1808, f 1876 p. Sundals preste
gard hos brorsønnen. * ') 1828 Hans Andreas Miiller, løit
nant ved Trondhjemske ridende jegerkorps, f. 1800, f 1834
p. Øvre Eggen. * 2 ) Lorents Eggen, proprietær, Svedjan,
Frol.
F 1. Maren Andrea Miiller Eggen, f. 1837.
F 2-Johannes Miiller Eggen, f. 1841, prest i Minnesota.
* Henriette Roshauw.
F 3. Johan Miiller Eggen, f. 1847, landmann i Amerika.

----
611 Bind III
---
F 4 Laura Eggen, f. 1850, t P- Svedjan 1862.
E 5. Anne Sofie Muller, f. 1810, t 1812.
E 6-Johan Andreas Muller, f. 1813, t 1878, artillerikaptem,
senere tollkasserer i Trondhjem. * 1841 Margrete Jako
bæa Seiersted, f. 1822, t P- Bakke gard 1905.
F 1. Maren Andrea Muller, f. 1842, f 1846.
F 2. Fredrikke Dortea Muller, f. 1844, t 1846.
F 3. Johannes Matias Muller, f. 1845, t 1846.
F 4. Maren Andrea Muller.
F 5. Fredrikke Dortea Muller, f. 1849, f 1924. * Wessel,
bokholder i Norges Bank.
F 6. Elise Jakobæa Muller, f. 1850, t 1919.
F 7. Margrete Jakobæa Muller, f. 1853, t 1860.
F 8. Johanne Matilde Muller, malerinne, f. 1852, f 1875.
F 9. Johanna Muller, f. 1855, f 1883. * 1881 Robert
Kajanus, f. 1856, finsk komponist, kapellmester ;
Helsingfors.
FlO. Julius Muller, f. 1856, t 1860.
Fil. Johannes Matias Muller, f. 1859, t 1860.
E 7. Flans Peter Muller, f. 1815, t 1878 i Buenos Ayres,
kjøpmann i Tromsø, siden i Amerika. * Julie Sejersted, f.
1831, f 1856 p. Hol i Vang.
Fl. Johannes Sejersted Muller, f. 1853. I Brasilien.
F 2. Fredrikke Dortea M., f. og t i Vang 1856.
Hans Muller, kaptein, f. 1768, t 1820 p. Øvre Eggen. * 1790
Anna Krog Kjerulf, f. 1768, f 1828, dtr. av generalauditør K.
E l.Brostrup Muller, f. 1791, t P- Landkadetakademiet.
E 2. Laurits Muller, rittmester, f. 1792, t i Oslo 1840. * 1812
Rebekka Dortea Stalin fra Sverige, f. 1793, f 1844 p.
Sandberg i Skogn.
Fl. Anna Hansine Muller, f. 1812, t 1871. * 1835
Morten Smith Petersen, f. 1797, t 1872, fogd p.
Inderøy, bodde p. Lø.
G 1. Laura Anna Sofie Muller Petersen (forfatter-
innen Laura Kieler), f. i Tromsø 1849. * 1873
V. Thr. J. Kieler, overlærer ved Fredriksborg
lærde skole.
G 2. Lauri+s Muller Petersen, t 1891 i Amerika. 2
barn.
F 2. Peter Stalin Muller, f. 1815, f 1856, kaptein. * Se
mira Glogau, f. 1815.
Gl. Rebekka Erika Muller, f. 1838. * 1863 Fredrik
Valdemar Trampe, fogd, Inderøy, f. 1829.
G 2. Johan Muller, t p. Modum. * en tysk dame.

----
612 Bind III
---
G 3. Kristian Muller, sjømann, f. 1840, f ved forlis.
G 4. Laura Henriette Muller, f. 1841, f 1874.
G 5. Karen Muller.
G 6. Fredrikke Muller, f. 1845, lærerinne ved folkeskolen
G 7. Semira Dortea Muller, f 1880 i Oslo.
G 8. Hansine Muller, f. 1849.
G 9. Laurits Muller, f. 1851, styrmann.
GlO. Marius Johannes Muller, styrmann, f. 1853, f 1875
Gli. Erika Kristiane Muller, f. 1855, f 1872 i Oslo
Gl 2. Petra Muller, f. 1857, t 1869
F 3. Erik Kristian Kastrup Muller, f. 1818, kaptein, postme
ster i Sarpsborg. * l ) 1844 Fredrikke Rebekka Meldal
Arentz, f. 1818, f 1857, dtr. av prost A., Innherred. • ■)
1862 Karen Helene Jonsberg, f. 1845, dtr. av prost J.
Gl. 1 Johan Severin Muller, f. 1845, gårdbruker p. Valum
i Skogn, siden p. Huso ved Tonsberg. * Trine Arentz,
hans kusine, dtr. av presten A.
G 2. 2 Helge Kristian Muller, f. 1865, tollbetjent i Kina,
t i Kina. * Eide fra Haugesundskanten.
G 3. 2 Nils Sofus Jønsberg Muller, f. 1863, infanterikap
tein i Vadso, f i Florø. *.
G 4.-' Laura Fredrikke Rebekka Muller, f. 1868. *
Beichmann, major i intendanturen.
G 5.-Einar Muller, f. 1874, ingeniør, Oslo.
F 4. Laura Rebekka Muller, f. 1820, f 1848 i Alstahaug.
F 5. Karl Jakob Muller, f. 1822, gårdbruker, eiet Sandberg i
Skogn, siden Høislo. * Henriette Schultz, f. 1821, dtr.
av rittmester S.
Gl. Karl Muller, f. 1847, f 1868 i Amerika.
G 2. Anna Muller, f. 1849, ugift, lever i Trondhjem.
G 3. Rasmus Laurits Schultz Muller, f. 1851, brennevins
kontrollør., Oslo.
G 4. Kristian Muller, f. 1853, sjomann.
G 5. Erika Muller, f. 1856. I Amerika. * Paulsson.
G 6. Marie Muller, f. 1858. * Rønning. I Amerika.
G 7. Sofie Muller, f. 1864, f i Amerika.
F 6. Marius Johannes Andreas Muller, f. 1824, f 1849,
Vedrup pr. Kjøbenhavn.
F 7. Elisabet Andrea Johanne Sofie Muller, f. 1830, f 1831.
F 8. Elisabet Andrea Johanne Sofie Muller, f. 1834, f 1837.
Inger Elisabet Muller, f. 1793, f 1843. * Georgius Henrik
Kås, rittmester, f. 1791, f 1819.
F 1. Anton Kås.

----
613 Bind III
---
Johannes Klingenberg Muller, rittmester, f. 1704, t P Øvre
Etfgen * Marta Marie Lyng fra Ørlandet, f. 1705, t 1820.
F 1 Anna Lorentse Muller, f. 1820. * Ferdinand Kjerulf, I
1815, t 1852, kand. jur., bokholder, Horten.
G 1- Haldis Kjerulf. * Tranås, kopist.
G 2. Ferdinanda Kjerulf. * Eckhof, prest. 3 barn.
G 3. Svanhild Kjerulf, ugift.
F 2. Laura Muller, bestyrerinne av gamlehjemmet Bethesda i
E 4
Drammen, ugift.
F 3 Hans Muller, maskinist. * enken efter skipper Wangberg.
Sigismunda Kristine Muller, f. 1708, t 1820, ugift.
Susanna Johanne Muller, f. 1700, f 1828.
Elisæus Muller, f. 1706, f 1866, rittmester ved Trondhjemske
ridende jegerkorps, senere tollkasserer på Levanger. Eiet Vist
nedre. * Rebekka Marie Lie, f. 1804, dtr. av sorenskriver L.
og h. Fredrikke, f. Gill.
F 1 Hans Fredrik Muller, f. 1826, f 1866 i Skogn, sakforer.
* 1857 Henriette Steen, f. 1825, f 1901, dtr. av sogne-
E 5
E 6
E 7
prest S.
G 1 Pauline Marie Muller, f. 1858, t 1800.
G 2 Laura Elisabet Muller, f. 1863, f 1884.
F 2. Lars Anton Muller, f. 1828, t 1905, distriktslæge i Ås.
* 1856 Eleonora Antonette Kaspara Hansen, f. 1827.
G 1. Rebekka Muller, f. 1857.
G 2. Helge Elisæus Muller, f. 1858, læge. * Lagerta Gude.
H 1 Karen M, f. 1886. H 2. Lars M, f. 1887. H 3.
Ellinor M-, f. 1880.
G 3 Sigurd Muller, f. 1864, sakfører, Røros.
F 3 Vilhelm Jakob Muller, f. 1830, f 1910, distriktslæge,
Hønefoss. * 1858 Hansine Bertine Ross, f. 1830.
G 1 Eli Sofie Muller, f. 1860, t 1868 i Sundalen.
G - Ellisif Ranveig Muller, f. 1866. * distriktslæge Wes-
sel, Sydvaranger.
G 3. Reidar Muller, f. 1860, læge, Hønefoss. Emma
Bull.
H 1. Ingrid Muller.
F 4. Johannes Andreas Muller, tollbetjent i T.hjem, f. 1832,
t p Levanger 1021. *') 1857 Elisabet Rebekka Hauan,
f 1830, t 1904. * -) Johanne Kajan, f. 1855, f 1908.
F 5. Morten Daniel Muller, f. 1835, t 1906. Eier av Vist
nedre * Petra Rygh, f. 1845, dtr. av lensmann R.
Gl. Marie Rebekka M., f. 1875, f 1882.
G 2. Elisæus Muller, f. 1878, ordfører i Verdal. Eier av
Vist nedre. * Kristiane Wold.
:i' :

----
614 Bind III
---
H 1. Ruth Muller, f. 1904. * 1927 Ragnvald Kvinge
dal, tannlæge, Stjørdalen, f. i Masfjorden.
H 2. Per Martin Muller, f. 1907.
H 3. Elisabet Kristiane Muller, f. 1913.
G 3. Peder Strand Rygh Muller, f. 1880, f 1885.
G 4. Rebekka Marie Muller, f. 1883, f 1884.
G 5. Kristiane Muller, f. 1885. * Alfred Swensen, læge
Moelven.
H 1. Eva, f. 1907. H 2. Gunvor, f. 1909. H 3. Dagny
f. 1910. H 4. Per David. H 5. Inger. H 6. Karl
G 6. Oluf Rygh Muller, f. 1891, lektor ved T.hjems komm
middelskole. * 1918 Johanne Elisabet Skålerud.
H 1. Else Margrete, f. 1921. H 2. Liv, f. 1923. H 3
Dagfin, f. 1924.
F 6. Ingvald Samuel Muller, f. 1837, f 1917, farmasoit, land-
mann i Minnesota. * Liva Stensrud.
G 1. Karl Marius M., f. 1864, + 1868.
G 2. Ole Elisæus Muller, f. 1866. * l ) Torgun Tinbakken.
* -) Ida Knutsen.
Hl. 1 Luella. H 2- 1 Ida. H 3. 1 Teodor. H 4.» Marie.
G 3. Karl Muller. * Turid Ellingsen.
Hl. Laura. H 2. Ingeman Elisæus. H 3. Klara-
H 4. Edvard. H 5. Rebekka. H 6. Ole.
G 4. Rebekka Sofie Muller, f. 1873. * Kristian Myhre,
f 1911, kjøpmann.
H 1. Liva Jorgine.
G 5. Hansine Fredrikke Muller, f. 18/5.
G 6. Ingeborg Josefine Muller, f. 1877. * Hans Solem.
G 7. Lars Oskar Samuel Muller. f. 1882.
GB. Adolf Muller, f. 1884.
F 7. Marius Elisæus Muller, f. 1839, landmann i Amerika.
* Helga Rugland fra Telemarken.
G 1. Rebekka, f. 1869. G 2. Klara, f. 1871. G 3. Hagbart
Sofus, f. 1873. G 4. Ingeman. G 5. Rolf. G 6. Re-
bekka. G 7. Helene.
FS. Jon Muller, f. 1848, f 1851.
Susanne Johanna Muller, f. 1799, f 1825, ugift.
Hans Andreas Muller, loitnant, f. 1800, f 1834 p. Ovre
Eggen. * 1828 Elisabet Johanna Muller, f. 1808, f 1876
Hun **) Lorents Eggen. (Se ovenfor).
F 1. Maren Andrea M., f. 1832, t 1836.
F 2. Hans Andreas M., f. og f 1834.
Antonie Kristiane Muller.

----
615 Bind III
---
Eli. Maren Andrea Muller, f. 1800, f 1844 p. Ver
dalsoren. * Johannes Groth Monrad, land-
handler p. Verdalsoren, f. 17Q7, t 1873 p. Ekle.
E 12. Adrianne Johanna Muller, f. 1805, f 1849 p.
Håden i Skogn. * ') 1832 Peter Vitus Wessel,
f. 1805, eier av Gilstad i Skogn, f 1838. * 2 )
1840 Mads Severin Lie, f. 1810, f 1872, po
litibetjent, Levanger.
E 13. Sofie Elisabet Muller, f. 1806, f 1870 i Trond
hjem. * 1831 Åge Finne Schiødt Stabel, kap
tein, f. 1802, f 1873 p. Bromstad.
E 14. Brostrup Muller, student, f. 1806, f 1832 i
Trondhjem.
El 5-Karsten Nikolai Muller, f. 1807, f 1819.
D 4. Elisabet Sofie Muller, f. i Børsa 1772, t 1810.
* 1792 Mons Jonsen Lie, f. 1757, f 1827, rådmann
og politimester i Trondhjem.
C 6. Hans Hanssen Muller, løitnant ved 2. T.hjemske reg.
C 7. Elen Birgitte Muller, bodde i Ilen, f 1766, kvalt av sin
pike, Elen Jonsdatter, som hadde undveket sin tjeneste.
* Jokum Fredrik Johnstrup, kaptein.
D 1. Marie Lucie Johnstrup, f. 1737, f i Meldalen 1758.
Kristian Dahldorph, grubeskriver ved Meldals
verk, f 1796 p. Lofthus.
E 1. Jokum Fredrik Dahldorph, f. i Meldalen 1758.
D 2. Gjertrud Dortea Johnstrup, f 1742. * Jens Rein
holtsen Schive, f. 1731, f 1778, kapellan, Orkedalen.
C 8. Apollona Muller, f 1797, 81 år gl. * Laurits Hanssen
Møller, f 1781, bergskriver ved Løkken verk.
C 9. Anne Margrete Muller, f. 1729, f 1794. * Kaspar Fre
drik Schrøder, kaptein, f 1778 p. Skjølberg, Orkedalen.
CIO. Marie Elisabet Salicath Muller, f. 1741, f 1818. * 1761
Hans Peter Schnitler, f. 1736, f 1803, student, holz
førster.
Cll. Helene Marie Miiller.
82. Kristian Rasmussen Muller, f. 1687, f 1760 p. Rigstad,
Meldalen. * 175 i Meldalen m. Ingeborg Olsd. Hylberget
Cl. Hans Kristian Muller, f. 1753.
B 3. Robert Rasmussen Muller, f. 1684.
84. Helene Marie Muller, f. 1691, f p. St. Jørgens hus 1773.

----
616 Bind III
---

ØVRE VIST  Gårdsnr. 60, bruksnr. 2.

Gårdens skyld var 2 sp. Den dannedes ved, at Elling Olsen
Vist, som seiv hadde fått arveutlegg i gården efter sine foreldre og
sin avdode bror Lars, utloste sin soster Beret, som var gift med
Knut Anderssen Borgen, og halvsosteren Maria, gift med Lars
Andosen Ekloen. Han fikk kvitteringsskjote 20. februar 1758, tgl.
s. d., hvori det heter, at «han nu skal eie 2 sp.» i gården. Dette er
neppe helt riktig, da disse arveparter visstnok belop sig til litt mere
ifolge skiftebrevene; men gården vedblev iallfall å gå under denne
skyld. Elling betalte sine medarvinger 01 rdl. 2 ort 10 sk. for
deres parter. Til innlosningen lånte han 00 rdl. av foged Arnet
mot pant i eiendommen.
Elling stod sig godt, men var dog ikke fullt så solid velstands
mann som broren på Nedre Vist. Ved skiftet efter ham i 1750 var
boets aktiva 418 rdl. 1 ort 10 sk. og beholdningen 264 rdl. 1 ort.
Gården verdsattes til 300 rdl. og heftelsen til foged Arnet var enmi
ikke innfriet. Av besetning er registrert 3 1 - hest, 6 kyr, 5 ungnaut,
0 sauer og 4 geiter.
Nils Olsen Nedre Vist lyste nu odelsrett til gården; men nogen
innlosning blev det ikke av.
Elling Olsen var gift med Ingeborg Sivertsdatter Forbregd.
Hun blev i 1760 gift med Ole Olsen Brekken. Med ham fikk hun
datteren Karen, som blev gift med Sevald Jonsen Eggen, sonn på
gården Landstad. Ingeborg overlevet sin annen mann, som dode
i 1798. Han hadde forvaltet sine midler godt; ti boets aktiva va»"
1277 rdl. 9 sk. og beholdningen 070 rdl. 1 ort 13 sk. Der var
solvtoi for 4 rdl. 3 ort og en besetning på 3 hester, 1 foll, 9 kyr,
3 ungnaut, 12 geiter, 21 sauer og 2 svin. lnnbo og losore blev
solgt ved auksjon for 434 rdl. 3 ort 4 sk. Gården blev verdsatt til
1000 rdl.; men Sevald Eggen var ikke fornoiet med denne takst,
hvorfor der blev avholdt overtakst, og denne kom til å lyde på 1300
rdl., hvorav boets part var omtrent 800 rdl. Sevald protesterte også
mot brorslodd til enken; men retten eragtet, at da loven uttrykkelig
sikret den lengstlevende, når de hadde barn sammen, valget mellem
en brorslodd eller å beholde sin festens- eller morgengave, tilkom
den henne. Videre protesterte han mot Ole Ellingsens påstand om
å erholde bryllupsutflytning likt med sine soskende; men heller ikke
denne protest blev tatt til folge.
Elling Sivertsen Reitan, som var eldste sonnesonn av Elling
Olsen Vist, gjorde påstand på som nærmeste odelsberettigede afå
innlose gården efter takstsummen ved skiftet. Dette krav blev av
vist som ikke horende under skifteretten. I 1703 lot han imidlertid

----
617 Bind III
---
lyse odelsrett til Øvre Vist, og ved skjøte av 17. august 1802, tgl.
s. d., overdrog Ingeborg sin arvepart, ca. 1 sp. 1 mkl. i gården til
denne sønnesonn efter takstsummen 1300 rdl. «for at forekomme
en skadelig proces på begge sider». Ingeborg fikk et kår på 2 tdr.
bygg, 5 tdr. havre og for til 1 ku og 6 småfe.
Elling Sivertsen overdrog straks sitt kjøp til sin farbror, NUs
Vist øvre, sett fra syd 1918.
Fot. E. Musum.
Ellingsen. (Skjøte av 17. august 1802, tgl. samme dag). Nils var
næsteldste sønn av Elling Olsen Vist. Elling Sivertsen kjøpte i
1803 Hesgreiaunet av sin morfar, Iver Knutsen Hesgreien.
Nils Ellingsen utløste ifølge kvitteringsskjøter av 7. februar
1800, 18. juni 1801, 6. august og 18. oktober 1806 sine søskende
samt Elling og Knut Sivertsønner for deres arveutlegg og var der
med eier av hele Øvre Vist.
Nils Ellingsen Vist var gift med Anne Olsdatter, enke efter
Tore Olsen Øvre Hofstad. Ekteskapet med Nils blev barnløst; men
med Tore Hofstad hadde hun fire barn, hvorav den eldste het Ole.
Ved skjøte av 18. april, tgl. 3. mai 1821, overdrog Nils Vist
gården til denne stedsønn, Ole Toresen, for 800 spdl., som skulde
bli stående i gården til Nils døde eller opgav sitt bo. Nils og
hustru tok et kår på 3 tdr. bygg, 8 tdr. havre, 1 td. småsed, 12 tdr.
poteter, for til 2 kyr og 8 småfe samt V 2 mål til linfrø. Den årlige
verdi av dette blev anslått til 40 spdl. Hvis en av kårfolkene døde,
skulde den gjenlevende ha halvparten.
I 1835 hadde gården en besetning på 3 hester, 11 storfe, 23
sauer, 9 geiter og 2 svin og en utsed av Vs td. hvete, 2Y2 tdr. bygg,
14% tdr. havre og 12 tdr. poteter.

Bind III
---
618 Bind III
---
I 1836 avholdtes samfrendeskifte efter Ole Toresens første
hustru, Anne Larsdatter. Der registrertes da 2 hester, 1 foll, 6
kyr, 8 ungnaut, 20 sauer, 15 geiter og 2 svin. Gården blev verd
satt til 1100 spdl. og innbo, besetning og losore til 401 spdl. 4 ort
16 sk., hvorved aktiva kom op i 1501 spdl. 112 sk. og beholdningen
blev 1245 spdl. 86 sk.
Grenseopgang mellem gården og Volhaugens ålmenning er av
holdt 21. novbr. 1863, tgl. 16. mai 1866.
Gårdens besetning var i 1865 4 hester, 12 storfe, 20 sauer og
2 svin og utseden U td. rug, 2 u i tdr. bygg, 12 tdr. havre og 8 tdr.
poteter. Den hadde 3 husmannsplasser:
1: Vistvolden, 2: Fjærestuen, 3: Skulen, med en samlet beset
ning på 10 sauer og 5 geiter og en utsed av Yz td. bygg, \ I A tdr.
havre og 4 tdr. poteter.
I fl. kjopekontrakt av 11. juli, tgl. 16. juli 1875, overdrog Ole
Toresen Kulstadvikmyren for 50 spdl. til Paul Olsen Kulstadviken.
I 1875 hadde gården en besetning på 3 hester over og 1 under
3 år, 2 okser, 8 kyr, 7 ungnaut og kalver, 30 sauer og lam og 3
svin og griser og en utsed av Yé td. hvete, 2 tdr. bygg, 18 tdr.
havre og 16 tdr. poteter. På 2 husmannsplasser foddes 4 sauer,
4 geiter og 1 svin og såddes ■ ..-> tdr. bygg, U td. havre og 3 tdr.
poteter.
Ole Toresen Vist var annen gang gift med Ragnhild Peders
datter Ostyold. Eldste sonn av dette ekteskap, Peder Olsen, over
tok gården efter faren ifl. skjote, tgl. 8. februar 1884, fra enken
Ragnhild og de ovrige arvinger. Kjopesummen var kr. 8632
og kår.
Peder var en dyktig jordbruker. Han hadde gjennemgått land
bruksskolen på Rotvold og fungerte i begynnelsen av 1860-årene
som veitemester i Nordre Trondhjems amts landhusholdningssel
skaps tjeneste. (Se: Jordbruk).
Fr as kilt part:
Kulstadviken søndre, gårdsnr. 60, bruksnr. 3, er fraskilt og
skyldsatt for 2 ort 20 sk. (1,13 mk.) den 31. oktober, tgl. 14. august
1883, og av arvingene efter Ole Toresen og hustru overdratt med
arvingen, furer Teodor Olsen Wisth for kr. 247.61 ved skjote, tgl.
2. desbr. 1884.
Øvre-Vistætten.
A.Ole Bunes, opsitter på Bunes i 1680-årene.
B. Elling Olsen Bunes, f 1736, 75 år. * Kirsti, f 1738, 69 år.
C 1. Ole Ellingsen Folio, f p. Folio 1732, 36% år. Han var
en tid på Berg, derefter på Mo og tilslutt på Folio.
* 1723 Marit Toresd. Hofstad, f P- Hofstad 1760, 62

----
619 Bind III
---
ar 4 mdr. gl. Hun •*) 1734 Bård Pedersen (Moen) Hofstad,
med hvem barna: Ole Bårdsen Faren, Eskild Bårdsen Hofstad
og Beret Bårdsd.
Dl.Elling Olsen Hallem nedre, f. p. Berg 1724, t p. Hallem
nedre 1703. * 1754 Karen Jakobsd., f. p. Auglen 172, f P-
Hallem 1794.
E 1. Marit Ellingsd. Hoen, f. p. Hallem 1755, t p. Hoen 1785.
* 1779 Elias Olsen Hoen, enkemann.
E 2. Marit Ellingsd. Hallem nedre, f. p. H. 1761. * 1782 Pe
der Ellingsen (Auskin) Hallem nedre, hennes sosken-
barn. Se nedenfor.
E 3. Marta Ellingsd., f. p. Hallem 1764.
E 4- Ole Ellingsen, f. p. Hallem 1768.
D 2 Tore Olsen Hofstad ovre, f. p. Mo 1728, f p. Hofstad 1803.
•*) 1760 Lisbet Olsd. Salberg, t 1786, 58 år gl. * 2 ) 1787
Anne Olsd. Lennes, f. p. Lennes 1758. Hun •») 1806 Nils
Ellingsen Vist.
E 1. Mikkel Toresen Hofstad ovre, f. p. H. 1769, f smst. 1842,
eiet Tiller sondre 1800—1806. * 1794 Beret Andersd.
Tiller, f. p. T. 1768. Ingen barn.
E2.01e Toresen Rosvold, f. p. Hofstad 1776. * 1806 Marta
Jonsd. Rosvold, f. c. 1764, enke efter Peder Olsen Ros-
vold. Ingen barn.
E 3. Anne Toresd. Jermstad, f. p. Hofstad 1780. * 1800 Elling
Pedersen Jermstad, f. p. J. 1769.
F 1. Lisbet Ellingsd., f. p. Hofstad 1802, f 1875. * 1825
Hans Gjertsen Bunesvald, f. p. Auglavald 1799, f
1838.
E 4. Ole Toresen Vist ovre, f. p. Hofstad 1791, t P- Vist 1877.
* ') 1826 Anne Larsd. Sem, f. p. Lein 1797, t P Vist
1834. *■•) 1836 Ragnhild Pedersd. Ostvold, f. p. 0.
1808, f P- Vist 1884.
F I. 1 Anne Olsd., f. p. Vist 1828, f 1838.
F 2. 1 Elling Olsen Vist, f. 1829. * 1856 Beret Marta
Johansd. Minsås, f. 1831.
Gl. Anna Ellingsd., f. c. 1856. * Peter Andreas
Pedersen Borgen, kasserer i Verdalens spare
bank, f. p. B. 1837. Ingen barn.
G 2. Ole Ellingsen Wisth, bestyrer av statens blinde
skole, Dalen ved Trondhjem, f. 1860. * Karen
Marie, f. Qvam, f. 1862.
Hl. Eyvind Olsen Wisth, f. 1887, f l /a år gl
H 2. Margit Olsd. W., f. 1888, lærerinne i
T.hjem. * 1924 Johan Setsås, Trondhjem.

----
620 Bind III
---
H 3. Bjarne Olsen Wisth, f. 1890, amtsskogmester
H 4. Erling Olsen Wisth, f. 1891, lærer i T.hjem,
musiker.
H 5. Reidar Olsen Wisth, f. 1895, embedskontorist
* 1915 Lilly Marie Hansd. Korto, Åfjorden
I 1. Henrik, f. 1915.
H 6. Astrid Olsd. W., f. 1901. * Eilif Guldbrandsen
musiker, Trondhjem.
G 3. Johan Marius Ellingsen Wisth på Haug (Slottet)
furer ved kavalleriet, f. 1863. * 1893 Elise Olausd
Leklem, f. 1865.
H l.Olav Mariussen Wisth, f. 1894. * 1918 Borg
hild Olsd. Hoilo, f. 1893
I l.Odd, f. 1918. 12. Asbjørn.
H 2. Brynjulf Mariussen Wisth, f. 1895
H 3. Massine M. W., f. 1896.
H 4. Einar M. Wisth, f. 1898, kasserer ved Aktie
banken, Øren.
H 5. Arve M. Wisth, f. 1900.
H 6. Harald M. Wisth, f. 1902, f ung.
H 7. Eyvind M. Wisth, f. 1904.
H 8. Hjørdis M. Wisth, f. 1906.
F 3.- Peder Olsen Vist øvre, f. 1836. * Maren Sefaniasd. Moe,
f. 1842 p. Minsås nordre.
G 1. Ragna Pedersd. Vist, f. 1875. * Paul Ole Petersen
Hjelde, Vist. Overtok Vist efter svigerfaren.
H Mange barn.
G 2. Olaug Pedersd. Vist. * Oluf Holmsvald, dreng på
Vist nedre, f 1921.
G 3. Signe Pedersd. Vist.
F 4. L> Anne Marta Olsd. Vist, f. 1840, f 1913. * Johan Støre
fra Skogn, underofficer.
G 1. Ingvald Johansen Støre, snekker og opsynsmann på
Kunstindustrimuseet i T.hjem, f 1914, ugift.
G 2. Aksel Johansen Støre, standartjunker.
G 3. Rikard Johansen Støre, t.
G 4. Oskar Johansen Støre, ansatt ved Vensmoens sana
torium i Saldalen.
G 5. Hans Johansen Støre, skogforvalter i Orkdalen.
F 5. 2 Teodor Olsen Wisth, standartjunker, f. 1842.
E 5. 2 Elling Toresen Hofstad, f. p. H. 1799, f 1824, ugift, skole
lærer.
E 6. 2 Marit Toresd., f. p. Hofstad 1773, f 1787, druknet ved å
kjøre sig ned på Leksdalsvatnet om aftenen den 5. desbr. Sam-

----
621 Bind III
---
men med to andre konfirmanter, efter at de hadde
vært hos Jakob Skolemester på Haga.
EI 2 Marta Toresd., f. p. Hofstad 1792. * 1821 Jens Ja
kobsen Austad, Inderøy, enkemann.
E 8. 2 Sara Toresd., f. p. Hofstad 1795. * 1810 Knut El
levsen Kvam, f. p. Kvam 17Q3.
E 9. 2 Lisbet Toresd., f. p. Hofstad 1788, f 1788.
D 3. Gjertrud Olsd. Hallan, f. p. Stiklestad 1726, f 1787
* 1755 Sivert Olsen Skjærset, Hallan, hennes tremenning.
E I.° Maria Matiasd., f. 1752 (dtr. av Matias Matisen og
Gjertrud Olsd. Hofstad). * 1780 Ole. Sivertsen Hal
lan sondre, f. c. 1752.
F 1. Sigri Olsd., f. p. Hallan 1784.
F 2. Brynhild Olsd., f. og f P- Hallan 1788.
F 3. Sivert Olsen Hallan sondre, f. p. H. 1792, t
smst. 1826. Ingen barn. * 1822 Solvi Tørnsd.
Eklosvedjan, f. p. Eklo 1776, enke efter Lars
Gabrielsen Eklosvedjan. Hun * ') 1826 Anders
Ellevsen.
E 2. Siri Sivertsd., f. p. Hofstad 1758. * Jon.
F 1. Marta Jonsd.
C 2
Lars Ellingsen Hesgreien, t p. H. 1760, 60 år gl. * 1736
Marit Olsd. Hesgreien, enke efter Peder Olsen Husan, Hes
greien, t P- Vist 1766, 88 år. Ingen barn.
Gunhild Ellingsd. Bunes. * 1734 Ole Jonsen Prestgård.
(Kalles Ole Jenssen Tommeråsen i skiftet efter G. i 1785).
Dl. Marit Olsd-, f. p. Ronningen 1736. * Lars Grundt,
C 3
Inderøy.
D 2. Kirsti Olsd., f. p. Rønningen 1739 (tjente i 1785 på
Skjorholmen).
Marit Ellingsd. * 1724 Peder Anderssen Lyngshaugen (Haug
stuen), Hallem nedre, f p. Auskin 1772, 80 år gl.
D 1. Elling Pedersen (Hallem) Auskin, f. p. Haugstuen 1725.
* 1750 Siri Jakobsd. Nedre Hallem, f. p. Auglen 1723, r
C 4
p. Auskin 1797, dtr. av Jakob Kristensen Auglen.
E 1. Marit Ellingsd., f. p. Hallem nedre 1751.
E 2. Jakob Ellingsen Auskin, f. p. Hallem 1752, t p.
Auskin 1814, sersjant. * 1785 Gjertrud Ingebrigtsd.
Balgård, f. p. B. 1758, dtr. av Ingebrigt Olsen Bal-
Gård og hans steddatter Siri Andersd.
Fl. 0 Ole Jakobsen, trompeter, f. 1778 (moren var
Gunhild Rasmusd. Oppem).
F 2. Erling Jakobsen Auskin, f. p. A. 1785, f 1807
F 3. Sigri Jakobsd., f. p. Stuskin 1787, f 1789.

----
622 Bind III
---
F 4. Ingebrigt Jakobsen Auskin (dpt. Imbert), f. p. Stuskin
1780, eskadronsmed. •*) 1816 Gunhild Andersd. Tryg
stad, f 1822. * *) 1823 Sigrid Larsd. Balgard, f 1833.
G 1. Jakob Ingebrigtsen, f. p. Auskin 1818, f 1810.
G 2. Ingeranna 1., f. og f p. Auskin 1820.
F 5. Ole Jakobsen, f. p. Auskin 1791.
F 6. Marta Jakobsd., f. p. Auskin 1704. * 1818 Baro Larssen
Arstad.
F 7. Anders Jakobsen, f. p. Auskin 1796. * 1821 Ingeborg
Olsd. Midt Holmen, enke. Ingen barn.
Lars Ellingsen Auskin, Balgård, f. p. Auskin 1755 * 1785
Sigri Olsd. Slapgård.
E 3
F 1. Anne Larsd., f. p. Balgård 1786.
F 2. Marta Larsd., f. p. Balgård 1788. *.
F 3. Elling Larssen Balgård,"t. p. Auskin 17 ( >2. * 1815 Marta
Larsd. Ostnes, f. p. O. 1780, dtr. av Lars Ostnes og h.
Mali Mikkelsd.
G 1-Ole Ellingsen Lillemoen, f. p. Ostnes 1815, f 1802
p. Lillemcen. * 1842 Ingeborg Mortensd. Bjorgan,
f. p. B. 1814. f 1898, dtr. av Morten Jenssen B og
h. Kirsti Olsd.
H 1. Ellev Olsen, f. c. 1842.
H 2. Morten Olsen Lillemoen, f. 1847, f 1910. \
I 1. Jon Mortensen Lillemoen, veivokter, bodde
en tid på Nybygget, siden pa Insmoen og
flvttet tilslutt til Vinne sogn.
F 4. Sigri Larsd.. f. p. Balgård 1707, f 1833. * 1823 Embret
Jakobsen Auskin, f. p. Stuskin 1780, sonn av Jakob El
lingsen Stuskin. (Se ovenfor).
Jakob Ellingsen, f. p. Auskin 1756.
Marta Ellingsd., f. p. Auskin 1758 * 1701 Lars Johannessen
Lein, Sem, f. p. Lein 1766. (Se Leinsætten).
Peder Ellingsen Hallem, f. p. Auskin 1760, f p. Hallem vestre
1838. * 1782 Marit Ellingsd. Hallem nedre, hans søskenbarn,
f. p. Hallem 1761. (Se ovenfor A, B, C 1, D 1, E 2).
F 1. Sigri Pedersd., f. p. Hallem nedre 1782. * Johannes Hes-
E 4
E 5
E 6
greivaldet, husmann.
F 2. Kari Pedersd., f. p. Hallem nedre 1757.
F 3. Marta Pedersd., f. p. Hallem nedre 17S ( », tjente i 1838
hos kjøpmann Falk. Skagoen i Namdalen.
F 4. Jakob Pedersen, f. p. Hallem 1706. * 1820 Beret Olsd.
Stiklestad, f. 1707, dtr. av sersjant Ole Bjerkan.
F 5. Anne Pedersd., f. p. Hallem 1700. * Hagen Rosvold De
bodde i 1838 på en plass under Laugen i Namdalen.
Jon Ellingsen Stuskin, f. p. Auskin 1763, f p. Stuskin 1804. *
E 7

----
623 Bind III
---
/N 1 /
1791 Margrete Andersd. Tiller, f. p. T. 1704, dtr. av
Anders Bårdsen T. Hun *')1804 Lars Jonsen Hallem.
F 1. Elling Jonsen Stuskin, f. p. Tiller 1791, t 1821.
* 1821 Johanna Pedersd. Skrove, f. p. S. 1798,
dtr. av Peder Gundbjørnsen S. Hun *■) 1823
Jakob Toresen Øgstad-
G 1. Elling Ellingsen Skrove p. Midt Grundan,
lærer og kommunekasserer, f. p. Skrove
1822, f p. Øst Grundan 1803. * 1844 Ma
ren Jakobsd. Halset, f. p. H. 1817, dtr. av
Jakob Jonassen Halset og h. Marit Jonsd.
H 1. Marit Ellingsd., f. 1840.
H 2. Johanna Margrete Ellingsd., f. 1855.
H 3. Elen Maria Ellingsd., f. 1861.
F 2. Anders Jonsen Stuskin, f. p. S. 1708, t smst.
1874. * 1827 Kirsti Olsd. Breding, f. p. B. 1803,
t p. Stuskin 1890, dtr. av Ole Olsen B. og h.
Magnhild Larsd.
Gl. Johannes Anderssen Stuskin vestre, f. p.
Øgstad 1830, f P- Stuskin 1020. * 1864
Siri Anna Olsd. Haga, f. 1835, dtr. av Ole
Olsen H. og h. Anne Olsd.
Hl. Anne Kristine Johannesd., f. 1865.
* Oluf Kvelstad, sersjant.
H 2. Oline Johannesd., f. 1808.
H 3. Mette Johannesd., i 1871.
G 2. Kjerstine Andersd., f. c. 1843.
G 3- Marta Andersd., f. p. Stuskin 1827, f smst
F 3. Anders Jonsen, f. p. Stuskin 1704, t 1705.
F 4. Jakob Jonsen, f. p. Stuskin 1802, t 1822.
Elsebe Ellingsd. Lyngåsen. * 1730 Jens Pedersen Heiberg,
C 5
Lyngåsen.
D 1. Peder Jenssen, f. p. Lyngåsen 1741.
D 2. Erling Jenssen, f. p. Lyngåsen 1744.
D 3. Peder Jenssen, f. p. Lyngåsen 1748.
D 4. Maria Jensd., f. c. 1745, tjente i 1785 hos kapellan Peder
Krog.
C 6 Malena Ellingsd., f. p. Bunes 1706, f 1785 på en plass under
Skavhaug. *. Ingen barn. 
C7. Magnhild Ellnigsd., t 1708.
C 8. Kristen Ellingsd., f. p. Bunes 1711, f 1729.
C 9 Beret Ellnigsd.,f.p. Bunes 1713,  uten barn.




 
 Verdalsboka bind IV            Verdalsboka


Innlagt 22/2-1014
VERDALSBOKA
EN BYGDEBOK OM VERDAL
VED
LEKTOR EINAR MUSUM


BIND IV  GARDS. OG SLEKTSHISTORIE

A/S NIDAROS OG TRØNDELAGKNS TRYKKKRI
Ni DA ROS 1930

----
8 Bind IV
----
Nasjonalbiblioteket
avdelino Oslo

----
9 Bind IV
----
SKJØRHOLMEN
Gårdsnr. 61.
Nav net: Uttales med hovedtonen på annen stavelse — af Skei
disholme (feilskrevet) 1430. Skyllenn 1559. Skerholm 1500. Skior
holm 1610, 1626. Skoerholmb 1626. Schiørholm 1664, 1723.
Skefåisholmr kunde tenkes sammensatt med genitiv av et i dei
almindelige oldnorske sprog ikke brukt intetkjonnsord skeidi, en
avledning av skeid, som forekommer i stedsnavn. Sannsynligvis er
dog navnet hos Aslak Bolt (1430) feilskrevet, da den nuværende
form likesom de bevarte skriftformer fra 1590 av ikke kunde være
opstått av denne form. Da gården ligger ved Leksdalsvannet
(Figgsjor), kunde man formode, at den oprinnelige form er old
norsk Sjovarholmr, av hankjønnsordet sjor = sjo. Derimot taler
dog, at alle former har Sk-. Umulig er det vel heller ikke, at forste
ledd kunde være intetkjonnsordet sker = skjær, hvorpå formen fra
1590 tyder. Der ligger et skjær, visst det eneste i vannet, like ved
gården. (Se forøvrig under brukere).
Skylden: I 1650 var skylden 1 sp. 1 øre, for 1670 forhøiet med
8 mkl., men ved avfelning, approbert 25. juni 1703, nedsatt til
2 øre 18 mkl. Fra 1836 var skylden 7 dal. 4 ort 8 sk., fordelt
således:
Skjørholm store 6 dal. 3 ort 9 sk.
Skjørholm lille 1 dal. 23 sk.
I 1907 var skylden mk. 13,72, fordelt på 5 bruk, hvorav:
Bruksnr. 1 og 2, Skjørholmen sondre med lille sondre, mk. 6,86
—» — 3, Skjørholmen nordre » 5,65.
Eiere: Efter Aslak Bolts jordebok eiet Erkestolen fra for 1 øres
bol «af skeidisholme», det var på hans tid bygslet for 1 ørtug, men
er avhendet i løpet av 1400-tallet; ti det finnes ikke i de senere
erkebispers jordebøker.
Det ser ut til, at gården fra meget gammel tid har vært bonde
gods. I begynnelsen av 1600-årene betalte nemlig opsitteren odels
skatt av 1 spand, som riktignok allerede i 1624 tilhørte Otte Skræd
der i Trondhjem. Med dette fulgte naturligvis også bygselretten.
Senere er eiendommen gått over til «hr. Christopher på Fos
nes». I 1650 var således eiendomsforholdet:

 

----
10 Bind IV
----
Nevnte hr. Christopher er Christopher von Aphelen, først sog
neprest til Overhalden, omkring 1616 forflyttet til Fosnes. Efter
hans dod har gården tilhort de folgende Fosnes-prester, Svend
Qvax og fon Eriksen Qvax; den siste var eier i 1660. Siden er
gården gått over til hr. Peder i Overhalden — formodentlig ved
arv — og efter ham til arvingene. Hr. Peder var eier i 1680-årene
Så kom ved slutten av århundredet en tid, da ingen vilde ved
kjenne sig å være eier av gården. I de mange uår hadde nemlig
eieren neppe annen glede av den enn å betale skattene.
Henved 1720 har Rasmus Aagesen Hagen erhvervet den.
Efter ham gikk den i arv til hans datterdotre, Selle Marie og Gisken,
dotre av Broder Boysen og Elsebe Rasmusdatter Hagen.
Selle Marie var'gift med den senere oberstloitnant Lorents
Didrik Klilver på Bjartnes og Gisken med holzforster Matias
Grotli. Den siste overdrog ved skjote av 4. oktober 1746, tgl. 6.
mars 1747, sin arvepart i Skjorholmen til svogeren, Rasmus Bro
dersen Hagen, som ved skjote av 5. septbr., tgl. 8. septbr. 1740,
solgte den til Klilver. Av denne kjopte Sivert Flet gården for 120
rdl. ifl. skjote av 21. oktober 1750, tgl. 4. mars 1751.
Flets enke blev gift med fogd Ar net, og denne solgte i 1772
Skjorholmen tillikemed Tuset til Nils Anderssen Juv av Skogn for
1400 rdl. Skjotet er av 5. juni, tgl. 15. august. Med Skjorholmen
fulgte de to sager Nedre og Øvre Hauka med bevilget bordkvantum
henholdsvis 800 og 1488 bord.
Nils Tuv solgte gården ved skjote av 8. oktober 1773, tgl. 21.
februar 1774, til Erik Jonsen for 600 rdl. Siden har den vært
brukernes eiendom.
Brukere: Ifolge manntallet av 1520 over tiendepenningskatten
har Anders j Skeren betalt 1 kvintin solv. Da han opfores under
Stiklestad sogn efter Vist, Lein, Forbregd og Sorhaug, gjelder det
rimeligvis denne gard.
Oluff på Skiierffuin står i 1540 for 16 mark smor og 1 vog mel
i leding. Skjont denne leding synes noget hoi, gjelder det dog sann
synligvis Skjorholmen, da den kommer umiddelbart efter Vist. (I
1502 var ledingen bare a 2 pund smor og 2 pund mel).
Oluff på Sky II enn i skibskattmanntallet av 1550 er rimeligvis
samme mann; han er opfort mellem Vist og Forbregd.
Det siste navn er bemerkelsesverdig: Det er visstnok bevart i
navnet Skulbergene mellem Skjorholmen og Vist, og står muligens
i forbindelse med oldnorsk skola eller skula = skylle. Vannet skyl
ler her helt op til veien, som går like under et bratt svaberg, og
med nordlig til ostlig vind kan her stå adskillig sproit opover land.
Jeg tror således at Skulen er det eldste navn på bebyggelsen i dette

----
11 Bind IV
----
strok, og at den første rydning er skjedd nærmere Vist; men at
gården, efterhvert som rydningen har trukket sig nordover, har fått
nytt navn, som da kanskje særlig refererer sig til det skjær, der
som Rygh bemerker, ligger like ut for den nuværende gard.
I begynnelsen av 1000-arene het opsitteren Halvor, og han be
talte — som nevnt under eiere — odelsskatt. Han er omkring 1630
avlost av Tørris — utvilsomt sonnen — den samme Torris Halvor
sen, som ifolge sagefallslisten for 1624 blev idomt 5 dalers bot
«for beligelse med sinn festemoe Kiersten Ingebritzdatter.
Mikkel Jonsen er kommet til gården i første halvdel av 1640-
årene og opfores der ennu i 1670. Rimeligvis er han kommet dit
ved ekteskap med enken efter Torris; ti ifl. folketellingen av 1660
var en sonn, Ingebret Torrisen, hjemme. Mikkel var da 51 ar.
Gårdens besetning i 1657 var 7 naut, 10 sauer og 1 svin.
I 1669 opfores tienden med 1 td. bygg og 2 tdr. havre, ledingen
med % rdl. og småtienden med 1 ort 8 sk. Der var humlehave.
Skvlden blev foreslått nedsatt til 1 spand.
Efter Mikkel kom Oluf; han var der i 1686.
I slutten av 1680-årene er så Henrik Matiassen kommet til
Skjorholmen, som han brukte i over 50 ar, idet han først dode i
1741, 87 år gammel. Han har — som så mange andre — hatt
vanskelig for å klare sig i de dårlige år i 1690-erne. På hosttinget
i 1693 var han stevnet for resterende odelsskatt og rosstjeneste for
årene 1689—93, ialt 6 rdl. Henrik erklærte, at det var umulig å
tilsvare dette, «på grund af gårdens slette vilkår». Hvis han ikke
fikk bruke gården for leilendingsskatten alene, vilde han ikke ha
den lenger.
Det oplyses ved samme leilighet, at 1 ore 8 mkl. av gårdens
skyld, altså nettop samme skyldbelop, som var benefisert Stiklestad
kirke, var i Leksdalsvannet, det vil si, at gårdens inntekt av fisket
i dette vann var sått til 1 ore 8 mkl. i skyldsetningen og benefisert
kirken, hvilket tyder på, at fisket i sin tid har vært temmelig verdi
fullt; men Henrik påstod iallfall herav ikke å nyte noe, hvilket vel
må bety, at det på hans tid var verdilost.
Gården blev da avfelt til 2 ore 8 mkl., hvorav de 18 mkl. til
kirken, og herefter synes Henrik å ha klart sig så nogenlunde. Han
er stevnet for landskyld til Stiklestad kirke i 1709; men ellers ser
han ut til å ha betalt sine ydelser regelmessig.
Riktignok har han alltid hatt betydelig moderasjon, idet han
stadig har truet med å frasi sig gården, hvis han ikke fikk den for
det, han vilde. Da dessuten tilslutt ingen eier vilde vedkjenne sig
den, har nok ovrigheten funnet det bedre dog å få litt enn å drive
ham fra gården, som derved sannsynligvis vilde ha blitt liggende
ode. I et tingsvidne av 1694 heter det således:

----
12 Bind IV
----
«Skiørholmen er en dyrleiet gard og bonden for armod haver
nogle gange frasagt sig gården på tinget, så ingen landdrot findes,
som sig gården vil vedkjende, og for hans ringe vilkår ei formår
at betale videre end ordinaire skatter» —. Enda avkortedes i disse
odelsskatt og rosstjeneste 2 rdl. 2 ort.
Og i 1697 heter det:
«Som endnu ingen underretning erholded er, hvem landdrot
må være til den gard Skiørholmen, og hos bonden ei kan fåes odels
skatten og rosstjenesten, såsom han sig den ofte på tinget haver
frasagt, og Hans Majestæt da storre skade ved dessen ødeliggelse
udi skatterne tog, niuder han den for alle skatter — affores odels
skatten og rosstjenesten af 1 spand, 1 rdl. 1 ort.»
I 1718 hjemsokte svenskene også denne gard, hvor skaden op-
fores således:
Tilsammen 40 rdl. 48 sk.
Gården hadde dengang 1 husmann, Mikkel Sandviken.
Ved matrikuleringen i 1723 oplyses, at gården hadde 1 hus
mann, som sådde 2 skjepper, skog til fornødenhet, ingen seter, men
god bumark, et ringe kvernsted, som ikke bruktes, men kunde optas
igjen og da årlig svare 6 sk. Den betegnes som «letvunden og
mådelig kornvis». Utseden var 6 skjepper bygg og 4 tdr. havre,
avlingen 20 sommerlass voldhøi og 2 lass ekerhøi og besetningen
1% hest, 4 kyr, 3 ungnaut, 12 sauer og 5 geiter. Tienden blev
sått til 4 skjepper blandkorn, 1 td. havre og 8 mk. ost. Komi
sjonen mener, at «denne gard kunde vel med en liden forhøielse an
sees; men som den ligger tilfjelds, bliver den udi sin forrige leie
stående.»
På skiftet efter Henrik i 1741 registertes 2 hester, 1 ku, 4 ung
naut, 6 geiter, 6 sauer og 2 svin. Dette var i et av de store uår.
Altiva var 42 rdl. 3 ort 6 sk. og beholdningen 21 rdl. 2 ort 16 sk.
Så kom Peder Tørrisen Høen. Det kan ikke sees, at han har
hatt noe bygselbrev, og han blev der heller ikke lenge, idet han
døde allerede i 1753, bare 38 år gammel. Den registrerte beset
ning på skiftet efter ham var 1 hest, 1 ku, 2 ungnaut, 10 sauer,
4 geiter og 1 svin, aktiva 45 rdl. 2 ort 10 sk. og beholdning 31 rdl.
2 ort 3 sk.
Efter Peder kom Ole Amundsen, visstnok sønn av husmann
\mund Olsen på Råen. Han blev der heller ikke lenge, døde i


----
13 Bind IV
----
1768. Efter ham er registrert 1 hest, 3 kyr, 6 sauer og 2 geiter.
Aktiva var 25 rdl. 2 ort og beholdning 0 rdl. 1 ort 20 sk., så det
har vært nokså smått hos ham.
Nu har formodentlig Erik Jonsen overtatt gården; han hadde
iallfall vært der siden 1756. Han var født på Vistastoen i 1714 og
hadde, før han kom til Skjorholmen, vært på Leklemsvaldet. Som
før nevnt kjøpte han i 1773 gården av Nils Anderssen Tuv. Til
kjøpet lånte han 500 rdl. av Rafael Thune.
Erik stod sig ganske bra: Ved skiftet efter ham i 1784 er regi
strert en besetning på 2 hester og 1 føll, 6 kyr, 5 ungnaut, 6
geiter og 12 sauer. Aktiva var 749 rdl. 2 ort 4 sk. og beholdmn
gen 170 rdl. 20 sk.
Efter bestemmelse av eksekutorene i Thunes dodsbo blev gar
den sått til auksjon og den 21. januar 1785 tilslått Ole Olsen
Stiklestad, som fikk skjote, utstedt og tgl. 21. februar s. a. Kjøpe
summen var 600 rdl.
Nu blev gården drevet noen år som underbruk under Stiklestad.
Ved skjote av 20. april, tgl. 16. august 1791, solgte Ole den til
Knut Olsen fra Gudbrandsdalen for 730 rdl. Knut oprettet i 1791
en kontrakt med sine foreldre, hvorefter han forpliktet sig til å
skaffe dem underhold, mot at hvad de efterlot sig efter deres dod
blev hans eiendom. I tilfelle av, at han solgte Skjørholmen, skulde
de av gården ha et kår på 3 tdr. bygg, 5 tdr. havre og for til 2
kyr og 4 småfe. Denne heftelse kom dog ikke til å påhvile går
den; ti da han solgte den, påtok han sig å yde foreldrene erstat
ning på annen måte.
Ved kontrakt av 16. august 1791, tgl. s. d., festet Knut til Ole
Hansen Storaunet den under gården liggende plass Lille Skjor
holmen mot en årlig avgift av 2 rdl. 2 ort.
I 1796 solgte han gården for 1200 rdl. til Elling Fæby, som
fikk skjøte 24. februar, tgl. 25. februar s. a. Nu blev den drevet
som underbruk under Fæby til i 1802. Derefter var den fra 1803
til 1805 bortforpaktet til Andreas Olsen, hvorpå den atter blev
drevet som underbruk under Fæby.
Ved skjøte av 7. februar, tgl. 16. august 1811, solgte Elling
gården til Bård Arntsen Svinhammer for 4000 riksbankdaler
Undtatt fra salget var Lille Skjørholmen, der betegnes som «et
stykke i gårdens udmark», og som ved forretning av 1. august s. å.
blev skyldsatt for 3 mkl.
I 1816 blev der inngått forlik mellem Ole Ellingsen Fæby og
Bård Skjørholmen angående Oles odelsrett til gården. Bård måtte
gå inn på å betale Ole 1000 rbdl. navneverdi, hvorimot Ole for
pliktet sig til å utstede skjøte med den uttrykkelige klausul, at ingen
odelsrett for hans ovrige søskende skulde hefte på gården.

----
14 Bind IV
----
Bård var en økonomisk velsituert mann, som endog hadde
penger å låne ut. Han var gift med Ingeborg Andersdatter, enke
efter Ole Mikkelsen Hofstad.
I 1835 var besetningen 3 hester, 8 storfe, 12 sauer, 8 geiter og
1 svin og utseden 1 td. bygg, 8 tdr. havre og 4 tdr. poteter. På
Lille Skjorholmen, som bruktes under Fæby, anføres en besetning
på 1 hest og 2 storfe og en utsed av V» td. bygg, % td. havre og
3 A td. poteter.
Ved skjote av 15. august, tgl. 16. august 1848, overdrog Bård
Arntsen gården til sine to steddotre, Ragnhild og Anne Olsdatter,
for 1000 spdl. Bård og hustru tok kår.
Ragnhild blev gift med Tomas Einar sen Moe (senere på Mik
kelsgården) og Anne med Johannes Pedersen Hesgreien, og disse
avholdt delingsforretning 28. august 1850, tgl. 4. februar 1851,
hvorved Johannes Pedersens part, Skjorholmen søndre, blev skyld
satt for 3 dal. 1 ort 17 sk., og Skjørholmen nordre for 3 dal. 1 ort
16 sk. Delingen skulde foreløbig gjelde på prøve i 1 år; men ved
erklæring av 6. septbr. 1851, tgl. 4. februar 1852, fra de to eiere
blev den fastslått som endelig.
SKJØRHOLMEN SØNDRE
Gårdsnr. 61, bruksnr. 1.
Johannes Pedersen tok denne part. Senere kjøpte han også det
i 1811 fraskilte Skjørholmen lille, som i den nye matrikul var blitt
skyldsatt for 1 dal. 23 sk. og bestod bare av skog. Elling Fæby
hadde ved skjote av 5. april 1838, tgl. s. d., solgt denne eiendom
for 100 spd. til sin svigersønn lensmann Ertsås med flere. Disse
overdrog igjen halvdelen av eiendommen til Ole Gundersen Eggen
på Fæby for 150 spdl. ved skjøte av 16. august, tgl. 13. oktober
1843. Ole lot eiendommen dele ved skyldsetningsforretning av 13.
august, avhjemlet 15. august 1860, hvorved den del, han hadde
overtatt, nemlig Skjørholmen lille søndre, blev skyldsatt for 2 ort
23 sk., som han så ved skjøter av 11. juli 1857 og 15. august
1860, tgl. 16. august 1860, solgte til Johannes Skjør holmen for
1000 spdl.
Johannes solgte skogen på denne eiendom til uthugst i 30 år
til konsortiet Ole Larsson i Åberg, Ole Nilsson i Hof og Ole Olsson
i Valne samt Ole Nilssen Sulstuen for 250 spdl. ved kjøpekontrakt
av 21. august, tgl. 2. oktober 1874.
Skjørholmen søndre med lille søndre hadde i 1865 en besetning
på 2 hester, 5 storfe, 14 sauer, 1 geit og 1 svin og utseden var 1 td.
bygg, 7 tdr. havre og 6 tdr. poteter.
I fl. kjøpekontrakt av 15. mars, tgl. 18. august 1880, overtok

----
15 Bind IV
----
sonnen, Bård /ohannessen gården. Han fikk skjote 12. februar,
tgl. 2. mars 1887, for kr. 2400 og et kår av årlig verdi kr. 200.
Johannes dode som kårmann på Skjorholmen i 1880.
I 1875 var besetningen 1 hest over og 1 under 3 år, 5 kyr, i
ungnaut, 17 sauer og lam og 2 svin og griser og utseden 1 td
bygg, 7 tdr. havre, 7 tdr. poteter og v i mål anvendtes til andre
Skjørholmen søndre, sett fra sydøst 1929.
Fot. H. Anderson.
rotfrukter. Bård hadde gården til UH 2, hvorefter sonnen, Peder
Bårdsen, overtok den. Han eier den fremdeles.
SKJØRHOLMEN NORDRE
Gårdsnr. 61, bruksnr. 3.
Ved delingen av Skjørholmen i 1850 var denne halvdel tilfalt
Tomas Einarsen, som ved skjote av 1. juli 1855, tgl. 5. februar
1856, solgte den for 5000 spdl. til Mikkel Arntsen Grenne fru
Vang. Hustruen, Secilie Einarsdatter, var fra Skogn.
Gården hadde i 1865 en besetning på 2 hester, 4 kyr, 9 sauer,
3 geiter og 1 svin, og utseden var 1 td. bygg, 6 tdr. havre og 5
tdr. poteter. Der var 1 husmannsplass, Lille Skjørholmen, med et
husdyrhold på 1 ku, 2 sauer og 1 geit og en utsed av Va td. bygg,
1 td. havre og 2 tdr. poteter.
I 1875 var besetningen 2 hester over og 1 under 3 år, 3 kyr,
1 ungnaut, 7 sauer og lam, 2 geiter og 2 svin og griser og ut
seden Va td. rug, 1 td. bygg, 6 tdr. havre og 6 tdr. poteter.
Efter Mikkel overtok sønnen Erik gården i 18Q0.


----
16 Bind IV
----
SKJØRHOLMEN LILLE NORDRE
Som ovenfor nevnt var av Skjørholmen «et stykke i gårdens
utmark», vesentlig bestående av skog, blitt fraskilt i 1811 og halv
parten av dette i 1843 solgt til Ole Eggen på Fæby. Denne part,
Skjørholmen lille søndre, kom i 1857 under Skjørholmen søndre.
Den annen halvpart, Skjørholmen lille nordre, blev ved forret
ning av 13. august, tgl. 15. august 1860, skyldsatt for 3 ort og av
Beret Ellingsdatter Fæby solgt til kirkesanger Ole Sehm på Hal
lem vestre ved skjøte av 30. oktober, tgl. 13. desbr. 1861, for 150
spdl. Den har siden fulgt Hallem vestre.
Fraskllte par ter:
Hauka, gårdsnr. 61, bruksnr. 5, blev skilt fra Skjørholm lille
nordre ved skyldsetningsforretning av 5. juli, tgl. 13. august 1872,
skyldsatt for 1 ort 1 sk., og av Annæus Aagaard på Hallem solgt til
Elling Anderssen for 150 spdl. ved skjøte dat. og tgl. 14. februar
1872. Eiendommen hadde i 1875 en besetning på 2 kyr, 6 sauer
og 1 svin og en utsed av Va td. bygg, 2 tdr. havre og 4 tdr. poteter.
KULSTADVIKEN
Gårdsnr. 62.
Navnet: Synes å måtte ha hørt en tid under Kulstad i Vuku
sogn og å ha fått navn efter denne.
Skylden: Gården er første gang skyldsatt i 1795 for 6 mkl
Fra 1836 blev skylden 4 ort 21 sk., i 1907 var den mk. 2,20
ét bruk.
Eiere og brukere: Efter navnet skulde man med Rygh tro, at
eiendommen tidligere har ligget under Kulstad. Det er dog intet
å finne i de gamle dokumenter, som tyder på dette.
De første oplysninger om eiendomsforholdene viser, at skog
strekningen Kulstadviken i begynnelsen av 1700-tallet tilhørte
Vist og Landstad i fellesskap. (Se disse gårder). Dette fremgår
av en dom, avsagt 22. oktober 1728 ved Værdalens bygdeting an
gående noe tømmer, hvorom der var tvist mellem de nevnte går
ders eiere.
Ved et forlik av 21. februar 1791 mellem eierne av Vist og
Landstad om denne skogstrekning bestemtes, at Vist skulde ha %,
Landstad Vs. Grensene blev fastsatt ved opgangsforretning av 2.
juli samme år.
Ole Nilssen Nedre Vist nedsatte — antagelig ved denne tid -
en husmann på sin part. Denne husmann, Kristofer Pedersen, tok

----
17 Bind IV
----
i 1794 bygselseddel på plassen av fogden under den forutsetning,
at den lå i Volhaugens ålmenning. Ved denne bygselseddels ting
lesning 15. august 1794 protesterte eierne av Landstad og Vist,
samtidig som Ole Nilssen Vist stevnet Kristofer til fravikelse av
plassen.
Av eierne blev gjort gjeldende, at almenningsbefaringene både
av 1757, 1758 og 1787 bestemmer, at almenningen begynner en
fjerding ovenfor Viken.
Ole Nilssen Nedre Vist lot ved forretning av 30. oktober 1795
sin del skyldsette for 6 mkl., som blev fratrukket Nedre Vist. Ved
skjøte av 5. novbr. samme år, tgl. 25. februar 1796, solgte han
eiendommen til Anders Toresen Aksnes for 230 rdl. Da dennes
eldste bror, Peder, hadde solgt Aksnes, lyste Anders i 1799 odels
rett til denne gard, men kom aldri til å innlose den.
Ved skifte i 1804 efter Anders Toresens hustru, Ber et Peder s
datter Ovid, registrertes en besetning på 1 hest, 1 ku og 2 ungnaut.
Utseden opgis til V± td. bygg og 2 tdr. havre. Gården blev verdsatt
til 200 rdl. Aktiva blev 240 rdl. og beholdningen 210 rdl. 3 ort
7 sk.
Anders Toresen solgte nu ved skjøte av 24. juni, tgl. 16 august
1808, gården for 360 rdl. til Peder Hanssen Bremset av Sparbu.
Ved en takst, denne samme år lot avholde, blev den verdsatt til
600 rdl.
Anders hadde et eneste barn, datteren Karen. På hennes vegne
lot formynderen, Gabriel Eriksen Musum, i 1811 lyse odelsrett til
Kulstadviken, og ved et forlik av 2. novbr. d. a. gikk Peder Hanssen
inn på å overdra henne gården efter uvillige menns takst. Sådan
takst blev avholdt 15. januar 1812 og lød på 700 rdl., for hvilken
pris Karen Andersdatter fikk skjøte 17. august 1812, tgl. s. d.
Karen hadde litt penger. Blandt annet hadde hun - som om
talt under Aksnes — ved gavebrev av 26. mars 1800 fått 100 rdl.
av farmoren, Karen Pedersdatter Aksnes.
Johannes Siv ertsen Minsås kom i 1818 i besiddelse av gården
ved å gifte sig med Karen. Han hadde den bare et par år, idet han
ved skjøte av 5. april 1820 solgte den til Ole Nilssen Viken for
300 spdl. Den beste stuebygning var undtatt fra salget. Ole Nils
sen hadde da nylig overdratt Viken til sin svigersønn, Åge Haug
dal, og forbeholdt sig kår av denne gard.
Ved skjøte av 19. mars, tgl. 10. april 1828, overdrog han Kul
stadviken til en annen svigersønn, Tore Olsen Dyrstad, for 200
spdl. og et kår på 3 tdr. havre, 2 tdr. poteter og for til 3 småfe.
Det blev anslått til 9 spdl. årlig. Ole døde som kårmann på Kul
stadviken i 1833.
Tore Olsen solgte gården til Erik Olsen for 200 spdl. Salget

----
18 Bind IV
----
er skjedd i 1834; men skjote er først utstedt 5. august, tgl. 6. august
1845. (Se Solbergætten).
Besetningen i 1835 var 1 hest, 1 storfe, 6 sauer og 7 geiter og
utseden V-i td. bygg, 3 tdr. havre og 3 tdr. poteter.
Ved skifte i 1841 efter Erik Olsens hustru, Marta Jonsdatter,
oplyses, at utseden år om annet var V-i td. bygg, 4 tdr. havre og
4_5 tc ir. poteter, og der kunde fodes 3 kyr og 10—12 småfe. Der
Kulstadviken, sett fra sydøst 1929. Fot. H. Anderson.
var skog til skifang, men ikke til brenne. Havnegangen var noen
lunde tilstrekkelig. Gården blev verdsatt til 250 spdl.; der var
panteheftelser på den til enkefru Monrad for 175 spdl. Aktiva var
337 spdl. 3 ort 20 sk. og beholdningen 99 spdl. 2 ort 17 sk.
Ved skjote av 13. august, tgl. 14. august 1844, solgte Erik
Olsen gården til Lars Ellingsen for 2000 spdl. og forbeholdt sig
som kår jordstykket Erikshaugen.
Den 21. novbr. 1863 blev der av almenningskommisjonen op
gått og fastsatt grense mellem Kulstadviken og Volhaugens stats
almenning; den er tgl. 16. mai 1866.
Gården hadde i 1865 en besetning på 1 hest, 4 storfe og 11
sauer, og utseden var V-i td. bygg, 6 tdr. havre og 6 tdr. poteter.
Lars solgte ved skjote av 14. desbr. 1869, tgl. 17. novbr. 1873,
gården for 3000 spdl. til Paul Johan Olsen fra Dverberg i Nord
fand. Denne var gift med Martine Jorgensdatter Sem fra Sparbu.
I 1875 var besetningen 1 hest over 3 år, 2 kyr, 2 ungnaut, 12
sauer og lam, 1 geit og svin, og utseden V-i td. bygg, 4 tdr. havre
og 7 tdr. poteter. .
Efter Paul overtok sonnen, Ole Paulsen, gården omkring lyuu.


----
19 Bind IV
----
VIKEN
Gårdsnr. 63
Nav net: Wigen 1664, 1723
Skylden: Gårdens eldste skyld var 12 mkl., fra 1836 2 dal. 1
ort 12 sk., i 1907 4,57 mk., fordelt på 2 bruk, hvorav bruksnr. 2,
Viken, 4 mk.
Viken, sett fra nordøst 1929. Fot. H. Anderson.
Eiere: Gården er ikke skyldsat for i forste halvdel av 1660-
årene, men er ryddet før 1645. Ved skyldsetningen er den vel blitt
inndratt under Kronen, som imidlertid snart må ha avhendet den;
ti den eiedes i 1669 av Kristofer Kaspersen (Scholler). Fra denne
gikk den over til hans arvinger, og ved skjote av 27. august, tgl.
12. oktober 1701, solgte mag. Kristian Schøller den til Rasmus
Ågesen Hagen. Ved dennes død har sønnen, justisråd Åge Ras
mussen hagen arvet den, og efter ham ifølge testamente soster
datteren Anne Marie Aussig, som må ha solgt den til sin fetter,
Rasmus Brodersen Hagen, i 1755 — skjøter finnes ikke.
Ved skjote av 25. septbr. 1755, tgl. 4. mars 1756, solgte så
denne gården til opsitteren, Nils Jonsen, og siden har den vært
brukernes eiendom.
Brukere: Gården er antagelig ryddet i begynnelsen av 1600-
årene. Første gang den nevnes, er i koppskattmanntallet av 1645,
hvor Jennft Viggenn og Erich Viggenn er opført. De betalte hus
mannsskatt og var vel som nyryddere «kongens husmænd».


----
20 Bind IV
----
I kvegskattmanntallet av 1657 kalles eiendommen Leervigen,
og opsitterne, Hans Jonsen og Peder Olsen, var fremdeles hus
menn. Besetningen var: På Hans' part: 1 hest, 3 naut, 1 geit og
4 sauer. På Peders part: 2 kyr, 2 geiter og 3 sauer.
Da gården mellem 1660 og 1665 blev skyldsatt, var den frem
deles delt i 2 parter, hvorav Hans' part blev sått i 8 mkl., Peders
i 4 mkl. skyld. Begge opsittere var i 1665 40 år gamle.
Ved matrikuleringen i 1669 blev der ikke foreslått noen for
andring i skylden, som rimelig kan være på en så nylig skyldsatt
gard. Tienden sattes på Hans Jonsens part til 2 skjepper havre,
ledingen til 6 sk. og småtienden til 8 sk., på den annen, hvis opsitter
nu var Ole Jonsen, var tienden 1 skjeppe havre, ledingen 2 sk. og
småtienden 4 sk.
Hans og Ole opfores ennu i matrikulen av 1686.
Så har gårdene visstnok ligget ode endel år. I 1696 har
Andreas Scholler på sin brors vegne opbudt de to gårder Vigen til
bygsel på tinget.
Begge eiendommer blev da slått sammen; i 1690 var der kun
én bruker, Ole, og i 1711 Anders Pedersen. Han var der også i
1718 under svenskenes innfall og opgir da å ha lidt folgende tap:
Tilsammen 41 rdl. 72 sk.
I 1723 heter det, at gåren har skog alene til brenne og gjerde
ved, ingen seter, god bumark. Den betegnes som «letvunden og
kornvis». Utseden var 2 skjepper havre og 1 td. bygg, avlingen 6
sommerlass hoi og besetningen V-i hest, 2 kyr, 4 sauer og 2 geiter.
Tienden blev sått til ] /> skjeppe blandkorn og 2 skjepper havre
«ringe korn», samt 4 mk. ost. Skylden foresloes forhoiet med 4 mkl.
«formedelst denne gards aufling», som det heter.
Anders Pedersen dode i 1731. Der registrertes ved skiftet efter
ham 1 unghest (temming), 2 kyr, 1 ungnaut, 12 sauer, 6 geiter og
1 gris. Boets beholdning var 12 rdl. 21 sk.
Enken, Marit Ingebrigtsdatter, blev samme år gift med dragon
Jens Mikkelsen fra Sparbu, og han tok nu gården i bruk. Han
hadde ingen barn med Marit og lyste derfor i 1740 sin uekte sønn
Mikkel, 11 år gammel, i kuld og" kjønn. I 1750 blev de enig om
også å ta Jens' brordatter, Elen Anfinsdatter, som da var 13 år og
tjente på Nedre Lein i Sparbu, som sitt eget barn.


----
21 Bind IV
----
Jens Mikkelsen druknet i Leksdalsvannet den 14. desbr. 1754 i
sitt 61. år. Han skulde gå hjem fra Hallemsstøen over isen, som nv
lig hadde lagt sig, og gikk sig ned i et hull utenfor Skjørholmen.
Nils Jonsen (formodentlig fra Sparbu), hadde fatt festeseddel
pa gården 3. desbr. 1754, tgl. 4. mars 1755, av Anne Marie
Aussig, og som ovenfor nevnt, kjopte han den av Hagen i 1755.
Kjopesummen er ikke nevnt, men var formodentlig 80 rdl. Han
lånte 50 rdl. til kjopet av sogneprest Peder Krog, til hvem han
pantsatte gården for dette belop.
På skifte i 1771 efter Nils Jonsens hustru, Beret Olsdatter, re
gistrertes en besetning på 1 hest, 2 kyr, 1 kalv, 4 geiter og 7 svin
og griser. Gården blev taksert for 80 rdl., og lånet av Krog var
der ikke avbetalt noe pa. Aktiva var 118 rdl. 16 sk. og beholdnin
gen 27 rdl. 1 ort 16 sk. Da han seiv dode i 1782, var boets aktiva
steget til 188 rdl. 1 ort og beholdningen til 114 rdl. 3 ort lo sk
Boets halvdel i gården blev verdsatt til 60 rdl., og besetningen var
1 hest, 3 kyr, 2 ungnaut, 12 geiter, 13 sauer og 1 svin. Avlingen
opgis til 65 staurer bygg til 10 rdl. og 160 staurer havre til 16 rdl.
Nils må ha bragt det til en viss velstand; det sees bl. a. av, at
boet eiet et solvbeger til en verdi av 6 ort. .Wuligens hadde han
arvet litt med sin annen hustru, Agnes Taraldsdatter Musum. Hun
blev siden gift med Ole Olsen Tokstad.
Efter Nils overtok den eldste sonn, Ole Ni/ssen, gården ifl. kvit
teringskjøte fra Agnes av 15. august 1783, tgl. s. d., og fra de
andre arvinger av 15. august, tgl. 16. august 1800.
Ved skjote av 6. april 1818 overdrog han Viken for 600 rdl. til
Age Anfinsen Haugdal, som var forlovet, og senere blitt gift,
med hans datter Beret. Han var så forsiktig å forbeholde sig
bruken av gården, inntil de blev gift, og hvis det ikke skulde bli noe
av giftermålet, skulde han bruke gården, så lenge han vilde. For
ovrig forbeholdt han sig og hustru et kår, bestående av et uteng,
Lilleenget, og 7 mål åkerland, og når han ikke kunde bruke dette
lenger, % td. bygg, 2 1 - tdr. havre, 2 tdr. poteter og for til Iku
og 3 småfe. I 1820 kjopte han Kulstadviken, som han i 1828 over
drog til en annen svigersonn, Tore Olsen Dyrstad. Han tok også
kår av denne gard, og der dode han som kårmann i 1833. Han var
gift med Beret Tomasdatter Hallan. (Se Hallanætten).
Age Anfinsen opforte nytt våningshus på Viken. Ved skifte i
1831 efter hustruen, Beret Olsdatter, blev gården verdsatt til 300
spdl. Den opgas å kunne fo 1 hest, 4 storfe og 14 småfe. Utseden
var V-> td. bygg, 3% tdr. havre og 3 tdr. poteter. Boets aktiva var
474 spdl. 1 ort; men der var adskillig gjeld, hvoriblandt en obliga
sjon til Monrad på 270 spdl., så beholdningen blev bare 56 spdl
3 ort 5 sk.

----
22 Bind IV
----
I 1835 var besetningen 1 hest, 4 storfe, 15 sauer, 6 geiter og
1 svin og utseden % td. bygg, 4% tdr. havre og 5 tdr. poteter.
Åge Anfinsen dode i 1858, og hans sonn av annet ekteskap,
Benjamin Ågesen, overtok gården efter ham. Skjøtet er utstedt av
skifteforvalteren i Aages dodsbo 25. mai, tgl. 23. juni 1859. Kjøpe
summen var 500 spdl. og kår til enken Ingeborg Pedersdatter.
Grenseopgang mellem Viken og Volhaugens statsalmenning er
foretatt 21. novbr. 1863, tgl. 16. august 1866.
Gården hadde i 1865 en besetning på 1 hest, 6 storfe og 24
sauer, og utseden var *4 td. rug, 1 td. bygg, V 2 td. blandkorn, 9
tdr. havre, Vi td. erter og 9 tdr. poteter. Den hadde 1 husmanns
plass, Lilleviken, for hvilken der hverken er opfort besetning eller
utsed. Husmannen der, Jonas Olsen, var fra Skogn, og konen het
Hilleborg Andersdatter. Disses sønn, Johannes, kjøpte plassen 1
1877. Den var da på 25 mål jord.
I 1875 var besetningen 1 hest over og 1 under 3 år, 4 kyr, 1
ungnaut, 14 sauer og lam, 2 geiter og 2 svin og utseden 1 td. bygg,
7 tdr. havre og 8 tdr. poteter. På 2 husmannsplasser, Lilleviken
og Haugen føddes 2 kyr, 1 ungnaut, 12 sauer og 2 geiter og såddes
B /*o td. bygg, 2 tdr. havre og 6V2 tdr. poteter.
En søndag i oktober 1870 brente Viken. Hele avlingen strøk
med så nær som noget poteter. Husene blev da flyttet lenger ned til
en flatere tomt i 1880.
I 1898 føddes der på gården 1 hest, 3 kyr, 3 ungnaut, 8 sauer
og 2 geiter.
Benjamin hadde et eneste barn, sønnen Andreas, der overtok
gården efter faren, som fikk kår.
Fraskilt part:
Viken Ulte. Gårdsnr. 63, bruksnr. 2. Lilleviken var som oven
tor nevnt husmannsplass under Viken og blev fraskilt denne ved
skyldsetningsforretning av 11. august, tgl. 15. august 1877, skyld
satt for 1 ort 10 sk. (0,57 mk.) og av Benjamin Ågesen solgt til
den tidligere husmanns sønn Johannes Jonassen, hvis far var fra
Skogn.
TUSET
Gårdsnr. 64
Navnet: af Thuffuosætre, Thuffuasætre 1430 (henført til
Sparbu) Tusetther 1559. Thuesett 1590. Thusett 1610. Thueset
1626. Thuset 1664. Tuset 1723.
Oldnorsk Pufusetr, hvori første ledd er ptifa, hunkjønnsord =-
tuve, brukt som fjellnavn. Dette har tilhørt et fjell ovenfor gården,
som nu kalles Tusettuva.

----
23 Bind IV
----
Skylden: Gårdens skyld i 1050 var 1 sp. 1 ore 8 mkl., noe
senere (1680) 1 sp. 1 ore 12 mkl., og fra 1836 ( > dal. 4 ort Isk ,
fordelt på 3 gårder således:
Tuset nordre 1 ore 3 mkl
Tuset mellem 1 » 3 »
Tuset sondre 2 » 6 »
Tils. 1 sp. 1 ore 12 mkl
fra 1836: 3 dal. — ort 7 sk.
»—2» 4 » 5 »
»—3»4 » 13 »
9 dal. 4 ort 1 sk.
I 1907 var skylden 16,28 mk., fordelt på 4 bruk, hvorav
bruksnr. 1, Tuset nordre, 4,24 mk. og bruksnr. 3, Tuset mellem,
3,98 mk. Disse to var da samlet til et bruk. Likeså Tuset sondre,
som også opfores under 2 bruksnr. med en samlet skyld av 8,06 mk.
Eiere: Ifolge Aslak Bolts jordebok eiet Erkestolen af Thuffuo
sætre % markebol, da bygsle! for 2 ore, ennvidere «af thuffuasætre
vij aura b. er lauk pall pipare», d. v. s. 7 oresbol, som Pål Pipare
gav. Da vel alt dette er eldre skyld, skulde altså 11 oresbol ha til
hørt Erkestolen. Den betydelige nedgang til omtrent 4 ore kan vi
ganske sikkert tilskrive svartedauens virkninger. Gården er hos
Aslak Bolt opfort under Sparbu, som den altså må ha tilhort den
gang. Ved reformasjonen gikk Erkestolens gods over til Kronen.
En mindre part har vært beneficert Beitstad hovedkirke.
I 1650 var således eiendomsforholdet:
Krongods
1 sp. 1 ore senere 1 sp. 1 ore 4 mkl
Beitstad hovedkirke
8 mkl. 8 »
Tilsammen 1 sp. 1 ore 8 mkl. 1 sp. 1 ore 12 mkl
Omkring 1660 er Lars Pedersen Brix kommet i besiddelse av
Kronens part, formodentlig som pant for pengelån.
Ifl. skjote av 28. august, tgl. 12. oktober 1699, kjopte Rasmus
Ågesen Hagen Tuset tillikemed endel andre gårder i Leksdalen
av Anna, Lars Brix enke.
Efter Rasmus Hagen arvet sonnesonnen Rasmus Olsen Hagen
gården. Han solgte den i 1740 til Ellev Jonsen og Iver Olsen.
Ellevs part, svarende til Tuset nordre og mellem, har siden den
tid vært brukernes eiendom.
Iver Olsen solgte i 1740 sin part, Tuset sondre, til Kluver pa
Bjartnes, som ved makeskifteskjote av 20. juli 1742, tgl. 4. mars
1743, avstod denne og et par andre gårder til Stiklestad kirke mot
kirkens part i Bjartnes. (Se Bjartnes). Tuset var derpå i 30 år
kirkegods.

----
24 Bind IV
----
Ved skjote av 5. juni 1772 solgte kirkeeieren, foged Ar net Tuset
og Skjorholmen til Nils Anderssen Tuv i Skogn for 1400 rdl. og
Nils Tuv overdrog ved skjote av 21. juni 1787 Tuset for 600 rdl.
til Ole Scheflo av Sparbu. I salget medfulgte Øvre og Nedre
Hauka sag.
Siden har gården vært brukernes eiendom.
Brukere: Gården finnes ikke nevnt i skattemanntallet av 1520.
formodenlig lå den ode dengang.
Ifolge Steinviksholms lens regnskap for 1549 har Lauerens
betalt 1 pund smor og 1 vet mel i landskyld for 4 ore i Thufietthrnn
under «Stiicthenns» gods, d. v. s. det gamle erkebispegods. Og i
skibskattmanntallet av 1559 har vi Luuriidtz på Tusetth, utvilsomt
samme mann.
Tøris Tusett nevnes i landboholdsmanntallet i 1502. Han har
vært på gården til i 1620-årene.
I 1622 har Nils Mogensen betalt 17 daler i bygsel for 4 ores
leie og 8 mkl. i Tuset, og han har brukt gården til i begynnelsen
av 1660-årene.
Den hadde i 1657 en besetning på 2 hester, 7 naut, 4 geiter
og 7 sauer.
I 1665 heter opsitteren Guttorm Siursen; han var da 30 år og
er formodentlig kommet til gården ved ekteskap med enken efter
Nils; ti i 1666 opfores i folketellingen en hjemmeværende sonn,
Ole Nilssen, dengang 8 år gammel.
Ved matrikuleringen i 1660 blev skylden foreslått nedsatt til
1 spand. Tienden blev sått til 1 td. bygg og 2 tdr. havre, ledingen
til V 2 rdl. og småtienden til 1 ort 8 sk. Der var humlehave og
brennfang.
Guttorm synes å ha vært på Tuset til i 1600-årene, da han efter
fulgtes av Ole Bårdsen, som var der til sin død omkring 1718.
Tapet forvoldt ved svenskenes plyndring i 1718 opgis således:
Skade pa skigarden og korn-


----
25 Bind IV
----
Endelig hadde en norsk kommando under kaptein Godske
sen tatt
1 ku
3 rdl. 48 sk.
Alt i alt for 125 rdl. 48 sk., hvilket måtte være et meget følelig
tap. I erstatning hadde svenskene betalt 1 karolin.
Ved matrikuleringen i 1723 oplyses om Tuset, at der var skog
til gårdens fornødenhet, seter straks ved gården, «temmelig» bu
mark, en ganske ringe kvern, sått til 3 sk. skatt. Gården betegnes
som «tungvunden og mådelig korn vis». Utseden var 1 td. bygg
og 3 tdr. havre, avlingen 24 sommerlass voldhoi og 2 lass ekerhøi
og besetningen 2 hester, 5 kyr, 4 ungnaut, 12 sauer og 3 geiter.
Tienden blev sått til 3 skjepper blandkorn, 6 skjepper havre og 10
mk. ost. Gården blev foreslått avfelt 12 mkl. «formedelst sin
høie leie og ringe avl og ingen anden leilighed for opsidderen at
fortjene noget.»
Efter Oles dod brukte enken, Marit Jonsdatter, gården i flere
år. Hun blev i 1727 gift med Lukus Einar sen Moda/en, som nu
brukte den til Marits dod i 1736.
Marit hadde ingen barn av siste ekteskap. Derimot var der
voksne barn både av første ekteskap med Peder Jonsen Nedre Fåreu
og av annet med Ole Bårdsen Tuset. På skiftet efter henne regi
strertes \V 2 hest, 3 kyr, 3 ungnaut, 7 sauer, 2 geiter og 1 svin
Aktiva blev 50 rdl. 2 ort 13% sk. og beholdningen 20 rdl. 3 sk
Det bemerkes, at de to sønner hadde fått hver sin ku og den tredje
sauer til sitt giftermål.
Da Rasmus Olsen Hagen var blitt eier av Tuset, delte han går
den i to. Den ene del bygslet han under 3. august, tgl. 9. septbr
1737 til Erik Einarsen, som hadde vært gift med Ole Bårdsens
datter Randi. Den annen halvpart brukte Iver Olsen, Ole Bårdsens
sønn, muligens uten å ha bygselbrev.
TUSET NORDRE
Gårdsnr. 64, bruksnr. 1.
Den halvpart, som Erik Einarsen brukte, var Tuset mellem og
nordre. Erik blev der ikke lenge: Allerede ved skjote av 11 mai
tgl. 8. septbr. 1740, solgte Hagen gården for 80 rdl. til Ellev
Jonsen Øgstad, som allerede året efter avhendet halvparten ellei
1 ore 3 mkl. til Jakob Jonsen Rosvold for 40 rdl Denne part er
det senere Tuset mellem.
Ellev brukte gården til sin dod i 1771. Ved skifte i 1755 efter
hans første hustru, Beret Sevaldsdatter Karmhus, er registrert °
hester, 4 kyr, 3 ungnaut, 4 geiter, 9 sauer og 3 svin. Gården blev

----
26 Bind IV
----
fort boet til inntekt med 50 rdl, hvorved aktiva blev 113 rdl. 2 ort
2 sk og beholdningen 100 rdl.
Ved skiftet efter Ellev i 1771 opføres 1 hest, 4 kyr, 2 ungnaut,
5 geiter 2 sauer og 2 svin; men gården verdsattes nu til 150 rdl.
Boets aktiva blev 271 rdl. 2 ort 10 sk. og beholdningen 191 rdl.
3 ort 4 sk. _ , . ,
Ellev hadde i 1769 sammen med Jon Olsen Tuset skjotet et
sagsted under gårdene til å opfore en sag på til Lyder Wenzell for
20 rdl.
Efter Ellev overtok den eldste levende sonn, Jon Ellevsen, går
den ifl skiøte utstedt av medarvingene 26. juni, tgl. 16. august
1773 men hadde den ikke lenger enn til 1777, da han ved sk]øte
av 20 februar solgte den for 310 rdl. til Tørris Pedersen Krag,
som under 2. januar, tgl. 15. august 1783, overdrog den til Lars
Larssen Løe for 345 rdl. Lars solgte den allerede året efter til
Ole Olsen Lennes for 325 rdl. (Skjøte av 17. juli, tgl. 16. august
1784). ,_._ , ...
Ole Lennes overdrog ved skjote av 24. januar 1780 garden til
Hans Larssen (formodentlig sønn av Lars Hanssen Oren) for 350
rdl Denne har stått sig nokså bra: På skiftet efter ham i 1794
noteres så sjeldne ting som et slagur til 3 rdl. Av besetning var
der 2 unghester, 4 kyr, 2 ungnaut og 11 sauer. På gården var der
panteheftelse for 200 rdl. til rittmester Elling Lyng. Aktiva blev
463 rdl og beholdningen 220 rdl. 3 ort 4 sk.
Enken Inger Eriksdatter, blev i 1705 gift med dragon Anders
Jenssen Tuset, som derved kom til gården. Hun døde i 1808, og på
skiftet efter henne blev gården verdsatt til 400 rdl.
Ingers sønn av første ekteskap het Erik Hanssen. Dennes for
mynder Anders Olsen Tiller, lyste på hans vegne odelsrett til går
den i 1810 Anders Jenssen giftet sig med Anne Aagesdatter, men
døde allerede i 1813, M x h år gammel. Der må enten da eller tid
ligere være skjedd en deling av gården, hvorom der siden er op
stått uenighet; ti i 1814 er der inngått forlik i en sak mellem Erik
kontra Anne Ågesdatter og hennes bror, Ole Jenssen Lund i
anledning av tidligere skjedd «mislig deling av gården». De blev
enige om, at enken skulde fratre fra 1. mai 1814, og Erik skulde
yde henne et kår på 2 tdr. havre, Vi td. bygg og 12 vog høi og halm
samt utløse hennes 6% mkl. ifølge skiftebrevet. ,
Erik var ennu ikke fullmyndig. Han forpaktet derior i 1814
ved sin kurator, prokurator Belboe, gården for 4 år til Andreas
Svendsen Hallem. Denne skulde svare kåret til Anne Ågesdatter:
dessuten skulde Erik få bo på gården og ha 4 mål veldyrket åker.
Erik døde imidlertid allerede i februar 1014, bare 21 ar gam
mel og det er ikke klart, hvad der nu er skjedd. En Anders Olsen

----
27 Bind IV
----
er komemt i besiddelse av gården. I 1821 oprettet denne Anders
en kontrakt med Ole Andreassen, som imidlertid var blitt gift med
Anne Aagesdatter, om at Ole for livstid skulde få bruke halvdelen
av gården, således at de skulde gå halvt om inntekter og utgifter,
og hvis gården solgtes, skulde Ole være nærmest berettiget til bru
ken av halvparten efter overenskomst med eieren om betalingen.
Tuset nordre, sett fra sydøst 1922. Fot. E. Musum
Anders Olsen solgte ved skjøte, utstedt og tgl. den 3. oktober
1822, gården til Erik Jonsen Dalamarken for 460 spdl. og for
beholdt sig ved salget bruken av et stykke jord i utmarken for sin
og hustrus levetid.
Erik Jonsen oprettet i 1823 en kårkontrakt med Ole Andreassen
og hustru Anne Ågesdatter. De skulde ha den gamle plass under
gården, fri havnegang for 1 ku og 6 småfe, brenneved og 1 mål
potetjord. Dermed skulde det kår, som Anne før hadde av gården,
bortfalle.
Ved skjøte av 15. august 1827, tgl. s. d., solgte Erik Jonsen
gården til Svend Larssen Fossum for 400 spdl. I salget medfulgte
fjellsletten Tusetsletten og andel i Stiklestad kirkekjøp.
Svend klarte ikke å bli ved gården. Ved kontrakt av 8. februar
1832 forpaktet han den for 1 år til Lorents Jenssen Tuset søndre
for 8 spdl., og i 1831 blev den sått til auksjon efter rekvisisjon av
madame Nikoline Brun, enke efter feldbereder Lorents A. Brun, til
hvem gården var pantsatt. Den blev for 300 spdl. tilslått mad.
Brun, som fikk auksjonsskjøte 24. mai 1832, tgl. 18. april 1833.
Ved skjøte av 13. juli 1832, tgl. 18. april 1833, solgte madame
Brun den til Peder Pedersen Bremset for 400 spdl.


----
28 Bind IV
----
Peder oprettet kontrakt med Anne Ågesdatter om å svare
henne det kår, hun hadde hatt siden 1814.
I 1835 var besetningen 1 hest, 5 storfe, 12 sauer, 10 geiter og
1 svin og utseden % td. bygg, 5 tdr. havre og 5 tdr. poteter.
Peder hadde nu gården til i 1841. Da solgte han den ved
skjote av 14. april, tgl. 10. desbr. for 400 spdl. til Ingebrigt Olsen,
som straks overdrog den for samme pris til Iver Tørrissen og
Johannes Jakobsen Ryøen. (Skjote 18. oktober, tgl. 10. desbr).
Johannes blev nogen år senere eneeier av gården, idet Iver ved
skjote av 10. februar 1847, tgl. s. d., overdrog ham sin halvpart
for 250 spdl.
Johannes Jakobsen dode i 1850, og enken og arvingene over
drog da gården for 000 spdl. til Lars Pedersen Eklo. Enken, Kri
stine Olsdattter tok kår; hun giftet sig siden med Lars Johannessen.
Lars Pedersen var gift med Margrete, soster av Ole Sehm på
Mallem. De overdrog omkring 1860 gården til datteren Maria,
gift med Andreas Pedersen Hjelmset av Sparbu. Andreas har ikke
hatt noen tinglest hjemmel på den.
Besetningen var i 1865 1 hest, 4 storfe, 11 sauer og 2 geiter
og utseden 1 td. bygg, 5 tdr. havre, l A td. erter og 7 tdr. poteter.
Der var 2 husmannsplasser, Tusetsveet og Tusetvald, hvorpå
foddes 4 kyr og 5 sauer og såddes V-z td. bygg, 2 tdr. havre og 7
tdr. poteter.
I 1875 var besetningen 2 kyr, 1 ungnaut og 16 sauer og lam
og utseden 'A td. bygg, 2V2 tdr. havre og 3V-2 tdr. poteter. På A
husmannsplasser foddes 2 kyr, 1 ungnaut, 19 sauer, 12 geiter og
2 svin og såddes 3 Aoa tdr. rug, 1% td. bygg, VA tdr. havre og
10 Va tdr. poteter.
I 1883 blev gården frasolgt Andreas Pedersen ved tvangsauk
sjon. Da kjøpte Ole Ingebrigtsen Tuset mellem den for 2500 kr.,
og således blev det gamle Nordre Tuset samlet påny. Ole fikk
auksjonsskjote 17. septbr. 1883, tgl. s. d.
Efter Ole Ingebrigtsens død i 1888 sått enken, Marta Anders
datter, et par år i uskiftet bo. Ved skjote av 23. juni, tgl. 16. juli
1890, overdrog hun gården til sonnen, Anders Olsen, for 3500 kr.
og kår. Denne døde allerede i 1898, og da kjopte Olav Susegg den
for 6000 kr.
TUSET MELLEM
Gårdsnr. 64, bruksnr. 2.
Som nevnt under Tuset nordre, solgte Ellev Jonsen halvparten
av denne gard eller 1 ore 3 mkl. for 40 rdl. til Jakob Jonsen Ros
vold. Den således frasolgte part er Tuset mellem. Skjotet er av
12. mars, tgl. 1. juni 1741.

----
29 Bind IV
----
Jakob overdrog ved skjote av 3. april, tgl. 1. juni 1750, går
den for 82 rdl. til Lars Larssen Vekvam av Sparbu, og denne skjo
tet den under 28. oktober 1752, tgl. 3. mars 1753 til Kluver på
Biartnes for 72 rdl.
Ved skjote av 28. juni 1756, tgl. 21. febr. 1757, solgte Kluver
den for 112 rdl. til Jon Olsen. Hans slekt blev på gården i henved
halvannet hundre år.
I 1768 holdtes skifte efter hans forste hustru, Marit Jonsdatter.
Ved dette er registrert 1 hest, 2 kyr, 4 ungnaut, 3 sauer og 4 geiter.
Gården verdsattes til 130 rdl., hvorved aktiva blev 189 rdl. 12 sk.
og beholdningen 114 rdl. 2 ort. Der var en heftelse på 50 rdl. pa
gården.
Jon Olsen overdrog den ved skjote av 2. januar 1 7 c )o for 180
rdl. til sin yngste sønn av forste ekteskap, Ando Jonsen, og Jon og
hans annen hustru, Guru Jonsdatter, tok kår. Jon dode i 1703.
Ando Jonsen hadde nu gården i 40 år. Ved skjote av 8. novbr.,
tgl. 3. desbr. 1830, overdrog han den for 400 spdl. til sin eldste
sønn, Anders Andosen. Ando fikk et kår, bestående av et par nær
mere betegnede jordstykker, og når han ikke vilde bruke disse len
ger, skulde han ha V 2 td. bygg, 2 tdr. havre, 2 tdr. poteter samt
for til 1 ku og 3 småfe. Dessuten skulde Anders' bror, Johannes,
efter farens dod tilståes et jordstykke som kår, hvis han trengte det.
Ando døde som kårmann på Tuset i 1839.
Anders Andosen holdt i 1835 skifte efter sin hustru, Anne Nils
datter, som dode i en «epidemisk sygdom eller galdefeber», som
raset på gården fra jul og til i juni, «således at fast ethvert men
neske på gården og i denne beliggende pladse har lagt i sygdom
men». Derfor kunde ikke skiftet avholdes for i juni, skjønt Anne
var død i februar. Det oplyses ved dette skifte, at husene var gamle
og i måtelig stand. Utseden var år om annet % td. bygg, 4—5
tdr. havre og 5 tdr. poteter. Kornet gav 5 fold, potetene 7—B.
Besetningen var 1 hest, 4—5 storfe og 10—12 småfe. Gården
hadde skog til salg og tilstrekkelig havnegang. Den blev verdsatt
til 330 spdl., og panteheftelsen på den var 165 spdl. Dessuten
var der en gjeld på 150 spdl. til faren Ando. Aktiva blev 370
spdl. 2 ort 4 sk. og passiva 41Q spdl. 7 sk.; boet var altså insolvent.
Ved tellingen i 1835 opgis gårdens besetning til 1 hest, 2 storfe,
10 sauer, 6 geiter og 1 svin, og utseden var U td. rug, Y 2 td. bygg,
3 tdr. havre, V\ td. erter og 3 tdr. poteter.
Anders og broren Johannes kom ikke godt ut av det med hin
annen. Johannes skulde ha et jordstykke nedenfor berget. Det
skulde han betale for, og det vilde han ikke; derfor var der uenig
het mellem brødrene. I 1841 saksokte Johannes sin bror, dels for
tilgodehavende arv efter faren, dels for rogt og pleie av denne

----
30 Bind IV
----
under hans sykdom, og endelig fordi Anders hadde revet ned kår
husene. Retten fant dog alle disse klagepunkter ugrunnede og fri
kjente Anders.
Anders Andosen hadde et eneste barn, datteren Beret Marta,
som blev gift med Ole Ingebrigtsen Susegg. Han overtok gården
for 300 spdl. efter svigerfaren, som tok kår. (Skjote dat. og tgl.
8. februar 1858).
Gårdens besetning var i 1805 2 hester, 3 kyr og 10 sauer og
utseden Vi td. bygg, 4 tdr. havre og 5 tdr. poteter. Der var 2 hus
mannsplasser:
1: Svean, 2: Kåret, med en samlet besetning på 1 ku og 6 sauer
og en utsed av V-i td. bygg, 1 td. havre og 2 tdr. poteter.
I 1875 var besetningen 1 hest, 4 kyr, 2 ungnaut, 22 sauer og
lam og 2 svin og utseden % td. bygg, 6 tdr. havre og 7 tdr. poteter.
Der var da ingen husmann under gården.
I fl. kjøpekontrakt av 22. juli, tgl. 2. oktober 1874, solgte Ole
skog for 500 spdl. til uthugst i 20 år til Ole Larsson i Åberg, Ole
Nilsson i Hof og Ole Nilssen Sulstuen.
Ole Ingebrigtsen kjopte — som ovenfor nevnt — Tuset nordre
i 1882, hvorved det tidligere Nordre Tuset atter blev samlet til
én gard.
Tusetætten.
A 1. Ole Olsen Kulstad, t P- K. 1764, 71 år (kalles ved giftermålet
reservedragon Ole Olsen Midt Holmen). * 1719 Ingeborg
Kulstad, enke efter Jon Bårdsen K., som dode 1719.
B 1 Jon Olsen Tuset mellem, f. p. Kulstad 1720, t P- Tuset
1793 hadde Folio 1748—1754. * x ) 1747 Marit Jonsd.
Lille Trygstad, f 1768. * 2 ) 1769 Gurine Jensd-, f. 1741.
Cl. Johannes Jonsen, f. p. Lille Trygstad 1747, bodde
i 1801 i T.hjem.
C 2. Ole Jonsen Aspåsen, f. p. Folio 1751. * 1779 Mali
Pedersd. Eklo, f. 1758, dtr. av Peder Bårdsen Bjart
nes og Gollaug Arntsd. Bjartnes.
D 1. Jon Olsen Aspåsen, f. p. Eklevald 1782. * 1800
Anne Larsd. Bunes.
El. Lars Jonsen Aspåsen, f. p- A. 1801, t
1867. * 1824 Marit Pedersd. Hof stad.
C 3. Jon Jonsen, f. p. Folio 1753.
C 4. Mikkel Jonsen, f. p. Eklo 1756.
C 5. Ando Jonsen Tuset, f. p. T. 1761, f 1839 smst. som
kårmann. * ') 1791 Beret Andersd. Tuset, f. p. Til
ler 1768, t P- Tuset 1829, dtr. av Anders Bårdsen
Tiller. * »)

----
31 Bind IV
----
D 1. Anders Andosen Tuset, f. p. T. 1792, f smst. 1860.
* ') Anne Nilsd-, t 1835. * ') Jorun Olsd. av Spar
bu, f. c. 1790.
El.Beret Marta Andersd., f. 1830. * Ole Inge-
brigtsen Susegg av Sparbu, Tuset nordre, f.
1820, f 1888 p. Tuset.
F 1. Ingeborg Anna Olsd., f. 1860. * Andreas
Hofstad, sonn på Rodtellen. De reiste til
Amerika.
F 2. Jorgine Olsd., f. 1863. * Ole Selli.
F 3. Kristiane Olsd., f. 1866, reiste til Ame-
rika.
F 4. Anders Olsen Tuset, f. 1860, -f- 1808. *
Ingeborg Anna Aksnes.
D 2. Jon Andosen Tuset, f. p. T. 1706, f smst. 1823,
ugift.
D 3. Johannes Andosen Tuset, f. p. T. 1803. Hadde en
plass «Kåret» under Tuset. * ') 1832 Sara Anders
datter Rosenget, + p. Tuset 1851, 55 1 ■■'> år. * ■) 1852
Gollaug Jonsd., + p. Tusetv. 1861, 67 år.
D 4. Johanna Andosd., f. p. Tuset 1700, f 1808.
D 5. 2 Marit Andosd.
C 6. Beret Jonsd., f. p. Tuset 1764.
C 7. 2 Jens Jonsen, f. p. Tuset 1776.
C 8.-'Lars Jonsen, f. p. Tuset 1781.
C 9. Lisbet Jonsd., f. p. Kulstad 1751.
C 10. Marit Jonsd., f. p. Tuset 1773.
Karen Odsd., f. p. Kulstad 1724. * 1756 Peder Olsen Stor
vukuvald.
Cl.Ellev Pedersen Kvernmoen, f. p. Storvukuvald 1756. *
1782 Maren Larsd. Josås, f. p. Lille Longdal 1754, dtr.
av Lars Jonsen L.
Dl. Peder Ellevsen Kvernmoen, f. p. K. 1785. * 1807
Mali Olsd. Breding, f. c. 1783.
E l.Ole Pedersen Kvernmoen, f. p. K. 1810, f smst.
1884. * 1841 Beret Marta Mikkelsd., f. p. Skav-
hug 1819, dtr. av Mikkel Andosen S. og h. Gun
hild Pedersd.
F 1. Peder Olsen Kvernmoen, f. 1841. *
F 2. Marta Olsd., f. c. 1840.
E 2. Ellev Pedersen Lindset, f. p- Lindsetvald 1818
t p. Lindset 1884. * 1844 Ragnhild Pedersd.
f. 1813, t P- Lindset 1872.
F 1. Martine Ellevsd., f. 1845.

----
32 Bind IV
----
F 2. Ingeborg Anna Ellevsd., f. 1848.
F 3. Pauline Ellevsd., f. 1852.
C 2. Ole Pedersen, f. p. Storvukuvald 1762.
TUS ET SØNDRE
Gårdsnr. 64, bruksnr. 3 og 4.
Den halvpart av det oprinnelige Tuset, som Rasmus Olsen
Hagen i 1740 solgte til Iver Olsen for 85 rdl., var Tuset sondre.
Iver overdrog den allerede samme år for samme pris til Kluver på
Bjartnes. (Skjote 1. oktober 1740, tgl. 4. mars 1741). Som nevnt
under eiere, makeskiftet Kluver gården til Stiklestad kirke; men
formodentlig er Iver vedblitt å bruke den som leilending.
I 1755 bygslet den daværende kirkeeier, Sivert Flet, gården til
Anders Jenssen, som fikk bygselbrev 30. juli, tgl. 6. septbr.
Da foged Arnet i 1772 solgte Tuset til Nils Tuv, bortfalt dog
ikke landskylden til kirken, idet en gammel forordning av 25. febr.
1733 bestemte, at kirkene ved salg av gods ikke måtte miste noe
av sin rettighet. Nils Tuv bygslet i 1776 gården til Jens Nilssen,
formodentlig en utenbygds mann. På skiftet efter ham i 1785 re
gistrertes 2 X A hest, 4 kyr, 2 ungnaut, 5 geiter, 13 sauer og 1 svin.
Utseden var 1 td. bygg og 4 tdr. havre. Der fantes av solvtoi et
beger til 1 rdl. 2 ort. Aktiva blev 117 rdl. 3 ort 4 sk. og behold
ningen 100 rdl.
Enken, Kirsten Amundsdatter, giftet sig med den 18 år yngre
jon Ellevsen, sonn av Ellev Jonsen Tuset mellem. Han fikk bygsel
brev på gården 8. januar, tgl. 21. februar 1787.
Da Rasmus Hagen var blitt kirkeeier, stevnet han i 1787 Jon
Ellevsen til å betale bygsel av gården, idet han påberopte sig for
ordningen av 1733; men retten fant, at der var forskjell mellem
< rettighet av» og «herlighet til» en gard, og at således den ene
kunde nyte landskyld og en annen tilkomme, hvad der under navn
av herlighet almindelig forståes, såsom bygsel, skyss og tredjeårs
tage, hvorfor Jon under 2. novbr. 1780 fikk dom for å beholde går
den for sin og hustrus levetid mot å erlegge landskylden.
Denne skjelnen mellem rettighet og herlighet kan visst være
nokså tvilsom og beror vel nærmest på en reaksjon mot den nu hell
foreldede forordning av 1733.
I 1801 var der 1 husmann under gården.
Skifte efter ektefellene Jon Ellevsen og Kirsti Amundsdattei
avholdtes i 1807. Boet var fallitt, idet skifteauksjonen innbragle
250 rdl. 1 ort 5 sk., mens den anmeldte gjeld var 267 rdl. 8 sk. og
skiftecmkcstningene 51 rdl. 18 sk. Jon hadde latt husene forfalle,

----
33 Bind IV
----
så gårdens daværende eier, Ole Schfeflo, blev tilkjent en åbot på
120 rdl. 9 sk.
Ved skjote av 20. novbr. 1800, tgl. 3. mars 1810, overdrog Ole
Schjeflo, som bodde på Øvre Sem i Sparbu, Tuset til sin sviger
sonn, Lorents Jenssen Skjelven, for 1000 rdl. Lorents hadde den
til i 1822, da han solgte den for 750 spdl. til skolemester Bur■>
Tuset søndre, sett fra nord 1922. Fot. E. Musum.
Larssen Årstad. (Skjote 28. mars 1822, tgl. 10. april 1828).
Han forbeholdt sig ved salget bruken av et jordstykke for sin og
hustrus levetid. Lorents forpaktet i 1832 Tuset mellem, som omtalt
under denne gard.
Ved skjøte av 11. februar 1825, tgl. 10. april 1828, solgte Baro
Larssen gården for 550 spdl. til Ole Henriksen Hallem, som be
heftet den sterkt med lån. I 1828 solgte han den for 3000 spdl. til
Iver Hanssen Skei i Sparbu. (Skjote 21. juni, tgl. 15. august 1828).
Iver har neppe bebodd gården. Det heter i 1836, at Iver Skei «i
Sparbuen» har bortleiet til Otter Ottersen for livstid et stykke jord
i Tusets uteng, som Otter har innhegnet, for en årlig avgift av
8 spdl.
Den betegnes i 1835 som underbruk med en besetning på 1
hest, 9 storfe og 29 sauer og en utsed av l*/« tdr. bygg, BV2 tdr.
havre og 7 tdr. poteter.
Iver Skei hadde gården til i 1842, da han dode. Den blev da
solgt ved auksjon til Erik Halstensen Datum for 600 spdl. (Skjote
av 13. august, tgl. 17. august 1842).
Ved skjote av 10. novbr., tgl. 10. desbr. 1854, solgte Erik går-


----
34 Bind IV
----
den for 1150 spdl. til Ole Olsen, idet han tok unna et skogstykke,
som blev særskilt matrikulert. Ole kom fra Lille Longdalen; hans
foreldre var utenbygds, faren fra Strinda og moren fra Selbu.
Gårdens besetning var i 1865 2 hester, 6 storfe, 14 sauer og 2
svin og utseden 1 td. bygg, 6 tdr. havre og 6 tdr. poteter. Den
hadde 3 husmannsplassen
I—2: Storsveen, 3: Hynne, med en besetning på tilsammen 2
kyr, 10 sauer og 3 geiter og en utsed av % td. bygg, 2 tdr. havre
og 5 tdr. poteter.
I 1875 var besetningen 2 hester, 4 kyr, 22 sauer og lam og 2
svin og utseden % td. rug, % td. bygg, 8 tdr. havre, V-i td. erter
og 9 tdr. poteter. På 3 husmannsplasser, Hynne, Flatås og Stor
sveet, føddes 2 kyr, 1 ungnaut, 31 sauer, 7 geiter og 2 svin og
såddes 6 /io 3 td. rug, 6 /m td. bygg, 2% tdr. havre og 10V2 tdr. poteter.
Ifl. skjote av 25. juli, tgl. 14. august 1883, kjøpte Ole Olsen
tilbake av Erik Halstensen det skogstykke, denne hadde undtatt, da
han solgte gården i 1854. Det var blitt skyldsatt for 12 sk. (ny
skyld mk. 0,71) den 23. novbr., avhjemlet 10. desbr. 1857, og føres
i matrikulen ennu særskilt som gårdsnr. 64, bruksnr. 4. Ole gav
200 kr. for det.
Ved kjøpekontrakt av 15. august, tgl. 16. august 1876, solgte
Ole for 280 spdl. et skogstykke til uthugst i 20 år til løitnant Holst
på Hallem.
Ole Olsen døde i 1911, vel 96 år gammel, og sønnen Lars
Olsen overtok da gården.
AKSNES
Gårdsnr. 65.
Navnet: Axnes 1559. Agnes, Agsness 1590. Axstnis 1610.
Axennes 1626. Axneß 1664. Axnes 1723.
Navnet finnes foruten her i N. Aurdal, Avaldsnes, Vikør, Aur
land, Volden, Tingvold, Leksviken og Stod, men har neppe overalt
samme oprinnelse. Det kan tenkes å være opstått av oldnorsk Akrs
nes, av hankjønnsordet akr = åker, eller av Asknes av hankjønns
ordet askr = ask ved omsetning av sk, måskje også av av oldnorsk
Axlarnes, idet oxl = aksel brukes om en fremspringende pynt av
et fjell. For navnet her kunde man også tenke på en avledning av
apaldr, villepletre, således i Leksviken, da der i den senere tid har
vært et ualmindelig stort sådant tre på gården, og tresorten der
for også rimeligvis har forekommet her tidligere, treets sjeldenhet
så nær dets nordgrense kunde ha ledet til å gi stedet navn derefter.
Av oldnorsk Apaldrsnes kunde der ved avslitning bli Aspnes,
hvorav Aksnes kunde opstå ved overgang av ps til ks.

----
35 Bind IV
----
(Efter terrengforholdene skulde oprinnelsen av Axlarnes synes
meget rimeligere enn de to andre tydninger).
Skylden: Skylden i 1650 var 1 sp. 12 mkl.; det var da bare fn
gard. Fra 1836 var den 8 dal. 2 ort 7 sk. Gården var allerede da
delt i 5 bruk:
Aksnes nordre 21 mkl. \ p
Aksnes nordre 21 » j
1836: 4 dal. — ort 17 sk.
Aksnes sondre IQ »
Aksnes sondre IQ
Aksneshaugen 4 »
1 » 3 » 18 »
1 » 3 » 18 »
»
»
4» 2 »
Tilsammen 1 sp. 12 mkl.
S dal. 2 ort 7 sk.
I 1907 var skylden mk. 16,81, fordelt på 10 bruk, hvorav
Bruksnr. 1: Aksnes nordre nedre mk. 3,54
—» — 2: Aksnes nordre ovre » 2,65
—» — 5: Aksnes sondre » 3,00
Eiere: Gården må i middelalderen ha tilhort Holms kloster
(klostret på Munkholmen), idet 2 ore i Axnneys i lensregnskapet
av 1549 opfores under Holms gods. Dette gikk ved reformasjonen
over i Kronens eie.
På en auksjon i 1754 over kongelig gods kjopte Lars Kierulf
gården for 200 rdl. courant; han fikk skjote 25. mars 1755, tgl.
7. septbr. 1756.
Ved skjote av 12. august 1755, tgl. 7. septbr. 1756, overdrog
Kierulf den til kaptein Hermun Bay for 29Q rdl. Denne delte går
den i to.
Nordre Aksnes solgte han til Ole Olsen for 150 rdl., Sondre
Aksnes til Elias Olsen Ostvold for samme pris. Begge skjoter er
av 2. januar, tgl. 20. februar 1760.
Siden har gårdene vært brukernes eiendom.
Brukere: Gården nevnes ikke i 1520; formodentlig la den
da ode.
Den forste kjente opsitter blir således Michell, som ifl. Stein
viksholms lens regnskap for 1549 betalte 1 pund smor og 2 vog
mel i landskyld for 2 ore i Axnneys under Holms gods. Merkelig
nok finnes ikke gården i ledingsmanntallet for samme år.
I skibskattmanntallet av 155 ( ) har vi Maritte på Oxnes umid
delbart foran Karmhus.
I begynnelsen av 1600-årene het leilendingen på Aksnes Peder.


----
36 Bind IV
----
I 1612 har Siffuer Axstenis betalt 11M» dl. for 1 sp. V 2 øres leie,
men han har ikke vært der lenge; ti i 1618 har Thomas Axstnes
git 12 dl. for 1 spands leie. Denne Tomas opfores så som opsitter
på Aksnes i alle skattemanntall helt til i 1650, hvilket i ethvert fall
er uriktig; ti i regnskapet over uvisse inntekter for 1648 heter det,
at Jon Bcirdsen har betalt 17 : 2 dal. for «1 sp. V 2 øre i Axnes, som
hans gamle fader godvilig for ham oplod». Nogen Bård finnes
imidlertid ikke i skattemanntallene, hvorfor det tor antas, at Tomas
har vært Jon Bårdsens stedfar. Jon opgis i folketellingen av 1665
å være 50 år gammel.
I 1657 var gårdens besetning 2 hester, ( ) kyr, 5 geiter, 7 sauer
og 1 svin.
Ved matrikuleringen i 1669 blev gårdens skyld foreslått nedsatt
til 1 spand. Tienden blev sått til 1 td. bygg og \ x k tdr. havre,
ledingen til V 2 rdl. og småtienden til 1 ort. «Findes hommelhaug
og husstømmer», heter det.
Det må ha vært ganske smått med Jon Bårdsen: I et tingsvidne
i 1678 heter det, at han er «ganske forarmet».
Åge Aksnes bygslet gården i 1682 og gav 12 rdl. i bygsel. Før
hadde den være brukt bare for skatten, heter det. Det har nok vært
trangt for Åge også: I 1691 sees han å være stevnet for «gjorte
forstrækning».
I 1700-årene het opsitteren Peder. Han har antagelig vært der
til i 1702. •
Iver (judmimdhus fikk bygselseddel av fogden på Kongens
gard Aksnes 10. desbr. 1702, tgl. 16. januar 1703. Han betalte
i bygsel 18 rdl. 2 ort 16 sk. og var på gården til i 1739. I den
forste tid, han var på Aksnes, rotet han sig bort i en historie, som
må ha sått ham meget tilbake okonomisk: Han hadde, som ting
protokollen uttrykker sig, innlatt sig «i sit egteskab i uterlighed med
en tøs», hvorfor han dømtes til, når all bevislig gjeld var betalt,
at bøte til Kongen «efter hans formue». «Tosen» blev dømt til å
«lide på kroppen udi halsjernet 3 søndage efter hinanden».
Det fremgår også, at han har vært pantet for skatter og har
nektet å føre det pantede kreatur til lensmannsgården Næs. For
dette blev han atter tiltalt og måtte betale mulkt og omkostninger.
Der var i denne tid én husmannsplass under gården, Aksnes
berget. Formodentlig er det denne, som siden blev skilt ut som egen
gard under navn av Aksneshaugen.
Under svenskenes innfall i 1718 led også denne gard meget,
idet tapet opgis til:

----
37 Bind IV
----
Tilsammen 53 rdl. 48 sk.
Ved matrikuleringen i 1723 opgis Aksnes å ha én husmann,
som sår 1 bismerpund, skog til gårdens fornodenhet, seter strake
ved gården (der blev senere bygget en seter i almenningen på Aks
nessletten i 1830 —40-årenej, «temmelig bumark». «En ringe
kvern» sattes til 4 sk. i skatt. Gården betegnes som «tungvunden
og mådelig til korn». Utseden var 1 td. bygg og 4 tdr. havre, av
lingen 24 sommerlass vollhoi og 2 lass ekerhoi, og besetningen
2 hester, 5 kyr, 3 ungnaut, 10 sauer og 2 geiter. Tienden blev sått
til 3 skjepper blandkorn, 1 td. havre og 10 mk. ost. Skylden blev
foreslått forhoiet med 12 mkl., hvilket tyder på, at gården har vært
i bra stand. Iver dode i 1743, 48 år gammel
Under 4. april, tgl. 4. juni 1739 har fogden utstedt bygselbrev
til Ole Iversen, utvilsomt foregåendes sonn, på 1 ore 18 mkl. i
Aksnes. Bygselsummen var 11 rdl. 16 sk. samt «stovlehuden efter
loven». Da ovennevnte 1 ore 18 mkl. kun er halvparten av gårdens
skyld, må den altså være blitt delt; men det kan ikke sees, at den
annen halvpart har vært i fast bygsel. Derimot ser det ut til, at
Ole Iversen har brukt den for avgift.
På tinget den 4. mars 1743 heter det, at Ole Jonsen (skal mu
ligens være Ole Iversen) har budt 6 rdl., og ingen meldte sig til å
betale mere «i denne dyre og besværlige tid». Opsitteren hadde
siden hosttinget frasagt sig gården, «medmindre han måtte nyde
nogen moderation». Og på høsttinget 9. septbr. 1743 oplyses, at
Aksnes det år hadde vært brukt for 6 rdl. Den blev opbudt til bruk
for 1744; men ingen bød mere.
I 1744 blev den atter opbudt, uten at nogen bød over. Den blev
derfor brukt for samme avgift også dette år. Men i 1745 bod Ole
7 rdl. 3 ort.
På tinget den 3. septbr. 1746 bød Jon Mønnes fulle skatter og
rettigheter; det samme gjorde opsitteren Ole Iversen, heter det.
Begge bød likeledes bygsel. Imidlertid gjorde Jon Mønnes også
bud på Berg og gikk fra sitt bud på Aksnes, hvorefter Ole Iversen
fikk bygselbrev av fogden 27. januar 1747 for en bygselsum av 11
rdl. 2 ort 16 sk. og «støvlehuden efter loven». Hermed hadde da
Ole hele gården.
3


----
38 Bind IV
----
NORDRE AKSNES
1. Aksnes nordre nedre. Gårdsnr. 65, bruksnr. 1
Den halvpart av Aksnes, som kaptein Bay i 1760 solgte til Ole
Olsen, var Nordre Aksnes. Ole solgte den igjen ved skjote av 19.
februar, tgl. 20. februar 1765, til Tore Anderssen, sonn av Anders
Siurdsen Holme og fodt på Skjærset i 1729. Han var gift med
Karen Pedersdatter Bjorgstuen. Tore gav 200 rdl. for gården og
hadde den til sin dod i 1796. Hans yngste sonn, Anders, kjopte
det ar Kulstadviken. (Se Hallanætten).
Tore har vært en ganske velstående mann: Boet efter ham viser
en beholdning av 000 rdl. 15 sk. iberegnet gården, som enken og
irvingene ved skjote av 27. februar 1707, tgl. s. d., overdrog til
den eldste sonn, Peder Toresen, for 700 rdl., hvilket var en billig
pris- ti et par år senere solgte Peder den til Ole Olsen Stiklestad
og fikk 050 rdl. for den. (Skjote 5. desbr. 1797, tgl. 13. mars
1708). „ ~
Peder hadde ved kontrakt av 27. februar 170/ sikret moren,
Karen Pedersdatter, et kår på 1 td. bygg, 2 tdr. havre, for til Iku
og 3 småfe, bruken av et kammer med kakelovn, et stabbur, brenne
ved fremkjort og hugget, «hest til kirke og andre steder, når be
høves» Ved salget til Ole Stiklestad blev kornydelsen foroket til
2 tdr bygg og 5 tdr. havre; men Karen har tydeligvis enda vært
misfornoiet med dette salg; ti under 15. august 1800 oprettet hun
et testamente, hvori hun bestemte, at sonnedatteren, Karen Kulstad
viken, som var opkalt efter henne, skulde ha 100 rdl. forlods i be
traktning av, at den eldste sonn, Peder Toresen, efter farens dod
blev overlatt gården for en langt mindre sum, enn den var verd,
på vilkår, at hun skulde ha føderåd og tilsyn av ham i sin livstid,
men at han «tvertimod solge gården 2 år efter med en profit af
250 rdl., hvilke han således tilvendte sig og imod forord og for
pligtelse overlod mig til skjæbnen.»
Da hun ved salget var blitt sikret et meget rundelig kår, rna det
vel være sel ve avhendelsen til fremmede, som gikk henne nær.
Anders Toresen Kulstadviken lyste i 1700 odelsrett til Aksnes; men
det blev ikke nogen innlosning av.
Ole Olsen solgte ved skjote av 20. februar, tgl. 1. april 1802,
p-ården til Peder Olsen Ostre Aksnes for 1400 rdl. Peder var i
1798 kommet til Ostre Aksnes ved å gifte sig med enken på gården.
Peder solgte ved skjote av 6. april, tgl. 7. juli 1803 Nordre
Aksnes til Bård Arntsen Haugdal for 1790 rdl. Bård var bygsel
mann på Haugdal, i hvilken gard David Andreas Gram eiet de to
tredjedeler. Gram hjalp ham med penger, og til gjengjeld for
pliktet Bård sig til i tilfelle av salg å overlate Gram Aksnes for,

----
39 Bind IV
----
hvad han seiv hadde gitt for den, «i betragtning af de mange op
rigtige tjenester, han har bevist mig ved at være behjælpelig med
at kjøbe gården». Dessuten forbeholdt Gram sig det sagtommer
og åvirke, som kunde utbringes av Aksnes' skog, «for den pris, som
andre sageiere nyder».
Bård solgte gården 3 år efter til Andreas Olsen Aksnes for
Aksnes nordre vestre, sett fra vest 1920. Fot. E. Musum.
1700 rdl. og innfriet obligasjon til Gram på 1200 rdl. Skjotet er
av 6., tgl. 7. februar 1806.
Andreas hadde så gården til sin død i 1810. Han stod sig ikkc
godt. På skiftet efter ham blev gården verdsatt til 550 spdl., men
ved auksjon 30. mars 1821 solgt for 666 rdl. 1 ort. Det var pante
heftelser på eiendommen til et beløp av 618 spdl., dessuten 220
spdl. gjeld ifølge reverser. Det meste av besetningen var pantsan
for gjeld. Boet viste et underskudd på 158 spdl. 17 sk.
Ved ovennevnte auksjon blev gården solgt til Fredrik Jenssen
Maurvik eller Spildset av Åsen, som fikk skjote, utstedt og tgl. 7.
februar 1822. Ved auksjon i dennes dødsbo solgtes den ved skjøte
av 25. juli 1825, tgl. 12. januar 1826, til Jon Arntsen Solem av
Klæbu og Tomas Jonsen Øyen av Værdalen. Disse delte den mel
lem sig. Den del, som Tomas fikk, kalles senere Aksnes mellem
(nu Aksnes nordre øvre, g.nr. 65, b.nr. 2), mens Jon Arntsens part
beholdt navnet Aksnes nordre, (nu Aksnes nordre nedre, g.nr. 65,
br.nr. 1).
Besetningen på den samlede gard Nordre Aksnes var i 1835


----
40 Bind IV
----
2 hester, 4 storfe, 12 sauer, S geiter og 2 svin og utseden 1 td. bygg,
S 1!" tdr. havre, ; U td. erter og 10 tdr. poteter.
Ved skifte efter Jon Arntsen, som dode i 1847, blev Aksnes
nordre verdsatt til 425 spdl.; Trondhjems sparebank hadde pant i
den for 250 spdl. Den opgis på denne tid a kunne fø 1 hest, J
storfe oo- 10—12 småfe og utseden år om annet angis til 4 td.
bvgo- 5 tdr havre og 4—5 tdr. poteter. Enken, Marit Pedersdatter
fra Klæbu hadde nu gården til i 1854, hvorpa sonnen, Peder Jon
sen som var fodt i Verdal, overtek den for 350 spdl. og et kar
til moren. (Skjote 16. august, tgl. 12. oktober 1854).
Forst ved skvldsetningsforretnmg av av 3. februar 1802 ble\
eiendommene skilt fra hverandre i matrikulert, idet Peder Jonsens
del \ksnes nordre nedre, blev skvldsatt for 2 dal 9 sk., Johannes
lonsens del, Aksnes nordre ovre, 1 dal. 2 ort, Aksnes nordre lill?.
1 ort 16 sk., og Aksnesaunet 1 ort 16 sk.
Gården* besetning var i 1 Sns 1 hest, 3 storfe, 9 sauer og 1 svin
oo- utseden Va td. rug, tø td. bygg, 5 tdr. havre og 5 tdr. poteter.
Der var 1 husmannsplass, Brandåsen, med en besetning pa 1 ku.
3 sauer oo- 2 o- e iter og en utsed av U td. bygg, 1 td. havre og Itd
I 1575 var besetningen 1 hest over 3 år, 3 kyr, 2 ungnaut, 13
og lam og 2 svin og griser, og utseden is td. rug, te td.
bvo-o- 4 tdr. havre, : ~- td. erter og 6 tdr. poteter. Der var ingen
hUS ped e n r" Jansen var fodt . 1826 og dode i 1907. Hans kone var
Beret Olsdatter, soster av Eskild Olsen Musumsaunet. Hun var
fodt i IS3O og dode i 1895. Moren, Agnes Eskildsdatter, dode på
sonn, Jon Oluf Pedersen, overtok gården i
1894.
AKSNES MELLEM
(Aksnes nordre ovre. Gårdsnr. 05, bruksnr. 2).
Den halvpart av Nordre Aksnes, som Tomas Jonsen overtok
i 1825 er Aksnes mellem. Efter Tomas kom Halvor Olsen, som
fikk skiote 25 juli tgl. 16. august 1335. Gårdene var ennu ikke
fulltenSfg utskiftet: De er , matnkulen av 1836 skvldsatt under
et for 4 dal 17 sk Dette forhold voldte naturligvis endel ulemper
og übehageligheter. Således lot Halvor ved munthg overenskomst
\nders Johansen nedsette sig som husmann på Jon Arnt
sen på Aksnes nordre likte ikke dette og gikk derfor hen og brot
ned skigarden for Anders. Ole Olsen Aksnes sondre var med ham
pa dette De blev herfor idomt en bot på 00 spdl. og omkostmnger,
oo- da Jon ikke betalte, blev der i 1544 gjort eksekusjon hos ham.

----
41 Bind IV
----
Ved kontrakt av 17. mai 1839 solgte Halvor Olsen gården til
Einar Pedersen, som var fra Klovjan i Frol og for hadde bodd på
Leinsvolden. Skjøte skulde skaffes til forstkommende vinterting.
Hvis nogen av partene innen skjotets utferdigelse onsket handelen
omgjort skulde der erlegges 25 spdl. i «opkjop». Der blev ikke ut
ferdiget noget skjote, men heller ikke stillet noget forlangende om, at
handelen skulde gå om igjen for langt ut i 1840-årene, da Halvor
Olsens bo anla prosess om denne sak. Einar påberopte sig, at av
talen om gjenkjøp kun gjaldt til vintertinget 1840, og heri fikk han
ved dom av 8, januar 1847 rettens medhold, hvorefter han fikk
skjøte av enken, Anne Andersdatter, 17. august 1847, tgl. s. d.
Også i Einars tid var der ugreie med Aksnes nordre i anledning
av husmannen. Nu hadde Einar gitt ham lov til å hugge tommer.
Hertil blev Einar ved dom av 8. januar 1847 kjent überettiget og
tilpliktet å erstatte Jon Arntsen Aksnes nordre tomret.
Einar Aksnes var bekjent for sin store styrke, hvorom der gikk
mange historier.
I 1850-årene delte han gården mellem sine 2 sonner: Johannes
Einarsen fikk hovedbolet, som han hadde til i 1858, da han solgte
til Johannes Jonsen Prestgård (Krogstad). Skjote er utstedt og
tgl. 5. februar 1861 av Einar Pedersen, da Johannes Einarsen ikke
hadde nogen tinglest hjemmel på eiendommen. Kjøpesummen var
450 spdl. Einar var kårmann på denne part.
Gården hadde i 1865 en besetning på 1 hest, 2 storfe, 7 sauer
og 3 geiter og en utsed av Va td. bygg, 3 tdr. havre og 5 tdr.
poteter. Der var 1 husmannsplass, Haugen, med en besetning på
1 ko og 2 sauer og en utsed av Yé td. bygg, V-i td. havre, M> td.
blandkorn og 1 td. poteter. I 1875 var besetningen 1 hest, 2 kyr,
1 ungnaut, 11 sauer og lam, 5 geiter og kidd og 7 svin og griser
og utseden X A td. bygg, 3 tdr. havre og 5 tdr. poteter. På husmanns
plassen Haugen var besetningen Ikuog 3 sauer og utseden 2 /i.-> td.
bygg, Vz td. havre og 2 tdr. poteter.
Johannes Jonsen solgte i 1885 gården til Jon Martinus Jonsen
Leinsvolden, som var snekker og født i 1843; hustruen Lovise var
født i 1852. Johannes og hustruen Nikoline Pedersdatter tok kår.
Skjøtet til Jon Jonsen er av 17. august, tgl. 18. august 1886. Kjøpe
sum kr. 2000.
AKSNES LILLE OG AKSNESAUNET
Aksnes lille: Gårdsnr. 65, bruksnr. 3. Aksnesaunet: Gårdsnr. 65,
bruksnr. 4.
Da Einar Pedersen i 1850-årene delte Aksnes mellem, fikk søn
nen, Peter Einarsen, den halvpart, som siden kaltes Aksnes lille

----
42 Bind IV
----
eller Aksnesaunet. Da broren Johannes i 1858 hadde skilt sig ved
Aksnes mellem, solgte Peter en halvdel av Aksnesaunet til ham.
Denne del kaltes Aksnes nordre lille.
Den gjenværende halvpart, Aksnes sondre lille eller Aksnes
enget, solgte Peter Einarsen siden til Peder Jonsen Kinken.
Denne siste eiendom hadde i 1865 en besetning på 1 ku og 4
sauer, og utseden var Va td. bygg, 1 td. havre og 2 tdr. poteter. Der
var 2 husmannsplasse:
1: Tilfældet, 2: Steintroen.
Den siste hadde Peter undtatt for sig og var visstnok tilflyttet
dette år; ti der opfores hverken besetning eller utsed. På Tilfellet
fødde de 1 ku, 4 sauer og 2 geiter og sådde t i td. bygg, ''- td
havre og 1 td. poteter.
Johannes Iversen Bremsetvald (senere på Røsenget) fikk skjøte
på eiendommen, som ved denne leilighet kalles Aksnesaunet, for
100 spdl. og kår. Skjotet er av 14. august 1867, tgl. s. d., og ut
stedt av Einar Pedersen, da de to foregående eiere ikke hadde ting
lest hjemmel.
I 1875 var besetningen 7 sauer og utseden l /« td. bygg, % td.
havre og % td. poteter. Der var da ingen husmannsplass.
Ved skjøte av 3. mai, tgl. 15. mai 1876, solgte Johannes Iversen
eiendommen for 220 spdl. til Ole Andersen Sagvolden (eller Skan
sen) Den folgende eier var Mikal Vatsenget som også hadde Aks
nes nordre lille, hvorved hele Aksnesaunet atter var samlet til en
gard. . C£ ,
Aksnes nordre lille hadde imidlertid hatt mange eiere: hiter
Johannes Einarsen først Peter Olaus Pedersen Verket, som fikk
skjøte 21. august 1862, tgl. s. d, for 100 spdl. og kår til Einar
Pedersen, som også var utsteder av dette skjøte, da Johannes ikke
hadde tinglest hjemmel. Peter overdrog eiendommen ved skjøte av
19 august 1863, tgl. s. d., for 200 spdl. til Kristian Olsen Brands
eggen, som hadde gården i 1865. Den hadde da en besetning på
1 ku og 4 sauer og en utsed av x k td. bygg, 2 tdr. havre og 3 tdr.
poteter.
Så kom Ole Tuset, Tore Nordset, begge uten tinglest hjemmel.
Tore var eier 1875. Da var besetningen 1 ku, 10 sauer og lam
og 1 geit, og utseden Vs td. bygg, W* td. havre og 3 tdr. poteten
De følgende eiere var lærer Ryther og endelig Mikal Watsengeu
der — som ovenfor nevnt — også eiet Aksnes søndre lille og der
med hele Aksnesaunet.
Efter Mikal overtok sønnen, Jon Mikalsen, eiendommen.

----
43 Bind IV
----
SØNDRE AKSNES. (AKSNES ØVRE).
Den annen halvdel av det oprinnelige Aksnes skjotet kaptein
Bay i 1760 til den tidligere lensmann, Elias Olsen Østvold, som før
hadde vært på Øvre Stiklestad og derefter visstnok hadde brukl
Aksnes noen år som leilending. Han betalte 8 rdl. kontant og ut
stedte panteobligasjon til Bay for resten. (Se Østvoldætten).
Aksnes søndre, sett fra øst 1920. Fot. E. Musum.
Ved skjote av 4. juli 1777 overdrog Elias gården til sin yngre
sønn, korporal Elling Eliassen, for 300 rdl. og kår til sig og hustru
Den eldre bror, Ole Eliassen Rosvold, avstod samtidig sin odels
rett for 50 rdl.
Imidlertid ser det ut til, at Elling ikke har overtatt gården før
mange år efter; ti under 21. februar 1784 er der oprettet en kon
trakt mellem ham og faren, hvorefter den siste forbeholder sig å
drive og bruke gården, «saalænge han lever eller finder sig istand
dertil». Siden skulde han og hustruen ha kår, nemlig til bruk og
benyttelse all den åker og eng, som lå sønnenfor gården, strekkende
sig ned til vannet, fri fegang, brenneved etc.
Elling døde før faren i 1797. Gården blev på skiftet efter ham
verdsatt til 550 rdl. og utlagt med en halvpart til enken og den
annen til barna. Den registrerte besetning var 1 hest, 1 føll, 6 kyr,
2 ungnaut, 3 sauer, 20 geiter og 1 gris. Aktiva var 712 rdl. 2 ort
14 sk. og beholdningen 516 rdl. 2 ort 12 sk.
Ellings enke, Marit Nilsdatter, giftet sig snart efter med Peder
Olsen Willmann (født på Vestre Stuskin i 1759), og denne overtok
så gården. Han blev ved kontrakt av 12. mars 1798 enig med svi


----
44 Bind IV
----
gerfaren Elias om en årlig ydelse av 17 rdl. istedenfor det i kon
trakten av 21. februar 1784 fastsatte kår. Elias flyttet et par år
efter til sin sonn, Ole Eliassen Rosvold, og hos ham dode han i
1807 eller 1808.
(Ole Rosvold hadde for farens underhold mottatt de 82 rdl. rede
penger, denne medbragte til Rosvold og dessuten 7 rdl. årlig. Allike
vel innleverte Ole til boet en regning på 170 rdl., nemlig for 5V2 år
å 20 rdl. og for 2 ar å 30 rdl., hvorhos han angav, at avdøde av kåret
arlig hadde brukt til tobakk og brennevin 10 rdl. Men skifteretten
fant, at 20 å 30 rdl. tillagt 10 rdl. til tobakk og brennevin «syntes
at være altfor meget til en simpel mands ophold», og at de 7 rdl.,
Ole hadde mottatt arlig, matte være nok, hvorfor han ikke alene ikke
fikk sin regning godkjent, men endog måtte tilsvare boet de 82 rdl.,
«som han ei har bevist at være forødet til den afdødes tarv». Ole
hadde dessuten levert en regning på 30 rdl. i begravelsesomkost
ninger. Herom mente skifteretten, at «samme er fordret og muligens
anvendt høiere end passende kunde være med dette boes ringhed, og
da loven indskrænker kostbare begravelser, saa nedsættes de til 15
rdl.». Boets beholdning blev 66 rdl. 2 ort 20 sk.).
Peder Olsen hadde nu gården til 1815. Som nevnt under Nordre
Aksnes, eiet han også denne gard i 1802 —03; det var siste gang
hele Aksnes var samlet.
Ole Eliassen Rosvold lot i 1700 som formynder for sin bror
sonn, Nils Ellingsen, sonn av Elling Eliassen Aksnes, lyse odels
rett til gården og i 1815 tok Nils den på odel for 1500 rdl. Skjotet
er av 27. mai, tgl. 16. august 1815. Peder Olsen og hustru fikk
bruken av det jordstykke, som kaltes Gamlekåret, samt et annet
stykke på 7 mål nordenfor gården, enn videre stykket Plassenget
syd for gården. Når de ikke lenger vilde bruke dette, skulde de ha
et kår på 2 tdr. bygg, 8 tdr. havre, for til 2 kyr og 6 småfe og land
til «småsæd», dog ikke over 1 mål. Verdien av kåret var anslått
til 100 rdl.
Nils Ellingsen fraskilte og solgte i 1818 parsellen Aksneshau
gen, 4 mkl., hvorefter gårdens skyld blev 1 ore 14 mkl. Halvparten
herav eller 1 ( ) mkl. overdrog han ved skjote, utstedt og tgl. 16.
august 1822, til Ingeborg Johansdatter Aksnes eller Fikse (eller
Lund) ifolge et ved Verdals foiiikskomisjon inngått forlik for
370 spdl. Denne del er det nuværende Aksnes sondre.
Den halvdel, Nils Ellingsen beholdt, svarer til det nuværende
Aksnes ovre. Ved skjote av 25. april, tgl. 5. mai 1825, solgte han
denne gard for 600 spdl. til Lars Olsen, som under 30. oktober,
tgl. 5. november 1830 skjøtet den til Ole Jonsen for 300 spdl.
I 1835 var besetningen på det samlede Sondre Aksnes (Aksnes
haugen dog ikke iberegnet) 2 hester, 4 storfe, 21 sauer og 8 geiter
og utseden 1 td. bygg, 9% tdr. havre og 12 tdr. poteter. Ole stod

----
45 Bind IV
----
sig ikke godt. Sønnen, Ole Olsen Ti/set overtok så gården for 400
spdl. ifl. skjote av 7. februar 1844, tgl. s. d, og hadde den, til han
i 1856 kjøpte Tuset. Lorents Hundset var så bruker eller eier noen
år. Så kom Johannes Anderssen Hesgreien, som kjopte av Ole
Tuset for 650 spdl. Han dode i 1856. Skjøtet er utstedt til hans bo
11 august 1857, tgl. s. d.
Enken, Ingeborg Anna, giftet sig i 1860 med Tore Jakobsen
Skrove (Nordset), og han hadde nu eiendommen til i 1864, da han
solgte den til Peder Edv. Moe, som var født i Støren i 1834. Han
hadde, før han kom til Verdal, vært på Strinda og i Åsen; hustru
en, Marta Marie, var fra Skogn. Moe drev handel på Aksnes,
Han hadde ingen tinglest hjemmel på gården.
Besetningen var i 1865 1 hest, 1 ku og 1 svin og utseden 1 td.
bygg, 4 tdr. havre og 3 tdr. poteter. Der var 2 husmannsplassen
1: Aksnesenget, 2: Aksnesenget nordre.
På disse føddes 3 kyr, 3 sauer og 1 geit og såddes % td. bygg,
I V2 td. havre og 5 tdr. poteter.
Moe var på Aksnes til i 1867; da gikk det ut med ham. Tore
Skrove tok så gården igjen og hadde den til i 1872, da han solgte
den ved auksjon for 345 spdl. til Bernt Pedersen Btinesmoen, som
fikk skjøte 10. april, tgl. 12. april s. å.
I 1875 var besetningen 1 hest, 2 kyr, 2 ungnaut, 12 sauer og
lam, 2 geiter og 1 svin og utseden 1 td. bygg, 2 tdr. havre og 4 tdr.
poteter. På de to husmannsplasser hadde de 2 kyr, 1 ungnaut, 6
sauer og 2 geiter og sådde a /ia td. bygg, IY2 tdr. havre og 2K> tdr.
poteter.
Ved utskiftningsforretning av 8. februar, tgl. 16. februar 1870,
blev den felles utmark delt mellem de to Sondre Aksnesgårde og
Aksneshaugen.
Fraskilte par ter:
Haugen, gårdsnr. 65, bruksnr. 7, blev fraskilt ved skyldset
ningsforretning av 4. mars, tgl. 13. august 1878, skyldsatt for 2
ort 22 sk. (ny skyld mk. 1,52) og av Bernt Pedersen solgt til Johan
nes Olsen Aksnesplassen for kr. 1000 ved skjøte av 13. august
1878, tgl. s. d.
AKSNES SØNDRE
Gårdsnr. 65, bruksnr. 5.
Den part av Søndre Aksnes, som Nils Ellingsen i 1822 skjøtet
til Ingeborg Johansdatter, er det nuværende Aksnes søndre, bruks
nummer 5.
Ved skjøte av 17. april, tgl. 17. august 1830, solgte Mons
Kristofersen, som var blitt gift med Ingeborg og nu bodde på Kvig

----
46 Bind IV
----
stad i Skjerstad, Salten, Aksnes til Jakob Pedersen for 300 spdl.,
hvorav 100 skulde betales til fellbereder Brun i Trondhjem og 200
til Mons og arvingene efter Ingeborg, som var dod i 1828 i Skjer
stad. Jakob skulde også utrede et kår til Mons, nemlig annethven
år 3 tdr. havre, annethvert 2 tdr. havre og 1 td. bygg å levere i
Trondhjem efter nærmere ordre. Alt dette klarte ikke Jakob å ut-
Aksnes søndre, sett fra syd 1920. Fot. E. Musum.
rede; i 1832 resterte fremdels 84 spdl. 20 sk. av kjøpesummen samt
hele kårydelsen. Ved forlik forpliktet han sig til å betale innen 1 år;
men det har han heller ikke greiet; ti den 15. april 1834 er gården
solgt ved auksjon for 325 spdl. til proprietær Jelstrup, som fikk
skjote 21. november 1834, tgl. 6. februar 1835. Jakob festet året
efter et jordstykke under Folio.
Hans Knutsen kjopte gården av Jelstrup ifl. skjote av 6. juni,
tgl. 14. juni 1838.
Den hadde i 1865 en besetning på 1 hest, 3 storfe, 8 sauer og
3 geiter og en utsed av % td. bygg, 4 tdr. havre og 4 tdr. poteter.
Der var 2 husmannsplasser:
1: Myren, 2: Aunet.
Besetning og utsed er kun opfort for den forste. Den hadde 2
sauer og 1 geit, og utseden var U td. bygg, 1 td. havre og 3 tdr
poteter.
Hans Knutsens sonn, Bernt Hanssen, overtok gården for 474
spdl. og kår ifl. skjote fra faren av 15. august, tgl. 16. august 1876,
men han hadde da brukt den allerede en 10 års tid.
I 1875 var besetningen 1 hest, 2 kvr, 1 ungnaut, 17 sauer og


----
47 Bind IV
----
lam, 4 geiter og kidd og 2 svin og griser og utseden Ve td. rug, 1
td. bygg, 6 tdr. havre, 6 tdr. poteter, hvorhos anvendtes Va mål til
andre rotfrukter. Der var nu 1 husmannsplass med et kreaturhold
på 1 ku, 5 sauer, 2 geiter og 1 svin og en utsed av -V. td. bygg,
1 td. havre og 3 tdr. poteter.
Ved skjote av 4. april, tgl. 11. april 188 Q, solgte Bernt Hansen
gården for kr. 3000 til Sefanias Gundersen Fikse, som igjen solgte
til Ole Ellingsen Sul. Fra denne gikk den i 18 ( >0-årene over til
Tore Gran.
AKSNESHAUGEN
Aksneshaugen, gårdsnr. 65, bruksnr. 8: mk. 1,00. Aksneshaugen
Xksneshaugen er formodentlig en meget gammel husmanns
plass under Aksnes. Ved skjote av 10. juni, tgl. 1. oktober 1818
solgte Nils Ellingsen Sondre Aksnes til Lars Larssen Aksnes
haugen «et indhegnet jordstykke, Aksneshaugen, hvis grændser skal
blive fastsat ved en skyldsætningsforretning». Kjopesummen var
200 spdl. Med eiendommen fulgte fri gresning i utmarken for 3
kyr og 12 småfe. Eiendommen blev ved skyldsetningsforretning a\
28. september 1818 sått i en skyld av 4 mkl.
Ved skjøte av 7. februar, tgl. 8. februar 1825, overdrog Lars
den for 200 spdl. til sin svigersønn, Haldo Rasmussen fra Bildstad
i Sparbu, som var gift med datteren Anne. Seiv tok han kår og dode
1 1827. Haldo døde i 1832. På den tid angis gården å kunne fo
2 kyr og 8 småfe og å ha en utsed av 3 tdr. havre og 3 tdr. poteter.
Kornet antas å gi 4 fold, potetene 8. Der var fornøden skog til går
dens bruk. Eiendommen blev verdsatt til 250 spdl., og der var kun
übetydelig gjeld, så boets nettobeholdning blev 260 spdl. 1 ort 20
sk. Enken, Anne Larsdatter, overtok gården, da barna alle var
mindreårige.
Ved tellingen i 1835 opgis besetningen å være 2 storfe, 6 sauer
og 2 geiter og utseden 2 tdr. havre og 2 tdr. poteter.
Anne giftet sig påny; hennes annen mann het Haldo Olsen.
Han drev nu gården, til Ole Haldosen, Annes sønn av første ekte
skap overtok den ifl. kjopekontrakt av 14. mai, tgl. 17. august 1864.
Kjøpesummen var 500 spdl. samt kår til foreldrene.
Besetningen var i 1865 2 storfe, 8 sauer, 1 geit og 1 svin og
utseden 1/ h td. rug, x k td. bygg, 4 tdr. havre og 3 tdr. poteter.
I 1875 var besetningen 2 kyr, 6 sauer og lam, 7 geiter og kidd
og 1 svin og utseden 4 tdr. havre og 3 tdr. poteter, hvorhos *4 mål
anvendtes til andre rotfrukter.
Ole frasolgte i 1803 en part, Aksneshaug nedre. Karl Olsen,


----
48 Bind IV
----
sonn av Ole Haldosen, eier nu begge parter, så den oprinnelige
eiendom er samlet påny. Han overtok farens part i 1896, den fra
solgte i 1913.
Fraskilt part:
Aksneskaug nedre, gårdsnr. 65, bruksnr. 9, blev fraskilt ved
skyldsetningsforretning av 13. mai, tgl. 10. august 1893, skyldsatt
for 1 ort 16 sk. eller mk. 0,70 og av Ole Aksneshaugen solgt til
Martin J. Gran.
Aksnesætten.
A. Guttorm Nilsen Kolstad (i 1665 26 år — visstnok feil).
B 1. Nils Guttormsen (i 1665 sønn på Kolstad — da 22 år).
B 2. Haldo Guttormsen Mælen (i 1666 sonn på Kolstad — da
12 år), + 1708, 57 år.
B 3. Jorgen Guttormsen Skrove ovre, t P- Skrove 1705 (sonn
på Kolstad — i 1666 8 år). *
C 1. Magnhild Jorgensd. Skrove, f 1758, 55 år. Ingen
barn. * 1726 Jens Pedersen Skrove vestre, enkemann.
C 2. Jon Jorgensen Skrove (i 1758 husmann under
Haug). * 1735 Karen Halvorsd.
D 1. Lars Jonsen, f. p. Skrove 1738.
C 3. Guttorm Jorgensen. * 1727 Ragnhild Olsd. Ros-
voldmvren.
D 1. Jorgen Guttormsen, f. 1729, tjente i 1758 p
Skrove vestre. * 1775 Maren Barosd. Hallem.
D 2. Marit Guttormsd., f. p. Skrove 1728, t 1728.
D 3. Marit Guttormsd.
D 4. Ragnhild Guttormsd., f. p. Reppe 1736.
D 5. Ole Guttormsen, f. p. Reppe 1740.
C 4. Marit Jørgensd. Skrove. **) Johan Olsen, f 1706,
tjente p. Skrove ovre. * 2 ) 1707 Sigurd Olsen Skrove
ovre, f. p. Oppem, f p. Skrove 1708, 34% år gl. -
døde under et høilass. * 3 ) 1714 Ole Arntsen Skrove
fra Skogn.
B 4. Siri Guttormsd. *') 1709 Ole Jonsen Leirset. *-) 1733 Jon
Danielsen Leirset.
B 5. Baard Guttormsen Leirset (sønn på Kolstad — i 1666
5 år — var i 1729 kaveringsmann ved Jørgen Baardsen
Markens ekteskap, så denne var formodentlig hans sønn).
* 2 ) 1721 Marit Pedersd.
Cl. Jorgen Baardsen Marken, f 1761, 73 år. * : ) 1729
Ingeborg Jakobsd. Marken, t 1753, 80 år, enke ef
ter Esten Anderssen Marken. * L> ) 1754 Sølvi Olsd.,

----
49 Bind IV
----
efter Peder Torrissen Skjorholmen, hun * ') 1762 Elias Jon-
Bunes.
D 1. Ingeborg Jørgensd., f. p. Marken 1755, var i 1801 som
enke p. Halset. * 1777 Arnt Mortensen Lundskin, enke-
mann.
D 2 Elen Jørgensd., f. p. Marken 1757.
D 3. Peder Jorgensen Tillervald, f. p. Marken 1700. * 17 ( )1
Guru Pedersd. Folio, f. p. Eklovald 1764.
E I.°Jørgen Pedersen Nedre Hofstadvald, f. 1782, tjente
i 1801 p. Sende nedre. (Moren het Elen Olsd.).
1810 Anne Kristine Pedersd., tjente p. Sende nedre,
f. p. Øren 1782, dtr. av Peder Hanssen Øren.
F 1. Eli Jorgensd., f. p. N. Hofstadvald 1812, bodde
i 1875 p. Kongsveet.
F 2. Peder Jørgensen Bunesmoen, f. p. Hofstadvald
1816. * 1842 Beret Johansd., f. 1814.
Gl. Bernt Pedersen Aksnes nordre, f. 1845.
Beret Marta Hansd., f. 1847.
Hl. Grete Hansine Berntsd., f. 1860. *')
Kristian Olaus Matisen, bakermester,
f. i Stod 1819. * -') Tomsen, baker-
mester.
H 2. Anna Petrine Berntsd., f. 1874.
H 3. Peder Berntsen Aksnes, f. 1870. *
F 3. Peter Jørgensen Kongsveet, f. p. Hofstadvald
1821. * 1849 Ragnhild Johannesd., f. 1816
i Lom.
Gl. Kristian Petersen, f. c. 1849.
G 2. Jørgen Petersen, f. c. 1854.
G 3. Anna Petersd., f. c. 1863.
E 2. Sylvie Pedersd., f. p. Sende øvre 1792.
E 3. Ingeborg Pedersd., f. p. Hofstadvald 1793.
E 4. Kirsti Pedersd., f. p. Hofstadvald 1795, t 1835. *
1817 Peter Andreas Nilssen Hof stad, f. c. 1790.
F l.Guru Petersd., f. p. Bjørgvaldet 1820. * 1852.
F 2. Nils Petersen, f. p. Bjørgvaldet 1823.
F 3. Pauline Petersd., f. p. Bjørgvaldet 1826, f 1861.
* 1852.
E 5. Guru Pedersd., f. p. Tillervald 1793, t 1815.
E 6. Petronelle Petersd., f. p. Tillervald 1801. * 1826
Peder Arntsen Råen, f. c. 1797.
F 1. Arnt Pedersen, f. p. Lyngåsvald 1827.
F 2. Guruanna Pedersd., f. p. Follovald 1829.

----
50 Bind IV
----
TJELDRUM. (TILLER).
Gårdsnr. 66.
Navnet: Uttales: Tjélråm (nominativform ikke hort). - pa
Keldrom 1520. Tildre 1559. Tildre, Tyller 1590. Thildre 1610,
1626. Thilder 1664. Tilder 1723.
Navnet inneholder visstnok et elvenavn, som ennu finnes beva r t
i Tillra (tostavelses betoning) i Storen, og som synes å ligge til
grunn for flere gårdsnavne: det forsvundne Tildrar i Storen, Tildran
i Singsås, Tilder i Klæbu, Tildren i Åsen og vel også Tjeldrum i
Verdal. Formen hos Aslak Bolt for Tildren i Skatval (af Tildene)
er utvilsomt feilskreven; men den kan antyde, at vi her har en sam-
mensetning av elvenavnet med vin, så at den rette form skulde ha
vært af Tildrene. Med hensyn til den form, navnet har her, kan
sammenlignes, at Tildren i Åsen hos Aslak Bolt skrives af Tildrom.
Der er en bekk ved gården.
(Rygh er angående denne gards navn dårlig underrette!;
navnets nominativform uttales: Tjélran, dativ: -råm. Med hen-
syn til navneforklaringen spiller vel dette neppe nogen rolle. I skrift
og som familjenavn brukes visst omtrent utelukkende formen Tiller).
Skylden: Gårdens skyld var i 1650 3 spand; men den har helt
fra begynnelsen av 1600-årene vært delt i to, hver på VA spand.
Fra 1836 var skylden 16 dal. 3 ort 14 sk.; den hadde da alt lenge
vært delt i 6 parter, nemlig:
Gammel skyld: Fra 1836:
Tiller nordre 2 ore 6 mkl. 4 dal. ort sk.
Tiller nordre 2 » 6 » 4
Tiller sondre 2 » 12 » 4 » 3 » 21
Dalamarken » 15 » 1 » 3 » 9 »
Aspås nordre » 3 » » 1 » 18 »
Aspås sondre 1 » 6 » 1 » 4 » 14 »
» » 1 » 18 »
Tilsammen 3 spand 16 dal. 3 ort 14 sk
I l ( >07 var skylden 38,82 mk. fordelt på 16 bruk, hvorav
Bruksnr. 1: Dalamarken mk 4,61
» 4: Aspåsen sondre » 4.22
» 8: Tjeldrum sondre » 10,37
Eiere: Gården må i middelalderen ha tilhørt Holms kloster
(klostret på Munkholmen), idet den i lensregnskapet av 1549 op


----
51 Bind IV
----
føres med hele sin skyld, 3 sp., under Holms gods. Dette blev ved
reformasjonen beslaglagt av Kroneri.
Ved en auksjon over krongods i 1754 blev Tiller solgt for 480
rdl. til apoteker Otto Sommer. Han fikk skjote 18. mars 1755.
Ved skjote av 30. mai, tgl. 2. juni 1755, solgte han Tiller sam
men med Hof stad til major (senere oberstloitn.) Lorents Didrik
Kliiver på Bjartnes.
Efter dennes enke, Selle Marie Hagen, arvet sonnen, loitnam
Broder Vilh. Kliiver, Leksdalsgodset, hvortil også hørte Tillet -
gårdene. Han bodde på Bunes.
Sondre Tiller solgte han i 1800 til Mikkel Toresen Hof stad efter
først åha frasolgt parten Aspåsen i 17 ( )7 til Ole Johansen og par
ten Dalamarken samme år til Tomas Olsen.
Nordre Tiller solgte hans sonn, antikvaren Lorents Didrik Klii
ver s enke i 1826 til Bård Anderssen. Siden har gårdene vært bru
kernes eiendom.
Brukere: Ifolge manntallet over tiendepenningskatten av 1520
har Pædher pa Keldrom betalt 2V-i lodd sølv og V 2 lodd sølv for
jordegods. Han må altså ha eiet noe seiv i denne eller en annen
gard.
I 1549 har Tomys betalt 1 slaktnaut og 1 vet mel i landskyld
for 3 spand i Kiiellern under Holms gods, og samme år står Tomis
på Tiellerinn for 1 pd. 3 mk. smør og 4 pd. mel i leding. I skib
skattmanntallet av 1559 har vi fremdeles Thamis paa Tildre.
Det ser således ut til, at Tiller har vært én gard iallfall til over
midten av 1500-årene.
I begynnelsen av 1600-tallet har dog gården vært delt i to like
store parter, hver på I V2 sp., og fra den tid av lar det sig gjøre 2
følge opsitterrekken på begge. Vi vil derfor fra denne tid betegne
gårdene efter en senere tids bruk med navnene Nordre og Søndre
Tiller, skjønt de vel i begynnelsen av 1600-årne neppe var helt
utskiftet.
SØNDRE TILLER
Gårdsnr. 66, bruksnr. 8.
Opsitteren på denne gard i begynnelsen av 1600-årene het Per
Olufsen; han var svensk. I Jåmtlands låns fornminnesforenings
tidsskrift for 1017 s. 218 er offentliggjort et skjøte, datert Kungs
gården den 18. mars 1607, hvori Per Olufsen i Tildren i Verdal
og hans svogre, Oluf Olsen i Bleka i Lockne og Oluf Ersen i Ver
dal samt hans svigerinne Barbra Olufsdatter, enke efter Jon Olsen
i Verdal, skjøter sine arveparter i Vestergården Skuku i Berg til
sitt søskenbarn Oluf Siurdsen.

----
52 Bind IV
----
Per er for 1020 avlost av Tollef, som kun har vært på gården
en kort tid. Opsitteren i 1624 het Laurits (eller Lars), og han va«:
der til sin dod i 1640-årene. I 1040 har Jon Lauriissen Skrov?
bygslet I 1- sp. i Tiller, «som Laurids fradode — tog enken tilegte •
I bygsel betalte han 24 rdl.
Jon er dod allerede for 1655; ti dette år har Ingebrigt Toresen
Tiller søndre, sett fra sydøst 1920. Fot. E. Musum.
festet Tiller, «som enken Marit Hansdatter påbor, han skal egte>-
Bygselsummen var nu 25 1 2 rdl. Om denne Marit er den samme,
som var gift med Lars, er uvisst. Ingebrigt var dengang en ung
mann, idet han i folketellingen av 1005 opgis å være 36 år.
Gårdens besetning var i 1657 1 hest, <) naut, 1 bukk, 2 geiter,
5 sauer og 1 svin.
Ved matrikuleringen i 1660 opfores hele Tiller under et num
mer, men med to opsittere. Skylden blev foreslått nedsatt til 2 sp.
1 ore. Tienden sattes til 2 tdr. bygg og 4 tdr. havre, ledingen til
1 rdl. 16 sk. og småtienden til 1 -i rdl. 16 sk. «Findes hommelhauge
och brendefang», heter det.
I 1677 har Morten Barosen bygslet gården, som det heter, at
«Ingebrigt for har havt i brug og formedelst fattigdom skyld den
kvitterede». Bygselsummen var nu bare 18 daler.
I den folgende tid synes det bare å ha vært rent fattigslig på
begge Tiller-gårdene; det har i lange tider ikke vært landskyld åfå
av opsitterne; gårdene har vært brukt for en liten avgift. I 16Q4
het brukeren Kristen, og det oplyses det år ved tingsvidne, at han
brukte gården for 4H rdl. avgift', hvorved avgikk 8 rdl. 3 ort 4 sk.


----
53 Bind IV
----
av gårdens samlede skatter og rettigheter, hvilket altså vil si, at han
hadde den for omtrent tredjeparten av, hvad der normalt skulde
svares. Det begrunnes med, at gården «ligger tilfjelds og er frost
undergiven». Og i 1697 heter det, at «hos denne fattige opsidder
formedelst itzige slette tider og gårdens undergivne ringhed, som
hannem armodelig har svækket, kan ei hoiere erholdes end Vk rdl.
afgift», hvorved avkortedes 10 rdl. 3 ort 4 sk.
Både Kristen og hans hustru dode i 1707, og nu har en Ole
Jonsen brukt den noen år for avgift. 11711 betalte han leilendings
skatt og leding, men ikke landskyld, hvorved avkortedes 6 rdl. 2 ort.
Gården blev opbudt på tinget både i 1710 og 1712, uten at noen
meldte sig til å betale mere.
Omkring 1715 kom Ingebrigt Olsen Musum, som det år var
blitt gift med Gjertrud Toresdatter Hofstad, til gården. Han var
utkommandert som soldat og dode i Trondhjem krigsvinteren 1718
— 19. Samtidig blev gården utplyndret av svenskene, som det frem
går av følgende opgave:
Tilsammen 76 rdl. 72 sk.
Enken, Gjertrud Toresdatter, blev i 1720 gift med fon Pedersen
Tuset, som nu tok gården i bruk.
Ved matrikuleringen i 1723 oplyses, at der er skog til gårdens
fornødenhet, seter % mil borte, slett utmark. Gården betegnes som
«tungvunden og maadelig kornvis». Utseden var 1 td. bygg og 5
tdr. havre, avlingen 34 sommerlass høi og 3 lass ekerhoi og beset
ningen 2 hester, 6 kyr, 3 ungnaut, 8 sauer og 3 geiter. Tienden blev
sått til 4 skjepper blandkorn, 1 td. havre og 12 mk. ost. Skylden
blev ikke foreslått forandret, så gården må på denne tid ha vært
betydelig bedre enn Nordre Tiller. Dog brukte Jon den en lang år
rekke uten å ha bygslet den. Samtidig brukte han også Nordre Til
ler for en liten avgift, så hele Tiller var samlet under ham.
På tinget 8. september 1736 «opbødes kongens øde gods. Men
på ingen af dem blev budt høiere end forleden år, undtagen Tiller
søndre part, hvorpå Jon Tiller bod fulde skatter for sin livs tid mod
bygselseddel uden bygsels udgivelse, og for Tillers øde part (d. v. s.
1


----
54 Bind IV
----
Nordre Tiller) ligesom forrige, dog at den ham i 6 år måtte
akkorderes y>
lon fikk så bygselseddel på Tiller halve eller sondre part av
fogden 29. desember 1736, tgl. 1. januar 1737. Samtidig fikk han
bevillingsseddel på Tiller nordre part «i 6 år at bruge». Da denne
tid va/ utløpet, blev den nordre gard pany (7. september 1742
opbudt på tinget. Det oplyses da, at Jon hadde brukt den «mod
landskylds og ledings befrielse» til dette års utgang. Han bod det
samme som for, og det for livstid, i den stand den nu var uten hus.
lnS På september 1743 bod Jon 6 rdl. for Nordre Tiller.
1 1744 blev den atter opbudt, men ingen bod mere; den blev brukt
også dette år for denne avgift, og heller ikke i 1745 kom noe over
-1 I 1746 var der intet bud på Nordre Tiller; men i 1747 bød Jon
6 rdl foruten småtolde og soldaterutredning mot bygselbrev for
livstid, men uten forpliktelse til å bygge hus, da der var hus nok
på Sondre Tiller. Han fikk da bygselbrev 27. september 1747, tgl.
' Tiller, som således i en lang årrekke vedblev å være un
derbruk, blev på denne måte meget forringet i forhold til den annen
gard Dette fremgår tydelig av en redegjørelse i anledmng; av
lårdens salg til apoteker Sommer, hvorved prisen på Søndre Tiller
var sått til 390 rdl., på Nordre Tiller 81 rdl. eller 27 rdl. under
landtaksten, hvilket begrunnes med at den første stedse hai- vært
bebodd, mens den annen ligger ode og uten h . us .som underbruk
av den første. «Men som disse garde ikke kan besta den ene uden
den anden, formoder vi at få approbation på salget under et skjøde
til høistbvdende, tilmed han på auktionsstedet har forphgtet sig, at
opsidderen ikke skal blive forstodt, og hvis ikke det første skulde
ske, blev deklareret, at kjøbet rent måtte ophæves for begge gardene»,
' Da lon Tiller var død i 1760, forsokte sønnnen, korporal Elias
Jonsen Bunes, at komme i besiddclse gården og hadde endog
tilsådd den Men så døde han, og enken blev ifl foilik med Kluvei
nødt til å fraflytte mot å få erstatning for utseden og det arbeide.
kbruar, tgl. 20. februar-1762, bygslet nu
Kliiver Tiller til Peder Arntsen Musum. Peder døde allerede i 1764,
og nu skilte Kliiver gårdene fra hinannen. ■
g Sondre Tiller bygslet han under 28. mai tgl 15. ?»&*™i>
til Anders Bårdsen Landfald, som hadde den til i 1800 Broder
Vilh. Kliiver hadde imidlertid delt gården i 3 deler, som blev sær
skilt skyldsatt ved en forretning av 12. juli 1797. De 3 deler var.

----
55 Bind IV
----
Tiller sondre 2 ore 12 mkl.
Aspåsen 1 » 6
Dalamarken » 18
Tiller sondre solgte han ved skjote av 2. januar, tgl. 21. febr.
1800, til Mikkel Toresen Hof stad, som var gift med Beret, datter
av den forrige opsitter Anders Bårdsen. Mikkel gav 1100 rdl. for
den samt kår til svigerforeldrene.
I november 1800 brente begge Tiller-gårdene samtidig — for
modentlig lå husene tett ved hinannen. Næsten alle bygninger samt
hele kornavlingen og innboet brente; der blev kun en liten stue og
et torkehus tilbake. Året efter har Mikkel Toresen og karmannen
Anders Bårdsen på Sondre Tiller, samt Anders Olsen på Nordre
Tiller på ansokning fått stiftamtmannens tillatelse til å -omgå i
Stjor- og Værdalens, Inderoens og Namdalens fogderier i 3 måne
der for at soge goddædige menneskers hjælp og håndsrækning til
nogen opretning for den dem overgangne skade». Dette var assu
ransen ennu dengang
Da faren, Tore Hofstad, var dod bygslet Mikkel Tiller denne
gard og solgte Tiller sondre ved skjote av 18. juni, tgl. 4. juli 1800,
til kadett Lorents Didrik Kliiver (antikvaren) for det samme som
han seiv hadde gitt for den, 1100 rdl.
Efter dette salg lå Tiller sondre som underbruk til Bunes i 11
år. Da kom Anders Anderssen Lund, sonn av Anders Jonsen
Østre Lund, dit. Forst drev han et jordstykke for en kårkone på
plassen Kroken, siden forpaktet han Tiller. Da enken efter L. D.
Kliiver i 1832 solgte gården ved auksjon, kjopte Anders den for
851 spdl. og fikk skjote 26. juni, tgl. 16. august 1834.
I 1835 var besetningen 2 hester, 5 storfe, 8 sauer, 5 geiter og
1 svin og utseden 1 td. bygg, 6 tdr. havre og 3 tdr. poteter.
Anders Anderssen dode som kårmann på Tiller i 1854. Sonnen,
Ellev Anderssen, som var eneste barn, hadde da overtatt gården,
uten at der var avsluttet noen egentlig handel eller utstedt noe
skjote. Anders Anderssens kone var fra Halset og het Gjertrud
Ellevsdatter; hun dode i 1853. Ellevs forste hustru het Beret
Marta Faren og var halvsoster av Johannes Fikse; hans annen
hustru var Fransvis, enke efter Jon Hofstad.
Gårdens besetning var i 1865 2 hester, 11 storfe, 18 sauer og
1 svin og utseden 11-I 1 -- tdr. bygg, 7% tdr. havre og 6 tdr. poteter.
I 1875 var besetningen 2 hester over og 1 under 3 år, 1 okse,
i kyr, 4 ungnaut og kalver, 27 sauer og lam og 2 svin og utseden
1 td. bygg, 6 tdr. havre, 6 tdr. poteter og s /m mål bruktes til andre
rotfrukter.
Ved skjote av 14. august, tgl. 15. august 1877, overdrog Ellev
Anderssen gården til sonnen, Anders Ellevsen, for 4000 kr. og kår.

----
56 Bind IV
----
DALAMARKEN
Gårdsnr. 66, bruksnr. 1.
Gården nevnes første gang 13. august 1786, da Broder VUh.
Kliiver på Bunes bygslet til ungkar Tomas Olsen Tiller «en nyop
ryddet husmandsplads, Dahlemarken, tilligemed en indhegning at
den gamle husmandsplads under Nord Tiller». Bygselbrevet er
tgl. 15. august s. å. Den blev — som ovenfor nevnt — skilt fra
Sondre Tiller og ved skyldsetningsforretning av 12. juli 17Q7 skyld
satt for 18 mkl. Samme år solgte Kliiver den til opsitteren Tomas
Olsen for 450 rdl. ved skjote av 16. august, tgl. s. d. Kjøpereu
utredet 40 rdl. kontant, forpliktet sig til å levere sagtømmer for 10
rdl. og utstedte panteobligasjon mot Iste prioritet i gården for
400 rdl. n
Tomas skilte fra en del av Dalamarken, som blev skyldsatt 9
iuni 1801 for 3 mkl. under navn av Aspås nordre. Dette skjøtet
han under 6. februar, tgl. 7. februar 1811, til Svend Anderssen
Vester Ekle-valdet for 414 rdl., og Dalamarken opføres herefter
alltid med en skyld av 15 mkl.
Ved en takst, Tomas i 1810 lot opta over gården, oplyses at
den kunde fø 1, «næsten» 2 heste, 5 voksne kreaturer og 20 småfe
.amt at der kunde såes 8 tdr. korn. Høiavlingen var 50 lass. Godt
kvernsted eller vannfall tett ved gården, hvor Tomas aktet a bygge
ny kvern istedenfor den gamle. God anledning til fiskeri i Leks
dalsvannet. Jordvei og skog verdsattes til 1000 rdl, husene til 200,
tilsammen 1200 rdl.
Ved skjøte av 31. oktober 1820 overdrog Tomas garden for 300
spdl til sønnen, Ole Tomessen, og tok kår, bestående av et jord
stykke på 7—B mål, kallet Karlssvedjan, og et tilliggende skog
stykke Karlsmyren, samt V 2 mål potetjord, hus og brenne.
Ole Tomassen solgte gården igjen ved skjøte av 18. juni tgl.
16 august 1826, for 500 spdl. til løitnant Peter Hartvig Lund,
som året efter overdrog den til Johannes Sivertsen Valstad av
Sparbu for 400 spdl. (Skjøte 8. januar, tgl. 7. februar Lund
hadde imidlertid undtatt fra salget det under gården liggende sag
bruk som han i 1830 solgte til eieren av Aspåsen. Dessuten hadde
han til Sevald Tomassen Tuset bygslet et under gården liggende
uopryddet jordstykke, kallet Edellund (formodenthg efter fru hdele
Lund, f. Kliiver) mot en årlig avgift av 2 spdl. og arbeide efter
tilsigelse for vanlige dagpenger.
Johannes Sivertsen solgte allerede ved skjote av 7. februar, tgl.
8 februar 1832, Dalamarken til Ole Jakobsen Skur set av Sparbu
for 300 spdl. Ole beholdt den ikke lenge: Den 1. oktober 183;
blev den efter rekvisisjon av proprietær Jelstrup solgt ved auksjon

----
57 Bind IV
----
sammen med Rosenget, som Johannes Sivertsen også hadde eiet,
for 600 spdl. fe/strup fikk tilslaget. (Se Rosenget).
I 1835 betegnes gården som underbruk med en besetning pa
1 storfe, 7 sauer, 3 geiter og 1 svin og en utsed av 1 td. bygg, VA
tdr. havre og 4% tdr. poteter.
Ved skjote av 3. februar, tgl. 7. februar 1838, solgte Jelstrup
Dalamarken, sett fra sydvest 1920. Fot. E. Musum.
gården til Ole Tomassen og Erik Jonsen; men disse har vel heller
ikke kunnet klare forpliktelsene; ti Ole Bård sen Tiller har fått
auksjonsskjote på Dalamarken 26. mars, tgl. 23. april 1841.
Anders Olsen Solberg kom til Dalamarken i 1841 og hadde
gården uten tinglest hjemmel noen år, til han i 1847 flyttet til
Musum ostre.
Skolelærer Erik Nilssen Trygstad fikk skjote på gården av Ole
Bårdsen 17. april 1850, tgl. 19. april s. å., og hadde den til sin
dod i 1875. Gården hadde i 1865 en besetning på 1 hest, 3 storfe,
8 sauer og 3 geiter og en utsed av M td. bygg, 6 tdr. havre og
8 tdr. poteter. Der var 5 husmannsplasse, nemlig:
1: Edellund, 2: Dalamarkkåret, 3: Moen, 4: Sveet, 5: Berget.
På disse føddes 3 kyr, 17 sauer og 9 geiter og såddes IV4 td
bygg, 5 tdr. havre og 12% tdr. poteter.
I 1875 var besetningen på Dalamarken 2 kyr, 1 ungnaut, 4
sauer og lam, 3 geiter og kidd og 1 svin og utseden 1 td. bygg,
o tdr. havre, 6 tdr. poteter, dessuten anvendtes ] « mål til andre
rotfrukter. Der var nu bare 3 husmannsplasse med et samlet


----
58 Bind IV
----
kreaturhold på 3 kyr, 2 ungnaut, 12 sauer, 4 geiter og 1 svin og"
en utsed av 19 /«. td. bygg, 2% tdr. havre og 10 tdr. poteter.
Erik Trygstads enke, Sirianna Larsdatter, skjotet under 10.
august 1875, tgl. 2. mai 1876, gården til Anders Anderssen Kjesbu
for 850 spdl. Efter Anders' dod drev sonnen Halvor den sammen
med moren.
I 1802 kjøpte Morten Miiller fra Hof stad Dalamarken for
kr. 3750 og kår til Beret Olsdatter, enken efter Anders.
Fraskilte par ter:
Kleven gårdsnr 66, bruksnr. 2, blev skilt fra Dalamarken ved
skyldsetningsforretning av 10. august, tgl. 17. august 1886 sky d
satt for mk 0 77 og av Beret Olsdatter Dalamarken solgt til E Hev
Anderssen for kr. 800 ved skjote av 17. august, tgl. 18. august 1886
ASPÅS SØNDRE
Gårdsnr. 66, bruksnr. 4.
Denne gard, som i 1797 er utskilt av Sondre Tiller og skyldsatt
for 1 øre 6 mkl. blev ved skjøte, utstedt av Broder Vilh. Kluver
16 august 1797, tgl. s. d., solgt til Ole Johansen for 550 rdl. med
det servitut at demningen for Dalamarkens kvernsted, som stod
på Aspåsens grunn, skulde få stå uten avgift. Av kjøpesummen
utredet Ole 40 rdl. kontant, forpliktet sig til å levere sagtømmer
for 10 rdl og utstedte panteobligasjon for de resterende 500.
Enken efter Ole, Mali Pedersdatter, solgte ved skjøte av 0.
februar tgl 8. februar 1819, gården til Johannes Rolf sen Aspaas
nordre for 300 spdl. og et kår på % td. bygg, 2% tdr. havre og
for til 1 ku og 4 småfe samt jord til V 6 td. poteter og 8 mk linfrø.
Johannes skilte sig samtidig ved Aspås nordre, som han solgte V.
Jon Olsen. lil. skjøte av 12. april 1830 kjøpte han av løitn Peter
Hartvig Lund det under Dalamarken liggende kvernbruk tor
20 spdl. . _ ...
I 1835 var gårdens besetning 1 hest, 4 storte, 8 sauer, 6 geitei
og 2 svin og utseden Vi td. bygg, 4 tdr. havre og 4 tdr. poteter
' Johannes Rolfsen overdrog ved skjøte av 4. februar, tgl. 5.
februar 1859, gården ti/ Sefanias Arntsen fra Breiguttu i Sjøbyg
den Hans hustru, Karolina Jonsdatter, var brordatter av Johannes
Rolfsen og fosterdatter på gården. Johannes og hustru fikk nu kar.
Gårdens besetning var i 1865 1 hest, 4 storfe, 13 sauer og 1
svin og utseden % td. bygg, 6 tdr. havre og 6 tdr P ot f er n
I 1875 var besetningen 2 hester over 3 ar, 3 kyr, 1 ungnaut,
8 sauer og lam, 5 geiter og kidd og 1 svin, og utseden 1 td bygg,
6 tdr. havre, Ys td. erter, 6 tdr. poteter og % mal til andre rot
frukter.

----
59 Bind IV
----
Sefanias Aspaas døde i 1881, og enken, Karoline Jonsdatter,
fikk bevilling til å sitte i uskiftet bo efter ham. I 1889 overtok son
nen Anton Sefaniassen, gården. Hans hustru er Konstance Muller
fra Nedre Hofstad. (Se Bredingsætten).
ASPÅS NORDRE
Gårdsnr. 66, bruksnr. 3.
Som nevnt under Dalamarken ,er Aspås nordre utskilt av denne
gard og i 1811 solgt til Svend Anderssen Eklevaldet. Ved skjøte
av 1. april 1815 solgte Svend den for 500 riksbankdaler navneverdi
til Johannes Rolfsen fra Sparbu. Da Johannes senere kjøpte Aspås
søndre, solgte han Aspås nordre ved skjøte av 6. februar, tgl. 8.
februar 1819, til Jon Olsen for 100 spdl. Ved en takst, Jon lot
avholde i 1829, blev gården verdsatt til 80 spdl.
I 1835 var besetningen 5 sauer og 2 geiter og utseden 1 td.
havre og I I A tdr. poteter.
Jon har ikke hatt lett for å klare sig; han sees ofte å ha vært
i pengevanskeligheter. Ved skjøte av 7. februar 1838, tgl. s. d.,
solgte han eiendommen for 100 spdl. til Lars Johannessen Fossum
og tok kår. Lars skjøtet den under 5. august, tgl. 6. august 1845
til Andreas Jakobsen Ostad for samme pris. Andreas var fra Hen
ning sogn og gift med Jørgine Henning. Deres sønn, Martinus
Andreassen, kom til Sørhaug.
Opsitter i 1865 var Ole Sevaldsen Vestre Næs, som har eiet
gården uten å ha fått noe tinglest skjøte på den. Besetningen var
dengang 1 hest, 2 storfe, 6 sauer og 1 svin og utseden V-i td. havre
og V 2 td. poteter.
I 1875 var besetningen 2 kyr, 1 ungnaut, 6 sauer, 2 geiter og
1 svin og utseden hi td. bygg, 1 % tdr. havre og 3 tdr. poteter.
Ved skjøte av 8. april, tgl. 28. april 1891, blev gården solgt til
Ole Peter sen Hesgreien for kr. 1300. Da Ole Sevaldsen ikke hadde
tinglest hjemel på den, blev skjøtet utstedt av Andreas Jakobsen.
NORDRE TILLER (Tiller nedre)
Gårdsnr. 66, bruksnr. 5.
Opsitter på denne gard var i begynnelsen av 1600-årene Jon,
muligens bror av Per Olufsen på Søndre Tiller.
I 1615 het opsitteren Bård. Han hadde gården til en meget
høi alder, idet han anføres som bruker ennu i 1665, og da var han
80 år gl.
Gårdens besetnnig var i 1657 2 hester, 10 naut, 1 bukk, 3 geiter,
9 sauer og 1 svin.

----
60 Bind IV
----
I 1666 er Bård avløst av Oluf Bårdsen, utvilsomt sønnen;
han var dengang 40 år. Han har samme år fått en bot på 1% rdl.
for en kvern, han hadde solgt Ingebrigt Tiller og siden tatt igjen.
Oluf Bårdsen er dod før 1675; ti dette år har «Oluf Mortensen
sted og fest \ x h sp. udi Tilder, som Ole Baardsen fradøde, og
enken for armods skyld måtte kvittere». Bygselsummen var 18 rdl.
Landskyld har han vel ikke betalt synderlig av. I 16Q4 oplyses ved
tingsvidne om gården, at den «er en hel ringe jord, som ligger til
fjelds og er frost undergiven», og «formedelst dessen slette tilstand
samt opsidderens fattigdom brugt dette år for kiolpenger og kneg
tehold». I de samlede skatter og avgifter avgikk således som uer
holdelig 12 rdl. 2 ort 12 sk. I 1607 betalte opsitteren 4% rdl,
«som bonden udi megen slet tilstand er geråden», og der avkortedes
S rdl. 3 ort 4 sk.
Ole Mortensen må ha opgitt gården i begynnelsen av 1700-
årene; ti under 17. januar, tgl. 13. juni 1705, har soldat Johan
Taraldsen av oberstloitnant Lemforts kompani fått bygselbrev av
fogden <uden boxel til Hans Majestet at betale formedelst
megen ringheds skyld og i mange år ligget übrugelig». Ole Mor
tensen dode i 1706. (Se Solbergætten).
Gården blev opbudt både i 1710 og 1712, om noen vilde bygsle
den eller svare hoiere avgift; men ingen meldte sig. I 1711 heter
det om opsitteren: «Er fast husarm, dog tilsagt leilændingsskatten
og leding, om bekomis». Der avkortedes 6 rdl. 2 ort i de fulle
vdelser.
Under svenskenes infall i 1718 mistet nok Johan det meste av
den smule, han eiet, idet tapet opgis å være:
Tilsammen 59 rdl
Johan Taraldsen døde i 1710, hvorefter enken, Maren Olsdatter,
brukte gården til sin død i 1722. Ved matrikuleringen i 1723 be
tegnes den som «ode». Forøvrig opgis den å ha 1 husmann (pa
Aspåsen nordre), som sår 1 pund, skog til husfornødenhet, seter
x h mil borte, slett utmark. Den betegnes som «tungvunden og maa
delig kornvis». Utseden var 5 skjepper bygg og 3X> tdr. havre,
avlingen 16 sommerlass hoi og 4 lass ekerhoi og besetningen 1%
hest, 4 kyr, 1 ungnaut, 5 sauer og 2 geiter. Tienden blev sått til


----
61 Bind IV
----
3 skjepper blandkorn, 4 skjepper havre og 8 mk. ost. Skylden blev
foreslått nedsatt med 1 ore 12 mkl., efterpå rettet til 1 ore 4 mkl.,
altså med næsten tredjeparten, så gården kan ikke ha vært i rar
stand dengang.
Rimeligvis har Jon Sondre Tiller hatt den i bruk ved denne tid
for en liten avgift. Det vet vi sikkert, at han har i 1730-årene og
helt til sin dod i 1760. (Se herom under Sondre Tiller).
Tiller nedre, sett fra sydvest 1920. Fot. E. Musum.
Som nevnt under Sondre Tiller, skilte major (senere oberstloit
nant) Kliiver gårdene fra hinannen. Nordre Tiller bygslet han ved
bygselbrev av 16. juli, tgl. 15. august 1764, til Ole tomassen Hol
stad fra Skrove ovre, som hadde gården til sin dod i 1786.
Derefter blev den under 13. august, tgl. 15. august 1786.
bygslet til Anders Olsen Tiller, visstnok foregåendes sonn. Tornar
Olsen, en annen sonn, fikk samtidig bygselseddel på Dalamarken
Ved delingen av Leksdalsgodset i 1824 tilfalt Nordre Tiller med
Nedre Hof stad major Lorents Didrik Kliiver (se Bunes), og den
nes enke Birgitte solgte gården ved skjote av 14. april 1826 til
Bård Anderssen, eldste sonn av Anders Olsen. Kjopesummen
var 072 spdl., dessuten skulde der svares kår til enkefru Sofie
Hersleb Kliiver på Bunes ifl. kontrakt av 28. oktober 1823. Ende
lig skulde opsitteren på plassen Anesveet, Peder Karlsen og hustru
Gisken, få bli sittende for en årlig avgift av 2 spdl.
Bård Anderssen dede allerede i 1829. På skiftet efter ham
registrertes 3 hester, 3 kyr, 7 ungnaut, 11 geiter og 2 svin. Beset
ning og losore blev ved auksjon utbragt til 347 spdl. 72 sk., gården


----
62 Bind IV
----
blev taksert for 800 spdl.; men Norges Bank hadde panteobligasjon
i den for 525 rdl., og der var også adskillig annen gjeld, så boets
beholdning blev ikke mere enn 89 spdl. 77 sk.
Den eldste sønn, Anders Bårdsen, overdrog ved skjote av 8.
februar 1831, tgl. s. d., halvparten av gården til moren, Ber et
fonsdatter, den annen halvpart til Iver Olsen Musum for hen
holdsvis 400 og 450 spdl. Anders fikk av moren ved kontrakt av
8. februar, tgl. 9. februar 1833, et engstykke, kallet Norderenget
(Tillerenget) for 30 spdl. og en årlig avgift av 5 spdl. Der med
fulgte en skogstrekning, Sæterdalen.
Besetningen på hele Nordre Tiller var i 1835 3 hester, 11 storfe,
24 sauer, 4 geiter og 2 svin og utseden % td. bygg, 11 X tdr. havre
og IIV 2 tdr. poteter.
Da Beret overtok gården, tenkte hun nok å gifte sig op igjen,
nemlig med Johannes Olsen Marken, som også opholdt sig på
gården hos henne en tid lang. Imidlertid er de nok ikke kommet
til full enighet; Johannes reiste iallfall sin vei, hvorefter Beret
stevnet ham for endel korn, han hadde fått, mens han på sin side
forlangte betaling for det arbeide, han hadde utført. Retten fant
ikke det om kornet bevist, og angående Johannes' krav bemerkes,
at «når man ser hen til grunden, hvorfor han opholdt sig der, kan
ikke derav utledes nogen forpligtelse til at betale ham dagpenge».
De blev derfor ved dom av 26. september 1832 frikjent for hin
annens tiltale.
Efter dette skilte Beret sig ved gården, som hun solgte ved
skjøte av 15. august, tgl. 16. august 1834, til Lars Anderssen
Petersborg for 600 spdl. Dennes annen hustru var Marta
Kristiansdatter Kroken. Lars døde i 1856, hvorefter Marta blev
gift med Andreas Olsen Hof stad, som nu overtok gården. På skif
tet efter Lars var den sått i en verdi av 1400 spdl.
Den hadde i 1865 en besetning på 2 hester, 6 storfe, 18 sauer
og 1 svin, og utseden var % td. rug, 1 td. bygg, 6 tdr. havre og
8 tdr. poteter. Den hadde 2 husmannsplasse:
1. Tillerenget, 2. Kroken, med en besetning på tilsammen 1 hest,
3 storfe, 10 sauer, 7 geiter og 1 svin og en utsed av 1 td. bygg,
4 tdr. havre og 7 tdr. poteter.
I 1875 var besetningen 1 hest, 4 kyr, 3 ungnaut og kalver, 24
sauer og lam, 3 geiter og kidd og 3 svinn og griser og utseden
1 td bygff 6 tdr havre, 8 tdr. poteter og Vs mål bruktes til andre
På plassen Tillerenget føddes 1 hest, 2 kyr, 1 ungnaut,
7 sauer og 3 geiter og såddes % td. rug, tø td. bygg, 2 tdr. havre,
2 tdr. poteter og bruktes 9 /i»« mål til andre rotfrukter.
Lars Anderssens sønn, Lorents Larsen, var gift med Ingeborg
Anna Ågesdatter Hallem søndre og hadde denne gard en tid,

----
63 Bind IV
----
hvorefter han losjerte på Hofstad, var senere på Hellan, Steine og
Kålen og overtok så Tiller for 3200 kr. og kår ifl. skjote av 12.
august, tgl. 13. august 1878, utstedt av Marta Kristensdutter, som
imfdlertid var blitt enke for annen gang. Han hadde gården til
i IQO7, da sonnen, Marius Lorentsen, overtok den. Han hadde
vært i Amerika fra 1886 til 1903.
Gården kalles i folketellingen Tiller nedre, men i matrikulen
Tjeldrum nordre, gårdsnr. 66, bruksnr. 5.
TILLER NORDRE
Gårdsnr. 66, bruksnr. 6.
Den halvpart av Nordre Tiller, som Anders Bardsen i 1831
solgte til Iver Olsen Musum, hadde i 1865 en besetning på 1 hest.
8 storfe, 11 sauer, 3 geiter og 1 svin og utseden var Va td. rug,
1 td. bygg, 6 tdr. havre og 6 tdr. poteter. Der var 1 husmanns
plass, f illerenget, med et husdyrhold på 3 kyr, 6 sauer og 3 geiter
og en utsed av x k td. bygg, IK> tdr. havre og 4 tdr. poteter.
Ved skjote av 15. august, tgl. 16. august 1878, overdrog Iver
Olsen gården til sonnen, Ole Iversen, for 550 spdl. og kår. Ole
hadde dog overtatt den tidligere, idet han opfores som eier i 1875.
Besetningen var da 1 hest, 3 kyr, 4 ungnaut og kalver, 17 sauer
og lam, 6 geiter og kidd og 2 svin og utseden 1 td. bygg, 6 tdr.
havre, 6 tdr. poteter og % mål anvendtes til andre rotfrukter. På
plassene Tillerenget og Kroken foddes tilsammen 2 kyr, 1 ungnaut,
7 sauer, 4 geiter og 1 svin og såddes 3 4 td. bygg, 2 % tdr. havre og
7 tdr. poteter samt bruktes '/m mål til andre rotfrukter.
Ved kjopekontrakt av 15. august, tgl. 16. august 1876, solgte
Ole Iversen endel av gårdens skog til uthugst i 15 år til A. C
Aagaard og loitnant P. F. Holst, og ved skjote av 21. mars, tgl
2. april 1889, solgte han gården til lærer O. S. Haugdahl for 2000
kr. og et kår av årlig verdi 160 kr. Den var da ved frasalg av flere
parter redusert til en skyld av 5,04 mk.
Fraskilte parter:
Fra den samlede gard Tiller nordre er det utskilt folgende
parter:
Vandvik, gårdsnr. 66, bruksnr. 10, ved skyldsetningsforretning
av 29. august, tgl. 24. oktober 1892. Den blev skyldsatt for 2 ort
6 sk., rev. 0,98 mk., hvorav 0,48 mk. av Tiller nedre og 0,50 mk.
av Tiller nordre. Lorents Tiller og O. S. Haugdahl solgte eien
dommen ved skjote av 6. februar, tgl. 2. mars 1894, til Magnhil'*
Olsdatter Tillerenget for 800 kr.

----
64 Bind IV
----
Tillervold, gårdsnr. 66, bruksnr. 11, er fraskilt ved skyldset
ningsforretning av 3. november, tgl. 13. desember 18Q2, og skyld
satt for 0,58 mk., hvorav 0,28 mk. fra Tiller nedre og 0,30 mk.
fra Tiller nordre.
Fra Tiller nordre er videre utskilt:
Tillereng, gårdsnr. 66, bruksnr. 9, ved skyldsetningsforretning
av 1. mai, tgl. 12. august 1884. Den blev skyldsatt for 3 ort 10 sk
(1,43 mk.) og solgt til Olaus Anderssen.
Nordset, gårdsnr. 66, bruksnr. 7, er skyldsatt samtidig med
foregående for 4 ort 14 sk. (1,92 mk.) og av Ole Iversen Tiller
solgt til Tore Jakobsen Aksnes for 1200 kr. ifl. skjote av 29. mai,
tgl. 2. juni 1886.
HOFSTAD
Gårdsnr. 67.
Navnet: Hopestad 1520. Hoffsta 1559. Hoffstedt, Hopstadt
1590. Hoffstad 1610. Hoffsta 1626. Hof stad 1664, 1723.
Dette navn har visst ikke alltid samme oprindelse, og iallfail
ofte kommer det sikkert ikke av hof. Her er det sannsynlig, at
navnet intet har med hof å gjore. Forste led turde snarest være
et elvenavn, måskje oldnorsk Hopa, en sideform til Opa, der finnes
på et par steder, likesom verbet hopa har sideformer uten //.
Skylden: Skylden var i 1650 3 spand, fra 1836 23 dal. 2 sk.
Den var da delt i 3 parter:
Gammel skyld: Fra 1836:
Hofstad nedre 1 sp. 1 ore 12 mkl. 12 dal. 3 ort ( > sk.
Hofstad ovre 2 » 6 » 1 , n , , 7
tt r , i o ,- r 1U » 1 » 1/ »
Hofstad ovre 2 » 6 » J
I 1907 var den samlede skyld mk. 42,35, fordelt på 4 bruk,
hvorav:
Bruksnr. 1: Hofstad nedre mk. 19,02
» 3: Hofstad ovre » 14,61
» 7: Elverhoi » 2,19
» 8: Buhaug » 1,97
Eiere: Hofstad tilhorte i middelalderen Molms kloster (klostret
på Munkholmen), hvis gods ved reformasjonen blev beslaglagt av
Kronen.
Ved auksjon i 1754 over kongelig gods blev gården solgt for
562 rdl. kurant til apoteker Otto Sommer, som fikk skjote 18. mars
1755. Denne overdrog ved skjote av 30. mai, tgl. 2. juni 1753,
Hofstad sammen med Tiller til major (senere oberstloitnanti

----
65 Bind IV
----
Lorents Didrik Kluver for 1375 rdl. Således kom gården inn
Leksdalsgodset.
Ved deling av dette gods i 1824 mellem enkefru Sofie Hersleb
Kliivers arvinger (se Bunes) tilfalt Øvre Hofstad jomfru Edele
Katrine KMver, som siden blev gift med loitnant Peter Hartvig
Lund. Denne solgte i 1 829 gården til Iver Einar sen av Sparbu, og
siden har den vært brukernes eiendom.
Ved samme deling tilfalt Nedre Hofstad major Lorents Didrik
Kliiver (antikvaren). Dennes enke, Birgitte, blev gift med kaptein
Jens Schive Lund, som solgte gården til major og ridder av sverd
ordenen, Abraham Schelderup Schultz, ved skjote av 15. april, tgl.
6. juni 1839, for 950 spdl.
I salget medfulgte -h i Leksdalens eller Lunds sagbruk. Siden
har også denne gard vært brukernes eiendom.
Brukere: I 1520 har Astrid på Hopestad betalt 7 lodd sølv
i tiendepenningskatt og 5 skilling for jordegods. Hun er den forste
opsitter, hvis navn er kjent.
Ifl. Steinviksholms lens regnskap for 1549 har Otuff betalt
1 slaktnaut og 1 vet mel i landskyld for 3 spand i Hobestann.
opfort under Holms gods. Og i samme regnskap står Oluff på
Hobstaenn for 1 pd. 3 mk. smor og 4 pd. mel i leding.
I skibskattmanntallet av 1559 har vi fremdeles Oluff pa ti of f sta.
I begynnelsen av 1600-årene het leilendingen på Hofstad
Eluff (Ellev). •
Anders (Ellingsen) bygslet gården i 1622 og betalte i bygsel
12 rdl. spandet eller ialt 36 rdl. Det er sikkert samme mann, som
nu i en lang årrekke opføres som skattebonde på Hofstad, av
vekslende under navnene Anders og Ando. I folketellingen av 1665
kalles han Andor og var da 74 år; i 1669 kalles han Andor
Ellingsen.
Gården hadde i 1657 en besetning på 3 hester, 20 naut, 6
geiter, 14 sauer og 2 svin.
Ved matrikuleringen i 1669 blev skylden foreslått nedsatt 1 ore.
Tienden sattes til 2Va tdr. bygg og 5 tdr. havre, ledingen til 5 ort
8 sk. og småtienden til Vi rdl. 16 sk. Der var humlehave; men
skog er ikke nevnt.
Andor hadde en sønn Elling, som i 1665 var 18 år. Det er
utvilsomt denne Elling, som har efterfulgt Ando som leilending
på gården. Han nevnes i tiendemanntallene i 1680-årene.
Efter ham har så Lars Baardsen hatt den, fra hvilken tid er
übekjent. Han var i 1706 76 år gammel. I 1705 hadde der vært
sådan misvekst, at der ikke avledes frøkorn på gården. Da så Lars
tillike i 1706 mistet den sonn, som skulde vært ham til hjelp.

----
66 Bind IV
----
opgav han sin bygsel til fordel for Tore Toresen (muligens fra
Øgstad), som fikk gården for halv bygsel og med forpliktelse til å
yde Lars noe til livsophold. Gården blev bevilget Tore 22. januar
1706. (Den Laurits Hofstad, som i 1707 bygslet Volden, tør ha
vært en sonn av Lars Baardsen).
Ved svenskenes innfall i 1718 led gården betydelig, som det
fremgår av følgende opgavee:
Skade pa skigarden og kornstaur opbrent 4 rdl. —sk
Tilsammen 144 rdl. 24 sk
Ved matrikuleringen i 1723 hadde gården 1 husmann, som
sådde 1 vog, skog til fornodenhet og litt til sagtømmer, seter straks
ved gården, middelmådig bumark; et kvernsted, hvorpå maltes til
husfornødenhet sattes i 6 sk. årlig skatt. Gården betegnes som
«meget tungvunden og frostagtig». Utseden var 3 tdr. bygg, 12
tdr. havre og 2 pd. grå erter, avlingen 70 sommerlass vollhøi og
2 lass ekerhøi og besetningen 4 hester, 10 kyr, 5 ungnaut, 10 sauer
og 6 geiter. Tienden blev sått til 1 td. 4 skjpr. blandkorn, 3 tdr.
havre, 1 bismerpd. erter og 20 mk. ost. Der blev ikke foreslått
noen forandring i skylden.
I Tores tid bodde vaktmester Adrian Ramshart på Hofstad.
Han var født i Kjøbenhavn omkring 1694, tjente i Danmark som
rytterkorporal og kvartermester 9 år, ved livgarden tilhest i 3 år
og blev så forflyttet til Verdalske livkompani av Nordenfjeldske
dragonregiment som vaktmester Tørris Mortensen Vangs efter
følger i mai 1727.
Tore Tørrisen døde i 1731. Den registrerte besetning var da
4 hester, 1 føl, 12 kyr, 7 ungnaut, 21 sauer, 11 geiter og 4 svin.
Hestenes verdi var 3—5 rdl., kyrenes 2Va— 3 rdl. Som en sjel
denhet på den tid kan nevnes 2 brune trestoler å 16 sk. Utseden
var dette år 4 tdr. bygg å 1 rdl. 3 ort og 16 tdr. havre å 1 rdl.
Gårdens kvern blev verdsatt til 5 rdl.
Det synes i det hele å ha vært et mere velforsynt bo enn
almindelig på den tid. Begravelsesomkostningene blev sått til 12


----
67 Bind IV
----
rdl., mens det vanlige sjelden var over 10 rdl. De samlede aktiva
var 144 rdl. 14 sk. og beholdningen, efter at gjeld og skifteom
kostninger var fratrukket, 110 rdl. 3 ort 22 sk.
Tore hadde ingen sønn, men 3 dotre. Den ene av disse, Marit,
var først gift med Ole Ellingsen Bunes, som dode på Folioen i
1732, derefter med Baard Pedersen Moen, som var på Hof stad
til sin død i 1756. Han har utvilsomt vært en velstandsmann
efter den tids forhold. Der registrerrtes sølvtoi efter ham til en
verdi av 4% rdl., derav var tydeligvis noe gammelt arvesølv, idel
der bl. a. er opfort en sølvskje med bokstavene T. T. og årstallet
1661, formodentlig en brudegåve til Marits besteforeldre. Dess
uten var der tinnfate og tallerkener, skjorter og strømper; det
siste er ikke almindeilg ved skiftene på denne tid. Gårdens kvern
verdsattes til 12 rdl. Besetningen var 3 hester og 1 føl, 14 kyr,
7 ungnaut, 23 sauer, 9 geiter og 4 svin. Boets aktiva var 211 rdl.
10 sk., og gjelden übetydelig; med skifteomkostningene belop
passiva sig til 39 rdl. 1 ort 5 sk.
Husene var holdt i noenlunde god stand. Ved besiktigelsen av
dragonkvarterene i 1747 bemerkes dog, at der trenges ny daglig
stue og bordklædning på fjøset samt nye syller under kjellerstuen
Det øvrige var i «temmelig» stand. Skogen var god.
ØVRE HOFSTAD
Gårdsnr. 67, bruksnr. 3.
Major Kliiver delte Hofstad i to. Før Baard Pedersens enke.
Marit Tørrisdatter, døde i 1760, fikk hennes sønn av første ekte
skap, Tore Olsen, bygselbrev på halvparten av gården — det nu
værende Øvre Hofstad —, Bygselkontrakten er utstedt 26. oktober
1757, tgl. 20. februar 1760. Han sått nu som leilending på gården
til sin død i 1803. Tore var en velstandsmann. På skiftet efter
hans første hustru, Elisabet Olsdatter, i 1786 registrertes foruten
litt sølvtøi en besetning på 5 hester, 8 kyr, 2 ungnaut, 32 sauer,
16 geiter og 1 svin, så det er tydelig, at han.har forbedret gården
betydelig. Boets aktiva var 180 rdl. 3 ort og beholdningen 151
rdl. 2 ort 1 sk. Ved sitt annet ekteskap med Anne Olsd. Lennes
har han muligens ytterligere forbedret sine økonomiske vilkår; ti
ved skiftet efter ham seiv i 1803 opføres aktiva med 461 rdl. 2
ort 10 sk., hvorav i utestående fordringer 61 rdl. og beholdningen
med 365 rdl. 2 ort 22 sk. At han har vært en meget velholden
mann, kan bl. a. sees av, at begravelsesomkostningene opføres
med hele 50 rdl. Han eiet husmannshusene på Buhaugplassen,
de blev verdsatt til 8 rdl.
1 1801 var der 3 husmenn på gården.

----
68 Bind IV
----
Efter Tore Olsens dod bygslet Broder Vilh. Kliiver på Bune.>
Øvre Hofstad til hans sønn, Mikkel Toresen, til hvem han tidli
gere hadde solgt Sondre Tiller. Bygselbrevet er datert 18. juni 1806.
Mikkel solgte samtidig Sondre Tiller til kadett Lorents Didrik Klii
ver (antikvaren — se Bunes), og blev sittende som leilending på
Hofstad til i 1828. Fra bygselen var undtatt sagmesterplassen Bu-
Hofstad øvre, sett fra syd 1922. Fot. E. Musum.
haugen, for hvilken Mikkel blev godtgjort 2 1 -* rdl. i gårdens land
skyld. Han hadde forpliktelse til å fremfore sagtommer og for
rette arbeide på sågen for den hittil vedtatte pris.
Peter Hartvig Lund solgte ved skjote av 27. juni, tgl. 14.
august 1829, gården til ungkar Iver Einar sen av Sparbu for 1200
spdl., og Mikkel Toresen og hustru hadde han ved kontrakt av
4. november 1828, tgl. 5. desember s. å., sikret et kår på 3 tdr.
bygg, c > tdr. havre, 8 tdr. poteter samt for til 2 kyr og 8 småfe,
verdien anslått til 20. spdl.
Iver Einarsen hadde ikke gården mere enn et par år. Da solgte
han ved skjote av 10. august 1831 den ene halvpart til Erik Inge
brigtsen Vold av Rennebu, (bror av Anders Ingebrigtsen, som i
1837 kjopte Østre Lund), og den annen halvpart til Jon Anderssen
Rise, også fra Rennebu. For hver av partene fikk han 600 spdl.
Begge skjoter er tgl. 17. august 1831.
Hele Øvre Hofstad hadde i 1835 en besetning på 4 hester, 11
storfe, 20 sauer, 6 geiter og 1 svin, og utseden var 1 td. bygg,
11 tdr. havre og 5'A tdr. poteter.
Jon Anderssen dode i 1847, 45 år gammel, og enken Fransvis


----
69 Bind IV
----
hadde derefter gården i 7 år, blev så gift med Ellev Anderssen
Tiller søndre og hadde den ennu et års tid, hvorpå hun overdrog
den til sønnen, Torger Jonsen, som var gift med Marit Svends
datter, søsterdatter av Erik Ingebrigtsen Hofstads kone. Torger
fikk skjøte på denne halvpart av Øvre Hofstad av Ellev Anderssen
20. august, tgl. 21. august 1862, for 200 spdl. Hl. skjøte av 23.
juni, tgl. 21. august s. å., kjøpte Torger også den annen halvpart
av Erik Ingebrigtsen for 600 spdl., hvorved gården atter blev
samlet.
Erik døde barnlos i 1873. Han og hustruen, Riborg Jonsdatter
hadde da hatt kår, siden Torger Jonsen kjøpte gården. Sin formue
hadde de disponert ved gjensidig testamente av 7. februar 1873,
tgl. 3. mai 1875.
Øvre Hofstad hadde i 1865 en besetning på 5 hester, 20 storfe,
30 sauer og 12 svin, og utseden var 1 td. bygg, 7 tdr. havre og
9 tdr. poteter. Der var 2 husmannsplasse, Buhaugan og Buhaugan
nedre med et samlet husdyrhold på 7 storfe, 27 sauer og 2 svin
og en utsed av Vh tdr. bygg, 5 tdr. havre og 8 tdr. poteter.
Gården hadde betydelig skog. Torger solgte endel av denne
til uthugst i 20 år fra 20. juli 1874 til Ole Larson i Åberg og Ole
Nilsson i Hof i Alsen, Jåmtland, samt Ole Nilssen Sulstuen for
2450 spdl. ifl. kjøpekontrakt av 20. juli, tgl. 2. oktober 1874.
I 1875 var besetningen 4 hester, 1 okse, 12 kyr, 7 ungnaut og
kalver, 43 sauer og lam, 13 geiter og kidd og 3 svin og grisev
og utseden 2 tdr. bygg, 13 tdr. havre, 12 tdr. poteter og x k mål
bruktes til andre rotfrukter. På 3 husmannsplasse var kreatur
holdet 6 kyr, 2 ungnaut, 20 sauer og 5 geiter, og utseden 17 / 3 o td.
bygg, tdr. havre, 8 1 X- tdr. poteter og •>* mål bruktes til andre
rotfrukter.
Hans Peter Husan hadde gården i 1890-årene. Ved kontrakt,
tgl. 16. mars 1893, overdrog han plassen Svedjan ostre til eierne
av Lunds sagbruk mot at disse gav slipp på deres formentlige rett
til Buhaugan.
Major Kliiver bygslet i 1763 den annen halvpart av Hofstad,
d. v. s. det nuværende Nedre Hofstad til tambur Hans Nilssen
med forpiiktelse til å «optage Lunds sag med arbeide og bygning,
når det behøves». Plassen Hofstadsveet var undtatt fra bygselen,
idet den forbeholdtes Kliivers sagdreng, mot at avgiften av den
blev godtgjort opsitteren på Nedre Hofstad i hans landskyld.
Husmannen på Hofstadsveet skulde dog være forpliktet til å arbeide
for daglønn hos opsitteren på Nedre Hofstad, når der ikke var
i


----
70 Bind IV
----
arbeide ved sågen. Bygselkontrakten er av 4. september 1763,
tgl. 20. februar 1764.
Hans Nilssen har formodentlig vært på Hof stad til i begyn
nelsen av 1770-årene; ti ved kontrakt av 8. februar, tgl. 21. februar
1771, bygslet oberstløitnant Lorents Didrik Kliiver gården til
Jon Ellevsen Skrove, som så hadde den til sin død i 1802. Han
stod sig godt og forøket sin velstand jevnt, hvad vi kan se av to
skifter, det ene omtrent ved begynnelsen, det annet ved slutten av
hans ophold på gården. Skiftet efter hans første hustru, Ingeborg
Jakobsdatter, i 1772 viser aktiva for 120 rdl. 16 sk. og en be
holdning på 71 rdl. 7 sk. Besetningen var 3 hester, 5 kyr, 3 ung
naut, 8 sauer, 8 geiter og 1 svin. Ved hans død i 1802 registrertes
4 hester, 7 kyr, 10 ungnaut, 23 sauer, 17 geiter og 2 svin. Der
fantes også foruten det på bondegårde sedvanlige et litet bibliotek,
bestående av en bibel til 1 rdl., Søn- og helligdagslesning 6 sk ,
Guds barns forlystende fornøyelse 4 sk., Sjungende andagter 4 sk.,
Salmebog 6 sk.," Sjælens sangoffer 4 sk. samt 3 «gamle bøger»
4 sk. Kornavlingen opgis til 25 lass bygg å 1 rdl. 1 ort og 60 lass
havre å 1 rdl. 2 ort; hoiavlingen verdsattes til 55 rdl. Boet eiet
en fosskvern til 3 rdl. og husene på en av gårdens plasser 10 rdl.
Løsøret blev solgt ved auksjon for 683 rdl. 3 ort 21 sk., hvorved
boets aktiva blev 709 rdl. 3 ort 17 sk. Passiva, hvoriblandt 110
rdl. utstyr til en ugift datter, var 285 rdl. 3 ort 13 sk., hvorved
beholdningen blev 424 rdl. 4 sk.
I 1783 hadde loitnant Broder Vilh. Kliiver forsøkt åfå tatt
gården i bruk mot å tilbakebetale Jon bygselsummen. Fogden har
fått ordre til å innhente begges erklæring samt oplyse, om den
underliggende sag lå i løitnantens embedsdistrikt. Sakens videre
forløp kjennes ikke; Jon blev iallfall sittende.
I 1801 var der 3 husmannsplasse på gården.
Jons enke Ingeborg Ellevsdatter, blev ikke lenge efter gift
med Ole Mikkelsen Aasen, som fikk bygselseddel på gården 15.
august 1805 Fra bygselen var fremdeles undtatt sagstedet og
sagmesterplassen Hofstadsveet, for hvilket opsitteren fikk godt
gjort årlig 2 rdl. 2 ort. Ved Ingeborgs død i 1808 var det ikke
stort igjen av den tidligere velstand, idet enkemannen i 1805 -
formodentlig for å kunne utbetale Jons barn deres arv — hadde
mattet opta et obligasjonslån på 400 rdl. hos Kliiver på Bunes
Ved at enkemannen måtte tilsvare boet 200 rdl. for årets avling,
kom dog aktiva op i 547 rdl. 3 ort 14 sk., og beholdningen blev
67 rdl. 1 ort 20 sk.
I 1835 var besetningen 4 hester, 11 storfe, 28 sauer, 8 geiter
og 2 svin og utseden l'> tdr. bygg, 12V4 tdr. havre og 6K> tdr.
poteter.

----
71 Bind IV
----
Ole Mikkelsen døde i 1842. På skiftet efter ham registrertes
4 hester, 2 kyr, 7 ungnaut, 8 sauer og 8 geiter. Han synes å være
kommet sig bra op i økonomisk henseende; ti boets aktiva var 314
spdl. 2 ort 18 sk., og der fantes omtrent ikke gjeld, så behold
ningen blev 291 spdl. 4 ort IQ sk.
Som nevnt under eiere, kjøpte major Schultz gården i 183"
av Jens Schive Lund, som var blitt gift med Kluvers enke. Han
gav nu Ole Mikkelsens enke kår ved kontrakt av 8. august, tgl.
17. august 1842. Hun avstod samtidig sin bruksrett til eiendom
men, som majoren formodentlig nu har tatt i bruk.
Der var i 1839 avholdt en takst, hvorved gården var verdsatt
til 3105 spdl., hvorav husene 1005 spdl. Der var tatt hensyn til,
at der var anledning til fiskeri i elven. I 1842 avholdtes over
skjønn og åbotstakst på husene, idet major Schultz var misfornøiet
med taksten i Ole Mikkelsens dødsbo, hvorved husene var erklært
åbotsfri. Ved denne leilighet gis fyldige oplysninger om gårdens
bygninger. Hovedbygningen var 32M>X10 1 /4 alen med 16 fag
vinduer, tekket med bark og torv; østre stabbur BVaX7 tø X 6 alen,
barktekket; størhus 16X8X5K- alen, tekket med bark og torv;
stall med høibod 26X11X7 alen; vedskur og svinehus
alen var til nedrivning; fjøs 30X11X7V2 alen, kornlåve 25X15X7
alen, tørkehus 10tøX9X3tø alen, kvernhus 9X6X6 alen. Det
blev en åbot å svare på 153 spdl. 3 ort 21 sk.
Schultz solgte gården ved skjøte av 17. september, tgl. 12.

 

----
72 Bind IV
----
desember 1845, for 2000 spdl. til Ole Kristensen Sunde, som brukte
den endel år; hans sønn Kristen kom til Karmhus ostre.
Ved skjote av 20. mars, tgl. 10. april 1851, solgte Ole Kristen
sen gården med andel i kirkekjopet, møllebruk og •/» i Lunds sag
for 2500 spdl. til Peder Frost Muller. Denne var av en gammel
embeds- og kjopmannsslekt, som kan folges tilbake til begynnelsen
av 1600-årene. Han var bror av den beromte landskapsmaler
Morten Muller og fetter av professor dr. med. Jacob Worm Muller,
hvis sonn blev gift med forfatterinnen Amalie Skram.
Muller festet i 1854 Elvsveet til Jon Olsen og i 1856 Lille
markbakken til Peder Pedersen.
Hof stad nedre hadde i 1865 en besetning på 4 hester, 15 storfe,
25 sauer og 3 svin, og utseden var 2 tdr. bygg, 1 K tdr. blandkorn,
13 tdr havre og 12 tdr. poteter. Den hadde folgende 5 husmanns
plasse: 1: Hofstadsveet, 2: Morken, 3: Elvsveet, 4—5: Kongsveet.
Disse hadde tilsammen et husdyrhold på 10 storfe, 40 sauer, :
geiter og 1 svin, og utseden var Ys td. rug (på Elvsveet), 1 A td.
bygg, 7% tdr. havre og 14 tdr. poteter.
Efter Miillers død i 1868 sått enken Matea en tid i uskiftet bo,
hvorpå hun blev gift med Anders Anderssen Kjesbu, som derved
kom i besiddelse av gården. Han solgte ifl. kjopekontrakt av 21.
juli tgl 2 oktober 1874, endel skog til uthugst i 20 ar til kon
sortiet Ole Larsson i Åberg, Ole Nilsson i Hof og Ole Nilssen
Sulstuen for en pris av 850 spdl.
I 1875 hadde gården en besetning på 4 hester over og 1 under
3 år, 1 okse, 8 kyr. 7 ungnaut og kalver, 20 sauer og lam, lo
veiter og kidd og 3 svin og griser, og utseden var 2 X 4 tdr. bygg,
T 8 tdr havre og 15 tdr. poteter. På 4 husmannsplasser var beset
ningen 8 kyr, 3 ungnaut, 38 sauer, 1 geit og 2 svin og utseden
! 'ho td. bygg, 7 tdr. havre og 11 tdr. poteter, dessuten anvendtcs
J /io mål til andre rotfrukter.
Ved skjote av 15. juni, tgl. 15. desember 1801, solgte Anders
Anderssen gården med kvernbruket og *U i Lunds sagbruk loi
kr 12 000 til sersjant Peder Herman av Sparbu (en efterkommer
av distriktslæge Herman på Reitan). Anders og hustru tok kar.
Fraskilte par ter:
Solheim, gårdsnr. 67, bruksnr. 1, skyld 1907: mk. 0,90, blev
iraskilt Hof stad nedre ved skyldsetningsforretning av 27 mai, tgl.
17 august 1880, skyldsatt for 2 ort 12 sk. og av Anders Anderssen
Hof stad solgt til Bernt Kristian Peter sen for kr. 1900 ved skjote
av 2. januar 81, tgl. 18. august 86. Eiendommen er den game
plass Kongsveet; og ved salget blev de tidhgere husmannsfolk,
Peter Jørgensen og hustru, Ragnhild Jonsdatter, sikret kar.

----
73 Bind IV
----
Mullerætten, Hofstad.
Peder Pedersen Muller, f. c. 1630 —40, t 1714, kjøpmann og
rådmann i Kristiania. * l ) Karen Olsd. Gjerdrum, rimeligvis
dtr. av Ole Evensen, sogneprest i Gjerdrum 1652 —1697. 10
barn. *•) 1694 Sidsel Rasmusd., enke efter mag. Joachim Lo
bes, prest for de tyske arbeidere ved Mynten i Kristiania.
B 1. Dorothea Pedersd. Muller, f. i Kria. c. 1665, t 1700 smst.
* Mads Olufsen, f. i Kria. 1659, t smst. 1693. 4 sønner
og 5 døtre.
C 1. Oluf, f. i Kria. 1684, f sped.
C 2. Karen, f. i Kria. 1684, f sped.
C 3. Maren, f. i Kria. 1685.
C 4. Karen, f. i Kria. 1687, f i Fet 1744. * 1709 James
Collet, stadskaptein og kjøpmann i Kria.
C 5. Oluf, f. i Kria. 1688, f ung.
C 6. Peder, f. c. 1690, t i Kjøbenhavn 1711.
C 7. Gunder, f. i Kria. 1692, var i 1726 kjøpmann på
Strømsø.
CB. Dorothea, f. i Kria. 1693, f 1751. * 1714 i Kria. m.
Jens Lyche, kjøpmann på Bragernes.
C 9. Mathea, f. i Kria. 1694. * 1719 i Kria. m. Jakob Kaae,
kjøpmann. — Efter rådmann Muller arvet i 1714 C 7
2429 rdl. og C 3, 4, 8 og 9 hver 1215 rdl.
B 2. Margrete Pedersd. Muller, f. i Kria. 1666, begr. ved Holms
annekskirke i Borge ved Fredrikstad 1739. * 1690 i Kria.
m. Povel Nilssen Arctander, prest, f. c. 1658, begr. i Kria.
1713. 8 barn, hvorav 5 ilive ved skiftet.
C 1. Karen. C 2. Sara. C 3. Nils. C 4. Peder. C 5. Cecilie
Boets beholdne formue 1125 rdl.
B 3. Peder Pedersen Muller, f. i Kria. 1667, var formodentlig
sjømann.
B 4. Karen Pedersd. Muller, f. i Kria. 1670, f smst. 1756. *
16 ( >1 Morten Pedersen Leuch, kjøpmann og stadskaptein.
9 barn.
B 5. Maren Pedersd. Muller, f. i Kria. 1671, f smst. 1729. *
1695 Thomas Nilssen Griis, mag., tilhørende en gammel
norsk familie, som førte en grisefot og to bj eiker i sitt våben.
Cl.Boel Katrine Griis, f. c. 1697.
B 6. Birgitte Muller, f. i Kria. 1672, f 1674.
B 7. Birgitte Muller, f. i Kria. 1675, f som barn.
88. Ole Pedersen Muller, f. i Kria. 1677, f 1716 iormodentlig
i Land, løitnant i kavaleriet. * 1707 i Kria. m. Kristine An-
cher. Ingen barn.

----
74 Bind IV
----
Antoni Pedersen Muller, f. 1678, t 1748, kjøpmann og stads
major i Kristiania. * 1700 i Kria. m. Anna Collet, f. 1690,
dtr. av kommerceråd James Collet og Karen Leuch. 9 barn,
hvorav 2 døde som små.
C 1. Et barn, f 1712.
C 2. Peder Antonisen Muller, f. i Kria. 1713, kjøpmann.
1738 i Kria. m. Karen Nilsd. Pusternichel.
D 1. Anna Muller, f. i Kria. 1739. * Kristen Sax (Saxe?),
kjopmann i Larvig.
C 3. James Collet Muller, f. i Kria. 1715, reiste til England
og India som sjømann.
C 4 Fredrik Kristian Anton Muller, f. p. Bragernes 1716, f
i Trondhjem 1786, major. * 1748 i Kria. m. Bolette Dar
jes, f. p. Bragernes 1715, f i T.hjem 1797.
D 1. Jahn Collet Muller, oberst, f. i Kria. 1750, t p. Rå
i Norderhov 1834. * 1791 Anna Holter Dorph, f. i
Fet 1703, t p. Rå 1843, dtr. av foged Dorph på Rå.
8 barn.
El.Boletta Andrea Muller, f. 1794, f 1795.
E 2 Fredrik Andreas Muller, tollkasserer, f. p. Rå
1795, f i Drøbak 1878. * 1825 Maren Moss,
f. i Norderhov 1796, t i Drøbak 1871.
F 1. Jahn Collet Muller, prest, f. i Kria. 1826.
* 1859 i Ullensaker m. Johanne Mane Ed
bardine Hartmann, f. i Sogndal 1839.
8 barn.
G 1. Ragna Marie Muller, f. i Ullensaker
1860.
G 2. Fredrik Muller, f. smst. 1861.
G - Johannes Marius Hartmann Muller,
f. smst. 1863.
G 4 Sigurd Muller, f. smst. 1865.
G 5 Vilhelm Andreas Wexels Muller, f.
smst. 1867.
G 6. Borghild Muller, f. smst. 1868.
G 7. Sigrid Muller, f. smst. 1872.
G 8 Toralf Simon Muller, f. smst. 1876.
F 2 Fredrik Kristian Muller, sakfører, f. i Kna.
1828. * 1859 Hanna Stockfleth, f. i Les]e
1836, dtr. av kaptein Soren Vang og Marit
Sandbo, adoptertes som barn av kaptein
Joh Fredr. Stockfleth på Graffer i Fron.
10 barn.

----
75 Bind IV
----
G 1. Maren Marie Muller, f. p. Huntorp i Fron
1860.
G 2. Elen Anna M., f. p. Lillehammer 1862.
G 3. Sigrid M., f. smst. 1863.
G 4. Fredrik Andreas Stockfleth M., f. smst. 1865.
G 5. Einar Soren Vang M., f. smst. 1866.
G 6. Trygve Colbjornsen M., f. smst. 1868.
G 7. Ågot M., f. smst. 1870.
G 8. Olga M., f. smst. 1871.
G Q.Anna Bergljot M., f. smst. 1873.
GlO. Hjalmar Jahn Collet M., f. smst. 1875.
F 3. Anna Holter Dorph Muller, f. i Norderhov 1820.
* 1865 i Drobak m. konst. byfoged sammesteds Jo
hannes Michael Klem, f. p. Kongsberg 1822, f i
Bærum 1868. 1 barn.
F 4. Ingeborg Matilde Muller, f. i Ullensaker 1831, ugift.
F 5. Valborg Marie Josefine Muller, f. i Ullensaker 1835.
ugift.
E 3. Bolette Andrea Muller, f. i Fredrikstad 1797, f i Kragero
1838. * 1823 i Norderhov m. Peder Anker Krohn, pro
kurator i Aurdal, f. 1794, f 1857. 8 barn.
E 4. Johan Muller, f. i Norderhov 1799, t i Kristiania 1858.
ugift.
E 5. Conrad Muller, f. i Norderhov 1801, f s. å.
E 6. Conrad Muller, overtollbetjent, f. p. Rå i Norderhov 1802,
t i Kria. 1859. * 1835 i Flekkefjord m. Nora Schneider,
f. i Flekkefjord 1811, dtr. av apoteker smst. Andreas S-
og Anne Marie Skare. 7 barn.
F 1. Jahn Collet Muller, f. i Kria. 1836, kjopmann i Da
cota. * 1870 i Amerika m. Marie Olsen fra Namsos-
F 2. Teodor Muller, f. i Kria. 1839, jernbanefunksjonær
i Highwood ved Chicago. * i Chicago m. Kristine
Strøm fra Stavanger.
F 4. Conrad Muller, f. 1841, f 1842.
F 5. Anton Conrad Clasen Muller, læge, praktiserte i
Ådalen, f. i Kristiania 1843.
F 6. Linnæus Muller, f. i Kria. 1848, var i 1879 politi-
officiant i Stockholm.
F 7. Anna Marie Muller, f. i Kria. 1850, bosatt i Ame
rika, ugift.
E 7. Jahn Martin Collet Muller, f. og f i Norderhov 1805.
E 8. Annette Muller, f. i Kria. 1807, ugift.
Anna Magdalene Muller, f. i Kria. 1751, f i Bergen. * 1772

----
76 Bind IV
----
i Kria. m. daværende etatsråd, lagmann Kristian de Schouboe,
f. i Kjøbenhavn 1737, f i Bergen 1789. 4 barn.
E 1. Ulrikka Antonette de S., f. i Kria. 1773.
E 2. Magdalene de S., f. smst. 1774.
E 3. Oluf Borch de Schouboe, norsk statsråd, f. i Bergen 1777,
t i Stockholm 1844. * 179 Q Kristine Dorotea v. Muntht
av Morgenstierne, f. 1773, t 1835.
E 4. Ulrik Fredrik Anton de Schouboe, norsk statssekretær, f.
i Bergen 1782, f i Kria. 1863. * 1812 Otilia Kristoferine
Jakobine v. Munthe av Morgenstierne, f. 1787, f 1829.
Karen Miiller, f. i Kristiansand 1752, f i Trondhjem 1818.
* 1779 i T.hjem m. kjøpmann Hans Knudtzon, f. i Bredstedt
i Holstein 1751, f i T.hjem 1823 som statsråd. 8 barn.
E 1. Magdalena Bolette K., f. i T.hjem 1780, f smst. 1803. *
1801 Lorents Johansen, kjøpmann i T.hjem.
E 2. Fredrik Nikolai Knudtzon, konsul i T.hjem, f. 1780, t
1823 i T.hjem. * 1805 Marie Sofie Lorck, f. i T.hjem
1787, f smst. 1875.
E 3. Katrine Meincke Knudtzon, f. 1781, t i Havre 1860. *
1804 Anton M. Labouchére, konsul og kjøpmann i
Nantes.
E 4. Sara Marie Knudtzon, f. 1782, t i T.hjem 1854. * 1804
Lorents Johansen, kjøpmann, eier av Lillegården, hennes
svoger.
E 5. Jørgen Cappelen Knudtzon, f. 1784, f i Paris, ugift.
E 6. Kristian Knudtzon, f. 1787, f 1870, kjøpmann og bank
direktør i Trondhjem. * Benedikte Katrine Margrete K-,
hans kusine, f. 1792, f 1872.
E 7. Broder Lysholm Knudtzon, kjøpmann i T.hjem, f. 1788,
ti T.hjem 1864, ugift. (Skjenket sitt bibliotek til Viden
skapsselskapet i T.hjem).
E 8. Hans Karl Knudtzon, f. 1793, f i utlandet 1821, ugift.
Fredrik Anton Miiller, kaptein, f. 1755, t i T.hjem 1817. *
1788 i T.hjem m. Birgitte Kristine Wulff, enke efter Matias
Friis. 3 barn.
E 1. Matias Friis Miiller, f. i T-hjem 1789, f 1826, ugift.
E 2. Bolette Miiller, f. i T.hjem 1790, f smst. 1866, ugift.
E 3. Fredrik Miiller, kjøpmann i Trondhjem, f. 1794, f 1823,
ugift.
Sara Marie Muller, f. 1756. * 1782 i Lyngby på Sjælland m
Gottfried Johan von Heiliger, kaptein, f. c. 1770, f 1800.
1 sønn.
Lars Jørgen Muller, f. i Kria. 1757, f 1758.

----
77 Bind IV
----
Morten Miiller, sorenskriver, f. i Kria- 1718, t p. Reggestad
i Våle ved Holmestrand 1796. * Else Katrine Tobiesen, f. i
Kria. 1721, f p. Reggestad 1765, tremenning av Ludvig
Holberg og søster av stamfaren til den norske Morgenstjerne
familie, høiesterettsassessor Bredo Ottesen Munthe til Bekke
skog. 11 barn.
Dl.Antoni Miiller, f. p. Reggestad 1746, f smst. 1814,
ugift.
D 2. Anna Katarina Miiller, f. p. Reggestad 1747, t i Stokke.
* 1768 i Våle m. amtsforvalter i Jarlsberg Henrik Behn
på Fosnæs, angis f. i Holstein.
D 3- Karen Collet Miiller, f. p. Reggestad 1747, t 1762.
D 4. Bredine Dorotea Miiller, f. p. Reggestad 1750, f i Hol
mestrand 1836. * 1776 i Våle m. amtsforvalter Frants
Kristian Flor, f. 1743 i Bergen. Ingen barn.
D 5. Johan Collet Miiller, sorenskriver, f. p. Reggestad
1751, f P- Aldersro ved Holmestrand 1813. * 1786
Anne Katrine Flor, f. i Sandsvær 1760, f i Holmestrand
1837. 2 døtre.
El. Anne Katrine Collet Miiller, f. p. Reggestad 1787,
f smst. 1812. * 1805 i Våle m. Gustav Peter Blom,
kjøpmann, f. i Hurum 1785, f som avskjediget
amtmann på Strømsø 1869. Meget benyttet offent
lig mann, medlem av riksforsamlingen på Eidsvoll
1814. 6 barn.
E 2. Fredrikke Antonette Miiller, f. p. Reggestad 1790,
t i Holmestrand 1833. * 1813 i Våle m. kjøpmann
i Holmestrand og dansk vicekonsul smst. Hans
Poulsen, f. 1762, f i Holmestrand 1823. 3 sonner
og 3 døtre.
D 6. Tobias Miiller, prest, f. p. Reggestad 1753, j p. Borre
prestegard 1813. * *) i Hof m. Bodil Johanne Skjeldrup,
f. i Hof 1767, f i Borre 1796. 5 barn. * 2 ) 1796 Anne
Katrine Wind Kjørboe, f. 1764, f P- Øraker ved Kristi
ania 1830. 3 barn.
El. 1 Fredrik Anton Miiller, sjømann, f. i Våle 1789,
ugift.
E 2. 1 Morten Miiller, fogd, f. i Våle 1790, f P- Levan
ger 1864. * 1816 i Kria. m. Cecilie Katrine Frost,
f. i Kria. 1790, f P- Vossevangen 1878. 7 sønner
og 2 døtre.
F 1. Johan Collet Miiller, skibsreder, f. i Holme-
strand 1817. •*) 1843 i Tønsberg m. Andrea
Harris, f. i Tønsberg 1820, t ved Levanger

----
78 Bind IV
----
1853. 3 barn. *-) 1858 i Tønsberg m. Annette Harris, f. i
Tønsberg 1832. Ingen barn.
G 1. Morten Miiller, f. i Tønsberg 1844, t i Olasgow 1863.
G 2. Anna Cecilie, f. i Tønsberg 1845. * 1816 i Kria. m. Karl
Ludvig Bommen, kjøpmann, f. p. Kongsberg 1841. 4 barn-
G 3. Samuel Harris AAiiller, sjøofficer, f. i Tønsberg 1849.
Cecilie Katrine Miiller, f. i Holmestrand 1810. * 1852 p.
Levanger m. fullmektig på farens kontor, Sivert Andreas Gel
lein, f. i T.hjem 1818, f i Bergen 1875. 2 barn.
Tobias Miiller, kjøpmann p. Levanger, f. i Holmestrand
1821, t p. Levanger 1868. * 1840 i T.hjem m. Marie Valen
tine Hansen, f. i T.hjem 1824, f p. Levanger 1854. 2 sønner.
G 1. Morten Miiller, f. p. Levanger 1852, ugift.
G 2. Marius Miiller, sjømann, f. p. Levanger 1854, ugift.
Peder Frost Miiller, f. i Holmestrand 1824, f P- Hofstad i
Verdalen 1866. * 1853 p. Levanger m. Mathea Wennæs, f.
p. Hitra 1832 (faren var fra Vennes på Ytterøy). 4 barn.
Karl Oskar Miiller, f. i Holmestrand 1826, var forst sjø
mann, eiet senere en plantasje i Florida. * Mc.Load.
3 do tre.
F 2
F 3
F 4
F 5
G 1. Elisabet. G 2. Konstance. G 3. Margrete.
F 6
Morten Miiller, landskapsmaler, f. i Holmestrand 1828, reiste
19 år gammel til Diisseldorf, elev av Schirmer og Gude. Hans
kunst er prisbelønnet på flere steder i Europa. * 1857 i Jon
koping m. Konstance aus'm Weerth fra Bonn, f. 1834. 5 barn.
G 1. Henry Morten-Miiller, f. i Diisseldorf 1858.
G 2. Cecilie Morten-Miiller, f. smst. 1850.
G 3. Karen Morten-Miiller, f. smst. 1861.
G 4. Morten Miiller, f. smst. 1863, f 1865.
G 5. Norman Collett Morten-Miiller, f. i Kristiania 1860.
Frants Johannes Kathrinus Miiller, f. i Holmestrand 1820,
for tilsjøs, blev senere fyrassistent. * 1864 i Tonsberg m. Ama
lie Jorgensen, f. i Tønsberg 1844. 0 barn.
G 1. Morten Miiller, f. i Tønsberg 1864.
G 2. Anton Kristian M., f. smst. 1866.
G 3. Johan Collett M., f. smst. 1867.
G 4. Frants Johannes Kathrinus M., f. smst. 1860.
G 5. Henriette Cecilie M., f. p. Lille Torungen fyr 1871.
G 6. Hans M., f. smst. 1873.
F 7
G 7. Almar Georg Bernhard M., f. smst 1875, + 1878.
GB. Harald Albert Wolnick M., f. smst. 1877.
G 0. Konstance Josefine M., f. smst. 1870.
Josefine Konstance Miiller, f. i Holmestrand 1831, t P- Stop
i Skogn 1840.
F 8

----
79 Bind IV
----
F 9. Fredrik Anton Martinus Miiller, f. i Holmestrand 1835,
telegrafist. * ') Anna Ditlevine Hvistendahl, f. i Tøns
berg 1839, f smst. 1872. * 2 ) 1873 Waldine Marie
Carlsen, f. p. Vallo saltverk 1849. 2 barn av Iste, 4 av
2net ekteskap.
Gl. 1 Karl Oskar Muller, f. i Tønsberg 1869, t 1871.
G 2. 1 Anna Katrine M., f. smst. 1872.
G 3-'-'Karl Oskar M., f. smst. 1873.
G 4. 2 Cecilie Marie M., f. smst. 1875.
G5.-Marten M., f. smst. 1877.
G 6.'Peder Frost M., f. smst. 1878.
Jakob Worm Skjelderup Muller, brigadelæge, f. i Borre
1793, f i Bergen 1863. * 1825 i Jevnaker m. Birgitte Ulrik
ke Augusta Stenersen, f. i Nitedalen 1799, f i Bergen 1860,
dtr. av prost Jonas Henrik S. og Anna Nikolea Hesselberg.
7 barn.
Fl. Jonas Henrik Stenersen Miiller, prest, f. i Porsgrund
1826, f i Kristiania 1878. Var i 1855—57 annenlærer
ved Levanger borgerskole. Blev sinnssyk. * 1859 Amalie
Marie Hansine Luth, f. i Kristianssund 1836. 3 barn.
Gl. Birgitte Ulrikke Augusta M., f. i Kristianssund
1860.
G 2. Hans Johngian Luth M., f. smst. 1862.
G 3. Jakob Worm Muller, f. i Vannelven 1865.
F 2. Mikai Skjelderup Muller, artilleriofficer, f. i Porsgrund
1828. * 1853 i Bergen m. Bolette Marie Berntine Miil
ler, i. i Bergen 1831, dtr. av kjøpmann og rittmester
Adam Walter M. 3 barn.
Gl. Jakob Worm Muller, f. i Bergen 1854, kjøpmann-
G 2. Maren Berntine M., f. i Kria. 1856. * 1876 i Ber-
gen m. Wollert Holst, agent.
G 3-Birgitte Ulrikke Augusta Muller, f. i Kria. 1858.
F 3. Tobias Aleksander Muller, kjøpmann, f. i Bergen 1830.
* 1859 Hildur Hegermann Prahl, f. i Bergen 1840. In
gen barn.
F 4. Andreas Nikolai Hesselberg Muller, prest, f. i Bergen
1833, fra 1865—72 residerende kapellan i Verdalen.
* 1861 i Nannestad m. Konstance Poppe, f. i Nannestad
1837. 1 datter.
G 1 Birgitte Ulrikke Augusta Muller, f. i Overhalla
1862.
F 5. Jakob Worm Muller, dr. med. professor, f. i Bergen
1834. Var flere ganger i Tyskland og studerte, blev an
satt som professor i medisin ved Kristiania universitet

----
80 Bind IV
----
1877. I 1876 grunnet han i forening med prof.
dr. Sofus Lie og prof dr. G. O. Sars «Arkiv for
Matematik og Naturvidenskap». Ugift.
F 6. Bernt Ulrik August Miiller, brukseier, f. i Ber-
gen 1837. * 1864 i Bergen m. Berta Amalie
Alver, f. 1846. (Hun blev siden * m. den dan
ske forfatter Erik Skram og er mere bekjent
som forfatterinnen Amalie Skram). 2 barn.
O 1. Jakob Worm Miiller, f. i Bergen 1866.
G 2. Ludvig Alver Miiller, f. i Bergen 1868.
F 7. Anna Bolette Nikoline Miiller, f. i Bergen 1841.
* 1864 i Bergen m. stadsmegler Oluf Friele, f.
1838, f 1880. 3 barn.
E4/Frants Kristian Flor Miiller, f. i Borre 1794, f
1822, jurist og departementsmann, ugift.
E 5. 1 James Collett Miiller, f. i Borre 1795, t P- Øraker
ved Kria. 1810, ugift.
E 6.-Katrine Miiller, f. i Borre 1797, f i Holmestrand
1864. * 1827 Gottfred Hiibert Schouverøe, kjøp-
mann i Holmestrand, f. i Kristianssand 1802, f »
Holmestrand 1837. 3 sonner og 1 datter.
E 7. 2 Bodil Johanne Miiller, f. i Borre 1800, t som barn.
E 8. a Elisabet Alberta Miiller, f. i Borre 1802, t i Kria.
1868. * 1827 i Aker m. sin fetter Kristian Forberg
Hegge Grimer, f. p. Brekke i Maridalen 1797, t P
Fredrikshald 1862, fogd, stortingsmann for Nord-
lands amt 1836—37. 3 barn.
D 7. Fredrik Kristian Otto Miiller, f. 1754, f 1755.
D 8. Otto Peter Helmer Miiller, f. 1756, t 1757.
D 9. Sara Marie Miiller, f. i Våle 1757, t ugift.
DlO. James Miiller, f. 1759, t 1765.
Dll. Jakobæa Cecilia Miiller, f. i Våle 1760, f ung.
Peter Johan Miiller, prest, f. i Kristiania 1719, f i Gjerdrum
1799. * 1764 i Gjerdrum m. Inger Marie Krogh, f. i Gjer
drum 1729, f smst. 1790. 4 barn,
D 1. Anna Gurine Miiller, f. i Gjerdrum 1766, f 1833. * 1794
James Chrystie, prest, f. i Brevik 1763, t i Gjerdrum
1813. 2 barn.
E 1. Ragna Johanne Chrystie, f. 1796, t 1832, ugift.
E 2. Jørgen Nikolai Chrystie, jurist, f. 1800, t 1833,
ugift.
D 2. Kristian Anton Miiller, premierloitnant ved dragonene,
f. i Gjerdrum c. 1769, f i Kjobenhavn 1804.
D 3. Sara Magdalene Wilhelmine Miiller, f. i Gjerdrum 1770,

----
81 Bind IV
----
t i Kria. 1814. * 1800 Kristian Henrik Nelle,
kjøpmann i Kria., f. 1764, f i Drøbak 1820.
D 4. En sønn, t ung.
C 7. Paul Miiller, f. i Kria. 1720, f 1721.
CB. Karen Miiller, f. i Kria. 1822, t P- Modum 1791. *
1747 Otto Laurentii Darjes, sorenskriver, f. p. Brager
nes 1723, f P- Modum 1780. Han eiet flere gårder. Av
11 barn blev 2 sønner og 1 datter voksne.
Dl. Peter Resen Darjes, f. 1757, t 1820. * 1701 Jo
hanne Marie Lasson. 3 barn.
D 2. Magdalene Darjes, f. 1755, f 17%. * 1782 Johan
Kristian Petersen, sorenskriver i Høland, f. 1740,
t 1803.
D 3. Jørgen Cappelen Darjes, prokurator, f. 1764. *
1804 i Arendal m. Anne Marie Erboe. 2 sønner
og 3 døtre.
C 9. Sara Marie Miiller, f. i Kria. 1726, f i T.hjem 1751.
* Hilmar Meincke, kjøpmann og kammerråd, f. i Flens
burg 1710, f i T.hjem 1771. 2 barn.
D 1. Lorents Angell Meincke, f. i T.hjem 1750, t i Kjø
benhavn 1811, stempelpapiriorvalter og statsråd.
* 1776 Margrete Amalie Bluhme.
D 2. Sara Meincke, f. 1751, f 1752.
Birgitte Pedersd. Miiller, f. i Kristiania 1680, f i Odalen
1755. * 1700 i Kria. m. Hans Tommessen Røer, t 1720.
Cl. Karen Røer, f. i Kria. 1702. * 1722 Hans Henriksen
10
Blichfeldt, prost i Hole.
C 2. Cecilie Røer, f. i Kria. 1703.
C 3. Peder Røer, f. smst. 1707.
C 4. Kirsten Røer, f. smst. 1709.
C 5. Kristen Røer, f. smst. 1711.
Hofstadætten.
Tørris Øgstad (var 34 år i 1665).
B.Tore Tørrissen Hofstad, t P- Hofstad 1731, 66V3 år, av va-
tersott. * Gjertrud Sivertsd.
Cl. Gjertrud Toresd., t P- Tiller 1764, 69% år. *') 1715
Ingebrigt Olsen Musum, Tiller, f i T.hjem under kri
gen 1719. **) 1720 Jon Pedersen Tuset, Tiller.
Dl/Siurd Ingebrigtsen, f. p. Tiller 1718.
D 2. 2 Ingebrigt Jonsen, f. p. Tiller 1723.
D 3/Marit Jonsd., f. p. Tiller 1725.
D 4. 2 Peder Jonsen, f. p. Tiller 1728.
D 5. 2 Elias Jonsen Tiller på Bunes, f. p. Tiller 1730, f

----
82 Bind IV
----
1764, korporal. * 1762 Sølvi Olsd. Marken, enke, t P-
Bunes 1766, 47 år. Elias var hennes trejde mann. (Se
Aksnesætten).
E 1. Jørgen Eliassen, f. p. Bunes 1763, t 1766.
C 2. Marit Toresd., t p. Hofstad 1760, 62 år 4 mdr. gl. * ') 1723
Ole Ellingsen Bunes, Folio, tP- Folio 1732. *'-') 1734 Bård
Pedersen Moen, Hofstad, t P- Hofstad 1756, 61 år.
D I—3. 1 Se Øvre Vistætten A, B, Cl, D I—3.
D4.-Ole Bårdsen Faren, f. p. Hofstad 1734, f P- Faren ne
dre 1778. Ingen barn. * 1758 Guru Pedersd. Faren, f.
p. Sende 1710, f P- Faren nedre 1704, enke efter vakt
mester Ole Olsen Faren.
D 5.- Eskild Bårdsen Karmhus, f. p. Hofstad 1740, t p.
Karmhus 1803. * ') 1764 Agnes Larsd. Karmhus, f. p.
Volen 1710, f p. Karmhus 1702, dtr. av Lars Volen, enke
efter Erik Anderssen Karmhus. * -') 1704 Beret Larsd.
Garnesvald, f. p. Garnes 1773, dtr. av Lars Karlsen G.
Hun *-) 1804 Jon Olsen Stiklestad.
E 1.- Agnes Eskildsd. Lund, f. p. Karmhus 1705, t p.
Aksnes 1787. * 1815 Ole Anderssen Lund, f. 1703,
t 1831. (Se Lundsætten).
E 2. B Marta Eskildsd., f. p. Karmhus 1708. * 1823 Jo
hannes Larssen Karmhus, f. p. Vinnesvald 1800.
DO. a ßeret Bårdsd., f. p. Hofstad 1744. * 1766 Bård Olsen
Sende, f. p. Sende 1724. Se Sende.
C 3. Kirsten Toresd. Hofstad, f P- Haga 1750, 56 år. * 1732 Ber
tel Hanssen Haga, t P- Haga 1758, 61 år. (Se Hagaætten).
Hermannætten.
A. Joachim Friedrich Hermann, klædefabrikant, Stettin. ' Anna
Marie Schmidt.
BL Karl Johan Daniel Hermann, Reitan, distriktslæge i Inn
herred, f. i Stettin 1785, f P- Reitan 1844. (Se: Læger).
Cl." Johan Karl Hermann, f. 1818, var i 1845 bosatt på
Håvehaugen i Fron, Gudbrandsdalen. Efterslekt ukjent.
C 2.° Kristian Fredrik Hermann, f. 1838, f 1870, bodde på
Reitan til 1860, siden på Fisknes, Sparbu, gårdbruker
og handelsmann. * 1849 Marta Katarine Borgen
(Se Trygstadætten).
Dl. Johan Kristian Hermann, f. p. Reitan 1850,
gårdbruker på Fisknes, Sparbu. * 1870 Anna
Dortea Fisknes.
El. Marie Sofie, f. p. Fisknes 1870, f
* Nils Vollan, Meråker.

----
83 Bind IV
----
F 1. Borghild Amalie, f. 1808. * 1 ( )23 Aleksander Svend
sen (innvandret fra Sverige).
Gl. Sigurd Norman, f. 1923. G 2. Marie Sofie, f.
F 2. Johan Fredrik Hermann, Roske, Rora, f. p. Fisknes 1871.
* Julie Berg.
E 3-Laura Birgitte Hermann, Fisknes, f. 1870.
E 4. Marta Katarine Hermann, f. 1881. * 1007 Ludvig O.
Bergsmo, Solberg, Beitstad.
Fl. Olav, f. p. Oksås, Egge, 1008. F 2. Alvhild Dag
frid, f. smst. 1008. F 3. Målfrid, f. smst. 1909. F 4.
Jarle, f. smst. 1911. F 5. Kjellaug, f. smst. 1912
F 6. Magnhild, f. smst. 1014. F 7. Oddveig, f. smst.
1015. F 8. Åsta Ingebjorg, f. p. Solberg 1 ( >17. F ( ).
Helge, f. smst. 1919. F 10. Margit Katarine, f.
smst. 1022.
E 5. Sofie Hermann, f. 1884. * 1926 Sogård, haker, Oslo.
E 6. Einar Sigurd Hermann, By bruk pr. Steinkjer, f. 1887.
Peder Hermann, Hofstad, kommandersersjant i kavalleriet, f.
p. Reitan 1854, t 1013. * 1870 Elen Marie Muller.
El. Kristian Fredrik Hermann, Hofstad, underofficer i in-
geniorvåbenet, f. p. Bremset, Sparbu, 1880. *') 1911
Sara Pauline Johansen fra Romsdal. *-) 1020 Emilie
Eriksen.
Fl. Helge, t. F 2. Gunvor Marie, f. 1020. F 3. Ingrid,
f. 1021. F 4. Per, f. og t 1023. F 5. Sigrun, f. 1026.
E 2. Signy Marie Hermann, f. p. Bremset 1883. * 1007 Kon
rad Trondsen Josås fra Vuku, kjopmann i Trondhjem.
F 1 Margit Ingebjorg, f. p. Balgård 1000.
F 2. Petra Teodora, f. p. Hofstad 1011.
E 3. Martin Daniel Hermann, Tiller, f. p. Monnes 1885, var
i Amerika 1004—08. * 1004 Grete Tiller.
F 1. Peder Arnolf, f. 1004. F 2. Matilde, f. 1000, t 1022.
F 3. Einar, f. 1017. F 4. Ruth, f. 1921. F 5. Trygve,
f. 1023. F 6. Gudrun Matilde, f. 1025. F 7. Ingolf,
f. 1026.
E 4. Peter Marius Hermann, byggmester, Portland, Oregon,
U. S. A., f. p. Monnes 1887. * Laura Sunde fra
Kongsvinger.
E 5. Einar Sverre Hermann, provisor på Mesna apotek,
Lillehammer, f. p. Monnes 1800, cand. pharm. 1014,

 

----
84 Bind IV
----
dr. philos. 1Q22. * 1021 Agnes Marie Johnsen
fra Bergen.
F 1. Aslaug Marie, f. p. Hofstad 1921.
F 2. Einar Sverre, f. i Fåberg 1923.
F 3. Eva Bergljot, f. p. Lillehammer 1925.
F 4. Solveig Elisabet, f. p. Lillehammer 1927.
E 6. Ingolf Bernhard Hermann, f. p. Hofstad 1891,
t smst. 1905.
E 7. Konrad Hermann, snekker, Øren, f. p. Hofstad
1895. * Johanne Gismervik fra Haugesund.
D 3. Sofie Birgitte Hermann, f. p. Reitan 1858, f P- Fisk-
nes 1881.
82. Karl Gottlieb Friedrich Hermann, eskadronskirurg, f. 1780,
t 1834. * Marie Charlotte Bulls.
C 1. Albert Karl Friedrich, f. 1826, var i 1844 i tjeneste hos
en kjøpmann.
83. Heinrich Hermann, amtskirurg. * Karoline Schach. Ingen
barn.
84. Marie Karoline Elisabet Hermann. (Hun var enke i 1844).
* kurvmaker Lock, Greifenhagen, Pommern.
MARKEN
Gårdsnr. 68 og 69
Navnet: Marchen 1664, 1723. Av mork (hunkjønnsord)
skog.
Skylden: Gården er først skyldsatt i første halvdel av 1660-
årene. Det var allerede da to garde, svarende til de senere Marken
nordre og søndre. Fra 1740 er Marken nordre delt i to, Marken
nordre og østre. Skylden var:
I 1665: Fra 1740: Fra 1836:
Marken østre 12 » 3 dal. 12 sk.
Marken 8 mkl. Marken søndre 8 » 2 dal. 4 ort 14 sk.
Marken 8 mkl. Marken søndre 8 » 2 dal. 4 ort 14 sk.
I 1907 var skylden for Marken nordre, gårdsnr. 68, mk. 8,66,
fordelt på 3 bruk, hvorav bruksnr. 1, Marken nordre, mk. 4,94 og
bruksnr. 2, Marken østre, mk. 3,37. Marken søndre, gårdsnr. 69
i ét bruk hadde en skyld på mk. 4,14.
Eiere: Marken er en av de yngre garde i bygden, rimeligv.s
først ryddet i den første halvdel av 1600-årene, og opsitterne har
vel da i begynnelsen vært «Kongens husmænd». Fra den tid, eien

----
85 Bind IV
----
dommen er innført i matrikulen, eies den storste av gårdene, sva
rende til Marken nordre og ostre, av Lars Pedersn Brix, som ved
denne tid erhvervet sig meget av kronens gods i bygden, og den
minste, Marken søndre, tilhørte lensmann Aage Jonsen på Haug.
Efter Aage Jonsens dod i 1670 er Lars Brix kommet i besid
deise også av denne gard. Hans enke Anna solgte ved skjote av
28. august, tgl. 12. oktober 1690, Marken tillikemed endel andre
garde i Leksdalen til Rasmus Aagesen Hagen på Maritvold.
Ved Hagens dod gikk Marken i arv til hans sonnesonn, Rasmus
Olsen Hagen, og han solgte i 1740 gården til opsitterne.
I 1760-årene gjorde Ole Hagen Rust, som var en sostersønn
av Rasmus Olsen Hagen, sin odelsrett gjeldende og innloste
gårdene. Han hadde så hele Marken til i 1792, da han ved skjote
av 15. august, tgl. s. d., solgte halvparten i dem for 500 rdl. fil
Teodorus Hagen. I salget fulgte det under gårdene liggende sag
bruk med et bevilget årlig kvantum av 1488 bord.
Ved auksjon, avholdt på Maritvold 6. mai 1796 i Teodorus
Hagens dødsbo, blev hans halvpart i Marken-gårdene med sag
bruk solgt for 910 rdl. til Johan W ider ø Tonning, som fikk skjote
26. januar, tgl. 27. febuar 1797. Hermed gikk denne part over
i Verdalsgodset.
Og ved auksjon den 23. juni 1828 i Ole Hagen Rusts dødsbo
blev den annen halvpart solgt for 452 spdl. til slaktermester
Ole Ojemtze av Trondhjem, som var gift med Ole Rusts søster
datter. Han fikk skjøte 25. oktober, tgl. 6. november s. å., men
overdrog straks eiendommen ved skjøte av 4. november, tgl. 6.
november 1828, for samme pris til grosserer Hilmar Meincke,
hvorved hele eiendommen gikk over i Verdalsgodset.
I 1872 solgte Nikolai Jensens enke og arvinger Marken østre
til Jonas Johannessen, i 1874 solgte de samme Marken nordre til
Ole Eskildsen og endelig skjøtet Verdalsgodsets eiere i 1882
Marken søndre til Ole Taraldsen. Siden har gårdene tilhørt
brukerne.
Bruker e: Første gang, gården overhodet nevnes, er i 1645
i manntallet over 12-dalers-skatten, hvorav sees, at Thomas Marchen
betalte 2 daler i «husmandsskat». I kopskattmanntallet av samme
år finnes han — merkelig nok — ikke. Heller ikke finnes han i
noen av de følgende skattemanntall før i kvegskattmanntallet av
1657, hvor han fremdeles opfores under «husmænd». Besetningen
var da 1 hest, 4 naut, 1 bukk, 3 geiter og 4 sauer.
I 1665 er gården kommet inn i matrikulen og er dessuten delt
i to, svarende til Marken nordre og søndre.

----
86 Bind IV
----
MARKEN NORDRE
Gårdsnr. 68,
av skyld 1 øre, bruktes i 1665 av Ole Olufsen, som da var 30 år.
Tienden på denne gard sattes i 1669 til 2 skjepper bygg og 4
skjepper havre, ledingen til 16 sk. og småtienden til 16 sk. Der
var humlehave. Skylden blev — som rimelig kan være — ikke fore
slått forandret, dalgarden jo nylig var skyldsatt.
Efter Ole Olufsen har Ole Baardsen brukt gården. Han blev
i 1693 sått under tiltale «for hans forseelse udi hans egteskab» og
derfor efter å ha «udstaaet kirkens disciplin», d. v. s. stått offent
lig skrifte, dømt til «at straffes på hans gods og penge efter yderste
formue, naar al bevislig gjæld er betalt».
Rimeligvis har han efter dette ikke maktet å bli ved garden,
som i slutten av 1690-årene sees å ha en ny opsitter Roald, som
har vært der til sin død i 1716.
Den næste opsitter var Ellev Olsen, som under svenskenes inn
fall i 1718 opgir å ha mistet:
2 lass hø: 1 rdl.
Matvarer for 5 »
Tilsammen 6 rdl.
Ved matrikuleringen i 1723 oplyses om denne eiendom, at den
har skog til gårdens fornødenhet og litt til sagtømmer, ingen seter,
slett bumark. Den betegnes som «tungvunden og frostagtig».
Utseden var 6 skjepper havre, avlingen 10 sommerlass høi og
besetningen «neppe» 1 hest, 2 kyr, 1 ungnaut og 4 sauer. Tienden
blev sått til 2 skjepper havre, «ringe korn» og 4 mk. ost. Ingen
forandring i skylden blev foreslått.
Ellev har — visstnok allerede fra 1720-årene av — delt bruken
av gården med Hans Bastiansen, sønn av Bastian Lund. Disse to
kiøpte hver sin halvpart av gården, som Rasmus Olsen Hagen
solgte ved kurator ifl. skjote av 11. oktober 1740, tgl. 4. mars 1741-
Prisen for hver part var 24 rdl. Ellev Olsens halvpart er det
senere Marken nordre og Hans Bastiansens er Marken østre^
Ellev Olsen døde i 1751, 69 år gammel. På skiftet efter ham
er registrert 1 hest, 3 kyr, 2 ungnaut og 11 sauer. Aktiva var
52 rdl 2 ort 6 sk. og beholdningen 40 rdl. 3 ort 6 sk.
Enken Marit, som var datter av Ole Pedersen Sende, blev
samme år gift med Siv ert Anderssen Lund, som derved kom i
besiddelse av gården. Marit døde i 1753, og året efter lyste gull
smed Johan Peter Rust i Trondhjem odelsrett til Marken (samt
Høiloen og Tuset), som Rasmus Olsen Hagen hadde solgt. Hagen

----
87 Bind IV
----
var død i 1747, og Johan Rust var gift med hans søster, Sille
Margrete. Denne gang blev det ingen innløsning av; men i 1765
reiste Kasper Rust odelskrav til Marken for sin brorsønn, Ole
Hagen Rust, og han innløste nu denne gard ifl. skjøter fra Sivert
Anderssen av 21. juni 1766, tgl. 20. februar 1768, fra Ole Ellev
sen av 12. mars 1770 og fra Ellev Ellevsen av 8. mars 1771.
De to siste er tgl. 15. august 1771.
Marken østre, sett fra nordøst 1922. Fot. E. Musum.
Sivert Anderssen og naboen Bastian hadde i 1758 en konflikt
med løitnant Aksel Motzfelt, fordi denne som eier av Folioen hadde
hugget på et sted, han mente tilhørte Folloens setermark; men
som Sivert og Bastian påstod tilhørte Marken, hvorfor de lot de
hugne trær belegge med arrest. Det kom derefter til åstedssak
mellem dem.
Sivert Anderssen blev nu Ole Hagen Rusts leilending på
Marken, idet han fikk bygselbrev av dennes formynder 20. juni,
tgl. 15. august 1766. Han døde allerede samme år og efterlot sig
et meget beskjedent bo på 36 rdl. 2 ort 21 sk., og da der var endel
gjeld, blev beholdningen bare 2 ort 9 sk., som blev tilkjent enken
i begravelsesomkostninger. Besetningen var 1 hest, 1 ku, 3 ung
naut og 6 sauer.
Senere har Jakob Olsen (sønn på Ørtugen) vært leilending på
Marken. Han døde der i 1785 i ganske beskjedne kår, idet aktiva
var 57 rdl. 3 ort 6 sk. og beholdningen Q rdl. 2 ort 17 sk. Beset
ningen var 1 hest, 4 kyr, 1 ungnaut, 4 sauer og 1 svin. Enken,
Anne Torkildsdatter, sått nu med gården til i 1793, da hun «for


----
88 Bind IV
----
medelst alderdom» ikke var istand til å drive den lengere, men
opga den for sønnen, Ole Jakobsen, som fikk bygselseddel av Rust
og Teodorus Hagen den 14. august 1793, tgl. 15. august s. a.
Anne fikk et kår på 2 mål åker samt for til 1 ku og 3 småfe.
Ole Jakobsens eldste sonn, Ole Olsen, fikk forpaktmngskon
trakt på Marken av Hilmar Meincke 5. april 1830, tgl. 8. februar
1831 og brukte gården til sin dod i 1860. Den annen sønn, Jakob
Olsen, blev gift med Eli, datteren på Karmhus, og kom dit, hvor
hans efterkommere ennu bor.
I 1835 var gårdens besetning 1 hest, 3 storfe, 10 sauer, o
geiter og 1 svin og utseden M> td. bygg, 4 tdr. havre og 2 tdr.
poteter. ■ _
I 1865 hadde den en besetning på 2 hester, 6 storfe, 10 sauer,
6 geiter og 1 svin og utseden var 1 td. bygg, 7 tdr. havre og 5
tdr. poteter.
I Ole Olsens tid blev der inngått overenskomst om merkene
mellem Marken, Sætran, Kjesbu og Sende øvre; den er av 7
september 1861. Og den 3-4. oktober 1871, tgl. 12. april 1872,
blev der avholdt utskiftningsforretning av utmarken mellem denne
gard og Marken østre. _ ~,,
Ole Olsens datter, Sirianna, var gift med Ole Eskildsen, og
denne overtok gården efter svigerfaren. Senere kjøpte han den ior
600 spdl. ifl. skjote av 16. juli, tgl. 19. august 1874, fra Nikolai
Jenssens enke og arvinger. o
I 1875 var besetningen 2 hester over og 1 under J ar, J Kyr,
5 ungnaut og kalver, 15 sauer og lam, 8 geiter og kidd og; 1 svin
og utseden 1 td. bygg, 4 tdr. havre, 4 tdr. poteter og '/« mal bruk
tes til andre rotfrukter.
MARKEN OSTRE
Gårdsnr. 68, bruksnr. 2.
Den halvpart av det oprinnelige Marken nordre, som Hans
Bastiansen kjøpte i 1740, er Marken østre Hans synes a ha
klart sig ganske bra: Skiftet efter ham i 1749 viser aktiva for 72
rdl 3 ort 20 sk. og en beholdning på 61 rdl. 2 ort, hvilket ikke
er så verst, når hensyn tas til de store uår nyss før Det viser
iallfall at boet praktisk talt ikke hadde gjeld. Besetningen vai
1 hest med føl, 3 kyr, 3 ungnaut og 9 sauer. Enken, Kirsten Tomas
datter døde i 1753. Det oplyses ved skiftet efter henne, at der
det år' var sådd 1 td. bygg og 2 tdr. havre.
Den eldste sønn, Bastian Hanssen, overtok nu garden. Da Ute
Hasen Rust gjorde sitt odelskrav gjeldende, overdrog Bastian og
hans to søstre gården til denne for 24 rdl. ifl. skjote av 28. ]uni
1765.

----
89 Bind IV
----
Bastian tok så bygselbrev på gården av Ole Hagen Rust 28.
juni 1766, og brukte den som leilending til i 1785, da han opgav
den «formedelst alder og skrobelighed», og fordi Rust skulde ha
den — som han uttrykker det — »til min egen notte, beboelse og
brug». Bastian og hustru fikk kår.
Ole Hagen Rust bodde nu på gården en lang årrekke. Han var
ugift og visstnok litt av en raring, eller som antikvaren, major
Lorents Didrik Kliiver, uttrykker sig,
«bekjendt for sit hermafroditiske
levnet». Hvad han egentlig mener
hermed, er ikke klart. I bygden gikk
Rust under navnet Marka-Rusten.
Det ser ut til, at han seiv har
brukt Marken ostre fra den tid, Ba
stian Hanssen opgav gården, og til
1791. Da bygslet han den til soldat
Morten Iversen Musum, idet han
forbeholdt sig til bruk en stue med
stabbur og fjøs og et jordstykke, som
Bastian Hanssen hadde dyrket op og
hatt til benyttelse, mens han levet.
Morten skulde pløie, tilsa og høste
dette jordstykke. Hans bygselbrev er
av 15. august, tgl. 16. august 1701.
Efter Morten overtok Ole Olsen
Marken nordre, som var gift med
.Vlortens datter Maria, gården. Hos
ham døde Ole Hagen Rust i 1827.
Noget av sitt innbo hadde han hos
kirurg Monrad på Ekle, hvor han
hadde holdt til iblandt. Auksjon
over hans innbo og løsøre inn
bragte 90 spdl., jordegodset 452
spdl. Aktiva blev 532 spdl. 10 sk.
Ole Hagen Rust.
Eft. en tegn. av L. D. Kliiver.
Rundt nedre kant av billedet:
Lorentz Dh Kliiwer peintr
Anno 1809
Under billedet:
Som Herremand og Eremit,
et Mønster var vor Ole
Og at han passer vel paa Sit,
det viser jo hans Kjole
og beholdningen 178 spdl. 90 sk. Arvinger var hans søsterdotre
og deres barn. (Se Hagenætten, Maritvold).
Gårdens besetning var i 1835 1 hest, 3 storfe, 10 sauer, (>
geiter og 1 svin og utseden V-i td. bygg, 4 tdr. havre og 2 tdr
poteter, altså nøiaktig som på Marken nordre.
Opsitter på Marken østre var i 1865 Johannes Johannessen
Storstad. Gårdens besetning var dengang'2 hester, 7 storfe 13
sauer, 8 geiter og 1 svin og utseden % td. bygg, 6 tdr havre o*
4 tdr. poteter.


----
90 Bind IV
----
Ifl skjøte av 27. mars, tgl. 12. april 1872, fra Nikolai Jenssens
enke og arvinger kjøpte forrige opsitters sønn, Jonas Johannessen,
gården for 450 spdl.
I 1875 var besetningen 1 hest over og 1 under 3 ar, 1 okse,
3 kyr 3 ungnaut og kalver, 12 sauer og lam, 8 geiter og kidd og
1 svin og utseden x k td. bygg, 4 tdr. havre, 4 tdr. poteter og >
mål bruktes til andre rotfrukter.
Jonas og hustru, Hanna Sofie Halvorsd., hadde ingen barn.
Sin eiendom disponerte de ved gjensidig testamente av 5. juni 1886,
tgl. 23. juni 1801.
MARKEN SØNDRE
Gårdsnr. 69.
Denne gard, av skyld 8 mkl., bruktes i 1665 av Anders Estensen
som lensmann Åge Haugs leilending. Han var dengang 30 år
og var muligens sønn av Østen Tørrissen Råen. Gården rna i
1660-årene være blitt meget forbedret og utvidet ved nyrydning;
ti ved matrikuleringen i 1669 blev skylden foreslått forhoiet til det
dobbelte. Tienden sattes til M> td. havre, ledingen til 10 sk. og
småtienden til 12 sk. «Findes thømmerschouff», heter det, og det
var kanskje grunnen til forhøielsen.
I slutten av 1600-årene bruktes gården av Esten Anderssen,
utvilsomt foregåendes sønn. Han var der ennu i 1718 under
svenskenes innfall og mistet ved den leilighet husgeråd og mnbo
for 6 rdl. Han slapp således billig fra det; men sa var det vel
heller ikke så meget å ta av.
Ved matrikuleringen i 1723 oplyses der a være skog til
fornødenhet, ingen seter, slett bumark. Gården betegnes som
«tungvunden og frostagtig». Angående utseden heter det: «Kana
saae 3 skiepper hafre, men skielden gifver tiende, saasom kornet
of test af fry ser». Avlingen opgis å være 4 sommerlass høi og be
setningen 2 kyr, 1 ungnaut og 2 sauer. Tienden blev sått til h
skjeppe havre," «ringe korn» og 4 mk. ost. Der blev ikke foreslått
noen forandring i skylden.
Esten Anderssen døde i 1729. På skiftet efter ham registrertes
1 gammel hest til 1 rdl. 1 ort, 1 ku, 3 ungnaut, 181 sauer og 6
geiter. Boets aktiva var 18 rdl. 3 ort 14 sk. og beholdmngen 7
rdl 3 ort 12 sk. ~ .
Enken Ingeborg Jakobsdatter, blev samme år gift med Jørgen
Baardsen (visstnok fra Leirset -se Aksnesætten) og han fikk
skjøte på gården av Rasmus Olsen Hagen 11. oktober 1740, tgl.
4. mars 1741. Kjøpesummen var 16 rdl.
Marken blev i Jørgen Baardsens tid adskilhg forbedret, sa at

----
91 Bind IV
----
den på skiftet efter Ingeborg i 1753 blev verdsatt til 30 rdl. med
dyrkning og bygningen Der var besetning, innbo og losore for
90 rdl. 2 sk., og beholdningen blev 87 rdl. Besetningen var 2
hester, 2 kyr, 5 ungnaut, 1 geit, 8 sauer og 1 svin.
Jørgen blev i 1754 gift med Sølvi Olsdatter, som overlevet
ham. Det gikk okonomisk fremad i Jørgens tid: På skiftet efter
Marken søndre, sett fra nord 1922. Fot. E. Musum.
ham i 1762 blev gården verdsatt til 00 rdl. Aktiva var 200 rdl.
8 sk., og gjelden var übetydelig, så beholdningen blev 178 rdl.
3 ort 16 sk. Besetningen var 2 hester, 3 kyr, 4 ungnaut, 12 sauer,
6 geiter og 1 cvin. Blandt innboet var en brennevinspanne til 5
rdl. 2 ort- Der var endog utestående fordringer, nemlig 40 rdl.
hos Elias Jonsen Tiller (eller Bunes).
Denne Elias giftet sig samme år med enken. Ved skjøte av
22. september 1763, tgl. 20. februar 1764, overdrog han den
halvpart, han hadde fått med Sølvi, til Anders Svendsen for 90
rdl. Anders lånte 70 rdl. til kjøpet av foged Arnet.
Anders Svendsen døde allerede i 1 765, og da Ole Hagen Rust
ved denne tid reiste odelskrav på Marken, overdrog enken, Marit
Sivertsdatter, boets halvpart i gården til denne for 40 rdl. ved
skjøte av 4. august 1767, tgl. 20. februar 1768. Ifl. skjøte av 15.
august 1769 kjøpte Rust også resten av gården for samme pris
av barna efter Jørgen Baardsen.
Rust må ha bygslet bort gården; det er rimeligvis der, Anders
Jonsen har vært. Der holdtes skifte efter ham i 1773 og regi
strertes da en besetning på 1 hest, 1 ku, 1 ungnaut, 2 geiter og 2


----
92 Bind IV
----
<auer Aktiva var 22 rdl. 8 sk. og beholdningen 11 rdl. 2 ort 2 sk.
Det ser ut til straks å ha gått nedover efter at gården gikk over
fra å være selveiendom til å bli leilendingsgård.
Enken, Kirsti Andersdatter, blev samme år gift med Tomas
Ellevsen Stiansen (skilopersoldat), og han blev forlikt med Rust
om å betale 30 rdl. i bygsel og derfor erholde bygselseddel for
sin og hustruens levetid. Rust holdt ikke sitt lofte: Tvertimot mn
satte han i 1782 Tore Kleppen som bygselmann. Tomas lot straks
denne utsi, men gikk siden inn på å la ham bruke halve gården
dette år, hvorefter Tomas skulde få bygselseddel til sommertinget.
Dette løfte holdt heller ikke Rust, men lot Tomas utsi under det
påskud at han seiv var «boslidsmand», hvorefter det kom til pro
sess som Rust tapte med glans. Retten fant det ikke bevist, at han
var boslidsmann, hvad han vel heller ikke godt kunde være, idet
han som nevnt under Marken ostre, visstnok hadde denne gard
i bruk; iallfall hadde han bopel der. Han måtte endog doie føl
■rende kraftige salve i domspremissene: «Det synes som om Rust
har tilsidesat den blandt alle honnette folk antagne regel, at ord
er ord ,og mand er mand». Rust tilpliktedes å gi Tomas lovhg
bygselseddel; hvis ikke, skulde dommen validere for sådan.
Rust gav sig ikke, men utstedte bygselseddel til Lars Kristofer
sen Holmen 19. sepember 1789, tgl. s. d. Tomas Ellevsen prote
sterte ved tinglesningen; men imidlertid ser det ut til å være kom
met til et forlik, idet han har funnet sig i bortbygshngen mot a fa
kår mens Lars Kristofersen blev leilending. Blandt de betingel
ser' som Lars måtte underkaste sig, var at Rust skulde ha for
kjopsrett til alt, hvad han hadde å seige, samt at han skulde freni-
det årlig bevilgede kvantum tømmer ti! sågen til «nuværende
pris» Rust og Hagen hadde nemlig nu tatt op det gamle sagbruk
og til den ende opført en ny sagdam, hvilket medførte protest fra
løitnant Broder Vilh. Kluver som eier av Hof stad, idet damstok
kens ene ende var festet på Hofstads grunn.
Lars Kristofersen opgav i 1820 halve gården til fordel for
sønnen, Tarald Larssen, som hadde fått løfte på bygsel av Verdals
godsets daværende eier, proprietær Miiller. Da Muller dode, blev
bygselseddel utstedt av skifteforvalteren 16. august 1820, tgl. s. d.
Lars og hustru fikk som kår jordstykkene Stendalsenget, Sanden
og halve Skjelsvolden, som kåryderne skulde besørge all pløimng
og kjørsel på, dessuten fri røkt for de kreaturer, som kunde fødes
på dette. Kåret vurdertes til 6 spdl. Den annen halvdel av gården
fikk Tarald Larssen bygselbrev på av Nikolai Jenssen 2. juni
1853, tgl. 8. februar 1854.
I 1835 var gårdens besetning 1 hest, 4 storfe, 10 sauer, '>
geiter og 1 svin og utseden % td. bygg, 3% tdr. havre og 3 tdr.
poteter.

----
93 Bind IV
----
Tarald Marken eiet i Vuku Brekken, engsletten Volenget og
kvernbruk nr. 10 i Ulvillen, utlagt ham på skifte i 1838 efter hans
svigerfar, Ole Gundersen.
Gårdens besetning var i 1865 2 hester, 6 storfe, 14 sauer, 6
geiter og 1 svin og utseden 1 td. bygg, 5 tdr. havre og 5 tdr. poteter.
I 1875 var besetningen 2 hester over og 2 under 3 år, 4 kyr,
4 ungnaut og kalver, 16 sauer og lam, 8 geiter og kidd og 1 svin
og utseden % td. bygg, 5 tdr. havre, 4 tdr. poteter og ' os mål
bruktes til andre rotfrukter.
Tarald Larssens enke, Sigrid Olsd., dode i 1881, og sønnen
Ole Taraldsen, kjopte da gården ifl. skjote fra Verdalsgodsets
eiere av 30 .juni 1882, tgl. 2. mars 1883. Kjøpesummen var
kr. 2400. Selgerne tok endel forbehold med hensyn til skogen.
Markenætten.
A.Jakob. (Kan være Jakob Rasmussen Leirset, i 1666 46 år gl.)
B.Ole Jakobsen Ortugen, t 1742, 70 år. * ') Maria (?) «Ole
Ørtugens kvinde t 26. mars 1712, 20 år». * ') 1712 .Marit
Jakobsd. Gren, f 1749, 70 år.
C l.Tord Olsen, f. p. Ørtugen 1708.
C 2. Marit Olsd., f. p. Ørtugen 1710, t p. Haugen 1749. *
1739 Tore Jenssen (visstnok sonn av Jens Longdalen).
Han * ') 1750 Kirsten Larsd.
D 1. Ole Toresen, f. p. Lille Longdal 1736. * 1768 Anne
Olsd. Maritvold.
D 2. Jens Toresen, f. p. Longdalen 1741. * 1777 Lisbet
Andersd. Holmen.
D 3. Ole Toresen, f. i Ulvillen 1744.
D 4. Jakob Toresen, f. p. Haugen 1748.
C 3. Jakob Olsen, f. p. Ørtugen 1712, f 1712.
C 4. Jakob Olsen, f. p. Ørtugen 1713, f 1717.
C 5. Halsten Olsen Kulslien, f. p. Ørtugen 1715, t p. Kuls
lien 1785. * l ) 1745 Ingeborg Olsd. Kulslien, t P-
Kulsli 1765, 66 år, enke efter Torkild Kulslien. * 2 )
1765 Sara Pedersd. Kulslien.
Dl. Ole Halstensen Ulvillen, f. p. Kulsli 1767, + i
Ulvillen 1804. * 17Q5 Ingeborg Johannesd. Ulvil
len, f. p. Musum 1759, dtr. av Johannes Anders
sen M., enke efter Arnt Olsen Ulvillen, med hvem
* 1784. Hun hadde i 1. ekteskap 4 barn.
El. Arnt Olsen Ådalsvolden, f. i Ulvillen 1798,
t p. Ådalsvolden 1861 * ') 1825 Sigri Olsd.
Steinevald. * 2 ) 1843.

----
94 Bind IV
----
D 2. Ingeborg Halstensd., f. p. Kulslien 1770. * 17Q8 Sivert
Jonsen Bjorstad, f. p. Kluken 1766.
El. Jon Sivertsen Branden under Bjørstad, f. p. Bjør
stad 1799, t 1878. * 1820 Ingeborg Jonsd. Byna.
f. p. B. 1797, dtr. av Jon Lukassen B.
E 2. Hans Sivertsen, f. og t P- Bjørstad 1803.
E 3. Beret Sivertsd., f. p. Bjørstad 1805, t 1876. * 1830
Gundbjørn Hanssen Overholmen, f. 1806.
E 4. Sara Sivertsd., f. p. Bjørstad 1808.
E 5. Karen Sivertsd., f. p. Bjørstad 1811, t 1880.
Gjert Olsen Ørtugen, f. p. 0. 1717, f smst. 1781. * 1750
Anna Andersd.
C 6
D l.Ole Gjertsen, f. p. Ørtugen 1753. * 1783 Anne Rasmusd.
Volen.
D 2. Gjertrud Gjertsd., f. p. Ørtugen 1757.
Jakob Olsen Marken nordre, f. p. Ørtugen 1720, f p. Mar
ken 1785. * 1753 Anne Torkildsd. Kulslien.
C 7
D l.Ole Jakobsen Marken, f. p. Sagvolden 1758. * Siri Inge
brigtsd., f. c. 1771.
E 1. Jakob Olsen, f. p. Marken 1796, t 1799.
E 2. Ole Olsen Marken nordre, f. p. M. 1798. * 1823
Maria Mortensd. Marken, f. p. M. 1798, t smst.
1887, dtr. av Morten Iversen M. og h. Ingeborg
Andersd.
Fl.Sirianna Olsd., f. p. Marken 1829. * ') 1847,
enke 1861. * 2 ) 1864 Ole Eskildsen Marken
nordre, f. p. Sætran 1839.
E 3. Jakob Olsen Karmhus, f. p. Marken 1804, f p.
Karmhus 1890. * 1833 Eli Jonsd. Karmhus, f. p.
K. 1805, f smst. 1882.
Fl.Sirianna Jakobsd. Karmhus, f. p. K. 1833, f
smst. 1889. * 1858 Peter Halvorsen Marken,
Karmhus, f. p. Marken 1828, f P- Karmhus
Han * •) 1891. Se Karmhusætten.
E 4. Anne Olsd., f. p. Marken 1795.
E 5. Siri Olsd., f. p. Marken 1800, f P- Tillervald 1870.
* 1827 Halvor Pedersen Tiller, f. p. Tillervald 1798.
Se Karmhusætten.
D 2. Marit Jakobsd., f. p. Kulslien 1753.
D 3. Ingeborg Jakobsd., f. p. Sagvolden 1755.

----
95 Bind IV
----
RØSENGET
Gårdsnr. 70, bruksnr. 2 og gårdsnr. 72, bruksnr. 6.
Navnet: Av nid (rydning), og eng (eng), i Trondhjems stift
og i Nordre Østerdalen nu intetkjønnsord.
(Gården er neppe ryddet så tidlig, at dens navn har noe med
oldnorsk å bestille. Første gang, den nevnes, er i 1778, og da
kalles den Røen).
Skylden: Eiendommen er skyldsatt i 1803 for 6 mkl., fra 1836
3 ort 22 sk., i IQO7 mk. 0,87, fordelt på 2 bruk:
Gårdsnr. 70, bruksnr. 2, Rodsenget østre, mk. 0,42
—»— 72, » 6, — ■»— vestre, » 0,45
Eiere og brukere: Gården var oprinnelig et uteng, senere hus
mannsplass under Mikvold. Den nevnes ikke ved matrikuleringen
i 1723, så det ser ut, som om den ennu ikke var ryddet dengang.
Da den senere tilhørte Store og Lille Mikvold i fellesskap, må den
være kommet under Mikvold, før denne gard blev delt, altså muli
gens i 1730-årene.
Ved bygselbrev av 28. desember 1778, tgl. 17. 1779, blev «eng
stykket» køen av Mikvold-gårdenes eiere bygslet til soldat Anders
Olsen for en årlig avgift av 6 rdl. Han døde i 1803. På skiftet
efter ham registrertes en besetning på 2 kyr, 1 kvige, 6 geiter og
6 sauer. Utseden var Vz td. bygg og 2 tdr. havre. Aktiva og passiva
var 38 rdl. 2 ort 14 sk.
Enken, Karen Nllsdatter, fikk under 18. mai 1803 skjøte på
eiendommen for 320 rdl. av Ole Trones som eier av Store Mikvold
og Ole Jonsen Lille Mikvold. Den blev skyldsatt 17. mai 1803
for 6 mkl., hvorav 5 regnedes for å tilhøre Store og 1 Lille Mik
vold. Det oplyses ved denne leilighet, at der ikke var ført for
derfrå til hovedgården i de siste 30 år. Så lenge må der altså ha
vært en husmann bosatt på stedet. Jorden betegnes som «næsten
uduelig», og eiendommen var ganske uten skog. Den blev sam
tidig taksert for 400 rdl.
Ved skjøter av 22. desember 1819 solgte Karen halvparten av
eiendommen til sin sønn, Nils Anderssen, og den annen halvpart
til Ole Mortensen Marken, pris 80 spdl. for hver part. Karen
fikk et kår på V 2 td. bygg, 2 tdr. havre og for til 1 ku og 2 småfe.
De nye eiere klarte ikke sine forpliktelser, hvorfor gården ved
auksjon 1. mars 1828 blev solgt fra dem til Johannes Larssen
Karmhus for 152 spdl. Han fikk skjøte 17. april, tgl. 8. mai 1828;
men overdrog den allerede samme år for 155 spdl. til Iver Olsen
Musuni, som fikk skjøte 16. august, tgl. s. d.
Ved skjøte av 9. august 1830, tgl. s. d., solgte Iver gården ti]

----
96 Bind IV
----
Johannes Sivertsen Dalamarken. Nu var kjøpesummen steget til
200 spdl. Samme år avholdtes en takst; men da kom den ikke
høiere enn i 150.
Jelstrup hadde pant både i Dalamarken og Røsenget, og da
Johannes misligholdt panteobligasjonene, blev begge garde solgt
ved tvangsauksjon 1. oktober 1833 efter rekvisisjon av Jelstrup,
som lot sig tilslå begge eiendomme for 600 spdl. (Skjote av 20.
november 1834, tgl. 8. desember 1836).
Liendommen dreves allerede i 1835 som underbruk under Bunes
og cpfores da med en besetning på 4 sauer og 5 geiter og en utsed
av i td. havre og V 2 td. poteter.
Ved skjote av 7. desember, tgl. ( ). desember 1836, solgte Jelstrup
Rosenget til loitnant Hartvig Peter Lund på Bunes for 250 spdl.
I 1856 blev den solgt til Nordre Trondhjems amtskommune
sammen med Bunes, da denne gard blev solgt til landbruksskole
og fulgte siden samme gard ved salget til Jakob v. d. Lippe Hansen
i 1801 og til Hans Lund i 1870. (Se Bunes).
I 1865 opgis der å være en besetning på 2 storfe og at såes
V 2 td. bygg og 2 tdr. havre. Der var ingen opsitter.
I 1875 var eiendommen delt i 2 husmannsplasse, Rosenget og
Spælen. Der holdtes da 3 ungnaut, 10 sauer, 8 geiter og 2 svin
og såddes \'i« td. bygg, ls /ie td. havre og 4 tdr. poteter samt bruk
tes 1 /« B mål til andre rotfrukter.
Ved skjote av 30. desember 1884, tgl. 3. februar 1885, solgte
Hans Lund på Bunes Lund vestre med Rosenget til Ingebrigt
Anderssen Lund. Prisen for Røsenget var kr. 1200.
Ved skyldsetningsforretning av 2. juli, tgl. 14. august 188 S,
blev Rosenget ostre særskilt skyldsatt for 17 sk. (ny skyld mk. 0,42),
og ved skjote av 27. februar, tgl. 5. april 1893, av Ingeborg Anna
Lund solgt til Johannes Iversen for kr. 400. Der medfulgte for
selgerens, hans hustru og barns levetid rett til å ta 4 lass ved 1
Lunds skog efter utvisning for 1 kr. årlig.
Røsenget vestre, som efter delingen hadde en skyld av 3 ort
5 sk., eller mk. 1,90, vedblev å være under Lund og føres i
inatrikulen av 1007 under denne gards nummer.
LUND
Gårdsnr. 72.
Navnet: — af Lund 1491. Lund 1520. Lund 1530. Lundi
1550, 1500, 1610. Lund 1626. Lunden 1664. Lund 1723.
Oldnorsk Lund r, hankjønnsord, betyr liten skog.

----
97 Bind IV
----
Skylden: I 1650 var Lund to garde, hver med en skyld pa
1 sp. 1 ore. Fra 1836 var skylden for:
Lund vestre: 5 dal. 4 ort 21 sk.
Lund østre: 6 » » 4 »
I 1007 var skylden mk. 28/»2, fordelt på 0 bruk, hvorav
bruksnr.l, Lund (omfattende det meste av det gamle Lund ostre
og vestre) mk. 24,73.
Eiere: Kronen eiet ifolge Gautes jordebok 1 oresbol i Lund,
og Elgesæter kloster må ha eiet V 2 sp., idet så ineget av Lund
opfores under Helliigßetterns gods i lensregnskapet av 1540. Dette
kom ved reformasjonen også under Kronen, som i 1502 var bygsel
rådig over den ene av gårdene. Dens eiendom i Lund var da
ialt 1 sp.
Den annen gard var formodentlig bondegods. Ennu i 1650
var 1 øre i hver av gårdene odelsgods. Disse 2 ore eiedes i 1624
av Oluf Haugen i Sparbu. Men bygselretten over gården er før
1650 gått over til St. Jørgens hus, som er oprettet i 1610 og efter
hvert erhvervet sig adskillig av tidligere bondegods. I 1650 var
således eiendomsfordelingen blitt:
Lund vestre: Kronen 1 sp. og bygselretten
Odelsgods 1 "øre
Tilsammen 1 sp. 1 øre
Lund østre: St. Jørgens hus 1 sp. og bygselretten
Odelsgods 1 øre
Tilsammen 1 sp. 1 øre
Betegnelsene østre og vestre bruktes dog ikke dengang. Kronen
har omkring 1660 overdratt sin eiendom til Lars Pedersen Brix,
formodentlig som pant for pengelån. Han er også blitt eier av
det ene øre odelsgods, nemlig i Lund vestre, mens Kronen er kom
met i besidelse av odelsparten i den annen gard. Lund opføres
herefter i matriklene som én eiendom, formodentlig fordi begge
garde tilsammen utgjorde ét dragonkvarter, men Brix var bygsel
rådig over det hele. I 1670 var altså forholdet:
Lars Brix 1 sp. 1 øre, svarende til Lund vestre,
1 ore j svarende til Lund ostre
St. Jørgens hus 1 sp. J
Som nevnt under Bunes, solgte enken efter Brix i 1699 Lund
tillikemed flere gårder i Nord Leksdalen til Rasmus Ågesen Hagen.
Lunds sag hadde han kjøpt tidligere sammen med Kjesbuen ifl.
skjote av 30. juli, tgl. 12. oktober 1696.

----
98 Bind IV
----
Efter Hagen gikk gården i arv til sonnen, justisråd Åge
Hagen, som testamenterte mesteparten av sin eiendom til soster
datteren, Anne Marie Aussig. Han solgte ved skjote av 30. mai,
tgl. 2. juni 1755, Lund med underliggende sag og kverne tillike
med 8 mkl. uten bygsel i Øvre Sende til daværende major, senere
oberstloitnant Lorents Didrik Kliiver på Bjartnes for 150 rdl.
Derved kom gården inn i Leksdalsgodset.
Da Broder V Uh. Kluvers barn i 1824 delte Leksdalsgodset
mellem sig, tilfall Østre Lund fru Selle Marie, gift med løitnant
Hegrem. Hun solgte i 1837 gården til Anders Vold av Rennebu,
og siden har den vært brukernes eiendom.
Vestre Lund tilfalt ved samme deling jomfru Inger Marie
Kliiver, som siden blev gift med kjopmann Henrik Westgaard på
Levanger. De blev separert i 1830, og ved auksjon i separasjons
boet blev Vestre Lund solgt til Ole Olsen Lennes eller Landstad
for 713 spdl. Siden har også denne gard vært brukernes eiendom.
Bruker e: I manntallet over tiendepenningskatten av 1520 heter
det, at Lauriss på Lund har betalt 4 lodd sølv og Vi lodd solv for
jordegods og Biørn ibidem (d. e. sammesteds) 1 lodd solv og 3 lodd
sølv for jordegods. Det har altså allerede dengang vært 2 garde,
og efter hvad der er betalt i skatt for jordegods, har vel den siste
bruker vært bygselrådig over sin gard.
LUND VESTRE
Ifølge Steinviksholms lens regnskap for 1540 har Joenn betalt
1 pund smør i landskyld for 1 øre i Lundt, Kronens gods, og Jogenn
har ifl. samme regnskap betalt V 2 vet mel for V 2 sp. i Lundtt under
Helliigftetterns gods. Endelig står Jognn på Lund finn samme år
for 1 pund 8 mk. smør og 5 pund mel i leding. Noen annen op
sitter på Lund er ikke nevnt i dette regnskap. Nu er det ofte
tilfellet med ledingsmanntallene, at kun én opsitter står ansvarlig
for ledingen, seiv om det er flere på gården; men når der også
i skibskattmanntallet av 1559 kun finnes én, fonn på Lundt, må
vi anta, at hele Lund var én gard i Jons tid.
Fra begynnelsen av 1600-årene har det dog atter stadig vært
2 opsittere på Lund. I 1590 opføres Lauritz Lundt i landboholds
manntallet og må altså ha vært på Kronens gard. Han var for
modentlig en sonnesønn av den Lauriss, som var der i 1520.
I begynnelsen av 1600-årene het leilendingen på samme gard
Jon, muligens foregåendes sonn. Han har vært der til henimot
1619; ti dette år har Oluf Eli e v sen fått bygselbrev på gården
Han betalte 16 daler i bygsel for 4 ore.

----
99 Bind IV
----
Oluf må være død i begynnelsen av 1650-årene; ti i 1652 har
«Ole Arntsen fest Lund 4 ore, som Ole Lund fradøde, og skal
have hans enke Marit Ellufsdatter tilegte». Bygselsummen var nu
23 rdl. Ole var i 1665 40 år gammel.
Gårdens besetning var i 1657 3 hester, 14 naut, 1 bukk, 3
geiter, 14 sauer og 3 svin.
Ved matrikuleringen i 1669 opføres Lund som én gard med
to opsittere. Tienden blev sått til 3 tdr. bygg og 4 tdr. havre,
ledingen til 5 ort 8 sk. og småtienden til 3 ort. Der var humlu
have og brennfang. Skylden blev ikke foreslått forandret.
Ole Arntsen tør ha vært på Lund til i 1606. Den 21. februar
dette år fikk nemlig Bastian Jonsen (rimeligvis sønn på
bygselbrev på den, tgl. 12. oktober s. å. Han døde i 1708, og det
er da visstnok hans enke den Maren Pedersdatter Lund, som i
1710 blev gift med reservedragon Iver Olsen. Denne fikk bygsel
brev av Hagen 11. desember 1710, tgl. 26. januar 1711. Iver
blev gift annen gang i 1733 med Ingeborg Pedersdatter Bjørgan,
som døde allerede året efter, hvorpå han i 1735 giftet sig med
Mali Andersdatter Lund.
Under svenskenes innfall i 1718 opgir Iver å ha mistet:
Også ved matrikuleringen i 1723 opføres hele Lund samlei.
Der oplyses å være skog til gårdens reparasjon og brenne samt
litt til sagtømmer, seter i hjemmemarken, god bumark. Gården
betegnes som «mådelig letvunden og temmelig kornvis». Utseden
var 2 tdr. bygg og 11 tdr. havre, avlingen 40 sommerlass høi og
besetningen 3 hester, 10 kyr, 4 ungnaut, 12 sauer og 6 geiter.
Tienden blev sått til 1 td. blandkorn, 2 tdr. 4 skjpr. havre og 20
mk. ost. På gården var en bekkekvern, som sattes i 4 sk. årlig
skatt, dessuten stod på gårdens grunn en bekkesag, som tilhørte
Rasmus Aagesen Hagen, og på hvilken årlig kunde skjæres 1
stabel bord. Tømmeret hertil tokes av gårdens egen samt omlig


----
100 Bind IV
----
gende odelsgårdes, d. v. s. Hagens gårdes skoger; den blev sått
til årlig å svare 48 skilling.
Ved skifte i 1735 efter Iver Lunds annen hustru, Ingeborg
Pedersdatter, registrertes 1 hest, 4 kyr, 2 ungnaut, 5 sauer, 3 geiter
og 2 svin. Aktiva blev 51 rdl. 1 ort '20 sk. og beholdningen
40 rdl. 2 ort 15 sk.
Iver er visst blitt nodt til å opgi Lund efter de store uår. I 1744
synes han å ha vært på Aksnes, og det er visst han, som er død
på Aksnesplassen i slutten av 1745. Enken, Mali Andersdatter
Lund, blev i 1746 gift med enkemann Henrik Mortensen Aksnes.
Oberstloitnant Wenzel Aussig bygslet nu Lund til Ole Tørrissen
Sørhaug ved bygselbrev av 16. september 1744, tgl. 5. mars 1745.
Gården var ved denne tid svært forsomt. Ved besiktigelsen av
dragonkvarterene i 1747 heter det om denne part, at den «har
aldeles ingen forsvarlige bygninger, så alle må av ny opbygges».
Men der var god skog.
Ole har ikke vært på gården svært lenge; hvor det blev av
ham, er übekjent. Efter ham fikk Erik Anderssen Øst Hellan
festeseddel på den av major Kliiver 16. desember 1757, tgl. 20.
august 1758. Heller ikke han blev der lenge. Allerede 16. januar
1771, tgl. 21. februar s. å., har Kliiver utstedt bygselbrev til Peder
Jonsen Musiim (sønn av Jon Pedersen Øvre Sende). Han var der
til sin død i 1807; men kan ikke ha sittet synderlig godt i det; for
i 1788 sees han å ha pantsatt til Eskild Baardsen Karmhus for
99 rdl. gårdens besetning og avling, mot hvilken pantsettelse
Kliiver protesterte, på det grunnlag, at leilendingen burde være
ansvarlig for gårdens åbot; dessuten måtte han som landdrott ha
sikkerhet for forskudd på tømmerhugst eller annet bruk.
Ved skiftet efter ham i 1808 var boet fallitt med et underskudd
på 48 rdl. 4 sk. Hverken besetning eller innbo var rart: der regi
strertes f. eks. ingen melkekyr. Der fantes kun stenovn på gården,
ingen jernovne, skjønt sådanne var begynt å bli nokså alminde
lige på den tid.
Broder Vilh. Kliiver utstedte under 8. juni, tgl. 16. august 1800,
bygselbrev på Vestre Lund til Ole Jonsen Tuset med forpliktelse
til å kjøre og fremskaffe sagtømmer av Lunds og av Sør-Tillers
skog. Gårdens kvernsted skulde forbli under Østre Lund.
Ole Jonsen sått som leilending på gården til i 1820-årene.
I den siste tid hadde han den forrige opsitters sønn, Jon Pedersen,
som lottebruker. Under 26. august 1820 fikk han oprettet en kon
trakt, hvorefter han skulde ha kår.
Som nevnt under eiere kjøpte Ole Olsen Lennes gården ved
auksjon i 1830 for 713 spdl., men fikk visst aldri noe skjøte. Ole
var ved høiesterettsdom av 16. august 1829 drevet fra Lennes av

----
101 Bind IV
----
sin svigerfar, Jon Landstad ,og hadde derpå forpaktet Vestre Lund
for 1 år. Efter å ha kjøpt gården bodde han der som eier i 4 år,
men klarte ikke forpliktelsene. Seiv det kår, som enkefru Sofie
Kliiver skulde ha av gården (se Bunes) måtte der dom til for å
få utredet. Forøvrig synes han alltid å ha vært i gjeld til opover
ørene, og i 1832 blev der avholdt eksekusjonsforretning hos ham
efter rekvisisjon av Jelstrup. Han blev derfor nødt til å skille sig
ved gården i 1835 og var derpå et år forpakter på Moset i Sparbu,
kjøpte så Landstad sammen med Iver Forbregd og var der et par
år, solgte så sin part i denne gard og flyttet til Haga, som han
forpaktet et år, losjerte så først et år på Gudmundhus, siden på
Ørmælen og kom i 1839 igjen til Landstad som losjerende. Hvor
det siden blev av ham er übekjent.
I 1835 var besetningen 2 hester, 6 storfe, 17 sauer, 5 geiter
og 1 svin og utseden Vz td. bygg, 6 tdr. havre og 5% td. poteter.
Lund blev ved skjøte av 7. februar 1835, tgl. s. d., solgt til
Andreas Kristofersen Bruem av Sparbu, mot at denne overtok den
på gården heftende pantegjeld til Trondhjems sparebank, 800 spdl.
Undtatt fra salget var gårdens andel i Stiklestad kirkes kjøp, som
var pantsatt for skatt allerede mens Westergaard var eier og solgt
ved tvangsauksjon i 1830 for 13 spdl. 3 ort 8 sk. til kontorist Bar
dahl, som i 1837 overdrog denne andel til landhandler Monrad
på Øren for 13 spdl.
Andreas Bruem har nok heller ikke klart forpliktelsene; ti i 1841
er gården solgt ved auksjon til Trondhjems sparebank, som fikk
skjøte 25. mai, tgl. 11. juni s. å.
Ved skjøte, dat. og tgl. 11. juni 1841, overdrog banken gården
til Hartvig Peter Lund på Bunes.
I Lunds tid blev der den 16. mai 1843 avholdt utskiftningsfor
retning mellem Vestre og Østre Lund, og Vestre Lund vedblev nu
en rekke år å være underbruk under Bunes, både mens Bunes var
landbruksskole og efterat Hans Lund Hl. auksjonsskjøte av 30. april,
tgl. 17. mai 1870, hadde kjøpt gårdene.
Hans Lund solgte betydelig skog av gården: Ifl. kjøpekontrakt
av 20. juli og 25. juli, tgl. 2. oktober 1874, overdrog han for 2500
spdl. et skogstykke til uthugst i 20 år til Ole Larsson i Åberg, Ole
Nilsson i Hof og Ole Nilssen Sulstuen og ved kontrakt av 10. sep
tember, tgl. 2. oktober s. å., et annet stykke til lignende uthugst til
samme konsortium, hvori dog istedenfor Ole Sulstuen var inntrådt
Ole Olsson i Valne.
I 1865 var der ingen hus på gården. Den opføres med en beset
ning på 3 hester og 12 kyr og en utsed av 1 td. bygg og 12 tdr.
havre. Under gården var 1 husmannsplass, Lundsmoen, med et

----
102 Bind IV
----
husdyrhold på 1 ku og 10 sauer og en utsed av hi td. bygg, 2 tdr.
havre og 2 tdr. poteter.
I 1875 er der ingen opgave for gården; men de 2 plasser, Moen
og Kvernmandstuen, hadde et kreaturhold på 3 kyr, 14 sauer og
5 geiter og en utsed av Va td. bygg, 1 td. havre, 1% tdr. poteter og
V/ B8 mål bruktes til andre rotfrukter.
Ved skjote av 30. desember 1884, tgl. 3. februar 1885, solgte
Hans Lund gården for kr. 10 000 tillikemed Rosenget for kr. 1200
til Ingebrigt Anderssen Lund østre, og hermed var gården, som nu
hadde vært delt i kanskje 400 år, atter samlet til ét bruk.
LUND ØSTRE
Opsitteren på denne gard i begynnelsen av 1600-årene het
Ottar. Han har vært der til henimot 1620 og er da blitt avløst av
Karl, som opfores i skattemanntallene helt til i midten av 1650-
årene. t . ,
I 1655 har «Ole Torsen fest Lund 4 ore, som enken Ingeborg
Ellevsdatter påbor, han skal egte». I bygsel betalte han 16 rdl. pr.
spand eller ialt 21 rdl. 1 ort 8 sk. At dette er opført i lensregn
skapene viser, at også denne gard nu tilhorte Kronen
Gårdens besetning var i 1657 2 hester, 10 naut, 1 bukk, 4 geiter,
10 sauer og 1 svin.
Ole var i 1665 50 år og har visstnok brukt Lund til i 1668. 1
1669 er der en ny opsitter, Gundbjørn Anderssen, rimeligvis sønn
av Anders Gundbjørnsen Skrove. Han må ha vært der til inn i
1700-tallet; Anders Gundbjørnsen, utvilsomt foregåendes sønn,
fikk nemlig bygselbrev på gården 16. desember 1703, tgl. 16.
januar 1704.
Under svenskenes innfall i 1718 opgis skaden som følger:
Tilsammen 95 rdl. 72 sk.


----
103 Bind IV
----
Dessuten mistet en dreng på gården, Anders Pedersen
Ved skifte i 1732 efter Anders Gundbjornsens annen hustru,
Anne Baardsdatter, registrertes 1 hest (foruten halvparten i dra
gonhesten), 6 kyr, 3 ungnaut, 3 geiter, 7 sauer og 1 svin Aktiva
blev bare 46 rdl. 1 ort 23 sk. og beholdningen 20 rdl. 1 ort 20 sk
Anders har vel nu opgitt gården, da han var en mann på henimot
70 ar, og sønnen, Jon Anderssen, fikk bygselbrev på den av oberst
løitnant Wenzell Aussig 1. august, tgl. 8. september 1736. Han
har holdt gården bra vedlike; ti ved besiktigelsen i 1747 fantes der
ikke å trenges annet enn ny sengstue.
Jon døde i 1777, og nu bygslet oberstløitnant Kliivers enke, Selle
Marie, gården til hans sønn, Anders Jonsen, som fikk bygselbrev
9. mars s. å. Han brukte den til sin død. I 1820 forpaktet enkefru
Sofie Kliiver den til hans sonn, Ole Anderssen, ved kontrakt av 7
november 1820; gården skulde tiltredes fra 1. januar 1821 mot en
årlig forpaktningsavgift av 30 spdl.; dessuten skulde der utredes
et ganske betydelig kår til enken, Ragnhild Andersdatter, nemlig
2 tdr. bygg, 5 tdr. havre, 1 skjeppe rug, 1 skjeppe grå erter, jord
til utsed av % td. poteter og 12 mk. linfrø samt for til 1 ku og 6
småfe. Verdien blev anslått til 16 spdl. årlig.
Ole Anderssen Lund omkom ved å gå sig ned i Leksdalsvannet
straks før jul 1831, og boet efter ham var fallitt, idet aktiva utgjorde
87 spdl. 4 ort 12 sk., mens passiva var 262 spdl 12 sk Den regi
strerte besetning var 1 hest, 2 kyr, 1 kvige, 8 sauer, 2 geiter og
1 svin. &
Ole var den siste opsitter på Lund av en slekt, som nu i 5 ledd,
sønn efter far, hadde brukt gården i over 160 år. Enken har
muligens sittet med den i noen få år, inntil enkefru Hegrem ved
skjøte av 7. februar, tgl. 8. februar 1837, solgte den til Anders
Ingebrigtsen Vold av Rennebu for 900 spdl.
I 1835 var gårdens besetning 2 hester, 6 storfe, 14 sauer 4
geiter og 1 svin og utseden V 2 td. bygg, 6% tdr. havre og 3% tdr
poteter.
Efter ham overtok sønnen, lngebrigt Anderssen, gården med
kirkekjøpet, x \, i Lunds sagbruk, */» i sagplassen Hofstadsveet og
1 - i sagplassen Buhaugen. ifl. skjøte av 15. april, tgl. 16. april
1863, for 600 spdl. og kår. Som ovenfor omtalt, kjøpte han i 1884


----
104 Bind IV
----
også Vestre Lund og Røsenget og samlet derved hele Lund til
én gard. n -
Lund østre hadde i 1865 en besetning på 2 hester, 10 storte,
25 sauer og 1 svin, og utseden var % td. rug, 1 td. bygg, 8 tdr.
havre og 8 tdr poteter. Gården hadde 2 husmannsplasse:
1 Berget, 2. Sæterenget med et samlet husdyrhold på 4 kyr og
8 sauer og en utsed av 2% tdr. havre og 3V 2 tdr. poteter.
Lund, sett fra sydvest 1922. Fot. E. Musum.
I 1875 var besetningen 2 hester, 7 kyr, 3 ungnaut og kal ver,
27 sauer og lam, 3 geiter og kidd og 3 1 svin og griser og utseden
Vs td rug 2 tdr bygg, 8 tdr. havre, 6 skalp, gressfrø og 0 tdr.
poteter. Der var nu 1 husmannsplass med et kreaturhold på 1 ku,
4 sauer og 1 geit og en utsed av l /« td. bygg, 1 td. havre, h td.
poteter og % mål bruktes til andre rotfrukter.
Ingebrigt Lund skaff et sig betydelige inntekter av gardens gode
skog: Ved kjøpekontrakt av 20. juli, tgl 2. oktober 1874 overdrog
han konsortiet Ole Larsson i Aberg, Ole Nilsson i Hot og Ole
Nilssen Sulstuen et skogstykke til uthugst i 20 ar for 24d0 spdl. og
ved en annen kontrakt av 10. september 74, tgl. 2. mars 76 et
stykke til lignende uthugst til det samme konsortium samt Ule
Olsson i Valne for 250 spdl.
Ingebrigt døde i 1801, og enken, Ingeborg Anna fikk bevilling
til å sitte i uskiftet bo efter ham. Hun frasolgte i 1803 Røsenget.


----
105 Bind IV
----
Lundsætten.
Gundbjørn Skrove (nevnes i tienderegistret for 1607). Ætten
må på en eller annen måte henge sammen med Fårenætten, som
også veksler med navnene Gundbjørn og Anders; men det er
vanskelig å bringe sammenhengen på det rene.
B. Anders Gundbjørnsen Skrove (bygslet Skrove nedre vestre
i 1621 og var der til i første halvdel av 1640-årene).
C. Gundbjørn Anderssen Lund, kom til Lund i- 1669, mu
ligens samme Gundbjørn, som var på Breding i 1665 og
da var 48 år gl.
D.Anders Gundbjørnsen Lund, f P- Lund 1752, 00 år.
* l ) Brynhild Jonsd. (?), f 19. februar 1708. * ») 1708
Anne Bårdsd. Nedre Hallem, f P- Lund 23. april 1732,
44 år.
E I. 1 Gundbjørn Anderssen Skrove nedre østre, t p. S.
1775, 74 år. Kjøpte S. i 1754. * 1736 Johanna
Iversd. Aksnes, f. p. A. 1711, t P- Skrove 1796.
Fl. Brynhild Gundbjørnsd., f. p. Lund 1738.
F 2. Anders Gundbjørnsen, f. p. Skrove 1741.
F 3. Iver Gundbjørnsen, f. p. Skrove 1745, var i
1801 inderst på Leinsplassen. * 1796 Anne
Sakariasd. Nedre Skrove, f. p. Bredingsvald
1767, dtr. av Sakarias Pedersen B.
Gl. Gundbjørn Iversen, f. p. Mikvoldvald
1798.
F 4. Peder Gundbjørnsen Skrove nedre østre, f.
p. S. 1749, f smst. 1838. * 1795, Marit
Nilsd. Kvelstad, f. 1768, dtr. av klokker Nils
Eriksen Kvelstad.
G 1. Elling Pedersen Skrove, f. p. S. 1796,
t 1835. * 1822 Kirsti Larsd. Blybak
ken, f. p. Skjærsetv. 1797, dtr. av Lars
Olsen S., enke efter Nils Olsen Rindsem-
vald, med hvem * 1822. Hun * 3 ) 1837
Johannes Pedersen Landfaldvald, enke-
mann.
Hl. Nils Peter Ellingsen, f. p Bergs
vald 1826.
G.2. Johanna Pedersd. Skrove, f. p. S. 1798,
t smst. som kårkone, overtok gården ef
ter faren i 1822. * ■) 1821 Elling Jon
sen Stuskin, f. p. Tiller 1791, f 1821,
sønn av Jon Ellingsen Tiller. * 2 ) 1823

----
106 Bind IV
----
Jakob Toresen Øgstad, Skrove, f. p. Midt Hellan
1795, f P- Skrove 1861. Han solgte Skrove til Jon
Nilssen.
G 3 Gundbjørn Pedersen Hallan mellem, f. p. Skrove
1802, f P- Hallan 1888, bygslet H. 1829, opgav
gården i 1831 og levet siden som kårmann på plas
sen Kirkeakeren under Hallan. * 1829 Sara Jensd.
Hallan, enke efter Nils Pedersen Hallan, t som kår
kone på H. 1871, 87 år.
G 4. Sirianna Pedersd. Skrove, f. p. S. 1801. * 1830 Pe
der Jonsen Skrove nedre vestre, f. p. Borgen 1794,
t p. Lyng 1882. Se Lein A, B, C, D 3, E 7, F 1,
G 7, H 3.
F 5. Elling Gundbjørnsen Skrove, f. p. S. 1755, t smst. 1779,
ugift.
E2 I Jon Anderssen Lund, f P- Lund 1777, 75 år. * 1735 Anne
Sevaldsd. Karmhus, f. p. K. 1707, t P- Lund 1790.
F 1. Anders Jonsen, f. p. Lund 1738, f 1742.
F 2. Sevald Jonsen, f. p. Lund 1739.
F 3. Brynhild Jonsd. Sem, tP- Sem 1772, 29 ar. 1769 To
mas Taraldsen Sem, f. p. Reitan 1739, t P- Sem 1804.
Han * 2 ) 1773 Anne Nilsd. Vist. Se Solbergætten.
F 4. Gunhild Jonsd., f. p. Lund 1744. (
F 5 Anders Jonsen Lund, f. p. Lund 1746, t smst. 1814.
1777 Ragnhild Andersd. Stuskin, f. p. Eklo 1754, f P
Lund 1829, dtr. av Anders Olsen Eklo, som kjøpte Stu-
skin i 1755.
G 1 Anders Anderssen Tiller søndre, f. p. Lund 1779,
t som kårmann på Tiller 1854. * 1811 Gjertrud
Ellevsd. Halset, f. p. H. 1782, t som kårkone på
Tiller 1853.
H 1 Ellev Anderssen Tiller søndre, f. p. Lund 1815,
t p Tiller 1889. * x ) 1843 Beret Marta An
dersd. Faren, f. p. F. 1817, t P- Tiller 1851,
dtr. av Anders Gundbjørnsen F. og h. Marta
Ellevsd. * 2 ) 1853 Fransvis Torgersd. Hof stad,
enke efter Jon Hofstad, f. i Rennebu 1807, f
p. Tiller 1892.
I 1. Anders Ellevsen Tiller søndre, f. 1851.
12. Marta Ellevsd., f. 1844.
H 2. Marta Andersd., f. p. Lund 1812, t 1812.
G 2. Anne Andersd., f. p. Lund 1780.
G 3. Ingeborg Andersd., f. p. Lund 1782, t P- Skjørhol-

----
107 Bind IV
----
men som kårkone 1856. * l ) 1808 Ole Mikkelsen Hofstad, f.
p. Åsen 1773, f P- Hofstad 1842. * -) 1843 Bård Arntsen
Skjørholmen.
Ole Anderssen Lund, f. p. L. 1793, f 21. desember 1831, gikk
sig ned på Leksdalsvatnet. * 1815 Agnes Eskildsd. Karmhus,
f. p. K. 1795, f P- Aksnes 1878.
H 1. Anders Olsen Steinøren under Haga østre, f. p. Lund
1815. * 1848 Anne Marta Jonsd., f. 1824, f 1877, dtr.
av Jon Olsen Tronesvald og Lisa Jørgensd. Trones. Se
Leklemsætten.
H 2. Eskild Olsen Musumsaunet, f. p. Lund 1818, f P- Mu
sumsaunet. * A ) 1844 Guru Haldosd., f. p. Stuskinvald
1820, f 1877. * 2 ) 1878.
I I. 1 Ole Eskildsen Musum, f. c. 1843. Reiste til U. S. A. *
I 2} Anne Eskildsd., f. c. 1850.
13/Elen Gurine Eskildsd., f. 1860.
I 4. 2 Johannes Eskildsen Musum, sersjant og eier av Mu
sumsaunet, f. 1879. *
H 3. Jon Olsen Hofstadvald (Elvsveet), f. p. Lund 1824, f P-
Hofstadvald 1888. * 1850 Magnhild Haldosd., f. p. Stu
skinvald 1823, f P- Hofstadv. 1880.
I 1. Jon Martin Jonsen, f. 1866.
H 4. Ragnhild Olsd., f. p. Lund 1820. * 1856.
H 5. Beret Olsd. Aksnes nordre, f. p. Lund 1830, f P- Aksnes
1895. * Peder Jonsen Aksnes, f. 1826, f 1907.
11. Jon Oluf Pedersen Aksnes nordre, f. 1862, overtok
A. i 1894. *
I 2. Anton Martin Pedersen Aksnes, f. 1871.
Lars Anderssen Fikse, f. p. Lund 1797, f P- Fikse 1845. *
1823 Beret Gundersd. Kråg, f. p. Sende 1795, f p. Fikse 1873,
enke, dtr. av Gunder Olsen Sende nedre. Hun * x ) 1815 Sivert
Sivertsen (Skrove) Kråg og * 3 ) 1846 Johannes Anderssen
(Faren) Fikse.
Hl.Sirianna Larsd., f. p. Kråg 1824. * 1847 Erik Nilssen
Trygstad på Dalamarken, skolelærer, f. 1816, f 1875.
Jon Anderssen Nygarden Midt Grundan, f. p. Lund 1785, f
p. Nygard 1822. * *) 1806 Karen Jeremiasd. Midt Grundan,
f. p. Midt G. 1777, f 1814 smst. * 2 ) 1814 Eli Jensd. Oklan,
f. p. O. 1788. Hun * 2 ) 1824 Andreas Kristensen Røysing, f.
c. 1791.
H I. 1 Lars Jonsen Hauganvald, f. p. Midt Grundan 1806, f

----
108 Bind IV
----
1878. * 1836 Karen Sivertsd., f. p. Bjørstad 1811,
f p. Rød 1880.
H 2. l Anders Jonsen Brekken, f. p. Midt Grundan 1808,
t p. Brekken 1897. * *) 1846 Kirsti Olsd. Brekken,
f. 1814, f 1856, dtr. av Ole Gundersen Brekken og
h. Mali Olsd. * 2 ) 1858 Sirianna Sørensd., enke, f.
p. Byna 1818, f P- Brekken 1898, dtr. av Søren Jon
sen Byna og h. Marit Torkildsd. Hun hadde vært
gift 2 ganger før — i 1846 og 1856.
I 1. Jon Anderssen, f. c. 1848.
I 2. Karen Maria Andersd., f. 1862.
H 3. 1 Ingeborg Jonsd., f. p. Midt Grundan 1810. * 1837
Ole Anderssen Holmen.
H 4. 3 Karen Jonsd., f. p. Midt Grundan 1815. * 1839 Jon
Jonsen Aspås, f. p. A. 1807, t 1869.
H 5. a Johannes Jonsen Aksnes nordre øvre, f. p. Midt
Grundan 1817. * 1853 Nikoline Pedersd., f. i Al-
stadhaug, Skogn, 1824.
11, Jon Edvard Johannessen, f. 1858.
H 6." Jonas Jonsen Kolstad ostre, f. p. Nygard 1819. *
1848 Beret Marta Andersd., f. p. Hofstadvald 1823,
t p. Kolstad 1890.
I 1. Josef Jonassen, f. 1856.
I 2. Elen Anna Jonasd., f. 1851.
I 3. Hanna Sofie Jonasd., f. i Henning 1853
14. Jonetta Jonasd., f. 1855.
H 7. 2 Nils Jonsen Næs mellem, f. p. Midt Grundan 1821,
t p. Næs 1887. * 1852 Guruanna Jonsd., f. p. Hal
lem 1825, dtr. av Jens Jakobsen Hallem og h. Kir
sti Ellingsd.
I 1. Anna Nilsd., f. 1856.
Jakob Jonsen Jermstad øvre, f. p. Lund 1749, t P- Jermstad
1814. * *) 1776 Gjertrud Andosd. Jermstad, f. p. Eklo 1723,
t p. Jermstad 1792, enke efter Ole Olsen Jermstad øvre. * 2 )
1792 Guru Andosd. Breding, f. p. Jøsås 1773, f P Jermstad
1834. Hun * 2 ) 1816 Tore Ellevsen Lundskin.
Gl. Jon Jakobsen Hallem nordre, f. p. Jermstad 1795, t
1866. * 1824 Kirsti Ellingsd. Hallem, f. p. Hallem søn
dre 1795, f som kårenke p. Næs 1879.
Hl. Guruanna Jonsd., f. p. Hallem 1825. * 1852 Nils
Jonsen Næs mellem. Se ovenfor.
G 2. Anne Jakobsd., f. p. Jermstad 1797. * 1817 Ole Hans
sen Jermstad nedre, f. p. J. 1786, kjøpte J. i 1824.

----
109 Bind IV
----
H 1. Hans Olsen Jermstad vestre, f. p. J. 1821. * 1861 Marta
Pedersd., f. c. 1827.
I l.Oluf Hanssen, f. c. 1852.
12. Anna Hansd., f. c. 1863.
Ando Jakobsen Volen, f. p. Jermstad 1800, f P- Volen 1883.
* 1829 Marta Olsd. Volen, f. p. V. 1809, t smst. 1857, dtr.
av Ole Pedersen V. og h. Anne Jonsd.
G 3
H l.Ole Andosen Volen ostre, f. 1838. * Lisbet Jensd., f. p.
Roros 1850.
I 1. Marta Olsd., f. 1874.
H 2. Jakob Andosen, f. c. 1841.
H 3. Annæus Andosen, f. c. 1845.
H 4. Mette Andosd., f. 1842. * Johannes Jakobsen Volen
vestre, f. 1838.
I 1. Jakob Johannessen, f. 1866.
I 2. Marta Johannesd., f. 1869.
I 3. Ingeranna Johannesd., f. 1873.
I 4. Johanna Marie Johannesd., f. 1875.
Johannes Jakobsen Snausen, f. p. Jermstad 1803, t p. Snau
sen 1879. * 1835 Karen Karlsd., f. p. Leiråstuen 1813, dtr. av
korporal Karl Anderssen Leiråstuen og h. Beret Olsd.
H 1. Jakob Johannessen Snausen, f. c. 1836. * Elsebe Peders-
G 4
H 2 Mikal Johannessen, f. c. 1841.
H 3. Olaus Johannessen, f. c. 1844.
H 4. Mette Johannesd., f. c. 1849.
Kirsti Jakobsd., L p. Jermstad 1805, t P- Oklan 1869. * 1828
Halvor Olsen Oklan, f. p. Forbregd 1775, t P- Oklan 1863.
Se Forbregd.
G 5
G 6
Anders Jakobsen Jermstad øvre, f. p. J. 1808, f smst. 1886.
* 1835 Lisbet Olsd. Breding, f. p. B. 1809, f P- Jermstad
1886, dtr. av Ole Olsen B. og h. Magnhild Larsd.
Hl. Jakob Anderssen Jermstad øvre, f. p. J. 1835. * 1860
Beret Marta Gundbjørnsd. Faren, f. p. F. 1834, t P- Kjæ
ran 1896.
I 1. Laura Jakobsd., f. 1870. * Ellev Mikalsen Lundskin,
Jermstad øvre, f. 1874.
I 2. Annæus Jakobsen Jermstad, f. 1872.
H 2. Olaus Anderssen Jermstad, f. p. J. 1837. * Ragnhild
Pedersd. Trygstad store, f. p. T. 1838.


----
110 Bind IV
----
H 3. Mikal Anderssen Jermstad, f. p. J. 1842, f P-
Levanger 1883, kjøpmann på Levanger. * 1879
Birgitte Gunelie Olsd. Eggen, f. p. Fæby 1840,
dtr. av Ole Gundersen Eggen p. Fæby og h.
Marta Ellingsd. Melby.
I 1. Aksel Mikalsen Jermstad, dr. philos., cand.
pharm., f. p. Levanger 1880. Tok apoteker
eksamen i 1904, i 1920 tok han doktorgra
den i Basel, fra 1925 til 1927 studerte han
ved universitetene i Basel og Strassburg og
blev i 1927 kreert til doktor i pharmaci ved
sistnevnte universitet. Han har publicert
flere lærde skrifter, som har vunnet megen
anerkjennelse, og i 1929 blev han av Det
norske videnskapsakademi tildelt apoteker
Øwres gullmedalje for en avhandling om
«Undersokelse av norsk enebærolje». Han
er nu knyttet til universitetet i Oslo og er
utsett til professor ved det vordende farma-
søitiske institutt.
12. Marie Mikalsd. Jermstad, f. 1881. t
H 4. Gustav Anderssen Jermstad, f. 1844, lærer p.
Frosta, kjøpte Lokstein, siden By i Skogn, var
ordfører i Skogn. * på Tautra.
H 5. Annæus Anderssen Jermstad, Mo, f. 1848. *
på Frosta.
Il Annæussen J.
I 2. Karen Annæusd. Jermstad.
H 6. Laurits Anderssen Jermstad, f. 1851, reiste til
Amerika, t ung, ugift.
H 7. Elisæus Anderssen Jermstad, f. 1855, kjøp-
mann, Trondhjem. *
I 1. A. Jermstad, læge i Trondhjem.
G 7. Gjertrud Jakobsd., f. p. Jermstad 1812, f P- Nedre
Jermstad 1883. * 1835 Ellev Larsen Jermstad
ostre, f. p. G. 1811, f smst. 1891. (Se Ostre Jerm-
stadætten).
Mali Andersd., f. p. Lund 1707. * l ) 1735 Iver Olsen Lund,
enkemann, f P- Aksnesplassen 1745. * •) 1746 Henrik Mor
tensen Aksnes.
F 1. Ingeborg Iversd., f. p. Lund 1735.
F 2. Brynhild Iversd., f. p. Lund 1738, f 1742.

----
111 Bind IV
----
F 3. Maren Iversd., f. p. Lund 1740. * 1782 Johannes Jon
sen Skei, enkemann. Se Forbregd.
F 4. Anders Iversen, f. p. Aksnes 1744.
F 5. Brynhild Iversd., f. p. Aksnesplass 1745. * l ) 1778 Åge
Jonsen (Sende) Øvre Sendesplass. * 2 ) 1796 Nils Olsen
(Reppe) 0. Sendesplass.
G 1. Maren Ågesd., f. p. Musumsvald 1783.
E 4. 2 Brynhild Andersd., f. p. Lund 1710, t P- Hoistad 1772 (kal
les da Ole Hofstads kvinne. De bodde visstnok da på Hofstad
vald). * 1738 Ole Iversen Aksnes, f. p. Aksnes 1708, t P-
Hofstadvald 1776. (Ole Iversen Hofstadvald kom bort på
Leksdalsisen om aftenen 8. februar 1776 i et snefokk og blev
funnet ihjelfrosset den 11. februar).
F 1. Anne Olsd., f. p. Aksnes 1739.
F 2. Iver Olsen, f. p. Aksnes 1746.
E 5. 2 Siurd Anderssen Marken nordre, f. p. Lund 1716, t P- Mar
ken 1766. * *) 1751 Marit Olsd. Marken, t P- Marken 1753,
45 % år, dtr. av Ole Pedersen Sende, enke efter Ellev Olsen
Marken! * 2 ) 1754 Marit Østensd. Marken, f. p. Marken 1716.
F 1. Anders Sivertsen, f. p. Marken 1755.
F 2. Marit Sivertsd., f. p. Marken 1758.
E 6. 2 Marit Andersd., f. p. Lund 1720, t 1740.
E 7. 2 Tørris Anderssen, f. p. Lund 1727, t 1733.
E 8. 2 Ivar Anderssen, f. p. Lund 1730, t 1747.
E 9. 2 Kirsten Andersd., f. p. Lund 1724.
KARMHUS
Gårdsnr. 73.
Navnet: af Karnnisa (!) 1430. Karmus 1559, 1590, 1610, 1626.
Karmhuß 1664. Karmhuus 1723.
Karnnisa hos Aslak Bolt er utvilsomt skrivfeil for Karmusa,
hvor akkusativformen, som ofte i denne jordebok, er brukt efter af.
Den oprinnelige form kunde således ha vært Karmhiisar, hvilket
også er forutsatt ide nyere former. En stamme karm kan dog
neppe ellers påvises i noe stedsnavn; det måtte vel i tilfelle snarest
henføres til hankjønnsordet karmr = brystvern. Mulig er det, at
vi her slett ikke har -hus, så meget mere, som det er lite rimelig,
at h i så fall skulde være fait bort i alle eldre former. Det synes
tenkelig, at navnet er å dele Kar-musan, og at siste led inneholder
elvenavnet Musa. Gården ligger nemlig ved en bekk, som går om
trent jevnsides med den, som løper forbi Musum, og som ganske
visst har hett Musa og faller ut litt nordligere enn denne. Begge

----
112 Bind IV
----
bekkene kan fra først av ha hatt samme navn, men den enes siden
fått et tillegg til adskillelse fra den annen. Om betydningen av Iste
ledd under denne forutsetning tør ikke Rygh uttale noen bestemt
mening. Efter formen kunde det være Karl eller Karli som manns
navn, jfr. karmadr = karlmahr.
Skylden: I 1650 opføres skylden med 1 sp. 1 øre, før 1686
forhøiet til 1 sp. 1 øre 12 mkl., fra 1836 9 dal. 16 sk. I 1907 var
skylden mk. 19,91, fordelt på 5 bruk, hvorav bruksnr. I—3,1 —3, Karm
hus vestre, søndre og østre, som var samlet til 1 bruk, skyldte
mk. 19,32.
Eiere: I Aslak Bolts jordebok heter det: «af karnnisa part b. f
pd. smor vnder stikkelstadom».
Herav fremgår, at Erkestolen eiet en part i gården med en land
skyld av 1 pund smør, og at denne part lå under Stiklestad. Parten
synes senere å være avhendet; ti hverken efter Gautes eller Olavs
jordebøker kan Erkestolen sees å ha eiet noe i gården.
Først henimot reformasjonen synes den atter å ha erhvervet en
part; ti i lensregnskapet av 1549 opføres x k sp. av gården under
«Stiicthenns» gods, hvilket omfattet det tidligere erkebispegods.
Tillike opføres i samme regnskap V 2 sp. som krongods, og dette må
også nylig være kommet under Kronen, da det ikke finnes i for
tegnelsen over krongodset i erkebiskop Olavs jordebok.
Ved reformasjonen gikk det tidligere erkebispegods over til
Kronen, som i løpet av 1500-årene er kommet i besiddelse av hele
gården, idet den i 1590 eiet 4 øre.
Omkring 1660 har så Lars Pedersen Brix erhvervet den, for
modentlig som pant for pengelån til Kronen. Av dennes enke
kjøpte Rasmus Aagesen Magen den tillikemed annet jordegods ifl.
skjøte av 28. august, tgl. 12. oktober 1699. (Se Bunes).
På skifte i 1727 efter Rasmus Aagesens hustru blev Karmhus
taksert for 108 rdl. Efter hans død gikk gården i arv til datteren
Elsebe Marie, gift med Broder Boysen, og efter ham til sønnen
Rasmus Brodersen Magen, som ved skjøte av 20. februar, tgl. 1.
juni 1756, solgte den til major (senere oberstløitnant) Kliiver på
Bjartnes for 150 rdl.
Ved oberstløitnantinne Selle Marie Kliivers død i 1783 tilfall
Karmhus (tillikemed Lund, Hofstad og Tiller) sønnen Broder V Uh.
Kliiver. Da dennes barn i 1824 delte det såkalte «Leksdalsgods»
mellem sig tilfalt Karmhus og Bunes kaptein og kammerjunker
Jakob Mersleb Krog Kliiver. Som nevnt under Bunes fikk han.-,
mor, enkefru Sofie Kliiver, ved forlik av 6. desember 1824 en kon
tantydelse på 105 spdl. årlig av sine barn, hvorav kaptein Jakob

----
113 Bind IV
----
Kliiver for Bunes og Karmhus skulde svare de 30. Til sikkerhet
blev gitt pant i gårdene. Heftelsen på Karmhus er avlyst ved en
påtegning av 1. februar 1829, da der på annen måte var gitt henne
sikkerhet for de 15 spdl. av svigersonnen, kaptein Lund.
Da kaptein Jakob Kliiver døde i 1828 blev efter rekvisisjon av
skifterretten Karmhus solgt ved auksjon den 29. januar 1820
Ved denne blev bygselmannen Jon Olsen hoistbydende med 435
spdl. og fikk skjøte 28. juli, tgl. 14. august 1829. Siden har den
vært brukernes eiendom.
Bruker e: Gården finnes ikke nevnt i skattemanntallet av 1520,
altså har den formodentlig ligget øde eller kanskje som i Aslak
Bolts tid vært brukt under en annen gard.
Den første opsitter, hvis navn er kjent, blir således Lauerens,
som i 1549 har betalt Vz pund smør i landskyld for V-i ore krongods
i Karmhus og x k vet mel for V 2 sp. «Stiicthens» gods, d. v. s. tid
ligere erkebispegods. Samme år står han for 6 mk. smor og 1 pund
mel i leding.
Skibskattmanntallet av 1559 har Eriich på Kar mus.
I landboholdsfortegnelsen av 1590 opfores Jon Karmuus med
1 daler. Jon heter opsitteren helt til omkring 1660; men det kan
vel ikke være den samme hele tiden. Rimeligst er det å anta, at
den første har vært der til omkring 1620 og brukt hele gården.
I 1620 bygslet nemlig Olaf Lauritssen 1 øre, for hvilket han betalte
4 daler, og det er rimelig, at dette er skjedd ved den første Jons
død. Den følgende Jon tør da være sønn av den forrige og må ha
brukt 3 øre. Han og Oluf (Ole) har ikke alltid kommet godt ur
av det med hinannen; ti i 1643 heter det, at «Jon Karmhus blev
tildømt at bøte til Kongl. Majestæt, for han slog Ole Karmhus
tilblods med en støffuer (staur) 2 mark sølv, er 1 daler».
Omkring 1650 er der kommet nok en opsitter, Baard Baardsen,
som brukte 1 øre. Der var således nu 3 bruk: Jons på 2 øre, Ole
Larssens og Baard Baardsens hver på 1 øre. Baard var i 1665
77 år og var således en gammel mann, da han kom til gården.
Besetningen på Karmhus var i 1657:
På Jons part: 2 hester, 8 naut, 1 bukk, 5 geiter, 9 sauer og
1 svin.
På Oles part: 1 hest, 4 naut, 1 geit og 4 sauer.
På Baards part: 1 hest, 4 naut, 2 geiter, 4 sauer og 1 svin.
Omkring denne tid må Jon være død; ti 1658 har «Laurids Olsen
fest i Karmbhus, 2 øre, som enken Siri Karmhus for ham og hendes
datter Ingeborg Jonsdtr., han skal have tilegte, velvillig har opladt».
Bygselsummen var 10 rdl. for de 2 øre. Denne Laurits eller Lars
Olsen var i 1665 40 år.

----
114 Bind IV
----
På Ole Larssens part er der også i begynnelsen av 1660-årene
kommet ny bruker, Lars Olsen, rimeligvis foregåendes sønn. Han
var 45 år i 1665.
Ved matrikuleringen i 1669 oplyses om de tre Karmhus-gårde:
Lars Olsens, 2 øre: Tiende 4 skjepper bygg og 1 td. havre, leding
1 ort 8 sk., småtiende 1 ort. «Findes hommelhauge och brendefang».
Baard Baardsens, 1 øre: Tiende 2 skjepper bygg og 4 skjepper
havre, leding 16 sk., småtiende 16 sk. «Findes hommelhauge och
brendefang».
Lars Olsens, 1 øre: Tiende 2 skjepper bygg og 4 skjepper havre,
leding 16 sk., småtiende 16 sk. «Findes hommelhauge».
Ingeborg Jonsdatter blev efter sin første manns død gift med
Ole Baardsen, formodentlig en sønn av den tidligere opsitter Baard
på den annen Karmhus-part. I hans tid synes gården å være blitt
til én. (I 1690 heter brukeren av alle tre parter Ole og tør være
samme mann.
Skiftet efter Ingeborg Jonsdatter i 1693 er det eldste, som er
opbevart fra Leksdalen og hitsettes derfor i sin helhet:
Rdl. ort sk.
3 tdr. biug å 6 ort. . 4 2
7 » havre å 1 rdl. 7
5 Kiør å 3 rdl 15
1 quie 2 1
1 do 1 3
1 oxkalf 3
1 oxe 2
2 veder å 1 ort .... 2
4 søfuer å 1 ort .... 1
2 gieder å 2 ort .... 1
1. do 1 12
2 kied å 20 B 1 16
1 buch 1 8
1 røt schiud 3
1 do 2 1
1 suin 2 12
1 do 1 8
1 kopper kiedel .... 2
1 aachlede feld 3
1 kalfschindsdyne . . 16
1 stegepande 1
1 jern støfuer 1 8
1 nafuer 2
1 do 2
1 øxe 10
Rdl. ort sk.
1 do 8
2 gref 8
1 lee 12
1 do 6
1 slibsten 3
1 quindefolck slede.. 1 12
langsleder 1
2 høieslæder 1
1 ploug m. redskab. . 1 20
2 schachel jern .... 16
1 greie og tømmer . . 18
1 bagstjern 1
1 handqvern 1
2 kar 1
1 do 2
1 skab 1
2 gl. kister 2
Boens formue 52 2
Rdl. ort sk.
Bortskyldig gjeld Ma
rit Laursdtr. udj.
f ædrene arf resterer 4 2
Kongl. skatter .... 3
Landsk. til borgerm.
Brix 8 3 2


----
115 Bind IV
----
Rdl. ort sk.
Lensmandstold .... 1
Marit Hallum 3 2
Rasmus Aagesen .... 1 2
Gundbjørn Lund . . 1 12
Thøris Hallum 20
OHuf Stikstad 1 1
Rdl. ort sk.
Soldatten 16
Find Lars 1 8
Begravelsesomk. ... 3
Salarium 3
1 tiener 2
Lensmanden 3
Mendene 1
Sum 29 1 12
Til deling 29 rdl. 10 sk.
Derav enkemannen og datteren hver halvparten med 14 rdl.
2 ort 5 sk.
Ole Baardsen giftet sig påny, muligens med en datter på Oppem;
ti han sees i 1698 sammen med nogen andre å ha solgt en arvepart i
denne gard. Hun døde i begynnelsen av 1707, og samme år giftet
han sig igjen, nu med Marit Eriksdatter, visstnok datter på Bru
stuen.
Ole Baardsen døde i 1717, 82 år gammel, og gården blev straks
overtatt av Sevald Olsen, som var Baards svoger, også gift med en
datter på Brustuen. (Se Vistætten). Under svenskenes innfall i 1718
opgis skaden på Karmhus således:
Skigarden opbrent 4 rdl. — sk
10 tdr. bygg 22 » 48 »
12 » havre 18 » — »
60 lass høi 30 » — »
5 kyr 17 » 48 »
3 kviger 6 » — »
8 småfe 4 » — »
3 små svin 1 » 48 »
1 hest 10 » — »
1 skjud 3 » — »
Tilsammen 116 rdl. 48 sk
Ved matrikuleringen i 1723 opgis, at gården har skog til for
nødenhet og måtelig til sagtømmer, ingen seter, måtelig bumark;
den betegnes som «letvunden og maadelig kornvis». Utseden var
1 Vz td. bygg, 5 tdr. havre og 1 pund grå erter, avlingen 20 sommer
lass vollhøi og 4 lass ekerhøi og besetningen 2 hester, 6 kyr, 4 ung
naut, 10 sauer og 4 geiter. Tienden blev sått til 6 skjepper bland
korn, 1 td. 2 skjpr. havre, 6 mk. erter, 1 mk. lin og 12 mk. ost.
Kommisjonen uttaler, at «denne gaard burde vel i henseende til
dens ringe avl været affældt; men som eiermanden af gaarden,


----
116 Bind IV
----
Rasmus Aagesen, seiv forlangte, at den ved sit forrige leie skulde
blive bestaaende, forbliver den og derved».
Sevald Olsen døde på Karmhus i 1755, 77 år gammel. Han har
dog ikke brukt hele gården til sin død. Datteren Kirsten blev i 1745
gift med dragon Elting Jonssen Auglen, og denne fikk bygselbrev
på halve gården av Broder Boysen 23. april, tgl. 13. juni 1746.
Elling kjøpte imidlertid allerede i 1740 Stuskin og flyttet dit.
Karmhus vestre, sett fra sydvest 1922. Fot. E. Musum.
Lars Larssen fikk så bygselbrev av major Kliiver 20. juni, tgl.
8. september 1756. Han brukte hele gården. Efter ham har Erik
Anderssen vært på Karmhus. (Han var visstnok sønn av Anders
Auskin). Han døde allerede i 1763, 37 år gammel.
Efter Erik er på skifte den 19. januar 1764 registrert 2 hester,
6 kyr, 6 ungnaut, 12 sauer, 8 geiter og 2 svin. Men der var megen
gjeld, derav i kontante lån ca. 90 rdl. Aktiva var 85 rdl. 1 ort
16 sk., passiva 101 rdl. 6 sk. Enken, Agnes Larsdatter, lot ved
skiftet tilføre, at «da boet med saamegen gjæld er beheftet, at hvis
hendes kreditorer ikke vil give hende nogen tids delation til sammes
betaling, er hun nødsaget til at lade boets eiendele sælge ved auktion
og fragaa denne for hendes livstid bygslede gaard, hvilket vilde
geraade hende og børn til største nød og armod». Kreditorene gikk
inn på å la henne betale «efter nogen bekvemhed». Hun blev samme
år gift med E skild Baardsen Hof stad, som fikk bygselbrev på
gården 18. desember 1764, tgl. 20. februar 1765, og drev den
betydelig op i de 50 år, han sått der som leilending. (Se Hofstad
ætten). Han døde som en forholdsvis meget velstående leilending


----
117 Bind IV
----
i 1804. På skiftet efter ham registrertes 4 hester, 9 kyr, 4 ung
naut, 27 sauer, 18 geiter og 3 svin. Han efterlot sig foruten sølvtoi
til en verdi av 8 rdl., 160 rdl. i kontanter og 208 rdl. 3 ort i ute
stående fordringer — noget ganske enestående for en leilending —,
så han må ha vært en overmåte dyktig mann. Der var 2 husmenn
på gården, og Eskild eiet husene på den ene av dem, Sondre Karm
husbakken.
Boets nettobeholdning var 726 rdl. 1 ort 16 sk., aktiva 824 rdl.
Arvinger var enken, Beret Larsdatter, hans annen hustru, og de to
dotre av annet ekteskap, Agnes og Marta, som begge var små.
Eskild hadde ingen barn av forste ekteskap.
Gården blev nu under 17. november 1804 av daværende løit
nant Broder Vilh. Kliiver på Bunes bygslet til Jon Olsen Stiklestad,
som var blitt gift med enken Beret Larsdatter. (Stamt. Gudding).
Undtatt fra bygselen var plassen Østerbakken, for hvis avsavn godt
gjordes opsitteren av Karmhus 1 rdl. 1 ort i gårdens årlige land
skyld. Han forpliktedes dessuten til å fremskaffe av gårdens skog
til Lunds sag det årlig ordinerte kvantum sagtommer samt utføre
arbeide og kjøring ved sågen.
Som under eiere nevnt, kjøpte Jon gården ifl. skjote av 28. juli,
tgl. 14. august 1829. I salget medfulgte 2 /? i sagplassen Hofstad
sveet og x \- i Lunds sagbruk. Undtatt fra salget var plassen Karm
husbakken nordre, som dengang beboddes av Hans Johansen.
I 1835 var besetningen 3 hester, 12 storfe, 20 sauer, 10 geiter
og 2 svin og utseden 1 td. bygg, 8 tdr. havre og 8 tdr. poteter.
I 1837 blev Karmhus delt i to, idet Jon Olsen ved skjote av 4
april, tgl. 6. april, overdrog halvparten til svigersønnen Jakob
Olsen Marken og den annen halvpart til sønnen Eskild Jonsen,
hver part for 400 spdl. De skulde i fellesskap utrede til Jon Olsen
og hustru et kår på 2 tdr. bygg, 8 tdr. havre, 10 tdr. poteter, 1 mål
gjødslet og 1 mål ugjødslet jord, videre jord til 1 bismerpund
linfrø og for til 2 kyr og 8 småfe.
Eskild Jonsen solgte allerede ved skjøte, dat. og tgl. 6. august
1845, sin gard, Østre Karmhus, for 400 spdl. til Johannes Larssen
Musumsenget( Sætran), som i 1847 skjøtet den til Lars Nilssen
Selbo for 450 spdl. Skjøtet er utstedt og tinglest den 10. februar.
Eskild Jonsen hadde i 1843 kjøpt Sætran av Johannes Larssen.
Efter Lars Nilssen hadde Johannes Kristiansen gården en kort
tid uten tinglest hjemmel. Han sees i 1852 å ha utstedt et gjelds
brev mot 1. prioritet i den og ved kjøpekontrakt av 18. mai 1852,
tgl. 9. desember 1859 solgte han den for 400 spdl. til Jakob Olsen
Karmhus. Fra denne gikk så gården i 1863(?) over til Kristen
Olsen av Skogn, som heller ikke fikk tinglest hjemmel på den. Først
8

----
118 Bind IV
----
ved en dom av 15. desember, tgl. 2 .mars 1881, blev Kristen kjent
eiendomsberettiget til gården.
Den gard, som Jakob Olsen hadde, kaltes Karmhus vestre.
Jakobs svigersonn, Peter Halvorsen, kjøpte i slutten av 1850-årene
en del av gården (det nuværende Karmhusbakken og et stykke til)
og denne gard blev kalt Karmhus sondre.
Ved forretning av 5. desember 1863, avhjemlet 10. febr. 1864,
blev de 3 gårder særskilt skyldsatt:
Karmhus vestre for 6 dal. 2 ort 3 sk.
ostre » 2 » 1 »10 »
sondre » 2 » 3 »
I 1865 var besetning og utsed på de tre Karmhus-gårder:
På Karmhus vestre (Jakob Olsen): 3 hester, 10 storfe, 24 sauer,
9 geiter og 2 svin. Utsed: 1 td. bygg, 10 tdr. havre og 8 tdr.
poteter.
På Karmhus søndre (Peter Halvorsen): 1 hest, 2 storfe, 6 sauer
og 2 geiter. Utsed: 2 tdr. havre og 4 tdr. poteter.
På Karmhus østre (Kristen Olsen): 2 hester, 4 storfe, 13
sauer og 1 svin. Utsed: % td. bygg, 6 tdr. havre og 4 tdr. poteter.
Jakob Olsen hadde Karmhus vestre til i 1872. Da overdrog
han den ved skjote av 13-, tgl. 14. august, til svigersonnen, Peter
Halvorsen, for 833 spdl. 40 sk. og kår. Hermed samledes Karmhus
vestre og sondre.
Besetningen på denne samlede gard var i 1875 2 hester, 1 okse,
8 kyr, 6 ungnaut og kalver, 40 sauer og lam og 2 svin. Utsed er
ikke anfort. På den underliggende plass, Karmhusbakken, var be
setningen 2 kyr, 4 sauer og 2 geiter og utseden V«> td. bygg, 1 td.
havre og 2V2 tdr. poteter.
På Karmhus østre hadde de 1 hest over og 1 under 3 år, 1
okse, 3 kyr, 1 ungnaut, 18 sauer og lam og 1 svin og sådde 1 td.
bygg, 6 tdr. havre og 10 tdr. poteter.
Karmhus vestre hadde god skog. Ved kontrakt av 20. juli, tgl.
2. oktober 1874, solgte Peter Halvorsen endel av den til uthugst
i 20 år for 1050 spdl. til Ole Larsson i Åberg, Ole Nilsson i Hof
og Ole Nilssen Sulstuen.
Ifølge skjote av 17. mars 1890 kjøpte Peter Karmhus østre, og
dermed var hele Karmhus atter samlet til én gard. Av kjøpekon
trakten sees, at gården ennu hadde del i Hofstad sagbruk, idet x /n
av dette fulgte med i handelen.
I 1893 overtok den nuværende eier, Hans Olaus Peter sen, går
den efter sin far.

----
119 Bind IV
----
Karmhusætten.
Karl Sul. «Gl. Kahl Suhl 100 aar gl. døde 23 junii» 1708, står
det i kirkeboken. Rimeligvis den samme som «Karl Jempt», som
i folketellingen av 1666 opføres som husmann på Skavhug og
da opgis å være 61 år. I 1665 var han husmann på Molden.
Det er utvilsomt efter ham Karlgården Sul har sitt navn. * «Sahl
Karl Suhls Encke» f 27. desember 1718, 100 år gl.
B l.Per Karlsen Sul, f 1738.
B 2 Karlsd. (?) «Jørgen Suls kone» t 12. februar 1734,
72 år. * Jørgen Pedersen Sul, f 1743 (I 1709 kalles han
Jørgen Pedersen Jamt, husmann i Sulstuen, senere brukte
han to parter av Sul). Han * 2 ) 1734 Anne Olsd.
C 1. Per Jørgensen Karlgården, f p. Sul 1773, 67 år. * *)
1728 Beret Olsd. Sul, t 1755, 65 år. * 2 ) 1757 Inge
borg Mosesd., f 1793, 82 år.
Dl. Ole Pedersen Sul, f. p. Karlgård 1729. * 1757
Anne Eriksd. Østgård Sul, enke.
D 2. Anne Pedersd., f. p. Sul 1731.
D 3. Jørgen Pedersen Østgård Sul, f. c. 1734 (finnes
ikke dbt. i bygden). * Beret Andersd., f. c. 1744.
E 1. Peder Jørgensen Østgård Sul, f. c. 1768. *
1798 Beret Olsd. Lillemoen, f. c. 1762.
Fl. Jørgen Pedersen, f. p. Lillemoen 1799,
f 1810, innebrente p. Garnes.
F 2. Beret Pedersd., f. p. Østgård Sul 1801,
levde ennu i 1898 i Sparbu. * 1826 Iver
Evensen Østnes fra Røskaft i Støren.
E 2. Marit Jørgensd., f. c. 1794.
D 4. Karl Pedersen Karlgård, f. p. Sul 1736, f p. Hof
stad 1804. * 1756 Kirsten Mosesd.
El. Peder Karlsen Tillervald, f. p. Karlgård
1757. * 1784 Gisken Halvorsd. Øren, f. p.
Øren 1761.
Fl. Karl Pedersen, f. p. Tillervald 1795, f
1801.
F 2. Halvor Pedersen Tillerenget, f. p. Tiller
vald 1798. * 1827 Siri Olsd. Marken,
f. p. M. 1800, f P- Tillerenget 1870, dtr.
av Ole Jak. M.
Gl. Peter Halvorsen Karmhus, f. p.
Marken 1828. * *) 1858 Sirianna
Jakobsd. Karmhus, f. p. K. 1833,
t smst. 1889. * 2 ) 1891.

----
120 Bind IV
----
Hl. Hans Olaus Petersen Karmhus,
f. p. K. 1865. *
H 2. Ole Petersen Karmhus, f. p. K.
1870. *
H 3. Sofie Petersd., f, p. Karmhus
1858.
H 4. Jonetta Petersd., f. p. Karmhus
1862. *
G 2. Ole Halvorsen Karmhus, f. p. Tiller
1830, f ugift.
F 3 Anne Pedersd., f. p. Tillervald 17Q5, tvil
ling med F 1. * 1818 Ole Pedersen (Hof
stad), f. p. Nedre Hallemsvald 1797, sønn
av Peder Sevaldsen N. Hallemsvald. Han
F 4. Karen Pedersd., f. p. Tillervald 1801.
F 2. Moses Karlsen, f. p. Lillemoen 1759.
E 3. Beret Karlsd., f. p. Julnesset 1762.
C 3. Jørgen Jørgensen, f. p. Sul 1712, t 1732 -
C 2. Karl Jørgensen, f. p. Sul 1709, t 1719.
C 4. Beret Jørgensd., f. p. Sul 1715.
B 3. Ole Karlsen Sul.
BUNES
Gårdsnr. 74.
Navnet: af Bunese 1430, 1491. Bwness 1520. Bunes 530.
Bunes 1559, 1590, 1610. Buennes 1626. Bunnefi 1664. Bunes 1723.
Navnet forekommer ofte og er på flere steder bevislig opstatt av
Bu&anes eller Bitiarnes, av hunkjønnsordet biti, bod (fiskerbod,
seterbod), således i Berg, Smålenene, i Høland og i f-ørde. Her
er det dog betenkelig å anta denne oprinnelse, nar allerede Aslak
Bolt har Bunes. Første ledd er vel derfor her intetkjønnsordet bu,
kreaturer, og navnet betegner da, at nesset har vært brukt til bu
hage, havnegang.
Skvlden: Gårdens skyld opføres i 1650 med 1 sp. 2 ore 14 mkl
i 1665 med 1 sp. 2 øre 12 mkl. og i 1686 med 1 sp 1 øre 8 mkl.
Fra 1836 var den 8 dal. 4 ort 23 sk., i 1907 mk. 16,53, fordelt pa
5 bruk, hvorav bruksnr. 1, Bunes, mk. 13,76.


----
121 Bind IV
----
Eiere: I Aslak Bolts jordebok heter det:
«af bunese v. heldaland er anders kampe lauk Erchibiscop Aslac
j abrot sin b. f. span.» D. e. Av Bunes 5 heldaland, som Anders
Kampe gav erkebiskop Aslak for sin forseelse. Bygslet for 1 spand.
Herav fremgår at gården i middelalderen har vært i privat eie,
inntil Anders Kampe på Aslak Bolts tid har mattet avstå den til
Erkestolen for en eller annen forseelse.
Bunes, sett fra vest 1920.
Fot. E. Musum.
Fra 1430-årene har altså 1 spand av Bunes og dermed bygsel
retten hort under erkebispegodset. Dessuten har 1 øre tilhort Elge
sæter kloster; så meget opføres iallfall under «Helligseter» gods i
lensregnskapet av 1549.
Alt dette gikk ved reformasjonen over til Kronen.
Stiklestad kirke eiet — rimeligvis helt siden middelalderen —
en landskyldspart på 1 øre og St. lørvens hus (som er oprettet i
1610) 14 mkl.
Eiendomsfordelingen var altså i 1650 og efter avfellingen (1686)
f ølgende:
Kronen (i 1686: Lars Brix): 1 sp. 1 øre — mkl. 2 ore 20 mkl.
Stiklestad kirke 1 » — » 1 « »
Tilsammen Isp 2 øre 14 mkl. 1 sp. 1 øre 8 mkl.
I 1660-årene erhvervet Lars Pedersen Brix gården blandt me
get annet gods for pengeforstrekninger til Kronen.

 

----
122 Bind IV
----
Efter Brix' død overdrog enken Anna ved skjote av 28. august,
tgl. 12. oktober 1699, til Rasmus Ågesen Hagen gårdene Bunes,
Karmhus, Lund, Marken og Tuset eller omtrent de samme gårder,
som senere kalles Leksdalsgodset.
Ved skiftet efter Rasmus Hagens hustru i 1727 fikk datteren
Margrete Bunes (og Vester Holmli). Hun blev gift med kaptein
løitnant Brun på Ekle, og denne solgte ved skjote av 14. mars 1733,
tgl. 4. mars 1734, Bunes til fru Anna Sofie Måneschiold for 90 rdl.
Hun brukte gården seiv og bodde der til sin død i 1740.
Sønnen, major Peter Måneschiold, og datteren Karina var eneste
arvinger. Major Måneschiold avgav erklæring om, at jomfru Ka
rina skulde ha all arven efter moren, deriblandt også Bunes, dog
med det forbehold, at når hun døde, skulde han ha sin part i gården.
Major Måneschiold døde for sosteren. Hun og majorens enke,
Karen Hersleb, blev da enige om å seige gården, hvorpå de ved
skjøte av 12. desember 1752, tgl. 7. september 1753, overdrog den
til kaptein Jakob Mohrsen for 300 rdl. og kår til Karina lfl. kon
trakt av 19. oktober samme år.
Kaptein Mohrsen solgte ifl. skjøte av 8. januar, tgl. 20. februar
1760, Bunes til korporal Elias Jonsen Tiller for 460 rdl. Siden
har den omtrent alltid vært brukernes eiendom.
Brukere: Hvis den Anders Kampe, som nevnes hos Aslak Bolt
som tidligere eier av Bunes omkring 1430, har bodd der, så er han
altså gårdens første kjente bruker.
En 90 år senere har Bord pa Bwness betalt 1 mark ifl. mann
tallet over tiendepenningskatten i 1520.
Ifl. Steinviksholms lens regnskap for 1549 har Torleff betalt 1
pund smør og 4 vog mel i landskyld for 1 spand i Bonnes under
«Stiichtens gods», d. v. s. det gamle erkebispegods; ennvidere står
han for 1 pund smør i landskyld av 1 øre i samme gard under
«HelligGetterns» gods, og endelig har han samme år betalt 18 mark
smør og 2V2 pd. mel i leding.
I skibskattmanntallet av 1559 opføres ennu Tolleff på Bunes.
I 1592 har Jacob Bunes betalt 1 rdl. i landbohold, og i et tiende
register av 1607 opføres Ellev Bunes.
I 1611 har Mikkel Mogensen «leiet» IY2 spand i Bunes og for
dette betalt 15 rdl. i bygsel. Han kan ikke ha hatt gården lang
stund; for allerede samme år opføres i skattelistene Anders Bunes
som leilending, og han var der helt til i 1650-årene.
Så har i 1653 «mandhaftig Jens Pedersen, som udi langsomme
lig tid haver tjent og endnu er garoiant under regimentet, fest
Bunes, I V2 sp. 1 øre 2 mkl. Er meget ringe både på åger og eng
og uden lotter og lundes tilliggelse». Han gav i bygsel 12 rdl.,

----
123 Bind IV
----
men må være død ikke lenge efter; ti i 1655 har «Ole Barosen fest
Bunes 1 % sp. % øre, hvilken gard den påboende enke, Ber et Bårds
datter, for ham velvillig opladt og avstaaet haver». Bygselsummen
var nu 28 rdl. 1 ort 8 sk.
Men også Ole er død kort efter; for i 1657 har «Kristen An
derssen festet Bunes, IVz sp. V 2 øre, som Ole Barosen fradøde, og
hans efterladte hustru, som ikke var mægtig den at besidde, med
penge affinde». Kristen betalte 20 rdl. i bygsel.
Kristen, som muligens var sønn av den tidligere opsitter Anders,
var i 1665 40 år.
Gårdens besetning var i 1657 2 hester, 6 kyr, 1 geit, 3 sauer
og 1 svin.
Ved matrikuleringen i 1669 blev skylden foreslått nedsatt til 1
spand. Tienden blev sått til 1 td. bygg og 2 tdr. havre, ledingen
til V 2 rdl. og småtienden til 1 ort 8 sk. Der var humlehave; men
skog er ikke nevnt.
Efter Kristen har der vært en Nils på Bunes. Han nevnes i
ledingsmanntallet 1682. Men i 1683 heter opsitteren Ole, og han
har rimeligvis vært der til henimot slutten av århundredet.
Så fikk dragon Elling Olsen, rimeligvis foregåendes sønn,
bygselseddel på gården av president Brix 20. februar 1696, tgl. 13.
oktober 1698. (Se Øvre Vistætten). Han var der til sin død i 1736.
Husmannsplassen Bunesmoen eksisterte allerede dengang; der nev
nes i 1718 under Bunes en husmann Anders Moen, som utvilsomt
har bodd på denne plass.
For Bunes opgis tapet ved svenskenes innfall i 1718 til:
Seng- og gangklær og innbo 4 » 72 »
Tilsammen 89 rdl. 72 sk.
Som ovenfor nevnt kjøpte fru Anna Sofie Måneschiold gården
i 1734, og hun brukte den til sin død i 1740.
I 1723 oplyses, at den hadde 1 husmann, som sådde 1 pund,
skog til gårdens fornødenhet, ingen seter, ringe bumark; den be
tegnes som «letvunden og mislig til korn». Utseden var 2 tdr. bygg
og 2 tdr. havre, avlingen 30 sommerlass høi og besetningen 2
hester, 5 kyr, 3 ungnaut, 8 sauer og 3 geiter. Tienden blev sått til
6 skjepper blandkorn, 1 td. havre og 10 mk. ost. Der blev ikke
foreslått nogen forandring i skylden.


----
124 Bind IV
----
Ved skiftet efter fru Måneschiold er registrert en besetning på
1 hest, 4 kyr, 4 ungnaut, 10 sauer, 7 geiter og 2 svin. Med gården
taksert for 90 rdl. blev da boets samlede aktiva 168 rdl. 1 ort 2 sk.;
men passiva var heller ikke mere enn 13 rdl. 21 sk. Avlingen dette
år (skiftet er avholdt 16. novbr. i uåret 1740) var 6 tdr. 6 skjepper
bygg og 13V2 tdr. havre.
Anna Sofie Måneschiold var datter av sogneprest Peder Evemus
Kraft og enke efter Matias Måneschiold, der kom i tjenesten i 1679
og endte som kaptein ved Halckes dragoner (Guldalske kompani),
tok avskjed i 1716 og dode i 1718. Han hadde da stått i tjenesten i
26 år, derav 19 som premierloitnant ved Akershusiske dragoner,
og gjort 22 kampagner. Hans forste hustru var Katarina Reich
wein, en datter av generalmajor Georg R., altså en faster av oberst
R. på Trones.
Matias Måneschiolds far, Peder M., deltok i Gyldenlovefeiden
og skal være fait ved Båhus i 1677. Han eiet store godser i Bå
huslen, som han tapte ved krigen.
Matias Måneschiolds og Anna Sofies sønn, Peter, var født i
1700 og tjente ved 1. Trondhjemske nasjonale inf.reg. fra 1720 hl
1740, da han tok avskjed som major. Han døde i 1742 som slektens
siste mann. En bror av ham var Jens Måneschiold, som en tid
eiet Bjartnes.
Jomfru Karina Måneschiold har visstnok også brukt garden
seiv i nogen år; men under 30. august 1748 har hun utstedt byg
selbrev på den til Ole Olsen, tgl. 9. april samme år. Hvor lenge
han har brukt den er übekjent.
Ved en besiktigelse i 1747 over dragonkvarterene uttales, at
gården mangler en dagligstue tillikemed matstue, og at den har
Kaptein Jakob Mohrsen, som eiet gården fra 1752 til 1760,
har formodentlig brukt den seiv. Han var begynt som kaptein des
armes (kommandersersjant) i Nordenfjelske dragonregiment, blev
fenrik i 1742, løitnant 1747 og kaptein i landvernet av samme regi
ment 1752.
Elias Jonsen Tiller, som kjopte gården i 1760, var sønn av den
tidligere leilending på Tiller, Jon. Da hans foreldre var døde har
han nok ment å skulle få bygsle Tiller, muhgens har han hatt
etslags løfte på det av gårdens eier, oberstløitnant Kluver; men
noget skriftlig har han iallfall ikke fått. Imidlertid flyttet han til
Tiller og tilsådde gården, men døde så, og Kluver nektet da enken.
Sølvi Olsdatter, å forbli der. Under 28. mai 1765 inngikk Kluver
et forlik med Sølvi, «siden hun med hendes salig mand har uden
nogen min tilladelse flyttet til Tiller og samme tilsaaet, er vi nu
-aaledes forenede, at hun straks flytter til sin eiendomsgaard Bunes,

----
125 Bind IV
----
og jeg betaler hende det korn, hun har saaet paa Tiller, og for ar
beidet for hvert maal saaledes: Efter enkens opgave er saaet 3 tdr.
byg å 3 rdl. i 12 maal, 10 Va tdr. havre i 30 maal å 1 rdl. 3 ort,
for arbeidet 32 sk. pr. maal, tilsammen 41 rdl. 2 ort 4 sk.» Herfrå
gikk åbot for Tiller efter Elias' foreldre, så Kliiver hadde tilgode
6 rdl., for hvilke han presenterte regning i Sølvi Olsdatters dødsbo
i 1766.
Elias eiet halvparten i Marken, som han i 1764 solgte til Anders
Svendsen. Han hadde fått denne part med Sølvi, som først hadde
vært gift med Peder Tørrissen Skjørholmen (t 1753) og dernæst
med Jørgen Bårdsen Marken, som var død i 1761.
Ved Elias Jonsens død i 1764 var der en pantegjeld på gården
stor 300 rdl. Sølvi blev samme år gift for fjerde gang, nu med
Nils Jenssen Oklan, som så hadde Bunes, til Sølvi døde i 1766.
På skiftet efter henne er registrert 2 hester, 5 kyr, 6 ungnaut, 12
sauer, 7 geiter og 2 svin.
Det synes å ha vært litt bedre utstyr på Bunes enn vanlig på
bondegårder i Leksdalen i den tid. Grunnen kan vel være, at der
så lenge hadde bodd «konditionerte» på gården. Således noteres
ved ovennevnte skifte «1 harv med 26 jerntinder», den første harv
med jerntinder, som finnes nevnt ved skifter i Leksdalen, 1 senge
sted til 12 sk. og 2 krusfat, en huspostill til 3 ort og 2 gamle bønne
bøker er også hver for sig de første av sitt slags i Leksdalen.
Gården blev taksert til 460 rdl., og derved blev boets aktiva
ganske betydelig efter den tids forhold, nemlig 822 rdl. 2 ort 8 sk.;
men gjelden var også stor, så beholdningen blev bare 157 rdl.
3 ort 4 sk.
Da Sølvi Olsdatter døde, blev gården solgt ved auksjon 5. juli
1766 til løitnant Daniel Pristrop for 541 rdl. Skjøtet er av 2.
januar 1767, tgl. 21. februar. Han eiet også Svinhammer.
Pristrop hadde nu Karmhus et par år, hvorefter han under 12.
januar, tgl. 15. august 1769, skjøtet Bunes til Ole Sevaldsen
Leklem for 650 rdl. Kår til jomfru Måneschiold heftet fremdeles
på gården.
Ole Sevaldsen har bygslet eller forpaktet bort gården; seiv
bodde han på sin eiendomsgård Leklem. Hans Lein eller Bunes
nevnes i 1768, Sivert Ingebriglsen Myr var der i 1770 og en
Jakob Bunes i 1773. AAuligens har Ole Jorkildsen hatt den som
Oles leilending; ti under 15. august 1777 har Ole Leklem skjøtet
gården til Ole Jorkildsen for 750 rdl. Men denne kunde ikke klare
sig der. Han sees stadig å ha vært stevnet, dels for obligasjons
gjeld, dels for annen gjeld.
Ved skjote av 21. febr., tgl. 16. august 1784, solgte Ole Tor
kildsen Bunes til Broder Vilhelm Kliiver for 799 rdl. Kjøpesummen

----
126 Bind IV
----
skulde utredes på den måte, at Kliiver innfridde en obligasjon på
600 rdl. til J. H. Meincke og en på 100 rdl. til Ole Leklem;
resten betaltes kontant.
Nu kom gården, som i lang tid uavladelig hadde gått fra hand
til hand, til å bli i samme families eie en rekke år. Broder Vilh.
Kliiver bosatte sig på Bunes og var der til sin død i 1816. Han
Kliivers gravsted på Bunes 1922. Fot. E. Musum.
var født på Bjartnes i 1754, sønn av oberstløitnant Lorents Didrik
Kliiver dersteds og altså bror til den i Verdalen meget bekjente
major Lorents Didrik Kliiver på Bjartnes. Hans hustru var Sofia
Hersleb Krog, datter av sogneprest Jakob Hersleb Krog.
Broder Vilh. Kliiver eiet det såkalte Leksdalsgods, som bestod
av gårdene Bunes, Lund, Karmhus, Hofstad og Tiller, altså det
meste av Nord Leksdalen. Bunes var hovedgården, og der innrettet
Kliiver sig herskapelig; men adkomsten var iallfall om sommeren
vanskelig i den tid, da der ennu ikke var annet enn en tarvelig ride
eller kløvvei over Klingen. For å komme standsmessig tilbygds
hadde derfor Kliiver sine staskjøretøier stående i Hallemsstøen,
hvortil herskapet rodde i båt, mens hestene blev ført rideveien over
Klingen. Om vinteren, når Leksdalsvannet var islagt, kunde man
derimot kjøre helt fra Bunes, og da — fortelles der — måtte Leks
dalsgodsets leilendinger stå på isen og lyse op med fakler for
gjestene, når de om natten kjørte hjem fra selskap på gården.
Ved kgl. allernådigst bevilling av 8. desember 1809 fikk Kliiver
tilladelse til å innrette en begravelsesplass for sig og sin familie
på gården, dog på den betingelse, «at vedkommende kirke og dens


----
127 Bind IV
----
bet jente derved intet f ragar i deres lovlige rettigheder». I dette
gravsted er Kliiver og flere av hans familie begravet. Det ligger
inne i granskogen nogen hundrede meter nordøst for gården; en
allé av hengebjørk fører fra hovedveien bort til det.
Sønnen, den nedenfor nærmere omtalte major Lorents Didrik
Kliiver, har diktet følgende sang til farens minne. Den er innrykket
i Trondhjems Adresseavis 1816:
«Ved min Faders Grav udi Granskoven ved Bunæs.
Hvis er den Grav i Granelund
Hvorover Nattens Stjerne venlig luer? —
Hvem lagdes der til evig Blund
Alt under mørke Granes dunkle Buer?
0, gamle Fader! — Det er Dig!
Her lagde du da Vandrestaven,
Her fandt du Livets Formaal — Graven
Her hviler du! — Sov søedelig!
Til denne dunkle Granelund
Naar Aldrens Snee engang mm Isse dækker,
Jeg vandre skal saa mangen Stund,
Og hvile ved den Høi, som dig bedækker
Til, gamle Fader! — jeg med dig,
Hvor træt du lagde Vandrestaven,
Gjensamles atter ned i Graven
Sov gamle Fader søedelig!!»
Denne Lorents Didrik Kliiver, som har erhvervet sig et navn
som antikvar, er født på Bunes 23. desember 1790. Han blev løit
nant ved de nordenfjelske skiløpere 1808 og var i 1810 —14 som
generalstabsofficer beordret til å opta militærkart over en del av
Trondhjems stift; hans krokier i stor målestokk er senere benyttet
ved utarbeidelsen av alle over disse egne utgitte karter. Av hans
lærere ved det norske landkadettkorps hadde den senere oberstløit
nant i den danske hær C. H. J. Sommer, som seiv var antikvar og
eier av en ikke übetydelig antikvitetssamling (nu i Kjøbenhavns
museum), gitt Kliiver «lyst til at erhverve sig kyndighed i Norges
historie og dets oldsager». K.s reiser som kartograf gav ham leilig
het til å følge sine interesser, og han utførte en stor del antikvariske
tegninger med beskrivelser, som han sendte til Videnskapsselskapet
i Trondhjem, på hvis bekostning han deretter 1815 —17 i antikvarisk
øiemed bereiste hele Innherred, Nordmøre, Sunnmøre og Selje
prestegjeld i Nordfjord. Av det på disse reiser samlede materiale
utarbeidet han i 1818 et stort verk «Norske Mindesmærker», som i
1823 blev utgitt av Videnskapsselskapet i et stort kvartbind, hvis
plancher kong Karl Johan bekostet. Fra en reise i det sønnen
fjelske Norge i 1823 sendte han Videnskapsselskapet 3 håndskrevne

----
128 Bind IV
----
hefter med tegninger; men dette originalhåndskrift, hvorav dog
avskrift finnes i Bergens museum, er gått tapt. Hans beretning
med tegninger av trondhjemske minnesmerker fra en ny reise i
1825 var likeledes ansett som tapt; men er nu delvis igjen kommet
til rette. I 1820 var K. blitt medlem — den eneste nordmann, som
nogensinne blev det — av det svenske patriotiske og Nordens oldtid
Major L. D. Kliiver (antikvaren)
Efter billede,
tilh. frk. Wangberg, T.hjem.
dyrkende litteraturselskap «Gotiska
forbundet», i hvis tidsskrift Iduna
(h. 10 1822) han fikk trykt et stykke
«Om Fortidsmindesmærker i og ved
Kristiania», navnlig om kirkene i
Oslo og om Hovedoens klosterruiner.
Et annet handskrift med antikvariske
optegnelser på en reise fra Kristi
ania til Trondhjem 1821 sendte han
også inn til forbundet, som dog al
dri lot dem trykke, og blandt hvis
papirer i Vitterhetsakademiens arkiv
de senere ikke har vært å finne igjen.
Tross den uheldige skjebne, som så
ledes har rammet flere av hans hand
skrifter, er hans fortjenester av navn
lig det nordenfjelske Norges arkeo
logi betydelige. (Litteratur: Undset:
«Om Lorents Didrik Kliiver og hans
manuskrpiter» i Historisk Tidsskrift
3 Rk. I).
Han døde som major 4. januar 1825 og er begravet på sydsiden
av Trondhjems domkirke, tett ved kongeinngangen. En granitsten
dekker hans grav.
I Trondhjems statsarkiv opbevares en bok med optegnelser,
levert i et selskap kalt «Det runde bord», stiftet av R. P. Drejer,
H. B. Motzfelt, A. C. Stabell og L. D. Kliiver. Selskapet blev stiftet
i 1817 og varte til 1822. Foranstående dikt av Kliiver ved farens
grav er oprinnelig levert i dette selskap. Likeså et vers i anledning
av hans sønns død, hvor han får anledning til å legge for dagen et
meget patriotisk og ikke nettop svenskvennlig sinnelag. Sønnen
døde i oktober 1814, altså efter grunnlovsdagen og før foreningen
med Sverige. Det lyder så:
«Paa min Søns Gravsten, d. 6te Octbr. 1814
Hil Dig! min fagre Søn — du steeg
Som Nordmand ned i Jorden
Før Norges blide Engel veeg
For evig bort fra Norden.»


----
129 Bind IV
----
Han kunde også være ironisk: Til broren, Jakob Hersleb Klu
ver, som efter ansøkning hadde fått titel av kammerjunker, skrev
han følgende vers:
«Til — I — som efter Ansøgning blev Kammerjunker.
Til Lykke Bror! Du Junker alt
Er bleven; bl: : v og Herre! —
Thi intet er jo dog saa galt
Det jo kan blive værre.»
Småting i Joh. Herm. Wessels stil kunde han også skrive. Som
prøve hitsettes følgende «Gravskrift paa opgivne rim», av en liten
samling med titelen «Mit Tidsfordriv», som finnes i original •
Trondhjems statsarkiv:
«Kom Vandringsmand og læs
En Klokkers Eftermæle;
Han ofte skreg sig hæs
Til Bod for vore Sjele,
Han Psalmer sang med Litani
Skreg Amen, til det var forbi.»
Broder Vilh. Kliiver døde på Bunes som kaptein i 1816. Ved
skjøte av 27. oktober 1823 overdrog enkefru Sofia Hersleb Kliiver
Leksdalsgodset til sine barn og arvinger for 1000 spdl. og kår av
Bunes og Tiller. Arvingene delte ved en forretning av 26. oktober
1824, tgl. 6. februar 1826, godset mellem sig, således at kaptein
og kammerjunker Jakob Hersleb Krog Kliiver fikk Bunes og Karm
hus, major Lorents Didrik Kliiver Nedre Hofstad og Nordre Tiller,
jomfru Edele Katrine Thode Kliiver Øvre Hofstad, fru Selle Marie,
gift med løitnant Hegrem, Østre Lund, og jomfru Inger Marie
Kliiver Vestre Lund. Lunds sag blev felleseiendom med "h til hver
av sønnene og 1 h til hver av døtrene.
Det kår, som enkefru Sofia Kliiver ifl. kontrakt av 28. oktober
1823 skulde ha, var: Av Bunes 2 tdr. bygg, 6 tdr. havre, 6 tdr.
poteter, for til 8 sauer, om vinteren 2 og om sommeren 3 kanner
nysilt melk daglig, brenneved efter forlangende, hest til kirke og
mølle, fiskerett i vannet, storstuen med sal og klædekammer, kjøk
kenet, det lille stabbur, vestre svinehus samt vognremisse ved
Hallemsstøen, adgang til bryggerhus, melkebod, naust og stall ved
Stiklestad kirke, haven og humlehaven til benyttelse alene, dessuten
12 lass gjødsel til haven. Av Tiller: 2 tdr. bygg, 6 tdr. havre, 6
tdr. poteter og 1 vog smør. Hvis hun flyttet, skulde hun efter behag
ha kåret in natura eller i penger. Det blev anslatt til en årlig
verdi av 60 spdl.; men ved et forlik av 6. desember 1824, da hun
skiftet innbo og løsøre, gikk arvingene inn på dessuten å svare

----
130 Bind IV
----
henne 105 spdl. årlig i penger, nemlig hver av sønnene 30 og hver
av dotrene 15. Til sikkerhet blev der gitt henne pant i gårdene.
Heftelsen på Karmhus er avlyst ved en påtegning av 1., tgl. 7.
februar 1829, likeså heftelsen på Øvre Hofstad ifl. påtegning av
5. juni samme år, da svigersonnen, loitnant Lund, på annen måte
Antikvaren L. D. Kluvers gravsted ved konge-
inngangen, Trondhjems domkirke.
Fot. E. Musum.
gav henne sikkerhet
for pengene.
Kaptein og kam
merjunker Jakob
Hersleb Kliiver dode
i 1828, hvorpå Bu
nes efter rekvisisjon
av skiftekomisæren i
hans bo blev solgt
ved auksjon 29. ja
nuar 1829 til loitnant
Peter Hartvig Land,
som var gift med
Broder Vilh. Kluvers
datter, Edele Katri
ne. Han gav 716
spdl. 60 sk. for den.
Der medfulgte i sal
get plassen Bakken
under Karmhus samt
2 /t av sagplassen
Hofstadsveet og x \i i
Lunds sagbruk (skjo
te 1. november, tgl.
3. desember 1829).
Lund kjøpte i 1836
til Røsenget for 250
spdl.
Gården hadde i
1835 en besetning på
3 hester, 21 storfe og
54 sauer og utseden
var X- td. rug, 3 tdr.
bygg, 24 tdr. havre, 17 s td. erter og 14 tdr. poteter.
Enkefru Sofie Kliiver forte egen husholdning til i 1840, da
hun på grunn av alder og skrøpelighet gikk over i Lunds brod
tillikemed en uekte datter av madame Inger Maria Westgård, f.
Kliiver. Hun utstedte under 5. mai, tgl. 18. juni 1840, et gavebrev
til fordel for denne datterdatter samt Lund og hans barn. Hun


----
131 Bind IV
----
døde i 1848. Ved skiftet efter henne blev det bemerket av Lund,
at det var en bekjent sak, at avdøde ien rekke av år ikke hadde
fått sitt kår på Østre og Vestre Lund, som var tilfalt fru Hegrem
og madame Westgård.
Der blev ved dette skifte registrert innbo og løsøre for 152
spdl. 4 ort. Dessuten hadde hun hos Nikolai Jenssen innestående
200 spdl., hvorav 50 var hevet til
begravelsen.
Peter Hartvig Lund, som nu var
kaptein, solgte ved skjote, datert og
tgl. 6. februar 1856, Bunes for 8000
spdl. til Nordre Trondhjems amts
kommune, som brukte den til land
bruksskole. Husene blev dengang
taksert for 2000 spdl. Mens gården
var landbruksskole, blev Bunes tegl
verk anlagt av Jakob von der Lippe
Hansen, skolens bestyrer. Stenen
fraktedes på pram til Hallemsstøen.
Bunes landbruksskole blev ned
lagt i 1860 og gården med Vestre
Lund og Røsenget blev solgt ved
auksjon. Landbruksskolens bestyrer,
Jakob v. d. Lippe Hansen, kjøpte da
gårdene for 6250 spdl. og fikk skjøte
16. oktober, tgl. 13. desember 1861.
Gårdens besetning var i 1865 4
Kammerjunker J. H. Kliiver.
Efter billede,
tilh. frk. Wangberg, T.hjem.
hester, 16 kyr og svin og utseden 2 tdr. bygg, 14 tdr. havre og 10
tdr. poteter. Den hadde 2 husmannsplasser, Moen og Bakken, med
en samlet besetning på 3 kyr, 18 sauer og 2 geiter og en utsed av
% td. bygg, 4 tdr. havre og 4 tdr. poteter.
Hansen vedblev å drive privat landbruksskole på Bunes endel
år, hvorefter han flyttet til Frosta. Bunes med Vestre Lund og
Røsenget blev solgt ved auksjon til Hans Lund for 4225 spdl. ved
skjøte av 30. april, tgl. 17. mai 1870. (Se også: Jordbruk).
Ved skjøte av 14., tgl. 18. august 1886, solgte Lund Bunes for
kr. 12 000 til brødrene Martinus og Anders Jonsen Halset. An
ders' enke hadde så gården 1907—14. Hun frasolgte i 1911 Karm
husbakken til Olaus Karmhus for 1170 kr. Opsitter på plassen
var dengang Sirianna Olsdatter, enke efter Johannes. Hun eiet
husbygningene og skulde få bo der til 14. april 1912.
Fr as kilte par ter:
Brandseggen blev frasolgt i 1894 for 1600 kr., Nordvik i 1899
for 2000 kr. og Granholt i 1899.


----
132 Bind IV
----
TØMMERÅSEN
Gårdsnr- 75.
Nav net: Tømirås 1590. Thømmeråß 1664. Tømmerås 1723.
Et meget almindelig gårdsnavn, som må betegne en ås, hvor
der finnes tømmerskog.
Skylden: Gårdens skyld i 1650 var 1 øre, fra 1836 3 dal. 4
ort 3 sk., i 1907 mk. 4,60.
Eiere: Tømmeråsen er antagelig først ryddet i 1500-årene og
er som alle nyryddede gårder ved matrikuleringen blitt Kronens
eiendom. Den finnes første gang nevnt i 1590.
Omkring 1660, da kronen under trykket av pengevanskelig
hetene efter krigen 1657—60 avhendet så meget av sitt gods, er
hvervet Lars Pedersen Brix gården. Efter ham arvet svigersønnen,
lektor mag. Simon Hof den, og han solgte den ved skjote av 13.
januar, tgl. 12. oktober 1701 til Rasmus Ågesen Magen.
Fra Hagen gikk gården i arv til datteren Anne, gift med oberst
løitnant Wenzel Aussig. Hun solgte den ved skjote av 13. desem
ber 1749, tgl. 5. mars 1750, til kapellanen Nikolai Simon Kortholdt
for 100' rdl. Denne skjøtet gården for samme pris til Anders
Svendsen 22. oktober 1755, tgl. 1. juni 1756. Siden har den for
det meste vært brukernes eiendom.
Bruker e: I begynnelsen av 1600-årene het opsitteren Siv ert
(Siffuer, Siguor). Han opgav den i 1636 til fordel for svigersøn
nen. Herom heter det i lensregnskapene:
«Sted og fest Anders Ennersen 1 øres leie i Tømmerås, som
Siffuer ibid. for ham oplod, egter hans datter.» Anders Einarsen
gav 4 rdl. i bygsel og opføres som bruker ennu i 1680-årene. Han
opgis i 1665 å være 54 år gammel.
Gården hadde i 1657 en besetning på 1 hest, 5 naut, 3 geiter
og 6 sauer.
* Ved matrikuleringen i 1669 blev der ikke foreslått nogen for
andring i skylden. Tienden blev sått til 2 skjepper bygg og 4
skjepper havre, ledingen til 16 sk. og småtienden 16 sk. Der var
humlehave og brennfang, heter det.
Opsitteren i 1690-årene het Peder. Han var der iallfall så
tidlig som i 1691, da han sees å være stevnet for restanser. Det
synes å ha vært smått for ham, og bedre blev det ikke ved at
svenskene plyndret hans hjem i 1718. Det tap, han derved led,
opgis til:

----
133 Bind IV
----
2 tdr. bygg 4 rdl. 48 sk.
V 2 td. havre 72 »
20 lass høi 10 » — »
2 kyr 7 » — »
4 småfe 2 » — »
Seng- og gangklær 1 > 48 »
Gårdsredskap 48 »
Matvarer i » — »
Tilsammen 27 rdl. 24 sk.
En husmannskone, som bodde der, Lars Pedersen Dragons
hustru, mistet ved samme leilighet
6 lass høi 3 rdl. — sk.
3 sauskinn 48 »
Tilsammen 3 rdl. 48 sk.
Peder døde ved disse tider, og enken brukte nu gården en tid.
Enken er formodentlig den Guru Olsdatter, som i 1720 blev
gift med soldat Anders Pedersen Tømmer åsen. Han overtok nu
gården.
Ved matrikuleringen i 1723 oplyses om Tømmeråsen, at den
hadde skog til fornødenhet, ingen seter, måtelig bumark. Den be
tegnes som «maadelig letvunden og mislig til korn». Utsæden var
2 skjepper havre og 6 skjepper bygg, avlingen 8 sommerlass voll
høi og 2 lass ekerhøi og besetningen 1 hest, 2 kyr, 1 ungnaut, 4
sauer og 3 geiter. Tienden blev sått til 1 skjeppe blandkorn, 2
skjepper havre («ringe korn») og 4 mk. ost. Der blev ikke foreslått
nogen forandring i skylden.
I 1741 bygslet enkefru Aussig gården til Ole Olsen. Bygsel
brevet er av 16. april, tgl. 8. septbr. Han døde allerede året efter.
På skiftet efter ham viste boet sig å være insolvent, idet aktiva var
19 rdl. 1 ort 4 sk., mens passiva beløp sig til 29 rdl. 3 ort 4 sk.
Dette var i slutten av den store treårige uårsperiode, hvilket bl. a.
betegnes ved, at avlingen — beregnet efter tiendeangivelsen — var
9 bismerpd. bygg og 9 bpd. havre. Besetningen var 1 unghest, 1
ku, 3 ungnaut, 3 sauer og 2 geiter.
Enken, Marit Sivertsdatter, blev i 1743 gift med Anders Svend
sen — visstnok sønn av Svend Leirhaugen — og han brukte nu
gården som leilending, til han i 1755 kjøpte den av Kortholt. Han
lånte til kjøpet 60 rdl. av Baro Skrove; det var formodentlig
kjøpesummen.
Ved skjote av 15. februar, tgl. 15. august 1757, solgte Anders
den for 150 rdl. til vaktmester Lasse Faren. Omtrent samtidig lyste

----
134 Bind IV
----
kaptein Aussig, en sonn av oberstloitnanten, odelsrett til den, uten
at det dog blev nogen innlosning av. Senere bød Lasse gården
tilbake til Anders for 300 rdl. med forbehold av et stykke av ut
marken; men så meget vilde ikke Anders betale. Lasse solgte den
da ved skjote av 26. januar, tgl. 20. februar 1760, til Anders Jonsen
Kolshaugen for 300 rdl. Han forbeholdt sig et stykke av gårdens
skog sonnenfor sommer- og vinterveien, hvori han betinget sig
hugstrett, dessuten forbeholdt han sig forkjøpsrett til gården.
Anders Svendsen blev nu utsagt, men nektet å flytte, idet han
påberopte sig, at Lasse Faren hadde lovet ham bygsel for livstid.
Herom utspant der sig en prosess, som endte med, at Anders Svend
sen ved dom av 17. august 1761 blev tilpliktet å fravike gården.
Han var imidlertid død for dommen fait.
Lasse Fårens enke, Ber et, fikk odelsskjøte på Tommeråsen av
fru Wissing, oberstloitnant Aussigs datter, og hennes bror, kaptein
Aussig; det er tgl. 16. august 1762.
Anders Jonsen solgte ved skjote av 3. januar, tgl. 17. august
1767, gården til loitnant Tomas Lyng for 300 rdl. Lyng har så,
antagelig ved samme tid, bygslet den til lngebrigt Jenssen Jerm
stad, som var gift med Guru, enken efter Tomas Larssen Skrove.
Se Jermstadætten.
Ved skjote av 28. desember 1769, tgl. 22. februar 1770, solgte
Tomas Lyng gården til lngebrigt for 350 rdl.
På skiftet efter Guru, som døde i 1776, registrertes en besetning
på 2 hester, 3 kyr, 4 ungnaut, 8 geiter, 9 sauer og 1 svin. Gården
kunde, som det heter, «efter dens nuværende omstændigheder» ikke
takseres høiere enn til 300 rdl. Der var panteheftelse på den til
Johannes Lein for 150 rdl. Aktiva var 384 rdl. 16 sk. og behold
ningen 186 rdl. 3 ort 20 sk., så lngebrigt må ha vært en forholdsvis
velholden mann.
lngebrigt utløste arvingene efter Guru, som var hans egne sted
barn, ifl. skjote av 20. februar 1777, og i 1784 solgte han gården
for 350 rdl. til Åge Torbersen Aagaard på Stiklestad. Skjøtet er
av 21. april, tgl. 16. august. lngebrigt og hustru fikk kår, nemlig
en stue, et stabbur samt høiloft og høibod og et stykke jord gren
sende til Ausen samt fri brensel og havnegang.
Åge overdrog ved skjote av 27. mars, tgl. 16. august 1790,
Tømmeråsen for 399 rdl. til sin bror, Ole Torbersen Aagaard, og
siden har den fulgt Stiklestad vestre som underbruk. Ole Anderssen
Stiklestad lyste riktignok i 1793 odelsrett på sin fostersønn, Jens
Ingebrigtsens vegne; men det blev ikke tale om nogen innløsnmg.
I 1835 opføres gården som underbruk under Stiklestad vestre
med en besetning på 2 storfe, 7 sauer og 3 geiter og en utsed av
Yi td. bygg, 4 tdr. havre og 2V 2 tdr. poteter.

----
135 Bind IV
----
I 1865 var besetningen 1 hest, 4 storfe og 8 sauer og utseden
/ 2 td. bygg og 4 tdr. havre. Der var 2 husmannsplasser: 1. Valoen
2. Tømmeråsvald. Disse hadde tilsammen 2 kyr, 9 sauer og 5 geiter
og utseden var % td. bygg, 4 x / 2 tdr. havre og 7 tdr poteter
MUSUM
Gårdsnr. 76 og 71.
av^ et: Museiem 1559 - Mufienn 1590. Mußumb 1626 Musum
1664. Muusum 1723.
Oldnorsk Muselmr, en sammensetning med heimr. Første ledd
er uten tvil elvenavnet Musa, som også finnes i Dovre i Øyer i
Vestre Gausdal og i Støren. Der går en bekk forbi gården
(Som familienavn og visstnok som oftest også ellers i skrift
brukes formen Musum).
Skylden: I 1650 opføres skylden med 1 spand, allerede i 1655
forhøiet til 1 sp. 12 mkl. Fra 1836 var skylden 14 dal 1 ort 4 sk
Den var da delt i følgende 6 parter:
Musum vestre 1 øre 6 mkl., fra 1836: 5 dal 4 ort
— østre 15 » |
— østre 15 »
— lille 14 » f * * 7 » 4 » 7 sk.
Tilsammen 1 sp. 12 mkl.
14 dal. 1 ort 14 sk.
I 1907 var skylden mk. 34,54, fordelt på 10 bruk, hvorav
Gardsnr. 76, bruksnr. 1, Musum vestre mk. 10,11
» 2, Musum østre » 4J4
* 4, Musum lille søndre » 5,'02
» — 5, Musum lille » 241
— 71, Musumenget » 1*94
Eiere: I Steinviksholms lens regnskaper av 1549 opføres % øre
av Mussenn som «Stiicthenns» gods. Imidlertid finnes ikke gården
opført 1 nogen av de gamle erkebispers jordebøker, hvorfor denne
part, hvis den virkelig nogengang har vært erkebispegods, må være
erhvervet like før reformasjonen. Likeså sannsynlig kan det være
at Kronen dette halve øre efter reformasjonen og da
lagt det til det gamle erkebispegods, som var beslaglagt


----
136 Bind IV
----
Før 1592 er Kronens part i gården vokset til x k spand og før
1620 til 2 ore 12 mkl. Da har iallfall Kronen som eier av den
største part vært bygselrådig. Hvem som har vært det før, vet vi
intet om.
I 1650 eiet Kronen hele gården.. Den var blandt det gods, der
som nevnt under Leklem, i 1659 blev pantsatt til Selius Marcelis
og av denne transportert til et konsortium, hvorav blandt andre
Domkirkens sogneprest, mag. Søfren Hanssen, var medlem. Ved
delingen av dette gods tilfalt Musum denne og gikk derefter i arv
til hans sønn, amtmann Ove Schjelderup. Ved skjote av 2. april,
tgl 6 juli 1708, overdrog amtmannen gården til sin bror, mag.
Johan Schjelderup, vicepastor til Skogn, efter hvem sonnen Jens
Schjelderup arvet den. „,.,,
Ved skjote av 8. mai, tgl. 6. juli 1728, solgte Jens Schjelderup
ved sin kurator, justisråd og amtmann Ove Schjelderup, gården
for 100 rdl. til Arnt Pedersen Nedre Sende, og siden har den vært
brukernes eiendom. Den er altså en av de gårder i Verdalen, som
tidligst blev selveiendom.
Brukere: I skattemanntallet av 1520 finnes ikke gården nevnt;
den må vel altså ha ligget ode dengang. Men i 1549 har Effuenn
betalt 1 vog mel i landskyld for % ore av «Mussenn, Stncthenns
<rods» Han finnes ikke i ledingsmanntallet for samme år, hvad nu
grunnen kan være. I skibskattmanntallet for 1559 er opført
Tialuordt på Museiem. ~,—,„ *-i i
I 1592 har vi Oluff Musom, som var der til 1627. Da tikk
Tholluf EUlufsson bygselbrev på gården og betalte 15 rdl. for
«2V2 øres leie i Musum, som Olluf Musum afdode». Han var der
ennu i 1660. o
Besetningen var i 1657 3 hester, 16 kyr, 19 sauer og 3 svin.
Kvegskatten var 1 rdl. 3 ort 6 sk. Det var bare en gard 1 Leks
dalen, som hadde storre kvegskatt, nemlig Hofstad.
Gården må ved de tider ha vært av de forholdsvis bedre; ti
skylden blev ikke foreslått nedsatt ved matrikuleringen 1 1669.
Tienden blev sått til 1 td. bygg og 2 tdr. havre, ledingen til h rdl.
8 sk og småtienden 1 ort 4 sk. Der var humlehave og brenntang.
I begynnelsen av 1660-årene har gården fått en ny opsitter,
Iver Ellefsen, som i 1666 var 29 år gammel. Han tor ha vært en
sønnesønn av Tholluf Eillufsson. I 1669 var han en av de 6
bønder som deltok i matrikuleringsarbeidet for Faren tinglags
vedkommende. Han må være dod omkring 1680; for i begynnelsen
av 1680-årene er enken opsitter. Hun er ganske sikkert blitt gi+i
op igjen med Bård, som i midten av 1680-årene opføres som

----
137 Bind IV
----
skattebonde på gården. Han var der ennu i 1691, sees da å være
stevnet for «gjorte forstrækninger», som ikke var betalt.
Omkring 1698 har Ole Iversen overtatt gården. Han er utvil
somt sønn av den Iver Ellevsen, som var der i 1666, og var da 7
år gammel. I 16Q8 solgte han halvparten i Fikse, som han hadde
erhvervet ved ekteskap med Siri, datter av Ingebrigt Fikse. Han
brukte nu Musum til sin død i 1709. Datteren Marit var i 1706
blitt gift med Kristofer Iversen E/nes, som forst bodde et par år
på Overmoen, men så overtok Musum efter svigerfarens død. Un
der ham synes det å ha gått tilbake. Adskillig tap led han jo i 1718,
da han opgir, at svenskene har tatt fra ham:
Tilsammen 77 rdl. 24 sk.
Ved matrikuleringen i 1723 oplyses, at Musum har 1 husmann,
som sår % vog, skog til gårdens fornødenhet, seter straks ved går
den, måtelig bumark. Den betegnes som «temmelig letvunden og
maadelig til korn». Utseden var 1 td. bygg, 4 tdr. havre og 1 pd
grå erter, avlingen 24 sommerlass vollhøi og 1 lass ekerhøi og
besetningen 2 hester, 4 kyr, 4 ungnaut, 7 sauer og 8 geiter. Tienden
blev sått til 3 skjepper blandkorn, 1 td. havre, 12 mk. erter og 8
mk. ost. «Formedelst denne gaards goede au vell», som det heter,
blev skylden først foreslått forhøiet 6 mkl. og siden, da komisjonen
fant bygdens samlede nedgang for stor og derfor gjennemgikk hver
gard en gang til, atter pålagt 6 mkl., altså ialt 12 mkl., hvilket
visstnok blev uten følge, men dog viser, at gården ansåes for å
være meget god i forhold til sin skyld. Antagelig var meget ny
opryddet i løpet av 1600-årene.
Seteren «straks ved gaarden» er den nuværende Sætran gard,
som også kaltes Musumengen eller Musums setermark.
Efter krigen har Kristofer hatt vanskelig for å klare sine for
pliktelser til landdrotten. I 1726 sees han å være stevnet for 2 års
resterende landskyld. Da så gården blev solgt, er han visst blitt
der ennu en tid som husmann. Senere gikk det aldeles ut med ham.


----
138 Bind IV
----
Tilslutt hadde han legd og døde som legdslem på Auskin i 1754,
85 år gammel.
Som nevnt kjøpte Arnt Pedersen Nedre Sende gården i 1728
for 100 rdl. Han lånte i 1732 kjøpesummen, uopsigelig i 5 år, av
Jens Pedersen Lunden mot pant i gården. To år efter forsøkte
Jens å komme i besiddelse av den, idet han forlangte kausjon for
de 100 rdl. eller også skjøte på gården, da han ikke lenger vilde
betro ham disse penger, «siden han lader gården ved vanrøgt ned
raadne, skoven udhugge og engene tilvokse». Det lyktes dog Arnt
å beholde den. Da det kom til stykket, var ikke Jens Lunden så
urimelig allikevel: På det første ting blev saken utsatt. På det
næste, Arnt var stevnet til, svor han, at han ikke møtte, «og Jens
erklærede sig da tilfreds med, at sågen udsattes», heter det.
Da det led til den tid, lånet måtte tilbakebetales, blev han imid
lertid nødt til å seige de to fjerdeparter av gården til brødrene
Jon og Tarald Halvorsen Follostuen. For hver av partene fikk han
'30 rdl. Mot pant i den halvpart, han hadde igjen, fikk han et lån
på 42 rdl. av korporal (senere loitnant) Tomas Lyng, så nu kunde
han innfri sin gjeld til Jens Lunden. Skjøtene til Jon og Tarald
er av 9. januar, tgl. 8. september 1738.
Efter den tid ser det ut til å ha gått fremover med Arnt. Ved
skiftet efter ham 9. juni 1764 blev eiendommen taksert for 200 rdl.
med en pantegjeld på 50 rdl. Den registrerte besetning var 1 hest,
3 kyr, 2 ungnaut, 10 sauer og 8 geiter, stort og smått. Boets sam
lede aktiva blev 315 rdl. 10 sk. og beholdningen 190 rdl. 18 sk.
Herved kan merkes, at Arnt kort før sin død hadde mottatt arv
efter sin sønn, Peder Arntsen Tiller.
Som ovenfor nevnt hadde Arnt Pedersen i 1738 frasolgt to
fjerdeparter av Musum, hvorav den ene fjerdepart eller 21 mkl. til
Jon Halvorsen. Jon døde allerede i 1742, og ved skifte efter ham
blev gården taksert til det samme, som han hadde kjøpt den for,
nemlig 30 rdl. Avlingen opgis ved samme leilighet å være 9
bismerpund bygg og 2 tdr. 2 skjpr. havre, og besetningen bestod
av 1 hest, 1 ku, 3 sauer og 3 geiter. 14 mkl. i gården blev utlagt
for gjeld.
Enken efter Jon, Randi Andersdatter, blev i 1746 gift med Ole
Mikkelsen Nedre Holmen, den ene datter, Agnes, med Peder Jonsen
og den annen datter, Marit, med Anders Arntsen Musum, sønn av
Arnt Pedersen.
Arnt Pedersens gard var på skiftet i 1764 utlagt til enken,
Ingeborg Andersdatter, og barna. Sønnen, ovennevnte Anders
Arntsen, har sikkert overtatt driften straks efter farens død; men
først da også moren var død i 1771, begynte han å utløse sine
medarvinger. Først kjøpte han imidlertid tilbake den fjerdepart

----
139 Bind IV
----
(21 mkl.), som faren i 1738 hadde solgt til Jon Halvorsen; men
nu var kjøpesummen blitt 139 rdl. 2 ort 8 sk., og enda eiet han
litt i gården før, idet han med hustruen Marit Jonsdatter hadde
arvet 111/»*I 11 /»* mkl. Skjøtet til Anders er av 21. febr. 1771, tgl. s. d.
Senere innløste han ifl. skjote av 15. august 1775 den part,
som var tilfalt hans søster Ingeborg efter foreldrene for, hvad den
var utlagt henne for på skiftene, nemlig 50 rdl. 1 ort 18 sk.
Den gard, som Anders Arntsen nu således hadde samlet, og
som utgjorde tre fjerdeparter av det oprinnelige Musum eller 2 øre
15 mkl., har formodentlig allerede dengang fått navnet
STORE MUSUM
og svarer til de senere Musum vestre og ostre med de av disse
gårder siden utskilte parter. Den resterende fjerdepart eller 21
mkl., som Tarald Halvorsen hadde kjøpt i 1738, het da Lille
Musum og svarer til de senere Musum lille søndre og lille nordre.
Anders Arntsen har sikkert drevet gården godt. Det kan vi
bl. a. skjønne derav, at den del, som ved skiftet efter Arnt Pedersen
i 1764 var utlagt til enken for 75 rdl., på skiftet efter henne i 1771
blev verdsatt til 85 rdl., «saasom gaarden findes siden den tid at
være meget forbedret».
Og på skiftet 17. mai 1799 efter hans hustru, Marit Jensdatter,
blev gården taksert for 1400 rdl., hvilket de øvrige arvinger fant
altfor lavt og forbeholdt sig i tilfelle av odelsløsning «fornyet takst
ved dobbelte taksationsmænd».
Endda hadde Anders dengang allerede skilt gården ved dens
gamle seter, Sætran, som han ved skjøte av 4. januar 1788 hadde
solgt til løitnant (senere major) Elling Lyng for 95 rdl-, og som
var blitt særskilt skyldsatt for 3 mkl., så den gard (Store Musum),
som Anders nu eiet, var på 2 øre 12 mkl. Videre hadde han ifl.
kontrakt av 21. februar 1785 bygslet til løitnant Lyng for livstid
den del av gårdens skog, som ligger mellem Bunesmarken og
Tømmeråsmarken, for en bygselsum av 20 rdl.
Ved dette skifte registrertes en besetning av 3 hester og 1 føll,
8 kyr, 4 kalver, 7 geiter, 14 sauer og 2 svin. Der fantes både bord,
stoler, stentøi, glasstøi, ja endog en bibel og endel «aandelige
bøger». Besetning, innbo og løsøre blev solgt ved auksjon for 311
rdl. 1 ort 14 sk., hvorved boets aktiva blev 1711 rdl. 1 ort 14 sk.
og beholdningen 1360 rdl. 1 ort 6 sk. Han har således vært en
efter den tids forhold riktig velstående mann.
Anders Arntsen hadde én sønn, Peder, og tre døtre, Ingeborg,
gift med Ole Sivertsen Skrove, Ragnhild, gift med Ole Eriksen
Holmli, og Marit, gift med Gabriel Eriksen Holmli. I 1802 kjøpte

----
140 Bind IV
----
svigersønnene Ole Sivertsen og Gabriel Eriksen hver sin halvpart
av gården, Ole den vestre og Gabriel den østre for tilsammen 2420
rdl., hvorav til Peder for odelsretten 820 rdl. Skjøtet er av 30. april
1802, tgl. 8. febr. 1803. Ved kontrakt av s. d. fikk Anders et kår
på 4 tdr. bygg, 6 tdr. havre, for til 2 kyr og 6 småfe samt senge
stuen og et stabbur til fri benyttelse m. v. Hermed var Musum
påny blitt 3 gårder. Store Musum blev delt ved en forretning av
13. september 1802 således, at Ole Sivertsen fikk Musum vestre
og Gabriel Eriksen Musum østre. Av gårdens 2 husmannsplasser
tilfalt den vestre (Bakken, opr. Blæsterbakken, nu gården Musums
rønningen) Musum ostre, og den ostre (Musumsåsen) Musum
vestre.
Alle tre gårder brente i 1805. De lå dengang tett ved hinannen
litt sønnenfor der, hvor Musum vestre, ostre og lille sondre nu
støter sammen. Som vanlig søkte de brandlidte om tillatelse til å
gå om med kollekt «formedelst den deres gaarde overgaaede ilds
vaade», og ved stiftamtmannens skrivelse av ( ). april 1805 fikk de
tillatelse til å gå i 4 måneder i Nordre Trondhjems amt og Strin
dens fogderi «for at modtage de gåver, enhver frivillig vil forunde
dem til opretning for det tab, de ved bemeldte ildsvaade har lidt».
MUSUM VESTRE
Gårdsnr. 76, bruksnr. 1.
I 1835 var besetningen på Musum vestre 2 hester, 7 storfe, 18
sauer og 1 svin og utseden 1% tdr. bygg, 8 tdr. havre, Vs td.
erter og 5 tdr. poteter.
Ole Sivertsen brukte denne gard til han ved skjøte av 6. febr.
1836, tgl. s. d., overdrog den for 450 spdl. til svigersønnen, Jonas
Anderssen Skrove. Ole og hustruen Ingeborg fikk et kår, bestående
av 3 tdr. bygg å 5 vog, 7 tdr. havre å 4 vog, 8 tdr. poteter, Vé td
erter, 1 mål jord med 20 lass gjødsel til, dessuten jord til 1 pund
linfrø og for til 2 kyr og 6 småfe.
Ved skjote av 11., tgl. IQ. april 1844, solgte Jonas gården for
600 spdl. til Johan Anderssen, og fra ham kom den ved skjøte
utstedt og tgl. 17. desember 1847, til Peter Pedersen Daluni (eller
Løe) av Sparbu. Kjøpesummen var 1000 spdl. Peter forpaktet et
par år bort gården til Johannes Pedersen Sende, men solgte den
så for 800 spdl. til Ole Jakobsen Auskin ved skjøte av 28. novbr.,
tgl. 14. desbr. 1854. Peter tok plassen Musumsåsen som kår. Siden
kom han til Hesgreien og reiste på sine gamle dager til Amerika.
I 1857 solgte Ole Auskin gården for 1600 spdl. til Ingebrip
Anderssen Gaustad av Byneset. (Skjøte 25. april, tgl. 18. juni).

----
141 Bind IV
----
Ingebrigt overdrog ved skjøte, dat. og tgl. 15. oktbr. 1858, gard
og innbo til sine barn for 650 spdl., idet han dog forbeholdt sig
bruken, men lot sig den tilskjøte igjen allerede året efter. (Skjøte
dat. og tgl. 16. august 1859). Grunnen til disse transaksjoner har
formodentlig vært å søke å komme sig ut av et eller annet penge
ansvar, hvad vi kan slutte av, at Beret Andersdatter Gaustad ved
Musum vestre, sett fra sydøst 1929. Fot. H. Anderson
eksekusjonsforretning av 9., tgl. 15. april 1859, har fått utlegg i
gard og løsøre. Ingebrigt lå forresten hele sitt liv i krangel og
førte stadig prosesser, hvilket tilslutt gjorde ende på hans oprin
nelige velstand.
Gårdens besetning var i 1865 1 hest, 4 storfe, 12 sauer og 1
svin og utseden 1 td. bygg, 8 tdr. havre og 6 tdr. poteter. Den
hadde 1 husmannsplass, Musumsåsen, for hvilken besetning og
utsed ikke er angitt.
I 1875 var besetningen 1 hest, 5 kyr, 5 ungnaut og kalver, 14
sauer og lam og 2 svin og utseden M> td. bygg, 6 tdr. havre og 4
tdr. poteter. Gården hadde da ingen husmannsplass.
Ingebrigt overdrog gårdens seter, Musumsseteren, til Ellev An
derssen Tiller ved kontrakt, dat. og tgl. 5. febr. 1862.
Efter Ingebrigt overtok sønnen Andreas gården, og enken In
ger tok kår. I Andreas' tid brente gården, ved hvilken leilighet In
ger brente inne. Andreas' eldste sønn eier gården nu.


----
142 Bind IV
----
MUSUM ØSTRE
Gårdsnr. 76, bruksr.r. 2.
Gabriel Eriksen, som hadde kjøpt denne part av Store Musum
i 1802, kjopte i 1820 ennvidere Lille Musum (det senere Musum
lille nordre og Musum lille sondre), men solgte atter tredjeparten
av denne eiendom eller Musum lille nordre i 1824.
Musum østre, sett fra nordvest 1922. Fot. E. Musum.
Ved skjøte av 13. april, tgl. 17. august 1830, solgte Gabriel
Musum østre, den ene halvpart til sin sønn, Erik Gabrielsen, for
130 spdl., og den annen til Johannes Ellevsen Sendesmoen for 200
spdl. Erik fraskrev sig odels- og innløsningsretten til denne del.
Ved kontrakt av samme dato forpliktet kjøperne sig til å svare
Gabriel og hustru Marit et kår på 2 tdr. bygg, 9 tdr. havre, 8 tdr.
poteter, X A td. kålrabi, for til 2 kyr og 6 småfe samt jord til 8 mark
linfrø. Gabriel med hustru tok som kårfolk bopel på den part av
Lille Musum, som han fremdeles eiet. (Musum lille søndre).
Erik Gabrielsen hadde med sin hustru arvet 2 øre i Fikse, som
han i 1829 hadde overdratt til Lars Anderssen Bunes.
I 1835 opføres for Musum østre og lille under ett en besetning
på 3 hester, 7 kyr og 24 sauer og en utsed av 1% tdr. bygg, 9
tdr. havre og 8 tdr. poteter.
Johannes Ellevsen solgte allerede ved skjøte, utstedt og tg!.
8. febr. 1832, sin halvpart til Ingebrigt Olsen Kragedal av Ork
dalen for 400 spdl., og Erik Gabrielsen solgte sin del til Lars
Ellingsen ved skjøte av 19. mai, tgl. 14. juni 1838. De to parter
var ikke utskilt, hvorfor de to eiere Ingebrigt Olsen og Iver Elling


----
143 Bind IV
----
sen utstedte skjote i fellesskap, da de i 1845 overdrog hele Musum
ostre til Ole Olsen Solberg eller Forbregd for 500 spdl. Skjotet er
utstedt 5., tgl. 6. august 1845; men Ole har sikkert overtatt gården
flere år tidligere (1841?); for allerede i 1843 har han utstedt feste
brev på plasser til to innflyttere fra Singsås, nemlig Svend Peder
sen Vinsnes, som kom i 1842, og Hans Pedersen Engen eller Her
mo, som kom i 1841. Den plass, Svend fikk, var en eldgammel
husmannsplass under gården; den nevnes allerede i begynnelsen
av 1700-årene og kalles da Blæsterbakken, hvilket tyder på, at der
på stedet i eldre tid har vært jernblåster. Svend Vinsnes' sønn,
Peder Svendsen, kjøpte i 1879 denne plass med endel mere av
Musum ostre; det er nu gården Musumsronningen.
Sivert Sørhaug bygget på plassen Høen i 1841. Denne plass
blev solgt i 1861 og er nu gården Musumshoen.
Endelig utstedte Ole Olsen under 16. novbr. 1846, tgl. 10. febr.
1847, festebrev til Eskild Olsen Lund på jordstykket Svedjan.
Dette er nu gården Musumsaunet.
Ved skjøte av 12., tgl. 20. april 1849, solgte Ole Olsen Musum
ostre til Anders Olsen Solberg for 600 spdl. Anders hadde dog
overtatt gården et par år tidligere. Han kom fra Dalamarken.
Oårdens besetning var i 1865 1 hest, 5 kyr, 12 sauer og 1 svin
og utseden var 1 td. bygg, 7 tdr. havre og 7 tdr. poteter. Under
gården var 2 husmannsplasser, Storåkeren og Musumsbakken, med
en samlet besetning av 3 kyr og 12 sauer og en utsed av V% td
bygg, 3 tdr. havre og 6 tdr. poteter.
I 1875 var besetningen 1 hest, 1 okse, 3 kyr, 3 ungnaut og kal
ver, 16 sauer og lam og 1 svin og utseden 1 td. bygg, 1 td. bland
korn, 6 tdr. havre, 1 h td. erter og 10 tdr. poteter. Der var nu 3
husmannsplasser, nemlig de to før nevnte og Musumsmyren. På
disse føddes 3 kyr, 1 ungnaut, 11 sauer, 1 geit og 1 svin og såddes
5 /i2 td. bygg, 2Y2 tdr. havre og 6 tdr. poteter.
Efter Anders Olsens død i 1875 hadde enken, Paulina Peders
datter Svarva, gården, til hun i 1882 overdrog den til sin yngste
sønn, sersjant Ole Marius Musum. Denne døde i 1918; hans
næsteldste sønn Ole hadde da overtatt gården. (Se Solbergætten).
MUSUMAUNET
gårdsnr. 76, bruksnr. 3,
blev ved skyldsetningsforretning av 31. januar, avhjemlet 4. febr.
1852, skilt fra Musum østre, skyldsatt for 1 ort 7 sk. (ny skyld mk.
0.97), og av Anders Olsen solgt for 50 spdl. til Eskild Olsen Lund
ved skjøte av 3., tgl. 4. febr. 1852. Denne eiendom hadde i 1865
en besetning på 3 kyr, 6 sauer og 1 svin og en utsed av x k td.
bygg, 2 tdr. havre og 3 tdr. poteter. I 1875 var besetningen 2

----
144 Bind IV
----
kyr, 1 ungnaut, 5 sauer og 1 svin og utseden x k td. bygg, 1% tdr.
havre og 4 tdr. poteter.
Efter Eskild, som døde i 1908, overtok hans sønn av annet ekte
skap, sersjant Johannes Eskildsen Musutn, gården. Han har
vært meget benyttet i kommunale tillitshverv. (Se Lundsætten).
MUSUMSVEDJAN
gårdsnr. 76, bruksnr. 6,
blev skilt fra Musum østre ved skyldsetningsforretning av 5. febr.,
avhjemlet 6. febr. 1857, og skyldsatt for 21 sk., (ny skyld mk.
0,71), hvorpå Anders Olsen solgte den for 50 spdl. til Ole Jo
hannessen ved skjote, dat. og tgl. 6. febr. samme år. Eiendommen
hadde i 1865 en besetning på 2 storfe og 6 sauer og en utsed av
l 4 td. bygg, 1% tdr. havre og 3 tdr. poteter.
Ole Johannessen solgte den ved skjøte av 19. febr. 1870, tgl.
14. august 1872, til Bernhardus Jenssen for 185 spdl. samt et
kår til Einar Pedersen, som for hadde hatt kår av Bernhardus
Jenssens gard Musumshoen. (Se denne).
I 1875 var besetningen 1 ku, 1 ungnaut og 4 sauer og utseden
l /io td. bygg, 1 td. havre og 1 td. poteter.
MUSUMSHØEN
gårdsnr. 76, bruksnr. 7,
blev skilt fra Musum østre ved skyldsetningsforretning av 4-, tgl.
5. febr. 1861, skyldsatt for 1 ort (ny skyld m. 0,71) og av Anders
Olsen solgt til Martinus Sivertsen for 50 spdl. ved skjøte av 4.,
tgl. 6. febr. samme år.
I 1865 var Johannes Pedersen av Skogn gårdens eier, men
kan ikke sees å ha fått tinglest hjemmel på den. Besetningen var
da 3 kyr og 6 sauer og utseden 1 td. bygg, 4 tdr. havre og 2 tdr.
poteter.
Einar Pedersen Aksnes kjøpte eiendommen for 100 spdl. ifl.
skjøte av 30. desember 1866, tgl. 19. august 1868. Skjøtet er
utstedt av Martinus Sivertsen, da Johannes Pedersen ikke hadde
skjøte. Einar solgte gården allerede ved skjøte av 18., tgl. 19. august
1868, til Bernhardus Jenssen for 100 spdl., idet dog Einar for
beholdt sig bruken for sin levetid.
Bernhardus Jenssen solgte gården til Einars sønn, Peter Ei
narsen Aksnes, for 70 spdl. og kår til Einar Pedersen. Ved skifte
i 1874 efter Einars hustru, Beret Pedersd., frafaltes boets bruks
rett til eiendommen, idet Einar Pedersen var sikret kår av Musum
svedjan, som Bernhardus hadde kjøpt i 1870.
Besetningen i 1875 var 1 okse, 2 sauer, 2 geiter og 1 svin og
utseden l A td. bygg, 2 tdr. havre og 2 tdr. poteter.

----
145 Bind IV
----
MUSUMRYDNINGEN
Gårdsnr. 76, bruksnr. 8.
Ved skyldsetningsforretning av 23. april, tgl. 13. august 1878,
blev den eldgamle husmannsplass, Bakken (opr. Blæsterbakken),
tillikemed en større flate, Rønningen, nedenfor Musum-gårdene
og et skogstykke mellem Musum østre og Nastadmyren fraskili
og skyldsatt for 1 dal. 3 ort (ny skyld mk. 3,46). Ved skjote av
12., tgl. 13. august 1870, fra Paulina Peder sd. Musum østre blev
denne eiendom solgt til den tidligere husmanns sønn, Peder Svend
sen, for 1200 kr.
MYRMO
gårdsnr. 76, bruksnr. 9,
blev skilt fra Musum østre ved skyldsetningsforretning av 8., tgl.
14. august 1888, og skyldsatt for 1 ort 2 sk. (ny skyld m. 0,47),
hvorefter Paulina Pedersdatter solgte den for 250 kr. til skomaker
Johannes Gundbjørnsen ved skjøte av 10., tgl. 15. august s. å.
LILLE MUSUM
MUSUM LILLE SØNDRE
Gårdsnr. 76, bruksnr. 4.
Den fjerdepart eller 21 mkl. av Musum, som Arnt Pedersen i
1738 solgte til Tarald Halvorsen for 30 rdl., blev i dennes be
siddelse til hans død i 1775. Ole Arntsen, sønn av Arnt Pedersen
Store Musum, lyste riktignok i 1757 odelsrett til de parter, faren
hadde frasolgt, altså både denne og Jon Halvorsens gard; men
det blev ingen innløsning av.
På skifte i 1771 efter Taralds hustru, Lisbet Jonsdatter, var
gårdens takst 100 rdl., besetningen var 1 hest, 1 unghest, 1 ku, 2
ungnaut, 2 geiter, 6 sauer og 1 svin. Aktiva var 152 rdl. 3 ort
16 sk. og beholdningen 96 rdl. 1 ort 6 sk.
Efter Tarald overtok hans eneste sønn Ole gården, skjønt han
var noget tilårs og blind. Han frasolgte gårdens fjerdepart i
Sætran for 10 rdl. til generalauditør Kierulf ifl. skjøte av 21. febr.
1778 for 72 rdl.
Ved skjøte av 15., tgl. 16. august 1785, solgte Ole Taraldsen
gården til Eskild Bårdsen Karmhus for 260 rdl. og kår til hu
struen Beret Olsdatter. Dette bestod av 4 mål åker, et utvist stykke
jord til 4 lass høi, Vesterbakken kallet, tillikemed nogen annen
høislått straks ved Gjeilvolden på et sted, som kaltes Finhaugen.
«som og kan opdyrkes til åger, om hun dertil har lyst og evne*.
Dessuten skulde hun ha ved til fornødenhet. For sitt eget ved

----
146 Bind IV
----
kommende inngikk Ole samme dag kontrakt med Bård Olsen Sende,
som påtok sig å ta ham som «fledforing» — «formedelst svaghed
og skrobelighed, besynderlig fordi jeg er ganske blind, og da min
kone saavel som mine andre paarorende arvinger ei formaar at an
tage mig til sytning». For dette skulde Bård ha de 110 rdl., som
han hadde i behold av salgssummen for gården.
Musum lille søndre, sett fra syd 1918. (I bakgrunnen
Musum lille nordre). Fot. E. Musum.
Ved skjote av 14. august 1787 solgte Eskild Bårdsen gården
for 270 rdl. til Anders Eriksen Karmhus (sonn av Erik Anderssen
Lund). Ved en takst, han lot avholde i 1809, blev gården verdsatt
til 600 rdl.
Efter Anders Eriksens dod fikk enken, Marit Johannesdtr., kg),
bevilling til å sitte i uskiftet bo og senere avholde samfrendeskifte.
Ved dette blev gården overdratt sonnen, Erik Anderssen, for 400
rdl. Marit dode i 1819; ved hennes død hadde Erik ennu ikke be
talt noget av kjøpesummen, og efter rekvisisjon av arvingene blev
gården sått til auksjon og den 8. januar 1820 solgt til Gabriel
Eriksen for 402 spdl. Gabriel fikk skjote 23. juli, tgl 16. august
1821. Ved denne leilighet brukes for første gang navnet Lille
Musum om denne eiendom. Gabriel eiet før Musum østre, som
han først skilte sig ved i 1830, som ovenfor omtalt.
Ved skjøte av 20. april, tgl. 16. august 1824, solgte han tredje
parten av Lille Musum eller 7 mkl. til Ole Eriksen Holmli for 183
spdl. 1 ort 16 sk. Denne tredjepart er det nuværende Musum
lille nordre.


----
147 Bind IV
----
Da Gabriel i 1830 solgte Musum østre, som han for hadde eiet,
og tok kår av gården, beholdt han de 14 mkl., han ennu hadde
igjen av Lille Musum (altså det nuværende Musum lille sondre)
som kårsted. Ved skifte efter ham den 12. desember 1831 overtok
hans næsteldste sønn, Anders Gabrielsen, gården, som ved denne
leilighet kalles Mellem Musum, for 260 spdl. og et kår til moren,
Marit Andersdatter, på 1 saufor, V 2 td. bygg, jord til Y 2 td. potetei
og V 2 pund linfrø samt husrum.
I 1835 forpaktet han bort gården for 5 år til Nils Olsen Øvre
Hofstad på de vilkår, at forpakteren skulde svare alle skatter og
avgifter. Anders forbeholdt sig endel husrum på gården.
Sommeren 1836 solgte han halvparten av eiendommen til broren,
Erik Gabrielsen Musum østre, for 100 spdl., og der var under
handlet mellem dem om salg av den annen halvpart, da Anders
Gabrielsens hustru, Lisbet Mortensdtr., døde i begynnelsen av
1837. Ved skiftet efter henne viste det sig, at boet var insolvent.
Der blev da avholdt auksjon 13. febr. 1837 ved hvilken Erik Ga
brielsen kjøpte den annen halvpart for 117 spdl. 1 ort 16 sk. Los
øret blev utbragt til 3 spdl. 4 ort 6 sk., hvorved boets aktiva kom
op i 121 spdl. 12 sk., mens gjeld og omkostninger beløp sig til
173 spdl. 2 ort 14 sk. Erik fikk auksjonsskjøte 9. juni 1837, tgl. s. d.
Husene oplyses på denne tid å være i god stand. Utseden opgis
å være d /i td. bygg, 3 tdr. havre og 3 tdr. poteter, og der antokes
å avles 4 —5 fold korn og 6 fold poteter. Der kunde fødes 3 kyr
og 6 småfe. Skogen ansåes dengang neppe tilstrekkelig til brensel
og gjerdefang og der var «aldeles intet til husebygning».
Ved skjøte av 29. april, tgl. 16. august 1843 solgte Erik Ga
brielsen gården for 300 spdl. til Ingebrigt Ellevsen Sende. Fra
ham kom den ved skjøte av 30. september, tgl. 12. oktober 1848,
til Johannes Larssen Karmhus. Kjøpesummen var 400 spdl. Ved
en takst, Johannes lot avholde samme år, blev gården verdsatt til
650 spdl. Den oplyses da å kunne føde år om annet 1 hest, 2 —3
storfe og 15 småfe og å ha en utsed av 7 tdr. korn og 6 tdr. po
teter. Husene var gode og jordbunnen fruktbar. Der påhvilte
gården et lite kår til Marit Andersdatter. Johannes hadde en kort
tid i 1828 eiet Røsenget.
Først ved skyldsetningsforretning av 31. januar, avhjemlet 4.
februar 1852, blev Musum lille søndre og lille nordre skilt ad i
matrikulen. Denne gard blev da skyldsatt for 2 dal. 18 sk. og
Musum lille nordre for 1 dal. 9 sk.
Marta Eskildsd., (Johannes Larssens enke) solgte gården ved
skjøte av 9., tgl. 10. august 1858, til Johannes Pedersen Fikse for
400 spdl. og kår. Johannes klarte sig ikke der: Gården blev solgt
ved auksjon for 600 spdl. til Even Evensen Skeid, som fikk skjøte

----
148 Bind IV
----
10. september, tgl. 15. septbr. 1866. Heller ikke denne synes å ha
klart sig. Lars Olsen Bjartnes (som hadde skadesløsbrev i gården
for 100 spdl.) overdrog ved kjøpekontrakt av 25. mars, tgl. 20.
april 1871, gården til A. C. Aagaard på Hallem for 500 spdl.,
hvorefter den blev drevet som underbruk. Den er ikke nevnt hver
ken i 1865 eller 1875.
Aagaard solgte den ved auksjon til Mlkal Hanssen, som fikk
skjøte for 3000 kr. 12. april 1878, tgl. s. d. Mikal overdrog den
ved skjøte av 21. juli 1880, tgl. 17. august 1881, for samme pris
til Peter Larssen av Inderøy.
MUSUM LILLE NORDRE
Gårdsnr. 76, bruksnr. 5.
Som ovenfor nevnt, solgte Gabriel Eriksen i 1824 tredjeparten
av Lille Musum eller 7 mkl. til Ole Eriksen. Denne var født på
Bredingsvald i 1798 og gift med Marta Andersdatter, datter av
Anders Eriksen Lille Musum.
Disse 7 mkl. er Musum lille nordre. I handelen medfulgte hus
bygningene på gården. De to parter blev utskiftet med hensyn til
innmark og skog ved en delingsforretning av 20. april samme år.
Havningen vedblev dog å være felles. Ole Eriksens part blev i
1826 taksert til 200 spdl.
Ole Eriksen døde i 1871, og på skiftet efter ham fikk sønnen,
Anders Olsen, skjøte på gården for 300 spdl. og kår til moren 2.,
tgl. 16. mars 1872.
Gårdens besetning var i 1865 1 hest, 3 storfe og 7 sauer og
utseden 1 td. bygg, 4 tdr. havre og 5 tdr. poteter. I 1875 var
besetningen 1 hest, 2 kyr, 1 ungnaut og 8 sauer og lam og utseden
V 2 td. bygg, 3 tdr. havre og 3 tdr. poteter.
Efter Anders Olsens død i 1893 overtok hans eneste sønn,
Anton Anderssen, gården. Han er den eneste opsitter på Musum
gårdene av den gamle Musumsæt, idet han nedstammer i 6. ledd
fra Arnt Pedersen, som kom inn i 1728.
Anton kjøpte i 1919 også Musum lille søndre, så nu er det
gamle Lille Musum atter samlet til én gard.
MUSUMENGET ELLER SÆTRAN
Gårdsnr. 71.
Denne eiendom er — som før nevnt — Musums gamle seter.
At bebyggelsen i en meget tidligere tid også har strakt sig hit, kan
sees av de mange gravhauger — antagelig fra vikingetiden —på
gårdens grunn. Ved skjøte av 4. januar 1788, tgl. 19. septembei

----
149 Bind IV
----
1789, solgte Anders Arntsen Store Musiim denne gards part i
-< Musumssæter» til løitnant Elling Lyng for 05 rdl. Ole Taraldsen
Lille Musum hadde ved skjøte av 11. mars 1776 solgt den fjerde
part, som tilhørte hans gard, for 10 rdl. til generalauditør Kierulf,
og denne part var derved gått inn i Værdalsgodset. Den part, som
Lyng hadde kjøpt, og som blev særskilt skyldsatt for 3 mkl., ei
det nuværende Sætran.
Sætran, sett fra vest 1922.
Fot. E. Musum.
Elling Lyng bygslet ved kontrakt av 2. mars, tgl. 19. september
1789, Sætran (som ved denne leilighet kalles Musumssæter) til
Jakob Anderssen på følgende vilkår: 1) Istedenfor forstebygsel
skulde han på den såkalte setervoll opbygge fornødne hus, stue,
fjøs, låve og stabbur, for hvilke arbeidslønnen skulde bli ham godt
gjort efter billighet, om han snart skulde dø eller bortflytte. 2) Han
skulde innhegne og dyrke ca. 20 mål jord omkring husene. 3) Han
skulde ha gresning i marken og fritt brenne av sagtømmertopp.
4) Tømmer, tjenlig til sagtømmer, eller som kunde bli tjenlig, måtte
han ikke ta, og der blev pålagt ham det flittigste tilsyn med, at ikke
fremmede benyttet skogen. 5) De to første år skulde ingen grunn
leie betales; siden skulde han betale 2 rdl. årlig. Lyng skulde seiv
utrede de kongelige skatter.
Jakob Anderssen er således gårdens første opsitter, og Sætran
kan regnes som egen gard fra 4. januar 1788.
Ved skjøte av 29. juni 1789 solgte Lyng eiendommen til Johan
Widerø Tonning. Hermed var hele den gamle Musumssæter gått
over i Værdalsgodset.

 

----
150 Bind IV
----
Omkring 1800 synes gården å ha vært übebodd. Omkring 1820
har en Johan Anderssen bodd der; han betegnes som «inderst» og
opføres ennu i 1836 som gårdens opsitter. Imidlertid heter det i
1835, at eiendommen var forpaktet av en husmann under Hofstad
nedre, og der opføres ingen besetning, kun en utsed på V 2 td. bygg,
V 2 td. havre og V 2 td. poteter.
Ved skjøte av 25. januar, tgl. 2. februar 1842, solgte Værdals
godsets daværende eier, Nikolai Jenssen, Musumenget til Johannes
Larssen for 200 spdl. Denne frasolgte straks endel av gårdens
skog, idet han ved arvefesteskjøter av 2. febr. og 17. august 1842
solgte endel til /. G. Monrad for 40 spdl. og til Peder Borgen
for et like stort beløp.
Ved skjøte av 15., tgl. 16. august 1843, solgte han endelig
hele gården for 100 spdl. til Eskild Jonsen Karmhus.
Gårdens besetning var i 1865 1 hest, 3 storfe, 11 sauer og 2
geiter og utseden Yé td. bygg, 3% tdr. havre og 4 tdr. poteter.
I 1875 var besetningen 1 hest, 2 kyr, 1 ungnaut, 10 sauer og
lam og 7 geiter og kidd og utseden % td. bygg, 3 tdr. havre, 5
tdr. poteter og V 2 mål bruktes til andre rotfrukter.
Musumsætten I.
A. Jon Olsen Sende øvre (var i 1666 28 år).
B Peder Jonsen Sende øvre, t 1732 (var i 1666 5 år, bygslet
S. i 1706). * x ) Ingeborg Andersd. (Arntsd.?), t 1722, 54
år. * 2 ) 1727 Ragnhild Andersd. Faren nedre. Hun * 2 ) 1735
Hans Kristensen Tiller — de flyttet til Ulvillen omkr. 1740.
C 1. Arnt Pedersen Musum, f 1764, 64 år gl., kjøpte M. i
1728. * 1726 Ingeborg Andersd., f 1771, 75 år.
Dl. Anders Arntsen Musum, f. p. M. 1731, t smst.
1804. * *) 1765 Marit Jonsd. Musum, hans tre
menning, f. p. Øgstad 1733, f 19. juni 1765 på
sin bryllupsdag, da hun 3 timer efter sin hjemkomst
fra kirken var blitt forløst med en datter. * 2 ) 1766
Maren Jensd. Jermstad, f 1799.
E 1. Peder Anderssen, f. p. Musum 1775.
E 2. Ingeborg Andersd. Musum, f. p. M. 1768, f
smst. 1864. * 1796 Ole Sivertsen Skrove, Mu
sum, f. p. Hallem søndre 1770, t P- Musum
1849.
F 1. Marta Olsd., f. p. Musum 1797, f 1888.
* 1818 Sakarias Pedersen Sendessvedjan,
f. p. Melbyvald 1793, t P- Sendesvald
1869. Se Vistætten.

----
151 Bind IV
----
F 2. Maren Olsd., f. p. Skrove vestre 1799, f p. Skrove 1829.
• 1827 Peder Jonsen Skrove vestre, f. p. Borgen 1794,
tp. Lyng 1882. Han * 2 ) 1830 Sirianna Pedersd. Skrove
og * 3 ) 1835 Elsebe Kristofersd. Kulslien. Se Jermstad
ætten.
F 3. Mali Olsd., f. p. Skrove 1802, f som kårenke p. Tiller
1880. * 1827 Iver Olsen Tiller nordre, f P- Tiller 1879,
88 år.
G 1. Ole Iversen Tiller nordre, f. 1827 p. Musum. * Anne
Tiller.
G 2. Ingeborg Anna Iversd., f. p. Tiller 1834. * 1856 Ole
Årstad.
F 4. Anne Olsd., f. p. Musum 1804, f P- Sende 1887. * 1831
Anders Ellingsen Sende øvre, f. p. Hallem søndre 1791,
t p. Sende 1846. Se Øvre Stiklestadætten A. B. C Dl
E 1. F 2.
F 5. Sara Olsd., f. p. Musum 1807, f P- Sætran 1849. * 1835
Eskild Jonsen Sætran, f. p. Karmhus 1808, f P- Sætran
1886. Han * 2 ) 1851 Kirstine Olsd., f. p. Oppem 1814,
dtr. av Ole Pedersen Oppem og h. Gollaug Haldosd.
F 6. Sirianna Olsd., f. p. Musum 1809, f P- Huseby 1894.
* *) 1835 Jonas Anderssen Skrovevaldet, f. p. Skrove ne
dre 1812, f 1847. * 2 ) 1856 Knut Johannessen Huseby.
Se Husanætten.
G 1. Marta Jonasd., f. 1835, f 1877. * 1858 Gundbjørn
Flyan, Moenget. De reiste til Amerika.
G 2. Ole Jonassen, f. 1838 p. Musum. * Birgitte Pedersd.
Råen.
G 3. Ingeborg Anna Jonasd. * Jens Rye på Øren.
Ragnhild Andersd., f. p. Musum 1773. * 1794 Ole Eriksen
Holmli vestre, f. p. H. 1764, f smst. 1832.
Fl. Maren Olsd., f. p. Holmli v. 1795, f 1882. * *) 1821
Mikkel Gundbjørnsen Vangstad, f. p. Holmli 1787, f
1829. * 2 ) 1831 Johan Haldosen Dahl, sønn av
D, f 1876. *
F 2. Erik Olsen Holmli, f. p. Holmli v. 1797. * 1824 Anne
Gundbjørnsd. Holmli, f. p. H. 1793.
Gl. Gundbjørn Eriksen Moenget, f. p. H. 1826. (Se
ovenfor). * 1858 Marta Jonasd., f. 1835, f 1874.
H 1. Jon Gundbjørnsen, f. 1866.
H 2. Anne Gundbjørnsd., f. 1858.
G 2. Ragnhild Eriksd., f. 1824, f 1825.
F 3. Lars Olsen Holmli, f. p. H. 1808, f som inderst smst.

----
152 Bind IV
----
1833. * 1831 Ragnhild Petersd. Minsås, f. p. M.
1805, f p. Sørhaug 1877. Hun * *) 1833 Elias El
lingsen Sørhaug, t 1868.
G 1 Peter Olaus Larssen, f. 1832 p. Holmli. * 1862.
F 4. Marta Olsd., f. p. Holmli v. 1799, f p. Kolstad 1882.
* 2 ) 1828 Gundbjorn Olsen Kolstad nordre, f. p. K.
1802, t smst. 1886.
Gl. Ole Gundbjornsen, f. 1829, reiste til Amerika
1872. * 1853 Maria Larsd., f. c. 1826.
H 3. Liva Olsd., f. c. 1857.
H 4. Gundbjorn Olsen, f. c. 1853.
G 2. Olaus Gundbjornsen Kolstad, f. 1841. * 1865
Ingeborg Toresd., f. 1827 p. Kolstad.
Hl.Teodor Martin Olaussen, f. 1867.
H 2. Guruanna Olausd., f. 1865.
G 3. Ragnhild Gundbjornsd., f. c. 1830.
G 4. Ingeborg Anna Gundbjornsd., f. 1835 p. Kol
stad. * 1863 Jakob Johannessen Kolstad nor-
dre, f. 1827.
Hl. Johanna Maria Jakobsd., f. 1866.
H 2. Karen Gurine Jakobsd., f. 1868.
H 3. Anna Jakobsd., f. 1870.
H 4. Anne Jakobsd., f. 1872.
H5.01e Jakobsen, f. 1875.
E 4. Marit Andersd. Musum ostre, f. p. M. 1779, t smst. som
kårenke 1872. * 1801 Gabriel Eriksen Holmli, Musum
østre, f. p. Holmli 1763.
F 1 Erik Gabrielsen Musum, f. p. M. 1802. * 1823 Anne
Haldosd. Fikse, f. 1806, dtr. av Haldo Jakobsen F.
og p. Marta Olsd. Sende.
F 2. Anders Gabrielsen Musum, f. p. M. 1807. " 1833
Lisbet Mortensd. Hellan, f. p. H. midtre 1807, t p.
Musum 1837.
Gl. Gabriel Anderssen, f. 1833, reiste til Amerika,
omkom der ved ulykkestilfelle.
G 2. Martinus Anderssen, f. 1837 p. Musum.
F 3. Arnt Gabrielsen, f. p. Musum 1815.
E 5. Arnt Anderssen, f. p. Musum 1766.
Ingeborg Arntsd., f. p. Musum 1733. * 1758 Johannes An
derssen Ulvillen.


----
153 Bind IV
----
E 1. Ingeborg Johannesd., f. p. Musum 1759. * *) 1784 Arnt
Olsen Ulvillen, f 1793, 42 år gl. (Mon sønn av Ole Ol
sen Sundby, f. 1752). * *) 1795 Ole Halstensen Kulsli,
Ulvillen, f. p. Kulsli 1767.
F 1. Brynhild Arntsd., f. i Ulvillen 1784.
F 2. Ingeborg Arntsd., f. i Ulvillen 1786.
F 3. Kirsti Arntsd., f. i Ulvillen 1789.
F 4. Peder Arntsen, f. i Ulvillen 1791.
F 5. Anne Arntsd., f. i Ulvillen 1794. * 1817 Otte Olsen
Hetlo, f. c. 1795.
F 6. Arnt Olsen Ulvillen, f. i U. 1798, f p. Ådalsvolden
1861. * 0 1825 Sigri Olsd. Steinsvald. * ') 1843
E 2. Marit Johannesd., f. i Ulvillen 1761, t p. Musum lille
1820. * 1787 Anders Eriksen Karmhus, Musum lille, f
p. Hellan østre 1754.
F 1 .«Anders Olsen Tuset, f. 1786. (Faren var ungkar Ole
Iversen Haugan).
F 2. Erik Anderssen Musum lille, f. p. M. 1792. * 1817
Marta Andersd. Kalset, f. c. 1790.
F 3. Ingeborg Andersd., f. p. Musum 1787, f 1868. * ')
1815 Ole Olsen Vestgård Sul, f. p. Vestgård 1787
t smst. 1821. * 2 ) 1830 Arnt Mortensen Breding'
f. p. Prestgårdvald 1806.
Gl. Andreas Olsen, f. p. Vestgård 1821.
G 2. Kirsten Marta Olsd., f. p. Vestgård 1819.
F 4. Marta Andersd., f. p. Musum lille nordre 1801, f
som kårenke smst. 1885. * 1823 Ole Eriksen Musum
lille nordre, f. p. Trygstadvald 1800, t p. Musum
1871.
Gl. Anders Olsen Musum lille nordre, f. p. M.
1828, f smst. * Abelona Gurine Jakobsd., f. i
Nesne 1834, f P- Musum.
Hl.Dortea Margrete Andersd., f. 1860.
H 2. Anton Anderssen Musum, f. p. M. 1870.
* Jonetta Olsd. Sende nordre, f. p. S.
H 3. Julie Oline Andersd., f. 1875, ugift.
G 2. Ellev Olsen, f. p. Musum, telegrafbud i Ham
merfest, reiste til Amerika 1913 *
G 3. Kirsti Olsd., f. 1838.
D 3. Peder Arntsen Tiller, f. p. Musum 1728, f P- Tiller 1764
* 1762 Gjertrud Toresd. Tiller, enke, f p. T. 1764, 69 Vi år
D 4. Ole Arntsen Musum, f. p. Sende 1726, f p. Musum 1760

----
154 Bind IV
----
Jon Pedersen Sende øvre, t P- Sende 1774, 72 år. * 1741
Maren Olsd. Skrove.
D 1. Peder Jonsen Lund, f. p. Sende ø. 1742, f P- Lund 1807.
* *) 1766 Agnes Jonsd. Musum, f. p. Stiklestadsveet
1726, f P- Lund 1800, dtr. av Jon Halvorsen Musum.
* 2 ) 1801 Marit Larsd. Østnes, f. p. 0. 1760, t P- Lund
vestre 1831.
El. Jon Pedersen Lund vestre, f. p. L. 1803, f som
lottebruker smst. 1830. * 1827 Anne Bårdsd. Tan-
gen, f. p. Kvelstad 1804, dtr. av Bård Larssen Kvel
stad og h. Siri Nilsd.
F 1. Peder Jonsen Kluken østre, f. p. Lund 1827. *
Kirstine Taraldsd., f. 1832.
Gl.Teodor Pedersen, f. 1867.
G 2. Severin Pedersen, f. 1870.
G 3. Martine Pedersd., f. 1862.
G 4. Anna Pedersd., i 1865.
G 5. Kristine Pedersd., f. 1873.
D 2. Jon Jonsen, f. p. Sende øvre 1748, var i 1776 komman
dert til de gevorbne i Fredrikshald.
D 3. Ole Jonsen Sende øvre, f. p. S. 1746, t smst. 1797. *
1778 Golla Pedersd. Fikse, f. p. Fiksevald 1754.
E 1. Jon Olsen, f. 1779.
E 2. Peder Olsen, f. 1779, tvilling med E 1.
E 3. Kari Olsd., f. p. Sende øvre 1782, f som kårkone p.
Fikse 1823 * ') 1804 Anders Sivertsen Sende øvre,
f. 1753, fP- Sende 1810, år. * 2 ) 1810 Peder
Sivertsen Skrove, f. p. S. 1787. Han * 2 ) 1825 Anne
Kristensd. Mikvold. Se Fikse.
E 4. Anne Olsd., f. 1784, f 1788.
E 5. Marta Olsd., f. p. Sende ø. 1787, t som inderst smst.
1814. * 1806 Elling Sivertsen Skrove, Sende øvre.
Han * 2 ) 1817 Marta Andersd. Faren øvre.
Fl.°Anne Haldosd., f. 1806. * 1823 Erik Gabriel
sen Musum. (Se ovenfor A, B, Cl, Dl, E 4, Fl).
F 2. Mali Ellingsd., f. 1809, t 1810.
E 6. Jon Olsen, f. p. Sende øvre 1791.
D 4. Åge Jonsen Sendesmoen, f. p. Sende øvre 1751. * 1778
Brynhild Iversd., hans tremenning, f. p. Aksnespladsen
1745, dtr. av Iver Aksnespladsen. Hun * 2 ) 1796 Nils
Olsen Reppe, Sendesmoen, f. c. 1766.
E 1. Maren Ågesd., f. p. Musumsvald 1783. * 1809 Jo
hannes Fikse, f. p. Kvernmoen 1792. Se Indal nedre.

----
155 Bind IV
----
F 1. Ellev Johannessen Sende, Øren, f. p. Kvam 1810.
+1 ) 1834 Marta Bårdsd. Stiklestad, f. p. Øren
1809, fp. Borgenvald 1875. * 2 ) 1878.
F 2. Åge Johannessen, f. p. Sende øvre 1816, bodde
i 1865 på en plass i Insalmenningen. * Guru
anna Paulsd., f. c. 1823.
G l.Olaus Ågesen, f. c. 1847.
G 2. Kristbfer Ågesen Vestgård Sul, f. 1851. *.
G 3. Martin Ågesen, f. c. 1857.
G 4. Oluf Ågesen, f. c. 1862.
G 5. Ingeborg Anna Ågesd., f. c. 1843.
G 6. Paulina Ågesd., f. c. 1854.
G 7. Anna Ågesd., f. c. 1860.
D 5. Ingeborg Jonsd., f. p. Sende øvre 1756.
D 6. Karen Jonsd., f. p. Sende øvre 1760.
C 3. Jens Pedersen Lyngåsen, f. p. Sende 1707, f p- Lyngåsen 1749.
* 1739 Elsebe Ellingsd., t 1770, 62y 2 år.
D 1. Elling Jensen, f. p. Lyngåsen 1744, bodde i 1801 hos sin
bror på Landfald. Ugift.
D 2. Maria Jensd., f. 1739, bodde i 1801 hos sin bror på
Landfald. Ugift.
D 3. Peder Jensen Landfald, f. p. Lyngåsen 1748. * 1782 Ma-
rit Bårdsd. Landfald, f. p. L. 1760, f smst. 1822. (Se
Landfaldætten).
C 4. Guru Pedersd., f. p. Sende. * 1740 Ole Olsen Faren nedre,
enkemann. (Se Nedre Fårenætten).
C 5. Anders Pedersen, f. p. Sende 1728.
Musumsætten 11.
A. Iver Pedersen Elnes. (Var på Elnes omkring 1700).
B 1. Beret Iversd. Lerset, f 1751, 60V2 år. * Jon Danielsen Ler
set. Ingen barn. Han * 2 ) 1751 enke Anne Olsd. Slapgård.
82. Villum Iversen Midtholmen. * 1725 Beret Gundbjørnsd.
(Se Fårenætten).
Cl. Iver Villumsen Folio, sersjant, f. p. Elnes 1726, f P-
Folioen 1778. * 1753 Susanna Olsd. Skrove.
Dl. Beret Iversd., f. p. Skrove 1754. * 1784 Lars
Olsen (N. Stene) S. Eklo, f. c. 1753.
E l.Ole Larssen, f. c. 1788.
E 2. Iver Larssen Spandet, f. p. Folio 1796, t som
karm. p. Spandet 1866. * 1824.

----
156 Bind IV
----
F 1. Lars Iversen Spandet, f. 1826. * Karen
Olsd., f. 1834 i Levanger landsogn.
G 1. Karl Larssen, f. 1856.
G 2. Iver Larssen, f. 1859.
G 3. Grete Larsd., f. 1861.
G 4. Ole Larssen, f. 1865.
G 5. Anna Sofie Larsd., f. 1869.
G 6. Karoline Larsd., f. 1873.
E 3. Beret Larsd. Gudding, f. p. Folioen 1785, + som
enke p. Gudding 1866. *.
E 4. Sirianna Larsd., f. p. Folio 1791.
C 2. Gundbjørn Villumsen Holme, f. p. Elnes 1728. (Se Faren).
B 3. Kristofer Iversen Musum, f. c. 1671, t p. Auskin 1754, 85 år.
Hadde i 1751 legd «formedelst alder og fattigdom». * 1706
Marit Olsd. Musum.
C 1. Iver Kristofersen Musum, f. p. Moen 1707, t p. Musum
1742. * 1735 Siri Olsd. Sende.
D 1. Sofie Iversd., f. p. N. Sende 1736.
D 2. Kristofer Iversen, f. p. O. Sende 1729. * 1762 Marit
Olsd. Ekren.
E 1. Marit Kristofersd., f. p. Auskin 1763.
D 3. Ole Iversen, f. p. O. Sende 1740.
C 2. Marit Kristofersd., f. p. Musum 1709.
C 3. Sigri Kristofersd., f. p. Musum 1714. * 1737 soldat Jakob
Anderssen.
84. Gjertrud Iversd. * 1707 Åge Olsen Bjørstad.
Cl. Ole Ågesen Bjorstad. *.
D 1. Gjertrud Olsd., f. 1736. (Var i 1751 i Trondhjem).
D 2. Anne Olsd., f. 1738. (Var i 1751 på Rød).
C 2. Beret Ågesd., f. 1713. (Var i 1751 i Trondhjem).
C.3. Marit Ågesd., f. 1707.


----
157 Bind IV
----
SENDE
Gårdsnr. 77 og 78.
Navnet: Sendher 1520. af Sendene 1558. Sande 1559. Sennde
1590. Sande 1610, 1626. Sende, Øffre Sende 1664. Neder Sende,
Over Sende 1723.
Formen Sendene i kapitlets jordebok, som i regelen synes å folge
eldre jordebøker, viser utvilsomt, at den oprinnelige form er Sendin,
en sammensetning med vin. Første ledd er dog neppe sandr (han
kjønnsord) sand; ti der finnes 20 navn på vin, dannet av dette ord,
og i alle disse har man a i første stavelse. Dertil kommer, at der
er lerjord på gården. Sannsynligvis inneholder første ledd elve
navnet Senda, som ennu brukes om en elv i Vågå, en på Valdres
fjellet, to i Vossestranda og en i Lærdal. Der går en bekk forbi
gården.
Skylden: Skylden i 1650 var: For Nedre Sende 1 sp. 1 ore 8
mkl., for Øvre Sende 1 sp. 8 mkl.
Den er i 1660-årene blitt en smule forhøiet, idet den allerede i
1665 opføres således:
Nedre Sende 1 sp. 1 øre 12 mkl., fra 1836: 6 dal. - ort 22 sk.
Øvre Sende 1 » 1 » — 10 » 1 » 22 »
I 1907 var skylden for gårdsnr. 77 Sendre nedre mk. 23,12,
fordelt på 9 bruk, hvorav:
Bruksnr. 1. Sende nedre nordre, mk. 8,82
2. Sende nedre søndre, » 8,40
og for gårdsnr. 78, Sende øvre, mk. 14.21, fordelt på 5 bruk, hvorav
bruksnr. 1, Sende øvre, mk. 10,16.
SENDE NEDRE
Gårdsnr. 77.
Eiere: Gården har i middelalderen tilhørt Bakke kloster, hvis
gods ved reformasjonen blev beslaglagt av Kronen, men vedblev å
holdes samlet som en særskilt forlening, inntil det i 1660 blev
pantsatt til Gabriel Marcelis og ved skjøte av 28. april 1675 solgt
til Johan Marcelis.
Mindre landskyldsparter i gården var beneficeret Lektoratet og
Frue kirkes prestebord, den siste er rimeligvis samme part, som
ved reformasjonstiden var tillagt kommunsgodset, d. v. s. var lagt
til korbrødrenes felles bordhold. I 1650 og 1665 var eiendoms
fordelingen således:
1650: 1665:
Bakke klosters gods 1 sp. — øre — mkl. 1 sp. — øre — mkl.
Frue kirkes prestebord 12 » 12 »
Verdalens prestebord 20 » 1 » — »

----
158 Bind IV
----
Bakke klosters gods kom tilslutt i justisråd Åge Rasmussen
Hagens besiddelse, og han solgte i 1748 Sende nedre til opsitteren,
Ole Pedersen. Siden har gården vært brukernes eiendom.
Brukere: I 1520 nevnes kun én opsitter på Sende — Laurlss j
Sendher — og om ham heter det «nichil habet» (har intet). Dess
uten opføres Brønel huskone ibidem, og hun har betalt V 2 lodd 1
kvintin sølv.
I 1559 opføres Otther på Sande mellem Fikse og Skrove.
Arne het opsitteren på én av Sende-gårdene i begynnelsen av
1600-årene. At han har vært på denne gard, sluttes av, at han
ikke opføres i ledingsmanntallet. Ledingen av Bakke klosters gods
tilkom nemlig den, som var forlenet med godset, idet det blev solgt
til Marcelis med både leding og landskyld.
Denne Arne tør være en sønnesønn av den Arnne, som var på
Øvre Sende i 1549. Han har vært på gården til i første halvdel
av 1640-årene.
Opsittere i 1645 er Jens og Jon, i 1650 Peder og Jon. Gården
har altså da vært delt i to. Det er rimelig, at Jon er Årnes sønn
og Peder muligens svigersønn.
Besetningen var i 1657:
På Jons part: 2 hester, 8 naut, 3 geiter og 3 sauer.
På Peders part: 1 hest, 5 naut, 2 geiter, 5 sauer og 1 svin.
Jon er død før 1660; ti dette år opføres enken og Peder som
brukere.
I 1665 er opsitterne Jon og Tore Halvorsen. Jon brukte 1 sp.,
Tore V 2 sp. Tore var i 1666 33 år, og er utvilsomt kommet til
gården ved ekteskap med enken efter Peder; ti der opføres i mann
tallet en søn, Anders Pedersen, 8 år gammel. Jon var i 1666 33
år og hadde 2 sønner, Anders, 4 år, og Jon, 2 år.
I 1669 hadde gården atter bare én opsitter, Arnt Jonsen, rime
ligvis sønn av den Jon, som var der fra 1640-årene, og sønnesønn
av Arne. Ved matrikuleringen dette år blev der ikke foreslått nogen
forandring i skylden. Tienden blev sått til 1 td. bygg og 2% tdr.
havre, ledingen til 3 ort og småtienden til IY2 ort. «Findes hom
melhaug och brendefang», heter det.
Arnt var på Sende ennu i 1691; ti det år er han stevnet for
restanser. Han opføres også i matrikulen av 1699 og har muligens
vært der til 1705.
Peder Jonsen fikk bygselbrev på Bakke klosters gard Sende
2. mars, tgl. 6. juli 1705. Imidlertid er visstnok Øvre Sende blitt
bygselledig snart efter; ti allerede i 1706 bygslet han denne gard.

----
159 Bind IV
----
Anders het opsitteren i 1713 og 1718. Han opgir under sven
skenes innfall det sistnevnte år å ha lidt følgende tap:
Tilsammen 67 rdl. 72 sk.
Ole Pedersen Tiller har så overtatt gården, antagelig omkring
1722. I 1723 oplyses, at den har 1 husmann, som sår 1 vog,
skog til gårdens fornødenhet, ingen seter, slett bumark. Den be
tegnes som «tungvunden og mislig til korn». Utseden var IY2 tdr.
bygg, 4V2 tdr. havre og 1 pund erter, avlingen 20 sommerlass
vollhøi og 4 lass ekerhøi og besetningen 2 hester, 5 kyr, 3 ungnaut
og 6 sauer Tienden blev sått til 4 skjepper blandkorn, 1 td. 2 skjpr.
havre, 12 mk. erter og 10 mk. ost. Skylden blev foreslått nedsatt
8 mkl., og herom heter det: «For denne gaards ringe aufvel er
dend med ovenstaaende affelding anseet. Er ellers intet andet
for opsidderen uden ved sin gaards aufling at fortjene.»
Det ser ut, som om Arnt Pedersen, sønn av Peder Jonsen
Øvre Sende, en tid har vært bruker sammen med Ole Pedersen; ti
han kalles Arnt Pedersen Neder Sende i 1728, da han kjøpte
Musum.
Som ovenfor nevnt, kjøpte Ole Pedersen ifl. skjøte av 26. juni,
tgl. 9. september 1748, gården av Åge Hagen for 150 rdl., hvorav
60 rdl. betaltes kontant. Ved skjøte av 1. desember 1759, tgl. 20.
febr. 1760, overdrog han den til sin sønn av annet ekteskap, Bård
Olsen, for 200 rdl. Ole skulde dog fremdeles bruke den halve
gard, så lenge han formådde, og svare halvparten av de på gården
fallende skatter. På den annen side skulde Bård, så lenge denne
ordning vedvarte, kun betale halve renter av kjøpesummen, som
blev stående i gården. For det tilfelle, at han opgav også den annen
halvpart, forbeholdt Ole sig og hustru et kår, bestående av 4 mål
åker, «saasom en i høstning, en i opvælte, en i 3dje hænde og en
i 4de hænde, som han skal pløie og harve samt indhøste», dessuten
for til 2 kyr og 6 småfe samt hest til og fra kirken og ellers, når
det til annet bruk behøvdes, fri formaling, fri brenneved og til
bruk stuen på den østre side av gården. Hvis en av ektefellene døde,
skulde utredslene forminskes til det halve.


----
160 Bind IV
----
Ole Pedersen døde i 1765. Han efterlot sig en nettobeholdning
av 277 rdl. 1 ort 20 sk. iberegnet kjøpesummen for gården, 200
rdl., hvorav intet var utredet. Det ser ut til, at han har brukt
halve gården til sin død; ti der registrertes efter ham 1 hest, 4
kyr, 4 ungnaut og 1 geit.
Bård Olsen hadde så Nedre Sende til i 1811, da han ved skjøte
av 6., tgl. 7. febr., overdrog den for 600 rdl. til svigersønnen
Gunder Olsen, som var gift med hans eneste barn Ingeborg.
I Gunders tid nevnes for første gang Nilsstueplassen, som han
i 1824 bortfestet til Ole Eriksen Hofstadvaldet for en årlig avgift
av 8 spdl. og 12 arbeidsdager. Plassen er dog utvilsomt eldre;
ti allerede i 1740 nevnes en Nils Sendespladsen, og det tør være
ham, plassen er opkalt efter. Nils var en sønnesønn av Ole Pe
dersen Sende og altså søskenbarn av Gunder Olsens hustru.
Gunder Olsen overdrog ved skjøte av 7. febr. 1826, tgl. s. d.,
gården til sin næsteldste sønn Bård for 900 spdl. og et betydelig
kår, bestående av 4 tdr. bygg, 16 tdr. havre, 8 tdr. poteter, x k td.
rug, Va td. erter og V\ td. hvete samt for til 3 kyr og 5 småfe.
I 1835 var gårdens besetning 3 hester, 10 storfe, 25 sauer, 5
geiter og 1 svin og utseden 1 td. bygg, 10 tdr. havre og 6 tdr.
poteter.
I Bård Gundersens tid nevnes for første gang plassen Svedjan,
hvorav han i 1828 festet den ostre del til Sakarias Pedersen for
en årHg avgift av 6 spdl., hvorav halvparten skulde utredes i form
av arbeide for 12 skilling dagen. Plassen er dog utvilsomt meget
eldre.
Bård klarte sig ikke på Sende: I løpet av 10 år hadde han
beheftet gården langt op over skorstenspipene, idet den var pantsatt
for 400 spdl. til Hans Brun ifl. obl. av 3. juli 1828 og for 600
spdl. til Trondhjems sparebank ved obl. av 17. august 1836. Da
den siste blev misligholdt, lot banken gården seige ved auksjon
og fikk sig den tilslått for 400 spdl. Skjøtet er av 5. mars, tgl.
9. april 1840.
Under samme dato skjøtet banken den for 1140 spdl. til Inge
brigt Ellevsen Holmli og Tore Bersvendsen Rønning. Tore for
paktet i 1841 et stykke av gården, kallet Nedstupladsen, til Ole
Gundersen Sende.
Tore Bersvendsen skjøtet under 16. mai 1843, tgl. 10. oktober
1844 sin halvpart for 600 spdl. til Ingebrigt Ellevsen, som således
blev eier av hele gården. Ingebrigts hustru, Guru Larsd., døde i
1843, og ved skiftet efter henne viste boets passiva sig å være
1306 spdl. 4 ort 23 sk., hvoriblandt en obligasjon til Jelstrup på
1230 spdl., hvorefter hele beholdningen blev 24 spdl. 1 ort 16 sk.
Gården blev utlagt til Jelstrup.

----
161 Bind IV
----
Ved denne tid opgis utseden å være 2 tdr. bygg, 10—18 tdr.
havre, 10—12 tdr. poteter, og der foddes 4—5 hester, 16—18
storfe og 30—40 småfe. Der var fornøden skog til brenne og ski
fang, men neppe til bygningstømmer, og tålelig havnegang. Går
den hadde 5 husmannsplasser, som tilsammen svarte 24 spdl. i
årlig avgift.
Bård Gundersen døde i 1841. Efter hans dod kjøpte enken,
Magnhild Andersd., Rognhaugen, hvor hun døde i 1845. Hun
efterlot sig en beholdning på 4 spdl.
Tore Bersvendsen flyttet til Buran i Skogn, hvor han en tid
bodde som losjerende og inderst med en stor familie i meget små
kår. I 1846 blev der endog holdt efterforskning for å bringe hans
hjemstavn på det rene, idet han da visstnok hadde mattet få fattig
understøttelse. Ingebrigt Ellevsen flyttet i 1843 til Holtålen.
Nedre Sende blev nu kjøpt av Jon Petersen Mikvold, som fikk
skjote av Ingebrigt Ellevsen, dat. og tgl. 14. august 1844, og som
hadde gården til i 1854. Da overtok sonnen, Johannes Jonsen,
og svigersønnen, Johannes Pedersen, den i fellesskap; men et års
tid efter skiftet de ut ved delings- og skyldsetningsforretning av
13.—14. juni, avhjemlet 14. august 1855; liver part blev skyld
satt for 5 dal. 23 sk. Jon Petersen utstedte så under 14., tgl. 15.
august 1855, skjøter for 650 spdl. for hver og kår av begge parter.
Johannes Jonsen fikk Sende nedre søndre, i daglig tale kalt Nedre
Sende eller Voldåkeren, og Johannes Pedersen Sende nedre nordre,
oftest kalt Midtre Sende.
SENDE NEDRE SØNDRE
Gårdsnr. 77, bruksnr. 2.
Denne gard hadde i 1865 en besetning på 2 hester, 6 storfe,
12 sauer, 3 geiter og 1 svin, og utseden var IY2 tdr. bygg, 9 tdr
havre og 8 tdr. poteter. Den hadde 3 husmannsplasser: 1. Berg
dalen, 2. Nilsstuen, 3. Nilsstuen nedre. Kreaturholdet på plassene
var 3 kyr, 13 sauer og 1 geit og utseden % td. bygg, 3M> tdr.
havre og 7 tdr. poteter.
I 1875 var besetningen 2 hester, 3 kyr, 4 ungnaut og kalver,
16 sauer og lam, 8 geiter og kidd og 1 svin og utseden X A td. rug,
IV2 tdr. blandkorn, 7 tdr. havre, M td. erter og BV2 tdr. poteter.
Der var nu 2 husmannsplasser, hvorpå føddes 3 kyr og 7 sauer
og såddes 3 /h> td. bygg, Vh tdr. havre og 4 tdr. poteter.
Johannes hadde gården i over 30 år. I 1887 kjøpte han Sende
øvre og solgte da Sende nedre ved skjøte, dat. og tgl. 2. febr. 1888,
for 7000 kr. til Martin Jørgensen Vang, som bare hadde den i 4

----
162 Bind IV
----
år, idet han ved skjøte av 20. mars, tgl. 12. august 1892, overdrog
den til Johannes Ellevsen Eklo for 5500 kr.
Fraskilte parter:
Bergdalen, gårdsnr. 77, bruksnr. 4, blev skilt fra Sende nedre
søndre ved skyldsetningsforretning av 22., tgl. 27. april 1891, og
Sende nedre søndre, sett fra syd 1918. Fot. E. Musum.
skyldsatt for 19 sk. (ny skyld mk. 0,36), hvorpå Martin Vang
solgte den til Lorents L. Berg for 500 kr. ved skjøte av 20. mars,
tgl. 12. august 1892. Der medfulgte for kjøperen og hans kones
levetid fri havnegang i Sendes utmark for 1 ku og 4 småfe. Lorents
avhændet den allerede året efter for samme pris til Ole Hanssen
Sende. (Skjøte 15. april, tgl. 10. august 1893).
Sende vestre, gårdsnr. 77, bruksnr. 5, er fraskilt Sende nedre
søndre og skyldsatt for mk. 2,80 den 9. mai, tgl. 20. juni 1892.
SENDE NEDRE NORDRE
gårdsnr. 77, bruksnr. 1,
hadde i 1865 en besetning på 2 hester, 5 storfe, 16 sauer og 2
svin og en utsed av 1 td. bygg, 1 td. blandkorn, 8 tdr. havre og
8 tdr. poteter. Der var 3 husmannsplasser: 1. Sendessvedjan. 2.
Lilleakeren. 3. Lilleakeren nedre. På disse var husdyrholdet til
sammen 3 kyr, 12 sauer og 6 geiter og utseden % td. bygg, 4 tdr.
havre og 7 tdr. poteter.


----
163 Bind IV
----
I 1875 var besetningen 2 hester over og 1 under 3 år, 6 kyr, 1
ungnaut, 15 sauer og lam, 2 geiter og 2 svin og utseden Vs td.
hvete, Vs td rug, 2 tdr. bygg, 1 td. blandkorn, 10 tdr. havre, Vs
td. erter og 8 tdr. poteter. Der var 1 husmannsplass, hvorpå
føddes 1 ungnaut og 1 sau og såddes 2 /is td. bygg, % td. havre
og 13/4l 3 /4 tdr. poteter.
Sende nedre nordre, sett fra sydøst 1929
Fot. H. Anderson
SENDE ØVRE
Gårdsnr. 78.
Eiere: Øvre Sende har visstnok helt fra middelalderen vært
beneficeret Verdalens prestebord. En liten landskyldspart var fra
begynnelsen av 1600-årene odelsgods og en lignende liten part
var fra omkring midten av 1600-årene beneficeret Frue kirkes
kapellani. Efter matriklene var således eiendomsforholdet:
I 1650: I 1665:

Verdalens prestebord 1 sp. — øre 4 mkl. 1 sp. — øre 8 mkl.
Odelsgods 4 » 8 »
4» 8 »
Frue kirkes kapellani 8 »
Tilsammen 1 sp. — øre 8 mkl. 1 sp. 1 øre
Odelsparten tilhørte i 1669 presten Jens Kristofersen Svaboe,
fra hvem den gikk i arv til datteren Mette, gift med regiments


----
164 Bind IV
----
skriv er David Tomassen. (Se Minsås sondre). Denne solgte ved
skjote, datert Minsås 4. januar 1693, parten til Laurits Hesgreien,
men som omtalt under Minsås sondre blev det intet av dette salg.
Parten er omkring 1720 gått over til Rasmus Ågesen Hagen og
siden til datteren Anna, gift med oberstløitnant Aussig. Hun
solgte ved skjote av 30. mai, tgl. 2. juni 1755, disse 8 mkl. sam
men med Lund til major Kliiver.
Sende øvre, sett fra sydvest 1929. Fot. H. Anderson.
I 1872 blev gården solgt til Martin Eriksen Svinhammer, og
siden har den vært brukernes eiendom.
Brukere: I ledingsmanntallet av 1540 står Arnne på Sanndenn
for 1: 2 pund smor og 2 pund mel i leding. At dette gjelder Sende,
er utvilsomt; ti han opfores mellem Jermstad og Fikse. Og i skib
skattmanntallet av 1559 har vi fremdeles Arne på Sundum. Der
er han anbragt mellem Trygstad og Bjorgan.
Tarald het opsitteren på gården i begynnelsen av 1600-årene,
omkring 1620 avlost av Peder, som har vært der til over midten av
1650-årene- Han skattet i 1630-årene for 8 mkl. odelsgods. Efter
ham kom for 1657 Jens, som kun har vært der kort tid.
Besetningen var i 1657 1 hest, 10 naut, 1 geit og 9 sauer.
I 1665 er der en ny opsitter, Jon Olsen, som da var 28 år og
rimeligvis kommet dit ved ekteskap med enken efter Jens; der var
nemlig en sonn, Ole Jensen, 16 år gammel, hjemme på gården.
Tienden sattes i 1669 til 1 td. bygg og 2 tdr. havre, ledingen
til % rdl. 16 sk. og småtienden til 1 ort 8 sk. Der var humlehave;


----
165 Bind IV
----
men skog er ikke nevnt. Der blev ikke foreslått nogen forandring
i skylden.
Jon ser ut til å ha vært på gården helt til i begynnelsen av
1700-årene.
Peder Jonsen, som i 1705 hadde bygslet Nedre Sende, fikk
bygselbrev på Øvre Sende 1. febr., tgl. 6. juli 170 b. Han var
antagelig sonn av Jon Øvre Sende, og av, at han har bygslet
gården så kort tid efter, at han hadde bygslet Nedre Sende, kan
man vel slutte, at Jon Øvre Sende er dod ved disse tider. Det tør
ha vært vanskelig for ham i forstningen: Han sees et par ganger
a ha vært stevnet for landskyld.
Under svenskenes innfall i 1718 led han et tap, som for ham
må ha vært meget betydelig. Det er spesifisert således:
Tilsammen 103 rdl. 48 sk.
Ved matrikuleringen i 1723 oplyses om Øvre Sende, at der er
skog til gårdens fornødenhet, seter V 2 fjerding fra gården, god
bumark. Den betegnes som «letvunden og mislig til korn». Ut
seden var IY2 tdr. bygg og 4 tdr. havre, avlingen 35 sommerlass
høi og besetningen 2 x /2 hest, 5 kyr, 4 ungnaut, 9 sauer og 5 geiter.
Tienden blev sått til 4 skjepper blandkorn, 1 td. havre og 10 mk.
ost. Skylden blev foreslått forhøiet 16 mkl. «formedelst dends
nogenlunde goede aufling og gode boemark».
Skiftet efter Peder Jonsen, som døde i 1732, viser ganske tarve
lige økonomiske vilkår. Av besetning registrertes 2 hester og 1 føll,
2 kyr, 4 ungnaut (hvoriblandt en skogløbingsokse), 5 geiter og 3
sauer. Aktiva var 62 rdl. 2 ort 16 sk., og da morsarven til det
første kull barn innestod i boet, blev passiva 20 rdl. 2 ort 10 sk.
større enn aktiva; boet var altså fallitt.
Per Jonsens enke, Ragnhild Andersdatter Nedre Faren, blev i
1735 gift med Hans Krlstensen Tiller, som fikk bygselbrev på Øvre
Sende av biskop Hagerup 12. januar, tgl. 4. mai 1735.
Pers eldste sønn, Arnt, hadde i 1728 kjøpt Musum, en annen
sønn, Jens, kom til Lyngåsen, og en tredje, Jon Pedersen, bygslet
11


----
166 Bind IV
----
Øvre Sende. Han fikk bygselbrev av biskop Hagerup 12. september
1740, tgl. 4. mars 1741. Antagelig har Hans og Ragnhild nu
tatt kår. .
Husene på gården var dengang nogenlunde i stand. Dog ut
tales ved besiktigelsen av dragonkvarterene i 1747, at der trengtes
ny sengestue, og at låven måtte veies op på midten. Der var
S ° Jon°Pedersen sått nu på gården i 36 år. Ved skiftet efter ham
i 1776 var besetningen omtrent den samme som ved hans tiltre
delse nemlig 2 hester og 1 foll, 4 kyr, 4 ungnaut, 5 geiter og j
sauer. Boets samlede aktiva var 119 rdl. 14 sk. og beholdmngen
64 rdl. 1 ort 11 sk.
Efter jons dod sått enken, Maren Olsdatter, et par ar på man
nens bvgsel, hvorpå hun avstod gården til sonnen, Ole Jonsen,
som fikk bygselbrev av sogneprest Peder Krog 12. august 1778.
Ole skulde'efter forening underholde moren. I Oles tid blev endel
av gårdens utmark opryddet ved nedsettelse av husmenn, saledes
i 1781 da sogneprest Jakob Krog bygslet til Ole Ellevsen en
husmannsplass under Øvre Sende, «som han seiv av odemark
oprvdde». Med dette synes det imidlertid ikke a være blitt
stort bevendt; ti i 1801 har plassen ligget ode, og det er rimeligyis
den samme plass, som prost Brandt i 1810 bygslet til Ole Knsto
fersen oo- som da betegnes som «et stykke jord i Øvre Sendes ud
mark 'som tidligere har undergaaet nogen dyrkning, men efter sin
nuværende beskaffenhed kan ansees som nyrydmng» Den arlige
avgift for denne plass blev fastsatt til 5 rdl. samt 6-8 dagers
arbeide i slåttånnen og 6-8 i skurånnen. Denne plass er det
I 1792 bygslet Krog til Åge Jonsen Sende plassen Sendesmoen,
cm hvilken det oplyses, at den for er innhegnet, dog med forpliktelse
til av utmarken å rydde et stykke til 7 å 8 lass hoi. (Moagjerdet).
Den årlige avgift var 3 rdl.,"som skulde betales med annearbeide.
Da Åge dodef blev samme plass bygslet til ungkar Nils Olsen
Reppe mot en årlig avgift av 5 rdl. og forpliktelse til a oprvdde
iord til 4 lass hoi. , , , ,
Ole Jonsen Øvre Sende dode i 1797. Ved hans dod var boets
aktiva 234 rdl. 1 ort 22 sk. og beholdningen 171 rdl 1 ort 18 sk,
så han har ikke vært så dårlig okonomisk situert. Blandt innboet
noteres en så forholdsvis sjelden ting som et slagur til 3 rdl.
Ole var gift med Golla Pedersdatter Fikse, og hun drev garden
på sin manns bvgsel til i 1815, da hun avstod bruksretten tU
ivieersonnen E& Sivertsen Vestre Skrove, som hittil hadde
bodd som inderst hos svigermoren. Han hadde vært gifi.med da ■
teren Marta, som var dod i 1814 uten barn. Elling fikk bygsel

----
167 Bind IV
----
seddel 6. juni, tgl. 16. august 1815, og tilstod ifl. kontrakt av 5.
juni svigermoren Golla et kår på IY2 tdr. bygg, 4 tdr. havre, 1
td. poteter og for til 2 kyr og 6 småfe, hvilket kår ved en påtegning
av 6., tgl 7. februar 1816, blev foroket med \¥z tdr. bygg og
2 tdr. havre.
I 1831 avstod Elling sin bygsel til Anders Ellingsen ti allem,
som var en sonn av Ellings søskenbarn. Elling og hustru, Marta
Andersdatter, tok da kår: 2 tdr. bygg, 6 tdr. havre, ¥a td. erter,
for til 2 kyr og 8 småfe og et jordstykke. Kårets årlige verdi blev
anslått til 20 spdl. Anders fikk bygselbrev av prost Brandt 7
januar, tgl. 8. februar 1831.
I 1835 var gårdens besetning 2 hester, 9 storfe, 22 sauer 11
geiter og 2 svin og utseden ¥2 td. bygg, 6 tdr. havre og 2 tdr.
poteter.
Anders døde i 1846 og efterlot sig ikke stort. Boets aktiva blev
ved auksjon 190 spdl. 3 sk.; men der var adskillig gjeld, deriblandt
obligasjonsgjeld til proprietær Jelstrup på 60 spdl. mot pant i
losøre, så beholdningen blev bare 16 spdl. 4 ort 12 sk. Enken,
Anne Olsd., blev nu sittende på mannens bygsel og lot gården
drive av sønnen, Elling Anderssen. (Se Øvre Stiklestadætten).
Gården hadde i 1865 en besetning på 2 hester, 7 storfe, 16
sauer, 8 geiter og 2 svin, og utseden var I¥2 tdr. bygg, 8 ? tdr
havre og 8 tdr. poteter. Den hadde 5 husmannsplasser, nemlig:
1: Sendesmoen, 2: Sendeslian, 3—4: Sendesvald, 5: Sendessvedjan.
Disse hadde tilsammen en besetning på 2 hester, 8 kyr, 30
sauer, 10 geiter og 1 svin, og utseden var 2 ¥a tdr. bygg, io'td
havre og 14% tdr. poteter. På hver av plassene Moan 0.0- Lian
holdtes hest.
Under 17. september 1840, tgl. 17. september 1861, blev der
inngått forlik om merkene mellem Sende øvre, Marken, Sætran
og Kjesbu, og 8. oktober 1868 avholdtes grenseopgang mot Åsen
den er tgl. 16. november 1869.
Anne Olsdatter festet i 1866 plassen Lian til Johan Peter
Eriksen Åsen og i 1867 Moan til Peter Arntsen.
I 1871 var gården bortforpaktet for 1 år til Peter Pedersen
Musum.
Ved kgl. skjøte av 28. mai 1872, tgl. 13: august s å blev
Sende øvre solgt til Martin Eriksen Stiklestad eller Svinhammer
for 900 spdl. samt kår til Anne av en kapitalverdi på 200 spdl
og en jordavgift til Verdalens sogneprest på 3 tdr. 2 skjepper 3 3 / i
fjerdingkar sedebygg samt 1 sau in natura. Jordavgiften blev
kapitalisert til 346 spdl., den er avlest i 1873.
Martin Eriksen kjøpte i 1873 Holmsveet og har vel da over
dratt Sende til den forrige leilendings sønn, Elling Anderssen,

----
168 Bind IV
----
som imidlertid aldri har hatt nogen tinglest hjemmel på gården;
han opføres dog i 1875 som selveier.
Gårdens besetning var dengang 3 hester, 4 kyr, 1 ungnaut,
15 sauer og lam, 10 geiter og kidd og 2 svin og utseden tø td.
rug, IV2 tdr. bygg, 1 td. blandkorn, 7 tdr. havre, Va td. erter og
6 tdr. poteter. Der var nu 3 husmannsplasser, hvorpå føddes 1
hest, 6 kyr, 1 ungnaut, 16 sauer, 3 geiter og 1 svin og såddes V 2
td bygg," SV»« tdr. havre og BM2 tdr. poteter.
Ved kjøpekontrakt av 22. august, tgl. 2. oktober 1874, solgte
Elling Anderssen endel av gårdens skog til uthugst i 30 år for
500 spdl. til Ole Larsson i Åberg, Ole Nilsson i Hof og Ole Nilsen
Sulstuen. Skogen blev i det hele hardt medtatt i denne tid, hvilket
tilslutt førte til, at det offentlige, som hadde prioritet i eiendom
men, under 23. januar, tgl. 3. februar 1880, lot nedlegge forbud
mot åvirkning i gårdens skog.
Johannes Jonsen Sende nedre kjøpte gården for 4800 kr. ril.
skjøte utstedt av Martin Eriksen 30. april, tgl. 3. juni 1887.
Fr as kilte par ter:
Sende lille, gårdsnr. 78, bruksnr. 2, og Sende lille søndre,
gårdsnr. 78, bruksnr. 3.
Ved skyldsetningsforretning av 28. april, tgl. 12. august 1873,
blev der fraskilt Sende ovre to husmannsplasser, hittil brukt av
brødrene Ole og Tore Bastiansen. Den fraskilte del blev under
navnet Sende lille nordre skyldsatt for 1 dal. 4 sk. (ny skyld mk.
2,37), og brødrene har da visstnok straks tatt hver sin plass 1 be
siddelse som selveiere, Ole den del, som i matrikulen kalles Sende
lille og Tore Sende lille søndre. Se Åkranætten.
I 1875 betegnes begge som selveiere. På Oles part var beset
ningen 2 kyr og 3 sauer og utseden tø td. bygg, 1% tdr. havre
og 2V2 tdr. poteter, og på Tores 2 kyr og 3 sauer, tø td. bygg,
1% tdr. havre og 2 tdr. poteter.
Skjøte på hele eiendommen blev først utstedt 17. august 1886,
tgl. 16. august 1887, for 1000 kr. av Martin Eriksen til Ole
Bastiansen, da Tore forlengst var dod uten arvinger.
FIKSE
Gårdsnr. 70.
Navnet: Fixe 1520. Fixe 1559. Fixett 1590. Fyxe 1610. Fexe,
Fixe 1626. Fixe 1664, 1723.
Formen fra 1590 leder på spor til den oprinnelige. Denne må
ha vært Figgisefå, hvori første ledd er eiendomsformen av Figgir,
et sannsynlig eldre navn på Leksdalsvannet, som hos Aslak Bolt

----
169 Bind IV
----
kalles Fixsior, hvor første ledd allerede er forkortet (for oldnorsk
Figgissjor). Sjønavnet er på regelmessig måte dannet av oldnorsk
Figg, nu Figga, som er navn på den elv, som danner vannets
avløp. Siste ledd er eid (intetkjønnsord) eid. Gården ligger oppe
på et eid eller skar, som fra Leksdalsvannet fører over til hoved
dalen. Lignende forkortelse av -eid i siste ledd som her finner mun
i Øvre på Ytterøy, i Helge i Egge og i Vestre i Stod.
Skylden: Skylden var i 1650 1 spand. Gården blev i 1836
skyldsatt under ett for 9 dal. 1 ort 1 sk., skjønt den da for lenge
siden var delt i to parter. I 1907 var skylden mk. 19,24, fordelt
på 4 bruk, hvorav: Bruksnr. 1: Fikse nordre, mk. 9,13, bruksnr. 2:
Fikse søndre, mk. 7,21.
Eiere og bruker e: Fikse er en av de Verdalsgårder, som har
vært lengst i bønders eie. Den har vært i opsitterens eller hans
nærmeste slektningers besiddelse helt siden midten av 1600-årene,
altså nu i snart 300 år.
Nielss j Fixe har ifl. manntallet over tiendepenningskatten av
1520 betalt 1 mark. Da han ikke har betalt noget for jordegods,
må vi slutte, at gården dengang iallfall ikke var bondegods. Hvem
som eiet den, vet vi intet om.
Friick paa Faxann, som i 1549 står foran Sanndenn (Sende),
må ha vært opsitter på Fikse. Han er sått i en leding av 8 mk.
smør og y 2 vog mel. Eriich paa Fixe, som i skibskattmanntalle;
av 1559 er anbragt mellem Skrove og Sende, er naturligvis sam
me mann.
I begynnelsen av 1600-årene var Peder leilending på Fikse og
fra omkring 1620 Iver. Gården eiedes i 1620-årene av Håkon
Larssen på Helgeland og Torstein Ramstad i Åsen.
Senere har opsitteren Iver kjøpt den; ti i matrikulen av 1650
opføres 2 øre 8 mkl. som hans egen odel. De øvrige 16 mkl. eiet
i sin tid Anders Helkand, som i 1640 makeskiftet dette sammen
med annet gods til Kr onen. Denne solgte i 1754 disse 16 mkl.
til opsitteren, Karl Pedersen Fikse nordre.
Fra slutten av 1650-årene var Ingebrigt Iversen, foregåendes
sønn, eier og bruker. Han var i 1666 51 år gammel.
Gården hadde i 1657 en besetning på 2 hester, 12 kyr, 2 buk
ker, 2 geiter, 15 sauer og 1 svin.
Ved matrikuleringen i 1669 sattes tienden til 1 td. bygg og 2
tdr. havre, ledingen til 3V2 ort og småtienden til 1 ort. «Findes
hommelhaug och hustømmer», heter det. Der blev ikke foreslått
nogen forandring j skylden.
Ingebrigt må være død ved disse tider; for i 1670 har «enken»
gården.

----
170 Bind IV
----
I 1680-årene heter opsitteren Tor. Han er rimeligvis kommet
dit ved giftermål med enken.
I 16 ( )0-årene er Ole Iversen Musum eier av en halvpart i
Fikse, erhvervet ved arv, idet han var gift med Ingebrigt Fikses
datter Siri. Da han bygslet Musum efter sine foreldre, overdrog
han ved skjøte av 14. april, tgl. 25. juni 1608, sin halvpart til
Gunder Anderssen Rosvold. Vi vet, at denne har eiet hele gården;
men hvordan han er kommet til den annen halvpart, vet vi ikke,
da skjotet — efter hvad der oplyses ved tingsvidne 23. oktober
1728 — blev forkommet under svenskenes innfall i 1718. Rime
ligvis har også Gunder vært gift med en datter av Ingebrigt Fikse.
Tore synes å ha vært på Fikse og brukt gården til sin dod i 1708.
Gunder beholdt Rosvold som bygselgård og bodde der. Fikse
bygslet han til svigersonnen, Anders Lauritssen Leirfald, som var
gift med datteren Guru. Bygselseddelen er av 6. juli 1712, tgl. s. d.
Anders var utkommandert som dragon i krigen 1718—19 og
var blandt dem, som ikke kom tilbake. Enken sått nu en tid med
gården, som var blitt nokså ribbet av svenskene, der opgis å ha tatt:
Tilsammen 121 rdl. 72 sk.
Guru blev ikke sittende lenge som enke. I 1720 giftet hun sig
med Jon Jonsen Øgstad. Gunder Rosvold var dod i 1718, og
Fikse gikk nu i arv til Guru og hennes soster Marit, som var gift
med Anders Torrissen Lyngåsen. Jon overtok bruken av hele
gården, men uten å innlose Marits part.
Ved matrikuleringen i 1723 angis Fikse å ha skog til
fornodenhet, seter U mil borte, ringe bumark. Gården hadde en
liten bekkekvern, som lå ode, men kunde gjenoptas og da svare
3 sk årlig i skatt. Den betegnes som «tungvunden og temmehg
til korn». Utseden var 1 td. bygg, 5 tdr. havre og x h pund erter,
avlingen 26 sommerlass høi og 2 lass ekerhoi og besetningen 2
hester, 4 kyr, 3 ungnaut, 5 sauer og 2 geiter. Tienden blev sått
til 3 skjepper blandkorn, 1 td. havre og 8 mk. ost. Skylden blev
foreslått forhoiet med 1 ore «formedelst dends goede auflingv.
Dette er en forholdsvis betydelig forhoielse, som viser, at gården


----
171 Bind IV
----
må ha vært i meget god stand, og det kan vel neppe være tvil om,
at dette skyldes, at den så lenge hadde vært selveiendom.
Jons hustru, Guru Gundersdatter, dode i 1740. På skiftet efter
henne er registrert en besetning på 2 hester, 2 kyr, 3 ungnaut.
4 geiter og 1 svin. Gården blev utlagt med 14 mkl. til enkemannen
og 4% mkl. til hver av dotrene, Ranni Andersdatter, Beret og Inge
borg Jonsdotre.
Gurus datter av forste ekteskap, Ranni Andersdatter, var gift
med Fast Olsen tielgåsen, og han lot under 4. mars 1741 lyse
odelsrett til Fikse på sin hustrus vegne. Han innløste derpå forst
Jon Jonsens 14 mkl. ifl. skjote av 8. septbr. 1741, tgl. s. d., og
de øvrige arvinger ifl. skjote av 15. oktober 1758, tgl. 21. februar
1750, hvorefter han eiet halvparten av den samlede gard, svarende
omtrent til det nuværende Fikse sondre. Den annen halvpart, som
var tilfalt Gunder Rosvolds annen datter Marit, svarer til Fikse
nordre. I 1761 lyste Fast Olsen også odelsrett til denne part; men
det blev ikke nogen innløsning av.
Av en besiktigelse i 1747 over dragonkvarterene fremgår, at
husene på gården ved den tid må ha vært i nokså måtelig stand,
idet der trengtes ny sengestue, stabbur, matstue og saufjøs.
På skiftet 11. oktober 1764 efter Fasts hustru, Ranni, regi
strertes en besetning på 2 hester, 3 kyr, 1 ungnaut, 9 sauer og 2
svin. Fikse søndre taksertes da for 100 rdl., hvorved boets aktiva
blev 171 rdl. 14 sk. Der hvilte pantegjeld på eiendommen til et
beløp av 50 rdl. Beholdningen blev 100 rdl. 10 sk.
Ved skjøte av 20. november 1768, tgl. 22. febr. 1769, overdrog
Fast Fikse søndre til sønnen, Anders Fastsen, for 250 rdl. og et
kår, bestående av et nærmere betegnet jordstykke på vestsiden av
gården samt fritt husrum etc. Anders hadde ikke gården lenge:
Ved skjøte av 11. mars 1772 solgte han den for 330 rdl. til
Peder Jonsen Fikse nordre, som derved blev eier av hele Fikse.
Gunder Rosvolds annen datter Marit, der som ovenfor nevnt,
var gift med Anders Tørrissen Lyngåsen, blev enke i 1740, giftet
sig i 1741 med Karl Pedersen Haga, og da Guru Fikse nettop var
død, overtok han nu den halvpart av gården, som Marit hadde
arvet efter faren. Således blev gården delt; den part, som Karl
overtok, svarer nærmest til Fikse nordre.
Ved besiktigelsen i 1747 oplyses om denne gard, at den trenger
ny dagligstue, matstue, sengestue, stall og fjøs og nytt underlag
under låven. Skogen var god.
Ved skiftet efter Marit i 1769 registrertes 1 hest, 1 stallokse,
4 kyr, 3 ungnaut, 10 sauer, 7 geiter og 1 svin. Karl hadde på
auksjon i 1754 kjøpt de 16 mkl. uten bygsel, som tidligere hadde
vært krongods, for 11 rdl Skjotet er av 14. juli, tgl. 15. august

----
172 Bind IV
----
1760. Dette sammen med boets 14 mkl. blev verdsatt til 100 rdl-,
og der hvilte på eiendommen en pantegjeld på 60 rdl. Boets sam
lede aktiva var 310 rdl. 3 ort 22 sk. og beholdningen 131 rdl.
3 ort 15 sk.
Gården blev nu overtatt av Peder Jonsen Leiråstuen, som var
gift med Marits datter av første ekteskap, Karen Andersdatter.
Han fikk skjøte av sine to svogre, Ole Tomassen Tiller og Haldo
Fæbyvaldet, 15. august 1769, tgl. s. d., og av svigerfaren Karl
24. april 1771. Tilsammen betalte han 170 rdl. Peder Jonsen
kjøpte — som ovenfor nevnt — i 1772 også den annen Fikse
gård, så nu var atter eiendommen samlet.
Efter Peder Jonsen, som døde i 1804, arvet hans eneste dattei,
Golla Pedersdatter, gården. Hun hadde vært gift med Ole Jonsen
Øvre Sende, som var død i 1797, og hadde Sende på mannen>
bygsel til i 1815, da hun avstod bruksretten til svigersønnen Elling
og tok kår. Fikse bygslet hun til Anders Sivertsen, som hadde vært
dreng på Øvre Sende og var gift med Gollas datter Karen. Ved
skifte efter Anders, som døde i 1810, registrertes på Fikse 3 hester
(hvorav en til 70 rdl.), 2 kyr, 5 ungnaut, 2 sauer, 7 geiter og 1
svin. Boets innbo og løsøre verdsattes til 517 rdl. 3 ort 8 sk-,
dessuten var der endel utestående fordringer, så boets aktiva blev
560 rdl. 2 ort 4 sk. og beholdningen 447 rdl. 11 sk.
Karen giftet sig i 1810 med Peder Sivertsen Skrove. Han har
formodentlig brukt Fikse, så lenge Golla eiet den. Siden bodde
han på gården som inderst og døde der i 1824, Karen året efter.
Golla Sende solgte Fikse ved auksjon 28.-29. mars 1822 til
Ellev Jonsen Skrove som høistbydende for 1263 spdl., han fikk
skjøte 3. novbr-, tgl. 5. desbr. s. å. Ellev overtok pantegjeld på
700 spdl. og ydet Golla et kår på 3 tdr. bygg, 6 tdr. havre, 2 tdr.
poteter, for til 1 ku og 4 sauer samt med den betingelse, at hvis
Golla skulde dø før hennes 4 datterbarn var 15 år, skulde kåret
brukes til deres underhold og r A av det bortfalle, efterhvert som
barna opnådde denne alder. Hun døde i 1824. Ved sin død hadde
hun tilgode av Ellev mot pant i Fikse 500 spdl.
Ellev Jonsen har ikke bodd på gården, men dels forpaktet den
bort, dels drevet den som underbruk. Den 3. oktbr. 1827 sees der
å være avholdt skifte efter forpakteren Peder Jenssen Fikse. Efter
den übetydelige besetning, som er registrert i boet, ser det ut som
om han ikke har brukt hele gården. Muligens hadde Ellev alle
rede da delt den.
Ellev solgte så gården i 1827: En tredjedel eller 1 øre til
Mikal Toresen Ulvillen for 450 spdl. og to tredjedeler eller 2 øre
til Erik Oabrielsen Musum for 800 spdl. Begge skjøter er datert
7. februar, tgl. s. d. Den siste del er det nuværende Fikse nordre

----
173 Bind IV
----
FIKSE NORDRE
Gårdsnr. 79, bruksnr. 1.
Erik Gabrielsen solgte ved skjote av 14-, tgl. 15. august 1820,
gården til Lars Anderssen Bunes for 800 spdl. Erik overtok året
efter halvparten av sin farsgard, Musum ostre.
Fikse nordre, sett fra nordvest 1920. Fot. E. Musum.
Lars festet i 1830 et jordstykke, Erikplassen, som husmanns
plass til Ole Anderssen mot en årlig avgift av 6 spdl. og plikt
arbeide på 4 dager i vårånnen, 10 dager i hoiånnen og 4 dagers
potetoptakning å 10 sk. dagen samt 10 mål skur å 12 sk.
Tellingen i 1835 omfatter begge Fiksegårdene under ett. Be
setningen var 3 hester, 7 storfe, 22 sauer, 5 geiter og 2 svin og
utseden % td. bygg, 10V2 tdr. havre og 5 tdr. poteter.
Ved en takst i 1840 oplyses, at gården kunde fø 2 —3 hester,
B—98 —9 klavebundne og 20 småfe, og at utseden var 14 tdr. havre
og 8 tdr. poteter. Kornet antokes å gi 5 —6 fold, potetene B—lo.8 —10.
Taksten blev 900 spdl., hvorav husene 3 —400.
Lars Anderssen døde i 1845. Ved den tid opgis utseden a
være IV2 —2 tdr. bygg, 10 —12 tdr. havre og 7 —B tdr. poteter.
Der antokes å avles 5 —6 fold korn og 7 —B fold poteter. Beset
ningen var 2 hester, 6 storfe og 18 —20 småfe. Fornøden skog,
simpel havnegang. Gården hadde 2 husmannsplasser med til
sammen 10 spdl. i årlig avgift. Den blev verdsatt til 950 spdl,
og der var 600 spdl. pantegjeld på den til proprietær Jelstrup.


----
174 Bind IV
----
Boets aktiva var 1136 spdl. 4 ort 2 sk. og beholdningen 323
spdl. 3 ort 10 sk.
Lars var gift med Beret Gundersd., datter av Gunder Olsen
Sende. Hun blev i 1846 gift med Johannes Anderssen Faren,
som således kom i besiddelse av Fikse. Den 15. august 1854 blev
der avholdt skyldsetningsforretning, hvorefter denne del av gården
fikk navnet Fikse nordre og blev skyldsatt for 6 dal. 17 sk.
Beret hadde forst vært gift med Sivert Sivertsen Kråg og
hadde med ham en sonn, Gunder Sivertsen. Han overtok Fikse
nordre efter moren og stedfaren ifl. skjøte fra Beret av 15., tgl. 16.
august 1854. Kjøpesummen var 1000 spdl.
I 1865 var gårdens besetning 2 hester, 9 kyr, 25 sauer, 2 geiter
og 2 svin og utseden \¥i tdr. bygg, 12 tdr. havre og 8 tdr.
poteter. Den hadde 2 husmannsplassen 1: Fiksesveet, 2: Lang
sveet. Disse hadde en besetning på tilsammen 2 hester, 2 kyr, 11
sauer og 3 geiter og en utsed av x k td. bygg, 2% tdr. havre og
4 tdr. poteter.
I 1875 var besetningen 3 hester, hvorav 1 under 3 år, 1 okse,
5 kyr, 3 ungnaut og kalver, 17 sauer og lam, 7 geiter og kidd og
3 svin og griser og utseden % td. hvete, Ys td. rug, 2 tdr. bygg,
12 tdr. havre, x k td. erter og 12 tdr. poteter. Der var da 3 plasser:
Langsveet, Fiksesveet og Skotrøen med en samlet besetning på 3
hester, 2 kyr, 2 ungnaut, 16 sauer og 7 geiter og en utsed av
:u /4o td bygg, 2% tdr. havre og Q tdr. poteter.
Efter Gunders død i 1877 sått enken, Beret Maria Olsd., nogen
år med gården, hvorefter hun ved skjote av 25. mai, tgl. 17. august
1881, overdrog den til sønnen, Sefanias Gundersen, for 4800 kr.
og kår. Sefanias solgte den ved skjøte av 13. mars 1890, tgl. 8.
april 1892, for 5000 kr. og kår til fon Lorentsen Myr slo av Sparbu.
Da Jon døde i 1894, kjøpte Anders Nilssen Fikse søndre går
den ifl skjøte av 12. juli s. å., hvorefter begge gårder atter var
samlet på én hand til i 1907, da Anders solgte den til Andreas
Finstad fra Ogndalen.
Fr as kilte par ter:
Fikseaunet, gårdsnr. 79, bruksnr. 3, skyld mk. 0,62, blev ira
skilt Fikse nordre ved skyldsetningsforretning 15. oktbr., tgl. 10.
desbr. 1885, skyldsatt for 1 ort 14 sk. og av Sefanias Gundersen
solgt til Anders Anderssen for 600 kr. ifl. skjøte av 2. mars 1886,
tgl. s. d.
Fikse østre, gårdsnr. 79, bruksnr. 4, skyld mk. 2,28, blev fra
skilt Fikse nordre ved skyldsetningsforretning 18.. tgl. 20. juni
1889, skyldsatt for 1 dal. 20 sk. og av Sefanias Gundersen solgt til
/ohannes Olsen for 1400 kr. ved skjøte av 19., tgl. 21. juni 1889.

----
175 Bind IV
----
FIKSE SØNDRE
Gårdsnr. 7 ( ), bruksnr. 2.
Mikal Toresen Ulvillen hadde gården i 5 år, hvorpå han ved
skjote av 14., tgl. 15. august 1832 solgte den til Peter Belbo for
400 spdl. Belbo lånte penger til kjopet av Johs. P. Monrad, og
Fikse søndre, sett fra nordvest 1920. Fot. E. Musum.
da han ikke kunde klare sine forpliktelser, blev gården solgt ved
auksjon den 20. novbr. 1830 til Monrad, som lot Belbo bli på
gården som forpakter.
Ved skjote, utstedt og tgl. 10. febr. 1847 solgte Monrad den
til Nils Nilssen Haugset av Sparbu for 400 spdl. Nils var gift
med Malena Jeremiasd. Auskin. Malena dode i 1883 og Nils i
1884. Deres eneste sonn, Anders Nilssen, overtok da gården. An
ders var gift med Anne Ellingsdatter Sende ovre. Som ovenfor
nevnt var han fra 1894 til 1907 også eier av Fikse nordre.
Anders og Anne hadde 2 dotre, Mette og Marta. Siden Anders
dode i 1909, har den eldste datter Mette drevet gården. Marta er
i Amerika.
Gårdens besetning var i 1865 2 hester, 4 storfe, 8 sauer, 3
geiter og 1 svin og utseden 1 td. bygg, 7 tdr. havre og 6 tdr. poteter.
Den hadde 1 husmannsplass, med et kreaturhold på 1 ku, 5 sauer
og 2 geiter og en utsed av r Æ td. bygg, 2 tdr. havre og 3 tdr. poteter.
Besetningen i 1875 var 2 hester, 5 kyr, 1 ungnaut, 8 sauer og
lam, 4 geiter og kidd, 2 svin og griser, og utseden IV2 tdr. bygg,
7 tdr. havre, Ys td. erter og 8 tdr. poteter. På Fikseplassen var


----
176 Bind IV
----
besetningen 1 ku, 6 sauer og 3 geiter og utseden X A td. bygg, 1 td.
havre og 2 tdr. poteter.
Fikseætten.
A.Anders Nilssen Rosvold. (Var i 1666 30 år).
B. Gunder Anderssen Rosvold, kjøpte Fikse 1698. (Var i 1666
3 år).
Cl. Guru Gundersd. Rosvold, f P- Fikse 1740, 53% år.
* J ) 1711 Anders Lauritsen Leirfald, Fikse, t i krigen
1719. Bygslet Fikse av svigerfaren 1712. * 2 ) 1720
Jon Jonsen Øgstad, Fikse. Han * 2 ) Susanna Ågesd.
Valstad, enke.
D 1. Ranni Andersd. Fikse, f. p. F. 1715, t smst. 1764.
* 1736 Fast Olsen Helgåsen, Fikse, f. p. Helgåsen
1708, tok Fikse sondre på hustruens odel. Han * 2 )
1765 Beret Mikkelsd.
E 1. Anders Fastesen Fikse, f. p. Helgåsen 1740,
overtok Fikse 1760, solgte den 1772. * x ) 1768
Ranni Tomasd. Skrove. *-) 1773 Gjertrud
Ulriksd. Vuku, enke, f. p. V. 1736.
F 1. Ranni Andersd., f. i Ulvillen 1777.
E 2. Ole Fastsen Snausen, f. p. Fikse 1743. * l )
1778 Lisbet Olsd. Mælen, f P- Snausen 1788,
30 år gammel. * 2 ) 1789 Marit Olsd. Årstad-
vald.
Fl. Johannes Olsen Snausen, f. p. S. 1782,
solgte S. 1842.
F 2. Fast Olsen, f. p. Mælen 1784.
F 3. Elias Olsen Trygstadvald, f. p. Snausen
1787, f 1837. * 1809 Magnhild Eriksd.
Trygstad store.
Gl. Lisbet Eliasd., f. p. Trygstad 1809,
f p. Øren 1848. * 1839" Otte Johan
nesen Myr, f. p. Øren 1811.
G 2. Erik Eliassen, f. p. Trygstad 1812.
G 3. Marta Eliasd., f. p. Trygstadvald
1816, f 1824.
G 4. Ole Eliassen Borgen, Mikvold lille,
f. p. Trygstad 1818, f som kårmann
p. Øren 1892. * 1846 Marta Kristine
Kristensd. Valberg, f. 1809, f P- Mik
vold 1888.

----
177 Bind IV
----
H 1. Marta Olsd., f. 1846.
H 2. Kristine Olsd., f. c. 1850.
H 3. Mikal Olsen, f. c. 1847.
G 5. Anne Eliasd., f. p. Trygstadvald 1822.
E 3. Lars Fastsen, f. p. Fikse 1751.
E 4. Beret Fastsd. Fikse, f. p. F. 1747, bodde i 1801 som in
derst p. Skei, var da enke. * 1778 Jon Anderssen Mar-
ken.
Fl. Anders Jonsen, f. c. 1779, bodde i 1801 som in
derst p. Skei.
E 5. Guru Fastsd. Fikse, f. p. F. 1749. * 1777 Lars Olsen
Stiklestad, Bredakeren Haug, kjopte Bredakeren
Fl. Marit Larsd., f. p. Stiklestadvald 1770. * Peder
Lagesen Haug, f. c. 1776.
G 1. Lars Pedersen, f. c. 1800.
E 6. Peder Fastsen, f. p. Fikse 1753.
E 7. Ranni Fastsd., f. p. Fikse 1755.
Beret Jonsd. Fikse, f. p. F. 1723, f p. Hallan 1772. *»)
1752 Peder Jonsen Hallan nordre, f. p. Monnes 1713, f
1756, enkemann. * 2 ) 1756 Iver Sevaldsen Skrove, Hallan.
t 1768. * ») 1769 Anders Olsen Klovjen, Hallan.
D 2
E I. 1 Marit Pedersd., f. p. Hallan 1752.
E 2. 2 Peder Iversen, f. p. Hallan 1759.
E 3. 2 Gunhild Iversd., f. p. Hallan 1758.
Ingeborg Jonsd. Fikse, f. p. F. 1726, t 1772. * 1755 Anders
Olsen Vinne, Rein.
D 3
E 1. Jon Anderssen Rein, f. p. R. 1759, f smst. 1814. * 1785
Maren Olsd. Kvam, f. c. 1759. Hun ••) 1815 Johan
Olsen Høilo, Rein, f 1839.
F l.Ole Jonsen Rein, Ravlo, f. p. Rein 1786, f p. Ravlo
1876. * 1812 Marta Sevaldsd. Ravlo, f P- R. 1862.
F 2. Ingeborg Jonsd. Rein, f. p. R. 1789. * ') 1821 Ole
Bårdsen Norberg, f p. N. 1823, 70 år gl. * ■) 1824
Andreas Eliassen Norberg, f. c. 1800.
F 3. Anders Jonsen Rein, f. p. R. 1795, sinnssvak.
F 4. Jon Jonsen Rein, i 1865 kårmann p. R.
F 5. Haldo Jonsen Rein, f. p. R. 1801, f smst. 1851.
* Magnhild Pedersd. Hetlo. Hun * 2 ) 1855 Jonas
Mikalsen Melby, t 1882.
E 2. Brynhild Andersd. Rein, f. p. R. 1757. * Anders Olsen
Reitan.
E 3. Ingeborg Andersd. Rein, f. p. R. 1763.

----
178 Bind IV
----
Marit Gundersd., f p. Fikse 1769. * l ) 1721 Anders Tørri
sen Myr, Lyngåsen, f 1740, 45 år gl. * 2 ) 1741 Karl Pe
dersen Haga, Fikse.
Dl.Beret Andersd. Fikse. * 1756 Ole Tomassen Skrove
Tiller, sonn av Tomas Larssen S.
E 1. Tomas Olsen, f. p. Skrovevald 1750.
E 2. Gunder Olsen Tiller, Sende, f. p. Skrovevald 1762,
f som kårmann p. Sende 1848. * 1790 Ingeborg
Bårdsd. Sende nedre, f. p. S. 1768.
F 1. Bård Gundersen Sende, f. p. S. 1794, f p. Skro-
ve 1841. * 1822 Magnhild Andersd. Skrove, f.
p. S. 1800. Hun * L> ) 1845. Hun kjøpte Rogn
haugen efter sin første manns død.
G 1. Gunder Bårdsen, f. p. Sende 1823, var p.
Hesgreien i 1848.
G 2. Anders Bårdsen, f. p. Sende 1826, reiste
til Nordland.
G 3. Peder Bårdsen, f. 1840.
G 4. Marta Bårdsd. Sende, f. p. S. 1824. * 1848
Peder Olsen Landfald, f. p. L. 1823.
G 5 Ingeborg Bårdsd. Sende, f. p. S. 1827, f p.
Sendesmoen 1887. * 1854 Peter Arntsen
Sendesmoen, f. 1830. Se Hallanætten.
G 6. Beret Bårdsd. Sende, f. p. S. 1829, reiste
til Amerika 1886.
G 7. Kirsti Bårdsd. Sende, f. p. S. 1830. * 1861.
G 8. Birgitte Bårdsd. Sende, f. p. S. 1830, f
G 9. Magnhild Bårdsd. Sende, f. p. S. 1833.
* 1856 Halvor Jonassen Persveet, f. 1833.
H 1. Johan Halvorsen, f. c. 1856.
H 2. Martin Halvorsen, f. c. 1858
H 3. Marta Halvorsd., f. c. 1861.
GlO. Anne Bårdsd., f. c. 1844.
Gli. Boletta Bårdsd., i p. Sende 1836.
F 2. Ole Gundersen Sende, Nedstupladsen, f. p. Sen-
de 1792, f p. Sendesvald 1859. * 1826 Beret
Olsd. Vangstad, f. p. Hellan 1800, t P- Aksnes
1894.
F 3. Beret Gundersd. Sende, f. p. S. 1 795, f P- Fikse
1873. *') 1815 Sivert Sivertsen Skrove, Kråg,
f. p. Skrove 1789, f p. Kråg 1822, druknet ved
på en flåte å sette over en dam, dannet ved et


----
179 Bind IV
----
jordskred i Follobekken. * L> ) 1823 Lars Anderssen
Bunes, f. p. Lund 1797, t P- Fikse 1845, sonn av
Anders Jonsen Lund. * 3 ) 1846 Johannes Anders
sen Faren, Fikse, f. p. Faren 1815, t P- Fikse 1853.
Gl/Sivert Sivertsen, omkom i 1822 sammen med
faren, 7 år gl.
G 2 '- Gunder Sivertsen Fikse nordre, f. p. Sende ne
dre 1817, f P- Fikse 1877. * 1855 Beret Mar-
ta Olsd., f. 1832.
Hl.Sefanias Gundersen Fikse, f. p. F. 1856,
f p. Øren 1928. *.
H 2. Beret Anna Gundersd. Fikse, f. c. 1864.
Marit Andersd. * 1753 Haldo Olsen Lennes, Fæbyvald, hen
nes tremenning.
D 2
D 3
Karen Andersd. Lyngåsen, f. p. L. 1726. * 1754 Peder Jon
sen Fikse, f. p. Tiller 1728, t P- Fikse 1804, kjøpte Fikse nor
dre 1769 og F. sondre 1772.
E l.Golla Pedersd., f. p. Fiksevald 1754, f P- Sende 1824.
* 1777 Ole Jonsen Sende ovre, t 1797, 51 år gl.
F 1. Jonas Olsen, f. 1790, f ung.
F 2. Karen Olsd. Sende ovre, f. p. S. 1783, f 1824. * ')
1804 Anders Sivertsen Sende, Fikse, f. 1753, f 1810.
* L ') 1810 Peder Sivertsen Skrove, Fikse, f. p. Skro
ve 1787. Han *•) 1825 Anne Kristensd. Mikvold
Gl. 1 Johanna Andersd., f. og f p. Sende 1804.
G 2. a Anna Marta Pedersd., f. p. Fikse 1811, f 1892
* 1840 Lars Olsen Stuskin, Bjorstad, f. 1800,
t p. Bjorstad 1869, sønn av kirkesanger Ole
Kvelstad og h. Anne Larsd.
G 3r Guruanna Pedersd., f. p. Fikse 1814, f P- Nor
bergvald 1873. * 1844 Johannes Gudbrandsen
Norbergvald, f. 1818.
G 4. 2 Mali Pedersd., f. p. Fikse 1816. * 1844.
G 5. Sirianna Pedersd., f. p. Fikse 1821. * 1850.
F 3. Marta Olsd., f. c. 1788. * Elling Sivertsen Sende ovre.
F 4." Anne Haldosd. * Erik Gabrielsen Musum.

----
180 Bind IV
----
ÅSEN
Gårdsnr. 80.
Navnet: Ossenn 15Q0. Aaßumb 1626. Aasß 1664. Aass 1723.
Skylden: Gårdens skyld var i 1650 x fa spand, men blev før
1700 forhoiet til 2 ore. I 1836 blev den skyldsatt for 4 dal. 4 ort
3 sk. I 1907 var skylden mk. 8,42, fordelt på 3 bruk, hvorav
bruksnr. 1: Åsen, mk. 4,06, og bruksnr. 3: Vesterås, mk. 3,31.
Eiere: Åsen er neppe nogen gammel gard. Den finnes hver
ken i ledingsmanntallet for 1549 eller skibskattmanntallet for 1559.
Den er antagelig ryddet i siste halvdel av 1500-årene og har da
som nyrydning tilfalt Kronen. Første gang, den nevnes, er i 1592,
og da opføres den blandt krongodset.
Omkring 1660 er den gått over til Laurits (Lars) Pedersen
Brlx, som ved disse tider erhvervet adskillig av det tidligere kron
gods i Verdalen. Brix' svigersønn, lektor Simon Hof, har derefter
eiet Åsen, og fra ham er den gått over til Rasmus Ågesen Hagen,
hvorefter den blev i Hagen-familiens eie, inntil Rasmus Ågesens
dattersønn, som også het Rasmus Hagen, under 24. februar 1774
makeskiftet den sammen med Kjesbu mot de to Kolstad-gårder til
generalauditør Kjerulf, hvorved gården gikk inn i Verdalsgodset.
lil. skjøte utstedt i 1890 kjopte den daværende opsitter (senere
redaktør) Johannes Ås gården av Værdalsbruket for 3500 kr. og
siden har den vært brukernes eiendom.
Brukere: Opsitteren i begynnelsen av 1600-tallet het Otuf.
Han var der til over 1630.
I 1633 bygslet Oluf Halvorsen Smed gården, som han betalte
6 rdl. i bygsel for. «Magli enke» oplot den for ham.
I 1651 ektet Ole Einar sen enken Marit Åsen, formodentlig enke
efter Oluf Halvorsen, og kom således i besiddelse av gården. Han
betalte 8 rdl. i bygsel. Han var der ennu i 1657. Gårdens beset
ning var det år 1 hest, 8 storfe, 3 geiter og 4 sauer.
Efter ham har der allerede i 1658 vært to opsittere der sam
tidig, nemlig Esten Bjørnsen og Per Persen. Den sistes far, Per
Lauritsen, bygslet i 1658 hele gården for 6 rdl. Det heter uttrykke
lig, at «han framindede Esten Bjørnsen den halve part», og at
hans sønn, Per Persen, opgav den annen halve del for ham.
Gården betegnes ved denne leilighet som «liden og ringe».
Per Lauritsen hadde den heller ikke mange årene; ti allerede i
1665 er der atter to nye opsittere, Nils Nilssen og Henrik Anders
sen, som hver brukte 18 marklag. Det var ganske unge folk, den
første 33, den annen 23 år.

----
181 Bind IV
----
Ved matrikuleringen i 1669 blev der ikke foreslått nogen for
andring i skylden. Tienden blev sått til 1% tdr. havre, ledingen
til 1 ort og småtienden til 1 ort. «Findes hommelhauge och brende-
fang», heter det.
Nils er siden kommet i enebesiddelse av gården; iallfall står
han som eneste opsitter i 1686.
Matias het opsitteren i 1699.
Gudmund Povelsen hadde gården til 1728. Ved svenskenes
innfall i 1718 opgir han å ha lidt folgende tap:
Dette må ha vært det meste av, hvad han eiet; ti ved matri
kuleringen i 1723 opgis besetningen til IV2 hest, 4 kyr, 3 ungnaut,
8 sauer og 3 geiter, utseden var 6 skjepper bygg og 3 tdr. havre
og avlingen 20 sommerlass høi og 3 lass ekerhøi. Tienden blev sått
til 3 skjepper blandkorn, 6 skjepper havre «ringe korn» og 8 mk.
ost. Åsen hadde dengang skog til fornødenhet og litt til sagtøm
mer, seter 2 mil fra gården og ringe bumark. Den betegnes som
«meget tungvunden og frostagtig», og skylden blev foreslått ned
satt med 6 mkl-, fordi gården er «meget frost undergiven, hvor
kornet of test bort fryser».
Foruten tapet ved krigen hadde Gudmund også meget annet å
stri med: I 1721 sees han å ha søkt om «at faa besøge godt folk»,
fordi han var sått i yderste nød og fattigdom dels ved fiendens
hand, dels ved sin datters langvarige sykdom, som nu hadde varet
i 10 år og V 2 års tid betatt henne fornuften, «den nu den naadige
Gud igjen har givet hende»; men nu var der utbrutt 9 huller på
hennes høire side, og han hadde brukt alle optenkelige midler til
hennes helbredelse, så han for hennes ophold og kur var blitt
skyldig 22 rdl. 2 ort, og nu var det eksekvert hos ham for skattene.
Stiftamtmannen rekommenderte ham til «godt folk i byen og fogde
rierne», og på denne måte lyktes det ham nok å redde sig litt op
igjen.
12


----
182 Bind IV
----
Ved skifte efter ham i 1728 registrertes 2 hester, 3 kyr, 4 ung
naut, 6 geiter, 8 sauer og 4 svin. Aktiva blev 62 rdl. 1 ort 10 sk.
og beholdningen 37 rdl. 3 ort 16 sk. Datteren fikk brorlodd efter
enkens forlangende.
Derefter har sannsynligvis sønnen, Morten Giidmundsen, bygslet
gården og sittet der i trange kår. I 1737 sees han å være stevnet
Åsen-gårdene, sett fra sydvest 1920. Fot. E. Musum
av Broder Boysen for 32 rdl. 36 sk. resterende landskyld, hvilket
visstnok vil si at der ikke var betalt landskyld på de 9 år siden
Gudmund døde.
Mikkel Olsen Ulvillen fikk bygselbrev av Rasmus Hagen 7.
november 1769, tgl. 21. februar 1774. Han betalte i bygsel 30
rdl. og var på Åsen til sin død i 1804. I hans tid kom økonomien
på fote, så der på skiftet efter ham kunde noteres aktiva for 316
rdl. 3 ort 6 sk. foruten jordstykket Volenget, som blev taksert for
150 rdl. Beholdningen blev ialt 399 rdl. 1 ort 8 sk. Av besetning
registrertes 2Vz hest, 6 kyr, 1 ungnaut, 18 geiter, 11 sauer og 1
svin. Der fantes endog jernkakelovn på gården.
Antagelig har nu enken, Lisbet Olsdatter, brukt gården nogen
år. Ved skjøte av 26. mai, tgl. 16. august 1809, overdrog hun og
medarvinger Volenget for 199 rdl. til sønnen Jon Mikkelsen. Den
eldste sønn, Ole Mikkelsen, var i 1805 kommet til Nedre Hofstad
ved giftermål.
Ved bygselbrev av 4. januar, tgl. 3. mai 1810, bygslet Verdals
godsets eier, proprietær Miiller, den til Lars Sivertsen Skrove
(bror av Ole Sivertsen Musum. Se Øvre Stiklestadætten). Lars


----
183 Bind IV
----
var dette år blitt gift med enken Lisbet. Efter hennes død blev han
i 1821 gift med den meget yngre Sigrid Toresdatter Hellan Han
hadde gården til sin død i 1827. Der registrertes efter ham 2 hester,
3 kyr, 4 ungnaut, 10 sauer, 11 geiter og 2 svin. Boet eiet nogen
marklag i Skrove vestre og ser forøvrig ut til å ha vært jevnt godt
forsynt, iallfall hørte det ikke til de dårligere. Der notertes både
slagur, skuvseng og fallbord, som ved denne tid forresten var blitt
nokså almindelige. Boets aktiva var 265 spdl. 3 ort 1 sk. og be
holdningen 104 spdl. 3 ort 20 sk.
Enken, Sigrid Toresdatter, giftet sig siden med Erik Eriksen
Trygstad, som under 5. april 1830 forpaktet gården for sin og
hustrus levetid av Hilmar Meincke. Den årlige avgift var 20 spdl,
det første år dobbelt. I kontrakten var inntatt de vanlige bestem
melser om arbeide til Verdalsbruket.
I 1835 var besetningen 2 hester, 5 storfe, 10 sauer, 4 geiter
og 1 svin og utseden V 2 td. bygg, 5 tdr. havre og 2 tdr. poteter.
Med Erik Eriksen gikk det kleint i økonomisk henseende og i
1844 måtte han fravike gården uten kår, noget som viser, at jord
drotten ikke alle tider var så ømfindtlig overfor sin leilending.
Året efter, altså i 1845, overtokes gårdens bruk av Erik Eriksens
brorsønn, Erik Iversen, tidligere eier av Nestvold store. (Se Tryg
stadætten). Erik Iversen bygslet Åsen i 1847 og brukte den "til
sin død i 1874.
Den hadde i 1865 en besetning på 2 hester, 6 storfe og 16
sauer og en utsed av 1 td. bygg, 8 tdr. havre og 6 tdr. poteter.
Der var ingen husmannsplass.
Erik Iversen og hustru hadde 6 barn. Den yngste av disse —
senere redaktør -- Johannes Ås overtok gården i 1883 og, som før
nevnt, kjøpte han den i 1890 av Verdalsbruket. Undtatt fra salget
var en skogparsell ved Kjesbuvannet.
Der tillå gården meget dyrkningsland, så der var betingelser for
en betydelig utvidelse av eiendommen. Den nye eier begynte også
for alvor å rydde og dyrke, så der i løpet av få år blev optatt ca
50 mål ny jord og gravet ca. 1000 favne grøfter. Ennvidere kjøpte
han tilstøtende parseller av Skrove-gårdene og la til, så gården ved
hundreårsskiftet hadde opimot 300 mål åkerland og fødde en beset
ning på 4 hester og 16—18 storfe.
Johs. Ås hadde imidlertid bestemt sig for en ny livsstilling,
idet han i 1898 hadde kjøpt tomt og bygget gard på~Verdalsøren'
Videre kjøpte han trykkeri og startet ved nyttår 1899 «Indherreds
Folkeblad». Han besluttet sig da til å seige Åsen; men da det i
denne tid var vanskeligere å få solgt større gårder enn mindre
bruk, delte han Åsen i to. I 1900 og 1901 opførtes hus på den
halvdel, som skulde fraskilles. Denne fikk navnet Vesterås og blev

----
184 Bind IV
----
tillagt parsellen Veisletten, hvorimot Åsen fikk tillagt parsellen
Østerås. Begge gårder hadde nyopførte hus og var tillagt tilstrek
kelig skog. Begge parseller lå således til de respektive gårder, at
disse danner fullt utskiftede bruk.
Åsen blev i 1902 solgt til Hans Peter Johannessen Sende, som
fremdeles har den. (Se Jermstadætten).
VESTERÅS
Gårdsnr. 80, bruksnr. 3.
Denne av Åsen utskilte eiendom blev i 1903 solgt til Oluf Bur an
fra Frol og har siden skiftet eier flere ganger. Oluf Buran solgte
i 1910 til Olav Nordgard fra Sparbu, denne i 1912 til Lars Susegg
fra Sparbu og denne igjen i 1913 til Johannes Kalset fra Sparbu,
som i 1923 overdrog gården til sin sønn Anton Kalseth.
Begge gårder er godt drevet og gir ganske pene avlinger; men
skogen er for en større del frasolgt, så der kun er til husbehov igjen.
Mens Åsen var samlet, var det en av de større skogeiendommer i
bygden.
SNAUSEN
Gårdsnr. 81.
Navnet: Snaasen 1559. Snues, Snaas 1590. Snaßen, Snaaßen
1626. Snaßen 1664. Snausen 1723.
Navnet finnes også i Orkdalen og Meldalen, på det siste sted
dog som et svakt hankjønnsord, mens det i Orkdalen som her er
sterkt. Betydningen kan ikke Rygh gi nogen forklaring av.
Skylden: Skylden i 1650 var 1 øre 12 mkl., fra 1836 1 dal.
4 ort 15 sk-, i 1907 mk. 6,73, fordelt på 2 bruk, hvorav bruksnr. 1,
Snausen, mk. 6,42.
Eiere: Gården finnes ikke nevnt før i 1549, og da eiet Kranen
1 øre i den. Dette var formodentlig dengang hele skylden. Gården
tør være ryddet i første halvdel av århundredet og har vel vært
krongods helt fra den blev skyldsatt. I slutten av 1500-årene er
Kronens eiendom i den blitt 1 øre 12 mkl., formodentlig ved en
forhøielse av skylden, hvilket atter kan tyde på en forholdsvis ny
ryddet eiendom.
I 1754 blev den ved auksjon solgt til opsitteren Ole Johansen,
og har siden vært brukernes eiendom.
Bruker e: Gården nevnes ikke i 1520; rimeligvis var den ennu
ikke skyldsatt, muligens endog ikke ryddet.

----
185 Bind IV
----
I 1549 har Annders betalt 2 vog mel i landskyld for 1 ore i
Snafifien, Kronens gods. I ledingsmanntallet for samme år finnes
han ikke; men i skibskattmanntallet for 155 Q har vi fremdeles
Anders paa Snaaften.
Hell] (d. e. Helge) Snasen nevnes i 1590, da han betalte %
daler i landbohold.
Snausen, sett fra vest 1919. Fot. E. Musum.
I begynnelsen av 1600-årene het opsitteren Guttorm. Han
brukte gården til i 1646, da Jon Olsen fikk bygseibrev på «V 2 spand
i Snasen, som hans gamle værfader og moder godvillig oplod ■>
Han betalte 9 daler i bygsel.
Jon levet ikke lenge: Allerede i 1653 har «Hans Eriksen festet
en ringe gard Snasen og skal have påboende enke, Ingeborg
Guttormsdatter til egte». Ingeborg var tydeligvis enken efter Jon.
Hans betalte også 9 rdl. i bygsel. Han opgis i folketellingen av
1665 å være 27 år og skulde altså være født i 1638; men det er
naturligvis feilaktig.
Det har vist ikke vært lett å klare sig på Snausen i disse tider.
I 1650 heter det uttrykkelig om opsitteren, at han har «ingen midler
at udgive andet end ødegårdsskatte».
Besetningen i 1657 var 1 hest, 4 naut, 2 geiter, 4 sauer og 1
svin. Tienden sattes i 1669 til 2 skjepper bygg og 4 skjepper
havre, ledingen til 1 ort og småtienden til 1 ort. «Findes hommel
hauge och brendefang och ellers ingen tilfelde», heter det. Der
blev ikke foreslått nogen forandring i skylden.
Hans brukte gården ennu i 1690-årene. Han sees i 1691 å


----
186 Bind IV
----
være saksøkt av rådmann Jens Bing i Trondhjem for 3 ort 12 sk.
De blev forlikt således, at Hans skulde levere 2 tylvter tømmer
for belopet.
I de dårlige år i forste halvdel av 1690-tallet gikk det aldeles
ut med ham. I 1695 oplyses ved tingsvidne, at «opsitteren på Snå
sen er reist fra gården og ernærer sig og sine ved betleri i andre
fogderier».
Så bruktes gården fra 1696 av en mann, som het Ellev. Han
klarte sig heller ikke der, men måtte efter vel et års tid gi den fra
sig. Herom heter det ved tingsvidne i 1697:
«Som denne fattige opsidder gården henvigte år til brugs og
besiddelse antog, dog uden boxels afgift, såsom gården i sig seiv
er hel ringe, for alle afgående skatter, er hannem al hans årveide
afskinnet, så han hel lidet af sæden til nytte igjen fik, hvorfor han
gården hel armodelig har igjen mått qvitere. Og har hos ham
ei videre været at erholde end 2 rdl.»
Omkring 1700 het opsitteren Hemming.
Gabriel Olufsen fikk bygselbrev på gården av fogd Jens Mo
gensen 12. desbr. 1702, tgl. 16. januar 1703.
Senere kom Anders Paulsen Skrovemælen til Snausen. Han
bodde ennu i 1714 på Skrovemælen, som han eiet; men i 1718 var
han på Snausen. Han synes å ha eiet endel, iallfall har svenskene
funnet adskillig å ta, nemlig:
Ved matrikuleringen i 1723 oplyses, at gården har skog «alene
til gjærdsel», ingen seter, slett bumark. Den betegnes som «meget
tungvunden og mislig til korn». Utseden var 6 skjepper bygg, 3
tdr. havre og V 2 vog grå erter, avlingen 10 sommerlass vollhoi og
1 lass ekerhøi og besetningen 1 hest, 2 kyr, 2 ungnaut og 6 sauer.
Tienden blev sått til 2 skjepper blandkorn, 6 skjepper havre, IS
mk. erter og 4 mk. ost. Gården blev foreslått avfelt 6 mkl. på
grunn av dens «ringhed».


----
187 Bind IV
----
Anders døde i 1732, 61 år gammel. På skiftet efter ham er
registrert en besetning på 2 hester, 3 kyr, 2 ungnaut, 4 geiter, 20
sauer og 2 griser. Aktiva blev 47 rdl. 3 ort 18 sk. og beholdningen
39 rdl. 2 ort 21 sk. Mælen engslette (d. e. Skrovemælen) av skyld
8 mkl. blev ført boet til inntekt med 10 rdl.
Efter Anders overtok eldste sønn, Paul Anderssen, som var
gift og bodde hjemme, gården, som han fikk bygselbrev på av
fogden 12. januar, tgl. 6. mars 1733. Med ham gikk det aldeles
ut: De store uår 1740 —42 knekket ham fullstendig. Fogden op
lyser på vårtinget i 1743, at opsitteren på Snausen ennu ikke har
betalt eller ved eksekusjon kunnet klarere skattene for forrige år.
Og på sommertinget oplyses, at da skattene for Snausen for 1742
ikke har vært å erholde ved eksekusjon, solgtes de hos opsitteren
Paul Anderssen utpantede effekter på tinget for tilsammen 1 rdl.
3 ort 16 sk., og lensmannen og Ole Ågesen Skrove beediget, «at
de ikke fandt derudi ham at være tilhorende det allermindste af
værdi mere end anført, videre, at Paul og hans kvinde siden betlede
sit brød og nu har taget tjeneste i et andet fogderi».
Gården blev nu opbudt på kirkebakken våren 1743, uten at
nogen tilbød sig å ta den. På høsttinget samme år bød Ole Johan
sen 6 rdl. årlig og hadde den på de vilkår til i 1747, da han bød
fulle skatter og bygsel, hvorefter han fikk bygselseddel av fogden
27. juli 1747, tgl. 5. juni 1748.
På en auksjon i 1754 over krongods kjøpte Ole Johansen går
den for 80 rdl. og fikk skjote 31. desember s. å., tgl. 6. septbr. 1755.
Han hadde intet å legge i den, men lånte pengene, først av soren
skriver Paulsen og senere av Mikkel Reppe mot pant i gården.
Obligasjonen til den siste er av 14. august 1764 — ennu var intet
avbetalt på kjøpesummen.
Ole Johansen døde i 1771, 67 år gammel. Før sin død hadde
han solgt gården for 250 rdl. til Tomas Ellevsen; men skjote var
ikke utstedt; dette blev først gjort av Oles arvinger 18. febr. 1774.
Ved skjøte av 1. januar 1776 solgte Tomas gården for 300 rdl.
til Anders Taraldsen Sem, som igjen ved skjøte av 15. august 177 S
overdrog den for 336 rdl. til Hans Tomassen (Sundbyhaugen?),
som så hadde den nogen få år. Flan solgte den ved skjøte av 25.
april 1781, tgl. 15. august 1782, til Ole Fastesen Skrovemælen for
270 rdl., som blev erlagt på den måte, at Ole tilskjøtet Hans sin
eiendom Skrovemælen for 60 rdl., overtok en panteobligasjon på
Snausen til madame Holte på 150 rdl. samt betalte 60 rdl. kon
tant. (Se Fikseætten).
Nu blev der en tid mere stabilitet i eiendomsforholdene, idet
Ole Fastesen hadde gården i 30 år og stod sig ganske bra. Ved
skifte i 1788 efter hans forste hustru, Lisbet Andersdatter, notertes

----
188 Bind IV
----
en besetning på 1 hest, 1 ku, 1 ungnaut, 3 geiter og 13 sauer.
Der var utsådd 2 kvarter bygg og 5 kvarter havre. Gården blev
verdsatt til 270 rdl., og der var panteheftelser på den for 150 rdl
til kjøpmann Tomas Jelstrup i Trondhjem. Aktiva blev 330 rdl.
3 ort 6 sk. og beholdningen 119 rdl. 2 ort 11 sk.
Ole var sykelig og tok derfor allerede i 1800 bestemmelse om
kår til sin annen hustru, Marit Olsdatter, hvilket han begrunner
med, at han «i lang tid har været syg og sengeliggende og des
formedelst ikke kan vente, at mine dage skal vorde så lange». Han
levet imidlertid ennu i mange år. Forst ved skjote av 6., tgl. 7.
februar 1812, overdrog han gården til sonnen, Johannes Olsen,
for 1600 rdl. og et kår til sig og hustru på 1 td. bygg, 6 tdr. havre,
for til 1 ku og 6 småfe samt IM> mål nydyrket jord. Dette verd
sattes til 50 rdl. årlig. Dode den ene av kårtakerne, skulde den
efterlevende ha hele kåret undtaken jordstykket.
I 1835 var besetningen på Snausen 2 hester, 5 storfe, 14 sauer,
7 geiter og 1 svin og utseden V 2 td. bygg, 6 tdr. havre, 1 4 td. erter
og 5 tdr. poteter.
Johannes Olsen gav under 10. oktbr., tgl. 6. desbr. 1838, Erik
Nilssen arvefesteskjote på Ovre Moenget, visstnok for å skaffe
penger tilveie; ti han synes ved disse tider å ha hatt litt vanskelig
heter i anledning av nogen gjeldsforpliktelser til Jelstrup.
Ved skjote av 7. septbr-, tgl. 14. oktbr. 1842, solgte han gården
for 500 spdl. til Johannes Jakobsen Jermstad og tok kår for sig
og hustru.
Efter Johannes Jakobsen overtok sonnen, Jakob Johannessen,
gården uten tinglest hjemmel. Den hadde i 1865 en besetning på
3 hester, 4 storfe, 16 sauer, 6 geiter og 2 svin og utseden var 1
td. bygg, 9 tdr. havre og 7M> tdr. poteter. Der var 2 husmanns
plasser, begge het Snausagjerdet; men kun for den ene av dem
cpfores besetning og utsed. Besetningen var 1 sau og 2 geiter og
utseden v \ td. havre og 1 td. poteter.
Hans Olsen Jermstad overtok gården ifl. skjote fra Johannes
Jakobsen av 7., tgl. 8. april 1874, for en kjøpesum av 612 spdl.
og kår. Besetningen var i 1875 2 hester, 3 kyr, 1 ungnaut, 18
sauer og lam og 1 svin og utseden n s td. rivete, \ x k tdr. bygg, 6
tdr. havre, V* td. erter og 0 tdr. poteter.
Ved skjøte av 14., tgl. 28. oktbr. 1800, solgte Hans Olsen går
den til Andreas Mikalsen for 3100 kr. og kår. Andreas brukte
ikke alltid gården seiv: Ved kontrakt av 6., tgl. 0. april 18Q2, har
han forpaktet den for 1 år til Anders Nilssen Fikse søndre.

----
189 Bind IV
----
SKROVE SØNDRE.
Gårdsnr- 83.
Navnet: af Skrofuom, i Skroffuo 1430. af westre Skroffwom,
fore Skroffwo 1491. Skrawor 1520. Scroffue 1530. Skroffue 1550.
Skroff, Skroffue, Skrøffue 1500. Skroffue, Schraaffue 1610. Skrof
fue 1626. Schroffue 1664. Schrowe 1723.
Av O. Rygh opfattet som et elvenavn, sannsynlig oldnorsk
Skrofa, som nu har fått bestemt form og likedannelse av vokalene-
Det må ha tilhort Leiråen eller et av tilløpene til denne. Det samme
eller et beslektet navn synes man å ha i Skrovoa og i Skrovodalen i
Bindalen, i Skrofar, nu Skroven, i Lofoten og måskje i Valdskrå
(af Valdaskrofue) i Grong. Det står måskje i forbindelse med hun
kjønnsordet skrauv = skum, som Åsen henfører til et oprindelig
sterkt bøiet skruva, rake op, stige i været.
Skylden: Gården har i 1600-årene vært delt i to. Skylden var
i 1650 for den ene part 1 sp., for den annen 1 sp. 12 mkl., tilsam
men 2 sp. 12 mkl. I 1836 blev begge skyldsatt under ett for 10
dal. 1 ort 20 sk. I 1007 var skylden mk. 16,27, fordelt på 3 bruk,
hvorav bruksnr. 1, Skrove søndre, mk. 14,76.
Eiere: Denne gard tør fra meget gammel tid ha vært bonde
gods. Allerede i begynnelsen av 1600-årene har der vært skatte!
for betydelige odelsparter i den, og den var alt dengang delt i to.
I 1624 har «Siffuer Nederschroffue» skattet for 1 sp. 12 mkl.
odelsgods, som tilhørte hans stedbarn og Oluf Øgstad. I 1650 be
tegnes denne part som Jon Bredings odel og utgjorde da det ene
av de to bruk, som Skrove søndre dengang var delt i. I 1660-årene
er lensmann Åge Haug blitt eier av 1 sp. og Kasper Kristofersen
Schøller av de 12 mkl.
Ved Åge Haugs død i 1671 gikk Skrove med mere av hans gods
over til fogd Jens Bing og siden til dennes arvinger. Ved skjøte
av 13. desbr. 1680, tgl. 16. januar 1600, solgte sogneprest til
Kvernes, Hans Hagerup, dette spand i Skrove (tillikemed Lille
Vuku 1 øre 0 mkl., 1 øre 20 mkl. i Myr og 2 øre 20 mkl. i Auglen)
til president Kåsbøll i Trondhjem, som var hans svoger.
I begynnelsen av 1700-årene er dette spand tillikemed bygsel
retten over dette bruk gått over til Trondhjems domkirke, uten at
det kan sees på hvilken måte. De 12 mkl. landskyld eiedes frem
deles av Schøllers arvinger.
Også det annet bruk har helt fra 1600-årenes begynnelse vært
bondegods. «Enckenn Schroffuen» har i 1611 skattet for 2¥2 øre
odelsgods, og det er utvilsomt denne part. I 1624 skatter «Siguordt
Suendsen Skroffue och Hans Kolstad» for samme part. Før 1650

----
190 Bind IV
----
er imidlertid Kasper Schøller blitt eier av den og efter ham hans
arvinger. I 1660-årene er der dessuten kommet til et kvernsted på
12 mkl., hvorefter skylden blev 1 spand.
Ved skjote av 22. novbr. 1728, tgl. 27. januar 1729, solgte
assistentråd Kristian Schøller parten for 20 rdl. til krigsråd Åge
Rasmussen Hagen, og denne overdrog den i 1759 til opsitteren,
Skrove søndre, sett fra vest 1920. Fot. E. Musum.
Baro Sevaldsen I 1854 kjopte eieren av denne part, Anders An
derssen, også Domkirkens beneficerte part, og siden har hele går
den vært brukernes eiendom.
Brukere: Skrove er en gard, som er blitt delt meget tidlig, rime
ligvis på grunn av forstyrrelser ved jordskred. Der lever sagn om,
at gården, som tidligere skal ha hett Hog-Reppe, engang i meget
gammel tid er gått ut ved jordfall; men når dette er skjedd, kan
man nu ikke gjore sig nogen formening om. At Skrovegrenden har
vært skueplassen for store omveltninger, er lett å se; der har
utvilsomt gått mange skred, for terrenget har fått sin nuværende
form.
Når i eldre tid en gard blev odelagt ved jordskred, var gjerne
den nærmeste følge, at nærliggende gårder — seiv de, som ikke
stotte like op til — tok sig engstykker av skredet, når det igjen be
gynte å gro til. (Se f. eks. under Kvammet). Dette har i stor ut
strekning vært tilfellet med Skrovegrenden, hvor flere av bygdens
gårder, seiv sådanne, som ikke lå ganske nær, har hatt engstykker
til den senere tid.


----
191 Bind IV
----
Allerede i manntallet av 1520 over tiendepenningskatten nevnes
3 skattebønder:
Anders pa Skrawor — betalte M» lodd sølv og 4 lodd sølv for
jordegods.
Pædher ibidem (d. e. sammesteds), 3 lodd sølv og 6 lodd sølv
for jordegods.
Hallordh ibidem, 4 lodd sølv.
Og i ledingsmanntallet av 1549 står følgende skrevet for leding:
Clemett på Skroffuenn V-i spand smør, 2 vog mel.
Oluff på Skreum 1 pund smør, 4 pund mel.
Lauerens på Skreum 20 mark smør, 1 vog mel.
Dette tyder på en oprinnelig deling i 3 gårder. Men rimeligvis
har allerede på denne tid hver av disse hatt flere opsittere. Det var
almindelig, at én stod skrevet for ledingen, når en gard var delt
mellem flere brukere.
Vi finner også allerede i 1559 5 skattydere på Skrove i skib
skattmanntallet. Det er:
Lauriidtz på Skroffue.
Christopher på Skroffue.
Jngebor ibid.
Elling på Skroffue.
Siurdt på Skroffue.
Allerede dengang synes altså den deling å være fullbragt, som
i det vesentlige har holdt sig til vår tid, hvorefter gårdene kan
grupperes således:
Skrove (uten nogen nærmere betegnelse i eldre tid), svarende til
det nuværende Skrove søndre. Gården var i 1600-
årene og en del av 1700-årene delt i 2 bruk.
Øvre Skrove, svarende til det nuværende Skrove øvre vestre og
Skrove øvre østre.
Nedre Skrove, svarende til det nuværende Skrove nedre østre og
Skrove nedre vestre, hvorav den siste atter var delt
i 2 bruk.
Den første, som i matriklene gjerne kalles bare Skrove uten
nogen nærmere bestemmelse, tør regnes som den oprinnelige
Skrove-gård.
Hvem av de 3 opsittere i 1520 det er som har bebodd denne
gard, kan ikke med sikkerhet avgjøres. Man kunde jo gjette på
Pædher, som har betalt mest for jordegods, idet som ovenfor nevnt,
gården tør ha vært bondegods fra meget gammel tid.
Av opsitterne i 1549 er det utvilsomt Oluff, som har brukt
denne gard. Men hvem av de 5 fra 1559 er det umulig å avgjøre.
Fra begynnelsen av 1660-årene har gården vært delt i 2 bruk.

----
192 Bind IV
----
Bruk I: 1 spand 12 mkl.
Oluff Schrauffuen har i begynnelsen av 1600-årene skattet for
1 sp. 12 mkl. odelsgods. Han kalles også tildels Oluff Neder
schroffue, og har vel bebodd den nederste av de to deler, som går
den dengang var delt i.
Fra forste halvdel av 1620-årene har vi Siffuer Nederschroffue,
som må være kommet til gården ved ekteskap med enken efter
Oluff; ti de 1 sp. 12 mkl. odelsgods, han skattet for, opgis å tilhøre
hans stedbarn og Ole Øgstad.
Siffuer var på gården ennu i 1657. Dens besetning var da 2
hester, 12 naut, 12 sauer og 2 svin.
Efter Siffuer (Siurd) er før 1660 kommet tialdor Olsen. Han
var i 1666 30 år gammel, og er formodentlig kommet til gården
ved ekteskap med enken; han hadde nemlig da en sønn Siurd, som
var 4 år gammel, og tør være opkalt efter enkens første mann,
hvilket var almindelig måte å opkalle på i den tid.
Ved matrikuleringen i 1660 blev der ikke foreslått nogen ned
settelse av skylden. Tienden blev sått til 1 td. bygg og 2 tdr.
havre, ledingen til Vz rdl. 8 sk. og småtienden til 1 ort. Der var
humlehave. En kvern blev sått i 6 sk. skatt.
Haldo opfores som bruker ennu i 1680-årene og Nils på den
annen part. Men så synes det, som om begge parter er blitt samlet
under én bruker, Jens Pedersen. I matrikulen av 1600 opføres
visstnok fremdeles 2 parter; men opsitteren på begge heter Jens,
og det er meget, som taler for, at det er den samme. Det kan da
forholde sig slik, at Jens, som var bygselmann på denne part (1
sp. 12 mkl.), som nu tilhørte Domkirken, har brukt den annen part
(1 sp.), som fremdeles tilhørte Schøllers arvinger, for avgift.
Søndag aften den 14. januar 1703 brente gården totalt. Som
skikk og bruk var, søkte og fikk Jens stiftamtmannens tillatelse til
å gå om med kollekt i Stjør- og Verdals og Inderøy fogderier -
det var assuransen dengang. Som prøve på forretningsgangen
ved slike leiligheter hitsettes hele korrespondansen i anledning av
denne sak: Først kommer den skadelidtes meget ærbødige andra
gende, som er sålydende:
«Høy Edel og Velbaarne Hr. Stifftambtmand, Naadige Herre.
For deris Høy-Velbaarenhed maa ieg usle og bedrøfuede fatt: : ge
Kongl. Mayst. skatte bonde af Verdals Prestegield Væmodig beklage
den stoere U-løche mig mine fattige midler, Huus og gaard med alt
mit Korn og foederaser er over kommen Søndags aftenen d. 14.
January sidstleden veed een Hastig og U-formodentlig Waade ild,
som paa faa timers tiid lagde alt i Kul og aske, Underdanigst beder
deris Høyædelvelbaarenhed Vilde af Medfødde Miskundhed og Barm
hiertidghed tillade mig fattige usle mand at besøge godt Folch udj

----
193 Bind IV
----
Størdals foegderie om nogen hielp og opreisning mod denne mig til
faldene stoere Uløche og Jammer, og Effterdi gaarden Skrofue
som Saaledis er for-uløchet er domkierchens udj Thrundhiem, deres
Høyædelvelbaarenhed da vilde naadigst befalle, at samme Kierkens
forstanere maatte lade mig nogle aars Landsckyld frij, paa det ieg
saaledes kunde stræbe at faa gaarden opbygget igien, den baarm
hiertige gud skal visselig med ald ofverflødig Velsignelse forgielde,
deris Høyædelvelbaarenhed saadan Miskundhed, Huor om ieg og
stedse skal anholde med mine Bønner til gud som ser deris Høy
ædelvelbaarenhed.
Verdahlen d. 17. January a° 1703.
Underdanigste tienner
Jens Pedersen Skrofue.»
Så kommer prestens påtegning på dette andragende. Den
lyder så:
«Att det dis Værre saa u-løchelig er tilganget, som denne min
fattige tilhørere Vædmodigst foredrager, bevidnes med allerstørste
sandferdighed, hvor foer og allerydmygest Beedes deris Høyædel
velbaarenhed vilde lade hans ymyge beg:ering vederfares een naadig
bønhørelse, af deris Høyædelvelbaarenhed.
Verdals Præstegaard d. 17 January 1703.
Yymygeste Tienner
Thomes Svendsen Scheen.»
Endelig kommer tilslutt stiftamtmannens resolusjon:
«Indbemelte nødlidende mand, som ved den skadelige ildebrand
hafver mist hus og hjem med meere tillades at besøge christne med
lidene udj Stordals og Inderøens fogderier som samme noget til hielp
gifue vill, mens som domkierchen er meget brøstfældig og hafver
liden indkomme, faar remonstranten stræbe at dessen landskyld kand
blifve erlagt.
Trundhiem d. 15. Febr. 1703.
Annen.»
Jens Pedersen døde på Skrove i novbr. 1718, 66 år gammel.
Han er i 1711 opført på den part av gården, hvorover Domkirken
var bygselrådig; den annen part nevnes overhodet ikke og har vel
derfor ligget øde, d. v. s. übygslet.
Efter Jens Pedersens død har Ole Ågesen brukt gården. Han
opføres som bruker i 1718 og opgis da å ha lidt følgende tap:


----
194 Bind IV
----
Av svenskene fikk han 1 rdl. i erstatning.
Når tapet ikke var større, beror vel det på, at han nylig var
flyttet til gården fra Jermstad, hvor han iallfall hadde vært til i
1717; han var gift med datteren på denne gard, Anne Pedersdatter.
Ved matrikuleringen i 1723 oplyses, at gården hadde 1 hus
mann, som sådde % vog. Den angives med hensyn til skog, seter
og bumark å være av «samme beskaffenhed som forrige», d. v. s.
som det annet bruk. Utseden var 2% tdr. bygg, 4V 2 tdr. havre
og y 2 pd. grå erter, avlingen 24 sommerlass høi og 2 lass ekerhøi
og besetningen 2 hester, 6 kyr, 4 ungnaut, 7 sauer og 3 geiter.
Tienden blev sått til 6 skjepper blandkorn, 1 td. havre, 12 mk.
erter, 2 mk. lin og 12 mk. ost. Der blev ikke foreslått nogen for
andring i skylden «i henseende till dens aufling», som man altså
må ha ansett for bra.
Ole Ågesen dode i 1756, 70 år gammel, og efterlot sig aktiva
for 83 rdl. 12 sk. og en beholdning på 77 rdl. 2 ort 8 sk. Han
eiet en fosskvern i Leiråen, verdsatt til 8 rdl.
Gården hadde han opgitt tidligere til fordel for svigersønnen,
Iver Elnes, som var gift med datteren Susanna. Han fikk feste
seddel på den av Domkirkens forstander Andreas Borchmann 2.
mars, tgl. 5. juni 1754. Ole Ågesens eneste sønn, Peder, var død
allerede i 1747.
Iver blev ikke mange årene på Skrove. Allerede i 1758 fikk
Baro Sevaldsen på det annet bruk festeseddel på gården av Borch
mann. Den er datert 12. april, tgl. 15. august. Hermed var hele
Skrove søndre samlet på én hand, idet Baro Sevaldsen var Hagens
leilending på den ene part, Domkirkens på den annen.
Bruk II: 1 spand.
Som nevnt under eiere, har «Enckenn Schroffue» i 1611 skattet
for 2V2 øre odelsgods, som utvilsomt må være denne part. I 1620
står «Siffuer Nerschroffue» skattlagt for samme part, og denne
Siffuer må være den samme som Siguordt Suendsen (Siurd Svend
sen), som i 1624 skattet for 2V-i øre i Skrove sammen med Hans
Kolstad.
I 1635 heter opsitteren på denne part Laurids (Lars). Han
skattet fremdeles for de 2% øre odelsgods. Men i 1650 er Ole Jen
sen bruker av den, og den tilhører nu Kasper Schøller. Ole var
der ennu i 1660.
Gårdens besetning var i 1657 2 hester, 1 naut, 3 geiter, 5
sauer og 1 svin.
I 1665 heter opsitteren Nils; han var 24 år og formodentlig
kommet til gården ved ekteskap med enken efter Ole, idet der i
1666 var en sønn hjemme, Anders Olsen, dengang 14 år.

----
195 Bind IV
----
Ved matrikuleringen i 1669 oplyses, at brukeren heter Nils
Baruchsen (Barosen). Tienden sattes til V 2 td. bygg og 2 tdr.
havre, ledingen til Wi ort 4 sk. og småtienden til 1 ort 4 sk. Der
var humlehave. Et kvernsted tilhørende Bakke klosters gods var
sått til V 2 rdl. og et annet til 6 skillings avgift. Skylden blev fore
slått nedsatt til 2 1 /2 øre. (Den var for 1665 forhøiet til 1 sp. på
grunn av kvernstedet, som var skyldsatt for V 2 øre).
Nils hadde gården ennu i 1680-årene; men i 1699 heter op
sitteren Jens. Det kan være den samme Jens Pedersen, som hadde
det annet bruk (Domkirkens) og muligens har brukt denne part
for avgift. I 1711 heter opsitteren Peder og i 1718 Ole.
Tapet ved svenskenes plyndring opgis for denne gard således:
Skigard og kornstaur opbrent 10 rdl. — sk.
Tilsammen 209 rdl. 24 sk.
Av svenskene hadde han fått 2 rdl. i erstatning. En husmann,
Jon Pedersen, hadde lidt skade for 16 rdl.
Hele opgaven synes mistenkelig, når man sammenligner med
oplysningene ved matrikuleringen i 1723; det er et spørsmål, om
der ikke er tatt feil av gårdene.
I 1723 betegnes gården som «øde», d. v. s. übygslet. Det op
lyses, at skogen er opbrent av vådeild, så at der kun er igjen til
gjerde og brenne. Der var seter I V2 mil fra gården, ringe bumark.
Den hadde et kvernsted «til husfornødenhed», hvorfor årlig betal
tes 6 sk. Gården betegnes som «meget tungvunden og temmelig
kornvis». Utseden var 2 tdr. bygg, 3 tdr. havre og V 2 bismerpund
grå erter, avlingen 20 sommerlass vollhøi og 1 lass ekerhøi og
besetningen 1 hest, 5 kyr, 3 ungnaut, 5 sauer og 2 geiter. Tienden
blev sått til 4 skjepper blandkorn, 6 skjepper havre, 6 mk. erter,
1 mk. lin og 10 mk. ost. Skylden blev foreslått nedsatt 12 mkl.,
og det heter herom: «Formedelst dend waade Jld som denne
Gaards skow for nogle aar overgick og hvorudj dend største her
lighed bestoed, er denne gaard med ovenstaaende affelding anseet-»


----
196 Bind IV
----
Hvordan gården i de følgende år har vært brukt, er übekjent;
måskje har Ole Ågesen på det annet bruk hatt den for avgift.
Peder Olsen Bjørgan fikk bygselseddel på den av Åge Hagen
28. desbr. 1742, tgl. 7. juni 1743. Peder var sønn av Ole Ågesen
på det annet bruk. Han døde allerede i 1747, vel 30 år gammel.
På skiftet efter ham er av besetning ikke registrert annet enn 1
hest, 2 kyr og 4 ungnaut. Aktiva var 16 rdl. 1 ort 2 sk. og be
holdningen 11 rdl. 2 sk.
Enken, Ingeborg Andersdatter, blev samme år gift med Baro
Sevaldsen (visstnok sønn av Sevald Ekloen — se Forbregdsætten),
og han fikk bygselbrev av Hagen 11. oktbr. 1747, tgl. 4. mars 1748
Som nevnt ovenfor, fikk Baro Sevaldsen i 1758 festebrev på det
annet bruk (Domkirkens), og hermed var hele Skrove søndre
samlet på én hand, idet Baro var Hagens leilending på den ene
part, Domkirkens på den annen.
Ifølge skjøte av 17. januar, tgl. 20. febr. 1759, kjøpte Baro
Sevaldsen Hagens part for 220 rdl., og nu inntrådte for et langt
tidsrum det eiendommelige forhold, at hver ny eier av Skrove
måtte bygsle sin halve gard av Domkirken.
Baro solgte ved skjøte av 20. juli 1767 et under gården liggende
sagsted til Åge Brodersen Hagen for 6 rdl. (Se sagbruk).
Baro Sevaldsen har utvilsomt vært en dyktig og sparsommelig
mann og sått i en efter den tids forhold solid velstand; han hadde
endog penger å låne ut. På skiftet efter ham i 1773 var aktiva
1104 rdl. 1 ort 8 sk., hvoriblandt tilgodehavender ifølge obliga
sjoner og andre gjeldsbeviser til et beløp av ca. 470 rdl., og be
holdningen blev 943 rdl. 3 ort 4 sk. Besetningen var 4 hester, 7
kyr, 4 ungnaut, 13 geiter, 15 sauer og 1 svin. Boets part i gården
blev verdsatt til 300 rdl. og utlagt til enken og de 3 døtre, Beret,
Ingeborg og Anne; den siste døde ugift i 1777.
Blandt debitorene til Baro Sevaldsens bo var Jonas Pedersen
Norberg, som skyldte 60 rdl. ifl. obligasjon av 2. januar 1772.
Denne gjeld kom han sig fra ved i 1773 å gifte sig med enken,
Ingeborg Andersdatter, hvis tredje mann han altså blev, samtidig
som han kom i besiddelse av Skrove. Han fikk bygselbrev av
sorenskriver Heide på Domkirkens part 12. oktbr. 1773, tgl. 21.
febr. 1774. Norberg overdrog han da til Ole Bårdsen, sønn av
hans første hustru, Siri Andersdatter, i hennes første ekteskap med
Ole Tomassen Norberg.
Jonas innløste arvingenes part i Skrove ifl. kvitteringsskjøte av
3. januar, tgl. 21. febr. 1780, fra Sevald Olsen Leklem, som var
gift medl Beret Barosdatter, og Jon Villumsen Volen, gift med
Ingeborg.

----
197 Bind IV
----
Da gården var opført under 2 numre, kunde der bli tale om
dobbelte skatter av det ene som underbruk. I den anledning lot
Jonas på tinget i 1704 føre 2 vidner, som erklærte, at de aldri hadde
hørt, her hadde vært mere enn en opsitter, hvilket viser, hvor hurtig
en ting kan gå i glemme. Det oplyses ved samme anledning, at en
bekk, som går gjennem eiendommen, bryter på begge sider.
Også i Jonas' tid vedvarte velstanden på gården. Efter Inge
borgs død giftet han sig — nu for tredje gang — med Marit Gund
bjørnsdatter Faren; han fikk litt penger med henne.
Ved hans død i 1700 viste boet aktiva for 1533 rdl. 2 ort 14 sk.
og en beholdning på 1168 rdl. 3 sk. Blandt innboet finner vi en
jernovn til 8 rdl. og en dragkiste til 7 rdl., men merkelig nok
intet sølvtøi. En andel i Faren på 12 mkl., Marits arv efter sin far,
verdsattes til 124 rdl. 2 ort 7 sk., og boets part i Skrove til 750 rdl.
Den registrerte besetning var 3 hester og 1 foll, 8 kyr, 8 ungnaut,
16 geiter, 4 sauer og 1 svin.
Den unge enke, Marit Gundbjørnsdatter, blev naturligvis ikke
sittende lenge ledig. Allerede året efter var hun gift med Anders
Johannessen Lein. Han utløste de øvrige arvinger ifl. kvittering,
tgl. 1. juli 1830. På Domkirkens part fikk han bygselbrev av Ditlev
Gadebusch 13. juli, tgl. 16. august 1700. (Se Leinsætten).
Anders forsøkte i 1805 å få en avfelling på gården og lot i den
hensikt avholde en besiktigelse, hvorved oplystes, at gården kunde
fø 4 hester, 12 klavebundne og 3 småfe samt avle 100 små lass hoi.
Utseden år om annet opgis til 12 tdr. havre og 2¥i tdr. bygg.
Skjønt gården var utsatt for at vannet tok ut, fant dog ikke lag
retten nogen avfelling berettiget.
I 1835 var gårdens besetning 4 hester, 14 storfe, 30 sauer, 10
geiter og 2 svin og utseden V 2 bismerpd. hvete, 3 tdr. bygg, 16 tdr.
havre, V\ td. erter og 6 tdr. poteter.
Den 17.—20. oktober 1830 avholdtes utskiftningsforretning på
Skrove søndre mellem Anders og Trondhjems domkirke. Den er
tgl. 3. febr. 1841. Efter denne skulde Domkirken eie den østre og
Anders den vestre halvpart av gården.
Ved skjote av 2., tgl 3. febr. 1841, overdrog Anders gården
for 570 spdl. til sønnen, Johannes Anderssen, og tok seiv kår.
Johannes skilte sig imidlertid allerede året efter av med den, idet
han ved skjøte av 16. august 1842, tgl. s. d-, solgte den til broren,
Anders Anderssen, for 50 spdl. Anders solgte ved skjøte, dat. og
tgl. 16. august 1848, 3 kvernfall under gården til Jon Nilssen
Skrove.
Anders Anderssen kjøpte den beneficerte del av gården ifl.
kongelig skjøte av 17. mai 1854, tgl. 15. august 1855, og blev så
ledes eier av hele gården. Foruten kjøpesummen skulde der svares
i.--.

----
198 Bind IV
----
i årlig jordavgift til Trondhjems domkirke 3 idr. I 1:; fjerdingkar
sedebygg.
I 1865 var gårdens besetning 4 hester, 13 storfe, 25 sauer, 17
geiter og 4 svin, og utseden var X A td. hvete, Ys td. rug, 3 tdr.
bygg, 14 tdr. havre, : s td. erter og 12 tdr. poteter. Der var 2
husmannsplassen 1. Reitbakken. 2. Sagsvedjan, hvorav kun den
forste hadde jord. Besetningen var 1 ku, 5 sauer, 3 geiter og 1 svin
og utseden Ys td. bygg, 1 td. havre og 2 tdr. poteter.
I 1875 var besetningen 3 hester over og 1 under 3 år, 2 okser,
10 kyr, 4 ungnaut og kalver, 31 sauer og lam, 17 geiter og kidd
og 1 svin og utseden X A td. hvete, 3 tdr. bygg, 18 tdr. havre, lx s td.
erter og 16 tdr. poteter. På plassen Svedjan foddes 2 kyr, 6 sauer
og 3 geiter og såddes Ys td. bygg, VA tdr. havre og 1 td. poteter.
Ved skjote dat. og tgl. 15. august 1877, overdrog Anders går
den til sonnen, som også het Anders Anderssen, for 6000 kr. og
kår.
Anders Skrove og Elling Reppe oprettet 14. mars 1885 en kon
trakt, tgl. 10. febr. 1888, om opforelse og vedlikehold av et sagbruk
på Skroves grunn, hvorved avstodes fossefall, grunn til lastetomt
og vei etc. mot en årlig avgift av 1 kr. pr. mål.
Fr as kil te par ter:
Grindberg, gårdsnr. 83, bruksnr. 2, blev skilt fra Skrove sondre
ved skyldsetningsforretning den 22., tgl. 24. april 1893, og skyld
satt for 3 ort 11 sk. eller mk. 1,08, hvorefter Anders Skrove solgte
parten til Ole Johansen Skrove ved skjote av 22., tgl. 25. april s. å.,
for 1000 kr.
SKROVE NEDRE
Gårdsnr. 84.
Skylden: Den gamle skyld har vært for: Skrove nedre ostre:
2 sp , fra 1836: 8 dal 3 ort 10 sk. Skrove nedre vestre: 2 sp., fra
1836: 8 dal. 3 ort 5 sk. I 1907 var skylden mk. 36,11, fordelt på
6 bruk, hvorav: Bruksnr. 1, Skrove nedre ostre, mk. 16,01, bruksnr.
3, Skrove nedre vestre, mk. 16,16.
Eiere: Betegnelsen Vestre Skrove brukes hos Aslak Bolt, men
ikke i matriklene i hele 1600-tallet.
I Aslak Bolts jordebok heter det:
Af westre skrofuom ij marka b \ b. f. iij span er berlioter lauk
af westreskrofuom Yi mr. b. I herra wynalde Erchibiscope.
Herav fremgår, at Erkestolen i middelalderen har eiet 2 marke
bol i den ene og Yz markebol i den annen av de 2 gårder, Vestre

----
199 Bind IV
----
Skrove allerede dengang må ha vært delt i. Berliot hadde betalt
dette gods til erkebiskop Vinald, som fungerte fra 1387 til 1402.
Hvem denne Berliot var, vet vi ikke.
På Aslak Bolts tid var disse 2V- markebol bygslet for 3 spand.
Efter Gautes og Olavs jordeboker var Erkestolens eiendom i
gården redusert til 2 spand; men ved reformasjonstiden synes det
atter å være øket til 2 sp. 2 øre, som da blev beslaglagt av Kronen
og siden føres under «stiicthenns gods».
Dessuten har Reins kloster eiet 2 øre og Bakke kloster 2 øre;
begge disse parter hørte til det gods, som blev solgt til Marcelis.
I 1650 var således eiendomsfordelingen for: Skrove nedre vestre:
Krongods 2 øre
Bakke kloster 2 »
Tilsammen 2 spand.
Skrove nedre ostre var delt i 2 bruk.
Bruk I: Krongods 2 øre
Reins kloster 1 »
Tilsammen 1 spand.
Bruk II: Krongods 2 øre
Reins kloster 1 »
Tilsammen 1 spand.
Bakke klosters gods i Værdalen kom tilslutt i Åge Rasmussen
Hagens besiddelse. Eiendomsfordelingen i 1723 var altså, idet
Skrove nedre østre nu var samlet til ét bruk:
Skrove nedre vestre: Krongods 1 sp. 1 øre
Åge Hagen 2 »
Tilsammen 2 spand.
Skrove nedre østre: Krongods 1 sp. 1 øre
Reins kloster 2 »
Tilsammen 2 spand.
På en auksjon over krongods i 1754 blev Skrove nedre østre
solgt til opsitteren, Gundbjørn Anderssen, og Skrove nedre vestre
til opsitteren, Jens Pedersen. Siden har de vært brukernes eiendom.

----
200 Bind IV
----
Reinsklosters landskyldspart i Skrove nedre ostre blev i 1782
innlost av opsitteren Peder Gundbjørnsen, som kjopte den av god
sets daværende eier.
Åge Hagens part i Skrove nedre vestre gikk efter hans dod
over til sosterdatteren, fru Wissing, efter hvem den gikk over til
Værdalsgodset. Av dettes eier, Johan Widero Tonning, innloste
opsitteren, Sivert Ellingsen, den i 1791.
Brukere: Hvem av de tre skattebonder fra 1520 det er, som
har brukt denne gard, kan med temmelig stor sikkerhet avgjores:
Det må være Hallordh, da han er den eneste, som ikke har betalt
noget for jordegods. Det er efter det foregående rimelig, at hele
gården har vært offentlig gods allerede dengang.
Og i 1540 har Clemedtt betalt 1 slaktnaut og 4 vog mel i land
skyld for 2 spand 2 ore i Skronn under «Stiicthenns» gods. Samme
år har han, som nevnt under Skrove sondre, betalt V 2 spand smor
og 2 vog mel i leding. Da dette er den storste leding, som betaltes
av nogen Skrove-gård, kan det tyde på, at hele Vestre Skrove ennu
var samlet, skjont det ofte var tilfelle seiv på en delt gard, at den
ene opsitter stod opfort for hele ledingen.
For 1590 er dog gården delt iallfall i to, idet Oluff Skroffuor
og fonn Skroffue står opfort i landboholdsregnskapet.
Fra begynnelsen av 1600-årene kan vi folge opsitterrekken på
begge gårder og altså adskille Skrove nedre vestre og nedre ostre.
SKROVE NEDRE ØSTRE
Gårdsnr. 84, bruksnr. 1.
Denne gard har fra begynnelsen av 1600-årene hatt 2 opsit
tere, Peder og Laurits (eller" Lars). Fra 1620-årene er Peder av
lost av Tarald, hvorefter Laurits og Tarald hadde den sammen
til i 1640-årene, da Laurits opgav sin part til sonnen, Ellev Lau
ritssen. Det heter herom i lensregnskapet for 1644, at «Eluf Lau
ridsen har bygslet 1 sp. i Vester Skrove, som hans fader har op
ladt godvillig». Bygselsummen var 16 daler.
Nu hadde Ellev og Tarald gården til i 1655; da har «Ole
Gudmundsen Skrove fest i for.ne Skrove V-i sp., som Tarild Jens
sen fradode, og havde tilforn boxlet V-i sp., så han den gårdpan
nu tilfulde er eiende». Han gav 8 rdl.
Besetningen i 1657 var: På Ellevs part: 2 hester, 7 naut, i
geiter, 5 sauer, 1 svin. På Oles part: 2 hester, 5 naut, 2 geiter, 4
sauer, 1 svin.

----
201 Bind IV
----
Ved folketellingen i 1666 oplyses Ellev å være 55 år, Ole (som
forresten her kalles Ole Jonsen) 64 år.
Gårdene var neppe helt utskiftet. Herpå tyder det, når ma
trikulen av 1669 har noiaktig likelydende opgave for begge.
På hver av partene var tienden V-i td. bygg og 2 tdr. havre,
ledingen V 2 rdl. og småtienden 1 ort. «Findes hommelhauge och
brendefang», heter det om begge. Der blev ikke foreslått nogen
forandring i skylden.
Gården er blitt samlet i den siste halvdel av 1600-årene under
Ole Larssen, som kan være en bror av Ellev Larssen; han dode
i 1731 og opgis da å være 95 år — skulde altså være fodt i 1636.
Tapet ved svenskenes plyndringer i 1718 opgis for denne gard
således:
12 tdr. bygg . . 27 rdl. — sk.
16 tdr. havre . . 24 » — »
Tilsammen 123 rdl.
Ved matrikuleringen i 1723 oplyses, at gården har 1 husmann,
som sår 1 pund, skog til gjerde- og brenneved, seter 1 ¥2 mil borte,
god bumark, ingen kvern eller fiskeri, en fjellslette, sått til 8 sk.
Gården betegnes som «meget tungvunden, dog kornvis». Utsæden
var iy 2 tdr. bygg, 9 tdr. havre og V 2 vog grå erter, avlingen 34
sommerlass høi og besetningen 2V2 hest, 7 kyr, 3 ungnaut, 12 sauer
og 4 geiter. Tienden blev sått til 6 skjepper blandkorn, 2 tdr. havre,
18 mk. erter og 14 mk. ost. Skylden foresloes forhøiet med 8 mkl.,
hvilket begrunnes med «gårdens kornvished».
På skiftet i 1731 efter Ole Larssen er registrert Vh hest, 9 kyr,
8 ungnaut, 24 sauer og 13 geiter. Aktiva blev 128 rdl. 2 ort 10 sk.
og beholdningen 77 rdl. 10 sk.
Enken, Mali Jonsdatter, blev i 1732 gift med Bård Jonsen
Landfaldneset eller Ekloen. Han fikk bygselbrev på gården 29.
mars, tgl. 5. juni 1732. Han døde allerede i 1736, og boet var in
solvent, idet aktiva var 83 rdl. 2 ort 19 sk. og passiva 89 rdl. 1 ort
21V2 sk., deriblandt et åbotsansvar på 31 rdl. Besetningen var 3
hester (iberegnet dragonhesten), 2 kyr, 5 ungnaut, 6 geiter, 9 sauer
og 4 svin. Avlingen beregnedes efter tiendeangivelsen til 10 tdr.
1 skjeppe bygg og 20 tdr. 2 skjepper havre.


----
202 Bind IV
----
Gundbjørn Anderssen, sonn av Anders Gundbjørnsen Lund,
har så hatt gården, som han overtok antagelig i 1740. Ved besik
tigelsen av dragonkvarterene i 1747 oplyses om husene, at der
trengtes ny sengestue og matstue, og at stabburet måtte nedrives.
Gården har litt skog, heter det.
På en auksjon over krongods i 1754 kjøpte Gundbjørn gården
Skrove nedre østre, sett fra nordvest 1920. Fot. E. Musum
for 284 rdl. Han fikk skjote 14. januar 1755, tgl. 8. september s. å.
(Se Lundsætten).
Gundbjørn brukte gården til sin død i 1775. I hans tid var
der en trette med kirkeeieren, Sivert Flet, om landskyld til Stikle
stad kirke av 8 mkl. Gundbjørn påstod, at kirken intet eiet i går
den, og viste skatteberegning, hvorav det fantes å forholde sig så,
idet det med dises 8 mkl. blev mere, enn gården skyldte for; sam
tidig innrommet han å ha betalt både til Flet og den forrige kirke
eier landskyld av disse 8 mkl., der belop sig til 1 ort 8 sk. pr. år.
Vuku kirke eiet ifølge kirkestolen 16 mkl. i den gamle gard Nedre
Skrove, hvorav denne gard utgjorde halvdelen. Flet var en over
måte iherdig mann til å forfolge sine interesser og tilskrev Rente
kamret, at sorenskriver Poulsen hadde avvist saken, hvilket foran
lediget stiftamtmannen til å uttale i en skrivelse til samme kam
mer, at det var Flet, som forhalet saken, fordi han ventelig ikke
var istand til å bevise sin rett til det, han søkte. Flet stevnet atter
Gundbjørn i 1767; nu resterte landskyld for 9 år, tilsammen 3 rdl.
Men Gundbjorn fremla bevidnelse fra fogden for, at Værdalens
kirker intet eiet i hans gard. Og hermed måtte Flet gi sig.


----
203 Bind IV
----
Gundbjørn var også — sammen med naboen Mons — i kast
med Rasmus Hagen som tiendetaker. I 1762, som var et dårlig år,
var Hagen misfornøiet med disses tiendeangivelse. Hos Mons lot
han endog låven forsegle. Et vidne, som hadde tresket hos Gund
bjorn, kunde dog bevidne, at avlingen gav svært lite av sig, så de
knapt fikk 1 tonde korn av 3 lass.
Gundbjorn og Mons blev fornærmet og sendte klage til dragon
sesjonen over Hagen. I denne brukte de så «grove og uanstændige
expressioner», at Hagen fant anledning til å stevne dem, og ved
dom av 22. mars 1765 blev uttrykkene mortifisert og de to domt
til å betale Hagen 2 rdl. 2 ort.
På skifte i 1775 efter Gundbjorn Anderssen registrertes en be
setning på 2 hester og 1 føll, 5 kyr, 7 ungnaut, 6 geiter, 10 sauer
og 1 svin. Gården blev taksert for 500 rdl., og der var heftelser på
den til prost Hammond for 200 rdl. Aktiva blev 643 rdl. 1 ort
8 sk. og beholdningen 399 rdl. 1 ort.
Enken, Johanna Iversdatter Aksnes, blev fremdeles sittende
med gården, men måtte samme år pantsette den til Trondhjems
hospital for 200 rdl., idet Hammonds obligasjon blev opsagt.
Også hun hadde sak med kirkeeieren Rasmus Hagen angående
landskyld av 8 mkl. til Vuku kirke og blev ved dom av 2. november
1789 tilpliktet å betale. (Se forøvrig saken mot Sivert Ellingsen
Skrove nedre vestre).
Ved skjøte av 25. februar 1795 overdrog Johanna og de øvrige
arvinger efter Gundbjørn gården for 600 rdl. til en yngre sønn,
Peder Gundbjørnsen. Han hadde ifl. skjøte av 23. februar, tgl. 15.
august 1782, kjøpt Reinsklosters part på 2 øre landskyld i gården
av justisråd Hornemann for 44 rdl. Den eldste bror, Iver Gund
bjørnsen, avstod ved skjøte, utstedt og tgl. 27. februar 1797 sin
odelsrett til Peder for 30 rdl.
Johanna fikk et kår på 3 tdr. bygg, 6 tdr. havre, for til 2 kyr
og 4 sauer, hus, brensel etc. I kontrakten var inntatt en klausul
om, at hvis Peder vilde seige gården, skulde den først tilbydes
brødrene Iver eller Anders for samme sum, som han seiv hadde
gitt, med særskilt godtgjørelse for reparasjoner på gårdens hus.
Peder utstedte 13. august 1803, tgl. 16. august s. å., festesed
del til Anders Ellevsen på en plass, Eriksveet. Kontrakten er en
typisk husmannskontrakt fra den tid. Det skulde være Anders til
latt å bygge hus på plassen. Avgiften de første 4 år var 4 rdl.,
siden 8 rdl. årlig, og han hadde et pliktarbeide på 3 uker i vår
onnen og 3 uker i slåttonnen å 10 sk. dagen samt om høsten 16
mål skurd å 12 sk. Forlangtes han til tømmerarbeide, skulde han
ha 12 sk. dagen. Dessuten skulde han være forpliktet til å arbeide

----
204 Bind IV
----
4 uker for og 4 uker efter jul for 8 sk. dagen og i håbollen for 10
sk. dagen.
Peder Gundbjornsen hadde nu gården til i 1822. Ved skjote
av 27. desember d. å. overdrog han den for 1000 spdl. til sin dat
ter Johanna. Hun var nettop blitt enke efter Johannes Pedersen,
til rivem skjotet forst var utstedt. Peder og hustru fikk et kår på
3 tdr. bygg å 5 vog, ( ) tdr. havre å 4 vog, 1 mål åker gjodslet og
dessuten jord til 1 bpd. linfro samt for til 2 kyr og 6 småfe.
Johanna Pedersdatter blev i 1823 gift med Jakob Toresen Hel
tan, som således kom i besiddelse av gården. Han måtte allerede i
1825 opta nytt lån på den og pantsatte den da for 300 spdl. til
Norges Bank mot 2nen prioritet næstefter 400 rdl. til rittmester
Elling Lyng. I 1835 var besetningen 2 hester, 7 storfe, 20 sauer,
8 geiter og 2 svin og utsæden 1 td. bygg, 6 tdr. havre, T <; td. erter
og 4 tdr. poteter.
Ved skjote, tgl. 18. august 1847, solgte Jakob gården til Jon
Nilssen Storr'ønningen /or 1650 spdl. og tok kår for sig og hu
struen. H. K. Jelstrup hadde en 1. prioritets obligasjon på 1000
spdl. i gården, utstedt av Jon. Da denne blev misligholdt, blev går
den sat til auksjon, hvorved Jelstrup kjopte den for IQOO spdl. og
fikk skjote 12., tgl. 13. august 1850. Jelstrups enke solgte den ved
ved skjote av 19. juni, tgl. 20. juni 1862, til Ole Sørensen Gotås
av Skogn for 2600 spdl. Den hadde i 1865 en besetning på 2 he
ster, 8 naut, 14 sauer og 2 svin, og utsæden var U td. hvete, 3
tdr. bygg, 13 tdr. havre og 7 tdr. poteter. Der var ingen hus
mannsplass.
Ole Gotås utstedte under 11. april, tgl. 20. april 1871, kjope
kontrakt på gården til broren, Bonsak Gotås, for 2500 spdl.; men
han vedblev dessuaktet å bebo og bruke gården og betegnes som
selveier i folketellingen av 1875. Besetningen var da 3 hester, 4
kyr, 2 ungnaut, 14 sauer og lam, 1 geit og 2 svin og utsæden %
td. rug, 2V± tdr. bygg, IY2 tdr. blandkorn, 12 tdr. havre, 1% tdr.
erter, 8 tdr. poteter og Ys mål bruktes til andre rotfrukter.
Ved skjote av 25. april, tgl. 3. mai 1887, solgte Bonsak Gotås
gården til Johan Emil Johansen Lynum for kr. 12 412.
Fr as kilte par ter:
Veisletten, gårdsnr. 84, bruksnr. 2, blev skilt fra Skrove nedre
ostre og skyldsatt for 1 dal. 2 sk. (ny skyld mk. 2,21) den 8. juni,
tgl. 12. juni 1885, hvorpå Bonsak Gotås solgte den for kr. 2000
til Johannes Eriksen Ås ved skjote, dat. og tgl. 12. juni s. å. Den
kom således under Åsen, og da denne gard siden blev delt, under
Vesterås.

----
205 Bind IV
----
SKROVE NEDRE VESTRE
Gårdsnr. 84, bruksnr. 3.
Bjørn het denne gards opsitter til ut i 1620-årene. I 1621 har
Anders Gundbjørnsen bygslet gården og gitt 24 rdl. i bygsel for
de 2 spand. Han var der til henimot 1645. Fra denne Anders
stammer rimeligvis både Anders Gundbjornsen på Lund og An
ders Gundbjornsen på Storvuku.
I 1645 har Elluf Olsen bygslet «2 spand i Skrove, som Anders
fradøde og tager enken tilegte». Han betalte 15 rdl. spandet, til
sammen 3 rdl. Ellev var i 1666 55 år og opføres som bruker
ennu i 1680-årene.
Besetningen i 1657 var 2 hester, 14 naut, 3 geiter, 12 sauer
og 3 svin.
Ved matrikuleringen i 1669 blev tienden sått til 1 td. bygg og
3 tdr. havre, ledingen til 3 ort 8 sk. og småtienden til I V2 ort 4 sk.
«Finde's hommelhauge och brendefang», heter det. Skylden blev
foreslått nedsatt til 5 øre.
Efter Anders har Eskild Helgesen brukt gården. Han dode i
1714, 72 år gammel, og enken, Gollaug Arntsdatter Rosvold, blev
året efter gift med dragon Mons Eriksen. Denne var utkomman
dert i 1718 og døde under krigen. Gollaug blev så i 1720 gift med
dragon Jens Pedersen Reitbakken, som så blev gårdens bruker.
Tapet på denne gard ved svenskenes innfall opføres således:
Tilsammen 161 rdl. 48 sk.
Gården hadde 1 husmannsplass, Langsveet.
I 1723 opgis den å ha 1 husmann, som sår 1 pund, skog
til gjerde og brenneved, seter Y 2 mil fra gården; en fjellslette, sått
til 8 sk. årlig avgift. Gården betegnes som «meget tungvunden,
dog kornvis». Med hensyn til utsæd, avling og besetning opgis den


----
206 Bind IV
----
i alt å være som det annet bruk (Skrove nedre østre), som i ma
trikulen kalles «Øfver Schrove», og der blev som på denne fore
slått 8 mkl. forhoielse i skylden. Tienden blev sått til 6 skjepper
blandkorn, 2 tdr. havre, 18 mk. erter og 14 mk. ost.
Jens Pedersen har visst vært en dyktig mann, som holdt går
den bra vedlike. Ved besiktigelse av dragonkvarterene i 1747 op
lyses om husene, at de var i temmelig god stand, og om gården,
at den hadde litt skog.
Ved en auksjon over krongods i 1754 kjopte Jens Pedersen
gården for 301 rdl. og fikk skjote 25. mars, tgl. 6. september 1755-
Jens var 2 ganger gift. Med sin annen hustru, Magnhild Jør
gensdatter Skrove ovre, hadde han ingen barn, hvorfor gården på
skifte efter henne i 1758 blev sått til auksjon og tilslått Jon An
derssen Lein for 365 rdl., som imidlertid Jens erklærte å ville til
svare, hvorfor han beholdt gården; den var taksert til 318 rdl. Han
må imidlertid på en eller annen måte ha lovet Jon Anderssen Lein
å overdra gården til denne for samme pris og kår; ti Jon vår alle
rede begynt å flytte inn, da Jens fikk betenkeligheter og vilde gå
fra salget, idet han hadde lovet sonnen å få gården. Partene har
vært for retten om denne sak.
Besetningen, registrert på skiftet efter Magnhild, var 2Vi hest,
6 kyr, 7 ungnaut, 24 sauer, 11 geiter og 2 svin. Aktiva var 506
rdl. 1 ort og beholdningen 367 rdl. 1 ort 19 sk. Der var pante
heftelser på gården til et belop av 250 rdl.
Ved skjøte av 28. juni, tgl. 15. august 1759, overdrog Jens
gården for 365 rdl. til sønnen, Mons Jenssen, og tok et kår på 4
mål åker og for til 2 kyr og 4 småfe.
Mons dode allerede i 1765, samme år som faren. Han hadde
året i forveien ved obligasjon pantsatt gården med alt, hvad han
eiet, til foged Arnet for 350 rdl. På skiftet efter ham blev derfor
gården utlagt til denne. Med så betydelig gjeld blev boets behold
ning bare 23 rdl. 2 ort. Det ser ut til å ha vært ganske vanskelig
for ham den korte tid, han hadde gården; han sees ofte å være
stevnet for gjeld.
Enken, Ingeborg Jakobsdatter, blev samme år, som Mons var
død, gift med Jon Ellevsen Åsen (f. på Skrovemælen), og han fikk
av foged Arnet skjøte på gården 30. desember 1765, tgl. 16. au
gust 1766. Kjøpesum er ikke opgitt; men i 1769 har Jon pantsatt
gard og innbo til Angells stiftelser for 450 rdl., så dette er rau
ligens, hvad han har gitt.
Jon bygslet i 1771 Hof stad nedre og solgte da Skrove til Siv ert
Ellingsen Hatlem for 700 rdl. ved skjøte av 4. februar, tgl. 15. au
gust 1772. Han hadde gården til sin død i 1797 og var en vel

----
207 Bind IV
----
standsmann. Ifl. skjote av 3. mars, tgl. 16. august 1791, innløste
han av Joh. Widero Tonning de 2 ore uten bygsel, som hadde til
hørt Bakke kloster, men nu var gått over i Værdalsgodset, for 48
rdl. (Se Øvre Stiklestadætten).
Da Sivert Ellingsen overtok garden, var husene sa aldeles for
falne, at ingen kunde bo i dem. Sivert bygget de fleste op av nytt
og flyttet dem dessuten lenger øst, da de tidligere hadde stått på
et meget übeleilig sted «tæt under et bjerg». Dette oplyses ved en
besiktigels i 1779. Nyopført var da stuelån med dagligstue, kjøk
ken, sengstue og overværelser med nevertekt tak og vel flidd, stall
og stallbod, fjøs og småfefjøs under et tak; låven var for største
delen ny, 2 stabbur var flyttet og forsynt med nytt barktak og ny
innredning og en høibod var flyttet. De hus, som ennu stod på den
gamle tomt, var ikke tjenlig til annet enn ved. Sivert hadde enn
videre forbedret gården ved nyrydning, optakelse av grøfter og
istandsettelse av gjerder.
Sivert eiet 6 mkl. i Sundby, formodentlig ved arv med sin hu
stru. Dette solgte han i 1774 til Bård Olsen Sundby.
Der var i Siverts tid en tvist angående landskyld av 8 mkl. til
Vuku kirke. I det kongelige skjote av 25. mars 1755 til Jens Pe
dersen er intet nevnt om disse 8 mkl., hvorav Jens imidlertid be
talte landskyld uten å protestere. Derimot nektet Sivert Ellingsen
å betale, hvorfor kirkeeieren Rasmus Hagen stevnet ham i 1789.
Der blev fremlagt ekstrakt av undersokelsesforretninger av 1731
og 1734, som viste, at der ved denne leilighet var prestert et doku
ment, som legitimerte kirkens adkomst til disse 8 mkl. fra 1646 til
1692, hvorfor Sivert blev domt til å betale, mens der dog forbe
holdtes ham å søke regress «hvor og på hvad måde han bedst ved
og kan». Hvordan det forholder sig med denne landskyld er det
ikke mulig å få rede på; den finnes ikke i nogen matrikul.
Gården blev på skiftet efter Sivert i 1797 taksert for 1000 rdl.
og løsøret for 444 rdl. 2 sk. Med en samlet utgift av 353 rdl. 2 ort
14 sk. blev beholdningen 1090 rdl. 1 ort 12 sk. Begravelsesomkost
ningene opfores med 40 rdl.
Enken, Mali Olsdtr. Sundby, blev i 1800 gift med Ellev Jon
sen Hofstad, sønn av Jon Ellevsen, som hadde eiet gården for Si
vert. Ellev hadde den nu til i 1827. Fra 1822 til 1827 hadde han
også Fikse, som han dels drev som underbruk, dels forpaktet bort.
Ved auksjon i 1827 solgte han Skrove for 816 spdl. til Peder Jon
sen Lein (se Jermstadætten), som fikk skjøte 14. august 1827, tgl.
9. mai 1728. Ellev og Mali forbeholdt sig et kår på 4 tdr. bygg,
10 tdr. havre, V 2 td. hvete, V 2 td. erter, jord til 2 tdr. potetsæd og
1 bpd. lin, V 2 mål til kålrabi og for til 2 kyr og 8 småfe. De døde
som kårfolk på Skrove, Mali i 1831, Ellev i 1840. De hadde ingen
barn sammen.

----
208 Bind IV
----
Malis eldste sonn av forste ekteskap, Ole Sivertsen, hadde ifl.
kontrakt av 20. februar 1801 bruksrett for sin og hustrus levetid
til jordstykket Skogtroen for en årlig avgift av 9 rdl. Denne rett
frafaltes, hvorimot han ved forlik av 1. juni 1811 forbeholdt sig
bruken av jordstykket Nygjerdet. Han hadde imidlertid i 1800
kjopt en part av Haug, Bursakeren, og i 1802 overtok han Musum
vestre; han var nemlig gift med Ingeborg Andersdatter Musum.
Også de ovrige av Mali Skroves 8 barn kom til andre gårder.
Peder Jonsen Lein var gift med Ole Sivertsens yngste datter
Maren; hun dode i barselseng i 1820, kun 2Q år gammel. På skif
tet efter henne er registrert en besetning av 3 hester, 6 kyr, 2 ung
naut, 4 sauer og 4 geiter. Gården blev verdsatt til 800 spdl.; men
der var heftelser på den til et belop av 545 spdl. Boets aktiva var
1200 spdl. 1 ort 15 sk-; men beholdningen blev bare 250 spdl. Ved
takseringen av gården opgis utsæden år om annet å være 2 tdr.
bygg, 15 tdr. havre og 6 —7 tdr. poteter; kornet antokes alminde
lig å gi 4 fold. Videre oplyses gården i almindelighet å kunne fo
3 hester, 12 klavebundne og 30 småfe. Der var ikke skog nok til
brennfang. Gården hadde 1 husmannsplass med en årlig avgift
av 6 spdl.
Peder Jonsen var annen gang gift med Sirianna Pedersdatter,
som dode allerede i 1834. På dette skifte er gården verdsatt til 750
spdl., og heftelsene på den var 700 spdl. til Trondhjems spare
bank. Boets aktiva var 024 spdl. 2 ort 6 sk. og beholdningen 87
spdl. 2 ort 18 sk. Besetningen var 4 hester, 5 kyr, 6 ungnaut, 19
sauer og 1 svin og utsæden det år Wz td. bygg, 16 tdr. havre, 6
tdr. poteter og */4 td. erter. Husbygningene opgis alle å være gamle
og forfalne. Ved tellingen i 1835 var besetningen 3 hester, 8 storfe,
14 sauer, 6 geiter og 1 svin og utsæden 1 td. bygg, 10 tdr. havre
eg 5 tdr. poteter-
Ved skjote av 6. februar, tgl. 7. februar 1840, overdrog Peder
gården for 1200 spdl. til sonnen, Johannes Pedersen, og tok seiv
kår. Han dode i 1882.
Johannes Pedersen solgte ved skjote av 23. april, tgl. 18. au
gust 1857, gården for 2675 spdl. til Johan Nikolaisen Gotås av
Skogn og flyttet til Sende.
Besetningen på Skrove nedre vestre var i 1865 1 hest, 10 kyr,
20 sauer og 1 svin og utsæden Ys td. hvete, U td. rug, W 2 td.
bygg, Q tdr. havre og 8 tdr. poteter. Der var 1 husmannsplass,
Nygjerdet, med en besetning på 6 sauer og 1 svin og en utsæd av
v ± td. bygg, 2 tdr. havre og 4 tdr. poteter.
Fra Johan Gotås er gården gått over til A. B. Monrad på Ekle,
som visstnok for det meste har drevet den som underbruk. I folke

----
209 Bind IV
----
tellingen av 1875 er den overhodet ikke nevnt; den kan altså ikke
ha vært bebodd dengang. Den tidligere kårmann på gården hadde
i 1868 vedtat en erklæring, hvorved han gikk inn på, at det kår,
som tilkom ham av Skrove, herefter skulde ydes ham av Monrads
gard Kråg.
Muligens har Monrad senere forpaktet gården bort. Herpå ty
der det, når han i 1876 har avholdt eksekusjon hos Martinus Ol
sen Legangerstrand og fått utlegg i gårdens avling.
Ved kjøpekontrakt av 7. januar, tgl. 0. desember 1881, over
drog Monrad gården for kr. 10 000 til Johan Kristian Mære-
Skjote fikk denne først 16. januar, tgl. 2. februar 1884. Det er ut
stedt av Johan Gotås, da Monrad ikke hadde tinglest hjemmel.
Johan Mære hadde ikke gården lenge. Efter ham kom Henrik
Mikalsen, som heller ikke har hatt skjote. .
SKROVEMÆLEN
Gårdsnr. 85.
Navnet: Scrowe Engeslette 1723.
Skylden: Den gamle skyld var 8 mkl-, fra 1836 1 ort 1 sk., i
IQO7 mk. 1,90, fordelt på 4 bruksnumre, som igjen var samlet i
1 bruk. Bruksnr. 1, det oprinnelige Skrovemælen, hadde en skyld
av mk. 0,71.
Eiere: Denne gard har alltid tilhørt brukeren eg aldri vært
bygselgård.
Brukere: Eiendommen er skyldsatt i 1660-årene. 1 matrikulen
for 1668 er opført Ole Torstensen Skrove med 8 mkl., hvilket utvil
somt gjelder denne eiendom. Den var kun en engslette og altså
ikke bebodd. I matrikulen av 1671 kalles den «Skroffue Engeslet».
Den finnes merkelig nok ikke i matrikulen av 1660, så den må
være blitt helt glemt av matrikuleringskommisjonen. Ole opføres
som eier og bruker ennu i 1680-årene.
I 1699 eies og brukes gården av Arnt, muligens Arnt Skrove.
Så kom den i Anders Snausens eie. Herom beretter tingprotokol
len for 24. oktober 1710:
Fogden har innstevnet soldat Anders Povelsen. «Han bebor
Mellen, som han og hans moder har kjøbt ar et kvindfolk, Gundel
Eriksdatter, hvilken plads var tildømt for hendes boder og om
kostninger».
Anders blev derfor dømt til å betale disse, ialt 10 rdl. og 2 rdl
i omkostninger. Hvad denne Gundel hadde gjort, som hun blev
frådømt eiendommen for, står der intet om.

----
210 Bind IV
----
Ved matrikuleringen i 1723 betegnes den fremdeles som eng
slette «meget tungvunden og frostagtig». Avlingen var 5 sommer
lass hoi, ingen utsæd av noget slag og således heller ingen iiende.
Der blev ikke foreslått nogen forandring i skylden.
Efter Anders er vel eiendommen gått i arv til sonnen, Paul
Anderssen, der opfores som eier og bruker i 1749, skjent han da
neppe kan ha eiet den. (Se Snausen).
Siden har Ole Fastsen Fikse eiet den. Han solgte d2n ved skjote
av 25. april 1781, tgl. 16. august 1782, til Hans Tomassen Snau
sen for 60 rdl., og Ole overtok Snausen.
Hans dode i 1783. Der finnes ingen besetning registrert efter
ham. Aktiva var 101 rdl. 2 ort 13 sk.; men passiva var større, så
der til dekning av uprioriterte fordringer på tilsammen 59 rdl. 1
ort 12 sk. kun var 31 rdl. 3 ort 11 sk. Gården blev solgt ved auk
sjon for 60 rdl. til den eldste sonn, Ole Hanssen, som fikk auk
sjonsskjote 16. august 1784, tgl. s. d. Han dode ugift i 1799 «ret
meget hastig», heter det i skiftet. Arvinger var hans sosken, hvorav
flere var i Trondhjem. Der var ingen kreaturer, men innbo og løs
øre, som ved auksjon blev solgt for 202 rdl., hvorved aktiva kom
op i 411 rdl. 3 ort 18 sk. og beholdningen blev 354 rdl.
Ved denne leilighet kjøpte Lars Bårdsen Landfald gården, som
han fikk auksjonsskjøte på den 27. november 1799, tgl. 21. fe
bruar 1800. Han har visst ikke kunnet klare sig der; ti i 1819
blev gården solgt ved auksjon efter rekvisisjon av lensmann Stop.
Peder Jenssen Augdal av Skogn kjøpte den da for 125 spdl. og
fikk skjøte 12. april, tgl. 3. oktober 1822.
Siden har Karl Anderssen hatt den — fra hvilken tid kan ikke
sees, da intet tinglest dokument finnes. Det er dog sikkert, at han
eiet den i 1833; ti den 10. juni, tgl. 17. august d. å-, har han ut
stedt et 1. prioritets gjeldsbevis til Johannes Jakobsen Jermstad.
Han klarte sig kun dårlig der: I 1836 er der avholdt eksekusjon
hos ham, hvorved der er gitt madame Edelfelt innførsel i gard og
løsøre for en fordring på 18 spdl. 100 sk. I 1835 var besetningen
1 hest, 2 storfe og 8 sauer og utsæden Ys td. bygg, 1 td. havre og
1 td. poteter.
Johannes Pedersen Musum har vært eier av gården i 1856;
men tinglest hjemmel kan han ikke sees å ha hatt. Han solgte den
for 177 spdl. 60 sk. til Ingeranna Olsdatter, ved skjøte, dat. og
tgl. 12. august 1856. Samtidig kjøpte hun av Torris Olsen Skrove
ovre østre en av denne gard utskilt part, Skrovemælen, og disse to
tilsammen danner den nuværende gard. Hun blev gift med Frik
Eriksen Åsen og denne avhendet Skrovemælen med flere eiendorn
mer for 700 spdl. til Johannes Jakobsen Snausen ved skjøte av 6

----
211 Bind IV
----
februar, tgl. 7. februar 1860. Erik og hustruen tok nu kår og blev
boende på Skrovemælen, som forovrig nu gikk over til å bli un
derbruk, idet Johannes Snausen ved skjote av 5. februar, tgl. 6.
februar 1862, solgte den for 200 spdl. til Kristen Olsen Karmhus,
en svigersonn av Jonas Torrissen Skrove.
I 1865 opfores for eiendommen en utsæd av 1 s td. bygg og
% td. havre, men ingen besetning. Jakob Karmhus brukte den da
Ved skjote av 21. august, tgl. 22. august 1866, overdrog Kri
sten Karmhus denne med flere eiendommer for 300 spdl. til E. f.
Sættem. Siden har den en tid vært i Johannes Ellingsens besid
delse, idet denne under 14. august, tgl. 16. august 1876, sees å
ha utstedt obligasjon på 600 kr. til enkefru Karoline Sættem med
pant i denne med flere eiendommer. Formodentlig er dette skjedd
samtidig med kjøpet; men tinglest hjemmel finnes ikke.
I folketellingen av 1875 finnes ikke gården nevnt; den dreves
enda som underbruk.
Senere kjopte Olaus Olsen den. Heller ikke han har hatt ting
lest hjemmel.
ØVRE SKROVE
Gårdsnr. 82.
Skylden: Skylden i 1650 var 2 spand; gården var ennu udelt.
Omkring 1720 blev den delt i to, svarende til det nuværende:

Skrove ovre vestre 1 sp., fra 1836: 5 dal. — ort 18 sk
Skrove øvre ostre 1 sp., - — 5 » — » 7 »
s»— » 7 »
Tilsammen 2 sp.
10 dal. 1 ort 1 sk.
I 1907 var skylden mk. 21,49, fordelt på 8 bruk, hvorav:
Bruksnr. 1, Skrove ovre vestre, mk. 8,64; bruksnr. 2, Skrove ovre
ostre, mk. 8,01.
Eiere: Erkestolen eiet på erkebiskop Gautes tid (1491) 2 spands
leie i «Øffræ Skroffw». Disse 2 spand tillikemed 2 x k øre i Balgård
makeskiftet Gaute til Vegard Øistelnssøn og Eilif Arnulfssøn mot
Auskin. (Se denne gard).
Det er mulig, at Øvre Skrove har vært bondegods helt fra denne
tid og til Åge Hagen kjopte den siste rest av bondeodel i gården
i 1729.
Holms kloster (klostret på Munkholmen) har muligens eiet 1
øre i gården. 1 lensregnskapet av 1549 opfores iallfall 1 ore i en
av Skrovegårdene under Holms gods. Ved reformasjonen blev klo
stergodset beslaglagt av Kronen, og denne eiet i 1650 1 ore i Øvre

----
212 Bind IV
----
Skrove, men kan ikke sees å ha eiet noget i gården for reformasjo
nen hverken efter Gautes eller Olavs jordeboker over krongodset-
I 1650 var eiendomsforholdet således:
Tomas Østnes 1 sp. 2 øre og bygselretten
Krongods 1 »
1 »
Tilsammen 2 spand.
Tomas Østnes' part tilhørte i 1669 Lars Jermstad, i 1686 Lars
Østnes (muligens samme mann), og gikk efter hans død i arv til
hans barn, som var mindreårige.
Jakob Kolstad har — formodentlig som formynder for Lars
Østnes' arvinger — solgt halve Øvre Skrove eller 1 sp. tillikemed
en part i Kolstad til korporal Willmann. Dette forte til, at Sevald
Østnes og hans to brødre, Jon og Villem Larssen, i 1724 stevnet
Jakob, idet de ifolge to fremlagte skjøter, som i temmelig lang tid
hadde vært borte, mente, at de efter sin salig far tilkom 2 spand i
de to gårder, mens der kun var utlagt dem 22 mkl., dog senere
foroket med 6 mkl. Klagerne tilfoiet, at man av de nevnte to skjø
ter «så klarlig kan se formyndernes slette omsorg for dem, og
hvorledes de på vrang uttolkning og fattelse på forsvar udi deres
ungdom er frataget deres salig faders odelsgods, tilsammen 1 sp.
1 ore 18 mkl.» De ser dog ut til å ha mistet halve gården, hvor
over Mogens Friis arvinger i 1720-årene sees å være bygselrådig.
Da var altså eiendomsretten således fordelt:
Mogens Fnis' arvinger 2 øre 12 mkl.
Lars Østnes' arvinger 2 » 12 »
Krongods 1 » — »
>:
Tilsammen 2 spand
hvorav Mogens Friis' arvinger og Lars Østnes' arvinger var byg
selrådige over hver sin halvpart. Gården er formodentlig ved de
tider blitt delt.
Ved skjote av 6. juli 1729, tgl. 4. mars 1730, solgte Lars Øst
nes' arvinger sin part, d. v. s. det senere Skrove ovre vestre, til
krigsråd Åge Rasmussen Hagen for 37 rdl. 2 ort. Hagen over
drog den igjen ved skjote av 3. februar 1730, tgl. 8. september
s. å., for 106 rdl. til dragon Tomas Ellingsen Lyng, som i 1745
skjøtet den til opsitteren, Jon Iversen. Denne skjotet i 1756 går
den tilbake til Tomas Lyng, som derpå i 1761 makeskiftet den til
Trondhjems lektorat mot de to Rosvold-parter, som Kolbanus og

----
213 Bind IV
----
Lars bebodde. Makeskifteskjøtet er av 4. juli 1761, tgl. 5. au
gust s. å.
Ved skjøte av 3. mars 1753, tgl. 4. mars 1755, solgte Holger
Kristian Friis den halvpart av Øvre Skrove, som svarer til det se
nere Skrove øvre ostre, til sin morbror, Laurits Bierch, sammen
med endel gårder i andre tinglag. Bierch overdrog den i 1750 til
enken efter den nylig avdøde opsitter Tomas Larssen, og siden
har denne gard vært brukernes eiendom.
Brukere: Hvem av de 3 opsittere i 1520 det er, som har brukt
denne gard, er umulig å avgjøre; det er muligens Anders. I 154 ( >
må det være Lauerns; ti han har det år betalt 2 vog mel i land
skyld for 1 øre i Skroffuen, Holms gods.
Gården, som regelmessig kalles «Offuerschroffue», hadde i be
gynnelsen av 1600-årene opsitteren Laurits. Han betalte i 1611
skatt for 2 sp. 12 mkl. odelsgods og tor således ha eiet mere enn
denne gard. I 1620 opføres dog odelsparten bare med \ x k spand.
I 1624 heter opsitteren Jon. Han må være kommet til gården
ved ekteskap med enken efter Laurits; ti han skattet for 2 sp. odels
gods, som tilhørte hans stedbarn. Han var bruker ennu i 1666 og
opgis da å være 81 år. Efter 1660 har han dog kun brukt halve
gården; den annen halvpart bruktes av Arne Gundersen, som i
1666 var 35 år.
Besetningen var i 1657 2 hester, 13 naut, 6 geiter og 8 sauer.
Før 1669 er Jon avløst av Lars Jonsen, rimeligvis sønnen. Ved
matrikuleringen dette år opføres «Offuer Schroffue» under et num
mer, men med 2 opsittere, Arne Gundersen og Lars Jonsen. Tien
den for den hele eiendom sattes til 2 tdr. bygg og 4 tdr. havre, le
dingen til 1 rdl. og småtienden til V-i rdl. «Findes hommelhaug
och brendefang», heter det. Der blev ikke foreslått nogen foran
dring i skylden.
Lars anføres som opsitter ennu i 1680-årene; men i 1690-årene
er der en ny, Ole Pedersen, som også har vært bygselrådig over
gården, og således må ha vært en slektning av Lars Østnes, idet
matrikulen opfører Lars Østnes og medarvinger som bygselrådige.
Ovennevnte Arne Gundersen er formodentlig den Arnt Stok
mester Skrove, som døde omkring 1701. Han sees i 1693 å ha
vært i prosess med Peder Jermstad om en kopperkjel, utlagt på
skiftet efter Mali Skrove (formodentlig Arnts hustru). Arnt har
neppe, tross sin offentlige stilling som stokkmester, sittet rart i det:
han sees oftere å ha vært for retten for gjeld.
Arnt har neppe brukt gården til sin død. Ovennevnte Ole Pe
dersen utstedte under 5. oktober 1695, tgl. 13. oktober 1698, «som
14

----
214 Bind IV
----
odelseier og bygselmand i samme gard» bygselbrev på halve Øvre
Skrove til Jørgen Guttormsen, og det tor ha vært på den part, som
Arnt hadde brukt; ti i 1699 opfores Ole og Jorgen som brukere
av gården.
Opsitterforholdene i den folgende tid er yderst uklare: Jorgen
Guttormsen dode i 1705, og muligens er også Ole Pedersen dod
ved samme tid; ti der har på gården vært en enke, Marit Jorgens
datter, som tydeligvis er datter av Jorgen Guttormsen, og det er
vel ikke urimelig, at denne var Ole Pedersens svigerfar. Marit
Jørgensdatter blev i 1707 gift med Siurd Olsen fra Oppem; men
han omkom allerede året efter under et hoilass. Så sått hun som
enke til i 1714, da hun blev gift med Ole Arntsen fra Skogn. Han
blev på gården en lang rekke år.
En Halvor eller Haldo nevnes fra 1712 til 1718, da han dode.
Tapet ved svenskenes plyndringer i 1718 opfores under et for
Ole og Haldo således:
Tilsammen 188 rdl. 72 sk.
Som erstatning hadde de mottatt 4 rdl. i svensk mynt.
Ved matrikuleringen i 1723 opfores gården fremdeles under
et nummer. Der oplyses å være skog nogenlunde til gårdens for
nodenhet, seter W 2 mil fra gården, «temmelig» utmark, en fjell
slette, sått til 12 sk. årlig. Den betegnes som «tungvunden og mis
lig til korn». Utsæden var AV2 tdr. bygg, 10 tdr. havre, 1 vog grå
erter, avlingen 60 sommerlass hoi og 4 lass ekerhoi og besetningen
4 hester, 8 kyr, 8 ungnaut, 24 sauer og 6 geiter. Tienden blev sått
til 1 td. 2 skjpr. blandkorn, 2 tdr. 4 skjpr havre, 1 bismerpd. erter
og 16 mk. ost. Skylden blev foreslått forhoiet med 12 mkl. «i hen
seende til dens aufvel».
Opsittere var Ole (Arntsen) og Sevald (Olsen). Ved disse tider
synes gården å være blitt helt utskiftet; vi kan iallfall fra nu av
folge brukerrekken på 2 gårder, svarende til det senere Skrove ovre
vestre og Skrove ovre ostre.


----
215 Bind IV
----
SKROVE ØVRE VESTRE
Gårdsnr. 82, bruksnr. 1.
Ole Arntsen, som var kommet til gården i 1714 ved ekteskap
med enken Marit Jørgensdatter, døde i 1741, 56 år gammel. Eiter
ham kom Jon Iversen Kvello, som først brukte den nogen år som
leilending og derpå ifl. skjøte av 13. mars 1745 kjøpte den for 90
Skrove øvre vestre, sett fra vest 1920. Fot. E. Musum
rdl. av Tomas Ellingsen Lyng. Han hadde ikke stort å legge i
denne handel: For å skaffe penger pantsatte han gard og beset
ning for 70 rdl. til madame Jelstrup og siden — for å innfri denne
gjeld — for samme beløp til Tomas Lyng.
Ved skjøte av 1. juni 1756 solgte Jon Iversen gården tilbake
til Tomas Lyng for 120 rdl., hvorefter Tomas makeskiftet den til
Trondhjems lektorat. Under 1. juni 1756, tgl. s. d-, fikk Jon byg
selbrev på gården av Tomas Lyng og blev således påny leilending
der. Han synes å ha hatt det nokså smått: Ved skifte efter hu
struen, Gunhild Larsdatter Breding, var aktiva 79 rdl. 2 ort 2 sk
og beholdningen bare 30 rdl. 10 sk. Av besetning registrertes 1
hest og 1 føll, 2 kyr, 3 ungnaut, 4 geiter, 4 sauer og 1 svin. Men
dette var jo riktignok i en av de verste uårsperioder.
Efter Jon Iversens død hadde Åge Pedersen, som var gift med
Jons dater Malena, gården i nogen år, men måtte så opgi den
«formedelst vanmagt», som det heter, hvorefter Lars Olsen Steine
nordre fikk bygselbrev av biskop Bang 6. mai 1785 og brukte går
den i 10 år, hvorpå han avstod den til Tørris Pedersen Ekloen, som


----
216 Bind IV
----
fikk bygselbrev av biskop Schønheyder 14. februar, tgl. 25. februar
1795. Lars hadde samme år kjøpt Ekloen og avstod Skrove til Tør
ris mot at denne gav avkall på odelsretten til Ekloen, som han
hadde med sin hustru, Susanna Ågesdatter. Tørris' eldste sønn,
Peder, reiste siden odelssøksmål mot Lars, som i 1806 måtte avstå
ham Ekloen. Lars kom siden til Folioen.
Da Tørris var blitt 70 år, forlangte han å avstå gårdens bruk
til sin yngste sønn, Jonas Tørrissen, som fikk bygselbrev av biskop
Bugge 8. februar, tgl. 3. mai 1821. Tørris og hustruen Susanna
fikk et kår på 6 tdr. havre, 2 tdr. bygg, åkerland til 6 mark linfro
og 1 td. poteter samt for til 2 kyr og 6 småfe. I 1835 var gårdens
besetning 2 hester, 6 storfe, 16 sauer, 10 geiter og 1 svin og ut
sæden 1 td. bygg, 8 tdr. havre og 5 tdr. poteter.
I 1865 var besetningen 3 hester, 9 kyr, 19 sauer, 8 geiter og
2 svin, og utsæden W-i tdr. bygg, 8 tdr. havre, Vs td. erter og 8
tdr. poteter. Den hadde 1 husmannsplass, Persveet, med et krea
turhold på 2 kyr, 5 sauer og 1 geit og en utsæd av Ys td. bygg,
1% tdr. havre og 2 tdr. poteter. Husmann på plassen var dengang
Jonas Tørrissens eldste sonn, Halvor Jonassen, og han overtok
Skrove efter faren.
I 1875 var besetningen 2 hester over og 1 under 3 år, 1 okse,
6 kyr, 2 ungnaut, 21 sauer og lam og 4 svin og griser og utsæden
y 8 td. hvete, \ x k tdr. bygg, 9 tdr. havre, V" td. erter og 10 tdr.
poteter. På Persveet føddes 1 ku, 6 sauer og 2 geiter og såddes 1 ->
td. bygg, 2 tdr. havre og 2 tdr. poteter.
SKROVE ØVRE ØSTRE
Oårdsnr. 82, bruksnr. 2.
Sevald Olsen er antagelig kommet til gården i 1721; han blev
gift det år. Hvor lenge han var der er ikke nøiaktig bekjent — an
tagelig til 1727.
I 1728 var iallfall Tomas Larssen kommet dit. Han hadde før
hatt Folioen, sees i 1728, da han var kommet til Skrove, å være
krevet for landskyld av Folioen for 1725. Han døde i 1759, 64
år gammel, og nu kjøpte enken, Guru Olsdatter, gården av Lau
rits Bierch for 180 rdl. Skjøtet er av 27. juni 1759, tgl. 15. au
gust s. å.
En sønn av Tomas, Ole, kom til Nordre Tiller. (Se
En annen sønn, Lars, får i tingprotokollen for 15. august 1765
følgende mindre smigrende omtale:
«Fogden forestillede, at her har på tingstedet indfundet sig
en person, Lars Tomassen Skrove, med klammeri og slagsmål på

----
217 Bind IV
----
Ole Monnes, Jakob Elnes og Tore Holmen og brugt sådan stoi og
allarm, at han måtte bringes til nærmeste gard for at få tingfred.
Han er berygtet for et uroligt menneske i bygden, hvorfor fogden
fandt han burde sendes til Trondhjem. Til bevis begjæredes al
muens forklaring, som vedgik, det var så, med tillæg, at han i alt
samkvem ypper klammeri og gjor allarm.» Lars var i 1776 inderst
på Musum.
Enken Guru Skrove blev i 1760 gift med Ingebrigt Jenssen
Jermstad, som således kom i besiddelse av gården og hadde den,
til han ved skjote av 20. februar, tgl. 21. februar 1769, solgte den
for 500 rdl. til sin bror, Anders Jenssen, og seiv flyttet til Tom
meråsen. For å skaffe penger pantsatte Anders gården for 200 rdl.
til kancelliråd Must i Trondhjem. Resten lånte han mot 2. prioritet
i gården samt pant i besetning og innbo av Elling Pedersen Stops
arvemidler, som han forvaltet som formynder.
Anders var gift med Anne Jensdatter Auglen, enke efter Tore
Eriksen Bamberg, med hvem hun hadde en sonn, Tore. Hun dode
i 1774. På skiftet efter henne registrertes 2 hester, 4 kyr, 7 ung
naut, 12 geiter og 17 sauer. Gården blev efter en takst av 400 rdl.
utlagt kreditorene og enkemannen samt Annes arvinger, som var
moren, Anne Auglen, og sonnen Tore. Med Anders hadde hun
ingen barn. Aktiva blev 575 rdl. 2 ort 15 sk., men beholdningen
bare 75 rdl. 1 ort.
Anders innløste gården og solgte den ved skjote av 30. desem
ber 1779, tgl. 21. februar 1780, til dragon Jon Villumsen for 530
rdl. Denne skilte sig ved den allerede i 1784, idet han ved skjote
av 2. januar, tgl. 21. februar d. å-, overdrog den for 600 rdl. til
Tomas Olsen Sundby haugen (sonn av Ole Græset). Jon kom i
1783 til Hallem nedre, senere til Volen.
Det synes, som om Tomas har hatt litt vanskelig for å klare
sig; ialfall har han fått dom på sig, for han har betalt gjelden
til Jon.
En sonn av Tomas, Ole Tomassen Skrove, bygslet i 1814 Josås.
Ved skjøte av 6. februar, tgl. 5. april 1821, solgte Tomas Ol
sen gården for 600 spdl. til Ole Tørrissen Skrove øvre vestre, som
hadde den til 1841, da han overdrog den for samme pris til søn
nen, Tørris Olsen. Skjotet er av 17. august, tgl. 18. august. Ole
Tørrissen forbeholdt sig i skjotet gårdens bruk inntil videre. Denne
bruksrett er avlyst 14. juni 1850.
I 1835 var gårdens besetning 3 hester, 8 storfe, 21 sauer, 6
geiter og 1 svin og utsæden 1 td. bygg, 10 tdr. havre, Vb td. erter
og 5 tdr. poteter. I 1865 var besetningen 2 hester, 6 kyr, 16 sauer
og 2 svin og utsæden W 2 tdr. bygg, 10 tdr. havre og 6 tdr. pote

----
218 Bind IV
----
ter. Der var 1 husmannsplass, Gjeilvoldsveet, med et husdyrhold
på 6 sauer og 3 geiter og en utsæd av IV2 tdr. havre og 2 tdr.
poteter.
Ved skjote av 16. april, tgl. 24. april 1868, solgte Torris Olsen
gården til Martinus Ellingsen for 1000 spdl. Han hadde ikke stått
sig synderlig godt den tid, han hadde eiet den.
I 1875 var besetningen 2 hester, 5 kyr, 4 ungnaut og kalver,
22 sauer og lam og 2 svin og utsæden : s td. hvete, Vs td. rug, 1
td. bygg, 10 tdr. havre og 10 tdr. poteter. På plassen Gjeilvold
sveet holdtes 5 sauer og 4 geiter og såddes l / 10 td. bygg, 1 td.
havre og IY2 tdr. poteter.
Martinus Ellingsen solgte gården til Johan Halvorsen for 6000
kr. ifl. skjote av 5. januar, tgl. 13. februar 1885.
Fraskilte par ter:
Skrovemælen. Nu gårdsnr. 85, bruksnr. 2, blev fraskilt Skrove
ovre ostre ved skyldsetning av 7. juni, avhjemlet 12. august 1856,
og skyldsatt for 1 ort 5 sk. (ny skyld mk. 0,81), hvorpå Tørris Ol
sen ved skjøte dat. og tgl. 12. august s. å. solgte den til Inger anna
Olsdatter, som samtidig kjopte den gamle eiendom av samme navn.
Disse 2 parter danner det nuværende Skrovemælen.
Myrenget, gårdsnr. 82, bruksnr. 3, blev skilt fra Skrove øvre
ostre og skyldsatt for 1 ort 20 sk (ny skyld mk. 0,80) den Q. ja
nuar, tgl. 11. august 1885.
Skrove lille, gårdsnr. 82, bruksnr. 4, blev fraskilt Skrove øvre
ostre ved skyldsetningsforretning av 12. august, tgl. 13. august
1890, og skyldsat for 3 ort 17 sk (ny skyld mk. 1,60).
Skrov eæiten:
A. Dragon Tørris Olsen Hoen. * 1708 Ingeborg Olsd., f. p. Lien.
B 1. Karen Tørrisd., f. p. Høen 1710. * 1734 dragon Ole Se-
valdsen.
B 2. Oluf Tørrisen, f. p. Høen 1712, f p. Minsås nordre 1740.
* 1737 Beret Andersd.
Cl. Tørris Olsen, f. p. Minsås 1738.
C 2. Tørris Olsen, f. p. Minsås 1740.
B 3. Peder Tørrissen Skjørholmen, f. p. Høen 1715, f P- Skjør
holmen 1753. * 1749 Sølvi Olsd., f P- Bunes 1766, 47 år
gl. (Hun blev efter Peders død gift 3 ganger).
C 1. Tørris Pedersen Skrove øvre vestre, f. c. 1750. * 1775
Susanna Ågesd. Eklo, f. p. E. 1755.
Dl. Peder Tørrissen Eklo nordre, f. p. Tuset 1781.
* 1804 Maria Larsd. Skrove.

----
219 Bind IV
----
E l.Sirianna Pedersd., f. p. Skrove 1805, f 1810.
E 2. Halvor Pedersen Eklomælen, f. p. Eklo nordre 1808,
p. Eklomælen 1883. * l ) 1837 Anne Andersd., f. p. Skro
ve 1810, f P- Eklo 1843, dtr. av Anders Johannessen
Skrove og h. Marit Gundbjornsd. * "-) 1845 Marta Mik
kelsd., f. p. Lundskin 1817, f P- Eklomælen 1883, begra
vet samme dag som mannen, dtr. av Mikkel Ellevsen
Lundskin og Ingeborg Jonsd. Auskin.
F 1. Anders Halvorsen, f. 1837 p. Eklo.
F 2. Marie Halvorsd., f. 1840.
F 3. Paulina Halvorsd., f. c. 1839.
F 4. Mikal Halvorsen, f. 1846.
F 5. Peter Halvorsen, f. 1857.
F 6. Hanna Mette Halvorsd., f. 1850.
E 3. Lars Pedersen Tuset, f. p. Eklo nordre 1811, f p. Tuset
1861. * 1837 Margrete Ingebrigtsd., f. p. Semsvald 1808,
+ 1892, dtr. av Ingebrigt Olsen Semsvald og h. Golloug
Svendsd.
F 1. Maria Larsd., f. 1841. * Andreas Pedersen Hjelm-
set, Tuset, f. i Sparbu 1834.
G 1. Lars Andreassen, f. 1864.
G 2. Beret Maria Andreasd., f. 1866.
G 3. Anton Martin Andreassen, f. 1874.
F 2. Guruanna Larsd., f. 1844. * Nils Pedersen Tuset
vald, f. i Henning 1838, snekker.
F 3. Mette Larsd., f. c. 1856.
E 4. Torris Pedersen Sanden under Eklo, f. p. Eklo nordre
1813, f 1882. * 1841 Sara Larsd., f. p. Jermstad 1821,
t 1898.
F 1. Peder Tørrissen. *.
Gl.Teodor Pedersen, f. 1873
F 2. Ellev Tørrissen. *.
G l.Teodor Ellevsen, f. 1867
F 3. Lars Tørrissen, skredder, f. 1851.
F 4. Mette Serine Tørrisd., f. 1858.
E 5. Sirianna Pedersd., f. p. Eklo nordre 1817. * 1846.
E 6. Ragnhild Pedersd., f. p. Eklo nordre 1819. * 1841.
E 7. Peder Pedersen, f. p. Eklo nordre 1821, f 1825.
EB. Anne Marta Pedersd., f. p. Eklo nordre 1825. * 1850.
Ole Tørrissen Skrove øvre østre, f. p. Nordre Eklovald 1787,
kjøpte Skrove øvre østre 1821. * 1812 Maren Tomasd. Skro
ve, f. p. Sundbyhaugen 1782.


----
220 Bind IV
----
E 2. Marta Olsd., f. p. Skrove 1814, f 1806. * 1841.
E 3. Torris Olsen Skrove ovre ostre, f. p. Skrove 1816. * 1841
Ragnhild Pedersd., f. c. 1817.
F 1. Peder Torrissen, f. c. 1843.
F 2. Halvor Torrissen, f. c. 1845.
F 3. Martinus Torrissen, f. c. 1847
F 4. Teodor Torrissen, f. c. 1857.
F 5. Maria Torrisd., f. c. 1851.
E 4. Sirianna Olsd., f. p. Skrove 1819, f 1893 p. Monnes.
* 1844 Nils Jonassen Monnes, f. 1817.
E 5. Halvor Olsen, f. og f p. Skrove 1821.
E 6. Anne Marta Olsd., f. p. Skrove 1823. * ') 1849, mannen
f 1851. *') 1853, mannen f 1877.
Åge Torrissen Eklo nordre, f. p. Tokstad 1784. * 1809 Marit
Torkildsd. Kolstad.
E 1. Tore Ågesen, f. p. Eklo 1812. Reiste til Amerika. * 1839
Ingeborg Pedersd. Hetlo, f. p. H. 1815, dtr. av Peder
Josef sen H.
E 2. Sirianna Ågesd., f. p. Eklo 1815. * 1848, mannen f 1896.
E 3. Halvor Ågesen Langenget (kjoperum under Haga nor
dre), f. p. Eklo 1818. * 1842 Olava johannesd. Haug,
dtr. av Johannes Sevaldsen Haug og h. Gjertrud Olsd.
F 1. Bernt Halvorsen, f. 1852.
F 2. Hanna Halvorsd., f. 1860.
F 3. Birgitte Halvorsd., f. 1864.
E 4. Peter Ågesen, f. p. Eklo 1820, f 1821.
E 5. Guruanna Ågesd., f. p. Eklo 1823. * 1862.
E 6. Ragnhild Ågesd., f. p. Eklo 1826.
E 7. Beret Marta Ågesd., tvilling med E 6.
Halvor Torrissen, f. p. Skrove 1797, f 1802.
Jonas Torrissen Skrove ovre vestre, f. p. Skrove 17 ( )Q, f smst.
1885. * 1823 Marta Sorensd. Hallan, f. p. H. 1801, f p.
Skrove 1890.
E 1. Sirianna Jonasd., f. p. Skrove 1823.
E 2. Ingeborg Jonasd., f. p. Skrove 1826. * 1854 Kristen
Olsen Karmhus, f. i Skogn 1829.
F I.Ole Kristensen, f. 1857.
F 2. Johan Martin K., f. 1859.
F 3. Sefanias K., f. 1862.
F 4. Sigurd K., f. 1867.
F 5. Soren K., f. 1870.
F 6. Inger Maria Kristensd., f. 1864.
E 3. Soren Jonassen, f. c. 1830.

----
221 Bind IV
----
E 4. Johannes Jonassen, f. c. 1835.
E 5. Tørris Jonassen, f. c. 1838.
E 6. Marta Jonasd., f. c. 1845. Reiste til Amerika.
E 7. Halvor Jonassen Skrove ovre vestre, f. p. S. 1833. * 1856
Magnhild Bårdsd. Sende, f. p. S. 1833.
F 1. Johan Halvorsen Skrove, f. 1856. * Guruanna Olsd
Bjørgan, f. 1855.
G 1. Marie Johansd. * Ellev Steinsli på Skrove ovre.
G 2. Olise Johansd. * Jon Martinussen Solberg.
G 3. Hanna Johansd.
G 4. Anna Johansd.
F 2. Martin Halvorsen Skrove, f. 1858, t i Amerika, ugift.
F 3. Marta Halvorsd., f. 1861, f 1913. * Ole Rindberg.
De bodde i Leirådalen. Alle barn dode.
F 4. Marius Halvorsen, f. 1869, f ung.
F 5. Søren Halvorsen Skrove ostre. * Serine Slapgård.
F 6.-8. 3 piker, alle t unge.
D 6 Solvi Torrisd., f. p. Eklo 1776. *') 1803 Lars Gabrielsen
Melby, Eklosvedjan. Kjøpte E. 1811. * 2 ) 1822 Sivert Olsen
Hallan søndre, f. p. H. 1792. * - 1 ) 1826 Anders Ellevsen
Holme, Hallan, f. p. Holme 1799.
D 7. Anne Torrisd., f. p. Eklovald 1790. * 1824 Torkild Larssen
Kolstad, f. c. 1805, t 1869.
D 8. Sirianna Tørrisd., f. p. Nordre Eklovald 1793, f 1840. * 1817
Johannes Pedersen Skrovevald, f. p. Vistvald 1791. Han
* 2 ) 1841
Sør Skroveætten.
A. Peder.
B. Jonas Pedersen Skrove (formodentlig utenbygds fra — kal
les i 1767 soldat Jonas Pedersen Stiklestad), f 1799, 68 år.
* l ) 1767 Siri Andersd. Ydse, enke efter Ole Tomassen Nor
berg. * 2 ) 1773 Ingeborg Andersd. Skrove, enke efter Baro
Sevaldsen Skrove. (Dette var hennes 3. ekteskap). * :i ) 1794
Marit Gundbjornsd. Faren o. Hun * L> ) 1799 Anders Jo
hannessen Lein.
C 1. Peder Jonassen Hestegrei, f. p. Skovre 1795, t P- Hes
greien 1840. * 1823 Anne Johannesd. Husan, f. c. 1797,
t 1851.
Dl. Jonas Pedersen Hesgreien, f. 1827 p. Hesgreien,
t 1862 p. sykehuset. * 1849 Anne Marta Einarsd.,
f. c. 1818.
E 1. Peder Jonassen, f. c. 1848.

----
222 Bind IV
----
E 2. Einar Jonassen, f. c. 1854.
E 3. Jon Jonassen, f. c. 1855.
E 4. Anne Jonasd., f. c. 1857.
E 5. Maren Anna Jonasd., f. c. 1860.
D 2. Johannes Pedersen Skjorholmen, f. p. Hesgreien 1828.
* l ) 1849 Anne Olsd., f. p. Hofstad 1823, f P- Skjorhol
men 1876. * 2 ) 1877.
E 1. Bård Johannessen, f. 1850.
E 2. Anne Johannesd., f. 1849.
E 3. Ingeborg Johannesd., f. 1854.
E 4. Oliva Johannesd., f. 1856.
E 5. Jon Peder Johannessen, f. 1863.
C 2. Gundbjorn Jonassen, f. p. Skrove 1797, f 1814.
C 3. Marit Jonasd., f. p. Norberg 1769. * 1793 Peder Olsen Bjør-
Gan, Skjærset, f. c. 1757.
D l.Sigri Pedersd., f. p. Skjærset 1795. * 1821 Peder Peder-
sen Østnes, f. c. 1792.
D 2. Anne Peders.d., f. p. Skjærset 1797, f 1801.
D 3. Marit Pedersd., f. p. Skjærset 1800, f 1890. * 1839.
D 4. Jonas Pedersen, f. p. Skjærset 1803, f 1839. * 1829 An
ne Olsd. Minsås, f. p. Tronesvald 1809. Hun * 2 ) 1845.
D 5. Ingeborg Pedersd., f. p. Skjærset 1805, f 1853. * 1829
Peder Jenssen Rosvold, f. p. Lerfaldvald 1803, f 1890.
Han * 2 ) 1857.
D 6. Ole Pedersen, f. p. Skjærset 1808. * 1834 Sissel Jonsd.
Breding, f. p. Mønnes 1809, dtr. av Jon Ågesen Monnes
og h. Eli Torkildsd.
BJØRKENGET
Gårdsnr. 86.
Denne eiendom er skilt fra Faren nedre i 1822 og ved kjøpe
kontrakt av 14. mars 1822, tgl. 7. februar 1823, av Ote Faren
solgt til Karl Anderssen Skrovemælen for 135 spdl., som skulde
avdrages med 5 spdl. årlig foruten en årlig avgift på 4 ort til
eieren av Faren nedre. Der var da opført fornødne hus til en
familie.
Eiendommen er først kommet inn i matrikulen ved den nye
skyldsetning i 1836. Den hadde da en skyld av 2 ort 10 sk. (i
1907: mk. 1,35); men Ole Faren opfores som eier, så Karl kan
neppe ha fått noget skjote.
I 1835 bruktes den sammen med Skrovemælen og hadde da
en utsæd av 1 td. havre og 2 tdr. poteter.

----
223 Bind IV
----
I 1865 var den underbruk under Skrove sondre og opfores da
med en utsæd av \ x h tdr. havre. På husmannsplassen Lille Bjork
enget såddes 1 s td. bygg, % td. havre og 1 Vs tdr. poteter og foddes
4 sauer og 2 geiter.
I 1875 var Peder Bårdsen eier av gården. Besetningen var da
5 sauer, 3 geiter og 1 svin og utsæden V± td. bygg, 1 3 4 tdr. havre
og 1 td. poteter.
MONTINGSENG
Gårdsnr. 87.
Navnet har utseende av å være sammensatt med et familienavn
sier Rygh. (Se forøvrig nedenfor).
Skylden: Den eldste skyld var 1 ore, senere 12 mkl., fra 1836
23 sk., i 1907 60 øre i etfbruk.
Eiere og brukere: Eiendommen finnes ikke i nogen av de eldre
matrikler. I matrikulen av 1836 ser det ut som om den først var
skyldsatt da, hvilket imidlertid ikke er tilfelle. Den finnes allerede
i kirkestolen for 1646 under navnet «Mølteign med Quernstade»
med en skyld av 1 øre og tilhørte Stiklestad kirke. At den aldri
finnes i matriklene, har rimeligvis sin grunn i, at den kun var en
engslette som bruktes under andre gårder.
Da Sivert Flet var kirkeeier, solgte han ved skjote av 6. fe
bruar, tgl. 15. august 1761, eiendommen for 30 rdl. til kornett
Nikolai Mejer. Den kalles da «Mortenseng», betegnes som eng
slette og hadde en skyld av 12 mkl. Noget kvernsted fulgte
ikke med.
Ved skjote av 10. august, tgl. 15. august 1772, overdrog
Mejer eiendommen for 33 rdl. til Arnt Olsen Volen. På grunn av
forordningen av 1732 måtte der fremdeles erlegges landskyld til
Stiklestad kirke. Den var 70 sk. årlig, og skatt til kongen 1
rdl. 2 sk.
Enken efter Arnt Volen solgte ved skjote av 15. august 1798
eiendommen for 80 rdl. til Sevald Larsen Volen (senere på Bal
gård). Ved mindelig skifte efter Sevald Larsen Balgård og
hustru tilfalt eiendommen svigersønnen, Anders Jakobsen Stuskin.
Den kalles nu «engstykket Montoen». Den blev herefter drevet
under Stuskin inntil Anders Jakobsen ved skjote av 13. august,
tgl. 14. august 1867, solgte den for 80 spdl. til skolelærer Johan
Magnus Jonsen, som bodde på plassen Follomyren.

----
224 Bind IV
----
Olaus Bjartnes sees i 1886 sammen med enken efter lærer
Jonsen å ha pantsatt eiendommen; hvordan han er blitt medeier
i den fremgår ikke. Den eiedes i 1007 av Karl Grindberg.
FAREN
Gårdsnr. 88 og 89.
Navnet: a For 1325. Fforar skipreidha. For 1430. Austforen
1491. af Westforen, af Medelfor 1491. Ffoor 1520. Ffor 1530.
For, For 1559. Fourenn, Forenn 1590. Forren 1610. Forrenn
1626. Foren 1664. Faren 1723.
For, hunkjonnsord. Navnet finnes i noget forskjellige nu
tidsformer, For, Får, Forren, Faren på flere steder. Norden
fjells har man det foruten her i Forren i Hevne, i Får på In
deroen, i For i Stod og i Faren i Åsen. Det må utledes av hun
kjonnsordet for = renne, fordypning. I gårdsnavn er det imidler
tid ofte vanskelig å adskille fra hunkjonnsordet forr; derav kom
mer således For i Sondre Fron, hvorav man har eiendomsformen
Farar fra 1395 og måskje også Faren i Værdalen (Farar skip
reidha). Begge har oftest vært oprinnelige elvenavn, som er gått
over til gårdsnavn. Terrenget i omegnen av gården har imidlertid
oiensynlig for lang tid siden undergått så store forandringer
ved jordskred, at den elv, som har båret navnet, ikke vil kunne
påvises.
(Gjennem gårdens jorder går et temmelig tydelig elveleie, som
må skrive sig fra et eldgammelt lop av Leiråen i en tid, da havet
gikk meget hoiere op enn nu. Dette leie er så skarpt markert, at
det tydelig fortoner sig som en renne eller «får», som det ennu
heter i bygdesproget).
Skylden: Øvre Faren hadde i 1650 en skyld av 3 sp. 12 mkl.;
men heri er utvilsomt medregnet Jermstadspandet, som ikke fin
nes særskilt opfort i matrikulen for i 1669, da det forekommer un
der navnet Lille Jermstad og brukes av Elling Faren. Også i folke
tellingen av 1665 står Elling som bruker av en «engslette» på 1
spand, selvfolgelig det samme.
Fra 1669 var skylden 2 sp. 1 ore; da er Jermstadspandet op
fort for sig.
Fra 1836 var den 11 dal. 1 ort 8 sk., i 1907 mk. 20,21, fordelt
på 5 bruk, hvorav bruksnr. 1, Faren ovre, mk. 17,65.
Nedre Faren opfores i 1650 med en skyld av 2 sp. 16 mkl. Fra
begynnelsen av 1660-årene har skylden vært 3 sp. 1 ore 12 mkl.,

----
225 Bind IV
----
idet Skjefte engslette på 1 sp. er kommet til og dessuten 20
mkl. bondeodel. Gården var fra 182 ( ) delt i to, liver på 1 sp.
2 ore 6 mkl.
I 1836 blev hele gården skyldsatt under et for 15 dal. 4 ort
19 sk. I 1907 var skylden mk. 27,47, fordelt på 5 bruk, hvorav:
Bruksnr. 1: Faren nedre, mk. 13,13; bruksnr. 2: Faren nedre, mk.
12,29. Bruksnr. 1 lå da under Faren ovre.
Eiere: Det har allerede i begynnelsen av 1300-årene, altså for
svartedauen, iallfall vært 2 Fåren-gårder. I Gautes jordebok (1491)
nevnes 3, nemlig Westforen, Medelfor og Austjoren.
Østfåren tilhorte i den katolske tid Reins kloster. Erkebiskop
Gaute bytet den omkring 1490 til Erkestolen og la den under Stik
lestad, som da nylig var blitt forringet ved jordskred. Hermed for
svinner denne gard av historien som selvstendig bruk. Skylden var
1 sp. Den vedblev å ligge under Stiklestad ostre, nordre og vestre
under navn av «Fårens eng» inntil 1810, da den blev delt mellem
gårdene, således at den del, som kaltes Storbuvolden, tilfalt Stikle
stad ostre, fra hvilken gard den i 1810 blev solgt til Nedre Faren.
Parten blev samtidig skyldsatt for 1 sp.
FAREN ØVRE
Gårdsnr. 88, bruksnr. 1.
Det må være denne gard, som i Gautes jordebok kalles «West
foren», og hvori Kronen fra gammel tid eiet V-z markebol, d. v. s.
4 ore. Storrelsen av Kronens part kan muligens ha vært usikker;
ti beløpet Vz markebol er utstroket og isteden er sått 5 ore. I erke
biskop Olavs jordebok opfores atter bare 4 øre likesom senere. Her
kalles også gården for forste gang «Øffrefor».
Der var mange parthavere i gården. I 1650 var eiendomsfor
holdet således:
Kronen
1 sp
2 øre — mkl. og bygselretten
2» — »
Verdalens prestebord
Hospitalet
»
1» — »
Stiklestad kirke
1 » 12 »
Under 30. mai 1666 fikk vicepastor i Værdalen, Peder Eriksen
Juel, skjote på gården sammen med meget annet gods i bygden,
dengang Kronen efter de kostbare kriger 1657 —60 måtte realisere


----
226 Bind IV
----
endel av sine eiendommer. Den blev nu i Juels og hans arvlngers
eie en lang årrekke.
Ved matrikuleringen i 1660 blev gården, som nevnt, avfelt, og
avfelningen faller på alle parter undtagen Hospitalets. Forøvrig
er som nytt kommet til en odelspart på 12 mkl. Eiendomsfordelin
gen blev altså:
Peder Juel
1 sp
1
ore — mkl. og bygselretten
12 »
Verdalens prestebord
Hospitalet
1
1
»
»
»
»
Stiklestad kirke
Bondeodel
12 »
Tilsammen 2 sp. 1 ore
Bondeodelsparten bestod i et kvernsted i Leiråen.
Ved skjote, utstedt av Johs. Julius Stranz 30. februar 1708,
tgl. 23. oktober 1711, har oberstløitnant Reichwein på Trones er
hvervet gården. Efter hans dod gikk den over til arvingene. I 1723
eiedes den av Johan Løche.
Siden kjopte rektor, kancelliråd Nils Krog den, hvorved den
kom inn i det Krogske jordegods. Ved skifteauksjon efter Krog i
1744 kjopte justisråd Åge Rasmussen Hagen dette for tilsammen
813 rdl. 2 ort. Året efter solgte han Øvre Faren til opsitteren,
Lasse Olsen, og siden har gården vært brukernes eiendom.
Brukere: Den første gang, Faren nevnes, er i 1325, da Peter
på «For», Erik på «For» og Sigurd, sonnen hans, var tilstede ved
delingen av Lyng mellem Sigurd Jonsson og Vigleik Aslaksson.
(Se Lyng). Allerede dengang må det altså ha vært 2 Fåren
gårder. Om de nevnte menn også har eiet gårdene, vet vi ikke.
I manntallet av 1520 nevnes 2 skattebonder: Lauriss på Ffoor
betalte 3 lodd solv og dunder ibidem 6 lodd sølv.
Hvem av gårdene de foran nevnte opsittere har brukt, kan ikke
avgjøres. Men fra 1549 kan vi folge opsitterrekken på hver gard.
Dette år har Viigordt betalt 1 pund smør og 1 vet mel i land
skyld for 4 øre i Fuornn, Kronens gods. Samme år står Wygordt
(Vegard) på Furnn for 16 mk. smor og 1 vog mel i leding. Men
i skibskattmanntallet for 1559 har vi Syriid (Sigrid) på Før, rime
ligvis Vegards enke.
Anders het Kronens leilending på Øvre Faren i begynnelseti
av 1600-årene. Han eiet 1 sp. 1 øre i Flåtten og må således ha
vært bygselrådig over denne gard.

----
227 Bind IV
----
Han efterfulgtes av Elling Jonsen, som bygslet gården i 1625
og betalte 26 rdl. i bygsel for 2 sp. 12 mkl. felling var i 1665 69
år gammel.
Gårdens besetning var i 1657 5 hester, 15 kyr, 2 sauer og
4 svin.
Ved matrikuleringen i 1660 sattes tienden til 2 tdr. bygg og
4 tdr. havre, ledingen til 1 rdl. 8 sk. og småtienden til V-i rdl. 8 sk.
'/dtddcn
Faren øvre, sett fra syd 1888. Efter tegning av protokollsekretær
Jac. Fabricius.
Et kvernsted var skyldsatt for V 2 ore. «Findes hommelhauge och
hustommer». Skylden blev foreslått sått til 2 sp. 1 ore, og dette
blev tatt tilfolge.
Elling Jonsen må være død i 1679. Enken, Anne Kolbanus
datter, sått nu en tid med gården. Hun kjøpte ifl. skjote av 26. ok
tober 1671 Telsneset engslette, skyld 16 mkl., antagelig av Kro
nen. Senere blev hun gift med Tomas Fastesen, som efter fars
navnet å dømme tor ha vært av innflyttet slekt, hvad vel også hun
var. Den eldste sønn av dette ekteskap blev efter skikk og bruk op
kalt efter hennes første mann og het altså Elling Tomassen. Han
efterfulgte faren som leilending, da denne var død i 1708. I sin
ansøkning om å få bygsle gården anforer han, at han har redet
for samme gard (d. v. s. vært dragon for gården) i 12 år, og at
han derfor må få den på samme betingelser som andre dragoner,
der har bygslet sine foreldres gard, nemlig for halv bygsel. Dette
blev innvilget ifl. skrivelse av 3. april 1710. Bygselsummen blev


----
228 Bind IV
----
da 11 rdl. 2 ort 16 sk. Fra Elling nedstammer gjennem manns
og kvinneledd en i bygden meget utbredt og ansett slekt. Hans
sonn var løitnant Tomas Ellingsen Lyng på Lyng og hans sønne
sønn major Elling Lyng på Mo. (Se Husanætten).
Elling Faren har tydeligvis hatt en fremskutt stilling i bygden.
Han var en av de 8 bønder, som delok i matrikuleringsarbeidet i
1723. Og han har bl. a. øiensynlig vært lederen av en visstnok
høist berettiget aksjon, som flere av bygdens bønder i 1706 satte
igang mot kjøpmann Nils Kristensen i Trondhjem, fordi han hadde
solgt dem uduelig såkorn. Videre skrivekyndig har han formodent
lig ikke vært; ti han har hatt den forrige lensmann, Nils Brun på
Haga, til å skrive for sig. Han opnådde allernådigst tillatelse til
i denne sak å bruke «slet» (d. v. s. ustemplet) papir for alle retter
samt beneficium paupertatis.
Hvordan denne sak fait ut, er übekjent; men at Kristensen ikke
har hatt rent mel i posen, er ganske innlysende; ti han har helt
fra første stund av vesentlig prosedert på formalia.
Under svenskenes innfall i 1718 var Øvre Faren en av de går-
der, som led mest. Tapet opgis således:
Tilsammen 218 rdl. 24 sk.
Svenskene hadde i erstatning betalt 9 karoliner.
Ved matrikuleringen i 1723 blev gårdens skyld foreslått for
høiet 6 mkl. «i henseende til dens kornvished og temmelige høe
aufling». Angående prestebordets 12 mkl. i gården, som bestod av
et kvernsted, uttales, at det kun er en «ringe og übestandig bække
kvern», og at det derfor bør utgå av matrikulen; men da gården
allikevel tåler å stå ved sin forrige leie, bør prestebordet uten av
gang nyte sine 12 mkl. Vi vilde vel nu kalle dette en nokså fri
postig måte å skaffe prestebordet inntekter på.


----
229 Bind IV
----
Foruten denne bekkekvern, som nu foresloes sått for 6 sk. i
skatt, hadde gården kvernsted i Leiråen; det var bondeodel.
Forøvrig oplyses, at gården «har ingen skov uden alene older
til brændeved», seter 1% mil borte, liten bumark og en fjellslette,
hvorav årlig svartes 6 sk. Gården betegnes som «temmelig tung
vunden og kornvis». Utsæden var 2% tdr. bygg, 8 tdr. havre og
1 pd. grå erter, avlingen 50 sommerlass hoi og besetningen 3 he
ster, 7 kyr, 4 ungnaut, 7 sauer og 3 geiter. Tienden blev sått til
1 td. 4 skjpr. blandkorn, 2 tdr. 4 skjpr. havre, 12 mk. erter, 1 mk.
lin og 14 mk. ost.
Elling solgte i 1735 Telsnesset, som han nok fant ikke å ha
nogen nytte av. Naboene deroppe beitet det av for ham.
Ved skifte efter ham i 1734 registrertes en besetning på 3V6
hest, 9 kyr, 6 ungnaut, 20 geiter, 29 sauer og 4 svin. Efter tiende
angivelsen beregnedes avlingen til 20 tdr. bygg og 50 tdr. havre.
Der fantes i boet 4 solvskjeer, et solvbeger, 2 messinglysestaker,
2 kopperkjeler og 3 tinnfat. En bekkekvern verdsattes til 6 rdl. Av
sildgarn fantes 6 stykker. Begravelsesomkostningene blev sått til
16 rdl., hvilket var en god del over det almindelige. Alt tyder på
en viss velstand. Aktiva blev dog ikke mere enn 177 rdl. 3 ort og
beholdningen 129 rdl. 2 ort 9 sk. Blandt boets utgifter kan nevnes
9 rdl. i slagsmålsbøter, som Elling var idømt, fordi han avvigte
sommer i et bryllup på Hofstad hadde vært i slagsmål med dren
gen Matias hos kapellanen Eilert Rosenvinge.
Ingen av Ellings barn kom til å bli på Faren. Ingebrigt kom
til Stiklestad, Tomas til Lyng, Lars kom til Reppe, som han bygslet
i 1740, Peder til Støp og datteren Anna til Vist.
Enken, Beret Larsdatter, blev i 1736 gift med dragon (senere
vaktmester) Lasse Olsen Vest Hellan. Han fikk bygselseddel på
Faren av kancelliård Krog 8. september 1736, tgl. 4. mars 1737,
og da Hagen var blit eier, kjøpte han gården av denne for 240 rdl
ifl. skjote av 2. april 1745, tgl. 1. juni s. å. I 1754 var han hoist
bydende på Faren nedre, men fikk den ikke.
Lasse bragte det til en efter forholdene meget betydelig vel
stand. Han kjopte i 1757 Tømmeråsen, som han solgte igjen \
1760, og i 1758 Vestre Auskin, som han bygslet bort.
Låse og Beret hadde ingen barn. Da Lasse var dod, oprettet
hans arvinger under 9. november 1760 et skiftebrev, tgl. 21. fe
bruar 1761, hvorefter Faren blev utlagt til enken og Auskin til
hans to brødre, kvartermester Nils Olsen Grundan og Mikkel Ol
sen Reppe. Beret solgte ved skjote av 22. mars, tgl. 15. august
Faren til Gundbjørn Anderssen Storvuku for 600 rdl. og et
bra kår, som er meget nøie spesifisert i en kontrakt av samme dato.
15

----
230 Bind IV
----
Hun skulde ha sengstuen, loftet og det halve kjøkken «item for
nodne husrum for 2 kjor og 6 småfæ såvelsom fri sommerhavn for
bemeldte kreature. 3 mål åger, en i opvælten, en i tre hegnen og
en i fire hegnen og ellers såmegen åger, som hun ved foranførte
kreaturer kan lade frøye. Ligeledes 5 sommerlæs hø og 10 favne
tør older eller gran at forskaffe hende på gården, samt for beta-
Fåren øvre, sett fra nord 1922. Fot. E. Musum.
ling hest både til kirken og andre fornødne steder». Hun forbe
holdt dessuten forkjøpsrett til gården for sig og arvinger. Der
imot forpliktet hun sig til å betale Gundbjørn for hvert mål åker,
han pløiet, 2 ort, for hvert lass hoi 2 ort og for hver favn ved 1 ort
14 sk. Gundbjorn skulde ved hennes dod være berettiget til den
jernkakelovn, som stod i sengstuen, mot å erlegge til arvingene
10 rdl.
Det blev ikke så svært lenge, Beret kom til å nyte godt av karet.
Hun døde i 1760 og efterlot sig foruten solvtøi for 17M> rdl. og
endel sildgarn og laksegarn en betydelig sum i utestående for
dringer, så boets aktiva utgjorde den efter tidens forhold meget
betydelige sum av 1810 rdl. 1 ort 17 sk., og beholdningen blev
1750 rdl. IQ sk., som tilfalt hennes fire barnebarn, barna til Peder
Ellingsen, som hadde vært gift med Sofia Støp i Skogn.
Gundbjørn Anderssen hadde ikke hatt noget å legge i gården,
da han kjøpte den — han pantsatte den til selgeren, Beret Lars
datter, for hele kjøpesummen — men han må ha vært en meget
dyktig mann, som drev gården svært op og bragte det til en be


----
231 Bind IV
----
tydelig velstand i løpet av de 33 år, han hadde den. Absolutt be
hagelig som nabo har han kanskje ikke alltid vært — han og Erik
Trygstad ses å ha vært for retten mot hinannen — men der er
heller ikke noget, som tyder på, at han var umedgjørlig. Der var
endel ugreie med en vei, hans naboer hadde stengt for ham, da
den var til skade for dem; men de var villig til å istandsette en
annen vei for ham. Anders klaget visstnok til stiftamtmannen; men
noget saksanlegg blev det ikke av.
Ved skiftet efter ham i 1798 bod eldste sonn, Anders Gund
bjørnsen, 1500 rdl. for gården, således at han skulde tiltre halv
parten næste faredag, og at moren skulde få bruke den annen halv
part, så lenge hun forblev ugift. Dette gikk arvingene ikke inn på,
hvorfor enken forbeholdt sig å beholde hele gården, som så blev
verdsatt til 1800 rdl. De to utgifte barn fikk i bryllupsutstyr hver
68 rdl. 1 ort, og begravelsesomkostningene blev sått til 50 rdl.
Boets aktiva blev 2867 rdl. 6 sk. og beholdningen 2606 rdl. 2 ort
16 sk. Løsøreauksjonen innbragte 835 rdl. 3 ort 16 sk., og der var
200 rdl. i pantobligasjoner og gjeldsbevis.
Et par år senere overtok dog Anders Gimdbjørnsen gården for
2142 rdl. 3 ort 7 sk. ifl. skjote fra medarvingene av 24. juni 1800,
tgl. 3. juli s. å. Moren, Kirsten, tok da kår: 5 tdr. bygg, 10 tdr.
havre, for til 4 kyr og 8 småfe, sengstuen med loft til fri benyt
telse, det store stabbur, hest til kirke, mølle «og i andre fornodne
fald», samt 3 mål åker, som hun dog ikke skulde beholde lenger,
enn den ugifte dater Ingeborg var hjemme hos henne. Dette be
tydelige kår bortfalt, da Kirsten i 1811 blev gift med Ole Ellevsen
Lundskin og flyttet dit.
Anders Gundbjørnsen var forst gift med Beret Ellevsdatter
Halset. Han fikk ved kgl. bevilling av 28. mars 1815 tillatelse til
å sitte i uskiftet bo efter henne og i tilfelle skifte ved samfrender.
Sådant samfrendeskifte blev i 1816 avholdt ved Peder Støp og
Ellev Ottesen Skei, da Anders skulde gifte sig op igjen. Ved dette
skifte oplyses, at besetningen var 5 hester og 1 foll, 15 kyr, 3 kal
ver og 1 okse, 40 småfe og 2 svin. Av sjeldne ting fantes en korn
harpe og en hakkelsekniv. Gården blev verdsatt til 18 000 riks
bankdaler (dette var i pengeforvirringens tid). Aktiva blev 24 975
rbdl. 2 ort 12 sk. og beholdningen 22 512 rbdl. 2 ort.
I den folgende tid synes det å ha gått tilbake i okonomisk hen
seende; ti ved skiftet efter ham i 1828 var ikke nettobeholdningen
mere enn 78 spdl. 1 ort 19 sk., hvorved dog må bemerkes, at bryl
lupsutstyr til 4 av barna blev ført boet til utgift med 120 spdl.,
samt at 6 av dem hadde sin morsarv innestående i boet til et beløp
av 954 spdl. Gården blev verdsatt til 1400 spdl., hvorav 20 spdl.

----
232 Bind IV
----
for skogen. Den oplyses å kunne fo 4—5 hester, 15—16 klave
bundne og 30 småfe. Utsæden var 20 tdr. korn.
Anders var annen gang gift med Marta Ellevsdatter Halset,
halvsoster av hans forste hustru. Ifolge et mellem ektefellene i 1817
oprettet gjensidig testamente påhvilte der gården et kår til enken;
det var på 3 tdr. bygg, 6 tdr. havre, for til 2 kyr og 6 småfe, %
mål jord til kålrabi, Y* mål til poteter og Yz mål til linland. På
gården heftet videre en pantegjeld på 500 spdl. til Gunder Ulstad
på Baklandet og 200 spdl. til Anna Eggen, dessuten var der ad
skillig smågjeld, hvoriblandt drengelonn for V 2 år, 3 spdl., og
pikelonn for 1 år, 4 spdl. Boets aktiva blev 2148 spdl. 12 sk.
Eldste sonn, Gundbjørn Anderssen, overtok nu gården ifl. kvit
teringskjote av 3. mai, tgl. 6. mai 1830, fra medarvingene. Sted
moren Marta dode som kårkone på Faren i 1839. Broren Ellev
kom til Hegstad ved ekteskap med lensmann Halvor Hegstads dat
ter Anne. . , „
I 1835 var besetningen på gården 4 hester, 13 storfe, 18 sauer,
12 geiter og 2 svin og utsæden x s td. hvete, 2 tdr. bygg, 16 tdr.
havre, x i td. erter og 9 tdr. poteter.
Gundbjørn forpaktet i 1838 Folioen av loitnant Bang og drev
den som underbruk en tid.
Efter Gundbjorns dod i 1855 fikk enken, Ragnhild Johannes
datter, bevilling til å sitte i uskiftet bo. Ved skjote av 18. august,
tgl 19. august 1863, overdrog hun gården til sonnen, Anders
Gundbjørnsen, for 3000 spdl. og kår. Anders var gift med Beret
Maria Olsd. Faren nedre.
I 1865 var besetningen 6 hester, 16 storfe, 32 sauer, 8 geiter
og 5 svin og utsæden Y% td. hvete, Ys td. rug, 4 tdr. bygg, 19 tdr.
havre Ys td erter og 20 tdr. poteter. Der var 2 husmannsplassen
1: Dalen, 2: Skalet,
med et samlet husdyrhold på 2 storfe og 14 sauer og en utsæd av
Y± td. bygg, 2 tdr. havre og 4 tdr. poteter.
Anders Gundbjornsen kjøpte i 1872 Faren nedre ostre, som
således kom under Faren øvre. Besetningen på denne samlede eien
dom var i 1875 6 hester, hvorav 1 under 3 år, 13 kyr, 8 ungnaut
og kalver, 34 sauer og lam, 13 geiter og kid og 3 svin og gnser
og utsæden Ya td. hvete, V\ td. rug, 6 tdr. bygg, 30 tdr. havre,
Vi td erter og 28 tdr. poteter. På de 3 husmannsplasser Dalen,
Skaret og Skjefte foddes 3 kyr, 1 ungnaut, 14 sauer og 3 geiter og
såddes 3 / 8 td. bygg, 3V 2 tdr. havre og 6Y2 tdr. poteter.
Ved skjote av 16. februar, tgl. 24. februar 1891, overdrog An
ders hele eiendommen med undtagelse av en liten part, Faren nor
dre, til sin sonn, Gustav Anderssen, for kr. 16 000 og kar.

----
233 Bind IV
----
I 1012 solgte Gustav Andersen gården til Nils Brekken fra
Frol, og denne solgte i 1014 til Einar Furre fra Skage i Namdalen,
som i 1028 overdrog den til den nuværenrfe eier, Sigvart Siv ertsen
fra Borsa.
Fårenætten.
De 3 forste ledd usikre.
A. Gundbjørn Faren (betalte landbohold for Faren i 1502, skattet
for 1 sp. 1 øre 8 mkl. odelsgods i Breding).
B.Hans Gundbjornsen Breding (skattet i 1624 for 1 sp. 1 ore
12 mkl. odelsgods i Breding:). * Anne Halvorsd.
C. Gundbjørn Hanssen Breding (var 48 år i 1665), bvgslet
Breding i 1655. *.
D Gundbjørnsd. Breding (?). * Tore Olsen
Breding, var på Breding i 1668.
E 1. Gundbjørn Toresen Auskin, var på Auskin 1707,
tp. Auskin 2. april 1716, 47V« år. * l ) Guru
Olsd. Årstad, enke efter Torris Årstad, som dode
i 1603(?). * 2 ) Marit(?). (Marit Auskin var i
1710 fadder til Tore Gundbjornsens sønn).
Fl. Tore Gundbjørnsen Hellan, korporal, f p.
Prestgård 1767, 70 år. * 1717 Maren Jonsd.
Midt Grundan, f p. Midt Hellan 1767, 81 år.
Gl. 0 Mali Toresd., f. p. Haugen 1716. (Mo
ren het Mali Olsd.).
G 2. Gundbjørn Toresen, f. p. Midt Grundan
1710, f 1720.
G 3. Karen Toresd., f. p. Midt Hellan 1720.
G 4. Marit Toresd., f. p. Hellan 1722.
G 5. Maren Toresd., f. p. Hellan 1723. * 1740
Tore Sivertsen Prestgård.
G 6. Ole Toresen Midt Hellan, f. p. Hellan
1725, f smst. 1785. * 1751 Siri Inge
brigtsd. Halset, f. p. Halset 1724, f p
Hellan 1785.
Hl. Ingeborg Olsd., f. p. Midt Hellan
1752, tjente i 1801 hos broren smst.,
ugift.
H 2. Tore Olsen Midt Hellan, f. p. H.
1754, f smst. 1822. * 1786 Anne
Toresd. Midt Holmen, f. p. Holmen
nedre 1754.
I l.Ole Toresen Midt Hellan, f. p.

----
234 Bind IV
----
H. 1787. *•) 1814 Anne Larsd. Hellan, i. p. Vest Hellan
1790, f 1816. * 2 ) 1822 Kjersti Mortensd. Hellan, f. p. Midt
Hellan 1798.
J I. 1 Anne Olsd., f. p. Hellan 1816, f 1834.
J 2-'Tore Olsen Oklan, f. p. Hellan 1822. * 1855 Marta
Jonsd. Hallem, f. p. H. 1827, t P- Oklan 1888.
K l.Teodor Toresen Oklan, f. 1861.
J 3. 2 Marta Olsd., f. p. Hellan 1824.
J 4. 2 Anne Marta Olsd., f. p. Hellan 1827. * 1857.
J 5. a Ingeborg Olsd., f. p. Hellan 1829.
Sigrid Toresd. Åsen, f. p. Midt Hellan 1789, t p Snausen
valdet 1854. *') 1821 Lars Sivertsen Åsen, f. p. Skrove vestre
1782, t P- Åsen 1827. Han var *') 1809 Lisbet Olsd. Åsen,
enke. * 2 ) 1828 Erik Eriksen Trygstad, Åsen, f. p. T. 1795,
t p. Snausen 1864.
J I. 1 Lisbet Larsd., i. 1824, f 1825. Se Trygstadætten.
Tore Toresen Midt Hellan, Kolstad, f. p. H. 1791, t 1835 p.
Overholmen. * 1824 Mali Olsd. Kolstad.
J 1 °Ellev Toresen Bjorstad vestre, f. 1825. (Mor: Ragnhild
Børresd Ulvillen). * ') 1857 Marta Olsd., f. 1823, t 1884.
*?) 1885.
K 1. Johannes Ellevsen Bjørstad, f. 1851.
J 2. Anne Toresd, f. p. Kolstad 1825. * 1876.
J 3 Ingeborg Toresd, f. p. Kolstad 1827. * 1865.
J 4 Marta Toresd, f. p. Kolstad 1829, t P Rod. * 1859 Hans
Peter Nilssen Rød vestre, f. i Åsen 1827, f P- Rød 18 80.
K 1. Nils Hanssen, f. 1866.
K 2. Teodor Hanssen, f. 1869.
Jakob Toresen Skrove, f. p. Midt Hellan 1795. * 1823 Jo
hanna Pedersd. Skrove, f. p. S. 1798, dtr. av Peder Gund
bjørnsen Skrove, enke efter Elling Jonsen Stuskin, med hvem
* 1821.
J 1 Tore Jakobsen, f. p. Skrove østre 1824, f 1830.
J 2. Peter Jakobsen Huseby, f. p. Skrove 1825, t P- Huseby
1897. * 1862 Marit Knutsd, f. 1831.
K 1. Jon Petersen, f. 1868.
K 2. Mikal Petersen, f. 1871.
K 3. Julie Kristine Petersd, f. 1863
K 4. Karoline Petersd, f. 1865.
K 5. Marie Petersd, f. 1865.
J 3. Anders Jakobsen, f. p. Skrove 1828. * 1859.
J 4 Marta Jakobsd, f. p. Skrove 1830.
J 5. Johannes Jakobsen Skrove, f. 1841, lokomotivfører.

----
235 Bind IV
----
I 5. Mikkel Toresen, f. p. Midt Hellan 1707. * 1825
Inger Larsd., f. p. Holmen 1803, f 1874, dtr. av
Lars Jeremiassen Holmen og h. Guru Olsd.
H 3. Maren Olsd., f. p. Midt Hellan 1756.
H 4. Marit Olsd., f. p. Midt Hellan 1759.
H 5. Karen Olsd., f. p. Midt Hellan 1759, tvilling med H 4.
H 6. Beret Olsd., f. p. Midt Hellan 1761.
H 7. Inger Olsd., f. p. Midt Hellan 1765.
G 7. Gundbjørn Toresen Midt Hellan, f. p. Midt Hellan 1727,
t smst. 1763. * 1755 Beret Olsd. Holmli vestre.
H 1. Johannes Gundbjornsen, f. 1754.
H 2. Maren Gundbjørnsd., f. p. Midt Hellan 1756.
H 3. Ole Gundbjornsen Midt Hellan, f. p. Midt Hellan
1758.
H 4. Tore Gundbjørnsen, f. p. Holmli 1761
GB. Jon Toresen, f. p. Hellan 1729.
Anders Gundbjornsen Storvuku, kirkesanger, f. p. Årstad
1706, f P- Storvuku 1781, 76 år, kjøpte Storvuku 1734. * l )
1731 Marit Jonsd. Holmli, hans tremenning, f P- Storvuku
1751, 50 år 4 mdr. 1 dag gl. *') 1752 Marit Jonsd. Volden,
hans tremenning.
G 1. Jon Anderssen Holmli vestre, f. 1733. * ') 1766 Gjertrud
Haldosd. Minsås (enke efter Ole Larssen Minsås), f 1783.
* 2 ) 1785 Marit Eriksd. Holmli vestre, f. p. H. 1755, dtr.
av Erik Gabrielsen Holmli.
H I.° Agnes Jonsd., f. 1760. (Mor: Lisbet Olsd. Dillan).
H - Gjertrud Jonsd., f. p. Holmli 1787. * 1820 Rasmus
Mortensen Hellan.
H 3. 2 Anders Jonsen Holmli, f. p. H. 1791, f smst. 1841.
* 1818 Mali Jonsd. Prestgård, f. p. P. 1798, f P-
Holmli 1844, dtr. av Jon Toresen Prestgård.
I 1. Jon Anderssen, f. p. Vester Holmli 1820.
I 2. Johannes Anderssen, f. p. Vester Holmli 1824,
t 1885, bodde i 1865 på en plass under Ostre
Åsan. * 1857 Anne Ågesd. Indalen, f. p. I. 1833,
dtr, av Åge Jonsen I. og h. Karen Andersd.
Hun * 2 ) 1890.
J 2. Karenanna Johannesd., f. c. 1859.
J 3. Marenanna Johannesd., f. c. 1862.
J 4. Marta Johannesd., f. c. 1864.
I 3. Tore Anderssen, f. p. Holmli 1828, f 1837.
1 4. Anders Anderssen, f. p. Holmli 1830.


----
236 Bind IV
----
I 5. Olaus Anderssen, f. 1833 p. Holmli. * 1855.
I 6. Elias Anderssen, f. 1835 p. Holmli.
I 7. Marit Andersd., f. p. Holmli 1819.
I 8. Gunhild Andersd., f. p. H. 1822.
I Q. Marit Andersd., f. p. Vester H. 1826. * 1865
I 10. Maren Andersd., f. 1826, tvilling med I 9.
I ll.Sirianna Andersd., f. 1839.
Gundbjorn Anderssen Faren ovre, f. p. Storvuku 1735, f P
Faren 1798, kjopte Faren i 1765. * 1765 Kirsten Nilsd. Vist,
f. p. Vist 1743, t p. Lundskin 1815. Hun * 2 ) 1807 Ole El
levsen Lundskin. Se Vistætten.
H 1. Anders Gundbjornsen Faren øvre, f. p. F. 1768, j 1828
smst. * ') 1795 Beret Ellevsd. Halset, hans søskenbarn,
f. 1768, f 1816. Se nedenfor. * 2 ) 1816 Marta Ellevsd.
Halset, f. 1774, foregåendes søster.
I l.Gundbjørn Anderssen Faren ovre, f. p. F. 1797.
1829 Ragnhild Johannesd. Husan, f. p. H. 1804,
t 1890.
J 1. Anders Gundbjørnsen Faren ovre, f. p. F. 1837,
f smst. * 1863 Beret Maria Olsd. Faren nedre,
f. p. F. 1833, f P- Faren øvre 1890.
Kl. Gustav Anderssen Faren, f. 1864. * Elen
Steffensd. Leirdal, Inderøy, f 1928.
L 1. Borghild Gustavsd. Faren, f. 1888, hus
bestyrerinne ved Tønsberg.
L 2. Petra Gustavsd. Faren, f. 1888. * Jo-
hannes Olaussen By, Hallem, sersjant.
M 1. Odd. M 2. Egil. M 3. Anders. M 4.
Gustav. M 5. Per. M 6. Eva. M 7.
Jon Ingvald.
L 3. Arne Gustavsen Faren. I Amerika.
L 4. Eva Gustavsd. Faren, f.
L 5. Sigrun Gustavsd. Faren. * Erling Olaus-
sen Vinne.
M 1. Hjørdis. M 2. Elen.
L 6. Reidar Gustavsen Faren, f-
K 2. Ragnhild Andersd. Faren, f. 1866, f P- Bag
lo 1894. * Ole Bertram Eriksen Hoilo, Baglo,
f. p. H. 1864.
L 1. Einar Olsen Høilo, Stod. * Anne Haug-
skot.
L 2. Arne Olsen Høilo.

----
237 Bind IV
----
L 3. Borghild Olsd. Hoilo. * Olav Vist, Slottet, bor
på Strinda.
L 4. Ragnhild Oline Olsd. Hoilo. * gartner Schiefloe,
Sparbu.
K 3. Inger Andersd. Faren, f. 186 Q. * Jon Marius Iversen
Salater, Oren, f. 1868. I Amerika.
K 4. Anna Birgitte Andersd. Faren, f. 1875, ugift, driver
pensjonat i Oslo.
J 2. Beret Marta Gundbjørnsd. Faren, f. p. F. 1834, f 1896.
* 1869 Jakob Anderssen Jermstad ovre, f. 1835. Se Lunds
ætten.
2. Ellev Anderssen Hegstad, f. p. Faren 1802, t P- H. 1877. * *)
1832 Anne Halvorsd. Hegstad, f. p. H. 1787, f smst. 1862,
dtr. av lensmann Halvor H. og h. * 2 ) 1863 Oline Olsd. Fa
ren nedre, f. p. F. 1836, f p. Hegstad 1914.
J 1. Annæus Edvard Ellevsen Hegstad, f. p. H. 1864. * Grete
Martine Arntsd. Dalum, Sparbu, f. 1857.
K 1. Einar Annæussen Hegstad, f. 1890.
J 2. Birgitte Ellevsd. Hegstad, f. 1866. * Johan Kristian Arnt
sen Dalum, Sparbu, f. 1861.
K 1. Arne Johansen Dalum, f. 1893, t 1918.
K 2. Petra Johansd. Dalum, f. 1894. * Ingolf Sørhoi,
Grong, elektriker.
Ll.Borgny, f. 1925. L 2. Alvhild, f. 1925.
K 3. Einar Johansen Dalum, f. 1906.
J 3. Inger Oline Ellevsd. Hegstad, f. 1870. * Teodor Pedersen
Stiklestad øvre, f. 1867. Se Ovre Stiklestadætten.
3. Kirsti Andersd., f. 1806. * 1828 Peder Olsen Oster Holmli,
f. p. H. 1800. De flyttet til Nordland. (Lodingen?).
J 1. Anders Pedersen Stubbe, f. 1831. * 1873 Paulina Pedersd.,
f. 1830.
J 2. Mikal Pedersen, f. p. Holmli 1834.
J 3. Sirianna Birgitte Pedersd., f. p. Holmli 1837.
J 4. Sefanias Pedersen, f. p. Holmli 1839.
4. Marta Andersd., f. p. Faren 1795. * 1817 Elling Sivertsen
Sende øvre, enkemann, f. p. Skrove 1779, f smst. 1850.
5. Anne Andersd., f. p. Faren 1810. * *) 1840 Ole Bårdsen Til-
ler, f. p. T. 1816. *-) Erling. Han var dreng på Faren. De
bodde først på Solberghaugen, så på Nedre Hofstadvald, ut
vandret siden til Amerika.
6. Johannes Anderssen Fikse, f. p. Faren 1815. * 1846 Beret
Gundersd. Fikse, f. p. Sende nedre 1795, f P- Fikse 1873, en
ke efter *) Sivert Sivertsen Kråg og 2 ) Lars Anderssen Lund,

----
238 Bind IV
----
Fikse. Hun hadde av første ekteskap en sonn, Gun-
der, som overtok Fikse nordre. (Se Øvre Stiklestad
ætten og Fikseætten).
I 7. Beret Marta Andersd., f. p. Faren 1817, f p. Tiller
1851. * 1843 Ellev Anderssen Tiller, f. p. Lund 1815,
tp. Tiller 1889. Han * 2 ) 1853 Fransvis Torgersd.,
f. i Rennebu 1807, enke efter Jon Hofstad.
I 8. Marit Andersd. Svinhammer, f. p. Faren 1807, f som
kårkone p. Svinhammer 1882. * 1830 Erik Johannes
sen Svinhammer, f. p. Husan 1802, f som kårmann
p. S. 188 Q.
H 2. Ole Gundbjornsen Faren, kvartermester, f. p. Faren 1775,
t p. Forbregd 1804. Ingen barn. * 1803 Ragnhild Pe
dersd. Forbregd, f. p. By 1730. Hun var * l ) Ole Jonsen
Wilmann p. Forbregd, f 1709, og * 3 ) 1806 Ole Peder
sen Leklem.
H 3. Marit Gundbjornsd. Skrove, f. p. Faren 1767. * l ) 1794
Jonas Pedersen Skrove, t 1798, 68 år gl. (Marit var hans
tredje hustru). Se Sor Skroveætten. • f ) 1799 Anders
Johannessen Lein, Skrove. Se Leinsætten.
I 1. Peder Jonassen Hesgreien ovre, f. p. Skrove 1795, t
p. H. 1840. * 1823 Anne Johannesd. Husan, f. 1797,
t 1851. Hun * 2 ) 1841
I 2/Gundbjørn Jonassen, f. p. Skrove 1797, f 1814 smst.
13. Magnhild Andersd., f. p. Skrove 1800. * x ) 1822
Bård Gundersen Sende nedre, f. p. Skrove 1794, t P-
Sende 1841. * 2 ) 1845. (Se Fikseætten).
H 4. Anne Gundbjornsd. Faren, f. p. F. 1777. * 1797 Halvor
Olsen Næs, f. p. N. 1776. (Se Næsætten).
H 5. Ingeborg Gundbjornsd., f. p. Faren 1780. * 1802 Ole
Jonsen Storvuku. (Se nedenfor).
Marit Andersd. Halset, f. p. Storvuku 1740, f 1803. * l ) 1760
Ellev Olsen Halset, sersjant (enkemann med 5 barn, kalles ved
giftermålet sersjant Ellev Olsen Auskin), f 1794, 72 år gl.,
beslektet. * 2 ) 1797 Jakob Jonassen Slapgård, Halset, f. p.
Slapgård 1767. (Se Slapgårdsætten).
Ingeborg Andersd., f. p. Storvuku 1737.
Ingeborg Andersd., f .p. Storvuku 1744.
Marit Andersd., f. p. Storvuku 1752.
Mali Andersd., f. p. Storvuku 1755.
Mikkel Anderssen, f. p. Storvuku 1757.
Jon Anderssen, f. p. Storvuku 1763.
Gunhild Andersd., f. p. Storvuku 1765.

----
239 Bind IV
----
F 3. Ole Gundbjornsen Auskin. (hadder til Mali Toresd. 1716.
«Ole Gundbjornsen p. Breding» f 13. august 1720).
F 4. Jon Gundbjornsen, f. p. Auskin 1712.
F 5. Karen Gundbjornsd., f. p. Auskin 1709, t p. Holmli 1798.
* 1739 Mikkel Jonsen Holmli ostre, t 1779, 66 år gl. (Der fin-
nes ingen Mikkel Jonsen fodt i Verdalen i tiden 1705 til 1720,
så han var muligens innflytter). 4 barn overlevet faren.
G 1. Jon Mikkelsen Holmli, Storvuku, vaktmester ved drago-
nene, f. p. Holmli 1745, f P- Storvuku 1805. * 1773 Ma
ren Nilsd. Vestgrundan, f. p. Vestgrundan 1752, f p.
Storvuku 1805.
Hl. Ole Jonsen Storvuku, f. p. Holmli 1777, f 1829.
* 1802 Ingeborg Gundbjornsd. Faren, f. p. F. 1780,
t p. Storvuku 1849.
I 1. Gundbjorn Olsen Storvuku, f. p. S. 1802, f smst.
1857. * ') 1852 Anne Jonsd., f. 1816, f P- Stor-
vuku 1855, dtr. av Jon Johannessen Rosvold og
pike Sara Pedersd. Rosvold. *'■') 1856 Sirianna
Sorensd., f. p. Byna 1818, t p. Brekken 1898,
enke. Hun * :! ) 1858 Anders Brekken.
J 1/Oluf Gundbjornsen Bjorgan, f. 1853. * Ka
ren Anna Olsd. Bjorgan, f. 1853, f 1895.
K 1. Gustav Martin Olufsen, f. 1880, f 1883.
K 2. Anne Birgitte Olufsd., f. 1884.
K 3. Gustava Marie Olufsd., f. 1886, f 1886.
K 4. Ole Olufsen, f. 1888.
J 2.' Nils Gundbjornsen Brekken, f. 1856, f ugift.
I 2. Jon Olsen Storvuku, f. p. S. 1804, f smst. 1865.
* 1853 Marit Jonsd. Storstad, enke, f. p. Byna
1800, f P- Storvuku 1874. Ingen barn. (Jon
Jonsen Storvuku var hennes sonn av 1. ekteskap
med Jon Larssen Fosnesset).
I 3. Ole Olsen Storvuku, f. p. S. 1809, f smst. 1882.
* 1849 Marta Jakobsd. Prestgård, f. p. Østnes-
vald 1809, f P- Storvuku 1876, dtr. av Jakob
Jonsen Østnesvald og h. Beret Mikkelsd.
J 1 Ingeborg Anna Olsd. Storvuku nordre, f.
1852. * Johannes Sorensen Kulstad, f. 1840,
t 1890, druknet i Bredingstjonna. Enken
reiste til Amerika.
14. Marta Olsd. Storvuku, f. p. S. 1812, f 1896,
sinssyk.
15. Kirsti Olsd. Storvuku, f. p. S. 1814, f p. Bre-

----
240 Bind IV
----
ding 1883. * 1830 Ole Olsen Breding østre, f. p. B. 1801,
t smst. 1874.
J l.Oline Olsd. Breding. * Ole Lunden.
K 1. Ole Olsen Østgård, f. 1875. * Marta Johannesd.
Volen, f. 1869.
J 2. Ingeborg Anna Olsd. Breding, f. 1843, f 1881. * 1865
Iver Kristofersen Kvello, f. 1833, t 1885. (Se Garnes-
ætten).
J 3. Mette Olsd. Breding.
J 4. Kirstine Olsd. Breding, f. 1852, ugift.
I 6. Marit Olsd. Storvuku, i. p. S. 1815, f 1802. * 1838 Ellev
Anderssen Midtholmen, f. 1812, f P- M. 1804.
Mikkel Jonsen Prestgård, f. p. Storvuku 1700, f P- Prestgård
1865. Medhjelper. * Maren Jonsd. Prestgård, f. p. P. 1706,
f smst. 1886.
11. Jon Mikkelsen Storvuku, f. p. Prestgård 1822, f 1916.
Kjopte Storvuku 1857. * 1848 Pauline Olsd. Garnes, f.
p. G. 1821, f 1008.
J 1. Marta Jonsd. Storvuku, f. 1840, t 1928.
K I."Marie Sivertsd., f. 1870. (Far: Snekker Sivert
Lorentsen). * Odin Johannessen Eklo, Storvuku,
f. 1870.
J 2. Ole Jonsen Storvuku, f. 1852. Kjopte S. 1007.
J 3. Marenanna Jons., f. 1861. t 1918. * Peder Johan-
nessen Eklo, f. 1873.
12. Guruanna Mikkelsd., f. p. Prestgård 1838. * Ole Jonas
sen Auskin, Prestgård, f. 1841, f 1921. (Se Slapgårds-
ætten).
Nils Jonsen Reppe, f. p. Storvuku 1704, f P- Reppe 1877.
* 1810 Anne Andersd., f. p. Vestgrundan 1788, t P- Reppe
1862, enke efter Ole Mikkelsen Reppe, med hvem * 1812.
I l.Ole Nilssen Reppe, f. p. R. 1827, f smst. 1864. * 1856
Gunhild Birgitte Arntsd. Grundan, f. 1836, f 1005.
J 1. Arnt Olsen Holmen.
Karen Jonsd. Storvuku, f. p. Holmli 1780. * Lasse Nilssen
Vestgrundan, f. p. V. 1764, j smst. 1814, enkemann.
Marit Jonsd. Storvuku, f. p. Holmli 1783. * 1805 Jakob Jo
nassen Halset, f. p. Slapgård 1767. (Se Slapgårdsætten).
Marta Jonsd. Storvuku, f. p. S. 1786, t p. Garnes 1841. *
1800 Ole Pedersen Garnes, f. 1700, f 1843. (Se Garnes
ætten).
Anne Jonsd. Storvuku, f. p. S. 1774. * 1707 Kristofer Olsen
Holmen nedre, f. p. Steine 1757, f p. Nerholmen 1820.

----
241 Bind IV
----
G 2. Gundbjorn Mikkelsen Holmli, f. p. Hellan 1747, f P
Holmli ostre 1797. * 1785 Sunni Sivertsd. Gudding, f.
p. Holmli 1839.
Hl.Mikkel Gundbjornsen Vangstad, f. p. Holmli 1787,
t p. Vangstad 1829. * 1821 Maren Olsd. Holmli,
f p H 1795, f 1882. Hun * L> ) 1831 Johan Haldo-
sen Dahl.
11. Gundbjorn Mikkelsen Vangstad, f. p. V. 1822,
t i Ulvilla 1880. Smed. * 1846 Sirianna Jonasd.
Hellan, f. p. H. 1820.
J 1. Mikal Gundbjornsen, smed, f. c. 1848.
J 2. Sefanias Gundbjornsen, f. c. 1857.
J 3. Marta Gundbjornsd., f. c. 1847.
J 4. Anna Gundbjornsd., f. c. 1861.
I 2. Sirianna Mikkelsd., f. p. Vangstad 1824, f 1826.
13. Anders Mikkelsen, f. p. Vangstad 1826, t 1827.
14. Ole Mikkelsen Vangstadhaug, f. p. Vangstad
1828, t 1884. * 1855 Mette Andreasd., f. 1829
i Levanger landsogn.
J 1. Mikal Olsen, f. 1862.
J 2. Severin Olsen, f. 1869.
J 3. Ole Martin Olsen, f. 1873.
J 4. Anne Marta Olsd., f. 1855.
J 5. Marenanna Olsd., f. 1866.
H 2. Sivert Gundbjornsen Rod, f. p. Holmli 1789, f P
Rod 1873. * 1818 Gunhild Eriksd. Rod, f. 1790, +
p. R. 1878. Ingen barn.
H 3. Karen Gundbjørnsd., f. p. Holmli 1786, t 1872. *
1809 Ole Eriksen Rod, f. p. R. 1785, t smst. 1867.
(Se Overholmen).
H 4. Anne Gundbjornsd., i p. Holmli 1793. * 1824 Erik
Olsen Holmli vestre, f. p. H. 1797.
H 5. Gunhild Gundbjornsd., f. p. Holmli 1797. * 1821
Tore Sivertsen Flyum. (Se Flyanætten).
G 3. Ingeborg Mikkelsd., f. p. Storvuku 1739, f 1807. * Je-
remias Larssen Midtgrundan, f. p. Midtgrundan 1723,
t p. Grundan 1793.
G 4. Marit Mikkelsd., f. 1751. * l ) Korporal Haldo Olsen
Minsås, Lillevuku, f. p. Minsås 1753, f 1821. * ») Ras
mus Jonsen Grundan.
Beret Gundbjornsd., t P- Midtholmen 1750 i sitt 51. år. * ')
1725 Villum Iversen Elnes, t P- Midtholmen 1743, 56 år.
* 2 ) Erik Olsen Vest Hellan. (Se Musumsætten II).

----
242 Bind IV
----
FAREN NEDRE
Gårdsnr. 89.
Denne gard kalles i Gautes jordebok Medelfor, og Kronen eiet
2 ore i den. Siden kjopte erkebiskop Olav Ingebrigtsson 4 ore til
Erkestolen. Altsammen blev ved reformasjonen Kronens eiendom
og dermed også bygselretten.
Kronens part er i lopet av 1600-årenes forste halvdel blitt noget
forminsket. Ved år 1650 er således eiendomsfordelingen:
Kronen
1 sp. 2 ore 4 mkl. og bygselretten
Stiklestad kirke
1 »
»
Verdalens prestebord
12 »
Tilsammen 2 sp.
16 mkl.
Siden kom der til endel mere, nemlig Skjefte engslette, som til
hørte Katarina præbende tillikemed bygselretten, samt endelig 20
mkl. bondegods. I 1760 var altså forholdet:
Kronen 1 sp.
Stiklestad kirke
2 ore 4 mkl. og bygselretten
1» — »
»
Verdalens prestebord
Bondeodel
12 »
20 »
Katarina præbende 1 sp
og bygselretten
Tilsammen 3 sp-
1 ore 12 mkl
Verdalens prestebords part tilhorer i 1723 Vuku kirke.
I 1754 kjopte opsitteren Ole Olsen gården. Siden har den vært
brukernes eiendom. Hans eftermann, Ole Bårdsen, innloste i 1767
odelsparten på 20 mkl.
Brukerc: Som nevnt under Faren øvre, kan det ikke avgjores,
på hvem av gårdene de opsittere, som er nevnt for 1549, har vært.
Men fra 1549 av kan vi folge opsitterrekken på hver gard. På
Faren nedre var dengang Syuortt (Siurd). Han har nemlig betalt
2 pund smor i landskyld for 2 ore krongods i Fornn. Og samme
år står Syuordtt for 2 vog mel og 1 vet malt i landskyld for 4 ore
i Fårnn under «Stiicthenns» gods, d. v. s. det gamle erkebispegods.
Endelig er Syuordtt på Furnn opfort for 20 mk. smor og 1 vog
18 mk. mel i leding.
I skibskattmanntallet av 1559 har vi fremdeles Siurdt på For.
I 1592 har Gundbjørn Fornn betalt 1 daler i landbohold. Det

----
243 Bind IV
----
er vel megen sannsynlighet for, at denne Gundbjorn er stamfaren
fer den senere Gundbjørn-slekt på Faren og Storvuku, muligens
også på Skrove og Lund; men sammenhengen er nu vanskelig å
konstatere. Han har i 1611 skattet for 1 sp. 1 ore 8 mkl. odelsgods,
som formodentlig har vært i Breding; ti i 1624 skattet Hans Gund
bjornsen Breding, som hoist sannsynlig var en sonn av Gundbjorn
Faren, for 1 sp. 1 ore 12 mkl. i Breding, hvorav tilkom ham seiv
1 øre, Tore Breding V 2 ore, Guldbrand Gran 8 mkl., enken Lever
viken i Sparbu 1 øre 4 mkl., Amund Våset i Sparbu V 2 øre, Bir
gitte Stiklestad V 2 ore og enken Holmlien 1 ore. De her nevnte har
da efter all sannsynlighet vært beslektet eller besvogret med Gund
bjorn, som var død før denne tid; ti i 1618 har Oluf Gundbjørn
sen, utvilsomt sonnen, bygslet Faren, 2 sp. (d. v. s. det gamle kron
gods på 2 øre og det gamle erkebispegods på 4 ore) for tilsam
men 18 daler.
Mellem 1640 og 1650 er Peder Jonsen komme til gården, utvil
somt ved ekteskap med enken, hvad vi kan slutte derav, at odels
parten i gården i 1669 opgis å tilhøre hans stedbarn. Han var i
1666 46 år. Ingen av barna var hjemme da.
Besetningen var i 1567 5 hester, 24 kyr, 1 geit, 21 sauer og i
svin. I 1669 er tienden sått til 2 tdr. bygg og 4 tdr. havre, ledingen
til 5 ort og småtienden til 2Y2 ort. Der fantes «hommelhauge och
brendefang». Skylden blev foreslått nedsatt til 2V2 spd., så gården
kan ikke ha vært i særlig god stand.
Peder synes å ha vært på gården til i slutningen av 1680-årene.
Han måtte visst opgi den på grunn av en historie, som er ganske
betegnende for tidsalderen: På sine gamle dager hadde han tatt
sig en litt for ung hustru, som begikk leiermål med en dragon (for
modentlig dragonen på gården). Dette var en slem affære, belagt
med hoie bøter, som gikk ut over fellesboet. I et andragende av 17.
november 1689 til stiftamtmannen beklager Peder sig over, at re
gimentsskriveren av denne grunn har borttatt alt hans losore og
alle hans eiendeler og ber om «for sin alderdoms skyld» å få dette
igjen. Regimentsskriveren blev pålagt å gi skriftlig fremstilling av
saken, hvis videre forløp er übekjent.
Peder efterfulgtes av Anders Kaspersen, som for hadde vært
på Hallan i Skogn. På Faren har han iallfall vært i 1690. Han
sees det år å være dømt til å tilbakebetale 4 rdl. 1 ort for en übruk
bar saltkjel, han hadde solgt til Jon Eggen i Skogn. Han ser ikke
ut til å ha vært synderlig vel situert i økonomisk henseende; iallfall
har han ikke maktet å holde gården i tilbørlig stand. I 1702 er
han stevnet for å tilsvare en åbot på 16 rdl., idømt ham efter en
besiktigelse i 1688. I 1709 døde han og efterlot sig et tarvelig bo

----
244 Bind IV
----
med en nettobeholdning på 24 rdl. og en enke, Ingeborg Arnts
datter, som i 1710 blev gift med soldaten for Skrove, Ole Olsen.
Ole sokte under 16. mai 1710 om å få bygsle gården, og da rette
vedkommende fant, at «som gården er meget brostfældig, er at
befrygte, om enken ikke skulde blive forseet, at gården kunde blive
liggende ode», hvorfor andragendet innvilgedes mot en bygselsum
av 35 rdl. Ole og hans efterkommere blev nu brukere av Nedre
Faren i over 150 år.
Skjefte engslette, som lå under St. Katarina præbende, hvis
inntekter anvendtes til avlonning av Finmarkens prester, blev Ole
i 1711 domt til å bygsle særskilt, idet præbenden var bygselrådig
over den. Han hadde da brukt den et år uten noget adkomstbrev
Leiråstuen var dengang plass under gården.
Under krigen i 1718 var Faren nedre en av de gårder, som
led mest; tapet opgis således:
Skigarden opbrent . . 10 rdl. — sk.
Tilsammen 196 rdl. 24 sk.
Hertil kom så, at mannen naturligvis var utkommandert.
Skylden blev i 1723 foreslått avfelt 1 øre 6 mkl. «formedelsi
gårdens altfor dyre leie». Forøvrig henvises til, at gården ved en
i 1705 avholdt kommisjon på grunn av «dens dyre leie og ring
hed» samt til dragonhestens underholdning hadde fått en rimelig
moderasjon i skattene og eftergivelse av næsten hele landskylden.
Matrikuleringskommisjonen av 1723 ansa det umulig for gården
med dens hoie skyld å utrede alle påløpende skatter og rettigheter.
Det oplyses, at gården har 2 husmenn, hvorav den ene sår 2 vog,
den annen 1 vog, ingen skog uten litt older til brenne, seter IY2
mil fra gården, liten bumark, en kvern, hvorpå males høst og vår,
sått til 6 sk. i årlig avgift. Gården betegnes som «mådelig letvun
den og temmelig vis til korn». Utsæden var 2Vi tdr. bygg, 14 tdr.
havre og V 2 vog grå erter, avlingen 65 scmmerlass voldhøi og 5


----
245 Bind IV
----
lass ekerhøi og besetningen 4 hester, 12 kyr, 6 ungnaut, 16 sauer
og 3 geiter. Tienden blev sått til 1 td. 4 skjpr. blandkorn, 3 tdr.
havre, 18 mk. erter, 1 mk. lin og 1 bismerpd. ost.
Ved skiftet efter Ingeborg, som dode i 173 M, var besetningen
4 hester og 1 foll, 8 kyr, 12 ungnaut, 10 geiter, 30 sauer og 4 svin.
Aktiva blev 210 rdl. 2 ort 13 sk. og beholdningen 100 rdl. 2 ort 2 sk.
Skjønt Ole Olsen var en velsituert mann, var dog ikke husene
på gården i den tid, han hadde den som leilending, bedre enn de
pleiet å være på leilendingsgårder. En besiktigelse i 1747 viser, at
de da var slik, at et stabbur måtte nedrives og opfores av nytt, der
måtte nytt underlag under stallen og saufjoset, og ny dagligstue
trengtes; matstuen måtte nedrives og bygges ny.
På en auksjon i 1754 over «kongelig gods» kjopte Ole Olsen,
som da var blitt vaktmester, gården for 590 rdl. At den kom op i
denne usedvanlig hoie pris, hadde sin grunn i, at Oles rike nabo,
Lasse Faren øvre, hadde foresatt sig å utkjøpe ham og således
gjøre ham husvill. Fogden henstillet imidlertid til stiftamtmannen
ikke å approbere dette «avinds bud», idet Ole nu hadde budt det
samme som Lasse og derfor burde ha fortrinsrett for sin «avinds
mand».
Til å betale gården med lånte han 400 rdl. av major Peter
Måneschiolds enke, fru Karen Hersleb. Skjøtet er av 31. desember
1754, tgl. 4. mars 1755. Allerede året efter at han var blitt selv
eier, døde han. På skiftet efter ham registrertes 4 hester og 1 føll,
12 kyr, 12 ungnaut, 26 sauer, 14 geiter og 4 svin. Der fantes o
sildgarn. En fosskvern østenfor gården verdsattes til 8 rdl. Boets
aktiva blev 803 rdl. 3 ort 22 sk. og beholdningen 126 rdl. 3 ort,
idet intet var betalt på gjelden til fru Måneschiold.
Ole var annen gang gift med Guru Pedersdatter Sende, som
overlevet ham og i 1758 blev gift med Ole Bårdsen Hof stad, som
så hadde gården, inntil Ole Olsens barn blev voksne. Han innløste
de 20 mkl. bondeodel i gården, som først var kommet i kjøpmann
Simon Hofs besiddelse og av denne i 1750 tilskjøtet Peder Peder
sen Ovid. På auksjon i 1767 i dennes dødsbo kjøpte Ole Bårdsen
parten for 16 rdl. Skjøtet er av 8. august, tgl. 15. august 1767.
Odelsmannen Peder Olsen, eldste sønn av Ole Olsen, kom til
Kvello. Han overdrog i 1778 sin odelsrett til sin yngre bror, Ole
Olsen, og da stedfaren var død, overdrog Guru ved skjøte av 2.
januar, tgl. 20. februar 1779, gården til denne sønn for 950 rdl.
Ole Olsen (den annen) var første gang gift med Malena Hal
vorsdatter Lunden, med hvem han arvet 81 spdl. 3 ort 6 sk. samt
18 mkl. i Berg. Hun døde i 1794, og på skiftet efter henne blev
registrert 6 hester og 3 føll, 16 kyr, 8 ungnaut, 20 geiter, 30 sauer
16

----
246 Bind IV
----
og 4 svin. Gården blev verdsatt til 1600 rdl., og der var heftelser
på den for 500 rdl. ifl. en panteobligasjon til sogneprest Jakob
Hersleb Krog mot forste prioritet og en på 100 rdl. til samme mot
annen prioritet. Aktiva blev 2266 rdl. 94 sk. og beholdningen 1522
rdl. 1 ort 20 sk.
Oles annen hustru var Ber et Pedersdaiter Lelrfald, som over
levet ham og siden blev gift med Johannes Pedersen Leklem.
Ole overdrog i 1800 til Bård Pedersen Jermstad på hans og
hustrus levetid et jordstykke, som på nordsiden stotte til alfarveien,
på ostsiden til Leiråen og forovrig grenset til Trygstads uteng og
Reppes eiendeler, for en årlig avgift av 1 rdl.
Ovennevnte skifte viser, at der har vært velstand på gården \
Ole Olsens tid. Han synes å ha hatt interesser litt utover det al
mindelige, likesom utstyret i huset har vært noget rikere enn på
bondegårder flest. På skiftet efter ham i 1802 opfores således
en etasjekakelovn til 12 rdl., og av boker et helt lite bibliotek,
nemlig: En bibel til 1 rdl. og en gammel do. til 2 ort, Johan
Arndts «Sand Christendom, titelbladet bedærvet», 12 sk., «Korsets
Frugt», 12 sk., «Juridisk Collegium», 12 sk., «Sjælens Luth», I
ort, «Epistler, sangvis forfattet», av Wirtmann, 12 sk., en gammel
salmebok, defekt, 2 sk., «En Christens Tanke-Toile», 4 sk., «Sjælens
Sangoffer», 1 ort, «Aandeligt Tidsfordriv», 4 sk., «Tistrands
Historie», 8 sk., samt dessuten «3 bundter med boker» uten nær
mere betegnelse, 8 sk. — Den registrerte besetning var 7 hester,
15 kyr, 9 ungnaut, 2 ( ) geiter, 31 sauer og 5 svin. Boet eiet 1 sp.
1 ore 8 mkl. i gården (det ovrige var utlagt på skiftet efter hans
forste hustru og ennu ikke innløst) som blev verdsatt til 1444 rdl.
1 ort 18 sk., d. v. s. 2000 rdl. for hele gården; hertil kom en
part i Lunden, verdsatt til 58 rdl. 3 ort 8 sk. og ca. 60 rdl. i
utestående fordringer.
Enken gjorde påstand på 100 rdl. i begravelsesomkostninger,
hvortil skifteretten bemerket, at «omkostningerne kan have belobet
sig til 100 rdl; men det skal heller ikke kunne negtes, at en mand
af stand og formue som den afdode kan blive hæderligen begravet
med en langt mindre sums anvendelse». Den «skjenner ikke andet
end at enken har anvendt unodvendige omkostninger, hvilke såvel
hun som enhver anden i nærværende kostbare tider burde søge at
undgå». Hun fikk innrømmet 60 rdl.
Boets aktiva var 2983 rdl. 2 ort 20 sk. og beholdningen 1577
rdl. 2 ort 8 sk.
Eldste sønn, Ole Olsen (den tredje) overtok nu garden itl.
kvitteringsskjøte av 6. april 1804, utstedt av medarvingene. Han
frasolgte ved skjote, utstedt og tgl. 17. oktbr. 1810, Brandhaugen,

----
247 Bind IV
----
som ved forretning av 15. oktbr. s. å. var blitt skyldsatt for 1 sp.
Kjoperen var Ole Pedersen Volen og kjøpesummen 1450 rdl. På
stående hus medfulgte.
Ifolge skjote av 23. juni, tgl. 17. oktbr. 1810, kjopte han av
Anders Olsen Ostre Stiklestad parsellen Storbuvolden, som ut
gjorde en del av det såkalte Fårens eng, der hadde tilhort Stikle
stad nordre, vestre og ostre i fellesskap, men som ved kontrakt av
8. mai 1810 var blitt delt, således at Storbuvolden var tilfalt Stikle
stad ostre og 15. oktbr. s. å. blitt skyldsatt for 1 spand. Fårens
skyld forblev således uforandret. Kjopesummen var 1702 rdl. 2 ort.
Ved kjopekontrakt av 14. mars 1822, tgl. 7. februar 1823,
overdrog han Bjorkenget (gårdsnr. 86) til Karl Anderssen.
Ole var en velstående mann og visstnok meget dyktig og spar
sommelig. Han var en av de få, som i 1813 hadde såkorn å seige.
Det vet vi av en prosess, han fikk med Elling Valstad, formodentlig
fordi han hadde solgt mere enn han kunde levere. Ved denne
anledning får vi vite, at prisen på såkorn var 400 rdl. dansk
courant pr. tonne hosten 1813.
Ved skjote av 20. mars, tgl. 2. april 1829, overdrog Ole halv
parten av Faren nedre til sin eldste sonn, som også het Ole, for
600 spdl. Denne blev imidlertid ikke boende der, men flyttet til
Levring vestre, som han forpaktet av Verdalsgodsets eier, Nikolai
Jenssen, og drev Faren som underbruk, hvorved denne gard for
somtes.
Besetningen på hele Faren nedre var i 1835 5 hester, 16
storfe, 30 sauer, 12 geiter og 2 svin og utseden 3 tdr. bygg, 16
tdr. havre, X A td. erter og 10 tdr. poteter.
På skiftet efter Ole Olsen Levring i 1847 (han var dod i 1844)
oplyses, at husene på Faren var gamle og simple og jordveien
efter flere års drift som underbruk i simpel eller måtelig forfatning.
Parten, som siden kalles Faren nedre østre, verdsattes til 1200
spdl-, og det oplyses, at utseden var 2 tdr. bygg, 15 tdr. havre og
8 tdr. poteter år om annet, samt at kornet gav 5—6 fold, potetene
7—B. Den antokes å kunne fo 3—4 hester, o—lo storfe og 30
småfe, men manglet skog og havnegang. Gården blev utlagt til
enken, Inger Olsdatter, som ved skiftets avholdelse var gift med
Halvor Johannessen Lyng. Han fortsatte som sin formann med
å bo på Levring og drev Faren som underbruk. I 1'865 opfores en
utsed av 1 td. bygg og 10 tdr. havre, men ingen besetning.
Ole Olsen Faren forpaktet i 1829 jordstykket Skjeftet for 2 år
til Ellev Ottersen Skei for 26 spdl. årlig. I kontrakten var fastsatt,
at han ikke hadde lov til å ploie op mere enn den såkalte Storekren,
ca. 20 mål.

----
248 Bind IV
----
Den annen halvpart av det gamle Nedre Faren, eller det senere
FAREN NEDRE VESTRE
gårdsnr. 89, bruksnr. 2,
overdrog Ole Olsen ved skjote av 16., tgl. 17. august 1831, til
svigersonnen, Peder Larssen Jermstad, for 750 spdl. Eiendommen
overdroges odelsfritt ifl. påtegning av odelsmannen, Ole Olsen
Faren nedre, sett fra sydvest 1922. Fot. E. Musum.
Levring Ole Faren og hustru, Beret Halvorsdatter Hegstad, fikk
nu kår av begge gårdparter: 12 tdr. havre, 6 tdr. bygg, 1 td. erter
y 4 td rug, 10 tdr. poteter, 1 td. kålrabi, 2 mål gjødslet jord til
poteter og lin og for til 3 storfe og 10 småfe. Dette betydelige kar
blev sått til en årlig verdi av 30 spdl. Beret døde som kårkone
på Faren i 1843.
Peder Larssen klarte ikke å bli ved gården. Pa grunn av en
misligholdt obligasjon på 400 spdl. til grosserer Hans Brun blev
den sått til auksjon og ved skjote av 26. febr., tgl. 19. april 1844,
solgt til denne for 835 spdl. Den egentlige eier av gården i tiden
nærmest forut for dette salg har dog været kjøpmann/. B.
Thomsen, som imidlertid ikke har hatt nogen tinglest hjemmel pa
den- skjote er først utstedt til dennes opbudsbo 20. januar, tgl.
5 febr 1845 for en sum av 800 spdl. Imidlerid har Thomsens
svoger Ole Henriksen, brukt gården, iallfall fra 1837. Denne, som
var fra Grue i Solør, var noget av en altmuligmann, smed og potte
maker bl a. Han forsøkte også med litt pottemaken i Verdalen.
I 1845 kjøpte han Vest Hellan. Da han solgte denne gard, undtoK


----
249 Bind IV
----
han plassen Kåret, som han bodde på tilslutt. (Lærer Ole Moe
har skrevet om ham i et julenummer av Indherreds Folkeblad i en
av dettes første årganger).
Landhandler /. Schefte kjøpte Faren nedre vestre ved auksjon
den 12. august 1844 og drev den som underbruk under Maritvold,
som han hadde kjøpt i 1841. Ved skjote av 11. april 1856, tgl.
s. d., solgte enken, Flen Schefte, Maritvold med Faren nedre vestre
for 12 000 spdl. til Sakarlas Anderssen Røstad av Skogn, hvorefter
Faren fremdeles blev drevet som underbruk; hverken i 1865 eller
1875 er der opført besetning eller utsed for gården.
Ved skjote av 28. juni, tgl. 2. juli 1800, solgte Sakarias Marit
vold gården til John Martin Johnsen Vold for 7000 kr., og denne
overdrog den i 1926 til sønnen, Torleif Jonsen, med besetning for
25,000 kr.
Fr as kilt part:
Faren søndre, ca. 24 mål, er fraskilt i 1806 og overdratt
Ole Vold.
FAREN NEDRE ØSTRE
Gårdsnr. 89, bruksnr. 1.
Som ovenfor omtalt var Inger Olsd., enken efter Ole Olsen
Levring, blitt gift med Halvor Johannessen Lyng, som også ved
blev å bo på Levring og å drive Faren nedre ostre som underbruk.
Ved skifte efter Inger Olsd. blev gården solgt til Anders Gund
bjørnsen Faren øvre og har siden fulgt denne gard. Skjotet er av
16. juli 1872, tgl. s. d., og kjøpesummen 1500 spdl. og kår.
Ved skyldsetningsforretning av 26. september, tgl. 13. desem
ber 88, blev fraskilt Faren nordre, skyld 2 ort 2 sk. eller revidert
mk. 0,75, hvorefter hovedbolets skyld blev mk. 13,55. Da Anders
Gundbjørnsen i 1891 overdrog Faren ovre og nedre østre til søn
nen Gustav, beholdt han seiv denne lille gårdpart.
Nedre Fårenætten.
A.Ole
B l.Lisbet Olsd., f 1740, 53 år gl. * 1714 Morten Davidsen
Stuskin. Han * 2 ) 1741 Siri Bårdsd. Auskin. enke, og * 8 )
1753 Gunhild Gundbjørnsd. Gudmundhus.
Cl. Ole Mortensen, f. p. Varslåtten 1720. * 1842 Mali
Mikkelsd. Balgård.
C 2. Arnt Mortensen, f. p. Stuskin 1727. * 1752 Siri Olsd.
Lundskin.
C 3. Jakob Mortensen, f. p. Stuskin 1734.

----
250 Bind IV
----
C 4. Eli (Elen) Mortensd. * 1736 Jens Nilssen Oklan, Auskin.
C 5. Anne Mortensd., f. p. Varslåtten 1715. * 1745 Ole An-
derssen Balgård, dragon.
C 6. Ingeborg Mortensd., f. p. Stuskin 1725. * 1746 Jon
Jonsen.
C 7. Siri Mortensd., f. p. Stuskin 1730. * 1758 Jonas Anders-
sen Balgård.
C 8. David Mortensen, f. p. Varslåtten 1718.
C 9. David Mortensen, f. p. Stuskin 1722.
Ole Olsen Faren nedre, vaktmester, f 1755, 75 år -=- 3 mdr.
* *) 1710 Ingeborg Arntsd. Faren, t 1739, 74 år gl., enke
efter Anders Kaspersen F. * 2 ) 1740 Guru Pedersd. Sende.
Hun * 2 ) 1758 Ole Bårdsen Hofstad.
C 1. Peder Olsen Kvello, f. p. Faren nedre 1745. * 1779 Be
ret Jonsd. Skrove, f. p. S. 1755, f som kårkone p. Kvello
1843. Hun * 2 ) Ole Sivertsen Gudding, Kvello, f. p. Gud
ding 1764, druknet ved Haga 1811.
D 1. Ole Pedersen Oppem, f. p. Kvello 1782, f P- Oppem
1830. * 1811 Gollaug Haldosd. Oppem, f. p. O.
1798, f smst. 1889, dtr. av Haldo Rasmussen O.
og h. Kirsti Olsd.
E 1. Peder Olsen Josås, f. p. Oppem 1816.
E 2. Ole Olsen Josås, f. p. Oppem 1817.
E 3. Lars Olsen, f. p. Oppem 1819.
E 4. Halvor Olsen, f. p. Oppem 1826.
E 5 Olaus Olsen Jøsås vestre, f. p. Oppem 1830.
* 1861 Kari Jonsd. Josås, f. 1807 i Lilleelve
dalen, enke efter Trond Jonsen Jøsås.
E 6. Beret Olsd. Oppem, f. p. O. 1812, f P- Bjørgan
1872. * 1842 Ole Mortensen Bjørgan, f. p. B.
1812, f smst. 1890. (Se Bjørganætten).
E 7. Kirstine Olsd. Oppem, f. p. O. 1813. * 1851
Eskild Jonsen Sætran, enkemann, f. p. Karmhus
1808, f P- Sætran 1886.
E 8. Marta Olsd., f. p. Oppem 1821, var i Forde
1890.
E 9. Guruanna Olsd., f. p. Oppem 1824.
ElO. Anne Olsd. Oppem, f. p. O. 1827. * 1848.
D 2. Jon Pedersen Næs, f. p. Kvello 1784. * 1821 Sara
Olsd. Næs vestre, f. p. Lennesvald 1773, t P- Lun
den 1858, enke efter vaktmester Ole Olsen Næs, f.
1774, f 1820.

----
251 Bind IV
----
D 3. Peder Pedersen Kvello, Monnesmoen, f. p. K. 1703. *
1820 Gunhild Ågesd. Monnes, f. p. M. 1703.
E l.°Marta Pedersd., f. 1823, f 1909. * 1804.
E 2. Peder Pedersen, f. p. Kvello 1830.
E 3. Åge Pedersen, f. p. Kvello 1833.
E 4. Ole Pedersen, f. p. Monnes 1836.
D 4. Lars Pedersen Kvello, f. p. K. 1705.
D 5. Ole Pedersen Kvello, f. p. K. 1700.
D 6. Gunhild Pedersd. Kvello, f. p. K. 1781. * ') 1810 Ole
Jakobsen Sæter eller Slapgård, sersjant, enkemann, t P-
Slapgård 1811, 64 år gl. (Mon f. p. Helgåsen 1747).
* 2 ) 1812 Mikkel Andosen Skavhaugg.
E 1. Ando Mikkelsen Skavhaugg nedre, f. p. S. 1816, t
p. Byna 1871. * 1840 Beret Olsd. Indal, f. 1816,
dtr. av sersjant Ole Larssen Skavhaugg og p. Marta
Andosd. Indal.
F 1. Mikkel Andosen, f. c. 1851.
F 2. Ole Andosen, f. c. 1853.
F 3. Jon Andosen, f. c. 1857.
F 4. Grete Andosd., f. c. 1840.
D 7. Guru Pedersd. Kvello, f. p. K. 1787. * 1822 Ole Eriksen
Levring, f. p. Overholmen 1702.
D 8. Iver Pedersen Kvellolien, f. p. Kvello 1700, f 1878. *
1817 Kirsti Olsd. Levring, f. p. L. 1702, f 1876, dtr. av
Ole Rasmussen L.
E 1. Beret Iversd., 1 p. Levring 1817. * 1843.
E 2. Guruanna Iversd., f. p. Levring 1810, f P- Sundby-
aunet 1803, omkom i skredet. * 1848 Haldo Haldo
sen Sundbyaunet.
E 3. Kirsti Iversd., f. p. Levring 1823, ugift.
Ole Olsen Faren nedre, f. p. F. 1746, t smst. 1802. * l ) 1770
Malena Halvorsd. Lunden, f. p. L. 1757, f P- Faren 1704.
* 2 ) 1706 Beret Pedersd. Leirfald vestre, f. p. L. 1771. Hun
* 2 ) 1803 Johannes Pedersen Leklem, kvartermester.
D 1. Ole Olsen Faren nedre, f. p. F. 1784. * 1805 Beret Hal-
vorsdatter Hegstad, f. p. H., f p. Faren 1843.
E l.Ole Olsen Levring, f. p. Faren 1800, f p. Levring
1844. * 1833 Inger Olsd. Levring, f. p. Holmen
1707, fP- Levring 1871. Hun * L> ) 1847 Halvor Jo
hannessen Lyng, Levring, f. p. Lyng 1810.
F 1. Beret Maria Olsd. Faren, f. p. F. 1833, f 1800.
* 1863 Anders Gundbjornsen Faren ovre, f.
1837.

----
252 Bind IV
----
F 2. Oline Birgitte Olsd. Faren, f. p. F. 1836, t P- Heg
stad 1914. * 1863 Ellev Anderssen Hegstad, f. p.
Faren ovre 1802, f P- Hegstad 1877, enkemann
(Se Fårenætten).
E 2. Malena Olsd. Faren, f. p. F. 1806, + 1879. * 1829 Pe
der Larssen Jermstad, Jermstadvald, f. p. Jermstad ne
dre 1806, f 1892. Kjopte i 1831 halve Faren nedre, i
1865 bodde han på Dalen under Faren ovre. (Se Østre
Jermstadætten).
E 3. Anne Olsd. Faren, f. p. F. 1812, f P- Skrove 1875. *
1841 Anders Anderssen Skrove sondre, f. 1815, f 1896.
(Se Leinsætten).
E 4. Ingeborg Anna Olsd. Faren, f. p. F. 1819, t P- Dillan
1892. * 1849 Jeremias Iversen Dillan, enkemann, f. 1809,
t 1888. (Se Garnesætten).
D 2. Halvor Olsen, f. p. Faren 1789, f 1796.
D 3. Jakob Olsen, f. p. Faren 1794, f s. å.
D 4. Guru Olsd. Faren, f. p. F. 1780. * Lars Jeremiassen Holmen
nedre.
D 5. Ingeborg Olsd. Faren, f. p. F. 1782, f P- Midt Holmen. * ')
1801 Jeremias Anderssen Midt Holmen, enkemann, f 1819.
* 2 ) 1821 Anders Jakobsen Auskin.
D 6. Beret Olsd., f. p. Faren 1787.
STEINSLIEN
Gårdsnr. 90.
Steinslien var oprinnelig et uteng, som tilhorte Rosvold
gårdene, Det synes tilslutt å være kommet under Store Rosvold.
lallfall er det nuværende Steinslien utskilt fra denne gard ved
skyldsetningsforretning av 4. juni, tgl. 10. august 1875, skyldsatt
for 1 dal. 1 ort 5 sk. (ny skyld mk. 2,22) og av Anders Halvorsen
Rosvold solgt for 600 spdl til Kristian Jonsen Reppe ifl. kjope
kontrakt av 8. mai 1875, tgl. 7. februar 1879. Kristian synes
ikke å ha kunnet klare sig der og har ikke fått skjote. Gården blev
solgt til Martinus Ellevsen Lundskin for 2400 kr. ved skjote av
Anders Rosvold 13., tgl. 16. mai 1879. Martinus hadde den til sin
dod i 1928, hvorpå barna, Jon og Laura overtok den.
BRANDHAUGEN
Gårdsnr. 91.
Ved skjote, utstedt og tinglest 17. oktober 1810, frasolgte Ole
Olsen Faren nedre eiendommen Brandhaugen, som for antagelig
hadde vært husmannsplass under Faren, idet der fantes hus, som

----
253 Bind IV
----
fulgte med i salget. Ved forretning av 15. oktober s. å. var den
blitt særskilt skyldsatt for 1 spand. Kjoperen var Ole Pedersen
Volen ostre og kjopesummen 1450 rdl. Ved matrikuleringen av
1836 fikk den en skyld av 2 dal. 2 ort 21 sk.
Eiendommen hadde i 1835 en besetning på 3 storfe, 15 sauer
og 1 svin og en utsed av Vi td. bygg, bV-i tdr. havre og V-> id.
poteter og bruktes under Volen ostre.
Da Ando Jakobsen i 1824 gav fra sig Volen ostre til sonnen
Ole, blev Brandhaugen ved skyldsetningsforretning av 9. mars,
tgl. 19. august s. å., delt i to: Brandhaugen sondre med en skyld
av 1 dal. 1 ort 11 sk., blev overtatt av Ole Andosen ifl. skjote fra
Andos arvinger av 30. septbr., tgl. 2. novbr. 1880, for 1000 kr.
og gikk således inn i Volen ostre, hvortil henvises. Denne part har
i matrikulen gårdsnr. 91, bruksnr. 1, men er nu atter fraskilt og
danner sammen med Skregsenget en gard, som aldri kalles annet
enn Volen og nu eies av Ole Andosens svigersonn, fanejunker Ed
vard Su ul.
Den annen halvpart, Brandhaugen nordre, av skyld 1 dal. 1 ort
1 sk., blev overdratt til Johannes Jakobsen Volen vestre ved skjote,
som forst er utstedt av Ando Volen den 11. novbr. 1882, tgl. 2.
mars 1883, for en sum av 600 kr.
Johannes Jakobsen hadde da allerede ved skjote av 15. desbr.
1881, tgl. 16. august 1882, frasolgt denne eiendom en part på
3 ort 18 sk. (revidert skyld 1 dal. 4 sk.) til Ole Olsen Moenget for
2000 kr. Denne part, som i matrikulen kalles Brandhaugen ostre,
gårdsnr. 91, bruksnr. 3, er det, som nu kalles Brandhaugen, skyld
mk. 1,97.
Den gjenværende del av Brandhaugen, skyld mk. 1,97, gårdsnr.
91, bruksnr. 2, har benoldt navnet, men er smeltet sammen med
Volen vestre. Skylden var 2 ort 16 sk., i 1907 mk. 1,40.
LANDFALD
Gårdsnr. 92.
Navnet: Landffald 1520. Landfaldt 1559. Langfaldt 1590.
Landfall 1610. Landfald 1626, 1664. Lanfald 1723.
Navnet finnes også i Lier. Det betyr jordjall, jordskred, sml.
Leirfald.
Skylden: Landfald er en av de gårder, som Verdalselven i år
hundredenes lop på det nærmeste helt odela. Man vil på kartet
over Verdalen for det store skred i 1893 se, hvorledes elven fra
Volen av har gått i nordvestlig retning og derpå i en skarp sving
omtrent rett mot syd. Midt imot denne skarpe sving lå gården,
som elven således brot rett inn mot med hele sin styrke.

----
254 Bind IV
----
Ennu i 1650 var Landfald en ganske betydelig gard på 2 spand.
Allerede i 1693 blev den avfelt til det halve. I 1728 blev den yder
ligere avfelt 1 ore, altså til 2 ore, approbert 4. mars 1739, og
endelig blev den efter Landfald-skredet i 1747 avfelt 1 ore 1 mkl.
til 14 mkl. Den siste avfelling er approbert 3. desbr. 1748. Ved
denne skyld, som altså ikke er fullt tiendeparten av den oprinnelige,
blev den så stående til i 1836, fra hvilken tid skylden blev 5 dal.
6 sk. Den blev avfelt for 50 år fra 1. januar 1857 2 ort, hvorefter
skylden blev 4 dal. 3 ort 6 sk. I 1907 var den mk. 8 i ett bruk.
Eiere: Gården har — formodentlig helt siden middelalderen -
vært benefisert Verdalens prestebord. I 1871 kjopte opsitteren,
Peder Olsen, den.
Bruker e: Ola f f paa Landjjald har i 1520 betalt 2 lodd sølv i
tiendepenningskatt.
I 1549 står fognn paa Land f fald for 18 mk. smor og 1 vog mel
i leding, og i skibskattmanntallet av 1559 har vi fremdeles Jonn
paa Landfaldi.
Opsitteren i begynnelsen av 1600-årene het også Olaf og var
muligens en efterkommer av den tidligere Oluf. Fra omkring 1615
til 1630 hadde enken gården. Så kommer atter en Oluf i 1630-
årene.
I 1640- og 1650-årene blev Landfald brukt av Verdalens prester
(vicepastorer) som avlsgård under prestegården.
I slutten av 1650-årene hadde gården en Ole som opsitter. Dens
besetning var i 1657 2 hester, 13 kyr, 16 sauer og 2 svin.
Opsitter i 1665 var Bård Olsen, dengang 40 år og muligens
foregåendes sonn. Han har vært på gården til over århundre
skiftet.
Ved matrikuleringen i 1669 er tienden sått til IV2 tdr. bygg
og 2V2 tdr. havre, ledingen til 3 ort og småtienden til V 2 rdl. Der
var humlehave. Skylden blev foreslått nedsatt til IY2 sp. «For
medelst elffuebrud ej bedre eragtet», neter det. Denne avfelling er
ikke påfallende stor sammenlignet med mange andre; det synes,
som om elven nettop har begynt sin odeleggelse av gården ved
disse tider. Men i lopet av århundredets siste halvdel har den tatt
så meget, at skylden i 1693 blev nedsatt til halvparten, og den
brot fremdeles. "På tinget 1. mai 1695 har fogden begjært tings
vidne angående bl. a. Landfald, hvorom oplystes, at den «forme
delst elvens daglig aftagelse ikke derved forbliver, men jo mere
og mere aftager».
Anders Bårdsen fikk bygselseddel på «sin sal. faders gard
Landfald» den 8. april 1702, tgl. 31. mai s. å. Han har visst
ikke hatt lett for å klare sine forpliktelser i de dårlige år i begyn-

----
255 Bind IV
----
nelsen av 1700-tallet; i 1705 sees han å være stevnet for resterende
landskyld til prestebordet.
Anders dode i 1710, og samme år blev enken, Ber et Olsdatter,
gift med dragon Arnt Olsen fra Søkstad i Skogn. Han brukte nu
gården, til han dode i 1727, 39 år gammel.
Svenskene gjorde rent bord på Landfald krigsvinteren 1718.
Skaden opgis således:
Skigard og tømmer opbrent 4 rdl. — sk.
10 tdr. bygg 22 » 48 »
25 tdr. havre 37 » 48
60 lass høi 30 » — »
7 kyr 24 » 48 »
6 kviger 12 » — »
2 okser 4 » — »
11 småfe 5 » 48 »
5 svin 5 » 72
1 skjud 3 » 48 »
Gardsredskap 3 » 48 »
Gang- og sengklær 4 » 48 »
Matvarer 4 » 48 »
Tilsammen 161 rdl. 72 sk.
Og hos Ingeborg Landfaldsneset, enken efter Stor-Ingvald, som
fait ved Levring, tok de:
1 td. bygg 2 rdl. 24 sk.
1 td. havre 1 » 48 »
1 ku 3 » 48 »
3 sauer 1 » 48 »
1 svin 1 » 72 »
6 lass høi 3 » — »
Matvarer 1 » — »
4 tylfter tømmer opbrent . . 1 » 48 »
Tilsammen 19 rdl.
I 1723 oplyses, at gården hadde 1 husmann (på Landfalds-
neset), som sådde 1 vog, ingen skog uten litt older til brenneved,
seter 2 mil fra gården, ingen bumark. Den betegnes som «tung-
vunden og mådelig kornvis». Utseden var 2 tdr. bygg og 5 tdr.
havre, avlingen 36 sommerlass vollhøi og 4 sommerlass ekerhøi og
besetningen 2 hester, 6 kyr, 5 ungnaut og 8 sauer. Tienden blev
sått til 1 td. blandkorn, 1 td. 4 skjpr. havre og 12 mk. ost. Komi-
sjonen uttaler, at «denne gaard kunde well i henseende till dens

----
256 Bind IV
----
aufvel ansees med forhøyelse, men som dend aarlig lider elvebrud,
bliver den ved sit forrige leie bestaaende».
På skiftet efter Arnt Olsen i 1727 registrertes 2 hester, 5 kyr,
5 ungnaut, 5 sauer og 4 svin. Aktiva var 87 rdl. 3 ort 2 sk. og be
holdningen bare 3 ort.
Elven brot fremdeles voldsomt på gården. Den 19. oktober 1728
Landfald, sett fra syd 1922.
Fot. E. Musum.
holdtes en besiktigelse, og skjønnsmennene fant da, at gården siden
siste avfelning hadde avtatt en tredjedel. Enken Beret forklarte å
kunne fo 2 hester, 10 klavebundne og 7 —o sauer og å kunne så
1 td. bygg, 6 tdr. havre og 1 bpd. rug. Efter dette regnet man ska
den for 1 ore og det gjenværende av eiendommen for 2 ore.
Beret giftet sig i 1729 for tredje gang, nu med Einar Tomassen
Tromsdalen, som fikk bygselbrev på gården av biskop Hagerup
24. mai 1731, tgl. 7. september s. å. Einar må imidlertid visstnok
ha opgitt bygselen for stedsonnen, Bård Anderssen, som fikk byg
selbrev av Hagerup 12. desember 1736, tgl. 1. juni 1737. Einar
Landfald nevnes dog også senere; han har muligens fått plass un
der gården.
I Bård Anderssens tid gikk gården ut ved et stort jordfall den
2. oktober 1747. Gården har visselig også tidligere vært hjemsokt
av skred; allerede navnet er bevis herfor. Rektor Schøning, som
reiste herinne i 1774, beretter:
«For 2 å 300 Aar siden, har denne Gaard engang tilforn, i et
stort Jordfald, gaaet under, da man beretter, at efterat Gaarden
var nedsiunken, kunde man, i 9 Jævndøgn, høre Hanen gale under


----
257 Bind IV
----
Jorden. Førend dette Fald skeede, skal Gaardens Navn have været
Høi-Eklo. Landfald maae da have ligget hoier end Eklo-Gaardene,
skiont den nu ligger laver.»
Og om skredet i 1747 heretter han:
«Aar 1747 opsvolmede en Myr, tilhorende Gaarden Store-
Trygstad, ved mange Dages vedvarende Regn, saaledes at derfrå
skeede et stort Udbrud, eller Jordlob, hvilket tilstoppede Helgaaens
Rende, saa at Gaarden Landfald derover blev udtagen af Elven,
og intet deraf eller derpaa blev reddet, eller meere deraf at see.
Bonden, paa Gaarden, og en Pige, bleve reddede, men 5 Menne
sker omkomme-»
Dette om hanen, som galet under jorden 9 døgn efter skredet,
er et sagn, som gjenfinnes på så mange steder, at man ikke be
hover å ta nogen notis av det. Men at gården er gått ut tidligere,
kan man nok stole på. Og dette er visst snarere 300 enn 200 år
for Schønings tid, altså i 1400-årene; ti som det vil fremgå av de
foranstående oplysninger fra skattemanntall og jordebøker, er der
intet, som tyder på nogen større forringelse mellem 1500 og 1650.
Hvad Schøning meddeler om gårdens tidligere navn, Høg-
Eklo, tør nok også være bare et sagn, dannet på grunnlag av de
begivenheter, som har ført til de store terrengforandringer, der
øiensynlig har funnet sted her som på andre steder, f. eks. Skrove,
som tidligere sies å ha hett Høg-Reppe. Det er nok utenfor tvil, at
Landfald og Skrove, eller rettere sagt det terreng, hvor disse går
der nu ligger, har ligget på samme terrasse som Eklo og Reppe;
men om de har hatt disse gårdes navn, er vel tvilsomt.
I Verdalens kirkebok finnes en kort beretning om skredet i
1747; den lyder så:
«Den 2. oktober, klokken mellem 1 og 2 om ettermiddagen blev
gården Landfald bortrykket av et jorafall nordenfra, og omkom i
det samme 5 mennesker». De omkomne var:
Bårds hustru, Beret Pedersdatter Krågstuen, 47 år, barnene
Ole Bårdsen, 8 år, Karen Bårdsdatter, 16 år, Beret Bårdsdatter,
3 år, og en gammel kvinne, Anne Eriksdatter, også kalt Bård-Erik-
Anne fra Søndre Rosvold. De omkomne gjenfantes først henved
en måned senere og er alle begravet i november. Ole blev ikke gjen
funnet. Bård seiv blev, som det ennu berettes, reddet oppe under
Guddingsbakkene, ille medfaren.
Besiktigelse efter skredet blev avholdt den 28. august 1748.
Det heter her:
«Man fandt, at det afvigte aars høst i oktober skeede jordskred
og vandløb denne gaards åger, eng og mark har taget sin begyndelse
i de oven eller nordenfor gaarden liggende høie jord- og lerbakker,
som er udgaaen til elven og stoppet denne, saa og gaaen derover i

----
258 Bind IV
----
sør til de gaarde Gudingen, hvor elven har taget sit løb, en distance
fra nord til sør ved 482 mælingstænger og i bredde 253 stænger
samt endel steder mere, hvor nu intet andet sees end ujevn blaa
kviklere, som er overskyllet gaardens åger, eng og mark, der ikke
sees nogensinde kan blive nogen nyttig eller bekvem åger og eng
igjen, da den mesten er saa blød, at ikke er der gaaende eller kom
mende. Samme blev maalt og fandtes: Paa den vestre side 252 stæn
ger fra nord til sør ved jordnesset, som endnu staar ved gaarden,
derfrå eller fra øst til vest 70 stænger, fra nord til sør 322 stænger,
fra vest til øst langs med den nye elv 210 stænger, derfrå til Volens
eiendel nemlig fra sør til nord 160 stænger, fra øst til vest 366
stænger, hvis indhold blev udregnet til 512 bondemælinger, som
altsaa er kast under fordærvelse og vel neppe kan blive nyttig mere
herefter uden alene noget tyndt græs til kreaturer om mange aar
herefter, naar samme ikke af skin og elvens overløb borttages. Der
efter besaaes den i behold værende jord, som er ganske lidet åger
og nogen slet eng i bakkerne, som endnu er staaende. Samme blev
maalt fra nord til sør 252 stænger, fra øst til vest 70 stænger og
i en bugt 260 stænger, item ved Volen et lidet stykke, beregnet til
9 mælinger, som ialt efter udregning indeholder 54 mælinger. Læn
ger strækker sig gaarden ikke eller dens udmark, saa ved den intet
rydningsland findes, som kan godtgjøre eller supplere det tab ved
denne jordskrede og vandløb er skeed. Tilmed er ingen skov eller
gjerdefang gaarden tilliggende, som han alt med brændeved maa
kjøbe. Desforuden er den beholdne jord den skarpeste og sletteste,
som er tilbage, noget myrlændt. Da naar de forrige affældinger
fradrages, og derhos det, som ialt ved jordskrede og vandløb er bort
tagen, med det, som er i behold lægges tilsammen, bedrager affæl
dingen tilhobe 1 sp. 2 øre 10 mkl., som er for de to approberede
1 sp. 1 øre og nu for den tredie 1 øre 10 mkl., og gaarden saa efter
de 54 mælinger, som er i behold af jorden, kun kan skatte og skylde
af 14 mkl.»
Som vanlig ved sådanne katastrofer, innsendte Bård Landfald
andragende om å få soke hjelp i de omliggende distrikter. I andra
gendet nevnes, at han seiv blev «benbrudt og ilde medfaren» i
skredet. Stiftamtmannens resolusjon fait 13. februar 1748 og lyder:
«Saa stor ulykke og sorgelig hændelse, som denne arme mand
er overgaaet, kan ikke andet end rore og bevæge alle kristelige og
gode mennesker til en hjertelig medynk over hans elendighed og
usle tilstand, og desmere formodentlig er det, at han vil bevises
barmhjertighed og hjælp til hans redning, som enhver igjen kan
vente sig lon af Gud for. Ti bevilges ham herved i denne vinter
efter hans forlangende at omfare i de nærmeste prestegjæld af
Værdalens og Inderoens fogderier og soge godtfolk om hjælp og
almisse til hans opreisning, som enhver det hannem efter egen vilje
og evne vil forunde.»

----
259 Bind IV
----
Bård Anderssen giftet sig i 1748 med Marit Larsdatter Volen
og hadde i annet ekteskap en datter Marit, som blev gift med Pe
der Jenssen Skei (sonn av Jens Pedersen Lyngåsen), og denne
fikk bygselbrev på Landfald av sogneprest Jakob Krog 25. sep
tember 1782, tgl. 20. februar 1783. En sonn av forste ekteskap,
Anders Bårdsen, bygslet Tiller i 1764. (Se Musumsætten).
Bård avstod gården til svigersonnen mot et kår på 5 mål åker
og for til 1 ku og 14 småfe.
Peder Jenssen hadde nu gården til 1820, da han avstod byg
selen til fordel for sonnen, Ole Pedersen, som fikk bygselbrev av
sogneprest Brandt 25. mars 1820. Peder og hustru fikk et kår på
1 td. bygg, 8 tdr. havre og for til 2 kyr og 8 småfe. Marit dode
som kårkone på Landfald allerede i 1822. Det ser ut, som om kår
folkene ennu har eiet gårdens innbo og losore, da skifteauksjonen
over dette innbragte 182 spdl. 1 ort 9 sk., og boets beholdning blev
145 spdl. 22 sk. I 1835 var besetningen 2 hester, 7 storfe, 12 sauer,
4 geiter og 1 svin og utseden Ys td. hvete, 1 td. bygg, 6 tdr. havre
og 3 tdr. poteter.
Efter Ole Pedersen overtok eldste sonn, Peder Olsen, gården
som leilending. Besetningen var i 1865 2 hester, 8 storfe, 23 sauer
og 2 svin og utseden I 's td. hvete, 1 s td. rug, X l 2 tdr. bygg, 8 tdr.
havre og 10 tdr. poteter. Der var 1 husmannsplass, Landfald
enget, med et kreaturhold på 1 ku og 5 sauer og en utsed av Y\ td.
bygg, 2 tdr. havre og 2 tdr. poteter.
Ifl. kongelig skjote av 2 c i. mars 1870, tgl. 16. august 1871,
kjopte Peder Olsen gården for 550 spdl. og en årlig jordavgift
på 1 td. % fjerdingk. sedebygg samt 1 sau til Verdalens sogne
prest. Dessuten skulde der ifølge skjotet svares kår til Ole Peder
sen og hustru.
I 1875 var besetningen 2 hester, 2 okser, 8 kyr, 3 ungnaut og
kalver, 30 sauer og lam, 4 geiter og kidd og 1 svin, og utseden
Yé td. hvete, 2 tdr. bygg, 10 tdr. havre og 12 tdr. poteter.
Ved skjote av 11. desember 1888, tgl. 8. januar 1889, overdrog
Peder Olsen gården til sønnen, Ole Pedersen, for kr. 2200 og kår.
Gården har således vært brukt i 8 generasjoner av samme familie.
Gården for nu år om annet 4 hester og 20 naut. Den er nu på
omtrent 200 mål, hvorav 65 er dyrket i de siste år.
Fraskilte par ter:
Hojem, tidligere husmannsplass, er fraslogt omkring 1913.
Landfaldøren på den sondre side av elven er frasolgt i 1924.

----
260 Bind IV
----
Landfaldætten.
A.Ole (visstnok den Ole, som var opsitter på Landfald i 1650-
årene).
B Bård Olsen Landfald (var 41 år i 1666), t c. 1702.
Cl. Ole Bårdsen Landfald, Eklo. * 1700 Marit Jonsd.
(Ostre Eklo?).
D 1. Karen Olsd., f. p. Eklo 1710.
D 2. Bård Olsen, f. p. Eklo 1713.
D 3. Sigri Olsd., f. p. Eklo 1715.
C 2. Anders Bårdsen Landfald, t 1710, bygslet L. 1702. *
Beret Olsd. Hun * 2 ) 1710 Arnt Olsen Sokstad, Land
fald t 1727, og * 3 ) 1729 Einar Tomassen Tromsdalen.
D 1. Bård Anderssen Landfald, f p. L. 1783, 78 år gl.
* ') 1730 Beret Pedersd. Krågstuen, f 1747, 47
år gl., omkom ved Landfaldskredet. * ■) 1748 Ma-
rit Larsd. Volen.
E 1. Karen Bårdsd., f. p. Landfald 1731, f 1747,
omkom ved Landfaldskredet.
E 2. Anders Bårdsen Tiller sondre, f. p. Landfald
1734, bygslet Tiller 1764. * 1761 Guru Pe
dersd. Trygstad store, f. p. Hegstad 1734.
F I."Henrik Anderssen Hagavald, f. 1761, var
i 1801 på Sor Lyngsvald. (Mor: Kirstine
Jensd. Tokstad). * 1790 Eli Eriksd. Haga,
f. c. 1765.
G 1. Anders Henriksen Buhaug, f. p. Ha
gavald 1792, t P- Minsås 1884. * x )
1817 Johanna Pedersd. Bunes, f. c.
1792, f 1828. * 8 ) 1830 Sara Hansd.
Hallem, f. c. 1785, f 1851. * 8 ) 1852
Lisabet Kristofersd., f. p. Eklovald
1812, f 1885.
Hl.Elen Sofie Andersd., f. p. Hof-
stadvald 1818, f 1871.
H 2. Henrik Anderssen, f. p. Hofstad-
vald 1820, f 1846.
H 3. Beret Marta Andersd., f. p. Hof
stadvald 1823, f P- Kolstad
1890. * 1848 Jonas Jonsen Kol-
stad.
H 4. Lorents Anderssen, f. og f p
Hofstadvald 1826.
H 5. Henrik Anderssen, f. 1855.
G 2. Erik Henriksen, f. og f 1795.

----
261 Bind IV
----
G 3. Kirstina Henriksd., f. p. Lyngsvald 1797, t P- Til
ler 1890. * 1816 Kristen Pedersen Hofstad, f P Til
lervald 1848, 73 år gl.
F 2. Beret Andersd., f. p. Trygstad store 1762.
F 3. Margrete Andersd. Tiller, f. p. T. 1764.
Gl.°Margrete Brodersd., f. 1787, f 1825. (Far: loitnant
Broder Vilh. Kluver). * l ) 1809 Soren Sorensen Lel
loe, Skogn, kvartermester. * 2 ) 1820 Ole Mortensen
Slapgård.
F 4. Beret Andersd. Tiller, f. p. T. 1768. * 1794 Mikkel Tore
sen Hofstad, f. p. H. 1769. (Se Øvre Vistætten). Ingen
barn.
Peder Bårdsen Landfald, f. p. L. 1737. Ingen barn. * 1765
Beret Kolbanusd. Eklo, f 1809, enke efter Åge Olsen Eklo,
med hvem 3 barn, 1) Susanna, * Torris Ped. Skrove, 2) Mar
grete, * Anders Skrovepladsen, 3) Anna, * Elling Hallem
søndre.
Ole Bårdsen Landfald, f. p. L. 1739, f 1747, omkom ved
Landfaldskredet.
Beret Bårdsd. Landfald, f. p. L. 1744, f 1747, omkom ved
Landfaldskredet.
Marit Bårdsd. Landfald, f. p. L. 1760, f smst. 1822. * 1782
Peder Jenssen Lyngåsen, Landfald, f. p. Lyngåsen 1748,
bygslet Landfald 1782. (Se Musumsætten).
Fl. Ole Pedersen Landfald, f. p. L. 1792, f smst. 1879. *
1820 Beret Andersd. Tiller, f. p. T. 1793, dtr. av Anders
Olsen T.
E 3
E 4
E 5
E 6.
G 1. Peder Olsen Landfald, f. p. L. 1823. * 1848 Marta
Bårdsd. Sende, f. p. S. 1824.
H l.Ole Pedersen Landfald, f. p. L. 1853. * Anna
Larsd., f. p. Frosta 1860.
H 2. Bernt Pedersen, f. p. Landfald 1857.
H 3. Peder Martin Pedersen Landfald, f. 1860, ser
sjant og herredskasserer, eiet Li, en part av Stik
lestad. * Anna Kristine, f. 1860.
H 4. Beret Marta Pedersd. Landfald, f. p. L. c. 1847.
H 5. Mette Pedersd. Landfald, f. p. L. 1851.
H 6. Anna Pedersd. Landfald, f. p. L. 1867
F 2. Bård Pedersen Landfald, f. p. L. 1797.
F 3. Elsebe Pedersd. Landfald, f. p. L. 1783, f 1828. * 1817
Anders Olsen Volpladsen, f. p. Bjørkvaldet 1794 Han
* 2 ) 1835 Sigrid Lorentsd. Trones.
F 4. Beret Pedersd. Landfald, f. p. L. 1787.
F 5. Marta Pedersd. Landfald, f. p. L. 1785.
17

----
262 Bind IV
----
F 6 Agnes Pedersd. Landfald, f. p. L. 1794. t 1824.
E 7 Beret Bårdsd. Landfald, f. p. L. 1751. * 1780 An
ders Olsen Tiller nordre, f. p. Fiksevald 1756, bygs
let Tiller 1786.
Fl. Bård Anderssen Tiller, f. p. T. 1781, t smst.
1828. * 1802 Beret Jonsd. Hofstad, f. p. H.
1780, dtr. av Jon Ellevsen Hofstad nedre og h.
Ingeborg Jakobsd.
G 1 Anders Bårdsen Tillerenget, f. p. Tiller
1800 f 1876. gl ) 1832 Johanna Rolfsd.,
f. i Sparbu c. 1804, t 1821. (Hun var
soster av Johannes Rolf sen Aspås og
Kristen Rolf sen Øren). * •) 1872 Magn-
hild Olsd., f. 1828.
H l.Bård Anderssen Buhaug, f. p. Aspas
1833. * 1864 Marta Jonsd., f. 1834,
dtr av Jon Arntsen Aksnes.
1 l.Sefanias Bårdsen, f. 1861.
I 2. Anna Margrete Bårdsd., f. 1869.
H 2 Beret Marta Andersd., f. 1835.
H 3. Johan Anderssen, f. p. Tillerenget
1838.
H 4. Jon Anderssen, skomaker, f. c. 1844.
H 5. Andreas Anderssen, smed, f. c. 1848.
H 6. Marta Andersd.. f. 1873.
H 7. Johannes Anderssen, f. 1875.
G 2. Ingeborg Bårdsd. Tiller, f. p. T. 1803.
1824 Jorgen Bårdsen Haugdal, f. 1803, ,
som inderst p. Tuset 1870.
G 3 Jon Bårdsen, f. p. Tiller 1805, t 1806.
G 4. Beret Bårdsd., f. og t P- Tiller 1808.
G 5 Jon Bårdsen, f. p. Tiller 1813.
G 6 Ole Bårdsen Tiller, f. p. T. 1816. * 1840
Anne Andersd. Faren, f. p. F. 1810. Hun
* ■) Erling. (Se Fårenætten).
G 7. Johannes Bårdsen, f. og t p. Tiller 1816.
GB. Siiianna Bårdsd., f. p. Tiller 1818.
F 2 Ole Anderssen Tiller, f. p. T. 1783, f 1804.
F 3 Beret Andersd., f. p. Tillervald 1786, t 1 '8 ( >.
F 4 Beret Andersd., f. p. Tiller 1791, t 1792.
F 5 Beret Andersd. Tiller, f. p. T. 1793. * 1820 Ole
Pedersen Landfald, f. 1702. (Se ovenfor).
lon Bårdsen Landfaldneset. *
D 1. Ellev Jonsen, f. p. Landfaldneset 1707.
D 2. Anders Jonsen, f. p. Landfaldneset 1710.
C 3

----
263 Bind IV
----
ROGNHAUGEN
Gårdsnr. 93.
Som omtalt under Eklo sondre er Rognhaugen utskilt av denne
gard og solgt til Kristofer Tomassen Røsenget i 1811.
Da Kristofers hustru, Anne Mikkelsdatter, dode i 1830, blev
gården taksert for 160 spdl., og der var 100 spdl. obligasjonsgjeld
på den. Boets aktiva var 102 spdl. 4 ort 4 sk. og beholdningen 41
spdl. 1 ort 15 sk. Der registrertes en besetning på 1 hest og 8
sauer. Forovrig oplyses ved samme leilighet, at gården kunde fo
1 hest, 3 klavebundne og 10—12 småfe samt ha en utsed av l A
td. bygg, 2V 2 tdr. havre og 1 td. poteter, som gav 6 fold. Der var
da en gammel, aldeles brostfeldig stue, på gården og et fjøs i helt
måtelig forfatning.
Ved skjote av 14. august, tgl. 15. august 1832, solgte Kristofer
eiendommen til Baro Jonsen Berg for 190 spdl. I 1835 var beset
ningen 1 hest, 1 storfe og 6 sauer og utseden Va td bvgg I X 4 tdr
havre og 1 td. poteter.
Omkring 1842 kjopte Magnhild Åndersdatter, enke efter Bård
Gundersen Sende, Rognhaugen. Ved skiftet efter Bård, som forst
avholdtes i 1845, oplyses, at den årlige utsed var l A td bygg 3—4
tdr. havre og I—2 tdr. poteter, og at der avledes 4—5 fold korn
og 7—B fold poteter. Der kunde fodes 1 hest, 1 ku og 4—5 småfe
Der heftet på gården kår til Baro og hustru. Rognhaugen verd
sattes til 200 spdl., og så stor var også obligasjonsgjelden.
Gården blev nu solgt ved auksjon for 200 spdl. til Magnhilds
annen mann, Lars Olsen Lyngsvaldet, som fikk skjote 5 august
tgl. 6. august 1845. 5 '
Magnhild dode i 1850, og gården blev på skiftet efter henne
solgt for 290 spdl. til Johannes Olsen (f. på Ekle vestre), som fikk
skjote av skifteforvalteren 1. april, tgl. 11. april 1851. Den hadde
i 1863 en besetning på 1 hest, 2 storfe og 6 sauer og en utsed av
4 *d- bygg, 3 tdr. havre og 5 tdr. poteter.
I 1875 var besetningen 1 hest, 1 ku, 1 ungnaut, 6 sauer og
lam, 1 geit og 1 svin og utseden % td. bygg, 2 x / 2 tdr havre og 6
tdr. poteter. &
Ved skjote av 6. august, tgl. 16. august 1887, overdrog Johan
nes garden til sønnen, Johan Martin Johannessen, for kr 1000
Garden blev meget skadet ved skredet i 1893, idet den blev
overslammet av leir. Skylden, som oprinnelig var 2 ort 19 sk (mk
1,46), var i 1907 mk. 0,26

----
264 Bind IV
----
EKLO
Gårdsnr. 94, 95 og 96.
Nav net- af Egslo 1430, 1491. Ekloo 1520. Eglo 1530 Ecklo
1559 Ecklou 1590. Eklo 1610. Eckloe 1626, Echloe 1664. Ech
10en01dnorsk Eggsld, hvon siste ledd er det dunkle ord slo (hun
kionnsord). Det forekommer i flere navn, men betydmngen er
ukjent I sammensetnmg dermed faller s undertiden bort, nar det
kommer mellem to konsonanter. Forste ledd må være hokjønns
ordet ess = egg; gården ligger langs en smal hoiderygg med
bratte bfkker pf begge sider. At e i uttalen nu er blitt luttet er
efter dialekten ikke påfaliende, og at g er herdet til k, kan være
bevirket av det folgende 5, for dette fait bort.
EKLO SØNDRE
Gårdsnr. 94.
1 eldre tid kalles gården også Øster Eklo.
Skylden Gården hadde i 1650 en skyld av 3 sp 2 øre, fordelt
nå 2 bruk hvert på 1 sp. 2 ore 12 mkl.; senere - antagelig i 1670-
Lene - er dennedsaU til 2 sp. 1 øre 12 mkl. I 1748 blev den
yderligere avfelt til 1 sp. 1 øre 3 mkl., ved gårdens videre deling
KnSefsp. - « 23 mkl., fra 1836: 12 dal. 3 ort 15 sk.
Rognhaugen » 16,00 hvorav på
bruksnr. 1, Eklo søndre, mk. 14,67, og for gårdsnr. 93, Rognhau
gen, mk. 0,26.
Eiere: Ifølge Aslak Bolts jordebok eiet Erkestolen «af egslo
ostra s ores b b f. V 2 øre», d. e. av ostgården Eklo 1 øresbol
(e er g gammerskyld), som på Aslaks tid var bygslet for /.øre.
Efter Gautes iordebok var Erkestolens eiendom 1 «Egslo østregar
den> % spand og efter Olavs jordebok 2 ore. Det kan dog være
tvUsomt om de to sistnevnte jordebøker omhandler■samme eien
dom r meligvis har Erkestolen skilt sig ved hvad den eiet ifølge
Ses jordebok og de 2 ore, som opføres i Olavs, har erkebiskop
Okv se v kjøpt. I hans jordebok står nemlig Erkestolens eiendom
i hde Eklo opført under ett med 2 sp. 2 øre; de 2 sp. var dens
iendom i VeScr Eklo og om de 2 ore hetcr det 1 samme jordebok
med en senere tilføielse: «Ther kofte Ar: O: 3us i oje», d. v. s
7i denne gard kjøpte erkebiskop Olav (den 3dje) 2 ore. Og et
annet sted i jordeboken står, at Olav kjøpte 2 øre 1 «Eglo» av An

----
265 Bind IV
----
ders i Svendgdrd. En landskyldspart på 2 ore tilhørte St. Kata
rina præbende.
Erkestolens part gikk ved reformasjonen over til Klonen. Hvem
som har vært bygselrådig over gården i denne tid, vet vi ikke; men
så langt tilbake, som vi har sikre oplysninger, har den største part
vært bondeodel.
I 1624 var odelsparten på 1 sp. 2 øre 6 mkl. og tilhorte Oluf
Leklem. I 1640-årene er den så ved arv gått over til sønnen, Jon
Leklem, og i 1650-årene til Jon Jonsen, antagelig foregåendes
sønn, som seiv brukte den i 1660-årene og opfores som eier ennu
i 1686; men i 168 Q står Jakob Minsås'' arvinger som eiere.
Antagelig i 1692 er så gården gått over til regimentskriver
David Tomassen sammen med løitnant von tiadelen. (Se Minsås).
David Tomassen har iallfall ved panteobligasjon, datert Hø den
13. mai 1692, pantsatt den halve odelspart eller 1 øre 15 mkl. til
sorenskriver Nils Vind på Inderøy.
Senere, antagelig i 1730-årene, er Hans David Tomassen Jel
strup blitt eier av gården. Han døde i 1743, hvorefter enken, Bir
gitte Elisabet Kumler, blev gift med monsterskriver Fredrik Ro
sing, og denne solgte ved skjøte av 8. januar 1751, tgl. 4. mars
s. å., gården til Jens Olsen Næs for 320 rdl. Siden har den vært
brukernes eiendom.
I denne gard var der mange parthavere. I 1650 opgis eiendoms
fordelingen slik:
Odelsparten 1 sp. 2 øre 6 mkl.
Krongods 1 » 12 »
Verdalens prestebord 1 » 6 »
Stiklestad kirke 1 » — »
Bakke kloster 2 » — »
Den siste part har neppe nogensinne tilhørt klostret, da den
ikke finnes blandt Bakke klosters gods, slik som dette blev solgt til
Marcelis. Det er Katarina præbendes part, som efter reformasjo
nen har vært lagt til klostergodset, den tid dette var bortforlenet.
Efter avfelningen i 1670-årene er da også eiendomsfordelingen op
ført således:
Tilsammen 2 sp. 1 øre 12 mkl.


----
266 Bind IV
----
Ifølge skjøte av 1. september 1767 kjøpte kaptein Herman Bay
Kronens part, som han ved skjøte av 16. desember 1769, tgl. 21.
februar 1771, solgte til gårdens eier, Lars Andosen, for 25 rdl.
Brukere: Som nevnt under Vestre Eklo er det ikke mulig å av
gjøre, hvem av gårdene de to skattebonder i 1520 brukte.
Ifølge lensregnskapet av 1549 har Tommes betalt 3 vog mel i
landskyld av V-i spand i «Elundtt». Tross navnet, som tydeligvis
må være feilskrevet, har vi dog her sikkert Østre Eklo, da den er
opfort under «Stiicthenns» gods og altså må være tidligere erke
bispegods. Dessuten står Tornes paa Ecklenn samme år for %
spand smor og 2 vog mel i leding. Gården har formodentlig ennu
dengang vært udelt. Men i 1559 har den - - som nevnt under
Vestre Eklo — tydeligvis vært delt i to. Dette forhold vedvarte i
omtrent 100 år.
ØSTRE EKLO I
Opsitter på denne part i be
gynnelsen av 1600-årene til litt
over 1630 var Nils. Efter ham
kom Knut, som var der ennu i
1666 og da opgis å være 65 år
gammel. Han brukte dengang
bare 1 spand, medens eieren, Jon
Jonsen, brukte resten av den hele
gard Østre Eklo.
I 1657 var besetningen på
denne part 2 hester, 15 kyr, 10
sauer og 2 svin.
ØSTRE EKLO II
Opsitteren her fra begynnel
sen av 1600-årene var Jon. Han
var der til over 1620 og efter
fulgtes av Sivert (Siguar, Sif
fuer), som var der til henimot
midten av 1600-årene.
Besetningen var i 1657 2 he
sier, 11 kyr, 12 sauer og 2 svin.
I begynnelsen av 1660-årene
har eieren, fon Jonsen, tatt i
bruk 2 sp. 2 ore av hele Østre
Eklo, medens Knut brukte re
sten, 1 sp. Jon var i 1665 30 år.
Før 1668 har Jon tatt i bruk hele gården, og den vedblev nu
å være samlet. ,
Ved matrikuleringen i 1669 blev skylden foreslått nedsatt til
2% sp hvilket også noget senere er blitt tatt tilfølge. «Formedelst
elffuebrud ej bedre eragtet», heter det. Gården har formodentlig
ved de tider lidt så påtagelig skade av elven, at en avfelning ikke
var til å undgå. Tienden blev sått til 2% tdr. bygg og 4% tdr.
havre, ledingen til 1 rdl. 3 ort og småtienden til V-i rdl. 16 sk. Der
var humlehave. . „.. . ,
Regimentskriver David Tomassen har bodd på Ekloen fra 1 W i
til 1704. Om han har drevet gården seiv er übekjent. En Laurits
Monssen har vært der i 1702 og en Olaf i 1711. (Ole Bårdsen
Landfald).

----
267 Bind IV
----
Efter ham kom så Ando Pedersen, muligens sonn av den Pe
der, som var på en av Vestre Eklo-gårdene i 1680-årene.
Tapet ved svenskenes plyndringer i 1718 opgis for Østre Eklo
således:
Tilsammen 103 rdl. 24 sk.
I 1723 oplyses, at gården hadde 1 husmann, som sådde 1 vog,
ingen skog uten litt older til brenne, en liten seter I¥2 mil fra går
den, liten bumark, en fjellslette, sått til 6 sk. i avgift. Den betegnes
som «meget tungvunden og mådelig korn vis». Utseden var 1 bpd.
rug, 4% tdr. bygg, 10 tdr. havre og 1 bpd. erter, avlingen 40 som
merlass vollhøi og 6 lass ekerhoi og besetningen 2Y2 hest, 9 kyr,
6 ungnaut, 8 sauer og 4 geiter. Tienden blev sått til 1 td. 6 skjpr.
blandkorn, 3 tdr. havre og 18 mk. ost. Skylden blev foreslått ned
satt med 6 mkl. «formedelst denne gards slette aufvel».
Ando Pedersen var sikkert en dyktig mann: Tross krigsårenes
tap og senere uår drev han det til en viss grad av velstand og efter
lot sig et vel utstyrt bo med bl. a. sølvtøi til en verdi av 4 rdl. 2 ort
12 sk. Ved skiftet efter ham i 1749 var aktiva 132 rdl. 3 ort og
beholdningen 100 rdl. 3 ort 4 sk. Passiva bestod vesentlig i fe
stensgave til enken 16 rdl. og begravelsesomkostninger 12 rdl.
(«for børnenes skyld beregnet i det allerringeste»). Den registrerte
besetning var 3V2 hest, 6 kyr, 11 ungnaut, 14 sauer, 8 geiter og
2 svin. Husene var i forsvarlig stand.
I Ando Pedersens tid fikk gården en større avfelning på grunn
av Landfaldskredet i 1747. Besiktigelse avholdtes 29. august 1748,
og det heter her:
«Man forføiede sig til det fra og over Landfald skede jordskred
og vandløb og befandt, at Ekloens eng har ligget paa begge sider
af den gamle elv, som nu er stoppet og længer i sør taget sit løb ud
mod Gudings og Melby land og der gjort sig et nyt aafar, hvorved
denne gaards enge er af blaalere overskyllet og bedækket og gjort
ujevn og uduende. Samme blev maalt og befunden fra nord til sør
fra Eklo land til dens eiedel endtes 43 stænger, derfrå i øster til
mærkestenen 132 stænger, derfrå i nord til mærket imellem Land


----
268 Bind IV
----
fald og Ekloen 357 stænger, derfrå i sør langs med jordfaldet elven
udløber 303 stænger. Videre befandt man, at elven ved løb i vester
har brudt sig i nord fra sit gamle løb ind paa Eklo land i bredde
med det blaalere, den har opkastet over Eklo land og eng 53 stænger
og 80 stænger, længer ud 120 stænger, som den continuerede indtil
mod Eklo husmands sæde 205 stænger i længde langs med elven, til
den nærmer sig i mod det gamle elveløb ved 34 stænger, saa elven
Eklo søndre, sett fra nord 1922. Fot. E. Musum.
derved har udbrudt Ekloens eng, som tilforne laa udmed elven, som
meldt i længde tilhobe 285 stænger langt, og det, som paa den syn
der side er igjenlagt, er intet andet end blaaler i hobetal, som ikke
er til nytte i længden at vente enten kan blive åger eller eng af, da
samme vel med tiden af elven vorder bortført og s:g intet efter
lader uden grus og sten, hvilken beskrevne Ekloens skadelidelse paa
åger og eng blev udregnet efter kvadrat stangmaal preter propter til
280 bondemælinger, som ikke kunde sees til nogen, langt mindre til
forrige godhed eller stand igjen. Derimod opmaalte lagrettet Ekloens
åger og eng, som fandtes i behold endnu übeskad: : get, nemlig paa
den østre side 303 stænger, paa den vestre side 223 stænger, paa
den syndre side 290 stænger og paa den nordre side 210 stænger,
hvor nordenfor gaardens udmark og fæbeed ligger, nemlig i længde
paa vester side 350 stænger, paa østre 205, paa søndre 110 og paa
den nordre ende 100 stænger, som i sin indhold er en ringe mark,
fuld af vandkiær og myrlændt, der ikke til åger eller eng kan op
ryddes eller gjøres til andet nyttig end til fæbeed og derfor regnes
halv mod den anden beholdne jord, som saaledes i alt blev udregnet
tilhobe paa samme maade til 342 bondemælinger, som er i behold,
hvorhos erindres, at ligesom elvens bedrag der har tilforne gaaen


----
269 Bind IV
----
gjennem Eklo eng ved Landfald er kortet udi skadens bedrag, før
end førnævnte sum 280 mælinger er sat, saa er igjen elvens bedrag
længer i vester ud med eller langs med Ekloens land og Melby ind
beregnet, siden den der nu gaar paa Eklo land alene. Her paa gaar
den fandtes saaledes intet rydningsduende land, som kan supplere
det borttagne, langt mindre er det, som er overdækket med blaalere
i mands minde igjen at vente kan komme i sin forrige stand. Da
efter disse omstændigheders overveiende, saa er det beskadigede og
borttagne ved jordskred og vandløb, lagt til det, som er i behold
imod gaardens fulde skyld udregnet saaledes, at skaden er takseret
for 1 sp. 9 mkl., som gaarden behøver affældt, hvorefter den ansees
at kunne skatte og skylde for 1 sp. 1 øre 3 mkl.»
Denne avfelning blev også approbert.
Ando var to ganger gift. Enken, Siri Matiasdatter, giftet sig i
1750 med dragon Jens Olsen Næs, og han kjøpte i 1751 gården
av Fr. Rosing for 320 rdl. Dette kjøp, hvorved gården endelig for
godt gikk over i brukerens eie, er i tingprotokollen blitt foreviget
på en litt pussig måte. Herom heter det i protokollens høitidelige
stil under 4. mars 1751:
«Da man saa vidt var avanceret, fremkom Jens Olsen Ekloen
her i Værdalen for retten for at betale hans skjødes publication, og
ved det han skulde fremlægge pengene paa tingbordet støtte blæk
hornet overende, hvorved protokollen paa fol. 499 blev med blæk
overstenchet saavelsom paa adskillige andre blader derfrå til enden
baade indvendig og udvenig paa kanten, hvilken tildragelse den con
stituerede sorenskriver begjerede fogden og lavrettet ville attestere,
og blev dette blad desformedelst overstreget og forbigaaet.»
Så følger da fogdens attestasjon og samtlige åtte lagrettemenns
segl. Så det kjøp er da grundig nok protokollert.
I 1754 lyste Hans Jelstrups sønn, Tomas Jelstrup, odelsrett til
gården, uten at det dog blev nogen innløsning av.
Da Jens Olsen var død, overdrog enken og arvingene ved
skjøte av 20. februar, tgl. 21. februar 1758, gården til Andor Pe
dersens sønn, Lars Andorsen, for 320 rdl.; men stedmoren Siri
nektet å fravike gården, skjønt Lars tilbød henne «efter hendes
stand godt og skikkelig levebrød», nemlig den beste stue på går
den, et stabbur, 4 mål åker og for til 2 kyr og 2 —3 småfe, og for
resten vilde han «bruge al sønlig ærbødighed mod hende i for
ventning om, at hun som moder ligeledes opfører sig skikkelig mod
ham, hans hustru og øvrige familje». Det gikk så vidt, at de var
to ganger for retten med sine sakførere angående denne sak. Til
slutt blev de dog i minnelighet enige om, at hun skulde bruke halv
delen av gården mot å betale ham landskyld og andre landdrott
lige rettigheter. Lars skulde dele åker, eng og hus og Sigri velge,

----
270 Bind IV
----
hvilken del hun vilde ha. Dette blev fastsatt ved forlik av 19. ok
tober 1759, tgl. 21. februar 1760.
Lars var gift med datteren på Vist og fikk endel midler
med henne.
Ved skjote av 22. januar 1802, tgl. 22. februar s. å., overdrog
Lars Andorsen gården til sonnen, Lars Larssen, som da i nogen
år hadde brukt en del av den. Kjopesummen var 2000 rdl. og et
betydelig kår til foreldrene, nemlig 5 tdr. bygg og 8 tdr. havre, for
til 4 kyr og 8 småfe foruten brenne, bestemte husværelser og
stabbur m. m.
Lars Larssen hadde i 1798 kjopt Oppem, som han solgte igjen
i 1809. Hvordan han i 1798 akkorderte med Sevald By om kjop
av denne gard, og hvad det forte til, er omtalt under By.
Lars fraskilte Rognhaugen, som han ved skjote av 6. februar,
tgl. 16. august 1811, solgte til Kristofer Tomassen Rosenget for
670 rdl. Eiendommen blev ved forretning av 6. mai 1811 skyld
satt for 4 mkl.
Lars Larssen hadde utstedt vekselobligasjon til proprietær Jel
strup på 1800 rbdl. solvverdi, med omkostninger 3591 rbdl. 93 sk.
navneverdi, for hvilket belop Jelstrup i 1813 avholdt arrestforret
ning i gården, som ved denne anledning blev taksert til 4000 rbdl.
solvverdi eller 7500 rbdl. navneverdi. Da pengeforvirringen var
over, utspant der sig en prosess angående Jelstrups rett til å få
gjelden omskrevet. Lars sokte herunder å gjøre gjeldende, at den
rette sum var 450 rbdl. solvverdi, og at han av Jelstrup var lok
ket til å underskrive obligasjonen på 1800 rbdl. og at han ikke
visste rettere, enn at dette var 1800 rdl. dansk eourant; men ret
ten fant, at han på den tid burde kjent pengeforordningen av 5.
januar 1813 om, at alle gjeldsbrev skulde lyde på riksbankpenger.
Prosessen fortes helt til Høiesterett.
Under alt dette gikk det sterkt tilbake for Lars i økonomisk hen
seende. I 1822 blev der avholdt eksekusjon i hans innbo for 510
spdl. 82 sk., og omtrent samtidig måtte han inngå forlik med sine
sostre og deres menn for arv, som tilkom dem efter Lars Andosen
og innestod i gården.
Han forpaktet nu (13. april 1822) gården til korporal Arnol
clus Andreassen Moksnes for 5 år. Lars skulde ha 6 tdr. bygg og
14 tdr. havre samt for til 4 kyr og 8 småfe, og Moksnes skulde
betale alle skatter og avgifter samt dessuten det første år 4 %av
500 spdl., som Lars skyldte på gården, og siden 4 r '< av 1200 spdl.
Om det er blitt noget av denne forpaktning, kan ikke sees. I
ethvert fall overdrog Lars ved skjøter, utstedt og tgl. 16. august
1825, halvparten av gården til sonnen, Lars Larssen den yngre,
for 500 spdl. og den annen halvpart til Lars Anderssen Kråg for

----
271 Bind IV
----
950 spdl. Lars den eldre og hustru fikk et kår på 4 tdr. bygg, 14
tdr. havre, Vz td. hvete, Vi td. sommerrug og for til 3 kyr og 8
småfe. Dette kår sattes til en årlig verdi av 25 spdl.
Ifolge skjote av 8. februar, tgl. 15. april 1831, overtok Lars
Larssen den yngre Lars Anderssens halvpart for 950 spdl., hvor
ved gården blev samlet påny. Den hadde i 1835 en besetning på
5 hester, 18 storfe, 30 sauer, 16 geiter og 2 svin og en utsed av
Ys td. hvete, % td. rug, 2 tdr. bygg, 16 tdr. havre, V± td. erter og
10 tdr. poteter.
Lars Larssen den yngre hadde adskillig gjeld å trekkes med.
81. a. blev han i 1835 stevnet for gjeld, stiftet av faren, efter hvem
han var eneste arving, og iallfall en del av denne blev han ved
dom tilpliktet å betale; men det rettet nok endel på sakene, at hans
velstående faster, Anne Larsdatter Minsås sondre, i 1835 ved
gavebrev testamenterte ham 200 spdl.
Gården hadde i 1865 en besetning på 4 hester, 15 storfe, 24
sauer, 14 geiter og 2 svin, og utseden var Vi td. hvete, Va td. rug,
3 tdr. bygg, 18 tdr. havre og 10 tdr. poteter. Der var 3 hus
mannsplasser:
I—2:1 —2: Rognhaug østre og vestre, 3: Skogen.
Disse hadde et samlet husdyrhold på 3 kyr og 11 sauer og en
utsed av V 2 td. bygg, 2 tdr. havre og 5% tdr. poteter.
Ved skjote av 27. mars 1872, tgl. 2. september 1875, solgte
Lars gården til Knut Olsen Sandvik fra Hero for 2100 spdl. og
kår. Knut har dog overtatt den noget tidligere, idet han sees alle
rede i 1870 å ha festet bort en plass under gården.
I 1875 var gårdens besetning 4 hester, hvorav 1 under 3 år,
8 kyr, 6 ungnaut og kalver, 30 sauer og lam, 13 geiter og kidd og
4 svin og griser og utseden Ys td. hvete, Va td. rug, 1 td. bygg, 2
tdr. blandkorn, 18 tdr. havre og 14 tdr. poteter. Av besetningen
tilhørte 2 kyr, 6 sauer, 2 geiter og 1 svin kårfolkene. Der var 2
husmannsplasser, Rognhaugen og Skredderstuen, hvorpå foddes
3 kyr, 13 sauer, 3 geiter og 2 svin og såddes % td. bygg, % td.
blandkorn, IY2 tdr. havre og 8 tdr. poteter.
Allerede i 1880 solgte Knut Olsen gården til Iver Olsen Vatten
for kr. 9500. (Skjote 8. mai, tgl. 2. juni 1880). Iver hadde den så
i 4 år, hvorpå han ved skjøte av 26. mars, tgl. 2. april 1884, solgte
den for kr. 13 000 til Johan Andreassen LUlemoen fra Skogns
markabygd. I kjopesummen var innbefattet kr. 3000 for losøre, og
fra salget var undtatt et stabbur.
Johan solgte gården i 1910 for kr. 23 000 til Lars Steine, som
hadde den til 1914, da han overdrog den til Steffen Johansen for
kr. 32 000. Steffen hadde den i 2 år, hvorpå han solgte til Ole Al
stad for kr. 60 000. Et år efter solgte denne gården til Sigurd
Hynne fra Skogn for kr. 56 000.

----
272 Bind IV
----
EKLO NORDRE
Gårdsnr. 95.
Gården er i eldre tid dels kalt Nord Eklo, dels Vester Eklo.
Skylden: Skylden var i 1650 3 sp. 22 mkl., fordelt på 2 bruk,
hvorav det ene var på 1 sp. 2 ore, det annet 1 sp. 1 ore 22 mkl.
Fra 1665 av opfores skylden med 3 sp. 1 ore, fordelt på 2 like
store bruk.
Den 6. desember 1757 blev den avfelt til 2 sp. 3 mkl., som
efter gårdens videre deling var således fordelt:
Eklo nordre ostre 2 øre 22% mkl., fra 1836: 5 dal. 4 ort 10 sk.
Eklo nordre vestre 2 » 22 V2 » —» — 5 » 4 » 10 »
Eklosvedjan 6 » —» — 4 » 8 »
Tilsammen 2 sp.
3 mkl.
12 dal. 3 ort 4 sk.
I 1007 var skylden for Eklo nordre tilsammen mk. 13,05, for
delt på 4 bruk, hvorav:
Bruksnr. 1: Eklo ostre mk. 3,00
—» — 3: Eklo mellem » 3,00
Eklosvedjan, gårdsnr. 96, som var blitt helt ødelagt i skredet,
hadde en skyld på mk. 0,10.
Eiere: I Aslak Bolts jordebok heter det:
«af egslo j westra g. x aura b. b. f. ij spon», d. v. s. av vester
gården Eklo 10 oresbol, bygslet for 2 spand, hvorav altså frem
går, at Erkestolen i middelalderen har eiet 10 øresbol i gården, og
at dette på Aslak Bolts tid var bygslet for 2 spand. Med disse 2
spand fulgte også bygselretten. Dessuten eiet St. Katarinu præ
bende en landskyldspart på 4 pund mel. Alt gikk ved reformasjo
nen over til Kronen.
Der var forøvrig mange parthavere i gården: Efter matrikulen
av 1650, som dog neppe er helt pålitelig, skulde eiendomsretten til
den hele gard være således fordelt:
Kronen 2 sp. — ore 16 mkl. og bygselretten.
Bakke kloster 16 »
Verdalens prestebord 16 »
St. Jorgens hus 1 » 16 »
Stiklestad kirke 6 »
Allerede i matrikulen av 1670 er dog fordelingen noget ander
ledes, idet Kronens part er 2 sp., hvilket svarer til det gamle erke
bispegods. De øvrige 16 mkl. tilhorer St. Katarina præbende. Bak
ke kloster har neppe eiet noget i gården; i 1670 opføres denne part


----
273 Bind IV
----
som Reinsklosters gods og har visstnok tilhort klostret i den ka
tolske tid, da den er med i Reinsklosters gods, slik som dette blev
solgt til Marcelis. St Jørgens hus part er steget til 1 ore 18 mkl.,
hvorved gårdens skyld er blitt 2 mkl. storre i 1670 enn i 1650.
Parten må være erhvervet efter 1610, da St. Jorgens hus forst blev
stiftet dette år; hvem som har eiet den for, vet vi ikke, rimeligvis
har den vært bondegods, idet Oluf Eklo i 1624 sees å ha skattet
for en odelspart på 16 mkl., som Per Olsen i Trondhjem da eiet.
Prestebordets og kirkens parter har rimeligvis vært beneficert
disse institusjoner helt fra middelalderen.
Ved «kongelig auksjon» i 1754 blev gården solgt til Sivert Elet
for 250 rdl. Skjotet er av 14. januar, tgl. 6. september 1755.
Flet overdrog den ved skjote av 6. september 1755, tgl. s. d.,
til Åge Olsen for 265 rdl. Siden har den vært brukernes eiendom.
Brukere: I manntallet av 1520 over tiendepenningskatten op
fores 2 skattebonder på Eklo, idet:
Oluf f pa Ekloo har betalt 1 lodd solv og 2M- lodd sølv for
jordegods, og
Ellingh ibidem 2 lodd sølv og V 2 lodd sølv for jordegods.
Hvem av disse det er, som har vært på Vestre Eklo, er det ikke
mulig å avgjøre.
Ifølge Steinviksholms lensregnskap av 1540 har Peer betalt 1
slaktnaut i landskyld for 2 spand i Eklonn under «Stiicthenns»
gods, d. v. s. det gamle erkebispegods. Han har således vært op
sitter på Vestre Eklo. Samme år står Peer paa Ecklenn for 1 pund
smør og IV2 vog mel i leding samt Arnne paa Eckeluannd for 16
mk. smør og 1 vog mel. Gården har altså allerede dengang vært
delt i to, men ikke like store parter. Østre Eklo synes ennu å ha
vært udelt; men i skibskattmanntallet av 1559 nevnes 4 skattebøn
der på Eklo, nemlig Tamis, Oluff, Estrodt og Amund, så da har
begge gårder vært delt. Hvem av disse fire det er, som har brukt
Vestre Eklo, er ikke mulig å avgjøre.
De to opsittere på hver gard tør ha drevet gårdene i delvis fel
lesskap, og størrelsen av hver part har nok også variert litt i tidens
løp. Men vi kan iallfall fra 1590-årene av følge opsitterrekken på
hver part.
VESTRE EKLO I
Jon Bårdsen har i 1590 betalt
2V2 rdl. 1 ort i bygsel for 1 øre-
Han har sikkert brukt mere enn
dette; men resten må vel være
bygslet ved en annen leilighet,
VESTRE EKLO II
I 1590 har Jon Ekloen betalt
8 rdl. for «1 spands leie». Da
Kronens eiendom i gården var
2 sp., har han vel brukt halve
Vestre Eklo.

----
274 Bind IV
----
hvorom oplysninger nu er gått
tapt.
I begynnelsen av 1600-årene
het opsitteren Tomas.
I 1621 bygslet Oluf Svend
sen 2 sp. i Eklo og betalte for
dette 24 rdl. Han gav i 1633 fra
sig 1 ore til kapellanen, hr.
Mads Riber, som for hadde den
annen part av Vestre Eklo. Efter
dette var visstnok den part, som
Oluf brukte, halvparten av går
den.
Han må være dod omkring
1650; ti ifolge lensregnskapet
for 1654—55 har «Bård Tollef
sen fest en gårdpart Ekloen, som
Ole Svendsen for nogle år siden
er fradod, 1 sp. 2 ore, og skal
have påboende enke, Gjertrud
Nilsdatter tilegte». Bygselsum
men var 26 1 /-> rdl. 16 sk.
Besetningen på denne part
var i 1657 2 hester, 7 kyr, 2
geiter, 2 sauer og 1 svin.
Ved matrikuleringen i 1669
blev skylden foreslått nedsatt til
1 sp. fienden var M> td. bygg
og 2 tdr. havre, ledingen V 2 rdl.
eg småtienden 1 ort 8 sk. Der
var humlehave. «Formedelst
elffuebrud ej bedre eragtet»,
heter det, hvorav kan skjon
nes, at denne part har gren
set mot elven. Noget lignende
ei ikke bemerket om den annen
part.
Bård Tollefsen, som i 1665
opgis å være 40 år, opfores i
skattelistene til henved 1690.
Ved denne tid er begge parter
atter blitt samlet til én gard.
Formodentlig har det på grunn
I begynnelsen av 1600-årene
har «enken» gården. Så kom
sonnen Torkild, som opføres i
skattemanntallet i 1611, men
forst i 1619 sees å ha bygslet 1
ore i gården for 4 rdl. Tidligere
bar han vel drevet den for mo
ren. Og i 1628 heter det, at
Eklo feste 1 sp. i Éklo,
som hans moder afdode». For
dette betalte han 18 rdl.
Samme år byttet Verdalens ka
pellan, Mads Jenssen Riber, til
sig gården av Torkild mot Sund
by, som Riber hadde hatt i byg
sel siden 1626. Det heter, at han
«gav til en kjendelse af V 2 ore
i Eklo, som han skiftet sig til af
Torkild», 7 rdl. Dette må vel
være så å forstå, at det han byt
tet til sig av Eklo, var ¥2 ore
mere, enn det, Torkild fikk i
Sundby, hvilket var 1 sp. V 2 ore.
Riber tor altså ha overtatt 1 sp.
1 ore i denne part av Ekloen.
Dessuten fikk han — som for
nevnt — i 1633 overlatt 1 ore i
den annen part av Oluf Svend
sen, så hans part i Vestre Eklo
blev 1 sp. 2 ore, d. v. s. halve
gården.
I 1636 har Arne Jonsen bygs
let 1 sp. 2 ore i Eklo, «som ka
pellanen for ham oplod, hvis
datter han egtet». Arne betalte
22 rdl. i bygsel. Han var i 1665
60 år gammel og kan således
være en sonn av Jon Eklo og
bror av Torkild. Han har vel
vært hos presten, siden denne
kom til Eklo. Besetningen var i
1657 2 hester, 6 kyr og 6 sauer.
Ved matrikuleringen i 1669 blev

----
275 Bind IV
----
av de store uår i 1690-ene vært
vanskelig å finne bygsler til
hver enkelt part.
skylden foreslått nedsatt til 1 sp.
1 øre. Ledingen var X> rdl. 16
sk., forovrig alt som på den an
nen part. Arnt har vel vært på
Eklo til i 1670-årene. I 1680-
årene heter opsitteren Per.
I 1690-årene var dragon Torkild Jonssen bruker av hele Vestre
Eklo. Han var muligens sønnesonn av den tidligere Torkild. Hvad
tid han har overtatt gården, er ikke nøiere kjent. Han holdt den
ikke vedlike og har vel i det hele tatt vært en dårlig bruker, som
det synes å fremgå av en besiktigelse den 11. juli 1701. Det op
lyses ved denne leilighet, at husene var «temmelig tageløs» og for
falne, da Torkild overtok gården; men at en ringe del av dem nu
var reparert og bebygget. I 1700 brente stuebygningen med dra
gonmunderingen. Han fikk da 8 rdl. av dragonkassen til repara
sjon og bygget op en liten stue. Da ingen skog fantes til gården,
blev den stående slik. Men det bemerkes uttrykkelig, at «den væ
sentligste grund til at husene ere så slette og se så ilde ud, er Tor
kilds forsømmelighed. — Denne gard må nu remideres, for husene
nedfalder». Komisjonen uttalte 11. oktober 1701, at Torkild vilde
ha å forføie sig derfrå til første faredag, siden han efter så mange
advarsler ikke hadde forbedret den. Ved siste besiktigelse var han
blitt drakonkassen skyldig 60 rdl., dessuten hadde han bekommet
til opbygning 10 rdl. Forøvrig bestemtes, at alt, han eiet, skulde
optegnes og han seiv stevnes til første ting til sin gards forbry
delse. Han blev da stevnet til vintertinget i 1702, idømt en åbot
av 64 rdl., 20 rdl i resterende avgift og 2 rdl. i omkostninger samt
til å forlate gården innen faredag.
Så kom Sevald Bårdsen dit omkring 1705. Han var sonn på
Hallem og gift med Gundhild Lassesdatter Hofstad. Krigsåret
1718 led han som andre et stort tap, idet svenskene opgis å ha
tatt fra ham:
Tilsammen 122 rdl. 72 sk.


----
276 Bind IV
----
Svenskene hadde i erstatning betalt IV2 rdl-; men det tok de
igjen, da de trakk sig ut av bygden.
Folgen av krigen for Sevald har vært, at han fikk vanskelig
for å klare sine forpliktelser. 1 1736 er han stevnet for resterende
landskyld til prestebordet helt fra 1722 av. Han påberopte sig rik
tignok, at han hadde fodd 2 unghester for presten til 6 rdl. for
hver pr. år; men der var ingen akkord om det. Videre påstod han,
at gården var så slett, at den ikke var bygslet (han brukte den
altså for avgift). I 1732 var han stevnet for landskyld til St. Jør
gens hus fra 1725 av.
Ved matrikuleringen i 1723 oplyses om gården, at den ingen
skog hadde undtagen til gjerde, older til brenneved, ingen seter,
ringe bumark. Den var «tungvunden og temmelig vis til korn».
Utseden var 2 1 * tdr. bygg, 14 tdr. havre og 1 bpd. grå erter, av
lingen 50 sommerlass vollhoi og 1 lass ekerhoi og besetningen 3Ms
hest, 10 kyr, 5 ungnaut og 11 sauer. Tienden blev sått til 1 td.
blandkorn/3 tdr. havre, 12 mk. erter og 20 mk. ost. Der blev ikke
foreslått nogen forandring i skylden.
Sevald har vært på Ekloen til i begynnelsen av 1730-årene. Så
fikk Ole Hanssen, visstnok den samme som før hadde vært på Stor
vuku, bygselseddel på gården 18. februar, tgl. 6. mars 1733.
OleHanssens sønn, Hans Olsen, kjøpte i 1741 Melby, men
døde allerede i 1743 barnløs. Enken giftet sig med Sakarias Melby,
og til ham avstod da Ole Ekloen i 1747 sin arv i Melby efter
sonnen.
Som nevnt under eiere solgte Sivert Flet i 1755 gården for 265
rdl. til Åge Olsen Valstad.
I Åges tid blev der den 19. oktober 1756 avholdt besiktigelse
på gården til avfelning i skylden. Der blev ført gamle vidner, som
bekreftet, at så lenge de kunde minnes, hadde elven brutt og gjort
skade på gården og i løpet av en 60 år tatt ut foruten en stor del
av utmarken det meste av en husmannsplass nede ved elven søn
nenfor gården og et uteng, hvorav intet var tilbake. Elven gjorde
fremdeles skade hvert år. Retten beregnet det utbrutte areal til 226
mål utmark foruten plassen, 7 mål. Gården blev derfor efter ret
tens skjønn avfelt til 2 sp. 3 mkl.
Det oplyses ved samme leilighet, at der på gården årlig kunde
såes 6—7 tdr. havre og 2 tdr. bygg, og at der i gode år kunde
fodes 3 hester, 1 føll og 6—7 melkekyr.
Åge døde i 1764. På skiftet efter ham registrertes en besetning
på V/2 hest, 7 kyr, 6 ungnaut, 11 geiter, 9 sauer og 2 svin. Går
den blev ført boet til inntekt med 350 rdl., og der var panteheftelse
på den til Peder Ovid for 135 rdl. Boets aktiva blev 551 rdl. 2 sk
og beholdningen 349 rdl. 1 ort 6 sk.

----
277 Bind IV
----
Enken, Ber et Kolbanusdatter, blev i 1765 gift med Peder
Bdrdsen Landfald. Åges eldste datter, Susanna, lot i 1774 ved sin
formynder, Peder Stiklestad, lyse odelsrett til gården; men det blev
til, at Peder Bårdsen efterhvert utloste arvingene efter taksten
ved skiftet.
Beret dode som kårkone på Eklo i 1809, og begravelsen blev
fort boet til utgift med 50 rdl., hvorav kan sluttes, at der var vel
stand. Aktiva var 419 rdl. 3 ort 18 sk. og beholdningen 346 rdl.
1 ort 18 sk., hvorav 200 rdl. i utestående fordringer.
Peder Bårdsen hadde allerede i 1795 tenkt å skjote gården til
odelsmannen, Torris Pedersen, som var gift med Åge Ekloens
eldste datter, Susanna. Tørris var dengang på Eklovaldet. Der
blev imidlertid intet av denne overdragelse; ti Lars Olsen Folioen
blev enig med Torris Pedersen om å avstå til ham sin bygslede
gard Øvre Skrove, mot at han renonserte på odelsretten, hvorefter
Lars kjøpte Ekloen for 1950 rdl. og fikk skjote 15. august, tgl. 17.
august 1795. Peder Bårdsen forbeholdt sig som kår jordstykket
Hegakeren og et eng, Staldreinen, samt brenneved, fornodent løv
brudd og havnegang for de kreaturer, han kunde fo m. m. Lars
Olsen bodde ikke på Ekloen, men på Folioen, som eiedes av hans
svigermor, Susanna Olsdatter.
Tørris Pedersens eldste sønn, Peder Tørrissen Skrove, anla se
nere odelssøksmål mot Lars Olsen Folioen til innløsning av Ekloen.
Ved dom av 18. februar 1802 blev imidlertid Lars frikjent, men
visstnok på et nokså spinkelt grunnlag. lallfall har Torris Peder
sens annen sønn, Åge Tørrissen, senere gjort odelskrav gjeldende
med det resultat, at Lars Olsen ved et komisjonsforlik av 6. oktober
1806 måtte gå inn på å overdra ham gården for 2400 rdl. Han
fikk skjøte 14. mars, tgl. 3. april 1807.
Åge delte gården, idet han ved skjote av samme dato overdrog
halvparten til sin eldre bror, Peder Tørrissen, for 1200 rdl. Der
medfulgte i handelen halvdelen i husene og ovrige herligheter.
Delingsforretning blev avholdt 9. november 1809.
Begge brødrene solgte ved skjøte av 19. mars, tgl. 3. oktober
1811, i fellesskap Eklosvedjan, som var på omtrent 24 mål og ved
forretning av 6. mai s. å. skyldsatt for 6 mkl., til sin svoger, Lars
Gabnelsen, for en sum av 800 rdl. I 1812 innløste de også i fel
lesskap Reinsklosters gamle landskyldspart på 16 mkl .i den sam
lede gard Nord Eklo av Abel Margrete Hersleb, sal. Hornemanns
for 16 rdl. dansk courant.
Lars Folioen gjorde endel vanskeligheter ved overdragelsen av
Ekloen til Åge, idet han påstod undtatt kirkekjøpet samt husene
på to under gården liggende husmannsplasser. Om dette utspant
der sig en prosess, hvori dom fait 5. november 1811
IS

----
278 Bind IV
----
EKLO ØSTRE OG MELLEM
Gårdsnr. 95, bruksnr. 1 og 3.
Den part av det gamle Vester eller Nord Eklo, som Åge Tør
rissen beholdt, svarer til matriklens nuværende Eklo ostre, Eklo
mellem og — for endel Eklosveet. Den hadde i 1835 en besetning
på 2 hester, 6 storfe, 10 sauer, 6 geiter og 1 svin og en utsed av
Eklo mellem, sett fra syd 1918. I bakgrunnen Eklo vestre.
Fot. E. Musum.
1 td. bygg, 8 tdr. havre og 3 tdr. poteter. Åge overdrog ved skjote
av 7. februar, tgl. 8. februar 1843, gården for 700 spdl. til sin
eldste sonn Tore og tok kår; han dode som kårmann på Eklo i
1848. I 1824 hadde han fått odelsskjøte på Kolstad seter av Lars
Kolstad.
Tore solgte gården for 1000 spdl. ved skjote, utstedt og tgl.
7. februar 1854, til Hans Ottersen, som ved skjote, utstedt og tgl.
s. d-, overdrog den for samme pris til Ole Andreas Nilssen.
Derpå er gården blitt delt i to, svarende til matriklens Eklo
ostre (bruksnr. 1) og Eklo mellem (bruksnr. 3). På Eklo ostre
bodde i 1865 Bendik Jakobsen fra Inderøy og på Eklo mellem
Elias Larssen Skjærsei. Ingen av dem hadde tinglest hjemmel.
På Eklo østre var besetningen i 1865 2 hester, 3 kyr og 8 sauer
og utseden V 2 td. bygg, 5 tdr. havre og 5 tdr. poteter.
Bendik Jakobsen omkom i desember 1869 ved å kjøre sig ned
i Verdalselven, og enken, Elen Margrete Johannesdatter, fikk amts
bevilling til å sitte i uskiftet bo. I første halvdel av 1870-årene
overlot hun gården til svigersønnen, Paul Karlsen fra Ulstein, som
var gift med datteren Ingeborg Anna.


----
279 Bind IV
----
I 1875 var besetningen 1 hest over og 1 under 3 år, 3 kyr, 10
sauer og lam og 2 svin og griser og utseden '/h» td. rug, 1 td/bygg,
6 tdr. havre og 7 tdr. poteter.
Ved forretning av 9 .august, tgl. 10. august 1875, blev går
dene særskilt skyldsatt, Eklo ostre for 2 dal. 4 ort 12 sk og Eklo
mellem for 2 dal. 4 ort 13 sk.
Johannes Ellevsen Bjørstad kjopte gården for kr. 3400 ifl
skjøte av 22. desember 1888, tgl. 2. februar 1880. Skjøtet er ut
stedt av Ole Andreas Nilssen, da ingen av de senere eiere hadde
tinglest hjemmel.
Ved skjøte av 16. februar, tgl. 23. februar 1892, solgte Johan
nes gården for kr. 3500 til Peter Eliassen Eklo mellem, hvorved
de to gårder blev samlet påny.
I 1909 overdrog Peter eiendommen til sønnen, Ole Peter sen, som
fremdeles har den.
EKLO MELLEM
Gårdsnr. 95, bruksnr. 3.
Elias Larssen Skjær set har aldri fått tinglest hjemmel på går
den, som han brukte til 1888.
Den hadde i 1865 en besetning på 2 hester, 3 kyr, 6 sauer og
1 svin og en utsed av 1 td. bygg, 6 tdr. havre og 6" tdr. poteter. I
1875 var besetningen 1 hest, 2 kyr, 1 ungnaut, 8 sauer og lam,
1 geit og 1 svin og utseden % td. bygg, 6 tdr. havre og 7 tdr.
poteter.
Elias Larssens sønn, Peter Eliassen, overtok gården for kr.
1900 og kår ifl. skjøte av 22. desember 1888, tgl. 2. februar 1889.
Skjøtet er utstedt av Ole Andreas Nilssen. Da — som ovenfor
nevnt — Peter kjøpte Eklo østre i 1892, blev gårdene samlet påny.
(Se Hallanætten).
EKLO VESTRE
Gårdsnr. 95, bruksnr. 4.
Den halvpart av det gamle Vest eller Nord Eklo, som Åge Tør
nssen i 1807 skjøtet til broren Peder, er det nuværende Eklo vestre
Den hadde i 1835 en besetning på 2 hester, 6 kyr, 12 sauer, 6
geiter og 1 svin, og utseden var 1 td. bygg, 7 tdr. havre og 3 tdr
poteter.
Ved skjøte av 17. august 1836, tgl. s. d-, overdrog Peder går
den til sønnen, Halvor Pedersen, for 700 spdl. og et kår på 6 tdr
havre, 3 tdr. bygg, y 4 td. rug, Va td. hvete, % td. erter, jord til 1
bpd. linfrø og for til 2 kyr og 6 småfe.

----
280 Bind IV
----
Ved skifte i 1843 efter Halvors første hustru, Anne Anders
datter Skrove, oplyses, at gårdens utsed var 1 td. bygg, 12—14
tdr haver og 5—6 tdr. poteter, og at kornet gav 5 fold, potetene
7—B Besetningen var år om annet 2—3 hester, B—9 storfe og
20—25 småfe. Gården blev verdsatt til 770 spdl., og der var pante
o-ield på den til et beløp av 750 spdl. Aktiva var 942 spdl. 4 ort
Johs. Pedersen Eklo, Storvuku,
da han var 100 år gl.
20 sk.; men med den be
tydelige gjeld blev det bare
såvidt det balanserte — be
holdningen blev 8 spdl. 4
ort.
Under 27. mars, tgl. 11.
april 1851, har Halvor ut
stedt obligasjon til Monrad
på Ekle for 300 spdl. med
prioritet efter de tidligere
750 og 1. prioritet i avling,
besetning og løsøre. All den
ne gjeld har han nok ikke
kunnet klare. I 1853 har
gården vært brukt av en
Hans Fredriksen, som imid
lertid aldri har hatt nogen
tinglest hjemmel på den.
Han har under 14. april
1853, tgl. 23. juni 1854, ut
stedt festeseddel på plassen
Sveet til Halvors bror, Tør
ris Pedersen.
Så kjøpte Guttorm Gun
dersen fra Skogn gården for
1200 spdl. Skjote er utstedt
15 august, tgl. 11. desember 1857, av Halvor Pedersen som blev
festet plassen Eklomælen ifl. festeseddel fra Guttorm av 15. august,
tgL I 1 gården av Guttorms sønn, Gunder Guttormsen
som imidlertid ikke har hatt tinglest hjemmel pa den. Besetningen
var da 2 hester, 3 storfe, 6 sauer, 2 geiter og 2 svin og utseden
1 td. bygg, 14 tdr. havre og 10 tdr. poteter. Der var 2 husmanns-
Pl£ T r Eklomælen, 2: Sveet, med en besetning på tilsammen 3
storfe, 7 sauer, 1 geit og 1 svin og en utsed av % td. bygg, 3 tdr.
havre og 4 tdr. poteter.
Guttorm frasolgte i 1857 Eklosveet til Jakob Ulnksen.


----
281 Bind IV
----
Johannes Pedersen Stabbe overtok gården omkring 1870 uten
å få tinglest hjemmel. Den hadde i 1875 en besetning på 2 hester,
1 okse, 5 kyr, 2 ungnaut og kalver, 17 sauer og lam, 1 geit og 2
svin og griser og en utsed av X A td. rug, 1 td. bygg, 10 tdr. havre,
Vis td. erter og 10 tdr. poteter. På de 2 husmannsplasser, Mæl
enget og Sanden, føddes 3 kyr, 1 ungnaut, 12 sauer, 3 geiter og
1 svin og såddes x jw td. hvete, % td. bygg, V/2 tdr, havre, l /« td.
erter og TV2 tdr. poteter.
Efter Johannes overtok sonnen, Peder Marius, gården i 1900
for kr. 5000 og eier den fremdeles. Den er på ca. 150 mål, hvorav
omkring 30 mål er dyrket av den nuværende eier.
Johannes Eklo flyttet til sin sønn på Storvuku, og der døde
han i 1929 i sitt 106. år. Han var sannsynligvis da landets
eldste mann.
Fr as kilt part:
Eklosveet, gårdsnr. 95, bruksnr. 2. Eiendommen er fraskilt Eklo
vestre ved forretning av 2. oktober, avhjemlet 11. desember 1857,
og skyldsatt for 18 sk., hvorefter Guttorm Gundersen har solgt
den for 100 spdl. til Jakob Ulriksen Eklosvedjan ifl. skjøte av 11.
desember 1857, tgl. s. d. Ved dette skjøte er der tilstått kjøperen
14 dagers havnegang i utmarken for 1 hest etc. Ved en ny for
retning og påtegning av 9. august 1858 er det bestemt og erkjent
av eieren av Eklo østre, at halvdelen av eiendommen er fraskilt
denne gard.
Den har siden ligget under Eklosvedjan.
EKLOSVEDJAN
Gårdsnr. 96.
Eiendommen blev, som ovenfor nevnt, i 1811 utskilt av Nord
Ekloen og solgt til Lars Gabrielsen, som var gift med Sølvi Tør
risdatter, søster av Åge og Peder, som dengang eiet Nord Ekloen.
Da Lars døde, blev Sølvi først gift med Sivert Olsen Hallan og
siden med Anders Ellevsen Hallan. Sivert Hallan solgte ved skjøte
av 6. februar, tgl. 7. februar 1823, gården for 220 spdl. til Anders
Nilssen Prestegården. I 1835 var besetningen 1 storfe, 4 sauer og
2 geiter og utseden Vs td. bygg, 2 tdr. havre og 1 td. poteter.
Ved skifte i 1837 efter Anders Nilssens hustru, Ingeborg Si
vertsdatter, oplyses, at gården fødde 2 storfe og 12 småfe, at ut
seden var y 2 td. bygg, 3 tdr. havre og 4 tdr. poteter, og at kornet
gav 5 fold, potetene 7. Gården verdsattes til 200 spdl., og der på
hvilte den obligasjonsgjeld på 180 spdl. til Verdalens skolekasse.

----
282 Bind IV
----
Aktiva var 266 spdl. 1 ort og beholdningen 21 spdl. 3 ort 10 sk.
Under 11. april 1839, tgl. s. d., fikk Jakob Ulriksen auksjons
skjote på gården for 160 spdl., så det ser ut til, at Anders ikke
har kunnet greie å beholde den.
Som ovenfor nevnt kjopte Jakob i 1857 Eklosveet, som siden
har vært brukt sammen med Eklosvedjan. Den samlede eiendom
hadde i 1865 en besetning på 1 hest, 1 ku, 4 sauer og 1 svin og
en utsed av Ya td. bygg, 2% tdr. havre og 4 tdr. poteter.
I 1875 bruktes gården av Jakobs svigersonn, Mikal Olsen, som
dog ikke hadde skjote på den. Jakob var da kårmann. Besetningen
var den tid 1 hest, 2 kyr, 6 sauer og lam, 2 geiter og 2 svin og ut
seden Vé td. bygg, 4 tdr. havre og 3 tdr. poteter.
Under 15. november, tgl. 3. desember 1878, skjøtet Jakob går
den til sersjant Johan Minsds for kr. 1200 og kår. Minsås blev
senere politibetjent i Bodo og solgte da til smed Erik Sæbo ira
Bindalen.
Gården blev aldeles odelagt i raset 1803. Sæbos hustru og 4
barn omkom. Skylden var i 1907 for Eklosveet mk. 0,05 og for
Eklosvedjan mk. 0,10.
Ekloætten.
A Per Jorgensen Kraagstuen, f 1741, 83 år gl.
B Ando Pedersen Eklo sondre, t 1748, 66 år gl. * L ) 1714 Anne
Nilsd. Kraag, f 1710, 31 år gl. * 2 ) 1720 Siri Matiasd., Hun
* 2 ) 1750 dragon Jens Olsen Næs.
Cl. Nils Andosen Indalen, f. p. Kraag 1715, t p. Indalen
1790. * 1741 Marit Bårdsd. Lille Vuku.
D 1. Bård Nilssen, f. p. Follostuen 1744.
D 2. Ando Nilssen Indal, sergeant, f. p. I. 1760, t smst.
* 1789 Marta Olsd. Steine søndre, f. p. S. 1763.
E 1. Ole Andosen Indal nedre, f. p. I. 1792. * 1849
Beret Olsd. Solberg, f. p. S.
F 1. Anne Marta Olsd. Solberg, f. p. Indal.
E 2. Nils Andosen Hellem, Rora, f. p. Indal 1794
E 3. Lars Andosen Indal, f. p. I. 1707.
E 4. Bård Andosen, f. p. Indal 1806, t 1833, ugift.
E 5. Marta Andosd., f. p. Indal 1789.
E 6. Beret Andosd., f. p. Indal 1790. * Sergeant
Jon Matisen.
E 7. Marta Andrea Andosd., f. p. Indal 1799,
t 1800.
EB. Sirianna Andosd., f. 1799, tvilling med E 7.
* 1821 Peder Pedersen Indal, f. p. I. 1792.

----
283 Bind IV
----
D 3. Anne Nilsd., f. p. Eklo 1741. * 1759 Ole Mikkelsen Midt
holmen, Molden, f. p. Midtholmen 1733.
D 4. Malena Nilsd., f. p. Follostuen 1747. * 1763 Ole Olsen
Breding.
D 5. Beret Nilsd., f. p. Indalen 1752. * 1760 Lars Iversen
Okkenhaugvaldet.
E l.Ole Larssen, f. c. 1770.
E 2. Bård Larssen, f. c. 1772, fostersønn på Indalen.
E 3. Iver Larssen, f. c. 1774. Tjente på Eklo i 1700.
E 4. Nils Larssen, f. c. 1776. Tjente på Breding i 1790.
Per Andosen, f. p. Eklo 1717. * 1749 Siri Henriksd.
Lars Andosen Eklo søndre, f. p. E. 1730, f smst. 1812. * 1757
Maria Olsd. Lyng. (Mon f. p. Øren 1737, dtr. av Ole Hal
vorsen Øren).
D 1. Ando Larssen Skavhaugg, f. p. Eklo søndre 1758. * 1787
Marit Johansd. Skavhaugg, enke, f. p. S. 1745.
E 1. Sigri Andosd., f. p. Skavhaugg 1788, t 1788.
E 2. Marta Andosd., f. p. Skavhaugg 1790.
E 3. Mikkel Andosen Skavhaugg, f. c. 1790. * 1812 Gun
hild Pedersd. Slapgård, f. p. Kvello 1781, enke efter
sergeant Ole Jakobsen Sæter.
F l.Ole Mikkelsen, f. p. Skavhaugg 1815. * 1843.
F 2. Ando Mikkelsen Skavhaugg, f. p. S. 1816, f P-
Byna 1871. * 1849 Beret Olsd., f. 1817, dtr. av
sergeant Ole Larssen Skavhaugg og p. Marta
Andosd. Indal.
G l.Ole Andosen, f. c. 1853.
G 2. Jon Andosen, f. c. 1857.
G 3. Mikkel Andosen, f. c. 1851.
G 4. Grete Andosd., f. c. 1849.
F 3. Beret Marta Mikkelsd., f. p. Skavhaugg 1819,
t 1884. * 1841.
F 4. Sirianna Mikkelsd., f. p. Skavhaugg 1821.
D2.01e Larssen, f. p. Eklo 1762.
D 3. Sigri Larsd., f. p. Eklo 1763. * 1785 Haldo Arntsen
Auglen.
D 4. Anne Larsd., f. p. Eklo 1766. * 1792 Jakob Arntsen
Minsås.
D 5. Beret Larsd., f. p. Eklo 1769. * 1802 Anders Olsen Stik
lestad østre.
D 6. Lars Larssen Eklo søndre, f. p. Eklo 1773. * 1793 Magn
hild Arntsd. Volen.

----
284 Bind IV
----
E 1. Lars Larssen Eklo søndre, f. p. E. 1807, f som kårmann
smst. 1879. * 1829 Ingeborg Anna Olsd., f. p. Volen
1810, f p. Eklo 1886, dtr .av Ole Pedersen Volen og h.
Anne Jonsd. Ingen barn.
C 4. Anne Andosd., f. p. Eklo 1721. *') 1741 Ole Pedersen
Bjørgan, enkemann, t p. B. 1773, 79 år. ") 1777 Morten
Jenssen Oklan, enkemann.
C 5. Gjertrud Andosd., f. p. Eklo 1723. * 1746 Ole Olsen Jerm
stad ovre, f. p. Storvuku 1718.
C 6. Ingeborg Andosd., f. p. Eklo 1725. * 1752 Anders Olsen
Stuskin, f. p. Storvuku 1723, f p. Stuskin 1778, sonn av Ole
Hanssen Storvuku.
C 7. Sigri Andosd., f. p. Eklo 1728. * 1753 Peder Bårdsen Jerm
stad.
Nord Ekloætten.
A Bård Valstad, opsitter p. V. fra c. 1670 og antagelig til 1701.
B. Siurd Bårdsen Valstad, t 1719, bygslet V. i 1701.
C 1. Ole Sivertsen Valstad, t 1740, 48 år gl. * 1721 Susanne
Ågesd., f 1776, 97 år gl. Hun *■) 1741 Jon Jonsen
Fikse og * :! ) 1749 Elling Sevaldsen Stiklestad, Valstad.
(Se Leinsætten).
D 1. Sigurd Olsen, f. p. Valstad 1722, t ung.
D 2 Åge Olsen Eklo nordre, f. p. Valstad 1726, t P-
Eklo 1764, kjøpte Eklo i 1755. * 1754 Beret
Kolbanusd. Rosvold, i. p. R. 1726, t P- Eklo 1808.
Hun *-) 1765 Peder Bårdsen Landfald, Eklo.
E 1. Susanna Ågesd., f. p. Eklo 1755. * 1775 Torris
Pedersen Skrove øvre vestre, f. c. 1750. (Se
Skroveætten).
E 2. Margrete Ågesd., f. p. Eklo 1759. * 1781 An
ders Bastiansen Marken, Lille Longdal.
E 3. Anne Ågesd. Eklo, f. p. E. 1761, f P- Hallem
1787. * 1785 Elling Jonsen Hallem sondre, f.
1757, f 1844. (Se Øvre Stiklestadætten).
D 3 Karen Olsd. Valstad. * l ) 1752 Tomas Larssen Bag
lan, enkem, fp. B. 1758, 83 år gl. * s ) 1759 Peder
Ellingsen Stiklestad øvre. (Se Øvre Stiklestadætten).

----
285 Bind IV
----
TRYGSTAD
Gårdsnr. 97 og 98.
Navnet: Prygstadum 1333. i Prygstodum 1337. af Thryg
stadom 1430. af Trygstad 1491. Trugstad 1520. Trygstad 1530.
Trygstadt 1559. Trøgstadt 1590. Thrygstad 1610. Throgsta 1626.
Throgstad 1664. Trøgstad 1723.
Samme navn, om enn i litt forskjellige former i middelalderen,
finnes også som sognenavn i Smålenene og fremdeles i Ullens
aker, i Norderhov, på Ytterøy og i Sparbu. Det er antatt sannsyn
lig, at det er sammensatt med mannsnavnet Pryrekr, altså oprin
nelig PryreksstaUr. O. Rygh har imidlertid opgitt denne tydning,
især fordi den i middelalderen oftere forekommende skrivemåte
Prings- da vilde være uforståelig. Mot en annen forklaring, at før
ste ledd er prjugr = truge, snesko, kan det innvendes, at det ikke
er rimelig, at dette ord skulde ha vært i så utbredt bruk som til
navn, at det kunde gi ophav til så mange gårdsnavn i forskjellige
deler av landet. (I skrift og som familienavn brukes visstnok om
trent utelukkende f ormen Trygstad).
TRYGSTAD LILLE
Gårdsnr. 97.
Skylden: Skylden var i 1650 2 sp. 1 øre 12 mkl., i 1660-årene
avfelt til 1 sp. 1 øre. Fra 1836 var den 4 dal. 1 sk., ny skyld 7,62
mk. Den blev fullstendig ødelagt i skredet: i matrikulen av 1907
opføres under dette gårdsnr. kun Trygstad lille sondre med en
skyld av 0,03 mk.
Elere: Ifølge Aslak Bolts jordebok eiet Erkestolen 1 øre av
Thrygstadom og i erkebiskop Olav Ingebrigtsons jordebok opfores
20 mkl. i Trygstad som krongods. Alt dette blev ved reformasjo
nen Kronens eiendom. 1 øre i «nedre Trygstad» var kapitelsgods,
tillagt korbrødrenes felles bordhold. Det er rimeligvis dette øre,
som siden er gått over til Domkirkens prestebord.
Hvem som var bygselrådig over gården på denne tid, vet vi
ikke. Muligens var den allerede dengang bondegods. Det var den
iallfall i begynnelsen av 1600-årene, da Oluff Throgstad skattet
for 1 sp. 12 mkl. odelsgods, som i 1624 tilhørte Torber Pedersen
Heiberg på Roren og Henrik Følstads stedbarn. Det er visstnok
denne part, som siden med en halvpart er gått over i Bakke klo
sters gods og for den annen halvparts vedkommende til lektor
ti ans Søfrensen, som ved gavebrev av 1656 skjenket sin halvpart
eller 1 øre 18 mkl. med bygsel til St. Jørgens hus.

----
286 Bind IV
----
Dessuten har Verdalens prestebord og Stiklestad kirke hatt
landskyldsparter i gården.
I 1650 var således eiendomsfordelingen
Bakke kloster 1 ore 18 mkl. 1 bvgselretten .
St. Jørgens hus 1 » 18 » J & J&
St. Jørgens hus
Krongods 1 » — »
Verdalens prestebord 1 » — »
Domkirkens prestebord 1 » — »
Stiklestad kirke 1 » — »
Tilsammen 2 sp. 1 øre 12 mkl.
At Bakke klosters part er lagt til godset efter reformasjonen
og aldri har tilhort klostret, fremgår av, at parten ikke var med,
da Bakke klosters gods blev solgt til Marcelis.
I 1660-årene erhvervet Lars Pedersen Brix både Kronens og
Bakke klosters parter og derved bygselretten. Brix overdrog også
disse parter til St. Jørgens hus, som derved blev eier av gården.
Efter disse transaksjoner og den i 1660-årene foretatte avfeining
blev altså eiendomsforholdet:
St. Jorgens hus
10 mkl. og bygselretten.
13 »
2 ore
Verdalens prestebord
Domkirkens prestebord
Stiklestad kirke
12 »
13 »
Tilsammen 1 sp. 1 øre
1 1823 blev gården solgt ved auksjon til Lars Olsen Røske.
Siden har den vært brukernes eiendom.
Brukere: Torbiørn betalte i 1520 1 mark i tiendepenningskatt.
Da han betalte den minste skatt av de to opsittere på Trygstad,
går vi ut fra, at han har vært på Lille Trygstad.
I 1540 har Ber dor betalt 2 vog malt i landskyld av 1 ore i
Strogstann under «Stiicthenns» gods, d. v. s. det gamle erkebispe
gods. Når Torre samme år har betalt landskyld for 2 ortuger kron
gods i Strøgstann, som nevnt under Store Trygstad, så kan dette
i forste rekke bero på en feiltagelse angående opsitterne eller også
på, at gårdene ennu ikke var helt utskilte.
I ledingsmanntallet for samme år står Torlleff paa Trangsta
opfort med 16 mk. smør og 1 vog mel i leding; dette tyder jo unek
telig også på usikkerhet angående opsitteren.
I skibskattmanntallet av 155 Q nevnes Nills paa Trygstad.

----
287 Bind IV
----
Tosten het opsitteren i begynnelsen av 1600-årene. I 1615 bru
ker enken gården, og i 1620 har vi en ny opsitter Olitf, formo
dentlig kommet dit ved ekteskap med enken. Samtidig med disse
har der også vært en Asbjørn på denne gard; han opfores i
skattelistene blandt odegårds- og husmenn og har vel brukt en
mindre part. Han nevnes ikke efter 1620.
Som nevnt skattet Ole for en odelspart, som var så stor, at
bygselretten må ha fulgt den. I 1640 er denne odelspart redusert
til 1 øre 20 mkl, idet resten formodentlig allerede dengang er gått
over i Bakke klosters gods. Gården kalles allerede i 1620 Lille
Trygstad.
"Besetningen var i 1657 1 hest, 7 naut, 2 sauer og 5 geiter.
I 1665 har gården ny opsitter, Sevald, dengang 50 år. Han
var der ikke lenge; ti i 1669 var enken Llsbet bruker. Ved matri
kuleringen dette år blev skylden foreslått nedsatt til 1 sp. Tienden
sattes til 1 td. bygg og 2 tdr. havre, ledingen til V-> rdl. og små
tienden til 1 ort. Der var humlehave.
Enken opføres som bruker ennu i matrikulen av 1686; men
dette er neppe riktig; ti ved tingsvidne dette år oplyses om gården,
at den «ligger endnu som forrige åringer ode og under fæfod, så
intet deraf (d. e. av skatten) kan bekommes».
Johan Olsen Skei fikk så bygselbrev på gården av fogden 16.
januar 1696, tgl. 12. oktober 1700. Han har brukt den bare for
skatten; ti i 1706 blev den opbudt på tinget, om nogen vilde ta den
for rettighet; men ingen liebhaber meldte sig. Og i 1709 oplyses,
at Johan Skei har brukt gården for skatten i 3 år.
Tapet ved svenskenes plyndringer i 1718 opgis for denne gard
således:
Tilsammen 54 rdl. 72 sk.
Svenskene betalte 3 ort i erstatning.
Johan døde ved denne tid, og enken Mali brukte så gården
nogen få år, hvorefter Jon Siurdsen Valstad/noen tok den i bruk,
Ved matrikuleringen dette år oplyses, at gården ikke hadde
nogen skog uten til gjerdefang og litt til brenne, ingen seter, gan

 

----
288 Bind IV
----
ske ringe utmark, en liten fjellslette, sått til 4 sk. årlig skatt. Går
den betegnes som «letvunden og temmelig kornvis». Utseden var
1 td. bygg, 4 tdr. havre og Vz bpd. grå erter, avlingen 15 sommer
lass høi og 1 lass ekerhøi og besetningen 1 hest, 4 kyr, 2 ungnaut,
4 sauer og 2 geiter. Tienden blev sått til 2 skjepper blandkorn, 1
td. havre, 6 mk. erter, 1 mk. lin og 8 mk. ost. Skylden blev fore
slått nedsatt 1 øre.
Jon Siurdsen dode i 1756, 74 år gammel, og samme år blev
gården bygslet til Ole Jonsen, som fikk bygselseddel 1. oktober
1756, tgl. 21. februar 1757, og var der til sin død i 1766. Ved
skiftet efter ham registrertes en besetning på 2 hester, 4 kyr, 6
ungnaut, 11 sauer, 5 geiter og 1 svin. Aktiva var 86 rdl. 1 ort 12
sk. og beholdningen 22 rdl 1 ort 3 sk.
Enken, Marit Peder sdatter, som var datter på Store Trygstad,
blev i 1767 gift med Nils Jenssen Bunes (sønn på Oklan), som
fikk bygselbrev på gården 27. februar, tgl. 15. august 1767, og
blev der i over 50 år. I 1805 var det tale om å seige gården til
Nils Johansen, som var kommet overens med Nils Jenssen om
avståelsen. Gårdens avl oplyses ved denne leilighet å være 7 tdr.
bygg, 30 tdr. havre og 30 lass høi; der kunde fødes 2 hester til
markedstid, siden 1, 7—B kyr og 6—7 småfe. Skog og utmark var
übetydelige. Husene var dels i god, dels i dårlig stand. Taksten
blev 200 rdl.; men hermed var St. Jørgens hus misfornøiet og lot
i 1807 opta ny takst ved «dobbelte taksationsmænd»; da blev den
verdsatt til 600 rdl. Noget salg blev det dog ikke av.
Marit døde i 1810, hvorefter Nils, som nu var en mann på 70
år, giftet sig med enken Inger Jonsdatter, og da denne døde alle
rede i 1813, giftet han sig for tredje gang, nu med Anne Eriks
datter Store Trygstad, en brordatter av hans første kone. Med
henne fikk han en sønn, Erik.
Nils Jenssen døde i 1820. På skiftet efter ham registrertes 2
hester, 4 kyr, 1 ungnaut, 5 sauer, 12 geiter og 1 svin. Utseden
opgis til 9 tdr. havre, 1 td. bygg og 4 tdr. poteter. Dette er første
gang poteter nevnes ved et skifte i Verdalen. Boets løsøre blev
verdsatt til 188 spdl. 2 ort 12 sk., hvorved aktiva blev 210 spdl.
4 ort 12 sk. og beholdningen 112 spdl. 1 ort 20 sk.
Enken Anne giftet sig med Jon Nilssen Kvelstad, men døde
allerede i 1821, hvorefter Jon i 1822 fikk forpaktningskontrakt på
gården. Foruten jordeboksrettighetene påhvilte der gården en årlig
avgift til St. Jørgens hus på 5 tdr. sedhavre.
Jon hadde ingen barn med Anne, hvorfor han i 1821 lyste i
kull og kjønn en datter, Sirianna, som han hadde hatt med enken
efter kaptein Køppen.
I 1823 blev gården i henhold til lov av 20. august 1821 om

----
289 Bind IV
----
beneficert gods ved offentlig auksjon solgt til Lars Olsen Røske
for 1059 spdl. Der skulde fremdeles påhvile gården jordavgift og
kornrente til St. Jørgens hus, tilsammen 6 tdr. V-i skjeppe sedbygg
efter gjennemsnittet av de siste 10 års kapitelstakst. Lars fikk
skjote 18. februar 1823, tgl. 7. april 1825.
Ved skjote, dat. og tgl. 17. august 1830, solgte han gården til
Jon Nilssen Storøren for 700 spdl. Lars Olsen og hustru fikk som
kår jordstykket Fyksveet og tømmer til å bygge hus av, dessuten
et stykke åkerland. Gårdens besetning var i 1835 1 hest, 6 storfe,
16 sauer og 1 svin og utseden 1 td. bygg, 6 tdr. havre og 6 tdr.
poteter.
Jon var ikke istand til å klare sine forpliktelser: han sees oftere
å være stevnet både for skatter og annen gjeld, og der har vært
avholdt utpantning hos ham. Tilslutt måtte han gå fra gården,
som ifl. auksjonsskjøte av 8. mai 1835, tgl. 5. februar 1845, blev
tatt tilbake av St. Jørgens stiftelse. Stiftelsen solgte den så ved
skjøte av 31. desember 1838, tgl. 5. februar 1839, til Lars og
Tørris Pedersønner Eklo, som ved skjote av 13. august, tgl. 10.
oktober 1850, overdrog den til kaptein Stabell. Denne utstedte i
1851 en 4. prioritets obligasjon i gården til Johs. G. Monrad, og
følgen blev, at den gikk over til Monrad, som overdrog den sam
men med Folio til sønnen, Anton B. Monrad, hvorefter den blev
drevet som underbruk under Folio. I 1865 opføres den uten be
setning og utsed. Den hadde 4 husmannsplasser:
1: Fyksveet, 2—4: Fyksveet vestre, mellem og ostre, med et
samlet husdyrhold på 5 kyr, 14 sauer og 4 geiter og en utsed av
Vz td. bygg, A X A tdr. havre og SV2 tdr. poteter.
I 1875 var der 3 husmannsplasser: 1: Myren, 2—3: Fyk
sveet. På disse foddes tilsammen 3 kyr, 1 ungnaut, 16 sauer, 4
geiter og såddes % td. bygg, 3V2 tdr. havre og 8 tdr. poteter. Går
den var underbruk og übebodd.
Anton Monrad hadde ikke hjemmel på gården. Det fikk han
forst ved auksjonsskjøte av 16. november, tgl. 17. november 1891,
da han skulde seige den. Ved skjøte av samme dato overdrog han
nemlig Trygstad lille med de to fraskilte parter Glynden og Bjerk
lund samt gårdene Kråg og Lyngåsen til Ove Nilssen Haugskot
for 11 200 kr. Gården forsvant" totalt i skredet 1893.
Fraskilte parter:
Trøgstad lille søndre, gårdsnr. 97, bruksnr. 1, blev fraskilt ved
skyldsetningsforretning av 20. august 1884, tgl. 11. august 1885,
og skyldsatt for 1 ort 1 sk. (ny skyld 0,38 mk.), hvorefter A. B.
Monrad solgte eiendommen for 492 kr. ved skjøte av 2. juni, tgl.
2. juli 1890, til Olaus Bjartnes, som overdrog den for 1500 kr. til

----
290 Bind IV
----
Jens Monsen Skogås ifl. skjøte av 10. august, tgl. 13. august 1891.
Gården blev aldeles odelagt i skredet. I 1907 var skylden 0,03 mk
Glynden, gårdsnr. 106, bruksnr. 7, er ifl. pantebøkene utskilt
fra Trygstad lille ved skyldsetningsforretning av 6. juni, tgl. 22.
juni 1891, men har i matrikulen Krågs gårdsnr. Den blev skyld
satt for 1 ort 11 sk. (0,56 mk.). Ved skredet blev den helt ødelagt
— i 1907 var dens skyld 0,05 mk.
Bjerklund, gårdsnr. 106, bruksnr. 8, er fraskilt samtidig med
Glynden og skyldsat for 13 sk. (mk. 0,21). Monrad solgte parten
i 1891 sammen med Trygstad lille til Ove Nilssen Haugskot, som
ved skjøte av 23. april, tgl. 16. september 1892, overdrog den for
234 kr. til Anton Kristiansen. Den blev helt ødelagt i skredet. I
1907 var skylden mk. 0,02.
TRYGSTAD STORE
Gårdsnr. 98.
Skylden: Skylden var i 1650 2 sp. 2 ore, avfelt i 1660-årene til
2 sp. og i 1748 yderligere til 1 sp. 15 mkl., hvorved skylden blir
mindre enn for Lille Trygstad. Fra 1836 var den 8 dal. 2 ort 14
sk., ny skyld mk. 15,61. Den blev ødelagt ved skredet. I 1907 var
skylden mk. 6,00, fordelt på 5 bruk, hvorav bruksnr. 1, Trygstad
store, mk. 2,45.
Eiere: Gården har i middelalderen vært kapitelsgods, idet 2
sp. 2 øre av «øffre Trygstad» står opfort i kapitlets jordebok fra
omkring reformasjonstiden under «Commwns landskyld», d. v. s.
den var lagt til korbrødrenes felles bordhold. Efter reformasjonen
var den beneficert lektor ved Trondhjems katedralskole og ved lek
toratets ophevelse blev den bispegods. I 1875 blev den solgt til
Jakob Pedersen og Olaus Anderssen og har siden tilhørt brukerne.
Bruker e: Olaf f pa Trugstad, som ifl. manntallet av 1520 har
betalt størst skatt av de 2 opsittere på Trygstad, nemlig 2V2 lodd
sølv, har formodentlig brukt denne gard.
I ledingsmanntallet av 1549 finnes 3 skattebonder på Tryg
stad, hvorav vi kan slutte, at Store Trygstad dengang var delt i
to. De to opsittere, Tordt paa Trogstaenn og Lauerens paa Throg
stann svarte begge like stor leding, nemlig 1 pund smor og 4 pund
mel, så det var kanskje snarere 2 brukere av én gard enn opsit
tere på to særskilte gårder. Eiendommen har sannsynligvis aldri
vært utskiftet.
Litt vanskeligere å forklare er det, at Torre har betalt 4 liis
pundt mel i landskyld til Kronen av 2 ørtuger i Strogstann. Dette
gjelder utvilsomt Trygstad, da gården er anbragt mellem Skei og
Faren. Men da det gjelder Kronens gods, ser det ut til, at noget

----
291 Bind IV
----
av Store Trygstad i sin tid har vært krongods. Efter det, som er
oplyst under Lille Trygstad, synes imidlertid krongodset åha vært
i denne gard. Det kan da forklares slik, at heller ikke Store Tryg
stad var helt utskiftet fra Lille Trygstad på denne tid, og at så
ledes den part, som Torre har betalt landskyld av, egentlig til
hørte Lille Trygstad.
Lafte paa Trygstadt opføres i skibskattmanntallet av 155 C) og
er formodentlig den samme som Lauerens fra 1549.
Peder Trøgstadt nevnes i begynnelsen av 1600-årene som op
sitter. Han var der ennu i 1620. Før 1624 er han avløst av Arne,
som har vært der til henimot 1640. Så er der påny blitt 2 opsit-
tere, Jon og Ole Larssen, som har brukt gården sammen.
Besetningen var i 1657: Hos Jon: 2 hester, 6 naut, 11 sauer
og 1 svin. Hos Ole: 2 hester, 6 naut, 5 sauer og 1 svin.
Jon er før 1665 avløst av Peder Hanssen, som sannsynligvis
er kommet til gården ved ekteskap med Jons enke; ti i folketellin
gen av 1666 opføres som sønn Ole Jonsen, Bår gammel. Peder
var da 51 år og brukte hele gården, idet Ole, som i 1665 opgis å
være 60 år, ikke finnes opført i 1666, anderledes enn som hus
mann under gården.
Ved matrikuleringen i 1669 blev skylden foreslått nedsatt til
IY2 spand. Tienden sattes til IY2 tdr. bygg og 2 I A tdr. havre, le
dingen til 3 ort og småtienden til IY2 ort. Der var humlehave.
Peder har muligens brukt gården helt til i 1690-årene. Da fikk
dragon Oluf Anderssen bygselseddel av lektor mag. Simon Hof
25. oktober 1694, tgl. 13. oktober 1698. Det ser ikke ut til åha
vært rummelig for ham. I 1705 har han vært stevnet for reste
rende fjerdepenger for 1703.
Næste opsitter het Johan Olsen. Han var der i 1718 og led
da ved svenskenes innfall et betydelig tap, som er opgitt således:
Skigarden og kornstaur opbrent 8 rdl. — sk.
10 tdr. bygg 22 » 48 »
20 tdr. havre 30 » — »
60 lass høi 30 » — »
13 kyr 45 » 48 »
2 kviger 4 » 48 »
16 sauer 8 » — »
1 svin 1 » 48 »
2 skjud 9 » — »
Gårdsredskap 5 » — »
Klær og innbo 12 » 24 »
Matvarer 7 » 72 »
Tilsammen 184 rdl
Svenskene betalte 12 karoliner i erstatning.

----
292 Bind IV
----
Ved matrikuleringen i 1723 oplyses, at gården ingen skog had
de, hverken til gjerde eller annet uten older til brenne, ingen seter
og ringe bumark. Gården var dragonkvarter og betegnes som «let
vunden og kornvis». Utseden var 2Vi tdr. bygg og 7 tdr. havre,
avlingen 40 sommerlass hoi og besetningen 2 hester, 6 kyr, 4 ung
naut, 10 sauer og 2 geiter. Tienden blev sått til 1 td. 1 skjeppe
blandkorn, 2 tdr. havre, 1 mk. lin og 12 mk. ost. Skylden blev
foreslått forhoiet 1 øre «formedelst denne gards kornvished og
gode avl».
På skifte i 1735 efter Johans første hustru, Marit Ingebrigts
datter, registrertes foruten endel kopper- og tinnsaker en besetning
på 3 hester, 7 kyr, 8 ungnaut, 18 sauer, 6 geiter og 2 svin. Aktiva
var 100 rdl. 22 sk. og beholdningen 70 rdl. 2 ort 22 sk.
Johan Olsen døde i 1741 i den hoie alder av 85 år. Der blev
på skiftet efter ham registrert en besetning på 2 x k hest, 5 kyr, 7
ungnaut, ( ) sauer, 6 geiter og 2 svin. Da dette var i det annet år
av uårsperioden 1740—42, synes det som om det første uår ikke
har rammet denne gard særlig sterkt. Johan efterlot sig endog 17
rdl. 2 ort 20 sk. i kontanter. Men da han hadde latt husene for
falle i høieste grad, så at stall og fjøs måtte bygges helt nye, stab
buret nedrives og nytt tak legges på stuene, fikk boet en åbot på
70 rdl. 20 sk. å utrede, hvorved dets passiva blev 110 rdl. 20 sk.,
medens aktiva kun utgjorde 91 rdl.
Johan Olsen efterlot sig ingen livsarvinger, skjønt han var to
Efter ham blev korporal Peder Eriksen Rosvold leilending på
Store Trygstad. Han fikk bygselbrev av biskop Hagerup 16. juli,
tgl. 8. september 1741. Før hadde han vært på Hegstad. På Tryg
stad har han naturligvis mattet begynne med å stelle på gårdens
forfalne hus, og ved besiktigelsen i 1747 heter det, at de er «udi
temmelig stand». Peder eiet litt i Mikvold, som hans hustru hadde
arvet efter sin søster. Dette solgte han i 1747 til Anders Halvorsen.
På skifte i 1750 efter Peders første hustru, Margrete Eriks
datter, registrertes 3 hester, 4 kyr, 3 ungnaut, 9 sauer og 3 griser.
Avlingen blev opgitt til 13V2 tdr. bygg og 27 tdr. havre. Boets
aktiva var 106 rdl. 1 ort 4 sk. og beholdningen 75 rdl. 12 sk.
I Peder Eriksens tid gikk en stor del av gårdens utmark ut ved
Landfaldskredet den 2. oktober 1747. Besiktigelse avholdtes 30.
august 1748, hvorved fantes, «at den mark og skov, der stod, er
ganske omkast og nedfalden og bortført av det understående vand,
så nu intet andet sees end blålere i store hauge og tinde samt mel
lemstående kiær og vand, som ikke sees i mands alder kan blive
i nogen måde nyttig, allerhelst den høie mæle står i nord og kan
ventes videre til fordærvelse forøges, når ovenfor værende myrer

----
293 Bind IV
----
skjærer sig videre ud». Skredets størrelse angis således: På den
søndre side 112 stenger, på den østre 185, på den nordre 207 og
på den vestre 110, ialt 70 mål jord. Efter dette blev skylden ned
satt til 1 sp. 15 mkl. Det oplyses ved samme leilighet, at gårdens
jord bestod av «adskillige parter», nemlig, foruten jorden nærmest
ved husene, Lilleenget, Buenget og Lokken.
Peders datter, Guru, blev i 1761 gift med Anders Bårdsen
Landfald, som senere kom til Tiller. Han søkte å få plass under
Trygstad, og i den anledning bevidner prost Peder Krog i en
skrivelse til biskopen, at Peder Eriksen Store Trygstad er en gam
mel mann, som vel behøver hjelp til å drive sin gard — er derfor
nødt til å unne sin tilkommende svigersonn, som er en forstandig
og skikkelig karl, husmannsvilkår hos sig. At han ikke vil avstå
gården mot vilkår er, fordi han for 9—lo år siden er blitt gift
annen gang med en ung kone, «som tænker længere at leve».
Peder Eriksen døde i 1773 75 år gammel, hvorefter enken,
Magnhild Olsdatter Skrove, i 1777 opgav gården for Peders sønn
av første ekteskap, Erik Pedersen, mot at hun for livstid skulde
«nyde sømmelig føde og husrum». Erik hadde så gården til sin
død i 1796. Det gikk sterkt tilbake i hans tid: Han efterlot sig en
gjeld på 431 rdl. 2 ort 11 sk. Boets innbo og løsøre blev solgt ved
auksjon for 317 rdl. 10 sk., så der blev et underskudd på 114 rdl.
2 ort 1 sk. Moren Magnhild døde som kårkone på gården i 1800.
På skiftet efter Erik registrertes 3% hest, 7 kyr, 4 ungnaut, 14
geiter, 16 sauer og 3 svin.
Samme år blev gården ved bygselbrev, utstedt av biskop Schøn
heyder 4. november 1796. tgl. 25. februar 1797, bygslet til An
ders Pedersen Nedre Faren, som ektet Eriks enke, Marit Ivers
datter Østnes. Hun overlevet også denne mann. Som enke efter
ham tenkte hun på å kjøpe gården. Der blev i den anledning i
1808 avholdt takst, hvorved den blev verdsatt til 900 rdl. Det op
lyses, at der holdtes 1 hest foruten dragonhesten, undertiden 1
eller 2 til, 6—7 kyr, 5 ungnaut og 30 småfe, og at der avledes 80
lass høi og 30—40 lass havre, hvert på 96 band, 10—12 lass
bygg, td. rug og litt erter. Der var ussel utmark og ingen skog;
men husene var i bra stand med torvtak.
Det blev imidlertid intet kjøp av. Marit giftet sig for tredje
gang, nu med Peder Jonsen Øvre Jermstad, som fikk bygselbrev
av biskop Bugge 1. juni, tgl. 17. august 1812.
Marit døde i 1825. Under hennes to siste menn var økonomien
kommet på fote igjen, idet boet efter henne viste en beholdning av
441 spdl. Aktiva var 513 spdl. 4 ort 19 sk. Besetningen var nu
2V 2 hest, 4 kyr, 7 ungnaut, 16 geiter, 15 sauer og 2 svin. Ved tel
lingen i 1835 var besetningen 3 hester, 12 storfe, 18 sauer, 18
1!»

----
294 Bind IV
----
geiter og 2 svin og utseden V* td. hvete, Vi td. rug, 2 tdr. bygg,
12 tdr. havre, V\ td. erter og 8 tdr. poteter.
Peder Jonsen ryddet sammen med Jon Nilssen Lille Trygstad
en seter i en til Kverndalsalmenningen stotende strekning, som
imidlertid tilhorte Verdalsgodset, hvis eier, grosserer Hilmar
Meincke, i 1823 lot dem stevne og fikk dem domt til å ryddiggjore
og betale 70 spdl. i erstatning for det brukte tommer og omkost
ninger.
Efter Peder Jonsens dod i 1855 brukte enken, Maria Knsto
fersdatter, gården. Den hadde i 1865 en besetning på 3 hester, 15
storfe, 31 sauer, 16 geiter og 2 svin, og utseden var Vs td. rug,
2Va tdr. bygg, 16 tdr. havre og 16 tdr. poteter. Der var 1 hus
mannsplass, Siken, med et husdyrhold på 1 ku, 3 sauer, 1 geit
og 1 svin og en utsed av Ys td. bygg, V 2 td. havre og 4 tdr. poteter.
Ved kongelig skjote av 24. september, tgl. 2. desember 1875,
blev gården solgt til Peder Jonsens sonn, Jakob Pedersen, og
Olaus Anderssen for 1600 spdl. og en årlig jordavgift, kapitali
sert til 310 spdl. 50 sk., som blev betalt kontant. Marta Kristofers
datter fikk kår.
Besetningen var i 1875 3 hester over 3 år, 10 kyr, 2 ungnaut
og kalver, 35 sauer og lam, 14 geiter og kidd og 2 svin og griser
og utseden 2 tdr. bygg, 16 tdr. havre og 20 tdr. poteter. På hus
mannsplassen foddes Ikuog 5 sauer og såddes l /« td - b Ygg>
td. havre og 2 tdr. poteter.
Ved skjote av 30. september, tgl. 8. oktober 1886, solgte Jakob
Pedersen og Olaus A. Jermstad (eller Bjartnes) gården for kr.
5500 til Tomas Arntsen Kvistad. Gården gikk tilgrunne ved skre
det i 1893 — kun rester blev tilbake.
Fraskilte par ter:
Trygstadaunet, gårdsnr. 08, bruksnr. 2, er fraskilt Trygstad
store og skyldsatt for 1 dal. 1 ort 10 sk. (mk. 2,40) den 13. juli,
tgl 17. august 1886, og av Jakob Pedersen Trygstad og Olaus
Jermstad solgt for 1500 kr. til Nils O. Kjæran. (Skjote 30. sep
tember, tgl. 8. oktober 1886). Gården blev meget odelagt ved skre
det: i 1007 var skylden 1,50 mk.
Lerdal, gårdsnr. 08, bruksnr. 3, almindelig kalt Leiråstuen,
blev fraskilt samtidig med foregående og skyldsatt for 1 ort 15 sk.
(0.62 mk.), hvorefter Jakob Pedersen og Olaus Jermstad solgte
den for 500 kr. til Lars Eriksen Volen ved skjote av 30, september,
tgl. 8. oktober 1886. Denne eiendom blev ikke berort av skredet.

----
295 Bind IV
----
Trygstadætten.
(Første ledd usikkert).
Peder. (Muligens den Peder Rosvold, som opfores på en av
Rosvold-gårdene fra 1620 til 1650-årene.
B.Erik Pedersen Rosvold, f 1738, 84 år gl. (Visstnok samme
som Erik Perssen, i 1666 «tjenestedreng» på Bjorken og da
13 år gl.). Bygslet Rosvold 1690. * Anne Taraldsd , t P
Rosvold 1753, 100 år 10 uker.
Cl. Ragnhild Eriksd. •*) 1714 Ole Haldosen Skjørdal.
* 2 ) 1721 Hans Matisen Rosvold nordre, f 1743, 41 år
gl. * 8 ) 1745 Lars Olsen (Soraker) Rosvold eller Gustad
D l.Ole Hanssen, f. p. Rosvold 1722.
D 2. Gjertrud Hansd., f. p. Rosvold 1725.
D 3. Erik Hanssen, f. p. Rosvold 1732
C 2. Tarald Eriksen Oren, f 1770, 78 år gl., visstnok skip
per. * l ) 1724 Siri Andersd. (enke efter Knut Mogen
sen Oren, med hvem * 1721), f 1735. * 2 ) 1737 Anne
Margrete Olsd. Kuur fra Jylland, enke, f 1755 i sitt
62. år. * ! ) 1756 Gjertrud Ellevsd. Ysse, f p Y 1725
t 1759. ••) 1763 Marit Jonsd. '
Dl. 1 Knut Taraldsen Holme, f. p. Oren 1728 f p
Holme 1758. * 1753 Maren Andersd. Holme f
p. H. 1722, f smst. 1771.
El. Anders Knutsen Hellan, f. p. Holme 1754,
t P- Hellan ostre 1785. * 1777 Karen
Kaspersd. Huseby.
Fl. Knut Anderssen Moakeren under For
bregd, f. p. Huseby 1778. * 1810 Inge
borg Jakobsd. Rindsemvald, dtr. av smed
Jakob Jakobsen Rindsemvald og h. Beret
Kaspersd.
Gl. Anders Knutsen, f. p. Rindsemvald
1811.
G 2. Jakob Knutsen Moakeren, skredder
f. p. Sør Minsåsvald 1815, f 189 l'
Ugift.
F 2. Kasper Anderssen, f. p. Nord Minsås
1781, f 1826, skredder. * 1816 Beret
Greisd. Semsvald.
F 3. Tarald Anderssen, f. p. Hallan østre
1784, f 1791.
E 2. Tarald Knutsen Oren, f. p. Holme 1756 f n
Oren 1791. ' ' [

----
296 Bind IV
----
D 2. 1 Anne Taraldsd., f. p. Øren 1725. * 1770 Jon Pedersen
Øren, enkemann.
Peder Eriksen Trygstad store, t 1773, 75 år gl. ') 1725
Margrete Eriksd. Næs, t 1750, 51 år. gl., dtr. av lensmann
Erik Paulsen Næs. * 2 ) 1751 Magnhild Olsd. Skrove, t 1800,
dtr. av Ole Ågesen Skrove.
D 1 1 Ragnhild Pedersd., f. p. Hegstad 1726, t P- Midt Hel
lan 1800 * 1753 Nils Jakobsen Hallem, Midt Hellan,
f p Hallem nordre 1723, f P- Midt Hellan 1798. Ingen
barn. o
D2 1 Marit Pedersd., f. p. Hegstad 1732, t som kårkone p.
Trygstad lille 1809. * l ) 1757 Ole Jonsen Trygstad hlle.
* 2 ) 1767 Nils Jensen Bunes, Trygstad lille, enkemann,
f p Oklan 1740, t 1820. Han * 2 ) Anne Eriksd.
E 1 1 Jon Olsen, f. p. Trygstad 1758. (I 1810 husmann
under Bjartan). * 1790 Elen Nilsd. Kråg.
E 2. 1 Margrete Olsd., f. p. Trygstad 1764. * Jon Peder
sen Heggeås, Inderoy.
E3 2 Ole Nilssen, f. p. Trygstad 1769, var i 1810 pa
Bjørøen, 1820 i Bronno. * 1793 Karen Jonsd.
Kråg, f. c. 1764.
F 1. Marit Olsd, f. p. Trygstad 1795.
F 2 Beret Olsd, f. p. Trygstad 1797. 1819 Pe
der Pedersen Jermstad, f. p. Hallemsvald
1794, t 1872.
F 3. Eli Olsd, f. p. Trygstad 1799.
F 4 Ragnhild Olsd, f. og t P- Trygstad 1801.
F 5 Ragnhild Olsd, f. p. Trygstad 1803.
F 6 Jon Olsen, f. p. Landfaldvald 1806.
D 3/Guru Pedersd, f. p Hegstad 1734 * 1761 Anders
Bårdsen Landfald, Tiller, f. p. Landfald 1734. (Se
Landf aldætten). , ,
D 4. l Erik Pedersen Trygstad store, f. p. T. 1752, t smst.
1796 * 1777 Marit Iversd. Østgard, f. p. 0. 1752, T
1825 Hun * s ) 1796 Anders Pedersen, f. p. Faren ne
dre 1757, t P- Trygstad 1804, og * 8 ) 1813 Peder Jerm
stad ovre, Trygstad.
E 1 Iver Eriksen Volen, f. p. Trygstad 1781, drev en tid
' chefsgården Kvelstad, fikk senere en parsell av Vo
len og bodde der. * 1807 Ingeborg Jonsd. Volen,
f. p. Hallem 1785, t p. Åsen 1866, lå tilsengs i ca.
44 år dtr av Jon Villumsen Volen.
F 1 Erik Iversen Åsen, f. p. Volen 1807, t P- Åsen
1875. * 1837 Lovise Pedersd. Støp, f. 1010,

----
297 Bind IV
----
dtr. av konst. fogd Peder Stop og Anne Lorentsd.
Øren.
Gl. Jakob Eriksen Ås, f. 1838, f P- Åsen 1866, lærer,
ugift.
G 2. Johan Eriksen Sendeslian, f. 1840, t 1926. * Inge
borg Anna Andersd. Sende øvre, f. 1835.
Hl. Erik Andreas Johansen, f. 1864, f 1866.
i 2. Jakob Johansen Lian, f. 1866, ugift.
H 3. Anders Johansen Lian, f. 1868, f i Amerika.
G 3. Annæus Eriksen Ås, f. p. Å. 1845, f p. Øren 1913,
ugift.
G 4. Julianna Eriksd., f. p. Åsen 1848, f 1025.
G 5. Johannes Eriksen Ås, f. p. Åsen 1851. Stifter og
redaktør av Indherreds Folkeblad 1899—1917, bo
satt p. Øren fra 1902. * Karoline Serine Wold, f.
p. Holme sondre 1847, dtr. av Trond Jonsen Wold,
Jøsås.
H 1. Karen Lovise Ås, f. 1883, f 1915. * lærer Pe
dersen.
I 1. Gunnar, f. 1914.
H 2. Johan Konrad Johannessen Ås, f. p. Åsen 1885,
bestyrer av Støp havebruksskole ved Levanger
* 1916 Holmfrid Kolstad.
I 1. Gunvor, f. 1917. 12. Dagfrid, f 1919
13. Borghild, f. 1923. U.Hildur, f. 1925.
I 5. Sigurd Johannes, f. 1927,
H 3. Eugen Teodor Johannessen Ås, f. 1888, ut
vandre* til Amerika.
H 4. Olga Johanna Johannesd. Ås, f. 1890, ugift.
Peder Eriksen Borgen, f. p. Trygstad store 1793, f 1874, læ
rer og stortingsmann. (Se Borgen). * 1824 Sirianna Hansd
Borgen, f. p. B. 1800, f smst. 1877, dtr. av Hans Pentz Bor
gen. (Se Hagenætten, Maritvold).
Fl.Marta Katrine Pedersd. Borgen, f. p. B. 1827. * 1849
Kristian Fredrik Hermann. (Se Hermannsætten, Hofstad).
F 2. Erik Pedersen Borgen, f. p. B. 1828, t smst. 1920. •
1878 Sigri Andersd. Storøren under Kvelstad. Ingen barn.
• 3. Karen Maria Pedersd. Borgen, f. p. B. 1830.
F 4. Hans Peter Pedersen Borgen, f. p. B. 1835, f P Gud
mundhus 1870. * 1868 Anna Andersd. Stuskin. Hun
* 2 ) Martinus Aagaard, Røstad.
F 5. Peter Andreas Pedersen Borgen, f. p. B. 1837, f 1886,
kasserer i Verdalens sparebank. * Anna Andreasd, f p
Vist 1856, f p. Øren 1882.

----
298 Bind IV
----
~
F 6. Sefanias Pedersen Borgen, f. p. B. 1840, sogneprest i
Saltdalen, art. 1865, teol. embedseksamen 1872. 1873—76
lærer, 1876 pers. kap. i Stokke, Jarlsberg, 1877 stiftskap.
i T.hjems stift og bestyrte som sådan Frue kirkes og Stein
kjers sognekall, 187 Q resid. kap. i Kvernes, 1891 sogne
prest i Saltdalen. * ') 1877 Anna Amalie Kleve, f. 1854,
t 1887. *-) 1887 Emilie Moe, f. 1855, dtr. av Sefanias
Moe og h. Grete Birgitte Rostad.
F 7. Oline Pedersd. Borgen.* organist Kleve, Kongsberg.
Erik Eriksen Åsen, f. p. Trygstad 1795, f P- Snausen 1864.
* 1828 Sigri Toresd. Åsen, f. p. Hellan 1789, f p. Snausen
vald 1854, enke eiter Lars Sivertsen Åsen.
Fl. Erik Eriksen Moenget, i. p. Åsen 1832, t P- Moenget
1895. * Ingeranna Synne, Skogn, f. c. 1825.
G 1 Ole Eriksen Halset vestre, f. c. 1857.
F 2. Lars Eriksen Leiråstuen, f. p. Åsen 1830, t I Q OS. * 1862
Marta Iversd. Volen, t 1914. Ingen barn.
Magnhild Eriksd., f. p. Trygstad 1779. * 1809 Elias Olsen
Snausen, Trygstadvaldet.
F 1 Erik Eliassen, f. p. Trygstadvald 1812.
F 2. Marta Eliasd., f. p. Trygstadvald 1816, t 1824.
F 3 Ole Eliassen Borgen, f. p. Trygstad 1818, f som kår
mann p. Øren 1892, bodde på Mikvold lille. 1846
Marta Kirstine Valberg, i. p. Øren 1809, f smst. 1888,
dtr av Kristen Eriksen Valberg og h. Marit Olsd.
G 1. Maria Olsd., f. 1846. G 2. Kristine Olsd., f. c. 1850.
G 3. Mikal Olsen, i c. 1847.
F 4. Anne Eliasd., f. p. Trygstadvald 1822.
Anne Eriksd., f. p. Trygstad 1787, f 1821. *') 1814 Nils
Jenssen Trygstad lille, enkemann, f. p. Oklan 1740, f 1820.
(Se ovenfor). * 2 ) 1820 Jon Nilssen Kveldstad, Trygstad
lille, f. 1782, sønn av Nils Arntsen og Magnhild Olsd.
Jon'Nilssen hadde ingen barn med Anne, hvorfor han lyste
i kull og kjønn en uekte datter, Sirianna, med enkefru Teodora
Marie Koppen.
Fl°Marta Johannesd., f. 1811, t 1892. (Faren var ung
kar Johannes Olsen Trygstad). * 1837 Kristian Jon
sen Longdalen, f. p. L. 1804.
F 2 Erik Nilssen Trygstad, lærer, f. p. T. 1816, t P- Dale
marken 1875. * 1847 Sirianna Larsd. Fikse, f. 1824,
dtr. av forpakter Lars Anderssen Kråg og h. Beret
Gundersd. Ingen barn.
Ragnhild Eriksd., f. p. Trygstad 1784. * 1812 Johannes OL
sen Snausen. Ingen barn.

----
299 Bind IV
----
Brynhild Eriksd., f P- Lenes 1756, 61 år gl. * ') 1720 Ole
Olsen Lenes, fp. L. 1737, 50 år gl. Ingen barn. *-) 1737
Ingebrigt Jonsen Hallan, Lennes, f. p. Hallan 1709, f P-
Lennes 1747. * :i ) 1748 Jon Anderssen Rosvold. Han * '-')
1756 Marit Sevaldsd. Landstad.
Dl. 2 Ole Ingebrigtsen Øren, skomaker, f. p. Lennes 1738
* 1772 Marta Olsd. Øren, enke.
El. Ingebrigt Olsen Semsvald, skomaker, f. p. Øren
1773, bygslet Bjorgen under Sem i 1800. * ') 1798
Margrete Rasmusd. Salberg, f. p. S. 1779, f P-
Bjorgen 1807. (Se Hallanætten). * 2 ) 1807 Gollaug
Svendsd. Norberg.
F I. 1 Rasmus Ingebrigtsen, f. p. Bjorgen 1799, t
1858. * 1827 Malena Olsd. Trones, f. p. Tro
nesvald 1808, f 1891.
Gl. Martinus Rasmussen, f. p. Tronesvald
1827.
G 2. Inger Rasmusd., f. p. Tronesvald 1830,
t 1869. * 1851.
F 2. 2 Ole Ingebrigtsen Sehm, Hallem vestre, kirke
sanger, drev siden handel på Hallem, f. p.
Semsvald 1811. • *) 1837 Olava Olsd. Øgstad,
f. p. Lundskin 1817, f p. Hallem 1863, dtr.
av Ole Ellevsen Lundskin og h. Beret Ellingsd.
*■) Trine Ulrikke Heiberg, f. i Trondhjem
1815, f P- Hallem 1888.
G 1. Grete Birgitte Olsd. Sehm, f. 1837. * An
næus Kristian Jørgensen Aagaard. (Se
Aagaardsætten, Stiklestad).
F 3. 2 Sivert Ingebrigtsen Sehm, organist og vacci
nator, f. p. Semsvald 1817, f p. Øren. * 1845
Anne Marta Andersd. Leklem, f. p. L. 1823,
t 1865, dtr. av Anders Larssen L. og h. Elen
Ottesd.
Gl. Jon Sivertsen, f. c. 1847.
G 2. Elen Sivertsd., f. 1850.
G 3. Anton Sivertsen, f. c. 1851.
G 5. Sofie Sivertsd., f. c. 1853.
G 6. Odin Sivertsen, f. c. 1856.
G 7. Gustav Sivertsen, f. 1857.
G 8. Birgitte Sivertsd., f. 1863.
G 9. Anne Marta Sivertsd., f.« c. 1864.

----
300 Bind IV
----
GJERMSTAD (JERMSTAD)
Gårdsnr. 99, 100, 101 og 102.
Nav net: af Germastadom 1430. af Germastad 1491. Germe
stedh 1520 Germestad 1530. Germvnstade, Gerdmundstad 1558.
Giermstadt, Germstadt 1559. Grundstadt (!), Gieringstadt 1590.
Giermstad 1610. Giermbsta 1626. Jermstad 1664, 1723.
Oldnorsk: GeirmundarstaUr, sammensatt med mannsnavnet
Geirmundr. Den gamle form er best bevart i kapitelsboken, der
her som ofte skjonnes å ha fulgt eldre kilder. Navnet finnes også
i Stange og i Sparbu og dessuten i formene Gjermundstad og
Gjermestad i Indre Holmedal og Egersund.
(Som familienavn benyttes formen jermstad).
JERMSTAD ØVRE
Gårdsnr. 102.
Skylden: Skylden var i 1650 3 sp. 2 ore 12 mkl., før 1660 for
høiet (eller muligens beriktiget) til 4 sp. Ved matrikulenngen i
1830-årene blev den først skyldsatt for 17 dal. 8 sk.; men den da
værende opsitter, Tore Ellevsen, klaget over, at gården var sått i
for hoi skyld i forhold til et par andre gårder, og denne klage blev
tatt til folge, idet skylden i den endelige matrikul av 1836 er sått
til 15 dal. 2 ort 8 sk.
I 1907 var skylden mk. 6,40, fordelt på 3 bruk, hvorav bruksnr
1, Jermstad ovre, mk. 6,02. Gården var da betydelig fornnget ved
skredet 1893.
Eiere: Det er ikke mulig å følge eiendomsforholdene for hver
enkelt av Jermstad-gårdene før reformasjonen. Ifølge Aslak Bolts
iordebok eiet Erkestolen «af germastadom j allom gardenom h
mr. b b f ij aura», d. v. s. Yz markebol i hele Jermstad, og dette
halve markebol gammel skyld var på Aslaks tid bygslet for 2 øre.
Efter Gautes jordebok (1491) er disse 2 øre fordelt med 2 ør
tuger på hver av de tre gårder «westre», «øystre» og «øfsta Ger
mastad» — så tidlig har altså gården vært delt.
Erkebiskop Olavs jordebok har følgende fortegnelse over brke
stolens eiendom i Jermstad-gårdene:
Germestad b: f. j span
Germestad b: f. ij ore [kiøffte Archi: Olauus 3usJ
Giernestad b: f. j ortug
tilsammen altså 1 sp. 2 øre 8 mkl. (Det som står i klammer, er
en senere tilføielse).
På et annet sted i jordeboken står det:

----
301 Bind IV
----
«Thesse effterscreffnæ gorde ere kommen vnder kirchen vti
biscop Ericks tiid iiij øræ landskyld i Germestede i Wer
dall aff Stole pa Knæ fore leyæmall.»
Disse 4 øre, som Ståle på Kne hadde betalt for leiermål og
som var kommet under kirken i Erik Walkendorfs tid, er visstnok
medregnet i ovenstående 1 sp. 2 øre 8 mkl., men synes å være blitt
Jermstad øvre, sett fra sydvest 1918. Fot. E. Musum.
lagt til kapitelsgodset, så at det egentlige erkebispegods ved refor
masjonstiden ikke utgjorde mere enn 1 øre 8 mkl., og dette stem
mer nøiaktig med lensregnskapet av 1549, hvori 1 øre 8 mkl. op
føres under «Stiicthenns» gods, d. v. s. som tidligere erkebispegods.
Det eneste, som ikke stemmer, er at erkebiskop Olav skal ha
kjøpt de 2 øre, som i jordebokens fortegnelse er ført på den annen
Jermstad-gård. Men dette kan som en senere tilføielse være en
feil, bevirket ved en tredje notis i jordeboken, sålydende:
«Thessze effter.ne Jorder køffte wii Oluff etc.
Hielle v øre
Kirkeskeide ij øre > af Oluf Laggere.»
Germestad
Her står intet om, hvor meget av Jermstad erkebispen kjøpte
av Oluf Laggere, derfor kan en senere skriver ha antatt, at det
var de 2 øre i den annen Jermstad-gård; men dette behøver neppe
å være tilfellet.
2 sp. 2 øre i Jermstad-gårdene var kapitelsgods, idet efter ka
pitlets jordebok fra omkring reformasjonstiden 4 øre «aff Gernvn
stadt j Verdalen» var tillagt Cantoris præbende og 4 øre av «Gerd


----
302 Bind IV
----
mundstade» Sunniva præbende. Det er utvilsomt dette præbende
gods, som efter reformasjonen er tillagt lektor ved Trondhjems
katedralskole.
Kronen har ikke eiet noget i gårdene for reformasjonen; men
allerede i 1549 er 1 spand krongods.
Øvre Jermstad var helt fra begynnelsen av 1600-årene delt i
to. Eiendomsfordelingen på disse var i 1650:
I: Vilhielms gard: Lektoratet 1 sp. 1 ore 8 mkl. og bygselretten.
St- Jorgens hus 1 » 20 »
Tilsammen 2 sp
4 mkl
II: Halvors gard: Kronen lsp.-ore 8 mkl. og bygselretten.
Stiklestad kirke 1 » 12 »
Bakke kloster 12 »
Tilsammen 1 sp. 2 øre 8 mkl
Denne fordeling er neppe helt riktig: Senere matrikler viser,
at Kronen og Lektoratet var bygselrådige over hver sin halvpart.
Bakke kloster har neppe eiet noget i gården; derimot har Reins
kloster eiet en liten landskyldspart på 4 mkl., rimeligvis allerede i
den katolske tid, da parten finnes blandt det gods, som i 1670 blev
solgt til Marcelis.
5/. Jørgens has er først oprettet i 1610. Den part, dette eiet,
har rimeligvis tidligere vært bonde gods, idet Vilhielm Giermstad i
1624 skattet for V-i spand odelsgods, som tilhørte «høstru Birgitte
i Jempteland», og 8 mkl., som tilhørte Halvor Jermstad, hvilket
tilsammen nettop utgjør husets part, 1 øre 20 mkl.
Omtrent fra midten av 1660-årene opføres eiendomsfordelingen
således:
Lektoratsgods 1 sp. 1 øre 8 mkl.
Krongods 1 » 1 » 8 »
St. Jørgens hus 1 » 16 »
Reinskloster 4 »
Stiklestad kirke 1 » 12 » hvorav 12 mkl. for et kvernsted.
Tilsammen 4 spand.
Kronens part blev på en auksjon i 1765 solgt til opsitteren,
Ole Olsen, og hans eftermann, Jakob Jonsen, innløste i 1796 Reins
klostrets 4 mkl.

----
303 Bind IV
----
Den lektoratet benefiserte halvpart (som efter lektoratets ned
leggelse var blitt bispegods) blev først i 1889 solgt til eieren av
den annen halvpart, Jakob Anderssen.
Brukere: Som nevnt under eiere, har der iallfall allerede i slut
ten av 1400-årene vært 3 Jermstad-gårder, Vestre, Østre og Øvre
Hertil svarer, at der i manntallet av 1520 over tiendepenningskat
ten opfores 3 skattebonder:
Asbiørn pa Germestedh betalte 6 lodd sølv,
Syordh ibidem (d. e. sammesteds), 1 lodd sølv, og
Halword ibidem 3 lodd solv og 3 lodd sølv for jordegods.
Det er vel rimelig, at Asbjørn, som betalte den største skatt,
har vært på Øvre Jermstad.
I 1549 har Tharrall betalt 1 vet malt i landskyld av 1 spand i
Giiemstann, kronens gods. Og Tharrall paa Giermstadt står sam
me år for 1 pd. 4 mk. smør og 5 pund mel i leding. Samme mann
har vært på gården i 1559; ti da står Taraldt paa Germstadt i
skibskattmanntallet.
Øvre Jermstad synes i 1600-årene til henimot 1660-årene å
ha hatt 2 opsittere — fra begynnelsen av århundredet Jakob og
Halvor, den første fra begynnelsen av 1620-årene avløst av Vil
hielm. Som ovenfor nevnt eiet begge odelsparter i gården.
I slutten av 1650-årene er der nye folk på gården, Peder Inge
brigtsen og Lars. Peder er utvilsomt kommet til gården ved gifter
mål med enken efter Vilhielm; ti ifølge folketellingen av 1666
hadde han da hjemme på gården 2 sønner, som begge het Lars
Willomsen, henholdsvis 16 og 14 år gamle.
Lars har visstnok kun vært på gården en kortere tid og brukt
en mindre part — han opføres i 1666 med 1 sp., mens Peder
brukte 3 sp. Det er rimeligvis den samme Lars, som siden kom
til Østnes. (Angående Lars Østnes' arvinger og deres eiendom i
Øvre Skrove — se denne gard).
Besetningen på Øvre Jermstad var i 1657: På Peder Ingebrigt
sens part: 3 hester, 13 kyr, 1 bukk, 6 geiter, 15 sauer og 1 svin
og på Lars' part: 1 hest, 5 kyr og 6 sauer.
I 1665 er Peder Ingebrigtsen i besiddelse av hele gården, 4
spand, og siden har den vært udelt. Ved matrikuleringen i 1669
er tienden sått til 3 tdr. bygg og 5 tdr. havre, ledingen til IY2 rdl.
og småtienden til 1 ort. Der var humlehave. Skylden blev fore
slått nedsatt til 3 spand. Peder var i 1666 30 år. Han tør være
død i begynnelsen av 1700-årene, iallfall før 1705, og nu har enken,
Maren Pedersdatler, brukt gården i flere år. Sønnen, Jens Peder
sen, blev i 1719 gift med Ragnhild Sevaldsdatter Lein, og overtok

----
304 Bind IV
----
da gården, som hadde lidt svært under svenskenes innfall året før,
hvorved skaden opgis således:
Skade på skigarden og humlestenger opbrent 6 rdl. — sk.
Tilsammen 239 rdl. 24 sk.
Svenskene hadde i ersatning betalt OY2 rdl. i svensk mynt.
I 1723 oplyses, at gården hadde 1 husmannsplass uten sed,
skog til gjerde og brenneved, seter 13/ il 3 /i mil borte, måtelig bumark,
et kvernsted, «ode, af elven utbrudt og kand ej mere igjenoptages»,
en fjellslette, hvorav årlig svartes 6 sk. Gården betegnes som «må
delig letvunden og temmelig kornvis». Utseden var 3 tdr. bygg, 10
tdr. havre og 1 pd. grå erter, avlingen 56 sommerlass vollhoi og 5
lass ekerhøi og besetningen 3% hest, 10 kyr, 6 ungnaut, 14 sauer og
4 geiter. Tienden blev sått til 1 td. 4 skjepper blandkorn, 2 tdr. 6
skjpr. havre, 12 mk. erter, 1 mk. lin og 20 mk. ost. Skylden blev
foreslått avfelt 2 øre med samme begrunnelse som for Solberg,
hvortil matrikuleringskomisjonen henviser Gården var dragon
kvarter.
Festeseddel på gården fikk Jens Pedersen først i 1755 av biskop
Nannestad; den er utstedt 21. januar, tgl. 4. mars. Han holdt går
den i god stand: Ved besiktigelsen av dragonkvarterene i 1747 var
intet å bemerke ved denne gard. I 1756 døde han, 70 år gammel,
og efterlot sig ikke stort: aktiva var Q 7 rdl. 2 ort og beholdningen
12 rdl. 3 ort 20 sk. Den registrerte besetning var 2 hester, 6 kyr,
1 ungnaut, 8 geiter, 6 sauer og 4 svin. Boet synes dog i flere hen
seender å ha vært mere velstandsmessig utstyrt enn vanlig; ti der
opføres både litt sølvtøi og tinn- og messingsaker samt bakkelse
jern, buteljer og glass.
Åv Jens' sønner kom den ene til Nedre Jermstad, han het
Peder; den annen, Sevald, kom til Berg, Elling til Tuset, Ingebrigt
til Tømmeråsen og Anders til Bamberg i Skogn.
Enken, Ragnhild Sevaldsdatter Lein, døde på Jermstad i 1773.
Imidlertid var Ole Olsen Nord Eklo (f. på Storvuku 1718,
soldat for Eklo), kommet til gården, iallfall før 1761. Han kjopte


----
305 Bind IV
----
i 1765 Kronens part, 1 sp. 1 øre 8 mkl., for 112 rdl; skjøtet er
av 12. septbr. 1767, tgl. 15. august 1768. Denne part er solgt
«med bygsel», d. v. s. således, at eieren var bygselrådig. Forholdet
blev nu her, som på Skrove søndre, at eieren av halvparten i
gården sått som bygselmann på den annen halvpart, som nu efter
lektoratets ophevelse var benefisert Trondhjems bispestol.
Da Ole Olsen døde i 1774, skulde egentlig gården ha vært
sått til auksjon; men enken, Gjertrud Andosdatter, erklærte, at
hun vilde sitte på den halvdel, som var bygslet, hvorfor auksjonen
blev stillet i bero, idet skifteretten fant, at salg under disse vilkår
kunde ha sine vanskeligheter.
Der registrertes på skiftet efter Ole Vh hest, 4 kyr, 8 ungnaut,
16 sauer og 12 geiter. Boets selveierpart i gården blev verdsatt
til 212 rdl.; men det stod til rest med landskylden av den bygslede
part for årene 1766—73, tilsammen 46 rdl. 2 ort. Aktiva blev
390 rdl. 3 ort 8 sk. og beholdningen 82 rdl. 2 ort 16 sk.
Enken, Gjertrud Andosdatter, blev i 1776 gift med Jakob Jon
sen Lund. (Se Lundsætten). Han fikk bygselbrev på gården 15.
mars 1776 av biskop Bang og efter Gjertruds død kjøpte han
selveierparten i den av arvingene ifl. skjote av 9. juli 1792 for
190 rdl. 44 sk. Endelig kjøpte han av Henr. Hornemann ifl.
skjøte av 28. juni, tgl. 15. august 1796, Reinsklostrets 4 mkl. i
gården for 4 rdl. I 1791 festet han Fremre Juldals seter, på hvil
ken han fikk fogdens bevillingsseddel 15. tgl. 16. august.
Den forrige eiers sønn, Hans Olsen, lyste i 1783 odelsrett til
gården, uten at det dog blev nogen innløsning av. Han var siden
på Kvellopladsen.
Jakob var en meget velstående mann. Hans annen hustru var
Guru Andersdatter Breding, med hvem han arvet de tre fjerde
parter i denne gard, som han i 1799 overdrog til sin hustrus
stedfar.
. Jakob og Guru hadde 8 barn. Ektefellene erhvervet i 1812
kongelig bevilling for den lengstlevende til å sitte i uskiftet bo og
i tilfelle avholde samfrendeskifte, noget som ofte bruktes blandt
velstandsfolk. Sådant skifte blev avholdt efter Jakob Jermstad i
1816. Der var da en besetning på 5V2 hest, 7 kyr, 5 ungnaut,
30 sauer, 20 geiter og 4 svin. Der fantes sølvtøi for 10 spdl. 2
ort og utestående fordringer til et beløp av 335 spdl. Boets selv
eierpart (halve gården) taksertes til 3000 spdl. Aktiva blev 4528
spdl. 16 sk. og beholdningen 4453 spdl. 16 sk.
Enken Guru blev så i 1816 gift med Tore Ellevsen Lundskin,
som under 12. novbr-, tgl. 3. desbr. 1816, fikk bygselbrev av bi
skop Bugge på den bispestolen benefiserte halvpart. Den årlige
avgift var: landskyld 3 spdl. 2 ort 8 sk., landbohold 3 ort 9 sk..

----
306 Bind IV
----
skyss 12 mil efter den for hvert års utgang gjeldende bygseltakst.
1 1824 utløste Tore arvingene efter Jakob ifl. kvitteringsskjote av
24. juni. For han innloste gården gikk han rned arvingene efter
Jakob inn på å tilstå dennes sonn Johannes, som hadde svak hel
bred og kunde betraktes som krøpling, et kår, som dog først skulde
utredes, hvis gården gik over til en fremmed.
I Tores tid blev der 10.—11. juni 1822 foretatt delingsforret
ning av Jermstad-gårdenes felles utmark og befåring av merkene
mot de andre tilstotende gårder, Skei, Skrove, Fikse, Sende og
Tømmerås. Forretnnigen er tgl. 7. februar 1824.
På skifte i 1834 efter Guru Andersdatter oplyses, at gården
da hadde folgende bygninger: 1) En husbygning, inneholdende
2 stuer med fordør og kjøkken samt et kammer på vestre ende,
alle med overlofter. 2) En størhusbygning på vestre ende av hoved
bygningen. 3) En fjøsbygning, inneholdende 3 fjøs, svinehus på
den nordre ende og høihjeld over. 4) En stallbygning, innehol
dende 2 staller og en hoibod ved siden samt høihjeld over. Under
ett tak med denne bygning var innrettet endel mindre hus såsom
materialhus, en melkebod og et vedskjul. 5) En låvebygning, inne
holdende 2 treskerum og 3 kornstål. 6) 2 stabbur. 7) Et torkehus
og 2 utengboder.
På gården antokes år om annet og med passende drift å kunne
utsåes 3 tdr. bygg, 20 tdr. havre, 12 tdr. poteter og nogen små
sed og der kunde avles 5—6 fold havre, 6—7 fold bygg og 8 fold
poteter. Gården skjønnedes å kunne fø 6 hester, 18 storfe og
50 småfe. Den manglet skog og havnegang, men hadde en seter
i almenningen og 2 husmannsplassen som svarte 12 spdl. avgift
1 arbeide. Taksten på hele gården var 2100 spdl.
I det hele viser dette skifte et typisk velutstyrt bo fra den tid-
Der blev ialt registrert innbo og løsore for 816 spdl. 2 ort 7 sk.
Boets andel i gården blev overdratt for 660 spdl. til Anders Ja
kobsen, annen sønn av Guru i hennes ekteskap med Jakob Jonsen.
Den eldste, Jon Jakobsen, hadde i 1823 kjøpt Nordre Hallem.
Løsøreauksjonen innbragte 568 spdl. 4 ort 23 sk., hvorefter boets
aktiva blev 1241 spdl. 1 ort 11 sk.; men gjelden var betydelig,
954 spdl. 11 sk., hvorav 230 spdl. obligasjonsgjeld til Norges
Bank, så beholdningen blev bare 60 spdl. 2 ort.
Tore Ellevsen hadde sått sig i et kausjonsansvar på 60 spdl.
2 ort for lensmann Elster, som var blitt avsatt for kassemangel;
men hans appell i anledning av denne sak blev erklært å være
boet uvedkommende, «da arvingerne ikke hadde lyst til at betale
hans lyst til at procedere».
Anders Jakobsen fikk skjøte på gården 14. april, tgl. IS. juni
1835. Under 1. mars s. å. fikk han bygselbrev på bispestolens part

----
307 Bind IV
----
og ydet stedfaren Tore et kår på 8 tdr. havre, 2 tdr. bygg, V-i td.
erter, M> td. rug, % td. hvete, for til 2 kyr og 6 småfe samt
10 mål jord og dessuten 2 mål potetland. Dette betydelige kår
verdsattes til 20 spdl.
Gården hadde i 1835 en besetning på 4 hester, 16 storfe, 24
sauer, 10 geiter og 2 svin og en utsed av Va td. hvete, Va td. rug,
2 tdr. bygg, 18 tdr. havre, v s td. erter og 12 tdr. poteter.
I 1865 var besetningen 4 hester, 15 storfe, 34 sauer, 18 geiter
og 3 svin, og utseden x i td. rug, 3 tdr. bygg, 20 tdr. havre og
18 tdr. poteter. Der var 2 husmannsplasser, Hammeren ostre og
vestre med et samlet husdyrhold på 15 sauer og 8 geiter og en
utsed av 1 s td. bygg, H 4 tdr. havre og 4 tdr. poteter.
Anders Jakobsen overdrog ved skjote, datert og tgl. 19. au
gust 1874, gården til sonnen, Jakob Anderssen, for 1100 spdl.
Den hadde i 1875 en besetning på 3 hester over og 2 under 3
år, 1 okse, 10 kyr, 5 ungnaut og kalver, 34 sauer og lam, 17 gei
ter og kidd og 3 svin og griser, og utseden var X A td. rivete, Va
td. rug, 5 tdr. bygg, X A td. erter og 25 tdr. poteter. Der var nu
3 husmannsplasser med en samlet besetning på 16 sauer og 12
geiter og en utsed av % td. bygg, W-i tdr. havre og 5K> tdr.
poteter.
Jakob Anderssen kjopte den benefiserte del av gården for kr.
9913.30 ifl. kongelig skjote av 24. juli 1889, tgl. 8. januar 1891.
Av kjopesummen blev kr. 2666.67 omsatt til en årlig og bestandig
kornrente av 11,81 hl. bygg til Oplysningsvesenets fond. Hermed
var Øvre Jermstad i sin helhet blitt selveiendom.
I 1898 kjopte Ellev Mikalsen Lundskin gården, og han har
den fremdeles.
JERMSTAD ØSTRE
Gårdsnr. 99.
Skylden: Skylden var i 1650 1. sp. 2 ore 8 mkl., i 1666 nedsatt
til 1 sp. 8 mkl.; fra 1836 var den 4 dal. 5 sk. og i 1907 mk. 3,36.
Den var da i det vesentligste odelagt ved skredet i 1893.
Eiere: Gården har i middelalderen visstnok vært kapitelsgods
og blev efter reformasjonen benefisert lektor ved Trondhjems kate
dalskole. Dessuten hadde Kronen en liten landskyldspart på 8
mkl. i den, visstnok det samme, som i Aslak Bolts og Gautes jorde
boker opfores som erkebispegods.
Eiendomsfordelingen var altså i 1650:
Lektoratet 1 sp. 2 øre - mkl. og bygselretten.
Kronen 8 »
Tilsammen 1 sp. 2 ore 8 mkl.

----
308 Bind IV
----
I 1666 efter avfellingen:
Lektoratet 1 sp. - ore 3 mkl.
Kronen 5 »
5 »
Tilsammen 1 sp.
8 mkl.
Kronens part blev ved skjote av 15. septbr. 1767 solgt sammen
med noget annet gods til loitnant Nikolai Meyer, som i 1768 over
drog parten til opsitteren.
I 1888 blev gården ved kongelig skjote solgt til Jakob P.
Trygstad.
Brukere: Hvem av de 3 skattebonder på Jermstad i 1520 det
er, som har brukt denne gard, er ikke sikkert; vi kan jo gjette på
Syordh (Siurd), som har betalt den minste skatt. (Se Øvre Jerm
stad).
I 1549 har Otther betalt 2 «liispundtt» mel i landskyld av 1
ortug (8 mkl.) i Giermstadtt under «Stiicthenns» gods, d. v. s. det
tidligere erkebispegods. Det gjelder utvilsomt denne gard. Sam
me år står Otther paa Giermestann for 1 pund smør og 4 pund
mel i leding. Og i skibskattmanntallet av 1559 har vi fremdeles
Otte som skattebonde.
Opsitter i begynnelsen av 1600-årene var Halvor, sannsynlig
vis allerede før 1620 avløst av Mikkel. I midten av 1630-årene er
der atter ny opsitter, Oluf, og fra midten av 1640-årene Tarald.
Gårdens besetning var i 1657 2 hester, 7 naut, 4 sauer og
1 svin.
Opsitter i 1660 var enken (efter Tarald); men før 1665 er der
kommet en ny mann, Anders Siurdsen, formodentlig ved gifter
mål med enken; ti i 1666 opføres som sønner på gården Svend
og Oluf Taraldsen, henholdsvis 13 og 7 år gamle. Anders seiv
var dengang 41 år.
Ved matrikuleringen i 1669 blev gårdens skyld foreslått ned
satt til 1 spand. Tienden er sått til V 2 rdl. og småtienden til 1 ort.
Der var humlehave.
Anders har brukt gården til først i 1690-årene. Under 12.
oktober 1693, tgl. 28. septbr. 1698, fikk så Jens Jermstad bygsel
brev «på den af hans fader beboede gard Jermstad» av enken
efter lektor magister Melchior Ramus.
Jens var på gården ennu i 1711; men i 1718 bruktes både
Ostre Jermstad og Lille Jermstad (Jermstadspandet) av sersjant
Mogens Henriksen. Gården fikk en slem medfart av svenskene -

----
309 Bind IV
----
muligens fordi det bodde en militær der — idet skaden beskrives
således
En badstue opbrent, såvelsom all
skigarden med skade på de an-
dre hus, tilsammen 16 rdl. — sk.
8 tdr. bygg 18 » — »
16 tdr. havre 24 » — »
28 lass høi 14 » — »
2 kyr 7 » — »
o småfe 2 > 48 »
Gårdredskap 2 » 32 »
Seng-, lin- og gangklær 13 » 88 »
Tilsammen 103 rdl. 24 sk.
Svenskene hadde betalt 2 rdl. 4 sk. i erstatning.
På den annen part, Lille Jermstad, var skaden:
Sersjant Mogens dode i 1719 efter hjemkomsten fra krigen, og
nu kom Bård Pedersen (visstnok fra Bjorgan) til gården. Ved
matrikuleringen i 1723 oplyses, at den har slett ingen skog, ingen
seter, ringe bumark; den betegnes som «mådelig tungvunden og
kornvis». Utseden var 6 skjepper bygg, AVz tdr. havre og V 2 bpd.
grå erter, avlingen 17 sommerlass vollhøi og 1 lass ekerhoi og be
setningen IY2 hest, 5 kyr, 2 ungnaut og 6 sauer. Tienden blev sått
til 3 skjepper blandkorn, 6 skjepper havre, 6 mk. erter og 10 mk.
ost. Den blev foreslått avfelt 8 mkl. «formedelst dens ringe
auvel».
Bård Pedersen døde i 1763, 73 år gammel. Imidlertid hadde
sønnen, Peder Bårdsen, fått bygselseddel på gården av biskop
Nannestad 24. februar, tgl. 4. mars 1755. En annen sonn, Anders
Bårdsen, bygslet i 1756 Kjæran. Peder innløste av løitnant Ni
kolai Meyer ifl. skjøte av 6. oktober 1768, tgl. 20. februar 1769,
de 5 mkl., som tidligere hadde vært krongods, for 4 rdl. 24 sk.
Peder var på Jermstad til sin død i 1801. På skiftet efter hans
første hustru, Siri Andersdatter, i 1763 er registrert en besetning
på 2 hester, 5 kyr, 3 ungnaut, 3 sauer, 5 geiter og 2 svin. Aktiva
var 75 rdl. 4 sk. og beholdningen 67 rdl. 2 ort 22 sk. I 1764 blev
han gift med Marit Ellingsdatter Hallem, og med henne fikk han
nok endel midler; ti på skiftet efter ham i 1801 registrertes endel
.'(i


----
310 Bind IV
----
sølvtoi, tegn på en viss velstand. Forøvrig var besetningen om
trent som tidligere: 2 hester, 5 kyr, 3 ungnaut, 11 sauer, 1 geit og
2 svin. Aktiva var 305 rdl. 3 ort 4 sk. og beholdningen 151 rdl.
1 ort 18 sk.
Peder var 80 år, da han dode.
Sonnen, Lars Pedersen, fikk så bygselbrev av biskop Schøn
heyder 27. januar, tgl. 8. februar 1803. Moren opgav gården for
ham med et kår på I V2 tdr. bygg, 5 tdr. havre og for til Iku og
4 sauer. Den hadde i 1835 en besetning på 2 hester, 6 storfe, 10
sauer, 8 geiter og 1 svin og en utsed av Va td. hvete, % td. rug, 1
td. bygg, 6 tdr. havre, Vs td. erter og 4 tdr. poteter.
Lars Pedersen dode som kårmann på gården i 1830. Boet
skyldte meget, deriblandt 150 spdl. 18 sk. til Ellev Skei, og aktiva
blev ikke stort mere enn til dekning av gjelden ti! ham. Passiva be
løp sig ialt til 225 spdl. 2 ort 23 sk.
Sonnen, Ellev Larssen, hadde overtatt gården ifl. bygselbrev
av biskop Bugge, tgl. 16. august 1837. En annen sønn, Peder,
kjøpte i 1831 halve Nedre Faren; han var gift med Malena Ols
datter, datteren på denne gard.
Ellev Jermstad brukte til sine tider deler av Kråg, som han
forpaktet av loitnant Bang.
Jermstad ostre hadde i 1865 en besetning på 2 hester, 7 storfe,
23 sauer, 6 geiter og 1 svin og en utsed av Vi td. rug, IVi tdr.
bygg, 10 tdr. havre og 8 tdr. poteter. Den hadde ingen hus
mannsplass.
I 1875 var besetningen 2 hester over og 1 under 3 år, 6 kyr,
2 ungnaut og kalver, 20 sauer og lam, 8 geiter og kidd og 1 svin
og utseden x k td. rug, 1 td bygg, 10 tdr. havre og 10 tdr.
poteter.
Ved kongelig skjote av 27. mars, tgl. 15. august 1888, blev
gården solgt til Jakob Pedersen Trygstad for 4800 kr. og innlost
jordavgift, kapitalisert til kr. 1158.57.
I utraset gikk gard og folk med. Efter skredet kjøpte Elling Mo
gården og bygget den delvis op. Siden overdrog han den til sønnen,
Peder Ellingsen, som i 1909 solgte til Peter Eliassen, som da
flyttet fra Eklo.
Peter overdrog i 1923 gården til sønnen Edin, som nu har den.
Ostre Jermstadætten.
A. Peder (ganske sikkert den Peder Bjørgan, som var opsitter på
B. fra midten av 1620-årene til sist i 1650-årene).
B. Tørris Pedersen Bjørgan, var i 1666 41 år gl.
Cl. Peder Tørrissen Bjørgan, t P- B. 1716, 58 år. (Peder

----
311 Bind IV
----
Tørrisen opfores i 1666 som sonn p. B. — opgis da å være 2 år)
* Marit.
Dl. Tørris Pedersen Bjørgan, Ekle, t p. Ekle 1741, 51 år gl
* 1720 Else Kristensd. Ekle, f P- Lyng 1770, 93 år
gl., dtr. av Kristen Jonsen Stiklestad, enke efter rVer Olsen
Ekle, med hvem * 1708.
E 1. Marta Torrisd., f. p. Ekle 1721. * 1754 Iver Larssen Volen.
D 2. Bård Pedersen Jermstad ostre, fp. J. 1763, 73 år gl. * 1715
Malena Johansd., f p. J. 1759, 77 år gl.
E 1. Gunhild Bårdsd., f. p. Bjorgan 1718.
E 2. Peder Bårdsen Jermstad vestre, f. p. J. lille 1721, f 1801.
•*) 1753 Siri Andosd. Eklo sondre, f. p. E. 1728, t p
Jermstad 1763. * -') 1764 Marit Ellingsd. Hallem, f p H
1734.
F 1. Malena Pedersd. Jermstad, f. p. J. 1753. * 1791 Nils
Jonsen Kjæranvaldet, f. c. 1762.
F 2. Beret Pedersd. Jermstad, f. p. J. 1754. * 1792 Ole
Svendsen Storstad, f. p. S. 1732, enkemann.
F 3. Ingeborg Pedersd. lermstad, f. p. J. 1758 * 1799
Ole Olsen Rosvold, f. c. 1771.
F 4. Bård Pedersen Jermstad, f. p. J. 1765.
F 5. Elling (dbt. Erling) Pedersen Jermstad, Steinslien,
f. p. Jermstad 1769. •*) 1800 Anne Toresd. Hofstad,
f. p. H. 1780, f P- Steinslien 1804. * ') 1807 Maria
Eriksd. Oren.
Gl. J Lisbet Ellingsd., f. p. Hofstad 1802, f 1875.
K 1825 Hans Gjertsen Bunesvald, f. p. Augla
vald 1799, f 1838.
G 2.-' Peder Ellingsen, f. p. Steinslien 1808, t 1811.
G 3.- Anne Ellingsd., f. p. Steinslien 1810, t 1882
* 1842.
G 4.- Kirsti Ellingsd., f. p. Steinslien 1813, f 1834.
G 5. 2 Marta Ellingsd., f. p. Steinslien 1816, f 1833.
G 6. a Marit Ellingsd., f. p. Steinslien 1822, f p.
Bergsleiret 1889. * 1853 Johan Fossing.
G 7. 2 Elen Ellingsd., f. p. Steinslien 1824.
F 6. Lars Pedersen Jermstad, f. p. J. 1775, f smst. 1839,
eskadronsmed ved dragonene. * 1806 Marit Ellevsd.
Lundskin.
G 1. Peder Larssen Faren nedre, f. p. Jermstad 1806,
t p. Dalen under Faren øvre 1892, kjøpte halve
Faren nedre 1831. * 1829 Malena Olsd. Faren
nedre, f. p. F. 1806, f 1879.
H l.Lars Pedersen, f. p. Faren 1831, reiste til
Amerika 1882. * 1861.

----
312 Bind IV
----
H 2. Sirianna Pedersd., f. 1836.
H 3. Marta Pedersd., f. 1839. * Olaus Arntsen Lev
ring ostre.
H 4. Ole Pedersen.
H 5. Olaus Pedersen, snekker, f. c. 1844.
G 2. Sara Larsd., f. p. Jermstad 1808, f 1809.
G 3. Ellev Larssen Jermstad østre, f. p. J. 1811, t som
kårmann smst. 1891. * 1835 Gjertrud Jakobsd.
Jermstad ovre, f. p. J. 1812, f 1883. Se Lunds-
ætten.
H 1. Ellev Ellevsen Jermstad, f. p. J. 1846, f smst.
1882. * Anna Johannesd.
I 1. Edvard Ellevsen Jermstad, f. 1877, f 1893,
omkom i skredet.
I 2. Jon Ellevsen Jermstad, f. 1881, t 1893, om-
kom i skredet.
H 2. Jakob Ellevsen, f. c. 1849.
H 3. Olaus Ellevsen, i c. 1852.
H 4. Guruanna Ellevsd., f. 1836.
H 5. Marta Ellevsd., f. 1839.
H 6. Jonetta Ellevsd., f. c. 1841.
G 4. Marta Larsd. Jermstad, f. p. Jermstad 1815, f P- Ok
lan 1897. * 1846 Ellev Mikkelsen Lundskin, f. p. L.
1820, f smst. 1864.
G 5. Sara Larsd. Jermstad, f. p. J. 1821, f P- Lundenvald
1898. * 1841 Tørris Pedersen Eklo på Sanden under
Eklo, f. p. E. 1813, f 1898. (Se Skroveætten).
F 7. Ole Pedersen Jermstad, f. p. J. 1778. * 1808 Gjertrud
Olsd. Jermstad øvre.
G 1 Peder Olsen, f. p. Jermstad øvre 1808. * 1851.
G 2 Ragnhild Olsd., f. 1808, f samme år, tvilling
med G 1.
F 8. Sigrid Pedersd. Jermstad, f. p. J. 1767. * 1792 Ole Gund
bjørnsen Byna, Jermstadvald, f. p. Byna 1765.
F 9. Marit Pedersd. Jermstad, f. p. J. 1771.
Anders Bårdsen Kjæran, f. p. Jermstad 1724, f 1800. *. 1756
Magnhild Ingebrigtsd. Stiklestad, f. p. S. 1736. Se Husan-
ætten.
F l.Anne Andersd., f. p. Kjæran 1757.
F 2. Malena Andersd., f. p. Kjæran 1759.
F 3. Ingbert Anderssen, f. p. Kjæran 1760.
F 4. Bård Anderssen, f. p. Kjæran 1762.

----
313 Bind IV
----
F 5. Karen Andersd., f. p. Kjæran 1763. * Lars Peder
sen Gustad, Skogn. Ingen barn.
F 6. Bård Anderssen Kjæran (eller Baglan), f. p. K.
1765, f som kårmann smst. 1834. * 1801 Inge
borg Pedersd. Baglan, f. p. Østborg i Skogn c.
1761, f p. Kjæran 1830, enke efter Anders Jonsen
Baglan, med hvem * 1777. Ingen barn.
: 7. Malena Andersd., f. p. Kjæran 1768.
F 8. Marta Andersd., f. p. Kjæran 1770. * 1803 Jonas
Jonsen Forberg, Øren.
F Q.Anne Andersd., f. p. Kjæran 1773. * Ole Holm,
Trondhjem, arbeidsmann.
FlO. Malena Andersd., f. p. Kjæran 1775.
Fll.lmbert (Ingebrigt) Anderssen, f. p. Kjæran 1776,
gikk tilsjos, skal være f i Aalborg for 1834.
Fl 2. Erling Anderssen, f. p. Kjæran 1779.
Ole Pedersen Bjorgan, f p. B. 1773, 70 år gl., bygslet B
1739. * J ) 1723 Marit Pedersd. Jermstad ovre, f p." Bjørgan
1737, 42 år gl. Se Jermstadætten. * 2 ) 1741 Anne Andosd
Eklo, f. p. E. 1721. Hun *'-') 1777 Morten Jenssen Oklan,
enkemann. Se Ekloætten.
El. 1 Marit Olsd. Bjorgan, f. p. B. 1723. *') 1745 Iver
Anderssen Haugan. * -') Svend Ågesen Bjorstad,
Haugan.
E 2. 2 Ando Olsen Bjørgan, Landfaldvald, f. p. Bjørgan 1751
* 1797 Gollaug Larsd. Eklo, f. c. 1765.
Fl. Anne Andosd., f. p. Eklo sondre 1797, f 1870.
1818 Gunnar Bårdsen, f. p. Lyngvald 1796 f
1878.
F 2. Lisbet Andosd., f. p. Eklovald 1799.
F 3. Ole Andosen Risan, f. p. Landfaldvald 1802, f p
Risan 1864. * 1835 Marit Sevaldsd. Lennes f p
L. 1807. '"
Gl.Severin Olsen Risan, f. 1839. * Andrea Ben
jaminsd., f. i Ekne 1839.
Hl. Olaf Bernhard Severinsen Risan, f
1872.
H 2. Margrete Gustava Severinsd. Risan, f
1874.
G 2. Gustav Olsen, f. p. Risan 1845, f P- Øren
1926, lærer ved Verdalens folkeskole. * 1879
Marie Otilie Olsd. Eggen, f. 1845, f 1905,
dtr. av Ole Gundersen Eggen, Fæby og; h
Marta Ellingsd. Melby.

----
314 Bind IV
----
H 1. Magdalene Otilie Olsen, f. 1870. * i
Amerika.
H 2. Olav Marensius Lyng, sakforer, f. 1881.
H 3. Gudrun Marie Lyng, f. 1883.
H 4. Sofus Engelbregt Lyng, læge, f. 1885,
utvandret.
H 5. Gustav Evald Lyng, f. 1890, adjunkt
ved T.hjems komm. middelskole. * 1023
Signe Antonsen, Flateby, Enebak, f.
1000.
I 1. Eigil, f. 1024. 12. Otto, f. 1026.
I 3. Øivind, f. 1028.
G 3. Elen Anna Olsd. Risan, f. p. R. 1837.
* Erik A. Larsen, kirkesanger.
E 3. L> Peder Olsen Bjorgan, f. p. B. 1758.
E 4.'Marit Olsd. Bjørgan, f. p. B. 1745. * 1768 Knut
Anderssen Storvuku, enkemann, f. p. Borgen
1730, t 1827. Se Okkenhaugætten, Ysse.
Jon Torrissen Halset, fp. H. 1710, 54 år gl. *') («Jon
Haldsæts qvinde», t 1716, 61 år gl.). * 2 ) 1717 Ingeborg
Eskildsd. Skrove, t P- Halset 1747, 60 år gl., visstnok dtr.
av Eskild Helgesen Skrove. Hun * 2 ) 1720 Ingebrigt Nils
sen Halset.
C 2
Dl. 1 Anders Jonsen Halset, Lein, (var rimeligvis sonn av
Jon Torrissen H.). * Anne Sevaldsd. Lein, f. p. L.
1701, f smst. 1745. Se Leinsætten.
D 2. 1 Peder Jonsen Halset. * Ingeborg Olsd. Årstad.
D 3.'Eskild Jonsen Sem nedre, Sparbu, f. p. Halset 1717.
Mali Torrisd., t 1607. * Jon Eriksen Overholmen, f 160. .
D 1. Tørris Jonsen, t p. Halset 1710, 32 år gl.
C 3
JERMSTAD VESTRE
Gårdsnr. 100.
Skylden: Skylden i 1650 var 2 sp. 1 ore 10 mkl. Det er dog
mulig, at Gjermstadspandet er medinnbefattet heri. Ved matriku
leringen i 1660 blev skylden sått ned til 1 sp. 1 ore V-i mkl., fra
1836 5 dal. 15 sk. I 1007 var den mk. 2,50, fordelt på 5 bruk,
hvorav bruksnr. 1, Jermstad vestre, mk. 1,27.
Eiere: Denne gard har visstnok fra meget gammel tid av vært
bondegods. Brukerne har dog, iallfall i 1600-tallet, kun eiet min
dre parter og har altså ikke vært bygselrådig over gården. I 1624

----
315 Bind IV
----
tilhørte 1 sp. 2 øre 6 mkl. og dermed bygselretten Oluf Ågesen på
Hittra og efter ham Åge Olsen, sikkert sonnen. Således var eien
domsfordelingen i 1650:
1 sp. 1 ore 18 mkl. og bygselretten
Åge Olsen
St. Jørgens hus
Krongods
1 »
»
1» 4 »
Stiklestad kirke
12 »
lalt 2 sp. 1 ore 10 mkl
Omkring 1660 har Lars Pedersen Brix erhvervet Åge Olsens
part og dermed bygselretten. Samtidig må der også være foregått
andre forandringer i eiendomsforholdet, så efter avfelningen i 166 ( )
er fordelingen blitt folgende:
Lars Brix
2 ore
10 mkl. og bygselretten
7 »
St. Jorgens hus
Krongods
17V2 »
7 »
7 »
Stiklestad kirke
Domkirken
lalt 1 sp. 1 ore V-z mkl
Ved skjote av 16. juni 1696 forærte Lars Brix gården eller sine
2 ore 10 mkl. med bygselretten til St. Jørgens hus, i hvis besid
delse den blev til i 1823, da forpakteren, Ole Hanssen, kjopte den.
Siden har den vært brukernes eiendom.
Brukere: I 1520 har sannsynligvis Halword brukt denne gard.
Han betalte skatt for jordegods, så han må vel ha eiet noget i går
den; den har muligens vært bondegods helt siden den tid.
I 1549 har Jogenn betalt 2 vog mel i landskyld av 1 ore f
Giiermstadtt under «Stiichtens» gods, d. v. s. det gamle erkebispe
gods; det må rimeligvis gjelde denne gard. Men i ledingsmann
tallet for samme år står Gudmund paa Giermsta for 1 pund smør
og 4 pund mel. I skibskattmanntallet for 155 Q har vi atter Jonn
paa Germstadt.
I begynnelsen av 1600-årene het opsitteren Gunder. Han har
betalt leding for 2 parter, hvorav den annen muligens er Jerm
stadspandet, som i eldre tid kan ha vært en særskilt eiendom.
Fra midten av 1630-årene heter opsitteren Tørris. Han var der
ennu i 1666 og var da 74 år gammel. Det heter på den tid om

----
316 Bind IV
----
gården, at den «ligger ode», d. v. s. at den ikke var i fast bygsel,
men bruktes for avgift.
Den hadde i 1657 en besetning på 2 hester, 10 naut, 9 sauer
og 1 svin.
Ved matrikuleringen i 1669 blev skylden foreslått nedsatt til
1 sp. 1 ore, hvilket på det nærmeste blev tatt tilfølge. Tienden sat
tes til 1 td. bygg og 2 tdr. havre, ledingen til V-i rdl. 16 sk. og små
tienden til 1 ort 8 sk. Der var humlehave.
Da det kun var i ytterst få tilfelle, skylden blev nedsatt ved
denne matrikulering, kan det jo tenkes, at den store nedsettelse for
denne gard kan ha sin grunn i, at Jermstadspandet muligens har
vært brukt under gården og medregnet i dens skyld tidligere. I
1660 er det opfort som særskilt eiendom i matrikulen.
Opsitter i 166 Q var Lars Villumsen, naturligvis en sonn av
Villum Øvre Jermstad. Hvor lenge han har vært der er übekjent.
Sonnene var i en senere tid på Østnes og Volen.
Efter Lars har gården hatt en opsitter, Peder, som har vært
der i 1680-årene og til litt uti 1700-tallet. Det synes å ha vært
nokså smått for ham. Gården har visstnok for det meste vært brukt
uten erleggelse av landskyld, kanskje også med nedslag i skattene.
Nogen fordelaktig eiendom har det iallfall ikke vært; ellers hadde
nok ikke Lars Brix forært den til St. Jorgens hus.
I begynnelsen av 1700-årene brukte Svend Olsen, dragon av
major Reichweins kompani, den i nogen få år og blev fattig på det.
Han blev skyldig lodseierne 10 rdl., og presten, Tomas Scheen, som
hadde fullmakt til å inndrive gjelden, fikk dom på ham og lot vur
dere hos Svend, som imidlertid var flyttet til Heir, endel av beset
ningen uten dog å overta den. Imidlertid styrtet 2 av de vurderte
kyr, hvorefter Scheen lot vurdere andre isteden. Herimot prote
sterte Svend, da han ikke vilde være ansvarlig for de dyr, som var
pantet og ikke avhentet. Scheen lot ham også stevne og fikk dom
for en fordring på 1 rdl., som Svend mente å ha betalt; men pre
sten påstod, at den betalte riksdaler var for konens kirkegang og
for et barn, han hadde gravfestet. Svend beklaget sig i en skrivelse
av 1707 for stiftamtmannen, som imidlertid kun kunde henvise ham
til å appellere. Sakens videre forlop er übekjent; men det hele ty
der iallfall på et nokså smått stell hos brukeren av gården.
På sommertinget i 1709 oplyses, at den siden 1706 har vært
brukt av Anne Rasmusdatter for leilendingsskatt samt landskyld
til kongen, småtoll og soldaterutredning, og at således 4 rdl. 4 sk.
årlig har vært «übekommelig».
Haldo het opsitteren under krigen i 1718. Skaden på gården
ved denne anledning beskrives således:

----
317 Bind IV
----
Tilsammen 85 rdl. 48 sk.
Som betaling hadde svenskene levert 6 rdl. i svensk mynt; men
det tok de igjen ved tilbaketoget.
Så har der en tid vært en Lars Svendsen på gården. Han var
opsitter i 1723. Ved matrikuleringen dette år oplyses, at gården
slett ikke hadde nogen skog eller seter, at den hadde slett bumark
og var «tungviinden men kornvis». Utseden var 6 skjepper bygg,
5V2 tdr. havre og % bismerpd. grå erter, avlingen 18 sommerlass
vollhoi og 3 lass ekerhoi og besetningen 1 K> hest, 6 kyr, 2 ungnaut
og 6 sauer. Tienden blev sått til 4 skjepper blandkorn, 1 td. havre,
6 mk. erter, 2 mk. lin og 12 mk. ost. Skylden blev foreslått nedsatt
BK> mkl., «da den formedelst sin ringhed udl mange aar har været
brugt for afglft, og paa det den engang kan komme i fuld brug.»
Haldo Anderssen — måskje den samme som tidligere — fikk
bygselbrev på gården av St. Jorgens hus' forstander 13. mars
1731, tgl. 4. mars 1740. Han har hatt vanskelig for å klare sine
forpliktelser; ti i 1735 sees han å være stevnet for resterende land
skyld til utgangen av 1734 — tilsammen 8 rdl. 3 ort 2 sk.
Jon Gundbjørnsen (sannsynligvis sonn av Gundbjorn Auskin
og bror av Anders Gundbjornsen Storvuku) fikk så bygselbrev på
Jermstad av husets forstander, Nils Hanssen Nissen, 27. januar,
tgl. 5. mars 1742. Han var der ikke lenge. Peder Jenssen, sonn av
Jens Pedersen Øvre Jermstad, fikk bygselbrev, tgl. 8. september
1749, og han betalte førstebygsel, hvad der rimeligvis ikke var
skjedd på lange tider.
Ved auksjon i 1767 blev Kronens eiendom, 17 H mkl. uten byg
sel i denne gard, tillikemed endel annet gods solgt til loitnant Ni
kolai Meyer (se Borgen). Meyer solgte året efter de 17X> mkl. i
Vestre Jermstad for 14 rdl. 76 sk. til Peder Jenssen, som fikk
skjote på dette 6. oktober 1768, tgl. 20. februar 1769. Som nevnt
under Jermstadspandet, kjøpte Peder i 1770 også denne eiendom
og drev den sammen med Vestre Jermstad.
Da Peder Jenssens hustru, Eli Jonsdatter (datter av Jon Will
mann på Skei), dode i 1787, var boets aktiva 255 rdl. 1 ort 18 sk.


----
318 Bind IV
----
og beholdningen 166 rdl. 3 ort 13 sk. Besetningen var 3 hester, 6
kyr, 4 ungnaut, 11 geiter, 7 sauer og 1 svin. Gården må således
være blitt adskillig forbedret, og Peder har tydeligvis vært en vel
situert mann, hvilket skjonnes både av, at der fantes sølvtøi i boet
og at begravelsesomkostningene bevilgedes med 20 rdl.
Jermstadspandet, som Peder Jenssen hadde kjøpt i 1770 av
Sevald Anderssen Stiklestad for 165 rdl., overdrog han i 1777 til
sonnen, Hans Pedersen, for samme pris, men forbeholdt sig i til
felle av salg forkjøpsrett for samme sum.
Peder Jenssen opgav i 1795 sin bygsel av Vestre Jermstad rnot
å få bruke gården ennu et par år og siden få kår, hvorefter Hans
Pedersen fikk bygselbrev av forstanderen Filip Weiser 1. juli 1795,
tgl. 17. august s. å. Han utløste først i 1809 ifl. skjote av 21. sep
tember, tgl. 5. oktober, sine medarvinger for de 17 X- mkl. uten byg
sel, som faren hadde eiet i den. Han drev nu både denne gard og
Jermstadspandet.
Da Hans Pedersen døde, fikk enken, Marit Olsdatter, ved kgl.
bevilling av 22. januar 1814 tillatelse til å sitte i uskiftet bo. Hun
har formodentlig nu en kortere tid drevet begge gårder; men i 1810
forpaktet Ole Hanssen, hennes yngste sønn, Vestre Jermstad av
St. Jorgens hus for 3 år. Det neter i forpaktningskontrakten av 20.
mars, tgl. 3. juni 1819, at han «før har hatt gården i bruk» mot
4 tdr. havre i årlig avgift. Nu skulde avgiften foruten jordeboks
rettighetene, 4 spdl. 111 sk., være 5 tdr. havre. I 1822 fornyedes
forpaktningen for 1 år og ifl. skjote av 28. november 1823, tgl. 1.
april 1824, kjøpte Ole Hanssen gården på auksjon for 1001 spdl.
Der påheftedes den en jordavgift og kornrettighet til St. Jorgens
hus på 6 tdr. 3% fjerdingkar såbygg.
Lille Jermstad (Spandet) var allerede i 1814 av Hans Peder
sens arvinger overdratt til hans eldste sonn, Peder Hanssen, for
400 riksbankdaler sølvverdi eller 750 rbdl. navneverdi. I 1835 var
gårdens besetning 2 hester, 7 storfe, 12 sauer, 8 geiter og 2 svin
og utseden % td. hvete, Vs td. rug, 1 td. bygg, 7 tdr. havre, Vs td.
erter og 5 tdr. poteter.
Efter Ole Hanssens død delte sonnene Peter og Hans gården
mellem sig. I 1865 var på Peters part besetningen 2 hester, 5 stor
fe, 15 sauer, 7 geiter og 1 svin og utseden YV-2 tdr. bygg, 8 tdr.
havre og 8 tdr. poteter. Der var 1 husmannsplass, Jermstadenget,
med et husdyrhold på 3 sauer og 2 geiter og en utsed av V 2 td.
havre og 1 V* tdr. poteter.
På Hans Olsens part var besetningen 3 hester, 5 storfe, 11
sauer, 5 geiter og 1 svin og utseden 2 tdr. bygg, 10 tdr. havre og
8 tdr. poteter. På denne part var ingen husmannsplass.

----
319 Bind IV
----
Ved skjøte av 2. april, tgl. 3. april 1872, solgte Ole Hanssens
sonner hele gården til sersjant Johan Støre for 1400 spdl. Den
hadde i 1875 en besetning på 2 hester, 4 kyr, 5 ungnaut og kalver,
18 sauer og lam og 2 svin, og en utsed av 2 tdr. bygg, 12 idr.
havre og 11 tdr. poteter. På 2 husmannsplasser var besetningen
1 hest, 2 kyr, 2 sauer og 2 svin og utseden 1 td. bygg, 1 td. havre
og 7 tdr. poteter. Den ene av plassene var bebodd av Olaus An
dreassen Bjartnes, som drev handel der.
Støre solgte i 1883 gården til Johannes Anderssen Bjørås for
5200 kr. (Skjøte 14. desember, tgl. 17. desember).
Andreas Simonsen kjøpte i 18Q6 gården av Olav Stiklestad. Han
overdrog den i 1909 til svigersønnen, Peter Prestmo.
JERMSTADSPANDET (LILLE JERMSTAD)
Gårdsnr. 101.
Navnet: Gården kaltes Spandet, Lille Jermstad 1669, 1723.
Spandet finnes som gårdsnavn flere steder, således på 2 steder
i Strinda. Det må betegne en gard, som har en skyld av 1 spand
og er således et navn av samme art som Ørtugen. Spandet i Ver
dalen har ganske utvilsomt hatt en skyld av 1 spand.
Skylden: Som nevnt under Øvre Faren står denne gard i 1650
opfort med en skyld av 3 sp. 12 mkl. I folketellingen av 1665 står
under samme gard en engslette på 1 spand og først fra 1669 kom
mer «Lille Jermstad» særskilt inn i matrikulen med tlling Faren
som bruker, medens Fårens skyld er blitt betydelig lavere enn før.
Det kan efter dette ikke være tvil cm, at den engslette, scm Elling
Faren brukte i 1665, var Jermstadspandet, og at dettes skyld altså
ennu var 1 spand. Fra 1669 blev den nedsatt til K- spand, og fra
1836 var skylden 1 dal. 16 sk. I 1907 var skylden mk. 0,20. Går
den blev helt ødelagt ved skredet i 18 ( >3.
Eiere: Det er ikke mulig å utrede eiendomsforholdene på denne
gard i den første halvdel av 1600-årene. Rimeligvis har den den
gang vært brukt under Vestre Jermstad, idet Gundsr sees å ha be
talt leding for 2 parter, hvorav den minste formodentlig er Span
det. Og således er eiendomsforholdene rotet slik sammen med den
ne gards, at det nu ikke er mulig å finne ut av, hvad som vedkom
mer hver av dem. At den har vært lagt for leding beviser, at den
engang tidligere har vært en selvstendig gard, altså før 1600.
Fra den tid, gården i matrikulen opføres som særskilt eiendcm,
nemlig i 1669, da den kalles Lille Jermstad, er eiendomsforholdet
følgende:

----
320 Bind IV
----
Mag. Kristen (Pedersen Schjoldborg) 18 mkl. og bygselretten
Krongods 12 »
Stiklestad kirke 6 »
Tilsammen V> spand; skylden var altså nedsatt til det halve.
Schjoldborg var lektor ved Trondhjems katedralskole fra 1660 til
1682.
Efter Schjoldborg er eiendommen gått over til hans svoger,
Søfren Hansson, sogneprest ved Domkirken. Denne opfores som
eier i 1680-årene. Efter hans dod er den vel gått over til arvingene;
i 1723 opfores en lrgens som eier av de 18 mkl., hvormed bygsel
retten fulgte. Men gården hadde da en lang årrekke ligget øde, og
ingen vilde vedkjenne sig å være eier av den. På sommertinget den
6. juli 1732 blev avsagt dom angående «Lille Jermstad, hvoraf lr
gens staar opfort for 18 mkl. med bygsel over alt, til hvilke 18 mkl.
ingen eier efter stevnemaal har villel lade sig finde, og tolder Knud
Nordal, som er gift med en af lrgens' arvinger, har og ikke for sig
seiv og medarvinger villet erkjende nogen eiendom. Altsaa tilfal
der Kongen disse 18 mkl., saafremt de rette eiere sig ikke indfin
der inden aar og dag og svarer skattene».
Der meldte sig selvfølgelig ingen eier til å svare de skatter, som
nu resterte for så lang tid, at de formodentlig belop sig til mere,
enn gården var verd. Således tilfalt den Kronen, som i 1754 solgte
den til Jon Sivertsen.
Siden har den vært brukernes eiendom, dog i lange tider dre
vet som underbruk under andre gårder.
Brukere: Som ovenfor nevnt synes eiendommen i begynnélsen
av 1600-årene å være brukt under Vestre Jermstad. I 1665 har
Elling Øvre Faren brukt en engslette på 1 spand, som utvilsomt
må være Jermstadspandet, og i matrikulen av 1669 står Elling Fa
ren uttrykkelig nevnt som bruker av «Lille Jermstad», hvilken eien
dom ikke finnes nevnt tidligere. Tienden er sått til 2 skjepper bygg
og 2 skjepper havre, ledingen til 16 sk. og småtienden til 1 ort. Der
var humlehave. Skylden blev foreslått nedsatt til 1 øre, men blev
1 øre 12 mkl.
Efter Ellings tid vedblev den å bli brukt av hans eftermann på
Øvre Faren, Tomas. Siden har den i lange tider ikke vært til å få
i fast bruk — til sine tider har den vel endog bokstavelig talt lig
get under fefot —. I 1718 var den — som nevnt under Østre Jerm
stad — brukt av opsitteren på denne gard. I 1723 betegnes den
som «øde», d. v. s. übygslet, og det heter, at den «i mands minde
hverken har været beboet eller havt huse, ei heller vil nogen kjende
sig ved den». Den blev derfor foreslått avfelt til det halve, 18 mkl

----
321 Bind IV
----
Avlingen var 8 sommerlass hoi. Nogen tiende blev ikke sått, idet
bemerkes, at eiendommen «ansees for et engeslette».
På vintertinget i 1720 oplyses, at gården lå ode i 1726; men i
1727 brukte Jens Jermstad den således, at han fikk halvdelen av
høiet for sitt arbeide og fogden den annen. Det var ganske lite, en
3 —4 små sommerlass, og der blev tatt tingsvidne på, at det kunde
være så meget, at soldaterutredningen blev betalt dermed.
I 1732, da der avholdtes besiktigelse angående avfelning og av
gjorelse av eiendomsretten, forklarte brukeren, fenrik Lorents Di
drik Kliiver, at da ingen annen vilde ta gården til bruk, lot han sig
for 2 år siden av fogden overtale til å ta den mot en årlig avgift
av 2 rdl. 3 ort og soldaterutredning; men han syntes ikke å ville
ha den lenger på de vilkår, da ingen hus fantes, og avlingen kun
var en 5 —6 lass hoi. Den fantes ikke å kunne settes istand eller
beboes uten 6 års skattefrihet og en avfelning til 1 ore 6 mkl.
Som ovenfor nevnt, blev gården efter dette tildomt Kongen, da
ingen eier vilde melde sig til den. Og da fogden på høsttinget 1738
opbød «Kongens forarmede gods», bød Arnt Henriksen å svare
2 V Å rdl. årlig iloår og imidlertid å bygge. Han fikk fogdens be
villingsseddel på «Lille Jermstad, 1 øre 12 mkl.» 1. oktober 1738,
tgl. 4. mars 1739. Da de 10 år var utløpet i 1748, bod han fulle
skatter og rettigheter, såfremt gården ikke skulde bli solgt, i hvil
ket tilfelle han ventet erstatning for bygningene.
Ole Olsen Ekloen, som før hadde vært på Lyngåsen og senere
kom til Øvre Jermstad, fikk bygselbrev på gården 21. mars 1752,
tgl. 2. mars 1753. Han betalte førstebygsel, hvad der formodentlig
ikke var erlagt for denne gard i de siste hundre år.
Ved en auksjon over krongods i 1754 blev den solgt for 70 rdl.
til Jon Sivertsen, som fikk skjøte 14. januar, tgl. 8. september 1755.
Jon solgte den straks for 76 rdl. til her Olsen By ifl. skjøte av 8.
september 1755, tgl. s. d.
Ved skjøte av 13. august, tgl. 15. august 1761, solgte Iver den
for 110 rdl. til Johannes Jonsen Skei og fra denne gikk den over
til Sevald Anderssen Stiklestad, som kjøpte den for 150 rdl. ifl.
skjøte av 20. februar, tgl. 22. februar 1768.
Sevald drev nu gården som underbruk under Stiklestad, til han
ved skjøte, utstedt og tgl. 15. august 1770, overdrog den for 165
rdl. til Peder Jenssen Vestre Gjermstad, der drev den som under
bruk, visstnok også efter at han 20. februar 1777 — formodentlig
for å undgå dobbelte skatter — hadde skjøtet den til sønnen Hans
Pedersen, for 165 rdl.
Hvorvidt Hans har drevet Jermstadspandet som selvstendig
bruk er übekjent; men efter at han i 1795 hadde bygslet Vestre

----
322 Bind IV
----
Jermstad efter faren, er eiendommen atter blitt drevet som under
bruk under denne gard.
Hans Pedersens arvinger overdrog ved skjote av 16. august
1814, tgl. s. d., gården for 400 rbdl. solvverdi eller 750 rbdl. navne
verdi til sonnen, Peder Hanssen, som i 1822 utskilte husmanns
plassen Lillespandet, og bygslet den til Arnt Halvorsen Kråg for
en årlig avgift av 5 spdl. Året efter solgte han Jermstadspandet
for 450 spdl. til Iver Larssen Gudding. Skjotet er av 16. august
1823, tgl. s. d. Ved åstedsforretning 10.—11. juni 1822 var der
avholdt utskiftning mellem Lille Jermstad og naboeiendommene.
I 1835 var gårdens besetning 1 hest, 3 storfe og 9 sauer og ut
seden 1 td. bygg, 6 'a tdr. havre og 6 tdr. poteter
Efter Iver Larssen overtok sonnen, Lars Iversen, gården som
eneste arving. Den hadde i 1865 en besetning på 2 hester, 3 storfe
og 8 sauer og en utsed av 1 td. bygg, 8 tdr. havre og 6 tdr. pote
ter. Der var 1 husmannsplass, Lillespandet, med et husdyrhold på
1 ku og 4 sauer og en utsed av l A td. bygg, H 4 tdr. havre og I I A
tdr. poteter.
I 1875 var besetningen 1 hest over og 1 under 3 år, 2 kyr, 2
ungnaut og kalver, 10 sauer og lam, 3 geiter og kidd og 2 svin og
utseden % td. bygg, 8 tdr. havre og 9 tdr. poteter. På husmanns
plassen var besetningen 2 kyr, 7 sauer og 2 geiter og utseden x /4
td. bygg, 1 '<> tdr. havre og 4 tdr. poteter.
Jermstadætten.
A. Ingebrigt Skjærset. Opsitter på Skjærset fra midten av 1630-
årene til henimot 1660. * Han har visstnok vært 2 ganger gift,
og hans enke må omkring 1660 være blitt g. med Jørgen (Pe
dersen?) som så brukte Skjærset.
B 1. Marit Ingebrigtsd. Trygstad, f 1735. * Johan Olsen Tryg
stad, f 1740, 85 år gl. Han * s ) 1736 Beret Henriksd. In-
gen barn.
B 2. Tomas Ingebrigtsen, var 9 år i 1666.
Cl." Helene Tomasd., f. c. 1689.
B 3. Guru Ingebrigtsd. * Ole. (Rimeligvis den Ole, som var på
Skjærset i 1680-årene).
C 1. Ingebrigt Olsen Solberg, gevorben dragon, kalles i 1709
dragon Ingebrigt Olsen Skjærset, f p. Solberg 1723.
* 1709 Karen Olsd. Hun * 2 ) 1725 Kristofer Jonsen.
D l.Ole Ingebrigtsen, f. p. Rønningen 1710.
D 2. Peder Ingebrigtsen, f. p. Lyngåsen 1713.
D 3. Sunni Ingebrigtsd., f. p. Solberg 1717. * 1749
Jon Sevaldsen Vist.

----
323 Bind IV
----
D 4. Beret Ingebrigtsd., f. p. Solberg 1721. * 1750
Kristen Abrahamsen Hammer fra Inderøy. Han drev
visstnok et slags gjestgiveri på Øren.
D 5. Guru Ingebrigtsd., f. og f P- Solberg 1724.
C 2. Halvor Olsen, f. c. 1685.
Peder Ingebrigtsen Jermstad øvre, f. c. 1636 (var i 1666 30 år).
* Maren Pedersd.
Cl. Jens Pedersen Jermstad ovre, f. c. 1686, f P- J- 1756,
70 år gl. * 1719 Ragnhild Sevaldsd. Lein, f. p. L. 1697.
(Se Leinsætten).
D 1. Peder Jenssen Jermstad nedre, f. p. J. ovre 1721.
* 1749 Eli Jonsd. Willmann, Skei, f. p. Vist 1724, f
p. Jermstad 1787.
E 1. Hans Pedersen Jermstad nedre, f. 1750. * 1777
Marit Olsd. Jermstad ovre, f. 1750.
F l.Ole Hanssen Jermstad, f. p. J. 1786. * 1817
Anne Jakobsd. Jermstad ovre, f. p. J. 1797.
Gl. Jakob Olsen Molden, f. p. Jermstad
lille 1819. * 1841 Sirianna Olsd. Karl-
Gård, f. p. K. 1821, f p. Molden 1885,
dtr. av Ole Olsen K. og h. Beret Bårdsd.
H l.Ole Jakobsen, f. c. 1846.
H 2. Oluf Jakobsen, f. 1849.
H 3. Jakob Jakobsen, f. 1851.
H 4. Annæus Jakobsen Molden, f. 1854,
snekker, f 1899. * 1884 Oline Olsd.
Leirfald, f. 1857, dtr. av Ole Ja-
kobsen L.
H 5. Guruanna Jakobsd., f. 1841.
H 6. Marenanna Jakobsd., f. 1858.
H 7. Julie Cicilie Jakobsd., f. 1860.
G 2. Hans Olsen Snausen, f. p. Jermstad
1821. * 1861 Marta Pedersd., f. p.
Trygstad 1828, f P- Snausen 1880.
H l.Oluf Hanssen, f. c. 1852.
H 2. Anna Hansd., f. 1864.
H 3. Marta Hansd., f. 1867
G 3. Marta Olsd. Jermstad, f. p. J. 1824.
* 1859.
G 4. Peter Olsen Tromsdalen, f. p. Jerm
stad 1827. * 1860 Liva Jakobsd.
H 1. Anna Petersd., f. 1861.
H 2. Ole Petersen, f. 1863.
H 3. Jakob Petersen, f. 1866.

----
324 Bind IV
----
H 4. Grete Petersd., f. 1860.
G 5. Guruanna Olsd., f. p. Jermstad 1830. * 1857.
F 2. Jens Hanssen Berg, f. p. Jermstad 1791. Kjøpte Nygar
den Berg 1819. * 1817 Byrrild Ellingsd. Aksnes, f. p. A.
1794, f p. Follovald 1869. (Se Østvoldætten).
G 1. Johannes Jenssen, f. og f p. Jermstad lille 1822.
G 2. Elen Jensdatter, f. p. Follovald 1823.
G 3. Hans Jenssen, f. p. Follovald 1826.
F 3. Lisbet Hansd., f. p. Jermstad 1779.
F 4. Peder Hanssen Jermstadspandet, f. p. Jermstad 1781.
Kjopte J. 1814. * 1809 Marta Olsd. Mo, hans tremenning.
G 1. Elling Lyng Pedersen, f. og f p. Jermstad 1810.
G 2. Hans Pedersen, f. og t P- Jermstad 1812.
G 3. Anne Marta Pedersd., f. p. Jermstad 1815, f 1817.
Jon Pedersen Borgen, f. p. Jermstad 1752. * 1780 Marit
Nilsd. Vist, hans tremenning, f. p. V. 1753.
F 1. Marit Jonsd., f. p. Vist 1781.
F 2. Eli Jonsd., f. p. Borgen 1790, f 1878. * 1815 Jens Se
valdsen Berg, Solberg, enkemann, f. 1766. Se nedenfor
D 2, E 1.
F 3. Elling Jonsen, f. c. 1790.
F 4. Peder Jonsen Skrove nedre vestre, f. p. Borgen 1794, f P-
Lyng 1882. * l ) 1827 Maren Olsd. Skrove nedre vestre,
f. p. S. 1799, f smst. 1829, dtr. av Ole Sivertsen Skrove.
Se Musumsætten. * 2 ) 1830 Sirianna Pedersd. Skrove, f.
p. S. 1801, f smst. 1834, dtr. av Peder Gundbjørnsen S.
og h. Marit Nilsd. * 8 ) 1835 Elsebe Kristofersd. Kulsli, f.
p. Årstad 1789, f 1860, dtr. av Kristofer Iversen Å.
Gl. Johannes Pedersen Sende, f. p. Skrove 1828. * l )
1849 Kristiane Jonsd. Mikvold, f. p. M. 1827, f P-
Sende 1860, dtr. av Jon Petersen Mikvold og h. Ka
ren Malene Hansd. * *) 1863 Guruanna Jonsd. Mik
vold, f. p. M. 1833, f P- Sende 1913.
H 1. Peder Johannessen Sende, f. c. 1848. *
H 2. Jon Martin Johannessen Sende, f. 1857. * Beret
Marta Petersd. Sendesmoan, f. 1864.
H 3. Hans Peter Johannessen Sende, Åsen, f. 1865. *
I 1. Johan Hans Petersen Sende, Åsen, f. i Hom
melvik 1896. * 1922 Marianne Mariusd.
Musum, f. p. M. 1897.
J 1. Helge Marius, f. 1923.
I 2. Aksel Hans-Petersen Sende, f. i Hommelvik.
* 1921 Olaug Petersen, Hof stad, f. p. H.
J I—4.1 —4. 4 barn.


----
325 Bind IV
----
H 4. Kristine Marie Johannesd. Sende, f. 1863.
G 2. Maren Pedersd., f. p. Skrove 1829. * 1854 Jo-
hannes Jonsen Sende sondre, f. p. Mikvold 1831,
t p. Sende øvre.
E 3. Peder Pedersen Hallemsvaldet, f. p. Jermstad 1761. * ')
1784 Marit Jonsd. Hallem nordre. * ■) 1788 Maria Olsd.
Tiller, f som inderst p. Jermstad 1815.
F 1. Elen Pedersd., f. p. Hallem 1784.
F 2. Ole Pedersen Jermstad, f. p. Hallemsvald 1702.
F 3. Peder Pedersen, f. p. Hallemsvald 1704, f P- Jøsås
1872. * 1819 Beret Olsd. Trygstad, f. p. T. lille 1797.
F 4. Gjertrud Pedersd., f. p. Hallemsvald 1708. * 1825
Åge Svendsen Grundan, f. p. Vestgrundvald 1707,
t 1870.
E 4. Beret Pedersd., f. p. Jermstad 1758. * 1802 Ole Rasmus
sen Levring, enkemann, skolelærer, f. p. Garnes 1766.
(Se Garnesætten).
E 5. Ragnhild Pedersd. Jermstad, f. p. J. 1764.
Sevald Jenssen Berg østre, f. p. Jermstad øvre 1726. Bygslet
Berg 1764. * 1755 Beret Sevaldsd. Landstad, hans tremen
ning, f. p. L. 1734, f P- Berg 1800. (Se Leinsætten).
E 1. Jens Sevaldsen Solberg, f. p. Berg 1766. * ') 1803 Beret
Johansd. Solberg, f. p. S. 1760, f smst. 1813, enke efter
Jon Eriksen Solberg, med hvem 2 barn. * 2 ) 1815 Eli
Jonsd. Lein, f. p. Borgen 1700, f p. Solberg 1878.
F I. 1 Jon Jenssen, f. p. Solberg 1804, t p. Hagaenget
1887, ugift.
F 2. 2 Beret Marta Jensd., f. p. Solberg 1816, f smst. 1871.
* 1835 Ole Olsen Forbregd, Solberg, f. p. F. 1808.
(Se Willmannsætten, Forbregd).
E 2. Sevald Sevaldsen Berg østre, f. p. B. 1775, f smst. 1820.
* 1810 Inger Andersd. Myr, f. p. M. 1776.
. F 1. Sevald Sevaldsen, f. p. Berg 1812, f 1837.
F 2. Anders Sevaldsen, f. p. Berg 1819.
F 3. Beret Marta Sevaldsd., f. p. Berg 1815, f 1801, ugift.
E 3. Ragnhild Sevaldsd. Berg, f. p. Jermstad 1755. * 1786
Jon Pedersen Røstad lille, Skogn.
E 4. Mette Sevaldsd. Berg, f. p. Jermstad 1750.
E 5. Beret Sevaldsd., f. 1762, f p. Svinhammer 1841. * 1802
Arnt Bårdsen Svinhammer, f. p. Stuskin 1748, f P- Svin
hammer 1824, enkemann.
E 6. Marta Sevaldsd. Berg, f. p. B. 1777, f p. Ravlo 1862.
* x ) 1800 Mikkel Tomassen Ravlo, f. p. R. 1760, f smst.
1804. * 2 ) 1805 Ole Nilssen Mule, Ravlo, f. i Skogn c
21

----
326 Bind IV
----
1775, tp. Ravlo 1811. * :! ) 1812 Ole Jonsen Rein, Ravlo,
f. p. Rein 1786, f som kårmann p. Ravlo 1876.
Fl. 1 Marta Mikkelsd., f. p. Ravlo 1801, f P- Norberg
1876. * 1830 Nils Hanssen Salthammer, Norberg
ovre, f. i Skogn c. 1794.
G 1. Hans Nilssen Norberg ovre, f. 1838 i Levanger
landsogn. * Anna Sofie Andersd. Hallan, f.
1843.
H 1. Anton Nikolai Hanssen, f. 1867, f-
H 2. Bernhard Hanssen, f. 1870. * Julie Tan-
gen.
H 3. Henrik Hanssen Norberg ovre, f. 1873.
* Margrete Ravlo.
I 1. Magnus. I 2. Johan. I 3. Anton.
I 4. Gudrun.
H 4. Margrete Sofie Hansd., f. 1864, f-
H 5. Amalie Hansd. * Lars Næs, Frol.
G 2. Martine Nilsd., f. c. 1834. * Jon Revik, Inderøy.
F 2. 1 Sevald Mikkelsen Reinssveet, f. p. Ravlo 1804, f
1887. * Birgitte Olsd., f. i Skogn 1803.
F 3/' Maria Olsd., f. p. Ravlo 1806. * 1836.
F 4. 2 Beret Olsd., f. p. Ravlo 1809. * 1834 Søren Olsen
Mikvoldvald.
F 5. :t Johannes Olsen, f. p. Ravlo 1814.
F 6. 3 Mikal Olsen, f. p. Ravlo 1817, f 1821.
F7. :! Malena Olsd., f. p. Ravlo 1820, f 1821.
E 7. Inger Sevaldsd. Berg, f. p. B. 1780, f P- Skjorholmen
1842. * 1810 Bård Arntsen Skjorholmen, f. p. Svinham
-1782. (Hans far var gift med Ingers soster. (Se Solbergætten).
Elling Jenssen Tuset, f. p. Jermstad 1728, f P- Tuset 1768.
* 1755 Marta Iversd. Tuset. Hun * 2 ) 1771 dragon Hans An
derssen Veie.
E 1. Marit Ellingsd., f. p. Tuset 1756.
E 2. Ragnhild Ellingsd., f. p. Tuset 1758.
E 3. Marta Ellingsd., f. p. Tuset 1761.
E 4. Jens Ellingsen, f. p. Tuset 1763.
E 5. Iver Ellingsen, f. p. Tuset 1766.
E 6. Elen Marta Ellingsd., f. p. Tuset 1766.
Ingebrigt Jenssen Tommerås, f. p. Jermstad ovre 1731, f p
Tømmerås 1792. * ') 1760 Guru Olsd. Skrove, t 1776, 78 år
gl., enke efter Tomas Larssen Skrove. * ■) 1776 Beret Tomasd.
Reitan, f. p. Leklem 1746.
E 1. Ragnhild Ingebrigtsd., f. p. Tommerås 1778, f 1780.
E 2. Kirsti Ingebrigtsd., f. p. Tømmerås 1781, f 1791.

----
327 Bind IV
----
E 3. Jens Ingebrigtsen, f. p. Tømmerås 1783, f 1813.
E 4. Ragnhild Ingebrigtsd., f. p. Tommerås 1787, f p.
Movald 1884. * 1810 Lars Paulsen Hallem nordre,
t 1844.
F 1. Marta Larsd., f. p. Stiklestadvald 1811, f 1898,
døvstum, ugift.
F 2. Embret Larssen, f. p. Hallemsvald 1817.
F 3. Jens Larssen, f. p. Hallem nordre 1821 Reiste
til Amerika. * 1854.
F 4. Beret Larsd., f. p. Hallemsvald 1824. * 1847.
D 5. Anders Jenssen, f. p. Jermstad 1733. * 1761 Anne Jensd
Bamberg, Skogn, enke.
D 6. Maren Jensd.
C 2. Magnhild Pedersd, f. c. 1677, t p. Faren ovre 1713, 36 år
Elhng Tomassen Faren øvre, f 1734, 55 år. (Se Husan
ætten).
C 3. Anne Pedersd, f. c. 1685. * 1713 Ole Ågesen Skrove, t 1756
79 år gl.
C 4. Guru Pedersd. * 1711 Anfin Taraldsen Smed, Jermstad
D 1. Maren Anfinsd, f. 1713.
D 2. Magnhild Anfinsd, f. 1715
D 3. Siri Anfinsd, f. 1718.
C 5. Marit Pedersd. Jermstad, f. c. 1695, f p. Bjørgan 1737 42
år gl. * 1723 Ole Pedersen Bjørgan, f. c. 1694, f p. Bjørgan
1773, 79 år gl. (Se Østre Jermstadætten).
SKEI
Oldnorsk Skeid, intetkjønnsord, hyppig gårdsnavn, som vel of
test rna opfattes i betydning av bane til kappløp eller kappridning
eller dertil skikket grunn.
Skylden: Gårdens skyld i 1650 var 1 sp. 2 ore, i 1660-årene
forhøiet til 1 sp. 2 øre 12 mkl, idet et kvernsted på 12 mkl bene
ficert Verdalens prestebord, kom til. Fra 1836 var skylden 5 dal
4 ort 23 sk, i 1907 mk. 10,11 i ét bruk
Eiere: I Aslak Bolts jordebok heter det: «af skeide dunga luta
iiij heldaland b. f. øre».


----
328 Bind IV
----
Herav fremgår, at Erkestolen i middelalderen har eiet en part
på 4 heldaland i gården, og at dette på Aslak Bolts tid var bygslet
for 1 ore. Det må i lopet av 1400-årene være blitt skilt fra erke
bispegodset; ti det gjenfinnes ikke i Gautes jordebok. Derimot op
fores i denne % ore krongods. Det betegnes i erkebiskop Olavs
jordebok som «vacat», d. e. ledig.
I Trondhjems domkapitels jordebok fra omkring reformasjons
tiden er X> spand «aff Skeidhe» opfort under «Commws landskyld»,
d. v. s. det tilhorte kommunet eller korbrødrenes felles bordhold.
Som så meget av kapitelsgodset blev det efter reformasjonen bene
ficert lektor ved Trondhjems katedralskole. En liten part på 1 ore
har tilhort Stiklestad kirke; dette er muligens Erkestolens tidli
gere part.
I forste halvdel av 1600-årene var en part på X A spand bonde
gods. Det er visstnok denne part som siden er gått over til St. Jør
gens hus.
I 1650 opfores eiendomsfordelingen således:
1 sp. — ore 12 mkl. og bygselretten
Lektoratet
1» — »
Stiklestad kirke
Krongods
12 »
Tilsammen 1 sp. 2 ore
Det kan vel være tvilsomt, cm dette er helt riktig. Rimeligvis
eiet St. Jørgens hus allerede dengang part i gården. 1 1670 var
således forholdet:
Lektoratet 2 ore — mkl. og bygselretten
Stiklestad kirke 1 » — »
Krongods » *
St. Jorgens hus 1 » 12 »
Verdalens prestebord, et kvernsted 12 »
Tilsammen 1 sp. 2 ore 12 mkl
Efter Lektoratets ophevelse gikk gården over til Trondhjems
bispestol. I 1846 blev den solgt til student Mads Lie, og siden har
den vært brukernes eiendom.
Brukere: I 1520 har Otther pa Skede betalt 2 lodd sølv og J
lodd solv for «barne peningh» ifl. manntallet over tiendepenning
skatten.

----
329 Bind IV
----
Av Steinviksholms lens regnskap for 1549 fremgår, at Enge
borriig har betalt 1 vog mel i landskyld for % ore krongods i
Skienn, og samme år står Engeboriig paa Skiiedt for 15 mk. smør
og 2 pd. mel i leding.
I skibskattmanntallet av 155 Q har vi Ijf uer paa Skedt.
I begynnelsen av 1600-årene het opstiteren Oluf eller Ole. Han
Skei, sett fra sydvest 1929. Fot. H. Anderson.
eiet X A sp. odelsgods i gården. Fra midten av 1630-årene er han
avløst av Andor, som også har skattet for dette odelsgods. Siden
er det forsvunnet, formodehtlig solgt til St. Jørgens hus i løpet av
1640-årene.
Gårdens besetning var i 1657 2 hester, 12 naut, 14 sauer og
2 svin.
I 1660 heter opsitteren Erik (Bentsen). Han var i 1666 45 år
gammel.
Ved matrikuleringen i 1669 blev skylden foreslått nedsatt til
1 sp. 1 øre 12 mkl., hvorav de 12 mkl. fait på kvernstedet. Tienden
blev sått til 1 td. bygg og 2 tdr. havre, ledingen til X rdl. 16 sk.
og småtienden til 1 Vi ort. «Findes hommelhauge och brendefang»,
heter det.
Erik synes å ha brukt gården til i begynnelsen av 1680-årene,
da han er avløst av Oluf eller Ole Gundersen. En sønn av denne
var den Johan Olsen, som i 1700 bygslet Trygstad.
Ole Skei tør ha sittet nokså trangt i det, iallfall i de dårlige år
omkring 1700. I 1705 sees han å være stevnet for 2 ort resterende
fjerdepenger til Lektoratet. Han døde i 1718, 98 år gammel.


----
330 Bind IV
----
Efter ham kom Otte Eriksen. Han var skredder og gift med
Malena Halvorsdatter Bjertnes, med hvem han vel fikk litt midler.
For han kom til Skei, hadde han vært på Trygstad.
Under krigen i 1718 opfores tapet for Erik Skei således:
Tilsammen 84 rdl. 72 sk.
Av svenskene mottok han i betaling 1 1 A rdl.
Ved matrikuleringen i 1723 oplyses, at der ingen skog er på
gården hverken til gjerde eller annet uten older til brenne, seter
1 mil borte, ringe bumark. Kvernstedet var ode, men kunde gjen
optas og da svare 3 sk. Gården betegnes som «tungvunden og maa
delig til korn». Utseden var 'A pd. rug, 1 X> tdr. bygg, 4 tdr. havre
og 1 pd. grå erter, avlingen 24 sommerlass høi og 3 lass ekerhøi
og besetningen 2 hester, 4 kyr, 2 ungnaut, 4 sauer og 2 geiter. Al
muen bekreftet, at kvernstedet «fast ikke var verd mere at optages».
Tienden blev sått til 6 skjepper blandkorn, 1 td. havre, 12 mk. er
ter og 8 mk. ost. Det blev ikke foretatt nogen forandring i skylden.
Otter har siden avstått 2 ore i gården, som korporal Jon Olsen
Willmann fikk bygselbrev på av foged Friis 23. oktober 1724, tgl.
s. d., og nu har han og Otter brukt Skei sammen endel år. Jon
Willmann var korporal ved Verdalske livkompani av Nordenfjeld
ske dragonregiment og hadde sitt kvarter på Nedre Kvam, In
derøy. Han var født på Øren omkring 1694 og stod ved regimen
tet siden 1717.
Senere brukte han Skei alene. Otte dode på Sundbyhaugen i
1746.
Jon Willmann har holdt gården bra vedlike: Ved besiktigelsen
av dragonkvarterene i 1747 heter det om husene: «Alle udi tem
melig stand».
I 1766 avstod han halvparten av gården til sin næsteldste
sønn, Johannes Jonsen, som i 1761 hadde kjøpt Lille Gjermstad,
men solgt igjen i 1768. Han fikk bygselbrev på halve Skei 14. ja
nuar, tgl. 20. februar 1766, og på den annen halvpart 9. august
1776. Faren, døde først i 1783, næsten 86 år gammel. Hans eldste


----
331 Bind IV
----
sonn, Ole Jonsen, kom til Forbregd, som han kjopte i 1760, og som
derefter blev i familiens eie i henved 100 år.
Johannes Jonsen Skei synes til å begynne med å ha sittet i
nokså trange kår: Ved skifte i 1778 efter hans første hustru, Marit
Guttormsdatter, var aktiva 162 rdl. 12 sk. og beholdningen 24 rdl.
19 sk. Besetningen var 3X> hest, 6 kyr, 5 ungnaut, 12 geiter, 5
sauer og 2 svin. Siden har hans økonomiske forhold bedret sig be
tydelig; ti ved hans død i 1811 var aktiva 440 rdl. 10 sk. og be
holdningen 279 rdl. 10 sk. Av besetning er kun registrert 2 hester,
3 kyr, 2 ungnaut, 12 geiter og 8 sauer. Som en mere sjelden ting
kan noteres «et løst sengested».
Johannes Jonsens annen hustru, Maren lversdatter Skrove,
blev i 1812 gift med Ellev Ottesen Lynum fra Skogn. Han fikk
bygselbrev på Skei av biskop Bugge 1. juni, tgl. 17. august 1812.
I 1835 var gårdens besetning 2 hester, 8 storfe, 15 sauer, 10 gei
ter og 2 svin og utseden % td. bygg, 8 tdr. havre og 3 tdr. poteter.
I Ellevs tid blev det velstand på gården; ved sin død i 1844 var
han en forholdsvis formuende mann. På samfrendeskifte efter ham
registrertes sølvtøi for 15 spdl. 12 sk. Besetningen var 2 hester, 8
kyr, 3 ungnaut, 44 sauer og 1 svin. Auksjonen over innbo og løs
ore innbragte 612 spdl. 3 ort 10 sk., og enken beholdt for 330 spdl.
1 ort 10 sk. Dessuten hadde boet utestående fordringer til et belop
av 1753 spdl. 1 ort 15 sk. Aktiva var ialt 26Q6 spdl. 1 ort 11 sk.,
og gjeld fantes ikke, så beholdningen blev 2619 spdl. 3 ort 18 sk.
Enken, Ingeborg Olsdatter, blev gift med Jeremias Ellingsen
Steine, flyttet til Steine og døde der i 1847.
Skei blev ved kongelig skjøte av 9. mai, tgl. 11. desember 1846,
solgt for 1030 spdl. til student Mads Sivertsen Lle, som igjen ved
skjote av 15. mai, tgl. 17. desember 1847, overdrog den for 1400
spdl. til Peder Jonsen Mule av Ytterøy.
Peder overdrog ved kjøpekontrakt av 9. januar 1864 og 12.
april 1865, tgl. 3. mars 1868, gården til Olaus Paulsen av Ytterøy.
Ved salget undtok han Skeisaunet, 10 mål jord, og drev dette som
eier og kårmann.
Besetningen på Skei var i 1865 3 hester, 8 storfe, 20 sauer, 4
geiter og 2 svin og utseden Ys td. hvete, Vs td. rug, 2 tdr. bygg,
15 tdr. havre og 20 tdr. poteter. Gården hadde 1 husmannsplass,
Olderhaugen, med et husdyrhold på 5 sauer og en utsed av 1 td.
havre og 2 tdr. poteter.
På Skeisaunet var besetningen 1 ku og utseden 1 td. havre og
2 tdr. poteter.
Olaus Paulsen (som ved denne leilighet kalles Duklet) solgte
Skei for 1850 spdl. til Lars Estensen Grande og Jakob Iversen
Lorås ved skjøte av 18. mars, tgl. 2. mai 1872. Gården hadde i

----
332 Bind IV
----
1875 en besetning på 2 hester, 4 kyr, 4 ungnaut og kalver, 18 sauer
og lam, 1 geit og 4 svin og griser, og utseden var Ys td. rug, 2
tdr. bygg, 10 tdr. havre, V-i td. erter, 16 tdr. poteter og X A mål
bruktes til andre rotfrukter. På husmannsplassen holdtes 1 ku, 1
ungnaut, 6 sauer og 6 geiter og såddes V\ td. bygg, 1 td. havre og
3 tdr. poteter.
Ludvig Jakobsen overtok efter faren og hadde gården til sin
dod i 1013. Av dennes dodsbo kjøpte /. L. Grande den.
LYNGÅSEN
Gårdsnr. 104.
Nav net: af Liodalyngaase 1430. Liongass 1520. Langaas(!),
Lyngaas 1559. Lyngaas 1590, 1610. Lønngaas 1626. Løngaafi
1664. Løngaas 1723.
Lyngås finnes ellers i Lier, Eker, Ramnes og Gjerpen, hvor
det er oprinnelig Lindiås, av lindi, en lindelund. Her må det være
sammensatt med plantenavnet lyng. Tillegget Ljoda hos Aslak
Bolt kunde sammenlignes med første ledd i det sønnenfjells flere
steds forekommende Ljdbhusar, som antas å komme av ljobr, ly&r
(hankjønnsord) folk, samlet folkemasse, og å kunne forståes om
et sted, hvor folk jevnlig samles (f. eks. til ting o. 1.). En sådan
forklaring er her uantagelig, dels på grunn av stedets temmelig
avsides beliggenhet, dels på grunn av forste ledds endelse. Snarere
kunde man tenke på et elvenavn Ljob (Hljob) hunkjonnsord (den
lydende?), som antas å ligge i navnene Ljøreggen i Gjerdrum
(Lioderægg, Liodharægg) og Ljøstad (Liodastadom) i Romedal.
Der utspringer en bekk litt nedenfor gården.
Skylden: Skylden var i 1650 1 sp. 2 øre 12 mkl., fra 1836 4
dal. 3 ort 22 sk. Gården var da delt i to: Lyngås østre 2 dal. 2
ort 21 sk., Lyngås vestre 2 dal. 1 ort 1 sk. I 1007 var skylden mk.
4,10, fordelt på 2 bruk, hvorav: Bruksnr. 1: Lyngåsen vestre, mk.
3,84, bruksnr. 2: Lyngåsen nordre, mk. 0,26.
Eiere: I middelalderen eiet Erkestolen X A markebol i Liodalyng
aase i Ofuan myra skipreidho. Det var på Aslak Bolts tid bygslet
for 1 øre, men betegnes i hans jordebok med aut., d. v. s. øde,
übygslet. Eiendommen er opført mellem Øvre Hallem og Kols
haug. Da dette øre var en mindre part av gården, kan ikke Erke
stolen ha vært bygselrådig.
Lyngåsen tør ha vært bondegods på denne tid. Efter skatte
manntallet av 1520 har opsitteren skattet for jordegods. lallfall var
den det fra begynnelsen av 1600-årene og til omkring 1650, idet

----
333 Bind IV
----
opsitteren har skatiet for så meget jordegods, at han må ha vært
bygselrådig.
Antagelig i 1640-årene er den blitt proprietær gods, idet Kas
per (Kristoffersen Scholler) har erhvervet odelsparten. Eiendoms
forholdet var da følgende (efter matrikulen av 1650):
1 sp. — øre — mkl
Kaspers odel
Bakke kloster
Stiklestad kirke
1 » 12 »
1» — »
Tilsammen 1 sp. 2 ore 12 mkl
Stiklestad kirkes part er muligens det, som tidligere hadde vært
erkebispegods; iallfall har Erkestolen tidlig skilt sig ved sin part
i gården, idet den hverken finnes i Gautes eller Olavs jordeboker.
Bakke klosters part må virkelig ha vært klostrets gods i den
katolske tid; ti den hører med blandt det gods, som i 1675 blev
solgt til Johan Marcelis.
Schøllers part er så engang i 1660-årene gått over til Archi
diakoni præbende — sannsynligvis ved makeskifte. Scholler had
de nemlig dette gods i forpaktning fra 1647, og forpaktningen er
forlenget ifl. kontrakt av 24. okt. 1656. Det er da rimelig, at han
i denne tid har benyttet leiligheten til å bytte bort Lyngåsen mot
noget bedre præbendegods.
Ved kongelig skjøte av 26. nov. 1689 blev Archidiakoni og Has
sels præbende, som var tillagt prestene i Finnmark, «schienchet og
gifved» til overrentemester Peter Brandt for «hans gode og troe
tieneste, som hand os hidindtil allerunderdanigst bevist haver og
her effter agter at giøre». Til præbendene hørte en rekke gårder i
Trøndelagen, Surendalen, Fosen og Vesterålen, deriblandt i Ver
dalen «Lyngaaß et spand uden bøxel» (skal være: med bygsel).
Siden har eierne av Bakke klosters gods også erhvervet præ
bendens part og dermed bygselretten, idet Peter Hoier i 1699 sees
å ha bygslet bort gården. 1 sp. 1 øre 12 mkl. tilhørte altså nu Bak
ke klosters gods. Dette kjøpte så oberst Reichwein i 1711 og efter
ham omkring 1720 krigsråd Aage Rasmussen Hagen.
Ved skjøte av 6. mars, tgl. 1. juni 1747, solgte Hagen gården
til soldat Ole Olsen Ekloen, og siden har den vært brukernes eien
dom, dog mest drevet som underbruk eller husmannsplass.
Brukere: Ifølge manntallet over tiendepenningskatten i 1620
betalte Helge i Liongass 6 lodd sølv og 4 lodd sølv for jordegods.
Ber etle paa Liungaafinn betalte i 1549 1 pund smør og 1 vog mel
i leding. Hun var muligens foregåendes enke.

----
334 Bind IV
----
I skibskattmanntallet av 1559 opfores Slurdt paa Langaas.
I begynnelsen av 1600-årene het opsitteren Guttorm. Han maa
ha eiet gården; ti han skattet for 1 spand odelsgods. I 1615 er der ny
opsitter, Helge, som også har skattet for 1 spand og formodentlig
har vært foregåendes sonn. Han var der til i slutten av 1640-årene.
Det er formodentlig ved hans dod, at Scholler er kommet i besid
delse av gården.
Til litt over midten av 1650-årene har så Tomas vært leilen
ding på gården og efter ham Tore til i 1668. Tore var i 1665 60 år.
Gårdens besetning var i 1657 2 hester, 10 naut, 1 bukk, 2 gei
ter og 9 sauer. Og husmannen Tomas, formodentlig den tidligere
opsitter, hadde 2 kyr, 1 geit og 1 sau. Denne husmann har mu
ligens brukt Ausen, som er en gammel plass under Lyngåsen. I
1665 opfores Tore som bruker av VA spand og Erik som bruker
av 1 øre. Dette tør vel være Ausen.
I 1660 heter opsitteren Anders Tørrisen, utvilsomt samme An
ders Thorss. som i 1666 var 26 år og sønn av forrige opsitter.
Skylden blev i 1669 foreslått nedsatt til 1 sp. 1 ore. Tienden
sattes til 1 td. bygg og 2 tdr. havre, ledingen til '•> rdl. 16 sk. og
småtienden til 1 ort 8 sk. «Findes hommelhaug och brendefang»,
heter det.
Tore opfores som leilending i 1680-årene. Det kan nu neppe
være den samme som i 1660-årene, hvis der nu også virkelig har
vært nogen bygsler på gården. Snarest skulde man vel tro, at går
den ved disse tider har ligget «ode», d. v. s. übygslet. Skattemann
tall og matrikuler er ofte lite pålitelige, når det gjelder opsittere,
idet en tidligere opsitters navn ofte er festet som kjennemerke på
gården og brukt i tider, da vedkommende opsitter vitterlig har vært
død og gården ligget øde. At Tores navn er knyttet til gården i
1680-årene tør derfor snarest tydes som, at den ikke var fast bygs
let til nogen.
I begynnelsen av 1690-årene har der vært en Halvor Lyngås.
Det heter i tingprotokollen for 25. juni 1694, at Halvor Lyngås
har citert Jon Øgstad for overfall med hugg og slag. Men da de
møtte på tinget, kunde de «formedelst deres tiltagne drukkenskab
ei saa lovlig prov fore, som vederbøris», hvorfor saken utsattes til
næste ting. Formodentlig har de funnet hinannen ved begeret og
er kommet til forståelse; ti saken sees ikke forfulgt videre.
Halvor bygslet Forbregd i 1696. Lyngåsen blev så opbudt til
bygsel på vintertinget i 1697; men ingen vilde ha den.
Vicepastor Tomas Scheen fikk bygselbrev på den av Bakke klo
sters ombudsmann Tønder 2. november 1698, tgl. 12. oktober 1699.
Scheen brukte den ikke lenge, og i den tid, han brukte den, betalte
han ikke landskylden, som han sees å være stevnet for i 1709.

----
335 Bind IV
----
På tinget 27. januar 1706 opbod Peter Hoier (eier av Bakke
klosters gods) Lyngåsen, «om nogen den for rettighed eller visse
konditioner ville antage»; men ingen liebhaber meldte sig.
Efter Scheen har en sersjant Ramberg brukt den. I 1711 be
tegnes den som «ode». Formodentlig har dog nogen i disse år brukt
den for en mindre avgift.
Lars het opsitteren i 1718. Han eiet litt — iallfall har da sven
skene funnet endel å ta fra ham, nemlig:
Tilsammen 74 rdl. 48 sk
Av svenskene fikk han 3 rdl. i erstatning; men herav tok de
siden igjen 1 rdl. under navn av brandskatt, da de romte bygden.
Ved matrikuleringen i 1723 oplyses der å være skog til går
dens fornødenhet, seter 1 mil borte, måtelig femark; gården be
tegnes som «tungvunden og übekvem til korn samt frostagtig». Ut
seden var I I A tdr. bygg og 7 tdr. havre, avlingen 30 sommerlass
hoi og 2 lass ekerhøi og besetningen 2 hester, 5 kyr, 6 sauer, 4 gei
ter og 3 ungnaut. Tienden blev sått til 4 skjepper blandkorn, 1 td.
havre («ringe korn») og 10 mk. ost. Skylden blev foreslått nedsatt
1 øre 8 mkl.
Formodentlig i 1721 er Anders Tørrissen Myr kommet til Lyng
åsen. Han var gift med Guru Gundersdatter Rosvold og fikk med
henne en part på 1 øre 4 mkl. i Fikse, som hun hadde arvet efter
sin far, Gunder Rosvold.
Anders dode i 1740. Boets aktiva var 69 rdl. 2 sk., hvorav par
ten i Fikse var taksert for 28 rdl., og beholdningen 57 rdl. 6 sk.
Besetningen var 2 hester (hvorav den ene «fordærvet i fødderne»),
2 kyr, 7 ungnaut, 7 sauer, 5 geiter og 3 svin.
Det ser ut til, at gården allerede ved denne tid var delt i to, idet
Ole Jonsen har fått bygselbrev på 1 øre 20 mkl. i Lyngåsen av ju
stisråd Aage Hagen den 10. desember 1738, tgl. 10. juni 1740.
Resten av gården, 1 sp. 16 mkl., bygslet Hagen efter Anders Tør


----
336 Bind IV
----
rissens dod til Jens Pedersen Sende, som fikk bygselbrev 1. sep
tember 1740, tgL 1. juni 1741. Han blev der ikke mange årene, idet
han døde allerede i 1749, bare 43 år gammel. (Se Musumsætten).
Ole Jonsen var dod i 1741. Dette var midt i den store tiårs
periode, så det er intet påfallende i, at både besetning og avling
var meget ringe. Der registrertes 1 hest (22 år gl.), 1 ku, 1 ung
naut, 7 sauer og 2 geiter. Årets avling opgis til 2 tdr. bygg og 6
tdr. havre. Boets aktiva var 19 rdl. 3 ort 6 sk. og passiva 23 rdl
18 sk.
Jens Pedersen var der til sin dod i 1749. Imidlertid hadde Ha
gen i 1747 solgt gården for 160 rdl. til Ole Olsen Ekloen, som
vilde tiltre den; men Jens Pedersens enke gjorde påstand på er
statning for bygsel og avståelse. Ole hadde ved kjøpet sikret sig
overfor Hagen, som måtte yde henne en erstatning av 12 rdl. Ole
kom siden til Ovre Gjermstad.
På skiftet efter Jens er registrert I I A hest, 2 kyr, 3 ungnaut,
3 geiter og 1 svin. Avlingen var 7 tdr. bygg og 7 tdr. havre. Ak
tiva blev 39 rdl. 1 ort 8 sk. og beholdningen 26 rdl. 2 ort 23 sk.
Ole synes å ha brukt og bebodd gården seiv. I så fall er han
den siste eier, som har bodd på Lyngåsen. Ved skjote av 20. fe
bruar 1761, tgl. s. d., solgte han den for 550 rdl. til Jon Anders
sen Lein (senere på Auglen), og siden har den vært underbruk,
først i nogen år under Lein, inntil Jon Anderssen ved skjote av 14.
august, tgl. 15. august 1765, overdrog den til Jakob Lyng og Se
vald Stiklestad.
På skiftet i 1771 efter Sevalds hustru, Karen Jonsdatter, blev
boets halvdel i Lyngåsen verdsatt til 300 rdl.
I 1777 blev de to deler utskiftet og særskilt skyldsatt, hver for
2 øre 18 mkl. Den vestre halvdel tilfalt Sevald og fulgte siden Nor
dre Stiklestad som underbruk.
Den ostre halvdel skjøtet Jakob Lyng i 1786 til kapellanen Pe
der Krog for 480 rdl. Denne drev Lyngåsen som underbruk under
sin gard Kråg.
Ved tingsvidne, optatt 16. august 1790 i anledning av, at Krog
søkte fritagelse for dobbelt skatt av underbruket, oplyser han, at
Kråg hadde så liten heiavling, at han ikke kunde underholde 2
hester, som i det minste behøvdes til gårdens drift, og ennu mindre
en til, som han trengte til kirkereiser og andre embedsforretninger,
hvorfor han trengte Lyngåsen. På denne gard var da ingen andre
hus enn forhusene, de øvrige var forfalne. Den betegnes som me
get sen til kornavling. Krog hadde sått ned 2 husmenn på Lyng
åsen. Andragendet om fritagelse for dobbelt skatt blev avslått med
den begrunnelse, at gården under et bruk kunde underholde en
familie.

----
337 Bind IV
----
Ved skjøte av 13. februar, tgl. 20. februar 1794, solgte Peder
Krog Lyngåsen ostre sammen med Kråg til foged Lind for 2000
rdl., hvorefter den blev drevet som underbruk av Lind og siden av
dennes svigersonn, løitnant Bang. Denne bygslet i 1828 bort en
plass under gården til Torkild Larssen Skrove. Ved tellingen i 1835
opføres Østre Lyngåsen som underbruk under Kråg med en be
setning på 1 storfe, 4 sauer og 3 geiter og en utsed av Va td. bygg,
1 td. havre og 1 td. poteter.
Ved skjote av 8. februar, tgl. 9. februar 1853, overdrog Bang
Lyngåsen ostre sammen med Kråg for 2100 spdl. til landhandler
Monrad. Dennes sønn, Anton Bendiks Monrad, bebodde og brukte
Folio, og drev Lyngåsen som underbruk under denne gard. I 1865
er der ikke opført besetning og utsed særskilt for den. Under eien
dommen var 1 husmannsplass, Ausen, med en besetning på 1 ku,
3 sauer og 1 geit og en utsed av x s td. bygg, '•> td. havre og IK
tdr. poteter. På Ausen var i 1875 2 husmannsplasser med en sam
let besetning på 2 kyr, 1 ungnaut, ( ) sauer og 3 geiter og en utsed
av H ' 2 o td. bygg, 1% tdr. havre og SX. tdr. poteter.
Lyngåsen vestre var fremdeles underbruk til Stiklestad nordre
og hadde i 1865 1 husmannsplass, Lyngåshaugen, med et husdyr
hold på 1 ku, 8 sauer og 2 geiter og en utsed av U td. bygg, 1 %
tdr. havre og 3 tdr. poteter. På Lyngåsen var utsådd 6 tdr. havre.
I 1875 var der 2 husmannsplasser, Lyngåsmoen og Lyngås
haugen. På disse holdtes 2 kyr, 10 sauer og 3 geiter og såddes ':■
td. bygg, 1% tdr. havre og 6 tdr. poteter.
FOLLO
Gårdsnr. 105.
■Navnet: af Follom 1430, 1491. Ffolle 1520. Ffollo 1530.
Folio, Folde 1559. Follou 1590. Fello 1610. Falloe 1664.
Faloen 1723.
Navnet finnes også i Orkedalen. Siste ledd er utvilsomt hun
kjønnsordet 16. O. Rygh antar det for mulig, at navnet er opstått
ved assimilasjon av oldnorsk Forlo, som da vel måtte bety eng eller
mark, som ligger foran et fjell. Det kunde vel også være mulig, at
første ledd inneholder et elvenavn (Fold?).
Hunkjønnsordet 16 er både usammensatt og i sammensetninger
meget hyppig i stedsnavn. Efter professor Bugges formodning
svarer 16 i form og betydning til angelsaksisk léah (hunkjonnsord)
= eng, mark.
Skylden: Skylden var i 1650 2 sp. 1 øre 12 mkl., fra 1836 7
dal. 4 ort 5 sk., i 1907 mk. 1,47 i 2 bruk, hvorav bruksnr. 1, Folio,
mk. 1,34. Gården blev aldeles ødelagt i skredet.

----
338 Bind IV
----
Eiere: I Aslak Bolts jordebok heter det:
«Af follom ij luter eignær er gaf gertrud herra sigwaldz moder
ij mr. b. b. f. ij spon.»
Herav fremgår, at Gjertrud, hr. Sigvalds mor, har gitt Erke
stolen 2 parter i Folioen på tilsammen 2 markebol, og at dette på
Aslak Bolts tid var bygslet for 2 spand. At det var 2 parter, kan
tyde på, at gården dengang var delt i to. Hvem hr. Sigvald' var,
vet vi ikke. Som gjetning kan jo tjene, at han har vært prest i
Verdalen.
Den betydelige nedgang i skyld fra 2 markebol (16 ore) til 2
spand (6 ore) er vel en folge av svartedauen.
Erkestolen må ha vært bygselrådig over gården, når den eiet
en så betydelig del som 2 spand i den. Disse 2 sp. gikk ved refor
masjonen over til Kronen og er i slutten av 1650-årene redusert
til 1 sp. 2 ore, medens 2 ore 12 mkl. var beneficert Stjørdalens
prestebord, formodentlig helt fra middelalderen.
Gården var så i Kronens eie til i 1754, da den blev solgt til
loitnant Aksel Motzfelt på Trones. Siden har den vært brukernes
eiendom.
Brukere: Ifolge manntallet av 1520 over tiendepenningskatten
har Haldor pa Fjolle betalt 2 lodd sølv og >■> lodd sølv for «barne
pening». Han har altså hatt umyndiges midler til forvaltning.
Videre har Haluordt i 1549 "betalt et slaktnaut i landskyld av
2 spand i Faalnn under «Stiicthenns» gods, d. v. s. det gamle erke
bispegods, og Haldor paa Follonn står samme år for 1 pund smør
og 4 pund mel i leding. Endelig finner vi Haldor paa Folio i skib
skattmanntallet av 1559. Denne mann har altså vært lenge på
gården.
I 1502 har Lauritz Follum betalt 1 daler i landbohold.
I begynnelsen av 1600-årene heter opsitteren Erik, fra omkring
1615 avløst av Oluf. Fra midten av 1630-årene har vi Anders, som
var der ennu i 1666; han var da 61 år.
Gårdens besetning var i 1657 2 hester, 12 kyr, 12 sauer og
3 svin.
Gården må ved denne tid ha vært i forfall; ti den blev ved ma
trikuleringen i 1669 foreslått avfelt helt til 1 sp. 1 øre. Tienden
blev sått til 1 td. bygg og 3 tdr. havre, ledingen til % rdl. 16 sk.
og småtienden til 1 ort 8 sk. Der var humlehave.
Opsitter var dengang korporal Salomon, som formodentlig har
vært der til i 1680-årene. Deretter har gården hyppig skiftet bru
ker: I begynnelsen av 1690-årene har der vært en Iver, og i 16QQ
heter opsitteren Jon. Han hadde da brukt gården nogen år for av
gift; ti det heter i 1696, at fogden på tinget opbod de av Hans Ma
jestets gårder, som hadde ligget übygslet, om nogen dem for byg-

----
339 Bind IV
----
sel eller hoiere avgift vilde ta, hvortil ingen sig innfant undtagen
for Folioen, som Jon nu bebodde; denne tilbod en ungkar ved navn
Bastian Jonsen (fra Ekloen?) å ta for bygsel. Antagelig er da Jon
blitt nodt til å bygsle den. Bastian sees iallfall ikke lenge efter å
ha bygslet Lund.
Jon blev dog ikke lenge på Folioen. På tinget den 27. januar
1706 har fogden opbudt gården, og monsior Parm Frich, fenrik
ved Verdalske kompani, blev da høistbydende og fikk den på 6 år
mot en årlig avgift av 10 rdl. Festeseddelen er tgl. 23. oktober 1706.
På tinget den 27. januar 1710 oplyses, at gården er brent, og
Frich har da opgitt den. Den blev opbudt til bygsel; men ingen
vilde ta den.
Året efter fikk Anders Pedersen (gift med datteren på Ekren)
bygselbrev, utstedt 12. oktober 1711, tgl. 25. januar 1712.
Under krigen i 1718 opgir Anders å ha lidt følgende tap:
Skade på skigarden, korn-
staur og saltved opbrent 20 rdl. — sk.
8 tdr. bygg 18 » — »
16 tdr. havre 24 » — »
35 lass høi 17 » 48 »
3 kyr 10 » 48 »
2 småfe 1 » — »
3 små svin 1 » 48 »
1 skjud 5 » — »
Gårdsredskap 2 » 48 »
2% tdr. tjære 4 » 48
Tilsammen 104 rdl. 48 sk.
Av svenskene hadde han mottatt 8 rdl.
Ovenstående fortegnelse tyder på, at Anders har drevet salt-
kckning, muligens også tjærebrenning. I det hele tatt har han visst
vært en driftig mann.
Gården har han vel hatt på billige vilkår mot å bygge op de
avbrente hus. I 1722 avholdtes besiktigelse til taksering av de an-
vendte omkostninger mot den nytte skattefrihet. Der var da føl-
gende bygninger, som blev taksert således:
1. En daglig bondestue med all innredning. . 24 rdl.
2. En låve med 2 kornstål 16 »
3. En høibod med 2 rum i 9 »
4. En ditto på den ytre side av porten 7 »
5. Et stort fjøs vest i gården 16 »
6. Et vedskjul 2 »
7. En stall med hjell over og et skjul foran . . 12 »
8. Et stabbur midt i gården 4 »
Tilsammen 90 rdl.

----
340 Bind IV
----
I 1723 blev skylden foreslått nedsatt med 1 øre 12 mkl., og
komisjonen uttaler, at «ihvorvel denne gaard burde have større af
felding, saa dog i henseende til dens kornvished og beleilige situa
tion har man den ei hoiere kunnet affelde».
Det oplyses, at gården hadde 1 husmann, som sådde 1 vog (det
var på plassen Follostuen), skog til brenne og gjerde, ingen seter,
Folio i 1888. Efter tegning av protokollsekretær Jac. Fabricius.
slett bumark og en fjellslette, som sattes i en skatt av 4 sk. årlig.
Gården betegnes som «letvunden og kornvis». Utseden var 3 tdr.
bygg, 8 tdr. havre og 1 pd. grå erter, avlingen 24 sommerlass høi
og 4 lass ekerhøi og besetningen 2 hester, 7 kyr, 4 ungnaut, 9
sauer og 3 geiter. Tienden blev sått til 1 td. blandkorn, 2 tdr. havre,
12 mk. erter, 2 mk. lin og 14 mk. ost.
Anders Pedersen kom i 1723 til Ekren, hvor han i 1728 sees
å være stevnet av sin eftermann på Folioen, fordi han mot deres
forlik hadde ført bort fra Folioen 40 lass svinetrøske, en stalldør,
4 vinduer m. m., da han flyttet derfrå.
Nu har Ole Nilssen Lyng hatt gården i årene 1724 —26, de
to siste år har han dog kun brukt halvparten; den annen halvpart
brukte Tomas Larssen Skrove i 1725, Jens Henriksen i 1726, og
i 1727 brukte Jens Henriksen og Jon Halvorsen gården i fellesskap.
Så kom i 1728 korporal Ole Ellingsen Bunes, som var der til
1732; da døde han. På skiftet efter ham var aktiva 53 rdl. 3 ort
og beholdningen 30 rdl. 5 sk. Den registrerte besetning var 2 he
ster, 6 kyr, 5 ungnaut, 11 sauer og 3 geiter. Avlingen var 18 tdr.


----
341 Bind IV
----
havre og 9 tdr. bygg. Enken, Marit Toresdatter Hofstad, blev gift
med Bård Pedersen og kom til Hofstad.
Da «kongens ode gods» blev opbudt på tinget den 8. september
1736, bod Nils Pedersen for Folioen 12 rdl. årlig i 10 år og imid
lertid å opbygge gården og sette den i stand mot å få bygselseddel
for denne tid uten videre utgift. Men sersjant Anders Stub bod år
lig Vi rdl. mere i samme tid og på samme vilkår forovrig. Han har
da formodentlig brukt gården dette år. Om denne sersjant Stub
oplyses forovrig et annet sted, at han bodde 27 år på Folioen.
Mikkel Ellevsen Sende fikk fogdens bevillingsseddel for 10 år
på Folioen mot årlig avgift og gårdens forsvarlige istandsettelse;
den er utstedt 4. juni, tgl. 9. september 1737. Da leien var utlopet
i 1746 oplystes, at husene var i forsvarlig stand, kun manglet de
bordklædning. På tinget 3. september 1746 bod Mikkel 18 rdl. 1
ort i bygsel; men Baro Olsen Auskin bod 1 ort mere, og fikk også
tilsagn på gården, men frasa sig den, hvorefter Mikkel Ellevsen
og fon Olsen i fellesskap bød 16 rdl. årlig avgift foruten småtolde
og soldaterutredning mot bygselbrev for livstid. Jon fikk også byg
selbrev på halve gården, utstedt 7. oktober 1748, tgl. 8. september
1740. Der må samtidig også være utstedt bygselbrev til Mikkel; ti
stiftamtmannen sees å ha approbert et sådant; men der finnes intet
tinglest. Heller ikke kan det sees, hvor det er blitt av Mikkel; men
han kan ikke ha vært på gården lenge; ti straks efter har Nils An
dosen vært på Folioen. Denne Nils bygslet i 1751 Indalen. Jon
Olsen kjøpte Tuset i 1754.
På auksjon i 1754 over «kongelig gods» kjøpte løitnant Aksel
von Motzfelt på Trones Folioen for 210 rdl. Han fikk skjøte 28.
januar, tgl. 2. juni 1755, og brukte gården, til han ved skjøte av
8. juni, tgl. 15. august 1758, overdrog den til sersjant Iver Villiim
sen Elnes for 400 rdl. Iver var en ganske velhavende mann: Skif
tet efter ham i 1778 viser aktiva til et beløp av 805 rdl. 3 ort 10
sk. og en beholdning på 649 rdl. 3 ort 14 sk. Gården verdsattes
til 550 rdl., og der var pantegjeld på den for 100 rdl. Der regi
strertes jernkakelovn både i dagligstuen og sengestuen, og beset
ningen var 2 hester, 8 kyr, 5 ungnaut, 17 geiter, 16 sauer og 2 svin
Enken, Susanna Olsdatter, datter av Ole Ågesen Skrove, blev
sittende med gården, som hun brukte ennu i 1801. Hun hadde ikke
andre barn enn datteren Beret, som var gift med Lars Olsen Ek
loen. Lars måtte i 1807 vike Ekloen for odelsmannen; derefter bod
de han på Folioen til sin død i 1813. Ifl. bevilling av 11. november
1812 sått Beret i uskiftet bo efter ham.
Ved skjøte av 7. februar 1814, tgl. s. d., overdrog hun gården
til den eldste sønn, Ole Larssen, for 2333 riksbankdaler navne
verdi. Beret forbeholdt sig dog å bruke den, så lenge hun ønsket,
22

----
342 Bind IV
----
og siden skulde hun ha et kår på 8 tdr. havre, 4 tdr. bygg og for
til 2 kyr og 8 småfe. Kåret blev anslått til en verdi av 66 rbdl. 64
sk. navneverdi.
Lars Olsen hadde efterlatt sig en ikke übetydelig formue; men
sonnen gjorde ende på den. Allerede i 1821 måtte han inngå forlik
med broren og svogrene, hvis arv efter foreldrene han sått inne
med, og der måtte avholdes eksekusjon hos ham, før han betalte.
I 1834 solgte han på arvefeste til Johannes Johannessen Follo
valdet et stykke jord på 26 mål på myren mellem Follostuen og
Prestegårds-gjerdet for 26 spdl. og 2 spdl. i årlig avgift. Et annet
stykke festet han i 1835 til Jakob Pedersen Aksnes. Dette skjedde
visstnok for å skaffe litt kontanter. Samme år hadde han overdratt
bruken av Folioen for 1 år til Anders Jakobsen Jermstad og Ellev
Larssen Jermstad, som det heter i kontrakten «af nodvendighed,
fordi jeg af flere grunde ikke kan tilsaa gaarden dette aar». Samme
år blev der holdt eksekusjonsforretning hos ham, hvorved Mor
tinus Moe for en fordring på 86 spdl. 101 sk. blev gitt innførsel
i gården, som taksertes til 1400 spdl.
I 1835 bruktes gården under Kråg. Besetningen var da 2 he
ster, 6 storfe, 12 sauer og 1 svin og utseden X A td. rug, 2 tdr. bygg,
12 tdr. havre og 4 tdr. poteter.
Ifl. skjote av 16. august 1838, tgl. s. d., kjopte løltnant Bang
gården for 1300 spdl. Synderlig bedre bruk kom den neppe i ved
dette bytte av eier. Bang var ingen duelig jordbruker og Folioen
later han til mest å ha forpaktet bort stykkevis og for et år ad gan
gen. Det første år hadde Gundbjorn Faren hele gården i forpakt
ning. Et stykke av den bygslet han i 1848 til skolelærer Johan M.
Jonsen.
Ved skjote av 29. desember 1848, tgl. 15. august 1849, over
drog han gården til datteren, Emilie Bang, gift med skipper Hen
rik Daae. Kjøpesummen var 1500 spdl.
Men forholdene blev ikke bedre ved dette skifte av eier: I den
følgende tid forekommer en rekke domme for gjeld, eksekusjoner
0.5.v., og tilslutt blev gården solgt ved auksjon til Anton B. Mon
rad for 1800 spdl. (skjøte 8. februar, tgl. 9. februar 1858). Mon
rad drev gården og bodde der, inntil han ved farens død i 1873
overtok Ekle.
Den hadde i 1865 en besetning på 6 hester, 24 storfe,-4 sauer
og 6 svin, og utseden var 4 tdr. bygg, 32 tdr. havre og 16 tdr. po
teter. Den hadde 5 husmannsplasser:
I—2:1 —2: Follostuen vestre og ostre, 3: Follomarken, 4: Follo
rodoen, 5: Follomyren.
Plassene hadde en samlet besetning på 1 hest (på Follorodoen),

----
343 Bind IV
----
6 kyr, 23 sauer og 7 geiter og en utsed av Va td. rug, IV± tdr bvw
6% tdr. havre og 17% tdr. poteter. "
Kråg dreves dengang som underbruk under Folio.
I 1875 var gården bortforpaktet til Olaus Mikvold som lotte
bruker. Monrad eiet det meste av besetningen, som da var 4 hester
over og 1 under 3 år, 21 kyr, 6 ungnaut og kalver, 16 sauer og
lam og 3 svin og griser. Utseden var 6 tdr. bygg, 37 tdr havre
'i> td. havre til grønnfor og 30 tdr. poteter. På de 5 husmannsplas
ser var besetningen 1 hest, 3 kyr, 2 ungnaut, 24 sauer, 8 geiter og
3 svin og utseden 17 8 td. rug, Ws tdr. bygg, A X A tdr havre og \3%
tdr. poteter.
Ved skjote av 17. mars, tgl. 8. juni 1888, solgte Monrad går
den til Jon Rostad for 15,800 kr., deri innbefattet losore for 800 kr
Gården blev aldeles odelagt i skredet. Rostads hustru og 1 birn
omkom.
KRÅG
Gårdsnr. 106.
Navnet: pa Kraghe 1520. Kroge, Krock 1559 Krog 1590
Krag 1610, 1626. Krog 1664, 1723.
Finnes neppe annetsteds, og navnet synes vanskelig å forklare
Som en formodning kunde jeg nevne, at det kunde være krå (hun
kjønnsord) = vrå, krog = det i navn så hyppige rå, idet g kunde
være tilføiet i uttalen, som det undertiden skjer efter lang vokal
saledes jevnlig i aag for aa i Nordland, i Mogen for Moen i en
kelte sønnenfjelske bygder og i Haagølna, d. e. Haaøen i Askvold
Skylden: I 1650 var skylden 2 sp. Den blev i 1669 nedsatt til
1 sp. Krag er således en av de meget få gårder, som ved denne
leihghet fikk sin skyld nevneverdig nedsatt.
Fra 1836 var skylden 6 dal. 4 ort 8 sk., i 1907 mk. 4,55, for
delt pa 9 bruk, hvorav det storste var Lyngåsen ostre mk 325
Kråg blev fullstendig tilintetgjort ved skredet i 1893 —'dens skyld
i 1907 var mk. 0,32
Eiere: Gården har — antagelig helt fra middelalderen — vært
beneficert Verdalens prestebord. Under 6. november 1767 fikk løit
nant Nikolai Mejer tillatelse til å makeskifte den til sig mot Hallan
mellem. Makeskiftebrevet er utstedt og tinglest 20 februar 1768
Ved skjote av 15. februar, tgl. 20. februar 1769, solgte Mejer
den for 500 rdl. til løitnant Tomas Lyng, som ved skjote av 30
mars 1775 overdrog den til prost Peder Krog for 700 rdl Ved auk
sjon 8. juli 1780 i Peder Krogs dødsbo kjopte sønnen, kapellan

----
344 Bind IV
----
Peder Kristofer Krog, gården for 810 rdl. (skjøte av 4. januar
1781, tgl. 21. februar 1782). Siden har den for det meste vært
brukernes eiendom.
Brukere: Oluff pa Kraghe har i 1520 betalt K> lodd sølv i ti
endepenningskatt. I 1549 står Hoffuordth (Håvard) paa Krognn
for 18 mark smør og 1 vog mel i leding, og i skibskattmanntallet
av 1559 opfores Niels paa Kroge.
Fra 1600-årenes begynnelse til omkring 1630 het opsitteren
Mads. Efter ham kom Hemming til omkring 1655. Så var Ørje
der en kort tid i slutten av 1650-årene.
Besetningen var i 1657 1 hest, 5 naut, 2 geiter, 3 sauer og
2 svin.
Opsitteren i 1660-årene het Peder Olsen. Han var i 1665 36
år gammel. Det var siste år, han var der; ti i 1666 beboes gården
av Søfren Pedersen Schjoldborg, en mann på 33 år og visstnok
bror av lektor Kristen Pedersen Schjoldborg.
Gården må ved denne tid ha vært i meget slett stand. Det sees
foruten av den übetydelige besetning best av, at matrikulerings
komisjonen i 1669 foreslo skylden nedsatt til det halve, og at dette
blev approbert. Tienden sattes til { A td. bygg og 2 tdr. havre. Der
var humlehave. Ledingen var l A rdl. og småtienden 1 ort.
Efter dette store nedslag i skylden er det vel blitt tåleligere å
være leilending på Kråg. Søfren opføres der ennu i tiendemann
tallene i 1680-årene; men det tør vel være tvilsomt, om han vir
kelig har vært der så lenge.
I 1690-årene het opsitteren Nils. Det er formodentlig hans enke
den Marit, som var opsitter på gården i 1711 og ennu i 1718 un
der svenskenes innfall. Tapet ved denne leilighet beskrives således:
Tilsammen 83 rdl. 24 sk.
Av svenskene hadde hun i erstatning fått 3 caroliner.
Fra 1719 har Ole Rellefsen brukt gården. Han blev det år gift
med Ragnhild Nilsdatter, som formodentlig var datter av den tid
ligere opsitter.


----
345 Bind IV
----
Ved matrikuleringen i 1723 hadde gården 1 husmann, om hvem
oplyses: «har icke sæd». Den hadde skog til brenne og gjerde og
noget til hustommer, ingen seter, ringe bumark, en fjellslette, hvor
for betales 6 sk. Den betegnes som «letvunden og kornvis». Ut
seden var 1 td. bygg, 4 tdr. havre, 1 bismerpd. grå erter, avlingen
17 sommerlass vollhøi og 4 lass ekerhoi og besetningen I I A hest,
5 kyr, 3 ungnaut, 6 sauer og 4 geiter. Tienden blev sått til 3 skjep
per blandkorn, 1 td. havre, 12 mk. erter, 1 mk. lin og 10 mk. ost.
Skylden blev foreslått forhoiet 8 mkl. «paa grund af dens korn
vished».
Ved bygselbrev av 29. januar, tgl. 4. mars 1743, bygslet biskop
Hagerup gården til Ole Rellefsens svigersonn, Ole Olsen. Denne
kjøpte i 1760 Nordre Aksnes, og der dode Ole Rellefsen i 1760,
79 år gammel.
Sevald Sevaldsen Stiklestad fikk nu bygselbrev av prost Krog
8. februar, tgl. 20. februar 1759. Ved skifte i 1760 efter Sevalds
hustru, Maria Olsdatter, registrertes 2 hester, 3 kyr, 4 sauer, 10
geiter og 2 svin. Skiftet holdtes 5 oktober, og kornbeholdningen var
da 9 tdr. bygg og 18 tdr. havre. Aktiva blev 82 rdl. 3 ort 10 sk.
og beholdningen 45 rdl. 1 ort 22 sk.
Hvordan gården er brukt i Mejers og Lyngs tid er übekjent;
men i prost Krogs tid (1775—79) blev den drevet som underbruk
under prestegården. Krog lot i sine siste leveår opfore bekvemme
våningshus på Kråg; de var ennu ikke helt ferdige, da han dode.
Da Peder Kristofer Krog var blitt eier av gården, tok han op
hold der. Han var fra 1776 personellkapellan hos faren og fra 1780
til 1793 residerende kapellan i Verdalen, hvorpå han blev sogne
prest på Frosta. Som underbruk drev han Lyngåsen ostre, som han
kjøpte i 1786. Han var en meget dyktig jordbruker og fikk i 1797
den første sølvmedalje av Det kongelige danske landhusholdnings
selskap for utvist flid i akerdyrkning og for opførelse av stengjer
der, bygninger og tre anlagte kirke- og allfarveier på Kråg og på
Frosta prestegard.
Da Peder Kristofer Krog var blitt sogneprest til Frosta, solgte
han ved skjote av 13. februar, tgl. 20. februar 1794, Kråg til foged
Samuel Andreas Lind for 2900 rdl. Denne innrettet sig herskaps
messig på Kråg og drev Lyngåsen som underbruk.
I anledning av et andragende om å fritas for dobbelte skatter
av underbruksgården oplyses i 1805, at Kråg i Linds tid «har mod
taget en forbedring, der omtrent kan kaldes mageløs, saaledes at
ingen gaard i Værdalen kan dermed sættes ved siden». Husene på
Lyngåsen hadde han flyttet til et bekvemmere sted og dels op
ført av nytt.

----
346 Bind IV
----
For at man kan få et begrep om, hvordan den flotteste gard i
bygden var utstyrt med hus, hitsettes en beskrivelse fra 1806, da
gården blev taksert for assuranse:
1. En stuelån på gårdens nordside, bestående av dagligstue med
5 fag vinduer, innvendig malt gul, blå og hvit; ved siden herav et
sengkammer, rødmalt med 2 fag, derved et annet værelse med 1 fag,
blå vannfarve, der kaltes folkenes stue. Forstue med trapp for op
gangen til overværelsene, et lite vindu med 6 store ruter. Pa for
stuens østside en stue, innvendig blå hvit, 2 fag. Ved den nordre
side et spiskammer, 1 fag. Mellem sistnevnte og folkestuen et kjøk
ken, 1 fag. I dagligstuen en toetasjes jernovn, i sengkamret 1 do.
mindre, i folkestuen en enkelt, : : blåstuen en 3-etasjes. Under en liten
muret kjeller. 5 overværelser, hvori kontor med 2-etasjes ovn, jom
fruens kammer med 1 do., på salen over blåstuen en 2-etasjes. Disse
overværelser inneholder 10 fag kittvinduer likesom underværelsenes
av engelskglass. Bygningen ny bordklædt «meget smuk», hvilken han
nu forehaver å male hvit med oljefarve. Mørkelofter. Hollandske tak
sten. Dagligstuen og sengkamret panelt, den første blå, det siste brun
eller rød. — Takst 1500 rdl.
2. På østsiden en ny bygning, opført av Lind med storstue, 6 fag
engelsk glass, panelt, blåmalt, dobbelt loft, hvitmalt, 3-etasjes ovn.
Overværelser, en sal samt kammer, 6 fag. Utmerket kjeller, muret,
12 alen i kvadrat, 4 alen høi, i 3 avdelinger. Forstua med 2 enkelt
fag. — Takst 1200 rdl.
3. Størhus 150 rdl.
4. Sidebygning, opført av Lind for 9 år s den. (Melkekammer,
bod o. 1.). 400 rdl.
5. Fehus, 2 år gammelt, til 20 voksne naut, 42 alen langt. 500 rdl.
6. Fehus, opført for 5—6 år siden med 14 båser. 80 rdl.
7. En bygning, 51 alen, hestestall til 10 rum, kornlåve. I stallen
finnes en seng for 2 drenge å ligge i. Hvad stall og fehus angar,
overgår neppe noget i Nordre Trondhjems amt samme i rummelig
het, bekvemhet og livlighet. 500 rdl.
8. En bygning 50 alen lang med kammer, 3 fag kronglass, de 2
til nord, 1 til vest, drengestue, 2 fag, med en ualmindelig stor ovn
og skorsten, loftrum avpanelt, vedskjul, vognremisse, rulleloft.
600 rdl.
9. Matstabbur. 80 rdl.
10. Et større stabbur. 100 rdl.
11. En lån, opført for 4 år siden til korntørkmg, røkehus for
kjøtt og flesk m. m. 16 al. langt, torvtak. 60 rdl.
12. Kvernhus opført for 8 år siden, drives ved overfallsvann,
hvortil en demning. 600 rdl.
13. Smie. 40 rdl.
Samtlige gårdens hus blev verdsatt til 5810 rdl.
Ved en takstforretning i 180 Q blev Kråg verdsatt til 8500 rdl.
<og Lyngåsen til 2000, hvilket Lind fant var en tredjedel for lite,

----
347 Bind IV
----
idet han henviste til den forrige takst, hvorved alene husene på
Kråg var verdsatt til 5810 rdl. I 1807 kjøpte Lind Lille Fleskhus
på auksjon.
Foged Lind hadde kun et barn, en datter, som blev gift med
loitnant Johan Bang. Denne arvet foged Linds eiendommer og ov
rige formue og satte den efterhvert overstyr.
I 1818 kjøpte Bang Maritvold på auksjon og tok bopel der.
Denne gard solgte han i 1841. I 1816 kjøpte han Gudmundhus;
den blev ham frasolgt ved tvangsauksjon i 1839. Folioen hadde
han fra 1838 til 1848, da han overdrog den til sin datter. Mo
kjøpte han på auksjon efter proprietær Brun i 1833.
Av Kråg overdrog han i 1819 gårdens våningshus og have
samt 8 mål jord og 30 lass brensel årlig av Lyngåsens skog til
amtmann Elster. Eiendommen forovrig var overdratt en mann til
lottebruk. Allerede Bangs disposisjoner med dette lottebruk er et
godt eksempel på, hvor somlet han var. For 181 Q hadde han for
paktet Kråg for 1 år til Ole Lille Longdalen og Tomas Eklesøien;
men da disse kom for å ta gården i bruk, viste det sig, at den tid
ligere forpakter hadde kontrakt også for dette år. Bang begynte
dog å tilsa en åker for, som han sa «at hjælpe til at faa gaarden
1 bruk»; men dette tok den tidligere forpakter vidner på, så Bang
måtte slutte med såningen. Han gav dem isteden anvisning på
Gudmundhus, hvad de dog ikke fant sig tilfreds med, men sak
sokte ham, hvorpå han blev domt til å betale dem det utbytte, de
kunde antas å ha tapt efter uvillige menns skjønn. Dessuten blev
han idømt 40 spdl. i omkostninger. Det blev således ikke videre inn
tekt for Bang av Kråg det år.
Og et annet eksempel: Bare et par år efter, at han hadde kjopt
Maritvold, og medens hans formuesforhold ennu må ha vært me
get gode, hadde han fått alt i slik uorden, at der blev foretatt ar
restfcrretning i hans gårder. Obligasjoner blev misligholdt, skat
ter ikke betalt, kort sagt: denne mann har fra første stund av mang
let enhver evne til å holde rede på sin økonomi.
I 1820 forpaktet Elster hele gården mot en årlig avgift av 250
spdl. Elster lot den drive ved lottebruker, hvorav den første var
Sivert Siv ertsen, som døde der allerede i 1822. Han omkom sam
men med sin 7 år gamle sønn ved på en liten flåte å sette over en
dyp vannpøl, som var dannet ved at et lite jordskred i Krågs hjem
memark hadde demmet op Follobekken.
Ved en takst i 1823 blev gårdens bygninger verdsatt til 2370
spdl., hvorav hovedbygningen 800 spdl. I 1835 var gårdens be
setning 4 hester, 8 storfe, 12 sauer, 4 geiter og 2 svin og utseden
2 tdr. bygg, 12 tdr. havre og 18 tdr. poteter.

----
348 Bind IV
----
Amtmann Elster dode på Kråg i 1843. Bang bygslet under
14. juni 1840, tgl. 5. februar 1851, den under Kråg og Lyngåsen
liggende seterhavning i Stortjonfjellet til eieren av Ekle og Hallem
(Johs. G. Monrad). Monrad hadde en 3. prioritets obligasjon i
Kråg, og da Bang vel neppe har kunnet klare å innfri denne, solgte
han gården med Lyngås ostre til Monrad ved skjote av 8. februar,
tgl. 9. februar 1853. Kjopesummen var 2100 spdl. Kråg blev så
drevet scm underbruk under Folio, som beboddes og bruktes av
A. B. Monrad.
I 1865 opfores gården uten besetning og utsed. Den hadde 2
husmannsplasser, Sand og Krågshaugen, med en besetning på 2
kyr, 6 sauer og 2 geiter og en utsed av M td. bygg, 2% tdr. havre
og 3 tdr. poteter.
I 1875 finnes Kråg overhodet ikke nevnt.
Ved skjote av 16. november, tgl. 17. november 1891, solgte A.
B. Monrad gården (deri innbefattet 2 tidligere fraskilte parter,
Gran og Egge) samt Trygstad lille og Lyngåsen til Ove Nilssen
Haugskot. Prisen for samtlige disse eiendommer var 11,200 kr.
Fraskilte parter:
Krågsmoen, gårdsnr, 106, bruksnr. 4, blev utskilt fra Kråg ved
skyldsetningsforretning av 12. juli, tgl. 13. august 1878, skyldsatt
for 4 ort 23 sk. (ny skyld mk. 1,81), og av A. B. Monrad solgt
for 1300 kr. til Lorents L. Berg ved skjote av 7. februar, tgl. 13.
februar 1885. Lorents overdrog den i 1801 for 1450 kr. til Anto
nius Pedersen Eklo. (Skjote 13. juni, tgl. 12. august). Eiendom
men blev odelagt ved skredet i 1803; i 1007 var skylden mk. 0,10.
Gran, gårdsnr. 106, bruksnr. 5, blev skyldsatt 5. juni, tgl. 22.
juni 1870, for 3 ort 7 sk. (ny skyld mk. 1,22). Hvordan den så
blev brukt, inntil Monrad i 1801 solgte den sammen med Kråg til
Ove Haugskot, er übekjent.
Ved skjote av 26. mars, tgl. 2. april 1802, solgte Ove Haug
skot eiendommen med forskjellige rettigheter i Lyngåsmarken til
Tore Olsen Eklovald for 1000 kr. Også Gran blev odelagt ved
skredet — i 1007 var skylden mk. 0,06.
Egge, gårdsnr. 106, "bruksnr. 6, blev fraskilt samtidig med
Gran og skyldsatt for 1 dal. 3 ort 20 sk. (ny skyld: mk. 3 24).
Heller ikke om denne eiendom finnes nogen oplysninger, for den
i 1801 blev solgt til Ove Haugskot, som ved skjote av 14. mai, tgl.
21. juni 1802, overdrog den til Anders Larssen for 2400 kr. Ved
skredet blev den aldeles odelagt — skylden i 1007 var mk. 0,10.

----
349 Bind IV
----
MO
Gårdsnr. 107.
Nav net: a Mohe 1313. Moo 1520. Mo 1559. Mou 1590. Mo
1610. Mou 1626. Moe 1664, 1723.
Skylden: Skylden var i 1650 1 sp. 20 mkl., i 1669 nedsatt til
1 sp. 12 mkl. Fra 1836 var den 8 dal. 12 ort 15 sk., i l c )07 mk.
12,23, fordelt på 10 bruk, hvorav Mo nordre, bruksnr. 1: mk. 3,51,
Mo søndre, bruksnr. 2: mk. 5,34.
Eiere: Ifølge Aslak Bolts jordebok eiet Erkestolen 6 oresbol
«af moom». Det kan ikke være tvil om, at dette gjelder Mo, da
gården kommer umiddelbart foran Lyng (gårdsnr. 17. 2). Kaus
mo, som i eldre tid også ofte kalles Mo, er hos Aslak Bolt kalt
Kausamoe.
Gården finnes ikke i de senere erkebispers jordeboker. Efter re
formasjonen har den vært beneficert lektor ved Trondhjems kate
dralskole, hvilket kunde tyde på, at den har vært tidligere kapitels
gods. I kapitlets jordebok finnes imidlertid kun X> ore av «Moo»;
det er opført under «Commwns landskyld», d. v. s. tillå korbrødre
nes felles bordhold.
I 1650 var eiendomsfordelingen følgende:
Lektoratet
2 ore 16 mkl. og bygselretten
Domkirkens kapellani
Stiklestad kirke
20 »
8 »
Tilsammen 1 sp
20 mkl
Ved avfelningen i 1669 er det kun kapellaniets part, som er re
dusert, nemlig til 12 mkl. Dette er muligens bare en beriktigelse,
således at kapellaniets part i virkeligheten har vært 12 mkl., og
i så fall er vel parten nettop det tidligere halve ore kapitelsgods.
Ved kongelig bevilling av 30. desember 1746 fikk løitnant To
mas Ellingsen Lyng tillatelse til å makeskifte til sig Mo mot Mik
vold og Flyan. Siden har den omtrent alltid vært brukernes
eiendom.
Brukere: Æirik a Mohe nevnes i 1313 i en sak angående Lyng.
Han er den eneste kjente opsitter fra tiden for svartedauen.
Erik pa Moo har i 1520 betalt 1 Yi kvintin sølv i tiendepenning
skatt. Dette gjelder Mo, da han er opført under Lyngs sogn.
Oregers paa Mauffue står i 1549 for 8 mark smør og % vog
mel i leding. Han kommer i manntallet umiddelbart efter Kråg

----
350 Bind IV
----
I skibskattmanntallet av 1559 har vi Oluff paa Mo mellem Haga
og Stiklestad.
Svend het opsitteren på Mo fra begynnelsen av 1600-tallet og
helt utover til slutten av 1640-årene. nfter ham kom kapellanen,
hr. Erik Olsen Schancke; han var der i 1650 og er formodentlig
dod i begynnelsen av 1660-årene. (Se: Oeistlighet).
Mo, sett fra sydvest 1922.
Fot. E. Musum.
Besetningen var i 1657 3 hester, 8 naut, 3 geiter, 6 sauer og
2 svin.
I 1663 har Schanckes enke, Sofia Eriksdatter Blix, gården.
Hun var der ennu i 1665. Så blev hun gift med Schanckes efter
folger, kapellanen Jens Kristoffersen Svaboe; han hadde den i
1666 og har brukt gården en tid efter, at han i 1670 var blitt ut
nevnt til vicepastor; ti han cpfores der ennu i skattelisten for 1671.
Ved matrikuleringen i 1669 blev skylden foreslått nedsatt til
1 sp. 12 mkl., og denne betydelige nedsettelse er blitt tatt tilfølge.
Tienden blev sått til 1 td. bygg og 2 tdr. havre, ledingen til X> rdl.
8 sk. og småtienden til 1 ort 8 sk. Der var humlehave.
Svabces eftermann i embedet, Jakob Jakobsen Lund, brukte
også Mo, iallfall til i 1682. Senere bodde han på Haug.
Fra midten av 1680-årene bruktes gården av fenrik Fredrik
Kristian Oldesloh, som antagelig har vært der, til han i 1704 flyt
tet fra bygden. Oldesloh var fodt i Norge omkring 1655, og kom
inn i armeen 14 år gammel, idet han i 1707 oplyser å ha tjent 38
år ved rytteriet og dragonene. Han var da 52 år, gift og hadde 3
barn. Han blev fenrik ved de nasjonale dragoner i 1686 og det er


----
351 Bind IV
----
vel da, han er kommet til Mo. I 1701 blev han fenrik ved Norden
fjeldske dragonregiment, premierloitnant ved samme regiment,
Sparbu kompani 1703, kaptein ved Nordenfjeldske landdragoner,
Stjordalske kompani 1711. Fra 1720 hadde han 5 rdl. måneden
i pensjon.
Sevald Bårdsen fikk bygselseddel på Mo av lektor mag. Simon
Dør på Mo.
Fot. E. Musum.
Hof 20. februar, tgl. 13. juni 1705. Han blev forlikt med lektor om
16 rdl. i bygsel, men har formodentlig ikke greid å betale dette.
lallfall har han ikke vært der mere enn et par år.
Så kom atter bygdens kapellan dit, idet hr. Anders Nilssen
Aalboro fikk bygselseddel av fogden 16. mai 1707, tgl. 24. oktober
s. å. Han var på Mo, til han i 1716 blev utnevnt til sogneprest til
Leksviken.
Hans efterfølger, kapellanen Hans Europpidan,. som blev ut
nevnt i desember 1716, brukte også gården, til han i 1731 blev
forflyttet til Leksvikens sognekall efter Anders Nilssen Aalborg.
Der finnes ingen opgave over svenskenes ødeleggelser i 1718
vedkommende denne gard. Dette kan jo bety, at kapellanen ennu
ikke var flyttet dit, og at gården således var übebodd. Vi vet nem
lig ikke nøiaktig, fra hvilken tid Europpidan bygslet, da protokol
lene fra denne tid er forsvunnet. Vi vet dog, at han bodde der
i 1719.
Det heter om gården i matrikulen av 1723, at den har skog til
brenne og gjerdefang, seter 1 mil borte, meget ringe utmark og
«lider skade af en beck komer fra Krogens gaard». (Det er den


----
352 Bind IV
----
senere fra Verdalsskredet så sorgelig berømte Follobekk, som alle
rede dengang har brutt på Mos grunn). Forøvrig betegnes går
den som «letvunden og maadelig vis til korn». Utseden var 1 bpd.
rug, 1 Yx tdr. bygg, 6 tdr. havre og 1 bpd. grå erter, avlingen 36
sommerlass hoi og 3 lass ekerhøi og besetningen 1 X> hest, 6 kyr,
ig,*_ii x/ - 11 \_ oi ? \J xx yx ,
3 ungnaut, 5 sauer
og 2 geiter. Tienden
blev sått til !4 skjep
pe rug, 4 skjepper
blandkorn, 1 td. 4
skjpr. havre, 12 mk.
erter og 12 mk. ost.
Der blev ikke fo
reslått nogen foran
dring i skyledn.
I Europpidans tid
blev en gammel tvist
om grensene mellern
Mo, Lyng og Haga
bilagt. Ved en åsteds
forretning av 4. sep
tember 1730 blev der
efter vidneførsel op
gått grenser og hug
get merker.
Seva/d Sevaldsen
fikk bygselseddel på
Mo av biskop Hage
rup 18. oktober 1735,
tgl. 5. mars 1736.
Han har ikke vært
der lenge; ti under
20. november 1739,
tgl. 4. mars 1740,
fikk Ole Sevaldsen
(den senere lensmann
Ole Leirfald) bygsel-
Gammel brandmur på Mo.
Fot. E. Musum.
seddel av biskop Hagerup. — Da Tomas Ellingsen Lyng i 1746
fikk bevilling til å makeskifte til sig Mo, var ennu Ole Sevaldsen
der og fikk fremdeles bli. I bevillingen heter det nemlig: «Dog ville
vi allernaadigst, at beboeren paa gaarden Lyng ikke maa udvise op
sidderen paa Moe, Ole Sevaldsen, fra hans nu havende bygsel».
Ole hadde imidlertid i 1745 kjøpt Vestre Leirfald, men han har
brukt Mo ennu i 1747, dette år sees han nemlig å ha stevnet Tomas


----
353 Bind IV
----
Lyng, som han beskyldte for å ha flyttet gjerdet mellem Mo og
Lyng og tilegnet sig 12 mål åker og eng, som tilhørte Mo.
Efter at Ole Sevaldsen var flyttet fra Mo, har Tomas Lyng
formodentlig drevet gården endel år som underbruk under Lyng.
I 1757 bygslet han den til Baro Sevaldsen Stiklestad (bygselbrev
Major Elling Lyng
Fru Katarina Rebekka Lyng,
f. Mejer. 1792.
1792.
av 17. februar, tgl. 21. februar); men da denne i 1766 flyttet til
Leirfald, gav han sin sonn (den senere major) Elling Lyng, byg
selbrev på gården 29. mars, tgl. 15. august 1766, og ved skjote
av 15. februar, tgl. 21. februar 1781, overdrog han gården til ham
for 800 rdl.
Elling Lyng blev utnevnt til sekondløitnant i Nordenfjeldske
dragonregiment 1773, titulær premierløitnant 1782, titulær ritt
mester 1791 med anciennetet fra 11. desember 1780, virkelig ritt
mester 1795, fikk avskjed med 120 rdl. i årlig pensjon 1797, pen
sjonen blev forhoiet med 20 rdl. 1798. Han fikk majors titel i 1800.
Major Elling Lyng foretok mange forbedringer på Mo. Den
store hovedbygning, som ennu står, er opført av ham; den bærer
over hovedinngangen hans og hans hustrus initialer E. L. C. R. M.
(d. e. Elling Lyng og Catharina Rebekka Mejer). samt årstallet
1783. Til gården hørte i 1807 to uteng mellem Reppe og
Skrove; disse leiet han dette år bort til foged Lind mot en årlig
leie av 18 rdl.

 

----
354 Bind IV
----
Omtrent ved den tid, major Lyng overtok Mo, blev der anlagt
en vei mellem denne gard og Lyng. Vedlikeholdet blev ved Sor
Lyngs salg i 1784 til Åge Jakobsen pålagt denne. (Se Lyng).
Ved testamente av 27. desember 1807 skjenket major Elling
Lyng 2000 rdl. til gavn for Verdalens prestegjeld.
Ved auksjon 24. november 1817 i boet efter majorinne Lyng
blev Mo solgt til rittmester Mandnip Ålstnip for 8520 spdl. Al
strup var fenrik å la suite i Trondhjemske infanteriregiment fra
1799, blev virkelig fenrik 1801, kornett å la suite i Trondhjemske
dragonregiment 1801, virkelig sekondloitnant 1804, premierolit
nant 1808 med anciennetet fra 28. januar s. å. Regimentet kaltes
fra 23. februar 1811 for Trondhjemske dragonkorps. Han blev re
serve rittmester med anciennetet fra 28. januar 1813, forblev i
Norge efter adskillelsen og dode på Mo i 1823. På auksjon efter
ham den 24. mars 1824 blev gården solgt til Lars Kristensen
Haugan av Bynesset for 2160 spdl. og et kår til fru Alstrup, be
stående av 6 tdr. havre, 3 tdr. bygg, 130 vog godt hoi, 100 vog
havrehalm samt sommerhavning for 2 kyr og 6 småfe. Skjotet er
av 4. februar, tgl. 7. februar 1826. Enkefru Alstrup bodde på Mo
til sin dod.
Ved skjote av 13. august, tgl. 15. august 1832, solgte Lars
Kristensen gården til proprietær Didrik Brun av Trondhjem for
1800 spdl. Der heftet da på eiendommen 1000 spdl. til fru Lyngs
legat. Straks Brun var kommet i besiddelse av Mo, skjotet han på
arvefeste Øvre Moenget til Johannes Olsen Snausen for 100 spdl.
og en årlig avgift av 1 spdl.
Brun var gift med Rebekka Dorotea Ohlberg av Trondhjem.
Deres sonn, den senere så beromte skuespiller Johannes Finne
Brun, er født på Mo 10. mars 1832. Han er dopt i Stiklestad kirke
og fru Alstrup bar ham til dåpen.
Brun og frue levet ikke godt sammen: I 1833 sokte fru Re
bekka skilsmisse fra sin mann, og der blev i den anledning avholdt
skifte. Mo blev solgt ved auksjon 16. desember 1833 til loitnant
Johan Bang for 1500 spdl.; han fikk skjote 28. mars, tgl. 9. april
1835. Det meste av losoret blev også solgt, hvorved boets aktiva
kom op i 2208 spdl. 16 sk.; men der var megen gjeld, hvoriblandt
panteheftelser på gården til et belop av 1120 spdl., og boets be
holdning blev derfor bare 657 spdl. 4 ort 6 sk.
Brun tor ha hatt nogen interesse for og kyndighet i landbruk.
Herpå tyder hans i registreringen opregnede "bibliotek, som inne
holder endel boker om landbruk, myrdyrkning, teglverksdrift etc.
Men han har neppe funnet anledning til å bringe meget derav i
anvendelse på Mo, hvor han var så kort tid. Dessuten forte han
et mindre ordentlig liv, hvilket var grunnen til fruens skilsmisse

----
355
----


----
356 Bind IV
----
begjæring. Vi kan dog forstå, at han har vært i besiddelse av en
god del av det freidige humor, som sonnen arvet i så rikt mål og
anvendte under sin lysende kunstnerbane. På skiftesamlingene i
anledning av fruens skilsmissebegjæring er dette tildels kommet
frem på en sådan måte, at den hoitidelige skifterett uttrykkelig
Johannes Bruns staty utenfor
Nasjonalteatret, Oslo.
Fot. Ingeniør N. Lefring.
finner å burde konstatere, at
«dette er hr, Bruns egen
protokollation». På disse
skiftesamlinger optrådte
Brun med kurator.
Ved forlik mellem partene
den 9. august 1833 forplik
tet Brun sig i tilfelle av se
parasjon å betale hustruen
50 spdl. samt dessuten bi
dra til barnets underhold 25
spdl. årlig til dets fylte 18de
år, hvilket Brun senere gjor
de vanskelio"heter ved, men
som retten avgjorde i hen
nes favor.
Hun tok imidlertid sin
skilsmissebegjæring tilbake.
Ved den endelige skiftesam
ling 2. september 1834 blev
fremlagt en skrivelse av 11.
juni s. å. fra Brun, hvori
meddeltes, at det ophevede
ekteskap påny var stiftet,
hvorfor han anmodet om å
få sig boet overdratt, hvilket
også skjedde.
Ved tellingen i 1835 er
ikke Mo nevnt; den dreves
vel dengang som underbruk.
Da Bang var blitt eier av
Mo, har han tildels drevet
den som underbruk under
Kråg og dels forpaktet den bort helt eller stykkevis. Moenget sees
Erik Trygstad å ha hatt og forpaktet bort videre.
Som eier av Mo har Bang hatt konflikter med enkefru Alstrup,
som i egenskap av kårkone på gården jevnlig synes å ha hatt
vanskeligheter med å få sine kårprestasjoner av ham. Det er blitt
til, at Bang har mattet få dom på sig og har fått utrede omkost
ningene.


----
357 Bind IV
----
Efter Bangs død solgte enken gården til Olaus Nilssen Haug
skot for 1850 spdl. (Skjøte 5., tgl. 6. februar 1856).
Olaus delte gården i to, idet han seiv beholdt en halvpart, Mo
nordre, og overdrog den annen, Mo søndre, til sin bror, Johan
Nikolai, for 900 spdl. ved skjøte av 14., tgl. 15. august 1860.
De blev skilt i matrikulen ved forretning av 12., avhjemlet 14.
august 1869, hvorved hver av dem blev skyldsatt for 4 dal. 12 sk.
og Moenget for 1 ort 15 sk.
MO NORDRE
Gårdsnr. 107, bruksnr. 1.
Olaus Nilssens part hadde i 1865 en besetning på 2 hester,
7 storfe, 16 sauer, 3 geiter og 2 svin, og utseden var 17 s td. rug,
2 tdr. bygg, 13U tdr. havre og 11% tdr. poteter. Under gården
var 2 husmannsplasser, Momoen, med et samlet husdyrhold på
1 ku og 3 sauer og en utsed av 1% tdr. havre og 4 tdr. poteter.
I 1875 var besetningen 2 hester, 4 kyr, 2 ungnaut, 17 sauer
og lam og 2 svin og griser og utseden U td. havre til grønnfor
og 11 tdr. poteter. Der var nu kun 1 husmannsplass, uten beset
ning, men med en utsed av Ve td. bygg, Va td. havre og IM>
tdr. poteter.
Olaus Nilssen hadde ingen barn. Hans enke, Anne lvers
datter, blev gift med Elling Pedersen Trygstad, og denne solgte
gården til Annæus Anderssen Jermstad ved skjøte av 16. mars,
tgl. 4. april 1888, for 3550 kr. og et kår av årlig verdi 250 kr. I
salget fulgte løsøre for 800 kr.
Annæus hadde gården til 1913, da Jon Gundersen kjøpte den.
Dennes sønn, Oskar Jonsen, overtok den i 1927.
MO SONDRE
Gårdsnr. 107, bruksnr. 2.
Besetningen på denne gard var i 1865 2 hester, 3 storfe, 10
sauer og 1 svin og utseden X/ h td. rug, \V<i tdr. bygg, 10 tdr.
havre og 7V 2 tdr. poteter. Den hadde følgende 7 husmannsplasser:
1: Moenget, 2: Moaunet, 3: Mohaugen, 4: Momoen, 5: Gryb
sveet, 6: Støbsveet, 7: Kolshaug. På disse føddes 2 kyr, 21 sauer
og 4 geiter og såddes Vi td. bygg, 4 tdr. havre og 12% tdr. poteter.
I 1875 hadde gården en besetning på 2 hester, 3 kyr, 2 ung
naut, 11 sauer og lam, 3 geiter og kidd og 1 svin og utseden var
2 tdr. bygg, 10 tdr. havre og 10 tdr. poteter. Der var nu 8 hus
mannsplasser med en samlet besetning på 4 kyr, 1 ungnaut, 28
2,5

----
358 Bind IV
----
sauer, 4 geiter og 4 svin og en utsed av 1% tdr. bygg, 8 tdr.
havre og 18% tdr. poteter.
Efter Nikolai Haugskot hadde sonnen, Elisæus Nikolaisen, går
den. Denne var ikke gift. Ved hans dod overtok hans to søstre den.
Da disse dode kjopte Andreas Hojem fra Frol gården, som han i
1810 overdrog til sonnen, Martin Andreassen. Den er på ca. 140
mål og for 2 hester og 7—B naut.
Fraskilte par ter:
Moenget, gårdsnr. 107, bruksnr. 3, skyld 1907: mk. 0,84, er
som for nevnt skilt fra' Mo av Didrik Brun, som skjotet på arve
feste «et indgjærdet stykke jord, Øvre Moenget», til Johannes
Olsen Snausen for 100 spdl. og en årlig avgift av 1 spdl. Skjotet
er av 14., tgl. 15. august 1832; men eiendommen er forst skyld
satt i 1869, da Mo nordre og sondre blev skilt fra hverandre,
og fikk da en skyld på 1 ort 15 sk.
Ved skjote av 15. august 1861, tgl. 6. februar 1862, solgte
Johannes gården for 100 spdl. til Gund bjørn Eriksen. Den hadde
i 1865 en besetning på 1 ku og 2 sauer og en utsed av U td.
bygg, V? td. havre og 2 tdr. poteter. I 1875 var besetningen 1 ku,
1 sau og 1 svin og utseden Va td. bygg, V-i td. havre og
I V-2 tdr. poteter. .
Gundbjorn solgte til Ole Eriksen Fisknes for 800 kr. lfl. skjote
av 26. juni, tgl. 12. august 1885.
Moan gårdsnr. 107, bruksnr. 4, blev skilt fra Mo sondre ved
forretning av 5., tgl. 15. august 1876, skyldsatt for 2 ort 1 sk.
og solgt ved skjote av 6. mars, tgl. 16. mars 1877, fra Nikolai
Nilssen Mo til Peder Johannessen for 840 kr. Peder hadde eien
dommen bare et par år; så blev den solgt ved auksjon til Marti
nus Jonsen Mikvold for 2320 kr. (Skjote 3. mai, tgl. 16. mai 1879).
Moaker, gårdsnr. 107, bruksnr. 5, blev fraskilt Mo sondre ved
skyldsetningsforretning av 17. juni, tgl. 13. august 1889, og skyld
sått for 1 ort 6 sk. (ny skyld mk. 0,49), hvorpå Nikolai Nilssen
solgte den for 500 kr. til Magnus Larssen Tokstad ved skjote av
13. august, tgl. 16. november s. å.
Mo litle, gårdsnr. 107, bruksnr. 6, blev skilt fra Mo nordre
21. juni, tgl. 13. august 1889, skyldsatt for 19 sk. (rev. mk. 0,32).

----
359 Bind IV
----
HAGA
Gårdsnr. 108.
Navnet: i Haga 1303. i Hagha, Haga 1325. Haffgard (!) 1520.
Hoge, Huoge, Haage 1559. Hage, Haffue 1590. Hage 1610. Hag
ge 1664. Hage 1723.
Hagl (hankjønnsord), innhegnet jordstykke, havnegang. Fin
nes i samme form ofte på Østlandet. Nutidsformen må være dativ
og kan neppe være fremkommet ved likedannelse av vokalene, hvor
ved der vel efter dialekten vilde være fremkommet Haga
Skylden: I 1650 var det 2 Haga-gårde. Den ene skyldte 1 sp.
2 øre 4 mkl., den annen 1 sp. 1 øre, tilsammen 3 sp. 4 mkl.
Før 1693 var de avfelt 1 sp. 4 mkl. (forst approbert 25. juni
1703), hvorefter skylden altså blev 2 spand. Gården opfores da
under ett nummer med navnet «Over og Nederhage».
I 1836 var Haga delt i 5 parter med folgende skyld:
Altså for samtlige Haga-gårde tilsammen 17 dal. 1 ort. 11 sk
Haga nordre østre blev i 1844 avfelt til 6 dal. 5 sk.
Ekre: Om eiendomsforholdene før 1400-tallet vet vi intet. En
gang i løpet av 1400-årene har Erkestolen erhvervet 1 spand i går
den, som erkebiskop Gaute igjen byttet bort mot % markebol i
«Aloltaholm», hvilket formodentlig betyr Overholmen. Dette spand
var dog kun en mindre part av gården, så Erkestolen kan ikke ha
hatt bygselretten.
Gården ser ut til å ha vært bonde gods i begynnelsen av 1600-
årene, idet opsitterne har skattet for en odelspart, som iallfall om
kring 1630 var så stor, at bygselretten kan ha fulgt den.
1 øre opføres i 1549 under Holms gods, så klostret på Mnnk
tiolmen må ha eiet en part i gården.


----
360 Bind IV
----
I løpet av 1630-årene er Haga blitt proprietærgods, idet Mats
Pedersen har erhvervet 1 sp. 4 mkl. i Nedre og 1 sp. 1 øre i Øvre
Haga. Dette makeskiftet han i 1640 til Kroneri, som derved med
det nevnte ore av Holms gods blev eier av 2 sp. 2 øre 4 mkl. og
bygselretten. En liten part på 1 ore var beneficert Stiklestad kirke.
Efter avfelningen var således eiendomsfordelingen:
Krongods
1 sp. 2 ore 8 mkl.
16 »
Stiklestad kirke
Tilsammen 2 spand.
Ved en auksjon i 1754 over krongods blev gården solgt til op
sitterne, Bertel Hanssen og Bård Olsen, og har siden vært bruker
nes eiendom.
Brukere: Den forste opsitter, som er nevnt, er Eirikr j Haga,
som i 1303 gikk i borgen for Aslak på Lyng for det gods, denne
hadde tatt fra korbrodrene. Så har vi i 1325 Vegarbr i fiagha,
Jvar ok fon i Haga, som var med å dele Lyng mellem Sigurd Jons
søn og Vigleik Aslakssøn. (Se Lyng). Det ser altså ut til, at det
allerede dengang har vært minst to Haga-gårde. Ivar og Jon er
formodentlig sonner av Erik og har brukt gården i fellesskap ef
ter ham. _ .
Så går der 200 år, hvori vi intet vet om brukerne. Forst i 1520
får vi vite noget av manntallet over tiendepenningskatten. Efter
dette har Ewend j Haffgard betalt x k mark og Jon jbidem 2 lodd
sølv og 2V2 lodd sølv for «barne peningh» og 1 lodd sølv for sin
«huskone». At dette gjelder Haga, er utvilsomt, da gården står
under «Lliogz», d. e. Lyngs sogn.
Efter lensregnskapet av 1549 har Niels betalt 2 vog mel 1 land
skyld for 1 ore i Hougann tilhørende Holms gods, og Niels paa
Hoggnn står samme år for 1 pund smør og 1 vog mel i leding
samt Oluff paa Nederhougnn for 8 mk. smør og V-> vog mel. At
Hoggn her betyr Haga er sikkert: Den står mellem Trygstad og
Bjørken.
Vi ser ,at der allerede dengang har vært et Øvre og Nedre Haga.
I skibskattmanntallet av 1559 har vi Agnis paa Hoge og
Haluord paa Huoge.
I begynnelsen av 1600-årene var Laurits opsitter på Øvre og
Oluf på Nedre Haga. Laurits har vært der til henimot 1640 og
skattet for 1 sp. 1 øre odelsgods, som tilhørte ham og Birgitte Stik
lestad. Før 1640 er han avløst av Jon, som har vært der til sin
død i begynnelsen av 1660-årene. 1 1665 er enken opsitter.

----
361 Bind IV
----
Gårdens besetning var i 1657 4 hester, 14 naut, 6 bukker, 2
geiter, 16 sauer og 2 svin.
I 1666 har gården fått ny opsitter, kornett Pens. Gårdens skyld
var 1 sp. 2 øre.
Oluf på Nedre Haga er allerede for 1615 avlost av Erik (mu
ligens sonnen), som har vært på gården til henimot 1640. Han
skattet for 2% ore odelsgods, som i 1624 tilhorte Jakob Skjervåg
på Inderøy.
Efter Erik kom så Oluf til omkring 1660. Han tor være fore
gåendes sonn.
Besetningen var i 1657 2 hester, 12 naut, 1 bukk, 3 geiter, 9
sauer og 1 svin.
Efter Olufs død blev gården i 1661 bygslet til Oluf Jonsen,
som «skal egte paaboende enke». Han var i 1665 36 år og mu
ligens sonn av Jon på Øvre Haga. Han betalte 17 rdl. i bygsel
for de 4 øre. Lenge har han ikke vært der; ti for 1669 er begge
Haga-gårdene slått sammen til én, idet Pens på Øvre Haga, som
nu var avansert til løitnant, også har tatt Nedre Haga i bruk. Går
den går nu i den følgende tid under navnet «Over og Nederhage».
Ved matrikuleringen i 1660 blev skylden foreslått nedsatt til
2 sp. Tienden blev sått til 1 td. bygg og 2 tdr. havre, ledingen til
1 rdl. og småtienden til Yz rdl. Der var humlehave. Om nedsettel
sen av skylden heter det: «Formedelst Elffuebrud ej bedre eragtet».
I 1680-årene er lensmann Nils Brun leilending på gården.
Hvad tid han kom dit kjennes ikke nøiaktig. Før han blev lens
mann, hadde han vært hos sorenskriver Ehm. Brun har oiensynlig
spillet en viss rolle i bygden, også efter at han var blitt nødt til å
gå av som lensmann. Han later til å ha hjulpet bonderne med skriv
ning, når de hadde noget utestående med hverandre eller særlig
med ovrigheten. Da han var en bitter fiende av presten, har det
vel vært ham en fryd å hjelpe, hvor det gjaldt klager over eller
uenighet med denne. Og Tomas Scheen, som var en så steil per
sonlighet, tok naturligvis hansken op. Der er da også ting, som
tyder på, at forholdet mellem de to har grenset inn på det skanda
løse, spesielt da også lensmannens dotre tok del i striden.
I begynnelsen av 1700-årene var kampen mellem dem blitt stå
ende. Presten hadde fått både underretts- og lagtingsdom over
Brun for gjeld. Brun hadde så i et andragende, han skrev for dra
gon Svend Olsen Heir, brukt nogen fornærmelige uttalelser om
Scheen, hvorfor denne stevnet ham til et ekstrating på Bjartnes i
1707. Samtidig var innstevnt Bruns døtre, Helvig og Kristine,
fordi de ved kirken en søndag hadde ropt nogen forskrekkelige in
jurier efter ham. Ingen av de innstevnte møtte, men fikk prompte

----
362 Bind IV
----
sin dom, som for de to pikers vedkommende lod på en bot av «3
ganger 4 lod sølv, og ifald middel fattes at slagis til kagen og bære
sten af by». Det er siste gang straffen å bære sten av by er idomt
nogen i Verdalen.
I 1690 sokte Brun om å få avf eining på gården, da den led
stor skade av elvebrudd. Besiktigelse blev beordret, og det er for
modentlig ved denne leilighet den oven omtalte avfelning til 2 spand
fant sted, skjont den ikke er offisielt approbert for 25. juni 1703.
I 1712 opgav Brun på grunn av hoi alder 1 sp. i gården for
sonnen Søfren, som fikk bygselseddel av fogden 7. juli, tgl. 24.
oktober samme år. Han var gift med Guru Olsdatter Næs. Hans
søster, Kristine, blev samme år gift med Tarald Halvorsen Nor
dre Minsds, som et par år senere flyttet til Haga og brukte gården
sammen med svogeren.
Under svenskenes innfall i 1718 led gården betydelig — den
lå jo like i trafikken. Tapet beskrives således:
Seng-, lin- og gangklær . . 14 » — »
Tilsammen 191 rdl.
Svenskene betalte 6 rdl i erstatning; men tok pengene igjen, da
de ved sitt tilbaketog brandskattet bygden.
Tarald Haga var under krigen utkommandert som soldat og
kom ikke mere tilbake. Han dode i Trondhjem vinteren 1718. På
vårparten 1719 dode også Søfren, så nu sått de to enker der med
den plyndrede gard.
Der kom nu to skogninger inn på Haga, idet Kristine i 1720
blev gift med Peder Karlsen og Guru med Bertel Hanssen Hegle,
begge fra Skogn. I disse opsitteres tid blev en langvarig trette an
gående grensene mellem Haga, Mo og Lyng bilagt og grensene
fastsatt ved en åsteds- og opgangsforretning i 1730.
I 1723 oplyses om gården, som fremdeles opfores under ett
nummer, at den har 1 husmann, som sår 1 vog, skog til brenne og
gjerdefang, seter \¥i mil borte, måtelig bumark; den betegnes som
«temmelig tungvunden og kornvis». Utseden var 2 bismerpund
rug, 3 tdr. bygg, 12 tdr. havre, 2 bpd. grå erter, avlingen 50 som
merlass hoi og 10 lass ekerhoi og besetningen 4 hester, 10 kyr, 8


----
363 Bind IV
----
ungnaut, 20 sauer og 8 geiter. Tienden blev sått til 1 td. bland
korn, 3 tdr. havre, 1 bismerpd. erter, 3 mk. lin og 20 mk. ost. Skyl
den blev foreslått forhoiet 12 mkl., idet komisjonen fant, at «denne
gaard burde vel i henseende til dens goede aufling høiere været
anseet; men som Elven aarlig paabryder og gior skade paa åger
og Eng, har mand samme ej for meere end de ovenanforte 12 mkl.
forhoyelse kundet ansætte». Ved annen gangs gjennemgåelse blev
dog skylden foreslått pålagt yderligere 4 mkl., idet det hadde vist
sig, at bygdens samlede skyld ved forste gjennemgåelse var blitt
nedsatt mere, enn komisjonen fant forenelig med sin instruks, hvor
for den foreslo pålegg på endel gårder, som ansåes for best å kunne
tåle det.
På vårtinget i 1742 blev gården opbudt til auksjon, og kaptein
Mohrsen gjorde hoieste bud på den. Men opsitterne protesterte
mot å fortrenges fra den på denne måte, da de hadde
festet den for livstid og siden sin tiltredelse bekostet opført nye hus.
Dessuten var de nu gamle menn begge to. Fogden fant det også
«hel betænkelig, om de fra gaarden skulde blive helt excluderede,
da de uden al tvivl i denne miserable tid med kone og born bliver
plat ruinerede og bygden til tyngsel». Dette var nemlig i de store
uår. Fogden anbefalte derfor, at de måtte få kjope gården mot å
tre inn i det gjorte bud. Det blev imidlertid ikke noget salg av denne
gang, hverken til den ene eller den annen.
Under 26. februar, tgl. 4. mars 1743, fikk Bård Olsen Næs
fogdens bygselbrev på Haga, 1 spand. Dette må være den part,
Peder Karlsen hadde brukt, da Bård var gift med hans datter. I
forstebygsel betalte han 10 rdl.
Ved en auksjon over krongods i 1754 blev gården solgt til op
sitterne Bertel Hanssen og Bård Olsen for 590 rdl. Deres skjote
er av 14. januar, tgl. 2. juni 1755.
Bertel og Bård delte nu gården mellem sig i to like store dele,
hver på 1 spand. Bertel fikk øvre og Bård Nedre Haga.
ØVRE HAGA
Bertel var— som ovenfor omtalt — kommet til Haga som lei
lending i 1720 ved ekteskap med Guru Olsd., enke efter Sofren
Haga. Ved hennes død i 1731 regiserertes en besetning av 2 he
ster, 3 kyr, 7 ungnaut, 16 sauer, 8 geiter og 2 svin. Boets aktiva
var 51 rdl. 3 ort 7 sk. og beholdningen 21 rdl. 2 ort 7 sk.
Bertel blev siden gift med Kirsti Toresdatter Hofstad, med
hvem han nok fikk litt midler, og i 1754 kjøpte han altså gården.
Både han og hustruen døde i 1759, hvorefter der blev holdt auk

----
364 Bind IV
----
sjon over boets eiendeler 18. april s. å. Ved denne overtok sonnen,
korporal Tore Bertelsen, gården for 515 rdl. og fikk skjote 0. au
gust, tgl. 16. august 1759. Der hvilte da heftelser på den til et
belop av 318 rdl. 1 ort 4 sk. Boets aktiva var 623 rdl. 2 ort 6 sk.
og beholdningen 166 rdl. 3 ort 5 sk. Den registrerte besetning var
1 hest og 1 foll, 4 kyr, 4 ungnaut, 10 sauer, 8 geiter og 2 svin.
Hagagårdene sett fra øst 1918. Til venstre Haga nordre østre, til høire
Haga nedre vestre. Fot. E. Musum.
Forovrig notertes vevleiner til 2 ort 16 sk., hjulrokk 1 ort og spol
rokk 12 sk.
Ved en undersokelse i 1760 over avfelte gårder oplyses om
Haga, at der avledes 40 lass hoi, såddes 2 tdr. bygg og 10 tdr.
havre samt foddes 3 hester og 10 melkekyr. Dette angar begge går
der tilsammen.
Tore sått ikke synderlig godt i det: I 1780-årene sees han jevn
lig å ha vært stevnt og fått dom på sig både for obligasjonsgjeld,
kjopmannsgjeld og annen gjeld.
Til Øvre Haga horte engstykkene Hammelen og Langenget på
sydsiden av elven. Disse forpaktet Tore i 1703 til sin svoger, El
ling Olsen Melby, for 8 år mot en årlig avgift av 2 rdl. Tidligere
hadde Hammelen vært plass under gården.
I 1801 solgte Tore Øvre Haga til kaptein Ulrik Kr. v. Frølich
for en bra pris, 4000 rdl. og et betydelig kår på 4 tdr. bygg, 6 tdr.
havre og for til 2 kyr og 6 småfe m. m. Riktignok fraskrev da både
Tore og hans sosken sig alle odelspretensjoner til gården. Frolich
må forovrig ha vært en ganske medgjorlig mann; det viser bl. a.


----
365 Bind IV
----
hans optreden overfor Gabriel Johannessen, Tore Bertelsens svi
gersønn. Tore hadde i 1800 festet ham husmannsplassen Ham
melen under Haga mot 10 rdl. årlig og endel pliktarbeide; men da
Frolich var blitt eier av gården, beklaget Gabriel sig til ham over
nu ikke å ha nytte for disse penger, hvilket Frolich, som han ut
trykker sig i kontrakten, «har befundet at være sandhed», hvorfor
han nedsatte avgiften til 7 rdl. og dessuten også slo av på plikt
arbeidet.
Øvre Haga bestod altså av en storre del nordenfor elven og
en mindre — omtrent tredjeparten av eiendommen — på sydsiden.
Det, som lå på sydsiden, kaltes Hammelen. Dette navn, som visst
nok er gammelt, synes dog mere å ha betegnet et strok enn en be
grenset eiendom, idet noget av Hammlen horte under Sundby
(Sundby-Hammelen). Både Sundby og Haga hadde husmanns
plasser der.
Frølich (nu major) skilte fra hinannen de to parter, som lå på
hver sin side av elven, og lot dem særskilt skyldsette ved forret
ning av 20. desember 1800, hvorved parten på nordsiden, det se
nere Haga nordre ostre, blev skyldsatt for 1 ore 20 mkl., den på
sydsiden, Haga søndre eller Hammelen, for 1 øre 4 mkl.
(Angående Haga søndre henvises til gårdsnr. 119).
HAGA NORDRE ØSTRE
gårdsnr. 108, bruksnr. 1,
solgte Frølich ved skjote av 21. desember 1809, tgl. 7. februar
1810, til korporal Johannes Pedersen Leklem for 3000 rdl. Jo
hannes drev meget med gårdhandel: I 1815 kjøpte han Eklesøien,
som han solgte igjen året efter; i 1819 kjøpte han Kvammet, solgte
det i 1824, overtok det igjen i 1828 og solgte det endelig i 1830.
I 1837 kjøpte han Lennes, som på skiftet efter ham i 1842 blev
utlagt til enken, Guru Olsdatter. Han var kirkeverge en tid.
I 1835 opføres for Østre Haga en besetning på 2 hester, 8
storfe, 10 sauer, 10 geiter og 2 svin og en utsed av Va td. rug, IV2
tdr. bygg, 10 tdr. havre, V\ td. erter og 4 tdr. poteter.
Ved skjøte av 21. juli, tgl. 19. august 1840, solgte Johannes
eiendommen til svigersønnen, Johannes Jonsen Gudding, for 1100
spdl. og kår.
I Johannes Jonsens tid blev gården avfelt 19 sk. efter en be
siktigelse 18. oktober 1844. Elven hadde da tatt ut minst 5 mål
av jordveien, hvorefter skylden blev nedsatt til 6 dal. 5 sk. Ved
kgl. res. av 26. august 1857 blev den yderligere avfelt 4 ort, hvor
efter skylden blev 5 dal. 1 ort 5 sk.

----
366 Bind IV
----
Johannes Jonsen var gift med Johannes Leklems datter Marta,
som for hadde vært gift med Ole Halvorsen Næs, der var dod alle
rede i 1832. I dette sitt forste ekteskap hadde Marta en sonn, Mikal
Olsen, og han overtok Haga i 1862 uten skjote.
I 1865 var besetningen 2 hester, 6 kyr, 20 sauer og 1 svin og
utseden V 4 td. rug, 2 tdr. bygg, 12 tdr. havre og 10 tdr. poteter.
Haga nordre østre, sett fra vest 1918. Fot. E. Musum.
Under gården var 2 husmannsplasser
1. Haugan, 2. Stenoren.
Haugan hadde et husdyrhold på 2 sauer og 1 geit og en utsed
av r s td. bygg, % td. havre og 1 td. poteter. Til Stenoren horte
ikke jord, husmannen der var fisker. Der bodde også Johannes
Jonsen som kårmann.
I 1875 var besetningen 2 hester over og 1 under 3 år, 1 okse,
5 kyr, 3 ungnaut og kalver, 23 sauer og lam og 2 svin og griser,
og utseden 7 7 td. rug, 2 tdr. bygg, 14 tdr. havre, I 't td. erter og
10 tdr. poteter. På husmannsplassen Hagaenget (Stenoren hadde
hverken besetning eller utsed) var kreaturholdet 3 sauer, 3 geiter
og 1 svin, og utseden Vs td. bygg og 2 tdr. poteter.
Mikal Olsen var gift med Gurine Hallan fra Skogn. De hadde
8 barn, som alle reiste til Amerika undtagen en sonn, Johannes
Mikalsen. Han overtok gården i 1893 og hadde den til i 1919, da
han solgte den til Olav Karlsen Lyng, som er fodt i Frol, men op
vokset i Verdalen. Gården er på 140 mål, hvorav omkring 40 dyr
ket av den nuværende eier; den for 2 hester og 14 naut.


----
367 Bind IV
----
Fraskilte par ter:
Hagaenget. Gårdsnr. 108, bruksnr. 2. Eiendommen, som for
hadde vært plass under Haga ostre, blev fraskilt denne gard ved
skyldsetningsforretning av 29. mars, tgl. 8. april 1881, skyldsatt
for 1 ort 6 sk. (rev. mk. 0,44), og solgt for 700 kr. til den tidligere
husmann på plassen, Peter Olaus Mikkelsen, ved skjote av 8. fe
bruar, tgl. 12. februar 1886. Da Mikal Olsen ikke hadde nogen
tinglest hjemmel på Haga, er skjotet utstedt av gårdens forrige
eier, Johannes Jonsen. Haga ostres skyld blev, efter at Hagaenget
var fraskilt, 4 dal. 4 ort 23 sk., revidert mk. 0,07.
NEDRE HAGA
eller HAGA NORDRE VESTRE OG MELLEM
Da Bård Olsen og Bertel Hanssen delte Haga mellem sig efter
å ha kjøpt den i 1754, overtok Bård Nedre Haga. Bårds forste hu
stru, Malena Pedersd., var som før nevnt datter av den tidligere
opsitter, Peder Karlsen, og datterdatter av lensmann Nils Brun.
Bård var av en velstående slekt; han var sønn på Næs og stod sig
godt efter den tids forhold. Ved skifte i 1766 efter Malena regi
strertes en besetning på 3V2 hest, 6 kyr, 5 ungnaut, 9 geiter, 5
sauer og 4 svin. Boets samlede aktiva var 485 rdl. 2 ort 16 sk. og
beholdningen 170 rdl. 1 ort 22 sk., hvorved merkes, at gården var
taksert for bare 350 rdl. og at der var heftelser på den til et beløp
av 300 rdl.
Senere har den hatt en større besetning: I 1766 optok Bård et
lån og pantsatte da Haga med besetning, som ved denne leilighet
opgis til 4 hester, 19 kyr og 60 småfe.
Efter sin første hustrus død giftet Bård sig i 1767 med Sara
Jonsd. Sundby, enke efter Ole Bårdsen Østre Sundby og søster av
Kristen Volden.
Ved skjøte av 20. februar 1778 overdrog han gården til sin
eldste sønn, Ole Bårdsen, for 600 rdl. Han forbeholdt sig som kår
jordstykket Spelhaugen nordenfor gården mot Lyng samt fornøden
havnegang og brenneved.
Ole Bårdsen hadde gården til i 1824, da han ved skjøte av 6.
februar, tgl. 7. februar, overdrog halvparten til hver av sine to
sonner, vaktmester (senere standartjunker) Bård Olsen og kor
poral Ole Olsen, for 700 spdl. av hver. Ole Bårdsen og hustru tok
dessuten et betydelig kår av de to gårder: 6 tdr. bygg, 12 tdr.
havre, 2 mål potet jord, V 2 mål linland, for til 2 kyr og 10 småfe
Dessuten skulde kåret følge den lengstlevende uavkortet, så lenge

----
368 Bind IV
----
han (eller hun) forblev ugift; kun hvis gårdene fraflyttedes, skul
de det bortfalle. Begge kårfolkene døde i 1844.
I 1835 var besetningen på hele eiendommen 3 hester, 15 storfe,
32 sauer, 8 geiter og 2 svin og utseden X A td. hvete, V-z td. rug, 4
tdr. bygg, -20 tdr. havre, V\ td. erter og 12 tdr. poteter.
Ved overdragelsen til Bård og Ole kalles eiendommen Vestre
Haga. Den blev ved den nye matrikulering i 1836 skyldsatt under
ett for 8 dal. 4 ort 20 sk. I 1833 blev brødrene enig om å dele den
således, at Bård fikk den ostre, Ole den vestre del. Partene blev
særskilt skyldsatt ved forretning av 2. februar, avhjemlet 6. fe
bruar 1857, hvorved hver av dem blev sått i en skyld av 4 dal.
2 ort 10 sk. Den del, som Bård fikk, kom siden til å hete:
Bård dode i 183 Q, og enken, Ber et Eliasdatter, sat i uskiftet bo
til i 1844. Det oplyses på skiftet efter henne, at låve, fjøs og stall
var i god stand, de øvrige hus noget gamle. Utseden var 1 td. bygg,
10 tdr. havre og 7 —B tdr. poteter, og der avledes 4 —5 fold korn,
6 —7 fold poteter. Besetningen var 2 hester, 7 —B storfe og 20
småfe, gården hadde 3 husmannsplasser. Boets aktiva var 1071
spdl. 4 ort 12M> sk. og beholdningen 302 spdl. 1 ort; heftelser på
gården ca. 700 spdl. Den blev taksert for 825 spdl.
I 1844 blev der avholdt skifte efter Bård Olsen Haga, hvorved
gården blev utlagt til eldste sønn, Peter Olaus Bårdsen, som da
var 22 år. Endel av jordveien oplyses å ligge på den annen side
av elven, utsatt for elvebrudd.
I 1865 var besetningen 2 hester, 6 storfe, 14 sauer, 4 geiter
og 1 svin og utseden 1 td. bygg, 10 tdr. havre og 8 tdr. poteter.
Under eiendommen var 1 husmannsplass, Gamleplassen, med hus
dyrhold 1 ku og 2 sauer og en utsed av Vs td. bygg, 1 td. havre
og 2 tdr. poteter.
Olaus Haga døde i 1868, og ved skiftet efter ham fikk enken,
Marta Olsd., hjemmel på gården 3. mars, tgl. 16. mars 1871. Hun
giftet sig i 1871 med Ole Ågesen, som derved kom i besiddelse av
gården.
Den hadde i 1875 en besetning på 2 hester, 4 kyr, 2 ungnaut
og kalver, 20 sauer og lam, 4 geiter og kidd og 1 svin, og utseden
var Wt tdr. bygg, 10 tdr. havre og 10 tdr. poteter. På husmanns
plassen var kreaturholdet 1 ku, 4 sauer og 3 geiter og utseden ! s
td. bygg, V-i td. havre og 1 % tdr. poteter.


----
369 Bind IV
----
Ved skjote av 11. januar, tgl. 2. februar 1803, overdrog Ole
Agesen gården til stedsønnen, Bernt Oluf Olaussen, for 2660 kr.
og kår.
I 1906 kjøpte Odin Haga denne gard, som således smeltet sam
men med Haga nordre vestre.
Haga vestre, sett fra nordvest 1929. Fot. H. Anderson
HAGA NORDRE VESTRE
Gårdsnr. 108, bruksnr. 4. Rev. skyld mk. 7,95, i 1907: mk. 2,33
Den del, som Ole Olsen fikk ved delingen i 1833, kom til å be
holde navnet Haga vestre.
Ved skjote av 21. august, tgl. 22. august 1866, solgte Ole Ol
sen gården til Ole Andreassen Haugan av Frosta for 1200 spdl.
eg kår; men Ole Andreassen hadde overtatt den allerede i 1865.
Gårdens besetning var da 2 hester, 5 storfe, 14 sauer og 1
svin og utseden Ys td. rug, 1 td. bygg, 10 tdr. havre og 8 tdr. po
teter. Under gården var 1 husmannsplass, Trøen, hvor der føddes
2 sauer og såddes Ys td. bygg, Vs td. havre og % td. poteter.
I 1875 var besetningen 2 hester, 5 kyr, 2 ungnaut og kalver,
17 sauer og lam, 2 svin og griser, og utseden Ys td. hvete, Vs td.
rug, 1% tdr. bygg, 10 tdr. havre, Ys td. erter og 12 tdr. poteter.
Der var da ingen husmannsplass.
Ole Andreassen hadde gården til 1905, da sønnen Odin, som
var kommet hjem fra Amerika, overtok den. Odin kjøpte i IQO6
også delen Haga mellem og har siden drevet disse sammen som
én gard. Eiendommen er på 140 mål dyrket mark, for 3 hester og
15 naut samt endel småfe. Intet er frasolgt.


----
370 Bind IV
----
Hagaætten.
A. Bertel Hanssen Haga fra Hegle i Skogn, f p. Haga 1758, 61
år gl. * l ) 1721 Guru Olsd. (Næs) Haga, fp. Haga 1730, 39%
år, enke efter Søfren Nilssen Brun på Haga, med hvem * 1713
og med hvem hun hadde barna: Ole f. 1719 og Anne, f. 1717
* L> ) 1732 Kirsti Toresd. Hofstad, fp. Haga 1759, 56 år gl.
B l.Soren Bertelsen Byna, f. p. Haga 1724. * 1757 Ingeborg
Jonsd. Byna, enke efter Svend Jonsen Byna. Ingen barn
B 2. 1 Beret Bertelsd., f. p. Haga 1721. * Jon Rinnan, Skogn.
B3 1 Ragnhild Bertelsd., f. p. Haga 1723. * ') 1751 enkemann
Iver Olsen Ostgård, f 1752, 52% år gl. De hadde konge
lig tillatelse til ekteskapet, da hun var beslektet med hans
forste hustru i 2. og 3. ledd. * 2 ) 1753 Tore Amundsen
Gudding, Ostgård.
Cl. 1 Marit Iversd., f. p. Ostgård 1752. * ') 1778 Erik
Pedersen Trygstad store, f. p. T. 1752, f 1796. * -)
1796 Anders Pedersen, f. p. Faren nedre 1757. * 3 )
1813 Peder Jonsen Gjermstad ovre. (Se Trygstad
ætten).
C 2.- Iver Toresen Ostgård, f. p. O. 1765. * Karen Lasses
datter.
C 3.-Guru Toresd. Levring, f. p. Ostgård 1754. * ! ) 1787
Ole Jakobsen Levring. * ') 1791 Ole Rasmussen Gar
nes, Levring, f. p. Garnes 1766.
C 4 .:! Beret Toresd. Bjorken, f. p. Ostgård 1756. * Saka
rias Paulsen Bjorken, f. p. B. 1760.
B 4. Mette Bertelsd., f. p. Haga 1726. * Jon Sæter.
B 5. Malena Bertelsd., f. p. Haga. * Johannes Tambur.
B 6. Hans Bertelsen, f. p. Haga 1733.
B 7. Tore Bertelsen Haga, sersjant, f. p. H. 1735, f smst. 1813
* ') 1761 Brynhild Olsd. Næs, f. p. N. 1735, f p. Haga
1801. * 3 ) 1806 Inger Olsd. Haga. Hun * 2 ) 1814 Anders
Tomassen Rosvold.
C l.Ole Toresen Haga, f. p. H. 1767.
C 2. Bertel Toresen Haga, f. p. Haga 1773.
C 3. Guru Toresd., f. p. Haga 1769. * 1795 Gabriel Jo
hannessen Haga, f. p. Mikvoldvald 1768. Kjopte Ham
melen 1813.
D I."Kirsti Johannesd., f. 1791. (Far: Soldat Johannes
Eriksen Haga). * 1818 Kristofer Pedersen Mo.
D 2. Anne Gabrielsd., f. p. Haga 1795, f 1801.
D 3. Brynhild Gabrielsd., f. p. Haga 1798. * 1840
Ingebrigt Eriksen Mønnes, f. c. 1798.
D 4. Johannes Gabrielsen, f. p. Hagavald 1802. * ')

----
371 Bind IV
----
1833 Lisa Andersd. Rosvold, f. p. Byvald 1810, f
1847. * 2 ) 1848.
D 5. Tore Gabrielsen Skjordal, f. p. Hagavald 1804, + p.
Skjordal 1896. * 1820 Ingeborg Olsd. Næs, f. p. N.
1803, t P. Skjordal 1860. (Dtr. av Ole Olsen Næs
og h. Sara Olsd.). Se Næs A, B, C 3, E 1, F 1, G 1.
D 6. Anne Marta Gabrielsd., f. p. Haga 1800. * 1844.
B 8. Guru Bertelsd., f. p. Haga 1737. Bodde i 1801 som enke på
Haga. * 1761 enkemann Jon Jonsen Moen.
Bninsætten, Haga.
A. Lensmann Nils Brun, f 10. april 1710, 80 år gl. * Anne Jonsd.,
t 3. august 1708, 68 år.
B l.Helvig Nilsd. * 1711 soldat Jon Olsen Kock, t i T.hjem
1710. (Var på Aksnesplassen 1715).
Cl. Maren Jonsd., f. 1712.
82. Sofren Nilssen Haga, bygslet H. 1712, f 24. april 1710,
36 år gl. * 1713 Guru Olsd. Næs. Hun * L> ) 1721 Beitel
Hanssen (Hegle) Haga.
C 1. Anne Sofrensd., f. 1716.
C 2. Ole Sofrensen, f. 1718.
B 3. Maren Nilsd. (Var på Lund 1730, da 60 år gl.).
84. Kirstine Nilsd. * J ) 1712 soldat Tarald Halvorsen (Nord
Minsås) Haga, f 1718. * -) 1720 Peder Karlsen fra Skogn.
C 1. Anne Taraldsd., f. 1713, f 1716.
C 2. Anne Taraldsd., f. 1717.
C 3. Malena Pedersd., f. 1723, f 3. mai 1766 i barselseng,
42 år gl. * 1743 Bård Olsen Næs, Haga, f. p. Heg
stad 1714, t P- Haga, kjøpte Haga på kgl. aukt. 1754.
Han * 2 ) 1768 enke Sara Jonsd. Sundby, f. p. Volden
1719, enke efter Ole Bårdsen Ostre Sundby. (Se Næs
ætten).
LYNG
Gårdsnr. 109, 110 og 111.
Navnet: i Lyng, kirkian a Lyngi ca. 1280. a Lynngi 1303. a
Lyngi 1303. a Lyngi, um Lyngh 1313. i Lyngi 1313. a Lyngi, til
Lyngs 1313. til Lyngs, a Lyngi 1325. a Lyngi 1333, 1334. a
Lyrighi, Lyngi 1337. i Lyngi 1345. a Lyngi, til Lyngs 1346. af
Linge, a Lynge 1430. Lyngh 1514. Liongh 1520. Lyngs Kirke
1530. Lyng 1559. Liungh 1590. Liung 1626. Løng 1664. Lyng
1723.


----
372 Bind IV
----
Lyng (intetkjønnsord), lyng, som gårdsnavn vel: en lyngvok
set skråning. Finnes i entall også på Inderøy og på nogen andre
steder i flertallsformen Lynge.
Skylden: Der kan allerede fra begynnelsen av 1600-tallet skjel
nes mellem 3 gårder, som vi efter en senere tids bruk vil kalle Lyng
nordre, mellem og sondre. I 1650 var skylden for:
Lyng nordre 3 sp.
— mellem 3 »
— søndre 3 »
De to siste var allerede for 1693 avfelt hver 1 sp., og til Lyng
nordre var der for 1670 kommet en engslette på 1 ore (Skeis eng
slette), hvorefter skylden altså blev for:
Lyng nordre 3 sp. 1 ore, fra 1836: 23 dal. 1 ort 5 sk.
— mellem 2 »
— søndre 2 »
—»— 16 » 3 » 18
—»— 17 » — » 11
» 11 »
Samtlige Lyngs-gårder blev meget ødelagte ved skredet i 1893:
1 1807 var skylden for:
Lyng nordre: mk. 8,67, fordelt på 5 bruk, hvorav bruksnr. 1,
Lyng nordre, mk. 1,59 og bruksnr. 5, Lyngsskredet, mk. 6,00.
Lyng mellem: mk. 11,39 på 9 bruk, hvorav bruksnr. 1, Lyng
mellem vestre, mk. 4,67, bruksnr. 2, Stubbe med Sørenget, mk. 2,03,
og bruksnr. 3, Lyng mellem ostre, mk. 2,92.
Lyng sondre: mk. 8,69, på 5 bruk, hvorav bruksnr. 1, Lyng
sondre østre, mk. 2,77 og bruksnr. 2, Lyng søndre vestre, mk. 5,25.
Eiere: Om Lyng har man mange meget gamle beretninger,
flere enn om nogen annen gard i bygden. En stormannsætt eller
måskje flere hadde i 1200- og 1300-tallet sitt hovedsete der. I slut
ten av 1200-årene beboddes gården av ridderen, hr. Audun Vig
leikssøn, sønn av Vigleik Stallare. Han hadde fått en betydelig del
av sitt gods med sin hustru, fru Ingebjorg Paalsdatter, datter av
den mellem årene 1260 og 1289 oftere nevnte baron Paal Sure,
som hadde kjøpt gården av brødrene Assur og Ottar, dog beholdt
den siste fremdeles en del av den. Efter Paal Sures død blev eien
dommen delt mellem hr. Audun og fru Ingebjørgs medarvinger,
således at Audun skulde ha den nordøstre part, 32 helgdeland, og
fru Ingebjørgs medarvinger den søndre, 20 helgdeland. Der er
om denne deling opbevart et udatert pergamentbrev fra omkring
1280, som er inntatt i Dipl. Norv. V. s. 13. Dette er det eldste
eksisterende dokument om nogen gard i Verdalen; det finnes i den
Arnamagnæanske samling i universitetsbiblioteket i Kjøbenhavn
og lyder som folger:

----
373 Bind IV
----
«Pætta var sættar gærft f>eira
hærra AuSunar ok Pores ok Aug
nar ok Clemetz at vm æign |)a sem
pæir broeSr hafSu sællt Pale sura
i Lyng at honn var ranzsakaft a
fimta stæmfnu ok firir logmanne.
ok kom J>ætta skill ors f>a a myl
lum £>æira at hærra Auftunn skilldi
taka austan af æignn af noerftdra
luta. xii hælgda land ok. xx. bæse
mes lut ok læigu burs ok ollu J>uj.
Sem til hevir legit fra forno ok fra
nyu. En Porer Ausr ok Cle
mettr skilldi hava sySra luta firir.
xx. hælgdar land med ollum lun
nendum J>æim sem til hefSi leget
fra forno ok fra nyu f>at af noerSra
luta sem mæira er en. xij. hælgda
land ok. xx. hevir hann {)at f>a allt
sem Ozor hevir loglega kaypt. ok
sva t>at sem AuSnir var gevet. ok
æigu l>au f>a at svara kirkiunni a
Haugi ok a Lyngi ok a Ælgisætre
ok Ragnilldi ok \>m minna sem Ot
tar a at svara. f>æsser kaups uatar.
Sira Juar smælta Johan
j Febi Æinar armaSr Æstæin skoltr
Johan skialgr Ormr kane Ændrif>i
skolltr Johan suafte LoSen tæigr
Gunnar j Lenæse.»
I oversettelse:
«Dette var overenskomsten mel
lem hr. Audun og Tore og Aud og
Klemet om den eiendom, som brø
drene hadde solgt Paal Sure i
Lyng, at den blev undersøkt for
lagmannen efter stevning med 5
dagers varsel, og kom da den over
enskomst istand mellem dem, at hr.
Audun skulde ta av den nordøstre
part av gården 12 helgdeland og
20 både med lodd og landskyld og
alt, som har tilligget fra forn og
ny. Men Tore, Aud og Klemet
2-1


----
374 Bind IV
----
bkulde ha den sondre part for 20 helgdeland med alle tilliggender,
som har tilligget fra forn og ny, og det av den nordre part, som
er mere enn 12 helgdeland og 20, og har han da alt det, som As
sur har lovlig kjøpt, og så det, som var gitt Aud, og har de da å
svare kirkene på Haug og på Lyng og på Elgeseter og Ragnhild
så meget mindre, som Ottar hadde å svare. Dette kjøp bevidner
sira Guttorm, Ivar Smelta, Johan i Fæby, Einar Aarmand, Eystein
Skolt, Johan Skjalg, Orm Kane, Eindrid Skolt, Johan Svade, Lo
den Teig, Gunnar i Lenes.»
Fru Ingebjorgs medarvinger synes dog å ha funnet påskudd
til å påstå bedre rett til fru Ingebjorgs part, og således utspant
der sig en trette, som varte i 30 år, lenge efter Auduns dod, og
ikke endte forenn under kong Haakons ophold i Nidaros om våren
1313, da en av kongen nedsatt 4-manns rett avgjorde saken al
deles'til fru Ingebjorgs fordel og tilkjente henne den fullstendige
eiendomsrett til de 32 helgdeland samt domte motparten til å be
tale henne erstatning. Domsbrevet er av 13. mars 1313 og lyder:
(Dipl. Norv. V. 54).
«Ollum monnum f æim sæm f etta bref sia eda hoeyra sænda
Biarne AuSunar son Haukr Erlændz son. AuSunr Porbærgs son.
Salamon Poralda son, Losen a Bakka, ok Ottar loghmacV q. g. ok
sina ver vilium at fer vitir at tyrsdagen æftir Gregonus messo j
konungs garse j Nidarose a fiurtanda are rikis vars vyrdulegs
herra Hakonar Noregs konongs, bauß han oss ændelegan dom a
sætia vm fa longu f oefuo ok f rætto. sæm vent hæfir milliim tru
Ingibiorgar Pals dottor ok Aslaks a Lyngi, vm jordena Lyngh,
sidan han hafde aftrkallat bref fau er Aslakr hafde far firir. Var
fat var domr fyrst at ver stadfæstom 01l fau bref ok doma er tru
Ingibiorgh hæfir far firir f erso maale, ok doemdom henne j æign
ok i hæfs sættum tolf hælgdalandz ok tuittughu, fyrsagdar jarSar
till fullrar stadfestu ok æuenlegrar æignar, ok biodom Aslake
æuenlega f ogn vm f ætta mal nema han soeke meo" odalls bngdum.
En fat sæx hælgda land er Aslakr kuasz soekia af herra Auoum.
ok i er dersom tolf ok tuittughu, ok han hafoe længi halldet håna
mote loghum ok roettyndum. fa skal han henni fat aftr fa til
frialsar æignar, en firir looder landnaam rekstr ok kostnad, landz
skylldir ok domrof skal han luka henne fioriatigi marka fornra, j
f ersa sala daga. at Hallwardz messo nu er koemr, atta oertogar
ok frettan mærkr; friom atta oertoger ok frettan mærkr at Hall
wardz messo at vare æftir. En fat sæx hælgda land ok tuittugii
er ogræint er. fa skulu fæir aller er handhafe ero at jordenne
kama til Nidaros innan f æira seau natta sæm f æir hafa hoeyrt
eda sett stæfningar bref herra vars konongsens. ok suare sa pa

----
375 Bind IV
----
lodar værdum ok adrum rette er menn sia at logum at suara aa,
ok logn bera till. Ok til sandz vitnisburdar sættum ver var insigli
firir f>etta bref er gort var a firirsogdum dæghi, are ok tima.»
Oversettelse:
«Alle mann, som ser eller horer dette brev, sender Bjarne Au
dunsson, Hauk Erlendsson, Audun Torbergsson, Salomon Toralds
son, Loden på Bakke og Ottar Lagmand Guds og sin hilsen. Vi
vil, at I skal vite, at tirsdagen efter Gregorius messe i Kongens
gard i Nidaros det fjortende år av vår verdige herre Haakons,
Norges konges regjering, bod han oss å avsi endelig dom i den
lange tvist og trette, som har vært mellem fru Ingebjorg Paals
datter og Aslak på Lyng om gården Lyng, siden han hadde til
bakekalt det brev, som Aslak hadde på den. Var det vår dom: Forst
at vi stadfester alle de brev og dommer, som fru Ingebjorg har i
denne sak og tildommer henne til eiendom og bruk 12 helgdeland
og 20 av førnevnte jord til full stadfestelse og evindelig eiendom
og påbyr Aslak evig taushet om denne sak, medmindre han søker
med odelskrav. Men de 6 helgde land, som Aslak angav å søke av
hr. Audun, og som er innbefattet i disse 12 og 20, og som han
lenge hadde forholdt henne mot lov og rett, da skal han gi henne
det tilbake til uinnskrenket eiendom. Men for avling, ulovlig til
egnelse, fortred og omkostninger, landskyld og overhørighet over
for fallen dom skal han betale henne 40 mark efter gammel reg
ning i følgende terminer: Til Halvards messe forstkommende 8
ørtuger og 13 mark, de tredje 8 ørtuger og 13 mark til Halvards
messe våren efter. Men angående de 6 helgdeland og 20, som der
ikke er gjort full rede for, så skal alle, som er i besiddelse av disse
jorder, komme til Nidaros innen 7 netter efter at de har sett eller
hørt vår herre Kongens stevningsbrev, og svare så den godtgjø
relse for avlingen, som menn ser, at loven påbyr å svare, og annen
fyldestgjørelse efter loven. Og til sant vidnesbyrd setter vi våre
segl for dette brev, som blev gjort på førnevnte år, dag og time.»
Som det vil sees, er fru Ingebjørgs motpart i denne sak Aslak
på Lyng, bekjent fra striden mellem erkebiskop Jørun og domka
pitlet (se geistlighet), og han fradømmes her enhver rett til 6
helgdeland, som han later til uten videre å ha tilegnet sig. Angå
ende de øvrige 26 helgdeland, for hvilke der ikke er gjort full rede,
stevnes i dette brev rette vedkommende til å stande tilrette for sam
me domstol, og for disses vedkommnde måtte der erinu en dom til
for å skaffe fru Ingebjørg sin fulle rett. Denne dom er avsagt den
5. april 1313 og tilkjenner henne retten også til de 26 helgdeland
overfor motparten, som i denne sak representeres av Ottar på Lyng
Klemet og Erik. Dommen finnes i Dipl. Norv. II s. 102 og lyder-'

----
376 Bind IV
----
«Ollum monnum f æim sem f etta bref sia eda hæyra senda
Biærne Audunar son Haukr Erlenz son, Loden a Backa, Ottar log
madr, q. g. ok sina ver vilium at fer vitir at a f orsdaghen nesta
firir palmsunnu i konungs garde i Nidarose a fiugrtanda are rikiss
var virdulegs herra Hakonar Noregs konongs hins korunada baud
han oss at prova ok hæyra, varner Ottars a Lyngi ok Klemetz ok
Eiriks, vm fat vi hælgdaland og xx, er fa kærdezst a fa fellozst
f æir fa at allre vorn fek Ottar far enga skynsæmd til horso han
hafde fenget fat xx hælgdaland i noerdra garde i Lyngi er fyr
hafde han vidr genget at fru Jngibiorg åtte, en Klemettr gete vid
v hælgda lande, en hitt vj hælgdar land visado f æir up a Æirik
a Mone ok broedr hans, stadfæsto mer fa af nyiu alla fa doma
ok bref er far liggia adr firir, med allum græinum ok artikuli sem
far vatta, ok doemdom Ottare at fa aftr fru Jnggibiorghu xx hælg
da land j Lyngi ok budum honum æfuelegha f ogn vm f etta mal
nema han soeke, med rettre odals sokn lofuazst fæim ok fan tima
er fæir hafa, haldet dom ok allt, rett gort fru Jngibiorghu at
ræikna, huer er fyrst kom i jordena, ok missi f æir er med laghum
æighu at missa, er æighi vinz allum a Ottar ok at luka fru Jngi
biorghu, fim mærkr i lodar giold, a huært ar værdr, fat xv
tighi marka a f riatighi ara ok halfa iii mork ok xx j landnåm
doemdom ver Klemette at fa henne aftr fim helgda land en hitt vj
hælgdar land Æiriki ok hans broedrom ok biodom f æim æfuelegha
f ogn vm f etta mal nema f æir soeke med rettre odals sokn, ok
f riatighi marka i lodar giold ok landnåm. En fær x mærkr er As
lake varo doemdar at luka fru Jngibiorghu firir regstr ok kostnad
ok brefua lausn fa skalu f æir luka Aslakr Klemettr ok Ottar, at
jærdar magne, skal Ottar luka j f essa saladagha j var at Halluardz
mæsso nu er koemer fimtighi marka, at Martæins moesso far nest
æftir fimtighi marka, at Halluardz moesso far nest eftir, fimtighi
marka en halfa f ridiu mork ok xx j landnåm. En Klemettr ok Æi
rikr ok f æir broedr skalu luka x mærkr at Haluardz moesso nu er
komr at Martæins moesso far nest eftir x mærkr, at Halluardz
moesso far nest eftir x mærkr en fær x mærkr firir regstr ok kost
nad ok brefua lausn skalu f æir luka aller såmann sem fyr nefner
nu at Haluardz moesso nest er koemr. Enga soknn skalu f æir vm
fessa iord fyr hæfia en fæir hafa allt rett gort fru Jngibiorghu.
ok til sanz vitnis burdar her vm sættu ver firir nefndr menn firir
f etta bref var insigli, er gortt var a firir sagdan dagh ok tima sem
fyr sæghir.»
Oversatt:
«Alle mann, som ser eller hører dette brev, sender Bjarne Au
dunssøn, Hauk Erlendssøn, Loden på Bakke, Ottar Lagmand Guds

----
377 Bind IV
----
og sin hilsen. Vi vil, at I skal vite, at torsdagen næstfor palmeson
dag i kongens gard i Nidaros i det fjortende år av vår verdige
herre Haakon, Norges kronede konges regjering, bod han oss å
undersoke og hore Ottar på Lyngs og Klemets og Eriks redegjo
relse om de 26 helgdeland, som der gjordes fordring på. Og da der
manglet ethvert bevis, kunde Ottar ikke gjore nogen rede for, hvor
dan han hadde fått de 20 helgdeland i den nordre gard Lyng, som
han for hadde vedgått, at fru Ingebjorg eiet; men Klemet vedgikk
5 helgdeland; men de 6 helgdeland henviste de til Erik på Mo og
hans brødre. Stadfestet vi da påny alle de dommer og brev, som
før foreligger herom, i alle deler og artikler, som deri omhandles,
og dømte Ottar til å gi fru Ingebjorg tilbake 20 helgdeland i Lyng
og bød ham evindelig taushet om denne sak, medmindre han søker
med rette odels soksmål og å betale fru Ingebjorg 5 merker
i vederlag for avling til hvert år; det blir 150 merker for treti år
og 22% mark i landbot. Vi dømte Klemet til å gi henne tilbake 5
helgdeland, og Erik og hans brodre til å gi henne tilbake de seks
helgdeland, og vi byr dem evig taushet om denne sak, medmindre
de søker med rett odelssøksmål — og treti merker i vederlag for
avling og landbot. Men de ti merker som Aslak blev domt til å be
tale fru Ingebjørg for søksmål og omkostninger og brevavgift, de
skal Aslak, Klemet og Ottar betale i forhold til jordarealet. Ottar
skal betale i disse terminer: I vår ved tilstundende Halvardsmesse
femti merker, til Mortensmesse næst efter femti mark, og 22 V->
mark i landbot. Men Klemet og Erik og brødrene hans skal betale
ti mark ved tilstundende Halvardsmesse, ved Mortensmesse næst
efter ti mark og ved Halvardsmesse der næst efter ti mark. Men
de ti mark for soksmål og omkostninger og brevavgift skal de alle
(de som her er nevnt) betale i lag nu til forstkommende Halvards
messe. Intet søksmål skal de anlegge om denne jord, for de har
gjort rett og skjell i alle deler mot fru Ingebjørg» o. s. v.
Denne dom er bekreftet ved et kongebrev av 9. april 1313 (Dipl.
Norv. II s. 103) og tilkjenner henne retten også til de 26 helgde
land overfor motparten, altså Ottar på Lyng, Klemet og Erik.
Dette kongebrev har følgende ordlyd:
«Håkon meft guss miskun Noregs konongr, sændir allum mon
num pæim sæm petta bref sea eSa hoeyra, q. g. ok sina, ver saom
opet bref, vndir jnsiglum herra Biarna AuSunar sonar, herra
Hauks Erlændz sonar herra Lodens a Backa, ok Ottars loghmandz
er her fylghir vaaro brefue. ok vattar vm dom pænn er pæir hafua
a lagt, æftir varo bose, millum fru Jngibiorgar Paals dottor af
æinni halfu, ok Ottars a Lyngi, Klemetz, ok Æiriks, vm sæx hælg
-5a land ok tuttughu, i noerSra garSenom i Lyngi; Ok af pui, at

----
378 Bind IV
----
oss synist f>æira domr rettr ok loglegr. ok vilium at han halldest,
ok haldest lata akærsla lausan hedan af, f>a staSfæstom ver han
meft f>erso varo brefue ok bioSom æuenlega vm £>etta maal;
witande till sandz at huer sæm [:>at ryfur, esa riufua lætr, eSa æi
hælldr allan skilmala sæm fyrsagfter domarar, ok bref f>æira,
vaattar, at hafua a gort f>a suare vtlægft, en goz f>æira se
vndir konongs miskunn, nema f)æir soeka odals brigSum. War
cSetta bref gort j Nidarose, manadaghen æftir paalsmesunu, a fiur
tunda are rikis vars; herra Biarne Auftunar son jnsiglaSe, Thor
gæir Tofua son ritafie.»
Oversatt:
«Haakon, med Guds miskunn Norges konge, sender alle mann,
som ser eller horer dette brev, Guds og sin hilsen. Vi så åpent brev
under hr. Bjarne Audunssons, hr. Hauk Erlendssons, hr. Lodens
på Bakke og Otter Lagmands segl, hvilket her folger vårt brev, og
vidner om den dom, som de har avsagt efter vårt bud mellem fru
Ingebjorg Paalsdatter på den ene side og Ottar på Lyng, Klemet
og Erik om 26 helgdeland i den nordre gard Lyng; og fordi, at os
synes, at deres dom er rett og lovlig, og vi vil, at den overholdes
og lates overholdt uten påkjæring fra nu av, så stadfester vi den
med dette vårt brev og påbyr evig taushet om denne sak, vitende
tilvisse, at hver, som bryter den eller lar den bryte eller ikke i alt
efterkommer den avgjorelse, som fornevnte dommere og deres brev
bekrefter, at de har truffet, skal bote derfor, men deres gods være
under Kongens miskunn, medmindre de soker med odelskrav. Dette
brev blev skrevet i Nidaros måndagen efter Palmesøndag i det
fjortende år av vår regjering; hr. Bjarne Audunsson satte segl un
der, Torgeir Tovesson skrev.»
Efter dette fulgte så et kongebrev av 16. aprli 1313, hvori op
nevntes 12 bønder til å opmåle, utskifte og avmerke den del av
Nordre Lyng, som således var tildomt fru Ingebjørg Paalsdatter.
Brevet lyder så: (Dipl. Norv. I s. 122).
«Håkon med guds miskun Noregs konungr sændir Porstæini
a Sticklastadum, Sigurdi a Lyngi, Arna a Vælli, Agmundi a Brynia
sætre Jware skægg, Gunnare sækk, Hallwarde syni hans, Endrida
skollt, Halle syni hans, Hida j By, Finni a Stæini, Pore Rams syni
Q. G. ok sina. Af I>ui at nu var boret ok suoret fru Ingibiorgo Pals
dottor £>at xij hælgdaland ok xx i noerdra gardenom j Lyngi, er
hon hæfer længi a kært, æfter f>ui sæm f>er meger sea i brefom
hennar er hon feck nu f>ar firir, f>a er t>at bod vart ok sannr vili,
at siau nattom æfter tuæggia postola messo dagh. Philippi et Ja
cobi, nu er kæmr, f årer til fyrsagder jardar Lyngs, ok mæ[te]r,
skiptir, ok marastæina nidr sætir, til æuenlegra sionar ok mærkin

----
379 Bind IV
----
gar, huat huar a, ok gerer |>at æfter f>ui sæm [)er vilir andsuara
firir gudi ok oss vitande, ef per gerer adru vis, at oss mislikar.
Var E>etta bref gort j Nidarose annan dagh påska a fiurtanda are
rikis vars, herra Biarne Audunar son jnsiglade, Porgæir klærkr
ritade.»
I oversettelse:
«Haakon, med Guds miskunn Norges konge, sender Torstein
på Stiklestad, Sigurd på Lyng, Arne på Vold, Agmund på Brem
set, Ivar Skægg, Gunnar Sækk, Halvard hans sønn, Eindrid Skollt,
Halle hans sonn, Hide i By, Finn på Steine, Tore Rams sønn, Guds
og sin hilsen. Eftersom nu ved edelig vidnesbyrd er blitt tilkjent
fru Ingebjørg Paalsdatter de 12 helgdeland og 20 i Nordre Lyng,
som hun lenge har påkjeret, efter hvad I kan se i hennes brev, som
hun nu har fått på dette, da er det vårt bud og sanne vilje, at I,
syv netter efter de to apostlers Filips og Jakobs messe, farer til
førnevnte jorder Lyng og måler, skifter og setter ned merkestener
til evindelig syn og merke på, hvad hver eier, og gjør dette således
som I vil ansvare for Gud og oss, vitende, at hvis I gjor ander
ledes, mishager det oss. Var dette brev gjort i Nidaros annen dag
påske det fjortende år av vår regjering. Bjarne Audunssøn satte
segl under, Torgeir Klerk skrev.»
Den ovenfor nevnte Aslak på Lyng har vært en meget stridbar
herre, som har dristet sig til å sette sig op mot mektigere motstan
dere enn fru Ingebjørg. I Verdalen har han vært en bondefører,
hvilket fremgår av hans optreden i striden mellem erkebiskop
Jørund og domkapitlet.
Efter Aslak på Lyng fulgte hans sønn Vigleik, som med hen
syn til stridighet synes å ha fulgt i sin fars fotspor, særlig i sitt
forhold overfor korbrødrene. Hermed forholdt det sig således:
Den rike korbroder, Sigurd Krafs, hvis arving han var, hadde
testamentert endel nærmere betegnet jordegods av samme verdi
som 3 markebol i Fæby til Kristkirken i Nidaros for gravsted i kir
ken til sin datter Solvar. Dette gjorde Vigleik vanskeligheter ved
å overlate til kirken og vilde ikke engang gi efter, da dom var fal
len mot ham. Dommen, som er av 11. februar 1333, er inntatt i
Dipl. Norv. 111 s. 155, og lyder som følger:
«Ollum monnum f>eim sæm fletta bref sæa eda hoeyra senda
prior a Hæilghisætre Markus prestr at Mariu kirkiu Arne Tauri
Poralde a Skæilfu q. g. ok sina kunnict gerande att a £>orsdaghen
nesta firir faustu pa er lidnir varo fra burd vars herra Jesu Christi
m". ccc°. xxx° ok iij vettr varom ver J>i j hia j communs stofuonne
j felaghe j Nidarose at pæiv komo a stemnu firir officialem sira
Jon Eirikgs son korsbroder j \>æ\m sama stad af einni holfu en an

----
380 Bind IV
----
nare Viglæikar Aslaks son a Lyngi. kiærde pa sira Jon aa Viglæik
vm iij marka booll patt er sira Siugurdr krafs gaf Nidaros kirkiu
firir legstad Soluarar dottor sinnar inni j kirkiunne. tede pa opt
nemdr sira Jon sit skilriki firir officiali ok audrum godom mon
num bref sira Siugurdar oppet medr hangande insigli suo vatande
at han gaf iij marka booll Kristkirkiu firir nemdrar Soluarar iam
fegoth sem j Feby par medr tedhe han bref virdulegs herra Eilifs
erkibiskups godrar amin(in)gar fordom er fra(m)læidis bar vitthni
par vm fyr nemda giof ok en framlæidis tedhe hann transcriptum
testamenti sira Siugurdar j huæiriu transscripto er opt nemdr Si
gurdr aa nemdi pessar iardar er suo heita j fyr nemdu iij marka
bole j Lanormstaudum j Veradale halft viij æyris boll j Minnis
ase halfrar merkr boll j Veradale j Ægstaudum merkr boll j Vera
dale j Lit) vij aura boll j Veradale j Prygstadum ij aura boll en j
Veradale ok at pesso profue læiSu oskurdade officialis fyr nemdar
iarder kirkiu till æueleghar æignar. ok till sanz vitthnisburåar set
tom ver vor in sigli firir petta bref er gort var a are ok fteighi sem
fyr sæigir.»
Oversatt:
«Alle mann, som ser eller horer dette brev, sender prior ved
Flgeseter, Markus prest til Maria kirke, Arne Taure, Torald på
Skjelven Guds og sin hilsen, kunngjorende, at torsdagen næst før
faste, da det var ledet fra vår herre Jesu Kristi byrd 1333 vintre,
var vi forsamlet i fellesstuen i Nidaros. Der kom til stevne for of
ficialen sira Jon Eriksen, korbroder i samme stad på den ene side,
og på den annen Vigleik Aslaksson på Lyng. Krevet da sira Jon
Vigleik for 3 markebol, som sira Sigurd Krafs gav Nidaros kirke
for gravsted til Solvar, sin datter, inne i kirken. Fremla da før
nevnte sira Jon som bevislighet for officialen og de andre gode
menn sira Sigurds åpne brev med vedhengende segl, som bekreftet,
at han gav 3 markebol til Kristkirken for nevnte Solvar av samme
verdi som i Fæby. Dermed fremviste han brev av den verdige herre
Eilif erkebisp, god ihukommelse fordum og fremdeles. som bar
vidne om nevnte gave, og fremdeles fremviste han avskrift av sira
Sigurds testamente, ifolge hvilken avskrift ovennevnte Sigurd eiet
efternevnte jorder, som således heter i fornevnte 3 markebol: i
Landstad i Verdalen TA øres bol, i Minsås et halvt markebol i
Verdalen, i Øgstad et markebol i Verdalen, i Li 7 øresbol i Ver
dalen, i Trygstad 2 ores bol fremdeles i Verdalen, og efter at disse
prov var fremfort, tildomte officialis kirken fornevnte jorder til
evindelig eiendom. Og til sant vidnesbyrd setter vi våre segl for
dette brev, som blev gjort på år og dag som før sagt.»
Året efter har så biskopene i Hamar, Oslo og Stavanger, drot

----
381 Bind IV
----
seten Ivar Ogmundssøn, fehirden Baard Pedersson og lagmannen
Olav Hermansson pådomt samme sak, og dommen gikk atter Vig
leik imot. Dommen, som er av 24. septbr. 1334, er inntatt i Dipl.
Norv. 111 s. 161 og lyder:
«Ollum monnum f>eim sem f>etta bref sea æsr hoeyra sænoa
HalwarSr Salomon og Eirikr mefir gusrz miskunn biskupar i
Hamre Oslo ok Stafuangre Juar OgmunSar son drotsete konongs
i Noreghe BaarSr Petrs son fehirSir j Nisarose ok Olaf uer Hær
manz son logmaSr j f>eim sama stao" q. g. ok sina. kunnight ge
ranSe att Matheus messo aftan {)a er lidnir varo fra burft vars
herra Jesu Christi m. vættra ccc. vættra xxx ok iij vættr lagSu |>eir
meftr hanfttaku ok fullu lagha skilorfte vnor varn <">omm
herra var Paal mesr guSs miskunn erkibiskup j Nifiarose af hei
lagrar NiSaros kirkiu væghna ok sina. ok Vighleikr a Lyngi af
sinni halfuu att f>eir skulu J>att hafua ok halfta er mer sem fyr
næmfnoms f>eira millim um \>ær jær Ser er sira Siugurfir
krafs korsbroSr j Nidarose gaf hæilagre Nidaros kirkiu firir legh
stad Soluaru Sottor sinnar. ok f>ar æftir lasom ver ok skoSaSom
sem invirSuleghazst bref pstu er fyrnæmf(Se sira Siugursr
|3ar vm gort af f>ui att ver vnsrstocSom j ofiru brefue vn(")ir skil
rikra manna insiglum att anæmfSar varo jærftennar ok [)o meiri
en {)riggia marka bool sem fyrst var gæfuet. af var vaai
samt>yckelegr somr att pæv sama anæmfSar iarSer skulu mætazst
till suo fegosz ok nytsamlegs sæm er £>riggia marka bool i jor<S
er Febyr hæittir ok ligger i Væra Sal. af att suo vattar
bref fyrnæmfz sira Siugursar at suo fegosar varo gæmfnar metazst
[)ær mookot meiri f>a skal {?att Vighleikr eigha æn æf virSazst
minni pa skal Vigleikr til leggia j suo fegoftom iarsum sem
Febyr er. Ok til sanz vitnisburdar her vm sættom ver vaar insigli
firir fletta bref er gort var j stao deghi ok a are sem fyr sæghir.»
Oversatt:
«Alle mann, som ser eller horer dette brev, sender Halvard,
Salcmon og Erik, med Guds miskunn biskoper i Hamar, Oslo og
Stavanger, Ivar Ogmundsson, kongens drotsete i Norge, Baard
Petersson, skattmester i Nidaros, og Olav Hermansson, lagmann
i samme stad, Guds og sin hilsen kunngjorende, at på Mathæus
messe aften 1334 vintre efter vår herre Jesu Kristi byrd overlot
vår verdige herre Paal, med Guds miskunn erkebiskop i Nidaros
på den hellige Nidaros kirkes og egne vegne og Vigleik på Lyng
på sin side med handslag og fullt lovlig avgjorelse til vår dom og
lovet, at de skulde rette sig efter, hvad vi domte dem imellem om
de jorder, som sira Sigurd Krafs, korbroder i Nidaros gav den
hellige Nidaros kirke for gravsted til Solvar, sin datter. Og der

----
382 Bind IV
----
efter leste vi og betraktet spesielt det brev, som fornevnte sira Si
gurd hadde sått op hercm. Da vi bragte i erfaring av andre brev
under rettskafne menns segl, at nevnte jorder endog var mere enn
de 3 markebol, som forst var gitt, blev det vår enstemmige dom, at
de samme nevnte jorder skulde vurderes jevngode og like nyttige
som 3 markebol i den jord, som heter Fæby og ligger i Verdalen.
Derom vidner fornevnte sira Sigurds brev, at så meget var gitt.
Vurderes de til mere, skal Vigleik eie det; men hvis de vurderes til
mindre, skal Vigleik legge til av jord jevngod med Fæby. Og til
sant vidnesbyrd herom setter vi våre segl under dette brev, som
blev gjort på sted, dag og år som for sagt.»
Men Vigleik var også denne dom overhorig, bl. a. under fore
givende av, at den ikke var ham lovlig forkynt. Derfor har Harald
Nikolasson, lagmann i Trondhjem, under 24. novbr. 1337 avsagt
en ny dom, som bekrefter den forrige, tilplikter Vigleik efter 6 lov
lig opnevnte menns dom å erstatte kirken den landskyld og avkast
ning, han hadde hatt av det omstridte jordegods siden Sigurd
Krafs' dod, og dessuten stevner ham til å bevise, at den tidligere
dom ikke var blitt ham lovlig forkynt. Dommen finnes i Dipl. Norv.
111 s. 170 og lyder:
«Ollum monnum fceim sem J>etta bref sea eda heyra sendir
Haraldr Nikulas son loghmadr j Prondæime q. g. ok sina kunnikt
gerande at aa Katrinar moesso aftan a nitiande are rikis mins vyr
duleghs herra Magnus med guds miskun Noregs Swya ok Gota
konungs komu J>eir a stefno firir mik j breidostofuunne. i konongs
garde i Nidarose, af einne halfuu sira Aslaker Arna son korsbro
dær j Nidarose j fullu ok loghlegho vmbode vyrdulegs herra Paals
med guds miskun erkibiskups i Nidarose, en af annare halfuu Vig
leikr a Lynghi. Eftir f>at toku £>eir suo till bokår med suornum
eidstaf Håkon ok Porsteinn at £>eir voru f>ui i hea a daghen nesta
firir Simonis ok Jude a Lyngi j Vera daale er sira Aslaker stemfdi
fyr nemfdom Vigleiki manadar stefno firir mik a adr nemfdan dagh
firir ba sok at han heilt firir heilagre Nidaros kirkiu beim jordum
sem sira Siugurdr krafs korsbroder j opt nemfdum stad hafde
goefuæt henne firir leghstad Soluarar dottor sinnar. Par æftir
thædi sira Aslakr fram doms bref erelegra herra herra Halua(r)dar
Salamonar Eiriks med guds miskun biskupa i Hamri Oslo ok
Stafuangre herra Ifuærs Oghmundar sonar ok beira fleire sem
nemfnazst j sialfuu brefeno, vndær beira jnsiglum j huerio en
vattar sem sea maa ok her er med fest, at sira Siugurdr kraft hafde
gefuet firir leghstad Soluarar dottor sinnar heilagre Nidaros kirkiu
briggia marka bol jardar suo fegodar ok nytsamlegar eftir skyn
samra manna virdingh sem er briggia makra bol j jord beire er

----
383 Bind IV
----
Febyr heitir ok liggr j Vera dal. Ok af pui at ek vndær stod j
andru brefue pui sem her er med fest vndir godra manna jnsiglum
at a nemfdar voru jardarnær ok po meiri en priggia marka bol
sem fyrst var gæfuet j pessom anemfdom jordum er liggi(a) j
Vera dale j Lanormstodum halft viij oeyris bol j Æghstodum
mærkr bol j Minis ase halfrar merkr bol j Lid seau aura bol j
Prygstodum tueggia aura bol. Ok at skodadum sem jnvyrdulægazst
brefunom ok ollum articulis loghsagde ek med fullum lagha
orskurde heilagre Nidaros kirkiu till æfueligrar eignar fyrnemfdar
jardær pær sem adr nemfnazst i brefueno og pat i huerre sem
akuædr ok suo fegodar med ollum lutum sem priggia marka bol
j Feby er liggr j Ueradale. Par med doemdi ek at Vighleikr skall
luka fyr sagdre heilagre Nidaros kirkiu suo margar landzskylldær
ok fe godar sem han hefuer intekit af adr nemfdum jordum sidan
sira Siugurdr andadezst till fulnadar vidr priggia marka bol j
Feby jnnan pess halfs manadar sem vmbods madr opt nemfdar
Nidaroskirkiu koemr j Vera daal. Jtem millum annarra luta kiærde
sira Aslakr a Vighleik at han hafde halldit ok ragnlegha tekit vtan
doms ok allz skilrikis firir nemfdar jardær ok landzskyllder. En
Vighleikr sagde sik alldre heyrt hafua huarke vppsoghu domsens
eda doms brefuet fyr en pa firir mer. Ok af pui setti ek honom
aftr dagh till Nidaros firir mik seau nattom eftir kyndils moesso
nesto komande at ganga vndan ferdzslo firir pat at han heyrde
huarke doms brefuet eda doms vppsoguna, ok pegar han geingr
pessarre vndan ferdzslo pa segir ek han kuittan par vm, en ef
honom brestr par nokkot j pa skall Vighleikr luka firir tokuna
æftir sex manna dome loghlægha till nemfdom. Ok till sannsynda
her vm sette ek mitt jnsigli firir petta bref er gort var a peim
deghi ok are sem fyr seghir.»
Oversatt:
«Alle mann, som ser eller horer dette brev, sender Harald Ni
kolasson, lagmann i Trondhjem, Guds og sin hilsen kunngjørende,
at på Katarinamesse aften det nittende år av min verdige herre
Magnus' regjernig, med Guds miskunn Norges, Svea og Gøta
kcnge, kom til stevne for mig i bredstuen i kongens gard i Nidaros
med full og lovlig fullmakt av vår verdige herre Paal, med Guds
miskunn erkebiskop i Nidaros, og på den annen side Vigleik på
Lyng. Derefter avla de ed med hånden på evangelieboken, Haa
kon og Torstein, at de var sammen dagen næstfør Simons og Juda
på Lyng i Verdalen, da sira Aslak stevnet førnevnte Vigleik med
en måneds varsel for mig på før nevnte dag for den sak ; at han
forholdt den hellige Nidaros kirke de jorder, som sira Sigurd
Krafs, korbroder i ovennevnte stad, hadde gitt henne (d. e. kirken)

----
384 Bind IV
----
for gravsted til Solvar, sin datter. Derefter fremviste sira Aslak
domsbrev av de hederlige herrer Halvard, Salomon og Erik, med
Guds miskunn biskoper i Hamar, Oslo og Stavanger, hr. Iver Og
mundsson og de flere, som nevnes i selve brevet under deres segl,
hvori det bevidnes, som det kan sees og herved fastslåes, at sira
Sigurd Krafs hadde gitt for gravsted til Solvar sin datter til den
hellige Nidaros kirke 3 markebol jord av samme verdi og nytte
efter kyndige menns vurdering som 3 markebol i den jord, som
heter Fæby og ligger i Verdalen. Og fordi at jeg med stotte i andre
brev, som her medfolger under gode menns segl, at på nevnte var
jordene endog mere enn tre markebol, som først var gitt i disse
fornevnte jorder, som ligger i Verdalen, i Landstad 1% øres bol,
i Øgstad 1 markebol, i Minsås V-z markebol, i Li 7 øresbol, i Tryg
stad 2 oresbol. Og efter å ha gjennemsett særskilt brevene og alle
articulis tildomte jeg med full lovlig dom den hellige Nidaros
kirke til evindelig eiendom fornevnte jorder, som for nevnes i bre
vet, og det hvem som enn gjør krav på dem, og jevngod i alle
deler med 3 markebol i Fæby, som ligger i Verdalen. Derhos dømte
jeg, at Vigleik skal erstatte førnevnte hellige Nidaros kirke den
landskyld og avkastning, som han har hatt av førnevnte jorder,
siden sira Sigurd døde, jevngode med 3 markebol i Fæby, innen
en halv måned, da oftnevnte Nidaros kirkes ombudsmann kom
mer til Verdalen. Ennvidere anklaget Aslak Vigleik blandt annet for,
at han hadde beholdt og ulovlig tilegnet sig uten dom og enhver
bevislighet førnevnte jorder og landskyldsparter. Men Vigleik sa,
at han aldri hadde hort hverken domsavsigelsen eller domsbrevet
førenn her hos mig. Og derfor stevnet jeg ham til Nidaros for mig
syv netter efter Kyndelmesse førstkommende for å føre bevis for,
at han hverken hørte domsbrevet eller domsavsigelsen, og straks
han forer dette bevis, frikjenner jeg ham i dette "punkt. Men hvis
han ikke kan føre fyldestgjørende bevis, skal Vigleik gi erstatning
for, hvad han har tilegnet sig, efter 6 lovlig opnevnte menns dom.
Og til bekreftelse herpå setter jeg mitt segl under dette brev, som
blev gjort den dag og år som før er sagt.»
Efter denne dom har vel Vigleik mattet gi sig i denne sak. -
En del av Lyng var i 1320-årene tilfalt lagmannen Sigurd
Jonssøn og hans hustru, fru Ragndid, og delingsforretning i den
anledning blev holdt i 1325, hvorefter Sigurd og fru Ragndid
skulde ha den nordre part, Vigleik den søndre. Brev om delingen
av 2. mai 1325 er inntatt i Dipl. Norv. 111 s. 136 og lyder så:
«Ollum monnum \>t\m £>etta bref sea efta hoeyra sænda Siu
gurSr a Haugi Ændrif)i a Bærge Higi j By Oleifver a Visti Andor
a Boglum Petr a For Heften a Yrfini Håkon a Bærge Vegaror i

----
385 Bind IV
----
Hagha Jvar ok Jon i Haga Andres a ÆiklicSi q. g. ok sina. ver
gerom ydr kunnict at a kross messo eftan vm varet a setta are rikiz
vars virftulegs herra Magnus mefi guftrs miskvnn Noregs Syia
ok Gota konongs komo ver til Lyngs eftir dome er doemSr
var a Lyngi a tyrsdagen nesta eftir Pals messo er herra Bryniolfver
Ogmundar son hafåe til nemfmdan ok bæir sam&yctu herra Siu
gurSr Jons son af æinni holfv ok annare Viglæikr Aslakson at
skifta tvni ok tvftum ok husvm ok sva gerftom ver a kross messo
eftan vm varet a fyrrnemfdo are ok markstæina nisr settom æin
austr norftan at husum Vigleiks f)æim nyv en annan firir vestan
tvnet vt af fios nof Viglæiks er f>ar taumburftr j millum
mar(k)stæina. a herra Siugurftr ok fru Ragndifi tvn ok 01l hus ok
tuftir norftan at markstæinum en Viglæikr svnnan at marksteinum
tvn ok tuftir ok 01l f>au hus er par standa a skal tilfærS ok fra
færs til garSz ok i fra a Lynngi vera eftir {jui sem fra forno hefvir
veret, ok eftir sva skipt toko feir hondom saman herra SiugurSr
Jons son Jon Hemings son af æinni holfv en Viglæikr Aslaks son
af annare. borgaSe Siugurfir Jons son (ok) Jon Hemings son Vig
læiki frialst f>ætta skipti firir sik ok fru Ragndi[)i ok hennar
erfingia, sva borgaSe ok Viglæikr Siugurfti ok Rangdifti frialst
eftir ]3ui sem fyr segir firir ser ok sinum erfingium. Skilldi £>a
herra Bryniullfver firir handlage fcæira sva at hvarer sem æi
hælldi £>ætta skipti ryfi asa ryfti efta rofsmen til fængi skilldi slikv
firir svara sem ryft trygSir efta tolf manna dom ok loglegha sag
ftan logmans orskurS. f>essom flæirom monnum hiaverandom Æn
(SriSa j Rusi Olafve Hofs syni Æinare holm Eiriki i For Siu
gurSi syni hans Grimi svtara Pore logu ok Porstæini bægliote
Arna klerk Petre roef Jvare Ærllenftz syni Arna bråte. Ok (til)
vitnisburftar her vm sem fyr segir setti ek Bryniulfver Ogmundar
son meß fyrrnemfdom doms monnum mit jnsigli meS f>æira jnsig
lum Siugursar Jons sonar Jons Hemings sonar ok Viglæiks As
laks sonar firir t>etta bref er gort var a degi ok are sem fyr segir.»
Oversatt:
«Alle mann, som ser eller hører dette brev, sender Sigurd på
Haug, Eindrid på Berg, Hide på By, Oleif på Vist, Andor på
Baglan, Peter på Faren, Heden på Ydse, Håkon på Berg, Vegard
i Haga, Ivar og Jon i Haga, Andres på Ekle Guds og sin hilsen.
Vi kunngjør eder, at på korsmesse aften om våren det sjette år av
vår verdige herre Magnus' regjering, med Guds miskunn Norges,
Svea og Gota konges, kom vi til Lyng efter dom, som var avsagt
på Lyng tirsdagen næst efter pålsmesse, som hr. Brynjulf Og
mundsson hadde beskikket, og med samtykke av hr. Sigurd Jons
son på den ene side og på den annen Vigleik Aslakssøn, å skifte

----
386 Bind IV
----
tun og tomt og hus, og så gjorde vi på korsmesse aften om våren
fornevnte år og nedsatte merkestener, en nordost for Vigleiks nye
hus og en annen vestenfor tunet utenfor Vigleiks fjøsnov og målte
op mellem disse merkestener. Eier hr. Sigurd og fru Ragndid tun
og alle hus og tomter nordenfor merkestenene og Vigleik sønnen
for merkestenene tun og tomter og alle de hus, som der står, og
skal fremkomst til og fra gården på Lyng være, som den har vært
fra forn. Og efter at så var skiftet gav de hinannen hendene hr.
Sigurd Jonsson og Jon Hemmingsson på den ene side og Vigleik
Aslaksson på den annen, og Sigurd Jonsson og Jon Hemmings
son tilsikret Vigleik dette skifte fritt for påanke av dem og fru
Ragndid og hennes arvniger, således tilsikret også Vigleik Sigurd
og Ragndid det samme efter det, som før er sagt, for sig og sine
arvinger. Avgjorde da hr. Brynjulf deres handslag således, at den,
som ikke holder dette skifte, bryter eller rokker eller får nogen til
å bryte det, skal stande tilrette derfor som den, der bryter avtale
eller tolv manns dom og lovlig avsagt lagmannsdom. De andre
tilstedeværende her var Eindrid i Rød, Olaf Hofs son, Einar Hol
men, Erik på Faren, Eigurd hans sonn, Grim Skomaker, Tore Loge
og Torstein Bægljote, Arne Klerk, Peter Røf, Ivar Erlendssøn,
Arne Bråte. Og til vidnesbyrd om, hvad her er sagt setter jeg
Brynjulf Ogmundssøn med førnevnte domsmenn mitt segl tillike
med Sigurd Jonsson, Jon Hemmingsen og Vigleik Aslaksson un
der dette brev, som er skrevet på dag og år som for sagt.» —
Siden testamenterte fru Ragndid en del av gården til Elgeseter
kloster; men derom utspant sig en ny prosess mellem klostret samt
korbrødrene i Nidaros på dets vegne og fru Ragndids arvinger
samt Sigurd Ottarsøn og Vigleik på Lyng, som endog påstod, at
hun hadde bortgitt, hvad der ikke tilhørte henne, men ham. I den
anledning blev der holdt rett på Lyng den 1. mars 1346 under
ledelse av Nidaros' og Frostatings lagmenn. Resultatet av denne
blev ikke avgjørende, idet der på grunn av manglende bevis ikke
blev avsagt nogen dom om eiendomsretten; men klostrets ombuds
mann, broder Arngrim, blev tilkjent kosthold hos motparten. Vi
kjenner ikke sakens videre gang; men det er vel sannsynlig, at ut
fallet er blitt gunstig for klostret. Dog kan det ikke sees, at dette
har eiet noget i Lyng, iallfall ikke ved reformasjonstiden; i Stein
viksholms lens regnskap for 1549 finnes intet av Lyng under «Hel
ligseters gods», så hvis klostret nogensinne har hatt eiendom i
gården, må det ha skilt sig ved denne før reformasjonen.
Ovennevnte forretning av 1. mars 1346 er inntatt i Dipl. Norv.
V. s. 143 og lyder:
«Ollum monnum f>æim hetta bref sia ædr hoeyra senda Biorn

----
387 Bind IV
----
Poresson loghmadr j Nidarose Suerkir Arna son Frosto pings
loghmadr q. g. ok sina kunnikt geranSe at mer warum a Lyngi i
Veradal manadaghen tiusSaghen miduikuSaghen nesta firir fostu
j gang a vii are ok. xx. okkars virdulægs herra Maghins med guds
nad Noregs Syia Skåne konongs, rett at gerra eftir bose ok brefue
vars herra konongsens millium brodor Angrims j fullu wmbode
broeSranna a Ælghisætre ok Siuguurder Ottars son Viglæikr a
Lyngi ok erfuingium fru Rangdiftar ok ollum odrum pæim sæm
t>i malle æighu at suara j Lyngi. War pæira loghlegher stefnu
daghr eftir J>i som mit hofuum sett pæim horium med sinu profue
ok skilriki som huar hefuir firir ser til pessa malls. læidi pa brodr
Angrimir vata sina er so æitta Juar Biannar son Porkæll Piostolfs
son baro ok suora at lesset var firir kosbroedrum i Nidarose sira
BarSa sira Hakone ofiscialli sira Balta sira Klemette mæistara
Suæini ok erfuigium fru Rangdipar so vatande at pæir skildi koma
till Lyngs i Veradal ok suara firir luta fru Rangdipar med ollu
sinu profue ok skilriki er pæir hafua firir adr nefdre jord Lyng.
so var ok lesset firir Arna saud erfuigia fru Rangdihar t>ett sama
stefniga bref. Eftir pett krafde brodr Angrimir okr dom a legia
ok baud okr alt sit prof ok skilriki ok fram let [hann] æid [s]in
med at per var alt ok engu af loeynt ok krafde flæira prof ok skil
rikis af f)æim monnum er firir adr nefda iord æighu at suara.
krofdu mit ok f>essama profs ok fe(n)gum ikke vtan Vigleikr ok
Siuguurdr Ottarsson budu sit prof med æidi fram koeme
prof firir luta fru Rangdihar kom per ikki prof ne suor af pess
vegnad, f>ottoms mit pa æi æinlitir vera vm petta mal ok nefdum
till, Asbion a Medalhusum Jon boeystingir Juar a Læikuleini
Hælghi a Visti, skodadum mer pa som inuirleghast ok profuadum
ok ifuir gengum akkrana a Lyngi fundum marghar tillæiftigar j
profue ok songn pæira godra manna er pa var hia oss. forum mer
pa J>æim hæim j krofstofuuna a Lyngi syntiss oss mæst tillæiding
j noerdre lutan Lyngi. potoms mer æi J>er dom a legia vm jordena
med pi mer fegum æi fyr. neft prof firir jord fru Ragndihar j
Lyngi. pi domdum mer halfua. iiii. mork i æinfaldan kost ok
haulfuu auki[t] ko(rs)broedrum at luka er f>æir æigu halda
loghuerfdum firir iordena æigu pæir æighi f>a erfuigiar fru Ragn
dihar luk(a) upp j baughgilldum morkum brodor Angrimi ædr
hans vmbodesmanne halfua iiii. mork att Mariu messo j langa
fostu adra halfua iiii mork at Haluardz messo neskomande, ok til
sans vinisburdar settom mit okkur insighli firir petta bref ck
Olafuer Klemesson er j samtykt var med okkr ok med pæim flæi
rum monnum sem adr nefnast ok sin insighli firir settia eftir deghi
ok are sæm fyr seghir.»

----
388 Bind IV
----
Oversatt:
«Alle mann, som ser eller hører dette brev, sender Bjørn To
ressøn, lagmann i Nidaros, Sverker Arnessøn, Frostatings lag
mann, Guds og sin hilsen kunngjørende, at vi var på Lyng i Ver
dalen måndag, tirsdag og onsdag næst før fastens begynnelse det
27de år av vår verdige herre Magnus' regjering, med Guds nåde
Norges, Svea og Skånes konge for å gjøre rett efter vår herre kon
gens bud og brev mellem broder Arngrim som fullt bemyndiget
av brodrene på Elgeseter og Sigurd Ottarssøn, Vigleik på Lyng
og fru Ragndids arvinger og alle andre, som har å tilsvare i denne
sak om Lyng. Og satte vi dem lovlig stevne dagen efter, hver med
sine prov og bevisligheter, som hver har for sig i denne sak. Frem
førte da broder Arngrim sine vidner, som heter Ivar Bjarnessøn
og Torkel Tjostolvssøn, som vidnet under ed, at det var oplest for
korbrødrene i Nidaros, sira Baard, sira Haakon official, sira Balta,
sira Klemet, mester Svein og fru Ragndids arvinger, at de skulde
komme til Lyng i Verdalen og svare for fru Ragndids part med
alle prov og bevisligheter, som de har for førnevnte jord Lyng.
Likeså blev også oplest for Arne Sau, fru Ragndids arving, det
samme stevningsbrev. Efter dette krevet broder Arngrim vår dom
og fremkom med alle sine prov og bevisligheter, og han avla sin
ed på, at det var alt, og at intet var skjult og krevet flere prov og
bevisligheter av de menn, som hadde å tilsvare for nevnte jord. Vi
krevet også de samme prov, men fikk ikke annet, enn at Vigleik og
Sigurd tilbød sitt prov med ed, så snart der fremkom prov for fru
Ragndids part, men der kom hverken prov eller ed på hennes vegne.
Vi syntes oss da ikke alene å kunne dømme i denne sak og tilfor
ordnede Asbjørn på Melhus, Jon Beysting, Ivar på Leklem og
Helge på Vist. Vi besa da særskilt og undersøkte og gikk over
akrene på Lyng, fant megen rettledning i de gode menns prov og
utsagn, som var sammen med oss. Vi for da hjem til stevnestuen
på Lyng. Det syntes oss da mest å peke mot den nordre del av
Lyng (>: at saken lå klarest for denne dels vedkommende?). Vi
syntes ikke vi der kunde felle dom over jorden, eftersom vi ikke fikk
de førnevnte prov for fru Ragndids jord på Lyng. Derfor dømte
vi korbrødrene til å betale 3V2 mark i vanlige omkostninger, «med
100 ' < tillegg», da det påligger dem å holde lovlig gjerde for jor
den. Påligger det dem ikke, da skal fru Ragndids arvinger betale
i fullgod mynt til broder Arngrim eller hans ombudsmann 3%
mark til Mariamesse i langfasten og de andre 3 1 /-? mark til Hal
vardsmesse næstkommende 0.5.v.»
Efter det foregående har Lyng iallfall vært to gårder så tidlig
som i 1280. Efter delingen i 1325 mellem Vigleik og Sigurd Jons
søn med fru Ragndid har det visstnok vært tre.

----
389 Bind IV
----
Erkestolen eiet også i sin tid en part i Lyng: Den 7. aug. 1345
har erkebiskop Paal og hans kapitel skiftet det hittil uskiftede jorde
gods mellem sig, og herunder har Erkestolen avgitt blandt annet
4 markebol i Lyng tillikemed 2 spand i Ryg i Sparbu og 15 øres
bol i Bartnes på Inderøy med 20 sp. 2 øre i Saltnes og 1 øresbol
i Stavlo. Den part, som Erkestolen og Kapitlet således har eiet, er
muligens også testamentert av fru Ragndid. Ved delingen blev den
nu altså kapitelsgods, og har siden vært tillagt korbrødrenes fel
les bordhold; ti i kapitlets jordebok fra omkring reformasjonstiden
føres 3 spand «aff Llywnghe» under «Commwns landskyld». En
nedgang fra 4 markebol til 3 spand efter svartedauen er ikke noget
særlig påfallende.
Det er utvilsomt denne part, som efter reformasjonen er bene
ficert lektor ved Trondhjems katedralskole, d. v. s. parten er Nor
dre Lyng.
Erkestolen har dessuten ifølge Aslak Bolts jordebok eiet yder
ligere 3 punds leie i Lyng; men dette var allerede på hans tid
makeskiftet mot Helgebostad på Hittra.
Ovennevnte makeskiftebrev mellem erkebiskop Paal og domka
pitlet hitsettes forsåvidt angar eiendommene i Verdalen. Det er
inntatt i Dipl. Norv. II s. 226:
«J namfne guSs amen. £>at se ollum monnum kunigt £>eim sem
p>etta bref sea eda hoeyra at a sunnudaghen nesta eftir Olafs vaku
dagh sidara anno domini m°. ccc°. xl°. quinto gerdom ver Paall
med guds miskun erkibiskup i Nidarose ok capitulum vart medal
var samf>yckiligha J>etta ierda skipti sem hær fylghir af oskipptum
iordom f)æim som ver attom i aller saman til kalladom skilrikom
monnum or huerin hedane £>eim sem vissu lost ok kost ok mikileika
ierdanna. huvrumtueggia sin luta os ok capitulo til allda odals ok
efuenlighrar eighnar. fyrst at ver lutum — — — —
tueggia marka bol ok halfrar merkr bol i Grundum i Veradal mote
tuttugha aura bole i Berghe oefra vid Sorshaugh jtem
i Salltnese tuttughu spanna leighu ok tueggia aura leighu ok oeyris
bol i Staghlo mote fiugura marke bole i Lyngi i Veradal ok tueggia
spanna leighu i Ryghium i Sparabu ok fimtann aurabole i Bærk
nese i Jnræoey jtem fiugura spanna leighu vtt i Skaunn
i Siæimi ok halfs sparinz leighu i Lidargerdi mote fiortan aura
bole i Austuaku er liggr i Veradale. ok til sanz vithnisburdar setti
med varo insigli capitulum sit insgili firir fletta bref er gort var
a deghi ok are sem fyr seghir.»
Oversatt:
«I Guds navn, amen. Det være alle mann kunngjort, som ser
eller hører dette brev, at søndagen næst efter den annen Olavs
25

----
390 Bind IV
----
messe (d e 3. august) år 1345 gjorde vi Paal, med Guds miskunn
erkebiskop i Nidaros, og vårt kapitel enstemmig mellem oss dette
iordeskifte, som her folger, av uskiftede jorder, som vi alle eiet i
lag med tilkalte rettsindige menn fra hver, som hadde greie pa
både de dårlige og de gode egenskaper ved jordene og på størrel
sen av dem, slik at vi og kapitlet skal ha hver sin del til stetseva
rende odel og evig eiendom. Forst at vi fikk som vår del -
2Y2 markebol i Grundan i Verdalen mot 20 øresbol 1 Berg øvre ved
Sakshaug videre i Saltnes 20 spand og 2 øres leie og 1
øresbol i Stavlo mot 4 markebol i Lyng i Verdalen og 2 spanas
leie i Ryg°- i Sparbu og 15 øresbol i Bartnes på Inderøy — —
videre 4 spands leie i Sem i Børseskogn og V 2 spands leie 1 Lidar
gerdi (Lien i Børseskogn?) mot 14 oresbol i Østvuku, som hgger
Mens Erik Valkendorf var erkebiskop (1511 — 1522) kjøpte
han foruten noget gods i andre prestegjeld også 6 spand 1 Lyng
for sine egne penger og oprettet for renten (d. e. landskylden)
herav «et vikarie og tjeneste i Trondhiems domkirke». Ved refor
masjonen ophørte naturligvis denne «tjeneste», hvorefter Valken
dorfs søstersønn, Aksel Urne, gjorde krav på å få godset tilbake,
hvilket også blev innrømmet «Aksel Urne og andre biskop triks
rette arvinger» ved en kongelig skrivelse av 27. februar 1541.
(Norske rigsregistranter I s. 60). Disse 6 spand svarer til Lyng
søndre og mellem. . ■" .
Nordre Lyng vedblev å være lektoratsgods, inntil lektoratet 1
1731 blev inndratt, og biskopen overtok lektors forretnmger. (be
geistlighet). Gården blev så bispegods og var i 18 -årene bispe-
Ved skjøte av 31. mai 1870, tgl. 16. juli 1872, blev den solgt
for 4650 spdl. til Ole Gundersen Eggen og har siden vært bru
kernes eiendom. < r ™ ° u
Sor og Midt Lyng, som i begynnelsen av 1600-arene har vært
regnet for én gard i ledingsmanntallet, men med 2 opsittere, var
på denne tid «borgergods», idet lensregnskapet av 1611 viser, at
«Ludtze Christopher OllBøns» eiet «vdj Liung i Werdalenn» 2 h
sp og «Beritte Oluffsdatter i samme gaard 2 øre», samt en «Mik
kel Lynngh» i 1620 2 øre 12 mkl. Muligens har Kr onen en tid
eiet resten- ti i 1626 sees fogden å ha bygslet 2 sp. til Oluf Lau
ridsen, og at fogden har bygslet dette bort, tyder jo på, at det har
vært krongods. Gården er formodentlig blitt delt 1 to ved disse
tider og Kronen ved delingen blitt bygselrådig over den ene part.
Senere synes denne Ole å ha kjøpt parten og det samme synes op
sitteren på den annen part å ha gjort; ti 1 1630 opfores Ole Lyng
som eier av 3 sp og Iver ibm. som eier av 2 sp. 4 mkl. I 1640 er

----
391 Bind IV
----
Oluf (Ole) eier av alt dette, altså av omtrent hele den gamle gard
Sør Lyng; men i 1650 er gårdene Sør Lyng atter blitt borger
gods; eieren er nu Anne Nils Olsens. Eiendomsfordelingen er
ifølge matrikulen for samtlige Lyngs-gårder:
Sevald Lyng (Nordre Lyng): Lektoratsgods 3 sp.
Ole Lyng Anne Nils Olsens odel 2V 2 sp.
Lektoratsgods 2% øre
Tilsammen 3 sp. 1 øre
Steffen Lyng
Annes odel
3 sp.
Omkring 1660 er Midt Lyng gått over til lektor mag. Kristen
Schjoldborg og antagelig ved dennes død i 1682 til lektor mag.
Søfren Hanssens enke og arvinger. (Søfren Hanssen var Schjold
borgs svoger). I 1696 sees nemlig gården å være bortbygslet av
Margrete, Peder Schjelderups, og Peder Schjelderup var sønn av
Søfren Hanssen og konrektor ved Trondhjems katedralskole. Han
døde i 1737, 75 år gammel på sin gard Evjen i Orkedalen og var
ved sin død en formuende mann i besiddelse av adskillig jordegods.
Senere kom gården i Vincens Friis' besiddelse og eiedes i 1723
av dennes enke, Anne Mortensdatter Lerche. Ved auksjon 19. no
vember 1726 i hennes dødsbo blev den solgt til opsitteren, Peder
Nilssen, og har siden vært brukernes eiendom.
Søndre Lyng eiedes i 1660-årene av Peder Kristensens arvin
ger. (Denne Peder har formodentlig vært en Trondhjemsborger).
Senere har oberst Georg Kristian Schultz eiet gården. Han
har formodentlig kjøpt den, da han i 1677 blev chef for Trond
hjemske nasjonale infanteriregiment. Sønnen, løitnant (senere
oberstløitnant) Johan Arnold Schultz, solgte den i 1722 til lens
mann Ole Jakobsen, og siden har den vært brukernes eiendom.
Bruker e:
SØNDRE LYNG
Gårdsnr. 109.
Gude (Gaute) pa Liongh, som i 1520 betalte 9V 2 lodd sølv i
tiendepenningskatt og Y 2 lodd sølv for jordegods, har rimeligvis
bebodd Søndre Lyng, som dengang må ha vært udelt, da der kun
nevnes 2 skattebønder på Lyng, og skatten for denne gard er så
meget større enn for den annen. At han har skattet for jordegods,
tyder på, at han har eiet litt i den. Gaute paa Llyngh nevnes også
i 1522, da han var med og bevidnet salget av V 2 spand i Rosvold
(Se Rosvold).

----
392 Bind IV
----
I 1549 står Gunder paa Lungh for 2 pd. 9 mk. smør og V 2 vet
mel i leding, altså vel dobbelt så meget som på den annen gard
(Nordre Lyng), og i 1559 har vi fremdeles Gunder i skibskatt
manntallet.
Fra begynnelsen av 1600-årene opføres 3 leilendinger på Lyng
gårdene, så nu må det oprinnelige Søndre Lyng være blitt delt i to,
svarende til de senere Søndre Lyng og Midt Lyng. Olaf (eller
Ole), som opf øres i manntallene fra begynnelsen av 1600-årene helt
til henimot 1650, må ha vært på Søndre Lyng Han efterfulgtes
før 1650 av Steffen Hochensen (Håkonsen), som i 1665 var 50
år gammel.
Gårdens besetning var i 1657 3 hester, 26 naut, 19 sauer og
4 svin. Tienden sattes i 1669 til 2 tdr. bygg og 4 tdr. havre, ledin
gen til 1 rdl. og småtienden til V 2 rdl. 16 sk. Der var humlehave
«och ellers ingen tilfelde». Skylden blev foreslått nedsatt til 2
Som nevnt under eiere, kjøpte oberst Georg Kristian Schultz
gården. Om han nogen tid har bodd der, har ikke kunnet bringes
på det rene; men det skulde iallfall synes rimelig, at han har
kjøpt den for å bo der, da han i 1677 var blitt utnevnt til chef
for Trondhjemske regiment. Hornemann sier, at han først kom
til Trondhjem i juni 1680 på krigsskibet «Antonette», og at han
da førte Griffenfelt med til dennes fengsel på Munkholmen; men
det er dog sikkert, at han har vært heroppe allerede i 1677, idet
han dette år deltok i et krigstog fra Trondhjem inn i Jåmtland.
Schultz hadde en glimrende militær løpebane: Han var født i
Hacken i Braunschweig i 1632. Ved utbruddet av krigen 1657
påtok han sig å stille et fotkompani og hvervet endel tyske knekter,
med hvilke han blev tatt tilfange ved Fyens erobring 30. januar
1658 Efter krigens utbrudd påny var han med i forsvaret av
Kjøbenhavn og deltok i alle utfall, utmerket sig særlig ved det
store utfall fra Vesterport 23. august 1658, hvorunder han blev
forsprengt fra sin avdeling og kastet ut på Valby bakke med en
tambur og 3 mann. Med denne styrke tok han på hjemveien ved
en krigslist tilfange en svensk kapteinmajor med en underofficer
og 95 mann, som lå i en redute utenfor Nørreport, og bragte dem
inn i byen over stadsgraven, da porten på grunn av fiendens nær
het måtte holdes stengt. Han fikk avregning som kaptein til 30.
september 1658 og som rittmester til 1. november 1660 og hadde
da tilgode 3209 rdl., for hvilket beløp der blev anvist ham jorde
gods i Norge. Intet av dette var dog i Verdalen.
Så blev han sendt til Holstein og Hannover for å hverve trop
per med hvilke han blev anbragt på Femern. Da denne 0 blev
besatt av de svenske, utmerket Schultz sig ved angrep pa disse.

----
393 Bind IV
----
På retretten til Femernsund dannet hans kompani baktroppen;
men da kommandanten på Femern skanse var blitt såret og den
fungerende kommandant var fortvilet over å bli alene og erklærte,
at han måtte opgi skansen, blev Schultz her, overtok kommandoen
og holdt skansen, inntil svenskene fortrakk.
Regimentet blev opløst efter krigen og Schultz fikk avskjed i
1661, hvorefter han fikk et rytterkompani i Norge. Han nevnes
ved dette ennu i 1671.
I 1665 bortførte han oberst Reinholt von Hovens datter, Anna
Sofie, og giftet sig med henne, meget mot foreldrenes vilje. De
blev dog senere forsonet. I 1671 blev han adlet, i 1673 blev han
utnevnt til oberstløitnant ved Trondhjemske nasjonale infanteri
regiment og samme år arvet han to godser i Skåne og Blekinge
efter slekten Urup, hvortil hans hustrus mormor hørte.
Under den skånske krig deltok han sammen med oberst Tønne
Huitfelt i et streiftog over Venern i 1676, ved hvilken leilighet flere
svenske reduter blev tatt. Han skriver seiv, at han under krigen i
1676 blev oberst og kommandant i Venersborg og at han kastet
Magnus de la Gardie ut av hans tranchementer og ødela hans
leir, samt at han førte partier inn i Dalsland og Våstergotland.
Han blev chef for Trondhjemske nasjonale infanteriregiment
1677, rykket 1. august 1677 under svigerfarens, nu generalmajor
von Hovens kommando inn i Jåmtland, hvor Schultz 15. august
samme år tvang Oviken skanse med en besetning på 510 mann til
overgivelse. Han var med for Båhus og stod på Hissingen, men
sendtes så til Trondhjem mot general Planting, overfalt denne ved
Ålen og kastet ham over Ruten inn i Sverige.
Den 6. juli 1701 blev han utnevnt til brigader og stadig chef
for Trondhjemske nasjonale infanteriregiment. Han angir i 1707,
at han hadde tjent fra 1657 og at han hadde mistet sin arv i Hal
land og Blekinge (de adelige godser Rosserø, Daal og Hanneschow,
verd 60 000 rdl.) og søkte om å bli generalmajor. Han fikk ut
nevnelse som sådan og kommanderende general nordenfjells 30.
mars 1709, avskjed med 1200 rdl. i pensjon 1711.
I 1714 søkte han om, at godsene Rossero og Hanneschow, som
svenskene hadde tatt i besiddelse, måtte tilsikres ham ved en even
tuell fredsslutning.
Efter svigerfaren arvet han Vestnes i Romsdalen og Værnes i
Stjørdalen. Reinholt von Hoven bodde på Vestnes og hadde visst
nok bodd der flere år, da han døde i 1682, så Schultz har sikkert
fått ta bopel på Værnes før den tid. Hvis Schultz altså nogensinne
har bodd på Lyng, kan det i ethvert fall kun ha vært for et ganske
kort tidsrum. Ellers har han bodd på Værnes, hvor han lot op
føre prektige bygninger, og her døde han den 9. april 1715. Han

----
394 Bind IV
----
er begravet ien muret grav med jerndør under sakristiet i Vær
nes kirke.
I 1690-årene het opsitteren på Sondre Lyng Matias. Dette er
formodentlig ingen annen enn den senere oberstløitnant Matias
Schultz, sønn av gårdens eier, forannevnte generalmajor Georg
Kristian Schultz. Han kom siden til Store Amdal i Overhalla ved
ekteskap med Dortea, datter av oberstløitnant Hans Jenssen Ema
hus, og her dode han i 1735.
Ved bygselbrev, tgl. 23. oktober 1713, blev gården bygslet til
Ole Olsen Vist, som i 1711 var blitt gift med enken Gjertrud Stef
fensdatter Lyng, formodentlig en datter av Steffen Lyng. Efter
hennes død giftet han sig i 1715 med Inger Iversdatter Grundan.
Gården led betydelig under krigen i 1718, idet tapet beskrives
således:
Skade på skigard og bordklæd
ning samt kornstaur 20 rdl. — sk.
Tilsammen 192 rdl. 72 sk.
Ole Olsen fait ved Levring den 12. september 1718, og enken
har formodentlig da opgitt gården. Den hadde dengang 1 hus
mann, Peder Haugstuen.
Efter generalmajor Schultz arvet en av hans sønner, den se
nere oberstløitnant Johan Arnold Schultz, Søndre Lyng, som han
ved skjøte av 19. oktober 1722 solgte for 180 rdl. til lensmann
Ole Jakobsen. Denne var fra By i Stod, hvor hans bror Ingebrigt
også var lensmann. Han var i 1707 blitt gift med Beret Anders
datter Bjartnes. Hans annen hustru var Marit Hansdatter Land
stad. Med begge disse arvet han endel midler og hadde nok dess
uten noget seiv, så han må antas å ha vært en meget velholden
mann. Fra ham nedstammer embeds- og kjøpmannsfamilien Lyng,
som har hatt flere fremtredende medlemmer, og fra Marits far
nedstammer preste- og dikterfamilien Landstad.
I 1730 lyste generalmajor Schultz' datter, Anna Helene Schultz,
odelsrett til Lyng og i 1737 oberst Johan Mangelsen, uten at det
dog blev nogen innløsning av.
Lensmann Ole Jakobsen kjopte i 1734 også Midt Lyng, som
han gav 180 rdl. for og siden bygslet bort.


----
395 Bind IV
----
Søndre Lyng oplyses ved matrikuleringen i 1723 å ha 3 hus
menn, som hver sådde 1 skjeppe, skog til gjerdefang og brenneved,
seter 2 mil borte. Gården betegnes som «letvunden og arvis». Ut
seden var 2 tdr. 2 skjepper bygg, 10 tdr. havre, 1 skjeppe grå er
ter, avlingen 80 sommerlass hoi og 4 lass ekerhoi og besetningen
3% hest, 9 kyr, 5 ungnaut, 12 sauer og 4 geiter. Tienden blev sått
til 1 td. 4 skjpr. blandkorn, 2 tdr. 4 skjpr. havre, Vz vog erter, 2
mk. lin og 18 mk. ost. Skylden, som nu var 2 spand, blev foreslått
forhøiet med 12 mkl.
Lensmann Ole Jakobsen dode i 1735 efter en sykdom, padratt
under embedsreise. En finngutt, Scharel Olsen, hadde ved våde
skudd drept en gutt fra Vuku. Han blev frikjent for drap, men
domt til å betale en stor bot eller i mangel av betaling å settes på
tukthuset. Efter at dommen var fait, romte han av arresten. Lens
mannen bekostet da først folk op i Helgådalen til å lete efter ham.
Siden reiste han seiv tilfjells med folk i samme hensikt. Fra denne
reise kom han syk tilbake og døde nogen tid efter.
For at man skal kunne gjøre sig en forestilling om, hvordan
det så ut hos bygdens mest fremtredende bondemann i den tid,
hitsettes registreringen på skiftet efter ham i sin helhet:
Sølv: 1 beger 3 rdl. 3 ort. 2 sølvskjeer 2 rdl. 2 ort. 2 do. a
1 rdl. 1 ort 12 sk. 1 do. 1 rdl. 1 ort.
3 kopperkjeler, 6 tinnfat, 5 tinntallerkener.
Gangklær: 1 brun vendt klædes kjole 1 drl. 2 ort. 1 vest av
samme kulør 2 ort 12 sk. 1 par bukser 12 sk. 1 sort klædes kjole
2 ort. 1 klædes vest 1 rdl.
I storstuen: 1 brunmalet slagbord med stol 1 rdl. 1 grønn og
rødmalet lenestol 20 sk. 6 brunmalte trestoler å 16 sk. 1 brunmalet
uthugget gammelt skap med lås 1 ort 16 sk. 2 buteljer å 4 sk.
I sengkammeret: 1 rundt brunmalet lite bord med stol 1 ort 8 sk.
I kjøkkenet: 1 gammelt målet skap med 2 rum, lås for det øverste
1 ort 16 sk.
I dagligstuen: 1 hvitt bord med stol 16 sk.
På nystabburet: 3 tdr. bygg, 24 tdr. havre.
På gammelstabburet: 10 tdr. havre.
På låven: 4 tdr. bygg, 8 tdr. havre.
Besetning: 1 grahest 20 år 2 rdl., 1 vallak 20 år 1 rdl., 1 heste
føll 1 rdl. 2 ort, 1 skjudføll 1 rdl. 1 ort, 1 skjud 10 år 5 rd., 1 ku
6 år 2 rdl. 3 ort, 1 do. 5 år 2 rdl. 3 ort, 1 do. 6 år 2 rdl. 2 ort, 1 do.
4 år 2 rdl. 1 ort, 1 do. 10 år 2 rdl., 1 do. 4 år 2 rdl. 1 ort, 1 do. do. do.,
1. do. 3 år 2 rdl., 1 do. do. do., 1 do. 8 år 2 rdl., 1 do. 16 år
2 rdl., 1 kvige 3 år 1 rdl. 3 ort, 1 do. do. do., 1 do. 2 år 1 rdl. 2 ort,
1 do. 2 år 2 ort 12 sk., 1 do. 2 år 2 ort, 2 kvigekalver å 1 ort, 1
fjorkalv 1 ort, 5 sauer å 1 ort, 3 fjorlam å 12 sk., 3 geiter å 1
ort 8 sk., 3 unggeiter å 16 sk., 4 ungsvin å 1 ort, 1 galt 3 ort.
Boets aktiva var 561 rdl. 2 ort 8 sk. og beholdningen 520 rd 1 .
1 ort 16 sk.

----
396 Bind IV
----
På dette skifte blev Søndre Lyng utlagt til enken, mens Midt
Lyng blev delt mellem barna. Enken giftet sig i 1736 med dra
gonen for Faren, Tomas Ellingsen, som således blev eier av Søndre
Lyng.
Tomas Ellingsen Lyng var født på Faren øvre i 1711. Efterat
han var kommet til Lyng, avanserte han til vaktmester i Norden
fjelske dragonregiment og rykket i 1761 op til fenrik ved å betale
80 rdl. (et annet sted står 70 rdl.) til oberst Motzfelts akkord med
generalmajor Møllerup. (Se Trones). Hermed var han blitt officer
og kunde kalle sig von Lyng. I 1762 avanserte han på lignende
måte til sekondløitnant i regimentet ved å betale 250 rdl. til titulær
premierløitnant Nik. And. Gudes avståelsessum.
Tomas Lyng var en av bygdens mest velstående menn og la
sig i tidens løp til et helt lite jordegods. I 1739 kjøpte han Skrove
av justisråd Åge Hagen, i 1747 Mikvold av Hans Ellevsen og
Flyan av Hagen. De to siste gårder makeskiftet han straks til
Verdalens prestebord mot Mo.
På et andragende, han innsendte i 1776 om befrielse for kon
sumpsjonsskatten, nekter stiftamtmannen å gi sin anbefaling, idet
han oplyser, at løitnant Tomas Lyng foruten Lyng eier 4 gårder,
tilsammen næsten 7 spand, og at han siste år har solgt to gårder
for tilsammen 950 rdl., at han efter tingleste obligasjoner har på
rente henved 400 rdl., og at han forøvrig — såvidt bekjent — ikke
skylder en skilling, så han holdes for en meget vederheftig og vel
holden mann med 7 —Booo rdl. midler.
I 1755 lyste Jakob Olsen Midt Lyng, sønn av lensmann Ole
Jakobsen, odelsrett til Søndre Lyng, som hans mor og stedfar be
bodde. Imidlertid blev de ved forlik av 9. januar, tgl. 4. mars
1756, enige om, at han skulde tilbakekalle odelslysningen og opgi
sine odelskrav, mot at de hjalp ham til å innløse Midt Lyng, hvor
han bodde, og hvori han hadde arvelodd efter faren. Dette skjedde
da også, hvorefter Tomas Ellingsen fikk sitte i uanfektet besiddelse
av Søndre Lyng. (Se Husanætten).
Han døde i 1784. Sogneprest Jakob Hersleb Krog gir ham i
kirkeboken følgende eftermele:
«Hr. løitnant Thomas von Lyng døde efter nogle dages sygdom
på sin gard Søndre Lyng 25. januar i sit alders 73. år og blev
standsmæssig nedsat i Stiklestad hovedkirke 12. februar påføl
gende. Denne i sin kristendom lige så gudelige som ellers i alle
andre sine handlinger vittige og redelige mand savner vist for
eftertiden enhver af hans tænke- og levemåde, og som en bekjendt
præsteven bør jeg ikke nægte ham en så kort lov, der vist havde
fortjent en større.»

----
397 Bind IV
----
Efter løitnant Tomas Lyngs død skjøtet enken Marta og sønnen,
løitnant Elling Lyng, gården til Jakob Olsen Midt Lyngs sønn,
Age Jakobsen, for 2400 rdl. og et kår, som var meget nøie spesi
fisert, særlig hvad angar husrum. Blandt annet forpliktet han sig
til å vedlikeholde den vei, som i nogen år hadde vært anlagt mellem
Mo og Lyng. (Tomas Lyng hadde i 1781 overdratt Mo til sønnen,
løitnant — senere major — Elling Lyng).
Skjøtet til Åge Jakobsen er av 3. mai, tgl. 16. august 1784.
Åge Jakobsen var gift med Anne Sevaldsdatter Stiklestad, med
hvem han arvet adskillig, bl. a. andeler i Nordre Stiklestad og
Lyngåsen. Efter Åges død fikk enken kongelig bevilling til å sitte
i uskiftet bo og siden skifte ved samfrender, noe som tildels bruktes
blandt velstandsfolk. Ved sådant skifte, avholdt 1. september 1808,
viste boet efter Åge Jakobsen en beholdning av 6550 rdl. 2 ort 17
sk., hvori medregnet Søndre Lyng efter en takst av 3000 rdl., 1
spand i Nordre Stiklestad, 450 rdl., og 11 mkl. i Lyngåsen, 71
rdl. 2 ort 1 sk. Der fantes sølvtøi for 32 rdl. 2 ort 12 sk., møbler
for 121 rdl. 2 ort 8 sk., sengklær for 120 rdl. 2 ort, linklær for
109 rdl. 2 ort 20 sk., bøker for 2 rdl. 1 ort, gangklær for 38 rdl.,
kjøreredskaper for 130 rdl. 3 ort 8 sk. Besetningen blev verdsatt
til 444 rdl. 2 ort. Høiavlingen opgis til 98 lass vollhøi å 1 rdl.,
69 lass ekerhøi å 1 rdl. 2 ort, 40V2 lass bygg å 8 staur eller 96
band til 3 rdl. 2 ort lasset og 106V2 lass havre å 2 rdl. 3 ort.
Løsøre, besetning og avling beløp sig tilsammen til 1744 rdl. 2
ort 4 sk. Av utestående fordringer hadde boet tilgode hos Ole
Jakobsen Lyng ifl. obl. av 24. juni 1806 mot Iste prioritet i Midt
Lyng 1400 rdl. Der var 5 jernkakelovner på gården.
Enken, Anne Sevaldsdatter, blev i 1808 gift med Ole Anderssen
Stiklestad øvre, som imidlertid døde allerede i 1810. På skiftet
efter ham var aktiva 7722 rdl. 1 ort 2 sk. og beholdningen 5582
rdl. 2 ort 23 sk. dansk courant, hvorved må bemerkes, at farsarven
til Åge Jakobsens to døtre blev ført boet til utgift. Utseden opføres
dette år med 28 tdr. havre og 5 tdr. bygg.
Anne giftet sig i 1812 for tredje gang, nu med klokker Elias
Balgård. Lasse Vestgrundan lot da som formynder for Marta
Ågesdatter lyse odelsrett til gården på hennes vegne. I 1824 blev
Marta gift med Lars Anderssen Rinnan, som nu overtok gården,
dog uten å utløse sine medarvinger. For Lars synes det å ha
gått hurtig tilbake: Han avhendet i 1825 sin hustrus part i Nordre
Stiklestad til Sevald Olsen Stiklestad. I 1834 blev der avholdt
eksekusjon hos ham og gitt utlegg i hans fjerdedel av gården.
I 1835 var besetningen 5 hester, 20 storfe, 40 sauer, 18 geiter
og 2 svin og utseden X A td. hvete, hi td. rug, 5 tdr. bygg, 30
tdr. havre, Vs td. erter og 20 tdr. poteter.

----
398 Bind IV
----
Åge Olsen, som var sonn av Ole Anderssen Søndre Lyng og
Anne Sevaldsdatter og altså halvbror av Marta Ågesdatter, over
tok nu gården ill. skjote utstedt 22., tgl. 23. april 1841, av Lars
Anderssen Lyng og Tore Iversen Østgård, som var gift med Anne
Ågesdatter Lyng. Kjøpesummen var 1350 spdl. Anne Sevalds
datter fikk kår av Sondre Lyng ifl. kontrakt, utstedt og tgl. 17.
august samme år.
Lars Anderssen fikk av Åge Olsen under 16. august 1843, tgl.
s. d., arvefesteskjøte på en jordpart under Sondre Lyng på 20
mål dyrket og 15 mål udyrket jord. Der dode han i 1846. Boet
efter ham viste en beholdning på 47 rdl. 2 ort 18 sk. Enken,
Marta Ågesdatter, fikk sig utlagt jordstykkene (Holmen og Trøen)
for 250 spdl.
Den 18. oktober 1844 avholdtes besiktigelse av Sondre Lyng
til avfelling i skylden. Gården fantes da å ha lidt betydelig skade,
idet elven i de siste 20 år hadde tatt ut ca. 70 000 kvadratalen
dyrket og dyrkbar jord, hvorefter man fant, at skylden burde ned
settes 1 daler.
Åge Olsen døde ugift i 1845, 35 år gammel, hvorefter arvin
gene ved skjote av 5., tgl. 6. august samme år, overdrog Lyng til
Ole og Otte Eliassønner Balgård for 2000 spdl. Kjøperne eiet som
arvinger seiv halvparten i gården. Ved at Ole og Otte delte eien
dommen mellem sig blev nu Søndre Lyng delt i to: Lyng søndre
vestre og Lyng søndre østre. I matrikulen blev gårdene først skilt
fra hinannen ved skyldsetningsforretning av 29. januar, avhjemlet
4. februar 1859, da hver av dem blev skyldsatt for 7 dal. 3 ort 18 sk.
LYNG SØNDRE ØSTRE
Gårdsnr. 109, bruksnr. 1,
Otte Eliassens gard, hadde i 1865 et husdyrhold på 2 hester, 6
kyr, 18 sauer og 2 svin, og utseden var x k td. rug, 2 tdr. bygg,
12 tdr. havre og 10 tdr. poteter. Eoruten Lyngsholmen, som eiedes
av begge gårder i fellesskap, hadde den 1 husmannsplass, Smed
stuen, med en besetning på 1 ku og 5 sauer og en utsed av x /4
td. bygg, 1 td. havre og 2 tdr. poteter.
Ved skifte efter Otte Eliassen, sluttet 22. juni, tgl. 3. juli 1871,
blev gården utlagt til enken, Anne Marta Olsdatter, som i 1871
blev gift med Peter Pedersen Rosvold, der således kom i besiddelse
av gården.
Den hadde i 1875 en besetning på 2 hester over og 1 under 3
år, 1 okse, 7 kyr, 1 ungnaut, 24 sauer og lam og 3 svin og griser,
og en utsed av x k td. rug, 2% tdr. bygg, 15 tdr. havre og 14

----
399 Bind IV
----
tdr. poteter. På husmannsplassen Smedstuen var besetningen 2
kyr, 3 sauer og 2 geiter og utseden Vi td. bygg, 1 td. havre og
4 tdr. poteter.
Ved skjøte av 16. juli, tgl. 3. august 1891, overdrog Peter Lyng
og Anne Marta gården til hennes eldste sonn av første ekteskap,
Elling Andreas Ottesen, for 4000 kr. og kår.
Lyng søndre østre, sett fra vest 1918. Fot. E. Musum.
Gården blev meget ødelagt ved skredet i 1893. Skylden var i
1907 mk. 2,77. Efter Ellings død har enken, Karen Haga, brukt
gården.
LYNG SØNDRE VESTRE
Gårdsnr. 109, bruksnr. 2,
Ole Eliassens gard, hadde i 1865 en besetning på 2 hester, 6
storfe, 18 sauer og 2 svin og utseden var Vi td. rug, 2 tdr. bygg,
12 tdr. havre og 10 tdr. poteter. Der var 2 husmannsplasser,
Øran og Lyngsholmen, hvorav den siste tilhørte begge gårdene i
fellesskap. Plassene hadde et samlet husdyrhold på 1 hest, 2 kyr
og 10 sauer og utseden var % td. bygg, VA tdr. havre og V/z
tdr. poteter. Husmann på Lyngsholmen var da Åge Larssen, en
sønn av Lars Anderssen og Marta Ågesdatter Lyng. Marta bodde
nu hos sønnen som kårkone.
I 1875 var besetningen 3 hester, 2 okser, 7 kyr, 2 ungnaut, 28
sauer og lam og 2 svin og utseden M td. rug, 3 tdr. bygg, 15
tdr. havre, Vs td. erter og 14 tdr. poteter. Der var nu bare 1 hus


----
400 Bind IV
----
mannsplass med et kreaturhold på 2 kyr, 4 sauer og 1 geit og en
utsed av Ys td. bygg, 1 td. havre og 2 tdr. poteter.
Efter Ole Eliassen overtok sønnen, Ole Martin, i 1893 gården,
som han fremdeles har. Den er på 150 mål plogland og før 3 he
ster og B—lo8 —10 naut.
Lyngsætten.
A. Jakob By, Stod.
B 1. Ingebrigt Jakobsen By, lensmann i Stod.
B 2. En datter. * Tørris Mortensen Vang på Mære i Stod, vakt-
mester.
B 3. En datter. * Ole Einarsen Skavlan på Midja i Sparbu, kapt.
des armes.
B 4. En datter. * Morten Rasmussen Østerås, Sparbu.
85. Ole Jakobsen Lyng, lensmann i Verdalen, f 1735. * x ) 1707
Beret Andersd. Bjartnes. * 2 ) 1723 Marit Hansd. Land
stad. Hun * 2 ) Tomas Ellingsen Faren, Lyng, løitnant. Se
Husanætten og Leinsætten.
C 1. Hans Olsen, f. p. Lyng 1726.
C 2. Jakob Olsen Lyng, f. p. L. 1728, f smst. 1804. * 1752
Anne Andersd. Lein.
D 1. Anne Jakobsd. Lyng, f. p. L. 1753. * 1780 Hal
vor Olsen Hegstad, lensmann. Se Leinsætten.
D 2. Ole Jakobsen Lyng, kjøpmann p. Ertsvik i Bjugn,
f. p. Lyng 1756. *
E 1. Elling Rahbek Lyng.
E 2. Jakob Olsen Lyng, Stubbe. * x ) 1816 Lisa
Jensd. Molberg, f. p. M. 1790, f 1818. * 2 )
1819 Kirsti Olsd. Rosvold. Ingen barn.
E 3. Anne Sofie Olsd. * 1809 Johannes Halvor-
sen Hegstad, Lyng mellem, f. p. Leirfald
1780, f 1850. Se Leinsætten.
D 3. Marta Jakobsd. Lyng, f. p. L. 1764. * 1788 Åge
Torbersen Aagaard, lensmann i Stjørdalen, sønn
av Torber Klokken p. Stiklestad. Se Aagaardsæt
ten, Stiklestad.
D 4. Åge Jakobsen Lyng, f. p. L. 1762, f smst. 1808.
* 1795 Anne Sevaldsd. Stiklestad, f. p. S. 1774.
Hun * 2 ) 1808 Ole Anderssen Stiklestad og * 3 )
1812 Elias Ottesen Balgård, klokker. Se Leins-
ætten.
D 5. Andreas (i kirkeboken Anders) Jakobsen Lyng,
f. p. L. 1760, f 1808. Blev 1781 dim. fra Trond
hjems skole, eks. art. haud, eks. philos. 1781 laud,

----
401 Bind IV
----
eks teol. 1784 non, for dimispreken haud, 1785 pers. kap.
i Vefsn, 1793 sogneprest i Kjelvik, 1797 i Kautokeino,
1802 efter ansøkning entlediget og 1803 sogneprest i
Trondenes.
Rasmus Olsen Lyng, f. p. L. 1734, t i Stod 1769. *
D 1. Markus Sodemann Lyng, foged.
D 2 Ole Lyng p. Gjevran i Egge, oberst, ridder. * Ingeborg
Marie Falck, t 1817. Ved skifte i 1817 efter henne blev
det til deling på barna 20 022 spdl. 80 sk.
El. Peter Rasmus Lyng, f. 1799, t 1863, ugift. Tok
norsk juridisk eksamen 1820, gårdbruker p. Gjev
ran. 2. representant i stortinget fra Nordre T.hjems
amt 1842, sekretær i protokollkomiteen. Han eiet V±
i Egge kirke, jordegods og sagbruk i Stod, Beitstaden
og Sparbu.
E 2. Kristine Marie Lyng, f. c. 1804.
Karen Olsd. Lyng, f. p. L. 1724, t P- Trones 1812. * 1747
Anders Halvorsen Øren, Trones, f 1 775 - Se Leklemsætten.
Inger Maria Olsd. Lyng, f. p. L. 1731, t 1804. * l ) 1765 Jo
han Nilssen Bie fra Trondhjem, styrmann, senere kjøpmann
p. Verdalsøren, tP- Øren 1767 c. 40 år gl. * 2 ) Hagen Smith,
kjøpmann p. Verdalsøren.
D I. 1 Nils Johansen Bie, f. 1766.
D 2. 2 Johanna Elisabet Hågensd. Smith, f. 1770.
D 3. 2 Sidselle Margrete Hågensd. Smith, f. 1773. * 1813 Sa-
C 3.
C 4
C 5
karias Moe, løitnant.
E 1. Inger Maria Kristine Moe, f. 1814.
D 4 2 Marta Malene Hågensd. Smith, f. 1773, tvilling med D 3.
MIDT-LYNG
Gårdsnr. 110.
Gården må være utskilt fra Søndre Lyng omkring 1600, og
Peder, som var leilending på en av Lyngs-gårdene fra begynnelsen
av 1600-årene utover til henimot 1620, har sannsynligvis brukt
denne gard. Den næste var Iver, som var der til 1632. Han må ha
kjøpt gården; ti han opføres i 1630 som eier av 2 sp>4 mkl. I
1632 flyttet han til Baglan. Det heter herom i lensregnskapet:
Mottatt «af Iffuer Liung udi skifte mjellem Bagle, kongens gaard,
som han tilflyttet, og bemeldte Liung, som er odelsgods — 8 daler».
Dette må være så å forstå, at han er blitt enig med leilendingen
på Kronens gard Baglan om å bytte, således at Iver blev Kronens
leilending på Baglan, mens den tidligere opsitter på Baglan, som
i 1630 het Oluf, blev Ivers leilending på Lyng. Oluf blev imidler

----
402 Bind IV
----
tid ikke lenge på Lyng; ti allerede i 1635 er «enken» opsitter der.
Så kom der før 1640 en Peder, muligens en sønnesønn av den for
rige Peder, og han tør vel være kommet dit på den ikke usedvanlige
måte å gifte sig med enken. På Lyng har han vært til henimot 1650.
Derefter kom Ole Pedersen, utvilsomt sønnen. Han var i 1666
39 år. Gårdens besetning var i 1657 4 hester, 29 naut, 18 sauer
og 4 svin. Tienden sattes i 1669 til 2 tdr. bygg og 4 tdr. havre,
ledingen til 1 rdl. og småtienden til % rdl. 16 sk. Der var humle
have. Skylden blev foreslått nedsatt til 2 spand.
Ole Pedersen må være død i begynnelsen av 1680-årene; for i
1686 og utover er det «enken», som bruker gården.
Nils Olsen, muligens foregåendes sønn, fikk bygselseddel på
den av Margrete, Peder Schjelderups, 13. mai 1696, tgl. 12. ok
tober 1700. Hans kone Kirsten må ha vært en datter av Jakob
Sul; for i 1693 sees han å være stevnet som Jakob Suls arving
for dennes gjeld til lensmann Åge Haugs dødsbo ifl. skifte av
22.-23. august 1671.
Familien synes åha vært noget krigersk: I 1711 er Nils Lyng,
konen Kirsten, sønnen Ole og datteren Eli for retten allesammen,
«fordi de mod feltskjær Jesper Vith adskillig skjælderie har
begaaet».
Ødeleggelsen på denne gard under svenskenes innfall i 1718
beskrives således:
Skade på skigard og bordklæd
Tilsammen 227 dir. 48 sk.
Gården hadde dengang 2 husmenn: Jon Haugstuen og Lars
Storholmen.
Nils Lyng døde i 1720, 70 år gammel, og enken Kirsten brukte
nu gården en tid ved hjelp av sin næsteldste sønn, Peder Nilssen,
som hun oplod gården for, da den eldste, Ole Nilssen, hadde Folioen,
Den oplyses i 1723 å ha 2 husmenn, som liver sådde 2 skjepper,
ingen skog uten til gjerde og brenneved, og seter 2 mil fra gården.


----
403 Bind IV
----
Den betegnes som «letvunden og årvis til korn». Utseden var 2V2
tdr. bygg, 10 tdr. havre og 2 skjepper grå erter og avlingen 90
sommerlass vollhoi og 4 lass ekerhoi. Besetningen var V/i hest,
10 kyr, 5 ungnaut, 16 sauer og 4 geiter. Tienden blev sått til 1
td. 4 skjpr. blandkorn, 2 tdr. 4 skjpr. havre, V 2 vog erter, 2 mk.
lin og 20 mk. ost. Matrikuleringskomisjonen fant, at «i henseende
til endel andre garde burde vel denne forhoies; men formedelst
elvebrud, som årlig derpå gjor skade, kan den ei med pålæg
ansees». Da komisjonen imidlertid var ferdig med sitt arbeide og
det viste sig, at bygdens samlede avfelling var blitt storre, enn
man ansa forenelig med de givne instrukser for arbeidet, blev den
tillikemed endel andre gårder efterpå foreslått forhoiet. Forhoielsen
beløp sig for denne gards vedkommende til 12 mkl.
Som ovenfor nevnt, kjøpte Peder Nilssen gården ved auksjon;
han fikk auksjonsskjøte 19. november 1726, tgl. 27. januar 1727.
Kjøpesummen var 162 rdl. 2 ort, heri iberegnet resterende land
skyld 11 rdl. 3 ort 20 sk. Av dette salg utspant der sig en trette
mellem brødrene. Ole Nilssen hadde under 4. oktober 1726 gitt
Lars Ottesen skriftlig fullmakt til åby inntil 160 rdl. på gården;
men ifølge Lars' forklaring hadde også Peder gitt ham fullmakt
til å by, hvorefter han blev høistbydende på Peders vegne med 162
rdl 2 ort, og skjote til Peder blev utstedt og tinglest uten protest
fra Oles side. Men i 1732 lot Ole Nilssen ved Lars Ottesen stevne
både moren og broren, fordi de hadde «fravendt ham gården».
Peder blev efter det oplyste frikjent; men Lars Ottesen, som her
synes å ha spillet en tvilsom rolle, blev for sin medvirkning i saken
idømt 2 rdl. i omkostninger.
Med grunnen til hele tretten forholdt det sig nok egentlig så,
at da Peder hadde kjøpt Lyng, lot han Ole få en husmannsplass
under gården. Men i 1730 reiste der sig trette mellem kapellanen,
Hans Europpidan, som opsitter på Mo, samt opsitterne på Lyng
og Haga om merkeskjellene mellem gårdene. Tretten blev efter en
åstedsbefaring bilagt i mindelighet; men derved tilfalt den hus
mannsplass, Ole brukte, gården Mo. Da kapellanen var blitt rådig
over plassen, lot han på grunn av ulovlig skoghugst Ole utsi, og
da han ikke flyttet til lovlig faredag, fikk han utkastelsesdom over
ham. Efter dette var det så, at Ole forsøkte å drive broren fra Lyng.
Da Peder kjøpte gården, lånte han til bestridelse av kjøpesum
men 150 rdl. av lensmann Ole Jakobsen Lyng mot 1. prioritets
pant i eiendommen. I 1734 var denne gjeld vokset til 180 rdl., for
hvilken sum lensmannen overtok den ifl. skjøte av 16. juli 1734.
Han eiet før Søndre Lyng; der bodde han seiv og lot Peder Nilssen
vedbli åbo på Midt Lyng som leilending. Han kom siden til
Skjørdal.

----
404 Bind IV
----
Senere brukte lensmannens sønn, Jakob Olsen, gården. Som
ovenfor nevnt lyste han odelsrett til Søndre Lyng, men tilbakekalte
under 9. januar 1756 denne lysning, idet han samtidig bad «at
hans kjære forældre med råd og dåd vilde forhjælpe ham til at
indløse sin påboende gard, Midt Lyng». Han innløste da også
efterhvert gården ifl. skjøter av 4. mars 1756, 25. mars 1758, tgl.
15. august 1758, 21. februar 1765, tgl. 15. august samme år, og
4. oktober 1773, tgl. 21. februar 1774 efter den takst, som var
sått på den ved skiftet efter faren, nemlig 180 rdl. For den siste
part betalte han dog 608 rdl.
Da sersjant Jakob Olsen Lyng var død, innløste sønnen, Ole
Jakobsen Lyng, kjøpmann i Bjugn, gården ifl. skjøte av 6. mai
1805. Han solgte den dog allerede ved skjøte av 2. november 1808,
tgl. 7. februar 1809, til sin svigersønn, Johannes Halvorsen Meg
stad, for 4000 rdl. Ved kontrakt av august 1813 avstod Ole
Jakobsens eldste sønn, Jakob Olsen, sin odelsrett, mot at Johannes
Halvorsen overlot ham et jordstykke av Lyng, kalt Overenget
(Stubbe). Inntil dette blev forsynet med hus, skulde han i 6 år få
bruke et annet stykke, Sørenget, på sydsiden av elven. Efter en
senere påtegning av 5. mai 1818 fikk han beholde Sørenget for
sin og hustrus levetid, «sålænge noget deraf formedelst elvebrud
er tilbage». (Da utraset i 1893 skjedde, var Sørenget omtrent for
svunnet ved elvebrudd).
Ved en takst i 1815 blev Midt Lyng verdsatt til 9000 rbdl.
sølvverdi.
I 1835 var gårdens besetning 4 hester, 18 storfe, 38 sauer, 10
geiter og 2 svin og utseden X A td. hvete, M td. rug, 50 tdr. bygg,
30 tdr. havre, X A td. erter og 17 tdr. poteter.
Johannes Halvorsen hadde hele Midt Lyng til i 1835. Da
overlot han halvparten både av jordverdi og hus for 800 spdl.
til sønnen, Jakob Johannessen, ifl. skjøte av 8., tgl. 10. oktober
1835. Delingen blev fastsatt ved kontrakt av 12. november samme
år, tgl. 6. februar 1836.
Den annen halvpart solgte han ved skjøte av 15. juni 1838,
tgl. s. d., til Kristofer Iversen Årstad for 900 spdl., og kår tok
han av begge parter ved kontrakt, utstedt av Jakob og Kristofer
15., tgl. 16. august 1838.
Samtidig med besiktigelsen av Søndre Lyng 18. oktober 1844
avholdtes også besiktigelse av Midt Lyng, hvorved oplystes, at
elven av den samlede gard siden 1818 hadde tatt ut ca. 70 000
kvadratalen, hvorefter skylden blev nedsatt 1 daler.
Ved Johannes Halvorsens to salg var således nu det gamle
Midt Lyng delt i to, Lyng mellem østre og Lyng mellem vestre.

----
405 Bind IV
----
LYNG MELLEM VESTRE
Gårdsnr. 110, bruksnr. 1.
Jakob Johannessens gard, blev ved skifte i 1848 efter hans første
hustru, Inger Iversdatter, søster av Kristofer Iversen Lyng mellem
vestre, verdsatt til 1000 spdl. Utseden oplyses ved denne leilighet
å være IY2 tdr. bygg, 14—15 tdr. havre og B—9 tdr. poteter, og
Lyng mellem vestre, sett fra nord 1918
Fot. E. Musum.
der føddes 2 hester, B—9 storfe og 25—30 småfe. Gården hadde
1 husmannsplass. På eiendommen heftet pantegjeld til H. Brun
i Trondhjem på 500 spdl. og til Trondhjems sparebank 250 spdl.
Boets beholdning var 389 spdl. 2 ort 18 a /2 sk.
I 1865 var besetningen 2 hester, 6 storfe, 20 sauer og 2 svin
og utseden x k td. rug, IV2 tdr. bygg, 12 tdr. havre og 10 tdr.
poteter. Der var 1 husmannsplass, Holmen, hvor der føddes 2
sauer og såddes V* td. havre og 1 td. poteter.
I 1875 var besetningen 3 hester, 6 kyr, 2 ungnaut, 23 sauer
og lam og 3 svin og griser og utseden X A td. rug, 2 tdr. bygg, 16
tdr. havre, Vs td. erter og 12 tdr. poteter. Der var da ingen hus
mannsplass.
Ved skjøte av 22. desember 1883, tgl. 3. mars 1884, overdrog
Jakob gården for 5600 kr. og kår til sin næsteldste sønn, Iver An
næus Jakobsen. Den eldste, Johannes, var kommet til Volen. Både
Iver og faren døde i 1890 og blev begravet samme dag.
Ivers enke, Maria Ottesdatter, fikk bevilling til å sitte i uskiftet
26


----
406 Bind IV
----
bo. Hun blev gift med Severin Berg, som således kom i besiddelse
av gården. Han dode i 1917, og siden har enken brukt den. Den
er på 160 mål plogland og for 4 hester og 15 naut.
STUBBE MED SØRENGET
Gårdsnr. 110, bruksnr. 2.
Som ovenfor under Midt Lyng omtalt, avstod Johannes Hal
vorsen Midt Lyng i 1813 stykket Overenget eller Stubbe for livstid
til Jakob Olsen Lyng for odelsretten. Forst ved Johannes Hal
vorsens dod blev eiendommen fraskilt Lyng i matrikulen, idet
«pladsen Stubbe og jordstykket Sorenget» ved skyldsetningsforret
ning av 10. november 1849, tgl. 12. februar 1850, blev sått i en
skyld av 1 dal 1 ort 1 sk. Lensmann Rygh fikk auksjonsskjote på
eiendommen 12., tgl. 13. februar 1850, og han overdrog den ved
skjote, dat. og tgl. 13. februar 1850, til Peder Paulsen Stubbe.
I 1865 var besetningen 1 hest, 1 storfe, 5 sauer, 3 geiter og
1 svin og utseden % td. bygg, 3 tdr. havre og 3 tdr. poteter.
Under eiendommen var 1 husmannsplass, Øvre Stubbe, med et
husdyrhold på 1 sau og 1 geit og en utsed av Yz td. havre og
1 td. poteter.
Efter Peders dod drev enken Magnhild, datter av Jens Olsen
Rosvold eiendommen ved hjelp av sine to sonner, Peter og Johan
nes Den siste kjopte allerede i 1866 Eklo vestre. Magnhild døde
1 1873 og svigersonnen, Anders Pedersen Holmli, gift med I au
line Pedersdatter Stubbe, overtok den så, men kan ikke sees å ha
fått nogen tinglest hjemmel på den. Besetningen var i 1875 1 hest,
2 kyr, 1 ungnaut, 8 sauer, 2 geiter og 1 svin og utseden td.
bygg, 3 tdr. havre og 6 tdr. poteter.
Anders dode i 1002, og Anne Kristine Eklo, datter av Johan
nes Pedersen Eklo, overtok da Stubbe, som hun drev til i 1921, da
Johan P. Libak fra Stjordalen, som var gift med sosteren, Anna
Pauline Johannesd. Eklo, kjøpte den og har den fremdeles. Eien
dommen er på 50 mål.
LYNG MELLEM ØSTRE
Gårdsnr. 110, bruksnr. 3.
Kristofer Iversen solgte gården for 1000 spdl. til MaldoJakob
sen Berg ved skjote av 1. februar 1859, tgl. 7. februar 1860.
I 1865 var gårdens besetning 2 hester, 6 storfe, 20 sauer og
2 svin og utseden 1% tdr. bygg, 12 tdr. havre og 10 tdr poteter.
Under gården var 3 husmannsplasser - alle het Lyngsholmen -

----
407 Bind IV
----
med et samlet husdyrhold på 2 kyr og 6 sauer og en utsed av Vi
td. bygg, 2Y2 tdr. havre og AV2 tdr. poteter.
Haldo Jakobsens bo blev i 1867 tatt under konkursbehandling
og gården solgt ved auksjon til Johannes Olsen Haga, som dog
først fikk skjote 13. desember 1883, tgl. 3. mars 1884. Kjøpe
summen var 4020 kr. Haldo reiste til Amerika.
Lyng mellem østre, sett fra sydvest 1918. I bakgrunnen
Lyng søndre vestre. Fot. E. Musum.
I 1875 var besetningen 2 hester, 1 okse, 5 kyr, 3 ungnaut og
kalver, 18 sauer og lam og 2 svin og utseden V*» td. rug, \ x h tdr.
bygg, 14V2 tdr. havre og 10 tdr. poteter. Der var 2 husmanns
plasser, hvorpå føddes 2 kyr, 1 ungnaut, 9 sauer og 1 geit og
såddes Yé td. bygg, \M tdr. havre og bYz tdr. poteter.
De følgende eiere av gården har vært: Johannes Johannessen,
1894—1904. Nils Anderssen Brenne, 1904—1910 Standart jun
ker /. Skavhaug, 1910—1920.
I 1920 overtok sistnevntes sønn, Ingemar Skavhaug, gården.
Fraskilte parter:
Lyngsmoen, gårdsnr. 110, bruksnr. 5, blev fraskilt ved skyld
setningsforretning 2., avhjemlet 11. februar 1863, skyldsatt for 1
ort 6 sk. og av Haldo Jakobsen Lyng solgt for 73 spdl. 60 sk. til
Otte Johannessen Skjør dal ved skjote dat. og tgl. 11. februar
samme år. Otte døde i 1869, og enken, Brynhild Jonsdatter Land
stad, overdrog så eiendommen for 190 spdl. til Peter Larssen ved
kjøpekontrakt av 9. november 1875, tgl. 10. februar 1882. Ved
kontrakten var der forbeholdt selgersken kår.


----
408 Bind IV
----
Eiendommen hadde i 1865 en besetning på 4 sauer og en ut
sed av Va td. bygg, V 2 td. havre og 1 td. poteter. I 1875 var beset
ningen 3 sauer og 1 svin, og utseden V± td. bygg, % td. havre og
2 tdr. poteter.
I 1882 var Martin Olsen og Iver Annæus Martinsen eiere,
visstnok uten tinglest hjemmel; men de har utstedt skadesløsbrev
mot pant i eiendommen 6. mai, tgl. 3. juli 1882.
Futakeren, gårdsnr. 110, bruksnr. 5, blev utskilt fra Lyng mel
lem ostre ved skyldsetningsforretning av 8. juni, tgl. 16. august
1887, og skyldsatt for 21 sk. (ny skyld mk. 0,28).
NORDRE LYNG
Gårdsnr. 111.
Som det vil fremgå av, hvad ovenfor er anfort under eiere, har
brodrene Assur og Ottar bebodd gården noget over midten av
1200-tallet. De er de forste opsittere, hvis navn er kjent.
I slutten av 1200-årene har ridderen Audun Vigleikssøn be
bodd den, i begynnelsen av 1300-årene Aslak på Lyng og efter
ham sonnen Vigleik.
Derefter mangler enhver oplysnnig om brukerne i et par hun
dre år.
I 1514 har Erik Elndridsen Kraas gitt Trondhjems domkapitel
1 ores leie i sin gard Rosvold mot å besitte kapitlets gard Lyng
(d. e. Nordre Lyng) i sin og sine barns levetid. (Se Rosvold).
Dette synes å tyde på, at han har bebodd og brukt Lyng; men han
finnes ikke der i 1520; muligens er han dod for den tid.
I manntallet av 1520 over tiendepenningskatten nevnes kun to
opsittere på Lyng, hvorav kan sluttes, at det dengang kun var 2
gårder. Det senere Midt Lyng og Søndre Lyng har da tilsammen
utgjort én gard.
Ifolge nevnte manntall har Halsten betalt 4 lodd sølv i skatt.
Han var der ennu i 1549, idet Halsteynn paa Lung da står for 1
pund smør og 1 vog mel i leding; men i skibskattmanntallet av
1559 har vi Oluff paa Lyng.
I begynnelsen av 1600-årene het opsitteren på denne gard Lau
rits, før 1624 avløst av Jens, som har vært der til i siste halvdel
av 1640-årene. Derefter kom Sevald Jenssen, utvilsomt sønnen.
Han var i 1665 34 år gammel.
Gårdens besetning var i 1657 4 hester, 37 naut, 30 sauer og
9 svin. Det var den gard, som betalte den høieste kvegskatt i byg
den, nemlig 3 rdl. 3 ort 7 sk.
I 1669 blev den foreslått avfelt til 2 sp. 2 ore 12 mkl., iberegnet

----
409 Bind IV
----
«Schers engeslette» (Skregsenget). Tienden sattes til 3 tdr. bygg
og 5 tdr. havre, ledingen til 5% ort 4 sk. og småtienden til 3 ort.
Der var humlehave «och ellers ingen tilfelde», heter det. Forøvrig
oplyses om alle tre Lyngsgårder, at de «formedelst stoer aarlig
elffuebrud ere ej bedre eragtet».
Antagelig i 1680-årene er Jens blitt opsitter. Dette er rimelig
vis foregåendes sønn, Jens Sevaldsen, som i 1665 var 13 år gam
mel. Han er død før 1691; ti det år sees «Jens Lyngs kone» å være
stevnet for et resterende skattebeløp. Antagelig har hun brukt går
den ennu nogen år, til sersjant Tor kei Henriksen fikk bygselbrev
på den 16. mars, tgl. 13. oktober 1698.
Klokkeren ved Stiklestad kirke på den tid het Jens Henriksen
og bodde på Lyng. Han var sannsynligvis en bror av Torkel. Ri
meligvis var også sersjant Mogens Henriksen på Jermstad, som
døde i 1719, en bror.
Torkel Henriksen het egentlig Miiller. Under navnet Torkel
Muller optrer han i 1721 sammen med Jens Henriksen Lyng som
kaveringsmann for Ole Nilssen Lyng. Datteren, Anna Maria Miil
ler, blev i 1720 gift med kapt. des armes (senere oberstløitnant)
Lorents Didrik Kliiver.
Under svenskenes innfall i 1718 led opsitteren et betydelig tap,
som spesifiseres således:
I erstatning fikk han av svenskene 3 caroliner. Gården hadde
dengang 2 husmenn: Erik Kvislen og Bernt Sætren.
Torkel Sersjant druknet ved Kvislebroen den 3. februar 1723,
og nu bygslet svigersønnen, Lorents Didrik Kliiver, gården.
Ved matrikuleringen i 1723 oplyses, at Nordre Lyng hadde 1
husmann, som sådde 2 pund, skog bare til gjerder og older til
brensel, seter Vh mil fra gården, «liten og ringe bumark». Gården
betegnes som «maadelig tungvunden og mislig til korn». Utseden
var 2 pd. rug, 2% tdr. bygg og 12 tdr. havre, avlingen 60 sommer


----
410 Bind IV
----
lass høi og 12 lass ekerhøi og besetningen 4 hester, 12 kyr, 6
ungnaut, 12 sauer og 4 geiter. Tienden blev sått til 1 td. 2 skjpr.
blandkorn, 3 tdr. havre, 1 mk. lin og 1 bismerpd. ost. Matrikule
ringskommisjonen foreslo den avfelt 1 øre 6 mkl., «som den lider
stor elvebrud, der årlig udtager og forringer dens bedste åger
og eng».
25. oktober 1726 avholdtes besiktigelse på Nordre Lyng efter
Kliivers begjæring for å bese den skade, gården hadde lidt av elve
brudd. Vidnene forklarte, at denne gards åker og eng strakte sig
til Lennes' jorder for omtrent 50 år siden; men siden den tid hadde
elven i lopet av 20 år utbrutt ca. 50 mål åker og endel eng. Man
fant, at skaden ikke kunde belope sig til mindre enn en 100 mål
åker og eng og svarte til H av jordens verdi. Man så, at skaden
vilde fortsette, og at eieren måtte flytte sitt hus bort fra elven. Denne
gang blev det dog ingen avfelling av.
Kliiver opgav så gården og flyttet til Bjartnes, og E Hev Hans
sen Minsås fikk bygselbrev på Lyng av biskop Hagerup 12. ja
nuar, tgl. 4. mars 1735. Han kom vel neppe til å flytte dit, da
han døde i januar 1736.
Derefter fikk kapteinløitnant, senere oberstløitnant Søren Mejer
bygselbrev på Lyng — også av Hagerup — 23. februar, tgl. 5.
mars 1736. Gården blev i hans tid holdt i forsvarlig stand, efter
hvad der oplyses ved en besiktigelse av dragonkvarterene i 1747.
I desember 1752, 8 dager før Levanger marked, brente gården.
Ved denne brand blev ødelagt 2 stuehus med 5 værelser foruten
overværelser. Dessuten beskadigedes endel andre, dels av ild, dels
ved å nedrives. Der brente adskillig innbo, møbler, trefang og
koppersaker samt 3 kakelovner.
Mejer var sønn av krigskommissær i Trondhjem, Nils M. og
hustru Anna Katarina Schjelderup, var først sersjant i livgarden
tilfots, blev fenrik ved Nordenfjelske dragonregiment under Motz
felt 1729, løitnant 1730, kapteinløitnant 1732, virkelig kaptein og
chef for Stjørdalske kompani av samme regiment 1736, sekond
major 1753, premiermajor 1756, titulær oberstløitnant 1760, vir
kelig oberstløitnant 1761 ved å betale 400 rdl. til generalmajor
Møllerops bo og fikk avskjed 1765 med 300 rdl. i pensjon. Han
døde i Verdalen 1769 i sitt 71. år. Hustruen, Magdalene Kristine
Mohrsen, var død i 1761, 52 år gammel, efterlatende 6 sønner og
2 ugifte døtre.
Mejer hadde — som de fleste officerer — økonomiske vanske
ligheter og har ofte vært stevnet for gjeld. Han brukte Lyng til
i 1763, da han frivillig avstod gården, som biskop Gunnerus så
bygslet til hans svigersønn, kaptein Karl Henrik Schultz, som i
1764 blev gift med datteren, Sofia Katarine Mejer. (Bygselbrev 1.

----
411 Bind IV
----
w
;-.
c
tZ3
c
ca
c
ER
c
ai
s
«H
c
en
X
o
1)
0?
C
-m
■/.
"E
x
o
C 3
c
aj
s


----
412 Bind IV
----
desember 1763, tgl. 20. februar 1764). Denne Schultz var sønn
av oberstloitnant Johan Arnold Schultz på Værnes, var først un
derofficer, blev fenrik ved Nordenfjelske dragoner 1749, titulær
premierloitnant 1750, inntrådte i sekondloitnants nr. i landvernet
av samme regiment 1750, premierloitnant 1752, kaptein i land
vernet av samme regiment ved å betale 400 rdl. til generalmajor
Mollerops bo, kaptein ved et stående kompani av samme regiment
1769, titulær major 1781. (Regimentet kalles fra 1. januar 1784
Trondhjemske dragonregiment), sekondmajor 1786, titulær oberst
loitnant 1792, premiermajor 1792, virkelig oberstloitnant 1794,
avskjed med obersts titel og 360 rdl. i pensjon 1799. Han dode på
Lyng som pensjonert oberst i 1808. I den tid, han hadde gården,
må han ha latt den grundig forfalle; ti på skiftet efter ham blev
boet ilagt et åbotsansvar på 1118 rdl. 1 ort 16 sk. Fjoset var da
aldeles uduelig og måtte rives helt ned, likeså hovedbygningen og
adskillige andre hus. Schultz's bo var fallitt med et underskudd
på 482 rdl. 3 ort 22 sk.
I 1814 blev så gården av biskop Bugge forpaktet bort for 3
år til lensmann Carl Fredrik Bentsen fra 14. april 1815 mot en
årlig avgift av 45 tdr. sedhavre in natura, hvis det forlangtes,
eller i penger efter kapitelstakst. Da denne forpaktning var utløpet,
blev gården bortforpaktet til klokker Elias Balgård, som nys for var
blitt drevet fra Sondre Lyng av odelsmannen, og Iver Eliassen.
Forpaktningstiden var atter 3 år og avgiften i det vesentlige den
samme som for. Forpaktningskontrakten er utstedt av biskop
Bugge 12. mai, tgl. 17. august 1818.
Iver Eliassen kjøpte i 1819 Nordre By, som han imidlertid
snart måtte opgi, da han ikke klarte forpliktelsene.
Efter rekvisisjon av biskop Bugge avholdtes 18. november 1822
takst, hvorved gården blev verdsatt til 3250 spdl. Der var da en
ny 2-etasjes hovedbygning, som var opført av biskopen.
I 1835 var besetningen 6 hester, 20 storfe, 40 sauer, 10 geiter
og 2 svin og utseden X A td. hvete, Va td. rug, 6 tdr. bygg, 30 tdr.
havre, 1 s td. erter og 20 tdr. poteter.
I 1836 bruktes gården av Ole Eggen fra Skogn. Han vedblev
å bruke den også efterat han i 1843 hadde kjøpt Fæby.
I 1865 var besetningen 6 hester, 16 storfe, 30 sauer, 16 geiter
og 2 svin og utseden M> td. hvete, V-i td. rug, 4 tdr. bygg, 30
tdr. havre og 20 tdr. poteter. Under gården lå 1 husmannsplass,
Færgestuen, med et husdyrhold av 1 ku og 4 sauer og utsed X A
td. bygg % td. havre og 4 tdr. poteter.
Ole Gundersen Eggen fikk kongelig skjote på gården 31. mai
1870, tgl. 16. juli 1872. Kjøpesummen var 4650 spdl. samt los
landskyld til Verdalens sogneprest av Skregsenget, 96 skilling årlig.

----
413 Bind IV
----
Ved skjote av 13., tgl. 16. mars 1875, overdrog Ole Eggen
gården for samme sum til sonnen Gustav. Besetningen var det
år 5 hester over og 2 under 3 år, 3 okser, 16 kyr, 11 ungnaut og
kalver, 40 sauer og lam og 5 svin og griser og utseden 5 tdr.
bygg, 27 tdr. havre, 84 skålpd. gressfro, 30 tdr. poteter og 1 mål
bruktes til andre rotfrukter. På husmannsplassen hadde de 2 kyr
og 10 sauer, og utseden var % td. bygg, Wa tdr. havre og 5 tdr.
poteter.
Gustav Eggen solgte gården for 31 000 kr. til Gunder Vodal ved
kjopekontrakt av 2. september, tgl. 2. oktober 1870. Skjote blev
utstedt 19. januar, tgl. 2. februar 1881. Fra salget var undtatt en
del av Skregsenget, som nettop var særskilt skyldsatt under navn
av Brandvold.
Gunder Vodal dode i 1892, og enken Kjersten drev så gården,
som blev omtrent helt ødelagt ved skredet.
Fr as kilte par ter:
Brandvold, gårdsnr. 111, bruksnr. 2, blev skilt fra Lyng nor
dre ved skyldsetningsforretning av 22. oktober, tgl. 11. desember
1879, og skyldsatt for 21 sk. (ny skyld mk. 0,25). Eiendommen
utgjorde en del av Skregsenget og blev solgt til Johannes Jakob
sen Volen, som imidlertid ikke kan sees å ha fått tinglest hjemmel
på den.
Lyng Me, gårdsnr. 111, bruksnr. 3, blev fraskilt Lyng nordre
ved skyldsetningsforretning av 9., tgl. 21. juni 1892, og skyldsatt
for 1 dal. 6 sk. (ny skyld mk. 1,51), hvorefter Gunder Vodals
enke skjøtet den til Martin Olaussen Mule for 1500 kr. Kjøperen
skulde ha rett til sommerhavning for 1 ku i Lyngs utmark. Skjotet
er av 15. oktober 1892, tgl. 2. februar 1893.
Eiendommen blev ødelagt ved skredet. I 1907 var skylden
mk. 0,15.
ROSVOLD
Gårdsnr. 112, 113, 114, 115, 116.
Nav net: å Råsvelli (Heimskringla), af Rasuallom 1430.
Rooswald 1488. Roswal 1514, 1522. Rosswold, Roswold 1520.
Rossvall 1558. Rosuold 1559, 1590. Røsuoll 1610. Rosuoll 1626.
Rosuold 1664. Roswold 1723.
Det er vel sannsynlig, at det er denne gard, som menes ved
Råsvollr i Harald Hårdrådes saga og ikke (som Munch: Det nor
ske folks historie 111 s. 181 formoder) Rosvold i Børsa, hvis gamle
navn formodentlig er Raubsvollr. Forøvrig finnes navnet, men
iallfall tildels med forskjellig oprinnelse i Edøy, Leksvik (Refs-

----
414 Bind IV
----
vollr) og Vefsn. Første ledd kan vel være hunkjønnsordet rås =
løp, som også bruktes om hestes løp, så at navnet kunde betegne
en voll, som bruktes til veddelop, eller som var skikket til dette bruk.
Skylden: Rosvold er tidlig blitt opstykket i mange parter —
et übedragelig tegn på, at gården har vært utsatt for naturkata
strofer av inngripende art — her er det selvfølgelig elvebrudd,
som har ødelagt den oprinnelige gard. Mens den var samlet,
må den ha vært en meget betydelig eiendom.
Det er tydelig, at elven engang i tiden har gått sønnenfor Ros
vold og gården altså ligget på nordsiden; det kan man se av den
utpregede elvemel, som strekker sig langs grensen mot Vinne. Men
det må være overmåte lenge siden; hos Aslak Bolt opføres Rosvold
under Råbyggja skiprede, som omfatter gårdene på sydsiden.
Elven synes stadig gjennem 1600-og 1700-tallet å ha tæret på
Rosvold-gårdene, som derfor gjentagne ganger er blitt avfelt i
skyld; formodentlig har den også delvis forandret deres grenser og
medført forandringer som er vanskelig å klarlegge. Det er derfor
ikke lett å følge disse gårders historie:
For oversiktens skyld er det bekvemmest å dele efter eiendoms
forholdene i 1650 med benyttelse av navnene i matrikulen av 1836.
bruksnr. 1, Rosvold store, mk. 10,44.
» Rosvold nordre, gårdsnr. 113, mk. 6,22, fordelt på 2 bruk,


----
415 Bind IV
----
hvorav bruksnr. 1, Rosvold nordre og Rosvold mellem, mk.
5,61.
For Rosvold vestre, gårdsnr. 114, mk. 2,10, fordelt på 2 bruk,
hvorav bruksnr. 1, Rosvold vestre med Eklesoen, mk. 1,78.
» Rosvold mellem (Haugdal, sammen med gårdsnr. 114,
bruksnr. 2, Haugdal ostre, av skyld mk. 0,32) skyld mk. 0,44,
ialt mk. 0,76.
» Rosvold sondre og ostre, gårdsnr. 116, i ett bruk, mk. 3,40.
Gårdsnr. 113, bruksnr. 2, Haugdal sondre, gårdsnr. 114,
bruksnr. 2, Haugdal ostre, gårdsnr. 115, bruksnr. 1, Haugdal
tilhorte i 1907 Erik Andreassen og utgjorde tilsammen 1 bruk.
Eiere: I Aslak Bolts jordebok finnes tre notater umiddelbart
efter hverandre:
«af rasuallom iij aura b. b. f. oyre
af mell ij aura b.
af rasuallom ix heldaland er berliot jonsdotter gaf vnder staden
j nidros.»
Rygh opforer «mell» blandt forsvundne gårder og henforer den
til Ørmælen. Jeg anser det for vel så rimelig, at det er en part av
Rosvold, som forlengst er forsvunnet som selvstendig gard, men
hvis navn er bevart i plassen Mælen. (Rosvoldmælen).
Under denne forutsetning har altså Erkestolen eiet 3 oresbol i
en av Rosvoldgårdene, på Aslak Bolts tid bygslet for 1 ore; dess
uten i Rosvoldmælen 2 øresbol, samt endelig i en tredje gard Ros
vold 9 heldaland, som Bergljot Jonsdatter gav under staden i Nid
aros, det vil si til Erkestolen eller kanskje snarere til Domkapitlet,
da de senere erkebispers jordebøker ikke nevner nogen eiendom i
Rosvold.
I 1514 har Erik Eindridssøn Kraas gitt 1 øre i Rosvold til kan
nikenes felles bordhold i Trondhjem mot å få bruken av Lyng for
sin og sine barns levetid. Gavebrevet, som er datert Trondhjem 6.
oktober 1514, er inntatt i Dipl. Norv. V, 735 og lyder:
Allom mannom som thetta breff (see) edher høyra heilsar iak
Eric Endridson kraas kerlighe medh gwdhi kwnnocth gørenhe medh
tesso myno opphne breffue at iak haffuer wnth och giffuet hedher
ligom mannom canichom och capitteel j Trondheim tiil communss
bordhald j øris leighe aff myth retthe eighn och odhal liggiande j
Roswal j Werdal presthegeld wndhan myg och my norn erffuingom
och wndher fornempde caniche och capitteel i Trondheim tiil
ewerdeligar eighnar medh saadhana skei at iak skal haffue och
besytia ein theiris iord som som Lyngh heither och liggher i Werdal
saa lenghe myth liiff ær oc sydfian myn barn effther mygh. Til

----
416 Bind IV
----
ytermeire wyssa och sanning her oom thaa beides iak hederlighe
manne insigle for thetta breff som fyrst ær Tyrkil jønson lænsman
Jffuer Ottesson aa Lenom som giort och skriffuat war j Trondheim
in profeste Birgitte Vastenensis anna domini mdxiiij.
Oversatt:
Alle mann, som ser eller hører dette brev, hilser jeg Erik Eindrids
søn Kraas kjærlig med Gud, kunngjørende med dette mitt åpne brev,
at jeg har undt og gitt de hederlige menn, kannikene og kapitlet i
Trondhjem til felles bordhold 1 øres leie av min rette eiendom og odel,
liggende i Rosvold i Verdalens prestegjeld, fra mig og mine arvinger
og under førnevnte kanniker og kapitel i Trondhjem til evindelig ei
endom på sådant vilkår, at jeg skal ha og besidde en av deres gårder.
som heter Lyng og ligger i Verdalen, sålenge jeg lever og siden mine
barn efter mig. Til ydermere visshet og sannhet herom beder jeg de
hederlige menn sette sine segl for dette brev, som først er Torkild
Jonssøn, lensmann, Iver Otterssøn på Lein, som gjort og skrevet
blev i Trondhjem dagen før Birgittamesse år 1514.
Og i 1522 har soskendene Håkon Erikssøn og Brynhild Erlks
datter, rimeligvis barna til Erik Eindridsen Krås, solgt 14 spand i
Nordre Rosvold til degnen Olav ingebrigtssøn (den senere erke
biskop). Skjotet, som er datert Auglen (d. e. den gamle prestegard)
i Verdalen 5. april 1522, er inntatt i Dipl. Norv. V. 744 og lyder:
«Thet bekendes wii efther scriffne Håkon Erichson och Bronild
Ericsdotter samborne syskone met thette wort obne breff at wii haffue
rath och samtycth met wore wener och barn och selt och affhent
och met thette wort opne breff selie och afhende vndon oss och
vore erwinga och vnder hederlig mand mester Oluff Ingebriktson
deken i Trondem och hans eruinga X> spans leigha j nordre Roswal
liggendes i Werdals prestegeld wort rette odaall hanum och hans
erwinga till euinnelig eign met all luthom och lundendoom som ther
tiill ligger och til lighit haffwer j fraa fornæ och till nyo. Och ken
nes wi oss at haffua vp boret minste peningha och mesthe som j
kop wort kom saa oss ther met aldeldes væl nøges. Till yttermere
wissen hær vm haffwe wii till bidhet wore nesthe vener och frender
och fornumstugh mend Endrith Hakonson Beliuth paa Visth Jon
pææ Haugh Gaute paa Llyngh at besigle thette woort obne breff
som giort och scriwith waar paa Auglen i Werdallen aar effther
gudz byrd mdxxii llaurdoghen nesth for kersundag i fastæ.»
Oversatt:
«Det bekjenner vi efterskrevne Håkon Erikssøn og Brynhild
Eriksdatter, sambårne søskende, med dette vårt åpne brev, at vi efter
rådførsel med og samtykke av våre venner og barn har solgt og av
hendet og med dette vårt åpne brev selger og avhender fra oss og
våre arvinger og til hederlig mann Olav Ingebriktssøn, dekanus i
Trondhjem, og hans arvinger % spands leie i Nordre Rosvold, liggen

----
417 Bind IV
----
de i Verdalens prestegjeld, vår rette odel, ham og hans arvinger til
evinelig eie med alt tilliggende, som dertil ligger og tilligget har fra
forn til ny. Og erkjenner vi å ha oppebaret minste og meste pen
ning, som i vårt kjøp kom, så vi dermed aldeles vel nøies. Til yder
mere visshet herom har vi bedt våre nærmeste venner og frender og
forstandige menn, Eindrid Håkonssøn, Beliut på Vist, Jon pa Haug
og Gaute på Lyng å besegle dette vårt åpne brev, som blev gjort og
skrevet på Auglen i Verdalen året efter Guds byrd 1522 lørdagen
næst før femte søndag i faste.»
Det gods som nevnes i Aslak Bolts jordebok, må allerede i den
katolske tid være avhendet, da det, som nevnt, ikke finnes i de se
nere erkebispers jordeboker. Heller ikke har noget av Rosvold i
reformasjonsårhundredet vært i Kronens besiddelse, hvad det jo
skulde ha vært, hvis det for hadde vært erkebispegods, da dette
ved reformasjonen blev beslaglagt av Kronen.
De i det ovenstående omtalte salg angar visstnok vesentlig ka
pitelsgods. I kapitlets eldste jordebok fra tiden omkring reforma
sjonen opfores da også 1 spand av Roswall under fortegnelsen over
«Commwns landskyld, d. v. s. det var blandt det gods, som var lagt
til korbrødrenes felles bordhold. Som sådant er det efter reforma
sjonen blitt beneficeret lektor ved Trondhjems katedralskole, som
efter matrikulen av 1650 var bygselrådig over Rosvold nordre og
vestre. Ovennevnte salg til Olav Ingebrigtsson angis jo også ut
trykkelig å gjelde Nordre Rosvold.
St. Jørgens hus, som blev oprettet i 1610, har for 1641 er
hvervet 1 sp. 12 mkl. i «Sondre Rosvold» samt 6 mkl. i Nedre Ros
vold» (skal naturligvis være Nordre Rosvold). Da visstnok det meste
av, hvad St. Jorgens hus samlet, var tidligere odelsgods, kan vi anta,
at Søndre Rosvold (d. e. Rosvold sondre og ostre) inntil 1600-årenes
begynnelse har vært bondegods. Det samme har sannsynligvis
vært tilfellet med Rosvold store, som også kom i St. Jorgens hus'
eie, og utvilsomt med Rosvold mellem, hvorav der i 1600-årenes be
gynnelse betaltes odelsskatt. Gården tilhørte imidlertid allerede i
1624 «Anne sal. hr. Andersis» i Trondhjem og er for 1650 kom
met i Lars Bastiansen (Stabeis) besiddelse. Før 1660 er den blitt
krongods.
I 1650 var således eiendomsforholdet på Rosvold-gårdene føl
gende:
/. Rosvold store:
St. Jorgens hus
2 ore og bygselretten.
1 «
Bakke kloster
Stiklestad kirke
1 »
Tilsammen 1 sp. 1 øre

----
418 Bind IV
----
V og VI. Rosvold nordre og vestre:
Lektoratet 1 sp. - ore 8 mkl. og bygselretten
Stiklestad kirke 2 » 8 »
St. Jorgens hus 6 »
Tilsammen 1 sp. 2 ore 22 mkl
Herved er å bemerke: Bakke klosters eiendom i Rosvold store
skriver sig visstnok helt fra den ka+olske tid. I skjøtet til Joh. Mar
celis av 1675 opfores nemlig 1 ore landskyld av «Rostuold eller
Nøstuold». Som flere andre steder bemerket, regner jeg til det gamle
klostergods kun de eiendommer, som er medtatt i dette skjote. Spørs
målet er kun, om det her menes Rosvold eller Nestvold, og det synes
av forskjellige ting å være klart, at det her gjelder Rosvold. Men
eiendommelig nok opfores parten dog i 1723 under krongodset.
Kasper Kristofersens part i Rosvold ostre er rimeligvis tidligere
bondegods. —
De tre gårder, som tilhørte St. Jørgens hus, nemlig Rosvold store,
1 sp., Rosvold sondre, 14 mkl., og Rosvold ostre, IQ mkl., blev
ifølge kongelig bevilling av 12. april 1764 makeskiftet til major
(senere oberstloitnant) Kliiver på Bjartnes mot en av gårdene Berg.
Makeskiftet begrunnes med, at Rosvold-gårdene «ligger majorens
gard Bjertnes så aldeles nær og formedelst den store Værdalselvs
foranderlige gang med tiden kan forårsage fortrædelighed i hen
seende til eiendommenes sammenblandelse».
Ved skjote av 2. mars 1767, tgl. 20. februar 1768, solgte Kliiver
Rosvold store til sersjant Jakob Olsen Lyng for 915 rdl. Jakob
lånte 500 rdl. til dette kjøp av «velfornemme dannekvinde Beret
Larsdatter Faren» og pantsatte gården til henne for dette belop.


----
419 Bind IV
----
Rosvold sondre solgte han ved skjote av 12. august, tgl. 15. au
gust 1766, til Lars Gundersen.
Rosvold ostre solgte han ved skjote av 12. januar, tgl. 20. februar
1767, til Anders Jonsen.
Siden har disse gårder vært brukernes eiendom.
Lektoratets gårder, Rosvold nordre og vestre, eller som de den
gang het, Nordre Rosvold, blev ved makeskifteskjote av 4. juli 1761
overdratt loitnant Tomas Lyng mot 1 spand i Skrove, dog således,
at de to opsittere på Rosvold skulde ha gården i bruk, sålenge de
og deres hustruer levet.
* Ved skjote av 15. august 1777 solgte Tomas Lyng gårdene,
Rosvold nordre til Jens Olsen Lennes for 600 rdl., og Rosvold
vestre til Ole Eliassen Aksnes for 560 rdl. Siden har også disse
gårder vært brukernes eiendom.
Rosvold mellem blev på kongelig auksjon i 1754 solgt til opsitte
ren Ole Kolbanussen, som hoistbydende; men denne avstod sitt bud
til Tomas Lyng, som fikk skjote 11. februar 1755, tgl. 2. juni samme
år. Kjopesummen var 185 rdl. dansk courant.
Tomas Lyng solgte gården ved skjote av 2. januar 1778 til
Ole Kolbanussen for 400 rdl., og siden har gården vært brukernes
eiendom.
Bruker e: I forbindelse med Rosvold ligger det nær å omtale
Harald Hårdrådes stallare, Ulv Uspakssøn. Han tilhørte en fornem
islandsk ætt; men faren var blitt forvist, fordi han hadde deltatt i
overfallet og drapet på den bekjente Kjartan Olavsson. Ulv fulgte
Harald på hans eventyr i Middelhavslandene og Miklegård (Kon
stantinopel), hvor han var med blandt væringerne (den greske
keisers livvakt). Siden fulgte han Harald til Norge, og da denne
var blitt konge, utnevnte han Ulv til stallare, gav ham lendermanns
rett og 12 marks landinntekter og omfram et halvt fylke i Tronde
lagen. Dessuten skaffet han ham et av de beste gifter i landet,
nemlig Jorun Torbergsdatter, soster av Haralds dronning Tora. De
var av den mektige Arnungeætt, hvortil blandt andre også Kalv
Arnessen på Egge hørte.
Ulv vedblev å folge kong Harald i hans foretagender. Saledes
berettes det uttrykkelig, at han var med i Niså-slaget i 1062. Han
dode våren 1066, mens Harald drev på med rustningene til det
Englands-tog, på hvilket han fait samme host ved Stanford bro.
Ved Ulvs grav sa kong Harald: «Der ligger nu han, som var
mest trofast og sin drotten huldest.» Han var en meget vis mann,
veltalende, kraftig, storsinnet og ridderlig.
Sagaen beretter, at Ulvs og Joruns sonn, Jon Sterke, bodde på
Rosvold Det ligger da nær, at han har tatt gården i arv efter sin

----
420 Bind IV
----
far. Videre gjøres det sannsynlig, at det er halvdelen av Verdøla
fylke, Ulv har fått, og at det er ham, som først av slekten har bosatt
sig på Rosvold og gjort gården til sitt hjem. Som før nevnt må
den i sin tid ha vært en meget betydelig eiendom.
I flere slektledd hører nu Rosvold-folket mellem de mektigste og
anseligste i landet. Jon Sterke var søskenbarn av kong Magnus
Haraldsøn (t 106 Q) og Olav Kyrre (f 1093). Jons sønn, Erlend
Himalde, d. e. den dorske, sendrektige, var altså tremenning av
kongene Håkon Toresfostre (t 1095) og Magnus Barfot (t 1103).
Næste ledd er Eystein Erlendssøn, erkebiskop i Nidaros, fire
menning av kong Eystein (f 1123), Sigurd Jorsalfarer (+1130) og
Harald Gille (t 1136).
Jon Sterkes søster het Brigida. Hennes sønn, Sauda-Ulv, hørte
blandt sin tids betydeligste høvdinger såvelsom hans sønn, Peter
Byrde-svein, som fikk sitt tilnavn, fordi han engang bar den 5-årige
kong Sigurd Mund ved et ting i Nidaros. Peter har skjemmet sitt
navn ved å delta i Sigurd Slembedjakns grufulle henrettelse.
Erkebiskop Eystein tilhørte således gjennem denne avstamning
landets høieste aristokrati. Sin barndom og ungdom kan han ha til
bragt på Rosvold, og her kan hans sterke interesse for Hellig Olav
og hans gjerning være opstått. Det nære naboskap med Stiklestad
har bidratt til, at fortellingene om helgenkongen og miraklene ved
hans lik har festet sig i hans sinn, og at de har fanget hans høieste
interesse bevises av det skrift, han seiv har forfattet om St. Olavs
undergjerninger. Det er ikke urimelig, at det er erkebiskop Eystein,
som i sin embedstid (1161 —1188) har bygget Stiklestad kirke.
Ingen har sått Hellig Olavs gjerning og martyrdød høiere enn
denne kirkens begeistrede sønn, og ingen norsk kirkefyrste har gjort
slikt tiltak for å heve og hevde kirkens makt og anseelse som erke
biskop Eystein. Det er han, som har fortsatt den av forgjengeren
begynte utvidelse av Domkirken, som har fullført tverrskibet og
kapitlet, bygget på det romanske langhus og påbegynt ombygningen
av Olav Kyrres kristkirke. (Henr. Matisen i T.hj. Adr. 8. aug. 1912).
I de par hundre år til Aslak Bolt hører vi nu intet om Rosvold;
i denne tid faller formodentlig gårdens ødeleggelse og opstykning,
så den i begynnelsen av 1400-årene iaitfall er delt i minst 3 parter.
I 1488 har ni menn, hvoriblandt Håkon paa Rooswald, kunn
gjort, at hr. Jakob Matssøn i deres påhør i kirken hadde lyst, at han
hadde solgt til Bertel Jenssøn gården Myklebor (Storborg) i Erola
skiprede i Skogn (Dipl. Norv. V, 677). Dette tør være den samme
Håkon, som i 1522 solgte V-i spand i Nordre Rosvold. Han har
imidlertid ikke brukt gården dengang, da han ikke finnes i skatte
manntallet av 1520.

----
421 Bind IV
----
I manntallet av 1520 over tiendepenningskatten opføres 4 skatt
ydere med følgende skattebeløp:
Lauriss pa Rosswold, Wz lodd 1 kvintin og 1 lodd 1 kvintin
sølv for jordegods.
Arne jbldem, 2 lodd sølv.
Jon pa Roswoldh, 1 kvintin sølv, V 2 mark og 5 lodd sølv for
jordegods.
Bord pa Roswold 1 lodd sølv.
De to første står under Lyngs sogn, de to siste under Stiklestad.
Det er ingen mulighet for å avgjøre, hvilke av de senere eller nuvæ
rende Rosvold-gårder, disse fire eiendommer svarer til; men det
tør vel være rimelig, at de to, som hørte til Stiklestad sogn, nærmest
har svaret til Rosvold store, nordre og vestre, de to andre til Ros
vold søndre, østre og mellem.
I ledingsmanntallet for 1549 står følgende brukere opført:
Oluff paa Rofiualde, 16 mk. smør, 1 vog mel.
Knudt paa Rosuald, 8 mk. smør, 2 pund mel.
Arnne paa Rosuald, 1 pund 6 mk. smør, IY2 vog mel.
Heller ikke her kan vi avgjøre, hvilke gårder det gjelder. Som
en gjetning kunde man anta, at Arne har vært på Rosvold søndre
og østre, idet han er anført for sig seiv og ved siden av Vinne.
I skibskattmanntallet av 1559 har vi
Arne paa Rosuoldt,
Knud ibld. og
Torckel paa Rosuoldt.
Først fra begynnelsen av 1600-tallet lar det sig gjøre med nogen
lunde sikkerhet å følge brukerne på de forskjellige Rosvold-gårder.
ROSVOLD STORE
Gårdsnr. 112.
Det er visst på denne gard, Kristofer har vært opsitter fra be
gynnelsen av 1600-årene og til henimot midten av 1630-årene. I
1640 heter opsitteren Ole Siv ertsen.
Gårdens besetning var i 1657 3 hester, 10 naut, 4 geiter, 5
sauer og 4 svin.
Ole må være død omkring 1660, og enken Siri hadde nu gården
en lang årrekke, til hun i 1696 blev dømt til å fravike den, fordi
hun ikke holdt den ved hevd, ei heller betalte den avgående rettighet.
Ved matrikuleringen i 1669 blev skylden foreslått nedsatt til 1
sp. 12 mkl. Tienden sattes til lYi tdr. bygg og 2 tdr. havre, ledin
gen til V 2 rdl. 8 sk. og småtienden til 1 ort 8 sk. Der var humlehave.
27

----
422 Bind IV
----
Opsitteren i 1699 heter Peder. Han opføres som bruker også i
1711; hvis dette er riktig, tor gården allerede dengang ha hatt to
opsittere; ti der finnes et bygselbrev, datert 24. januar 1702, tgl.
16. januar 1703, hvorved Anders Olufsen har bygslet 1 øre 12 mkl.
i en av de Rosvold-gårder, som tilhørte St. Jørgens hus, og dette
kan vanskelig være annet enn halvparten av Rosvold store. Denne
Anders Rosvold er det formodentlig, som er død i 1719.
Ved svenskenes innfall i 1718 opføres kun én bruker (Anders).
Tapet spesifiseres således:
1 høibod nedkastet og skigarden
ruineret 5 » — »
Tilsammen 139 rdl. 24 sk.
Svenskene betalte 18 rdl. i erstatning.
Ved matrikuleringen i 1723 opføres fremdeles en Anders som
opsitter. Hvis dette er riktig, må det være den Anders Olsen Ros
vold, som i 1720 blev gift med Guru Steffensdatter Risan. Gården
opgis ved matrikuleringen å ha 1 husmann, som sådde 1 vog. Der
var skog til gjerde og litt older til brenne, seter 1 mil borte, ganske
ringe utmark, ingen kvern eller fiskeri. Den betegnes som «letvun
den og kornvis». Utseden var 1 bpd. rug, 2 tdr. bygg, 7 tdr. havre
og % vog grå erter. Til gården hørte utenget Steinslien. På gården
med dette uteng kunde avles 30 sommerlass hoi og 4 lass ekerhoi.
Besetningen var 2 hester, 7 kyr, 3 ungnaut, 10 sauer og 4 geiter.
Tienden blev sått til x \ skjeppe rug, 1 td. blandkorn, 2 tdr. havre,
18 mk. erter, 2 mk. lin og 14 mk. ost. Skylden blev først foreslått
forhøiet 12 mkl., og da matrikuleringskommisjonen efter endt ar
beide fant bygdens samlede nedgang i skyld større, enn den ansa
forenelig med sitt mandat og derfor gikk arbeidet over en gang til,
yderligere foreslått forhøiet 4 mkl. Forovrig uttales, at «denne gaard
burde vel høiere været anseet i henseende till dends aufling, men
som dend aarlig lider noget elfvebrud, har mand samme ej høiere
end de anforte 12 mkl. kundet ansette».


----
423 Bind IV
----
Anders Olsen døde i 1746. På skiftet efter ham registrertes en
besetning på 1 hest, 5 kyr, 4 ungnaut, 14 sauer, 2 svin og 2 små
griser. Aktiva var 78 rdl. 2 sk. og passiva 52 rdl. 3 ort 20 sk
Husene hadde han ikke holdt i god stand, så det blev et åbotsansvar
på 18 rdl.
Den lille besetning tyder på, at han ikke har brukt hele gården.
Den annen opsitter må ha vært Anders Jonsen Øgstad, som i 1721
Rosvold store, sett fra nordøst 1924. Fot. E. Musum.
var blitt gift med Beret Matiasdatter, en søster av Hans Matisen
Rosvold nordre eller vestre, og muligens har brukt gården helt fra
denne tid, skjønt han først fikk bygselseddel på den 25. mars, tgl.
5. juni 1732.
Anders Olsens enke, Guru Steffensdatter, blev i 1747 gift med
Kristofer Jonsen Leirfald, og han fikk bygselbrev på Rosvold (selv
følgelig den part, som Anders hadde brukt) 20. april, tgl. 8. sep
tember 1747. Kristofer har visst ikke vært der lenge; ti det må være
denne part, som Hans Ellevsen Minsås fikk bygselbrev på 2. au
gust, tgl. 8. september 1751. I ethvert fall er det sikkert, at en
Sevald Jenssen fikk bygselbrev på parten 22. mars, tgl. 15. aug.
1760. Hvor lenge han var der, er übekjent.
Anders Jonsen på den annen part døde i 1763. Hans bo viste
aktiva til et beløp av 146 rdl. 3 ort og beholdningen var 90 rdl. 1
ort 2 sk. Der registrertes en besetning på 2 hester, 5 kyr, 4 ung
naut, 8 sauer, 5 geiter og 4 svin og griser.
Enken, Kari Haldosdatter Råen, blev i 1766 gift med Anders
Jonsen By.


----
424 Bind IV
----
Imidlertid hadde Kliiver i 1763 makeskiftet til sig hele Rosvold
store tillikemed de to andre, St. Jørgens hus tilhorende Rosvold
gårder, nemlig Rosvold søndre og østre. Kliiver kjøpte også de 18
mkl. i Rosvold store og 4% mkl. i Rosvold østre, som var krongods.
Kongelig skjøte på begge disse parter er utstedt 9. september 1767.
Anders Jonsen kjøpte nu av Kliiver den part, han hittil hadde
brukt som bygselmann, ifl. skjøte av 12. januar 1767, tgl. 20. febr.
samme år. Kjøpesummen var 4QB rdl. Han synes å ha stått sig
ganske godt: Ved skifte i 1770 efter Kari Haldosdatter er registrert
en besetning på 2 hester og 1 foll, 4 kyr, 3 ungnaut, 10 sauer, 9
geiter og 4 svin og griser. Aktiva var 662 rdl. 2 ort 12 sk., og be
holdningen 165 rdl. 3 ort 17 sk. Og det har gått bra fremover;
ti ved skifte i 1776 efter hans annen hustru, Gunhild Pedersdatter,
var aktiva 947 rdl. 8 sk. og beholdningen 355 rdl. 3 ort 23 sk.
Besetningen var 2 hester, 5 kyr, 11 ungnaut, 8 sauer, 8 geiter og 1
svin. At aktiva nu var så meget større enn ved forrige skifte, kom
forresten vesentlig av, at Anders var blitt enig med Jakob Lyng om
å seige ham gårdparten for 775 rdl., hvilket beløp blev ført boet til
inntekt, og Jakob fikk skjøte 5. juni 1776. Hermed eiet Jakob Lyng
hele Rosvold store, idet han hadde kjøpt den av Sevald Jenssen
brukte part av Kliiver i 1767.
Nu brukte Jakob Olsen Lyng gården som underbruk under Midt
Lyng. I 1785 heter det, at den har vært brukt dels til høislått, dels
til korn, at der har vært sådd x k td. bygg og 2 tdr. havre og avlet
15—16 lass høi og at det har vært år, da ikke 1 hest kunde fødes
året om og ikke over 3—4 naut. Der var 2 husmenn. Det er dog
ikke klart, om dette var hele gården eller om Sevald Jenssen frem
deles brukte den annen part.
Ved skjøte av 17. oktober 1789 solgte Jakob Lyng hele Rosvold
store til løitnant (senere rittmester) Johan Kristofer Bernhoft for
1500 rdl. I handelen medfulgte utenget Steinslien, plassen Graven,
% av plassen Tanggjerdet på østsiden av elven og seter med bolig
i Ramsåsen. Husene på gården var dengang i en meget miserabel
stand: Ved en besiktigelse, Bernhoft lot avholde i 1790 i anledmng
av mulige fremtidige odelskrav, oplyses, at våningshuset måtte ha
nytt tak og nye vinduer på stueloftet, i matstuen var en vegg råtten,
stallen var meget brøstfeldig, fjøset måtte nedrives, men låven var
god, 2 gamle fjøs var helt kassable, en gammel låve kunde stå nogen
år, et gammelt stabbur var meget brøstfeldig, men med godt tak,
en gammel stue med tilbygget kammer var kun tjenlig til ved. Bern
hoft satte gården i stand: Det er visstnok han, som har reist den
hovedbygning, som stod til 1923. Ved en besiktigelse, avholdt i
1799 i "anledning av et pengelån oplyses, at gården fødde 5 hester,
15 —16 klavebundne og 60 småfe og var i god forfatning samt

----
425 Bind IV
----
hadde fornøden skog til brenne, gjerde og bygningstømmer. Taksten
blev 3500 rdl.
Bernhoft bygslet Steinslien til Elling Pedersen Jermstad ifl.
bygselbrev av 27. januar, tgl. 22. februar 1802. Den årlige avgift
var 5 rdl., og Elling skulde opføre hus og gjerder.
Tanggjerdet festet han ved kontrakt av 2. januar, tgl. 22. februar
1802, til Ole Kristoffersen for 3 rdl. årlig, og et rydningsland,
Stormoen, festet han i 1803 til Hans Jonassen, som tjente på
Reppe, for en årlig avgift av 5 rdl. Kontrakten er overmåte de
taljert og viser, at Bernhoft har vært en meget påpasselig og
streng mann.
Rittmester Bernhoft var født i Støren 1763, sønn av presten 8.,
var elev ved den matematiske skole i Kristiania 1780 —86, blev
fenrik å la suite i Trondhjemske dragonregiment 1786, sekondloit
nant 1788, titulær premierløitnant 1796, virkelig premierløitnant
1797, titulær rittmester 1805, virkelig rittmester 1808, avskjed
med 192 rdl. i pensjon 1811.
Ved skjøte av 22. juli, tgl. 15. august 1809, solgte han gården
for 4000 rdl: til Gullik Pedersen. Denne overdrog i 1809 sin hus
mann, Ole Kristofersen, for livstid et jordstykke på vestsiden av
elven for en årlig avgift av 2 rdl., og i 1811 til en annen av sine
husmenn, Peder Olsen, to jordstykker, nemlig Langgjerdet på øst
siden og et dyrket stykke på vestsiden samt endel utmark for 5
rdl. årlig.
I 1835 var besetningen 2 hester, 10 storfe, 20 sauer, 8 geiter
og 2 svin og utseden X A td. rug, 2 tdr. bygg, 12 tdr. havre, Vs td.
erter og 10 tdr. poteter.
Ved skjøte, utstedt og tgl. 7. februar 1838, solgte Gullik gården
til Kristojer Kristensen By for 1000 spdl. Ved en takst, denne lot
avholde i 1843, blev den verdsatt til 2000 spdl., hvorav husene
500. Der føddes da 3 hester, 12 kyr og 40 —50 småfe, og utseden
var 22 tdr. korn og 14 tdr. poteter, som gav henholdsvis 7 og
10 fold.
Kristofer døde i 1851, og gården blev på skiftet utlagt til enken,
Randi Olsdatter, som samme år blev gift med Anders Halvorsen
Balhall, der således kom i besiddelse av Rosvold.
Gården hadde i 1865 en besetning på 4 hester, 11 storfe, 27
sauer og 2 svin, og utseden var Ys td. hvete, hi td. rug, 2 tdr.
bygg, 12 tdr. havre, Vs td. erter og 10 tdr. poteter. Der var 3
husmannsplasser: 1: Neffer (d. e. Nedenfor), 2: Gropa, 3: Moen.
På disse føddes 3 kyr, 10 sauer, 4 geiter og 1 svin og såddes ■/« td.
rug, % td. bygg, VA tdr. havre og 8 tdr. poteter.
I 1875 var besetningen 3 hester, hvorav 1 under 3 år, 1 okse,
7 kyr, 2 ungnaut, 21 sauer og lam og 3 svin og griser og utseden

----
426 Bind IV
----
Vs td. rug, 3Vs tdr. bygg, 14 tdr. havre, 1 td. havre til grønnfor,
Vs td. erter og 14 tdr. poteter, dessuten anvendtes 12 ruter til andre
rotfrukter. På de 3 husmannsplasser foddes 3 kyr, 18 sauer, 2
geiter og 1 svin og såddes 18 /* o td. bygg, 2% tdr. havre og 12 tdr.
poteter samt anvendtes 6 ruter til andre rotfrukter.
Anders overdrog i 1893 gården til sønnen, Martinus Anderssen
for 8000 kr. og kår. Denne er fremdeles eier.
Gården blev sterkt redusert ved skredet — ca. 90 mål dyrket
og endel udyrket jord blev overslammet. Eieren fikk i erstatning
2800 kr. og fikk sig siden tildelt ca. 110 mål overslammet jord.
Den er nu ca. 150 mål, hvorav 15 er dyrket av den siste eier, og
før 3 hester og 13 storfe.
Fraskilt part:
Solnes, ca. 18 mål dyrket jord, er i 1901 solgt til Gustav Solnes
for 1000 kr. Han solgte senere til Jon Lillenio.
ROSVOLD NORDRE OG VESTRE
Gårdsnr. 113 og 114.
Disse gårder, som tilhørte lektoratet, opføres i matrikulen av
1669 under ett, men med to opsittere. I begynnelsen av 1600-
årene het disse O under og Anders, fra sist i 1630-årene avløst av
Ole og Steffen. Istedenfor Ole er fra midten av 1640-årene kommet
Esten Ellingsen.
Besetningen i 1657 var:
På Steffens part: 1 hest, 7 naut, 4 geiter, 2 sauer og 2 svin.
På Estens part: 1 hest, 7 naut, 4 sauer og 1 svin.
Steffen er i begynnelsen av 1660-årene avløst av Lars Inge
brigtsen, som formodentlig er kommet til gården ved ekteskap med
enken; ti i 1665 var der en sønn hjemme, og han het Per Steffen
sen. Lars var da 47 år og Esten 61.
Ved matrikuleringen i 1669 er tienden sått til 1 td. bygg og
IV2 tdr. havre, ledingen til V 2 rdl. 2 sk. og småtienden til 1 ort
8 sk. Der var humlehave. Skylden blev foreslått nedsatt til 1 sp.
4 mkl., og herom heter det: «Nylig affeldet och formedelst elffue
brud och jordefald ej bedre eragtet».
Esten opføres ennu i 1686 som bruker av den ene part; men
opsitteren på den annen heter Anders.
Hvem av de to gårder disse forskjellige opsittere har brukt,
er det ikke mulig med sikkerhet å avgjøre; men det er sannsynlig,
at Esten var på Rosvold nordre. Fra omkring 1700 kan vi dog
med sikkerhet følge rekken av brukere på hver av gårdene.

----
427 Bind IV
----
ROSVOLD NORDRE
Gårdsnr. 113.
Hans het opsitteren på denne part omkring 1700. Han dode
i 1719, 72 år gammel.
Skaden på gården ved svenskenes innfall i 1718 beskrives
således:
Skade på husene og skigard
Tilsammen 52 rdl. 72 sk.
Av svenskene hadde han fått 3 rdl. 2 ort i erstatning.
Hans Rosvold døde i fattigdom. Det oplyses på tinget i 1726,
da Tomas Baglan blev søkt for svigerfaren Hans Rosvolds gjeld.
Tomas erklærte da, at der ikke var nogen arv efter svigerfaren.
I 1723 har gården en ny opsitter, Kolbanus. Ved matrikulerin
gen dette år oplyses, at der ikke var nogen skog til hustømmer,
men til gjerde og brenneved, seter 1 mil borte, slett bumark. Går
den betegnes som «letvunden og kornvis». Utseden var 1 td. bygg,
5 tdr. havre og 1 bpd. grå erter, avlingen 6 sommerlass vollhøi
og 1 lass ekerhøi og besetningen V 2 hest, 3 kyr og 1 ungnaut.
Tienden blev sått til 2 skjepper blandkorn, 6 skjepper havre, 12
mk. erter og 6 mk. ost. I skylden, som før var 1 øre, blev der
ikke foreslått nogen forandring.
Den 20. oktober 1728 blev der avholdt besiktigelse på denne
gard og Rosvold vestre under ett. De kalles ved denne leilighet
tilsammen for Nordre Rosvold. Kolbanus opgav da å ha 1 hest
og 6 kyr og å så lMs tdr. bygg og 6 tdr. havre. Den annen
opsitter, Hans, sådde 1 td. bygg og 4V2 tdr. havre; ellers var
alt likt. De måtte kjøpe for. Gården hadde ikke havnegang eller
skog. Elven fantes å ha brutt ut Vs av dens åker og eng og «nær
mer sig mere til større skades forføielse i fremtiden». Skylden på
hver part blev derefter nedsatt til 16 mkl.
Kolbanus og hustru døde begge i 1762. Tomas Lyng, som i
1761 hadde makeskiftet til sig gården, forpaktet den så ved kon
trakt av 4. januar, tgl. 15. august 1764, for 9 år til Hans Jonsen
for en avgift av 90 rdl. forskudds betalt samt forpliktelse til å


----
428 Bind IV
----
svare alle skatter og avgifter samt i løpet av forpaktningstiden å
opfore en ny stuebygning på gården.
Ved skjøte av 15. august 1777 solgte Tomas Lyng gården til
Jens Olsen Lennes for 600 rdl. Jens kjøpte i 1781 også Rosvold
mellem av Ole Kolbanussen. Ved skjøte av 27. februar, tgl. 15.
august 1786, solgte han så begge gårdene til sin far, Ole Olsen
Lennes for 1098 rdl.
Ved skifte i 1792 efter Ole Olsen Lennes blev Rosvold nordre
utlagt til Jens Olsen, mens Rosvold mellem tilfalt broren Peder.
Jens var jevnlig i økonomiske vanskeligheter. Han sees flere
ganger å være stevnet for gjeld og dømt til å betale. Ved skjøte
av 6., tgl. 17. august 1801, frasolgte han et stykke av gården til
Anders Olsen Færgestuen for 775 rdl. Stykket var den 6. aug.
samme år skyldsatt for 9 mkl. Anders overdrog ved skjøte av
16., tgl. 17. oktober 1810, dette stykke til Jens Paulsen Bjørken
for 1400 rdl. (Anders hadde i 1801 fått det taksert for 800'rdl.).
Den rest av Rosvold nordre, som Jens Olsen nu hadde igjen
(7 mkl.), overdrog han ved skjøte av 5., tgl. 7. oktober 1808, til
sønnen, Ole Jenssen, for 750 rdl., og nu kjøpte Jens Paulsen
Bjørken også denne part ifl. skjøte fra Ole av 16. oktober 1810.
Kjøpesummen var 1275 rdl.
Jens Paulsen kjøpte i 1813 Vest Hellan. Rosvold hadde han
da ved skjøte av 14. september, tgl. 3. oktober 1811, solgt til
Paul Johansen for 5500 rdl.
Nu reiste Johannes Jenssen, næsteldste sønn av Jens Olsen,
odelskrav. Han blev dog i 1813 forlikt med Paul om å heve saken
på det vilkår at Paul skulde overdra ham gården for den sum, som
blev fastsatt ved takst. Formodentlig er taksten blitt så høi, at Jo
hannes ikke har kunnet eller villet innløse den; ti ved skjøte av
7. april, tgl. 1. mai 1823, sees Paul å ha solgt gården til Inge
brigt Anderssen Reltan av Holtålen for 700 spdl. Han hadde den
bare i 3 år, hvorpå han solgte den for 822 spdl. 2 ort 12 sk. til
Bardo Anderssen Nestvold. Skjøtet er av 25. mars, tgl. 7 april
1826.
I 1835 var gårdens besetning 2 hester, 8 storfe, 20 sauer og 1
svin og utseden 1 td. bygg, 12 tdr. havre og 8 tdr. poteter.
Bardo Anderssen druknet i Verdalselven i novbr. 1850, og på
skiftet efter ham, sluttet 27. januar, tgl. 4. februar 1852, blev Ros
vold nordre og mellem utlagt til sønnen, Peter Bardosen, med
bruksrett og kår til moren, Kirsti Pedersdatter.
Den samlede eiendom kalles i 1865 Rosvold nordre og vestre,
i 1875 Rosvold nordre mellem. Dens besetning var i 1865 3 hester,
11 storfe, 25 sauer og 2 svin og utseden Va td. hvete, X Å td. rug,
IY2 tdr. bygg, 10 tdr. havre, Vs td. erter og 10 tdr. poteter. Der

----
429 Bind IV
----
var 2 husmannsplasser, hvorpå foddes 1 ku, 6 sauer, 1 geit og 1
svin og såddes V»o td. bygg, IY2 tdr. havre og 4 tdr. poteter.
I 1875 var besetningen 2 hester over og 1 under 3 år, 1 okse,
9 kyr, 1 ungnaut, 17 sauer og lam og 3 svin og griser og utseden
x k td. rug, 3 tdr. bygg, 12 tdr. havre, X A td. erter, 12 tdr. poteter
og 12 ruter til andre rotfrukter. På de 2 husmannsplasser, Myren
Rosvold nordre, sett fra syd 1924. Fot. E. MuSum
og Mælen, holdtes 2 kyr, 4 sauer, 7 geiter og 2 svin og såddes
V" td. rug, 9 / 20 td. bygg, 2V2 td. havre og 8 tdr. poteter.
Allerede dengang eiet Johannes Anderssen Buran eiendommen.
Han hadde kjøpt den i 1867; men han fikk først skjote av Peter
Bardosen 22. februar 1888, tgl. 2. mars samme år, for en kjøpe
sum av 6400 kr.
Johannes Buran hadde gården til i 1897, da han overdrog den
for 4400 kr. til sønnen, Anders Johannessen, som fremdeles
har den.
Dens størrelse er nu ca. 140 mål, hvorav den siste eier har dyr
ket 50. Besetningen er 3 hester og 13 storfe.
Ved utraset mistet gården ca. 200 mål dyrket jord. Senere fikk
bruket tildelt 200 mål av det overslammede land.
Kjøpt til gården er:
Gårdsnr. 114, bruksnr. 1, Rosvold vestre. Denne gard mistet
så å si all jord ved skredet. Eieren, Oluf Angel Holthe, solgte den
i 1907 til Anders Rosvold for 1450 kr. Da hadde gården ca. 10
mål dyrket jord; senere fikk også dette bruk tildelt sig 200 mål av
skredjorden.


----
430 Bind IV
----
Fr as kilt part:
Gårdsnr. 113, bruksnr. 2, Myren eller Haugdal søndre, skyld
61 ore, ca. 25 mål dyrket jord, blev i 1901 solgt til Erik Andreas
sen Bjartnes, som senere overdrog eiendommen til svigersønnen,
Leonard Tingstad fra Frol.
ROSVOLD VESTRE
Gårdsnr. 114.
Erik Pedersen fikk bygselbrev på denne gard av lektor Melchior
Ramus 20. februar 1690, tgl. 13. oktober 1698; han døde der i
1738, 84 år gammel.
Skaden på gården ved svenskenes innfall i 1718 beskrives
således:
Tilsammen 90 rdl.
Av svenskene hadde opsitteren fått hele 12 rdl.; men herav tok
de igjen 2 rdl., da de ved sitt tilbaketog brandskattet bygden.
Ved matrikuleringen i 1723 opgis denne gard å være av aldeles
like beskaffenhet som den annen (Rosvold nordre) i enhver hen
seende, også hvad utsed, avling og besetning angar, og der blev
heller ikke på denne foreslått nogen forandring i skylden. Opsitter
var nu Hans Matisen, som i 1721 var blitt gift med Eriks datter
Ragnhild. Sønnen, Peder Eriksen, kom siden til Store Trygstad.
(Se Trygstadætten).
Besiktigelsen i 1728 er omtalt under Rosvold nordre.
Ved skiftet efter Hans Matisen i 1743 registrertes en besetning
på 1 hest, 2 kyr, 6 sauer, 4 geiter og 1 svin. Dette var året efter
den store treårige uårsperiode. Der var utsådd % td. bygg og 2V-2
tdr. havre. Aktiva var 23 rdl. 1 sk. og beholdningen 10 rdl. 1 ort
20 sk. Begravelsesomkostninger 3 rdl., altså temmelig smått stell.


----
431 Bind IV
----
Enken Ragnhild blev i 1746 gift med Lars Olsen Søråker, som
fikk bygselseddel på gården 23. januar, tgl. 13. juni 1746.
Ved skjote av 15. august 1777 solgte Tomas Lyng gården,
som han hadde makeskiftet til sig i 1761, til Ole Eliassen Aksnes
for 560 rdl. Denne hadde nu gården til i 1803, da han ved skjote
av 7., tgl. 8. februar, solgte den for 1000 rdl. til Anders Tomassen
Rav 10. Ole og hustru, Brynhild Bårdsdatter Haga, fikk et lite kår,
bestående av et stykke jord og husrum.
Oles brorsonn, Nils Ellingsen Aksnes, lyste i 1800 odelsrett til
gården og pengemangel. Nogen innlosning blev det ikke av. (Se
Østvoldætten).
Ole Eliassen hadde i huset hos sig hatt sin far, Elias Olsen (den
tidligere lensmann) de siste 7K- år, denne levet. For dette hadde
han mottatt 7 rdl. årlig av et kår, Elias hadde av Aksnes, og dess
uten 82 rdl., som Elias medbragte, da han flyttet til sønnen. Da
Elias var død i 1805, fremla Ole en regning på farens underhold,
hvori han bl. a. opførte 10 rdl. årlig til tobakk og brennevin, hvilket
skifteretten fant var «altfor meget til en simpel mands ophold», og
at de pr. år betalte 7 rdl. måtte ansees som passende vederlag, hvor
for de 82 rdl., Ole hadde mottatt, blev tatt til inntekt for boet. I
begravelsesomkostninger hadde Ole videre opført 30 rdl., hvortil
skifteretten bemerker, at disse muligens kunde være anvendt høiere
enn hvad der var passende til dette boes ringhet, hvorfor de blev
nedsatt til 15 rdl.
Angående det kår, som Anders Tomassen skulde yde Ole Eliassen,
kom det efter Oles død til prosess, idet Anders hadde foretatt endel
forandringer med kårhusene, som enken ikke vilde finne sig i. Retten
fant nok, der var gjort inngrep; men på grunn av vidnenes slektskap
med partene fantes ikke deres prov så pålitelige som ønskelig, hvor
for Anders blev frikjent.
Anders dode i 1828. På skiftet efter ham registrertes aktiva for
196 spdl. 3 ort 3 sk., og beholdningen blev 183 spdl. 1 ort 4 sk.
Blandt losøret noteres 2 blekkhus. Besetning fantes omtrent ikke,
da Anders før sin død hadde solgt gården til Tomas Jonsen «Øyen»
(Eklesoen) for 600 spdl., uten at der dog ennu var utstedt noget
skjote. Sådant blev nu utferdiget av boets skifteforvalter 5., tgl.
11. juni 1829.
Inger Olsdatter, enken efter Anders, fikk et kår på 3 tdr. havre
å 4 vog og 1 td. bygg å 5 vog.
Ved Tomas Jonsens kjøp av Rosvold vestre blev denne gard
forenet med Eklesoen.
Som nevnt under Ekle var denne eiendom, som tilhorte Ekle
og lå på sydsiden av elven, blitt fraskilt Vestre Ekle av enkefru
Katarina Rebekka major Lyngs, skyldsatt 12. oktober 1813 for 12
mkl. og under navn av Vestre Eklesøen solgt til Johannes Pedersen
Haga som fikk skjøte 1. juni 1814, tgl. 7. februar 1815, for 623

----
432 Bind IV
----
rbdl. navneverdi. Johannes Haga solgte eiendommen ved skjøte av
24. juni 1815, tgl. 7. februar 1816, til Tomas Jenssen for 2666
rbdl. 2 ort 16 sk. navneverdi.
Tomas Jenssen var en dyktig mann, som fikk god skikk på
gården. At han har vært i temmelig skarp konflikt med sin nabo,
behover ikke å være bare hans skyld. I 1832 sees han å ha vært
for retten, stevnet av Peder Pedersen Rosvold mellem, som var
kommet i trette med Tomas' kone Marit om havnegangen. Tomas
påstod nok, at Peder hadde angrepet Marit; men dommen gikk ham
iallfall imot, idet han blev idømt boter for «2 nævehug og 1 ben
hug» og Marit for «haardrag». Det kostet tilsammen med omkost
ninger 60 spdl., så Peder må ha fått en ganske slem medfart.
Gårdens besetning var i 1835 1 hest, 5 storfe, 10 sauer, 3 geiter
og 1 svin og utseden Ys td. rug, 1 td. bygg, 7 tdr. havre, v s td.
erter og 8 tdr. poteter.
Tomas døde i 1838, 55 år gammel. Skifte efter ham blev først
avholdt i 1841 (avsluttet 25. februar 1842), idet enken, Marit Lars
datter, ifølge testamentarisk disposisjon hadde sittet i uskiftet bo
efter ham. Arvinger var hans søsken, da han ingen barn hadde.
Ved dette skifte blev Rosvold vestre, skyld 3 dal. 1 ort 8 sk. og
verdsatt til 700 spdl., samt Eklesøen, skyld 2 dal. 8 sk. og verdsatt
til 250 spdl., utlagt til enken, som imidlertid var blitt gift med
Kristen Olsen Kvammet. Det oplystes, at gården hadde en ny ho
vedbygning, ennu ikke fullt innredet, og at husene alle var gode.
Den 21. oktober 1844 avholdtes besiktigelse av eiendommen,
hvorved oplystes, at elven hadde tatt 40 mål i de siste 20 år. Skyl
den, som var 5 dal. 1 ort 16 sk., blev nedsatt med 1 ort 16 sk.,
altså til 5 daler for Rosvold og Eklesøen tilsammen.
Kristen og Marit hadde heller ingen barn og disponerte derfor
sine eiendeler ved gjensidig testamente av 11. mars 1843, tgl 6
februar 1854.
Eiendommen kalles i folketellingen av 1865 Rosvold mellem
med Eklesøen (i pantebøkene har den det riktige navn, Rosvold
vestre). Den hadde da en besetning på 2 hester, 6 storfe, 16 sauer,
4 geiter og 1 svin og en utsed av x k td. rug, Hi tdr. bygg, 15
tdr. havre og 12 tdr. poteter. Der var 1 husmannsplass med et
husdyrhold på 1 ku, 6 sauer og 1 svin og en utsed av Vs td. rug,
X A td. bygg, 1 td. havre og 4 tdr. poteter.
Ved'kjøpekontrakt av 24. april 1871, tgl. 3. april 1872, solgte
Kristen Olsen eiendommen for 700 spdl. og kår til Johan Peter
Bessen av Åsen. Den hadde i 1875 en besetning på 2 hester over
og 1 under 3 år, 10 kyr, 1 ungnaut, 26 sauer og lam og 3 svin
og griser, og utseden var ] /i td. rug, 2 tdr. bygg, 10 tdr. havre,

----
433 Bind IV
----
V 2 td. erter, 16 tdr. poteter og 12 ruter bruktes til andre rotfrukter.
På husmannsplassen Øya (Eklesøen) hadde de 2 sauer og sådde
1 td. poteter.
Olnj Angel Holthe kjopte Rosvold vestre med Eklesøen ifl.
skjote av 15. juni 1883, tgl. 3. mars 1884, for 5000 kr. og over
tagelse av det tidligere kår. Da Johan P. Bessen kun hadde kjøpe
kontrakt, er skjøtet utstedt av Kristen Olsen.
Som nevnt under Rosvold nordre, solgte Holthe Rosvold vestre
til Anders Johannessen, hvorved den gikk inn i Rosvold nordre.
ROSVOLD MELLEM
Gårdsnr. 115.
Det er visst på denne gard, Jon har vært opsitter i begynnelsen
av 1600-årene, fra omkring 1635 avløst av Ole Jonsen, formo
dentlig sønnen, som var der til henimot 1660.
Gården hadde i 1657 en besetning på 1 hest, 4 naut og 4 sauer.
I 1660 bygslet Anders Pedersen gården, som han betalte 10
rdl. i bygsel for. Anders var i 1665 40 år. Han synes ikke alltid
å ha levet fredelig med naboene: Vi finner ham således i 1667
ilagt IY2 dalers bod, «fordi han sin grande, Lars Ingebrigtsens
høbod geveldigvis nederkastede».
Tienden sattes i 1669 til V 2 td. bygg og 1 td. havre, ledingen
til 1 ort og småtienden til 1 ort. Skylden blev foreslått nedsatt
til V 2 spand, og herom heter det: «Formedelst elffuebrud ej bedre
eragted».
Nils Bårdsen het den næste opsitter; hvor lenge han var der,
er übekjent. Det er sannsynligvis om denne gard, det på sommer
tinget i 1692 oplyses, at den hadde ligget øde årene 1685—91.
I matrikulen av 1686 finnes den ikke engang medtatt.
I 1699 heter opsitteren Ole. Efter ham kom sersjant Jakob
Kristian, som dog neppe har hatt gården som bygselmann, men
brukt den for avgift. Isåfall oplyses i 1712, at opsitteren det år
ikke har svaret fulle rettigheter.
Jakob Kristian kalles stundom likesom hans sønn med tilnavnet
Visborg. Dette behøver vel neppe å bety, at han har vært i slekt
med major Eilerik Visborg, bekjent fra kampene ved Steine og
Inna, men kan nok tyde på, at han har tjent under majoren i sin
tid; det hendte jo, at tjenere tok navn efter sitt herskap.
Han fait ved Levring den 12. september 1718 «med syv gjen
nemstungne blessurer», som Tønder beretter, efter mandelig åha
forsvart dragonkompaniets fane, som ved hans fall fait i svenske
nes hender.

----
434 Bind IV
----
Gården blev under krigen — som alle andre gårder i bygden
utplyndret. Skaden beskrives således:
Skade på husene og skigard
Tilsammen 46 rdl. 48 sk.
Enken Anne sått nu en tid som bruker på sin plyndrede gard.
Men allerede i 1723 er der en ny opsitter, Ole. Ved matrikulerin
gen dette år oplyses, at gården hverken hadde skog til tømmer
eller gjerdefang, kun litt older til brenne, ingen seter eller bumark.
Den betegnes som «letvunden og kornvis». Utseden var 4 skjep
per bygg, 2Vl> tdr. havre og V-i bpd. grå erter, avlingen 4 sommer
lass vollhoi og % lass ekerhoi og besetningen V 2 hest, 2 kyr, 1
ungnaut, 4 sauer og 4 geiter. Tienden blev sått til 3 skjepper
blandkorn, 4 skjepper havre, 6 mk. erter og 4 mk. ost. Skylden
blev først foreslått avfelt 16 mkl., hvilket efterpå blev forandret til
12, da komisjonen efter første gangs gjennemgåelse fant bygdens
samlede nedgang i skyld for stor. Som grunn til nedsettelsen angis
gårdens «store ringhed og aarlig elfvebrud».
Det må være denne gard, Kjeld Olsen bygslet i 1738; han fikk
nemlig sitt bygselbrev av fogden, og da må det gjelde Kronens
gard. Det er datert 10. februar.
Kolbanus Olsen fikk bygselseddel på den av fogden 19. juni,
tgl. 8. september 1741. Da han både før og efter denne tid anfø
res som opsitter på Rosvold nordre, må han vel ha hatt Rosvold
mellem som underbruk. Siden har sønnen, Ole Kolbanussen, brukt
den. Han var opsitter i 1754, da gården blev solgt ved auksjon,
og gjorde hoieste bud på den, 185 rdl., men avstod sitt bud til
Tomas Lyng. Av denne fikk så Ole festeseddel på den 20. februar
1758, tgl. s. d., og senere kjopte han den ifl. skjote av 2. januar
1778; men kjøpesummen var nu 400 rdl.
Ved skjote av 2. januar, tgl. 22. februar 1781, solgte Ole Kol
banussen gården for 500 rdl. til Jens Olsen Lennes, som i 1777
hadde kjøpt Rosvold nordre av Tomas Lyng for 600 rdl. Jens
drev nu Rosvold mellem som underbruk; den bruktes i 1785 bare
til hoislått. Der avledes da 23 lass høi «i det høieste» og foddes
2 naut, og der var 2 husmenn med jord i hjemmemarken.


----
435 Bind IV
----
Det ser ut til, at Jens har hatt vanskelig for å klare sig, og
ved skifte av 27. februar, tgl. 15. august 1786, overdrog han begge
gårdene (Rosvold nordre og mellem) til sin far, Ole Olsen Lennes,
for 1098 rdl.
Ved skifte i 1792 efter Ole Olsen Lennes blev Rosvold mellem
utlagt til sonnen Peder, mens Rosvold nordre tilfalt Jens.
Ved skifte i 1808 efter Peder Olsen, som var dod i 1804, blev
gården efter en takst av 800 rdl. utlagt til Jon Værdalsoren, som
hadde en obligasjon på 324 rdl. i den, samt til enken, Maria Jons
datter, og dotrene Sara og Kirsten.
Enken Marta var imidlertid i 1806 blitt gift med Ole Toresen
Hof stad, som nu hadde gården en rekke år. I 1822 blev datteren
Sara gift med Ole Nilssen Øye av Melhus. Denne innloste gården
ifl. kvitteringsskjoter av 29. september 1830, utstedt av Ole Tore
sen og Baro Rosvold nordre, som var gift med Kirsten, den annen
datter av Peder Olsen.
Ole Nilssen hadde i 1829 kjopt Baglan, og ved skjote av 12.
februar, tgl. 1. april 1830, overdrog han nu Rosvold mellem til
Peder Pedersen Leirånden av Bynesset for 800 spdl. Ole Toresen
og Marta fikk et kår på 8 tdr. havre, 4 tdr. bygg, for til 1 ku
og 6 småfe samt 2 mål åkerland. Verdien av dette sattes til 40
spdl. Der blev forresten senere ugreie om denne kårydelse, idet
Ole Toresen transporterte retten for 1837 til Lars Flåtten; men
da Lars krevet Peder, påstod denne å ha betalt til Ole. Herom ut
spant sig en prosess mellem Lars Flåtten og Peder Rosvold.
I 1835 var gårdens besetning 1 hest, 5 storfe, 10 sauer og 1
svin og utseden Vs td. rug, 1 td. bygg, 8 tdr. havre og 8 tdr. poteter.
Peder har sittet i vanskelige økonomiske kår: Han sees ofte å
ha vært stevnet og fått dom på sig for gjeld. Og tilslutt blev går
den solgt ved auksjon, hvorved Jelstrup kjøpte den for 700 spdl.
og fikk auksjonsskjote 14. desember 1841, tgl. 2. februar 1842.
Ved skjøte, tgl. 2. februar samme år, solgte Jelstrup gården
for samme pris til Bardo Anderssen Rosvold nordre, hvorved Ros
vold nordre og mellem blev forenet til ett bruk. (Se videre Ros
vold nordre).
Fr as kilte par ter:
Hai/gdal, gårdsnr. 115. Denne eiendom blev fraskilt Rosvold
mellem ved skyldsetningsiorretning av 13. januar 1866, avhjemlet
12. april samme år og solgt til Iver Nilssen By av Sakshaug, som
imidlertid aldri har hatt tinglest hjemmel på den. Skylden var 1
ort 2 sk. (rev. mk. 0,44). Den er det, som er igjen av det gamle
Rosvold mellem, idet det øvrige er gått op i gårdsnr. 113, Ros
vold nordre.

----
436 Bind IV
----
Besetningen var i 1875 1 ku, 6 sauer og 2 geiter og utseden
% td. bygg, 2 tdr. havre, 1 a td. havre til grønnfor og 6 tdr. poteter.
Omkring 1885 eiedes gården av Erik Andreassen, gift med
Anna Olsdatter Tømte, Sul. De hadde den til i 1912, da de over
drog den til sønnen, Annæus Eriksen, som hadde den et par år,
hvorpå han solgte den til sin svoger, Leonard Tingstad av Frol,
som fremdeles har den.
Til bruket er kjopt og tillagt:
Gårdsnr. 113, br.nr. 2, Haug dal søndre, skyld 61 øre, skilt
fra Rosvold nordre.
Gårdsnr. 114, br.nr. 2, Haugdal østre, skyld 32 øre, skilt
fra Rosvold nordre.
Gårdsnr. 25, br.nr. 4, Haugdal nordre, skyld 1 mk., skilt fra
Bjartnes.
Således er det gamle Rosvold mellem nu atter delvis samlet påny.
Gårdens størrelse er nu 90 mål, hvorav 40 mål dyrket av den
nuværende eier. Der fodes 2 hester og 7 storfe.
ROSVOLD ØSTRE
Gårdsnr. 116.
I begynnelsen av 1600-årene har en dunder Jonsen vært på en
av Rosvold-gårdene, og da visstnok nærmest denne. Henved 1640
er han avløst av Gufast.
I 1650 heter opsitteren Anders. Gården hadde i 1657 en be
setning på 2 hester, 6 naut, 2 geiter, 12 sauer og 1 svin.
Opsitter i 1665 var Ando Nilssen. Han var da 40 år.
Ved matrikuleringen i 1669 blev der ikke foreslått nogen foran
dring i gårdens skyld. Tienden sattes til 4 skjepper bygg og 1 td.
2 skjepper havre, ledingen til 1 ort 8 sk. og småtienden til 1 ort.
Der var humlehave.
Ando har visst brukt gården til i 1690-årene. I 1699 hadde
enken den. Hun opføres som bruker ennu i 1711; men i 1718 heter
opsitteren Peder, og er visst samme person som den Peder Andosen
Rosvold, som nevnes i kirkeboken ved denne tid. Han var formo
dentlig sønn av Ando Nilssen.
Ved svenskenes innfall i 1718 opgis tapet for denne gard således:
Skade på husene og gjerder samt


----
437 Bind IV
----
Tilsammen 104 rdl
Av svenskene mottok han 6 rdl., «som de igientog ved retiraden
under nafn af brandschatt».
Ved matrikuleringen i 1723 beskrives den likesom Rosvold søn
dre; men utseden var 1 bpd. rug, 2 tdr. bygg, 5 tdr. havre og V-i
vog grå erter, avlingen 19 sommerlass vollhøi og 2 lass ekerhoi
og besetningen IV2 hest, 3 kyr, 3 ungnaut, 6 sauer og 4 geiter. Den
blev imidlertid kun foreslått forhøiet først 6 mkl. og dernæst yder
ligere 2 mkl., altså noget mindre enn Rosvold søndre, «formedelst
dend aarlig lider elfvebrud». Tienden blev sått til Ve skjeppe rug,
5 skjepper blandkorn, 1 td. havre, 12 mk. efter og 6 mk. ost.
Peder Andosen levde visst til i 1750; dette år opføres nemlig
«gamle Peder Rosvold» som død, og det er formodentlig han.
Gårdens bruk har han rimeligvis opgitt lenge før. Jon Bdrdsen,
som i 1720 blev gift med Marit Persdatter, var formodentlig hans
svigersønn, og han brukte iallfall gården i 1748, da der var be
siktigelse på den i anledning av Landfaldskredet, som hadde ødelagt
endel av Steinslien, der tilhørte Rosvold søndre og østre, samt på
grunn av elvebrudd på gården.
«Det fandtes, at udi Stenslien var jorden nedstyrtet ved Landfalds
nordøstlige ende og deraf for en meste part intet er at se igjen end
blaalere i hobetal. Samme befandtes paa den nordlige side 101
mælingstænger, paa den søndre 154, østlige 75 og vestlige 105.
Hjemme ved gaarden befandtes, at elven har skaaret sig ind paa
gaarden liggende syndenfor bemeldte elv dens åger og eng og udbrudt
i bredde 120 stænger og ganske borttaget jorden i længde paa den
nordre side 56 og søndre 39 stænger, ved overskyllelse gjort et stykke
eng østenfor ågeren ved elven unyttig, som ei heller kan ventes ville
komme i stand, da elven saa sterkt bryder derpaa, at den tynde græs
torv ved hver flod jo mere og mere underskjæres, siden elven aarlig
skjærer sig mere i syd og ufeilbarlig borttager gaardens bedste åger
langs i vester der hos er liggende. Samme engstykke er 4 stænger
paa den sydlige og 28 paa den nordlige side, længde 49. Tilhobe med
halvparten i Stenslien enget, da den anden gaard Rosvolds opsidder,
Lars, med denne gaards opsidder har samme til aarsskifte at bruge,
regnes den halvpart, som ved jordskade og elvebrud er borttagen, til
62 mælinger. Desforuden udviste opsidderen den situation nordenfor
gaarden samt østenfor enget i elven, hvor elven i formaals tider har
28


----
438 Bind IV
----
gaaen og brudt jorden bort, og alt er udenfor ovenmeldte maal som
noget, der virkelig sees er til og findes uden nytte for opsidderen,
særdeles intet derpaa vokser eller kan vokse, som elven i flomtider
gaar derover, og alt aparte indeholder første affældings omstændig
heder, som derfor ikke er meleret i denne forretning.»
Den jord, som var i behold, blev beregnet til 68 mål, hvorefter
skylden blev avfelt 17 mkl. til 19 mkl. Der var litt skog i myrer
til ved «af mindste betydenhed».
Som før nevnt, blev gården sammen med de to andre St. Jørgens
hus tilhørende Rosvold-gårder i 1763 makeskiftet til Kliiver, som
ifl. skjote av 9. september 1767 også kjøpte Kronens part i gården,
nu efter avfellingene 4% mkl.
Kluver solgte ved skjote av 2. mars 1767, tgl. 20. februar 1768,
til sersjant Jakob Olsen Lyng «Rosvold, som forhen har været be
boet af Sevald Jenssen og Jon Baardsen», d. v. s. halvparten av
Rosvold store og hele Rosvold ostre, for en sum av 915 rdl.
Jakob Lyng drev nu disse gårder endel år som underbruk. I
1785 oplyses om Rosvold østre, at den bruktes til høislått og korn
avling og at der kunde såes V 2 id. bygg og 2 tdr. havre samt avles
15 lass hoi, 1 hest kunde holdes til jul og 4—5 naut vinteren over.
Der var ingen husmann.
Av underbruksgårder måtte betales dobbelt skatt, så Jakob Lyng
formodentlig ikke fant det lønnende å ha gården, hvorfor han ved
skjøte av 1. januar, tgl. 15. august 1788, solgte den til Ole Olsen,
visstnok bror av Ole Olsen Rosvold søndre, for 599 rdl.
Ole Olsen Rosvold østre døde barnløs i 1822. Der var mellem
ham og hustruen, Ragnhild Andersdatter Giistad, oprettet gjensidig
testamente, konfirmert 23. april 1822, hvorefter den lengstlevende
skulde beholde det felles bo. Når den sist levende døde, skulde boet
deles mellem begges arvinger. Giftet den gjenlevende sig, skulde
der utbetales avdodes arvinger 5 spdl.
Ragnhild Andersdatter giftet sig i 1822 med Johannes Eriksen
Salthammer av Skogn, som således kom i besiddelse av Rosvold
ostre. I 1834 kjøpte han også Rosvold søndre, og derved blev går
dene samlet til ett bruk, hvis videre historie kan følges under
Rosvold søndre.
ROSVOLD SONDRE
Gårdsnr. 116.
Det er visst på denne gard, Gunder Larssen har været i begyn
nelsen av 1600-tallet og efter ham Peder fra omkring 1620 til hen
ved 1660, da han er avløst av Ando Tomassen, som i 1665 var 40
år og formodentlig var kommet dit ved ekteskap med enken. Der
var nemlig to sønner hjemme, og de het Jon og Ole Pedersen.

----
439 Bind IV
----
Gårdens besetning var i 1657 2 hester, 6 naut, 4 sauer og 2 svin.
Tienden sattes i 1669 til 4 skjepper bygg og 1 td. 2 skjepper
havre, ledingen til 1 ort 8 sk. og småtienden til 1 ort. Der var
humlehave. Ingen forandring i skylden blev foreslått.
Tirsdag for jul 1691 brente gården, hvorved opsitteren mistet
omtrent alt, hvad han eiet. Dessuten blev odelagt endel tiendekorn,
han som kirkeverge hadde mottatt, ved at et stabbur blev nedrevet
for å redde andre hus.
Ando dode i 1693. På skiftet efter ham registrertes en besetning
på 1 hest, 1 foll, 5 kyr, 3 ungnaut, 5 sauer, 6 geiter og 3 svin. 7
sildgarn fantes på gården. Aktiva blev 56 rdl. 2 ort 8 sk. og be
holdningen 45 rdl. 16 sk.
Efter Ando kom Gunder Anderssen (eller muligens Andosen,
rimeligvis en sønn av Ando Nilssen Rosvold østre). Han må ha
vært en forholdsvis velstående mann. I 1698 kjøpte han Fikse —
han var rimeligvis svigersønn på denne gard — og bygslet den
bort; siden overtok hans svigersønn den. Gunder har også drevet
sjøen: Han sees i 1709 å være stevnet for sildetiende.
Tapet ved svenskenes innfall i 1718 opgis for denne gard således:
Tilsammen 115 rdl. 36 sk.
Gunder døde i 1719. Efter ham kom Jon, formodentlig den
svigersønn, som siden overtok Fikse. Han har ikke vært der mange
årene: I 1728 opføres gården uten opsitter; den var da ikke i fast
bygsel. Muligens er det denne gard, Jakob Jonsen har fått bygsel
brev på 29. februar, tgl. 8. september 1732.
Ved matrikuleringen i 1723 oplyses, at gården ikke hadde nogen
skog til hustømmer, men til gjerde og brenneved, seter 1 mil borte,
slett bumark. Den betegnes som «lættwunden og kornvis». Utseden
var V 2 bpd. rug, W 2 tdr. bygg, 4 tdr. havre og % bpd. grå erter,
avlingen 19 sommerlass vollhøi og 2 lass ekerhøi og besetningen
IY2 hest, 3 kyr, 3 ungnaut, 6 sauer og 4 geiter. Tienden blev sått
til Ve skjeppe rug, 5 skjepper blandkorn, 1 td. havre, 6 mk. erter


----
440 Bind IV
----
og 6 mk. ost. Skylden blev foreslått forhøiet med hele 12 mkl. «for
denne gaards godhed baade udj korn og høe».
Lars Gundersen fikk bygselbrev 12. oktober 1740, tgl. 4. mars
1741, og ifl. skjøte av 12., tgl. 15. august 1766, kjøpte han går
den av Kliiver for 400 rdl.
Samtidig med besiktigelsen på Rosvold ostre holdtes der den
5. september 1748 også besiktigelse på denne gard, hvortil hørte
Rosvold søndre, sett fra syd 1924. Fot. E. Musum.
halvparten i Steinslien, som hadde tatt skade ved Landfaldskredet.
Dessuten hadde elven på Rosvold år efter år stadig brutt sig mot
syd inn på eiendommen. Skaden på Rosvold med Steinslien blev
beregnet til 80 mål og der var 50 igjen, hvorefter skylden blev
nedsatt hele 22 mkl., altså til 14 mkl.
Ved skifte i 1755 efter Lars' hustru, Beret Ottesdatter, regi
strertes 2 hester, 1 ku, 3 sauer, 3 geiter og 2 svin. Aktiva var 45
rdl. 2 ort 4 sk. og beholdningen 10 rdl. 12 sk.; det var altså ikke
rart bevendt.
Ved skjøte av 4. oktober 1773 solgte Lars gården for 608 rdl.
til Jakob Olsen Lyng, som drev den som underbruk. Den opgis i
1785 å brukes til kornavling og høislått; der såddes 1 td. bygg
og 4 tdr. havre samt avledes 30 lass høi og føddes 1 hest, 6 naut
og 10 —12 småfe. Der var 2 husmenn, en i hjemmemarken og
en i utmarken.
Ved skjøte av 4. januar, tgl. 15. august 1788, solgte Jakob
Lyng gården for 59Q rdl. til Ole Bårdsen (visstnok sønn av Bård
Åkerhus). Ole synes å ha stått sig ganske bra: På skiftet efter


----
441 Bind IV
----
ham i 1792 registrertes 2 hester, 5 kyr, 5 ungnaut og 1 svin. Han
har drevet sjøen; ti blandt losoret finnes både sildgarn og annen
sjoredskap. Aktiva var 759 rdl. 1 ort 8 sk. og beholdningen 140
rdl. 6 sk. På eiendommen var der 499 rdl. pantegjeld til Jakob
Lyng.
Den eldste sønn, Ole Olsen, overtok nu gården ifl. skjote fra
medarvingene av 15. august 1792. Moren, Anne Olsdatter, fikk
kår. Ole sått nu som eier av gården i 41 år; både han og konen,
Ingeborg Pedersdatter, døde i 1833 med en måneds mellemrum
og efterlot sig ingen barn; deres søsken og disses barn var arvin
ger. Av besetning er registrert 7 naut, 12 sauer og 7 geiter.
Arvingene overdrog nu ved skjote av 14. juli, tgl. 16. august
1834, gården for 800 spdl. til Johannes Eriksen Rosvold østre,
hvorved begge gårdene blev samlet.
I 1835 var besetningen på Rosvold sondre 2 hester, 5 storfe,
12 sauer, 4 geiter og 2 svin og utseden % td. hvete, Ys td. rug,
IV2 tdr. bygg, 10 tdr. havre, % td. erter og 5 tdr. poteter. På
Rosvold østre, som bruktes under Rosvold søndre, opføres en be
setning på 3 storfe og 8 sauer og en utsed av 2 tdr. havre.
Den 8. september 1836 blev Rosvold sondre (eller som den
ved denne leilighet feilaktig kalles: Rosvold østre) besiktiget på
grunn av elvebrudd. Det fantes, at elven hadde tatt fjerdeparten
av gården, hvorefter skylden, som var 4 dal. 1 ort 11 sk., blev
nedsatt til 3 dal. 1 ort 2 sk. Da eieren forutså nødvendigheten av
å begjære nok en avfelningsforretning, forlangte han opmålt av
standen fra det nærmeste elvebrudd til det østre og søndre hjørne
av gårdens stallbygning. Dette blev gjort, og avstanden fantes
å være 241V2 alen.
Allerede den 21. oktober 1844 holdtes ny besiktigelse, hvorved
Rosvold søndre og østre, som nu dreves i ett bruk, blev avfelt til
sammen 4 ort til 6 dal. 3 ort 13 sk. Elven hadde da tatt 24 mål
siden forrige avfelling. Den 17. oktober 1848 var der atter be
siktigelse: Da hadde elven i de forløpne 4 år atter tatt 25 mål
av det beste åkerland, og skylden blev for begge gårder, som nu
var under ett skattenummer, nedsatt til 5 dal. 13 sk.
Den hele gard hadde i 1865 en besetning på 2 hester, 6 kyr,
12 sauer og 2 svin, og utseden var Ys td. rug, 1 td. bygg, 6 tdr.
havre og 8 tdr. poteter. Der var 2 husmannsplasser med en sam
let besetning på 1 ku, 8 sauer og 2 geiter og en utsed av tilsammen
Vz td. bygg, 2 tdr. havre og 3 tdr. poteter.
Johannes Eriksen døde i 1874, 83 år gammel, hustruen Ragn
hild var død i 1860.
Sønnen, Ole Johannessen, overtok nu som eneste arving går
den. Den hadde i 1875 en besetning på 2 hester over og 1 under

----
442 Bind IV
----
3 år, 5 kyr, 4 ungnaut og kalver, 2 geiter og 3 svin og griser og
en utsed av Vs td. rug, 1 td. bygg, 8 tdr. havre og 4 tdr. poteter.
Der var nu bare 1 husmannsplass, Tanggjerdet, hvor der føddes
1 ku og 1 sau og såddes x k td. bygg og 2 tdr. poteter.
Ved skjøte av 6., tgl. 16. mars 1894, overdrog Ole Johan
nessen Rosvold søndre og østre til sønnen, Erik Andreas Olsen,
for 4000 kr. og kår: Ole døde som kårmann på gården i 1894.
Også denne gard blev sterkt redusert ved skredet. Den er nu
på 120 mål dyrket jord, derav ca. 50 dyrket av den nuværende
eier, og før 2 hester og 10 storfe. Erik bruker den fremdeles.
LENNES
Gårdsnr. 117.
Navnet: i Lenæse 1280. af Leenesi 1430. Leness 1520. Lee
nes 1532. Lenes 1530. Lleines 1558. Lenis ca. 1550. Lenes 1559.
Lennes 1590. Lenes 1610. Lennes 1626. Lehnis 1664. Lehnes
1723.
Kunde måskje være beslektet med Lenes (med kort e) i Hemne,
som formodes å være opstått av Leirunes, av et elvenavn Leira.
At man har formen Lenæs allerede i 1280, må dog gjøre det me
get betenkelig å anta denne forklaring. Forøvrig er der også et
elvenavn Lea, som er bevaret i Holtålen. Da gården lå under en
bakke på vestsiden, kunde første ledd muligens også være intet
kjønnsordet hlé = læ.
(Jeg våger her en litt avvikende forklaring: Lenes har i meget
gammel tid utvilsomt ligget på nordsiden av elven, som mellem
Næs og Lennes må ha gått omtrent i retningen nord—syd. Bevis
for dette er for det første det gamle elveløp Leneskvislen, som før
skredet i 1893 strakte sig næsten helt inn til Lerfaldskålen i en bue
østen- og sønnenfor Lennes, og for det annet, at i Aslak Bolts
jordebok opføres Lennes under Haugs skiprede umiddelbart efter
Mo og Lyng, mens Rosvold og «fregadrigx nesi», som jeg antar for
å være en part av Næs, kommer ved siden av hinannen i Råbyggja
skiprede, som svarer omtrent til Vinne sogn.
Men når situasjonen har vært slik, må både Næs og Lennes
ha ligget på sterkt utpregede nes, øverst Næs og nedenfor eller
«i le av» dette, Lennes).
Skylden: I 1650 var skylden 1 sp. 2 øre. Ved resolusjon av
10. juni 1718 blev den forhøiet til 2 sp. I 1755 blev den atter av
felt til 1 sp. 1 øre 22 mkl.

----
443 Bind IV
----
Efter matrikuleringen i 1836 var skylden 12 dal. 3 ort 10 sk.,
fordelt således:
Lennes nordre: 5 dal. 4 ort 15 sk.
Lennes sondre: 6 » 3 » 19 »
Allerede i 1836 blev gårdene avfelt og påny i 1844. Lennes
nordre til 5 dal 22 sk. og i 1844 til 5 dal. 6 sk. Lennes søndre
til 5 dal 8 sk. og i 1844 til 4 dal. 4 ort 16 sk.
Gårdene blev ganske ødelagt ved skredet i 1893.
I 1907 var skylden mk. 2,00, hvorav bruksnr. 1: Lennes nordre,
mk. 0,61. Bruksnr. 2: Lennes sondre, mk. 1,00.
Eiere: I Aslak Bolts jordebok heter det:
«af leenesi marka b. er guthormr smorthrader gaf b. f. span.»
Erkestolen eiet altså 1 markebol, som Guttorm Smørthrader
hadde gitt. Det var på Aslak Bolts tid bygslet for 1 spand og var
formodentlig ikke meget tidligere kommet i Erkestolens besiddelse,
eftersom giverens navn ennu var kjent. Med dette spand fulgte
ganske sikkert også bygselretten.
Erkestolen må ha skilt sig ved gården i lopet av 1400-årene; ti
den finnes ikke i Gautes jordebok. Formodentlig er dette skjedd
ved et makeskifte med Tautra kloster; ti vi vet, at dette ved reforma
sjonstiden eiet 1 spand i gården, og dette spand er rimeligvis det
samme, som Erkestolen hadde eiet.
Tautra klosters gods blev i 1556 lagt under Reinsklosters og
utgjorde siden sammen med dette en særskilt forlening under navn
av Reinsklosters gods.
Erkestolen har dog atter under Olav Ingebrigtsson erhvervet
x h sp. i gården. I hans jordebok heter det nemlig under Lenes:
«V 2 span køffte archiepiscopus Olauus 3.u5.»
Dette blev ved reformasjonen beslaglagt av Kronen: Opsitteren
i 1540 sees å ha betalt landskyld av 1 ore tidligere erkebispegods.
Siden finnes der intet krongods i eiendommen; formodentlig er det
blitt lagt til Reinsklosters part, for å holde skylden på denne ved
like, dengang godset var bortforpaktet. Gården har nemlig tydelig
vis ved disse tider vært utsatt for store forringelser ved elvebrudd.
I spand av «Lleines» finnes i Trondhjems domkapitels eldste
jordebok under «Commwns landskyld» — var altså lagt til kor
brødrenes felles bord hold; det er utvilsomt denne part, som efter
reformasjonen har vært benefisert Frue kirkes prestebord.
I 1650 var således eiendomsfordelingen blitt følgende:
Reinsklosters gods 1 sp. og bygselretten
Frue kirkes prestebord 2 ore
Tilsammen 1 sp. 2 øre

----
444 Bind IV
----
I 1763 solgte den daværende eier av Reinsklosters gods gården
til opsitterne, og siden har den vært brukernes eiendom.
Brukere: Gunnar j Lenæse nevnes omkring 1280 som en av
dem, der var med og delte Lyng mellem hr. Audun Vigleikssøn og
fru Ingebjorgs medarvinger. (Se Lyng).
I manntallet av 1520 over tiendepenningskatten opfores ikke
mindre enn 6 skatteydere på Lennes, hvorav dog de to siste visst
nok nærmest har vært kårfolk eller lignende. Denne opstykning
tyder på, at gården må ha lidt store forstyrrelser — naturligvis
ved elvebrudd — og da formodentlig særlig ved, at elven har tatt
sitt lop nordenfor gården. Skatteyderne i 1520 var:
Biørn j Leness, betalte 1 lodd solv.
Olujf jbidem (d. e. sammesteds), 1 lodd sølv.
Erik jbidem nichil habet (d. e. har intet).
Niels pa Leness, 2 lodd solv.
Tore (Turid) huskone, 1 lodd solv, og
Geslogh huskone, 1 lodd solv.
I et regnskap av 1532 over Tautra klosters landskyld opføres
Hans på Leenes. Han hadde betalt 1 pund smor og restet 4 vog
(mel). Dette var den vanlige landskyld for 1 spand, som rime
ligvis også dengang utgjorde det meste av gårdens skyld; men her
med er det dog ikke gitt, at Hans var eneste opsitter. Antagelig
har det på denne tid vært to.
Efter ledingsmanntallet av 1549 har Tomis på Leynnis betalt
22 mk. smør og 3V-2 pund mel og Torckell på Leynnis 18 mk. smør
og 1 vog mel. Tomis står samme år for 2 vog mel i landskyld av
1 øre i Leynneys under «Stiicthenns» gods, d. v. s. det gamle erke
bispegods, som nu var lagt under Kronen.
I skibskattmanntallet av 1559 finnes Oluff på Lenes og fonn
ibid. Det kan bemerkes, at også i dette står Lenes blandt gårdene
på nordsiden av elven, idet den kommer mellem to Haga-gårder.
Dette behøver visstnok ikke å bety, at gården ennu så sent lå på
nordsiden; men da man vel i dette som i så mange andre tilfeller
har rettet sig efter tidligere fortegnelser, må det opfattes som et
bevis til på, at den engang har ligget der.
Gjennem den første halvdel av 1600-årene har det vært to
Lennes-gårder, en større og en mindre. Opsitteren på den minste
betegnes dels som ødegårdsmann, dels som husmann.
Lille Lenes (gården betegnes i 1669 med dette navn) blev i
1618 bygslet til Otter, som betalte W-i daler for 8 mkl. Denne Otter
eiet odelsgods i Jermstad, så han eller hustruen tør ha vært derfrå.
Han må være død i slutten av 1630-årene; ti i 1639 har Anders
Pedersen bygslet «8 mkl. i en ringe øde jord kaldet Lenes, Otte

----
445 Bind IV
----
fradode, egtet datteren». Bygselsummen var nu 2 rdl. Eiendom
men må ha tilhørt Kronen, eftersom fogden bygslet den bort.
Opsitteren på den storste gard het til i slutten av 1620-årene
Oluf, omkring 1630 «enken» og fra midten av 1630-årene Sivert
(Siurd) Oluf sen, rimeligvis foregåendes sonn. Han var i 1665
60 år gammel.
Besetningen i 1657 var: På Store Lennes: 1 hest, 13 naut, 6
geiter, 10 sauer og 3 svin. På Lille Lennes: 1 ku og 2 sauer. Op
sitteren betegnes som husmann.
I 1669 nevnes kun én Lennes-gård; Lille Lennes er da for
svunnet som selvstendig bruk og opfores under Trones som «Lille
Lehnes engslette». Tienden blev sått til 1 td. bygg og 2 tdr. havre,
ledingen til Y 2 rdl. og småtienden til 1 ort 8 sk. Skylden blev
foreslått nedsatt til 1 sp. «Formedelst Elffuebrud ej bedre eragtet»,
heter det.
Siurd opfores som bruker ennu i 1680-årene. Efter ham kom
Ole, rimeligvis sønnen, idet Siurd hadde en sonn, Ole, som i 1666
var 14 år. Han brukte gården til sin dod i 1714 og opgis da å
være 61 år. Han har visstnok sittet ganske smått i det; for han
sees adskillige ganger å være stevnet både for landskyld og an
nen gjeld.
Efter Oles død sått enken endel år med gården, som blev slemt
medfaret under svenskenes innfall i 1718. Tapet opgis som folger:
Tilsammen 165 rdl
Svenskene hadde betalt 25 caroliner i erstatning
Ole Olsen, formodentlig forrige opsitters sønn, må ha overtatt
gården i 1720. Han blev det år gift med Brynhild Eriksdatter
Rosvold.
Ved matrikuleringen i 1723 oplyses, at gården hadde 1 hus
mann, som sådde 1 vog, ingen skog til gjerde, men litt older til


----
446 Bind IV
----
brenne, seter IY2 mil fra gården. Den betegnes som «letvunden og
temmelig kornvis». Utseden var 1 bismerpund rug, V/z tdr. bygg,
8 tdr. havre, 16 mk. grå erter, avlingen 45 sommerlass høi og 10
lass ekerhøi og besetningen 3V2 hest, 10 kyr, 5 ungnaut og 12
sauer. Tienden blev sått til 1 td. 6 skjepper blandkorn, 2 tdr. 4
skjepper havre, 8 mk. erter, 3 mk. lin og 20 mk. ost. Der blev ikke
foreslått nogen forandring i skylden. Det bemerkes, at gården lider
skade ved elvebrudd.
Gården har visstnok omtrent fra denne tid vært delt i to, idet
en part av den bruktes av Oles svoger, Jens Larssen, som i 1722
var blitt gift med hans eneste soster Anne. Den part, som Ole
brukte, er
LENNES NORDRE
Gårdsnr. 117, bruksnr. 1
Ole dode i 1737 og efterlot sig ingen barn. Boet var fallitt, idet
aktiva var 39 rdl., passiva 42 rdl. 2 ort 13 sk. Den registrerte be
setning var 1 hest, 4 kyr, 7 ungnaut, 11 sauer og 1 svin. Hesten
og 2 kyr hadde enkens far i pant for pengelån.
Brynhild blev samme år gift med Ingebrigt Jonsen Hallan,
som døde i 1747 uten å efterlate sig noget. Aktiva var 53 rdl. 2
ort 12 sk. og beholdningen 3 rdl. 2 ort 4 sk., den registrerte be
setning 2 hester, 1 foll, 3 kyr, 5 ungnaut, 6 geiter, 5 sauer og 1 svin.
Brynhild giftet sig så i 1748 med Jon Anderssen Rosvold, som
fikk bygselseddel på gården av assessor Hornemanns enke, Sara
Hammond, 9. juni, tgl. 8. september 1749.
I Jon Anderssens tid blev der den 9. juni 1755 avholdt besik
tigelse over hele Lennes på grunn av elvebrudd. Man fant da, at
der i tidens lop var utbrutt av utmarken 46 mål og 12 stenger og
av åker og eng 14 mål 44 stenger. Det gjenværende var 160 mål
142 stenger, heri innbefattet et eng på 7 mål mellem gårdens eien
deler, som tilhørte Trones. (Dette må være det tidligere Lille Len
nes). Av utmarksjord var igjen 26 mål 64 stenger. Skylden blev
nedsatt med 26 mkl., altså til 1 sp. 1 øre 22 mkl.
Ved skiftet efter Brynhild Eriksdatter i 1756 registrertes en
besetning på 3 hester, 6 kyr, 7 ungnaut, 12 sauer og 4 svin. Dess
uten anføres 6 sildgarn. Aktiva var 109 rdl. 1 ort 10 sk. og behold
ningen 81 rdl. 2 ort 8 sk., så det ser ut til å ha gått frem i de
foregående år.
Jon Anderssen blev i 1757 gift med Marit Sevaldsdatter Land
stad, og med henne kom der penger tilgårds. Ifl. skjote, utstedt av
Reinsklcsters eier, assessor Hornemann, 28. januar, tgl. 15. august
1763, kjopte han Lennes nordre for 500 rdl.

----
447 Bind IV
----
I 1788 innløste han Landstad av sin hustrus medaryinger,
flyttet dit og drev siden Lennes som underbruk til sin død i 1788.
Året efter overdrog hans arvinger Lennes til sønnen, Sevald
Jonsen Landstad ved skjøte av 4. januar, 1789 og for Hans Land
stads andels vedkommende skjøte av 8. januar, tgl. 13. august 1796.
Sevald Jonsen Landstad overdrog ved skjøte av 5. desember
1797, tgl. 13. mars 1798, Lennes til broren, Jon Jonsen Landstad
for 1600 rdl. og flyttet til Eggen i Skogn.
I 1801 overtok Jon Jonsen sin farsgard Landstad og solgte da
ved skjøte av 17. desember 1801, tgl. 16. februar 1802, Lennes
til Lars Olsen Søråker for 2400 rdl. Formodentlig har denne ikke
kunnet klare sine forpliktelser; ti efter en over Lars erhvervet dom
lot Jon Landstad gården sette til auksjon og tok den igjen for 1610
rdl. Auksjonsskjøtet er av 7. desember 1811, tgl. 10. januar 1812.
Han drev den nu som underbruk under Landstad; men av en
sådan underbruksgård måtte der betales dobbelte skatter, og for å
undgå dette, utstedte han under 16. desember 1816, tgl. 8. februar
1819, skjøte på den til sin eldste datter, Ber et Marta, som den
gang var 12 år. Kjøpesummen var 750 rbdl. navneverdi.
Beret Marta gikk i 20-årsalderen ivei og forlovet sig med dren
gen, Ole Olsen Forbregd, som ikke ansåes for å være passende
gifte for henne og vel heller ikke var nogen særlig ønskverdig
svigersønn. Han var født i 1804 utenfor ekteskap av en pike på
Levanger, som siden blev gift med Heming Jonsen Heierås, hos
hvem gutten var til sitt 10. år, da han blev bortsatt til Iver For
bregd. Der var han så, til han blev voksen, og der blev han kjent
og forlovet med Beret Marta Landstad.
Da dette skjedde aldeles mot hennes foreldres vilje, og Jon
Landstad slett ikke aktet å la en sådan svigersønn komme i besid
delse av Lennes, lot han i 1824 oprette en kontrakt, hvori Beret
Marta med sin kurator, Sevald Eggen, ophevet det skjøte, hun
hadde fått på Lennes, dog således, at gården i tilfelle skulde til
bydes henne fremfor de andre Jons arvinger og overtas efter takst.
Ved tinglesningen av denne kontrakt 8. februar 1825 innløp protest
fra Ole Forbregd, som imidlertid var blitt gift med Beret Marta.
I denne påstår han, at hans hustru aldri har undertegnet kontrak
ten, likesålitt som hun vet, at Sevald Eggen nogensinne har vært
beskikket som hennes formynder, og han konkluderer med kort og
godt å erklære, at «vi agter at behandle gaarden som os tilhørende,
hvad end Jon Landstad maatte finde for godt at foretage.» De
flyttet også til Lennes og tok gården i bruk.
Jon anla nu sak mot dem til fravikelse av gården og annulle
ring av skjøtet, som aldri hadde vært overlevert Beret Marta, like
som hun intet hadde erlagt av kjøpesummen. Forøvrig prosederte

----
448 Bind IV
----
han på, at det bare hadde vært et proformasalg for å undgå dob
belte skatter og førte endog vidner for å ha uttalt dette, da skjøtet
blev utferdiget. Underretten tok dog ikke hensyn til dette, men til
pliktet ved dom av 18. januar 1827 Jon til under en lopende dag
mulkt å utlevere skjotet.
Saken gikk helt til Hoiesterett, som avsa dom den 16. oktober
1829. Denne gikk i Jons favor, forsåvidt som den underkjente skjø
tet til Beret Marta på betingelse av, at han avla ed på, at det bare
var et proformasalg. Denne ed avla han, hvorefter han altså be
holdt gården.
Efterpå anla så det offentlige justissak mot ham, fordi han ved
en proformahandel hadde unddratt sig for dobbeltskatten. Og den
ne sak var oplagt: Jon blev under 17. september 1830 idømt en
mulkt av 15 spdl. foruten omkostninger.
Jevnsides med denne gikk en annen sak, anlagt av Ole mot
svigerfaren, fordi denne hadde truet med å drepe ham, ja endog
forsokt å få en annen til å gjore det. For dette sått Jon en tid arre
stert; men det blev dog ikke til videre, enn at arresten ved dom av
4. mai 1827 blev stadfestet og Jon tilpliktet å betale omkostningene
ved denne og sakførselen med 40 spdl.
I 1833 solgte Jon Landstad og tok kår av denne gard, hvorefter
han flyttet til Lennes, hvor han dode i 1835. Han gikk sig ned i
en våg på Lenneskvislen den 6. desember i sterk kulde, blev syk
efterpå og døde den 30. samme måned, 73 år gammel.
Ved folketellingen i 1835 var gårdens besetning 1 hest, 6 storfe,
10 sauer og 1 svin og utseden IM> tdr. bygg, 11 tdr. havre og
2 tdr. poteter.
Gården var da temmelig forsømt; alle husene undtagen en
nettop opført stuebygning betegnes ved skiftet som ganske forfalne.
Den blev solgt ved skifteauksjon 20. februar 1836 for 650 spdl.
Den almindelige utsed opgis da å være % td. bygg, 6—7 tdr.
havre og 3 tdr. poteter, der avledes 4—5 fold korn og 7—B fold
poteter og føddes 1 hest, 6 klavebundne og 10—12 småfe; men
besetningen på den tid, skiftet blev holdt, var 2 hester, 4 kyr, 1
kvige, 6 lam og 2 svin. På gården var der pantegjeld til et beløp
av 600 spdl. Boets beholdning blev 57 spdl. 3 ort 12 sk.
Skiftet var forbundet med meget vrovl: Efter registreringen
blev det oplyst, at noget av avlingen var bortført. I dette erklærte
enken og de øvrige arvinger sig like delaktige, og skifteretten me
ner, at hensikten hermed nærmest har vært å unddra en uekte sørin,
som Jon i 1803 hadde lyst i kull og kjønn, endel av arven. Der
næst vilde sonnen og svigersønnen, Ole Forbregd, gjøre enken an
svarlig for endel bortbragte losøregjenstander, likesom de protesterte
mot det begravelsesutlegg på 20 spdl., som var innrømmet enken

----
449 Bind IV
----
på den første skiftesamling. Endelig beskyldte datteren på en tredie
skiftesamling sin mor for å ha borttatt noget, som tilhørte henne og
sosteren. Tilslutt blev sønnen Sevald kjed av alt kjeglet og er
klærte, at han for å få en ende på det frafalt all påstand på andel
i de ting, hvorom der trettedes, og ikke vilde mote på flere skifte
samlinger. Man opnådde da endelig en overenskomst.
Johannes Pedersen Haga kjøpte gården på skifteauksjonen og
fikk skjote 12., tgl. 16. august 1837. Han eiet før Lennes sondre
og drev Lennes nordre som underbruk. Jons enke hadde rett til
kår av den. Siden fikk hun dette ombyttet med et kår av Haga,
som Johannes Pedersen hadde solgt til Johannes Gudding med
rett til kår for sig og hustru. Dette kår overlot han ved kontrakt
til Eli, hvorefter hennes kår av Lennes bortfalt.
Ved skifte i 1841 efter Johannes Pedersen blev Lennes nordre
verdsatt til 800 spdl., og der var panteheftelser på den for 600
spdl. Den blev solgt på skifteauksjon 21. oktober 1841 for 700
spdl. til Nils Pedersen Kråg fra Leksvik, som fikk skjøte 16., tgl.
17. juni 1842.
Gården var blitt avfelt i skyld i Johannes Hagas tid efter en
besiktigelse i 1836. Det oplystes, at den i de siste 16 år hadde
mistet en ottendedel av sin dyrkede jord, hvorefter skylden blev
nedsatt til 5 dal. 22 sk. Efter en ny besiktigelse den 21. oktober
1844 blev den atter avfelt. Elven hadde da siden siste avfelling
tatt ut 10 mål dyrket og dyrkbar jord, hvorfor skylden blev nedsatt
til 5 dal. 6 sk.
I 1860-årene, da Nils var blitt gammel, drev sønnen Peter går
den en tid som forpakter. Besetningen var i 1865 2 hester, 4 storfe,
10 sauer, 13 geiter og 1 svin og utseden 1 td. bygg, 12 tdr. havre
og 8 tdr. poteter. Der var 1 husmannsplass med et husdyrhold på
4 sauer og 1 geit og en utsed av M td. bygg og 2 tdr. poteter.
Nils Pedersen døde i 1866, og arvingene solgte da gården for
1300 spdl. til Ole Kristofersen Rosvold ved skjøte av 11. august,
tgl. 2. november samme år.
I 1875 var besetningen 2 hester, 3 kyr, 1 ungnaut, 9 sauer og
lam, 4 geiter og 1 svin og utseden Ys td. rug, 1 td. bygg, 8 tdr.
havre, Vs td. erter og 6 tdr. potetr. På plassen Lennesøran føddes
6 sauer og såddes Vi td. bygg, % td. havre og 2 tdr. poteter.
LENNES SØNDRE
Gårdsnr. 117, bruksnr. 2.
Som ovenfor nevnt må Lennes være blitt delt i 1720-årene, idet
Jens Larssen, som i 1722 var blitt gift med Anne Olsdatter Len
nes, har brukt den part, som siden blev kalt Lennes søndre.

----
450 Bind IV
----
Jens synes økonomisk å ha sittet noget bedre i det enn naboen.
Ved skifte i 1749 efter Anne er registrert en besetning på 2 hester,
4 kyr, 5 ungnaut, 2 sauer, 6 geiter og 1 svin. Aktiva var 66 rdl.
8 sk. og beholdningen 55 rdl. 3 ort 15 sk.
Så fikk Ole Olsen Vinne, som var gift med Jens' datter Sara,
bygselbrev på gården av Henrik Ebbesen Hornemanns enke 16
september 1749, tgl. 1. juni 1750, og ifl. skjote av 28. januar, tgl.
15. august 1763, kjopte han den for 500 rdl., samtidig som Jon
Anderssen kjopte Lennes nordre.
Ole var en velstående mann: På skiftet efter Sara i 1765 verd
sattes gården til 500 rdl., og der var da bare 100 rdl. pantegjeld
på den. Aktiva var 604 rdl. 18 sk. og beholdningen 480 rdl. 1 ort
20 sk. Den registrerte besetning var nu 3 hester og 1 føll, 5 kyr,
7 ungnaut, 10 sauer, 3 geiter og 3 svin. Der var utsådd 3 tdr.
bygg og 9Y2 tdr. havre.
I 1786 kjøpte han Rosvold (2 parter) av sønnen Jens og har
vel drevet denne gard som underbruk. Han døde i 1792. Lennes
blev på skiftet efter ham verdsatt til 1000 rdl., Rosvold-gårdene
til 500 og 600. Boets samlede aktiva var 2452 rdl. 3 ort 12 sk.
og beholdningen 1236 rdl. 2 ort 22 sk. Av sølvtøi registrertes der
for 4 rdl. 3 ort og av besetning 2 hester, 6 kyr, 7 ungnaut, 13
sauer og 3 svin.
Den eldste sonn, Ole Olsen, som fra 1784 til 89 hadde eiet Tu
set, overtok nu Lennes. Da hans hustru, Ragnhild Olsdatter, døde,
overdrog han ved skjote av 7., tgl. 8. februar 1825, gården til den
yngste av sine to sønner, Lasse, efter skiftetaksten 800 spdl. Den
eldste var sinnssvak. Ole tok et kår på 4 tdr. bygg, 8 tdr. havre,
for til 2 kyr og 6 småfe samt 1 mål potetjord. Han døde som kår
mann på Lennes i 1842, 91 år gammel.
Lasse Olsen var død allerede i 1832. Ved det efter ham av
holdte samfrendeskifte blev gården taksert for 1000 spdl.; men
der var adskillig pantegjeld på den, så at tiltross for at aktiva var
1205 spdl. 3 ort, blev ikke beholdningen mere enn 400 spdl. Beset
ningen var 2 hester, 6 kyr, 6 sauer, 8 geiter og 2 svin.
Enken, Garn Olsdatter, beholdt gården og giftet sig i 1834
med forlikskommissær Johannes Pedersen Haga, som således kom
i besiddelse av den. Som ovenfor nevnt kjøpte han i 1837 også
Lennes nordre og drev den som underbruk.
Lennes søndre dreves i 1835 sammen med Haga og hadde en
besetning på 2 hester, 6 storfe, 8 sauer, 8 geiter og 1 svin, og ut
seden var H 4 tdr. bygg, 12 tdr. havre og 1 td. poteter.
Da Johannes var død i 1841, blev Lennes nordre solgt, mens
enken beholdt Lennes søndre. Det opgis ved denne anledning, at
gården år om annet kunde fø 2 hester, 9 —lo storfe og 25 —30

----
451 Bind IV
----
småfe, og at utseden var 1— 1 V-i tdr. bygg, 15—16 tdr. havre og
B—lo tdr. poteter.
I Johannes Hagas tid blev begge Lennes-gårdene avfelt efter
en besiktigelse 8. september 1836. Det oplyses da om Lennes søn
dre, at den i de siste 16 år hadde mistet en fjerdedel av sin dyr
kede jord ved elvebrudd, hvorefter skylden blev nedsatt til 5 dal.
8 sk. Efter en ny besiktigelse 21. oktober 1844 blev den atter
avfelt, idet elven siden siste avfelling hadde tatt ut ca. 10 mål
jord. Skylden blev derfor nedsatt til 4 dal. 1 ort 16 sk.
Guru Olsd. overdrog ved kjøpekontrakt av 6. mai, tgl. 14. juni
1850, gården for 1200 spdl. og kår til Johan Olsen Knipenberg,
som fikk skjote 12., tgl. 13. august 1851.
Lasse Oisens eldste datter blev i 1856 gift med Johannes Jon
sen Molberg, og han overtok gården ifl. skjøte fra Johan Olsen
av 13. august, tgl. 2. november 1860. Kjøpesummen var 1000 spdl.
Den hadde i 1865 en besetning på 2 hester, 7 storfe, 17 sauer
og 2 svin, og utseden var 2 tdr. bygg, 12 tdr. havre og 8 tdr.
poteter. Der var 2 husmannsplasser; disse hadde tilsammen en
besetning på 2 kyr og 5 sauer og en utsed av Va td. bygg, 2 tdr.
havre og 3 tdr. poteter.
I 1875 var besetningen 2 hester over og 1 under 3 år, 4 kyr.
2 ungnaut, 14 sauer og lam og 3 svin og griser, og utseden 1%
tdr. bygg, 12 tdr. havre, Vb td. erter og 8 tdr. poteter. Der var
fremdeles 2 plasser, Lennesøran og Lennessveet, med et samlet
kreaturhold på 2 kyr, 6 sauer, 2 geiter og 1 svin og en utsed av
V« td. rug, •/« td. bygg, 13/ il 3 /i tdr. havre, 4V 2 tdr. poteter og 6 ruter
bruktes til andre rotfrukter.
Johannes Jonsen døde i 1877, og enken, Ragnhild Lassesd.,
fikk da bevilling til å sitte i uskiftet bo. Ingen av barna var ennu
gamle nok til å overta gården.' Senere overtok den eldste sønn,
Ludvig Johannessen, den.
Lennesætten.
A Ole (muligens Ole Jonsen Vinne, som var opsitter på V. i 1669;.
B.Ole Olsen Vinne, t 1751, 55 år 2 mdr. gl. * 1719 Brynhild
Andersd. (Berg?), tP- Vinne 1783, 91 år gl. Hun * 2 ) 1752
Jens Ellingsen Hallem, Vinne, t 1788.
C I.Ole Olsen Lennes, f. p. Berg 1720, f 1792, kjøpte Len
nes 1763. * *) 1749 Sara Jensd. Lennes søndre, f. p. L.
1724, f 1765, dtr. av Jens Larssen L. * 2 ) 1767 Magn
hild Olsd. Breding, f. p. B. 1732.
D l.Ole Olsen Lennes, f. p. L. 1751, t 1842. * 1773
Ragnhild Olsd. Næs, f. p. Kråg 1752, f 1825.

----
452 Bind IV
----
E 1. Anne Olsd, f. p. Baglo 1775. * 1806 Nils Olsen Høilo,
f. p. H. 1770, f smst. 1833. Se Høiloætten.
E 2. Brynhild Olsd., f. p. Øren 1777. * Jørgen Lorås, Inderøy.
E 3. Olava Olsd., f. p. Øren 1779. * 1819 Anders Olsen Sør-
åker, f. p. Høilo 1779, f p. Søråker 1865. Se Høiloætten.
E 4. Ole Olsen Lenes, f. p. Tuset 1768, sinnssvak, var i 1843
p. Lorås.
E 5. Magnhild Olsd., f. p. Lennes 1795. * 1818 Knut Olsen
Næs, f. p. N. 1794, f i Stjordalen 1861. Se Næsætten.
E 6. Lasse Olsen Lennes, f. p. L. 1797, f smst. 1832. * 1825
Guru Olsd. Næs, f. p. N. 1798, f P- Lennes 1871, dtr.
av Ole Olsen Næs østre. Hun * 2 ) 1834 Johannes Peder-
sen Haga, som fikk Lennes med henne. Se Næsætten.
F 1. Ole Lassesen Skroddo under Bjorken, f. p. Lennes
1826. * 1855 Elen Jonsd., f. 1833.
G 1. Lasse Olsen, f. c. 1855.
G 2. Annæus Olsen, f. c. 1857.
G 3. Gustav Olsen, f. c. 1861.
G 4. Ole Olsen, f. 1869.
G 5. Ingeborg Anna Olsd., f. 1864.
G 6. Oline Olsd., f. 1867.
G 7. Beret Anna Olsd., f. 1872.
F 2. Olaus Lassesen, f. p. Lennes 1830, f 1866. * 1859.
F 3. Ragnhild Lassesd. Lennes, f. p. L. 1827. * 1856 Jo
hannes Jonsen Molberg, Lennes, f. p. Molberg 1823,
t p. Lennes 1877.
G 1. Ludvig Johannessen Lennes, f. 1856.
G 2. Andreas Johannessen, f. 1861.
G 3. Gustav Johannessen, f. 1864.
G 4. Johan Johannessen, f. 1866.
G 5. Jette Johannesd., f. c. 1857.
G 6. Rikke Johannesd., f. 1870.
F 4. Beret Lassesd., f. p. Lenes 1832. * 1865.
E 7. Sara Olsd., f. p. Lennesvald 1773, t p. Lunden 1858. *
*) 1799 Ole Olsen Næs vestre, vaktmester, f 1820. Se
Næsætten. * -) 1821 Jon Pedersen Kvelic, Næs, f som
kårmann på Næs 1844. Ingen barn.
Jens Olsen Rosvold, f. p. Lennes 1754. * 1778 Anne Johan
nesd. Lein, f. p. L. 1756 Se Leinsætten.
E l.Ole Jenssen, f. p. Rosvold 1779.
E 2. Johannes Jenssen, f. p. Rosvold 1782.
E 3. Sara Jensd., f. p. Rosvold 1784, f p. Hallan 1871. * x )
1821 Nils Pedersen Hallar., f. p. H. 1795, f smst. 1826.

----
453 Bind IV
----
Se Hallanætten. * 2 ) 1829 Gundbjorn Pedersen Hallan,
f. p. Skrove 1802, f p. Hallan 1888.
E 4. Sevald Jenssen Rosvold, f. p. R. 1787. * 1815 Magnhild
Olsd. Gudding.
F 1. Johannes Sevaldsen, f. p. Skjordal 1810.
F 2. Ole Sevaldsen, f. p. Skjørdal 1818.
F 3. Ole Sevaldsen Aspås, f. p. Næs 1820, t P- Krågs
moen 1893, omkom i skredet. * 1851 Mali Anderd.,
f. p. Eklovald 1825, f P- Aspås 1881.
G 1. Sefanias Olsen, f. c. 1853.
G 2. Ingeborg Anna Olsd., f. 1860.
F 4. Mikal Sevaldsen Sandviken, f. p. Holme 1823, t p.
Bunes 1886. * 1851 Jonetta Andersd., f. i Levanger
landsogn 1821.
E 5. Magnhild Jensd., f. og f P- Rosvold 1790.
E 6. Magnhild Jensd., f. p. Rosvold 1791, f P- Stubbe 1873.
E 7. Lasse Jenssen, f. p. Rosvold 1795.
E 8. Anne Jensd., f. p. Rosvold 1798.
Peder Olsen Rosvold, f. p. Lennes 1764, f 1804. * 1798 Marta
Jonsd. Hallem nordre, f. p. H. 1764. Hun * *) Ole Toresen
Hofstad.
E 1. Sara Pedersd., f. p. Rosvold 1798, f p. Næs vestre 1884.
* *) 1822 Ole Nilssen Øye av Melhus, f. c. 1793, f P-
Baglo 1840. * 2 ) 1844 Iver Anderssen Bagelsanden, f. i
Strinda c. 1811, enkemann, snekker. (Han hadde i 1. ekte
skap døtrene Anne Moe, Sirianna Buran og Elen Ting
stad).
F 1. Nils Olsen Øgstad, f. p. Valstad 1823. * 1855 Gun
hild Andersd. Øgstad, f. p. 0. 1821, t smst. 1875.
Se Leinsætten.
Gl. Ole Andreas Nilssen Øgstad, f. 1855, f 1908.
* Ingeborg Johannesd. Rosvold, f. 1863.
H 1. Gustava Olsd., f. 1884. * Iver Eng, 5 barn
H 2. Oline Olsd., f. 1886, f- H 3. Nikoline
Olsd., f. 1888. * Langås, Trondhjem, 5
barn. H 4. Anna Olsd., f. 1890. * Knut Fin-
stad, 1 barn. H 5. Birgitte Olsd., f. 1892, i.
* Teodor Husan, f- H 6. Sofie Olsd., f.
1894. H 7. Marie Olsd., f. 1896. HB. Jo
hanna Olsd., f. 1898. * Jon Skavhaug, 2
barn. H 9. Bernhard Olsen, f. 1899. H 10.
Kristian Olsen, f. 1899. H 11. Ingebjorg
Olsd., f. 1902 * Martin Brobjorg, Meråker.
29

----
454 Bind IV
----
H 12. Tollef Olsen, f. IQO4. H 13. Helga Olsd.,
f. 1907, f.
G 2. Beret Marta Nilsd., f. 1857. * Kristian Fisknes, Bak-
aunet, Trondhjem, f. i Sparbu, f- Ingen barn.
G 3. Lovise Nilsd., f. 1863. * Peder Skultbak fra Våge,
Gudbrandsdalen.
H 1. Gunhild Pedersd., f. 1894. H 2. Marie Pedersd.,
f. 1896. H 3. Sigrid Pedersd., f. 1898. * Odin
Kålen, 1 barn. H 4. Nelly Pedersd., f. 1900.
H 5. Hilmar Pedersen, f. 1903.
F 2. Johannes Olsen Næs, Kleven i Frol, f. 1828. * 1871 Olina
Andreasd. Rostad, f. 1847. (Se Ystad: Ættetavlor frå Inn-
herad — Rostadætten).
G 1. Lars Johannessen Næs, f. 1872.
G 2. Maren Johannesd. Næs, f. 1876.
G 3. Ole Johannessen Næs, sersjant. * Birgitte Aleksan-
dersd. Rinnan.
G 4. Julie Johannesd. Næs.
G 5. Marius Johannessen Næs.
F 3. Martinus Olsen Bjartnes, f. 1835. * 1868 Anne Marta
Andreasd. Rostad, hans svigerinne, f. 1844. Hun * L> )
1880 Mikal Andersen Stuskin, Bjartnes, f. 1838, t 1924.
(Se Ystad: Ættetavlor frå Innherad — Rostadætten).
Gl. Marie Lovise Martinusd. Bjartnes, f. 1868. * 1893
Anders Ingebrigtsen Lund. Ingen barn.
G 2. Maren Anna Martinusd. Bjartnes, f. 1870. * 1897
Jon Eriksen Baglo, f. 1871, sersjant ved Trondhjem-
ske kavalerikorps.
Hl. Marie. H 2. Astrid. H 3. Martinus. H 4. Ingrid.
H 5. Arne. H 6. Marta. H 7. Aasta. Fl 8. Olaug.
G 3. Sara Oline Martinusd. Bjartnes, f. 1872. * 1896 Ole
Bertram Eriksen Hoilo, Rinnan nedre, enkemann, f.
p. Hoiloen 1864. Se Hoiloætten.
Hl. Anna. H 2. Sofie. H 3. Anton. H 4. Olav. H 5.
Aksel. H 6. Martinus. H 7. Marie. H 8. Margit.
H 9. Sverre. H 10. Bernhard. H 11. Lovise.
H 12. Ruth. Dessuten 2 dode.
G 4. Peter Martinussen Bjartnes. * Borghild Volen.
Hl. Anne Marta. H 2. Ole Magnus. H 3. Einar.
H 4. Lars. H 5. Anders. H 6. Martinus.
Kirsti Pedersd., f. p. Rosvold 1801, f P- Prestgård 1888. '
1823 Baro Anderssen Nestvold, f. p. Lorvold 1796.

----
455 Bind IV
----
D 4. Anne Olsd., f. p. Lennes 1758. * Tore Hofstad.
D 5. Brynhild Olsd., f. p. Lennes 1759.
C 2
Anders Olsen Balhall, f. p. Vinne 1729, t 1817, kjøpte Rein
1763. * J ) 1755 Ingeborg Jonsd., f. p. Fikse 1726, t P- Rein
1772. * >) 1773 Anne Ellingsd. Balhall, f. p. Berg 1729, enke
efter Baro Balhall, dtr. av Elling Berg. Se Næsætten.
D 1. Jon Anderssen Rein, f. p. R. 1759. * 1785 Maren Olsd.
Kvam, f. p. Mikvold 1758. Se Næsætten.
E l.Ole Jonsen Ravlo, f. p. Rein 1786, f P- Ravlo 1876.
* 1812 Marta Sevaldsd. Ravlo, f. p. Berg 1777, f p.
Ravlo 1862. Hun var * ') Mikkel Tomassen Ravlo
og * *) 1805 Ole Nilssen Mule, Ravlo.
F 1. Johannes Olsen, f. p. Ravlo 1814.
F 2. Mikal Olsen, f. p. Ravlo 1817, t 1821.
F 3. Malena Olsd., f. p. Ravlo 1820, t 1821.
E 2. Ingeborg Jonsd., f. p. Rein 1789. * l ) 1821 Ole
Bårdsen Norberg, enkemann, f. c. 1753, f 1823. *
1824 Andreas Eliassen Soråker, Norberg, f. c. 1800,
t p. Norberg 1842.
E 3. Anders Jonsen, f. p. Rein 1795.
E 4. Jon Jonsen, f. p. Rein 1798.
E 5. Haldo Jonsen Rein, f. p. R. 1801, f smst. 1852. *
1846 Magnhild Pedersd. Hetlo, f. i Levanger land
sogn c. 1817. Hun * 2 ) 1855 Jonas Mikalsen Melby,
Rein, f p. Rein 1882.
D 2. Brynhild Andersd., f. p. Rein 1857. * Jon Reitan, Skogn.
D 3. Ingeborg Andersd., f. p. Rein 1763. * 1796 Søren To
massen Hallan, f. 1761, f 1824. Se Hallanætten.
Peder Olsen, f. p. Vinne 1735.
Kari Olsd. Vinne, f. p. V. 1722, t p. Rindsem 1812. * ') 1750
Jon Arntsen Rindsem, enkemann, f 1762. * 2 ) 1763 Jørgen
Jenssen Almli, Rindsem, f p. Rindsem 1806, 77 år gl.
D I. 1 Ole Jonsen, f. 1752.
C 3
C 4
D 2. 1 Jon Jonsen, f. 1754.
D 3. 1 Anders-Jonsen, f. 1756. * 1804 Marie Jakobsd. Rind
semvald.
Jonsd., f. 1759, t p. Rindsem 1801, ugift.
D 5. 2 Jens Jørgensen Rindsem, f. p. R. 1764, f smst. 1828.
* Beret Knutsd.
D 6. 2 Brynhild Jørgensd., f. p. Rindsem 1767.
Beret Olsd. Vinne, f. p. V. 1726. * Anders Jonsen Mønnes
Haugsvald.
C 5.
D 1. Ole Anderssen.
D 2. Brynhild Andersd.

----
456 Bind IV
----
C 6. Elen Olsd. Vinne, f. p. V. 1732, f p. Høilo 1768. * 1758 Ole
Nilssen Høilo, f. 1728, t 1808. Se Høiloætten.
C 7. Magnhild Olsd. Vinne, f. p. V. 1739, f 1776. * 1775 Morten
Jenssen Bjørgan, f. 1745, f 1803. Se Bjørganætten.
NÆS
Gårdsnr. 118.
Navnet: Ness 1520. Nes 1530, 1559. Ness 1590. Nees 1626.
Næß 1664. Næss 1723.
Skylden: Skylden var i 1650 3 sp. 1 øre 12 mkl, ved avfelling,
approbert 25. juni 1703, nedsatt til 2 sp. 18 mkl., fra 1836 20
dal. 4 ort 10 sk. således fordelt:
Næs vestre 1 sp. - øre — mkl., fra 1836: 8 dal. 4 ort 18 sk.
Næs mellem 1 » 12 » —» — 3 » 2 » 6 »
Næs østre 22 » 6 » —»— 8 » 2 » 5 »
Næs vestre blev i 1844 avfelt til 8 dal. 2 ort 18 sk.
Gården blev meget ødelagt ved skredet i 1893. Skylden var i
1907 mk. 12,92, fordelt på 12 bruk, hvorav:
Bruksnr. 1, Næs vestre, mk. 0,57.
— 2, Næs mellem, » 2,00.
— 3, Næs østre, » 5,62.
Eiere: I Aslak Bolts jordebok finnes folgende notis:
«af fregadrigx nesi iiij ørt. b. b. f. ij ørt.»
Rygh opfører denne eiendom blandt forsvundne gårder; men
det er meget, som taler for, at vi her har å gjøre med en part av
Næs. Den kommer i jordeboken mellem Rosvold og Bjørken i
«Rabyggia skipreidho», som svarer omtrent til Vinne sogn med
tillegg av de gårder av Stiklestad sogn, som ligger på sydsiden av
elven.
Under denne forutsetning fremgår det altså at Erkestolen fra
gammel tid har eiet 4 ørtugsbol i gården, og at dette på Aslak
Bolts tid var bygslet for 2 ørtuger.
Og i Gautes jordebok heter det:
«Af Nese åtte stadren fyr ther vti j ørisleigho, oc erchebiskop
Olaf bytte under staden f. ij øres 1. i Lunde oc ij ørisleigho i
Snæffwen i Sparabo fylke, v ørisleigho i Nese, er nw b. f. ij span.»
D. v. s. Av Næs eiet staden (d. e. Domkirken eller muligens
Domkapitlet) før derudi 1 øres leie, og erkebiskop Olav (Olav
Trondsen 1458—1474) byttet under staden for 1 øres leie i Lund og
2 øres leie i Sneve i Sparbu 5 øres leie i Næs, er nu bygslet for
2 spand.

----
457 Bind IV
----
Det samme makeskifte er notert i samme jordebok under «Spa
rabo fylke, Eggesokn», således:
«Notandum ij ørisleigha i Lundom, oc ij oris leigha i Sneffwen
i Wigmunden war bytt i v øris leigho i Nesi i Haugs skipreidhæ j
Werdall, Baard i Lundom hafuer bytes breffweth.»
Det er: «Merk: 2 ores leie i Lund og 2 ores leie i Sneve i Egge
blev byttet i 5 øres leie i Næs i Haugs skiprede i Værdalen. Bård
i Lund har makeskiftebrevet.»
Av det foregående fremgår, at Erkestolen for Olav Trondsens
tid eiet 1 ore i Næs. Da der nu ikke for hans tid finnes omtalt no
get annet erkebispegods i Næs enn de hos Aslak Bolt nevnte 2
ørtuger i «Fregadrigx nesi», synes også dette å tale for, at sist
nevnte eiendom må være en part av Nes. At skylden efter Aslak
Bolt var 2 ørtuger, men efter Gaute 1 øre, er ikke til hinder for, at
det kan være samme eiendom; skylden hadde neppe festnet sig
helt ennu. Det, som minst passer, er, at eiendommen skulde ligge
1 Haugs skiprede; men det kan jo bero på en feiltagelse.
Erkebiskop Olav Trondsen makeskiftet så til Erkestolen yder
ligere 5 ore i Næs mot landskyldsparter i Lund og Sneve i Egge.
Med det øre, den hadde før, blev altså Erkestolens eiendom i Næs
2 spand, og med dette beløp står den i Olav Ingebrigtsens jordebok.
Som eier av 2 sp. i gården må Erkestolen også ha vært bygselrådig.
Ved reformasjonen blev Erkestolens gods beslaglagt av Kronen
— i 1549 opføres 2% sp. av Næs under «Stiicthenns gods», d. v. s.
det gamle erkebispegods. I 1500-årene er det minket til 2 sp. 12 mkl.
Forøvrig var der mange eiere av landskyldsparter i gården; i
1650 var således eiendomsforholdet:
Kronen
2 sp
- øre 12 mkl. og bygselretten.
1 » 12 »
Stiklestad kirke
Ole Auglens odel
Verdalens prestebord
Geviks kirke
1 » 12 »
12 »
12 »
Tilsammen 3 sp.
1 øre 12 mkl
Fra hvilken tid de mange små landskyldsparter har tilhørt sine
respektive eiere, vet vi litet om. Verdalens prestebord og Gevik
kirkes parter kan være det øre, som krongodset er minket i siste
halvdel av 1500-årene, og bondeodelsparten optrer først fra 1620-
årene. Stiklestad kirke har formodentlig eiet sin part helt fra mid
delalderen.
I 1659 blev Næs tillikemed Høiloen og Bjartnes pantsatt til
Selius Marcelis, som transporterte pantet til lektor Hans Søfrenssøn.

----
458 Bind IV
----
Ved dennes død i 1660 gikk panteretten i arv til Peder Christensen,
formodentlig en svigersønn, og av denne innløste Johan Gaarman
den yngre gårdene 12. mars 1663. Endelig solgte Gaarman de
samme gårder til David Jakobsen Jelstrup ved skjøte av 2. novem
ber 1663 for 558 rdl. Bsk.
Ved skjøte av 24. februar, tgl. 25. juni 1698, makeskiftet Jel
strup Næs mot Minsås søndre til opsitteren Ole Iversen, eller rettere
hans bo, da makeskiftet var avtalt med Ole, men denne døde, før
skjøtet var utstedt. Siden har gården alltid tilhørt opsitterne, og
Næs er således en av de Verdalsgårder, som lengst har vært
selveiendom.
Efter avfellingen, approbert 1703, var altså eiendomsfordelingen:
Brukere: Torald j Ness har i 1520 betalt IV2 lodd sølv i skatt
og 2 mark for jordegods; han må altså ha eiet endel enten i denne
eller andre gårder.
I 1549 har Oluff betalt 1 slaktnaut og V 2 vet mel i landskyld
for 2M> spand i «Neßnn — Stiichtenns gods». Og i samme regn
skap står «Olluff paa Ne finn» for 1 pd. 4 mk. smør og 4 pund
mel i leding. «Oluff paa Nes» står også i skibskattmanntallet av
1559.
Opsitteren i begynnelsen av 1600-årene het Haldor, fra 1618
avløst av Erik Ingebrigtsen, som dette år betalte 42 rdl. i bygsel
for 3Vz spand. Han eiet bondeodelsparten i gården og var der til
i begynnelsen av 1650-årene.
I 1652 bygslet Ole Evensen gården, -xhvilken enken Magli
Sivertsdatter påboede, han nu har til egte». Ole betalte pr. spand
16 rdl., tilsammen 56 rdl.
Gårdens besetning var i 1657 4 hester, 22 naut, 2 bukker,
6 geiter, 19 sauer og 4 svin.
Ved matrikuleringen i 1669 blev skylden foreslått nedsatt til
2¥z sp. «formedelst stor aarlig elffuebrud». Tienden blev sått til
2Y2 tdr. bygg og 5 tdr. havre, ledingen til 5 ort og småtienden til
3 ort. Der var humlehave og tømmerskog.
Ole Evensen var i 1665 56 år gammel og synes å ha vært på
Næs over midten av 1680-årene. Det må være hans datter den


----
459 Bind IV
----
Siri Olsdatter Næs, som blev gift med Rasmus Ågesen Hagen
på Maritvold.
Efter Ole Evensen kom Ole Iversen, visstnok sonn på Winsås
sondre, som han eiet. Til Næs er han muligens kommet ved ekte
skap med sin formanns enke. Som nevnt under eiere, makeskiftet
han til sig Næs mot Minsås i 1697, samme år som han dode.
Makeskiftebrevet og skjotet blev ordnet på skiftet efter ham, og
hans eiendom i gården, 1 sp. 1 ore 4 mkl., blev verdsatt til 100 rdl.
På samme skifte er registrert en besetning på 2 hester, den
ene til 2 rdl. 2 ort, den annen 1 rdl. 1 ort, 1 foll 1 rdl. 3 ort,
17 kyr å 2 rdl. 3 ort, 11 ungnaut, 18 sauer, de voksne til IV2
ort, 10 geiter å1 — IV2 ort. Hertil kommer brennevinspanne, 4
messingstaker, 4 tinnkanner, 2 solvskjeer, U saltkjelpart til 4 rdl.,
10 sildgarn og en not m. m. Det var et efter den tids forhold
meget vel utstyrt bo, hvis aktiva belop sig til 336 rdl. 1 ort 23 sk.,
og gjelden var übetydelig, hvorfor nettobeholdningen blev 305 rdl.
1 ort 15 sk. Enken, Ragnhild Ellingsdatter Faren, fikk herav halv
parten, og av den annen toges «enkens bænkegave», 12 rdl.
Siden har Ole Iversens efterkommere vært på Næs til den dag
idag. Den nuværende kone på gården, Laura Næs, er den syvende
av ætten.
Enken efter Ole Iversen giftet sig snart efter med Erik Paulsen,
som må ha vært en sonnesonn av den tidligere opsitter, Erik Inge
brigtsen. Han fikk kvitteringsskjote på gården 20. juni 1700, tgl.
25. juni samme år. Hans hustrus stedbarn, Hans og Anders, Ole
Iversens barn av forste ekteskap, hadde utlegg i gården ifl. skifte
brevet efter faren.
Erik Paulsen var en tid lensmann. Han hadde Næs, til hu
struen Ragnhild dode i 1724. Da tok Ole Iversens eldste sonn,
Ole Olsen Hegstad, gården igjen på odel og fikk skjote 22., tgl.
26. januar 1725. Erik flyttet da til Leirfald og giftet sig med en
ken på denne gard. Han vedblev dog å eie en landskyldspart i
Næs, nemlig den gamle bondeodelspart på 23 mkl., som han hadde
innlost og siden ved skjote av 26. august, tgl. 8. september 1730,
overdrog til Åge Rasmussen Hagen.
Tomas Davidsen Jelstrup lyste både i 1708 og ved Ragnhilds
dod odelsrett til Næs, uten at det dog blev nogen innlosning av.
Slik som Næs lå til midt i Jåmtlandsveien led den selvfolgelig
meget under svenskenes innfall i 1718. Erik opgir tapet således:


----
460 Bind IV
----
Tilsammen 242 rdl. 48 sk.
Av svenskene hadde han i erstatning fått 30 rdl.; men disse
penger tok major Fabers avdeling tilbake, da de brandskattet byg
den på tilbaketoget fra Skånes skanse til Sverige.
Ved matrikuleringen i 1723 oplyses, at gården ikke hadde nogen
husmann, skog til fornodent hustommer og brenne. Den betegnes
som «letvunden, tildels frost undergiven, tager og lidt skade af
elvebrud». Utseden var M> skjeppe rug, 2 tdr. bygg, 10 tdr. havre
og V-i skjeppe grå erter; der avledes 50 sommerlass vollhoi og 20
lass ekerhoi, og besetningen var 4 hester, 12 kyr, 5 ungnaut, 20
sauer og 8 geiter. Tienden blev sått til V\ skjeppe rug, 1 td. bland
korn, 3 tdr. havre, 1 bismerpd. erter og 1 bismerpd. ost. Skylden
blev foreslått forhøiet med 12 mkl., og der anfores i den anledning:
«Ihvorvel denne gaard har ingen anden herlighed end som oven
meldt er, og i henseende til korn og hoavling ei hoiere end for sin
leie kunde ansees, saa dog formedelst dens beleilige situation, og
fordi opsidderen kan vinde ved en liden handel med jåmterne,
som igjennem denne gaard maa passere til Levanger marked, er
den derfor fornemmelig med ovenanforte 12 mkl. paalæg bleven
anseet.»
Ole Olsen Næs hadde 6 sønner, hvorav 2 het Ole. Faren over
lot bruken av en trediedel av gården, svarende til det senere Østre
Næs, til Ole den eldre og beholdt seiv de to trediedeler, svarende
til Vestre og Midtre Næs, som han ønsket, at Ole den yngre skulde
ha efter ham, og drev underhandlinger med den eldste sønn om
dette, både personlig og ved mellemmenn. Ole den eldre vilde
imidlertid ikke gå inn på denne ordning, men forbeholdt sig å
innløse hele gården. For denne forlangte faren 300 rdl., en pris,
som Ole ikke vilde betale. Derimot forlangte han å få innløse den
på de vilkår, som faren vilde tilstå den yngre bror eller andre;
men det vilde ikke faren gå inn på. Han ønsket å ha den yngre
sønn på hovedbolet, og at den eldste skulde bli ved den trediedel,
som Østre Næs utgjorde. For å få dette istand, foretok han endel
manøvrer, som resulterte i en langvarig prosess, og som han ikke
kom godt fra. Hermed forholdt det sig således:
Som ovenfor nevnt hadde Ole Iversen Næs av første ekteskap
to sønner, Hans og Anders, altså halvbrødre av Ole Olsen Næs.


----
461 Bind IV
----
Hans var dod ugift; men Anders hadde en sonn, Jakob Andersen
Sæter i Skogn, hvis formynder Ole Næs var. Hverken Anders
eller sonnen Jakob hadde gjort noget odelskrav til Næs gjeldende
i de 23 år, Ole nu hadde eiet gården.
Men nu fikk Ole Næs Jakob Sæter til å lyse odelsrett på egne
og sosteren Ingeborgs vegne, og den 28. juni 1748 skjotet han
Næs til denne for 200 rdl., «skjont jeg i hævds tid har boet paa
gaarden, og mine arvinger desformedelst vil formene sig enslags
odelsret efter min tid til samme gaard», og han angir videre som
grunn til, at han selger gården til Jakob, at han har vært Jakobs
formynder, men dessuaktet undlatt å lyse hans odelsrett til den.
Ved dette skjotes tinglesning den 9. september 1748 nedla Ole
den eldre protest, samtidig som han seiv lyste odelsrett til gården,
og da Jakob Sæter ikke vilde avfinde sig med ham i mindelighet
og overdra ham gården for den pris han seiv hadde gitt for den,
anla han odelslosningssak, hvori dom fait 16. april 1740. Ved
denne blev Jakob Sæter domt til å fravike gården mot refusjon av
kjopesummen, og dessuten måtte han og Ole Næs tilsammen
betale Ole den eldre 41 rdl. 3 ort 12 sk. i omkostninger og for
akten 19 rdl. 1 ort samt til justiskassen 3M> ort, så det blev dem
en nokså dyr manovre.
Ole Næs dede samme år, 69 år gammel. Sonnen hadde ennu
ikke overtatt gården, så dens besetning registrertes på skiftet. Den
bestod av 4 hester og 1 foll, 9 kyr, 7 ungnaut, 8 sauer, 14 geiter
og 4 svin. Avlingen det år opgis til 27 tdr. bygg å 1 rdl. 2 ort
12 sk. og 49 tdr. havre å 3 ort 12 sk. Jakob Sæter hadde innlevert
regning på boet for halvdelen av omkostningene i den odelssak,
hvorved gården blev ham frådømt; men skifteretten godkjente ikke
kravet. Ingeborg Sæter hadde også innlevert et krav på boet for
farsarv, som Ole Næs i egenskap av hennes formynder skulde ha
hatt under forvaltning. Også dette krav blev avvist, da det op
lystes, at arven bestod i løsøre, som aldri hadde vært i Oles be
siddelse, men som hennes mor, Maren Sæter, hadde hatt til bruk.
Boet efter Ole Næs viste en nettobeholdning av 129 rdl. 2 ort,
aktiva var 195 rdl. 3 ort 16 sk.
Ole Olsen den eldre kom således i besiddelse av gården. Ole
Olsen den yngre bygslet Mikvold og døde der i 1766.
Ole Næs delte gården i to: Ostre og Vestre Næs. Ved skyld
setningsforretning av 14. august 1777 blev Vestre Næs sått i en
skyld av 1 sp. 1 øre 12 mkl., Østre Næs halvparten eller
2 øre 6 mkl.

----
462 Bind IV
----
NÆS ØSTRE
Gårdsnr. 118, bruksnr. 4.
Da Ole hadde delt Næs, overdrog han ved skjote av 30. desbr.
1777 Vestre Næs til sin eldste sonn, Ole Olsen den eldre, for 800
rdl. (Han hadde nemlig også 2 sonner av navnet Ole).
Ostre Næs solgte han ved skjote av 17. august 1778 til en
annen av sine sonner, Elling Olsen, for 500 rdl. Ifolge en kon
trakt av 16. august samme år skulde dog Elling ikke tiltre eien
dommen og heller ikke erlegge noget av kjopesummen, så lenge
nogen av foreldrene levet. Ole Olsen vedblev således å bruke Ostre
Næs, og der dode han i 1787.
Han var en efter tidens forhold meget velstående mann, rik
både på barn og gods. Han hadde 6 sønner og 4 dotre, som ved
hans død alle var meget vel anbragt, og seiv efterlot han sig en
formue på 1615 rdl. 1 ort 16 sk. Ved skiftet efter ham registrertes
solvtoi for 13 rdl. 1 ort 12 sk. En bilegger kakelovn, den forste
på Næs, er anskaffet i hans tid, den verdsattes til 6 rdl. Dessuten
noteres adskillige mobler, bord, stoler etc, som ennu kun pleiet
å finnes hos de mest velstående bonder. En huspostil, en bibel og
et par andre boker fantes også og dessuten «et skilderi og 5 trøkte
tavler». Den registrerte besetning var 2 hester, 8 kyr, 7 ungnaut,
9 sauer, 15 geiter og 4 svin. Avlingen er meget omstendelig opgitt
til: 13 staurer rug, 3100 band bygg, 2900 band havre, 156 band
gronn havre o.s.v.
Enken, Guru Arntsdatter, opgav nu gården for sønnen Elling
Olsen og tok det kår, som var sikret henne ved kontrakt av 16.
august 1777, nemlig V/2 tdr. bygg, 7 tdr. havre, for til 2 kyr og
3 sauer m. m. Hun døde som kårkone på Ostre Næs i 1793 og
efterlot sig en formue på 865 rdl. 2 ort 17 sk., det meste i ute
stående fordringer og kontanter.
Elling Olsen var imidlertid kommet i besiddelse av Melby ved
ekteskap med Siri, enken efter Sakarias Melby. Han brød sig da
ikke om å ha Ostre Næs, som han ved skjote av 4. januar, tgl.
22. februar 1788, overdrog til en yngre bror, Ole Olsen den yngre,
for 499 rdl. Denne hadde nu gården til han ved skjøte av 15.
august 1828, tgl. dagen efter, overdrog den til sønnen, Ole Olsen,
for 1000 spdl. og et kår på 5 tdr. bygg, 10 tdr. havre, X A td.
hvete. 12 tdr. poteter, X A td. rug, Vs td. erter, X A mål «rodland»
(kålrabiland), Va mål linland og for til 2 kyr og 6 småfe. Dette
betydelige kår blev anslått til en verdi av 30 spdl. årlig. Det heter
ved dette salg, at «sælgeren er beheftet med værgemaal» — muli
gens på grunn av alder.

----
463 Bind IV
----
Den Ole Olsen, som således overtok Ostre Næs, var den fjerde
av dette navn på Næs. Den femte og siste Ole Olsen overtok går
den ved farens dod ifl. skjote av 7., tgl. 8. februar 1854, utstedt
av moren, Beret Marta Halvorsdatter.
Ostre Næs hadde i 1835 en besetning på 3 hester, 12 storfe,
26 sauer, 12 geiter og 2 svin, og utseden var Vs td. hvete, l A td.
rug, 2V2 tdr. bygg, 13 tdr. havre, td. erter og 9 tdr. poteter.
Næs østre, sett fra nord 1920. Fot. E. Musum.
I 1865 var besetningen 5 hester, 12 storfe, 25 sauer, 7 geiter
og 4 svin og utseden Vs td. hvete, Ys td. rug, 2V£ tdr. bygg, 14
tdr. havre og 10 tdr. poteter. Der var 2 husmannsplasser: 1: Næs
moen, 2: Næsvald, hvorpå føddes 2 kyr, 8 sauer og 2 geiter og
såddes M> td. bygg, 2 tdr. havre og 1% tdr. poteter.
I 1875 var besetningen 4 hester, 1 okse, 9 kyr, 2 ungnaut, 26
sauer og lam, 8 geiter og kidd og 4 svin og griser og utseden
V* td. hvete, 3% tdr. bygg, 17 tdr. havre, \V-i tdr. havre til grønn
for, Va td. erter, 20 tdr. poteter og 20 ruter anvendtes til andre
rotfrukter. Der var nu bare 1 husmannsplass, hvor der føddes
1 ku, 4 sauer og 3 geiter og såddes %, td. bygg, IV2 tdr. havre
og 2V2 tdr. poteter samt anvendtes 4 ruter til andre rotfrukter.
Ole Olsen den femte hadde ingen sønner. Hans eldste datter
Laura blev gift med Elias Olsen Lyng, som overtok gården for
4000 kr. og kår til en årlig verdi av 160 kr. ifl. skjote av 16. juli,
tgl. 3. august 1891.
Gården blev sterkt redusert ved skredet: Ca. 150 mål dyrket
jord og ca. 150 mål skogland blev overslammet. I erstatning fikk


----
464 Bind IV
----
eieren 0500 kr. Senere blev der tildelt gården ca. 300 mål av
utrasleiret.
Den er nu på ca. 200 mål dyrket jord, hvorav ca. 100 dyrket
av siste eier, og har en besetning på 3 hester og 9 storfe.
Fraskilte par ter:
Næsgdrd, 16 mål, solgt i 1805 til Ole Anderssen B/ørken for
1300 kr. Bruket blev senere solgt til Paul Stiklestad, som igjen
solgte til standartjunker Anton Slapgård, den nuværende eier.
Lågnæs, 10 mål, solgt i 1804 til Henrik Lågnæs for 300 kr.
Han solgte senere til svigersonnen, Ole Svedjan, som nu har
bruket.
Høgnas, 10 mål, solgt i 1805 til Annæus Nilssen Indal for
500 kr. Nu eier enken, Mette Jonsdatter, bruket.
Sør mrs, 18 mål, solgt i 1002 til Oleanna Johannesdatter for
1200 kr. Hun solgte senere til Ole Eliassen Næs, som nu er eier.
NÆS VESTRE
Gårdsnr. 118, bruksnr. 1.
Den gard, som ved skyldsetningsforretning av 14. august 1777
var utskilt og skyldsatt for 1 sp. 1 ore 12 mkl., omfattet det senere
Næs vestre og mellem. Gården blev, som for nevnt, av Ole Næs
ved skjote av 30. desember samme år overdratt til hans eldste sonn,
Ole Olsen den eldre, for 800 rdl. Ved skifte i 1788 efter dennes
forste hustru, Marit Halvorsdatter Lunden, blev den verdsatt til
1000 rdl. Der påhvilte den da en panteheftelse på 450 rdl., ut
stedt 20. februar 1778 til Jakob Eriksen Levanger, som ved testa
mente hadde overdratt den til Skogns fattigkasse. Dessuten var
der en obligasjon til farens dødsbo på 400 rdl. Tross de betydelige
heftelser på gården må nok Ole Vestre Næs betegnes som en vel
standsmann, idet aktiva var 1444 rdl. 22 sk. og beholdningen 315
rdl. 3 ort 21 sk. Med hustruen hadde han arvet 12 mkl. i Lunden,
på skiftet verdsatt til 60 rdl. Den registrerte besetning var 4
hester, 0 kyr, 7 ungnaut, 16 sauer, 16 geiter og 3 svin.
Velstanden oket i Oles tid. Da det led på slutten med ham,
bestemte han, at hans annen hustru, Marit Knutsdatter, efter hans
død skulde ha et jordstykke på øst- og nordsiden av gården med et
nærmere betegnet skogstykke og havnegang for så mange kreaturer,
som kunde fodes på dette jordstykke; dessuten skulde hun ha fritt
husvær, den søndre låve, det østre fjøs, det nye stabbur og den
under arbeide værende nye stue samt endel nærmere betegnede
mobler. Dette bestemte han ved kontrakt av 4. juli 1708, da han efter

----
465 Bind IV
----
sin egen uttalelse i kontrakten befant sig «i de omstendigheter, at
jeg seiv synes ved døden herfrå at skal blive henkalded». Han
døde også ikke lenge efter. På skiftet efter ham registrertes en
besetning på 4 hester, 10 kyr, 11 ungnaut, 35 geiter og 4 svin og
en avling på 3 lass rug å 1 rdl., 20 lass bygg å 10 ort, 50 lass
halvbygg å 7 ort, 50 lass havre å 2 rdl. og 3 lass skinhavre
samt 414 vog høi å 12 sk. Obligasjonen til Skogns fattigvesen var
svunnet inn til 258 rdl. 3 ort; men med bryllupsutstyr til 6 barn
å 35 rdl. og begravelsesomkostninger 50 rdl. blev gjeld og omkost
ninger 1000 rdl. 1 ort 22 sk. Da aktiva var 1722 rdl. 3 ort 22 sk.,
blev beholdningen 720 rdl. 2 ort.
Ole hadde før sin død overdratt gården til sin eldste sønn, som
også het Ole Olsen, for 1600 rdl. Denne drev i begynnelsen går
den sammen med broren Halvor, til hvem han ved skjote av 8.
august 1803 solgte 1 øre 12 mkl. i den for 899 rdl. Delene blev
særskilt skyldsatt 28. mai 1805 og Halvors del blev kalt Sondre
Vestre Næs; den går dog mere almindelig under navnet Mel
lem Næs.
Ole Olsen Vestre Næs var vaktmester. I den tid, han hadde
gården, gikk det sterkt tilbake, hvortil vel uårene og pengeforvir
ringen tør ha vært medvirkende årsaker. Ved hans død i 1820 var
boet fallitt, besetning og avling übetydelig og gjelden stor. Gården
blev verdsatt til 800 spdl.; men der var både 1., 2. og 3. prioritets
pantelån på den til et beløp av 625 spdl. foruten en hel del annen
gjeld, hvoriblandt skatterestanser for flere år. Den hele gjeld var
902 spdl. 16 sk. og boets underskudd 66 spdl. 3 ort. Innbo og
løsøre, besetning og avling var verdsatt til 77 spdl. 16 sk. Skiftet
blev først avsluttet 11. juni 1822.
Enken, Sara Olsdatter, giftet sig med Jon Pedersen Kvello,
som var 17 år yngre enn henne, og han overtok nu gården, idet
han utredet endel summer, utlagt på skiftet efter Ole Olsen.
Kvitteringer herfor er tgl. 7. desember 1826.
Gården kom atter for en kort tid tilbake til den gamle Næs
familie, idet Jon Pedersen ved skjøte av 29. november 1828, tgl.
5. desember samme år, solgte den for 900 spdl. til vaktmester Ole
Næs' bror, Knut Olsen, og et kår til Jon og Sara på 20 vog bygg,
40 vog havre, for til 2 kyr og 8 småfe, IV 2 mål åker og V 2 mål lin
land. Jon druknet straks før jul 1843 i en bekk ved Næs. Sara
døde på Lunden i 1858.
Knut klarte ikke å bli ved gården. I 1834 lot Jelstrup eksekvere
hos ham for en fordring på 42 spdl. 107 sk., og året efter blev
gården efter rekvisisjon av Trondhjems sparebank solgt ved tvangs
auksjon den 3. mai 1835 til proprietær Jelstrup for 920 spdl.
Han fikk skjøte 5. august, tgl. 8. oktober 1835.

----
466 Bind IV
----
Gården hadde i 1835 en besetning på 4 storfe, 16 sauer og 1
svin og en utsed av 2M> tdr. bygg, 13 tdr. havre og 2 tdr. poteter.
Den dreves da som underbruk.
Ved skjote av 5., tgl. 6. april 1838, solgte Jelstrup den for
1200 spdl. til Monrad Rosenvinge, som heller ikke har kunnet klare
forpliktelsene; ti et par år efter sees Jelstrup å ha tatt gården igjen
på auksjon for 650 spdl. (Skjote 4. mai, tgl. 19. august 1840).
Så solgte han den til Johannes Tomassen Moe fra Øren ved skjote
av 4. november, tgl. 15. desember 1842. (Se Moætten, Kausmo).
Efter en besiktigelse den 22. oktober 1844, forlangt av Johan
nes Moe, blev gårdens skyld nedsatt til 8 dal. 2 ort 18 sk. på grunn
av elvebrudd, som skjonnedes å ha forringet gården med en
syttendedel.
Besetningen var i 1865 2 hester, 10 storfe, 24 sauer og 2 svin
og utseden Ys td. rug, 1 td. bygg, 14 tdr. havre og 10 tdr. poteter.
Der var 3 husmannsplassen 1: Haugan, 2: Næsmoen (i 1875:
Roaldmoen), 3: Næsoren, med en samlet besetning på 4 kyr, 9
sauer, 1 geit og 1 svin og en utsed av % td. bygg, 2 tdr. havre
og 4 tdr. poteter.
Ved skjote av 8., tgl. 9. desember 1875, solgte Johannes Moe
gården for 1800 spdl. og kår til Johannes Olsen Bjartnes. Den
hadde da en besetning på 1 hest over og 1 under 3 år, 9 kyr, 1
ungnaut, 22 sauer og lam og 3 svin og griser og utseden var
V& td. hvete, 1% tdr. bygg, 13 tdr. havre, 10 tdr. poteter og 12
ruter bruktes til andre rotfrukter. På de 3 husmannsplasser foddes
tilsammen 1 hest, 2 kyr, 15 sauer, 7 geiter og 2 svin og såddes
7->o td. rug, I7 A-o td. bygg, 3 tdr. havre, 8 tdr. poteter og anvendtes
12 ruter til andre rotfrukter. (Se Lennesætten).
I Johannes Olsens tid blev der inngått en forening om delingen
av den utmark, som tilhørte Næs vestre, mellem og ostre i felles
skap. Den er dat. 1. september 1877, tgl. 14. august 1878.
Ved skredet blev hele denne gards jordvei overslammet og
husene odelagt. Staten overtok eiendommen, og Johannes kjøpte
Kleven i Frol og flyttet dit.
Fr as kil te par ter:
Næsmoen, gårdsnr. 118, bruksnr. 2, blev skilt fra Næs vestre
ved skyldsetningsforretning av 21. juli, tgl. 12. oktober 1877, og
skyldsatt for 1 dal. 3 sk. (ny skyld mk. 1,60), hvorefter Johs. Olsen
Næs ved skjote av 12. oktober, tgl. 2. november samme år, solgte
den til husmannen på plassen, Johs. Roaldsen, for 1200 kr. og
kår til den tidligere kårkone der, Elsebe Ellevsdatter.

----
467 Bind IV
----
NÆS MELLEM
Gårdsnr. 118, bruksnr. 3.
Som for nevnt fikk Halvor Olsen av broren, vaktmester Ole
Vestre Næs, skjøte på 1 ore 12 mkl. av Vestre Næs den 8. august
1807. Dette er Mellem Næs. Da broren dode, og hans bo var
fallitt, måtte Halvor ved forlik av 3. februar 1823 forplikte sig
til innen et år å innfri sin del i en obligasjon til C. Tonseth av
Trondhjem, for hvilken Vestre Næs var pantsatt i 1800, altså for
delingen. Halvor klarte ikke dette, men måtte seige gården til An
ders Anderssen Vigdal av Buvik for 820 spdl. Skjotet er av 10.
september, tgl. 7. oktober 1824.
I 1835 var besetningen 1 hest, 4 storfe, 20 sauer og 1 svin og
utseden Ys td. rug, % td. bygg, 8 tdr. havre og 6 tdr. poteter.
Anders synes å ha klart sig bra tross eiendomsverdienes syn
ken. Ved skifte i 1840 efter hans hustru, Ingeborg Olsdatter,
taksertes gården til 550 spdl. med pantegjeld til Norges Bank på
355 spdl. Gårdens utsed opgis ved denne leilighet år om annet
å være Vi— l td. bygg, 9—lo tdr. havre og B—lo tdr. poteter,
og der kunde fødes 1 hest, 5—6 storfe og 10—12 småfe. Aktiva
var 725 spdl. 4 ort 10 sk. og beholdningen 242 spdl. 1 ort.
Ved skjøte av 13., tgl. 14. august 1844, overdrog Anders
gården til sønnen, Havtor Anderssen, og tok kår. Havtor kom
imidlertid senere til Bjørken og solgte Næs til Sakarias Sakariassen
ved skjøte, dat. og tgl. 7. februar 1854. Denne hadde ikke gården
lenge: Allerede ved skjøte av 19. januar, tgl. 6. februar 1861,
overdrog han den for 1555 spdl. til Nils Jonsen Halle/n, idet han
forbeholdt sig bruken av endel husrum på gården samt bruksrett
til 2 mål jord, rett til brenne m. v.
Gårdens besetning var i 1865 3 hester, 5 storfe, 20 sauer og
1 svin og utseden Vs td. hvete, Vi td. rug, W-i tdr. bygg, 10 tdr.
havre og 8 tdr. poteter. Den hadde 3 husmannsplasser: 1: Næs
gjerdet, 2: Næsmoen, 3: Haugan. Disse hadde tilsammen et
husdyrhold på 1 ku, 22 sauer, 5 geiter og 1 svin, og utseden var
Vw td. rug, IV2 tdr. bygg, 3V4 tdr. havre og 10 tdr. poteter.
I 1875 var besetningen 2 hester, 3 kyr, 1 ungnaut, 15 sauer og
lam og 2 svin og griser, og utseden var IV2 tdr. bygg, 7 tdr.
havre og 8 tdr. poteter; dessuten bruktes 10 ruter til andre rot
frukter. Der var nu 4 husmannsplasser, nemlig foruten de før
nevnte plassen Færgestedet; på disse føddes 3 kyr, 16 sauer, 6
geiter og 1 svin og såddes 19 /ao td. bygg, 3V4 tdr. havre og 11 tdr
poteter samt anvendtes 6 ruter til andre rotfrukter.
Nils Jonsen døde i 1887, og enken, Guruanna Jonsdatter, av
stod gården for 3900 kr. og kår til svigersønnen Ole M. Ellingsen

----
468 Bind IV
----
Vinne, som var gift med henes eneste barn, Anna Kristine.
Ole dode i 1925. Enken hadde så gården til i 1926, da hun
overdrog den til sønnen, Nils Olsen Næs, for 7000 kr. og kår.
Denne gard blev også sterkt redusert ved skredet. Den er nu
på 75 mål, hvorav 30 mål er dyrket av Ole Ellingsen. Beset
ningen er 1 hest og 5 storfe.
Fr as kil te par ter:
Låg næs, 7 mål, solgt i 1910 til Henrik Lågnæs for 400 kr.
Næs mellem vestre, 11 mål dyrket og 4 mål udyrket jord,
solgt i 1917 til Johannes Kulsli for 2500 kr.
Næsætten.
A. Jon Minsås, opsitter på Minsås søndre i begynnelsen av 1600-
årene.
B. Iver Minsås, opsitter på Minsås søndre fra c. 1615 til c. 1660.
Cl. Jon Iversen (opføres som sønn på Minsås i 1665, var
da 44 år).
C 2. Bård Iversen (var i 1665 24 år).
C 3. Ole Iversen Næs, f 1697. * ■) Ragnhild Ellingsd. Faren,
f 28. januar 1724. Hun * -') Lensmann Erik Paulsen
Næs eller Leirfald.
D I. 1 Anders Olsen, f c. 1726, skifte 29. januar 1727.
E 1. Jakob Andersen Sæter, Levanger, f. c. 1716.
E 2. Ingeborg Andersd. Sæter.
D 2. 1 Hans Olsen.
D3/Bård Olsen, f p. Næs 1710.
D 4. a Ole Olsen Næs, f P- N. 3. juni 1749, 71 år 3 mdr.
2 uker 3 dg. gl. * 1709 på Hegstad m. Brynhild
Halvorsd. Bjartnes, f p. Mikvold 8. januar 1764,
77 år gl.
E l.Ole Olsen Næs østre, f. p. N. 1710, f smst.
1787. * 1735 på Hegstad m. Guru Arntsd.
Landfald, f. p. L. 1711, fP- Næs 1792.
F l.Ole Olsen Næs vestre, (Tvilling), f. p.
N. 1740, f smst. 1798. * ») 1774 Marit
Halvorsd. Lunden, f P- Næs 1788, 39 år
gl. * 8 ) 1789 Marit Knutsd. Okkenhaug,
f. p. Ysse 1759.
G 1. Ole Olsen Næs vestre, vaktmester, f.
p. N. 1774, t smst. 1820. * 1799 Sara
Olsd. Lennes, f. p. Lennesvald 1773,
fp. Lunden 1858. Hun * 2 ) 1821 Jon
Pedersen Kvello.

----
469 Bind IV
----
Ole Olsen Sundby vestre, f. p. Næs 1805, f P- Skrove vestre
1849. * 1831 Marta Sivertsd. Sundby, f. p. Skrove 1784, f P-
Sundby 1852, enke efter Lars Barosen Sundby vestre.
Ole Olsen f. p. Næs 1808.
Elling Olsen Vinne, f. p. Næs 1814, f P- Vinne 1872. * 1842
Gjertrud Larsd., f. p. Sundby 1816, f P- Vinne 1880.
H 1
H 2
H 3
I l.Olaus Ellingsen Vinne, f. 1846. * Hanna.
I 2. Ole Ellingsen Vinne, Næs mellem, f. 1840, t l c >2s. * 1887
Anna Kristine Nilsd. Næs, f. 1856, f 1930.
J 1. Elisæus Olsen Næs, f. 1890.
J 2. Nils Olsen Næs, f. 1893. * 1928 Birgitte Valoen, Stod.
I 3. Sefanias Ellingsen, f. 1851.
I 4. Elisæus Ellingsen, f. c. 1854.
I 5. Gustav Ellingsen, f. 1858.
16. Liva Ellingsd., f. c. 1841.
I 7. Sirianna Ellingsd., f. 1844.
I 8. Ragnhild Ellingsd., f. 1860.
19. Laura Sisilie Ellingsd., f. 1863.
Marta Olsd., f. p. Næs 1801, f som kårkone p. Lunden 1886.
* 1826 Ole Olsen Lunden, f. p. Stiklestad 1796, f (av slag)
som kårmann p. Lunden 1881. Se Vester Bredingsætten.
Ingeborg Olsd., f. p. Næs 1803, f p. Skjerdal 1869. * 1829 Tore
Gabrielsen Haga, f. p. Hagavald 1804, f som kårmann p.
Skjordal 1896.
I l.Ole Toresen Skjordal, f. p. Næs 1829, reiste til Amerika
1873. * 1859 Guruanna Johansd., f. p. Sundby 1833.
J 1. Teodor. J 2. Jonetta. I 3. Kristine. J 4. Ole. J 5. Odin.
J 6. Gustav.
I 2. Martin Toresen Bjørken, f. 1839, f 1897. * 1869 Ingeborg
Anna Havtorsd. Bjorken, f. p. B. 1847.
H 4
H 5
J 1. Beret Anna Martinsd., f. 1869, t 1871.
J 2. Ingeborg Lovise Martinsd., f. 1871, f 1878.
J 3. Anna Gurine Martinsd., f. 1873. * 1895 Henrik Halman
fra Frol. De utvandret til Amerika.
Kl. Ingeborg Dortea. * Ingen barn. K 2. Margrete.
* 1 barn. K 3. Lovise. * 3 barn. K 4. Harald An-
dreas. K 5. Marie. * 1 barn, f.
J 4. Hilmar Teodor Martinsen Bjørken, f. 1876. * 1903
Anna Gustava Lunden, f. 1878.
K 1. Johanne Margrete, f. 1904. K 2. Trygve Georg, f.
1905. K 3. Gudrun, 1 1908. K 4. Ingeborg Pau
line, f. 1909. K 5. Lovise, f. 1911. K 6. Helga,
f. 1913. K 7. Aase, f. 1916. K 8. Oddbjørg, f. 1919.
30

----
470 Bind IV
----
J 5. Martin Julius Martinsen Bjørken, f. 1879. * 1907
Pauline Tynes, Levanger.
Kl. Inger Bergljot. K 2. Aase. K 3. Else. K 4.
Ruth. K 5. Marta. K 6. Rolf Asbjørn. K 7.
Ragnhild Marie. K 8. Lilly. K 9. Sidsel.
J 6. Jon Bernhard Martinsen Bjørken, f. 1883. * 1910
Elise Sagmo.
K 1. Mary Bergljot. K 2. Elen Ingeborg. K 3. Tor
mod. K 4. Solveig. K 5. Hjørdis. K 6. Eva Jo
hanna. K 7. Arnold Martin.
J 7. Ole Georg Martinsen Bjørken, f. 1890. * 1821 Ma
rie Ingeborg Sundby.
K 1. Ingrid Målfrid. K 2. Leikny Ingebjørg. K 3.
Marit Olaug.
I 3 Johannes Toresen Skjordal, Hallan, f. 1847, f 1906.
* 1885 Birgitte Olsd. Melby, f. 1861, f 1908, dtr. av
Ole Larssen Melby og h. Beret Larsd. Stiklestad. Se
Leinsætten.
I 4. Olaus Toresen Skjordal, f. c. 1848, t 1918. Han gikk
skogskole, fikk derefter ansettelse ved Meråker bruk som
skogforvalter og innehadde denne stilling i ca. 40 år.
Halvor Olsen Næs vestre, f. p. N. 1776. * 1797 Anne Gund
bjørnsd. Faren, f. p. F. 1777. Se Fårenætten.
H 1. Marta Halvorsd., f. p. Næs vestre 1797.
H 2. Kirsti Halvorsd., f. p. Næs vestre 1800, f 1801.
H 3. Kirsti Halvorsd., f. p. Næs vestre 1802, f p. Trygstad
1877. * 1823 Lars Olsen Søkstad fra Inderøen, f. 1793,
f p. Trygstadvaldet 1888.
H 4 Ole Halvorsen Haga, f. p. Næs 1806, f P- Haga 1832.
* 1830 Marta Johannesd. Haga, f. 1802, t P- Haga som
kårkone 1874. Hun * 2 ) 1840 Johannes Jonsen Gudding,
f. 1811, t som kårmann p. Haga 1890. (Sønn av Jon Pe
tersen Minsås og p. Elsebe Olsd. Gudding).
I 1 Mikal Olsen Haga østre, f. p. H. 1829. * 1865 Gunne
Jonsd. Hallan, Skogn, f. i Skogn 1846, f P- Haga
1892.
J 1. Ole Marius Mikalsen, f. 1866.
J 2 Marta Mikalsd., f. 1868.
J 3 Johannes Mikalsen Haga, f. 1870. * Julie Skei.
6 barn.
J 4. Grete Johanna Mikalsd., f. 1872.
J 5. Mette Gustava Mikalsd., f. 1875.
J 6. Elisæus Mikalsen, f. 1878.
J 7. Ellen Mikalsen, f. 1881.

----
471 Bind IV
----
J 8. Ingeranna Mikalsd., f. 1885. Alle søsken utvandert
til Amerika undtagen Johannes.
I 2. Johannes Olsen Lyng, f. p. Haga 1832, f p. Lyng
1890. * 1868 Karen Marie Andersd. Stuskin, f. p.
S. 1833.
J 1. Johannes Johannessen Lyng, f. 1871. I Amerika.
* Oline Olsd. Næs, f. 1892.
J 2. Anna Johannesd. Lyng, f. 1874. * Olaus Petersen
Karmhus.
J 3. Mette Johannesd., f. 1877.
H 5. Guru Halvorsd., f. p. Næs 1808. * 1832 Johannes Hans
sen Øren.
H 6. Anne Halvorsd., f. p. Næs 1810, f 1814.
Anders Olsen, f. p. Næs vestre 1785. * 1818.
Guru Olsd., f. p. Næs vestre 1782.
Knut Olsen Næs, f. p. N. 1794, t i Stjørdalen 1861. Kjøpte
Næs vestre av Jon Pedersen i 1828, kjøpte siden Dyrholte.
* 1818 Magnhild Olsd. Lennes, f. p. L. 1785.
H l.Ole Knutsen Næs p. Lorås, Røra, sersjant, f. p. Lennes
1821. * Guruanna Lorås.
I 1. Lorents Olsen Næs p. Lorås. Var mange år i Amerika.
* Oliva Ellevsd. Holme, Verdalen.
I 2. Birgitte Olsd. * Lorents Lein, Sparbu.
H 2. Elling Knutsen Næs, f. p. Reitan 1825 * 1856 Anne
Larsd. Rosvold.
I l.Ole Ellingsen Næs, snekker, bor p. Rindleiret. * Anna
Nikolaisd. Rindsempladsen.
12. Martin Ellingsen Næs. Bor p. Vang, et kjøperum av
Berg, Verdalen.
H 3. Mikal Knutsen Næs, f. p. N. 1831. * 1864 Anne Marta
Mortensd. Værdal, Inderøen, f. 1842. Var i 1865 p. Austad
og i 1875 ved Hylla, flyttet siden til Skånes.
I 1. Martin Mikalsen Næs, f. 1864, kaptein på dampskibet
«Orkdal». * Karen Knutsd. Skågset, f. 1865.
12. Martine Mikalsd. Næs, f. 1866. * Karl Olaussen
Skånes, kjøpmann i Trondhjem.
I 3. Olaus Mikalsen Næs, f. 1868. * Lovise Røstadpladsen.
2 barn.
I 4. Ragna Mikalsd. Næs, f. 1870.
I 5. Mikal Mikalsen Næs, f. 1873. * i Amerika.
I 6. Anna Mikalsd. Næs, f. 1876. * Oluf Rønning, Skånes.
I 7. Ole Mikalsen Næs, f. 1878, restauratør i Nordenfjeld
ske dampskibsselskap. * 1909 Laura Jordsjør, Trond
hjem.

----
472 Bind IV
----
18. Aksel Mikalsen Næs, f. 1880.
I 9. Karl Johan Mikalsen Næs, f. 1884, f 1907.
H 4. Olaus Knutsen Næs. I Amerika.
H 5. Peter Olaus Knutsen Næs, sersjant. Ugift.
H 6. Ragnhild Knutsd. Næs. Ugift.
G 6. Marit Olsd., f. p. Næs vestre 1789. * 1813 Baro Jonsen
Volen. Ingen barn.
G 7. Beret Olsd., f. p. Næs vestre 1792.
GB. Ingeborg Olsd., f. p. Næs vestre 1796, f 1797.
G 9. Ingeborg Olsd., f. p. Næs vestre 1797.
Arnt Olsen Salthammer, Skogn, f. p. Næs 1740 (tvilling med
Fl).
Anders Olsen Hojem, Skogn, vaktmester, f. p. Næs 1744.
Elling Olsen Næs, Melby, kvartermester, f. p. Næs 1751, f P-
Melby 1812. * J ) 1786 Siri Tomasd. Melby, f. p. Skrove 1738,
t p. "Melby 1800. Enke eiter Sakarias M. * 2 ) 1801 Guru
Pedersd. Leirfald, f P- Melby 1833, 53 år gl. Hun * 2 ) 1813
Peder Anderssen Gustad, med hvem datteren Elen Anna,
* Erik Levring, og * s ) 1815 Mikkel Hanssen Rinnan.
G l.Ole Ellingsen Melby, f. 1802, f som kårmann p. Melby
1886. * 1834 Beret Andersd. Stiklestad, f. p. S. 1808, f p.
Holme 1896.
H 1. Guruanna Olsd., f. p. Melby 1836.
G 2. Sirianna Ellingsd., f. p. Melby 1806, f p. Stiklestad 1895.
* *■) 1834 Lars Anderssen Stiklestad, f. p. S. 1805, f 1840.
* -) 1842 Arnt Anderssen Holmen, Stiklestad, f. p. Holmen
1806, f p. Stiklestad 1852, enkemann, sonn av vaktmester
Anders Jeremiassen H. og h. Maria Ellevsd.
H 1. Beret Larsd., f. p. Stiklestad 1836. * 1860 Ole Lars
sen Melby, f. 1814, f 1871. Se Garnesætten.
H 2. Anne Larsd., f. p. Stiklestad 1838. * Nikolai Kristian
sen Moksnes p. Stiklestad.
H 3. Liva Larsd., f. p. Stiklestad 1840, f smst. 1929. * Jo
hannes Sivertsen Borgen, Stiklestad.
G 3. Guruanna Ellingsd., f. p. Melby 1808, f 1848, druknet i
Verdalselven. * 1831 Ole Sevaldsen Hage på Ekren, kirke-
sanger, f. p. Lennes 1805, fp. Ekren 1871. Han * 2 ) 1851
Beret Tomasd., f. p. Norberg 1801, t P- Ekren 1885, enke
efter Halvor Jakobsen Kråg.
G 4. Marta Ellingsd., f. p. Melby 1810, f p. Fæby 1862. * 1837
Ole Gundersen Eggen på Fæby, f. i Skogn 1804, f p. Fæby
som kårmann 1894.
Peder Olsen Næs, lensmann i Guldalen, f. p. N. 1754.

----
473 Bind IV
----
Ole Olsen Næs ostre, f. p. N. 1756. Kjøpte Næs av broren,
Elling Næs på Melby. * 1780 Beret Jonsd. Hegle, Skogn, f.
c. 1749.
G 1. Ole Olsen Næs østre, f. p. N. 1792, f smst. 1849. * 1822
Beret Marta Halvorsd. Hegstad, f. p. H. 1795, f som kår
enke p. Næs 1876.
H 1. Beret Olsd., f. p. Næs 1822. * 1849.
H 2. Anne Marta Olsd., f. p. Næs 1824. •*) 1853 Otte
Eliassen Lyng, f. 1816, f P- Lyng 1869, sønn av
kirkesanger Elias Balgård og h. Anne Sevaldsd.
* 2 ) 1871 Peter Pedersen Rosvold, Lyng, f. p. Ros
vold 1821, f p. Svinhammer 1894.
H 3. Ole Olsen Næs østre, f. p. N. 1830, f som kårmann
smst. 1892. * 1860 Guruanna Larsd. Stiklestad, f p
S. 1834, f p. Næs 1889.
I 1. Laura Olsd., f. p. Næs 1863. * 1884 Elias Olsen
Lyng, Næs, f. p. Lyng 1852.
J 1. Ole Marius Eliassen Næs, f. 1884, gårdbruker
på Næsmoen. * 1910 Karoline Annæusd. In-
dal, f. 1889.
K 1. Einar, f. 1910. K 2. Guri, f. 1911. K 3
Alv, f. 1913. K 4. Liv, f. 1914. K 5 Ot
tar, f. 1916. K 6. Kjelrun, f. 1918. K 7.
Marit, f. 1920. K 8. Svein, f. 1922. K 9.
Olav, f. 1925. K 10. Eivind, f. 1929.
J 2. Evald Ludvig Eliassen Næs, f. 1888. Nybyg
ger efter raset på søndre side av elven. * 1911
Maria Martinsd. By.
K 1. Leiv Edvard, f. 1911. K 2. Magne Fre
drik, f. 1914. K 3. Erling, f. 1920.
J 3. Olga Gustava Eliasd. Næs, f. 1886. * 1915
Andreas K. Røstad på Søraker, f. 1875, f
1918, blev slått ihjel av en av sine hester, som
han skulde sko.
K l.Ole Andreassen Røstad, f. 1917.
J 4. Oskar Matæus Eliassen Næs, f. 1890, ansatt
ved sporveiens kontor i Oslo. * 1914 Sigrid
Petersen, Oslo.
K 1. Bjørg, f. 1914. K 2. Ingrid, f. 1916 K 3
Marit, f. 1919.
J 5. Anna Birgitte Eliasd. Næs, f. 1893. * 1919
Ludvig Bakkan, Vinne.
K 1. Karen, f. 1919. K 2. Einar, f. 1921. K 3.

----
474 Bind IV
----
Arne, f. 1923. K 4. Liva, f. 1925. K 5.
Leif Anton, f. 1929.
J 6. Sigurd Sakkæus Eliassen Næs, By nedre,
f. 1896. * 1920 Johanna Augusta Jonsd.
Sundby vestre, f. 1894.
K 1. Lidvard Ingemar, f. 1922. K 2. Eva
Lovise, f. 1923. K 3. Sigmund Jo
hannes, f. 1924. K 4. Olav Magnus,
f. 1927.
J 7. Emma Oline Eliasd. Næs, f. 1898, ugift.
J 8. Lotte Eliasd. Næs, f. 1901. * 1927 Anton
Marius Hognes, lærer.
J 9. Ole Margrete Eliasd. Næs, f. 1903, ugift.
J 10. Solveig Eliasd. Næs, f. 1908, ugift.
I 2. Oline Birgitte Olsd., f. 1865. * Johannes Jo
hannessen Lyng mellem ostre, f. 1870
J 1. Karla Johannesd. Lyng. * Peder Johan
nessen Sende.
Kl. Oline Pedersd.. K 2. Johannes Pe-
dersen.
J 2. Olga. J 3. Julie. J 4. Oskar. I Amerika.
J 5. Lilly Johannesd. Lyng. * 1825 Ingolf
Sandberg.
G 2. Guru Olsd. Næs, f. p. N. 1798, t P- Lennes 1871.
* *) 1825 Lasse Olsen Lennes, f. p. L. 1797, f smst.
1832. Se Lennesætten. * 9 ) 1834 Johannes Pedersen
Haga.
F 7. Brynhild Olsd., f. p. Næs 1735.* 1761 Tore Bertelsen
Haga, sersjant. Se Hagaætten.
F 8 Beret Olsd., f. p. Næs 1738, f p. Hoen 1777. *') 1760
Jon Anderssen Lein, Auglen, f. p. Lein 1735, t P- Auglen
1768. Se Leinsætten. * 2 ) 1769 Elias Olsen Hoen. Se
Hallanætten.
F 9. Ragnhild Olsd., f. p. Næs 1746. * 1768 Jon Hanssen
Storborg, Skogn. .
F 10. Marit Olsd., f. p. Næs 1748, f som kårkone p. Leirfald
vestre 1844. * 1770 Peder Olsen Grevskot eller Leirfald,
f p Mo 1747, f p. Leirfald 1812. Se Leinsætten.
Bård Olsen Haga, f. p. Hegstad 1714, t P Haga 1804. *')
1743 Malena Pedersd. Haga, f. p. Haga 1723, f smst. i barsel
seng 1766, dtr. av Peder Karlsen Haga og h. Kristine Nilsd.
Brun og enke efter Tarald Halvorsen Haga. * '-') 1768 Sara
Jonsd. Sundby, f. p. Volden 1719, enke efter Ole Bårdsen Sund
by østre.

----
475 Bind IV
----
Fl Ole Bårdsen Haga, f. p. H. 1753, t som kårmann smst.
1844. * 1786 Beret Jonsd. Lennes, f. p. L. 1765, t som kår
kone p. Haga 1844.
G 1. Bård Olsen Haga, standartjunker, f. p. H. 1789, t smst.
1839 * 1820 Beret Eliasd. Mo, f. p. Kausmo 1795. Hun
• *) 1843 enkemann Even Pedersen Ysse.
Hl. 0 Birgitte Bårdsd., f. 1813, f 1596. ( Mor: Marta
Pedersd. Hallem). * 1835 Ole Nilssen Øren, f. c.
1808, f 1886.
H 2. Peder Olaus Bårdsen Haga, f. p. Nestvold 1822,
t p. Haga 1867. * 1844 Marta Olsd. Øren, f. p. Øren
1821, dtr. av Ole Bentsen Øren og h. Helene Eliasd
Hun * 2 ) 1871 Ole Aagesen.
I 1. Ragnhild Birgitte Olausd., f. 1845.
I 2. Beret Marta Olausd., f. 1850.
13. Hanna Olausd., f. 1853. * 1880 Mikal Kålen,
Ekle, f. 1829. (Se Leklemsætten).
I 4. Pauline Margrete Olausd., f. 1857.
I 5. Ole Edvard Olaussen på Hesgreien, f. 1863.
Ugift.
I 6. Bernt Oluf Olaussen Haga, Hesgreien, f. 1860,
t 1909, kjorte sig ihjel. Han kjopte sammen med
broren, Ole Edvard, Hesgreien ovre. * Ragnhild
Pedersd. Ysse, f. 1859.
H 3. Elisæus Bårdsen Kvammet, f. p. Haga 1826. * 1853
Marit Olsd., f. p. Mikvoldvald 1832, f P- Kvammet
1895, dtr. av Ole Bentsen og h. Helene Eliasd.
I l.Ole Martin Elisæussen, f. 1854.
I 2. Bernt Oluf Elisæussen Kvammet, f. 1855, t
* Massine Olsd. Tokstad. Se Hallanætten. Hun
* 8 ) Sefanias Berntsen Solberg.
J 1. Marianne Berntsd. Kvammet, f. 1888. * Karl
Ranheim, enkemann.
K 1. Magnus Karlsen.
J 2. Olga Elise Berntsd. Kvammet, f. 1889.
J 3. Einar Marius Berntsen Kvammet, f. 1892.
* Klara Herstad, f. 1895.
I 3. Hanna Berntine Elisæusd. Kvammet, f. 1858.
I 4. Ragnhild Elisæusd. Kvammet, f. 1861, f- * Ja
kobsen (fra Buskerud).
J 1. Einar. J 2. Albert. J 3. Eva. J 4. Marie.
1 5. Marenanna Elisæusd. Kvammet, f. 1864. * Oluf
Øyen.
J 1. Marie. J 2. Elen Karoline. J 3. Lars.

----
476 Bind IV
----
I 6. Edolf Marius Elisæussen Kvammet, f.
17. Elise Marie Elisæusd. Kvammet, f. 1867.
* Nordtømme.
J 1. Karoline Nordtømme. * Birger Dypvik.
18. Oline Elisæusd. Kvammet, f. 1869. * Jon
Jonsen Venås.
J 1. Edin Johannes. J 2. Ingemar. J 3. Magn
hild.
10. Odin Elisæussen Kvammet, f. 1873. *
J 1. Gudrun. J 2. Magda. J 3. Dagny.
I 10. Emma Randine Elisæusd. Kvammet, f. 1875,
f. * Gunnar Ervik.
J 1. Margit Ervik, * Øiseth.
Kl. Elise. K 2. Reidar. K 3. Emma.
K 4. Liv.
H 4. Beret Marta Bårdsd., f. p. Haga 1830. * 1850.
H 5. Oline Bårdsd., f. c. 1834.
H 6. Julianna Bårdsd., f. p. Haga 1837.
G 2. Ole Olsen Haga, sersjant, f. p. H. 1792, f smst. 1873.
* 1728 Anne Olsd. Garnes, f. p. G. 1806, f p. Stuskin
18 ( )5, dtr .av Ole Skavhaugg og Kirsten Garnes —
blev sparet ved mordet 1806.
H 1. Karen Maria Olsd., f. p. Haga 1829, f p. Stuskin
1806. * 1861 Sevald Anderssen Stuskin ostre,
enkemann, f. p. S. 1818.
G 3. Elling Olsen, f. p. Haga 1797.
G 4. Anders Olsen, f. p. Haga 1799.
G 5. Mikal Olsen, f. p. Haga 1809. * 1844.
G 6. Peder Olsen, f. p. Haga 1802.
F 2. Peder Bårdsen, f. p. Haga 1759.
F 3. Jens Bårdsen, f. p. Haga 1761.
F 4. Maria Bårdsd., f. p. Haga 1744. * 1768 Bård Olsen Sund
by, f. p. Sundby 1743, f smst. 1807.
F 5. Kirstine Bårdsd., f. p. Haga 1746.
F 6. Brynhild Bårdsd., f. p. Haga 1749. * 1776 Ole Eliassen
Rosvold, f. p. Stiklestad ovre 1742, sonn av lensmann
Elias Olsen Stiklestad. Se Østvoldætten.
F 7. Ragnhild Bårdsd., f. p. Haga 1751. * 1798 enkemann
Hans Anderssen Nestvold, f. p. Bollgården 1734, f P-
Nestvold 1803. Ingen barn.
Ole Olsen Mikvold, skredder, f. p. Hegstad 1720, f p. Mik
vold 1766. * Anne Haldosd.
F 1. Beret Olsd., f. p. Mikvold 1751.
F 2. Ragnhild Olsd., f. p. Mikvold 1853.

----
477 Bind IV
----
F 3. Brynhild Olsd., f. p. Mikvoldl7ss.
F 4. Maren Olsd., f. p. Mikvold 1758. * 1785 Jon An-
derssen Rein, f. p. R. 1750. Se Lennesætten.
E 4. Jens Olsen Ekloen, f. p. Hegstad 1723, f P- Eklo 1756.
* 1750 Siri Matiasd. Eklo sondre, t p. E. 1762, 67 år gl.,
enke efter Ando Pedersen Eklo.
E 5. Sakarias Olsen, f. p. Næs 1729.
E 6. Hans Olsen Skjærset, f. p. Næs 1732. * 1764 Anne Eriksd.
Skjærset, enke efter Erik Greisen Skjærset.
Elling Olsen Berg, f P- B. 1732, 46 år 36 uker gl. * 1715
Magnhild Hansd. Hegle, Berg, f P- B. 1773, 84 år gl., enke
efter Arnt Olsen Berg, med hvem * 1710. Hun * :! ) 1734 Jon
Eriksen Overholmen, Berg. Magnhild var formodentlig soster
av Bertel Hanssen Hegle på Haga.
E 1. Arnt Ellingsen Haugsvaldet, smed, f. p. Berg 1715, f for
1773. * 1749 Beret Pedersd.
Fl. Magnhild Arntsd., f. 1750. I 1801 strandsitter p.
Maritvold. * Ole Rasmussen Haga, t før 1801.
F 2. Anne Arntsd., f. c. 1753.
E 2. Ole Ellingsen Lunden, f. p. Berg 1724, f p. Lunden 1766.
Kjøpte i 1758 1 spand i Berg av stedfaren. * 1766 Inge
borg Amundsd. Lunden, f. p. Gudding 1724, f p. Lunden
1803, enke efter Halvor Anderssen Lunden. Hun * :! ) 1768
Johan Olsen Breding. Se Vester Bredingsætten. Ingen barn.
E 3. Hans Ellingsen Leveråsen, Skogn, f. p. Berg 1727.
E 4. Ragnhild Ellingsd., f. p. Berg 1718. Bodde i 1773 som
enke i Trondhjem. * Hans Knutsen Hokstad, Trondhjem.
E 5. Beret Ellingsdatter, f. p. Berg 1720. * 1740 Haldo Jon-
sen Gustad.
F 1. Jon Haldosen Berg, f. c. 1745, t P- Berg 1803. Kjøpte
Berg av arvingene efter Magnhild Hansd. i 1773.
* Beret Pedersd., t P- Berg 1805, 54% år gl.
Gl. Haldo Jonsen Sundby østre, f. p. Berg 1776,
t som kårmann p. Sundby 1844. Overtok Berg
efter faren, solgte den i 1815 og kjøpte Sundby
samme år. * 1804 Gunhild Andersd. Baglan, f.
p. B. 1780, f P- Sundby 1828.
H 1. Jon Haldosen Sundby, f. p. Berg 1805, f p.
Sundby 1842. * 1828 Karen Larsd. Sundby,
f. p. S. 1803, f 1881, dtr. av Lars Barosen
S. og h. Sara Sivertsd. Hun * 2 ) 1844 Ole
Olsen Hofstad, Sundby, f. p. Hofstad 1811,
t p. Sundby som karm. 1881, sønn av Ole
Mikkelsen Hofstad og h. Ingeborg Andersd

----
478 Bind IV
----
I l.Lars Jonsen Sundby østre, f. p. S. 1828,
t 1896. * 1861 Jada Andersd. Lund, f. i Ren-
nebu 1828.
J 1. Johan Olaus Larssen Sundby østre, f.
1865. **) Paulina Hansd., f. p. Indals
vald 1862, fP- Sundby 1895. * 2 ) Mar-
Grete Karstensd., f. 1866.
J 2. Anders Larssen, f. 1871.
J 3. Anna Kristine Larsd., f. 1863.
J 4. Ingeborg Sofie Larsd., f. 1869.
I 2. Guruanna Jonsd., f. p. Sundby 1833. * 1859.
I 3. Hanna Jonsd., f. p. Sundby 1839.
H 2. Beret Haldosd., f. p. Berg 1807, f 1818.
H 3. Peter Andreas Haldosen, f. p. Berg 1810. * l )
p. Berg 1813, f 1898. * 1841 Inger Maria
Bårdsd., f. p. Rosvoldv. 1816, + 1892, dtr. av
Bård Olsen Rosvoldvald og h. Sigri Ellevsd.
I 1. Guruanna Johannesd., f. c. 1841.
I 2. Hanna Birgitte Johannesd., f. 1851.
I 3. Martin Johannessen, f. c. 1853.
H 5. Ingeborg Haldosd., f. p. Sundby 1817, f p. Bakk
enget 1888. * 1844 Sevald Nilssen Bakkenget.
H 6. Peder Haldosen, f. p. Sundby 1819, døvstum.
H 7. Haldo Haldosen Fætten vestre, f. p. Sundby
1822, f 1893. * 1848 Guruanna Iversd., f.
p. Levring 1819, f 1893, dtr. av Iver Pedersen
Levring og h. Kirsti Olsd.
I 1. Gunnerius Haldosen, f. c. 1854.
G 2. Peder Jonsen, f. p. Berg 1783.
G 3. Ole Jonsen, f. p. Berg 1786.
G 4. Ragnhild Dortea Jonsd., f. p. Berg 1786, f 1791.
Tvilling med G 3.
G 5. Magnhild Jonsd., f. p. Berg 1778. * Kr. Vang, Åsen.
G 6. Marta Jonsd., f. p. Berg 1789.
G 7. Guru Jonsd., f. p. Berg 1792, f 1796.
G 8. Ragnhild Jonsd., f. p. Berg 1795.
F 2. Ole Haldosen, f. c. 1749. Var i 1773 i malerlære hos Dahl
i Trondhjem.
F 3. Magnhild Haldosd. * «Jordbrukende mann» Svend i
Buksnes.
Anne Ellingsd., f. p. Berg 1729. * *) 1752 Baro Pedersen Bal
hall, fp. B. 1773, 53 år gl. * L> ) 1773 Anders Olsen Rein, enke
mann.


----
479 Bind IV
----
HAGA SØNDRE (HAMMELEN)
Gårdsnr. 119.
Se Øvre Haga, gårdsnr. 108.
Den part av Øvre Haga, som lå på sydsiden av elven og ved
forretningen av 20. desember 1809 var skyldsatt for 1 ore 4 mkl.,
kjopte den tidligere eier av Øvre Haga, sersjant Tore Bertelsen,
sammen med sin sonn, Ole Toresen, tilbake av Frolich for 1600
rdl. Skjotet er datert Trondhjem 16. desember 1809, tgl. 7. februar
1810. Gården bestod bare av jordvei, ingen skog. Tore og sonnen
delte nu denne eiendom mellem sig således, at de overtok halv
parten eller 14 mkl. hver. Den part, som Tore beholdt, er den, som
i matrikulen av 1836 kalles Haga sondre sondre.
HAGA SØNDRE NORDRE
Gårdsnr. 119, bruksnr. 1. Skyld 1 dal. 2 ort 7 sk.
Den halvpart av Haga sondre, som Ole Toresen overtok, efter
at han sammen med faren hadde kjøpt gården i 1809, kalles i ma
trikulen av 1836 Haga sondre nordre. Ole avstod den allerede ved
skjote av 8. februar 1813, tgl. s. d., til sin svoger, Gabriel Johan
nessen, for 183 X 3 rbdl. navneverdi. Ved en takst, optatt samme år,
blev den verdsatt til 200 rbdl.
Gabriel overdrog den ved skjote av 16. august, tgl. 17. august
1830, for 300 spdl. til sin sønn, Tore Oabrlelsen, som i 1844 solgte
den til Martinus Olsen Hokstad for 410 spdl. og kår til Gabriel.
Skjotet er dat. 7. februar, tgl. s. d. Martinus avhendet den igjen
ved skjote, dat. og tgl. 13. juni 1845, for samme pris til Halvor
Ågesen Bjørken. I 1835 var besetningen for Nordre Haga 1 hest,
1 storfe, 8 sauer og 1 svin og utseden v s td. rug, V 2 td. bygg, 3
tdr. havre og 2V2 tdr. poteter.
Halvor har vel ikke klaret å beholde gården. I 1851 sees J. G.
Monrad å ha eksekvert hos ham og fått utlegg i besetning og innbo.
1 1865 var Martinus Simonsen av Skogn eier, dog uten åha ting
lest hjemmel. Halvor Ågesen, som fremdeles bodde der, betegnes
som «logerende med jord». Besetningen var Ikuog 6 sauer og
utseden % td. bygg, 4 tdr. havre og 2 tdr. poteter.
I 1875 var Kristen Mortensen eier. Besetningen var da 1 hest,
2 kyr, 7 sauer og lam og 3 geiter og kidd, og utseden % td. bygg,
3 tdr. havre og 4 tdr. poteter, hvorhos anvendtes 4 ruter til andre
rotfrukter.
Kristen var født på Halsetvald 1824. Ved skjote av 18. april,
tgl. 28. april 1891, solgte han gården til Edvard Arntsen Sand

----
480 Bind IV
----
berg av Skogn for 2100 kr. og kår. Skjotet er utstedt av Martinus
Simonsens arvinger, da Kristen ikke hadde nogen tinglest hjemmel
Gården blev aldeles odelagt i skredet 1893. Kirsten og hustru
omkom tillikemed Edvard Sandberg, dennes hustru, Jokumine
Jonsd. Folstad, og hennes mor, Guruanna Folstad.
Fr as kilt part:
Langenget, gårdsnr. 119, bruksnr. 2, blev skilt fra Haga son
dre nordre ved forretning av 12. august, tgl. 16. august 1865
skyldsatt for 1 ort 6 sk. Halvor Ågesen beholdt denne part etter
a ha solgt Haga. Besetningen var i 1875 1 ungnaut, 4 sauer 2
geiter og 1 svin og utseden 1 .-, td. bygg, 1 td. havre og 2% tdr po
teter; dessuten anvendtes 4 ruter til andre rotfrukter
HAGA SØNDRE SØNDRE
Gårdsnr. 119, bruksnr. 3. Skyld 1 dal. 2 ort 4 sk., revid. mk. 3,14.
Tore Bertelsen dode i 1813, 78 år gammel. Enken blev snart
etter gift med Anders Tomessen Rosvold, som ved skjote av 24.
januar, tgl. 2. februar 1814, solgte gården til Sevald Pedersen
Leirfald for 666 rbdl. 64 sk. Sevald kjopte i 1819 til tredjeparten
eller TA mkl. i Leirfaldskålen, som han solgte igjen i 1828 Han
eiet også litt mere der og det solgte han i 1835.
Ved skifte i 1820 efter Sevalds hustru, Eli Olsdatter, betegnes
eiendommen som «halvdelen av Sondre Øvre Hage, hvilken gaard
part og tildels kaldes Hammelen». Den blev verdsatt til 200 spdl.
og parten i Leirfaldskålen til 150. Boets aktiva var 533 spdl 1 ort
9 sk. og beholdningen 129 spdl. 22 sk. Besetningen var 1 hest, 3
kyr, 1 kalv, 11 sauer, 9 geiter og 1 svin. Det er et av de tidligste
skifter, hvor der registreres poteter, nemlig 5 tdr. å 4 ort. Av an
dre sjelden registrerte ting kan nevnes en stentavle til 1 ort.
I 1835 var gårdens besetning 1 hest, 1 storfe og 6 sauer og
utseden Vb td. rug, % td. bygg, 6 tdr. havre og 4 tdr. poteter.
Ved skjote av 16. august 1834, tgl. s. d., overdrog Sevald går
den til sin sonn, Ole Sevaldsen den eldre, for 300 spdl. Ole solgte
den igjen ved skjote av 12. oktober, tgl. 13. oktober 1843, til Mikal
Olsen, som avhendet den for 300 spdl. til sersjant Johan An
dreassen av Skogn ifl. skjote dat. og tgl. 11. desember 1857.
Besetningen var i 1865 1 hest, 3 storfe, 14 sauer og 2 svin
og utseden V-z td. bygg, 3 tdr. havre og 4 tdr. poteter.
Andreassen (som nu var standartjunker) solgte gården ved
skjote av 5. februar 1867, tgl. s. d., til Peter Olaus Tomassen for
300 spdl. og kår. Peter overdrog den igjen for 1500 kr. til lærer

----
481 Bind IV
----
Anders Olsen Balgård, som fikk skjote 5. mai, tgl. 2. juni 1886,
men da hadde hatt den i mange år, idet han står som eier allerede
i folketellingen av 1875. Balgård kjopte i 1881 en fraskilt part av
Skjordalen, Lilleaunet, som derved kom til å gå over i Haga.
Gårdens besetning var da 1 hest, 3 kyr, 6 sauer og lam, 3 gei
ter og kidd og 1 svin, og utseden Vs td. hvete, % td. bygg, 4 tdr.
havre, *4 td. havre til gronnfor, 6 tdr. poteter og dessuten anvend
tes 6 ruter til andre rotfrukter.
Ved skjøte av 12. juni, tgl. 14. august 1883, solgte lærer Bal
gård gården tillikemed Lilleaunet, av samlet skyld 1 dal. 3 ort 14
sk., for 3000 kr. til Johan Ellingsen, som allerede i 1880 avhendet
eiendommene for 4000 kr. til Ole Anderss. Bjørken. (Skjote 4. mai,
tgl. 16. mai 1889).
Gården blev ganske ødelagt i skredet. I 1007 var skylden for
Haga sondre sondre 30 ore og for Lilleaunet 12 ore.
SKJØRDALEN
Gårdsnr. 120 og gårdsnr. 119, bruksnr. 4.
Navnet: (Uttales med hovedtonen på 2nen stavelse). — af
Skyrudale 1430. Skørdall 1520. Skiordal 1559. Stordall(!) 1590.
Skiørdal 1610. Støerdall(!) 1626. Schiørdal 1664, 1723.
Skyrudalr, som utvilsomt kommer av et gammelt navn på den
bekk, som går forbi gården, sannsynlig oprinnelig oldnorsk Skyra,
hvilket navn vel henger sammen med intetkjonnsordet skyr = sur
melk. Jfr. elvenavnene Surn og Sura.
Skylden: Skylden i 1650 var 1 sp. 2 øre, fra 1836 5 dal. 3 ort
4 sk., i 1907 mk. 12,45, fordelt på 7 bruk, hvorav: Bruksnr. 1
Skjordalen østre, mk. 5,68. Bruksnr. 2. Skjørdalen vestre, mk. 3,28.
Eiere: Erkestolen eiet i middelalderen 1 pund kornskyld og 5
heldaland «af skyrudale». Det var på Aslak Bolts tid bygslet for
2 ørtuger (16 mkl.). Det må være avhendet i 1400-tallet; ti det
finnes ikke i de senere erkebispers jordeboker.
I 1650 er eiendomsforholdet
Stiklestad kirke
1 sp
og bygselretten.
Verdalens prestebord
2 øre
Tilsammen 1 sp. 2 øre
Da fogd Ar net i 1781 solgte Verdalens kirker med underlig
gende jordegods til Rasmus Hagen, undtok han Skjørdalen. Denne
gard blev ved auksjon 26. mai 1786 i Arnets bo solgt for 510 rdl

----
482 Bind IV
----
til brødrene E Iling Olsen og Ole Olsen Næs, som fikk skjøte 7.
november 1786, tgl. 21. februar 1787. Ved skjøte av 21. februar
1793, tgl. s. d. solgte brødrene den for 550 rdl. tilbake til Rasmus
Hagen, idet de dog forbeholdt sig for deres levetid å få hugge i
gårdens skog hver 4 tylvter langtømmer og litt gagnstre til gårds
og kjøreredskaper.
Ved auksjon 30. april 1799 i løitnant Rasmus Hagens dødsbo
blev gården solgt til Johannes Eriksen Matberg av Skogn, og si
den har den vært brukernes eiendom.
Bruker e: Østhen j Skor dall har i 1520 betalt V 2 mark i tiende
penningskatt.
Eriick paa Skiiordall står i 1549 for ¥2 pund smør og 2 pund
mel i leding, og Siurd paa Skiørsdal nevnes i skibskattmanntallet
av 1559.
Ingebrigt het opsitteren i begynnelsen av 1600-tallet, i 1620
avløst av Oluf eller Ole, som har vært på gården til henimot 1660.
Besetningen var i 1657 1 hest, 5 naut, 2 geiter og 3 sauer.
Opsitter i 1660 er Laurits eller Lars Siurdsen. Han var i 1665
40 år gammel, og hjemme var en sønn, Tarald Olsen, hvorav kan
sluttes, at Lars er kommet til gården ved ekteskap med forman
nens enke.
Ved matrikuleringen i 1669 blev skylden foreslått nedsatt til
IV2 spand. Tienden sattes til 1 td. bygg og 3 tdr. havre, ledingen
til 3 ort og småtienden til IV2 ort 4 sk. «Findes hommelhauge och
brendefang», heter det.
Lars opføres som bruker ennu i 1680-årene, men i 1691 er han
iallfall vekk; ti det år er enken Skjørdals arvinger, Ole og hans
bror, stevnet for rest på høiskatten for 1677.
Næste opsitter het Haldo. Han synes å ha sittet trangt i det;
ti han sees ofte åha vært stevnet for resterende landskyld, således
både i 1699, 1702, 04 og 09. Han døde i 1711, 67 år gammel,
og nu har visstnok enken brukt gården en rekke år. Hun led som
andre tap ved svenskenes plyndringer i 1718, idet skaden opgis
således:
Tilsammen 80 rdl. 84 sk.


----
483 Bind IV
----
Svenskene hadde dog betalt usedvanlig meget i erstatning,
nemlig 30 caroliner. •
I 1723 het opsitteren Peder. Det er rimeligvis den Peder Hal
dosen Skjørdalen, som blev gift dette år, og han var vel sonn av
den forrige opsitter.
Ved matrikuleringen samme år oplyses, at gården hadde 1 hus
mann, som sådde V 2 vog, litt skog til tommer, brenne og gjerdefang
til gårdens fornodenhet, ingen seter. Den betegnes som «meget
tungvunden og maadelig kornvis». Utseden var IY2 tdr. bygg og
5 tdr. havre, avlingen 20 sommerlass hoi og 3 lass ekerhøi og
besetningen 2 hester, 5 kyr, 3 ungnaut, 6 sauer og 5 geiter. Tienden
blev sått til 6 skjepper blandkorn, 1 td. 4 skjpr. havre og 10 mk. ost.
Skylden blev foreslått nedsatt 8 mkl., i hvilken anledning der an
fores, at gården «er tilforn formedelst dens skjonne skoug, som
udj aaret 1711 overgick Ildebrand, lagt for saa dyr leie, mens som
dend formedelst samme uelocke meget er bleven forringet, er dend
desaarsage med 8 mkl. af f elding bleven anseet».
Peder Haldosen Skjerdalen døde i 1727, 35 år gammel, og
Johan Olsen Langdalen, som i 1721 var blitt gift med Beret Pauls
datter Bjørken og først hadde bodd på denne gard, men siden
1726 på Skjørdalen, overtok nu bruken av gården. Han har dog
først fått bygselbrev 6., tgl. 8. septbr. 1738, av kirkeeieren, løitnant
Lorents Didrik Kliiver. I den foregående tid har han da formo
dentlig brukt gården for avgift.
Johan synes å ha opgitt gården i de store uår i begynnelsen av
1740-årene, og Peder Nilssen Lyng har tatt den i bruk. Ved skifte
i 1745 efter dennes første hustru, Gunhild Bårdsdatter, er regi
strert en besetning på 2 hester, 4 kyr, 2 ungnaut, 5 sauer, 5 geiter
og 2 svin. Boets aktiva var 42 r dl. 2 ort 8 sk. og beholdningen
23 rdl.
Peder Nilssen døde i 1759; 2år efter blev enken, Marit Anders
datter, gift med Ole Eriksen Norberg, og rimeligvis har denne nu
tatt gården i bruk. Det heter ved en undersøkelse i 1785 angående
underbruksgårder, at Skjørdalen hadde hatt egen opsitter til i 1782;
da blev den underbruk under Fæby (fogd Arnets gard) og bruktes
til høislått og havning. Da Arnet blev eier, nedsatte han 3 husmenn
på gården, 2 i hjemmemarken og 1 i utmarken. Avling og beset
ning angis å være omtrent som på Flåtten, d. v. s. der kunde såes
1 td. bygg og 3—4 tdr. havre og avles 30 sommerlass høi samt
fødes et par hester, 6—7 naut og 10—12 småfe.
Elling og Ole Næs har rimeligvis drevet Skjørdalen som under
bruk under Næs. Da Rasmus Hagen var blitt eier, drev han den
som underbruk under Ekle.

----
484 Bind IV
----
Ved en forklaring, Hagen lot opta på tinget i 1794 for å bli
fri dobbelte skatter av underbruket, oplyses, at han hadde kjøpt
gården vesentlig for skogens skyld, da Ekle ikke hadde nogen skog.
Gården mentes å kunne fø 2 hester, 6 —7 naut og 15 —16 småfe,
og der vilde kunne såes 1 td. bygg og 5 —6 tdr. havre. Hagen
hadde 2 husmenn der, som sådde til sin fornødenhet, forøvrig
bruktes jorden bare til høislått.
Ved auksjon i 1700 i loitnant Hagens dodsbo blev gården solgt
for 1471 rdl. til Johannes Eriksen Matberg, som fikk skjote 4. febr.,
tgl. 5. november 1801. Ved en takst, denne lot avholde samme år
i anledning av et pengelån blev gården verdsatt til 1500 rdl.
Johannes Eriksen dode i 1816, og gården blev på samfrende
skifte efter ham utlagt til enken og arvingene efter en takst av 6000
rbdl. navneverdi. På eiendommen hvilte da en panteheftelse til
Hagens bo på 2034 rbdl. 16 sk.
Enken, Anne Marta Ottesdatter, blev i 1816 gift med Ellev
Olsen Gudding, og han overdrog ved skjøte av 7., tgl. 8. februar
1832, gården til stedsonnene Erik og Otte Johannessønner. De
betalte 325 spdl. for den halvpart, Ellev hadde fått med enken.
Ellev og hustru fikk et kår på 8 tdr. havre, 4 tdr. bygg, Vi td. rug,
for til 2 kyr og 8 småfe samt 1 mål potetland; det hele blev verd
satt til 50 spdl. årlig. Ellev døde i 1843, Anne Marta levet til i 1851.
I 1835 var gårdens besetning 2 hester, 8 storfe, 20 sauer, 12
geiter og 2 svin og utseden V-i td. rug, 2 tdr. bygg, 8 tdr. havre
og 5 tdr. poteter.
Brødrene Erik og Otte hadde ikke gården lenge: Ved skjøte
av 2., tgl. 3. februar 1841, solgte de den til Tore Gabrielsen Haga
for 050 spdl.
Tore delte gården i to, idet han overdrog halve gården til
sønnen, Ole Toresen, som dog ikke fikk nogen tinglest hjemmel på
den. Forst ved skyldsetningsforretning av 15. august 1876, tgl.
s. d., blev gårdene skilt i matrikulen og hver av dem skyldsatt for
2 dal. 4 ort 2 sk. Den del han beholdt seiv, er
SKJØRDAL ØVRE ELLER VESTRE
Gårdsnr. 120, bruksnr. 2.
Denne eiendom hadde i 1865 en besetning på 2 hester, 4 storfe,
12 sauer, 6 geiter og 1 svin, og utseden var 1 td. bygg, 6 tdr.
havre og 8 tdr. poteter. Der var 1 husmannsplass, Håven, uten
jord.
Tore Gabrielsen overdrog i 1869 gården for 800 spdl. til
sønnen Martin Toresen, som imidlertid aldri har fått nogen ting
lest hjemmel på den og skilte sig ved den allerede i 1873.

----
485 Bind IV
----
Ved skjøte av 14., tgl. 15. august 1877, solgte Tore gården
for 3200 kr. og kår til Jakob Olsen Djupvik fra Hero, som imid
lertid har brukt den allerede i 1873. Besetningen var i 1875 2
hester over 3 år, 5 kyr, 1 ungnaut, 11 sauer og lam, 12 geiter og
kidd og 1 svin og utseden 3 4 td. bygg, 7 tdr. havre og 10 tdr. po
teter. På husmannsplassen Gamleplassen holdtes 1 ku, 5 sauer
og 4 geiter og såddes % td. bygg, V 2 td. havre og 4 tdr. poteter.
Skjørdalen østre 1929.
Fot. H. Anderson.
Efter skredet solgte Jakob Olsen gården for 6500 kr. og kår
til Elias Olsen Næs. (Skjøte 11., tgl. 16. november 1893).
Elias Næs har delt op gården og solgt den til småbruk.
SKJØRDAL NEDRE ELLER ØSTRE
Gårdsnr. 120, bruksnr. 1.
Denne del, som Tore Gabrielsen overdrog til sønnen, Ole Tore
sen, hadde i 1865 en besetning på 2 hester, 4 storfe, \2 sauer, 6
geiter og 1 svin og en utsed av 1 td. bygg, 6 tdr. havre og 8 tdr.
poteter. Der var 1 husmannsplass; besetning og utsed på denne
er ikke opgitt.
E Iling Torstensen Lian fra
og kår ifl. skjøte av 15., tgl. 16
tinglest hjemmel, er det Tore
hadde gården allerede i 1870.
Frol kjøpte gården for 787 spdl.
august 1876. Da Ole ikke hadde
som har utstedt skjøtet. Elling
Dens besetning var i 1875 1
hest over og 1 under 3 år, 5 kyr, 2 ungnaut, 16 sauer og lam, 1
.■■si


----
486 Bind IV
----
geit og 2 svin og ulseden IY2 tdr. bygg, 5 tdr. havre, V*> Id. erter,
8 tdr. poteter og 6 ruter bruktes til andre rotfrukter. På de to hus
mannsplasser, Håven og Gravemoen, foddes 1 ku, 5 sauer og 4
geiter og såddes Va td. bygg, 1% tdr. havre, 5Y2 tdr. poteter og
bruktes 4 ruter til andre rotfrukter.
Ved skjote av 16., tgl. 17. august 1881, solgte Elling gården
til lærer Karl Sivertsen for 4000 kr.
Sivertsen solgte gården til lærer Anders Balgård, som senere
overdrog den til sin sonn Johannes, den nuværende eier.
Fraskilte parter:
Lilleaunet, gårdsnr. 1 19, bruksnr. 4, blev skilt fra Skjordal ostre
ved skyldsetningsforretning av 23. juli, tgl. 16. august 1881, og
skyldsatt for 6 sk. (ny skyld mk. 0,13) og ved skjote fra Elling
Torstensen av 16., tgl. 17. august samme år, solgt til lærer Anders
Olsen Balgård for 400 kr. Balgård eiet for Haga søndre (gårdsnr.
119), og således kom Lilleaunet til å gå inn i denne gard.
BJØRKEN
Gårdsnr. 121.
Navnet: af Biorko 1430. Berke 1520. Birche 1559. Birckenn
1590. Biørcken 1610. Bierchen 1626, 1664, 1723.
Uaktet navnet nu uttales som enstavelsesord, må det uten tvil
efter de gamle former være oprinnelig Bjarka, egentlig elvenavn,
tilhorende den bekk, som kommer fra Bjorkvannet og går forbi
gården.
Skylden: I 1650 var skylden 1 sp. 1 øre 12 mkl., fra 1836 6
dal. 1 ort 6 sk., og i 1907 mk. 10.46, fordelt på 2 bruk, hvorav
bruksnr. 1, Bjørken, mk. 8,82.
Eiere: «af biorko ij aura b. aut», står det i Aslak Bolts jorde
bok, hvorav sees, at Erkestolen eiet 2 oresbol i Bjorken, og at dette
på hans tid var ode, d. v. s. übygslet.
Bjorken finnes ikke senere i erkebispenes jordeboker, hverken i
Gautes eller Olav Ingebrigtsens, så det ser ut til, at Erkestolen
har skilt sig ved den part, den eiet i Aslak Bolts tid. At den var
øde, tyder jo unektelig på, at den var av mindre verdi, og Erke
stolen la sig ikke efter å beholde verdiløse eiendommer. Sannsyn
ligvis har den avhendet disse 2 øre til opsitteren; ti fra begynnelsen
av 1600-årene sees denne å ha skattet for 2 øre odelsgods. Det ser
således ut til, at gården har vært bondegods fra meget gammel tid.

----
487 Bind IV
----
Før 1650 er dog bondeodelsparten gått over i presten, Peder
Eriksen Juels, besiddelse. I 1650 var således eiendomsforholdet blitt:
Peder Juels odel
Stiklestad kirke
2 ore — mkl. og bygselretten
1 » 12 »
Verdalens prestebord
1» — »
Tilsammen 1 sp. 1 ore 12 mkl
Stiklestad kirkes og Verdalens prestebords parter har rimeligvis
vært beneficeret disse helt fra middelalderen av.
Efter Juels død gikk gården over til presten Jakob Jakobsen
Lund, som blev gift med Juels enke og fra denne er den kommet
til Jakob Omeier, som bodde på Vuku.
Ved skjote av 5. mars 1692, tgl. 16. januar 1693, solgte Omeier
sine 2 øre og bygselretten til Rasmus Ågesen Hagen på Maritvold.
Efter Rasmus Hagens død gikk bl. a. Bjørken i arv til sønnen,
justisråd Åge Rasmussen Hagen. Denne solgte ved skjøte av 12.
mai, tgl. 1. juni 1750, Bjørken med tilhørende sag til kaptein (se
nere oberstløitnant) Lorents Didrik Kliiver for 250 rdl. På skifte
i 1784 efter dennes enke, Selle Marie, som var datterdatter av
Rasmus Hagen, tilfalt Bjørken sønnen, løitnant (senere major)
Lorents Didrik Kliiver, sammen med Haug, Sundby og Bjartnes.
I major Kliivers testamente var det bestemt, at Bjørken med
sag, skog og mark undtagen Garåen skulde overdrages hans
fostersønn, Johannes Sevaldsen, for 300 spdl. «uagtet han forlod
min tjeneste». Johannes døde imidlertid, før han kunde få skjote,
og gården blev derfor under 31. oktober 1822, tgl. 4. november
1825, tilskjøtet hans enke, Gjertrud Jonsdatter. Siden har gården
vært brukernes eiendom.
Brukere: Ifølge manntallet over tiendepenningskatten i 1520
har Besse j Berke betalt 1 kvintin sølv, en meget liten skatt.
I Steinviksholms lens regnskap for 1549 står Gundar paa
Biørcknn for V 2 pund smør og 2 pund mel i leding. Og i skibskatt
manntallet av 1559 har vi Tamis paa Birche.
Opsitteren i begynnelsen av 1600-årene het Haldor eller Halvor.
Han skattet for 2 øre odelsgods, og det samme gjorde hans enke
i 1624, så disse må seiv ha eiet gården. Den folgende opsitter,
Ottar, må være kommet til gården ved ekteskap med enken eller
en datter; ti han sees å ha arvet odelsgodset, idet han i 1630 skattet
for 2V2 øre, og dette fortsatte til ut i 1640-årene, da Peder Juel
erhvervet det.
Gårdens besetning var i 1657 2 hester, 10 kyr, 4 geiter, 6
sauer og 1 svin.

----
488 Bind IV
----
I 1665 har gården ny opsitter, Ole Haldorsen; han var da
36 år gammel.
Ved matrikuleringen i 1669 blev skylden foreslått nedsatt til
1 sp. 1 ore. Tienden sattes til 1 td. bygg og 2 tdr. havre, ledingen
til tø rdl. 16 sk. og småtienden til tø rdl. Der var humlehave.
Ole opfores på Bjorken ennu i 1686; men i 1669 het opsitteren
Bjørken, sett fra nordøst 1922. Fot. E. Musum.
Povel Anderssen. Han var formodentlig sonn på Lunden og er
kommet til Bjorken ved ekteskap med formannens enke. Han var
der til sin dod i 1741.
Skaden på denne gard under krigen i 1718 opgis saledes:
Skigarden med endel av et hus
Tilsammen 111 rdl. 72 sk.
Svenskene hadde betalt 8 rdl. i erstatning.

 

----
489 Bind IV
----
Ved matrikuleringen i 1723 oplyses, at Bjorken hadde skog til
fornodenhet og litt til sagtømmer, seter V\ mil fra gården, slett
bumark, en liten kvern, hvorpå maltes host og vår, og for hvilken
svartes 6 sk. i skatt. Gården betegnes som «meget tungvunden, dog
maadelig kornvis». Utseden var 2 tdr. bygg og 6 tdr. havre, av
lingen 20 sommerlass vollhøi og 3 lass ekerhoi besetningen W 2
hest, 6 kyr, 3 ungnaut, 6 sauer og 3 geiter. Tienden blev sått til 6
skjepper blandkorn, 1 td. 4 skjpr. havre og 12 mk. ost. Skylden
blev foreslått nedsatt 12 mkl. «Formedelst denne gaards ringhed
og hoie leie», heter det, «er dend med ovenstaaende affelding anseet.
— Paa denne gaards grund staar en saug tilhorende Rasmus
Aagesen, hvorpaa aarlig kand skiæres imellem 30 til 40 tylter bord,
hvilcken udj skatt aarlig at være 24 skill. er ansadt.»
Nogen velstand var det neppe på Bjorken i Povel Anderssens
tid: På skifte i 1727 efter hustruen Ingeborg Jonsdatter, balanserte
inntekt og utgift noiaktig med et belop på 12 rdl. 3 ort 22 sk.
Den registrerte besetning var bare 2 kyr, 4 sauer og 3 geiter, så
det ser ut til, at han allerede dengang har vært kårmann. Det er
iallfall sikkert, at Jens Povelsen, hans sønn av et tidligere ekteskap,
da hadde vært på gården som gift mann i flere år, og har rime
ligvis tatt gården i bruk, men noget tinglest bygselbrev finnes ikke.
Jens har heller ikke hatt det meget rummelig: Ved skifte i 1745
efter hans første hustru, Mali Ellevsdatter, var aktiva 27 rdl. 1 ort
4 sk. og beholdningen 23 rdl. 3 ort 16 sk. Den registrerte besetning
var 1 hest (24 år gammel og verdsatt til 1 rdl.), 2 kyr, 3 ungnaut,
3 geiter og 1 sau. Men så var nu dette straks efter de store uår.
Jens døde i 1670, 67 år gammel, og nu har sønnen Paul Jenssen
overtatt gården, som han hadde fått bygselbrev på av Kluver 14.,
tgl. 15. august 1759. Han hadde den til sin død i 1795. På skiftet
efter ham er registrert en besetning på V/2 hest, 9 kyr, 5 ungnaut,
12 geiter, 11 sauer og 2 svin. Begravelsesomkostningene sattes til
20 rdl. Den gifte sønn hadde tidligere fått 21 rdl. i utstyr, og ved
skiftet fikk hver av de øvrige 3 barn et lignende beløp. Boets aktiva
blev 286 rdl. 3 ort 18 sk. og beholdningen 192 rdl. 3 ort 4 sk.
I 1805 heter det, at Paul Bjørkens arvinger har gården. Det
vil da visstnok nærmest si hans næsteldste sønn, Ole; iallfall nevnes
Ole Bjørken i 1817. Den eldste, Sakarias, var sagmester ved
Bjørken sag.
Som nevnt under eiere, bestemte major Kluver på Bjartnes, at
hans fostersønn, Johannes Sevaldsen (sønn av Sevald Jonsen
Haugsvaldet og dennes senere hustru, Anne Sivertsdatter Bjartnes)
skulde ha Bjørken for 300 spdl.; men da denne var dod i 1822,
blev gården av skiftekomisærene i Kliivers bo skjøtet til Johannes
Sevaldsens dødsbo 31. oktober 1822, tgl. 4. november 1825. Ved

----
490 Bind IV
----
skifte efter Johannes, sluttet 18. februar 1824, tgl. 6. oktober 1825,
blev så Bjorken tillikemed Hammelen eller Sundbyaunet for 851%
spdl. utlagt til enken, Gjertrud Olsdatter Rosvold, som i 1823 var
blitt gift med Kristojer Anderssen Berg.
I 1835 var gårdens besetning 2 hester, 5 storfe, 16 sauer, 12
geiter og 1 svin og utseden % td. rug, 1 td. bygg, 8 tdr. havre
og 5 tdr. poteter.
Gjertrud dode som kårenke på Bjorken i 1872. Kristofer var
død i 1851. Han hadde da ved skjote av 13., tgl. 14. juni 1850,
overdratt gården med Hammelen til Havtor Anderssen fra Byneset,
som for hadde eiet Mellem Næs.
Besetningen var i 1865 3 hester, 7 storfe, 18 sauer, 10 geiter
og 2 svin og utseden Vs td. rug, % td. bygg, 11 tdr. havre og
10 tdr. poteter. Der var 6 husmannsplasser, hvor der foddes til
sammen 2 kyr, 9 sauer, 10 geiter og 1 svin og såddes ca. 1 td.
bygg, 2% tdr. havre og 9% tdr. poteter.
Havtor hadde nu gården til i 1874, da han ved skjote av 18.,
tgl. 10. august, overdrog den med Hammelen for 1000 spdl. og
kår til svigersonnen, Martin Toresen, sønn av Tore Gabrielsen
Haga og gift med Ingeborg Anna Havtorsdatter. (Se Næsætten).
I 1875 var besetningen 3 hester, 1 okse, 6 kyr, 2 ungnaut og
kalver, 22 sauer og lam, 10 geiter og kidd og 3 svin og griser og
utseden 3 tdr. bygg, 11 tdr. havre, X A td. havre til grønnfor og 18
tdr. poteter, dessuten var 10 ruter tilsådd med andre rotfrukter.
Gården hadde fremdeles 6 husmannsplasser, nemlig: 1: Bekka
stuen, 2: Pynten, 3 —4: Skotrøen, 5: Færgemælen, 6: Skroddo. På
disse var besetningen 4 kyr, 1 ungnaut, 23 sauer, 11 geiter og 1
svin og utseden 19 /«> td. bygg, 2% tdr. havre og 13 tdr. poteter,
hvorhos 22 ruter anvendtes til andre rotfrukter.
Plassene er nu nedlagt undtagen Skotrøen, som er selveierbruk.
Martin Bjørken var i sin tid en meget benyttet mann: Han var
bl. a. i 16 år medlem av herredsstyret, derav i 6 år i formann
skapet. Av skolestyret var han medlem en årrekke. Han var også
medlem av den velferdskomite, som blev nedsatt efter Verdals
skredet. Ved siden av jordbruket drev han sagbruk og kvernbruk,
som han bygget op og drev godt.
Martin døde i 1807. Enken, Ingeborg Anna, hadde så gården
til i 1005, da hun overdrog den til sønnen, Teodor Martinsen, for
14,000 kr. og kår.
Gården blev endel redusert ved skredet — ca. 55 mål blev
overslammet. Senere blev der tillagt den ca. 100 mål av utras
leiret. Den er nu på ca. 130 mål, hvorav en stor del er dyrket
av Martin Bjorken; ca. 20 mål er dyrket av den nuværende eier.
Der holdes nu 3 hester og 14 storfe.

----
491 Bind IV
----
Fr as kil te par ter:
Biørkli, gårdsnr. 120, bruksnr. 2, skyld 61 ore, ca. 20 mål
jord og et skogstykke, blev solgt i l ( )04 til Johannes Skavhaug
for 875 kr. Senere er bruket overdratt til sonnen, Martin Johan
nessen, den nuværende eier.
Biørken vestre, bruksnr. 3, ca. 35 mål dyrket jord og ca. 200
mål skog ,er solgt i 1926 til Trygve Okkenhaug for 10,000 kr.
Bjørkenætten.
A. Anders Vester Sundby eller Lunden (var i 1666 47 år).
B.Povel Anderssen Bjorken, f P- B. 1741, 80 år gl. («Pouell
Anderss.», sonn p. Vester Sundby, var i 1666 2 år). * *)
• ■) Ingeborg Jensd., t 13. desember 1727, 72% år, visstnok
enke efter Ole Haldosen Bjorken, med hvem hun hadde 2 dotre.
C I. 1 Jens Povelsen Bjorken, fp. B. 1760, 67 år gl. * l ) 1712
Mali (Malena) Ellevsd, t 1745, 59 år gl. * 2 ) 1747
Kirsti Eriksd. Leirfald, f P- Bjorken 1773, 66 år, enke.
Dl.Ellev Jenssen Bjorkvaldet, f. p. Bjorken 1713, t
1770. * 1748 Gunhild Andersd. Næs.
E 1. Anders Ellevsen, f. p. Næsvald 1764
E 2. Beret Ellevsd., f. p. Næsvald 1760.
D 2. Anders Jenssen, f. 1716.
D 3. Sakarias Jenssen, f. 1721. * 1749 Ragnhild Larsd.
Balhall.
E 1 Povel Sakariassen, f. p. Balhall 1749.
D 4. Paul Jenssen Bjorken, f. p. B. 1730, f 1795. * 1759
Marit Olsd., f. 1733, dtr. av Ole Sivertsen Slapgård.
E 1. Sakarias Paulsen Bjorken, f. p. B. 1760, sag
mester på Bjorken sag. * 1783 Beret Toresd.
Østgård, f. 1758.
Fl. Paul Sakariassen, f. p. Bjorken 1783.
* 1816 Marta Ottesd. Skjerdal.
G 1. Otte Paulsen, f. og f P- Bjorken 1819.
G 2. Beret Marta Paulsd., f. p. Lunden
1822, f 1823.
E 2 Ole Paulsen, f. p. Bjorken 1774. * 1807 Beret
Olsd. Gudding.
F l.Ole Olsen, f. p. Bjorken 1807.
F 2. Povel Olsen, f. p. Bjorken 1809.
F 3. Marit Olsd., f. p. Bjorken 1812.
F 4. Marta Olsd., f. p. Bjorken 1817.
E 3. Jens Paulsen Bjorken, Vest Hellan, f. p. Bjorken
1777, kjøpte Hellan 1813. * 1808 Sirianna
Ottesd. Skjordal.

----
492 Bind IV
----
F 1. Paul Jenssen, f. p. Bjørken 1808, f 1821.
F 2. Marta Jensd., f. p. Rosvold 1810. * 1848.
F 3. Marit Jensd., f. p. Skjørdal 1812, f 1818.
F 4. Otte Jenssen Brandåsen under Lunden, f. p. Hel
lan 1814. * 1841 Anna Marit Olsd., f. 1815,
t 1876, dtr. av Ole Svendsen Fikesvald og h.
Anne Andersd.
G 1. Peter Ottesen, f. c. 1841.
G 2. Siriarma Ottesd., f. c. 1844.
F 5. Ingeborg Jensd., f. p. Hellan 1817.
F 6. Jakob Jenssen, f. p. Hellan 1819.
F 7. Marit Jensd., f. p. Hellan 1823. * 1852 Ole
Eliassen Lyng søndre, f. p. Lyng 1815, f p.
Haga 1889, kirkeverge.
F 8. Ingeborg Anna Jensd., f. p. Hellan 1826.
E 4. Mali Paulsd., f. p. Bjørken 1764.
D 5. Magnhild Jensd., f. p. Bjørken 1725.
D 6. Ingeborg Jensd., f. p. Bjørken 1729. * 1748 Johannes
Larssen Balhall.
C 2.- Beret Povelsd. * 1721 Johan Olsen Longdalen, Skjørdal.
D 1. Ingeborg Johansd., f. p. Bjørken 1722.
D 2. Oluf Johansen, f. p. Bjørken 1723.
D 3. Anne Johannesd., f. p. Skjørdal 1726.
D 4. Paul Johansen, f. p. Skjørdal 1728, f 1742.
GARÅEN
Gårdsnr. 122.
Er et skogstykke, som oprindelig har tilhørt Haug, men som
Kliiver undtok og la under Bjartnes, da han i 1783 stykket op og
solgte Haug. (Se Haug). Siden har det fulgt Bjartnes. Det blev
særskilt skyldsatt i 1836 for 4 ort 10 sk., i 1907 2,89 mk. Navnet
er et elvenavn, som forekommer flere steder, f. eks. i Kvikne, Op
dal og Soknedalen.
SUNDBYAUNET ELLER HAMMELEN
Gårdsnr. 123.
Den fra Sundby vestre i 1779 utskiite husmannsplass, som
sammen med en del av Hammelen var skyldsatt for 6 mkl., kaltes
Sundbyaunet og bruktes av Kliiver som bosted for sagmesteren på
Bjørken sag.

----
493 Bind IV
----
Ved auksjon 25. april 1821 i major Kliivers dødsbo blev
«Sundbyaunet eller Hammelen», 6 mkl., med tilhørende kvernbruk
og stampemolle tilslått Johannes Sevaldsen Bjarines, som imidler
tid døde, før skjote blev utstedt. Eiendommen blev derfor skjøtet til
enken, Gjertrud Jonsdatter, 29. desember 1821, tgl. 4. juli 1822.
Kjøpesummen var 60 spdl.
I 1835 var besetningen 1 storfe og 8 sauer og utseden Yz td.
bygg, IY2 tdr. havre og V 2 td. poteter.
Da Gjertrud også kom i besiddelse av Bjørken, gikk Sundby
aunet inn i denne gard og har fulgt den siden. Eiendommen blev i
matrikulen av 1836 sått i en skyld av 3 ort 9 sk. Den blev omtrent
ødelagt ved raset; i 1907 var skylden mk. 0,12.
LUNDEN ELLER VESTER-SUNDBY
Gårdsnr. 124.
Skylden: Gårdens skyld var i 1650 1 sp. 2 øre, fra 1836 8
daler. Den blev avfelt 4 ort for 50 år fra 1. januar 1846 og senere
3 ort 5 sk. for bestandig, hvorefter skylden blev 6 dal. 2 ort 19 sk.
Gården blev omtrent ødelagt ved skredet i 1892. I 1907 var
skylden mk. 4,30, fordelt på 4 bruk, hvorav bruksnr. 1, Lunden,
mk. 3,42.

Eiere: Holms (d. e. Munkholmens) kloster har eiet 1 øre i går
den. Det blev ved reformasjonen beslaglagt av Kr onen og føres i
lensregnskapet av 1549 under Holms gods. Bygselretten kan dog
ikke ha fulgt denne lille part.
Rimeligvis har gården allerede dengang vært bondegods. lall
fall eiedes i 1620-årene den største part, nemlig 1 spand, av op
sitteren Auen; i 1630- og 40-årene skattet opsitteren Ole for 1 sp.
12 mkl. odelsgods, som rimeligvis også tilhørte ham seiv. Men
omkring 1650 eiedes odelsparten av Halvor Sundby, som imidler
tid ikke brukte gården seiv; han var leilending på den Sundby-gård,
som svarer til det nuværende Sundby vestre.
Stiklestad kirke hadde også en liten landskyldspart i gården,
rimeligvis helt fra middelalderen,
forholdet:
I 1650 var således eiendoms-
-øre 12 mkl. og bygselretten.
1» — »
Halvor Sundbys odel Isp
Krongods
»
Stiklestad kirke
12 »
2 øre.
Tilsammen 1 sp.

----
494 Bind IV
----
Gården (d. v. s. odelsparten) er omkring 1660 gått over i
presten, hr. Peder Eriksen Juels, besiddelse og efter ham til hr.
Jakob Jakobsen Lund, som blev gift med Juels enke. Efter Lunds
dod gikk den over til arvingene. I 1723 var den således fordelt:
Mogens Friis
1 sp. - øre 4 mkl. og bygselretten.
Bondens egen odel
Krongods
8 »
1» — »
Stiklestad kirke
12 »
Tilsammen 1 sp. 2 ore
Ved skjote av 23., tgl. 24. oktober 1724, solgte Friis gården til
kaptein Andreas Matias Tonder, og siden har den vært brukernes
eiendom.
Av de 8 mkl. bondeodel eiet i 1720-årene Ole Andersen Berg 6,
Ellev Hanssen Minsås 2. Ole Berg overdrog i 1728 sin part for
4 rdl. til Ellev Minsås, som ved skjote av 8. september 1729, tgl.
s. d. solgte det hele til gårdens eier, Jens Pedersen.
Det 1 ore krongods blev i 1754 innløst av gårdens daværende
eier, Halvor Anderssen.
Brukere: Ifølge manntallet av 1520 over tiendepenningskatten
har Østhen på en av Sundby-gårdene betalt 2 lodd solv for jorde
gods. Han har utvilsomt brukt Lunden; ti i Steinviksholms lens
regnskap for 1549 finner vi fremdeles Osthenn, som det år har
betalt 2 vog mel i landskyld for 1 ore i Sundbynn, som står under
Holms gods, hvorav fremgår, at det gjelder denne gard. Merkelig
nok finnes han ikke i ledingsmanntallet. Kanskje var gården så
nylig skilt ut fra en av de øvrige Sundby-gårder, at den ennu ikke
var særskilt lagt for leding.
Også i skibskattmanntallet av 1559 finner vi Østenn på Sundby.
I begynnelsen av 1600-årene het opsitteren Au en (Vnnj, Ounnj,
Ouen). Han skattet i 1624 for 1 spand odelsgods og må således
ha vært bygselrådig over gården eller selveier, som vi nu vil kalle
det. Før 1630 er han avlost av Ole, som skattet for 1 sp. 12 mkl.,
og vel må være sonn eller svigersonn av sin formann. Denne op
sitter kalles i 1630 Olle Lunde, og det er første gang gården fore
kommer med dette navn; i 1640 kalles den Vester Sundby, og dette
blev den folgende tid det almindelig brukte navn på den. I 1700-
årene bruktes meget almindelig betegnelsen Vester Sundby eller
Lunden.
I 1645 heter opsitteren Mogens. Han har imidlertid kun vært
der ganske få år; ti i 1650 er der en ny, Anders; han var i
1665 46 år.

----
495 Bind IV
----
Gårdens besetning var i 1657 2 hester, 14 naut, 2 bukker, 4
geiter, 10 sauer og 2 svin.
I slutten av 1660-årene har gården atter fått ny opsitter,
Erik Trondsen.
Ved matrikuleringen i 1669 blev skylden foreslått nedsatt til
\ x h sp. Tienden sattes til 1 td. bygg og 2V-> tdr. havre, ledingen
til 3 ort og småtienden 1 V-i ort 4 sk. Der var humlehave.
Erik var bruker av gården ennu i 1680-årene. Efter ham kom
Ole Anderssen, formodentlig den samme, som i folketellingen av
1666 opfores som sønn på gården og da var IQ år gammel. I
hans tid brente gården fredag den 8. januar 1701 kl. 10 om aftenen
i et meget hardt vær med storm av sydvest. Man gikk tidlig til
sengs i den tid: Alle folk på gården lå og sov, da ilden brøt ut,
og vilde brent inne, hvis ikke hunden hadde vekket dem med sine
hyl. De kom sig da omtrent nakne ut. Mannen, som løp inn i
huset igjen for å lete efter barna, måtte redde sig ved å «trænge»
sig gjennem et vindu. (Det tør ha vært små vinduer på gården
dengang). De nærmeste naboer var om aftenen dratt tilfjells, og
før hjelp kunde komme, var det meste nedbrent. Der brente 2
stuehus og sengstue med sølv, tinn, kopper og messingtøi samt
seng- og gangklær, stallen med 2 hester, 2 stabbur «udi hvilke var
en rigelig Guds velsignelse af korn og andet». Av det ene blev
dog litt korn utbåret. Nogen hus måtte rives ned. I tingsvidne,
optatt angående branden, heter det, «at disse gode folk med børn
og tjenere ikke havde faaet saa meget reddet, at de kunde skjule
deres legemer med , men de (som kom tilhjelp) maatte tåge
halsdugene af sig og binde om deres hoveder og fødder, og klæ
derne af sig at klæde paa dennem. Ei heller fik de fattige folk red
det til en mundfuld mad af den rige velsignelse, som Guddommen
havde forundt, saa de, som om aftenen var helt velbeholdne folk,
ei havde saa meget, da dagen kom, at de kunde helde deres hoved
til, før endel godtfolk af kristen medlidenhed sendte til dennem
noget lidet til deres nøgne legemers skjul og livs ophold.» Angå
ende ildens opkomst kunde intet oplyses. Ingen hadde om dagen
vært med ild i uthusene; heller ikke var der nogen på gården, som
røkte tobakk.
Ole betegnes som en meget velholden og godgjørende mann.
Som vanlig i sådanne tilfeller, fikk han stiftamtmannens bevilling
til «at besøge alle kristne medlidende her udi stiftet om nogen hjelp
til sin afbrændte gaards bygning». Annen assuranse fantes ikke
dengang.
Ole skulde ennu engang få føle motgangen, nemlig i 1718, da
svenskene tilføiet ham en betydelig skade. Den opgis således:

----
496 Bind IV
----
Skigarden med endel humle
Tilsammen 156 rdl. 48 sk.
Som erstatning hadde han fått 15 rdl., i svenske penger; men
herav tok svenskene igjen 6, da de ved retretten brandskattet
bygden.
Ved matrikuleringen i 1723 oplyses, at gården hadde skog til
fornødenhet, seter 1 V-i mil borte, slett burnark, et lite kvernsted, sått
i en skatt av 6 sk. årlig. Den betegnes som «tungvunden og maa
delig til korn.» Utseden var 2% tdr. bygg og 10 tdr. havre, avlin
gen 24 sommerlass vollhøi og 8 lass ekerhoi og besetningen 2
hester, 9 kyr, 6 ungnaut, 4 sauer og 4 geiter. Skylden blev fore
slått forhøiet 4 mkl.
Helge skjøte av 23., tgl. 24. oktober 1724, kjøpte kaptein Tønder
gården, som han visstnok også har bebodd og brukt seiv. Ole An
derssen flyttet til Østre Berg, hvor han døde i 1731.
Andreas Matias Tønder blev sekondløitnant i 1. Trondhjemske
nasjonale infanteriregiment (Stjordalens og Åsens kompani) i 1710,
titulær premierløitnant 1715, virkelig premierløitnant 1716 i
Strinda og Bynesets kompani, forsatt til Stadsbygd og Rissas kom
pani 1717, kapteinløitnant og titulær kaptein 1719, frådømt sin
stilling 20. mai 1726, atter ansatt som kaptein i 2. Vesterlenske na
sjonale infanteriregiment, Ryfylke kompani 1737, død 1738.
Ved skjøte av 15. juli, tgl. 24. oktober 1726, solgte Tønder går
den til Jens Pedersen Øst gard; kjøpesummen er ikke nevnt. Jens
innløste i 1729 de 8 mkl. bondeodel i gården.
I 1741 byttet han bort Lunden til Erik Simonsen Hustad mot
Auglen. Jens fikk 30 rdl. imellem, idet kjøpesummen for Lunden
var 280 rdl., for Auglen 250 rdl. Skjøtene er av 4. mars, tgl. s. d.
Erik Simonsen solgte Lunden igjen ved skjøte av 24. juni, tgl.
9. september 1743, til kaptein Lorents Didrlk Kliiver på Bjartnes


----
497 Bind IV
----
for 286 rdl., og nu blev den atter for en kort tid bygselgård, idet
Kliiver ved bygselbrev av 26. november 1743, tgl. 4. april 1744,
bygslet den til Ole Anderssen Haugan.
Allerede i 1746 solgte imidlertid Kluver gården til dragon
Halvor Anderssen Borgen. Skjotet er av 1., tgl. 3. september, og
kjøpesummen var 350 rdl. For å skaffe penger, pantsatte han den
for 200 rdl. til madame Jelstrup. Halvor innloste også det 1 øre i
gården, som tilhørte Kronen, idet han kjøpte det på en kongehg
auksjon i 1754 for 21 rdl. (Skjote 31. desember 1754, tgl. 6.
september 1755).
Ved skifte efter Halvor i 1765, verdsattes gården til 600 rdl.
Den registrerte besetning var 3 hester, 10 kyr, 6 ungnaut, 18
geiter, 10 sauer og 3 svin. Halvor var en meget velholden mann;
der fantes sølv i boet til en verdi av 5 rdl., og begravelsesomkost
ningene, 16 rdl., er adskillig over det vanlige på denne tid. Sild
garn viser, at han også har drevet sjoen. Boets aktiva var 888
rdl. 3 ort 20 sk., og gjeld fantes praktisk talt ikke, så beholdningen
blev 833 rdl. 1 ort 20 sk.
Enken, Ingeborg Amundsdatter Gudding, blev året efter gift
med Ole Ellingsen Berg av den velstående Næs-familie. Han eiet
1 sp. i Berg, som han hadde kjøpt i 1759 av sin stedfar, og denne
eiendom, Lille Berg, blev nu en lang rekke år drevet som under
bruk under Lunden.
Ole Ellingsen døde allerede samme år, og i 1768 giftet sa
Ingeborg sig for tredje gang, nu med Johan Olsen Breding. Vel
standen på gården øket i hans tid, så at ved Ingeborgs død i 1803
var boets aktiva 2928 rdl. 7 sk. og beholdningen 2199 rdl. 2; ort
8 sk. Den registrerte besetning var 3 hester, 12 kyr, 7 ungnaut,
10 geiter, 13 sauer og 2 svin. Der var sølvtøi for 14 rdl. 2 ort og
et par bøker foruten bibel og huspostil.
Johan hadde samme år solgt sin part i Berg til svigersønnen,
Ole Olsen Lunden, som var gift med hans og Ingeborgs eneste
barn, Gunhild. Kjøpesummen var 450 rdl. Vester Sundby eller
Lunden, som ved de mange skifteforretninger var utlagt til arvin
gene, hadde Johan nu på det nærmeste innløst. Hele gården blev
taksert for 2000 rdl.
Ingeborg hadde i sitt første ekteskap med Halvor Anderssen
3 døtre, hvorav den eldste, Marit, blev gift til Næs. Dennes eldste
sønn, korporal (senere vaktmester) Ole Olsen Vestre Næs, gjorde
på skiftet efter Ingeborg krav på å innløse gården for takstsummen,
men gikk dog omsider med de øvrige arvinger inn på å la enke
mannen beholde den inntil videre.
Solid velstand var der fremdeles, som det vil fremgå av foran
nevnte skifte. Begravelsesomkostningene var efter regning 142 rdl.,

----
498 Bind IV
----
hvorav dog kun 80 blev godtgjort i boet. Innbo, besetning og
losore blev taksert for 544 rdl. 8 sk., men utbragtes ved auksjon til
693 rdl. 2 ort, og der var utestående fordringer til et beløp av
506 rdl.
Johan utloste nu efterhvert de ovrige arvinger, så han i 1805
var eier av hele gården. Han må ha vært en bra og godgjørende
mann: I 1812 har han latt tinglyse, at ungt mannskap Sivert Si
vertsen, født under gården, hadde vært hos ham til opfostring, fra
han var 6 år og derfor antatt til fostersønn.
Ved skjote av 2. januar 1820 overdrog han for 1000 spdl.
gården til sin dattersonn, Ole Olsen Lunden den yngre. Han for
beholdt sig dog forkjøpsrett til den og rett til i tilfelle av Oles død
a innløse den for samme sum. Som kår forbeholdt han sig bruken
av jordstykket Pladsen og Hammelen, og når han opgav bruken
av dette, 8 tdr. havre, 4 tdr. bygg, for til 2 kyr og 8 småfe samt
2 mål åkerland til poteter. Om Johan fraflyttet eller døde, skulde
kåret gå cver til svigersønnen, Ole Olsen Lunden den eldre, og
mistru Gunhild for deres levetid. Dette kår verdsattes til 50
spdl. årlig.
I 1835 var gårdens besetning 2 hester, 8 storfe, 20 sauer, 10
geiter og 2 svin og utseden x k td. rug, 2 tdr. bygg, 11 tdr. havre
og 8 tdr. poteter. I 1865 var besetningen 2 hester, 8 storfe, 30
sauer, 7 geiter og 2 svin og en utsed av V% td. hvete, % td 'rug,
2 tdr. bygg, 12 tdr. havre, Ys td. erter og 12 tdr. poteter. Der var
3 husmannsplasser: I—2: Brandåsen, 3: Sandbakken. På den
første av disse var ovennevnte Sivert Sivertsen husmann.
Husmannsplassene hadde en besetning på tilsamrnen 1 ku, 21
sauer, 4 geiter og 1 svin og en samlet utsed av % td. bygg, vi td.
havre og 8 tdr. poteter.
Efter Ole overtok den eldste sønn, Johannes Olsen, gården.
Den hadde i 1875 en besetning på 3 hester over 3 år, 1 okse, 5 kyr,
1 ungnaut, 25 sauer og lam, 10 geiter og kidd og 3 svin og griser,
og utseden var 2 tdr. bygg, 12 tdr. havre, 13 tdr. poteter og 6
ruter til andre rotfrukter. På de 3 husmannsplasser var kreatur
holdet 4 kyr, 1 ungnaut, 17 sauer og 7 geiter og utseden 13 / 2 o tdr.
bygg, 1% tdr. havre, Vs td. erter, 6 tdr. poteter og 8 ruter til
andre rotfrukter.
Ved skjote av 12., tgl. 16. november 1892, solgte Johannes og
broren Ole gården til Johannes Toresen for 3000 kr. og kår til
selgerne.
Efter utraset i 1893 kjøpte Jon Anderssen Sundby gården
for 3600 kr., hvorved restene av den gikk inn i Sundby vestre.
Den bestod da av 15 mål dyrket jord og ca. 150 mål, overslam
met av leir, samt endel skog.

----
499 Bind IV
----
SUNDBY
Gårdsnr. 125, 126, 127.
Navnet: Swndby 1519, 1520. Sundby 1530. Sundbye 1559,
1590, 1610, 1626, 1664, 1773.
Navnet betyr: «Sørgarden». Dette navn sammen med Østgård
og Melby viser, at disse gårder er opstått ved deling av en eldre
Sundbygårdene, Østgård og Melby, sett fra Lysthaugen 1920.
Fot. E. Musum.
gard, hvis navn da, som så ofte ved sådanne leiligheter, er for
svunnet. Denne gard er sannsynligvis den hos Aslak Bolt nevnte
Re. Delingen må være foregått i den senere del av det 15de år
hundre.
(Ryghs antagelse er neppe holdbar — bevisene for den er svake.
Hos Aslak Bolt heter det: «af re xj aura b. 01l eign b. f. ore»
d. v. s. av Re 11 oresbol, hele eiendommen, bygslet for 1 ore. At
Re, som altså oprinnelig i sin helhet (01l eign) var 11 oresbol eller
3 sp. 2 ore, på Aslak Bolts tid kunde være bygslet for 1 ore, kan
vel forklares som en folge av svartedauen og elvebrudd; men at
denne ved 1430 altså ganske übetydelige eiendom på ialt 1 øre til
1490 skulde ha forbedret sig så betydelig, at alene Kronens eien
dom i den da var 1 ore, og at der i 1520 var 6 skattebonder,
hvorav et par betalte betydelige beløp for jordegods, er neppe mu
lig. At eiendommen hos Aslak Bolt er opfort mellem Indalen og
Levring, bestyrker heller ikke Ryghs antagelse. Snarere skulde
det tyde på, at Re er en helt tilintetgjort gard, som muligens har
ligget ved Inna, omtrent der, hvor Tronesvolden nu er. Det er


----
500 Bind IV
----
tydelig å se, at elven der har hatt andre løp enn nu, og de nu syn
lige grenser for dens tidligere løp er så vidt fjernet fra hverandre,
at de godt kan ha innesluttet en ganske betydelig eiendom).
SUNDBYHAUGEN
Gårdsnr. 125 og gårdsnr. 126, bruksnr. 2.
Navnet: Høyen 1635. Hoienn 1640. Høiemb 1655. Høyem
1660. Høyen 1669. Hojem 1723.
(Gården er en av Sundby i begynnelsen av 1600-årene utskilt
part).
Skylden: Eiendommen finnes ikke i matrikulen for 1650; men
i 1655 har vi Hoiemb 12 mkl. Fra 1836 var skylden 1 dal. 4 ort
7 sk., i 1844 avfelt til 1 dal. 3 ort 15 sk.
Eiere: Gården synes i 1630 —40-årene å ha vært bondegods,
eiet av opsitteren; i 1660 var den krongods og gikk i løpet av 1660-
årene over til presten, Peder Eriksen Juel og efter ham til Jakob
Jakobsen Lund, som blev gift med Juels enke. Omkring 1700 er
den kommet i presten Tomas Svendsen Scheens eie. Fra denne
gikk den som pant over til rektor mag. Nils Kr og, og ved auksjon
i 1744 i dennes dodsbo blev hans gods solgt til justisråd Åge Ras
mussen Hagen, som i 1746 solgte Sundbyhaugen til opsitteren,
Malena Halvorsdatter. Siden har den vært brukernes eiendom.
Brukere: Det er mulig, at denne eiendom er med blandt de
mange Sundby-gårder, som opregnes i 1520. Herom vet vi imid
lertid intet sikkert, og det er vel neppe rimelig, at den var utskilt
som selvstendig eiendom så tidlig.
Det første nogenlunde sikre om gården er fra 1624. Den Arnne
Sundbye, som da skattet for V 2 øvt odelsgods, må ha vært på
Sundbyhaugen. I 1635 nevnes Olluf Høyen; men i 1640 har vi
atter en Arne Høienn, i 1655 Arendt Høiemb og i 1660 Arnt
Høyem. At dette gjelder Sundbyhaugen, kan sluttes av, at eien
dommen er anført ved de andre Sundby-gårder.
Arendt Høiem holdt i 1657 en besetning på 3 naut og 5 sauer.
I 1665 var der en ny opsitter, Anders Persen. Han var den
gang 30 år.
Ved matrikuleringen i 1669 sattes tienden til 1 skjeppe bygg
og 1 V-i skjepper havre, ledingen til 8 sk. og småtienden til 6 sk.
Der blev ikke foreslått nogen forandring i skylden. Anders opføres
som bruker ennu i 1686; men i 1699 er opsitteren Peder, muligens
foregåendes sønn. Han var der ennu i 1718.

----
501 Bind IV
----
Skaden, forvoldt dette år ved svenskene, opgis således:
Tilsammen 17 rdl. 72 sk.
Både Peder og hans hustru døde ved disse tider, og som ny
opsitter kom Jens Mikkelsen.
Ved matrikuleringen i 1723 oplyses, at gården hadde en liten
fjellslette, ansatt til 6 sk. Den betegnes som «tungvunden og
kornvis». Utseden var 2 skjepper bygg og 4 skjepper havre, avlin
gen 4 sommerlass høi og besetningen 2 kyr, 1 ungnaut og 2 sauer
Jens Mikkelsen døde i 1738. Boet var insolvent, idet aktiva
var 20 rdl. 1 ort 4 sk. og passiva 21 rdl. 7 sk. Den registrerte
besetning var 2 kyr, 1 ungnaut, 9 sauer, 2 geiter og 1 svin.
Efter Jens kom Peder Eriksen, som fikk bygselseddel på Sundby
haugen, 12 mkl, av assessor Peter Frost 20. februar 1739, tgl. 8.
septbr samme år. Han var der bare et års tid. Så fikk Otte Eriksen
Skei bygselseddel av fru Anna Dortea sal. Bredals og Peter Frost
12. oktober 1741, tgl. 5. mars 1742.
Imidlertid var Åge Hagen blitt eier av gården, og av ham kjøpte
nu Otte den, men døde før skjote blev utferdiget, hvorfor dette blev
utstedt til enken, Malena Halvorsdatter Bjartnes, 15. oktober 1746,
tgl. 6. mars 1747. Kjøpesummen var 50 rdl.
På skiftet efter Otte i 1747 registrertes en besetning på 1 ku, 2
sauer og 1 lam. Aktiva og passiva ballanserte med 57 rdl. 1 ort
10 sk., heri medregnet gårdens verdi, 50 rdl.
Malena overdrog ved skjøte av 2. mars 1747, tgl. 4. mars 1748,
gården til Lars Pedersen tiesgreien for 50 rdl., og Lars solgte den
for samme sum ved skjøte av 7., tgl. 9. septbr. 1748, til Rasmus
Jonsen, som var gift med Eli Ottesdatter Sundbyhaugen, og altså
svoger av Lars, som var gift med Gisken Ottesdatter.
Rasmus solgte den ved skjøte av 14. oktober 1752, tgl. 3. mars
1753, til Bård Sevaldsen for 90 rdl. Ved skifte i 1782 efter Bårds
hustru, Maren Jonsdatter, var aktiva 170 rdl. 2 ort 22 sk. og be
holdningen 150 rdl. 2 ort 6 sk. Besetningen var 1 ku, 1 ungnaut,
2 geiter og 2 sauer. Gården var taksert for 150 rdl.
Efter denne takst overdrog nu Bård gården til sin svigersønn,
Tomas Olsen Græset, ifl. skjøte av 2. januar, tgl. 15. august 1782.
Bård døde samme år.
Tomas Olsen skjøtet den allerede 2. januar, tgl. 21. februar
1784, til Markus Olsen Sundby ostre for 250 rdl. Efter dennes
32


----
502 Bind IV
----
død i 1828 har enken Ber et brukt den, formodentlig til 1839, idet
sonnen, Ole Markussen, i 1837 forpaktet en av Ravlo-gårdene,
som han drev et par år. Men derefter har han overtatt Sundby
haugen. I 1844 fikk han den avfelt. Ved en besiktigelse den 22.
oktober d. å. oplystes, at gården i de siste 25 år hadde minket ca.
5 mål, hvorefter skylden blev nedsatt til 1 dal. 3 ort 15 sk.
Gårdens besetning var i 1835 2 storfe, 8 sauer og 1 svin og
utseden Vi> td. bygg, 2M> tdr. havre og 1H tdr. poteter. I 1865
var besetningen 1 hest, 2 storfe, 5 sauer og 1 svin og utseden
i: 2 td. bygg, 2Y2 td. havre og 5 tdr. poteter.
Ved fledforingskontrakt, dat. og tgl. 18. august 1869, overdrog
Ole Markussen gården til Lorents Jakobsen Sundby vestre mot
livsvarig kår og 100 spdl.
Lorents Jakobsen fraskilte 2 parter, Barlien og Sundbyaunet
ostre. Disse er det, som nu i matrikulen kalles Sundbyhaugen,
gårdsnr. 125. Resten gikk inn i Sundby vestre og har nu gårdsnr.
126, bruksnr. 2.
Ved skjote av 7. mars, tgl. 16. mars 1889, solgte Lorents Ja
kobsen denne eiendom for 800 kr. til Olaus Johannessen Næsmoen.
Fraskilte parter:
Barlien, gårdsnr. 125, bruksnr. 1, blev skilt fra Sundbyhaugen
og skyldsatt den 23. juli, tgl. 15. august 1888, for 1 ort 2 sk. (ny
skyld mk. 0,29). Ifl. skjote av 4., tgl. 16. juli 1891, fra skifte
forvalteren i Lorents Jakobsen Sundbys bo blev den solgt for
300 kr. til Sefanias Johannessen Sundbyvald.
Sundbyaunet østre, gårdsnr. 125, bruksnr. 2, er fraskilt sam
tidig med foregående, skyldsatt for 2 ort 4 sk. (ny skyld mk. 0,56)
og av Lorents Jakobsen Sundby solgt for 400 kr. til Haldo Maldosen
ved skjote av 14. januar, tgl. 9. april 1890.
SUNDBY VESTRE
Gårdsnr. 126.
Skylden: Den var i 1650 2 sp. 2 ore, ved avfelling, approbert
25. juni 1703, nedsatt til halvparten, 1 sp. 1 ore.
Ved skyldsetningsforretning av 26. oktober 1779 blev fraskilt
et stykke på 6 mkl., hvorefter gårdens skyld blev 1 sp. 18 mkl.,
fra 1836 7 dal. 4 ort 1 sk. og i 1844 avfelt til 7 dal. 1 sk. I 1907
var skylden mk. 7,54, fordelt på 5 bruk, hvorav bruksnr. 1, Sundby
vestre, mk. 5,61.
Eiere: Gården må i den katolske tid ha tilhørt Elgesæter kloster,
hvis gods ved reformasjonen blev beslaglagt av Kronen, og det er

----
503 Bind IV
----
utvilsomt denne gard, som i Steinviksholms lensregnskap for 1549
opføres med 2Vi spand skyld til «Helligseter» gods, der fremdeles
førtes som en særskilt del av krongodset. En mindre landskylds
part var beneficeret Verdalens prestebord.
Således var eiendomsfordelingen:
I 1650: Efter avfellingen 1703:
Krongods 2 sp. 1 øre 12 mkl. 1 sp. - øre 18 mkl.
Verdalens prestebord 12 » 6 »
Tilsammen 2sp. 2 øre
1 sp. 1 øre
Ved auksjon over krongods i 1754 blev gården solgt for 290
rdl. courant til major (senere oberstløitnant) Lorents Didrik Klu
ver på Bjartnes, som fikk skjote 21. desember 1754.
Efter flere overdragelser, som blir nærmere omtalt under bru
kere, kom den til sønnen, den senere major Lorents Didrik Kliiver,
som i 1783 skjøtet den til Lars Barosen Skrove. Siden har den
vært brukernes eiendom.
Brukere: Sundby-gårdene har meget tidlig vært sterkt opstyk
ket. Allerede i 1520 nevnes ikke mindre enn 6 skattebønder i mann
tallet over tiendepenningskatten: det var følgende:
Arne j Swndby betalte % lodd sølv.
Andor ibidem, IY2 kvintin sølv og 10 skilling.
Lauriss jbidem, 1 lodd sølv.
Endrit jbidem, 1 lodd sølv og 2 lodd sølv for jordegods.
Østhen ibidem, 2 lodd sølv og 4 lodd sølv for jordegods.
Karine ibidem, V 2 lodd sølv.
Østhen har utvilsomt vært på Lunden, som i eldre tid het Vester
Sundby, og i ovenstående fortegnelse er sikkert Østgård («Øfverste
garden Sunby») medtatt, rimeligvis også Melby, som egentlig betyr
Mellemgården, altså den midterste av Sundby-gårdene.
I 1549 har Ånundtt betalt W 2 vet mel og 1 vet malt i landskyld
for 2Y2 spand i Sundbynn under «Helliigßetterns» gods, og samme
år står Amundt paa Sundby for 1 pund smør og 4 pund mel i
leding. Også i skibskattmanntallet av 1559 finner vi Amund paa
Sundby.
Opsitteren i 1590 og i begynnelsen av 1600-årene het også
Amund og var formodentlig en sønnesønn av den forrige. Men han
har neppe brukt hele gården: En Oluf Sundby, som i 1611 opføres
som ødegårdsmann, har visstnok brukt en part av denne gard. Og
hr. Lars, som var bygdens kapellan og leilending på Sundby i 1620,
har visstnok brukt den samme part efter Oluf. (Se: Geistlighet)

----
504 Bind IV
----
I 1626 bygslet kapellanen, hr. Mats Jenssen Riiber, 1 spand i
Sundby og betalte 12 rdl. for det. Det er sannsynlig, at han har
bygslet det samme, som hr. Lars hadde brukt. Lars må være død
og hr. Mats ha tiltrådt embedet ved denne tid. Han blev imidlertid
ikke lenge på Sundby, idet han i 1628 byttet med Torkild Ekloen.
Amund må være dod i begynnelsen av 1630-årene; ti i 1634
har Lars Jonsen «fest IV2 sp. 8 mkl. i Sundby, som Amund fra
dode, hvis hustru han vil egte». Eiendommen betegnes som «en
ringe gaard», og bygselsummen var 23 daler.
Lars Jonsen synes å være dod ikke lenge efter, eller også er det
ikke blitt noget av "ekteskapet. Ti 1 1639 har Olaf Amundsen bygslet
IY2 spand i Sundby, «hans moder for fattigdom oplod», og betalte
for dette 20 rdl.
Omtrent samtidig dode Torkild, som brukte den annen gårdpart,
og 1 1640 har så Oluf Amundsen også bygslet denne part «3V2
øre i Sundby, som Torkel fradode — egtet enken». I bygsel betalte
han 16 rdl. Hermed var altså hele Sundby vestre samlet.
Ole Amundsen var i 1665 50 år gammel og var visstnok sonn
av den Amund, som hadde gården i begynnelsen av århundredet.
Han har nok ikke vært av den fredeligste natur: Av sigt og sage
fallslisten for 1649 sees han å ha betalt 5Va daler i bot, fordi han
«slog hans grande, Baard Sundby, noget tør hug med en stoffuer
og støtte hannem overende».
Gården hadde i 1657 en besetning på 2 hester, 13 naut, 2 geiter
8 sauer og 1 svin.
Sundby vestre må ved denne tid ha vært ansett for en forholdsvis
dårlig gard, ti ved matrikuleringen i 1669 blev skylden foreslått
nedsatUil 1 sp. 1 øre 12 mkl., altså næsten til det halve. Tienden
blev samtidig sått til I V2 tdr. bygg og 2 tdr. havre, ledingen til 3
ort og småtienden til IY2 ort. Der var humlehave.
Ole Amundsen opfores som bruker ennu i 1680-årene; kanskje
har han vært her helt til i 1694; ti 7. desember dette år fikk Bård
Olsen, muligens sonnen, bygselseddel av interimsfogd Peder
Povelsen; den er tgl. 31. mai 1702.
I 1702 sokte Bård om avfelling i skylden. Gården hadde vært
gammelt dragonkvarter, «men paa grund af stort elvebrud som og
ringhed i andre maader» var den blitt slettet av krigsjordeboken,
og elven brot fremdeles ut hvert år. Bård oplyser i sin ansokning,
at gården skal være avfelt til 1 sp. 1 øre, men at denne avfelling
«for min enfoldighed og forsommelses skyld» ikke er påtegnet til
approbasjon av Kammerkollegiet, og nu hadde fogden skattlagt
ham efter den gamle skyld.
Fogden er blitt fornærmet over denne skrivelse. I sin erklæring
uttaler han: «Sundby ved jeg at være affældt; men vel har jeg

----
505 Bind IV
----
fornummet, at fogden Koch og sorenskriveren anno 93 har overseet
og taxeret alle Kongens gaarde, hvilket ei af hoi ovrighed er bleven
approberet. De svage aaringer 95, 06 og 97 forvoldte, at kongens
gaarde nod saa stor forskaanelse, og denne mand kun betalte 10
rdl. 12 sk., som ei er den halve rettighed af gaarden; mens som
Gud har velsignet de efterfolgende aaringer, kunde jeg ikke forsvare
Sundby vestre, sett fra nordvest 1927
Fot. O. Snekkermo.
den store afgang i Hans Kongelige Majestæts intrader, hvorfor
næsten alle Kongens gaarde, ogsaa Sundby, har nydt frihed for
landskyld og betalt fulde skatter, som er af denne gard 16 rdl.
3 ort. At han for 1701 er ilignet 23 rdl. 2 sk., forholder sig saa:
Hans gaards hele afgift, som efter skattebrevet og jordebogen burde
svares, er 23 rdl. 2 sk., som i skattebogen maa beregnes, hvorimod
bliver afskreven, hvis (hvad) han betaler siden den forskaanelse,
han efter tingsvidnet nyder, hvorved begge sider i skattebogen bal
lanceres, hvoraf fornemmes den ringe foie, bonden som så stor
frihed har nydt, har sig at besværge, og hvor snart baade han og
andre til at klage uden al billighed kan blive overtalt, hvorfor jeg
ydmygst vil formode, han derfor maa blive anseet til nogen straf,
andre ligesindede til advarsel.»
Og stiftamtmannen erklærer, at «naar saaledes afskreven udi
remonstrantens bog, som fogden anfører, har han ei noget at klage».
Imidlertid fikk sorenskriver Wind 7. august 1702 ordre til å av
holde besiktigelse, hvilket resulterte i, at skylden blev nedsatt til
det halve.


----
506 Bind IV
----
Hvor det så blev av Bård, er übekjent; men Markus Rasmussen,
sønn av Rasmus Sundby østre, fikk bygselbrev på den Sundby
gård, som Bård Olsen bebodde, 25., tgl. 28. januar 1709. Denne
Markus har også sått sig et minne i tingprotokollene, idet han på
sommertinget i 1707 har vært stevnet av Ole Melby for slagsmål
på veien fra tingstedet i mai samme år. Markus blev idømt 9 rdl.
bot til Kongen og 2 rdl. i omkostninger til Ole.
Sundby lå altfor meget i trafikken til å kunne slippe lett fra det
under svenskenes innfall i 1718. Tapet opgis som følger:
Skade på skigarden og korn
Tilsammen 102 rdl
Der opgis ved matrikuleringen i 1723 å være skog til gårdens
fornødenhet, seter W-i mil borte, slett bumark og et kvernsted, sått
til 6 sk. årlig. Gården betegnes som «letvunden og kornvis». Ut
seden var V 2 pd. rug, 2 tdr. bygg, 6 tdr. havre og 1 pd. grå erter,
avlingen 20 sommerlass høi og 4 lass ekerhøi og besetningen 2
hester, 6 kyr, 2 ungnaut, 6 sauer og 6 geiter. Tienden blev sått til
Ve skjeppe rug, 1 td. blandkorn, 1 td. 4 skjpr. havre, 12 mk. erter
og 12 mk. ost. Der blev ikke foreslått nogen forhøielse av skylden,
«saasom hand aarlig lider noget elfve brudt».
Den 2. september 1738 holdtes på gården, som ved denne lei
lighet kalles Med-Sundby, skifte efter Markus Rasmussens annen
hustru, Ingeborg Haldosdatter. Det var ikke rart bo: aktiva 59
rdl. 21 sk. og beholdningen 32 rdl. 5 sk. Den registrerte beset
ning var IY2 hest, 4 kyr, 2 ungnaut, 3 sauer, 9 geiter og 5 svin.
Tiendeangivelsen var 1 td. bygg og 3 tdr. havre, hvorefter avlingen
beregnedes til 9 tdr. bygg og 27 tdr. havre omframt tienden.
Markus giftet sig i 1739 for tredje gang, nu med Guru Ols
datter Rosvold. Så gammel som han nu var, har han neppe kunnet
klare uårene 1740—42 og har vel opgitt gården, som blev bygslet
til Ole Olsen Østvold, en bror av Markus Sundbys tredje hustru,


----
507 Bind IV
----
Guru. Han fikk bygselbrev 26. september 1743, tgl. 4. mars 1744,
og betalte i førstebygsel 13 rdl. 32 sk.
Ole blev på Sundby til sin død i 1762. Han var gift med
Maren Pedersdatter Hesgreien. På skiftet efter ham registrertes
en besetning på 1 hest og 1 foll, 4 kyr, 3 ungnaut, 6 sauer, 10
geiter og 2 svin. Av andre ting kan nevnes 6 sildgarn. Aktiva var
82 rdl. 2 ort 8 sk. og beholdningen 74 rdl. 3 ort 12 sk.
Imidlertid var Kliiver i 1754 blitt eier av gården, og da nu Ole
var død, blev det en lang feide mellem ham og Maren Sundby, som
øiensynlig har vært en kone, der visste, hvad hun vilde. Det be
gynte med, at hun i 1762 stevnet Kliiver, som hadde disponert over
en husmannsplass med nogen hus, som Ole Olsen hadde bygget
som tilholdssted for den forrige opsitter, der hadde opgitt gården
for ham. Kliiver hadde overlatt denne til husmannen Peder Olsen.
De blev enige om, at Peder skulde gi 5 rdl. for husene og beholde
plassen Kvislemælen mot 2 rdl. årlig avgift til Maren og arbeide,
når han ikke var beskjeftiget ved Kliivers sag. Engstykket Ham
melen skulde han «ikke befatte sig med».
Kliiver vilde imidlertid ha dette engstykke, hvorfor han ved vid
ner lot Maren vite, at hvis hun vilde avstå dette til Peder Olsen,
skulde ikke gården bli solgt. I motsatt fall satte han den til auksjon.
Hun nektet, og straks efter blev den solgt ved auksjon til lensmann
Post som høistbydende, visstnok for løitnant Mejer, som fikk skjote
1. mars, tgl. 15. august 1764, for en kjøpesum av 700 rdl.
Da Maren nektet å fraflytte, kom det i 1763 til prosess, hvorved
Maren fikk fri sakførsel. Kliiver lot i februar 1764 tilby henne
gården for 700 rdl., mot at hun avstod husmannsplassen, stykket
Hammelen og skogen. Dette vilde ikke Maren gå inn på. Ved en
takst, hun fikk avholdt i 1764, blev ikke gården verdsatt til mere
enn 350 rdl., da den årlig led skade ved elvebrudd.
Dommen gikk Maren imot. Hun appellerte til Overhofretten,
som avsa dom 25. februar 1766. Denne gikk henne også imot,
hvorefter Mejer 21. mars samme år lot henne utsi, idet han dog
lovet å «bevise hende al mulig eftergivelse» for å undgå prosess.
Men Maren appellerte til Høiesterett. Mejer gjorde påstand på
erstatning for forvoldte utgifter, ialt 214 rdl. 1 ort, og dessuten, at
Maren «som et trættekjært menneske og derhos saa fattig, at ikke
noget synderlig i tiden kan ventes til repressalier», skulde stille
kausjon.
Men for Hoiesterett trakk saken ut. Mejer tilbod da Maren
gården fer 650 rdl. i desember 1769 mot, at Hammelen og hus
mannsplassen skulde være undtatt fra salget, ellers solgte han
gården, hvortil Maren svarte, at det var Mejer vel bekjent, at hun

----
508 Bind IV
----
ikke kjopte, når disse var undtatt. Forovrig sått hun på mannens
bygsel, sålenge hun var enke.
Mejer solgte da ved skjote av 20., tgl. 22. februar 1770, gården
til Johan Svendsen Leirhaugen. Ved skjøtets tinglesning fant fog
den anledning til å bemerke, at det ifølge Kammerkollegiets skri
velse av 20. januar 1752 var pålagt ham å passe på, at ingen gard
ved salg skiltes ved noget av sin grunn eller herlighet.
Johan provet nu å få henne vekk; men Maren erklærte, at hun
ikke flyttet uten efter utkastelsesdom. Han tilbod henne efter loven
bygselsummen tilbake, hvortil hun svarte, at vel var hun trengt
for penger, men fravike gården for Johan Leirhaugen, det gjorde
hun ikke. «Gaarden faar du ikke, for jeg ser dom; men plads un
der gaarden som en anden arbeidsmand skal du faa.»
Det blev prosess påny, og Jon avla på tinget i februar 1771
ed på, at han var «boslids mand». Men uheldigvis hadde han
stevnet Maren, for han hadde fått skjote, så han ikke var rette eier,
da han stevnet, og på dette blev Maren frikjent.
Nu var også Johan blitt lei av dette, bygslet Kolstad og skjotet
under 15. august 1771, tgl. s. d., Sundby for 700 rdl. til oberstløit
nant Kliivers sonn, den senere major Lorents Didrik Kliiver.
Oberstloitnanten var dod i mars samme år.
Ved skjote av 28. mars, tgl. 15. august 1772, solgte nu Kliiver
gården til Ole Iversen Hallem (sonn på Østgård) for 650 rdl., og
nu fortsatte historien med stevning og edsavleggelse på å være
«bcslids mand». Således holdtes saken gående til i 1774, da mot
partens sakforer erklærte, at det innlegg, Maren hadde levert, «var
saa vankundigt skrevet, at det ikke behovede ringeste besvarelse»,
hvorefter dom fait 6. april 1774. Ved denne blev Maren tilpliktet
å fravike gården mot å få bygselsummen tilbake.
Nu kjopte endelig Maren gården ifl. skjote utstedt av Ole Iver
sen 23. april 1776. Kjopesummen var 720 rdl. Gårdens sagtøm
mer skulde leveres til Bjørken sag, og husmannsplassen med 4 mål
av Hammelen skulde være til bruk for sagmesteren mot 4 rdl. årlig
avgift, i det vesentlige de samme betingelser som ved alle de fore
gående salg. (Se Leinsætten).
Maren hadde imidlertid ved de langvarige prosesser utarmet
sig. Ved skiftet efter henne i 1778 registrertes av besetning bare
2 kyr, 1 ungnaut, 8 geiter og 3 svin. Sundby blev taksert for 750
rdl. og solgtes ved auksjon den 23. februar 1778 for 899 rdl.; men
der var 700 rdl. pantegjeld på den. Boets passiva var 1f 28 rdl.
1 ort 15 sk., hvilket oversteg aktiva med 127 rdl. 1 ort 10 sk.
Ved ovennevnte auksjon blev gården solgt til oberstløitnant
Kliivers enke, Selle Marie, som fikk skjote 14. mai samme år. Ved
hennes dod i 1782 gikk den i arv til sonnen Lorents Didrik Kliiver,

----
509 Bind IV
----
som ved skjote av 12. oktober 1783, tgl. 21. februar 1784, solgte
den for 700 rdl. til Lars Barosen Skrove, som var gift med Sara,
datter av Sivert Ellingsen Skrove og altså datterdatter av Ole
Bårdsen Sundbv ostre. ,
Ved salget til Lars Barosen var undtatt en ved forretning av
26. oktober 1779 for 6 mkl. skyldsatt sagplass tillikemed engstykket
Hammelen.
I Lars Barosens tid blev der velstand på gården. Ved sam
frendeskifte i 1806 efter hustruen Sara, efter hvem han hadde sittet
1 uskiftet bo, registrertes solvtoi for 3 rdl. og en besetning på 3
hester, 8 kyr, 4 ungnaut, 34 småfe og 4 svin. Avlingen var 16 tdr.
bygg og 60 tdr. havre. Der var innbo, besetning og losore for 540
rdl. 12 sk., og gården blev verdsatt til 1100 rdl., hvortil kom av
dodes arvepart i Vestre Skrove efter faren. På Sundby var der
pantegjeld til et belop av 658 rdl. 3 ort. Boets aktiva var 1678 rdl.
2 ort 8 sk. og beholdningen 905 rdl. 2 ort 8 sk.
Lars giftet sig senere med Marta Sivertsdatter, en soster av
hans første hustru. Velstanden på gården oket fremdeles, så at der
ved skiftet efter Lars i 1830 notertes aktiva for 1653 spdl. 118 sk.,
hvoriblandt også utestående fordringer ifolge obligasjon. Behold
ningen var 1163 spdl. 106 sk. Der registrertes en besetning på 3
hester, 8 kyr, 3 ungnaut, 14 geiter og 14 sauer. Blandt innboet
noteres foruten solvtoi til 4 spdl. 2 ort 12 sk. også jernovn og gar
diner. Gården blev på dette skifte verdsatt til 1100 spdl.
Enken forlangte å få overta losøret efter taksten; men arvingene
protesterte, da de fant taksten for lav. De blev dog tilsist enige
om, at hun skulde lose endel av innboet efter takst, da hun for
beholdt sig å innlose gården.
I 1831 blev hun gift med Ole Olsen Næs (sønn av vaktmester
Ole Olsen Næs vestre), som derved kom i besiddelse av Sundby.
I hans tid blev den avfelt: Ved en besiktigelse, avholdt den 22.
oktober 1844 oplystes, at elven i de siste 26 år hadde tatt ut ca. 30
mål, hvorefter skylden blev nedsatt til 7 dal. 1 sk.
1 1835 var besetningen 2 hester, 10 storfe, 20 sauer, 12 geiter
og 2 svin og utseden V\ td. rug, 2 tdr. bygg, 12 tdr. havre og
8 tdr. poteter.
Ole Olsen døde i 1849, og nu overtok Lars Larssen, eneste sønn
av Marta Sivertsdatter og Lars Barosen, gården ifl. skjote av 10.,
tgl. 12. oktober 1849. Marta fikk kår og døde som kårkone på
Sundby i 1852.
Lars Larssen døde i 1863, og enken, Sirianna Ottesdatter, blev
nu sittende med gården i uskiftet bo.
Den hadde i 1865 en besetning på 3 hester, 7 kyr, 20 sauer,
2 geiter og 4 svin, og utseden var X A td. rug, 2 tdr. bygg, 12 tdr.

----
510 Bind IV
----
havre, Vs td. erter og 12 tdr. poteter. Der var 2 husmannsplasser,
Sundbymoen, hvorav kun den ene opføres med besetning og utsed.
Besetningen var 1 ku og 4 sauer og utseden hi td. bygg, V 2 td.
havre og 1 td. poteter.
Sirianna Ottesdatter blev i 1866 gift med Lorents Jakobsen
Berg, som derved kom i besiddelse av gården. Dens besetning var
i 1875 2 hester over 3 år, 1 okse, 6 kyr, 5 ungnaut og kalver, 22
sauer og lam, 14 geiter og kidd og 2 svin og utseden V± td. rug,
3 tdr. bygg, 14 tdr. havre og 12 tdr. poteter. På 3 husmanns
plasser, Gamlepladsen, Nylægget og Sundbymoen, føddes der 2
kyr, 15 sauer og 7 geiter og såddes % td. bygg, 11/*I 1 /* tdr. havre og
4 x /4 tdr. poteter samt anvendtes 4 ruter til andre rotfrukter.
Ved skifte i 1888 efter Sirianna Ottersdatter blev gården efter
en takst av 12 000 kr. utlagt til Johan Petersen Steine, som var
gift med hennes eldste datter, Marie Lovise Larsdatter. Johan fikk
hjemmelsbrev på den 10., tgl. 16. november 1888.
Johan Steine solgte i 1892 gården til Jon Anderssen ti egle fra
Frol, som var gift med Laura Sofie, datter av Lars Larssen og Siri
anna Ottesdatter Sundby. Jon dode i 1920 og enken Laura har nu
gården.
Denne gard blev også sterkt redusert ved skredet. Den er nu
på 215 mål, hvorav 115 er dyrket av siste eier. Besetningen er 3
hester og 18 storfe.
Under Lunden er omtalt, at Jon Anderssen kjopte restene av
denne gard, som således er gått inn i Sundby vestre. Og i 1909
kjopte han Sundbyhaugen av Mette Breding.
Fr as kilte par ter:
Åsheim, 14 mål, blev i 1900 solgt til Ole Annæussen for
1000 kr.
Olasveet, 12 mål, blev solgt i 1897 til Henrik Holman for 850
kr. Det er senere innkjøpt til Næs skole.
SUNDBY ØSTRE
Gårdsnr. 127.
Skyl den: Skylden var i 1650 1 sp. 1 ore 6 mkl., i 1670 1 sp.
1 ore. Den var da delt i 2 parter, en på 2 ore 18 mki., en på 1
ore 6 mkl. Fra 1836 var skylden 6 dal. 15 sk., i 1844 avfelt til
5 dal. 3 ort 15 sk., i 1907 mk. 6,17 fordelt på 5 bruk, hvorav
bruksnr. 1, Sundby ostre, mk. 5,48.
Eiere: Gården var — visstnok fra meget gammel tid — bonde
gods. Den storste part, Haldors, på 2 ore 18 mkl. eiedes i 1624

----
511 Bind IV
----
av Peder Ulves stedbarn i Skogn, den minste på 1 ore 6 mkl. av
opsitteren Besse. Omkring 1650 er begge parter kommet i presten,
Peder Eriksen Juels, besiddelse, Denne synes imidlertid å ha over
dratt den minste av dem til kapellanen, Erik Olsen Schancke, idet
1 øre 6 mkl. i 1670 betegnes som «hr. Eriks Odel».
Efter Peder Juels død er hans part gått over til kaptein Tomas
juel, som var eier i 1686. Men senere har Erik Schanckes arvinger
erhvervet også denne part, så de opføres i 1699 som eiere av hele
gården.
I 1720 solgte Erik Eriksen Schancke Sundby tillikemed de fleste
av de øvrige gårder, som tidligere hadde tilhørt Erik Olsen Schan
ckes gods, til berghauptmann og justisråd Abraham Drejer. Ved
auksjon i 1736 i dodsboet efter Drejers hustru blev Sundby østre
sammen med Drejers øvrige gods i Verdalen solgt til kapteinloit
nant Peter Rafael Lund for tilsammen 750 rdl. Lund solgte samme
år Sundby til Ole Bårdsen, og siden har gården vært brukernes
eiendom.
Brukere: Hvem av de 6 skattebønder på Sundby i 1520 det er,
som har brukt denne gard, er det ikke mulig å ha nogen mening
om. Man kunde gjette på Endrit, som har betalt endel skatt for
jordegods.
Bordtt paa Sundbyn har i 1549 betalt 1 pund smør og 4 pund
mel i leding. Dette er samme leding som for den annen Sundby
gård, så de har vel oprinnelig vært like store.
I skibskattmanntallet av 1559 nevnes også Baard paa Sundby.
Gjennem det meste av 1600-årene har gården vært delt i to:


----
512 Bind IV
----
Besetningen var i 1657 1
hest, 10 naut, 4 geiter og 4 sauer.
I slutten av 1660-årene bruk
te enken Ingeborg gården.
Ved matrikuleringen i 1669
blev der ikke foreslått nogen for
andring i skylden. Tienden blev
sått til V-i td. bygg og \ x k tdr.
havre, ledingen til W-z ort 8 sk.
og småtienden til 1 ort. Der var
humlehave.
Besetningen på denne part
var i 1657 1 hest, 5 naut, 1 geit,
2 sauer og 1 svin.
Heller ikke på denne part
blev der i 1669 foreslått nogen
forandring i skylden. Tienden
sattes til Vz td. bygg og 1 td.
havre, ledingen til 20 sk. og
småtienden til 16 sk. Der var
humlehave og brennfang.
I lopet av 1670-årene synes de to parter å være blitt samlet
under én bruker. I 1686 opfores leilending kun på den storste part.
Han het Lars, og det er vel rimelig, at han har brukt den annen
part for avgift.
Efter ham kom Rasmus Markussen, efter navnet å domme en
innflytter. Han brukte begge parter, og siden har de alltid tilsam
men utgjort én gard. Rasmus dode i 1707.
Bård Jonsen fikk nu bygselsedler på gården av David Tomassen
og Kristen Svaboe, tgl. 8. juli og 21. oktober 1709. Bård var
visstnok sonn av Jon Olsen Lillelongdal.
Den skade, han led under svenskenes innfall i 1718 opgis således:
Skade på husene og skigard
Tilsammen 91 rdl. 24 sk.
Svenskene hadde i erstatning betalt 9 karoliner.
Bård var dod i november 1718, 59 år gammel. Enken Johanna
har nu fortsatt å bruke gården. Ved matrikuleringen i 1723 oplyses,
at den hadde 1 husmann (på Sundbygjeilen), som sådde M> vog,
skog til gårdens fornødenhet, seter V 2 mil borte, ganske ringe bu
mark, kvern til husfornodenhet, sått i 6 sk. skatt. Gården betegnes


----
513 Bind IV
----
som «letvunden og kornvis». Utseden var x k bpd. rug, 2 tdr. bygg,
7 tdr. havre og 1 bpd. grå erter, avlingen 26 sommerlass vollhoi
og 4 lass ekerhøi og besetningen 2 hester, 6 kyr, 3 ungnaut, 6
sauer og 3 geiter. Tienden blev sått til 1 td. blandkorn, 1 td. 4
skjepper havre, 12 mk. erter, 1 mk. lin og 12 mk. ost. Skylden
blev foreslått forhoiet 6 mkl. «formedelst denne gaards wisse Korn
aufling».
Sundby, østre, sett fra syd 1929. Fot. H. Anderson.
Peter Rafael Lund solgte ved skjøte av 25. august, tgl. 8. sep
tember 1735 gården til den forrige opsitters sønn, Ole Bårdsen
Sundby, for 150 rdl. Han var gift med Sara Jonsdatter Volden,
søster av Kristen Jonsen Volden.
Ved tingsvidne, optatt i 1737, straks efter at Ole Bårdsen hadde
overtatt gården, oplyses, at Sundby før som nu har vært én gard.
At den kom under 2 numre skjedde engang, da faren overlot den
halve del til sin sønn. Forøvrig uttales, at gården, som den er,
er dyr og liten nok.
Ole har øiensynlig forbedret den betydelig og har drevet det
til å bli en velstående mann, skjønt gården brente for ham på
hans gamle dager. 8 dager efter pinse 1763 opkom der ild i kjøk
kenet, og de to nystuer brente ned, likeså en tredje stue; fjøs, stall
og låve måtte nedrives. lalt blev 7 hus ødelagt.
3 Ved skifte efter Ole Bårdsen, som døde i 1767, blev gården
verdsatt til 500 rdl. Boets samlede aktiva var 592 rdl. og behold
ningen 555 rdl. 2 ort 9 sk. Der registrertes 2 hester og 1 foll, 6
kyr, 2 ungnaut, 6 sauer, 4 geiter og 1 svin.


----
514 Bind IV
----
Enken Sara blev i 1768 gift med Bård Olsen Haga og flyttet
dit, og hennes eldste sonn av første ekteskap, Bård Olsen, overtok
Sundby lfolge kvitteringsskjote fra stedfaren, Bård Haga, av 15
tgl. 16. august 1768. Han hadde gården til sin dod i 1807. Enken,'
Maria Bårdsdatter Haga (som var datter av Bård Olsen Haga og
altså hans stedsøster) sått i uskiftet bo efter ham. Ved skjote av
26. mai, tgl. 2. juni 1809 overdrog hun gården til den eldste sonn,
Ole Bårdsen, for 1400 rdl. og et kår på 6 tdr. havre, 3 tdr. bygg,
2 tdr. poteter, Y 2 td. kålrabi og jord til 1 bpd. linfro samt for til
1 ku og 6 småfe.
Ved en takst samme år blev gården verdsatt til 2200 rdl.
Ole Bårdsen dode, visstnok ugift, allerede i 1814. På mindelig
skifte efter ham overtok hans bror, Bård Bårdsen, gården, som han
allerede ved skjote av 22. april 1815, tgl. 4. april 1816, solgte til
Haldo Jonsen Berg for 11 666 rbdl. 64 sk. navneverdi. Bård
kjøpte i 1817 Lerfaldsaunet.
Haldo frasolgte i 1818 sammen med Johan Olsen Lunden eng
sletten Sundbyenget, som lå tett ved Fossneset i Vuku, til Jon
Larssen Fossneset. Det hadde hittil tilhørt Lunden og Sundby
østre i fellesskap.
Ved skjote av 14. april, tgl. 9. mai 1828, overdrog Haldo Sundby
ostre til sønnen, Jon Haldosen, for 800 spdl. og et betydelig kår
på 3 tdr. bygg, 6 tdr. havre, V 2 td. rug, 10 tdr. poteter, % mål
linland, jord til % td. potetsed og for til 1 ku og 6 småfe. Det
halve kår skulde i tilfelle av hans tidligere dod utredes til hans 3
uforsørgede barn, inntil det yngste av dem var 16 år. Haldo dode
som kårmann på Sundby i 1844.
I 1828 avholdtes skifte efter Haldos hustru, Gunhild Anders
datter. Av dette kan vi se, at Haldo har vært litt mere boklig inter
essert enn vanlig på den tid, idet der er registrert endel bøker,
hvoriblandt en betegnet Volqvarts (formodentlig Sjælens Luth) og
endel, hvis titler ikke er nevnt. Av sjeldenheter forøvrig noteres en
fraugaffel av jern og en stentavle. Besetningen var 1 hest, 3 kyr,
3 ungnaut, 5 sauer og 1 svin; men Haldo hadde allerede da over
dratt gården til sønnen fon, der opføres som boets debitor for 250
spdl. og formodentlig alt hadde overtatt endel av besetningen.
Aktiva var 449 spdl. 4 ort 19 sk. og beholdningen 225 spdl. 4
ort 14 sk.
I 1835 var besetningen 2 hester, 8 storfe, 30 sauer og 1 svin
og utseden x k td. rug, 2 tdr. bygg, 13 tdr. havre og 8 tdr. poteter.
Jon Haldosen døde i 1842, et par år for faren. På skiftet efter
ham blev gården verdsatt til 900 spdl., og den opgaves å kunne
fø år om annet 2 hester, 8 storfe og 25—30 småfe og å ha en
utsed av 1% tdr. bygg, 10 tdr. havre og 18 tdr. poteter. Den hadde

----
515 Bind IV
----
tilstrekkelig skog til brenne og skifang, men intet til salg. Aktiva
var 1163 spdl. 4 ort 12 sk.; men der var adskillig gjeld på gården,
nemlig til Nissens legat 300 spdl. og til Norges Bank 350 spdl.,
så beholdningen blev bare 278 spdl. 2 ort 21 sk.
Enken, Karen Larsdatter, datter av Lars Barosen Sundby,
blev i 1844 gift med Ole Olsen, sonn av Ole Mikkelsen Hof stad,
som så overtok gården. Den blev i hans tid avfelt i skyld. Ved en
besiktigelse 22. oktober 1844 oplystes, at elven i de siste 25 år
hadde tatt 15 mål, hvorefter skylden blev nedsatt til 5 dal. 3
ort 15 sk.
I 1862 overtok Lars Jonsen, eneste sonn av Jon Haldosen,
gården for 1200 spdl. ifl. skjote fra Ole av 5., tgl. 6. februar, og
Ole og Karen tok kår.
I 1865 var besetningen 3 hester, 8 storfe, 26 sauer og 3 svin
og utseden Ys td. rug, H 4 tdr. bygg, 11 tdr. havre og 10 tdr.
poteter. Der var 2 husmannsplasser, nemlig: 1. Barlien, 2. Ham
melen. Disse hadde tilsammen et kreaturhold på 2 kyr, 4 sauer
og 1 geit, og en utsed av % td. bygg, 1 % tdr. havre og 5 tdr. poteter..
Besetningen i 1875 var 2 hester over 3 år, 1 okse, 5 kyr, 1
ungnaut, 25 sauer og lam, 7 geiter og kidd og 4 svin og griser
og utseden W 2 tdr. bygg, 10 tdr. havre, 10 tdr. poteter og 4 ruter
bruktes til andre rotfrukter. På 3 husmannsplasser (den tredje
var Rævhaugen) foddes 1 ko, 12 sauer, 9 geiter og 2 svin og såddes
V 2 td. bygg, 2 tdr. havre, V«> td. erter og 6Vé tdr. poteter samt
bruktes 4 ruter til andre rotfrukter.
Efter Lars Jonsen overtok sonnen, Johan Larssen gården.
Den hadde i 1000 1 husmannsplass.
Johan Sundby overdrog i 1929 gården til sonnen Per for
20 000 kr. og kår.
Ved skredet i 1893 blev gården sterkt redusert. I erstatning fikk
eieren ca. 2300 kr., dessuten blev der senere tillagt gården ca. 120
mål av utrasleiret. Den er nu på 104 mål dyrket jord, hvorav 20
er dyrket av Johan Sundby. Besetningen er nu 2 hester og 12 storfe.
Fraskilte parter:
Sundsbyaunet mellem, gårdsnr. 127, bruksnr. 2, er skilt fra
Sundby ostre ved skyldsetningsforretning av 23. juli, tgl. 15. aug.
1888, og skyldsatt for 1 ort 4 sk. (ny skyld mk. 0,49). Ved skjote
av 14. januar, tgl. 9. april 1890, solgte Lars Jonsen eiendommen
for 600 kr. til Haldo Haldosen. Den blev odelagt ved skredet i
1893; i 1907 var skylden mk. 0,05.
Barli, bruksnr. 4,- skyld 35 øre, ca. 10 mål, blev i 1899 solgt
til Sefanias Johannessen Kulstad for 800 kr. Han overdrog senere
bruket til svigersonnen, Odin Fæby, som fremdeles eier det.

----
516 Bind IV
----
Sundbyenget, bruksnr. 5, skyld 12 ore, ca. 8 mål, blev omkring
18Q5 solgt for 300 kr. til Ole Henriksen Reppesaunet, som frem
deles eier det.
Sundbyhaugen, 7 mål med 10 mål skog, blev i 1920 solgt til
Johannes Næs, Bergli, for 2000 kr.
Sund by ætt en.
A.Jon (visstnok Jon Olsen Lille Longdal, var i 1666 50 år gl).
B. Bård Jonsen Sundby, f 1718, 50 år gl. («Baar Jonss.», sonn
p. Lille Longdal, var i 1666 7 år gl.). * Johanna.
C 1. Ole Bårdsen Sundby ostre, f p. S. 1767, 76 år gl. * 1741
Sara Jonsd., soster av Kristen Jonsen Volden, f. p. V.
1719. Hun * ■) 1768 Bård Olsen Haga, enkemann. Se
Næsætten.
D l.Bård Olsen Sundby, f. p. S. 1743, f smst. 1807.
* 1768 Maria Bårdsd. Haga, f. p. H. 1744, f som
kårkone p. Sundby 1835.
E l.Ole Bårdsen Sundby, f. p. S. 1773. * 1812 Be
ret Olsd. Gudding.
E 2. Bård Bårdsen Sundby, f. p. S. 1778, overtok
S. efter broren, kjopte i 1817 Leirfaldaunet.
* 1816 Karen Andersd. Sundby.
F l.Bård Bårdsen, f. p. Hagavald 1817, rei
ste til Flatanger. * 1830 Kristine Olsd.
Byvald, f. c. 1812.
Gl. Ole Bårdsen Trefjord, Flatanger, f.
1840.
G 2. Bernt Bårdsen Trefjord, Flatanger,
f. c. 1842.
E 3. Malena Bårdsd. Sundby, f. p. S. 1776. * 1805
Nils Ellingsen Aksnes, f. 1785. Se Ostvold-
ætten.
E 4. Sara Bårdsd. Sundby, f. p. S. 1780.
E 5. Anne Bårdsd. Sundby, f. p. S. 1782, f 1818.
* 1814 Henrik Jenssen Gudding, f. p. Valstad
vald 1793, f 1870. Han * L> ) 1819 Ingeborg
Larsd. Stiklestad, f. p. Skjorholmsvald 1784.
D 2. Markus Olsen Sundbyhaugen, f. p. S. 1748, f p.
Sundbyhaugen 1828, kjopte Sundbyhaugen 1784.
* 1792 Beret Olsd. Prestgård, f. c. 1765.
E l.Ole Markussen, f. p. Sundbyhaugen 1794, f
1803.

----
517 Bind IV
----
E 2. Ole (Ove?) Markussen Sundbyenget, f. p. Sundby
haugen 1798, f som kårmann p. Sundbyenget 1873,
ugift.
D 3. Jon Olsen, f. c. 1750.
D 4. Mali Olsd. Sundby, f. p. S. 1745. * l ) 176 Q Sivert El
lingsen Hallem, Skrove vestre, f 1797. Se Øvre Stikle
stadætten. * 2 ) 1800 Ellev Jonsen Hof stad, Skrove
vestre.
C 2. Markus Bårdsen Sundby. * 1736 Beret Olsd. Skei.
D l.Malena Markusd., f. p. Hallem nedre 1738.
D 2. Bård Markussen, f. p. Prestgården 1739.
ØSTGÅRD
Gårdsnr. 128.
Nav net: af Swnby øfuerste garden 1491. Øffstegaard i Swndby
1519. Øffuerstagord 1520. Østegaardt 1559. Øffstegordt 1590.
Øffstgaard 1610. Østgaard 1626, 1664, 1723.
Som det sees av de eldste skriftformer, er Østgård en ved mis
forståelse fremkalt forvanskning av et oprinnelig Øfstigardr, den
øverste gard.
(Misforståelsen av navnet ser ut til å være kommet inn i skatte
manntallene omkring 1620; men i kirkebøkene forekommer Øfs
gaard langt ut i 1700-årene).
Skylden: Skylden i 1650 var 1 sp. 1 øre, fra 1836 8 dal 14 sk.,
i 1907 mk. 7,10 i 2 bruk, hvorav bruksnr. 1, Østgård, mk. 6,57.
Eiere: Ifølge erkebiskop Gautes jordebok hørte 1 øre av Swnby
øfuerste garden til «Konungs jorder», d. v. s. krongodset.
Frue klrke eiet i middelalderen 2 øre i gården og var dermed
bygselrådig. Erkebiskop Erik Walkendorf makeskiftet dette og Yz
øre i Skånes til Levanger kirke mot 2 øre i Roknan i Skogn. Make
skiftebrevet er datert Trondhjem den 26. mars 1519 og lyder:
(Dipl. Norv. XI s. 260)
Wii Erich Walkendorff met gwds nåde erchebiscop i Trondem
och paffweligh sædes legattus gøre wittherligt alle ath wij met
wort elsk.e capitels raad och samtycke haffwe wnt och tilladet och
met thette wort obne breff wnde oc tillade at Worffrwe kirke i
Trondem maa gøre eth wænligt mageskiffte met Lewangers kirke
i Skowgen wdj saa maade at ffor.ne Worffrwe kirke skal haffwe
til ewerdeligh eign two øre landskyldh wdj en ødegaard kallis nedre
33

----
518 Bind IV
----
Rackneck liggendes wdj Skowngh met alle lwtte oc lwnde som ther
til ligger oc tilliget haffwer fra fonno oc til nye. Och ther emod
skal for.ne Lewangers kirke haffwe och beholde til ewig tiid two
ore landskyld wdj offstegaard i Swndby wdj Wærdael och en halff
ore leie i Skannæss liggendes i Skogen met alle lwtte och lwnde
som ther tilligger oc liget haffwer fra fonno och nye. Til ydher
mere witnesbyrd her om haffwe wij ladet hænge wort jndsegle
nædhen for thette wort obne breff met sampt wort elsk.e capitels
jndsegl. Giffwet i Trondem postridie annunciationis Marie anno
etc. mdxix.
I oversettelse:
Vi Erik Walkendorff med Guds nåde erkebiskop i Trondhjem
og pavestolens legat, gjør vitterligt for alle, at vi med vårt elskede
kapitels råd og samtykke har unt og tillatt og med dette vårt åpne
brev unner og tillater, at Frue kirke i Trondhjem må gjøre et venn
lig makeskifte med Levanger kirke i Skogn i så måte, at førnevnte
Frue kirke skal ha til evindelig eie to øres landskyld i en Ødegård
kallet nedre Roknan, liggende i Skogn, med alt, som dertil ligger og
tilligget har fra forn til ny. Og derimot skal fornevnte Levanger
kirke ha og beholde til evig tid to øre landskyld i øverste gard i
Sundby i Verdalen og et halvt øres leie i Skånæs, liggende i Skogn
med alt som dertil ligger og ligget har fra forn og ny. Til ydermere
vidnesbyrd herom har vi ladet henge våre segl under dette vårt åpne
brev med samt vårt elskede kapitels segl. Gitt i Trondhjem dagen
efter Maria bebudelses dag år etc.
I 1650 var eiendomsforholdet:
1519.
Levanger kirke 2
Krongods 1
ore og bygselretten.
1
»
»
Stiklestad kirke 1
Tilsammen 1 sp. 1
ore
Ved en auksjon over krongods i 1754 blev Kronens part solgt
for 13 rdl. courant til major (senere oberstløytnant) Lorents Dldrik
Kl&ver på Bjartnes, som fikk skjote 21. desember samme år.
Ved skjote av 4. mars 1776 solgte Kliivers enke, Selle Marie,
parten for 24 rdl. til opsitteren, Tore Amundsen.
Ved skjote av 24., tgl. 25. februar 1797, solgte kirkeværgene
for Levanger kirke gården til Iver Toresen Østgdrd. Siden har den
vært brukernes eiendom.
Brukere: Hvem av de 6 skattebonder på Sundby i 1520 det er,
som har brukt denne gard, er umulig å avgjore. Men i 1540 har
Amund betalt 2 vog mel i landskyld for 1 ore i Offuestgaardt,

----
519 Bind IV
----
Kronens gods. Og i samme regnskap står Anundt paa Offuerstgard
for V 2 pd. smør og 2 pund mel i leding. I skibskattmanntallet av
1559 har vi Magdelene paa Østegaardt, rimeligvis Amunds enke.
I begynnelsen av 1600-årene opføres enken Øfstgaard som bru
ker, i 1620 Siri, formodentlig den samme. I ledingsmanntallet står
forresten samtidig Oluf Øfstgaard; men da dette, hvad opsitter
angar, ofte er langt efter sin tid, kan vi kanskje slutte, at opsitteren
omkring 1600 het Oluf, og at Siri var enken efter ham.
I 1630 er der ny opsitter, Tørris, og han har vært her til i be
gynnelsen av 1660-årene.
Besetningen i 1657 var 2 hester, 9 kyr, 1 bukk, 3 geiter, 7 sauer
og 2 svin.
Opsitter i 1665 var Ener Olsen; han var 33 år og synes å ha
vært på gården til omkring 1690.
Ved matrikuleringen i 1669 blev skylden foreslått nedsatt til
1 sp. Tienden blev sått til 1 td. bygg og 2 tdr. havre, ledingen til
V 2 rdl. og småtienden til 1 ort; der var humlehave.
Opsitter i 1699 var Peder. Han døde i 1716, og enken Gjertrud
har så brukt gården nogen år. Ved svenskenes innfall i 1718 led
hun et betydelig tap, som rimelig kunde være, så utsatt som gården
lå like i ferdselen. Tapet spesifiseres således:
Opbrent 4 små hus tillikemed
all skigard og kornstaur . . 32 rdl. — sk.
Tilsammen 168 rdl. 48 sk.
Svenskene hadde betalt 8 rdl. i erstatning, som de tok igjen
under navn av brandskatt, da de trakk sig ut av bygden.
lallfall fra 1720 av har sønnen, Jens Pedersen, drevet gården.
I 1727 kjøpte han Lunden og flyttet dit; senere kom han til
Auglen.
Ved matrikuleringen i 1723 oplyses der å være skog til gårdens
fornødenhet og litt til sagtømmer, ingen seter «megen slet boe
march», en fjellslette, hvorav svartes 6 sk. og en kvern, hvorpå der


----
520 Bind IV
----
kunde males litt høst og vår, og for hvilken svartes 6 sk. Gården
betegnes som «letvunden og kornvis». Utseden var 1 bpd. rug, W-z
td. bygg, 7 tdr. havre og 1 bpd. grå erter, avlingen 20 sommerlass
vollhøi og 7 lass ekerhøi og besetningen I V2 hest, 7 kyr, 4 ungnaut,
8 sauer og 4 geiter. Skylden blev foreslått forhøiet 6 mkl., og det
heter herom: «Formedelst opsidderen kand have leilighed ved sko-
Østgård, sett fra syd 1929. Fot. H. Anderson,
ven at fortiene noget, er denne gaard med ovenstaaende for
høyelse anseet.»
Som leilending på Østgård kom i 1727 Iver Olsen Melby. Ved
skifte i 1750 efter dennes første hustru, Marit Iversdatter, er regi
strert 2 hester, 3 kyr (hvorav en «styrtefærdig»), 5 ungnaut, 6
sauer, 5 geiter og 2 svin. Aktiva var 72 rdl. 2 sk. og beholdningen
32 rdl. 2 ort 22 sk. (Se Garnesætten).
Iver giftet sig i 1751 med Ragnhild Bertelsdatter Haga, men
døde allerede året efter av neseblødning. På skiftet efter ham er
registrert 3 hester, 5 kyr, 4 ungnaut, 5 sauer, 6 geiter og 5 svin.
Avlingen blev efter tiendeangivelsen beregnet til 6Y2 tdr. bygg og
13V2 tdr. havre. Aktiva var 120 rdl. 3 ort og beholdningen 36 rdl.
2 ort 16 sk. Barnas morsarv innestod fremdeles i boet.
Dette tyder jo ikke på rummelige forhold; men så hadde Iver
også hatt adskillig å stri med i de år han var på Østgård. Midt i
den store 3-årige uårsperiode brente gården 7 uker før jul 1740.
De fleste av husene brente, nemlig dagligstuen, sengstuen, mat
stuen, en utbod og loft, stall, en bod, fjøsene, stabbur og vedskjul.


----
521 Bind IV
----
I behold blev kun en badstue og kornlåven, hvorav kornet blev ut
kastet og spolert og kom under sne og fokk. Da branden fant sted
ved nattetid, mistet han klær og det meste av sin eiendom og som
det heter i det for anledningen optatte tingsvidne «derover geraadet
i slet tilstand».
På vårtinget i 1743 oplyses, at Østgård, hvorav Iver efter
branden hadde hatt 2 års skattefrihet, nu var gjenopbygget «efter
leilighed i denne dyre tid». Der var opført 2 stuehus, 2 fjøs, stall
og stabbur, og kornlåven var flyttet og istandgjort.
Enken Ragnhild giftet sig i 1753 med Tore Amundsen Gudding,
som fikk festeseddel på gården 5. mars, tgl. 7. september samme år.
Som nevnt under eiere, innløste han Kronens part i gården i 1776.
Tore døde i 1795 og Ragnhild sått ennu med gården et par år,
hvorefter hun i 1797 opgav den for sønnen, Iver Toresen, som
kjøpte den for 1200 rdl. Ragnhild fikk ifl. kontrakt av 27. februar
samme år et kår på 2 tdr. bygg, 6 tdr. havre, V 2 td. poteter, X A td.
kålrabi og for til 2 kyr og 6 småfe. Det er visstnok første gang
poteter nevnes i en kårkontrakt i Verdalen.
I 1835 var gårdens besetning 3 hester, 12 storfe, 16 sauer, 12
geiter og 1 svin og utseden V 4 td. rug, 2 tdr. bygg, 13 tdr. havre,
X A td. erter og 8 tdr. poteter.
Ved skjøte av 5. februar 1839, tgl. s. d., overdrog Iver gården
til sønnen, Tore Iversen, for 800 spdl. Den hadde i 1865 en beset
ning på 3 hester, 13 storfe, 30 sauer, 16 geiter og 3 svin, og utseden
var V\ td. rug, 2% tdr. bygg, 12 tdr. havre og 10 tdr. poteter.
Under gården lå 3 husmannsplasser med en samlet besetning på
2 kyr, 12 sauer og 3 geiter og en utsed av ca. V 2 td. bygg, 2 tdr.
havre og 6 tdr. poteter.
Ved forlik av 7. desember 1868, tgl. 16. november 1869, blev
grensene mellem Østgårds, Melbys og Gudding-gårdenes skog
fastsatt. Mellem de samme gårders og Kvellos skog var den be
stemt ved overenskomster av 15. juli 1816 og 12. november 1845,
tgl. 17. september 1861.
Ved skjøte av 10., tgl. 14. juni 1872, solgte Tore Iversen går
den til Ole Olsen Lunden for 950 spdl. og kår. Dens besetning
i 1875 var 3 hester, 1 okse, 7 kyr, 2 ungnaut og kalver, 24 sauer
og lam, 12 geiter og kidd og 3 svin og griser og utseden X A td.
rug, 2 tdr. bygg, 10 tdr. havre, V% td. erter og 10 tdr. poteter. Der
var 3 husmannsplasser: I—2:1 —2: Graven, 3: Østergraven. På disse
føddes 2 kyr, 15 sauer og 8 geiter og såddes % td. bygg, 2Vz
tdr. havre og 7 tdr. poteter.
I 1900 overdrog Ole Olsen gården til sønnen, Ole Olsen, for
6000 kr. og kår. Han eier den fremdeles.

----
522 Bind IV
----
Ved skredet i 1893 blev ca. 180 mål overslammet — 120 mål
dyrket jord og 60 mål england. Eieren fikk i erstatning 2400 kr.
og fikk sig senere tildelt ca. 140 mål av den overslammede jord.
Gårdens størrelse er nu 114 mål; derav er ca. 15 mål dyrket av
den forrige eier og 50 av den nuværende.
Fraskilte par ter:
Austheim, bruksnr. 2, skyld 50 ore, 18 mål, blev i 1890 solgt
til Sefanias Guddingsmo for 1400 kr. Han overdrog senere bruket
til sonnen, Jon Guddingsmo, som nu eier det.
MELBY
Gårdsnr. 129.
Nav net: Melbye 1559, 1590, 1610, 1664, 1723.
«Mellemgården». Vilde i middelalderen, om navnet er så gam
melt, ha hett Meftalbyr.
Skylden: Gårdens skyld var i 1650 3 sp. 2 ore 12 mkl., før
1660 avfelt til 3 sp. 1 øre 12 mkl., i 1703 yderligere avfelt til
2 sp. 12 mkl. (approbert 23. juni 1703) og efter Landfaldskredet
atter avfelt 12 mkl. i 1748, hvorefter skylden altså blev 2 spand,
fordelt på 2 parter, den ene på 1 sp. 1 ore 9 mkl., den annen på
1 øre 15 mkl.
Fra 1836 var skylden 17 dal. 2 ort 13 sk., i 1907 mk. 15,55,
fordelt på 7 bruk, hvorav bruksnr. 1, Melby, mk. 12,44.
Eiere: Melby tilhørte i middelalderen Bakke kloster, hvis gods
ved reformasjonen blev beslaglagt av Kr onen. Under pengevan
skelighetene efter krigen 1657 —60 blev godset pantsatt til Gabriel
Marcelis og ved kongeskjøte av 28. april 1675 overdratt Johan
Marcelis til eiendom.
Godsets gårder i Verdalen erhvervedes omkring 1700 av oberst
Relchwein på Trones, og efter ham kjopte justisråd Åge Rasmus
sen Hagen dem omkring 1720.
Åge Hagen solgte Melby ved auksjon i 1741 til Tomas Lyng,
som avstod sitt bud til Hans Olsen Ekloen. Siden har gården vært
brukernes eiendom.
Brukere: Melby nevnes ikke i manntallet over tiendepenning
skatten i 1520, hvad nu grunnen kan være. Kanskje var den for
øieblikket øde eller übygslet. Det er vel heller ikke utelukket, at
nogen av de 6 skattebønder, som opføres under Sundby, egentlig
hører Melby til.

----
523 Bind IV
----
Den første kjente opsitter på gården blir derfor Peder paa Mel
byenn, som i lensregnskapet av 1549 står for 1 pund smør og 4
pund mel i leding. Samme Peder har vært en noget vanskelig
herre; ti ifølge samme regnskap er han ilagt en bot på 3 mark «for
hanndtt slog ein anden mydtt kanne». Formodentlig har han i et
godt lag kastet ølkannen i hodet på en motstander, hvilket ikke
hendte så sjelden i den tid, når ølet var steget til hodet. Samtidig
er han ilagt 4 mark i bot for «fiiermelle». (Fjølmæli = sladder,
krenkende tale).
Peder paa Melby opføres også i skibskattmanntallet av 155<).
Gjennem omtrent hele 1600-tallet har gården vært delt i to,
hvorav den største har utgjort tre fjerdedeler, den minste en fjerde
del av den oprinnelige gard. Vi kan kalle dem Store og Lille Melby,
skjønt disse navn aldri har vært brukt.


----
524 Bind IV
----
hun da også fikk tillatelse til.
Det har dog vært vanskelig for
henne å klare sig efter dette —
i 1691 sees hun å være stevnet
for restanser — og har vel mat
tet opgi gården, som iallfall fra
1693 av har hatt ny opsitter,
Ole Iversen. De første år har
han vel brukt gården for avgift;
men under 5. septbr., tgl. 12.
oktbr. 1701, har han fått bygsel
brev på den.
sig til at høste hans fjeldslette».
De hyppig vekslende opsitte
re viser, at det var vanskelig å
få denne eiendom i fast bruk, og
formodentlig har den for det
meste vært brukt for avgift. I
1697 er den opbudt på tinget
«for bygsel eller rettighet»; men
der meldte sig ingen liebhaber
til den. Antagelig har nu Ole
på den annen part tatt den i
bruk for en liten avgift.
I 1699 heter opsitteren på begge parter Ole, og det er ganske
sikkert den samme Ole Iversen, som antagelig var sønn på Haugan.
I 1718 heter det uttrykkelig om den minste av gårdene, at den
bruktes under den annen; men Melby vedblev allikevel en lang
rekke år å stå under 2 numre i matrikulen.
Gården led betydelig i 1718, idet skaden opføres således:
2 hus nedrevet til flåte samt
Og på den annen part:
Skigarden ruineret og opbrent 12 » — »
Tilsammen 242 rdl. 24 sk.
Som erstatning hadde opsitteren fått 15 rdl. i svensk mynt.
Ved matrikuleringen i 1723 oplyses, at Melby hadde hustøm
mer til gårdens reparasjon samt fornøden brenne og gjerdeved,
ingen seter, slett bumark, en kvern til husfornødenhet, som sattes
til 12 sk., og en fjellslette til 10 sk. i skatt. Gården betegnes som
«letvunden og temmelig kornvis». Utseden var 1 bpd. rug, 4 tdr.
bygg, 13 tdr. havre og 1 bpd. grå erter, avlingen 50 sommerlass
vollhøi og 10 lass ekerhøi og besetningen 3% hest, 12 kyr, 6 ungfe,
16 sauer og 4 geiter. Skylden foresloes forhøiet 16 mkl. «for


----
525 Bind IV
----
medelst denne gaards gode auwell og kunde høiere paaleg
ges, mens formedelst elfvebrud bliver dend derved beroende». Ti
enden blev sått til 1 td. 4 skjepper blandkorn, 3 tdr. havre, 12 mk.
erter, 1 mk. lin og 1 bismerpund ost.
Ole Iversen døde i 1739. På skiftet efter ham registrertes 3
hester og 1 føll, 10 kyr, 7 ungnaut, 10 sauer og 11 geiter. Aktiva
var 143 rdl. 1 ort 13 sk. og beholdningen 101 rdl. 1 ort 2 sk.
Melby, sett fra nordvest 1927. Fot. 0. Snekkermo.
Ingen av Ole Iversens barn kom til å bli på Melby; men alle
kom i gode stillinger. Av sønnene kom to til Steine, en til Volen og
en til Minsås, en blev kaptein ved kronprinsens livgarde i Kjøben
havn. Av døtrene blev en gift med Mikkel Ulve i Skogn, en kom
til Østnes og en til Breding. Se Garnesætten.
Enken, Marit Olsdatter, blev i 1740 gift med Hans Olsen Nord
Ekloen, og som nevnt under eiere kjøpte denne gården ifl. skjøte
av 7., tgl. 8. september 1741. Kjøpesummen var 430 rdl.
Hans døde allerede i 1743 uten barn, og i 1746 giftet Marit sig
med Sakarias Larssen Rungvald av Skogn, og han utløste Ole
Hanssen Ekloen, som var arving efter sønnen Hans ifl. avståelses
brev av 6. mars 1747, tgl. s. d. Sakarias innløste i 1762 på auksjon
i Markus Nissen Høyers dødsbo den gården påhvilende leding,
som var 1 pd. 13 x /2 mk. smør og 1 vog 2 pd. 6 mk. mel, for 30 rdl.
Gården blev adskillig skadet ved Landfaldskredet den 2. oktober
1747. Ved besiktigelsen, som avholdtes 3. septbr. 1748, heter det:
«Bemeldte jordfalds skade har udbrudt sig og udveltet med
vand fra Landfald fra nord til sør, og ved det elven derved blev


----
526 Bind IV
----
stoppet har vandvoksten forceret elvens løb igjennem saavel Gud
dingens som denne gaards ostre del eng, som elven nu gaar, og
hvorved enget baade er udbrudt og overdækket med blaaler i hobe
tal og gjort aldeles unyttig i længde paa den sondre side 218
stænger, nordre 160 og tvertover paa den ostlige side 24 og paa
den vestlige 80 stænger. Fremdeles i vester, hvor elven ved bjerget
har forandret sit lob, har den i stæden indkast den forte blaalere
og roed ind paa Melby eng og åger, som derved er ruineret og
gjort unyttig.» —
Det helt eller delvis odelagte areal angis til 146 mål, hvorefter
skylden blev avfelt 12 mkl. Den uskadde del av gården var
195 mål.
Marit Melby dode i 1763, og året efter giftet Sakarias sig med
Siri Tomasdatter Østgrundan. De fikk ingen barn, hvorfor de op
rettet gjensidig testamente om, at den efterlevende skulde ha går
den. Det er konfirmert 16. mai 1778.
Sakarias dode i 1785, og Siri giftet sig i 1786 med E/Ung Olsen
Næs. De fikk heller ingen barn, hvorfor Elling blev eier av gården,
da Siri dode, ifl. gjensidig testamente av 18. juni 1788, konfirmert
20. oktober 1707.
Vaktmester Elling Næs på Melby var en av bygdens mest vel
stående menn. Det er sagt, at Garnesmorderne egentlig hadde tenkt
å stjele på Melby, fordi der var meget å finne, og at de lå oppe i
skogen ovenfor gården for å passe det beleilige oieblikk, men fant
ingen anledning, da der brente lys og var folk oppe lenge utover.
Der var nemlig nettop den aften dåpsselskap for Ellings datter
Sirianna (som siden blev gift til Stiklestad østre). Derfor drog de
om natten videre opover til Garnes, og der blev udåden forøvet.
Elling opforte den store hovedbygning, som ennu står på går
den. Det fortelles ennu, at den blev benyttet av militæret som depot
eller formagasin, hvilket forholder sig riktig: Den 15. oktober 1810
avholdtes der på Melby besiktigelse av en hovedbygning, som i
krigsåret 180 Q hadde vært fylt på morkloftet med magasinhøi,
hvorved den var blitt beskadiget. Da taksten kom op i 684 rdl., må
det ha vært en svær bygning, altså rimeligvis den, som ennu står.
Elling flyttet husene 150 å 200 meter lenger ned på sletten; de
stod for nærmere opunder skoglien. Ennu finnes der en gammel
vannledning, som fører til det sted, hvor husene før stod. Den er
ca. 300 å 400 meter lang og ganske nøiaktig og godt utført.
11813 fikk Elling på ansøkning kongelig bevilling til å innrette
sig et gravsted på gårdens grunn; men han døde allerede den 23.
oktober 1812, så bevillingen kom for sent.
Ellings annen hustru, Guru Pedersdatter Leirfald, hadde kgl.
bevilling av 28. juli til å sitte i uskiftet bo og i tilfelle avholde sam

----
527
----

frendeskifte Da hun allerede i 1813 giftet sig med Peder Anders
sen Gustad av Skogn, blev der avholdt en registrering, som viste,
at boet eiet sol v til en verdi av 217 rbdl. 1 ort 4 sk.; det var mit
240 lodd foruten et krus og 2 skjeer. Besetningen var 7 hester,
11 kvr 13 ungnaut, 22 melkegeiter med kidd, 11 kidd, 17 melke
sauer, 'l 3 lam og 3 svin. Gården blev verdsatt til 5000 rbdl.,
dessuten var der en fosskvern til 10
rbdl. Boets samlede aktiva var 6967
rbdl. 2 ort 12 sk. og beholdningen
6559 rbdl. 3 ort 15 sk.
Peder Anderssen døde allerede i
1814, og der blev avholdt samfrende
skifte eiter ham i 1815. Gården blev
da verdsatt til 7500 rbdl. og boets
samlede aktiva til 9584 rbdl. navne
verdi. Herfrå gikk 3279 rbdl. i arv til
barna med den første mann, Elling
Olsen, hvorefter beholdningen blev
6108 rbdl. 17 sk., som blev delt likt
mellem enken og hennes eneste barn
med Peder, Elen Anna.

Guru giftet sig i 1815 for tredje
gang, nu med Mikal Hanssen Rinnan.
Han eiet Kleven i Skogn ifl. skjote av Mikal Hanssen Melby.
29 april 1807 Ef ter maleri tilh. Lars O. Melby
Da Guru giftet sig annen gang, lot
Ole Olsen Ostre Næs den 8. februar 1813 som formynder lyse
odelsrett til Melby for Elling Olsens eldste sønn, Ole Ellingsen,
som dengang var 11 år gammel. Da Ole var blitt voksen, overtok
han halve gården, idet han fikk skjøte på Mikal Hanssens part for
500 spdl. den 8. februar 1830, tgl. s. d. Den annen halvpart over
tok Erik Olsen Levring, som var gift med Peder Anderssen Melbys
datter, Elen Anna.
Mikal Hanssen og Guru fikk et stort kår, nemlig et jordstykke
på 16—20 mål foruten Matiaspladsen, 4 tdr. bygg, 12 tdr. havre,
6 tdr. poteter og for til 2 kyr og 8 småfe. De levet siden som
meget velstående kårfolk på gården. Ved skiftet efter Guru i 1833
var boets aktiva 1913 spdl. 3 ort 5 sk., hvorav utestående fordnn
ger hos en mengde debitorer 935 spdl. 61 sk. Boets andel i Kleven
solgtes for 400 spdl., og i Risan, som Mikal også hadde eiet en tid,
stod 414 spdl. 60 sk.
I 1835 var gårdens besetning 6 hester, 20 storfe, 50 sauer, 12
geiter og 4 svin og utseden x k td. hvete, Vi td. rug, 4 tdr. bygg,
30 tdr. havre, 1 td. erter og 22 tdr. poteter.


----
528 Bind IV
----
Ole Ellingsen og Erik Levring hadde skogen, havnegangen
og kvernen i fellesskap; likeså hadde de halvparten hver av hoved-,
stall- og fjøsbygningen. Men forøvrig var eiendommene skilt ad
og Melby således atter delt i to.
/. Melby.
Ole Ellingsen overdrog ved skjøte, dat. og tgl. 16. august 1871
halve gården for 1200 spdl. til Mikal Larssen Gudding, og tok
seiv kår. Han døde som kårmann på Melby i 1886, hustruen Beret
Andersdatter Stiklestad i 1896.
Besetningen var i 1865 3 hester, 7 storfe, 18 sauer, 5 geiter
og 1 svin og utseden var a 4 td. hvete, X A td. rug, 2 tdr. bygg,
12 tdr. havre og 10 tdr. poteter. Under denne part av Melby var
der 2 husmannsplasser, begge av navnet Sveet. Kun for den ene
av dem er besetning og utsed opgitt, nemlig 1 ku, 5 sauer og 1
geit samt Ys td. bygg, 1 td. havre og 1 td. poteter.
Ved overenskomst av 15. juli 1816 og 12. november 1845 var
der fastsatt merker mellem Melbys, Guddings, Østgårds og Kvellos
skoger; den er tinglest 17. mars 1861. Yderligere blev der inngått
forlik om grensene mellem Melbys, Gudding-gårdenes og Østgårds
skoger 7. desember 1868, tgl. 16. november 1869.
Da Ole Larssen på den annen Melby-gård døde i 1871, kjøpte
Mikal Melby denne part på auksjon for 1360 spdl. ifl. skjøte av
23. november, tgl. 2. desember samme år. Dermed var hele Melby
atter samlet til én gard på Mikals hand.
Den samlede eiendom hadde i 1875 en besetning på 4 hester
over og 1 under 3 år, 11 kyr, 5 ungnaut og kalver, 38 sauer og
lam, 17 geiter og kidd og 9 svin og griser, og utseden var Vs td.
hvete, y 4 td. rug, 2V 2 tdr. bygg, 20 tdr. havre, Vs td. erter og
16 tdr. poteter. På 8 husmannsplasser under gården var kreatur
holdet 9 kyr, 2 ungnaut, 47 sauer og 18 geiter og utseden 27*0 tdr.
bygg, 7 tdr. havre og 17 tdr. poteter.
Mikal Larssen Melby døde i 1888, og enken, Ingeborg Ols
datter, fikk bevilling til å sitte i uskiftet bo. Hun døde på Melby
i 1909. Hun hadde i 1904 overdratt den for 8000 kr. til sønnen,
Lars Mlkalsen, som kun hadde den et års tid, da han i 1905 solgte
den for 13 000 kr. til sitt søskenbarn, Lars Olsen Melby, som frem
deles eier den. Lars Mikalsen bosatte sig i Trondhjem.
Gården blev sterkt redusert ved skredet i 1893; ca. 300 mål
dyrket jord blev overslammet av leir. Eieren fikk en erstatning av
7000 kr. og fikk sig siden tildelt ca. 150 mål av utrasleiret. Stør
relsen er nu 120 mål, hvorav ca. 16 dyrket av siste eier. Besetnin
gen er 2 hester og 14 storfe.

----
529 Bind IV
----
Fraskilte par ter:
Melbygraven, gårdsnr. 129, bruksnr. 2, blev skyldsatt 15., tgl.
18. august 1874, for 1 ort 8 sk. (ny skyld mk. 0,51) og av Mikal
Larssen Melby solgt for 90 spdl. til Andreas Sevaldsen Haga
søndre eller Hammelen ifl. skjøte av 18., tgl. 19. august samme år.
Eiendommen hadde i 1875 en besetning på 1 ku, 1 ungnaut, 5
sauer og 2 geiter og en utsed av Va td. bygg, 1 td. havre og
4 tdr. poteter.
Ved skjøte av 2., tgl. 8. januar 1878 solgte Andreas gården
til Olaus Arntsen Levring for 1500 kr. Andreas kjøpte derpå Mel
bynesset. Olaus solgte i 1887 til skolelærer Hans Hallem, og denne
solgte i 1893 til Martin Ågesen, som fremdeles har bruket.
Melbynesset, gårdsnr. 129, bruksnr. 3, blev skyldsatt 10., tgl.
15. august 1882, for 2 ort 14 sk. (ny skyld mk. 0,97) og av Mikal
Melby solgt til Andreas Sevaldsen Haga for 1500 kr. ved skjøte
av 15., tgl. 16. august 1882.
Gården gikk under i skredet 1893. Både mann og kone omkom.
Nøisomhet, gårdsnr. 129, bruksnr. 4, blev fraskilt samtidig
med Melbynesset og skyldsatt for 3 ort 4 sk. (ny skyld mk. 1,19)
og av Mikal Melby solgt til lærer Andreas Tessem ved skjøte av
6. november 1882, tgl. 9. januar 1883, for 2000 kr.
Omkring halvdelen av bruket gikk med i skredet. Tessems søn
ner solgte kort tid efter det, som var igjen, til Peder Ellingsen Mo.
Denne kjøpte det som tillegg til Jermstad østre, som han
da eiet.
Ber gli, bruksnr. 6, skyld 21 øre, ca. 10 mål, blev omkring 1900
solgt for 500 kr. til Johannes Næs.
Graven østre, bruksnr. 7, skyld 55 ore, 10 mål dyrket jord, blev
i 1902 solgt til Johan Melbygraven for 1000 kr.
//. Melby.
Da Erik Olsen Levring eller Melby var død i 1844, blev hans
halvpart av Melby solgt ved auksjon til Lars Gudding, som fikk
auksjonsskjøte 6. august, tgl. 9. oktober 1845. Enken, Elen Anna,
blev ved skjøtet sikret kår; hun blev siden gift med Teodor Toresen.
Ved skjøte av 6. februar, tgl. 19. april 1855, solgte Lars Gud
ding sin part for 1500 spdl. til sønnen, Ole Larssen, som var gift
med Beret Larsdatter Stiklestad. Beret var datter av Lars An
derssen Stiklestad og hustru Sirianna Ellingsdatter Melby.
Gården hadde i 1865 en besetning på 3 hester, 8 storfe, 20
sauer, 6 geiter og 3 svin, og utseden var x k td. hvete, x k td. rug,
2 tdr. bygg, 14 tdr. havre og 10 tdr, poteter. Der var 4 hus
mannsplasser; for 3 av disse er opført besetning og utsed: Beset

----
530 Bind IV
----
ningen var 2 kyr, 16 sauer og 2 geiter og utseden % Id. bygg,
2 3 /4 tdr. havre og 5 tdr. poteter.
Ved Ole Larssens død i 1871 blev denne halvpart solgt ved
auksjon til Mikal Melby, eieren av den annen halvpart, hvorved
gården blev samlet påny. Se Garnesætten.
GUDDING
Gårdsnr. 130.
Navnet: Uttales GuMdingan, dativ = gåm. — af Gudiniom
1430. af Gudhiniom 1491. Guddym 1520. Gudinum 1559. Gudum,
Gudenn 1500. Gudin 1610. Gudding 1626. Gudenum 1664.
Gudenom 1723.
Gi/dinjar, en sammensetning med vin. Navnet må sikte til, at
gården har stått i et eller annet forhold til den hedenske guds
dyrkelse. Samme navn er Gudin i Stod. Med hensyn til nutids
formen, så har man overgangen fra -in/ar til -ingan i flere andre
navn i Innherred. Holing(an), Hokling(an) og Fossing(an) i
Åsen.
Skylden: Gården har antagelig allerede i 1400-tallet vært delt
i to, senere kalt Vester og Øster Gudding. Den ene av gårdene
opfores i 1650 med en skyld av 3 sp. 16 mkl., den annen 3 sp. 4
mkl. Siden opfores hver av dem med 3 sp. 4 mkl.
Ved avfelling i 1701, approbert 25. juni 1703, blev hver av
gårdene avfelt 1 spand, og elter Landfaldskredet blev Vester Gud
ding yderligere avfelt 1 øre 1 mkl., Øster Gudding 1 øre 2 mkl.,
hvorefter Vester Guddings skyld blev 1 sp. 2 øre 3 mkl., Øster
Guddings 1 sp. 2 øre 2 mkl.
Fra 1836 blev Vester Guddings skyld 12 dal. 2 ort 10 sk.,
Øster Guddings 11 dal. 4 ort 15 sk. I 1907 var Gudding-gårdenes
samlede skyld mk. 37,50 fordelt på 11 bruksnumre, hvorav Gud
ding vestre mk. 15,14 og Gudding østre mk. 11,18.
Eiere: Gården tilhørte i middelalderen Bakke kloster. En land
skyldspart på 2 ørtuger var erkebispegods. Denne var på Aslak
Bolts tid nedsatt til 1 ørtug (8 mkl.). Altsammen gikk ved reforma
sjonen over i Kronens eie.
Omkring 1660 blev Bakke klosters gods pantsatt til Gabriel
Marcelis «for gjorte pengeforstrækninger» og under 28. april 1675
solgt til Johan Marcelis; deriblandt var Gudding med sag og kvern.
Gården fulgte nu godset, som omkring 1720 kom i justisråd Åge
Rasmussen Hagens eie, og efter dennes død gikk Gudding i arv

----
531 Bind IV
----
til sosterdatteren, Inger Maria Aussig. Senere erhvervet hennes
bror, major Aussig bl. a. Gudding, som han i 1768 solgte tillikemed
sitt øvrige gods i Verdalen til generalauditør Kjerulf og kaptein
Bay, hvorved gårdene gikk inn i Verdalsgodset, som de siden fulgte,
inntil Verdalsbrukets eiere i 1906 solgte Gudding vestre til Ole
Kvernmoen og Gudding østre til Severin Gudding.
GUDDING VESTRE
Gårdsnr. 130, bruksnr. 1.
Brukere: Der nevnes i manntallet over tiendepenningskatten 3
opsittere på Gudding, så det ser ut til, at en av gårdene — og da
kanskje nærmest Vester Gudding — har vært delt i to. De to på
denne gard er da muligens:
Other pa Guddym, som betalte 3 lodd solv, og
Pædher jbidem, 1 lodd sølv.
I 1549 finnes kun én Gudding-gård i ledingsmanntallet; men
ledingen for denne er så stor, at den utvilsomt må gjelde begge
gårder, idet Jognn paa Guienn står opført med 2 pund smør og
V 2 vet mel.
I 1559 nevnes Bjørn paa Gudenum.
Bjørn opføres som bruker ennu i skattelistene for 1624; men
det kan vel neppe være den samme — snarere sønnesønnen.
Efter ham kom Anders. Den samtidige opsitter på den annen
Gudding-gård het Arnt. I sogneprest Peder Krogs fortegnelse
over prester i Verdalen heter det, at hr. Kristen, den første kapellan
1 Verdalen og senere vicepastor, hadde to sønner, Anders og Arnt,
som bodde på Gudding. En datter av Anders Gudding blev gift
til Lein og er således stammor til den vidt forgrenede Leinsæt.
Anders var på Gudding ennu i 1657. Gården hadde dengang
en besetning på 2 hester, 20 naut, 6 geiter, 11 sauer og 6 svin.
I 1660 heter opsitteren Ole Anderssen. Han var i 1665 33 år
og formodentlig foregåendes sønn.
Ved matrikuleringen i 1669 blev skylden foreslått nedsatt til
2 sp. 1 øre 16 mkl. Tienden sattes til 1% tdr. bygg og 3 tdr. havre,
ledingen til 5 ort 2 sk. og småtienden til V 2 rdl. 16 sk. Der var
humlehave.
Ole Anderssen tør være død i 1681 eller også hans hustru;
iallfall har der vært avholdt et skifte på gården dette år, efter
hvad der oplyses i 1693, da Arnt Gudding stevnet Jakob Gren for
«børnegods», han sått inne med ifl. skiftebrev av 28. oktober 1681.
Det beløp sig til 20 rdl. 12 sk. Denne Arnt anføres som opsitter
i 1682; han var visst sønn av Ole Jonsen Oster Gudding, idet denne

----
532 Bind IV
----
i folketellingen av 1666 opgis å ha to sønner av navnet Arne, den
ene 10, den annen 8 år. På en eller annen måte var han vel i slekt
med Arnt Øster Gudding, som var på Øster Gudding til i 1650-
årene.
Arnt Gudding døde i 1707, og samme år kom Jon Pedersen til
gården. Han hadde året forut vært på Forbregd. Han var visstnok
sønn av Peder Jonsen Vuku og antagelig født i 1661. Hustruen
het Synnøve Arntsdatter, men kan neppe ha vært datter av Arnt
Gudding, da hun var født i 1669, og da skulde Arnt ha vært
13 år.
Under svenskenes innfall i 1718 led naturligvis Gudding
gårdene, som lå så utsatt, stor overlast. Skaden for Vester Gudding
opgis til:
Tilsammen 224 rdl. 72 sk.
Svenskene hadde betalt 10 rdl. i erstatning; men dem tok de
igjen, da de ved retretten brandskattet bygden.
Svenskenes innfall var ikke den eneste ulykke, som rammet
gården i disse tider. I 1711 brente skogen delvis av; der blev
kun litt igjen til sagtømmer og husfornødenhet.
Ved matrikuleringen i 1723 oplyses, at gården hadde 1 hus
mann, som sådde 2 pund, seter 1 mil fra gården — den het Tort
åsen og der svartes årlig 6 sk. av den — måtelig bumark, en flom
kvern, sått i en årlig skatt av 8 sk., og en fjellslette 8 sk. Gården
betegnes som «tungvunden, dog kornvis». Utseden var 2 tdr.
bygg, 8 tdr. havre og 1 pund erter, avlingen 50 sommerlass høi og
besetningen 3 hester, 8 kyr og 4 ungnaut. Skylden blev foreslått
forhøiet 1 øre med følgende begrunnelse: «I henseende til gaar
dens kornvished og dend lille fordel opsidderen kand have ved hugst
og kiørsell af dend overskrefne skoug og fortiene, er denne gaard
1 øres leie bleven forhøyet. Ellers staar paa denne gaards grund
en liden flomsaug, som af rector Krog bruges, hvorpaa aarlig
kand skiæres Wz stabel bord. Tømmeret dertil tages af gaardens


----
533 Bind IV
----
og andre nest vedliggende oddels skove, ansettes aarlig hereffter
at svare 72 sk.» Tienden blev sått til 1 td. 2 skjepper blandkorn,
2 tdr. havre, 12 mk. erter, 1 mk. lin og 16 mk. ost.
I 1745 opgav Jon gården for sonnen, Sivert Jonsen, som fikk
bygselbrev av Åge Hagen 6. oktober 1745, tgl. 3. september 1746.
Bygselsummen var 28 rdl. Jon og hustru fikk et kår på 3 mål
Gudding vestre, sett fra vest 1922. Fot. E. Musum.
jord samt for til 2 kyr og nogen småfe. De døde begge i en høi
alder med 4 dagers mellemrum i 1752 og blev begravet samme dag.
Efter Landfaldskredet blev gården besiktiget den 2. september
1748. Det fantes da, at elven, som før gikk lenger nord, var blitt
fylt av skredet og bragt til å ta sig et nytt løp gjennem gårdens
nederste åker og eng. Dessuten var der ført en sådan mengde
kvikkler og uduende sand og rot i hopetall inn lenger syd enn el
ven gikk inn på gårdens beste åker og eng, inntil de høie bakker
tok imot. «Det er at befrygte, at elven skjær sig videre i sør og
seiv borttager den indkastede kviklere og intet efterlader uden sten
og grus. Og siden nogle strimler sees paa den nordlige side af
elven, saa blev el vens bredde jugeret og resten maalt og befunden
fra Øster Guddings vald langs elven til merkestenen ved elven mel
lem Vester Gudding og Melby 270 stænger fra øst til vest, paa den
nordlige side, hvor bredden var på den østlige del paa hver side
over elven og det opveltede blaaler og rod paa begge sider 95
stænger, den søndre 115, de andre 180 stænger. I den vestre del
var fra nord til sør 195 stænger i bredde. Item paa søndre side
202 og derfrå nemlig fra sør til nord ved merkestenen 31 stænger.»
.{4


----
534 Bind IV
----
Det ødelagte areal beregnedes til 184 mål, hvorefter skylden blev
nedsatt til 1 sp. 2 øre 3 mkl.
Sivert Jonsen døde i 1767. På skiftet efter ham registrertes en
besetning på 3 hester, 9 kyr, 5 ungnaut, 13 sauer, 13 geiter og 2
svin. Aktiva var 250 rdl. 18 sk. og beholdningen 125 rdl. 3 ort
8 sk. Der var sølvtøi for 2V2 rdl.
Enken, Anne Larsdatter Steine nordre, blev i 1711 gift med
korporal Johannes Larssen Rosvold, som fikk bygselbrev på Gud
ding av kaptein Bay 20. desember 1772, tgl. 26. februar 1773.
Johannes druknet i Trangdøla i 1778, 35 år gammel, og i 1781
giftet Anne sig for tredje gang, nu med Daniel Ellevsen Målset,
som fikk bygselbrev av fru Hjelm 28. juni 1786, tgl. 21. februar
1788. Daniel var en dyktig mann, og i hans tid gikk det i økono
misk henseende betydelig fremad på gården. Ved skifte i 1812 efter
Anne viste det sig, at aktiva var 9916 rbdl. 2 ort 16 sk., hvorav
ikke übetydelig i utstående fordringer, og beholdningen blev 8877
rbdl. 3 ort 12 sk. Innbo, besetning og løsøre blev solgt ved skifte
auksjon.
Daniel opgav nu gården, som Verdalsgodsets eier, proprietær
Muller, bygslet til Lars Olsen, sønn av Ole Larssen Øster Gudding
og hustru Marta Ellevsdatter, som var Daniels søster. Bygsel
seddelen er datert 15. april, tgl. 8. mai 1812. Daniel fikk et kår
på 4 tdr. bygg, 8 tdr. havre og 2 tdr. poteter samt for til 2 kyr
og 8 småfe. Han levet som kårmann på Gudding til i 1814, da
han druknet i elven under setning av ørretgarn. Han efterlot sig
200 spdl. 1 ort 12 sk., hvorav utestående fordringer 140 spdl. 3 ort.
Løsøret solgtes for 1059 rbdl. 2 ort eller 105 spdl. 4 ort 18 sk.
I 1835 var gårdens besetning 5 hester, 16 storfe, 40 sauer, 30
geiter og 7 svin og utseden Vé td. hvete, Vé td. rug, 3% tdr. bygg,
21 tdr. havre, V 2 td. erter og 15 tdr. poteter.
Lars Olsen hadde sammen med broren Ellev kjøpt Oppem i
1809, men solgt den igjen i 1811. Han sått som leilending på
Gudding til sin død i 1862, og enken, Ber et Larsdatter, brukte går
den efter ham, idet hun sått på mannens bygsel. Hun døde i
1866, 81 år gammel.
Gården hadde i 1865 en besetning på 4 hester, 14 storfe, 18
sauer, 12 geiter og 3 svin og en utsed av Vs td. hvete, r A td. rug,
2 tdr. bygg, 12 tdr. havre, v s td. erter og 12 tdr. poteter. Der var
1 husmannsplass, Moen, med et husdyrhold på 1 ku, 6 sauer, 2
geiter og 1 svin og en utsed av a /4 td. bygg, 1 td. havre og
2 tdr. poteter.
Den 12. desember 1866 fikk brødrene Rasmus og Hans Lars
sønner Storler av Leinstranden forpaktningskontrakt for 10 år fra
14. april 1867 på Gudding vestre med plassene for en årlig avgift

----
535 Bind IV
----
av 100 spdl. Rasmus drev foruten gardsbruk også som omreisende
handelskar.
I 1875 hadde gården 4 hester over og 1 under 3 år, 7 kyr, 5
ungnaut og kalver, 18 sauer og lam, 14 geiter og kidd og 2 svin
og griser og utseden var 2 tdr. bygg, 12 tdr. havre og 15 tdr.
poteter. På plassen Guddingsmoen var besetningen 1 ku, 6 sauer
og 3 geiter og utseden V\ td. bygg, 1 td. havre og 2 tdr. poteter.
Gudding-gårdenes- område er bestemt ved flere forretninger:
Således er der inngått forening om merkene mellem Guddings,
Melbys, Østgårds og Kvellos skog 15. juli 1816 og 12. november
1845," tgl. 17. september 1861, et forlik av 7. august 1820, tgl.
8. januar 1864 angående merkene mellem Gudding og Oppem,
forlik av 7. desember 1868, tgl. 16. november 1869, om grensene
mellem Gudding-gårdenes og Melby og Østgårds skoger og en
delig en utskiftningsforretning av Vestre og Østre Guddings og
Oppems felles utmark ved forretning av 26. juli og 20. september,
tgl. 3. oktober 1870.
Fra 14. april 1876 fikk Hans Eriksen Brennnwen forpaktnings
kontrakt for 10 år på gården uten plassene for en årlig avgift av
400 kr. Eierne forbeholdt sig disposisjonsrett over Guddings
bekken.
Hans Eriksens søna, Olaf Hanssen, fikk forpaktningskontrakt
for livstid fra 16. april 1892 mot en årlig avgift av 320 kr. og kår
til faren. Når kåret bortfalt, skulde avgiften forhøies til 400 kr. Ved
kontrakt av 16. mars 1894 blev avgiften på grunn av Næsjordets
ødeleggelse ved skredet nedsatt til 240 kr. for årene 1893 —98 og
266 kr. for 1899—1903, siden til 290 kr. Dessuten inneholder kon
trakten detaljerte bestemmelser angående kårydelsen.
Efter Oluf kom Ole Olaussen Kvernmoen, og han kjøpte går
den i 1906 av Verdalsbruket for 11 000 kr. og kår til Hans Brenn
moen. Det var regelen, at Verdalsbruket ydet sine forpaktere kår,
såfremt de hadde drevet gården i 20 år. Hans hadde ikke hatt Gud
ding så lenge; men han hadde før drevet Brennmoen, som også
var bruksgård.
Ole Kvernmoen solgte i 1909 gården til Gustav Anderssen
for 14 000 kr. Denne solgte den igjen i 1912 og reiste til Ame
rika. Kjøperen var Vilhelm Sektnan fra Frol og kjøpesummen
18 000 kr.
I 1920 solgte Sektnan den til Arne Opøien av Åsen for 42 000
kr., og denne overdrog i 1924 gården for 45 000 kr. til Olaf K-
Nestvold, som eier den nu.

----
536 Bind IV
----
GUDDING ØSTRE
Gårdsnr. 130, bruksnr. 2.
Brukere: Jon har ifølge manntallet i 1520 betalt Wi lodd sølv
og Wz lodd sølv for jordegods og 1 kvintin sølv for «barne pe
ningh». Han har altså vært eier av jord og forvalter av umyndiges
midler. Men om han har vært på denne eller den annen gard, kan
Gudding østre, sett fra syd 1922. Fot. E. Musum.
ikke med sikkerhet avgjøres. Jognn paa Guienn står også i ledings
manntallet for 1549 for 2 pund smør og % vet mel, og dette er
en så stor leding, at den må gjelde begge gårder. Dette behøver
dog ikke å bety, at Jon har brukt begge; det kan være noget, som
henger igjen i regnskapene fra den tid, gården var udelt.
Jonn paa Gudenum finnes også i skibskattmanntallet av 1559.
I 1592 heter opsitteren fremdeles Jon; men det kan neppe være
den samme som i 1559. At han er ilagt en daler i bot for frille
levnet, tyder på en yngre årsklasse.
Efter ham kom så Eskild i begynnelsen av 1600-årene.
I 1620 heter opsitteren Arnt. Han var muligens, som nevnt un
der Vester Gudding, sønn av Verdalens vicepastor, hr. Kristen, og
har vært på gården til over midten av 1650-årene.
Opsitter i 1657 var Ole Jonsen. Han har utvilsomt på en eller
annen måte vært i slekt med Arnt; ti han hadde to sønner av dette
navn. Han var i 1665 50 år gammel.
Gården hadde i 1657 en besetning på 2 hester, 12 naut, 2
bukker, 3 geiter, 11 sauer og 3 svin.


----
537 Bind IV
----
Ved matrikuleringen i 1669 blev skylden foreslått nedsatt til
2 sp. 1 øre 16 mkl. Tienden sattes til Vh td. bygg og 3 tdr.
havre, ledingen til 5 ort 2 sk. og småtienden til % rdl. 16 sk. Der
var humlehave.
Ole Jonsen var visst på gården til i begynnelsen av 1690-årene.
Det er visstnok på denne gard Siurd (Sivert) Pedersen så har fått
bygselseddel 3. april 1693, tgl. 13. oktober 1698. Siurd døde i
1708, og enken, Ingeborg Kaspersdatter, blev året efter gift med
Amund Toresen Prestgård, som fikk bygselseddel 13. mars 1709,
tgl. 23. oktober 1713.
Også denne gard led meget i 1718. Skaden opføres således:
Tilsammen 233 rdl. 48 sk.
Svenskene hadde betalt en erstatning av 10 rdl., som de tok
igjen, da de brandskattet bygden.
Ved matrikuleringen i 1723 oplyses, at gården hadde 1 hus
mann, som sådde 1 pd. Skogen var avbrent i 1711; der var dog
litt igjen til sagtømmer og gårdsfornødenhet, seter 4 mil fra går
den, liten bumark. Der fantes et kvernsted, som lå øde, men kunde
gjenoptas og da svare årlig 6 sk. Gården betegnes som «tung
vunden, ellers kornvis». Utseden var 1% tdr. bygg, 6V2 tdr. havre
og 1 pd. erter, avlingen 45 sommerlass høi og besetningen 2 1 /2
hest, 7 kyr, 4 ungnaut, 6 sauer og 4 geiter. Skylden blev foreslått
forhøiet 12 mkl. «i henseende til dend lille fordel, opsidderen kand
have at fortiene noget med af skougen».
Efter Landfaldskredet blev der den 31. august 1748 avholdt
besiktigelse. Ved skredet var elveløpet blitt fylt «hvorudover elven
udskaaren sig gjennem Guddings eng og bortført jorden, som var
eng paa den nordre side saavelsom åger og eng paa den søndre
side, som var understliggende under gaarden, som blev maalt.
Samme er overdekket med blaalere i hobetal lagt over, befindende
sig i en triangel, paa den nordvestlige side, saavidt elven over


----
538 Bind IV
----
kunde jugeres med det, som kunde maales 180 stænger, nordøstlige
250, paa den sydlige langs den nye elv 199, foruden at endel lere
var opkastet paa den søndre side til sammes beskadigelse.» lalt
fantes 110 mål ødelagt, hvorefter skylden blev sått til 1 sp. 2 øre
2 mkl., hvilket lagretten endda fant var høit.
Amund Toresen døde i 1753. På skiftet efter ham registrertes
en besetning på 3 hester og 1 føll, 8 kyr, 8 ungnaut, 27 sauer, 11
geiter og 4 svin. Aktiva var 182 rdl. 1 ort 2 sk. og beholdningen
161 rdl. 2 ort 10 sk.
Enken, Beret Tomasdatter, blev året efter gift med Ole Larssen
Steine nordre, som således kom i besiddelse av gården og brukte
den en lang rekke år, idet han først døde i 1809, 79 år gammel.
Som nevnt under Vester Gudding, bygslet Ole Larssens eldste
sønn, Lars Olsen, denne gard. Den yngste, Mikkel, døde i 1815,
og nu bygslet Miiller gården til Ottar Olsen, visstnok fra Skogn.
Bygselseddelen er av 13. april, tgl. 3. desember 1816.
I 1835 var besetningen 5 hester, 10 storfe, 25 sauer, 15 geiter
og 2 svin og utseden X A td. hvete. Vi td. rug, 3 tdr. bygg, 19
tdr. havre, X A td. erter og 16 tdr. poteter.
Ottar kjøpte i 1836 Oppem og drev som underbruk. Han døde
i 1862, og nu overtok sonnen, Sefanias Ottarsen, gården ifl. kon
trakt av 14. april 1877 for en årlig avgift av 340 kr., som efter
skredet blev nedsatt til 250 kr. for årene 1893—98, 280 kr. for
1899—1903, og siden 320 kr.
Den hadde i 1865 en besetning på 5 hester, 12 storfe, 30 sauer
og 4 svin, og utseden var X Å td. hvete, M td. rug, 4 tdr. bygg,
12 tdr. havre, Va td. erter og 12 tdr. poteter. Under gården var
2 husmannsplasser, Moen, med en besetning på tilsammen 2 kyr,
10 sauer, 3 geiter og 1 svin og en utsed av % td. bygg, 2 a /2 tdr.
havre og 4 tdr. poteter.
I 1875 var besetningen 3 hester over og 1 under 3 år, 9 kyr,
3 ungnaut og kalver, 27 sauer og lam, 6 geiter og kidd og 3 svin
og griser og utseden 2 tdr. bygg, 10 tdr. havre, X A td. havre til
grønnfor, x k td. erter og 12 tdr. poteter. På de to husmannsplasser,
Nymoen og Guddingsstuen, er der kun opgave for den siste; der
var kreaturholdet 2 kyr og 7 sauer og utseden ] 4 td. bygg, IY2
tdr. havre, 3 tdr. poteter og 4 ruter til andre rotfrukter.
Angående fastsettelsen av gårdens eiendeler og utskiftning av
fellesskap med nabogårdene henvises til Gudding vestre.
Efter Sefanias overtok sonnen, Jon Odin Sefaniassen, gården
som leilending og Sefanias tok kår.
Gården hadde i 1900 fremdeles 2 husmannsplasser. Den blev
nogen år senere av Verdalsbruket solgt til Sefanias Ottarsens an
nen sønn, Severin, som ikke lenge efter solgte den igjen. Siden har

----
539 Bind IV
----
den byttet eiere flere ganger. Den nuværende eier er Marius Lyng
stad fra Inderøy.
Guddingsætten.
A. Jon (formodentlig Jon Kirkevuku, opsitter på Kirkevuku til
henved 1650).
B.Peder Jonsen Kirkevuku (var 41 år i 1666). * «Jon Gud-
dings værmoder», f 1716, 88 år gl.
C. Jon Pedersen Gudding vestre, t P- G. 1752, 91 år 2 mdr.
gl. (Jon Pederss., sønn på Vuku, var i 1666 4 år gl.).
* Synnøve Arntsd. Gudding, f 1752, 83 år 2 mdr. gl.,
begge begravet samme dag.
D l.Siurd Jonsen Gudding, f. p. G. 1711, t smst. 1767.
* 1745 Anna Larsd. Steine nordre, f. p. S. 1725,
f p. Gudding 1811. Hun * L> ) 1771 Johannes Lars
sen Rosvold, Gudding, korporal, t 1778, 35 år gl.,
druknet i Trangdøla, og * 3 ) 1781 Daniel Ellevsen
Halset, Gudding, f. p. Auskin 1753, f 1816, druknet.
E 1. Jon Sivertsen, f. p. Gudding 1746.
E 2. Lars Sivertsen Valstad, f. c. 1748, t P Valstad
1789. * 1783 Beret Halvorsd. Valstad, f. p.
Lunden 1755, f 1832, enke efter Elling Sevald
sen Valstad. (Se Leinsætten). Hun * ! ) 1790
Elling Nilssen Vist, Valstad. (Se Vistætten).
Fl. Elling Larssen Valstad, f. p. V. 1787.
* 1818 Karen Pedersd. Leirfald.
Gl. Beret Marta Ellingsd., f. p. Leirfald
E 3. Anne Sivertsd. Gudding, f. c. 1750, «helseløs».
E 4. Kristofer Sivertsen Gudding, f. p. G. 1752.
E 5. Synnøve Sivertsd. Gudding, f. p. G. 1754. *')
1785 Gundbjørn Mikkelsen Holmli østre, f. p.
Midt Hellan 1747, fP- Holmli 1796. * 2 ) 1798
Ole Petersen Minsås nordre, Holmli. Se Fåren-
ætten.
E 6. Beret Sivertsd., f. p. Gudding 1756.
E 7. Arnt Sivertsen Lundskin, f. p. Gudding 1762.
* J ) 1794 Marit Toresd. Lundskin, enke efter
Ellev Olsen L. *-) 1801 Maria Ellevsd. Lund
skin, f. p. L. 1779. Hun * 2 ) 1805 løitnant An
ders Holm. Se Midtholmsætten.
Fl. Anne Arntsd., f. p. Lundskin 1802, f P-


----
540 Bind IV
----
Kvello 1872. * 1829 Kristofer Iversen Årstad, lærer.
Se Garnesætten.
EB. Magnhild Sivertsd., f. p. Gudding 1758. * Anders Lars
sen Vangstad, f. p. Hellan vestre c. 1750. Ingen barn.
E 9. Ole Sivertsen Kvello, f. p. Gudding 1764, f 1811, druk
net ved Haga. * 1803 Beret Jonsd. Kvello, enke. Ingen
barn.
D 2. Karen Jonsd. Gudding, f. p. Forbregd 1706, f p. Stiklestad
1771. **) 1731 Ingebrigt Ellingsen Faren Stiklestad, f 1753.
Se Husanætten. * 2 ) 1757 Sevald Anderssen Lein, Stiklestad,
f. 1733, f 1776. Se Leinsætten.
D 3. Anne Jonsd. Gudding, f. p. G. 1720. * 1740 Nils Olsen Vist.
Se Vistætten.
D 4. Anne Jonsd., f p. Gudding 1713, f 1718.
D 5. Gunhild Jonsd., f. p. Gudding 1715, f 1716.
D 6. Arnt Jonsen, fP- Gudding 1717, 14 1 /-? år gl.
VOL EN
Gårdsnr. 131.
Nav net: af Wordo 1430. af Wordona 1491. Vorde 1520, 1530.
Wordenn, Wordum 1559. Wordenn 1590. Wolen 1610. Wollend
1626. Wollum 1664. Wollen 1723.
Av hunkjonnsordet Varfia = varde, vite. Gården ligger nu på
en lav slette; men straks ostenfor er der en storre høide (Volgav
len). Dessuten er det temmelig sikkert, at terrenget her har under
gått storre forandringer ved jordskred.
Skylden: Skylden var i 1650 1 sp. 1 ore, fra 1836 12 dal. 4
ort 1 sk., hvorav på:
Volen vestre 6 dal. 3 ort 1 sk
Volen ostre 6 » 1 » 20 »
I 1907 var den mk. 21,00, fordelt på 2 bruk, hvorav:
Bruksnr. 1: Volen vestre, mk. 12,00
Eiere: I Aslak Bolts jordebok heter det:
«af wordo ores b. [oc half mr. b. er thore a lynge lauk Erche-
biscop Aslac b. f. span].»
Herav fremgår, at Erkestolen fra for hadde eiet 1 ore i gården,
samt at Tore på Lyng ytterligere overdrog Aslak Bolt x h markebol
(4 ore). Erkestolen bygslet på Aslaks tid alt dette bort for 1 spand,
hvilket står som Erkestolens eiendom i gården både i Gautes og
Olavs jordeboker.
Ved reformasjonen blev den krongods.


----
541 Bind IV
----
En mindre landskyldspart på 1 øre tilhørte opsitterne eller de
res slektninger. I 1630-årene har Lars Bastiansen Stabel erhvervet
denne part, og han makeskiftet den i 1640 til Kr onen, som derved
ble v eier av hele gården.
Ved auksjon i Trondhjem 20. januar—6. mars 1728 blev den
solgt for 100 rdl. til løitnant Mads Schrøder, som fikk kgl. skjote
1 mars 1731. Schrøder overdrog den ved skjøte av 6. april s. å.
til Villum Larssen Østnes for 160 rdl., og siden har den vært bru
kernes eiendom.
Bruker e: Biørn j V orde har i 1520 betalt lVi lodd sølv og ¥2
lodd sølv for jordegods, og må således ha eiet noget i denne gard
eller i en annen. Og i 1549 står Biiørn paa Wordnn for V 2 pund
smør og 2 pund mel i leding; men gården finnes ikke i landskylds
regnskapet for samme år under «Stiicthenns» gods, hvor den som
tidligere erkebispegods burde vært opført, men under Kronens, idet
Biørn har betalt V 2 spand smør og V 2 vet mel i landskyld for 1
spand i Varenn.
I skibskattmanntallet av 1559 opføres Oluff paa worden mel
lem Stuskin og Reppe. Men i samme manntall optrer to mystiske
menn, Biørnn paa dallum og aftlag paa wattnum ved siden av hin
annen mellem Gjermstad og Skrove. Rygh opfører dallum og watt
num blandt forsvundne gårder; men jeg tror, at begge navn bare
er gale skrivemåter for Volen. At opsitteren har det i Verdalen me
get sjeldne navn Bjørn taler for, at det nettop menes den gamle
Bjørn Volen, som man jo ikke har kunnet slette, da man ikke av
navnet har kunnet se, at han er blitt avløst av Oluff paa worden.
Hvad wattnum angar, kan det merkes, at det i Verdalen ennu sjeld
nere navn Aslak noget senere finnes knyttet nettop til Volen. Jeg
vover derfor den påstand, at Bjørn Volen var død før 1559 og at
gården så har vært brukt samtidig av de to opsittere Oluf og As
lak, eller kanskje først av Aslak og efter ham av Oluf.
I begynnelsen av 1600-årene het opsitteren Jon. Han skattet
for 1 ørtug odelsgods, utvilsomt i denne gard, og tør således ha
vært i slekt med de tidligere opsittere.
Jon er død før 1626; ti dette år heter det i lensregnskapet
«stedde og feste ieg Atle Lauritsen 4 øre vdi en gaard i Verdalen
ved nafn Waalen, som enken sammeseds for hannem opgav». Atle
betalte 16 rdl. i bygsel og sees også å ha vært eier av odelsparten
på 1 øre; det var han, som avhendet denne til Lars Bastiansen.
Atle var formodentlig en efterkommer av den ovenfor nevnte
Aslak. Navnet hans skrives høist forskjellig: Atle, Adtloff, ABle,
Aslach og Alf. Eftersom han eiet odelsparten i gården, har han
vel vært en svigersønn av Jon.

----
542 Bind IV
----
Atle er død før 1656; ti dette år har «Anders Staffendsen bøx
let Wollen 4 øre, Atle Volen fradøde — egter enken Eli] Olsdtr.»
Han betalte 24 rdl i bygsel, d. v. s. 18 rdl. spandet. Anders var i
1666 41 år; hjemme på gården var da en sønn av den forrige op
sitter Lars Atlessen, som opgis å være 7 år, hvilket må være galt.
Gårdens besetning i 1657 var 3 hester, 16 kyr, 2 bukker, 7 gei
ter, 15 sauer og 2 svin.
Ved matrikuleringen i 1669 blev tienden sått til W 2 tdr. bygg
og 2 tdr. havre, ledingen til V 2 rdl. 8 sk. og småtienden til 1 ort 8
sk. «Findes Hommelhoug och Brendefang», heter det. Skylden blev
foreslått nedsatt til 1 sp. 12 mkl. Opsitteren kalles her Anders Tor
kildsen, hvilket formodentlig er feil.
I 1680-årene het opsitteren Johan og efter ham kom Lars Haf
torsen, som døde i 1696. På skiftet efter denne er registrert 1 hest
(foruten dragonhesten), 5 kyr, 4 ungnaut, 12 sauer, 6 geiter og
2 svin. Dessuten var der part i en laksenot, 2 rdl. Boets behold
ning blev 45 rdl. 3 ort 18 sk.
Den folgende opsitter het Lars Eriksen. Han har muligens vært
gift med enken efter Lars Haftorsen, og det er vel henne den «Lars
Vohlens kone», som er død i slutten av 1709, hvorefter Lars Erik
sen i 1710 giftet sig med Marit Iversdatter, født på Sem.
Gården led meget krigsvinteren 1718, idet der opgis føl
gende tap:
Skigard med kornstaur, humle
Tilsammen 158 rdl. 48 sk.
Svenskene erstattet 1 rdl. 1 ort 16 sk.
Ved matrikuleringen i 1723 oplyses gården å ha skog til gjerde
og brenneved, seter 3 A mil borte, liten bumark; den betegnes som
«letvunden og temmelig kornvis». Utseden var V 2 pd. erter, P/2
tdr. bygg og 6 tdr. havre, avlingen 25 sommerlass høi og 5 lass
ekerhøi og besetningen IY2 hest, 6 kyr, 4 ungnaut og 9 sauer. Ti
enden blev sått til 4 skjepper blandkorn, 1 td. 2 skjpr. havre, 12


----
543 Bind IV
----
mk. erter, 1 mk. lin og 12 mk. ost. Skylden blev ikke foreslått for
andret, idet herom bemerkes: «Denne gaard er Elfvebrud under
gifven og burde nock nødt nogen affelding, mens som dend er dog
Temmelig wis til Korn, saa forblifver dend wed samme leje».
Lars' datter Beret blev gift med Villum Larssen Østnes, som i
1731 kjøpte gården. Lars Eriksen blev på Volen som kårmann til
sin død i 1745.
Villum Volen var en ganske velstående mann: Ved skifte i 1741
(midt i den store uårsperiode) efter hustruen registrertes en beset
ning på 2V2 hest, 3 kyr, 2 ungnaut, 6 sauer, 1 bukk og 2 svin. Ak
tiva var 266 rdl. 3 ort 12 sk. og beholdningen 231 rdl. 3 ort 10 sk.
Den her opregnede besetning er selvfølgelig ikke nogen oplysning
om, hvad der kunde holdes på gården; men den gir et godt inn
blikk i, hvordan uårene virket seiv på en velstandsgård.
Ved skifte i 1757 efter Villum seiv er registrert 2 hester, 6 kyr,
8 ungnaut, 9 geiter, 15 sauer og 3 svin. Aktiva var da 438 rdl. 6
sk. og beholdningen 344 rdl. 4 sk. Der fantes sølvtøi for 1 rdl. 3 ort.
Villum Larssen var gift to ganger: Hans annen hustru, Anne
Olsdatter Sør Steine, overlevet ham og blev i 1758 gift med Arnt
Olsen Me/by, som således kom til Volen. Han har utvilsomt vært
en meget dyktig mann og har drevet gården godt op. Ifolge skjøter
av 2. februar 1759 og 22. februar 1781 innløste han sine stedbarns
arveparter i gården undtagen Marit Villumsdatters. Dessuten
kjøpte han i 1722 engsletten Montingseng (gårdsnr. 87) for 33
rdl. Skiftet efter Arnt i 1785 viser et typisk velutstyrt bo fra den
tid. Der var en besetning på 4 voksne hester og 3 foll og unghester,
10 kyr, 8 ungnaut, 13 sauer, 18 geiter og 4 svin. Utseden opgis til
1 td. bygg og 8 tdr. havre. Boets 1 sp. 9 : \' s mkl. i gården verdsattes
til 850 rdl., og aktiva blev 1278 rdl. 12 sk. og beholdningen 1129
rdl. 2 ort 6 sk. (Se Garnesætten).
Arnt har foruten å være en dyktig visstnok også vært en bra
mann. Dette synes å fremgå av det skjøte av 22. februar 1781, hvor
ved stedsønnene Lars, Ole og Jon Villumssønner overdrar ham sine
arveparter i gården, hvori det bl. a. heter:
».... Da bemeldte vor stedfader har imod vor gamle moder vist
eg viser al optænkelig kjærlighed, har og begegnet os som hans
stedbørn i vor opvoksende alder med al ømhed og omsorg, ja nu
tilsidst saa overflødig fornøiet enhver af os for vor andel i gaarden
Volen, saa frasiger vi os endog al arv efter vor gamle moder, om
hun idag eller morgen skulde frafalde, saa at hvad os i saa maade
kunde tilkomme skal tilhøre bemeldte vor stedfader og de med ham
avlede børn.»
De tre stedsønner fikk hver for sin part 230 rdl. (hver part var
9'/ s mkl.), og den eldste, Lars, dessuten 120 rdl. for odelsretten;

----
544 Bind IV
----
men så frasa de sig jo også, som det fremgår av ovenstående, all
arv efter moren.
Anne overlevet også sin annen mann. Efter hans død i 1785
sat hun ennu endel år med gården; først i 1794 skilte hun sig ved
den; hun var da 73 år.
Den halvpart, som var utlagt til henne efter mannen, skjøtet
hun for 1100 rdl. til Jon Villumsen, hvis eldste datter Anne nu var
den nærmest odelsberettigede til gården. Jon hadde i 1783 kjøpt
Hallem nedre, men måtte i 1783 fravike denne for Johannes Pe
dersen Leklem, som hadde reist odelssak.
Den annen halvpart overdrog Annes medarvlnger til Sevald
Larssen Østnes, som var gift med Arnt og Annes eldste datter Ma
rit og altså hadde arvepart i den. Kjøpesummen for denne halv
part var 1099 rdl. De to delers jordskyld skulde nærmere fastsettes
ved en rekvirert skyldsetningsforretning. Anne fikk ved kontrakt
av 15. august 1795 kår av begge parter; hun døde i 1804 som kår
kone på Volen vestre.
VOLEN VESTRE
Gårdsnr. 131, bruksnr. 1.
Jon Villumsens halvpart av den oprinnelige gard er Volen
vestre. Han døde der som en meget velhavende mann i 1824. I boet
efter ham registrertes en besetning på 2 hester, 8 kyr, 3 ungnaut,
27 sauer og 3 svin. Innbo og løsøre blev solgt for 425 spdl. 4 ort
2 sk., og gården blev efter en takst av 1200 spdl. utlagt til enken
og arvingene. Boets aktiva var 1801 spdl. 20 sk. og beholdningen
1353 spdl. 3 ort 14 sk. Der var sølvtøi for 2 spdl. og dessuten av
sjeldnere saker et messingstrykejern til 4 ort samt et barbertøi til
12 sk.
I 1826 blev gården ved auksjon solgt for 960 spdl. 70 sk. til
Peder Arntsen Bjartnes, som fikk skjote 9. april, tgl. 5. juni 1828.
Ved dette blev Jon Villumsens enke, Ingeborg Barosdatter, sikret
kår. Hun dode i 1842 på Sør Eklo hos svigersønnen Lars Larssen.
Gårdens besetning var i 1835 2 hester, 9 storfe, 20 sauer og
3 svin og utseden X A td. hvete, Ys td. rug, 2 tdr. bygg, 9 tdr. havre,
V% td. blandkorn og 8 tdr. poteter.
Peder Arntsen var visstnok sønn av Arnt Ulvillen. Han hadde
tjent på Bjartnes, hvor major Kliivers datter Elsebe, eier av Bjart
nes, forelsket sig i ham, og med hvem han blev gift. Hun døde
imidlertid knapt en måneds tid efter bryllupet, og da der ingen
barn var, gikk Bjartnes over til majorens slektninger. Peder blev
så et års tid efter gift med Jon Villumsen Volens datter Kirstine og

----
545 Bind IV
----
kjøpte altså gården, men klarte ikke å beholde den. Hvad tid han
måtte opgi den fremgår ikke av pantebøkerne, men i ethvert fall
har Jakob Anderssen Balgård, som forøvrig aldri har hatt ting
lest hjemmel på den, under 17. august, tgl. 18. august 1841 ut
stedt obligasjon til overformynderiet mot pant i garden for 025
spdl Derefter blev den solgt ved auksjon til Erik Olsen Levnng,
Volen vestre, sett fra syd 1919. Fot. E. Musum.
som fikk auksjonsskjøte 23. februar 1842, tgl. 8. februar 1843.
Erik overdrog den straks ved skjøte av 15. april 1842, tgl. 8. fe
bruar 1843, til Ole Olsen Hellan fra Frosta, som almindelig gikk
under navnet «Volsmeden».
Efter Ole Olsen overtok sønnen, Åge Olsen, gården ifl. skjøte,
dat. og tgl. 7. februar 1849. Ole forbeholdt sig dog bruken, så
lenge han ønsket, samt kår for sig og hustru.
I 1865 hadde den en besetning på 3 hester, 10 storfe, 20 sauer
og 2 svin og utseden var Yé td. hvete, Y\ td. rug, 3 tdr. bygg, 12
tdr. havre, r k td. erter og 12 tdr. poteter. Der var ingen hus
mannsplass.
Åge Olsen flyttet til Halsan i Skogn i begynnelsen av 1870-
årene, og nu synes gården atter åha vært brukt av et par eiere
uten tinglest hjemmel. Således har P. Steen utstedt skadesløsbrev
til Ole Næs med flere for 300 spdl. med prioritet efter Hypotek
banken; det er utstedt 5. april, tgl. 20. april 1871. Og Johannes
Andreassen har under 10. august, tgl. 3. desember 1872, utstedt
obligasjon til Værdalens sparebank med pant i gården for
1400 spdl.


----
546 Bind IV
----
Ved skjøte av 20. august, tgl. 16. september 1874, overdrog
Age Olsen gården for 2100 spdl. til Johannes Jakobsen Lyng. Den
hadde i 1875 en besetning på 3 hester, 7 kyr, 1 ungnaut, 13 sauer
og lam, 2 geiter og 4 svin og griser og en utsed av 6 tdr. bygg, 11
tdr. havre, 2 tdr. havre til grønnfor, Va td. erter, 25 skålpd gress
fro og 16 tdr. poteter.
Volen østre, sett fra sydvest 1920. Fot. E. Musum.
Johannes Volen døde i 1888, og enken, Mette Andosdatter, fikk
bevilling til å sitte i uskiftet bo. Hun drev nu gården helt til i 1001,
da kjøpte Oluf Hanssen Gudding den for 11 000 kr. og kår og
han bruker den fremdeles. Han har delt gården i to og bygget helt
nye hus nede på flaten ved veien. Det er således nu 4 Volen-gårder.
Ole Andosen Volen østre hadde i sin tid kjøpt Guddingsholmen
på nordsiden av elven mellem Volen vestre og Landfald. Holmen
var omkring 25 mål og prisen var 6 favner ved. Oluf Gudding
kjøpte Bollgårdsoran østenfor Volen østre av Ole P. Balgård for
100 kr. Det var omkring 20—30 mål, overslammet med leir.
Ole og Oluf byttet så disse stykker. Oluf dyrker nu op Gud
dingsholmen. Han har dessuten kjøpt ca. 40 mål av Landfald.
VOLEN OSTRE
Gårdsnr. 131, bruksnr. 2.
Den halvpart av Volen, som Sevald Larssen kjøpte i 1794, er
Volen østre. Sevald blev ved høiesterettsdom av 5. januar 1807
dømt til å fravike den for Jon Villumsen Volen vestre på dennes


----
547 Bind IV
----
datter Annes vegne. Jon fikk skjote 21. juli 1807 for en innløs
ningssum, som ved forretning av 26. februar s. å. ved uvillige
menns skjønn var sått til 1800 spdl.
Anne Jonsdatter var gift med Ole Pedersen Kjesbu fra Skogn,
og han hadde nu gården til sin dod i 1827. På samfrendeskifte
efter ham blev den verdsatt til 1400 spdl., iberegnet underbruks-
Fot. E. Musum.
gården Brandhaugen med andel i Vuku kirkekjop og bygdemaga
sinet. Den blev innløst av Ando Jakobsen Jermstad, som var gift
med Ole Pedersens og Anne Jonsdatters datter Marta. Anne fikk
et betydelig kår: 4 tdr. bygg, 8 tdr. havre, x k td. rug, Va td. hvete,
jord til 2 tdr. potetsed og for til 2 kyr og 4 småfe. Dette verdsattes
til 40 spdl. årlig. Annes døvstumme datter Mette skulde ha rett til
losji på gården og «nyde upaaklagelig omgang».
Gården hadde i 1835 en besetning på 4 hester, 14 storfe, 20
sauer, 10 geiter og 3 svin og en utsed av x k td. hvete, Va td. rug,
V/z tdr. bygg, 10 tdr. havre, Va td. erter og 10 tdr. poteter.
I 1865 var besetningen 4 hester, 12 storfe, 30 sauer og 2 svin
og utseden Va td. hvete, Va td. rug, 2% tdr. bygg, 16 tdr. havre og
12 tdr. poteter.
Ved skjøte av 16. september, tgl. 8 oktober 1874, overdrog
Ando gården til sønnen, Ole Andosen, for 1300 spdl. og kår. I
1875 var besetningen 2 hester, 1 okse, 8 kyr, 14 sauer og lam
(hvorav 5 tilhørte kårmannen og tjenerne), 2 geiter og 8 svin og

 

----
548 Bind IV
----
griser og utseden 3 tdr. bygg, 14 tdr. havre, 2 tdr. havre til grønn
for, V-i td. erter og 13 tdr. poteter.
Ole Andosen hadde sammen med Johannes Jakobsen Volen
vestre Steine nordre i nogen år. (Se Lundsætten).
Brandhaugen (gårdsnr. 91) hadde ligget som underbruk un
der begge Volen-gårdene, skjønt skjøtet av 1810 kun er utstedt til
. -
Elisabet Jersdatter Volen.
Ole Andosen Volen.
Ole Pedersen Volen vestre. (Se Brandhaugen). Ole Andosen og
Johannes Jakobsen delte eiendommen således, at Ole fikk en fjerde
part nordenfor og en fjerdepart sonnenfor mot gården sin. Den
nordre fjerdepart solgte Johannes til Ole Olsen Moenget. Dette er
det nuværende Brandhaugen, gårdsnr. 91, bruksnr. 3.
Efter raset i 1893 blev begge Volen-gårder flyttet. Volen østre
blev helt overflommet og Volen vestre for en stor del. Johannes Ja
kobsen (på Volen vestre) hadde jord oppe i Hen og satte gården
sin der. Ole Andosen flyttet sin gard inn på den parten av Brand
haugen, som han eiet. Dessuten kjøpte han ved auksjon «den übe
skadigede del» av Lyng nordre, Skregsenget kallet, som var 60 mål
og lå inn til Volen. For dette betalte han 600 kr.
Da Ole Andosen gav fra sig gården i 1908, blev Volen østre
delt i to. Svigersønnen, fanejunker Edvard Sliul, kjøpte den nordre
part, d. v. s. gårdens part av Brandhaugen tillikemed Skregsenget,
for 9000 kr. og kår. Sønnen, Jon Olsen Volen, kjøpte den annen
halvpart, altså det gamle Volen østre, for 7000 kr. Han bygget hus
nede på flaten, omtrent på samme plass, hvor gården hadde stått
for raset.

 

----
549 Bind IV
----
Således blev Volen østre til 2 gårder:
1: Volen østre, gårdsnr. 131, bruksnr. 2, og
2: Brandhaugen søndre, gårdsnr. 91, bruksnr. 1.
Den siste blir aldri kalt annet enn Volen.
Steinsmarken blev også delt med en fjerdepart til hver av disse
gårder og en halvpart til Volen vestre.
Jon Olsen Volen kjøpte siden Garnes av sin svigerfar, Nils
Garnes, og bor nu der. Han drev også Volen et par år, men leiet
så bort gården til Ole Nilssen Garnes og siden til svogeren, Elling
Årstad, som nu bruker Volen østre.
Volenætten.
A. Vilhelm Jermstad øvre nevnes som opsitter på Jermstad fra
omkring 1620 til i midten av 1650-årene. Navnet skrives Wil
helmb, Vildhielmb, Willem, Willum, Willom. På Jermstad øvre
var i 1666 2 sønner, Laurs Willomsen, 16 år, og Laurs Willoms,
14 år gl.
B 1. Lars Villumsen Østnes, t P- 0- 1707. *.
Cl.Sevald Larssen Østnes, t 1752, 76 år. * 1725 Marit
Olsd. Melby.
D 1. Lars Sevaldsen Østnes, f. p. 0. 1726, f smst. 1788.
**) 1755 Marit Larsd. Midt Grundan, f. p. G.
1733, fp. Østnes 1773. * 2 ) 1775 Mali Mikkelsd.
Holmen. Hun * 2 ) 1788 Ole Eriksen Karmhus,
Østnes.
E 1. Marit Larsd., f. p. Østnes 1756, f-
E 2. Lars Larssen, f. p. Østnes 1757, f-
E 3. Marit Larsd., f. p. Østnes 1760. * 1801 Pe-
der Jonsen Lund.
E 4. Magnhild Larsd., f. p. Østnes 1763. * 1790
Johan Larssen Vest Hellan, Åsen, f. p. Hel-
lan 1756.
E 5. Sevald Larssen Volen (siden Balgård), f. p.
Østnes 1766, f P- Balgård 1814. * 1794 Ma
rit Arntsd. Volen, f. p. V. 1759, f P- Balgård
1830, dtr. av Arnt Olsen Melby, Volen, og h.
Anne Olsd.
F 1. Anne Marta Sevaldsd., f. p. Volen 1795.
* 1815 Anders Jakobsen Stuskin.
F 2. Anne Sevaldsd. Balgård, f. p. Volen 1798,
t p. Balgård 1839, ugift, overtok Bal-
Gård efter moren.
G I.° Beret Marta Olsd., dtr. av Ole Ol-
sen Faren.
.%->

----
550 Bind IV
----
G 2.° Malena Nilsd., dtr. av Nils Fastesen Op-
pemsvald.
E 6. Lars Larssen Balgård østre søndre, f. p. Østnes
1770, f p. B. 1826. * 1796 Marit Jonsd. Balgård,
hans tremenning, f. c. 1743, t P- Balgård, enke ef
ter Jeremias Jonsen Balgård, med hvem * 1778
Ingen barn.
E 7. 2 Marta Larsd., f. p. Østnes 1780. * 1815 Elling
Larssen Balgård.
Villum Larssen Volen, t P- V. 1757, 72 år. * ') 1732 Beret
Larsd. Volen, f. p. V. 1711, f smst. 1740, dtr. av Lars Erik
sen V. og h. Marit Iversd * '-') 1743 Anne Olsd. Steine søndre.
Hun * ■) 1758 Arnt Olsen Melby, Volen. Se Garnesætten.
D 1. Lars Villumsen, f. p. Volen 1732, f 1742.
D 2. Guru Villumsd., f. p. Volen 1735. * 1755 Jakob Olsen
Steine søndre. Se Balgårdsætten.
D 3. Marit Villumsd., f. p. Volen 1737, f smst. 1791.
D 4. Karen Villumsd., f. p. Volen 1739, f 1742.
D 5. Lars Villumsen, f. p. Volen 1744.
D 6. Beret Villumsd., 1 p. Volen 1746, f for faren.
D 7. Ole Villumsen, f. p. Volen 1748, f smst. 1798, ugift.
DB. Jon Villumsen Volen, f. p. Volen 1751, f smst. 1824.
* 1779 Ingeborg Barosd. Skrove, f. p. Skrove 1757, f P-
Eklo 1842, dtr. av Baro Sevaldsen Skrove.
E 1. Anne Jonsd, f. p. Skrove 1779. * 1808 Ole Peder
sen Volen fra Kjesbu i Skogn, f p. Volen 1827, 60
år gl. Medhjelper.
Fl.Marta Olsd, f. p. Volen 1809, f smst. 1857
* 1829 Ando Jakobsen Jermstad, Volen. Se
Lundsætten.
F 2. Ingeborg Anna Olsd, f. p. Volen 1810, f p.
Eklo 1886. * 1829 skolelærer Lars Larssen
Eklo, f. p. E. 1807, f smst. 1879.
F 3. Mette Olsd, f. p. Volen 1813, f smst. 1890, dov-
stum, ugift.
E 2. Baro lonsen Leirfald. f. p. Skrove 1781 (Leirfald
1842)> 1813 Marit Olsd. Næs vestre, f. p. N. 1770.
Ingen barn.
E 3. Ingeborg Jonsd, f. p. Hallem 1785, f p. Åsen 1866.
* Iver Eriksen Volen. Se Trygstadætten.
E 4. Ole Jonsen Indbrynd i Stod, f. p. Hallem 1787
* 1812 Marta Larsd. Balgård.
F 1. Johannes Olsen, f. p. Balgård 1814.
F2.Olaus Olsen, f. c. 1824.

----
551 Bind IV
----
F 3. Anne Olsd., f. c. 1823.
F 4. Marta Olsd., f. c. 1828
E 5. Beret Jonsd., f. p. Hallem 1792. * Ole Morten
sen Slapgård. Se Slapgårdsætten.
E 6. Lars Jonsen, f. p. Volen 1796.
E 7. Kirstine Jonsd., f. p. Volen 1802. * 1826 Peder
Arntsen Bjartnes, Volen, enkemann. Han hadde
før vært g. m. Elsebe Kliiver, dtr. av major K.
på Bjartnes.
D 9. Jakob Villumsen, f. p. Volen 1752.
DlO.Elias Villumsen, f. p. Volen 1754.
C 3. Jon Larssen Østnes. * 1736 Beret Pedersd.
D 1. Lars Jonsen, f. p. Østnes 1737.
C 4. Magnhild Larsd. Østnes. **) 1719 Anders Rasmussen
Jøsås. *-) 1741 Eskild Jonsen Ulve.
C 5. Marit Larsd. Østnes, f 1756, 74 år. * 1715 Siurd Tore
sen Prestgård. Se Flyanætten. Han * -) 1757 enke Gun
hild Gundbjørnsd.
B 2. Lars Villumsen Kolstad, f 1713, 69 år. *.
C 1. Eli Larsd. * ') 1713 Torkild Larssen Sæter, Kolstad, hen
nes tremenning. * 2 ) 1720 Jakob Jonsen Byna, Kolstad.
REPPE
Gårdsnr. 132.
Navnet: af Reppene ca. 1558. Reppen ca. 1550. Reppenn 1559,
1590. Rippe 1610. Reppenn 1626. Reppe 1664, 1723.
Oldnorsk Reppin, en sammensetning med vin. Første ledd kun
de være elvenavnet Reppa, som ennu er bevart i Sunndalen; dette
kan være kommet av adjektivet rapp, som antagelig er gammelt,
oprinnelig oldnorsk hrappr. Der går en bekk ovenfor gården; men
også her har terrenget visst delvis undergått forandringer.
Skylden: Skylden i 1650 var 2 sp., fra 1836 10 dal. 1 ort 21
sk., i 1907 mk. 22,56, fordelt på 6 bruk, hvorav bruksnr. 1: Reppe
med Auskin østre nedre mk. 19,67.
Elere: I 1549 var 1 øre i gården krongods, som må være er
hvervet i den nærmeste tid forut, da det ikke finnes blandt kron
godset hverken i Gautes eller Olavs jordebøker. Muligens har går
den for reformasjonen vært kapitelsgods, og krongodset kan da
være tatt fra dette ved reformasjonen En landskyldspart på 2 øre
står i Domkapitlets eldste opbevarte jordebok under «Commwns
landskyld» og var altså kapitelsgods, tillagt korbrødrenes felles

----
552 Bind IV
----
bordhold; det blev efter reformasjonen beneficert Domklrkens pre
stebord.
En mindre part tilhorte fra middelalderen Tautra kloster; den
hadde ifl. en jordebok fra ca. 1550 en landskyld av 4 mark smør.
Tautra klosters gods blev senere slått sammen med Reinsklosters.
Kronens part er før 1592 vokset til 1 spand, og dermed er det
gitt, at Kronen da var bygselrådig. I 1650 var eiendomsretten så
ledes fordelt:
Krongods
1 sp.
- øre — mkl. og bygselretten.
2» — »
Domkirkens prestebord
Reinsklosters gods
Verdalens prestebord
Opsitterens odel
»
8 »
8 »
8 »
Tilsammen 2 spand
Ved en auksjon over krongods i 1754 kjopte opsitteren Mikkel
Olsen gården for 160 rdl. og fikk skjote 31. desember 1754, tgl.
6. september 1755. Siden har den vært brukernes eiendom.
Bruker e: Gården finnes ikke i skattemanntallet av 1520, så den
må ved denne tid ha vært uten bruker. Den forste opsitter, hvis
navn er kjent, blir derfor Eriick, som i 1540 betalte 1 pund smør
1 landskyld av 1 ore krongods i Reppen. I skibskattmanntallet av
1557 finner vi Oluff paa Reppenn.
Opsitteren i begynnelsen av 1600-årene het Baro. Han eiet 2
ore i gården. I 1620 er han avløst av Mikkel Barosen, utvilsomt
sønnen, og odelsparten er nu svunnet inn til 8 mkl., hvad den ved
blev å være fremover. Mikkel hadde gården til 1655; da har «Baro
Mikkelsen fest i Reppe 1 spand, som hans fader, Mikkel Barosen,
formedelst alder godvillig har opladt». Bygselen var 16 rdl. Hvad
tid Baro har bygslet også det annet spand er übekjent.
Besetningen i 1657 var 2 hester, 13 storfe, 2 geiter, 6 sauer og
2 svin.
Baro var ved folketellingen i 1666 41 år gammel; der var hver
ken sonner, tjenestedrenger eller husmenn, på gården.
Ved matrikuleringen i 1669 sattes ledingen til 1 rdl., tienden
til IV 2 tdr. bygg og 2M> tdr. havre og småtienden til 1 ort. «Findes
hommelhaug och brendefang», heter det. Da der ikke blev foreslått
nogen forandring i skylden, må gården ha vært i bra stand på
denne tid.
Baro døde den 2. mars 1709, 83 år gammel; men hans efter
følger, Oluf Barosen, utvilsomt sønnen, har naturligvis overtatt
gårdens drift lenge før den tid. Han var født omkring 1663.

----
553 Bind IV
----
Det ser ut til, at Domkirkens prestebord ennu ved disse tider
har vært bygselrådig over sin anpart i gården; ti Oluf blev i 1711
dømt til å ta bygselseddel på denne part, hvis han ikke vilde ha ut
seden forbrutt, og han sees også virkelig å ha fått bygselseddel på
disse 2 øre den 8. mars, tgl. 8. juli 1711.
Ved svenskenes innfall i 1718 opgis skaden på Reppe å være:
Tilsammen 137 rdl. 36 sk.
Ved matrikuleringen i 1723 hadde gården 2 husmenn, hvoray
den ene sådde 1 vog, den annen 1 pund, ingen skog uten litt til
gjerdsel og older til brenne, seter 1 mil borte, slett bumark. Den
betegnes som «tungvunden og temmelig kornvis». Utseden var W 2
tdr. bygg, 6 tdr. havre og 1 bismerpund grå erter, avlingen 45 som
merlass høi og 4 lass ekerhøi og besetningen 2 V2 hest, 6 kyr, 4 ung
naut, 12 sauer og 4 geiter. Tienden blev sått til 6 skjepper bland
korn, 1 td. 4 skjpr. havre, 1 mk. lin og 12 mk. ost. Der blev ikke
foreslått nogen forandring i skylden.
Ole Barosen døde i 1740. Han kan ikke ha stått sig rart; ti
seiv om man tar hensyn til at dette var et stort uår, er boet påfal
lende beskjedent til å være på så stor gard. Den registrerte beset
ning er 1 hest (foruten dragonhesten), 1 ku, 1 okse, 3 geiter og 3
sauer. 8 mkl. odelsgods i gården blev taksert til 8 rdl. Aktiva blev
23 rdl. 3 ort 3 sk. og beholdningen 3 rdl. 3 ort 7 sk.
Ole efterlot sig bare døtre; ingen av dem blev ved gården, som
nu gikk ut av den tidligere familje. En ny kom inn med Lars Elling
sen Faren (bror av løitnant Tomas Lyng). Han hadde hittil hatt
Trygstad. På Reppe fikk han bygselbrev 26. september 1740, tgl.
4. mars 1741, men blev der bare et par år, idet han døde allerede
i 1743. Boet efter ham synes kanskje ikke imponerende nu (han
hadde jo også bare hatt gården i den verste uårsperiode); men det
kan betegnes som et typisk velstandsbo for en leilending i midten av
1700-årene.
Enken, Beret Henriksdatter Auglen, blev i 1744 gift med Mikkel
Olsen Vestgrundan, og han tok bygselbrev på gården 9. desember
1743, tgl. 4. mars 1744. Gårdens hus har ved denne tid vært i for


----
554 Bind IV
----
holdsvis god stand. Ved besiktigelsen av dragonkvarterene i 1747
heter det om Reppe kun, at der trengtes nytt underlag under fjøsene
og innredning i den nye sengestue. Der var fremdeles ingen skog
til gården.
Som under eiere nevnt, kjøpte Mikkel gården i 1754 og brukte
den, til han ved skjøte av 18. august 1772, tgl. 26. februar 1773
overdrog den til sin sønn, korporal (senere vaktmester) Ole Mik
ket sen for 800 rdl.
Ole Mikkelsen kjøpte ifl. skjøte av 7. mars, tgl. 15. august 1781,
et laksevadkast i Verdalselven under Midtholmen og Leirhaugen
for 100 rdl. av kjopmann i Trondhjem Peder Falch, hvis hustru
hadde arvet det efter sin far, kjøpmann Erik Dahlstrøm på Ver
dalsøren. For det meste har vel Ole Reppe drevet laksefisket der
seiv; men enkelte år har han også forpaktet det bort, således i 1811
til Lasse Nilssen Grundan. Dette henger visstnok sammen med,
at Ole Reppe avkjøpte Lasse for 8 rdl. den gamle odelspart på 8
mkl. i Reppe ifl. skjøte av 6. februar, tgl. 7. februar 18111. Byg
selseddelen på laksefisket er nemlig av samme dato, så det er vel
rimelig, at landskyldsparten i Reppe er bygselsummen for lakse
fisket.
Ifl. skjøte av 15. august, tgl. 16. august 1815, avkjøpte han
også Ole Midtgrundan hans andel i laksefisket i Verdalselven for
100 riksbankdaler navneverdi. Fisket i elven har i eldre tid vært
ganske verdifullt. Eieren av Reppe har under 16. august 1826 latt
det fredlyse, og det oplyses ved denne leilighet, at der hadde funnet
en tidligere fredlysning sted i 1766.
Ole Reppe var en foretagsom mann: I 1813 kjøpte han for 416
rbdl. navneverdi Tosteigen av Katarina Rebekka Lyng, enken efter
major Elling Lyng, og i 1815 forsøkte han å få opført en sag der,
og førte vidner for at stedet var bekvemt. Verdalsgodsets eier, pro
prietær Muller, nedla i den anledning protest, og der blev ikke
noget av sagbruket. De store skoggodseiere vaket skinnsykt over, at
ingen bønder fikk trengt sig inn i deres sagbruksprivilegier.
Ole Mikkelsen Reppe var forlikskommissær, vaktmester ved
dragonene, en foretagsom gårdbruker, kort sagt: efter alt å døm
me en meget optatt mann. Det er således ikke å undres over, at
han ikke fikk tid til å gifte sig før i 1812, da han var 64 år gam
mel. Da giftet han sig med den 40 år yngre datter av sitt søsken
barn, Anne Andersdatter Steine nordre. Hun var eneste datter av
den i 1789 myrdede Anders Nilssen Vestgrundan og hustru Karen
Jeremiasdatter, som efter mannens mord var blitt gift med Elling
Olsen Nord Steine. Det er fortalt, at Ole Reppe var fadder til Anne
Andersdatter Grundan. Da de kom hjem fra kirken blev efter gam
mel skikk barnet lagt på bordet, og mens de så stod og så på vesla,

----
555 Bind IV
----
skal Ole Reppe ha sagt, at hun skulde bli «sergifta» hans. Og det
blev hun altså. , , . ti
Ole Reppe døde i 1818, og enken giftet sig året efter med sitt
søskenbarn, Nils Jonsen Storvuku, sønn av vaktmester Jon Mikkel
sen Holmli på Storvuku og hustru Maren Nilsdatter Vestgrundan.
Nils Jonsen fikk således Reppe ved giftermål. Han frasolgte i 1828
Reppe, sett fra nordøst 1922. Fot. E. Musum.
Tosteigen til Verdalsgodsets eier, Hilmar Meincke, for 375 spdl.
og rett til uten betaling å skjære 26 tylvter sagtømmer ved et hvil
ketsomhelst av godsets sagbruk.
Leiråstuen var dengang husmannsplass under Reppe.
Som nevnt under Stuskin, overdrog Elling Larssen Balgård
bruken av Stuskin vestre for 1829 til Nils Reppe.
Under Auskin østre er nærmere omtalt, hvordan en part av den
ne gard, Auskin østre nedre, kom under Reppe i 1838. Efter eierens
forlangende og fogdens attest av 30. oktober, tgl. 11. desember
1885, er:
Auskin østre nedre, skyld 1 dl. 2 ort 12 sk. og
Reppe » 10 » 1 » 21 »
Tilsammen 11 dl. 4 ort 9 sk.
slått sammen til ét nummer i panteregistret.
Gården hadde i 1835 en besetning på 4 hester, 14 storfe, 15
sauer, 15 geiter og 2 svin, og utseden var IV2 td. bygg, 14 tdr. havre
og 5 tdr. poteter.


----
556 Bind IV
----
Nils og Anne Reppe hadde en sønn, Ole, født i 1827. Han blev
gift med Gunhild Birgitte Arntsdatter Grundan. Deres sønn er
Arnt Olsen Holmen.
Ole Nilssen skulde selvfølgelig hatt Reppe; men han døde før
faren allerede i 1864. Enken giftet sig med Ole Anderssen Stuskin
og flyttet til Midholmen, som hun arvet efter sin far. Arnt Olsen
blev enearving til Reppe, men flyttet med moren til Holmen. Han
eier nu laksefisket, som horte til Reppe.
I 1865 var gårdens besetning 6 hester, 20 storfe, 30 sauer, 20
geiter og 3 svin og utseden V\ td. rug, 2 tdr. bygg, 20 tdr. havre
og 16 tdr. poteter. Der var 4 husmannsplasse:
1: Heggenæsset, 2: Lilleenget, 3: Næsset, 4: Storøren, med et
samlet kreaturhold på 3 kyr, 18 sauer, 5 geiter og 1 svin og en
utsed av % td. bygg, 3% tdr. havre og 8% tdr. poteter.
Ved skjote av 5. mai, tgl. IQ. mai 1860, solgte Nils Jonsen Reppe
med Auskin ostre nedre til Elling Jeremiassen Steine for 2000 spdl.
og kår. I kjøpesummen er innbefattet losøre for 200 spdl. Elling
var brorsonn av Anne Reppe, da faren var sonn av Karen Jeremias
datter og Elling Olsen Steine.
I 1875 var besetningen 5 hester over og 3 under 3 år, 1 okse,
16 kyr (hvorav 2 var kårmannens), 7 ungnaut og kalver, 34 sauer
og lam (hvorav 8 tilhorte kårmannen, 1 budeien), 15 geiter og 4
svin. Utseden var 2% tdr. bygg, 25 tdr. havre og 18 tdr. poteter.
Der var da 3 husmannsplasser, hvor de fødde tilsammen 3 kyr og
18 sauer og sådde % tdr. bygg, 2V% tdr. havre og 5 tdr. poteter.
Reppe blev avfelt i skyld i 1890-årene på grunn av elvebrudd.
Siden er skylden efterhvert pålagt igjen.
Elling Reppe døde i 1906; men enken efter ham eier og bruker
ennu gården. På Reppe finnes et kart fra 1710 over elven sønnen
for gården. Der finnes også et stort hvalben, som er funnet i den
høie elvemælen.
Fr as kil te par ter:
Auskinnesset søndre. Gårdsnr. 138, bruksnr. 2.
Ved skyldsetningsforretning av 7. mars, tgl. 10. desember 1885,
blev fra den sammenføiede eiendom Reppe med Auskin østre nedre
skilt plassen Auskinnesset på søndre side av elven og skyldsatt for
21 sk. (rev. 20 sk. = mk. 0,32). Ved skjøte av 15. februar 1885,
tgl. 16. mars 1886, solgte Elling Reppe denne eiendom til Bernt
Bår åsen for kr. 800. Bernt solgte den igjen i 1893 til Johan Bård
sen Løvlimd, som hadde den til i 1923, da han solgte til Ellev
Ellev sen Stubbe. Ellev hadde før kjøpt Auskinnesset, som hørte
under Auskin vestre, bygget hus der og kalt eiendommen Tingvold.
Storøren vestre. Gårdsnr. 132, bruksnr. 2.

----
557 Bind IV
----
Fraskilt ved skyldsetningsforretning 27. november, tgl. 16. de
sember 1890, skyldsatt for 17 sk. (ny skyld 24 øre, efter skredet mid
lertidig avfelt til 22 øre). EUing Reppe solgte samme år eiendom
men til Sefanias I. Skrove for 800 kr. Sefanias solgte den igjen i
1916 til Halvor Kristiansen Elverum for kr. 300 uten hus. Halvor
bygget og bosatte sig der. Han solgte til Andreas Uybertsen i 1922.
Reppesaunet. Gårdsnr. 132, bruksnr. 3.
Fraskilt og skyldsatt for 17sk. (ny skyld mk. 0,25) ved skyld
setningsforretning 7. april, tgl. 9. april 1890, og av EUing Reppe
solgt til Ole Henriksen Volen for kr. 500 ved skjote av 23. april,
tgl. 3. mai .1890. Sønnen, Olav Olsen, eier nu bruket.
Elverum vestre. Gårdsnr. 132, bruksnr. 4.
Fraskilt samtidig med foregående og skyldsatt for 2 ort 20 sk.
(ny skyld mk. 1,02) og av EUing Reppe solgt til Martinus Olsen
Auskinnesset for kr. 1000 ved skjote av 23. april, tgl. 3. mai 1892.
Martinus overdrog eiendommen til sønnen Sigurd, som kjøpte til et
stykke av Reppe kalt Elverum søndre. Halvor Olsen Væren har
kjøpt og bruker nu disse parter.
Elverum østre. Gårdsnr. 132, bruksnr. 5.
Fraskilt samtidig med foregående og skyldsatt for 2 ort 21 sk.
(ny skyld mk. 1,02), og av EUing Reppe solgt til Halvor Kristiansen
Eærgemand (Østnesvald) for kr. 1000 ved skjote av 23. april, tgl.
3. mai 1892. Halvor solgte i 1916 bruket til Andreas Haugan.
BJØRGAN
Gårdsnr. 133.
Navnet: Af Biargar, tilt Biarger 1430. Berrighe 1520. Biergum
1559. Bierge 1590. Biørgen 1610. Biørgum 1626, 1664, 1723.
Bjargir, flertall av hunkjønnsordet bjorg, som i navne vel må
forståes om et fremstikkende, noget høit og bratt berg.
Skylden: I 1650 var skylden 1 sp. 1 øre, fra 1836 7 dal. 4 ort
9 sk., i 1907 mk. 9,40 fordelt på 6 bruk, hvorav bruksnr. 1, Bjørgan,
mk. 7,20.
Eiere: I Aslak Bolts jordebok heter det: «af stinnenne iij aura b.»
og ien senere tilføielse hertil: «liggr til biarger». Og i en annen
senere tilføielse i jordeboken står: «af biargar b. fire span».
Herav fremgår, at Stinne, som nu er et småbruk av Bjørgan, i
middelalderen har vært en selvstendig eiendom, hvori Erkestolen
har eiet 3 øre; men at den allerede i 1400-årene var lagt til Bjørgan.
Om det spand av Bjørgan, som omtales i den siste notis, er særskilt

----
558 Bind IV
----
eiendom i gården, er uvisst; det tor vel nettop være de samme 3 øre,
som var kommet til Bjørgan ved at Stinne blev lagt under gården.
I så fall har ikke Erkestolen eiet mere i gården enn dette spand, og
det har den skilt sig ved i løpet av 1400-årene; ti det gjenfinnes
ikke hverken i Gautes eller Olavs jordeboker.
Rimeligvis har Stiklestad kirke vært bygselrådig over gården
helt fra middelalderen. I 1650 eiet den iallfall hele gården.
I 1876 blev den solgt til opsitte
ren, Ole Mortensen, og har siden
vært brukernes eiendom.
Brukere: Ifolge skattemanntallet
av 1520 har Haldor paa Berrighe
betalt 3 lodd sølv. Da han er opført
mellem Halset og Volen er det, tross
den uvante skrivemåte sikkert, at vi
her har den forste nevnte opsitter på
Bjorgan.
I lensregnskapet for 154 Q står
Elleff paa Biiergan for Vz pund smør
og 2 pund mel i leding, og i skib
skattmanntallet av 1559 har vi Siurd
paa Biergum.
Fra begynnelsen av 1600-tallet
og til midt i 1620-årene het leilen
dingen på Bjorgan Gaute. Efter ham
fulgte Peder (eller Peter) til sist i
Ole Mortensen Bjørgan.
1650-årene og så Tørris Pedersen, rimeligvis sønnen. Se Østre
Jermstadætten.
Besetningen var i 1657 2 hester, 14 naut, 4 geiter, 10 sauer og
1 svin.
Torris var i 1666 41 år gammel og hadde en sønn, Peder, 2 år.
Ved matrikuleringen i 1669 opføres: Leding Vi rdl. 16 sk., tiende
1 td. bygg og 3 tdr. havre og småtiende 1 ort 8 sk. «findes hommel
hauge». Der blev ikke foreslått nogen forandring i skylden.
Omkring 1680 heter opsitteren Ole; han var der til i begynnel
sen av 1700-årene. I 1711 het brukeren Peder Tørrissen og var
utvilsomt sønn av den Tørris, som var på gården i 1666. Han døde
i 1716 og opgis da å være 58 år, hvilket ikke stemmer godt med
aldersangivelsen i 1666; men derpå skal man ikke legge altfor
meget brett.
Enken Marit brukte så gården. Ved svenskenes infall i 1718 led
hun stort tap, som opgis således:


----
559 Bind IV
----
Seng-, gang- og linklær med
husgeråd og innbo 21 » 72 »
Tilsammen 155 rdl. 48 sk.
Ved matrikuleringen i 1723 oplyses der at å være skog til gårdens
fornødenhet, seter ved gården, temmelig god bumark. Den hadde
en fjellslette, sått til 6 sk. skatt. Gården betegnes som «mådelig tung
vunden og mislig til korn». Utseden var 1% td. bygg og 4 tdr.
havre, avlingen 35 sommerlass vollhøi og 2 lass ekerhøi og beset
ningen 2 hester, 5 kyr, 2 ungnaut, 10 sauer og 4 geiter. Tienden
blev sått til 4 skjepper blandkorn, 1 td. havre og 10 mk. ost. Skyl
den blev foreslått forhøiet 12 mkl. «i henseende till dends nogen
lunde goede aufling». Marit var fremdeles bruker.
Samme år sees av kirkeboken, at Ole Pedersen Bjørgan er blitt
gift med Marit Pedersdatter Jermstad. Denne Ole er vel sønn av
den forrige leilending og har formodentlig brukt gården på morens
bygsel. Først i 1739 fikk han bygselbrev på den av kirkeeieren,
løitnant Klaver.
Oles hustru, Marit, døde i 1737. Skiftet efter henne viser ikke
nettop nogen rummelige økonomiske forhold, idet aktiva var bare
66 rdl.; men så var der heller ingen gjeld, så beholdningen blev
56 rdl. 1 ort 10 sk. Den registrerte besetning var 2Yz hest, 5 kyr,
5 ungnaut, 6 geiter, 6 sauer og 2 svin. Noget tinntøi tyder på et ut
styr i visse henseender litt over det almindelige.
Ole Pedersen har visstnok efterhvert forbedret sine vilkår endel;
ti skiftet efter ham i 1773 viser aktiva til et beløp av 153 rdl. 3 ort
22 sk. og en beholdning på 120 rdl. 10 sk. Besetningen var om
trent som 30 år tidligere: 3 hester, 4 kyr, 9 ungnaut, 9 sauer, 12
geiter og 3 svin og grise.
Hans enke, Anne Andosdatter Ekloen, blev i 1777 gift med den
24 år yngre Morten Jenssen, sønn på Oklan, som før hadde vært
gift med Magnhild Olsdatter Vinne, og han fikk av fogden bygsel
brev 16. mars, tgl. 15. august 1778. Han kom til å bruke gården
en lang årrekke og drev det til en viss velstand. På skiftet efter
ham i 1828 registrertes bl. a. sølvtøi for 6 spdl., adskillig krustøi,
og det var ikke fritt for bøker heller; en jernovn fantes der også.


----
560 Bind IV
----
Besetningen var 3 hester, 6 kyr, 3 ungnaut, 2 svin, 13 sauer og
13 geiter.
I 1835 var besetningen 3 hester, 10 storfe, 15 sauer, 5 geiter
og 1 svin og utseden 1 td. bygg, 10 tdr. havre og 4 tdr. poteter.
Enken, Kirsten Olsdatter Håkesvuku, levet som kårenke på
Bjorgan til i 1842. Morten Jenssens sønn av første ekteskap med
Bjørgan, sett fra syd 1921. Fot. E. Hegstad
Magnhild Vinne, Ole Mortensen, som hittil hadde brukt gården
på stedmorens bygsel, fikk nu av kirkeverge Peder Borgen bygsel
brev på den 10. februar, tgl. 11. februar 1846.
Gården hadde i 1865 en besetning på 3 hester, 9 kyr, 20 sauer,
10 geiter og 1 svin og utseden var 1 td. bygg, 10 tdr. havre og 6
tdr. poteter. Der var 1 husmannsplass, Bjørgåsen, med et kreatur
hold på 2 kyr, 4 sauer og 1 geit og en utsed av Ye td. bygg, 1 td.
havre og 1 td. poteter.
I 1875 var besetningen 2 hester over og 1 under 3 år, 1 okse,
7 kyr, 3 ungnaut og kalver, 22 sauer og lam, 16 geiter og kidd og
1 svin og utseden I¥z td. bygg, 12 tdr. havre, Vs td. erter og 8 tdr.
poteter. På husmannsplassen føddes 1 ku, 7 sauer og 2 geiter og
såddes x k td. bygg, 1% td. havre og 3 tdr. poteter.
Ved skjøte av 14. august, tgl. 15. august 1876, solgte Stiklestad
kirkeverge gården for 1500 spdl. til Ole Mortensen. Grensene mot
Åsen var fastsatt ved overenskomst av 15. juli 1868, tgl. 8. juli 1878.
Ved skjote av 1. oktober, tgl. 2. desember 1881, overdrog Ole
Mortensen gården for kr. 4400 og kår til sin svigersønn, Oluf Gund-


----
561 Bind IV
----
Bjørnsen Storvuku. Ved kjøpekontrakt mellem dem var undtatt to
skogstvkker til livsvarig bruk for Elling Olsen Auskin.
Oluf solgte gården til Ludvig Nilssen Lyng og reiste til Ame
rika Ludvig Lyng solgte den igjen til Ole Olaussen Kjernmo,
som hadde din nogen år Han bygget nye hus der. Ole Kvernmo
kjøpte så Balgård av svigerfaren, Trond josås, og Jon Anderssen
Skrove kjøpte da Bjørgan. Han eier gården nu.
Skavdalen. Gårdsnr. 133, bruksnr. 2. Fraskilt og skyldsatt IQ
august 1878, tgl. 12. august 1879, for 2 ort 11 sk. (ny skyld
mk. 0,59).
Bjørganætten.
a Anders
' B. Lars Anderssen Kvello. (Var i 1666 31 år og hadde en sonn,
Anders, 2 år).
Cl. Anders Larssen. 1 1666 2 år.
C 2 Nils Larssen Auskin, t P- Auskin 1739, 75% ar. Bygs
let Kvello efter faren i 1694. Må være den samme Nils,
som fra c. 1720 bor på Auskin. * Siri Bårdsd f p Au
skin 1753, 66 år 39 uker 2 dg. gl. Hun ') 1741 Mor
ten Davidsen Stuskin.
D 1 Bård Nilssen Kvello. * 1736 Gunhild
D 2* Eli Nilsd., f. p. Kvello 1706. * 1735 Ole Roaldsen
Marken, Tangen, t P- Tangen 1762, 60 år gl-
D 3. Lars Nilssen Kvelstad, f. p. Kvello 1708, Mål
Anne Olsd. ,_ , ~,,
E 1 Sigri Larsd., f. p. Auskin 1743, t 1815. 1761
Nils Eriksen Kvelstad, klokker og skolelærer i
Vuku, f. c. 1723. Bygslet halve K. i 1771, den
annen halvpart i 1777.
Fl. Lars Nilssen Kvelstad, f. 1761. 1803
Kari Jonsd. Kvelstad.
G 1 Anne Larsd., f. p. Kvelstad 1803,
enke 1897. * 1846.
G 2 Nils Larssen, f. p. Levnngsvald
1805, t 1845. * 1834 Inger Eriksd.
Forbregd, f. p. Vistvald 1813, t 1890.
Hl. Lars Nilssen, f. p. Forbregd
1835.
H 2 Elling Nilssen, f. 1839.
F 2. Beret Nilsd. Kvelstad, f. 1762. * 1787 Ole
Larssen Balgård.

----
562 Bind IV
----
G 1. Beret Olsd., f. p. Kvelstad 1788, f 1808
G 2. Anne Olsd., f. p. Kvelstad 1790'
G 3. Lars Olsen, f. p. Kvelstad 1791. * 1821 Anne Toresd
Dalamarken, f. c. 1793.
G 4. Sigri Olsd., f. p. Ner-Holmsvald 1793, f 1878. * 1820
Ellev Mortensen Slapgård, f. p. S. 1789, f 1863. Se Slap
gårdsætten.
G 5. Nils Olsen, f. p. Tromsdal 1796.
G 6. Marta Olsd., f. p. Tromsdal 1799, f 1880. * 1825 enke
mann Ole Hanssen Hallemstoen, f. c. 1795, f 1875
G 7. Ellev Olsen Balgård, f. p. Kvelstadvaldet 1803, f p Bal
gård 1871. * 1831 Sirianna Hansd. Slapgård, f. p. S.
1811, t p. Balgård 1884, dtr. av Hans Anderssen S. og
h. Gjertrud Olsd.
Hl. Anne Marta Ellevsd., f. p. Balgård 1834. * L ) 1871
Ole. * L ') Peder Olsen Auskin, Balgård, f. 1843
I 1. Emilie Olsd., f. 1871.
I 2. Lovise Olsd., f. 1871.
I 3. Lotte Pedersd., f. 1874.
H 2. Beret Ellevsd., f. p. Balgård 1837. * Erik Johannes
sen Josås, Steine sondre, f. 1842. Ingen barn
H 3. Guruanna Ellevsd., f. 1843,
G 8. Maria Olsd., f. p. Kvelstadvald 1807, f p. Balgård 1885
* 1833 Ole Olsen Balgård, f. i Storen 1802, f p Balgård
1890.
H 1. Ole Olsen, f. p. Balgård 1834. * 1874.
H 2. Ole Olsen, f. p. Balgård 1836, f ung
H 3. Beret Olsd., f. c. 1844.
H 4. Ingeborg Anna Olsd., f. 1852.
H 5. Peder Olsen, f. c. 1850
3. Anne Nilsd., f. 1764.
4. Anne Nilsd., f. 1765. * 1795 Ole Monsen Lund, Tromsdal
G 1. Nils Olsen, f. p. Sundbyvald 1796.
G 2. Peder Olsen, f. p. Sundbyvald 1798, f 1884. * 1824
Magnhild Embretsd. Haug, f. p. H. 1792.
H 1. Beret Pedersd., f. p. Haug 1825, f 1826.
H 2. Nils Pedersen, f. p. Tromsdal 1829.
H 3. Sirianna Pedersd., f. p. Tromsdal 1832. * 1866.
G 3. Lars Olsen, f. p. Tromsdal 1800, f 1800.
G 4. Siri Olsd., f. p. Tromsdal 1803, f 1887. *') 1825 Ole
Anderssen Josås, f. p. J. 1789, f 1852. * -') 1856.
G 5. Anne Olsd., f. p. Tromsdal 1806, f 1892. * 1829 Kristen
Anderssen Josås, f. p. J. 1803, f 1883.
5. Maria Nilsd., f. 1767. * 1792 sersjant Bård Olsen Molden.

----
563 Bind IV
----
Ole Bårdsen Helgåsen, f. 1793, t 1869. Losjerte i 1865 pa
en plass under Åsen østre. **) 1820 enke Gunhild Iversd.
Helgåsen, f. p. Hallan nordre 1758, dtr. av Iver Hallan, enke
efter Haldo Anderssen Helgåsen, med hvem * 1788. * ■) 1845
Marta Trondsd. Væren, f. c. 1803. Bodde i 1875 hos Lars
Anderssen Brudal (Holmlivald).
H 1. Birgitte Olsd., f. 1832.
H 2. Maria Olsd., f. 1846.
Sirianna Bårdsd, f. 1795, fP- Brenna, Sul 1877. 1817 Pe
der Larssen Helgåsen, f. c. 1783, f som kårmann p. H. 1860.
H 1 Beret Marta Pedersd., f. p. Helgåsen 1818, t ugift.
H 2. Mana Pedersd, f. p. Helgåsen 1821. * 1855 Hans Erik
sen Sulstuen, senere Gudding.
I 1" Martin Johannessen Brennmo, f. 1851, t 1 () 25.
Anna Johansd. Breding, f. 1853, t 1923. Se Midt-
holmsætten.
12. Sirianna Hansd, f. 1855. * Ole Pedersen Landfald.
Se Landfaldsætten.
13. Elen Birgitte Hansd, f. 1858. * Ole Petersen Bal
gård Se Jermstadætten.
14. Pauline Hansd, f. 1862. * Johan Larssen Sundby.
J l.Lars Johansen, f. 1888. I Amerika.
J 2. Marius Johansen Sundby, Lyng, f. 1889. * Borg
hild Berg, Lyng.
J 3. Annæus Johansen, f. 1891. I Amerika.
J 4. Sofie Johansd, f. 1894, t- * sersjant Knstofer
Korneliussen Haugan.
K 1. Kjellrun.
15. Oluf Hanssen Gudding, Volen, f. 1864. * Ingeborg
Anna Kristensd. Kvello. Se Stor-Ingvaldsætten.
H 3. Sirianna Pedersd, f. p. Helgåsen 1824. * fisker Peder
Jonsen, Vardø, druknet.
I 1. Rasman Pedersen, druknet.
H 4. Johannes Pedersen Østgård, Sul, f. 1829 p. Helgåsen.
* Ragnhild Jonsd. 7 barn, 2 lever.
I 1. Jon Johannessen. I Amerika.
I 2. Anne Marta Johannesd, Åre, Sverige.
H 5 Nils Pedersen, f. 1834, f ugift i Amerika.
.Beret Bårdsd, f. 1797, f p. Holmli 1879. * 1821 Ole Olsen
Karlgård, f. p. Brenna, Sul 1791.
H 1. Sirianna Olsd, f: p. Karlgård 1821, t p. Molden 1885.
* 1841 Jakob Olsen Molden.
I l.Guruanna Jakobsd, f. 1841, f ugift.

----
564 Bind IV
----
I 2. Beret Marta Jakobsd., f. 1843. * Johannes Olsen Skansen, f
1838.
J l.Sicilie Johannesd., f. 1866. f
J 2. Ole Johannessen Skansen, Josåsmo, f. 1869. * Grete
Olausd. Levring, f. 1867.
K 1. Beret Marta Olsd., f. 1893, f
K 2. Olav Olsen, f. 1898, f 1927. * Signe Oline Edvardsd.
Marken, f. 1899.
K 3. Johannes Olsen, f. 1900, f 1920
K 4. Oline Sicilie Olsd., f. 1901.
K 5. Arne Olsen, f. 1902.
K 6. Gudvor Olsd., f. 1906. * Jon Olsen Grindberg, snek
ker, f. 1895.
J 3. Jakob Johannessen Skansen, f. 1872, f 1921. * Ragnhild
Anna Nilsd., f. 1883, f 1915.
Kl. Oline Sicilie, f. 1905. K 2. Johannes, f. 1907. K 3.
Bergljot Margrete, f. 1909. K 4. Borghild, f. 1912.
J 4. Odin Severin Johannessen Skansen, f. 1875, f 1927 * Jo
netta Ellingsd., f. 1874.
K 1. Borghild Severinsd., f. 1906. f
J 5. Jon Martin Johannessen Skansen, Slapgård, f. 1878. *
Oleanna Olausd., f. 1885.
K 1. Olaug Antonie, f. 1908, f 1921. K 2. Magnhild An
nette, f. 1915.
J 6. Oline Johannesd., f. 1880, f
J 7. Birgitte Johannesd., f. 1884.
3. Ole Jakobsen Molden, f. 1846. * Julie Olsd. Svegård, f. 1871.
Se Slapgård.
4. Oluf Jakobsen, f. 1849. * Marie Valne. Ingen barn.
5. Jakob Jakobsen Molden, f. 1851. *') Ingeranna Johannesd.
Grindgjerdet, f. 1857. *-') Anne Annæusd. Bjorkvaldet
J I. 1 Jakob Jakobsen Molden, f. 1889. * Anna Sofie Sefaniasd.
Dalum, Vinne, f. 1897.
K 1. Ivar Jakobsen, f. 1925.
J 2. 1 Julie Jakobsd., f. 1894. * Frants Teodor Åstrom fra Sve-
rige, Byafossen.
J 3. s Ingemar Jakobsen, f. 1904.
J 4.- Jon Odin Jakobsen, f. 1914.
J 5. 2 Alf Jakobsen, f. 1917.
6. Annæus Jakobsen, f. 1854. * Oline Olsd. Leirfald.
7. Marenanna Jakobsd., f. 1858. * Ludvig Leirfald.
S.Julie Sicilie Jakobsd., f. 1861. * standartjunker Johan Martin
Ågesen Skavhaugg, Lyng, f. 1854.

----
565 Bind IV
----
J 1 Jon Johansen Skavhaugg, kontorist ved Verdals
bruket, f. 1890. * Johanna Olsd. Øgstad, f. 1895.
J 2 Ingemar Johansen Skavhaugg, Lyng, f. 18Q6.
Signe Sefaniasd. Hofstad, Stiklestad, f. p. Stikle
stad 1895.
J 3. Sofie Johansd., f. 1883. * Nils Marius Hanssen
Aspås, underofficer og kontorist i Trondhjem.
J 4 Ida Johansd., f. 1802. * Johan Sefaniassen Hof
stad, Stiklestad, f. 1885.
Nils Bårdsen, f. p. Kvelstad 1800, t 1800.
Marta Bårdsd, f. 1802, f P- Holmli 1854. * 1827 skolelærer
Ole Efastsen (Årstadvald) Holmli, f. p. Indalsvald 1806, f
p Holmli 1881. Han •*) 1855 enke Beret Bårdsd. Se G 3.
H 1. Beret Olsd. Holmli, f. 1828, f p. Bjorstad 1862. * 1803
Johannes Gudmundsen Bjorstad. Se Stor-Ingv.ætten.
H 2. Karen Olsd. Holmli, f. p. Årstadvald 1830. * 1855 lærer
Johannes Anderssen Kluken, Elnes, f. p. K. 1830.
11. Marta Johannesd., f. 1855. * Johannes Eriksen
Kulsli, f. 1854.
J 1. Maria Johannesd., f. 1878. * Jon Olaussen Nord
nes, Nysetet, f. 1873. Se Vuku.
J 2. Johannes Johannessen Kulsli, Leira skole, f.
1881 * Inger Goransd. Bengtsson, f. 1881.
K 1. Ingolf, f. 1004. K 2. Guttorm, f. 1007. K 3.
Magna, f. 1009. K 4. Ingvald. K 5. Oddfrid.
K 6. Ingeborg, t- K 7. Solveig. KB. Inge
borg, f. 1918. K 9. Målfrid, f. 1921.
J 3. Karoline Johannesd., f. 1884. * Halvor Olaussen
Nessimo, Grindstad, f. 1882.
Kl. Olav Magner, f. 1909. K 2. Ella Oline, f.
1912. K 3. Magne Johannes, f. 1915. K 4.
Margot Birgitte, f. 1919. K 5. Kari Hjordis,
f 1922. K 6. Einar Magnus.
J 4. Elen Oline Johannesd, f. 1887. f- * p eter
Bengtsson.
J 5. Ole Johannessen Kulsli, Elnes, f. 1890. * Kri
stine Olausd. Elnes, f. 1887.
K 1. Magnhild, f. 1912. K 2. Einar Olav, f. 1913.
K 3 Oddveig, f. 1915. K 4. Jenny, f. 1917.
K 5 Otilde, f. 1920. K 6. Borghild, f. 1922.
K 7. Knut Jomar, f. 1925. K 8. Dagrun, f.
1927.
J 6. Birgitte Johannesd, f. 1893. * kjøpmann Håkon
Johannessen Holmli, Ulvillen, f. 1891.
36

----
566 Bind IV
----
K 1. Målfrid Ingebjørg, f. 1915. K 2. Odd Jomar, f.
1921. K 3. Ivar Jostein, f. 1923. K 4. Kjell Her
mod, f. 1927.
I 2. Anna Johannesd., f. 1859. * Peter Pedersen Ørtugen, f
1860.
J 1. Johannes Petersen, f. 1894. * Julianne Jonsd. Var
slåtten, f. 1893.
Kl. Peder Nikolai, f. 1916. K 2. Tora Alvhilde, f.
1918. K 3. Beret Alfrida, f. 1920. K 4. Klara Bir-
gitte, f. 1922. K 5. Jorun Pauline, f. 1924. K 6.
Julie Agnes, f. 1926.
J 2. Karen Birgitte Petersd., f. 1897. * Peter Kristiansen
Selegg, Ørtugen, f. 1888.
f. 1925. K 6. Bjarne, f. 1927.
J 3. Petra Petersd., i. 1899. * Johan Justinussen Selbo, f.
p. Inderøy 1903.
J 4. Oslaug Petersd., f. 1902. * Marius Olaussen Skoknes,
f. 1889.
K 1. Anny Mariusd., f. 1926.
13. Ole Johannessen Kluken, f. 1862. * Berntine Olausd
Nordnes.
I 4. Jon Johannessen Kluken, f. 1866. I Amerika
I 5. Beret Johannesd., f. 1869. f
16. Bernt Iver Johannessen Kluken, f. 1871. * Jette Nilsd.
Leirset. I Amerika.
17. Mikal Johannessen Kluken, Sjøbygden skole, lærer, f.
1875. * Anna Mikalsd. Bjartnes.
J 1. Aslaug Kluken, lærerinne. J 2. Ivar. J 3. Kari. J 4.
Magnhild. J 5. Åsta. J 6. Magne. J 7. Harald. J 8.
Inge. J 9. Dagny. J 10. Reidar.
Elling Olsen Holmli, f. 1832. * Anne Marta Olsd. Hellan.
Maria Olsd. Holmli, f. 1836. * Lars Anderssen Kluken, Holm
livald, f. 1825.
I 1. Anders Larssen, f. 1860. I Amerika.
I 2. Ole Martin Larssen, f. 1864. I Amerika.
I 3. Beret Larsd., f. 1869. I Amerika.
I 4. Elling Larssen Holmli, Ulvillen, f. 1875. * Ingeborg Anna
Andosd. Storstad. Se Overholmsætten.
I 5. Mette Larsd., f. 1878. * Ole Olsen Vangstad, Holmlivald,
f. 1873, f
J l.Olav Olsen, f. 1906, f 1927.


----
567 Bind IV
----
J 2. Marta Olsd., f. 1909. * Trygve Teodorsen
Holmli, f. 1901.
J 3. Lars Olsen, f. 1912.
J 4. Magner Olsen, f. 1916.
J 5. Maria Oline Olsd., f. 1918, f 1927.
H 5. Nils Olsen, f. 1838.
H 6. Sirianna Olsd., f. 1842.
G 6. Nils Bårdsen, f. 1804, t 1806.
G 7. Nils Bårdsen, f .1807, f 1808.
GB. Anne Bårdsd., f. 1809, f P- Skavhaugg som kårkone
1869. * *) 1833 Ole Johansen Molden, f. p. M. 1808, t
1843. * 2 ) 1845 enkemann Anders Larssen Skavhaugg,
f. p. S. 1786. Han * ! ) 1871.
H 1. Bård Olsen, f. p. Molden 1833.
H 2. Sirianna Olsd., f. p. Molden 1837.
H 3. Marta Andersd., f. 1845, f i Trondhjem 1927. * Oluf
Østborg, Trondhjem.
H 4. Olina Andersd., f. 1848. Trondhjem. * Johan Bam-
berg.
H 5. Lasse Anderssen, f. 1853.
Marit Nilsd., f. 1768. * 1795 Peder Gundbjornsen Skrove.
Sigri Nilsd., f. 1770. * 1797 korporal Bård Larssen Schieflo,
f. c. 1772.
F 6
F 7
Gl. Lars Bårdsen Gren, f. p. Tromsdalen 1797, t P- Gren
1879. * 1828 enke Karen Borresd. Gren, f. i Ulvillen
1795, f p. Prestgårdsvald 1880. Dtr. av Børre Barosen
Ulvillen, enke efter Jakob Kristiansen Dillan, med hvem
* 1818.
H 1. Beret Larsd., f. p. Gren 1830. * 1851.
H 2. Baro Larssen, f. p. Gren 1832, f 1838
H 3. Jakob Larssen Gren, f. p. G. 1835.
H 4. Sirianna Larsd., f. 1837.
H 5. Baro Larssen, f. 1840.
G 2. Nils Bårdsen Ørtugen, f. p. Kvelstad 1800, t P- Ørtugen
1874. **) 1822 enke Marit Pedersd. Ørtugen, f. p. El
nes 1782, f P- Ørtugen 1863, dtr. av Peder Elnes, enke
efter Klaus Jonsen Sæter, med hvem * 1819. * 2 ) 1864
Marta Hansd., f. 1826, f 1897, dtr. av husmann Hans
Anderssen Nesset og h. Maria Johannesd.
H l.Ole Nilssen Åkervolden, f. p. Ørtugen 1823. * 1851
Ingeborg Gabrielsd. Mælen, f. p. Mælen 1827, dtr.
av Gabriel Sivertsen M. og h. Eli Arntsd.
I 1. Martinus Olsen, f. 1851.
H 2. Peder Nilssen Elnesholmen, f. p. Ørtugen 1826, f

----
568 Bind IV
----
p. Elnesholmen 1866. * 1854 Ingeborg Hansd., f. p. Sæ
ter 1828. Dtr. av Hans Anderssen Sæter og h. Marit
Pedersd. Hun * 2 ) 1867.
I 1. Marta Pedersd., f. c. 1854.
12. Hans Pedersen, f. c. 1858.
13. Nils Pedersen, f. c. 1860.
I 4. Martin Pedersen, f. c. 1863.
H 3. Maria Nilsd., f. c. 1861.
H 4. Hans Nilssen, f. c. 1863.
Beret Bårdsd., f. p. Kvelstadoren 1802, t 1894. * 1824 An
ders Johansen Kluken, f. p. K. 1799, t smst. 1870. Sønn av
Johan Bentsen Kluken, f. c. 1771, og h. Marit Amundsd.,
f. c. 1778.
H l.Mikkel Anderssen Kluken, f. p. K. 1824. * 1847 Siri
anna Larsd., f. p. Kråg 1824. Dtr. av forpakter Lars
Anderssen K. og h. Beret Gundersd.
I 1. Lars Mikkelsen, f. c. 1848.
12. Maria Mikkelsd., f. c. 1853.
I 3. Aleksander Mikkelsen, f. i Overhalla c. 1855.
H 2. Lars Anderssen Brudal (under Holmli ostre), f. p. Klu-
Ken 1826. * 1859 Maria Olsd., f. 1835.
I 1. Anders Larssen, f. 1860.
12. Ole Martin Larssen, f. 1864.
13. Beret Larsd., f. 1869.
14. Elling Larssen, f. 1875.
H 3. Johannes Anderssen Kluken, Elnes, lærer, f. p. K. 1830
* 1855 Karen Olsd. Holmli, f. 1830. Se ovenfor F 4,
G 5, H 2.
H 4. Svein Anderssen, f. p. Tosteigen 1835. * 1860.
H 5. Bård Anderssen, f. c. 1840.
Anne Bårdsd., f. p. Kvelstad 1804. *') 1827 Jon Pedersen
Lund, f. p. L. 1803, f 1830. *') 1834 Sivert Torrissen Klu
ken ostre, f. p. K. 1792, f smst. 1868. (Se Okkenhaugætten,
Ysse).
H 1. Peder Jonsen Kluken ostre, f. p. Lund vestre 1827. * Kir
stine Taraldsd., f. 1832.
I 1. Teodor Pedersen, f. 1867.
I 2. Severin Pedersen, f. 1870.
I 3. Martine Pedersd., f. 1862.
14. Anna Pedersd., f. 1865.
15. Kristine Pedersd., f. 1873.
H 2. Lars Jonsen, f. p. Lund 1829, f 1829.
Sirianna Bårdsd., f. p. Indal 1807. * 1828 Amund Torkildsen
Bunes, f. p. Lille Longdal 1800. (Se Åkranætten).

----
569 Bind IV
----
H 1. Anne Amundsd., f. p. Karmhusvald 1820. * 1870
H 2. Sirianna Amundsd., f. p. Tangen 1834. * 1854.
H 3. Tore Amundsen, f. 1839.
G 6. Marta Bårdsd., f. p. Indalsvald 1811.
G 7. Jon Bårdsen, f. p. Tangen 1816, t 1805. * 1840.
F 8. Magnhild Nilsd., f. 1772.
Gl. 0 Anne Larsd., f. 1778. (Far: Lars Jeremiassen Midt
Holmen).
F 9. Ole Nilssen Kvelstad, klokker, f. p. K. 1774. Kjøpte Stuskin
i 1822 * 1803 Anne Larsd. Balgård.
G 1. Nils Olsen Stuskin, f. 1804, t P- Vikna. Enken og barna
flyttet da tilbake til Vuku. * Magnhild Mortensd. Bjør
gan, f. p. B. 1807, f p. Auskin 1886.
H 1. Marta Nilsd., f. 1831.
H 2 Anne Marta Nilsd. Auskin, f. 1838.
I 1." Mette Jakobsd. Efskind, f. 1871, f 1901. Læ
rerinne. * Ole M. Nygard, lærer.
H 3. Olaus Nilssen Bjørklund, f. 1840, fl> c 18 * Elen
Andreasd., f. p. Grennesvald i Åsen 1830, f 1020.
I 1. Nils Olaussen. I Amerika.
12. Mette Olausd. I Amerika.
I 3. Marta Olausd. I Amerika.
14. Ole Olaussen Bjørklund, f. 1877. * Elen Jo
hannesd. Skavdal, f. 1883.
J 1. Ella Onora, f. 1003. J 2. Ingeborg, f. 1006.
J 3. Johanna, f. 1008. J 4. Aslaug Konstance, f.
1011. J 5. Emma Oline, f. 1013. J 6. Astrid,
f. 1016. J 7. Ingolf, f. 1010.
G 2. Ole Olsen Stuskin, f. 1820. * 1857 Anne Marta Eliasd.
Steine søndre. Se Storvuku.
G 3. Sirianna Olsd, f. 1814, t 1808. * 1840.
F 10. Jon Nilssen, f. p. Kvelstad 1776.
F 11. Jon Nilssen, f. p. Kvelstad 1778.
F 12. Peder Nilssen, f. 1770.
F 13. Jon Nilssen Kvelstad, f. 1781. * 1820 enke Anne Eriksd.
Trygstad, f 1821.
G 1." Sirianna Jonsd., f. p. Kvelstadnesset 1816, t før 1832.
(Mor: Teodora Koppen, enke efter kaptein K.). Faren
adopterte henne.
G 2." Martinus Jonsen, f. 1823. (Mor: Marta Olsd.).
F 14. Nils Nilssen Øren, f. 1784. * 1812 Gollaug Halstensd. Øren.
G 1. Sirianna Nilsd., f. p. Kvelstad 1813. * 1838 Lars Erik
sen Eklovald (Skogen), f. p. S. 1815.
H l.Gunnerius Larssen, f. 1838.

----
570 Bind IV
----
H 2. Maria Secilie Larsd., f. c. 1853.
G 2. Kirstine Nilsd., f. p. Øren 1816.
G 3. Nils Nilssen, f. p. Øren 1821.
Ingeborg Nilsd., f. p. Kvello 1711, f 1718.
Jens Nilssen Oklan, f P- O. 1793, 85 år. *') 1736 Elen
Mortesd. Stuskin, f P- Oklan 1783, 72 år. *■) 1787 Malena
Olsd. Sundby, fp. Oklan 1809, 54 år. Hun * 2 ) 1794 Lars
Ellingsen Vist, Oklan, og * *) Halvor Olsen Forbregd, Oklan.
I 2. ekteskap hadde hun sonnen Jens Larssen.
El. Nils Jenssen Trygstad lille, f. p. Oklan 1743, f 1820.
**) 1767 Marit Pedersd. Trygstad store, f. p. Hegstad
1731, f P- Trygstad lille 1809. Enke efter Ole Jonsen
Trygstad lille. *-) 1811 Inger Jonsd. Trygstad, f. p.
Skrove øvre 1749, f p. Trygstad 1812. Enke efter Anders
Jenssen. * 3 ) 1814 Anne Eriksd. Trygstad, f. p. T. 1787.
Hun * 2 ) 1820 Jon Nilssen Kvelstad. (Se D 3, F 13).
F I. 1 Ole Nilssen Trygstad, f. p. T. 1769. Var i 1810 p.
Bjoroen i Namdalen, 1820 i Brønnøy p. Helgeland.
* 1793 Karen Jonsd. Kråg.
G 1. Marit Olsd., f. p. Trygstad 1795.
G 2. Beret Olsd., f. p. T 1797. * 1819 Peder Pe
dersen Jøsås, f p. Hallemsvald 1794, f p. Jøsås
1872 (for egen hand).
H 1. Maria Pedersd., f. p. Trygstad 1819.
H 2. Pauline Pedersd., f. p. Sendesvald nedre
1824.
H 3. Elen Pedersd., f. p. Sendesvald 1828.
* 1854.
H 4. Beret Pedersd., f. p. Sendesvald 1834
* 1867.
H 5. Peder Pedersen, f. p. Sendesvald 1837.
G 3. Eli Olsd., f. c. 1799.
G 4. Ragnhild Olsd., f. c. 1800.
F I." Erik Nilssen Trygstad, lærer, f. p. T. 1816, f 1875
p. Dalamarken. * 1847 Sirianna Larsd. Kråg, f. p.
K. 1824, dtr. av forpakter Lars Anderssen K. og h.
Beret Gundersd.
E 2. Morten Jenssen Bjørgan, f. p. Oklan 1745, f P Bjørgan
1828. **) 1775 Magnhild Olsd. Vinne. * a ) 1777 Anne
Andosd. Bjørgan, f. p. Eklo 1721, f p. Bjorgan 1803,
dtr. av Ando Eklo, enke efter Ole Pedersen Bjorgan, f
1773. 3 barn. * :! ) 1804 Kirsti Olsd. Håkesvuku.
F I. 1 Ole Mortensen, f. p. Rein 1776.
F 2.'Jens Mortensen Bjorgan, f. p. B. 1809. * 1833

----
571 Bind IV
----
Anne Pedersd. Trones, f. p. Skrove 1810, dtr. av Peder
Gundbj. Skrove og h. Marit Nilsd.
G 1. Morten Jenssen, f. p. Bjørgan 1833.
G 2. Maria Jensd., f. 1836.
G 3. Sirianna Jensd., f. 1841.
Ole Mortensen Bjørgan, f. p. B. 1812, f smst. 1890. 1842
Beret Olsd. Oppem, f. p. O. 1812, f P- Bjørgan 1872.
G 1. Martinus Olsen, f. 1842, f 1878.
G 2. Olaus Olsen, f. 1845. I Amerika.
G 3 Elling Olsen Auskin, f. 1848, t 1921. * Karen Olsd.
Auskin, f. 1851, f 1893.
H l.Lina Birgitte Ellingsd., f. 1874. * sersjant Ludvig
Hanssen Hegstad, Vodal, f. 1875.
I 1 Ella Karoline, f. 1900. I 2. Helga Sofie, i. 1903.
13 Bjarne Ludvig, f. 1905, f 1905. 14. Gudrun
Signy, f. 1906. 15. Olav Magnus, f. 1910. 16.
Harald Egil, f. 1912. 17. Gunnar Håkon, f.
1916. 18. Ottar Marius, f. 1921.
H 2 Oline Ellingsd., f. 1777. I Amerika.
H 3 Marta Ellingsd. Auskin, i. 1880. Kjøpte A. 1921.
H 4 Maria Ellingsd., f. 1882. * Ole Bjørgan, f. 1873.
F 3. a
Farmer i Amerika.
H 5. Elisabet Ellingsd, f. 1886, t 1912.
G 4. Karen Anna Olsd, f. 1853, f 1895. * Oluf Gundbjørn
sen Storvuku, Bjørgan, f. 1853.
G 5 Guruanna Olsd, f. 1855. * Johan Halvorsen Skrove.
H 1 Maria Johansd, f. 1883, f 1918. * Ellev Martinus
sen Steinsli, Skrove, i. 1880.
'Anne Mortensd, f. p. Bjørgan 1804, t 1899. * 1844 Ole
Olsen Auskinnesset, f. p. Jermstad øvre 1818, t 1876.
Gl. Olaus Olsen Nordsveet, f. 1845. * Beret Larsd. Nord-
F 4
sveet, f. 1852.
H I Ole Olaussen Halset, Stiklestad, f. 1876. Skomaker.
•*) Maren Jørgine Olsd, f. 1876. *-) Anna Lo
rentsd. Lyngås.
I POlav Olsen.
H 2. Lars Olaussen, f. 1878. I Amerika.
H 3. Ida Olausd, f. 1880.
H 4. Annæus Olaussen, f. 1882.
H 5. Odin Olaussen, i 1885.
H 6. Birgitte Olausd, f. 1888.
H 7. Peter Olaussen, f. 1891.
HB. Inga Olausd, f. 1894.
G 2. Mortinus Olsen Elverum, skomaker, f. 1848, f 1916

----
572 Bind IV
----
* l ) Serine Andersd., f. 1845. *-) Beret Marta Olsd
Steingrundan, f. 1847, f 1025.
H I. 1 Odin Albert Mortinussen, f. 1875, f l () 05.
H 2. 1 Sigurd Marius Mortinussen, f. 1884. * Inge
borg Kolstad fra Namdalseidet.
F 5. :! Elen Mortensd., f. p. Bjørgan 1805, f 1809.
F 6. :! Magnhild Mortensd., f. p. Bjørgan 1807, i p. Auskin
1886. * Nils Olsen Kvelstad, Stuskin. Se D 3, E 1,
F 0, Gl.
F 7. ;i Ingeborg Mortensd., f. p. Bjørgan 1814. * 1842 Ole
Ellingsen Lillemo, Sul, f. p. Østnes 1815, f P- Lillemo
1802.
G 1. Ellev Olsen Leveras, f. 1842. * Johanna Johannesd.
Bjorstad, enke, f. p. Elnes 1829.
H l.Ole Ellevsen Leveras, f. 1868.
H 2. Karen Ellevsd. I Amerika.
G 2. Morten Olsen Lillemo, f. 1847, + 1010. * Mette
Jonsd. Storvuku, f. 1856.
Hl. Jon Mortensen Lillemo, f. 1880. *
Jonsd. Vinnesmoen, f. 1875.
I 1. Morten Jonsen, f. 1010.
H 2. Ole Mortensen, f. 1877. I Amerika.
H 3. Ingeborg Mortensd., f. 1878. * Ole Olsen In-
dal, f. 1875.
I 1. Inga Birgitte, f. 1003. I 2. Ottar, f. 1007.
I 3. Mikal, f. 1008. I 4. Olav. f. 1012.
15. Ivar, f. 1016. 16. Margrete, f og f 1018.
I 7. Marta Sofie, f. 1020.
H 4. Maria Mortensd., f. 1802. * Anton Kristofer-
sen Vestgård, Sul, f. 1880, f 1823.
I 1. Astrid Margot Antonsd., f. 1020.
F 8. :i Sirianna Mortensd., f. p. Bjorgan 1817, f P- Stiklestad
vald 1863. * 1841 Andreas Rasmussen, f. 1810, f 1880,
sønn av underoff. Rasmus Monsen Mork, Beitstad, og
Marta Larsd. Ostnes.
G 1. Elling Andreassen, f. 1839.
E 3. Jon Jenssen Sørhaug, f. p. Oklan 1753. * 1780 Maria Olsd.
Sand.
F 1. Jens Jonsen, f. p. Oklan 1780.
F 2. Eli Jonsd., f. p. Oklan 1787, f P- Sørhaug 1833. * 1810
Elias Ellingsen Sorhaug. Se Østvoldætten.
F 3. Ole Jonsen, f. p. Sørhaug 1700, f 1706.
F 4. Inger Jonsd., f. p. Sorhaug 1705, f 1876.
E 4. Lisbet Jensd., f. p. Oklan 1751 * 1777 Jon Barosen (Bjart-

----
573 Bind IV
----
nes), var i 1801 på Bjørganvald.
F 1. Gjertrud Jonsd., f. p. Oklan 1777.
F 2 Jens Jonsen, f. p. Mikvold 1770.
F 3. Elen Jonsd., f. p. Gudmundhus 1784.
F 4. Baro Jonsen, f. p. Græsetvald 1787.
F S.Ole Jonsen, f. p. Oklanvald 1703.
E 5. Siri Jensd., t før faren.
E 6 Ingeborg Jensd., f. p. Oklan 1760.
E 7'Eli Jensd, f. p. Oklan 1788. **) 1814 Jon Anderssen \y
' gard, Grundan, f 1823. * ') 1824 Andreas Kristensen Roysing,
f. c. 1701.
HELSET (HALSET)
Gårdsnr. 134.
Navnet: Hellisetter 1520. Hellesetther 1550. Hiellesett, Helhsett
1500 Heliesett 1610, 1626. Hielßet 1664. Helset 1723.
Sannsynligvis oprinnelig oldnorsk Helgasetr, sammensatt med
mannsnavnet Helgi. Det er mindre rimelig, at forste ledd er adjek
tivet heiloer = hellig, hvilket det efter formen også kunde være.
Navnet finnes nordenfjells også i Vestnes, Frænen, Stadsbygda
og Stod.
(Navnet skrives i almindelighet Halset).
Skylden: Gårdens skyld har visst helt fra middelalderen av vært
3 sp 1 øre fra 1836 10 dal. 3 ort 20 sk, i 1007 mk. 13,70, for
delt på 6 bruk, hvorav: Helset, bruksnr. 1: mk. 6,38. Helset vestre
bruksnr. 5: mk. 5,60.
Eiere: Gården tilhørte i middelalderen Holms kloster (klostret
på Munkholmen), hvis gods ved reformasjonen blev beslaglagt av
Kronen. Ved auksjon over krongods i 1754 blev den solgt til gene
ralauditør Lars Kjerulf, som fikk skjote 22. april, tgl. 6. septem
ber 1755 for 331 rdl. kurant. Derefter gikk den i nogen ar tra
den ene eier til den annen, som nærmere omtalt under brukere,
inntil Rasmus Brodersen hagen makeskiftet den til Frue kirkes
kapellani mot Maritvold, hvor han bodde. Makeskiftesk]øtet er av
16. februar, tgl. 21. februar 1763.
I 1862 fikk Ber et Åndersdatter kongelig skjote pa den, og siden
har den vært brukernes eiendom.
Brukere ■ Av skattemanntallet for 1520 sees, at Medhen pa Hel
lisetter har betalt 1 lodd sølv og % lodd sølv for jordegods; han
har altså eiet endel i denne eller en annen gard.

----
574 Bind IV
----
Ifølge lensregnskapet for 1549 har Iver betalt 1 slaktnaut og 8
vog mel for 3 sp. 1 øre i Helligfietthr under Holms gods og i sam
me regnskap står /uer paa Helliigsettern for 1 pund smør og 4
pund mel i leding. I 1559 har vi Bårdt på Hellesetther.
Opsitteren i begynnelsen av 1600-årene het Peder; han har helt
eller delvis opgitt gården i 1629; ti da har «Peder Throellsen for 1
spand i Helleset som Peder Helleset for ham oplod», betalt 16 rdl.
Besetningen var i 1657 3 hester, 19 naut, 2 bukker, 6 geiter, 10
sauer og 2 svin.
I 1663 har «Bård Sivertsen fest Heisett 3 sp. 1 øre» og derfor
betalt 53 rdl. 1 ort 8 sk. Han var i 1666 40 år og der var den
gang 3 sønner hjemme: Per og Eskild Taraldsen, henholdsvis 10
og 8 år, og Siurd Bårdsen, 3 år. Det ser efter dette ut til å kunne
ha vært en Tarald på gården en kort tid; men i skattelistene fin
nes han iallfall ikke.
Ved matrikuleringen i 1669 sattes ledingen til IV2 rdl., tienden
til 2 tdr. bygg og 4 tdr. havre og småtienden til V 2 rdl. «findes
Hommelhaug och Brendefang», heter det. Skylden blev foreslått
nedsatt til 3 spand.
I 1694 bygslet dragonen på kvarteret, Jon Tørrissen, gården,
og da han hadde tjent over den tid, forordningen bestemte, fikk han
den med de sessjonsdeputertes samtykke for halv bygsel, 16 rdl.
64 sk. Han var visstnok sønn av Tørris Pedersen Bjørgan og rime
ligvis svigersønn av Bård Halset. Hustruen døde i 1716, 61 år
gammel og året efter giftet Jon sig med Ingeborg Eskildsdatter,
datter av Eskild Helgesen Skrove.
Ved svenskenes innfall i 1718 opgir brukeren å ha lidt følgende
tap:
Tilsammen 78 rdl. 48 sk.
Jon døde i 1719, 54 år gammel, og året efter giftet enken sig
med dragonen Ingebrigt Nilssen, som således kom til gården. Han
var ganske sikkert en bror av Ole Nilssen Vist. (Se Vistætten).
I 1723 oplyses om gården, at den hadde 1 husmann, som sådde
2 pund, ingen skog uten til gjerde og litt brenneved, seter V 2 mil
borte, ringe bumark, en fjellslette sått til 8 sk., gården betegnes som


----
575 Bind IV
----
«tungvunden, dog temmelig korvis». Utseden var 3 tdr. bygg, 10
tdr havre og 1 pund grå erter, avlingen 50 sommerlass vollhøi og
4 lass ekerhøi og besetningen 3V 2 hest, 10 kyr, 5 ungnaut, 14 sauer
og 6 geiter. Tienden blev sått til 1 td. 4 skjpr. blandkorn, 2 tdr. 4
skjpr. havre, 12 mk. erter, 1 mk. lin og 20 mk. ost. Skylden blev
foreslått nedsatt 1 øre, og begrunnelsen er den samme som ved
Ysse østre.
Der er ting, som tyder på, at der i Ingebrigts første tid har vært
en viss velstand på Halset; iallfall noteres der på skiftet efter Inge
borg Eskildsdatter i 1747 bl. a. sølvtøi for 3 rdl. 3 ort. Forøvng
registrertes 8 kyr, 10 ungnaut, 10 geiter, 8 sauer og 5 svin og
grise. Aktiva var 125 rdl. 19 sk. og passiva 14 rdl. 2 ort.
De siste år, han hadde gården, kan han imidlertid ikke ha sittet
rart i det. I 1753 sees han som formynder ikke å kunne gjøre rede
for 89 rdl. 6 sk. av Maria Olsdatter Vists arv; men det anbefales
å innrømme ham adgang til å klare gjelden i terminer mot betryg
gende kausjon «for at han ikke skal drives til ruin». Året efter
heter det imidlertid, at han ikke har kunnet skaffe kausjon, viser
uvillighet til å gjøre rede for sig samt ansees for uvederheftig,
hvorfor han «bør søges på lovlig måde». Hvordan det gikk er übe
kjent.
Sønnen, Jon Ingebrigtsen, kom i 1756 til Nestvold, som han
hadde nogen år.
Som nevnt kjøpte Lars Kjerulf gården i 1754. Ved skjote tgl.
6 september 1755, solgte han den for 387 rdl. til Lars Davidsen
Stuskin, som ved skjøte av 4. juli 1757, tgl. 20. februar 1758,
overdrog den for 410 rdl. til sersjant Ellev Olsen Auskin. Seiv
bygslet han samme år Årstad.
Ellev blev dog ikke sittende lenge som eier av Halset: Han
solgte gården for 400 rdl. til Rasmus Brodersen Hagen og fikk seiv
bygselbrev på den. Skjøtet er av 19. mars og bygselbrevet av 20.
august 1762, begge tgl. 21. februar 1763. Efter at Hagen så i
1763 hadde makeskiftet gården til Frue kirkes kapellani, blev Ellev
sittende som kapellaniets bygselmann til sin død i 1794.
Ellev hadde i to ekteskap 13 barn, hvorav et par sønner kom
til Trondhjem, den ene som parykmaker. Flere av barna blev godt
gift i bygden, en sønn, Ole, kom til Stiklestad, en annen, Daniel,
til Gudding. En av døtrene, Marta, blev også gift til Gudding og
to andre, Marta og Beret, var efter hinannen gift med Anders
Gundbjørnsen Faren.
På skifte i 1794 efter Ellev Olsen registrertes en besetning på
4% hest, 9 kyr, 8 ungnaut, 1 svin, 18 geiter og 18 sauer; av de
siste betegnes 2 som «halvengelske», hvorav kan sluttes, at han har
lagt sig litt mere efter et fornuftig husdyrhold enn vanlig på denne

----
576 Bind IV
----
tid. Også av mobler finnes et noget rikere utstyr, hvoriblandt et
dobbeltskap til 2 rdl., 2 brunmalte og 2 umalte langbord, 5 tre
stoler å 16 sk., et sengested 1 rdl. og en skuvseng 1 rdl. Boets
aktiva var 499 rdl. 2 ort 6 sk.; men gjelden, hvoriblandt en obliga
sjon på 100 rdl. til Rasmus Hagen, belop sig til 347 rdl. 3 ort
13 sk., så nettobeholdningen blev bare 131 rdl. 2 ort 17 sk.
Halset 1921.
Fot. E. Hegstad.
Ellev Olsens enke, Marit And er sd att er, var fra Storvuku. Hun
giftet sig i 1797 med den 27 år yngre Jakob Jonassen Slapgård,
som samme år fikk bygselbrev på Halset av presten Schavland,
diakonus ved Frue kirke. Marit dode i 1803. Skiftet efter henne
viser omtrent samme besetning som i 1794. Utseden opgis å være
4 tdr. bygg og 17 tdr. havre, og boets aktiva blev 635 rdl. 1 ort
7 sk.; men passiva var 474 rdl. 2 ort 9 sk., hvortil kom 130 rdl.
i bryllupsutstyr til de ugifte barn, så beholdningen blev ikke mere
enn 90 rdl. 2 ort 22 sk.
Jakob Jonassen giftet sig i 1805 med iMarit Jonsdatter Stor
vuku, datter av vaktmester Jon Mikkelsen.
I 1835 var gårdens besetning 4 hester, 15 storfe, 20 sauer, 10
geiter eg 2 svin og utseden Vs td. hvete, Va td. rug, 2 tdr. bygg,
15 tdr. havre, r s td. erter og 5 tdr. poteter.
Efter Jakob brukte sonnen, Jon Jakobsen, gården. Han var gift
med Beret Andersdatter Stuskin. Jon dode i 1856, og enken fikk
da skjøte på gården for 3001 spdl. og en årlig jordavgift av 8 tdr.
\ x k fjerdingkar såbygg. Skjotet er av 21. mai 1862, tgl. 11. februar


----
577 Bind IV
----
1863. Kårkonen, Marit Jonsdatter, var nemlig dod i 1850, og der
med løp bygslen ut. •
Enken Beret Andersdatter blev gift med Johannes Anderssen
Bye fra Skogn. , « o
Gården hadde i 1865 en besetning pa 4 hester, 14 storfe, II
sauer, 9 geiter og 4 svin og en utsed av % td. rug, 1 4 td. bygg,
Fot. E. Hegstad.
Halset vestre 1921.
15 tdr. havre og 12 tdr. poteter. Den hadde 2 husmannsplasse
Halsetbakken, med et samlet kreaturhold på 2 kyr, 8 sauer og 4
geiter og en utsed av x k td. bygg, 2 tdr. havre og 3 tdr. poteter
I 1875 var besetningen 2 hester over og 1 under 3 år, 10 kyr,
3 uncmaut og kalver, 20 sauer og lam, 20 geiter og kidd og 3 svin
og arise og utseden 2 tdr. bygg, 10 tdr. havre og 10 tdr. poteter.
Nu var der 3 husmannsplasser, nemlig foruten de ovennevnte Lille
marken. På disse føddes tilsammen 2 kyr, 10 sauer og 9 geiter og
såddes Vi td bygg, 2% tdr. havre og 4% tdr. poteter.
I Johannes Byes tid blev der avholdt grenseopgang mellem den
ne gard og Hellan mellem (11. august, tgl. 16. november 1869).
Ved kjøpekontrakt av 20. juli 1874, tgl. 2. mars 1876, solgte
Johannes endel av gårdens skog til uthugst i 20 år for 1200 spdl.
til et konsortium, bestående av Ole Larsson i Åberg m. ti.
Johannes Bye hadde gården til 1899, da han solgte den til Ole
Mikalsen Slapgård og Ole Eriksen Moenget. Disse delte gar-
den i to:


----
578 Bind IV
----
HALSET
Gårdsnr. 134, bruksnr. 1.
Ole Mikalsens gard. Ole døde efter å ha hatt den et par år
tnken solgte den så til Nils Mikalsen Slapgård, som nu eier og
bruker den.
HALSET VESTRE
Gårdsnr. 134, bruksnr. 5.
Ole Eriksen solgte i 1925 gården til Harald Martinussen Steinsli.
Fr as kili e par ter:
Skogdalen ostre. Gårdsnr. 134, bruksnr. 2, skyld mk. 0,68.
Bjørklund. Gårdsnr. 134, bruksnr. 3, skyld mk. 0,34 Blev fra
skilt i 1899 og av Johannes Bye solgt til Olaus Bjørklund.
Dalsaunet. Gårdsnr. 134, bruksnr. 4, skyld mk. 0,14.
Halsetbakken. Gårdsnr. 134, bruksnr. 6, skyld mk. 0,56 Ole
Eriksen og Nils Mikalsen fraskilte i fellesskap denne part, som
Martin Teodorsen Flyum nu eier.
Solvang. Gårdsnr. 134, bruksnr. 7. Ole Eriksen skilte denne
part fra Halset vestre og solgte den til Teodor Flyum.
Halsetætten.
A.Anders Mikkelsen Ulvillen, f i U. 1735, 80 år. (Visstnok den
samme «Anders Michelss.», som i folketellingen av 1666 op
fores som sonn på Holmli og da var 10 år. Nogen Mikkel kan
imidlertid ikke sees å ha bodd på Holmli ved disse tider. Opsit
teren i 1666 het Laurits Mikkelsen og var 59 år; han kan være
bestefaren). * «Anders Mikkelsen Nerstuens kvinde», f
1731, 83 år.
B.Ole Anderssen Ulvillen. * 1717 Marit Danielsd
C 1. Beret Olsd., f. i Ulvillen 1718, f 1710.
C 2. Ellev Olsen Auskin, Halset, f. i Ulvillen 1720, f p. Hal
set 1794, 72 år gl. sersjant. *') 1745 Beret Mikkelsd.
Nerholmen, f. p. N. 1717, f p. Halset 1758. * 2 ) 1760
Marit Andersd. Storvuku, f. p. S. 1740, f 1803. Hun
* 2 ) Jakob Jonassen Slapgård, som bygslet Halset 1797.
D I. 1 Ole Ellevsen Stiklestad nordre, f p. S. 1799, 48 år.
* 1777 enke Elen Jonsd. Stiklestad, enke efter Se
vald Anderssen Stiklestad.
E 1. Sevald Olsen Stiklestad, f. p. S. 1777, f smst.
1851. * 1813 Ingeborg Jakobsd. Stuskin, f. p.
S. 1700, f P- Stiklestad 1869.

----
579 Bind IV
----
F l.Elen Sevaldsd., f. p. Stiklestad 1814, enke 1870. *
1842.
F 2. Jakob Sevaldsen Stiklestad, f. p. S. 1816, t smst.
1892. * 1841 Karen Jonsd. Mikvold, f. p. M. 1818,
f p. Stiklestad 1878.
Gl.Sefanias Jakobsen Stiklestad, f. 1841. Sersjant.
G 2. Elen Katrine Jakobsd., f. c. 1845.
G 3. Oluf Jakobsen, f. c. 1849.
F 3. Beret Sevaldsd., i. p. Stiklestad 1826, f P- Øren
1891. * 1859 Hans Peter Jonsen Valstad, f. p. Mik-
vold 1829, f
G 1. Sevald Hanssen, f. 1864.
E 2. Jon Olsen Karmhus, f. p. Stiklestad 1780. * 1804 Beret
Larsd Karmhus, enke efter Eskild Bårdsen Karmhus.
Fl. Eli Jonsd., f. p. Karmhus 1805, f smst. 1882. *
1833 Jakob Olsen Marken, Karmhus, i. p. Marken
1804, f P- Karmhus 1890.
G 1. Sirianna Jakobsd., f. p. Karmhus 1833, f smst.
1889. * 1858 Peter Halvorsen Marken, Karm-
hus, f. p. Marken 1828. Se Karmhusætten.
G2.01e Jakobsen, f. p. Karmhus 1836.
D 2. 1 Daniel Ellevsen Gudding, f. p. Auskin 1753, t 1816. * 1781
Anne Larsd., f. p. Steine nordre 1725, t P- Gudding 1811,
enke efter Sivert Jonsen Gudding, med hvem hun hadde 6
barn. Se Guddingsætten.
D 3. 1 Anders Ellevsen, f. p. Stuskin 1755.
D 4. 1 Jakob Ellevsen Halset, f. p. H. 1758. Var i 1794 i Trond
hjem.
D 5. 1 Marta Ellevsd., f. p. Auskin 1749. * 1775 Ole Larssen Gud
ding, enkemann, f. p. Steine nordre 1730. Se Garnesætten.
D6 2 Johannes Ellevsen Halset, parykkmaker i Trondhjem, f. p.
Halset 1762, f før 1803. *
E 1. Bård Johannessen Halset, i. c. 1792, var i 1817 i Trond-
hjem.
E 2. Ellev Johannessen Halset, f. c. 1794, var i 1817 på
Halset.
D 7. 2 Anders Ellevsen Halset, f. p. H. 1770, var i 1817 i Kjøben-
havn.
D 8. 2 Mikkel Ellevsen, 1 p. Halset 1776.
D 9. 2 Ingeborg Ellevsd., i. p. Halset 1766. * 1788 Morten Olsen
Slapgård, f. p. S. 1762.
DlO. 2 Beret Ellevsd., f. p. Halset 1768, t P- Faren 1815. * 1795
Anders Gundbjørnsen Faren, hennes søskenbarn. Han *■)
søsteren Marta. Se Fårenætten.

----
580 Bind IV
----
Dll. 2 Marta Ellevsd., f. p. Halset 1774. * 1816 Anders Gund
bjornsen Faren.
D 12.- Marit Ellevsd., f. p. Halset 1770. * 1807 Jon Mikkelsen
Åsen, Auskinvald, f. p. Åsen 1781, f P- Leirsfaldsaunet
1835. Han * L> ) 182 Q Inger Olsd. Rosvold, enke, og * 3 ) 1831
Anne Maria Eliasd. Mikvold.
D 13. ' Gjertrud Ellevsd., f. p. Halset 1782. * 1811 Anders An
derssen Lund, Tiller sondre, f. p. Lund 1770, f som kår
mann på Tiller 1854. Se Lundsætten.
STUSKIN
Gårdsnr. 135.
Navnet: Stwtzskene 1520. Studsken 1530. Stwdzskone c. 1558.
Studsken, Studskeyn 1550 (2 garde). Struskenn (!), Stuskenn 1500.
Stuskin, Stuschindt 1610. Studtschind, Studschinnd 1626. Stuschind
1664. Stueschind 1723.
Det er oiensynlig, at dette navn og de to følgende (Lundskin og
Auskin), har siste ledd felles, og det er neppe tvilsomt, at dette inne
holder navnet på en eldre gard, ved hvis deling de nuværende er
opstått. Den eldste bevarte form av dette har vi i -skiænøyom hos
Aslak Bolt ved gårdsnr. 136 og 137. Derav kan man vel med storst
sannsynlighet slutte tilbake til Skinøyjar, som igjen er et sammen
satt navn, hvis siste ledd er øyjar, flertall av hunkjønnsordet øy,
som bl. a. brukes om en lav, flat strekning ved vann, hvilket stem
mer med disse gårdes beliggenhet på en slette ved elven. Der er
flere navne, som synes å måtte forklars av intetkjønnsordet skin
= skin og skina = at skinne, således flere sammensatte fjellnavn,
hvori Skin- vel må hentyde til, at de er skinnende, solbelyste, jfr.
gårdsnavnet Skinheimr, nu Skjennum i Trøgstad og i Nannestad.
Denne forklaring synes mindre naturlig her. Snarere kunde man
tenke på et elvenavn av stammen skina (den skinnende, glitrende?),
hvortil der finnes flere spor; dette kunde ha vært navnet på den
bekk, som går forbi gården. Allerede ca. 1530 sees siste ledd i alle
tre navn å være avslitt til -sken.
I første ledd kunde man formode et personnavn eller persontil
navn. Det siste kunde være stuttr = kort, eller stiitr = stut, okse,
som begge, det siste temmelig ofte finnes brukt som tilnavn i mid
delalderen. Det kunde også være mannsnavnet Styrr, jfr. Stusrud
i Ramnes og i Sem, som ved 1400 skrives Styrsrud, men i det 16.
årh. Studtz-; men det kunde også måskje være mannsnavnet Stiifr.
Noget sikkert kan ikke sies derom, når man ikke har navnet i eldre
former enn fra det 16. årh.

----
581 Bind IV
----
En eldre forklaring av navnet (Munch) som oprinnelig Stafs
-skenøyjar, hvorefter det skulde være sammensatt med det for
svundne gårdsnavn Stafr, er avgjort uriktig.
Skylden: I 1650 er gårdens skyld opfort med 3 sp. 2 ore 4 mkl.
1 1669 blev den foreslått sått til 3 sp. 2 øre 12 mkl., hvilket er blitt
tatt til følge. Da der dessuten er kommet til 1 ore bondeodel, be
stående av en engslette (Kvammet), og et kvernsted, hver sått i 12
mkl., er skylden i 1670 tilsammen blitt 4 sp. 12 mkl., fordelt på
2 bruk således:
Stuskin (senere vestre og søndre) 1 sp. 2 øre 18 mkl.
Stuskin (senere østre) 2 » » 18 »
Tilsammen 4 spand 12 mkl.
I 1836 var gården delt i 4 bruk av folgende skyld efter den
gamle og den nye skyldsetnig:
Før 1836: Efter 1836:
Stuskin vestre 1 sp. 1 øre 4 mkl. 6 dal. 1 ort 18 sk
Stuskin søndre 1 » 16 » 2 » 2 » 23 »
Stuskin søndre (Klok
kerstugu) 10 » 3 » 5 »
Stuskin østre 2 » 6 » 9 » 2 » 1 »
Tilsammen 4 sp. 12 mkl. 18 dal. 4 ort 23 sk.
I 1907 var skylden mk. 33,96, fordelt på 5 bruk, hvorav:
Stuskin vestre mk. 14,19
Stuskin søndre » 5,56
Stuskin østre » 13,44
Eiere: Erkestolen eiet 1 spand i gården; men det kan ikke være
erhvervet før i 1500-årene, da det først forekommer i erkebiskop
Olavs jordebok. Det blev ved reformasjonen beslaglagt av Kronen.
Lars Bastiansen (Stabel) eiet i 1630-årene 20 mkl. i gården,
som han i 1640 makeskiftet til Kronen, hvorved krongodset blev
1 sp. 20 mkl.
V 2 øre har før reformasjonen vært kapitelsgods; ti i Domkapit
lets eldste opbevarte jordebok (c. 1558) står % øre av Stwdzskøne
under St. Katarina præbende. Hvad der siden er gjort med dette,
er det umulig å bringe på det rene.
Reinskloster eiet en landskyldspart på 1 øre 12 mkl., som må
ha tilhørt det gamle klostergods, da den er medtatt i Reinsklosters
gods, slik som dette i 1660 blev pantsatt og i 1675 solgt til Johan
Marcelis.
37

----
582 Bind IV
----
Under Bakke klosters gods står i matrikulen av 1650 i sp.
2 øre 8 mkl. i Stuskin. Dette har neppe vært klostergods, da det
ikke finnes blandt det, som i 1675 blev solgt til Marcelis. Det er
snarere gammelt bondegods, som Kronen har erhvervet i 1600-
årenes første halvpart og lagt til klostergodset for å forbedre dette
som forlening. I begynnelsen av 1600-årene var nemlig 1 sp. 2 øre
20 mkl. i Stuskin ennu bondeodel, og det er ganske sikkert det
meste av denne part, som er gått over i Bakke klosters gods; de
resterende 12 mkl. av bondegodset har så St. Jørgens hus erhvervet.
Men Bakke kloster må dog ha eiet en liten landskyldspost på
8 mkl. allerede i den katolske tid, idet en så stor part i Stuskin er
medtatt ved godsets salg til Marcelis.
I 1650 er eiendomsfordelingen opført således:
Krongods 1 sp. — ore 20 mkl. og bygselretten
Bakke klosters gods 1 » 2 » 8 »
Tilsammen 3 sp. 2 øre 4 mkl
Dette ser ikke ut til å være ganske riktig, idet de 8 mkl. gam
melt klostergods synes uteglemt. Det er kanskje dette, som egent
lig er grunnen til, at skylden i 1669 er sått 8 mkl. hoiere.
Kronen, som nu med den ikke pantsatte del av Bakke klosters
gods eiet 3 sp. 4 mkl. i gården, skjøtet i 1669 halvparten av gården
for 100 rdl. til «hæderlig og vellærd mand Jens Friis, canonicus
og notarius i Trondhiems Capitel», sammen med endel garde i
Strinda, Guldalen og Nordmøre. Skjøtet er approbert av statholder
U. F. Gyldenlove 3. mai 1669.
Efter at det ovenfor omtalte kvernsted og engsletten, som nevnes
i 1669, men antagelig først er skyldsatt i 1670, er kommet til, er
eiendomsfordelingen blitt:
Krongods 1 sp. 1 øre 14 mkl.
Jens Friis 1 » 1 » 14 »
Reinskloster 1 » 12 »
St. Jorgens hus 12' »
Bakke kloster 8 »
Bondeodel:
en engslette 12 »
et kvernsted 12 »
Tilsammen 4 sp. 12 mkl.
Kronen og Friis var bygselrådige over hver sin halvpart.


----
583 Bind IV
----
Omkring 1720 er Åge Hagen kommet i besiddelse av Bakke
klosters 8 mkl.
Stuskin vestre og søndre blev i 1749 av den daværende eier,
prokurator Jens Schancke, solgt til Elling Jonsen Karmhus.
Stuskin østre blev på en auksjon over krongods i 1754 solgt til
Anders Bårdsen Jermstad.
Siden har gårdene vært brukernes eiendom.
Landskyldsparten til St. Jørgens hus blev innløst i 1861 og
landskyldsparten til Reinskloster i 1813.
Brukere: Gården synes allerede i begynnelsen av 1500-årene
å ha vært delt i to; den har iallfall hatt to opsittere, idet mann
tallet over tiendepenningskatten i 1520 opfører Arne på Stwtzskene
og Ragnild jbidem, d. e. sammesteds. Arne betalte 1 lodd sølv i
skatt, 1 lodd sølv for jordegods og 2 lodd sølv for «barne penningh».
Han har altså både eiet jordegods seiv og hatt umyndiges midler
til forvaltning. Rimeligvis har gården vært bondegods dengang.
Om Ragnhild heter det: «nickil habet», (har intet). Hun har
rimeligvis kun brukt en mindre part av den.
I ledingsmanntallet av 1549 er kun nevnt én opsitter, Torris
på Studskenn, som betalte x k spand smør og 2 vog mel i leding;
men dette behøver ikke å bety annet, enn at den ene opsitter stod
ansvarlig for ledingen av hele gården, seiv om der var flere. I
skibskattmanntallet av 1557 opføres da også to: Tør is på Studsken
og Bård på Studsken.
I 1592 må iallfall gården ha vært bygselgods under Kronen;
ti ifølge lensregnskapet har Siur Studschenn det år betalt 1 daler
i landbohold.
Bård het opsitteren i begynnelsen av 1600-tallet. Han er utvil
somt kommet til gården ved ekteskap med sin formanns enke; ti
han skattet for 1 sp. 2 øre 20 mkl. odelsgods, som tilhørte hans
stedbarn og Tørris Steine. Forøvrig eiet han seiv 2 sp. odelsgods
i Grundan, så han må ha vært en meget velsituert bonde. Der
opføres ikke nogen annen opsitter på Stuskin på denne tid, så det
ser ut, til at han har brukt hele gården alene til i 1633; da har
Gunder Bårdsen festet 2 øre 4 mkl., «som hans værfader Bård
for ham oplod», heter det. Værfar må her være feil for far. Gunder
betalte 10 rdl. i bygsel.
I 1638 har Gunder Bårdsen bygslet ytterligere 1 sp. i gården
«som hans fader for ham oplod», heter det nu uttrykkelig. Eien
dommen betegnes som «en ringe jord», som hadde tatt stor skade
av fjellskred (skal naturligvis være elvebrudd). For dette spand
betalte han 12 rdl.

----
584 Bind IV
----
Endelig bygslet Gunder Bårdsen i 1640 V 2 spand, «som hans
fader fradøde», og ga for dette 7 rdl. i bygsel. Han hadde altså
nu i bruk 2 sp. 16 mkl., hvilket skulde svare omtrent til det senere
Stuskin østre.
Samme år bygslet Joen Tharelsen W-i spand i Stuskin, som
«Bård fradøde, egted hans efterladte hustru». For dette betalte
han 21 daler. Denne part svarer til det senere Stuskin vestre og
søndre. Tilsammen blir disse to eiendommer 3 sp. 2 øre 4 mkl. som
opført i matrikulen av 1650.
Fra 1640 av kan vi altså regne gården for delt og iallfall følge
opsitterne på hver del; men nogen fullstendig utskiftning har det
neppe ennu vært tale om.
STUSKIN VESTRE
Gårdsnr. 135, bruksnr. 1.
Besetningen på Jon Taraldsens gard var i 1657: 3 hester, 16
naut, 1 bukk, 5 geiter, 19 sauer og 4 svin.
Ved matrikuleringen i 1669 sattes tienden til V/2 tdr. bygg og
2 tdr. havre, ledingen til 5 ort 20 sk. og småtienden til % rdl.
«Findes Hommelhauge och ellers ingen tilfelde», heter det. Under
denne gard lå den før nevnte kvern og engslette, som tilhørte op
sitteren og hver blev skyldsatt for 12 mkl.
Det var denne gard, som Kronen i 166 Q solgte til Jens Friis,
og Jon blev altså dennes bygselmann. Gårdens samlede skyld var
i 1670 2 sp. 18 mkl. således fordelt:
Vincentz Friis 1 sp. 1 ore 14 mkl.
Da landskylden på den annen gard (eksklusive bondeodels
parten) var nøiaktig likedan fordelt, kan vi visstnok slutte, at ingen
fullkommen utskiftning ennu hadde funnet sted; ti ved en sådan
vilde det jo være naturlig å ordne det så, at der ikke blev så mange
landskyldsparter i hver gard.
Jon Taraldsen opgis i folketellingen av 1666 å være 45 år; han
har således ikke vært mere enn 21 år, da han kom til Stuskin. Han
var en av de 6 bønder, som sammen med lensmannen foretok matri
kuleringen i 1669 for Faren tinglags vedkommende. Hjemme var
i 1666 2 sønner, Johan, 19 år, og Jens 1 år.
I 1680-årene er Anders opsitter på denne gard og Friis' bygsel
mann. Anders nevnes i 1691 sammen med Tørris som saksøkt for
restanser. Gården synes altså å ha hatt to brukere på denne tid.


----
585 Bind IV
----
Anders tør være død i 1698; ti den 13. oktober d. å. har Olaf
Eriksen fått bygselbrev på halve Stuskin av Anna, sal. Vincentz
Friis'. Han oplot den allerede 4år efter for Olaf Nilssen, som da
fikk bygselbrev av Anna, sal. Friis' 28. august, tgl. 12. oktober 1702.
Han har neppe hatt lett for å klare sig de vanskelige første år av
1700-tallet: både i 1705 og 06 er han stevnet for resterende land
skyld.
Ole Nilssen synes senere åha overtatt bruken av hele garden;
han opføres iallfall som eneste opsitter på Stuskin i 1718 under
svenskenes innfall, hvorved han led et meget betydelig tap, som er
spesifisert således:
Tilsammen 264 rdl. 48 sk.
Ole døde i mars krigsvinteren 1719,0 g enken, Ber et Larsdatter,
blev året efter gift med Tore Ingebrigtsen Sem og flyttet dit.
I 1723 bruktes Stuskin av brødrene Lars og Morten Davidsen.
Morten brukte den her omhandlede part. Han hadde tidligere, an
tagelig siden 1715 brukt Varslåtten.
Ved matrikuleringen i 1723 oplyses, at det 1 øre bondeodel i
gården bestod av engsletten «Kvammen» av skyld 12 mkl., og de
øvrige 12 mkl. var et kvernsted, «som for mange år siden wed een
stoer wand Floed blev udtagen og grunden da aldeles udbrudt, så
at ingen leilighed findes meere at opsete nogen qvern derpå», hvor
for de samme 12 mkl. foresloges strøket i matrikulen.
Forøvrig oplyses, at gården har 1 husmann med 2 pund sed,
ingen skog uten litt older til brenneved, seter V-i mil borte, en liten,
men måtelig god bumark. Den betegnes som «temmelig letvunden
og mådelig vis til korn». Utseden var 4 tdr. bygg, 17 tdr. havre og
2 pd. grå erter, avlingen 60 sommerlass vollhøi og 10 lass ekerhøi
og besetningen 5 hester, 14 kyr, 6 ungnaut, 20 sauer og 8 geiter.
Tienden blev sått til 1 td. 6 skjpr. blandkorn, 4 tdr. havre, 1 bpd.
erter, 2 mk. lin og 1 bpd. 4 mk. ost.


----
586 Bind IV
----
Dette var altså på hele Stuskin, som i matrikulen føres under ét
nummer, fordi den samlede gard utgjorde et dragonkvarter.
Skifte efter Morten Davidsens hustru, Lisbet Olsdatter, holdtes
i 1740. Der registrertes ved denne leilighet 2 hester, 5 kyr, 4 ung
naut, 14 sauer, 4 geiter og 4 svin. Aktiva blev 64 rdl. 22 sk. og be
holdningen 27 rdl., altså et ganske beskjedent bo. Angående husene
Stuskin vestre, sett fra nord 1929. Fot. H. Anderson.
bemerkes ved besiktigelsen av dragonkvarterene i 1747, at der på
Mortens part trengtes nytt underlag under dagligstuen samt under
fjøs og stall.
Morten kom i 1749 eller 50 til Auskin, og den part av Stuskin,
som han hadde brukt, blev av den daværende eier, prokurator Jens
Schancke i 1749 solgt ved auksjon. Høistbydende blev Bård Sivert
sen Forbregd med 210 rdl.; men han avstod sitt bud til svogeren,
Elling Jonsen Karmhus, som fikk skjøte 27. oktober 1749, tgl. 5.
mars 1750.
Elling Jonsen solgte allerede ved skjøte, tgl. 7. april 1753, gården
til sersjant Ellev Olsen Auskin for 250 rdl.; denne overdrog den ved
skjøte av 15. august 1757 til Ole Jonsen Skei for 340 rdl. og Ole
solgte den for 460 rdl. til Elling Olsen Auskin ved skjøte av 13.
desember 1760, tgl. 21. februar 1761. Ellev Olsen kom til Halset.
Elling Olsen festet for 4 år til Tomas Ellingsen Lyng et jordstykke,
Flåtten, under gården mot en årlig avgift av 12 rdl. Siden blev han
ved muntlig overenskomst enig med kjøpmann Dahlstrøm på Øren
om å seige Stuskin til denne, og der blev intet forbehold tatt. Ved
tinglesningen av nevnte festeseddel 20. februar 1761 protesterte der


----
587 Bind IV
----
for Dahlstrøm; men som det synes uten resultat; iallfall blev der
intet salg av. Elling har vel fragått hele overenskomsten. Han har
visstnok sittet vanskelig i det økonomisk — sees jevnlig a ha hatt
gjeldsprosesser og å være "blitt dømt til å betale, hvorfor han vel er
blitt nødt til å skille sig ved gården, som han ved skjote av 22. jan.
1763 solgte for 550 rdl. til Knut Ellevsen Ysse. Knut kjøpte sam
me år Hesgreien, og overdrog da Stuskin til Lars Pedersen Hes
greien for 600 rdl. ved skjote av 27. juni, tgl. 15. august 1763.
Lars Pedersen pantsatte i 1769 gården med bygninger og en
besetning på 4 hester, 18 kyr og 30 småfe samt avling for et lan pa
550 rdl av kammerherre Sti Tønsberg Schiøller ,og året efter skilte
han sig ved den, idet han ved skjote av 5. april, tgl. 15. august
1770 solgte den til Ole Mikkelsen Midtholmen for 680 rdl. Denne
har visst heller ikke hatt lett for å klare sig: Penger til kjøpet hadde
han lånt av Lars Ekloen (eller Folioen) mot obligasjon, og i 1773
sees Lars å ha stevnet ham for denne obligasjonsgjeld. Da han nu
fikk et antagelig bud på gården, skilte han sig ved den, idet han ved
skjøte av 11 juni 1774 solgte den til kaptein Jens Henrik v. Ueertsen
for 700 rdl Kapteinen brukte nu gården, til han ved skjøte av 10
oktober 1784, tgl. 21. februar 1785, avhendet den til sersjant Jakob
Ellingsen Auskin for 825 rdl. Denne har formodentlig drevet garden
som underbruk under Auskin.
Ved skjøte av 5. januar, tgl. 15. august 1793, overdrog han de
% av gården til sin bror, Jon Ellingsen, for 599 rdl. 1 ort 8 sk. og
resten til sin annen bror, Lars Ellingsen, for 299 rdl. 2 ort 16 sk.
Delings- og skyldsetningsforretning blev ayholdt 14. august 1793.
Jon Ellingsens part blev skyldsatt for 1 sp. 1 øre 4 mkl. og Lars
Ellingsens for 2 øre 2 mkl. Den siste er Stuskin søndre. (Se Øvre
Vistætten). . M
Både Jon og Lars måtte betale for odelsretten til Hans Fredrik
Klingenberg på hustru, Adelgunde Kristine Geertsens vegne, Jon
172 og Lars 135 rdl.; de fikk begge odelsskjøte 21. april, tgl. 17.
autrust 1795
Jon brukte sin part, Stuskin vestre, til sin død i 1804. Gården
blev på skifte 7. februar 1805 utlagt til enken og barna. Enken,
Margrete Åndersdatter, blev samme år gift med Lars Jonsen Hallem,
som nu brukte gården en rekke år. Jon Ellingsen hadde efterlatt
sig 3 sønner, Elling, Anders og Jakob. Den eldste, Elling, lot i 1812
lyse odelsrett til gården, men kom ikke til å innløse den; han døde
i 1822 og efterlot sig et eneste barn, sønnen Elling, som blev født
efter farens død. Jon Ellingsens yngste sønn, Jakob Jonsen, døde
i 1824 ,og nu lyste den næsteldste sønn, Anders Jonsen, odelsrett
til gården (og pengemangel). Der blev dog ingen innløsning av før
i 1835, da stedfaren, Lars Jonsen, ved skjøte av 7. februar, tgl. s. d.,

----
588 Bind IV
----
overdrog ham gården for 000 r dl. og et betydelig kår til sig og
hustru, nemlig 8 tdr. havre, 4 tdr. bygg, % td. rug, M td.hvete «av
det bedste, som avles på gården», samt for til 2 kyr og 8 småfe. Der
til forbeholdt han sig jordstykket Flåtten. Kåret blev vedsatt til 40
spdl. årlig.
I 1885 var besetningen 3 hester, 10 storfe, 20 sauer, 10 geiter
Sirianna Olsd. Stuskin
Johannes Andersen Stuskin.
og 2 svin og utseden Va td. hvete, Ys td. rug, 2 tdr. bygg, 10 tdr
havre og 3 tdr. poteter.
Ifolge skjote av 27. januar, tgl. 8. februar 1843, kjopte Anders
Jonsen av Elias Monnes Stuskin sondre for 300 spdl. Hermed var
hele det gamle Stuskin vestre atter samlet under én eier (når undtas
de 10 mkl. av Stuskin sondre, som i 1822 var solgt til Ole Nilssen
Kvelstad). Slik vedblev det å være til i 1851, da Anders igjen fra
solgte Stuskin sondre. (Se denne gard).
Ved skjote av 24. mars, tgl. 10. april 1862, overdrog Anders
Jonsen Stuskin vestre til sonnen, Johannes Anderssen for 1000 spdl.
og kår. Landskylden til St. Jorgens hus var da innlost ifl. kvittering
av 5. april, tgl, 14. august 1861.
Gården hadde i 1865 en besetning på 3 hester, 10 storfe, 23
sauer og 1 svin og en utsed av 1 k td. rug, 1 td. bygg, 9 tdr. havre
og 7 tdr. poteter. Den hadde ingen husmannsplass.
I 1875 var besetningen 3 hester over og 2 under 3 år, 1 okse,
8 kyr, 4 ungnaut og kalver, 28 sauer og lam og 1 svin, og utseden
var 2 tdr. bygg, 10 tdr. havre og 8 tdr. poteter.

 

----
589 Bind IV
----
Johannes blev gift med Sirianna Olsdatter Haga, datterdatter av
Ole Skavhaugg og søster av Karen Stuskin ostre. Han makeskiftet
ved kontrakt av 29. mai, tgl. 18. august 1886, til Stuskin sondre 30
ruter jord mot at den på Stuskin vestre hvilende rett for eieren av
Lundskin og Lundskingjærdet gikk over på Stuskin sondre.
Johannes brukte gården til i 1914. (Han hadde omkring 1905
overdratt den til mågen, sersjant Oluf Kveldstad; men denne kom
ikke til å overta gården, da han blev syk og døde; Johannes overtok
så gården igjen og drev den). I 1914 solgte han den til Ole Kvello
på Breding for 16,000 kr. og kår til sig og hustru.
Fraskilte par ter:
Stav blev fraskilt i 1908, skyldsatt for mk. 2,00 og av Johannes
Anderssen solgt til Karl Grindherg for kr. 2000.
STUSKIN SØNDRE
Gårdsnr. 135, bruksnr. 2.
Gården er — som ovenfor omtalt — dannet i 1793 ved deling
av det gamle Stuskin vestre. Lars Ellingsen hadde i 1785 bygslet
Balgård og drev Stuskin sondre som underbruk under denne. Ved
skjote av 18. mars 1821, tgl. 16. februar 1823, frasolgte han et
stykke av gården til svigersonnen, klokker Ole Nilssen Kveldstad, for
100 spdl. Dette stykke blev ved forretning av 2. august 1822 skyld
satt for 10 mkl. og kaltes i daglig tale «Klokkar stugu».
Resten av Stuskin søndre overdrog Lars Ellingsen ved skjote av
15. august, tgl. 16. august 1822, til sønnen, Elling Larssen, for 400
spdl., samtidig som han opga bygslen av Balgård til sin svigersønn,
Ingebrigt Jakobsen Auskin.
Elling Larssen synes ikke å ha vært istand til nogen god drift
av gården; han var stadig i pengevanskeligheter og sees ofte å ha
vært stevnet for gjeld. I 1828 har han overdratt bruken av den for
1 år til Nils Reppe, i 1830 overdrog han bruken av Stuskinseteren
i Inddalsalmenningen for 10 år til Knut Olsen Næs ,og samme år
overlot han Ole Hanssen Mønnes til leie for 1 år inntil 30 mål av
gården Endelig solgte han den ved skjøte, utstedt og tgl. 18. april
1833 til Peder Eriksen Borgen for 500 spdl. og et litet kår, bestå
ende av 10 mål jord og beitingsrett.
I 1835 dreves gården som underbruk og hadde da en besetning
på 1 hest, 3 storfe og 8 sauer og en utsed av Va td. bygg, 3 tdr.
havre og 2 tdr. poteter.
På «Klokkarstugu», som i denne telling kalles Stuskin nordre,
var besetningen 2 storfe og 5 sauer og utseden Vi td. bygg, 2 tdr.
havre og 1 td. poteter.

----
590 Bind IV
----
Ved skjote av 12. august, tgl. 16. august 1838, overdrog Peder
Borgen gården for samme pris til Elias Eriksen Mønnes, som ved
skjote av 27. januar, tgl. 8. februar 1843, solgte den for 300 spdl.
til Anders Jonsen Stuskin vestre, hvorved disse garde atter for en
tid blev samlet, som for omtalt.
Anders Jonsen lot gården (hvis skyld nu var 2 dal. 2 ort 23 sk.)
dele i to ved delings- og skyldsetningsforretning av 8. desember,
avhjemlet 12. desember 1851, hvorved den sondre del blev skyldsatt
for 1 dal. 1 ort 2 sk. og den nordre for 1 dal. 1 ort 11 sk. Ved skjø
ter av 11. desember, tgl. 12. desember s. å., solgte han så disse
parter til Lars Olsen og Ole Olsen, hver for 200 spdl. Lars over
drog ved skjote, dat. og tgl. 5. februar 1856, sin part til Ole Olsen,
som også hadde fått skjote på Klokkarstugu av faren, Ole Nilssen
Kveldstad, dat. 3. februar, tgl. 4. februar 1852. Ved sistnevnte
skjotes tinglesning var der nedlagt protest. (Se justisprotokoll fol.
124 og pantebok litr. I fol. 610).
Ole Olsen var hermed kommet i besittelse av hele Stuskin søndre,
hvis skyld iberegnet de 3 ort 5 sk. på Klokkarstugu nu skulde være
3 dal. 1 ort og 4 sk.; men blev gitt den reviderte skyld 2 dal. 4
ort 14 sk.
Gårdens besetning var i 1865 2 hester, 3 storfe og 8 sauer og
utseden 1 td. bygg, 6 tdr. havre og 5 tdr. poteter. Der var ingen
husmannsplass.
Ole Olsen reiste til Amerika i 1873. Ved skjote av 12. april, tgl.
24. april d. å., hadde han solgt gården til lærer Andreas Tessem
for 1000 spdl. Tessem drev den som underbruk. Som folge herav
er der ikke opført nogen besetning i 1875. Der bodde en innerst på
stedet, og han sådde 1 td. bygg, 6 tdr. havre og 3 X A td. poteter.
Ved skjote av 30. september, tgl. 13. oktober 1882, solgte Tessem
gården for kr. 4000 til Lasse Ellevsen Lundskin, og sønnen, Marius
Lundskin, kjøpte gården av moren i 1923 for kr. 7600.
STUSKIN ØSTRE
Gårdsnr. 135, bruksnr. 3.
Som ovenfor nevnt, kan delingen av den oprindelige Stuskin-gård
regnes å være fullbyrdet i 1640, og den del, som Gunder Bårdsen
da hadde, svarer nærmest til Stuskin ostre. Gården vedblev å være
krongods.
Besetningen i 1657 var: 2 hester, 11 naut, 4 geiter, 9 sauer og
1 svin.
Gunder er i begynnelsen av 1660-årene avløst av Tor, som muli
gens er kommet til gården ved ekteskap med enken. Han var i 1666
41 år gammel. Hjemme var en sønn, Paul, 3 år.

----
591 Bind IV
----
Tor har ikke vært på gården mange årene; ti i 1669 heter op
sitteren Iver Eskildsen. Ved matrikuleringen dette år opføres tiende
og skyld m. m. nøiaktig som på den annen gard. «Findes hommel
hauge och brendefang», heter det.
f 1680-årene nevnes Erik Stufskind. Han var der ennu i begyn
nelsen av 1700-årene. Både i 1705 og 06 sees han å være stevnet
for landskyld.
Stuskin østre. sett fra syd 1920. Fot. E. Musum.
Som nevnt under Stuskin vestre, synes de to garde å ha vært
brukt under ét omkring 1718. I 1723 har det atter vært 2 opsittere,
hvorav Lars Davidsen har brukt Stuskin østre. Matrikulens oplys
ninger om hele gården er anført under Stuskin vestre.
Lars var der ennu i 1747. Ved besiktigelsen av dragonkvarterene
dette år bemerkes, at gården må ha hatt nytt låvestål.
Ved en auksjon over krongods i 1754 blev gården solgt til Iver
Haldosen for 286 rdl. kurant. Han fikk skjøte 26. april 1756, men
avstod sitt bud til Anders Bdrdsen Jermstad, som ved skjøte av 7.
september 1755, tgl. 7. september 1756, solgte gården for 350 rdl.
til Anders Olsen (fra Eklo).
Anders brukte gården i 23 år og drev den betydehg op; ti pa
skiftet efter ham i 1778 blev den verdsatt til 600 rdl. Der registrertes
en besetning på 3V 2 hest, 6 kyr, 7 ungnaut og 10 sauer. At der har
vært en viss velstand, sees av, at der er opført 3 sølvskjeer til en
verdi av 2V 2 rdl., likesom det oplyses, at den gifte datter hadde be
kommet til sitt bryllup 40 rdl., hvorfor et lignende beløp til hver av
de tre ugifte sønner blev ført boet til utgift. Begravelsesvederlaget


----
592 Bind IV
----
blev sått til 26 rdl. Boets aktiva blev 785 rdl. 16 sk. og behold
ningen 612 rdl. 22 sk. Gården blev utlagt til enken og arvingene.
Ifl. skjote av 23. februar 1792, tgl. s. d., innloste den eldste sonn
Jakob Anderssen den. For sine medarvingers parter betalte han ialt
720 rdl.; enda forbeholdt moren sig fri bruk for livstid av halvparten
av sin arvelodd efter mannen, d. v. s. fjerdeparten av hele gården.
Denne del bruktes og dreves av den
annen sonn Ando.
Ved skjote av 17. oktober 1812,
tgl. 8. februar 1813, overdrog Jakob
gården til sonnen, Anders Jakobsen,
for 1600 rdl. dansk kurant. Anders
innloste ifl. skjote av 7. januar 1813
fra Abel Margrete Hornemann
Reinsklosters landskyldspart i går
den for 36 rdl.
I 1815 oprettet han kårkontrakt
med moren, Beret Rasmusdatter. Det
var et betydelig kår, hun fikk: 4 tdr.
bygg, o 10 tdr. havre, for til 2 kyr og
4 småfe, i: i mål forsvarlig gjodslet
åkerland til poteter eller annen sed.
Det blev verdsatt til 100 rbdl. navne
verdi.
Anders Jakobsen Stuskin.
I 1823 makeskiftet han til Elliner
Larssen Stuskin sondre jordstykket Haugan, som lå i Ellings gard,
mot et annet jordstykke Flåtten, som lå innenfor Stuskin ostres
grenser. De byttet uten mellemlag. Overenskcmsten er av 16 au
gust 1823, tgl. s. d.
I 1835 var gårdens besetning 4 hester, 14 storfe, 20 sauer, 10
geiter og 2 svin og utseden X 4 td. hvete, V± td. rug, 2% tdr. bygg,
14 tdr. havre, X 4 td. erter og 10 tdr. poteter.
Ved skjote av 4. februar, tgl. 5. februar 1859, overdrog Anders
Jakobsen gården til sonnen, Sevald Anderssen, for 1500 spdl. og
kår til sig og hustruen, Marta Sevaldsdatter. Sevald var gift med
Karen Olsdatter, soster av Sirianna Olsd. Stuskin vestre.
Gården hadde i 1865 en besetning på 4 hester, 12 kyr, 25 sauer
og 2 svin og en utsed av Vs td. rug, 1% td. bygg, 14 tdr. havre og
12 tdr. poteter. Der var 1 husmannsplass, Stuskinskogen, med et
kreaturhold på 1 ku og 4 sauer og en utsed av 1 k td. bygg, 3 4 td.
havre og 1 td. poteter.
I 1875 var besetningen 3 hester, 6 storfe, 6 ungnaut og kalver,
20 sauer og lam, 10 geiter og kidd og 1 svin og utseden H td. rug,
2 tdr. bygg, 14 tdr. havre og 10 tdr. poteter. Ingen husmannsplass.


----
593 Bind IV
----
Ved skiøte av 10. mars, tgl. 3. april 1894, overdrog Sevald
gården til sønnen, Ole Sevaldsen, for kr. 6000 og et kår av arhg
verdi kr 300 Kiøperens eldre bror, Anders Sevaldsen, skulde ha
forkjøpsrett i 5 år fra 29. april 1892, såfremt Ole måtte beslutte
sig til å seige den for kr. 7200. Ole Sevaldsen er fremdeles eier og
bruker av gården.
Fraskilte parter:
Skoedal. Gårdsnr. 135, bruksnr. 4. Fraskilt og skyldsatt for
mk 0 46 (nu mk 0,31) og av Ole Sevaldsen solgt i 1895 til Lorents
Jakobsen for kr 600. Lorents overdrog den i 1910 til svigersønnen,
Edvard Ellevsen Grundvald. Enken efter Edvard har nu bruket
Heeeås. Gårdsnr. 135, bruksnr. 5. Fraskilt og skyldsatt for
mk 0,31 (nu mk. 0,26) og av Ole Sevaldsen solgt i 1907 for kr. 400
til Gunerius Bårdsen. Denne har senere overdratt eiendommen til
sønnen, Ludvig Guneriussen.
Hauzti Fraskilt og skyldsatt for mk. 0,60 og i 1910 av Ole Se
valdsen solgt til Ole Nilssen Eide for 1000 kr. Denne part er nu
sammen med Eide. (Se Lundskin).
Stuskinætten I.
A David Mortensen Stuskin, t 1746.
B 1 Morten Davidsen Stuskin (fra 1750 på Auskin østre) tp.
' Auskin 1756 i sitt 66. år. **) 1714 Lisbet Olsd. (Stor
vuku?), søster av Ole Olsen Faren nedre, t P- st t u^ n
1740 53 år * 2 ) 1741 Siri Bårdsd. Auskin, tP- A. 175 J,
66 år 39 uker 2 dg. gl., enke efter Nils Auskin vestre, s )
1753 Gunhild Gundbjørnsd. Gudmundhus.
C 1. Mali Mortensd., f. 1714, t ung.
C 2 Anne Mortensd, f. p. Varslåtten 1715. 1745 Ole
Anderssen Balgård.
C 3. David Mortensen, f. p. Varslåtten 1718, t
C 4. Ole Mortensen Åsen, f. p. Varslåtten 1720. 1742
Mali Mikkelsd. Balgård.
D 1. Mikkel Olsen, f. p. Stuskin 1742.
D 2. David Olsen, f. p. Balgård 1743.
D 3. Lisbet Olsd, f. p. Balgårdsvaldet 1746.
D 4. Lisbet Olsd, f. p. Balgårdsvaldet 1748.
D 5. Marit Olsd, f. p. Åsen 1752.
D 6. Marit Olsd, f. p. Åsen 1756.
C 4 David Mortensen, f. p. Stuskin 1722, t 1729.
C 5. Ingeborg Mortensd, f. p. Stuskin 1725. 1746 Jon
Jonsen Auskin.
C 6. Arnt Mortensen Lundskin, f. p. Stuskin 1727, f P- Sør-

----
594 Bind IV
----
Steinevald 1796, 70 år gl. * *) 1752 Sigri Olsd. Lundskin, f. p. L
1730, t smst. 1772. Dtr. av korporal Ole Lundskin. * -) 1777 Inge
borg Jørgensd. Trygstad, f. p. Marken 1755.
D I. 1 Lisbet Arntsd., f. p. Lundskin 1752.
D 2. 1 Kirsten Arntsd., f. p. Lundskin 1754.
D 3. 1 Lisbet Arntsd., f. p. Lundskinvald 1757, f P Halsetvald
1802. * 1781 Haldo Nilssen (Ekle) Halsetvald, f 1814. Han
* 2 ) 1801 Ingeborg Larsd. Halsetvald, f 1814.
E 1. Mali Haldosd., f. p. Hellan østre 1782, f før faren
E 2. Nils Haldosen, f. p. Reitbakken 1786, f 1832.
E 3. Andreas Haldosen, f. p. Bjørganvald 1792, f før faren
D 4.'Guru Arntsd., f. p. Lundskinvald 1761. * 1794 Sevald Jo
hansen (Balgård) Halsetplassen, f p. H. 1813. Ingen barn
0 5/Ole Arntsen, f. p. Lundskin 1764.
D 6. 1 Anne Arntsd., f. p. Lundskin 1766.
D 7. 1 Ingeborg Arntsd., f. p. Lundskin 1771. * 1794 Sivert Sivert
sen Bjørkvaldet.
D B.° Morten Arntsen, f. 1775. (Mor: Beret Olsd. Krågstuen).
D 9. L> Jørgen Arntsen, f. p. Rosvold 1778.
DlO. L> Sigri Arntsd., f. p. Rosvold 1778. Tvilling med D 9.
Dl I. 2 Morten Arntsen Monnes, Prestgårdsvald, matros, f p Stor
vukuvald 1779. * 1804 Guru Ellevsd. Prestgård.
E 1. Ingeborg Mortensd., f. p. Prestgårdsvald 1805, f 1888.
1829 Johan Taraldsen Skrove. Se Solbergætten.
E 2. Arnt Mortensen Halsetbakken, f. p. Prestgårdsvald
1806, f 1886. * 1830 Ingeborg Andersd., f. p. Musum
1787, f 1868. Dtr. av Anders Eriksen M. Enke efter
Ole Olsen Vestgård Sul, med hvem * 1815. Ingen barn.
E 3. Ellev Mortensen, f. p. Prestgårdsvald 1808. * 1886.
h 4. Anne Mortensd., f. p. Prestgårdsvald 1811, f 1879,
ugift, bodde hos broren på Haga.
E 5. Sirianna Mortensd., f. p. Prestgårdsvald 1813.
E 6. Åge Mortensen, f. p. Bredingsvald 1816, t P Namsos
1809.
E 7. Lisbet Mortensd., f. p. Bredingsvald 1818. * 1848.
E 8. Ole Mortensen, f. p. Bredingsvald 1820, f 1820.
E 9. Ole Mortensen Årstad nordre, f. p. Bredingsvald 1823
* 1849 Olava Olsd., f. p. Haugen 1825, dtr. av Ole Ol
sen Haugen og h. Marta Pedersd.
Fl.Guruanna Olsd., f. 1849. * Lorents Ellevsen, f
1843.
Gl.Oline Lorentsd., f. 1874
F 2. Olaus Olsen, f. 1852.
ElO. Kristen Mortensen Haga nordre, f. p. Halsetvald 1824,

----
595 Bind IV
----
t som kårmann p. Haga 1893 i skredet. *
1857 Tonetta Matea Trondsd., f. i Skei 1829,
t som kårkone p. Haga 1893 i skredet.
Fl. Marianne Kristensd., f. 1863.
D 12. 2 Sølvi Arntsd., f. p. Storvukuvald 1782, t 1797.
D 13. 2 Eli Arntsd., f. p. Vistvald 1787.
Dl 4. 2 Sigri Arntsd., f. p. Indal 1794.
C 7 Sigri Mortensd., f. p. Stuskin 1730. * 1758 Jonas Anders
sen Slapgård, f. p. Balgård 1732. Se Slapgårdsætten.
C 8 Jakob Mortensen, f. p. Stuskin 1734.
C 9. Eli Mortensd., t P- Oklan 1783, 72 år. * 1736 Jens Nils
sen Auskin, Oklan. Se Bjørganætten.
. Lars Davidsen Stuskin, t P- Årstad 1773, 78 år. * 1720 Ragn
hild Haldosd.
C 1 Ingeborg Larsd., f. p. Stuskin 1721, t ung.
C 2 Haldo Larssen, f. p. Stuskin 1723. * 1750 Elen Jakobsd.
Hallem.
C 3. Anne Larsd., f. p. Stuskin 1724.
C 4. Anne Larsd., f. p. Stuskin 1725. * 1748 Ingebngt Nils
sen Halset.
C 5. Beret Larsd., f. p. Stuskin 1728
C 6. Ole Larssen, f. og t 1731.
Stuskinætten 11.
Hans (Muligens Hans Tomassen Knegt, d. e. soldat, Slapgård,
som kom til S. i slutten av 1660-årene og var der ennu i slutten
av 1680-årene).
B Ole Hanssen Storvuku (senere på Holmli og Eklo), | p. btu
skin 1759, 71 år 9 uker gl. * 1715 Ragnhild Olsd., mon t P-
Lyng 1761, 70—80 år, visstnok dtr. av Ole Toresen Stor-
vuku. , ~ „
Cl Hans Olsen Melby, i. p. Storvuku 1715, t P- Melby
1743. * 1740 Marit Olsd. Melby, enke efter Ole Iversen
M. Ingen barn.
C 2. Ole Olsen Jermstad øvre, f. p. Storvuku 1718, f P- J erm "
stad 1774. * 1746 Gjertrud Andosd. Eklo. Hun * 2 )
1776 Jakob Jonsen Lund, Jermstad.
D l.Ole Olsen Breding, f. p. Jermstad 1761, t P- Bre
ding 1839. * *) 1789 Kirsti Olsd. Breding, enke, t
av tæring 1799, 51 år gl. * 2 ) 1800 Magnhild
Larsd. Breding.
E I. 2 Ole Olsen Breding, f. p. B. 1801, f som kår
mann smst. 1874. * 1839 Kirsti Olsd. Stor-
vuku, f. p. S. 1814, t P- Breding 1883.

----
596 Bind IV
----
F l.Oline Olsd., f. c. 1839.
F 2. Ingeborg Anna Olsd., f. 1843. * 1865 Iver Kri
stofersen Kvello, poståpner og kommanderser
sjant, f. p. Årstad 1833, f P- Breding 1885
Se Garnesætten.
F 3. Mette Olsd., f. 1847.
F 4. Kirsten Olsd., f. 1852.
E 2. 2 Kirsti Olsd., f. p. Breding 1803, f p. Stuskin 1890.
* 1827 Anders Jonsen Stuskin, f. p. S. 1798, f smst.
1874.
E 3. a Lisbet Olsd., f. p. Breding 1809, f p. Jermstad 1886.
* 1835 Anders Jakobsen Jermstad, f. p. J. 1808, f
smst. 1886. Se Lundsætten.
D 2. Marit Olsd., f. p. Lyngåsen 1749. * 1777 Hans Pedersen
Jermstad. Se Jermstadætten.
D 3. Siri Olsd., f. p. Lyngåsen 1753. * 1776 Lars Sakariassen
Melby.
D 4. Ragnhild Olsd., f. p. Lyngåsen 1757. * 1783 Ole Olsen
Reppe.
Anders Olsen Stuskin, f. p. Storvuku 1723, f p. Stuskin 1778.
* 1752 Ingeborg Andosd. Eklo sondre.
D 1. Jakob Anderssen Stuskin, f. p. Eklo 1753, f P- Stuskin
1813. * 1785 Beret Rasmusd. Garnes.
E 1. Anders Jakobsen Stuskin, f. p. S. 1787, f smst. 1875.
* 1815 Marta Sevaldsd. Balgård.
Fl. Jakob Anderssen Balgård, f. p. Stuskin 1816,
f p. Balgård 1878. * 1838 Malena Olsd. Volen,
f. p. Frosta 1816, dtr. av Ole Hellan på Volen,
«Volsmeden».
G 1. Anders Jakobsen Balgård, Grant county,
Minnesota, f. p. Balgård 1839, f 1920. Ut
vandret i 1866. * 1876 Mina Nelson, f
1900.
Hl. Josef Anderssen Balgård, innehaver
av farens homestead. * 1908 Kornelia
Tollefson fra Elbow Lake, Minn.
I 1. Mina, musikklærerinne. I 2. Laura.
H 2. Adolf Anderssen Balgård, Fergus
Falls, mekaniker. * 1911 Mary An
dersson fra Elbow Lake.
Il.Artur. 12. Lucille. 13. Irene. 14.
Norma. I 5. Adeline.
H 3. Minnie Andersd, Balgård, f 1926.


----
597 Bind IV
----
Ole Jakobsen Balgård, Grant county, Minn., farmer, f. p. Bal
gård 1842, f 1914. Var en tid gårdsbestyrer hos Hans Jel
strup på Mo ved Levanger. Utvandret 1879. * 1875 Guruanna
Ellevsd. Balgård vestre, f. 1841.
H 1. Sofie Olsd. Balgård. * C. N. Røvik fra Ytterøy, Eagle
Lake township, Minn. Utvandret i 1888.
11.3 barn — 1 sønn og 2 døtre.
H 2. Jakob Olsen Balgård, bor på farsfarmen. * Elise.
H 3. Jenny Olsd. Balgård. * Geo. Thompson, Brandon, Minn.
Martinus Jakobsen Balgård, farmer, Grant county, Minn., f.
p. Balgård 1844, f 1910. Utvandret 1868. * 1872 Anna Jør
gensen fra Danmark.
H 1. Julius Balgård, Ashby, Minn. H 2. Ole 8., Erdahl, Minn.
H 3. J. Anton 8., Rothsay, Minn. H 4. Mrs. John H. Nel
son, Ashby, Minn. H. 5. Herman 8., Ashby, Minn. H 6.
Mrs. C. A. Helgeson, Wales, North Dacota. H 7. Mrs.
W. H. Zabolt, Ashby, Minn. H 8. Sewell 8., Los Angeles,
Kalifornia.
Martin Jakobsen Balgård, Ashby, Minn., f. p. Balgård 1851,
t 1929. Utvandret 1874. * 1881 Liza Johnson, t 1929.
H 1. Mrs. Carl Winthers. H 2. Hilma B. H 3. Arnold B. H 4.
David B.
Sefanias Jakobsen, Ashby, f. p. Balgård 1857, f 1923 ved et
ulykkestilfelle, politimann. Utvandret 1874. * Anna Ertzgård
fra Stjørdalen.
Hl. Marie Jakobsen. * A. Olson, Morris, Minn., prest ved
frikirken.
Annæus Jakobsen Balgård, Duluth, snekker, f. 1859. * 1878
Elen Katrine Johannesd., f. 1855, dtr. av Johannes Musum
og h. Beret Marta.
Hl. Marie Annæusd. Balgård. * Ole Petersen fra Kristian
sund, t 1921 ved ulykkestilfelle.
I 1. Alice. * Jack Werchey.
J 1. Virginia.
I 2. Mabel. I 3. Louise. I 4. Clarence. I 5. Dorothy.
H 2. Matilde Annæusd. Balgård, t 1922. * Tomas Siverson
fra Bergen, superintendent for Western Steel Products
verksteder, Duluth, f 1923.
I 1. Harvey. I 2. Viola. I 3. Maurice. I 4. Grace.
H 3 Anna Annæusd. Balgård. * *) Ole Hanson, Duluth, skilt.
* 2 ) Dan Craven (Skottlender).
I 1/Myrtle. I 2. 1 Artur.
H 4. Ole Annæussen Balgård, jernarbeider. * Agnes Mathi
son (foreldre fra Verdalsøren og Steinkjer).
38

----
598 Bind IV
----
I 1. Allen. 12. Forrest. 13. Ruby.
H 5. Trygve Annæussen Balgård, elektriker. " Minnie Jack
son (av svensk-finsk avstamning).
I 1. Marlene.
H 6. Artur Annæussen Balgård, beskjeftiget i møbelforretning.
* Mae Mc. Millan (av engelsk herkomst).
I 1. Arletta. I 2. Lorraine.
H 7. Jon Annæussen Balgård, mekaniker, Chicago. * Edna
Anderson.
I 1. Vernon.
Oliva Jakobsd. Balgård, f. p. Volen 1838. * 1860 Peter Olsen
Jermstad, Tromsdal, f. p. J. 1827. Se Jermstadætten.
Hl. Anna Petersd., f. p. Jermstad 1861. * Jon Arntsen
Tromsdal, f. 1863, f 1927.
I 1. Peter Julius Jonsen Kålen, f. 1887, f 1927. * Sofie
Olsd. Kålen.
J 1. Anna Lovise. J 2. Ole. J 3. Jon. J 4. Solveig.
I 2. Marie Otilie Jonsd., f. 1892. * Peder Jonsen Storstad,
Nesset i Sparbu, f. 1892.
J 1. Haldis, f 1927. J 2. Sverre. J 3. Inge. J 4. Haldis.
I 3. Albert Jonsen Tromsdal, kontorist ved Verdalsbruket,
f. 1894. * Maria Juliusd. Kålen, f. 1897.
J 1. Jon, f. 1919. J 2. Ivar, f. 1923.
I 4. Ingeranna Jonsd., f. 1896, f 1924. * Johannes Jon-
sen Storstad, Grindgjerdet, f. 1889.
J 1. Ingvar. J 2. Severin. J 3. Liv.
I 5. Georg Jonsen Tromsdal, f. 1899, eier av T. * Gudrun
I 6. Åge Jonsen Tromsdal, f. 1900. I Amerika.
I 7. Arne Jonsen Tromsdal, f. 1905.
H2.01e Petersen Balgård, f. 1863, eier av B. * Birgitte
Hansd. Gudding, f. 1858.
11. Harald Olsen Balgård, Friheim, f. 1892. * Anna
Oline Olsd. Hallaker, f. 1897.
Jl.Borgny Haraldsd., f. 1923.
12. Olav Olsen Balgård, f. 1894. * Gudrun Mariusd.
I 3. Evald Bernhard Olsen, f. 1898.
I 4 Paul Ole Olsen, f. 1898.
H 3. Jakob Petersen Tromsdal, farmer i Bagley, Minn. *
I I—s.1 —5. 5 barn.

 

----
599 Bind IV
----
H 4. Grete Petersd. Tromsdal, f. 1869, t
GB. Mette Jakobsd. Balgård, f. 1847. Utvandret 1868. * Gil
bert Pedersen ,farmer, Muskegon, Michigan.
H l.Carl Peterson, f
H 2. Ole Peterson, bor i Chicago. * Matilde Ericksen, Du-
luth.
I I—3.1 —3. 3 barn.
H 3. Albert Peterson, lokomotivfører, Proctor, Minn. *
Alfa Lund (svensk).
I I—4.1 —4. 4 barn.
H 4. Anna Peterson.
H 5. Marie Peterson.
H 6. Lina Peterson. '
I I—2. 2 barn.
G 9. Anna Jakobsd. Balgård, f. 1849. * Halvor Lorås, Røra,
enkemann.
Hl. Elise Halvorsd. Lorås. * Ole Sofian Åsenhus fra
Munkrøstad i Frol. Eiet først Støp, senere Brusveet
ved Levanger.
I I—s.1 —5. 5 barn.
H 2. Henriette Halvorsd. Lorås. * 1897 Olav Gustavsen
Stiklestad, Jermstad, sersjant. I Amerika. Se Midt
holmsætten.
H 3. Julie Halvorsd. Lorås, Bjugan, jordmor. * Olav Bju
gan, Stjørdalen, gårdbruker p. B.
I I—2. 2 barn — 1 sønn og 1 datter.
H 4. Gudrun Halvorsd. Lorås. Utvandret i 1910 og ut-
dannet sig som sykepleierske, innehadde en tid be
styerinnestilling ved St. Pauls hospital, reiste så til
bake til Norge. * Håkon Sivertsen Austad, Norberg,
Inderøy, f. 1892.
I I—s.1 —5. 5 barn.
H 5. Ole Halvorsen Lorås, eier av L. nedre. * Ingeborg
Anna Sivertsd. Austad, Norberg, f. 1883, var lærer
inne i håndgjerning ved Rønvik landbruksskole,
Bodin.
I I—s.1 —5. 5 barn — sønn og 4 døtre.
Sevald Anderssen Stuskin, f. p. S. 1818. * *) 1858 Marta An
dersd. Stuskin, f. p. S 1827, f smst. 1858 * 2 ) 1861 Karen
Maria Olsd. Haga, f. 1828, f P- Stuskin 1896, datterdatter av
Ole Skavhug og Kirsten Garnes.
Gl. Anders Sevaldsen, f. 1863. I Skien. **) Marie Høiset fra
Telemarken. * 2 ) Anna Lind fra Skien.

----
600 Bind IV
----
H I. 1 Magda Sevaldsen, f. i Balsfjord 1906.
G 2. Anne Sevaldsd., f. 1865. * Svein Toldstad, lærer, Leira
skole.
H 1. Karen Sofie Toldstad, f. 1896. * Emissær Klomstein.
H 2. Sigrun Toldstad, f. 1900. * Leiv Ludvigsen Holme.
G 3. Ole Sevaldsen Stuskin, f. 1868. * Oline Halvorsd. Lorås,
f. 1863.
H l.Sevald Olsen, f. 1894. * Aslaug Olsd. Landfald, f.
1900.
I 1. Alvhild, f. 1920. 12. Oddfrid, f. 1921.
H 2. Harald Olsen, f. 1895.
H 3. Karen Margit Olsd., husflidslærerinne, f. 1897.
H 4. Gudlaug Elisabet Olsd., f. 1899.
H 5. Olav Olsen, gartner, f. 1902.
Beret Andersd., f. p. Stuskin 1821. * x ) 1845 Jon Jakobsen
Halset, f. p. H. 1815, t smst. 1857. * =) 1862 Johannes An
derssen (By) Halset, f. i Skogn 1824.
Ole Anderssen Kvelstad, f. p. Stuskin 1826, f 1906. * 1861
Maren Jonsd. Auskin, f. p. A. 1828, f 1893.
Gl. Anders Olsen Kvelstad, Monnes, f. 1865. * Gusta Mor-
tinusd. Nordenborg, Skogn, f. 1870, f 1923
H l.Ole Martin Anderssen, f. 1896.
H 2. Paul Anderssen, f. 1899.
H 3. Maren Andersd., f. 1901, f 1926. * Gustav Goran-
son Liff, f. 1894.
I 1. Alf Georg, f. 1922. I 2. Gudny Bergljot, f. 1924.
H 4. Maire Margrete Andersd., f. 1904.
H 5. Arne Gerhard Anderssen, f. 1907.
H 6. Matæus Anderssen, f. 1910.
G 2. Marta Olsd. Kvelstad, f. 1867, f i Amerika 1926. * Jo-
hannes Huseby fra Orkdalen.
H l.Myrtle Johannesd., f. 1908.
Marta Andersd., f. p. Stuskin 1823. * 1860 Peter Rosvold. I
Amerika. Ingen barn.
Ingeborg Anna Andersd., f. p. Stuskin 1830. * 1864. Inge
brigt Anderssen Lund.
G 1. Anna Ingebrigtsd., f. 1866, f 1892, ugift.
G 2. Randi Ingebrigtsd., f. 1868. * Johannes Olaussen Holme.
Ingen barn.
G 3. Anders Ingebrigtsen Lund. * Lovise Martinusd. Bjartnes.
Ingen barn.
Karen Marie Andersd., f. p. Stuskin 1833. * 1868 Johannes
Olsen Haga, Lyng, f. p. Haga 1832, f p. Lyng 1890. Se Næs
ætten.

----
601 Bind IV
----
E 2. Ingeborg Jakobsd., f. p. Stuskin 1790, t 1869 p. Stikle
stad. * 1813 Sevald Olsen Stiklestad nordre, f. p. S. 1777,
t smst. 1851. Se Halsetætten.
D 2. Ando Anderssen, f. p. Stuskin 1756.
D 3. Ole Anderssen (Stuskin) Stiklestad øvre, f. p. Stuskin 1760,
tp. Lyng 1810. * x ) 1787 Karen Olsd. Stiklestad ovre, f. p.
Valstad, t P- Stiklestad 1808, enke efter Peder Ellingsen Stik
lestad. ••) 1808 Anne Sevaldsd. Lyng, f. p. Stikelstad. Hun
* ;! ) 1812 Elias Balgård.
E I. 2 Åge Olsen Lyng, f. p. L. 1810, t smst. 1845, ugift.
D 4. Ragnhild Andersd., f. p Eklo 1754. * 1777 Anders Jonsen
Lund. Se Lundsætten.
LUNDSKIN
Gårdsnr. 136.
Navnet: af Lunskiænoyom 1430. af Lunskiøniom 1491 Lwnd
sken 1520. Lundsken 1530. Lundsken 1559. Lundskenn 1590. Lund
schienn 1610. Lundschinnd 1626. Lundschind 1664, 1723.
Uaktet d mangler i de jordebøker, hvis skrivemåte har mest vekt,
kan man vel rimeligst anta, at første ledd er hankjønnsordet lundr
= lund, liten skog.
Skylden: Skylden i 1650 var 4 sp. 1 ore 16 mkl.; men har vært
større tidligere. Den blev i 1702 avfelt til halvparten, 2 sp. 20 mkl.,
hvilket er approbert 25. juni 1703.
Fra 1836 var den 12 dal. 4 ort 16 sk., i 1907 mk. 23,28, fordelt
på 5 bruk, hvorav bruksnr. 1, Lundskin, mk. 19,35.
Eiere: Erkestolen har — visstnok fra eldgammel tid — eiet 6V2
pund kronskyld «af Lunskiænøyom», hvilket formodentlig vil si hele
gården. Den var på Aslak Bolts tid bygslet for 2 mark eller i erke
biskop Olavs jordebok omskrevet til 5 sp. 1 øre.
Den gikk ved reformasjonen over til Kr onen, hvorefter den op
føres i lensregnskapene under «Stigtens gods», d. v. s. det tidligere
erkebispegods med en skyld av 5 sp. 1 øre, inntil den omkring 1640
er avfelt til 4 sp. 1 øre. I 1650 var eiendomsforholdet:
Kronen
4 sp. 1 øre
og bygselretten.
Stiklestad kirke
16 mkl.
Tilsammen 4 sp. 1 øre 16 mkl.

----
602 Bind IV
----
Senere er noget av Kronens part gått over til kirken. Efter av
feldningen i 1702 var fordelingen:
Kronen 2 sp.
Stiklestad kirke 20 mkl.
Tilsammen 2 sp. 20 mkl.
På en auksjon over krongods i 1728 blev gården solgt til den
daværende bygselmann, Ole Jonsen. Siden har den vært brukernes
eiendom.
Brukere: Ifølge skattemanntallet av 1520 har Andor pa Lwnd
sken betalt 4 lodd sølv i skatt.
Av Stenviksholms lens regnskap for 1549 fremgår, at Jffuer har
betalt 2 slaktnaut og 8 vog mel i landskyld for 5 spand 1 øre i
Lødskeen, Stiicthenns gods, og samme år står Jffuer paa Lundsken
for 2 pund smør og 2% vog mel i leding. I skibskattmanntallet av
1559 har vi fremdeles Jffuer paa Lundsken.
Opsitteren i begynnelsen av 1600-årene het Oluf. I 1628 bygslet
sønnen, Peder Oluf sen, halvparten av gården, «som hans fader vel
villigen opgav». For dette betalte han 37 rdl. i bygsel.
I 1631 bygslet Jon Anderssen gården «som Oluf og Peder Lund
schind fradøde og han igjen tog Peders quinde til egte». Han betalte
100 rdl. i bygsel for de 5 sp. 1 øre.
Gårdens besetning var i 1657 5 hester, 22 naut, 6 geiter, 10
sauer og 6 svin. Der betaltes 2 rdl. 2 ort i kvegskatt, og der var
bare én gard i Vuku, som betalte mere.
Ved denne tid må Jon Anderssen være dod; ti i 1660 er det
enken, som bruker gården. I 1665 er det en ny opsitter, Oluf Nilssen,
da 30 år gammel, som dog kun har vært der kort tid; ti allerede i
1669 er der atter en ny opsitter, Jon Olsen.
Ved matrikuleringen dette år sattes ledingen til 1 rdl. 3 ort,
tienden til 3 tdr. bygg og 6 tdr. havre og småtienden til 3 ort. «Fin
des hommelhauge». Skylden blev foreslått nedsatt til 3M> spand.
Dette blev ikke tatt til følge, og resultatet var, at gården i en lang
årrekke fremover ikke kom i fast bygsel, da skylden og dermed skat
tene var så altfor høie. I 1678, da gården atter har en ny bruker,
Ole, oplyses ved tingsvidne, at gården «bruges noget lidet for leding
og knegtehold for dets dyrleiethed».
Fra 1686 har Jon Lundskin brukt gården for en fast årlig av
gift av 18 rdl. og efter ham sønnen, Mikkel Jonsen, og hans bror.
Efter brorens død brukte Mikkel den alene.
Avgiften blev i slutten av 1690-årene forhøiet til 27 rdl., og en
delig opbød fogden den på høsttinget 1700 «for fuld rettighed, 40

----
603 Bind IV
----
rdl.» Da Mikkel ved denne leilighet ikke frasa sig gården, blev
han krevet for dette beløp.
Som folge herav innsendte Mikkel under 23. oktober 1702 en
forestilling til stiftamtmannen, hvori han fremholdér, at gården i
mere enn 30 år har ligget ode (d. v. s. übygslet) og tildels übeboet,
og at hans foreldre og han seiv har hat den i 16 år og i den tid
bygget op av nytt næsten alle gårdens hus, foruten at 18 rdl. og
3 slakt er gitt i «kjendelse» (hvad dog fogden benekter å ha nydt
noget av). Han sluter med folgende utvetydige uttalelse:
«Havde fogden ladet mig vide, at jeg ikke måtte bruge den uden
fuldkommen afgift, havde jeg straks kundet kvittere og frasige mig
den, som jeg og herved fuldkommelig frasiger mig den, såfremt den
skal blive stående ved denne rettighed.»
Det gikk nu i orden på den måte, at gården samme år blev av
felt til halvparten i skyld, og Mikkel blev der en lang årrekke og
stod sig godt. Men de fulle utredsler for 1701 blev han domt til
Mikkel eiet en odelspart i Breding, som han solgte i 1702. An-
tagelig var hans hustru derfrå.
Lundskin led meget krigsvinteren 1718. Svenske krigsfolk var
jo under hele innfallet stasjonert i nærheten. Mikkel opgir sitt tap
således:
Et kvernhus, 2 høiboder og
et tørkehus opbrent. ... 50 rdl. — sk.
Tilsammen 284 rdl. 72 sk.
Mikkel døde på vårparten 1719, og nu sått enken Marit en tid
med gården. Før 1723 har korporal Ole Jonsen overtatt bruken,
og han kjøpte den på en auksjon over krongods, som avholdtes i
Trondhjem 20. januar—6. mars 1728 for 155 rdl. Hans skjote er
av 8. april, tgl. 8. september 1730.


----
604 Bind IV
----
Ved matrikuleringen i 1723 oplyses, at gården da hadde 3 hus
menn «uden sæd», ingen skog til tømmer og gjerdefang, men older
til brenne, seter 3 mil borte, «temmelig» utmark, kvern til husfor
nodenhet, sått til 12 sk. årlig avgift, intet fiskeri; gården betegnes
som «letvunden og mislig til korn». Utseden var 2% tdr. bygg og
<■> tdr. havre, avlingen 40 sommerlass vollhoi og 8 lass ekerhøi og
besetningen 3 hester, 9 kyr, 6 ungnaut, 16 sauer og 4 geiter. Tienden
blev sått til 1 td. 2 skjpr. blandkorn, 2 tdr. 4 skjpr. havre, 1 bpd.
erter og 20 mk. ost. Den blev foreslått avfelt 1 sp. 1 øre «formedelst
dens slethed og ringe aufvel», dessuten svarte den ikke sine «fulde
rettigheder», d. v. s. at den fremdeles bruktes for avgift.
Ole Jonsen har dog i årenes løp oparbeidet en viss velstand.
Han har utvilsomt vært en dyktig og resolutt mann, som enn ikke
har vært bange for å gi sig i kast med selveste øvrigheten. Således
sees han sammen med nogen andre i 1728 å være innblandet i en
affære med Morten Friis, som var i Verdalen for å greie op i sin
brors, avdode foged Friis' noget rotete regnskaper. Herunder har
nok Morten Friis faret noget hardhendt frem med eksekusjoner, og
i et sådant tilfelle angående en eksekusjon hos Halsten Holmen har
korporalene Ole Lundskin og Tore Hellan grepet inn og tvunget
ham til å gå lemfeldigere frem. Friis gjorde et stort nummer ut av
denne sak, beskyldte dem for å ha brukt «harde ord og skuffen» og
så videre, så at han endog hadde vært nodt til «for at undgå videre
ulykke at retirere prestegjeldet». Vidnene blev spurt, om de hadde
hørt korporalene si, at de skulde slå ham ihjel, så han aldri skulde
komme til Verdalen mere; men det hadde de naturligvis ikke hørt.
Hvordan det så gikk videre er übekjent.
De siste årene drev Ole gården i fellesskap med svigersønnen,
Ole Gabrielsen. Da både Ole og hustruen døde i 1763, efterlot de
sig et vel utstyrt bo med aktiva for 944 rdl. 9 sk. og en beholdning
på 843 rdl. 2 ort 10 sk. Gården var taksert til 600 rdl. Der regi
strertes solvtøi for 6 rdl. 2 ort, adskillig tinn og messing og en be
setning på 3 hester, 10 kyr, 4 ungnaut, 11 sauer, 9 geiter og 3 svin,
en bekkekvern til 8 rdl., en jernharv og smieredskap. Efter mannen
fantes av gangklær: en hatt til 6 sk., en hue 1 ort, en brun klædes
kjole med vest og bukser 5 rdl., en rød kjole og vest 2 rdl., et par
skinnbukser 16 sk., en gammel finmut 12 sk. og 3 lerredsskjorter
å 12 sk. Konens gangklær var: en sort kåpe til 2 rdl., et sort skjørt
1 rdl. 2 ort, en sort kjole 1 rdl., et blått kierseis skjørt 1 rdl. 2 ort,
en sjogronn silketrøie 2 ort 16 sk., en rod kallemankes dito 1 rdl.
og 2 lerredsserker 1 ort.
Gården blev utlagt til barna, for hvem Mikkel Olsen Reppe som
nærmeste slektning var formynder. Da den eldste sønn, Ellev Olsen,
ennu var mindreårig, bygslet Mikkel Reppe gården til Ole Jonsens

----
605 Bind IV
----
to svigersonner, Arnt Mortensen og Ole Gabrielsen, en tredjedel til
Arnt og to tredjedeler til Morten, således at de skulde ha den, inn
til Ellev hadde nådd den alder, at han seiv kunde overta den. Byg
selbrevene er av 14. desember 1763, tgl. 20. februar 1764. Arnt
klarte sig ikke ran der; han sees ofte å ha vært stevnet for gjeld.
Han betalte ikke engang ordentlig landskyld og andre utredsler for
Lundskin, sett fra sydvest 1922. Fot. E. Musum
sin gårdpart, så Mikkel Reppe har mattet stevne ham på sin mynd
lings vegne og få dom på ham:
Ellev Olsen innloste gården efter skattetaksten ifl. kvitterings
skjote fra Arnt og Ole, dat. 8. august, tgl. 15. august 1772. For å
skaffe penger pantsatte han den forst til kjøpmann Erik Dahlstrom
på Øren, senere til kancelliråd Erik Must i Trondhjem for 500 rdl.
Gården steg sterkt i verdi i Ellevs tid. På skifte i 1782 efter hans
første hustru, Sara Eliasdatter, blev den verdsatt til 800 rdl. Pante
obligasjonen til Must heftet ennu på gården, så boets beholdnmg
blev bare 335 rdl. 1 ort 8 sk., skjønt aktiva var 980 rdl. 2 ort 17 sk.
Besetningen var 4 hester, 3 føl, 5 kyr, 8 ungnaut, 13 geiter, 13
sauer og 2 svin. Han synes å ha drevet en smule med heste
opdrett.
Ellev døde i 17Q2, bare 42 år gammel. Gården blev på skiftet
efter ham verdsatt til 1500 rdl. Boets aktiva var 1807 rdl.; men
der var også adskillig gjeld, hvoriblandt panteheftelser på gården
for 700 rdl., så beholdningen blev bare 757 rdl. Av besetning regi
strertes 4 hester og 1 føl, 8 kyr, 8 ungnaut, 17 geiter, 20 sauer og
1 svin.


----
606 Bind IV
----
Enken, Marit Toresdatter Nedre Holmen, blev i 1794 gift med
Arnt Sivertsen V 'ester Gudding, og han kom nu til å bruke gården,
da odelsmannen, Ole Ellevsen, ennu ikke var myndig. Husene var
på denne tid kun i middelmådig stand. Ved en besiktigelse, Arnt
lot avholde i 1795, idet han vel aktet å forbedre bygningene mot
erstatning ved en senere odelslosning, oplyses, at hovedbygningen
var ganske brostfeldig, matstuen ganske kassabel, stabburet pas
sabelt, fjøset ganske forråtnet, låven nogenlunde o. s. v.; men odels
arvingens formynder, Elling Fæby, erklærte, at hans myndling vilde
overta gården, når han om 5 år blev myndig, og ansa ingen videre
forbedring av husene for nødvendig.
På skifte efter Marit Toresdatter i 1801 blev gården verdsatt
til 2000 rdl. Der var de samme panteheftelser på den som før.
Aktiva var 1789 rdl. 12 sk. og beholdningen 926 rdl. 14 sk. Den
registrerte besetning var 5 hester og 2 føl, 7 kyr, 11 ungnaut, 24
sauer, 17 geiter og 2 svin.
Elling Fæby lot nu, da Marit var død, lyse odelsrett på Ole
Ellevsens- vegne, og denne innløste efterhvert gården ved skjote fra
Arnt Sivertsen av 5. oktober 1802, tgl. 8. mars 1803 og avkall fra
sine brodre, Tore, Mikkel og Elias, av 16. august 1808 og 15.
august og 16. august 1809. Arnt hadde allerede i 1801 giftet sig
med Ole Ellevsens søster Maria, sin første kones steddatter, og Oles
to øvrige søstre var død.
Arnt brukte gården til sin død i 1808. I hans tid har den fått
et mere moderne utstyr av innbo, idet der på skiftet efter ham er
registrert både en jernkakelovn til 24 rdl. (en-etasjes) og et stueur
til 2 rdl. Besetningen var 3 hester, 13 kyr, 6 ungnaut, 19 sauer,
16 geiter og 2 svin.
Ole Ellevsen overtok nu gården, men hadde den ikke mange
årene, idet han døde i 1817, bare 34 år gamrnel. Gården med en
flomkvern blev på skiftet efter ham taksert for 1230 spdl., og beset
ningen var 6 hester, 8 kyr, 9 ungnaut, 31 sauer, 18 geiter og 1 svin.
Utseden er opgitt til 3 tdr. bygg, 16 tdr. havre, V-i td. hvete, % td.
rug, U td. erter og 10 tdr. poteer.
Dette skifte blev først avsluttet i 1822. Ole efterlot sig ikke
andre arvinger enn enken, Beret Ellingsdatter Fæby, og en datter
Oliva, født efter farens død, og nu gjorde hans brødre krav på
gården. Tore, som var gift på Jermstad, og Elias overdrog sin for
mentlige odelsrett til den yngre bror Mikkel, og denne optrådte
nu som odelspretendent. Samtidig påstod Tore og Elias, at de kun
hadde mottatt sin morsarv, men ikke arven efter faren og de to
døde søstre, likesom de også påstod, at endel gjenstande ikke var
medtatt ved registreringen. Ved en ny registreringsforretning i
1819 blev da også fremlagt nye ting til et beløp av 31 spdl. Der

----
607 Bind IV
----
blev uten resultat provet forlik angående brodrenes rett til arve
parter i gården. Skifteretten fant det ikke sannsynlig, at en revers
av 2 mars 1816, som brødrene hadde utstedt, kun skulde være
likvidasjon for morsarven; men da ingen annen arv nevntes og op
tatte vidner ikke kunde erindre, enten opgjoret angikk alle arvedeler
i gården eller bare morsarven, kunde den ikke betrakte avkallene av
1808 og 1809 som avgjorende beviser for, at deres arvedeler i
gården var innlost, hvorfor litt over 2 ore blev tilkjent dem som
eiendom. Denne kjennelse blev påanket til overretten, som ved dom
av 19. februar 1821 underkjente skifterettens avgjorelse og bestem
te, at hele gården skulde tas til inntekt for boet.
Det var dengang panteheftelser på gården til et belop av 064
spdl. foruten megen annen gjeld. lalt var passiva 1342 spdl. 3 ort
16 sk. og beholdningen 399 spdl. 3 ort.
Imidlertid hadde Mikkel Ellevsen anlagt odelssak mot enken
Beret med datter, og ved dom av 17. mai 1821 blev gården til
kjent ham for en losningssum efter uvillige menns skjonn. Sådant
skjønn blev avholdt 7. juli 1823. Jordveien blev da sått i en verdi
av fra 2 ort 12 sk. til 4 spdl. pr. mål og skogen til ialt 180 spdl.,
tilsammen 1107 spdl. 1 ort 6 sk. og med husene 1871 spdl. 1 ort
6 sk, hvorefter Mikkel Ellevsen overtok gården ifl. skjote fra Beret
av 7. februar 1826, tgl. s. d. Beret forbeholdt sig plassen Lund
skingjerdet, ca. 46 mål innhegnet jord, som 2. juni 1826 blev sær
skilt skyldsatt for 20 mkl. Ved et kommisjonsforlik av 7. mai 1827,
tgl. 10T april 1828, overdrog hun dog dette til Mikkel igjen, og det
er ikke opført særskilt i den nye matrikul av 1836.
Mikkel kjøpte i 1832 Lille Longdalen, som han drev som un
derbruk. På Lundskin holdt han alt i bra stand, både ut- og inn
vendig. Ved hans død i 1841 oplyses hovedbygningen å være gan
ske ny og bygningene forøvrig i tålelig stand. Og inne fantes
foruten sølv for 4 spdl. speil, gardiner og duker, ting som ennu
ikke var helt almindelige på bondegårde. På Lille Longdalen var
derimot bare en gammel stue, låve og fjos.
I 1835 var gårdens besetning 4 hester, 15 storfe, 20 sauer, 10
geiter og 2 svin og utseden X A td. hvete, tø td. rug, 2 tdr. bygg,
12 tdr. havre og 5 tdr. poteter.
Ved skiftet efter Mikkel blev Lundskin taksert til 1750 spdl. og
Longdalen til 300 spdl., men solgtes ved auksjon for 291 spdl. 2
ort 12 sk. Innbo og losore blev også solgt ved auksjon og inn
bragte 548 spdl. 1 ort 23 sk., foruten at sonnen hadde overtatt efter
takst for 123 spdl. 2 ort 12 sk. Boets aktiva blev 2719 spdl. 3 ort
12 sk.; men der var adskillig gjeld, hvoriblandt panteheftelser for
1415 spdl., så beholdningen blev ikke mere enn 679 spdl. 15 sk.
Forøvrig oplyses, at utseden år om annet var 2—3 tdr. bygg, 18

----
608 Bind IV
----
—20 tdr. havre og 12 tdr. poteter, og at der kunde fødes 5 hester,
15—16 storfe og 50 småfe. Der var endel skog og havnegang, dog
ikke tilstrekkelig til gårdens behov. Fremdeles var der en flom
kvern og en husmannsplass.
Gården blev efter skiftetaksten utlagt til den eneste sønn, Ellev
Mikkelsen.
Besetningen var i 1865 5 hester, 12 storfe, 23 sauer, 12 geiter
og 2 svin og utseden Va td. rug, 3% td. bygg, 16 Mr. havre og 13
tdr. poteter. Der var 2 husmannsplasse, Lundskinvald og Lund
skinvollan, med et samlet kreaturhold på 2 storfe, 7 sauer og 5
geiter og en utsed av X A td. bygg, 1 % td. havre og 2 tdr. poteter.
Ellev døde i 1864 ,og enken, Marta Larsdatter blev sittende i
uskiftet bo og drev gården til i 1872, da hun overdrog den til søn
nen, Mikal Ellev sen, ved kjøpekontrakt av 22. februar, tgl 10
oktober, for 1800 spdl. og kår. Skjote blev utstedt 30. juni tgl
16. juli 1875.
Besetningen i 1875 var 2 hester over og 1 under 3 år, 1 okse,
7 kyr, 5 ungnaut og kalver, 19 sauer og lam, 6 geiter og kidd og
3 svin og grise; herav tilhorte 2 kyr, 6 sauer og 2 geiter kårkonen.
Utseden var Va td. rug, 3 tdr. bygg, 16 tdr. havre og 12 tdr. po
teter. Ingen husmannsplass.
Ved skjote av 16. desember 1880, tgl. 8. januar 1881, solgte
Mikal Ellevsen gården til Andreas Olsen Lillemo fra Skogn for
kr. 16,000. Av denne kjopte Marius Ellevsen Meir fra Frol den
ifl. skjøte av 30. juni, tgl. 3. juli 1888. Kjopesummen var kr. 16,200.
Ved kjøpekontrakt av 7. september 1920 overdrog Marius Heir
gården til sonen, Eridtjov Heir (efter at den eldste sonn, Einar
hadde frasagt sig odelsretten) for en kjøpesum av 16,000 kr. og
kår. Redskaper og innbo for kr. 6000 fulgte med i handelen.
Fridtjov overtok gården 15. april 1925.
Eraskilte par ter:
Eide. Gårdsnr. 136, bruksnr. 2. Den gamle husmannsplass
Lundskingjerdet blev fraskilt ved skyldsetningsforretning av 19.
juni, tgl. 12. august 1879, og sått i en skyld av 1 dal 21 sk. (ny
skyld mk. 2,13), hvorefter Mikal Ellevsen Lundskin ved skjøte av
11. september, tgl. 12. desember 1879 solgte parten til Johannes
Sørensen Storvuka for kr. 1560. Ved skjøte av 13. august, tgl. 16.
mars 1886, overdrog Johannes Lundskingjerdet til Ole Nilssen
Dilenget for kr. 1275, hvorav kr. 75 for løsøre. Ole bygget hus på
bruket og kalte det Eide. Senere kjøpte han parten Haugli av
Stuskin ostre og la den til Eide. Han er nu kårmann på Eide.
I 1923 solgte han gården for kr. 12,000 til Jon Reppeaunet,
som igjen solgte den i 1925 for kr. 11,000 til Edvard Olsen Bjørsmo,
som nu bruker gården.

----
609 Bind IV
----
Lunnan. Gårdsnr. 136, bruksnr. 3. Skyld mk. 0,66 (nu mk.
0 60) er fraskilt 1900 og ved kontrakt av 7. april d. a. solgt av
Marius Heir til Gustav Arntsen Volen for kr. 800. Bruket er siden
solgt til Elling Olsen Auskin og hører nu til Auskin vestre.
Wold vestre. Gårdsnr. 136, bruksnr. 4. Fraskilt 1004, sått i
en skyld av mk 0,57 og ved kontrakt av 5. april 1904 av Marius
Heir solgt til Peter Olsen for kr. 1200. Peter driver ennu bruket.
Wold østre. Gårdsnr. 136, bruksnr. 5. Fraskilt og solgt samtidig
med foregående for kr. 1400 til Martin Peter sen. Skyld mk. 0,57.
De to siste bruk er den gamle husmannsplass Lundskinvollan.
Lundskinætten.
A Jon Olsen Lundskin. (Var på Lundskin i 1669).
B 1 Mikkel Jonsen Lundskin, t 1719, 52% år. * Mant.
Cl.Malena Mikkelsd., f. c. 1701.
C 2. Malena Mikkelsd., f. c. 1706.
B 2 Ole Jonsen Lundskin, korporal, t 1762, 74 år gl. 1715
Lisbet (Elisabet) Jonsd. Hellan, t 1762, 76 år gl.
C 1. Jon Olsen, f. p. Midthellan 1716.
C 2 Ole Olsen Jøsås, f. p. Midthellan 1717, t P- Jøsås
1753 * 1743 Beret Andersd. Jøsås, enke efter Ellev
Tomassen Tromsdal, Jøsås. Hun * s ) 1753 Lars Olsen
Slapgård, Jøsås. Se Balgårdsætten.
D 1. Ellev Olsen Lundskin, f. p. Jøsås 1750, f P- Lund
skin 1792 * 1 ) 1773 Sara Eliasd. Balgård, f. p.
B. 1747, tP- Lundskin 1782. *') 1782 Marit
Toresd. Holmen nedre. Hun * L> ) Arnt Sivertsen
Gudding, Lundskin. Se Nerholmsætten.
E I. 1 Beret Ellevsd., f. 1777, f 1795.
E 2. 1 Maria Ellevsd., f. p. Lundskin 1779. * x )
1801 Arnt Sivertsen Gudding, Lundskin. Se
ovenfor. * 2 ) 1805 Anders Jeremiassen Holm,
løitnant og dyrlæge. Se Midtholmsætten.
F I. 1 Anne Arntsd. * Kristofer Iversen År-
stad. Se Garnesætten.
E 3. 1 Marit Ellevsd., f. p. Lundskin 1782. * 1806
Lars Pedersen Jermstad, f. 1775, f 1839.
Se Østre Jermstadætten.
E 4. 2 Ole Ellevsen Lundskin, f. p. L. 1783, f 1817.
* *) 1807 Kirsti Nilsd., f. 1743, f 1815, enke
efter Gundbjørn Anderssen Faren. Se Fåren
ætten. * 2 ) 1816 Beret Ellingsd. Fæby. Hun
* 2 ) 1819 Anders Anderssen Øgstad.

----
610 Bind IV
----
Fl.Oliva (dbt. Olava) Olsd., f. p. Lundskin 1817. * 1837
Ole Ingebrigtsen Sehm, kirkesanger.
E 5. 2 Tore Ellevsen Jermstad, f. p. Lundskin 1786. Ingen barn *
1816 Guru Andersd., f 1834, enke efter Jakob Jonsen Jerm
stad. Se Jermstadætten.
E 6. 2 Elias Ellevsen, f. p. Lundskin 1788, f 1831, ugift. '
E 7. 2 Mikkel Ellevsen Lundskin, f. p. L. 1791, f 1841 * 1820 Inge
borg Jonsd. Auskin, f. p. A. 1791, f 1841.
F 1. Ellev Mikkelsen Lundskin, f. 1820. * 1846 Marta Larsd
Jermstad, f. 1815.
G 1. Mikal Ellevsen Lundskin, f. 1846, f 1925 * Karen
Barosd. Rosvold, f. 1844.
H 1. Maria Mikalsd. Lundskin, f. 1872, eier og dri
ver Grennes hotell, Verdalsøren.
I 1. Brynjulf Hanssen, f. 1907.
H 2. Ellev Mikalsen Lundskin, Jermstad, f. 1874.
* Laura Jakobsd. Jermstad, f. 1872, t
11. Borghild Margrete, f. 1899. I2.Ando, f
1901. 13. Kirsti Oline, f. 1904.
H 3. Mikal Mikalsen Lundschien, provisor, Oslo, f.
1884. * Aslaug Halvorsen, Fredrikstad, f. 1894
I 1. Bjørn, f. 1917. I 2. Karin, f. 1919. I 3. Gun
nar, f. 1923.
G 2. Lasse Ellevsen Lundskin, Stuskin, f. 1851, f 1913.
* Maria Johannesd. Slapgård, f. 1849.
H 1. Johanna Lovise Lassesd., f. 1878. * Karl Jo
hansen Grindberg, f. 1874.
I 1. Magnhild, f. 1907. I 2. Johan, f. 1909. I 3.
Lars, f. 1910. 14. Kari, f. 1911. 15. Inge
borg, f. 1913. I 6. Marit, f. 1915. 17. Ruth,
f. 1919.
H 2. Ellev Martin Lassesen, f. 1878, f 1 ( HO.
H 3. Ingeborg Anna Lassesd., f. 1881.
H 4. Marius Lassesen Stuskin, f. 1893.
G 3. Martinus Ellevsen Lundskin, Steinslien, f. 1853. *
Hanna Johannesd. Slapgård, f. 1853.
Hl. Marta Martinusd., f. 1877. * Oluf Trygstad.
I Amerika.
H 2. Ellev Martinussen Skrove, f. 1880. * Maria
Johansd. Skrove, f. 1883, f 1918.
I 1. Jon Magnus, f. 1907. 12. Helge, f. 1908.
13. Gunnar, f. 1910. 14. Einar, f. 1912.
15. Magnhild, f. 1914. 16. Marta Oline,
f. 1916. 17. Maria Birgitte, f. 1918.

----
611 Bind IV
----
H 3. Johannes Martinussen Steinsli, lærer,
f. 1883. * Birgitte Martinusd. Halset,
H 4. Maria Martinusd. Steinsli, f. 1885.
H 5. Harald Martinussen Steinsli, Halset,
f. 1888. * Ingeborg Andersd. Skrove,
f. 1895.
I 1. Arne Magnus, f. 1926.
H 6. Jon Martinussen Steinsli, f. 1891.
H 7. Laura Martinusd. Steinsli, f. 1893.
G 4. Ingeborg Anna Ellevsd. Lundskin, f. 1858.
* Martinus Jonsen Halset, Oklan, f. 1852.
Se Slapgårdsætten.
F 2. Marta Mikkelsd., f. 1817, t 1883. * 1845 Hal
vor Pedersen Eklo, f. p. E. nordre 1808, t P-
Eklomælen 1883, han og hustruen begravet
samme dag. Se Skroveætten
E 8. 2 Sara Ellevsd., f. 1783, t 1803.
C 3. Lisbet Olsd., f. p. Lundskin 1728. * Ole Gabrielsen Hellan.
C 4. Sigrid Olsd., f. p. Lundskin 1730. * Arnt Mortensen Lundskin.
AUSKIN
Gårdsnr. 137 og 138.
Navnet: af Kirkioskiænøyom, af Kirkioskøniom, i Auskøniom
1430. af Auskiniom som registrum kaller Kirkio Skinio 1491.
Ewskenie, Skenne sogn 1520. Ausken, Skena Kirke 1530. Vdskenn
1559, 1590 (2 garde). Ouskien, Vdschien 1610. Vdschinnd 1626.
Øuschind 1664. Øfschind 1723.
Første ledd er utvilsomt Aust-, d. e. den østre del av den gamle
gard; dette stemmer med beliggenheten. Ved siden derav har den
også hatt særnavn av, at den var gammelt kirkested.
Skylden: I 1650 var skylden på hver av de to garde 3 sp. 1 øre.
Auskin vestre blev i 1756 avfelt til 2 sp. 12 mkl., efter fraskillelsen
av Selnesset i 1764 1 sp. 1 øre 16 mkl., fra 1836 8 dal. 1 sk., i
1844 til 5 dal. 4 ort 1 sk. og endelig til 5 dal. 1 ort i 1850-årene.
I 1907 var skylden mk. 7,71 i ét bruk.
Auskin østre blev i 1756 avfelt til 2 sp. 12 mkl., efter fraskil
lelsen av Selnesset 1 sp. 2 øre, fra 1836 8 dal. 3 ort 16 sk.


----
612 Bind IV
----
Efter delingen i 1841 var skylden:
For Auskin ostre ovre 4 dal." 3 ort 16 sk., fra 1. januar 1846
i 50 år avfelt til 4 dal. 2 ort 4 sk. I 1907 var skylden mk. 6,20.
For Auskin ostre nedre 4 dal., ved avfeldninger av 26. novem
ber 1840 og 20. juni 1874 nedsatt til 2 dal. 12 sk. Fra 1885 er
den i matrikulen slått sammen med Reppe.
Auskingårdene, sett fra vest 1922. Fot. E. Musum.
Eiere: Gården tilhorte i middelalderen erkebispegodset. Hvor
dan dette var skjedd, får vi god rede på av erkebispernes jorde
boker. I Aslak Bolts (ca. 1430) står:
«Af kirkioskiænoyom V 2 mr. b. er niclis giurdzsson selde herræ
Eskille Erchibiscope giffuer ij orer.»
Og i en senere tilfoielse fra Gautes tid heter det:
«Af kirkio skoniom ores b. som haruikt henrichson gaf dom
kirkio j sith testament b. f X A mk.»
Videre:
«Nota at wj erchebiscop Gautho giorde iorde skipte medh
wegard oysthenson oc eliif arnwlffsson som hans syster eigher swa
at wi finge thom till ewerdeligæ eignær twegia spanna leighæ j
offræ skroffw, oc ii X A ores leigho j bollagarSh oc ther till gaffue
wi thom x alnæ klede, En the finghe oss ighen swa moket som
the åtte j auskonium som ær triggia spanna leighæ erchebiscops
stolenom till ewærdeligha eign ligger ther wndher eit stoort audn
som Sælwænæss heither oc qwernestode j vlwildenne. Seal thetta
byte vbrigdeligha haldas til ewerdalighar eignær met allom lutom
oc lunindom wppa baaShe siidhor, wj haffuæ theres breff.»


----
613 Bind IV
----
I Gautes jordebok (1491) er notert under «Stolssens land
skvld»:
J «Af Auskiniom som registrom kaller Kirkio Skinio åtte stadren
fyr ij span ther vti, Jtem bytte wij nw vnder staden fore offra
Skroffwo oc Bollagard swa mykit som skylder aarligha iij span i
Auskiniom, ligger ther vnder audhn som heiter Selwenes, oc
quernestøde.»
De to siste notater angar oiensynlig det samme makeskifte.
Endelig finner vi i Olav Ingebrigtsens jordebok (1530) under
«St. Olufs landskyld»:
«Ausken b. f. ii X A span j øre
Øffre Ausken b. f. ij spann ij øre»
og på et annet sted i samme jordebok:
«Thessze effter.ne Jorder køffte wii Oluff etc.
« Kirkeskeide ij øre af Oluf Laggere » (sammen med
5 øre i Hellan og Gjermstad). Kirkeskeide er her øiensynlig feil
skrift for Kirkeskiænøyar.
Det fremgår herav, at Niklas Gjurdsson hadde solgt erkebiskop
Eskild (1404—1428) l A markebol (4 øre) i gården efter gammel
skyld, og at dette på Aslak Bolts tid var bortbygslet for 2 ore. Senere
har Hartvig Henriksen i sitt testamente gitt Domkirken 1 oresbol
som på Gautes tid var bygslet for % mark (4 øre), hvorved altså
erkebispegodset var vokset til 2 spand. Endelig gjorde erkebiskop
Gaute makeskifte med Vegard Øysteinssøn og dennes svoger, Eilif
Arnessøn, hvorved han erhvervet for erkestolen ytterligere 3 spand
i Auskin mot 2 spand i Øvre Skrove og 2V2 øre i Balgård samt et
mellemlag av 10 alen klæde. Under gården hørte et aun, Selnesset,
og et kvernsted i Ulvillen.
Hermed eiet Erkestolen 5 spand. Under erkebiskop Olav blev
der så ytterligere kjøpt til 2 øre av Oluf Laggere og Erkestolens
eiendom blev dermed 5 sp. 2 øre. Efter erkebiskop Olavs jorde
bok er den litt mindre, idet der opføres:
Auskin 2 sp. 2 øre 12 mk.
Øvre Auskin 2 » 2 » — »
Tilsammen 5 sp. 1 øre 12 mk.
Auskin må ha vært to garde allerede på erkebiskop Aslak Bolts
tid; ti navnet i hans jordebok, som må oversettes med Kirke-
Auskin, betyr at kirken lå på dens grunn og dette navn må den ha
fått for å skille den fra en annen Auskin-gård.
Foruten dette har Verdalens prestebord og Sparbu prestebord
— rimeligvis helt siden middelalderen — hatt landskyldsparter i
gården, nemlig 1 øre 12 mkl. hver.
,39

----
614 Bind IV
----
Ved reformasjonen beslagla Kronen hele erkebispegodset, og
Auskin blev således krongods. I 1650 var eiendomsfordelingen:
5 sp. 2 øre — mkl. og bygselretten
Kronen
Verdalens prestebord
Sparbu prestebord
1 » 12 »
1 » 12 »
Tilsammen 6 sp. 2 øre
Som nevnt under Leklem var det en tid omkring 1570-årene,
at Kronen bortforlenet enkelte garde til fremmede leiesoldater, som
den hadde brukt i siste krig og formodentlig ikke hadde kunnet be
tale på annen måte. Således fikk ifl. kongelig skrivelse av 6. ok
tober 1575 Valentin von Halberstadt Auskin «kvit og fri uden
afgift at have, nyde, bruge og beholde ad gratiam til saalænge Vi
anderledes derom tilsigendes vorder». Han hadde den dog ikke
lenger enn til 1581; ti under 31. mai dette år er der utgått en ny
kgl. skrivelse til lensherren Jakob Huitfeldt sålydende:
«Vid, efterat Vi komme udi Forfaring, hvorledes der skal være
nogen ude Trondhiems Len, som ere forlente med nogle Vore og
Kronens Gaarde sammesteds, iblandt hvilke en ved Navn
Valentin von Halberstadt med en kaldes Udschen da ere
vi ikke tilsinds dennem samme Gaarde fremdeles kvit og fri at for
unde, men hvilken dennem herefter vilde nyde og besidde, de skulde
deraf give og fulgiøre den Rettighed Os og Kronen deraf bør. Thi
bede vi dig og ville at du dig herefter vider at rette, at du for.ne
Gaarde til vor Gaard udi Trondhiem lader annamme og deraf
oppebære paa vore Vegne den Rettighed, som bør at gives og gjøres,
og dermed anden Gaardens Indkomst at føre os til Bedste.»
Det er ingen sannsynlighet for, at disse leiesoldater, som ikke
kunde noget annet handverk enn krig, nogensinne seiv har brukt
de eiendomme, de således fikk i forlening. De bygslet dem nok bort
og beholdt inntektene.
Ved kgl. skjøte av 28. januar 1755, tgl. 20. februar 1759, blev
Auskin østre solgt for 240 rdl. til kaptein I sak Georg Coldevin,
som i 1759 overdrog den til opsitteren, Jon Jonsen. Elling Jonsen
fikk kgl. skjøte på den annen halvpart, Auskin vestre, i 1755, og
siden har gårdene vært brukernes eiendom.
Brukere: Ifølge skattemanntallet av 1520 har Jon pa Ewskenie
betalt % lodd 1 kvintin sølv og 4 skilling i skatt og Syord ibidem
akkurat like meget, så det har altså som på Aslak Bolts tid vært
2 garde, og disse har sannsynligvis vært nogenlunde like store.
Men så ser det ut til, at gårdene er blitt slått sammen; ti i lens
regnskapet for 1549 nevnes kun én opsitter, Olufj; han betalte 1

----
615 Bind IV
----
slaktnaut, 3X- vet 1 vog malt for 5 sp. 2 øre i V skinn, Stiicthenns
gods. Samme år står Oluff paa Vskenn for 2 pund smør og 8
pund mel i leding, og i 1559 har vi fremdeles Oluff paa Vdskenn.
Fra 1600-årenes begynnelse av kan vi med nogenlunde sikker
het følge rekken av opsittere på de forskjellige parter og således
begynne å skjelne mellem Auskin vestre og østre, skjønt en full
stendig utskiftning først fant sted i 1759.
AUSKIN VESTRE
Gårdsnr. 137.
Fra begynnelsen av 1600-årene og til omkring 1620 het op
sitteren på denne gard Mikkel. Han skattet for 1 øre odelsgods;
men om det var i denne gard er uvisst; det finnes ikke efter
hans død.
Det er visstnok denne gard, som Eskild Arntsen bygslet i 1621
for en bygselsum av 24 rdl. for 2 spand. Han har nok brukt en
part av gården tidligere også; for han opføres som leilending alle
rede i 1620 sammen med Mikkel. Formodentlig var han dennes
svigersønn.
Eskild er død omkring 1654; ti ifl. lensregnskapet for 1654 —55
har «Laurits Eriksen fest Øfskind, 3 sp. 1 øre, som Eskild Arntsen
før var påboende og nu er fradød og skal have enken Beret Mik
kelsdatter til egte.» Han betalte pr. spand 16 rdl., tilsammen 53
rdl. 1 ort 8 sk.
Laurits har visst slett ikke klart sig på gården; ti i kvegskatt
manntallet for 1657 finnes ingen opgave over kreaturholdet på
denne part, som således på denne tid synes å ha ligget under fefot.
I 1660 festet «Arne Eskildsen 2 sp. i Øuskind som Lars Eluf
sen (!) tilforn i feste havde og for armod skyld oplod, og på det
gården ikke skulde stå øde og Kongelig Majestæt miste påbudne
skat og rettighed, er den ham forundt i bøxel for 20 rdl.»
Denne Arne var utvilsomt en sønn av Eskild Arntsen. Han
levet ikke mange årene; ti i 1665 sees enken å bruke gården. Hun
kalles i folketellingen av 1666 Karen, men i 1669 Randi Sevalds
datter. Ved matrikuleringen dette år sattes til 1 rdl., tien
den til 1 % td. bygg og VA td. havre og småtienden til l / 2 rdl.
«Findes hommelhauge». Skylden blev foreslått nedsatt til 2 spand.
I 1671 er Lars Nilssen opsitter på denne, den største av de 3
Auskin-parter. Dette er visst den samme Lars Nilssen fra Jåmt
land, som siden 1661 hadde brukt den ene av partene på Auskin
østre. Han tør være kommet til Auskin vestre ved giftermål med
enken her. Egentlig bygselmann har han vel neppe vært; ti gården

----
616 Bind IV
----
var nu i forhold til den høie skyld (3 sp. 1 øre) så dårlig, at man
neppe kunde få den bortbygslet på vanlig måte. Det oplyses da
også ved tingsvidne i 1678, at Lars bruker gården «noget lidet for
leding og knegtehold for dens dyrleiethed». Og i 1686 oplyses
ved tingsvidne, at gården «endnu såvelsom forleden åringer» lig
ger øde (übygslet); men at en har brukt den dette år for 8 rdl.
Endelig får vi i 1689 vite, at den «ligger endnu såvelsom forrige
åringer øde, men dog dette år af en brugt for 10 rdl. afgift samt
mønstringspenge og vagthold, så deraf kan ei videre bekommes udi
nogen måde.»
I 1697 bruktes gården av en enke. «Hos denne fattige enke kan
ei høiere erholdes end 8 rdl., hvorpå hun endog ei mere end 6 ort
har betalt — rester endog desforuden på bekommet korn», oplyses
i tingsvidnet. «Enken» opføres som bruker ennu i 1699.
Gundbjørn Toresen kom til denne gard omkring 1707 og bruk-
te den bare for leilendingsskatten. Han var muligens sonn av Tore
Olsen Breding og kom fra Årstad til Auskin, hvor han døde 2. april
1716, 47 år 1 md. gammel. Hustruen het Marit Andersdatter.
Hans barn var den senere klokker i Vuku, Anders Gundbjørnsen,
Tore Gundbjørnsen Hellan og Gunhild Gundbjørnsdatter Prest
gård. Gundbjørn brukte visstnok foruten den her omhandlede gard
også den minste part (1 sp. 8 mkl.) av Auskin ostre.
Efter farens død har sønnen Tore brukt gården et par år; han
opføres som bruker under svenskenes innfall i 1718 både av denne
gard og overnevnte part av den annen. Skaden ved fienden opgis
som folger:
En høibod opbrent og alle de andre huse
beskadiget med bord, benke og døre 50 rdl
Under gården var 3 husmenn i Ulvillen, og tapet av kreaturer
og gårdsredskap kommer helt på deres part. Tore har vært bare
lottebruker og ikke hatt nogen besetning på gården. Han var i 1717
blitt gift med Maren Jonsdatter Midgrundan og kom siden til
Hellan.
I 1721 er en M/5 blitt opsitter på gården.


----
617 Bind IV
----
Ved matrikuleringen i 1723 hadde gården 3 husmenn «uden
sæd», ingen skog til tømmer og gjerdefang, men litt older til brenne,
seter 3 mil fra gården, «temmelig» bumark, kvern til husfornøden
het, sått til 12 sk. skatt, intet fiskeri. Den betegnes som «letvunden,
men mislig til korn». Utseden var 2Vi tdr. bygg og 9 tdr. havre,
avlingen 40 sommerlass vollhøi og 8 lass ekerhøi og besetningen
Auskin vestre, sett fra vest 1922. Fot. E. Musum
3 hester, 9 kyr, 6 ungnaut, 16 sauer og 4 geiter. Tienden blev sått
til 1 td. blandkorn, 2 tdr. havre, 1 bpd. erter og 18 mk. ost. Skyl
den blev foreslått nedsatt med 1 sp. 1 øre, hvorom det heter:
«Formedelst denne gards slethed og Ringe aufvel, er dend med
de ovenanførte 1 spd. 1 øre udj affelding anseet, Disforuden svarer
icke sine fuldkomne Rettigheder.»
Nils Auskin døde i 1739, 75V2 år gammel. Omkring 1740 blev
så Lars Nilssen, muligens sønnen, bruker av gården. I 1741 til
bød han 12 rdl. årlig avgift foruten utredsler og småtolde i 10 år
og å sette gårdens hus i tilbørlig stand mot å få avskjed fra soldater
tjenesten, som han hadde stått i på det trettende år.
Efter uårene 1740—42 kom en svær flom hosten 1743, som
beskadiget gården meget, idet endel blev brutt ut, endel overflom
met av sten og grus. Efter dette vilde ikke Lars ha gården, med
mindre han fikk den for 7 rdl. årlig. Der skjedde intet overbud
førenn i 1746; da tilbød korporal Ellev Olsen Auskin sig å ta den
for fulle skatter og rettigheter samt 1 rdl. på landskylden mot
bygselbrev for livstid, som han også fikk 20. oktober 1746, tgl.
1. juni 1747. Lars kom til Kveldstad.


----
618 Bind IV
----
Som nevnt under Stuskin vestre fikk Ellev Olsen Auskin skjøte
på denne gard av Elling Jonsen Stuskin, som nu flyttet til Auskin
og formodentlig til å begynne med brukte gården på de samme
vilkår som Ellev. I 1753 frasa han sig den, men tilbed å beholde
den mot 17 rdl. avgift samt småtolde og soldaterutredning. Ellers
vilde han ikke befatte sig med den. (Se Okkenhaugætten, Ysse).
Året efter blev gården solgt ved en auksjon over krongods, og
da kjøpte Elling Jonsen den for 233 rdl. kurant. Han fikk konge
lig skjøte 4. februar 1755, tgl. 6. september s. å. Samme år fikk
han utvirket en avfeldning i skylden, approbert 13. januar 1756.
Tore Hellan og Ole Stuskin, som begge hadde bodd på gården tid
ligere, vidnet, at elven i løpet av 50 år hadde brutt ut en stor del
av gårdens innmark, av den felles utmark, som lå henimot Vol
gavlen, og av det felles underliggende Selnesset, hvor der var 2
husmannsplasse. Skylden blev da sått ned fra 3 sp. 1 øre til 2
sp. 4 mkl.
Ved skjøte av 12. april, tgl. 15. august 1758, solgte Elling
Jonsen gården til vaktmester Lasse Olsen Faren for 405 rdl. Han
har nok vært nødt til å seige den på grunn av gjeld, bl. a. en mis
ligholdt obligasjon til Th. Møllmann, som påførte ham arrestfor
retning og saksomkostninger. Han var forresten litt av en hurra
gutt den samme Elling: I 1757 sees han å være stevnet av lens
mann Skjelven på Inderøen, fordi han i Trondhjem med makt
hadde tatt en båt fra lensmannens folk og seilt den til Øren med
20 tdr. sild i et forrykende uvær, så de holdt på å sette livet til.
Elling er vedblitt å bo på Auskin, iallfall så lenge Lasse levet.
I Lasse Fårens tid blev der foretatt utskiftning, og ved op
gangsforretning av 23. juni 1759 sått merker mellem Auskin vestre
og østre. Videre blev der ved en åstedsforretning av 23. septem
ber 1760 inngått forlik mellem eierne av Auskin-gårdene på den
ene side og eierne av Slapgård, Balgård og Kvelstad på den annen
angående nogen jord på sydsiden av elven. Oprinnelig hadde
elven vært grenseskjel mellem dem; men i de siste 50 år hadde
den stadig gravet sig inn på Auskins enemerker og lagt op land
på sydsiden, som nu opsitterne på de tre sistnevnte garde hadde
tatt i bruk. Man enedes om at Auskin skulde få endel på sydsiden.
Ved Lasse Fårens død i 1761 blev Auskin utlagt til hans to
brødre, kvartermester Nils Olsen Grundan og sersjant Mikkel
Olsen Reppe. Nils Grundan overtok hele gården ifl. skjøte av 20.
februar, tgl. 22. februar 1762.
Ved skjøte av 2. januar 1764 overdrog Nils gården til Jon
Jonsen, som hadde vært eier av den annen Auskin-gård, men solgt
den året i forveien. Kjøpesummen var 700 rdl. Nils Grundan
beholdt dog gårdens andel i Selnesset, og da han før hadde kjøpt

----
619 Bind IV
----
Auskin østres andel i dette, blev han nu eier av hele Seinesser,
som derved blev endelig skilt fra Auskin og lagt under Vest
Grundan Efter fraskillelsen av dette blev Auskin vestres skyld
1 sp. 1 øre 16 mkl., idet Selnessets skyld var 1 spand, hvorav
halvparten under denne gard.
Nils fikk pant i Auskin for 400 rdl., og da disse penger siden
blev opsagt, lånte Jon 400 rdl. av prost Krog.
Ved skifte i 1785 efter Jons hustru, Ingeborg Mikkelsdatter,
registrertes 2V 2 hest, 6 kyr, 4 ungnaut, 6 geiter, 2 sauer og 1 svin.
Gården blev verdsatt til 600 rdl. Aktiva var 779 rdl. 8 sk. og
beholdningen 288 rdl. 3 ort 4 sk.
Under gården lå plassen Kvelstadneset på sydsiden av elven.
Denne blev i 1809 bortfestet til Jon Mikkelsen Åsen mot en årlig
avgift av 8 rdl., som skulde utredes således: 6 dagers arbeide 1
våronnen 6 dager i håbollen og 12 dager i høionnen å 10 sk. samt
10 mål skurd å 12 sk.; dette blev 4 rdl., og de resterende 4 rdl.
skulde betales i kontanter.
I Kverndalsalmenningen hadde gården en engslette, som Jon
fant sig nødt til å fredlyse i 1809, «da adskillige har fundet for
godt at bruge og benytte den uden tilladelse».
Efter Jon Jonsens død i 1825 overtok hans eneste sønn, som
også het Jon Jonsen, sin mors og søsters part for 225 spdl. ifl.
skjøte av 16 august 1826. Der medfulgte da andel 1 kirkekjøpet
samt 60 spdl innskudd i Norges Bank. Moren, Maren Toresdat
ter, fikk et kår på 3 tdr. bygg, 6 tdr. havre, 3 tdr. poteter, k td.
rug Vi td hvete, jord til 12 mk. linfrø og for til 2 kyr og 6 smale.
I 1835 var gårdens besetning 3 hester, 10 storfe, 15 sauer,
5 geiter og 2 svin og utseden Vi td. hvete, V* td. rug, 2 tdr. bygg,
12 tdr. havre og 5 tdr. poteter.
Ved skyldsetningen i 1830-årene blev gården sått 1 en skyld
av 10 dal. 2 sk., ved avfeldningsforretning i 1834 nedsatt til 8
dal 1 sk. Siden brøt elven fremdeles bort meget både på nord- og
sydsiden, og i 1844 blev den efter forlangende av Jon Jonsen atter
avfeldt til 5 dal 4 ort 1 sk. Man anslog det da til, at elven siden
forrige avfeldning hadde brutt ut 95,000 kvadratalen av gårdens
beste jord.
Jon Jonsen kom sig op i et stort kausjonsansvar: (datteren —
Anne Jonsdatter Mønnes, f. 1839 — forteller, at faren måtte ut
med 3M2 hundre daler som kausjonist), og da solgte han Auskin
ved skjøte av 16. november 1847, tgl. 7. februar 1849, for 1000
spdl til Trond Jonsen Vold, en innflytter fra Tyldalen. Han had
de fra 1846—49 eiet Holme søndre og kalles derfor i skjøtet Trond
Holme Jon undtok som kår for sig og hustruen Mali et jordstykke
(Gjerdet, Lillegjerdet og Gavlbakken) og bygget og bodde der.

----
620 Bind IV
----
Stykket er siden kalt Kårgjerdet. Kårkontrakten er dat. og tgl. 7.
februar 1849. Her dode Jon i 1851 og Mali i 1858.
Trond Vold hadde ikke Auskin lenge: Han kom til Jøsås, hvor
han dode i 1857. (Sonnen, fanejunker Trond Jøsås, var en tid på
Indalen, eiet siden Balgård og er død for ikke mange år siden).
En mann ved navn Moan hadde visst Auskin efter Trond Vold,
men uten tinglest hjemmel. Så fikk Ole Jakobsen Vangstadhaug
auksjonsskjote på gården for 1613 spdl. 2. oktober 1863, tgl. 2.
mars 1864. Han kalles i skjøtet Ole Musum, idet han fra 1854—
57 hadde eiet Musum vestre. Han bygget op alle husene på Auskin.
Gården var imidlertid ytterligere avfelt til 5 dal. 1 ort 1 sk. Går
dens besetning var i 1865 3 hester, 10 storfe, 20 sauer. 11 geiter
og 1 svin og utseden Ys td. rug, 2 tdr. bygg, 10 tdr. havre og 8 tdr.
poteter. På gården var 3 husmannsplasser: 1. Næsset, 2. Stororen,
3. Vasvikvold, den siste uten jord. Disse hadde tilsammen et krea
turhold på 3 kyr, 10 sauer og 1 geit og en utsed av Ij 4 td. bygg,
1 % tdr. havre og 3 tdr. poteter.
I 1875 var besetningen 1 hest over 3 år, 5 kyr, 3 ungnaut og
kalver, 16 sauer og lam, 10 geiter og kidd og 2 svin. På husmanns
plassene føddes 3 kyr, 19 sauer og 4 geiter og såddes % td. bygg,
2 x h tdr. havre og 5 tdr. poteter.
Ved kjøpekontrakt av 18. februar 1880 overdrog Ole gården til
svigersonnen, Elling Olsen Bjørgan, for 5000 kr. Skjote er utstedt
av arvingene ved Peder Olsen Balgård og Mikal Olsen Auskin 13.
september, tgl. 16. september 1890. Elling måtte dessuten betale
Peder Olsen 300 kr. for odelsretten.
Åstedsforlik av 11. oktober 1882 og 27. oktober 1882, tgl. 15.
august 1883, fastsetter grensene mellem denne og tilstotende
gårder.
Elling Olsen frasolgte gården plassen Auskinneset på sondre
side av elven for 800 kr. til E. Ellevsen Stubbe, som siden føiet
denne og Auskinneset under Reppe sammen til ett bruk, som nu
heter Tingvold. (Se under Reppe).
Elling Olsen kjøpte for 1000 kr. det av Lundskin utskilte bruk,
Lunnan, og la det under Auskin. (Se Lundskin).
Ved skjote av 17. oktober, tgl. 2. november 1921, overdrog han
Auskin til datteren Marta for 7500 kr.

----
621 Bind IV
----
AUSKIN ØSTRE
Gårdsnr. 138.
Denne gard har i 1600-årene dels hatt én, dels to opsittere. I
begvnnelsen av århundret nevnes to: enken Gunhild og Oluf.
I 1612 har Kiell Oudschindt fått bygselbrev på 1 sp. 1 øre i
gården for 13 tø rdl. Han har formodentlig giftet sig med Gunhild,
men har ikke vært der lenge. Han nevnes ikke som leilending der
i 1620. . _ „
I 1621 bygslet Oluf Oudschind 1 sp. 1 ore, for 16 rdl. Denne
Oluf tør være den tidligere bruker av den annen part, og isåfall er
han nu kommet i besiddelse av hele eiendommen. For dette taler,
at der herefter kun opføres én leilending på gården inntil i 1640-
arene.
Da blev gården delt, idet «Jon Olsen for 2 sp. i Øfskind, en
ringe jord hans fader oplod», betalte 28 rdl. Dette var i 1641 og
i 1646 bygslet «Nils Siuffersen 1 sp. 8 mkl. i Ouschind, som Ole
godvillig for ham har opladt». For dette var bygselsummen 19 rdl.
Nils Sjurdsen var formodentlig Oles svigersønn.
I 1657 var besetningen:
På Jons part: 2 hester, 5 naut og 5 sauer.
På Nils' part: 2 hester, 9 naut, 9 sauer og 1 svin.
Forholdet i den følgende tid er noget uklart. Jon synes å være
død omkring 1660, og nu har denne part en kort tid vært brukt av
Hans Bastiansen (sorenskriveren?), men allerede i 1661 er den
bortfestet til en jamt, Lars Nilssen; det heter herom i lensregnska
pet for 1661—62:
«Fested Laurs Nilsen fra Jemtland 2 sp. 16 mkl. udi en gaard
i Forrens tinglaug Ouschind, som Hans Bastiansen udi brug hav
de havt og godvillig afstod, hvilken gaardpart forn.te Laurs Nil
sen (formedelst dens ringhed og budskabs bringelse fra Jemtland
i forleden krigstid) efter hr. landcommisarier deres ordre bøxelfn
er forundt». Han fikk den altså, fordi han hadde gjort tjeneste som
spion i den nettop avsluttede krig med Sverige, hvorfor han formo
dentlig var blitt nødt til å rømme hjemmefra. Han synes ikke å ha
brukt gården regelmessig: I 1665 var han der; men i 1666 brukes
den av en militær, kornett Pens, og Lars finnes ikke i folketellingen
dette år. Men i 1669 er han atter opført som gårdens bruker. Den
samme Lars er visstnok senere kommet til Auskin vestre, muligens
ved giftermål med enken på denne gard.
Ved matrikuleringen i 1669 sattes ledingen til tø rdl. 8 sk., ti
enden til 1 td. bygg og 2 tdr. havre og småtienden til 1 ort 4 sk.
«Findes hommelhaug», heter det. Skylden blev foreslått nedsatt til

----
622 Bind IV
----
1 sp. 12 mkl., hvilket begrunnes med, at den «ligger øde och for
medelst stor Elffuebrud ej bedre eragtet».
På Nils Siurdsens part var ledingen V/ 2 ort 4 sk., tienden Vz
td. bygg og IY2 tdr. havre og småtienden 1 ort. «Findes hommel
hauge». Skylden blev foreslått nedsatt til 2 l / 2 øre.
I 1671 er Lars avløst av Mikkel. Lars Nilssen er da på Auskin
vestre, hvor der ikke var nogen enke lenger. Mikkel opføres ennu
i tienderegistret for 1682; men da betegnes gården som «øde». I
1680- og 90-årene lå denne som de øvrige Auskin-gårder øde, d.v.s.
ikke bygslet, men brukt for en liten avgift. Stundom har vel gården
ikke engang vært bebodd. I 1689 oplyses således ved tingsvidne,
at gården «ligger ganske ode, saa intet er at bekomme» (hverken
landskyld eller skatter). I 1694 heter brukeren Peder, og det oplyses
da, at gården «er hel slet paa bygning, saa ingen den for høiere
afgift vil antage». Den var dette år brukt for 6 rdl. En Ole har
visst derefter brukt den en kort tid.
I 1697 bruktes gården av Hans (Tomassen) for 6 rdl. som av
de forrige opsittere.
Nils Siurdsen på den annen part opføres ennu i tienderegistret
1682. Men i 1686 og 1689 heter opsitteren Lars. Han var ikke
bygselmann; ti gården var på den tid ikke til å få bortbygslet. I
1686 brukte Lars den for 4 rdl. avgift. Ved tingsvidne i 1689 op
lyses, at gården på grunn av ringhet og dyrleie har ligget mange
år øde; men at den er brukt dette år for 6 rdl. avgift samt møn
stringspenger og vakthold, og at «ei videre deraf kan bekommes».
I 1664 oplyses, at gården hadde ligget øde i lang tid; dog var nu
av den påboende husene forbedret. Den bruktes dette år for 5 rdl.
avgift.
I 1697 får vi endelig vite, at forrige opsitter har mattet «kvit
tere» gården på grunn av dens brøstfeldighet og «tidernes slethed».
Hans Tomassen på den annen part tilbod sig nu å ta den mot 5 rdl.
avgift og husenes reparasjon. Således blev gården samlet påny og
fremdeles brukt for avgift til i 1701, da brukeren tok bygselbrev på
den. Det heter herom i fogedregnskapet:
«Hans Thomasen bevilget bøxelseddel paa de 2 parter af Øf
skind, skyld 3 sp. 1 øre, som Ole og Lars tilforn har beboet og
brugt for en ringe afgift — gammelt dragonkvarter, men siden den
af krigsjordebogen blev udeladt ligget øde, hvorover gaardens byg
ninger merkelig blev forfaldne. Betaler i førstebøxel 15 rdl.» Byg
selbrevet er dat. 19. desember 1701.
Efter Hans har en Ole Anderssen brukt gården. Han døde i
1717, 64 år gammel, og enken Gjertrud hadde den nu endel år. I
1719 heter det, at hun «haver tilsagt afgift 8 rdl. om bekommes
kan». Det er vel tvilsomt, om hun har brukt mere enn de 2 sp. 16

----
623 Bind IV
----
mkl av gården; ti som nevnt under Auskin vestre, brukte iallfall
i 1718 Tore Gundbjørnsen foruten Auskin vestre også den minste
part (1 sp. 8 mkl.) av Auskin østre.
I 1723 hadde gården 2 husmenn, som intet sådde. Der var skog
til gjerde og noget til brenne, ingen seter, måtelig bumark, en fjell
slette, hvorav svartes 6 sk. og et kvernsted, hvorav svartes 12 sk.
Den betegnes som «letvunden og kornvis». Utseden var 1 pd. rug,
3 tdr bygg, 9 tdr. havre, V-z vog grå erter, avlingen 40 sommerlass
høi og 6 lass ekerhøi og besetningen 3 hester, 9 kyr, 6 ungnaut, 10
sauer og 9 geiter. Tienden blev sått til 1 td. 2 skjpr. blandkorn 2
tdr 2 skjpr havre, 18 mk. erter, 2 mk. lin og 18 mk. ost. Skylden
blev foreslått avfelt 1 spand, og det heter, at «denne gaard burde
well hafft mere affelding, formedelst Hans May.ts udj Rettighe
derne afgaar, mens dog i henseende til dens Kornwished har mand
samme ej for meere end det ovenanførte Spand kundet afsette».
Gjertrud døde i 1724, 61 år gammel, og nu har dragon An
ders Olsen, som samme år var blitt gift med Agnes Eriksdatter
Balgård, tatt hele gården i bruk. Det oplyses i 1730, at de to numre,
den var delt i, var henlagt til én gard og bruktes av én opsitter.
Anders Olsen har opgitt gården omkring 1740. I 1741 bød
Baro Olsen og Lars Jonsen, som da hadde brukt den nogen tid,
17 rdl i avgift foruten aparte utredsler og småtolde. Hvis ikke
dette innrømmedes, vilde de frasi sig gården. Der var intet over
bud. Efter uårene og flommen i 1743 fikk de avgiften nedsatt til
12 rdl.
" I 1746 bød Lars Nilssen, som hittil hadde brukt Auskin vestre,
21 rdl 2 ort i årlig avgift og småtolde mot bygselbrev for livstid,
som han også fikk 20. oktober 1746, tgl. 1. juni 1747. Han frasa
sig den imidlertid allerede i 1750, da han flyttet til Kvelstad.^
Morten Davidsen Stuskin og Jon Jonsen bød da 18 rdl. arhg
samt småtolde og soldaterutredning mot bygselbrev på livstid, som
de fikk 1. oktober 1750, tgl. 4. mars 1751. Morten var i 1741 blitt
gift med Siri Bårdsdatter, enken efter Nils Auskin vestre.
Ved auksjon i 1754 over kongelig gods blev gården solgt for
240 rdl kurant til kaptein ved 1. Trondhjemske infanteriregiment,
I sak Coldevin; han skulde ha 2 års skattefrihet av 1 øre. Skjøtet er
av 28. januar 1755, tgl. 20. februar 1759. I hans tid blev gården
avfelt til 2 sp. 12 mkl. den 25. september 1758.
Coldevin delte gården ito like store deler, som han ved skjøter
av 2. januar, tgl. 20. februar 1759, solgte for 205 rdl. pr. part til
leilendingen Jon Jonsen Auskin og Elling Pedersen Hallem (f. pa
Haugstuen 1725 og gift i 1750 med Siri Jakobsd. Hallem vestre).
De lånte 298 rdl. til kjøpet av Nils Grundan. Elling kom fra Øst
Hellan til Auskin.

----
624 Bind IV
----
Ved skjøter av 29. november 1763, tgl. 20. februar 1764, over
drog Jon Jonsen og Elling Pedersen sine deler i engsletten Sel
nesset med to tilhorende husmannsplasser for 200 rdl. til Nils
Grundan. Da denne ved salget av Auskin vestre i 1764 undtok
denne gards andel i engsletten, kom således hele Selnesset under
Grundan. Dens skyld var 1 sp. og efter fraskillelsen blev altså skyl
den for Auskin ostre 1 sp. 2 øre.
Ved skjote av 29. november 1763, tgl. 20. februar 1764, over
drog Jon sin del af Auskin ostre til Elling Pedersen, som derved
blev eneeier av hele gården; han brukte den til i 1793, da han ved
skjote av 4. januar, tgl. 15. august, overdrog den til sønnen, ser
sjant Jakob Ellingsen, for 800 rdl. Ennu i dennes tid var nok ikke
Auskin-gårdene helt utskiftet; ti i 1797 sees han sammen med Jon
Auskin vestre å ha bygslet til Nils Arntsen Ekloen et stykke av
deres gårder, kalt Stororen «til plads og beboelse, naar han opryd
der og sætter husene istand». Årlig avgift 6 rdl.
Jakob Ellingsen døde i 1821, og gården blev ved mindelig
skifte utlagt til enken og barna. Ifølge skjøter av 17. mars, tgl. 6.
april 1821, overtok sonnene Ingebrigt Jakobsen 1 øre 16 mkl. og
Anders Jakobsen 1 sp. 8 mkl. Kjopesummene var henholdsvis
333 ] s spdl. og 666 2 :> spdl. Moren Gj*ertrud fikk et kår på 2V 2 tdr.
bygg, 8 tdr. havre og 6 tdr. poteter samt 3 /4 td. ekstra til utsed, 1
pund linfro og fornøden jord til dette, dessuten for til 2 kyr og 6
småfe. Av kåret skulde Anders utrede de %, Ingebrigt Vs.
Ingebrigt overdrog allerede ved skjote av 4. november, tgl. 7.
november 1823, sin del av gården til Anders, som således blev ene
eier. Han fikk 460 spdl. for den og forbeholdt sig dessuten Kalv
trøen mot en årlig avgift av 1 spdl.
I 1835 var gårdens besetning 1 hest, 3 storfe, 18 sauer og 1
svin og utseden Ys td. rug, 1V 2 tdr. bygg, 10 tdr. havre og 4 tdr.
poteter.
Anders klarte sig ikke på Auskin. I 1835 sees han å ha inn
gått kontrakt med Ole Garnes om bruk av 48 mål av gården. De
skulde være halvt om bruk og utbytte. I slutten av 1820- og begyn
nelsen av 1830-årene er han kommet i stor obligasjonsgjeld, hvor
av 1000 spdl. til Trondhjems sparebank, og i 1838 blev gården
solgt ved auksjon til denne for 840 spdl. Skjøtet er av 12. februar,
tgl. 5. april 1838. Sparebanken overdrog straks efter gården til
Nils Jonsen Reppe for 935 spdl. ved skjøte av 15. mars, tgl. 5.
april s. å.
Nils Reppe solgte den større del av gården til Ole Pedersen
Garnes, som fikk skjote, dat. og tgl. 3. februar 1841, på den del,
som nu kalles Auskin østre øvre. Den del, som Nils beholdt, fikk

----
625 Bind IV
----
navnet Auskin østre nedre og blev derved for godt skilt fra Auskin
og slått sammen med Reppe under ett nummer i panteregistret.
(Se Reppe). Ved skyldsetningsforretning, tgl. 3. februar 1841, blev
Auskin østre øvre sått i en skyld av 4 dal. 3 ort 16 sk. og ostre
nedre i 4 dal., som imidlertid allerede i 1840 var blitt nedsatt til
2 dal 4 ort på grunn av elvebrudd. Elven hadde da brutt på flere
steder: Lillegården, som grenset mot Volen og Auskin vestre, Aker
gjerdet, som støtte til Auskin vestre
og Ytre Balgård, samt Heggenesset
mot Kvelstad, Kvello, begge Slap
gårdene og Ytre Balgård. Ved en
usedvanlig stor flom i slutten av de
sember 1843 brot elven atter ut et
større stykke, anslagsvis minst
25 000 kvadratalen god jord, hvor
efter skylden i 1844 atter blev ned
satt nu til 2 dal. 12 sk.
På skifte avsluttet 17. januar
1843 efter Ole Garnes' hustru, Mar
ta Jonsdatter, blev Auskin østre øvre
utlagt til Jonas Jakobsen Halset, som
var gift med datteren Agnes. Går
den blev ved denne leilighet verdsatt
til 550 spdl. Utseden var 1 td. bygg,
B—lo tdr. havre, 6—B tdr. poteter,
besetningen 2 hester, 6 storfe og 15
Lasse Olsen Auskin.
— — — ____ j {^t
—16 småfe. Husene var da meget gamle og falleferdige.
Nu blev gården drevet som underbruk under Halset, delvis var
den også bortforpaktet. På skifte efter Jonas Halset i 1865 blev
gården utlagt til sønnen, Ole Jonassen, som fikk hjemmelsbrev på
den 5 juli 1865, tgl. 6. februar 1866. Ole solgte allerede i 1865
gården til Lasse Olsen Garnes for 1000 spdl. og kår til enken Ag
nes; men skjøte er først utstedt 13. april, tgl. 4. mai 1874.
Gårdens besetning var i 1865 2 hester, 5 storfe, 13 sauer og
2 svin og utseden Va td. rug, IV4 tdr. bygg, 8 tdr. havre og 5 tdr.
poteter. Den hadde ingen husmannsplass. I 1875 var besetningen
1 hest, 2 okser, 6 kyr, 2 ungnaut og kalver, 16 sauer og lam, 7 gei
ter og kidd og 1 svin og utseden 2 tdr. bygg, 7 tdr. havre og 7 tdr.
poteter.
Sersjant (nu fanejunker) Severin Jakobsen Efskind, sønnesønn
av Jonas Auskin og hustru Agnes Garnes og fostersønn av Lasse,
kjøpte gården i 1902 for 6000 kr. og kår til Lasse og hustruen,
Malena Jeremiasdatter. Skjøtet er dat. 8 mars, tgl. 2. april 1913.


----
626 Bind IV
----
Auskinætten.
A. Lars.
B.Jon Larssen Kvernmoen, f P- Tangen 1737, 58 år. Var på
Kvernmoen 1707 —16, på Årstad i 1717. * 1707 Anne Larsd.
Kvernmoen, f p. Tangen 1738.
Cl.Ranni Larsd., f. p. Kvernmoen 1707. * 1735 Peder
Iversen.
C 2. Rasmus Jonsen, f. p. Kvernmoen 1709.
C 3. Lars Jonsen Lindset, f. p. Kvernmoen 1710, f P- Lind
set 1779. • 1734 Marit Mikkelsd. Balgård, f. p. B.
1709, f P- Lindset 1779. 6 barn levde i 1779.
D 1. Anne Larsd., f. p. Stuskinshaugen 1737.
D 2. Mikkel Larssen Lindset, f. p. L. 1742. * 1765
Guru Johannesd. Reppe.
El. Marit Mikkelsd., f. p. Lindset 1765.
E 2. Johannes Mikkelsen, f. p. Reppesvald 1768.
E 3. Lars Mikkelsen, f. p. Myrsvald 1774.
E 4. Rasmus Mikkelsen, f. p. Lindset 1777.
D 3. Marit Larsd., f. p. Lindset 1745.
D 4. Jon Larssen Lindset, f. p. L. 1747, (Storstad-
vald 1801). * Siri Johansd.
E 1. Jon Jonsen Store Longdal, snekker, f. p. Mo
vald 1800. * 1827 Maria Larsd. Otmoen,
f. p. O. 1799.
Fl. Jon Jonsen Fosnesset, f. p. Longdal
1830. * 1855 Anne Mikkelsd. Årstad-
vald, f. p. A. 1824.
Gl. Johan Martin Jonsen, f. 1855.
G 2. Jokumina Jonsd., f. 1864.
G 3. Anne Maria Jonsd., f. 1867.
D 5. Ole Larssen Lindset, f. c. 1749, f p. L. 1814.
1779 Marit Svendsd. Kvernmoen.
D 6. Ingeborg Larsd., f. p. Lindset 1752.
C 4. Brynhild Jonsd., f. p. Kvernmoen 1713.
C 5. Lars Jonsen den yngre, f. p. Kvernmoen 1715.
C 6. Jon Jonsen Auskin, f. p. Årstad 1717, f 1796 p. Au-
skin. * 1746 Ingeborg Mortensd. Stuskin, f. p. S. 1725,
f p. Auskin 1785.
Dl. Jon Jonsen Auskin, f. p. Auskin 1754, f smst.
1825. * 1787 Maren Toresd. Prestgård, f. p. P.
1752, f P- Auskin 1844.
E 1. Ingeborg Jonsd. Auskin, f. p. A. 1791, f P-
Lundskin 1841. * 1820 Mikkel Ellevsen

----
627 Bind IV
----
Lundskin, f. p. L. 1791, t smst. 1841. Se Lundskinætten.
E 2. Jon Jonsen Auskin, f. p. A. 1796, f som kårmann smst.
1851. * 1826 Mali Kristofersd. Holmen nedre, f. p. H.
1797, f som kårkone p. Auskin 1858.
F 1. Maren Jonsd. Auskin, f. p. A. 1828, f 1894. * 1861
Ole Anderssen Stuskin, Kvelstad, f. p. Stuskin 1826,
t 1906.
Gl. Anders Olsen Kvelstad, Mønnes, f. 1865. *
Gusta Mortinusd. Nordenberg, Skogn, f. 1870,
t 1923.
Hl. Ole Martin Anderssen, f. 1896.
H 2. Paul Anderssen, f. 1899.
H 3. Maren Andersd., f. 1901, f 1926. * Gustaf
Gøranson Liff, f. 1894.
I 1. Alf Georg, f. 1922. I 2. Gudny Bergljot,
f. 1924.
H 4. Maria Margrete Andersd., f. 1904.
H 5. Arne Gerhard Anderssen, f. 1907.
H 6. Matæus Anderssen, f. 1910.
G 2. Marta Olsd. Kvelstad, f. 1867, f i Amerika
1926. * Johannes Huseby fra Orkdalen.
H 1. Myrtle Johannesd., f. 1908.
F 2. Jon Jonsen Auskin, f. p. A. 1830. I Amerika. * 1862
Maren Eliasd. Steine søndre, f. p. S. 1832.
G 1. Jon Martin Jonsen, f. 1862.
G 2. Kristofer Jonsen, f. 1865.
G 3. Annæus Edvard Jonsen, f. i Amerika 1872.
F 3. Kristofer Jonsen Auskin, f. p. A. 1832, f 1848.
F 4. Anne Jonsd. Auskin, f. p. A. 1839. * Ole Nilssen
Mønnes, f. 1847, f 1898.
Rasmus Jonsen Mønnes, f. p. Auskin 1759. * x ) 1787 Sigri
Jensd. Oklan, hans søskenbarn, f P- Bjørgan 1788, 38 år. * 2 )
1789 Marit Olsd. Mønnes. Enke efter Nils Anderssen Mønnes.
Morten Jonsen Hellan, f. p. Auskin 1763. * 1792 Magnhild
Rasmusd. Levring, f. p. Garnes 1763.
El. Rasmus Mortensen Hellan, f. p. Auskin 1792. * 1820
Gjertrud Jonsd. Holmli, f. p. H. 1787.
F 1. Marit Rasmusd., f. p. Hellan 1821, f 1882. * 1853.
F 2. Magnhild Rasmusd., f. p. Hellan 1824, f 1895.
* 1849. f 1 888 -
F 3. Morten Rasmussen Kolshaug, f. p. Hellan 1827. *
1852 Beret Bårdsd., f. p. Gudding 1815.
Gl.Sicilie Regise Mortensd., f. 1860.
F 4. Ingeborg Rasmusd. Melbyneset, f. p. Hellan 1830,

----
628 Bind IV
----
f 1893 i skredet. * 1854 Andreas Sevaldsen Melby
neset.
E 2. Ingeborg Mortensd., f. p. Auskin 1795, f p. Haugen
1879. * 1825 Matias Pedersen Haugen, f. p. Lein 1803,
t p. Haugen 1871. Omkom ved at et lass veltet over ham.
E 3. Kirsti Mortensd., f. p. Hellan 1798. * 1822 Ole Toresen
Hellan, enkemann, f. p. Hellan 1787.
E 4. Beret Mortensd., f. p. Hellan 1803, f 1803.
E 5. Lisbet Mortensd., f. p. Hellan 1807, f p. Musum 1837.
* 1833 Anders Gabrielsen Musum, f. p. M. 1807.
Jakob Jonsen Østnesvald, f. p. Auskin 1770. * 1796 Beret
Mikkelsd. Holmen nedre, f. p. H. 1774.
E 1. Jon Jakobsen Helmoen, f. p. Auskin 1797, f som kårmann
p. Helmoen 1885. * 1823 Johanna Amundsd. Helmoen,
f. c. 1782.
F l.Olava Jonsd., f. p. Helmoen 1823, f 1894.
E 2. Mikkel Jakobsen, f. p. Dilvaldet 1799.
E 3. Tore Jakobsen Flyan, f. p. Leirhaugvald 1801, f 1837.
Ugift.
E 4. Ingeborg Jakobsd., f. p. Auskinvald 1804, t 1804
E 5. Ole Jakobsen, f. p. Auskinvald 1806.
E 6. Marta Jakobsd., f. p. Østnesvald 1809, f P- Storvuku
1876. * 1849 Ole Olsen Storvuku nordre, f. p. S. 1809,
t som kårmann smst. 1882.
F 1. Ingeborg Anna Olsd., f. 1852. * Johannes Sørensen,
f. 1848.
E 7. Ole Jakobsen, f. p. Auskinvald 1811.
E 8. Johannes Jakobsen Tømte under Holmli mellem, f. p. Øst
nesvald 1816, f 1889. * 1838 Sirianna Tomasd. Holmli,
f. p. Holmlivald 1817.
Fl. Beret Johannesd., f. c. 1848.
F 2. Ole Johannessen, f. 1852.
F 3. Tore Johannssen, f. 1856.
F 4. Mette Johannesd., f. c. 1857.
F 5. Jon Johannessen, f. 1862.
F 1. Jakob Johannessen, f. 1839.
Lisbet Jonsd., f. p. Stuskin 1747. * 1775 Ingvald Pedersen
Sågen, snekker og sagmester. Se Stor-Ingvaldsætten.
Anne Jonsd., f. c. 17 * 1775 Ole Ulriksen Vuku. Se Flyan
ætten.
Siri Jonsd., f. p. Auskin 1756.
Ingeborg Jonsd., f. p. Auskin 1765. * 1789 Anders Larssen
Kråg, Auskin. Se Balgårdsætten.
Marta Jonsd., f. p. Auskin 1768, ugift

----
629 Bind IV
----
BREDING
Gårdsnr. 139.
Navnet: Uttales: bræng. — a Breidingi 1303. af Breidenge,
Breideing 1430. af Breidheinge 1491. Bredengh 1520. Breding
1530. Bredengh 1559, 1590. Breding 1610, 1626, 1664, 1723.
Brefteng = den brede eng. Navnet sees i middelalderen å ha
vært bøiet som intetkjønnsord. Har omtrent samme betydning som
de hyppigere navn Breivold og Breidin.
Skylden: Den eldste kjente skyld var 3 spand, i 1650 3 sp. 12
mkl. og fra 1837 11 dal. 1 ort 19 sk., hvorav Breding vestre 5 dal.
3 ort 2 sk., Breding østre 5 dal. 3 ort 17 sk.
I 1907 var skylden mk. 17,72, fordelt på 3 bruk, hvorav:
Bruksnr. 1: Breding vestre, mk. 7,53
2: Breding østre, » 10,19
Eiere: I middelalderen tilhørte gården erkebispegodset. I As
lak Bolts jordebok opføres under det egentlige erkebispegods 1
spand, og det står om dette, at det var «Af Breidenge thridiungs
eign» (d. e. tredjeparten av Breding), hvorav sluttes, at hele går
dens skyld var 3 spand. Dette var imidlertid ikke hele Erkestolens
eiendom i gården. Den eiet ytterligere 1 sp., som — såvidt kan
forståes av en kun delvis bevart notis i samme jordebok — var
lagt til Domkirken på den måte, at landskylden derav skulde bru
kes til kirkebygningens reparasjon.
Erkestolen eiet således ialt 2 sp. i Breding, og således opføres
det da også både i Gautes og Olavs jordebøker. Med disse 2 sp.,
som utgjorde den største part av gårdens skyld, fulgte naturligvis
bygselretten. Hvem som eiet det tredje spand, vet vi ikke; det var
muligens bondeodel.
Ved reformasjonen gikk gården over til Kronen, hvis eiendom
dog fra slutten av 1500-årene opføres med 1 sp. 2 øre.
Der har også vært en gammel odelspart i Breding på 11/-?I 1 /-? sp.,
hvorav ennu i 1624 opsitterne Hans og Tore Breding eiet hver l /-i
øre, Gudbrand Gran 8 mkl., enken Leverviken i Sparbu 1 øre 4
mkl., Amund Voset i Sparbu V 2 øre, Birgitte Stiklestad V 2 øre og
enken Malena Holmlien 1 øre. I 1650 opføres i matrikulen 2 går
der, og eiendomsretten er for hver av dem således fordelt:
Kronen
1 sp. — øre 12 mkl. og bygselretten
2» 6 »
Odelsgods
Tilsammen 1 sp. 1 øre 18 mkl
10

----
630 Bind IV
----
At eiendomsretten er noiaktig likedan fordelt på begge tyder
på, at nogen egentlig utskiftning ennu ikke hadde funnet sted.
Breding var blandt de gårder, som i 1659 blev pantsatt til Se
lius Marcelis og av denne igjen overdratt til vicepastor Peder Erik
sen Juel, som fikk skjote 5. mars 1663. Enken efter Juel blev siden
gift med kapellanen, Jakob Jakobsen Lund.
Fra dennes enke, Elsebe Tomasdatter Friis, er gården i begyn
nelsen av 1700-årene gått over til fogden, Mogens Friis. Efter
dennes dod solgte enken, Anne Bierch, den til kapteinloitnant Jør
gen von Grabow for 200 rdl. Skjotet er av 31. mars 1729, tgl. 4.
mars 1730. Friis hadde forresten gitt ham skjote allerede 6. de
sember 1727, men på ustemplet papir. På grunn av ansvar for
kongelige oppeborsler, som påhvilte fogdens bo, var 44 rdl. 12 sk.
blitt stående i gården som rest på kjopesummen.
Breding hadde da i over 100 år vært to gårder eller iallfall
hatt to brukere. Grabow delte den nu i to like store deler og solgte
Breding ostre til Ole Haldosen for 100 rdl. (Skjote av 24. januar
1731, tgl. 1. juni s. å.).
Breding vestre solgte han for 90 rdl. til dragon Ole Larssen.
(Skjote av 24. april 1731, tgl. 1. juni s. å.).
Siden har gårdene vært brukernes eiendom. De landskyldspar
ter, som bestod av gammelt bondegods, vil bli nærmere omtalt un
der brukere.
Brukere: Den forste opsitter, som kjennes, er Gunnar a Breid
engi, som i 1303 gikk i borgen for Aslak på Lyng. (Se Lyng).
I de folgende 200 år vet vi intet om opsitterne. Forst i skatte
manntallet av 1520 finner vi, at Morthen pa Bredengh har betalt
2 lodd 1 kvintin sølv og 4 sk. samt V-> lodd solv «ffor barne pe
ningh». Da han ikke betalte noget for jordegods, kan han ikke ha
eiet noget i gården; derimot har han hatt forvaltning av umyn
diges midler.
Av Stenviksholms lens regnskap for 1549 fremgår, at Enge
borg har betalt 1 slaktnaut i landskyld for 2 spand krongods i
Bredinng og i samme regnskap står Engeborgh paa Bredinge for
1 pund smor og 4 pund mel i leding.
I 1559 har vi Clemidt paa Breding.
Det ser således ut til, at Breding var udelt over midten av 1500-
årene Men i 1592—93 har Tore Breding og Lauritz Breding hver
betalt 1 daler i landbohold. Fra nu av kan vi folge opsitterrekken
på hver av gårdene.

----
631 Bind IV
----
BREDING VESTRE
Gårdsnr. 139, bruksnr. 1
Opsitter på denne gard var i 1592 Laurits. Han finnes i skatte
listene til henimot 1620 og eiet Vi øre i gården. I 1618 har han
visstnok avstått gården til fordel for sonnen; ti Per Lauritsen har
dette år betalt 12 rdl. i bygsel for 1 spand i Breding. Han kom dog
ikke lenge til å nyte godt av dette, og grunnen var, som det heter
i regnskapet for 1619—20, at han «en gift mand belaa et kvind
folk, Gunhild, hans søskenbarn». Dette var en meget graverende
forseelse, hvorfor han også straks rømte, og hans eiendeler hjem
falt til Kronen. Det var forresten ikke stort: 4 kyr for 8 rdl., 6
sauer 6 ort, dessuten jordens avkastning for 1620, som var 10 tdr.
havre, solgt for 3 ort tønden.
Hans Lauritsen, formodentlig en bror av foregående, bygslet
1 sp. i 1620 og gav 12 rdl. i bygsel. Han har nok brukt gården
til sin død.
[ 1655 har «Gundbiørn Hansen fest Breding, \M> sp. 6 mkl.,
hvilke hans bedagede og aldrende moder Anne Halduorsdatter
velvilligen opladt haver». Han betalte i bygsel 16 rdl. pr. sp., ialt
26V2 rdl. 16 sk. Gundbjørn var formodentlig sønn av Hans Lau
ritsen. Ved folketellingen i 1665 var han 48 år gammel. Han var
på Breding ennu i 1666.
Besetningen var i 165'/ 2 hester, 15 kyr, 1 bukk, 5 geiter, 10
sauer og 2 svin.
I 1669 heter opsitteren Tore Olsen; han var muligens sønn av
den Ole Toresen, som hadde vært på Breding østre til slutten av
1630-årene. Ved matrikuleringen i 1669 sattes leding etc. til nøi
aktig samme beløp som på Breding vestre, hvad der tyder på, at
ingen utskiftning ennu hadde funnet sted. «Findes hommelhaug
och brendefang», heter det. Gården må ha vært i bra stand; for
den blev ikke foreslått nedsatt i skyld.
Efter Tore kom Johan Larssen, som brukte gården til sin død
i 1698. På skiftet efter ham registrertes 2 hester (foruten dragon
hesten), 9 kyr, 2 ungnaut, 20 sauer, 9 geiter og 2 svin. En laksenot
til 2 ort noteres. Dessuten fantes der så sjeldne ting som 2 stoler.
Det oplyses, at boet skyldte Peder Jermstad i Sparbu 3 ort i land
skyld, hvorav kan sluttes, at også denne hadde part i gården (den
gamle bondeodelspart). Boets beholdning blev 47 rdl. til deling på
barna, Lars, Anders og Mali.
Sønnen Lars Johansen overtok nu gården og fikk bygselbrev
på den av Elsebe, sal. Jakob Lunds, 4. mars, tgl. 5. juli 1701.
Lars døde i krigen 1718. Han var dragon, og har vel som så
dan vært med både i trefningen ved Levring, tilbaketoget fra Steine

----
632 Bind IV
----
til Trondhjem i september 1718 og videre fra Trondhjem over
Dovre under oberst Motzfelts kommando. Han er opført i kirke
boken for 1710 blandt dem, som «ere døde udi Trundhiem og syn
denfields».
Imens blev gården plyndret av svenskene. Skaden beskrives
som følger
Tilsammen 126 rdl
Svenskene hadde betalt 1 rdl. for det, de tok.
Enken, Inger Olsdatter Breding, blev i 1720 gift med Anders
Pedersen Nedre Faren, som så blev bruker av gården.
Da de to Breding-gårder tilsammen utgjorde ett dragonkvarter
er de i matrikulen av 1723 opført under ett nummer, med de to
opsittere Anders og Ole. Av den gamle bondeodelspart på 1%
spand er nu 1 øre blitt fattighusets (St. Jørgens hus), 12 mkl. til
hører Rasmus Ågesen Hagen (og gikk siden over i Verdalsgodset),
medens resten er fordelt på opsitteren Anders med 6 mkl., opsit
teren Ole med 1 øre 18 mkl. (se Breding østre) og Ole Leirset
med 1 øre.
Forøvrig oplyses, at gården har én husmann, som sår V 2 vog,
skogen var avbrent ved vådeild i 1711 — «noget lidet igjen til
gjærdsel og brænde», seter 3 mil borte, «kaldes Juldalen», måtelig
bumark, en fjellslette, hvorav svares årlig 6 sk. Gården hadde et
kvernsted i Ulvillen, som ikke var skyldsatt tidligere, men nu sattes
i 12 mkl. Den betegnes som «tungvunden, men kornvis». Utseden
var 1 pd. rug, 3 tdr. bygg, 12 tdr. havre og 2 pd. grå erter, av
lingen 60 sommerlass høi og besetningen 4 hester, 10 kyr, 6 ung
naut, 16 sauer og 8 geiter. Tienden blev sått til 1 td. 4 skjpr. bland
korn, 3 tdr. havre, 1 bismerpd. erter, 2 mk. lin og 20 mk. ost. Der
blev ikke foreslått nogen annen forandring i skylden enn forhøiel
sen på grunn av det ovenfor nevnte kvernsted.


----
633 Bind IV
----
Ved skjøte av 24. april, tgl. 1. juni 1731, solgte kaptein Grabow
den halvpart av Breding, som Anders hittil hadde brukt, for QO
rdl. til dragon Ole Larssen, sonn av Lars Johansen. Det 1 øre i
denne gard, som før tilhørte Ole Leirset, var blitt pantsatt til Ole
Lassesen Grundan, av hvem Ole Larssen innløste det, hvorefter
han fikk skjøte av Jon Danielsen Leirset 4. september 1736. Pen
ger til gårdens kjøp lånte han av foged Arnet mot pant i gard,
besetning og innbo.
I 1762 sees han å ha innløst 6 mkl. uten bygsel av sine to søstre
og broren, Anders Stiklestad. Seiv hadde han også arvedel i disse
6 mkl. efter faren.
Ole Larssen døde i 1776, 70 år gammel. Året efter utløste søn
nen, Lars Olsen, ifl. kvitteringsskjøte av 20. februar sin bror, Jo
han Olsen Lunden, og søsteren Ingeborg, som var gift med Jere
mias Anderssen Midt Holmen, for deres arveparter i Breding
vestre, så han blev eier av hele gården 1 sp. 1 øre 18 mkl. Han
betalte ialt 270 rdl. for den.
Lars Olsen var en forholdsvis velsituert mann. Han drev blandt
annet med å opkjøpe kreaturer, som han førte til Røros og solgte
på markedet der. I 1780 sees han sammen med et par andre ver
dalinger å være stevnet av lensmannen i Ålen for skade, forvoldt
på hans eiendom ved kvegdriften året forut.
Lars Olsen døde i 1790, 58 år gammel, og efterlot sig aktiva
for 876 rdl. 2 ort 2 sk. og en beholdning på 105 rdl. 3 ort 4 sk.
Gården må han ha drevet betydelig op; ti den blev verdsatt til 600
rdl., og sølvtøi fantes for 3 rdl. 3 ort. Av besetning er registrert
3 hester, 6 kyr, 5 ungnaut, 14 geiter, 13 sauer og 2 svin.
Enken, Lisbet Olsdatter Ekren, drev nu gården, til hun ved
skjøte av 15. august, tgl. 16. august 1800, overgav den til sin ene
ste sønn Ole Larssen, og seiv tok et kår på 2 tdr. bygg og 4 tdr.
havre samt for til 2 kyr og 8 småfe.
Ole Larssen hadde nu Breding vestre til i 1826, da hans hustru,
Guru (datter av Ole Andosen Storstad) døde. På skiftet efter henne
blev det bestemt, at deres eneste sønn, Lars Olsen, som var gift
med Inger Jeremiasdatter Midtholmen og bodde hjemme på Bre
ding, skulde overta gården efter en takst av 850 spdl. (hvorav 50
spdl. for skogen) og overta heftelsen på den, en panteobligasjon
på 500 spdl. til Hans Brun i Trondhjem. Løsøreauksjonen inn
bragte 336 spdl. 4 ort 15 sk., hvorved aktiva kom op i 1217 spdl.
1 ort 15 sk. og beholdningen blev 430 spdl. 2 ort. Ole Larssen
fikk et rummelig kår: 6 tdr. havre, 2 tdr. bygg, */4 td. rug, X A td.
erter, linland til 6 mark frø, x h mål åker til potetland eller annet
bruk og for til 2 kyr og 6 småfe. I 1831 utløste Lars søsteren Guru,
som var gift med Johan Iversen Midgrundan.

----
634 Bind IV
----
I 1835 var gårdens besetning 2 hester, 6 storfe, 15 sauer og 1
svin og utseden Vb td. hvete, Vb td. rug, 1 td. bygg, 8 tdr. havre,
Vs td. erter og 4 tdr. poteter.
I 1844 blev der holdt avfelningsforretning på denne gard.
Ovenfor Grundfossen, hvor gården hadde et særdeles godt slått
eng, hadde elven ved å danne et sidelop tatt ut omtrent 30 000 kva
dratalen utmerket jord og dessuten skadet hjemmejorden noget,
spesielt i desember året forut. Skylden blev nedsatt for 50 år fra
1. januar 1846 til 4 dal. 3 ort.
Lars Olsens okonomiske forhold var ikke gode: I 1834 blev der
avholdt eksekusjon hos ham for en gjeld på 777 spdl. 37 sk. til
grosserer Hans Brun ifølge 3 obligasjoner oprinnelig på 650 spdl.,
som var misligholdt. Anders Østnes og Jon Grundan var kau
sjonisten
Han døde som kårmann på Breding i 1859. Svigersonnen, Jo
han Anderssen Midtholmen, hadde da hatt gården i flere år, idet
han overtok den allerede omkring 1851 — hjemmel på den fikk
han først ved skjøte av 18. august, tgl. 2. september 1882, utstedt
av svogeren Johan Iversen.
Gården hadde i 1865 en besetning på 2 hester, 8 storfe, 20
sauer og 1 svin og en utsed av 1 b td. rug, 1 td. bygg, 7 tdr. havre
og 5 tdr. poteter. Den hadde 2 husmannsplassen
1. Lassegjerdet, 2. Nordsveet, med et kreaturhold på tilsammen
3 kyr og 9 sauer og en utsed av 2V£ tdr. havre og 3 1 /-) tdr. poteter.
I 1875 var besetningen 1 hest, 5 kyr, 2 ungnaut og kalver, 13
sauer og lam, 8 geiter og kidd og 1 svin og utseden Vb td. rug, IV2
tdr. bygg, 8 tdr. havre, Va td. erter og 7 tdr. poteter. Der var da
3 plasser:
1. Bredingsberget (uten jord), 2. Bredingsgjerdet, 3. Nord
sveet, med et kreaturhold på 3 kyr, 1 ungnaut, 12 sauer, 4 geiter
og 1 svin og en utsed av Ya td. bygg, 2 tdr. havre og 4 tdr. poteter.
Johan Anderssen døde i 1883, og enken Guru Anna sat nu i
uskiftet bo til hun ifl. kjøpekontrakt av 7. august, tgl. 13. august
1884, overdrog gården til svigersønnen Laurits Johansen for 4400
kr. og kår.
Laurits solgte den i 1892 til svogeren, Martin Brendmo, som
i 1923 overdrog den til sønnen, Johan Martinsen.
Av denne gard er frasolgt flere tomter på handelsstedet Bre
dingsberg. Gårdens hus blev i 1912 flyttet ned til hovedveien, da
det var utskiftning mellem Breding-gårdene.

----
635 Bind IV
----
BREDING ØSTRE
Gårdsnr. 139, bruksnr. 2.
Tore (Olsen), som nevnes allerede i 1592, finnes i skattelistene
til omkring midten av 1620-årene. Han eiet V-i ore i gården.
Han har nok allerede for 1620 overlatt sin sonn en part av går
den, idet der da foruten Tore nevnes en Olnj som leilending, og i
Breding østre, sett fra sydvest 1922. Fot. E. Musum
1625 har Oluf Toresen betalt 6 rdl. i bygsel for V-> sp. i Breding.
Hermed er han formodentlig kommet i besiddelse av hele denne
gard; ti Tore nevnes ikke senere.
Oluf er dod antagelig i slutten av 1630-årene; ti i 1639 har
Jens Oluf sen bygslet IV2 sp. 6 mkl. i Breding, d. v. s. hele gården,
«som Oluf fradode». Bygselsummen var 22 rdl. Jens er her visst
nok feilskrift; for leilendingen i den folgende tid kalles ellers hele
tiden Jon og var vel sønn av den forrige opsitter; ti ennu i 1669
eiet han V-i spand av odelsparten i gården, Ole Næs hadde V 2 ore
og Halvor Varslåt i Sparbu 6 mkl.
Besetningen var i 1657 2 hester, 13 kyr, 2 geiter, 7 sauer og
2 svin.
Jon var i 1666 57 år; hjemme var da 4 sonner, Isak, Haldo,
Jon og Ole fra 8 til Vi år gamle.
Ved matrikuleringen i 1669 opføres: leding 3 ort 4 sk., tiende
IV2 tdr. bygg og 2V2 tdr. havre og småtiende 1 ort 4 sk. Der var
humlehave. Denne gard var en av de få, for hvem der ikke blev
foreslått nogen nedsettelse av skylden, den tør således ha vært i
god stand.


----
636 Bind IV
----
I 1692 fikk Haldo Jonsen bygselbrev av Elsebe. sal. Jakob
Lunds; det er dat. 17. februar 1692, tgl. 13. oktober 1698. Dette
er utvilsomt ovennevnte Jon Olsens næsteldste sonn, som i 1666
var 4 år gammel. Det passer riktignok ikke med, at han ved sin
dod i 1716 opgis å være 5S år; men aldersangivelser fra denne tid
kan være meget upålitelige.
Haldos sonn, Ole, var dod 10 dager for faren, 25 år gammel.
Det er da formodentlig Haldos enke den Anne Iversdatter Breding,
som i 1717 blev gift med forhenværende tambur Ole Olsen, som
derved kom til å bruke gården endel år.
Ved svenskenes innfall i 1718 opgis tapet for denne gards ved
kommende til:
Skade på husene og ski
Tilsammen 126 rdl
Svenskene hadde betalt 1 karolin i erstatning.
Ved skjote av 24. januar, tgl. 1. juni 1731, solgte Grabow den
ne gard, som Ole Olsen ennu brukte, til dragon Ole Haldosen for
ICO rdl. Ole Haldosen var medeier av odelsparten i gården, idet
han var en sonn av Haldo Jonsen. 12 mkl. av odelsparten var kom
met i Åge Hagens besiddelse, hvorfra den i 1732 gikk over til Bro
der Boysen, idet Hagen makeskiftet dette sammen med annet gods
mot Nedre Holmen. Ole Haldosens egen odelspart var 10% mkl.,
arvet etter faren ifl. skiftebrev av 13. juli 1716 og broren Jon, som
var fait ved Levring 12. september 1718. Han innloste i 1738 de
10 2 :: mkl., som tilhorte hver av brodrene Iver og Ole, samt 6% mkl.
og 5 1 b mkl., som tilhorte sostrene Magnhild og Ragnhild, tilsam
men med hans egen part 1 ore 18 mkl. uten bygsel.
Ole Haldosen dode i 1744. Han var en velstående mann, som
efterlot sig aktiva til et belop av 254 rdl. 4 ort 7 sk. og en behold
ning på 207 rdl. 2 ort 5 sk., hvilket ikke er lite, når man betenker,
at de tre store uår nettop var overstått. Gården blev fort til inntekt


----
637 Bind IV
----
for 121 rdl Den registrerte besetning var 2¥t hest (iberegnet dra
gonhesten), 9 kyr, 8 ungnaut, 19 geiter og 15 sauer. 4 av kyrne
var henbragt utenfor gården under registreringen og ikke nevnt,
men blev opgitt av avdødes brødre, Ole og Iver Mønnes.
Enken, Guru Roaldsdatter, blev i 1745 gift med tambur Hans
Mogensen (f. 1717, sønn av Mogens Korporal på Lille Jermstad),
og han brukte nu gården til sin død i 1760. Guru døde i 1761, 61
år gammel.
På skiftet efter henne er registrert en påfallende liten beset
ning- 1 hest, 3 kyr, 5 ungnaut, 6 sauer og 3 svin. Enkens arvepart
i gården 2 øre 3 mkl., utlagt henne på skiftet efter hennes første
mann blev tatt til inntekt for 60 rdl. 2 ort. Således blev aktiva 199
rdl 3 ort 12 sk. og beholdningen 95 rdl. 16 sk. Rasmus Garnes
krevet på sin hustrus vegne arv efter avdødes siste mann, som var
hennes bror; men det viste sig, at han hadde mottatt denne arv og
gitt avkall under 10. september 1761.
Nu overtok Ole Haldosens eneste sønn, Ole Olsen, garden; han
var nu 22 år gammel. Hans søster Kirsti, som var gift med Ando
Jakobsen Mønnes, solgte i 1764 sin arvedel, 22 mkl., til oberst
løitnant Kliiver for 80 rdl.
Med dette kjøp hadde Kliiver sine egne hensikter, og det tikk
et herlig «Nachspiel». Kliiver mente ved kjøpet å skulle skaffe sig
adgang til laksefisket i Bredingshølen, som tilhørte Breding og Øst
nes, og som han i mange år hadde brukt mot betaling til opsitterne
på disse gårder. Han forsøkte to ganger å få sin part i Breding
særskilt skyldsatt, men det blev avslått. Allikevel kastet han nu not
der uten å spørre om lov, hvilket førte til, at Ole Larssen Breding
optrådte og forbod oberstløitnantens folk og hans sønn (den senere
major Kliiver på Bjartnes) å kaste og jaget dem hjem. Efter Klu
vers påstand skulde han endog ha truet med kniv; men den påstod
Ole, han hadde trukket bare for å skjære løs noten. Så blev der da
ikke annet tilbake enn uttrykket «Skitthund», som han hadde brukt
mot unge Kliiver, og det blev mortifisert. Men Kliivers sakfører
fikk 2 rdl. i mulkt for usømmelig prosedyre, idet han hadde omtalt
Ole som en «indbildsk og opblæst tølper, uforskammet bonde»,
os.v. Dommen fait 21. februar 1767.
Men Bredings-mennene og Lars Østnes hadde også kontra
stevnt Kliiver for ulovlig fiske. Dommen i denne sak fait året efter
(7. mars 1768) og gikk Kliiver fullstendig imot. Retten hadde ikke
kunnet finne det minste, som berettiget ham til å fiske der, «hvor
efter han bør afholde sig fra fiske paa Bredings og Østnes' ene
merker».
Kliiver vilde ennu ikke gi sig, men klaget til Rentekamret, som
innhentet stiftamtmannens betenkning. Den kom under 7. januar

----
638 Bind IV
----
1769 og var kraftig. Efter et kort resumé av saken fortsetter han
med en henstilling, om ikke Kliiver bør ha en irettesettelse for sine
gjentagne og ugrunnede ansokninger i en så avgjort sak «hvorved
det hoie kollegium besværes unødvendig, og betjentene bringes i
forgjæves arbeide og bekostninger, da de i disse tider har nok at
bestille med deres nødvendige embedsforretninger, og vedkom
mende fattige bønder nodes til bekostninger og tidsspild for at for
svare sin retmæssige eiendom mod denne urolige mand, som nu
gjør saa anselig bud til Hans Majestæts kasse ikke saa meget for
Hans Majestæts interesse eller egen fordel, men meget mere for at
hevne sig paa bonderne, som ei har villet give ham raadighed efter
behag». Han finner, at Kliiver «engang for alle maatte gives til
strækkelig irettesættelse og advarsel om for eftertiden at entholde
sig fra at forurolige almuen, paa det de kunde nyde fred og sine
eiendomme übeskaaret».
Efter denne kraftige salve fant vel Kliiver ingen fordel i å be
holde eiendommen, men skjotet den i 1769 til Ole Olsen for 85 rdl.
Hl. kvitteringsskjoter av 15. august 1766 og 20. februar 1772
utloste Ole sine to ovrige søstre, Gjertrud og Anne, som var gift
med Ole Anderssen Storstad og Lars Kristofersen Molden. For
hver av partene betalte han 80 rdl.
Ved skjote av 2. januar 1784 overdrog Ole Olsen gården for
500 rdl .til sin svoger, Ando Jakobsen, som nu var på Josås. Som
kår forbeholdt han sig til bruk jordstykkene Kaldåkeren, Småreitan
og Kringelhaugen, fritt brensel, havning og den hestehjelp samt
den løvskog, han trengte. Hus skulde han opfore seiv med nogen
hjelp av eieren.
Ando Jakobsen Josås kjøpte i 1785 Ovre Holmen av Ole An
derssen for 480 rdl. 3 år efter dode han og efterlot sig enken Kir
sten Olsdatter og en datter Guru på 15 år. På skiftet efter ham i
1788 blev Breding verdsatt til 500 rdl. og Holmen til 400 rdl.; der
var adskillig pantegjeld til løitnant Elling Lyng og Rosenvinge,
300 rdl. til hver. Da enken ikke kunde skaffe penger, forlangte Ro
senvinge auksjon over Holmen. Ved denne blev Tore Sivertsen
Prestgård høistbydende med 374 rdl., men avstod sitt bud til Kir
sten, som fikk auksjonsskjøte 21. februar 1789; hun solgte den ved
skjote av samme dato til Erik Olsen Levring for 400 rdl.
På skiftet efter Ando er registrert en besetning på 2 hester, 6
kyr, 4 ungnaut, 10 geiter, 10 sauer og 1 svin. Aktiva var 1084 rdl.
2 ort; men gjelden var betydelig, så beholdningen blev bare 352
rdl. 3 ort 6 sk. Breding blev utlagt til enken Kirsten og datteren
Guru med 2 øre 3 mkl. til hver.
Kirsten blev i 1789 gift med Ole Olsen Jermstad øvre. Da hun
døde i 1799, overdrog Ole ved skjote av 6. november samme år for

----
639 Bind IV
----
169 rdl sin fjerdepart i gården til Jakob Jonsen Jermstad, som i
1792 var blitt gift med Guru Andosdatter Breding og således nu
var blitt eier av resten. Jakob gav så under samme dato Ole Olsen
skjote på hele eiendommen for 844 rdl. Ole blev i 1800 gift med
Magnhild, datter av Lars Olsen Breding vestre, med hvem han
fikk endel midler.
I 1819 blev der optatt takst over gården, som ved denne leilig-
het blev verdsatt til 400 spdl.
Breding-gårdene hadde i felles
skap en kverntomt og foss i Ulvillen.
Denne bygslet han i 1827 sammen
med Ole Larssen Breding vestre til
Peder Anderssen Ulvillen.
Efter Ole Olsen kom sonnen, som
var født i 1800 og også het Ole Ol
sen og var gift med Kirsti Olsdatter
Storvuku, fodt 1814. Han fikk kjope
kontrakt for 1000 spdl. 4. november
1835, tgl. 2. april 1869.
Gården hadde i 1835 en beset
ning på 2 hester, 6 storfe, 10 sauer,
5 geiter og 1 svin, og utseden var
U td. hvete, %td. rug, 1 td. bygg, 8
tdr. havre, X A td. erter og 4 tdr. po
teter.
I 1865 var besetningen 3 hester,
Ole Kvello.
12 storfe, 20 sauer og 2 svin og ut
seden Va td. rug, 2 tdr. bygg, 10 tdr. havre og 6 tdr. poteter. Den
hadde 3 husmannsplasser:
1. Sveet, 2. Bredingsberget, 3. Bredingsvollan, med et kreatur
hold på tilsammen 3 kyr og 11 sauer og en utsed av 2% tdr. havre
og tdr. poteter.
Ved disse tider overdrog Ole Olsen gården til svigersonnen,
Ole Lunden, gift med hans eldste datter Oline; men denne fikk ikke
noget skjøte, da han bare hadde den omkring et års tid.
Ved kjøpekontrakt av 14. april, tgl. 16. juli 1868, og skjøte av
3. april, tgl. 8. april 1869, solgte nu Ole Olsen den for 1200 spdl.
til en annen svigersønn, sersjant (senere fanejunker) Iver Knsto
fersen Kvello, som var gift med den næsteldste datter, Ingeborg
Anna I salget medfulgte endel løsøre, andel i Vuku kirkekjøp og
halvdelen i Ulvillens kvernbruk nr. 8. Kjoperen skulde være übe
rettiget til å seige gården til andre enn en av sin kones søsken.
Ole Olsen fikk kår; han døde i 1873, hustruen Kirsti i 1883.


----
640 Bind IV
----
I 1875 var besetningen 2 hester over og 2 under 3 år, 1 okse,
6 kyr, 3 ungnaut og kalver, 24 sauer og lam, 8 geiter og kidd og
2 svin, og utseden var 2 tdr. bygg, 10 tdr. havre, Vé td. havre til
grønnfor og 9 tdr. poteter. Gården hadde fremdeles 3 husmanns
plasser,
1: Bredingsberg, 2: Haresveet, 3: Bredingsvollan, med et sam
let kreaturhold på 2 kyr, 17 sauer, 8 geiter og 3 svin og en utsed
av •/« td. bygg, 3 tdr. havre og 6 tdr. poteter.
Iver Kvello døde ved et ulykkestilfelle den 18. februar 1885.
På skifte efter ham og tidligere avdøde hustru blev gården utlagt
til eldste sonn, Ole Iversen Kvello, for 6000 kr.
Ole Kvello har vært en meget benyttet mann i kommunen —
medlem av herredstyre og formannskap en lang årrekke, stortings
suppleant m. m.
Ved åstedsforlik av 11. oktober 1882, tgl. 15. august 1883, er
grensen mellem denne og tilstotende gårder fastsatt.
Fraskilte par ter:
Mangan, gårdsnr. 139, bruksnr. 3, skyld mk. 0,35, er skilt fra
Bredmg ostre og i 1894 av Ole Kvello solgt for 400 kr. til skred
der Kornelius Karlsen Hagahaugan.
V ester Bredingsætten
A. Lars.
B. Johan Larssen Breding, f p. B. 1698. *
C 1. Anders Johansen.
C 2. Mali Johansd.
C 3. Lars Johansen Breding, f i krigen 1719. * Inger Olsd,
t 1759, 84 år. Hun **) 1720 Anders Pedersen Faren
nedre, dragon.
D l.Ole Larssen Breding, f. p. B. 1706, f smst 1776
* 1731 Gunhild Olsd. Melby.
E 1. Magnhild Olsd., f. p. Breding 1732. * 1767
Ole Olsen Lennes, enkemann. (Se Lennes
ætten).
E 2. Lars Olsen Breding, f. p. B. 1734, f smst.
1790. * 1768 Lisbet Olsd. Ekren, hans tre
menning.
F 1. Ole Larssen Breding, f. p. B. 1770. * 1800
Guru Olsd. Breding, f. p. Storstad 1772,
f p. Breding 1826, dtr. av Ole Andosen
Storstad.
Gl. Lars Olsen Breding, f. p. B. 1800.
* 1826 Inger Jeremiasd. Auskin, f. p.

----
641 Bind IV
----
Holmen 1804, t som kårkone på Breding 1869.
Se Midtholmsætten.
Hl.Guruanna Larsd., f. p. Breding 1826, t
1906. * 1851 Johan Andreas Anderssen
Breding vestre, f. p. Midtholmen 1823, t
p. Breding 1883, sonn av Anders Jeremias
sen Midtholmen og h. Maria Ellevsd. Se
Midtholmsætten.
H 2. Ingeborg Anna Larsd., f. p. Breding 1828.
* 1849 Johan Iversen Årstad, Garnesmo,
f 1820, t 1894. Se Garnesætten.
G 2 Gjertrud Olsd., f. p. Breding 1803, t P- Midt
Grundan 1831. * 1829 Jon Iversen Midt Grun
dan, enkemann, f. i Storen c. 1785. Ingen barn.
F 2. Magnhild Larsd., f. p. Breding 1773. * 1800 Ole
Olsen Breding ostre. (Se Stuskinætten).
Gl "Peter Andosen Ekren, f. 1797, t 1885. (Far:
Ando Anderssen Stuskin). * 1828 Kirsti Olsd.
Ekren, f. i Sparbu c. 1777, f 1861, enke efter
Iver Pedersen Ekren.
E3.01e Olsen, f. p. Breding 1736, + 1742.
E 4. Johan Olsen Lunden, f. p. Breding 1739. • 1768 i Inge
borg Amundsd. Lunden, f. p. Gudding 1724, t 1803, enke
efter Ole Ellingsen Berg, Lunden. (Se Næsætten).
Fl Gunhild Johansd., f. p. Lunden 1769. * 1796 Ole
Olsen Stiklestad nedre, Aksnes, siden Lunden, t. p.
Stiklestad 1775.
Gl Ole Olsen Lunden, f. p. Stiklestad 1796, j p.
Lunden 1881 * 1826 Marta Olsd. Næs, f. p. N.
1801, t p. Lunden 1886.
H 1 Johannes Olsen Lunden, f. p. L. 1827.
1864 Marta Pedersd, f. 1823, t 1909, dtr.
av Peder Pedersen Kvello og p. Gunhild
Ågesd. Monnes. Ingen barn.
H2.01e Olsen, f. p. Lunden 1832. * 1866.
E 5. Inger Olsd, f. p. Breding 1741, t 1743.
E 6 Inger Olsd, f. p. Breding 1744, f 1799. 1765 Jeremias
Anderssen Midtholmen, f. 1743, t 1819. Se Midtholms-
ppftpn
Anders Larssen Stiklestad, f. p. Breding 1709, t P- Stiklestad
1769 * l ) 1737 Beret Olsd. Stiklestad, tP- S. 1762, 73 år gl.,
enke efter Sevald Sevaldsen Stiklestad ostre. Se Leinsætten.
* '-) 1762 Marit Andersd. Midgrundan. Hun *-) 1770 Ole
Olsen Leirfald, Stiklestad. Se Leinsætten.

----
642 Bind IV
----
Lars Anderssen Leklem, f. p. Stiklestad 1764. * 1788
Beret Barosd., enke efter Sevald Olsen Leklem. Se Vist
ætten.
Fl. 0 Arnt Larssen Fleskhusvald, Lunden, f. 1788. (Mor:
Ingeborg Arntsd. Stiklestad). * 1807 Marta Johannesd
Sundby, f. c. 1788, tjente p. S. 1801.
G 1. Anders Arntsen, f. og t p. Guddingsvald 1807.
G 2. Lorents Arntsen, f. og f p. Leklemsvald 1812.
G 3. Johan Arntsen, f. p. Leklemsvald 1817, f 1838.
G 4. Beret Arntsd., f. p. Huseby 1820. * 1845.
G 5. Andreas Arntsen, f. p. Fleskhusvald 1827, t 1873.
* 1848.
G 6. Ingeborg Anna Arntsd., f. p. Fleskhusvald 1826.
* 1857 Tore Jakobsen Aksnes lille nordre, f. p.
Skeisvald 1832, sonn av Jakob Toresen Skeisvald
og h. Johanna Pedersd.
H 1. Anne Johannesd., sypike, f. 1854.
H 2. Anton Julius Toresen, f. p. Ytteroy 1867.
G 7. Sefanias Arntsen Aspås sondre, f. p. Fleskhusvald
1820, f p. Aspås 1881. * 1857 Anna Karoline
Jonsd., f. i Sparbu 1832.
H 1. Anton Sefaniassen Aspås, f. 1861. *.
H 2. Anne Marta Sefaniasd., f. 1867.
H 3. Elen Anna Sefaniasd., f. 1871.
F 2. Sevald Larssen, f. p. Leklem 1790, f 1791.
F 3. Anders Larssen Leklem, f. p. Leklem 1794, f smst.
1829. * 1817 Elen Ottesd. Kjæran. Se Minsåsætten.
Hun * 2 ) 1830 Jakob Olsen Mikvold, Leklem. Se Leklems-
ætten.
Gl. Beret Marta Andersd., f. p. Leklem 1818. * 1839
Peder Jonsen Skrove, Borgen, f. p. B. 1794, f p.
Lyng 1882. Hun var hans 4. hustru.
G 2. Birgitte Andersd., f. p. Leklem 1821. * 1858.
G 3. Anne Marta Andersd., f. p. Leklem 1823. * 1845.
Anders Anderssen Øgstad eller Ost Grundan, f. p. Stiklestad
1767. * r ) Gunhild Olsd. Øst Grundan, f. p. Ekren 1739,
enke efter Ole Tomassen Ost Grundan. * 2 ) 1819 Beret
Ellingsd. Lundskin, f. p. Fæby 1795, f P- Hallem 1870, dtr.
av Elling Olsen Fæby, enke efter Ole Ellevsen Lundskin,
med hvem * 1816.
F 1. Gunhild Andersd. Øgstad, f. p. O. 1821, + smst. 1875
* 1855 Xils Olsen Bjartnes, Øgstad.
F 2. Olivia Andersd. Ogstad. * Ole Ingebrigtsen Sehm, Hal
lem vestre, kirkesanger.

----
643 Bind IV
----
D 3. Gunhild Larsd., f. p. Breding 1712, f p. Skrove 1773. * 1739
Jon Iversen Kvello, Skrove øvre.
E 1. Lars Jonsen, f. p. Kvello 1740, f ung.
E 2 Marit Jonsd., f. p. Folio 1743. **) 1778 Jeremias Jon
sen Balgård, t 1795. * 2 ) Lars Larssen Østnes, Balgård.
Ingen barn.
E 3. Iver Jonsen, f. p. Skrove 1746.
E 4 Inger Jonsd., f. p. Skrove 1749. * 1774 Anders Jenssen
Skrove, enkemann.
E 5. Malena Jonsd., f. p. Skrove 1751. * 1778 Åge Pedersen
Skrove.
E 6. Beret Jonsd., f. p. Skrove 1755. * 1779 Peder Olsen
Faren nedre.
D 4. Guru Larsd., f. p. Breding 1714. * 1741 Iver Iversen Kvello,
var inderst p. Tronesdal 1801.
El. Iver Iversen Kvello, f. p. K. 1743. *') 1769 Marit
Torkildsd. Balgård, enke efter Elias Amundsen Balgård,
t 1798. * 2 ) 1799 Marit Jonsd. Tronesdalsvald, enke,
f. c. 1740.
Øster Bredingsætten.
A. Tore Olsen Breding nevnes som opsitter på Breding allerede i
1592 og opføres i skattelistene til omkring midten av 1620-
årene.
B.Ole (Oluf) Toresen Breding, bygslet B. i 1625, t i slutten
av 1630-årene.
C. Jon Olsen Breding, var 57 år i 1666.
D 1. Isak Jonsen, var 8 år i 1666.
D 2. Ole Jonsen (Lund?), var V 2 år i 1666.
D 3. Haldo Jonsen Breding østre, var 4 år i 1666, f P-
B 1716, 58 år gl. * Anne Iversd., t som enke p.
Breding 1756, 85 år gl. Hun * 2 ) 1717 Ole Olsen,
fhv. tambur.
El. Oluf (Ole) Haldosen Mønnes, f. p. Breding
1706 **) 1742 Sara Bårdsd., f. p. Lille Vuku
1713, t P- Breding 1749. * 2 ) 1749 Ingeborg
Andersd. Snausen.
Fl. Haldo Olsen, f. p. Mønnes 1743.
F 2. Anders Olsen, f. p. Mønnes 1746. * 1771
Karen lohansd. Støen.
F 3. Anne Olsd., L p. Mønnes 1749.
F 4. Sara Olsd., f. p. Mønnes 1752.
F 5. Elias Olsen Mønnes, f. p. M. c. 1750. * 1778
Marit Mortensd. Kjesbu, i. p. K. 1752.

----
644 Bind IV
----
G l.Sara Eliasd., f. p. Mønnes 1779. * 1798 Erik Inge
brigtsen Øgstadmyren Mønnes, f. p. Øgstadmyren
1774.
Hl. Ole Eriksen, f. p. Mønnes 1803.
H 2. Ole Eriksen, f. p. Mønnes 1805.
H 3. Embret Eriksen, f. p. Mønnes 1808.
H 4. Elias Eriksen, f. p. Mønnes 1810. * 1831 In
geranna Olsd. Øren, f. c. 1811.
I 1. Ole Eliassen, f. p. Mikvold 1832, f 1834
12. Beret Marta Eliasd., f. 1834. * 1866 Lau
rits Kristian Larssen, Øren, f. 1842.
J 1. Laura Elise Lauritsd., f. 1866.
J 2. Marie Kristine Lauritsd., f. 1871.
I 3. Erik Andreas Mønnes, Øren, skomaker og
huseier p. Øren, f. 1837. * Karen Pedersd.
fra Åfjorden, f. 1835.
Jl. Anton Eriksen, f. c. 1859.
J 2. Jon Eriksen, f. c. 1862.
G 2. Karen Eliasd., f. 1787, f 1792.
Ole Haldosen Breding, f. p. B. 1711, t smst. 1744. * 1734
Guru Roaldsd., f 1761, 61 år gl. Hun * 2 ) 1745 Hans Mo
gensen Lille Jermstad, tambur, sønn av Mogens Korporal.
F 1. Haldo Olsen, f. p. Breding 1735, f 1736.
F 2. Haldo Olsen, f. p. Breding 1737, f 1737.
F 3. Ole Olsen Breding, f. p. B. 1738. * 1763 Malena Nilsd.
Indalen. Ingen barn.
F 4. Kirsti Olsd. Breding, f. p. B. 1741, f p. B. 1799 av
tæring. **) 1761 Ando Jakobsen Prestgård, Mønnes,
siden Breding, f. p. Rosvold 1734, f P- Breding 1788.
* 1788 Ole Olsen Jermstad øvre, Breding, f. p. Jerm-
stad øvre 1761. Han *-) 1800 Magnhild Larsd. Breding
vestre, f. p. B. 1773. Se Vester Bredingsætten og Stuskin
ætten.
G l.Guru Andosd., f. p. Jøsås 1773. * ] ) Jakob Jonsen
Jermstad øvre, enkemann. Se Lundsætten. *■) To
re Ellevsen.
F 5. Anne Olsd., f. p. Breding 1744. * 1770 Lars Kristofer
sen Vangstad, Molden.
F 6. Gjertrud Olsd., f. p. Breding 1744, f P- Storstad 1795.
* J ) 1765 Ole Andosen Storstad, f. p. S. 1729, f smst.
1786. * 2 ) 1786 Kristofer Olsen Vest Grundan, Stor-
stad, f. i Ulvillen 1751, f P- Storstad 1796. Han * 2 )
1796 Beret Barosd. Leirfald.
G I. 1 Ando Olsen, f. 1775.

----
645 Bind IV
----
G2/Guru Olsd., f. 1772, f 1826. * 1800 Ole Larssen
Breding, f. 1770. Se Vester Bredingsætten.
G 3. 1 Kirsti Olsd., f. 1772.
G 4. 2 Ole Kristofersen, f. 1788.
E 3. Ragnhild Haldosd., f. p. Breding 1716. * 1742 Sivert Hå
gensen Levring.
E 4. Ole Haldosen, f 1716, 25 år.
E 5. Jon Haldosen Breding, fait på Levring 12. sept. 1718.
E 6. Iver Haldosen Breding. * 1726 Marit Olsd. Auskin.
F 1. Gjertrud Iversd., f. p. Breding 1727, f 1738.
EKREN
Gårdsnr. 140.
Navnet: Ekrenn, Eckere 1590. Eckre 1626. Echren 1664, 1723.
Skylden: Gårdens skyld i 1650 var 2 øre 12 mkl., fra 1836 4
dal. 1 ort 17 sk., i 1907 mk. 8,67 i ett bruk.
Eiere: Ekren opfores i 1650 som tilhørende Bakke klosters gods;
men den har neppe tilhørt klostergodset i katolsk tid. Den eksisterte
visstnok ikke dengang som selvstendig bruk, men tør være en se
nere utskilt part av Vuku. Gården nevnes overhodet ikke før i slut
ten av 1500-årene.
At den ikke oprinnelig tilhørte klostergodset, synes også å frem
gå av, at den ikke var blandt de gårder, som i 1675 blev skjøtet til
Marcelis, da denne kjøpte Bakke klosters gods.
I 1660-årene eiedes Ekren av Eilert Kaspersen (Schøller), for
modentlig erhvervet som pant for pengeforstrekninger til Kronen.
Efter ham er den vel gått over til arvingene; den eiedes i 1692 av
seig ne ur S. Svineigell og president Kaasbøll.
Omkring 1720 har Rasmus Ågesen Hagen erhvervet gården.
Ved skifte i 1727 efter madame Siri Hagen tilfalt Ekren svigersøn
nen, handelsmann Simon Johansen Hof på Øren, som ved skjøte
av 3. august 1729 solgte gården for 70 rdl. til svogeren, krigsråd
Aage Hagen, og denne overdrog ved skjøte av 12. mars, tgl. 1.
juni 1733, Ekren tillikemed Vuku øde, 8 mkl., til fenrik (senere
oberstløitnant) Lorents Didrik Kliiver, for 100 rdl.
Kliiver tilbød opsitteren Anders gården; men da denne ikke
vilde kjøpe, solgte han den ved skjøte av 16. mars 1734 til Tore
Gundbjørnsen Heltan for 160 rdl. Denne blev ikke lenge ved eien
dommen, idet han allerede ved skjøte av 5. mars 1736 solgte den
til Ole Pedersen Molden for 108 rdl.
41


----
646 Bind IV
----
Ved skjøte av 14. mars 1752, tgl. 27. mars s. å., solgte Ole Pe
dersen den igjen til L. D. Ktiiver for 112 rdl. og fikk bygselbrev
på den av Kliiver, som ved skjøte av 10. juni, tgl. 7. september
1752, solgte gården til Lars Haldosen Oppem for samme pris.
Lars Haldosens far hadde kjøpt Oppem, som var kirkegods;
men da ifølge en forordning av 1732 landskyld til kirken vedblev
Ekren, sett fra vest 1929. Fot. H. Anderson.
å hefte på den, søkte han om å få den makeskiftet til sig som full
kommen eiendom mot Ekren. Dette blev innrømmet ved kgl. bevil
ling av 28. juli 1752, hvorefter Lars under 28. oktober 1752, tgl.
3. mars 1753, skjøtet Ekren til Verdalens kirker.
Siden har den vært kirkegods, inntil Ole Olsen Balgård kjøpte
den i 1875.
Brukere: I begynnelsen av 1600-årene het opsitteren Peder og
fra omkring 1630 Bård. Han var der ennu i 1665 og var da 60
år gammel.
Gårdens besetning var i 1657 2 hester, 8 kyr, 6 sauer og 1 svin.
Ved matrikuleringen i 1669 het opsitteren Ole Halvorsen. Ti
enden blev sått til 1 td. bygg og \\k tdr. havre, ledingen til \V%
ort 4 sk. og småtienden til 1 ort; der var humlehave. Der blev ikke
foreslått nogen forandring i skylden.
Ole opføres som bruker ennu i 1680-årene. I 1692 fikk Peder
Anderssen bygselbrev på gården av Fredrik Ovig på seigneur S.
Svineigells og president Kaasbølls vegne; det er dat. 14. juni 1692,
tgl. 13. oktober 1698.


----
647 Bind IV
----
Peder har visstnok hatt vanskelig for å klare sig: På høsttinget
i 1700 sees han åha begjært tingsvidne for, at gården var så be
skadiget ved elvebrudd, at han «derfor ei er god for at tilsvare de
afgaaede rettigheder», hvilket almuen bekreftet, og i 1701 sees han
å være stevnet for resterende landskyld. Nogen avfeldning i skyl
den fikk han dog ikke.
Peder Ekren døde i febduar 1719, 62 år gammel. Ved svenske
nes innfall samme vinter var gården blitt plyndret. Tapet opgis
således:
Skade på husene og ski
Tilsammen 148 rdl. 48 sk
I erstatning hadde svenskene betalt 1 karolin.
I 1723 het opsitteren Anders Pedersen. Han var muligens sønn
av den forige og kom til Ekren fra Folioen, som han hadde hatt i
1722 —23, men fraflyttet uten å betale landskylden, som han blev
stevnt for efter at han var kommet til Ekren. Også andre mislig
heter hadde han gjort sig skyldig i ved sin flytning fra Folioen,
som han måtte stå tilrette for: således hadde han fort bort derfrå
40 lass svinetrøske, tatt med en stalldør og nogen vinduer m. m.
Bygselbrev på Ekren fikk han av Rasmus Hagen 29. oktober
1724, tgl. 26. januar 1725.
Ved matrikuleringen i 1723 oplyses, at skogen er avbrent ved
vådeild i 1711, og at der nu kun er igjen litt older til brenne, ingen
seter, ringe bumark. Til gården hørte et kvernsted, som for tiden
lå øde, men kunde gjenoptas og derfor blev sått i en årlig avgift
av 4 sk. Gården betegnes som «letvunden og kornvis». Utseden var
1 td. bygg, 3 tdr. havre og 1 bismerpund grå erter, avlingen 18
lass vollhøi og 3 lass ekerhøi og besetningen IV2 hest, 4 kyr, 2
ungnaut, 7 sauer og 3 geiter. Tienden blev sått til 3 skjepper bland
korn, 6 skjepper havre, 12 mk. erter, 1 mk. lin og 8 mk. ost. Der
blev ikke foreslåt nogen forandring i skylden.
Hvor lenge Anders var på gården, vites ikke. Tore Gundbjørn
sen Heltan, som kjøpte den i 1734, har neppe brukt den. At An


----
648 Bind IV
----
ders, som blev tilbudt å kjøpe, overdrog sine pretensjoner til Tore,
synes å tyde på, at han har fått lov til å bli der. Derimot har Ole
Pedersen Molden, som kjøpte gården i 1736, sikkert bodd der fra
denne tid, og siden, da han i 1752 hadde solgt den til Kliiver, fikk
han dennes bygselbrev på gården 27. mars, tgl. 31. mai 1752.
I 1778, 5 uker før jul, brente gården. Der strok med 3 stuer,
stall og høibod og blev nedrevet et fjøs. Igjen var et fjøs, låve og
stabbur. Alt innbo brente, endog datterens og tjenernes klær; så
hastig kom ilden på. Ole, som nu var en gammel og sykelig mann,
lot dette melde på tinget næstefter og har vel som vanlig i den tid
fått tillatelse til å gå om i distriktet og samle bidrag til gjenop
byggelsen.
Oles hustru, Elsebe Mikkelsdatter, var død samme år. På skif
tet efter henne er registrert 2 hester, 4 kyr, 3 ungnaut, 6 geiter, 3
sauer og 3 griser. Aktiva var 104 rdl. 16 sk. og beholdningen 77
rdl. 6 sk.
Ole opgav ikke lenge derefter gården, som kirkeeieren, foged
Arnet, derpå bygslet til Otte Larssen Buran. Bygselbrevet er av
6. september 1779, tgl. 22. august 1780.
Otte blev der ikke lenge; ti under 21. februar 1785, tgl. s. d.,
sees den daværende kirkeeier, Rasmus Hagen, å ha bygslet går
den til vaktmester Jon Holmli, der drev Ekren som underbruk un
der Storvuku.
Iver Pedersen (visstnok utenbygds fra) fikk bygselbrev av Ras
mus Hagen 1. september 1705, tgl. 26. februar 1796, og hadde
gården i mange år. Med sin første hustru, Gjertrud Pedersd., had
de han ingen barn, hvorfor ekteparret under 19. april 1809 op
rettet gjensidig testamente, hvorefter den lengstlevende skulde arve
den annen. Hvis den gjenlevende giftet sig op, skulde der utbetales
arvingene ialt 5 rdl. Gjertrud døde, hvorefter Iver giftet sig påny
og fikk i dette ekteskap en sønn og en datter.
Iver døde i 1826. På skiftet registrertes en besetning på 2 he
ster, 3 kyr, 4 ungnaut, 12 sauer, 8 geiter og 1 svin. Aktiva blev
266 rdl. 3 ort 10 sk. og beholdningen 179 rdl. 3 ort.
Vuku kirkeverger bygslet nu gården til Peter Andosen Breding,
som i 1828 giftet sig med Ivers enke, Kirsti Olsd. Bygselbrevet er
av 9. desember 1828, tgl. 7. februar 1829. Han synes ikke å ha
klart sig synderlig godt, sees å være stevnet for gjeld, og i 1838
forpaktet han gården på 4 år til Johannes Eriksen Mønnes.
I 1835 var besetningen 2 hester, 6 storfe, 8 sauer, 4 geiter og
1 svin og utseden r A td. rug, 1 td. bygg, 7 tdr. havre og 5 tdr.
poteter.
Vuku kirkeverge bygslet gården til kirkesanger Ole Sevaldsen
Hage ved bygselbrev av 15. august, tgl. 16. august 1843. Peter

----
649 Bind IV
----
og hustru fikk kår og døde som kårfolk på Ekren, Kirsti i 1861,
Peter i 1885.
Hage synes heller ikke å ha sittet godt i det økonomisk: Ved
skifte i 1848 efter hans første hustru, Guruanna Ellingsdatter
Melby, var aktiva 187 spdl. 16 sk., medens den anmeldte gjeld be
løp sig til 381 spdl. 3 ort 16 sk., som dog påstodes hovedsakelig
opstått ved gårdens bygsling og bebyggelse. Av besetning regi
strertes 2 hester, 2 kyr, 3 ungnaut, 26 sauer, 20 geiter og 2 svin.
I 1865 var gårdens besetning 1 hest, 7 storfe, 9 sauer, 1 geit
og 2 svin og utseden 1 td. bygg, 8 tdr. havre og 10 tdr. poteter.
Dessuten hadde den residerende kapellan, som bodde på gården,
1 hest og 1 ku. På plassen Ekersveet føddes 1 ku og 3 sauer og
såddes 1 td. havre og 1 td. poteter og på Fastskolen holdtes 1 ku
og 3 sauer og såddes 1 td. havre og VA tdr. poteter.
Hage brukte gården til sin død i 1871, hvorefter enken, Beret
Tomasd., hadde den til 1875. Besetningen var da 1 hest, 6 kyr,
2 ungnaut, 18 sauer og lam, 3 geiter og kidd og 1 svin og utseden
1% tdr. bygg, 6 tdr. havre og 9 tdr. poteter. På Ekersveet føddes
8 sauer og 4 geiter og såddes Va td. bygg, V 2 td. havre og 2 tdr.
poteter og på Fastskolen var besetningen 1 ku, 5 sauer og 1 svin
og utseden % td. bygg, V 2 td. havre og 1 td. poteter.
Ved skjøte av 20. mars, tgl. 13. april 1877, solgte Vuku kirkes
styre gården for 4400 kr. til Ole Olsen Balgård, som var gift med
Beret Ekrens datter Johanna.
Efter Ole overtok sønnen Olav gården i 1903 for 6000 kr. Han
solgte den i 1916 for 20 000 kr. til Gimneriiis Mangan, kjøpte By
i Vinne og flyttet dit. Gunnerius Haugan har Ekren ennu.
Olav Olsen og G. Haugan har solgt fra gården mange tomter
og småbruk ved Bredingsberget.
VUKU
Navnet: i Austuaku (måskje gårdsnr. 142 eller 143)
1345. af Myklauako 1430. af Myklewako 1491. Voken 1520. Voke
sogn 1520. Voku 1530. Vuku kirke 1530. Wockum, Wockenn 1559.
Wuckenn, Wocku 1590. Woku 1610. Wockue 1626. Stor Wocke
1664. Storwoche 1723.
Vaka, hvilket Rygh opfatter som oprinnelig bekkenavn; der går
en bekk ut i elven litt vestenfor gården. Et beslektet navn er måskje
Vake i Ølen sogn i Fjelberg, hvilket forklares av hunkjønnsordet
vok = vake, åpent sted i is, hvorav også Våk i Våler.

----
650 Bind IV
----
VUKU STORE
Gårdsnr. 141.
Skylden: Den var i 1650 3 spand, idet 2 opsittere hver brukte
IV2 sp. I 1669 blev den avfelt til 2 sp. og i 1703 til 2 øre 12 mkl.
I 1836 blev gården sammen med Vuku øde skyldsatt for 9 dal. 3
ort 2 sk. Under samme bruk lå Vuku lille, som blev sått i en skyld
av 3 dal. 3 ort 10 sk., så skylden på det hele bruk blev 13 dal. 1
ort 12 sk.
I 1907 var hele skylden mk. 23,01, fordelt på 5 bruk, hvorav:
Bruksnr. 1: Vuku store vestre med Vuku øde mk. 11,16
2: Vuku store søndre » 5,25
3: Vuku store nordre » 5,25
Eiere: Den forste oplysning om gården finnes i Aslak Bolts
jordebok (1430), hvor det heter:
af myklauako v mrk. oc iij aura b. \ K f ...
af westra loghndal IV2 øres b. J D> L 11] spon -
Herav fremgår for det første, at Storvuku har vært en meget
betydelig gard på 5 markebol og 3 øresbol, d. v. s. 43 øresbol eller
14 sp. 1 øre, og at Vest-Longdalen IV2 øresbol lå til gården. Alt
dette var på Aslak Bolts tid bygslet for 3 spand, som altså tilhørte
Erkestolen.
Ifølge Oautes jordebok var dens eiendom «af Myklewako med
audhnet westre Logndal. b. f. iiij span». Om disse 4 spand er en
følge av verdistigning eller nyerhvervelse er umulig å avgjøre. Det
kan — som under Kirkevuku nevnt — også bero på, at noget av
denne gard er lagt under Storvuku.
Efter Olav Ingebrigtsens jordebok eiet Erkestolen 2 spand i
Woku og 2 sp. IV2 øre i Øfre Voku, hvilken siste vel nærmest må
bety Kirke-Vuku. Hvordan sammenhengen med dette er, kan van
skelig bringes på det rene nu. Erkebispegodset blev ved reforma
sjonen beslaglagt av Kr onen, og denne har også virkelig i tiden
straks efter eiet 4 sp. i en av Vuku-gårdene, utvilsomt Storvuku;
men dette føres ikke under «Stiicthenns» gods, som man skulde
ventet, hvis det hadde vært tidligere erkebispegods.
På en auksjon over krongods, som avholdtes i Trondhjem 20.
januar til 6. mars 1728, blev Storvuku solgt for 61 rdl. til davæ
rende fenrik (senere oberstløitnant) Eorents Didrik Kliiver, som
fikk kgl. skjøte 8. april, tgl. 8. september 1730. Kliiver solgte den
ved skjøte, dat. Lyng 24. februar 1734, tgl. 4. mars s. å., tillike
med Vuku øde for 160 rdl. til soldat Anders Gundbjørnsen Auskin,
og siden har gården vært brukernes eiendom.

----
651 Bind IV
----
Brukere: I skattemanntallet fra 1520 opføres 4 skattebønder
på Vuku-gårdene. Efter skattens størrelse kan det ikke være tvil om,
at Tord j Voken, som betalte 1 lodd sølv i skatt og 1 lodd sølv og
tø mark for jordegods, har brukt den største av dem, altså Stor
vuku At han har betalt for jordegods tyder på, at han seiv har
hatt eiendom i gården, og isåfall har vi heri forklanngen på, at
Erkestolens eiendom i den på erkebiskop Olavs tid kun var 2 spand.
Ifølge Steinviksholms lens regnskap for 1549 har Jacob betalt
2 spand smør og 2 vet malt i landskyld for 4 spand i Vogan. Dette
er ført under krongodset og ikke under «Stiicthenns» gods, som
man skulde ventet, hvis det hadde vært tidligere erkebispegods.
Kronen har før reformasjonen ikke hatt eiendom i nogen av
Vuku-gårdene. Vi får således det inntrykk, at Storvuku efter først
å ha vært erkebispegods ved reformasjonstiden er blitt bondegods
og ikke lenge efter krongods.
I ledingsmanntallet for 1549 står Jacob paa woggann for 20
mk. smør og 1 vog mel i leding. Dette er en liten leding for så stor
gard. Det er derfor rimelig, at Karll paa Wockann, som betalte
nøiaktig like stor leding, også har vært på Storvuku, som altså alle
rede dengang har hatt 2 opsittere.
1 skibskattmanntallet av 1559 har vi kun 2 skatteydere på Vuku.
Av disse har muligens haluord paa wockum vært på Storvuku.
Iffuer och Tor Wockue har i 1592 betalt tilsammen 1 daler i
landbohold På denne tid har det altså vitterlig vært 2 opsittere på
gården som forøvrig nu også fores med 4 spands skyld under
«Stigtens» gods. Man er vel blitt opmerksom på, at gården i sin
tid hadde vært erkebispegods. Ovennevnte Tor tør vel være en ef
terkommer av opsitteren i 1520.
Tarald og Knut het 2 av opsitterne på Vuku i begynnelsen av
1600-årene; de har sannsynligvis vært på Storvuku. Tarald er av
løst allerede i 1606, idet halvparten av 3 sp. (skylden var nu blitt
nedsatt) blev bygslet til Anders og Lyr (Lyder) for 18 daler. Lyr
finnes riktignok ikke i skattemanntallene senere og allerede i 1611
har vi atter Tarald og Knut, så det er ikke godt å få ordentlig rede
på opsitterforholdene i denne tid. I 1615 er dog Tarald blitt helt
borte og forekommer ikke senere.
I 1618 bygslet Per Persen Vh sp. i Vocku for 12 rdl. og i 1620
har Mikkel Storvuku for 1% sp. betalt 18 rdl. Det heter om Pers
part som begrunnelse av den lave bygselsum, at den «er meget ud
tageri af elven — havde ellers staaed øde».
Mikkel og Peder anføres nu som opsittere på samme gard til
slutten av 1630-årene. Mikkel er da blitt avløst av Jon, og i 1639
har Slfuer Thordssøn festet «IV2 sp. i Vuku, som enken ibm. for

----
652 Bind IV
----
armod skyld opgav — skal forsorge hendes livs ophold», heter det
Bygselsummen var 20 rdl. Sifuer er visstnok her feilskrift for
Iffuer; ti nogen Sivert linnes ikke i den folgende tid på Vuku
gårdene; derimot Iver (Iffuer) helt til i 1660-årene.
Jon er dod i begynnelsen av 1650-årene; ti i 1652 har «Jon
Ellingsen festet i Voche 1% sp., som Jon Voche fradode, og skal
have enken Marite Voche til egte». Han gav 25 : 2 rdl. for gården
— og enken.
Besetningen i 1657 var:
På Jons part: 2 hester, 8 naut, 2 geiter, 2 sauer og 2 svin.
På Ivers part: 1 hest, 5 naut, 2 geiter og 2 sauer.
Jon var i 1665 36 år, så han har vært nokså ung, da han kom
til gården. Ivers halvpart bruktes nu av enken; men 1 1666 la
den ode.
Ved matrikuleringen i 1660 opfores Storvuku under ett num
mer, men med de to opsittere Jon Ellingsen og Erik Petersen. Ti
enden for hele gården blev sått til 112I 1 2 tdr. bygg og 3 2 2 tdr. havre,
ledingen til 1 rdl. og småtienden til Vz rdl." Der var humlehave!
Skylden blev foreslått nedsatt til 2 spand, og at dette blev tatt til
folge viser, at gården må være blitt påtagelig forringet, naturlig
vis ved elvebrudd. Omkring 1680 synes begge parter å være blitt
samlet på Jons hand. Gården, som tidligere hadde vært dragon
kvarter, blev i 1688 slettet som sådant.
Under 29. april 1600, tgl. 13. oktober 1608, fikk Oluf Toresen
foged Hans Kochs «tilladelsesseddel» på Storvuku. Han sokte 1
1700 om avfelning i skylden, fordi gården stadig avtok ved elve
brudd av Helgåen og Inna, hvorfor den også var utgått som dra
gonkvarter. Han klager over ikke å kunne svare avgående landskyld
og rettighet. Ved besiktigelsen oplyses, at avlingen innengjerds" er
3 små sommerlass hoi og utengjerds på to enge ovenfor Ulvilla 8
lass. Der kunde holdes 1 hest, 5 kyr, 2 ungnaut og nogen småfe.
Skylden blev da nedsatt til noget under halvparten, nemlig 2 ore
12 mkl., hvilket er approbert 25. juni 1703.
Ole Toresen Storvuku opgis å være skutt av de svenske den 12.
september 1718, 76 år gammel. I denne alder kan man jo van
skelig forestille sig ham som aktiv deltager i trefningen på Levring,
skjont hvem vet — han var jo gammel dragon.
Ole Hanssen Auskin var i 1715 blitt gift med Ragnhild Ols
datter Storvuku, utvilsomt en datter av Ole Toresen, og han brukte
nu gården nogen år og kom siden til Eklo. Den led betydelig krigs
vinteren 1718, idet Ole opgir sitt tap således:

----
653 Bind IV
----
Tilsammen 155 rdl. 72 sk.
Ved matrikuleringen i 1723 opgis skogen å være ganske av
brent i 1711, så der kun var igjen litt older til brenne, ingen seter,
ringe bumark. Gården betegnes som «lætvunden til åger, men til
engen efter hoe tungvunden, kornvis». Utseden var V-i bismerpund
rug, 2 tdr. bygg, 5 tdr. havre og 1 bismerpd. grå erter, avlingen
26 sommerlass vollhøi og 3 lass ekerhoi og besetningen 2 hester,
6 kyr, 3 ungnaut, 6 sauer og 4 geiter. Tienden blev sått til 6 skjpr.
blandkorn. 1 td. 4 skjpr. havre, 12 mk. erter, 1 mk. lin og 12 mk.
ost. Skylden blev foreslått forhoiet 1 ore 12 mkl. «i henseende til
denne gaards goede auwel».
Som nevnt under eiere var Lorents Didrik Kliiver blitt eier av
Storvuku i 1728, og han solgte gården i 1734 til Anders Gund
bjørnsen Auskin. I salget medfulgte en los landskyldspart på 8
mkl i en gårdpart, Vuku ode, som ialt skyldte 20 mkl. og tilhørte
Domkirken. På en auksjon i 1711 kjopte Anders Gundbjørnsen
denne eiendom, som således gikk inn i Storvuku og har fulgt går
den siden. ....
Anders Gundbjørnsen var en lang årrekke klokker i Vuku og
synes å ha stått sig nogenlunde bra. Ved skifte i 1751 efter hans
første hustru, Marit Jonsdatter Holmli, som var hans tremenning,
er registrert en besetning på 3 hester, 7 kyr, 4 ungnaut, 16 sauer,
4 geiter og 1 svin. Der var pantegjeld på gården til et beløp av
155 rdl.; men boet gir allikevel et ganske velstandsmessig inntrykk,
idet der noteres både sølv- og tinnsaker. Aktiva blev 298 rdl. 2 ort
7 sk. og beholdningen 128 rdl. 4 sk.
Gjelden øket dog stadig: I 1768 har han pantsatt gården med
innbo, besetning og løsøre til Sti Tønsberg Schøller for et lån på
400 rdl.
I 1771 leiet han bort en gården tilhørende engslette, Brekenget,
med en i elven nær ved liggende holme til korporal (senere vakt


----
654 Bind IV
----
mester Jon Mikkelsen Holmli for 5 år mot 10 rdl. årlig avgift.
Ved skjote av 26. februar 1773, tgl. s. d., solgte han Storvuku
med Vuku ode for 800 rdl. til Knut Anderssen Norberg. Dette var
en byttehandel, idet Anders samtidig overtok Norberg for 650 rdl.
(Se Norberg). Knut hadde ikke eiendommene lenge, idet han alle
rede ved skjote av 15. august 1777 overdrog dem til Jon Anders
sen Minsds for 800 rdl. Samme år kjopte han Okkenhaug i Frol
og flyttet dit. (Se Okkenhaugætten, Ysse).
Jon Anderssen var gift med Gjertrud Haldosdatter, enke efter
Ole Larssen Minsås, og hadde fått endel midler med henne. Da
hun var dod i 1783, solgte Jon og hans medarvinger både Stor
vuku og Minsås. Storvuku med Vuku ode blev solgt ved skjote, tgl.
15. august 1783, til vaktmester Jon Mikkelsen Holmli for 800 rdl.
Året efter bygslet Jon Mikkelsen Lillevuku, som nu var bene
ficert rektor ved Trondhjems katedralskole. Han var kommet over
ens med den forrige opsitter om avståelse av bygselen. Da så rek
toratsgodset blev solgt ved auksjon, kjopte Jon Mikkelsen gården
i 1701 for 300 rdl. Til å begynne med forpaktet han den ved kon
trakt av 1. mai 1795 til korporal Haldo Olsen Minsås «saa længe
vi om den imellem os derfor stipulerede aarlige afgift kan blive
enige». Siden gikk gården helt inn i Storvuku, som altså er dannet
ved sammensmeltning av det gamle Storvuku, det såkalte Vuku ode
og Lillevuku.
Fra 1785 til 1795 drev Jon Mikkelsen også Ekren som bygsel
gård. Han var en efter den tids forhold meget velstående mann:
Ved skiftet i 1805 —06 efter ham og hustruen, Maren Nilsdatter
Vestgrundan, tilfalt der hver av de tre sonner 480 rdl. og hver av
de fire dotre 240 rdl. Gården, som nu lå under ett bruk og betrak
tedes som én gard, verdsattes til 2400 rdl. Den blev innlost av
eldste sonn, Ole Jonsen, ifl. kvitteringsskjote av 14. april 1807.
Ole Jonsen var likesom faren en meget velstående mann, efter
hvem der ved skifte i 1831 fantes aktiva til et belop av 2719 spdl.
1 ort 20 sk., og boets beholdning blev 2344 spdl. 2 ort 1 sk. Går
den verdsattes til ISOO spdl., og der var pantegjeld på den for 290
spdl. Den registrerte besetning var 5 2 2 hest, 7 kyr, 6 ungnaut, 17
sauer og 15 geiter, og der var solvtoi for 6 spdl. 2 ort.
Enken, Ingeborg Gundbiornsdatter Feiren, beholdt gården. Den
hadde i 1835 en besetning på 3 hester, 10 storfe, 12 sauer, 12 gei
ter og 2 svin, og utseden var V 4 td. rug, 2 tdr. bygg, 14 tdr. havre
og 6 tdr. poteter. Ved Ingeborgs dod i 1849 blev arvingene enige
om, at den eldste, Gundbjorn, skulde ha halvparten av gården og
de to andre, Jon og Ole, hver en fjerdepart for tilsammen 1800
spdl. mot å påta sig omsorgen for deres sinnssyke soster Marta.
Eiendommen blev dengang av skjonnsmennene anslått til å være

----
655 Bind IV
----
verd 3000 spdl, og der var panteheftelser på den til Norges bank
for vel 300 spdl. Innboet blev verdsatt til 531 spdl. 1 ort 20 sk., og
gjeld og omkostninger beløp sig til 332 spdl. 4 ort 18 sk. Av be
setning registrertes AY2 hest, 6 kyr, 5 ungnaut, 7 geiter, 30 sauer
og 2 svin.
Vuku store, vestre, sett fra nord 1929.
Fot. H. Anderson.
VUKU STORE VESTRE
Gårdsnr. 141, bruksnr. 1.
Denne eiendom er den halvpart av Storvuku, som Gundbjørn
Olsen overtok efter moren i 1849. Bruket kalles i matrikulen Vuku
store vestre med Vuku øde. Ved skyldsetning den 12. august 1856
blev denne halvpart av det gamle Storvuku skyldsatt for 4 dal. 4
ort 1 sk og den tilsvarende halvpart av Lillevuku for 1 dal. 4 ort
5 sk., tilsammen 6 dal. 3 ort 6 sk. Efter at Langdalsenget i 1875
var skyldsatt for 1 ort og frasolgt blev altså gårdens skyld 6 dal.
2 ort 6 sk.
Ved offentlig auksjon 4. april 1857 «over gaarden vestre Stor
vuku med Vuku øde av skyld 4 dal. 4 ort 1 sk. og vestre Lillevuku
av skyld 1 dal. 4 ort 5 sk., tilhørende boet efter Oundbjørn Olsen»,
kjøpte Jon Mikkelsen Prestgård eiendommen for 2012 spdl. Skjø
tet er av 2. november, tgl. 10. desember 1857.
Gården hadde i 1865 en besetning på 3 hester, 8 storfe, 20
sauer, 2 geiter og 1 svin og en utsed av 1% tdr. bygg, 10 tdr. havre
og 10 tdr. poteter. Der var 2 husmannsplassen
1: Arnsveet, 2: Nedresveet.


----
656 Bind IV
----
Besetningen på disse var 2 storfe og 4 sauer og utseden 1 a td
bygg, W-i tdr. havre og 2Y 2 tdr. poteter.
I 1875 var besetningen 4 hester, hvorav 1 under 3 år, 2 okser
5 kyr, 4 ungnaut og kalver, 16 sauer og lam, 13 geiter og kidd og
2 svin og griser og utseden Va td. rug, 2 tdr. bygg, 15 tdr havre
Jon Mikkelsen Storvuku med kone og barn.
Fot. S. Bjerkan, Levanger.
og 12 tdr. poteter. På 3 husmannsplasser, nemlig foruten de for
rige også Daveenget, som egentlig horte til Lillevuku, føddes 3 kyr,
10 sauer og 2 geiter og såddes 1 td. bygg, 1% tdr. havre og 4 x / 2
tdr. poteter.
Ved kontrakt av 24. september 1907 overdrog Jon Mikkelsen
gården til sønnen, Ole Jonsen, for 7400 kr. Pantegjelden var da
5400 kr. til Nordenfjeldske hestehjelpskasse.
Fr as kilt part:
Langdalsenget, gårdsnr. 141, bruksnr. 4, er uten tvil en del
av det westra loghndal på 1 % oresbol, som lå under Storvuku alle
rede på Aslak Bolts tid. Ved delingen i 1849 er det kommet til å
bli under Storvuku vestre, hvorfra det blev skilt ved skyldsetnings
forretning av 14. november, tgl. 10. desember 1874, og skyldsatt
for 1 ort (ny skyld mk. 0,35), hvorefter Jon Mikkelsen Storvuku
solgte eiendommen for 175 spdl. til Hans Arntsen Lillelongdalen


----
657 Bind IV
----
ved skjøte, tgl. 11. desember 1874. Siden har den fulgt gårdsnr.
169, bruksnr. 1, Longdalen lille.
VUKU STORE SØNDRE
Gårdsnr. 141, bruksnr. 2.
Denne gard er den fjerdepart, som Jon Olsen overtok. Den be
stod av 2 dal. 2 ort 1 sk. av Storvuku og 4 ort 14 sk. av Lillevuku,
tilsammen 3 dal. 1 ort 15 sk.
Jon Olsen døde i 1865. Ved testamente av 13. august 1856, tgl.
2 oktober 1873, hadde han gitt alt, hvad han måtte efterlate, til
stedsønnen, Jon Jonsen Fosneset, som således kom i besiddelse av
gården Den hadde i 1865 en besetning på 2 hester, 4 storfe, 12
sauer og 1 svin og utseden var % td. bygg, 6 tdr. havre og 6 tdr.
poteter På plassen Brekenget føddes 1 storfe, 3 sauer og 2 geiter.
I 1875 var besetningen 3 hester, 3 kyr, 1 ungnaut, 15 sauer og
lam, 7 geiter og kidd og 1 svin og utseden 1 td. bygg, 9 tdr. havre
og 9 tdr. poteter.
Ved skjøte av 8. mai, tgl. 16. mai 1882, solgte Jon Jonsen gar
den til Johannes Sørensen Kidstad på Vuku store nordre, hvorved
disse to fjerdeparter av Storvuku blev samlet påny.
VUKU STORE NORDRE
Gårdsnr. 141, bruksnr. 3.
Denne gard, av skyld som foregående, er den fjerdepart av
Storvuku, som Ole Olsen overtok. Den hadde i 1865 en besetning
på 2 hester, 4 storfe og 10 sauer, og utseden var % td. bygg, 6
tdr havre og 6 tdr. poteter. På husmannsplassen Staupsveet fød
des 1 ku og 4 sauer og såddes 1 td. havre og IV2 tdr. poteter. I
1875 var besetningen 1 hest, 1 okse, 4 kyr, 1 ungnaut, 16 sauer
og lam, 6 geiter og kidd og 1 svin og utseden 1 td. bygg, 5 tdr.
havre og 8 tdr. poteter.
Ole Olsen hadde en eneste datter, Ingeborg Anna. Hun blev 1
1875 gift med Johannes Sørensen Kulstad, som fikk gården med
henne. Da han — som ovenfor nevnt — i 1882 kjøpte Vuku store
søndre, blev de to gårder atter samlet til én, som nu heter Storvuku
nordre og søndre.
Johannes Sørensen druknet i Bredingstjønna 1 1890, og enken
solgte da i 1893 gården for 7700 kr. til Johannes Pedersen Eklo.
Ingeborg Anna reiste siden til Amerika.
Johannes Pedersen overdrog i 1910 gården til sønnen, Odin
Johannessen, for 7000 kr. Johannes døde i 1929, og da han var
født i 1823, var han ved sin død bygdens (og sannsynhgvis lan
dets) eldste mann. (Se Eklo).

----
658 Bind IV
----
LILLEVUKU
Nu gått inn i Storvuku.
Denne eiendom har hort til Bakke klosters gods, dog neppe fra
den katolske tid; ti den fulgte ikke med, da Bakke klosters gods i
1675 blev solgt til Mareelis. Klostret på Munkholmen har eiet V 2
ore. Det blev ved reformasjonen beslaglagt av Kroneri og fores i
Vuku store søndre og nordre, sett fra nordvest 1929.
Fot. H. Anderson.
lensregnskapet av 1540 under Holms gods; det er formodentlig
senere gått over til å bli bondegods] ti i begynnelsen av 1600-årene
er det betalt odelsskatt av V 2 ore i en av Vuku-gårdene. Siden har
St. Jorgens hus, som blev oprettet i 1610 og som la sig efter inn
kjop av odelsgods, erhvervet parten. I 1650 var således eiendoms
fordelingen:
Bakke klosters gods 1 sp.
St. Jorgens hus
fra 1660: 1 ore 17 mkl.
12 mkl.
» — 7 »
Tilsammen 1 sp. 12 mkl.
2 ore
Fra 1660-årene eiet Kasper Kristofersen Scholler gården og
efter ham hans arvinger. Ved skjote av 13. desember 1689, tgl. 16.
januar 1690, har Hans Magen/p, sogneprest til Kvernes, overdratt
Skrove og Lillevuku samt landskyldsparter i Myr og Auglen, d, v. s.
Kasper Kristofersens tidligere gods, til sin svoger, president Kaas
bøl i Trondhjem.


----
659 Bind IV
----
I 1723 står Ernestina Kunigunda Drejer som eier av gården.
Ved skjøte av 2. januar, tgl. 4. mars 1743, solgte hun den for 96
rdl til kaptein (senere oberstløitnant) Lorents Didnk Klaver pa
Biartnes som igjen makeskiftet den til rektor ved Trondhjems ka
tedralskole mot Eklo vestre. Makeskifteskjotet er av 12. februar,
tgl. 4. mars 1743.
' Gården var nu rektoratsgods, inntil den efter rekvisisjon av rek
tor Monrad blev solgt ved auksjon den 17. august 1790. Hoist
bydende blev loitnant Elling Lyng, som avstod sitt bud til vakt
mester Jon Mikkelsen Holmli på Storvuku. Denne hadde nogen ar
i forveien bygslet gården, og ifl. auksjonsvilkårene skulde opsitte
ren ha forkjøpsrett, hvis han bød like meget som nogen annen og
var vederheftig.
Og vederheftig det var Jon Mikkelsen. Han fikk auksjonsskjøte
på gården for 30 rdl. den 8. mars, tgl. 16. august 1791. Siden har
den fulgt Storvuku.
Bntkere: Giord i Voken, som nevnes i skattemanntallet av 1520,
har muligens brukt denne gard. Der tilføies «nichil habet» (har
intet) hvilket kan passe; ti gården har vært av de übetydeligere.
Annders har i 1549 betalt 1 vog mel i landskyld for V 2 ore i
Vogann under Holms gods og samme år står Anders paa Wockenn
for V 2 pund smør og 2 pund mel i leding.
I begynnelsen av 1600-årene er det vanskelig å holde rede på
de mange opsittere på Vuku-gårdene. Marit Vaku, som omkring
1600 skattet for V 2 øre odelsgods, har dog sikkert brukt Lillevuku.
Omkring 1620 har Tomas Skomaker brukt gården. Han er død
i midten av 1640-årene; ti i 1645 har «Jon Pedersen fest V 2 øre 1
Storvuku, som Tomas fradøde», og derfor betalt 3 rdl. At det her
står Storvuku kunde tyde på, at parten oprinnelig har ligget under
denne gard. .
I 1650 heter opsitteren på Lillevuku Otter. Han holdt 1 1657
en besetning på 1 hest, 4 naut, 4 sauer og 1 svin.
I 1655 lå gården øde. Men i 1669 har den atter en opsitter,
Lars Tomassen, muligens en sønn av ovennevnte Tomas. Ved rna
trikuleringen dette år blev tienden sått til V 2 td. bygg og 1 td. havre,
ledingen til 1 ort 8 sk. og småtienden til 1 ort. Der var humlehave.
Skylden blev foreslått nedsatt til 2 øre, og dette blev tatt til folge
— et bevis for, at gården måtte være påtagelig forringet, rimeligvis
ved elvebrudd.
I tienderegistret for 1683 har vi fremdeles Lars Lillevuku; men
i 1699 heter opsitteren fon. Det er formodentlig den samme Jon,
som var der i 1718, og som opgir sitt tap ved svenskenes innfall
således;

----
660 Bind IV
----
Skade på skigard, kornstaur
og humlestenger opbrent . . 8 rdl. — sk.
Tilsammen 59 rdl. 48 sk.
Jon dode ved disse tider, hvorefter enken, Marit 01 sdatter
brukte gården.
I 1723 heter opsitteren Arnt. Ved matrikuleringen dette år op
lyses, at gården ikke har annen skog enn litt older til brenne, ingen
seter, ringe bumark. Den betegnes som «letvunden og korn vis».
Utseden var 4 skjepper bygg og 2 tdr. havre, avlingen 16 sommer
lass vollhoi og 1 lass ekerhoi og besetningen 1 hest, 3 kyr, 2 ung
naut og 4 sauer. Tienden blev sått til 2 skjpr. blandkorn, 3 skjpr.
havre og 6 mk. ost. Der blev ikke foreslått nogen forandring i
skylden.
H\or lenge Arnt var på gården er übekjent. Rasmus Markus
sen fikk bygselbrev på den av rektor Benjamin Dass 30. juni, tgl.
8. september 1745, og hadde den til i 1765, da han opgav den til
fordel for sonnen, Oluf Rasmussen, som fikk bygselbrev av rektor
Schoning 6. mars, tgl. 15. august s. å.
Oluf hadde den så til i 1784, da han efter overenskomst avstod
sin bygsel til Jon Mikkelsen fiolmli på Storvuku, som fikk bygsel
brev av rektor Smith 20. januar, tgl. 21. februar s. å. Da så går
den endelig blev solgt, kjopte Jon .Mikkelsen den lfl. skjote av 8.
mars, tgl. 16. august 1791, og saledes gikk den inn i Storvuku. Jon
har — som under Storvuku omtalt — en tid forpaktet den bort sær
skilt, og i 1836 er den særskilt skyldsatt for 3 dal. 3 ort 10 sk.;
men nu er den helt gått inn i Storvuku.
VUKU ODE
Xu gått inn i Storvuku.
Eiere og brukere: Det er vanskelig å bringe på det rene, hvor
dan forholdet egentlig har vært med denne eiendom. Den finnes
ikke i matrikulen av 1650.
Det første, som overhodet foreligger om eiendommen, er, at
«Henrik Siv ertsen boxlet i Stor Yuku 20 mkl., som hans værmoder,
Sundnij Olsdtr., afstod». Han betalte 4 rdl. i bygsel. Dette var i
1663, og denne Sunni må vel være enken efter Iver Storvuku.


----
661 Bind IV
----
Den samme Henrik finner vi i folketellingen av 1666 på en
eiendom, som kalles Storvuku av skyld 20 mkl. Han var den
gang 51 år.
Det synes således ganske utvilsomt, at eiendommen er en liten
fraskilt part av det gamle Storvuku. Ved matrikuleringen i 1669
blev tienden sått til 1 skjeppe havre, ledingen til 8 skilling og små
tienden til 4 sk. Skylden blev foreslått nedsatt til 10 mkl., hvilket
dog ikke blev tatt til folge; den vedblev å være 20 mkl., hvortil
eiendomsretten var således fordelt i 1671:
Lars Pedersen Brix 12 mkl. og bygselretten
Bakke kloster 8 »
At Brix var bygselrådig stemmer med, at gården i sin tid var
utskilt av Storvuku, som var krongods; ti han erhvervet sig nettop
ved disse tider en hel del av krongodset i Verdalen. Men de 8 mkl.,
som lå under Bakke klosters gods, er ikke til å få rede på. Det ser
nemlig ut til, at de har tilhort klostergodset helt fra den katolske
tid, idet de nemlig er med i det gods, som i 1675 blev solgt til
Marcelis. Men som det synes av matrikulen for 1650 har intet av
denne gard tilhort Bakke kloster.
I 1699 heter opsitteren Jon og er formodentlig den samme som
opsitteren på Lillevuku, under hvilken gard den da sannsynligvis
har vært brukt.
I matrikulen av 1723 kalles eiendommen en engslette og der
opfores ingen bruker av den. Den betegnes som «lætwunden», men
hadde ingen herligheter av nogen art, og der såddes intet. Avlin
gen var 5 sommerlass høi. Skylden blev foreslått nedsatt til 12 mkl.,
og der tilføies: «Ihvorvel dette i Mandz Minde Øde liggende Eng
slette for sin Ringe Høe auvell ej war wærd at staae i høiere leie
end for 5 mkl., saa har mand dog for det muligste at spare Ma
triculens afgang ickun vildet affeldet 12 mklaug».
Den løse landskyldspart på 8 mkl. fulgte Bakke klosters gods,
inntil Aage Hagen ved skjøte av 12. mars 1733 solgte den sam
men med Ekren til Lorents Didrik Kliiver, som igjen solgte den
sammen med Storvuku til Anders Gundbjørnsen ved skjøte av 24.
februar, tgl. 4. mars 1734. Fra denne tid av er eiendommen visst
nok for det meste blitt brukt av Storvukus eier for avgift; noget
bygselbrev sees aldri å ha vært utstedt, skjønt bygselretten nu tillå
Domkirken som største lodseier. Man får en forestilling om bruken
av en tingforklaring, avgitt i 1748, hvorav fremgår, at Domkirkens
ødegård Lillevuku var brukt i 1742 av Anders Storvuku for skatt,
i 1743 lå den øde under fefot og ikke brukt av nogen, i 1744 slo
Anders Pedersen Bredingsvaldet den, og der fait da 2 lass høi,
hvorav Anders tok det ene, det annet solgtes for 2 ort, og derav
XI

----
662 Bind IV
----
svartes soldaterutredning 1 ort, lagmanns- og småtolde 1 ort, i
1745 var den lottebrukt av samme på lignende måte.
De 12 mkl., hvormed bygselretten fulgte, var i 1680-årene gått
over til foged Jens Bing, som ved disse tider har erhvervet flere
av Brix' tidligere gårder, og ved Bings død gikk den over til hans
arvinger, som formodentlig har forært den til Domkirken. Det var
ikke helt usedvanlig, at man, når en eiendom ikke kunde skaffe inn
tekter til dekning av skattene, forærte den til en eller annen insti
tusjon, som da fikk den glede å utrede disse. Nok er det: i 1711
var iallfall Domkirken eier.
Ved auksjon den 25. november 1771 over Domkirkens jorde
gods blev Anders Gundbjørnsen Storvuku høistbydende med 45
rdl. 2 ort og fikk skjote 11. juni, tgl. 15. august 1772. Hermed
skulde man tro, at Vuku ode var ute av sagaen, men nei — numret
var iallfall tilbake, og i 1704 har Storvukus daværende eier, Jon
Mikkelsen Holmli, forklart på tinget, at der under og innbegrepet
i hans påboende gard Storvuku ligger et stykke jord kalt Vuku av
skyld 20 mkl. og med eget matrikulnummer, hvorav Rentekamret
fcrdret dobbelt skatt (som av andre underbruksgårder). Som vid
ner fortes to gamle menn, Jon Mikkelsen Balgård, 88 år, og Ole
Anderssen Slapgård, 70 år, og de hadde aldri hørt, at der på Stor
vuku hadde vært noget særskilt bruk, som ved merker hadde vært
fraskilt, ennmindre at dette nogen tid skulde ha vært bebodd. Men
Storvuku var utsatt for elvebrudd, hvorfor den også var blitt av
felt, og hadde kanskje mistet en strekning av dette navn, og at
stykket altså var blitt borte, men navnet tilbake. De vidnet, at der
aldri hadde vært mere enn én opsitter på Storvuku. Hvilket altså
kun er et bevis for den gamle setning, at «om hundrede år er all
ting glemt».
Navnet er dog ennu igjen, idet gårdsnr. 141, bruksnr. 1, i ma
trikulen fremdeles heter Vuku store vestre med Vuku øde.
PRESTEGÅRDEN
Gårdsnr. 142.
Navnet: Prestegord 1520. Prestegordt 1559, 1590. Prestgaard
1610, 1626. Præstgaard 1664, 1723.
Må være en part av Vuku, som har vært utlagt til bolig for
prester ved Vuku kirke.
Skylden: Skylden var i 1650 2 spand, i 1699 avfelt til 1 sp.
1 øre, hvilket er approbert i 1703, fra 1836 9 dal. 2 ort 14 sk,
i 1907 mk. 15,88, fordelt på 2 bruk, hvorav bruksnr. 1, Preste
gården, mk. 15,47.

----
663 Bind IV
----
Eiere: Gården har i middelalderen antagelig vært bolig for
prestene ved Vuku kirke og har vel derav fått sitt navn. Efter
reformasjonen har den vært beneficeret lektor ved Trondhjems kate
dralskole, som tillike var sogneprest i Verdalen. Efter at bygden
blev fritt sognekall, har den vært beneficeret Verdalens prestebord.
Brukere: Østhen j Prestegord nevnes i 1520; han betalte V 2 lodd
sølv i tiendepenningskatt.
Prestegården, sett fra vest 1922. Fot. E. Musum.
Hockenn paa Prestegord betalte i 1549 16 mk. smør og 1 vog
mel i leding.
I skibskattmanntallet av 1559 har vi Tolleff paa prestegaardt.
I begynnelsen av 1600-årene het opsitteren Gudmund; han var
der til omkring 1620. I midten av 1620-årene het opsitteren Jon;
han har ikke vært der lenge; ti i 1630 er der en ny, Arne, som
heller ikke blev der lenge; i 1637 sees fogden å ha «annammet Arne
Prestgaards bo i Verdalen, som giorde hoerkarl af sig i sit egte
skab». Det beløp sig, efterat skyld og gjeld var betalt, til 13 rdl.
I 1640-årene nevnes Peder Prestgaard som leilending, dessuten
samtidig Iver Prestgaard, som betalte husmannsskatt. Fra 1650
sees de hver å skatte for 1 spand. Gården var altså da delt på 2
brukere.
Istedenfor Iver er i siste halvdel av 1650-årene kommet Rolf
Larssen.
På Peders part: 1 hest, 5 kyr, 3 geiter, 2 sauer og 1 svin
På Rolfs part: 1 hest, 6 kyr, 1 geit, 1 sau og 1 svin.

 

----
664 Bind IV
----
I 1665 er istedenfor Peder kommet Oluf Jonsen. Han var da
32 år og Rolf 43.
Ved matrikuleringen i 1669 sattes tienden til 1 td. bygg og 2
tdr. havre, ledingen til 1 2 rdl. 16 sk. og småtienden til 1 ort 8 sk.
«Findes Hommelhauge och brendefang», heter det. Skvlden blev
foreslått nedsatt til 1 sp. 1 ore.
Rolf og Ole opfores i skattemanntallene ennu i slutten av 1680-
årene; men det er sikkert, at Tore Amundsen var pa Prestgård,
iallfall på en av partene, så tidlig som i 1655. I 1699 cpfores han
som eneste opsitter, den annen part var «øde». Tore var sonn på
Mønnes. (Se Flyanætten).
\ T ed svenskenes innfall i 171 S led Tore, som da brukte hele går
den, et betydelig tap. Det opgis således:
2 hus samt skigarden opbrent 10 rdl. — sk.
Tilsammen 142 rdl. 48 sk.
Hos husmannen, Torkel Indhaugen, var der rovet og odelagt
for 2S rdl.
Efter Tore, som dode i desember 1718, har sonnen, Sivert Tore
sen, overtatt gårdens bruk. Ved matrikuleringen i 1723 oplyses, at
gården ingen skog har undtagen litt older til brenne, seter 1 mil
borte, liten bumark. Den betegnes som «letvunden og kornvis».
Utseden var % bismerpd. rug, 1% tdr. bygg, 5 tdr. havre og 1
bpd. grå erter. Avlingen var 20 sommerlass vollhoi og 4 lass eker
hoi og besetningen 2 hester, 5 kyr, 3 ungnaut og 7 sauer. Tienden
blev sått til 6 skjepper blandkorn, 1 td. 4 skjpr havre, 12 mk. srter,
1 mk. lin og 10 mk. ost. Der blev ikke foreslått nogen forandring
i skvlden.
I Siverts tid var det trette mellem eierne av Dillan og Prestgård
angående plassen Indhaugen. Denne plass var ryddet og bebygget
i midten av 1600-årene med Prestgårds eiers samtykke. Omkring


----
665 Bind IV
----
1715 kjøpte fru kancelliråd Drejer, som da eiet Dillan, husene på
Indhaugen og tilegnet sig under Dillan plassens grunn og grunn
leie fra 1715 av. I 1731 fait dom for, at fru Drejer ikke hadde no
gen rett til grunnen, da Marit Indhaugen, som hadde solgt henne
husene, ikke hadde nogen grunn å seige. Senere skjotet fru Drejer
Dillan til en slektning, Bernhard Ludvig v. Simmern, som også
gjorde forsok på å tilegne sig Indhaugen. Visstnok i denne hensikt
lot han ikke skjotet tinglese på bygdetinget, men på lagtinget, hvor
det imidlertid fikk hjemvisningsdom, hvorpå det kom til åstedssak.
Dommen blev som før, at Indhaugen hørte til Prestgård, og Sim
mern dømtes til å betale de av husmannen oppebårne 18 rdl.
I 1750 fikk Sivert Toresens sonn, tambur Tore Sivertsen, av
sogneprest Peder Krog bygselbrev på halvdelen av gården; det er
utstedt 27. mai, tgl. 1. juni. Og på den annen halvdel fikk han
festeseddel av samme 17. november 1760, tgl. 20. februar 1761.
Under 22. februar 1781 bygslet sogneprest Jakob Krog til
Svend Johansen et grunnstykke under Prestgård, hvorpå han hadde
bygget sig en stue, og i 1782 bygslet han til Ole Pedersen Haug
engsletten Prestenget, som brukeren, Jens Olsen, godvillig hadde
avstått. Der skulde betales en årlig avgift til opsitteren på gården.
I 1791 opgav Tore gården for sønnen, Jon Toresen, dog således,
at Tore skulde bruke gården, så lenge han ennu en tid formådde.
Siden skulde han ha et kår på 8 mål åker og for til 3 kyr og 6
småfe. Bygselbrev og kårkontrakt er av 21., tgl. 23. februar 1791.
Tores annen sønn, Sivert, kom til Flyan, hvor hans efterkommere
ennu er.
I 1801 var det 4 husmannsplasser under Prestgård.
Ved denne tid var det aldeles glemt, at gården nogensinne hadde
vært delt i to. Den hadde dog siden den tid 2 matrikulnumre, hvor
for det blev tale om å beskatte det ene dobbelt som underbruk. Jon
Toresen førte da på tinget i 1794 vidner, som intet annet hadde
hørt av de eldste folk, enn at gården kun hadde hatt én opsitter.
I 1816 avstod Jon sin bruksrett til svigersønnen, Mikkel Jonsen
Storvuku, dog således, at han skulde vedbli å bruke gården, så lenge
han lystet, og siden ha et kår på 8 tdr. havre, 4 tdr. bygg, for til
3 kyr og 8 småfe og V 2 mål jord til poteter. Om en av ektefellene
døde, skulde den gjenlevende ha hele kåret; det var i penger an
slått til 150 riksbankdaler navneverdi. Jon døde først. Enken Gun
hild levet som kårkone til i 1845.
Mikkel Jonsen fikk bygselbrev av prost Brandt 5., tgl. 7. fe
bruar 1816.
I 1835 var gårdens besetning 2 hester, 7 storfe, 7 sauer, 7 geiter
og 1 svin og utseden IV2 tdr. bygg, 9 tdr. havre og 4 tdr. poteter.

----
666 Bind IV
----
Den 4. september 1835, tgl. 8. januar 1864, er der optatt vidne
forklaring angående grensene mellem Prestgård, Holmen nedre,
Kulstad og Kirkevuku.
I 1865 var besetningen 4 hester, 10 storfe, 29 sauer, 6 gei
ter og 3 svin og utseden Y% td. rug, W 2 tdr. bygg, 16 tdr.
havre og 12 tdr. poteter. Der var 6 husmannsplassen 1:
Maren Jonsd. Prestgård
«Prestgårdsmora».
Indhaugen, 2: Prestgårdsenget, 3:
Prestenget, 4: Småenget (uten
jord), 5: Dalen, 6: Tyvet. På disse
foddes 5 kyr og 20 sauer og såd
des V« td. bygg, 2U tdr. havre og
sx/45 x /4 tdr. poteter.
Mikkel Jonsen brukte gården til
sin dod i 1865. Sonnen, Jon Mikkel
sen, drev den så i enken Marens navn
til i 1870, da han kjopte Storvuku og
flyttet dit. Fra 1870 drev svigersøn
nen, Ole Jonassen Auskin, den i en
kens navn.
1 1875 var besetningen 4 hester,
5 kyr, 8 ungnaut og kalver, 22 sauer
og lam, 9 geiter og kidd og 3 svin og
griser og utseden Ys td. rug, 2 tdr.
bygg, 16 tdr. havre og 8 tdr. poteter.
På 5 husmannsplasser føddes 6 kyr,
1 ungnaut, 27 sauer, 18 geiter og
2 svin og såddes ls /u td. bygg, 3 1 /" tdr. havre og 10 tdr.
poteter.
Maren Prestgård døde i 1887 og gården, som var utsett til
kapellangård for Verdalen, blev da stillet til full rådighet for kapel
lanen, som før hadde bodd på Midgrundan og siden på Ekren.
Mikal Lundskin forpaktet nu Prestgård 1 år, så kom Ole Jonassen
igjen som forpakter og var der til 1895, da han flyttet til Skrove.
Omkring 1890 blev der bygget ny hovedbygning for presten, og
kapellanene i Verdalen har siden bodd der og hatt forpakter på
gården undtagen Flogenjelt, som drev den seiv. Forpakter fra vå
ren 1928 er Erling Pedersen Kvernmo.
Fr as kilt part:
Vollan, gårdsnr. 142, bruksnr. 2, er skyldsatt for 29 sk. (rev.
mk. 0,41) den 10., tgl. 13. august 1889, og av Kirkedepartementet
solgt for 615 kr. til Hans Olsen Vuku ved skjøte av 6. november,
tgl. 2. desember 1890.


----
667 Bind IV
----
KIRKEVUKU
Gårdsnr. 143.
Navnet: af Øystwoku 1491. Wuche 1723.
Ligger nær kirken, som vel er bygget på denne gards grunn.
Skylden: Den var i 1650 1 sp. 1 ore, fra 1836 9 dal. 2 ort
14 sk., i 1907 mk. 8,67, fordelt på 6 bruk, hvorav bruksnr. 1, Kirke
vuku, mk. 6,00.
Eiere- Vuku har naturligvis engang i tiden utgjort en gard,
men synes meget tidlig å være blitt delt. Allerede i 1340 nevnes
Østvuku idet erkebiskop Pål dette år skiftet med sitt kapitel det
hittil uskiftede jordegods, hvonblandt 4 spands leie i «Siæimi i
Skaunn» (Siem i Borseskogn) og Y 2 spands leie i «Lidargerdi» mot
14 øresbol i «Austuaku er liggr i Veradale» (Østvuku, som ligger 1
Verdalen). Dokumentet om dette skifte er datert 7. august 134 d
og er inntatt i Dipl. Norv.
' Sannsvnligvis er dette Østvuku en utskilt part av Storvuku og
det samme som det senere Kirkevuku. På dette tyder Aslak Bolts
iordebok hvorefter Erkestolen for hans tid eiet 12 oresbol «at ostra
g j myklauako» d. v. s. av ostre gården Storvuku Tross de 2 ores
forskjell i skyld kan det neppe være tvil om, at anforslene tra 1J45
og fra Aslak Bolt gjelder den samme eiendom. Den var pa erke
biskop Aslaks tid bygslet for 1 spand, et verdifall, som vel kan
skyldes svartedauen.
Under erkebiskop Gaute er Erkestolens eiendom 1 «Øystwoku»
bare 1 ore. Men efter Olav Ingebrigtsens jordebok eiet Erkestolen
2 sp. V/2 øre i «Østre Voku», som gården da kalles.
Hvilke transaksjoner det er, som har bevirket disse nokså for
skjellige eiendomsforhold, vet vi intet om. Det er dog kanskje verdt
å legge merke til, at Erkestolens samlede eiendom i Vuku-gårdene
er omtrent den samme efter Gautes og Olavs jordbøker, så forskjel
len for de enkelte gårder kan stikke i, at der er tatt fra den ene
og lagt til den annen, noget, som ikke er utenkelig med gårder,
som stadig må ha vært utsatt for forandringer ved elvebrudd. Men
det kan også godt være, at Olavs jordebok for denne gards ved
kommende har tatt med, hvad der egentlig ikke tilhørte Erkestolen,
men Domkirkens prestebord. Nok er det: Ved reformasjonen har
iallfall kun 1 øre vært regnet som erkebispegods; det blev beslag
lagt av Kr onen og føres siden under «Stiicthenns» gods, mens den
største part (1 sp.) og dermed bygselretten var kapitelsgods, tillagt
korbrødrenes felles bordhold, idet 1 spand av «Awstewaaghe» fin
nes i Domkapitlets eldste opbevarte jordebok (1558) under «Com
mwns» landskyld. Dette spand blev ved reformasjonen lagt til
Domkirkens prestebord.

----
668 Bind IV
----
Ved 1650 var således eiendomsfordelingen:
Domkirkens prestebord 1 sp
og bygselretten
Krongods 1 øre
Tilsammen 1 sp. 1 øre
Kronens landskyldspart på 1 øre blev på auksjon den 4. desbr.
1765 sammen med landskyldsparter i endel andre gårder solgt for
tilsammen 51 rdl. til løitnant Nikolai Mejer, som fikk skjøte 15.
september 1767.
Ved skjote av 28. juli, tgl. 15. august 1767, overdrog Mejer
parten i Vuku tillikemed 16 mkl. i Svinhammer for 30 rdl. til løit
nant Daniel Pristrop, og denne makeskiftet parten i Vuku tillikemed
endel annet jordegods til Trondhjems bispestol mot Kvam. Make
skifteskjøtet er av 30. juli, tgl. 15. august 1767. (Se Kvam).
I 1890-årene kjopte Johannes Jonassen Kirkevuku gården.
Brukere: Oluff og Eloff, som nevnes i skattemanntallet av 1520,
har sannsynligvis brukt denne gard. Den første betalte V 2 lodd
solv; om den siste heter det: «nichil habet» (har intet).
I 1549 har Torbiørnn betalt 2 vog mel i landskyld for 1 øre i
Vogann. Og Thorbernn paa Vagge står samme år for V 2 pund
smør og 2 pund mel i leding.
I skibskattmanntallet av 1559 har vi Tamis paa weckenn.
Fra begynnelsen av 1600-årene til henimot 1620 het opsitteren
Hagen. Han har formodentlig vært der lenge, og det er sannsyn
ligvis efter ham, gården er blitt kalt Håkesvuku, et navn, som bruk
tes meget i 1700-årene.
Så var Jon opsitter en lang årrekke og i midten av 1640-årene
enken. Så er der blitt to, idet der samtidig med enken også har vært
en, som het Paul, og i 1650 opføres Tomas og Paul som brukere
av samme gard.
I 1657 het opsitterne Anders Anfinsen og Peder Jonsen. Den
siste var formodentlig sønn av den tidligere opsitter på gården. An
ders var i 1665 30 år, Peder 40 år.
Besetningen i 1657 var:
På Anders' part: 1 hest, 4 naut, 2 geiter, 3 sauer og 1 svin.
På Peders part: 4 naut, 3 geiter, 2 sauer og 1 svin.
Ved matrikuleringen i 1669 blev tienden sått til 1 td. bygg og
2 tdr. havre, ledingen til V 2 rdl. og småtienden til 1 ort 8 sk. Der
var humlehave. Skylden blev foreslått nedsatt til 1 spand.
Anders og Peder har muligens brukt gården helt til ut i 1690-
årene; de opføres iallfall i ledingsmanntallet ennu i slutten av
1680-årene.

----
669 Bind IV
----
Laurits (Lars) Monsen fikk bygselseddel på 2 øre, d. v. s. halve
gården, tgl. 25. juni 1698. Gården kaltes i bygselbrevet Håkesvuku.
Da «Lars» i 1699 står som bruker av begge parter, er det rimehg
vis samme mann, og da har han vel enten brukt den annen halv
part for avgift eller bygslet den tidligere.
Anders Olufsen (Olsen) har så fått bygselseddel den 31. ja-
Kirkevuku, sett fra sydøst 1929. Fot. H. Anderson.
nuar, tgl. 5. juli 1704. Han var der ikke lenge: allerede i 1714 har
han vært på Haugan, og på Håkesvuku finner vi i 1715 Ole To
resen, formodentlig sønn av Tore Amundsen Prestgård.
Skaden på denne gard krigsvinteren 1718—19 besknves sa
ledes:
Sengklær, gårdsredskap
med endel tømmer op
brent 8 » 24 »
Tilsammen 132 rdl. 72 sk.

 

----
670 Bind IV
----
Ved matrikuleringen i 1723 oplyses, at gården ikke hadde annen
skog enn litt older til brenneved, seter i 1 mils avstand, slett bu
mark. Den betegnes som «lætwunden og wis til Korn, men til ud
Engen effter høe tungwunden». Utsæden var M> bismerpd. rug,
IV2 tdr, bygg, 4 tdr. havre og V-> bpd. grå erter, avlingen 18 som
merlass vollhoi og 3 lass ekerhoi og besetningen IV2 hest, 4 kyr,
3 ungnaut og 7 sauer. Tienden blev sått til 5 skjepper blandkorn,
1 td. havre, 6 mk. erter, 1 mk. lin og 8 mk. ost. Skylden blev fore
slått nedsatt 1 ore; men da den samlede nedgang i bygdens skyld
var blitt storre, enn komisjonen fant forenelig med sitt mandat, for
andret den dette beløp til 16 mkl. Avfelningen begrunnes med
«elfvebrud og ringe auvel».
Ole Toresen Håkesvuku døde i 1764, 82 år gammel. Sønnen,
Ulrik Olsen, hadde allerede i 1756 fått festeseddel av stiftsprost
Thode på 2 ore i gården; det er dat. 24. april, tgl. 1. juni d. å.
Ved skifte i 1778 efter Ulriks hustru, Kirsten Olsdatter, viste
boet med passiva 51 rdl. 3 ort et underskudd på 6 rdl. 4 sk., som
utlignedes i enkemannens påståtte begravelsesvederlag; dette blev
således bare 1 rdl. 3 ort 20 sk. Der var rent übetydelig av eien
deler: Den registrerte besetning var 2 kyr, 1 ungnaut, 3 sauer og
5 geiter.
Ulrik opgav samme år halve gården til fordel for sønnen, Ole
Ulriksen, som fikk bygselbrev på 2 øre av stiftsprost Irgens 19.
juli 1778.
Likesom Storvuku var også denne gard opført under 2 numre
siden den tid, den hadde hatt to opsittere. På tinget den 21. fe
bruar 1794 lot Ole Ulriksen føre gamle vidner, som ikke hadde
hørt annet av de eldste folk, enn at gården kun hadde hatt én
opsitter.
Ole Ulriksen synes å ha bragt det til en viss velstand; ti skifte
auksjonen efter ham i 1812 innbragte 1672 rbdl. 3 ort 8 sk.; de
samlede aktiva blev 1723 rbdl. 3 ort 8 sk. og beholdningen 1499
rbdl. 2 ort 15 sk. Dette var jo riktignok i pengeforvirnngens tid.
Ole hadde allerede i 1809 avstått gården til sønnen, Ulrik Ol
sen, som fikk bygselbrev av stiftsprost Angell 8. desember 1809,
tgl. 7. februar 1810. Gården kalles ved denne leilighet for Østre
eller Håkesvuku. Ole fikk et kår på 2V> tdr. bygg, IV2 tdr. havre
og for til 2 kyr og 6 småfe.
Den 4. september 1835 blev der optatt vidneforklaring om gren
sene mellem denne gard, Holmen og Prestgård; den er tgl. 8. ja
nuar 1864.
I 1835 var besetningen 2 hester, 7 storfe, 7 sauer, 7 geiter og
1 svin og utseden 1 td. bygg, 8 tdr. havre og 4 tdr. poteter.

----
671 Bind IV
----
Ulrik Olsen døde i 1864 og svigersønnen, Jonas Johannessen
Elnes drev nu først gården nogen år som forpakter; så fikk han
bygselbrev av Kirkedepartementet, tgl. 4. februar 1868. Han og
hustruen, Sirianna Ulriksdatter, var søskenbarn.
I 1865 hadde gården en besetning på 3 hester, 7 storte, 12
sauer 8 geiter og 1 svin, og utseden var ' b td. rug, 1 td. bygg, 8
tdr havre og 8 tdr. poteter. Der var 3 husmannsplassen
Jonas Johannessen Kirkevuku.
Sirianna Ulriksd. Kirkevuku.
I—2: Færgberget. 3: Ulvillenget.
På disse føddes 1 storfe, 12 sauer og 2 geiter og såddes % td.
havre og 2 tdr. poteter. Den ene av plassene var uten jord.
I 1875 var besetningen 3 hester, hvorav 1 under 3 år, 2 okser,
5 kyr 5 ungnaut og kalver, 20 sauer og lam og 16 geiter og kidd
og utseden Ys td. rug, IY2 tdr. bygg, 8 tdr. havre og 11 tdr. po
teter. På de 3 husmannsplasser føddes 1 ku, 8 sauer og 4 geiter
og såddes Ys td. bygg, % td. havre og 1% tdr. poteter.
' Efter Jonas, som døde i 1898, brukte sønnen, Johannes Jonas
sen, gården, og han kjøpte den.
I 1905 kjøpte klokker Mikal Dillan Kirkevuku. Sønnen, Ingolf
Dillan, overtok gården, da faren døde i 1920, for 12 000 kr.
Fraskilte parter:
Johannes Jonassen solgte fra gården Bruenget (bruksnr. 2,
skyld mk 0,69) og ennu et eng ved Ulvilla, Østgrund nordre
(bruksnr 3, mk. 0,43). I 1901 solgte han fra Nysete (bruksnr. 4,
mk 1 21) til Jon Olaussen Nordnes. Nysete sammen med Voltan

 

----
672 Bind IV
----
søndre (bruksnr. 5, mk. 0,17) og Vollan av Prestgård (gårdsnr
142, bruksnr. 2, mk. 0,41) er nu én gard. De to Vollan-partene er
kjopt fra Prestgård og Kirkevuku av Hans Olsen Vuku, og da han
døde i 1927, kom de sammen med Nysete.
Johannes Jonassen solgte også fra gården Stallheim (bruksnr.
o, mk. 0,17) og et stykke til utvidelse av kirkegården. Dette hører
nu til Vuku kirke.
Ingolf Dillan frasolgte i'1022 2112 kvadratmeter til utvidelse
av kirkegården for 1056 kr.
KULSTAD
Gårdsnr. 144.
Navnet: Kubstadt 1559. Kugstadt 1590. Kustad Kullstadt
1610. Kusta 1626. Kustad 1664, 1723.
Den store vaklen i skriftormene er besynderlig; uten tvil må /
dog her være oprinnelig. Navnet finnes også i Vefsn med samme
uttale som her, Kulastadher (hos Aslak Bolt). Dette kunde vel ten
kes å stå for Kulti- og å være sammensatt med kiila, som flere gan
ger finnes brukt som mannstilnavn i middelalderen, i betydning
formodentlig = kulubakr, pukkelrygget.
Skylden: Den var i 1650 1 sp. 12 mkl., fra 1660-årene 1 sp
6 mkl., fra 1836 5 dal. 2 ort 15 sk., i 1907 mk. 12,64, fordelt på
3 bruk, hvorav bruksnr. 1, Kulstad, mk. 8,64.
Eiere: Gården tør ennu i begynnelsen av 1600-årene ha vært
bondegods; men så har St. Jørgens hus, som blev oprettet i 1610
og kjøpte meget tidligere bondegods, erhvervet den, antagelig i
slutten av 1620-årene, så der kun blev igjen en liten bondeodels
part på 1 ørtug i gården. Endelig hadde Vuku kirke og Verdalens
prestebord hver en liten landskyldspart. I 1650 var således eien
domsfordelingen:
St. Jørgens hus
Vuku kirke
2 øre 6 mkl. og bygselretten
12 »
10 »
Verdalens prestebord
Odelsgods
8 »
Tilsammen 1 sp. 12 mkl
I 1660 er bondeodelsparten kommet i lensmann Åge Haugs be
siddelse, hvorefter den gikk over til foged Jens Bing og siden til

----
673 Bind IV
----
dennes arvlnger. Omkring 1720 erhvervet Rasmus Ågesen Ha
gen den. , .
Gården blev i 1847 solgt til Sør en Sørensen Lello og har siden
vært brukernes eiendom.
Brukere: I ledingsmanntallet for 1549 er Rodmand paa Gul
stan opfort like efter Vuku. Tross skrivemåten gjelder dette utvil-
Kulstad, sett fra syd 1929. Fot. H. Anderson.
somt Kulstad, idet Kolstad (Kolstaenn) finnes på et annet sted i
samme manntall. Ledingen var 6 mk. smør og 1 pund mel. I skib
skattmanntallet av 1559 finner vi Giertrud paa Kubstadt.
I begynnelsen av 1600-årene har vi Eluff Kulsta; i 1615 skri
ves Ellouff Kustad og i 1624 Eluff Kullstad. Han skattet for 1 sp.
1 øre 8 mkl. odelsgods og har vel eiet gården. Men i 1630 er odels
parten svunnet inn til 8 mkl., da har vel St. Jørgens hus kjøpt
Kulstad.
Fra 1630 til et stykke ut i 1640-årene heter opsitteren Oluf;
men fra 1645 har vi atter en Eluff, formodentlig den tidligeres
sønnesønn. Han er imidlertid allerede før 1650 avløst av Jon og
denne igjen før 1657 av Lars Jonsen, rimeligvis sønnen.
Besetningen i 1657 var 2 hester, 9 storfe, 4 geiter, 4 sauer
og 2 svin.
Lars var i 1665 44 år gammel.
Ved matrikuleringen i 1669 blev tienden sått til V 2 td. bygg og
2 tdr. havre, ledingen til IVs ort 4 sk. og småtienden til 1 ort. Der


----
674 Bind IV
----
var humlehave. Skylden blev foreslått nedsatt til 2V 2 øre, hvorom
det heter: «Formedelst Elffuebrud ey bedre eragtet».
Lars føres i matrikulen som opsitter ennu i 1699. Efter ham
fulgte Jon, muligens sønnen. Han var der i 1718, da svenskene
gjorde innfall og plyndret gården. Skaden herved opgis som følger:
Et hus avbrent tillikemed
Tilsammen 99 rdl. 72 sk.
Ole Olsen het opsitteren i 1723. Ved matrikuleringen dette år
oplyses, at gården ikke har skog uten litt older til brenne, seter 1
mil borte, en ganske ringe bumark, en fjellslette, hvorav svartes 6
sk. årlig, samt et kvernsted, som lå ode, men kunde settes istand og
svare 6 sk. Gården betegnes som «hiemmelig letvunden, men efter
hø tungvunden» og temmelig kornviss. Utseden var Va pd. rug, 2
tdr. bygg og 5 tdr. havre, avlingen 18 sommerlass vollhøi og 1
lass ekerhøi og besetningen 1 hest, 3 kyr, 2 ungnaut og 6 sauer.
Tienden blev sått til 6 skjepper blandkorn, 1 td. 4 skjpr. havre og
6 mk. ost. Skylden blev foreslått nedsatt med 6 mkl. «formedelst
denne gaards ringe avl».
Ole Olsen brukte gården til i 1747, da han opgav halvparten
av den for sønnen, Jon Olsen, som fikk bygselbrev av forstander
Jakob Borch 29. juni, tgl. 7. september 1747. Siden har vel Ole
avstått ham også den annen halvpart; men bygselbrev på denne
finnes imidlertid ikke.
Jon hadde ikke gården lenge: Han døde i 1758, bare 27 år
gammel, og enken, Siri Jakobsdatter, blev samme år gift med Sivert
Jonsen Trygstad, som fikk festeseddel på hele gården 30. august
1758, tgl. 20. februar 1759, men opgav den allerede 5 år efter for
Kristofer Iversen Auskin, som i 1762 var blitt gift med Marit Olsd.
Ekren. Kristofer fikk bygselbrev av forstander Borch 5. mai, tgl.
15. august 1764. Den gamle Ole Olsen hadde da et kår på 2 mål
åker samt for til 1 ku og 3 sauer m. v.


----
675 Bind IV
----
Kristofer avstod allerede i 1771 gården til Johan Svendsen
Leirhaugen, som fikk bygselbrev av forstander Filip Weiser 4. mars
1771, tgl. 20. februar 1772.
Efter Johans død blev gården ved bygselbrev av 19. april 1792
bygslet til Morten Jonassen Slapgård, som var gift med datteren
Maria Plassen Stengrunden hørte den tid under gården; den bley
samme år bortfestet mot en årlig avgift av 4 rdl. til opsitteren på
Kulstad. . ■ , . ,
I 1828 holdtes utskiftning av fellesskapet med Prestgård og
Kirkevuku. , m
I 1835 var gårdens besetning 2 hester, 7 storfe, 7 sauer, 7 gei
ter og 1 svin og utseden 1 td. bygg, 7 tdr. havre og 4 tdr. poteter.
Morten Jonassens datter, Boletta, var i 1834 blitt gift med
Sør en Sørensen Lello av Skogn. Da Morten var død i 1837 kjøpte
Søren gården, som han fikk kgl. skjote på 27. oktober 1847, tgl.
9 februar 1842. Kjøpesummen var 800 spdl., dessuten skulde der
svares til St. Jørgens hus en årlig kornavgift på 2 tdr. 5 skjpr. %
fjerdingkar sedebygg.
I 1865 var gårdens besetning 3 hester, 10 kyr, 22 sauer, 8 gei
ter og 2 svin og utseden lVfe tdr. bygg, 10 tdr. havre og 8 tdr. po
teter. På plassen Stengrunden føddes 8 sauer og 2 geiter og såddes
x k td bygg, 1 td. havre og 1 td. poteter.
Ved "skjote av 1. februar, tgl. 3. februar 1873, overdrog Søren
Sørensen gården til sønnen, Sefanias Sørensen, for 1000 spdl.
og kår.
I 1875 var besetningen 3 hester, hvorav 1 under 3 ar, 7 kyr,
6 ungnaut og kalver, 27 sauer og lam, 10 geiter og kidd og 3 svin
og utseden Vie td. rug, 1 td. bygg, 12 tdr. havre og 10 tdr. poteter.
' Sefanias Kulstad døde i 1890 og enken, Ber et Marta fikk be
villing til å sitte i uskiftet bo.
Nu eier sønnen, Søren Sejaniassen, gården. (Se Slapgards
ætten).
Fraskllte par ter:
Stenarunden, bruksnr. 2, er skyldsatt 13. mars, tgl. 11. august
1885, for 1 dal. 1 ort 9 sk. (rev. skyld 1 dal. 2 ort 15 sk. eller
mk. 2,91).
Grindberg vestre, bruksnr. 3, skyld mk. 1,08.

----
676 Bind IV
----
HELLAN
Gårdsnr. 145 og 146.
Nav net: Uttales: he lian, dativ: -låm. — i Heilo 1430. Hielde
1520. Hielle 1530. Hiellen, Hiellum, Hielle 1550. Hielde 1500 (3
gårder). Helle, Hielle 1610. Hielle 1626. Hielde 1664 Hielden
172 3.
Nutidsformen (Hellan), svarer regelrett til oprinnelig ti jollar,
av hankjonnsordet hiallr, som nu almindelig i Innherred er blitt
til Hellan. Heilo hos Aslak Bolt kunde vekke tvil om denne forkla
rings riktighet, idet det synes å være dativ av et hunkjonnsord
Hella = et ovenpå flatt berg. Det kunde dog være feilskrevet for
Hellom, hvilket Thj. V. S. S. 1891 s. 190 opfattes som en antydning
til, at uttalen med t allerede var brukt i 1400-årene.
Skylden: Gardens samlede skyld var i 1650 5 sp. 6 mkl. Alen
der kan allerede på denne tid skjelnes mellem 3 bruk, som vi efter
senere tids deling kan kalle:
fra 1836:
Hellan vestre (Tidligere: Hellan) 1 sp. 5 dal. 3 ort 14 sk.
Hellan vestre mellem } (Tidl.: Vest Hellan) f 5 » - » 11 »
Hellan ostre mellem I 2 sp. 6 mkl. I 5 » - - 7
Hellan ostre (Ost Hellan) 2 sp. 5 » 3 » 3 »
I l ( '07 var den samlede skyld mk. 35,72, fordelt på 4 bruk,
hvorav:
Gårdsnr. 145, bruksnr. 1: Hjellan vestre mk. 8,16
Gårdsnr. 146, bruksnr. 1: Hjellan mell., vestre og ostre ■> 15, ( '7
Gårdsnr. 146, bruksnr. 2: Hjellan ostre » 11,08
HELLAN VESTRE
Gårdsnr. 145.
Eiere: Av Aslak Bolts jordebok ser vi, at Erkestolen har eiet:
Av medalhello iij pd. k. oc iij aura b. 1 K . ..
at vestri heilo tø mr. b. oc ort. J D L lj aura
Herav fremgår for det første, at der allerede i middelalderen
var et .Midt Hellan (medalhello) og et Vest Hellan (vestri heilo),
og da har det naturligvis også vært et Ost Hellan. Gården har
altså meget tidlig vært delt i tre.
Videre fremgår, at Erkestolen fra eldre tid har eiet 3 pund korn
skyld og 3 oresbol i Midt Hellan og % markebol og 1 ortug i Vest
Hellan, og at alt dette på Aslak Bolts tid var bortbygslet under ett
for 2 ore, et eksempel på den overordentlig store nedgang i jord
verdien efter svartedauen.

----
677 Bind IV
----
Det ser ut til, at Erkestolen har skilt sig ved denne sin eiendom
allerede i 1400-årene; ti i Gautes jordebok finnes ingen part i
Hellan.
Efter Olav Ingebrigtsens jordebok eier atter Erkestolen 1 spand
i Hielle; men heller ikke dette gjenfinnes under «Stiicthenns» gods
i lensregnskapet av 1549, så det må være avhendet kort for eller
Hellan vestre, sett fra syd 1921. Fot. E. Hegstad.
efter reformasjonen. Rimeligvis er det dette spand, som senere er
gått over til Trondhjems hospital og i 1650 utgjor hele Vest Hel
lan. Herom har vi dog ingen visshet.
Det nuværende Hellan vestre kalles i matrikulen av 1723 og
tidligere bare Hielden uten nærmere betegnelse. (De to andre går
der heter Øster Hielden og W ester Hielden).
Gården synes omkring 1600 å ha vært bondegods; ti som nevnt
under Midt Hellan skattet dengang Tomas for så meget jordegods,
at Vest Hellan godt kan være innbefattet deri. Og efter ham skattet
Oluff Hiellumb for 1 spand, som i 1624 tilhørte Peder Sandberg
i Skogn. Dette skyldbeløp svarer nøiaktig til Vest Hellan, som
Oluf brukte.
Før 1650 er iallfall Trondhjems hospital kommet i besiddelse
av gården og hadde den til i 1813, da den blev solgt til Jens Paul
sen Bjørken. Siden har den vært brukernes eiendom.
Brukere: Som nevnt under Midt Hellan tør Hellan vestre i mid
ten av 1500-årene være utskilt av denne gard. Brukeren i 1559
het Jon.
4.S


----
678 Bind IV
----
Opsitter i begynnelsen av 1600-årene var Kjeld, før 1615 av
lost av Oluf (eller Ote), som har vært der til først i 1630-årene og
skattet for 1 sp. odelsgods. Derefter kom Tarald, som før 1640 er
avløst av Nils Tørrissen, som i folketellingen av 1666 opgis å være
71 år og å ha en sønn på 20 uker.
Besetningen i 1657 var 1 hest, 9 naut, 4 geiter og 4 sauer.
Ved matrikuleringen i 1669 sattes ledingen til Vi rdl., tienden
til 1 td. bygg og IV2 tdr. havre og småtienden til 1 ort. «findes
Hommelhaug». Skylden blev ikke foreslått forandret, så gården
tør ha vært i forholdsvis god stand.
Nils opføres ennu i slutten av 1680-årene som bruker av går
den; men i 1699 er det «enken».
Omkring århundreskiftet er så Ole Eriksen kommet dit. Han
skal — efter hvad der oplyses i en åstedssak — ha bodd på Vest
Hellan i 50 år og døde der i 1747 i sitt 81de år.
Sitt tap krigsvinteren 1718 opgir han således:
Skade på husene og ski
gard opbrent 6 rdl. — sk.
Tilsammen 106 rdl. 24 sk.
I matrikuleringsarbeidet av 1723 oplyses, at der er skog til går
dens fornødenhet, seter 4 mil borte, slett bumark, en fjellslette, sått
til 6 sk. årlig. Gården betegnes som «tungvunden og mislig til korn
samt frostagtig». Utseden var \V± tdr. bygg og AV2 tdr. havre, av
lingen 20 sommerlass vollhøi og 4 lass ekerhøi og besetningen lVfe
hest, 5 kyr, 4 ungnaut, 7 sauer og 3 geiter. Tienden blev sått til 4
skjepper blandkorn, 1 td. havre og 10 mk. ost. Skylden blev fore
slått nedsatt med 12 mkl., hvilket senere blev forandret til 6, da ko
misjonen efter endt arbeide fant den samlede nedgang i hele byg
dens skyld for stor.
Lars Anderssen Jøsås, som var gift med Ole Eriksens datter
Anne, fikk hospitalsforstander Sommers bygselbrev på gården 20.
august, tgl. 9. september 1748, og brukte den i 62 år, idet han først
døde i 1810, 91 år gammel. Enken, Mali Jversdatter Haugan, som


----
679 Bind IV
----
var hans annen hustru, døde året efter, og da blev der avholdt
skifte efter begge under ett den 4. mai 1811. Ved denne leilighet
opgis avlingen for 1810, da sønnen Lars drev gården, å være 12
lass bygg å 96 band til 16 rdl. lasset, 30 lass havre å 12 rdl, 40
vog grandekerhøi å 1 rdl., 20 do. å 1 ort 12 sk., 90 vog vollhøi å
1 ort 12 sk., 50 do. å 1 ort 8 sk., 180 vog godt hoi å 3 ort. Aktiva
blev 2162 rdl. 1 ort 12 sk. og beholdningen 1351 rdl. 2 ort 22 sk.
Nogen besetning er ikke registrert.
Den 15. november 1813 blev gården solgt ved auksjon til Jens
Paulsen Bjørken, som fikk skjøte 14. november 1815, tgl. 1. fe
bruar 1816. Kjøpesummen var 405 riksbankdaler sølvverdi, dess
uten skulde der fremdeles hefte på eiendommen en årlig kornavgift
til Trondhjems hospital på 10% tdr. sedhavre å betale i penger
efter middeltallet av de siste 10 års kapitelstakst. Ved skjøtets inn
førelse i panteboken blev denne heftelse uteglemt.
Jens synes ikke å ha vært nogen drivende bruker. For 1831
overlot han gården på lottebruk til skolelærer Kristofer Iversen År
stad således, at Jens skulde pløie op åker til 12 tdr. havresed, som
Kristofer skulde tilsa, og avlingen skulde de dele likt.
Ved skjøte av 29. mai, tgl. 21. juni 1832, solgte Jens gården
til Ole Berntsen Åker li av Soknedalen for 700 spdl.
Jens hadde beheftet gården sterkt: Foruten et større lån i Trond
hjems sparebank hadde han to lån, hvert på 100 spdl., av stats
kassen (eller statslånet av 1828) ifl. obligasjoner av 13. april 1829
og 3. november 1830 med 2. prioritets pant i gården. Ved tingles
ningen av disse blev den på eiendommen heftende kornavgift for
sømt anmerket, hvilket påførte statskassen et tap av 182 spdl. So
renskriver Klykken og lensmann Rygh som tidligere konstituert
sorenskriver blev i 1838 saksøkt til erstatning av dette beløp, da de
hadde tinglest obligasjonene; men de blev begge frikjent, fordi hef
telsen — som ovenfor nevnt — ikke hadde vært innført i pante
boken.
I tellingen av 1835 står gården opført med en besetning på 7
storfe, 6 sauer og 6 geiter og en utsed av Vi td. bygg, 5 tdr. havre
og 4 tdr. poteter. Det står tilføiet: «Gaarden har nu for tiden ingen
opsidder».
Ole Bernsen har vel ikke maktet å svare sine forpliktelser, hvor
for gården blev sått til auksjon og tilslått Trondhjems sparebank,
som fikk skjøte 7. april, tgl. 10. april 1845. Banken solgte den atter
ved auksjon til smed Ole Henriksen Faren nedre fra Solør; dennes
skjøte er av 1. september 1843, tgl. 10. april 1845. Ole har visst
nok brukt gården, før han fikk skjøte på den, og i den tid skal Mon
rad på Ekle ha eiet den nogen år og siden en, som het Thomsen;
men ingen av disse har hatt tinglest hjemmel.

----
680 Bind IV
----
I Ole Henriksens tid blev der inngått forlik av 15. januar 1845,
tgl. 10. juni 1852, mellem ham og Verdalsgodsets eier, Nicolai
Jenssen, om grensene mellem denne gards og Midt Hellans skog
og utmark.
Ved skjote av 10. oktober, tgl. 11. oktober 1850, solgte Ole
gården til Peder Olsen Hellem av Inderøy. Som kår for sig og hu
struen, Kristine Tomasdatter, tok han unda et jordstykke, Kåret.
Gården hadde i 1865 en besetning på 2 hester, 6 storfe, 8 sauer,
4 geiter og 1 svin og en utsed av V 2 td. bygg, 8 tdr. havre og 6
tdr. poteter. Under gården var 5 plasser:
1: Kåret (brukt av kårmannen Ole Henriksen), 2: Josveet, 3:
Åsenget, 4: Rognhaugen, 5: Hjeldevald, med et kreaturhold på til
sammen 2 hester, 7 kyr og 11 sauer og en utsed av AV2 tdr. havre
og 4% tdr. poteter.
I 1875 var besetningen 2 hester, 5 kyr, 2 ungnaut og kalver,
16 sauer og lam, 9 geiter og kidd og 1 svin og utseden 2 tdr. bygg,
8 tdr. havre og 6 tdr. poteter. Der var 2 husmannsplasser, Lasse
enget og Josveet, hvor de fødde 3 kyr og 1 ungnaut, 18 sauer, 4
geiter og 1 svin og sådde V 2 td. bygg, 2Y2 tdr. havre og 5 tdr.
poteter.
Ved skjote av 11. august, tgl. 15. august 1877, solgte Peder
Olsen gården for 3200 kr. til Martinus Sørensen Kolstad, som alle
rede hadde brukt gården nogen år, idet han var der i 1875.
Sønnen, Ole Martinussen, eier og bruker gården nu.
Fraskllte par ter:
Svedjan, gårdsnr. 145, bruksnr. 2, er fraskilt denne gard, men
eies nu av Ole Martinussen.
Heiberg, er i de siste år frasolgt gården.
HJELLAN MELLEM, VESTRE OG OSTRE
Gårdsnr. 146, bruksnr. 1.
Eiere: Gården må i eldre tid ha vært bondegods; ti opsitterne
betalte helt til i 1630-årene odelsskatt av betydelige skyldbeløp. Så
ledes betalte i begynnelsen av århundret Thomis Hielle skatt av 4
spand odelsgods, så han må ha eiet mere jordegods enn den gard
han brukte. Men dette gods er — muligens allerede i hans tid —
avhendet eller pantsatt; ti i 1624 skattet Jon Hiellum for 1 sp. 1
øre 8 mkl., og dette tilhørte ikke ham seiv, men Peder Sandberg i
Skogn, Svend Selsbak på Strinda og Ellev Kulstad. I slutten av
1620-årene har V 2 spand tilhørt en lensmann i Åsen, som hengte
sig, hvorfor hans gods tilfalt Kronen.

----
681 Bind IV
----
I løpet av 1630-årene har Lars Bastlansen Stabel samlet de
spredte odelsparter, så han eiet 1 sp. 1 øre 6 mkl. i gården, og dette
makeskiftet han i 1640 til Kronen. (Se proprietærgodser). I 1650
var således eiendomsforholdene på denne gard blitt:
Kronen
1 sp. 1 øre 6 mkl. og bygselretten
Stiklestad kirke
Frue kirke
1 »
1 »
Tilsammen 2 spand 6 mkl
Kirkenes parter har muligens tilhørt disse helt siden middel
alderen.
I 1755 solgte Kronen gården til opsitteren, Tore Gundbjørnsen,
som delte den, hvorefter de to parter hadde en vekslende rekke eiere,
som er nærmere omtalt under brukere, inntil Hellan mellem vestre
i 1792 blev solgt til Johan Viderø Tonning og Hellan mellem østre
i 1840 til Nicolai Jenssen, hvorved hele gården gikk over i Ver
dalsgodset.
Brukere: Tarald har ifolge skattemanntallet av 1520 betalt 1M»
lodd sølv og 1 kvintin sølv for jordegods for sin mor, så hun må
ha eiet noget i gården. Torriil paa hiellnm, som i 1549 står for 18
mk. smør og 1 vog mel i leding, er sikkert den samme, likeså Tarald
paa gle Ile i 1559.
Som under Øst Hellan nevnt, var der det år 3 skattebønder på
Hellan, nemlig foruten Tarald to av navnet Jon, hvorav den ene
var på Øst Hellan. Den annen må da ha vært på det nuværende
Hellan vestre, som altså kan være utskilt ved midten av 1500-årene
av Midt Hellan, som i hele 1600 og det meste av 1700-tallet kalles
Vester Hielden. Forøvrig var vel ikke gårdene utskiftet ennu, så det
tør være vanskelig å si, hvordan gårdene fra denne tid svarer til
de nuværende.
Tomas het opsitteren i begynnelsen av 1600-årene. Som nevnt
under eiere, skattet han for 4 sp. odelsgods, så han må ha vært byg
selrådig over gården og dessuten ha eiet mere jordegods. Han ef
terfulgtes i begynnelsen av 1620-årene av Jon, som i første halv
del av 1640-årene er avløst av Ellev Tomassen, utvilsomt sønn av
ovennevnte Tomas. Han var i 1666 61 år; hjemme var 2 sønner
Kristofer og Tomas, henholdsvis 8 og 2 år. Gården kalles Ne
der Hielle.
Gårdens besetning var i 1657 2 hester, 15 naut, 2 bukker, 5
geiter, 10 sauer og 2 svin.
Ved matrikuleringen i 1669 er ledingen sått til 3 ort 8 sk., ti
enden til IY2 tdr. bygg og 2% tdr. havre og småtienden til K» rdl.;

----
682 Bind IV
----
der «findes Hommelhaug». Skylden blev foreslått sått til 1 sp. 2 ore.
Ellev har brukt gården i 1670-årene. Efter ham er for 1680
kommet en Nils Anderssen, muligens den samme, som i 1666 var
dreng på gården og dengang 15 år gammel. Tolluf Hielde nevnes
i 1683 og 1689 på denne gard.
Omkring århundreskiftet har der visstnok vært en Jon Midt
Hellan, som imidlertid er dod for 1705. Det må være hans sonn
den Anders Jonsen Mithielden, som i 1700 blev gift med enken
Beret Andersdatter Bjartnes og siden kjopte Stiklestad vestre. Og
tambur Ole Jonsen blev i 1715 gift med Elisabet Jonsdatter Hel
lan og brukte gården nogen år. I 1718 var han korporal i in
fanteriet.
Denne gard led mest av alle Hellan-gårdene i 1718, idet ska
den beskrives således:
Skade på skigard og korn
Tilsammen 208 rdl
Tore Gundbjørnsen Auskin, som i 1717 var blitt gift med Ma
ren Jonsdatter Midt Grundan, opfores i matrikulen av 1723 som
bruker av «Wester Hielden». Det oplyses, at der er skog til går
dens fornodenhet, seter 3V 2 mil fra gården, måtelig bumark. Av
en fjellslette svartes årlig 6 sk. Gården betegnes som «meget tung
vunden og maadelig vis til korn». Utseden var V 2 tdr. bygg og
7 tdr. havre, avlingen 3 sommerlass hoi og 4 lass ekerhoi og be
setningen 3 hester, 8 kyr, 4 ungnaut, 14 sauer og 5 geiter. Tienden
blev sått til 6 skjepper blandkorn, 1 td. 4 skjpr. havre og 16 mk.
ost. Skylden blev foreslått forhoiet med 12 mkl. «i henseende till
denne gaards aufl og creaturers underholdning».
Ved kongelig skjote av 25. mars 1755, tgl. 6. september s. å.
blev gården solgt til opsitteren Tore Gundbjornsen for 250 rdl.
Han lånte til kjopet 200 rdl. av Domkirkens midler mot 1. prioritets
pant i eiendommen.


----
683 Bind IV
----
Tore delte samme år gården, idet han overdrog halvparten, 1
sp. 3 mkl., til sønnen Ole ved skjøte av 6. september 1755, tgl. s. d.,
og ved skjøte av 15 august, tgl. 16. august 1757, overdrog han den
annen halvpart til sin annen sønn, Gundbjørn. De to gårder skal
vi nu følge hver for sig.
HELLAN MELLEM ØSTRE (AUSTSTUGU)
Ole Toresen betalte 125 rdl. for denne gard. Ved skjøte av 4.
november 1765, tgl. 20. juni 1766, solgte han den for 230 rdl. til
Rasmus Brodersen Hagen og blev dennes leilending på gården.
Bygselbrevet er av 4. desember 1765, tgl. 20. februar 1766. Ved
salget forbeholdt Ole sig forkjøpsretten for 230 rdl.
Både Ole og hustruen Siri døde i 1785. På skiftet efter dem er
registrert 2 hester, 2 ungnaut, 7 geiter, 7 sauer og 1 svin. Boet var
fallitt, idet aktiva blev 85 rdl. 1 ort 4 sk. og passiva 111 rdl. 3
ert 15 sk.
Sønnen, Tore Olsen, brukte nu gården, som Hagen imidlertid
ved skjøte av 25. januar 1782, tgl. 22. februar s. å., hadde solgt
til løitnant (senere major) Lorents Didrik Kliiver for 280 rdl., og
Kliiver overdrog den så ved skjøte av 14. mars, tgl. 19. september
1789, til Tore Olsen for 450 rdl.
Tore døde i 1822. Og i 1829 overtok så eldste sønn, Ole Tore
sen, gården ifl. skjøte, utstedt og tgl. 17. mars dette år av hans
mor og søsken. Kjøpesummen var 500 spdl. og moren, Anne To
resdatter, sikredes ved kontrakt av 28. mars et kår, bestående av
2 tdr. bygg, 4 tdr. havre, 3 tdr. poteter, jord til 12 mk. linfrø og
for til 2 kyr og 4 småfe.
I 1835 var gårdens besetning 2 hester, 6 storfe, 6 sauer, 9 gei
ter og 1 svin og utseden V 2 td. bygg, 8 tdr. havre og 3 tdr. poteter.
Det gikk ut med Ole Toresen. I 1835 var det utpantning hos
ham for resterende skatter og blev tatt utlegg i gården. Han måtte
ut omkring 1837, og da kjøpte Nicolai Jenssen den på auksjon for
465 spdl. Han fikk auksjonsskjøte 15. juni, tgl. 19. juni 1840, og
hermed var hele Midt Hellan kommet inn i Verdalsgodset.
Ole Jakobsen Bjørnhus fra Sparbu fikk nu bruksrett til Aust
stugu. Siden fikk han også leiet Veststugu, og således kom begge
gårdene atter sammen til en — Midt Hellan.
HELLAN MELLEM VESTRE (VESTSTUGU)
Gundbjørn Toresen betalte 125 rdl. for denne part. Til kjøpet
lånte han likesom broren 100 rdl. av Domkirkens midler mot 1.
prioritets pant i eiendommen. Han hadde den bare et par år, hvor

----
684 Bind IV
----
efter han ved skjote, utstedt og tgl. 15. august 1759, solgte den til
Ole Monsen Midt Holmen for 155 rdl. Gundbjorns foreldre hadde
kår av gården, nemlig 2 mål åker, hvorav V 2 mål i hver av de 4
akre, som årlig bruktes på gården, og et lite engstykke til bruk.
Heller ikke Ole blev der lenge: Ved skjote av 15. august 1763,
tgl. s. d., avhendet han den til Nils Jakobsen Halletn. Han tjente
Hel Jan mellem, sett fra sydøst 1921. Fot. E. Hegstad.
endel på handelen, idet han fikk 207 rdl. for gården. Nils hadde
intet å kjope for, men måtte låne 200 rdl. av kjopmann Erik Dahl
strom på Øren mot pant i gard, besetning og innbo. Nils har vel
ikke kunnet klare sine forpliktelser, hvorfor han under 2. januar,
tgl. 20. februar 1766, skjotet gården til Dahlstrøm og blev dennes
bygselmann ifl. bygselbrev av 4. januar, tgl. 20. februar samme år.
Dahlstrom, som nu eiet både denne gard og Hellan østre, kom
i konflikt med Rasmus Hagen angående de to gårdes tommerkvan
tum, som var tillagt Vangstad sag. Der avholdtes i den anledning
åstedssak 20. februar 1766.
Efter Dahlstrøm gikk gårdene i arv til svigersønnen, Peder
Falch, som ved skjøte av 1. juli, tgl. 15. august 1780, solgte dem
til Kliiver på Bjartnes for 1080 rdl. Der medfulgte en husmanns
plass og en under 27. mai 1766 bevilget sag. Og ved skjøte av 3.
juli 1702, tgl. 21. februar 1793, avhendet Kliiver de samme går
der for 1700 rdl. til Johan Viderø Tonning, hvorved de gikk inn
i Verdalsgodset.
Under 10. oktober 1796, tgl. 27. februar 1797, bygslet Tonning
gården til Morten Jonsen Auskin. Han skulde enes med den for


----
685 Bind IV
----
rige opsitter, Nils Jakobsen og hustru, Ragnhild Pedersdatter, om
fravikelsen. Som vanlig forbeholdt landdrotten sig forkjøpsrett til
alt, hvad bygselmannen hadde å seige, og denne forpliktedes dess
uten til å kjøre til sagbrukene efter tilsigelse. Nils og hustru fikk
kår ifl. kontrakt av 15. august, tgl. 16. august 1797.
Morten Jonsen døde i 1825. På skiftet efter ham er registrert
1 hoppe med føll, 1 ku, 1 ungnaut, 4 sauer og 3 geiter. Innbo og
losøre blev solgt ved auksjon, hvorved aktiva blev 166 spdl. 3 ort
17 sk. og beholdningen 54 spdl. 1 ort 12 sk. Der er her som ved
flere andre skifter på Hellan-gårdene registrert en påfallende liten
besetning, hvilket vel kan bero på, at den delvis har vært pantsatt
til landdrotten for gjeld.
I 1835 var besetningen 2 hester, 6 storfe, 6 sauer, 6 geiter og
1 svin og utseden % td. bygg, 8 tdr. havre og 3 tdr. poteter.
Rasmus Mortensen, eldste sønn av den forrige opsitter, hadde
nu gården. Det gikk ut med ham som med Ole Toresen på den
annen Midt Hellan-gård. De blev utkastet samme dag omkring
1837.
Nils fikk nu bruksrett til Veststugu. Efter ham kom Johannes
Mortensen Kulstad. Han var der ikke lenge. Derefter brukte Gund
bjørn Vangstad gården et par år. Så fikk Ole Jakobsen Bjørnhus
i Auststugu leie også denne gard og dermed var Midt Hellan sam
let påny.
Den samlede gard hadde i 1865 en besetning på 3 hester, 11
storfe, 21 sauer og 5 geiter (hvorav 1 ku og 5 sauer tilhørte en lo
sjerende) og en utsed av 1 td. bygg, 12V2 tdr. havre og 13 tdr.
poteter. Under eiendommen var 2 husmannsplasser: 1: Lillebræk
ken, 2: Svedjan, med et kreaturhold på 3 kyr og 13 sauer og en
utsed av '/" td. bygg, 2 tdr. havre og V/z tdr. poteter.
Sønnene til Ole Jakobsen Bjørnhus hadde gården et par år
efter faren, som fikk kår; den ene, Johannes, kom til Holmlien. Så
fikk Lorents Larssen Hallem (Tiller) gården uten plassene for 1
år ifl. kontrakt av 7. april 1872; avgiften var 30 spdl. Endelig fikk
Peter Gudmundsen Kårenget bygselbrev på den 17. februar 1874
for en sum av 350 spdl. og en årlig avgift av 10 spdl.
Ved komisjonsforlik av 15. januar 1849, tgl. 10. juni 1852, mel
lem Nicolai Jenssen og Ole Henriksen Hellan vestre var grensen
mellem disse gårdes skog og utmark fastsatt og grenseopgang mot
Halset blev foretatt 11. august, tgl. 16. november 1869.
I 1875 hadde gården en besetning på 1 hest under og 1 over
3 år, 7 storfe, 5 ungnaut, 23 sauer og lam, 8 geiter og 1 svin og
en utsed av 1 td. bygg, 11 tdr. havre og 9 V2 tdr. poteter. Av beset
ningen tilhørte 1 ku og 3 sauer kårmannen. På de to husmanns

----
686 Bind IV
----
plasser Svedjan og Selnesset foddes 4 kyr, 16 sauer, 8 geiter og
1 svin og såddes •/« td. bygg, 3 tdr. havre og 6 tdr. poteter.
Peter Gudmundsens svigersønn, Lasse Sundbyenget, bruker nu
gården.
HELLAN ØSTRE
Gårdsnr. 146, bruksnr. 2
Eiere: Erkestolen kjopte under erkebiskop Olav 5 ore i Hellan
tillikemed Jermstad og 2 ore i Auskin av Oluf Laggere (se Au
skin). Disse 5 ore har vært i Øst Hellan, blev ved reformasjonen
beslaglagt av Kroneri og gjenfinnes i lensregnskapene i 1549. Efter
matrikulen av 1650 eiet dessuten Stiklestad kirke 1 ore i denne
gard, rimeligvis helt fra middelalderen. Således skulde altså eien
domsfordelingen på Øst Hellan straks efter reformasjonen likesom
i 1650 være:
Kronen
1 sp. 2 ore og bygselretten
Stiklestad kirke
1 »
Tilsammen 2 spand.
Ved skjote av 22. april 1755, tgl. 7. september 1756, solgte
Kronen gården til regimentskvartermester Lars Kierulf for 190
rdl., og denne overdrog den allerede samme år for 260 rdl. til
Bard Sivertsen Forbregd. Gården hadde nu i en årrekke hyppig
vekslende eiere, som er nærmere omtalt under brukere, inntil major
Lorents Didrik Kliiver i 1792 solgte den ti! Johan Viderø Ton
ning, hvorved den gikk inn i Verdalsgodset.
Iver Eriksen Holmen kjopte gården i 1925 av Verdalens kom
mune.
Brukere: I manntallet av 1520 er opfort to skattebonder, hvorav
Lauriss pa Hielde, som har betalt bare 4 skilling i skatt, tor ha
brukt denne gard.
Ifolge lensregnskapet for 1549 har Oluff betalt 1 vet 4 vog
malt i landskyld for 5 ore i Syllnn (Hijlln?) under «Stiicthenns»
gods. Navnet er tydeligvis feilskrevet; at det her gjelder Hellan
kan vi slutte både av skylden og av, at gården nevnes like foran
Holmen. I samme regnskap står Oluff paa helium for 18 mk. smor
og 1 vog mel i leding. Der opfores i dette ledingsmanntall bare to
skattebonder på Hellan, og disse betalte like stor leding, hvorav
man kunde slutte, at det ennu var bare to gårder; men det hendte
oftere, at om en gard var delt mellem flere brukere, så stod kun
den ene av dem ansvarlig for ledingen av hele eiendommen.

----
687 Bind IV
----
Skibskattmanntallet av 1550 har da også 3 skattebonder på
Hellan. En av disse, Tarald paa gielle, må, som nevnt under Midt
Hellan, ha vært der. Av de to andre, Jonn paa hiellen og Jonn
paa giellum, må altså den ene ha vært på Øst Hellan.
Marit Øster Hielle nevnes som opsitter i begynnelsen av 1600-
årene; hun kan være enken efter Jon.
Hellan østre 1921.
Fot. E. Hegstad.
I 1611 har «Eskild Hielle leyett 1 spand i samme gordt» og
derfcr betalt 9 rdl. Resten har han bygsle! tidligere; det er iallfall
pikkert, at han brukte gården allerede i 1606, da han dette år be
talte landbohold for 2 sp. Han var muligens sonn av den tidligere
opsitter.
Eskild levet til midt i 1640-årene. I 1646 bygslet «Ole Pedersen
2 sp. i Hielde, tog enken til egte», og betalte 32 rdl. i bygsel eller
16 rdl. pr. spand. Ole var i 1666 61 år gammel; hjemme var son
nen Anders Olsen, 21 år.
Gårdens besetning var i 1657 2 hester, 10 naut, 5 geiter, 7
sauer og 2 svin.
Ved matrikuleringen i 1669 er foretatt folgende ansettelser:
Leding 3 ort, tiende 1 td. bygg, 2 tdr. havre, småtiende W-i ort.
«findes Hommelhauge och Hustommer», heter det. Skylden blev
foreslått nedsatt til IY2 sp.
Olluf Hielde opføres i manntallet ennu i 1689; men det kan
vel være tvilsomt, om det er samme mann. Siden har der vært en
David — formodentlig innflytter efter navnet å domme — inntil
omkring 1707, da han flyttet" til Kjesbuen; han var da 82 år.


----
688 Bind IV
----
Efter David kom — antagelig i 1707 — Iver Jonsen, visstnok
tra Aksnes. Han blev på Øst Hellan en lang årrekke og døde der
i 1750, 88 år gammel.
Gården blev slemt medfart av svenskene i 1718, idet Iver opffir
å ha lidt følgende tap:
Tilsammen 107 rdl
Ved matnkuleringen i 1723 opgis gården å ha skog til fornø
dennet, seter 3% mil borte, ringe bumark. Den betegnes som «me
get tungvunden og temmelig kornvis». Utseden var 1 td 1 skjeppe
bygg, 4y 2 tdr. havre og 12 mark grå erter, avlingen 23 lass vollhoi
og 4 lass ekerhoi og besetningen 2 hester, 5 kyr, 3 ungnaut, 9 sauer
og 3 geiter. Tienden blev sått til 4 skjepper blandkorn, 1 td 2
skjpr. havre, 6 mk. erter, 1 mk. lin og 10 mk. ost. Der blev ikke
foretatt nogen forandring i skylden.
I 1735 blev Ivers datter Gjertrud gift med Jakob Olsen Flyan,
som så brukte Hellan 7 år sammen med svigerfaren, således at de
hadde hver sin halvdel. Jakob kom siden til Sæter.
Dragon M ikke I Jonsen Holmli fikk så bygselbrev på gården
6. november 1741, tgl. 1. juni 1742, og brukte den i 7 år. Han kom
siden til Holmli.
Baro Olsen, som hittil hadde brukt Auskin for avgift, fikk byg
selbrev på Hellan 22. februar, tgl. 9. september 1748. Da gården
var dragonkvarter, er det utstedt av krigsbokholder Joh. Wessel
Brown. Men heller ikke Baro blev der lenge: Hl. skjote av 3 no
vember 1755, tgl. 7. september 1756, kjøpte Bård Sivertsen For
bregd gården for 260 rdl. av regimentskvartermester Kierulf.
Bård døde allerede i 1760. På skiftet efter ham er registrert en
besetning på 2 hester (hvorav dragonhesten er verdsatt til 16 rdl.),
3 kyr, 3 ungnaut, 6 geiter, 3 sauer og 2 svin. Aktiva var 337 rdl'
4 sk. og passiva 326 rdl. 1 ort 22 sk., hvorav heftelse på gården
200 rdl. Gården blev sått til auksjon, og høieste bud, 274 rdl., blev


----
689 Bind IV
----
gjort av Anders Storvuku, som imidlertid avstod sitt bud til Ole
Mikkelsen Midt Holmen, og denne fikk auksjonsskjote 1. juli 1761,
tgl. 15. februar 1762. Ole lånte til kjopet 200 rdl. av Peder Peder
sen Ovid på Øren mot 1. prioritets pant i gården.
Ved skjøte av 3. januar, tgl. 20. februar 1766, solgte Ole Mik
kelsen gården for 300 rdl. til kjøpmann Erik Dahlstrøm på Øren,
men vedblev fremdeles å bruke gården som dennes bygselmann,
idet han fikk bygselbrev på den 4. januar, tgl. 20. februar 1766.
Ole eiet også Midt Holmen og Leirhaugen; disse gårder solgte han
i 1767 til Verdalsgodsets eier, Hans Jakob Blix.
I den tid, Dahlstrøm eiet gården, blev grensene mellem Hellan
og tilstotende gårder nærmere fastsatt ved en åstedsforretning på
Midt Hellan mars 1767. Efter hvad derunder blev oplyst, synes
Øst Hellans brukere å ha tiltatt sig for store rettigheter, idet de
siden Iver Øst Hellans tid i 1720-årene hadde hugget på flaten
under Skavdalsberget, hvor ingen av Hellan-gårdenes opsittere for
hadde hatt nogen hugst.
Ole Mikkelsen kom senere til Molden og Dahlstrom bygslet så
Hellan til Ole Gabrielsen (fodt på Øst Grundan i 1716). Bygsel
brevet er av 14. juli, tgl. 15. august 1772.
Efter Dahlstrøm arvet hans svigersønn, kjøpmann Peder Falch,
borger av Trondhjem, både Øst Hellan og halve Vest Hellan og
solgte disse gårder ved skjøte av 1. juli, tgl. 15. august 1780, til
Lorents Didrik Kliiver på Bjartnes for 1080 rdl. Kliiver oprettet
under 16. august 1783, tgl. 21. februar 1784, en kontrakt med Ole
Gabrielsen om kår, hvorefter denne skulde beholde sin åker og eng
i Østerenget og ha havnegang for 1 ku og B—lo småfe samt bren
neved. Antagelig har Kliiver bygslet gården bort, straks han var
blitt eier av den. Nogen bygselkontrakt finnes ikke; men bygsleren
kan ikke være nogen annen enn Anders Knutsen Holme, som døde
på Øst Hellan allerede i 1785, bare 32 år gammel. Hans bo var
grundig fallitt med et underskudd på 155 rdl. 2 ort 23 sk., og ak
tiva beløp sig ikke til mere enn 39 rdl. 1 ort 15 sk. Den registrerte
besetning var ganske übetydelig: 1 hoppe med føll, 1 kvigekalv, 3
geiter, 2 sauer og 1 svin. Dette var efter det store uår 1784.
Ole Gabrielsen døde som kårmann på gården i 1793. Som eks
empel på verdier i denne tid kan nevnes, at på skiftet efter ham
13. juli 1793 blev IY2 mål byggåker verdsatt til 4 rdl. og 4 mål
havreaker til 6 rdl. Ved auksjon blev hans efterlatenskaper utbragt
til 55 rdl. 6 sk., og beholdningen blev 39 rdl. 3 ort 17 sk.
Hvordan gården blev brukt i den nærmeste tid efter Anders
Knutsens død, er übekjent.
Ved skjøte av 3. juli 1792, tgl. 21. februar 1793, solgte Kliiver
Øst Hellan og halve Midt Hellan for 1700 rdl. til Johan Viderø

----
690 Bind IV
----
Tonning, hvorved disse gårder gikk inn i Verdalsgodset. Tonning
bygslet Øst Hellan til Hans Rasmussen Garnes ved bygselbrev av
30. september 1792, tgl. 21. februar 1793. Ifl. dette skulde Hans
svare Ole Gabrielsen det kår, som Kliiver hadde kontrahert ham,
likeså skulde sagmesteren, Sevald Olsen, beholde plassen Helsveet,
som han hadde ifl. Kliivers bygselbrev av 13. mars 1790. Hans
var samme år blitt gift med Agnes Taraldsdatter, soster av Baro
Rosvold. Hun skal ha tjent hos en officer, som hjalp henne og Hans
til å få bygsle gården. De hadde en datter, Kirsti, f. 1801, som i
1820 blev gift med Jonas Mortensen Kulstad, og disse brukte går
den efter Hans på hans bygsel. I 1835 var gårdens besetning 2
hester, 9 storfe, 9 sauer, 12 geiter og 1 svin og utseden tø td. bygg,
9 tdr. havre og 3 tdr. poteter. Kårkonen Agnes døde i 1850", og
samme år begikk Jonas en stygg ugjerning, idet han i sinne slo
ihjel sin sonn Morten med en jernstaur. Da så Jonas kom på tukt
huset, måtte konen Kirsti vekk fra gården.
«Da aar atten hundre og femti man skrev,
den ellevte dag i november,
kom Morten beruset fra gildet, og se
ham faderen bittert udskjelder.
Forbitrelsen steg, og udfaldet blev,
at faderen dodshugget ham sender.»
Dette verset er av en vise, som klokker Ole Hage diktet om
ugjerningen. — Morten kom hjem fra et bryllup på Kulstad, og
så bar det ihop med ham og faren. Jonas er skildret som en vrang
kar: Da han engang hadde fått gjort et par støvler, som var for
små, la han dem på huggestabben og hugg dem i småbiter. En
annen gang trillet han i sinne grøtdallen til konen utover Berg
sveet (bakkene nedover til allfarveien).
I 1851 blev Peder Olsen Kleppen leilending på Øst Hellan.
Han hadde gården til 1866 og var så kårmann til 1877, da han
drepte sig seiv. Hustruen, Elen Olsdatter, var død 3 uker før. Efter
Peder brukte Elling Arntsen Hardmoen gården i 2 år. Han hadde
i den nærmeste tid forut losjert der.
Gården hadde i 1865 en besetning på 2 hester, 11 storfe, 20
sauer, 11 geiter og 3 svin og en utsed av M td. rug, 2 tdr. bygg,
16 tdr. havre og 12 tdr. poteter. Der var 2 husmannsplasser, Hjeld
sveet og Skavdalen, med en besetning på tilsammen 1 hest, 4 kyr
og 8 sauer og en utsed av % td. bygg, 2% tdr. havre og 3M> tdr.
poteter.
I 1875 var besetningen 1 hest over og 1 under 3 år, 7 kyr, 4
ungnaut og kalver, 25 sauer og lam, 13 geiter og kidd og 2 svin

----
691 Bind IV
----
og griser. Herav tilhørte 3 kyr, 10 sauer og 2 geiter kårmannen
og en inderst. På de to husmannsplasser, Hjeldsveet og Skavdalen
østre, føddes 1 hest, 3 kyr, 2 ungnaut, 14 sauer, 15 geiter og 1
svin og såddes 1% tdr. bygg, 2V 2 tdr. havre og 3V 2 tdr. poteter.
Ole Anderssen Grundmoen fikk bygselbrev på gården den 25.
juli 1868. Bygselsummen var 400 spdl., hvorfra gikk de av Peder
Olsen i sin tid som første feste betalte 50 spdl. 100 spdl. skulde
stå rentefri i I V2 år, og den årlige avgift var 25 spdl. Ole var tøm
mermann og brobygger; en tid for han utover hele Trøndelagen
og bygget broer, blandt andre har han bygget Østnesbroen. Han
brukte gården til 1899. Siden har Iver Eriksen Holmen brukt den
og han kjøpte den av Verdalens kommune i 1925. Skjøtet er
av 1927. _
Ole Anderssen døde som kårmann på Hellan i 1925.


----
692
----

----
693 Bind IV
----
✓
t

----
694
----

----
695
----


----
696
----

----
700
----

----
699
----


----
698
----

 

 




 
 Verdalsboka bind V            Verdalsboka


VERDALSBOKA
EN BYGDEBOK OM VERDAL
VED
LEKTOR EINAR MUSUM

BIND V  GARDS. OG SLEKTSHISTORIE

AS NIDAROS OG TKØNDELAGENS TRYKKERI
TRONDHEIM 1931

----
8 Bind V
---
B Nasjonalbiblioteket
"sto

----
9 Bind V
---
VESTGRUNDAN MED SELNESET
Gårdsnr. 147.
Navnet: i Grundum 1332, 1345. i Grunddum 1336. Grwnde
1520. Grunde 1530. Grwnde 1558. Grunne c. 1550. Grunde, Grun
den 1559. Grunde 1590 (3 gårder), 1610, 1626. Wester Grunde
1664, 1723.
Sælvænæss 1430 (odegård under Auskin). Selwenes 1491.
Grundir, flertall av hunkjonnsordet grand, som i det oldnorske
diktersprog brukes som navn på jorden, og på Island i middelal
deren om en gronn slette, en lavtliggende gressmark. På Island
også brukt som gårdsnavn, 16 ganger i f ormen Grund og 1 gang
i flertall Grundir. I Norge finnes navnet på 2 andre steder: Grun
dan i Viktna og Megrunden i V. Gausdal.
Seineset, som ligger et stykke lenger oppe i dalen, kunde efter
sin nuværende form tenkes å komme av intetkjonnsordet sel = se
ter; men efter de gamle skriftformer er denne forklaring ikke mulig.
Der faller ingen bekk ut i elven i nærheten.
Skylden: Den eldste kjente skyld har visstnok vært 4 sp. 2 ore
20 mkl. Heri er dog iberegnet kvernsteder, som dels har vært i
bruk, dels ikke, hvorfor skylden synes å ha variert noget — i 1665
opfores den således med 4 sp. 2 øre 8 mkl.
Ved forretning av 24. mai 1692 er skylden avfelt hele 2 sp. 1
øre 8 mkl. og den 28. juli 1700 atter 1 sp., hvorefter skylden blev
1 sp. 1 øre 12 mkl., hvilket er approbert den 25. juni 1703.
Fra 1836 var skylden 9 dal. 4 ort 1 sk., i 1907 mk. 25,78 i ett
bruk, Vestgrundan med Seineset.
Eiere: Ifølge Domkapitlets eldste opbevarte jordebok (1558)
tilhørte 2 spand i «Grwnde» St. Katarina præbende, som i 1700-
årene blev lagt til bispegodset. Dessuten har 1 sp. tilhørt Bakke
klosters gods; det blev i 1675 solgt til Marcelis. (I matrikulen av
1650 står alt dette opført som Bakke klosters gods; men det er feil).
En landskyldspart var beneficert Stiklestad kirke, den opføres
i 1650 med 2 sp., i 1670 med 1 sp. 1 øre.
Endelig var det en liten bondeodelspart på 1 øre 8 mkl. samt
(i 1670) en på V 2 øre, bestående av et kvernsted.
Odelsparten tilhørte i 1670 Elling Faren, gikk efter ham over
til Sevald Lein, som var gift med Ellings datter, Anne. Hans ar
vinger solgte parten til krigsråd Aage Hagen, som også kjøpte

----
10 Bind V
---
Bakke klosters part efter oberst Reichwein. Disse parter gikk siden
over i Verdalsgodset. Hvad tid de blev innlost av gårdens eier, er
übekjent.
Eiendomsfordelingen i 1670 og i 1723 (efter de to store avfel
ninger) var altså:
1670: 1723:
St. Katarina præbende 2 sp. — ore — mkl. —sp. 1 ore 18 mkl.
Bakke klosters gods 1 » — » — » 21 »
Stiklestad kirke 1 » 1 » — » 1 V-i »
Bondeodel 1 » 8 » 9%
Bondeodel av et kvernsted 12 »
Tilsammen 4 sp. 2 ore 20 mkl. 1 sp. 1 ore 4 mkl.
Kvernstedet, hvis reduserte skyld var 8 mkl., er ikke medregnet
i 1723.
Ved kongelig bevilling av 26. oktober 1764 fikk Rasmus Bro
dersen Hagen tillatelse til å makeskifte til sig Vestgrundan, som nu
tillå bispeembedet, mot Byna i Verdalen og Selli i Sparbu. Hagen
onsket å eie gården, fordi den var «beliggende hoist beleilig for
hans sagbrug og tommerflodning». Makeskifteskjotet er av 15. fe
bruar, tgl. 20. februar 1765.
Ved skjote av 14. oktober 1772, tgl. 26. februar 1773, solgte
Hagen gården til opsitteren, korporal Nils Olsen, for 800 rdl., og
siden har den vært brukernes eiendom.
Bruker e: Vestgrundan har meget tidlig vært egen gard: Alle
rede hos Aslak Bolt (1430) nevnes Østgrundan, og da har det na
turligvis også vært et Vestgrundan, om enn dette navn ikke finnes
i regnskapene for i midten av 1600-årene. Det er derfor vanskelig
å avgjore, hvem av opsitterne på Grundan-gårdene det er, som har
vært nettop på denne gard.
I skattemanntallet for 1520 er nevnt 3 skattebonder: Arne pa
Gnvnde, Inguold pa Grwnde og Oluff ibidem, husmand. Den for
ste har visstnok vært på Vestgrundan. De to siste har da brukt Øst
og Midtgrundan, som på den tid vel neppe var helt skilt fra hin
annen. Ingvald betalte 1 lodd solv i skatt og 3 lodd for jordegods,
så han har eiet noget i denne eller en annen gard. Oluf betalte
kun 1 lodd.
I 1549 står Jogenn paa Grindum for 2 pund smor og x -i vet
mel i leding. Da han har betalt den storste leding av de to i dette
manntall nevnte opsittere, har han rimeligvis brukt Vestgrundan.
Skibskattmanntallet av 1559 opforer 4 bonder på «Grunde».
Allerede dengang hadde gården således muligens to opsittere, hvil

----
11 Bind V
---
ket vedvarte til i 1680-årene. Av disse fire har muligens Berdor
paa grunde og Endriitt ibid. brukt Vestgrundan.
Også i begynnelsen av 1600-årene var det 4 opsittere på Grun
dan. Av disse tør Morten og O/i/f ha brukt Vestgrundan. Morten
er før 1620 avlost av Halvor, som betalte odelsskatt for 5 ore og
altså har eiet endel i gården.
Vestgrundan, sett fra sydøst 1922. Fot. E. Musum
Efter Oluf er før 1640 kommet Lasse (Laurs, Laurits) Tørris
sen. Han var i 1665 56 år gammel.
Efter Halvor, som var på gården ennu i 1655, synes der en
kort tid å ha vært en Anders, som imidlertid er forsvunnet av skat
telistene før 1660.
Besetningen i 1657 var:
På Lars' part: 2 hester, 16 kyr, 1 bukk, 5 geiter, 13 sauer
og 2 svin.
På Anders' part: 3 hester, 11 kyr, 3 geiter, 8 sauer og 1 svin.
(«Vestergrunde» står hittil kun som navn på Lars' part; men
av eiendomsforholdene fremgår dog tydelig, at også den annen part
må være innbefattet i det, som nu er Vestgrundan).
Omkring 1660 synes Lars Tørrissen en tid å ha brukt begge
parter, iallfall heter opsitteren på begge Lars (Laurs). Men før
1665 er der kommet en ny opsitter, Baro Skrædder, på den annen
part. Han var i 1665 30 år gammel. I 1669 kalles han Baruch
Olsen.
I 1668 brukes gården av enken Ber et og Baro Skrædder. Ved
matrikuleringen i 1669 blev tienden sått til 2 tdr. bygg og 4 tdr.


----
12 Bind V
---
havre, ledingen til 5 ort 8 sk. og småtienden til V 2 rdl. 16 sk. Der
var humlehave. En kvern blev sått i 12 sk. skatt. Skylden blev fore
slått nedsatt til 2 sp. 2 ore. «Jndklemt mellem Aassen och Elffuen
derfor ej bedre eragtet», heter det.
Gårdens skyld var altfor hoi, hvorfor den i de folgende 16 år
kom til å ligge ode, d. v. s. übygslet eller brukt for en liten avgift.
Så overtok Nils Anderssen den mot bare å svare skattene. Dette er
muligens den samme Nils Anderssen, som var soldat for Holmli i
1665 og da var 18 år gammel. Ved sin dod i 1726 opgis riktignok
Nils Anderssen Grundan å være 86 år; men aldersangivelser fra
denne tid skal man ikke stole meget på. Det er iallfall sikkert, at
Nils hadde slektninger på Holmli og rimeligvis var derfrå.
Efter at Vestgrundan var blitt samlet til én gard og var blitt
avfelt i skyld, synes det å ha blitt rummeligere vilkår der. Nils'
senn, Anders Nilssen, dode i 1714, og nu har Nils opgitt gården
for svigersonnen, Ole Lassesen Holmli, som var gift med Maren
Nilsdatter Vestgrundan, hans tremenning.
Ole opgir skaden ved svenskenes odeleggelser i 1718 således:
3 hus opbrent og skade på
andre hus samt sk: garden
Seng- og linklær med husgeråd 9 » 24 »
Tilsammen 257 rdl. — sk.
Ved matrikuleringen i 1723 oplyses, at gården ingen skog hai
uten litt older til brenneved, seter 4 mil borte, ringe bumark, 2 fjell
sletter, som settes til 12 sk. årlig i skatt; gården betegnes som lett
vunden og kornviss. Utseden var 3 tdr. bygg, 10 tdr. havre og 1
pd. grå erter, avlingen 70 sommerlass høi samt 16 lass av de to
fjellsletter og besetningen V/2 hest, 12 kyr, 5 ungnaut, 14 sauer
og 6 geiter. Tienden blev sått til 1 td. 4 skjepper blandkorn, 3 tdr.
havre, 12 mk. erter og 1 bismerpd. ost. Skylden blev foreslått for
høiet et helt spand «\ henseende til dens goede hoe aufvel og
Kornvished».


----
13 Bind V
---
Ole Lassesen dode på Vestgrundan i 1746, og under 5. novem
ber 1750, tgl. 4. mars 1751, fikk sonnen, korporal Nils Olsen, byg
selbrev på gården.
Nils Olsen sokte under 21. mars 1764 om å få makeskifte til
sig Vestgrundan mot sin gard Øst Hellan. Nils kan ikke sees å ha
hatt nogen tinglest hjemmel på Hellan, så dette kan neppe bety
annet, enn at han er blitt enig med Ole Mikkelsen Hellan om å få
kjope gården, hvis makeskiftet blev innvilge! Det blev det imidler
tid ikke, da biskopen ikke anbefalte det. Et nytt forsok fra Nils 01-
sens side motte et blankt avslag. Derimot fikk — som ovenfor under
eiere nevnt — Rasmus Brodersen Hagen bevilling til makeskifte,
og han solgte gården til Nils i 1772.
Da Nils var blitt garn mel, drev den eldste sonn, Anders Nils
sen, gården, og det var nok avgjort, at han skulde få skjote på den;
men så blev han myrdet i dagene mellem jul og nyttår 1780. Herom
heretter tingprotckollene omtrent folgende:
Den 29. desember 1789 kl. 10 —11 om formiddagen gikk prestens
medhjelper, Tore Sivertsen Prestgård, og hans sønn, Si vert Toresen,
til en Tore tilhørende høilåve i et uteng mellem Prestgård og Vest
grundan for a hente noget høi. Låven lå i nærheten av allfarveien
omtrent % fjerding fra Vestgrundan og litt lenger fra Prestgård.
Ved ankomsten dit la de merke til blod på veggen ved døren, hvorfor
de kiket inn over åpningen i tverrveggen av låven og blev da var, at
der lå et dødt menneske derinne. Uten å gjøre videre undersøkelser
gikk de tilbake og fikk med sig nogen naboer, hvorblandt den drep
tes svoger, Jon Holmli, som straks kjente sin svoger pa klærne,
skjønt ansikt og hode var sterkt tilsølet av blod.
To mann blev sått som vakt ved liket, medens de øvrige begav
sig til Vestgrundan, hvor den dreptes hustru, Karen Jeremias
datter, bodde.
Da hustruen fikk sørgebudskapet, skal hun med opløftede hender
ha brutt ut: «Gud bære mig — jeg lot mannen min gå ut idagmorges
med Anders Auskin!»
Det blev da besluttet å rådføre sig med presten, hvilket Tore
Prestgård påtok sig. Han fikk det råd å føre liket til Vestgrundan,
da fogden bodde et par mil borte, og det dessuten var korte dager
og vinters tid.
Da man ved hjelp av de nøkler, som fantes hos den drepte, ran
saket hans gjemsler og kom til det skrin, hvor han skulde hatt sine
penger, men intet fant, sa enken: «Gud bære mg, både brevtasken
og de 300 rdl., som var i den, er borte». Og efter et annet vidnes ut
sagn skal hun, før skrinet blev åpnet, ha uttalt sig således: «Er nu
de 300 rdl., som lå i kamforet, borte, så har visstnok ingen annen
enn «han» gjort det».
Enkens uttalelser og at det ryktedes, at på Auskin nettop i den
stue, som Anders bodde i, var bortkommet en pistol, samt at samme
Anders Auskin var blitt beskadiget i hånden, gjorde, at den konsti

----
14 Bind V
---
tuerte foged Elster lot Anders Auskin hefte og fremstillet ham til
forhør pa Vestgrundan den 31. desember. På dette avgav enken føl
gende forklaring:
Den 29. des. om morgenen tidlig kom tjenestepiken på gården op
på det værelse, hvor hun og hennes mann lå, og sa, at en, som kalte
sig Ole Sulstuen, stod ute i gården og bad om å få tale med Anders,
hvorpå denne straks kastet nogen klær på sig og gikk ned, men kom
straks efter inn igjen, klædte sig helt på og gikk bort til et skrin,
hvor hun visste, han hadde endel bankosedler.
Hun spurte da mannen, hvem det var, som vilde snakke med ham.
Hertil svarte han høit, at det var Ole Sulstuen; men straks efter
bøiet han sig over sengen og hvisket til henne, at det var Anders
Auskin, og efter å ha tatt noget med sig ut av skrinet, gikk han bort
og hun så ham ikke mere, før han blev bragt hjem som lik.
Hun berettet ellers, at ved siste Mikkelsdag kom Anders Auskin
t:l hennes mann eg bad om å få tale alene med ham, til hvilken ende
hennes mann gikk ut med ham omkring akre og eng. Straks efter
berettet han, at Anders Auskin hadde fortalt ham, at han hadde
funnet penger i jorden til et beløp av 500 rdl., som han ikke turde
gi ut, siden det var usedvanlig mynt, og han som en fattig mann
derved snart kunde bli «utmerket». Han hadde derimot bedt hennes
mann om å veksle dem til sig og bød dem ut for 300 rdl.; men An
ders Vestgrundan undskyldte sig med ikke å ha mere enn 50 rdl.
Senere skal han også ha underhandlet om denne veksling, særlig
den 21. desbr., da han gjorde sig ærend til Vestgrundan for å kjøpe
et stykke lær. Men hennes mann hadde berettet for henne, at det da
blev avtalt, at han samme natt skulde ta med sig 300 rdl. til Auskin,
og der skulde han få alle de penger, Anders Auskin hadde funnet,
og som han nu anslo til 1100 rdl.
Anders Vestgrundan tok også virkelig disse 300 rdl. med sig og
fulgte med hest Anders Larssen til Auskin, hvor han satte hesten
utenfor gården; men Anders Auskn gav ham anvisning på å gjem
me sig i en halmkåve, medens han seiv var inne. Siden kom Anders
Auskin ut og undskyldte sig med, at hans halvbror, Ellev Lundskin,
var der, og imens kunde intet foretas. Ellev skulde også være kom
met ut og ha betraktet hesten nøie, var derpå gått hjem, men var
så kommet tilbake og hadde atter sett på hesten, hvorefter han gikk
inn. Alt dette vakte en viss mistanke hos hennes mann, hvorfor han
tok sin hest og reiste hjem.
Ved samme forhør vidnet en tjenestepike på gården, at den 29.
om morgenen, medens det ennu var mørkt, og hun var beskjeftiget
med å bære halm til fjøset, kom et menneske til gården, som kalte
sig Ole Sulstuen, og bad om å få tale med den drepte. Hun meldte
dette til Anders, som derpå stod op og fulgte med den fremmede.
Også drengen hadde sett denne person, som imidlertid ingen kunde
kjenne i mørket.
Anders Auskin nektet ved forhøret å ha hatt videre bekjentskap
eller handel med den drepte, når undtas, at denne hadde spurt ham,
om han hadde funnet penger. Dessuten hadde han en og annen gang

----
15 Bind V
---
kjøpt lær av ham, i hvilket ærend han også var hos ham den 27.;
men den 29. hadde han ikke vært pa Vestgrundan.
Han tilstod, at der i den stue, som han bodde i pa Auskin, hadde
hengt et par pistoler, som tilhørte dragonkvarteret. At den ene av
disse kom bort en av nettene til den 27. eller 29., hvilken siste dag
den blev savnet, visste han; men hvor den var blitt av, visste han
ikke. Skaden i hånden hadde han fått den 29. desbr. om morgenen
ved å tilhugge en skolest, da han var skomaker av profesjon. Han
hadde ikke funnet penger i jorden; men for et par ar siden hadde
han ved veien pa et navngitt sted i en finnpung funnet 7 sletdalere.
som han hadde brukt op, så der nu var bare én igjen; dessuten eiet
han en specie, men ingen bankosedler — hans eiendeler kunde gjerne
eftersees.
På samme tid som dette forhør holdtes, hadde fogden latt batal
jonsfeltskjær Blix foreta synsforretning. Det befantes da, at den
drepte var skutt med to skudd gjennem underkjeven, dessuten såes
merker efter sterke slag ved tinningen, pann-en, kinnet og øiet, og
hodeskallen var knust.
Sa snart forhøret var innsendt til stiftamtmannen, fikk fogden
under påfølgende 6. januar ordre til a sette Anders Auskin under
tiltale. Men først blev der den 16. januar avholdt et kontinuasjons
forhør i anledning av, at Ole Sulstuen var nevnt ved forundersøkel
sen. Til dette var da begge menn av navnet Ole Sulstuen innkalt og
kunde gjøre rede for, at ingen av dem hadde vært på Vestgrundan
den 29. desbr.
På dette forhør fragikk Anders Auskin sin tidligere forklaring
om, hvordan han hadde skadet handen sin. Han forandret den nu
derhen, at han hadde tatt pistolen og var gatt for å skyte æres
skudd for Elias Mønnes, men da han var kommet over elven og skul
de gå op elvemelen, fait han, hvorved pistolen gikk av, og løpet sprang
og skadet ham i hånden. Dette hadde han ikke turdet fortelle før av
frykt for å bli straffet for å ha tatt pistolen. Denne hadde han ka
stet i elven.
Den 21. januar blev der av regimentsfeltskjær Rossum avholdt
obduksjonsforretning, som gikk ut på, at Anders Vestgrundan ikke
var død ved selvmord, men var myrdet, hvorefter Anders Auskin un
der 1. februar blev tiltalt og forhør berammet til 25. febr. Men før
forhøret fant han anledning til å rømme av arresten natten til den
21. Ved forhørene den 25., 26. og 27. februar blev avhørt mange v:d
ner, hvorav endel gav verdifulle oplysninger, som bestyrket mistan
ken mot Anders Auskin. Enkens omstendelige beretning angående
forhandlinger om veksling av jordfundne penger blev bestyrket ved
vidneprov av den dreptes bror, Lasse Nilssen Vestgrundan, som for
klarte, at broren Anders ved mikkelsmestider hadde fortalt ham, at
Anders Auskin holdt på å overtale ham til å veksle nogen penger,
som han skulde ha funnet nedenfor Halsetlien. Anders Grundan vilde
først ikke ha noget med dette å bestille, men blev overhengt og måtte
tilslutt love å møte ham Mikkelsdag på et eng, som hører Kulstad til.
Anders Grundan hadde fortalt broren, at han var gått dit og hadde

----
16 Bind V
---
vært der hele natten, men Anders Auskin var ikke kommet. Han
skulde ha funnet disse penger, mens han tjente på Breding, hadde
først gjemt dem i sengen hos sig og siden under en skog-skigard, og
bragte dem siden til Lundskinmarken. Han hadde bedt Anders Grun
dan ikke å nevne dette for noget menneske og hadde fors:kret, at
det var minst 400 —500 rdl.; men det var penger iblandt, som han
ikke kjente. Siden hadde Lasse intet hørt om dette før 3. juledag,
da Anders Auskin hadde hatt en samtale med Anders Grundan på
et kammers over kjøkkenet, og da Anders Auskin var gått, hadde
Anders Grundan fortalt broren, at det atter haddje vært tale om å
veksle disse penger, som nu var bragt til Auskin og opbevartes i en
kiste. Anders Auskin skulde ha vist ham et par stykker av disse pen
ger; han gikk alene bort en liten stund, men kom så tilbake og tok
Anders Grundan med sig. Den s:ste hadde sagt til broren, at han
endelig måtte ha 300 rdl. med, da de penger, han skulde få, var me
get mere verd, ca. 1000 å 1100 rdl. Anders Grundan hadde også sagt
til broren Lasse, at Anders Auskin både med gråt og overtalelse
hadde beveget ham til å gi løfte om de forlangte 300 rdl., og da An
ders Grundan bare hadde 150, fikk han broren Lasse til å låne ham
de resterende 150, skjønt denne rådet ham til ikke å ha noget med
denne sak å bestille. — Anders Auskin trengte disse penger til å
betale endel gjeld, og 200 rdl. vilde han låne sin bror, Ellev Lundskin.
Fjerdedags morgen hadde Anders Grundan betrodd broren Lasse,
at Anders Auskin aftenen før efter avtale var kommet tilbake, og
at de var reist til Auskin; men da de var kommet dit, var Anders
Auskin, som blev var lys på loftet, gått derop; han kom straks til
bake, hadde med brennevin og kringler og trakterte Anders Grun
dan, men sa, at han ikke kunde komme til pengene, da broren, Ellev
Lundskin, var der og sat på kisten, som pengene var i. Han rådet
Anders Grundan til å gjemme sig i halmkåven som ovenfor nevnt.
Lasse hadde også hørt, at tjenestepiken om morgenen den 29.
hadde vekket broren, mens det ennu var mørkt, og at denne så var
stått op og hadde lukket op og igjen skrinet sitt.
Det var ikke bare den drepte, men også andre, som Anders Au
skin hadde søkt å fange med den omtalte skatt av jordfundne pen
ger; herom avgav 43. og 44. vidnes prov tydelige bevis, likeså en i
retten fremlagt spansk speciedaler.
Her kan anføres de presteattester, som er utstedt til bruk for
retten av sogneprest Jakob Krog. Om Anders Auskin heter det:
«Sund fornuft og et godt begreb har aldrig manglet ham —er
ei alene særdeles vel oplyst i sin kristendom, men har og udmærket
sig ved en slags behændighed til haandverk, især som skomager.
Ingetogenhed og et forstilt væsen er dette menneske i høieste grad
medfødt — hans egen hustru har altid været i andre tilfælde hans
handlinger übekjendt. En overordentlig legemsstyrke besidder han
desuden.»
Om Anders Grundan heter det:
« Denne mands begreb og fatteevne var kun maadelig og
nærmede sig snart til en slags enfoldighed. Dog kan der altid siges

----
17 Bind V
---
til hans ros, at hans levned var exemplarisk godt, hans sind immer
muntert og hans omgang med ethvert menneske saa sædelig, at han
vist ikke bar paa nogen tung samvittighed, der skulde forlede ham
til at lægge mord:sk haand paa sig seiv; men derimod kan man med
langt større sikkerhed formode, at hans egen aabenhjertighed og
troskyldighed har givet hans fiende leilighed nok til at forkorte
hans dage.»
I domspremissene er man kommet til den slutning, at Anders
Nilssen Vestgrundan først ved sterke slag i tinningen og i hodet er
slått bevisstløs, og derpå har gjerningsmannen for rett å anbringe
skuddet holdt hodet ved håret i nakken og anbragt pistolen under
haken i den hensikt, at kulene skulde gå op i hodet; men i steden
gikk de ut i nakken (og skadet derved morderen i hånden). Derefter
er han ført inn i hø:låven gjennem den åpning, som almindelig fin
nes i gavlen på slike små utenglåver, hvor tverrveggen ikke er op
ført til mønet, men oftest kun er nogen omfar over døren, ikke over
mannshøide. Forøvrig anføres :
1. Det var Anders Auskin, som sist hadde forretninger med den
drepte, nemlig om aftenen den 27. og natt til 28. desember.
2. På gården Vestgrundan har om morgenen den 29. i mørke vært
et menneske, som gav sig ut for å være Ole Sulstuen, men som den
drepte nyss før mordet angav for sin hustru å være Anders Auskin.
De to eneste menn i Verdalen av dette navn har ved vidner legiti
mert å ha vært hjemme på denne tid. Derimot har Anders Auskin
efter egen tilståelse vært borte fra sitt hjem i mørket samme dags
morgen. Tre vidner, som hadde sett nevnte person på Vestgrundan
om morgenen den 29., syntes å kjenne Anders Auskin igjen ved for
høret den 31.
3. Defensor (prokurator Meldahl) hadde av jamtenes ldelige
gjennemfart villet utdra et og annet i favør av tiltalte; men det blev
ved vidner godtgjort, at på den tid, mordet blev begått, opholder
aldri jåmtene sig her.
4. Angående arrestantens påstand om, at han var gått ut for å
skyte æresskudd for Elias Mønnes, så var det ved vidner godtgjort,
at sådant ikke var skikk i bygden.
5 Pistolen skulde efter Anders Auskins forklaring være sprunget
i hans venstre hand, da han fait i elvemelen ved Mønnes, hvorfor
han kastet den i elven. Ved hjemkomsten gikk han op på et loftkam
mer. Hans hustru sendte op et par piker med lys for å se, hvem det
var, som kom. Disse vidnet, at han lukket døren for dem og spurte,
hvad de vilde. Den, som bar lyset, så og kjente ham — begge kjente
ham på målet. Imidlertid kastet han av sig reisekjolen og kom ned
i en hvit vest, tok en øks under bordet og gikk ut.
Disse vidner var ikke tilstede, da han kom inn igjen; men da de
litt efter kom inn i stuen, lå han og blødde og sa, at han hadde hug
get sig i hånden ved å hugge til en lest,
Bataljonskirurg Blix, som undersøkte Anders Auskins hand, le
verte imidlertid under 22. januar en attest, hvorefter «befandtes
tommelfingeren paa den venstre haand at være læderet paa den indre

----
18 Bind V
---
side, ei av noget skarpt instrument, men efter al anseende af et
skraae skud».
6. Pistolen var ikke blitt funnet i elven tross undersøkelser i An
ders Auskins eget nærvær. Retten fant det sannsynlig, at han ved
å holde den drepte bak i håret kan være blitt skadet i hånden, idet
kulen var gått ut i nakken.
7. Skjønt Anders Auskin intet vilde vite om de røvede penger,
var det dog blitt godtgjort, at han to dager efter mordet hadde be
talt Kristofer Jøsås 20 rdl. og vist både sin hustru og svoger 18 rdl.
i bankosedler, som han angav skulde være bortkommet, men nu til
feldigvis var funnet i en kjolelomme.
Retten fant efter alt dette indiciene mot Anders Auskin så sterke,
at om de enn ikke var ganske tilstrekkelige ti å dømme ham fra
livet, burde han i det minste ha sin frihet forbrutt.
«Ti kjendes for ret:
Anders Larssen Auskin bor arbeide i jern sin livstid i en av
fæstningerne, jo længere fra disse egne jo bedre.»
Dommen blev avsagt 5. august. Tiltalte appellerte på stedet;
men for saken kunde komme til videre behandling fant han atter
leilighet til å rømme av lensmannsarresten natten til den 9. august,
dagen før han skulde sendes til Trondhjem, og han blev ikke på
grepet senere. Denne undvikelse gav anledning til en rettssak mot
lensmann Ole Leirfald og vaktmennene, som er nærmere omtalt
under «Lensmenn».
Dommen over Anders Auskin er efter alt, hvad der fremgår
av ovenstående, visst riktig nok. Men der kleber dog ved saken en
kelte ting, som synes mystiske, og tradisjonen har ikke villet inn
rømme, at den fulle rettferdighet er skjedd fyldest ved denne dom.
På forhøret den 31. desember har Tore og Sivert Prestgård for
klart, at der i den nyfalne sne var fotspor efter tre mann, som had
de gått jevnsides fra allfarveien til høiboden, og efter to fra boden
til veien. De skjønte, at de tre spor var kommet østenfra, fra Vest
grundan, mens de to gikk tvers nedover efter den sti, som forte til
veien og bøiet litt vestover.
Det er påfallende, at dette punkt ikke synes nærmere berørt un
der alle de vidløftige forhør. Men bygdetradisjonen har iallfall vil
let utpeke som medskyldig og kanskje primus motor en mann, som
aldri er blitt nevnt under forhørene.
Av fast eiendom efterlot Anders Vestgrundan sig et kvernsted
i Ulvillen, som han hadde kjøpt i 1787 og siden forbedret; det blev
verdsatt til 40 rdl. Med sin hustru Karen, datter av Jeremias Mid
grundan, hadde han arvet 1 øre i denne gard; dessuten hadde han
tjent endel penger ved kreaturhandel, så han efterlot sig en behold
ning på 745 rdl. 3 sk., endel kontanter og utestående fordringer
iberegnet.

----
19 Bind V
---
Ved skjote av 13. august, tgl. 15. august 1792, overdrog nu
Nils Olsen gården for 1260 rdl. til sin annen sonn, Lasse Nilssen.
Seineset og kvernstedet i Ulvillen fulgte med.
Nils døde i 1794 og hustruen Marit i 1802. Skiftet efter henne
viser, at der har vært en efter forholdene betydelig velstand på
gården, idet aktiva belop sig til 1714 rdl. 2 ort 4 sk., og der fantes
ikke gjeld, så beholdningen blev 1669
rdl. 18 sk., hvorav 545 rdl. var pen
ger, som Lasse var boet skyldig for
gården. Det synes, som om gården
til denne tid har vært drevet for Ma
rits regning; ti i registreringen finnes
opført en besetning på 3 hester, 7
kyr, 4 ungnaut, 18 sauer, 14 geiter
og 1 svin. Årets avling av bygg var
21 lass å 96 band å 3 rdl. lasset og
24 band 3 ort, havre 81 lass å 3
rdl. og 24 band. Hoiavlingen var
460 vog, hvorfra blev trukket 100
vog til dragonhestens underhold. I
kontanter efterlot hun sig 484 rdl.,
en ganske usedvanlig sum den tid.
I 1814 erhvervet Lasse Nilssen
og hustru, Karen Jonsdatter Stor
vuku, bevilling for den lengstlevende
Marit Lassesdatter Grunnan.
til å sitte i uskiftet bo. Lasse døde samme år. Han bestemte før
sin død i vidners overvær i henhold til forordningen av 5. april
1811, at odelsretten skulde hefte på gården således, at hans ene
ste datter, Marit, skulde være berettiget til å innløse den.
Enken Karen vedblev å drive gården. Den hadde i 1835 en be
setning på 4 hester, 14 storfe, 15 sauer, 15 geiter og 2 svin og en
utsed av r k td. rug, 2 tdr. bygg, 15 tdr. havre og 6 tdr. poteter.
Marit Lassesdatter blev i 1841 gift med Jon Olsen Garnes, som
så overtok gården uten tinglest hjemmel. I 1865 var besetningen
7 hester, 21 storfe, 31 sauer, 21 geiter og 4 svin og utseden X A td.
rug, 4 tdr. bygg, 25 tdr. havre og 20 tdr. poteter. På gårdens grunn
var 6 husmenn, møllearbeidere i Ulvillen og landhandlere, som til
sammen fødde 10 kyr, 36 sauer, 10 geiter og 3 svin og sådde 1%
tdr. bygg, BV4 tdr. havre og 23 tdr. poteter.
I 1875 var besetningen 5 hester, hvorav 1 under 3 år, 2 okser,
11 kyr, 9 ungnaut og kalver, 28 sauer og lam, 19 geiter og kidd og
4 svin og griser og utseden 4V 2 tdr. bygg, 21 ¥2 tdr. havre og 14
tdr. poteter. Der var under gården 6 plasser:


----
20 Bind V
---
1: Grundanmoen, 2: Lassegjerdet, 3: Henrikstuen, 4: Jons
stuen, 5: Storstuen, 6: Klokkerstuen.
På disse føddes 1 hest, 10 kyr, 37 sauer, 21 geiter og 5 svin og
såddes !'/«> tdr. bygg, 4 tdr. havre og 11 V2 tdr. poteter.
Ved voldgiftsforretning av 29. oktober 1885, tgl. 14. desember
1888, er grensen i elven mot Holmen nedre bestemt og fiskerettens
omfang fastsatt. (Se forovrig avsnit
tet: Fiskeri).
Jon Grundan var en av bygdens
mest ansette menn. 81. a. var han en
lang årrekke valgmann. Ved skjote
av august 1891, tgl. 2. september
samme år, overdrog han Vestgrun
dan med Seineset og Ulvillens
mollebruk nr. 4 for 10 OCO kroner
og kår til sonnen, Martin Jonsen.
Denne solgte i 1913 kvernstedet i
Ulvillen til Verdal elektrisitetsverk.
Videre solgte han fra Seineset, som
nedenfor omtalt.
Ved skjote av 15. juni 1915 er
gården overdratt sønnen, Alf Martin
sen, som nu eier og bruker den.
Martin Johnsen Grunnan.
Fr as kil te par ter:
I 1915 stykket Martin Grunnan ut Seineset, som han solgte
således:
1: Østernes til Anton Andreassen Moan.
2: Nesheim til Martin Berg.
3: Mellemnes til Ingemar Storstad.
4: Lillenes til Annæus Vangstad.
5: Nes/no til Martin Jakobsen Sørli.
6: V ester nes til Jeremias V ' angstadhaug.
V estgnmdanætten.
A. Mikkel. (Kan være Mikkel Auskin, opsitter på Auskin til c.
1620).
B. Lasse Mikkelsen Holmli. (Ifl. folketelJingen 1666 59 år gl.).
C 1. Ole Lassesen Holmli, Vestgrundan, t p. Vestgrundan
1746. * 1712 Maren Nilsd. Grundan. De var beslektet
i tredje ledd.
D 1. Lasse Olsen Faren, vaktmester, f. p. Holmlien 1713,
t p. Faren 1760. * 1736 Beret Larsd. Faren, t 1768, 75


----
21 Bind V
---
år gl., enke efter Elling Tomassen Faren ovre. Se Husan
ætten. Ingen barn.
Mikkel Olsen Reppe, f. p. Stiklestad vestre 1716. * 1744 Be
ret Henriksd. Reppe, enke efter Lars Ellingsen Reppe. Se
Husanætten. Hun var f. p. Auglen 1707, f P- Reppe 1789.
E l.Ole Mikkelsen Reppe, vaktmester, f. p. R. 1748, f smst.
D 2
1818. * 1812 Anne Andersd. Steine nordre, datter av
hans soskenbarn, Anders Nilssen Grundan, f. p. Grundan
1788, fp. Reppe 1862. (Se nedenfor). Hun *-) 1819
Nils Jonsen Grundan, Reppe, f. p. Storvuku 1794, f som
kårmann på Reppe 1877.
D 3
Nils Olsen Grundan vestre, f. p. Stiklestad vestre 1714, f p.
Grundan vestre 1794. * 1747 Marit Andersd. Lein, f. p. L.
1724, f P- Grundan vestre 1802. Se Leinsætten.
E 1. Anders Nilssen Grundan vestre, f. p. G. 1760, myrdet 29.
desember 1789. * 1788 Karen Jeremiasd. Midtgrundan,
f. 1763. Hun * 2 ) 1794 Elling Olsen Steine nordre.
F 1. Anne Andersd., f. p. Grundan 1788, t p. Reppe 1862.
*!) 1812 Ole Mikkelsen Reppe, f. 1748, f 1818. (Se
ovenfor. Ingen barn. * L> ) 1819 Nils Jonsen Grun-
dan, Reppe, f. p. Storvuku 1794, f som kårmann p.
Reppe 1877.
G I. 2 Ole Nilssen, f. p. Reppe 1820, f 1821.
G 2. 2 Jon Nilssen, f. p. Reppe 1824, f 1831.
G 3. 2 Ole Nilssen Reppe, f. p. R. 1827, f smst. 1864.
* 1856 Birgitte Arntsd., f. 1835. Hun * 2 ) Ole
Andersen Stuskin, Holmen mellem.
H 1. Arnt Olsen Holmen mellem, f. p. Reppe
1863.
E 2. Lasse Nilssen Grundan vestre, f. p. G. 1764, f smst. 1814.
*') 1801 Marta Kristofersd. Grundan (tjente p. G.), f p.
Levring 1779, fp. Grundan 1810. Ingen barn. * 2 ) 1812
Karen Jonsd. Storvuku, f. 1780, dtr. av vaktmester Jon
Holmli på Storvuku.
F 2. 2 Marit Lassesd., f. p. Grundan vestre 1813, f smst.
1882. * 1841 Jon Olsen Garnes, Grundan, f. p.
Garnes 1813, f p. Grundan 1896. Se Garnesætten.
E 3. Maren Nilsd., f. p. Grundan vestre 1752, f P- Storvuku
1805. * 1773 Jon Mikkelsen Holmli, Storvuku, vakt
mester, f. p. Hellan østre 1745, f P- Storvuku 1805. Se
Fårenætten.
E 4. Ingeborg Nilsd., f. p. Grundan vestre 1754. * 1787 Sevald
Kristensen Volden, f. p. V. 1760. Se Leinsætten.
2

----
22 Bind V
---
MIDGRUNDAN VESTRE
Gårdsnr. 148.
Midgrundan østre 4 » 3 » IV »
8,19 i 2 bruk, hvorav bruksnr. 1, Midgrundan østre, mk. 7,37.
Fiere- Som nevnt under Østgrundan eiet Erkestolen s ifølge Olav
( jen til dragon Lars Larssen for 3UU rdl. uene ei s
under brukere.
/Jrafcr*: Hvem av skattebøndene i 1520 det er som har brukt
£ tCnÆ -000-arene Kan vi fo.ge
som Peder fradode, tog enken tilegte,, Bygselsummen var 19 rdl.

----
23 Bind V
---
Denne Laurits har dog kun vært på gården en kort tid: Allerede
i 1650 heter opsitteren Anders Pedersen, formodentlig næst for
rige opsitters sonn.
Besetningen i 1657 var 2 hester, 6 kyr, 2 geiter, 4 sauer og
1 svin.
Anders var i 1666 52 år og hans 2 sonner, Peder og Bård,
henholdsvis 14 og 10 år.
Ved matrikuleringen i 1669 er Midgrundan under navnet
Grunde fort under ett nummer, men med 2 opsittere. Tienden for
hele gården blev sått til I V2 tdr. bygg og 3 tdr. havre, ledingen til
1 rdl. 16 sk. og småtienden til ¥2 rdl. 8 sk. Der blev ikke foreslått
nogen forandring i skylden (2 sp .12 mkl.). Det heter:
«Saa findis och wnder forschr. tuende Grunde Gaarder (Øst
og Midgrundan) wilchor til laxefischende, med Hauffbingning och
Nodkast, Neder och westen for Grundefos, Huilchet forschr. Grun
de Gaarders opsiddere effter lougen tilkommer, Nu Taxerit for j
øris leye, och samlagt med Gaarden, och beregnet Landdrotten Hr:
Jenns Christophersen, som forschr.tt staar, at Niude effter breff
och skiode hand derpaa i hende haffuer.»
I slutten av 1680-årene synes gården en tid å ha vært brukt av
cpsitteren på den annen gard; men omkring 1700 er der kommet
en ny, som het Ole. Dette er formodentlig den samme Ole Anders
sen, som døde i 1718, og muligens en sonn av Anders Pedersen.
Skaden ved svenskenes innfall i 1718 er opfort under ett for
begge gårdene. Den beløp sig til:
Tilsammen 228 rdl.
Også ved matrikuleringen i 1723 føres begge gårdene under
ett. Det oplyses da, at de ikke hadde annen skog enn litt older til
brenne, seter 1% mil berte, liten bumark. Den betegnes som «tem
melig letvunden og kornvis». Utseden var 2% tdr. bygg og 10 tdr.
havre, avlingen 40 sommerlass vollhøi og 6 lass ekerhøi og beset


----
24 Bind V
---
ningen 3 hester, 10 kyr, 6 ungnaut, 14 sauer og 6 geiter. Tienden
blev sått til 1 td. 2 skjpr. blandkorn, 3 tdr. havre og 10 mk. ost.
Skylden blev foreslått forhøiet med 12 mkl. «formedelst denne
gaards aufling».
Oberstloitnant Lunds enke bygslet under 24. september 1728,
tgl. 27. januar 1729, gården til Lars Olsen Mldgrundan, formo
dentlig den forrige opsitters sonn. Han hadde brukt den flere år
tidligere — rimeligvis fra 1723, da han blev gift med Magnhild
Olsdatter Vangstad.
Ved skjote av 22. april, tgl. 1. juni 1739, solgte kapteinloitnant
Peter Rafael Lund gården til Anders Olsen for 165 rdl., idet han
dog reserverte sig, hvad der kunde tjene til driften av hans sag
bruk under Østgrundan. Lars Olsen kjøpte senere den annen Mid
grundan-gård.
Efter Anders overtok hans eneste sønn, Jeremias Anderssen,
Midgrundan. I 1772 kjøpte han Midtholmen sammen med Jere
mias Larssen Midgrundan, og i 1774 byttet de således, at Jeremias
Anderssen blev eier av hele Midtholmen og Jeremias Larssen av
hele Midgrundan, som således blev samlet til én gard. Skjøtene er
av 22. februar 1774, tgl. s. d. Anders Olsen døde på Midtholmen
i 1785, 81 år gammel.
Jeremias Larssen var en velstandsmann. Endel midler hadde
han vel fått med sin første hustru, Sunni Ingebrigtsdatter Stikle
stad; men beholdningen ved skiftet efter henne i 1764 var dog kun
213 rdl. 18 sk. Der registrertes en besetning på 2 hester, 4 kyr, 6
ungnaut, 5 sauer og 2 svin. Aktiva blev 300 rdl. 20 sk.
Ved skifte i 1793 efter Jeremias seiv var boets aktiva 2049 rdl.
1 ort 22 sk.; men der var også adskillig gjeld, så beholdningen blev
715 rdl. 1 ort 10 sk. Av besetning registrertes AV> hest, 8 kyr, 11
ungnaut, 17 geiter, 13 sauer og 3 svin. Der var det år utsådd 3
tdr. bygg og 18 tdr. havre. Til boet hørte en fosskvern, verdsatt til
100 rdl. Gården (eller rettere sagt gårdene) blev taksert for 1400
rdl., men solgtes ved auksjon for 1724 rdl. Enken, Ingeborg Mik
kelsdatter, forbeholdt sig til bruk og beboelse plassen Stenhaugen
og all åker og eng østenfor Saukinbekken samt havnegang for de
kreaturer, hun kunde fø på dette.
Ved denne auksjon blev gården solgt til Anders Anderssen Øst
grundan og Iver Sevaldsen By, som fikk auksjonsskjøte 24. februar,
tgl. 15. august 1794. Ved skjøte dat. og tgl. 26. februar 1795, over
drog Iver sin del til Anders for 899 rdl.
Anders måtte i 1801 avstå den halvdel, som svarte til Mid
grundan østre, til odelsmannen, Jeremias Larssen. Den halvdel,
han nu hadde igjen (Midgrundan vestre), solgte han ifl. kjøpe
kontrakt av 31. desember 1807, tgl. 8. januar 1808, til proprietær

----
25 Bind V
---
Kristen Miiller for 2500 rdl. Østgrundan hadde han allerede i
1801 skjøtet til stedsønnen, odelsmannen Tomas Olsen. (Se Øst
grundan),
I salget til Miiller medfulgte gårdens andel i kvernhuset ved
Grundfossen, dog således, at Anders forbeholdt sig å male sitt
korn der uten betaling.
Miiller overdrog allerede i 1810 gården til løitnant Sør en Schel
derup v. Holst på Maritvold for 4000 rdl., som likvidertes i kjøpe
summen for Maritvold, som Holst solgte til Miiller. (Se Marit
vold). I salget av Midgrundan medfulgte 2 grøtstensovner, og
Miiller forbeholdt sig gårdens andel i den grunn, som Grundfos
sag stod på. Da gården derved ikke tapte jord, skulde skylden bli
uforandret.
Holst lot i 1811 avholde takst på gården i anledning av penge
lån. Den oplyses da å kunne fø 2 hester, 8 kyr og 20 småfe; der
såddes 10 tdr. korn, og da lå Vs av akerjorden i hvile. Der var 1
husmannsplass, hvor der foddes 1 ku og 4 småfe og såddes V/i
tdr. korn. jordveien blev verdsatt til 2700 rdl., hus og gjerder
til 1300.
Hvordan gården blev brukt i Miillers og Holsts tid, er ikke
nærmere bekjent.
Ved skjøte av 7. februar, tgl. 8. februar 1820, solgte kaptein
Søren Holst gården til skolelærer Hans Anskin for 1350 spdl., og
Hans overdrog den ved skjøte av 13. mars 1830 til Jon Iversen
Sæter for 1280 spdl.
Jon måtte i 1833 overgi gården til odelsmannen, Ole Hanssen
Hellan, efter en takst av 1100 spdl. Da Ole døde, før skjøtet blev
utferdiget, er det utstedt til hans bo 16. august 1833, og på skifte
auksjonen efter ham blev den solgt til Nikolai Jenssen som høist
bydende for 1031 spdl. Skjøtet er av 18. november, tgl. 5. desem
ber 1833.
I 1835 hadde gården en bruker av en noget usedvanlig art,
nemlig den skotske forfatter Samuel Laing, som i årene 1834 —36
opholdt sig i Norge for å studere sociale og politiske forhold innen
den folkegruppe, han betegner som den mest interessante og eien
dommelige i Europa. Resultatene har han offentliggjort i et verk
med titelen: «Journal of a Residence in Norway during the Years
1834, 1835 & 1836».
Efter å ha tilbragt vinteren 1834 —35 i Skogn leiet han i mai
1835 Midgrundan for et år.
Laing gir følgende beskrivelse av eiendommen:
«Min «farm» består dels av flatland mellem bakkene og elven;
denne del er gjennemskåret av allfarvegen og er skilt fra naboeien
dommene ved gjerder av tre. Bakkene reiser sig steilt ovenfor, men

----
26 Bind V
---
er dekket med godt gress, hvor de ikke er overgrodd med krattskog.
På toppen, omtrent 80 fot over elven, finner man den øvre terrasse,
også bestående av god alluvial jord, men mere lerholdig enn flaten
og mere gjennemskåret av smådaler, som synes dannet av nedskårne
småbekker. Hele gårdens flateinnhold beløper sig til omtrent 40
acres. Endel av flatlandet, som har vært under dyrkning, ligger 4 —5
år efter a være høstet og blir så påny tatt under plogen. Bak det
dyrkede land er fjellet eller rettere skogen, hvorav hver gard har en
del, begrenset av en gate hugget gjennem den.
Til gården hører også, 12 —14 (engelske) mil tilfjells, en seter
eller sommerhavning med gode hus. På en særskilt del av gården er
en husmannsplass og en lignende på den øvre terrasse.
Gardens hus ligger pa flatlandet ved veien. Våningshuset har i
første etasje et lite forværelse, kjøkken og et forrådsrum, et stort
og godt opholdsrum i husets hele bredde med 4 vinduer, og et til
støtende soverum. Overetasjen er delt i 3 rum. Dette er færre rum,
enn sedvanlig på gårder av denne størrelse i disse egner av Norge.
Tjenernes hus eller «bortstue» består av et godt opholdsrum med
3 vinduer og et tilstøtende kjøkken. Overetasjen er delt i soverum.
Mellem disse to bygninger ligger det faste tilbehør til alle går
der i Norge, forrådshuset på stolper med 2 rum over hinannen.
En stall for 4 hester og et saufjøs med høiloft over, hvortil fører
en trebro, som tillater hest med høilass å kjøre inn på loftet, og et
kufjøs for 12 kyr med et lignende loft og bro. Disse broer sparer en
stor del av det arbeide med høiet, som finner sted seiv på våre (de
skotske) best innrettede gårder.
Sannsynligvis har aldri mere enn 12 acres av gården vært under
plogen på samme tid. Resten må benyttes for å skaffe beiting til
kreaturene, inntil de kan drives til seters, og til høiavl. Tre eller
minst 2 hester, 8 kyr og henved 20 sauer og geiter tør være det al
mindelige husdyrhold for en bonde i Norge. Foruten de to husmenn,
som hadde kosten på gården, når de arbeidet, og en lønn av 8 skil
ling dagen, behøves en gutt hele året og en pike til å passe kjøkkenet
og kreaturene. Disse og bondens egen familie skal leve av utbyttet
av en sådan gard. Bonden, som ikke har nogen forpaktningsavgift
å betale, er mindre avhengig av et pengeutbytte av sin høst enn hos
oss. Smør, ost og melk utgjør en betydelig del av husets forbruk.
Kan bonden skaffe korn og poteter til husbehov og et lite overskudd
til betaling av skattene og til litt luksus, er alle formål for land
bruket nådd.
Jeg betalte 41 daler i avgift for gården, iberegnet de 11 daler
for de to husmenns arbeide, så den egentlige leie for gården utgjorde
kun 30 daler. Avgiftene beløp sig til 14 daler, iberegnet de store
lokale avgifter til vedlikehold av veier og broer og andre fellesfor
mål, men ikke bidrag til kirke, prest og skolemester. Til fattigfor
sørgelsen hører den forpliktelse en uke årlig å underholde en tren
gende, som imidlertid gjør rikelig rett for sin forpleining ved å
plukke blad av løvtrær til vinterfor for geitene.

----
27 Bind V
---
De kyr, jeg kjøpte, kostet 9—ll daler pr. stykke og var smukke,
tynnhudede. finbente dyr, lik Guernsey-kveget. Sauer og geiter ko
ster 1 daler til 1 daler 1 ort. En god liten hest, fire ar gammel,
koster 25 daler. . ..,..,
Husgeråd av tre såsom stoler, bord, senger, er i almindelighet
drengen snekker nok til å gjøre meget smukt. Jeg sitter i en ut
skåret stol, som kunde være en pryd i et gammelt domkapitel, og
sitter på puter av skinn, som kunde ha prydet en domherres rumpa
dronning Elisabets tid. Den dyreste gjenstand i ethvert rum er ka
kelovnen, som, skjønt kun av støpejern og plump av form, koster
omkring 20 daler. Den er almindelig — den apne grue finnes nu
kun hos fjellbønder.»
Laing har kun godt å si om forholdene i Norge og hans omtale
av ncrdmennene er meget smigrende. Hans bok er også oversatt
på tysk.
i" 1835 var gårdens besetning 1 hest, 6 storfe, 4 sauer og \l
geiter og utseden 1 td. bygg, 2 tdr. havre og 3 tdr. poteter.
Ved skjøte av 6. april, tgl. 14. august 1844, solgte Nikolai Jens
sen gården til Peter Olsen. Undtatt var et på arvefeste bortskjotet
jordstykke, Kårenget, m. m. Han døde et par år efter, og gården
blev på skiftet efter ham utlagt til enken, Marit Olsdatter, som fikk
hjemmel 31. januar, tgl. 7. februar 1849. Peter hadde frasolgt til
Nils Jonsen Reppe et under gården hørende laksefiskeri. (Skjøte,
dat. og tgl. 11. februar 1846).
På dette skifte blev gården verdsatt til 950 spdl. og innboet til
278 spdl. 4 ort 22 sk. Passiva var 616 spdl. 1 ort 16 sk., hvorav
en obligasjon til Trondhjems sparebank på 600. Utseden år om
annet blev anslått til 1 td. bygg, 6—B tdr. havre og 5—6 tdr. po
teter og besetningen til 2 hester, 6—7 storfe og 16—18 småfe.
Enken Marit blev gift med Jeremias Ellingsen Steine, hvor
efter gården blev drevet som underbruk under Steine østre. Den
hadde i 1865 en besetning på 2 kyr, 6 sauer og 2 geiter og en utsed
av Ys td. bygg, Wi tdr. havre og 4 tdr. poteter. Under gården var
2 husmannsplasser:
1: Kårenget, 2: Tenhaugen.
På disse føddes 5 kyr, 16 sauer og 4 svin og såddes % td. bygg,
2V2 tdr. havre og 7 tdr. poteter.
Ved skjøte av 22. juli, tgl. 16. november 1869, overdrog Jere
mias Steine gården for 700 spdl. og kår til sin stedsønn, Johan
Petersen, sønn av ovennevnte Peter Midgrundan. Selgeren forbe
holdt sig dog bruksretten, og gården blev derfor fremdeles drevet
som underbruk, også efter at Jeremias var død. Den opføres i tel
lingen av 1875 med tømmermann Peter Olsen fra Henning som
losjerende og med en besetning på 4 sauer og 4 geiter og en utsed
av 1 td. bygg og 7 tdr. havre. Foruten de tidligere plasser var der

----
28 Bind V
---
nu en tredje, Ågemoen. På disse foddes 3 kyr, 1 ungnaut, 18 sauer,
9 geiter og 1 svin og såddes % td. bygg, %Vi tdr. havre og 6 tdr.
poteter.
Da Marit blev gift med Jeremias Steine, fulgte hennes sønn,
Johan Petersen Midgrundan, med og blev senere mann på Steine.
Midgrundan solgte han da til Tomas Østgrundan, og siden har
Midgrundan vestre vært sammensmeltet med Østgrundan.
Fr as kil fe par ter:
Det ovenfor nevnte Kårenget, gårdsnr. 148, bruksnr. 2, skyld
1,45 mk., som blev undtatt ved salget i 1844, kom til å følge Ver
dalsgodset, inntil Verdalens kommune ved skjøte av 12. juni 1919
solgte det til furer E. Indal for 2800 kr. sammen med Kårengskog,
skyld 10 øre, av Vangstad.
Kårenget var tidligere bosted for sagmesteren ved Grundfoss
sag. Det skal være Gudmund Pedersen Fossneset, som først har
bygget hus der.
MIDGRUNDAN ØSTRE
Gårdsnr. 149.
Skylden og eiere: Se Midgrundan vestre.
Brukere: Angående brukerne i begynnelsen av 1500-årene hen
vises til Midgrundan vestre. I 1590 har Laurits betalt 1 dl. i land
bohold. Da dette anføres i lensregnskapet, må det gjelde Kronens
gard, altså Midgrundan østre.
Før 1650 er Laurits avløst av Siurd Jonsen, som i 1666 var
51 år og da hadde 3 sønner hjemme, Jon, Oluf og Peder, henholds
vis 14, 6 og 6 år gamle.
Besetningen i 1657 var: 2 hester, 6 kyr, 2 geiter, 2 sauer og
2 svin.
Omkring 1700 er Siurd avløst av Jon, utvilsomt sønnen. Siurd
døde i 1712 og opgis da å være 118 år, hvilket ifølge folketellingen
av 1666 er uriktig — han har iallfall ikke vært over 97.
Jon Midgrundans kone døde i 1719, og Jon har vel da opgitt
gården for sønnen, Sivert Jonsen, som blev gift i 1720. Han kom
siden til Kluken vestre.
Ved matrikuleringene i 1669 og 1723 er Midgrundan-gårdene
opført under ett nummer, likeså i opgaven over skaden ved sven
skene i 1718, hvorfor henvises til Midgrundan vestre.
Ved skjøte av 28. mars, tgl. 1. juni 1739, solgte justisråd Aage
Hagen gården til dragon Lars Larssen for 300 rdl., idet han dog
forbeholdt sig det under gården liggende sagsted. Lars overdrog
den allerede ved skjøte av 1. desember 1742, tgl. 9. september 1743,

----
29 Bind V
---
for 260 rdl .til Bård Sevaldsen Sundby, og Bård solgte den igjen
til Lars Olsen, som hittil hadde vært leilending på den annen Mid
grundan-gård, for 200 rdl. ved skjote av 3. august 1746, tgl. 6.
mars 1747. Lars hadde den til sin dod i 1755. På skiftet efter ham
er registrert en besetning på 2M> hest, 4 kyr, 5 ungnaut og 13 sauer.
Der var det år utsådd 1 Vi» tdr. bygg og 6 tdr. havre. Boets aktiva
Midgrundan østre, sett fra nordvest 1929.
Fot. H. Anderson.
var 287 rdl. 1 ort 8 sk., hvorav gårdens takst utgjorde de 200. In
gen heftelser hvilte på den, så beholdningen blev 274 rdl. 1 ort 6 sk.
Gården blev utlagt til enken og barna, av hvilke den eldste,
Jeremias Larssen, efterhvert utloste sine medarvinger, så han ved
skjøter av 8. april, tgl. 15. august 1766, og 15. august 1781, tgl.
21. februar 1782, blev eier av gården.
Som omtalt under Midgrundan vestre blev han i 1774 også
eier av denne gard. Sammesteds er omtalt, hvorledes Anders An
derssen Østgrundan efter Jeremias Larssens død blev eier av hele
Midgrundan.
I 1794 lyste Jeremias Larssens eneste gjenlevende sønn, Lars
Jeremiassen, odelsrett til den del av gården, som faren oprinnelig
hadde eiet, altså Midgrundan østre, og fikk skjøte på den 2. januar
1801 for 912 rdl. Han døde ugift i 1807, hvorefter gården blev
innløst av svogeren, Ole Haldosen Minsås, som var gift med hans
søster, Marta Jeremiasdatter. Ole fikk skjøte 31. mai 1809.
Ved skjøte av 15. august, tgl. 16. august 1815, solgte Ole Hal
dosen til Ole Reppe det under gården liggende laksefiske fra


----
30 Bind V
---
Grundfoss sagdam til grensen mellem hans gard og Østgrundan.
Prisen var 100 rbdl. navneverdi og 8 rbdl. i årlig avgift.
En annen svoger, Jon Anderssen Vangstad, gift med Karen
Jeremiasdatter, fikk ved kontrakt av 11. februar 1800 forpaktning
på et jordstykke, Nygarden, under Midgrundan. Husene stod for
resten på Vestgrundans område. Eiendommen kan ikke ha væri
stor; ti på skiftet efter ham var den registrerte besetning bare 2
kyr, 8 sauer, 6 geiter og 1 svin. Han eiet også et kvernsted i Ulvil
len; det blev verdsatt til 200 spdl. og husene til 70.
I 1825 holdtes der samfrendeskifte efter Ole Haldosen, hvor
ved gården, som ved denne leilighet for forste gang kalles Østre
Midt-Grundan og verdsattes til 800 spdl., blev utlagt til enken og
barna. Enken blev samme år gift med Rasmus Jonsen Jøsås, som
således kom i besiddelse av gården. Skjote fikk han først 9. februar
1848, tgl. s. d., og utstedt av Jeremias Ellingsen Steine og Peter
Olsen Midgrundan, som var gift med Ole Haldosens døtre, Inge
borg og Marit.
Gården hadde i 1835 en besetning på 2 hester, 7 storfe, 8 sauer,
8 geiter og 1 svin og en utsed av 1 td. bygg, 7 tdr. havre og 4 tdr.
poteter.
Ved skjote av 14. august, tgl. 15. august 1855, solgte Rasmus
gården til lærer Elling Ellingsen Skrove for 1050 spdl. og kår.
Den hadde i 1865 en besetning på 3 hester, 8 storfe, 24 sauer, 5
geiter og 1 svin, og utseden var */« td. hvete, */« td. rug, 1 td. bygg,
10 tdr. havre og 10 tdr. poteter. 2 husmenn hadde tilsammen 1
storfe, 7 sauer og 4 geiter og sådde % tdr. bygg, x k td. havre og
3 tdr. poteter.
I 1875 var besetningen 2 hester, 1 okse, 6 kyr, 4 ungnaut og
kalver, 21 sauer og lam, 10 geiter og kidd og 2 svin og utseden
V" td. rug, T/io tdr. bygg, 8 tdr. havre, l /« td. erter og 13 tdr. po
teter; dessuten bruktes % mål til andre rotfrukter. Der var 3 hus
mannsplasser:
1: Gjeilstuen, 2: Berget, 3: Burstuen.
På disse foddes 1 ku, 11 sauer, 10 geiter og 1 svin og såddes
% td. bygg, V 2 td. havre og 2% tdr. poteter.
Efter Elling Skrove overtok svigersønnen, Martin Siv ertsen
Fly an, gården, men hadde den bare et par år, da han døde allerede
i 1890.
Ved skjote, tgl. 12. august 1892, overdrog så Elling gården til
en annen svigersønn, Åndo Nilssen Leirset, for 3700 kr. og et kår
av årlig verdi 250 kr. til Elling og hustru. Efter kårfolkenes død
skulde deres datter, enken Margrete Flyum, med barn ha rett til
fritt å bebo-et værelse på gården. Ando eier og bruker gården ennu.

----
31 Bind V
---
Fr as kilte par ter:
Bratli frasolgte Ando Nilssen omkring 1907 til kjøpmann Ole
Nilssen Leir set. Odin Edvardsen eier og bruker stedet nu.
Siurdsætten.
A. Siurd Jonsen Midgrundan ostre. («Gl Siur Jonsen Grundan»,
t 17. september 1712, 118 år, heter det i kirkeboken; men dette
er nok ikke riktig; ti det er uten tvil den samme «Siffuer Grunde»,
som ved folketellingen i 1666 var 51 år).
B 1. Jon Siurdsen Midgrundan, t 1731, 83 år. (Det må være
den samme «Jon Siurs.», som i 1666 opfores som sonn på
Grundan og da var 12 år). *
C 1. Siurd (Sivert) Jonsen Grundan, Kluken vestre, t P- K.
1765, 83 år. * 1720 Marit Tomasd.
D 1. Karen Sivertsd., f. p. Grundan 1720, t P- Vang
stad 1793. *') 1748 Ole Olsen Vangstad. * 2 )
1784 Anders Larssen Hellan, Vangstad. Ingen
barn.
D 2. Tomas Sivertsen, f. p. Grundan 1722, var i 1793
husmann hos stiftamtskriver Christensen.
D 3. Siri Sivertsd., f. p. Grundan 1724. * 1751 Sivert
Olsen Storlongdal.
D 4. Jon Sivertsen Kluken, Bjørstad, f. p. Grundan
1726, f P- Bjørstad 1793. * 1755 Beret Jonsd.
Sagvolden, f. p. S. 1729, t 1804, dtr. av Jon
Siurdsen S.
El. Sivert Jonsen Bjørstad, f. p. Kluken vestre
1766, f som kårmann p. B. 1832. * 1798 In
geborg Halstensd. Kulslien, f. 1770.
F 1. Jon Sivertsen Bjørstad, f. p. B. 1799, t
1878, bodde tilslutt på Branden under
Bjørstad. * 1829 Ingeborg Jonsd. Byna,
f. p. B. 1797, t 1884, dtr. av Jon Lukas-
sen Byna.
Gl. Ole Jonsen, f. 1827.
G 2. Ingeborg Anna Jonsd., f. p. Bjør
stad 1830, f 1895, ugift.
G 3. Sirianna Jonsd., f. p. Bjørstad
1832, f 1834.
G 4. Sirianna Jonsd., f. p. Bjørstad
1836.
G 5. Sivert Jonsen, f. p. Bjørstad 1839
G 6. Johanna Jonsd., f. 1844.

----
32 Bind V
---
F 2. Hans Sivertsen, f. og f p. Bjorstad 1803.
F 3. Beret Sivertsd., f. p. Bjorstad 1805, + 1876.
* IS3O Gundbjorn Hanssen Overholmen. Se
Grensætten.
F 4. Sara Sivertsd., f. p. Bjorstad 180/.
F 5. Karen Sivertsd., f. p. Bjorstad 1811, f som enke
p. Rod 1880. * Lars Jonsen Nygard.
E 2. Ole Jonsen Bjorstad, f. p. Sagvolden 1772, f p. Bjor
stad 1804, ugift.
E 3. Mant Jonsd., f. p. Kluken 1758, f kårkone p.
Haugan 1832. * 1805 Svend Ågesen Haugan. In-
gen barn.
E 4. Mant Jonsd., f. p. Kluken 1762. * 1791 Peder Lars
sen Vangstadvald.
F 1. Lars Pedersen Overholmen, f. p. Bjorstad 1796,
t p. Overholmen 1577. •*) 1823 Marit Olsd.
Bjartan, t 1833. * : ) 1834 Marit Olsd. Hol-
men, f 1872.
F 2. Beret Pedersd., f. p. Bjorstadvald 1799, f 1894.
* 1829 Rasmus Eriksen Moen.
D 5. Siri Sivertsd., f. p. Grundan 1724. * 1751 Siver! Olsen
Storlongdal, var p. Karmhusvald 1801.
E 1. Marit Sivertsd., f. p. Storlongdal 1752.
E 2. Ole Sivertsen, f. p. Storlongdalsvald 1754.
D 6. Marit Sivertsd., f. p. Midgrundan 1731, f p. Kluken 1763.
* 1755 Knut Torrissen Kluken ostre, f. p. K. 1725. Se
Klukenætten.
D 7. Lasse Sivertsen, f. p. Grundan \12 { >.
C 2. Marit Jonsd. * 1720 Anders Olsen Haugan. Se Hauganætten.
C 3. Maren Jonsd. * 1717 Tore Gundbjornsen.
OSTGRUXDAX STORE
Gårdsnr. 150.
Savnet: at Ostgrundum 1430. af øystre Grundom 1491. Grunde
1664. Oster Grunde 1723.
Skylden: Den var i 1650 2 sp. 12 mkl., hvortil siden kom et
kvernsted på 16 mkl., tilhorende opsitteren, hvorved den hele skyld
blev 2 sp. 1 ore 4 mkl. Ved forretning av 7. juni 1O ( 'S blev den av
felt til 1 sp. 2 ore, approbert 25. juni 1703. Fra 1836 var den 8
dal. 1 ort 17 sit, hvorav på Ostgrundan store 7 dal. 3 ort 7 sk., på
Ostgrundan li Ile 3 ort 10 sk.

----
33 Bind V
---
I 1907 var skylden for hele det gamle Østgrundan mk. 17,08,
hvorav:
Eiere: Ved et dokument av 18. september 1332 har Sigurd Jat
geirssøn Landes arvinger gitt Nidaros domkirke og Domkapitlet
Østgrundan store, sett fra syd 1920. Fot. E. Musum
hjemmel på 15 markebol jordegods, som han i sitt testamente had
de gitt for bonnehold og gravsted i kirken. Blandt dette jordegods
var «j Grundum j Veradale halfrar merker bol», d. e. V-i markebol
eller 4 øre i Grundan.
Ifolge et annet dokument av 19. februar 1336 har erkebiskop
Paal Baardsen skiftet med sitt kapitel det ved testamente skjenkede
jordegods, dog således, at endel skulde forbli uskiftet inntil nær
mere oplysning. Blandt det siste er «j Grunddum j Veradale tuæg
gia aura leigu.. .. £>eim er gaf Siugurdr lande», d. e. 2 øres leie,
som Sigurd Lande gav. Man ser, at der allerede er usikkerhet an
gående verdien av det skjenkede gods.
Men i 1345 har endelig erkebiskop Paal og Domkapitlet skiftet
det hittil uskiftede gods, hvorved Erkestolen er blitt eier av x k mar
kebol i «Grundum i Veradal» mot 20 øresbol i Berg øvre ved
Sakshaug.
Erkestolen har eiet mere i gården enn dette: I Aslak Bolts jorde
bok opfores «af øsgrundum vij aura b.» (av Østgrundan 7 øres
bol). Det var på hans tid bygslet for 1 øre, en nedgang, som kan

 

----
34 Bind V
---
skyldes både svartedauen og naturkatastrofen Terrenget ved Øst
grundan viser tydelig et gjennembrudd av elven (et noiaktig side
stykke til det ved Herf ossen i 1893); men det tør vel kanskje være
fra en ennu tidligere tid.
Som erkebispegods opfores ennu hos Gaute (1491) bare 1 øre
«ai øystre Grundom»; men dette er rimeligvis senere avhendet. Rik
tignok finner vi i Olav Ingebrigtsens jordebok 3% øre i «Grunde»;
men det må ha vært i Midtgrundan.
Rimeligvis har den største part i gården på denne tid vært
bondegods; ti ennu i 1630 sees det å ha vært skattet av 2 sp. odels
gods i en av Grundan-gårdene. I 1624 tilhørte disse 2 sp. Bård
Stuskin. Og det er formodentlig de samme 2 sp., som stiftsskriver
Mats Pedersen erhvervet i 1630-årene, og som han i 1642 make
skiftet til Kronen. (Se: Proprietærgodser). Således er Østgrundan
blitt krongods.
I 1659 pantsatte Kronen endel gårder i Vuku til Selius Mar
celis, som transporterte panteretten til kapellanen, Erik Olsen
Schanke, for 361 rdl. 12 sk. Efter kongelig befaling skjøtet så kans
leren Ove Bjelke under 11. mars 1663 disse gårder til Schankes
enke, Sofie Eriksdatter. Blandt dette gods var 2 sp. 12 mkl. i Øst
grundan og 1 sp. 12 mkl. i Midtgrundan. (Se: Proprietærgodser).
I 1670 var således eiendomsfordelingen:
Sal. hr. Eriks arvinger
Opsitteren, et kvernsted
2 sp. — øre 12 mkl.
16
Tilsammen 2 sp. 1 øre 4 mkl.
Schankes enke blev gift med vicepastor Jens Kristofersen Sva
boe, efter hvis død hans gods gikk over til arvingene. Ved skjøter
av 27. juli og 12. oktober 1720 solgte Erik Eriksen Schanke dette
gods til berghauptmann Abraham Drejer og oberstløitnant Pe
ter Lund.
På auksjon efter Drejers hustru, Karen Tønder, blev Østgrun
dan solgt til kapteinløitnant Peter Rafael Lund, som fikk auksjons
skjøte 3. august 1736, og han overdrog den ved skjøte av 22. april,
tgl. 1. juni 1739, til opsitteren, Tomas Eriksen.
Siden har den vært brukernes eiendom.
Brukere: Arne pa Grwnde har i 1520 betalt 3 lodd sølv i tiende
penningskatt og 6 lodd sølv for jordegods. Efter denne hoie skatt
å dømme, må han ha eiet gården.
Olluff paa grindum står i 1549 for x h spand smør og 2 vog
mel i leding. Han tor ha brukt Østgrundan. Der finnes kun 2 le
dingsbønder på Grundan-gårdene i dette manntall.

----
35 Bind V
---
Olaf eller Ole het opsitteren på en av Grundan-gårdene i be
gynnelsen av 1600-årene. Han har rimeligvis vært på Østgrundan,
idet han har betalt odelsskatt for 2 spand. Han er dod antagelig i
slutten av 1630-årene, og så har vel enken brukt gården endel år.
I lensregnskapet for 1646—47 heter det, at Anders Olsen har
bygslet «2 sp. i Østergrunde, som hans gamle værmoder godvillig
oplod». I bygsel betalte han 33 rdl. Han var i 1666 49 år gammel
og hadde da en sonn, Ole Anderssen, som var 11 år.
I 1657 var gårdens besetning 4 hester, 15 kyr, 2 bukker, 4 gei
ter, 12 sauer og 4 svin.
Ved matrikuleringen i 1669 er tienden sått til 11/*I 1 /* tdr. bygg og
3 tdr. havre, ledingen til 1 rdl. 16 sk. og småtienden til V 2 rdl. 8
sk. Skylden blev foreslått sått til 2 sp. 1 ore, hvorav til Stiklestad
kirke % ore, hvorom det heter:
«Her er at agte udj den gammel Matricul findes 1 ores leye som
Hans Kongll: May.tt er tilschreffuen, dog befindes den Stichelsta
kirche udj forskr. maader at tilhøre». Dette er dog visstnok ikke
riktig. I det hele tatt synes det å ha rådet nogen uklarhet angående
eiendomsforholdene på Grundan-gårdene, hvilket vel kan bero på
at de neppe var helt utskiftet ennu.
Anders Olsen opføres i skattelistene ennu i slutten av 1680-
årene. Efter ham er kommet Ole Larssen.
Skaden ved svenskenes innfall i 1718 opfores således:
Skade på husene og sk :
Ved matrikuleringen i 1723 oplyses, at gården hadde 1 hus
mann med 1 vog sed, ingen skog uten litt older til brenne, seter V-i
mil borte, liten bumark, en fjellslette, sått til 6 sk. årlig; gården
betegnes som temmelig lettvunden og kornviss. Utseden var 2 tdr.
bygg og 8 tdr. havre, avlingen 4 (skal vel være 40) sommerlass

 

----
36 Bind V
---
hoi og 6 lass ekerhoi og besetningen IVi hest, 8 kyr, 4 ungnaut,
20 sauer og 3 geiter. Tienden blev sått til 1 td. blandkorn, 2 tdr.
4 skjpr. havre og 16 mk. ost. Skylden blev foreslått pålagt 4 mkl,
dog forst ved annen gjennemgåelse.
Tomas Eriksen Balgård var i 1724 blitt gift med Maren Ols
datter Østgrundan, og han fikk bygselbrev av fru oberstloitnant
Lund 24. september 1728, tgl. 27. januar 1729. Som under eiere
nevnt, kjopte han gården i 1739. Kjopesummen er ikke nevnt; men
Tomas har i 1743 pantsatt gården for 200 rdl .til Tomas Lyng.
Efter Tomas Eriksen arvet sonnen, Ole Tomassen, gården. Han
dode i 1786. På skiftet efter ham er registrert en besetning på 4
hester, 8 kyr, 7 ungnaut, 9 geiter, 17 sauer »g 1 gris. Gården blev
verdsatt til 800 rdl. Boets aktiva var 1012 rdl. 3 ort 17 sk., idet
hans soster, Siri Tomasdatter Melby, hadde sin arv efter forel
drene, 200 rdl., innestående i boet.
Ole Tomassens enke, Gunhild Olsdatter, blev gift med Anders
Anderssen Stiklestad (se Bredingsætten), og denne kom nu til å
bruke gården, idet Ole Tomassens sonner var mindreårige; dess
uten dode de to eldste av dem i en ung alder.
Ved auksjon den 9. desember 1793 i dodsboet efter Jeremias
Larssen Midgrundan kjopte Anders Anderssen denne gard sam
men med Iver Sevaldsen By for 1724 rdl. Året efter lyste imidler
tid Lars Jeremiassen, eneste gjenlevende sonn av Jeremias Lars
sen, odelsrett til den halvdel av den samlede gard, som faren hadde
eiet. Anders overtok da i 1795 også Iver Sevaldsens part for 899
rdl., hvorved han altså blev eier av hele Midtgrundan. I 1801 gav
han Lars Jeremiassen skjote på halve gården for 912 rdl., og den
annen halvdel solgte han i 1807 for 2500 rdl. til proprietær Kri
sten Miiller på Maritvold, hvorefter han seiv kjopte Øgstad.
I 1796 hadde Anders Anderssen forpaktet Østgrundan for 3
år til sin stedsonn, odelsmannen Tomas Olsen, mot 95 rdl. i årlig
avgift. Senere overtok Tomas halvdelen av gården som eiendom,
og ved kontrakt av 30. desember 1807, tgl. 8. januar 1808, til
trådte Tomas hele gården mot å frasi sig all arverett efter moren
Gunhild, som fikk et kår av gården på 6 tdr. havre, 2 tdr. bygg,
for til 2 kyr og 8 småfe m. v. Skjote fikk Tomas 9. desember 1808,
tgl. 12. januar 1809.
I 1811 frasolgte Tomas det under Østgrundan horende Ulvil
engen ved Ulvillen til Lars Jeremiassen Ulvillen for SCO rdl. Det
fikk i matnkulen navnet Østgrundan lille.
Ved Gunhilds dod blev der ikke avholdt ncget skifte. Anders
Anderssen, som nu var på Øgstad, giftet sig med Beret Ellings
datter Fæby, enke efter Ole Ellevsen Lundskin. Da Anders var dod
i 1821, fikk Beret bevilling til å sitte i uskiftet bo; men nu for

----
37 Bind V
---
langte Tomas Østgrundan skifte efter moren Gunhild. Det kom til
prosess, som førtes helt til Høiesterett, og som Beret Øgstad tapte.
Under 5. februar 1827 sees Tomas åha kvittert for, at Beret har
avlagt rede og riktighet for den ifolge dommen ham tilkommende
arv efter moren.
Tcmas var gift med Gunhild Jeremiasdatter Midtholmen; men
de hadde ingen barn. Ifolge et den 11. juni 1829 optatt tingsvidne
oprettet Gunhild muntlig testamente
til fordel for Tomas; det fikk kgl.
konfirmasjon 4. september s. å. Da
hun var død, oprettet Tomas under
10. april 1830 et testamente til fordel
for Gunhilds brordatter, Guru Ols
datter Levring, som hadde antatt sig
bestyrelsen av hans hus. Han efter
lot henne alt det, han eiet, på betin
gelse av, at hun blev hos ham og
pleiet ham til hans dødsdag og ikke
innlot sig i ekteskap uten hans sam
tykke. Hvis hun døde før ham, skul
de hennes bror, Erik Olsen Levring,
og søster, Inger, inntre i hennes
rettigheter. Om han skulde komme
til å forandre dette testamente, skul
de Guru i ethvert fall være sikret 50
rdl. i årlig lønn for den tid, hun
opofret på gården.
Tomas Arntsen og Mette
Ellevsdatter Grunnan.
Tomas døde i 1830. På skiftet efter ham er registrert 3Y2 hest,
9 kyr, 3 ungnaut, 6 sauer og 15 geiter. Det oplyses, at gården had
de 7 mål byggåker, 34 mål havreaker og ca. 3 mål hveteaker samt
en potetåker.
Guru Olsdatter arvet nu gården og giftet sig i 1833 med Arnt
Anderssen Midt Holmen, sønn av dyrlæge Anders Holm. Denne
eiet efter faren også halvparten i Midt Holmen.
Østgrundan hadde i 1835 en besetning på 3 hester, 10 storfe,
11 sauer, 11 geiter og 2 svin og en utsed av IVi tdr. bygg, 10 tdr.
havre og 6 tdr. poteter.
På skiftet efter Guru i 1841 oplyses, at utseden var 2 tdr. bygg,
12 tdr. havre og 12 —15 tdr. poteter og at der føddes 3 hester, 10
storfe og 25 —30 småfe. Skogen var neppe tilstrekkelig til ved og
gjerde, intet til bygningstømmer. Gården hadde 3 husmannsplas
ser med en årlig avgift av 24 spdl. i pliktarbeide.
Ved kjøpekontrakt av 5. oktober, tgl. 9. desember 1858, over
drog Arnt Anderssen gården til sønnen, Tomas Arntsen, for 1250
3


----
38
----

spdl. og kår til selgeren og hustru samt ved disses død til deres 3
barn, Anne Marie, Elen og Gustav, til de var 20 år.
I 1865 var besetningen 4 hester, 13 storfe, 28 sauer, 13 geiter
og 3 svin og utseden V" td. hvete, 2V2 tdr. bygg, 14 tdr. havre og
19 tdr. poteter. Der var 3 husmannsplasser:
1: Smådolen, 2: Indlæghaugen, 3: Sletdalshaugen.
På disse føddes 3 kyr, 18 sauer
og 5 geiter og såddes 7 /u> tdr. bygg,
Vh tdr. havre og 6 ] / 2 tdr. poteter.
I 1875 var besetningen 6 hester,
hvorav 3 under 3 år, 1 okse, 8 kyr,
9 ungnaut og kalver, 32 sauer og
lam, 16 geiter og kidd og 3 svin og
griser, og utseden 2 tdr. bygg, 13
tdr. havre og 15 tdr. poteter. På 2
husmannsplasser føddes 2 kyr, 1
ungnaut, 19 sauer og 2 geiter og
såddes Vs td. bygg, 2M» tdr. havre
og 7% tdr. poteter.
Tomas Arntsen døde i 1880 av
hjerteslag, og enken, Mette Ellevs
datter, fikk bevilling til å sitte i
uskiftet bo.
Sønnen, Jon Edvard Tomassen,
fikk skjøte på gården, datert og
Ole Larssen Ulvill.
tgl. 2. mars 1893, for 12 000 kr. Han eier og bruker den fremdeles
ØSTGRUNDAN LILLE
Gårdsnr. 151.
Ved skjøte av 15. august 1811, tgl. 8. november s. a., solgte
Tomas Olsen det under Østgrundan hørende Ulvillenget for 500
rdl til Lars Jeremlassen U/villen. Det fikk navnet Østgrundan lille
og blev skyldsatt for 1 øre, fra 1836 3 ort 10 sk. Lars eiet også
Ulvillens møllebruk nr. 3.
Eiendommen hadde i 1835 en besetning på 2 storfe, 3 sauer,
3 geiter og 1 svin og en utsed av V 2 td. bygg, 3 tdr. havre og 1 h
tdr. poteter. ~
Ved skjøte dat. og tgl. 8. februar 1843 overdrog Lars den til
sønnen, Ole Larssen.
I 1865 var besetningen 6 storfe, 12 sauer, 4 geiter og 2 svin og
utseden % td. bygg, 3 tdr. havre og 5 tdr. poteter. En husmann
fødde 1 ku, 4 sauer, 2 geiter og 1 svin og sådde % td. bygg, A td.
havre og 4 tdr. poteter.


----
39 Bind V
---
Og i 1875: 5 kyr, 1 ungnaut, 12 sauer og lam, 5 geiter og kidd
og 2 svin og utsed % td. bygg, 3 tdr. havre og 5 tdr. poteter. På
plassene Sunnistuen og Berget hadde de 1 ku, 8 sauer, 4 geiter og
3 svin og sådde Ys td. bygg, V-z td. havre og 8 tdr. poteter.
Ole Larssen levde da som kårmann. Sonnen, Ole Olsen, hadde
overtatt gården, men uten tinglest hjemmel.
Ole Olsen hadde gården til sin død i 1899, hvorefter sviger
sønnen, Olav Johannessen Holmli, overtok gården, som han eier
og bruker fremdeles.
GRUNDFOSSEN
Gårdsnr. 152.
Nav net: Grundaforss 1430. Grunnefoss 1530. Grund Faaß
1664. Grundfos Saugsted 1723. (Citatene gjelder iallfall tildels
måskje gårdsnr. 213 og 214).
Har navn efter en foss i Helgåen.
Eiendommen er et fra gammel tid skyldsatt laksefiske. (Se nær
mere under: Fiskeri. Se også: Fossneset, gårdsnr. 213).
ULVILLEN
Gårdsnr. 153.
Navnet: i Vlwildenne 1430. Vluill 1610. Uldwillen 1723.
Egentlig navn på den fra Kjesbuvannet kommende elv, som i
voldsomt fall med en rekke fosser kommer ned i hoveddalen. Det

 

----
40 Bind V
---
kan antas å være en avledning av det hyppige elvenavn Ulva, med
hensyn til dannelsen å sammenligne med elvenavnene Stavilla,
Sevilla, Minilla. Efter formen i 1430 synes det oprinnelig å ha
hatt sterk form.
Se nærmere under: Kvernbruk.
SAUKINN
Gårdsnr. 154.
Navnet: Siste ledd er efter stedsforholdene snarest hunkjønns
ordet kinn, bratt avfall av et fjell eller en ås. Første ledd kunde
tenkes å være den stamme saud, som finnes i så mange stedsnavn,
og som uten tvil henger sammen med sjdSa, syde, koke, og må for
modes å sikte til strøm i et vannløp i nærheten. Gården ligger på
høiden ovenfor Grundfossen. Det er dog vel også mulig, at det
kunde være hankjønnsordet saufc, sau, måskje brukt som manns
tilnavn.
(Skrevet Saugkjøn, Savkind, Sagkind; men i bygden blir sagt
Saukinn og Saukinna).
Skylden: Eiendommen finnes ikke i matrikulen av 1723; den
er sannsynligvis først skyldsatt i slutten av 1740-årene. Skylden
var 6 mkl., fra 1836 2 ort 19 sk, i 1907 mk. 1,08 i ett bruk.
Eiere: Det første, som finnes om eiendommen, er, at Jon Olsen
Østgård, Iver Anderssen haugen og Kristen Jonsen Volden skjø
ter til Lars Olsen Steine nordre en dem arvelig tilfallen engslette,
kallet Sou Kinen, av skyld 6 mkl. Skjøtet er av 16. desember 1747,
tgl. 4. juli 1748.
På skiftet efter Lars i 1753 blev den utlagt for 6 rdl. til enken,
Ber et Rasmusdatter, som ved skjøte av 22. februar 1776 overdrog
den til sønnen, Ole Larssen Steine, for 30 rdl.
Ved skjøte av 14. august 1778 solgte Ole gården for 60 rdl.
til generalauditør Kierulf, hvorved den gikk inn i Verdalsgodset
og fulgte dette, inntil opsitteren, Ole Andosen, kjøpte den i 1918
av Verdals kommune.
Brukere: Om brukere på denne gard vet vi ikke meget: Den
synes å ha vært brukt av sagmestrene på en av sagene i Grundfos
sen I 1770-årene har der bodd en Lars Anderssen, formodentlig
som husmann under Steine nordre. Han døde i 1772, 90 år gam
mel, og har antagelig vært stedets første beboer.
I 1788 nevnes Lorents Soukin.

----
41 Bind V
---
Opsitteren i 1801 het Ole Anderssen og var Tonnings sagme
ster. Han var visst utenbygds fra. På skifte i 1808 efter hans første
hustru, Siri Jonsdatter, oplyses, at han eiet halvdelen i et kvern
hus. Aktiva blev ialt 67 rdl. 18 sk. og passiva var 62 rdl. 3 ort
13 sk. Ole dode som kårmann på gården i 1832, 87 år gammel.
Peder Ingvaldsen Sågen (se Fosneset) fikk forpaktning for livs
tid på gården av Meincke 4. mars 1824. Den årlige avgift var 10
spdl., det første år dobbelt.
I 1835 var besetningen 1 ku, 2 sauer og 2 geiter og utseden
X Å td. bygg, 1 td. havre og V-z td. poteter.
Peder døde på Fosneset i 1856, 75 år gammel. Der nevnes i
1843 en Børre Anderssen Saukinn; om han har brukt gården er
übekjent.
Peter Jenssen Eklo søndre fikk forpaktningskontrakt på gården
4. mars 1848 — avgift 8 spdl. Han var bygdevekter og døde på
Saukinn i 1853, 58 år gammel.
Sønnen, Elling Petersen, var så forpakter på Saukinn en lang
årrekke. Gården hadde i 1865 en besetning på 3 storfe og 8 sauer,
og utseden var V 2 td. bygg, I V2 tdr. havre og 3 tdr. poteter. I 1875
var besetningen 1 ku, 2 ungnaut, 11 sauer og lam, 7 geiter og kidd
og 1 svin og utseden V-i td. bygg, 1 td. havre og 4 tdr. poteter.
Fra omkring 1890 var Severin Kristiansen bruker av gården.
Han døde i 1902 og hustruen i 1906.
Marius Johannessen Holmli var en tid på Saukinn, og derefter
fra omkring 1909 Ole Andosen Voltan. Denne kjøpte gården av
Verdalens kommune for 1700 kr. den 24. april 1918 og fikk skjote
22. desember 1920. Der blev tillagt eiendommen skogstykket Sau
kinnskogen av Vangstad, skyld mk. 0,10.
VANGSTAD
Gårdsnr. 155.
Navnet: Vongested 1520. Vangsta c. 1550. Wangstad 1559.
Wongstad 1590. Wangstad 1610, 1664, 1723.
Samme navn som Vangestad i Flesberg og i Sogndal, kun med
den forskjell, at første ledd der er genitiv flertall, men her sann
synligvis entall. Dog kunde formen fra 1520 tyde på, at der også
her cprinnelig har vært en senere avslitt mellemlyd. Kommer av
hankjønnsordet vangr = gress-slette, grønning.
Skylden: Var fra eldre tid 1 sp., fra 1836 0 dal. 3 ort 16 sk.,
i 1907 mk. 11,32 i 2 bruk, hvorav bruksnr. 1, Vangstad, mk. 10,07.
Eiere: Tautra kloster eiet i middelalderen 1 øre i Vangstad. Det
blev ved reformasjonen beslaglagt av Kronen og fra 1560 slått
sammen med Reinsklosters gods.

----
42 Bind V
---
Hvem der har vært bygselrådig over gården på denne tid, vet
vi ikke. lallfall fra begynnelsen av 1600-årene har den vært bonde
gods. I 1650 var eiendomsfordelingen:

Opsitterens egen odel 2 øre
Reinsklosters gods 1 »
1 »
Tilsammen 1 spand.
I 1708 kjopte opsitteren også det ore, som tilhørte Reinsklosters
gods, og eiet altså fra da av hele gården. I 1784 blev den solgt til
loitnant (senere major) Elling Lyng, som i 1789 overdrog den til
Johan Widerø Tonning, hvorved den gikk inn i Verdalsgodset. Den
eies fremdeles av Verdalens kommune.
Brukere: Bord pa Vongested og 01 uff jbidem nevnes i skatte
manntallet av 1520. Den forste har betalt 12 sk. i skatt, den siste
4 sk. Da ingen av dem har betalt skatt for jordegods, kan ikke går
den ha vært opsitternes eiendom dengang.
Oluff paa Wangstedh har i 1532 betalt landskyld til Tautra
kloster av 1 øre.
Årnne paa Wangsta står i 1549 for 9 mk. smør og V 2 vog mel
i leding, og i 1559 har vi Iffuer paa Wangstad.
Opsitteren gjennem hele 1600-tallet heter i skattemanntallene
Ole (eller Oluf) ; men dette er ikke riktig. Ole har iallfall ikke vært
der lenger enn til 1629; han betalte odelsskatt av 2 øre og har altså
vært bygselrådig over gården. I Trondhjems Videnskapsselskaps
samlinger finnes et skjote av 22. august 1629, hvorved 7 søsken
på Vangstad overdrar gården for 24 rdl. til sin bror og halvbror,
Jakob Olsen. Skjøtet er på pergament med levninger av 6 vedhen
gende segl og lyder:
«Wii Eptherschreffuenne Olluff B:erttnes Lehensmand Olluff
Lundschindtt Lasse Grunde Baard studschind Annders bye och Olluff
Stickelstad Eedsoerenne laugrettismender wdi Werdals Prestegield.
Giør Witterligenn att Anno 1629. denn 22 Augusti Paa ett Allmin
delige skatte thing som holdttes wdi forrenn thinglaugh i for.ne
Werdallenn For Rettenn frembkomb. Michell Haldsteenßønn Wang
sta, Otte Haldsteenß. Laurids Haldsteensønn, Maritte Haldsteens
daatter Magdalenne Haldsteensdaatter Jnngeborig Haldsteensdaat
ter och Jngeborig Olluffsdaatter Och sampttligenn med frie wilge
och welberaad hough solde schiøtte och aldeelis Affheende fraa
denom och derris Arffuinger Thill derris halffbroder Jacob Olluff
sønn paa Wangsta, och hanns arffuinger Thoe ørris Leyge Joerde
goeds huorudj er Bygxell Liggendis i Wangsta, Och gaff hannd
sinne sødschende straxen 24 daller in Specie for forbe.tte goeds. Thj

----
43 Bind V
---
frie frelseligen och fuldkommeligen thested de derris halffbroder
forschr.ne Jacob Olßønn for denem och derris Arffuinger hanom
och hans Arffuinger for.ne Thoe ørris leyge att schall haffue, Ni ude,
Brugge och beholde for itt fuld och faste Kiøb, wrøgeligenn att be
holde, Baade med Agger eng schouff marck, fiskuand, feegang wott
och thiurdtt med ald andenn Rettigheed som der nu thilligger, och
aff Arrilds thid med Retthe thilleggitt haffr, Jnndtted med alle
Vangstad, sett fra syd 1927. Fot. O. Snekkermo.
wndertagendis, werre siig wed huad Naffn det er, eller Neffnis
kannd. Och ded for huer Mands thalle, scm der paa kand thalle i
nogen maade, Menns dersom saa scheer :/ ded gud dogh forbiude /:
Att for.ne ørris Leyge Bleff for.ne Jacob Olßønn udi nogen domb
eller Rettergang affwonden for wor eller worris wanhiemmels brøst
schyld, Da bepligter wi att giffue och wederlegge hanom saa gaatt
goeds igien och Baa well Beleyligtt, Jnden Maanitz dag dernest
effter, Och holde hanom schadisløs i alle maader, Att saa i sandhed
er haffr wi for.ne sex laugrettismendr Trøgtt worris Zignetter hen
gendis for neden wnder
Actum vt supra.
I 1657 var gårdens besetning 3 hester, 15 kyr, 4 bukker, 6 gei
ter, 29 sauer og 2 svin. Opsitteren het Ole og var vel en sonn av
Jakob, da han eiet gården.
Opsitter i 1665 var Ole Olsen, en ung mann på 28 år og rime
ligvis foregåendes sonn, da han også eiet gården.
Ved matrikuleringen i 1669 er tienden sått til 1% tdr. bygg og
2Mj tdr. havre, ledingen til V-i rdl. 16 sk. og småtienden til K> rdl.
«Findes Hommelhauge och Brendefang», heter det. Som en merk


----
44 Bind V
---
verdighet kan noteres, at skylden blev foreslått forhoiet til 4 øre —
det var ytterst få gårder i Verdalen, som der blev foreslått forhøiet
skyld for ved denne leilighet, så Vangstad må ha vært i god stand,
rimeligvis som folge av, at den i lang tid hadde vært selveiendom.
Under 10. juli 1702, tgl. 12. oktober s. å., har Oluf Olufsen
Vangstad fått skjote på gården av Peder Pedersen Ulvillen, Haldo
Jonsen Breding og Tore Olufsen Ekle. Dette er tydeligvis et kvit
teringsskjote. Faren er da formodentlig dod ved denne tid.
Ole Vangstad kjøpte ifl. skjote av 2. juli, tgl. 6. juli 1708,
Reinsklosters landskyldspart i gården av godsets daværende eier,
Ebbe Carstensen. Kjopesummen er übekjent. Han døde i 1715,
bare 47 år gammel, og enken, Marit, blev nu i lang tid sittende
med gården, da den eneste sønn, Ole Olsen, var ganske ung ved
farens dod.
Skaden ved svenskenes innfall i 1718 beskrives således:
Tilsammen 151 rdl.
Ved matrikuleringen i 1723 oplyses, at gården hadde 1 hus
mann, som sådde % vog, skog til husfornodenhet, seter 1 mil borte,
ringe bumark. Til gården hørte 4 kvernsteder ved Ulvillen, hvorav
de 2 var übrukelige. Den betegnes som «meget tungvunden og mis
lig til korn». Utseden var W-i tdr. bygg og 6 tdr. havre, avlingen
40 sommerlass hoi og 5 lass ekerhoi og besetningen 3 hester, 7
kyr, 4 ungnaut, 12 sauer og 4 geiter. Tienden blev sått til 6 skjep
per blandkorn og 1 td. 4 skjpr. havre («ringe korn») og 14 mk.
est. Gården må fremdeles ha vært ansett for å være meget god i
forhold til skylden; ti komisjonen foreslo den fcrhøiet med det be
tydelige beløp I V2 sp. «formedelst denne gaards gode høaufling og
creaturers underholdning». Videre oplyses, at der på gårdens grunn
var en bekkesag, tilhorende Rasmus Ågesen Hagen, og at der på
denne årlig kunde skjæres 1 stabel bord; den blev sått til 48 sk. i
årlig skatt.


----
45 Bind V
---
Da Ole Olsen blev voksen, overtok han vel gårdens bruk; men
han fikk ikke skjote, mens moren levet. Ennu i 1740 heter det, at
den brukes av enken og hennes barn. De har visst allesammen vært
ganske koleriske folk: I 1730 har de hatt en ganske alvorlig kon
flikt med naboen, Ole Lassesen Grundan, som har stevnet Ole
Vangstad for å ha revet ned et gjerde. Samtidig har han stevnet
Marit og datteren Anne for trusler og undsigelse. Kvinnene blev
idømt boter, eg da forseelsen var skjedd på en sondag, fikk de et
ekstratillegg for helligbrode. For Oles vedkommende, som var dra
gon, blev saken henvist til krigsretten.
I 1747 opfores Ole som eier. Ved besiktigelsen av dragonkvar
terene dette år oplyses om gårdens hus, at der mangler et fjos og
trenges nytt underlag under stallen. Der var god skog.
Ved Marits død er gården blitt utlagt til arvingene. Disse over
drog den ved kvitteringsskjøte av 4. mars 1755 til Ole Olsen. Inn
løsningssummen var 138 rdl. for 1 øre 19 1 .-> mkl.
Ved skjote av 20. februar 1766 overdrog Ole gården til søster
sønnen, Jeremias Larssen Midgrundan, for 300 rdl. Hermed for
holdt det sig således:
Avdøde justisråd Aage Hagen hadde Vangstad sag, hvis ene
damstokkende lå på Vangstads grunn, hvorfor han svarte Ole en
årlig leie. Den annen lå på Rasmus Hagens grunn, Holmlien. Da
Aage Hagen var død og hadde innsatt majorinne Wissing til sin
arving, mente Rasmus Hagen og Ole Vangstad å være eneberet
tiget til å ha sag her. Herimot protesterte fru Wissing, som mente
åha arvet justisrådens rett ifølge testamentet. Imidlertid hadde
Rasmus Hagen allerede i 1763, efter at justisråden var død, av
sluttet kontrakt med Ole Vangstad om samme rettighet som avdøde.
Det kom til prosess, og ved dom av 21. oktober 1765 blev fru Wis
sing tilpliktet å ryddiggjøre grunnen for eieren. Hun appellerte
dommen til Høiesterett, som under 20. november 1771 stadfestet
hjemtingsdommen. Imidlertid ser det ut til, at fru Wissing har
fått Ole over på sin side og fått overtalt ham til å avstå henne sag
tomten; men da dette efter kontrakten med Hagen ikke kunde gjo
res av ham, skjøtet han gården til Jeremias Larssen, som så solgte
sagtomten til fru Wissing for 20 rdl. (Skjote av 11. mars, tgl. 15.
august 1766). Dette innbragte Ole Vangstad prompte en stevning
fra Hagen, fcrdi han hadde solgt gården uten i skjøtet å ha tatt
forbehold om opfyllelsen av kontrakten med Hagen.
Dcrnæst var der mellem Ole Vangstad og Jeremias Larssen
avtaler utenom skjøtet. Disse gikk ut på, at når en viss prosess var
avsluttet, skulde Jeremias skjøte gården tilbake til Ole (!). At dette
gjaldt prosessen mellem Hagen og fru Wissing, kan det ikke være

----
46 Bind V
---
tvil om. Nu gjorde Jeremias vanskeligheter ved å opfylle denne
avtale, hvilket forte til, at Ole anla sak mot ham. Dommen, som i
sine præmisser nokså übarmhjertig blotter motivene til dette saks
anlegg, fait 4. april 1780 og gikk ut på å mortifisere skjotet til
Jeremias. Han hadde ennu ikke erlagt noget av kjøpesummen,
skjont så var anfort i skjotet. Jeremias appellerte til Hoiesterett,
som ved dom av 12. februar 1784 tilkjente ham gården mot erleg
gelse av de 300 rdl. kjopesum.
Imidlertid var Ole Vangstad dod, og Jeremias solgte nu ved
skjote av 22. desember 1784, tgl. 21. februar 1785, gården til løit
nant Elling Lyng for 1050 rdl., hvorav de 300 skulde erlegges til
Oles enke, Karen Sivertsdatter. Dette var kjopesummen ifolge skjø
tet av 1766, som altså ennu ikke var betalt. Den, som profiterte på
det hele, var altså Jeremias.
Da Ole Olsen og hustru ikke hadde barn, oprettet de et under
1. mai 1772 konfirmert testamente, hvorefter den lengstlevende
skulde arve det hele bo, og efter begges dod skulde formuen deles
i to deler, hvorav den ene skulde gå til Oles, den annen til hu
struens søsken. Hvis den lengstlevende giftet sig påny, skulde den
avdødes søsken ha 50 rdl. til deling.
Efter Ole Olsens død giftet enken, Karen Sivertsdatter, sig i
1784 med Anders Larssen Heltan vestre. Lyng, som nu var eier,
vilde ha Anders til å fravike gården; men da denne nektet dette,
idet han mente å ha bruksrett til den, sålenge hustruen levet, kom
de overens om, at Anders skulde få bygsle gården for sin levetid.
Han fikk bygselbrev 11. januar, tgl. 21. februar 1785.
Vangstad sag var imidlertid av Rasmus Hagen solgt ved skjote
av 14. august, tgl. 15. august 1774, til Verdalsgodsets eiere, gene
ralauditør Kierulf og kaptein Bay, for 1600 rdl.
Ved skjote av 29. juni, tgl. 19. september 1789, solgte loitnant
Lyng Vangstad tillikemed Musums setermark (Sætran) til Johan
Widerø Tonning, hvorved gården gikk inn i Verdalsgodset. I salget
medfulgte sagstedsgrunnen, hvor Tonnings eller Vangstad sag
stod. Om eiendomsretten til denne grunn var der fort prosess mel
lem Lyng og Tonning, hvorved eiendommen var blitt tilkjent Lyng
ved hjemtingsdom av 13. september 1788.
Kjopesummen for Vangstad var ved denne leilighet 1400 rdl.
Eiendommen kom herefter til å høre under Verdalsgodset. Visstnok
lyste Lars Jeremiassen Midgrundan i 1793 odelsrett til gården;
men det blev ikke nogen innløsning av.
Anders Larssen Vangstad var en meget velstående mann. Skif
tet efter hustruen, Karen Sivertsdatter, i 1793 viser et meget fyldig
losore og et særdeles godt utstyr av kvinneklær m. m. Der fantes
sølvtøi for 6 rdl. 1 ort, deriblandt en sølvskje med årstallet 1622.

----
47 Bind V
---
Skifteauksjonen innbragte 538 rdl. 1 ort 19 sk. og avlingen verd
sattes til 138 rdl. lalt blev aktiva 716 rdl. 2 ort 19 sk. og behold
ningen 548 rdl. 1 ort 2 sk. Besetningen var 5X- hest, 11 kyr, 7
ungnaut, 14 geiter, 36 sauer og 3 svin og griser.
Anders Larssen giftet sig i 1794 med Magnhild Sivertsdatter
Gudding. Han hadde ingen barn. Hans annen hustru var søster
av Sunni Sivertsdatter Holmli, og dennes sonn, Mikkel Gundbjørn
sen, blev fostersonn på Vangstad, hvor han dode som inderst i
1829, 41 år gammel. Enken, Maren Olsdatter (fra Holmli vestre),
blev i 1832 gift med bruksfullmektig Johan Kristian Haldosen
Dahl, og han brukte så gården.
Den hadde i 1835 en besetning på 3 hester, 10 stcrfe, 15 sauer,
15 geiter og 2 svin og en utsed av 1 td. bygg, 10 tdr. havre og 6
tdr. poteter.
Efter Johan Dahl var Gundbjørn Mikkelsen Vangstad bruker.
Han var sonn av ovennevnte Mikkel og altså stedsonn av Dahl,
som blev husmann på Vangstadhaugen.
Ved kontrakt av 26. juni 1865 forpaktet Elling Olsen Slapgård
Vangstad uten husmannsplassene for en avgift av 21 spdl.
I 1865 var besetningen 2 hester, 10 storfe, 26 sauer, 9 geiter
og 2 svin og utseden IV2 tdr. bygg, 9V2 tdr. havre og 6 tdr. po
teter. Der var 3 husmannsplasser:
1: Vangstadmyren, 2: Vangstadhaugen, den tredje står opfort
uten navn.
På disse føddes 1 hest, 5 kyr, 21 sauer og 15 geiter og såddes
Vi td. bygg, 5 tdr. havre og 9 tdr. poteter.
I 1875 var gårdens besetning 2 hester, hvorav 1 under 3 år,
1 okse, 6 kyr, 6 ungnaut og kalver, 22 sauer og lam, 10 geiter og
kidd og 2 svin og utseden Wz tdr. bygg, 10 tdr. havre og 7 tdr.
poteter. 4 husmenn holdt 7 kyr, 1 ungnaut, 28 sauer og 12 geiter
og sådde VA tdr. bygg, 5% tdr. havre og 9V& tdr. poteter.
Efter Elling overtok sonnen, Ole Ellingsen, gården i 1888, og
han er leilending der fremdeles.
Fr as kilte par ter:
Vangstad lille østre, gårdsnr. 155, bruksnr. 2, av skyld mk.
1,25, blev av Verdalsbruket solgt til Annæus Peter sen Vangstad
ved skjøte av 16. november, tgl. 6. desember 1906.
Vangstadhaug østre, skyld mk. 0,50, solgte Verdalens kommune
24. april 1918 for 1900 kr. til brukeren, Jon f. V angstadhaug.
Skjøte 12. juni 1919.
V angstadhaug vestre, skyld mk. 0,50, solgte Verdalens kom
mune 24. april 1918 for 2000 kr. til brukeren, Johs. V angstad
haug. Skjøte 25. juni 1919.

----
48 Bind V
---
Sågen vestre (Vangstadsagen), skyld mk. 0.30, solgte Verda
lens kommune 25. april 1921 for 1075 kr. til Martin Nessimo.
Dette stykke er lagt sammen med Holmlisagen til én gard og blir
i daglig tale kalt Sågen.
Verdalens kommune har dessuten frasolgt Vangstad flere skog
stykker og lagt til andre bruk, således Kårengskog, skyld 10 øre,
Llllebrekkskog, 10 øre, Saukinnskog, 10 øre, Vangstadsagskog, 30
øre, og Rønningskog, 10 øre.
W angstadætten.
A Ole (Oluf) Vangstad, opsitter på V. i begynnelsen av 1600-
årene.
B. Jakob Olsen Vangstad, kjøpte V. i 1629.
C.Ole (Jakobsen?) Vangstad.
D. Ole Olsen Vangstad, var 28 år i 1665, f c. 1702.
E.Ole Olsen Vangstad, t P- V. 1715, 47 år. * Marit.
F 1. Ole Olsen Vangstad, t p. V. 1779, 75 år. * Ka
ren Siurdsd. Midgrundan, f. 1720, f 1793, dtr.
av Siurd Jonsen Midgrundan. Hun * 2 ) 1784
Anders Larssen Hellan vestre. Ingen barn.
F 2. Magnhild Olsd. Vangstad. * 1722 Lars Olsen
Midgrundan.
G 1. Jeremias Larssen Midgrundan.
G 2. Maren Larsd. Midgrundan. * Erik Holmli.
H 1. Lars Eriksen Holmli.
H 2. Gabriel Eriksen Musum.
H 3. Ole Eriksen Musum.
H 4. Marit Eriksd. * Jon Anderssen Holmli.
H 5. Inger Eriksd., f. c. 1763.
H 6. Siri Eriksd., f. c. 1769.
G 3. Marit Larsd. Midgrundan. * Lars Østnes.
F 3. Anne Olsd. Vangstad. * 1732 Jon Mikkelsen
Balgård.
F 4. Inger Olsd. * 1737 Anders Olsen Hellan, Mid
grundan, tambur.
Gl. Jeremias Anderssen Midtholmen.
G 2. Marit Andersd. * Ole Olsen Stiklestad.
KJESBU
Gårdsnr. 156.
Nav net: Kæßboe 1664. Kiesboe 1723.
Kisabti. Forste ledd setter Fritzner i forbindelse med han
kjønnsordet kisi = katt. Denne forklaring er vel rimeligere enn,

----
49 Bind V
---
som i Trondhjems Videnskapsselskaps årsberetning 1882 s. 6, å
henføre det til hankjønnsordet kisi = gruset jordsmonn, som fore
kommer som gards- og bygdenavn på Østlandet. Kisi må da antas
å ha vært brukt som mannstilnavn likesom de enstydige kottr og
kausi, og som sådant være anvendt til dannelse av gårdsnavn. Be
slektet betydning har første ledd i Kjeserud i Eidsberg, opr. Køysu-
Kjesbu, sett fra nord 1929.
Fot. A. Vandvik.
Rud av køysa, hunkatt, og det forsvundne Kausarud i Trøgstad, av
hankjønnsordet kausi = katt, brukt som tilnavn. Siste ledd er intet
kjønnsordet bu, bebodd jordbruk. Det kan dog måskje vekke be
tenkelighet mot den her givne forklaring, at navnet forekommer på
så mange steder i Innherred. Det finnes i Skogn, Inderøy og Ogn
dalen, der nu uttalt med lukket e.
Skylden: Den gamle skyld var 1 øre, fra 1836 2 dal. 2 ort 6
sk., i 1907 mk. 5,00 i ett bruk.
Eiere: Gården er ikke skyldsatt før i første halvdel av 1660-
årene. Den er ryddet meget tidligere, og opsitteren har vel i tiden,
før den blev skyldsatt, vært regnet som «Kongens husmand».
Omtrent samtidig med skyldsetningen er den blitt overdratt
Lars Pedersen Brix. Av ham kjøpte Rasmus Aagesen Hagen den
ifl. skjøte, tgl. 12. oktober 1696.
Ved skifte i 1727 efter Rasmus Hagens hustru, Siri Olsdatter,
tilfalt Kjesbu med Åsen i Leksdalen og Selli i Sparbu datteren
Elsebe Marie, gift med Broder Boysen, og denne solgte ved skjøte


----
50 Bind V
---
av 21. februar, tgl. 5. mars 1738, gården til opsitteren, Morten
Olsen, for 35 rdl. Morten måtte imidlertid ved skjote av 19. fe
bruar 1761, tgl. 16. august 1762, for samme pris overdra den til
Rasmus Brodersen Hagen, som gjorde sin odelsrett gjeldende.
Dennes sønn, Rasmus Hagen, makeskiftet i 1774 Kjesbu til
likemed Åsen i Leksdalen til generalauditør Kierulf mot de to Kol
stad-gårder. Makeskifteskjotet er av 24. februar, tgl. 15. august
1774. Således kom gården inn i Verdalsgodset, som den fulgte til
i 1920, da opsitteren, Ando Hanssen, kjøpte den.
Bruker e: Olle Kiefiboe nevnes i skattemanntallene fra omkring
1630. Han betalte «husmandsskat». Formodentlig er det hans
«enke», som brukte Kjesbu i 1657. Hun er også opfort under «hus
mænd». Besetningen var 1 hest, 5 kyr, 3 geiter og 1 sau.
I 1660-årene var Mikkel Olsen, formodentlig foregåendes sønn,
opsitter. Han var i 1666 31 år. Ved matrikuleringen i 1669 blev
der ikke foreslått nogen forandring i skylden — eiendommen var
jo også nylig skyldsatt for første gang. Tienden blev sått til 1
skjeppe bygg og 3 skjepper havre, ledingen til 16 sk. og småtienden
til V-2 ort. «Ellers ingen tilfelde», heter det; der var altså ikke en
gang humlehave, som ellers fantes omtrent på hver gard.
I 1680- og 90-årene het opsitteren Per. Omkring århundre
skiftet har en David brukt gården i 14 år. Forresten er det vel
sannsynlig, at opsitterne i slutten av 1600-årene har vekslet ofte,
så det har vært flere, enn vi får rede på av skattemanntallene; ti
disse er ofte — hvad opsittere angar — det ene en avskrift av det
foregående.
Omkring 1712 het opsitteren Morten, formodentlig foregåendes
sønn. Han flyttet i 1714 til Tømmeråsen.
I det tingsvidne, som blev optatt efter svenskenes innfall i 1718,
anføres som opsitter Erik eller Ole, hvilket visstnok skal forståes
således, at Ole var der i 1718 og Erik på den tid, tingsvidnet
blev optatt.
Seiv denne avsidesliggende og nokså vanskelig tilgjengelige
gard hadde svenskene visst å finne. Meget blev jo ikke tatt; men
så var det vel heller ikke stort å ta av. Tapet opgis således:
Tilsammen 16 rdl


----
51 Bind V
---
Omkring 1720 kom Halde Sevaldsen til Kjesbu og var der i
13 år til sin dod i 1732.
Ved matrikuleringen i 1723 oplyses der å være skog til går
dens fornodenhet og noget til sagtommer, ingen seter, slett bumark;
gården betegnes som «tungvunden og frostagtig». Utseden var 4
skjepper havre, avlingen 6 sommerlass hoi og besetningen 1: > hest,
1 ku, 1 ungnaut og 3 sauer. Tienden blev sått til 1 skjeppe havre
«ringe korn» og 2 mk. ost. Skylden blev foreslått nedsatt 6 mkl., og
det heter herom, at «denne fjeldgaard kunde i henseende til dens
ringe auvel og sæd ej anderledes end for et husmandssæde ansees;
men som opsidderen haver leilighed at fortiene noget af skoven er
dend ickun med ovenstaaende affelding anseet».
På skiftet efter Haldo i 1733 er registrert 1 hest på 20 år til
1 rdl., 1 ku, 2 ungnaut, 3 sauer og 2 geiter med kidd. Aktiva var
13 rdl. 4 sk., passiva, hvoriblandt 3 rdl. i begravelsesomkostninger,
10 skilling mere.
Enken, Gunhild Olsdatter, brukte så gården et par år. Så blev
datteren Eli i 1734 gift med enkemann Elling Jonsen, som derpå
brukte den i 3 år, til gården — som ovenfor nevnt — i 1738 blev
solgt til Morten Olsen Tuset, som samme år var blitt gift med Ka
ren Jonsdatter Brekken. Morten blev nu sittende på Kjesbu en lang
årrekke, forst som eier, siden som leilending, til han dode i 1777,
77 år gammel. Elling Jonsen blev husmann under Tokstad.
På skiftet efter Morten registrertes 1 hest, 1 ku, 2 ungnaut, 4
geiter og 1 sau. Skiftet blev holdt i august, og som avling er regi
strert «en bygager, blev skjonnet at være 3 tdr. å 1 rdl. 2 ort, en
havreager 6 tdr. å 1 rdl.» Aktiva blev 55 rdl. 1 ort 8 sk. og behold
ningen 12 rdl. 8 sk.
I Mortens tid var det endel ugreie angående gårdens skog og
andre eiendeler, som forte til, at eieren, Rasmus Hagen, i 1761
stevnet Jon Sivertsen Kluken vestre og hans husmann, Arne Roald
sen Tangen, fordi de «med tommerhugst og anden aavirke har for
nærmet hans gaard Kjesbo». Dessuten hadde de brutt ned gjerdet
om et eng, som alltid hadde tilhort Kjesbu, under foregivende av,
at de hadde kreaturvei derover. Saken blev ordnet i mindelighet,
idet de tilbod forlik og å erstatte Hagen skaden.
Efter Mortens dod fikk Ole Larssen bygselbrev på gården av
Kierulf 20. mars 1778, tgl. 15. august 1782. Det inneholdt Ver
dalsgodsets vanlige forbehold angående forkjopsrett til avlingen,
kjøring av tømmer etc. Han var en gammel mann, da han kom til
gården, og brukte den ikke lenge: allerede i 1786 dode han, 75 år
gammel, og betegnes da som inderst. Gårdens bruk var overtatt av
Henrik Haldosen Marken, gift med Gjertrud Toresdatter Aksnes

----
52 Bind V
---
Han fikk dog først bygselbrev av Tonning 30. september 1797, tgl.
13. mars 1708.
Ved skifte i 1792 efter Gjertrud er registrert 2 hester, 4 kyr,
1 ungnaut, 3 geiter, 8 sauer og 1 svin. Skifteauksjonen innbragte
S 3 rdl. 2 ort 18 sk.; men der blev et underskudd på 4 rdl. 3 ort 1 sk.
Forst i 1830 opgav Henrik gården, som så Verdalsgodsets eier,
Hilmar Meincke, under 5. april 1830, tgl. 15. august 1832, for
paktet til hans svigersonn, Simon Tor r issen Kinken, som i 1819
\ar blitt gift med Ingeborg Henriksdatter. Forpaktningen gjaldt
for Simon og hustrus levetid mot en årlig avgift av 10 spdl. og
vanlige betingelser med hensyn til skogbruk, kjoring og dagarbeide
til brukets drift. Henrik og "hustru, Ingeborg Eriksdatter, fikk et
kår på 1 td. bygg, 4% tdr. havre, 6 tdr. poteter og for til 1 ku og
15 småfe, anslått til en verdi av 15 spdl. årlig.
Gårdens besetning var i 1835 1 hest, 3 storfe, 7 sauer og 3
geiter og utseden Va td. bygg, 3 tdr. havre og 1 td. poteter.
Anders Anderssen brukte så gården i mange år. Han var visst
nok sonn av Anders Olsen Væren.
I 1865 var besetningen 3 hester, 5 storfe, 15 sauer og 10 geiter
og utseden : 4 td. bygg, 4 tdr. havre og 4 tdr. poteter.
Og i 1875: besetning 3 hester, hvorav 1 under 3 år, 7 kyr, 4
ungnaut og kalver, 26 sauer og lam, 18 geiter og kidd og 1 svin
og utsed l 2 td. bygg, 4 tdr. havre og 4 tdr. poteter.
.Merkene mot "Marken, Sætran og Sende ovre var fastsatt ved
overenskomst av 7. september IS4O, tgl. 17. september 1861.
Anders Anderssens svigersonn, Ando Hanssen Langdalen, blev
i 1880 leilending på Kjesbu. Den 26. januar 1920 kjopte han går
den av Verdalens kommune. Prisen var sått til 2000 kr.; men da
Ando gikk med på, at han ikke skulde kreve godtgjorelse for skade
ved opdemning av Kjesbuvatnet, blev prisen nedsatt til 300 kr.
Andos sonn, Arnt Andosen, eier og bruker gården nu.
KLUKEN VESTRE
Gårdsnr. 157.
Navnet: Klwngh (!) 1520. Kluch, Lillekluch 1559. Kugh (!)
1590 (2 gårder). Kluk 1610. Klug 1626, 1664, 1723.
Er også navn på et fjell i Meråker, uttales Klukjmn, dativ:
Klukja. Der kan være grunn til å tro, at det også her egentlig er
et fjellnavn, som har tilhørt det bak gården liggende fjell, som på
kartet kalles Klukstårnet. Fjellnavnet Klukjinn antar S. Bugge
måskje er oprinnelig oldnorsk Klu6ki, avledet av et til angelsaksisk
clut (intetkjonnsord) = klippe svarende ord. Kluk er navn på går

----
53 Bind V
---
der i Alsen og Mattmar sogne i Jåmtland, jfr. Klukesæter i Leik
anger og Feios. Om navnet her henger sammen med Kluke i Vang,
Hedemarken, Biri og Gjesdal, som er hunkjonnsord og snarest
elvenavn, er vel usikkert.
Skylden: Der har iallfall så tidlig som i 1559 vært 2 Kluken
gårder. Skylden for Kluken vestre var i 1650 1 spand, fra 1830
4 dal. 6 sk., i 1907 mk. 5,24 i ett bruk.
Kluken vestre, sett fra nordøst 1927
Fot. 0. Snekkermo.
Eiere: Gården var — visstnok helt fra middelalderen — bene
ficert Vuku kirke. Ved skjøte av 1. oktober 1803 blev den solgt for
800 rdl. til Johan W ider ø Tonning, hvorved den gikk inn i Ver
dalsgodset. Skjøtet inneholder reservasjon av kirkens rett til land
skylden ifølge forordningen av 25. februar 1732.
Den fulgte så Verdalsgodset, inntil Verdalens kommune i 1918
solgte den til opsitteren, Paul Olsen Gren.
Brukere: I 1520 nevnes der ennu kun én skattebonde Erik j
Klwngh med tilføielsen «nichil habet» (har intet). Kluken synes
altså ennu kun å ha vært én gard, og de økonomiske vilkår på denne
tør ha vært meget beskjedne.
I skibskattmanntallet har vi Jonn paa Kluck. Da der i dette
manntall også forekommer et «Lillekluch», har det på denne tid
allerede vært 2 Kluken-gårder.
Bård het opsitteren i begynnelsen av 1600-årene. Han opføres
i skattelistene helt til i midten av 1650-årene; men dette er neppe
i


----
54 Bind V
---
riktig. Antagelig har den Tørris, som nevnes i 1657, da vært der
en tid Han var i 1665 en mann på 60 år.
Besetningen i 1657 var: 2 hester, 10 kyr, 3 geiter og 11 sauer.
Opsitter i 1666 var Nils Larssen, en ung mann på 24 år.
Ved matrikuleringen i 1669 blev tienden sått til % td. bygg og
1 td. havre, ledingen til 1 V-z ort 4 sk. og småtienden til 20 sk. Skyl
den blev foreslått nedsatt til 2 øre 12 mkl.
Nils opføres som bruker ennu i slutten av 1680-årene; men om
kring århundreskiftet er det blitt «enken». Antagelig har hun ikke
kunnet klare avgiftene; ti på vintertinget i 1709 sees presten Collin
å ha opbudt gården til bygsel eller bruk; men ingen tilsvaret, heter
det Det var altså ingen, som vilde ha den, hverken for bygsel eller
avgift Nils' enke, Kari, døde i 1711. Om hun har brukt gården
hele tiden, er übekjent; der nevnes i 1706 en Torhld Kinken, nme
ligvis bruker av denne gard.
Det var vanskelig å få gården i fast bruk. I 1718 var den brukt
for avgift av en gammel mann, Peder Pedersen. Det år, han var
der, blev han plyndret av svenskene, som tok fra ham:
Tilsammen 29 rdl
Efter dette flyttet han bort, og gården lå de 2 folgende år al
deles ode og under fefot.
Så kom Baro Nilssen dit. Han kan ikke sees å ha fatt bygsel
brev, så han har vel brukt gården for avgift. Ved matrikuleringen
i 1723 opgis den å ha én husmann, som sår 1 bismerpund Der
sies å være skog til gårdens fornødenhet, en «ringe» seter A mil
borte, «temmelig bumark». Den betegnes som «meget tungvunden
og frostagtig». Utseden var 2 skjepper bygg og 1 td. havre, av
lingen 12 sommerlass vollhøi og 1 lass ekerhøi og besetningen
hest, 3 kyr, 1 ungnaut, 4 sauer og 2 geiter. Tienden blev sått til 1
skjeppe blandkorn og 2 skjepper havre («ringe korn») og 6 mk.
ost Gården må være blitt meget forringet under den foregaende
tids ustadige brukerforhold; ti skylden blev foreslått nedsatt til
halvparten; men da komisjonen tilslutt fant den samlede nedgang
i skylden for stor, la den atter på 6 mk., så den foreslåtte avfelnmg
blev 1 øre 6 mkl.


----
55 Bind V
---
Baro Nilssen dode i 1729, 59 år gammel. På skiftet efter ham
er registrert 1 hest, 1 kalv og 1 sau med lam — det er hele beset
ningen. Aktiva var 7 rdl. 2 ort 18 sk. og passiva 20 rdl. 3 sk. Det
må— seiv efter de tiders målestokk — ha vært små forhold på går
den dengang.
Soldat Rasmus Tomassen kom til gården omkring 1730, men
bygselbrev fikk han først 26. november 1739, tgl. 4. mars 1740,
av kirkeeieren, løitnant L. D. Kluver. Forholdene har bedret sig
noget i hans tid; men da Sivert Flet var blitt kirkeeier, fikk han
endel krangel med denne. Det begynte med, at Rasmus i 1749 kla
ger til stiftamtmannen over, at Flet har fratatt ham en engslette
med tilliggende marker, skjønt han av skatteboken beviste å ha be
talt, hvad han pliktet. Stiftamtmannen utber sig i skrivelse av 9.
juni 1749 Flets erklæring; «ti er sågen saaledes som fremstillet'
er der skeet ham (Rasmus) virkelig uret, og derfor er det bedst, at
Flet i tide forandrer forsæt og lader ham beholde det, som tilhører
gaarden og er ham tilbygslet». (Den engslette, som Flet har villet
skille fra, er visstnok plassen Tangen, som efter Rasmus' tid også
blev fraskilt).
Flet har antagelig mattet gi sig overfor Rasmus i denne sak;
men han svarte året efter med en stevning mot Rasmus, fordi denne
hadde latt gårdens hus og gjerder forfalle og jorden henligge uryd
det og udyrket. Og om høsten stevnet han ham for resterende land
bohold og skysspenger med videre, samt fordi Rasmus i en kontra
stevning hadde innlagt adskillig, som Flet mente sig fornærmet og
anstøtelig beskyldt ved.
Rasmus døde imidlertid fra dette våren 1751, 56 år gammel.
På skiftet efter ham er registrert en besetning på 2 hester, 2 kyr,
3 ungnaut, 8 sauer og 2 geiter. Aktiva var ikke betydelig, 38 rdl.
20 sk.; men så var der næsten heller ikke gjeld, så' beholdningen
blev 32 rdl, 20 sk. s
Enken, Magnhild Kristofersdatter, døde i 1755.
Imidlertid hadde Flet ved skjøte av 10. juli, tgl. 8. september
1750, solgt gården til Sivert Jonsen Midgrundan. Husmannsplas
sen Tangen var undtatt. Det er dog neppe blitt noget av dette salg
muhgens på grunn av forordningen av 1733 angående kirkegodset
Muhgens har han heller ikke kunnet klare forpliktelsene; ti han
synes å ha brukt gården som leilending i årene 1751—53; iallfall
har Flet stevnet ham for resterende skysspenger for dette tidsrum
Sivert Jonsen døde på Kluken i 1765, 83 år gammel. Flet had
de imidlertid ved bygselbrev av 20. mai, tgl. 5. juni 1754, bygslet
garden til sønnen Jon Sivertsen. Tangen var undtatt — den fikk
han først bygselbrev på 1. desember 1766, tgl. 20. februar 1767
Muhgens har Sivert brukt denne plass i sine siste år.

----
56 Bind V
---
Jon kjøpte i 1772 Bjørstad, og efter ham har en Fredrik Hen
riksen brukt Kluken. Han har fått to bygselbrev av kirkeeieren,
Rasmus Hagen, et av 28. februar 1786, tgl. 16. august 1787, og
et av 14. august, tgl. 15. august 1787. Det ene må vel gjelde gar
den det annet plassen Tangen. Fredrik hadde den til 1803, da
han opgav den mot et kår, bestående av et jordstykke, hvis grenser
blev nærmere angitt, samt havning i utmarken. Kontrakten, som
er av 1. oktober 1803, tgl. 16. august 1804, er temmelig detaljert
og inneholder bl. a. den bestemmelse, at da Kluken er en fjellgard,
som ikke alle år gir brukbart korn, skal kårmannen være berettiget
til å seige kyr av kåret.
Den, som nu overtok gården, var Jon Sevaldsen tiellan, som
fikk bygselbrev av Tonning 9. mars, tgl. 16. august 1804, og brukte
den til 1835, da han opgav den for Siv ert Siv ertsen Holmh mot et
kår, som også i dette tilfelle bestod av et jordstykke med havning,
anslått til en årlig verdi av 10 spdl.
Gårdens besetning var i 1835 1 hest, 7 storfe, 24 sauer og d
geiter og utseden V>z td. bygg, 6 tdr. havre og 5% tdr. poteter.
Anders Johansen, sønn av Johan Bentsen Kluken, var bruker
efter Sivert Han var født på Kluken i 1799 og døde i 1870.
Besetningen i 1865 var 2 hester, 8 storfe, 20 sauer og 20 gei
ter og utseden V-z td. bygg, 7 tdr. havre og 8 tdr. poteter.
I 1867 blev gården forpaktet til Johannes Olsen Holmhvald.
Avgift 30 spdl og kår til Anders Johansen og hustru. Tangen
fulgte med gården. Den blev fratatt 19. mars 1870 og forpaktet
til Ole Sevaldsen Skavdal for 3 år mot 15 spdl. i avgift.
Den 1 april 1875 blev Kluken med Tangen forpaktet til hlhng
Olsen Bjørgan. Avgift 20 spdl. og kår til enken efter Anders. Be
setningen var det år 2 hester, hvorav 1 under 3 år, 6 kyr, 2 ung
naut og kalver, 20 sauer og lam, 20 geiter og kidd og 1 svin og
utseden % td. bygg, 5 tdr. havre og 8 tdr. poteter.
Elling flyttet til Auskin, og i 1880 blev Ole Davidsen Holmli
vald bruker. Han fikk kontrakt for 5 år mot en årlig avgift av 80
kr og kår til enken efter Anders Johansen.
Derefter blev Tore Johannessen Tomte leilending på Kluken og
efter ham svigersønnen, Paul Olsen Gren. Paul kjøpte gården av
Verdalens kommune ifl. skjøte av 13. mars 1918 for 5400 kr -
200 kr. for halve Tangen. I denne sum er medregnet kår til enken
efter Tore Johannessen, verdsatt til 2000 kr.
Paul Olsen har solgt fra Tangen.

----
57 Bind V
---
KLUKEN ØSTRE
Gårdsnr. 158
Skylden: I 1650 var den 2 ore 4 mkl., fra 1836 3 dal. 3 ort 2
sk., i 1007 mk. 3,85, fordelt på 3 bruk, hvorav bruksnr. 1, Kluken
ostre, mk. 1,91, og bruksnr. 2, Kluken mellem, mk. 1,62.
Kluken østre, sett fra sydøst 1927.
Fot. O. Snekkermo.
Eiere: Gården er visst ikke utskilt for henimot midten av 1500-
årene, og den tor ha vært bondegods fra denne tid og et stykke ut
i 1600-årene, idet der betaltes odelsskatt for 1 ore 12 mkl. i gården.
Denne bondeodelspart er forsvunnet for 1620 og erhvervet av St.
Jørgens hus, som blev oprettet i 1610 og la sig efter å samle endel
tidligere odelsgods. En liten landskyldspart tilhorte Vuku kirke. I
1650 var således eiendomsfordelingen:
St. Jorgens hus 1 ore 12 mkl. og bygselretten
Vuku kirke 16 »
Tilsammen 2 ore 4 mkl
Anne Bårdsdatter, enken efter den siste leilending på Kluken
østre, fikk kongelig skjote på gården i 1875, og siden har den vært
brukernes eiendom.
Brukere: Som nevnt under Kluken vestre, synes det ennu i 1520
kun å ha vært én Kluken-gård. Men i skibskattmanntallet av 1559


----
58 Bind V
---
finner vi en Otter paa lillekluch under husmenn, som betalte halv
skibskatt (V- daler); dette gjelder sannsynligvis Kluken østre.
Som bruker opfores i 1607 Barbra og i 1611 «encken Kluck»,
naturligvis den samme. Hun skattet for % sp. odelsgods og må så
ledes ha eiet gården. Siden opfores helt til i midten av 1650-årene
Henning, som også har betalt odelsskatt de forste årene, og således
vel vært en sonn eller svigersonn av enken.
I 1657 het opsitteren Peder. Besetningen dette år var 2 hester,
10 kyr, 1 bukk, 4 geiter, 2 sauer og 1 svin.
I 1665 het opsitteren Svend Siurdsen; han var 34 år gammel.
Ved matrikuleringen i 1669 blev tienden sått til V 2 td. bygg og
1 td. havre, ledingen til 1 ort 10 sk. og småtienden til 1 ort. Under
gården var en kvern, sått til 6 sk. i skatt. Skylden blev ikke fore
slått forandret.
Svend står i skattemanntallet som opsitter ennu i 1699.
Bård Guttormsen fikk bygselbrev på gården 23. oktober 1706,
tgl. s. d. Han var der i 1718 og led da et betydelig tap ved sven
skenes plyndringer. Det er opgitt til:
Talt 81 rdl. 24 sk.
I 1723 var Tørris Siv ertsen opsitter. Han var i 1720 blitt gift
med Beret Knutsdatter, som ganske sikkert var soster av Anders
Knudsen Borgen. (Se Okkenhaugætten, Ysse). Ved matrikulerin
gen i 1723 opgis gården å ha skog til fornodenhet, seter IY2 mil
borte, slett bumark, en fjellslette, sått til 6 sk. i skatt, et lite kvern
sted, som lå ode, men kunde optas og da svare 3 sk. Gården beteg
nes som «meget tungvunden og frostagtig». Utseden var 4 skjep
per bygg og 3 tdr. havre, avlingen 14 sommerlass vollhøi og 2 lass
ekerhøi og besetningen 1 hest, 4 kyr, 2 ungnaut og 3 sauer. Tien
den blev sått til 2 skjepper blandkorn, 4 skjpr. havre og 8 mk. ost.
Skylden blev foreslått nedsatt 4 mkl. «formedelst denne gaards
ringe korn auvell, og opsidderen paa anden maade ingen leilighed
haver til fortieniste».
Efter Tørris kom sønnen, Knut Tørrissen. Ved skifte i 1764
efter dennes hustru, Marit Sivertsdatter, er registrert en besetning


----
59 Bind V
---
på 2 hester, 4 kyr, 3 ungnaut og 8 sauer. Aktiva var 35 rdl. 2 ort
18 sk. og beholdningen 10 rdl. 2 ort 6 sk.
Sonnen, Tørris Knutsen, fikk bygselbrev på gården av St. Jor
gens hus' forstander, Filip Weiser," 22. juni 1784, tgl. 21. februar
1785. Ved skifte i 1833 efter Torris' hustru, Maria Toresdatter
Kjesbu, er registrert 1 hest, 1 ku, 4 sauer og 16 geiter. Aktiva var
77 spdl. 2 ort og beholdningen 51 spdl. 16 sk.
Ved tellingen i 1835 var besetningen 2 hester, 6 storfe, 6 sauer,
8 geiter og 1 svin og utseden 3 4 td. bygg, 3U tdr. havre og 2 tdr.
poteter.
Ved skifte efter Torris i 1842 var aktiva 10 spdl. 4 ort 22 sk.
og passiva 14 spdl. 3 ort 20 sk.
Sonnen, Sivert Tørrissen, fikk bygselbrev av Kirkedepartemen
tet 24. februar 1845, tgl. 11. februar 1846.
I 1865 var gårdens besetning 1 hest, 6 storfe, 26 sauer og 14
geiter og utseden 3 tdr. havre og 3 tdr. poteter.
Sivert dode i 1868, og enken, Anne Bårdsdatter (datter av Bård
Kvelstad), fikk kongelig skjote på gården 23. november 1875, tgl.
2. februar 1876. Kjopesummen var 600 spdl. og en årlig jordavgift
til St. Jorgens hus på 2 tdr. samt kornrente 2 tdr. 3% fjerdingkar
sedebygg.
Egentlig hadde to av sonnene, Jon og Tomas, brukt gården
efter farens dod. I 1875 opfores som eier Peder Jonsen, en sonn
av Anne i hennes forste ekteskap med Jon Pedersen Lund.
Besetningen i 1875 var 2 hester, hvorav 1 under 3 år, 3 kyr,
3 ungnaut og kalver, 8 sauer og lam og 10 geiter og kidd og ut
seden V-i td. bygg, V-2 td. blandkorn, 3 tdr. havre og 3 tdr. poteter.
I 1876 blev Kluken mellem fraskilt, hvorefter Anne Bårdsdat
ter solgte Kluken ostre til kirkesanger Sevald Olsen hage for 300
spdl. og kår ifl. skjote av 15. august 1876, tgl. 13. august 1870.
Hage fikk i 1887 også skjote på Kluken mellem, hvorved gården
blev samlet påny.
Efter Hages tid (han sluttet som klokker i 1898) blev gården
atter delt. Sonnen, Gustav Hage, overtok efter faren. Han solgte
Kluken ostre til Severin Joresen Kluken.
KLUKEN MELLEM
Gårdsnr. 158, bruksnr. 2.
Eiendommen er skilt fra Kluken ostre ved skyldsetningsforret
ning av 7. november, tgl. 6. desember 1877, skyldsatt for 1 dal. 3
ort 13 sk. (mk. 1,62) og av Anne Bårdsdatter overdratt sonnen,
Peder Jonsen, for 300 spdl. og kår. Staurdalen fulgte med i salget.

----
60 Bind V
---
Peder forpaktet for 30 år et stykke utmark til Iver Kvello på Bre
ding ifl. kontrakt av 24. juni 1878, tgl. 3. mai 1887, og ved skjote
av 8. juni 1887, tgl. 14. august 1889, solgte han gården (uten
Staurdalen) til Hage på Kluken ostre for 1200 kr.
Gustav Hage solgte eiendommen til Jon Tørrissen Berg.
Kluken mellem, sett fra sydvest 1927
Fot. 0. Snekkermo
STAURDALEN
Gårdsnr. 158, bruksnr. 3
Eiendommen er fraskilt Kluken østre samtidig med Kluken mel
lem, skyldsatt for 1 ort 12 sk. (mk. 0,32) og overdratt Peder Jon
sen Kluken, som ved skjøte av 15. mai 1887, tgl. 15. august 1888,
solgte den til Ole Olsen Ulvillen for 1000 kr.
Klukenætten.
A Sivert (Kan muligens være Siurd Jonsen Midgrundan).
B Tørris Sivertsen Kluken østre. * 1720 Beret Knutsd., t som
enke p. Kluken 1767, 80 år. Se Okkenhaugætten, Ysse.
Cl. Siurd Tørrissen, f. p. Kluken 1721.
C 2. Mali Tørrisd, f. p. Kluken 1723, t P- Solberg 1705.
**) 1751 Haldo Haldosen Husan, Solberg, f. p. Husan
1717, f P Solberg 1766. * ■) 1766 Jon Eriksen Solberg,
t p Solberg 1803, 58 år. Han * 2 ) 1796 Beret Johansd.
Solberg.


----
61 Bind V
---
Dl.Haldo Haldosen, f. p. Solberg 1758. * 1788 Beret
Eskildsd. Øren, enke.
D 2. Brynhild Haldosd., f. p. Solberg 1753.
D 3. Beret Haldosd., f. p. Solberg 1755. * 1797 Otte Larssen
Bergsvald, hennes tremenning.
D 4. Anne Haldosd., f. p. Solberg 1761. * 1791 Lars Jakobsen
Lein, Øren, skredder.
E 1. Haldo Larssen, f. p. Solbergvald 1792.
E 2. Jakob Larssen Øren, f. p. Solberg 1704, t P- Leir
faldskålen 1863. * 1823 Anne Jonsd. Kvam, f. p.
Semsvald 1709, f P- Leirfaldskålen 1882, dtr. av
Jon Eriksen Semsvald.
F 1. Anne Marta Jakobsd., f. p. Øren 1825.
F 2. Johannes Jakobsen, Leirfaldskålen vestre, f.
E 3. Søfren Larssen, f. p. Øren 1797. * 1821 Marit
Einarsd. Øren.
F l.Olars Søfrensen Mule, Øren, f. p. Øren 1822
* 1854 Gunelia Iversd., f. 1825, dtr. av Iver Ol
sen Øren (Mikvoldv.) og h. Maria Olsd.
G l.Oline Olausd., f. 1854.
G 2. Martin Olaussen, f. 1856.
G 3. Maria Secilie Olausd., f. 1850.
E 4. Anne Larsd., i. p. Øren 1800, f 1802.
Knut Tørrisscn Kluken østre, f. p. K. 1725. •*) 1755 Marit
Sivertsd. Kluken vestre, f. p. Midtgrundan 1731, t P- Kluken
1763. * 2 ) 1764 Guru Olsd. Marken (mon f. p. Guddingsvald
1725), fP- Kluken 1770. * 3 ) 1771 Beret Olsd. Holmli, enke,
f. c. 1725.
D 1. Tørris Knutsen Kluken ostre, f. i Ulvillen 1756, f P- K.
1842. * 1785 Maria Tørrisd. (Toresd.) Kjesbu, f. p. Hau
gen 1760, t P- Kluken 1833.
E 1." Anders Tørrissen Bjørkenvald, f. 1783. (Moren var
pike Sigrid Barosd. Fosneset). * 1808 Anne Lo-
rentsd. Fosneset.
F 1. Baro Anderssen, f. og t i Ulvillen 1808.
F 2. Anne Andersd., f. p. Haugan 1809, t P- BJør
stad 1848. * 1838 Erik Arntsen Bjørstad, f. p.
B. 1809.
F 3. Baro Anderssen Mønnesstykket, f. p. Bjørken
vald 1815, f 1894. * 1843 Ingeborg Rasmusd.,
f. p. Tokstad 1817, f i Østersund 1897.
G 1. Beret Marta Barosd., f. 1849.
G 2. Annæus Barosen, f. 1859.


----
62 Bind V
---
E 2- Simon Tørrissen Kjesbu, f. p. Kluken 1786. * 1819 Inge
borg Henriksd. Kjesbu, f. p. Kjesbu 1796, f P- Melby
vald 1871.
F 1. Ingeborg Simonsd., f. p. Kjesbu 1820, f P- Bråtenget
1888. * 1857 Anders Olsen Melbymyren, f. p. Dil-
valdet 1822.
G 1. Iver Anderssen, f. 1864.
F 2. Marta Simonsd., f. p. Kjesbu 1821. * 1843 Ole Pe
dersen Fosnesset vestre, f. p. F. 1824, f smst. 1883.
Se Stor-Ingvaldsætten, Årstad.
F 3. Henrikka Simonsd., lp. Kjesbu 1822. * 1842 Peter
Olsen Storstad, Steingrundan, f. p. Storstad 1817. Se
Storstadætten.
F 4. Tomas Simonsen Oppemsmoen, f. p. Kjesbu 1824.
* 1849 Ingeborg Estensd., f. i Horg 1815.
F 5. Gjertrud Simonsd., f. p. Kjesbu 1827.
F 6. Iver Simonsen, f. p. Kjesbu 1829.
F 7. Anne Simonsd, f. p. Kjesbu 1833, f 1896. * 1860
Peder Paulsen Bjornmælen, f. i Hegra 1827.
G 1. Ingeranna Pedersd, f. 1861.
G 2. Peter Pedersen, f. 1864.
G 3. Sefanias Pedersen, f. 1866.
G 4. Paul Anton Pedersen, f. 1871.
F 8. Henrik Simonsen, f. p. Kjesbu 1837.
E 3. Tore Tørrissen Kluken, f. p. K. 1788.
E 4. Sivert Torrissen Kluken østre, f. p. K. 1792, t smst. 1868.
* 1834 Anne Bårdsd. Tangen, f. p. Kvelstad 1804, enke,
dtr av Bård Larssen K. og h. Siri Nilsd.
F 1. Maria Sivertsd, f. p. Kluken 1834. * 1860 Sivert An-
derssen, f. c. 1833.
G 1. Anders Sivertsen, f. c. 1863.
G 2. Anna Sivertsd, f. 1860.
F 2. Beret Sivertsd, f. 1837.
F 3. Tomas Sivertsen, f. c. 1845.
E 5. Marit Tørrisd, f. p. Kluken 1794, f p. Høilovald 1892.
* 1833 Anders Jeremiassen Rosvoldvald, f. p. Husanvald
1810, f på Lofotfisket.
E 6. Kirsti Tørrisd, f. p. Kluken 1802, åndssvak.
E 7 Tomas Tørrissen, f. p. Kluken 1797, f 1823. * 1822 Ma
ren Larsd. Holmlivald, f. 1796, f 1828. Ingen barn.
Sivert Knutsen Mælen, f. p. Hellan østre 1758, f p. Mælen
1814. * 1784 Kirsti Larsd. Kluken vestre, f. p. Varslåtten
1762, dtr av Lars Gabrielsen V.
E 1. Marit Sivertsd, f. p. Kluken 1784.

----
63 Bind V
---
E 2. Gabriel Sivertsen, f. c. 1791.
E 3. Sivert Sivertsen Mælenget (av Reitan), f. p. Mælen
1796. * 1825 Sigrid Larsd. Holmli, f. p. H. vestre
1798, f P- Reitanaunet 1882.
F 1. Marta Sivertsd., f. p. Holmlivald 1826. * 1854
Elling Jonsen, f. p. Forbregdsvald 1830, losjerte
i 1865 på Reitan.
G 1. Jon Ellingsen, f. c. 1854.
G 2. Sefanias Ellingsen, f. c. 1858.
F 2. Sivert Sivertsen Mælenget, f. p. Holmlivald 182 S.
Reiste til Amerika 1886. * 1857 Beret Bårdsd.
Sende, f. p. S. 1829.
G 1. Sefanias Sivertsen, f. 1857.
F 3. Lars Sivertsen Reitanaunet, f. p. Holmlivald
1831. * 1859 Julianna Bårdsd. Haga, f. p. H.
1837, dtr. av Bård Haga og h. Beret Eliasd.
G 1. Bernt Severin Larssen, f. 185 ( >.
G 2. Serine Birgitte Larsd., f. 1861.
G 3. Ludvig Larssen, f. 1869.
F 4. Kirsti Sivertsd., f. p. Kolstad 1834.
F 5. Ingeranna Sivertsd., f. p. Kluken 1837.
E 4. Marta Sivertsd., f. p. Mælen 1800, t 1887. * 1842.
D 3. Beret Knutsd., f. p. Kluken 1760.
D 4. Marit Knutsd., f. p. Kluken 1762.
C 4. Marit Torrisd., f. p. Kluken 1728. * 1756 Arnt Olsen Storstad
Skavhaug, f. c. 1735, f p. Skavhaug 1782.
D 1. Gunhild Arntsd., f. p. Storstad 1757.
D 2. Beret Arntsd., f. p. Storstad 1761.
D 3. Gunhlid Arntsd., f. p. Storstad 1764.
D 4. Ingeborg Arntsd., f. p. Sulstuen 1769.
C 5. Marit Tørrisd., f. p. Kluken 1731. * 1758 Gunder Larssen
Forberg, Ytteroy.
ÅSEN ØSTRE
Gårdsnr. 159.
Skylden: Gården er skyldsatt i slutten av 1650-årene og skyl
den er blitt sått til 1 ore, fra 1836 1 dal. 23 sk., i 1907 mk. 2,89
i ett bruk.
Eiere: I 1660 var gården ennu krongods, men er i lopet av
1660-årene gått over til presten, Peder Eriksen Jnel, som ved de
tider erhvervet sig et betydelig jordegods i bygden. Dessuten skat
tet opsitteren av en engslette på 6 mkl., som han eiet seiv, så eien

----
64 Bind V
---
dommens hele skyld i 1670 var 1 ore 6 mkl. I slutten av århundret
eiedes den av Ole Leklem og er fra ham gått over til Rasmus Åge
sen Hagen, som ved skjote av 15. oktober 1725 solgte den til Jon
Anderssen Brekken. Jon overdrog den ved skjote av 1. mars, tgl.
5. mars 1732, til Peder Pedersen Åsen, som solgte den for 20 rdl.
til kirkeeieren Siv ert Flet ifl. skjote av 12. august 1743, tgl. 4.
mars 1744.
Flet makeskiftet den i 1762 sammen med Soråker til Bispestolen
mot Fæby. (Se Fæby og Soråker).
Ved kongelig skjote av 19. november 1889, tgl. 23. juni 1891,
blev gården solgt til Johannes Olsen Åsen og har siden vært bru
kernes eiendom.
Brukere: Tomas Åsen nevnes i kvegskattmanntallet for 1657.
Besetningen var: 1 hest, 6 kyr, 1 bukk, 3 geiter, 4 sauer og 1 svin.
I 1660 var Jon Olsen opsitter. Han var i 1666 61 år og hjem
me var en sonn, Peder Jonsen, 14 år.
Ved matrikuleringen i 1669 blev tienden sått til 2 skjepper bygg
og 4 skjpr. havre, ledingen til 16 sk. og småtienden til 16 sk. «Fin
des tommerschouff», heter det. En engslette på 6 mkl., tilhorende
Ellev Skrove, lå til gården, hvis skyld derved blev 1 ore 6 mkl., og
heri blev ikke foreslått nogen forandring. I 1670 eiet opsitteren
engsletten.
Jon Olsen opfores i ledingsmanntallene ennu i slutten av 1680-
årene, hvilket vel neppe er riktig. Omkring århundreskiftet er «en
ken» bruker.
Enken opfores ennu i 1711; men i 1718 brukes gården av Bo
laug (Baro) Nilssen. Skaden ved svenskenes plyndringer opgis til:
Tilsammen 25 rdl
Ved matrikuleringen i 1723 lå gården ode og betegnes som en
engslette uten skog og uten seter, «tungvunden». Der såddes intet,
men avledes 10 sommerlass hoi. Den blev ikke sått i nogen tiende.
Skylden blev foreslått nedsatt med 14 mkl., og det heter herom:
«Paa denne gaard har udj mange aar ej formedelst dend der
tagende stærke frost noget været saaed, og er gaarden desuden med


----
65 Bind V
---
waade jld gandske overgaaet og græs Roeden saaledes opbrendt,
at dend ej bærer græs, hvorfore dend med ovenstaaende affelding
er anseet.»
Det fremgår herav, at gården var brent ved disse tider.
Som under eiere omtalt, blev den i 1725 solgt til Jon Anders
sen Brekken, som vel har brukt den sammen med denne gard, inn
til han i 1732 solgte den til Peder Pedersen Åsen.
Peder har så brukt den til i 1743, da han solgte den til Flet,
som ved bygselbrev av 11. februar, tgl. 6. mars 1749, bygslet den
til Ole Åiortensen Sta skin. (Se Stuskinsætten I). Han har drevet
med litt ulovlig «heimbrænding» den samme Ole — sees i 1761 å
være stevnet av fogden for mot forordning å ha brent brennevin,
efter at hans panne var blitt forseglet.
Mikkel Olsen fikk bygselbrev av biskop Schiønheyder 26. sep
tember 1789. Han avstod sin bygsel for Johan Larssen Mellan
vestre, som fikk bygselbrev 27. mai 1797.
Johan Larssens datter, Anne, blev i 1817 gift med Ole Olsen
Jøsås, og denne opføres som bruker i 1836.
I 1835 var besetningen 1 hest, 3 storfe, 8 sauer og 4 geiter og
utseden Vs td. bygg, 2 1 /! tdr. havre og IV2 tdr. poteter.
Ole Olsen fikk først bygselbrev på gården 5. januar, tgl. 2. fe
bruar 1842.
Besetningen i 1865 var 1 hest, 3 storfe, 14 sauer og 6 geiter
og utseden 3 tdr. havre og 5 tdr. poteter. På 2 husmannsplasser
føddes 2 kyr, 10 sauer og 8 geiter og såddes 1 td. havre og 1 td.
poteter.
Ole døde i 1874, og enken, Anne Johansdatter (datter av Johan
Larssen Ulvillen), brukte så gården, dog således, at sønnen, Jo
hannes Olsen, hadde part i gardsbruket.
I 1875 var besetningen 1 hest, 3 kyr, 3 ungnaut og kalver, 8
sauer og lam og 8 geiter og kidd og utseden X A td. bygg, 3 tdr.
havre og 5 tdr. poteter.
Grenseopgang mot Holmligårdene blev avholdt 5. august 1868,
tgl. 16. november 1869, og mot Bjørstadgårdene 17. februar og 8,
november, tgl. 2. desember 1879.
Da Anna var død i 1888, kjøpte Johannes Olsen gården, som
ovenfor nevnt. Kjøpesummen var 1000 kr. og en årlig jordavgift
til Trondhjems biskop av 1,835 hl. sedebygg, som omsatt til kapi
talverdi beløp sig til kr. 421.13.

----
66 Bind V
---
MARKEDALSENGET (PRESTENGET)
Gårdsnr. 160.
Eiendommen er visstnok meget gammel, men har ikke vært sær
skilt skyldsatt før i 1836. Den var beneficert Verdalens prestebord.
I den fortegnelse over prestebordets jordegods, som vicepastor
Peder Juel har innsendt til kirkekomisær Titus Bulcke under 31.
desember 1664, og som støtter sig på meget eldre jordebøker, op
føres «Thogstad och Merckedals Eng» med en samlet skyld av 2
øre, som prestebordet var bygselrådig over. Eiendommen lå som
Tokstad direkte under prestegården, og prestene har da visstnok
enten hatt en husmann der eller forpaktet den bort til nogen av op
sitterne i Ulvillen. I folketellingen av 1801 opfores blandt Ulvillens
beboere Rasmus Jonsen Markedalsenget som «husmand med jord».
Rasmus var sønn av Jon Larssen Ulvillen og født i 1753. Ri
meligvis hadde faren også brukt eiendommen.
På skifte i 1804 efter Rasmus var aktiva 74 rdl. 3 ort 4 sk. og
beholdningen 16 rdl. 1 ort 4 sk.
Gården blev så av prost Brandt bygslet til Tarald Tomassen.
Den hadde i 1835 en besetning på 2 storfe, 3 sauer og 3 geiter og
en utsed av X A td. bygg, 2 tdr. havre og 2 tdr. poteter.
Ved matrikuleringen i 1836 blev den sått i en skyld av 3 ort
3 sk. Den nye skyld er mk. 0,97.
Ved skifte i 1838 efter Tarald var aktiva 59 spdl. 6 sk. og be
holdningen 1 spdl. 1 ort 12 sk. Husene verdsattes til 20 spdl. ibe
regnet et kvernhus med en utslitt kvern.
Taralds datter, Kirsti, blev i 1840 gift med Ole Olsen Holmli
vald, og denne kjøpte gården ifl. kgl. skjote av 1. august, tgl. 15.
november 1860, for 81 spdl. og en årlig jordavgift av 1 td. 2 skjep
per 2 fjerdingkar sedebygg til Verdalens sogneprest.
I 1865 var besetningen 1 storfe og 5 sauer og utseden V 4 td.
bygg, 1 td. havre og 3 tdr. poteter.
Ole Olsen blev sinnssvak i 50-årsalderen. I 1875 var stedet
übebodd og eiedes av Ellev Ellingsen Storstilen i Ulvillen, som dog
først fikk skjøte 8. mars, tgl. 16. mars 1877, for 1000 kr. I 1875
opfores ingen besetning, men en utsed av 3 /4 td. bygg og 3 tdr.
poteter.
Ellevs bo blev i 1878 tatt under konkursbehandling, og Johan
Jonsen Ulvillen fikk auksjonsskjote på gården 12. juni, tgl. 3. juli
1882, for 800 kr. Senere har Jonsen og Flyum eiet den og deretter
Ole Flyum alene. Ingvald Flyum, Ole Flyums sønnesønn, kjøpte
gården i 1923.

----
67 Bind V
---
BREKKEN MED VOLDENGET
Gårdsnr. 161.
Navnet: Brechen (engslette) 1723.
Ligger nedenfor en lang, bratt bakke i den gamle hovedvei
(Holmlibrekken), efter hvilken gården har navn.
Skylden: Det heter i matrikuleringsarbeidet av 1723, at denne
eiendom «ikke tilforn har været i den gamle matricul til skattebe
regning anført», men dette er neppe helt riktig. I presten Juels op
gave av 1664 og tidligere jordeboker finnes «Breckenseng» med
en skyld av 1 øre opført som tilhørende Verdalens prestebord. Men
det er riktig, at eiendommen ikke finnes i matrikulen for 1723, fra
hvilken tid den har hatt en skyld av 6 mkl., fra 1836 4 ort 23 sk.
og i 1907 mk. 1,94 i ett bruk.
Eiere og brukere: Som nevnt må eiendommen oprinnelig ha til
hørt Verdalens prestebord. Hvordan den er blitt skilt fra dette, vet
vi ikke; men i 1723 dukker altså eiendommen op som bondegods.
Den kalles for en engslette, og eier og bruker var Jon Anderssen.
Der avledes 9 sommerlass hoi, men såddes intet og holdtes ingen
besetning, og der var vel heller ingen hus.
Det er en mulighet for, at de 6 mkl. bondeodel i Åsen, som der
skattedes av helt fra 1660-årene, og som bestod av en engslette,
nettop har vært Brekken; ti efter 1723, da eiendommen var blitt
særskilt optatt i matrikulen, opføres allid Åsen med en skyld av 1
øre, medens den før var 1 øre 6 mkl.
Jon må ha opført hus på Brekken og bosatt sig der. Herpå ty
der det, når han i 1725, da han kjopte Åsen av Rasmus Hagen, og
i 1732, da han solgte den igjen, kalles Jon Brekken. Hustruen het
Guru Hågensdatter.
Ved skjøte av 15. august 1759, tgl. s. d., overdrog enken og de
andre arvinger efter Jon gården til sønnen, Anders Jonsen, for 16
rdl. Guru skulde ha fritt ophold på gården sin levetid.
Ved skifte i 1768 efter Anders Jonsens hustru, Randi Halstens
datter, registrertes en besetning på 2 geiter og 5 sauer. Aktiva var
58 rdl. 2 ort 6 sk. og beholdningen 38 rdl. 18 sk.
Anders Jonsen overdrog ved skjøte av 15. august 1769, tgl.
s. d., gården til sin svigersønn, Anders Pedersen Fosneset, for 36
rdl. Denne hadde den til 1782, da han skjøtet den til vaktmester
Jon Mikkelsen Holmli på Storvuku for 130 rdl. (Skjøte av 2. ja
nuar, tgl. 15. august 1782).
Ved skjote av 3. januar 1785 solgte Jon Mikkelsen den til
Lasse Nilssen Grundan for 140 rdl.

----
68 Bind V
---
Av disse to eiere dreves gården som underbruk. I 1785 oplyses,
at den bare bruktes til hoislått; der såddes bare 1 skjeppe bygg og
2 tdr. havre, avledes 3 lass hoi og foddes 1 ku og 2—3 småfe. Der
var ingen husmann på gården, bare en inderst.
I 1792 lyste Anders Pedersen odelsrett til gården på sønnen,
Peder Anderssens vegne; men det blev ikke nogen innløsning av.
Ved skjote av 2. januar, tgl. 21. februar 1793, solgte Lasse
Grundan gården til Ole Gundersen Midgrundan for 150 rdl. Ved
skifte i 1801 efter dennes hustru, Kirsten Jonsdatter, registrertes
2 kyr, 1 ungnaut, 8 geiter og 8 sauer. Aktiva var 252 rdl. 22 sk.
og beholdningen 152 rdl. 2 ort 16 sk.
Ole eiet også kvernsted nr. 10 i Ulvillen og engstykket Vold
enget, som ikke hadde vært skyldsatt før, men ved den nye matri
kulering sammen med Brekken blev sått i en skyld av 4 ort 23 sk.
Kvernbruket var samtidig skyldsatt for 23 sk.
I 1835 var gårdens besetning 1 hest, 2 storfe, 8 sauer, 2 gei
ter og 1 svin og utseden X A td. bygg, 3 tdr. havre og 2 tdr. poteter.
Ole Gundersen døde i 1837. På skiftet efter ham oplyses, at
gården kan fo år om annet 2 kyr og 10 småfe, at utseden er 2 tdr.
havre og 2 tdr. poteter, og at der avles 4—5 fold korn og 6 fold
poteter. Gården manglet aldeles skog og kvernbruket lå uheldig for
sokningen, heter det.
Ved dette skifte blev Brekken med Voldenget og kvernsted nr.
10 utlagt til Oles svigersønn, Tarald Larssen Marken, mot å til
svare takstsummen.
Ved skjote av 18. august, tgl. 19. august 1846, solgte Tarald
Marken Brekken med Voldenget til Anders Jonsen Nygard, som
hadde den til sin død i 1897.
I 1865 finnes ingen opgave for Brekken; men i 1875 var be
setningen 2 kyr, 1 ungnaut, 10 sauer og lam og 2 geiter og ut
seden % td. bygg, 2 tdr. havre og 2 tdr. poteter.
Efter Anders Jonsen overtok stedsonnen, Nils Gundbjørnsen
Stor v ukn, og datteren, Karen Ånder sd atter, gården. Begge var
ugift. Karen, som levet lengst, døde i 1917.
Handelsmann Håkon Johannessen Holmli kjøpte så gården,
som han eier og bruker fremdeles. Han har bygget nye hus og sått
dem på ny tomt; før lå de ute på elvemelen.
HOLMLIEN
Gårdsnr. 162.
Nav net: af Holmolijd 1430. af Holmolijdh 1491. Holmelyd
1520. Holmeliidt 1559 (2 gårder). Holmellij 1590. Holmlid 1610.
Holtelj (!) 1626. Holmlj 1664. Holmlie 1723.

----
69 Bind V
---
Holmulid, hvori første ledd sannsynligvis er et elvenavn Holma.
Dette brukes ennu om en elv i Elverum, og det inneholdes i flere
navn, f. eks. i Holmedal i Sunnfjord og i Skånevik. Der går en
bekk forbi gården.
Skylden: Den gamle skyld var 3 spand, fra 1836 23 dal. 2 ort
6 sk., hvorav:
Holmlien vestre — sp. 2 ore 6 mkl., fra 1836: 5 dal. 4 ort 21 sk.
Holmlien mellem 2 » 6 » —» — 5 » 3 » 12 »
Holmlien ostre 1»1 » 12 » —»— 11 » 3 » 21 »
I 1907 var skylden mk. 38,91 i 3 bruk, hvorav:
Bruksnr. 1: Holmlien vestre mk. 10,84
2: Holmlien mellem » 8,81
3: Holmlien ostre » 19,26
Eiere: Erkestolen eiet ifolge Aslak Bolts jordebok 2 ore i «Hol
molijd». Disse 2 ore finnes også i Gautes jordebok, men må så
være avhendet, idet de ikke finnes i erkebiskop Olavs. Det tor være
disse 2 øre, som siden er Wiiku kirkes eiendom i gården.
Hvem der har eiet gården, d. v. s. vært bygselrådig over den,
vet vi ikke; men i den første halvpart av 1600-årene var den iall
fall bondegods; ennu i 1640-årene er der betalt odelsskatt av 2 sp
12 mkl. i den.
Før 1650 er vicepastor Peder Eriksen Juel blitt bygselrådig
over hele gården, idet han har erhvervet tilsammen 2 sp 1 øre
d. v. s. alt undtagen de 2 øre, som tilhorte Vuku kirke. Fra ham
gikk den over til presten Jakob Jakobsen Land, som blev gift med
Juels enke, og siden til arvingene. I 1723 var Mogens Friis og
enken efter kaptein Juel hver eier av en halvpart. Ikke lenge efter
er Rasmus Aagesen Hagen blitt eier av den. De 3 ore, som benev
nes Peder Juels odel, har han fått skjøte på 29. juni 1714, tgl. 5.
juli 1724, og det er vel rimelig, at resten, betegnet som Peder Juels
gods, er solgt nogenlunde samtidig.
Ved skifte i 1727 efter Rasmus Hagens hustru arvet datteren
Margrete Holmlien vestre (og Bunes). Hun var gift med kaptein
løitnant Kristian Brun på Ekle, som efter hennes dod ved skjote
av 20. mars, tgl. 1. juni 1731, overdrog gården til Margretes bror,
justisråd Aage Hagen, mot at denne gav avkall på alle arveretts
pretensjoner efter søsteren.
Holmlien østre hadde Rasmus Hagen overdratt sammen med
endel annet gods til sin svigersønn, Broder Boysen, ved skjøte av
15. mars 1730, tgl. 5. mars 1731.
Da så Aage Hagen makeskiftet Holmlien vestre (tillikemed
flere andre gårder) til Broder Boysen, blev denne eier av begge
.»

----
70 Bind V
---
Hclmligårdene. Makeskifteskjotet er av 23. juni, tgl. 8. septem-
J Efter Broder Boysens dod gikk gårdene 1750 ved arv over til
sonnen, Rasmus Brodersen Hagen, og i 1791 til dennes sønn. Bro
der Rasmussen Hagen, hvis enke, Anne Katrine Mejer blev gift
med regimentskirurg Johannes Monrad Denne solgte i 1805
Holmligårdene tillikemed meget annet jordegods, til kjopmann Hans
Wingaard Finne i Trondhjem, som solgte til Mulen derved kom
de inn i Verdalsgodset, som de siden fulgte, inntil Verdalenskom
muZ i 1918 solgte Holmlien mellem til Ole Johannessen Holmli
02 Holmlien vestre i 1920 til Martin Jonsen Holmli.
' Holmlien ostre er fremdeles leilendingsgard.
Brukere- Pædher pa Holmelyd har i 1520 betalt 3 mark i ti
endepenningskatt. Da han ikke har skattet for jordegods, kan ikke
aården ha vært brukerens eiendom dengang.
Joenn paa Holmelin står i 1549 for 1 pd. l9 mk. smør og 2
vog mel i leding. Til denne tid synes altså garden a ha vært udelt,
skjønt sikkert kan ikke dette sluttes av ledingsmanntallet, som visst
nok ofte kun opforer én av flere brukere som ansvarlig for ledingen
aV h Fo? dog gården sikkert blitt delt: I skibskattmanntallet
for dette år opfores Hans paa holmelildt og Oluff ilnd
1 begvnnelsen av 1600-årene hadde den fremdeles to opsittere
Jon og Gregers; den siste betegnes som «husmand» så han har
vel brukt en mindre del. Jon skattet for 1 sp. 12 mkl. odelsgods
Han er dod for 1620; ti da skattet «enken» for garden. I 1624
er Anders Holmli kommet i besiddelse av odelsparten, nu 1 sp. l
ore 8 mkl o<r enken og Anders opfores som brukere. Anders tor
ve rfter dette" ha vært sønn på gården og delvis overtalt bruken
efter faren. Enken Malena eiet 1 ore i Bred.ng; hun var formo
dentlig datter på denne gard.
Enken har formodentlig giftet sig igjen, ti i 1630 finnerji Jon
og Anders som opsittere. Og Jon skattet for odelsparten, som nu
var 2 sp. 1 ore. Han har ikke vært på garden lenge; ti i 1635 er
der nye opsittere på begge parter ,Oluf Jørnssen og #«
Fra denne tid av kan vi folge rekken av opsittere pa hver av
gårdene.
HOLMLIEN VESTRE
Gårdsnr. 162, bruksnr. 1.
Olui Tørrissen har brukt denne gard til henimot midten av
1640-årene Hans efterfolger het Laurits (Lars) Olsen, muhgens
sonnen Han var i 1666 45 år gammel og hadde da 4 sonner, Ule,

----
71 Bind V
---
Knstofer, Jon og Ole, henholdsvis 13, 11, 7 og 3 år gamle. Lars
må ha vært ganske ung, da han overtok gården.
Besetningen i 1657 var 2 hester, 18 kyr, 4 geiter, 14 sauer og
2 svin.
Ved matrikuleringen i 1669 blev tienden sått til lMs tdr. bygg
og 2V 2 tdr. havre, ledingen V-i rdl. 8 sk. og småtienden 1 % ori A
sk. «Findes Hommelhauge och Hustømmer», heter det. Der blev
ikke foreslått nogen forandring i skylden.
Det er formodentlig til denne gard, Peder er kommet, muligens
ved ekteskap med enken efter Lars. Han var der iallfall i 1696 da
han dette år har fått tinglest tillatelse på et kvernsted i Ulvillen.
Han var der ennu i 1718 under svenskenes innfall, da gården var
en av dem, som led aller mest. Både denne og den annen Holmli
gård blev avbrent — ifølge presten Collins optegnelser som hevn
for, at der var blitt skutt nogen hester for svensker, som var ved
Ulvillen for å male. Tapet opføres således:
Tilsammen 526 rdl
Peder måtte rømme. Han døde i slutten av 1718 i Sparbu En
ken, Ingeborg Åndersdatter, sendte året efter ansøkning til stift
amtmannen om å få søke hjelp i omliggende prestegjeld til å få
garden gjenopbygget, hvad hun ikke maktet seiv. Heller ikke kunde
hun vente nogen hjelp av landdrotten, kaptein Juels enke Dortea
Late, som bodde i Nordland «i en meget slet tilstand» Hun fikk
stittamtmannens tillatelse til å «besøge godt folk, som af kristen
medhdenhed hende med noget til hjælp og undsætning vil komme»
Hun har dog opgitt gården ikke lenge efter; ti i 1721 har den
en ny opsitter, Gabriel Eriksen, hvis hustru, Marit Olsdatter Grun
dan, muligens var datter av Ingeborgs sønn eller stedsønn Ole
Larssen Grundan. Gabriel døde samme år, som han var kommet


----
72 Bind V
---
til Holmlien, og enken Marit blev så i 1723 gift med Ole Hanssen
Auskin, som nu blev gårdens bruker en lang årrekke.
Ved matrikuleringen i 1723 opfores begge Holmli-gårdene un
der ett nummer (de utgjorde nemlig tilsammen ett dragonkvarter).
Der oplyses å være skog til gårdens fornodenhet, seter 2 mil borte,
måteligbumark. Gården betegnes som «tungvunden og temmelig
Holmli vestre (Oppstua), sett fra sydvest 1927.
Fot. O. Snekkermo.
kornvis». Utseden var 3 tdr. bygg og 18 tdr. havre, avlingen 80
lass hoi og 12 lass ekerhoi og besetningen 5 hester, 14 kyr, 0 ung
naut, 24 sauer og 8 geiter. Tienden blev sått til 1 td. 4 skjpr. bland
korn' 3 tdr. 2 skjpr. havre og 1 bpd. 4 mk. ost.
Ole Hanssen synes å ha holdt gården i bra stand; ti ved be
siktigelsen av dragonkvarterene i 1747 fantes ikke annet a bemerke
ved husene, enn at fj oset måtte ha nytt underlag.
' Han har opgitt gården i 1750-årene, hvorefter Erik Oabnelsen
fikk bygselbrev på den av Rasmus Hagen 6. mai, tgl. 5. juni 1754.
Han var Ole Hanssens stedsonn, eldste sonn av morens torste
I Erik Gabnelsens tid er gården blitt delt i to, idet vaktmester
Ton Mikkelsen, sonn av Mikkel Holmlien ostre, har brukt halvpar
ten fra midten av 1770-årene, formodentlig efter overenskomst me -
lem ham Erik og landdrotten. Den fraskilte del er Holmlien mel
lem og den del, som Erik beholdt, det nuværende Holmlien vestre.
Erik Gabnelsens økonomiske kår har vel vært som hos leilen
dino-er flest. Han eiet ikke stort, skyldte heller ikke noget. Ved skifte


----
73 Bind V
---
i 1775 efter hans hustru, Maren Larsdatter, registrertes der en be
setning på 2 hester, 4 kyr, 3 ungnaut, 6 geiter, 6 sauer og 2 svin.
Der var det år utsådd 1 V-z tdr. bygg og 5 tdr. havre. Boets aktiva
var 64 rdl. 2 ort 14 sk. og beholdningen 55 rdl. 2 ort 10 sk.
I 1794 opgav Erik på grunn av alder gården for sonnen, Ole
Eriksen, som fikk bygselseddel av Broder Hagen 20 desember
1793, tgl. 21. februar 1794. Erik tok kår.
Ole Eriksen døde i 1832. Efter ham brukte sonnen, Erik Olsen,
gården. Den hadde i 1835 en besetning på 2 hester, 8 storfe, 23
sauer, 11 geiter og 1 svin og en utsed av 1 td. bygg, 8 tdr. havre
og 6 tdr. poteter.
Den 22. oktober 1841 blev Holmlien vestre uten husmanns
plasser forpaktet fer 10 år til Jon Jakobsen fra Sparbu for en årlig
avgift av 28 spdl. Samme år blev plassen Tømte forpaktet til Jo
hannes Jakobsen med tillegg av to jordstykker på en 5—6 mål.
Holmli vestre hadde i 1865 en besetning på 2 hester, 12 storfe,
32 sauer og 16 geiter og en utsed av 1 td. bygg, 14 tdr. havre og
14 tdr. poteter. På 2 husmannsplasser føddes 7 storfe, 31 sauer,
7 geiter og 1 svin og såddes 3 /4 td. bygg, 9 tdr. havre og 10 tdr.
poteter.
Crensecpgang mellem denne og Verdalsgodsets øvrige gårder,
Holmlien og Åsen ostre, er avholdt 5. august 1865, tgl. 16. no
vember 1869.
Jon fortsatte nok som bruker helt til i 1869. Den 22. februar
d. å .er gården forpaktet til Johannes Jonsen for 30 spdl. Dess
uten skulde han overta morens gjeld, 6 spdl., og utrede kår. Efter
hennes død skulde avgiften være 35 spdl.
Den 24. mars 1871 blev det atter ny bruker på gården: Kri
stian Olsen Holmlivald forpaktet den for 1 år for 30 spdl. avgift.
Den hadde i 1875 en besetning på 2 hester, 10 kyr, 4 ungnaut og
kalver, 32 sauer og lam, 23 geiter og kidd og 2 svin og utseden
var 2 tdr. bygg, 10 tdr. havre, x k td. erter og 14 tdr. poteter. Der
var 2 husmannsplasser:
1: Skjermengsmoen, 2: Nyengsmoen.
På disse føddes 1 hest, 4 kyr, 3 ungnaut, 18 sauer og 12 geiter
og såddes % td. bygg, 5 tdr. havre og 8 tdr. poteter.
Kristian blev på gården, til svigersønnen, Jon Jonsen Ekren,
overtok den og brukte den til sin død i 1913. Sønnen, Martin Jon
sen, overtok den så. Han kjøpte gården av Verdalens kommune den
9. juli 1920 for 9500 kr. (Skjøte 13. desember 1921).
Fraskilte par ter:
Brekenget, skyld 80 øre, solgte Verdalens kommune 9. juli 1920
til kjøpmann Håkon Holmli for 2000 kr.

----
74 Bind V
---
Myrbakken, 20 ore, solgt 9. juli 1920 til pensjonist O. Flyum
for 500 kr. Skjote 27. november 1920.
Bergsprang, 30 ore, solgt 9. juli 1920 til Ole Framnes for
1000 kr.
Tømte, 40 ore, solgt 24. april 1918 til Ole Framnes for 1500 kr.
Tomtbrekka, 25 øre, solgt 9. juli 1920 til Kristian Mangan for
600 kr.
HOLMLIEN MELLEM
Gårdsnr. 162, bruksnr. 2.
Som ovenfor nevnt er halvparten av Holmlien vestre i Erik Ga
brielsens tid overlatt til vaktmester Jon Mikkelsen Holmli. Dette
er formodentlig skjedd i 1775, da Eriks hustru dode. Den således
fraskilte halvpart er Holmlien mellem.
Jon kjopte i 1783 Storvuku og flyttet dit, hvorefter Rasmus Ha
gen bygslet til Jon Anderssen Storvuku halvpart i Vester
Holmli, sem har været beboet af vagtmester Jon Mikkelsen». Byg
selbrevet er av 12. august, tgl. 15. august 1783.
Jon Anderssens økonomiske forhold synes ikke alltid å ha vært
de beste, iallfall tyder nogen rettssaker på, at han har vært litt van
skelig å få til å gjore rede og riktighet for sig.
Han brukte gården til i 1821, da han avstod den for sønnen,
Anders Jonsen. Denne fikk bygselseddel av sorenskriver Lie som
skifteforvalter i proprietær Miillers bo, utstedt 7. februar 1821,
tgl. s. d.
Anders Jonsen har tildels leiet bort sitt jordbruk. I 1836 sees
han således å ha oprettet kontrakt med Ole Jakobsen Storstad om
bruken av Holmliens akre for 1 år mot en avgift av 30 spdl. Han
synes således ikke å ha vært nogen ivrig jordbruker, og det var da
heller ikke rart bevendt med hans økonomi. Ved hans dod i 1841
viste boet et lite underskudd, idet aktiva var 71 spdl. 10 sk. (hvorav
andelen i Vuku kirkekjop 22 spdl. 2 ort), og passiva 72 spdl 3
ort 12 sk.
I 1835 var besetningen 2 hester, 7 storfe, 16 sauer og 10 geiter
og utseden V-i td. bygg, 7 tdr. havre og W-i tdr. poteter; men på
skiftet i 1841 er kun registrert 2 ungnaut, 3 sauer og 3 geiter.
Enken, Mali Jonsd atter, fortsatte å bruke gården; men ved hen
nes død i 1844 var boet aldeles fallitt, idet skifteauksjonen inn
bragte bare 23 spdl. 12 sk. Underskuddet blev 36 spdl. 1 ort 20 sk.
Den 8. mars 1847 forpaktet skolelærer Ole Ffastsen gården,
men fikk først forpaktningskontrakt 9. september 1853, tgl. 8. fe
bruar 1854. Han betalte 300 spdl. samt en årlig avgift på 6 spdl.

----
75 Bind V
---
Allerede ved tellingen i 1865 betegnes Ole som kårmann. Son
nen, Ellihg Olsen, brukte da gården, som hadde en besetning på
2 hester, 7 storfe, 21 sauer og 6 geiter og en utsed av 's td. rug,
1 td. bygg, 10 tdr. havre og 10 tdr. poteter. På 2 husmannsplasser
foddes 2 kyr, 9 sauer og 1 geit og såddes % td. bygg, 3 tdr. havre
og 4 tdr. poteter.
Holmli mellem, sett fra nord 1927. Fot. O. Snekkermo.
I tellingen av 1875 er Ole Efastsen fremdeles opfort som lei
lending på gården, men var nok kårmann. Som forpakter står Jo
hannes Olsen (sonn på Midt Hellan, men født i Sparbu i 1824).
Besetningen var 3 hester, hvorav 1 under 3 år, 4 kyr, 3 ungnaut
og kalver, 23 sauer og lam, 12 geiter og kidd og 1 svin og utseden
1 td. bygg, 6 tdr. havre og 8 tdr. poteter. Der var 2 husmanns
plasser:
1: Tømte, 2: Tomasmoen.
På disse føddes 3 kyr, 15 sauer, 4 geiter og 1 svin og såddes
5 /ib td. bygg, 3 tdr. havre og 5 tdr. poteter.
Ole Efastsen døde som kårmann på Holmlien i 1881, og oven
nevnte Johannes Olsen Midt Hellan forpaktet i 1882 gården for
5 år for 110 kr. årlig. Han døde som kårmann på Holmlien i 1906.
Sønnen, Ole Johannessen, overtok efter faren. Han kjøpte gården
av Verdalens kommune 24. april 1918 for 7000 kr. Skjøte 13. de
sember 1921. (To små parseller av gården er siden frasolgt, en
til Lasse Holmlimo for 350 kr. og en til Martin Berg for 200 kr.).
Ole Johannessen døde som kårmann på Holmlien i 1924. Søn
nene, Odin og Anton, eier og bruker gården nu.


----
76 Bind V
---
Fr as kilte par te r:
Holmlimo vestre, skyld 30 øre, brukt siden 1901 av Lasse Jo
hannessen Holmllmo, kjøpte brukeren av Verdalens kommune 24.
april 1918 for 1700 kr. Samtidig kjøpte han en part av Holmlien
mellem for 350 kr. — tilsammen 2050 kr. Skjøte 10. desember 1920.
Skjermengmo, solgt av Verdalens kommune til brukeren, Jo
hannes Skjermengmo, for 1600 kr.
Skiermengmo vestre, 60 øre, solgt av Verdalens kommune til
Ole Johannessen Holmli 13. oktober 1919 for 1100 kr. Den 7. juli
1925 kjøpte han også Skjermengmo for 2900 kr.
Rønningen, skyld 25 øre, solgte Verdalens kommune 1. april
1922 til Daniel Holmli for 2200 kr. og kår. Der fulgte med et skog
stykke av Vangstad, Rønningskogen, skyld 10 øre.
HOLMLIEN ØSTRE
Gårdsnr. 162, bruksnr. 3.
Oluf Jonsen har vært ganske kort tid på gården. Allerede i
1640 har den en ny opsitter, Anders Olsen, muligens sønnen.
Denne er død henimot midten av 1650-årene; ti i 1655 bruker
«enken» gården. En enke med gard pleiet ikke å bli sittende lenge
alene, så vi kan visst trygt gå ut fra, at den Lasse Mikkelsen, som
er opsitter der i siste halvdel av 1650-årene, er kommet dit ved gif
termål med enken. Han var i 1666 59 år gammel.
Gårdens besetning var i 1657 2 hester, 11 kyr, 8 geiter, 12
sauer og 1 svin.
Den synes ved disse tider å ha vært i god stand; ti ved matri
kuleringen i 1669 var den blandt de få, hvis skyld ikke blev fore
slått nedsatt. Tienden blev sått til W 2 tdr. bygg og 2Y2 tdr. havre,
ledingen til 1 rdl. 16 sk. og småtienden til 1 ort. «Findes tømmer
schouff», heter det.
Lasse opføres seiv som eier av 2 øre 16 mkl. (hvilket ikke stem
mer med matrikulen av 1650); men tross at dette var den største
part av Holmlien østre, var han dog ikke bygselrådig, idet begge
Holmligårdene regnedes sammen som én, og største lodseier i
denne samlede eiendom var vicepastoren i bygden, Peder Juel.
I matrikulen av 1670 står Lasse fremdeles som skattebonde for
2 øre 16 mkl., der betegnes som «bondens stibørns odell», et bevis
for, at han er kommet til gården ved giftermål.
Opsitteren efter Lasse het Ole, og efter denne fikk sønnen, Jon
Olsen, bygselbrev av pastor Jakob Lunds enke, Elsebe Tomasdat
ter, den 16. oktober 1699, tgl. 12. oktober 1702. Han betalte 15
rdl. i bygsel.

----
77 Bind V
---
Under svenskenes innfall i 1718 blev — som nevnt under Holm
lien vestre — begge gårdene avbrent, og opsitterne mistet alt det,
de eiet. For Jons vedkommende er tapet opgitt som folger:
Alle gårdens hus brent 150 rdl. — sk.
Tilsammen 517 rdl. 24 sk.
Jon døde i Trondhjem under beleiringen vinteren 1718. Han
var blandt «mandhusingerne».
Enken, Ingeborg Larsdatter, blev i 1723 gift med Ole Kristen
sen Overholmen, som fikk bygselseddel av Peter Bierch 19. juni,
tgl. 23. oktober 1724.
Angående matrikuleringen i 1723 henvises til Holmlien vestre.
Følgende tilføielse gjelder dog bare Holmlien ostre:
«7 qvernsted ved Ulvilen Sorterer under dend ostre Part af
gaarden og kand Taxeris for 12 mkl. 1 andet Ringe hvorpaa intet
videre end til huusfornodenhed kand mahles og bruges af opsid
deren paa Klug ansees for 4 mkl.» Som folge herav blev skylden
foreslått forhøiet 16 mkl.
Ved besiktigelsen av dragonkvarterene i 1747 bemerkes om
denne gard, at der må nytt underlag under stallen, og at fjøset, som
er utseget, må nedrives og bygges op. Gården hadde god skog.
Ole Kristensen døde i 1747, 56 år gammel, og nu fikk Mikkel
Jonsen bygselbrev 1. mars, tgl. 4. mars 1748. Han var dragon på
kvarteret og formodentlig sønn av Jon Olsen, skjont han ikke fin
nes i kirkeboken som døpt i bygden. Han var i 1737 blitt gift med
sin slektning, Karen Gundbjørnsdatter.
Mikkel var en nokså velholden mann. På skiftet efter ham i
1779 er registrert en besetning på IV2 hest, 8 kyr, 3 ungnaut, 6
geiter, 8 sauer og 1 svin. Årets avling taksertes til 15 tdr. bygg og
40 tdr. havre. Aktiva var 158 rdl. 2 ort 6 sk. og beholdningen 123
rdl. 3 ort 6 sk. Blandt løsøret var 2 sølvskjeer.


----
78 Bind V
---
Enken, Karen Gundbjørnsdatter, sat nu med gården et par år.
Så opgav hun den for sønnen, Gundbjørn Mikkelsen, som fikk byg
selseddel av Rasmus Brodersen Hagen 4. april, tgl. 15. august
1782. Karen døde i 1708 og fikk en stilig begravelse. Det meste
av, hvad hun efterlot sig, medgikk i begravelsesomkostninger, som
blev beregnet med 56 rdl. 16 sk.
Holmli østre, sett fra nordvest 1927.
Fot. O. Snekkermo.
Gundbjørn døde i 1797 som velsituert leilending, hvis bo viste
aktiver for 301 rdl. 1 ort 10 sk. og en beholdning på 275 rdl. 3 ort
4 sk. Besetningen var 3M> hest (iberegnet dragonhesten), 8 kyr, 4
ungnaut, 23 geiter, 14 sauer og 1 svin. Der notertes 3 sølvskjeer
— ja endog en bok. Han eiet en tid også hus på Verdalsøren.
Enken, Sunni Sivertsdatter Gudding, blev i 1708 gift med Ole
Petersen Minsås nordre, som fikk bygselseddel av Broder Hagens
enke 14. august, tgl. 15. august 1798. Han døde som kårmann på
Holmlien i 1838. Gården hadde da endel år vært brukt av Ole og
Sunnis sønn, Peder Olsen, formodentlig på farens bygsel. Peder
var født i 1800 og gift i 1828 med Kirsti Andersdatter Faren.
Den 3. mai 1833 brente Holmlien østre totalt ned. Det var den
gang velstand på gården. Peder bygget så nye hus, og med dette
armet han sig ut. Han reiste til Nordland, er det sagt.
Gårdens besetning var i 1835 4 hester, 14 storfe, 26 sauer, 18
geiter og 1 svin og utseden 1 td. bygg, 14 tdr. havre og 8% tdr.
poteter.


----
79 Bind V
---
Efter Peders tid blev Holmlien drevet i 2 år som underbruk
under Flyan. Den 5. desember 1838 bygslet Jens Jenssen Buset
fra Singsås gården, plassene undtatt. Han betalte 450 spdl. i byg
sel. I 1865 leiet han Tverådalens seterhavning — for brukt av Bård
Forbregd — for 1 år; avgift 2 spdl. 6 sk. Samme år leiet Ole To
massen Flyanvald Holmlienget for 1 år for 8 spdl.
I 1865 var gårdens besetning 3 hester, 13 storfe, 25 sauer, 2
geiter og 1 svin og utseden 2 tdr. bygg, 14 tdr. havre og 10 tdr.
poteter. På 4 husmannsplasser foddes 12 storfe, 48 sauer, 13 gei
ter og 1 svin og såddes 1 td. bygg, 8 1 - tdr. havre og 10 tdr. poteter.
Jens Jenssen dode i 1874, 78 år gammel, og sonnen, Jon Jens
sen, fikk forpaktningskontrakt på gården uten plassene den 22.
april 1876 for en avgift av 25 spdl. Der blev undtatt jord til om
legning av veien i Holmlibrekken. Fra 4. mai 1895 blev avgiften
nedsatt til 75 kr., da Nestengene — omkring 28 mål — var helt
nedgravet av grus efter Herfossens gjennembrudd.
Gårdens besetning i 1875 var 2 hester, 1 okse, 8 kyr, 6 ung
naut og kalver, 20 sauer og lam, 21 geiter og kidd og 4 svin og
griser og utseden 2Y2 tdr. bygg, 15 tdr. havre, Y 2 td. erter og 12
tdr. poteter. Der var 4 husmannsplasser:
1: Brudal, 2: Ronningen, 3: Sågen ostre, 4: Sorlien. På disse
foddes 1 okse, 6 kyr, 6 ungnaut, 38 sauer, 13 geiter og 2 svin og
såddes % td. bygg, TY2 tdr. havre og 13 tdr. poteter.
Efter Jon Jenssen overtok sonnen, Johannes Jonsen, gården og
bruker den fremdeles som leilending.
Fr as kilte par ter:
Sørli, skyld 80 ore, solgte Verdalens kommune til brukeren,
Martin Sørli, 24. april 1918 for 2640 kr. Skjote 16. desember 1920.
Holmlisagen, 30 ore, solgt 26. april 1920 til Martin Nessimo
for 2000 kr. Der medfulgte Vangstadsag skog, skyld 30 ore — av
Vangstad. Skjote 16. september 1921.
{Sågen vestre eller Vangstad sag folger også denne gard, som
blir kalt Sågen. Se under Vangstad).
Holmliætten.
A. Erik.
B. Gabriel Eriksen Holmlien, dragon, t P- H. 3. desember
1721, 38 år. * 1716 Marit Olsd. Østgrundan.
Hun * 2 ) 1723 soldat Ole Hansen Auskin.
C l.Ole Gabrielsen Lundskin, f. p. Østgrundan 1716, drev
Lundskin sammen med svigerfaren. * 1749 Lisbet
Olsd. Lundskin, hans tremenning.

----
80 Bind V
---
Dl.Lisbet Olsd., f. p. Levring 1753, var i 1801
inderst hos broren Kristofer p. Holmlivald.
D 2. Siri Olsd-, f. p. Lundskin 1755.
D 3. Kirsten Olsd., f. p. Lundskin 1757.
D 4. Gabriel Olsen, f. p. Lundskin 1759.
D 5. Ole Olsen, f. p. Lundskin 1761
D 6. Ole Olsen, f. p. Lundskin 1763.
D 7. Kristofer Olsen Holmlivald, f. p. Lundskin 1765.
* 1796 Sigri Eriksd. Holmli, hans søskenbarn,
f. 1765. Se nedenfor.
E l.Ole Kristoffersen, f. p. Holmlien vestre 1796,
t 1801.
E 2. Erik Kristofersen Renningen under Holm
lien ostre, f. p. H. vestre 1800, f 1880.
* 1838 Gunhild Pedersd. Sendesvald, f. p.
Hallan 1803, t 1892, dtr. av Peder Tomasen
og h. Beret Nilsd.
F 1. Peder Eriksen, f. 1842.
F 2. Kristianna Eriksd., f. 1838.
F 3. Sirianna Eriksd., f. 1844.
E 3. Ole Kristofersen, f. p. Holmlivald 1804,
f 1807.
E 4. Sigri Kristofersd., f. og t p. Holmlivald
1810.
DB. Ole Olsen, f. p. Lundskin 1768.
D 9. Gabriel Olsen, f. p. Lundskin 1771.
Erik Gabrielsen Holmlien, f. p. Ostgrundan 1719.
* 1754 Maren Larsd. Midgrundan, f 1775
D 1. Marit Eriksd., f. p. Holmlien 1755.
* 1785 Jon Anderssen Storvuku, Holmlien, f. p. Stor-
vuku 1733. Se Fårenætten.
D 2. Lars Eriksen Holmlivald, f. p. Holmlien 1757.
* 1786 Maren Olsd. Storvuku.
El. Beret Larsd., f. p. Holmlien 1787
E 2. Erik Larssen, f. p. Holmlien 1791, f 1795.
E 3. Maren Larsd., f. p. Holmlivald 1796, f 1826.
* 1822 Tomas Torrissen Kluken, f 1823. Ingen
barn.
E 4. Siri Larsd., f. p. Holmlien 1798, f på Bjorstad
1882.
* 1825 Sivert Sivertsen Mælen, f. p. Mælen 1796.
D 3. Gabriel Eriksen, f. p. Holmlien 1759
D 4. Inger Eriksd., f. p. Holmlien 1761.

----
81 Bind V
---
Gabriel Eriksen Holmlien, Musum, f. p. Holmlien 1763
* 1801 Marit Andersd. Musum.
D 5
El. Erik Gabrielsen Musum, f. p. M. 1803.
* 1823 Anne Haldosd. Musum, f. c. 1804
Se Musumsætten.
E 2. Anders Gabrielsen Musum, f. p. M. 1807.
* 1833 Lisbet Mortensd. Hellan, f. p. H. 1807, f P-
Musum 1837
Se Musumsætten.
E 3. Ole Gabrielsen, f. og f P- Musum 1810.
E 4. Arnt Gabrielsen, f. p. Musum 1815
E 5. Maren Gabrielsd., f. og f på Musum 1810.
Ole Eriksen Holmlien vestre, f. p. H. 1764, t smst. 1832.
D 6
* 1794 Ragnhild Andersd. Musum, f. p. M. 1773.
E 1. Maren Olsd., f. p. Holmlien 1705, f 1882.
* 1 1821 Mikkel Gudbjernsen Vangstad, f. p. Holmlien
1787, f 1829.
* 2 1831 Johan Kristian Haldosen Dahl, f. 1805, f 1876,
fullmektig ved Verdalsbruket, bodde siden på Vangstad
haug, sonn av dyrlæge Haldo Dahl.
F 11.I 1 . Gunbjørn Mikkelsen Vangstad, smed, f. p. V. 1822,
t som inderst i Ulvillen 1880.
* 1846 Sirianna Jonasd. Hellan, f. p. H. 1820, dtr.
av Jonas Mortensen H. og h. Kirsti Handsd.
Gl.Mikal Gundbjørnsen, f. 1849.
G 2. Anders Gundbjørnsen, f. 1853.
G 3. Karl Johan Gundbjørnsen, f. 1856.
G 4. Sefanias Gundbjørnsen, f. 1858.
G 5. Marta Gundbjørnsdatter, f. 1848.
G 6. Anna Gundbjørnsd., f. 1862.
F 2 1 . Sirianna Mikkelsd., f. p. Vangstad 1824, t 1826.
F 3 1 . Anders Mikkelsen, f. p. Vangstad 1826, t 1827.
F 4 1 . Ole Mikkelsen Vangstadhaugen, f. p. Vangstad
1828, f 1884.
* 1855 Mette Andreasd., f. 1829 i Levanger land
sogn.
Gl.Mikal Olsen, f. 1862.
G 2. Severin Olsen, f. 1869.
G 3. Ole Martin Olsen, f. 1873.
G 4. Anne Marta Olsd., f. 1855.
G 5. Marenanna Olsd., f. 1866.
F 5 2 . Hans Peter Johansen, f. p. Vangstad 1832.
F 6 2 . Mikal Johansen, f. p. Vangstad 1834.
* 1865.

----
82 Bind V
---
FV. Anne Marta Johansd., f. 1836, skredderske.
F 8 2 . Ragnhild Anna Johansd., f. 1839.
E 2. Erik Olsen Holmlien vestre, f. p. H. 1797.
* 1824 Anne Gundbjornsd. Holmlien, f. c. 1793.
Fl.Gundbjorn Eriksen Moenget, f. p. Holmlien 1826,
reiste til Amerika.
* 1858 Marta Jonasd., f. 1835, f 1874.
Gl. Jon Gundbjornsen, f. 1866.
G 2. Anne Gundbjornsd., f. 1858.
F 2. Ragnhild Eriksd., f. p. Holmlien 1824, f 1825.
E 3. Marta Olsd., f. p. Holmlien vestre 1799, f p. Kolstad
1882. * 1828 Gundbjorn Olsen Kolstad, f. p. K. 1802,
t som kårmann smst. 1886.
E 4. Anders Olsen, f. p. Holmlien 1802, f 1810.
E 5. Inger Olsd., f. p. Holmlien 1804. * 1829 Jon Mogensen
Steine, f. c. 1788 (på Strinda?).
E 6. Arnt Olsen Levring, f. p. Holmlien 1806, f 1891. * 1837
Guru Efastd., f. p. Kulstadvald 1810, f som kårkone p.
Levring 1889.
F 1. Karen Arntsd., f. 1840.
F 2. Ragnhild Arntsd., f. 1843.
F 3. Elling Arntsen, f. 1848.
F4.Olaus Arntsen, f. 1838. * Marta Pedersd., f. 1839
Gl.Annæus Olaussen, f. 1864.
G 2. Grete Birgitte Olausd., f. 1867.
G3.01e Martin Olaussen, f. 1872.
E 7. Lars Olsen Holmlien, f. p. H. 1808, f 1832.
* 1831 Ragnhild Pedersd. Holmlien, f. p. Minsås 1805,
+ p. Sorhaug 1877, dtr. av Peter Olsen M. og h. Lisbet
Olsd. Hun * L> 1833 Elias Ellingsen Sorhaug. Se Øst
voldætten.
E 8. Anna Olsd., f. p. Holmlien 1812.
. Sigri Eriksd., f. p. Holmlien 1769.
* 1796 Kristofer Olsen Holmlien, hennes soskendbarn. Se
ovenfor.
Storvukuætten.
Ole Hclmlien ostre, brukte Holmlien i slutten av 1600-årene.
B. Jon Olsen Holmlien ostre, t i Trondhjem, bygslet H. i 1699.
* Ingeborg Larsd.
Hun *- 1723 Ole Kristiansen Overholmen.
C 1. Mikkel Jonsen Holmlien ostre, t 1799, 66 år gammel,
står det i kirkeboken; men ingen av dette navn kan
sees å være dopt i bygden omkring den tid, som passer

----
83 Bind V
---
til denne alder. Det er dog hoist sannsynlig at han er
Jon Holmliens sonn.
* 1737 Karen Gundbjornsd., f. p. Auskin 1709, f P-
Holmlien 1798.
Se Faarenætten.
C 2. Lasse Jonsen, f. p. Holmlien 1711.
C 3. Marit Jonsd., f 1751, 50 år 4 mdr. 1 dag gl.
* Anders Gundbjornsen Storvuku.
FLYAN
Gårdsnr. 163.
Nav net: af Flyom 1430. Flygum 1559. Floige 1590. Fly,
Flyum 1610. Flyum, Floienn 1626. Floyum 1664. Flogumb 1723.
Kan efter stedsfcrholdene ikke komme av det hunkjonnsord fly,
som av Ross opfores fra Bergens stift og fra Namdalen med be
tydning vid, fuktig slette, især om fjellslette med små kjerr og om
en stor, fuktig slette langs vann. Snarere må man her tenke på et
elvenavn; Flyåen kalles en elv på grensen av N. Aurdal og Hemse
dal og en i Hoylandet, Namdalen, jfr. Flydal i Stryn. Man kan
måskje også sammenligne -fly en og -f ly er ne, som i Snåsen og Nam
dalen brukes i navn på sjølignende elveutvidelser. Der går en bekk
forbi gården, som faller ut i en større evje av Helgåen under den
gamle Herfossen.
Skylden: Den gamle skyld var 1 øre 12 mkl., allerede før mid
ten av 1660-årene forhøiet til 2 øre 4 mkl., fra 1836 8 dal. 12 sk.,
i 1907 mk. 11,65, fordelt på 3 bruk, hvorav bruksnr. 1, Flyan,
mk. 9,99.
Eiere: I Aslak Bolts jordebok heter det:
«Af flyom V-i ørt aut. b. f. V 2 øre». Herav fremgår, at Erke
stolen fra tidligere eiet V 2 ørtug (4 marklag) i gården, og at dette
nu hadde en landskyld av V 2 øre (12 mkl.), hvilket kan tyde på, at
gårdens rydning ikke lå så langt tilbake i tiden. Forresten lå dette
halve ore øde (aut.), d. v. s. übygslet på erkebiskop Aslaks tid, og
det er nok blitt avhendet; ti det finnes ikke i de senere erkebispers
jordeboker.
Så vet vi intet om eiendomsforholdene før i begynnelsen av
1600-årene, da 1 øre og dermed bygselretten tilhørte hr. Kristen,
som var bygdens første kapellan og senere vicepastor. Senere er
denne part gått over til Kristen Bastiansen, der opføres som eier
i 1650. Dessuten tilhørte 12 mkl. (senere 16 mkl.) Verdalens pre

----
84 Bind V
---
stebord; det er muligens samme part, som i middelalderen tilhørte
Erkestolen.
Derpå har gården en kort tid vært krongods, inntil kapellanen,
Peder Eriksen Juel, erhvervet den i 1060-årene. Eiendomsforde
lingen i 1670 var altså:
Peder Juel
1 ore 12 mkl.
Verdalens prestebord
16 »
Tilsammen 2 ore 4 mkl.
Efter Peder Juels dod er Flyan gått over til kaptein Tomas
Juel. Av ham har visstnok borger og handelsmann av Trondhjem
og eier av Levanger, David Jakobsen Jelstrup, kjøpt den. Han
solgte den ved skjote av 12. april, tgl. 26. juni 1607, til Verdalens
vicepastor, Tomas Svendsen Scheen, som pantsatte den tillikemed
sitt ovrige jordegods til kancelliråd rektor Nils Krog. Ved auksjon
i dennes dodsbo kjopte justisråd Aage Hagen godset ifl. skjote av
24. august 1744.
Ved skjote av 4. oktober 1746, tgl. 6. mars 1747, solgte Hagen
gården for 80 rdl. til korporal (senere loitnant) Tomas Ellingsen
Lyng, og denne fikk kgl. bevilling av 30. desember 1746 til å make
skifte til sig Mo mot Alikvold og Flyan. Således kom Flyan under
Verdalens prestebord, som den tilhorte inntil Sivert Toresen Flyum
kjopte den i 1806.
Brukere: Hverken i manntallet av 1520 over tiendepenning
skatten eller i ledingsmanntallet av 1540 finner vi nogen skatte
bonde på Flyan; men i skibskattmanntallet av 1550 har vi Biørnn
paa flygutn. Han betalte husmannsskatt, % daler.
Anders het leilendingen på Flyan i begynnelsen av 1600-årene,
Fra omkring 1630 er han avlost av Peder, formodentlig sønnen,
som var der til begynnelsen av 1660-årene. Det har vært smått for
ham: I skattemanntallet av 1650 heter det, at han ikke har midler
videre enn til ødegårdsskatt.
Besetningen i 1057 var 1 hest, 8 kyr, 3 geiter og 7 sauer.
I 1065 er der en ny opsitter, Jakob Rasmussen, som da var 42
år gammel og utvilsomt var kommet til gården ved giftermål med
enken; ti i 1666 opfores som hjemmeværende sonner Tor Pedersen
og Anders Pedersen, henholdsvis 5 og 4 år gamle.
Ved matrikuleringen i 1660 er Flyan en av de ytterst få går
der, hvor skylden blev foreslått forhoiet, nemlig til 2 ore 12 mkl.
Tienden blev sått til l i> td. bygg og 1 td. havre, ledingen til Wi
ort 4 sk. og småtienden til 1 ort S sk. «Findes Hommelhauge och
Brendefang», heter det.

----
85 Bind V
---
Jakob opfores som bruker ennu i 1699; men det er vel neppe
riktig. Ole Jakobsen, utvilsomt sonnen, har nok brukt gården alle
rede dengang, men for avgift; bygselbrev fikk han forst av rektor
Krcgs arvinger, Anna Dortea, sal. Bredals og Peter Frost 2. juni,
tgl. 8. september 1741.
Flyan, sett fra vest 1927. Fot. O. Snekkermo.
I 1718 blev gården aldeles avbrent av svenskene samtidig med
Holmligårdene og av samme grunn. Skaden er opført således:
Alle gårdens hus opbrent
til grunnen 100 rdl
5 tdr. bygg 11 » 24 sk.
10 tdr. havre 15 » — »
6 kyr 21 » — »
6 store kviger 18 » — »
60 lass høi 30 » — »
2 hester 12 » — »
3 svin 2 » 48 »
30 småfe 15 » — »
Gårdsredskap 2 » — »
4 tylvter tømmer opbrent 2 » — »
Gangklær og innbo .... 11 » — »
Matvarer 1 » 72 »
Tilsammen 241 rdl. 48 sk.
Under 13. desember 1720 skriver Ole Jakobsen til stiftamtman
nen og fremholder, hvordan han har lidt mere ved fiendens innfall
<i


----
86 Bind V
---
enn andre, og at han nu ikke engang har til skatten eller til livs
ophold for sig og sine, hvorfor han andrar om å få soke hjelp i de
omliggende prestegjeld i Inderoens og Stjordalens fogderier, hvil
ket blev ham innrommet ved skrivelse av 14. januar 1721, som til
later ham å besoke «godt folk, som hannem med noget af kristen
medlidenhed til hjælp vil komme».
Det var brandlidtes vanlige utvei
dengang.
Ved matrikuleringen i 1723 op
lyses, at der er skog til gårdens for
nodenhet, seter 1 mil borte, måtelig
bumark. Under gården lå et kvern
sted, som var ode, men igjen kunde
tas i bruk og derfor blev sått i 3 sk.
årlig avgift. Den betegnes som «let
vunden til korn, men til hoe tung,
ellers frostagtig til korn». Utseden
var 6 skjepper bygg og 3 l / 2 tdr.
havre, avlingen 12 sommerlass voll
hoi og 4 lass ekerhoi og besetningen
1 hest, 3 kyr, 2 ungnaut og 5 sauer.
Tienden blev sått til 3 skjepper
blandkorn og 6 skjepper havre «ringe
korn», samt 6 mk. ost. Der blev ingen
Sivert Toresen Flyum.
forandring foreslått i skylden.
Ole Jakobsen dode i 1754, 93 år gammel. På skiftet efter ham
er registrert 1 hest, 2 kyr, 2 ungnaut, 4 sauer, 2 geiter og 1 svin.
Aktiva var 50 rdl. 3 ort 16 sk. og beholdningen 21 rdl. 3 ort 16 sk.
Enken, Kirsten Tomasdatter, blev i 1755 gift med Torhild Ja
kobsen Bjorstad, som fikk bygselbrev av sogneprest Peder Krog
3. september, tgl. 6. september 1755. Kirsten dode i 1760. Efter
henne er registrert \ x h hest, 5 kyr, 7 ungnaut, 6 sauer og 6 geiter.
Aktiva blev 119 rdl. 1 ort 2 sk. og beholdningen 70 rdl. 2 ort 3 sk.
På husene var en åbot på 4 rdl.
Torkild Jakobsen giftet sig i 1762 med Anne Sevaldsdatter
Stiklestad. (Se Leinsætten).
I 1790 opgav Torkild Jakobsen gården for Sivert Toresen Prest
gård mot kårydelser, som er noiaktig spesifisert i en kontrakt av
30. oktober 1790, tgl. 23. februar 1791. Sivert skulde bygge ham
en stue på et kjokken og et kammer; av jord skulde han ha 2 mål
åker i hostning, 2 mål i opvelten, 2 mål i tredjehenden og 2 mål
i fjerdehenden, som han seiv skulde utvelge, hvor han fant for godt.
Så skulde han ha hoiet på hele enget Reiten nordenfor veien. Hvis
han ikke kunde drive det, skulde opsitteren skaffe ham 12 lass voll


----
87 Bind V
---
hoi. Så lenge han hadde dette eng, skulde han dessuten ha 2 lass
grovt ekerhoi og 2 lass fint ekerhoi hjemkjort, dessuten fri gres
ning for de kreaturer, han kunde fore på enget. Hest til kirke skulde
han ha 2 ganger årlig og, ifall det trengtes, i sykdomstilfelle fri
skyss til — presten!
Gundbj. Toresen Flyum. Sefanias Toresen Flyum
Mikal Toresen Flyum.
Torkild ser ut til å ha kunnet vareta sine interesser ganske godt.
Ved sin død i 1793 efterlot han sig 180 rdl. 3 ort 13 sk., hvorav i
utestående fordringer 134 rdl. 1 ort 14 sk. Han efterlot sig ingen
barn; arvinger var hans søsken samt enken, Anne Sevaldsdatter,
en faster av lensmann Hegstad.
Sivert Toresen opgav i 1822 gården for sønnen, Tore Siv ertsen,
som fikk bygselbrev av prost Brandt 25. september 1822, tgl. 7.
februar 1823. Sivert fikk et kår på 4 tdr. bygg, 8 tdr. havre, 6 tdr.
poteter og jord til lin samt for til 3 kyr og 8 småfe; han døde
i 1838.
Gården hadde i 1835 en besetning på 3 hester, 11 storfe, 15
sauer, 15 geiter og 1 svin, og utseden var 1% tdr. bygg, 11 V2 tdr.
havre og 7 tdr. poteter.
Tore Flyan kjøpte i 1842 på auksjon Lille Langdalen, som han
imidlertid solgte igjen i 1845.


----
88 Bind V
---
I 1865 var besetningen 4 hester, 15 storfe, 19 sauer, 23 geiter
og 5 svin og utseden 2V 2 tdr. bygg, 13 tdr. havre og 10 tdr. po
teter. På 1 husmannsplass foddes 2 kyr og 8 sauer og såddes x k
td. bygg, IV2 tdr. havre og 3 tdr. poteter.
fores eldste sonn, Sivert Toresen, overtok gardsbruket i slut
ten av 1800-årene. Tore tok kår.
Gården hadde i 1875 en besetning på 3 hester, hvorav 1 under
3 år, 7 kyr, 5 ungnaut og kalver, 22 sauer og lam, 21 geiter og
kidd og 1 svin og en utsed av U td. rug, 2 tdr. bygg, 12 tdr. havre,
\i td. erter og 12 tdr. poteter. På husmannsplassen foddes 1 ku,
1 ungnaut, 7 sauer og 4 geiter og såddes V* td. bygg, 112I 1 2 tdr.
havre og 3 tdr. poteter.
Sivert Toresen fikk kgl. skjote på gården 9. juni, tgl. 17. no
vember 1896, for 3500 kr. Det er tenkelig, at elvens gjennembrudd
ved Herfossen har hatt innflydelse på kjopesummen.
Sivert Toresen overgav i en hoi alder gården til sine to sonner,
Torvald og Gustav, som fremdeles eier og bruker gården. Sivert
dode i 1919.
Fr as kil te par ter:
Reitan vestre, bruksnr. 2, 83 ore, solgt til Teodor Olsen. Mar-
tin Petersen eier og bruker nu denne part.
Reitan østre, bruksnr. 3, 83 ore, solgt til Peter Olsen. Sonnen,
Paul Petersen, har den nu.
Fosli, solgt til Iver Jakobsen Sørli. Enken efter Iver, Ingeborg
Petersdatter, har bruket nu.
Flyanætten. (Kirkevuku, Prestgård, Falstad, Ekne).
A. Amund Monnes, opsitter på Monnes ostre fra c. 1635 til c.
1660.
B l.Ole Amundsen (sonn p. Monnes, i 1666 14 år).
B 2. Even Amundsen (sonn p. Monnes, i 1666 6 år).
B 3. Tore Amundsen Prestgård, t P- P- 2. desember 1718, 60
år gl. («Toer Amundss.», sonn p. Monnes, var i 1666
C 1. Amund Toresen Gudding, f 1753, 75 år.
** 1709 Ingeborg Kaspersd. Gudding, t P- G. 25.
novbr. 1719, 67 år gl., enke efter Siurd Pedersen
Gudding ostre.
*- 1721 Beret Tomasd., t P- Gudding 1774, 82 år.
Hun * 2 1754 Ole Larssen (Steine sondre) Gudding.


----
89 Bind V
---
D 1. Tore Amundsen Østgård, f. p. Gudding 1722, f P- Øst
gård 1705.
* 1753 Ragnhild Bertelsd. Haga, f. p. H. 1723, f p. Øst
gård 1806. Enke efter Iver Olsen Østgård, med hvem
dtr. Marit, * Erik Store Trygstad.
E 1. Guru Toresd., f. p. Østgård 1754.
* 1 1787 Ole Jakobsen Levring.
* 2 17Q1 Ole Rasmussen Levring, f. p. Garnes 1766.
E 2. Beret Toresd., f. p. Østgård 1756.
* 1783 Sakarias Paulsen Bjorken, sagmester, f. p. B.
1760.
E 3. Anne Toresd., f. p. Østgård 1760, f p. Nestvold
1801.
* 1794 Erik Olsen Sanden, Nestvold.
E 4. Iver Toresen Østgård, f. p. 0. 1765.
* 1794 Karen Larsd. Sundby.
F 1. Lars Iversen, f. p. Østgård 1795, f 1825.
F 2. Ragnhild Iversd., f. p. Østgård 1796.
F 3. Karen Iversd., f. p. Østgård 1800, t 1828, ugift.
F 4. Anne Iversd., f. p. Østgård 1804, f P- Sundby
1887.
* 1826 Jørgen Olsen Aagård, klokker, f. 1804.
F 5. Tore Iversen Østgård, f. p. 0. 1807, f som kår-
mann smst. 1886. Skolelærer.
* 1839 Anne Aagesd. Lyng, f. p. L. 1799, f
som kårkone p. Østgård 1883.
Ingen barn.
D 2. Tomas Amundsen, f. p. Gudidng 1729.
D 3. Erik Amundsen, f. p. Gudding 1733, druknet ved Melby
1759.
D 4. Ingeborg Amundsd. Lunden, f. p. Gudding 1724.
* 1 MAI Halvor Anderssen Borgen, Lunden, f 1765
* 2 1766 Ole Ellingsen Berg, Lunden, f 1766.
* 3 1768 Johan Olsen Breding, Lunden.
D 5. Sigri Amundsd., f. p. Gudidng 1731.
Ole Toresen Håkesvuku, f 5. oktober 1764, 82 år
** 1712 Karen Kristensd., t 1751, 75 år.
*- 1752 Beret Olsd. Leirhaugen, enke.
D l.Ulrik Olsen Vuku, f. p. Håkesvuku 1715, f smst. 1779.
* 1739 Kirsti Olsd., f. p. Midtholmsvald 1715, f P Vuku
1778. Dtr. av Ole Borresen Midtholmsvald.
E 1. Gjertrud Ulriksd., f. p. Vuku 1736.
*' 1763 Jon Olsen.
*- 1773 Anders Fastesen Ulvillen.

----
90 Bind V
---
E 2. Guru Ulriksd., f. 1738 (Mor: Mali Olsd. Reppe).
* 1760 Jakob Bårdsen By.
F. 3. Ole Ulriksen, f. p. Vuku 1739, f 1745.
E 4. Karen Ulriksd., f. p. Vuku 1741.
* 1772 Jens Johannessen Prestgård. (Var først på Bredings
vald, i 1801 på Josåsvald).
E 5. Borre Ulriksen, f. p. Vuku 1744. (Var i 1778 ved de ge
vorbne i Kjobenhavn).
E 6. Ole Ulriksen Vuku, f. p. V. 1746, f smst. 1811.
* 1775 Anne Jonsd. Auskin, f. c. 1750, + 1835.
F l.Ulrik Olsen Vuku, f. p. V. 1780, t smst. 1864.
* 1814 Ingeborg Sivertsd. Flyum.
G 1. Maren Ulriksd., f. p. Vuku 1817, f P- Hellan 1897
* 1839 Ole Hanssen Slapgård, f. p. S. 1808, 1
1846.
H l".Oliva Jonsd., f. 1837, f 1924. (Far: Jon Iver
sen Vollan).
•1861 Ole Anderssen Hellan, f. 1831, t 1925
Snekker og brobygger.
Ingen barn.
H 2. Gurianna Olsd., f. 1840, f l c >3l
* Olaus Gundbjornsen Nordnes, skredder, f
1836, f 1891.
Se Gren.
H 3. Hans Olsen Vuku, f. 1842, t 1927, ugift.
G 2. Sirianna Ulriksd., f. p. Vuku 1820, f smst. 1894
* 1849 Jonas Johannessen Elnes, Vuku, f. p. E
1819, t p. Kirkevuku 1894.
H 1. Ingeborg Anna Jonasd. Vuku, f. 1855, f 1894
H 2. Johannes Jonassen Vuku, f. 1858, f 1923.
* Oline Olsd. Sagvolden, f. 1875, f 1917.
I 1. Johan Johannessen* f. 1902.
12. Ottar Johannessen, f. 1906, t 1927.
13. Sigvart Johannessen, f. 1912.
G 3. Beret Marta Ulriksd., f. p. Vuku 1823, f 1877
ugift.
F 2. Kirsten Olsd., f. p. Vuku 1776.
* 1804 Morten Jenssen Bjorgan, enkemann.
Se Bjorganætten.
F 3. Lisbet Olsd., f. p. Vuku 1778.
* 1803 Jon Sevaldsen Hellan, Kluken, korporal.
F 4. Ingeborg Olsd., f. p. Vuku 1783.
* 1811 Hans Pedersen Kjertnes, Inderøy.

----
91 Bind V
---
F 5. Beret Olsd., f. p. Vuku 1786, f 1822.
* 1820 Tarald Larssen Marken, f. p. M. 1793, t smst.
1879.
F 6. Karen Olsd., f. p. Vuku 1792, t som kårenke p. Elnes 1888.
* 1817 Johannes Jakobsen Elnes, f. p. Åkervolden 1760,
t p. Elnes 1839. Se Åkranætten.
Beret Ullriksd., f. p. Håkesvuku 174»), f p. Prestgårdsvald
1835.
* Ole Larssen Nedre Holmenvald, f. 1749
F l.Ulrik Olsen, f. 1786, f p. Prestgårdsvald 1841
* Marta Bardosd.
G 1. Beret Ulriksd., f. 1812.
* Anders Pettersen Bjorkvald. Amerika.
G 2. Ola Ulriksen Prestgårdsvald (Innhaugen), f. 1819,
f p. Hallemsaunet 1903.
* Ane Johansd. Storvuku, f. 1823, f P- Hallemsaunet
1918.
H 1. Johannes Olsen, snekker, f. 1844, t p. Ro 1901.
H 2. Olaus Olsen, f. 1846, bor på Holmsveet
* Berntine Sevaldsd. Ostvoldvald.
I 1. Soren Olaussen. Amerika.
* Karoline Nilsd. Froning.
I. Bergitte Olausd., f. 1880.
* Johan Johannessen Stiklestad, Holmsveet.
1918. J 5. Brit, f. 1920. J 6. Sigrid, f.
1922. J 7. Gunnar, f. 1925.
H 3. Serianna Olsd., f. 1849.
* Ola Gundbjornsen Rø. Se Overholmsætten.
H 4. Mortinus Olsen, f. 1853, druknet 1864.
H 5. Ingeborg Anna Olsd., f. 1855, f som barn.
H 6. Ole Olsen, f. 1858, t.
H 7. Beret Marta Olsd., f. 1860.
* Ole Johannessen Hallemsaunet, f-
I 1. Sofie Olsd. * Anton Pettersen Haugmark
H 8. Ole Andreas Olsen, f. 1863, f som barn.
H 9. Jon Olsen Haugdal, f. 1866.
* Karen Oline Kristiansd., f. 1870.
I 1. Odin Jonsen, f. 1889. I Amerika.
12. Aneus Jonsen, f. 1891, snekker.
* Emma Sefaniasd. Bjørnmælen, f. 1891.
J l.Karla Johanne, f. 1923.


----
92 Bind V
---
I 3. Emma Berntine Jonsd., f. 1896.
* l Marius Berntsen Steinsmo, f. 1888, t
1920.
* 2 Anders Johanson, f. i Sverige 1890. I
Stjørdal.
J 11.I 1 . Jon Olav, f. 1917. JT. Kuno Anselm,
f. 1923.
14. Bernhard Jonsen, f. 1900.
I 5. Bjarne Johannes Jonsen, f. 1903, t s. å.
I 6. Bjarne Ingemar Jonsen, f. 1904.
I 7. Johan Olav Jonsen, f. 1909.
I 8. Severin Marius Jonsen, f. 1912.
H 10. Martin Olsen, f. 1870. 1 Amerika.
G 3. Marta Ulriksd., f. 1822.
* Kristofer Olsen Lundskinvollan, f. 1815, t 1863
H l.Olaus Kristofersen, f. 1846.
H 2. Johannes Kristofersen, f. 1847.
H 3. Ingeborg Kristofersd., f. 1851, f 1903.
* Martin Pettersen Lundskinvollan.
11°. Kristine Mortinusd. Ro, f. 1876.
* Anton Johannessen Rø. Se Overholms-
ætten.
G 4. Bardo Ulriksen, f. 1832, f p. Tronesvold 1912.
* Johanna Jonsd. Josås, f. 1827, t 1917. Ing. barn.
Ole Ulriksen Prestgårdsvald, snekker, f. p. Håkesvuku 1751.
•* 1777 Beret Johansd. Kulstad.
* 2 1788 Luci Andersd. Faren nedre.
F 1. Beret Olsd., f. p. Kvernmoen 1782, t P Ekrenvald 1841.
* 1807 Johan Pedersen Prestgård.
F2.Ulrik Olsen, f. p. Håkesvuku 1789.
* 1818 Malena Monsd. Hallemsvald, enke. Ingen barn.
F 3. Anders Olsen Prestgårdsvald, f. i Ulvilla 1793, f 1872.
* 1820 Ingeborg Eriksd., f. 1794, dtr. av Erik Pedersen
Årstadvald.
G 1. Beret Andersd., f. p. Vuku 1821, t p. Holmli 1884.
* 1949 Johannes Olsen Holmli mellem, f. i Henning
1824.
H l.Gundbjorg Johannessen, f. 1851.
H 2. Ole Johannessen, f. 1854.
H 3. Jon Johannessen, f. 1858.
H 4. Marenanna Johannesd., f. 1861.
G 2. Olaus Anderssen Korssvegjerdet under Monnes
ostre, f. p. Prestgårdsvald 1823, f 1890. *' 1853

----
93 Bind V
---
•■ 1857 Malena Andersd. Monnes, f. p. M. 1834,
dtr. av Anders Nilssen Monnes og h. Ingeborg
Olsd.
H 1. Lars Olaussen, f. c. 1854.
H 2. Annæus Olaussen, f. 1864.
H 3. Marta Olausd., f. c. 1858.
H 4. Ingeborg Anna Olausd., f. 1860.
H 5. Ingeranna Olausd., f. 1860.
F 4. Beret Olsd., f. i Ulvilla 1706.
* 1825 Martinus Embretsen Sundby, f. c. 1707.
F 5. Ole Olsen Gjeilstuen, f. p. Prestgårdsvald 1800,
t 1878.
* 1820 Randi Jonsd. Grundan, f. p. Kolstadvald
1803, t 1878.
Gl.Lisbet Olsd., f. p. Grundan 1820. Flyttet
til Flakstad i Lofoten 1873.
* 1863.
G 2. Ingeborg Olsd., f. p. Grundan 1832, f
1858.
G 3. Anne Olsd., f. p. Grundan 1832. Tvilling
med G 2.
G 4. Ola va Olsd., f. p. Grundan 1835, ugift.
G 5. Marta Olsd., f. 1840, ugift.
G 6. Liva Olsd., f. c. 1842.
E 0. Ingeborg Ulriksd., f. p. Håkssvuku 1754.
* 1777 Svend Johansen Kulstad.
E 10. Kirsten Ulriksd., f. p. Håkesvuku 1754.
D 2. Gjertrud Olsd., f. og f P- Håkesvuku 1717.
D 3. Beret Olsd., f. p. Vuku 1710.
* 1740 Kristofer Larssen Oppem, Jøsås.
Siurd Toresen Prestgård.
** 1715 Marit Larsd. Østnes, f P- Prestgård 1756, 74 år.
*- 1757 Gunhild Gundbjørnsd.
Dl. Lars Siurdsen, korporal, f. p. Prestgård 1718.
* 1740 Kirsten Jensd. Skrove.
D 2. Tore Sivertsen Prestgård, f. p. P. 1726, f smst. 1804.
Medhjelper. * 1740 Maren Toresd., f. p. Hellan 1723, f
p. Prestgård 1807.
E 1. Marit Toresd., f. c. 1750.
* 1774 Mikkel Toresen Holmen nedre.
Se Nerholmsætten.
E 2. .Maren Toresd., f. p. Prestgård 1752, f P- Auskin
1844. * 1787 Jon Jonsen Auskin, f. p. A. 1754,
t smst. 1825. Se Auskinætten.

----
94 Bind V
---
E 3. Gjertrud Toresd., f. p. P. 1754.
E 4. Jon Toresen Prestgård, f. p. P. 1756.
* 1790 Gunhild Toresd. Heimen nedre, f. p. H. 1756, f som
kårkone p. Prestgård 1845, dtr. av Tore Mikkelsen H.
F l.Tore Jonsen, f. p. Prestgård 1792.
F 2. Maren Jonsd., f. p. Prestgård 1796, f smst. 1886.
* Mikkel Jonsen Storvuku, Prestgård, f. p. Storvuku
1790, f p. Prestgård 1865. Se Fårenætten.
F 3. Mali Jonsd. Prestgård, f. p. P. 1798.
* 1818 Anders Jonsen Holmli, f. p. H. 1791.
Gl. Marit Andersd., f. p. Holmli 1819, f 1908
G 2. Jon Anderssen, f. p. Holmli 1820.
G 3. Gunhild Andersd., f. p. Holmli 1822, f 1906.
G 4. Johannes Anderssen, f. p. Holmli 1824, f 1885.
* 1857 Anne Ågesd., f. 1833, dtr. av Åge Jonsen
Indalen og h. Karen Andersd. Hun *- 1890.
H 1. Mette Johannesd., f. 1857.
* Kristian Voll, Sverige.
H 2. Karen Anna Johannesd., f. 1860.
H 3. Maren Anna Johannesd., f. 1863
* Johannes Mikalsen Bergstuen, f. 1856.
I 1. Jeremias Johannessen, f. 1886.
* Maren Anna Jonsd. Stormoen, f. 1880.
H 4. Marta Johannesd., f. 1865.
* Jon Jonsen Stormoen, f. 1861.
I 1. Johan Severin Jonsen, f. 1885.
I 2. Johannes Jonsen, f. 1887.
I 3. Maren Anna Jonsd., f. 1889.
* Jeremias Johannessen. Se H 3, 11.
14. Annæus Jonsen, f. 1891.
I 5. Ole Jonsen, i 1893.
I 6. Jon Marius Jonsen, f. 1896.
I 7. Anton Jonsen, f. 1897.
18. Johan Jonsen, f. 1899.
I 9. Marius Jonsen, f. 1902.
* Helga Severinsd. Seines, f. 1898.
I 10. Ingeborg Kirstine Jonsd., f. 1904.
* Kåre Kristofersen Vestgård Sul, f. 1900.
J 1. Asbjorg, f. 1923. J 2. Marius, f. 1928.
111. Elling" Ragnvald Jonsen, f. 1908.
I 12. Ingemar Jonsen, f. 1911.
H 5. Johan Johannessen Steine sondre, f. 1869.
* Lovise Pedersd. Balgård.

----
95 Bind V
---
H 6. Julie Johannesd., f. 1871.
* Jon Pedersen Nes, Ramstad, f. 1870.
I 1. Jeremias Jonsen R., f. 1801. I Kanada.
* Otelie Buran.
J 1. Algot. J 2 Leiv. J 3. Torbjorg. J 4. Knut.
12. Ole Jonsen R., f. 1000. På Inderøy.
* Kirsten Oxål.
J 1. Ivar. J 2. Jon.
13. Jenny Jonsd., f. 1002. * Matæus Storhaug.
I 4. Knut Jonsen R., f. 1004, bilfører, Vuku.
* Petra Pedersd. Moe.
15. Harald Jonsen R., f. 1006. I Kanada.
16. Solveig Jonsd., f. 1012.
H 7. Jon Johannessen Karlgård, f. 1874.
* Maria Olausd. Karlgård, f. 1875, t 1015.
I 1. Ivar Jonsen, f. 1808.
12. Olav Jonsen, f. 1800.
13. Dordi Jonsd., f. 1000.
I 4. Aslaug Jonsd., f. 1003, f 1928.
I 5. Kåre Jonsen, f. 1006.
I 6. Arne Jonsen, f. 1010.
I 7. Sigmund Jonsen, f. 1013.
G 5. Marta Andersd., f. p. Holmli 1826.
* 1865 Sivert Lorentsen Holmlimo, f. 1834, f 1914.
G 6. Maren Andersd., f. 1826, t 1831. Tvilling med G 5.
G 7. Anders Anderssen, f. p. Holmli 1830.
G 8. Olaus Anderssen, f. p. Holmli 1833.
* 1855 Beret Marta Olsd. Storvuku, f. p. Hellanvald 1829
Dtr. av Ole Svendsen Hellanvald og h. Marit Simonsd.
GO. Elias Anderssen Prestgård, f. 1835, f 1926, ugift.
G 10. Sirianna Andersd., f. p. Holmli 1830, f 1927.
* 1863 Rasmus Barosen Brændmo, f. p. Garnes 1830, f 1898
H 1. Kirstine Rasmusd. Brændmo, f. 1864, f 1926, ugift.
H 2. Maria Rasmusd., f. 1866.
* Jon Olaussen Karlgård, f. 1869. I Amerika.
H 3. Anders Rasmussen Brændmo, f. 1867.
I I°. Jon Marius Anderssen, f. 1000.
H 4. Karen Birgitte Rasmusd., f. 1870, f 1924.
* Jeremias Ågesen Skavhaugg, f. 1865.
Se Stor-Ingvald-ætten.
H 5. Jon Rasmussen Brændmo, f. 1880.
* Ragnhild Martinuesd., f. 1874.
I 1. Rasmus Jonsen Brændmo, f. 1008.

----
96 Bind V
---
E 5. Sivert Toresen, f. p. Prestgård 1752.
E 6. Sivert Toresen Flyum, f. p. Prestgård 1758, f p. Flyum 1837.
* 1788 Siri Jonsd. Auskin.
F I°. Lars Sivertsen Falstad, f. p. Holmli vestre 1784, f P-
Falstad i Ekne 1866. (Mor: Marta Olsd. Minsås, f. p.
M. 1761, f p. Falstad 1830. Se Leinsætten).
Lars forpaktet Gevik i Ekne 1813—10, derefter Bjorgum
1819—24, så Fostad i Skogn 1824—29, kjopte i 1829
By ovre i Skogn og bygget den nuværende hovedbygning
der i 1830, kjopte i 1832 Falstad ovre av sin "stedfar
Kristen Torgersen og bygget hovedbygningen der i 1834.
(Gevik: Slektsbeskrivelse — Falstadslekten).
* Anna Johannesd. Holthe, Skogn, f. 1787, f 1855.
G 1. Sivert Larssen Falstad. Kjopte Svenesset på Hittra.
* Margrete Bodtker, dtr. av sogneprest 8., Inderoy.
H 1. Lorents Sivertsen Falstad.
*
I 1. Lars. 12. Margrete. 13. Beret 14. Sivert
15. Emil. 16. Leonhard. 17. Lovise. 18. An
tonette.
H 2. Henrik Sivertsen Falstad
I 1. Sivert. 12. Marie. I 3. Martin. 14. Tomas
I 5. Ole. I 6. Albert. I 7. Johannes.
H 3. Anne Marta Sivertsd. Falstad.
* 1 skredder Wideroe, Trondhjem.
*- skredder Eriksen.
I 11.I 1 . Lina, * kjomann Kvale, Oslo.
I 2 1 . Johan Wideroe, lensmann i Skånevik.
* Ingeborg Okstad.
J 1. Johannes Mejdell Wideroe, f. i Namsos
1889. * 1914 Inga Malene Næs, f. 1889.
K 1. Ingebjorg W., f. i Skånevik 1917.
K 2. Asbjørn W., f. i Skånevik 1918.
K 3. Gerd W., f. i Skånevik 1919. K 4.
Reidun W., f. i Sem, Jarlsberg, 1926.
K 5. Inger Johanne W., f. i Sem 1927.
J 2. Paul Andreas Wideroe, f. 1891.
* 1920 Kristine Millie, f. 1896.
* 1918 Knut Anderssen Kallset, f
1888, lærer.


----
97 Bind V
---
K 1. Aud K., f. 1919. K 2. Ingegjerd K., f. 1920.
J 4. Terese Lovise Sofie Wideroe, f. 1896.
* 1916 Sigfred Simonsen, f. 1895, gårdbruker.
K 1. Svanaug S., f. 1917. K 2. Ivar S., f. 1919.
K 3. Johan Widerøe S., f. 1919. K 4. Ingeborg S.,
f. 1920. K 5. Øivind Sigmund S., f. 1922. K 6.
Sverre S., f. 1924. K 7. Marta Terese S., f. 1926.
K 1. Per H., f. 1927.
I 3-. Olida Eriksen, utvandret.
I 4 2 . Sverre Eriksen, f. 1871, t 1894 som teologisk student.
H 4. Anna Sivertsd.
* Even Anderssen, Trondhjem. Kjopte Barman på Hittra,
t i T.hjem. 10 barn — de fleste i Amerika.
I. Peder Anderssen, fattigforstander i T.hjem.
* Berta Hårberg.
J 1. Bjarne.
H 5. Abraham Sivertsen.
H 6. Maren Sivertsd., bodde en tid i Bergen, f i T.hjem
* Johansen, f i Bergen.
H 7. Lisabet Sivertsd.
Johannes Larssen Falstad, Kjonstad, f. 1811, t 1867. Kjøpte
sammen med broren, Peder Olaus, By sondre i Ekne, siden
Kjønstad.
* x 1843 Elen Jonsd. Daling, f. 1814, f 1844.
* 2 1847 Lava Pedersd. Kjønstad.
H P.Anne Johannesd., f. 1843.
* 1864 Karl Kristensen Vesche, Kleivan øvre.
11. Erik Karlsen, f. 1866. Gårdsbestyrer på Ranheim,
flyttet til Trondhjem. * 1896 Birgitte Olausd. Veie,
Skogn, f. 1859, f 1912. 3 barn.
12. Kristine Karlsd., f. 1869.
* 1905 E. Alver fra Bergen, f. 1865. Hadde ullspin
neri på Byåsen, siden på Fandrem i Orkedalen og til
slutt i Stjørdalen.
J 1. Karl Edvard A., f. 1906. J 2. Ludvig A., f. 1907.
J 3. Sigurd A., f. 1908. J 4. Edvard A., f. 1910. J 5.
Asbjorg A., f. 1911.
13. Gustav Anker Karlsen Vesche, f. 1875. Banevokter,
Otta. *>■ 1901 Marie Ellevsen, f. 1869. * 2 1908 Kri-
Stine Dahl.

 

----
98 Bind V
---
J I. 1 Astrid, f. 1901, f 1905. J 2. Eldrid, f. 1910. J 3
Kari, f. 1911 J 4. Arne, f. 1913.
Kristen Larssen Falstad, Falstadberget, f. 1812, f 1899.
* 1854 Pauline Arntsd. Wang-Vestrum, f. 1820, t 1896.
H 1. Lorents Kristensen, f. 1854, ugift.
H 2. Arnt Kristensen, f. 1856, f 1877.
H 3. Kristine Kristensd., f. 1858.
* 1890 Johan Danielsen Sandberg, Skogn, f. 1838, + 1916
I 1. Dagny Johansd., f. 1891.
* 1912 Johan Eggen, f. 1886.
J 1. Kjelrun, f. 1912. J 2. A4arit, f. 1914. J 3. Johan
nes, f. 1916. J 4. Dagrun, f. 1918. J 5. Hildur, f.
1920. J 6. Ingrid, f. 1922. J 7. Helge, f. 1924. JB.
Asbjorg, f. 1926.
I 2. Pauline Marie Johansd. Sandberg, f. 1895.
H 4. Paul Kristensen, f. 1860, * utvandret til Amerika.
H 5. Ole Kristensen, f. 1862, utvandret.
Kristian Klein Larssen Falstad, Gevik, f. 1814; + 1894.
* 1844 Guruanna Peder-Olausd. Holthe, f. 1826, + 1899.
H 1. Anne Lovise Kristiansd. Gevik, f. 1845, t 1905.
* 1866 Ole Anderssen Gustad, f 1900. De utvandret i
1869 til Amerika.
I 1. Mette Albine Gustad, f. 1866.
* 1891 Bernhard Loe, f. 1869, f 1918.
J 1. Leonhard Oskar Loe, f. 1891.
* 1916 Birgitte Elise Gustad, f. 1896.
J 2. Johan Herman L., f. 1893. J 3. Elise Otilie L.,
f. 1895. J 4. Loyd Peder L., f. 1899. J 5. Bergnise
Amanda L., f. 1901. J 6. Karl Adolf L., f. 1905. J 7.
Laurfard Hilmar L., f. 1907. J 8. Lovise Charlotte L.,
f. 1909.
12. Kristian Albert Olsen Gustad, f. 1870.
* 1897 Klara Matilde Pedersen, f. 1867.
J 1. Matilde Lovise Gustad, f. 1908.
13. Laura Oline Olsd. Gustad, f. 1872, f 1898.
I 4. Peder Marius Olsen Gustad, f. og f 1874.
15. Peder Olsen Gustad, f. 1875, f 1898.
16. Johan Severin Olsen Gustad, f. 1878, f 1906.
17. August Marius Olsen Gustad, f. 1879, + 1900.
I 8. Albert Oluf Olsen Gustad, f. og f 1881.
I 9. Polla Oline Olsd. Gustad, f. og f 1882.
I 10. Polla Oline Olsd. Gustad, f. 1884.
* 1903 Ole Gustav Olsen, f. 1880.

----
99 Bind V
---
J 1. Herman Olando, f. og t 1906. J 2. Anna, f. 1911.
J 3. Palmer, f. 1916. J 4. Harald James, f. 1017.
H 2
H 3
Petra Amalie Kristiansd. Gevik, f. 1848, f 1904. * Olaus
Jonsen Rendum, f. 1830, f 1924. Ingen barn.
Marta Andrea Kristiansd. Gevik, f. 1852. * 1881 Peder Grav,
Ytteroy, f. 1849.
I 1. Rasmus Pedersen Grav, f. 1882. * 1923 Oline Nilsd.
Skjæret, Leksviken.
J 1. Olav, f. 1920. J 2. Marie, f. 1922. J 3. Nils, f. 1025.
J 4. Petra, f. 1926.
12. Kristian Pedersen Grav, f. 1884. * 1914 Magdalene
Novik, Aune, Strinda.
J 1. Ola, f. 1914. J 2 Marie, f. 1916.
I 3. Olav Pedersen Grav, f. 1886, t 1912.
14. Trygve Pedersen Grav, f. 1888.
I 5. Guruanna Pedersd. Grav, f. 1894.
J 1. Gunvor Haraldsd., f. 1927.
H 4
Mette Kristine Kristiansd. Gevik, f. 1855. * 1884 Peder Pe
dersen Rokne, Levanger landsogn, f. 1853.
14. Beret Marta Pedersd. Rokne, f. 1884. * 1914 Oskar Karl
Olsen.
J 1. Karl Maril, f. 1916. J 2. Anald Filip, f. 1918.
I 2. Guruanna Pedersd. Rokne, f. 1886. * 1914 Martin Solem,
f. 1887.
J 1. Hilmar Edvard, f. 1915.
I 3. Kristian Klein Rokne, f. og f 1888.
14. Kristine Pauline Rokne, f. 1889, f 1891.
15. Peder Pedersen Rokne, f. 1891.
I 6. Marianne Pauline Pedersd. Rokne, f. 1893. * 1917 Alfred
Solem, f. 1893.
17. Kristian Klein Pedersen Rokne, f. 1895.
18. Ole Pedersen Rokne, f. 1897.
19. Anna Kristine Pedersd. Rokne, f. 1899, f 1900.
Anna Kristine Kristiansd. Gevik, f. 1860. * 1889 Angell
Marius Larssen Daling, f. 1861.
H 5
I 1. Lars Angelsen Daling, f. 1890. *1918 Hanna Pedersd.
Norem, Smulan, parbu, f. 1893.
Jl. Peter, f. 1919. J 2. Anna, f. 1921. J 3. Magne, f.
1924
12. Gudrun Angelsd. Daling, f. 1894.
13. Aslaug Angelsd. Daling, f. 1896, t 1916.
14. Kristian Angelsen Daling, f. 1896. * Anne Årvåg, Aune.
J 1. Angel, f. 1928.
15. Arne Angelsen Daling, f. 1903.

----
100 Bind V
---
H 6. Peder Ludvig Kristiansen Gevik, f. 1868. ** 1892 Anne
Lovise Daling, f. 1849, t l c >23. *' 1924 Anne Eline
Toniusd. Østerås, Sparbu, f. 1893.
I 1. Kristian Tonius, f. 1926.
Peder Olaus Larssen Falstad, Ringstad, f. 1816. * Marta
Sorensd. Gotås.
H 1. Laurits Peder-Olaussen Ringstad, f. 1843.
H 2. Gjertine Peder-Olausd. Ringstad, f. 1844, f 1921. * 1863
Jon Eriksen Skjerstad, f. 1834, t 1927.
I 1. Erik Jonsen Ringstad, f. 1863. * 1892 Kirstine Hal-
vorsd. Neisjo, f. 1865.
J 1. Reidar Eriksen Ringstad, f. 1892. J 2. Jon Erik
sen R., f. 1894. * 1920 Jenny Amalie Aunås, f. 1901.
1 barn. J 3. Helge R., f. 1896. J 4. Sylvia R., f. 1898.
J 5. Rikard R., f. 1000. J 6. Einar R., f. 1902. J 7.
Arne R., f. 1907.
I 2. Kirsten Jonsd. Ringstad, f. 1867. * 1895 Peder Olsen
Sannan, f. 1871.
J 1. Ole Pedersen Sannan, f. 1896. * 1920 Kristine
Reitan, f. 1897. J 2. Pauline S., f. 1898. J 3. Emma
S., f. 1905.
I 3. Peder Olaus Jonsen Ringstad, f. 1870. Kjopte Gryte,
Skogn. * 1910 Mette Pedersd. Nonstad, f. 1886.
J 1. Per R., f. 1910. J 2. Jon R., f. 1913. J 3. Gunelie
R., f. 1915. J 4. Odd R. J 5. Melvin R.
14. Marta Jonsd. Ringstad, f. 1872. * Sakarias Sete.
Utvandret.
15. Gusta Jonsd. Ringstad, f. 1876. * 1907 Peder Eli
sæussen Lynmo, f. 1868.
J 1. Erling L., f. 1908. 1 2. Gunbjorn L., f. 1910.
16. Emma Jonsd. Ringstad, f. 1878, f 1908.
17. Kaja Jonsd. Ringstad, f. 1881. * 1907 Bernt Faren,
f. 1875.
J 1. Olaug Berntsd. F., f. 1907.
18. Jon Jonsen Ringstad, f. 1883, utvandret.
19. Maren Jonsd. Ringstad, f. 1886, utvandret.
H 3. Johan Peder-Olaussen Ringstad, utvandret.
H 4. Margrete P"eder-Olausd. Ringstad, utvandret.
H 5. Peder Ringstad, f. 1864, f 1891, utvandret.
Guruanna Larsd. Falstad, f. 1819, f 1864. * 1848 Ole Nils
sen Selbo, f 1881.
H l.Nikoline Olsd. Selbo, f. 1848. * E. Skonnort, f. 1845.
I 1. Olga S., f. 1877. 12. Oluf Norman S., f. 1879. *
Lovise. 2 barn.

----
101 Bind V
---
H 2. Anna Lovise Olsd. Selbo, f. 1850. * Peder Olsen, f. 1840.
11. Olga 0., f. 1870. * Anderssen. 12. Anna 0., f.
1881, * J. Moe. I 3. Nora 0., f. 1882. I 4. Norman 0.,
f. 1883. I 5. Odin Albert 0., f. 1885. 16. Ludvig 0., f.
1887.
H 3. Karl Johan Olsen Selbo, f. 1852, var i Amerika 1873—
1904, kjopet tilslutt Lundsaunet, Rora. * 1007 Marie
Bonsaksd. Valum, f. 1877.
I 1. Guruanna S., f. 1008. 12. Bjarne S., f. 1000. 13.
Ingeborg S., f. 1017.
H 4. Marta Olsd. Selbo, f. 1854. * Martin Skonnort, f. 1856.
11. Oluf Martinsen Skonnort, f. 1883, * Birgitte. 12.
Georg S., f. 1885, f l ( >08. 13. Rikard S., f. 1887. 14.
Artur S., f. 1890.
H 5. Lars Olsen Selbo, f. 1855, i Amerika 1881 — 1003, kjøpte
så Valum, siden et hjem ved Holsanden. * 1886 Eline
Pedersd. Holan.
H 6. Oluf Angel Olsen Selbo, f. 1859, f 1860.
H 7. Oluf Olsen Selbo, f. 1861. * Laura Nordgard. Utvandret.
H 8. Jon Olsen Selbo, f. 1864, * og har 3 barn.
Mortinus Larssen Falstad, f. 1817, f 1818.
Marta Andrea Larsd. Falstad, f. 1821, f 1851. * 1848 Johan
Jonsen Daling, f. 1820.
H 1. Anna Lovise Johansd. Daling, f. 1849, t 1923. * 1892
Peder Ludvig Kristensen Gevik. (Se ovenfor).
H 2 Elen Jonetta Johansd. Daling, f. 1849. * 1878 Mortinus
Henriksen Furunes, f. 1844.
I 1. Henrik Mortinussen Furunes, f. 1878, t 1881.
12. Johan Mortinussen Furunes, f. 1879. * 1910 Ragna
Jensd. Markhus, f. 1886, f 1921
J 1. Eldrid, f. 1911. J 2. Jens, f. 1914.
I 3. Lorents Mortinussen Furunes, f. 1881. * 1905 Anne
Bjørgum fra Hegra, f. 1877.
J 1. Elbjørg F., f. 1905. J 2. Elfrida F., f. 1907. J 3.
Magnus F., f. 1909. J 4. Olav F., f. 1909. J 5. Kåre
F., f. 1912. J 6. Leiv Arkjel F., f. 1914. J 7. Arna
Lekny F., f. 1917.
14. Henrik Mortinussen Furunes, f. 1883.
15. Jakob Mortinussen Furunes, f 1885.
16. Marta Mortinusd. Furunes, f. 1887.
I 7. Marianne Mortinusd. Furunes, f. 1889.
18. Olga Mortinusd. Furunes, f. 1891, f 1892.
7

----
102 Bind V
---
H 3. Marta Jonsd. Daling, f. 1851, f 1919. * 1878 Fredrik
Nilssen Skjerve, f. 1827, t 1916.
I 1. Mikas Fredriksen Skjerve, f. 1879. * 1904 Julie Olsd.
Schiefloe, Sem i Sparbu, f. 1879.
Jl. Fridtjov S., f. 1904. J 2. Aslaug S., f. 1906.
J 3. Olav S, f. 1909. J 4. Bergljot S, f. 1911. J 5.
Ingeborg S., f. 1913. J 6. Dagny S., f. 1915. J 7.
Målfrid S., f. 1917. J 8. Anna S, f. 1919.
I 2. Johan Fredriksen Skjerve, f. 1881. Kjøpte Gjeitsetet
i Frol. * Anna Eline Johansd. Svendgård, f. 1883.
J 1. Marta, f. 1912. J 2. Fredrik, f. 1913. J 3. Han
sine, f. 1914. J 4. Johan, f. 1916. J 5. Borghild, f.
1917. J 6. Elfrida Johanne, f. 1919. J 7. Tormod,
f. 1920. J 8. Ottar, f. 1921. J 9. Odvar, f. 1923.
13. Kirsten Fredriksd. Skjerve, f. 1883. * 1910 Odin
Johansen Svendgård, f. 1885.
J 1. Helga, f. 1913. J 2. Johan, f. 1915. J 3. Fredrik,
f. 1917 J 4. Marta, f. 1921. J 5. Olav, f. 1924.
14. Peter Fredriksen Skjerve, f. 1884. Kjøpte Nordgard,
Sparbu. * 1909 Ingebjorg Olava Toniusd. Osterås,
Sparbu, f. 1885.
J 1. Magda S., f. 1910. J 2. Bergljot Teodora S., f.
1911. J 3. Peter Fredrik S., f. 1913. J 4. Torleiv S.,
f. 1915. J 5. Ingeborg S., f. 1917. J 6. Ingrid S., f.
1920. J 7. Paul S., f. 1920.
15. Ole Fredriksen Skjerve, Rognan i Sparbu, f. 1886.
* 1913 Gyda Olsd. Rognan, f. 1889.
J 1. Anna Marie S., 1 1914. J 2. Petra Oline S., f.
1916. J 3. Grete Matilde S., f. 1917.
16. Borghild Fredriksd. Skjerve, f. 1892. * 1920 Tor
berg Tonussen Osterås, Sparbu, f. 1890.
J 1. Torstein 0., f. 1921. J 2. Berntine 0., f. 1923.
J 3. Fredrik 0., f. 1925.
Maren Sicilie Larsd. Falstad, f. 1823, f 1886. *' 1845 Ole
Nilssen Vestrum, f. 1812, f 1862. *-' Paul Andreas Peder-
Olaussen Holthe. Se Leinsætten.
H 1. Arnt Olsen Vestrum, f. 1846. * i Amerika.
I 1. Tine Oline V., f. 1872. I 2. Olive Marie V., f. 1875.
13. Adolf Kristian V., f. 1881. 14. Paul Andreas V., f.
1884. I 5. Arnt V., f. 1887.
H 2. Lorents Angel Olsen Vestrum, f. 1849, f I Q I7. Kjøpte
V. i 1890. * Oleanna Marie Øvresd. Vestrum, f. 1864,
f 1926. Ingen barn.

----
103 Bind V
---
H 3. Maria Andrea Olsd. Vestrum, f. 1852. * 1871 Peder Olsen
Sandstad, Ytteroy, f. 1841.
I 1. Henrik Pedersen Sandstad, f. 1872.
12. Ole Pedersen Sandstad, f. 1873. Kjøpte Vestrum i 1920
efter sin onkel Angel.
13. Inga Pedersd. Sandstad, f. 1876.
14. Oline Pedersd. Sandstad, f. 1877. * 1003 postmester
Guttormsen, Verdal.
J 1. Solveig G., f. 1916.
15. Marie Pauline Pedersd. Sandstad, f. 1870. * 1903
Oskar Store.
J 1. Erling S., f. 1904. J 2. Sverre S., f. 1007. J 3. Einar
S, f. 1909. J 4. Ragna S, f. 1911. J 5. Olav S, f. 1915.
J 6. Marta S, f. 1917. J 7. Peder S., f. 1919.
16. Signe Pedersd. Sandstad, f. 1881, f 1882.
17. Maren Pedersd. Sandstad, f. 1886 * 1914 Johannes
Sundnes, f. 1886.
J 1. Valborg, 1.1915. J 2. Rakel, f. 1917. J 3. Marta f
1919. J 4. Synnøve, f. 1926.
18. Signe Pedersd. Sandstad, f. 1883.
I 9. Einar Pedersen Sandstad, f. 1888. * 1916 Ragnhild Noth
Trondhjem, f. 1892.
I 10. Dagny Pedersd. Sandstad, f. 1889. * 1910 Hans Gustav
Støre.
J 1. Ragnhild, f. 1911. J 2. Harald, f. 1912. J 3. Bjarne
f. 1916.
I 11. Alf Pedersen Sandstad, f. 1890. * Kristine Mælan
J 1. Alvhild. J 2. Bjørg. J 3. Per. J 4. Jarle.
I 12 Sara Pedersd. Sandstad, f. 1892.
I 13. Petra Pedersd. Sandstad, f. 1894, f 1911.
I H.Ragna Pedersd. Sandstad, f. 1896
H 4. Olive Olsd. Vestrum, f. 1858. * 1884 Erik Annaniassen
Bjørgum, f. 1857.
11. Alf Eriksen Bjørgum, f. 1885. * 1910 Alette Sørensen
f. 1880.
J 1. Erling, f. 1912.
I 2. Olav Eriksen Bjørgum, f. 1888, f 1916.
13. Margit Eriksd. Bjorgum, f. 1891. * IQI4 Ludvig Stokke,
f. 1890.
J 1. Astrid, f. 1914. J 2. Elbjørg, f. 1917
14. Borghild Eriksd. Bjørgum, f. 1894.


----
104 Bind V
---
J 1. Erik, f. 1926.
H 5. Anders Severin Olsen Vestrum, f. 1856. Kjøpte Stavlo
i Skogn 1883.
H 6. Laura Marie Olsd. Vestrum, f. 1860. * Bernhard Bonsak-
sen Gotås, f. 1861.
I 1. Karen Bernhardsd. Gotås, f. 1885. * Mortinus Stef-
fensen Lynum.
J 1. Steffen Mortinussen L.
12. Botolf Bernhardsen Gotås, f. 1887.
I 3. Magdalene Bernhardsd. Gotås, f. 1889.
14. Astrid Bernhardsd. Gotås, f. 1891. * 1912 Gunnar
Jonsen Rangul, f. 1881.
J 1. Asbjørg R., f. 1915. J 2. Gunnar R., f. 1919.
I 5. Trygve Bernhardsen Gotås, f. 1883.
16. Hildur Bernhardsd. Gotås, f. 1896.
17. Laura Bernhardsd. Gotås, f. 1899.
H7 2 . Anna Pauline Paulsd. Holthe, f. 1864, f 1926. * 1888
Angel Marius Johansen Gustad, f. 1861.
11. Anne Marta Angelsd. Gustad, f. 1889, f 1922.
* 1918 Oluf Kjølen, i. 1890.
12. Johan Angelsen Gustad, f. 1891, t 1892.
I 3 Maren Sicilie Angelsd. Gustad, f. 1894.
14. Pauline Angelsd. Gustad, f. 1896, t 1923.
I 5. Johan Angelsen Gustad, f. 1897.
I 6. Arne Angelsen Gustad, f. 1899, t ung.
17 Laura Angelsd. Gustad, f. 1902.
H8 2 . Ole Andreas Paulsen Holthe, f. 1866, t 1915. ' 1900
Olava Mortensd. Lynum, f. 1868.
I 1. Magnhild H., f. 1901, f 1917.
12. Olav H., f. 1906.
10. Laurits Larssen Falstad, f. og f 1824.
ll.Lorentse Larsd. Falstad, f. 1826, t 1909. * Øvre Nilssen
Vestrum, f. 1815, t 1896.
H 1. Anna Øvresd. Vestrum, f. 1852, t 1899.
H 2. Karen Øvresd. Vestrum, f. 1852, f 1899.
H 3. Marta Øvresd. Vestrum, f. 1856. * 1878 Ottar Pedersen
Dalen, f. 1856.
I 1 Maren D., f. 1878. 12. Øvre D, f. 1880, t 1881.
13 Lorentse D, f. 1882. 14. Nils D-, f. 1885, f 1909.
15. Olga D, f. 1886. 16. Nora D., f. 1888, f 1890.
17. Norman D-, f. 1891.
H 4 Oleanna Marie Øvresd. Vestrum, f. 1864, f 1926. (Se
Angel Vestrum).

----
105 Bind V
---
G 12. Erik Larssen Falstad, f. 1828. * Karoline Haugan.
H 1. Andreanna Eriksd. Falstad. * Magnus Markhus.
8 barn.
Gl 3. Baroline Larsd. Falstad, f. 1834, t 1918.
Marit Sivertsd., f. p. Prestgård 1790, f P- Volden 1819.
* 1817 Kristen Sevaldsen Volden, senere Lein, f. 1789. Se
Leinsætten.
F 4
F 5
Maren Sivertsd., f. p. Flyum 1792, f 1816.
Tore Sivertsen Flyum, f. p. F. 1797, f smst. 1884. * 1821
Gunhild Gundbjørnsd. Holmli, f. p. H. 1797, f 1890.
G 1. Marta Toresd. f. p. Flyum 1821, f 1851.
G 2. Sivert Toresen Flyum, f. p. F. 1824, f 1919. * 1863
Marta Iversd. Haugan, f. 1832, f 1908.
H 1. Jon Martin Sivertsen Flyum, f. p. F. 1863, f P-
Midtgrundan 1890. * Johanna Margrete Ellingsd.
Skrove, Midtgrundan, f. 1855.
I 1. Maren Martinsd., f. 1888. * Jon Torrissen Berg,
Kluken, f. 1885.
Jl. Magne, f. 1915. J 2. Kåre, f. 1917. J 3.
Einar, f. 1920. J 4. Ivar, f. 1924
H 2. Torvald Sivertsen Flyum, f. 1866.
H 3. Gustav Sivertsen Flyum, f. 1868.
H 4. Marta Sivertsd., f. 1871, f 1913. * Korporal, vei
vokter Karl Iver Olsen Flyum, f. 1870..
I 1. Inga Margrete Karlsd., f. 1896. * Albert Mar-
tinsen Skavhaug, f. 1892.
J 1. Morten Arnold, f. 1916. J 2. Kolbjørn, f.
1918. J 3. Matæus, f. 1920. J 4. Marta, f. 1922.
12. Marta Sofie Karlsd., f. 1897. * Paul Eriksen
Gren, f. 1891. Se Gren.
13. Ella Johanna Karlsd., f. 1899. * Einar Kristo
fersen Indal, Stornes, f. 1895. Se Stor Ingvalds
ætten, Årstad.
14. Ole Marius Karlsen Flyum, f. 1901, f 1930.
15. Sigrid Karlsd., f. 1908.
H 5. Maren Sofie Sivertsd., f. 1873, f 1907. * Gustav
Sevaldsen Haga, Kluken, f. 1874.
I 1. Sigvald Gustavsen, f. 1897.
12. Signe Gustavd., f. 1898. * Ingvald Håkonsen
Flyum, Prestenget, f. 1899.

 

----
106 Bind V
---
J 1. Sofie, f. 1925. J 2. Håkon, f. 1927.
I 3. Marta Gustavsd., f. 1900
I 4. Sigrid Gustavsd., f. og f 1902.
I 5. Sigmund Gustavsen, f. 1904.
I 5. Jon Martin Gustavsen, f. 1905.
Gundbjorn Toresen Flyum, Hell, f. p. F. 1828, f 1904. * Enke
Anne Marta Hell, f. Lånke, f. 1838.
H 1. Arnolda Gundbjornsd. Flyum, f. 1879. * Ole Johansen
Weiset, f. 1876.
I 1. Gundbjorn W., f. 1902. 12. Johan W., f. 1904. 13.
Ragnar W., f. 1905. 14. Torleiv W., f. 1807. 15. Arvid
W., f. 1909. I 6. Margit W., f. 1911. I 7. Aslaug W., f.
1913. 18. Gunnar W., f. 1915. 19. Sigurd W., f. 1918.
I 10. Torbjørn W., f. 1922.
Mikal Toresen Flyum, kjøpmann i Kristiansund, f. p. F. 1832.
Han gikk i 23-års alderen inn i garden i Stockholm og kom
efter endt gardisttjeneste til Trondhjem, hvor han var som
handelsbetjent til 1866, da han flyttet til Kristianssund og
etablerte egen forretning, vesentlig i trelast og «Indherreds
varer». Han har vært meget benyttet i det politiske og kom
munale liv i Kristianssund, var valgmann i 3 perioder, med
lem av skolestyret i 30 år, kommunerepresentant i henved 18
år. Han trakk sig tilbake fra forretningen omkring 1900.
* 1866 Anna Elisabet Moe, f. 1839, dtr. av Einar Tomassen
Moe og h. Beret Andersd.
H l.Gustava Birgitte Mikalsd. Flyum, f. 1866. * Peder Jon
sen Glærum, f. 1855.
11. Jon G., f. 1892. 12. Asbjørg Alvhild G., f. 1893.
13. Anne Maria G., f. 1895. 14. Borghild G., f. 1896,
t 1905. 15. Arvid Ingemar G., f. 1897. 16. Ottar G.,
f. 1899. I 7. Sigrid Torborg G., f. 1900. I 8. Leiv Tengel
G., f. 1902. 19. Bjarne G., f. 1909.
H 2. Tora Emilie Mikalsd. Flyum, f. 1869. * Posteksped. Inge-
brigt Rolf Henning Mikkelsen, f. 1874.
I 1. Bjørg Seselie M., f. 1898. I 2. Kåre Henning M., f.
1901. 13. Astrid M., f. 1904. 14. Sigurd M., f. 1906.
I 5. Elsa M., f. og f 1909.
H 3. Mikal Aksel Moe Flyum, f. 1873. I Amerika.
H 4. Gundbjørn Gudding Flyum, f. 1876. * Ingeborg Jordal.
I 1. Anna Margrete F., f. 1909. 12. Ole Anton F., f.
1910.
H 5. Bergljot Mikalsd. Flyum, f. 1880. * Skipper Johan Ting
vold.

----
107 Bind V
---
G 5. Jon Toresen Flyum, Kulsli, f. 1835, f 1902. - 1 Ragn
hild Kristofersd. Kulsli, f. 1844, t 1872. * 2 Kristiane
Kristensd. Lein, f. 1840. Ingen barn.
G 6. Sirianna Toresd. Flyum, f. p. F. 1837, t 1000.
* Lars Iversen Haugan, f. 1830, f 1904.
H 1. Inger Marie Larsd., f. 1863.
H 2. Trine Gurine Larsd., f. 1863. Tvilling med H 1,
G 7. Sefanias Toresen Flyum, f. 1842, f .1909, kjopmann
i Kristiansund. * Kristine Dahl, f. 1841, f 1881.
Hl. Gunhild Sefaniasd. Flyum, f. 1871. * Sogne
prest Gunnar Taraldsen Frette, f. 1854, t 1027.
Sluttet som prest i 1026 og var da sogneprest i
Skogn.
I 1. Ingeborg Frette, f. 1800.
12. Tarald Frette, skibskaptein, f. 1803. * Mar-
git Holtermann, Skogn.
13. Sigmund Frette, f. 1896.
14. Helleik Frette, ingenior, f. 1808
I 5. iWarta Frette, f. 1005.
16. Håkon Frette, f. 1000, f-
H 2. Johan Tormod Sefaniassen Flyum, f. 1874. I
Amerika.
H 3. Ingeborg Sefaniasd. Flyum, f. 1876. * Nikolai
Kvande.
I 1. Tor K., f. 1005. 12. Idar K., f. 1008. I 3.
Elen Dortea K., f. 1910.
H 4. Ida Hansine Sefaniasd. Flyum, f. 1878. * Lærer
Jakob Vallen, f. 1876.
I 1. Jens Vallen, f. 1800, f 1902.
H 5. Sefanias Kristofer Sefaniassen Flyum, f. 1880,
t 1882.
H 6. Gunnar Sefaniassen Flyum. I Amerika
H 7. Håkon Sefaniassen Flyum. I Amerika.
F 6. Lisbet Sivertsd., f. p. Flyum 1709.
E 6. Tore Toresen, f. p. Prestgård 1761.
F 7. Tore Toresen, f. p. Prestgård 1763.

----
108 Bind V
---
HAUGAN
Gårdsnr. 164.
Nav net: Hog 1559. Houge 1590. Hoge 1610. Houge 1626.
Hougum, Hojem 1664. Hougen 1723.
Oldnorsk: Haugar, flertall av hankjønnsordet haugr = haug.
Navnet sikter vel til hauger ved gården.
Skylden: Gårdens eldste kjente skyld (1650) var 1 spand. Ved
avfelningsforretning, approbert 25. juni 1703, blev den nedsatt til
det halve, 1 øre 12 mkl. Fra 1836 var den 4 dal. 4 ort, i 1907 mk.
8,91 i ett bruk.
Eiere: Antagelig har gården helt fra middelalderen tilhørt
Stiklestad og Vuka kirker. I 1650 var eiendomsforholdet:
Stiklestad kirke 2 øre og bygselretten
Vuku kirke 1 »
1 »
Tilsammen 1 spand
Ved skjote av 12. oktober, tgl. 2. november 1883, fra Stiklestad
kirkes verge, Ole E. Lyng, blev gården solgt til opsitteren, Lars
Iversen, for 3600 kr. og landskyld til Stiklestad og Vinne kirker.
Siden har gården vært brukernes eiendom.
Brukere: Lauerens paa hougum står i 1549 for 6 mk. smør og
1 lispund mel i leding. Og Radmund paa Hog i skibskattmanntal
let av 1559 har sannsynligvis brukt denne gard.
I begynnelsen av 1600-tallet utover til i 1620-årene het cpsit
teren Rasmus. Efter ham er før 1630 kommet Kristofer, som har
vært der til henimot 1650 og da er avløst av Laurits (Lars) Arnt
sen, som opfores i skattemanntallene helt til i 1680-årene. Han var
i 1666 55 år gammel og hadde 3 sønner, Oluf, Peder og Jon, hen
holdsvis 25, 12 og 4 år gamle. Dessuten var der på gården en
«knegt» (soldat), Iver Larssen, som var 29 år og husmann og for
modentlig også sønn på gården. (Se Garnesætten).
Besetningen i 1657 var 1 hest, 8 kyr, 3 geiter og 5 sauer.
Ved matrikuleringen i 1669 er tienden sått ned til 1 td. bygg
og 2 tdr. havre, ledingen til V-i rdl. og småtienden til 1 ort 8 sk.
Der var humlehave. Skylden blev ikke foreslått forandret.
Omkring århundreskiftet het opsitteren Iver — formodentlig
den ovenfor nevnte Iver Larssen, sønn av den forrige opsitter. Han
døde i 1716 og opgis da å være 78 år.

----
109 Bind V
---
Datteren Marit var gift med Anders Olsen Håkesvuku, og han
overtok nu gården, som et par år efter blev plyndret av svenskene.
Tapet er cpgitt som folger:
Skade på husene og humlesten-
Tilsammen 101 rdl. 72 sk
Ved matrikuleringen i 1723 oplyses å være skog til gjerde og
brenne, seter IV2 mil borte, ringe bumark. Gården betegnes som
«maadelig lætwunden og temelig kornwis»; utseden var 1 td. bygg,
3V2 tdr. havre og V 2 bismerpd. grå erter, avlingen 18 sommerlass
vollhoi og 2 lass ekerhøi og besetningen IV6 hest, 4 kyr, 3 ung
naut, 8 sauer og 3 geiter. Tienden blev sått til 4 skjepper bland
korn, 1 td. havre, 6 mk. erter og 8 mk. ost. Skylden blev foreslått
forhøiet 6 mkl., og det heter herom, at den «burde vel i henseende
til dens auvel meere end de ovenanførte 6 mkl. wærit forhøyet,
men som dend lider elvebrud har mand samme ej høiere kundet
ansætte».
Efter Anders fikk sønnen, Iver Anderssen, bygselbrev av kirke
eieren Sivert Flet 29. juli, tgl. 8. septbr. 1745, og brukte gården
til sin død i 1760. På skiftet efter ham er registrert 1 hest, 1 foll,
5 kyr, 5 ungnaut, 6 sauer og 8 geiter. Aktiva var 91 rdl. 3 ort
16 sk. og gjelden übetydelig, så der blev en beholdning på 77
rdl. 1 ort 10 sk.
Enken, Marit Olsdatter, blev snart efter gift med Svend Ågesen
BJørstad, som fikk bygselbrev av Flet 8. april, tgl. 15. august
1761, og brukte gården en lang årrekke, idet han først opga den
i 1814. Marit var død i 1801. På skiftet efter henne ser det ut
til, at der har vært om ikke nettop velstand så iallfall gode økono
miske forhold på gården i denne tid, idet boet endog opviser sølv
tøi, nemlig 2 sølvskjeer til 2 rdl. 2 ort. Besetningen var 2Vi hest,
5 kyr, 2 ungnaut, 12 geiter og 16 sauer. Aktiva var 215 rdl. 12


----
110 Bind V
---
sk.; men nu var der adskillig gjeld, så beholdningen blev bare
83 rdl. 3 ort 4 sk.
Den 7. februar 1814 bygslet Stiklestad kirkeverger gården til
Lars Larssen Heilart. Bygselbrevet er tgl. s. d. Svend Ågesen og
hans annen hustru, Marit Jonsdatter, fikk et kår, bestående av et
jordstykke på den sondre og ostre side av gården, en holme i
Haugan, sett fra sydvest 1920. Fot. E. Musura.
elven, en fjellslette og en kålhave. I tilfelle de opga dette, skulde
de ha 2 tdr. bygg, 8 tdr. havre og for til 2 kyr og 6—B småfe.
Når den ene av kårtakerne dode, skulde den gjenlevende ha halv
parten.
Marit dode som kårkone på Haugan i 1832; Svend var død
tidligere. Han hadde ingen barn. Ved testamente av 20. november
1816, konf. 1. februar 1820, var det derfor bestemt, at deres bo
skulde deles mellem deres felles arvinger.
Lars Larssen hadde gården i 10 år. Så bygslet kirkevergene
den under 6. september 1823, tgl. 7. februar 1824, til hans halv
bror, Iver Larssen, dattersonn av Iver Anderssen Haugan, og
Lars fikk et kår på IV2 tdr. bygg, 5 tdr. havre, V 2 tdr. poteter
og for til 1 ku og 4 småfe.
I 1835 var gårdens besetning 2 hester, 6 storfe, 10 sauer og
6 geiter og utseden V 2 td. bygg, 6 tdr. havre og 3 tdr. poteter.
Iver dode i 1839. På skiftet er registrert 3 hester, 5 kyr, 2 ung
naut, 13 sauer, 9 geiter og 1 svin. Aktiva blev 209 spdl. 4 ort 22
sk. og beholdningen 121 spdl. 4 ort 16 sk.


----
111 Bind V
---
Gården blev nu av kirkevergen, kaptein Holst, bygslet til Ole
Pedersen Åkran ved bygselbrev av 17. desember 183 Q, tgl. 18.
august 1841.
Ole Pedersen døde i 1853, 42 år gammel. Enken har nok da
brukt gården noen år. Fra 1862 er Lars Iversen, sonn av Iver
Larssen, bruker av gården, som han visstnok straks har kjøpt, idet
han kalles for «selveier» i tellingen av 1865, skjønt han, som un
der eiere omtalt, først fikk skjote i 1883.
Under 23. januar 1847, tgl. 17. septbr. 1861, er der inngått
fcrening om grensene mot Bjorstads utmark.
I 1865 var gårdens besetning 2 hester, 8 storfe, 18 sauer, 10
geiter og 1 svin og utseden 1 td. bygg, 9 tdr. havre og 6 tdr. po
teter. På 2 husmannsplasser foddes 4 storfe, 12 sauer og 8 geiter
og såddes % td. bygg, 1M» tdr. havre og V/2 tdr. poteter.
I 1875 var besetningen 3 hester, hvorav 1 under 3 år, 5 kyr,
4 ungnaut og kalver, 16 sauer og lam, 12 geiter og kidd og 1 svin
og utseden 1 td. bygg, 8 tdr. havre og 8 tdr. poteter. På 3 hus
mannsplasser, Stavn vestre, mellem og østre, føddes 7 kyr, 2 ung
naut, 19 sauer, 13 geiter og 1 svin og såddes Ya td. bygg, 2Y2
tdr. havre og 5V2 tdr. poteter.
Lars brakte gården til sin død i 1904. Gården blev meget øde
lagt av elvebrudd og jordskred efter Herfossens gjennembrudd i
1893. I juni 1894 gikk et stort jordskred, så husene måtte røm
mes. Senere blev der bygget nye hus på et annet sted; men så
ødelagt var gården, at det fantes ikke en høvelig plass til hustomt.
Enken efter Lars, Sirianna Toresdatter, brukte gården et par
år. Hun omkom i et jordskred 19. september 1906. Hun skulde
flytte nogen kyr, og så raset j orden ut. Jon Johannessen blev så
bruker på gården.
Siden er den jorden, som er igjen av Haugan, delt i to. Jon
Johannessen bruker fremdeles den ene part og Karl Sagvold den
annen, Haugan øvre.
tiauganætten.
A. Ole.
B. Anders Olsen Haugan, f P- H. 1744. *' 1707 Marit Iversd.
Haugan, f 1718. Se Garnesætten. * 2 1720 Marit Jonsd.
Grundan, dtr. av Jon Siurdsen Midgrundan.
Cl. Ole Anderssen Lunden, f. 1708. * 1743 Ingeborg
Bårdsd.
Dl. Anders Olsen, f. p. Sundby 1743.
D 2. Marit Olsd., f. p. Lunden 1745.
D 3. Bård Olsen, f. p. Berg 1749.
D 4. Iver Olsen, f. p. Berg 1751.

----
112 Bind V
---
D 5. Elen Olsd., f. p. Berg 1754.
D 6. Elen Olsd., f. p. Berg 1756.
D 7. Lars Olsen, f. p. Berg 1759 .
D 8. Peder Olsen, f. p. Berg 1759 (tvilling med D 7).
Iver Anderssen Haugan, f. p. Håkesvuku 1709, f P- Øren
1760. * 1745 Marit Olsd. Bjorgan, f. p. B. 1723, f p. Hau
gan 1801, dtr av Ole Pedersen B. Hun * 2 1761 Svend Åge
sen Bjørstad, Haugan.
D 2. Anders Iversen, f. p. Haugan 1747, t for 1801.
D 3. Ole Iversen Volden, f. p. Haugan c. 1750. * 1791 Marit
Sevaldsd. Volden, f. p. Stiklestad 1729, f P- V. 1815,
enke efter Kristen Jonsen Volden. Se Leinsætten.
D 3. Peder Iversen, f. p. Haugan 1753, t for 1801.
D 4. Marta Iversd., f. p. Haugan, f for 1801.
D 5. Marit Iversd., f. p. Haugan 1758. * 1804 Torkild To
massen Bjartan.
D 6. Mali Iversd., f. p. Haugan 1760. * 1787 Lars Anders-
sen Hellan vestre, enkemann med 4 barn.
E 1. Iver Larssen Haugan, f. p. Hellan 1793, f P- Hau
gan 1838. * 1824 Marta jonsd. Ekren.
F 1. Lars Iversen Haugan, f. p. H. 1828, f smst.
1904. * 1862 Sirianna Toresd., f. p. Flyum
1837.
Gl. Marie Larsd., f. 1863. G 2. Trine Larsd.,
f. 1863.
F 2. Johannes Iversen, f. c. 1836.
F 3. Marta Iversd., f. 1833. * Sivert Toresen Flyan.
E 2. Anne Larsd., f. p. Hellan 1790, t 1816. * 1814
Ole Toresen Hellan. Han * 2 1822 Kirsti Mortensd.
Hellan.
Lars Anderssen Kolstad, f. p. Haugan 1714, f p. Kolstad
1761. * 1742 Mali Svendsd. Byna, f. p. B. 1722, f P- Kol
stad 1793, dtr. av Svend B. Hun •» 1762 Johan Torkildsen
Kulslien, Kolstad.
Dl. Anders Larssen, f. p. Kolstad 1749.
D 2. Marit Larsd., f. p. Kolstad 1755. * 1781 Ole Barosen
Telsneset, Ørtugen.
E 1. Lars Olsen, f. p. Telsneset 1784, f 1832.
E 2. Ole Olsen Haugen, f. p. Ørtugen 1786. * 1817
Marta Pedersd. Haugen, f. 1797, dtr. av Peder
Matiassen Moen og Johanna Jonsd. fra Sparbu.
F 1. Marta Olsd., f. p. Haugen 1817, f P- Kulslien
1898. * 1843 Erik Eriksen Sundbyenget, Kuls-
lien, f. p. Sundbyenget 1818, f p. Kulslien 1882.

----
113 Bind V
---
G 1. Elling Eriksen, f. 1846.
G 2. Mikal Eriksen, skredder, f. 1848.
G 3. Johannes Eriksen Kulsli, f. 1854. * Marta Johs.d.
Kluken. Se Bjorganætten.
G 4. Ole Eriksen Kulsli, f. 1858. * Maria Ingebrigtsd.
Haugen.
G 5. Olaus Eriksen. * og f i Amerika.
F 2. Johanna Olsd., f. p. Haugen 1820.
F 3. Mali Olsd., f. p. Haugen 1822. * 1868.
F 4. Olava Olsd., f. p. Haugen 1825. * 1849 Ole Morten
sen Årstad, f. p. Bredingsvald 1823.
F 5. Pauline Olsd., f. p. Haugen 1828, f 1855.
D 3. Eli (dbt. Elen) Larsd., f. p. Kolstad 1750.
C 4. Anders Anderssen Haugan, f. p. H. 1716, var i 1744 ved gre-
nadergarden i Kjøbenhavn.
C 5. Marit Anderd. Haugan, f. p. Håkesvuku 1711. * 1746 Peder
Nilssen Skjørdal.
C 6. Marit Andersd. Haugan den yngre, f. p. Håkesvuku 1712.
BJORSTAD
Gårdsnr. 165.
Navnet: Biørestad 1520. Biørstad 1550. Biorstadt 1500.
Biørstad 1610. Biørnstad, Biørnnsta 1626. Biørstad 1664, 1723.
Første ledd kunde være et mannsnavn Bjorr. Sannsynligere er
det dog bl. a. av hensyn til den eldste skriftform, at det inneholder
det hyppige elvenavn Bjora, som da må ha tilhørt en av de nær
gården gående bekker.
Sky Id en: Den eldste kjente skyld var 1 sp. 2 øre (1650), før
1665 nedsatt til 1 sp. 18 mkl. og ved avfellingsforretning i 1701
til 2 øre 12 mkl. I 1805 blev gården delt i to, BJørstad vestre
og østre, hver med en skyld av 1 øre 6 mkl. eller fra 1836 2
dal 4 ort.
I 1907 var skylden mk. 8,68 fordelt på 2 bruk, hvorav: Bjor
stad vestre, bruksnr. 1: mk. 5,08, Bjørstad østre, bruksnr. 2:
mk. 3,60.
Eiere: 1 spand og dermed bygselretten over gården tilhorte i
middelalderen Reins kloster, og en liten landskyldspart på 1 ørtug
Elgesæter kloster. Dessuten har — rimeligvis helt fra middel
alderen — en liten landskyldspart tilhørt Beistad prestebord.

----
114 Bind V
---
Klostergodset blev ved reformasjonen beslaglagt av Kronen.
I 1650 var således eiendomsforholdet:
Reinsklosters gods 4 ore
Krongods
Beistad prestebord
16 mkl.
8 »
Tilsammen 1 sp. 2 ore
Det fjerde ore, som her opfores under Reinsklosters gods, er
visstnok lagt til godset efter reformasjonen; ti kun 1 sp. blev solgt
til Marcelis, da denne i 1675 fikk skjote på godset.
Antagelig omkring 1720 har Rasmus Ågesen Hagen kjopt
Bjorstad av Reinsklosters gods' daværende eier. Ebbe Carstensen.
Efter Rasmus Hagen arvet sønnen, justisråd Åge Hagen,
gården, som ved hans dod gikk over i sosterdatteren, enkefru Wis
sings gods. Dette blev kjopt av generalauditør Kjend f og kaptein
Bay, hvorved det gikk inn i Verdalsgodset.
I 1772 solgte disse Bjorstad til opsitteren, Jon Sivertsen, som
i 1805 fraskilte Bjorstad ostre og solgte den til Arnt Olsen Storstad.
Bjorstad vestre blev i 1856 av opsitteren, Nils Hanssen, skjo
tet til Nikolai Jenssen, hvorved den atter gikk inn i Verdalsgodset.
Den blev odelagt ved Bjorstadskredet i juni 1804. Restene av den
blev lagt til Bjorstad ostre.
Bjorstad ostre blev i 1807 av Arnt Olsen solgt til proprietær
Miiller på Maritvold og gikk derved atter inn i Verdalsgodset,
som den fulgte, inntil Verdalens kommune i 1918 solgte den tillike
med restene av Bjorstad vestre til opsitteren, Severin Bjørstad.
Brukere: Michil i Biørestad har i 1520 betalt 2 skilling i
tiendepenningskatt. I 1549 har Manns betalt 1 vog mel i landskyld
for 1 ortug i Biiormstadtt under Elgesæter gods og samme år står
Hanns paa Biørstan for 18 mk. smor og 1 vog mel i leding. Men
i skibskattmanntallet av 1559 har vi Jngebriigt paa Biørstad.
Omtrent hele forste halvdel av 1600-årene het leilendingen på
Bjorstad Ole (eller Oluf). Om det hele tiden er samme mann,
er vel tvilsomt. Fra slutten av 1650-årene har vi Ando (eller
Anders) Bjørstad, muligens foregående opsitters sonn. Han var
i 1666 50 år gammel og hadde 3 sonner, Ole, Ole og Lars, hen
holdsvis 13, 8 og 5 år gamle.
Gårdens besetning i 1657 var 2 hester, 9 kyr, 2 geiter, 5 sauer
og 1 svin.
Ved matrikuleringen i 1669 er tienden sått til 1 td. bygg og
IV2 tdr. havre, ledingen til 2Vz ort og småtienden til 1 ort 8 sk.

----
115 Bind V
---
«Findes Hommelhaug och Brendefang», heter det. Skylden blev
ikke foreslått forandret.
Anders opføres i tiendemanntallene ennu i 1680-årene.
I slutten av 1600-årene lå gården ode, d. v. s. übygslet. Op
sitteren ved århundreskiftet, Ole, sokte i skrivelse av 22. august
1700 om avfelling på Bjorstad, som da oplyses nogen år å ha
ligget ode på grunn av stor beskadigelse på åker og eng ved elve
brudd, hvorefter den i 1701 blev avfelt en trediedel. Skaden må
således ha vært temmelig betydelig.
Derpå fikk Oluf Barosen (som visstnok er den samme som
ovennevnte Ole), bygselbrev på gården av Reinsklosters forpakter,
Rasmus Crag. Bygselbrevet er av 16. septbr., tgl. 12. oktbr. 1702,
og bygselsummen 8 rdl.
De økonomiske fcrhold i Oles tid har neppe vært synderlig
gode. I 1705 sees han å være stevnet av Rasmus Crag for restanser.
Ole har opgitt gården for 1710; ti dette år har den en ny bru
ker, Åge Olsen, som i 1707 var blitt gift med Gjertrud Iversdatter
Elnes. Krigsvinteren 1718 led han et betydelig tap ved svenskenes
plyndringer; det opgis til:
Tlsammen 107 rdl. 72 sk.
Ved matrikuleringen i 1723 oplyses om gården, at den har
skog til brenne og gjerdefang, ingen seter, slett bumark. Den be
tegnes som «tungvunden og frostagtig». Utseden var 6 skjepper
bygg °g 3 tdr. havre, avlingen 18 sommerlass vollhoi og 3 lass
ekerhøi og besetningen \ x h hest, 4 kyr, 2 ungnaut og 5 sauer.
Tienden blev sått til 3 skjepper blandkorn og 6 skjepper havre
(«ringe korn») samt 8 mk. ost. Der blev ikke foreslått nogen for
andring i skylden.
Åge Olsen var på BJørstad til sin død i 1742; han var da 59
år gammel.
Så blev gården brukt av Jakob Jonsen, som før hadde vært på
Kolstad. Han har nok brukt gården til omkring 1770. Hustruen,
Eli Larsdatter, var død i 1769, 90 år gammel.


----
116 Bind V
---
Ved skjøte av 1. januar 1772, tgl. 26. februar 1773, solgte
Verdalsgodsets daværende eiere, generalauditør Kjerulf og kap
tein Bay, gården for 300 rdl. til Jon Sivertsen, sonn av Siurd Jon
sen Midgrundan. Han synes å ha vært en meget velberget mann:
Ved skifte efter ham i 1793 var aktiva 657 rdl. 2 ort 18 sk. og be
holdningen 413 rdl. 2 ort 18 sk. foruten 60 rdl. 12 sk., som han
ifl. testamente arvet efter sosteren, Karen Vangstad. Gården blev
på skiftet verdsatt til 500 rdl.
Sønnen, Sivert Jonsen, innløste nu Bjørstad ifl. kvitterings
skjote fra sine medarvinger, utstedt 18. mars, tgl. 15. august 1796.
Moren, Beret Jonsdatter, fikk et kår, bestående av jordstykket
Gammelgårdsåkeren, ca. 7 mål, samt et stykke hoislått, som den
annen sønn, Ole, skulde dyrke og hoste for henne ved hjelp av
opsitterens hester; men hvis Ole ikke blev hjemme, skulde Sivert
eller de følgende opsittere gjore det mot å få halvparten av avlin
gen. Dessuten skulde hun ha hus, ved m. m.
Både Beret og sønnen Ole døde i 1804. Begge efterlot sig litt
midler.
Sivert bygslet i 1796 plassen Harseiflåten til svogeren, Peder
Larssen, som var gift med søsteren Marit. Han skulde ha fritt hus
tømmer, gjerdefang, brenne og havning. Den årlige avgift var
3V 2 rdl.
I Siverts tid blev Bjørstad delt i to, idet han ved skjøte av 13.
mai, tgl. 7. juni 1805, solgte halvparten for 800 rdl. til Arnt
Storstad. Merker blev fastsatt ved opgangsforretning av 8. mai
samme år. Sivert beholdt
BJORSTAD VESTRE (ELLER NEDRE)
Gårdsnr. 165, bruksnr. 1.
Ved skjøte av 8. februar 1831, tgl. s. d., overdrog Sivert denne
gard til sønnen, Jon Sivertsen, for 300 spdl. og et kår på 6 tdr.
havre, 1 td. bygg, jord til 1 td. poteter og 8 mk. linfrø samt for
til IV2 stor- og 6 småfe. I 1839 har Jon også utstedt kårkontrakt
til søsteren Sara.
Samme år, som han overtok gården, bygslet Jon plassen Evig
dalsflaten til svogeren, Gundbjørn Hanssen Overholmen, gift med
sosteren, Beret Sivertsdatter. Den årlige avgift var 4 spdl. og
intet pliktarbeide. Da plassen ikke var bebygget, tillotes det ham
å ta tømmer i gårdens skog. Muligens står det i forbindelse her
med, at Jon kom i konflikt med Verdalsgodsets eier, Nikolai Jens
sen, der som eier av Bjørstad østre stevnet ham for ulovlig åvirke
i Bjørstad-gårdenes felles skog. Jon søkte å bevise, at også Jens

----
117 Bind V
---
sen på sin side hadde åvirket mere enn til husbehov; men resul
tatet blev, at han ifl. dom av 20. september 1839 måtte betale den
dobbelte verdi av vel 9 tylvter planker, som Jenssen hadde latt be
legge med arrest.
Gården hadde i 1835 en besetning på 1 hest, 4 storfe, 13 sauer
og 2 geiter og en utsed av % td. bygg, 4 tdr. havre og 3 tdr.
poteter.
Jon forpaktet ved kontrakt av 18., tgl. 19. august 1840, 11
mål av gården til Jon Byna, og samme dato har han oprettet kon
trakt med Hans Mikkelsen Holmen om bruken av Bjorstad. Tilslutt
gikk det ut med ham, og gården blev solgt ved auksjon til Nils
Hanssen Skjelstadaunet, fodt i Bjørnor 1802. Hustruen, Barbro
Anna Andersdatter, var fra Frosta. Nils fikk auksjonsskjote 30.
mars, tgl. 23. april 1841. Jon Sivertsen blev siden boende på
plassen Branden.
Ved kontrakt av 12. januar 1854, tgl. 13. august 1873, solgte
Nils gården for 400 spdl. til Nikolai Jenssen mot å få feste på
Volden. Skjote til Jenssen er utstedt 12. januar 1856, tgl. 5. fe
bruar 1859.
Så kom Johannes Gundtniindsen Midgrundan til Bjorstad, som
han brukte til sin død i 1865. Enken, Johanna Johannesdatter
Elnes, hadde så gården en tid; hun blev gift igjen i 1867.
I 1865 var besetningen 1 hest, 4 storte og 13 sauer og utseden
V'i td. bygg, 7 tdr. havre og 3 tdr. poteter. På 2 husmannsplasser
føddes 5 kyr, 12 sauer og 8 geiter og såddes V 4 td. bygg, 3 tdr.
havre og 4 tdr. poteter.
Den 5. mars 1870 blev Bjørstad vestre forpaktet til Ellev Tore
sen Storstad mot en årlig avgift av 25 spdl. Den hadde i 1875
en besetning på 2 hester, hvorav 1 under 3 år, 4 kyr, 2 ungnaut,
11 sauer og lam, 8 geiter og kidd og 1 svin og en utsed av V 2 td.
bygg, 5 tdr. havre og 5 tdr. poteter. Der var 2 husmannsplasser:
1: Branden, 2: Trøen. .Besetningen på disse var 2 kyr, 1 ungnaut,
14 sauer, 12 geiter og 1 svin og utseden r> / 16 td. bygg, 3 tdr.
havre og 5Y2 tdr. poteter.
Gården blev ødelagt ved Bjørstadskredet i juni 1894 som følge
av Herfcssens gjennembrudd. Restene av den blev lagt til Bjør
stad østre. Ellev, som ennu brukte gården, fikk i avståelse og
som kår plassen Bjørstadtrøen; dit blev husene flyttet for offentlig
regning. Ellevs svigersønn, Marius Anderssen Lillegården, bru
ker denne gårdpart, som har en skyld av 30 øre. Han kjøpte den
av Verdal kommune den 9. juli 1920 for 1200 kr.
s

----
118 Bind V
---
BJØRSTAD ØSTRE (KALLES ØVRE)
Gårdsnr. 165, bruksnr. 2
Den halvpart av Bjorstad, som Arnt Olsen Storstad kjopte i
1805, er Bjorstad ostre. Han eiet imidlertid ikke gården mere
enn et par år, idet han allerede ved skjote av 17. april, tgl. 4. juli
1807, solgte den for 500 rdl. til Verdalsgodsets eier, proprietær
Fot. O. Snekkermo.
Miiller, som samtidig ga Arnt bygselbrev på den, så han fortsatte
å bruke den som leilending. Undtatt fra bygselen var dog gårdens
part i plassen Grøntuva. Som leilending forpliktedes Arnt til den
vanlige leveranse av sagtommer og til å assistere med hester og
folk ved bruket.
Gårdens besetning var i 1835 1 hest, 4 storfe, 13 sauer og 2
geiter og utseden 3 4 td. bygg, 4 tdr. havre og 2 tdr. poteter.
Arnt dode som kårmann på Bjorstad i 1856, 81 år gammel.
Sonnen Erik hadde da brukt gården en tid. Efter ham kom Lars
Olsen Klokkerstua (Sti/skin).
I 1865 var besetningen 1 hest, 3 storfe, 12 sauer og 4 geiter
og utseden Vz td. bygg, 4 2 2 tdr. havre og 3 tdr. poteter.
Den 17. mars 1870 forpaktet Elling Jonsen Auglavaldet går
den mot en avgift av 15 spdl., så lenge kårkonen levet, siden
22 spdl.
I 1875 var besetningen 2 hester, 2 kyr, 3 ungnaut og kalver,
10 sauer og lam, 10 geiter og kidd og 1 svin og utseden V- td.
bygg, 4 tdr. havre og 4 tdr. poteter.

 

----
119 Bind V
---
Efter Elling overtok sønnen, Sefanias Ellingsen, gården. Efter
Bjorstadskredet blev, som for nevnt, restene av Bjørstad vestre
lagt til den. Bjørstadenget på sydsiden av elven blev fratatt. Se
fanias fikk avgiften nedsatt for 2 år til 60 kr., derefter 80 kr. og
kår til Elling. Husene er senere flyttet lenger op mot skogen.
Sonnen til Sefanias, Severin, overtok efter ham, og den 24.
april 1918 kjøpte han gården for 4000 kr. av Verdal kommune.
Den består av: Bjørstad vestre, mk. 1,10, Bjørstad østre, mk. 1,10,
tilsammen mk. 2,20. Da er fraskilt plassen Grøntuva, skyld 11 øre
BYNA
Gårdsnr. 166.
Navnet: i By 1520. By 1559. Bynnoue, Bynom 1590. Byun
1610. Bynne, Bynna 1626. Bynne 1664. Byne 1723.
Oldnorsk Byr (hankjønnsord) = gard. Nutidsformen er op
stått av den bestemte dativform Bynum, idet n har holdt sig, da
den gamle dativendelse gikk over til a. Jfr. Husbyna i Hegra.
Skylden: I 1650 var skylden 1 sp. 2 øre, fra 18*36 5 dal 1 ort
10 sk., i 1907 mk. 8,57, fordelt på 3 bruk, hvorav bruksnr 1
Byna, mk. 8,04.
Eiere: I matrikulen av 1650 opføres eiendomsforholdet således:
Bakke klosters gods 2 øre 1 , , tl
Stiklestad kirke 2 » } °S bygselretten.
Krongods 1 »
Stiklestad kirkes part har sannsynligvis tilhørt kirken helt fra
middelalderen; men det har neppe kloster godset, idet denne part
ikke finnes medtatt, da Bakke klosters gods i 1675 blev solgt til
Marcelis. Den er snarere lagt til klostergodset, da Kronen efter
reformasjonen bortforlenet eller pantsatte godset. I 1650 er det
således Kasper (Kristofersen Schøller), som er bygselrådig over
parten.
Den gamle krongodspart er muligens også erhvervet efter re
formasjonen, hvis det da ikke er det samme 1 øre i «Byenn», som
i Olav Ingebrigtsens jordebok opføres under krongods. (Se By).
På en auksjon i 1754 over kongelig gods kjopte opsitteren,
Svend Jonsen, gården for 135 rdl. og fikk skjøte 11. februar, tgl.
2. juni 1755. Ved dette salg har kirkeeieren, Sivert Flet, innvendt
at Stiklestad kirke ved salget fratas bygselretten til 2 øre. Men da
den av ham seiv fremlagte forretning angående kirkens gods viste,
at det kun tilkom kirken 2 øre i landskyld uten bygsel i gården'

----
120 Bind V
---
hvilket også stemte med matrikulen, blev hans protest avvist. Som
ovenfor nevnt, har dog kirken ifl. matrikulen av 1650 virkelig vært
opført som bygselrådig over sin part, men ikke senere. Hvordan
dette henger sammen, er det ikke mulig å avgjore. Svend pantsatte
gården til justisråd Åge Hagen for et lån på 50 rdl. Den blev
imidlertid ikke lenge i brukerens eie; for allerede Svends eftermann,
Byna, sett fra vest.
Fot. O. Snekkermo.
Sør en Bertelsen, solgte den ved skjote av 15. august 1764, tgl. 20.
februar 1765, til Rasmus Brodersen Hagen for 200 rdl.
Rasmus Hagen makeskiftet i 1765 Byna tillikemed Selli i
Sparbu til Trondhjems bispestol mot Vestgrundan. Gården blev
da lagt under den såkalte St. Katarlna præbende, hvorav inntekten
tilfalt Finnmarkens prester, og som stod under biskopens bestyrelse.
Makeskifteskjotet er av 15., tgl. 20. februar 1765.
Ved kongelig skjote av 28. november 1873, tgl. 4. mai 1874,
blev gården solgt til Sivert Olsen Rød for 1300 spdl. og en årlig
jordavgift til Trondhjems biskop av 3 tdr. 5 skjepper 3% fjerding
kar sedebygg. Siden har den vært brukernes eiendom.
Brukere: Syord j By har i 1520 betalt 2Va lodd solv i tiende
penningskatt. Da han opfores under Vuku sogn mellem Bjorstad
og Kolstad, gjelder det utvilsomt denne gard.
11549 har Joenn betalt 2 vog mel i landskyld for 1 ore i Byenn
under Kronens gods. Det er dog mulig, at dette gjelder By -
gården er opfort mellem Forbregd og Leklem, så derav skal man


----
121 Bind V
---
ikke bli klok; men så finnes der heller ikke meget av topografisk
orden i dette register.
I ledingsmanntallet for samme år står Jognn paa Byenn for
16 mk. smor og 2% pund mel i leding; det gjelder utvilsomt Byna.
Fra begynnelsen av 1600-tallet til ut i siste halvdel av 1630-
årene heter opsitteren også Jon, muligens foregåendes sonnesonn.
Efter ham kom Svend Jonsen, utvilsomt sonnen. Han var i 1666
61 år og hadde en sonn, Jon, som var 14 år.
I 1657 var gårdens besetning 2 hester, 13 kyr, 3 geiter, 12
sauer og 1 svin.
Ved matrikuleringen i 1669 er tienden sått til 1 td. bygg og
2 tdr. havre, ledingen til 3 ort og småtienden til 1 3 2 ort. Der var
humlehave og brennfang. Skylden blev foreslått nedsatt til 11-»I 1 -» sp.
Svend opfores i skattemanntallene ennu i begynnelsen av 1680-
årene. Men omkring århundreskiftet heter opsitteren Jon, rimelig
vis foregåendes sonn. Han dode i 1710, 79 år gammel. Men
sonnen, Svend Jonsen, hadde nok da brukt gården en tid; ti det
heter i det tingsvidne, som blev optatt angående skaden ved sven
skenes innfall: «Iche boxlet men hafver hafft Oberste Reichweins
consens». Skaden beskrives således:
Tilsammen 122 rdl. 48 sk.
Av svenskene hadde han fått 20 rdl. i svenske penger.
Ved matrikuleringen i 1723 oplyses, at der er skog til fornø
denhet, seter x k mil fra gården, ringe bumark, en fjellslette, hvor
av skattes 6 sk. Gården betegnes som «maadelig letvunden og
maadelig kornvis». Utseden var 1 td. bygg og 5 tdr. havre, avlin
gen 25 sommerlass hoi og 4 lass ekerhøi og besetningen 2 hester,
5 kyr, 3 ungnaut, 5 sauer og 1 geit. Tienden blev sått til 4 skjep
per blandkorn, 1 td. havre og 10 mk. ost. Der blev ikke foreslått
nogen forandring i skylden.
I 1740 holdtes skifte efter Svend Jonsens forste hustru, Marit
Kristofersdatter. Dette var i september det forste av de 3 store


----
122 Bind V
---
uår. Efter tiendeangivelsen skulde avlingen da være 7 tdr. 7 skjep
per bygg og 15 tdr. 6 skjepper havre. Besetningen var 1 hest på
18 år, solgt ved auksjon for 3 ort 2 sk. (dessuten dragonhest na
turligvis), 3 kyr, 4 ungnaut, 11 sauer, 4 geiter og 1 svin. Avlingen
blev på skifteauksjonen solgt for 1 rdl. 1 ort 16 sk. pr. td. bygg
og 3 ort 12 sk. pr. td. havre. Aktiva var 56 rdl. 1 ort 23 sk. og
beholdningen 29 rdl. 3 ort 18 sk.
Svend var en ordentlig mann, som stelte bra med gården. Ved
en besiktigelse av dragonkvarterene i 1747 heter det, at husene var
i temmelig god stand, der fantes intet å bemerke ved vedlikeholdet.
Som nevnt under eiere kjopte Svend Jonsen gården i 1754.
Han dode i 1756, og enken, Ingeborg Jonsdatter, måtte da opta
et lån på 60 rdl. hos Hagen mot 1. prioritet. Hun blev i 1757
gift med Sør en Bertelsen Haga, og denne solgte i 1764 Byna til
Rasmus Brodersen Hagen og fikk samtidig av denne bygselbrev
på gården.
Da Soren Bertelsen var dod, blev gården av biskop Bang
bygslet til dragon Jon Lukassen (Mælen) ved bygselbrev av 2.
januar, tgl. 21. februar 1787. Jon hadde skaffet attest fra presten
for sin duelighet til å bruke den. Han hadde den til sin dod i
1814. På skiftet efter ham er registrert 1 hest, 4 kyr, 3 ungnaut
og 5 geiter. Aktiva var 784 rbdl. 24 sk. og beholdningen 614
rbdl. 14 sk. *
Enken, Siri Olsdatter, brukte gården til i 1820, da hun opga
den til fordel for sonnen, Ole Jonsen, som fikk bygselbrev av bi
skop Bugge 21. desember 1820, tgl. 16. august 1821. Siri fikk
et kår, bestående av et jordstykke, og når hun ikke kunde drive
dette lenger, skulde hun ha 2 tdr. bygg og 7 tdr. havre samt for
til 2 kyr og 6 småfe.
I 1835 var gårdens besetning 2 hester, 7 storfe, 8 sauer og 8
geiter og utseden x h td. bygg, 6 tdr. havre og 3 tdr. poteter.
I 1865 var besetningen 2 hester, 8 kyr, 19 sauer, 7 geiter og 1
svin og utseden 1 td. bygg, 7 tdr. havre og 6 tdr. poteter. På 1
husmannsplass føddes 1 ku og 4 sauer og såddes 1 td. havre og
1% tdr. poteter.
Ole Jonsen dode i 1873, og nu kjøpte svigersønnen, Sivert
Olsen Rød, gården, som under eiere omtalt. Opgangsforretning
av grensen mot Bjorstad er avholdt 8. september 1870, tgl. 8.
januar 1879.
I 1875 var besetningen 3 hester, hvorav 2 under 3 år, 1 okse,
5 kyr, 4 ungnaut og kalver, 16 sauer og lam, 17 geiter og kidd
og 1 svin og utseden 1 td. bygg, 8 tdr. havre og 7 tdr. poteter.
På Bynaplassen foddes 1 ku, 8 sauer og 3 geiter og såddes V" td.
bygg, Vz td. havre og 2 tdr. poteter.

----
123 Bind V
---
Sivert dode i 1919 og hadde da skjotet gården til sin eneste
gjenlevende datter, Malena. Hun solgte som enke gården til pen
sjonist Johan Gundbjørnsen Helnw i 1928.
Bynaætten I.
A. Jon Byna, opsitter p. Byna til 1630-årene.
B. Svend Jonsen Byna, var i 1666 61 år gl.
C. Jon Svendsen Byna, f P- B. 1719, 79 år gl. («Jon Svend-
sen», sonn på Byna, var i 1666 14 år).
D 1. Svend Jonsen Byna, t P- B. 1756, 71 år. gl. * l )
1716 Marit Kristofersd., f P- B. 1740. * L ') 1741
Marit Pedersd., enke, f 1751, 63 år gl. * :! ) 1751
Ingeborg Jonsd. Lyng, enke. Hun * L> ) 1757 Soren
Bertelsen Haga, Byna.
E 1. Eli Svendsd. * 1746 Ole Andosen Moen.
E 2. Mali Svendsd., f. p. Byna 1722, f 1793. * ')
1742 Lars Anderssen Haugan, Kolstad. (Se
Hauganætten). * L> ) 1762 Johan Torkildsen
Kulslien, Kolstad.
E 3. Marit Svendsd., f. p. Byna 1724. * 1751 Erik
Anderssen.
D 2. Jakob Jonsen Kolstad (siden Bjorstad). * 1720 Eli
Larsd. Kolstad, enke efter Torkild Larssen K.
El.Torkild Jakobsen Flyan, i. p. Kolstad 1722.
* x ) 1755 Kirsten Tomasd. Flyan, enke. **)
1762 Anne Sevaldsd. Stiklestad. (Se Leins-
ætten).
E 2. Jon Jakobsen, f. p. Kolstad 1724. * 1758
Marit Olsd. Flyan.
F 1. Elen Jonsd., f. p. Bjorstad 1759.
F 2. Ole Jonsen, f. p. Bjorstad 1760.
E 3. Magnhild Jakobsd., f. p. Kolstad 1727.
D 3. Gjertrud Jonsd. Byna, f p. B. * 1720 Åge Olsen
Bjorstad.
D 4. Jon Jonsen Sagvolden, f P- S. 1743. * 1712 Ma-
rit Larsd. Kulstad.
Bynaætten 11.
A. Siurd.
B. Jon Siurdsen Nonset, Sagvolden, f p. Sagvolden 1743
* 1711 Marit Lukasd., f P- Mælen 1754, 66 år gl.
Cl. Ragnhild Jonsd., f. 1711.
C 2. Eli Jonsd., f. p. Spandet 1717. *.

----
124 Bind V
---
Dl. Hans Molbak, husmann under Alstahaug prestegard,
Skogn.
C 3. Lukas Jonsen Mælen, f. p. Aspåsen 1723, f p. Mælen 1758.
* 1748 Marit Jensd. Hun * 2 ) 1750 Jon Jakobsen Bjørstad?
Dl. Jon Lukassen Byna, f. p. Mælen 1756. * 1787 Sigrid
Olsd. Ulvillen.
E 1. Soren Jonsen, f. p. Byna 1788, t P- Linset 1876. *.
E 2. Ole Jonsen Byna, f. p. B. 1789, f smst. 1873. * 1820
Malena Eriksd. Rod, f. p. R. 1787, f p. Byna 1866.
F I.Marit Olsd., f. p. Byna 1823, t P- B. 1893.
* 1854 Sivert Olsen Rød, Byna, f. p. R. 1828,
t p. Byna 1919. Se Overholmsætten.
E 3. Lukas Jonsen, f. p. Byna 1791.
E 4. Jon Jonsen, f. p. Byna 1795.
E 5. Ingeborg Jonsd., f. p. Byna 1797, t 1884.
E 6. Marit Jonsd., f. p. Byna 1800, f P- Storvuku 1874.
•*) 1827 Jon Larssen Fosneset, enkemann, f. p.
Nonset 1763, fp. Fosneset 1842. * 2 ) 1853.
D 2. Marit Lukasd., f. p. Mælen 1753. * Jakob Vanviken,
Ytteroy.
C 4. Marit Jonsd., f. p. Sagvolden 1726, f som inderst på Lund
1809.
C 5. Beret Jonsd., f. p. Sagvolden 1729, t som kårkone p. Bjør
stad 1804. * 1755 lon Sivertsen Bjørstad, f. p. Grundan
1726, f p. Bjørstad 1793. (Se Siurdsætten, Midtgrundan).
KOLSTAD
Gårdsnr. 167.
Navnet: Kolstad 1520. Quilstadt 1559 (jfr. gårdsnr. 251).
Kuldstedt 1590. Kolstad 1610. Kullstad, Kulsta 1626. Kolstad
1664. Kaalstad 1723.
Oldnorsk Kolsstaftir, sammensatt med mannsnavnet Kolr, jfr.
gårdsnr. 30, bruksnr. 2.
Skyld en: Den eldste kjente skyld var 2 spand, senere fordelt
således:
Kolstad vestre 1 sp. - ore — mkl., fra 1836: 3 dal. 3 ort 6 sk.
Kolstad ostre 2 » 12 » - - 3 » - » 10 »
Leirhagen eller
Sagvoldenget 12 » - - 2»13 »

----
125 Bind V
---
I 1907 var skylden mk. 14,04, fordelt på 5 bruk, hvorav:
Gårdsnr. 167, bruksnr. 1: Kolstad vestre, mk. 3,44
» 2: Kolstad mellem, » 3,43
» 3: Kolstad nedre, » 3,10
» 4: Kolstad øvre, » 3,10
168, — 1: Leirhagen, » 0.97
Eiere: Hvem som har eiet gården i slutten av middelalderen,
er übekjent. Visstnok opfores 1 øre av den i 1549 under «Stiic
thenns gods» og skulde således ha tilhørt det gamle erkebispegods;
men det finnes ikke i nogen av erkebispenes jordebøker.
I 1600-årene har gården vært bondegods. Odelsparten har i
den første halvdel av århundredet vært fordelt på flere, men er
efterhvert blitt samlet på én hand. En liten landskyldspart lå til
Vuku kirke.
I 1650 var således eiendomsfordelingen:
Haldo Sundby 1 sp. 2 øre 8 mkl. og bygselretten.
Vuku kirke 16 »
16 »
Tilsammen 2 spand.
Fra 1640-årene kan vi følge to særskilte Kolstad-gårder. Den
ene, svarende til det senere Kolstad vestre, eiedes i 1660-årene av
lensmann Åge Haug. Skylden var 1 sp., hvorav de 16 mkl. til
Vuku kirke.
Den annen, svarende til Kolstad østre skyld 1 sp., var helt til
i 1670-årene bondegods og eiedes i sin helhet av Peder jermstad.
Antagelig ved lensmann Haugs dod i 1671 er Kolstad vestre
gått over til Kristofer Jonsen og efter ham til arvingene. Jon Kri
stofersen, visstnok sønnen, sees i 1693 å ha ført sak mot Hans Pe
dersen Ovid på Øren angående 1 øre 4 mkl. odelsgods i Kolstad,
som tilhørte hans søster, for hvem Hans Ovid var formynder. Jon
har formodentlig innløst søsterens part — i 1704 sees han å ha
utstedt bygselbrev på gården.
Senere har så Rasmus Ågesen Hagen kjøpt gården. Ved skifte
i 1727 efter dennes hustru, Siri Olsdatter, tilfalt Kolstad tillike
med Bjartan, Ekren og Kulstad) datteren Malena, som var gift
med kjøpmann Simon Johansen Hof på Øren, og denne overdrog
ved skjøte av 30. desember 1727, tgl. 4. mars 1728, gården til
s\cgeren, justisråd Åge Rasmussen Hagen.
Kolstad østre avhendet Peder jermstad — antagelig i 1670-
årene — til Hans Pedersen Ovid, fra hvem den er gått over til

----
126 Bind V
---
Lars Østnes, hvis bror, som også het Lars, brukte den og formo
dentlig var medeier i den. (Se Volenætten). Lars Kolstads datter,
Eli, blev gift med Torkild Larssen Sæter, som så må ha kjopt går
den, skjønt noget tinglest skjote ikke finnes. Siden blev den overtatt
av sonnen, Lars Torkildsen, som ved skjote av 26. november 1741,
tgl. 4. mars 1742, solgte den sammen med Gren ovre til justisråd
Åge Hagen, som i 1728 hadde kjopt den annen Kolstad-gård.
Fra Hagen gikk gårdene over til hans sostersonn, major Wen
sell Anssig, som i 1768 solgte dem sammen med en hel del andre
gårder til generalauditør Kjerulf og kaptein Bay.
Av disse makeskiftet Rasmus Brodersen Magen til sig Kolstad
gårdene mot Åsen i Leksdalen og Kjesbu. I 1778 solgte han dem
til opsitterne, og siden har de vært brukernes eiendom.
Brukere: Jon pa Kolstad har i 1 520 betalt 2 lodd sølv i tiende
penningskatt. Da der ikke nevnes flere skattebonder, har det vel
dengang ennu vært bare én Kolstad-gård, og da der ikke er betalt
skatt for jordegods, har ikke bonden eiet noget i den.
I 154 C > har Gudmund betalt 2 vog mel i landskyld for 1 ore i
Kolstaenn under «Stiicthenns» gods, hvilket skulde tyde på tidli
gere erkebispegods; men som for nevnt, finnes det ikke i erkebispe
nes jordeboker. Jognn paa Kolstaenn står samme år for x h pund
smør og V-i vog mel i leding. Dette betyr neppe annet, enn at man
ikke har vært riktig å jour med opsitterne i de to manntall.
I begynnelsen av 1600-årene het opsitteren Jon, allerede om
kring 1610 avløst av Halvor (eller Haldo) og Erik og omkring
1620 av Mikkel og Hans. Halvor eiet 2 ore 8 mkl. og Lrik 1 ore
8 mkl. De 2 ore 8 mkl. opgis i 1625 å tilhøre Haldo Sundby, som
muligens er samme mann som Halvor (eller Haldo) Kolstad. Hans
er visstnok kommet til gården ved ekteskap med Gunhild, som eiet
1 ore 8 mkl. og vel var Halvors soster.
I 1630-årene opfores Mikkel som eneste leilending og har vel
brukt hele gården. Mot slutten av 1630-årene har der dog også
vært en, som het Nils, og som ikke blev der lenge, idet hans bo i
1638 blev Kongelig Majestæt tildomt, «for hand i sit ekteskab
giorde hoerkarl af sig med et uskyldt quindfolck». Stort var der
ikke å ta hos ham, idet hans boeslodd «efter tingsvidnes formelding,
der skyld og gjeld var betald», belop sig til 12 rdl. 1 ort 4 sk.
Fra omkring 1640 har der atter vært to opsittere, Hans og
Guttorm, og fra denne tid kan opsitterrekken folges på to særskilte
gårder

----
127 Bind V
---
KOLSTAD VESTRE (NU VESTRE OG MELLEM)
Gårdsnr. 167, bruksnr. 1 og 2.
Guttorm Nilssen har vært på denne gard fra begynnelsen av
1640-årene og opfores i skattemanntallene ennu i 1680-årene. Han
opgis i 1666 å være 27 år, hvilket er avgjort uriktig — hjemme var
3 sonner, Haldo, Jorgen og Bård, henholdsvis 12, 8 og 5 år gamle;
i 1665 var der endog en sonn, Nils Guttormsen, på 22 år.
Gårdens besetning var i 1657 2 hester, 10 kyr, 2 bukker, 2
geiter og 4 sauer.
I 1669 er tienden sått til Vz td. bygg og IY2 tdr. havre, ledin
gen til Y 2 rdl. og småtienden til 1 ort 8 sk. Der var en kvern, sått
til 6 sk. i skatt. «Findes thømmerschouff», heter det. Der blev ikke
foreslått nogen forandring i skylden (1 sp.).
Efter Guttorm har der vært en Peder Pedersen Kolstad, som
i 1690 sees å ha bygslet Holmli. Hvem der så har vært der de
følgende år, er det ikke mulig å få rede på; men under 16. desem
ber 1703, tgl. 16. januar 1704, har Jon Kristofersen utstedt byg
selbrev til dragon Arnt Jakobsen.
Under svenskenes innfall i 1718 led opsitteren adskillig tap.
Arnt opgir det til:
Tilsammen 69 rdl. 48 sk.
Opgavene ved matrikuleringen i 1723 er avgitt under ett for
denne gard og Kolstad østre, hvorfor henvises til den siste.
Hvor lenge Arnt brukte gården, er übekjent. Lars Anderssen
Haugan fikk bygselbrev av justisråd Åge Hagen 30. august 1742.
Han sått i nokså beskjedne kår, men synes dog å ha holdt husene i
bra stand. Ved besiktigelsen av dragonkvarterene i 1747 fantes
ikke annet å bemerke, enn at stabburet måtte repareres.
Skiftet efter Lars i 1761 viste aktiva for 54 rdl. 3 ort 2 sk. og
passiva 12 rdl. 2 ort 8 sk. Besetningen var 2 hester (med dragon
hesten), 4 kyr, 1 ungnaut, 6 sauer, 3 geiter og 1 svin. Der var
det år utsådd 5 tdr. havre og IV2 tdr. bygg.
Enken, Mali Svendsdatter Byna, blev gift med Johan Torkild
sen Kulslien, som fikk bygselbrev av Hagen 17., tgl. 20. febr. 1762.


----
128 Bind V
---
Samtidig med, at Rasmus Brodersen Hagen solgte Kolstad
østre til Lars Torkildsen, solgte han Kolstad vestre til Johan Tor
kildsen for 400 rdl. ifl. skjøte av 2. januar 1778.
Johan var en dyktig mann, som drev det til en viss velstand.
Ved skifte i 1794 efter hustruen, Mali, noteres både harv og jern
plog og en besetning på 2 hester, 5 kyr, 3 ungnaut, 9 geiter og 18
Kolstad, vestre, sett fra nordøst 1927. Fot. O. Snekkermo.
sauer. Aktiva var 702 rdl. 14 sk. og beholdningen 339 rdl. 16 sk.
Gårdens takst var 500 rdl. med en panteheftelse til Hans Nissen
på 300 rdl.
Ved skjote av 20. februar 1801 overdrog Johan gården til sin
svigersønn, Ole G utid bj ør risen Ulv illen, gift med datteren Inge
borg. Seiv tok han et kår på 2 tdr. bygg og 6 tdr. havre samt for
til 1 ku og 5 småfe.
I Ole Gundbjørnsens tid blev det i 1824 inngått forlik mellem
Meincke som Verdalsgodsets eier på den ene side og brukerne av
Kolstad, Kulsli og Leirset på den annen angående en seterhavning
på Meinckes eiendom i Skjækeralmenningen, hittil benyttet av Ole
Haldosen Grundan og Tarald Prestenget. De enedes om følgende
avgift: Av hver av Kolstad-gårdene 9 mk. smør, av de andre 6
mk. årlig in natura eller efter 12 sk. marken.
Ved skjøte, utstedt og tgl. 15. august 1827, overdrog Ole Gund
bjørnsen gården til sønnen, Gundbjørn Olsen, for 500 spdl. og et
kår på 2 tdr. bygg, 8 tdr. havre, for til 2 kyr og 6 småfe og jord
til 1 td. potetsed. Ole døde som kårmann i 1844, hustruen, Inge
borg, var død året før.


----
129 Bind V
---
Gundbjorn overdrog i 1834 til Peder Jonassen Hesgreien sin
ifl. almenningsbefaring av 12. september 1787 tilhorende seter
med hus i Skjækeralmenningen.
Gården hadde i 1835 en besetning på 1 hest, 5 storfe, 6 sauer
og 6 geiter og en utsed av x: > td. bygg, 5 tdr. havre og 2V2 tdr.
poteter.
Kolstad mellem, sett fra nord 1927. (I bakgrunnen Rød-gårdene, nede på
flaten en av Overholm-gårdene). Fot. 0. Snekkermo.
I 1842 lot Gundbjørn avholde takst over gården, hvorved den
blev verdsatt til 700 spdl. Den oplyses da å kunne fo 2 hester, 9 —
10 klavebundne og 30 småfe samt å ha en utsed av 10 tdr. korn
og 4 tdr. poteter. Kornet ga 4 fold, potetene 6.
I 1865 var besetningen 3 hester, 9 storfe, 29 sauer og 17 geiter
og utseden 1 td. bygg, 8 tdr. havre og 5 tdr. poteter. På 1 hus
mannsplass føddes 2 storfe, 10 sauer og 5 geiter og såddes Wz
tdr. havre og 1 td. poteter.
Ved skyldsetningsforretning av 12. juni, tgl. 18. august 1874,
blev gården delt i to like store deler, hver på 1 dal. 4 ort 3 sk.
Kolstad vestre overdrog Gundbjørn til sønnen, Olaus Gundbjørn
sen, for 300 spdl. og kår ifl. skjøte av 21. septbr., tgl. 8. oktbr. 1874.
I 1875 var besetningen på denne part 2 hester, hvorav 1 under
3 år, 5 kyr, 2 ungnaut, 10 sauer og lam, 9 geiter og kidd og 1
svin og utseden % td. bygg, 4 tdr. havre og 5 tdr. poteter. På
plassen Kolstadenget føddes 1 ku, 1 ungnaut, 7 sauer og 3 geiter
og såddes 1 td. havre og 2 tdr. poteter.
Martin Olaussen eier og bruker nu den part, som faren hadde,
matrikulens K. vestre, gårdsnr. 167, bruksnr. 1.


----
130 Bind V
---
KOLSTAD MELLEM
Gårdsnr. 167, bruksnr. 2
Denne part, fraskilt Kolstad vestre i 1874, blev av Gundbjørn
Olsen overdratt svigersønnen, Jakob Johannessen Elnes, for 300
spdl. og kår ved skjote av 21. septbr., tgl. 8. oktbr. 1874. Den had
de i 1875 en besetning på 1 hest, 3 storfe, 6 sauer og lam, 3 geiter
og kidd og en utsed av Vi td. bygg, 3 tdr. havre og 5 tdr. poteter.
Jakobs svigersonn, Teodor Olaussen Elnes, eier og bruker
denne gard nu.
KOLSTAD OSTRE (NU NEDRE OG OVRE)
Gårdsnr. 167, bruksnr. 3 og 4.
Hans har vært på denne gard til i begynnelsen av 1660-årene,
da han er avlost av Ole Tollefsen, som antagelig er kommet dit
ved ekteskap med enken; ti i 1666 var der en sonn hjemme, og han
het Ole Hanssen og var 17 år gammel. Ole Tollefsen var 51 år
og opfores i skattemanntallene til i 1680-årene.
Besetningen i 1657 var 3 hester, 10 kyr, 7 sauer og 1 svin.
I 1669 er tienden sått til Vi td. bygg og IY2 tdr. havre, ledin
gen til V 2 rdl. og småtienden til 1 ort 8 sk. «Marge (mager) Gaard
och frostlåndig, derfor ej bedre eragtet», heter det. Skylden blev
sått til det samme som for, 1 spand.
Efter Oles tid har Lars Villumsen, en bror av Lars Ostnes,
som eiet gården, brukt den. Han dode i 1713, og nu overtok Tor
kild Larssen Sæter, som var gift med datteren, Eli Larsdatter Kol
stad, gården. Han var utkommandert som soldat i 1718 og var
blandt dem som ikke vendte tilbake, idet han dode i Trondhjem om
vinteren. Samtidig plyndret svenskene gården. Skaden beskrives
således:
Tilsammen 76 rdl. 72 sk.


----
131 Bind V
---
Ved matrikuleringen i 1723 opfores begge gårder under ett,
da de asmmen utgjorde et dragonkvarter. Gården opgis da å ha
skog til husfornodenhet, seter 2 mil borte, ringe bumark, 2 fjell
slåtter, hvorfor svartes årlig 10 sk., og en ringe bekkekvern, sått
til 3 sk. årlig. Den betegnes som noget tungvunden og frostaktig.
Utseden var 1 td. 2 skjepper bygg og 6 tdr. havre, avlingen 36
sommerlass hoi og 4 lass ekerhoi og besetningen 3 hester, 6 kyr,
4 ungnaut, 8 sauer og 2 geiter. Tienden blev sått til 4 skjepper
blandkorn og 1 td. 4 skjpr. havre «ringe korn» samt 12 mk. ost.
Der blev ikke foreslått nogen forandring i skylden.
Torkild brukte gården til i 1740. Da overtok den yngste sonn,
Lars Torkildsen den yngre, efter en pris av 50 rdl. pr. spand ifl.
kvitteringsskjote av 9. juni, tgl. 8. september 1740. Seiv hadde han
22 mkl. arv i den.
Lars Torkildsen kjopte i 1741 Gren ovre på auksjon efter kap
teinløitnant Peter Rafael Lund for 75 rdl. Kolstad bygslet han
til Jon Iversen Kvello ved bygselbrev av 4. mars 1741, tgl. s. d.
Ved skjøte av 26. januar, tgl. 4. mars 1743, solgte han både
Kolstad og Gren til Åge Hagen for 96 rdl.
Jon Iversen har ikke vært lenge på Kolstad. Lars Torkildsen
har senere brukt den, men da som Hagens leilending. Ved besik
tigelsen av dragonkvarterene i 1747 var han opsitter der. Det
heter da, at der på hans part trengtes en ny sengstue og en ny
høibod i den forfallnes sted.
I 1761 lyste Lars Torkildsen odelsrett til gården. Dette må vel
være Lars den eldre — Torkild Kolstad hadde nemlig 2 sønner
av navnet Lars.
Ifl. skjøte, utstedt av Rasmus Brodersen Hagen 7. januar 1778,
kjøpte Lars Torkildsen gården tilbake for 300 rdl., men klarte sig
nok ikke rart der; for på skiftet i 1790 efter hustruen, Gjertrud
Olsdatter, viste det sig, at boets beholdning ikke var mere enn 14
rdl. 2 ort 11 sk. Besetningen tilhørte sønnen, Torkild Larssen,
som på auksjon den 10. desember 1790 kjøpte gården for 412 rdl.
og fikk auksjonsskjøte 4. januar, tgl. 16. august 1791. Hans Nis
sen hadde en panteobligasjon i gården på 200 rdl., og Torkild
hadde tilgode for lån 123 rdl. Boet hadde løsøre for 42 rdl.
3 ort 17 sk.
Den gamle Lars Torkildsen skulde for livstid ha 2 mål åker
land, et kufor og et værelse på gården.
Torkild Larssen døde i 1805, og i 1809 overdrog enken, Gun
hild Gundbjørnsdatter, og de øvrige arvinger samt Monrad, som
ved skiftet hadde fått en panteforskrivelse på 300 rdl., gården til
Lars Hanssen Overholmen, som var gift med Torkilds datter
Ingeborg, med hvem han hadde arvet 18 mkl. i den. For de an

----
132 Bind V
---
dres parter betalte han 505 rdl. 2 ort. Gunhild fikk et kår på 2
tdr. bygg og 4 tdr. havre samt for til 1 ku og 4 småfe. Skjote og
kårkontrakt er av 16. august 180 Q, tgl. s. d
Lars Hanssen frasolgte ved skjote, utstedt og tgl. 16. august
1817, to under gården liggende engsletter, Lerhaugene og Sag
voldenget for 50 rdl. til Peder Kristiansen Dillan. Eiendcmmen
Kolstad nedre, sett fra vest 1927. (Kulsli og Elneshøgda i bakgrunnen)
Fot. O. Snekkermo.
var ved forretning av 20. juni samme år skyldsatt for 12 mkl. og
danner nu matrikulens gårdsnr. 168.
I 1824 solgte han til Åge Torrisen Eklo halvdelen av den ham
tilhorende halvpart i Kolstad seter i Skjækerdalsalmenningen for
15 spdl., og samme år overdrog han ved skjote av 4. oktober
1824, tgl. 4. november 1825, Kolstad til sonnen, Torkild Larssen,
for 300 spdl. og tok kår. (Kolstads skyld opgis ved denne leilig-
het fremdeles til 1 sp.).
Torkild klarte ikke å beholde
mentskirurg Monrad blev den
solgt for 460 spdl. til Kristen
12., tgl. 16. august 1826.
gården. Efter rekvisisjon av regi
ved auksjon den 24. april 1826
Sevaldsen Volden, som fikk skjote
Der var på Kolstad et sagbruk i Kristens tid. Ved en skjonns
forretning, han lot avholde i 1828, oplyses, at den hadde 1 sag
blad, og at der ikke kunde skjæres uten i stor flom. Tommeret
tokes i Voldens og Varslåttens skoger. Kristen eiet begge disse
gårder. Sagbruket var i Skidtrenna, som for anledningen i doku
mentene har fått den noget fremmede, men nokså fint utseende


----
133 Bind V
---
form «Schietrengen». Skjønnet fant, at der kunde skjæres 4
tylvter pr. år. Det var meningen å skjære både til husbehov og salg.
Kristen og Gundbjorn, mannen på den annen Kolstad-gård,
kom senere i konflikt med Verdalsgodsets eier, Nikolai Jenssen,
som i 1841 påstod dem tilpliktet å fjerne gjerder og en opsatt hoi
bod i Juldals ålmenning, som eiedes av Jenssen. Saken blev den
gang henvist til åstedsbefaring og Jenssen idomt omkostninger;
dens videre forlop er übekjent.
Kristen drev Kolstad som underbruk under Volden. Gården
hadde i 1835 en besetning på 1 hest, 5 storfe, 6 sauer og 6 geiter
og utseden var % td. bygg, 4 tdr. havre, Vn td. erter og 2 tdr.
poteter.
I 1845 solgte Kristen, som nu var kommet til Lein, Kolstad
for 770 spdl. til Nils Nilssen Kvam (visstnok fra Øren). Han
dode imidlertid allerede et par år efter uten å ha fått skjote, som
derfor blev utstedt til hans bo 3., tgl. 7. april 1848. På skiftet blev
gården verdsatt til 800 spdl. Husene, hvoriblandt en sagbygning
ved en gjennem utmarken lopende elv, betegnes som gamle og
falleferdige, når undtas fjøs og stall. Der oplyses å være skog til
fornodenhet og litt til salg, tålelig havnegang, men ingen seter,
da denne var undtatt ved handelen. Gården hadde en husmanns
plass, hvis rydning nettop var begynt, og hvis bruker om 4 år
skulde begynne å svare 6 spdl. årlig. Der var det år utsådd 1 td.
bygg, 8 tdr. havre og 7—B tdr. poteter, og gården antokes å kunne
fø 2 hester, 6 storfe og 16—18 småfe. Der restet på kjøpesummen
200 spdl., dessuten var der en obligasjon på 375 spdl. til Norges
Bank. Aktiva blev 937 spdl. 4 ort og beholdningen 106 spdl. 2
ort 16 sk. Gården blev utlagt til enken, Marta Olsdatter, for takst
summen. Hun var fra Tokstad og flyttet siden til Stavlunden, som
hun kjøpte i 1857.
Kolstad solgte hun til Jonas Jonsen Nygard, som imidlertid
aldri har hatt tinglest skjote på gården. Sådant blev forst utstedt
til hans eftermann 19. juli, tgl. 13. august 1890, av Marta Ols
datters dotre, Otilie, gift med Martinus Solberg, og Ingeborg
Marta, gift med garvermester Følling, Levanger. Kjopesummen
var 2000 kr. og et kår av årlig verdi 240 kroner til Jonas Jonsen
og dennes datter, Elen Anna.
Gården hadde i 1865 en besetning på 1 hest, 5 storfe, 13 sauer
og 4 geiter og en utsed av V>± td. bygg, 2% tdr. havre og
2V2 tdr. poteter. På 1 husmannsplass foddes 1 ku, 6 sauer og 3
geiter og såddes Via td. bygg, 3 /i td. havre og 1 td. poteter.
Ved skyldsetningsforretning av 6. januar, avhjemlet 8. februar
1858, var gården blitt delt i to og hver del skyldsatt for 1 dal 2
ert 17 sk., hvorefter Marta Olsdatter har gitt Anders Jonsen Ny
9

----
134 Bind V
---
gard skjote på den ovre part for 400 spdl. 10. april, tgl. 2. juni
1858. Anders eiet Brekken, og det ser ut til, at han ikke har brukt
parten i Kolstad, men overdratt den til Jonas Jonsen på den annen
part — iallfall er denne bruker av hele gården i 1865. Men om
kring 1870 er iallfall delingen et faktum, og den del, som Jonas
hadde, er Kolstad ostre eller matrikulens Kolstad nedre, bruksnr. 3.
Kolstad øvre, sett fra vest 1927. Fot. O. Snekkermo.
Den hadde i 1875 en besetning på 2 hester, hvorav 1 under
3 år, 4 kyr, 16 sauer og lam, 4 geiter og kidd og 1 svin, og ut
seden var x k td. bygg, 3 tdr. havre og 4 tdr. poteter. På hus
mannsplassen Kolstadåsen foddes 1 ku, 4 sauer og 3 geiter og
såddes 7« td. bygg, 1 td. havre og 1 td. poteter.
Jonas Jonsen dode som kårmann på Kolstad i 1901. hiter
ham kom svigersonnen, Jon Ellingsen Bjor st ad. Nu eier og bru
ker dennes sonn, Julius Jonsen, gården.
KOLSTAD ØVRE
Gårdsnr. 167, bruksnr. 4.
Som ovenfor nevnt, er denne gard i skyldsetningen utskilt av
Kolstad ostre i 1858, men har neppe vært selvstendig bruk før
omkring 1870, da Olaus Eskildsen Sætran fra Leksdalen kjøpte
den og bygget hus der. Denne gard kalles nu Kolstad ostre.
Den hadde i 1875 en besetning på 1 hest, 4 kyr, 11 sauer og
lam og 5 geiter og kidd, og utseden var td. bygg, 3 tdr. havre
og 4 tdr. poteter.


----
135 Bind V
---
Peter Ørtugen kjøpte gården i 1890-årene og bodde der et
par år. Så kjøpte Jon Ellingsen på Kolstad nedre den, omregu
lerte grensene mellem gårdene og solgte så Kolstad ovre til Nils
Anderssen Steingrundan. Dennes sønn, Sigurd Nilssen, eier og
bruker gården nu.
Kol stad ætt en.
A. Jon.
B
Lars Jonsen Sæter, opsitter p. S. omkr. 1700, f 171 ( ), 83
år gl., hos svigersønnen, Anders Einarsen Holme. *.
C 1. Jon Larssen Gustad, Skogn.
C 2. Tomas Larssen Baglan, f p. B. 1758, 83 år gl •*)
1717 Ragnhild Hansd, f p. B. 1751, 75 år gl., visst
dtr. av Hans Nilssen Rosvold. *-) 1752 Karen Olsd
Valstad. Hun * a ) 1750 Peder Ellingsen Stiklestad
(Se Øvre Stiklestadætten).
D I. 1 Hans Tomassen Baglan, Skrovemælen, f. p. Ros
vold 1720, f p. Skrovemælen 1783, var først på
Flåtten, overtok Baglan efter faren, kjøpte Snau
sen 1778, Skrovemælen 1781. * 1746 Ingeborg
Olsd. De var beslektet i 2. og 3. ledd.
El. Ole Hanssen Skrovemælen, f. p. Baglan
1746, f p. Skrovemælen 1799, ugift.
E 2. Agnice Hansd., f. p. Baglan 1748, losjerte i
1796 p. Stiklestad. * Jonas Olsen Flåtta
valdet, f før 1796.
E 3. Kirsti Hansd., f. c. 1750, var i 1797 p. Hal
lanvaldet. * Hans Olsen Bergsvaldet, f før
1796.
E 4. Ragnhild Hansd., f. p. Flåtten 1751. * Lars
Lundskinvaldet, var på Skrovevaldet i 1783.
E 5. Marit Hansd., /. p. Flåtten 1753. * Lars
Jeremiassen Stiklestad, var p. Auglaplassen
1796.
E 6. Magnhild Hansd., f. p. Flåtten 1757.
E 7. Tomas Hanssen Baglan, f. p. Flåtten 1759,
var i 1783 ved garden i Kjøbenhavn, i 1796
i Trondhjem.
E 8. Lars Hanssen, skomaker, f. p. Baglan 1761.
E 9. Jon Hanssen Høen, Skjærset, f. p. Baglan
1766, f p. Skjærset 1818. * 1792 Marit
Olsd. Høen, f. p. Skjærset 1748, f smst.
1825, enke efter Elias Olsen Høen. Se Hal
lanætten.

----
136 Bind V
---
E 10. Sivert Hanssen Baglan, f. p. B. 1768, t 1796,
bakersvenn, Levanger.
Eli. Maria Hansd., f. p. Baglan 1764, tjente i 1796
hos etatsråd Angell, Trondhjem.
E 12. Gunhild Hansd., f. p. Baglan 1770, tjente i 1796
på Bjorken.
D 2. * Kirsten Tomasd., f. p. Moen 1714, ugift.
D 3. 2 Susanna Tomasd., f. p. Baglan 1756, t P- Stiklestad
1764.
Torkild Larssen Sæter, Kolstad, f 1719 i Trondhjem. * 1713
Eli Larsd. Kolstad, hans tremenning, dtr. av Lars Villumsen
Kolstad. Hun *-) 1720 Jakob Jensen Byna, Bjorstad. Se
Bynaætten.
Dl. Lars Torkildsen Lillelongdalen, f. p. Kolstad 1714.
1744 Siri Jonsd. Jamt, f P- Lillelongdalen 1763, 45 år
gl. *'-') 1764 Johanna Svendsd.
El. 1 Torkild Larssen, f. p. Lillelongdalen 1749.
E 2. * Maren Larsd., f. p. Lillelongdalen 1754.
D 2. Lars Torkildsen Kolstad den yngre, f. p. Kolstad 1717,
t smst 1797. * 1741 Gjertrud Olsd. Gren ovre, f. p. G.
1721, f P- Kolstad 1789.
El. Torkild Larssen Kolstad, i p. K. 1745, f smst.
1805. * 1782 Gunhild Gundbjornsd., f. p. Holmli
1751. Se Grensætten.
F 1. Ingeborg Torkildsd., f. p. Kolstad 1782. * 1804
Lars Hanssen Overholmen, Kolstad.
G 1. Marit Larsd., f. p. Kolstad 1805, t 1805.
G 2. Torkild Larssen Kolstad, f. p. K. 1806, t
1869. * 1824 Anne Torrisd. Skrove, f. p.
Eklovald 1790.
H 1 Marta Torkildsd., f. p. Skrove 1827.
H 2. Sirianna Torkildsd., f. p. Lyngåsen
1829.
H 3. Torris Torkildsen, f. p. Lyngåsen
1831.
H 4. Guruanna Torkildsd., f. p. Lyngåsen
1834 * 1858 Ole Bastiansen Sende
nordre lille, f. 1832. Se Åkranætten.
G 3. Randi Larsd., f. p. Kolstad 1809, f 1394.
* 1835 Ole Johannessen, f. p. Sanden 1804,
t p Stavlunden 1865.
G 4 Marta Larsd., f. p. Kolstad 1811, t 1858.
* 1835 Johannes Olsen Eklo, f 1884.

----
137 Bind V
---
G 5. Gundbjorn Larssen, f. p. Kolstad 1815,
t 1887. **) 1841. Hun f 1864. **) 1866.
G 6. Malena Larsd., f. p. Kolstad 1820.
F 2. Maren Torkildsd., f. p. Kolstad 1786. * 1818
Soren Jonsen Byna, f. p. B. 1788, t 1876.
E 2. Maren Larsd., f. p. Gren 1742, f P- Åkran 1808.
* 1762 Ole Pedersen Åkran, f. p. Kulsli 1731, f P
Åkran 1784. Se Åkranætten.
E 3. Gjertrud Larsd. Kolstad, f. p. K. 1760, f 1791, var
trolovet med Kristofer Eriksen Storlongdalen, men
dode for de blev ekteviet.
D 3. Marit Torkildsd. Kolstad, f. p. K. 1713, f p. Balgård
1798. *') 1740 Elias Amundsen Balgård, f. p. Lille
moen 1707, f P- Balgård 1768. Se Balgårdsætten. * 2 )
1769 Iver Iversen Kvello, Balgård. Han * 2 ) 1799 Marit
Jcnsd. Tromsdalsvald.
C 4. Magnhild Larsd. Sæter. * 1717 Anders Einarsen Holme son
dre, f 1752, 82 år gl. Se Moætten, Kausmo.
C 5. Kirsti Larsd. * Rasmus Jonsen Kjesbu, Sparbu.
C 6. Marit Larsd. * Erik Jonsen Overholmen. Se Overholmsætten.
C 7. Ingeborg Larsd., f 1743. * Kristofer Jonsen Leirfald. Ingen
barn.
LEIRHAGEN
Gårdsnr. 168.
Brukere: Som ovenfor nevnt, er denne eiendom i 1817 skilt
fra Kolstad ostre og solgt til Peder Kristiansen Dillan.
Der finnes ingen opgave for eiendommen i 1835. Eieren bodde
1 Ulvillen. I 1865 betegnes den som übebodd. Der var det år
sådd 2 tdr. havre. Eieren, Hans Peter Nilssen, opføres som lo
sjerende på Volden; han holdt en besetning på 1 hest, 2 storfe og
2 geiter. Gården kalles da «Leirhagen med Sagvoldenget».
Hans Peter, som var fodt på Frosta, kom siden til Rod.
LANGDALEN LILLE
Gårdsnr. 169.
Navnet: Uttales: Longdalen. — af westre Loghndal, af Aust
langadal 1430. af ostra Langadal (måskje snarere: Lauga-) 1430.
westre Logndal 1491. Langdal 1559. Langdall, Lungdall 1590
(2 gårder). Lanngdall 1626. Lille Langdal, Stor L. 1664. Lille
langdahl, Stor L. 1723.

----
138 Bind V
---
De tre citater fra 1430 må utvilsomt alle sikte til disse gårder,
skjønt navnet på de to første steder uriktig er henført til Farar
istedetfor til Weddrar skiprede. Loghndal kan visst ikke være
skrivefeil, så meget mindre som den også finnes i 1491 . Sannsyn
lig er det den oprinnelige form, som tidlig er blitt omtydet til
Langidalr, den lange dal, efter først i uttalen å være blitt Long.
Denne misopfatning lå nærmere, hvis Logn- allerede tidlig uttaltes
med et n foran g. Lungdall i skatteregistret fra 1590, som ofte
gjengir gamle former, støtter også denne formodning; dessuten
synes der heller ikke å være særlig grunn til å betegne denne side
dal som den lange. Logndalr må komme av intetkjønnsordet logn,
vindstille, eller mulig av elvenavnet Logn, ennu bevart i Åseral,
jfr. det derav avledede Lygna; i siste fall må gårdsnavnets oprin
nelige form vel ha vært oldnorsk Lognardalr. Det sies, at der i
denne sidedal skal være mere lunt for dalvind enn i hoveddalen;
elven (Malsåen) har også i det nedre løp lite fall. Vestre og Østre
i 1430 svarer til de nuværende Lille og Store.
Skylden: Den står i 1650 opført med 1 øre, fra 1655 1 øre
12 mkl., fra 1836 2 daler, i 1907 mk. 2,89, fordelt på 2 bruk,
hvorav bruksnr. 1, Longdalen lille, mk. 2,70.
Eiere: Det har allerede i begynnelsen av 1400-årene vært 2
Longdalsgårder, østre og vestre, svarende til de nuværende store

 

----
139 Bind V
---
og lille. Muligens har Longdalen store allerede dengang vært
delt i to, idet gårdene i Aslak Bolts jordebok opfores således:
Af westra loghndal IY2 ores b.
Af austlangadal øres b.
Af østra langadal øres b. b. f. ørtog.
Herav fremgår, at Erkestolen eiet 1 X. øresbol i Longdalen lille;
disse 1 Yi øre lå på denne tid til Storvuku og var sammen med den
ne gard bygslet for 3 spand. Vi har formodentlig i denne eiendom
det Longdalsenget, som siden fulgte Storvuku, til det i 1874 blev
skilt fra denne gard og atter kom under Longdalen lille. (Se
brukere).
En feil i jordeboken er det, at av ovenstående 3 parter er de
to første opført under Farar skiprede; den tredie derimot er ført
under Weddrar skiprede.
Ved reformasjonen blev erkebispegodset beslaglagt av Kronen.
Siden er der formodentlig skjedd endel makeskifter og avhendelser,
hvorav resultatet er blitt, at Longdalen lille er blitt bondegods til
ut i 1630-årene, idet opsitteren sees å ha skattet for V-i spand
odelsgods.
Så er fogd Lars Bastiansen Stabel kommet i besiddelse av
gården, og han makeskiftet den i 1639 tillikemed annet jordegods
til Kronen mot «dobbelt vederlag». Det, han makeskiftet bort av
Longdalen, opgis til 1 øre 12 mkl. med bygsel over 2 ore 12 mkl.
Hvem som eiet det overskytende øre, vet vi ikke. Er denne skyld
riktig, må gården senere ha fått en betydelig avfelling, idet skylden
i 1650 opgis til 1 øre — senere riktignok alltid til 1 øre 12 mkl,,
som alt tilhørte Kronen.
I 1659 pantsatte Kronen 14 gårder i Verdalen til Selius Mar
celis, som transporterte panteretten til 7 av disse til kapellanen,
Erik Olsen Schancke, efter hvis død de blev solgt til enken, Sofia
Eriksdatter, i 1663. Blandt disse var begge Longdals-gårdene.
Sofia blev gift med Schanckes eftermann, Jens Kristofersen
Svaboe, ved hvis død hans gods er gått over til arvingene, fra
hvem det visstnok under ett er avhendet til oberstløitnant Lund.
I 1723 eiet Lands enke Longdalen lille, mens det meste av Svaboes
øvrige gods da var gått over til berghauptmann Abraham Drejer.
Siden har Drejer også erhvervet Longdalen lille, og ved auksjon
i Drejers enkes dødsbo har kapteinløitnant Peter Rafael Lund
kjøpt også denne gard.
Ved auksjon 17. mars 1741 i Lunds dødsbo kjøpte Lorents
Didrik KMver Longdalen lille for 38 rdl. Skjøtet er av 28. juli
1741, tgl. 5. mars 1742. Kliiver makeskiftet denne med flere går
der til Stiklestad kirke mot kirkens part i Bjartnes, hvor han bodde.
Skjøtet er av 20. juli 1742, tgl. 4. mars 1743. (Se Bjartnes).

----
140 Bind V
---
Da kirkene var blitt menighetens eiendom, blev Longdalen lille
lagt til Vuka kirke, og i 1807 solgte Vuku kirkeverger gården ved
skjote av 17., tgl. 18. august til Tomas Olsen Gnmdan for 375
rdl. Landskyld til kirken skulde fremdeles svares efter forordnin
gen av 25. februar 1733.
Ved skjote av 6., tgl. 7. februar 1812, solgte Tomas den for
400 rdl. til loitnant Søren Schjelderup v. Holst, som året efter
skjotet den til Ole Jonsen Teslien for 1100 riksbankdaler navne
verdi. Skjotet er av 31. desember 1813, tgl. 2. juni 1814.
Siden har gården vært brukernes eiendom.
Brukere: Jon Langedall nevnes i 1611 som eier av V 2 sp.
odelsgods.
Olaf eller Ole Jonsen het opsitteren i 1615 og helt til 1653.
Han betalte også til henimot 1630 skatt av V 2 sp. odelsgods, og
må således ha eiet gården. Han var naturligvis sonn av fore
gående.
I 1653 opgav han på grunn av alderdom og skropelighet går
den for sønnen, fon Olsen. Den betegnes ved denne leilighet som
«en ringe gaard» med skyld 1 sp., hvilket neppe er riktig. I bygsel
betalte Jon 8 rdl.
Jon Olsen var i 1666 50 år. Hjemme var 4 sonner, Ole, Bård,
Ole og Rasmus, henholdsvis 10, 7, 4 og 1 år.
Besetningen i 1657 var 1 hest, 4 kyr og 2 sauer.
I 1665 opfores der 2 brukere på gården, nemlig foruten Jon
Olsen en Peder Jonsen, som brukte 8 mkl. Dette er nok oprinnel
sen til Lillegården.
Ved matrikuleringen i 1669 er tienden sått til 1 td. havre, le
dingen til 1 ort 8 sk. og småtienden til IV2 ort. Skylden blev
foreslått forhoiet til 2 ore.
Opsitteren i 1699 og 1711 heter også fon.
Morten het opsitteren, iallfall fra 1712 av. Ved svenskenes
innfall i 1718 gikk det hardt ut over ham, idet han opgis å ha
hatt folgende tap:
Kornet og avlingen rent borttatt 12 rdl. — sk
7 kyr 24 » 48
14 småfe 7 » — »
1 hest 6 » ■— »
1 skjud 4 » — »
Tilsammen 54 rdl. 48 sk.
Samme vinter dode hans hustru. Morten har vel efter dette
mattet opgi gården; i 1723 lå den aldeles øde og uten beboer.

----
141 Bind V
---
Ved matrikuleringen dette år opgis, at den kun har skog til
gjerde og brensel, ingen seter, ringe og slett bumark. Den beteg
nes som «tungvunden og frostagtig». Utsed 4 skjepper bygg og
2 tdr. havre, avling 9 sommerlass vollhoi og 2 lass ekerhøi og,
heter det: Der kan neppe holdes 1 hest, 2 kyr, 2 ungnaut og 6
sauer. Tienden blev sått til 1 skjeppe blandkorn og 2 skjepper
havre («ringe korn») samt 4 mk. ost. Skylden blev foreslått ned
satt 12 mkl. «formedelst denne gaards mislighed til korn».
Under 24. september 1728. tgl. 27. januar 1720, fikk Jens
Anderssen bygselbrev av fru oberstloitnant Lund. Jens døde i
1740, 60 år gammel, og hustruen i 1743.
Den næste opsitter var Lars Torkildsen Kolstad den eldre. (Se
Kolstadætten). Han synes å ha hatt det ganske smått: Ved skifte
1 1763 efter hans første hustru, Siri Jonsdatter Jamt, er registrert
2 hester, 1 ku og 2 kalver. Aktiva var bare 15 rdl. 20 sk. og
beholdningen 7 rdl. 1 ort 8 sk.
Efter Lars har Amund Torkildsen Kulslien brukt gården. Han
omkom i 1789, idet han ved å bryte sten i Grensskogen til kalk
brenning veltet en stor sten over sig og dode en times tid efter, 49
år gammel. (Se Åkranætten).
Så har Anders Bastiansen Marken fått bygselbrev av kirke
eieren, Rasmus Hagen, 4. mars 1795, tgl. 15. august 1796.
Efter at gården i 1807 var blitt solgt til Tomas Grundan, er
den visstnok blitt drevet som underbruk under dennes gard. Hvor
dan forholdet har vært de par år, Holst eiet gården, er übekjent;
men efter at Holst i 1813 hadde solgt den til Ole Jonsen Teslien,
har nok denne brukt den. Han solgte den ved skjote av 3. desem
ber 1823 til Peter Henriksen Storstad; men denne har nok ikke
kunnet klare sig på gården; ti efter en eksekusjonsforretning av
24. oktober 1829 blev den i 1832 efter rekvisisjon av Jelstrup solgt
ved auksjon til Mikkel Ellevsen Lundskin for 360 spdl. Skjote
14., tgl. 15. august 1832.
Gården blev nu brukt under Lundskin. I 1835 hadde den in
gen besetning; men der såddes % td. havre og V 2 td. poteter.
I 1842 var der atter auksjon på gården i dodsboet efter Mikkel
Lundskin, hvorved den blev solgt for 290 spdl. til Tore Sivertsen
Flyan, som fikk skjote 4. juni, tgl. 16. august 1842, men solgte
den igjen ved skjøte av 5., tgl. 6. august 1845, til Arnt Olsen for
300 spdl. Arnt var fra Lom. Han var født i 1796 og døde plutse
lig i 1879, men hadde allerede ved skjøte, dat. og tgl. 15. august
1854, overdratt gården for 200 spdl. og kår til sønnen, Hans
Arntsen, som også var født i Lom.
Gården hadde i 1865 en besetning på 1 hest, 5 storfe, 12 sauer
og 6 geiter og en utsed av 4 tdr. havre og 2 tdr. poteter.

----
142 Bind V
---
Den 4. august 1865 blev der holdt delingsforretning av denne
og Lillegårdens felles utmark; den er tgl. 16. november 1869.
I 1875 var besetningen 1 hest, 5 kyr, 5 ungnaut og kalver, 14
sauer og lam, 15 geiter og kidd og 1 svin og utseden 1: > td. bygg,
6 tdr. havre, 5 tdr. poteter.
Hans Arntsen kjopte i 1874 Longdalsenget, som samme år
var blitt utskilt fra Storvuku, og visstnok er det «westra loghndal»,
som allerede på Aslak Bolts tid lå under denne gard. (Se Storvuku).
Ved skjote av 8., tgl. 14. august 1889 fra skifteforvalteren i
Hans Arntsen og for avdode hustru, Mali Andosdatters, dodsbo
blev Longdalen lille med Longdalsenget solgt for 2400 kr. til svi
gersonnen, Mikal Olsen Vangstad, som var gift med Oline Hans
datter Longdalen.
Mikal Olsen reiste til Amerika. Gården solgte han ved skjote
av 28. april, tgl. 2. juli 1891, til Johan Arnt Olsen Varslåtten
(Blokhaug) for 2800 kr.
Jchan solgte senere til broren, Ragnvald Olsen, som fremdeles
eier og bruker gården.
LILLEGÅRDEN
Gårdsnr. 170.
Skylden: Lillegården kan ikke påvises som særskilt skyldsatt
eiendom for i 1660; dens skyld var da 8 mkl., fra 1836 3 ort 10
sk., i 1907 mk. 1,06 i ett bruk.
Eiere: I 1660 var eiendommen krongods, men er i lopet av
1660-årene gått over til Vuku kirke, som den tilhørte, inntil kir
kens verger ved skjote av 14. desember 1803, tgl. 6. januar 1804,
solgte den til Johan Viderø Tonning for 180 rdl., hvorved den
gikk inn i Verdalsgodset.
Martin Aniderssen Lillegården kjopte eiendommen for 2300
kr. av Verdalens kommune den 7. juli 1919 og fikk skjote 29. de
sember 1921. Et skogstykke, Lillegårdsskogen, av Longdalen
store fulgte da med.
Brukere: Andor Lillangdal nevnes i kopskattmanntallet av 1645
som husmann. Han har utvilsomt brukt Lillegården, som på denne
tid ennu ikke var særskilt skyldsatt. Andor lille Langdal står i 1660
som bruker av 8 mkl. krongods, hvorav kan sluttes, at eiendommen
er en fraskilt part av Longdalen lille.
Besetningen i 1657 var 1 hest, 3 kyr, 2 geiter og 3 sauer.
I 1665 opfores på Lillelongdalen 2 brukere, Jon Olsen og Pe
der Jonsen. Den siste, som brukte 8 mkl., må ha vært på Lille
gården, som vel ennu ikke var helt utskilt. Peder var 37 år gammel.

----
143 Bind V
---
Ved matrikuleringen i 1669 er tienden sått til 4 skjepper havre,
ledingen til Y 2 ort og småtienden til Y 2 ort. «Findes thommer
schouff», heter det. Skylden blev foreslått forhoiet til 18 mkl.
Gården kalles fremdeles Lille Langdahl, og om begge gårdene
heter det: «Forskr. fieldgaarde ej bedre eragtet».
I 1682 heter opsitteren Oluf eller Ole. Han opfores der ennu
i 1711. Så har der vært en Nils Litlegården, og efter ham Morten,
Lillegården, sett fra nordøst 1929. Fot. H. Anderson.
som var der under svenskenes innfall i 1718, ved hvilken leilighet
han mistet 2 kyr til 7 rdl. — det var alt; men så var der vel heller
ikke stort mere å ta.
Nils døde i mars krigsvinteren 1719 og enken, Magnhild Jons
datter, sått så med gården nogen år, til også hun døde i 1722, 73
år gammel. Den følgende opsitter het Jon.
Ved matrikuleringen i 1723 oplyses, at der ingen skog er, ingen
seter og ingen bumark. Gården betegnes som «lidt tungvunden
og frostagtig». Utseden var 2 skjepper havre, avlingen 4 sommer
lass høi og besetningen 1 ku og 2 sauer. Tienden blev sått til V 2
skjeppe blandkorn («ringe korn) og 2 mk. ost. Skylden blev fore
slått nedsatt 2 mkl., og i begrunnelsen herav får vi følgende inter
essante oplysning: «Som kiercken af denne pladz aldrig har faaet
landskyld, men tidt og offte maatt betalt skatterne deraf, dens
aufling end og er saa meget ringe, er dend med de anførte 2 mkls.
affelding anseet.» Den har altså ikke vært noget verdifullt aktivum
for kirken. —


----
144 Bind V
---
Hvor lenge Jon har brukt gården, vites ikke nøiaktig — han
betegnes i 1741 som «sal. Jon Lillegaarden», så han er vel dod
ikke lenge forut. En voksen sonn, Ole, døde same år, likeså en
annen voksen sonn, Jon, gift med Karen Jensdatter Lillelongdalen.
Så har en Anders Jenssen brukt Lillegården; han døde der i
1758, 56 år gammel. Efter ham kom Åge Ågesen Bjørstad, som
iallfall har vært der så tidlig som i 1765. Ingen av disse har hatt
tinglest bygselbrev.
Åges annen hustru, Beret Mosesdatter Telsneset, døde i 1785,
og Åge har så opgitt gården for Morten Ingebrigtsen Skei, som
fikk bygselbrev av Rasmus Hagen 15. mars, tgl. 15. august 1788.
Åge døde som kårmann på gården i 1804.
Morten var dod året forut, og sonnen, Ingebrigt Mortensen,
hadde fått bygselbrev av Vuku kirkeverger 4. april, tgl. 16. august
1804. Det var visstnok ganske smått hos ham: Ved skifte i 1833
efter hustruen, Eli Larsdatter, blev aktiva bare 42 spdl. 1 sk. og
beholdningen 4 spdl. 1 ort. Av besetning er kun registrert 1 ku,
4 sauer og 1 geit. En jernovn til 6 spdl. fantes dog blandt innboet.
Gården hadde i 1835 en besetning på 1 hest, 2 storfe, 1 sau
og 1 geit og en utsed av 2 tdr. havre og IY2 tdr. poteter.
Ingebrigt var på gården til sin dod i 1837. Sønnen, Ole Inge
brigtsen, født i 1798, har muligens brukt gården i farens siste år;
i 1842 er han flyttet til Prestgårdsvald, hvor han døde i 1879.
Anders Pedersen, født 1791 og sønn av Peder Fastesen Røds
vald, har så brukt Lillegården til i 1858, da han døde. Efter ham
kom sønnen, Peder Anderssen, født på Steingrundan i 1823.
Gårdens besetning i 1865 var 1 hest, 2 storfe og 10 sauer og
utseden 3 tdr. havre og 2 tdr. poteter.
Svend Arntsen Byna festet gården i 1867 for 12 spdl. årlig.
Den hadde i 1875 en besetning på 2 kyr, 7 sauer og 2 geiter og
en utsed av X A td. bygg, 2 V2 tdr. havre og 2V2 tdr. poteter.
Den 22. april 1876 blev gården festet til Martinus Larssen,
avgift 12 spdl. årlig.
I 1882 blev Anders Olsen Blokhaug leilending på Lillegården,
avgift som før 48 kr. Han brukte gården i mange år. Sønnen,
Martin Anderssen, overtok efter faren og kjøpte den i 1919.
VARSLÅTTEN
Gårdsnr. 171.
Navnet: Werslodt 1590. Varslott 1626. Warslett 1664. Wor
slett 1723.
Navnet bør sannsynligvis deles således, at siste ledd er slått
(hankjønnsordet sldttr), slåtteland, slåtteng. Å bestemme betyd

----
145 Bind V
---
ningen av første ledd er neppe mulig, da det i nutidsformen synes
å være avslitt, og man ikke har navnet i synderlig gamle former.
Med hensyn til muligheten av, at det kunde inneholde et elvenavn,
kan det nevnes, at den å, som går forbi gården, heter Skitrenna,
hvilket dog ikke behover å være et oprinnelig navn.
Skylden: Den gamle skyld var 1 øre, fra 1836 2 dal. 1 ort
15 sk., i 1907 mk. 6,25 i ett bruk.
Eiere: Gården nevnes i 1592 i en fortegnelse over Kronens
landskyld, hvorunder er opført «Verdtzlod 1 øre». Den er formo
dentlig først inndratt i matrikulen i 1500-årene og som nyrydning
kommet under Kronen.
I 1659 er den blitt pantsatt sammen med flere andre gårder til
Selius Marcelis, som transporterte panteretten til 7 av disse til
kapellanen, Erik Olsen Schancke, hvis enke, Sofie Eriksdatter, fikk
skjøte på dem i 1663. (Se Longdalen lille).
Så gikk de ved ekteskap over til Jens Kristofersen Svaboe og
efter ham til arvingene. Monsr. Kristen Svaboe fikk skjøte på Var
slåtten og Longdalen store samt parter i Grundan av hr. Peder
Jenssen Her dal, prest i Åfjorden, 26. november 1701, tgl. 26.
januar 1702.
Så er den gått over til oberstløitnant Lund og siden til berg
hauptmann Abraham Drejer. I boet efter dennes hustru, Karen
Tønder, er den i 1736 sammen med flere gårder solgt til kaptein
Peter Rafael Lund.
Ved auksjon i dennes dødsbo blev den i 1741 solgt til opsitte
ren, Gabriel Larssen, og har siden vært brukernes eiendom.
Brukere: Jens Varsldtten nevnes i begynnelsen av 1600-årene.
Omkring 1610 synes gården å ha ligget øde; men i 1620 har den
atter opsitter. Han het Rasmus og var der til henimot 1660.
Gårdens besetning var i 1657 2 hester, 8 kyr, 2 geiter og 5
sauer.
I 1660 heter opsitteren Ole Rasmussen, utvilsomt foregåendes
sønn. Han var i 1666 50 år gammel og hadde hjemme en sønn,
Ole, 14 år.
Ved matrikuleringen i 1669 er tienden sått til 1 td. havre, le
dingen til-22 sk. og småtienden til 1 ort. «Findes thømmerschouff»,
heter det. Skylden blev foreslått forhøiet til 1 øre 6 mkl., så går
den må være blitt meget forbedret.
Opsitteren i 1680-årene het også Ole, formodentlig den sønn,
som var hjemme i 1666.
Omkring århundreskiftet het opsitteren Erik. Han døde i 1712,
76 år gammel.

----
146 Bind V
---
Så kom — antagelig i 1715 — Morten, visstnok den samme
Morten Davidsen, som siden kom til Stuskin, og formodentlig var
sonn av David Kjesbuen. Han var på Varslåtten under svenske
nes innfall i 1718 og opgir ved denne leilighet sitt tap til:
Tilsammen 22 rdl. 24 sk.
Gabriel Larssen het opsitteren i 1723. Ved matrikuleringen
dette år oplyses, at der er skog tilfjells til gårdens fornodenhet,
ingen seter, ringe bumark, en fjellslette, sått til 6 sk. skatt. Går
den betegnes som «tungvunden og frostagtig». Utseden var 2
skjepper bygg og 6 skjepper havre, avlingen 12 sommerlass voll
høi og Vi lass ekerhøi og besetningen 1 hest, 2 kyr, 2 ungnaut og
6 sauer. Tienden blev sått til V-z skjeppe blandkorn, W-i skjeppe
havre («ringe korn») og 4 mk. ost. Skylden blev forst foreslått
nedsatt 4 mkl.; men da komisjonen efter endt arbeide fant den
samlede nedgang i bygdens skyld for stor og gikk gårdene over en
gang til, blev de 4 mkl. pålagt igjen.
Gabriel fikk forst bygselseddel av fru oberstloitnant Lund 2.
november 1724, tgl. 26. januar 1725.
Ved skifte i 1738 efter Gabriels forste hustru, Kirsti Anders
datter Ulvilden, registrertes en besetning på 1 hest og 1 foll, 2 kyr,
5 sauer, 1 geit og 1 svin. Aktiva var 24 rdl. 3 ort 16 sk., men
passiva 30 rdl. 1 ort, så boet var fallitt.
Allikevel kjøpte Gabriel gården i kaptein Lunds dodsbo for 52
rdl. 2 ort og fikk skjote 1. juni 1741, tgl. s. d.
Da det i 1757 blev avholdt skifte samtidig efter ham og hans
annen hustru, Karen Olsdatter Landfald, var aktiva 73 rdl. 1 ort
4 sk. og passiva 13 rdl. 1 ort foruten en gjeld til major Kliiver
på 35 rdl., som arvingens formynder garanterte for. På dette skifte
registrertes ikke annen besetning enn 4 kyr.
Kaptein Kofoed lyste nu på egne og P. A. Lunds vegne odels
rett til gården, og det ser ut til, at arvingen, Lars Gabrielsen, har
mattet punge ut for å beholde den; ti i 1760 har han pantsatt den
til Kristen Jonsen Volden for 80 rdl., hvad han ellers ikke skulde
ha behovet, da han var eneste arving.
Under 14. mars, tgl. 15. august 1772, skjotet Lars Gabrielsen
gården til Kristen Volden for 155 rdl. Ved tinglesningen prote
sterte korporal Peder Eliassen Bremset, som efter kontrakt av 13.
mars hadde fått skjote 10. mai samme år og nu lot sitt skjote


----
147 Bind V
---
tinglese samtidig. De protesterte nu gjensidig mot hinannens
skjoter, og det kom til prosess, hvorunder blev oplyst, at gården
var tilbudt Kristen Volden som panthaver forst, uten at han mot
tok tilbudet, likeså, at det var tilbudt ham å innfri obligasjonen;
men at han nektet å motta betalingen og levere obligasjonen. Efter
på hadde han så forhandlet med Lars angående salg og påtatt
Varslåtten, sett fra sydøst 1929. Fot. H. Anderson.
sig å holde ham skadesløs for de krav, som i den anledning kunde
fremkomme fra Peder Bremset. Enden på dette blev, at Peder be
holdt gården, som han ved skjote av 10. mars 1775 solgte for
2QO rdl. til G under Nilssen Lille Gaulstad fra Ogndalen.
Ved skjote av 25. mai 1778 solgte Gunder gården til vaktmester
Jon Holmll for 260 rdl. Jon måtte dessuten betale Sivert Knutsen
Kluken 20 rdl. for hans hustrus, Kirsten Larsdatters, odelsrett,
hvorefter han fikk odelsskjote 25. april, tgl. 16. august 1784. Var
slåtten blev nu en tid drevet som underbruk. Ved tingsvidne i
1785 oplyses, at den bruktes bare til høislått; der avledes 10 —12
lass høi og kunde fodes hoist 2 kyr. Der var da en husmann på
stedet.
Ved skjote av 2. januar, tgl. 21. februar 1787, solgte Jon
Holmli gården for 270 rdl. til Iver Pedersen Stod, som tok ophold
der og drev den til i 1705, da han solgte den til Sevald Kristensen
Volden for 597 rdl. Skjøtet er av 25. februar, tgl. s. d. Sevald
hadde et par år tidligere overtatt halve Volden og drev nu Var
slåtten som underbruk under denne gard.


----
148 Bind V
---
Ved skjote av 6., tgl. 7. februar 1821, overdrog Sevald gården
til sonnen, Kristen Sevaldsen, for 90 spdl. Den hadde i 1835 en
besetning på 1 hest, 3 storfe, 5 sauer og 5 geiter og en utsed av
3 tdr. havre og 1 td. poteter.
Da Kristen Volden senere kjopte Lein og flyttet dit, solgte han
ved skjote, dat. og tgl. 17. august 1842, Varslåtten til Ole Sivert
sen Telsneset for 480 spdl. (På skiftet i 1823 efter Marta Siverts
datter Volden var den blitt verdsatt til 300 spdl.). Ved salget be
tinget Kristen sig rett til hugst i gårdens skog.
Ole hadde nu i nogen år både Varslåtten og Telsneset. Den
sistnevnte gard solgte han i 1849 til Iver Tuset.
Varslåtten hadde i 1865 en besetning på 2 hester, 8 storfe, 16
sauer, 6 geiter og 1 svin og utseden var 6 tdr. havre og 4 tdr.
poteter.
Ole Nilssen Volden, fodt i Åsen 1830, var gift med Lisbet
Olsdatter Varslåtten, og han overtok gården efter svigerfaren,
som fikk kår.
I 1875 var besetningen 3 hester, hvorav 2 under 3 år, 9 kyr,
3 ungnaut og kalver, 17 sauer og lam, 16 geiter og kidd og 2 svin
og utseden 1 -> td. bygg, 7 tdr. havre og 5 tdr. poteter.
Ole Nilssen dode som kårmann på Varsiåtten i 1923, 93 år
gammel. Sonnen, Nils Olsen, eier gården nu.
SAGVOLDEN
Gårdsnr. 172.
Skylden: Gården er inndratt i matrikulen i den siste halvdel
av 1650-årene og skyldsatt for 1 ore. Fra 1836 var skylden 4 ort
9 sk., i 1907 mk. 2,30 i ett bruk.
Eiere: Gården opfores i 1660 som krongods, siden under
Bakke klosters gods. Dette var fra 1659 pantsatt til brødrene
Marcelis, og Sagvolden kan således hore til «det til de Marcelier
udlagde godses forogelse paa adskillige steder opsogte jordegods»,
hvorom lagmann Peter Drejer etsteds skriver til Rentekammeret.
(Se Verdalsgodset).
Gården fulgte nu Bakke klosters gods, inntil justisråd Åge
Hagen kjopte dette efter oberst Reichwein. (Se Bakke klosters
gods). Ved skjote av 13. februar, tgl. 4. mars 1754, solgte Hagen
Sagvolden for 15 rdl. til major Lorents Didrik Kltiver, og ved
skifte i 1783 efter dennes enke tilfalt Sagvolden datteren Ber et
Maria, gift med kapellanen Peder Kristofer Krog, som ved skjote
av 12. august 1793 overdrog denne gard tillikemed Gren, Long

----
149 Bind V
---
dalen store, Sæter og Leirset samt Longdals sag for 3550 rdl. til
Johan Widerø Tonning, hvorved den gikk inn i V ' erdalsgodset.
Ved skjøte av 27. juni, tgl. 14. august 1890, solgte eierne av
Verdalsgodset gården for 3300 kr. til Kristen Simonsen Sagvolden.
Langåkeren av Longdalen store fulgte med i handelen.
Sagvolden, sett fra sydvest 1929. Fot. H. Anderson.
Brukere: Siguold Vollenn, som finnes i kopskattmanntallet for
1645 under husmenn, har muligens brukt denne gard.
I kvegskattmanntallet av 1657 finner vi under gårdmenn Olle
Volden. Han hadde 3 kyr, 2 geiter og 3 sauer.
Ole Olsen (Olluff Olluffsen) var i 1666 63 år gammel.
Ved matrikuleringen i 1669 blev tienden sått til 4 skjepper
havre, ledingen til 16 sk. og småtienden til 1 ort. «Findes thøm
merschouff», heter det. Der blev ikke foreslått nogen forandring
i skylden.
I 1682 betegnes gården som øde, hvilket ikke behøver å bety
annet, enn at den ikke var bygslet, men bruktes for avgift. I 1686
opføres som bruker atter en Oluf. I 1699 var gården atter «øde»,
hvilket visst bare vil si, brukt for avgift; ti en Kristofer Eriksen
har vært der omkring århundreskiftet; han døde der i 1705.
Derefter er kommet Jon Jonsen, visstnok sønn av Jon Svendsen
Byna. Han blev i 1712 gift med Marit Larsd. Kulstad og har
vel ved denne tid overtatt Sagvolden, hvor han også synes å ha
bodd de følgende år. Men i 1718 var han nok som dragon ut
kommandert, og da har gården vært uten opsitter. Svenskene har
i ufredsåret ikke funnet annet å ta der enn 2 tdr. havre til 3 rdl.
10


----
150 Bind V
---
I matrikulen av 1723 heter det om gården, at den «ansees for
et engslette». Forovrig oplyses, at den ikke har skog, men en
fjellslette, som blev sått til 6 sk. årlig. Den betegnes som «maa
delig lætwunden», der såddes intet. Avlingen var 10 sommerlass
hoi; men der var ingen besetning. Skylden blev foreslått nedsatt
til det halve, og herom heter det: «Denne gaard, som ej for andet
end eet ringe engeslette kand ansees, og hvorpaa udj mands minde
ej har været huus eller nogen tiid til beboelse kand komme, er for
medelst des hoie leie og stoere ringhed med ovenstaaende affelding
anseet».
Jon Sagvolden dode i 1743. Efter ham har der vært en Ole
Sagvolden. Han nevnes i 1748; men iallfall fra 1755 het bruke
ren Jakob Olsen — muligens sonn på Ørtugen.
Ved bygselbrev av 19., tgl. 21. februar 1784, bygslet Krog
gården til Ole Nilssen Telsneset, som var gift med Marit Eriks
datter Overmoen. Han skulde visstnok fungere som sagmester
eller lignende; ti i bygselbrevet heter det: «Han bliver mig eller
den, jeg overdrager Longdals sagbrug, til nytte og tjeneste».
Ole Nilssen dode i 1814, og sonnen, Nils Olsen, fikk så byg
selbrev av proprietær Miiller, utstedt og tgl. 17. august 1815.
I 1835 hadde gården en besetning på 1 hest, 2 storfe, 4 sauer
og 4 geiter, og utseden var Va td. bygg, \Vz tdr. havre og % td.
poteter.
Nils Olsen dode som gårdmann på Sagvolden i 1849, 61 år
gammel. Hans datter, Anne, var året før blitt gift med Kristen
Simensen (sonn av husmann Simen Jonsen Volden), og denne har
nok nu overtatt bruken av gården, som han festet i 1857 for 12
spdl. i innfestning og 12 spdl. årlig avgift. (Kårenken, Eli Andos
datter, var død i 1856).
I 1865 var besetningen 1 hest, 2 storfe, 10 sauer og 5 geiter
og utseden 4 tdr. havre og 2 tdr. poteter.
Kristen forpaktet i 1868 Sæter og flyttet dit, men er muligens
vedblitt å bruke Sagvolden, også efter at han var flyttet; ti i 1875
beboddes gården av inderst og grubearbeider Ole Anderssen, og
der var ikke annen besetning enn 1 ku og 3 sauer, og der var
sådd 3 tdr. havre.
I 1884 blev Sagvolden bortforpaktet til Kristens svigersonn,
Ole Kristiansen, som dode allerede i 1889. Kristen kjopte da i
1890 gården av Verdalsgodsets eiere og bodde der, til han døde i
1920, 95 år gammel.
Enken efter Ole Kristiansen giftet sig med Ole Olsen Varslåt
ten, som kjopte Sagvolden av Kristen og brukte gården til sin død
i 1917. Martin Olsen Gren, gift med Oline Olsdatter Sagvolden,
eier og bruker gården efter Ole Varslåtten.

----
151 Bind V
---
LANGDALEN STORE
Gårdsnr. 173.
Skylden: Den var i 1650 3 øre 20 mkl., fra 1655 2 øre 20
mkl., fra 1836 4 dal. 8 sk., i 1907 mk. 8,43, fordelt på 2 bruk,
hvorav bruksnr. 1, Longdalen store, mk. 6,02.
Eiere: Som under Longdalen lille nevnt, har Erkestolen eiet
2 parter, hver på 1 øre, i Østre Longdalen. Den ene part var på
Aslak Bolts tid bygslet for 1 ørtug (8 mkl.). Ved reformasjonen
blev erkebispegodset beslaglagt av Kronen.
Som det sees av Aslak Bolts jordebok har Erkestolens samlede
eiendom i Longdalsgårdene vært 2 øre 2 mkl., hvilket svarer nøi
aktig til skylden for Longdalen store i 1655. Imidlertid er der
visstnok skjedd adskillige transaksjoner, idet Kronens eiendom i
gården sees å ha variert meget; i 1549 var den 1 ore, i 1592 1 øre
20 mkl. Men i 1650 var eiendomsfordelingen:
Krongods
St. Jørgens hus
3 øre 12 mkl.
8 »
Tilsammen 3 øre 20 mkl.
hvilket er 1 øre mere, enn hvad gården siden står opført for. Hvis
dette ikke er feil, kunde man tenke sig, at den senere skyld, 2 øre
20 mkl., kan komme av, at Sagvolden kan være utskilt av denne
gard.
Som omtalt under Longdalen lille, blev den sammen med denne
gard i 1659 pantsatt til Marcelis, gikk så over til Erik Schancke
og siden til Jens Svaboe. Ved dennes død gikk bl. a. Longdalen
store over til datteren Gullov, gift med presten Peder Herdal i
Åfjorden, som ved skjote av 26. november 1701, tgl. 26. januar
1702, overdrog sin arvedel til svogeren, Kristen Svaboe. Tilslutt
er Erik Schancke kommet i besiddelse av gårdene, og har gitt
oberstløitnant Peter Lund og berghauptmann Abraham Drejer
skjote på dem i 1720. Siden er Drejer blitt eier av Longdalen.
Ved auksjon i dødsboet efter Drejers enke blev bl. a. Longdalen
store solgt til Peter Rafael Lund, som fikk skjote 3. august 1736,
og på auksjon i Lunds dødsbo kjøpte major Coldevin Longdalen
store for 63 rdl. og fikk skjøte 24. april 1741, tgl. 8. septbr. 1744.
Coldevin overdrog den allerede ved skjøte av 9. august 1743
sammen med Høisjø sag til Lorents Didrik Kliiver for 90 rdl
Ved skifte i 1783 efter Selle Marie Kliiver tilfalt bl. a. Long
dalen med sagbruk datteren Beret Maria, gift med kapellanen

----
152 Bind V
---
Peder Krog, som ved skjøte av 12. august 1793 solgte sine gårder
i Vuku til Johan Widerø Tonning, hvorved Longdalen gikk inn i
Verdalsgodset.
Ludvig Peter sen Longdal kjøpte gården av Yer dal kommune
26. april 1920 og fikk skjote 5. september 1921. Kjøpesummen
var 10 000 kr.
Brukere: Oluff har i 1549 betalt 1 pund smør i landskyld for
1 øre i Lanngdalnn under «Stiicthenns» gods, d. v. s. det gamle
erkebispegods, hvorav vi kan slutte, at det gjelder Longdalen store.
Ifølge skibskattmanntallet av 1559 har fonn paa Langdal be
talt husmannsskatt, V-i daler.
I begynnelsen av 1000-årene finnes ikke gården nevnt hver
ken i skattelister eller tiendemanntall, så den må vel ha vært øde
eller übygslet på denne tid. Først fra 1620-årene optrer Oluf,
som dog visstnok kan ha brukt den bare for avgift.
I lensregnskapet for 1641—42 heter det, at Oluf Olsen har
bygslet \V-i øre «i Stor Langdal, som hans gamle fader for ham
oplod med condition han skal have sin livs ophold». Bygselsum
men var 13 rdl. Oluf var i 1666 57 år gammel og hadde da hjem
me 2 sønner, Anders og Peder, 21 og 13 år. Han føres i skatte
listene ennu i 1680-årene.
Besetningen i 1657 var 2 hester, 9 kyr, 10 sauer og 1 svin.
Ved matrikuleringen i 1669 er tienden sått til 1 td. bygg og
IVi tdr. havre, ledingen til 1V 2 ort 8 sk. og småtienden til 1 ort
8 sk. «Findes thømmerschouff». Skylden blev foreslått uforan
dret, 2 øre 20 mkl.
Opsitteren i 1699 het Tomas.
Johan Lauritsen fikk bygselbrev på gården av Kristen Svaboe
den 28. juni, tgl. 24. oktober 1710. Han var der krigsvinteren
1718—19 og opgir da å ha lidt følgende tap:
Tilsammen 29 rdl. 48 sk.
Av svenskene fikk han 6 rdl. i erstatning.
Johan Larssen var fra Trones; han var i 1709 blitt gift med
Ragnhild Olsdatter. Han døde i 1721, og enken brukte så går
den, til hun i 1724 blev gift med Kristofer Olsen Overneset og
flyttet dit.


----
153 Bind V
---
Ved matrikuleringen i 1723 oplyses der å være skog til gårdens
fornødenhet, en «ringe sæter» V\ mil borte, ringe bumark, en fjell
slette, hvorav skattedes 8 sk., og en ganske liten kvern, sått til 3
sk. avgift. Gården betegnes som «tungvunden og frostagtig». Ut
seden var 4 skjepper bygg og IV4 tdr. havre, avlingen 14 sommer
lass vollhøi og 1 lass ekerhøi og besetningen 1 hest, 3 kyr, 1 ung-
Langdalen store, sett fra nord 1929. Fot. H. Anderson.
naut, 6 sauer og 2 geiter. Tienden blev sått til 1 skjeppe bland
korn, 2 skjepper havre — «ringe korn» —og 6 mk. ost. Der blev
foreslått den betydelige avfelling av 20 mkl., hvilket begrunnedes
med gårdens «mislighed til korn og ringe auvell».
Så kom Ole Siurdsen til gården, antagelig i 1724. Han blev
det år gift med Sunni Svendsdatter og har hatt kaveringsmenn fra
Stiklestad sogn, så han har vel vært derfrå. Bygselbrev fikk han
av fru oberstloitnant Lund 30. august, tgl. 8. september 1729.
Han døde allerede i 1732, og enken giftet sig 2 år efter med Ole
Rasmussen, som så en lang årrekke brukte gården, og efter ham
sønnen, Ole Olsen, som var født i 1735 og døde i 1815. Denne
Ole har kanskje vært litt hissig av sig: Han sees i 1781 å være
stevnet av Kristen Volden «for ærerørige ord mod ham og hug og
slag mod hans søn Sevald». *
Ole efterlot sig ingen barn. Arvinger var hans søsken. Aktiva
i dodsboet blev 1532 rbdl. 40 sk. og beholdningen 1139 rbdl. 5 sk.
Enken, Lisbet Olsdatter, som var hans annen hustru, blev i
1816 gift med Lars Anderssen Steingnmdan, som fikk bygselbrev
av proprietær Miiller 1. august, tgl. 3. desember 1816.


----
154 Bind V
---
Gården hadde i 1835 en besetning på 2 hester, 7 storfe, 8 sauer
og 8 geiter og utseden var V 2 td. bygg, 7 tdr. havre og 3 tdr.
poteter.
Lars Anderssen dode i 1859, 78 år gammel. Sønnen, Andreas
Larssen, hadde allerede den 30. september 1854 festet gården på
10 år for 40 spdl. årlig avgift. Dens besetning i 1865 var 5
hester, 15 storfe, 26 sauer, 9 geiter og 4 svin og utseden Vé td.
bygg, 15 tdr. havre og 6 tdr. poteter.
Den 16. mars 1870 blev Tørris Pedersen Gulstad fra Skei sogn
leilending på gården. Avgift som for, 40 spdl.
I 1875 var besetningen 2 hester, 8 kyr, 4 ungnaut og kalver,
25 sauer og lam, 21 geiter og kidd og utseden V 2 td. bygg, 10 tdr.
havre og 5 tdr. poteter.
Efter Tørris var sonnen, Peter Tørrissen, leilending, og der
efter dennes sønn, Ludvig Peter sen. Han kjøpte gården i 1920. •
Fraskilte par te r:
Langåker, gårdsnr. 173, bruksnr. 2, er skilt fra Longdalen
store ved skyldsetningsforretning av 5. juni, tgl. 13. august 1890,
skyldsatt for 1 dal. 19 sk. (ny skyld mk. 2,41) og av Verdals
godsets eiere solgt sammen med Sagvolden til Kristen Simonsen
ved skjøte av 27. juni, tgl. 14. august 1890. Eiendommen har
siden fulgt Sagvolden.
Longdalen nordre, skyld 50 ore, blev av Verdal kommune solgt
den 26. april 1920 for 2000 kr. til Jakob Tørrissen Longdal.
Skjøte 5. november 1922.
Lillegårdsskogen (skogstykke tillagt Lillegården), skyld 15 øre.
SÆTER
Gårdsnr. 174.
Navnet: Setther 1559. Setter 1590, 1610, 1626, 1664, 1723.
Her vel snarest av intetkjønnsordet sætr = seter.
Skylden: Den gamle skyld (1650) var 1 øre 12 mkl., fra 1836
2 dal. 19 sk., i 1907 mk. 4,81 i ett bruk.
Eiere: Gården finnes ikke nevnt i 1500-tallet. Den er formo
dentlig først ryddet i 1500-årene og er vel som nyrydning blitt
lagt «under Kronen, skjønt intet herom finnes i lensregnskapene.
I 1620-årene er den blitt bondegods; den eiedes i 1624 av Bård
Okkenhaug i Skogn.
I 1650 tilhørte gården vicepastor Peder Eriksen Juel, som
samlet et lite gods i bygden. Ved Juels dod i 1670 kjøpte fogd
Jens Bing bl. a. Sæter.

----
155 Bind V
---
Bings enke, Klara, solgte ved skjote av 11. mai, tgl. 6. juli
1706, Sæter, Gren nedre og Kulslien til monsjor Henrik Schiødt,
borger av Trondhjem.
Omkring 1720 er Rasmus Ågesen Hagen kommet i besiddelse
av gården, og efter ham gikk den i arv til dattersonnen, Rasmus
Brodersen Hagen, som ved skjote av 30. mai, tgl. 1. juni 1747,
Sæter, sett fra vest 1928. Fot. O. Snekkermo
solgte den sammen med Tosteigen til kaptein Lorents Didrlk KUI
ver for 50 rdl.
Ved skifte i 1783 efter Kluvers enke, Selle Marie, tilfalt bl. a.
Sæter datteren Beret Maria, gift med kapellanen Peder Kfog, som
ved skjote av 12. august 1793 solgte den sammen med Gren
gårdene, Longdalen store, Sagvolden og Longdals sag for 3350
rdl. til Johan Widerø Tonning, hvorved den gikk inn i Verdals
godset.
Brukere: Opsitteren i begynnelsen av 1600-årene het Jon, for
1620 avlost av Rasmus, som har vært der til i begynnelsen av
1630-årene. Efter ham kom Bård, som var der ennu i 1660.
Besetningen var i 1657 2 hester, 8 kyr, 3 geiter og 4 sauer.
I 1665 heter opsitteren Ole Jakobsen, en ung mann på 29 år,
som synes å ha brukt gården til henved 1690.
Ved matrikuleringen i 1669 er tienden sått til x h td. bygg og
1 td. havre, ledingen til 1 ort og småtienden til \ r h ort. Der var
tømmerskog. Skylden blev ikke foreslått forandret.
I 1690-årene var Lars Jonsen opsitter. Det er en mulighet for,
at dette er den samme Lars, som var på Kvelstad i 1666. Han


----
156 Bind V
---
opgav gården, antagelig omkring 1714 og døde våren 1719 hos
sin svigersønn, Anders Einarsen Holme.
Han efterfulgtes på Sæter av Jon Pedersen, som imidlertid kun
har brukt gården nogen få år. Ved svenskenes plyndringer i 1718
led han et tap, som han formodentlig ikke forvant. Det opgis til:
Tilsammen 42 rdl. 24 sk.
Så kom omkring 1720 Ando, som har vært der en tid lang —
hvor lenge er übekjent. Det er visst den samme Ando Jakobsen,
som for hadde vært på Nonset.
Ved matrikuleringen i 1723 oplyses, at gårdens skog var av
brent i 1711, der var ikke igjen annet enn til gjerde og brenneved.
Der var seter 2 mil fra gården, måtelig bumark, en fjellslette, sått
til 6 sk. årlig skatt. Gården betegnes som «maadelig letvunden og
frostagtig». Utseden var V 2 td. bygg og W-i tdr. havre, avlingen
10 sommerlass hoi og 3 lass ekerhøi og besetningen 1 hest, 3 kyr,
2 ungnaut og 6 sauer. Tienden blev sått til 2 skjepper blandkorn
og 3 skjepper havre «ringe korn» samt 6 mk. ost. Der blev ikke
foreslått nogen forandring i skylden. «Formedelst gaarden er frost
undergiven, kand dend ej noget paalegges», heter det.
Jakob Olsen Ftyan fikk bygselbrev på Sæter av kaptein Kliiver
4., tgl. 6. mars 1749, men hadde da allerede brukt gården nogen
år. Han har visst hatt det ganske smått: Ved skifte i 1758 efter
hans annen hustru, Karen Sivertsdatter, var aktiva 36 rdl. 1 ort
10 sk. og passiva 58 rdl. 10 sk. Auksjon blev ikke avholdt, da
man fant, at enkemannen isåfall ikke kunde bli ved gården. Av
besetning registrertes 1 hest, 3 kyr, 4 ungnaut, 8 sauer og 1 gris.
Selle Marie Kliiver sluttet i 1774 kontrakt med Jakob, hvorved
han cpgav gården mot kår. Den blev så bygslet til Gabriel Olsen
Holmll ved bygselbrev av 28. desember 1774. Jakob Olsen døde
som kårmann på Sæter i 1781, 80 år gammel. Boet efter ham
viste et underskudd på 14 rdl. 1 ort 20 sk.
Klaus Jonsen, innflyttet på gården i 1784, fikk bygselbrev av
kapellanen Peder Krog 11., tgl. 21. februar 1793, og brukte den,
til han døde i 1822, 69 år gammel. De økonomiske forhold synes


----
157 Bind V
---
ikke å ha vært stort bedre i hans tid enn for. Av besetning regi
strertes 1 hest, 2 kyr, 2 ungnaut, 2 geiter og 7 sauer.
Enken efter Klaus, Marit Pedersdatter Rødsvald, blev i 1823
gift med Hans Anderssen, sønn av Anders Eriksen Byna, og han
tok nu gården i bruk. Den hadde i 1835 en besetning på 1 hest,
3 storfe, 6 sauer og 4 geiter og en utsed av Va td. bygg, 2¥i tdr.
havre og 2 tdr. poteter.
Hans døde i 1855, og sonnen, Klaus Hanssen, overtok så går
den. Den hadde i 1865 en besetning på 2 hester, 10 storfe, 28
sauer og 2 svin, og utseden Ys td. bygg, 8 tdr. havre og 4 tdr.
poteter.
Den 16. april 1868 blev gården forpaktet til Kristen Simonsen
Sagvolden, avgift 20 spdl. I 1870 blev avgiften nedsatt til 18 spdl.
I 1875 var besetningen 2 hester, hvorav 1 under 3 år, 7 kyr,
6 ungnaut eg kalver, 18 sauer og lam, 16 geiter og kidd og 3 svin
og griser og utseden 2 tdr. bygg, 3 tdr. havre og 4 tdr. poteter.
I 1882 er Martinus Olsen leilending. Han fikk kontrakt på
5 år mot en årlig avgift av 72 kr. Ole Anderssen Nordgard fra
Sparbu overtok gården i 1893 for samme avgift. Han bruker går
den som leilending fremdeles.
TOSTEIGAN
Gårdsnr. 175.
Navnet: Tosteggen engslette 1723.
Siste ledd er vel flertall av hankjonnsordet teigr, avdelt stykke
jord eller skog, jfr. folkesprogets teig, også om en engstrimmel,
stykke slåtteland. Som en gjetning nevnes", at første ledd kunde
settes i forbindelse med det av Ross fra Telemark og Sunnfjord
anførte intetkjønnsord tos, samling av verdilose ting, skrap, jfr.
adjektivet tosen, svakstrået og sammenfiltret om kornseden. Nav
net kunde isåfall bety: dårlige, ugreie slåtteteiger. En setergård
langt tilfjells. (Se forøvrig under brukere).
Skylden: Gården er først inndratt i matrikulen i begynnelsen
av 1660-årene og har da hatt en skyld av 1 øre, som imidlertid
allerede i 1671 er nedsatt til V-i øre. Fra 1836 var skylden 1 dal.
9 sk., i 1907 mk. 2,13 i ett bruk.
Eiere: Da gården blev skyldsatt, blev den visstnok som nyryd
ning inndratt under krongodset; men allerede før 1669 har vice
pastor Peder Eriksen Juel erhvervet den. Ved hans død i 1670 er
den gått over til fogd Jens Bing og siden til dennes arvinger. Om
kring 1720 er den kemmet i Rasmus Ågesen Hagens besiddelse,
og han la den under Sæter, som den så fulgte i kjøp og salg, inn

----
158 Bind V
---
til kapellanen, Peder Kristofer Krog, ved skjote av 20. august
1702, tgl. 21. juni 1703, solgte Tosteigan til rittmester Elling Lyng
for 40 rdl.
Lyngs enke, Katarina Rebekka, solgte ved skjote av 12. april
1813 gården til vaktmester Ole Reppe for 416 2 .-; riksbankdaler
navneverdi; ved kontrakt av samme dato forbeholdt hun sig for
sin levetid seterhusene og havningen; den ved seterhusene stående
skog frededes til husens vedlikehold.
Ole Reppe hadde tenkt å skulle få bevilling til å opfore sagbruk
ved Tosteigan. I 1815 sees Verdalsgodsets eier, proprietær Mul
ler, a ha funnet sig befoiet til å tinglyse en protest, hvori uttales,
at da det av bygderykter heter, at Ole Reppe skal optre på fore
stående månedsting og ved vidner oplyse, at han er eier av går
den, hvori der skal finnes skog for et sagbruk, som han attrår be
vilget og opfort på denne gårdpart, så finner han sig befoiet til å
nedlegge protest; «ti skoven, som staar paa gaardparten Togstad,
er min eiendom, som jeg ved lovlige adkomster kan bevise».
Ved skjote av 20. novbr., tgl. 5. desbr. 1828, solgte Nils Jonsen
Reppe Tosteigan for 375 spdl. til Hilmar Meincke, hvorved går
den gikk inn i Verdalsgodset, som den fulgte, innti Anders Peder
sen Tosteigan kjopte den i 1021.
Brukere: I kopskattmanntallet av 1645 opfores Elujj 1 or
støeumb som husmann. Senere får vi vite, at han het Ellej Tosten
sen. Han tor være sonn av stedets forste rydningsmann, som altså
har hett Tosten, og efter denne er rimeligvis stedet opkalt. Det
kalles i folketellingen av 1665 Tost Eggen, og et annet sted Tosten-
Oyen, hvilket siste tyder sterkt på opkallelse efter en Tosten.
Eiendommen hadde i 1657 en besetning på 1 hest, 3 kyr, 2
geiter og 4 sauer. Den opfores fremdeles under «husmænd» og
kalles Togsteen.
Ellev var i 1666 61 år. Han opfores ennu i matrikulen av 1686.
Allerede i matrikulen av 1660 har stedet fått navnet Togstad,
hvilket volder litt bry på grunn av de to andre steder av dette
navn i bygden. Tienden blev sått til V 2 td. havre, ledingen til 16
sk. og småtienden til V 2 ort. Der blev ikke foreslått nogen for
andring i skylden; men denne opfores dog i 1671 og siden med
12 mkl.
Omkring 1700 het brukeren Peder. Han dode i 1706 og kalles
da «gamle Peer Tosteggen, husmand paa Ortugen», hvorav muli
gens kan sluttes, at Tosteigan bruktes under Ortugen.
Hermed var det for lange tider slutt med Tosteigan som selv
stendig bruk. I ufredsåret 1718 finnes intet nevnt om eiendommen,
og i matrikuleringsarbeidet av 1723 betegnes «Tosteggen» uttryk

----
159 Bind V
---
kelig som engslette og angis å være «tungvunden og frostagtig».
Avlingen var 6 sommerlass hoi. Den blev foreslått avfelt 4 mkl.
«formedelst dette engslettes ringe hoe auvell».
Fra denne tid av var eiendommen kun brukt som seter, sann
synligvis i over 100 år. I Krogs skjote til Lyng i 1792 heter det,
at gården hittil «har af mig og forrige eiere været brugt til sæter
havning». Den nevnes ikke i 1801 — hadde altså ennu ingen
opsitter.
Fra 1813 til 1828 har den rimeligvis vært brukt som seter un
der Reppe. Siden den kom inn i Verdalsgodset, har den sannsyn
ligvis hatt opsitter. I tellingen av 1835 anfores intet om, at den er
underbruk, derimot opfores en besetning på 1 hest, 2 storfe, 2
sauer og 4 geiter, men ingen utsed. I 1836 opfores som bruker
Anders.
Derefter har gården vært drevet under Sæter. I 1865 er hver
ken besetning eller utsed anfort.
I 1868 har Verdalsgodsets eiere leiet bort Tosteigan, den del,
som sist var brukt av Klaus Sæter, for 1 år til Anders Kjesbu for
10 spdl. I 1879 er to tredjeparter av eiendommen forpaktet til
Peder Anderssen Vangstadvaldet for 40 kr. (I 1882 leiet Erik
Gren en tredjepart av Tosteigan for 20 kr.).
Efter Peder Anderssen har sønnen, Anders Pedersen, brukt
gården. Han kjopte den av Verdal kommune 25. april 1021 for
1000 kr. Skjote av 29. oktober 1924.
GREN ØVRE
Gårdsnr. 176.
Navnet: Grenn 1590. Gren, Green 1610. Greenn 1626 (2
gårder). Green 1664, 1723.
Det kunde nevnes som en mulighet, at navnet kommer av et
intetkjonnsord greni, granbevokset sted, avledet av gron (hun
kjønnsord), hvortil man ellers ikke har noget spor i navn, undtagen
i det forsvundne Grenimork i Aremark. Endestavelse måtte da nu
og allerede i det 16. århundre være avkuttet. Det synes dog ikke
å stemme med tonefallet i uttalen. Sannsynligere er det måskje
å henføre til det intetkjønnsord gren, dyrehule, dyrehi, som finnes
i flere stedsnavn.
Skylden: Gren har, iallfall siden begynnelsen av 1600-årene
vært delt i to:
Fra 1836: I 1907:
Gren øvre: 1 øre 12 mkl. 3 dal. - ort 22 sk. mk. 4,67.
Gren nedre: 1 » 3 » 1 » 4 » » 4,32.

----
160 Bind V
---
Tidligere har skylden vært større, i 1549 minst 1 sp. 12 mkl.
(Se under eiere).
Eiere: Gren har muligens i slutten av den katolske tid vært
erkebispegods, skjønt den ikke finnes i de gamle erkebispers jorde
bøker; men straks efter reformasjonen (i 1549) føres den i lens-
Gren øvre, sett fra vest 1927. Fot. O. Snekkermo.
regnskapet under «Stiicthenns» gods med 1 sp. 12 mkl. Den var
da blitt krongods.
Kronen har formodentlig fraskilt og avhendet Gren nedre; ti
efter 1590 sees dens eiendom i Gren kun å være 1 ore 12 mkl.,
hvilket svarer til Gren ovre.
Som omtalt under Longdalen lille, pantsatte Kronen i 1659
14 gårder, hvoriblandt Gren ovre, til Selius Marcelis, som trans
porterte panteretten til kapellanen, Erik Olsen Schancke, og går
den fulgte dennes gods inntil kapteinløitnant Peter Rafael Lund
kjopte Gren ovre med flere andre gårder på auksjon den 3. juni
1736 efer Drejers enke, Karen Tonder. Han fikk skjote 3. aug. s. å.
Ved auksjon i Peter Rafael Lunds dødsbo blev Gren ovre solgt
for 75 rdl. til dragon Lars Torkildsen Kolstad, som fikk skjote 1.
juni 1741, tgl. s. d. Lars eiet også Kolstad, og ved skjote av 26.
januar 1743 solgte han begge gårdene til Åge Rasmussen Hagen
for 96 rdl.
Ved skjote av 16. mars 1759, tgl. 15. august samme år, solgte
Hagen begge Gren-gårdene tillikemed den under Gren nedre lig
gende Gren sag for 600 rdl. til Lorents Didrik KMver. Ved skifte


----
161 Bind V
---
efter dennes enke i 1784 tilfalt de datteren Beret Maria, gift med
kapellanen Peder Krog, som ved skjote av 12. august 1793 solgte
dem tillikemed Longdalen store, Sæter, Sagvolden og Leirset for
3350 rdl. til Johan Widerø Tonning, hvorved de gikk over i Ver
dalsgodset, som Gren ovre fulgte, inntil Paul og Edin Gren kjøpte
gården av Verdal kommune i 1920.
Brukere: Jogenn (Jon) har i 1549 betalt 5 vog mel og 2 vog
malt i landskyld av 1 sp. 12 mkl. i Grenn. Efter denne skyld er
det klart, at Gren ennu var udelt.
Opsitter i begynnelsen av 1600-årene var M/5. Efter ham er
før 1620 kommet Tarald, som før utgangen av 1620-årene er av
lost av Tollef Jonsen. Denne overlot i 1630 Gren til Oluf Olufsen
i bytte for en liten odegård i Sparbu, tilhorende Reinsklosters gods.
Oluf beatlte 8 rdl. i bygsel. Han var meget lenge på gården —
opføres der i skattemanntall ennu i 1670-årene. Han var i 1666
71 år gammel og hadde hjemme en sønn, Kristen, 14 år.
Besetningen i 1657 var 1 hest, 6 kyr, 3 geiter, 6 sauer og 1 svin.
Ved matrikuleringen i 1669 er tienden sått til 1 td. havre, ledin
gen til 1 ort og småtienden 1 ort. «Findes thømmerschouff», heter
det. Skylden blev ikke foreslått forandret.
Rasmus Gren opføres i tiendemanntallet av 1682. Hvor lenge
han har vært på gården, er übekjent.
Muligens har så Jakob Gren hatt denne gard. Han sees i
1693 å være stevnet av Arnt Gudding for barnegods, som han var
ansvarlig for ifølge et skifte av 28. oktober 1681.
I slutten av 1690-årene het opsitteren Peder. Han døde i 1717
og hans hustru i 1720, 87 år gammel. Jon Pedersen Gren, som
døde i 1719, 63 år gammel, var visstnok disses sønn og har vel
brukt gården på foreldrees bygsel. Den sistes sønn er da rimelig
vis den soldat Ole Jonsen Gren, som blev gift i 1719 og siden
står som bruker av gården til sin død i 1740.
Tapet ved svenskenes plyndringer er for denne gard opgitt
således:
Tilsammen 55 rdl. 72 sk.


----
162 Bind V
---
Ved matrikuleringen i 1723 opgis der å være skog til gårdens
fornodenhet og litt sagtommer, ingen seter, temmelig god bumark.
Gården betegnes som «maadelig tungvunden og frostagtig». Ut
seden var 6 skjepper bygg og 2 tdr. havre, avlingen 20 sommer
lass vollhoi og 3 lass ekerhoi og besetningen 1 hest, 4 kyr, 2 ung
naut og 6 sauer. Tienden blev sått til 3 skjepper blandkorn og 6
skjepper havre «ringe korn» og 8 mk. ost. Skylden blev foreslått
forhoiet med 6 mkl., hvilket begrunnes med «denne gaards goede
hoe auvell og lille leilighed af skoufven at fortiene noget wed».
På skifteauksjonen i 1740 efter Ole Jonsen blev solgt 1 hest,
3 kyr, 2 ungnaut, 10 sauer og 2 geiter. Aktiva blev 31 rdl. 5 sk.
og beholdningen 7 rdl. 2 ort. Det har således vært ganske be
skjedne forhold på gården ved denne tid.
Så brukte dragon Siurd Hågensen Levring gården nogen år;
men han dode allerede i 1745, hvorefter Rasmus Olsen Steine
overtok den og hadde den i 18 år. Han fikk bygselbrev av Åge
Hagen 9. august, tgl. 8. september 1749.
Rasmus har vært en temmelig krigersk mann, som jevnlig sy
nes å ha ligget i strid med sine naboer og andre. I 1749 har han
fått dom for slagsmål med Jon Leirset, hvilket skaffet ham en
bot på 9 rdl., 3X> ort til justiskassen og 11/?I 1 /? rdl. i omkostninger.
I 1751 er han tiltalt for å ha forøvet klammeri i Ole Storlong
dalens hus, slått hans hustru, så hun blev liggende tilsengs i flere
uker, og trukket mannen i håret. For dette blev han domt til å
betale 9 rdl. i bot og dessuten ekstra 1 rdl. 2 ort for helligbrøde,
da det var gjort en søndag, og endelig 6 rdl. 3 ort for et sår, konen
hadde fått i ansiktet, samt 3 rdl. til de fattige og 1 rdl. 3 ort i om
kosninger.
Og i 1756 var han for retten for å ha banket Ole Nedregrens
hustru i hennes eget hus. Rasmus kontrastevnet og førte vidner
for, at hun hadde beskyldt hans barn for å ha melket hennes kyr,
hvilken beskyldning vel var foranledningen til krigen.
Rasmus dode i 1763. Der registrertes efter ham 2 hester, 3
kyr, 2 ungnaut, 3 sauer og 2 geiter. Der blev ikke fullt til dekning,
idet aktiva var 50 rdl. 20 sk. og passiva 50 rdl. 3 ort 18 sk.
Enken, Ber et Haldosdatter, har nu hatt gården til i 1766, da
hun blev gift med David Olsen Åsen, som så brukte den til hennes
dod i 1772.
Så kom Giindbjørn Andosen til gården. Han var sønn av
Ando Pedersen Rosvold, blev i 1750 gift med Ranni Olsdatter
Holmlien og var en tid på denne gard, derefter i Ulvillen. Gren
opgav han i 1795 til fordel for svigersønnen, Ole Eriksen Kulslien,
mot kår eg dode som kårmann i 1810.

----
163 Bind V
---
Ole Eriksen fikk bygselbrev av Tonning 21. januar, tgl. 25.
februar 1795. Det inneholdt Verdalsgodsets sedvanlige forplik
telser med hensyn til avholdelse av avlingen og tilveiebringelse av
sagtommer.
Ole Eriksen dode i 1813, og enken, Marit Gundbjørnsdatter,
fikk ved kgl. bevilling av 14. oktober samme år tillatelse til å sitte
i uskiftet bo.
Grens eller, som den også kaltes, Longdals sag, fantes ved en
besiktigelse i 1817 falleferdig.
Ifl. bygselbrev av Meincke 4. mars, tgl. 16. august 1824, over
tok Ole Eriksens sonn, Erik Olsen, gården mot en årlig avgift på
15 spdl. Moren fikk et kår på 4 tdr. havre, 1 td. bygg og for til
1 ku og 4 småfe.
Erik dode allerede i 1829. På skiftet efter ham registrertes
2 hester, 2 kyr, 2 ungnaut, 4 sauer og 11 geiter. Aktiva var 186
spdl. 4 ort og beholdningen 113 spdl. 4 ort 13 sk.
Broren, Gundbjørn Olsen, overtok nu gården. Eriks enke,
Kristianna Andersdatter, fikk kår og dode som kårkone på Gren
i 1843.
Gården hadde i 1835 en besetning på 1 hest, 3 storfe, 6 sauer
og 4 geiter, og utseden var % td. bygg, 3 tdr. havre og 1 td. poteter.
I 1865 var besetningen 2 hester, 8 storfe, 23 sauer og 11 geiter
og utseden Vz td. bygg, 6 tdr. havre og 6 tdr. poteter
Og i 1875: Besetning 2 hester, 6 storfe, 4 ungnaut og kalver,
16 sauer og lam, 17 geiter og kidd og 2 svin og utsed Va td. bygg,
5 tdr. havre og 7 tdr. poteter.
I 1882 overtok Gundbjorn Olsens sonn, Erik Gundbjørnsen,
gården for en avgift av 60 kr. årlig og kår. Samtidig leiet han
en trediedel av Tosteigan for 20 kr. årlig. Erik brukte gården
til sin dod i 1899. Enken drev den derefter i mange år.
To av sonnene, Paul og Edin Erikssønner, kjopte gården av
Verdal kommune den 25. oktober 1920 for 6000 kr. og fikk
skjote den 25. juli 1923.
GREN NEDRE
Gårdsnr. 177.
Eiere: Som nevnt under Gren ovre må gården være fraskilt
mellem 1550 og 1590 og er blitt bondegods. I 1611 eiet Gjertrud
Gren % ore, i 1624 Ingebrigt Gren 16 mkl. og i 1640 1 ore,
d. v. s. hele gården. Men for 1650 er den kommet i vicepastor
Peder Eriksen Juels besiddelse. Ved dennes dod i 1670 er den
gått over til fogd Jens Bing, hvis enke solgte denne med flere
gårder i 1706 til Henrik Schiødt. (Se Sæter).

----
164 Bind V
---
Siden kom Rasmus Ågesen Hagen i besiddelse av den, og ved
dennes dod i 1732 tilfalt den svigersønnen, kjøpmann Simon Jo
hansen Hoff, som ved skjote av 20. november 1742, tgl. 4. mars
1743, overdrog gården med sag til sin svoger, Åge Rasmussen
Hagen. Denne solgte, som omtalt under Gren øvre, i 1759 begge
Gren-gårdene til KHiver, og de fulgtes nu ad i kjøp eg salg, inntil
Gren nedre, sett fra vest 1927. Fot. O. Snekkermo.
de i 1793 gikk inn i Verdalsgodset, som Gren nedre fulgte til i
1920, da Lasse Olsen Gren kjøpte gården av Verdal kommune.
Brukere: Hvem gårdens første opsitter var, vet vi ikke. Men
den Gjertrud Gren, som i begynnelsen av 1600-årene eiet Vz øre
i gården, var formodentlig hans enke. Brukeren dengang het
Tomas.
Omkring 1620 het opsitteren Lars og fra midten av 1620-
årene Ingebrigt. Denne eiet gården og tør således ha vært sønn
eller svigersønn av Gjertrud.
Gårdens besetning i 1657 var 1 hest, 3 kyr, 2 geiter og 2 sauer.
I 1665 het opsitteren Tarald Jonsen; han var 50 år.
Ved matrikuleringen i 1669 er tienden sått til 1 td. havre, le
dingen til 16 sk. og småtienden til 16 sk. Der var tømmerskog.
Der blev ikke foreslått nogen forandring i skylden.
Tarald opføres i skattemanntallene ennu i slutten av 1680-
årene. Men i 1690-årene heter opsitteren Ole, sikkert den samme
Ole Kristensen Nedre Gren, som døde i 1707. Enken, Beret, sått
en tid med gården, men hadde vanskelig for å klare sig. I 1712
er hun stevnet av Rasmus Hagen for resterende landskyld.


----
165 Bind V
---
Så kom Anders, som blev på gården en lang årrekke. Både
han og konen dode i 1743 med en måneds mellemrum.
Krigsvinteren 1718 —19 opgir Anders å ha mistet:
Tilsammen 41 rdl. 24 sk.
Ved matrikuleringen i 1723 opgis å være skog til gårdens for
nodenhet, ingen seter, måtelig bumark. Gården betegnes som
«maadelig letvunden og frostagtig». Utseden var V-i td. bygg og
IY2 tdr. havre, avlingen 14 sommerlass hoi og 3 lass ekerhoi og
besetningen 1 hest, 3 kyr, 2 ungnaut og 5 sauer. Tienden blev sått
til 1 skjeppe blandkorn og 2 skjepper havre («ringe korn») samt
6 mk. ost. Gården må ha vært i forholdsvis god stand; ti skylden
blev foreslått forhøiet 4 mkl., riktignok først ved annen gjennem
gåelse, efterat komisjonen hadde funnet bygdens samlede nedgang
i skyld for stor.
På gårdens grunn stod en bekkesag, tilhorende Rasmus Ha
gen, hvorpå kunde skjæres 1 stabel bord. Den blev sått i en årlig
skatt av 42 sk.
Anders Grens datter, Marit, var i 1731 blitt gift med Ole Olsen
tielmoen, og han har fra den tid overtatt bruken av gården, som
han hadde til sin død i 1784. Da var han 85 år gammel.
Efter Ole kom Andreas Jenssen, formodentlig en utenbygds
mann. Han var der allerede i 1786, men fikk først bygselbrev av
Krog 14., tgl. 16. august 1790. Hvor lenge han har vært der,
er übekjent; men den 30. desember 1808, tgl. 3. mai 1810, har
proprietær Miiller utstedt bygselbrev på gården til Anders Jonsen
på de vanlige betingelser: å assistere ved bruket, føre tilsyn med
skogen og ikke seige tømmer til andre enn jorddrotten.
Efter Anders har gården vært forpaktet til Jakob Kristiansen
Ulvillen, som døde på Gren i slutten av 1827, 47 år gammel. På
skiftet efter ham er registrert 2 hester, 3 kyr, 1 ungnaut, 4 geiter
og 7 sauer. Aktiva var 72 spdl. 1 ort og beholdningen 31 spdl.
1 ort 10 sk.
Enken, Karen Børresdatter Ulvillen, blev i 1828 gift med Lars
Bårdsen Tangen, som så overtok gården. (Forpaktningskontrakt
er forresten utstedt til Jakob Kristiansen den 18. februar 1828 for
12 spdl. årlig; men da hadde Jakob allerede vært død et par
måneder).
11


----
166 Bind V
---
Gården hadde i 1835 en besetning på 1 hest, 3 storfe, 6 sauer
og 4 geiter og en utsed av Vi td. bygg, 3 tdr. havre og 2 tdr. poteter.
I 1865 var besetningen 3 hester, 5 storfe og 15 sauer og ut
seden l A td. bygg, 5 tdr. havre og 3 tdr. poteter.
Den 29. april 1873 blev gården forpaktet til den forrige op
sitters sonn, Jakob Larssen, for 12 spdl. sålenge foreldrene levet,
siden efter overenskomst. Den hadde i 1875 en besetning på 1
hest, 3 kyr, 3 ungnaut og kalver, 15 sauer og lam, 2 geiter og
kidd og 1 svin og en utsed av % td. bygg, 3 tdr. havre og 2 tdr.
poteter. På husmannsplassen Blokko føddes 1 ku, 1 ungnaut, 5
sauer og 5 geiter og såddes 1 td. havre og 2 tdr. poteter.
Den 14. april 1878 blev Ole Sevaldsen Skavdal leilending på
Gren. Avgift 48 kr., sålenge kårfolkene levet, siden 60 kr. Ole
drev gården til sin død i 1916, hvorefter enken brukte den.
Sønnen, Lasse Olsen Gren, kjøpte gården av Verdal kommune
den 25. oktober 1020 for 7000 kr.
Fraskilte par ter:
Blokhaug, den tidligere plass Blokko, solgte Verdal kommune
den 26. januar 1925 til baker P. Hepsø for 1300 kr. og kår til
enken efter brukeren. Skjote 7. november 1927.
Grensætten.
A. Ando Nilssen Rosvold østre, (var i 1665 40 år).
B. Peder Andosen Rosvold, (muligens den Peder Anderss.,
som i 1666 opføres som sønn på Rosvold og da var 3 år).
«Gamle Peder Rosvold» f 1750.
C. Ando Persen Rosvold, f 1731, 29 år. * Gunhild Gund
bjørnsd. (Sannsynligvis en datter av Gundbjørn Tore
sen Auskin).
D. Gundbjørn Andosen Gren øvre, f. p. Rosvold 1730,
f p. Gren 1810. * 1750 Ranni Olsd. Holmli, f. p.
H. 1725, f P- Gren 1808.
El. Gunhild Gundbjørnsd., f. p. Holmli 1751, f
1826. * 1782 Torkild Larssen Kolstad, f. p. K.
1745, f smst. 1805. Se Kolstadætten.
E 2. Hans Gundbjørnsen Overholmen, f. i Ulvillen
1754, f P- Overholmen 1848. * 1777 Marit
Larsd. Overholmen, f. c. 1749, f 1826.
F 1. Malene Hansd., f. p. Overholmen 1778, f
1872. * Lars Olsen Telsneset, f. p. T. 1784,
f 1832. Bosted: Nordnes.

----
167 Bind V
---
. Gundbjørn Hanssen Overholmen, f. 1806, f 1857. (Far:
Hans Svendsen Gren. Se under E 4). * 1830 Beret Sivertsd
Bjorstad, f. 1805, f 1876.
Hl.Malena Gundbjornsd., f. 1832. * Karl Fredrik Johanson.
Bosted: Jamtland.
11. Jon Martin Fredrikson, f. 1859, f 1915, ångbåt
befalhafvare, Østersund. * Karolina.
J 1. Erik Fredriksson, forstmann. J 2. Magda Fred
riksson, lærerinne. J 3. Karl Fredriksson, farmaceut.
J 4. Karin Fredriksson. J 5. Anna Fredriksson. J 6.
Elisabet Fredriksson. J 7. Jon Anton Fredriksson
t 1917, 11 år gl.
I 2. Karl Fredriksson, f.
I 3. Lars Fredriksson, f.
14. Anna Brita Fredriksson. I Amerika.
15. Frants Fredriksson. I Amerika.
H 2. Sirianna Gundbjornsd., f. p. BJørstad 1833, f 1918.
I 1. Berntine Secilie Andreasd., f. 1864, f 1926. I 2. Jo
hannes Johannessen Dahl, kirkesanger, f. 1870. *
Ingeborg Nilsd. Garnes. Se Garnesætten.
H 3. Olaus Gundbjornsen Nordnes, f. 1836, t 1891 * Guru
anna Olsd., f. p. Kirkvuku 1840.
I 1. Berntine Olausd., f. p. Bjorstad 1863. * Ole Johan
nessen Kluken, Storholmen, f. 1862. I Amerika.
Jl. Johannes Olsen Kluken, f. 1887 J 2 Karen
Olsd., f. 1889, f. J 3. Guruanna Olsd., f 1889, tvilling
med J 2. * Gustav Jonson Overmoen, f 1873 J 4
Olaus Olsen, f. 1892. J 5. Bernhard Olsen, f 1894
J 6. Karl Martin Olsen, f. 1896. J 7. Osvald Olsen
f. 1905. J 8. Elvin Olsen, f. 1907. - Alle i Amerika'
12. Olme Olausd., f. p. Bjørstad 1866. * Ludvig Strug
stad, fanejunker, Friheim, Sparbu, f. 1868.
J l.Gunnbjørg Ludvigsd., f. 1900. * Tormod Nils
sen, mekaniker, Foldafoss.
Kl. Asbjørn, f. 1927. K 2. Torstein, f 1928
K 3. Olaf, f. 1930.
J 2. Oddmund Ludvigsen, f.
J 4. Olav Ludvigsten Strugstad, Steinkjer, f. 1904
* Ingebjørg Persd. Lein fra Sparbu.
J 5. Guttorm Ludvigsen Strugstad, f. 1907
13. Inger Maria Olausd., f. p. Bjørstad 1868 * Ole
Olsen Kveldstad, f. 1858.
J 1. Olav Olsen Kveldstad, f. 1896. * Gerda Mariusd
Heir, f. p. Lundskin 1894.

----
168 Bind V
---
K 1. Ole, f. 1920, f 1923. K 2. Marius, f. 1922.
J 2. Ella Margit Olsd., f. 1898. * Konrad Olaussen
Årstad, f. 1899.
K 1. Maria, f. 1928.
J 3. Gudrun Ågot Olsd., f. 1899, tvilling med J 2.
* Georg Jonson Tromsdal, f. 1899. Se Stuskin-
ætten.
J 4. Olaug Olsd., f. 1903.
J 5. Odd Olsen, f. 1904.
I 1. Margrete Olausd., f. p. Nordnes 1871. * Iver Eriksen
Holmen, Hellan, f. p. Overholmen 1872. Se under E 5.
J 1. Einar Iversen, f. 1899, t 1916.
J 2. Astrid Iversd., f. 1899, tvilling med J 1. * Frid
tjov Mariussen Heir, Lundskin, f. 1896.
K 1. Grete Margot, 1 1930.
J 3. Oddbjørg Iversd., f. 1902.
J 3. Gunnhild Iversd., f. 1904.
J 4. Ingolf Iversen, f. 1907.
J 5. Oddmund Iversen, f. 1907.
I 5. Jon Severin Olaussen Nordnes, Nysete, f. p. N. 1873
* Maria Johannesd. Kulsli, f. p. K. 1878.
J 1. Gustava, f. 1898. J 2. Oline, f. 1900. J 3. Mar
git, f 1903. J 4. Ingeborg, f. 1906. J 5. Gunnvald
Olav, f. 1908. J 6. Oddbjørg Johanne, f. 1910. J 7.
Ella Oddveig, f. 1913. J 8. Ivar, f. 1915. J 9. Einar
Magnus, f. 1917. J 10. Magnhild, f. 1922.
16. Grete Oline Olausd., f. p. Nordnes 1876, f 1907.
I 7. Beret Marta Olausd., f. p. N. 1878. * Adolf Kasper
sen Stavø, f. i Bindalen 1883, bodde på Esp, Lein
strand, f- Enken solgte gården og flyttet til Verdal.
Bosted: Løvli, senere Solbakken, Vuku.
J 1. Klaus, f. 1906. J 2. Gunnveig, f. 1908. J 3. Odd-
Bjørg, f. 1910.
I 8. Johannes Olaussen Nordnes, f. p. N. 1880, lærer og
klokker i Vuku. * Bergljot Mikalsd. Dillan, f. p.
Vuku skole 1887.
J 1. Olav, f. p. Vuku skole 1909. J 2. Magne, f. p.
Vuku skole 1911. J 3. Ivar, f. p. Skjerve skole, Skogn,
1913.
19. Sofie Olausd. Nordnes, f. p. N. 1883, driver han
delsforretning på Levanger.
Marta Larsd. Nordnes, f. p. Overholmen 1814. * *) 1833 Jon
Olsen Storstad, f. p. S. 1806, f 1836, druknet. * ') 1838 Peder
Olsen Volden, f. p. Sundbyvald 1800, t 1857.

----
169 Bind V
---
H 11.I 1 . Lars Jonsen Nordnes, f. 1834.
H 2 1 . Johannes Jonsen Nordnes, f. 1837.
H3 2 . Ole Pedersen Nordnes, f. 1843.
H 4'-'. Mikal Pedersen Nordnes, f. 1846.
H5 2 . Ragnhild Pedersd. Nordnes, f. 1851, f 1865.
H I—41 —4 reiste sammen med moren til Amerika i
1870-årene.
F 2. Lars Hansen Overholmen, f. 1780.
F 3. Ranni Hansd. Overholmen, f. p. O. 1782, f smst. 1866.
* 1817 Mikkel Eriksen Rød, Overholmen, f. 1790, f 1848.
Se Overholmsætten.
F 4. Marit Hansd. Overholmen, f. p. O. 1785, f 1826.
Ando Gundbjørnsen Gren, f. i Ulvillen 1764.
Beret Gundbjørnsd., f. i Ulvillen 1761, f p. Åkran 1831.
F 1". Hans Svendsen Bratåsen, f. 1784, f 1859. * 1819 Marta
Olsd. Kleppen, f. p. K. 1799.
G 1". Gundbjørn Hanssen Overholmen, f. 1806, f 1857.
(Mor: Malena Hansd. Overholmen. Se under E 2).
G 2. Elen Hansd.. f. p. Kleppen 1820, f 1855.
G 3. Randi Hansd., f. p. Gren 1822, f 1910. * 1849 An
ders Andersen Skjækermoen, f. p. S. 1823, f 1913.
Hl. Marta Andersd., f. 1849, f 1905. * Halvor
Halvorsen Ottermoen, f. 1852.
I 1. Anton Odin Halvorsen, f. 1875, f i Trond
hjem.
E 3
E 4
J I°. Lovise Antonsd., f. 1909.
12. Gustav Halvorsen Ottermoen, f. 1882. *
Margrete Olsd. Nordgard, Sæter, f. 1891,
t 1914.
Jl. Magnhild, f. 1912. J 2. Maria, f. og
f 1914. J 3°. Sigbjørn, f. 1925.
13. Håkon Halvorsen Ottermoen, f. 1885. I
Amerika.
I 4. Jon Martin Halvorsen Ottermoen, f. og f
1888.
I s..Ragnhild Anna Halsvorsd., f. 1890. * Ole
Olsen Snekkermoen, f. 1875.
J 1". Helga Karlsd., f. 1912. J 2. Klara
16. Laurits Halvorsen Ottermo, Bratåsen, f.
1892. * Ragna Kristine Olausd. Skoknes,
f. 1900.
Jl. Magne Herman, f. 1926.


----
170 Bind V
---
H 2
H 3
Ole Andersen Skjækermoen, f. 1852.
Anders Anderssen Julneset, f. 1855. * Elen Olsd Åkran,
f. 1852.
11. Ole Anton Anderssen Julneset, f. 1870. *') Inga
Johannesd. Holmli, f. 1884, f 1915. * ») Hilda Mar
grete Olausd. Bakken, enke, f. 1880.
J 11.I 1 . Einar Albert, f. 1912, f 1917. J 2 1 . Arne, f.
1913. J 3 2 . Einar Albert, f. 1925. JA\ Ingrid Otilie,
f. 1927.
12. Iver Andersen Julneset, f. 1882.
13. Anne Randine Andersd., f. 1886, t 1927. * Martin
Olaussen Nessimo, Holmlisagen, f. 1887.
J 1. Maren, f. 1914. J 2. Elfrid, f. 1915. J 3. Alf,
f. 1917. J 4. Oddveig, f. 1920. J 5. Borghild, f. 1922.
J 6. Ola, f. 1924.
I 4. Gustav Anderssen Julneset, f. 1889. * Kristine Jonsd.
Væren, f. 1897.
J 1. Elen, f. 1922. J 2. Gudrun, f. 1924. J 3. As
mund, f. 1925. J 4. Johanna, f. 1927.
I 5. Anna Eline Andersd., f. 1897. * Martin Martinus-
sen Lustad, f. 1897.
J 1. Adolf, f. 1920. J 2. Elfrida Margrete, f. 1922.
J 3. Reidun Matilde, f. 1927.
Maria Andersd. Skjækermoen, f. 1858.
Johannes Anderssen Skjækermoen, f. 1864. * Anne
Tomasd. Helgåsen, f. 1868, f 1889.
I 1. Anne Johannesd., f. 1889, f l c >o4, innebrent.
H 4
H 5
G 4
Ole
H 1
Hanssen, f. p. Longdalen lille 1825. *.
Edvard Olsen Åsan, f. i Frol 1860". * Mette Olsd. Otter
moen, f. 1859.
I I°. Odin Severin Edvardsen Bratli, f. 1885. * Ingeranna
Annæsusd. Bakken, f. 1886.
Jl. Ella Johanna, f. 1911. 12. Ingvald Adolf, f.
1913. J 3. Oddvor Sofie, f. 1914. J 4. Edel Otilie,
f. 1916. J 5. Arne Sigvald, f. 1918. J 6. Lotte Alv
hilde, f. 1919. J 7. Borghild Elfrida, f. 1922.
Inger Antonie, f. 1924. J 9. Ole Edvard, f. 1926.
12. Einar Olav Edvardsen, f. 1887, f 1908.
13. Ole Anton Edvardsen, f. 1891. * Maren Edvardsd.
Indalsvald, f. 1890.
J 1. Egil, f. 1914. J 2. Mildrid, f. 1917. J 3. Einar,
f. 1920. J 4. Aslaug Margrete, f. 1922. J 5. Liv
Oddny, f. 1924. J 6. Olav, f. 1927.
14. Anne Margrete Edvardsd., f. 1892, f 1899.

----
171 Bind V
---
I 5. Johan Marius Edvardsen, f. 1805, f l c >26
* Signe Sorensd. Kulstad, f. 1001.
J 1. Sigmund, f. 1024. J 2. Johan, f. 1926
16. Arne Edvardsen, f. 1808, t 1001.
17. Adolf Edvardsen, f. 1000.
18. Magna Edvardsd., f. 1003.
J 1". Anne Olsd., f. 1024.
G 5. Beret Hansd., f. p. Helgåsen 1828.
G 6. Johanna Hansd., f. p. Ottermoen 1831.
G 7. Andrea Hansd., f. p. Ottermoen 1835.
H I".Johannes Mikalsen Bergstuen, f. 1856. (Far:
Mikal Anderssen Skjækermoen). * ') Marenanna
Johannesd. Indal, f. 1863. *-) Anna Kristine
Ågesd. Skavhaugg, f. 1860. (Barn: Se Stor-
Ingvaldsætten.
Marit Gundbjornsd. Gren, f. i Ulvillen 1767. * 1705 Ole
Eriksen Gren ovre, f. p. Midtholmen 1765, f P- den 1813.
F 1. Erik Olsen Gren, f. p. G. 1706, t 1820, gikk under en
tommerlund i elven. * 1823 Kristianna Andersd. Volden,
f. p. Josås 1800, f som kårkone p. Gren 1843, dtr. av
Anders Olsen Jøsås.
G l.Ole Eriksen, f. p. Gren 1825.
G 2. Anne Eriksd., f. p. Gren 1828. Reiste til Ameria.
F 2. Ranni Olsd. Gren, f. p. G. 1800, t 1834, ugift.
F 3. Gundbjørn Olsen Gren, f. p. G. 1805, f smst. 1885.
* 1831 Beret Paulsd. Elnes, f. p. E. 1805, f P- Gren 1883,
dtr. av Paul Pedersen E. og h. Gjertrud Andersd.
Gl.Povel Gundbjørnsen, f. 1831, f 1832.
G 2. Marta Gundbjørnsd., f. p. Gren 1833, f 1921. *
1875 Ole Johannessen Elnes, enkemann, f. 1820,
t 1888.
Hl. Gustav Olsen, f. 1876, f 1877.
G 3. Anne Gundbjørnsd. Gren, f. p. G. 1836, var i mange
år husmor på Holmen nedre.
G4.01e Gundbjørnsen Gren, f. p. G. 1839, f 1916. Var
i mange, år i Amerika. Stiftet Grens legat til hjelp
for tæringssyke i Vuku.
G 5. Guruanna Gundbjørnsd. Gren, f. p. G. 1841, t
1916. * Peder Karlsen Overholmen, f. 1840. Se
Stor-Ingvaldsætten.
G 6. Erik Gundbjørnsen Gren, f. 1845, f 1899. * Serine
Hansd. Longdalen, f. 1861.
Hl 0 . Iver Odin Eriksen Holmen, f. 1872. (Mor:
Anne Marta Overholmen. Se Overholmsætten.

----
172 Bind V
---
H 2. Birgitte Eriksd. Gren, f. 1883. I Amerika.
H 3. Hanna Marie Eriksd., f. 1885. * Karl Olsen
Sagvold, Haugan, korporal, f. 1878.
I 1. Ella, f. 1904. I 2. Magda Oline, f. 1906. I 3.
Ole, f. 1910. 14. Sverre, f. 1913. 15. Olav,
f. 1916. 16. Helga, f. 1920. 17. Klara, f.
f. 1922. 18. Dagrun Sofie, f. 1924. 19
Arne, f. 1926.
H 4. Georg Eriksen Gren, f. 1887. I Amerika.
H 5. Sofie Eriksd. Gren, f. 1889, t 1918. * Nils Kri-
stian Olsen Evjen, Bakken, f. 1881, lærer.
11. Solveig, f. 1911. 12. Gunvor, f. 1913. 13.
Kjellrun, f. 1916. 14. Nils Sverre, f. 1918.
H 6. Paul Eriksen Gren, f. 1891. * Marta Sofie
Karlsd. Flyum, f. 1897.
I 1. Marta, f. 1918. I 2. Egil, f. 1920. I 3. Kåre,
f. 1923. I 4. Tor Georg, f. 1926. I 5. Sigrid,
f. 1928.
H 7. Gudrun Eriksd. Gren, f. 1894. * Bernhard
Olaussen, Skoknes, f. 1892.
11. Einar, f. 1920. 12. Arnolda, f. 1921. 13.
Oddvar, f. 1922. I 4. Leiv, f. 1924. I 5. Sol-
veig, f. 1927.
HB. Edin Eriksen Gren, f. 1896. * Oline Lassesd.
Hellan, f. 1901.
G 7. Pauline Gundbjornsd. Gren, f. 1847, t 1906. * Elias
Olsen Åkran, f. 1840, f 1924. Se Åkranætten.
G 8. Iver Gundbjornsen Green, ingenior, f. 1854, f 1922
i Trondhjem. * Fredrikke Lange, f. i Bergen 1865.
Hl. Sigrid Green. f. 1899, kontordame. T.hjem,
H 2. Gunvor Green, f. 1901, postassistent, T.hjem.
H 3. Eivind Green, f. 1905, cand. jur., T.hjem.
Ole Gundbjørnsen Kolstad, f. i Ulvillen 1769, f P- Kolstad
1844. * 1795 Ingeborg Johansd. Kolstad, f. p. K. 1762, f
1843, enke efter Ando Olsen Ulvillen, med hvem * 1789.
F 1. Ando Olsen Leirset, 1 p. Kolstad 1796, f P- Leirset 1857
* l ) 1822 Mali Andersd. Leirset, fp. L. 1831, 61 år, enke
efter Lars Anderssen Leirset, med hvem * 1791. * *) 1832
Siri Sivertsd. Telsneset, f. p. T. 1806, t 1876.
Gl. Mali Andosd., f. p. Leirset 1833, f p. Longdalen
1887. * Hans Arntsen Longdalen lille, f. i Lom 1823.
H 1. Arnt Hanssen Longdalen, f. 1854. * Kristianna
Kristiansd. Holmli, f. 1851.
11. Ingeborg Anna Arntsd., f. 1877.

----
173 Bind V
---
I 2. Hans Kristian Arntsen, f. 1880.
H 2. Ando Hanssen Kjesbu, f. 1857. * Ingeborg Anna An
dersd. Kjesbu, f. 1854, f 1926.
I l.Beret Maria Andosd., f. 1877, f 1882.
12. Hanna Maria Andosd., f. 1879. * Edvard Petersen
Reitan, f. 1879.
13. Anna Andosd., f. 1882.
14. Håkon Andosen, f. 1884.
I 5. Beret Maria Andosd., f. 1886, t 1895.
I 6. Arnt Andosen, f. 1888. * Ingeborg Martinsd.
Jl.Angel, f. 1910. J 2. Peter, f. 1911. J 3. Anna
Bergljot, f. 1913.
17. Ole Andosen, f. 1891. * Anna Sofie Pedersd. Karm-
hus, f. 1890.
18. Inga Andosd., f. 1893.
I 9. Beret Marta Andosd., f. 1895.
II O.Astrid Andosd., f. 1898. * Olav Olsen Framnes
f. 1894.
J 1. Aslaug, f. 1918
H 3. Anne Hansd., f. 1859.
H 4. Serine Hansd., f. 1861. * Erik Gundbjørnsen Gren. (Se
under D 5).
H 5. Hanna Marie Hansd., f. 1864, f 1873.
H 6. Oline Hansd., f. 1867. * Mikal Olsen Longdalen, f. p
Vangstad 1862.
1.1.01 e Mikalsen, f. 1887.
12. Maria Mikalsd., f. 1889.
H 7. Anna Sofie Hansd., f. 1870.
Ingeborg Andosd. Leirset, f. p. L. 1838, f smst. 1898. * Nils
Arntsen Longdal, Leirset, f. i Lom 1830, f P- Leirset 1910.
H 1. Anne Nilsd. Leirset, f. 1856, f 1929.
H 2. Ando Nilssen Leirset, Midgrundan, f. 1859. * Maria
Ellingsd. Skrove, f. 1861, t 1901.
I 1. Maren Elise, f. 1891. 12. Ingeborg, f. 1893, f 1899
13. Arne, f. og f 1898.
H 3. Sirianna Nilsd., f. 1862. * Iver Odin Anderssen Telsnes,
Leirset, f. 1865.
I 1. Arnulf Iversen Leirset, f. 1894. * Signe Elise Ragn
valdsd. Longdalen, f. 1901.
J l.Olav, f. 1925. J 2. Kari, f. 1926.
I 2. Nils Iversen Leirset, Oppem, f. 1896. * Karen Fredrik
ke Annæusd. Okkenhaug, Oppem, f. 1891.
J 1. Ingvar, f. 1922. J 2. Sigrid, f. 1923. J 3. Ingrid,

----
174 Bind V
---
f. 1025, f 1927. J 4. Annbjorg, f. 1Q26. J 5.
Ingrid, f. 1928.
13. Arne Iversen Leirset, f. 1899. * Margit Mar
tinsd. Lillegården, f. IQOI.
J 1. Ivar, f. 1025. J 2. Jarle, f. 1027
I 4. Ingvar Iversen Leirset, lærer, f. 1901. * Gudrun
Severinsd. Efskind, f. 1001.
I 5. Tora Iversd. Leirset, f. 1004. * Iver Odin Johan
sen Helmo, lærer, f. 1890
J 1. Sigrun, f. 1027.
I 6. Johan Sverre Iversen . .Leirset, f. 1007.
H 4. Arnt Nilssen Leirset, f. 1866, f 1800. * Johanna Gu
rine Johannesd. Skrove, f. i Trondhjem 1868.
I 1. Elisabet Sofie, lærerinne, f. 1806. I 2 Ingrid f
1808.
H 5. Julie Nilsd. Leirset, f. 1868. f.
H 6. Trine Julie Nilsd. Leirset, f. 1870, f 1020. * Jon Ed
vard Tomassen Grunden, Østgrundan, f. 1866. Se
Midtholmsætten.
H 7. Jette Nilsd. Leirset, f. 1873. * Iver Johannessen Klu
ken, Elnes, f. 1870. I Amerika.
H 8. Ole Nilssen Leirset, kjopmann, Trondhjem, f. 1878
* Olava Krogstad, Orkdal, f. 1876.
I 1. Odd, f. 1906. I 2. Gudfrid, lærerinne, f. 1007, I 3.
Nils. I 4. Knut.
F 2
Mali Olsd. Kolstad, f. p. K. 1708, f p. Holmen 1837. * 1825
Tore Toresen Midthellan, f. p. Midthellan 1701, i p. Holmen
øvre 1835.
G 1. Anne Toresd., f. p. Kolstad 1825. * 1876.
G 2. Ingeborg Toresd., f. p. Kolstad 1827. * 1865 Olaus Gund
bjørnsen Kolstad, f. 1841. (Se under F 3).
G 3. Marta Toresd., f. p. Kolstad 1829, f P- Rød 1889. * 1859
Hans Peter Nilssen Volden, Rød, f. 1827, f P- R. 1880
Hl. Nils Hanssen Rød. I Amerika.
H 2. Martin Hanssen Rød. I Amerika.
G 4. Olava Toresd., f. p. Holmen 1831, f p. Nonset 1885.
* 1864 Johannes Larssen Nonset, f. 1839. Se Overholms
ætten.
G 5. Inger Toresd., f. p. Holmen 1833.
Gundbjørn Olsen Kolstad, f. p. K. 1802, f smst. 1886. * 1828
Marta Olsd. Holmli vestre, f. p. H. 1799, f p. Kolstad 1882,
dtr. av Ole Eriksen H.
G 1. Ole Gundbjørnsen Kolstad, f. p. K. 1829. Reiste til Ame
rika. * 1853 Maria Larsd. Longdalen, f. p. L. 1827, dtr
F 3

----
175 Bind V
---
av Lars Anderssen L. store og h. Marit Amundsd. Reiste til
Amerika.
H l.Gundbjorn, f. 1854. H 2. Mette, f. 1856. H 3. Liva, f.
1859. H 4. Marenanna, f. 1862, f- H 5. Jon Martin, f.
1863. H 6. Ole Marius, f. 1866. H 7. Edvard, f. 1869.
Ragnhild Gundbjørnsd., f. 1831, f 1868.
Olaus Gundbjornsen, f. 1832, f 1834.
Ingeborg Anna Gundbjørnsd., f. p. Kolstad 1835, t 1908.
* 1863 Jakob Johannessen Elnes, f. p. E. 1827, f 1904.
H 1. Johanna Maria Jakobsd., f. 1866, t 1923. * Ole Andre
assen Nordgard, Sæter, f. i Sparbu 1855.
I 1. Anton Olsen, f. 1885, f 1914. * Signe Gustava Gu-
neriusd., f. 1884.
J 1. Gustav, f. 1913, f s. å. J 2. Magnhild, f. 1914,
t 1915.
12. Johan Olsen, f. 1888, f s. å.
I 3. Ingeborg Anna Olsd., f. 1888.
I 4. Margrete Olsd., f. 1891, t 1914. * Gustav Halvorsen
Ottermo, f. 1882.
I 5. Jørgine Olsd., f. 1894. *Jon Olaussen Nessimo, f 1891.
J 1. Johannes Manfred, f. 1916. J 2. Jenny Margrete,
f. 1917. J 3. Maggie Jorun, f. 1918. J 4. Magne
Benjamin, f. 1920. J 5. Oddrun Signy, f. 1927
I 6. Johannes Olsen, f. 1897, f 1915.
I 7. Magna Oline Olsd., f. 1899, f 1918.
I 8. Georg Olsen, f. 1909, t s. å.
H 2. Karen Gurine Jakobsd., f. 1868. * Jon Persen Overneset,
f. 1864.
I I.° Johannes Olsen Overneset, f. p. Kolstad 1889. * In
geborg Anna Johannesd. Holmli, f. 1883.
H 3. Anna Jakobsd., f. 1870. I Amerika.
H 4. Ane Jakobsd., f. 1872. I Amerika.
H 5. Oline Jakobsd., f. 1875. I Amerika.
H 6. Johannes Jakobsen, f. 1877, f 1879.
H 7. Julie Jakobsd., f. 1879. * Teodor Olaussen Elnes, Kolstad,
f. 1874.
I l.Olav Julius, f. 1902, f 1914. I 2. Petter, f. 1903. 13.
Iver, f. 1905. I 4. Magna Oline, f. 1906. I 5. Jørgine
Bergitte, f. 1909. 16. Tryggve, f. 1911. 17. Jenny,
f 1914. 18. Jette Otelie, f. 1916. 19. Tora Kristine,
f. 1918. I 10. Odd, f. 1920. I 11. Kåre, f. 1924.
Johannes Gundbjørnsen, f. 1839, f 1851.
Olaus Gundbjørnsen Kolstad, f. 1841, f 1911. * 1865 Inge
borg Toresd., f. p. Kolstad 1827, f 1912. (Se under E 2).

----
176 Bind V
---
H I.° Mette Olausd., f. 1862. (Mor: Ingeranna Jonsd.
Kolstadvald). * Jakob Andreas Tørrissen Long
dalen, f. 1859, f 1927.
I 1. Inga Eline Jakobsd., f. 1890.
J I.° Julie Matilde Sigurdsd., f. 1913.
12. Teodor Jakobsen, f. 1893.
I 3. Ingeborg Oline Jakobsd., f. 1895.
14. Maren Jakobsd., f. 1898.
I 5. Maria Jakobsd., f. 1900. * Nils Kr. Evjen,
Bakken, lærer, enkemann, f. 1881.
Jl. Målfrid, f. 1922. J 2. Olaug, f. 1924.
J 3. Joar Arvid, f. 1926.
I 6. Iver Anton Jakobsen, f. 1912, f 1923.
H 2. Guruanna Olausd. Kolstad, f. 1865. * Johan
Gundbjornsen Helmo, sersjant, f. 1855. Se Over
holmsætten.
H 3. Teodor Martin Olaussen Kolstad, f. 1867. * x )
Marenanna Gundbjornsd. Sågen, f. 1872, t
1920. * 2 ) Elen Oline Olsd. Håbet, f. 1879.
I 1. Iver Odin, f. 1915. 12. Guttorm, f. 1918.
F 4. Johannes Olsen Kolstad, f. p. K. 1807, f 1836. Bygslet
Kvello 1835. * 1832 Olava Olsd. Kulslien, f. p. Kvammet
1808, f P- Kvello 1847, dtr. av Ole Olsen Kvammet og h.
Elen Olsd. Hun * 2 ) 1838 Lars Andosen Kvello, f. 1805,
f 1896. Se Overholmsætten.
Gl. Ole Johannessen, f. 1832. * 1861.
G 2. Elen Johannesd., f. p. Kolstad 1834, f 1894. * 1863
Ole Jonsen Mælen, f. i Meråker 1831, f p. Mælen
1882.
H 1. Peder Olsen Mælen, f. 1863. * Ingeborg Anna
Pedersd. Overneset, enke.
H 2. Johannes Olsen Storholmen, f. 1866, f 1924.
* Margrete Kristensd. Aksnesaunet, f. 1878.
I 1. Ole, f. 1900. I 2. Ingeborg Anna, f. 1903. I 3
Elen, f. 1906. 14. Kristen, f. 1908. 15. Mi-
kal, f. 1910. I 6. Olav, f. 1913. I 7. Margit,
f. 1914. 18. Jenny, f. 1918. 19. Johannes,
f. 1920.
H 3. Maria Olsd. Mælen, f. 1873.
H 4. Oline Olsd. Mælen, f. 1876, f 1888.
G 3. Jonetta Johannesd., f. 1836.
Anne Gundbjornsd. Gren, f. i Ulvillen 1772, f 1853. * 1801
Peder Olsen Åkran, f. 1764, f 1838. Se Åkranætten.

----
177 Bind V
---
NONSET
Gårdsnr. 178.
Navnet: Nunset 1664, 1723 (begge ganger nevnt som eng
slette).
Første ledd kunde muligens inneholde et elvenavn, oldnorsk
Nunna, som man synes å ha i Nonstad i Åsen, Nondal i Årdal
og i Nunfjord i Bjornor.
Skylden: Eiendommen er skyldsatt i begynnelsen av 1660-
årene og fikk da en skyld på 8 mkl., fra 1836 3 ort 17 sk., i 1907
var den mk. 1,73, fordelt på 3 bruk, hvorav bruksnr. 1 Nonset,
mk. 1,25.
Eiere: Gården synes — helt fra den tid, den blev inndratt i
matrikulen — å ha vært benefisert Verdalens prestebord. Ved kon
gelig skjøte av 29. oktober 1845, tgl. 19. juni 1846, blev den solgt
til Nikolai Jenssen, hvorved den gikk inn i Verdalsgodset. Kjøpe
summen var 200 spdl. samt en årlig jordavgift til Verdalens sogne
prest av 6 skjepper 2V*o fjerdingkar sedebygg.
Gården fulgte nu Verdalsgodset, til Verdal kommune i 1918
solgte den til leilendingen, Jon Olsen Elnes.
Brukere: I 1665 brukes Nonset, som i folketellingen dette år
betegnes som en engslette, av presteenken, Sofia Eriksdatter, hvis
sagmester, Ingebrigt, bodde der. Han var dengang 60 år og had
de en sønn, Bersvend, på 32 år. I 1668 betegnes gården som
et «øffn», som bruktes bare for landskylden.
Ved matrikuleringen i 1669 er gården helt uteglemt, og i den
følgende tid finnes ingen opsitter nevnt der — den betegnes stadig
som en engslette. Fra den tid, kirkebøkene begynner, viser det sig
dog, at der har bodd folk på eiendommen; muligens har den vært
brukt som husmannsplass. I 1707 er der død en Anders Nonset,
som iallfall har vært der i 1705, idet han dette år sees å være
stevnet for «efterstaaende rettigheder».
En Ando Jakobsen har så brukt gården. Han har rimeligvis
overtatt straks efter Anders, da han var blitt gift i 1706. Han var
der ennu i 1718, men slapp heldig fra krigen, idet det heter:
«Ingen fiende vaaren har ei heller nogit». Han kom omkring 1720
til Sæter.
I 1723 var der ingen opsitter på gården. Den kalles fremdeles
en engslette og betegnes som «lætwunden». Avlingen var 6 som
merlass høi. Der blev ikke foreslått nogen forandring i skylden
Senere har der vært en Peder Endresen Nonset, som døde i
1732, 67 år gammel.

----
178 Bind V
---
Under 15. mai, tgl. 1. juni 1736, fikk Jens Larssen bygselbrev
på gården av biskop Hagerup; men han hadde vært der iallfall
siden 1734. At biskopen har utstedt bygselbrevet, tyder på, at der
har vært nogen uklarhet om, hvorvidt gården var lektorats- eller
prestebordsgods, idet det første ved lektoratets ophevelse blev til
lagt bispegodset.
Nonset, sett fra syd 1929. Fot. H. Anderson.
Jens Nonset dode i 1740, 2Q% år gammel, og ved bygselbrev
av 10. april, tgl. 8. september 1747, bygslet madame Collin går
den til soldat Lars Åndosen, muligens en sonn av den tidligere
opsitter, Ando Jakobsen. Han har vært der til i 1770-årene.
Ved bygselbrev av 14., tgl. 21. februar 1774, bygslet prost
Peder Krog gården til løitnant Hans Kristofer v. Grabow, som
bl. a. forpliktedes til å «holde de paa gaarden nu værende huse
i brugelig og beboelig stand». Grabow har neppe hatt gården
lenge og har naturligvis heller ikke bodd der. I 1785 betegnes den
kun som en engslette, hvor der avledes 5 lass hoi. Der var ingen
husmann.
Ved bygselbrev av 18. februar 1780 bygslet sogneprest Jakob
Krog den til skilopersoldat Torkild Matiassen Mælen, og det heter
da, at den forrige opsitter, Hans Olsen, har opgitt den. Når denne
Hans er kommet dit, er übekjent.
Torkild dode i 1793, 32 år gammel. På skiftet efter ham er
registrert en besetning på 3 ungnaut, 3 geiter og 4 sauer. Aktiva
og passiva balanserte noiaktig med belop på 18 rdl. 1 ort 14 sk.


----
179 Bind V
---
Enken, Ranni Eriksdatter Overneset, blev i 1794 gift med Iver
Jakobsen Sæter, som så brukte gården til i 1808, da han opgav
den for Hans Olsen Kulslien, som fikk bygselbrev av prost Brandt
6. februar, tgl. 8. august 1808. Iver fikk et kår på 1 mål åker og
fritt hus for sin og hustrus levetid.
Gården hadde i 1835 en besetning på 2 kyr, 3 sauer og 3
geiter og en utsed av Vi td. bygg, 2 tdr. havre og 1 td. poteter.
Hans dode i 1838 og enken, Eli Olsdatter Åkran, døde som
kårkone på Nonset i 1844. Hun hadde sittet i uskiftet bo. De
hadde ingen barn. Ifølge gjensidig testamente tilfalt arven deres
søsken og disses barn. Boets aktiva blev ved auksjon utbragt til
98 spdl. 3 ort 5 sk. og beholdningen blev 92 spdl. 8 sk.
Lars Andosen Kvello (se Overholmsætten) brukte Nonset i
mange år. Gården hadde i 1865 en besetning på 1 hest, 3 storfe,
6 sauer og 2 geiter og en utsed av X A td. bygg, 3 tdr. havre og
2 tdr. poteter.
Sønnen, Johannes Larssen, overtok den fra 11. mai 1866. Den
hadde i 1875 en besetning på 1 hest, 3 storfe, 2 ungnaut og kalver,
7 sauer og lam og 3 geiter og kidd, og utseden var % td. bygg,
3% tdr. havre og 3*/2 tdr. poteter.
Efter Johannes blev Jon Olsen Elnes leilending. Han kjopte
gården av Wer dal kommune 24. april 1918 for 2350 kr. Han
kjøpte samtidig Kroketneset, som hadde tilhørt Overholmen, for
1200 kr. Skjotene er av 6. november 1921.
LEIRSET
Gårdsnr. 179.
Navnet: Lersett 1610. Leersett 1626. Leerset 1664, 1723.
Skylden: I 1650 var den 1 ore 12 mkl., fra 1836 4 dal. 8 sk.,
i 1907 mk. 7,21 i ett bruk.
Eiere: Gården var i den første halvdel av 1600-årene bonde
gods. Den tilhørte i 1620-årene Siv ert Taraldsen på Binde i Stod
og efter ham Even Binde. I 1660-årene er vicepastor Peder Erik
sen Juel kommet i besiddelse av den og efter ham Jakob Land,
som blev gift med Juels enke. Siden gikk den i arv til efterkommere
og eiedes i 1723 av fru sal. kaptein Juel; av henne er det vel, at
kjøpmann Simon Hof på Øren har kjøpt den.
Hof solgte den i 1733 til opsitteren, Jon Danielsen, som igjen
skilte sig ved den i 1754 ved salg til Kliiver på Bjartnes. Ved
skifte i 1783 efter dennes enke tilfalt Leirset, Longdalen store, Sæ
ter, Sagvolden og begge Gren-gårdene datteren, Ber ei Maria, gift

----
180 Bind V
---
med kapellanen, Peder Kristofer Krog, som ved skjote av 12. au
gust 1793 solgte disse gårder tillikemed Longdal sag til Johan
Widerø Tonning, hvorved de gikk inn i Verdalsgodset.
Ved skjote av 30. juni 1919 solgte Verdal kommune Leirset til
opsitteren, Iver Anderssen Telsneset.
Brukere: Vi vet intet om gården fra middelalderen. Den eksi
sterte muligens dengang, men horer neppe til de meget gamle
gårder. Der skal i en gammel uthusbygning på gården ha vært
en stokk med innhugget årstall fra 1400-årene.
Forste gang, vi horer noget om Leirset, er i 1592, og det er
ikke nettop fordelaktig. Der er avholdt skifte efter «Oluff Leersett
som bleff reffsett for horerj och hans quinde for throldom». Og
da tilfalt forbryderens eiendeler Kronen, efter at all skyld og gjeld
var betalt. Det, som tilfalt Kongelig Majestet efter Oluf Leirset,
er opfort slik i Ludvig Munks lensregnskap for 1592 —93:
Tilhobbe 20 % dr. 8B regnendis imod enhver dal.
2 lod sølff. Er sølff xlj lod j quintin.
D. e.: Tilsammen 20V6 daler 8 skilling, eller i solv efter 2 lodd
pr. daler 41 lodd 1 kvintin.
Hvordan konen på Leirset er blitt «reffset» for sin troldom,
oplyses ikke i regnskapene; men en nokså almindelig måte å revse
trollkjerringer på var å brenne dem, så det kan nok hende, at Ver
dalen også kan prale med en brent trollkjerring.
Oluf må ha vært leilending på gården. Hadde han eiet den,
vilde den ved denne leilighet ha tilfalt Kronen. Skjont aktiva ved
ovenstående registrering ikke synes stor efter våre bgreper, må
han dog ha vært en forholdsvis velsituert mann. Boet opviser jo
endog en solvskje og rede penger, et sikkert tegn på velbergethet.
Gjennem hele den forste halvpart av 1600-årene opfores som
skattebonde på gården Ole eller Oluf. Det kan dog neppe hele ti

 

----
181 Bind V
---
den være samme mann, men muligens efterkommere av den første
Oluf.
I slutten av 1650-årene er der kommet en ny opsitter, Jakob
Rasmussen. Han var i 1666 49 år gammel.
Gården hadde i 1657 en besetning på 2 hester, 6 kyr, 1 bukk,
3 geiter og 7 sauer.
Ved matrikuleringen i 1669 er tienden sått til 2 skjepper bygg
og 4 skjepper havre, ledingen til 1 ort og småtienden til 1 ort. Der
blev ikke foreslått nogen forandring i skylden, og det heter herom:
«Formedelst udfall i Elffuen ej bedre eragtet». Gården led altså
av elvebrudd.
Jakob opføres i manntallene ennu i slutten av 1680-årene.
Ole Johansen fikk bygselbrev av kapellan Jakob Lunds enke,
Elsebe, 29. juni 1690, tgl. 13. oktober 1698, og var på gården en
lang årrekke, idet han først dode i 1732, 92 år gammel. Han har
visst mange år brukt gården for avgift, hvad vi kan slutte av, at
der hverken i 1719 eller 1729 er opfort nogen leilending der.
Ved svenskenes innfall i 1718 gikk heller ikke denne gard ram
forbi. Der opgis å være tatt:
Tilsammen 48 rdl. 72 sk.
Svenskene hadde betalt BV2 rdl. i erstatning.
Ved matrikuleringen i 1723 oplyses der å være skog til gårdens
fornødenhet, en seter (som da lå øde) 2 mil borte, ringe bumark.
Gården betegnes som «tungvunden og frostagtig». Utseden var
6 skjepper bygg og 2 tdr. havre, avlingen 15 sommerlass vollhøi
og 4 lass ekerhøi og besetningen 1 hest, 4 kyr, 1 ungnaut og 6
sauer. Tienden blev sått til 3 skjepper blandkorn og 6 skjepper
havre «ringe korn» og 8 mk. ost. Gården må ha vært i bra stand;
ti skylden blev foreslått forhøiet 4 mkl., og det tilføies, at «for
medelst dens slethed udi korn» har man ikke kunnet sette den
høiere. Efterat hele matrikuleringsarbeidet var ferdig, fant man
imidlrtid, at bygdens samlede nedgang i skyld var blitt større, enn
12


----
182 Bind V
---
komisjonen ansa forenelig med sitt mandat, hvorfor gårdene blev
gjennemgått en gang til og skylden på enkelte forhøiet. Blandt
disse var Leirset, som blev foreslått pålagt yderligere 4 mkl.,
altså ialt 8 mkl.
Oles enke, Siri Guttormsd atter, blev i 1733 gift med Jon Dani
elsen, som fikk bygselbrev av Simon Hof 30. mai, tgl. 1. juni
samme år. Han fikk med henne 1 øre i Breding, som Ole hadde
eiet; dette solgte han i 1736, og samme år kjøpte han Leirset av
Simon Hof for 100 rdl. Skjøtet er av 2. aug., tgl. 8. sept. 1736.
Jon synes å ha vært noget vidløftig av sig: I 1746 er han
idømt 7 rdl. i erstatning «for at have overfaldt Ole Gren med hug
og slag», og året efter var han borti en ennu verre historie, idet
han blev dømt til «for leiermaal i hans egteskab at bøde V™ af alt,
han eier, efterat den vitterlige og lovlige gjeld er betalt, ligesom
ogsaa dobbelte leiermaalsbøder 24 rdl.»
Slikt var naturligvis ikke heldig for økonomien: Ved skifte ef
ter hans annen hustru, Beret Iversdatter, som døde i 1751, beløp
aktiva sig til 190 rdl. 18 sk.; men der var megen gjeld, så behold
ningen blev bare 70 rdl. 10 sk. Besetningen var 2 hester, 6 ung
naut, 18 sauer, 3 geiter og 1 svin. Der hadde vært 2 sauer og 4
geiter til; men de var ihjelrevet av ulv siden registreringen. Der
fantes både en gammel treharv til 12 sk. og en jernharv med 26
tinder til 1 rdl. Gården blev utlagt til Jon og hans kreditorer; på
Jons part fait bare 28 rdl. 1 ort.
Ekteskapet hadde vært barnløst, hvorfor avdødes part i boet
gikk til hennes utarvinger. Denne uttelling har det vel fait Jon
stridt å klare, så han har rimeligvis vært nødt til å seige gården,
da han ved skjøte av 8. juni, tgl. 6. september 1754, overdrog den
for 94 rdl. til Kliiver og blev leilending der ifl. bygselbrev av
18. juni samme år.
Anders Pedersen Åkran fikk bygselbrev på Leirset 2. desember
1761, tgl. 20. februar 1762, og efter ham sønnen, Lars Anderssen,
den 30. desember 1809, tgl. 3. mai 1810. Da han døde i 1819,
var det en ganske übetydelig besetning, idet der er registrert bare
1 hest, 3 ungnaut, 5 sauer og 6 geiter. Moren levet enda, så det
kan være, hun eiet endel av besetningen. Innbo og løsøre blev solgt
ved auksjon for 50 spdl. 1 ort 20 sk., og boet viste sig ved avslut
ningen i 1821 å være fallitt med et underskudd på 115 spdl. 4
ort 22 sk.
Enken, Mali Ånder sdatter, blev i 1822 gift med Ando Olsen
Kolstad, som av Hilmar Meincke fikk forpaktningskontrakt på
gården for livstid 10. mars 1823, tgl. 16. august 1824. Den årlige
avgift var 12 spdl. foruten arbeidsplikt til bruket på de sedvan
lige vilkår.

----
183 Bind V
---
Med Ando er der blitt bedre økonomiske forhold. Ved skifte
efter Mali i 1831 var boets aktiva 207 spdl. 47 sk. og beholdnin
gen 112 spdl. 31 sk., og der registrertes en besetning på 2 hester,
5 kyr, 5 ungnaut, 7 sauer og 9 geiter.
I 1835 var besetningen 1 hest, 5 kyr, 7 sauer og 7 geiter og
utseden Vi td. bygg, 5 tdr. havre og 2 tdr. poteter.
Leirset, sett fra øst 1927. Fot. O. Snekkermo.
Ando dode i 1857, og enken, Siri Sivertsdatter telsneset, op
føres i 1865 som bruker av gården, hvis besetning da var 3 hester,
12 storfe, 13 sauer og 10 geiter og utsed ¥2 td. bygg, 8 tdr. havre
og 4 tdr. poteter. Den virkelige bruker var dog visstnok helt siden
Andos død svigersønnen, Nils Årntsen Lillelongdalen, født i Lom
og gift med Ingeborg Andosd. Leirset. Han bygslet gården den
12. februar 1874 for 325 spdl. og 12 spdl. årlig.
Den hadde i 1875 en besetning på 4 hester, hvorav 2 under
2 år, 6 kyr, 5 ungnaut og kalver, 23 sauer og lam og 16 geiter
og kidd og en utsed av 1 td. bygg, 8 tdr. havre og 4 tdr. poteter.
Iver Anderssen Telsneset, gift med Sirianna Nilsdatter Leirset,
overtok gården efter svigerfaren op kjøpte gården av Verdal kom
mune den 13. mars 1918 for 7550 kr.
Fraskilt part:
Li østre (skyld 50 øre) er fraskilt og solgt til Arne Iversen
Leirset for 1000 kr. Til eiendommen er lagt noget av Volden (Li
vestre). Den nye eiendom kalles Li.


----
184 Bind V
---
VOLDEN
Gårdsnr. 180.
Navnet: Wollenn 1626. Wolden 1664. Wollen og Holmen
eller Wolden 1723.
Sky lde n: Det synes, som om Volden er dannet ved deling av
en av Overholmsgårdene i 1662. Fra den tid, den kan folges som
selvstendig eiendom, var skylden 1 ore 12 mkl., fra 1836 8 dal.
3 ort 11 sk., i 1907 mk. 13,97 i ett bruk. (Se Overholmen).
Eiere: Se Overholmen.
Brukere: Den del av Overholmen, som Ellev Anderssen seiv
beholdt, da han i 1662 hadde avstått 2 ore 16 mkl., er Volden,
som senere alltid opfores med en skyld av 1 ore 12 mkl. (Se Over
holmen mellem).
Mens gården i matrikler og skattemanntall jevnlig går under
navnet «Holmen eller Volden» eller bare Holmen, har folketellin
gene et annet navn: I tellingen av 1665 finner vi under «Fuglie
Wold» opsitteren Ellef, som da var 44 år og brukte x h sp.; i 1666
kalles eiendommen Fugliwold. Dette må utvilsomt gjelde Volden.
Ved matrikuleringen i 1669 kalles den Wollen, og opsitter er
fremdeles Elleff Andersen. Tienden blev sått til 2 skjepper bygg
og 4 skjepper havre, ledingen til 1 ort og småtienden til 1 ort
8 sk. «Findes Hommelhaug och thommerschouff», heter det.
Skylden blev sått til V 2 spand, og denne skyld kom den til å be
holde, idet denne part ikke blev avfelt i 1694 sammen med Over-
holmsgårdene.
Ellev Anderssen dode i 1704 og må da ha vært en meget
gammel mann.
La ur it s Hof stad fikk bygselbrev på gården (som ved denne
leilighet kalles Volden) 22. februar 1706, tgl. 6. juli 1707. Byg
selsummen var 5 rdl. Han har ikke hatt den lenge: Jon Kristensen
fikk fogdens bygselbrev på den 20. november 1710, tgl. 26. ja
nuar 1711.
Skaden ved svenskenes innfall i 1718 er opgitt under ett for
Overholmen mellem og Volden. Gården opfores under navnet
Holmen med to opsittere, Torsten og Jon, og skaden var:

 

----
185 Bind V
---
Tilsammen 85 rdl. 48 sk.
Ved matrikuleringen i 1723 opføres gården alene under navnet
«Holmen eller Wolden». Der var skog til gårdens fornodenhet og
litt sagtømmer, ingen seter, ringe bumark. Gården betegnes som
«letvunden og maadelig til korn». Utseden var 1 td. bygg og 4
tdr. havre, avlingen 22 sommerlass vollhøi og 3 lass ekerhoi og
besetningen 2 hester, 5 kyr, 3 ungnaut og 9 sauer. Tienden blev
sått til 3 skjepper blandkorn, 6 skjepper havre og 8 mk. ost. Skyl
den blev foreslått forhøiet 12 mkl., «formedelst dens gode auwel
og saugtømmer skoug».
Jon Kristensen kjøpte gården for 100 rdl. av Ernestina Kuni
gunda Drejer ifl. skjøte av 9. september 1735, tgl. 5. mars 1736.
Den eldste sønn, Kristen Jonsen, overtok gården ifl. skjøte, ut
stedt og tgl. 7. september 1752. En annen sønn, Iver Jonsen,
kom til By.
Kristen var en dyktig og foretagsom mann, som drev gården
betydelig op og endog hadde penger å låne ut. Endel hadde han
vel fått med hustruen, Marit Sevaldsdatter Stiklestad. (Se Leins
ætten). Efter Kristens. død giftet Marit sig med den 22 år yngre
Ole Iversen Haugan. Ved en kontrakt av 3. oktober 1792, tgl. 21.
februar 1793, blev Ole og stedsønnen Sevald Kristensen enige om
å dele gården slik, at de brukte halvparten hver. Sevald kjøpte i
1795 Varslåtten, som han drev som underbruk og i 1821 overdrog
til sønnen, Kristen Sevaldsen.
Ifl. skjøte av 6., tgl. 7. februar 1805, overtok Sevald Kristen
sen også Ole Iversens halvpart av gården for 495 rdl. Ole og
Marit fikk et kår, bestående av Lilleengvolden og et nærmere be
tegnet slåttstykke. Hvis kårfolkenes alderdom skulde hindre dem
i å dyrke dette, skulde det ombyttes med en årlig ydelse av 2 tdr.
bygg og 8 tdr. havre. Kåret skulde kun ydes, så lenge Marit
levet. Hun døde i 1815.
Ved kontrakt av 24. juli 1815, tgl. 16. august 1820, overdrog
Jakob Eriksen Overholmen til Kristen Sevaldsen sin andel i Kro
ketneset på nordsiden av elven mot en årlig avgift av 24 riksbank
skilling navneverdi og med forpliktelse til å skaffe skjøte, så snart
det kunde bli utskiftet av fellesskapet med de øvrige Overholms
gårder.
Sevald Kristensens sønn, Kristen Sevaldsen, overtok som eneste
arving Volden efter moren. En tid eiet han også Kolstad, som han


----
186 Bind V
---
kjøpte på auksjon i 1826. Han kjøpte vel denne gard vesentlig
fordi der var en flomsag, på hvilken han kunde skjære tømmeret
fra sine gårder, Volden og Varslåtten. Ved skjønnsforretning i
1828 blev kvantum sått til 4 tylvter pr. år.
Kristen var en velstandsmann, som ikke alene hadde penger
nok til eget bruk, men også til utlån. I 1836 kjøpte han den tidli-
Volden før branden i 1922, sett fra nord.
Fot. 0. Snekkermo.
gere chefsgård Lein på auksjon, og ved skjøte av 30. desember
1840, tgl. 2. februar 1842, solgte han Volden til Sivert Evensen
Høislo.
I 1835 var gårdens besetning 3 hester, 12 storfe, 12 sauer, 12
geiter og 1 svin og utseden 1 td. bygg, 9 tdr. havre og 5 tdr. poteter.
Ved skjøte av 14. desember 1853, tgl. 8. februar 1854, solgte
Sivert Evensen gården til Nikolai Jenssen, hvorved den gikk inn
i Verdalsgodset.
Ved kontrakt av 12. januar 1854, tgl. 13. august 1873, solgte
Nils Hanssen Bjørstad fra Bjørnør sin gard, Bjørstad vestre, til
Jenssen mot å få feste på Volden. Han fikk forpaktningskontrakt
på gården 12. januar 1856, tgl. 5. februar 1859.
Gården hadde i 1865 en besetning på 4 hester, 12 storfe, 18
sauer, 4 geiter og 3 svin og en utsed av 1 td. bygg, 14 tdr. havre
og 12 tdr. poteter.
I 1875 var besetningen 5 hester, hvorav 2 under 3 år, 9 kyr,
8 ungnaut og kalver, 27 sauer og lam, 20 geiter og kidd og 2 svin
og utseden 2 tdr. bygg, 10 tdr. havre og 8 tdr. poteter. Nils op


----
187 Bind V
---
fores fremdeles som leilending; men sønnen Peter, som «driver
for faren», opføres som eier av storstedelen av besetningen.
Ved skjote av 14., tgl. 25. april 1884, solgte Verdalsgodsets
eiere gården til Peter Nilssen Volden for 7500 kr., hvorved for
beholdtes bruket rett til uten erstatning å benytte gårdens strand
og elvemæl m. m.
Peter brukte gården i mange år. Han var en velstandsmann;
på Volden bygget han ny stuelån. Gården led meget av elvebrudd
efter gjennembruddet ved Herfossen; store forbygningsarbeider er
av kanalvesenet gjort på gårdens grunn mot Malsåen.
Peters brorsonn, Olav Olsen Varslåtten, kjopte gården av
Peter og bruker den fremdeles.
Den 27. november 1922 brente gården helt ned, og intet innbo
blev reddet. Kårmannen Peter døde i 1923.
Nu er gården helt nybygget. Der er frasolgt tomt til skole og
nytt skolehus bygget i 1923.
Voldenætten.
Første ledd usikkert.
A.Ole Gren øvre. (Var 71 år i 1666).
B. Kristen Olsen Overholmen, f 1726, 75 år gl. («Christen Olls.»,
sønn på Gren øvre, var i 1666 14 år).
Cl. Jon Kristensen Volden, f 1762, 76 år. **) 1710 Sara
Kristofersd. Volden, enke, f 1712, 56 år, visstnok dtr. av
Kristofer Neset. * 2 ) 1712 Mali Iversd. Haugan, f 1740,
65 år. Se Garnesætten.
Dl. Kristen Jonsen Volden, f. 1715. * 1752 Marit Se
valdsd. Stiklestad, f. p. S. 1729. Se Leinsætten.
D 2. Iver Jonsen By, f. p. Volden 1717, f 1773. * r )
1748 Karen Halvorsd. By, f. p. Minsås, enke efter
Peder Olsen By. * 2 ) Ingeborg Jonsd. By.
E 1. Karen Iversd., f. p. By 1769. * 1794 Sevald
Barosen Leirfald, f. p. L. 1768. Se Leinsætten.
E 2. Mali Iversd., f. 1771, f 1773.
D 3. Sara Jonsd., f. p. Volden 1719. * l ) 1741 Ole Bård
sen Sundby østre, t 1766, 76 år gl. Se Sundbyætten.
* ■•) 1768 Bård Olsen Haga, f. 1714. Se Næsætten.
D 4. Marit Jonsd., f. p. Volden 1722. * 1752 Anders
Gundbjørnsen Storvuku, hennes tremenning. Se
Fårenætten.
C2.01e Kristensen Holmlie. .n, f 1747, 56 år 22 uker gl.
* 1720 Ingeborg Larsd. Holmlien, enke.

----
188 Bind V
---
TELSNESET
Gårdsnr. 181.
Navnet: Thellennes 1626. Thælleneß 1664. Tellenes Eng
slette 1723.
Efter uttalen kan første ledd ikke være intetkjonnsordet Pelll,
furulund, som man har i flere med Tel- begynnende navn. Sann
synligvis er det hankjønnsordet telg, bregne, av Ross anført fra
Stjørdalen i formen tælggras. Av dette ord forklarer O. Rygh
også Talset, uttalt med lang vokal og tykt /.
Skylden: Gården forekommer første gang i matrikulen for
1670 med en skyld av 1 øre, fra 1836 1 dal. 12 sk., i 1907 mk.
3,65 i 3 bruk, hvorav bruksnr. 1, Telsneset, mk. 1,81. Alle 3 bruks
numre var samlet under én bruker.
Eiere og brukere: Gården betegnes i 1670 som en engslette og
tilhørte Elling Faren, gikk ved hans død over til enken, Anne Kol
banusdatter, som har fått skjøte på den 26. oktober 1671, og blev
nu en rekke år drevet som underbruk under Faren, inntil Elling
Tomassen Faren og hans medarvinger ved skjøte av 26. mai, tgl.
1. juni 1735, solgte den til Peder Sivertsen Ulvillen. Opsitterne
på Faren synes vel ikke å ha hatt den fulle nytte av den, da det
på grunn av avstanden var vanskelig å føre opsyn med den. I
1706 sees således Tomas Faren å ha stevnet Tosten, Kristen og
Erik Overholmen, fordi deres hester hadde avbeitet den.
I 1718 har svenskene tatt 8 lass høi til 4 rdl. på Telsneset.
Ved matrikuleringen i 1723 kalles eiendommen fremdeles en
engslette og betegnes som «letvunden — og bliver høet offtest af
elven bortspølt». Der såddes intet, men avledes 6 sommerlass høi.
Peder Sivertsen døde allerede i 1736, og visstnok ikke lenge ef
ter har Moses Jenssen Kinken flyttet inn på Telsneset — han var
der iallfall i 1743. Han kjøpte gården for 15 ¥2 rdl. ifl. skjøte av
26. oktober 1752, tgl. 7. september 1753, utstedt av Peder Sivert
sens enke, Beret Amundsdatter, og hennes barn.
Ved skjøte, utstedt og tgl. 23. februar 1770, solgte Moses den
for 40 rdl. til Jens Bertelsen, som overdrog den for 70 rdl. til Ole
Barosen Knlslien og Nils Knlslien ved skjøte av 20. februar 1777.
Nils Kulsliens sønn, Ole Nilssen, gav Ole Barosen skjøte på sin
halvpart 2. januar, tgl. 21. februar 1783, hvorefter Ole Barosen
utstedte skjøte på hele eiendommen til Ole Nilssen den 15. august
1786, tgl. s. d. Selgeren kalles ved denne leilighet Ole Barosen
Vestrum. Salgssummen var 70 rdl.
De siste år var gården formodentlig blitt brukt under Kluken;
men Ole Nilssen har nok bodd der. Ved skjøte av 23. desember

----
189 Bind V
---
1794, tgl. 25. februar 1795, solgte han den til proprietær Broder
Hagen for 170 rdl.
Hagens enke, Anna Katarina, solgte den for 180 rdl. til Siv ert
Olsen ved skjote av 24. januar, tgl. 6. desember 1799. Sivert dode
i 1806, 41 år gammel. På skiftet efter ham blev gården verdsatt
til 200 rdl., og der var panteheftelse på den for 83 rdl. 20 sk. til
Anna Katarina, nu gift med Monrad. Aktiva var 311 rdl. 3 ort
8 sk. og beholdningen 144 rdl. 14 sk.
Enken, Ranni Olsdatter Åkran, blev i 1807 gift med Peder
Anderssen Elnes, sonn av en husmann under Oulstad kopperverk
i Sparbu. Han dode i 1808 efter V-i års ekteskap, og boet var fal
litt, idet aktiva var 42 rdl. 3 ort og passiva foruten skifteomkost
ningene 106 rdl. 2 ort 12 sk.
Ranni giftet sig i 1810 for tredje gang, nu med Josten An
dreassen Gulstad fra Sparbu, en mann, som snart bragte det til
den ytterste fattigdom på gården, foruten at han seiv kom i straff
og døde på tukthuset. Da det i 1828, 12 år efter hans død, blev
tale om å avholde skifte efter ham, skriver lensmann Støp, at
Tosten i den siste tid, han var i bygden, «ernærede sig ved tyve
professionen og søgte saavidt mulig at ødelægge det lidet indbo,
han engang eiede, hvorfor og hustruen maatte forlade hjemmet
og ty hen til andre baade for husly og fodes skyld». Og en be
vidnelse fra Kristen Volden og Ole Kulslien er ikke stort bedre,
idet den uttaler, at han ikke efterlot sig nogetsomhelst slags løsøre
eiendele, «da hans ødelæggende besiræbelser og smudsige tænke
maade bevægede ham til at sælge alt, ja lige indtil vinduerne fra
stuen».
Ved takst i 1828 blev gården verdsatt til 180 spdl. Den kun
de fø I—2 voksne kreaturer og 4 småfe. 1 hest kunde holdes
halvparten av året. Utseden var 2 tdr. korn; der var ingen skog
hverken til brensel eller hus.
Rannis eldste sønn av første ekteskap, Ole Sivertsen, overtok
gården efter taksten og fikk skjote 23. april 1830, tgl. 6. april
1832. Ranni fikk et kår på 3 tdr. havre, V 2 td. bygg, jord til Va
td. potetsed og for til 1 ku og 2 småfe.
I 1835 var besetningen 2 storfe, 3 sauer og 3 geiter og utseden
Vs td. bygg, \¥z tdr. havre og % td. poteter.
I 1842 kjøpte Ole Varslåtten, og ved skjote, dat. og tgl. 20.
april 1849, solgte han Telsneset for 250 spdl. til Iver Tørrissen
Tuset. Fra salget var undtatt den under gården liggende seter.
Da Iver var død, overdrog enken, Anne Olsdatter, gården ved
skjote av 7. februar, tgl. 2. mars 1865, til svigersønnen, Anders
Olsen Kolstadvald, for 300 spdl. og kår. Dens besetning i 1865

----
190 Bind V
---
var 1 hest, 2 storfe, 6 sauer og 5 geiter og utseden 3 tdr. havre
og 3 tdr. poteter.
I 1875 var besetningen 2 hester, hvorav 1 under 3 år, 5 kyr,
15 sauer og lam, 12 geiter og kidd og 1 svin og utseden M> td.
bygg, 5 tdr. havre og 4 tdr. poteter.
rifter gjennembruddet ved Herfossen blev Telsnesei utsatt for
elvgravning, og Anders kjopte i 1805 Elnes sondre og flyttet dit.
Stuebygningen på Telsneset blev flyttet til Elnes. Nu er Teisneset
helt utgravet — ingenting er igjen av den vakre gården, elven har
tatt alt til åfar — flyttet nordover og nordover. Men Iver Anders
sen Leirset, sonn på Telsneset, har fått tilmålt vidder på sydsiden
av elven istedenfor det, som er tapt. Det er ennu bare elveører;
men der kommer nok med tiden det nye Telsneset til å bli.
SUNDBYENGET ØVRE
Gårdsnr. 181, bruksnr. 2.
Denne eiendom, som er et gammelt uteng under Sundby vestre,
blev skilt fra Sundby ved skyldsetningsforretning av 7., tgl. 15.
august 1854, og skyldsatt for 4 ort (ny skyld mk. 1,19). Ved
skjote, dat. og tgl. 15. august samme år solgte Lars Larssen
Sundby eiendommen til Kristen Gabrielsen for 160 spdl. Kristen
overdrog den for samme pris til Nikolai Jenssen ifl. skjote av 10.
desember 1863, tgl. 14. oktober 1860, hvorved den for en tid kom
inn i Verdalsgodset.
Jenssen forpaktet eiendommen til Arnt Svendsen fra Storen.
Den hadde i 1865 en besetning på 1 hest, 1 ku, 6 sauer og 2
geiter og en utsed av % td. bygg, 2 tdr. havre og 2 tdr. poteter.
I 1875 var besetningen 1 hest, 1 okse, 2 storfe, 1 ungnaut, 12
sauer og lam og 3 geiter og kidd og utseden X A td. bygg, 4 tdr.
havre og 4 tdr. poteter.
Ved skjote av 31. juli, tgl. 13 august 1884, solgte Verdalsgod
sets eiere denne eiendom tillikemed Overmoenget for 1500 kr. til
Anders Olsen Telsneset, og siden har den fulgt denne gard.
Mosesætten.
A. Svend Siurdsen Kluken ostre (var 35 år i 1666).
B. Jens (Svendsen?) Indalen, f p. Indalen 1740, 81 år gl
(Jens Svendss., sønn på Kluken ostre, var i 1666 3 år gl.).
C. Moses Jenssen Kluken, Telsneset, soldat, f p. Sende
nedre 1772, 77 år. * 1724 Marit Sivertsd., f p. Tels-
neset 1765, 80 år gl.
D 1. Jens Mcsessen, f. p. Indalen 1725.

----
191 Bind V
---
Siurd (Sivert) Mosessen Telsneset, f. p. Halset 1728, f p.
Haugsholm 1788. **) 1858 Kirsten Olsd. Gren nedre, t
1763, 29 år. * 3 ) 1765 Elen Olsd. Ulvillen.
E 1 Moses Sivertsen Wold, kjøpmann i Trondhjem, f. p. El
nesvaldet 1770, f i T-hjem 1822. Kalles i 1790 «liberi
tjener», tok 1801 borgerskap som kremmer i T.hjem. (Har
formodentlig i sin tid tjent på Volden). * 1799 i Frue
kirke m. Beret Maria Olsd. Lambach, f 1834, var i 1801
31 år.
Fl. Elen Sofie Sivertsen, f. 1800. * Hans Berg, smed
mester. 5 barn.
F 2. Simon Andreas Sivertsen, kjøpmann i T.hjem, f.
1801. * 1830 Marie Sofie Møller.
Gl. Sofie Andrea Sivertsen. *') Oluf Ludvig
Schjerve, skibsfører. * -) i Amerika med
Hårstad.
G 2. Mosefine Johanne Sivertsen, f. 1832, t 1868. *
F 3. Johan Olaus Sivertsen, kjøpmann i T.hjem og pro
prietær, brukte Pineberg på Strinda, f. 1803, f 1867.
* l ) 1830 Marta Marie Buzzi, f. 1807. *■) 1853 Ma
rie Birgitte Woxvold, f. 1802, f 1868.
Gl. Johan Sivertsen, megler, T.hjem, f. 1836.
G 2. Frants Sivertsen, f. 1837. * 1861 Oline Elisa-
bet Moe, f. 1837.
H l.Olaf Sivertsen, kaptein, T.hjem. *') Ella
Lie. * 2 ) Hanna Riise.
G 3- Peter Sivertsen, agronom, f. 1839.
F 4. Beret Marie Worm Sivertsen, f. 1809. * 1829 Peter
Kristian Møller, døvelærer, T.hjem, f 1803, f 1859.
8 barn.
Gl. Jon Moses Møller, kjøpmann, Ramsø, f. 1832.
* Julie Brun, f. 1832.
F 5. Ole Andreas Sivertsen, fullmektig ved Lerens valse-
verk, f. 1811, f 1858. * Dortea Katrine Duus, f.
1813. 5 barn.
F 6. Maren Marie Sivertsen, f. 1813, f 1881. * 1839
William Henrik Weyde, skibsfører, f. 1811, f 1882.
4 barn.
F 7. Johanne Birgitte Sivertsen. * 1835 Einar Aschlund,
gartner i T.hjem, f. 1803. Ingen barn.
E2.01e Sivertsen, f. p. Telsneset 1768, var i 1801 og 1810
husmann på Vist øvre. * 1797 Kirsti Tomasd. Ekle, f. p.
Snekkermoen 1764.

----
192 Bind V
---
F 1. Sivert Olsen, f. p. Hallemsvald 1798.
F 2. Tomas Olsen, f. p. Vistvald 1802.
E 3. Jens Sivertsen, f. p. Haugsvald 1775, var i T.hjem i 1810.
E 4. Marta Sivertsd., f. p. Haugsholmen 1779. * 1807 Peder
Hanssen Bremset, Kulstadviken. Se Solbergætten.
E 5. Ingeborg Sivertsd., f. p. Haugsholmen 1782, tjente i 1810 hos
boren Moses i T.hjem.
KULSLIEN
Gårdsnr. 182.
Nav net: Kuulj 1590. Kußlid 1626. Kuslj 1664. Kuslie 1723.
Det er efter formen mulig, at første ledd er hankjønnsordet
kul, hevelse, bule, enten brukt som persontilnavn eller om en eien
dommelighet ved liens form (jfr. gårdsnr. 144). Det fortjener
dog opmerksomhet, at alle skriftformer mangler / foran s; det kun
de derfor være tenkelig, at / er innkommet ved uren uttale, som
det f. eks. ofte er tilfelle i Overhalla foran s. Kuslien (kort u)
finnes også i Førde, Kughislib (Bjørgynjar Kålfskinn) som også
er vanskelig å forklare. Snarest kunde vel navnet her settes i for
bindelse med hankjønnsordet kus, pukkel, av Åsen opført fra Inn
herred, hentydende til liens avrundede form.
Skylden: Den opføres i 1650 med 2 øre 12 mkl., men er alle
rede i 1655 blitt 1 spand. Fra 1770-årene er gården delt i to, hver
på V 2 sp., fra 1836 4 dal. 1 ort 9 sk. I 1907 var skylden mk. 13,89,
fordelt på 4 bruk, hvorav:
Bruksnr. 1: Kulslien nedre, mk. 7,00
2: Kulslien øvre » 6,17
Eiere: V 2 spand i Kuslid opføres i 1592 og senere under «Stig
tens guodtz», hvorav man kunde tro, at gården i sin tid hadde til
hørt erkebispegodset, hvilket dog neppe er tilfelle, da den hverken
finnes i nogen av de gamle erkebispers jordebøker eller i Steinviks
holms lens regnskaper for 1549. Antagelig er gården først inn
dratt i matrikulen i annen halvdel av 1500-årene og da lagt til
«Stigtens gods», som førtes særskilt under krongodset.
1 øre tilhørte Vuku kirke. I 1655 var altså eiendomsfordelingen:
Kronen 2 øre og bygselretten
Vuku kirke 1 »
I 1660-årene er vicepastor Peder Eriksen f net blitt eier av går
den (d. v. s. Kronens part), og efter ham arvingene, av hvem fogd
Jens Bing har erhvervet den. Bings enke solgte den i 1706 sam

----
193 Bind V
---
men med Sæter og Gren til Henrik Schiødt, og omkring 1720 har
Rasmus Ågesen Magen kjøpt den. (Se Sæter).
Ved skjote av 15. mars 1730, tgl. 5. mars 1731, solgte Hagen
Kulslien tillikemed sine andre eiendommer øverst i Vuku til sin
svigersønn, Broder Boysen, hvorved den gikk inn i Det hagenske
eller Vuku jordegods, som den fulgte, inntil Åge Hagen i 1810
solgte godset til proprietær Miiller, hvorved gårdene gikk inn i
Verdalsgodset.
Ved skjøte av 5. oktober 1886, tgl. 2. juli 1887, solgte Verdals
godsets eiere Kulslien øvre til Johannes og Ole Erikssønner for
3800 kr.
Kulslien nedre blev solgt til Jon Toresen Flyan.
Brukere: Tomis Kusliid har i 1592 betalt 3 ort i landbohold.
Eluff Kuslij nevnes i 1607. I årene 1610—15 synes gården å ha
ligget ode (übygslet), da den ikke finnes i skattemanntallene. I
1620 heter opsitteren Kjeld. Han opgav gården i 1633 for Jakob
Olsen, som betalte 10 daler i bygsel for 2Vz øre og brukte gården
en lang rekke år.
Besetningen i 1657 var 2 hester, 12 kyr, 6 geiter, 12 sauer og
1 svin.
Jakob var på Kulslien ennu i 1665 og var da 70 år gammel.
Men i 1666 har enken gården. Hjemme var 3 sønner, Hans, Bård
og Kristen, henholdsvis 21, 13 og 6 år gamle.
Peder Torkildsen fikk bygselbrev på gården av Peder Eriksen
Juel; det er datert 3. april 1668, men først tinglest 13. oktober
1698. Denne Peder er muligens kommet dit ved ekteskap med
enken. (Se Åkranætten). Han opføres som bruker ennu i 1718;
men det er vel rimelig, at sønnen, Torkild Pedersen, da har dre
vet gården.
Ved matrikuleringen i 1669 blev tienden sått til 1 td. bygg og
2 tdr. havre, ledingen til Yz rdl. og småtienden til 1 ort 8 sk. «Fin
des Hommelhaug och thimmerschouff», heter det.
Kulslien led ganske betydelig under svenskenes innfall i 1718,
idet der opgis å være tatt:
Tilsammen 100 rdl. 24 sk.


----
194 Bind V
---
Svenskene hadde dog betalt mere for sig der enn på de fleste
andre steder, nemlig 30 rdl. i svensk mynt.
I 1723 var Torkild Pedersen bruker. Ved matrikuleringen
dette år oplyses der å være skog til gårdens fornødenhet, seter Vz
mil borte, måtelig bumark, en fjellslette, hvorav svartes årlig 8
sk., en kvern, hvorpå kunde males høst og vår, sått til 6 sk. Går
den betegnes som «tungwunden og frostnæfnt». Utseden var 2
tdr. bygg og 5 tdr. havre, avlingen 24 sommerlass vollhøi og 2
lass ekerhoi og besetningen 2 hester, 6 kyr, 2 ungnaut og 8 sauer.
Tienden blev sått til 4 skjepper blandkorn og 1 td. havre («ringe
korn») samt 12 mk. ost. Skylden blev foreslått forhøiet 6 mkl. og
ved annen gangs behandling yderligere 4 mkl. «formedelst denne
gaards goede høe auvel», heter det i begrunnelsen.
Torkild døde i 1744, 64 år gammel. Han hadde vært gift to
ganger, siste gang med Ingeborg Olsdatter fra Sparbu. Hun blev
i 1745 gift med Halsten Olsen Ørtugen, som så fikk bygselbrev
på Kulslien av Broder Boysen 29. april, tgl. 8. september 1745.
Torkilds sonner kom til andre gårder: Peder til Åkran, Johan til
Kolstad og Erik til Overneset.
Ingeborg dode i 1765, 66 år gammel. Halsten giftet sig igjen
samme år. Det ser ut, som om iallfall en del av gården nu er blitt
brukt i nogen år av Erik Olsen Midtholmen; men bygselbrev fin
nes ikke. Denne Erik døde i 1772. På skiftet efter'ham er regi
strert 1 hest, 1 ku, 2 ungnaut, 4 geiter, 6 sauer og 1 svin. Det
oplyses, at kornet var meget beskadiget av frost. Boet var fallitt,
idet aktiva var 45 rdl. 1 ort 14 sk. og passiva 49 rdl. 3 ort 23 sk.
Seiv om dette var i et uår, synes den påfallende ringe besetning
å tyde på, at Erik ikke kan ha brukt hele gården, men rimeligvis
bare halvparten, som Halsten vel har opgitt for ham.
lallfall er det sikkert, at gården blev delt efter hans død, idet
Rasmus Brodersen Hagen den 20. desember 1773 bygslet halve
Kulslien til skiløpersoldat Ole Olsen Helmoen og den 5. august
1777 den annen halvpart til soldat Ole Hanssen Elnes, som i 1774
var blitt gift med Erik Olsens enke, Anne Iversdatter Østgård.
Den del, Ole Hanssen bygslet, er Kulsli nedre.
KULSLIEN NEDRE (NORDRE)
Gårdsnr. 182, bruksnr. 1.
Ole Hanssen brukte gården til i 1808, da han opgav den for
sønnen, Ole Olsen, som fikk bygselbrev av Miiller 3. mars, tgl.
16. august 1808. Ole Hanssen tok kår.
Gården hadde i 1835 en besetning på 2 hester, 6 storfe, 7
sauer og 7 geiter og en utsed av V-i td. bygg, 4V2 tdr. havre og
2 tdr. poteter.

----
195 Bind V
---
Ole Olsen var gift med Ragnhild Kristofersdatter Grundan.
Han døde i 1841, og samme år den 27. oktober forpaktet sønnen,
Kristofer Olsen, gården for en årlig avgift av 25 spdl. Forpakt
ningen er fornyet ved kontrakt av 9. sept. 1853, tgl. 7. febr. 1854.
I 1865 var besetningen 4 hester, 10 storfe, 25 sauer og 8 gei
ter og utseden Vi td. bygg, 8 tdr. havre og 4 tdr. poteter.
I 1875 opføres fremdeles Kristofer som forpakter, hjulpet av
svigersønnen, Jon Toresen Flyan, som hadde vært på gården siden
1868. Besetningen var 4 hester, hvorav 2 under 2 år, 1 okse, 6
kyr, 2 ungnaut, 16 sauer og lam, 8 geiter og kidd og 2 svin og
utseden % td. bygg, 8 tdr. havre og 5 tdr. poteter.
Jon var gift to ganger: første gang med Ragnhild Kristofers
datter Kulslien, som døde i 1872, og annen gang med Kristiane
Kristensdatter Lein, men hadde ingen barn. Han kjøpte gården
av Verdalsgodset. Jon døde i 1902, og Ole Olufsen kjøpte gården
av enken og bruker hovedbolet (halve gården) ennu.
Fraskilte par ter:
Kulsli mellem, solgt til Martin Olaussen Elnes. Peder Bengt
sen eier og bruker denne part.
Østby, solgt til skomaker Peder Hanssen.
En part, solgt til Olav Johannessen Trøen.

 

----
196 Bind V
---
KULSLIEN ØVRE
Gårdsnr. 182, bruksnr. 2.
(Denne gard er flyttet ned i den senere tid og blir derfor kalt
nedre. I dagligtalen heter den alltid Sørstugu. Gården er efter
Herfossens gjennembrudd flyttet noget opover igjen).
Kulsli øvre, sett fra øst 1930. Fot. O. Snekkermo.
Ole Olsen var gift med Beret Olsdatter Helmoen og hadde
visst brukt denne gard nogen år, før han korn til Kulslien. Ved
skifte efter Beret i 1781 er registrert 2 hester, 4 kyr, 3 ungnaut,
18 sauer og 18 geiter. Aktiva var 110 rdl. 1 ort 18 sk. og behold
ningen 89 rdl. 1 ort 20 sk. Ved Oles død i 1810 var beholdningen
110 rdl. 3 ort 4 sk.
Enken, hans annen hustru, som også het Beret Olsdatter, sått
nu nogen år med gården. Der var ingen barn efter Ole, hvorfor
Miiller nu bygslet den til Ole Olsen Kvammet ved bygselbrev av
2. mai, tgl. 16. august 1814. Ole eiet Kvammet, som han samtidig
solgte til Miiller. Beret fikk et kår på 1 td. bygg, IY2 tdr. havre
og for til 2 kyr og 4 småfe.
Ved skifte i 1830 efter Ole Olsens hustru, Elen Kristensdatter,
er registrert en besetning på 2 hester, 4 kyr, 1 ungnaut, 11 sauer
og 14 geitfer. Aktiva var 239 spdl. 116 sk., og der var omtrent
ikke gjeld, så beholdningen blev 208 spdl. 62 sk.
I 1835 var besetningen 2 hester, 6 storfe, 7 sauer og 7 geiter
og utseden V 2 td. bygg, 4% tdr. havre og 2 tdr. poteter, altså nøi
aktig som på den annen Kulsli-gård.


----
197 Bind V
---
Ole Olsen giftet sig igjen i 1833, 63 år gammel, med Gjertrud
Kirstine Karboen fra Skogn og brukte gården til sin død i 1850.
Enken brukte den nok videre.
I 1860 bygslet Kristen Gabrlelsen Mælen den. Han gav 300
spdl. i bygsel og 8 spdl. årlig. Den hadde i 1865 en besetning på
1 hest, 8 storfe, 18 sauer og 12 geiter, og utseden var Yé td. bygg,
8 tdr. havre og 6 tdr. poteter.
Opgang av grensene mellem Kulsli-gårdenes og Elnes' ut
marker er avholdt 15. oktober 1867, tgl. 16. november 1869.
Kristen har neppe stått sig synderlig godt: I 1870 sees der å
være holdt utpantning hos ham for skatt, og den 17. mars samme
år er gården blitt bortleiet til Martinus Sørensen Kolstad for 8
spdl. årlig og kår til Kristen. Fra 9. mars 1872 er avgiften oket
til 28 spdl.
I 1874 blev gården forpaktet til Erik Eriksen Blokhaug for 30
spdl. årlig. Den hadde i 1875 en besetning på 3 hester, hvorav
2 under 3 år, 3 kyr, 6 ungnaut og kalver, 16 sauer og lam, 16
geiter og kidd, og utseden var 1 td. bygg, 7 tdr. havre og 6 tdr.
poteter.
Ole og Johannes Erikssønner brukte gården sammen efter fa
ren og kjøpte den av Verdalsbruket. Johannes flyttet i 1898 til
Elnes østre, og Ole eiet og brukte gården alene til sin død. Han
flyttet husene lenger op. Enken efter Ole reiste til Amerika i 1907,
og Jon Martin og Ole Olssønner Elnesvald kjøpte gården. De
eier og bruker den fremdeles.
Fraskilte par ter:
Ved skyldsetningsforretning av 6. august, avhjemlet og ting
lest 17. august 1886, er fra Kulslien øvre skilt følgende to parter:
Nordmarken øvre, skyld 26 øre.
Nordmarken nedre, skyld 22 øre.
Begge er lagt under Nonset og utgjør bruksnr. 2 og 3 under
denne gard.
ELNES
Gårdsnr. 183.
Navnet: Elgeness 1520. Ellines 1559. Ellennes 1590 Elnis
1610. Ellnees, Ellenes 1626 (2 gårder). Elneß 1664. Elnes 1723.
Sannsynligvis oprinnelig oldnorsk Elgjarnes likesom Elnes i
Asker, hvilket også antydes ved den eldste skriftform; dette navn
forekommer temmelig ofte i forskjellige landsdeler, likesom man
har det i samme forledd i Elgjartun, nu Eltun, Elton, og måskje
også i Elgisetr (Elgset i Skogn). Det kan ikke komme av dyre
13

----
198 Bind V
---
navnet elgr, om enn dette måskje kunde tenkes å ha hatt genitivs
formen elgjar, da de sammensetningsledd, hvormed det finnes
forbundet, ikke passer dertil. Ved Elgenes i Vistdalen bemerker
O. Rygh, at en forklaring av et fjellnavn eller av et elvenavn
Elgja, som ennu finnes i Enningdalen, forekommer ham rimeligst.
Elvenavn kan det her ikke være tale om, men måskje om et fjell
navn.
Skylden: Den var i 1650 1 spand. Gården blev i 1741 delt i
to, hver på V-i spand. Fra 1836 var skylden 9 dal. 2 ort 9 sk.,
hvorav: Elnes nordre 4 dal. 2 ort og Elnes sondre 5 dal. 9 sk.
I 1907 var skylden mk. 15,86, fordelt på 6 bruk, hvorav:
Bruksnr. 1: Elnes nordre, mk. 2,98
2: Elnes ostre, » 2,08
4: Elnes sondre, » 8,91
Eiere: Gården har — formodentlig helt fra middelalderen av —
tilhort Verdalens prestebord, som eiet 2 øre 8 mkl. i den. Dessuten
hadde Stiklestad og Vuku kirker hver en landskyldspart på 8 mkl.
Gjennem 1630- og 40-årene opfores 1 øre 8 mkl. i lensregn
skapene under Elgesæter gods. Derav kan man dog neppe slutte,
at noget av gården har tilhørt klostergodset. Det er vel snarere
så, at det gamle Elgesæter klostergods, som Kremen beslagla ved
reformasjonen, har vært bortforlenet og da med tillegg av endel
gårder, som ikke oprinnelig har tilhort klostergodset, deriblandt
Elnes.
Elnes nordre blev i 1855 solgt til Paul og Ole Eliassønner og
Elnes sondre i 1888 til Johannes Olsen. Siden har gårdene vært
brukernes eiendom.
Bruker e: Oluff i Elgeness har i 1520 betalt V 2 lodd solv i
tiendepenningskatt.
I skibskattmanntallet av 1559 står Laurids paa Elhs mellem
Rod og Storstad. Det må gjelde Elnes.
I den forste halvdel av 1600-årene har gården vært delt i to,
hvorav den ene efter ledingen synes åha vært omtrent dobbelt så
stor som den annen.
På den minste opføres i be
gynnelsen av århundredet opsit
teren Amund. Og i 1639 har
Ellev Amundsen bygslet 8 mkl.
«i en øde plads kaldet Elnes»,
for hvilket han betalte 2 rdl.
I begynnelsen av 1600-årene
nevnes Euind (Even) Elienes
blandt odegårds- eg husmenn.
Senere har gården visstnok lig
get ode (übygslet); omkring
1620 finnes den ikke opført i

----
199 Bind V
---
Ellev nevnes nu utover til om- skattelistene. Men fra først i
kring 1650. Han betalte hus- 1620-årene til sist i 1650-årene
mannsskatt. er opsitteren Bård der.
Så har vi Lars Tørrissen, som antagelig kom til gården i 1656
og opfores der ennu i 1680-årene. Han brukte hele Elnes. Han
var i 1666 37 år og hadde hjemme en sonn, Bård, på 7 år, hvorav
vi kanskje kan slutte, at Lars var svigersonn av den forrige Bård.
Besetningen i 1657 var 2 hester, 10 storfe, 6 geiter, 9 sauer
og 2 svin.
Ved matrikuleringen i 1669 er tienden sått til 1 td. bygg og 2
tdr. havre, ledingen til Vi rdl. 16 sk. og småtienden lMTort 4 sk.
«Findes tommerschouff», heter det. Gården må ha vært i god
stand; ti den var en av de få, hvis skyld blev foreslått forhoiet,
nemlig til 1 sp. 1 øre.
I 1680-årene har gården fått en ny opsitter, Iver, som blev der
en lang rekke år. Under svenskenes innfall i 1718 led han et be
tydelig tap, som opgis således:
Tilsammen 97 rdl. 24 sk
Herav hadde dog svenskene erstattet 28 rdl.
Gården tør dog fremdeles ha vært i god stand; ti den var ved
matrikuleringen i 1723 blandt de få, hvis skyld blev foreslått for
høiet, riktignok kun med 10 mkl. Forøvrig oplyses, at der er skog
til brenne og gjerdefang, seter 2 mil fra gården, god bumark, en
fjellslette, hvorav årlig svartes 8 sk. Gården betegnes som «tung
vunden og frostagtig». Utseden var 1% tdr. bygg og 4 tdr. havre,
avlingen 30 sommerlass vollhøi og 4 lass ekerhøi og besetningen
2 hester, 6 kyr, 2 ungnaut og 8 sauer. Tienden blev sått til 4
skjepper blandkorn og 1 td. havre — «ringe korn» — samt 12
mk. ost. Forhøielsen i skyld blev foreslått «i henseende till denne
gaards goede Høe auvell».


----
200 Bind V
---
Iver døde i 1724, 80 år gammel, og sønnen, Willum Iversen,
overtok nu gårdens bruk. Han var gift med Beret Gundbjørns
datter Auskin og kom — antagelig i 1734 — til Midtholmen, hvor
han døde i 1743. Hans sønn, Iver Willumsen, kjøpte i 1758 Folioen.
I 1741 blev gården delt i to, hver på 1 øre 12 mkl. Den ene
blev bygslet til Hans Olsen (muligens fra Ekloen nordre), den
annen til Jakob Olsen. Begge bygselbrev er av 16. juli, tgl. 8.
september 1741, og utstedt av biskop Hagerup, hvilket viser, at
biskopen har betraktet gården som lektoratsgods. Den del, Hans
Olsen bygslet, svarer til det nuværende Elnes nordre og ostre.
ELNES NORDRE (OG ØSTRE)
Gårdsnr. 183, bruksnr. 1 og 2.
Hans Olsen opgav gården i 1763, hvorefter sogneprest Peder
Krog bygslet den til Jakob Olsen Åkervolden ved bygselbrev av
30. september 1763, tgl. 20. februar 1764. Jakob opgav den også
nokså snart, hvorefter Krog ved bygselbrev av 4. november 1765,
tgl. 20. februar 1766, bygslet den til Paul Torkildsen Kulslien,
som imidlertid døde samme år, hvorefter enken, Gunhild Olsdatter,
i 1767 blev gift med soldat Peder Nilssen Prestgård, og han fikk
bygselbrev av Krog 10., tgl. 15. august 1771.
Da Peder Nilssen var 63 år gammel, opgav han gården, hvor
efter eldste sonn, Paul Pedersen, fikk bygselbrev av prost Brandt,
utstedt og tgl. 16. august 1802. Faren fikk som kår et lite jord
stykke, Østerlien, samt et slåtteng, Pynten, og havnegang for sine
kreaurer. Han døde i 1812 som en velstående kårmann. Skiftet
efter ham viste 996 riksbankdaler 14 sk. aktiva, hvoriblandt ad
skillige utestående fordringer, og beholdningen var 748 rbdl. 2
ort 15 sk. Hustruen Gunhild døde i 1815.
Paul Pedersen var død året før faren. Ved samfrendeskifte ef
ter ham viste boet aktiva til et beløp av 1153 rbdl. 2 ort 12 sk. og
en beholdning av 794 rbdl. 1 ort 3 sk. Sølvtøi, kopper eller mes
sing fantes ikke. Kreaturene blev verdsatt til 500, ung- og små
feet til 535 rbdl.
Enken efter Paul, Gunhild Olsdatter Over mo en, med hvem han
var blitt gift i 1802, blev i 1812 gift med Elias Olsen Åkran, som
fikk bygselbrev av Brandt 15., tgl. 17. august 1812. Kåret til
Peder Nilssens enke blev da forandret således, at hun skulde ha
1 td. bygg og 5 tdr. havre samt for til 1 ku og 4 småfe.
I 1833 døde Elias. På skiftet efter ham er registrert 3 hester,
6 kyr, 2 ungnaut, 16 geiter og 8 sauer. Aktiva var 164 spdl. 3
ort 19 sk.; men gjelden var 2 spdl. 13 sk. mere, så boet var fallitt.

----
201 Bind V
---
Ved tellingen i 1835 var besetningen 2 hester, 6 storfe, 8 sauer
og 8 geiter og utseden V 2 td. bygg, 6 tdr. havre og 3 tdr. poteter.
Enken efter Elias hadde så gården nogen år, hvorefter søn
nene, Paul og Ole, overtok den. Disse kjøpte gården ifl. kongelig
skjøte av 9., tgl. 15. august 1855. Foruten kjopesummen skulde
svares en årlig jordavgift til Verdalens sogneprest på 1 td. 4
skjepper 3 fjerdingkar bygg.
Elnes øvre, sett fra syd 1930. Fot. 0. Snekkermo.
I 1859 blev Elnes østre og Storholmen fraskilt, og Ole Eliassen
overtok disse parter, mens Paul Eliassen beholdt Elnes nordre.
Denne gard hadde i 1865 en besetning på 1 hest, 4 storfe, 8 sauer
og 8 geiter og en utsed av Va td. bygg, 6 tdr. havre og 3 tdr. po
teter. På én husmannsplass føddes 1 ku, 4 sauer og 2 geiter og
såddes Va td. bygg, 1 td. havre og 1 td. poteter.
Paul Eliassen døde i 1871. Han var gift med Anne Jørgens
datter fra Sparbu. De hadde ingen barn. Deres midler blev dispo
nert ved gjensidig testamente av 28. desbr. 1863, tgl. 18. aug. 1880.
I 1875 bruktes Elnes nordre av Johannes Olsen Julneset, som
var gift med Ingeborg Hansdatter, enken efter Peder Nilssen Stor
holmen. Han betegnes som selveier, men har ikke hatt tinglest
hjemmel på gården.
Besetningen var dengang 2 hester, hvorav 1 under 3 år, 3
kyr, 2 ungnaut, 14 sauer og lam og 12 geiter og kidd og utseden
6V2 tdr. havre og 5 tdr. poteter. På husmannsplassen føddes 1 ku,
1 ungnaut, 8 sauer og 3 geiter og såddes \V% tdr. havre og 2Vz
tdr. poteter.


----
202 Bind V
---
Ole Pedersen Rosten fra Foldalen kjøpte så gården, men har
heller ikke hatt tinglest hjemmel. Han overdrog den til sønnen,
Peder Olsen (Stor-Per), som fikk skjote for 1200 kr. 9. mars 1880,
tgl. 16. august 1882. Det er utstedt av Anne Jørgensdatter.
Peder Olsen solgte senere gården til broren, som også het Pe
der Olsen (Litl-Per). Denne solgte til Olaus Pedersen Skansmoen,
som dode i 1028. Sonnen, Martin Olaussen, eier og bruker går
den nu.
Elnes østre, sett fra vest 1930. Fot. O. Snekkermo
ELNES ØSTRE
Gårdsnr. 183, bruksnr. 2.
Gården blev skilt fra Elnes nordre ved skyldsetningsforretning
av 21. juli 1859, avhjemlet 15. august samme år og skyldsatt for
1 dal. 1 ort 6 sk. Ole Eliassen beholdt denne eiendom. Han flyttet
siden til Overneset og solgte da Elnes for 400 spdl. til lærer Jo
hannes Anderssen Kinken ved skjote av 5. februar 1867, tgl. s. d.
I 1865 var gårdens besetning 1 hest, 6 storfe, 21 sauer, 12
geiter og 1 svin og utseden 6 tdr. havre og 4 tdr. poteter. På 1
husmannsplass foddes 1 ku og 8 sauer og såddes 1 td. havre og
1 td. poteter.
I 1875 var besetningen 4 kyr, 19 sauer og lam og 7 geiter og
kidd og utseden Vi td. bygg, 5 tdr. havre og 4 V* tdr. poteter. Der
var nu 2 husmannsplasser med en samlet besetning på 1 ku, 1
ungnaut, 8 sauer og 6 geiter og en utsed av % td. bygg, % td.
havre og 2 tdr. poteter.


----
203 Bind V
---
Johannes Klukens svigersønn, Johannes Eriksen Kulslien,
kjopte gården i 1898. I 1917 overdrog han den til sonnen, Ole
Johannessen, som fremdeles eier og bruker den.
STORHOLMEN
Gårdsnr. 183, bruksnr. 3.
Denne eiendom er også utskilt av Elnes nordre samtidig med
Elnes østre og skyldsatt for 4 ort 18 sk. (ny skyld mk. 1,03). Ole
Storholmen, sett fra vest 1930. Fot. O. Snekkermo.
Eliassen Elnes østre solgte eiendommen til Nils Bårdsen og Peder
Nilssen Ørtugen ved skjøte, dat. og tgl. 15. august 1859.
Peder Nilssen opføres som eneeier i 1865. Gårdens besetning
var da 1 hest, 3 storfe, 8 sauer og 6 geiter og utseden X 4 td. bygg,
4 tdr. havre og 4 tdr. poteter.
Peder Nilssen døde i 1867, og på skiftet fikk enken, Ingeborg
Hansdatter, hjemmelsbrev på gården. Hun solgte til Elias Olsen
Julneset, som imidlertid ikke har fått tinglest hjemmel på den.
I 1875 var besetningen 1 hest under 3 år, 1 ku, 2 ungnaut og
kalver, 7 sauer og lam og 12 geiter og kidd og utseden r k td. bygg,
2 tdr. havre og 2 tdr. poteter.
Elias Olsen brukte gården til i 1891. Da kjøpte Ole Johannes
sen Kinken den for 1600 kr. ifl. skjøte, dat. og tgl. 12. august
1891. Det er utstedt av Johannes Olsen Julneset og hustru Inge
borg Hansdatter, enken efter Peder Nilssen Storholmen.
Ole Johannessen reiste til Amerika høsten 1900 og solgte da
gården til Johannes Olsen Mælen. Dennes enke eier og bruker
gården nu.


----
204 Bind V
---
ELNES SØNDRE
Gårdsnr. 183, bruksnr. 4.
Jakob Olsen Åkervolden, som i 1741 hadde bygslet Elnes søn
dre, fikk — som før omtalt — i 1763 bygselbrev også på Elnes
nordre, som han imidlertid opgav allerede efter et par års forløp.
(Se Åkranætten).
Elnes søndre, sett fra vest.
Fot. E. Musum.
Efter Jakobs død drev enken, Ingeborg Jensdatter (datter av
klokkeren Jens Ørnfelt), gården, som hun i 1791 opgav for sønnen,
Johannes Jakobsen, mot en kårkontrakt, hvorefter hun skulde få
bruke halve gården, så lenge hun vilde; siden skulde hun ha 5%
mål åker, som han skulde drive, samt for til 2 kyr og 5 småfe, hest
til behov, husvær etc. Hun døde i 1793.
Det var ikke stort hverken efter Jakob eller Ingeborg. Efter
ham er i 1790 registrert 1 unghest, 1 ku, 1 okse, 1 kalv, 2 geiter
og 2 sauer. Aktiva var 50 rdl. 3 ort 20 sk. og beholdningen 30
rdl. 1 ort 12 sk. Efter Ingeborg er registrert 1 hoppe, 1 okse, 5
geiter, 6 sauer og 1 svin. Innbo og løsøre blev ved auksjon utbragt
til 87 drl. 1 ort 4 sk.; men gjelden var 99 rdl. 1 ort 4 sk. Der var
megen smågjeld, deriblandt landskyld til kirken for 3 år.
Husmannsplassen Lilleenget blev i 1798 bygslet til Jonas Erik
sen Holmli mot en avgift til opsitteren av 6 rdl., hvorav 4 i kon
tanter, 2 i arbeide ved innhøstningen. I 1803, da Jonas var død,
blev den bygslet til Lars Simonsen, og nu var avgiften steget til
6 rdl. 2 ort, som skulde utredes med 15 dagers arbeide i håbollen,


----
205 Bind V
---
6 i slåttonnen, 4 mål skurd og 3 dagers vinterarbeide, hvilket be
regnedes til 3 rdl. 2 ort, hvorefter 4 rdl. blev å erlegge i penger.
Gården hadde i 1835 en besetning på 2 hester, 8 storfe, 10
sauer og 10 geiter og en utsed av % td. bygg, 7 tdr. havre og
4 tdr. poteter.
Johannes Jakobsen hadde fått bygselbrev 10. mai, tgl. 16. au
gust 1791, og hadde gården i henimot 50 år, idet han forst døde i
Utsyn over Elnesgrenda fra Skansbakken
Fot. E. Musum.
1839. På skiftet er registrert 2 hester, 2 kyr, 1 ungnaut og 5 gei
ter. Aktiva var 127 spdl. 3 ort 19 sk. og beholdningen 72 spdl.
4 ort 4 sk.
Efter Johannes Jakobsen hadde sønnen, Ole Johannessen,
gården til sin død i 1887. Den hadde i 1865 en besetning på 2
hester, 7 storfe og 16 sauer og utseden var Y 2 td. bygg, 8 tdr.
havre og 6 tdr. poteter. På 3 husmannsplasser føddes 7 kyr og 8
sauer og såddes IY2 tdr. havre og 1 td. poteter.
I 1875 var besetningen 2 hester, hvorav 1 under 3 år, 1 okse,
5 kyr, 4 ungnaut og kalver, 21 sauer og lam, 8 geiter og kidd og
1 svin og utseden Va td. bygg, 8% tdr. havre og 8 tdr. poteter.
På 4 husmannsplasser var den samlede besetning 7 kyr, 2 ung
naut, 16 sauer og 7 geiter og utseden % td. bygg, 4 tdr. havre
og TV2 tdr. poteter.
Efter Ole Johannessen hadde sønnen, Johannes Olsen, gården.
Han kjøpte den ifl. kongelig skjøte av 19. mai, tgl. 15. august 1888,
for 3400 kr. og kr. 681.12 kapitalisert og innløst jordavgift.


----
206 Bind V
---
Johannes reiste til Amerika i 1891 og Ole War slåtten drev går
den fer ham til omkring 1895. Da kjøpte Anders Olsen Telsneset
gården. Sonnen, Severin Anderssen, eier og bruker gården nu.
Fraskilte par ter:
Skansmo nordre, bruksnr. 5, skyld 38 ore, og Skansmo søndre,
bruksnr. 6, 48 ore, bor merkes på grunn av navnet. På Elnes har
nemlig vært en skanse til forsvar mot innfall gjennem Helgådalen.
Stillingen var besatt i 1718, men er neppe nogen gang blitt an
grepet. Skansens beliggenhet kan neppe lenger påvises, men må
ha vært på en gammel elvemæl, hvorfra er god utsikt opover Elnes
moen, sem helt vil være behersket av stillingen.
Severin Anderssen har frasolgt:
Storholmen ostre til Johan Andreassen. Dennes sonn, Jon Jo
hansen, bruker nu gården.
Grindstad, solgt til lærer Johannes Johannessen Kulsli, som
sclgte til Halvor Olaussen Nessimo. Han eier og bruker gården
fremdeles.
ØRTUGEN
Gårdsnr. 184.
Navnet: Ørtugen 1664, 1723.
Av ørtug som mål for landskyld, brukt som gårdsnavn like
som Spandet.
Skylden: Gården er skyldsatt mellem 1655 og 1660 og har
da fått en skyld av 1 ørtug (8 marklag). Herav har den sitt navn
likesom flere andre gårder, f. eks. Spandet ved Trondhjem og
Jermstadspandet i Verdalen.
Fra 1836 var skylden 1 dal. 3 ort 14 sk., i 1907 2,10 mk. i
ett bruk.
Eiere: Omkring 1660 var gården krongods, men gikk allerede
i løpet av 1660-årene over til vicepastor Peder Eriksen Juel og
efter ham til Lars Pedersen Brix. I 1690-årene har fogd Jens
Bing erhvervet den og efter ham arvingene. Av disse har så Ras
mus Ågesen Hagen kjøpt denne tillikemed flere andre gårder i
Vuku, antagelig omkring 1720.
I 1730 solgte Hagen sine eiendommer i Vuku til svigersønnen,
Broder Boysen, hvorved Ørtugen kom inn i «Det hagenske» eller
Vuku jordegods, som i 1810 blev solgt til proprietær MMler og
derved gikk inn i Verdalsgodset. (Se Kulslien).
Ved skjote av 31. desember 1889, tgl. 4. august 1890, solgte
Verdalsgodsets eiere Ørtugen for 1400 kr. til opsitteren, Lars Jo
hansen.

----
207 Bind V
---
Brukere: Elluff Ørtugen nevnes i 1660 og er altså gårdens
første kjente opsitter. Han var i 1666 51 år og hadde en sonn,
Jon, 10 år. I 1669 kalles han EUeff Ammonsen (Amundsen).
Ved matrikuleringen dette år blev skylden foreslått forhøiet til
18 mkl., så gården må ha vært i god stand. Tienden blev sått til
1 skjeppe bygg og 2 skjepper havre, ledingen til % ort og små
tienden til 16 sk. «Findes thømmerschouff», heter det.
Ellev opfores i ledingsmanntallet ennu i slutten av 1680-årene;
men i 1690-årene har enken gården. Hun har visstnok giftet sig
op og har vært på Ørtugen til henimot 1710. Da kom der en ny
cpsitter, Ole Jakobsen, visstnok født på Leirset og gift med Maria
Bårdsdatter Åsen.
Under krigen i 1718 blev heller ikke denne gard spart. Ole
Jakobsen opgir, at svenskene har tatt fra ham:
Tilsammen 25 rdl. 24 sk.
Dette var sikkert et meget følelig tap for opsitteren på Ørtugen
den gang.
Ved matrikuleringen i 1723 oplyses, at gården hadde en fjell
slette, sått til 4 sk. årlig. Den betegnes som «letvunden og frost
agtig». Utseden var 3 skjepper havre, avlingen 4 sommerlass høi
og besetningen 2 kyr, 1 ungnaut og 2 sauer. Tienden blev sått til
1 skjeppe havre «ringe korn» og 4 mk. ost. Der blev ikke foreslått
nogen forandring i skylden.
Ole hadde litt konflikt med sin nabo, Kristofer Neset. Denne
har i 1725 stevnet Ole Ørtugen, Erik Holmen og Ellev Bjørstad,
som hadde skjelt ham ut. Til gjengjeld beskyldte Ole ham for
å ha kastet inn på hans eng «en hob af alle slag, ben, klover af
alle slags kreaturer, lushår(!) og gamle skolapper».
Ole Jakobsen døde i 1742, 70 år gammel, og enken, Marit
Jakobsdatter, som var hans annen hustru, i 1749, og gården er
nu formodentlig straks efter farens død overtatt av sønnen, Gjert
Olsen. En eldre sønn, Halsten, blev i 1747 gift til Kulslien. (Se
Markenætten). Gjert døde på Ørtugen i 1781, og nu gikk gården
ut av familien, idet den følgende opsitter, Ole Barosen Telsneset,
gift med Marit Larsdatter Kolstad, ikke synes å ha stått i noget


----
208 Bind V
---
slektskapsforhold til de foregående. Hans forste hustru dode i
1808, og Ole giftet sig samme år med Marit Pedersdatter Elnes.
Ved skifte i 1822 efter Ole Barosen er registrert 1 hest, 3 kyr,
1 ungnaut, 8 geiter og 6 sauer. Aktiva var 78 spdl. 2 ort og be
holdningen 42 spdl. 1 ort 12 sk.
Enken Marit blev samme år gift med Nils Bårdsen, sonn av
Bård Larssen Kvelstad, og han fikk forpaktningskontrakt på går-
Ørtugen, sett fra sydøst 1920. Fot. E. Musum.
den av Meincke 4. mars, tgl. 16. august 1824. Avgiften var 10
spdl. årlig, det forste år dobbelt, samt forpliktelse til arbeide på
bruket for vanlig betaling.
I 1835 var gårdens besetning 1 hest, 2 kyr, 4 sauer og 4 gei
ter og utseden 2 tdr. havre og W 2 tdr. poteter.
I 1865 var besetningen 2 hester, 6 storfe, 18 sauer og 5 geiter
og utseden V 2 td. bygg, 5 tdr. havre og 5 tdr. poteter.
Nils Bårdsen hadde gården til sin dod 1 1874. Sonnen, Ole
Nilssen Åker v olden, forpaktet den 13. april 1875 Ørtugen for 1 år
for 12 spdl. Ole bodde på Åkervolden, men fikk lov til å ha en
inderst på Ørtugen mot å betale 2 spdl. i brenselsskatt.
I 1875 var gårdens besetning 1 ku, 9 sauer og 6 geiter og ut
seden x i td. bygg, 5% tdr. havre og 3 tdr. poteter.
Den 14. april 1778 blev Ole Nilssens sonn, Martinus Olsen
Åkervolden, leilending på Ørtugen. Avgiften var 48 kr. årlig.
I 1882 forpaktet Lars Johansen Bjartan Ørtugen for 5 år
for 48 kr. årlig. Han kjopte gården i ISB9 som ovenfor nevnt,
og hadde den til i 1894. Mens han var der, brente husene.


----
209 Bind V
---
Peter Pedersen Overneset kjøpte gården i 1895. Dennes svi
gersønn, Peter Selegg, eier og bruker gården nu.
HAUGEN
Gårdsnr. 185.
Navnet: Hojem 1723.
Skylden: Den gamle skyld var 3 mkl., fra 1836 2 dal. 12 sk.,
i 1907 mk. 2,41 i ett bruk.
Eiere: Gården er skyldsatt i den første halvdel av 1660-årene
og er da som nyrydning blitt krongods. Ved kongelig skjote av
19. mai 1729 blev den solgt til justisråd og lagmann Abraham
Drejer for 60 rdl. Drejer overdrog den ved skjøte av 22. januar,
tgl. 5. mars 1731, til kapteinløitnant Jørgen Machensen, som ved
skjøte av 13. februar, tgl. 5. juni 1732, solgte den til opsitteren,
Nils Eriksen. Så var den brukernes eiendom, inntil Peter Wittus
Wessel i 1838 kjøpte den på auksjon.
Ved skjøte, dat. og tgl. 5. april 1838, overdrog Wessel den til
Nikolai Jenssen, hvorved den gikk inn i Verdalsgodset, som den
fulgte til 1919, da Verdal kommune solgte den til Iver Haugen.
Brukere: Den første opsitter på «Hojem» nevnes i folketellin
gen av 1665. Han het Ole Olsen og var 30 år gammel. Han har
neppe vært gårdens rydningsmann, derimot kanskje hans far; ti
i samme telling opføres Johan Olsen, 20 år, og Ole Olsen, 16 år,
som sønner. Disse har da formodentlig vært sønner av en tidligere
opsitter og brødre av brukeren.
Ved matrikuleringen i 1669 er tienden sått til 2 skjepper havre,
ledingen til 4 sk. og småtienden til 6 sk. Skylden blev foreslått
forhøiet til det dobbelte, 6 mkl. Gårdens navn skrives dengang
Høyen.
Ole opføres som bruker ennu i slutten av 1680-årene. Men om
kring århundreskiftet het opsitteren Henrik.
Nils het den næste. Han fikk bygselbrev av fogden, tgl. 27.
januar 1708. Han var født i Jåmtland og kom til Haugen ved
giftermål med enken, Siri Olsdatter. Hans annen hustru var Gun
hild Olsdatter Storlongdalen, med hvem han blev gift i 1713.
Denne gard slapp heller ikke fri plyndring i 1718, idet der
opgis å være tatt:
2 hester 13 rdl. — sk.
Matvarer 1 » 48 »
Tilsammen 14 rdl. 48 sk.

----
210 Bind V
---
Matrikuleringen av 1723 viser, at der ikke var skog, seter eller
andre herligheter til eiendommen, der betegnes som «meget tung
vunden og frostagtig». Utseden var 4 skjepper havre, avlingen
5 sommerlass høi og besetningen 3 kyr og 1 ungnaut. Tienden
blev sått til V» skjeppe havre «ringe korn» og 6 mk. ost. Der blev
ikke foreslått nogen forandring i skylden.
Som under eiere nevnt, kjøpte Nils gården i 1732. Han døde
samme år. På skiftet efter ham er registrert 1 hest, 2 kyr, 1 ung
naut, 6 sauer og 2 geiter. Aktiva var 21 rdl. 1 ort 3 sk. og be
holdningen 16 rdl. 2 ort 6 sk. Gården blev efter en takst av 3 rdl.
(1 rdl. pr. mkl. var den sedvanlige takst ved skifter) utlagt til den
eneste sønn, Erik Nilssen. Denne blev i 1734, kun 16 år gammel,
gift med Karen Olsdatter Holmen. Han døde allerede i 1736, og
gården blev på skiftet efter ham utlagt til enken Karen og moren,
Gunhild Olsdatter. Karen blev allerede i november samme år gift
med dragon Arnt Sivertsen Gudding, og denne brukte nu gården
til i slutten av 1740-årene.
Ifølge skjote av 6. mars 1747, tgl. s. d., fra Gunhild Olsdatter
og skjote fra Arnt Sivertsen av 29. mars 1748, tgl. 2. september
1740, blev gården solgt til Tore Jenssen Longdalen, gift med Ma
rit Olsdatter Ørtugen. For de 2 mkl., som Gunhild solgte, betalte
han 57 rdl., hvorefter hele kjøpesummen skulde være 85 V2 rdl.
Tore synes — iallfall til å begynne med — å ha sittet nokså
trangt i det: Ved skifte i 1750 efter hustruen blev gården utlagt
til kreditorene. Aktiva var 73 rdl. 2 ort 4 sk. og passiva 75
rdl. 1 ort 22 sk.
Han har dog beholdt gården, kanskje ikke alltid på ærligste
måte. I 1773 er han stevnet av Jon Mælen for å ha fragått en
avtale om gårdens salg for 150 rdl. Jon forte vidner for å ha
budt dette beløp, og at Tore hadde gått inn på det. Saken må ha
fait gunstig ut for Tore. lallfall sees han under 6. desember 1775
å ha skjøtet gården for 180 rdl. til Lars Kristofersen; men heller
ikke dette salg synes å være gått i orden; ti Tore Jenssens sønn,
Ole Toresen, sees siden å ha hatt gården. Han solgte den ifl. kon
trakt av 16. april 1778, tgl. 16. august 1770, til Kristen Jonsen
Volden, som imidlertid måtte stevne ham til opfyllelse av kontrak
ten, før han fikk skjøte 2. mai, tgl. 15. august 1781. Kjøpesum
men var 199% rdl.
Kristen Volden drev gården som underbruk og kun til høislått.
Den oplyses i 1785 å kunne gi 15 —16 lass og antokes da å kunne
fø 4 kyr. Kristen hadde en husmann på stedet.
Ved skjøte av 4. januar, tgl. 15. august 1788, overdrog han
Haugen for 190 rdl. til sønnen, Sevald Kristensen, som solgte den

----
211 Bind V
---
for 350 rdl. til Johannes Torstensen Nordal av Lesja ved skjote
av 25. februar 1795, tgl. s. d.
Johannes har under 10. september 1800 gitt Ole Matiassen
skjote på gården for 799 rdl.; men Ole har visst aldri hatt den i
bruk; ti den 26. mars 1801 har de oprettet en kontrakt, hvori Ole
erklærer, at da forskjellige omstendigheter har gjort, at han for
Haugen, sett fra vest 1927. Fot. O. Snekkermo.
nærværende ikke kan overta gården til bruk og benyttelse, er han
blitt enig med Johannes om å skjote den tilbake til denne for 553
rdl. 2 ort 6 sk., dog så, at hvis Ole til St. Hans marked kunde
prestere denne sum, skulde gården være hans eiendom. Skjote er
utferdiget samme dag under de nevnte betingelser. Ole har imid
lertid ikke kunnet utrede summen; ti Johannes er blitt ved gården,
inntil han ved skjote av 18. november 1809, tgl. 5. april 1810,
solgte den for 630 rdl. til Peder Matiassen Mælen. Kjopesummen
skulde avgjøres ved, at Peder innfridde en ooligasjon på 450 rdl.
til Johannes' bror, Ole Torstensen Dalen i Lesja, samt betalte
omkostningene ved to eksekusjonsforretninger.
Ved skjøte av 29. mars, tgl. 6. april 1832, overdrog Peder
gården for 300 spdl. til sonnen, Matlas Pedersen. Peder og hu
stru fikk et kår, bestående av full rådighet over et jordstykke samt
bruk av en engslette i Østerbakken. Kåret blev anslått til en verdi
av 10 spdl. årlig.
I 1835 var gårdens besetning 1 hest, 2 storfe, 2 sauer og 2
geiter og utseden 2 tdr. havre og 1 td. poteter. Eieren bodde da
i Skogn.


----
212 Bind V
---
Matias Pedersen hadde ved kjøpet av gården utstedt en 1.
prioritets panteobligasjon til Peter Wittus Wessel. Denne obli
gasjon er formodentlig blitt misligholdt, hvorefter gården er blitt
sått til auksjon og solgt til Wessel, som fikk auksjonsskjøte 21.
mars, tgl. 5. april 1838, og samme år overdrog den til Nikolai
Jenssen, som under eiere omtalt. Matias vedblev å bruke gården
som forpakter. Han har fått forpaktningskontrakt 6. mars 1846
for 12 spdl. årlig.
I 1865 var gårdens besetning 2 hester, 5 storfe, 12 sauer, 7
geiter og 1 svin og utseden 6V- tdr. havre og 3 tdr. poteter.
Den 7. mai 1869 blev Ingebrigt Olsen Elnesvald leilending.
Avgiften var 8 spdl. årlig, så lenge Matias og kone levde, «som
hos ham faar kost og klæder». Efter deres død skulde avgiften
være 12 spdl. Ingebrigt var svigersønn av Matias, gift med dat
teren Martine.
1 1875 var besetningen 1 hest under 3 år, 4 kyr, 4 ungnaut og
kalver, 17 sauer og lam og 13 geiter og kidd og utseden X A td.
bygg, 3y 2 tdr. havre og 4 tdr. poteter.
Efter Ingebrigt brukte sønnene, Ole og Johannes, gården og
derefter Johannes' stedsønn, Iver. Denne kjøpte gården av Verdal
kommune den 7. juli 1919 for 3400 kr. og fikk skjøte 30 desem
ber 1921.
BJARTAN
Gårdsnr. 186
Navnet: Bjerten 1664. Biertem 1723.
Dette navn, som ikke finnes ellers, må avledes av adjektivet
bjartr, skinnende, lys, klar, hvilket i navn vel må sikte til en mere
apen, fri beliggenhet. Jfr. Bjertem, Hegra. Bruken av en sådan
stamme umiddelbart som gårdsnavn er usedvanlig, og der kunde
derfor være grunn til å formode, at også dette navn oprinnelig har
vært oldnorsk Bjartheimr, men er gått over til usammensatt navn
likesom Nossan og Vestran i Skogn. Det kunde dog måskje være
noget betenkelig å anta en sammensetning med heimr så langt
oppe i dalen.
Skylden: Den eldste skyld var 1 øre, fra 1836 4 dal. 1 ort,
i 1907 5,35 mk. i ett bruk.
Eiere: Gården er skyldsatt i begynnelsen av 1660-årene. At
den allerede ved den første matrikulering har fått så høi skyld som
1 øre, tyder på, at den ikke var så ganske nylig ryddet dengang.
Den var som all sådan nyrydning krongods, men er allerede i løpet
av 1660-årene gått over i vicepastor Peder Eriksen juels besiddelse,

----
213 Bind V
---
derefter til Lars Pedersen Brix og i 1680-årene til fogd Jens Bing,
ved hvis død i 1693 Bjartan for 24 rdl. og Overneset for 18 rdl.
blev utlagt til Hans Pedersen Smidt for en reversgjeld på 44 rdl.
2 ort 20 sk. Dokument herom er tgl. 12. oktober 1700. Fra Smidt
er den gått over til monsjør Jørgen Lund, som ved skjøte av 2.
august, tgl. 12. oktober 1699, solgte Bjartan til Rasmus Ågesen
Hagen.
Bjartan, sett fra sydøst 1922. Fot. E. Musum.
Efter Hagen gikk gården i arv til svigersønnen, Simon Johan
sen Hof, som ved skjøte av 5. juni, tgl. 8. september 1732, over
drog den for 24 rdl. til sin svoger, krigsråd Åge Rasmussen
Hagen. Denne makeskiftet Bjartan tillikemed endel andre gårder
til svogeren, Broder Boysen, mot Holmen nedre. Makeskiftebrevet
er av 23. juni 1732. Hermed gikk gården inn i Det hagenske
eller Vuku jordegods, som den fulgte, inntil Åge Hagen i 1810
solgte godset til proprietær Miiller, hvorved den gikk inn i Verdals
godset.
Gården fulgte så dette, inntil Verdalens kommune i 1919 solgte
den til Iver Bjartan.
Brukere: Olluff Bierten nevnes i skattemanntallet i 1660, da
han betalte 1 daler i husmannsskatt. Gården var ennu ikke skyld
satt, og det er mulig, at denne Olluff var rydningsmannen.
Opsitteren i 1665 het Torkild Tomassen; han var dengang 30
år og opføres i manntallene ennu i slutten av 1680-årene.
Ved matrikuleringen i 1669 var Bjartan en av de få gårder,
hvis skyld blev foreslått forhøiet, nemlig til 1 øre 6 mkl. Tienden
14


----
214 Bind V
---
blev sått til 2 skjepper bygg og 4 skjepper havre, ledingen til
20 sk. og småtienden til 16 sk. Det bemerkes, at der «findes
tømmerschouff».
I 1690-årene overtok Tomas Torkildsen, utvilsomt foregåendes
sønn, gården, som han brukte til sin død i 1726. Han kom nogen
lunde uskadt fra svenskenes plyndringer i 1718, idet der kun blev
fratatt ham en ku til 3 rdl. 48 sk. og matvarer for 2 rdl. 24 sk.,
ialt 5 rdl. 72 sk. Han har formodentlig funnet leilighet til å
gjemme bort sine eiendeler under krigsvinteren.
Ved matrikuleringen i 1723 oplyses, at skogen er avbrent «og
ichun igien til brende og giærdesfang». Der var seter 2X> mil
fra gården, slett bumark, en fjellslette hørte til, den blev sått i 6
sk. skatt. Gården betegnes som «tungvunden og frostagtig». Ut
sæden var 1 td. havre, avlingen 12 sommerlass vollhøi og % lass
ekerhøi og besetningen 1 hest, 4 kyr, 1 ungnaut og 6 sauer. Tienden
blev sått til 3 skjepper havre «ringe korn» og 8 mk. ost. Der
blev ikke foreslått nogen forandring i skylden.
Velstand har det neppe vært på Bjartan i Tomas' tid. Vi vet
i ethvert fall, at han tillikemed flere andre ved dom av 23. oktober
1723 blev tilpliktet å betale gjeld til fogd Jens Mogensens dødsbo,
og at denne ennu ikke var betalt 6 år efter, da sønnen, Torkild
Tomassen, som nu hadde overtatt gården, i 1720 blev stevnet til å
lide fornyelsesdom.
Torkild brukte gården til sin død i 1774, hvorefter sønnen, To
mas Torkildsen, fikk bygselbrev av Rasmus Brodersen Hagen 10.
november s. å. Tomas døde i 1802. På skiftet efter ham registrertes
en besetning på 1 hest, 3 kyr, 2 ungnaut, 6 sauer og 4 geiter.
Aktiva blev 95 rdl. 22 sk. og beholdningen 71 rdl. 7 sk.
Nu overtokes gården av sønnen, Torkild Tomassen, som fikk
bygselbrev av madame Anne Katrine Hagen 31. desember 1802,
tgl. 8. februar 1803. Moren, Magnhild Olsdatter, hadde opgitt
den mot å få et kår på 1 ku, 5 småfe, 3 kvarter bygg og 2 X A
tdr. havre.
I 1835 var gårdens besetning 1 hest, 5 storfe, 7 sauer og 7
geiter og utseden V 2 td. bygg, 4V 2 tdr. havre og 2 tdr. poteter.
Som brukere av gården hadde nu sønn efter far sittet i fem ledd
siden 1660-årene, og Torkild blev den siste; ti da han døde i 1844,
efterlot han sig kun en 9-årig datter, Marit. På skiftet efter ham
registrertes 1 hest, 1 ku, 5 ungnaut, 6 geiter, 6 sauer og 1 svin.
Boet var insolvent, idet aktiva var 156 spdl. 4 ort 16 sk. og gjelden
174 spdl. 3 ort 16 sk. Han synes å ha arbeidet nokså tungt, idet
der var en mengde små gjeldsposter efter ham.
Torkild Bjartans steddatter, Anne Kristensdatter (datter av
Kristen Sevaldsen Volden), blev gift med Ole Iversen År stad, og

----
215 Bind V
---
denne overtok i 1844 Bjartan, som han brukte til 1890. Gården
hadde i 1865 en besetning på 2 hester, 11 storfe, 20 sauer, 20
geiter og 1 svin, og utseden var 1 td. bygg, 6 tdr. havre og
6 tdr. poteter.
I 1875 var besetningen 4 hester, hvorav 2 under 3 år, 1 okse,
5 kyr, 4 ungnaut og kalver, 12 sauer og lam, 18 geiter og kidd og
1 svin og utseden V 2 td. bygg, 6 tdr. havre og 6 tdr. poteter.
Ole Iversens sønn, Iver Olsen, overtok gården i 1890. Den 17.
juli 1919 kjøpte han den av Verdalens kommune for 9500 kr. og
fikk skjøte utstedt til de to sønnene sine, Ole og Iver, som nu bru
ker halvparten hver av gården. Iver døde som kårmann på Bjartan
i 1929. (Se Garnesætten).
Bjartanætten.
A. Tomas. (Muligens Tomas Aksnes, opsitter på A. i 1630-årene).
B. Torkild Tomassen Bjartan. (Var i 1666 31 år gl.)
C. Tomas Torkildsen Bjartan, f P- B. 1726, 60 år gl.
* («Torkel Biertens moder», f 1738, 79 år gl)
D 1. Gjertrud Tomasd., + 1705.
D 2. Kirsti Tomasd. * 1724 Ole Jakobsen Flyan, enke-
mann.
D 3. Ole Tomassen.
D 4. Torkild Tomassen Bjartan, f P- B. 1774, 81 år gl.
* 1725 Sunni Tomasd. Helgåsen.
E 1. Marit Torkildsd., f. 1721, f 1741.
E 2. Tomas Torkildsen, f. 1730, f 1736.
E 3. Jon Torkildsen Helmoen, f. p. Bjartan 1733.
* 1759 Gjertrud Andersd. Elnesvald.
Fl. Ole Jonsen Helmoen, f 1822. * x ) 1802
Marit Kristensd. Gulstad, Sparbu, f P-
Helmoen 1807, 31 år gl. * 2 ) 1807 Johan
na Amundsd. Gulstad, Sparbu, halvsøster
av hans første hustru.
Gl. 2 Jon Olsen Storstadvald, f. p. Hel
moen 1810, f 1852. * 1834 Malena
Olsd. Helgås, f. p. Kleppen 1809.
H l.Sirianna Jonsd., f. 1838.
G 2. 2 Andreas Olsen Årstad, f. p. Helmoen
1812, f p. Årstad som kårmann 1879.
* 1843 Elen Marta Johannesd., f. i
Beitstad 1806.
H 1. Johan Andreassen, f. i Sparbu.
H 2. Benjamin Andreassen, f. i Spar
bu c. 1844.

----
216 Bind V
---
G3.-Beret Olsd., f. p. Helmoen 1815. * 1841 Anders
Anderssen Kjesbu, f. i Væra 1819.
H l.Ole Anderssen, f. c. 1841.
H 2. Anders Anderssen Hofstad, f. p. Kjesbu 1843.
* Matea Fredrikke Miiller, f. p. Hitra 1834, en-
ke efter Miiller p. Hofstad.
H 3. Halvor Anderssen, f. 1848.
H 4. Martinus Anderssen, f. c. 1850.
H 5. Anna Birgitte Andersd., f. 1852.
H 6. Ingeborg Anna Andersd., f. 1854.
H 7. Oline Andersd., f. 1857.
G 4r Gjertrud Olsd., f. p. Helmoen 1810, f 1897. * 1849.
F 2. Gjertrud Jonsd., f. p. Mælen 1767, t P- Julneset. * Åge
Jonsen Julneset. Ingen barn.
Ole Torkildsen, f. 1735, f 1736.
Gjertrud Torkildsd., f. 1737, t 1742.
Sunni Torkildsd., f. 1740.
Tomas Torkildsen Bjartan, f. p. B. 1744, f smst. 1801. * 1768
Magnhild Olsd. Åkervolden.
F l.Torkild Tomassen Bjartan, f. p. B. 1777, f smst. 1844.
*') 1804 Marit Iversd. Haugan, f. p. H. 1758. Se Hau
ganætten. * 2 ) 1829 Siri Svendsd., f. p. Vestgrundvald
1789, f p. Bjartan 1876, dtr. av Svend Ågesen Vest
grundvald. (Hun hadde med Kristen Sevaldsen Volden en
datter Anne som blev gift med Ole Iversen Årstad, og
denne overtok Bjartan i 1844). Se Garnesætten.
G I. 2 Marit Torkildsd., f. p. Bjartan 1835, ugift.
F 2. Magnhild Tomasd., f. p. Bjartan 1780. * 1803 Anders
Josef sen Skjækermoen, f. c. 1777 i Sverige.
Gl. Marit Andersd., f. p. Skjækermoen 1804. 1820
Jon Johannessen Reppe, f. p. Steinevald 1805.
G 2. Tomas Anderssen Elnesvald, f. p. Skjækermoen 1807,
t 1875. * 1839 Ingeborg Olsd. Prestgårdsvald, f.
1812, f 1879.
H l.Ole Tomassen Elnesvald, f. 1842. * Ragnhild
Hansd., f. 1847. Se Overholmsætten.
H 2 Anne Marta Tomasd., skredderske, f. c. 1844.
H 3. Liva Tomasd., f. 1847, f 1928. * Olaus Peder
sen Elnes øvre, f. 1848, f 1928.
G 3. Johannes Anderssen, f. p. Skjækermoen 1809, f"
1894. * 1839 Beret Sevaldsd. Hallem, f. 1819.
G 4. Magnhild Andersd., f. p. Skjækermoen 1811, t 1814.
G 5. Johan Anderssen, f. p. Skjækermoen 1813, f 1313.
G 6. Ole Anderssen, f. p. Skjækermoen 1816.

----
217 Bind V
---
G 7. Johan Magnus Anderssen Skjækermoen, f. p. S.
1818, ugift.
G 8. Jakob Anderssen, f. p. Skjækermoen 1821. * 1847.
G 9. Anders Anderssen Skjækermoen, f. p. S. 1823. *
1849 Ranni Hansd. Gren, f. p. G. 1822
H 1. Marta Andersd., f. 1849.
H 2. Ole Anderssen, f. c. 1811.
H 3. Anders Anderssen, f. 1855.
H 4. Maria Andersd., f. 1858.
H 5. Johannes Anderssen Skjækermoen, f. 1864.
GlO. Mikal Anderssen, f. p. Skjækermoen 1826. * 1857
Beret Jonsd. Helmo, f. 1824.
E 8
E 9
Marit Torkildsd., f. p. Bjartan 1726, f P- Ottermoen 1788.
* 1754 Lars Ottersen Otmoen. Se Otmoætten.
Ole Torkildsen Steinevald, f. p. Bjartan 1748. * 1775 Beret
Jonsd. Leirset.
F l.Torkild Olsen, f p. Bjartan 1775.
F 2. Jon Olsen, f. p. Bjartan 1777.
F 3. Sigrid Olsd., f. p. Bjartan 1778.
F 4. Tomas Olsen, f. p. Åkervolden 1781.
F 5. Jon Olsen, f. p. Åkervolden 1783, f i Væra 1833. * 1819
Kirsti Larsd., enke, f. c. 1766.
F 6. Peder Olsen, f. p. Åkervolden 1786.
F 7. Anne Olsd., f. p. Voldenget 1789.
F 8. Arnt Olsen, f. p. Haugen 1792. * *) 1822 Lisbet Hansd.
Eklovald, enke, f. c. 1786, f 1834. * 2 ) 1835 Beret An
dersd. Eklo, f. c. 1789.
F 9. Marit Olsd., f. p. Haugen 1793, f 1833. * 1823 Lars
Pedersen BJørstad, f. p. B. 1796, f P- Overholmen 1877.
FlO. Sigrid Olsd., f. p. Steinevald 1798, f 1801.
ÅKERVOLDEN
Gårdsnr. 187.
Navnet: Wolden 1723. (Gården kalles i alle eldre matrikler
Volden. I kirkeboken forekommer navnet Aakervolden i 1706; men
først i 1730 finnes dette navn i et skjote. Navnet behøver visst
ikke å bety, at den er en utskilt part av Åkran, da den i skyld
setningen er like gammel som denne. Det er vel snarere gitt på
grunn av naboskapet med Åkran og for å skille den fra den annen
gard Volden.)
Skylden: Gården er skyldsatt i begynnelsen av 1660-årene for
3 mkl.; fra 1836 var skylden 1 dal. 4 ort 19 sk., i 1907 mk. 2,10
i ett bruk.

----
218 Bind V
---
Eiere: Fra først av har gården antagelig vært krongods, men
allerede i 1660-årene er den blandt Peder Juels gods. Senere blev
den erhvervet av Jens Bing og gikk fra hans arvinger over til
Rasmus Ågesen Hagen. Så var den i tiagen-familiens eie i det
såkalte Hagenske eller Vuku jordegods og gikk med dette over i
Verdalsgodset.
Åkervolden, sett fra sydvest 1927.
Fot. O. Snekkermo
I 1919 kjøpte Ole Martinussen Åkervolden gården av Verdalens
kommune.
Brukere: Gården var ennu ikke skyldsatt i 1660; men Olle
Wolden sees det år å ha betalt 2 ort i husmannsskatt. Det tyder
på, at den da var temmelig nyryddet. Ole StejJensen var i 1665
30 år.
Ved matrikuleringen i 1669 blev tienden sått til 2 skjepper
havre, ledingen til 4 skilling og småtienden til 8 sk. Skylden blev
foreslått forhøiet til 6 mkl.
Ole var der ennu i 1686. I 1699 finnes ingen bruker nevnt.
I 1708 dode en Lars Bårdsen Volden, som muligens har vært
bruker av denne gard.
Antagelig i 1713 kom Lars Larssen Kluken til Åkervolden, hvor
han døde i 1729, 52 år gammel. Han hadde ikke tinglest bygselbrev.
Lars slapp ganske billig fra svenskenes plyndringer i 1718, idet
det blott opgis å være tatt matvarer for 1 rdl. hos ham. Antagelig
var der dog heller ikke så meget å ta av.


----
219 Bind V
---
I 1723 hadde gården 2 kyr, 1 ungnaut og 2 sauer. Der avledes
3 sommerlass høi og såddes 1 skjeppe korn «for halm til kreatu
rene». Den betegnes som «tungvunden og frostagtig». Tienden
blev sått til 4 mark ost. Der blev ikke foreslått nogen forandring
i skylden.
Fra 1733 sees en Tord å ha hatt gården. Det er rimeligvis
Tore Jenssen Kinken, som i 1727 var blitt gift med Karen Nils
datter Sul. Hvor lenge han var der, er übekjent — antagelig til
midten av 1740-årene.
I 1746 bygslet Broder Boysen gården til Ole Torkildsen Knlsli.
Bygselbrevet er av 26. juli, tgl. 3. september. (Se Åkranætten).
1 1780-årene har visst Ole Torkildsen Bjartan brukt gården
nogen år. (Se Bjartanætten).
Ved bygselbrev av 25. mars, tgl. 16. august 1788, bygslet Ras
mus Brodersen Hagen gården til Lars Olsen Ulvillen. Dennes
datter Sofia blev i 1796 gift med Lars Eriksen Kulslien, og denne
bygslet i 1799 av Anna Katarina sal. Hagens, da svigerfaren opgav
gården mot et kår på 4 mål åker og for til 1 ku og 4 småfe.
Bygselbrevet er av 15., tgl. 18. februar 1799.
Lars Eriksen døde i 1815. På skiftet efter ham registrertes 1
hest, 1 ku, 1 ungnaut, 2 geiter og 4 sauer. Aktiva var 151 rdl.
24 sk. og beholdningen 103 rdl. 46 sk.
Enken Sofia blev samme år gift med Iver Haldosen Helgåsen,
som fikk bygselbrev på gården av proprietær Miiller 1., tgl. 7.
april 1815.
Gården hadde i 1835 en besetning på 1 hest, 2 storfe, 3 sauer
og 3 geiter og en utsed av IV2 tdr. havre og 1 td. poteter.
Iver Haldosen døde på Åkervolden i 1851 og enken Sofia på
Varslåtten i 1854. Ole Nilssen Ørtugen forpaktet nu gården.
Den hadde i 1865 en besetning på 1 hest, 5 storfe, 10 sauer og 6
geiter, og utseden var hi td. bygg, 5 tdr. havre og 4 tdr. poteter.
I 1875 var besetningen 2 hester, 1 okse, 4 kyr, 2 ungnaut og kalver,
15 sauer og lam, 17 geiter og kidd og 1 svin og utseden 5 tdr.
bygg og 4 tdr. poteter.
I 1869 fikk Ole avgiften nedsatt fra 25 til 18 spdl. I 1897
blev gården med hans samtykke forpaktet til sønnen, Mortinus
Olsen, på livstid fra 14. april 1897 for en årlig avgift av 60 kr.
Kontrakten er av 13. juni 1898. Mortinus druknet i Skjækra i
1901, og enken og sønnene brukte så gården.
Den 12. august 1919 kjøpte Ole Mortinussen gården av Ver
dalens kommune for 2000 kr. Skjøtet er av 7. februar 1922.

----
220 Bind V
---
HELLIGDAGSAKER (ÅKRAN)
Gårdsnr. 188.
Navnet: Helligdagsager 1664. Helligdags Åger 1723.
Der finnes adskillige gårdsnavn, som er sammensatt med uke
dags- og festdagsnavn. (Langfredagsnes i Hegra). De kan måskje
iallfall tildels forklares således, at man i rådvillhet om et passende
Åkran, sett fra sydvest 1920. Fot. E. Musum
navn har grepet den utvei å danne det av den dags navn, på
hvilket det blev gitt.
Skylden: Den eldste skyld var 1 øre, fra 1836 3 dal. 5 sk., i
1907 mk. 5,79 i ett bruk.
Eiere: Gården er antagelig ryddet noget tidlig i 1600-tallet.
Det ser ut, som om den skulde være skyldsatt før 1660, idet op
sitteren i kvegskattmanntallet av 1657 opføres blandt gårdmenn,
i 1660 opføres han derimot blandt husmenn, så den er rimeligvis
ikke skyldsatt før i første halvdel av 1660-årene; men den høie skyld
den da er sått i, tyder på, at rydningen er skjedd noget lenge
før den tid.
Rimeligvis har gården til å begynne med vært krongods, men
er allerede i 1660-årene gått over til presten, Peder Eriksen Juel,
efter ham til Lars Pedersen Brix og før 1689 til fogd Jens Bing.
I 1711 og 1718 opføres den som Domkirkens gods.
Før 1723 er Rasmus Ågesen Magen på Maritvold blitt eier av
den. Han overdrog den sammen med flere andre gårder i Vuku


----
221 Bind V
---
ved skjøte av 15. mars 1730, tgl. 5. mars 1731, til svigersønnen,
Broder Boysen, hvorved den blev i Hagen-familiens eie i det
Hagenske eller Vuku jordegods, som siden gikk inn i Verdalsgodset.
Verdalens kommune solgte i 1922 gården til Jon Olaussen
Ågesen.
Brukere: I kopskattmanntallet av 1645 opføres Niellft Helle
dagsacher under husmenn. Dette er første gang, gården nevnes.
Nils (Persen) var i 1665 60 år gammel og er muligens gårdens
første rydder. Han opføres som husmann ennu i 1660 og betalte
da høieste husmannsskatt, 1 rdl.
Ifølge kvegskattmanntallet av 1657 var besetningen 1 hest, 6
kyr, 3 geiter, 2 sauer og 1 svin. Eiendommen kalles i dette mann
tall Heldagsagger, og brukeren opføres blandt gårdmenn.
I 1669 blev tienden sått ril 2 skjepper bygg og 4 skjepper havre,
ledingen til 1 ort og småtienden til 1 ort 8 sk. «Findes tømmer
schouff», heter det.
Nils opføres i skattemanntallene ennu i slutten av 1680-årene.
I 1699 er «enken» bruker. Det er formodentlig henne den «gamle
Maren Aakrem», som er død i 1721.
Jon Olsen fikk bygselbrev på gården av fogd Jens Mogensen
21., tgl. 23. oktober 1713. Han synes å ha levet i meget beskjedne
kår, idet seiv svenskene ikke har funnet stort å ta hos ham i 1718.
Hele tapet opgis til:
Tilsammen 6 rdl. 72 sk.
Ved matrikuleringen i 1723 opgis, at der er skog til gårdens
fornødenhet og litt til sagtømmer, ingen seter, temmelig god bu
mark. Gården betegnes som «tungagtig og frostagtig». Utsæden
var 6 skjepper havre, avlingen 12 sommerlass høi og besetningen
1 hest, 3 kyr, 2 ungnaut, 6 sauer og 3 geiter. Tienden blev sått
til 2 skjepper havre «ringe korn» og 6 mk. ost. Skylden blev
foreslått forhøiet 2 mkl. «i henseende til denne gaards auvel og
lille fortieneste opsidderen kand have af skougen».
Jon døde i 1732, 58 år gammel. I skiftet kalles han forresten
Jon Larssen. Der registrertes efter ham en besetning på 1 hest,
4 kyr, 2 ungnaut, 11 sauer og 6 geiter. Den salig manns gang
klær var: 1 vadmelskjole til 1 ort 16 sk., 2 huer å 8 sk. og 1 hvit
vadmelsvest I ort. Aktiva blev 32 rdl. 1 ort 9 sk. og beholdningen
14 rdl. 3 ort 5 sk.


----
222 Bind V
---
Den næste opsitter var Anders Olsen Helgåsen. Han er anta
gelig kommet til Åkran i 1732, og han er det vel som har bygget
de to stabbur, som ennu står på gården, og hvorav det ene bærer
årstallet 1732. Disse er de eneste stabbur i bygden av denne gamle
type, som ennu er i bruk.
Anders blev enkemann for annen gang i 1743, og formodentlig
ikke lenge efter er Peder Torkildsen Kulslien kommet til gården,
Stabbur på Åkran fra 1732. Fot. E. Musum.
hvor hans efterkommere er den dag idag. Peder døde i 1764, og
nu overtok sonnen, Ole Pedersen, gården, som han hadde til sin
død i 1783, hvorefter enken, Maren Larsdatter, brukte den til i
1798, da hun mot kår opgav den til sonnen, Peder Olsen, som
fikk bygselbrev av Broder Hagen 12. mars 1798, tgl. samme dag.
Maren døde som kårkone på Åkran i 1808.
I 1835 var gårdens besetning 1 hest, 4 storfe, 7 sauer og 7
geiter og utsæden x k td. bygg, 4 tdr. havre og 2 tdr. poteter.
Peder Olsen døde i 1838, og sønnen, Ole Pedersen, overtok
så gården. Den hadde i 1865 en besetning på 4 hester, 11 storfe,
20 sauer og 20 geiter og en utsed av l A td. bygg, 8 tdr. havre
og 8 tdr. poteter. I 1875 var besetningen 3 hester, 1 okse, 8 kyr,
3 ungnaut og kalver, 21 sauer og lam, 22 geiter og kidd og 1 svin.
Ole Pedersen døde i 1882 og hustruen Ingeborg i 1889. Søn
nene, Olaus og Elias, blev så 14. april 1889 leilendinger på Åkran.
Siden blev det til, at Elias brukte gården alene; Olaus var ugift
og brukte nok bare enkelte jordstykker. Elias døde som kårmann
på Åkran i 1924.


----
223 Bind V
---
Svigersønnen, Jon Olaussen Ågesen, gift med Ingeborg Anna
Eliasdatter, hadde da overtatt gården, som han den 30. januar
1922 kjøpte av Verdalens kommune for 6200 kr. og kår til Olaus
og Elias. (Skjote 30. juni 1922).
Fr as kilte par te r:
Solvang, skyld 30 øre, for 2000 kr. til Beret Marta Eliasdatter
Åkran. Skjote 30. juni 1922.
Undtatt ved salget av Åkran var Åkerenget, som grubebestyrer
Slipern før hadde leiet for 40 kr. årlig. Enget har en skyld av
35 øre. Med enget følger skogstykket opover til Skjækra.
Åkranælten.
A. Peder Torkildsen Kulslien, fil. oktbr. 1716, 76 år gl., bygslet
K. 1668. (Muligens samme Peder Torkildsen, som i 1666 op
føres som sønn på Bunes og da var 19 år. Han må isåfall ha
vært stedsønn, da mannen på Bunes dengang het Kristen).
B. Torkild Pedersen Kulsli, t P- K. 1744, 64 år. **) Magn
hild («Torkel Kulsliens kone», t 31. mai 1733). * 2 ) 1734
Ingeborg Olsd. fra Sparbu. Hun * 2 ) 1745 Halsten Olsen
Ørtugen, Kulslien.
C 1. Ole Torkildsen Kulsli, Åkervolden. * 1723 Marit Olsd.
Flyan.
D 1. Torkild Olsen, f. p. Kulsli 1724, f smst. 1735.
D 2. Jakob Olsen Elnes, f. p. Kulsli 1727, f P- Elnes
1789. * 1759 Ingeborg Jensd. Ørnfelt, f P- Elnes
1793, 60 år gl., dtr. av klokker Jens 0.
El. Johannes Jakobsen Elnes, f. p. Åkervolden
1760, f p. Elnes 1839. •*) 1791 Lisbet Jo
nasd. Slapgård, f. p. Balgård 1759, f P- Elnes
1816, dtr. av Jonas Anderssen Balgård. * 2 )
1817 Karen Olsd. Vuku, f. p. V. 1792, f P
Elnes 1888, dtr. av Ole Ulriksen Håkesvuku.
F 1. Jonas Johannessen Kirkevuku, f. p. Elnes
1818, t P- Kirkevuku 1898. * 1849 Siri
anna Ulriksd., f. p. Håkesvuku 1820, f P-
Kirkevuku 1894, dtr. av Ulrik Olsen Hå
kesvuku og h. Ingeborg Sivertsd. Se
Flyanætten.
F 2. Ole Johannessen Elnes søndre, f. 1820.
* *) Beret Marta Nilsd. Volden, f. 1834,
t 1872. * 2 ) Marta Gundbjørnsd., f. 1833.
G 1. Johannes Olsen, f. 1869. I Amerika.
F 3. Ingeborg Johannesd., f. p. Elnes 1823,

----
224 Bind V
---
t p. Elnes v. 1905. * 1847 Hans Mikkelsen
Overholmen, f. p. O. 1820, f p. Elnes v. 1905.
Se Overholmsætten.
F 4. Anne Johannesd., f. p. Elnes 1825. * 1854 Mor
tinus Olsen Mælen, f. 1825. Amerika.
F 5. Jakob Johannessen Kolstad, f. p. Elnes 1827.
* 1863 Ingeborg Anna Gundbjornsd. Kolstad, f.
1831. (Se Grensætten).
F 6. Johanna Johannesd., f. p. Elnes 1829. * *) 1863
Johs. Gundmundsen Bjorstad, f. 1828, f 1865.
* 8 ) 1867 Ellev Olsen Lillemo, Leveras, f. 1842.
(Se Bjorganætten).
E 2. Jens Jakobsen Elnes, f. p. E. 1765, f for 1793.
* 1791 Marit Olsd. Ulvillen.
F 1. Jakob Jenssen, f. i Ulvillen 1792, f 1795.
E 3. Ole Jakobsen Elnes, skomaker, f. p. E. 1774.
E 4. Magnhild Jakobsd. Elnes, f. p. E. 1768. * 1800 Hans
Johannessen Haugen.
D 3. Magnhild Olsd., f. p. Kulslien 1735.
Erik Torkildsen Overneset, f. p. Moen 1711, f p. Overneset
1778. * 1734 Anna Johansd. Overneset, f p. O. 1797, 88
år gl.
Dl. Johan Eriksen Tromsdalsvald, f. p. Overneset 1735.
* 1763 Magnhild Ågesd.
E 1. Åge Johansen, f. p. Overneset 1766.
E 2. Erik Johansen, f. p. Overneset 1771.
E 3. Svend Johansen, f. p. Overneset 1775.
E 4. Gjertrud Johansd., f. p. Tromsdalsvald 1777.
D 2. Peder Eriksen Skjækermoen, f. p. Overneset 1737, f P-
Skjækermoen 1806. * 1759 Elsebe Marie Arntsd. Øren,
f. p. 0. 1736, f P- Skjækermoen 1813.
E 1. Arnt Pedersen, f. p. Overneset 1760.
E 2. Ole Pedersen, f. p. Skjækermoen 1762.
E 3. Ole Pedersen, f. p. Skjækermoen 1765.
D 3. Torkild Eriksen, f. p. Overneset 1740, f for 1778.
D 4. Randi Eriksd., f. p. Overneset 1744, f for 1778.
D 5. Magnhild Eriksd., f. p. Overneset 1747.
D 6. Torkild Eriksen, f. p. Overneset 1748, var i Jåmtland i
1778.
D 7. Kristofer Eriksen, f. p. Overneset 1751.
D 8. Jon Eriksen, f. p. Overneset 1755, var gevorben soldat i
Fredrikshald 1778, f p. Overneset 1809.
Johan Torkildsen Kolstad, f. p. Kulsli c. 1741. * 1762 Mali
Svendsd. Kolstad, f. p. Byna 1722, f p. Kolstad 1793, enke.

----
225 Bind V
---
Dl. Ingeborg Johansd., f. p. Kolstad 1765, t smst. 1843.
* Ole Gundbjørnsen Gren, Kolstad, f. p. Byna 1765, t P-
Kolstad 1844. (Se Grensætten.)
Peder Torkildsen Åkran, t p. Åkran 1764, 50 år gl. " 172 S
Randi Andersd. Balhall, t P- Åkran 1763, 62 år gl.
D 1. Anders Pedersen Leirset, f. p. Kulsli 1720. * 1762 Ragn-
hild Larsd. Leirset.
E 1. Lars Anderssen Leirset, f. p. L. 1763, f smst. 1810.
* Mali Andersd., f P- Leirset 1831, 61 år gl. Hun
* 2 ) 1822 Ando Olsen Kolstad, Leirset. (Se Grens
ætten.)
F 1. Ingeborg Larsd. Leirset, f. c. 1788.
F 2. Ragnhild Larsd. Leirset, f. c. 1702.
E 2. Peder Anderssen, f. c. 1776, var inderst på Leirset
1801. * Ingeborg Johannesd., f. c. 1780.
F 1. Marta Pedersd., f. p. Leirset 1708.
F 2. Anne Pedersd., f. c. 1700.
F 3. Ole Pedersen, f. p. Leirset 1800.
F 4. Johannes Pedersen, f. p. Leirset 1803.
F 5. Karen Pedersd., f. p. Leirset 1807.
F 6. Henrik Pedersen, f. p. Lille Longdal 1810.
D 2. Ole Pedersen Åkran, f. p. Kulsli 1731, f P- Åkran 1784.
* 1762 Maren Larsd. Kolstad, f. p. G. 1742, f P- Åkran
1808, dtr. av Lars Torkildsen Gren.
E 1. Peder Olsen Åkran, f. p. Å. 1764, f smst. 1838.
* 1801 Anne Gundbjørnsd. Gren, f. i Ulvillen 1772,
dtr. av Gundbjørn Andosen Gren.
F 1. Ole Pedersen Åkran, f. p. Å. 1802, f smst. 1882.
* 1833 Ingeborg Olsd. Åkran, f. p. Å. 1803, f
smst. 1880, dtr. av Ole Olsen Åkran og h. Lisbet
Kristofersd.
G I.° Karen Olsd., f. 1831, * og f i Skogn. (Mo-
ren var Kristine Svendsd. Kolstad.
G 2. Anne Olsd., f. p. Åkran 1834, f p. Kleppen
1885. * Ole Olsen Julneset, Kleppen, f.
1834, f 1904.
H 1. Inger Maria Olsd., f. 1865, f 1885.
H 2. Anna Oline Olsd., f. 1878, f 1914.
* Mikal Petersen Elnesvald, f. 1878,
t 1012.
11. Ole Mikalsen Åkran, f. 1800.
Petra Oskarsd. Åkran, f. 1008.
J 1. Alvhild Bergljot Olsd., i. 1028
12. Peder Mikalsen, f. 1003.

----
226 Bind V
---
13. Astrid Mikalsd., f. 1905.
I 4. Ledulf Mikalsen, f. 1907, t 1914.
I 5. Ingvar Mikalsen, f. 1907.
I 6. Einar Mikalsen, f. 1909.
I 7. Margot Mikalsd., f. 1911, f 1912
G 3. Olaus Olsen Åkran, f. 1837, ugift.
G 4. Elias Olsen Åkran, f. 1840, f 1924. * Pauline Gund
bjørnsd. Gren, f. 1847, f 1906.
H 1. Ingeborg Anna Eliasd., f. 1879. * Jon Olaussen
Ågesen, Åkran, f. 1871.
I I.° Einar Martinsen, f. 1909.
12. Pauline Jonsd., f. 1915.
H 2. Beret Marta Eliasd. Åkran, f. 1881.
I I.° Petra Oskarsd., f. 1908. * Ole Mikalsen
Åkran. (Se ovenfor.)
H 3. Helga Eliasd., f. 1885, f 1887
G 5. Maren Olsd., f. 1843, f 1904, ugift.
G 6. Elen Olsd., f. 1852. * Anders Anderssen Julneset,
f. 1855, f 1928. (Se Grensætten.)
F 2. Gundbjørn Pedersen Overmoen, f. p. Åkran 1807, f p.
Overmoen 1887. * 1839 Gunhild Paulsd. Elnes, f. p. E.
1808, f p. Overmoen 1874, dtr. av Paul Pedersen E og
h. Gunhild Olsd.
Gl. Anne Gundbjørnsd., f. 1840, f 1876. * Jon Olsen
Overholmen, Overmoen, f. 1843, f 1916. (Se Over
holmsætten.)
G 2. Peter Gundbjørnsen Overmoen, f. 1845. I Amerika.
F 3. Ole Pedersen Haugan, f. p. Åkran 1810, f p. Haugan
1853. * 1840 Marta Jonsd. Haugan, enke, f. c. 1795.
G 1. Ingeborg Anna Olsd., f. 1842.
Ole Olsen Åkran, f. p. Å. 1768. * 1801 Lisbet Kristofersd.
Grundan, f. 1768.
F 1. Marit Olsd., f. p. Åkran 1802, f 1892. * 1831 Jakob Ol
sen Vuku, Tyve (Prestgårdsvald), f. 1807, f 1851, sønn
av Ole Jakobsen Prestgårdsvald og h. Anne Johs.d
G 1. Lisbet Jakobsd., f. 1838, f 1905. * Gundbjørn An
derssen Sågen, f. 1852, f 1920.
Hl.Marenanna Gundbjørnsd., f. 1872, f 1920. *
Teodor Martin Olaussen Kolstad, f. 1867. (Se
Grensætten.)
H 2. Julianna Gundbjørnsd., f. 1874. * Peter Peder
sen Storstad, f. 1868.
I 1. Petra Gunelie, f. 1899, f. I 2. Oline, f. 1902.
I 3. Gudrun, f. 1904.

----
227 Bind V
---
H 3. Oleanna Gundbjornsd., f. 1880, f l ( >02.
G 2. Ragnhild Jakobsd. * Ole Pedersen Vangstadhaug.
G 3. Johannes Jakobsen Elnes. I Amerika.
F 2 Ingeborg Olsd., f. p. Åkran 1803, t 1880, fosterdatter på
Nonset * 1833 Ole Pedersen Åkran, f. 1802, f 1882.
(Se ovenfor.)
Randi Olsd., f. p. Åkran 1770. * l ) 1799 Sivert Olsen Tels
neset, f 1806, 41 år gl. * 2 ) 1807 Peder Anderssen Elnes,
Telsneset, t 1808. * :! ) 1810 Torsten Anderssen Gulstad, Spar
bu, Telsneset.
E 1. Ole Sivertsen Telsneset (senere Varslåtten), f. p. T. 1799,
t p. Varslåtten 1877. * 1828 Marit Larsd. Åkervolden,
f p Å. 1802, f P- Varslåtten 1879.
G 1 Lisbet Olsd., f. 1838, t 1898. * Ole Nilssen Volden,
Varslåtten, f. i Åsen 1830, f 1923.
H l.Ole Olsen Sagvolden, f. 1857, f 1917. * Marta
Kristensd. Sagvolden, f. 1858.
H 2. Baroline Olsd., f. 1862.
H 3. Sofie Olsd., f. 1865. * Johan Olsen Leirhagen,
f. 1861.
I 1. Laura Johansd. Leirhagen, f. 1888, f 1917.
J 1." Signe Julie Martinsd., f. 1908. * Ole
Nilssen Varslåtten, f. 1901.
K 1. Nils, f. 1924. K 2. Laura, f. 1926.
J 2.° Rudolf Antonsen, f. 1915.
H 4. Nils Olsen Varslåtten, f. 1874. * Telena Ja-
kobsd., f. 1874.
I 1. Beret Maria Nilsd., f. 1896. * Lasse Olsen
13. Ole Andreas Nilssen Varslåtten, f. 1901.
* Signe Julie Martinsd. Leirhagen, f. 1908.
(Se ovenfor.)
14. Borghild Nilsd., f. 1905.
I 5. Anna Petrine Nilsd., f. 1908.
H 5. Olav Olsen Varslåt, Volden, f. 1879. **) Ma
ria Andersd. Lillegården, f. 1879, f 1911. * 2 )
Ragnhild Andersd. Lillegården, f. 1888.
I I. 1 Bernhard, f. 1903. I 2. 1 Ole Alfred, f. 1909.
I 3. 1 Maria Otilie, f. 1911. I 4. 2 Astrid Matilde
f. 1915. I 5. 2 Peter Agnar, f. 1922.


----
228 Bind V
---
Sigrid Sivertsd., f. p. Telsneset 1806, f P- Leirset 1876. * 1832
Ando Olsen Leirset, f. 1796, f 1857. (Se Grensætten.)
Ole Torstensen Helgåsen vestre, f. p. Telsneset 1812. * Anne
Andersd. Overneset, f. 1811.
G 1. Tomas Olsen Helgåsen, f. 1845, f 1920. * Marta Hai
vorsd. Ottermoen, f. 1842, f 1920.
H 1. Anne Tomasd., f. 1868, f 1889. * Johannes Anders
sen Skjækermoen, f. 1864. (Se Grensætten.)
H 2. Ole Tomassen Skjækermoen, f. 1874. * Hansine
Olausd. Ågesen, f. 1879. (Se Overholmsætten.)
H 3. Martin Tomassen Kleppen, f. 1879. * Oline Jonsd.
Kleppen, f. 1886.
11. Tomas, f. 1905. 12. Konstanse, f. 1907.
13. Margit, f. 1910. 14. Hjørdis, f. 1913.
15. Agnes, f. 1916. 16. Else, f. 1919.
17. Magnus, f. 1922. 18. Oddny, f. 1927.
H 4. Hanna Maria Tomasd., f. 1881. * Martin Mikalsen
Storlunet, f. 1873.
I l.Matilde Martinsd., f. 1901. * Peter Matiassen
Selegg, f. i Namdalen 1888.
J 1. Alvhild Petrine, f. 1918
J 2. Magne Johannes, f. 1921.
J 3. Morten Herman, f. 1925. J 4. Odd, f. 1928.
12. Borghild Martinsd., f. 1903.
13. Magne M., f. 1906. 14. Torbjørg M., f. 1907.
I 5. Arne M., f. 1910.
16. Maren Ingebjørg M., f. 1912.
I 7. Olav M., f. 1915. I 8. Hilda Margrete M., f. 1917.
I 9. Gudrun M., f. 1920.
110. Kjellrun Otilda M., f. 1927.
H 5. Severin Tomassen Helgåsen, f. 1884. * Inga Olausd.
Ågesen, f. 1885, f 1923. (Se Overholmsætten.)
G 2. Anders Olsen Lillegården, f. 1847. * Marta Andersd.
Slapgårdsenget, f. 1846, f 1918.
Hl. Anna Sesilie Andersd., f. 1872. * Edvard Olsen
Bjørsmo (senere Eide), f. 1875.
11. Oline Edvardsd., f. 1895. * Ole Martin Olsen
Garberg, f. 1894.
J 1. Bjarne Johannes, f. 1914.
J 2. Elling, f. 1917. J 3. Magne Olav, f. 1921.
I 2. Olga Edvardsd., f. 1897. * Sigurd Nilssen Kol
stad, f. 1887.
J 1. Nils Oddgeir, f. 1920.
J 2. Anna Elise, f. 1925. J 3. Karlotte, f. 1926.

----
229 Bind V
---
I 3. Arne Edvardsen, f. 1899.
I 4. Margot Edvardsd., f. 1902. * Oskar Johan-
sen Berg, f. 1895.
J 1. Jenny Karlotte, f. 1924.
J 2. Anna Eline, f. 1925.
15. Signe Edvardsd., f. 1905.
16. Evald E., f. 1908. 17. Sverre E., f. 1910.
18. Magnus E., f. 1913.
I 9. Asmund E., f. 1916. I 10. Solveig E., f. 1920.
H 2. Ole Anderssen, f. 1874, f-
H 3. Anne Andersd., f. 1877.
H 4. Maria Andersd., f. 1879, f 1911. * Olav Olsen
Varslåtten, f. 1879. (Se ovenfor.)
I I.° Margit Martinsd., f. 1901. * Arne Iversen
Leirset, f. 1899. (Se Grensætten.)
H 5. Marius Anderssen Bjørstad, f. 1881. * Ragn
hild Ellevsd. Bjørstad. (Se Overholmsætten.)
H 6. Severin Anderssen, f. 1883, f 1916.
H 7. Martin Anderssen Lillegården, f. 1885. * Marta
13. Albert, f. 1914. 14. Ingebjørg, f. 1919.
15. Magne Severin, f. 1922.
H 8. Ragnhild Andersd., f. 1888. * Olav Olsen Var
slåtten, enkemann. (Se ovenfor.)
Ingeborg Olsd. Åkran, f. p. Å. 1772. * Ingebrigt Mortensen
Lillegården, f. c. 1769, sønn av Morten Ingebrigtsen L. og h.
Beret Andersd.
E 4
F 1. Morten Ingebrigtsen, f. c. 1796.
F 2. Ole Ingebrigtsen Prestgårdsenget, f. c. 1798.
Elen Olsd. Åkran, f. p. Å. 1775, f p. Nonset 1844. * Hans
Olsen Nonset. Ingen barn.
E 5
E 6
E 7
Magnhild Olsd. Åkran, f. p. Å. 1777. * 1811 Ole Olsen Gul
stad, Sparbu.
Elias Olsen Elnes, f. p. Åkran 1782, f p. Elnes 1833. * 1812
Gunhild Olsd. Elnes, f. p. Lille Vuku 1779, enke efter Paul
Pedersen E., med hvem * 1802.
F 1. Paul Eliassen Elnes, f. p. E. 1815, f smst. 1871. * 1844.
F 2. Ole Eliassen Elnes ostre, f. p. E. 1818, f p. Overneset
1870. («Skar sig i formentlig vildskap med en ljaa over
underlivet, hvorav han døde dagen efter».) * 1851 Beret
Larsd. Gren, f. 1830, dtr. av Lars Bårdsen G. og h. Ka
ren Børresd.
G 1. Elias Olsen, f. c. 1851.
is


----
230 Bind V
---
G 2. Karen Olsd., f. c. 1853.
G 3. Gunhild Olsd., f. c. 1856.
G 4. Liva Oline Olsd., f. c. 1859
ugift. <
Anne Torkildsd., f. p. Kulsli 1734.
Ole Torkildsen, f. p. Kulsli 1736.
Johanna Torkildsd., f. p. Kulsli 1738.
Amund Torkildsen Kulsli, f. p. K. 1740, f P- Longdalen lille
1780. * 1761 Marit Eriksd.
D l.Torkild Amundsen Varslåtten, f. p. Kulsli 1762. (Var i
1801 husmann på Volden.) * 1799 Anne Bastiansd. Lille
Longdal, f. p. Marken 1765.
El. Amund Torkildsen Varslåtten, f. p. Lille Longdal
1800. * 1828 Sirianna Bårdsd. Indal, f. p. I. 1807,
dtr. av Bård Larssen I. og h. Siri Nilsd. (Se Bjørgan
ætten.)
F 1. Anne Amundsd., f. p. Karmhusvald 1829.
F 2. Sirianna Amundsd., f. p. Tangen 1834. * 1854
Lorents Johannessen Karmhusbakken, f. 1831,
kjøpte Malmo under Hofstad.
G 1. Olaus Lorentsen, måler.
G 2. Annæus Lorentsen, f. 1863.
G 3. Sefanias Lorentsen Hofstad, f. 1869
G 4. Oline Sesilie Lorentsd., f. 1866.
G 5. Selle Lovise Lorentsd., f. 1873.
G 6. Anna Sofie Lorentsd., f. 1874.
F 3. Tore Amundsen, f. 1839.
E 2. Bastian Torkildsen Marken, f. p. Varslåtten 1802.
* 1825 Agnes Olsd. Holmlivald.
F 1. Anne Bastiansd., f. p. Marken 1825, f p. Hof-
stad 1879, ugift.
F 2. Tore Bastiansen Sende, f. p. Marken 1827, f p.
Sende lille nordre 1876. * 1854 Anne Marta
Sakariasd., f. 1821, dtr. av Sakarias Pedersen
Musum og h. Marta Olsd.
G 1. Sefanias Toresen, f. 1854.
F 3. Ole Bastiansen Sende nordre lille, f. p. Lund
vestre 1832, f P- Sende. * 1858 Guruanna Tor
kildsd., f. 1834, f, dtr. av Torkild Larssen
Lyngsvald og h. Anne Tørrisd. (Se Kolstad-
ætten.)
Gl.Beret Anna Olsd., f. 1857.


----
231 Bind V
---
G 2. Anne Olsd. * 1883 Ole Marius Anderssen
Musum, sersjant. (Se Solbergætten.)
G3.Oline Olsd, f. 186 Q. * i Sverige, bor i
Dufved.
G 4. Tea Olsd, f. 1871. * i Amerika.
G 5. Jonetta Olsd, f. 1874. * Anton Anderssen
Musum lille. (Se Musumsætten.)
C 9. Paul Torkildsen, f. p. Kulsli 1742. * 1766 Gunhild Olsd
CIO. Marit Torkildsd, f. p. Kulsli 1719
SKJÆKERMOEN
Gårdsnr. 189.
Navnet: Schichermoe 1664. Schierchemoe 1723.
Ligger nær el ven Skjækra og har navn efter den. Samme elve
navn har man i Skjækerelven, et tilløp til Væresvatnet, som mest
går på svensk grunn og kommer inn over grensen under navn av
Strådøla. Ellers forekommer navnet neppe.
Skylden: Den oprinnelige skyld var 6 mkl, fra 1836 1 dal
18 sk, i 1907 2,89 mk. i ett bruk.
Eiere: Gården finnes overhodet ikke nevnt før i 1662, ikke en
gang i skattemanntallene over husmenn. Den er antagelig'skyldsatt
i 1662 og er da som nyrydning innlemmet i krongodset, men alle
rede i løpet av 1660-årene gått over til presten, Peder Juel, hvis
gods den fulgte, til Rasmus Hagen kjøpte den omkring 1720. Den
var blandt de gårder, som Hagen i 1731 overdrog til sin svigersønn
Broder Boysen, hvorved den gikk over i det Magenske eller Vuku
jordegods, som igjen senere gikk inn i Verdalsgodset.
Verdalens kommune solgte i 1918 gården til opsitteren Ole
1 omassen.
Brukere: Gården er antagelig ryddet i første halvdel av 1600-
årene av en mann, som het Svend. Den første oplysning om den
finnes i lensregnskapet over uvisse inntekter for 1662, hvor det heter:
«Faster Svendsen fested en liden m[ar]kjord navnlig Schiecher
moe hvilken hans moder Ingeborg Kristofersd. for ham afstod.»
Skylden var 6 mkl. og bygselsummen 2 rdl.
Faster var i 1665 30 år. Navnet tyder på, at han var av frem
med oprinnelse. Gården kan neppe ha vært så ganske nylig ryddet;
ti ved matrikuleringen i 1669 blev skylden foreslått sått til 12 mkl.
Tienden blev sått til 2 skjepper havre, ledingen til 8 sk. og små
tienden til 10 sk. «Findes tømmerschouff», heter det. (Gårdens
navn skrives ved denne leilighet Skeker Moug).

----
232 Bind V
---
Faster har visstnok levet til omkring 1700; enken dode i 1708.
Jon het opsitteren i begynnelsen av 1700-årene og utover til
1713. Fra dette år nevnes Ole Ellevsen.
Skjækermoen var en av de meget få gårder, som undgikk plyn
dring av svenskene i 1718. Det heter uttrykkelig i opgaven om ;
gården: «Ingen fiende vaaren».
Skjækermoen. sett fra vest 1927. Fot. 0. Snekkermo.
Ved matrikuleringen i 1723 oplyses der å være skog til gårdens
fornodenhet og litt til sagtommer, ingen seter, god bumark. Gården
betegnes som «noget tungvunden og frostagtig». Om utsæden
heter det: «Saaer 2 skepp. hafre alleene for halmen til sine crea
turer». Avlingen var 6 sommerlass hoi og besetningen 3 kyr, 2
ungnaut og 3 sauer. Tienden blev sått til 6 mk. ost. Der blev ikke
foreslått nogen forandring i skylden.
Fra 1735 nevnes Anders Skjækermoen på en måte, som gjor
det sannsynlig, at han har vært gårdens bruker. Han dode i 1743.
Samme år dode Ole Ellevsen på Melen. Hans sonn, Ellev Olsen,
var i 1726 blitt gift med Eli Tomasdatter Melen og brukte nu
sannsynligvis denne gard.
Under 18. oktober 1747, tgl. 9. september 1748, fikk Peder
Kilssen bygselbrev på gården av Broder Boysen. Peders datter
Else blev året efter gift med Lasse Ottesen Otmoen, som visstnok
har brukt en del av gården, men som dode allerede i 1750, hvor
efter Else i 1752 giftet sig med Jon Mogensen (Monsen), og denne
fikk festeseddel på halvparten av gården av Rasmus Hagen 7.
september 1753, tgl. s. d.


----
233 Bind V
---
I Jons tid brente gården om aftenen den 28. august 1756, mens
han seiv og konen var ute på engen. Deres to sønner, en på vel
og en på vel 1 år, brente inne.
Omkring 1760 er Peder Eriksen Overneset kommet til Skjæker
moen, hvor han blev boende til sin dod i 1806. (Se Åkranætten).
Hustruen, Elsebe Arntsdatter, dode i 1813. Nogen år for sin dod
hadde Peder opgitt gården, som så Monrad bygslet til Anders
Josef sen, en svenske, ved bygselbrev av 14., tgl. 16. august 1803.
(Se Bjartanætten).
I 1835 var gårdens besetning 1 hest, 2 storfe, 6 sauer og 6
geiter og utseden 3 /4 td. bygg, 1 td. havre og 1 td. poteter.
Sonnen, Anders Anderssen, overtok efter faren for en årlig
avgift av 15 spdl. Gården hadde i 1865 en besetning på 1 hest,
7 storfe, 5 sauer, 19 geiter og 1 svin og en utsed av l A td. bygg,
2 tdr. havre og 4 tdr. poteter.
I 1875 var besetningen 2 hester, hvorav 1 under 3 år, 4 kyr,
3 ungnaut og kalver, 15 sauer og lam, 18 geiter og kidd og 1 svin
og utseden % td. bygg, 2 tdr. havre og 4 tdr. poteter.
Anders brukte gården til i 1898, hvorpå sønnen, Johannes An
derssen, overtok den for en årlig avgift av 50 kr. og kår til
foreldrene.
Omkring 1904 blev Ole Tomassen Helgåsen leilending på
gården, og han kjøpte Skjækermoen av Verdalens kommune den
13. mars 1918 for 4000 kr. Skjøtet er av 23. august 1919. (Se
Åkranætten).
Sommeren 1904 brente stuebygningen på Skjækermoen. Også
denne gang brente to mennesker inne — en gutt og en pike.
Fr as kilte par ter:
Ved salget til Ole Tomassen blev en parsell av skyld 25 øre
skilt fra gården. Det var «Enget» nede ved elven, der husene til
Skjækerdals nikkelverk ligger.
HELGÅSEN
Gårdsnr. 190 og 191.
Navnet: Helgås 1723.
Kommer av Helgåen, navnet på den kildeelv til Verdalselven,
ved hvilken gården ligger. Dette må være sammensatt med adjek
tivet heilagr (helgr) = hellig; det antyder således et forhold til
den hedenske gudsdyrkelse; men hvorledes dette skal opfattes, er
her som ved de fleste andre navn, hvori det samme ord forekommer,
meget usikkert.

----
234 Bind V
---
Skylden : Det var allerede ved den første skyldsetning to gårder:
Helgåsen vestre: 4 mkl., fra 1836: 2 dal. 2 ort 5 sk. og Helgåsen
østre: 4 mkl., fra 1836: 2 dal. 3 ort 6 sk. I 1907 var skylden for
Helgåsen vestre 3,37 mk., for Helgåsen østre 4,13 mk., hver av
dem ett bruk.
Eiere: Gårdene fra Helgåsen til Brattåsen (gårdsnr 190—194
og 201—202) kaltes i 1600- og 1700-årene Helgådalen eller Ver
dalens nybyggere. De er først skyldsatt i 1673, året efter Sul
gårdene.
Antagelig er de ryddet omkring midten av 1600-årene. Det var
lagmann Peter Drejer, som lot «opsøge og taxere» dem tillikemed
en hel del andre ikke tidligere skyldsatte eiendommer i Verdalen og
andre bygder. For dette arbeide fikk han femteparten av det jorde
gods, han således fikk skyldsatt. På denne måte kom Drejer i
besiddelse av Sul og Helgådalens gods, som han fikk kongelig
skjote på i 1683, og som danner oprinnelsen til Verdalsgodset.
Drejer opregner ien skrivelse av 10. februar 1683 det gods i
Helgådalen, som han «self for 10 år siden laded opsøge och
taxere», således:
Av disse er de to gårder Moen det nuværende Snekkermoen, som
i matrikulen av 1836 står opført som to eldre parter av skyld hen
holdsvis 2 og 4 mkl. De to parter Bratåsen omfatter både Brat
åsen og Otmoen, hvilket siste navn ikke forekommer i matrikulen
før 1836, men i daglig tale har vært brukt antagelig helt siden
1600-tallet. Navnet har den fått efter opsitteren Otte, som brukte
den i lange tider.
Gårdene i Helgådalen kan påvises før skyldsetningen i 1673:
I slutten av matrikulen for 1669 opregnes følgende «nyryddere,
som ikke er lagt for leye, efftersom de ligger i fieldet och for kort
siden først begynt»:
Erich Joensen Hellaas
Joen Erichsen ibm.
Joen Oelsen Windklep.
Otte Stormoe


----
235 Bind V
---
Bringell Nielsen ibm.
Peder Snedicker Moe.
Joen Thommesen ibm.
Thore Stormoe.
Olle Nielsen Juelnes.
Vi finner her omtrent de samme navn som i 1673. Bratåsen
nevnes ikke; men Otte Stormoe og Bringell Nielsen ibm. (d. e.
sammesteds) er tydeligvis opsitterne på det senere Bratåsen, som
altså oprinnelig må ha hett Stormoen, men formodentlig er omdopt
for å skjelnes fra Stormoen i Sul.
Peder Snedicker og Joen Thommesen ibm. er likeså tydelig op
sittere på Snekkermoen, som rimeligvis har iått sitt navn efter denne
snekker. Den eneste tvilsomme blir her Thore Stoermoe; men hans
eksistens kan muligens forklares på den måte, at eindommn Stor
moen, som svarer til de nuværende Bratåsen og Otmoen, dengang
hadde 3 opsittere.
Ennu nogen år tidligere, nemlig i folketellingen av 1665, finner
vi tilslutt under «husmænd», som ikke hører under nogen bestemt
gard, opregnet endel navn, som tydeligvis tilhører opsitterne i
Helgådalen, nemlig:
Joen Thomæs: — på en part av Snekkermoen.
Erich Helgaas.
Jon Jempt — visstnok på en av Helgås-gårdene.
Jon Ols: — sikkert opsitter på Kleppen.
Hans Hans: — på Julnesset.
Otter Lars: — på Otmoen.
Peder Amunds.
Thor Ols: — muligens på Bratåsen
Christen Thors.
Peder Snidker: — på Snekkermoen.
Det blir et par som det ikke er lett å finne plass for. Christen
Thorsen, som muligens var en sønn av Thor Olsen, har kanskje
vært sammen med denne på Bratåsen, og Peder Amundsen har
muligens vært på Otmoen sammen med Otter, som da var en 60-
års mann.
Lenger tilbake lar det sig ikke gjøre å følge bebyggelsen i Helgå
dalen. Det er vel også rimelig, at vi i ovenstående fortegnelse har
navnene på de første rydningsmenn.
Som det fremgår av ovenstående har gårdene i Helgådalen vært
krongods til 1683 og har siden fulgt Verdalsgodset, inntil Verdalens
kommune i de senere år har solgt dem enkeltvis, således som det
vil bli omtalt under de enkelte gårder.

----
236 Bind V
---
HELGÅSEN VESTRE
Gårdsnr. 190.
Brukere: Det er formodentlig denne gard, Erik Jonsen brukte
i 1665. Han var i 1666 51 år og hadde to sonner, Jon og Erik,
henholdsvis 12 og 6 år gamle.
I 1679 kom Anders Olsen Heltan til gården, som han bygslet
for 1 rdl. 2 ort. Han hadde vært dragon og som sådan utkomman
dert sonnenfjells i 1675, og det var først efter sin tilbakekomst,
han flyttet til Helgåsen. Tidligere hadde han visstnok vært ganske
vel situert, hadde således eiet kvernsted i Ulvillen; men det lot han
forfalle efter sin flytning. Og efter hans dod i 1683 hadde de
efterlevende det visst ganske trangt. I de dårlige tider i 1690-
årene måtte de således pantsette en sølvskje for å klare skatten for
kvernstedet. Om dette famose kvernsted utspant der sig forresten
senere en prosess, hvorom nærmere under kvernbruk.
Efter Anders Olsens død har formodentlig enken, Eli Larsdatter,
drevet gården, inntil den eldste sønn, Ole Anderssen, blev gammel
nok til å overta den, hvorefter han hadde den til i 1741, da han
dode, over 70 år gammel.
Denne gard slapp nokså lett fra svenskenes plyndringer i 1718.
Der blev bare tatt 3 lass høi for 1 rdl. 48 sk. og gårdsredskap for
2 rdl. 48 sk., tilsammen for 4 rdl.
Ved matrikuleringen i 1723 er begge Helgås-gårdene opfort
under ett. Der oplyses å være skog til gårdens fornødenhet og litt
til sagtømmer, ingen seter, men god bumark. Gården betegnes som
«tungvunden og frostagtig». Om utsæden heter det, at man «saaer
een ringe ting for halm til creaturerne». Avlingen var 8 sommerlass
høi og besetningen 1 hest, 4 kyr, 2 ungnaut, 8 sauer og 8 geiter.
Tienden blev sått til 8 mk. ost. Skylden blev foreslått forhøiet fra
8 til 10 mkl, og herom heter det: «Formedelst denne gaards crea
turers underhold er dend med ovenstaaende forhøielse anseet.»
I Ole Anderssens siste år bruktes gården av sønnen, Faste
Olsen, som i 1741 kom til Fikse. En annen sønn, Anders, kom i
1732 til Åkran.
Efter Faste kom Jakob Olsen Hellan østre til Helgåsen, hvor
han var til i 1748, da han flyttet til Sæter.
Brukerforholdet i den følgende tid er uklart: Der nevnes fra
1750 en Tomas Helgåsen, som dog neppe kan ha brukt hele gården;
ti under 19. mars, tgl. 7. september 1752 har rådmann Hornemann
gitt Ole Ottesen (visstnok sønn på Otmoen) festeseddel på 2 mkl.,
hvilket var halve gårdens skyld.
Ingen av disse to kan ha vært lenge på gården; ti allerede i
1760 er der ny opsitter, Jon Ågesen, bror av Svend Ågesen Hau-

----
237 Bind V
---
Gan; han var der til sin død i 1772. På skiftet efter ham er regi
strert 2 hester, 1 ku, 1 ungnaut, 3 sauer og 2 geiter. Aktiva var
35 rdl. 3 ort 2 sk. og beholdningen 1 rdl. 2 ort.
Haldo Anderssen fikk bygselbrev på gården 20. november 1776
av Blix. På skiftet efter hans forste hustru, Barbro Olsdatter, er
registrert 2 hester, 3 kyr og 1 ungnaut. Der var det år utsådd x h
Helgås vestre, sett fra øst 1927. Fot. O. Snekkermo
td. bygg og 4 tdr. havre. Aktiva var 43 rdl. 2 ort 22 sk. og behold
ningen 11 rdl. 2 ort 6 sk. Ved skifte efter Haldo seiv i 1818 regi
strertes 2 hester, 3 kyr, 1 ungnaut og 3 geiter. Da var aktiva 184
rbdl. 3 ort 16 sk. og beholdningen 104 rbdl. 2 ort 10 sk. Haldos
enke, Gunhild Iversdatter, døde på Helgåsen i 1843, 88 år gammel.
Den næste opsitter het Ole Bårdsen. Hvor lenge han var der,
er übekjent. Gårdens besetning var i 1835 1 storfe, 2 sauer og 2
geiter og utseden 1 td. havre og 1 td. poteter.
Næste bruker var Ole Torstensen telsneset. (Se Åkranætten).
Gården hadde i 1865 en besetning på 2 hester, 6 storfe, 10 sauer
og 10 geiter og en utsed av 4 tdr. havre og 2 tdr. poteter.
Efter Ole overtok sønnen, Tomas Olsen, gården. Den hadde i
1875 en besetning på 2 hester, hvorav 1 under 3 år, 4 kyr, 2 ung
naut og kalver, 13 sauer og lam og 14 geiter og kidd og en utsed
av % tdr. bygg, 3 tdr. havre og AV2 tdr. poteter.
Efter Tomas kom sønnen, Severin Tomassen. Han kjøpte gården
av Verdalens kommune for 4000 kr. og kår til foreldrene ifl. skjote
av 13. oktober 1919.


----
238 Bind V
---
HELGÅSEN ØTRE
Gårdsnr. 191.
På denne gard er det rimeligvis, at Jon Jamt har vært i 1665;
han var da 50 år. Joen Eriksen i 1669 er vel samme mann.
Omkring århundreskiftet het opsitteren Erik Olsen; han døde
i 1715.
Tilsammen 17 rdl. 72 sk.
I 1720 nevnes en Moses Helgåsen, som muligens har brukt
gården en tid. Men i 1723 heter opsitteren Tomas Jakobsen. Dennes
hustru døde i 1739 73 år gammel, og Tomas giftet sig op igjen
samme år, men synes å ha opgitt gården, som i den følgende tid
er blitt brukt av Arnt Tomassen, formodentlig sønnen.
Arnts datter, Brynhild, blev i 1779 gift med Lars Jakobsen
Byna (visstnok sønn av Jakob Elnes og født i 1747). Han fikk
bygselbrev av regimentskvartermester Hjelm 20. september 1782,
tgl. 20. februar 1783, på de vanlige betingelser angående for
kjøpsrett til, hvad han hadde å seige, forpliktelse til å skaffe sag
tømmer samt yde kjørsel etc. for billig betaling.
Lars har muligens vært noget krigersk: I 1784 sees han å være
idømt 9 rdl. i bot og 4 rdl. i omkostninger for slagsmål og ærerørige
beskyldninger mot Ole Olsen Sundby under tiendebyttet på Oren
vinteren 1783. Han later forresten til å ha stått sig bra; ti da han
dode som kårmann på Helgåsen i 1821, viste skiftet efter ham en
beholdning på 94 spdl. 2 ort 19 sk.
Lars opgav gården i 1816, og sønnen, Peder Larssen, fikk
bygselbrev av proprietær Miiller 16. april, tgl. 3. desember samme
år. Han skulde ha opsikt med skogen og arbeide ved bruket.
Jakob Olsen Prestgårdsvald kom så til gården. Han var i 1831
blitt gift med Marit Olsdatter Kulslien og har iallfall vært på
Helgåsen i 1835. Han døde i 1851 og hustruen i 1892.
Gårdens besetning var i 1835 1 hest, 2 storfe, 3 sauer og 3
geiter og utseden 1 td. havre og 1 td. poteter.
Mikkel Paulsen Elnes var næste bruker. Dennes datter Marta
blev i 1865 gift med Ole Jakobsen Overliolmen, og han brukte så
gården efter Mikkel, som allerede i 1865 kalles kårmann.


----
239 Bind V
---
Besetningen var i 1865 1 hest, 6 storfe, 9 sauer og 14 geiter og
utseden 5 tdr. havre og 3 tdr. poteter- I 1875 var besetningen 1
hest, 5 kyr, 7 ungnaut og kalver, 10 sauer og lam og 15 geiter og
kidd og utseden x /4 td. bygg, 3 tdr. havre og 4'/2 tdr. poteter. På
plassen Moen føddes 2 kyr, 8 sauer og 5 geiter og såddes 1 td.
havre og 1 td. poteter.
Helgås østre, sett fra sydvest 1927.
Fot. 0. Snekkermo.
I 1882 har Ole Jakobsen festet gården på 5 år for 50 kr. året.
Han har vel tidligere brukt den på svigerfarens kontrakt. Mikkel
dode i 1882.
Ole Jakobsens sønn, Mortinus Olsen, forpaktet gården på livstid
den 14. november 1899 for en årlig avgift av 50 kr. + 8 kr. for
plassen Helgåsmoen og kår.
Mortinus kjøpte gården av Verdalens kommune den 13. oktober
1919 for 4700 kr. Skjøtet er av 8. november 1920.
KLEPPEN
Gårdsnr. 192.
Navnet: Klipen 1723.
Av hankjønnsordet kleppr = klump, navnlig brukt om fjell
knatter, men også om høie fjell. Her sikter navnet øiensynlig til
den høie fjelltopp like nordenfor gården, på kartet kalt Vindkleppen.
Skylden: Den var fra 1673 2 mkl., fra 1836 1 dal. 1 ort 22 sk.,
i 1907 mk. 2,41 i ett bruk.
Eiere: Se Helgåsen.


----
240 Bind V
---
Brukere: Jon Olsen, som i 1665 var 40 år, er vel gårdens
rydningsmann. I 1669 kalles han Joen Oelsen Windklep, i 1683
Jon KUppen. Der er dod en Jon Kleppen i 1707, og det kan jo
være samme mann, skjont gården i 1690 står uten opsitter, hvilket
dog blott behover å bety, at der ikke betaltes landskyld av den; men
at den bruktes for avgift.
Kleppen, sett fra syd 1920.
Fot. E. Musum.
Så kom Lars Nilssen. Han var på Kleppen i 1717, hvilket år
han blev gift, og var der ennu i 1744. Det har visst ikke vært
synderlig rummelig på gården ved denne tid. Seiv svenskene har i
1718 ikke funnet stort å ta. Hele tapet opregnes som folger:
Tilsammen 2 rdl. 12 sk.
Ved matrikuleringen i 1723 var avlingen 2 sommerlass hoi og
besetningen 1 ku og 2 sauer. Om alle de ovrige forhold ved eien
dommen heter det: «Som forrige», d. v. s. som Helgåsen. Tienden
blev sått til 2 mk. ost. Der blev ikke foreslått nogen forandring i
skylden.
Efter Lars Nilssen er i 1745 kommet en Ole, som formodentlig
har vært der til i 1770-årene. Sonnen, Ellev Olsen, har kanskje
brukt gården efter ham; han har iallfall i 1772 kjøpt hus og et
kvernsted ved Kleppen av Ole Toresen Haugen.

 

----
241 Bind V
---
Tore Jenssen Haugen fikk bygselbrev på Kleppen av Blix 25.
januar 1775. Han døde i 1786. Efter ham kom Ole Anderssen
Holmen (skiløpersoldat — muligens sønn av Anders Sul og født
1740).
Ole Anderssens datter Johanna blev i 1798 gift med Ole Pe
dersen Skjæker/noen, og denne fikk bygselbrev av Tonning 6. mars,
tgl. 16. august 1800. Ole brukte nu gården til sin død i 1831. På
skiftet efter ham er registrert 1 hest, 1 ku, 1 ungnaut, 7 geiter og
5 sauer. Aktiva var 37 spdl. 3 ort 11 sk. og beholdningen 19 spdl.
1 ort 3 sk. Johanna døde som kårkone på Kleppen i 1835. Som
eksempel på, hvor isolert gårdene i Helgådalen dengang var, kan
nevnes, at skiftet efter Johanna, som var død i januar, først blev
avholdt i juli, som det anføres «paa grund af snefald, som foran
lediget, at man enkelte gange, som var tilfældet især sidste vinter,
ikkun kunde komme over fjeldet ved hjælp af truger paa hestene».
Gården hadde i 1835 en besetning på 1 hest, 3 storfe, 3 sauer
og 3 geiter, og utseden var Va td. bygg, Wi tdr. havre og 1 td.
poteter.
Efter Ole Pedersen har det vært en Andreas Olsen på Kleppen;
han var opsitter der, da han blev gift i 1843, og var der ennu i 1849.
Fra 1850 var Ole Olsen på gården. (Han kalles O. O. Leirset
ved sitt giftermål. Hustruen het Lisbet Larsdatter og var fra
Longdalen).
I 1865 var gårdens besetning 1 hest, 9 storfe, 13 sauer og 9
geiter og utseden 3 tdr. havre og 4 tdr. poteter.
Den 19. februar 1869 blev Ole Olsen Julneset leilending på
Kleppen og brukte gården til sin død i 1904. Den hadde i 1875
en besetning på 1 hest, 4 kyr, 3 ungnaut og kalver, 12 sauer og
lam og 12 geiter og kidd og en utsed av V± td. bygg, 3 tdr. havre
og 4 tdr. poteter.
Efter Ole blev Martin Tomassen Helgåsen leilending, og han
kjøpte gården av Verdalens kommune den 12. august 1919 for
3300 kr. Skjøte er utstedt den 15. november 1920.
OTMOEN
Gårdsnr. 193.
Navnet: Skrives almindelig Ottermo.
Kunde efter formen være sammensatt med mannsnavnet Otte.
Oluf Rygh opfører det dog i samlingen av elvenavn som dannet av
elvenavnet Otta, som undertiden (f. eks. i Rendalen og i Selje)
uttales med apen vokallyd. Der går en bekk ut i Helgåen like ved
gården.

----
242 Bind V
---
(Oprinnelsen av mannsnavnet Otte er her utvilsom — se under
brukere).
Skylden: Var fra 1673 4 mkl., fra 1836 1 dal 2 ort 5 sk i
1907 mk. 3,37 i ett bruk.
Elere: Se Helgåsen.
Brukere: Som under Helgåsen nevnt, har visst de nu værende
garder Otmoen og Brattåsen hett Stormoen. De i 1669 opregnede
«nyryddere», Otte Stormoe og Bringell Nielsen ibm. samt Thore
Stoermoe, kan ikke ha vært på Stormoen i Sul, da opsitterne der op
regnes for sig og uttrykkelig betegnes som «Suulbyggere».
Ved matrikuleringen i 1673 har så disse gårder for ikke å for
veksles med Stormoen i Sul fått navnet Brattåsen efter fjellet
ovenfor. Der var dengang to parter, en på 4 mkl. med opsitteren
Otte og den annen på 2 mkl. med Sivert som opsitter. Den første,
hvor Otte Larssen hadde vært lenge og ennu kom til å bli en rekke
år, er da til daglig med en liten tillempning av sitt gamle navn blitt
opkalt efter denne opsitter.
Antagelig er Otter Larssen den, som forst har ryddet stedet
Han nevnes forste gang i folketellingen av 1665 og var da 60 år
Hans eldste sonn, Lars, var dengang 20 år. Går vi ut fra, at Otter
har ryddet plassen omkring den tid, han giftet sig, så skulde stedets
rydning med temmelig stor noiaktighet kunne settes til midten av
1640-årene.
Otter blev en meget gammel mann — dode forst i begynnelsen
av 1700-tallet, og da var navnet Ottermoen i full bruk i kirkeboken,
mens matriklene fremdeles har Brattåsens to parter.
Efter Otter overtok sonnen, Lars Ottersen, eiendommen og hadde
den til sin dod i 1710, hvorefter dennes sonn, Otter Larssen, brukte
den. Ingen av disse har hatt tinglest bygselkontrakt.
Under svenskenes innfall i 1718 blev gården plyndret og man
nen tatt til fange og bortfort. Tapet opfores således:
4 lass høi 2 rdl. — sk.
1 ku, 2 sauer 4 » 48 »
Tilsammen 6 rdl. 48 sk.
Ved denne leilighet kalles gården «Brataas eller Otter Moen»
og opføres med 4 mkl. skyld.
Ved matrikuleringen i 1723 er gården opført sammen med
Brattåsen, hvortil henvises.
Otter Larssens sønn, Lars Ottersen, fikk bygselbrev på «Otter
moe 4 mkl.» av rådmann Hornemann 27. august, tgl. 6. september

----
243 Bind V
---
1755. Otter har vel fått kår; han døde på Auskin i 1768, 82 år
gammel.
Ved skifte i 1788 efter Lars' hustru, Marit Torkildsdatter
Bjartan, er registrert en besetning på 1 hest, 2 kyr, 1 ungnaut, 1
geit og 2 sauer. Utseden var det år Va td. bygg og % td. havre.
Aktiva blev 25 rdl. 2 ort 20 sk. og beholdningen 6 rdl. 1 ort 12 sk.
Otmoen, sett fra øst 1922.
Fot. E. Musum.
Lars Ottersen har brukt gården til sin død i 1803, i de siste år
dog kun en del av den, idet Jakob Pedersen (fodt på Nordre Stikle
stadvaldet 1763) har brukt en annen del. Han var der iallfall i
1801, og gården hadde da 3 husmenn.
Muligens har nu Jakob efter Lars Ottersens død brukt gården
alene — hvor lenge er übekjent.
I 1814 er en Halvor Knutsen opsitter. Han blev det år gift med
Lisbet Haldosdatter Kulslien, men døde allerede i 1816 ved et
ulykkestilfelle, 38 år gammel. Herom skriver presten i kirkeboken:
«Denne sædelige og flittige mand havde det uheld ved at nedrive
et gammelt hus paa gaarden, at en stok af samme nedfaldt paa
hans hoved og forslog ham saaledes, at han døde paa stedet.»
På skifteauksjonen efter Halvor utbragtes hans bo til 129 spdl.
3 ort 19 sk., og beholdningen blev 91 spdl. 1 ort.
Enken Lisbet blev i 1820 gift med Lage Anderssen, født i Sparbu
1789. Han var sønn av Anders Pedersen Gulstad, som omkom 85
år gammel under en reise for å besøke sønnen. Herom inneholder
kirkeboken for 1838:


----
244 Bind V
---
«Denne person, som er hjemmehørende i Sparbu, blev 7. mars
funden dod paa Bjertenget efter at være savnet fra den 29. januar,
da han forlod en plads under Elnes, hvorpaa han havde overnattet,
og foregav at ville besoge sin son, Lage Ottermo. Er saaledes sand
synligvis frossen ihjel.»
Lage blev på Otmoen en lang årrekke, idet han først dode i 1881.
Han betegnes da som «enkemand og leilænding». Lisbet var død i
1848, og kalles da «kårkone». Dette henger nok således sammen, at
Halvor og Lisbets eneste sonn, Halvor Halvorsen, som var født
straks efter farens dod i 1816, har overtatt bruken av gården på
foreldrenes kontrakt. Han blev gift i 1846 og dode i 1857; han
kalles da for «gårdmann».
Gården hadde i 1835 en besetning på 4 storfe, 5 sauer og 5
geiter og en utsed av 11.4I 1 .4 tdr. havre og 1 td. poteter.
I 1865 var besetningen 1 hest, 8 storfe, 14 sauer og 29 geiter
og utseden 3 tdr. havre og 5 tdr. poteter. På plassen Skarpmoen
foddes 3 storfe, 10 sauer og 6 geiter og såddes l A td. havre og 2
tdr. poteter. Lage kalles da forpakter, og Halvors enke, Gunhild
Olsdatter, bestyrte husholdningen.
I 1875 betegnes Gunhild som forpakter og Lage som kårmann;
men formodentlig er det Gunhilds sonn, Halvor Halvorsen, som
har drevet gården på Lages kontrakt. Besetningen var 2 hester,
hvorav 1 under 3 år, 1 okse, 4 kyr, 4 ungnaut og kalver, 15 sauer
og lam og 17 geiter og kidd og utseden V 2 td. bygg, 3 tdr. havre
og 4 tdr. poteter. På husmannsplassen føddes 2 kyr, 2 ungnaut,
9 sauer og 6 geiter og såddes % td. bygg, 1 td. havre og 2 tdr.
poteter.
Halvor Halvorsen blev leilending på Otmoen i 1882. Avgiften
var 56 kr. årlig. Efter ham overtok sonnen, Gustav Halvorsen,
gården. Han kjøpte den av Verdalens kommune den 7. juli 1919
for 3600 kr. Skjøtet er av 10. november 1920.
Fraskilte par ter:
Bergheim, skyld 25 øre (den gamle Otmoplass) tillikemed
Bekkasingustykket, skyld 15 øre, kjøpte brukeren, Jon Mortinussen
Brattåsen, av Verdalens kommune den 1. juli 1919 for 1800 kr.
og fikk skjote 26. oktober 1920.
Otmoælten.
A. Otter Larssen Otmoen (var 60 år i 1665).
B 1. Ellev Ottersen (var 14 år i 1666).
B 2. Lasse Ottersen (var 7 år i 1666).
B 3. Lars Ottersen Otmoen (var 20 år i 1665), f 1710.
C 1. Otter Larssen Otmoen, f P- Auskin 1768, 82 år gl.

----
245 Bind V
---
* 1712 Maria Olsd. Snekkermoen, f 1768, 85 år gl., begravet søn
dagen efter mannen.
D 1. Lasse Ottersen, f. og f 1713.
D 2. Oluf (Ole) Ottersen, f. 1714, f 1796, var i 1764 husmann
under Tromsdalen, i 1782 på Volvaldet.
D 3. Lasse Ottersen Skjækermoen, f. p. Otmoen 1717, f P- Skjæ
kermoen 1750. * 1749 Else Pedersd. Skjækermoen. Hun * -)
1750 Jon Monsen.
D 4. Luci Ottersd., f. p. Otmoen 1720. * 1759 Ole Hanssen Ul-
villen.
D 5. Lars Ottersen Otmoen, f. p. O. 1724, f smst. 1803. * ') 1754
Marit Torkildsd. Bjartan, f. p. B. 1726, f p. Otmoen 1788.
* 2 ) 1789 Anne Jensd. Elnes.
E 1. Torkild Larssen, utkommandert i 1780 og ennu ikke hjem
kommet i 1788.
E 2. Iver Larssen Brattåsen, f. p. Otmoen 1767, t P- Brattåsen
1815. * 1782 Marit Olsd. Julneset. Ingen barn.
E 3. Otter Larssen, f. p. Otmoen 1769, f 1791, druknet i elven
nedenfor gården, da han 4. påskedag vilde gå på isen et
erende til Snekkermoen.
E 4. Marit Larsd., f. p. Otmoen 1763.
E 5. Marit Larsd., f. p Otmoen 1792. * 1821 Kristofer An
derssen Dillan, f. c. 1794.
F 1. Andreas Kristofersen, f. p. Dillanvald 1821.
F 2. Lars Kristofersen, f. p. Nedre Holmsvald 1823.
F 3. Kristian Kristofersen, f. p. Nedre Holmsvald 1826.
F 4. Kirsti Kristofersd., f. p. Nedre Holmsvald 1829, f
1845.
F 5. Martinus Kristofersen, f. p. Nedre Holmsvald 1832.
F 6. Iver Kristofersen, f. p. Nedre Holmsvald 1835.
E 6. Kirsti Larsd., f. p. Otmoen 1794, f p. Garnesvald 1873.
* 1816 Ole Barosen Otmovaldet.
E 7. Maria Larsd., f. p. Otmoen 1799. * 1827 Jon Jonsen
Vangstad, Fosneset, f. p. Movaldet 1800, snekker.
F l.Sirianna Jonsd., f. p. Stor Longdal 1827.
F 2. Jon Jonsen Fosneset, f. p. Stor Longdal 1830. * 1855
Anne Mikkelsd., f. p. Årstadvald 1825.
G 1. Johan Martin Jonsen, f. 1855.
G 2. Jokumina Jonsd., f. 1864.
G 3. Anne Maria jonsd., f. 1867.
F 3. Anne Jonsd., f. 1833.
F 4. Lisbet Jonsd., f. 1836.
F 5. Olaus Jonsen, f. 1839.
D 6. Iver Ottersen, f. p. Otmoen 1728.
16

----
246 Bind V
---
BRATTÅSEN
Gårdsnr. 194.
Navnet: Brataas 1723.
Skylden: Den var fra 1673 2 mkl., fra 1836 4 ort 4 sk., i 1907
2,89 mk. i ett bruk.
Eiere: Se Helgåsen.
Brukere: Som nevnt under Otmoen, har denne gard og Bratt
åsen oprinnelig hett Stormoen, og begge har ved matrikuleringen
i 1673 fått navnet Brattåsen, hvilket navn har holdt sig på den
øverste av gårdene og formodentlig er en opkallelse efter fjellet eller
åsen ovenfor.
Den allerede i 1665 nevnte Thor Olsen, i 1669 kalt Thore
Stoermoe, er sannsynligvis stedets rydningsmann; han var i 1665
60 år gammel. Chr iste n Thor sen, som var 30 år, var muligens
sonnen og brukte en del av gården.
I 1673 var Siffuert opsitter. Så kom Erik Kristensen, antagelig
fra 1705 — han blev gift det året —og var der til 1716, da han
dode, 34 år gammel.
Opsitter efter ham var Ole Nilssen. Han var der i 1718 under
svenskenes innfall og undgikk ikke plyndring, idet der opgis å
være tatt:
2 lass høi 1 rdl. — sk
1 ku 3 » 48 »
Tilsammen 4 rdl. 48 sk
Ved matrikuleringen er de to parter Brattåsen (d. e. Brattåsen
og Otmoen) opført under ett. Gårdens almindelige beskaffenhet
opgis å være som Helgåsens, hvortil henvises. Avlingen var 5
sommerlass høi og besetningen 2 kyr, 2 ungnaut og 6 sauer. Tienden
blev sått til 6 mk. ost. Der blev ikke foreslått nogen forandring
i skylden.
Fra 1724 nevnes Peder Larssen som opsitter til i slutten av
1741, da han døde. Hans datter Kirsten blev i 1747 gift med
skiløpersoldat Ole Mosessen Sul, hvis far, Moses Olsen Sul, var
født i Jåmtland og døde på Brattåsen i 1759, 79 år gammel. Ole
Mosessen brukte gården til sin død i 1777. På skiftet efter ham er
registrert 2 kyr, 1 ungnaut, 2 geiter og 2 sauer. Aktiva blev 23
rdl. 2 ort 12 sk. og beholdningen 10 rdl. 3 ort 22 sk.
Derefter brukte Iver Larssen Otmoen gården til i 1815, da han
døde. Han hadde ingen barn; arvinger var enken og hans halv
søstre, som trettet om efterlatenskapene, hvilket medførte, at skiftet
ikke blev sluttet før i 1819. Det blev påstått, at han på sitt siste

----
247 Bind V
---
hadde testamentert enken efterlatenskaper til et beløp av 150 rbdl.
og steddatteren 230; men formynderne for de ovrige arvinger nektet
å kjenne til noget sådant testamente.
Det blev registrert 1 hoppe med føl, 5 kyr, 4 ungnaut, 12 sauer
og 16 geiter. Utseden var 2 tdr. havre og Y 2 td. bygg. Aktiva blev
ved salg 84 spdl. 4 ort 1 sk. og beholdningen 48 spdl. 4 ort 1 sk.
Brattåsen, sett fra vest 1929. Fot. O. Snekkermo.
Iver Larssens enke, Marit Olsdatter Julneset, hadde en datter
Anne med Bård Olsen Helgåsen. Denne Anne blev i 1821 gift med
Ole Olsen Brenna, og han blev nu som forpakter på gården til
sin død i 1854. Den hadde i 1835 en besetning på 1 hest, 2 storfe,
2 sauer og 3 geiter, og usteden var V» td. bygg, V/ 2 tdr. havre
og 3 tdr. poteter.
Ole døde i 1854. Den næste opsitter het Iver Olsen; han brukte
gården til i 1889. Den hadde i 1865 en besetning på 1 hest, 8 storfe,
19 sauer og 11 geiter og en utsed av 2 tdr. havre og 5 tdr.
poteter. I 1875 var besetningen 1 hest, 3 kyr, 3 ungnaut og kalver,
13 sauer og lam, 15 geiter og kidd og 1 svin og utseden }/ 2 td
bygg, 11/*I 1 /* tdr. havre og 4 tdr. poteter.
I 1889 blev Olaus Mortinussen leilending på Brattåsen. Han
fikk kontrakt på livstid og skulde svare 40 kr. årlig og kår til Iver
Olsen og hustru. Den 13. oktober 1919 kjøpte Olaus gården av
Verdalens kommune for 2800 kr. og fikk skjote 18. november 1920.


----
248 Bind V
---
GÅRDENE I VÆREN
Gårdsnr. 195—199.
Nav net: Uttales Vera, dativ: Veren (visst feilaktig opgave; av
pålitelig hjemmel hort: Veren, dativ: Vera; Veresvatne).
Oldnorsk Veri, egentlig navn på vannet. Se under herredsnavnet.
Som nevnt under Stiklestad ostre, lå fiskeretten i Væravannet
under Stiklestad, den tid denne var fogdens frigård (i forste halvdel
av 1600-årene), og vedblev å folge de nedre Stiklestad-gårder, hvis
opsittere betalte avgift for den. Det var dengang ingen bebyggelse
i Væren. I 1770-årene leiet Stiklestad-mennene bort fiskeretten til
jamtene, og da bodde der én husmann deroppe, beretter Schoning.
I Væren fortelles det, at den forste bonde der bosatte sig på
Surusvolden. Dette er ved Årvinnbekk-osen, sydost for Væravannet.
Mannen, som bosatte sig der, skulde hete Soren og være fra Solør.
Nogen mener, at navnet Surusvolden kommer av Sor-osen — Soros
volden, andre at det er aviedet av Soren. Tomten og murroysen
efter skorstenen vises ennu på Surusvolden. På murroysen stod to
store graner, som blev nugget til tommer for mange år siden; stub
bene står ennu igjen. Lærer Bronstad forteller, at han sommeren
1028 tellet årringene i den storste stubben og fant ut at granen
hadde vært minst 120 år, da den blev hugget, og Ole Haldosen
Væren hadde sagt, at granene blev hugget for over 30 år siden.
Dette forer oss tilbake til 1770-årene for tiden, da stedet blev ned
lagt, så bebyggelsen må nok fores adskillig lenger tilbake enda. —
Dette er hvad tradisjonen har å berette. I protokollene finnes
omtrent ingenting; ti de forste ryddere har formodentlig nedsatt
sig uten å sporre nogen om lov — iallfall har de ikke skaffet sig
noget tinglest dokument. Det eneste vi kan få nogen magre oplys
ninger av, er kirkebokene, forsåvidt som nogen derfrå er dopt eller
dod (gift var nok folk for det meste, for de flyttet derop; men dod
er de da der som andre steder).
Den forste notis som kan tyde på en bebyggelse i Væren, er i
kirkeboken for 1. sondag efter trefoldighet 1749, hvor der noteres
begravet: «Henrik Jonsen Wærren, som druknede, da samme paa
ski vilde rende over vandet sammesteds, gjenfunden 28. mai.»
I kirkeboken for 1755 finner vi: «Lars Olsen Stormoen, som
holdt til i Snedkermoen og f i Værran i 78de (aar).» Denne mann
har neppe hatt hus i Væren; men at han dode der, taler jo sterkt
for at det har vært nogen bosatt der.
Ole Mosessen Værren nevnes i 1761; han hadde da en datter til
dåpen, likeså i 1765.
I mars 1772 heter det, at «Thomas Helgaasen, Værren, fandtes
dod paa sin reise fra Jemtland». Han var 62 år og muligens

----
249 Bind V
---
identisk med den Tomas Tomassen, som var fodt på Longdalen
i 1710.
I 1778 er dopt en datter av Hans Olsen Wærren. Dette er
ganske sikkert den Hans Olsen Riise fra Opdal, som i 1776 blev
gift med Ranni Eriksdatter, også fra Opdal. I 1780 har han fått
dopt en sonn.
I 1779 er det forste skifte avholdt i Væren, nemlig efter Peder
Nilssen, som dode i juli dette år og blev begravet i Kall sogn i
Jåmtland; han var kanskje derfrå — iallfall finnes det ikke noget,
som tyder på, at han var fra Verdalen. Enken het Beret Olsdatter,
og de hadde en 19-årig datter, Marta, som neppe var fodt i bygden.
Ved dette skifte er registrert 4 kyr og 1 kalv, 5 geiter, 2 kidd,
2 sauer og 1 hest. Husene blev verdsatt til 6 rdl. Passiva var 83
rdl. 1 ort 9 sk., hvilket oversteg aktiva med 36 rdl. 3 ort 19 sk.
Enkens lagverge var Bent Væren, som iallfall hadde vært på
stedet siden 1776 — han hadde det år en sonn til dåpen.
Mens det altså i 1774, da Schøning besøkte bygden, kun var én
opsitter i Væren, har det i den siste halvdel av 1770-årene iallfall
vært tre, Peder Nilssen, Bent Ågesen og Hans Olsen. Den siste
døde i 1780, 52 år gammel — fantes død på Maritvold om morgenen
den 14. november. Bent Ågesen nevnes i 1781 — hadde da en
sønn til dåpen — men er så formodentlig fraflyttet, idet han ikke
finnes der i folketellingen av 1801 og heller ikke kan sees å være
død der.
I løpet av 1780-årene synes det ikke å være skjedd nogen yder
ligere bosettelse i Væren. Enkene efter Peder Nilssen og Hans
Olsen er kanskje vedblitt å bruke sine gårder en tid; herom vet vi
imidlertid intet sikkert. Før 1801 var de i ethvert fall blitt borte.
I 1789 nevnes for første gang Erik Olsen Væren — han hadde
da sin eldste sønn til dåpen. Han brukte Væren søndre, bruksnr. 1,
en lang rekke år.
Nils Væren har hatt barn til dåpen i 1790 og Johan Anderssen
Væren i 1794 og 1797; men begge er borte fra stedet i 1801.
Riktig fart i bosetningen i Væren synes det først å være kommet
i 1790-årene, efter at Johan Widerø Tonning hadde kjøpt Juldals
eller Væra ålmenning i 1793. Ifølge folketellingen av 1801 var det
da blitt følgende 10 «fjeldbønder» i Væresbygden:
I Storlunet: Ole Jonsen (i folketellingen står Johansen) og
Ole Tronsen.
I Væren vestre, vestre part: Peder Tronsen l Er " u en gard '
' l J Tronsmoen.
I Væren vestre, østre part: Tron Tronsen
I Væren søndre, br.nr. 1, (Nedigarden): Erik Olsen.
I Væren søndre, br.nr. 2, (Sveet): Peder Jonsen.

----
250 Bind V
---
I Væren søndre, br.nr. 3, (Sørmo): Ole Nilssen.
I Væren østre — nu Sisselvolden: Samuel Eriksen.
I Væren nordre, østre, br.nr. 1: Gudmund Hanssen.
I Væren nordre, vestre, br.nr. 2: Morten Mortensen.
Den 3. september 1801 og følgende dager blev der foretatt en
delingsforretning mellem de i Væren nedsatte beboere. Forretnin
gen administrertes av Tonnings fullmektig, Peder Leklem, med
Anders Anderssen Østgrundan og Kristofer Olsen Holmen nedre
som sakkyndige. Der opregnes da de samme beboere som ovenfor
undtagen Ole Tronsen i Storlunet. Ved denne leilighet blev da
fastsatt grenser og sått merker mellem de 9 eiendommer. Dessuten
blev undtatt et tiende stykke vestenfor Morten Mortensen til Helg
åen, hvilket blev forbeholdt til. å nedsette en beboer på, om dette i
fremtiden skulde finnes tjenlig.
Fiskeretten blev fordelt således, at enhver av opsitterne hadde
rett til fiske utenfor sin eiendom så langt ut, som garn kunde settes;
men i storre dybde var fisket fritt for dem alle. De tre opsittere i
Væren sondre blev tillagt fisket i Strådola og de to på vestsiden samt
den i Stcrlunet fisket i Helgåen ut til Storlunet og i tjonnene på
vestsiden av vannet med forbehold av andres bedre rett og rett for
en eventuell tiende opsitter.
Hvad skoghugst og fegang angar, fant alle, at forholdene var
slik, at de måtte forbli udelt til felles bruk og benyttelse som for.
(Denne forretning finnes beskrevet i et dokument dat. 5. sep
tember 1801 og kun undertegnet av P. Leklem. Det opbevares i
Verdalsbrukets arkiv på Holmen).
Eiere: Gårdene i Væren har siden Juldals eller Værens ålmen
ning i 1793 blev innkjopt av Johan W ider ø Tonning, fulgt Verdals
godset, inntil Verdalens kommune solgte dem enkeltvis til opsitterne.
(Se under de enkelte gårders brukere).
STORLUNET
Gårdsnr. 195.
Navnet: Av hunkjonnsordet lon, en strømfri utvidelse i en elv,
som nu på enkelte steder i det Trondhjemske brukes som intetkjonns
ord i formen lun med lukket u. Gården ligger ved den største av
flere innsjølignende utvidelser i det øvre løp av Helgåen. Ovenfor
dette er Bomlunet og Bæverlunet og nedenfor Svenslunet og Bekke
lunet.
Skylden: Den var fra 1836 3 ort 16 sk., i 1907 2,17 mk. i
ett bruk.

----
251 Bind V
---
Brukere: Folk taler om en, som de kaller «Storlunjamten», som
var bonde i Storlunet; dette er neppe den samme som folketellingens
Ole Johansen i 1801. Hans rette navn er Ole Jonsen; hustruen
het Anne Tronsdatter og var kanskje søster av den annen opsitter i
Storlunet, Ole Tronsen, samt av Tron Tronsen og Peder Tronsen
på Tronsmoen. Han må være kommet til Væren omtrent ved 1801,
Storlunet, sett fra syd 1927. Fot. 0. Snekkermo.
hans sønn Jon er født på Kulslien i 1800. Derimot er hans to andre
sønner, Ole og Peder, født i Væren, henholdsvis i 1802 og 1805.
Ole Jonsen Storlunet er den samme, som siden var på Bringsås
vollen. (Se Væren nordre).
Derefter var en Sevald Olsen i Storlunet; han kom siden til
Skavdalen.
I 1836 het opsitteren Anders, muligens den Anders Anderssen
Væren, som i 1816 var blitt gift med enken Gjertru Johansdatter
Holmen.
Besetningen var i 1835 1 storfe, 1 sau og 1 geit. «Kan intet
saaes», heter det om denne som om de øvrige gårder i Væren.
Den 17. mai 1841 blev Peder Eriksen fra Meråker leilending i
Storlunet. Avgiften var 10 spdl. årlig og 7 spdl. i førstefeste. Han
var født i 1805 og døde i 1889. Han var en velstandsmann.
I 1865 hadde gården en besetning på 1 hest, 15 storfe, 25 sauer
og 28 geiter, og utseden var 4 tdr. poteter. I 1875 var besetningen
1 hest, 1 okse, 6 kyr, 4 ungnaut og kalver, 25 sauer og lam og 17
geiter og kidd og utseden 4 tdr. poteter.


----
252 Bind V
---
Efter Peder Eriksen kom Iver Olsen Otmovaldet, som for hadde
vært på Væren sondre (Sveet), og efter ham Martin Mikalsen
Nessimo, som kjopte gården av Verdalens kommune den 26. novbr.
19*25 for 2600 kr. Skjote er utstedt 19. oktober 1928.
Væren nordre østre, sett fra sydvest 1928
Fot. O. Snekkermo
VÆREN NORDRE
Gårdsnr. 196, bruksnr. 1
Skylden: Var fra 1836 4 ort, i 1907 2,17 mk. i ett bruk
Brukere: Her var Gudmund Hanssen i 1801. Han var neppe
fra bygden; ti ingen av hans barn kan sees å være dopt her. Han
har nok flyttet fra stedet; ti han er ikke dod der.
I 1836 hadde gården to opsittere, Anders og Jakob. Anders
kan være den sønn av Gudmund, som i 1801 var 13 år gammel.
Jakob Johannessen nevnes allerede i 1826 og betegnes da som
«husmand». Besetningen i 1835 opgis til 1 storfe, 1 sau og 1 geit
— ingen utsed.
Gården har også senere hatt to opsittere: Johannes Eriksen
(bror av Peder Eriksen Storlunet), og Jon Hanssen, har vært der
samtidig. Johannes Eriksen dode i 1846, 55 år gammel, og Jon
Hanssen i 1853, 43 år. På skiftet efter Johannes Eriksen er regi
strert 1 hest, 3 kyr, 1 kalv, 4 geiter, 2 kidd, 5 sauer, 1 vær og 2
lam samt en hund til 2 ort. Ved skifteauksjon blev aktiva 54 spdl.
2 ort 2 sk. og beholdningen 15 spdl. 4 ort 12 sk.
Ole Torstensen Kvernmo fra Meråker brukte en del av gården
og hadde hus ostenfor bekken. Han var gift med Marit Eriks


----
253 Bind V
---
datter, søster av Johannes Eriksen Væren nordre og Peder Eriksen
Storlunet.
Den 15. mai 1856 forpaktet Johannes Ingebrigtsen fra Meråker
det halve av gården (den part, som Jon Hanssen hadde brukt).
Avgiften var 5 spdl.
Ole Torstensen døde i 1857, 61 år gammel, og enken og barna
brukte så den østre part en tid.
På Johannes Ingebrigtsens part var besetningen i 1865 1 hest,
8 storfe, 10 sauer og 1 geit og utseden IV2 tdr. poteter, på Marit
Eriksdatters 1 hest, 7 storfe, 11 sauer og 7 geiter — 1 td. poteter.
Den 16. april 1868 forpaktet Johannes Ingebrigtsen også den
østre part, så han hadde hele gården. Avgiften for denne part var
2 spdl. 48 sk. og kår til Marit. Gårdens besetning i 1875 var 1
hest, 5 kyr, 2 ungnaut og kalver, 20 sauer og lam og 9 geiter og
kidd og utseden 2 tdr. poteter.
Johannes var født i 1814 og døde i 1879. Enken, Maria Jons
datter, og sønnen Andreas hadde så gården et par år. I 1882 for
paktet Jon Pedersen Bringsås den mot en avgift av kr. 29.60 og
kår til «Kvernmo-Marit», som levde til i 1888.
Johannes Ingebrigtsens sønn, Johan Magnus Johannessen, blev
leilending på gården den 14. april 1898. Avgiften var 36 kr., når
kår fait bort 48 kr. Efter Johan brukte enken og sønnene gården.
Johannes og Sigurd Johanssønner kjøpte den av Ver dale ns
kommune den 14. april 1925 for 2600 kr. og kår til moren.
VÆREN NORDRE
Gårdsnr. 196, bruksnr. 2.
Skylden: Var fra 1836 4 ort, i 1907 2,17 mk. i ett bruk.
Brukere: Morten Mortensen, som var der i 1801, døde i 1814,
63 år gammel.
Anders Olsen og hans svoger, Anders Haldosen, hadde visst
denne gard sammen, efter hvad gamle folk sier, og antagelig av
løste de Morten Mortensen. Anders Haldosen var sønn på Helgåsen
og blev i 1810 gift med Marta Mortensdatter Væren; han døde som
inderst på Helgåsen i 1842. Anders Olsen var innflyttet fra Trysil
og var i 1807 blitt gift med Anne Haldosdatter Helgåsen; han døde
i 1834, 76 år gammel.
Derefter hadde Peder Olsen Bringsås gården. Han var sønn av
Ole Jonsen Bringsås, som bodde på Bringsåsvolden på Væraf jellet.
Ole var innflyttet fra Trysil og hadde visst først vært i Storlunet;
han døde i 1829, 57 år gammel. Han hadde 3 sønner, Jon Almen
ningsåsen, Ole Dyrhaugen og Peder Væren. Peder Olsen var i

----
254 Bind V
---
1829 blitt gift med Sigrid Jonsdatter Væren. Han døde i 1894,
hustruen i 1885.
Gårdens besetning var i 1835 1 storfe, 2 sauer og 1 geit —
ingen utsed.
I 1865 var besetningen 1 hest, 10 storfe, 12 sauer og 10 geiter
og utseden 3 tdr. poteter.
Væren nordre vestre med Væren kapell, sett fra vest.
Fot. 0. Snekkermo.
Den 22. februar 1869 forpaktet Peder Pedersen gården for en
avgift av 12 spdl. Han var fodt i Kall i 1839; hustruen, Anne
Haldosdatter, var fra Væren og fodt i 1845.
Gårdens besetning i 1875 var 1 hest, 1 okse, 3 kyr, 3 ungnaut
og kalver, 10 sauer og lam og 9 geiter og kidd og utseden VA
tdr. poteter.
I 1882 blev Jon Jonsen fra Meråker leilending. Avgiften var
48 kr. Han dode i 1895, og svigersonnen, Halvor Peter sen Strå
dalen, blev bruker. Han kjopte gården av Verdalens kommune 26.
november 1925 for 1400 kr.
SESSILVOLDEN
Gårdsnr. 197.
Nav net: Almindelig skrevet Sidselvold. Sammensatt med kvinne
navnet Sessll, opstått av Cecilia. Vold er her å opfatte i betydning
av seter.
(Efter hvad gamle folk i Væren har fortalt, er Sessilvolden forst
benyttet som setervoll av en kvinne ved navn Sessil fra Haug. Hvis


----
255 Bind V
---
det overhodet er noget i dette sagn, så kan det her ikke vær tale om
andre enn Cecilie Lobes, hustruen til presten Tomas Collin på
Haug. Parten Sissellien av Haug er utvilsomt opkalt efter henne.
Ifølge matrikulen av 1723 hadde imidlertid Haug dengang seter 3
mil fra gården, mens Sisselvolden snarere er 5 mil borte. Det kan
dog være, at Sisselvolden er optatt som seter efter 1723. Sonnenfor
Sisselvolden, sett fra nordvest 1927. Fot. O. Snekkermo.
elven ved Helgåsen er et uteng, som kalles Sessilenget, hvor det sies,
at Sessil pleiet å raste med kreaturene, når hun flyttet til seters.)
Skylden: Var fra 1836 4 ort, i 1907 2,17 mk. i ett bruk.
Brukere: Sanwel Eriksen, som var der i 1801, var da 36 år,
hustruen, Helena Henriksdatter, 44. Datteren, Lisbet, som var 12
år, kan ikke sees å være fodt i bygden, så Samuel har nok vært
innflytter, og han kan ikke sees å være død i Væren, så han er vel
flyttet fra stedet.
Jon Olsen har vært på denne gard; han nevnes som gift mann
allerede i 1823, ogkonen het Karen Eriksdatter. I 1833 døde Jon Ol
sen Væren, 50 år gammel; det er sannsynlig at dette er Jon Sessil
volden. Jon Olsen opføres forresten som bruker på Sessilvolden
ennu i matrikulen av 1836; men den behøver jo ikke å være så
helt å jour.
Besetningen i 1835 opgis til 1 storfe, 1 sau og 1 geit — ingen
utsed.
Derefter var Ole Kristofersen fra Meråker på gården. Han døde
der i 1866, 70 år gammel, og hustruen, Ingeborg Eriksdatter, i
1869, 70 år.


----
256 Bind V
---
Gården hadde i 1865 en besetning på 1 hest, 12 storfe, 18
sauer og 21 geiter — ingen utsed.
Den 16. april 1868 forpaktet Benjamin Pedersen Strådalen
gården mot en årlig avgift av 5 spdl. og kår til enken Ingeborg.
Benjamin var fodt i Kall sogn i 1841 (og var bror av Peder Peder
sen Væren nordre). Han brukte gården til sin dod i 1925.
Den hadde i 1875 en besetning på 5 kyr, 4 ungnaut og kalver,
15 sauer og lam og IQ geiter og kidd og en utsed av 1 td. poteter.
Benjamins svigersonn, Martin Hatdosen Væren søndre, kjøpte
gården av Verdalens kommune den 14. april 1925 for 2000 kr.
og kår til enken efter Benjamin.
VÆREN SØNDRE (NEDIGARDEN)
Gårdsnr. 198, bruksnr. 1.
Skylden: Var fra 1836 4 ort, i 1007 2,17 mk. i ett bruk.
Brukere: Erik Olsen, som var på denne gard iallfall så tidlig
som i 1789, var i 1801 40 år og hustruen, Marit Olsdatter, 34 år.
Han kan ikke sees å være gift i bygden, så han har formodentlig
vært en innflytter. Hvor lenge han var på stedet, er übekjent.
Som bruker i 1836 opforer matrikulen en Lars, som det imidler
tid ikke er mulig å finne noget om andre steder.
Ole Jonsen Grabben fra Meråker hadde denne gard og dode
der i 1839, 60 år gammel.
I 1835 opgis besetningen til 1 storfe, 1 sau og 1 geit — ingen
utsed.
På skiftet efter Ole Jonsen, som forst avholdtes 30. oktober
1841, er registrert 1 ku, 1 kvige, 2 kalver, 7 sauer og 2 lam, dess
uten bl. a. 200 vog hoi og 4 gamle fiskegarn. Aktiva var 59 spdl. 6
sk., passiva 120 spdl. 3 ort 2 sk. Arvinger var mannens halvsosken,
hvorav de fleste var i Meråker, undtagen halvbroren, Ole Pedersen
Strådalsvolden. Enken, Siri Eliasdatter, håpet å erholde kredito
renes samtykke til å holde sig til henne for gjelden og erholde be
taling, efterhvert som hun formådde og håpet å få sig boet ekstra
dert, «saa meget mere som auktion næsten ikke lader sig udfore her
flere mile tilfjelds, hvor ingen liebhabere ville mode.» Hun hadde
hittil sittet i uskiftet bo; men skifte måtte nu holdes, da hun skulde
gifte sig igjen.
Hun blev gift med Ole Anderssen, sonn av Anders Olsen Væren
nordre; han var fodt i 1810 og dode i 1885. Siri, som var fodt i
Meråker i 1791, var dod i 1876 og begravet ved Kall kirke.
Gårdens besetning var i 1865 1 hest, 13 storfe, 16 sauer og 8
geiter — ingen utsed. I 1875 var besetningen 1 hest, 8 kyr, 6 ung

----
257 Bind V
---
naut og kalver, 19 sauer og lam og 24 geiter og kidd, og utseden
var V 2 td. poteter.
Fra 1882 var Haldo Pedersen leilending på gården. Avgiften
28 kr. og kår til Ole — når kåret fait bort 35 kr. Haldo var sonn
av Peder Bergdalen (Sendesvald) og gift med datter av Haldo
Anderssen Væren sondre. Haldo Pedersen brukte gården til sin
dod i 1921.
Væren søndre (Nedigarden), sett fra øst 1928.
Fot. 0. Snekkermo.
Sonnen, Gustav Haldosen, kjopte gården av Verdalens kom
mune den 11. september 1922 for 4025 kr. og husrum til sine
sosken, Peder Haldosen og Sofie Haldosdatter. Skjote er utstedt
30. april 1923.
VÆREN SØNDRE (SVEET)
Gårdsnr. 198, bruksnr. 2.
Skylden: Var fra 1836 4 ort, i 1907 2,17 mk.
Brukere: Peder Jonsen, som var på denne gard i 1801, var da
44 år og hustruen, Ragnhild Olsdatter, 42. Datteren Inger er fodt
i Væren i 1800, derimot kan ikke hans to sonner, Jon og Ole, hen
holdsvis 15 og 14 år, sees å være fodt i bygden, så Peder har vel
vært innflytter.
I Matrikulen av 1836 står en Peder Isaksen som bruker; men
der finnes intet spor av ham annetsteds.
I 1835 opgis gårdens besetning å være 1 storfe, 1 sau og 1 geit.


----
258 Bind V
---
En Jon Olsen fra Meråker har visstnok vært på denne gard
og efter ham Ole Olsen Sveet. Han var sønn av Ole Kristofersen
Sessilvolden, født i Færsdalen i 1822 og døde i Væren nordre 1886.
Hustruen, Sigrid Olsdatter, født i Meråker 1826, var død i 1872.
Væren søndre (Sveet), sett fra nordvest 1927.
Fot. O. Snekkermo.
Ole flyttet husene til den tomt, hvor de nu står; før lå alle hus i
Sørværen ved siden av hverandre.
Gårdens besetning var i 1865 1 hest, 15 storfe, 11 sauer og
17 geiter — ingen utsed.
Efter Ole Olsen var det en svenske, Johan Aleks, en tolder på
Melen, som forpaktet gården. Han flyttet dit, men hengte sig
straks efter.
Ole Olsens svigersønn, Johan Johannessen Færgeberget, over
tok gården i 1872 mot en årlig avgift av 8 spdl. Dens besetning i
1875 var 1 okse, 5 kyr, 4 ungnaut og kalver, 10 sauer og lam og
20 geiter og kidd og utseden 1 td. poteter.
I 1886 blev Iver Olsen Otmovald leilending på gården. Han
skulde betale 32 kr. de første 3 år, og fra 14. april 1889 40 kr.
Han var der bare et par år og flyttet så til Storlunet.
I 1888 overtok Iver Johannessen, sønn av Johannes Ingebrigtsen
Væren nordre, Sveet. Han skulde betale 32 kr. for 1888 og fra
14. april 1889 40 kr. Iver forpaktet senere også Tronsmoen og
kaller sig Iver Tronsmo. Han har bygget nye hus på Sveet, stue
bygning endog to ganger, og har ryddet meget nyland. Han kjøpte
Sveet den 14. april 1925 for 2600 kr.


----
259 Bind V
---
Fr as kilt part:
Sørenget, et jordstykke, som før hørte til Sveet, har Verdals
bruket undtatt og skilt fra. Der er bygget nye hus. Jørgen Sjømeling
bruker denne parten.
Væren søndre (Sørmo), sett fra syd 1927.
Fot. O. Snekkermo.
VÆREN SØNDRE (SØRMOEN)
Gårdsnr. 198, bruksnr. 3.
Skylden: Var fra 1836 4 ort, i 1907 2,17 mk.
Brukere: Ole Nilssen, som var på gården i 1801, var da 44 år
og hustruen, Beret Amundsdatter, 54. De var visst ikke fra bygden.
Hvor lenge de var der, er übekjent.
I matrikulen av 1836 opføres en Halvor som bruker. Besetnin
gen i 1835 opgis til 1 storfe, 1 sau og 1 geit — der såddes intet.
Morten Mortensen var bruker på denne gard, hvor han døde i
1846, 68 år gammel. Han hadde også Stormoen i Sul, hvor han
opføres som bruker i matrikulen av 1836. Han var sønn av den
Morten Mortensen, som var på Væren nordre i 1801 og opgis da
å være 23 år. I 1807 blev han gift med en svensk pike, Agnes
Gundersdatter fra Sandneset, som døde i Væren i 1857, 73 år
gammel. Efter sitt giftermål synes han lenge å ha vært borte fra
bygden, iallfall kan han ikke sees å ha fått nogen barn døpt her.
Morten skal være født i Trysil. Han flyttet husene til Sørmoen.
I 1857 blev Maldo Anderssen, sønn av Anders Olsen Væren
nordre, leilending. Han betalte 7 spdl. i mnfestning og 7 spdl.
årlig avgift.


----
260 Bind V
---
Gårdens besetning var i 1865 1 hest, 18 storfe, 17 sauer og 11
geiter — ingen utsed. I 1875 var besetningen 8 kyr, 6 ungnaut og
kalver, 18 sauer og lam og 12 geiter og kidd og utseden x k td.
poteter.
Haldo dode i IQO2. Sonnen, Ole Haldosen, hadde overtatt går
den i 1886, og han kjopte den av Verdalens kommune 26. novbr
1925 for 2100 kr. (Se Leinsætten).
Tronsmo, sett fra vest. Fot. O. Snekkermo
TRONSMOEN
Gårdsnr. 199.
Navnet: Sammensatt med mannsnavnet Trond
Sky/den: Var fra 1836 4 ort, i 1007 2,17 mk.
Bruker e: De to opsittere i 1801, Tron Tronsen og Peder Tron
sen, var formodentlig brodre. Tron var da 40 år og konen, Beret
Andersdatter, 28. Datteren Anne er født i Væren i 1800 (hun døde
i 1885); men hennes 1 år eldre bror, Andreas, er ikke født i Ver
dalen, så Trons innflytning må settes til temmelig nøiaktig 1799
eller 1800. Den annen opsitter, Peder Tronsen, hører vi ikke
mere til.
Besetningen i 1835 opgis som på omtrent alle de andre gårder
i Væren til 1 storfe, 1 sau og 1 geit — ingen utsed. Opgavene
virker ikke meget tillitvekkende.
Det er de som mener, at Tron var rydningsmannen. En som
het Lukas, skulde være før Tron; men han bodde der hvor Tronsmo
volden nu er. Så sier gamle folk i Væren.


----
261 Bind V
---
Lukas Jonsen bodde i 1801 som inderst hos Gudmund Hanssen
i Væren nordre. Han var da 38 år og hustruen, Anna Olsdatter, 50.
Lukas Jonsen Væren dode på Byna i 1832, 70 år gammel. Jon
Lukassen Byna var sannsynligvis en slektning av ham.
Tron Tronsen døde i 1851, 90 år gammel; men da var det nok
lenge siden han hadde brukt gården. Sonnen, Andreas Tronsen,
hadde den en tid, men flyttet så ut, visstnok til Åfjorden.
Lars Larssen, født i Meråker 1815, blev derefter leilending på
gården. Den hadde i 1865 en besetning på 1 hest, 15 storfe, 13
sauer og 28 geiter — ingen utsed. I 1875 var besetningen 1 hest,
1 ekse, 7 kyr, 5 ungnaut og kalver, 16 sauer og lam og IQ geiter
og kidd og utseden 3 tdr. poteter.
Lars døde i 1898, og fra 14. april 1899 var Iver Jonsen Funt
aunet fra Meråker bruker på Tronsmoen. Efter ham brukte søn
nene, Ole og Jon, gården en tid.
I 1907 forpaktet Iver Johannessen den. Han flyttet fra Sveet
og bosatte sig på Tronsmoen, men drev Sveet også. Han satte op
ny uthusbygning på gården.
Den 26. november 1925 kjøpte han Tronsmoen av Verdalens
kommune for 2800 kr.
RØNNINGEN
Dette er et nytt bosted, som ligger mellem Væren nordre vestre
og Tronsmoen. Det er Ole Johansen Væren, som har ryddet og
bebygget stedet. Han begynte for omkring 25 år siden, og nu er
det opryddet, så det er en stor innmark.
JULDALENS ÅLMENNING
Gårdsnr. 200.
Navnet: Navnene Juldalen og Julneset viser, at Juldøla tidli
gere må ha hatt et stammenavn Jula. Dette er måskje det samme
som Jola, der finnes som elvenavn i Nordre Fron, likesom ordet jol
i det nordlige av landet heter jul. Navnet forklares vel sannsynligst
av plantenavnet jol (hankjønnsord) = skogangelika.
STRÅDALEN
Gårdsnr. 200.
Strådalen er ingen gammel gard. Den var setervold under
Væren søndre, der Ole Jonsen Grubben fra Meråker var bruker.
Ole Jonsens halvbror, Ole Pedersen, nedsatte sig i Strådalen, an
tagelig i 1830-årene. Hustruen het Mali. De bodde i koje de 3
17

----
262 Bind V
---
førsle år, de var i Strådalen. Men de kom sig efterhvert og blev
velstandsfolk. Om disse folk hitsettes, hvad bygdens resid. kapellan,
Fr. Winsnes, har skrevet i en artikkel «Nybyggerfolket i Væra» i
«Bud til Menigmand» i 1878:
« Beboernes næringsvei er fædrift. Da der er gode græs
ganger og slaateng, staar folket der sig ret godt, ja der er enkelte
av bønderne, som har arbeidet sig op til velstand.
Den øverste gaard like ved grænsen er Straadalen. Den er blit
ryddet og bebygget for omtrent 40 aar siden av Ole Pedersen og
hustru Mali Nilsdtr. fra Meråker. Her følger, hvad meddeleren
har hørt om disses nybyggerliv av Oles ennu levende enke, Moster
Mali, som hun nu kalles av alle deroppe. Han fikk straks et godt
inntrykk av denne gard. Velstelt og velbygget var den, og alt både
inn- og utvendig renslig og nett med et preg av hygge over sig.
Gårdens beboere både eldre og yngre tiltalte ved sin elskverdige like
fremhet og den hjertelige gjestfrihet. Der var noget på en gang
sterkt og mildt, gledelig og alvorlig over disse mennesker og et sådant
kjærlig forhold mellem alle, eldre og yngre, husbondsfolk og tjenere,
at det gjorde en godt å se. Mali var nu 76 år gammel.
3 kjør var deres hele buskap den vår, de kom til Straadalen. Det
første de maatte gjøre, var at faa bygget et fjøs til buskapen og en
jordhytte til sig seiv.
Som de nu begyndte disse to alene, for arbeidsfolk hadde de ikke
raad at leie, at lægge sylmuren til fjøset, hug Ole sig i den ene
foten, saa han flere uker blev uførig. Mali tapte dog ikke motet,
men kjørte seiv efter sten, medens Ole med sit syke ben laa og muret,
slik han var god til. «Men vi fik dog tak over os, baade vi og
kjørene, før vinteren kom.» Og glade var de, naar sneen føk, at de
kunde sitte nogenlunde lunt inde i jordhytten. Tre vintre maatte de
bo slik, før de vandt sig til at faa bygget ordentlig hus. En høistak
maatte den første tid tjene til opbevaringssted for deres mysmerost,
og stedet, hvor den har staat, kaldes nu til minde herom Mysmer
gjærdet. Det var en saare trang tid disse første aar av deres ny
byggerliv. Flere uheld hadde de med sine kjør. Ofte led de mangel
baade paa det ene og det andet av det allernødvendigste til livets
ophold.
Mali fortalte med taarer i øinene om, hvor ofte hun i denne tid
maatte gaa hen til naboerne for at laane lidt mel. En vinterdag,
Ole skulde til en utlaave for at hente hjem et las høi, maatte Mali
hen at laane mel, saa hun kunde faa kokt ham en varm suppe, før
han for avsted. Den, hun den dag gik hen til, var Halte-Jon, som
nok den tid var anset for Væras mest velstaaende mand, men just
ikke for den mest velvillige og hjælpsomme mot folk. Det fik ogsaa
Mali føle. Kjøtgryten stod og kokte hos Jon, fortalte Mali, da hun
fastende kom ind om døren og bad om at faa laant lidt mel. Han
var imidlertid haardhjertet nok til at svare, at denne gang fik hun
nok se til at hjælpe sig, som hun bedst kunde, for han kunde da ikke
altid laane til enhver, som kom, han heller, og dermed maatte Mali
gaa hjem den dag. «Da tænkte jeg ved mig seiv paa hjemveien,» sa

----
263 Bind V
---
Mali, «ja nu vet du, hvad det vil si at trænge til andre, og kommer
jeg nogen gang i den stand, at jeg eier mat og drikke i mit hus til
nødtørft, saa skal jeg aldrig la nogen trængende gaa uhjulpen bort,
for nu har jeg prøvet det med.»
Ole maatte nu avsted til utlaaven. Paa den tid var han saa heldig
at faa skutt nogen tiurer. Nu kunde Mali berge livet nogen dage,
Strådalen vestre og østre (delvis bakenfor), sett fra vest
Fot. 0. Snekkermo.
mens Ole reiste ned i Storbygden og fik borget mel, og hvad de ellers
trængte til for den vinter av det allernødvendigste.
De utvortes trange kaar, hvori de nu var, hadde en vækkende ind
flydelse paa deres aandelige liv. «Vi begyndte at tænke efter, om
vi for ret frem,» som Mali uttrykte sig.
Nybyggerfolket fik til brød paa bord; de slåp for at laane mer,
ja de fik det rikelig. Der kom en underlig velsignelse i deres gjer
ning, saa de kunde aar for aar forøke buskapen. Baade deres «store
kvæg» og «smaa kvæg» formertes, saa de efter nogen aars forløp
hadde 30 melkekjør, og da de var barnløse folk, fik de ikke saa li tet
tilovers. At Moster Mali ikke glemte det løfte, hun hadde git hin
dag, da hun suiten gik hjem fra Halte-Jon, det fortalte ikke hun om;
men hvor snil og hjælpsom Mali hadde været mot alle, som trængte
hjælp, og staat bi med raad og daad, og hvor trivelig det altid hadde
været at se indom hos nybyggerfolket i Straadalen, derom kunde alle
Værabyggerne og mange andre fortælle. Men hvad Mali videre for
talte, det var, hvorledes den kjærlige Gud, hvis hjælp de hadde søkt
og fundet i nødens stund, ikke slåp dem, men mindet dem i deres
samvittighet —om ogsaa i de gode dage at «fare ret frem». Hun
fortalte til sin egen ydmygelse, hvorledes de for at slippe lettere fra
fattigskatten satte de penge, de fik tilovers, i Trondhjems bank.


----
264 Bind V
---
«Men saa tok vi til at tænke efter,» sa Mali, «om det var ret at
dølge, at Gud hadde velsignet os». Pengene blev tat ut av Trondhjems
bank og sat i Værdalens sparebank. «Har Gud git os dem, skal vi
ogsaa unde fattigfolk deres del,» tænkte Ole og Mali. Saadan var
det nu efter en del aar blit for nybyggerfolket. Men hvordan var
det gaat med Halte-Jon i disse aar. I hans hus hadde det trods vel
standen aldrig været noget videre hyggelig at se indom; nu var det
i den senere tid blit smaat nok med velstanden ogsaa.
En dag, Mali sitter i sin hyggelige stue, hvem skulde hun se
andre end Halte-Jon komme indom døren i det ærende at laane lidt
mel hos Straadalsfolket, som nu var Væras velstandsfolk. «Ja, nu
er det blit byttet om, Jon, og nu kan du komme hit saa tidt, du vil,
og bli hjulpen,» var Malis svar paa hans bøn. — -—■ —»
Ole Pedersen dode i 1859, 67 år gammel, og Mali, som var
fodt i Meråker i 1799, dode som kårkone på Strådalen i 1886. Hun
hadde gjort testamente, og det blev gjort forsøk på å få dette om
styrtet. Saken gikk helt til Høiesterett; men testamentet blev
oprettholdt. —
Strådalen går helt op til riksgrensen. På den svenske side av
grensen hadde Peder Henriksen fra Meråker bosatt sig. Hans
hustru, Beret, var en soster av Mali Strådalen. Peder Henriksens
sonner, Ole og Peter, overtok Strådalen, som nu blev delt i to —
Ole hadde Strådalen ostre og Peter Strådalen vestre.
I 1865 var besetningen på Oles part 1 hest, 17 storfe, 19 sauer
og 7 geiter og på Peters 1 hest, 18 storfe, 20 sauer og 7 geiter.
Der såddes intet.
I 1875 var der på Oles part 1 hest under 3 år, 8 kjor, 5 ung
naut og kalver, 20 sauer og lam og 12 geiter og kidd, og på Peters
1 hest under 3 år, 1 okse, 9 kyr, 5 ungnaut og kalver, 21 sauer
og lam og 15 geiter og kidd — ingen utsed.
Peter dode i 1884, og den 14. april 1887 blev svigersonnen,
Per Andersson Ward fra Sverige leilending på denne gard. Av
giften var 20 kr. og kår til enken Gunhild, når kåret fait bort,
skulde avgiften være 32 kr.
Ole Pedersen dode som kårmann på Strådalen ostre i 1908.
Per Ward hadde da forpaktet også denne gard, så han nu brukte
begge.
Den 26. november 1925 kjopte han gårdene av Verdalens kom
mune for 4250 kr. Han fikk skjote på Strådalen vestre 31. mai
1928, og ved skjote av samme dato blev Strådalen østre overdratt
til sonnen, Albert Persson Ward.

----
265 Bind V
---
SNEKKERMOEN
Gårdsnr. 201.
Navnet: Snicher Moen 1723. (Se under brukere).
Skylden: Fra 1673 var skylden 6 mkl., fordelt på 2 parter, fra
1836 1 dal. 3 ort, i 1907 2,89 mk.
Eiere: Se Helgåsen.
Snekkermo, sett fra nordvest. Fot. O. Snekkermo.
Brukere: Som nevnt under Helgåsen, var eiendommen skyld
satt for første gang i 1673 samtidig med de øvrige gårder i Helgå
dalen og bestod da av to parter, som kaltes Moen, hvorav Jon
brukte 2 mkl. og Peder 4 mkl. Disse er utvilsomt de samme, som
nevnes tilslutt i matrikuleringen av 1669 under navnene Peder
Snedicker Moe og Joen Thommesen ibm. (d. e. sammesteds).
Efter denne Peder Snedicker eller Peder Snidker, som han kalles
i 1665, har da gården i folkemunne fått navnet Snekkermoen, som
siden også gikk over i matrikulen. Peder var i 1665 50 år; han
er formodentlig stedets rydningsmann. Jon var 30 år. Jon og
Peder Moen opføres fremdeles i skattemanntall i slutten av 1680-
årene.
Omkring 1700 opføres fremdeles 2 parter, men ingen opsitter.
Eiendommen var formodentlig øde.
I 1710 har dog gården hatt opsitter, han het Ole Ellevsen og
døde krigsvinteren 1719. Der er intet anført om plyndring av
svenskene.
I matrikulen av 1723 har gården fått navnet Snichermoen.
Den betegnes som øde, og ingen bruker er anført.» Med hensyn


----
266 Bind V
---
til almindelig beskaffenhet anfores det samme som om Helgåsen.
Avlingen var 4 lass hoi og besetningen 2 kyr og 2 sauer. Tienden
blev sått til 4 mk. ost. Den blev foreslått avfelt 2 mkl. i skyld
«formedelst sin slette auwell».
I 172 C > nevnes Kristofer Snekkermoen. Hvor lenge han har
vært der, er übekjent.
Nu kommer et langt tidsrum, hvor det synes, som om gården
ikke har hatt fast bruker. Forst i 1751 nevnes Ole Mosessen,
visstnok den Ole Mosessen Sul, som i 1747 var blitt gift med
Kirsten Pedersdatter Brattåsen. Han har vært der til henimot
1760. Det er visst den samme, som i 1761 var i Væren.
Derefter kom Tomas Olsen Steine sondre. Han var fodt på
Steine i 1720 og var i 1754 blitt gift med Ingeborg Olsdatter Ør
tugen. Han blev på Snekkermoen til sin dod i 1804. Ingeborg
dode i 1806, og nu fikk deres eldste sonn, Ole Tomassen, bygsel
brev på gården av proprietær Miiller 11. desember 1807, tgl. 16.
august 1808.
Besetningen i 1835 var 1 hest, 1 storfe, 3 sauer og 3 geiter og
utseden 1 td. havre og Vi td. poteter.
Ole dode i 1840. På skiftet efter ham er registrert 1 hest, 2
kyr, 2 ungnaut, 9 geiter og 2 sauer. Aktiva var 59 spdl. 3 ort 2
sk. og beholdningen 30 spdl. 2 ort 3 sk.
Oles datter iMarit blev i 184 Q gift med Andreas Olsen Gren
ovre, som så har vært forpakter på gården. Den hadde i 1865 en
besetning på 1 hest, 5 storfe, 13 sauer og 10 geiter, og utseden
var 2 tdr. havre og 2 tdr. poteter.
I 1874 forpaktet Andreas Olsen Julneset og flyttet dit, hvor
efter sonnen, Ole Andreassen, den 17. desember samme år fikk
forpaktning på Snekkermoen. Avgiften var 10 spdl. Besetningen
var i 1875 2 kyr, 2 ungnaut og kalver, 7 sauer og lam og 10
geiter og kidd og utseden ! 4 td. bygg, 1 td. havre og 2 tdr.
poteter.
Den 14. april 1882 blev det atter ny bruker, nemlig Ole Olsen
Otnwvaldet, som skulde betale 40 kr. året. I 1885 blev Hans
Nilssen leilending der, og han kjopte gården av Verdalens kom
mune den 9. juli 1920 for 2800 kr.
JULNESET
Gårdsnr. 202.
Navnet: Julnesset 1723. Ligger nær Juldølas utlop i Helgåen.
Se gårdsnr. 200.
Skylden: Var fra 1673 2 mkl., fra 1836 1 dal. 4 ort 5 sk., i
1907 4,32 mk.
Eiere: Se "Helgåsen.

----
267 Bind V
---
Brukere: Hans Hanssen, som nevnes i 1665 og da var 40 år,
har rimeligvis vært på Julneset og er kanskje den forste rydnings
mann Året efter er han vekk; det ser ut som om gården da har
vært uten opsitter. I 1669 har vi Olle Nielsen Juelnes og i 1683
Hans Julnessed, muligens sønn av den forste Hans.
I i 699 finnes ingen opsitter. Svend Olsen nevnes fra 1714,
men er formodentlig flyttet bort under krigen; ti i 1718 betegnes
gården som ode, og der er ingen opgave over skade, forvoldt av
fienden på dette sted. Efter krigen er han dog kommet tilbake og
var der til han dode i 1742, 76 år gammel.
Ved matrikuleringen i 1723 angis den almindelige beskaffenhet
å være som for Helgåsen. Avlingen var 4 sommerlass hoi og be
setningen 2 kyr og 2 sauer. Tienden blev sått til 4 mk. ost, og
skylden blev foreslått forhoiet 2 mkl. «formedelst sin bedre auvel
end de andre af samme leie».
Soldat Jon Larssen, som i 1736 var blitt gift med Anne Ols
datter Mikkelsgården, søster av Lars M., fikk bygselbrev på Jul
neset av Peter Rafael Lund 6. novbr. 1738, tgl. 4. mars 1739, og
brukte gården til i 1774, da han døde 72 år gammel.
Jens Bertelsen fikk bygselbrev av Blix 21. novbr. 1776. Enken
Anne fikk et kår, hvori bl. a. var betinget, at hun skulde ha hest til
kirken 2 ganger årlig. Hun døde i 1778. Skiftet efter henne viste
aktiva for 30 rdl. 2 ort 21 sk., og beholdningen blev 20 rdl. 3 ort
10 sk. Arvinger var hennes søsken.
Under 18. januar 1777 har Blix bygslet halve gården til Jens'
sonn Kristofer, mot at han med faren skulde svare det halve kår
til Anne. Både Jens og Kristofer har flyttet fra stedet efter endel
årsforløp og madame Hjelm har da ved bygselbrev av 27. juni
1792 tgl 21 februar 1793, bygslet gården til Jens Anderssen
Kolstad (visst f. på Longdalen i 1740 og i 1777 gift med Kirsten
Jensdatter Julneset). Jens Anderssen døde i 1804. Skiftet efter
ham viser aktiva for 64 rdl. 3 ort 9 sk. og en beholdning på 28
rdl. 3 ort 1 sk. . _ . „
Åge Jonsen Helmoen fikk nu festeseddel av enkefru Tonning 2.
januar 1806, tgl. 8. februar 1808, på de vanlige betingelser med
"hensyn til leveranse av sagtømmer og arbeide på bruket.
Åge var i 1809 tiltalt for mislig vakthold ved Elnes varde, idet
han natten mellem den 14. og 15. septbr. året forut var gått fra
sin post, før avløsningen kom, «fordi del var saa koldt». Han fikk
ialt betale mellem 40 og 50 rdl. for denne historie.
Åge døde som leilending på Julneset i 1842, 88 år gammel, og
enken, Gjertrud Jonsdatter, i 1848. De hadde ingen barn. Sine
midler hadde de disponert ved gjensidig testamente av 7. juni,
konfirmert 25. juni 1818. De efterlot sig ikke så lite: Ved skifte

----
268 Bind V
---
efter begge i 1848 var det aktiva for 165 spdl. 5V 2 sk., hvorav i ute-
stående fordringer 37 spdl.
spdl. 2 ort.
5 sk., og beholdningen blev 152
Gårdens bruk hadde de da
Kulslien kom dit sannsynligvis
matrikulen av 1836.
for lenge siden opgitt. Ole Olsen
i 1834; han opføres som bruker i
Julneset, sett fra nordvest 1927. Fot. O. Snekkermo
Besetningen i 1835 var 2 storfe, 3 sauer og 3 geiter og utseden
V 2 td. havre og V 2 td. poteter.
Senere brukte Ole Olsens sønn, som også het Ole, halve gården.
I 1865 var besetningen på farens part 1 hest, 5 storfe, 12 sauer
og 15 geiter og utseden 2 tdr. havre og 2 tdr. poteter, og på søn
nens 1 hest, 5 storfe, 11 sauer og 15 geiter og utseden 2 tdr.
havre og 2 tdr. poteter.
Ole Olsen dode i 1870, og den 17. februar 1874 blev Julneset
forpaktet til Andreas Olsen Snekkermoen for 16 spdl. årlig. Gården
hadde i 1875 en besetning på 1 hest, 4 kyr, 6 ungnaut og kalver,
13 sauer og lam, 16 geiter og kidd og 1 svin, og utseden var % td.
bygg, IVé tdr. havre og 7 tdr. poteter.
Anders Anderssen Skjæker/noen blev leilending på Julneset i
1880. Avgiften var 50 kr. og kår til enken efter Andreas Olsen. Fra
1898 blev avgiften øket til 80 kr., da kåret var fait bort. Anders
Anderssen brukte gården i mange år og døde som kårmann i 1928.
Sønnene hans, Ole og Iver, kjøpte Julneset av Verdalens kommune
den 12. septbr. 1921 for 6100 kr. og kår til foreldrene. Skjøte er
utstedt 21. februar 1922.


----
269 Bind V
---
HJELMOEN (HELMOEN)
Gårdsnr. 203.
Nav net: Uttales: Héllmoen. — Hielmoe 1664. Hældmoe 1723.
Første ledd er hankjønnsordet hjallr = høitliggende flate, terrasse.
(Se forøvrig under brukere).
Skylden: Gården er skyldsatt i den første halvdel av 1660-
årene for 1 øre, fra 1836 var skylden 3 dal. 11 sk., i 1007 4,81
mk. i ett bruk.
Eiere: Gården er vel ved skyldsetningen som nyrydning blitt
krongods, men er allerede i løpet av 1660-årene gått inn i presten,
Peder Eriksen Juels gods. Før 1682 har Lars Pedersen Brix er
hvervet den og før 1680 fogd Jens Bing. Dennes enke, Anna, solgte
den ved skjote av 31. mars, tgl. 12. oktober 1600, til Rasmus Ågesen
Magen, som ved skjote av 15. mars 1730 overdrog denne med
flere gårder til svigersonnen, Broder Boysen, hvorved den kom inn
i det Hagenske eller Vukii jordegods, som i 1807 gikk samlet inn i
Verdalsgodset. Siden har gården fulgt dette, inntil Verdalens kom
mune i 1010 solgte den til Severin Olsen Blokhaug.
Brukere: Første gang, vi hører om Helmoen, er i lensregnskapet
for 1657—58, hvor det heter:
«M/s Eskildsen er bleven opladt en liden ringe plads, Hielmoen,
langt fra bygden tilfjelds beliggende, den at rydde og forbedre det
bedste ske kan, indtil de aar recessen ommelder er forløben kan legis
for leie. Giffuit derfor 2 rdl.»
Det synes å fremgå av dette, at stedet var noget ryddet, før Nils
overtok. Han skulde ha plassen skattefritt, inntil den efter recessens
bestemmelser kunde «lægges for leie», d. v. s. skyldsettes. Eien
dommen har, efter navnet å dømme, på en eller annen måte
stått i forbindelse med Hellan, og det ligger nær å anta, at Eskild
Hellan, som var på Hellan østre og døde der i 1640-årene, kan
ha begynt rydningen der og brukt stedet enten som seter eller
slåtteng under Hellan. Ovennevnte Nils Eskildsen har formodent
lig vært dennes sønn. At eiendommen ved den første skyldsetning
fikk så høi skyld som 1 øre, tyder på, at den da ikke var så ganske
nylig ryddet.
At «Eschild Haldmoe» opfores i kvegskattmanntallet av 1657
og «Eschel Hielmoe» i skattemanntallet av 1660 (begge steder
under husmenn), behøver ikke å bety annet, enn at slike manntall
ikke holdtes å jour med hensyn til opsitternes navn, hvad vi har
så mange eksempler på. Faktum er, at Nils Eskildsen var på
Helmoen ennu i 1660, han var da 31 år gammel.

----
270 Bind V
---
Besetningen i 1657 var 2 storfe og 4 geiter. Opsitteren i 1669
het Eskild Iversen. Ved matrikuleringen dette år er tienden sått til
2 skjepper bygg og 4 skjepper havre, ledingen til 20 sk. og små
tienden til 16 sk. Skylden blev foreslått forhøiet til 1 øre 6 mkl.
Eskild opføres i tiendemanntallet ennu i 1689. Omkring 1700
het opsitteren Peder. Men i 1706 sees Oluf Hjeldmoen å være stev-
Helsmoen, sett fra nordvest 1927. Fot. 0. Snekkermo,
net av Reinsklosters ombudsmann, Rasmus Krag, i anledning av
pengeforstrekning mot tømmerleveranse. Dette tør være den samme
Ole Nilssen, som døde på Helmoen i 1738; han var muligens sønn
av Ole Eskildsen. (Se Hoiloætten).
Helmoen var en av de få gårder, som ikke led nogen skade
krigsvinteren 1718. Det heter uttrykkelig i tingsvidnet: «Jngen
schade».
Ved matrikuleringen i 1723 opgis gårdens almindelige beskaf
fenhet å være som Åkrans, hvortil henvises. Utsæden var 1 td.
havre, avlingen 12 sommerlass bøi og besetningen 1 hest, 4 kyr, 2
ungnaut, 6 sauer og 3 geiter. Tienden blev sått til 2 skjepper
havre, «ringe korn», og 8 mk. ost. Skylden blev ikke foreslått for
andret, skjønt det heter: «Denne gaard burde vell i henseende till
dens auvell imod andre deslige gaarder værit forhøyet; men for
medelst dens aarlig elvebrud bliver dend ved sin forrige leie
bestaaende.»
På skiftet i 1738 efter Ole Nilssen er registrert I hest, 2 kyr,
6 sauer, 4 geiter og 1 svin. Utseden var 5 tdr. havre og 7 vog
bygg. Aktiva var 28 rdl. 3 ort 7 sk. og beholdningen 3 rdl. 2 ort 2 sk.


----
271 Bind V
---
Ole Nilssens svigersønn, Ole Johansen Storlongdalen, fikk
bygselbrev av Broder Boysen 22. august, tgl. 8. septbr. 1739. Han
døde barnløs i 1759, 46 år gammel. Ved bygselbrev av 3. novbr.
1761, tgl. 20. februar 1762, bygslet så Rasmus Brodersen Hagen
gården til en annen av Ole Nilssens svigersonner, Ole Olsen
Skjækermoen, gift med datteren Ingeborg. Han kom siden til
Ulvillen, og nu kom der inn på Helmoen en ny familie med Jon
Torkildsen Bjartan, som hadde gården til i 1799, da sønnen, Ole
Jonsen, overtok den ifl. bygselbrev fra madame Anna Katarine
Hagen' av 18. desbr. 1799, tgl. 21. februar 1800.
Ved skifte i 1800 efter Jon Torkildsens hustru, Gjertrud An
dersdatter, er registrert 1 hest, 4 kyr, 2 ungnaut, 7 geiter og 3
sauer. Aktiva var 170 rdl. 1 ort 16 sk. og beholdningen 128 rdl.
3 ort 10 sk.
Ole Jonsen brukte gården til sin død i 1822. På skiftet efter
ham registrertes 1 hest, 4 kyr, 2 kalver, 8 geiter og 4 sauer. Ak
tiva blev 154 spdl. 1 ort 18 sk. og beheldningen 101 spdl. 14 sk.
Oles enke, Johanna Amundsdatter fra Gulstad i Sparbu, blev
i 1823 gift med Jon Jakobsen Aaskin, som så tok gården i bruk.
Den hadde i 1835 en besetning på 1 hest, 3 storfe, 2 sauer og 2
geiter og en utsed av 1 td. havre og 1 td. poteter.
Jon Olsen Breding (f. p. Volden i 1804) har så brukt Helmoen.
I 1865 var gårdens besetning 3 hester, 8 storfe, 24 sauer, 20 geiter
og 1 svin og utseden X td. bygg, VA tdr. havre og 3 tdr. poteter.
Der var 2 husmannsplasser, Skogneset og Helmomoen, med en
samlet besetning av 1 hest, 5 storfe, 20 sauer, 5 geiter og 1 svin og
en utsed av 2 tdr. havre og 3H poteter.
I 1875 er Ole Halvorsen Otmoen leilending på gården. Avgiften
var da 18 spdl. årlig samt et kår, bestående av et jordstykke, til
Jon Jakobsen, dessuten hadde den siste bruker, Jon Olsen, rett
til å bo på gården og bruke en kalvtrø. Jon Olsen døde i 1879 og
Jon Jakobsen i 1885.
Besetningen i 1875 var 1 hest, 4 kyr, 3 ungnaut og kalver, 22
sauer og lam, 19 geiter og kidd og 1 svin, og utseden Vi td. bygg,
5 tdr. havre og AV2 tdr. poteter — heri naturligvis også innbefattet
de to kårmenns kreaturhold. På de to husmannsplasser føddes 4
kyr, 2 ungnaut, 25 sauer, 7 geiter og 1 svin og såddes V 2 td. bygg,
2 1 /4 tdr. havre og 6 tdr. poteter.
I 1880 er Oluf Slapgårdsenget blitt leilending på Helmoen. Av
giften var 72 kr. og kår til Jon Jakobsen.
Efter Oluf blev svigersønnen, Severin Olsen Blokhaug, leilen
ding. Han kjøpte gården av Verdalens kommune den 24. mars
1919 for 3200 kr. og fikk skjøte den 29. desember 1921.

----
272 Bind V
---
Fr as kil te par ter:
Undtatt ved salget av Helmoen blev:
Grana ni (Storneset), av skyld 42 øre, og Granum nedre, 10
øre — solgt den 13. mars 1018 til Ole I. Hangen for 1980 kr.
Ole hadde før brukt Storneset på leie og bygget hus der.
Skogvang, skyld 15 øre, solgt til Sigbjørn Selegg for 500 kr
ved skjote av 7 .november 1921.
Plassen Skokneset, skyld 25 øre, solgt 24. april 1918 til bru
keren, Olaus Larssen Skoknes, for 1500 kr Skjote dat 29
oktober 1920.
NESET (OVERNESET)
Gårdsnr. 204.
Navnet: Kalles Overneset. — Næßioe 1664. Nesset 1723.
Skylden: Den eldste skyld (1665) var 1 ore; men allerede i
1671 opfores den med 18 mkl., hvilken skyld den beholdt til 1836,
da den blev skyldsatt for 2 dal. 4 ort 2 sk. I 1907 var den 4.32 mk.
Eiere: Gården må være skyldsatt i den første halvpart av 1660-
årene. Ennu i 1660 betalte opsitteren bare husmannsskatt. Ved
innlemmelsen i matrikulen er den sannsynligvis blitt krongods, men
er så i løpet av 1660-årene gått over til presten Peder Eriksen Juel
og ved dennes død i 1670 til Jens Bing, ved hvis død i 1693 den
blev utlagt til Hans Pedersen Smidt (se Bjartan). I 1718 er fogd
Jens Mogensen eier. Av ham har da sannsynligvis Rasmus Åge
sen Hagen erhvervet den omkring 1720.
Ved skjote av 15. mars 1730 overdrog han den tillikemed
flere andre gårder i Vuku til svigersønnen, Broder Boysen, hvor
ved den kom inn i Det hagenske eller Vuku jordegods, som siden
i sin helhet gikk inn i Verdalsgodset. Den fulgte så dette, inntil
Verdalens kommune i 1919 solgte den til opsitteren, Jon Pedersen.
Brukere: Gården nevnes ikke i kvegskattmanntallet av 1657,
hvilket må bero på en forglemmelse, da den utvilsomt må ha vært
ryddet tidligere; den høie skyld, den fikk ved første skyldsetning
viser det.
Jon Nefiiøe nevnes i 1660. Han betalte husmannsskatt, da
gården ennu ikke var skyldsatt.
Opsitteren i 1665 het Olaf og var 50 år; han var muligens
sønn av den forrige. På gården var i 1666 en «knegt» (soldat),
Jon Olsen, som var 21 år og vel var Olufs eldste sønn.
I 1666 er enken Beret bruker. Hjemme var 3 sønner, Anders,
Peder og Oluf på henholdsvis 13, 13 og 8 år. Enken opføres som
bruker ennu i 1689.

----
273 Bind V
---
Ved matrikuleringen i 1669 blev tienden sått til 2 skjepper
bygg og 4 skjpr. havre, ledingen til 16 sk. og småtienden til 16 sk.
Der blev ikke foreslått nogen forandring i skylden; men den er
dog i 1671 opfort med 18 mkl. og beholdt denne skyld. Navnet
skrives Neszio.
I 1690-årene har Kristofer Olsen overtatt gården. Han blev
der en lang årrekke.
Neset, sett fra nordvest 1927. Fot. 0. Snekkermo.
Svenskenes plyndringer i 1718 strakte sig også til Overneset.
der blev tatt
1 skjud 4 rdl.
Matvarer 3 »
Tilsammen 7 rdl.
Ved matrikuleringen i 1723 oplyses, at gården ikke har skog
uten litt til brenne og gjerdefang, ingen seter, slett bumark. Den
betegnes som «letvunden og frostagtig». Utseden var 1 td. havre,
avlingen 12 sommerlass vollhøi og 1 lass ekerhøi og besetningen
1 hest, 3 kyr, 1 ungnaut og 8 sauer. Tienden blev sått til 4 skjep
per havre «ringe korn» og 6 mk. ost. Der blev ikke foreslått nogen
forandring i skylden, skjønt kommisjonen fant, at «denne gaard
burde vel i henseende till dens auvel imod de næstforegaaende
fieldgaarde (Åkran og Helmoen) noget forhøyes, men som wed
denne ej som wed de andre er skow hvoraf opsidderen sig noget
kand fortiene, bliver dend wed sin forrige leie bestaaende.»


----
274 Bind V
---
Ved skifte i 1740 efter Kristofers annen hustru registrertes 1
ku, 1 kvige, 1 okse, 3 sauer og 2 geiter. Denne übetydelige beset
ning kan tyde på, at han allerede da delvis hadde opgitt gården.
Hans steddatter, Anna Johansdatter, var nemlig i 1734 blitt gift
med Erik Torkildsen Kulsllen, og det er vel rimelig, at denne da
har deltatt i gårdens bruk, da Knstofer var en gammel mann;
han dode i 1743 på Landstad. Se Åkranætten.
Erik Torkildsen brukte nu gården til sin dod i 1778. Ved
skiftet efter ham er registrert 1 hest, 1 ku, 2 ungnaut, 6 geiter og
2 sauer. Aktiva blev 22 rdl. 2 ort 18 sk. og beholdningen
0 rdl. 1 ort 2 sk.
Muligens har nu enken, Anne Johansdatter, brukt gården
nogen år. Hun dode der i 1797, 88 år gammeJ. Imidlertid har
Johannes Anderssen Ulvillen fått bygselbrev av Rasmus Broder
sen Hagen 20., tgl. 21. februar 1784. Han hadde gården til sin
dod i 1798. Efter ham er registrert V/ 2 hest, 4 kyr, 2 ungnaut, 12
geiter og 7 sauer. Boet var fallitt, idet aktiva blev 110 rdl. 2 ort
2 sk. og passiva 118 rdl. 2 ort 2 sk.
Enken, Mali Pedersdatter, forlovet sig med Peder Matisen,
som så fikk bygselbrev av Anna Katarina sal. Hagens 15. august
1798, tgl. s. d. Imidlertid opgav han både enken og gården,
hvorefter madame Hagen bygslet gården til enkens nye forlovede,
Anders Olsen Balgård, som fikk bygselbrev 18. april, tgl. 16.
august 1799. Det står uttrykkelig i'dette, at Peder hadde opgitt
bygselen for Anders. Det kan i dette tilfelle neppe være enken,
som har avskrekket ham; ti hun var ennu en ung og formodentlig
tiltrekkende kvinne på 26 år. Hun dode på Overneset i 1835.
På skiftet efter henne er registrert en besetning på 2 hester, 3
kyr, 4 sauer og 3 geiter. Utseden det år var Va td. bygg, 4 tdr.
havre og 2 tdr. poteter. Aktiva var 107 spdl. 3 ort 16 sk. og be
holdningen 90 spdl. 2 ort 18 sk. Mali var dod 21. mai; men
skiftet blev forst avholdt 7. juli, da elven på grunn av stadig regn
vær var meget stor, og til overfarten fantes ikke annen farkost
enn en flåte av tommerstokker.
I tellingen for 1835 er besetningen opgitt til 1 hest, 3 storfe,
3 sauer og 3 geiter og utseden til Ys td. bygg, 3% tdr. havre og
VA tdr. poteter, altså noget knappere opgave enn ved skiftet
samme år.
Anders Olsen dode på Overneset i 1855, 95 år gammel. Hans
datter, Ingeborg, blev i 1846 gift med Johannes Jakobsen (visst
f. på Eklevaldet i 1824), og denne blev nu forpakter på gården.
Den hadde i 1865 en besetning på 1 hest, 7 storfe, 9 sauer og 13
geiter og en utsed av 77 tdr. havre og 3 tdr. poteter. På plassen

----
275 Bind V
---
Nessimoen føddes 2 storfe, 6 sauer og- 5 geiter og såddes 2Vz tdr.
havre og 1 td. poteter.
Den 11. mai blev Ole Eliassen Elnes leilending på Overneset.
(Se Åkranætten). Avgiften var 24 spdl. årlig uten plassen. Ole
døde i 1870.
Den 3. mai 1873 blev Peder Olsen Elnesvaldet forpakter.
Avgift 10 spdl. Han var der i mange år.
I 1875 var besetningen 1 hest, 3 kyr, 4 ungnaut og kalver, 21
sauer og lam, 15 geiter og kidd og 1 svin og utseden Ya td. bygg,
3 tdr. havre og 3 tdr. poteter. På husmannsplassen føddes 2 kyr,
1 ungnaut, 7 sauer og 7 geiter og såddes V\ td. bygg, 1 td. havre
og 2 tdr. poteter.
Peder Olsens sønn, Jon Pedersen, overtok gården den 13.
september 1898. Han kjøpte den av Verdalens kommune den 7.
juli 1919 for 5500 kr.
Er as kilt part:
Plassen Nessimoen solgte Verdalens kommune den 3. juli 1918
til brukeren, Teodor Mikalsen, for 2100 kr. Skjote 7. november
1921. (Faren, Mikal Anderssen Skjækermoen, hadde brukt plassen
i mange år.
MELEN
Gårdsnr. 205.
Navnet: Bachen 1664. Bachen eller Mælen 1723.
Av hankjønnsordet meir = mæl, sandbakke eller leirbakke ved
en elv. Gården ligger oppe på en høi mæl nær elven.
Skylden: Gården er skyldsatt i første halvpart av 1660-årene
for 6 mkl. Fra 1836 blev skylden 1 dal. 1 ort 8 sk., i 1907 var
den 3,13 mk.
Eiere: Ved skyldsetningen er gården rimeligvis som de to fore
gående blitt krongods, men er før utgangen av 1660-årene gått
over til presten, Peder Eriksen Juel, efter hans død i 1670 til fogd
Jens Bing, av hvis arvinger Rasmus Ågesen Hagen har erhnervet
den, antagelig omkring 1720. Den var blandt de gårder, som
Hagen i 1730 skjøtet til sin svigersønn, Broder Boysen, hvorved
den gikk inn i Det hagenske eller Viiku jordegods, som igjen i 1810
gikk inn i Verdalsgodset. Gården fulgte så dette, til Verdalens
kommune i 1918 solgte den til opsitteren, Peder Olsen.
Brukere: Laurfi Rasmuss. Melle står i 1660 for 2 ort i hus
mannsskatt. Denne Lars Rasmussen var i 1666 41 år gammel.
Gården kalles da Backen.

----
276 Bind V
---
I 1669 blev tienden sått til 2 skjepper havre, ledingen til 4 sk.
og småtienden til 6 sk. Der blev ikke foreslått nogen forandring
i skylden.
Lars opfores fremdeles i manntallene i slutten av 1680-årene;
men i 1699 har vi Haldo Backen.
Skaden ved svenskenes innfall i 1718 opfores således:
1 hest 3 rdl. — sk.
1 børse fratagen ved Stene 1 » 48 »
Tilsammen 4 rdl. 48 sk.
I 1723 het opsitteren Tomas. Ved matrikuleringen dette år
cpgis det å være skog til gårdens fornodenhet og litt sagtommer,
ingen seter, god bumark. Den betegnes som «meget tungvunden og
frcstagtid». Om utseden heter det: «Saaer ungefehr 2 skjepper
Haure for at faa halm til creaturerne.» Avlingen var 6 sommerlass
hoi og besetningen 3 kyr, 1 ungnaut, 3 jauer og 2 geiter. Tienden
blev sått til 6 mk. ost. Der blev ikke foreslått nogen forandring i
skvlden.
Soldat Ellev Olsen Skjækermoen blev i 1726 gift med Eli Tomas
datter Melen og har vel da overtatt gården, hvor han iallfall har
vært til i 1742. Dette svære uår dode et par av hans barn og
visstnok også hans hustru, hvorefter han synes å ha forlatt stedet.
Soldat Lukas Jonsen, som blev gift i 1748, har iallfall fra 1753
brukt Melen; men han dode allerede i 1758, 36 år gammel, og
enken, Marit Jensdatter, blev året efter gift med Jon Jakobsen.
Hun dode i 1765, 50 år gammel. Hennes sonn av forste ekteskap,
Jon Lukassen, kom siden til Byna.
I den folgende tid synes opsitterne å ha vekslet nokså hyppig:
En Jon Melen nevnes i begynnelsen av 1770-årene og siden Matias
Steffensen, som dode i 1785. Det er vel hans enke den Johanna
Jonsdatter Melen, som i 1787 blev gift med Sivert Bårdsen, som
så har brukt gården nogen år.
Sivert Knutsen Kinken fikk bygselbrev av Broder Hagen, utstedt
og tgl. 15. august 1794, og hadde gården til sin dod i 1814.
Gabriel Siv ertsen Melen blev i 1815 gift med Eli Arntsdatter
Elnes og brukte så gården, til han dode i 1858, 69 år gammel. Den
hadde i 1835 en besetning på 1 hest, 2 storfe, 5 sauer og 6 geiter
og en utsed av K> td. bygg, 2 tdr. havre og 2 tdr. poteter.
Efter Gabriel kom Mortinus Olsen. Han var på gården i 1860
og 1867 — reiste siden til Amerika.
Gårdens besetning i 1865 var 1 hest, 6 storfe, 7 sauer og 9
geiter og utseden % td. bygg, 4 tdr. havre og 5 tdr. poteter.
Den 15. mars 1869 blev Mælen forpaktet til Johannes Olsen
Elnesholmen for Iår — avgift Yl x h spdl.

----
277 Bind V
---
Den 17. mars 1870 blev Ole Jonsen Storlunet leilending der —
avgift 10 spdl. årlig i 5 år, «siden yderligere hver host en fed sau
med ulden paa».
I 1875 var besetningen 1 hest, 3 kyr, 1 ungnaut, 11 sauer og
lam, 16 geiter og kidd og 1 svin og utseden l A td. bygg, 3 tdr.
havre og 3 tdr. poteter.
Melen, sett fra nordvest 1930. Fot. O. Snekkermo.
Ole Jonsen døde i 1882, 51 år gammel, og enken og sønnene
brukte gården. Siden overtok den eldste sønn, Peder Olsen, den.
Han kjøpte den 24. april 1918 av Verdalens kommune for 4000 kr.
og fikk skjøte 14. mars 1922. Han kjøpte til Nordstuguholmen av
Overholmen nordre, skyld 15 øre, av Verdalens kommune for 10
kr. ifl. skjøte av 27. juli, tgl. 2. september 1925.
MOEN (OVERMOEN)
Gårdsnr. 206.
Navnet: Kalles Overmoen. — Moe 1664. 1723.
Skylden: Den gamle skyld var 1 øre 12 mkl, fra 1836 4 dal
4 ort 18 sk., i 1907 6,56 mk.
Eiere: Gården finnes ikke nevnt før i begynnelsen av 1600-
årene; men den såvidt høie skyld som V 2 spand viser, at dens ryd
ning må ligge adskillig lenger tilbake. Den ser ut til fra begyn
nelsen å ha vært bondegods; ti ennu i 1624 betalte opsitteren skatt
for V 2 sp. odelsgods.
is


----
278 Bind V
---
Antagelig i 1630-årene er Mads Pedersen kommet i besiddelse
av den, og i 1640 makeskiftet han den tillikemed flere andre gårder
til Kronen. Den blev da lagt til Holms gods.
I 1660-årene er den gått over til presten, Peder Eriksen Juel og
er vel ved dennes dod i 1670 gått i arv til kaptein Tomas Juel. Av
denne har visstnok Ole Olsen Leklem, som eiet den i 1699, kjøpt.
Overmoen, sett fra nord 1930. Fot. O. Snekkermo.
I 1711 eies den av presten Tomas Svendsen Sc/ieen og i 1718 av
Jens Mogensen; av ham har vel Rasmus Ågesen Hagen kjopt den
omkring 1720.
Overmoen var blandt de gårder, som Rasmus Hagen i 1730
overdrog til sin svigersonn, Broder Boysen, hvorefter den fulgte
Det hagenske eller Vuku jordegods, til dette i 1810 gikk inn i Ver
dalsgodset. Siden fulgte den dette, til Verdalens kommune i 1920
solgte gården til Martin Jonsen Overmoen.
Brukere: Vi kan slutte, at opsitteren på Overmoen omkring
1600 het Laurits, og at han eiet gården. I 1607 heter opsitteren
Oluf; han må være kommet dit ved ekteskap med enken; ti han
betalte i 1624 odelsskatt for \'i sp., som tilhørte hans stedsonn,
Peder Lauritsen. Denne Peder er det formodentlig, som fra om
kring 1640 har vært bruker av gården. Han har ikke vært synderlig
godt okonomisk stillet: I 1650 heter det, at han «ikke videre kan
udgive end odegaardsskat», og i 1659 opgav han gården på grunn
av hoi alderdom for Erik Olsen (Ellevsen kalles han i 1665 og
1669). Eiendommen betegnes ved denne leilighet som «en ringe


----
279 Bind V
---
gaard», og bygselsummen var 8 rdl. Erik var i 1665 29 år, og
det var da på gården en «husmand», Peder Larssen, som var 70 år
Dette er rimeligvis den forrige opsitter, og han har vel nærmest
vært kårmann.
Besetningen var i 1657 2 hester, 5 kyr og 3 sauer.
Ved matrikuleringen i 1669 blev tienden sått til V 2 td bygg og
1 td. havre, ledingen til 1 ort 8 sk. og småtienden til 1 ort 8 sk
«Findes thømmerschouff», heter det. Gården må ha vært i for
holdsvis god stand; ti skylden blev foreslått forhoiet til 2 øre.
Erik opføres som bruker ennu i slutten av 1680-årene I 1690-
årene er Krlstofer Iversen (visstnok sønn på Elnes) kommet dit og
har formodentlig vært der til omkring 1711, da han overtok Musum
hvis tidhgere opsitter, Ole Iversen, som var Kristofers svigerfar'
var død. ■ '
Efter Kristofer har Overmoen visstnok i årene 1711 —15 vært
brukt av en Torkild Pedersen, visstnok den samme, som siden kom
til Kulslien. (Se Åkranætten).
Den næste bruker het Tomas. Han var der i 1718 under sven
skenes innfall og opgir da å ha mistet:
Tilsammen 68 rdl. 48 sk.
Det var et stort tap for en ikke større gard, og Tomas har vel
efter dette mattet opgi den. I 1722 heter opsitteren Anders (Olsen)
I marikulenngen av 1723 anføres om gården, at der er litt sag
tømmer og «temmelig» skog til gårdsfornødenhet, seter V 2 mil borte
matehg bumark. Den betegnes som «maadelig letvunden og meget
frostagtig». Utseden var 6 skjepper blandkorn og 2 tdr havre
avlingen 10 sommerlass høi og 4 lass ekerhøi og besetningen 1
hest, 4 kyr 1 ungnaut, 9 sauer og 3 geiter. Tienden blev sått til 3
skjepper blandkorn og 4 skjpr. havre «ringe korn» samt 8 mk ost
bkylden blev foreslått forhøiet med 6 inkl., og herom heter' det :
<<hvorvel denne gaard 1 henseende til mislighed og kornaufling som
offtest bortfryser icke vel kunde ansees for høyere end dend forrige


----
280 Bind V
---
leie, saa dog for dend lejlighed opsidderen kand have wed skoven
at fortiene noget, er gaarden desformedelst med ovenstaaende 6 mkl.
forhoyelse bleven anseet.»
Anders Olsen dode på Overholmen i 1756. Han hadde da for
lengst opgitt Overmoen, som Broder Boysen ved bygselbrev av 22.
august, tgl. 8. september 1730, hadde bygslet til Steffen Malisen.
Steffen var der ikke lenge: Jon Jonsen Karmhus fikk bygselbrev
på gården — også av Boysen — 26. juni, tgl. 7. septbr. 1747. Ved
skifte i 1761 efter Jons hustru, Marit Eriksdatter, er registrert 2
hester, 4 kyr, 3 ungnaut, 10 sauer, 7 geiter og 2 svin. Utseden var
6 tdr. havre og IVi tdr. bygg. Aktiva blev 88 rdl. 3 ort 11 sk. og
beholdningen 0 rdl. 3 ort 7 sk.
I Jons tid brente gården natten til den 21. februar 1758, mens
Jon seiv var fraværende på tinget. Samtlige hus, alt innbo, ibe
regnet endel uniformseffekter (gården var skiloperkvarter) og
endel kreaturer brente. Ilden opkom under en sterk storm, som i
en fart satte alle hus i brand. Jon blev — efter sin egen forklaring
— ved denne begivenhet bragt i den ytterste armod og hadde ikke
annet til ophold enn hvad vnaboer af kristen medlidenhed» gav
ham. Selvfolgelig har han fått den sedvanlige tillatelse til ågå
om og soke hjelp. Ved tingsvidne 2 år efter oplyses, at gården ei
gi enopbygget.
Jon "dode i 1785, 65 år gammel. Allerede året for hadde Ole
Rasmussen Lille Wuku fått bygselbrev av Rasmus Brodersen Hagen
20.. tgl. 21. februar 1784, og han hadde gården til i 1804, da han
opgav den for svigersonnen, Erik Olsen Kulslien, som fikk bygsel
brev av Johs. Monrad 9. mai, tgl. 16. august 1804. Ole og hustru
fikk et kår, bestående av for til 2 kyr og 6 småfe, 6 mål dyrket
åkerland samt jord til lin, humle og poteter. I tilfelle av den enes
dod skulde den gjenlevende ha halvparten.
I 1835 hadde gården en besetning på 2 hester, 6 storfe, 14
sauer og 6 geiter og en utsed av % td. bygg, 5H tdr. havre og
2 tdr. poteter.
På skifte i 1841 efter Eriks hustru, Marit Olsdatter, er ingen
kreaturer registrert. Musene var i en miserabel forfatning. Aktiva
var 28 spdl. 4 ort 2 sk., hvorav andelen i Vuku kirkekjop utgjorde
20 spdl. 4 ort, og passiva 34 spdl. 4 ort 6 sk. På grunn av boets
forfatning ansa man det unodvendig å ta noget skjonn over husene.
Gimdbjørn Pedersen Åkran kom så til Overmoen. Gården hadde
i 1865 en besetning på 2 hester, 8 storfe, 12 sauer og 10 geiter,
og utseden var V-i td. bygg, 7 tdr. havre og 5 tdr. poteter.
Gundbjorn overgav gården til svigersonnen, Jon Olsen Over
holmen, som overtok den 16. april 1868. Undtatt var Moenget,
et eng ved Telsneset. Avgiften var 20 spdl. årlig, men blev i 1805

----
281 Bind V
---
nedsatt til 70 kr. for dette år, da der var borttatt 3 mål ved elve
brudd. Jon leiet Bjørstadenget for 1895 for 10 kr.
I 1875 var besetningen 2 hester, 3 kyr, 4 ungnaut og kalver,
12 sauer og lam, 8 geiter og kidd og utseden Vi td. bygg, 6 tdr.
havre og 5 tdr. poteter.
Jon Olsen døde i 1916, og enken og sønnene drev så gården.
Den 25. oktober 1920 kjøpte Martin Jonsen Overmoen den av
Verdalens kommune for 8000 kr. og kår til moren.
ØVERHOLMEN
Gårdsnr. 207, 208, 209.
Navnet: Uttales: Overholmen. — af Øfreholm 1491. Habord
holm 1520. Holm øfuer 1530. Holm 1559. Haurholm, Haffer
holm 1590. Offuerholmb 1626. Øffuerholm 1664. Over Holmen
1723.
Habordholm, som støttes av formene fra 1590, må inneholde et
eldre navn, sammensatt med mannsnavnet Hagbarhr. Dette er
enten senere blitt cmtydet til Øverholmen, eller det siste er et yngre
sidecrdnet navn. I begge tilfelle tjener tillegget til å adskille denne
gard fra gårdsnr. 216 og 217.
Skylden: Overholmen har i eldre tid omfattet de 3 gårder
Overholmen nordre, mellem og søndre samt Volden, som tidligere
jevnlig opføres under navnet «Holmen eller Volden».
Vi kan helt fra begynnelsen av 1600-årene skjelne mellem to
forskjellige gårder:
Overholmen, skyld 2 spand, svarer til Overholmen nordre og
søndre.
Holmen, skyld 1 sp. 1 øre 4 mkl., svarer til Overholmen mel
lem med Volden.
I 1694 blev Overholmen avfelt til 2 ore, hvorved hver av gårdene
Overholmen nordre og søndre har fått en skyld av 1 øre, og Holmen
blev avfelt til 2 øre 12 mkl., hvilken avf,elling dog visstnok kun
angar Overholmen mellem, som derved fikk en skyld av 1 øre, mens
Volden beholdt sin gamle skyld, 1 øre 12 mkl. Disse avfellinger
er approbert i 1703.
Fra 1836 var skylden for:
Overholmen nordre: 4 dal. 4 ort 2 sk., i 1907: 7,72 mk
— mellem: 4 » 1 »21 » — 6,86 »
søndre: 4 » 2 »14 » — 7,95 »
Volden (gårdsnr. 180): 8 » 3 » 11 » — 13,97 »
Eiere: Allerede på erkebiskop Gautes tid (1491) eiet Kronen
1 øre i «Øfreholm»; det er i løpet av 1500-årene vokset til x h spand.

----
282 Bind V
---
Senere forøkedes dens andel ved et par makeskifter i 1640-årene,
hvorved Kronen av Lars Bastiansen bekom 2 ore 16 mkl. og av
Anders Helkan 1 spand. (Se under proprietærgodser).
Således eiet altså Kronen ialt 2 sp. 1 øre 4 mkl. j disse gårder,
nemlig i:
Overholmen (d. e. nordre og søndre) 1 sp. — 2 øre tilhørte
Stiklestad kirke og 1 øre Viiku kirke, rimeligvis helt siden middel
alderen.
Holmen (d. e. Overholmen mellem og Volden) 1 sp. 1 øre 4 mkl.
Som største part-eier var altså Kronen bygselrådig over alle
disse gårder. Riktignok opføres i 1650-årene Overholmen som 2
gårder, hvorav den ene kun innbefatter Kronens 1 spand, den
annen det spand, som tilhørte kirkene, og hvorover Stiklestad kirke
anføres som bygselrådig; men det tør være tvilsomt, om dette betyr
annet, enn at opsitteren på den ene part av praktiske grunner be
talte sin landskyld bare til Kronen og på den annen bare til kirkene,
istedenfor hver å betale til alle tre part-eiere.
På en auksjon i Trondhjem 20. januar—6. mars 1728 over
kongelig gods kjøpte krigsråd Åge Rasmussen Hagen Overholmen
(nordre og søndre) for 63 rdl. og fikk skjote 24. septbr. samme år.
I 1732 makeskiftet han disse to gårder tillikemed Holmlien vestre,
Bjartan og en landskyldspart i Breding til svogeren, Broder Boysen,
mot Holmen nedre. Makeskifteskjøtet er av 23. juni 1732.
Gårdene kom således inn i Det hagenske eller Vuku jordegods,
som i 1807 gikk inn i Verdalsgodset. De fulgte siden dette inntil
Verdalens kommune i 1921 solgte Overholmen nordre til opsitteren,
Ole Olsen Gren, og Overholmen søndre til opsitteren, Peter Eriksen.
Overholmen mellem blev på ovennevnte auksjon i 1728 solgt til
løitnant Peter Rafael Lund for 45 rdl. Han fikk skjøte 19. mai 1729.
1 skjøtet heter det at skylden efter matrikulen er 1 sp. 1 øre 4 mkl.,
men ifl. approbasjon av 25. juni 1703 avfelt 1 øre 16 mkl., igjen
2 øre 12 mkl., hvorav han har kjøpt 1 øre. De øvrige 1 øre 12 mkl.
uten nogen avfelling er bortsolgt, heter det — det siste må da
gjelde Volden.
Efter Peter Rafael Lund er Overholmen mellem gått over til
kaptein Peter Koefoed, hvis hustru hadde fått den i arv. Koefoed
solgte den i 1758 til Anders Olsen, hvorefter den var brukernes
eiendom, inntil Jakob Eriksen i 1821 solgte den til Hilmar Meincke,
hvorved den gikk inn i Verdalsgodset, som den fulgte, inntil
Verdalens kommune i 1921 solgte den til opsitteren, Karl Pedersen.
Volden blev på samme kongelige auksjon i 1728 solgt for 100
rdl. til Anna Katarina van Stricht, enken efter lagmann Peter
Drejer. Skjøte er først utstedt 28. mars 1735. Datteren, Ernestina
Kunigunda Drejer, solgte i 1735 gården, som ved denne leilighet

----
283 Bind V
---
ennu kaltes Holmen, til Jon Kristensen Volden, hvorefter den blev i
brukernes eie, inntil Siv ert Høislo i 1854 solgte den til Nikolai Jens
sen, hvorved den gikk inn i Verdalsgodset, som den så fulgte, inntil
Verdalsgodsets eiere i 1884 solgte den til Peter Nilssen Volden.
Siden har den vært brukernes eiendom.
OVERHOLMEN NORDRE
Gårdsnr. 207.
Brukere: Overholmen nordre og søndre har visstnok i eldre tid
vært én gard. Hvad tid det er blitt to, er übekjent — det er
iallfall før 1600.
Jon pa Habordholm har i 1520 betalt 1 lodd sølv i skatt, 1 lodd
sølv for jordegods og % lodd sølv for «barne peningh». Han har
altså eiet noget i gården, — dessuten har han forvaltet umyn
diges midler.
I 1549 har Joenn betalt 1 pund smør i landskyld av 1 øre kron
gods i Haffuerholm og samme år står Jognn paa Hauerholm for Vi
spand smør og 2 vog mel i leding. Gården synes ennu å være udelt,
skjønt det hendte nok, at kun én opsitter førtes i ledingsmanntallet,
seiv om der var flere.
Svend var visstnok opsitter på denne gard fra begynnelsen av
1600-tallet til midten av 1630-årene og efter ham Erik Svendsen,
rimeligvis sønnen.
~ „ * i t . ft T T * 1 1
I 1648 har Jon Eriksen festet Vi spand i «ofuer Hallemb som
hans gl. fader godvillig oplod». Bygselsummen var 8 rdl. Dette
overlot han i 1654 til broren Ole, idet det heter, at Ole Eriksen har
«fest i ofver Holm Vi sp., som hans broder, Jon Eriksen velvillig
oplod.» Dette halve spand er visstnok siden gått inn i Over
holmen søndre.
I 1656 har så Jon Eriksen atter festet V 2 sp. i «ofr Holmen, som
hans fader Erik Svendsen formedelst alderdom for ham velvillig
opgav». Bygselsummen var fremdeles 8 rdl.
Og i 1658 heter det: «Jon Eriksen of uer Holmen festet i samme
gaard 18 mkl, som Marit Svendsdtr. for hendes høie alders skyld
godvillig for ham oplod, eftersom han før var tilhørende V 2 sp. og
nu den halve part i b.te gaard tilkommer.
Sammeledes festet og Ole Eriksen i samme gaard ofuer Hallomb
18 mkl., som ovenbemelte Marit Svendsdatter for ham og opgav
og derved og den anden halve part tilhørig.» Bygselsummen for
hver part var 4 rdl.
Efter dette skulde denne gards hele skyld dengang være V/2
sp., hvorav hver av brødrene Jon og Ole Erikssønner brukte
2 øre 6 mkl.

----
284 Bind V
---
Den hele gards besetning var i 1657 2 hester, 10 kyr, 4 geiter
og 3 sauer.
I 1663 overlot Jon Eriksen sin part til en annen, som også het
Jon Eriksen. Det heter herom:
«Jon Eriksen tilboxlet i ofuer Holm 2 ore 6 mkl., som forrige
paaboende, og ved navn Jon Eriksen, formedelst afgangsmindelse
Overholmen nordre, sett fra nordvest 1927
Fot. O. Snekkermo
for ham afstod.» Bygselsummen var 21 rdl. Denne Jon var i 1666
33 år. I tellingen står, at han brukte 1 sp. 18 mkl., skal være
a 2 sp. 18 mkl.). Ole Eriksen var 44 år.
Ved matrikuleringen i 1660 blev tienden sått til VA tdr. bygg
og 3 tdr. havre, ledingen til V/2 ort 6 sk. og småtienden til 1 ort
8 sk. «Findes tommerskouff», heter det. Skylden blev foreslått sått
til 2 sp.; men dette gjelder nok både Overholmen nordre og Over
holmen sondre; ti gårdene opfores under ett nummer med de to
opsittere Erik Svendsen og Tarald Olsen, som visstnok må være
disse gårders tidligere opsittere. Man holdt sig ikke alltid å jour
med hensyn til opsitterne.
Det ser ut til, at Jon Eriksen har erhvervet sig også den annen
part og således er blitt bruker av hele Overholmen nordre. For
holdet er forresten temmelig uklart, og gårdene var kanskje heller
ikke utskiftet.
I den tid Jon Eriksen, Kristen Olsen og Tosten Ellingsen hadde
de tre Overholmsgårder, blev de meget forringet ved elvebrudd og
av den grunn i 1688 slettet som dragonkvarter. Ved tingsvidne i


----
285 Bind V
---
1694 oplyses således, at Overholmen «af elvebrud hel mærkelig
beskadiges», og derfor var brukt for bare 8 rdl. avgift, og at der
måtte avkortes 6 rdl. 1 ort 22 sk. i skattene. Og 3. juli samme år
blev avholdt besiktigelse over alle tre gårder, hvorved skylden på
hver av dem blev nedsatt til 1 ore. I ansokningen om besiktigelse
oplyses, at husene på grunn av elvens stadige brudd har mattet
flyttes en gang, og at der nu ikke er annen råd enn å flytte dem
igjen. Og i besiktigelsen heter det, at elven bryter ikke alene norden
for; men at den i flom går ostenfor og rundt om gården, «saa de
ikke med kreaturer eller folk til nogen side kan udkomme».
Jon Eriksen dode omkring midten av 1690-årene, og enken,
Mali Tørrisdatter (søster av Peder Bjørgan og Jon Halset — se
Jermstadætten) i 1697. Skiftet efter henne viser et typisk gjennem
snittsbo fra denne tid. Den registrerte besetning var 3 hester, 7
kyr, 2 ungnaut, 18 sauer og 1 svin. Aktiva var 84 rdl. 3 ort 12 sk.
og passiva 30 rdl.
Jon Eriksen hadde visst vært gift 2 ganger, og det tør være en
sønn av første ekteskap den Erik Jonsen, som på nevnte skifte hadde
6 rdl. lønn tilgode, og som fikk bygselbrev på gården 12. oktober
1700. Han var der under svenskenes innfall i 1718 og opgir sitt
tap dengang til:
Tilsammen 80 rdl. 72 sk.
Ved matrikuleringen i 1723 oplyses der å være skog til gårdens
fornødenhet og litt sagtømmer, seter 1 mil borte, «temmelig» bu
mark. Gården hadde et kvernsted, som lå øde, men kunde istand
settes og svare 4 sk. årlig. Gården betegnes som lettvunnen og
temmelig kornviss. Utseden var 1 td. bygg og 2 tdr. havre, avlingen
26 sommerlass vollhøi og 4 lass ekerhøi og besetningen IV2 hest,
4 kyr, 3 ungnaut, 7 sauer og 3 geiter. Tienden blev sått til 3 skjep
per blandkorn, 6 skjepper havre og 8 mk. ost. Skylden blev fore
slått forhøiet til det dobbelte (2 øre), hvilket begrunnes på samme
måte som for Overholmen søndre.


----
286 Bind V
---
Erik Jonsen dode i 1749, 90 år gammel. Gården har han nok
opgitt tidligere. Det må være denne, som Broder Boysen har gitt
Lars Eriksen bygselbrev på 29. april, tgl. 8. septbr. 1745. Lars
var sikkert Erik Jonsens sonn; han dode i 1782, 82 år gammel,
men hadde allerede i 1777 opgitt gården for svigersonnen, Hans
Gundbjørnsen Gren, som fikk bygselbrev av Rasmus Brodersen
Hagen 25. juli d. å.
Efter Hans overtok svigersonnen, Mikkel Eriksen Rød, gården.
Ifl. kontrakt av 15., tgl. 16. august 1823, skulde han yde sviger
foreldrene et kår på 2 tdr. bygg, 8 tdr. havre, jord til utsed av A
td. poteter og 12 mk. linfro samt for til 2 kyr og 6 småfe. Mikkel
fikk forpaktningskontrakt av Meincke 10. mars 1823, tgl. 16. aug.
1834. Hans Gundbjornsens dattersonn, Gundbjorn Hanssen, festet
i 1831 en plass under Bjorstad av Jon Sivertsen B. (Se Grensætten).
Overholmen nordre hadde i 1835 en besetning på 2 hester, 7
storfe, 9 sauer og 8 geiter og en utsed av % td. bygg, 7 tdr. havre
og 4 tdr. poteter.
Efter Mikkels dod i 1848 sått enken, Randi Mansdatter, med
gården; men det var nok egentlig sonnen, Hans Mikkelsen, som
drev den. Den hadde i 1865 en besetning på 2 hester, 3 storfe, 8
sauer og 8 geiter, og utseden var A td. bygg, 6 tdr. havre og 8
tdr. poteter. På plassen Nordneset foddes 3 storfe, 10 sauer og
6 geiter og såddes Ye td. bygg, 3 tdr. havre og 3 tdr. poteter.
Hans Mikkelsen greiet sig ikke, og da Randi var dod i 1866,
blev gården i 1867 festet til Peder Anderssen LUlegdrden for 25
spdl. årlig. I 1870 festet Arnt Olsen Rødsvatd den for 25 spdl.
I 1875 var besetningen 2 hester, hvorav 1 under 3 år, 3 kyr,
2 ungnaut og kalver, 12 sauer og lam, 8 geiter og kidd og 1 svin
og utseden % td. bygg, 5 1 4 tdr. havre og 4 tdr. poteter. På Nord
neset foddes 2 kyr, 1 ungnaut, 7 sauer og 8 geiter og såddes % tdr.
bygg, 2'/2 tdr. havre og 4 tdr. poteter.
Avgiften for gården blev senere oket, saa den i 1895 var 120 kr.
Da blev den nedsatt til 85 kr. grunnet elvebrudd efter gjennem
bruddet i Herfossen. Husene blev for offentlig regning flyttet langt
fra elven, så gården nu ligger lengst mot syd av alle Overholms
gårdene. I 1896 blev avgiften nedsatt til 70 kr., da det var utgravet
mere jord.
Efter Arnt Olsen blev Ole Olsen Gren leilending på gården.
Han kjopte den av Verdalens kommune 11. juli 1921 for 5600 kr.
Da fulgte Nordneset med, likeså noget av Troa, som hadde tilhørt
Overholmen mellem. Undtatt var Kroketneset på nordsiden av
elven, som blev lagt til Nonset.
Nordneset med engsletten Bustaden ved Granfossen var av
Meincke forpaktet til Lars Olsen den 28. novbr. 1827; det var

----
287 Bind V
---
formodentlig da det blev bygget hus der. På Overholmen var to
døtre: Randi, som blev gift med Mikkel Eriksen og blev boende
på gården, og Malena, som blev gift med Lars Olsen, som festet
Nordneset.
Den 16. mars 1870 festet Olaus Gundbjørnsen plassen. Av
giften var 8 spdl., mens Malena levet. Hun døde i 1872, 95 år gl.,
og avgiften blev da øket til 12 spdl. årlig. Olaus døde i 1891, og
enken brukte så plassen. Fra 14. juni 1896 blev avgiften nedsatt
til 32 kr., da elven hadde tatt ut jord. Plassen blev fraflyttet i
1902, og husene blev bortflyttet til Nysete, som Jon Olaussen
Nordnes kjøpte av Johannes Jonassen Kirkevuku.
OVERHOLMEN MELLEM
Gårdsnr. 208.
Brukere: Denne gard ser ut til å ha vært brukt sammen med
Volden helt til i 1662. Laarlts, som nevnes i begynnelsen av 1600-
tallet utover til henimot 1620, tør ha brukt denne samlede gard og
efter ham enken.
Kristofer Rasmussen har utvilsomt vært på denne gard omkring
1650. Han brukte 1 sp. 1 øre. I 1655 har Ellof Anderssen «fest
o-fuer Holmb 4 øre som Kristofer Rasmussen nu er fradød, og skal
egte enken, Gunhild Barosd.» Bygselsummen var 21 rdl. 1 ort 8 sk.
Gårdens besetning var i 1657 2 hester, 10 kyr, 4 sauer, 5 geiter
og 2 svin.
I 1662 har Karl Pedersen «fest i Ofuer Holmb 2 øre 16 mkl.,
for ham Ellof Anderssen oplod». Karl betalte 13 rdl. i bygsel. Det
synes ganske 'tydelig, at der herved er skjedd en varig deling av
gården, som i eldre tid jevnlig kalles Holmen. Den del, som Karl
Pedersen brukte, er Overholmen mellem, som i 1600-årene stadig
kalles Holmen.
Den del, som Ellev Anderssen beholdt, er Volden, Den kalles
stadig «Holmen eller Volden».
Karl Pedersen var i 1666 30 år og hadde en sønn, Peder, på
5 år. Han anføres i tellingen sammen med de andre opsittere på
Overholmen, mens Volden står et annet sted.
Ved matrikuleringen i 1669 er tienden sått til 4 skjepper bygg
og 1 td. 2 skjpr. havre, ledingen til Wi ort 6 sk. og småtienden
til 1 ort 8 sk. «Findes thømmerschouff», heter det. Der blev ikke
foreslått nogen forandrnig i skylden (2 øre 16 mkl.).
I 1680-årene har gården en ny opsitter, 7osten. Han brukte den
i 1682 for skatt og landskyld. Det tap, han led krigsvinteren 1718,
er opført samlet for denne gard og Volden og er anført under
den siste.

----
288 Bind V
---
Opsitteren i 1723 het Erik Olsen. Gården opgis ved matrikule
ringen dette år å ha skog til fornødenhet og litt til sagtømmer,
seter 1 mil borte, «temmelig» bumark, et kvernsted, som var øde,
men kunde gjenoptas og svare 4 sk., og en fjellslette, sått til 4 sk.
årlig. Den betegnes som lettvunden og temmelig kornviss. Utseden
var 1 td. bygg og 2 tdr. havre, avlingen 36 sommerlass høi og 4
Fot. O. Snekkermo.
lass ekerhøi og besetningen 1 V 2 hest, 4 kyr, 3 ungnaut, 7 sauer og
3 geiter. Tienden blev sått til 3 skjepper blandkorn, 6 skjpr. havre
og 8 mk. ost. Skylden blev foreslått forhøiet 1 øre — altså til det
dobbelte, «formedelst denne gaards goede auwel og Saugtømmer
Skoug».
Ole Eriksen, foregående opsitters sønn, fikk bygselbrev på går
den av Ernestina Kunigunda Drejer 13. septbr. 1737, tgl. 5. aug.
1738. At hun har utstedt bygselbrevet, må ha sin grunn i den
tidligere forbindelse med Volden; ti Overholmen eiet hun jo ikke.
Det var ganske fattigslig hos Ole: Ved skifte i 1747 efter
hustruen, Elen Jonsdatter, var aktiva 44 rdl. 3 ort 8 sk. og passiva
37 rdl. 10 sk., så det var ikke mere, enn såvidt det balanserte.
Den registrerte besetning var 1 V 2 hest, 6 kyr, 2 ungnaut, 7 sauer
og 5 geiter.
Kaptein Peter Koefoed, som hadde fått gården i arv med sin
hustru, solgte den ved skjote av 4. oktober 1758, tgl. 21. februar
1759, til Anders Olsen Kvernmoen for 300 rdl. Anders hadde
ikke stort å legge i handelen, så han for å skaffe penger pantsatte

 

----
289 Bind V
---
gården til sorenskriver Poulsen for 260 rdl. og for å innfri denne
obligasjon pantsatte han den i 1762 med innbo, besetning og løsøre
for samme sum til kapellanen Eilert Rosenvinge. Han har hatt
vanskelig for å klare sine forpliktelser. I 1773 er han blitt dømt til
å innfri obligasjonen til Rosenvinge tillikemed 2 års renter.
Anders Olsen dode i 1778, 50 år gammel, og et par år efter
overtok hans eldste sønn, Ole Anderssen, gården for 420 rdl. ifl.
kvitteringsskjøte fra medarvingene av 13. desember 1780, tgl. 22.
februar 1781. Ole var gift med en datter på Oppem og fikk med
henne en arvepart i denne gard, som han sammen med de ovrige
arvinger i 1779 overdrog til svogeren, Haldo Rasmussen. Han har
neppe stått sig godt — sees ofte å være stevnet for små gjeldsbelop.
Ole hadde gården bare nogen få år, så solgte han den ved
skjøte av 5. april, tgl. 15. august 1785, til Ando Jakobsen Jøsås
og flyttet til Kleppen. Ando hadde året forut kjøpt Breding vestre
og har visst bygslet Overholmen bort. Det er formodentlig på denne
gard Lars Kristojersen har vært. Der finnes et skifte, avholdt i
1788 efter hans hustru, Anne Olsdatter, hvorved er registrert en
besetning på 1 hest, 4 kyr, 2 ungnaut, 4 geiter og 2 sauer. Aktiva
var 78 rdl. 2 ort 16 sk. og beholdningen 46 rdl. 20 sk.
Ando døde i 1788. På skiftet efter ham blev Overholmen taksert
til 400 rdl.; men det var fremdeles stor pantegjeld på den til
Rosenvinge. Da Andcs enke, Kirsten Olsdatter Breding, ikke kunde
skaffe penger, forlangte Rosenvinge auksjon. Ved denne blev Tore
Sivertsen Prestgård høistbydende med 374 rdl., men avstod sitt
bud til Kirsten, som fikk auksjonsskjøte 21. februar 1789, men
overdrog gården ved skjøte av samme dato for 400 rdl. til Erik
Olsen Levrlng. Begge skjøter er tinglest 23. februar samme år.
Erik var en velstandsmann, som fikk det til å se ganske ander
ledes ut på gården. Da han overtok, var husene ytterst slette og
jordveien vel heller ikke rar, efterat eieren i nogen år ikke hadde
brukt gården. Ved en besiktigelse, som Erik lot avholde i 1794,
oplyses at våningshuset var aldeles opråtnet, da Erik overtok, og
at han derfor for 2 år siden hadde mattet opføre ny stuelån; dess
uten hadde han tømret nytt fjøs. Et stort og et lite stabbur var
kassable, og et lite stabbur var nedblåst. Låven var yderlig for
fallen, stallen kassabel og en høibod likeså. Men — heter det
videre — alle disse hus var ennu slettere, da Erik kom til gården,
og vilde forlengst vært forfalne, hvis han ikke hadde kostet på dem.
Gården var dessuten i hans tid forbedret med 10 mål nyland.
I det hele synes Erik å ha vært en dyktig mann — kanskje til tider
litt vanskelig å ha med å gjøre — herpå tyder, at han i 1793 er
stevnet av Ole Rasmussen Overmoen for ærerørige beskyldninger,
en sak, som dog blev bilagt i mindelighet.

----
290 Bind V
---
Erik dode allerede i 1795, bare 43 år gammel. På skiftet efter
ham blev gården verdsatt til 500 rdl., og panteheftelsen på den var
250 rdl. til Hans Nissen. Den registrerte besetning var 2 hester
7 kyr, 4 ungnaut, 6 geiter, 14 sauer og 2 svin. Avlingen, registrert
26. oktober, var 9 lass bygg og 38 lass havre. Av sølvtøi fantes
bare 2 skjeer å 1 rdl.; men der var en plog med jernveltefjel og
harv med jerntinder, så han synes å ha lagt mere penger i jord
bruket enn sedvanlig i Vuku i den tid. Boets aktiva blev 756 rdl
3 ort 6 sk. og beholdningen 332 rdl. 2 ort 4 sk.
Ole Kleppen lyste odelsrett til gården på datteren Johannas
vegne, idet den hadde vært i hennes fars og farfars eie i over hevds
tid; men nogen innløsning blev det ikke av.
Eriks enke, Ber et Jakobsdatter, blev i 1796 gift med skolelærer
Ole Jeremiassen Midtholmen. Da denne senere flyttet til Levringen,
overtok Jakob Eriksen, eldste sønn av Erik Olsen, gården efter en
pris av 1625 rdl. ifl. skjote fra sine medarvinger av 7 februar
1812, tgl. s. d.
Som nevnt under Volden, overdrog Jakob i 1820 gårdens andel
i Kroketneset til Kristen Volden.
Ved skjote av 1. mars 1821 solgte Jakob Eriksen gården for
400 spdl. til Hilmar Meincke, hvorved den gikk inn i Verdals
godset. Jakob fortsatte å bruke den som leilending, idet han fikk
bygselbrev av Meincke 2. mars s. å. på de almindelige betingelser
angående kjørsel til brukets drift. Landskyld, skyssferdspenger og
andre landdrotlige rettigheter erlagdes med 8 spdl. årlig Jakob
brukte dog ikke alltid gården seiv — har kanskje ikke engang
maktet det, smått som han sått i det (han sees i 1829 å ha fått dom
på sig for foreldede skatter). I 1830 har han med landdrottens
samtykke overdratt gårdens bruk for 1 år til Tore Sivertsen Flyan
mot en «efter overenskomst billig betaling».
I 1835 var besetningen 2 hester, 5 storfe og 12 sauer og ut
seden Vi td. bygg, tdr. havre og 3 tdr. poteter.
Jakob Eriksen døde i 1848, 62 år gammel, og enken, Anne
Mortensdatter Slapgård, vedblev å sitte med gården til sin død i
1868. Den hadde i 1865 en besetning på 2 hester, 5 storfe, 8 sauer
og 8 geiter og utseden var Vi td. bygg, 8 tdr. havre og 5 tdr.
poteter.
Sønnen, Erik Jakobsen, forpaktet nu gården ifl. kontrakt av 25.
juli 1868 mot en årlig avgift av 25 spdl. og forskjellige forpliktelser
med hensyn til opførelse og reparasjon av husene. Holmene ved
Granfossen fulgte med, og han fikk løfte om å få feste gården for
livstid mot samme avgift og like meget i innfestning, men at
holmene skulde undtas.

----
291 Bind V
---
I 1875 var besetningen 2 hester, 3 kyr, 5 ungnaut og kalver,
23 sauer og lam, 10 geiter og kidd og 1 svin og utseden 1 td.
bygg, 8 tdr. havre og 5 tdr. poteter.
tirik døde i 1877. Enken, Anne Maria Olsdatter Skrove, hadde
i sitt første ekteskap med Karl Pedersen Lindset sønnen Peder
Karlsen, og denne forpaktet gården 14. april 1884 for 100 kr. årlig
og kår til moren. 1. mai 1895 blev avgiften nedsatt til 80 kr., da
omkring Btø mål var gått tapt ved elvebrudd. Husene blev flyttet
lengst mulig fra elven for offentlig regning.
Efter Peder overtok sønnen, Karl Pedersen, gården, og den 25.
april 1921 kjøpte han den av Verdalens kommune for 5180 kr. og
kår til faren. Holmene ved Granfossen blev undtatt. Skjøtet er
av 24. januar 1924.
OVERHOLMEN SØNDRE
Gårdsnr. 209.
Brukere: En Tarald, som nevnes på en av Overholmsgårdene
til i 1650-årene, har visstnok brukt denne gard, som vel neppe ennu
dengang var utskiftet fra Overholmen nordre.
I 1648 heter det, at Ellev Olsen har festet tø sp. i «ofuer
Hollemb», som Tarald godvillig oplod, og derfor betalt 8 rdl. Det
synes efter skylden å måtte ha vært en meget liten gard; men kveg
skattmanntallet av 1657 viser en næsten like stor besetning som på
Overholmen nordre, nemlig 2 hester, 7 kyr, 3 geiter og 3 sauer.
Tarald føres fremdeles som opsitter; men det må være uriktig.
Ellev Olsen var i 1666 55 år.
Ved matrikuleringen i 1669 opføres — som nevnt under Over
holmen nordre — disse to gårder under ett nummer med opsitterne
Erik Svendsen og Tarald Olsen. Men det tør vel være tvilsomt, om
Tarald er en ny opsitter; det kan være likeså trolig, at det er den
tidligere opsitters navn, som er brukt. I det hele har nok brukerne
på Overholmen vekslet hyppig i 1600-årene.
Fra 1680-årene har gården som opsitter hatt Kristen Olsen. Se
Voldenætten. Om gårdenes avfelling i hans tid — se Overholmen
nordre. Kristen led et stort tap under svenskenes innfall i 1718,
idet skaden beskrives således:


----
292 Bind V
---
Tilsammen 104 rdl. 24 sk.
Som betaling fikk han 7 rdl. 1 ort i svensk mynt, men derav
blev igjen fratatt ham 4 rdl., da svenskene ved avmarsjen brand
skattet bygden.
Kristens datter, Magnhild, blev i 1722 gift med Torber Torber
sen, og han overtok nu gården. Ved matrikuleringen i 1723 er alle
oplysninger om denne gard noiaktig enslydende med, hvad der er
anfort for Overholmen nordre, hvorav vi får det inntrykk, at ut
skiftning ennu ikke hadde funnet sted. Angående forslaget om
forhøielse av skylden uttales: «Formedelst denne gaards goede
auvel sampt leilighed at fortiene noget af skoven burde dend vel
noget hoiere i leie været Taxerit, mens formdelst gaarden till deels
tager skade af Elfvebrud, er dend ichun med forrestaaende for
høielse anseet.»
Torber døde i 1735, 51 år gammel, og enken Magnhild giftet
sig året efter med soldat Tarald Anderssen Over moen, som fikk
bygselbrev av Broder Boysen IQ. juli, tgl. 8. septbr. 1736. Tarald
kom til å bruke gården i næsten 50 år, idet han først døde i 1785.
Han har nok i denne lange tid fått døie mange onde dager, og smått
var det efter ham. På skiftet registrertes en besetning av 2 hester
og en «brøstfældig» unghest, 1 føl, 5 kyr, 3 ungnaut, 6 geiter, 9
sauer og 1 gris. Samtlige aktiva beløp sig til 113 rdl. 2 ort 16 sk.
Til dekning av den uprioriterte gjeld, som var 88 rdl. 1 ort, blev
der kun 38 rdl. 3 ort 4 sk. — boet var altså fallitt.
Taralds annen hustru, Gjertrud Andersdatter, overlevet ham.
Den eldste datter av annet ekteskap, Magnhild Taraldsdatter, blev
i 1785 gift med Jon Anderssen Volden, og denne har nu brukt
gården, i de første år visstnok uten å ha bygselbrev. I 1795 har
det vært sått rett på Overholmen i en tvist mellem Broder Hagen
og Jon Anderssen angående den sistes misbruk av gården m. m.
Imidlertid er det nok opnådd en ordning; ti Jon har fått bygselbrev,
utstedt av sorenskriver Resch i dødsboet efter Hagens hustru; det
er av 17. novbr. 1796, tgl. 12. mars 1798.
Jon har nok hele sin tid sittet i ganske trange kår og sees jevnlig
å være stevnet for gjeld av forskjellig art. I 1829, da han fikk dom
på sig til å betale resterende skatter, neter det, at han har erkjent,
at uformuenhet er årsaken til at saken er kommet for retten.


----
293 Bind V
---
Jon har visstnok mattet opgi gården ikke lenge efter, og Tore
Toresen Heilart har fått forpaktningskontrakt av Meincke 5. april,
tgl. 6. mai 1830. Han dode allerede i 1835. På skiftet efter ham er
registrert 2 hester, 2 kyr, 3 ungnaut, 7 sauer og 5 geiter. Aktiva
var 51 spdl. 2 ort 8 sk.
Ved tellingen samme år opgis besetningen til 2 hester, 5 storfe
og 12 sauer og utseden til Vi td. bygg, 6 tdr. havre og 3 tdr. poteter.
Overholmen søndre, sett fra nordvest 1927.
Fot. O. Snekkermo.
Tores enke, Mali Olsd., vedblev å bruke gården, inntil også hun
døde et par år senere. Hun var da forlovet med Ole Andosen Rød;
de hadde et barn sammen og hadde tenkt å gifte sig med det første.
Ole bemerket på skiftet efter henne, at han hadde vært nødt til å
innestå for det meste av boets gjeld, hvorfor han forlangte å overta
det, da registreringen noksom viste, at hvis skiftet skulde sluttes og
opgjøres på ordinær måte, vilde ikke engang halve gjelden bli be
talt. Da ingen hadde noget herimot å innvende, overtok Ole boet,
hvis aktiva beløp sig til 34 spdl. 12 sk. og passiva 89 spdl. 3 ort
6 sk. Han fikk så forpaktningskontrakt av Nikolai Jenssen 13. mars
1840, tgl. 3. februar 1841.
I 1865 hadde gården en besetning på 2 hester, 6 storfe, 16
sauer og 4 geiter, og utseden var 1 td. bygg, 10 tdr. havre og 5
tdr. poteter. I 1875 var besetningen 2 hester, hvorav 1 under 3 år,
1 okse, 3 kyr, 3 ungnaut og kalver, 16 sauer og lam, 14 geiter og
kidd og 1 svin og utseden VA tdr. bygg, 10 tdr. havre og 5
tdr. poteter.
19


----
294 Bind V
---
Efter Ole Andosen, som døde i 1887, brukte sønnen Erik Olsen,
gården for en avgift av 90 kr., som fra 1. januar 1895 blev nedsatt
til 60 kr., men da var Kroketneset og Storholmen undtatt, dessuten
var 10 mål åkerland og 5 mål eng tatt bort ved elvebrudd. Samme
år leiet Erik det halve av Bjorstadenget for 10 kr. årlig. Han flyttet
i 1902 til Aunet (Leirhaugen), men brukte Overholmen dette år.
Det blev da bestemt, at det som var igjen av jorden, skulde deles
mellem Overmoen og de andre Overholmsgårder. Stuelånen blev
solgt og flyttet bort; men de andre hus blev stående. Det blev
imidlertid intet av delingen, og nu bruker sønnen, Peter Eriksen,
gården. Han kjøpte den av Verdalens kommune for 4700 kr. den
11. juli 1921. Da blev undtatt noget av Trøa og lagt til Over
hoimen mellem. Grøntuva, som før hadde hørt til Bjørstad, blev
lagt til Overholmen søndre.
. Overholmsætten.
B. Jon Eriksen Overholmen, var i 1666 33 år, t 1690-årene,
bygslet Overholmen i 1663.
* 2 ) Mali Tørrisd. Bjørgan, fP- Overholmen 1697.
Cl. Erik Jonsen Overholmen. * Marit Larsd. Sæter. Se
Kolstadætten.
D 1. Lars Eriksen Overholmen, f P- Overholmen 1782,
82 år gl * 1744 Marit Andersd. Haugan.
El. Marit Larsd., f. c. 1750, t 1826. * Hans
Gundbjørnsen Gren, Overholmen, f. 1754,
t 1848. Se Grensætten.
E 2. Erik Larssen Overholmen, Rød, f. p. Over
holmen 1751, f 1833. * 1776 Marit Olsd.
Rød, f. p. R. 1752, t smst. 1814.
F l.Ole Eriksen Rød, f. p. R. 1785, t 1868
smst. * 1809 Karen Gundbjørnsd. Holmli
østre, f. 1786, f 1872.
G 1. Gundbjørn Olsen Rød, f. p. R. 1809,
t smst. 1892. * 1846 Marta Mik
kelsd. Overholmen, f. p. O. 1823,
t smst. 1919, dtr. av Mikkel Eriksen
O. og h. Randi Hansd.
H 1. Ole Gundbjørnsen Rød, f. 1846,
+ 1917. * Sirianna Olsd. Ind
haugen, f. 1849, + 1919. Ingen
barn.
H 2. Mette Gundbjørnsd. Rød, f.
1849. * Aksel Ågård, måler,
Levanger. Ingen barn.

----
295 Bind V
---
H 3. Mikal Gundbjornsen Eggen, f. 1851. * Anne Marta
Eriksd. Overholmen, f. 1853, f 1915.
I l.Gustava Mikalsd., f. 1883
I 2. Anton Mikalsen Dalbak, f. 1885 * Oline Iversd
Trobak, f. 1894.
J 1. Alfred Marius, f. 1918. J 2 Margrete f
1919. J 3. Sofie, f. 1921. J 4. Ingvar'
f. 1923. J 5. Peder, f. 1925. J 0 Anna
Otilie, f. 1927.
H 4. Karen Gundbjornsd., f. 1854.
H 5. Sivert Gundbjornsen Rodsmoan, f. 1855 druknet
i Heståen 1887. * Antonie Bersvendsd f i Mos
viken 1857.
I 1. Ragna Gurine Sivertsd., f. 1884. * Anders
Håkonson Ward, Rensjon.
H 6. Elling Gundbjornsen, f. 1858.
H 7. Ragnhild Gundbjornsd., f. 1860. * Ludvig Råen
murer.
HB. Gundbjorn Gundbjernsen, f. 1863. I Amerika.
H 9. Karl Martin Gundbjornsen, Blåbakken f 1866
* Elen Olsd., f. p. Helgåsen 1860
I l.Ole Martin, f. 1883. I 2. Gustav, f 1886 I 3
Marta, f. 1891.
r I ik rs lsen n By 1 na ' f " p - Rød 1812 ' tP. Byna 1891, ugift.
G 3. Ole Olsen Rod, f. p. R. 1817, f 1902 ugift
G 4. Marit Olsd. Rod, f. p. R. 1821, f 1832
G 5. Sivert Olsen Rod, f. p. R. 1825, f 1827
G 6. Sivert Olsen Byna, f. p. Rod 1828, f p. Byna 1919
* 1854 Marit Olsd. Byna, f. p. B. 1823, f 1893
H 1. Karen Sivertsd., f. 1854, f ugift.
H 2. Malena Sivertsd., f. 1856. * Ole Johannessen Nonset
f. 1871, f 1899.
I 1. Sivert Marius Olsen, f. 1898 f 1899
H 3. Olaus Sivertsen, f. 1858, f.
Mikkel Eriksen Rod, Overholmen nordre f p Rod 1790 f p
Overholmen 1848. MBl7 Randi Hansd. Overholmen f o o'
1782, f 1866. Se Grensætten. '
Gl. Marit Mikkelsd., f. p. Overholmen 1817, f 1826
G 2. Hans Mikkelsen Overholmen, f. p. O. 1820, f 1905, bodde
tilslutt p. Elnesvald. * 1847 Ingeborg Johannesd' Elnes
f. p. E. 1823, f 1905.
H 1. Ragnhild Hansd., f. 1847, f 1922. * Ole Tomassen
Elnesvaldet, Kulsli, f. 1843.
I 1. Jon Martin Olsen, Kulsli, f. 1871.

----
296 Bind V
---
I 2. Johanna Olsd., f. 1874, f 1894.
I 3. Teodor Olsen Kolset, f. 1878. * Kristine Karlsd. Storli
f. 1874.
J 1 Karl, f 1901. J 2. Klara Telise, f. 1907. J 3. Reidun
Johanne, f. 1913. J 4. Ole, f. 1917. J 5. Sara
Matilde, f. 1923.
I 4. Anna Olsd., f. 1880. * Marius Johannessen Holmli
Sundbyenget, smed, f. 1877.
J l.Olav Mariussen, f. 1900. * Berntine Johannesd.
Ingstad, f. 1895.
J 2. Ingeborg Mariusd., f. 1903.
J 3. Ragna Mariusd., f. 1916.
I 5. Ole Olsen Kulsli, f. 1882. * Emma Oline Jonsd. Non-
set, f. 1898.
J l.Olav, f. 1920. J 2. Maria, f. 1921. J 3. Reidar,
f. 1924 J 4. Jan, f. 1927.
I 6. Johannes Olsen, f. 1884, f 1886.
I 7. Martine Olsd., f. 1888. * Olof Gustaf Andersson, Kulsli,
f. i Sverige 1878.
J 1. Jenny, f. 1915. J 2. Klara Sofie, f. 1921.
I 8. Karen Olsd., f. 1891, f 1892.
I 9 Ragna Olsd., f. 1893. * Iver Johansen Haugen, f. 1890.
J 1 Oddfrid, f. 1920. J 2. Reidun Otilie, f. 1922. J 3.
Johanne, f. 1925.
H 2. Ingeborg Anna Hansd., f. 1849, f 1919. * Olaus Ågesen,
Elnesvald., f. 1847, f 1904.
I l.Jon Olaussen Åkran, f. 1871. * Ingeborg Anna Eliasd.
Åkran, f. 1879.
J l.Pauline Jonsd., f. 1915.
12. Anton Olaussen, f. 1876. I Amerika. .
I 3. Hansine Olausd., f. 1879. * Ole Tomassen Skjækermoen,
f. 1874.
J 1. Ingrid Olsd., f. 1902. * Martin Martinussen Helg
åsen, f. 1899.
K 1. Bodil Matilde, f. 1927.
J 2 Trygve, f. 1904, f 1917. J 3. Magne, f. 1909. J 4.
Olga, f. 1915.
I 4. Inga Olausd., f. 1885, f 1923. * Severin Tomassen Helg
åsen, f. 1884.
J l.Olav, f. 1906. J 2. Trygve, f. 1911. J 3. Magnhild
Ingebjørg, f. 1915.
I 5. Olaus Olaussen, f. 1893, t 1904, brente inne.
I 6. Iver Olaussen, f. 1896, f 1920, druknet.
H 3 Karen Hansd., f. 1852, f 1893 i skredet. * Jens Monsen

----
297 Bind V
---
Skogås fra Ytteroen, Trygstad lille, f. 1855, f 1893
i skredet.
I 1. Marius Jenssen Skogås, f. p. Kirkevuku 1888,
t 1893 i skredet
I 2. Sigurd Jenssen Skogås, f. 1891, f 1893 i skredet
H 4. Marta Hansd., f. 1854. * August Ude, Trondhjem,
buntmaker, f. i Tyskland.
I 1. Louise Ude. I 2. Borghild Ude. I 3. Aksel Ude.
I 4. Karen Ude.
H 5. Hanna Hansd., f. 1856. * Olaus Valberg, Øren.
I 1. Hilda Olausd., f. 1889. * Ole Anderssen Jul-
neset, f. 1879. Se Grensætten.
H 6. Martin Hanssen, f. 1859, f 1887. * Ingeborg Anna
Pedersd. Overneset, f. 1855.
I 1. Iver Martinsen, f. 1884.
I 2. Birgitte Kristine Marinsd., f. 1886.
13. Martin Martinsen, f. 1887. * Hanna Jonsd.
Overmoen, f. 1887.
H. 7. Johannes Hanssen, f. 1861. I Amerika.
HB. Oline Hansd., f. 1864, f 1903. * Teodor Olsen
Flyanpladsen, f. 1862.
I 1. Iver Odin Teodorsen, f. 1884, f 1886.
I 2. Inga Oline Teodorsd., f. 1887, f 1900.
I 3. Martin Teodorsen Halsetbakken, f. 1890. *
Johanne Lorentse Nilsd., f. i Klingen 1894.
J l.Leiv Magne, f. 1916. J 2 Oddny Terese,
f. 1918. J 3. Asbjørg Charlotte, f. 1918.
J 4. Ivar Odin, f. 1920.
I 4. Helga Teodorsd., f. 1893. * Ole Johansen,
Dilenget.
J 1. Johan, f. 1917. J 2. Ella f. 1918. J 3. Tore
Olav, f. 1926, f 1928.
I 5. Ingeborg Teodorsd., f. 1895. * Sefanias Overrein.
I 6. Karen Maria Teodorsd., f. 1897. * Haldo Hen-
riksen, Bredingsberg, skomaker, f. 1891.
I 7. Trygve Teodorsen Pladsen, f. 1901. * Marta
Olsd. Vangstad, Pladsen, f. 1909.
J I.° Margit Sofie, i 1921. J 2° Kari, 1 1927.
H 9. Edvard Hanssen, f. 1867.
H 10. Julie Hansd., f. 1870.
G 3. Marta Mikkelsd. Overholmen, f. p. O. 1823, f 1919.
* 1846 Gundbjørn Olsen Rød, f. 1809; f 1892. (Se oven
for F 1). to<\ ■
Anne Eriksd. Overholmen, f. p. O. 1776, f 1848. * 1800

----
298 Bind V
---
Ando Olsen Breding, Rødsmoen, f. p. Storstad 1775, f 1856.
G l.Ole Andosen Overholmen sondre, f. p. Rød 1801, f p. Over
holmen 1887. * 1837 Ingeborg Jonsd. Nygard, f. p. Midgrun
dan 1810, f 1908, dtr. av Jon Anderssen Midgrundan og h.
Kari Jeremiasd.
H 1. Jon Olsen Overmoen, f. 1843, f 1916. * *) Anne Gund
bjornsd. Overmoen, f. 1840, t 1876. * ") Anne Marta
Hansd. Storstad, f. 1853.
I I. 1 Julianna Jonsd., f. 1867. I Amerika.
I 2. 1 Guruanna Jonsd., f. 1869. * Jeremias Iversen Dillan.
I Amerika. Se Garnesætten.
I 3. l Gustav Jonsen, f. 1873. I Amerika. * Guruanna
Olsd. Kluken.
I 4. * Anne Jonsd., f. 1876. I Amerika.
I 5. 2 Oline Jonsd., f. 1879. I Amerika.
I 6. - Martin Jonsen Overmoen, f. 1883. * Inga Johan
nesd. Bjorkhaug, f. 1903.
J l.Hanna, f. 1926. J 2. Anton, f. 1928.
I 7. 2 Anton Marius Jonsen, f. 1885, f i Amerika.
I 8. 2 Hanna Jonsd., f. 1887. * Martin Martinsen Mælen,
f. 1887. (Se F 2).
I 9. L> Jon Jonsen Overmoen, f. 1890. * Margit Olsd
Kulsli, f. 1899.
J 1. Astrid Johanne, f. 1919. J 2. Ola Sverre,
f. 1920.
J 3. Maria, f. 1921. J 4. Agnes Magda, f. 1923.
J 5. Harald Ingemar, f. 1925. J 6. Jon Kåre, f 1925.
I 10. 2 Anna Margrete Jonsd., f. 1893. * Peder Goranson
Bengtsson, Kulsli, enkemann, f. 1886.
J 1. Ingeborg Oline Pedersd., f. 1915.
I 11. 2 Harald Ingemar Jonsen Overmo, lærer, f. 1899,
t 1922.
H 2. Anne Marta Olsd. Overholmen, f. 1845.
I l.Mvar Odin Eriksen, f. 1872. Se Grensætten.
H 3. Erik Olsen Overholmen, senere Leirhaugen, f. 1851,
t 1925. * Mette Pedersd. Rødsvald, f. 1856.
I 1. Anne Marta Eriksd., f. 1885. * Ingemar Mikalsen
Storstad, Mellemnes, f. 1888.
J 1. Einar Marius, f. 1911. J 2. Agnar Gunvald,
f. 1912.
J 3. Guttorm, f. 1914. J 4. Målfrid Ingebjørg,
f. 1917.
J 5. Peter, f. 1920. J 6. Astrid, f. 1922. J 7. Ivar,
f. 1926.

----
299 Bind V
---
I 2. Ole Eriksen Leirhaugen, f. 1886.
I 3. Inger Maria Eriksd., f. 1888. * Nils Falstad, f.
i Skogn 1888.
J I.° Paul Jonsen, f. 1913. J 2. Egil Nilssen f. 1920.
I 4. Peter Eriksen Overholmen, f. 1888. * Janna Arntsd.
Holmen, f. 1898. Se midholmsætten.
J 1. Else Mary, f. 1920. J 2. Asbjorg, f. 1922. J 3.
Jeremias/f 1924 J 4. Polly Irene, f. 1926.
I 5. Eline Matilde Eriksd., f. 1891.
I 6. Paul Eriksen, f. 1894, f 1903.
I 7. Iver Anton Eriksen, f. 1897.
Lars Andosen Kvello, senere Nonset, f. 1805, f 1896. * l ) 1838
Olava Olsd. Kvello, enke, f. 1810, f 1847. Se Grensætten.
* 2 ) 1848 Sirianna Ågesd. Eklo, f. 1814, f 1905.
Hl. Johannes Larssen, Nonset, senere Bjorkhaug, f. 1839,
f 1924. * *) Olava Toresd. Leirset, f. 1831, f 1885.
* 2 ) Jokumina Olsd. Grensvald, f. 1864, f 1913.
I 1/ Oline Johannesd., f. 1867, f 1887.
I 2. 1 Ole Martin Johannessen, f. 1871, f 1899. * Malena
Sivertsd. Byna, f. 1816. (Se E 2).
I 3. 1 Trine Julie Johannesd., f. 1874, f 1881.
I 4. 1 Laura Sofie Johannesd., f. 1874, f 1887.
I 5. 2 Olaus Johannessen, f. 1891.
I 6. 2 Oline Johannesd., f. 1892.;
I 7. 2 Ragna Johannesd., f. 1894. * Peter Pedersen Hepsø,
f. 1920. J 4. Julie, f. 1922. J 5. Peder, f. 1925.
J 6. Knut, f. 1928
I 8. 2 Sverin Johannessen, f. 1896, f 1915.
I 9. 2 Laura Olise Johannesd., f. 1898, f 1916.
I 10. 2 Inga Otilie Johannesd., f. 1903. * Martin Jonsen
Overmoen, f. 1883. (Se G 1).
I 11. 2 Jon Johannessen, f. 1907.
H 2. Anne Larsd., f. 1842. * Arnt Olsen Overholmen,
f. 1836. (Se under F 4).
H 3. Andreas Larssen, f. 1847
Ando Andosen Storstad, f. p. Rød 1808. * 1839 Ingeborg
Jakobsd. Overholmen mellem, f. 1816.
Hl.Marta Andosd., f. 1839. * Johannes Jonsen Nordnes,
f. 1837. I Amerika.
I I..Janna. I 2. Jon. I 3. Anne.
H 2. Guruanna Andosd., f. 1841, f 1922. * Ando Loreni
sen Storstad, f. 1864, f 1903.


----
300 Bind V
---
I. 1. Grete Andosd. Storstad, f. 1864, f 1926.
J 1." Ingemar Mikalsen Storstad, f. 1888. * Anne
Marta Eriksd. Overholmen, f. 1885. (Se G 1).
J2.°Andor Odinsen Storstad, f. 1905.
I 2. Ingeborg Anna Andosd., i. 1866, f 1917. * Elling
Larssen Holmli, Ulvillen, f. 1875.
J 1. Lotte Margrete Ellingsd. f. 1907.
I 3. Lasse Andosen Storstad, f. 1868.
I 4. Annæus Andosen Storstad, Monnes, f. 1871. * Guru-
anna Toresd. Buås, f. i Sparbu 1876.
I 5. Gustav Andosen Storstad, Molden, f. 1874.
I 6. Anna Andosd., f. 1877.
J 1." Martin Odinsen Storstad, f. 1899.
I 7. Martin Andosen Storstad, f. 1879, f 1896.
I 8. Jon Andosen Storstad, f. 1882.
I 9. Gusta Andosd., f. 1887, f 1922. * Gustav Olufsen
Veie, f. 1881, t 1909.
J 1. Alvhild Gunelie, f. 1906. J 2. Ole Konrad, f. og
f 1908.
H 3. Anna Andosd., f. 1843. * Johannes Lorentsen Storstadmo,
f. 1841.
I 1. Jon Johannessen, f. 1870. I Amerika.
I 2. Anton Johannessen Rød, f. 1872. * l ) Grete Iversd.
Tyve, f. 1877. * 2 ) Kristine Martinusd. Rod, f. 1876.
J 1. Olav Sverre, f. 1912, f 1921. J 2. Ingeborg, f. og
f 1913. J 3. Jon, f. 1915. J 4. Iver, f. 1917.
J 5. Oddvar Magne, f. 1919.
1.3. Lasse Johannessen Holmlimo, f. 1874. * Maren Jonsd.
Holmli, f. 1862.
Jl. Elling Lassesen, skredder, f. 1895. J 2. Inga
Albertine, f. 1897. J 3. Maria Oline, f. 1899.
J 4. Svanhild Matilde, f. 1902, -f 1923. J 5.
Ida Otilie, f. 1904, f 1925. J 6. Jens Daniel,
f. 1906.
I 4. Iver Johannessen, f. 1879. I Amerika.
I 5. Gustava Johannesd., f. 1881.
J I.° Jenny Albertine Antonsd., f. 1912.
I 6. Martin Johannessen, f. 1884. I Amerika.
I 7. Inga Johannesd., f. 1886.
H 4. Ando Andosen, f. 1845. I Amerika.
H 5. Jakob Andosen, f. 1848. I Amerika. * Oline Johansd.
Breding, enke efter broren.
H 6. Martinus Andosen, f. 1852, f i Amerika. * Oline Johansu
Breding. Se Midtholmsætten.

----
301 Bind V
---
G 4. Erik Andosen.
G 5. Gjertrud Andosd., f. 1810 p. Rødsvald, f 1804. * 1834
Lorents Jonsen Sundbyenget, f. p. Fosneset 1815, f 1889.
H 1. Sivert Lorentsen Holmlimo, f. 1834, f 1914. * 1865
Marta Andersd. Holmli, f. p.H. 1826.
H 2. Marit Lorensd, Sundbyenget, f. 1836, f 1901, ugift.
H 3. Ando Lorentsen Storstad, f. 1838. * Guruanna
Andosd. Storstad, f. 1841. (Se under G 3).
H 4. Johannes Lorentsen Storstadmo, f. 1841. * Anna
Andosd. Storstad, f. 1843. (Se under G 3).
H 5. Erik Lorentsen Holmlimo, f. 1844, f 1917. * Anne
Marta Kristiansd. Ulvillen, 1 1850.
I 1. Sofie Eriksd., f. 1874 f. * Martin Rindsem, f.
Begge dovstumme.
J 1. Einar Martinsen.
I 2. Laura Eriksd., f. 1877. I Amerika.
I 3. Kristine Eriksd., f. 1880, f.
I 4. Elling Eriksen, f. 1885, f. * på Levanger. Flere
barn.
I 5. Anna Margrete Eriksd., f. 1888.
J I.° Sigrun Pedersd. Holmlimo, f. 1910.
I 6. Gusta Cicilie Eriksd., f. 1891. * Konrad Martin-
sen Indhaugen.
I 7. Signe Eriksd., f. 1897, + 1925. * Ole Knutsen
Holmlimo.
H 6. Guruanna Lorentsd. Sundbyenget, f. 1846.
I I.° Lasse Olaussen Hellan, f. 1872. * Sofie Petersd
Hellan, f. 1873 Se Stor-Ingvaldætten.
I 2.° Grete Olsd., f. 1878. * Johannes Jonsen Holmli,
enkemann, f. 1857.
J 1. Anna Bergitte Johannesd., f. p. Holmli
1897. * Peder Olsen Brønstad, lærer, f. p.
Snåsa 1876.
K 1. Beret Marta, f. 1917. K 2. Johan Mar
tin, f. 1920. K 3. Jens Gerhard, f. 1922
K 4. Ivar Johannes, f. 1926.
J 2. Gunelie Johannesd., f. 1898. J 3. Jens Ger
hard J., f. 1900, f 1922. J 4. Gudrun
Lovise, f. 1902, f 1919. J 5. Ole Martin J.,
f. 1903. J 6. Kåre J., f. 1905. J 7 Olav J.,
f. 1907. J 8. Jon Marius J., f. 1910. J 9.
Marta Ingebjørg J., f. 1913. J 10. Ingolf
Magner J., f. 1915. J 11. Einar J., f. 1917.
J 12. Gudrun Lovise J., f. 1920.

----
302 Bind V
---
H 7. Anne Lorentsd. Sundbyenget, f. 1852, ugift.
G 6. Marit Andosd. Rødsvald.
G 7. Gunhild Andosd., f. p. Rød 1803, + 1864. * 1836 Ole
Arntsen Bjørstad. (Se under F 4).
Marit Eriksd. Rød, f. p. R. 1778. * Arnt Olsen Bjørstad, f. p.
Storstad 1775, + p. Bjørstad 1856.
G 1. Erik Arntsen, f. p. Bjørstad 1809, f 1898. * *) 1838 Anne
Andersd. Bjartanvald, f. p. Haugan 1809, f 1848, dtr.
av Anders Tørrissen Haugan og h. Anne Lorentsd. * '-')
1849 Olava Barosd., f 1883.
H 1. Andrianna Eriksd., f. 1841, f ugift.
H 2. Anne Marta Eriksd., f. 1844, ugift.
H 3. Annæus Eriksen Bynahaugen, senere Bakken, f. 1852,
f 1925. * Ingeborg Anna Ellingsd.
I 1. Laura Emilie Annæusd., f. 1876. * Marius Mar-
tinussen Balgård.
J l.Arne Mariussen Balgård, f. l c >os. * Anna
Olsd. Liamo, f. 1906.
I 1. Birgitte Annæusd., f. 1879. * Johannes Petersen
Trøen, enkemann, veivokter, f. 1866.
J 1. Inga Johannesd., f. 1905. * Peter Johansen
Nymoen fra Skage, f. 1896.
K 1. Asbjørg Petersd., f. 1927.
J 2. Lydia Johannesd., f. 1907. * Alf Kristian-
sen Selegg fra Skage, f. 1901
K l.Oddny Alfsd., f. 1926.
J 5. Birger Johannessen, f. 1922.
I 3. Maria Annæusd., f. 1884. * Ole Martinussen
Åkervolden, f. 1883. Se Garnesætten.
I 4. Ingeranna Annæusd., f. 1886. * Odin Edvardsen
Bratli, f. 1885. Se Grensætten.
I 5. Anton Edvard Annæussen Bakken, Indlæghau-
gen, f. 1891. * Anna Andersd. Bjørnmælen,
f. 1890.
J 1. Alfred Sigurd Antonsen, f. 1911. J 2. Inge-
borg Alise, f. 1913. J 3. Aslaug Pauline,
f. 1914. J 4. Magda Emilie, f. 1916. J 5.
Einar Olav, f. 1918. J 6. Magne Leonhard,
f. 1920. J 7. Oddmund Gerhard, f. 1926.
H 4. Beret Eriksd. * Oluf Ellingsen Klokkerhaugen.
G 2. Ole Arntsen Bjørstad, Rødsmoen, f. 1812, f 1898. * Gun
hild Andosd. Rødsmoen, f. 1802, f 1864. (Se under F 3).


----
303 Bind V
---
H 1. Arnt Olsen Overholmen nordre, f. 1836, 1010. * l ) Anne
Larsd. Kulsli, f. p. Kvello 1842, f 1880. (Se under F 3)
* 2 ) Anne Olsd. Sagvolden, f. 1856, + 1911.
I 1/Olaus Arntsen, f. 1865. I 2. 1 Ando, f. 1870. I 3. 1 Ole,
f. 1872. I 4. 1 Lass, f. 1874. I 5. 1 Grete Sofie, f. 1877,
f 1880. I 6. 1 Anton, f. 1880, f 1804. I 7. 2 Grete
Maria, f. 1882. I 8. 2 Ole Martin, f. 1886. I 0. 2 Liva
Kristine, f. 1889. Alle i Amerika.
H 2. Ando Olsen, f. 1838, f.
H 3. Anne Marta Olsd., f. 1843, + 1923. * Ellev Toresen BJør-
stad, f. 1825.
I 1. Ragnhild Ellevsd., f. 1886. * Marius Anderssen Lille
gården, Bjørstad, f. 1881.
J 1. Einar Aksel, f. og f 1908. J 2. Arne Matæus,
f. og f 1909. J 3. Ole, f. 1910. J 4. Ella, f. 1912.
J 5. Astrid Margrete, f. 1915. J 6. Severin Mag-
ner, f. 1917. J 7. Alv Magnus, f. 1920. J 8.
Oddlaug Gunhild., f. 1922. J 9. Odd Reidar,
f. 1925. J 10. Johanne Matilde, f. 1928.
Svend Arntsen Bjørstad, f. p. B. 1817. I Amerika. * 1846.
Ingeborg Arntsd., f. p. Bjørstad 1820, + 1896. * 1850 Gund
bjørn Johannessen Helmomoen, f. p. H. 1823, t 1919.
H 1. Johannes Gundbjørnsen Myrmo, skomaker, f. 1850. * J )
Beret Nilsd. Rensjøn. * 2 ) Kristiane Larsd.
I 1. Georg Johannessen, f. 1879, f.
H 2. Olina Gundbjørnd., f. 1852, + 1915, ugift.
H 3. Arnt Gundbjørnsen Helmo, Elnesvald, f. 1853, skomakar.
* Beret Johannesd. Meråker, f. 1852.
I 1. Gustav Martin Arntsen Helmo, f. 1879, f.
I 2. Ingeborg Anna Arntsd., f. 1881, f 1893.
13. Iver Arntsen Helmo, f. 1883. I Amerika. * Ragna
Reitan fra Melhus, f. 1893.
J 1. Arnold, f. 1915. J 2. Kinsly, f. 1921. J 3. Ruth,
f. 1924.
I 4 Julianna Arntsd., f. 1886. * Knut Tornes, Trondhjem,
f. i Romsdal 1884.
J 1. Trygve, f. 1909. J 2. Borghild, f. 1911.
15. Ole Ragnvald Arntsen Helmo, f. 1888. I Amerika
16. Inga Arntsd., f. 1890. * Anders Persson Ward,
1 1888, handelsbestyrer i Vuku.
J 1. Arne, f. 1919. J 2. Bertil, f. 1922. J 3. Bodil,
f. 1922. J 4. Knut, f. 1924.
17. Tora Arntsd., f. 1893. * *) Steffen Korneliussen
Haugan. * 2 ) Martin Grande.

----
304 Bind V
---
Jl. Kornelius, f. 1914, f 1923. J 2. Arvid,
f. 1916. J 3. Svein, f. 1924. J 4. Borgny,
f. 1926.
I 8. Johannes Arntsen, f. 1896.
H 4. Johan Gundbjornsen Helmo, Byna, f. 1855, furer.
* Guruanna Olausd. Kolstad, f. 1865. Se Grensætten.
11. Inga Oline Johansd., f. 1889. * Ole Pedersen
Kvernmo, f. 1896. Se Stor-Ingvaldætten.
J 1." Oddvar Jonsen, f. 1917.
I 2. Gustav Adolf Johansen, f. 1897.
I 3. Iver Odin Johansen Helmo, lærer, f. 1899. * Tora
Iversd. Leirset, f. 1904. Se Grensætten.
I 4. Ingvar Marius Johansen, f. 1901.
I 5. Gudrun Johansd., f. 1905. * Arne Mikalsen Stor-
Jl. Ingolf Magnus Arnesen, f. 1928.
16. Ingolf Johansen, f. 1910, f 1921, omkom ved
ulykkestilfelle.
H 5. Martin Gundbjornsen Helmo, f. 1858, f i Amerika
H 6. Annæus Gundbjornsen Helmo, f. 1864.
G 5. Marit Arntsd. Bjorstad, f. p. B. 1815, f P- Overmoen
1880. * 1844 Hans Jonsen Storstad.
H 1. Anne Marta Hansd., f. 1853. * Jon Olsen Over-
moen, f. 1843. (Se under F 3).
H 2. Mikal Hanssen. I Amerika,
H 3. Jon Hanssen. I Amerika.
H 4. Ole Hanssen. I Amerika.
F 5. Malena Eriksd. Red, f. p. R. 1787, f P- Byna 1866. * Ole
Jonsen Byna, f. 1790, f 1873. Se Bynaætten 11.
F 6. Gunhild Eriksd. Rod, f. p. R. 1780, + smst 1878. * Sivert
Gundbjornsen Holmli, Rod, f. 1790, f 1873. Ingen barn
Se Fårenætten.
RØD
Gårdsnr. 210.
Navnet: Uttales: Rø. — i Rusi 1325. Rud 1382, 1390. af Rudi
1430. Rwth 1520. Rudt 1559. Rodt 1590. Raad 1610. Røed
1626, 1664. Røe 1723.
Rud, intetkjønnsord, = rydning, ryddet sted At Rud hos Aslak
Bolt (1430) henføres til Farar skipreida, kunde vekke tvil, om det
er denne gard. Der er imidlertid også ellers i jordeboken usikkerhet
med hensyn til gårdenes henførelse til skipredene.


----
305 Bind V
---
Skylden: Den gamle skyld (1650) var 1 sp. 1 ore 20 mkl., fra
1836 10 dal. 2 ort 12 sk. fordelt på to like store parter, i 1907
15,91 mk. i 2 bruk, nemlig: Rød østre 7,72 mk. og Rød vestre
8,19 mk.
Eiere: De eldste oplysninger, vi har om eiendomsforholdene, er
at Gudrun Grimsdatter på Trones og hennes sønn, Grim Jakobsen,
i 1382 overdrog gården til kor brødrene i Nidaros i henhold til et
testamente, utstedt av deres slektning, korbroderen Arne Scantus.
Dokumnetet herom finnes i den Arnamagnæanske samling i Uni
versitetsbiblioteket i Kjobenhavn, er datert Trones 25. februar 1382;
det er inntatt i Dipl. Norv. II s. 369 og lyder:
Pat se ollum monnum kunnigt at mer Gudbrandr Petærsson
Jfuær Andresson ok Ræidulfuær Porfinzson varum a Prondrnæsse
j Veradale daghan nestæ æftir Matthios mæssa anno domini
m.ccc.lxxx secundo saam ok hoeyrdum a at Gudrun Grimsdotter ok
Grimær Jacobtson afhændo siræ Birni Audunærsyni koorsbroeder j
Nidarose med handrbande koorsbroedrom i Nidarose till æuærdæ
linnær æignær alt Rud j Veradalle vttan vij ærtoghæ boll sæm
ligghær til Kirnæ j fyrnæmfdom Veradalle fria(l)ssæ og hæimolæ
firir huarium manne med ollum lutum ok lunnændom sæm till
f>æiræ jærdr liggiæ adr læghet hafua fra forno ok nyio æftir \>i sæm
siræ Arne scanttus frende £>æiræ hafde gefuet fyrnæmfdæ jord j
siit testamentum, till sannyndæ hær vm sættom mer wor jnscighli
firir £>ettæ bref er gort war a dæighi ok aare sæm fyr sæghir.
Bakpå med yngre hand: vm Rvdh j Væradale.
I oversettelse:
Det være alle menn kunngjort, at vi Gudbrand Peterssøn, Ivar
Andressøn og Reidulf Torfindssøn var på Trones i Verdalen dagen
nest efter Mathias messe år 1382, så og hørte på, at Gudrun Grims
datter og Grim Jacobssøn avhendet til sira Bjarne Audunssøn, kor
broder i Nidaros, med handslag korbrødrene i Nidaros til evindelig
eie hele Rød i Verdalen undtagen 7 ørtuger som ligger til kirkené i
førnevnte Veralen übeheftet og lovlig hjemlet overfor hver mann med
alle tilliggender, som ligger til denne gard eller tilligget har fra forn
til ny, således som sira Arne Scantus, deres frende, hadde gitt før
nevnte gard i sitt testamente. Til bekreftelse herpå setter vi våre
segl på dette brev, som blev gjort på dag og år som før sagt.
Herav fremgår altså at korbroderen Arne Scantus har eiet går
den med undtagelse av 7 ørtuger (2 øre 8 mkl.), som var benefisert
Verdalens kirker, og at han har testamentert den til sine slektninger
på Trones, som så ved ovenstående dokument har overdratt den til
korbrødrene. Det er blitt gjort vanskeligheter ved denne overdra
gelse; ti nogen år senere har korbrødrene mattet erhverve dom over

----
306 Bind V
---
en Einar Bessesson, rimeligvis også en slektning av Arne Scantus,
som har tilegnet sig eiendommen. Denne dom finnes også i Den
arnamagnæanske samling, er datert Nidaros 16 mars 1390 er
inntatt i Dipl. Norv. V. s. 250 og lyder:
Pat se ollum godom monnum kunnikt at komo a stemfno firir
os officialem j Nidarose anno domini m°ccc°lxxx 0 tercio sira Biorn
Audunarson korsbroder j Nidarose j vmbode capituli Nidrosiensis,
en av annare Æinar Bæssason ok kændiz firir os at han var pegai
stem Ser; kærde pa sira Biorn at Einar adernemder helt oretlega
jord korsbrøSra Rud j Verad(al)e ok synte os £>a testamenti bref
sira Aarna sancti. Sem gefuet hafSe f>a sama jord. ok annat bref
vndir tvæggia manna insiglom sem suo vaattade at Grimer a Pronda
nese ok moder hans sem pa sama jord hafdo ærft, luto vp meder
goSan vilia capitulo j Nidarose til æwænligrar eignar. Sidan krafde
sira Biorn f>ratnemder prof ok skilriiki Einars, huosso han hafde
aatkomet fyrnemdre iord. fælz han pa aat sino profue ok skilriiki
sem han var loglega meder stempdir. krafde pa sira Biorn os dooms
ok orskurdar vm pat maal. dømdom ver f>a ok orskurda Som capi
tulo f>a jord eftir J>ui profue ok skilriike sem fyr segir. var f>etta
bref gort j Nidarose xvj° die mensis Marcii anno domini m°ccc 0
nonogesimo.
Oversatt:
Det være alle gode menn kunngjort, at år 1383 stevnedes for oss,
official i Nidaros, sira Bjørn Audunssøn, korbroder i Nidaros i om
bud for Nidaros kapitel, og på den annen side Einar Bessessøn og
erkjente, at han var dit stevnet; klaget da sira Bjørn, at førnevnte
Einar helt urettelig [hadde tatt] korbrødrenes jord Rød i Verdalen
og viste oss da sira Arne Sanctus testamente, som hadde givet den
samme jord, og et annet brev med to manns segl, som således vidnet,
at Grim på Trones og mor hans, som hadde arvet samme jord, oplod
(den) med god vilje til kapitlet i Nidaros til evig eiendom. Siden kre
vet tidtnevnte Bjørn Enars prov og bevisligheter for hans adkomst til
førnevnte jord. Han manglet da sine prov og bevisligheter, som han
var lovlig stevnet til at fremkomme med. Krevet da sira Bjørn vår
dom og avgjørelse i denne sak. Tildømte vi da kapitlet denne jord
efter de prov og vidnesbyrd som før er nevnt.
Herefter er da formodentlig korbrødrene forblitt i uforstyrret
besiddelse av eiendommen; ti i Domkapitlets eldste opbevarte jorde
bok fra ca. 1558 står 1 spand av Rwd under Commwns landskyld,
d. v. s. var tillagt korbrødrenes felles bordhold. Det er denne part,
som efter reformasjonen er blitt benefisert Domkirkens prestebord.
Den part, som på Arne Scantus' tid var benefisert Verdalens
kirker, har fulgt disse til den senere tid.

----
307 Bind V
---
Erkestolen har også hatt eiendom i gården helt fra middel
alderen, nemlig 4 ortuger, på Aslak Bolts tid bygslet for 2 ore. Den
gjenfinnes ikke i de senere erkebispers jordeboker, så den må være
avhendet i 1400-årene enten til prestebordet eller kirkene.
Ved 1650 var altså eiendomsforholdet:
Domkirkens prestebord 1 sp. - ore 12 mkl. og bygselretten
Vuku kirke 1 » — »
Stiklestad kirke 8 »
Tilsammen 1 sp. 1 ore 20 mkl
I 1874 blev der utstedt kongelig skjote til Gundbjørn Olsen på
Rød ostre og i 1875 til Gunhild Eriksdatter på Rød vestre.
Brukere: Ænårifta j Ruåi (Eindrid i Rod) nevnes i 1325, da
han var med og delte Lyng mellem Sigurd Jonsson og Vigleik
Aslakssøn. (Se Lyng). Da det neppe blev tatt småbønder til slike
hverv, kan vi slutte, at Rød dengang var en ganske betydelig gard.
Muligens har den under eiere i 1390 nevnte Einar Bessessøn
brukt den. Herom vet vi imidlertid intet sikkert.
I skattemanntallet av 1520 finner vi Guren i Rwth, og om ham
heter det: «nichill habet» (har intet). Det er rimelig at svartedauen
har virket med til å sette gårdene langt op i dalen sterkt tilbake.
I skibskattmanntallet av 1559 har vi Oluff paa Rudt.
Fra begynnelsen av 1600-tallet helt til henimot 1660 føres i
skattemanntallene Peder som opsitter; men det kan vel være et
spørsmål om dette er riktig — iallfall har det neppe vært samme
mann hele tiden. ,
Gården hadde i 1657 en besetning på 2 hester, 12 kyr, 12
sauer og 1 svin.
Peder har levet i trange kår: I manntallet over 12-dalers skat
ten i 1645 heter det, at han på grunn av armod kun er ilignet
halv skatt.
I 1660 heter opsitteren Ole Olsen. Han var i 1666 41 år.
Ved matrikuleringen i 1669 blev tienden sått til 1 td. bygg og
2 tdr. havre, ledingen til l / 2 rdl. 16 sk. og småtienden til IV2 ort.
«Findes thømmerschouff», heter det. Skylden blev foreslått ned
satt til 1 sp. 1 ore.
Ole Rod døde i 1714 og opgis da å være 93 år. De siste
årene hadde visstnok hans eldste sønn, Ole Olsen, drevet gården;
men han kom ikke til å overta den efter faren. Den, som nu tok
gården i bruk, het Ole Kristofersen og kom fra Sul. Han var
gift med Anne Jonsdatter Hellan.

----
308 Bind V
---
Skaden ved svenskene i 1718 opføres således:
Klær 7 » 48 »
Tilsammen 153 rdl. 72 sk.
Og en «huskvinde» på gården mistet en ko til 3 rdl. 48 sk.
og 2 sauer til 1 rdl., tilsammen for 4 rdl. 48 sk.
Ved matrikuleringen i 1723 oplyses, at der var skog til går
dens fornodenhet, seter x / 2 mil borte, god bumark. Gården beteg
nes som «maadelig tungvunden, mislig til korn og frostagtig». Ut
seden var 1 ] / 2 tdr. bygg og 6 tdr. havre, avlingen 55 sommerlass
hoi og 4 lass ekerhoi og besetningen 2V-1 hest, 6 kyr, 4 ungnaut,
12 sauer og 3 geiter. Tienden blev sått til 5 skjepper blandkorn
og 1 td. 2 skjpr. havre «ringe korn» og 12 mk. ost. Skylden blev
foreslått forhoiet 16 mkl. «i henseende til dens nogenlunde hoe
aufling og goede boemarck».
Ole Kristofersens sonn, Jon Olsen, fikk bygselbrev på halve
Rød, som faren hittil hadde hatt. Det er utsedt av stiftsprost
Jakob Thode 31. august, tgl. 3. septbr. 1746. Og den 31. mars,
tgl. 8. septbr. 1749, har den annen sonn, Ole Olsen, fått bygsel
brev på den annen halvpart, hvorefter gården hadde to brukere
til i 1782
Ved besiktigelsen av dragonkvarterene i 1747 oplyses om hu
sene på Ole Kristofersens part, at det ostre stål er forråtnet og må
av ny opbygges tillikemed en sengstue. Gården hadde god skog.
Jon Olsen dode i 1762. På skiftet efter ham er registrert 1
hest, 4 kyr, 4 sauer og 3 geiter. Aktiva var 57 rdl. 2 ort 6 sk. og
beholdningen 46 rdl. 22 sk.
Jons enke, Guru Mikkelsdatter, giftet sig med Ole Torkildsen
Kulsll, som under 7. januar, tgl. 20. februar 1764 fikk domprost
Thodes bygselbrev på gården, «naar han egter enken efter den
forrige leilænding». Han hadde nu denne halvdel av Rod til i 1777,
da han opgav den for Ole Olsen Røds svigersonn, Erik Larssen
Overholmen, som fikk bygselbrev av stiftsprost Irgens 31. februar
1777. Under 4. august, tgl. 15. august 1782, bygslet Erik også
den annen halvdel, som svigerfaren hittil hadde brukt, men nu


----
309 Bind V
---
avstod til ham mot et kår på 4 mål åker og for til 2 kyr og 6 småfe.
Fra nu av vart altså Rod atter én gard; den hadde i 1801 1 hus
mann.
I 1809 avstod Erik Larssen halve gården til sonnen, Ole Erik
sen, som fikk bygselbrev av stiftsprost Angell 29. septbr. 1809,
tgl. 5. april 1810. Erik fikk av denne part et kår på 2 tdr. bygg,
Rød østre, sett fra nord 1930. Fot. 0. Snekkermo.
6 tdr. havre og for til 2 kyr og 6 småfe, og vedblev å bruke den
annen halvpart. Herved var gården påny delt i to og vedblev å
være det.
Eriks svigersønn, Ando Olsen, fikk i 1810 efter Erik og Oles
forlangende bygselbrev av stiftsprost Angell på en plass under
gården på 6 mål dyrket jord samt endel dyrkbart land mot en
årlig avgift til opsitterne av 6 rdl, som skulde svares med 14
dagers arbeide i våronnen og 14 dager i skuronnen.
Den del av gården, som Erik beholdt, er Rød vestre, Ole Erik
sens del er Rød østre.
ROD OSTRE
Gårdsnr. 210, bruksnr. 1.
Denne gard hadde i 1835 en besetning på 2 hester, 8 storfe,
12 sauer og 7 geiter og en utsed av V 2 td. bygg, 7 tdr. havre og
4 tdr. poteter. I 1865 var besetningen 2 hester, 4 storfe, 8 sauer
og 4 geiter og utseden % td. bygg, 6 tdr. havre og 4 tdr. poteter.
På husmannsplassen føddes 1 ku, 5 sauer og 3 geiter og såddes
Va td. bygg, U/2 tdr. havre og 3 tdr. poteter.
20


----
310 Bind V
---
Efter Ole Eriksen, som døde i 1867, overtok sønnen, Gund
bjørn Olsen, gården. Han kjøpte den ifl. kongelig skjøte av 17.
mars, tgl. 3. november 1874, for 810 spdl. og en årlig jordavgift
til Domkirkens sogneprest på 2 tdr. 1 skjeppe 2 fjerdingkar sede
bygg. Denne avgift er kapitalisert til 270 spdl.
Grenseopgang mellem Rødsgårdene, Overholmen og Over
moen er foretatt 3. august 1866, tgl. 16. november 1869, utskift
ning mellem Rød østre og vestre 7. septbr., tgl. 3. novbr. 1874,
og opgangsforretning med grensebestemmelse mellem Rød og
Storstad 5. august, tgl. 3. novbr. 1874.
I 1875 var gårdens besetning 1 hest, 2 kyr, 1 ungnaut, 11
sauer og lam og 7 geiter og kid og utseden 1 td. bygg, 4V2 tdr.
havre og 6 1 /? tdr. poteter. På husmannsplassen Eggen føddes 1
ku, 5 sauer og 6 geiter og såddes a /4 td. havre og 1 td. poteter.
Gundbjørn Olsen hadde allerede, før han kjøpte gården, ved
kontrakt av 27. november 1873 forpjiktet sig til å avstå gården
til sønnen, Ole Gundbjørnsen, og denne opføres også som eier
i 1875, men fikk først skjøte av moren, Marta Mikkelsdatter, og
de andre arvinger efter Gundbjørn 31. mars, tgl. 3. april 1894.
Ole Gundbjørnsen hadde ingen barn. Han solgte gården til
Anton Johannessen Storstadmo, som var gift med hans foster
datter, Kristine. Anton bruker gården ennu. Ole døde i 1917.
ROD VESTRE
Gårdsnr. 210, bruksnr. 2.
Erik Larssen, som ved delingen av Rød beholdt denne gard,
opgav den i 1817 til fordel for Siv ert Gundbjørnsen Holmli, som
var forlovet med datteren Gunhild og ifølge bygselbrev først skulde
få tiltre gården, når han var blitt gift med henne. De jorddrotlige
rettigheter var dengang: landskyld 14 rbdl., landbohold 1 rbdl. 3
ort 3 sk. navneverdi og skyssferd efter lov og gjeldende anordnin
ger. Bygselbrevet er av 19. november 1817, tgl. 2. april 1818.
Erik tok av denne gard et kår på 2 tdr. bygg, 5 tdr. havre, jord til
Va td. potetsed og for til 1 ku og 4 småfe.
På denne gard var besetningen i 1835 2 hester, 8 storfe, 10
sauer og 8 geiter og utseden ] / 2 td. bygg, 7 tdr. havre og 4 tdr.
poteter. I 1865 var besetningen 2 hester, 4 storfe, 8 sauer og 4
geiter og utseden % tdr. bygg, 6 tdr. havre og 4 tdr. poteter. På
2 husmannsplasser føddes tilsammen 5 storfe, 26 sauer og 11
geiter og såddes % td. bygg, 3 tdr. havre og 5 ] / 2 tdr. poteter.
Sivert Gundbjørnsen døde i 1873, 84 år gammel, og enken,
Gunhild Eriksdatter fikk kongelig skjøte på gården 8. juni, tgl.
2. september 1875. Kjøpesum og jordavgift var som for Rød østre.

----
311 Bind V
---
Den egentlige kjoper var dog Hans Peter Nilssen Volden, som fikk
kjøpekontrakt av Gunhild 8. juni 1875, tgl. 16. mars 1880. Gun
hild dode som kårenke på Rod i 1878, 88 år gammel.
Gårdens besetning i 1875 var 3 hester, hvorav 1 under 3 år,
1 ekse, 4 kyr, 8 ungnaut eg kalver, 15 sauer og lam, 19 geiter og
kid og 2 svin og utseden P/2 tdr. bygg, 10*4 tdr. havre ig 4% tdr.
Rød vestre, sett fra nord 1927. Fot. O. Snekkermo.
poteter. På de to husmannsplasser, Rodsmoen og Dalbakken,
føddes 4 kyr, 1 ungnaut, 18 sauer, 11 geiter og 1 svin og såddes
1 td. bygg, 2]/ 2 tdr. havre og 5 tdr. poteter.
Hans Peter Nilssen døde i 1880, hvorefter enken, Maria Tores
datter Kolstad, og sønnene brukte gården til 1889, da Marta døde,
og sønnene reiste til Amerika.
Jon Eriksen Overholmen kjøpte så Rød. Da han siden kjøpte
Minsås nordre og flyttet dit, hadde han forpaktere på Rød. Ser
sjant 7. Helmo var der som sådan i mange år, til han i 1928 kjøpte
Byna.
Nu er det barna til Jon Rød på Minsås, som eier Rød, og
bruker er lærer Magnus Meir, gift med Magna Jonsdatter Rød.
STORSTAD
Gårdsnr. 211
Navnet: Uttales: Stårsta. — Storstad 1520. Styrstad 1530 Stør
stadt 1559. Storsta 1590. Størstadt 1610. 1626. Storstad 1664. 1723.
Oldnorsk: Styrsstadir, hankjonnsord, sammensatt med manns
navnet Stxrr.


----
312 Bind V
---
Skylden'. Den gamle skyld var 2 sp. 2 mkl. — efter at gården var
delt i tre fordelt således:
1836 1907
Storstad østre — sp. 1 øre 12V 2 mkl., 2 dal. 2 ort 14 sk., 3,37 mk.
Storstad mellem 1 » 12y 2 » 2 » 2 » 14 » 3,81 »
Storstad vestre 1 » — » 1 » 4 » 4 » 28 » 7,21 »
Tilsammen 2 sp. — ore 2 mkl. 9 dal. 4 ort 22 sk. 14,39 mk.
Eiere: I Steinvikholms lens regnskap for 1549 opføres Vi øre i
«Stornnstan» under «Stiicthenns» gods, hvorefter det skulde synes
tidligere å ha tilhørt Erkestolen. Er dette tilfelle, må det være erhver
vet i dens aller siste tid; ti det finnes ikke i nogen av erkebispenes
jordebøker. Ved reformasjonen er iallfall denne part blitt beslaglagt
av Kroneri.
Frue turke har — formodentlig helt fra middelalderen — vært
eier av den største part og dermed bygselrådig.
I begynnelsen av 1600-årene var en landskyldspart i gården bon
degods; den tilhørte i 1624 Laurits Haugan Ennu i 1630 var det
igjen 1 ore 16 mkl. av denne bondeodelspart — siden forsvinner den
helt. Den er vist gått over til Trondhjems hospital og St. Jørgens
hus. Stiklestad og Vuku kirker samt Verdalens prestebord har også
hatt landskyldparter i gården.
Eiendomsfordelingen i matrikulen av 1650 er vist neppe riktig
(denne matrikul har dessuten ikke høiere skyld på gården enn 1 sp.
2 øre 2 mkl.). lallfall har matrikulen av 1669 en annen fordeling,
og denne sees å være blitt stående for eftertiden. Den var slik:
Dessuten har på denne tid ligget under gården det til Reins
klosters gods hørende Grundan kvernsted, som hadde en skyld av
1 øre, og hvorover klostret var bygselrådig. Dette er vist dels regnet
med i gårdens skyld, dels ikke, hvorfor skylden stundom sees opført
md 2 sp. 1 øre 2 mkl.


----
313 Bind V
---
Nikolai Jenssen fikk kongelig skjøte på Storstad østre og mellem
IG /7 1845, tgl. 9 /i2 1852. Foruten kjøpesummen skulde svares til Frue
kirke i årlig jordafgift 3 tdr. 3 skjepper 2K> fjerdingkar sedebygg,
dessuten kår til opsitteren, Peter Henriksen og hustru.
Ifølge skjøte av 7«, tgl. "/« 1854, kjøpte Jenssen også Storstad
vestre. Foruten kjøpesummen skulde av denne gard svares en jord
avgift av 2 tdr. 3 skjepper og 1 fjerdingkar sedebygg og enken,
Marit Jonsd., fikk kår.
Hermed var gårdene gått inn i Verdalsgodset, og fulgte dette, til
Verdals kommune i 1918 solgte dem, torstad østre til Peter Peder
sen, Storstad mellem til Lasse og Jon Andosønner og Storstad vestre
til Mikal Pedersen.
Brukere: Ottar pa Storstad står i 1520 i manntallet over tiende
penningskatten med tilfoielsen «nichil habet», d. e. har intet [å be
tale med]. Det har vært smått stell på gården dengang.
I 1540 har Gullack betalt % pund smør i landskyld for ¥• øre i
Stornnstan under «Stiicthenns» gods, og samme år står Qudleck på
Storstann for 'A pund smør og 2 pund mel i leding.
I 1559 har vi Otter paa Størstadt i skibskatmanntallet.
Opsitteren i begynnelsen av 1600-årene het Jon. Han har brukt
gården til henimot 1619; ti dette år sees Jon Jonsen, utvilsomt søn
nen å ha betalt 2 rdl. i bygsel for Kronens halve øre i Storstad. Han
kan ikke ha vært der lenge; ti allerede i 1630 er Laurits leilending på
gården og har vært der til sist i 1650-årene.
Besetningen i 1657 var 3 hester, 13 storfe, 10 geiter, 12 sauer
og 1 svin.
I begynnelsen av 1660-årene er det blitt to opsittere på gården,
nemlig Jon Olsen og Jon Amundsen. De opgis begge i 1666 å være
41 år. Den første brukte 2 øre, den annen 4. Det synes også tidligere
til sine tider å ha vært 2 opsittere; således nevnes i 1640-årene for
uten Laurits en Anders Storstad som ødegårdsmann.
I 1669 er fremdeles Jon Olsen på gården; men Jon Amundsen
er avløst av Bård Lauritsen, formodentlig en sønn av den tidligere
opsitter. Ved matrikuleringen dette år er tienden sått til 1 % tdr.
bygg °g 3 tdr. havre, ledingen til 1 rdl. og småtienden til K rdl.
Der var humlehave og tømmerskog. Det oplyses videre at der under
gården er et møllested, Reinskloster tilhørende, «som ligger gand
ske øde».
I 1680-årene opføres Jon som bruker av to parter, og gården tør
således muligens være samlet påny. Han var der ennu i 1691 —
var da stevnet for gjeld.
I slutten av 1700-årene er det atter to opsittere, Ole Børresen og
Peder. De har neppe kunnet klare sine forpliktelser; iethvert fall

----
314 Bind V
---
sees Ole både i 1705 og 06 å være stevnt av Rinsklosters forpakter,
Rasmus Crag, for restanser, og formodentlig har han mattet cpgi
gården, som så har ligget ode, d. v. s. übygslet.
Begge parter er derpå blitt brukt av Gabriel Storstad for avgift
uten bygsel. På hosttinget i 1707 er han tiltalt av Frue kirkes om
budsmann, fordi han ikke engang har slått på den ene halvpart eller
på nogen måte hatt den i bruk «til kongelige skatters aflæg». (Når
der ikke var nogen bruker, måtte jo kirken seiv svare skattene).
Gabriel undskyldte sig med at han i disse harde tider ikke hadde
maktet det seiv, langt mindre formådd noen annen til det, hvorfor
den nu lå ganske ode og snart under fefot. Og i 1709 oplyses at
St. Jorgens hus i nogen tid ikke har fått landskyld av sin part i
Storstad, såsom gården hadde ligget ods eg übygslet i årene
1707—09.
Det lar sig fra denne tid gjøre å folge de forskjellige gårder.
Den part, som Gabriel har hatt i fast bruk, er Storstad vestre, den
annen part svarer til Storstad ostre og mellem.
STORSTAD OSTRE OG MELLEM
Gårdsnr. 211, bruksnr. I—21 —2
Denne part, som i flere år hadde ligget ode, er — antagelig
omkring 1710 — tatt i bruk av dragon Anders Olsen, som hadde
den uten å erlegge landskyld, hvilket oplyses ved et tingsvidne i
1712. Han var der ennu i 1718, da gården blev plyndret av
svenskene, hvorved skaden opgis som folger:
Tilsammen 56 rdl.
Ved matrikuleringen i 1723 opfores hele Storstad under ett, men
med to opsittere. Der var skog til husfornodenhet, seter 3 mil fra
gården, god bumark. Den betegnes som «meget tungvunden og mis
lig til korn». Utseden var 2 { A tdr. bygg og 7 tdr. havre, avlingen
32 sommerlass voldhøi og 4 lass ekerhoi, og besetningen 2Y% hest,
8 kyr, 4 ungnaut, 12 sauer og 6 geiter. Tienden blev sått til 6 skjep


----
315 Bind V
---
per bygg, 2 tdr. havre «ringe korn» og 16 mk. ost. Skylden blev
foreslått nedsatt 1 øre 2 mkl. «formedelst denne gards megen sletthet
og ringe aufvel haver hellers ingen anden næring».
Gården hadde imidlertid omkring 1720 fått en ny opsitter, Jens
Andersen; han har muligens vært der til omkring 1730.
Fra 1730 nevnes Paul Storstad, således i 1733, da han er stevnet
av fogden for slagsmål iet bryllup på Årstad. Efter 1733 synes han
ikke å ha vært på gården.
Opsitterforholdene i den følgende tid er uklare: Svend Johansen
nevnes fra 1732 —35, Sivert Andosen, sønn av Ando Sivertsen Stor
stad vestre, i 1742. Han døde i 1747 og en Ole Arntsen Storstad
i 1746. Det synes som om nogen av disse har vært samtidig, så at
eiendommen har hatt to opsittere. lallfall har ganske sikkert de to
siste vært samtidig, og vi kan således fra denne tid skjelne melleni
Storstad østre og rnellem, skjønt de var neppe utskiftet ennu.
STORSTAD ØSTRE
Gårdsnr. 211, bruksnr. 1.
Den part, som Ole Arntsen har brukt, må svare til Storstad
østre. Skiftet i 1746 efter hans første hustru, Gunhild Peders
datter, tyder på, at han kun kan ha brukt denne part; ti der regi
strertes bare 1 hest, 2 kyr, 1 ungnaut, 2 geiter og 4 sauer. Boet
var fallitt, idet aktiva var 20 rdl. 1 ort 5 sk., mens passiva var
23 rdl. 2 ort 4 sk. Han giftet sig i 1750 med Karen Arntsdatter
Flyan, som imidlertid døde allerede året efter; så blev han i 1755
gift med Gunhild Svendsdatter Årstad, hvorefter han synes å ha
flyttet til Årstad og å ha overgitt Storstad til sønnen, Arnt Olsen
(Arnt Skavhaugg?) lallfall heter det i 1766, at gården er bygslet
til Ole Svendsen Leirhaugen, en sønn av ovennevnte Svend Johan
sen, og at «hit tidige opsidder, Arnt Olsen» godvillig har avstått
den. Men det kan jo her være feil for Ole Arntsen. Bygselbrevet
er av 5. juni, tgl.Ts. august 1766.
Ved skifte i 1786 efter Ole Svendsens første hustru, Ingeborg
Jonasdatter, er registrert 2 hester, 3 kyr, 9 geiter og 11 sauer.
Utseden var 3 kvarter bygg og 2 tdr. havre. Aktiva var 64 rdl.
14 sk. og beholdnigen 38 rdl. 2 ort 5 sk.
Ole Svendsen døde i 1802. På skiftet efter ham er registrert
1 hest, 5 kyr, 1 ungnaut, 8 geiter og 12 sauer. Kornavlingen var
7 berger bygg og 30 lass havre. Aktiva var 277 rdl. 3 ort 13 sk.
og beholdningen 169 rdl. 16 sk.
Enken, Ber et Pedersdatter, blev i 1805 gift med Peter Hen
riksen Kjesbu, som så blev på Storstad en lang årrekke. Gården

----
316 Bind V
---
hadde i 1835 en besetning på 1 hest, 4 storfe, 8 sauer og 6 geiter
og en utsed av V± td. bygg, 1 l / 2 tdr. havre og 2*4 tdr. poteter.
Da Nikolai Jenssen i 1845 hadde kjøpt gården, fikk Peter og
hustru kår.
Ole Olsen Storstad — senere på Bjørnmælen — hadde denne
gard en tid; han var da ungkar. Derefter hadde Jakob Jakobsen
Storstad østre, sett fra sydvest 1929
Fot. H. Anderson.
Over holmen den til sin død i 1856; han var da 44 år. Enken,
Marta Olsdatter, giftet sig med El lev Tore sen Sunnlstuen, Vl
villen, og han brukte så gården, til han flyttet til Bjørstad i 1870.
Gården hadde i 1865 en besetning på 2 hester, 5 storfe og 16
sauer, og utseden var X A td. bygg, 3 tdr. havre og 6 tdr. poteter.
Den 25. april 1870 blev Peder Olsen Rødsvald leilending på
gården — avgift 18 spdl. Dens besetning i 1875 var 2 hester,
hvorav 1 under 3 år, 3 kyr, 3 ungnaut og kalver, 14 sauer og
lam, 14 geiter og kidd og 1 svin og utseden 3 /4 td. bygg, 6 tdr.
havre og 5 tdr. poteter.
Peter døde i 1898. Sønnen, Peter Pedersen, hadde overtatt
gården i 1807 for en avgift av 50 kr. og kår, siden 80 kr. Jon
Johannessen Tømte drev en tid sammen med Peter.
Den 13. mars 1918 kjøpte Peter gården av Verdalens kommune
for 6000 kr. og fikk skjøte 26. februar 1921.


----
317 Bind V
---
STORSTAD MELLEM
Gårdsnr. 211, bruksnr. 2
Efter Sivert Andosen, som døde i 1747, har muligens enken
brukt gården endel år. Så fikk broren Jeremias Andosen, sønn
av Ando Sivertsen Storstad vestre, bygselbrev på den 25. juni
Fot. H. Anderson.
1760, tgl. 20. februar 1761. Efter ham overtok svigersonnen. Ole
Olsen, den ifl. bygselbrev av 29. januar 1798, tgl. 18. febr. 1799.
Efter Ole Olsen, som døde i 1822, brukte enken, Mali Jeremias
datter, gården i mange år, til hun i 1841 overgav bruken til to av
sine sønner, Kristofer og Peter. Besetningen var i 1835 2 hester.
4 storfe, 6 sauer og 6 geiter og utseden V* td. bygg, 3 tdr. havre og
2V2 tdr. poteter. Kristofer fikk forpaktningskontrakt på gården
13. oktober 1845 — avgift 16 spdl.
I 1865 var besetningen 2 hester. 3 storfe, 17 sauer, 10 geiter
og 1 svin og utseden *4 td. bygg, 6 tdr. havre og 7 tdr. poteter.
På husmannsplassen Bjørnmælen føddes 2 storfe, 12 sauer og 2
geiter og såddes x k td. bygg. 2 tdr. havre og 3 tdr. poteter.
Den 17. mars 1870 blev Ando Lorentsen Sundby enget forpakter
på gården. Den hadde i 1875 en besetning på 1 hest, 2 kyr, 3 ung
naut og kalver, 20 sauer og lam, 12 geiter og kidd og 1 svin og
en utsed av V 2 td. bygg, 6 tdr. havre og 6 tdr. poteter. På hus
mannsplassen føddes 1 okse, 1 ku og 1 ungnaut og såddes x k td.
bygg, 2 tdr. havre og 2 tdr. poteter.

 

----
318 Bind V
---
Ando brukte gården til sin død i 1903. Sonnen, Lasse Ando
sen, brukte den så videre på morens kontrakt.
Den 24. april 1918 kjøpte Lasse og Jon Andosønner gården av
Verdalens kommune for 6000 kr. og kår til moren. De fikk skjote
23. juni 1919.
STORSTAD VESTRE
Gårdsnr. 211, bruksnr. 3.
Gabriel, som i begynnelsen av 1700-årene brukte hele Storstad,
har fra omkring 1710 hatt bare Storstad vestre, som han brukte
til sin død i januar 1719. Svenskene hadde da plyndret gården;
skaden angis til:
Tilsammen 56 rdl
Enken, Maren Larsdatter, hadde nu gården, visstnok til 1722,
da Ando Sivertsen Bjørstad kom dit. «Tilforn laa gaarden øde»,
heter det i et tingsvidne av 1728, hvor også oplyses, at Ando rester
16 rdl. på rettighet og er en fattig mann. Han blev dog ved går
den til sin død i 1760, men sått visstnok hele tiden i ganske be
skjedne kår. På skiftet efter ham er registrert 1 hest, 4 kyr, 1
ungnaut, 6 sauer og 2 geiter. Aktiva var 45 rdl. 2 ort og be
holdningen 18 rdl. 8 sk.
Enken, Kirsten Olsdatter, opgav et par år efter gården for
sønnen, Ole Andosen, som fikk bygselbrev av Frue kirkes ombuds
mann, Jens Chr. Heide, 15. juli, tgl. 16. august 1762. Kirsten
fikk kår.
Ole døde i 1786, og enken, Gjertrud Olsdatter, blev samme år
gift med dragon Kristofer Olsen Vestgrundan, som fikk bygselbrev
på gården av Heide 19. oktober 1786, tgl. 21. februar 1787.
I Oles tid synes de økonomiske forhold å være blitt vesentlig
forbedret, idet skiftet efter ham viser aktiva til et beløp av 123 rdl.
2 ort 4 sk. og en beholdning på 80 rdl. 3 ort. Den registrerte be
setning var 2 hester, 5 kyr, 6 ungnaut, 11 geiter og 26 sauer, ut
seden 8 tdr. havre og IV2 tdr. bygg. Omtrent samme husdyrhold


----
319 Bind V
---
viser skiftet efter Gjertrud i 1795. Aktiva blev da 192 rdl. 2 ort
8 sk. og beholdningen 100 rdl. 18 sk.
Kristofer giftet sig i 1796 med Beret Barosdatter Leirfald,
men døde allerede året efter, og nu viste boet et underskudd på
9 i dl. 1 ort 13 sk., skjønt aktiva var 361 rdl. 15 sk.
Gården blev nu bygslet til korporal Ellev Gudmundsen Næs,
Storstad vestre, sett fra nordvest 1929.
Fot. H. Anderson.
sonn på Fosneset, som giftet sig med Kristofer Olsens enke, Beret
Barosdatter. Bygselbrevet er av 16. mars 1797.
I Ellevs tid blev der sommeren 1816 avholdt deling av Storstad
gårdenes felles skog og utmark, hvorved halvparten blev tillagt
Storstad vestre, den annen halvpart de to andre gårder efter nær
mere betegnede merker.
Storstad vestre hadde i 1835 en besetning på 2 hester, 9 storfe,
11 sauer, 7 geiter og 1 svin, og utseden var '/2 td. bygg, 7M> tdr.
havre og 4 1 / / 2 tdr. poteter.
Det har gått bra fremover på gården i Ellevs tid. Litt midler
har han nok fått med nogen av sine mange hustruer — han var
fem ganger gift. Allerede i 1800 ved skiftet efter hans annen
hustru, Sunni Jeremiasdatter Midtgrundan, er der sølvtøi for 2
rdl. 2 ort, aktiva for ialt 270 rdl. 2 ort og en beholdning på 225
rdl. 1 ort. Og ved skifte i 1840 efter hans fjerde hustru, Anne
Ellingsdatter Hallem, er registrert sølv for 11 rdl. 4 ort og en be
setning på 2 hester, 5 kyr, 4 ungnaut, 19 geiter, 28 sauer og 1 svin.
Årest utsed var % td. bygg, 10 tdr. havre og 4 tdr. poteter. Hu


----
320 Bind V
---
sene var i god stand, neter det, «ialfald blandt de bedste gaarde
her i bygden, som drives leilændingsvis». Aktiva blev 348 spdl.
1 ort 23 sk. og beholdningen 281 spdl. 4 ort 3 sk
Da Ellev Gudmundsen i 1842 stod brudgom for femte gang,
var han 74 år. Han døde i 1847.
Den 30. september 1854 leiet Nik. Jenssen bort Storstad vestre
med undtagelse av et lite eng, som har vært brukt under Leirhaugen,
til Hans og Ole Jonssønner Fosneset (formodentlig brødre av
Ellev Gudmundsens siste hustru, Marit Jonsd. Fosneset). Avgift
28 spdl. årlig, jordavgift til Frue kirke og kår til enken efter Ellev.
Hans gav senere fra sig sin part til Ando Lorentsen Sundbyenget,
som drev nogen år sammen med Ole. Ando kom siden til Storstad
mellem. Hans Jonsen døde som inderst på Storstad i 1871,
:>3 ar gl.
Gården hadde i 1865 en besetning på 3 hester, 7 storfe, 20
sauer og 3 geiter og en utsed av V 2 td. bygg, 10 tdr. havre og 8
tdr. poteter. Der var 2 husmannspiasser; men besetning og utsed
er kun opført for den ene, hvor der føddes 2 storfe, 8 sauer, 4 geiter
og 1 svin og såddes X A td. bygg, 2 tdr. havre og 3 tdr. poteter.
I 1875 var besetningen 1 hest, 3 kyr, 4 ungnaut og kalver, 20
sauer og lam, 10 geiter og kidd og 1 svin og utseden V 2 td. bygg,
6 tdr. havre og 8 tdr. poteter. På de to husmannspiasser Storstad
moen og Bjørnmælen søndre føddes 4 kyr, 1 ungnaut, 18 sauer,
7 geiter og 1 svin og såddes % td. bygg, 3 V2 tdr. havre og 6 tdr.
poteter.
Den 17. mars 1870 blev Storstad forpaktet til Ole Jonsen (den
samme som ovenfor). «Avgift 5 spdl., kaar og skatter etc. paa den
samlede eiendom».
Efter Ole Jonsen har nok sønnen, Elling Olsen, overtatt og brukt
gården en kort tid. Han døde i 1889.
Den 14. sepbr. 1892 blev Ole Jonsens svigersønn, Mikal Pe
dersen Storstad østre, leilending på gården. Han fikk kontrakt på
levetiden mot en avgift av 40 kr. og kår til Ole Jonsen og hustru.
Mikal kjøpte gården av Verdalens kommune 13. mars 1918 for
6000 kr. og fikk skjote 22. juli 1921.
Storstadætten.
De to forste ledd usikre.
A. Ole Bjørstad, opsitter p. B. i begynnelsen av 1600-årene.
B. Ando Olsen Bjorstad (var i 1666 50 år gl.).
C. Sivert
D. Ando Sivertsen Bjorstad, Storstad, f p. Storstad 1760,
75 år. * 1713 Kirsten Olsd. Midgrundan.

----
321 Bind V
---
Sivert Andosen Storstad, f p. S. 1747 i sitt 35. år. f 1741
Beret Olsd. Årstad.
F 1
F 1. Sakarias Sivertsen, f. p. Storstad 1744.
F 2. Agnes Sivertsd., f. p. Storstad 1746.
Maren Andosd., f. p. Midgrundan 1715 * *) 1746 Jon Jon
sen Ulvillen, enkemann. * -).
Morten Andosen, f. p. Midgrundan 1716, var i 1761 i T.hjem.
Ole Andosen, f. p. Grundan 1720.
E 2
F. 3
E 4
E 5
E 6
Sakarias Andosen, f. p. Storstad 1722.
Jon Andosen, f. p. Storstad 1725. * 1756 Ragnhild Arntsd
Flyan.
F 1. Kirsten Jonsd., f. 1756.
E 7
E 8
Sakarias Andosen, f. p. Storstad 1721.
Ole Andosen Storstad den yngre, f. p. S. 1729, t smst. 1786.
* 1765 Gjertrud Olsd. Breding, f. p. 8., f P- Storstad 1795.
Hun * -) 1786 Kristofer Olsen Ulvillen, Storstad, f. 1751,
f 1796.
F 1. Ando Olsen, f. p. Storstad 1775.
F 2. Guru Olsd., f. p. Storstad 1772.
F 3. Kirsti Olsd., f. p. Storstad 1779
Sigri Andosd., f. p. Storstad 1731.
Jeremias Andosen Storstad, f. p. S. 1734. * 1761 Ingeborg
Kristofersd.
E 9
E 10
F 1. Ando Jeremiassen, f. p. Storstad 1762.
F 2. Marit Jeremiasd., f. p. Storstad 1764.
F 3. Kirsten Jeremiasd., f. p. Storstad 1768.
F 4. Mali Jeremiasd., f. p. Storstad 1771, f 1841 smst. * 1795
Ole Olsen Storstad.
Gl. Ando Olsen, f. p. Storstad 1796. * 1825 Marta
Nilsd. Storstad, f. p. Dillanvald 1803.
G 2. Ole Olsen Storstad ,f. p. S. 1801, f P- Musum 188 ! ».
* 1834 Marta Jakobsd. Vangstad, f. p. Holmlivald
1812, f 1877.
G 3. Jeremias Olsen, f. p. Storstad 1804. * 1831 Beret
G 4. Jon Olsen Storstad, f. p. S. 1806, f 1836. * 1833
Marta Larsd. Holmn, f, p. Skrovemælen 1807.
H 1. Lars Jonsen, f. p. Holmlivald 1834.
H 2. Johannes Jonsen, f. 1837.
G 5. Kristofer Olsen Storstad, f. p. S. 1809. Reiste til
Amerika. * 1841 Guru Jakobsd., f. 1810, dtr. av Jakob
Eriksen Levring og h. Anne Mortensd. Slapgård.
H l.Ole Kristofersen, f. c. 1843.
H 2. Jakob Kristofersen, f. c. 1845.


----
322 Bind V
---
H 3. Kristofer Kristofersen, f. 1856.
H 4. Marta Kristofersd., f. c. 1841.
H 5. Guruanna Kristofersd., f. 1. 1848.
H 6. Mette Kristofersd., f. r. 1850.
G 6. Peter Olsen Storstad Leirhaugmoen under Midtholmen, senere
Steingrundan, f. p. S. 1817. * 1842 Henrikka Simonsd. Kjesbu,
f. p. K. 1822.
H 1. Jeremias Petersen, f. c. 1842.
H 2. Jon Petersen, f. 1864.
H 3. Ingeborg Anna Petersd., f. c. 1854.
H 4. Maria Petersd., f. c. 1858.
H 5. Paulina Petersd., f. 1861.
G 7. Agnes Olsd., f. p. Storstad 1798. * 1828 Jon Olsen Holmli,
enkemann, f. p. Holmlivald 1794.
H 1. Mali Jonsd., f. p. Holmlivald 1828, f 1878, ugift.
H 2. Randi Jonsd., f. p. Holmlivald 1830. * 1861.
GB. Ingeborg Olsd., f. p. Storstad 1814, f 1886. * 1840 Ole Mik
kelsen Holmlivald, siden Kulstadvald, f. p. H. 1816.
SUNDBYENGET
Gårdsnr. 212.
Haldo Jonsen Sundby østre og Johan Olsen Lunden frasolgte
ved arvefesteskjøte av 18. august 1818, tgl. 7. juni 1827, engsletten
Sunbyenget, som fra gammel tid hadde tilhørt deres gårder i felles
skap og lå tett ved Fosneset i Vuku. De solgte til Jon Larssen Fos
neset for 100 spdl. på de vilkår, at de seiv og de følgende brukere
av deres gårder skulde være berettiget til årlig å male 18 tdr. korn
hver på det kvernbruk, som Jon eiet. Eiendommen blev skyldsatt
5 mai 1827 for 6 mkl., fra 1836 1 ort 18 sk. (I 1907 var skylden
mk. 0.70). I boet efter Jons hustru, Marit Hansdatter, blev den i
1828 verdsatt til 60 spdl., og det oplyses da, at der kunde fødes
1 ku og såes Wa tdr. korn. Ved tellingen i 1835 var besetningen
4 sauer og utseden 3 /4 td. havre og V 2 td. poteter.
Hans og Ole Olsen Fosneset solgte eiendommen ved skjøte av
16., tgl. 17. august 1842, til Jon Larssens sønn, Lorents Jonsen
Fosneset, for 100 spdl. Ved skjøte av 4., tgl. 5 februar 1845, over
drog Lorents den til Nikolai Jenssen, hvorved den gikk inn i Ver
dalsgodset; men Lorents vedblev å bruke den som forpakter. Han
fikk kontrakt 29. mars 1848 mot en årlig avgift av 10 spdl. og 1
spdl. 24 sk. for brennfang. Den 16. april 1870 leiet han Grundfos
kvern for 130 spdl.
Besetningen var i 1865 3 kyr og 12 sauer og utseden X A td.
bygg, 1 td. havre og 2 tdr. poteter.

----
323 Bind V
---
I 1875 var besetningen 2 kyr, 10 sauer, 1 geit og 1 svin og ut
seden l A td. bygg, P/2 tdr. havre og 4 tdr. poteter.
Lorents døde på Sundbyenget i 1890 og hustruen Gjertrud, som
var fra Rødsmoen, i 1895. Derefter brukte dattersonnen, Lasse
Olaussen, eiendommen, til han flyttet til Midthellan.
Marius Holmli kom så til Sundbyenget, og han kjøpte gården
av Verdalens kommune den 13. mars 1918. Da fulgte Sundby eng
skogen (skyld 15 øre) av Leirhaugen med. Skjøtet er av 26. juni
1919.
FOSSNESET
Gårdsnr. 213.
Skylden'. Den gamle skyld var 1 øre, fra 1836 2 dal. 1 ort 6 sk.,
fordelt på 2 like store bruk, i 1907 4,54 mk., også fordelt på 2
like store bruk, Fcssneset ostre og vestre, hver på 2,27 mk.
Eiere: Fcssneset er det samme som det gamle Grundfos sag
sted, og er muligens dannet ved, at sagmesteren ved bruket har
ryddet jord til sig. Det er forresten vanskelig å få full klarhet over
forholdene, idet eiendommen i eldre tider øiensynlig er blitt sam
menblandet og forvekslet med Grundfos fiskeri, som var skyldsatt
på grunn av laksefisket og hadde samme skyld.
Presten, Peder Eriksen Juel har fått kgl. bevilling på Fossneset
sag i 1655; men det har nok vært bebygget der tidligere: I lens
regnskapet av 1592 opfores nemlig landskyld av 2 ørtuger i
«Fosseng» under «Stigtens» gods, hvorav man kunde slutte, at
eiendommen i sin tid hadde tilhørt erkebispegodset, hvilket dog
neppe er tilfellet; derimot tilhørte Grundfos laksefiske dette. (Se
under: Fisken, samt under: Skog- og sagbruk).
Det som kan fastslåes, synes altså å være, at Fossneset i slutten
av 1500-årene har vært krongods. Antagelig i 1660-årene har så
Lars Pedersen Brix erhvervet eiendommen sammen med meget
annet krongods. Peder Juel drev som bygselmann sagbruket, men
synes senere også å ha kjøpt jordeiendommen; ti da Juels enke var
blitt gift med kapellanen, Jakob Lund, solgte denne i 1686 Grundfos
sag til Rasmus Ågesen Hagen, som siden fikk «fuldkomment
skjøte» på grunnen med tilhørende laksefiskeri, fra gammel tid
skyldsatt for 1 øre, av Lunds enke, Elsebe Tomasdatter. Dette
skjøte er av 23. mai, tgl. 25. juni 1695.
Ved skjøte av 15. mars 1730 overdrog Hagen «Fosnæset med
underliggende sag 1 øre» sammen med Holmlien og flere andre
gårder til sin svigersønn, Broder Boysen. Eiendommen fulgte nu
Hagenfamilien i det såkalte Hagenske eller Vuku jordegods, inntil
Johannes Monrad i 1805 solgte dette til Hans Wingård Finne, som

----
324 Bind V
---
igjen i 1807 solgte til proprietær Miiller, hvorved gården gikk inn
i Verdalsgodset og fulgte dette, inntil Verdalens kommune i 1925
solgte Fossneset ostre til Johan Jonsen og Fossneset vestre til Ole
Kinken.
Brukere: Eiendommen har vært til bruk for sagmestrene på
Grundfos sagbruk. I begynnelsen av 1700-årene nevnes «Anders
Fossneset, sett fra vest. I bakgr. Seineset.
Fot. E. Musum.
Sagmester paa Fossneset». Det må være den samme Anders, som
i 1723 er opsitter på «Grundfoss saugsted». Noget «Fossneset»
finnes ikke i denne matrikul, så ovennevnte Grundfos saugsted er
utvilsomt det samme Fossneset, som Hagen i 1730 overdrog Bro
der Boysen.
For denne gard finnes ingen oplysning om skade ved svenskene
i 1718.
Ved matrikuleringen i 1723 oplyses stedet å ha 1 husmann, som
sår V-2 vog, og «1 lidet qvernsted sampt et lidet fiskerie hvorfor lejen
er lagt». Og der tilfoies folgende bemerkning om eiendommen:
«Denne er lagt udj leie for et lidet fiskerie udj el ven, og er hellers
ved denne foss een saug kaldet Grundfoss saugen, Sr. Rasmus
Aagesen tilhorende, hvorpaa aarl:g kand skiæres 2 x h stabel bord,
som tilforne ej er lagt udj skatt, hvorfore samme herudj aarlig leie
for 1U rdl. at svare ansettes.»
(Det er vel et sporsmål, om det ikke er helt feilaktig, at gården
er skyldsatt på grunn av fiskeriet — det synes her å foreligge en
forveksling med gårdsnr. 214).


----
325 Bind V
---
Ellev Gudmundsen Fossneset (eller Sagneset) nevnes fra 1716,
hvilket år han blev gift med Ingeborg Andersdatter Sagneset, utvil
somt datter av ovennevnte Anders.
Gården, som ofte kalles Sagneset, synes allerede i denne tid
jevnlig å ha hatt to opsittere; det er jo rimelig, at der måtte være
to til å skifte på ved sågen. Ole Olsen og Siurd Olsen Fossneset er
nevnt, den første fra 1737—42, den siste fra 1742—45. Så har vi
Tore Anderssen, som i 1753 fait i elven ved Ulvillen, blev reddet
op levende, men døde et par dager efter. Det er formodentlig hans
enke den Siri Olsdatter Fossneset, som året efter blev gift med
dragon Anders Pedersen.
På skiftet efter Siri, som døde i 1765, 81 år gammel, er regi
strert I ku, 2 sauer og 1 lam, en stue med kammer, kjøkken, stabbur,
fjøs og låve samt halvparten i en kvern. Aktiva og passiva var
45 rdl. Husene var verdsatt til 13 rdl. Anders blev i 1768 gift
med Guru Andersdatter Brekken.
Peder Olsen og Baro Ellevsen nevnes, den første fra 1749—63,
den siste fra 1756. Efter Peder kom omkring 1767 Gudmund El
levsen, bror til Baro og begge sønner av den Ellev Gudmundsen,
som kom inn på gården i 1716. Omtrent fra denne tid kan vi be
gynne å skjelne mellem Fossneset østre og vestre og følge opsitter
rekken på hver av dem, skjønt de to opsittere tidligere vel også har
hatt hver sin del av eiendommen til bruk.
FOSSNESET ØSTRE
Gårdsnr. 213, bruksnr. 1.
Baro Ellevsen brukte denne gard fra omkring 1756 til sin død
i 1795. På skiftet efter ham registrertes foruten en sølvskje og en
del tinn- og stentøi samt adskillige møbler en besetning på 2 kyr,
9 sauer og 1 svin samt en ny fosskvern til 27 rdl. og en gammel
til 12 rdl., stue, stabbur, låve, vedskjul, fjøs og stall til 80 rdl. Ak
tiva var 183 rdl. 4 sk. og beholdningen 133 rdl. Han synes å ha
vært en ren velstandsmann.
Sønnen, Børre Barosen, fikk under 14. august 1795 bygsel
seddel av madame Broder Hagens «paa gaarden og det halve
kvernsted Grundfos, skyld 12 mkl.», som han skulde tiltre, når
moren, Marit Børresdatter Årstad, døde eller opgav eiendommen.
Han forpliktedes til bestandig å arbeide på sågen, når det behøvdes,
eller stille en annen for sig, å føre opsyn med sågen og holde går
dens åker og eng i hevd.
Marit, som var et godt gifte, opgav imidlertid ikke så snart:
Hun giftet sig samme år med den 30 år yngre dragon Jon Larssen
Nedre Holmenvald og levet til i 1814. Børre var da død og kom
21

----
326 Bind V
---
således ikke til å overta. På skiftet efter Marit er registrert bl. a.
en beskadiget kakelovn til 1 rbdl., en løs seng 48 sk. og en sengbenk.
Avlingen var 30 staurer bygg til 31 rbdl. 24 sk. og 40 do. havre
33 rbdl. 32 sk. Husene verdsattes til 150 rbdl. og en fosskvern til
50. Besetningen var 2 kyr til henholdsvis 66 rbdl. 16 sk. og 50
rbdl., 3 geiter 12 rbdl., 3 sauer 15 og 1 lam og 3 kidd 4 rbdl. Ak
tiva var 459 rbdl. 60 sk. og beholdningen 412 rbdl. 87 sk. Jon
sees å ha sittet på gården til sin dod som en velstående mann. Ved
skifte efter hans annen hustru, Marit Hansdatter Overholmen,
som dode i 1827, er registrert 2 kyr, 6 sauer, 4 geiter og 1 svin,
husbygninger med uthus og halvdelen i et kvernhus. Aktiva var
262 spdl. 1 ort 12 sk. og beholdningen 213 spdl. 6 sk.
I 1835 var besetningen 1 storfe, 4 sauer og 1 svin og utseden
X A td. bygg, 1 td. havre og 1 td. poteter.
Jon dode i 1842 og efterlot sig en beholdning på 75 spdl. 3 sk.
Det var da en stue med kjokken og fordør til 23 spdl., en ditto til
samme pris, en låvebygning, 8 spdl., et fjøs og høibu, 8 spdl., en
stall med vedskur, 2 spdl., og et stabbur, 2 spdl. Halvdelen av
kvernhuset med tilbehør verdsattes til 10 spdl.
Jon Larssens sønn, Hans Jonsen, hadde stedet efter faren.
Han blev gift i 1844. I 1854 flyttet han til Storstad vestre.
Derefter var Jon Jonsen Grundanvald på Fossneset. Gårdens
besetning var i 1865 i storfe, 5 sauer og 2 geiter og utseden *4 td.
bygg, 1 td. havre og 3 tdr. poteter. I 1875 var besetningen 2 kyr,
11 sauer og lam, 3 geiter og kidd og 1 svin og utseden % td. bygg,
V/2 tdr. havre og 3 tdr. poteter.
Jon døde på Fossneset i 1900. Sønnen, Johan Jonsen, overtok
gården efter faren og kjøpte den av Verdalens kommune den 14.
april 1925 for 700 kr. Et skogstykke, skyld 15 ore, av Leirhaugen
blev tillagt gårdparten ved salget.
FOSSNESET VESTRE
Gårdsnr. 213, bruksnr. 2.
Gudmund Ellevsen hadde denne part antagelig fra 1767 til
sin død i 1816. Svigersønnen, Peder Ingvaldsen Sågen, gift i 1807
med Mali Gudmundsdatter, har vel brukt gården efter ham. Han
bygslet i 1824 Saukin, men døde på Fossneset i 1856. (Se Stor-
Ingvaldætten, Årstad). Gården hadde i 1835 en besetning på 1
storfe, 4 sauer og 1 geit og en utsed av V 4 td. bygg, 1 td. havre og
1 td. poteter.
Efter Peder overtok sønnen, Ole Pedersen, gården. Den hadde
i 1865 en besetning på 2 storfe og 6 sauer, og utseden var Y% td.
bygg, 1 td. havre og 3 tdr. poteter. I 1875 var besetningen 1 ku,

----
327 Bind V
---
1 ungnaut, 8 sauer og lam og 2 geiter og kidd og utseden V 2 td
bygg, H 4 tdr. havre og 2 tdr. poteter.
Ole døde i 1883, og sønnen, Peder Olsen, overtok gården. Han
flyttet siden til Kvernmoen og døde der i 1906. Efter Peder hadde
så søstersønnen, Ole Ludvigsen, Fossneset til sin død i 1908. Eri
ke n hadde så gården, til svigersønnen, Ole Toresen Kinken, overtok.
Han kjøpte den av Verdalens kommune 14. april 1925 for 1200
kr. og kår. Et skogstykke, skyld 15 øre, av Leirhaugen blev tillagt
gårdparten ved salget.
Fossnesætten.
A. Peder Larssen (opføres i 1666 som husmann på Kvello. Han
var da 51 år og hadde en sønn Gudmund, l A år gl. Gudmund
var et meget sjeldent navn i bygden).
B. Gudmund Åsen.
Cl.Ellev Gudmundsen Fossneset (eller Sagneset). * 1716
Ingeborg Andersd. Sagneset.
D 1. Anders Ellevsen, f. p. Fossneset 1717.
D 2. Karen Ellevsd., f. p. Fossneset 1723.
D 3. Gudmund Ellevsen Fossneset, f. p «Sagneset*
1733, f 1816. * 1767 Ingeborg Olsd., f. i Ulv -
len 1745.
E 1. Ellev Gudmundsen Næs, Storstad vestre, f p
«Neset» 1768, f p. Storstad 1847. * *) 1796
Beret Barosd. Storstad, enke, f 1798, 38 år gl.
■) 1798 Sunni Jeremiasd. Midgrundan,
f 1800, 27 år gl. * ») 1801 Elsebe Toresd.
Holmen nedre, f 1835, 71 år gl. * 4 ) 1835
Anne Ellingsd. Hallem, f. p. H. 1788, f p.
Storstad 1840. (Se Øvre Stiklestadætten 111
s. 347, hvor det feilaktig står, at Ellev er f. p
Overneset). * 5 ) 1842 Marit Jonsd. Foss
neset, enke.
F 1. Beret Ellevsd., f. 1799, f 1801.
E 2. Ole Gudmundsen, f. p. Fossneset 1775.
E 3. Anders Gudmundsen, f. p. Fossneset 1777.
E 4. Mali Gudmundsd., f. p. Fossneset 1783
1807 Peder Ingvaldsen Fossneset, f. p. N
Holmenvald 1783, f 1856. Se Stor Ingvald
ætten, Årstad.
D 4. Baro Ellevsen Fossneset, f. p. «Sagneset» 1720
t p. Fossneset 1794. * 1757 Marit Børresd Årstad'
f. p. Å, 1733, fp. Fossneset 1814. Hun * 2 ) 1795
Jon Larssen N. Holmenvald, Fossneset.

----
328 Bind V
---
E 1. Ellev Barosen, f. p. Fossneset 1766.
F. 2. Borre Barosen Ulvillen, f. p. Fossneset 1769. * 1795 Sunni
Ellevsd. Ulvillen, f. i U. 1772, dtr. av Ellev Olsen U.
Fl. Karen Borresd., f. i Ulvillen 1795, f P- Gren 1880
* ') 1818 Jakob Kristiansen Dillan, Gren, f 1827 p. Gren.
* '-') 1828 Lars Bårdsen Tangen, Gren, f. p. Tromsdalen
1797, f som kårmann p. Gren 1879.
G I. 1 Beret Kristianna Jakobsd., f. p. Dillan 1820, f 1821.
G 2. 1 Marta Jakobsd. * Andreas Storlongdal, fl. til Snåsa
og kjopte gården Heimveg.
G 3.-'Beret Larsd., f. p. Gren 1830 * 1851.
G 4 r Baro Larssen, f. p. Gren 1832, f 1838.
G 5. 2 Jakob Larssen Gren, f. p. G. 1835.
G 6.-Sirianna Larsd. Gren, f. p. G. 1838.
F 2. Ragnhild Borresd., f. i Ulvillen 1798, f 1884.
F 3. Siri Borresd., f. i Ulvillen 1800, j 1881. * 1840 Gud
mund Pedersen Kårenget under Midtgrundan, f. p. Foss
neset 1807, f 1894. Se Stor Ingvaldætten, Årstad.
F 4. Baro Borresen, f. i Ulvillen 1803, f 1808.
E 3. Ingeborg Barosa., f. p. Fossneset 1758.
E 4. Siri Barosd., f. p. Fossneset 1763. * 1805 Ole Bentsen Foss-
neset (Hofstadvald i 1815).
GRUNDFOS FISKERI
Gårdsnr. 214.
Eiendommen er et fra gammel tid av skyldsatt laksefiske i
Grundfossen. (Se under: Fiskeri).
LEIRFIAUGEN
Gårdsnr. 215.
Navnet: Kalles: Aunet. — Holmen eller Leerhaugen 1723.
Skylden: Skylden var fra den tid, man kan begynne å regne
Leirhaugen som en særskilt gard, utskilt fra den ovrige del av
Midtholmen, 1 sp. 12 mkl., fra 1836 5 dal. 3 ort 1 sk, i 1907
11,95 mk. i ett bruk.
Eiere: Fra den tid, Leirhaugen kan følges som særskilt eien
dom, synes Trondhjems hospital å ha vært bygselrådig. I matn
kulen av 1650 er skylden 1 sp. 2 øre, idet en mindre part av Midt
holmen visstnok har vært regnet med, og eiendomsretten var slik
fordelt:

----
329 Bind V
---
Hospitalet
1 ore
12 mkl. og bygselretten.
16 »
St. Jørgens hus
Odelsgods
1 »
1 »
4 »
Stiklestad kirke
Vuku kirke
»
16 »
Tilsammen 1 sp. 2 øre
Herav er den del som tilhørte kirkene, siden gått over i Midt
holmen og alltid opført med 1 øre 18 mkl., idet Vuku kirkes part
er blitt 18 mkl.
Hospitalet har antagelig eiet denne part fra meget gammel tid.
Imidlertid er den senere forminsket, idet 1 øre — muligens ved
makeskifte — er gått over til Kronen, som således er blitt eier av
den største andel og bygselretten.
St. Jørgens hus' part er rimeligvis tidligere odelsgods. Huset
er stiftet i 1610 og la sig efter å samle sådant gods. Det øvrige
odelsgods i gården er i 1660-årene for 1 øres vedkommende gått
over til kapellanen, Erik Olsen Schancke, de 4 øre til Guttorm Hat
lem, og efter disse til deres arvinger. Schanckes part er senere
gått over til regimentsskriver David Tomassen, av hvem Rasmus
Ågesen Hagen kjøpte den ifl. skjøte av 24. august, tgl. 12. oktober
1702. Ved tinglesningen protesterte fogden med den begrunnelse,
at David Tomassen ikke hadde rett til å bortskjøte parten, da den
tillikemed mere gods var sekvestreret for en gjeld på 236 rdl. ifl.
to hjemtings- og lagtingsdommer, den siste avsagt 21. juni 1699.
(Se Minsås søndre). Hvordan det nu enn er, så blev iallfall Hagen
eier av dette øre, som han i 1730 overdrog til svigersonnen, Broder
Boysen, hvorved dennne landskyldspart gikk inn i det Hagenske
eller Vuku jordegods, som igjen i 1807 gikk inn i Verdalsgodset.
I 1723 er således eiendomsforholdet:
Kronen
1 øre — mkl.
Hospitalet
St. Jørgens hus
Guttorm Hallems arvinger
Rasmus Hagen
12 »
20 »
4 »
1» — »
Tilsammen 1 sp. - øre 12 mkl.
På en auksjon i Trondhjem over krongods 20. januar—6. mars
1728 kjøpte løitnant Peter Rafael Lund gården for 56 rdl. courant
og fikk skjøte 19. mai 1729. Efter Lunds død er den gått i arv til
sønnen, Peter Abraham Lund, hvorved den er kommet inn i Verdals
godset, hvis senere eier, assessor Hornemann, solgte denne gard

----
330 Bind V
---
tillikemed Midtholmen til Ole Mikkelsen Hellan for 1100 rdl. ved
skjote av 1. juli, tgl. 15. august 1766.
Ole Mikkelsen solgte disse gårder året efter for 1300 rdl. til
godsets nye eier, regimentskirurg Hans Jakob Blix, ved skjote av 1.
juli 1767, hvorefter den uten avbrytelse fulgte Verdalsgodset, inntil
Verdalens kommune i 1018 solgte den til Erik Olsen.
Aunet (Leirhaugen), sett fra nordøst 1930.
Fot. O. Snekkermo.
Brukere: Eiendommen har neppe vært således utskilt fra Midt
holmen, at den kan regnes som egen gard for henved 1640, og den
forste opsitter, som med noegenlunde sikkerhet kan henfores til
denne gard, het Laurits Olsen.
I 1654 bygslet Povel Arnt sen 1 sp. 12 mkl., «som Laurits Olsen
for ham formedelst afgangsmindelse (d. v. s. mot en godtgjorelse)
velvillig har opladt». Bygselsummen var 21 rdl.
At det er fogden, som har bygslet den bort, viser, at Kronen må
ha vært bygselrådig. Rimeligvis har gården ennu ikke vært helt
utskiftet fra Midtholmen, som var krongods.
Gårdens besetning var i 1657 2 hester, 7 kyr, 4 geiter, 6 sauer
og 1 svin.
Ved matrikuleringen i 1660 blev tienden sått til x h td. bygg og
2 tdr. havre, ledingen til V 2 rdl. og småtienden til IV2 ort. «Findes
hommelhauge», heter det. Skylden blev foreslått nedsatt til 1 spand.
Paul var i 1666 49 år. Ellers får vi vite om ham, at han og
Lars Jonsen Kulstad i 1655 hver blev ilagt 2 rdl. i bot, «for de
slogedes og stotte hverandre overende paa Aarstad».


----
331 Bind V
---
Det har nok vært smått stell i Pauls tid: I 1676 oplyses, at
gården «formedelst des dyrleienhed» brukes bare for leding og land
skyld, altså med fritagelse for skatter, og ved tingsvidne i 1678
oplyses, at Paul er «ganske udarmet» — likeså i 1680.
I 1682 fikk gården en ny bruker, Ole Ågesen. Han betalte ikkt
bygsel, men bare 4 rdl. i «kjendelse» for gården, «som tilforn har
været brugt for skatterne, saa og ligget ode». Han har imidlertid
ikke vært der lenge: I 1694 heter brukeren Jon, og det oplyses da
ved tingsvidne, at gården beskadiges meget ved elvebrudd «og der
over hel ringe paa åger og eng, saa bonden i slet tilstand er ge
raaden». Den bruktes det år for kjolepenger, knektehold og monster
penger, og der avkortedes således i skatten 5 rdl. 3 ort 16 sk.
I 1697 er der atter en ny bruker, Anders, om hvem det heter, at
han ikke er god for å svare mere enn 2 rdl., og at der må avkortes
4 rdl. 1 ort 14 sk.
Jon Pedersen Levring fikk bygselbrev på Leirhaugen 7. mars,
tgl. 12. oktober 1700, på betingelse «gaarden ved bygning at for
bedre». Det tør ha vært dårlig bevendt med hus der på den tid.
Men det er vel tvilsomt, om han har maktet å foreta noen for
bedringer. I 1704 blev han tiltalt for leiermål i ekteskapet, en meget
graverende forseelse, for hvilken han blev domt til å ha sin halve
boeslodd forbrutt, hvilket må ha sått ham svært tilbake.
I 1718 het opsitteren Ole Bårdsen. Det tap, han led under
svenskenes innfall det år, synes ikke så stort; men så var det vel
heller ikke så meget å ta. Skaden opgis til:
Tilsammen 35 rdl. 48 sk.
Både Ole Bårdsen og hustruen døde ved disse tider.
Den følgende opsitter het Halsten. Han var der i 1723. Ved
matrikuleringen dette år oplyses, at gården hadde 1 husmann, som
sådde 1 pund; der var skog til gårdens fornødenhet, seter Vi mil
borte, slett bumark. Den betegnes som «meget tungvunden og frost
agtig». Utseden var 1 td. bygg og 2'/2 tdr. havre, avlingen 20 som
merlass vollhøi og 3 lass ekerhøi og besetningen 1 hest, 3 kyr, 2
ungnaut, 5 sauer og 2 geiter. Tienden blev sått til 3 skjepper bland
korn, 6 skjepper havre «ringe korn» og 6 mk. ost. Skylden blev
foreslått nedsatt 1 øre «formedelst ringe aufl og frostagtighed».


----
332 Bind V
---
Johan Svendsen Leirhaugen fikk bygselbrev 29. juni, tgl. 9.
septbr. 1748, av Ernesta Kunigunda Drejer. At hun har utstedt
bygselbrevet, tyder på et ennu varende fellesskap med Midtholmen;
ti hun var eier av denne gard, men ikke av Leirhaugen. Nogen vel
stand har det ikke vært hos Johan heller: Ved skifte i 1762 efter
hustruen, Beret Andersdatter, er registrert en besetning på 2 hester,
4 kyr, 2 ungnaut, 6 sauer, 4 geiter og 1 svin. Aktiva blev bare 67
rdl. 2 ort 18.; men så var det heller ikke nevneverdig gjeld, så be
holdningen blev 61 rid. 3 ort 22 sk.
Johan blev drevet fra gården av eieren, regimentskirurg Blix,
som i 1767 hadde kjøpt Verdalsgodset. I 1769 stevnet han Johan
til fraflytning og til å hore hans ed som «boslids mand» seiv å ville
bebo den. I 1770 fait dom, hvorved Johan blev dømt til å fravike
gården til faredag og dessuten betale omkostninger. Johan kjøpte
da samme år Sundby; men der kom han ikke inn, idet Maren Sundby
sått på sin manns bygsel og ikke vilde flytte. Herom utspant sig
atter en prosess, som er nærmere omtalt under Sundby. Johan
bygslet så i 1771 Kulstad.
Blix gjorde Leirhaugen til Verdalsgodsets hovedgård og bodde
der den tid, han eiet godset. Da han solgte dette i 1777, har han
rimeligvis flyttet derfrå.
Leirhaugens og Midtholmens eiendeler lå ennu på den tid noget
om hinannen. Folk forteller, at det gamle Leirhaugen lå ved Midt
holmen. Midtholmen eiet Aunet, et flatt jordstykke på sydsiden av
elven straks nedenfor Grundfossen. Blix på Leirhaugen og Jeremias
Anderssen på Midtholmen enedes da om et makeskifte, hvorved der
blev tillagt Midtholmen et stykke av Leirhaugen mot at eieren av
Leirhaugen fikk Aunet. Det stykke, som således blev bortbyttet,
blev skyldsatt 28. september 1773 for 2 øre 12 mkl. Blix forpliktet
sig til å bortflytte husene på Leirhaugen, som blev flyttet til Aunet.
Det er aldri tale om Leirhaugen mere nu undtagen i matrikulen ■ —
gården blir kalt Aunet.
Så har tambur Hans Nilssen Ulvillen (i 1763 gift med Gunhild
Amundsdatter Østvold) brukt gården nogen år. Han døde i 1781,
43 år gammtl. Ved skiftet efter ham var boet fallitt, idet aktiva var
58 rdl. 2 ort 23 sk., passiva 159 rdl. 2 ort 1 sk. Der registrertes
1 hest, 1 kalv, 6 småfe og 1 svin.
Derefter fikk Ole Kristoffersen Ulvillen bygselbrev på den av
regimentskvartermester Hjelm 3. oktober 1781, tgl. 15. august 1782.
Blandt kondisjonene var, at han uten betaling skulde ha tilsyn med
Østre Grundfos og Vangstad sager, besørge merket og nedfløtet
tømmeret til disse to sagbruk for 28 sk. dagen, skaffe det årlige
kvantum sagtømmer efter den på dette tidspunkt gjeldende pris
samt forrette arbeide ved sågen for billig betaling. Enn videre

----
333 Bind V
---
skulde landdrotten ha forkjøpsrett til, hvad der solgtes av opfodning
og avling på gården.
Efter Ole har sonnen, Mikkel Olsen, brukt gården, rimeligvis på
morens bygsel. I 1835 bruktes den av Jenssen under Holmen nedre
og hadde da en besetning på 3 storfe, 7 sauer og 5 geiter. Mikkels
mor, Siri Toresdatter Holmen nedre, døde som kårkone på Leir
haugen i 1841. Mikkel hadde i 1865 plass under gården.
I 1845 lot Jenssen besiktige og taksere gårdens hus. Der var da:
Våningshus, 40X11X7 34 alen med 19 fag vinduer, bordtekket og
med 3 ovner, verdsatt til 250 spdl., stall og låve, 25X11X8 alen, 70
spdl., fjøs, 20X9X6 alen, 30 spdl., stabbur, 10X7X6 alen, 25 spdl.,
ovnene 30 spdl., tilsammen 405 spdl.
Gården har en lang rekke år vært bolig for bruksfullmektigene
ved Verdalsgodset — både Johan Dahl og broren. Peter Olaus Dahl,
har bodd der og har rimeligvis også brukt gården. I 1865 opføres
bruksfullmektig Gerhard Dahl som forpakter. Gården hadde da en
besetning på 2 hester. 0 storfe, 14 sauer og 1 svin og en utsed av
2*/2 tdr. bygg. 13 tdr. havre og 16 tdr. poteter. På husmannsplassen
føddes 2 storfe, 9 sauer og 4 geiter og såddes Vi td. bygg, 1 Vi tdr.
havre og 4 tdr. poteter.
Den 17. desember 1874 bygslet sasmester Jeremias Ellevsen
Sagmoen gården for 400 spdl. og 18 spdl. årlig avgift. Den hadde
i 1875 en besetning på 3 hester, hvorav 2 under 3 år, 4 kyr, 4 ung
naut og kalver. 22 sauer oe lam, 5 geiter og kidd og 1 svin, og
utseden var Vis td. rue. 13/4l 3 /4 tdr. bverg, 10 tdr. havre og 9 tdr.
poteter. På plassen Mikkelaunet føddes 2 storfe, 10 sauer og 6
geiter og såddes Vi td. bvgg, 2 tdr. havre og 5 tdr. poteter.
Jeremias hadde gården til sin død i 1890, hvorefter enken og
sønnen Martin brukte den.
Den 12. desember 1901 festet Erik Olsen Over holmen gården,
og den 24. april 1918 kjøpte han den av Verdalens kommune for
16 000 kr. og kår til enken efter Jeremias; Martin og Inga Sagmo
skulde ha husrum. Skjøtet er av 9. juli 1919.
Sønnen, Ole Eriksen, eier og bruker gården nu.

----
334 Bind V
---
MIDTHOLMEN
Gårdsnr. 216.
Navnet: Holm 1590. Nørholumb(!) 1626. Holmen 1664.
Midtholmen 1723.
Skylden: Den gamle skyld var 2 sp. 1 ore 6 mkl., fra 1836 11
dal. 1 ort 1 sk., i 1907 19,50 mk., fordelt på 2 bruk, hvorav:
Midtholmen sondre 8,36 mk. og Midtholmen nordre 11,14 mk.
Eiere: Gården har fra begynnelsen av 1500-årene vært erke
bispegods, idet 1 sp. 2 ore 12 mkl. av Holm er opfort i Olav Inge
brigtsens jordebok. Dette blev ved reformasjonen beslaglagt av
Kronen, i hvis eie gården blev, inntil Ernestina Kunigunda Drejer
kjøpte den på en auksjon over krongods i Trondhjem 20. januar—
6 mars 1728 for 300 rdl. courant. Hun fikk skjote 28. mars 1735.
Stiklestad kirke hadde dessuten en landskyldspart på 1 ore og
Vuku kirke 18 mkl. i gården. Disse parter tillå formodentlig kir
kene helt fra middelalderen.
Efter Ernestina Drejers dod er gården — formodentlig ved
arv — gått over til Peter Abraham Lund og er derved kommet inn
i V erdalsgodset.
Da Rasmus Lyng i 1765 solgte dette til assessor Hornemann,
undtok han det under Midtholmen og Leirhaugen liggende laksevad
kast i Verdalselven. Dette avstod han for 90 rdl. til Erik Dahlstrøm
på Øren og Mikkel Reppe ved skjote av 15. august 1766.
Hornemann fraskilte godset Midtholmen og Leirhaugen, som
han i 1766 solgte til Ole Mikkelsen Heltan; men Verdalsgodsets fol
gende eier, Blix, kjopte gården tilbake igjen året efter. Leirhaugen
beholdt han; men Midtholmen solgte han i 1772 for 1200 rdl. til
Jeremias Larsen og Jeremias Anderssen Midtgrundan. Siden har
gården vært brukernes eiendom. (Se også Leirhaugen).
Brukere: Endrit j Holm har i 1520 betalt I x k lodd solv i tiende
penningskatt. Han har utvilsomt brukt denne gard. Samme mann
er sikkert den Enndre, som i 1549 har betalt 1 V 2 vet malt i land
skyld for AV2 ore i Holm. Gården fores under «Stiicthenns» gods,
hvorav vi kan slutte, at dette angar Midtholmen, som var gammelt
erkebispegods.
Samme år står Enndre paa Holmen for 1 pund 6 mk. smør og
4 pund mel i leding.
I skibskattmanntallet av 1559 har'vi Peder paa Holm og Haa
genn ibid. mellem Årstad og Østnes. Hvem av disse det er, som
har vært på Midtholmen, kan vi ikke gjøre oss nogen mening om.
lallfall fra begynnelsen av 1600-årene har gården hatt to op
sittere. De het Tollef og Villum (Vilhelm) og har vært der til om

----
335 Bind V
---
kring 1620, da de er blitt avløst av Peder og Jon Lauritsen. Jon
bygslet i 1623 1 sp. 2 øre 6 mkl. og betalte herfor 21 rdl. og brukte
sin part til sin død i 1666; han var da 71 år.
Peder har delvis opgitt sin part allerede i 1640, idet Anders
Pedersen da har festet V 2 sp., «som hans fader for ham oplod —
skal sørge for hans livs ophold». Bygselsummen var 7 rdl. Og i
1642 har Anders ytterligere festet V 2 sp. 6 mkl., «hans fader for
ham oplod», og har for dette betalt 9 rdl.
Midtholmen og Leirhaugen har ennu dengang neppe vært skilt.
På den samlede gard har samtidig med de to ovennevnte, Jon og
Anders, vært ennu en opsitter, Gjøel Anderssen, som må være
kommet dit ved ekteskap med enken efter en av de tidligere opsittere
og har vært på gården allerede i 1636, hvilket år han nemlig er
ilagt en bot på 3 rdl. «for hans skjændsord imot hans stifbørn og
andet hans udlempe», og det tilfoies, at han er «ganske forarmet».
Han har brukt en mindre part på 1 ore 18 mkl. Tilsammen har
altså de 3 opsittere brukt 3 sp. 1 øre 6 mkl., hvilket utgjør de to
gårders samlede skyld efter matrikulen av 1650. Skulde det på
denne tid virkelig kunne skjelnes mellem to gårder, så måtte det
bli til, at Peder og efter ham Anders nærmest har brukt Leirhaugen,
Gjøel en part av Midtholmen tillikemed en mindre part av Leir
haugen.
Efter Anders Pedersen er så i 1640-årene kommet inn den under
Leirhaugen nevnte Laurits, hvorefter Leirhaugen kan følges sær
skilt. Men ennu i 1650 opføres i matrikulen opsitterne således:
Jon Lauritsen brukte 1 sp. 2 øre 6 mkl.
Gjøel og Laurits brukte 1 sp. 2 øre.
Besetningen i 1657 var: På Jons part: 2 hester, 11 kyr, 5 geiter,
9 sauer og 2 svin. På Gjøels part: 2 hester, 7 kyr, 5 geiter og
6 sauer.
Den gamle Jon Lauritsen
er før 1669 avløst av Johan
Bertelsen. Ved matrikuleringen
dette år er tienden sått til 1 td.
bygg og 2 tdr. havre, ledingen
til V 2 rdl. 16 sk. og småtienden
til 1 ort 8 sk. «Findes hommel
haug och thømmerschouff», he
ter det. Skylden blev foreslått
sått til 1 sp. 1 øre.
Efter Johan Bertelsen er Ole
Johansen, formodentlig sønnen,
blitt leilending på gården. Når
denne i 1718 opføres som eneste
Gjøel Anderssens part er i
1669 foreslått sått i 2 øres skyld.
Tienden er sått til V 2 td. bygg
og 1 td. havre, ledingen 1 ort 8
sk. og småtienden til 20 sk. Der
fantes «hommelhoug och hus
tømmer».
Efter Gjøel, som i 1666 var
56 år, har sønnen, Anders
Gjøelsen, hatt gården. Den 28.
septbr. 1686 fikk dennes sønn,
Ole Anderssen, bygselbrev av
fogden Hans Kock på de 1 øre
18 mkl., som faren hadde brukt,

----
336 Bind V
---
leilending på Midtholmen, så
er nok dette feil og har sin
grunn i, at hele gården utgjorde
et dragonkvarter.
og som han nu «formedelst høi
alder og skrobelighed» godvillig
har oplatt for sonnen. (Efter
folketellingen av 1666 skulde
han imidlertid ennu ikke være
mere enn 46 år). I bygselbrevet
er inntatt den klausul, at «han
skal rydde og forbedre jorden
inden- og udengjerds, holde
gaarden ved god hævd og byg
ning og være sin landdrot horig
og lydig i alle maader».
Skaden ved svenskene i 1718 opfores for hele gården under ett
således:
Tilsammen 58 rdl. 48 sk.
Ved matrikuleringen i 1723 opfores fremdeles hele gården under
ett, nu dog med to opsittere, nemlig de tidligere, Ole Johansen og
Ole Anderssen. Den angis åha 1 husmann, som sår X A vog, skog
til gårdens fornodenhet, seter V 2 mil borte, «temmelig» bumark.
Gården betegnes som «letvunden til korn, men tungvunden efter
hø» — ellers måtelig kornviss. Utseden var 2tø tdr. bygg og 7tø
tdr. havre, avlingen 35 sommerlass vollhøi og 4 lass ekerhøi og
besetningen 3 hester, 7 kyr, 5 ungnaut, 11 sauer og 6 geiter. Tien
den blev sått til Ltd. 2 skjpr. blandkorn, 2 tdr. havre og 14 mk. ost,
og skylden blev foreslått nedsatt 18 mkl.
Det synes å ha vært ganske
smått stell på Midtholmen i disse
to opsitteres tid. Hvordan det
var hos Ole Johansen, får vi
rede på av skiftet efter hustruen,
Maren Nilsdatter, som døde i
1730. Der registrertes da 1
hest (foruten halvparten i dra-
Ved skiftet efter Ole Anders
sen, som døde i 1734, noteres en
besetning på 2 hester (og fjerde
parten i dragonhesten), 4 kyr,
3 ungnaut, 18 sauer, 5 geiter og
1 gris. Aktiva var 54 rdl. 6 sk.
og beholdningen 18 rdl. 3 ort
10 sk.


----
337 Bind V
---
gonhesten), 2 kyr, 4 ungnaut, 4
sauer og 6 geiter. Dette var i
september, og det var da 12
vinterlass hoi hjemme på går
den og 3 ved «aunet». Forst i
november blev kornavlingen
taksert — den var da kommet i
hus — og belop sig til 4tø tdr.
bygg og 8 tdr. havre. Boet var
fallitt med et underskudd på 9
rdl. 3 ort 15 sk. Blandt passiva
var prestens offerskjeppe for
årene 1722—30 å 2 ort.
Ole Johansen blev i 1731
gift med Agnes Olsdatter Hel
lan vestre. Han døde i 1742
og nu er gården blitt brukt av
Mikkel Anderssen. På hans part
synes husene i denne tid å ha
vært i bedre stand enn hos na
boen; ti ved besiktigelsen av
dragonkvarterene i 1747 treng
tes der bare nytt stabbur. Mik
kel kom senere til Årstad.
Efter Ole Anderssen har Vil
lum Iversen Elnes brukt gården
nogen år. Han dode i 1743, 56
år gammel. Da dette var like
efter de tre store uår, er det for
klarlig, at boet stod slett: Der
registrertes 2 kyr — hvorav for
resten den ene ikke tilhorte boet
— 1 okse, 3 sauer, 1 svin og 1
hest. Aktiva var 16 rdl. 3 ort
13 sk. og passiva 31 rdl. 2 sk.
Avlingen beregnedes efter tiende
angivelsen til I l * tdr. bygg og
like meget havre.
Enken, Beret Oundbjørns
datter, blev i 1747 gift med Erik
Olsen Heltan vestre, og han
brukte nu gårdparten til i 1767.
Da han tiltrådte, var husene i
mindre god stand: Ved besikti
gelsen i 1747 trengtes således ny
dagligstue og nytt underlag un
der storfe- og småfefjoset samt
ny låve. Gården hadde god skog.
Mikkel Anderssens sønn, Ole Mikkelsen Hellan, kjøpte ifl.
skjote av 1. juli, tgl. 15. august 1766, hele Midtholmen og Leir
haugen av Henr. Hornemann for 1100 rdl. Undtatt var den ved
Leirhaugen liggende husmannsplass tillikemed 4 mål av utmarken,
havnegang for 2 kyr og B—98 —9 småfe samt fornøden brenneved.
Endelig reserverte selgeren sig, at den skog, som var tjenlig til
sagtømmer, skulde føres til hans sagbruk «mod billig betaling».
Til gjengjeld blev det tillagt Midtholmen et tilsvarende stykke av
Leirhaugen, som omtalt under denne gard.
Ole lånte til kjøpet 1000 rdl. av etatsråd Møllmann mot pant i
gården og med Hornemann som kausjonist. Allerede året efter
overdrog han ved skjote av 1. juli, tgl. 15. august 1767, gårdene
til Hans Jakob Blix for 1300 rdl. og fikk under samme dato av
Blix bygselbrev på Midtholmen, som faren nu hadde opgitt for ham
på de vilkår, at han for livstid skulde ha fritt ophold på gården.
Blix solgte ved skjøte av 20. mars, tgl. 15. august 1772, Midt
holmen for 1200 rdl. til Jeremias Larssen og Jeremias Anderssen,
begge fra Midtgrundan. Ved skjøte av 22. februar 1774, tgl. s. d.,
avstod jeremias Larssen sin halvpart til Jeremias Anderssen for

----
338 Bind V
---
598 rdl. Dette var egentlig et bytte mot Jeremias Anderssens part
i Midtgrundan.
Nu blev det velstand på gården. Ved skifte i 1799 efter Jere
mias' hustru, Inger Olsdatter, er registrert en besetning på 4M*
hest, 14 kyr, 5 ungnaut, 14 geiter, 19 sauer og 6 svin og griser
Løsoret, hvoriblandt solvtoi for 17 rdl., verdsattes til 268 rdl 4 sk
besetning og avling til 374 rdl. og gården til 2000 rdl.; men der
var panteheftelse på denne på 600 rdl. til justisråd Meincke i Kjø
benhavn. 2 sonner og 2 dotre hadde hver fått i utstyr 100 rdl.,
og begravelsesomkostningene blev ført boet til utgift med 50 rdl'
Aktiva blev 2642 rdl. 4 sk. og beholdningen 1486 rdl. 2 ort.
Jeremias Anderssen overdrog ved skjote av 17., tgl. 18. august
1807, gården for 2200 rdl. til eldste sønn, dyrlæge og løitnant
Anders Holm, idet han dog forbeholdt sig mot å svare renter å
bruke og bebo den sondre halvdel av gården, så lenge han vilde,
og sidenha et kår på 4 tdr. bygg, 8 tdr. havre og for til 2 kyr
og 8 småfe. Kjøpesummen skulde først erlegges, når faren opgav
gården. Til stedmoren, som ikke hadde rett til kår, vedtok Anders
å betale 100 rdl., hvis hun overlevet mannen. Gården blev i 1810,
da Anders Holm optok et 3. prioritets lån på den, verdsatt til
4000 rdl.
En annen sonn, Lars Jeremiassen, kjopte i 1807 på auksjon et
kvernsted med husbygninger ved Ulvillen.
Jeremias Anderssen har nok drevet sin halve gard helt til sin
død i 1819. Skiftet efter ham viser nemlig en besetning på 3 hester,
4 kyr,4 ungnaut, 9 sauer, 14 geiter og 1 svin. Enda hadde han
noget før sin dod gitt hver av sine tre umyndige barn en ku. Mange
ting ved dette skifte tyder på en velstand langt over det almindelige
på en bondegård i den tid. Der noteres således en merskumspipe
med solvbeslag til 2 spdl., stueur med kasse, 2 jernovner og en del
sølvtoi samt 4 sett gardiner, bordduker, lakener og en del bøker.
Skiftet, som først blev sluttet året efter, viste aktiva for 1220 spdl.
4 ort 10 sk. og en beholdning på 977 spdl. 4 ort 16 sk. Sønnen
skyldte boet 550 spdl. på gården.
Anders Holm var militærdyrlæge — sannsynligvis utdannet
ved veterinærskolen i Stockholm. Synderlig inntekter ved praksis
hadde dyrlægene neppe i den tid, og Holms inntekter har iallfall
ikke strukket til for hans krav til livet, derfor gikk det jevnt tilbake
med ham. Han sees i 1830 å være stevnet for betydelige, inntil 5
år gamle skatterestanser.
I 1835 var gårdens besetning 5 hester, 18 storfe, 38 sauer, 14
geiter og 2 svin og utseden 2 tdr. bygg, 22 H> tdr. havre, Ys td.
erter og 11 tdr. poteter.

----
339 Bind V
---
Ved Anders Holms død var boet fallitt med et underskudd på
106 spdl. 1 ort 17 sk. Gården oplyses ved denne leilighet år om
annet å kunne fø 4 —5 hester, 14 —15 storfe og 30 småfe og å ha
en utsed av 2 tdr. bygg, 15 tdr. havre og 8 tdr. poteter. Kornet gav
4 —5 fold, potetene 7 —B. Gården hadde fornøden skog og litt til
salg, dog i fellesskap med Leirhaugen, tålelig havnegang og seter,
Midtholmen søndre, sett fra sydvest 1929.
Fot. H. Anderson.
3 husmannsplasser og et übetydelig sagbruk, som ikke var i stand.
Dette hadde Anders Holm opført i 1829 og fått det taksert til å
skjære 4 tylvter tømmer årlig.
Ved skiftet er registrert 6 hester, 1 føll, 8 kyr, 7 kviger, 14
geiter, 20 sauer og 1 svin. Auksjonen over innbo og løsøre inn
bragte 266 spdl. 3 ort 23 sk., over plasshusene 32 spdl. 1 ort 7 sk.
og avlingen 137 spdl. 15 sk. Der var en mengde større og mindre
gjeldsposter, så passiva kom op i 2161 spdl. 3 ort 14 sk., hvor
iblandt en obligasjon til Trondhjems sparebank på 1000 spdl. mot
pant i gården.
Efter avdødes bestemmelse skulde gården deles mellem sønnene
Ellev og Johan for 1500 spdl. Imidlertid fant Johans formynder,
Lars Jeremiassen Ulvillen, det uforsvarlig å påbyrde sin myndling
en gard, som var så beheftet med gjeld, at han derved kom til å
sette til sin lille arv, hvorfor det blev bestemt, at gården skulde
utlegges til Ellev og Arnt. Den siste hadde i 1832 brukt Balgård
nordre ifl. kontrakt med Ingebrigt B. Den gard, som Ellev overtok,
er Midtholmen søndre.


----
340 Bind V
---
MIDTHOLMEN SØNDRE
Gårdsnr. 216, bruksnr. 1.
Først ved skyldsetningsforretning av 2., tgl. 10. oktober 1866,
er Midtholmen sondre og nordre skilt fra hinannen i matrikulen,
hvorved den forste fikk en skyld av 5 dal. 3 ort 1 sk., den siste 5
dal. 3 ort. Imidlertid var der 26.—31. august 1839, tgl. 13. oktbr.
1845, avholdt delingsforretning av Midtholmens og Leirhaugens
felles skog og mark, og den 25. septbr. 1854, tgl. 7. febr. 1855, er
det foretatt deling av Midtholmsgårdenes skog.
Midtholmen søndre hadde i 1865 en besetning på 3 hester, 11
storfe, 14 sauer, 8 geiter og 2 svin og en utsed av 3 tdr. bygg, 9 tdr.
havre og 10 tdr. poteter. På 2 husmannsplasser, Bakkan, var be
setningen 1 storfe, 13 sauer og 6 geiter og utseden % td. bygg,
13/4l 3 /4 tdr. havre og 3% tdr. poteter. I 1875 var besetningen på gården
2 hester, 7 kyr, 5 ungnaut og kalver, 16 sauer og lam, 19 geiter og
kidd og 3 svin og griser og utseden Va td. rug, 2 tdr. bygg, 9 tdr.
havre og 9 tdr. poteter, hvorhos */« mål anvendtes til andre rot
frukter. På husmannsplassene føddes 2 kyr, 14 sauer og 11 geiter
og såddes % td. bygg, 2 tdr. havre og 4 tdr. poteter.
Ellevs datter, Ingeborg Anna, var gift med Jens Jenssen Aspås
ffa Røros. Efter at Jens var reist til Amerika og var død der, skjø
tet Ellev gården til denne datter for 3000 kr. og kår til en årlig
verdi av 200 kr. Skjøtet er av 7., tgl. 13. august 1891. Ingeborg
Anna Ellevsdatter brukte gården i mange år.
Sønnen, Ellev Jenssen Aspås, overtok den senere. Hans enke
eier og bruker gården nu.
Fr as kilt part:
Midtholmsskogen, gårdsnr. 216, bruksnr. 3, er fraskilt og skyld
satt for 1 dal. 2 ort (2,78 mk.) den 25. juni, tgl. 12. august 1891,
og av Ellev Anderssen solgt til Verdalsbruket for 8000 kr. ved
skjote av 12., tgl. 13. august 1891. Herefter blev hovedbolets skyld
8,36 mk.
MIDTHOLMEN NORDRE
Gårdsnr. 216, bruksnr. 2.
Til denne gard, som Arnt Anderssen overtok, hører nu (efter
siste utskiftning) flatlandet nede ved elven. Arnt var første gang
gift med sitt søskenbarn, Guru Olsdatter Grundan og blev således
eier av Østgrundan. Sønnen Tomas fikk denne gard. Så blev han
i 1842 gift med Sirianna Ellingsdatter Stiklestad og blev således
eier av Stiklestad østre. Sønnen Gustav (av siste ekteskap) fikk
denne gard, men kjøpte siden Jermstad og omkom i skredet.

----
341 Bind V
---
Datteren av første ekteskap, Gunhild Birgitte Arntsdatter, fikk
Midtholmen nordre for 700 spdl. ifl. kjøpekontrakt fra faren av 5.
oktbr., tgl. 9. desbr. 1852. Der skulde svares kår til selgeren og
hustru samt 3 av deres barn.
Gunhild Birgitte var først gift med Ole Nilssen Reppe r som drev
både Reppe og Midtholmen. Efter Oles død har gården tildels vært
bortforpaktet.
Midtholmen nordre, sett fra sydvest 1920. I bakgr. Grundangårdene.
Fot. E. Musura.
I 1865 var Verdalsbrukets tidligere fullmektig, Peter Olaus Dahl,
forpakter der. Gården hadde da en besetning på 2 hester, 5 storfe,
12 sauer og 6 geiter og en utsed av 2 tdr. bygg, 10 tdr. havre og
8 tdr. poteter. På 3 plasser, Leirhaugmoen og Heiden, føddes 1
hest, 6 kyr, 12 sauer og 6 geiter og såddes % td. bygg, stø tdr.
havre og 12 tø tdr. poteter.
Gunhild Birgitte blev gift med Ole Anderssen Stuskin og flyttet
til Midtholmen. I 1875 var gårdens besetning 4 hester, hvorav 2
under 3 år, 5 kyr, 6 ungnaut og kalver, 31 sauer og lam, 22 geiter
og kidd og 2 svin og utseden X U td. rug, ltø tdr. bygg, 12 tdr.
havre og 10 tdr. poteter. På husmannsplassen Heiden føddes 7
sauer og 5 geiter og såddes l / M td. bygg, td. havre og 2K> tdr.
poteter.
Gunhild Birgitte døde 1905 og Ole i 1921. Hennes sønn av
første ekteskap, Arnt Olsen, eier og bruker gården nu.
Skogen, som hørte til Midtholmen nordre, er blitt delt mellem
denne gard og Østgrundan.
22


----
342 Bind V
---
Midtholmsætten.
De 3 første ledd er usikre.
A. Peder Midgrundan, opsitter på Midgrundan vestre i begyn
nelsen av 1600-årene, f c. 1646.
B. Anders Pedersen Midgrundan vestre (var i 1666 52 år gl.).
C. Ole Anderssen Grundan, f 1718.
D 1. Lars Olsen Midgrundan østre, f P- M. 1755, 67 år
gl., kjøpte gården i 1746. * 1722 Magnhild Olsd.
Vangstad.
E 1. Jeremias Larssen Midgrundan, f. p. M. 1723,
f 1792 * x ) 1761 Sunni Ingebrigtsd. Stiklestad
nordre, f. 1739, f 1764. Se Husanætten. 2 )
1767 Ingeborg Mikkelsd. Holmli, f 1807.
F I. 1 Karen Jeremiasd., f. p. Midgrundan 1763
* *) 1788 Anders Nilssen Vestgrundan,
f. 1760, f 1789, myrdet. Se Vestgrundan
ætten. * 2 ) 1794 Elling Olsen Steine
nordre, f. 1762, f 1844. Se Garnæsætten.
F 2* Lars Jeremiassen Midgrundan, f. p. M.
1768, f 1306, ugift.
F 3. 2 Mikkel Jeremiassen, f. p. Midgrundan
1770, f 1794, ugift.
F 4. 2 Synneve (Sunni) jeremiasd., f. p. Mid
grundan 1772.
F 5. 2 Magnhild Jeremiasd., f. p. Midgrundan
1775, f 1807, ugift.
F 6. 2 Karen Jeremiasd., f. p. Midgrundan
1777, f 1814. * 1806 Jon Anderssen
Vangstad, Nygarden, Midgrundan, f. p.
Lund 1785, f 1822. Han * 2 ) 1814 Eli
Jensd. Oklan. Se Lundsætten.
F 7. 2 Marta Jeremiasd., f. p. Midgrundan
1780. * l ) 1809 Ole Haldosen Minsås,
Midgrundan, hennes søskenbarn, f 1825
* -) 1825 Rasmus Jonsen Jøsås, Mid
grundan, f. p. Hallem nordre 1794, f p.
Østgrundan 1885. Se øvre Stiklestad-
ætten.
Gl. Ingeborg 015 d.,, f. p. Midgrundan
1809, fP- Steine 1847. * x ) 1840
Ellev Ottesen Lynum, Skei, enke
mann, f. i Skogn c. 1777, f 1844.
* 2 ) 1845 Jeremias Ellingsen Steine
nordre.

----
343 Bind V
---
H I. 1 Mette Ellevsd., f. 1842. * Tomas Arntscn
Grundan, f. 1836. Se nedenfor D 2, E 2,
F 1, G 1, H 1.
H 2- Elling Jeremiassen Reppe. * Grete Hal
vorsd. Lorås.
I 1. Ingeborg Ellingsd., f-
I 2. Juliane Ellingsd., ugift.
I 3. Elisabet Ellingsd., ugift.
I 4. Hanna Ellingsd., f. 1884, ugift.
I 5. Eleonora Ellingsd., f.
I 6. Ole Ellingsen.
G 2. Marit Olsd., f. p. Midgrundan 1818, f på Steine
1881. * *) 1843 Peter Olsen Midgrundan vestre,
t 1848, 40 år gl. * 2 ) 1849 Jeremias Ellingsen
Steine nordre, enkemann, hadde før vært gift med
søsteren Ingeborg. Se ovenfor.
H 1. Johan Petersen Steine nordre. * Maria
Larsd. Melby.
I 1. Marius Johansen Steine nordre, f.
1876. * Maren Martinsd. Sul, f. 1883.
Se Sulstuætten.
I 2. Lars Johansen Steine, Auglen. * Tora
Tiller.
I 3. Jeremias Johansen Steine, f.
E 2. Maren Larsd., f. p. Midgrundan 1725, f 1775. * 1754
Erik Gabrielsen Holmlien, f. p. Østgrundan 1719 Se
Holmliætten.
E 3. Marit Larsd., f. p. Midgrundan 1733. * Lars Sevaldsen
Østnes.
E 4. Siri Larsd., f. p. Midgrundan 1736.
Anders Olsen Midgrundan vestre, f p. Midtholmen 1785 81
år gl., kjøpte Midgrundan v. 1739. (Han kalles ved gifter
målet tambur Anders Olsen Hellan). * 1737 Inger Olsd
Vangstad, f 1759 «efter 8 års svaghed, 58 år 6 uger»
E 1. Marit Andersd., f. 1738. * *) 1762 Anders Larssen Stikle
stad, enkemann, f. p. Breding 1709, + p. Stiklestad 1769
Se Vester Bredingsætten. * 2 ) 1770 Ole Olsen Leirfald
Stiklestad. Se Leinsætten.
E 2. Jeremias Anderssen Midtholmen, f. p. Midgrundan 1743
t 1819. * 0 1765 Inger Olsd. Breding, f. p. B 1744 f p'
Midtholmen 1799. Se Vester Bredingsætten. * 8 ) 1801
Ingeborg Olsd. Faren nedre, f. p. F. 1782, f p. Midthol
men. Se Nedre Fårenætten.
F 1. Anders Jeremiassen Holm, løitnant og dyrlæge, f. p.

----
344 Bind V
---
Midgrundan 1766, f p. Midtholmn 1837. * 1805 Maria Ellevsd
Lundskin, enke, f. p. L. 1779, f P- Midtholmen 1847. (Hun hadde
med sin første mann, Arnt Lundskin en datter, Anne, * Kristofer
Iversen Årstad. Se Garnesætten).
G 1. Arnt Anderssen Grundan, Stiklestad, f. p. Midtholmen 1806.
+1 ) 1833 Guru Olsd. Grundan, f. p. Overholmen 1802, f P-
Østgrundan 1841, fosterdatter p. Østgrundan. * *) 1842 Siri
anna Ellingsd. Stiklestad, f. p. Melby 1806, enke efter Lars
Anderssen Stiklestad østre. Se Leinsætten.
H I. 1 Tomas Arntsen Grundan, f. p. G. 1834, f 1880. * Mette
Ellevsd. Steine, f. p. Skei 1842, f 1901.
I 1. Grete Augusta Tomasd., f. 1860. * Johan Kristian
Olsen Hafstad, Sparbu, f. 1858.
I 2. Jon Edvard Tomassen Gfunden, Østgrundan, f.
1866. * Trine Julie Nilsd. Leirset, f. 1870, f 1929.
J 2. Ingeborg Jonsd., f. 1900.
J 3. Arne Nikolai Jonsen Grunden, Levring, f.
1903. * Ingeborg Oddlov Annæusd. Okken
haug, f. 1901, f 1928. Se Okkenhaugætten,
Ysse.
K 1. Jon Edvard, f. 1927. K 2. Anders, f. 1928.
J 4. Johan Tormod Jonsen, f. 1907.
J 5. Alf Peter Jonsen, f. 1913.
I 3. Marta Sofie Tomasd., f. 1871. * Aksel Olsen Benum,
Fossing, Egge, f. 1867.
H 2. 1 Gunhild Birgitte Arntsd., f. 1836, f P- Midtholmen 1905.
* l ) 1856 Ole Nilssen Reppe, f. p. R. 1827, f smst. 1864.
* ■) 1866 Ole Anderssen Stuskin, Midtholmen nordre,
f. p. Stuskin 1832, f P- Midtholmen 1921.
I I. 1 Nils Olsen, f. 1857, f
I 2. * Arnt Olsen Holmen, Midtholmen nordre, f. 1863.
J I.° Janna Arntsd., f. 1898. * Peter Eriksen Over
holmen, f. 1888. Se Overholmsætten.
I 3. 2 Nils Ole Olsen, f. 1866, f.
I 4 2 Gustava Kristine Olsd., f. 1878. * *) Anton Edvard
Eriksen Høilo, f. 1873. * 2 ) O. P. Hallan, Høilo,
sersjant, f. i Skogn.
H 3. 1 Anne Maria Arntsd., f. 1841.
H 4. 2 Elen Arntsd., f. p. Stiklestad 1843.
H 5. 2 Gustav Johan Edvard Arntsen Stiklestad, Jermstad
vestre, f. p. Stiklestad 1849, f p. Jermstad 1893. Han
og hustruen, hustruens søster og alle barn undtagen


----
345 Bind V
---
eldste sønn omkom i skredet. * Sirianna Jensd., f. p.
Inderoy 1837, f 1893.
I l.Olav Gustavsen Stiklestad, sersjant, f. c. 1870.
Utvandret i 1903 til Ashby, Minn., og drev farming
endel år, men flyttet så til Duluth. Han er for tiden
formann i Duluth Tronderlag. * 1897 Henriette
Halvorsd. Lorås. Se Stuskinsætten 11.
J 1. Sigrun Alvhild Olavsd. Stiklestad. * Alexander
Millostan, Duluth.
J. 2. Georg Herlof Olavsen Stiklestad, San Fran-
cisco, tjente flere år i den amerikanske armé. *.
K l.Doris.
J 3. Odlaug Hazel Olavsd. Stiklestad, telefondame,
hjemme hos foreldrene.
I 2. Arnt Gustavsen, f. p. Inderøy 1875, f 1893.
I 3. Salve Gustavsen, f. p. Inderøy 1876, f 1893.
I 4. Julie Marie Gustavsd., f. p. Inderøy 1878, f 1893.
I 5. Tomas Gustavsen, f. p. Inderøy 1881, f 1893.
I 6. Jorgen Ragnvald Gustavsen, f. p. Inderøy 1884,
t 1893.
I 7. Gudrun Sofie Gustavsd., f. p. Inderøy 1886, f 1893.
I 8. Ole Ingvald Gustavsen, f. p. Inderøy 1888, f 1893.
I 9. Guruanna Gustavsd., f. p. Inderøy 1889, f 1893.
Ellev Anderssen Holmen, Midtholmen søndre, spillemann,
f. p. Midtholmen 1812, f smst. 1894. * 1838 Marit Olsd.
Storvuku, f. 1815, f 1892.
H 1. Ingeborg Anna Ellevsd., f. 1838.
H 2. Ole Ellevsen, f. 1842.
H 3. Ingeborg Anna Ellevsd., f. 1845, f 1905. * Jens Jens
sen Aspås, Skalstugan, f. p. Røros 1844. I Amerika.
I 1. Jens Jenssen Aspås, f. 1870. I Amerika.
I 2. Ellev Jenssen Aspås, Midtholmen søndre, f. 1872,
f 1922. * Marta Olsd. Østnes, f. 1880.
J 1. Ingrid, f. 1904, f 1905. J 2. Ingeborg Solveig,
f. 1906. J 3. Einar, f. 1912. J 4. Marie Lovise,
f. 1914. J 5. Else Matilde, f. 1917.
I 3. Marie Lovise Ellevsd., f. 1875, j 1924. * Morten
Moen, Holmen nedre, skogforvalter, f. 1865.
J l.Ella Mortensd. Moen, f. 1895, f 1911.
J 2. Einar Martin Mortensen Moen, læge ved Inn
herreds sykehus, Levanger, f. 1899. * Ester
Gjersøe, Oslo.
K 1. Karen Maria, f. 1928.

----
346 Bind V
---
J 3. Magnhild Ingebjørg Mortensd. Moen, f. 1907.
H 4. Jeremias Ellevsen Holmen, f. 1848, f 1887.
H. 5. Anna Marie Ellevsd., f. 1852. * Ole Olsen Røstum,
Byneset, amtsagronom, f. 1843.
H 6. Oliva Ellevsd., f. 1856. * Lorents Næs, Lorås, Røra.
Inger Maria Andersd., f. p. Midtholmen 1821, f P- Søkstad
i Frol 1807, begravet i Vuku. * x ) 1848 Hans Henriksen Søk
stad, Frol, enkemann. * -) 1860 Ole Olsen Garnes, enkemann,
f. 1819. Igen barn.
Johan Andreas Anderssen Breding, f. p. Midtholmen 1823,
i p. Breding 1883. * 1851 Guruanna Larsd. Breding, f. p.
B. 1826, f 1906, dtr. av Lars Olsen B. og h. Inger Jeremiasd.
H 1. Anne Maria Johansd., f. 1851, f 1891. * Laurits Johans
sen, Verdalsoren, f. 1854.
I l.Anna Maria Lauritsd., f. 1878, f 1917. * Severin
Ellevsen Grundanvald, f. 1874.
J 1. Bjarne Evald, f. 1901. J 2. Arne Ludvig, f. 1904
J 3. Gudrun Johanna, f. og f 1908. J 4. Seve
rin Gudmund,-f. 1909.
I 2. Ida Gustava Lauritsd., f. 1884, f 1890.
I 3. Marlotte Oline Lauritsd., f. 1886.
I 4. Gustava Nikoline Lauritsd., f. og f 1889.
H 2. Ingeranna Johansd., f. 1853, f 1923. * Martin Johan
nessen Brennmo, f. 1851, f 1925.
I 1. Maria Martinsd., f. 1876. * Johannes Ellevsen Grun
danvald, Breivoll, f. 1876.
J 1. Marius Johannessen, f. 1900. * Maria Olausd.
Tuset, f. 1898.
Kl. Olav Ingvar, f. 1925. K 2. Jon Marius,
f. 1927.
I 2. Gustava Martinsd., f. 1879. I Amerika.
I 3. Sirianna Martinsd., f. 1881. * Halvor Olsen Væren,
Elverum, f. 1888.
I 4. Johan Andreas Martinsen Breding, f. 1884. * Anne
Korneliusd. Haugan, f. 1891.
J 1. Martin, f. 1911. J 2. Kåre, f. 1912. J 3. Arne,
f. 1915. J 4. Margot Ragna, f. 1919, J 5. Sigrid.
J 6. Eldrid. J 7. Åsta Johanne, f. 1927.
I 5. Hans Marius Martinsen, f. 1887.
I 6. Marenanna Martinsd., f. 1891. f 1912.
J. I.° Magnhild Aslaug Mariusd., f. 1912.
I 7. Inger Oline Martinsd., f. 1895. * Ole Olsen Evjen,
f. i Selbu 1889.
J 1. Astrid Olsd., f. 1920.

----
347 Bind V
---
H 3. Oline Johansd., f. 1856. I Amerika. * ') Martinus
Andosen Storstad, f. 1852, f i Amerika. * 2 ) Jakob
Andosen Storstad, f. 1848. Se Overholmsætten.
H 4. Julianna Johansd., f. 1859, f 1927. * Jon Karl
Karlsen Sorhaugvald, f. 1865. I Amerika.
I 1. Johan Andreas Jonsen, f. 1890.
H 5 Oline Emilie Johansd., f. 1865, f 1921.
H 6. Mette Nikoline Johansd., f. 1869, \ 1884.
Ole Jeremiassen Levring, lærer, f. p. Midgrundan 1769. * 1795
Beret Jakobsd. Overholmen, f. p. Molden 1758, f P- Levring
1844, enke efter Erik Olsen Overholmen.
Gl. Inger Olsd. Levring, f. p. Overholmen 1797, f P- Lev
ring 1871. * l ) 1833 Ole Olsen Faren, Levring, f. 1809,
f 1844. * 2 ) 1847 Halvor Johannessen Lyng, Levring,
f 1819. Se Nedre Fårenætten.
G 2 Erik Olsen Melby, i. p. Overholmen 1799, f P- Melby
1844. * 1833 Elen Anna Pedersd. Melby, f. p. M. 1814
dtr av Peder Anderssen M. og h. Guru Pedersd.
G 3. Guru Olsd., f. 1802, f 1841. * 1833 Arnt Anderssen
Grundan, f. p. Midtholmen 1806. Se ovenfor under F 1,
G 1.
Lars Jeremiassen Ulvillen, f. p. Midtholmen 1774. 1802
Guru Olsd. Faren nedre, f. 1781.
Gl. Inger Larsd., f. p. Midtholmen 1803, f 1874. * 1825
Mikkel Toresen Hellan, f .p. H. mellem 1797.
H l.Tore Mikkelsen, f. 1826.
H 2 Lars Mikkelsen, f. i Ulvillen 1827. * 1848 Lisbet
Mortensd. Årstadvald, f. 1818.
I 1. Marta Larsd., f. 1848.
I 2. Mikal Larssen Ekloe, f. 1852, overkonduktør,
T.hjem. * Bergitte Berthelsen, f. i Levanger-
Skogn 1854.
J 1. Ludvig Mikalsen Ekloe, Oslo, kaptein ved
I. R. 13 og ingeniør, i. i Trondhjem 1879.
* Elisabeth Jacottsen, f. i Bergen 1885.
Kl. Per, f. 1922. K 2. Anne Margrete,
f. 1928.
H 3. Anne Mikkelsd., f. p. Hellan 1832.
H 4. Guruanna Mikkelsd., f. 1835,
H 5. Jeremias Mikkelsen, f. 1838.
H 6. Inger Mikkelsd., f. 1841.
G 2. Ole Larssen Ulvillen, f. i U. 1807, f 1891. * 1837 Ragn
hild Olsd. Sulstuen, f. p. S. 1813, dtr av Ole Ellevsen S.
og h. Siri Nilsd. Se Sulstuætten.

----
348 Bind V
---
Hl. Sirianna Olsd., f. 1838. * Johannes Årstad. I Ame
rika.
H 2. Lars Olsen, f. 1840. I Amerika.
H 3. Ole Olsen Ulvillen, Østgrundan lille, f. 1842, f 1890.
* Marit Ellingsd. Skrove, Midgrundan, f. 1849.
f 1928.
I I.° Johan Ludvig Olsen, f. i Leksvik 1870.
12. Ragnhild Olsd., f. 1878. * Olav Johannessen
Holmli, Ulvillen, f. 1873.
J 1. Ole, f. 1899, f 1917. J 2. Johannes, f. 1901,
f 1917. J 3. Martin, f. 1906, f 1922. J 4.
Ragna, f. 1909. J 5. Ottar, f. 1910. J 6.
Magnhild, f. 1912. J 7. Ella, f. 1914. J 8
Jon Oddvar, f. 1916, J 9. Solveig, f. 191 S
J 10. Alf, f. 1920. J 11. Odd, f. 1923.
I 3. Maren Olsd., f. 1881, f 1882.
I 4. Jon Marius Olsen, f. 1883.
I 5. Anna Marie Olsd., f. 1885.
I 6. Oline Olsd., f. 1887. * Benjamin Olsen Tangvik,
Stadsbygd, snekker, f. 1876.
I 7. Maren Olsd., f. 1890.
18. Elise Olsd, f. 1893.
H 4. Guruanna Olsd, f. 1846. * Peter Andreassen Heim
veg Snåsa, f. 1848.
H 5. Jeremias Olsen, f. 1850. I Amerika. * Kirstine An
dreasd. Efastpladsen.
03. Ingeborg Larsd, f. i Ulvillen 1814, f 1891. * 1842
Elling Berget.
G 4. Beret Marta Larsd, f. i Ulvillen 1816. * 1845.
G 5. Malena Larsd, f. i Ulvillen 1819, f p. Dillan 1848.
* 1841 Jeremias Iversen Årstad, Dillan, f. 1809, f 1888.
Se Garnesætten.
G 6. Jeremias Larssen Ulvillen, f. i U. 1821, f 1874, ugift.
G 7. Liva Larsd, f. p. Grundenget 1824, f p. Midtholmsvald
1867. * 1853 Anders Iversen Årstad, f. 1823, f 1908.
Se Garnesætten.
Inger Jeremiasd, f. p. Holmen 1779, f p. Årstad 1869. * 1805
Iver Kristofersen Årstad, f. 1774, f 1844. Se Garnesætten.
Gunhild Jeremiasd, f. p. Midtholmen 1782, f p. Østgrun
dan 1829. * Tomas Olsen Østgrundan, f. p. 0. 1772, f smst.
1830. Ingen barn.
Inger Jeremiasd, f. p. Holmen 1904, f p. Breding 1869.
* 1826 Lars Olsen Breding, f. p. B. 1800. Se Vester Bredings
ætten.

----
349 Bind V
---
F 7. 2 Malena Jeremiasd., f. p. Midtholmen 1807, f P- Fikse sondre
1883. * Nils Nilssen Haugset, Fikse søndre, f. i Sparbu 1815,
f p. Fikse 1884.
G 1. Jeremias Nilssen, f.
G 2. Anders Nilssen Fikse søndre, f. 1838. * 1871 Anne
Marta Ellingsd. Sende øvre, f. p. S. 1833. Se Øvre
Stiklestadætten.
H 1. Mette Andersd. Fikse, f. 1872, ugift.
H 2. Marta Andersd., f. 1874, * i Amerika.
F 8. 2 Ole Jeremiassen Holmen, skolelærer, f. p. Midtholmen 1809,
flyttet i 1850-årene til Nordland. * 1832 Malena Olsd.
Kleppen, f. p. K. 1809, dtr. av Ole Pedersen K. og h
Johanna Olsd.
G 1. Jeremias Olsen, f. p. Auskin 1834.
G 2. Ingeborg Anna Olsd., f. 1836.
G 3. Ole Olsen, f. 1839.
G 4. Ingeborg Olsd., f. 1842.
G 5. Anders Olsen, f. 1845.
G 6. Inger Maria Olsd., f. 1848.
HOLMEN NEDRE
Gårdsnr. 217.
Navnet: Uttales: Nerholmen. — af Nedreholm 1491. Holm
1520. Nidre Holm 1530. Holm 1559, 1590. Neder Holme 1664.
Neder Holmen 1723.
Oldnorsk Holmr, hankjønnsord.
Skylden: Den gamle skyld (1650) var 3 sp., i 1700 nedsatt til
2 sp. (approbert i 1703), fra 1836 15 dal. 2 ort 9 sk., i 1844 avfelt
til 14 dal. 3 ort, i 1907 30,81 mk. i ett bruk.
Eiere: I lensregnskapet av 1549 opføres gården under Holms
gods; den må altså i middelalderen ha tilhørt klostret på Munkhol
men. Ved reformasjonen gikk dettes gods over til Kr onen, i hvis eie
gården nu var inntil 1728, da den ved den under Midtholmen
nevnte auksjon blev solgt til krigsråd Åge Hagen for 282 rdl. ifl.
skjøte av 9. septbr. 1728. Hagen må ganske snart efter ha overdratt
den til svogeren, Broder Boysen. Herom finnes dog intet tinglest
dokument, men i 1732 sees Åge Hagen å ha makeskiftet til sig
Holmen nedre av Broder Boysen mot to Overholmsgårder, Holmli
vestre, Bjartan og en landskyldspart i Breding. Makeskifteskjøtet
er av 23. juni 1732.
Ved Åge Hagens død gikk hans jordegods i arv til søsterdatteren,
Anna Marie Aussig. Major Aussig solgte ved skjøte av 1. juli

----
350 Bind V
---
1768, tgl. 20. febr. 1769, godset til generalauditør Kjerulf og kap
tein Bay. Hermed gikk Holmen nedre inn i Verdalsgodset, som den
fremdeles tilhører.
Brukere: Av de to i 1520 nevnte opsittere, Endrit f Holm og
Bord ibidem, har visst den siste brukt Holmen nedre. Han betalte
2 lodd sølv i skatt og 2 lodd sølv for jordegods, så han har vel
eiet en del i gården.
Holmen nedre, sett fra nordvest 1930.
Fot. O. Snekkermo.
Otther paa Motmenn står i 1549 for 1 pund smør og 4 pund
mel i leding og i skibskattmanntallet av 1559 kan vi muligens hen
føre Hagen til denne gard.
I begynnelsen av 1600-årene het opsitteren Bård rimeligvis en
ætling av den Bård, som var der i 1520, Han har i 1606 betalt 3
rdl. i landbohold og har vært på gården til henimot 1615, da han
er blitt avløst av Anders Olsen, som så brukte den i henved 40 år.
Enken, Marit Svendsdatter, blev gift med Mikkel Olsen, som bygslet
den i 1656 og betalte i bygsel 18 rdl. pr. spand, tilsammen 54 rdl.
At bygselsummen var så høi, tyder på, at gården har vært i bra
stand. Anders har kanskje drevet litt bedre gardsbruk enn vanlig;
han har iallfall hatt stort tjenerskap, idet han i 1645 har betalt
kopskatt for 3 drenger og 3 tjenestepiker
Besetningen var i 1657 4 hester, 19 kyr, 1 bukk, 6 geiter, 14
sauer og 3 svin — en av de største i Vuku sogn.
I 1665 har gården ny opsitter, Ole Anderssen, rimeligvis en sønn
av Anders Olsen. Han var bare 22 år gammel.


----
351 Bind V
---
Ved matrikuleringen i 1669 er tienden sått til P/2 tdr. bygg og
3!2 tdr. havre, ledingen til 5 ort og småtienden til 2tø ort; der var
«hommelhaug och hustømmer». Skylden blev foreslått nedsatt til
2V2 spand.
I de dårlige år i slutten av 1600-tallet har ikke Ole kunnet klare
alle ydelser. I 1688 blev gården slettet som dragonkvarter, og i
1680 oplyses, at den har vært brukt for 10 rdl. avgift, hvilket ikke
engang var halvparten av det ordinære beløp, så der måtte føres
til avgang 15 rdl. 21 sk.
Den 20. septbr. 1700 blev den besiktiget på grunn av elvebrudd,
hvorav den da i mange år hadde tatt skade. Om en husmannsplass
vestenfor gården heter det, at den var «skrækkelig paa åger og eng
udtagen». Likeså hadde Inna tatt ut en 4—6 mål på sydsiden.
Skylden blev da nedsatt til 2 spand.
Marit Olsdatter Nerholmen (formodentlig Ole Anderssens dat
ter) blev i 1708 gift med Mikkel Toresen Vangstad, og han overtok
nu gårdens bruk. Han led et stort tap under svenskenes innfall i
1718, idet skaden beskrives således:
1 badstue med 3 tylvter bord opbrent 6 rdl. 24 sk.
Tilsammen 177 rdl
Ved matrikuleringen i 1723 oplyses, at gården hadde 2 hus
menn, som hver sådde 1 vog, litt sagtømmerskog og ellers hustøm
mer, brenne- og gjerdefang til fornødenhet, seter V 2 mil borte, ringe
og slett bumark. Under gården hørte en fjellslette, sått til 6 sk. i
skatt. Den betegnes som «tungvunden og maadelis kornvis». Ut
seden var 3 tdr. bygg og 10 tdr. havre, avlingen 46 sommerlass
vollhøi og 5 lass ekerhøi og besetningen V/2 hest, 10 kyr, 8 ungnaut,
16 sauer og 4 geiter, Tienden blev sått til 1 td. blandkorn, 2 tdr.
2 skjpr. havre, 1 mk. lin og 20 mk. ost, og skylden blev foreslått
iorhøiet med 18 mkl., så det ser ut til, at gården har vært i god
stand. Mikkel synes i det hele å ha vært en duelig mann, som har
holdt alt i orden; iallfall fantes intet å utsette på husene ved besikti
gelsen av dragonkvarterene i 1747. Litt krigersk har han kanskje


----
352 Bind V
---
vært: I 1730 sees han å være stevnet av fogden for slagsmål med
Ole Indalen i et bryllup på Årstad, hvor nok forresten flere har
vært i hårene på hverandre.
Da Marit døde i 1751, opgav Mikkel, som nu var 72 år gammel,
gården for sin eldste sønn, Tore Mikkelsen, som fikk bygselbrev av
justisråd Åge Hagen 24. mars, tgl. 2. juni 1751. Han hadde for
resten allerede i 1748 bygslet 1 sp. og blev nu der til sin død i
1783. Han var en velholden mann: På skiftet efter ham registrertes
aktiva for 351 rdl. 3 ort 2 sk., hvoriblandt adskillige utestående
tilgodehavender, og beholdningen blev 216 rdl. 2 ort. Besetningen
var 4!£ hest (hvoriblandt en «brøstfeldig» unghest), 7 kyr, 7 ung
naut, 6 geiter, 12 sauer og 2 svin. Skiftet holdtes i januar, og der
var da 18 tdr. bygg og 50 tdr. havre i behold. De gifte barn hadde
hver fått 24 rdl., og de ugifte fikk nu et lignende beløp, som førtes
boet til utgift.
Enken, Mali Olsdatter, giftet sig med den 40 år yngre Kristofer
Olsen Steine nordre (se Garnesætten), som fikk bygselbrev av Hjelm
25. mars 1784, tgl. 21. febr. 1785. Malis eldste sønn, Mikkel
Toresen, vedblev å bo på gården som inderst og hadde på sine
gamle dager et kår. Han døde der i 1813.
Mali døde i 1796, 79 år gammel, og enkemannen gav henne en
stilig begravelse, som han fikk godtgjort med 30 rdl. i boet. Skiftet
viser et velstandshjem: Der var både sølvskjeer, sølvbeger, lene
stoler og slagur, derimot ingen jernovner — bare grøtstensovner.
Den registrerte besetning var AV 2 hest, 15 kyr, 10 ungnaut, 17
geiter, 25 sauer og 2 svin. En elvebåt og en gammel f erge hørte til.
Aktiva blev 490 rdl. 2 ort, og gjeld fantes ikke, så beholdningen
blev 442 rdl. 2 ort 16 sk.
Kristofer giftet sig snart efter op — nu med en ung kone, Anne
Jonsdatter Storvuku, med hvem han fikk 4 døtre, hvorav den eldste
blev gift med Jon Auskin, den annen med Kristen Volden.
Da Meincke var blitt eier av Verdalsgodset, utså han Holmen
nedre til brukets hovedgård, og inngikk derfor en kontrakt med
Kristofer, som avstod sin bygsel til Holmen mot bygsel på Steine
søndre for sin og hustrus levetid samt av Holmen et kår på 2 tdr.
bygg 1 °g 6 tdr. havre. Hvis han ikke vilde benytte retten til å bygsle
Steine, skulde en av døtrene få den. Dessuten skulde han være
fritatt for bruksdrift av Steine. Kontrakten er tinglest 16. august
1828 samtidig med bygselbrevet på Steine, som er utstedt 22.
juni samme år.
Kristofer fikk dog ikke nyte godt av dette, da han døde allerede
i januar 1829. Skiftet efter ham viser omtrent det samme utstyr —
og den samme mangel på jernovner — som i 1796. Besetningen

----
353 Bind V
---
var 4 hester, 6 kyr (hvorav 3 til 10 spdl. — noget over det sedvan
lige i den tid), 7 ungnaut, 16 sauer, 30 geiter og 2 svin. Aktiva var
334 spdl. 3 ort 14 sk. og beholdningen 130 spdl. 2 ort 10 sk. Enken
Anne flyttet nu til Steine, hvor hun døde i 1835.
Siden har Holmen nedre vært hovedgård for Verdalsbruket og
sete for dets kontor. Jenssen opholdt sig meget der om somrene, la
an på å gjøre gården til et mønsterbruk og holdt agronom der.
I 1835 var besetningen 7 hester, 22 storfe, 94 sauer, 7 geiter
og 2 svin og utseden % td. bygg, 9 1 /4 tdr. havre, 2 tdr. erter og
57!/ 2 tdr. poteter. Dette er næst efter Vist nedre og Bjartnes den
største besetning på nogen Verdalsgård den tid. Leirhaugen bruktes
da under gården.
I 1844 blev gården efter rekvisisjon av Jenssen besiktiget. Det
viste sig da, at den lave del av gården på vestsiden av Inna, ialt 74
mål åker og eng, var betydelig skadet av den overordentlig store
flom i desember 1843. Noget var utgravet, og over en del var
lagt grus og sand, så det var gjort übrukelig for en 15 —20 år.
lalt var der således ødelagt 15 mål, hvorfor skylden blev nedsatt
til 14 dal. 3 ort.
Jenssen bygget gården helt om: I 1845 er der avholdt takst,
hvorved husene blev verdsatt til 1495 spdl. Der var da: En hoved
bygning, 26X11X8 alen, med 4 under- og 3 overværelser og 14
fag vinduer, tekket med bord og forsynt med 4 ovner — 250 spdl.,
stall, fjøs og gjødselhusbygning av sten, 68X16X8 alen, 8 fag vin
duer — 800 spdl., låvebygning av bindingsverk, 34X18X6 alen
— 250 spdl., stabbur, 7 3 /4X6!/ 2 X6 alen — 12 spdl., alt bordtekket,
småfefjøs, 24 1 / 2 X10X7 alen — 40 spdl.
I 1865 var Ole Gundbjørnsen forpakter på gården. Den hadde
da en besetning på 6 hester, 24 storfe, 51 sauer og 4 svin og ut
seden var 10 tdr. bygg, 20 tdr. havre, V 2 td. erter og 25 tdr. poteter.
På de to husmannsplasser, Skotrøberget og Sagmoen, var beset
ningen 4 storfe og 15 sauer og utseden % td. bygg, 1% tdr. havre
og 5 tdr. poteter.
I 1875 dreves gården av Peter Andreas Gjørv fra Inderøy som
gårdsbestyrer. Den hadde da en besetning på 7 hester, hvorav 1
under 3 år, 3 okser, 18 kyr, 3 ungnaut og kalver, 22 sauer og lam
og 4 svin og griser og en utsed av 5 tdr. bygg, 21 tdr. havre, 2!/ 2
tdr. havre til grønnfor, 90 skålpund gressfrø og 15!/ 2 tdr. poteter,
hvorhos 3 mål anvendtes til andre rotfrukter. På plassen Holm
berget føddes 2 kyr, 1 ungnaut, 8 sauer og 1 svin og såddes % td.
bygg, 3 /i td. havre og 2 tdr. poteter.
Da Verdalens kommune solgte Verdalsbruket, fulgte denne gard
med skogeiendommene, så Verdalsbruket eier den fremdeles. Jorden

----
354 Bind V
---
på vestsiden av Inna tok Verdalens kommune fra gardert; Jon
Nordnes leier denne. Noget er også lagt til plassen Holmberget,
som nu er selvstendig gard.
Fr as kil te par ter:
Holmsberg, den gamle husmannsplass Holmberget, er av Ver
dalens kommune solgt 6. juni 1922 til Tomas Holmsberg for 3000
kr. Et skogstykke av Dillan, skyld 5 ore, er lagt til.
Heim (tidligere Pladsåkeren), ca. 30 mål, er solgt til skogfor
valter Morten Moen. Til denne horer et skogstykke oppe ved Årstad.
B. Hans Gundbjornsen Breding. * Anne Halvorsd.
C. Gundbjørn Hanssen Breding.
D Gundbjornsd. Breding. * Tore Olsen Breding.
El. Gundbjørn Toresen Auskin, f 1716. (Dette er
de samme 5 første ledd som i Fårenætten).
E 2. Mikkel Toresen Holmen nedre, f 1757, 78 år 16
uker gl. (Antagelig er han bror av Gundbjorn
Toresen Auskin, idet denne var kaveringsmann
ved hans ekteskap i 1708). * 1708 Marit Olsd.
Holmen nedre, f 1751, 69 år 3 mdr. gl.
F l.Tore Mikkelsen Holmen nedre, f. p. H. 1711,
t smst. 1782. * 1748 Mali (Malene) Olsd
Rød, f. p. R. 1717, f 1796. Hun * L> ) 1784
Kristofer Olsen Steine nordre, Holmen.
G 1. Mikkel Toresen Holmen nedre, f. p. H.
1749. * 1774 Marit Toresd. Prestgård,
f. c. 1750. Se Flyanætten.
H 1. Beret Mikkelsd., f. p. Holmen 1774.
* Jakob Færgemand.
H 2. Gjertud Mikkelsd., f. p. Holmen
1777, f 1819. * 1800 Nils Larssen
Breding, Dillanvald.
I 1. Marta Nilsd., f. p. Dillanvald
1803. ■* 1825 Ando Olsen
Storstad.
12. Beret Nilsd., f. p. Dillanvald
1806. * 1831 Jeremias Olsen
Storstad.
I 3. Mikkel Nilssen, f. p. Dillanvald
1812. * 1832 Marta Kristina
Nilsd. Holmen.


----
355 Bind V
---
14 Tore Nilssen, f. p. Dillanvold 1816. * 1844.
H 3. Marit Middelsd., f . p. Holmen 1783, + 1875. * Lars
Olsen Østgrundvaldet.
H 3. Mali Mikkelsd., f. p. Holmen 1780
G 2. Ole Toresen.
G 3. Marit Toresd., f. p. Holmen nedre 1752. *' 1782 Ellev
Olsen Lundskin, enkemann, hennes tremenning. * T 1794
Arnt Sivertsen Gudding, Lundskin, f. 1762.
G 4. Anne Toresd., f. p. Holmen nedre 1754, f 1838 p. Midt
hellan. * Tore Olsen Hellan. Se Fårenætten.
G 5. Gunhild Toresd., f. p. Holmen nedre 1756, f som kår
kone p. Prestgård 1845. * 1790 Jon Toresen Prestgård,
f. p. P. 1756. Se Flyanætten.
G 6. Siri Toresd., f. p. Holmen nedre 1758, t som kårkone p.
Leirhaugen 1841 * 1781 Ole Kristofersen Ulvillen, Leir
haugen, hennes soskenbarn, f. i Ulvillen 1745.
H 1. Lisbet Olsd., f. p. Leirhaugen 1782, f 1833. * 1824
Anders Jonsen Overholmen, f. 1789. Han * 2 ) 1844.
H 2. Mali Olsd., f. p. Leirhaugen 1784, f P- Haugåsen
under Hallan 1838. * 1824 Sivert Sivertsen Hallan-
vald, enkemann.
H 3. Kristofer Olsen, f. p. Leirhaugen 1789, f 1810.
H 4. Tore Olsen, f. p. Leirhaugen 1794.
H 5. Mikkel Olsen Leirhaugen, f. p. L. 1799. Hadde i
1865 plass under L. * 1828 Gjertrud Jonsd. Over
holmen, f. 1798, f 1866.
H 6. Peder Olsen, f. c. 1800.
G 7. Elsebe Toresd., f. p. Holmen nedre 1762. (Var p. Stor-
stad 1801).
F 2. Ole Mikkelsen Hellan, f. p. Holmen nedre 1713. * 1746
Randi Anderd. Musum, enke efter Jon Halvorsen M.
F 3. Guru Mikkelsd., f. p. Holmen nedre 1715. * J ) 1742 Jon
Olsen Rød, f 1762. ' ') Ole Torkildsen Kulsli, Rød.
F 4. Beret Mikkelsd., f. p. Holmen nedre 1717. * 1745 Ellev
Olsen.
F 5. Gunhild Mikkelsd., f. p. Holmen nedre 1720.
F 6. Mali Mikkelsd., f. p. Holmen nedre 1722.
F 7. Karen Mikkelsd., f. p. Holmen nedre 1724.
ÅRSTAD
Gårdsnr. 218.
Navnet: Orestad 1520. Aarstadt 1590. 1610. Aarsta 1626
Aarstad 1664. 1723.

----
356 Bind V
---
Oldnorsk: Ormstabir, sammensatt med mannsnavnet Or mr.
Navnet finnes med samme uttale på flere steder, hvor denne oprin
nelse er bevislig ved middelalderske navneformer.
Skylden: Den gamle skyld var 1 sp. 2 øre 12 mkl., siden nedsatt
til 1 sp. 12 mkl. (Den noget forskjellige skyld, som til forskjellige
tider anføres for denne gard, har visstnok sin grunn i, at et kvern
sted på 1 ore dels er medregnet, dels ikke).
Fra 1836 var skylden 8 dal. 2 ort 4 sk. og i 1907 15,58 mk.
fordelt på 3 bruk således:
Gammel skyld: Fra 1836: 11907:
Årstad nordre 21 mkl. 1 dal. 4 ort 12 sk. 3,75 mk.
Årstad mellem 1 øre 18 » 4 » 2 » 3 » 7,21 »
Årstad søndre 21 » 2 » »13 » 4,62 »
Tilsammen 1 sp. - øre 12 mkl. 8 dal. 2 ort 4 sk. 15,58 mk.
Eiere: Gården har i middelalderen tilhørt Tautra kloster. Efter
en jordebok over dette klosters gods, optatt mens Jens Tillufsen
Bjelke var forlenet dermed (ca. 1550) tilhørte 1 spand av «Olffstedt»
godset. En landskyldspart på l Æ sp. har tilhørt Holms (d. e. Munk
holmens) kloster. Alt gikk ved reformasjonen over i Kronens besid
delse. Fra 1561 blev Tautra og Vigs gods som verdslig forlening
slått sammen med Reinsklosters gods og går siden stadig under
dette navn.
I matrikulen for 1723 opføres eiendomsfordelingen slik (idet
skylden da var blitt noget forminsket):
Reinsklosters gods 2 øre 12 mkl.
Krongods 1 » 12 »
Tilsammen 1 sp. 1 øre
Mens Ebbe Carstensen var eier av Reinsklosters gods, solgte
han omkring 1720 gården til krigsråd Åge Hagen, som ved den
ofte nevnte auksjon i Trondhjem i 1728 også kjøpte Kronens land
skyldspart for 19 rdl. 24 sk. Skjøtet på denne siste er av 24. septbr.
1728, tgl. 5. juni 1732.
Efter Åge Hagen gikk hans jordegods i arv til søsterdatteren,
Anne Marie Aussig, ved hvis død i 1767 det erhvervedes av regi
mentskvartermester Kjerulf og kaptein Bay, hvorved gården gikk
inn i Verdalsgodset, som den fulgte, inntil V er dale ns kommune i
1923 solgte Årstad mellem med halvparten av Årstad søndre til
Arne Lorentsen og i 1924 Årstad nordre med den annen halvpart
av Årstad søndre til Ole og Konrad Olaussønner.

----
357 Bind V
---
Brukere: Jon i Orestad har efter manntallet over tiendepenning
skatten i 1520 betalt 2H lodd sølv i skatt og K> mark for jorde
gods, så han har vel eiet litt i gården.
Ifølge Steinviksholm lens regnskap for 1549 har Lauerens be
talt V 2 vet mel i landskyld for Vi spand i Ørstann under Holms gods
og samme år står Lauerenns paa Ørstan for Vi pund smør og 2
pund mel i leding. I skibskattmanntallet for 1550 finner vi Lauriidtz
paa Ørstum, sikkert samme mann.
Fra begynnelsen av 1600-årene opføres «enken» som bruker;
omtrent fra 1620 het opsitteren Ole og fra midten av 1630-årene
Jon.
Gårdens besetning i 1657 var: 3 hester, 11 kyr, 6 geiter, 12
sauer og 4 svin.
I 1665 var Jon Anderssen, en ung mann på 20 år, bruker av
garden; han var vel svigersønn av den forrige.
Opsitter i 1669 er enken Guru, rimeligvis enke efter Jon An
derssen. Ved matrikuleringen dette år er tienden sått til 1 td. bygg
og 2V2 tdr. havre, ledingen til V 2 rdl. 16 sk. og småtienden til 1 ort
8 sk. Under gården lå et kvernsted. Forøvrig oplyses, at der «fin
des hommelhaug och hustømmer och ellers ingen tilfelde». Skylden
blev foreslått sått til 1 sp. 1 øre, kvernstedet iberegnet.
I 1680-årene er Jon avløst av Tørris Svendsen. Hans hustru
het Guru Olsdatter, sannsynligvis den samme som ovennevnte enke,
så han er vel kommet til gården ved ekteskap med henne.
Tørris døde i 1693. På skiftet efter ham er registrert 3 hester,
7 kyr, 3 ungnaut, 19 sauer, 12 geiter og 2 svin. Av sjeldnere ting
merker vi oss en bøsse til 2 ort 12 sk. Tørris hadde ingen barn.
Efter Tørris kom Gundbjørn Tore sen, som var der omkring
1700. Han kom visstnok til gården ved ekteskap med Guru, enken
efter Tørris. Gundbjørn kom siden til Auskin — var der allerede
i 1707. (Se Fårenætten).
I 1718 hadde gården to opsittere, Jon Jonsen og Ole Pedersen.
Skaden ved svenskene i krigsåret opføres for den hele gard under
ett således:
Tilsammen 44 rdl
23


----
358 Bind V
---
I 1723 opføres kun én opsitter, Ole Pedersen, som døde der i
1732, 72 år gammel. Men Jon Jonsen har også vært der sam
tidig; han døde på Årstad i 1742, også 72 år; han var rimeligvis
en sønn av den Jon Anderssen, som var på Årstad i 1660-årene.
Ved matrikuleringen i 1723 oplyses, at der var skog til gårdens
fornødenhet, seter x h mil borte, god bumark, en fjellslette, hvorav
svares 6 sk. årlig. Gården betegnes som meget tungvunnen og
mislig til korn «samt frost undergiven». Utseden var \ x h tdr.
bygg og 5 tdr. havre, avlingen 30 sommerlass høi og 6 lass ekerhoi
og besetningen 2 hester, 6 kyr, 4 ungnaut, 6 sauer og 4 geiter.
Tienden blev sått til 3 skjepper blandkorn, 6 skjepper havre og 10
mk. ost. Der blev ikke foreslått nogen forandring i skylden, som
da var 1 sp. 1 øre.
Det er vanskelig å finne rede i opsitterforholdene på Årstad for
den folgende tid. Bygselbrev finnes ikke; bygselen synes — som
forresten på mange andre mindre gårder — å ha gått i arv av sig
seiv uten tingleste dokumenter. Så meget synes sikkert, at med Jon
Jonsens og Ole Pedersens innrykning på Årstad er gården blitt
delt i to.
Jon Jonsens part svarer nærmest til Årstad mellem, og Ole
Pedersens til Årstad nordre og søndre.
ÅRSTAD NORDRE OG SØNDRE
Gårdsnr. 218, bruksnr. 1 og 3.
Ved skifte i 1732 efter Ole Pedersen er registrert en besetning
på 4 kyr og 1 kvige. Boet var fallitt, idet aktiva var 14 rdl. 3 ort
7 sk. og passiva 18 rdl. 2 ort 6 sk. Det ringe bo og den übetydelige
besetning tyder på, at han delvis hadde gitt fra sig gardsbruket.
Soldat Erik Torkildsen Mønnes var i 1722 blitt gift med Ole
Pedersens datter Ingeborg, hvorefter han var på Lindset, antagelig
til begynnelsen av 1740-årene. I 1742 var han på Årstad, og det
er da rimeligvis svigerfarens bruk, han har overtatt. Han hadde
gården til i 1763, da han opgav den for sønnen, Ole Eriksen, og
svigersønnen, Ole Pedersen Vestgrundvaldet, som i 1757 var blitt
gift med datteren Agnes. De fikk bygselbrev 21., tgl. 22. februar
1763, av Rasmus Hagen som forpakter av justisråd Åge Hagens
jordegods. Ole Eriksen opgav samme år sin part for Ole Arntsen
Storstad, som i 1751 var blitt gift med Gunhild Svendsdatter År
stad. Han fikk bygselbrev 10. oktbr. 1763, tgl. 20. febr. 1764, men
døde allerede i 1766, 63 år gammel. Ole Eriksen var i 1781 hus
mann under Leirhaugen og hans bror, Torkild Eriksen, husmann
under Årstad.

----
359 Bind V
---
ÅRSTAD NORDRE
Gårdsnr. 218, bruksnr. 1
Ole Pedersen, som siden 1763 hadde brukt denne gard, dode på
Arstadvald i 1796, 72 år gammel. Han hadde da forlengst opgitt
gården, som enkefru Hjelm hadde bygslet til Kristofer Iversen Øst-
Aarstad nordre, sett fra syd 1927.
Fot. O. Snekkermo.
gard ved bygselbrev av 27. juni i 786, tgl. 15. august 1787 (Se
Garnesætten). Han hadde siden 1776 vært på Levring. Kristofer
dode i 1800, og sønnen, her Kristofersen, fikk bygselbrev på År
stad av Tonning 8. septbr. 1800.
Ved skiftet efter Kristofer balanserte aktiva og passiva med 48
rdl. 2 ort, og den registrerte besetning er hoist übetydelig; han
hadde nemlig kort for sin død opgitt gården for sønnen.
I 1835 var besetningen 2 hester, 6 storfe, 9 sauer og 9 geiter
og utseden l / 2 td. bygg, 5 tdr. havre og 4 tdr. poteter.
Iver Kristofersen brukte gården til sin død i 1844. I hans tid
synes de økonomiske vilkår åha blitt betydelig forbedret Han
efterlot sig endog sølvtøi for 2 spdl. 3 ort. Den registrerte beset
ning var 2 hester, 4 kyr, 3 ungnaut, 10 geiter, 8 sauer og 3 svin
Aktiva blev 278 spdl. 2 sk. og beholdningen 188 spdl. 2 ort 16 sk.
Ivers enke, Inger Jeremiasdatter Midtholmen, hadde gården til
sin død i 1863; den yngste sønn, Anders Iversen, brukte den på
morens bygsel. I 1863 blev den forpaktet til Ole Mortensen Bjørgan
vaid for en avgift av 20 spdl


----
360 Bind V
---
Den hadde i 1865 en besetning på 2 hester, 4 storfe, 16 sauer
og 2 geiter og en utsed av Vi» td. rug, l A td. bygg, 6 tdr. havre og
6 tdr. poteter. I 1875 var besetningen 3 hester, hvorav 1 under 3
år, 4 kyr, 2 ungnaut og kalver, 16 sauer og lam, 9 geiter og kidd
og 1 svin og utseden VA tdr. bygg, 6 tdr. havre og 7 tdr. poteter.
Ole døde som kårmann på Årstad i 1906. Sønnen Olaus hadde
da overtatt gården, som han brukte til sin død i 1923.
Ole og Konrad Olaussønner kjøpte Årstad nordre og halvparten
av Årstad søndre (som Ole Mortensen hadde forpaktet i 1882) av
Verdalens kommune 30. mai 1924 for 8700 kr. Ole beholdt Årstad
nordre, mens den nevnte halvpart av Årstad søndre blev fraskilt
og solgt til Konrad. (Se Årstad søndre).
ÅRSTAD MELLEM
Gårdsnr. 218, bruksnr. 2
Jon Jonsen, som rimeligvis var en ætling av opsitterne på den
udelte gard Årstad i 1600-årene, døde — som før nevnt —på År
stad i 1742, 72 år gammel. Rimeligvis har så sønnen, Jon Jonsen,
som i 1738 var blitt gift med Karen Larsdatter Volen, brukt den -
han har iallfall vært på gården til i 1746. Muligens har også
svigersønnen, Børre Olsen Storstad, som i 1728 var blitt gift med
Sigrid Jonsdatter Årstad, tatt del i gårdens bruk; men han var død
allerede i 1738, bare 38 år gammel.
Lars Davidsen Stuskin fikk bygselbrev på den av justisråd Hagen
4. oktbr. 1757, tgl. 20. febr. 1758, og døde på Årstad i 1773, 78
år gammel. Gården hadde han da opgitt for svigersønnen, Ole
Børresen (en sønn av ovennevnte Børre Olsen), som fikk bygselbrev
av Rasmus Brodersen Hagen 21., tgl. 22. febr. 1763. Ole hadde
den så til sin død i 1786. På skiftet efter ham er registrert en be
setning på 1 hest, 1 ku, 1 ungnaut, 2 geiter og 4 sauer. Utseden
det år var 3 kvarter bygg og IV2 tdr. havre. Aktiva blev 30 rdl.
2 ort 12 sk. og beholdningen 17 rdl. 20 sk.
Enken, Anne Larsdatter, sått nu nogen år med gården. Hun
hadde først vært gift med Ingebrigt Nilssen Halset og hadde i dette
ekteskap en sønn, Lars Ingebrigtsen, som nu fikk bygselbrev på
Årstad av Joh. Widerø Tonning 26. april, tgl. 15. august 1792.
I kontrakten er forbeholdt, at alt som hugges, likesom alt annet av
gårdens avl og opfødning, som selges, først skal tilbydes eieren,
dessuten forpliktes leilendingen til å fremskaffe det bevilgede sag
tømmer til «nuværende» pris og ellers for billig betaling efter til
sigelse forrette, hvad arbeide og kjøring ved sagbruket utfordres
uten nogen forsømmelse. Anne fikk et kår på 3 mål åker og for til
1 ku og 2 småfe m. m.

----
361 Bind V
---
Gården hadde i 1835 en besetning på 2 hester, 9 storfe, 1 ( )
sauer og 11 geiter og en utsed av 1 td. bygg, 9% tdr. havre og
7 tdr. poteter.
Lars Ingebrigtsen var gift med Mali Barosdatter Leirfald. (Se
Leinsætten). Efter mannens død sått hun i mange år med gården.
Hun dødt i 1842, 83 år gammel, og kalles da for kårkone; muligens
har sønnen, Baro Larssen, brukt den på morens bygsel.
Aarstad mellem, sett fra øst 1927.
Fot. 0. Snekkermo.
Den 24. mars 1843 blev den forpaktet til Andreas Olsen fra
Sparbu for en avgift av 25 spdl.; plassene fulgte ikke med. I 1854
blev kontrakten fornyet for 5 år. Han fikk da pålegg om å sette
husene istand; særlig blev der pekt på, at der trengtes nytt fjøs
og ny stall.
I 1865 var gårdens besetning 2 hester, 6 storfe, 19 sauer og 2
geiter og utseden % td. bygg, 6 tdr. havre og 8 tdr. poteter. På 5
husmannsplasser var besetningen 12 storfe, 35 sauer og 8 geiter
og utseden % td. bygg, 6 tdr. havre og 12M? tdr. poteter.
Den 17. mars 1870 blev gården bortleiet til Johannes Eriksen
for en årlig avgift av 20 spdl. og kår til Andreas og hustru. An
dreas, som var født i 1812, døde i 1879 som kårmann på Årstad.
Besetningen i 1875 var 2 hester, 5 kyr, 3 ungnaut og kalver, 18
sauer og lam, 9 geiter og kidd og 1 svin og utseden 2 tdr. bygg,
7 tdr. havre, \i td. havre til grønnfor og 8 tdr. poteter. Der var 4
husmannsplasser: 1: Årstadhelden nedre, 2: Årstadhelden øvre,
3: Storhaugen, 4: Efastplassen. På disse føddes 4 kyr, 4 ungnaut,


----
362 Bind V
---
32 sauer og 10 geiter og såddes %« td. bygg, 5 tdr. havre og
10' ■> tdr. poteter.
I 1880 blev Lorents Ellevsen leilending på gården. Han fikk
kontrakt på 5 år mot en avgift av 80 kr. og kår til enken efter
Andreas.
Som nevnt under Årstad sondre forpaktet Lorents i 1882 halv
parten av denne gard.
Lorents Ellevsen brukte Årstad til i 1917, da hans yngste sønn,
Arne, overtok gården. Lorents døde som kårmann på Årstad i 1921.
Arne Lorentsen kjopte Årstad mellem med halvparten av Årstad
sondre av Verdalens kommune den 28. mai 1923 for 8000 kr. og
kår til moren.
ÅRSTAD SØNDRE
Gårdsnr. 218, bruksnr. 3.
Efter Ole Arntsen, som var dod i 1766, har muligens Mikkel
Anderssen Midtholmen brukt gården. Han døde på Årstad i 1778,
75 år gammel, og sønnen, Anders Mikkelsen, har så brukt den,
rimeligvis til sin død i 1806; han var da 70 år.
Efter ham har vel sønnen, Ellev Anderssen, hatt gården. Han
var født på Midtholmen i 1764 og snekker av profesjon. Datteren
Marta blev i 1816 gift med Johannes Ellevsen Kvernmoen, som
overtok gården. Den hadde i 1835 en besetning på 1 hest, 6 storfe,
18 sauer og 8 geiter og en utsed av Vi td. bygg, 5 tdr. havre og
2 1 / / 2 tdr. poteter.
Efter Johannes har broren, Kristofer Ellevsen Kvernmoen,
brukt Årstad. Han døde i 1864, og året efter var sonnen, Mikal
Kristofersen, for pakt er på gården. Den hadde da en besetning på
2 hester, 4 storfe, 12 sauer og 7 geiter, og utseden var % td. bygg,
6 tdr. havre og 4 tdr. poteter. På en husmannsplass var besetnin
gen 1 storfe og 6 sauer og utseden V« td. bygg, 1 td. havre og
2 tdr. poteter.
Den 1 april 1872 blev Årstad forpaktet til Ole Ellevsen Heiden
for avgift 12 spdl. og kår til Kristofers enke, Anne Ellevsdatter. I
1873 blev kontrakten gjort livsvarig på de samme vilkår. Han døde
i 1874, og enken, Kirstina Olsdatter, brukte så gården. Den hadde
i 1875 en besetning på 2 hester, hvorav 1 under 3 år, 3 kyr, 2 ung
naut og kalver, 15 sauer og lam, 6 geiter og kidd og 1 svin og en
utsed av IV2 tdr. bygg, 6 tdr. havre og 6 tdr. poteter, dessuten
bruktes Vu mål til andre rotfrukter. På 2 husmannsplasser, Vollan,
føddes 3 kyr, 1 ungnaut, 18 sauer og 2 geiter og såddes Vz tå.
bygg, 2 tdr. havre og 4 tdr. poteter.
I 1882 blev gården forpaktet på 5 år til Lorents Årstad mellem
og Ole Mortensen Årstad nordre for 92 kr. og kår til enken efter

----
363 Bind V
---
Ole Ellevsen. De skulde ha halvparten hver. Således kom Årstad
sondre bort.
Da Ole og Konrad Olaussønner i 1924 kjopte Årstad nordre av
Verdalens kommune, blev den halvpart av Årstad sondre, som hadde
fulgt denne gard, fraskilt og tillikemed gårdsskog av Årstad nordre
solgt til Konrad Olaassen for 3100 kr. og kår til moren. Skjøtet er
av 21. juli 1926. Konrad har bygget hus på sin part. Således kom
Årstad sondre igjen i halv størrelse.
Stor-Ingvald-ætten\.
De to forste ledd usikre.
A. Ingvold Molden (Ingvald Ingebrigtsen Molden nevnes i 1657
Han var i 1666 67 år). Ingvald var et enestående navn i byg
den i den tid.
B.Peder Ingvaldsen (?)
C. Ingvald Pedersen, «Stor-Ingvald», dragon for Levring,
fait på Levring 12. septbr. 1718. Bodde på Landfald
neset. * 1712 Ingeborg Olsd.
Dl. Peder Ingvaldsen Kvelstadlien, f. p. Landfaldnes
1714, f p. Kvellovald 1772. * 1736 Ragnhild
Olsd., f. 1712, dtr av Ole Børresen (?)
El. Ingvald Pedersen Søråker, korporal, f. p.
Landfaldneset 1736, f p. Søråker 1785. * 1768
Gunhild Sivertsd. Søråker, enke.
Fl. Kirsten Ingvaldsd., f. p. Søråker 1768.
E 2. Ole Pedersen, f. 1738, f p. Øren c. 1776. *
F 1. Ragnhild Olsd., f. c. 1776.
E 3. Børre Pedersen, f. p. Landfald og f 1740.
E 4. Ingeborg Pedersd., f. p. Næs østre 1741.
E 5. Børre Pedersen, f. p. Lien 1752.
E 6. Ingeborg Pedersd., f. p. Lien 1747, f p. Årstad
1828. • Kristofer Iversen Årstad, f. p. Øst
gård 1732, f P- Årstad 1800. Se Garnesætten
A, 83, Cl, E 4.
E 7. Ingvald Pedersen Sågen, f. p. Kvelstadlien
1755, snekker og sagmester. * 1775 Lisbet
Jonsd. Auskin, f. p. Stuskin 1747.
Fl. Ragnhild Ingvaldsd., f. p. Auskin 1775.
* 1796 Ellev Anderssen Årstad, snekker,
f. p. Midholmen 1764.
G 1. Marta Ellevsd. Årstad, f. p. Sågen
1796, f p. Kvernmoen 1841. * 1816
Johannes Ellevsen Kvernmoen, f. p.
K. 1792, f smst. 1841. Se nedenfor
A, B, C, Dl, EB, F 4.

----
364 Bind V
---
Peder Ingvaldsen Fosneset, f. p. Nedre Holmenvald 1783,
t 1856. * 1807 Mali Gudmundsd. Fosneset.
G 1. Gudmund Pedersen Kårenget, f. p. Fosneset 1807, f P-
Hellan 1894. * 1840 Sigrid Borresd. Ulvillen eller Fos
neset, f. 1800, f 1881.
Hl. Johannes Gudmundsen Bjorstad, f. 1828, f p. B.
1865. * 1853 Beret Olsd. Holmlien, f. p. Årstad
1828, f p. BJørstad 1862, dtr. av lærer Ole Efastsen
og h. Marta Bårdsd. * 2 1863 Johanna Johannesd.
Elnes, f. p. E. 1829, -f 1918, dtr. av Johs. Jakobsen
E. og h. Karen Olsd. Hun * J 1867 Ellev Olsen
Leveras. Se Bjørganætten.
I 11.I 1 . Guru Anna Johannesd., f. 1853, f.
I 2'. Marta Johannesd., f. 1856. * Mikal Jeremias-
sen Dillan, kirkesanger. Se Garnesætten.
I 3 1 . Sefanias Johannessen, f. 1860, f.
I 4 2 . Birgitte Johannesd., f. 1863. * Mikal Saltham-
mer, Frol.
Jl. Birgitte, f. 1889. J 2. Inga Pauline.
I s*. Johannes Johannessen, f. 1865, f 1883, druknet.
H 2. Baro Gudmundsen Ulvillen, f. 1832, f 1910. * 1853
Henrika Dortea Arntsd. Leirhaugen, f. 1832, -f 1897.
11. Hans Peter Barosen, f. 1854. * Brita Stor
brånna, Heggenås, Sverige. Mange barn.
12. Paul Anton Barosen, f. 1856. Bosted: Stock-
holm.
13. Sara Oline Barosd., f. 1859. I Amerika.
14. Grete Birgitte Barosd., f. 1861. * Kristian Ja
kobsen Moen, Hjarpen, Sverige, f. 1862.
J 1. Johan Alfred Kristianson. J 2. Bernhard
Adrian. J 3. Dagmar Henrikka. J 4. Karl Gu
staf. J 5. Anna Eleonora. J 6. Artur Herman.
J 7. Georg Leonhard.
I 5. Guruanna Barosd., f. 1863. * Greks Grønblad
fra Kall. I Amerika.
16. Arnt Barosen, f. 1866, f 1879.
17. Sefanias Barosen Ulvillen, Dillan, f. 1869.
Boletta Sefaniasd. Kulstad, f. 1874.
J 1. Sigurd, f. 1899. J 2. Harald, f. 1900, J 3.
Brynjulf, f. 1902. J 4. Bjørnhild Margrete, f
1903. J 5. Arnt, f. 1906. J 6. Steinar Botolf,
f. 1908. J 7. Borghild Helene, f. 1913.
18. Hansine Birgitte Barosd., f. 1871, f.
I 9. Gustav Barosen, f. 1872.

----
365 Bind V
---
H 3
Ingeborg Gudmundsd., f. 1836. * Olaus Olsen Ulvillen,
f. 1839.
11. Johan Severin Olaussen, f. 1867. I Amerika.
12. Gustav Edvard Olaussen Borgen, typograf, f. 1872.
* Gudrun Malena Stavlo, Skogn, f. 1876.
J 1. Vebjorn Borgen, f. p. Roros 1896. J 2. Bjordls
8., f. p. Levanger 1899, f 1910. J 3. Magne 8., f.
i Verdalen 1901. J 4. Tormod 8., f. i Verdalen 1902.
J 5. Dagfin 8., f. p. Steinkjer 1905. J 6. Gunvor
8., f. p. Steinkjer 1907. J 7. Målfrid 8., f. i Trond
hjem 1911. J 8. Åse 8., f. og f p. Kongsvinger 1914.
13. Ole Olaussen Borgen. I Amerika.
I 4. Jon Olaussen Borgen.
I 5. Ingvald Olav Olaussen Borgen.
Peter Gudmundsen Hellan, f. 1841, f 1927. * Olina
Olsd. Holmli, f. 1841, f 1921.
I 1. Birgitte Petersd., f. 1866. * Ole Ellingsen Vangstad,
f. 1862. Se Slapgårdsætten.
12. Gustav Petersen Hjelde, sersjant, f. 1870, |. * Inga
H 4
Eriksen, Trondhjem, f. 1870.
J 1. Odd Hjelde, f. J 2. Gustav H., f. J 3 Valgerd H.
13. Sofie Petersd., f. 1873. * Lasse Olaussen Sundby-
enget, Hellan, f. 1872.
J 1. Oline Lassed., f. 1901. * Edin Eriksen Gren.
J 2. Paul Lassesen, f. 1904. J 3. Gunnar L., f. 1906.
J 4. Lars L., f. 1909. J 5. Bergljot L., f. 1911 J 6.
Gunvald L,, f. 1914. J 7. Gustav L., f. 1917.
14. Olise Petersd., f. 1876. * Ole Martinussen Hellan
vestre, f. 1876.
J 1. Oline Olsd., f. 1899. J 2. Anna Sofie 0., f.
1900, f. J 3. Sigrun 0., f. 1903. J 4. Paul 0., f
og f J 5. Pauline 0., f. og + 1906. J 6.
Magnus 0., f. 1908. J 7. Peter 0., f. 1910 J 8.
Ovidia 0., f 1910. J 9. Hanna Birgitte 0., f. 1914,
f 1915. J 10. Olav 0., f. 1915, J 11. Einar 0., f. 1920.
I 4. Paul Ole Petersen Hjelde, Vist ovre, f. 1880. * Ragna
Pedersd. Vist ovre, f. 1875. Se Øvre Vistætten.
J 1. Peder Paulsen. J 2. Ovidia P. J 3. Gustav P
I 4. Emma P. J 5. Sigrun P. J 6. Margit P. J 7.
Teodor P. J 8. Rakel P J 9. Gunvor P.
16. Magna Petersd., f. 1887. * Karl Olsen Gren,
Skrovenmælen, f. 1887.
J 1. Peter Karlsen, f. 1912. J 2. Sigvald K., f. 1914.
J 3. Oline K., f. 1922.

----
366 Bind V
---
Jon Pedersen, f. p. Forneset 1811, f 1815.
Lisbet Pedersd. Fosneset, f. 1815, f 1884, ugift.
Ingeborg Pedersd. Fosneset, f. 1817, f 1833
Jon Pedersen Fosneset, f. 1820. * Anne Pedersd Slapgårds
enget, f. 1827.
H 1. Pedr Jonsen, f. 1851.
H 2. Martinus Jonsen, f. 1856.
Ole Pedersen Fosneset, f. 1824, f 1883. * 1848 Marta Si
monsd. Kulstad, f. p. Kluken 1821.
H 1. Mali Olsd. Fosneset, f. 1848.
11°. Ole Ludvigsen, f. 1872, f 1908. * Anna Kristin:
Olufsd. Veie, f. 1874.
J 1. Margot Olsd., f. 1898 * Ole Hanssen Garli, f.
1899.
K 1. Olaug Olsd., f. 1923.
J 2. Konstanse Olsd., f. 1903, f 1931. * Ole Toresen
Kluken, Fosneset, f. 1891.
K 1. Minda Terese Olsd., f. 1922. K 2. Oddgeir
0., f. 1924.
J 3. Marinus Olsen Fosneset, f. 1905.
J 4. Ole Konrad Olsen Fosneset, f. 1909.
H 2. Henrikka Olsd. Fosneset, f. 1852, f 1886, ugift.
H 3. Ingeborg Olsd. Fosneset, f. 1855, f 1856.
H 4. Peder Olsen Fosneset, Kvernmoen, f. 1859, f 1906.
Anna Olausd. Kvernmoen, f. 1870.
I 1. Ole Pedersen Kvernmoen, f. 1889. * Inga Jchansd.
Helmo, f. 1889.
J 1. Åshild Pauline Olsd., f. 1925.
I 2. Erling Pedersen Kvernmo, f. 1896. * Andrea Matilde
Andreasd. Grande, Ørlandet, f. 1891.
J 1. Agnes Ingeborg, f. 1925. J 2. Magna Ingegjorg,
f. 1928.
I 3. iMagna Pedersd. Kvernmoen, f. 1901, f 1918.
14. Ingolf Pedersen Kvernmoen, f. 1903, f 1923.
H 5. Severin Olsen, f. c. 1864.
H 6. Iver Olsen, f. 1865.
Ingeranna Pedersd. Fosneset, f. 1828. * 1852 Arnt Peder
sen Holmen nedre, f. 1829.
H 1. Maria Arntsd., f. 1853.
H 2. Paul Arntsen Guddingstuen, f. 1858, fergemann ved
Fergeberget en tid og kirketjener ved Vuku kirke. * Inge
borg Olsd., f. 1852.
11. Maren Paulsd. * Jon Petersen Guddingstuen.
J 1. Evald Jonsen, f. 1899. J 2. Maria Jonsd., f
1917

----
367 Bind V
---
12. Arnt Paulsen. I Amerika.
13. Jon Paulsen. I Amerika.
14. Ole Paulsen. I Amerika.
15. Jon Odin Paulsen. I Amerika.
I 6. Marius Paulsen, f.
17. Peder Paulsen Gudding, f. 1888, politi-
betjent i T.hjem. * Edvarda Edvardsd.,
f. 1887.
J 1. Ingeborg Antonie, f. 1911. J 2. Ragn-
frid, f. 1912.
18. Inga Paulsd., f. 1889. I Amerika.
19. Bernt Paulsen, f. 1892. I Amerika
I 10. Olav Paulsen, f. 1893.
F 3. Ingeborg Ingvaldsd., f. p. N. Holmenvald 1786.
Ellev Pedersen Kvernmoen, f. 1756, f 1839. * 1782 Maren
Larsd. Jøsås.
F 1. Peder Ellevsen Lindset, f. p. Kvernmoen 1785, f plut
selig p. Lindset 1846. * 1807 Mali Olsd. Breding, f.
1780, f p. Kvernmoen 1865.
Gl. Ole Pedersen Kvernmoen, f. p. K. 1810, f 1884
smst. * 1841 Beret Marta Mikkelsd. Skavhaugg,
f. 1820, f 1902.
Hl". Marta Olsd., f. 1841. (Mor: Lisbet Olsd.
Årstad).
I I°. Lorents Mikalsen Rotmoen, f. 1864. (Far:
Mikal Jonsen Kvernmoen). * Anna Kri
stine Olsd., f. 1865.
Jl.Ole Marius Lorentsen Rotmoen, Lille-
enget, f. 1884. *') Inga Ellingd. Lind
set, f. 1890, f 1918. * 2 ) Signe Sefa-
niasd. Marken, f. 1899.
Kl 1 . Lorents, f. 1907. K 2 1 . Elling,
f. 1908. K3 1 . Alf, f. 1911. K4 1
Magnus, f. 1913. K 5 1 . Amanda Pau
line, f. 1915. K 6 1 . Ingvar Ole, f.
1918. K7 2 . Sefanias, f. 1923. K 8 2 .
Agnar, f. 1924.
J 2. Marenanna Lorentsd., f. 1887. * Karl
Iver Olsen Flyum, f. 1870, enkemann,
veivokter, Vaterholmen.
f. 1920. K 5. Lodve, f. 1922. K 6.
Asmund, f. 1927.


----
368 Bind V
---
J 3. Oliva Lorentsd., f. 1889, +. * Johan Sorhaug.
J 4. Olga Oline Lorentsd., f. 1892. * Harald Olsen
Svartås.
K l.Ole Haraldsen, f. 1926.
J 5. Mikal Lorentsen Rotmoen, f. 1894, f 1920.
J 6. Amanda Lovise Lorensd., f. 1896, f 1915.
J 7. Peder Lorentsen Rotmoen.
J 8. Ingolf Lorentsen Rotmoen.
H 2. Peder Olsen Kvernmoen, f. 1841, ugift, spillemann.
Ellev Pedersen Lindset, f. p. L. 1818, f smst. 1884. * 1844
Ragnhild Pedersd. Holmenvald, f. 1814, f 1872.
Hl.Martine Ellevsd., f. 1845. * Ellev Olsen Indal, Kår-
enget, furer, f. 1855, f 1927, spillemann.
I 1. Ole Elllevsen 1., f. 1879, f 1882.
12. Ellev Elllevsen 1., f. 1880, f 1882.
13. Ragna Sofie Ellevsd., f. 1881, f 1882.
14. Ragna Sofie Ellevsd., f. 1883. * Nils Olsen Suul,
Lillemoen, korporal, f. 1882. Se Sulstuætten.
15. Oline Emilie Ellevsd., f. 1884. * Kristian Karlsen
Hugan, korporal, f. 1881.
Jl. Magda, f. 1907. J 2. Agnes, f. 1909. J 3.
Elfrid, f. 1910. J 4. Karl, f. 1912. J 5. Olaug Kri
stiane, f. 1916. J 6. Gerd, f. 1919.
16. Maria Ellevsd., f. 1885, f 1886.
I 7. Edvard Martin Ellevsen, f. 1886, f 1898.
18. Jon Ellevsen Indal, Kårenget, f. 1888. * Sofie
Jeremiasd. Skavhaugg, f. 1892.
J 1. Eivind, f. 1923. J 2. Knut, f. 1924. J 3, Johan,
f. 1927. J 4. Mari, f. 1928.
19. Gudrun Ellevsd., f. 1889, f 1894.
H 2. Ingeborg Anna Ellevsd., f. 1848, f.
H 3. Puline Ellevsd., f. 1852, f 1906. * Peter Pedersen
Lindset, f. 1846, f 1888, druknet.
I 1. Ragnhild Elise Petersd., f. 1877. * Ellev Ellevsen
Stubbe, Tingvold, f. 1874.
Jl. Gudlang Pauline, f. 1907. J 2. Ingeborg, f.
1909.
12. Paul Petersen Lindset, f. 1879.
13. Severin Petersen Lindset, f. 1882.
14. Iver Petersen Lindset, f. 1886. * Emma Jonsd.
Kvelstad, f. 1895.
J 1". Ingeborg Anna, f. 1920. J 2. Oline Synnøve,
f. 1914. J 3. Ruth Pauline, f. 1915. J 4—5. Peter
og Jon, f. 1920.

----
369 Bind V
---
H 4° Gustav Ellevsen Sagmoen, f. 1875. (Mor: Gjertrud
Jonsd. Årstadvald, f. 1833, f 1920). * Birgitte
Andosd. Homsberg, f. 1880.
I 1. Gudrun, f. 1902. 12. Ingeborg Anna, f. 1909.
13. Einar, f. 1911.
G 3. Karl Pedersen Lindset, f. p. Kvernmoen 1823, f 1851,
druknet i Kverna. * 1849 Anne Marta Olsd. Jøsås, f. p.
Skrove 1822, dtr. av Ole Tørrissen S. og h. Maren
Tomasd. Hun * 2 ) 1853 Erik Jakobsen Overholmen.
Hl. Peder Karlsen Overholmen, f. p. Lindset 1849.
* Guruanna Gundbjørnsd. Gren, f. 1841, f 1911.
11. Karl Gustav Pedersen Overholmen, f. 1884.
* Marianne Sefaniasd. Bjørstad, f. 1898.
12. Bernt Pedersen Overholmen, f. 1886, f 1891.
G 4. Ragnhild Pedersd. Lindset, f. p. Kvernmoen 1826,
tjente i 1847 på Holmen.
G 5. Marta Pedersd. Lindset, f. p. Kvernmoen 1814, tjente
i 1847 hos N. Jenssen, T.hjem.
Sigrid Ellevsd. Bjørsmoen, f. 1788, t 1844. * 1815 Peder
Ågesen Mønnes, underofficer, f. p. Skrove 1781.
G 1. Maren Pedersd., f. p. Mønnes 1815, enke 1894. * 1845
G 2. Åge Pedersen, f. p. Kvernmoen 1817, f 1827.
G 3. Ellev Pedersen, f. p. Kvernmoen 1818.
G 4. Lars Pedersen, f. p. Kvernmoen 1821, f 1825.
G 5. Malene Pedersd., f. p. Kvernmovald 1823, enke 1881.
F 2
* 1843.
G 6. Karen Pedersd., f. p. Kvernmovald 1825, | 1870, ugift.
G 7. Inger Pedersd., f. p. Kvernmovald 1828.
Kristofer Ellevsen Årstad, f. p. Kvernmoen 1790, f 1860.
* 1821 Anne Ellevsd. Kvam, f. p. Kvam 1800, f som kårenke
p Årstad 1874. Se Okkenhaugætten, Ysse.
Gl. Maria Kristofersd., f. 1822, f 1832.
G 2. Beret Marta Kristofersd., f. p. Kvernmoen 1825, f 1913.
* 1863 Åge Jeremiassen Skavhaugg, f. p. Mønnes 1828,
f p. Skavhaugg 1897.
H I°. Johannes Anderssen, smed, f. 1850. * Anna Olsd.
F 3
Indal, f. 1851.
I 1. Odin J., f. 1879. 12. Annæus J., f. 1882. 13.
Martin Johannessen Skotrøen.
H 2 Jeremias Ågesen Skavhaugg, f. 1865. * Karen
Birgitte Rasmusd., f. 1870, f 1924.
I 1. Berntine Sofie Jeremiasd., f. 1892. * Jon Ellev
sen Indal, Kårenget, f. 1888. Se ovenfot
under F 1.

----
370 Bind V
---
12. Anton Ragnvald Jeremiassen, f 1893 * Ingrid
Olsd. Svegård, f. 1898.
Jl. Inger Marie, f. 1920. J 2. Kari Bergljot, f.
1921. J 3. Solveig, f. 1923, f 1924. J 4. Sigrun, f
1925. J 5. Lise, f. 1927.
13. Anna Konstanse Jeremiasd., f. 1895 * Olav Olsen
Høgli, f. 1893.
J 1. Kjellrun, f. 1918. J 2. Jens, f. 1920. J 3 Ole
f. 1921. J 4. Kolbjørn, f. 1923. J 5. Reidar, f 192?!
14. Inga Karoline Jeremiasd., f. 1897.
I 5. Edvard Jeremiassen, f. 1899.
16. Maria Jeremiasd., f. 1901. * Trygve Sefaniassen
Hofstad, f. 1893.
J 1. Sigmund, f. 1922.
17. Astrid Margrete Jeremiasd., f. 1904.
18. Gudrun Jeremiasd., f. 1906.
I 9. Ella Jeremiasd., f. 1909.
I 10. Sigrid Jeremiasd., f. 1911.
H 3. Anna Kristine Ågesd., f. 1869. * Johannes Mikalsen
Bergstuen, f. p. Skjækermoen 1856.
11. Ole Johannessen Ingstad, f. 1890. * Bina Johannna
Einarsd. Lund, f. 1887.
12. Berntine Johannesd., f. 1895. * Olav Mariussen
Holmli, f. 1900.
13. Arne Marius Johannessen, f. 1899.
14. Åge Johannessen, f. 1903.
15. Ingeranna Johannesd., f. 1906.
16. Ingemar Johannessen, f. 1913.
Mikal Kristofersen Årstad, Indalen, f. p. Kvernmoen 18 9 7
tp. Indalen 1890. * J ) 1865 Beret Hansd. Overnesvaldet i
p. Overneset 1833, fp. Årstad 1870. * L> ) 1871 Guruanna
Arntsd. Indalen, f. p. Steine 1832, f p. Indal 1889.
H l.Kristofer Mikalsen Indal, f. 1866. * Elenanna Ellingsd
Hellanvald, f. 1865.
I 1. Mikal Kristofersen Indal, f. 1887, f 1914.
I 2. Elling Kristofersen Indal, f. 1892, f 1895.
13. Einar Kristofersen Indal, Stornes, f. 1895. * Ella
Johanna Karlsd. Flyum, f. 1889.
Jl. Marit, f. 1923. J 2. Kristofer, f. 1925 J 3
Elbjørg, f. 1928.
14. Borghild Kristofersd. Indal, f. 1901 * Ole Olsen
Høgli, f. 1901.
J 1. Elfrid, f. 1923.
15. Bjarne Kristofersen Indal, f. 1904.

----
371 Bind V
---
H 2. Hanna Marie Mikalsd., f. 1867.
H 3. Anton Martin Mikalsen Indal, Lykkens prove, Frol,
f. 1875. * Beret Maria Ellingsd., f. 1871.
I 1. Matæus Martinsen Indal, Lykkens prove.
G 4. Elling Kristofersen Årstad, f. 1833, lærer ved Vuku
skole en tid, flyttet siden til Hammero, hvor han druknel
på sjoen. * 1863 Hanna Marie Jonsd. Schjelderup, f i
Hammerø 1837.
Hl.Kristofer Toralf Ellingsen, Hammero, f. 1864
* Ragna Andrea Karoline Olsen.
I 1. Sofie Ellingsen, f. 1897. * Torvald Finvik.
J 1. Sigrid, f. 1923. J 2. Karen Ragna, f. 1926.
J 3. Olaug, f. 1927.
12. Hanna Andrea Ellingsen, f. 1899.
I 3. Georg Ellingsen, lærer * Randi Lyng.
J 1. Sigmund, f. 1927.
14. Torvald Johan Ellingsen, f. 1903.
G 5. Elenanna Kristofersd., f. 1841, f 1902. * Hans Olsen
Tømte, Småengan, f. 1836.
Hl.Oluf Hanssen, i. 1872. I Amerika.
H 2. Ingeborg Anna Hansd., f. 1876, f.
H 3. Iver Andreas Hanssen Eng, Tømte, f. 1882. *')
Gustava Mikalsd. Hallem, f 1907. *-) Gustava
Olsd. Øgstad. Se Lennesætten.
I 11.I 1 . Ingrid Gustava, f. 1907. I2 2 . Ole Andreas, f.
1910. I 3 2 . Ella Andrea, f. 1913. I 4 2 . Ingeborg, f.
1915. I5 2 . Hans, f. 1917. I 6 2 . Gunnar, f. 1919.
Johannes Ellevsen Årstad, Kvernmoen, f. p. Kvernmoen
1792, f smst. 1841, spillemann. * 1816 Marta Ellevsd.
Årstad, f. p. Sågen 1796, f p. Kvernmoen 1841.
Gl.Ellev Johannessen, f. p. Årstad 1816, f 1847, spille
mann. * 1846 Karen Arntsd. Indalen, f. p. Indals-
vald 1825, + 1916.
Hl.Lorents Ellevsen Årstad, f. 1843, f 1921, spille
mann og sanger. * Guruanna Olsd. Årstad, f
1849, f 1927.
I 1. Oline Lorentsd., f. 1874, f 1892.
12. Erling Lorentsen Årstad, Volen, organist, f.
1877. * Anna Oline Olsd. Volen, f. 1882.
Jl. Alvhild, f. 1911. J 2. Gunvor, f. 1913.
J 3. Dagrun, f. 1919, f 1920.
13. Karoline Lorentsd., f. 1880. * Ole M. Nygard,
Frol, lærer, f. 1875.

----
372 Bind V
---
14. Ole Lorentsen Årstad, Garnes, f. 1883. * Kon
stanse Nilsd. Garnes, f. 1886.
Jl. Leiv, f. 1907. J 2. Margot, f. 1909. J 3. Nils
Oddmund, f. 1912. J 4. Gunnar, f. 1915. J 5. Kol
bjørn Olav, f. 1917. J 6. Agnes Oline, f. 1922.
I 5. Martinus Lorentsen, f. 1886, f 1887.
16. Martinus Lorentsen, f. 1889, f 1891.
I 7. Arne Olav Lorentsen Årstad, f. 1892. * Petra Ka-
tarine Nilsd. Okkenhaug.
H2.01e Ellevsen, f. 1844.
H 3. Johannes Ellevsen Slapgård, f. 1846, -f 1921, spille
mann og sanger. * Gjertrud Johannesd. Slapgård, f
1846, f 1895.
11. Laura Johannesd., f. 1873. * Severin Jakobsen
Efskind, fanejunker, f. 1871. Se Slapgårdsætten.
12. Johannes Edvard Johannessen Slapgård, f. 1876.
* Elise Margrete Mariusd. Heir, Lundskin, f. 1888.
J 1. Gudlaug Johanne, f. 1909. J 2. Margot Gun-
vor, f. 1912. J 3. Einar Magnus, f. 1918. J 4
Gunnar Henry, f. 1926.
13. Anton Kristian f Johannessen Slapgård, Næsgård,
f. 1880, løitnant, regimentstrompeter ved D. R. 3
* Signe Annæusd. Indal, f. 1884.
J 1. Gudlaug Antonsd., f. 1905. * Ottar Rostad, Fro!
J 2. Johannes Antonsen, f. 1906.
J 3. Gunvor Antonsd., f. 1908.
J 4. Arnold Antonsen, f. 1910.
J 5. Audhild Antonsd., f. 1914.
J 6. Aslaug Synnøve Antonsd., f. 1922.
14. Hanna Johannesd., f. 1884. * Severin Aneusseu
Balgård, korporal, f. 1882. I Amerika.
15. Johanna Gustava Johannesd., f. 1887. * Paul
Lassesen Dillan, Hogstad, Inderøy.
16. Maria Johannesd., f. 1890. På Auskin.
H 4. Elen Anna Ellevsd., f. 1847, f 1914. * Ole Nilssen
Suul, Sandviken, f. 1840, f 1919 . Se Sulstuætten.
Lisbet Johannesd. Årstad, f. p. Å. 1818, f 1896. * Elling
Pedersen, f. p. Forbregdsvald 1824, f 1897.
Ingvald Johannessen Fyksveet under Trygstad, tømmermann
og spillemann, f. p. Årstad 1821, f 1893 i skredet. * 1852
Ane Olsd. Bjørganvald, f. 1834, f p. Verdalsøra 1907.
Hl. Johannes Ingvaldsen, snekker, f. p. Mønnes 1853, bor
på Haugvoll. * 1879 Hanna Hans-Pettersd. Amundsen,
f. 1853.

----
373 Bind V
---
11. Anna Lovise Johannesd., f. 1879. I Enebak.
J 1". Johan Johansen, f. 1001, mekaniker, Ver
dalsora.
12. Petter J. Ingvaldsen, f. 1882, snekker,
* 1013 Inga A4artinsd. Sevaldsen, f. 1800.
J l.Jchan Magnus, f. 1014. J 2. Borghild, f. 1916.
J 3. Hjordis Marie, f. 1Q22.
I 3. Inga Johannesd., f. 1885. •*) Albert Vigen, bryg
geriarbeider, Nidaros. *-) Johannes Johansen, ma
skinist, Nidaros.
J 1. Alf Vigen. J 2. Ingebjorg Vigen. J 3. Elsa
Johansen. J 4. Einar Johansen.
14. Marie Johannesd., f. 1880. * Aksel Roe, spcrvogn
konduktør, Nidaros.
J 1. Arne. J 2. Erling. J 3. Hjordis. J 4. Arnfinn.
J 5. Trygve. J 6. Johan. J 7. Eivind.
15. Johan Olav J. Ingvaldsen, f. 1801, håndv.lærer
ved Rotvold asyl. * Aslaug Limyr fra Rora.
J 1. Magnhild. J 2. Gunnar.
16. Hildur johannesd., f. 1805. * 1020 Albert Lein,
f. 1903, smed, Verdalsora.
J 1. Reidar, f. 1926.
I 7. Ingemar J. Ingvaldsen, f. 1808, snekker.
H 2. Olaus Ingvaldsen, f. 1856, snekker, Ytterån, Sverige.
* Ursilla Berglund, Alsen.
I 1. Martin O. Ingvaldsen, affårsmann, bosted: Stock
holm.
I 2. Gustav O. Ingvaldsen, handelsbetjent, Østersund
H 3. Martin Ingvaldsen, f. 1859, f 1895, snekker, Mikkel
aunet. ' Beret Anna Jeremiasd. Sagmo, f. 1861.
I 1. Anna Augusta, f. 1883. I 2. Inga, f. 1885. I 3. Jere
mias, f. 1886. I Amerika. 14. Maria Berntine, f. 1887
15. Bjørnhild Johanna, f. 1890. 16. Astrid Karoline,
f. 1893.
H 4. Iver Ingvaldsen, f. 1867, snekker, f 1893 i skredet
H 5. Liva Ingvaldsd., f. 1863, f 1902.
H 6. Eliseus Ingvaldsen Trygstad, f. 1872, bygartner i
Nidaros. *') 1899 Inga Marie Mortensd. Sundnes, f
1874, f 1901. *•-') 1906 Maren Anna Lorntsd. Grande,
Røra, f. 1876, f 1912. * :i ) 1916 Margot Eline Ingvarsd
Lund, f. 1884.
I 1. Marie Kristine T., f. 1900. 12. Gunvor T f 1906
12. Alvild Julie T., f. 1907.
Elling Johannessen Slapgårdsenget, f. p. Årstad 1823,
24

----
374 Bind V
---
f 1895. * 1853 Beret Marta Pedersd. Lundskin, f. 1820,
■f IQOB.
H 1. Johannes Ellingsen Reiren, f. 1853, f 1926. * Beret
Anna Olausd., f. 1848. f.
I 1. Edvard, f. 1881. I Amerika. I 2. Ole, f. 1888.
H 2. Peder Ellingsen, f. 1854. I Ragunda, Sverige.
H 3. Mette Ellingsd., f. 1858. 1 Amerika.
H 4. Elen Birgitte Ellingsd., f. 1863 * 1895 Annæu-
Pedersen Stornes, Lykkens prøve, Frol, f. 1864.
I 1. Borghild Annæusd.
H 5. Ole Ellingsen, vaktmvester, Leanvger, f. 1866.
* Marie Matilde Johannesd. Dahl. Sulstuen, f.
1869, f 1919. Sulstuætten.
I 1. Edvard Julius Olsen, f. 1891. * Mimmi Hans-
sen, Oslo.
J 1. Ola, f. 1921. J 2. Finn, f. 1923. J 3. Mina
Marie, f. 1923.
H 6. Beret Maria Ellingsd., f. 1871. * Martin Mikalsen
Indal, Lykkens prøve, Frol, f. 1875. Se under F 3.
G 5. Peter Johannessen, f. 1826, f ugift.
1)2. Ole Ingvaldsen, f. p. Landfaldnes 1715, f 1722.
D 3. Ingvald Ingvaldsen, f. p. Landfaldnes 1718.
LINDSET
Gårdsnr. 219.
Navnet: Lindset 1723.
Navnet finnes i Hof i Jarlsberg, Vestnes, Frænen, K vernes,
Bjornor, Overhalla, Vefsn og Nesna. På det første sted (Lindæsætr
i 1367) kan det vel komme av trenavnet lind; men denne forklaring
er ikke mulig i det nordenfjelske, iallfall ikke nordenfor Romsdalen,
da Sunnmøre er grensen for lindens naturlige utbredelse. Man
kunde umulig tenke på mannsnavnet Lini eller kvinnenavnet Lina,
hvorav det forste forekommer på svenske runestener og det annet
et par ganger på Island. Derav avledes navnet Linstad, som er
temmelig hyppig på Østlandet. Første ledd kan neppe være intet
kjønnsordet lyng, da dette på disse kanter i navn blir til løng.
Skylden: Gården blev skyldsatt i 1673 samtidig med Kvern
moen og gårdene øverst i Helgådalen. Skylden var 4 mkl., fra
1836 1 dal. 3 ort 19 sk., i 1907 2.32 mk. i ett bruk.
Eiere: Gården har hele tiden fulgt Verdalsgodset, inntil Ver
dalens kommune i 1920 solgte den til Elting Jakobsen Sørli.

----
375 Bind V
---
Bruker e: Ste ff en Lindset er den første bruker, som nevnes
efterat gården i 1673 blev skyldsatt. Han opfores der ennu i 1689.'
Det kan være et spørsmål om han ikke er den samme som den
Steffen Moe», som i folketellingen står sammen med sulbvggene
og da var 30 år gammel.
Omkring 1700 synes gården å ha vært übebodd, ti der finnes
ingen opsitter nevnt hverken i matrikler eller tiendemanntall. Rime-
Lindset sett fra syd 1929. Fot. H. Anderson.
ligvis bruktes gården i denne tid av opsitterne på Kvernmoen
iallfall var dette tilfelle i 1718, hvorfor skaden ved svenskenes inn
fall anføres under denne gard.
Ved matrikuleringen i 1723 betegnes gården som øde. Den op
lyses a ha skog til gårdens fornødenhet og litt til sagtømmer, ingen
seter, men god bumark. Den betegnes som «tungvunden og frost
agtig», og «der saaes en ringe ting for halm til creaturerne».
Avhngen var to sommerlass høi og besetningen 1 ku og 2 sauer
Tienden blev sått til 2 mk. ost og skylden foreslått nedsatt til 2 mkl
«formedelst denne gaards slette aufwel».
I løpet av 1720-årene har dog gården fått opsitter: Erik Tor
kildsen nevnes der fra 1729 til 1738; han kom siden til Årstad I
1738 har der vært en Jon Tobiassen, og iallfall fra 1742 har Lars
Jonsen Tangen brukt gården. Han var i 1734 blitt gift med Marit
Mikkelsdatter Balgård. På skifte efter henne i 1779 er registrert
en besetning på 1 hest, 3 kyr, 2 sauer og 7 lam. Passiva var 57
rdl. 1 ort 13 sk., hvilket blev 23 rdl. 14 sk. mere enn aktiva, så
boet var grundig fallitt. Lars døde samme år, 69 år gammel, og


----
376 Bind V
---
nu har nok sonnen, Ole Larssen, overtatt Lindset; ti han opføres i
1801 som kårmann på gården, hvor han dode i 1814.
Ole Olsen fikk bygselseddel på gården av Tonning 7. mars, tgl.
10. august 1800. Han var visstnok sønn av Ole Arntsen Årstad,
fodt i 1765 og dode i 1837. Han var adskillig benyttet som bygde
doktor cppe i Vuku, idet han var kjent for å kunne helbrede syke
ved å «lese» over dem. For denne virksomhet blev han i 1832 sått
under tiltale og domt. (Se: Bygdedoktorer).
Ole fikk under 15. august, tgl. 6. oktober 1808, fogdens bygsel
seddel på en fjellstrekning i Kverndals ålmenning til seter.
Gården hadde i 1835 en besetning på 1 hest, 5 storfe og 17
sauer, og utseden var U td. bygg, Å X A tdr. havre og 3tø tdr. poteter.
Efter Oles dod brukte enken, Siri Arntsdatter, gården nogen år,
inntil Peder FAlevsen Kvernmoen i 1840 forpaktet den. Peder døde
plutselig i 1846. I kirkeboken står, at «han døde iet bryllup på
Årstad ved drikkebordet». På skiftet efter ham er registrert 1 hest,
1 ku, 3 ungnaut, 1 sau og 2 geiter. Aktiva var 45 spdl. 2 ort 18 sk.
Sønnen, Ellev Pedersen, tok gården i bruk efter faren. Dens be
setning i 1865 var 1 hest, 4 storfe, 6 sauer og 6 geiter og utseden
Vi td. bygg, 2 tdr. havre og 3 tdr. poteter. I 1875 var besetningen
1 hest, 2 kyr, 3 ungnaut og kalver, 10 sauer og lam og 6 geiter og
kidd og utseden % td. bygg, 2 tdr. havre og 2tø tdr. poteter.
Fra 1884 brukte Ellevs svigersonn, Peter Pedersen Årstad
valdet, gården på svigerfarens kontrakt for 40 kr. årlig, «saalænge
Ellev levet». Peter druknet under tømmerflotning i Kverna i 1888,
og da blev Lindset forpaktet til Paul Arntsen Guddingsvaldet.
Avgift 20 kr. de 10 første år fra 14. april 1889, og siden, når kåret
til enken Paulina fait bort, 50 kr. Paul var på gården bare kort tid.
Han var i mange år fergemann ved Holmen og kirketjener ved
Vuku kirke.
Elling Jakobsen Sørli blev så leilending på Lindset. Den 26.
april 1920 kjøpte han gården av Verdalens kommune for 2200 kr.
og fikk skjote 5. november 1921.
KVERNMOEN
Gårdsnr. 220.
Navnet: Uttales: Kvælnmoen (med tykk /), elvenavnet Kvælna.
Qvelmoen 1723.
Dannet av elvenavnet Kveina. Dette kan ikke være en uttaleform
av Kverna, som navnet almindelig skrives, da defte i uttalen regel
messig blir til Kvenna. Derimot kunde det måskje være en avled
ning ved endelsen -na, som ofte forekommer i elvenavn, av et elve

----
377 Bind V
---
navn av en stamme fcvel (eller hvelP), som man synes å kunne spore
i nogen gårdsnavn (jfr. gårdsnr. 251).
Skylden: Gården er skyldsatt i 1673 samtidig med gårdene
overst i Helgådalen (se Helgåsen). Skylden var 4 mkl., fra 1836
4 dal. 2 sk., fordelt likt på 2 gårder, kvernmoen ostre og vestre.
I 1907 var skylden for Kvernmoen ostre 3,84 mk. og for Kvern
moen vestre 4,70 mk. De to gårder har vært slått sammen til ett
bruk siden.
Eiere: Gården har hele tiden fulgt Verdalsgodset, inntil Ver
dalens kommune i 1920 solgte den til Ole Pedersen Kvernmo.
Brukere: Den forste opsitter, som nevnes efter skyldsetningen i
1673, er Johan; han opfores ennu i manntallet i 1689.
I matrikulen for 1699 finnes ingen opsitter anfort for Kvern
moen; men übebodd har dog neppe gården vært, derimot visstnok
übygslet — bare brukt for avgift. I 1705 er der dod en Lars
Tellejsen Kvernmoen, som formodentlig har vært bruker av gården.
Samme år er Ole Anderssen Skavhaugg blitt gift med Agnes Lars
datter Kvernmoen, og i 1707 er en Jon Larssen blitt gift "med Anne
Larsdatter Kvernmoen, begge rimeligvis dotre av Lars Tellefsen.
Fra denne tid har gården hatt to opsittere, og vi kan folge rekken
på hver av dem.
KVERNMOEN ØSTRE
Gårdsnr. 220, bruksnr. 1.
Ole Anderssen Skavhaugg har brukt gården en lang årrekke;
en tid har han dessuten også brukt Lindset, således i 1718, hvorfor
skaden ved svenskene opfores under ett for denne gard og Lindset
slik:
Tilsammen 27 rdl. 72 sk.
Ved matrikuleringen i 1723 er Kvernmoen opfort under ett num
mer, men med de to opsittere Ole og Samuel. Det oplyses, at der
er skog til gårdens fornodenhet, ingen seter, men god bumark.
Gården betegnes som «tungvunden og frostagtig». Utseden var 2
skjepper havre, avlingen 4 sommerlass hoi og besetningen 3 kyr,
4 sauer og 4 geiter. Tienden blev sått til V 2 skjeppe blandkorn


----
378 Bind V
---
•ringe korn» og 6 mk. ost. Der blev ikke foreslått nogen forandring
i skylden.
Efter Ole Anderssen, som nevnes siste gang i 1737, har Anders
Olsen — rimeligvis sønnen — brukt gården. Han blev gift i 1745
og har formodentlig overtatt gården ved denne tid. Hvor lenge han
hadde den, er übekjent — i 1756 har den en ny bruker, Peder
Kvernmoen, sett fra nord 1927. Fot. 0. Snekkermo.
Anderssen (visstnok den Peder Anderssen Molden, som i 1743
blev gift med Marit Andersdatter). Hun dode på Kvernmoen i
1756, 65 år gammel, og Peder blev året efter gift med enken Anne
Jonsdatter Årstad.
Peder synes å ha levet i ganske trange kår og ikke å ha skjottet
sine plikter forsvarlig: I 1769 er han stevnet av Blix for resterende
landskyld, for å ha latt husene forfalle og hugget til uplikt, hvorfor
han var utsagt. Han er dog visst vedblitt å være på gården; ti
først i 1780-årene er der kommet ny opsitter, idet Inger Elisabet
Hjelm ved bygselbrev av 28. juni, tgl. 15. august 1786, bygslet
gården til Mikkel Johansen Skavhaugg, gift med Beret Svends
datter Kvernmoen. Bygselen var avtalt med Hjelm allerede i 1781.
.VHkkel var sønn av Johan Samuelsen Skavhaugg og født i 1742.
Peder Anderssen døde på Kvernmoen i 1793, 79 år gl.
Efter Mikkel kom Johannes Ellevsen, sønn av Ellev Pedersen
på Kvernmoen vestre. (Se Stor-Ingvaldætten, Årstad). Gården
hadde i 1835 en besetning på 1 hest, 5 kyr, 7 sauer og 11 geiter
og en utsed av *4 td. bygg, 4 tdr. havre og 2 3 4 tdr. poteter. Johan
nes brukte også Årstad søndre.


----
379 Bind V
---
Johannes har visstnok på slutten overgitt gårdens bruk til bro
ren, Peder Ellevsen Kvernmo vestre. Herpå tyder den übetydelige
besetning, som i 1841 er registrert på skiftet efter hustruen, Marta
Ellevsdatter, nemlig 1 kvigekalv, 1 geit, 3 kidd, 2 bukker og 1 sau
med lam. På skiftet efter Johannes samme år var aktiva 82 spdl.
1 ort 17 sk. og passiva 114 spdl. 1 ort 17 sk.
Siden den tid har gårdene vært drevet i ett bruk. (Se videre
under Kvernmoen vestre).
KVERNMOEN VESTRE
Gårdsnr. 220, bruksnr. 2.
Jon Larssen har visstnok fraflyttet denne gard i 1713, og
Samuel Larssen, formodentlig en sønn av Lars Tellefsen Kvern
moen, har så overtatt hans part. Samuel Kvernmoen var i 1711
blitt gift med Marit Johansdatter Skavhaugg.
Skaden ved svenskene i 1718 opfores for denne part således:
Tilsammen 15 rdl
Oplysningene ved matrikuleringen i 1723 er opført under ett for
denne gard og Kvernmoen østre, hvortil henvises.
Samuel nevnes ikke på Kvernmoen efter 1731. Han døde på
Overmoen i 1741 — var rimeligvis husmann der. Enken, Marit
Johansdatter, døde på Skavhaugg i 1752, 80 år gammel.
Efter Samuel har Peder Jonsen rimeligvis brukt hans part; han
var søskenbarn av Marit. Han døde i 1743 og efterlot sig et meget
magert bo. Der registrertes en besetning på 5 kyr, 3 sauer og 5
geiter. Aktiva var 21 rdl. 1 ort og passiva 27 rdl. 9 sk.
Efter Peder Jonsen kom — antagelig i 1744 — Jon, muligens
sønn av Jon Larssen Kvernmoen østre. Han var der iallfall ennu
i 1753. I 1770-årene er Ole Ulriksen Prestgårdsvald kommet dit,
han var der til henimot 1783. (Se Flyanætten).
Den 28. juni, tgl. 15. august 1786, fikk Ellev Pedersen bygsel
brev på Kvernmoen av enkefru Hjelm. Han hadde da hatt gården
en tid; ti bygselen var allerede i 1783 betalt til Hjelm. (Se Stor-
Ingvaldætten, Årstad).
Ellev hadde nu gården i omkring 40 år; så overtok sønnen,
Peder Ellevsen, som fikk forpaktningskontrakt for sin og hustrus


----
380 Bind V
---
levetid av Hilmar Meincke 4. mars, tgl. 16. august 1824. Han
forpaktet i 1840 også Lindset og drev denne gard til sin død i
1846. (Se Lindset).
Kvernmoen hadde i 1835 en besetning på 1 hest, 6 storfe, 9
sauer og 8 geiter og en utsed av 5 tdr. havre og 3 tdr. poteter.
Efter Peder Ellevsen overtok sonnen, Ole Pedersen, gården.
Han fikk kontrakt 17. mars 1848 for 1 år. I denne pålegges ham
bare å bruke nedfall, topper og tørrtrær til bruk på gården, og
dessuten skulde han betale 10 spdl. til Vuku skolekasse for «sit
mislige forhold», så han må allerede da ha brukt gården så lenge,
at han har hatt anledning til å gjøre sig skyldig i dette «mislige
forhold», som rimeligvis har bestått i ulovlig skoghugst.
Faren hadde betalt 12 spdl. i avgift; men Ole skulde betale 20
spdl. og kår til moren, så han har sikkert drevet både Kvernmo
ostre og vestre. Det er iallfall sikkert, at gårdene ved disse tider
blev slått sammen til én og har vært det siden.
Denne samlede gards besetning var i 1865 2 hester, 7 storfe,
16 sauer og 8 geiter og utseden P/2 tdr. bygg, 6 tdr. havre og 8
tdr. poteter. På husmannsplassen Bjorsmoen foddes 2 storfe og 8
sauer og såddes V± td. bygg, 1 td. havre og 3 tdr. poteter.
Den 8. mars 1872 bygslet sonnen, Peder Olsen, Kvernmoen og
betalte 30 spdl. i bygsel og en årlig avgift på 1% spdl., som skulde
okes til 10 spdl., når foreldrene døde. I 1875 var gårdens beset
ning 3 hester, hvorav 1 under 3 år, 1 okse, 6 kyr, 6 ungnaut og
kalver, 16 sauer og lam, 11 geiter og kidd og 2 svin og utseden
IV2 tdr. bygg, 7 tdr. havre og 8 tdr. poteter. På husmannsplassen
foddes 2 kyr, 3 ungnaut, 7 sauer og 4 geiter og såddes V 2 td. bygg,
l'/4 tdr. havre og 4 tdr. poteter.
Peder var ugift, og den 30. mars 1886 opgav han gården for
Olaus Anderssen Dillanvald mot å få plassen Dillenget istedet.
Olaus brukte gården til sin død i 1897; da overtok sviger
sonnnen, Peder Olsen Fossneset, den. Han døde i 1906, hvorefter
enken brukte den og siden den eldste sønn, Ole Pedersen. Denne
kjopte Kvernmoen østre og vestre av Verdalens kommune 26. april
1920 for 7500 kr.
Fr as kilt part:
Bjørsmo (den tidligere husmannsplass), brukt i 15 år av Edvard
Bjørsmo, blev av Verdalens kommune solgt til brukeren 12. august
1919 for 2000 kr. Han fikk skjøte 30. oktober 1920. Edvard
solgte gården ved skjøte av 3. april 1926 til svensken A. Krieg for
5150 kr. Edvard hadde da bygget nye uthus. Han kjøpte Eide og
flyttet dit.

----
381 Bind V
---
SKAVHAUGG
Gårdsnr. 221.
Nav net: Skaff hug 1559. Skaffuehog, Skaffhugg 1590. Skaff
houg 1610. Schaffhug 1626. Schauhug 1664. Schafhug 1723.
Oldnorsk Skafhogg, intetkjonnsord, — sted, hvor man hugger
skav, d. e. kvister og småtrær, hvis bark benyttedes til keaturfor.
Samme navn er Skavogg i Askim, og det samme efterledd har man
i Vandogg i Eidsberg og Tørhogg i Åfjord. Skav- finnes i samme
betydning også i andre sammensetninger som i det hyppige Skav
dalen, i Skavhaugen, Skavlien o. fl. Der skal ennu være en ual
mindelig rik vekst av rogn på gården.
Skylden: Den gamle skyld (1650) var 1 sp. 1 ore, allerede i
1655 1 sp. 1 ore 12 mkl., i 1702 avfelt til 2 ore 6 mkl. Fra 1836
var skylden 6 dal. 4 ort og i 1907 10,46 mk., således fordelt:
Skavhaugg ovre Fra 1836: 3 dal. 2 ort 6 sk. Fra 1907 5,52 mk.
Skavhaugg nedre — 3 » 1 » 18 » — 4,94 »
Eiere: Kronen eiet i 1592 1 sp. 1 ore, det vil vel si hele gården.
Med denne høie skyld kan ikke gården dengang ha vært nogen ny
rydning; men den finnes imidlertid ikke nevnt tidligere enn i 1559.
På den ofte nevnte kongelige auksjon i Trondhjem 20. januar—
6. mars 1728 kjopte rektor mag. Nils Krog gården for 230 rdl.
courant og fikk skjote 22. juni 1731. Ved auksjon i Krogs dodsbo
kjøpte justisråd Åge Hagen hans gods i Verdalen, som han fikk
skjøte på den 24. april 1744.
Hagens gods gikk i arv til søsterdatteren, Anne Marie Aussig,
gift med gullsmed Søren Wissing i Trondhjem. Ved hennes dod i
1767 blev det kjøpt av generalauditor Kjer uff og kaptein Bay, hvor
ved gården gikk inn i Verdalsgodset, som den fulgte, inntil Verdalens
kommune i 1918 solgte Skavhaugg øvre til Jeremias Ågesen og
Skavhaugg nedre til Albert Martinsen.
Brnkere: Den forste opsitter, som finnes nevnt, er Ener paa
Skaff hug i skibskattmanntallet av 1559.
Opsitteren i begynnelsen av 1600-årene het Bård. Han skattet
fer 2 øre odelsgods; men det må vel ha vært i en annen gard; for
Skavhaugg var visst dengang i sin helhet krongods.
I 1624 er han avløst av Laurits, som sått der i armod til i
slutten av 1630-årene. I 1639 har Tomas Ellevsen bygslet Skav
haugg, som «Laurits for armods skyld fradrog». Gården betegnes
som «en ringe fjeldjord». Tomas betalte 16 rdl. i bygsel for de
4 øre.

----
382 Bind V
---
Besetningen var i 1657 2 hester, 12 kyr, 8 geiter og 12 sauer.
I 1660 bruker «enken» gården. I 1665 er der en ny opsitter,
Jon Haldosen. Han var da 38 år gammel.
Ved matrikuleringen i 1669 blev skylden foreslått nedsatt til 1
spand. Gården betegnes som en «fieldgaard och steenet, derfor ej
bedre eragtet». Tienden blev sått til 1 td. bygg og 2 tdr. havre,
ledingen til V 2 rdl. og småtienden til 1 ort 8 sk.
Efter Jon lå gården øde og næsten for fefot; husene var aldeles
forfalne. Dragonen på kvarteret, Anders Olsen, blev da nødt til
å ta den i bruk uten bygselerleggelse for å få en del av sin be
soldning. Efter at den i 1688 var slettet av krigsjordeboken som
dragonkvarter, fikk Anders av fogden Koch tillatelse til å bruke den
fer 4 rdl. i bygsel og 6 rdl. årlig avgift. Den følgende fogd, Mejer,
forhoiet avgiften til 10 rdl. og for 1701 beregnet han fulle ut
rcdsler; men da klaget Anders til stiftamtmannen i en skrivelse
av 30. august 1702, hvori han uttaler, at denne avgift (13 rdl 1
ort 4 sk.) er umulig å utrede, hvorfor han ber om å få gården
besiktiget for avfelling i skylden, hvis han «ikke skai nødes til med
hustru og mange born at gaa fra hus og gaard», efterat han har
<'anvendt al sin formue og livs kræfter på dens opkomst og op
bygning». Videre uttaler han, at gården er «meget ringe og frostig,
saa kornet ganske sjelden kan blive modent».
Efter dette blev da besiktigelsen avholdt og skylden nedsatt til
2 øre 6 mkl., hvilket er approbert 25. juni 1703. Anders døde 1711.
Opsitteren i 1718 het Ole; han var i 1713 blitt gift med enken
Ingeborg Olsd. Skavhaugg og kom omkring; 1720 til Indalen.
Skaden han led under svenskenes innfall, beskrives således:
Seng- og gangklær og innbo 10 » — »
Tilsammen 74 rdl. 48 sk.
Ole har ikke brukt gården lenge — i 1723 heter opsitteren
Peder Jonsen. Ved matrikuleringen dette år oplyses, at der er
skog til gårdens fornødenhet, seter V 2 mil borte, god bumark, et
kvernsted, som var øde og übrukelig og en fjellslette, sått til 10 sk.
i avgift. Gården betegnes som «meget tungvunden og frost un
dergiven». Utseden var 1 td. bygg og 4 tdr. havre, avlingen 20
sommerlass vollhøi og 2 lass ekerhøi og besetningen 2 hester, 4


----
383 Bind V
---
kyr, 4 ungnaut, 7 sauer og 7 geiter. Tienden blev sått til 2 skjep
per blandkorn, 1 td. havre «ringe korn» og 8 mk. ost. Skylden
blev foreslått nedsatt 6 mkl., hvilket begrunnes med gårdens
«ringhed og at derpaa skielden faaes korn».
Muligens har gården allerede i 1720-årene fått 2 opsittere.
lallfall er en Kristofer Anderssen Skavhaugg i 1725 blitt gift med
Marit Mikkelsdatter Lundskin, og Peder Skavhaugg var kave
ringsmann. Kristofer døde imidlertid allerede i 1729, 36 år gam
mel. En Samtiel synes så å ha brukt gården.
Fra 1742 er imidlertid delingen av gården et faktum; ti Israel
Jonsen og Johan Samuelsen har fått bygselbrev på den av justis
råd Bredal og Peter Frost (som bestyrere av Krogs dødsbo) den
20. juni 1742, tgl. 4. mars 1743. Israel var i 1737 blitt gift med
Anne Mikkelsdatter Lundskin (med Samuel Skavhaugg som kave
ringsmann) og Johan Samuelsen var i 1740 blitt gift med Mali
Mikkelsdatter, så de to var nok svogre og tillike svogre av avdøde
Kristofer Anderssen. Den gard, som Johan har brukt, svarer nok
nærmest til Skavhaugg øvre og Israels til Skavhaugg nedre, hvis
der da har vært tale om en ordentlig utskiftning av gårdene den
gang.
SKAVHAUGG ØVRE
Gårdsnr. 221, bruksnr. 1.
Johan Samuelsen hadde denne gard en lang årrekke. Så opgav
han den for svigersønnen, Ando Larssen Eklo, som i 1787 var blitt
gift med datteren Marit. (Se Ekloætten). Marit var enke efter
Mikkel Olsen Molden, med hvem hun var blitt gift i 1785, og det
er mulig, at denne har hatt gården i bruk; men imidlertid har hver
ken han eller Ando hatt bygselbrev. Johan levde siden som inderst
på gården.
Ando opgav gården i 1817 mot et kår på 6 mål åkerland og for
til 2 kyr og 4 småfe — verdi 10 spdl. Sønnen, Mikkel Andosen,
fikk nu bygselbrev på den av proprietær Miiller 24. oktober 1817,
tgl. 8. februar 1819. Den hadde i 1835 en besetning på 2 hester,
6 storfe, 8 sauer, 8 geiter og 1 svin og en utsed av % td. bygg,
6 tdr. havre og 3 tdr. poteter.
Efter Mikkel Andosen var sønnen, Ando Mikkelsen, leilending
på gården. I 1865 var besetningen 2 hester, 4 storfe, 11 sauer og
7 geiter og utseden 1 td. bygg, 6 tdr. havre og 6 tdr. poteter. På en
husmannsplass føddes 1 hest og 3 sauer og såddes *4 td. bygg, 1
td. havre og 2 tdr. poteter.
Den 16. april 1868 blev Skavhaugg uten husmannsplass for
paktet til Ole Kristiansen — avgift 30 spdl. I 1875 hadde gården
en besetning på 1 hest, 3 kyr, 3 ungnaut og kalver, 12 sauer og lam,

----
384 Bind V
---
9 geiter og kidd og 1 svin og en utsed av 1 td. bygg, 6 tdr. havre
og 6 tdr. poteter. På plassen Svartåsen føddes 1 ku og 6 sauer og
såddes % td. bygg, 1 td. havre og 2 tdr. poteter.
Den 14. april 1898 overtok sonnen, Jeremlas Olsen, gården.
Han fikk kontrakt for livstid mot en avgift av 100 kr. Han reiste
til Amerika og broren, Martin Olsen, overtok den. Efter ham blev
sonnen, Albert Martinsen, leilending, og den 13. mars 1918 kjøpte
han gården av Verdalens kommune for 2050 kr. og kår Skjøtet
er av 13. desember 1920.
Fr as kilt part:
Bergli, skyld 60 øre, blev av Verdalens kommune solgt til Ole
Garli den 24. april 1918 for 3500 kr. Hans skjote er av 29 de
sember 1920.
SKAVHAUGG NEDRE
Gårdsnr. 221, bruksnr. 2.
Israel Jonsen døde på Skavhaugg i 1780, 77 år gammel. Går
den hadde han i 1776 opgitt for Arnt Olsen Storstad, som var gift
med Marit Tørrisdatter Kluken. (Se Klukenætten). Arnt fikk
bygselbrev av generalauditor Kjerulf 4. mars 1776 på de sedvan
lige betingelser med plikt til å fremskaffe sagtømmer til bruket m. v.
Han døde allerede i 1782, 46 år gammel, og skiftet efter ham viser
et meget fattigslig bo med aktiva for 45 rdl. 19 sk. De uprioriterte
fordringer beløp sig til 80 rdl. 1 ort 8 sk., og til dekning av disse
blev det bare 16 rdl. 1 ort 20 sk. Av besetning er registrert 2 geiter
og 3 sauer. Utsådd det år var 1 td. bygg og 2 tdr. havre.
Dragon Lars Sakariassen Melby fikk nu bygselbrev av enkefru
Hjelm 28. oktober 1786, tgl. 21. februar 1789, og brukte gården
i mange år. Hans eldste sonn er den bekjente sersjant Ole Larssen
Skavhaugg, som i 1806 pågrep Garnesmorderne. (Se Garnes).
Efter Lars overtok en yngre sønn, Anders Larssen, gården og
synes å ha klart sig noenlunde bra der. Ved skifte i 1833 efter hans
første hustru, Mali Olsdatter Brenna, er registrert aktiva for 103
spdl. 2 ort 20 sk.; men der var riktignok adskillig gjeld, så behold
ningen blev bare 68 spdl. 2 ort 20 sk. Anders blev siden gift med
Anne Bårdsdatter; men dette ekteskap synes å ha vært høist
ulykkelig.
Gården hadde i 1835 en besetning på 2 hester, 6 storfe, 8 sauer,
8 geiter og 1 svin, og utseden var % td. bygg, 5 tdr. havre og 3
tdr. poteter.
Efter Anders Larssen var det en Nils, som drev gården et par
år. Den 26. juni 1865 blev den forpaktet til Åge Jerenuassen Møn
nes mot en avgift av 25 spdl. Han blev pålagt å sette istand stall

----
385 Bind V
---
bygningen det første året, og det annet og tredje skulde han reparere
to andre hus. Når dette var gjort, skulde han få feste på gården
mot å betale 25 spdl. i innfestning og samme avgift som for.
I 1865 var besetningen 1 hest, 5 storfe og 15 sauer og utseden
1 td. bygg, 6 tdr. havre og 6 tdr. poteter. Besetningen i 1875 var
3 hester, hvorav 1 under 3 år, 3 kyr, 2 ungnaut og kalver, 12 sauer
Skavhaugg, nedre og øvre, sett fra syd.
Fot. H. Anderson.
og lam, 1 geit og 1 svin og utseden Vi td. bygg, 5 tdr. havre og
5 tdr. poteter.
Åge døde i 1894. Sønnen, Jeremias Ågesen, hadde overtatt
gården i 1891, og han kjøpte den 13. mars 1918 av Verdalens kom
mune for 5500 kr. (skjøte 30. mars 1920).
I 1923 overdrog Jeremias gården for 5500 kr. til sønnen, Anton
feremiassen, som har den nu.
Fr as kilt part:
Svartåsen (som i 1875 opføres som plass under Skavhaugg øvre)
blev ved skjøte av 16. desember 1920 fra Verdalens kommune solgt
til brukeren, Ole Olsen, for 1800 kr.
INDALEN
Gårdsnr. 222, 223 og 224
Navnet: af Innodale 1430. af Jnnedalom 1491. Indal 1520.
Judall(!) 1559. Indall, Ingdall 1590. Ingdall 1610, 1626. Indail
1664. Ingdal 1723.


----
386 Bind V
---
Innudalr, sammensatt med Inna, som er navn på Verdalselvens
sydlige hovedtillop, kommende fra Insvatnet, hvis oprinnelige navn
kan sluttes å ha vært oldnorsk Innlr. Samme elvenavn finnes i
Kvikne, hvor det skal uttales med enstavelsestone, og mulig ligger
det også i Indal i Vestre Toten.
Skylden: Indalsgårdene hadde i 1650 en skyld på tilsammen
4 sp. 12 mkl., ved avfelling, approbert 25. juni 1703, for hver av
dem nedsatt til halvparten. Fra 1836 var den tilsammen 20 dal. 4
ort 12 sk. Skylden har til forskjellige tider vært fordelt således-
I 1650: Fra 1703 Fra 1836:
Indalen vestre 1 sp. - ore 12 mkl. 1 ore 18 mkl. 5 dal. 3 ort 14 sk
Indalenøstre 1 » 1 »16 » 2 » 8 » 5»4» 22 »
Indalen mellem 1 » 1 » 8 » 2 » 4 » 9 » 1 »— »
I 1907 var skylden for: Indalen vestre 9,14 mk., Indalen mel
lem 10,60 mk. og Indalen østre 12,03 mk.
Eiere: I Aslak Bolts jordebok heter det:
«Af jnnodale V 2 øre oc vj heldaland er thoralder eskilsson gaf
vnder staden b. f. V 2 øre aut.»
Herav fremgår, at Erkestolen fra gammel tid har eiet V 2 ørt
foruten 6 heldaland, som Torald Eskildssøn gav under Staden (d
v. s. Erkestolen). Men alt dette hadde på Aslak Bolts tid en land
skyld av bare 1 øre og lå ode (aut) d. v. s. übygslet. I hvilken
Indalsgård dette var, vet vi ikke — vi vet forresten ikke, om det
dengang var flere enn én.
Erkestolen synes snart å ha skilt sig ved sin übetydelige land
skyldspart; ti den forekommer ikke i de senere erkebispers jorde
bøker.
Kronen hadde også fra gammel tid en landskyldspart i Indalen;
ti i Gautes jordebok (1491) står under «Konung jorder» (den eldste
fortegnelse, som finnes over krongodset):
«Af Jnnedalom b. f. ij øre j baade gardene». hvorav fremgår,
at det da var blitt to Indalsgårder, og at Kronen eiet 2 øre i disse.
På erkebiskop Olav Ingebrigtsens tid (1530) er denne part svunnet
inn til V/ 2 ore; men i lensregnskapet av 1549 opføres under det
gamle krongods 1 sp.
Det er dog klart, at bygselretten ikke kan ha fulgt disse übety
delige parter. Hvem der har vært i besiddelse av denne og dermed
egentlig eier av gården, vet vi ikke. Der er mulighet for, at Indalen
dengang har vært bondegods.
I løpet av reformasjonsårhundredet har dog Kronen øket sin
eiendom i gården betydelig, idet den i 1592 eier 4 øre i hver av de
to gårder, som tydeligvis svarer til Indalen mellem og østre. Med
så stor anpart er Kronen blitt bygselrådig over disse gårder.

----
387 Bind V
---
Indalen vestre er derimot vedblitt å være bondegods til langt ut
i 1600-årene. Ennu i 1624 er der betalt odelsskatt av 2 øre 6 mkl.,
som da tilhørte Torkild Indalen og Laurits Fleskhus. Men i 1630-
årene har fogd Laurits Bastlansen Stabell erhvervet også dette, og
han makeskiftet det i 1640 tillikemed endel annet jordegods til
Kr onen.
Hermed var alle Indalsgårdene blitt krongods. Forskjellige
institusjoner hadde små landskyldsparter i dem. I 1650 var således
eiendomsf ordelingen:
Indalen vestre: Krongods - sp. 2 øre 6 mkl
St Jørgens hus 18 »
Vuku kirke 12 »
Tilsammen 1 sp. - ore 12 mkl
Tilsammen 1 sp. 1 øre 16 mkl
Kirkens parter har rimeligvis tilligget denne helt fra middel
alderen; men 5/. Jørgens hus' er utvilsomt tidligere bondegods.
Huset er oprettet i 1610 og la sig efter å innkjøpe sådant gods.
Ved en auksjon i Trondhjem over krongods 20. januar—6.
mars 1728 kjøpte rektor mag. Nils Krog Indalsgårdene tillikemed
mere krongods i Verdalen og fikk skjøte 22. juni 1731. For Indalen
vestre gav han 71 rdl. courant, for Indalen mellem 70 rdl. og fer
Indalen østre 89 rdl. Kjøpesummen blev likvidert i en kongelig
obligasjon av 29. april 1710 til avdøde Severin Bygballe, efter
hvem den var arvelig tilfallen Krogs hustru.
Ved Krogs død kjøpte justisråd Åge Magen hans gods i Ver
dalen. Efter Hagen gikk det i arv til søsterdatteren, Anne Marie
Aussig, og efter hennes død kjøpte generalauditør Kjemlf og kap
tein Bay godset, hvorved Indalsgårdene gikk inn i Verdalsgodset,
som de så fulgte inntil Verdalens kommune i 1918 solgte Indalen
vestre til Kristofer Mikalsen, Indalen mellem til Ole Olsen og In
dalen østre til Jeremias Annæussen.


----
388 Bind V
---
INDALEN VESTRE
Gårdsnr. 222.
Brukere: Henning j Noddall opføres i manntallet av 1520 over
tiendepenningskatten. Det kan dog være tvilsomt, om dette gjelder
Indal; ti han er opfort under Voke (Vuku) sogn og ikke, som man
skulde vente, under Skenne (Auskin), hvortil både Jøsås, Steine og
Dillan henfores. Muligens gjelder anførslen Longdal.
I 1540 har Mogens betalt V 2 spand smor og Vi vet mel i land
skyld for 1 spand i Jnndallen, og samme år står Mogens paa Jn
dalln for 16 mk. smor og 1 vog mel i leding. Det kan også være
tvilsomt om dette gjelder nettop denne gard; ti det var allerede den
gang to Indalsgårder; men det er iallfall ikke opfort flere skatte
bonder i ledingsmanntallet.
I skibskattmanntallet av 1550 opfores tre cpsittere: Gudmund
paa Judall, Peder ibid. og fonn lind. Da har det altså allerede vært
tre gårder; men hvem der har vært opsitter på hver av dem, er
umulig å avgjore.
Forst fra 1600-årenes begynnelse er det mulig å folge rekken
av opsittere på hver av gårdene.
Torkild het opsitteren på denne gard fra begynnelsen av 1600-
årene og helt til 1645. Han må en tid ha eiet gården; ti han be
talte — som ovenfor under eiere nevnt — ennu i 1624 odelsskatt
av 2 ore 6 mkl.
I 1645 bygslet Laurits Torkildsen gården, «som hans fader
for ham oplod, er en ganske ringe fieldjord, er ingen lutter eller
lunder under». I bygsel gav han 15 rdl. for de V/2 øre. Laurits
(eller Lasse som han da kalles) var i 1665 50 år gammel.
Gårdens besetning i 1657 var 2 hester, 10 kyr, 3 geiter, 5 sauer
og 1 svin.
Ved matrikuleringen i 1669 blev tienden sått til 1 td. bygg og I V2
tdr. havre, ledingen til V 2 rdl. og småtienden til 1 ort 8 sk. «Findes
hommelhaug», heter det. Skylden blev foreslått nedsatt til 1 spand.
Lars Indalen opføres i skattemanntallet ennu i 1682.
Indalsgårdene utgjorde tilsammen et dragonkvarter, men blev
i 1688 slettet som sådant av en kommisjon «formedelst gaardenes
megen ringhed og dyrleie samt opsiddernes fattigdom.» Om Indalen
vestre og mellem heter det i tingsvidne, optatt i 1689, at de (til
sammen) var brukt for 7 rdl. 2 ort 23 sk. «og ey videre deraf udj
nogen maade kand bekommis», hvorfor der til avgang i skattene
blev opført 12 rdl. 3 ort 4 sk.
Opsitter omkring 1700 var enken Birgitte (Beret). Hun må
være enke efter en Tor Olsen, som ser ut til å ha brukt gården en
tid; for i 1708 har «Beret, sal. Tor Olsen Indals» utstedt skjote

----
389 Bind V
---
på 1 øre i Breding. Muligens var denne Tore identisk med den
Tore Olsen som i 1669 var på Breding.
Ved skrivelse av 5. juli 1701 søkte alle tre opsittere på Indalen,
Oluf Pedersen, Peder Pedersen og enken Birgitte (samt opsitteren
på Garnes) om avfelling på sine gårder, som angis å ta skade såvel
ved elvebrudd som ved frost- og skinåringer «og ei er god for der
ved længer at præstere, medmindre det skal geraade os fattige folk
til største ruin». Efter dette fikk gårdene den før nevnte betydelige
nedsettelse av skylden til halvparten.
I begynnelsen av juni 1700 brente Indalen vestre og mellem —
de lå formodentlig dengang tett sammen. Enken Beret og Peder
Jonsen har på tinget den 25. juni 1700 oplyst at de ved branden har
mistet «deres middel og alle eiendele», hvorefter de naturligvis har
fått den sedvanlige tillatelse til å gå om i de nærmeste bygdelag for
å samle midler til gjenopførelsen.
I tienderegistret av 1711 nevnes en Peder, som rimeligvis har
brukt denne gard. Men i 1718 er «enken Siri» der. Hun døde i
1739, 81 år gammel, men har neppe brukt gården efter krigen,
da hun under denne led et betydelig tap, som er spesifisert således:
Tilsammen 51 rdl. 24 sk.
Antagelig omkring 1720 er Ole Anderssen, som i 1713 var blitt
gift med enken Ingeborg Olsdatter Skavhaugg og i noen år hadde
brukt denne gard, kommet til Indalen.
Ved matrikuleringen i 1723 oplyses der å være skog til gårdens
fornødenhet, seter 3 mil borte, slett bumark, en fjellslette, for hvil
ken betaltes 6 sk. Gården betegnes som «letvunden, uvis til korn
og frost undergiven». Utseden var 6 skjepper bygg og 2 tdr. havre
avlingen 14 sommerlass vollhøi og 1 lass ekerhøi og besetningen
1 hest, 3 kyr, 1 ungnaut og 6 sauer. Tienden blev sått til 3 skjepper
blandkorn og 4 skjpr. havre «ringe korn» samt 6 mk. ost. Skylden
blev foreslått forhøiet 6 mkl. «formedelst denne gaards goede
aufling».
Ved skifte efter Ingeborg, som døde i 1746, 105 år gammel,
er registrert 1 hest, 1 ku, 3 ungnaut, 5 geiter og 4 sauer. Hos Lars

 

----
390 Bind V
---
Steine var 2 kyr på leie og 1 på for. Der var utsådd 1 td. bygg og
2 tdr. havre. Boet var fallitt, idet aktiva var 18 rdl. 1 ort 2 sk.
og passiva 32 rdl. 1 ort 22 sk.
Ole Anderssen døde i 1774, 88 år gammel. Han hadde da for
lengst opgitt gården, som Nils Andosen Folioen fikk bygselbrev
på av Åge Hagen 1. april, tgl. 2. juni 1751. (Se Ekloætten).
Nils døde som kårmann på Indalen i 1790; han hadde nogen
år i forveien opgitt gården for sønnen, Ando Nilssen, som fikk byg
selbrev av Tonning 8., tgl. 21. februar 1787. Ando var underofficer
og er vel mest bekjent i bygden som forfatter av Garnesvisen.
Andos økonomi synes å ha vært meget vaklende. Han sees
hyppig å være stevnet for gjeld, og ved hans død i 1832 var boet
grundig fallitt, idet passiva beløp sig til 426 spdl. 22 sk., og under
skuddet blev 226 spdl. 3 sk. Blandt passiva var en obligasjon til
Nikolai Jenssen på 200 spdl. Den registrerte besetning var 2
hester, 6 kyr, 2 ungnaut, 16 geiter og 5 sauer. Av innbo noteres
bl. a. 3 jernovner og et slagur.
Ved tellingen i 1835 var besetningen 2 hester, 8 storfe, 12 sauer,
12 geiter og 1 svin og utseden 1 td. bygg, 8 tdr. havre og 3 tdr.
poteter.
Enken, Ber et Olsdatter, hadde gården til sin død i 1848, dog
var det visstnok sønnen, Ole Andosen, som drev den. På skiftet
efter Beret er registrert en besetning på 3 hester, 4 kyr, 4 ungnaut,
16 geiter.
Fra 1859 blev gården drevet av Olaus Olsen, sønn av Ole
Larssen Folioen; han var gift med Beret Pedersdatter Leirfald.
Ole Andosen blev kårmann. (Se Leinsætten).
I 1865 var besetningen 2 hester, 6 storfe, 16 sauer og 1 svin
og utseden lVs tdr. bygg, 9 tdr. havre og 7 tdr. poteter. På 2 hus
mannsplasser foddes 4 storfe, 12 sauer og 3 geiter og såddes Vi
td. bygg, 2V 2 tdr. havre og 4 tdr. poteter.
Olaus flyttet i 1874 til Stjørdalen. Gården var imidlertid den
10. desember 1867 blitt forpaktet for 10 år til Johannes Hågensen
fra Frol for en årlig avgift av 40 spdl. Han brukte den ikke mere
enn 2 år; derefter var den øde i 2 år, Ellev Olsen på Indalen østre
drev jorden.
Den 27. mars 1871 forpaktet Mikal Kristofersen År stad gården
med undtagelse av plassene for en avgift av 25 spdl. de 5 første
år. Den hadde i 1875 en besetning på 2 hester, hvorav I under
3 år, 6 kyr, 3 ungnaut og kalver, 15 sauer og lam, 8 geiter og
kidd og 1 svin og en utsed av 1 td. bygg, 4 tdr. havre og 7 tdr.
poteter. Der var 2 husmannsplasser: 1: Reiren, 2: Kriken. På
disse føddes 4 kyr, 1 ungnaut, 13 sauer, 10 geiter og 1 svin og
såddes % td. bygg, 2V 2 tdr. havre og 7 tdr. poteter.

----
391 Bind V
---
Fra 6. juni 1801 overtok sonnen, Kristofer Mikalsen, gården
Han fikk kontrakt for livstid mot en årlig avgift av 05 kr. Kristofer
kjøpte gården av Verdalens kommune 13. mars 1018 for 8000 kr
og fikk skjote 22. april 1022.
Fraskilte par ter:
Indalsrønning, (plassen Reiren), solgte Verdalens kommune
6. desember 1020 for 1800 kr. til Ole J. Reiren.
Indalen vestre, sett fra øst 1929. Fot. H. Anderson.
Vikvang, (plassen Kriken) er fraskilt, men ikke solgt ennu.
Bruker er Odin Olsen.
I 1025 solgte Kristofer Indal en part av skyld 5 øre til P.
Sætran for 225 kr. Denne part er lagt til Sætran.
INDALEN MELLEM
Gårdsnr. 223.
Brukere: Ellev het opsitteren på denne gard i begynnelsen av
1600-årene. Så har der i 1611 vært en Oluf Ingdall og fra begyn
nelsen av 1620-årene en Mikkel, som har vært der til slutten av
1640-årene.
I 1640 har Ole Lauridsen bygslet 4 ore 8 mkl. i Indalen, «som
Mikkel fradøde — tog enken tilegte». Bygselsummen var 16 rdl
spandet. Ole (Olluff) var i 1666 50 år; hjemme var to sønner,
Tørris Mikkelsen og Mikkel Olsen, henholdsvis 21 og 11 år
Besetningen i 1657 var 3 hester, 12 kyr, 12 sauer og 2 svin


----
392 Bind V
---
Ved matrikuleringen i 1669 er tienden sått til 1 td. bygg og 2
tdr. havre, ledingen til l A rdl. 20 sk. og småtienden til IXA1 X A ort.
«Findes hommelhauge», heter det. Der blev ikke foreslått nogen
forandring i skylden. Ole opføres i skattemanntallet ennu i 1682.
Om gårdens sloifning som dragonkvarter i 1688, branden i
1700 og nedsettelse av skylden 1703 er talt under Indalen vestre
Det må være på denne gard Peder Pedersen har vært omkring
århundreskiftet. Omtrent fra 1611 nevnes Jens Svendsen, som var
der til i 1740, da han dode, 81 år gammel. Det er rimeligvis den
samme Jens Svendsen, som i 1666 står opført som sonn på Kluken
ostre og da var 3 år gammel.
Under svenskenes innfall i 1718 blev gården — som rimelig
kan være efter beliggenheten — slemt medtatt. Jens opgir sitt tap til:
Skade på vinduer, senger, dører
og annet i huset opbrent. ... 3 rdl. 24 sk.
Tilsammen 93 rdl. 24 sk.
Ved matrikuleringen i 1723 anfores, at der er skog til gårdens
fornødenhet, seter 4 mil borte, god bumark, en fjellslette sammen
med Indalen østre. Gården betegnes som «letvunden og frostagtig
til korn». Utseden var 6 skjepper bygg og 3 tdr. havre, avlingen
IS sommerlass vollhoi og 2 lass ekerhøi og besetningen V/2 hest,
4 kyr, 2 ungnaut, 8 sauer og 8 geiter. Tienden blev sått til 3
skjepper blandkorn og 5 skjepper havre «ringe korn» samt 8 mk.
ost. Den blev foreslått pålagt 4 mkl. i skyld og ved annen gjen
nemgåelse yderligere 4 mkl., så den har allerede dengang vært an
sett som den beste av Indalsgårdene.
Da Jens var død, fikk sønnene, Tore og Svend, bygselbrev på
gården av Anne Dortea Krog, justisråd Bredal og assessor Frost
7 juli, tgl. 8. septbr. 1740. Svend har visst opgitt sin part efter
de store uår; ti under 4. desbr. 1742, tgl. 4. mars 1743, har Anne
Dortea sal. Bredals og Peter Frost utstedt bygselbrev på hele går
den til Tore Jenssen alene.


----
393 Bind V
---
Natten til 14. mars 1746 brente gården påny. Tore oplyser på
tinget, at der ialt er brent ned 9 hus, nemlig 3 stuer, 2 stabbur, 3
staller og 1 høibod og «alle hans fattige derudi havende eiendele,
saa han med familje er geraadet i yderste fattigdom.» På vårtinget
i 1748 oplyses, at Tore, som siden branden har nydt 2 års skatte
frihet, har bygget op sine hus, nemlig 2 stuehus og en stall, et
Indalen mellem, sett fra nord 1929.
Fot. H. Anderson.
stabbur har han yrke til å bygge op til våren. Likeledes har han
bygget op 2 jåmtestaller, hvilket er alt, hvad han kan formå.
Det ser ut til, at Tore har brukt gården sammen med en Lars
Jonsen; ti det brente samtidig for denne, og han fikk ved stiftamt
mannens resolusjon av 25. mai 1746 «tilladelse at søge hjælp og
almisse hos kristne mennesker i Stjør- og Værdalen til hans skades
cpretning, saavidt enhver efter evne og vilje ham vil forunde, og
som han skal være af saadan svag tilstand, at han ikke kan komme
til at benytte sig heraf ved nogen omgaaen førend paa vinterføret,
saa gives ham tillige frihed at nyde tid til denne besøgelsestid indtil
paaske i tilkommende aar, da denne frihed ophører, og han til mig
igjen har sin tilladelse at levere.»
Tore døde i 1749, 44 år gammel, og Jon Olsen År stad, som
samme år giftet sig med enken, Karl Nilsdatter, fikk bygselbrev av
Åge Hagen 4. oktbr. 1749, tgl. 1. juni 1750. Ved skiftet efter Kari
i 1770 er registrert en besetning på 2 hester, 4 kyr, 5 ungnaut, S
geiter, 10 sauer og 1 svin. Aktiva var 10 rdl. 8 sk. og beholdnin
gen 47 rdl. 18 sk. Og på skiftet efter Jon, som døde i 1792, 87


----
394 Bind V
---
år gammel, var besetningen 2 hester, 4 kyr, 4 ungnaut, 10 geiter
og 10 sauer. Da var aktiva 142 rdl. 4 sk. og beholdningen 88
rdl. 2 ort 16 sk.
Enken, Ingeborg Andersdatter Slapgård, giftet sig året efter
med FAling Pedersen Indalen ostre, og han fikk bygselbrev av Ton
ning 27. september 1793, tgl. 20. april 1794.
Elling dode i 1828, 67 år gammel, og nu delte Meinche gården
i to. Den ostre halvpart forpaktet han til Anders Græsli for en
årlig avgift av 26 spdl. og forpliktelse til skogbruk, kjorsel og ar
beide til brukets drift, og den vestre til Peder Pedersen Indalen
(den yngre). Kontraktene er av 14. februar 1830.
I 1835 var gårdens besetning 4 hester, 12 storfe, 20 sauer, 16
geiter og 2 svin og utseden V/2 tdr. bygg, 12 tdr. havre og 8
tdr. poteter.
Allerede i 1836 er der blitt en ny bruker, Arnt Skansen, og han
hadde hele gården. Han flyttet siden til Kolberg i Frol, og Johan
Iversen Årstad var så i nogen år leilending på Indalen.
Den 26. juni 1865 forpaktet Ole Arntsen (sonn av Arnt Skan
sen) gården for en årlig avgift av 20 spdl. Den hadde i 1865 en
besetning på 3 hester, 6 storfe, 10 sauer, 8 geiter og 1 svin og en
utsed av 1 td. bygg, 6 tdr. havre og 6 tdr. poteter. På 2 hu>-
mannsplasser var besetningen 3 storfe, 8 sauer og 5 geiter og ut
seden r 4 td. bygg, 2'/2 tdr. havre og 4 tdr. poteter.
I 1875 var besetningen 3 hester, hvorav 1 under 3 år, 1 okse,
5 kyr, 1 ungnaut, 13 sauer og lam, 6 geiter og kidd og 2 svin og
utseden V/2 tdr. bygg, 6 tdr. havre, Va td. erter og 9 tdr. poteter.
På plassene Snippen og Svegjerdet fodde de 1 okse, 4 kyr, 4 ung
naut, 17 sauer, 8 geiter og 2 svin og sådde "i td. bygg, 4 tdr.
havre og 7 tdr. poteter.
Ole Arntsens sonn, Annæus Olsen, overtok gården 14. april
1884; han skulde bruke den på farens kontrakt og betale kr. 84.13
årlig. Siden flyttet han til Indalen ostre og blev leilending der.
Annæus Johannessen Indalen blev så leilending på gården om
kring 1897 og brukte den til sin dod i 1903.
Fra 17. november 1910 blev Ole Olsen Årstadvald bruker på
gården; han kjopte den av Verdalens kommune 13. august 1918 for
6800 kr. og fikk skjote 24. april 1920.
Fr as kil te par ter:
Storneset. Opsitteren der kalles allerede i 1865 forpakter (ikke
husmann). Eiendommen betegnes som 3 3 av Indalen mellem og
hadde en besetning på 1 hest, 1 storfe, 6 sauer og 5 geiter og en
utsed av U td. bygg, 2 tdr. havre og 2 tdr. poteter. Opsitter var
Olaus Larssen, fodt på By valdet i 1819.

----
395 Bind V
---
I 1875 bruktes eiendommen av skomaker Peder Olsen, gift med
Beret Marta Olsdatter Slapgård. Den hadde da en besetning på
2 hester, hvorav 1 under 3 år, 3 kyr, 1 ungnaut, 11 sauer og lam,
4 geiter og kidd og 1 svin og utseden var "2 td. bygg, 3 tdr. havre
off 3 tdr. poteter.
Verdalens kommune solgte den 25. oktober 1920 for 3600 kr.
til bruker en, som fikk skjote 21. april 1921. Siden er den ved skjote
av 30. august 1922 solgt for 7000 kr. og kår til Einar Kristojersen.
Høgli (plassen Snippen) skyld 1,60 mk. solgte Verdalens kom
mune den 13. mars 1918 for 4500 kr. til brukeren, Ole Martin
Snippen, som fikk skjote 2. september 1920.
Svegård (plassen Svegjerdet), skyld 0.90 mk., blev 13. mars
1918 av Verdalens kommune solgt for 3200 kr. til brukeren, Ole
Olsen, som fikk skjote 16. desember 1920.
INDALEN ØSTRE
Gårdsnr. 224.
Antonius het opsitteren på denne gard i begynnelsen av 1600-
årene. Han var der til i 1620-årene. Da må han være dod; ti i
1626 har «Tolluf Ellevsen bygslet P/2 sp. i Øster Ingdal, som en
ken for ham opgav». Bygselsummen var 18 rdl.
Med Tollef tok det en ende med forferdelse: Herom heter det i
fogdens regnskap over sigt og sagefald for 1643 —44:
«Er dømt under Kongelig iWajestæt efter loven en fattig mands
boeslod nemlig Tollef Ingdal, som besovet hans egen steddatter,
for hvilken hans bedref og gierning han blev hendømt til baal og
brand.»
Tollef må ha vært gift med enken efter Antonius; ti i 1643
bygslet Peder Antonisen gården, «som hans gamle moder oplod»,
heter det. Han gav i førstebygsel 23 % rdl. for 1 sp. 1 øre 16 mkl.
Peder var i 1666 53 år og hadde hjemme to sønner, Hans og
Gaute, henholdsvis 10 og 8 år. Navnene Antonius og Gaute tyder
på en innflyttet familie.
Gårdens besetning i 1657 var 2 hester, 11 kyr, 4 geiter, 8 sauer
og 1 svin.
Ved matrikuleringen i 1669 er tienden sått til 1 td. bygg og P/2
tdr. havre, ledingen til % rdl. og småtienden til 1 ort 8 sk. «Findes
hommelhauge». Skylden blev foreslått nedsatt til 1 spand.
Peder opføres i skattemanntallet ennu i 1689.
Gårdens sløifning som dragonkvarter i 1688 er nevnt under
Indalen vestre, likeså avfellingen i skyld i 1703. Ved tingsvidne i
1689 oplyses, at den brukes for 6 rdl. avgift, hvorfor der avgikk 1
skattene 6 rdl. 1 ort 22 sk.

----
396 Bind V
---
Opsitter omkring århundreskiftet er Oluf (Ole) Pedersen, rime
ligvis sønn av Peder Antonisen. I 1710 brente gården for ham «i
foraaret i plogtiden», hvorved også såkornet brente, så jorden det
år blev usådd med undtagelse av et par mål, «som nogen af na
boelig kjærlighed undte ham korn til, der dog ikke i dette aar kom
til modning», som han heretter i skrivelse av 9. desbr. 1710 til
Indalen østre, sett fra øst 1930. Fot. 0. Snekkermo.
stiftamtmannen. På grunn av ulykken erklærer han å være så arm,
at han ikke vet noget hverken til familiens ophold eller skattenes
betaling. Han fikk den vanlige tillatelse til å «besøge godt folk» i
Inderøy og Stjørdal fogderier for å søke hjelp.
Skaden på denne gard krigsvinteren 1718 er opført således:
Tilsammen 79 rdl. 24 sk.
Under gården var 1 husmannsplass, Sveet.

 

----
397 Bind V
---
Ved matrikuleringen i 1723 oplyses der å være skog til gårdens
fornødenhet, seter Vi mil borte, god bumark. Til gården lå en
fjellslette, brukt sammen med Indalen mellem; den blev sått i en
avgift av 14 sk. Gården betegnes som «letvunden til korn, men
tungvunden til høe og frostagtig». Utseden var 6 skjepper bygg
og 2 tdr. havre, avlingen 16 sommerlass vollhøi og 1 lass ekerhøi
Fra Indalen. Bergstuen og Vikvang i forgr. I bakgr. Indalsgåi'dene.
og besetningen 1 hest, 3 kyr, 2 ungnaut, 4 sauer og 5 geiter. Tien
den blev sått til 2 skjepper blandkorn, 5 skjepper havre «ringe
korn» og 6 mk. ost. Der blev ikke foreslått nogen forandring i
skylden.
Peder Olsen Indalen, rimeligvis sønri av forrige opsitter, var i
1724 blitt gift med Maren Andersdatter Faren. Han brukte nu
gården en lang årrekke, idet han først døde i 1782, 85 år gammel.
Ved skifte i 1759 efter Maren er registrert en besetning på 1 hest,
5 kyr og 2 ungnaut. Aktiva var 51 rdl. 1 ort 14 sk. og passiva
21 rdl. 1 ort 12 sk. Ved en leilighet i 1762 oplyses, at der såes
1 td. bygg og 3 tdr. havre samt avles 3 lass høi på hjemmejorden,
«det mere maa slaaes i fjeldet». Videre oplyses, at der kan fødes
1 hest, 2 —3 kyr og 4 småfe.
Peder Olsen blev i 1760 gift med Ingeborg Ellingsdatter Hal
lem (se Øvre Stiklestadætten). Efter Peders død blev hun i 1783
gift med den 28 år yngre Anders Olsen Slapgård, som fikk bygsel
brev av Hjelm 15. april 1784, tgl. 21. februar 1785. Ingeborg
overlevet også sin annen mann, som døde i 1806, hvorefter hun
opgav gården for sin sønn, Peder Pedersen Lillemoen, mot et kår,


----
398 Bind V
---
bestående av 3 tdr. av det beste bygg og 6 tdr. god havre besorget
målet samt for til 2 kyr og 8 småfe. Peder fikk bygselbrev av enke
fru Tonning 15. juni 1806, tgl. 18. august 1807, på de vanlige
betingelser m. h. t. arbeide på bruket, fremskaffelse av tømmer m. v.
Peder Pedersen døde i 1835, 72 år gammel. Besetningen var
dengang (efter tellingen) 2 hester, 8 storfe, 12 sauer, 2 geiter og
1 svin og utseden 1 td. bygg, 8 tdr. havre og 3 tdr. poteter.
Ellev Olsen Sulstuen fikk bygselbrev på gården av Nikolai
Jenssen 10., tgl. 18. august 1841. Han blev gift med Peder Peder
sen den eldres datter Ingeborg. Ellev bygslet også plassene Berg
stuen og Rotmoen under Indalen ostre mot at bygselsummen blev
oket med 80 spdl. til 330 spdl.
Gårdens besetning var i 1865 2 hester, 10 storfe, 20 sauer, 10
geiter og 2 svin og utseden 2 tdr. bygg, 15 tdr. havre og 10 tdr.
poteter. På de to husmannsplasser, Bergstuen og Rotmoen, var be
setningen tilsammen 1 ku, 7 sauer og 6 geiter og utseden Vi td.
bygg, 1% tdr. havre og 4 tdr. poteter.
I 1874 overtok Ellevs svigersønn, Trond Jøsås, gården. Den
hadde i 1875 en besetning på 3 hester, hvorav 1 under 3 år, 7 kyr,
1 ungnaut, 14 sauer og lam, 11 geiter og kidd og 1 svin og en
utsed av 2 tdr. bygg, 10 tdr. havre og 8 tdr. poteter. Der var nu
3 husmannsplasser: 1: Rotmoen, 2: Vaterholmsbru, 3: Bergstuen.
På disse føddes 6 kyr, 2 ungnaut, 22 sauer og 5 geiter og såddes
% td. bygg, 2 tdr. havre og 6 tdr. poteter.
Den 14. april 1884 blev Ellev Olsens sønn, Elling Ellevsen,
bruker mot en årlig avgift av kr. 16,40 «indtil Ellev og kones død.»
Efter Elling blev Annæus Olsen Indalen mellem omkring 1897
leilending på Indalen østre. Sønnen, Jeremias Annæussen, overtok
gården, da faren døde i 1907, og han kjøpte den av Verdalens kom
mune 24. april 1918 for 8600 kr. Undtatt fra salget er et par hol
mer oppe ved Vaterholmen.
Fraskilte par ter:
Rotmoen, skyld 20 øre, brukt i over 30 år av Lorents Rotmoen,
solgte Verdalens kommune 28. mai 1923 til bruker en for 800 kr.
Ingstad (plassen Bergstuen), skyld 15 øre, brukt fra 1. mai
1903 av Johannes Bergstuen, solgte Verdalens kommune 24. april
1918 til hrukeren for 650 kr. Skjøte 12. juni 1919.
V ester Indalsætten.
(Supplement til Ekloætten — se denne.)
A. Per Jørgensen Krågstuen, f 1741, 83 år gl.
B. Ando Pedersen Eklo søndre, f 1748, 66 år gl. * ! ) 1714
Anne Nilsd. Kråg. * 2 ) 1720 Siri Matiasd.

----
399 Bind V
---
Nils Andosen Indalen, f. 1715, f 1790. * 1741 Marit
Bårdsd. Lille Vuku.
D 2. Ando Nilssen Indal, sersjant, f. 1760. * 1780 Marta
Olsd. Steine sondre, f. 1763.
E 6. Beret Aandosd., f. p. Indalen 1700, f 1870. * 1816
Jon Matisen, kommandersersjant, (mon f. p. Mælen
1781, sønn av Matias M.), f 1838. «Han dode på
veien», står det i kirkeboken.
F 1. Jonetta Jonsd., f. 1816. * 1851.
F 2. Marta Jonsd., f. 1818. * 1847 Jon Iversen
Ekren, Lundskinvollan, f. 1816.
Gl. Ingeborg Anna Jonsd., f. 1847. * Johan
Bårdsen.
Hl. Laura Johansd. * Elisæus Halset-
bakken.
H 2. Marta Johansd. * Martin Anderssen
Lillegården.
H 3. Julie Johansd.
G 2. Jon Jonsen Holmlien, f. 1848. * Elen
Kristiansd.
H 1. Jon Martin Jonsen Holmlien, f. 1877.
* Emilie Sefaniasd. Bjørstad, f. 1884
H 2. Inga Jonsd. * Marius Olaussen Sei
nes, Øren.
H 3. Inger Marie Jonsd.
G 3. Kristian Jonsen Reppe, Offerdal, Sverige.
* Mete Johannesd. Rotmoen, f. 1857.
G 4. Peter Jonsen Vold, underofficer og han-
delsmann, Trondhjem. * Augusta Donner
Ingen barn.
G 5. Birgitte Jonsd., f. 1856. * Peder Peder
sen Mo, Mønnes, f. 1852, f.
H 1. Peter Pedersen Mo, Mønnes, f. 1885
* Signe Olsd. Østnes, f. 1803.
11. Pul Oddvar, f. 1011. 12. Borg
hild Sigrid, f. 1013. 13. Harald, f
1014. 14. Johanne, f. 1010.
H 2. Beret Pedersd. Mo, Flatanger, jor
mor, f. 1892.
H 3. Marta Pedersd. Mo, f. 1895.
H 4. Johanna Pedersd., f. 1897. * Inge
man Gøranson Liff, f. 1806.
I 1. Jørit Aslaug, f. 1021. 12. Birgitte
f. 1024. 13. Peter, f. 1026.

----
400 Bind V
---
H 5. Petra Pedersd. Mo, f. 1901. * Knut Ramstad.
G 6. Jon Jonsen Vold, Faren nedre, f. 1859. * Julie
Forbregd.
Hl.Ågot Jonsd., f. 1888. * Nils Jonassen Stene,
enkemann, handelsmann på Bredingsberget.
H 2. Arne Jonsen Vold, Bunes f. 1892. * Mathilde
Getz, f. Greger, enke.
H 3. Johanna Marie Jonsd., f. 1896. * Karl Fred
rik Johannessen Okkenhaug, Tynes, f. 1887.
Se Okkenhaugætten, Ysse.
H 4. Torleif Jonsen Vold, Faren nedre. * Elisabet
Edvardsd. Suul, f. 1897. Se Sulstuætten.
H 5. Tora Jonsd. Vold.
G 7. Ole Jonsen Vold, Faren, ugift.
F 3. Andreas Jonsen Matisen, f. 1821, f 1890. * 1847 Karen
Halvorsd. Indalen.
F 4. Mikal Jonsen Matisen, f. 1826, f 1894.
F 5. Nikolai Jonsen Matisen, f. 1830.
F 6. Marit Jonsd., f. 1835, f 1908. * Georg Johansen, skip
per, Tromso.
G 1". J. M. Skavhaug, Lyng, standartjunker, f. 1854.
(Far: Åge Jeremiassen Skavhaugg). * Julie Sicilie
Jakobsd. Molden, f. 1861. Se Bjorganætten.
G 2". Marie Dahl, Tromso, lærerinne, f. 1861.
G 3. Oline Georgsd. Johansen, f. 1875.
G 4. Karen Georgsd., f. 1877. * Peter Nestvold, Tromso,
garver.
E 8
Sirianna Andosd., f. 1799. * 1821 Peder Pedersen Indalen
den yngre, f. p. I. 1792.
F 1. Karen Pedersd., f. p. Indalen 1822, var i 1848 i Tronci
hjem.
F 2. Peter Andreas Pedersen, f. p. Indalen 1824. * 1872.
F 3. Andrea Pedersd., f. p. Indalen 1826. * 1857.
F 4. Ingeborg Pedersd., f. p. Indalen 1828. * 1863.
F 5. Marta Pedersd., f. p. Indalen 1831.
F 6. Jonetta Pedersd., f. p. Indalen 1833.
F 7. Marit Pedersd., f. p. Indalen 1835, krøpling.
SUL
Gårdsnr. 225—233.
Navnet: a Sulu (i Formanna sogur, Fagrskinna og Gunnlaugs
saga). Swll 1547. Suulstuen 1723.
Den gamle dativform kan komme både av Sdla og Sul (hun
kjønnsord). Av det første kunde dog vanskelig den nyere form op
stå, da tonefallet ikke passer til et avkuttet tostavelsesord. Stammen

----
401 Bind V
---
Sul- forekommer i mange stedsnavn, således i ønavnet Sulen i
Nordhordland, i Sunnmøre, i Frøya og i Vikna og sammensatt i en
hel del fjellnavn. Den må vel stå i forbindelse med hunkjønnsordet
sula, en kløft av tre, og folkesprogets sul eller sula (hunkjønnsord)
= klave, halsåk, noget kløftet. I navn kunde man anta, at betyd
ningen «noget kløftet, sprikende ligger til grunn. Her kunde man
formode, at navnet sikter til den bøining, som elvedalen og dermed
åslien på nordsiden, hvor gårdene ligger, her gjør, og som navnlig
sett fra høidene på sydsiden kan fremkalle inntrykket av noget
kløftet.
Eiere og brukere: Sul er en meget gammel grend. Der har sik
kert bodd folk så lenge, som der har vært trafikk mellem Verdalen
og Jåmtland, og det har det nok vært lenge før historisk tid. Bebyg
gelsen i Sul har nettop dannet sig som følge av denne trafikk, og
at den har dannet sig nettop her, har sin grunn i, at her skilles
veiene til Anjan og Skalstugan. Kanskje er det nettop denne deling
av veien, som er foranledningen til navnet.
Allerede på Olav den helliges tid omtales bonden på Sul, Tor
geir Flekk, og det ser ut, som han har vært en ganske betydelig
mann. (Se under: Historie.)
Sulgårdene var ikke skyldsatt. Opsitterne betalte altså ikke land
skyld eller skatt, men hadde plikt til å føre reisende over fjellet. Da
gårdene således ikke finnes i matrikulen, får vi heller intet vite om
brukerne.
I kopskattmanntallet av 1645 opføres dog to mann av Sul, nem
lig «Nielfi wed Sulaaen» og «Henderich ved Sulaaen». De betalte
bare husmannsskatt. Nils har ganske sikkert bodd på Sulstuen.
Av lensregnskapet for 1659 får vi vite, at Peder Mikkelsen Sul
«self tog sig af dage og ophengde udi et træ», hvorfor «hans ringe
boeslod» tilfalt Kongen. Det blev ikke mere enn 21V2 rdl. 20 sk.
Dette er omtrent alt, hvad vi vet om Sul før 1660-årene. Opsit
terne har vært fritatt for kvegskatten i 1657, så vi får intet vite om
kreaturholdet på denne tid. Heller ikke er Sul tatt med i folketellin
gen i 1665. Men i tellingen av 1666 har vi den første fortegnelse
over «Suuls Mend» med sønner. Den nevner følgende:
Niels Su ull, 40 år. — Sønner: Niels Nielsen, 8 og Erik Niel-
sen, 6 år.
Lille Niels Suul, 35 år.
Olluff Andersen, 24 år. —Sønner: Olluff Andersen, 20 og El
leff Andersen, 14 år; disse er dog sannsynligvis brødre av opsittc
ren og sønner av den tidligere opsitter.
Olluff Thomesen, 30 år.
Peder Jonss., 56 år.
Jacob Thommess., 39 år. — Sønn: Thomas Jacobss., 1 år.
Peder Siurssen, 40 år. — Sønn: Olluff Pederss., 3 år.

----
402 Bind V
---
Baard Moe, 50 år. — Sønner: Iffuer Baarss., 20 og Michell
Baarss., 12 år.
Joen Jonssen, 34 år. — Sønn: Peder Jonsen, 3 år.
Steffen Moe, 30 år. — Sønn: Olluff Steffenss., 4 år.
I matrikulen av 1669 ppregnes tilslutt folgende «Suulbyggere
huilcke niuder frihed for Grentzekundskab, och den Reisende at
ledsage: Encken Gnr], Niels Ericfisen, Niels Oelsen, Peder foen
sen, Peder Siursen, Christen Thorresen, Baar Torckelsen och Joen
Joenscn.»
I 1672 blev Sulgårdene skyldsatt og inndratt under Kronen, og
den 21. april 1683 har kong Kristian V utstedt skjote på Sul og
Helgådalens gods til assistentsråd og lagmann Peter Drejer som
provincial-procureur. Han skulde nemlig som sådan ha femte
parten av det jordegods, han opdaget. Opdage vil her si påvise og
inndra i matrikulen nyryddergods, er blitt utstrakt til skyldsetning
av alt ikke tidligere skyldsatt gods; ti iallfall nogen av gårdene i
Sul er, som nevnt, meget gamle. (Se forovrig: Verdalsgodset).
Ved matrikuleringen i 1672 oplyses følgende om de skyldsatte
gårdparter:
1. Nils Eriksen i Sulstuen har i feidetider tjenestgjort som
spion og er for denne tjeneste fritatt for landskyld, hvorom han
fremviste breve fra lensherren, Oluf Parsbjerg, av 24. februar 1630,
oberst von der Hoven av 27. november 1650 og general von Ahle
feldt av 28. mai 1662. Eiendommen takseres allikevel og skyld
settes til 1 ores leie.
2. Nils Olsen Lillemoen har fogd Nils Pedersens bevillings
seddel, dat. 9. desember 1650. Ansettes til 1 ores leie.
3. Vestergård Sul, en eldgammel gard, beboes av Oluf Anders
sen efter faren, Anders Nilssen, med fogdens bevilling av 18. mai
1660, for hvilken han har gitt 3 riksdaler og senere årlig en bukk
eller sau til lensmannen. Skyldsettes for 1 ore.
4. Peder Jonsen har bebodd sin gard i 30 år og foregir å ha
bygslet den i Nils Klåbyes tid og derfor gitt 1 slaktnaut, 1 ulve
skinn og 20 alen vadmel og siden hvert år en sau til lensmannen.
Skyldsattes for 1 ore.
5. Jakob Tomme sen Jamt har bebodd sin gard i 9 år. Han har
intet skriftlig, men har gitt lensmann Åge Haug 3 riksdaler og et
mårskinn og siden en bukk årlig. Skyldsattes for 8 marklag.
6. Kristen Tordsen, barnefodt i Sul, har for 7 år siden til
handlet sig den gard, han bebor, som hans far hadde avstått til
lensmann Åge Haug, hvem han har gitt 2 riksdaler i «opladelse»
og siden i årlig rettighet en sau. Skyldsattes for 8 marklag.
7. Arne Larssen tiltrådte sin gard efter faren for 9 år siden og
har årlig gitt lensmannen en sau. Skyldsatt for 8 marklag.

----
403 Bind V
---
8 Peder Sivertsen Sul bygslet sin gard av Oluf Næs for 10 ar
siden og gir ham årlig i rettighet en bukk. Skyldsatt for 8 marklag.
9 Ragnhild, Jon \onsens Stormo, har fogd Nils Pedersens
bevilling av 15. november 1665, som hun har betalt med 3 riks
daler og siden gitt lensmann Haug 1 riksdaler årlig. Skyldsatt
for 6 marklag.
10 Bård Torkildsen Stormo har med Launts Bastiansens be
villing bodd på gården i 22 år og årlig betalt en bukk. Skyldsatt
for 6 marklag.
Det anfores videre om disse eiendommer.
«Fcrannævnte opsiddere har ringe åger og eng. Kornet fryses
oftest bort, og høet maa de tåge langt borte mellem fjeldene. Det
sagtømmer, de hugger, føres til borgermester Andreas Christopher
sens sagbrug.»
Det fremgår av ovenstående, at seiv om gårdene ikke fantes i
matrikulen, var dog ikke opsitterne fri for avgifter, kun kom ikke
disse det offentlige tilgode — ikke en skilling fra Sul er kommet til
inntekt i lensregnskapene — fogd og lensmann har gjort sig en
liten inntekt av bcrtfestningen. Nu blev det naturligvis slutt med
dette, og forsåvidt har det vel ikke gjort videre forandring for op
sitterne, at gårdene blev matrikulert.
En svak erindring om den forste skyldsetning i Sul lever ennu i
sagnet deroppe i folgende form:
«Sulstukallen fikk en dag besøk av en fremmed herremann, som
spurte ham, hvem han hørte under. Han svarte, at han visste ikke
han hørte under nogen. Den fremmede herre fikk da gjort ham be
gripelig, at det kunde ikke gå an lenger, for han måtte hore under
nogen. Det blev da ordnet således, at Sulstukallen skulde få høre
under den fremmede herremann, og som vederlag herfor skulde han
en gang for alle for sin og hustrus levetid betale i avgift av gården
en gammel bukk til herremannen. Dermed blev Sulstuen leilendings
gård.»
Det er dog mulig, at dette sagn skriver sig fra den første op
krevning av avgift til fogden.
Efter at Peter Drejer erhvervet Sul, har gårdene hele tiden fulgt
Verdalsgodsei, inntil Verdalens kommune i årene IQ IQ —22 solgte
dem enkeltvis til opsitterne.
Hele krigsvinteren fra september 1718 til januar 1719 lå der
svensk besetning på Sul. Innbyggerne var av de norske myndigheter
beordret til å utflytte, men de led allikevel stort tap, da hus og
gjerder blev ødelagt, og deres andre eiendeler blev fratatt dem der,
hvor de bodde, idet svenskene plyndret på omtrent hver eneste
gard i bygden.
Korntiende betaltes ikke i Sul.

----
404 Bind V
---
STORMOEN
Gårdsnr. 225.
Navnet: Mou 1590? Aaßemou 1626? Stoermoe 1723.
Skylden: Fra 1672 12 mkl., fordelt på to like store parter, fra
1836 1 dal. 1 ort 12 sk., i 1907 2,41 mk. i ett bruk.
Brukere: Jon Jonsen og Bård Mo har brukt gården i 1666. Jon
er død i slutten av 1660-årene; i 1669 er Jons enke, Ragnhild, og
Bård Torkildsen opsittere. Bård hadde vært på gården siden 1650.
I 1699 opfores enken (visstnok efter Bård) og Johan som bru
kere av hver sin part. Senere er begge parter samlet til én, som i
1718 bruktes av Iver Nilssen.
Skaden ved svenskene krigsvinteren opgis til:
Tilsammen 72 rdl.
Ved matrikuleringen i 1723 betegnes gården som øde, hvilket
vel i dette tilfelle vil si, at Iver brukte den for avgift uten å betale
landskyld. Den opgis å være av samme beskaffenhet som Sulstuen.
Avlingen var 6 sommerlass høi og besetningen 1 hest, 3 kyr og 6
småfe. Tienden blev sått til 6 mk. ost. Der blev ikke foreslått nogen
forandring i skylden.
I 1725 er Bård Iversen fra Stormoen, utvilsomt ovennevntes
sønn, blitt gift med Marit Larsdatter Kvelstad. Han har neppe
brukt gården efter denne tid iallfall; ti han finnes ikke der senere.
Enkemann Lars Olsen Stormoen er i 1727 blitt gift med Inge
borg Olsdatter Indalen østre. Hvor lenge han har hatt gården, er
übekjent. Sønnen, Ole Larssen, som i 1740 blev gift med Brynhild
Tomasdatter Tromsdalen, kom til Tromsdalen.
I slutten av 1740-årene lå gården øde. Den blev opbudt på som
mertinget i 1749; men ingen liebhaber tilbod sig å bygsle eller
bygge. Anders Storvuku tilbod sig å bruke den for skatter og små
tolde imidlertid å holde husene i den stand de var. På disse
betingeiser vilde han ta den for 10 år, iberegnet de 2 han allerede
hadde brukt den på samme vilkår. Da intet overbud skjedde, er
fcrmodentlig gården i de følgende år blitt brukt under Storvuku.
I 1763 har gården atter 2 opsittere, Peder Jonsen og Nils Olsen.
Peder døde i 1773, 53 år gammel, og nu er eiendommen blitt sam


----
405 Bind V
---
let, idet Blix bygslet hele gården til Peder Haldosen Melbyvaldet
ved bygselbrev av 17. febr. 1777, tgl. 20. febr. 1783.
Peder Haldosen døde i 1797, 65 år gammel. Ved skiftet efter
ham var aktiva 44 rdl. 2 ort 16 sk. og passiva 45 rdl. 2 ort 6 sk.
Underskuddet avkortedes i begravelsesomkostningene, som derved
blev nedsatt til 4 rdl. 10 sk.
Stormoen, sett fra øst 1927.
Fot. E. Musum.
Sønnen, Peder Pedersen, brukte nu gården en tid og så Nils
Olsen Molden, som døde der i 1814, 48 år gl. Se Tromsdalsætten.
Miiller hadde imidlertid ved bygselbrev av 22. april, tgl. 3.
oktober 1811, bygslet Stormoen til Jens Johannessen (fra Kvello
valdet) for en årlig avgift av 12 rdl. med forpliktelse til å rydde og
forbedre gårdens nu tildels mishandlede jord samt innen 5 år bygge
op av nytt de forfalne hus på egen bekostning; dessuten skulde
han årlig levere av gårdens skog 50 tylvter sagtømmer samt assi
stere ved fløtningen. Den forrige opsitter, Nils Olsen, sikredes de
kårhus, den åker og eng samt fjellslette, som var ham tilstått ved
hans fratredelse.
Efter Jens har der vært en Bertel Stormoen — hvor lenge er
übekjent.
I 1835 opføres på gården en besetning av 1 hest, 2 storfe, 5
sauer og 5 geiter — ingen utsed.
Det har visst vært ganske smått for Bertel: I 1836 har Hans
Wingård Finne holdt eksekusjon hos ham for en gjeld på 29 spdl.
30 sk., og ikke lenge efter har han vel mattet opgi gården, som
2(.


----
406 Bind V
---
samme år sees å være brukt av Morten Mortensen Væren, der sam
tidig drev Sørmoen i Væren.
Morten hadde en bestemt vei, når han for over fjellet mellem
Stormoen og Væren — man taler ennu om «Mortenveien».
Johannes Rasmussen Sul var derefter leilending på Stormoen.
Han var sønn av Rasmus Mikkelsen (i 1801 inderst på Sulstuen),
og denne var igjen sønn av Mikkel Larssen Lindset. Johannes var
født i 1803 og døde som kårmann på Stormoen i 1871. Gården
hadde han da forlengst opgitt, og Elling Pedersen (født i Vinne
1831) var leilending.
Gården hadde i 1865 en besetning på 2 hester, 8 storfe, 8 sauer
og 5 geiter — ingen utsed. I 1875 var besetningen 1 hest, 7 kyr,
5 ungnaut og kalver, 16 sauer og lam, 22 geiter og kidd og 1 svin
og utseden Vi td. havre til grønnfor og 3 tdr. poteter.
Elling stod sig godt: Han kjøpte Balgård vestre og hadde denne
gard nogen år, men flyttet så tilbake til Stormoen. Han hadde in
gen barn.
Jon Johansen Vestgdrden blev så leilending på Stormoen. Han
kjøpte gården av Verdalens kommune 7. juli 1919 for 3500 kr. og
fikk skjote 8. juli samme år.
LILLEMOEN
Gårdsnr. 226.
Navnet: Lillemoe 1723.
Skylden: Fra 1672 1 øre, før 1682 nedsatt til 12 mkl., fra 1836
2 dal. 1 ort 7 sk., i 1907 4,08 mk. i ett bruk.
Brukere: Nils Olsen har, som før nevnt, vært på gården iallfall
fra 1659. Det er vel den samme, som kalles Lille Nils Sul i 1666.
Efter ham har kanskje en sønn hatt den — Oluf Lillemo sees i 1701
å være stevnet for landskyld.
Johan Svendsen fikk bygselbrev på Lillemoen av Dorthe Rathe
8. april 1704, tgl. 16. januar 1705. Han har ikke vært der lenge;
ti allerede i 1707 nevnes Amund Lillemoen, som så har hatt gården
til i 1718, da han på grunn av utflytningsordren bodde på Dillan,
men derved undgikk han jo ikke tap. Det opgis slik:
Alle hus undtagen en liten høi
Tilsammen 68 rdl. 56 sk.


----
407 Bind V
---
Opsitteren i 1723 het Peter, visstnok den samme Peter Hen
riksen, som er død på Østgården Sul i 1756, 70 år gammel. Ved
matrikuleringen i 1723 opgis gården med hensyn til skog etc. å
være av samme beskaffenhet som Sulstuen. Avfingen var 6 som
merlass hoi, «slaar ellers udi fieldet noget», og besetningen 1 hest,
3 kyr og 4 småfe. Tienden blev sått til 6 mk. ost. Der blev ikke
foreslått nogen forandring i skylden.
Lillemoen, sett fra sydøst 1927. Fot. E. Musum.
n™ r l 6n f e , Pe , ter u har vært på Lillemoen er übekjent, muligens
74 2\? ddte ar har Henrik Persen, utvilsomt sønnen, giftet
sig med Margrete Jensdatter Jamt og opføres siden på Lillemoen
til sin død i 1750, 35 år gammel. Der er på skiftet efter ham regi
strert en besetning på 1 hest, 1 fell, 5 kyr, 4 ungnaut, 12 sauer og
i geiter. Av sjeldenheter er notert en rull tobakk til 1 ort 8 sk Ak
tiva var 35 rdl. 3 ort 14 sk. og beholdningen 1 ort 16 sk så det
var bare såvidt det ballanserte.
t H 2? rik er kommet en Ole Arnts ™, muligens sønn av Arnt
Landfald. Han var på Lillemoen i 1763 og døde der i 1772 50
ar gammel. '
Ole Johansen het hans efterfølger. Han døde i 1785 58 år
??ST I ? g ?? b ß Slet efm Hjdm ved b ygselbrev av 20. desbr.
Rrl»J g i7?n- 17 ?7' gården tjl ski] ØPersoldat Nils Olsen
dnHpf itrT l I 3" u IW É U med Beret Svendsdatter. Beret
hus dZI °f f et I 16 1" bl6 L Nils gift med Siri Jonsdatter Karm-
Øvre StikLta d d^en.) Beret ' *" med TOmaS StikleStad " Se


----
408 Bind V
---
Nils oplod gården for Peder Pedersen Indalen, som fikk bygsel
brev av Tonning 7. septbr. 1799, tgl. 21. febr. 1800. Peder overtok
i 1806 Indalen østre, og nu har Ando Ellevsen Bjørgan brukt går
den, men uten bygselbrev. Han døde allerede i 1810, 55 år gammel,
og samme år nevnes Åge Johansen Lillemoen (f. p. Neset 1766).
Gården hadde i 1835 en besetning på 1 hest, 3 storfe, 10 sauer
og 10 geiter og en utsed av Va td. bygg, 1 td. havre og V\ td. po
teter. Men på skiftet efter Åge, som dode i 1836, er registrert 2
hester, 6 kyr, 3 ungnaut, 12 sauer og 12 geiter, ialt for 150 spdl.
12 sk! Arvinger var Åges bror, Svend Johansen Vestgården, og
sosteren, Gjertrud johansdatter, gift med Anders Anderssen Hau
gan. Efter forlik med kreditorene overtok enken, Maria Nilsdatter,
boet mot å tilsvare gjelden.
Halvor Pedersen Melbyvald har vært på Lillemoen i slutten av
1830-årene, men har ikke hatt bygselbrev. (Se Vistætten.)
Den 25. april 1846 blev gården forpaktet til Ole Ellingsen Bal
gård. (Se Øvre Vistætten.) Avgiften var 12 spdl. og kår. Gården
hadde i 1865 en besetning på 2 hester, 7 storfe, 9 sauer og 6 geiter
og utseden var 1 td. havre og 1 td. poteter. På plassen Sandneset
holdtes 3 hester(!), 2 storfe, 4 sauer og 7 geiter og såddes 1 td.
poteter. I 1875 var besetningen 2 hester, 1 okse, 7 kyr, 3 ungnaut
og kalver, 13 sauer og lam og 8 geiter og kidd og utseden Vi td.
bygg, 1 td. havre, 1 td. havre til grønnfor og 2 tdr. poteter. Og på
Sandneset foddes 1 hest, 1 ku, 1 ungnaut, 4 sauer og lam og 2
geiter og kidd og såddes X A td. havre til gronnfor.
Ole brukte gården i over 40 år og døde i 1892. Sønnen, Morten
Olsen, overtok den fra 14. april 1887 og fikk kontrakt for livstid
mot en årlig avgift av 48 kr. og kår til foreldrene, siden 60 kr.
Morten brukte gården til sin død i 1910, og sønnen, Jon Morten
sen efter ham i nogen år. Han var veivokter og bodde først på
Nybygget og siden på Insmoen. Da han sluttet som veivokter,
flyttet han til et hjem, han hadde i Vinne sogn.
Nils Olsen Siml overtok Lillemoen efter Jon, og han kjøpte går
den av Verdalens kommune den 24. april 1918 for 4500 kr. Skjøtet
er av 12. august 1919.
Nils har bygget ny stuelån på Lillemoen.
Fr as kilte par ter:
Sandneset, skyld 25 øre, solgte Verdalens kommune den 30. ja
nuar 1922 ttl Harald Sandneset for 2200 kr. Skjøtet er dat. 29.
oktober samme år. Efter beslutning i Verdalens kommunestyre er
eiendommen siden overdratt til Jørgen From.

----
409 Bind V
---
VESTGÅRDEN
Gårdsnr. 227.
Nav net: Westergaard Suul 1723.
Sky/den: Fra 1672 1 ore, fra 1836 2 dal. 1 ort 22 sk., i 1907
4,03 mk. i ett bruk.
Brukere: På denne gard har Anders Nilssen vært og efter ham
allerede i 1666 sonnen, Oluf Anderssen. Imidlertid står ennu i
1669 enken Guri (utvilsomt enken efter Anders) opfort som bruker,
idet Oluf først har fått fogdens bevilling dette år. (Se ovenfor.)
Oluf Anderssen døde i 1691. Skiftet efter ham er det eldste,
som finnes fra Verdalen i skifteprotokollene, derfor hitsettes det i
sin helhet.
Anno 1691 d. 9. Septbr. blef holden Arfueskifte på Suull i Verdals
Præstegield, Efter afgangen Oluf Anderss: Imellem hans jgien-
lefuende Hustrue Jngebore Suends D. paa dend Eene, og deres sam-
menauflede Børn, Anders og Suend Olssonner, og Marite OlsDaater
paa dend 2de side /: u-myndige/: Ofuerverende Lensm. Nills Brun,
og Aren Steene: Huor da boens midler befandtis som følger
Rdl. Ort fi
2 wog halfbiug a 36 fi „ —3 — „
7 Kiør a 11 ort 19 — 1 — „
1 dito 2 — 2 —
2 Søfuer a 36 fi 3 —
8 gieder ort 3 — „
1 brun hest 5 — 3 —
1 qbr. Kiell 1 pd 2 — „ —
1 liusestage 12 —
1 tin Smørcande 2 —
1 Renskind 1 — „ —
1 faarlødenfeld 3 — 12 —
1 dito 2 • 12
1 dito 1 — 8 —
1 Gl. Aachlæde 12 —
1 schindbenchedyne 2 — „
1 øxse . 20 —
3 Leer 1 — ft
1 Jern Støfuer 1 — 8 —
2 Nafre 16
22 Kalfskind a 3 fi 2 — 18
13 Søfschind å 4 /] 2—4
Tilstaaende gield:
Enchen Kolstad 1 — 8 —
Baard Muusum 1 — 8
Thøris Aarstad 4 —

----
410 Bind V
---
Rdl. Ort f)
Nielzs Suulstuen 1— 1 — 8 —
Aren Sulstuen 2 — 16 —
Oluf Fossum 1 — 2 —
Mathias Berge 2 —
Velbr. frue Candzelj Raad Drejers 11 —3 — 8 —
Summa Rdr. 52 —1 — 2fi
Bortschyldig gield: Rdl. Ort fi
Odelschat og Rostienisteschat i 4 aar a 20/? ~ —3 — 8 —
Landchyld i 4 aar 1 — 16
Landbohold udj 5 aar 1 — 4
3 aars laugmandstold 1 — 12
fougden hans Karl 1 —
Deigne og m. m. told 6
Liv Borch efter Domb 1 — 1 — 18
Klocher Lauridz 16
forseiglet Papier 1 —
Summa 4— 3— 8
Naar gielden fra Boens midler tages, blifuer til
deling 47 — 1 — 18
Enchens halfue part 23 — 2 — 22
1 Broderlodt 9 — 1—23
og 1 Søster 4—2 — 23
Udlagt til Creditorerne
Odelschat og Rostieniste 3 ort 8 j]
2 wogr halfbiug ~ —3 —
1 Nafuer 8
Landschyld og Landbohold, forseiglet Papier og
Klocher Laurs. tilsammen 1 — 3 — 12
1 qbr. Kiedell 2 —
Legr. fra sig 12 f]
3 Aars Laugm. told 36 f]
1 Søfue „ — I—l 2 —
Hans Karl for Laugm. Deigne og m. m.s 1 — 6
1 Søfue „ —1— 12 —
Legr. fra sig 6 0
Lif Borch 5 ort 18 ft
1 Reenschind 1 —~ —■ „
1 tin Smørcande 2 —
Legr. fra sig 6 fi

----
411 Bind V
---
3 Kiør å 11 ort 8 — 1 — „ —
1 hest 5— 3 — „ —
4 gieder 1 — 2 — ~
1 feld 3 — 12 —
1 benchedyne 2 ~
1 Jern Støfuer 1— 8 —
a T.inar 1 — m —
3 Liaar
1 Nafuer 8
Hos Thøris Aarstad 2 — ~ — ~
Hos Niels Sulstuen 1— 1 — 8 —
Hos fruen 1— 3 — 8-
Hos Mathias Berge 3 — ~ —
Indholden af qbr. Kiel 12 —
nf T,if Rnrfhps nHI. 6 —
af Lif Borches udl.
og Hans Karies 6
Anname hos Anders
Anders Olsson 9 — 1 — 23 —
2 Kiør å 11 ort 5 — 2 — „ —
2 gieder 3 —
1 liusestage 12 —
1 feld 2 — 12 —
11 Kalfskind 1— 9 —
Hos Thøris Orstad 1 — „
Hos Mattias Berge 2 — „
Hos Oluf Fossum 2
4 Søfschind 16 -
Legr. fra sig 2 (]
Suend Ols. 9 — 1 —23 —
2 Kiør 5 — 2 — ~
1 gied 1 — 12 —
1 feld 1 — 8 —
1 Aachlæde 12 —
1 øxe 20 —
11 Kalfschind 1— 9 —
Hos Enchen Kolstad 1 — 8 —
Hos Thøris Orstad 1— „ — „
Hos Oluf Fossum 1 —~
Hos Mathias Berge 1 — „
Annammer hos Brodr 1
og hos søsteren 1
Marite Olsd. 4—2 —23 K.
1 Koe 2— 2 — „
1 gied I—l 2 -


----
412 Bind V
---
Ort fi
Hos Baard Musem 1 — 8 —
Hos Arn Sulstuen 2 — 16 —
Hos Mathis Berge 2 — „
9 Søfschind 1 — 12 —
Legr. fra sig 1 fi
Ofuenbemeldte Skifte saaledes beendigt og creditorerne fuldkom-
men udleg scheed; Huilcket Enchen Een Huer tilsvarer, de 3de
u-myndiges tilfaldende patrimonium forblifuer hos Moderen bestaa-
ende, under formynderen Rasmus Jøsaases flittige opsiun og Verge;
som hand agter at tilsuare.
Skiftet kan ikke nettop ansees som typisk for bygden, men vel
for de bedre situerte innen grenden. En ting fremgår iallfall ty-
delig angående forholdet mellem godsets leilendinger og land-
drotten, nemlig at leilendingens arbeide til bruket likvidertes i land-
skyld og andre utredsler til landdrotten; men at der gikk lang tid
mellem hver gang avregning blev foretatt. Således ser vi av dette
skifte at Oluf stod til rest med 4 års landskyld, 5 års landbohold og
3 års lagmannstoll, ialt 1 rdl. 3 ort 8 sk., mens han på den annen
side hadde tilgode av landdrotten, «velbaarne fru kancelliraad
Drejer», 11 rdl. 3 ort 8 sk. Oluf har således vært ganske vel-
situert; ti det vanlige var nok både på denne tid og senere, at
Verdalsgodsets leilendinger stod i gjeld til landdrotten.
Den registrerte besetning på 1 hest, 8 kyr, 2 sauer og 8 geiter,
kan visstnok betraktes som normal, og aktiva, 52 rdl. 1 ort 2 sk.
med en beholdning på 47 rdl. 1 ort 18 sk. tyder visselig på et av
de beste boer i Sul på denne tid.
Efter Oluf kom Tomas Pedersen, som synes å ha vært på Sul
til omkring 1712, hvorefter han flyttet til Tromsdalen. Til Vester
gård kom nu en mann, som het Moses Olsen, og som visstnok var
fra Skalstugan. På Sul var han iallfall så tidlig som i 1717 og kom
således til å ta sin del av skaden ved svenskenes besettelse, som
opgis til:
Skade på husene 5 rdl. — sk.
2 % tdr. havre 3 » 72 »
6 kyr 21 » — »
3 kviger, 1 okse 10 » — »
6 småfe 3 » — »
Gårdsredskap 7 » 64 »
Klær og innbo 24 » 32 »
Matvarer 1 » 48 »
1 sølvskje 1 » — »
Tilsammen 77 rdl. 24 sk.

----
413 Bind V
---
I 1723 har gården foruten Moses en opsitter til, Ole Olsen.
Den siste har utvilsomt brukt Brenna, som må være en fraskilt part
av Vestgården eller kanskje snarere en nyrydning under denne og
i 1700-årenes kontrakter betraktes som halvparten av Vestgården.
(Se Brenna.) Gården opgis ved matrikuleringen dette år å være
av samme almindelige beskaffenhet som Sulstuen; men avlingen
Vestgården Sul, sett fra øst 1927. Fot. Per Musum.
var 12 sommerlass høi og besetningen 1 hest, 4 kyr og 7 småfe.
Tienden blev sått til 8 mk. ost, og der blev ikke foreslått nogen for
andring i skylden.
Moses Olsens sønn, Ole Mosessen, blev i 1747 gift med Kirsten
Pedersdatter Bratåsen og flyttet dit, og hos ham døde Moses Sul
i 1759, 79 år gammel. Efter ham er sannsynligvis kommet skiløper
soldat Gle Olsen Sul, som i 1748 var blitt gift med Mali (Malena)
Tørrisdatter Sulstuen. Ved Malis død i 1765 var han iallfall på
Vestgården.
Peder Olsen fikk bygselbrev på halve Vestgården av Blix 22.
novbr. 1776. Han hadde før vært på Brenna, var født på Sul i 1723
og utvilsomt sønn av Ole Olsen Brenna. Han døde som inderst på
Vestgården i 1805, men hadde da forlengst opgitt gården for søn
nen, Ole Pedersen, som i 1784 var blitt gift med Kirsti Arntsdatter
Vuku. Ole har hatt gården uten tinglest bygselbrev.
Sønnen, Ole Olsen, fikk bygselbrev på halve Vestgården (den
annen halvdel var Brenna) av proprietær Miiller 16. april 1816,
tgl. 7. februar 1817, på de vanlige betingelser angående opsyn med
skogen og arbeidsplikt til bruket. Han døde allerede i 1821, og på
skiftet efter ham er registrert en besetning på 2 hester, 2 kyr, 2


----
414 Bind V
---
ungnaut, 7 sauer og 13 geiter. Aktiva var 71 spdl. 1 ort 12 sk.;
men passiva var 28 spdl. 3 ort 2 sk. mere, så boet var fallitt.
Under 5. april 1830 forpaktet Meincke gården for livstid til
Svend Johansen Lillemoen og hustru, Kirsti Andreasdatter, på de
vanlige betingelser angående arbeide til bruket samt kårforpliktelse
til den gamle Ole Pedersen. Årlig avgift 12 spdl. Svend var en
bror av Åge Lillemoen.
Gården hadde i 1835 en besetning på 1 hest, 3 storfe, 8 sauer
og 4 geiter og en utsed av X A td. bygg, x h td. havre og Va td. poteter.
Svend døde i 1843, 67 år gammel, og sonnen, Johan Svendsen,
overtok gården. Den hadde i 1865 en besetning på 2 hester, 1 storfe,
8 sauer og 3 geiter, og utseden var V± td. poteter. I 1875 var
besetningen 1 hest, 3 kyr, 1 ungnaut, 12 sauer og lam og 2 geiter
og utseden x k td. havre og 2 tdr. poteter.
Efter Johan overtok svigersonnen, Kristofer Ågesen, gården
den 14. april 1886. Han skulde svare 48 kr. i årlig avgift, og
«ifald husene fornyes, 24 kr. avslag de tre første aar». Kristofer
kjopte Vestgården av Verdalens kommune 7. juli 1919 for 3000
kr. og fikk skjote den 9. juli samme år.
TØMTE
Gårdsnr. 228.
Nav net: Suul øde 1723?
Er vel snarest dativ av det almindelige tømt, en sideform av
tupt eller topt (hunkjonnsord) = hustomt, men kunde måskje
også være en sideform av intetkjonn i bestemt form. Denne navne
form finnes neppe ellers nordenfjelds. Sannsynligvis har den
gamle gard Suul ligget her.
(«Suuel ellers Tompten kaldet» i 1723).
Skylden: Fra 1672 1 øre, for 1682 nedsatt til 12 mkl., fra
1836 2 dal. 3 ort 8 sk., i 1907 4,22 mrk. i ét bruk.
Brukere: Peder Jonsen har visstnok hatt denne gard helt fra
1642. Han opføres der ennu i 1686. Efter ham har en Povel
Trondsen hatt den. Han opføres som bruker i 1699 og i 1718, da
3 kjør 10 » 48 »
1 kvige 3 »
»
11 smfe 5 » 48 »
Gårdsredskap 5 » 88 »
Klær og innbo 15 » 56 »
Matvarer . 2 »
»
Tilsammen 48 rdl. 48 sk.


----
415 Bind V
---
Under krigen flyttet Povel til Landfaldneset; men er nok siden
kommet tilbake. At gården i 1723 betegnes som ode, behøver ikke
å bety annet, enn at der ikke betaltes landskyld av den, men at den
bruktes for en avgift.
Ved matrikuleringen i 1723 ogpis gården med hensyn til al
mindelig beskaffenhet å være som Sulstuen. Avlingen var 6 som-
Tømte, sett fra nordøst 1927. Fot. Per Musum.
merlass hoi — «slaaer ellers i fieldet» — og besetningen 1 hest,
3 kjør og 4 ungnaut. Tienden blev sått til 6 mk. ost. Nogen for
andring i skylden (12 mkl.) blev ikke foreslått.
Paul Sul døde i 1726, 70 år gammel, og hans enke i 1743
Gården synes å ha vært brukt av Anders Olsen, som har vært der
helt siden 1711. Han har muligens i den tid brukt den sammen
med Paul, som han visst har vært i slekt med. (Se Tromsdals
ætten).
Anders Olsen døde i 1762, 86 år gammel, og sønnen, Paul
Anderssen, overtok nu gården, som han brukte til sin død i 1796
På skifte efter ham er registrert en besetning på 2 kjør, 1 ungnaut
og 11 geiter. Der var det år utsådd H vog bygg og 1 vog havre.
Aktiva var 33 rdl. 1 ort 12 sk. og beholdningen 6 rdl. 1 ort 2 sk.,
altså såvidt at boet var solvent.
Enken, Gjertrud Olsdatter, sått nu med gården endel år, hvor
efter sønnen, Anders Paulsen, fikk bygselbrev av Miiller 22. april,
tgl. 8. mai 1812. Ved kontrakt av 12. august s. a. sikret han moren
et kår på V± mål jord til kålhave, % mål til linland, for til 2 kjør
og 6 småfe samt 24 vog høi, som hun skulde ha tillatelse til å
seige. Alt dette var verdsatt til 50 rdl.


----
416 Bind V
---
På skifte i 1835 efter Anders Paulsens hustru, Maren Nils
datter, som var en søster av Jonas Mønnes, viste boet sig å være
fallitt, idet aktiva var 24 spdl. 1 ort 21 sk. og passiva 46 spdl.
6 sk. Maren var død i april; men skiftet kunde først avholdes i
midten av juni, da den store snemengde fra vinteren gjorde det
umulig å komme frem før uten truger på hestene.
Gårdens besetning var i 1835 1 hest, 3 storfe, 8 sauer og 4
geiter og utseden a /i td. bygg, % td. havre og Vi td. poteter.
Anders var nu en 70-års mann, og har visst snart efter opgitt
gården, som blev overtatt av Ole Hanssen, en uekte sonn av Maren.
Andfeiis døde som kårmann i 1837, og Ole fikk feste på gården
den 18. mars 1840 mot en årlig avgift på 10 spdl.
I 1865 var gårdens besetning 2 hester, 7 storfe, 12 sauer og 4
geiter og utseden 1 td. havre og 1 td. poteter. I 1875 var beset
ningen 1 hest, 4 kjor, 4 ungnaut og kalver, 17 sauer og lam og
10 geiter og kidd og utseden H td. bygg, % td. havre og 1 td.
poteter.
Ole Hanssen døde som kårmann på Tømte i 1881. Sønnen,
Ole Olsen, festet gården 14. april 1884, men hadde da brukt den
endel år. Avgiften var 40 kr.
Ole Olsen hadde gården til sin død i 1898. Han var barnløs
og søstersønnen, Ole Olsen på Ådalsvolden, overtok så Tomte, hvor
han døde som kårmann i 1918.
Ole Hanssens sønnesønn, Iver Hanssen Eng, overtok efter Ole
Olsen. Han kjøpte gården av Verdalens kommune den 24. mars
1919 for 5500 kr. og fikk skjote 9. juli samme år.
ØSTGÅRDEN
Gårdsnr. 229.
Navnet: Østergård Suul 1723.
Skylden: Fra 1672 8 mkl., fra 1836 2 dal. 19 sk., i 1907 3,75
mk. i ét bruk.
Brnkere: Det er sannsynligvis på denne gard, Jakob Jomas
sen jamt har vært fra 1660. I 1693 sees hans arvinger, Nils Olsen
Lyng og Jakob Sul å være stevnet for 3 rdl., som Jakob Tomas
sen skyldte til lensmann Åge Haugs dødsbo. Når man tar i be
traktning, at lensmann Haug var død i 1672, og at gjelden sann
synligvis bestod i de 3 rdl. innfestning eller i de årlige bukkene,
som Jakob skulde betale, men som lensmannen ikke hadde nogen
rett til, må det medgis, at det var ganske vanskelig å komme sig
ut av et gjeldsforhold dengang.
Denne Jakob Sul, som nevnes omkring århundreskiftet, må
være Jakob Tomassens sønn.

----
417 Bind V
---
En Jørgen Sul, som derefter optrer en lang årrekke og vel er
den samme, som den Jørgen Pedersen Sul, der dode i 1743, har
sannsynligvis vært på Østgården. Det er vist også den samme,
som i* 170 Q kalles Jorgen Pedersen Jamt og da var husmann i
Sulstuen. I 1771 kalles han Jorgen Sul og har vel da brukt Øst
gården.
Østgården Sul, sett fra øst 1927. Fot. Per Musum.
I 1718 var han efter ordre flyttet fra Sul og bodde på Rod,
men undgikk ikke derved tap ved svenskene. Skaden opføres
således:
Tilsammen 27 rdl
I 1723 heter opsitteren Peder Jørgensen; han var vel foregåen
des sønn. Ved matrikuleringen dette år opgis avlingen til 10 som
merlass høi og besetningen til 1 hest, 4 kjor og 4 småfe. Forøvrig
sies gården å være av samme beskaffenhet som Sulstuen. Tienden
blev sått til 8 mk. ost. Skylden er ved denne leilighet opført med
16 mkl, hvilket tyder på, at der er skjedd en sammensmeltning av
to tidligere parter, og da er den annen part muligens den, som
Kristen Toresen hadde i 1672. Forøvrig er forholdet nokså uklart.
Ved salget av Verdalsgodset til Rasmus Lyng i 1763 heter det, at
Østgården beboes av 2 leilendinger, Peder Jørgensen og Ole An

 

----
418 Bind V
---
derssen, som hver bruker 8 mkl.; det er da tydelig, at dette ikke er
bare det oprinnelige Østgården.
Peder Jørgensen døde i 1773, 67 år gammel På Østgården er
efter ham kommet sønnen, Jørgen Pedersen.
Sakarias Olsen Østgården, som i 1804 var blitt gift med Kirsti
Paulsdatter Tømte, fikk bygselbrev på gården av Miiller 22. april,
tgl. 2. mai 1812. Han blev der bare et års tid, idet han døde alle
rede i begynnelsen av 1813, 36 år gammel. Boet var insolvent,
da skifteauksjonen innbragte bare 111 rdl. 78 sk., mens passiva
var 150 rdl. 83 sk.
Ole Sevaldsen fikk bygselbrev av Miiller 6. februar, tgl. 7.
februar 1817. Blandt bygselvilkårene var bl. a. forpliktelse til å
levere minst 20 tylvter sagtømmer årlig efter pris, bestemt av
godset. Dessuten fikk Sakarias Olsens enke et kår på 1 mål vel
gjødslet jord samt for til 2 kjør og 6 småfe, dessuten 30 vog høi.
Gården hadde i 1835 en besetning på 1 hest, 3 kjør, 8 sauer
og 4 geiter og en utsed av % td. bygg, % td. havre og Va td.
poteter.
Opsitteren i 1836 het Tore. Hvor lenge han har vært der, er
übekjent.
Elling Olsen Sulstuen var bruker på Østgården en tid.
I 1865 var Johannes Pedersen Helgåsen forpakter. Gården
hadde da en besetning på 2 hester, 5 storfe, 15 sauer og 5 geiter,
og utseden var X A td. bygg, 1 td. havre og 1 td. poteter. I 1875
var besetningen 2 hester, hvorav 1 under 1 år, 1 okse, 5 kyr, ;
ungnaut, 14 sauer og lam og 10 geiter og kidd og utseden 1 td.
havre til grønnfor og 2 tdr. poteter.
Johannes var født på Helgåsen i 1829 og døde som kårmann
på Østgården 1914. Efter ham hadde svigersønnen, som også het
Johannes, gården en tid. Derefter brukte svogeren, Olaus, den
først som leilending, og den 30. januar 1922 kjøpte han den av
Verdalens kommune for 4000 kr. og kår. Skjøtet er av 30 oktober
1922.
SULSTUEN
Gårdsnr. 230 og 231.
Skylden: Var fra 1672 1 øre. Ved at Arnepladsen kom til, ei
den fra 1675 blitt 1 øre 8 mkl., som senere har vært fordelt på 2
hkestore gårder, Sulstuen østre og vestre, hver på 16 mkl. Fra
1836 var skylden for:
Sulstuen østre 3 dal. 3 ort 3 sk., i 1907: 5,89 mk.
Sulstuen vestre 2 » 3 » 8 » —» — 4,11 »
Siden er de to gårder drevet i ét bruk.

----
419 Bind V
---
Brukere: Nils ved Sulåen, som opfores i kopskattmanntallet
av 1645 er vel den samme Nils Eriksen, som var opsitter i 1672
og om hvem oplyses, at han i feidetiden har gjort tjeneste som
spion og derfor hatt sin gard fri for landskyld.
Nils Eriksen festet i 1675 de 8 mkl., «som Arne Larsen tilforn
brukte og formedelst fattigdom og des pladses ringhed haver fra
dragen.» Han betalte i bygsel 2 rdl. Denne part kom siden til at
følge Sulstuen, som i 1700-årene jevnlig benevnes «Sulstuen med
Arnepladsen».
Efter Nils Eriksen har visstnok sonnen, Nils Nilssen, (som i
1666 var 8 år) brukt gården. Han dode i 1730; men Tørris Nils
sen, ganske sikkert en annen sønn av Nils Eriksen, hadde da hatt
gården i flere år — rimelig helt siden 1717, da han giftet sig; han
opføres i 1718 som eneste bruker.
Efter myndighetenes ordre var familien på Sulstuen i krigs
året flyttet ut og hadde tatt ophold på Tromsdalen. Men herved
undgikk de jo ikke skade. Den var for Sulstuen ganske betydelig
og opføres således:
Tilsammen 120 rdl.
Ved matrikuleringen i 1723 oplyses, at der er skog til gårdens
fornødenhet og litt til sagtømmer, en seter, som ligger øde, god
bumark. Eiendommen betegnes som «letvunden og frostagtig.
Såar noget lidet alleene for Halmen til Creaturerne». Avlingen var
15 sommerlass høi og besetningen 1 hest, 5 kjør og 10 småfe.
Tienden ble v sått til 10 mk. ost. Der blev ikke fortslått noen for
andring i skylden, som opføres med 1 øre 8 mkl.
Tørris Nilssen og de øvrige opsittere i Sul og Helgådalen pro
testerte mot å betale full skyssferd til landdrotten, idet de på gruna
av sine ringe gårder, hvor kornet som oftest frøs, angir ikke en
gang å ha til rettigheters svarelse. Ved dom av 6. mars 1747 blev
det bestemt, at de ikke skulde betale full skyssferd, men bare 2 on
årlig.


----
420 Bind V
---
Tørris Nilssen døde i 1754, 77 år gammel, og den 27. august,
tgl. 6. september 1755, fikk sønnen, Arnt Tørrissen, bygselbrev på
halve gården av rådmann Hornemann. En annen sønn, Nils Tør
rissen, har formodentlig fått den annen halvpart i bruk uten byg
selbrev; det er iallfall sikkert, at Arnt og Nils i 1763 hver brukte
16 mkl. av «Sulstuen med Arnepladsen». Fra denne tid kan der
således skjelnes mellem Sulstuen ostre og vestre.
Sulstuen, sett fra sydøst 1924. Fot. E. Musum.
SULSTUEN ØSTRE
Gårdsnr. 230.
Nils Tørrissen, som visstnok hadde brukt denne halvpart av
farsgården siden 1755, fikk forst bygseslbrev på den av Blix 15.
januar 1777. Han døde i 1781. På skiftet efter ham er registrert
en 20-års hest til 3 rdl., 2 kjor, 1 ungnaut, 5 geiter og 4 sauer.
Aktiva var 27 rdl. 1 ort 10 sk. og beholdningen 8 rdl. 2 ort 22 sk
Enken, Agnes Lar sd atter, blev gift med Elling Rasmussen Lille
Vuka, som fikk bygsselbrev av Hjelm 13. november 1781, tgl. 21.
februar 1782. Elling døde i 1797. Han synes å ha stått sig noe
bedre enn de foregående opsittere, idet aktiva efter ham beløp sig
til 117 rdl. 16 sk., og beholdningen blev 57 rdl. 12 sk.
Agnes sått nu noen år med gården, hvorefter Tonning bygslet
den til Ole Ellevsen Ulvillen, som var gift med Siri, datter av
Agnes i dennes første ekteskap med Nils Tørrissen. Ole fikk byg
selbrev 8. november 1803, tgl. 16. august 1804.
Ole dode i 1832 og Siri i 1835, hvorpå Jenssen bygslet Sul
stuen ostre til deres sønn, Nils Olsen. Bygselbrevet er av 10. august


----
421 Bind V
---
Hustru Maren Olsdatter.
Nils Olsen Suul.
Hustru Elen Ellevsdatter.
Ole Nilsen Suul.
1836, tgl. 8. februar 1837. Gården hadde i 1835 en besetning på
2 hester, 6 storfe, 14 sauer og 10 geiter og en utsed av K> td. bygg,
2 tdr. havre og 1 td. poteter.
I 1865 var besetningen 4 hester, 11 storfe, 36 sauer, 24 geiter
og 1 svin og utseden IXA1 X A td. havre og 2 tdr. poteter.
Efter Erik Larssen på Sulstuen vestre overtok Nils Olssen også
denne gard, og siden har gården vært samlet. Husene på begge
27

 

 

----
422 Bind V
---
gårder stod dengang på flaten nede ved elven; den gamle veien
gikk der. Da veien blev omlagt, flyttet Nils husene på Sulstuen
ostre op til den nye veien, hvor de nu står. Husene på Sulstuen
vestre blev stående på den gamle tomten, så lenge det var folk der.
På det samlede Sulstuen var besetningen i 1875 4 hester, 1
okse, 11 kjor, 3 ungnaut og kalver, 30 sauer og lam, 22 geiter og
kidd og 1 svin og utseden 2 tdr.
havre til grønnfor og 8 tdr. poteter,
hvorhos Va mål anvendtes til andre
rotfrukter. På plassen Ådalsvolden
foddes 3 kjor, 2 ungnaut, 8 sauer
og 7 geiter, men såddes ingenting.
Sonnen, Ole Nilssen, brukte går
den efter Nils fra 1882. Ole flyttet
i 1895 til Sandviken og overtok sta
tens fjellstue der; han skulde ha rett
til å bruke Nord Insvolden. Broren,
Martin Nilssen, som for hadde vært
i Sandviken, overtok Sulstuen i 1896
og fikk kontrakt på livstid mot en
avgift av 205 kr. årlig og et kår til
sosteren Sara, for til 1 ku og 1 sau
samt hus og ved Når kåret fait bort,
skulde avgiften være 220 kr.
Martins sonner, Jon og Mikal,
Martin Nilsen Suul.
kjopte Sulstuen av Verdalens kommune 24. mars 1919 for 15,700
kr. og fikk skjote 9. juli samme år. Martin tok kår.
Fraskilt part:
Ådalsvolden solgte Verdalens kommune 24. april 1918 til toll
stasjonsbestyrer Søren Rygg for 2200 kr. Han fikk skjøte 25. juni
1919. Rygg tok avskjed i 1929 og flyttet til sin hjembygd Frosta.
Hans sonn, tollstasjonsbestyrer Bjørn Rygg, bruker Ådals
volden nu.
SULSTUEN VESTRE
Gårdsnr. 231.
Arnt Jørrissen, som hadde brukt denne halvpart av gården
siden farens dod i 1754, hadde den til sin død i 1771. På skiftet
efter ham er registrert 3 kjør, 3 ungnaut, 1 geit og 5 sauer. For
øvrig kan nevnes 3 elvegarn samt 2 bøker for 8 sk. — de første,
som er nevnt i Sul. Boet var såvidt solvent, idet aktiva og passiva
balanserte nøiaktig med beløp på 25 rdl. 2 ort 6 sk.


----
423
----


----
424 Bind V
---
Enken, Ingeborg O lsd'atter Slåp gard, blev gift med Ole Peder
sen Sulstuen, muligens en sonn av Peder Jørgensen Østgården.
Han fikk bygselbrev på halve Sulstuen av Kjerulf 12. mai 1779,
tgl. 21. februar 1782.
Ole dode i 1813, 80 år gammel. Hvem som kom elter ham, er
übekjent. En Peder Pedersen Sulstuen nevnes allerede i 1797, og
det er muligens denne Peder, som var der i 1836.
Gården hadde i 1835 en besetning på 1 hest, 4 storfe, 10 sauer
og 6 geiter og en utsed av Yé td. bygg, 1 td. havre og 1 td. poteter.
En Peder Pedersen har det i ethvert fall vært på denne gard.
Han var i 1865 kårmann og 67 år gammel; hustruen het Brynhild
Olsdatter og var fra Strinda.
Efter Peder Pedersen kom Erik Larssen lndal; han var fodt
på Jermstadvaldet i 1797 og gift med Beret Marta Hansdatter,
datter av skolelærer Hans Auskin.
I 1865 var gårdens besetning 2 hester, 4 storfe og 12 sauer
og utseden 1 td. havre og 2 tdr. poteter.
Da Erik Larssen opgav gården, blev den forpaktet til Nus
Olsen Sulstuen østre, hvorved begge Sulstugårdene blev slått sam
men til én, hvis videre historie må folges under Sulstuen ostre
(Se forovrig om Sulstuen under: Kommunikasjoner).
Sulstuætten.
A. Nils Eriksen Sulstuen. (Nils ved Sulåen nevnes i 1645. Nils
Suul var i 1666 40 år).
B Torris Nilssen Sulstuen, fP- s - 1754 > 77 ar p- > }' U
Randi Kolbanusd. Hallan sondre, f 1718. " 2 ) 1722 Inge
borg Tomasd. Balgård, enke, t 1726, 39 år gl. •) 1727
Randi Gabrielsd. Storstad, t P-. Sulstuen 1772, 80 ar gl.
' Cl. Randi Torrisd., f. p. Sulstuen 1718, f smst 1720
C 2. Malena Torrisd., f. p. Sulstuen 1723, * 1748 Ole Olsen
Sul, Vestgården.
D l.Ole Olsen, f. c. 1754.
D 2. Torris Olsen, f. c. 1762.
D 3. Ingeborg Olsd., f. c. 1750.
D 4. Anna Olsd., f. c. 1752.
D 5. Marit Olsd., f. c. 1755.
D 6. Karen Olsd., f. c. 1759.
D 7. Randi Olsd., f. c. 1764.
C 3. Anne Torrisd., f. p. Sulstuen 1725.
C 4 Arnt Torrissen Sulstuen, f 1771, 46 år. 1757 Inge
' borg Olsd. Slapgård. Hun * ') Ole Pedersen Sulstuen.
D 1 Ole Arntsen Karlgård, f. p. Sulstuen 1763, f 181 o.

----
425
----

----
426 Bind V
---
Enken, Ingeborg Olsalatter Slåp gard, blev gift med Ole Peder
sen Sulstuen, muligens en sonn av Peder Jørgensen Østgården.
Han fikk bygselbrev på halve Sulstuen av Kjerulf 12. mai 1779,
tgl. 21. februar 1782.
Ole døde i 1813, 80 år gammel. Hvern som kom efter ham, er
übekjent. En Peder Pedersen Sulstuen nevnes allerede i 1797, og
det er muligens denne Peder, som var der i 1836.
Gården hadde i 1835 en besetning på 1 hest, 4 storfe, 10 sauer
og 6 geiter og en utsed av V± td. bygg, 1 td. havre og 1 td. poteter.
En Peder Pedersen har det i ethvert fall vært på denne gard.
Han var i 1865 kårmann og 67 år gammel; hustruen het Brynhild
Olsdatter og var fra Strinda.
Efter Peder Pedersen kom Erik Larssen Indal; han var født
på Jermstadvaldet i 1797 og gift med Beret Marta Hansdatter,
datter av skolelærer Hans Auskin.
I 1865 var gårdens besetning 2 hester, 4 storfe og 12 sauer
og utseden 1 td. havre og 2 tdr. poteter.
' Da Erik Larssen opgav gården, blev den forpaktet til Nils
Olsen Sulstuen østre, hvorved begge Sulstugårdene blev slått sam
men til én, hvis videre historie må følges under Sulstuen østre
(Se forøvrig om Sulstuen under: Kommunikasjoner).
(Rette Ise b. V s. 420.)
Sulstiiæftcn.
A. Erik, levet i Iste halvdel av 1600-tallet.
B. Nils Eriksen Sulstuen (Nils ved Sulåen) nevnes 1G45
Nils Suul var i 1666 40 år).
C. Nils Nilsen Sulstuen var i 1666 8 år, f 1730.
D. Tørris Nilssen Sulstuen (Se B i boken).
(De øvrige som i boken, men forrykkes h.h.v
2 alfabetplasser fremover.)
D l.Ole Olsen, i. c. 1/54.
D 2. Tørris Olsen, f. c. 1762.
D 3. Ingeborg Olsd., f. c. 1750.
D 4. Anna Olsd, f. c. 1752.
D 5. Marit Olsd, f. c. 1755.
D 6. Karen Olsd, f. c. 1759.
D 7. Randi Olsd, f. c. 1764.
C 3. Anne Tørrisd, f. p. Sulstuen 1725.
C 4 Arnt Tørrissen Sulstuen, f 1771, 46 ar. 1757 Inge
' borg Olsd. Slapgård. Hun * ') Ole Pedersen Sulstuen
D 1 Ole Arntsen Karlgård, f. p. Sulstuen 1763, f 1815

----
427 Bind V
---
1787 Anne Larsd. Sulstuen, hans søskenbarn, + p
Karlgård 1845, 92 år gl.
E 1. Arnt Olsen Sulstuen, f. 1788. * 1816 Kirsti Pedersd.
Sulstuen.
F l.Brynhild Arntsd., f. p. Sulstuen 1817.
F 2. Anne Arntsd., f. p. Østgård Sul 1821. * 1847
F 3. Karen Arntsd., f. p. Østgård Sul 1821.
E 2. Lars Olsen Karlgård, f. p. K. 1792, f 1868. * 1810
Ingeborg Hansd. Indal.
F 1. Ole Larssen, f. p. Sulstuen 1821, f 1895. * 1843.
E 3. Tørris Olsen Karlgård, f. p. K. 1795, f p
Tømte 1880. 1820 Marit Paulsd. Østgård enke
f. c. 1776.
E 4. Ole Olsen Karlgård, f. p. K. 1797. * 1822
Anne Kristensd. Indal, f. c. 1797.
E 5. Ingeborg Olsd., f. p. Karlgård 1803, f p
Tømte 1884. * 1830 Ole Hanssen Monnes
f. 1801, f p. Tømte 1881.
D 2. Magnhild Arntsd., f. p. Sulstuen 1765
D 3. Ingeborg Arntsd., f. p. Sulstuen 1769
D 4. Mali Arntsd., f. p. Sulstuen 1771.
Nils Tørrissen Sulstuen, f. p. S. 1728, f smst. 1781. * 1763
Agnes Larsd. Bruvold, fp. Sulstuen 1804, 63 år gl. Hun
* 2 ) 1781 Elling Rasmussen Lille Vuku, Sulstuen
Dl. Tørris Nilssen Sulstuen, f. p. S. 1774, -f smst 1803
* 1799 Gjertrud Olsd. Sulstuen, f. c. 1774
E 1. Anne Tørrisd., f. c. 1795.
E 2. Agnes Tørrisd., f. 1800. * 1841.
D 2. Ranni Nilsd., f. p. Sulstuen 1766, f ung
D 3. Sigrid Nilsd., f. p. Sulstuen 1770, f ung
D 4. Sigrid Nilsd., f. p. Sulstuen 1780, f smst. 1835 * 1804
Ole Ellevsen Sulstuen, f. i Ulvillen 1775, t P Sustuen
1832.
E 1. Nils Olsen, f. 1804, f 1805
E 2. Ragnhild Olsd., f. 1807, f 1811.
E 3. Agnes Olsd., f. p. Sulstuen 1806. * 1836 Ole Nils
sen Sulstuen, f. c. 1815, var inderst på Sulstuen
i 1837. l
F 1. Paulina Olsd., f. 1837
F 2. Oline Olsd., f. 1839
F 3. Nils Olsen, f. 1842.
F 4. Nils Olsen, f. 1843.
F 5. Birgitte Olsd., f. 1843.
F 6. Ellev Olsen, f. 1845.

----
428 Bind V
---
F 7. Ragnhild Olsd., f. 1848.
Ellev Olsen Indal, f. p. Sulstuen 1809, f p. Indal 1884.
* 1829 Ingeborg Pedersd. Indal, f. p. I. 1806, f 1902.
F l.Sirianna Ellevsd., f. p. Indal 1829, f 1909. * 1849 Ole
Arntsen Indal, f. p. Indalsvald 1818, f 1907.
Gl.Annæus Olsen Indal, f. 1849, f 1907. * Gusta
Benedikte Jenssen, f. p. Leinstrand 1857, + 1907
Hl.Jeremias Annæussen Indal, f. 1882. * Anna
Nilsd. Garnes, f. 1884. Se Garnesætten.
H 2. Signe Annæusd., f. 1884. * Anton Johannes
sen Slapgård, loitnant, f. 1880. Se Stor-
Ingvaldætten.
H 3. Albertine Annæusd., f. 1887.
H 4. Emma Karoline Annæusd., f. 1889. * Ole
Eliassen Næs. Se Næsætten.
H 5. Ole Annæussen Indal, Ravlo, f. 1892. * Elise
Olsd. Vangstad, f. 1894. Se Slapgårdætten.
H 6. Anna Gustava Annæusd., f. 1894. * Andreas
Hybertsen, Storeren, f. 1898.
I I.Hjørdis, f. 1920. I 2. Asbjorn Georg, f.
1924. I 3. Ole, f. 1927.
H 7. Ingeborg Annæusd., f. 1897. *
HB. Bergljot Annæusd., f. 1899. * Jon Nelius Mar
tinsen Suul, Sulstuen, f. 1894. (Se nedenfor).
G 2. Ingeborg Anna Olsd., f. 1851. * Johannes Anders
sen Smed, f. 1850. Se Stor-Ingvaldætten
G 3. Ellev Olsen Indal, Kårenget, f. 1855, f 1927. * Mar
tine Ellevsd. Lindset. Se Stor-Ingvaldætten.
G 4. Maria lOlsd., f. 1858. * Olaus Olsen Årstad, f. 1852.
H l.Oline Olausd., f. 1885. * Severin Martinussen
Storhaug, Ørmælen, f. 1881.
I 1. Magne Olav, f. 1906. I 2. Magnhild, f.
1909, f. I 3. Odd, f. 1910. I 4. Ole. I 5. Gun
nar. I 6. Audhild. I 7. Sigbjørn.
H 2. Sofie Olausd., f. 1888. * Ingolf Mikalsen Dil
lan, f. 1889. Se Garnesætten.
H 3. Olga Olausd., f. 1890. * Oskar Antonsen
Seines, Steingrunden, f. 1890.
I 1. Magnhild, f. 1916. I 2. Kjelrun, f. 1917.
I 3. Anna Konstanse, f. 1920. I 4. Ruth, f. 1922.
I 5. Arvid, f. 1927.
H 4. Anna Konstanse Olausd., f. 1893, f.
H 5. Ole tOlaussen Årstad, f. 1895. * Maria Toresd
Kluken, f. 1895.

----
429 Bind V
---
I 1. Trygve, f. 1918. I 2. Margit Oline, f. 1920. I 3.
Magner, f. 1921. I 4. Dagny, f. 1924. I 5. Åsta,
f. 1927.
H 6. Konrad Olaussen Årstad, f. 1899.
G 5. Odin Olsen Indal, f. 1866. I Amerika.
G 6. Oline Olsd., f. 1869, f 1905. * Jon Olsen Kvelstad,
f. 1861.
H 1. Emma Jonsd., f. 1895. * Iver Petersen Lindset. Se
Stor-Ingvaldætten.
H 2. Sigrun Jonsd., f. 1899, f 1923.
H 3. Olav Jonsen Kvelstad, Neset, f. 1902. * Anne An
dersd. Moen, f. i Budal 1903.
Peder Ellevsen Tronesvolden, f. p. Indalen 1835, f 1908.
* 1870 Beret Eliasd. Steine søndre, f. 1839, f 1924
G 1. Elisæus Pedersen, f. 1872, f 1883.
G 2. Ingeborg Anna Pedersd., f. 1875. * Ole Olaussen Lev
ring, Tronesvoll.
H 1. Oskar Manfred Olsen Levring, f. 1901. * Borghild
Berntsd. Kvelstad, f. 1907.
G 3. Ellev Pedersen Tronesvold, f. 1882. I Trondhjem. * Ragn
hild Olsd. Fårenvald.
H 1. Brynhild, f. 1909. H 2. Peder, f. 1911. H 3.
Kari, f. 1913. H 4. Oddbjørg, f. 1915. H 5. Eyvind,
f. 1917. H 6. Ella, f. 1920. H 7. Randi, f. 1920.
Ole Ellevsen Svegård, f. 1838, f 1907. * Liva Olsd. Svegård,
f. 1838, f 1928.
Gl. Oline Olsd., f. 1863. * Ole Iversen Dillan, f. 1867. I
Amerika.
G 2. Hans Peter Olsen, f. 1867, * og f i Sverige.
G 3. Julianna Olsd., f. 1871. * l ) Ole Jakobsen Molden,
f. 1846. * 2 ) Johannes Rosvold, Kjæran.
H 1. Jon Olsen Molden, lærer, f. 1893.
H 2. Sigurd Olsen Molden, f. 1895.
H 3. Matæus Olsen Molden.
G 4. Edvard Olsen, f. 1872. I Amerika.
H I.° Maren Edvardsd., f. 1890. * Ole Anton Edvard
sen Åsan, f. 1891. Se Grensætten.
G 5. Ole Olsen Svegård, f. 1875. * *) Inger Maria Kristensd.
Kvello, f. 1870, f 1901. * ») Inga Otilie Mortinusd
Brandhaugen, f. 1887, f 1913.
H I. 1 Olav Konrad Olsen, f. 1896. * Inger Maria Hel
mersd. Væren, f. 1895.
I l.Odd, f. 1921. I 2. Ingvar, f. 1923. I 3. Magn<-,
f. 1925.

----
430 Bind V
---
H 2. 1 Ingrid Olsd., f. 1898. * Anton Ragnvald Jeremias
sen Skavhaugg, f. 1893. Se Stor-Ingvaldætten.
H 3.• Lovise Olsd., f. 1901. * Olav Antonsen Dillan,
f. 1898.
I l.°Leiv Oddmund Johansen, f. 1920.
H 4. 2 Anna Marie Olsd., f. 1911.
H 5. 2 lnga Otilie Olsd., f. 1913.
H 6.° Ole Olsen, f. 1918.
G 6. Sofie Olsd. Svegård, f. 1878, f.
G 7 Odin Olsen Svegård, f. 1880. I Amerika.
G 8 Laura Olsd., f. 1882. * Ole Olsen Bjørsmo, Svartåsen,
f. 1887.
H 1° Sverre, f. 1904. H 2. Ottar, f. 1910. H 3. Liva,
f 1913. H 4. Olav, f. 1915. H 5. Elbjørg Ingeborg,
f 1917 H 6. Oddny, f. 1919. H 7. Leiv, f. 1921. H 8
Helga, f. og f 1923. H 9. Hjørdis, f. 1927.
Elling Ellevsen, f. 1841. * Marine.
G 1 Maren Ellingsd., f. 1863. * Martin Olsen Skavhaugg.
H 1 Albert Martinsen Skavhaugg. * Inga Margreic
Flyan.
, H 2. Ragna Martinsd. * Paul Valberg, Øren.
G 2. Ellev Ellingsen Indal, stasjonsformann, Øren. ' Grete
Johannesd. Engsvehaug. Mange barn.
Ingeborg Anna Ellevsd., f. 1844. * Trond Trondsen Jøsås,
Balgård, fanejunker, f. i Tønset 1841, f 1913.
G 1. Trine Kristine Trondsd., f. 1871. I Amerika.
G 2 Ellev Trondsen, f. 1875. I Amerika.
G 3 Inga Trondsd., f. 1878. * Ole Olaussen Kvernmo, Bal-
gård.
H 1 Trygve Villiam Olsen Kvernmo, f. 1899. Ragna
Oline Olsd. Storli, f. i Leksvik 1902.
H 2. Olaus Olsen, f. 1901.
H 3 Ingeborg Olsd., f. 1903. * Paul Ingvar Jonsen Rø,
Minsås, f. 1902.
I 1. Jon Paulsen, f. 1928.
H 4 Evald Olsen, f. 1905. H 5. Olaug Ingeborg Olsd.,
f. 1908. H 6. Arvid Olsen, f. 1911. H 7. Oddmund
Olsen, f. 1915. H 8. Agnar Tormod Olsen, f. 1916.
G 4 Jon Odin Trondsen, f. 1880. I Amerika.
G 5 Konrad Trondsen Jøsås, f. 1882. I Trondhjem. * Signy
Hermann.
G 6 Olav Villiam Trondsen, f. 1885. I Amerika.
G 7. Tora Jørgine Trondsd., f. 1887. * Hans Bjørn, over
rettssakfører, Oslo.

----
431 Bind V
---
Nils Ellevsen Garnes, f. 1847. * Mette Kristensd. Kvello,
f. 1850, f 1919.
G 1. Edvard Nilssen Garnes, f. 1871. Bestyrer av Trondhjems
dampkjøkken. * 1899 Pauline Grevskot, Frol. f.
Hl. Ole. H 2. Nils. H 3. Borghild. *. H 4. Målfrid.
H 5. Einar H 6. Benny Pauline. H 7. Dagrun. H 8. Tor
mod. H 9. Gunnar.
G 2. Anna Marie Nilsd. Garnes, f. 1874, f 1882.
G 3. Ole Konrad Nilssen Garnes, f. 1875, f 1882.
G 4. Ingeborg Nilsd. Garnes, f. 1878. * Johannes Johannes
sen Dahl, f. 1870. Skoleinspektør i Verdal og klokkei
i Stiklestad sogn.
H 1. Magnhild Johannesd. Dahl, f. 1897, f 1921. * Johan
Skei, Hallem søndre, f. i Ogndalen.
I 1. Synnøve. I 2. Ingeborg Margaret. I 3. Målfrid
Johanne. I 4. Dagrun.
H 2. Sigrid Johannesd. Dahl, f. 1899. Sykepleierske.
H 3. Aslaug Johannesd. Dahl, lærerinne, f. 1902. * Ola
Mo, lærer, Sunnmør.
H 4. Dagrun Johannesd. Dahl, f. 1905. * 1930 Peder
Johansen Sundby, bonde og organist.
H 5. Nils Egil Johannessen Dahl, f. 1907, f 1921.
H 6. Johan Ingebrigt Johannessen Dahl, f. 1910.
H 7. Asmund Olav Johannessen Dahl, f. 1918.
G 5. Ingeranna Nilsd. Garnes, f. 1881. * Jon Olsen Vohlen,
Garnes, f. 1880.
Hl.Oddgeir Jonsen Vohlen, handelsmann på Garnes,
f. 1904. * Marit Johansdatter Lilleberre, Overhal-
den, f. 1898.
H 2. Nils Jonsen, f. 1906. H 3. Eva Jonsd., f. 1909.
H 4. Magnus Jonsen, f. 1910. H 5. Ruth Jonsd., f. 1913.
H 6. Jon Ingolf Jonsen, f. 1914.
G 6. Anna Oline Nilsd. Garnes, f. 1884. * Jeremias Annæus-
sen Indal, f. 1882.
H 1. Agnar, f. 1907. H 2. Nils, f. 1909. H 3. Gunnar,
f. 1910. H 4. Asbjørn, f. 1912. H 5. Trygve, f. 1914.
H 6. Mette Dagny, f. 1916, f 1919. H 7. Minda, f. 1920
H 8. Aslaug Ingeborg, f. 1922. H 9. Ola, f. 1924. H 10
Ellev, f. 1927.
G 7. Konstanse Nilsd. Garnes, f. 1886. * Ole Lorentsen År
stad, Garnes, f. 1883. Se Stor-Ingvaldætten.
GB. Ole Konrad Nilssen Garnes, lærer, Alvdal, f. 1889. *
Marie Røstad, Søråker.
G 9. Aslaug Nilsd. Garnes, f. 1893, f 1895.

----
432 Bind V
---
E. Nils Olsen Sulstuen, f. p. S. 1811, fnist. 1895. * 1836 Maren
Olsd. Garnes, f. p. G. 1815, f p. Sulstuen 1875.
Fl. Ole Nilssen Suul, Sulstuen, senere Sandviken, f. 1840,
f 1919. * Elenanna Ellevsd., f. 1847, f 1914. Se Stor-
Ingvaldætten.
Gl. Edvard Olsen Suul, Volen, løitnant, f. 1873.
* Marta Olsd. Volen, f. 1874, f 1911.
Hl.Elisabet Edvardsd., f. 1897. * Torleiv Jonsen
Vold, Faren.
I 1. Jon Torleivsen, f. 1927.
H 2. Ella Edvardsd., f. 1899. H 3. Margit, f. 1900,
f 1909. H 4. Astrid Margrete, f. 1902. H 5. Olaug,
f. 1904. H 6. Ola, f. 1906. H 7. Arne, f. 1908, ser
sjant.
G 2. Nils Olsen Suul, Lillemoen, sersjant, f. 1882.
* Ragna Ellevsd. Indal, f. 1883.
H 1. Ola, f. 1907. H 2. Magnhild, f. og f 1908. H 3.
Elfrid, f. 1909. H 4. Elbjørg, f. 1911, f 1914. H 5.
Asbjørn, f. 1912. H 6. Magnhild Elbjørg, f. 1914.
H 7. Narve Runolf, f. 1916. H 8. Gudrun, f. 1922.
H 9. Tørge, f. 1923.
G 3. Jon Marius Olsen Suul, Øren, løitnant og under
lensmann, f. 1884. * Laura Otilie Olufsd. Rygh,
f. 1882.
H 1. Oddmund, f. 1914. H 2. Ottar Rygh, f. 1915.
H 3. Elen Louise, f. 1917. H 4. Ingvald, f. 1919.
H 5. Brynhild, f. 1921. H 6. Torgeir Flekk, f. 1921.
H 7. Einar, f. 1925.
G 4. Maren Olsd., f. 188. * Jørgen Johannes Kristiansen
From, f. 1880.
F 2. Sara Oline Nilsd., f. 1842, f p. Levanger. * Peter Arntsen
Oksås, f. i Stod 1830. I Amerika.
G 1." Marie Matilde Johannesd., f. 1869. * Ole Elling
sen, Levanger, f. 1866.
F 3. Martin Nilssen Suul, Sandviken, senere Sulstuen, f. 1848.
* Johanna Elisabet Olsd., enke, f. p. Mønsterhaug i Skogn
1852, f 1921.
G 1. Maren Elisabet Martinsd., f. 1883. * Marius Johan-
sen Steine nordre, f. 1876.
H 1. Magnhild Ingebjørg, f. 1906, f 1922. H 2. Inge
borg, f. 1908. H 3. Johan, f. 1909. H 4. Sigrun,
f. 1910. H 5. Magne, f. 1913. H 6. Jeremias, f. 1915.
H 7. Marit Elisabet, f. 1917. H 8. Torleif, f. 1921
G 2. Mikal Julius Martinsen Suul, Sulstuen, f. 1885.

----
433 Bind V
---
G 3. Ingeborg Matea Martinsd., f. 1888. * Erik
Eriksson, f. i Sverige 1888, bestyrer av Statens
fjellstue, Sandviken.
H 1. Einar Magnus Eriksson, f. 1914. H 2. Sig
mund, f. 1916. H 3. Marit Johanne, f. 1918.
H 4. Ernst Ingvar, f. 1922. H 5. Odd, f. 1925.
G 4. Nils Martinsen, f. 1890, f.
G 5. Maria Johanne Martinsd., f. 1892. * Georg
Ottosen Mo, Kvittem i Grong, f. i Grong 1884.
G 6. Jon Nelius Martinsen Suul, Sulstuen, f. 1894.
* Bergljot Annæusd. Indal, f. 1899. (Se ovenf.).
F 4. Jon Nikolai Nilssen, f. 1854, f 1869.
E 6. Ragnhild Olsd., f. p. Sulstuen 1813. *1837 Ole Larssen
Ulvillen, f. 1807, + 1891. Se Midholmsætten.
E 7. Marta Olsd., f. p. Sulstuen 1814. * 1843 Johannes Barli.
F l.Sefanias Johannessen Barli.
EB. Ole Olsen, f. p. Sulstuen 1815, flyttet til Overhalden i
1852, druknet i Namsen. * *) Anne Birgitte Andersd.
Indal, f. 1818. * 2 ) Anne Åssve, Grong.
F l.°Liva Olsd., f. 1838, f 1928. * Ole Ellevsen Indal,
Svegård. (Se ovenfor).
F 2. Anne Marta Olsd., f. 1840. * Lars Kristofersen fra
Grong.
Gl.Olea Larsd. * Johannes Mo, Grong. Reiste til
Amerika.
G 2. Kristine Larsd. * Peter Forsland.
G 3. Anton Larssen.
G 4. Olga Larsd. * Andreas Bøstar, Høilandet.
G 5. Andreas Larssen, Åsen, opsynsmann. * Gusta
pedersen fra Byafossen.
F 3. Sirianna Olsd., f. 1844.
F 4. Ole Olsen, f ugift i Amerika.
E 9. Elling Olsen, f. p. Sulstuen 1817. * 1843 Anne Svendsd.
Vestgård, f. 1813.
F 1. Sigrid Ellingsd. * Nils Futaker.
G 1. Elisæus Nilssen Futaker.
C 1. Ingeborg Tørrisd., f. 1731, f 1732.
C 7. Anna Tørrisd., f. 1735.
CB. Ingeborg Tørrisd., f. 1738. * Ole Andersen Sul.

----
434 Bind V
---
KARLGÅRD
Gårdsnr. 232.
Navnet: Kalles: Åsen.
Skytden: Gården er dannet ved samling av to eiendommer,
hvis skyld fra 1672 var 8 mkl. hver; fra 1836 var skylden 2 dal.
3 ort 12 sk., i 1907 4,32 mk. i ét bruk.
Brnkere: De to parter, som svarer til det nuværende Karlgård,
er muligens de, som ved skyldsetningen i 1672 bruktes av Peder
Siurdsen og Kristen Toresen. Omkring århundreskiftet beboddes
den ene av disses parter av en, som het Karl, og som da formo
dentlig hadde vært der i mange år, idet han var 100 år gammel
ved sin død i 1708. Han var nok svenske av fødsel; ti han er visst
identisk med den «Karl Jempt», som i 1666 var husmann på
Skavhaugg og da var 61 år.
Karl har naturligvis opgitt gården lenge før sin død, og den
bruktes formodentlig efter ham av sønnen, Ole Karlsen. Både Ole
og hustruen, Mali Tørrisdatter, døde med en ukes mellemrum i
1710; Ole var da 42K> år.
Derefter har broren, Peder Kar Issen brukt den noen år. I 1718
var den aldeles übebodd.
Ved matrikuleringen i 1723 opføres Jørgen som bruker av en
Sulgård på 8 mkl. Dette er formodentlig den samme Jørgen Peder
sen, som hadde hatt Østgården. Han var visst gift med en datter
av Karl Sul. Gården opføres da med en årlig avvling på 5 som
merlass høi — «slaaer eller til fields» — og en besetning på 1
hest, 2 kjør og 4 småfe. Tienden blev sått til 4 mk. ost. Der blev
ikke foreslått noen forandring i skylden.
Jørgen Pedersen døde i 1743. Som nevnt under Østgården,
synes denne å ha vært brukt sammen med en annen part, som da
må være Karlgård. Forholdet er muligens, at Jørgen har bodd
på Østgården og brukt Karlgård under denne — derfor ingen
oplysninger om den siste i 1718. Så har han brukt gårdene sam
men med sønnen, Peder Jørgensen, derfor er i 1723 Peder ført
som opsitter på den ene part og Jørgen på den annen. Skylden blir
riktignok på den måte for stor for begge parter tilsammen; men
det kan jo bero på en misforståelse. (Se Karmhusætten).
Efter Jørgen er det nok blitt opsitter på Karlgård igjen. Som
nevnt under Østgården, opføres på denne i 1763 to opsittere,
Peder Jørgensen og Ole Anderssen. Den siste har brukt Karl
gård; ti ved sin død i 1781 kalles han uttrykkelig Ole Andersseti
«Carlgård»; han var da 57 år. Enken, Ingeborg Olsdatter «Carl
gården», døde i 1784, 70 år gammel.

----
435 Bind V
---
Så har Ole Arntsen Sulstaen hatt gården. (Se Sulstuætten).
Han var der iallfall i 1792 og dode der i 1815. Boet var dund
rende fallitt, idet aktiva var 196 rbdl. 30 sk. og passiva 536 rbdl.
44 sk.
Hvordan gården så blev brukt i de folgende år, er übekjent
Muligens har Bård Olsen Molden hatt den. Ved kontrakt av 5
Karlgård, sett fra syd 1924. Fot. E. Musum
april 1830 forpaktet Meincke den til Ole Olsen Åsen på de van
lige bruksbetingelser samt med kår til Anne Larsdatter.
Gården hadde i 1835 en besetning på 1 hest, 4 storfe, 8 sauer
og 6 geiter, og utseden var V* td. bygg, 1 td. havre og K> td
poteter.
Gården lå før høit oppe, hvor den eldgamle ferdselsvei østover
tok av over Skarfjellet til Kall. Dette gir en rimelig forklaring på,
at den i sin tid kunde bli brukt sammen med Østgården. Den blev
siden flyttet ned til den gamle Karl Johans vei, som gikk straks
nordenfor gården; den nye vei er lagt søndenfor. Der gården nu
ligger, het det Skalleråsen, og gården kalles derfor nu ofte Åsen.
Muligens het den så allerede i 1830, og at det er derfor Ole Olsen
Aasen har fått sitt navn; ti han har neppe vært fra noen av de
andre gårder av navnet Åsen i bygden.
Ole Olsen døde i 1854, 62 år gammel. Efter ham kom Ole
Olsen Indalen (født på Skavhaugg 1808 og i 1835 gift med Karen
Johansdatter Molden).
I 1865 var gårdens besetning 2 hester, 8 storfe, 15 sauer, 8
geiter og 1 svin og utseden 1 td. havre og 1 td. poteter.


----
436 Bind V
---
Ole Olsen døde som kårmann på Karlgård i 1877. Sønnen,
Olaus Olssen, hadde da overtatt gården. Den hådde i 1875 en
besetning på 2 hester, hvorav 1 under 3 år, 7 kjør, 2 ungnaut og
kalver, 12 sauer og lam og 24 geiter og kidd, og utseden var 1 td.
havre til grønnfor og 2 tdr. poteter.
Olaus Karlgård var gift med Dordi Jensdatter Holmli, hvis
far var innflyttet fra Singsås. Hun skildres som en overmåte dyk
tig og arbeidsom kone.
Olaus døde i 1924 og Dordi i 1927 som kårfolk på Karlgård.
Svigersønnen, Jon Johannessen hadde da 7. juli 1919 kjøpt går
den av Verdalens kommune for 4000 kr. og fått skjøte 1 november
1920.
Fr as kilt part:
Tomtåsen på søndre side av veien, skyld, skyld 16 øre, blev
fraskilt 28. juni 1919 og 6. november 1920"av Verdalens kommune
solgt til Statens veivesen for 3000 kr. Eiendommen er veivokter
hjem, for tiden bebodd av veivokter Stiklestad.
BRENNA (BRENNMOEN)
Gårdsnr. 233.
Navnet: Av hunkjønnsordet brenna = brænding, ved bræn
ding ryddet jord.
Skylden: Matrikulen av 1836 opfører gården som ikke tidligere
skyldsatt; men det er ikke riktig. Visstnok finnes den ikke i matri
kulen av 1723; men allerede i 1729 forekommer navnet, og i 1770-
årene har det vært 2 parter, hver på 6 mkl. Fra 1836 har hver av
disse fått en skyld på 1 dal. 2 ort 9 sk.
I 1907 opføres gården fremdeles under 2 bruksnr., Brenna
ostre og vestre, hver på 2,41 mk., men er iallfall siden 1864 drevet
i ét bruk.
Brukere: Som nevnt under Vestgården, hadde denne gard i
1723 2 opsittere, Moses Olsen og Ole Olsen, muligens brødre.
Det er neppe tvil om, at den part, den siste har brukt, svarer til
Brenna og er blitt betraktet som halvparten av Vestgården, og
dette forklarer, at eiendommen fra 1770-årene opføres med en skyld
av 12 mkl. i bygselkontrakten, hvorefter altså Vestgården egentlig
kun skulde skylde 12 mkl. Men ved matrikuleringen i 1836 har
man ikke i de tidligere matrikuler funnet noe Brænna; derfor er
denne blitt betraktet som en uskyldsatt eiendom, og Vestgården er
opført med sin gamle skyld fra 1672 — 1 øre. Det heter også i
tradisjonen, at gården tidligere har ligget meget høiere oppe.

----
437 Bind V
---
hvilket er en yderligere støtte for den antagelse, at den oprinnelig
er en part av Vestgården. Siden blev den flyttet ned på moen nede
ved elven og har da fått navnet Brennmoen, som nu brukes mest
i dagligtalen oppe i Sul.
Navnet Brenna støter man for første gang på i 1729, idet «Ole
Brenden» (utvilsomt ovennevnte Ole Olsen) det år har hatt en
Fot. E. Musum.
datter til. dåpen. Siden nevnes han flere ganger i kirkeboken, og i
1746 er «Ole Olsen Brende» død, 64 år gammel.
«Peder Brenne» nevnes nu fra 1765 utover. Han er ganske
sikkert sønn av ovennevnte Ole Olsen og født på Sul i 1723. Han
var i 1756 blitt gift under navnet Peder Olsen Storvukuvald med
Karen Olsdatter Kulstad, og han er sikkert den ene av dem, som
menes, når det i skjøte på Verdalsgodset i 1763 til Rasmus Lyng
heter, at Vestgården brukes av to leilendinger, Peder Olsen og Ole
Olsen.
Peder Olsen fikk bygselbrev på halve Vestgården (hvilket vel
her vil si den egentlige Vestgården) 22. november 1776 av Blix.
Ole Pedersen hadde da under 23. januar 1775 fått bygselbrev på
halve «Brenden», som ved denne leilighet opgis å ha en skyld på
6 mkl. Og Anders Taraldsen Overholmen har fått bygselbrev
av Kjerulf 12. mai 1779, tgl. 15. august 1786, på «Brende» 6 mkl.
Hermed er da Brenna blitt delt i to. Den part, Ole Pedersen
bygslet, var Brenna vestre.
Ole Pedersen har nok bare hatt gården ganske kort tid; ti un
der 12. mai 1779, tgl. 21. februar 1782, har Kjerulf bygslet den

 

----
438 Bind V
---
til Jens Toresen, som heller ikke har vært der lenge; ti Ole Olsen,
visstnok sønn av Ole Olsen og Mali Tørrisdatter Vestgården, har
fått bygselbrev av fru Hjelm 28. juni, tgl. 15. august 1786.
Ole Olsen Brenna døde i 1798, 46 år. Der registrertes på skif
tet efter ham 3 kjør, 1 ungnaut, 6 geiter og 12 sauer. Aktiva var
57 rdl. 2 ort 16 sk. og beholdningen 23 rdl. 3 ort 14 sk.
Hans Eriksen og hustru
Maria Pedersdtr.
Enken, Gjertrud Olsdatter, blev
gift med Erik Taraldsen, (bror av
Anders på den annen part), og han
fikk bygselbrev av Tonning 22. april
1799, tgl. 21. februar 1800.
Besetningen på Brenna vestre
var i 1835 1 hest, 2 storfe, 5 sauer
og geiter og utseden V± td. bygg,
Va td. havre og Va td. poteter.
Gjertrud døde i 1839. På skiftet
efter henne er av besetning regist
rert bare 1 ku, 4 geiter og sauer.
Boet var fallitt, idet aktiva var 19
spdl. 3 ort 7 sk., men passiva 46 spdl.
18 sk.
Erik Taraldsen dode i 1844, 85
år gammel.
På den annen part, Brenna ostre,
bodde Anders Taraldsen en lang
rekke år. Efter ham har rimeligvis
sønnen, kcrporal Tarald Anderssen Brenden, som i 1818 blev gift
med Grete Pedersdatter Sulstuen, brukt den — hvor lenge er übe
kjent. I 1836 heter opsitteren Rasmus Svendsen.
Gårdens besetning i 1835 var 1 hest, 2 storfe, 6 sauer og 2
geiter og utseden Va td. bygg, Va td. havre og x k td. poteter.
I 1840-årene har der vært en Tore Nilssen på Brenna; men
om han har brukt denne eller den annen part er uvisst.
Så synes begge parter å være blitt samlet under Johannes
Jenssen Kvellovald. Hustruen, Beret Halvorsdatter, var født i
Stjørdalen og døde på Brenna i 1859, 69 år gammel. Johannes
døde som kårmann sammesteds i 1868, 57 år.
Fra den 21. september 1864 er iallfall gårdens samling et fak
tum; ti da blev begge Brennagårdene forpaktet for 10 år til Hans
Eriksen, en sønn av Erik Larssen og Beret Marta Hansdatter Sul
stuen. Avgiften var 30 spdl. og kår til enken Kirsti Reiren ellei
Stormoen. Hun døde på Indalsvaldet i 1866, 90 år gammel. Hans
skulde dessuten yde «til sist fratredende bruker, Johs. Jenssen, det
kår, hvorom de blir enige». Og den 21. oktober 1869 bygslet Hans


----
439 Bind V
---
gården for 200 spdl. og en årlig landskyld av 10 spdl. Siden
bygslet han Gudding og flyttet dit.
Der finnes ingen opgave over besetning og utsed på denne
gard i 1865. Men i 1875 var besetningen 2 hester, 10 kjor, 3 ung
naut og kalver, 21 sauer og lam og 4 geiter og kidd og utseden
/i> td. bygg, 1 td. havre og 5 tdr. poteter.
Den 14. april 1887 blev Hans Eriksens sønn, Martin Hansen,
leilending på Brenna. Han fikk kontrakt for livstid og skulde svare
80 kr. i årlig avgift. Siden kjøpte han Balgård vestre og derefter
Breding, hvor hustruen var fra.
I 1891 blev Rasmus Barosen Nybygget leilending på gården
på samme vilkår som den forrige opsitter. Svigersønnen, Jon
Olaussen Karlgård, brukte gården efter Rasmus en 3 —4 år; så
reiste han til Amerika.
Jon Rasmussen Brennmo kjøpte så hele gården av Ver dale ns
kommune for 5500 kr. den 24. april 1918 og fikk skjøte 12. "sep
tember 1919.
INNS- ELLER SULS ÅLMENNING
Gårdsnr. 234.
I denne ålmenning har der i tidens løp dannet sig endel bruk,
dels ved nyrydning, dels ved, at staten har anlagt fjellstuer på
mellemriksveien. Den eldste er:
KONGSSTUEN ELLER NYBYGGET
Stedet var statens fjellstue på den gamle Karl Johans vei.
Bestyrerne av veianlegget oprettet under 23. mars 1832 på det
offentliges vegne kontrakt med Nikolai Jenssen, som da var eier
av almenningen, om benyttelse av den tomt, hvorpå det «paa Sul
fjeldet nu opførte Nybygge er anlagt». Det offentlige fikk rett til
å la stedet inngjerde og benytte det dyrkbare samt nedsette en
opsitter med rett til havnegang og brensel i fjellet m. v. Kontrak
ten er approbert av justisdepartementet 12. april 1833.
Allerede i 1835 hadde stedet en besetning på 1 ku, 2 sauer og
2 geiter. Den første opsitter var en Vestgøt (eller mulignes danske)
ved navn Kjeldsen. Efter hans død overdrog enken opsitterstillin
gen til Mikal Sevaldsen, som da kom fra Gudding; han var sønn
av Sevald Jenssen Holme. Mikal betalte til Kjeldsens enke 50
spdl. for stillingen som opsitter.
Da den nye vei til Melen blev anlagt, blev Mikal Sevaldsen
den første fjellstuemann i Sandviken, (1863 eller 1864) og Rasmus
Barosen, sønn av Baro Jonsen Garnesvald, kom til Nybygget.
28

----
440 Bind V
---
Mikal hadde forbeholdt sig en årlig godtgjørelse for overdragelsen
av stillingen i Nybygget, som Rasmus betalte med hoi; men da
veimester, kaptein Holst, fikk hore om denne privat ordnede avgift,
blev det slutt med dette.
I 1865 holdtes på Nybygget 1 hest, 3 storfe, 4 sauer og 3
geiter.
Sandviken fjellstue.
Rasmus flyttet til Ådalsvolden og blev overveivokter, og senere
til Brennmoen, hvor han døde i 1898.
Ole Årntsen, som var sønn av en inderst i Sul og tjente hos
Mikal Sandviken, blev fjellstuemann i Nybygget. Der føddes i
1875 1 hest, 4 kjør, 14 sauer og lam og 10 geiter og kidd. Noen
utsed er aldri opført for dette sted, som ligger 433 m. over havet.
Da Ole Arntsen døde i 1912, blev Martin Indal fjellstuemann
efter ham til 1918, da Karl Johans vei og fjellstuen blev nedlagt,
idet den nye vei mellem Sandviken og Skalstugan var bygget \
1916. Hovedbygningen blev flyttet ned til Innsvannet og brukes
nu til veivokterbolig (Innsmo), og en annen av bygningene er
forært til Verdalens bygdemuseum.
SANDVIKEN
Blev oprettet som statens fjellstue på veien til Melen, som blev
bygget i 1860-årene. (Se under: Kommunikasjoner). Den første
opsitter var Mikal Sevaldsen, som før hadde vært på Nybygge:.


----
441 Bind V
---
Besetningen var i 1865 2 hester, 5 storfe, 12 sauer og 2 geiter
I 1875 var den 3 hester, 1 okse, 6 kjør, 13 sauer og lam, 10 geiter
og kidd og 1 svin.'
Martin Nilssen Snid overtok efter Mikal i 1886, men byttet i
1896 med broren, Ole Nilssen Sutil, som til da hadde vært lei
lending på Sulstuen.
Efterat Ole var blitt enkemann og syk, var hans sønn Nils
midlertidig fjellstuemann et par år, hvorefter Oles svigersonn'
Jørgen Kristiansen From fra Overhalla, gift med datteren Maren
overtok fjellstuen. Han var der til i IQ2O, da han flyttet til Sul'
hvor han en tid var hjelpetollopsynsmann, men kjøpte i 1023 Sand
neset og bygget hus på Bjørkenget ved Lillemoen
Efter From blev svensken Erik Erikson fra Kall, som var gift
med Martin Suls datter, Ingeborg, fjellstuemann og er der frem
deles.
Sandviken har vært skyss-stasjon helt til i 1027, da alle skvss
stasjoner i Verdalen blev nedlagt.
INNSVOLDEN ØSTRE
Jon Barosen og broren Rasmus bygslet i fellesskap av Nikolai
Jenssen den østre halvdel av Innsvolden; den vestre var seter un
der Sulstuen vestre.
Jon bodde der til sin død, og enken, Maria Eriksdatter, brukte
sa plassen. Den hadde i 1865 en besetning på 1 hest 1 ku o? 3
geiter. ' s
Maria blev gift med en Sivert fra Lesja. De flyttet til Sul og
Innsvolden blev så brukt til veivokterbolig. Veivokter Peder Husbv
fra Nordland bodde der og efter ham veivokter Teodor Melbv fra
Skei sogn. Han holdt i 1875 1 ku, 2 sauer og 4 geiter
Efter at Teodor Melby blev forflyttet i 1880-årene har ikke
stedet hatt fast beboer. Den gamle stuen benyttedes endel somre
av lensmann Wessel.
Vestre halvdel av Innsvolden har ikke vært bebodd anderledes
enn som seter.
«PLASS I INNSALMENNINGEN»
Som sadan betegnes i tellingen av 1865 en plass, bebodd av
Åge Johannessen. Der holdtes 1 hest, 2 kjør, 3 sauer og 3 geiter
Bygningen var en barakke fra veianlegget ved tjernet ved veien
!? e J!T • ;-Æ v ? bro og Sauget - Åge bodde der * flere år > men
"J™* f tl] Ådalsvolden og senere til Brandåsen, hvor han døde
Stedet har senere ikke vært bebodd, og nu er det ingen hus der

----
442 Bind V
---
GARNES
Gårdsnr. 235.
Nav net: Grannes 1559. Gaffnes, Ganess 1590. Gernis 1610.
Garnees 1626. Garneß 1664. Garnes 1723.
Første ledd må inneholde et elvenavn, som ennu er i bruk på
flere steder i f ormen Garåa. Dette har vel her tilhort en bekk
straks østenfor gården.
I daglig tale kalles gården Gennesan.
Skylden: Den var i 1655 2% ore (finnes ikke i matrikulen av
1650) I 1702 blev den avfeldt til halvparten, 1 ore 6 mkl., appro
bert 25. juni 1703. Fra 1836 var skylden 7 dal. 7 sk., i 1907
13,68 mk., fordelt på 3 bruk, hvorav bruksnr. 1, Garnes, 13,17 mk.
Eiere: Gården finnes ikke nevnt for i 1557. Det er mulig at
den ikke er ryddet så svært lenge for den tid. Hvem som da eiet
den, vet vi ikke. Men i 1592 eiet iallfall Kroneri 2 ore i «Gannes»
og var dermed bygselrådig.
Ved den store auksjon i Trondhjem over krongods 20. januar
6. mars 1728 blev gården solgt for 100 rdl. til løitnant (senere
oberstløitnant) Peter Rafael Lund, som fikk skjote 19. mai 1729.
Efter Lunds død er Garnes gått i arv til datteren, som var gift
med kaptein Peter Koefoed. Denne solgte i 1757 gården til opsit
teren, Rasmus Larssen, og siden har den vært brukernes eiendom.
Brukere: Ener på Grannes, nevnt i skipskattmanntallet i 1557,
er den første kjente opsitter. At vi i samme manntall også har
.<Ener på Skaff hug», er litt mistenkelig. Kanskje er det samme
mann, og da blir det stor sannsynlighet for, at Garnes er en fra
skilt part av Skavhaugg, ryddet og brukt av opsitteren på denne
gard. Det fremgår av skylden, at Skavhaugg var en meget bety
deligere eiendom, og at den var ryddet lenge før Garnes, er det
ikke tvil om — det er alltid liene, som er blitt ryddet først.
I begynnelsen av 1600-årene het opsitteren Siguor eller Siffuer
(Siurd). Han har vært der til i begynnelsen av 1620-årene. 1
1624 nevnes OUuff (Ole) Gangnees, som blev på gården en lang
årrekke, idet han nevnes ennu i folketellingen av 1666, og da var
81 år gammel.
I 1657 var besetningen 2 hester, 12 kjør, 5 geiter, 3 sauer og
1 svin.
Ved matrikuleringen i 1669 er tienden sått til X td. bygg og
1 td. 3 skjepper havre, ledingen til 1 ort 16 sk. og småtienden til
1 ort. «Findes hommelhaug och hustømmer», heter det. Skylden
blev ikke foreslått forandret, hvorav kan sluttes, at gården den
gang var i forholdsvis bra stand.

----
443 Bind V
---
Opsitteren het Ole Olsen og kan være den samme som for;
men det er vel rimeligere, at det er sonnen. Han er dod henimot
midten av 1670-årene; ti i 1675 har Tørris Mikkelsen festet går
den, som «Ole Olsen fradode og hans kvinde for armods og fattig
doms skyld til ham har overladt, og som det er en ringe plads,
liggende tilfjelds, og kornet mesten aarlig bortfryser, givet ikkim
4 rdl.»
Omkring 1700 heter opsitteren Anders Toresen, rimeligvis
foregåendes sonn. I 1701 sokte Anders sammen med Indals
gårdenes opsittere om avfeldning i skylden, og Garnes fikk da like
som Indalen sin skyld nedsatt til det halve. (Se Indalen). Gården
kan således ikke ha vært synderlig verdifull dengang.
Der finnes en skrivelse av 12. juli 1703 til generalloitnant
Johan Vibe fra Anders Garnes, som beklager sig over, at foged
Jens Mogensens fullmektig, Nils Faber, søndagen efter Levanger
marked 1703, mens Anders var ved kirken, hadde tatt hans hest
i skyss til Sul «på Kongens vegne» og på denne reise skamredel
den, så den ikke kunde brukes til våronnarbeide, hvorfor tredieparten
av hans åkerland blev liggende usået det år. Saken blev oversendt
stiftamtmannen, som beordret fogden til «denne sag nøie at exami
nere og skaffe den klagende ret», og i august s. a. gav han fogden
ordre til å sette Faber under tiltale. Sakens videre forløp kjennes
ikke.
I 1718 var Peder Anderssen, rimeligvis foregåendes sonn
opsitter. Naturligvis led gården, som lå midt i trafikken med Sve
rige, meget under krigsvinteren. Skaden opgis til:
8 tdr. bygg 18 rdl. — sk.
Seng- og gangklær 14 » 72 »
Tilsammen 108 rdl. 72 sk.
Svenskene hadde betalt 15 rdl., som de tok igjen, da de ved
sitt tilbaketog brandskattet bygden.
Ved matrikuleringen i 1723 oplyses, at der er skog til husfor
nødenhet og noe til sagtømmer, seter 1 % mil fra gården, måtelig
bumark, en fjellslette, hvorfor årlig svares 8 sk. Gården betegnes
som «tungvunden og frost undergiven». Utseden var 1 td. bygg


----
444 Bind V
---
og 4 tdr. havre, avlingen 20 sommerlass vollhoi og 4 lass eker
hoi og besetningen 1 hest, 6 kjør, 4 ungnaut, 10 sauer og 5 geiter.
Tienden blev sått til 3 skjepper blandkorn, 1 td. havre og 12 mk.
ost. Skylden blev foreslått forhøiet hele 12 mkl., «formedelst denne
gaards goede hoe auvel sampt dend lille fortieneste opsidderen af
skoven kand have».
Garnes, sett fra nordøst 1929. Fot. H. Anderson.
Peder Anderssen Garnes døde i 1749 i sitt 60. år. Datteren
Kirsti var gift med Rasmus Larssen Steine nordre, og han fikk
nu bygselbrev på gården av rådmann Hammer og byfoged Møn
nichen 26. februar, tgl. 7. mars 1749.
Som av det foregående vil fremgå, hadde Garnes for vært en
liten dårlig gard, dog visstnok endel forbedret under den siste
opsitter; men herefter blev det iallfall forandring. Under Rasmus,
som var av en utbredt og velstående slekt, og hans efterfølgere,
er der blitt velstand, og gården blitt drevet op til en av de beste
i bygden.
Ved skjote av 29. mars, tgl. 15. august 1757, solgte kaptein
Peter Koefoed gården til Rasmus for 360 rdl.
Ved skifte efter Rasmus Garnes i 1768 var aktiva 559 rdl. 1
ort, og gjeld fantes omtrent ikke, så beholdningen blev 523 rdl.
2 ort og 8 sk. Den registrerte besetning var 2 hester, 7 kjør, 11
ungnaut, 13 geiter, 18 sauer og 2 svin. Gården må allerede den
gang være blitt betydelig forbedret; ti den blev verdsatt til 400
rdl., og det var dengang meget sjelden, at en gard ved skifte fikk
hoiere takst enn kjøpesummen.


----
445 Bind V
---
Enken Kirsten giftet sig i 1771 med dragon Lars Karlsen
Fikse, som nu brukte gården, så lenge Kirsten levde. På skiftet
efter henne i 1789 er registrert 3 hester og 1 føll, 11 kjør, 5 ung
naut, 7 geiter, 22 sauer og 3 svin. Avlingen det år var 14 lass
bygg og 50 lass havre å 80 band samt 60 lass høi. Gården verd
sattes til 600 rdl. (d. v. s. boets halvdel 300 rdl.), hvorved aktiva
blev 753 rdl. 2 ort 4 sk. og beholdningen 495 rdl. 1 ort 10 sk.
I dette godt forsynte velstandshus fantes ennu dengang ikke jern
ovn, kun en grøttesnsovn til 3 ort.
Rasmus Pedersens eldste sønn, Peder Rasmussen, som i 1780
hadde lyst odelsrett til gården og siden 1786 hatt Levring i bygsel,
innløste nu Garnes av sine søskende og stedfaren ifl. skjøter av
23. februar 1791, 21. februar 1793 og 15. august 1794, alle tgl.
utstedelsesdagen. Broren, Ole Rasmussen, blev bygsselmann pa
Levring.
Peder Garnes var en av bygdens mest velstående bønder. Ved
skifte i 1797 efter hans hustru, Agnes Olsdatter, var aktiva 1361
rdl. 2 ort 6 sk., og gjeld fantes ikke, så beholdningen blev 1326
rdl. 3 ort 2 sk.
Men denne velstand i forbindelse med gårdens beliggenhet ved
den av mange slags folk trafikerte Jåmtlandsvei blev skjebnesvan
ger for Peder, idet han seiv, to av hans sønner og en voksen datter
blev myrdet natten mellem den 29. og 30. juli 1806 av to svenske
landstrykere som kom for å stjele. Dette fryktelige rovmord, som
i sin tid skaket hele landet op, omtales ennu i bygden under
navn av
Garnesmordet.
De to svensker, som forøvet det, var skreddersvenn Ole Berg
mann og studenten Nils Tollsten. Bergmann var 40 år, født i
Alunsjø sogn i Ångermanland. Han haded flere ganger tidligere
vært i bygden, hvor han derfor var godt kjent, siste gang i 1803,
da han losjerte på Østre Stiklestad. Sammen med en annen svenske
forlot han Verdalen høsten dette år for å dra hjem til Sverige. Ved
ayreisen stjal de på Stikletsad og Søndre Lyng forskjellige ting,
således en finnmut og et par ur.
Nils Tollsten var 25 år, født i Nordinggrå i Ångermanland av
bondefolk, som siden bodde på gården Erssa i annekset Ulånge,
hvor de døde, da han var 9 år gammel. Så kom han på skole og
tok 18 år gammel den første eksamen ved Upsala universitet, blev
der i 9 måneder, hvorefter han kom til prosten Zimmermann i
Nordinggrå, som var svakelig, hvorfor T. ofte preket for ham, var
der i 2% år, kom så til presten Talbom i Recelle pastorat, Joncelle
anneks, hjalp til med å preke og leste med hans sønn. Der blev hau
til høsten 1805. I nærheten opholdt Bergmann sig, og der gjorde
han dennes bekjentskap. Ved den beskrivelse, B. gav av Norge, fikk

----
446 Bind V
---
T. lyst til å bese sig der, især da han kunde ernære sig både som
skredder, skomaker, snekker og måler og dessuten kunde arbeide
i gull og sølv. De gjorde da selskap og reiste sammen til Over
halden, hvor B. ernæret sig ved å skreddere, T. tillike ved maling
m. v. Bergmann, som efter flere tidligere ophold i Verdalen hadde
et fullstendig kjennskap til denne bygd, blev så enig med Tollsten
om, at de skulde reise dit og stjele hos Anders Indalen, som Berg
mann både kjente personlig og visste var en formuende mann. I
juli 1806 reiste de derfor fra Overhalden gjennem Snåsa til Stein
kjer og videre til Verdalen, hvor de passerte natten mellem 26. og
27. juli. Den 27. holdt de sig skjult i en skog ved Ekloen, og natten
til den 28. satte de over elven i en båt, fortsatte samme natt forbi
Melby, Levringen, Molden, Garnes til Inddalen, hvor de kom før
solopgang om morgenen den 28. Det er tydelig, at Bergmann efter
sine tidligere bedrifter i bygden ikke turde vise sig der om dagen.
Den 28. hadde de tilhold i skogen ved Indalen, hvorfra T. blev sendt
frem til Indalen for å kjøpe proviant og muligens spionere. Natten
efter reiste de videre opover dalen til Sogna seteren, som tilhører
Garnes. Av de to seterjenter der fikk Bergmann rede på forskjellig,
som var hendt siden hans forrige ophold i bygden, bl. a. at Anders
Indalen var død, hvad han forresten hadde fått vite før han forlot
Overhalden. Planen hadde vært å stjele der i arbeidstiden, mens
mannen var ute på slåttemarken. Hans gamle kone skulde de imens
ha stengt inne i kjelleren, hvis de hadde truffet henne.
De forlot så seteren i den hensikt å dra over til Sverige, men
kommet i nærheten av Sul, kom Bergmann til å tenke på, at det
vilde bli slemt for dem å komme hjem uten penger, hvorfor de blev
enig om å reise tilbake til Garnes for å stjele der og i tilfelle drepe
enhver, som kom iveien for dem. Bergmann, som hele tiden var
den drivende kraft, hvortil hans bekjentskap med forholdene gjorde
ham selvskreven, synes å ha utøvet en merkelig innflytelse på sin
kamerat, hvis onde ånd han utvilsomt har vært. Den eventyrlystne
Tollsten har øieblikkelig gått med på alle Bergmanns planer.
De gikk så tilbake fra Sul til Garnes, hvor de ankom kl. henved
11 om aftenen. Da det ennu røk av skorstenen, skjulte de sig i en
åker et stykke fra gården inntiil det ophørte å ryke, hvorav ds
sluttet, at folkene var gått til ro og fait i søvn. På Garnes sov der
den natt 9 mennesker: Peder seiv og hans 12-årige sønn Lars lå
i én seng i sengstuen, datteren Kirsten, 21 % år gammel, lå i en
seng i dagligstuen. Hun hadde meget mot farens vilje innlatt sig
i et elskovsforhold med sønnen på nabogården, den kjekke skiløper
soldat Ole Larssen Skavhaugg, der imidlertid ikke blev ansett som
passende parti for henne. Med ham hadde hun et barn, en liten pike,
som ved denne tid var 13 uker gammel; dette hadde hun i en vugge
foran sengen. På loftgangen over forstuen lå i samme seng de to
eldste sønner, den 19-årige Rasmus og den 15-årige Ole, som det
år gikk til konfirmasjon. På bryggerhusloftet lå tjenerne, den 48-
årige husmannsenke Beret Jørgensdatter med sin 4—5 år gamle

----
447 Bind V
---
sønn, samt den 13-årige pike Magnhild Jakobsdatter. Bevæbnet
med hver sin sten i hånden nærmet morderne sig nu huset, hvortil
døren, som vanlig på landet, stod ulåst. T. blev stående ved døren
for å passe på, om der skulde komme noen, mens B. gikk inn i
sengstuen, hvor Peder Garnes seiv med sønnen Lars lå. Peder våk
net og reiste sig i sengen, hvorpå B. straks gav ham to slag i hodet
med stenen, så han fait i avmakt, hvorefter han behandlet sønnen
på samme måte. Men en stor kniv, som han fikk av T. skar han
derefter strupen over på begge og tilføiet dem dessuten flere stikk.
T. synes under disse begivenheter å være blitt ganske vanvittig.
Det blev avtalt mellem dem, heter det, at T. skulde drepe datteren
Kirsten, hvortil B. under forhørene sa, han seiv ikke kunde be
kvemme sig. Men T. påtok sig det, endog med det uttrykk, at «han
skulde ta livet av, hvormange det måtte være.» Og hermed var. den
unge Kirstens skjebne beseglet. Tollsten drepte henne i hennes
seng med slag og knivstikk. Han må i dette øieblikk ha vært ganske
fra sig seiv; ti han har senere sagt under forhørene, at han også
vilde ha drept det lille barn, hvis det hadde gitt en lyd fra sig.
Imidlertid gikk Bergmann op på loftet over forstuen hvor de
to sønner Rasmus og Ole lå i dyp søvn. Han slo dem begge med
stenen, hvorpå Tollsten, som imidlertid hadde drept Kirsten, kom
til og drepte Rasmus med knivstikk. Derpå tok Bergmann kniven
og gav Ole et par stikk, hvorved han trodde å ha gjort ende på ham.
Morderne gikk derefter ned i gården og hentet en øks, hvormed
de brøt op døren til kjøkkenloftet. Der hadde Peder Garnes sine
kontante penger opbevart i et skrin, som blev brukket op og pen
gene tatt. Derpå gikk de inn på sengstueloftet, hvis dør var ulåst,
og brøt også der op et par skrin, hvor der fantes noen penger. I
et kammer ved siden av, hvortil døren stod apen, tok de endel silke
tørklær m. m. Videre ned trappen og inn i sengestuen igjen, hvor
Peder og sønnen svømmet i sitt blod. Der tok de endel klær og brøt
op en dragkiste, hvori de fant noen ortestykker m. m.
Endelig gikk de til stabburet, som Tollsten brøt op. Der for
synte de sig med 3 små kjøttlår og noe annet übetydelig, hvorefter
de igjen gikk inn i dagligstuen, hvor den myrdede Kirsten lå, og
tok en flaske brennevin.
Efter dette satte de tilskogs og begåv sig straks på veien til
Sverige.
Sønnen Ole hadde de imidlertid ikke fått gjort ende på. Tross
den forferdelige behandling beholdt han bevisstheten, og da de gikk
ned for å hente øksen, listet han sig ut av sengen og inn på daglig
stueloftet, hvor han krøp inn mellem en skorstenspipe og veggen.
I sitt skjul der sått han efter sin egen mening henved en time og
hørte på, hvordan morderne rumsterte i huset. Ja, de var endog
inne på dagligstueloftet for å lete efter ham, idet de hadde hørt
ham gå over loftsgulvet. De rotet under et par senger, som stod
der, og i halmen i en av disse, samt slo med et redskap mellem

----
448 Bind V
---
muren og veggen i det skjul, hvor han lå, dog uten å få tilføiet
ham yderligere skade, og i mørket lyktes det ham å undgå opdagelse.
En god stund efter, at alt var blitt stille, antagelig ved 2 —3-
tiden våget han sig frem av sitt skjul og slepte sig ned i daglig
stuen, hvor han fant søsteren liggende død og blodig i sengen. Det
lille barn lå og gråt i vuggen, og det er ganske rørende, at det
første, han tenkte på, var å vugge dette i søvn. Da det var gjort,
gikk han inn i sengestuen og fant sin far og yngste bror myrdet.
Så gikk han op på sitt eget sovested og tok på sig skjorten, hvor
efter han, forstyrret og avkreftet, som han nu var, gikk inn på
bryggerstueloftet og la sig uten å vekke de to tjenestepiker, som
sov der. Disse hadde intet hørt om natten, og visste intet før Lars
Skavhaugg om morgenen ved solopgang vekket dem med den frykte
lige efterretning.
Kl. 4 kom husmannskonen Ingeborg Pedersdatter innom Garnes
for å varsle Kirsten om, at hun skulde til Levring på arbeide den
dag. Efter først å ha sett Kirsten og derpå i sengestuen Peder
blodig og myrdet, løp hun uten videre undersøkelse av forholdene
til Indalen, hvorpå Elling og Peder Indalen med sine arbeidsfolk
fulgte henne til Garnes. Siden kom også folkene på Skavhaugg.
Saken blev straks av Elling Indalen og Lars Skavhaugg meldt til
lensmannen, som optok forklaring ennu samme dag, og dagen efter
blev der sått rett på Garnes, hvor både amtmann, foged og lens
mann var tilstede. De hadde brukt natten til å reise op. Noe re
sultat av dette forhør blev det ikke: Den eneste, som hadde noe
a forklare, var Ole, og han var så medtatt av sine sår, at han var
sengeliggende lenge efter. Dessuten hadde han i mørket ikke kunnet
se morderne så tydlig, at han kunde sagt, hvem det var, seiv om
han hadde kjent dem.
Ole Skavhaugg, som var en av de førstse på mordstedet, hvor
han fikk se sin drepte kjæreste svømmende i sitt blod, gjorde straks
det løfte å sette efter ugjerningsmennene og ikke stanse, før han
hadde pågrepet dem og overlevert dem i rettferdighetens hender.
Langt inn gjennem Sverige forfulgte han dem og endelig blev de
pågrepet i august på gården Haugsås i Hammerdals prestegjeld av
den svenske lensmann, som Ole hadde fått med sig. Noen utleve
ringsordre forelå ikke; men Ole truet med, at hvis de ikke godvillig
fulgte med, skulde han straks slå ihjel den ene av dem, seiv om
den svenske foged var nærværende. Ved ankomsten til kronobefa
lingsmannen var denne fraværende; men Ole truet dem til å følge
ham under tilstrekkelig vakt til Verdalen uten å ha kronobefalings
mannens ordre.
Der foreligger en regn ing fra Ole Skavhug på 34 rdl 3 ort 8 sk.
for medgåtte omkostninger ved mordernes forfølgelse og pågripelse.
De blev godtgjort av delinkventomkostningene på sedvanlig måte.
Under forhørene i slutten av oktober hadde morderne intet a
anføre til deres forsvar. Kim protesterte de mot lovligheten av
pagripelsen.

----
449 Bind V
---
Den 22. november fait dommen: «Nils Tollsten og Ole Berg
mann bør for det på Garnes natten mellem 29. og 30 juli begåtte
uhørte og grusomme mord dem seiv til velfortjent straff og
andre likesinnede til skrekk og avsky av skarpretteren knipes med
gloende tenger, først utenfor Garnes, hvor mordet er begått, siden
3 ganger mellem gjerningsstedet og retterstedet og allersist på ret
terstedet, dernæst bør deres høire hand levende avhugges med en
økse, og siden hodet på samme måte, hvorefter legemet av mester
mannens folk skal henføres og legges på steile og hodet tillikemed
hånden festes på en stake ovenover legemet, likesom de fra fengslet
til retterstedet bør føres på nattmannens sluffe i gemene og i
fengslet brukte daglige klær uten hatt eller hue på hodet med
blottet hode og strikken om halsen og sammenbundne hender.*
Dessuten skulde de ha deres jord og boeslod forbrudt og erstatte dt
tyvekoster, som ikke var bragt tilveie, både fra mordet på Garnes og
fra Bergmanns tidligere tyverier i Verdalen. De hadde på Garnes
i penger tatt ialt 52 rdl. 2 ort 16 sk.
Delinkventene blev henrettet i Ilen ved Trondhjem.
Der foreligger en regning fra kirurg Monrad som sakkyndig
ved undersokelsene. Fra denne er trukket 10 rdl., beregnet for
Ole Pedersens kur og behandling, som ikke kan utredes av det
offentlige, da Ole hverken er »fattig eller uformuende».
Den unge Ole Pedersen, som denne uhyggelige begivenhet
gjorde til odelsarving, overtok en efter den tids forhold respek
tabel formue. Ved skiftet efter Peder, som først var avsluttet i
januar 1808, var aktiva 2176 rdl. 3 ort 5 sk. og passiva, som
for den vesentligste del bestod i arveutlegg efter hustruen Agnes,
817 rdl. 1 ort 14 sk., hvorefter beholdningen blev 1359 rdl. 1 ort
15 sk., hvorav Ole arvet 893 rdl 5V3 sk. og Kirstens lille datter
Anne 446 rdl. 2 ort 2% sk. Gården, som ved denne leilighet
taksertes til 900 rdl. blev utlagt til Ole Pedersen.
På vintertinget den 7. febr. 1807 lyste Ole Skavhaugg sin og
Kirstens datter Anne i kuld og kjonn. Hun blev i 1828 gift med
sersjant Ole Haga og døde i en meget høi alder i 1895.
Ole Skavhaugg reiste til Vikna, hvor han giftet sig, fikk
mange barn og levet til en meget høi alder. Men aldri glemte hau
sin Kirsten. Det fortelles, at han seiv på sine eldre dager aldri
kunde tale om den gang, han fant sin myrdede kjæreste, uten å
gråte.
Om Garnesmordet har en av Peder Garnes' naboer, sersjant
Ando Indal, forfattet en vise, som fremdeles er kjent i bygden
Visen røber ikke noensomhelst lyrisk åre hos forfatteren, men ut
merker sig til gjengjeld ved en realisme, som står på hoide med
moderne journalistikk og delvis gir en vel så god beskrivelse som

----
450 Bind V
---
rettsforhandlingene. Den er optrykt flere ganger og hitsettes her
efter 2. oplag.
En sørgelig, men sandfærdig Vise om det ynkelige Mord, som
Natten imellem den 29de og 30te Juli 1806 blev begaaet
paa Gaarden Garnæs i Værdalen.
Mel.: Du høie Fryd for i-ene Sjæle!
eller: Fang an, vi vil med Herrens Naade.
0 Ve! og Ve! hvad vi nu høre,
O Ve! o Ve! hvad vi nu seer,
Det hvert et Menneske maa røre,
Som Blodet varmt i Hjertet bær
Et Mord med Oprør er udøvet,
Som aldrig nok beskrives kan,
Da fire Mennesker blev dødet
Paa Sengen i uskyldig Stand.
En Mand i bedste Aar og Dage
Nedsegne maa for Morderhaand.
Det høiligen var at beklage
Af En og Hver udi sin Stand,
Og aldrig det gaaer mig af Minde
Det gyselige Syn jeg saae;
Ja Alle, som har Sandser inde,
Bør see sig om og stille staae.
Hans Hoved var slet sønderbanket
Af mordisk lange, skarpe Steen,
Som siden udi Sengen fandtes
Lakeret med hans Blod saa reent.
Hans Strube var og slet afskaaret
Som man gjør med et slagtet Fæ,
Og Brystet var igjennemboret
Af Morder-Kniv til Hjertet ned.
Sengklæderne var alle blodig',
Paa Gulvet blodig' Strømme randt
— Ak! hvilken Skræk, det er utroligt
Da Manden død paa Gulvet fandts.
Udi sit Blod han laa omvæltet.
Det af Enhver bevidnes kan.
Der mange salte Taarer fældtes
Af Alle, som har ret Forstand.
Den yngste Sønn med kjærlig Fader
Om Aftenen til Sengen gik;
Ei Moderne ham efterlader,
Men gav ham Dødsens Hug og Stik.

----
451 Bind V
---
Med sønderknuset Hovedpande,
Med Knivsting udi Hals og Bryst:
Tro mig, retsindig Mand, for sande
Det Syn at skue var ei Lyst.
I Sengen paa den blodig' Pude
Der laa den Unge stiv og død;
Tre Skaar i Halsen var at skue
Med mange flere Sting og Stød.
Slet ingen Pen og ingen Tunge
Den store Skræk beskrive kan,
Men Alle samme Tone synge:
0 Ve og Skræk da vi dem fandt.
Den ældste Søn med anden Broder
Laa sammen i et andet Huus;
Om Aftenen de ei formoder
Om Natten saadant Overfuus,
Men blev af Morderne angreben
Med Slag og Sting uchristelig;
Den Ældste de aldeles dræbte,
Den Anden slåp fra dem med Liv.
Men see, den Ældste maatte lide
Den samme Død som Faderen.
Med Knivesting i Bryst og Side
Og Hoved knuset af en Steen.
Hvad Stenen ei udrette kunde,
Fuldbyrdet blev af Morderkniv.
O Ve de grove Morderhunde
Som dræbte sligt uskyldigt Liv.
Den Søn, som endnu er i Live,
Blev ilde saaret samme Nat
Af skarpe Steen og Morderknive.
Men Guds almægtig store Magt
Han holdte deres Haand tilbage,
At han slåp nøgen fra dem ud,
Saa han ei taget blev af Dage,
Hvorfor han høilig priser Gud.
Naar alle disse vare døde
(De troede han var ogsaa død),
Strax var de færdig' til at røve
Og alle Laas i Huset brød,
Og tog alt hvad de føre kunde
Af Penge, Gods og Klæder nye.
Just i den Tid og samme Stunde
Da fik han Leilighed til at flye.

----
452 Bind V
---
0 Ve! o Ve! hvad Skræk vi høre,
O Ve! o Ve! hvad Ynk vi seer!
Jeg aldrig kan med Pen udføre,
Hvad som sig har tildraget her:
See Datteren blev og aflivet
Paa Sengen i uskyldig Stand,
Af Steene-Slag og Moderknive,
Og Stenen udi Sengen fandfs.
Baglænds omstødt, ilde medhandlet
Man hende udi Sengen fandt;
Ja Mælk og Blod var sammenblandet,
Som hende udaf Brystet randt;
Kniven var trende Gange stukket
Dobbelt igjennem venstre Bryst.
Det venstre Øie var tillukket
Og Pandebenet ganske knust.
De Straae i Sengen vare blodig'
Sengklæderne var ligesaa;
Blodstrømmen randt paa Gulvet modig
Som mon' af hendes Legem gaa.
Med taarefulde nedslagne Øine
Det grumme Syn jeg der besaae;
Med megen Ynk og største Møie
Jeg hende saae i Sengen laa.
0 grove og steenhaarde Morder,
Hvad tænkte Du, da Du gik hen
At dræbe en uskyldig Moder
Fra Barnet, som der laa igjen
1 Vuggen smilende at sove
Og intet Ondt mon vide af?
Du dog den dristig Gjerning øved
Og Moderen i Sengen drab.
Liigtalen over denne Pige
Kan trøste Mange udi Nød,
Thi Ordene saaledes lyde:
«Hun er ei død, men sover sødt».*)
Gud hende vist vil seiv opvække
Af denne Søvn paa Dommedag.
Da skal ei Mordere meer skrække
Med Knivesting og Steneslag.
Dybt sørgend' Slægtninge og Venner!
Det tungt for Eder falde maa;
O gid I snarligen forglemmer
Den Sorg, som jer i Hjertet staaer;
*) Math. 9
24.

----
453 Bind V
---
Gud vil i Tiden seiv oprette
Et saadant rigtigt Vennesavn,
Han eder vil blandt dennem sætte
I Himlens Sal til evigt Gavn.
Nu leve de i Fryd og Glæde,
Befriat fra al Sorg og Nød,
Hos Gud i Herlighedens Sæde
For døn udstandne haarde Død.
De Kronen alt nu har ihænde,
For Lammet qvæde Englesang.
Gud alle os sin Naade sende,
Fri os fra Jammer, Nød og Trang!
Tak du mandhaftig' Jæger kjække!
Utrættelig du reiste hen
For Morderne at eftersætte;
Med Møie naaede du og dem.
Ei Milene var dig for lange,
Ei megen Søvn behøvte Du;
Omsider fik du dem og fangne,
Hvorfor du bli'er belønnet nu.
Snart fyrgetyve svenske Mile
Du hurtig ilede afsted;
Ei Dag, ei Nat du maatte hvile,
Men studom gik og studom reed.
I Hammerdal, nordost i Sver'ge,
Der naaede du de Drabsmænd grov;
Dog havde du ei andet Værge,
End som nødvendig var behov.
Paa Gaarden Haugsaas der i Sognet
Blev de paagrebne i en Nat;
De maatte briste eller bogne
Førend du vilde give tabt.
Det røvede Gods, du hos dem finder
Var nok som Vidnesbyrd mod dem;
Da blegned de i deres Kinder
Og strax tilstod al Sandhed frem.
Det muntre Mod og mandigt Hjerte
Aarsagen var i denne Sag;
Endskjøndt du har og føler Smerte
Udi et rigtigt Vennetab,
Dog uforsagt du ei forsømte
At søge alt hvad muligt var.
Al Godheds Gud vil Dig belønne,
Naar Afsked du fra Verden ta'er.

----
454 Bind V
---
Min' Læsere og gode Venner!
Forlad mig denne Dristighed,
At jeg nu disse Vers fremsender,
Men det er dog til Ære skeet
For de afdøde gode Venner,
Som jeg har elsket over Alt.
Min ulærd' Pen og ringe Evner
Ei videre beskrive kan.
En ond skjebne syntes å hvile over Garnes og dens beboere.
Sondag natt den 21. mai 1810 brente gården, hvorved 4 menne
sker omkom. Ilden opkom i badstuen, hvor endel malt var tørket.
Ole hadde om aftenen mellem 10 og 11 vært 2 ganger derinne
for å se efter varmen uten å bemerke noe mistenkelig. Men en
stund efter, at han var sovnet inn, våknet han ved, at badstuen
stod i lys lue, og efter omtrent 1 times forlop var alle hus på
gården nedbrent. Kim noe korn og mel samt hester og kreaturer
blev reddet. Hans kone blev meget forbrent ved å prøve på å
redde tjenerne, som lå på badstuloftet. De omkomne var reserve
dragon Anders Jørgensen, 21 år, tjenestegutten Jørgen Pedersen,
10 år (visstnok den samme som var der i 1806), piken Anne
Johansdatter, 28 år, og hennes uekte barn Johannes, 1 år.
Garnes hadde i 1835 en besetning på 4 hester, 12 storfe, 26
sauer, 16 geiter og 2 svin og en utsed av 1 td. bygg, 16 tdr. havre
og 8 tdr. poteter.
I Oles tid øket velstanden på Garnes. Som nevnt under Auskin
kjøpte han i 1841 endel av denne gard, Østre Auskin, som var
skyldsatt for 4 dal. 3 ort 16 sk. Ved skifte i 1841 efter hustruen,
Marta Jonsdtr., blev Garnes taksert for 1200 spdl, Auskin for
550. Utseden på Garnes var 1 td. bygg, 14 tdr. havre og 5—6
tdr. poteter. Der kunde fødes 4 hester, 14 storfe og 30—40 småfe.
Men det oplyses, at gården er utsatt for frost. Der var skog også
til salg, samt tålelig havnegang før og efter setertid, 2 husmanns
plasser og en übetydelig flomkvern. På Auskin var husene meget
gamle og falleferdige. Utseden var 1 td. bygg, B—lo tdr. havre
og 6—B tdr. poteter, besetningen 2 hester, 6 storfe og 15—16
småfe. Den manglet skog og havnegang. Boets samlede aktiva
blev 2694 spdl. og beholdningen 1677 spdl. 2 sk.
To år efter omkom Ole ved å drukne i «Stenselven», d. v. s.
Inna, ved fergestedet, hvor Steine bro nu er. I kirkeboken står:
«Han druknede i Stenselven, da han reiste hjem fra auctionen paa
Fæby». Han skulde altså tilslutt få en «udaue» allikevel. «Han
undgik morderhaand og brand, men ikke vand», heter det ennu.
Svigersønnene, Jonas Halset og Nils Sulstuen, hadde da det siste

----
455 Bind V
---
år brukt Auskin. Boets aktiva var 1488 spdl. 21 % sk. og behold
ningen 1204 spdl. 1 ort 12 sk.
Den næsteldste sønn, Ole Olsen, overtok nu gården, som var
blitt ham utlagt på skiftet efter moren. Dette skifte er forst av
sluttet 17. januar, tgl. 17. april 1843. Den eldste, Jon Olsen
Vestgrundan, fikk for odelsretten plassen Småsetran av Garnes
og et skogstykke ifl. arvefesteskjøte
av 11. februar 1846. Kjopesum
men er sått til 150 spdl. Skogstvk
ket hører ennu til Vestgrundan; men
Småsetran blev solgt til Paul Mar
tinussen.
Ole Olsen Garnes var første
gang gift med Beret Olsdatter
Steine, som døde i 1856. Ole giftet
sig siden med enken Inger Anders
datter Søkstad. Hun var fra Midt
holmen og hadde for vært gift med
enkemann Hans Henriksen Søkstad.
(Se Midtholmsætten). Ole Garnes
blev således ved sitt annet giftermål
eier av Søkstad.
Garnes hadde i 1865 en beset
ning på 4 hester, 13 storfe, 19
sauer, 15 geiter og 3 svin og
utseden var \ I A tdr. bygg, 14 tdr.
Ole Olsen Garnes og hustru
Inger Andersdtr.
havre og 10 tdr. poteter. På 3 husmannsplasser foddes 1 hest, 3
storfe og 13 sauer og såddes 3 i td. bygg, 3 tdr. havre og 5 tdr.
poteter. I 1875 var besetningen 4 hester, 10 kyr, 6 ungnaut o."
kalver og 3 svin samt 1 hest og 12 rensdyr (!), som eiedes av
svigersønnen, Nils Ellevsen Indal. Utseden var 2 tdr. bygg, 18
tdr. havre, 1 td. havre til gronnfor og 8 tdr. poteter.
Der var da 4 husmannsplasser: 1: Småsetran, 2: Garnesmo,
3—4: Garnesplass. På disse føddes 6 kjør, 1 ungnaut, 23 sauer
og 2 geiter og såddes 1 td. bygg, 2% tdr. havre og 5X> tdr. poteter.
Ole hadde ingen barn, og Garnes kom således til å gå ut av
den familie, som nu hadde sittet på gården i 7 generasjoner, idet
vi visstnok kan regne fra Tørris Mikkelsen, som kom inn i 1675.
Ole og Inger Garnes hadde en fosterdatter, Mette, datter av
Kristen Jonsen Søkstad på Kvello. Hun blev i 1871 gift med
Nils Ellevsen Indal. (Se Sulstuætten). Nils hadde i 1867 begynt
landhandel på Garnes. Senere drev han med kreatur- og heste
handel. Han kjøpte op hester på Østlandet, så han hadde hele
_">


----
456 Bind V
---
drifter, som han for til Sverige og solgte. «Det gikk somme ganger
nokså bra,» sier han seiv.
I 1884 kjøpte han Garnes av Ole Olsen med redskaper, beset
ning og innbo for 6000 kr. og kår og fikk skjøte 26. april, tgl. 3.
mai 1890 Efter denne tid kalte han sig Nils Garnes. Ole Olsen
døde som kårmann på Garnes i 1903, Inger var død i 1897.
-oa». ■■..»,,
Nils Ellevsen Garnes.
Hustru Mette Kristensdatter.
Søkstad hadde de da overdratt til Edvard Garnes, eldste sonn av
Nils.
Nils Garnes tok nu fatt som bonde og var en av de mest dri
vende i bygden. Han sier seiv om dette: «Jeg tok til å rydde og
dyrke og grov grøfter på tusentall av favner. Stenrøyser, sten og
skog måtte fjernes, så det kunde gå raskt og godt med arbeidet i
onnetidene.» Gården blev noe over 270 mål dyrket jord.
Nils Garnes var meget med i bygdens styr og stell; han var
således i mange år medlem av herredstyret. Garnes var i mange
år skyss-stasjon og meget folk ferdedes her særlig om sommeren.
I 1927 blev skyss-stasjonen nedlagt.
I 1916 overdrog Nils gården til svigersønnen, Jon Olsen
Vohlen, for 40,000 kr. og kår. (Se Lundsætten). Den var da på
ca. 200 mål dyrket jord, 600 mål skog og 400 mål myr og havne
gang. Jon Vohlen eier og bruker gården nu, og hans sonn driver
landhandel der.
Gårdens grenser er fastsatt ved flere forretninger: Grensen
mellem denne og Moldens utmark ved kommisjonsforlik mellem

 

----
457 Bind V
---
Ole Garnes og Nikolai Jenssen av 5. oktober 1849, tgl. 10. juni
1852, mellem Garnes og Skavhaugg ved overenskomst av 21.
august 1854, tgl. 7. februar 1855 og 15. august 1855, og mellem
Garnes, Molden og Steine sondre ved kommisjonsforlik 27 mai
tgl. 2. juli 1884.
Fr as kilte par ter:
I 1903—04 frasolgte Nils Garnes husmannsplassene:
Garnesmo bruksnr,. 2, skyld 19 øre, for ca. 450 kr.
Garli, bruksnr. 3, skyld 32 øre, for ca. 1100 kr.
Granheim, for ca. 400 kr.
I 1916 solgte han til svigersønnen, Ole Lorentsen År stad, ca.
60 mål dyrket jord og ca. 200 mål skog og havning. Denne eien
dom heter:
Garnes nordre. Det blev bygget nye hus der. Kjøpesummen
var 10,000 kr.
Garberg er fraskilt i 1916 av John Vohlen og solgt for 1800 kr.
Garnesætten.
A. Laurits Haugan. (I folketellingen av 1666 55 år)
B l.Oluf Laurss. (I 1666 25 år).
82. Peder Laurss. (I 1666 22 år).
83. Iver Laurss. (I 1666 «knegt», d. v. s. soldat, og husmann
på Haugan og formodentlig også sønn på gården, opgis
da å være 29 år), f p. Haugan 15. juli 1716, 78 år gl.
* Marit, f 16. februar 1728, 99 år gl.
Cl.Ole Iversen Melby, f 15. desember 1739, 76 3 / 4 år.
(Ole, sønn av Iver Laurss. Haugan, var i 1666 2
år gl.). * J ) Magnhild Larsd. Østnes, f 15. februar
1719, 52 år gl. * 2 ) 1719 Marit Olsd. Molden, f2B
april 1763, 72 år. Hun * 2 ) 1740 Hans Olsen Nord
Eklo, fP- Melby 1743, 28 år gl., og * 3 ) 1746 Saka
nas Larssen Rungvald av Skogn, f 1785, 71X> år
gl. Sakarias blev *-') 1764 Siri Tomasd. Øst Grundan
D 1. Kirsti Olsd, f 1707.
D 2. Iver Olsen Østgård, f 1752 av neseblødning,
52K år gl. * 1727 Marit Iversd. Hallem nedre,
t i barselseng 1749, 45 år gl. * 2 ) 1751 Ragn
hild Bertelsd. Haga. Hun *>) 1753 Tore Amund
sen Gudding.
El. Iver Iversen Flåtten, f. p. Østgård 1727
Festet Flåtten 1760. * 1759 Karen Olsd
F 1. Marit Iversd., f. p. Flåtten 1760

----
458 Bind V
---
F 2. Magnhild Iversd., f. 1760. Tvilling med F 1.
F 3. Iver Iversen, f. p. Flåtten 1761.
Ole Iversen Haug, f. p. Østgård 1729. * 1762 Juditha
Pedersd. Holte, f. 1741, f P- Øren 1811. Dtr. av vaktmester
Peder Anderssen Holte og h. Marta Pedersd. Ovid.
F 1. Iver Olsen Øren, f. p. Haug 1763. * 1792 enke Kirsti
Eriksd. Øren, f. c. 1751. Ingen barn.
F 2. Peder Olsen, f. p. Haug 1765.
Ellev Iversen, f. p. Østgård 1731.
Kristofer Iversen Årstad, f. p. Østgård 1732, t p. Årstad
1800. Bygslet Levring 1776, Årstad 1786. * x ) 1770 Magn
hild Bårdsd. Vinne. * 2 ) 1774 Ingeborg Pedersd. Gudding,
f. p. Kvelstadlien 1747, f P- Årstad 1828. Dtr. av Peder
Ingvaldsen Kvelstadlien. Se Stor-Ingvald-ætten.
Fl. Iver Kristofersen Årstad, f. p. Levring 1774, f P
Årstad 1844/ * 1805 Inger Jeremiasd. Midtholmen,
f. 1779, f 1869. Se Midtholmsætten.
G 1. Kristofer Iversen Årstad, Kvello, f. p. Årstad 1805,
t p. Kvello 1888. Skolelærer. * 1829 Anne Arntsd.
Midtholmen, f. p. Lundskin 1802, f P- Kvello 1872.
Dtr. av Arnt Sivertsen Lundskin og h. Maria
Ellevsd.
Hl.lngeranna Kristofersd., f. p. Årstad 1830,
f 1906. * 1858 Kristen Jonsen Sokstad,
Kvello, f. i Gudbrandsdalen 1827, f 1894.
11. Mette Kristensd., f. 1850, t p. Garnes
1919. * Nils Ellevsen Garnes, f. p. Inda!
1847. Se Sulstuætten.
12. Aneus Kristensen, f. p. K. 1854, t 1883.
13. Karenanna Kristensd., f. 1859. * Ole
Pedersen Stornes, Skrove, f. 1859.
J 1. Peder Olsen Stornes, f. 1885.
J 2. Ingeranna Olsd., f. 1886. * Annæus
Anderssen Skrove, f. 1877. Se Stor-
vuku.
J 3 Beret Marta Olsd., f. 1891, f 1904.
J 4. Kristian Olsen, f. 1893, f 1894.
J 5. Agnes Olsd., f. og f 1896.
J 6. Astrid Olsd., f. 1897. * Johannes
Anderssen Skrove, Lundegård, f.
1885. Se Storvuku.
J 7. Kåre Olav Olsen Stornes, f. 1899.
J 8. Odin Olsen Stornes, f. 1903.
I 1. Johannes Kristensen Kvello, f. 1862, f 1865.

----
459 Bind V
---
I 5. Ingeborg Anna Kristensd., f. 1865, f 1927. * Oluf Hans
sen Gudding, Volen.
Jl. Marius Oluf sen Gudding. I Amerika.
K 1". Birger Olav Mariussen.
J 2. Ingeranna Olufsd. * Severin Buran, Borgen
K I°. Olav Odinsen, f. 1907.
J 3. Konstanse Olufsd., f. 1802.
J 4. Sofie Olufsd., f. 1894. * Jon Olsen Reppesaunet,
Volen, f. 1892.
Kl. Ingeborg, f. 1920. K 2. Olaug, f. 1923.
J 5. Pauline Olufsd., f. 1898.
J 6. Olav Olufsen, f. 1902.
J 7. Konstanse Olufsd., f. 1909.
16. Inger Maria Kristensd. Kvello, f. 1870, f 1901. * Ole
Olsen Svegård, f. 1875. Se Sulstuætten.
I /. Inga Kristensd., f. og f 1874.
Arnt Kristofersen Kvello, f. 1831, f l I Nordland.
* Magdalena.
H 2
I 1. .Maria Arntsd., f. 1866. * Aksel Pedersen
J 1. Erling Pedersen, f. 1894.
12. Berntine Arntsd., f. 1869, f 1917. * Kristofer Steffen
sen, f. 1859.
J 1. Erna Steffensen, f. 1900.
13. Hilda Arntsd., f. 1871. * Sivert Gundersen, f. i Flat
anger 1846, f i Vardo 1917. Baker, siden postbud, fat
tigforstander. Var en tid ordfører i Vardo. Kaltes gjerne
«Kong Sivert».
J 1. Sverre Gundersen, f. 1896.
J 2. Ingeborg Gundersen, f. 1898.
J 3. Magnus Gundersen, f. 1903.
J 4. Anna Gundersen, f. 1906.
J 5. Arnt Gundersen, f. 1907, f 1908.
14. Ida Arntsd. Kvello, f. 1875. * Lorents Jørstad, f 1862
Jl. Arnljot J., f. 1892. J 2. Astrid J., f 1894 J 3
Bjarne, f. 1905, f 1917.
15. Odin Arntsen Kvello, f. 1879. * Joakime Heitmann
f. 1883.
J 1. Arne K., f. 1907. J 2. Magne K, f. 1912. J 3. Aud
K., f. 1917.
16. Arangas Arntsen Kvello, f. 1883. * Laura Johansen,
f. 1886.
H 3
Iver Kristoffersen Kvello, Breding, kommandersersjant o"
poståpner, f. 1833, f 1885. * Ingeborg Anna Olsd Breding"
f. 1843, f 1881. fe '

----
460 Bind V
---
I 1 Ole Iversen Kvello, Breding, f. 1865. * Anne Jo
hannesd. Halset, f. 1863.
Jl.lvar Olsen Kvello, Stuskin, f. 1885. * Emma
Sofie Annæusd. Kleven, f. 1894.
K 1 Ole K., f. 1017. K 2. Ambjørg K., f. 1919.
K 3. Ingvald K., f. 1921. K 4. Øystein K., f.
1923. K 5. Torgeir K., f. 1927.
J 2. Johannes Olsen Kvello, f. 1888, f 1895.
J 3. Bjarne Olsen Kvello, f. 1892.
J 4. Ingeborg Olsd. Kvello, f. 1895.
J 5. Johanna Olsd. Kvello, f. 1897, f 1924.
J 6. Olav Olsen Kvello, f. 1904.
12 Anne Kristine Iversd. Kvello, f. 1869, f 1890.
Elling Ottersen Lyng.
13. Kristofer Iversen Kvello. I Oslo. * Ågot Sæther,
Trondhjem.
J 1. Ivar K., f. J 2. Toralf K., f- J 3. Ørnulf K., f.
1910.
14 Ida Ingeborg Anna Iversd. Kvello, f. 1877, f.
H 4. Maria Kristofersd. Kvello, f. 1836, f 1915. * Johannes
Pedersen Eklo, senere Storvuku, f. 1823, f 1929.
I 1. Anne Johannesd. Eklo, Stubbe.
14 Peder Johannessen Eklo, f. 1873. * Marenanna
Jonsd. Storvuku, f. 1861, f 1918.
J 1. Jenny Maria, f. 1897. J 2. Jarle Peder, f. 1900.
J 3. Arne Olav, f. 1903.
13. Inger Johannesd. Eklo, f. 1876.
I 4 Odin Johannessen Eklo, Storvuku, f. 1879. * Maria
Lorentsd. Storvuku, f. 1879.
J 1. Johannes, f. 1911. J 2. Magda Pauline, f. 1916
15. Anna Johannesd., f. 1882. * Johan Peter Jonsen
Libak, Stubbe, f. 1876 i Stjørdalen.
J 1 Marit L. J 2. Gunnlaug Maria L. J 3. Alvhild
Judith L., f. 1913, f 1916. J 4. Alla L. J 5. Ingrid L.
H 5. Anders Kristofersen Kvello. I Amerika.
H 6. Jeremias Kristofersen Kvello, f. 1846.
Inger Iversd. Årstad, f. p. Å. 1807. * 1836 Jakob Johannes
sen Lyng.
H 1. Iver Jakobsen Lyng. * Maria Pedersd. Lyng.
I 1. Jakob Iversen Lyng.
I 2. Oluf Iversen Lyng.
H 2. Johannes Jakobsen Lyng, Volen, f. p. Lyng 1838, f p
Volen 1888. * Mette Pauline Andosd. Volen, f. 1843.
f 1916.

----
461 Bind V
---
11. Jakob Johannessen Volen, f. 1866. I Amerika. *
Hanna Birgitte Martinusd. Hellan, f. 1872. Mange
barn.
12. Marta Johannesd. Volen, f. 1860. * Ole Olsen
Østgård, f. 1875.
Jl.Olav. J 2. Magnhild. J 3. Oline. J 4. Johanna.
13. Ingeranna Johannesd. Volen, f. 1873, f 1890.
14. Johanna Maria Johannesd. Volen, f. 1875. * Jon
Olaussen Leklem. Se Leklem.
15. Kjerstine Johannesd. Volen, lærerinne, f. 1877.
* Olav Olsen Ekren.
J 1. Hjørdis, f. 1906. J 2. Odd, f. 1908. J 3. Gunn
vor Margrete, f. 1911. J 4. Ingeborg, f. 1913. J 5.
Helga, f. 1914. J 6. Jon, f. 1915. J 7. Kåre. J 8.
Ottar.
16. Gustava Johannesd. Volen, f. 1879.
17. Hanna Johannesd. Volen, f. 1882.
18. Jon Johannessen Volen, f. 1885, f i Amerika.
H 3. Inger Jakobsd. Lyng, f. 1842.
H 4. Iver Annæus Jakobsen Lyng, f. 1846.
Jeremias Iversen Årstad, Dillan, f. p. Årstad 1809, f 1888
* x ) 1841 Malena Larsd. Ulvillen, f. iU. 1819, fp. Dillan
1848. Dtr. av Lars Jeremiassen Ulvillen og h. Guru Olscl.
Se Midtholmsætten. * 2 ) 1849 Ingeborg Anna Olsd. Faren
nedre, f. p. F. 1819, f 1892. Dtr. av Ole Olsen Faren og h
Beret Halvorsd.
H 11.I 1 . Iver Jeremiassen Dillan, f. 1841, f 1920. * Elen Olsd
Skansen, f. 1842, f 1916.
11. Ole Iversen Dillan, f. 1867. I Amerika. * Oline
Olsd. Svegård, f. 1863.
J 1. Ingeborg Anna, f- J 2. Ivar. J 3. Olav. J 4.
Leo. J 5. Alma. J 6. Eleonora. J 7. Ester.
12. Jeremias Iversen Dillan, f. 1869. I Amerika. *
Guruanna Jonsd. Overmoen, f. 1869.
J 1. Ingolf. J 2. Alfred. J 3. Elen Ingeborg. J 4.
Gunhild. J 5. Margret Josefine.
H2 1 . Guruanna Jeremiasd. Dillan, f. 1844, f 1907.
H 3 1 . Mikal Jeremiassen Dillan, lærer og klokker i Vuku, f.
1848, f 1920. * Marta Johannesd. Bjorstad, f. 1856.
Se Stor Ingv.
I 1. Jeremias Mikalsen Dillan, f. 1883, kemner i Bodø.
* Kristine Tungtrø, Stadsbygden, f. 1883.
Jl. Brynjulf D., f. 1907. J 2. Kåre Magnus D.,
f. 1909. J 3. Magda D., f. 1910. J 4. Ragnar D.,

----
462 Bind V
---
f. 1911. J 5. Ingebjørg D., f. 1912. J 6. Sigrun D.,
f. 1916.
I 2. Magna Mikalsd. Dillan, lærerinne i Kvam, f. 1885.
* Nils Magnus Eriksen Ål, Kvam, f. 1873, sersjant.
J 1. Erik, f. 1918. J 2. Magne, f. 1920.
13. Bergljot Mikalsd. Dillan, f. 1887. * Johannes
Olaussen Nordnes, f. 1880, lærer og klokker i Vuku
J 1. Olav N., f. 1909. J 2. Magne N., f. 1911. J 3.
Ivar N., f. 1913.
14 Ingolf Mikalsen Dillan, Kirkevuku, f. 1889. * Sofie
Olausd. Årstad, f. 1888.
J 1. Magne Ingolfsen, f. 1913.
15. Ingvar Mikalsen Dillan, f. 1891, lærer på Noteroy.
* Julie Sørhus fra Lardal.
16. Gudvor Mikalsd. Dillan, f. 1894. * Alf Martinsen
Grundan, f. 1888. Se nedenfor.
I 7. Helge Mikalsen Dillan, f. 1896, lærer i Frol.
Julie Boe, Overhalden, f. 1896.
J I—2. Møyfrid og Liv, tvillinger, f. 1919. J 3.
Rønnaug, f. 1927.
18. Ingeborg Mikalsd. Dillan, f. 1899. * Berntinus
Forbord, Lyng, f. p. Forbord i Skatval.
H 4 L '. Olaus Jeremiassen Dillan, standartjunker, f. 1851.
Sigrid Jonsd. Sakshaug, Inderøy.
11. Ingebjørg Olausd. Dillan. * Tor Albertsen.
J 1. Olav Torsen.
12. Marius Olaussen Dillan. * Tea Johs.d. Kulsli.
Marta Iversd. Årstad, f. p. Å. 1811, f 1871, ugift.
Ole Iversen Årstad, Bjartan, f. p. Årstad 1815, t 1905.
* 1844 Anne Kristensd. Bjartan, f. 1820, t 1905. Se
Bjartan.
H l.lver Olsen Bjartan, f. 1845, f 1929. * Grete Pedersd.
Midtgrundvald, f. 1862.
11. Ole Iversen Bjartan, f. 1891. * Margrete Olausd.
Skoknes, f. 1895.
J 1 Gudvor, f. 1919. J 2. Olga, f. 1921. J 3, Ivar,
f. 1924. J 4. Lise, f. 1927.
12. Iver Iversen Bjartan, f. 1891. * Katarina Pedersd.
Rosten, f. 1896.
J 1 Gudrun Konstanse, f. 1916. J 2. Ingolf, f. 1918.
J 3. Per, f. 1921. J 4. Olav, f. 1924. J 5. Magnus,
f. 1926.
H 2. Sirianna Olsd. Bjartan, f. 1847. * Martinus Olsen
Åkervolden, f. 1852, f 1901.

----
463 Bind V
---
11. Ole Martinsen Åkervolden, f. 1883. * Maria
Annæusd. Bakken, f. 1884.
Jl. Martin, f. 1908. J 2. Ingebjørg, f. 1910.
H 3. Inger Olsd. Bjartan, f. 1853. * Lars Johansen
Bjartan, f. 1850, f 1911.
I 1. Anna Larsd. Bjartan, f. 1877, f 1911. * Karl
Martin Haldosen Væren, f. 1875.
Jl. Helge Martinsen Bjartan, f. 1906.
12. Jon Larssen Bjartan, f. 1886, f l c >lo.
13. Olav Larssen Bjartan, Dillmoen, f. 1893.
14. Inga Larsd. Bjartan, f. 1896.
G 6. Ingeborg Iversd. Årstad, f. p. Å. 1817, f 1881. * 1841
Kristofer Olsen Kulslien, f. p. K. 1812, f smst. 1890.
H l.Ole Kristofersen, f. 1842, f 1843.
112. Ragnhild Kristofersd., f. 1844, f 1872. * Jon
Toresen Flyum, Kulsli, f. 1835, f 1902.
H 3. Iver Kristofersen, f. 1847, f.
H 4. Inger Kristofersd., f. 1852, f.
G 7. Johan Iversen Årstad, Garnesmo, f. p. å. 1820, f 1894
* 1849 Ingeborg Anna Larsd. Breding, f. 1828, f IQI I.
Hl. Iver Johansen, f. 1849, f 1865, druknet.
H 2. Lars Johansen, f. 1850. * Inger Olsd. Bjartan.
Se ovenfor G 5, H 3.
H 3. Ingeranna Johansd., f. 1853, f i Sverige 1889.
H 4. Jeremias Johansen, f. 1855, f i Sverige. * i Sverige.
H 5. Johannes Johansen, f. 1857, f 1896.
H 6. Anders Johansen, f. 1859.
H 7. Oline Johansd., f. 1861.
H 8. Johan Johansen, f. 1864, f 3 år gl.
H 9. Iver Johansen, f. 1867, t 2 år gl.
H 10. Johan Iver Johansen, f. 1871, f 13 år gl.
GB. Anders Iversen Årstad, f. p. Å. 1823, f 1908. * 1853
Liva Larsd. Ulvillen, f. 1824, f 1867. Se Midtholms-
ætten. Dtr. av Lars Jeremiassen og h. Guru Olsd.
H 1. Iver Anderssen Årstad, f. 1853, f 1925. I Amerika.
* Carrie Eggen.
11. Albert Bernhard Å. 12. Leonhard Oliver Å.
1 3. Klara Å.
F 2. Ole Kristofersen Årstad, f. 1777, f 1808.
F 3. Marta Kristofersd. Årstad, f. p. Levring 1779, f P- Vest
grundan 1810. * Lasse Nilssen Vestgrundan, f. 1764, t
1814. Ingen barn.


----
464 Bind V
---
F 4. Ragnhild Kristofersd. Årstad, f. p. Levring 1782,
f p. Kulsli 1841. " Ole Olsen Kulsli.
Gl.Kristofer Olsen Kulsli, f. p. K. 1812, f smst.
1890. * 1841 Ingeborg Iversd. Årstad, f. 1817,
t 1881. Se ovenfor Fl, G 6.
F 5. Elsebe Kristofersd. Årstad, f. p. Å. 1789. * 1835
Peder Jonsen Skrove, enkemann. Hun var hans 3.
hustru. Ingen barn.
F 6 1 . Lisbet Kristofersd., f. p. Molden 1770. * Ole Olsen
Åkran, f. 1768. Se
E 5. Magnhild Iversd., f. p. Ostgård 1734.
E 6. Anne Iversd., f. p. Østgård 1736. *') 1760 Erik Olsen
Kulslien, enkemann. •■) 1774 Ole Hanssen Elnes, Kuls
lien, f. p. Elnes 1747, bygslet K. 1777.
Fl. Iver Eriksen, f. p. Midtholmen 1762.
F 2. Ole Eriksen, f. p. Midtholmen 1764.
F 3. Lars Eriksen, f. p. Midtholmen 1766.
F 4. Ingeborg Eriksd., f. p. Kulslien 1771.
F 5. Hans Olsen, f. c. 1781.
F 6. Ole Olsen Kulslien, f. p. K. 1782, bygslet K. 1808
E 7. Beret Iversd., f. p. Østgård 1738.
EB. Marit Iversd., f. p. Østgård 1740. +1 ) 1766 Tomas
Taraldsen Reitan, Hallemstoen, f 1780. Se Solbergs-
ætten. * 2 ) 1782 Ole Olsen Levring.
E 9. Beret Iversd., f. p. Østgård 1743. * 1767 Ole Rasmus-
sen Lillevuku, Overmoen.
F 1. Marit Olsd., f. p. Lillevuku 1773.
F 2. Gunhild Olsd., f. p. Lillevuku 1779.
E 10. Anders Iversen, f. p. Østgård 1745.
Eli. Marit Iversd., f. p. Østgård 1752. * x ) 1777 Erik Pe
dersen Trygstad store. * 2 ) Anders Pedersen.
Lars Olsen Steine nordre, f P- S. 1753, 62 år, 5 uker 1 dag
gl. * 1717 Beret Rasmusd. Steine nordre, enke efter Ole
Pedersen Steine, med hvem * 1713, dtr. av Rasmus Amund
sen Jøsås.
E l.Ole Larssen Steine nordre, f. p. S. 1720, f smst. 1782
* 1751 Beret Andersd. Lein, f. p. L. 1726, f p. Steine
1803.
F 1. Anne Olsd., f. p. Steine 1752.
F 2. Lars Olsen Folio eller Eklo sondre, f. p. Steine
1753. * 1784 Beret Iversd. Folio, f. p. F. 1760,
dtr. av Iver Willumsen Folio.
Gl. Beret Larsd. Folio, f. p. F. 1785, f p. Gud-

----
465 Bind V
---
ding 1866. * 1813 Lars Olsen Gudding, f. p. O. 1776,
f smst. 1862. Se nedenfor E 7, Fl.
G 2 Ole Larssen Folio, f. p. F. 1788. * 1836 Anne
Kristensd. Øren, f. c. 1802.
G 3. Sirianna Larsd. Folio, f. p. F. 1791.
G 4. Anne Larsd. Folio, f. p. F. 1794, f p. Steine 1875.
* 1820 Ole Ellingsen Steine nordre, f. p. S. 1795. Se
nedenfor F 6, Gl.
G 5. Iver Larssen Spandet, f. p. Folio 1796, f som kårmann
p. Spandet 1866. * 1824 Karen Olsd. Prestgård, f. p.
Tokstad 1797. Dtr. av Ole Olsen T.
H l.Beret Iversd., f. p. Folio 1824, f før faren.
H 2. Lars Iversen Spandet, f. p. Folio 1826, f p. Span
det 1893. Omkom i skredet. * 1855 Karen Olsd.,
f. 1834 i Levanger landsogn, f 1893 i skredet.
11. Karl Larssen Jermstad, sersjant, f. 1856.
•*) Berntine Emilie Johanesd., f. 1864 i Lev
anger landsogn, f 1893 i skredet. * 2 ) Sigrid
Paulsdatter Salberg fra Røra.
Jl. Sofie Karlsd., f. 1891, f 1893 i skredet.
J 2. Karen Birgitte Karlsd., f. 1892, f 1893
i skredet.
I 2. Iver Larssen Jermstad, f. 1859.
I 3. Grete Larsd. Jermstad, f. 1861.
14. Ole Larssen Jermstad, f. 1865.
15. Anna Sofie Larsd. Jermstad, f. 1869.
16. Karoline Larsd. Jermstad, f. 1873.
17. Lorents Bernhard Larssen, f. 1880, f 1893 i
skredet.
Anders Olsen Jøsås, f. p. Steine nordre 1755. * 1786 Beret
Kristensd. Volden.
Gl. Beret Andersd., f. p. Jøsås 1787.
G 2. Ole Anderssen, f. p. Jøsås 1789, f 1852. * 1825 Sigrid
Olsd. Tromsdal, f. c. 1801, f 1875. Hun * 2 ) 1856.
Ingen barn.
G 3. Marit Andersd., f. p. Jøsås 1792, f 1801.
G 4. Anne Andersd., f. p. Jøsås 1795.
G 5. Marta Andersd., f. p. Jøsås 1797, f smst. 1839. * 1838
Johannes Eriksen Mønnes, Jøsås, f. p. M. 1813, f p.
J. 1855. Han * 2 ) 1841 Marta Olsd. Skrove, f. p. S
1814, f 1896. Dtr. av Ole Tørrissen Skrove.
G 6. Kristianna Andersd., f. p. Jøsås 1800, f p. Gren 1843.
* 1823 Erik Olsen Gren øvre, f. p. G. 1797, f 1829,
«gikk under en tømmerlund i elven». Se Grensætten.

----
466 Bind V
---
G 7. Kristen Anderssen, f. p. Jøsås 1803, f 1883. * 182 Q
Anne Olsd. Tromsdal, f. p. T. 1806, f 1892. Dtr. av
Ole Monsen T. og h. Anne Nilsd.
Hl. Andrea Kristensd., f. p. Tromsdal 1829, døvstum.
H 2. Marta Kristensd., f. p. Sundbyvald 1834.
GB. Lars Anderssen Jøsås, f. p. J. 1806, f 1869. * 1830
Guruanna Hågensd. Josås, f. p. Rosvold 1816. Dtr. av
Hagen Paulsen Rosvold og h. Anne Olsd.
H 1. Anders Larssen, f. 1837.
H 2. Anne Larsd., f. p. Josås 1839.
H 3. Ole Larssen, f. c. 1840.
H 4. Kristianna Larsd., f. c. 1843.
H 5. Birgitte Larsd., f. c. 1846.
Kristofer Olsen Holmen nedre, f. p. Steine nordre 1757
- 1 ) 1784 Mali Olsd. Holmen nedre, fP- Holmen 1796,
79 år, enke. * s ) 1797 Anne Jonsd. Storvuku. De var
beslektet i 2. og 3. ledd.
Gl. Mali Kristofersd. Holmen, f. p. H. 1798. * 1826 Jon
Jonsen Auskin, f. p. A. 1796. Se Auskin.
G 2. Beret Kristofersd. Holmen, f. p. H. 1800, f p. Lein
1879. * 1822 Kristen Sevaldsen Volden, Lein. Se Lein.
G 3. Marta Kristofersd. Holmen, f. p. H. 1802.
G 4. Anne Marta Kristofersd. Holmen, f. p. H. 1804, f p.
Steine sondre 1875. * 1830 Elias Olsen Skavhaug,
Steine, f. 1809, f p. S. 1866. Sonn av Ole Larssen
Skavhaug og p. Marta Andosd. Indal.
G 5. Maren Kristofersd. Holmen, f. p. H. 1807, f 1825.
G 6. Karen Kristofersd. Holmen, f. p. H. 1811. * 1844.
Beret Olsd. Steine, f. p. S. nordre 1760. * 1788 Elling Olsen
Fæby, hennes tremenning.
Elling Olsen Steine nordre, f. p. S. 1762, f smst. 1844.
* 1794 Karen Jeremiasd. Vestgrundan, f. p. V. 1763, f p.
Steine 1848, enke efter Anders Nilssen Vestgrundan. Hun
og Elling var tremenninger.
G l.Ole Ellingsen Steine nordre, f. p. S. 1795, f smst. 1852.
* 1820 Anne Larsd. Folio, f. 1794, f 1875. Se ovenfor
F 2, G 6.
Hl. Beret Olsd., f. p. Steine 1822, f p. Garnes 1856.
* 1842 Ole Olsen Garnes. Se nedenfor E 4, F 2,
G 3, H 4.
H 2. Elling Olsen Steine nordre, f. p. S. 1825, ugift.
H 3. Lasse Olsen Steine, f. p. S. 1828, døvstum.
H 4. Karen Olsd. Steine, f. p. S. 1834, f 1889, døv-
stum.

----
467 Bind V
---
G 2. Jeremias Ellingsen Steine ostre, f. p. S. 1798, t
smst. 1870. * x ) 1845 Ingeborg Olsd. Midtgrundan,
f. p. M. 1809, t p- Steine 1847. Dtr. av Ole Haldo
sen M. og h. Marta Jeremisad. Enke efter Ellev
Ottesen, Skei. Se Midtholmsætten. *-) 1849 Marit
Olsd. Midtgrundan, foregåendes soster, f. p. M.
1818, f P- Steine 1881. Dtr. av Ole Haldosen M.
og h. Marta Larsd. Enke efter Petter Midtgrundan.
H F. Elling Jeremiassen Reppe, f. p. Steine 1847.
* Grete Halvorsd. Lorås. Se Midtholmsætten.
F 7. Ole Olsen, f. p. Steine nordre 1766.
F 8. Marit Olsd. * 1789 Jon Arntsen Josås, Tromsdalen.
Magnhild Larsd., f. p. Steine nordre 1719.
F 2
E 3
E 4
Kristofer Larssen Steine nordre, f. p. S. 1722, f 1740.
Rasmus Larssen Garnes, f. p. Steine nordre 1723, f P- Gar
nes 1768. * 1749 Kirsten Pedersd. Garnes, f. p. G. 1725,
t smst. 1789. Hun *') 1721 Lars Karlsen Fikse.
Fl.Beret Rasmusd. Garnes, f. p. G. 1750. * 1785 Jakob
Anderssen Stuskin. Se Stuskinætten.
F 2. Peder Rasmussen Garnes, f. p. G. 1750, i smst. 1806,
myrdet. * 1784 Agnes Olsd. Slapgård, f. p. S. 1754,
f p. Garnes 1797. Dtr. av Ole Anderssen S.
G 1. Kirsti Pedersd. Garnes, f. p. G. 1785, f smst. 1806,
myrdet.
H 1". Anne Olsd. Haga, f. p. Garnes 1806, f p.
Stuskin 1895. (Far: Ole Larssen Skavhaugg).
* 1828 Ole Olsen Haga, sersjant, f. p. H.
1792, f p. Haga 1873. Se Stuskin.
G 2. Rasmus Pedersen Garnes, f. p. Levring 1787, f p
Garnes 1806, myrdet.
G3.01e Pedersen Garnes, f. p. Levring 1790, i 1843,
druknet. * 1809 Marta Jonsd. Storvuku, f. 1786.
Dtr. av vaktmester Jon Mikkelsen og h. Maren
Nilsd.
Hl. Agnes Olsd., f. p. Garnes 1810, + p. Auskin
1885. * 1837 Jonas Jakobsen Halset, f. p. H.
1810. Se Slapgårdsætten.
H 2. Jon Olsen Grundan, f. p. Garnes 1813, f p
Vestgrundan 1896. * 1841 Marit Lassed.
Grundan, hans søskenbarn, f. p. G. 1813, f
1882. Dtr. av Lasse Nilssen G. og h. Karen
Jonsd.
I 1. Ole Jonsen Grundan, f. c. 1846.
12. Martinus Jonsen Grundan, f. 1852.

----
468 Bind V
---
J 1. Alf Martinsen Grundan, f. 1888. * Gudvor
Mikalsd. Dillan, f. 1894. Dtr. av klokker
Mikal Jeremiassen D.
K 1. Kari, f. 1925. K 2. Martin, f. 1927
I 1. Karen Jonsd., f. 1849.
H 3. Maren Olsd. Garnes, f. p. Garnes 1815, f P-
Sul 1875. * 1836 Nils Olsen Sulstuen, f. 1811,
f 1895. Se Sulstuætten.
H 4. Ole Olsen Garnes, f. p. G. 1819, f smst. 1903.
•*) 1842 Beret Olsd. Steine nordre, f. 1822, f 1856.
Se ovenfor El, F 6, Gl, Hl. •") 1860 Inger
Maria Andersd. Søkstad, f. p. Midtholmen 1821.
t p. Søkstad 1897. Dtr. av løitnant og dyrlæge
Anders Jeremiassen Holm. Enke efter Hans Hen
riksen Sokstad. Ingen barn.
H 5. Pauline Olsd. Garnes, f. p. G. 1821. * 1848 Jon
Mikkelsen Storvuku, hennes søskenbarn, f. 1822,
t 1916. Se Fårenætten.
H 6. Lasse Olsen Auskin, f. 1831, f 1914. * 1863
Malena Jeremiasd. Mønnes, f. p. M. 1831, f 1913.
Ingen barn.
G 4. Anders Pedersen Garnes, f. og f p. G. 1793.
G 5. Lars Pedersen Garnes, f. p. G. 1795, f 1806, myrdet.
Lars Rasmussen Garnes, Søråker, f. p. G. 1754, f P- Sør
åker 1813. * 1791 Gunhild Sivertsd. Søråker, enke. Ingen
barn.
Ingeborg Rasmusd. Garnes, f. p. G. 1757. *') 1789 Jon
Ellingsen Hallem, enkemann, f. p. H. 1731, f 1797 Se Øvre
Stiklestadætten. * 2 ) 1800 Anders Nilssen Jøsås, enkemann.
Hans Rasmussen Hellan øvre, f. p. Garnes 1760. * 1792
Agnes Taraldsd, f. p. Holmen 1767, f p. Hellan 1850
G 1. Kirsti Hansd. Hellan, f. p. H. 1801, f p. Vangstad 1879
* 1820 Jonas Mortensen Kulstad, Hellan. Se Slap-
gårdsætten.
Magnhild Rasmusd., f. p. Garnes 1763. * 1792 Morten
Jonsen Auskin.
Ole Rasmussen Levring, f. p. Garnes 1766. * 1791 Guru
Toresd. Haga, enke, f. p. Østgård 1754, dtr. av Tore Amund
sen 0 og h. Ragnhild Bertelsd. Haga Enke efter Ole Jakob
sen Levring.
G 1. Kirsti Olsd. Levring, f. p. L. 1792, f 1876. * 1817 Iver
Pedersen Kvello, Kvellolien, f. 1795, f 1878.
G2.01e Olsen, f. p. Levring 1795. * 1828 Kirsti Larsd.
Jøsås.

----
469 Bind V
---
E 5. Anna Larsd. Steine nordre, f. p. S. 1725. *') 1745
Sivert Jonsen Gudding. «* 2 ) Daniel Ellevsen.
E 6. Magnhild Larsd. Steine nordre, f. p. S. 1727 * 1755
Johannes Anderssen Lein. Se Leinsætten.
E 7. Ole Larssen Gudding østre, f. p. Steine nordre 1730,
t p. Gudding 1800. •*) 1754 Beret Tomasd. Gudding,
enke efter Amund Toresen G *-) 1775 Marta Ellevsd.
Halset, f. p. Auskin 1749.
F 1. Lars Olsen Gudding, vestre, f. p. G. 1776, f 1862.
* 1813 Beret Larsd. Folio, f. p. F. 1785, f P- Gud-
ding 1866. Se ovenfor El, F 2, Gl.
Gl. Ole Larssen Melby, f. p. Gudding 1814, f P-
Melby 1871, hengte sig. * J ) 1855 Olina
Ottersd., f. i Skogn c. 1812, f p. Melby 1858.
*-) 1860 Beret Larsd. Stiklestad, f. p. S. 1836.
Dtr. av Lars Anderssen Stiklestad og h. Siri
anna Ellingsd. Melby.
H 1. Lars Olsen Melby, f. p. M. 1864.
H 2. Birgitte Olsd. Melby, i. 1860.
G 2. Lars Larssen, f. p. Gudding 1816.
G 3. Mikal Larssen Melby, f. p. Gudding 1820, f P-
Melby 1888. * 1863 Ingeborg Olsd., f. 1829,
dtr. av Ole Halvorsen Lyng og p. Guru Jonsd
Nord Lyngsvald.
H 1. Lars Mikalsen, f. 1866.
H 2. Grete Mikalsd., f. 1869.
F 2. Ellev Olsen Skjerdal, f. p. Gudding 1784, f p.
Skjørdal 1843, hengte sig. * 1816 Anne Marta
Ottesd., f p. Skjørdal 1851, 80 år gl. Enke efter
Johannes Eriksen Matberg, Skjørdal. Ingen barn.
F 3. Ole Olsen Gudding, f. p. G. 1787.
F 4. Mikkel Olsen Gudding, f. p. G. 1793, f 1815.
F 5. Beret Olsd. Gudding, f. p. G. 1778. * Eskild Nos
sum, Skogn.
F 6. Beret Olsd. Gudding, f. p. G. 1780. * Ole Bjørken.
F 7. Elsebe Olsd. Gudding, f. p. G. 1782.
FB. Magnhild Olsd. Gudding, f. p. G. 1782, tvilling
med F 7.
D 4. Marit Olsd. Melby. * 1725 Sevald Larssen Ostnes, f 1752,
76 år gl. Se Volen.
D 5. Gunhild Olsd. Melby. * 1731 Ole Larssen Breding
D 6 Olsen, f 1719, 14X> år.
D 7. Ole Olsen Melby, f. p. M. 1707, f 1716.
D 8. Anders Olsen Melby, f. p. M. 1710, f 1733.

----
470 Bind V
---
Ellev Olsen Melby, f. p. M. 1713, f 1718.
I.Ole Olsen Steine sondre, korporal, f. p. Melby 1720, t p.
Steine 1773. * 1748 Gollaug Olsd. Steine, f. p. S. sondre
1725, f smst. 1808, dtr. av Ole Rasmussen S. og h. Kirsti
Olsd.
E l.Ole Olsen, f. p. Melby 1748.
E 2. Lisbet Olsd. Steine, f. p. S. 1740. * 1775 Ole Torkildseti
Rod, enkemann.
E 3. Ole Olsen Steine sondre, den eldre, f. p. S. 1751, f som
kårmann smst. 1831, ugift.
E 4. Kirsten Olsd. Steine, f. p. S. 1753. * 1779 Haldo Ras-
mussen Oppem, hennes soskenbarn.
E 5. Marit Olsd. Steine, f. p. S. 1754. * 1790 Johannes
Larssen Rostad, enkemann.
E 6. Ole Olsen Steine sondre, den yngre, Årstadvald, f. p. S
1756. Var i 1781 i Kjobenhavn. * 1804 Beret Andersd.
Arstad.
E l.Ole Olsen Gjeilstuen under Midtgrundan, f. p.
Årstad 1804, + 1878. * 1829 Randi Jonsd. Grun
dan, f. p. Kolstadvald 1803, f 1878, dtr. av Jon
Jenssen Kolstadvald og h. Johanna Andreasd.
Gl. Lisbet Olsd., f. p. Grundan 1829. Reiste til
Flakstad 1873. * 1863
G 2. Ingeborg Olsd., f. p. Grundanvald 1832
1858.
G 3. Anne Olsd., f. p. Grundanvald 1832, tvilling
med G 2. Reiste til 80, Vesterålen.
G 4. Olava Olsd., f. p. Grundanvald 1835.
G 5. Marta Olsd., f. 1840.
G 6. Liva Olsd., f. c. 1842.
F 2. Anders Olsen Storoen under Auskin vestre, f. p.
Årstad 1806. * 1830 Magnhild Nilsd. Linset, f
Auskinvald 1803, t 1885. Dtr. av Nils Arntsen
Auskinvald og h. Marta Andersd.
Gl. Nils Anderssen, f. p. Linset 1830.
G 2. Ole Anderssen, f. p. Auskinvald 1832, snekker.
* 1854 Ingeborg Anna Pedersd.
H 1. August Olsen, f. i Sverige c. 1860.
H 2. Marius Olsen, f. i Sverige c. 1862.
G 3. Mikal Anderssen, f. p. Auskinvald 1836.
G 4. Martinus Anderssen, f. 183 ( ).
G 5. Elling Anderssen, f. c. 1842.
F 3. Mikkel Olsen, f. p. Årstad 1808.
F 4. Marta Olsd., f. p. Årstadvald 1811, f 1827.

----
471 Bind V
---
F 5. Elias Olsen, f. p. Årstadvald 1814. * 1846
F 6. Lisbet Olsd., f. p. Årstadvald 1816.
E 7. Anne Olsd. Steine søndre, f. p. S. 1758.
EB. Beret Olsd. Steine søndre, f. p. S. 1760.
E 9. Magnhild Olsd. Steine søndre, f. p. S. 1760, tvilling
med EB. ' 1797 Anders Olsen Nes, Skogn, vaktmester
E 10. Marta Olsd. Steine søndre, f. p. S. 1763. * 178 Q Ando
Nilssen Indal: Se Vester Indalsætten.
Eli. Lars Olsen Steine søndre, f. p. S. 1769.
D 11. Kristofer Olsen Melby, kaptein, f. p. M. 1722. Var ser
sjant i det danske grenaderkorps, blev sekondløitnant reformé
ved Nordenfjeldske skiløperkorps 3. mars 1756, sekondløitn.
ved Lollandske (arveprins Fredriks) regiment 28. juli s. a,
titulær premierløitn. 2. desbr. 1761, premierløitn. 26. oktbr.
1763, ansatt ved 2. grenaderkompani av samme reg. 6. au
gust 1765, kompanichef 25. mars 1773, stabskaptein ved 4.
Jyske nationale bataljon 1. juli 1774, da denne innlemmedes i
Jyske gevorbne infanteriregiment, stabskaptein i 1. Fynske na
tionale bataljon 17. august 1774 — bataljonen var innlemmei
i arveprins Fredriks reg. fra 1. juli 1774, kompanichef i arve
prins Fredriks reg. 1. juli 1776, avskjed 11. des. 1789. Var i
1751 utkommandert til Altona. * 1756 i Kjøbenhavn m Birte
(Birgitte) Marie sal. Strømmen, f i Kbh. 2. septbr 1771
D 12. Magnhild Olsd. Melby, f. p. M. 1724, f 1743
D 13. Lisbet Olsd. Melby, f. p. M. 1725. * 1747 Mikkel Larssen
Ulve, Skogn.
E l.Ole Mikkelsen Ulve, f. c. 1761.
E 2. Siri Mikkelsd. Ulve. * Nils Myr, Skogn.
:3. Marit Mikkelsd. * Anders Olsen Holm, Skogn
E 4. Ingeborg Mikkelsd., f. c. 1757.
E 5. Magnhild Mikkelsd., f. c. 1763.
D 14. Nils Olsen Melby, f. p. M. 1727, f 1728.
D 15. Nils Olsen Melby, f. p. M. 1728, f 1754, druknet ved Haga
D 16. Arnt Olsen Volen, f. p. Melby 1730, f p. Volen 1785.
* 1758 Anne Olsd. Volen, f. p. Steine søndre 1722, + p.
Volen 1804. Dtr. av Ole Rasmussen Steine søndre Enke
efter Villum Larssen Volen.
E 1. Marit Arntsd. Volen, f. p. V. 1759. * 1794 Sevald Lars
sen Østnes, siden Balgård. Se Volen.
E 2. Kirsten Arntsd. Volen, f. p. V. 1761.
E 3. Kirsten Arntsd. Volen, f. p. V. 1764. * 1788 Andreas
Ottesen Moksnes, Frosta.
E 4. Magnhild Arntsd. Volen, f. p. V. 1769. * 1793 Lars
Larssen Eklo søndre.
30

----
472 Bind V
---
Dl 7 Lars Olsen Minsås, f. p. Melby 1732, f P- Minsås
1781. * 1760 Marit Knutsd. Minsås. Hun * 2 ) 1782
Iver Knutsen Hestegrei. Ingen barn.
C 2. Marit Iversd. Haugan, f 1718. * 1707 Anders Olsen Håkes
vuku, Haugan. (Se Hauganætten).
C 3. Mali Iversd. Haugan. * 1712 Jon Kristensen Volden.
FÆRENS ÅLMENNING
Gårdsnr. 236.
ALMENNINGSÅSEN
Gårdsnr. 237.
Omkring 1804 begynte der en nvrydnmg i Indalsalmenningeri.
Det ved tingsvidne den 15. august 1829, at Jens Henrik
sen for omtrent 25 år siden begynte oprydningen efter utvisning
av Ando Indal og Lars Stuskin på lensmann Hegstads anmodmng
I 1829 var omtrent 20 mål innhegnet, hvorav halvdelen dyrket
til *å Vpt"
Eiendommen er skyldsatt i 1836 for 1 dal. 2 ort 8 sk, ny skyld
3,56 mk. i ét bruk.
Denne Jens likesom hustruen, Anne Jonsdatter, var fra Øvre
Jermstadvald; de blev gift i 1788. Anne dode i 1818 på Almen
ningsåsen Ved skiftet efter henne oplyses, at der av huse var en
liten gammel stue og en ny ditto under et samt et fjøs. Taksten
på det hele var 6 spdl. Kreaturene tilhørte barna. Man blev emg
om at den gryte og de to skinnfeller, som var registrerte, skulde
tilfalle enkemannen og således ikke regnes boet tilgode Imidler
tid er nok ikke dette blitt godkjent; ti skiftet er først sluttet aret
efter med det resultat, at innbo og løsøre blev verdsatt til 5 spdl.
°Ved kongelig skjote av 24. desbr. 1833, tgl. 8. februar 1837,
blev plassen skjøtet til Jon Olsen Bringsds for 200 spdl. Jon var
født på Kulslien 1800, sønn av Ole Jonsen, som var innflyttet fra
Hof prestegjeld og siden kom til Bringsåsen. Jon har visst brukt
Almenningsåsen, lenge for han kjøpte den; ti han kaltes Jon Olsen
Åsan allerede i 1822, da han blev gift med Karen Eriksdatter
Indalsvald Han døde som kårmann på Almenningsåsen i 1881.
I 1835 hadde gården en besetning på 2 storfe, 5 sauer og d
geiter og en utsed av % td. bygg, 'A td. havre og % td. poteter
I 1865 var besetningen 1 hest, 5 storfe, 10 sauer og 11 geiter
og utseden % td. bygg, 2 tdr. havre og 3 tdr. poteter, bnder
gården var der nu blitt en plass, Kristianstykket, bebodd av Jons

----
473 Bind V
---
svigersonn, Kristian Olsen. På denne føddes 1 hest, 2 storfe 4
sauer og 4 geiter og såddes K td. bygg, 1 td. havre, og 2 tdr. poteter.
1 1875 kaltes eiendommen Almenningsåsen vestre Den hadde
da en besetning på 1 hest, 1 okse, 3 kyr, 2 ungnaut og kalver
9 sauer og lam, 10 geiter og kidd og 1 svin og en utsed av 1 td
bygg, 2 tdr. havre og 4 tdr. poteter. På Kristianstykket føddes
1 okse 4 kyr, 3 ungnaut, 11 sauer, 11 geiter og 3 svin og såddes
A td. bygg, 1 % tdr. havre og 3 tdr. poteter. Av svinene tilhørte
2 indersten Karl Johan Anderssen fra Talvik, av profesjon «tusen
kunstner». Kristian Olsen kaltes ved denne telling selveier så
han har vel allerede da delvis overtatt gården; siden overtok'han
den helt for 500 spdl. og kår ifl. skjøte av 24. juni, tgl. 16 august
1876, fra svigerfaren, som også var hans halvbror, idet Kristian
var sønn av Ole Jonsen Bringsås og født i 1828.
Efter Kristian overtok svigersønnen, Anton Larssen, gården
Nu eies den av Gustav Hybertsen, som kjøpte den i 1028.
ÅSAN ØSTRE
Gårdsnr. 238.
Denne gard - - eller plass, som det heter i almenningsbeskn-
V f\~? V , lSst ryddet av Søren som formodentlig ikke
er født i bygden. Han kalles Søren Petersen Nerholmen i 1815
J,,?^ 1 ™ gift med Mali Mikkelsdatter Prestgård, datter av
Mikkel Toresen Nerholmen.
. S ør o en døde i 1851, 66 år gammel, og sønnen, Mikkel Sørensen,
født pa Auskinvald i 1815, overtok gården efter ham. Den blev
skyldsatt 11. septbr. 1854 for 1 ort 12 sk. (ny skyld 0,87 mk) og
ved kgl. skjøte av 27. august 1856, tgl. 6. februar 1857, solgt til
Mikkel for 50 spdl
Den hadde i 1865 en besetning på 5 storfe, 12 sauer og 1
geit og en utsed av % td. bygg, % td. havre og 3 tdr. poteter På
en plass under eiendommen føddes 2 storfe og 8 sauer og såddes
Å td. bygg og 2 tdr. poteter. I 1875 var besetningen 2 okser
J kyr, 2 ungnaut, 10 sauer og lam, 4 geiter og kidd og 1 svin og
utseden 1 td. bygg, % td. havre og 3 tdr. poteter
aårlffn 3016 aV 12 ' tg J- 13 ' au 2 ust 1891 ' overdr °g Mikkel
garden til svigersønnen, Nils Anderssen, for 800 kr og kår Nil«
reiste til Amerika og Edvard Olsen kjøpte gården, som han" frem
deles eier og bruker. Han er dessuten forpakter av Gravdalslien
ANDRE NYRYDNINGER I INDALSALMENNINGEN.
Foruten de ovenfor nevnte to gårder, blev det i 1830—50-
arene mange nye hjem oppe i «Almenningsåsen». Det var ryd

----
474 Bind V
---
ningsmenn, som nedsatte sig der, og tilslutt blev det en hel liten
grend, som i almindelighet blev kalt Rata. Det skal være god
jord deroppe, og det berger sig lenge for nattefrost.
Almenningskommisjonen regner i 1865 op ialt 8 bruk innen
for almenningens grenser foruten de ovennevnte gårder. Vi hit
setter, hvad «den ved kgl. resol. av 6. juni 1861 til Undersøgelse
m. V. af Almenningsforholdene i Nordre Throndhjems Amt ned
satte Kommision» anfører under Indals ålmenning:
« Fremdeles ligger inden denne Almennings Grændser
Eiendommen Aasen, der, efter oprindeligen at have været en
Rydningsplads, er ved Kongeligt Skjøde af 24de Desember 1833,
thinglæst Bde Februar 1837, overdraget John Olsen. Denne Eien
doms Grændser ere afmærkede af Kommissionen med 5 Hoved
merkerøser (en i hvert Hjørne) og 6 Mellemrøser. Eieren er ikke
brugsberettiget i Almenningen. Ligeledes er inden Almenningen
Halvdelen af Pladsen Østre Aasan, skyldsat Ilte September 1854
for 1 Ort 12 Skilling, solgt til Mikkel Sørensen ved Kongeligt
Skjøde af 27de August 1856, thinglæst 6te Februar 1857. Ogsaa
denne Plads's grændser ere afmærkede ved 4 større og 8 mindre
Røser. Endelig findes i Almenningen 8 Rydningspladse, nemlig:
1. En del af Rydningen, der ved Bygselseddel af 13de August
1859 thinglæst 14de August 1861, er overdraget Olaus Olssen
og Kone paa levetid. Resten af Pladsen ligger iflg. den af
Kommissionens Konduktør opstukne Linie paa Jenssens Gaard,
Indals Grund.
2 Gravdalslien eller Østre Aasan bruges af Enken Ingeborg
Eriksdtr. paa livstid i Medhold af Bygselseddel, dateret 6te
Juli 1835, thinglæst 15de August samme Aar. Pladsen er
skyldsat den 16de Juli 1859.
3 Lilleenget, bygslet ved Seddel af 13de August 1859, thing
læst 15de August 1861, paa 10 Aar til Christen Anderssen og
Marthe Jacobsdtr., hvilken nu er gift med Arnt Gulbrandsen.
4 Sagmoen bygslet paa samme Tidsrum ved Seddel af 13de
Aug. 1859, thinglæst 14de August 1861, til Ole Thorkildsen
oo- Hilda Nielsen. (Skal være Haldo Nilssen).
5 Lillemoen ved Seddel udstedt og thinglæst samme Dage som
under No 4, bygslet paa 10 Aar af Paul Anderssen.
6 Fagerlien, samtidigen bygslet paa 10 Aar til Anders Hal-
vorsen. . _ . _
7 Haugem, ved Seddel af 13de August 1859, thinglæst 7de Fe
bruar 1860, bygslet paa Levetid af Anders Olssen.
8 Hesjebækvolden, bygslet paa 10 Aar til Peder Hanssen ved
Seddel af 13de August 1859, thinglæst 15de August 1861.

----
475 Bind V
---
Grændserne for samtlige ovenanførte 8 Pladse ere fastsatte
ved en af Fogden i Stør- og Værdalen den 16de Juli 1859 afholdt
forretning, hvorfor, — saavelsom fordi det Kongelige Departe
ment for det Indre i Skrivelse til Kommissionen af 27de Mai 1864
har bestemt, at de paa 10 Aar i denne Ålmenning nedsatte Bygsel
mænd skulle fraflytte Pladsene ved Udløbet af nævnte Tid, —
Kommissionen har anseet det ufornødent at lade Rydningsplad
senes Grændser af merke.» —
Om disse rydningsplasser fremgår efter folketellingene av
1865 og 1875:
1. Rydningen: Olaus Olsen var visstnok sønn av Ole Olsen
Skavhaugg og født 1821. Konen, Bertine Larsdatter, var fra
Trondhjem. Stedet hadde i 1865 en besetning på 1 storfe, 4 sauer
og 2 geiter og en utsed av X A td. bygg og 2 tdr. poteter. I 1875
brukte han Gravdalslien.
2. Gravdalslien. Må være en av de eldste rydningsplasser
deroppe, eftersom den er bortbygslet allerede i 1835, og er vel
ryddet samtidig med Åsan østre. I almenningskommisjonens be
skrivelse betegnes jo den til Mikkel Sørensen solgte del som «halv
delen av plassen Østre Åsan», og da er vel Gravdalslien den
annen halvdel. Den var i 1865 øde og übeboet (ifl. folketellingen);
men i 1875 bruktes den av Olaus Olsen, som holdt 2 kjør og 0
sauer og sådde 2 våg bygg, 'A våg havre og 3 tdr. poteter. Mu
ligens brukte han også Rydningen sammen med denne.
3. Lilleenget. Kristian Anderssen var født i Støren 1824,
gift med Andrea, datter av Peder Pedersen Indalen og hustru
Sirianna Andosdatter. På eiendommen holdtes i 1865 1 hest og
4 storfe og sddes Va td. bygg og 1 td. poteter. I 1875 var beset
ningen 1 ku, 4 sauer og 1 geit og utseden X A td. bygg og IV* tdr.
havre. Det var smått for ham da: «Opholdes for det meste af
Kassen,» heter det.
Marta Jakobsdatter var visstnok født 1809, datter av Jakob
Jonsen Østnesvald, og har vel vært enke, da hun blev gift med
Arnt Gudbrandsen, som formodentlig var utenbygds fra. Hans
part var i 1865 uten besetning; men han sådde % td. bygg og
\A tdr. havre. I 1875 var hun atter enke. Hun holdt da 1 sau
og sådde 1 bismerpund bygg og \% tdr. poteter. (Hun opføres
forresten da med navnet Marta Olsdatter, og plassen kaltes Lille
enget øvre).
4. Sagmoen. Ole Torkildsen, sønn av Torkild Olsen Storstad
vald, var født i 1809 og i 1858 gift med Lisbet, datter av Nils
Haldosen Tromsdalen. Den part, han brukte, kaltes Sagmoen
østre. Han betegnes som «træarbeider». Haldo Nilssen var født

----
476 Bind V
---
i 1832 og gift med Anne Pedersdatter. «Gjør træsko», heter det
i folketellingen av 1875.
Ole Torkildsen hadde i 1865 en besetning på 2 sauer og 4
geiter og en utsed av 2 tdr. poteter. I 1875 var besetningen 1
ungnaut og 4 sauer og utseden V 4 td. bygg og 1 % tdr. poteter.
Haldo Nilssen holdt i 1865 1 storfe og 3 sauer og sådde *4 td.
bygg og 2 tdr. poteter. I 1875 hadde han 1 ku og 3 sauer og
sådde Vs skjeppe bygg, x k td. havre og IV* tdr. poteter.
5. Lillemoen. Paul Anderssen var født i 1811, sonn av An
ders Paulsen Tømte og hustru Maren Nilsdatter. Hans annen
hustru, med hvem han blev gift i 185 Q, var Sirianna, datter av
Rasmus Jonsen Kulstadvald. Paul døde i 1874, Sirianna i 1884
Eiendommen hadde i 1865 en besetning på 1 storfe og 5 sauer
og en utsed av Vx td. bygg og IK> tdr. poteter. I 1875 var beset
ningen Ikuog 8 sauer og utseden td. bygg, Ys td. havre og
2X. tdr. poteter.
6. Fagerlien. Anders Halvorsen var fra Åsingen i Sverige,
født 1818. Hustruen, Ragnhild Olsdatter, var fodt i Trondhjem
1815. Plassen hadde i 1865 en besetning på 2 storfe og 8 sauer
og en utsed av Va td. bygg og 2 tdr. poteter. I 1875 var beset
ningen 2 okser, 2 kyr, 6 sauer og 4 geiter og utseden [ A td. byg£
og 4 tdr. poteter.
7. Haugem. Andreas Olsen var født i 1800 og hustruen,
Gjertrud Sivertsdatter i 1811. På plassen føddes i 1865 2 storfe
og 5 sauer og såddes X A td. bygg og % td. poteter. I 1875 var
besetningen 2 kyr, 1 ungnaut, 2 sauer og 2 geiter og utseden Vi
td. bygg, a /4 td. havre og 1 td. poteter.
8. Hesjebækvolden. Peder Hanssen var født i 1807, sønn av
Hans Anderssen Langdalen, var gift med Anne, datter av Johan
Olsen Molden. Peder døde i 1885, Anne i 1890. Han holdt i
1865 1 hest, 1 ku og 1 sau og sådde x /4 td. bygg og 1 td. poteter.
I 1875 hadde han 1 hest og sådde X A td. bygg, Vs td. havre og
li td. poteter. Han hadde da fattigunderstøttelse.
Indredepartementets skrivelse av 27. mai 1864. som fastsatte,
at de, som bare hadde bygslet for 10 år, skulde flytte vekk, når
bygselkontrakten løp ut, måtte være et hardt slag for disse fattige
folk, som hadde strevet for å rydde og skape sig et hjem i øde
marken. De var da heller ikke villige til å flytte, ja det gikk så
vidt, at almenningsstyret måtte rive taket av husene for å få
folk vekk.
Her synes å være optrådt med unødig brutalitet fra det offent
liges side; men forklaringen her som ved Jensensaken får vel
søkes i, at de stadige almenningstyverier hadde meddelt opinionen

----
477 Bind V
---
en skrekk for skogens ødeleggelse, som var godt på vei til å anta
en hysterisk karakter.
Senere blev almenningen befaret og taksert, og man fant da
ut, at det var skog nok, om man la et skogstykke til brukene. Dess
uten var det ilde, at god, dyrket jord skulde vokse til med skog.
Det blev da dannet to nye hjem av brukene oppe i Rata.
Indalsrønningen. Rydningen sammen med plassen Reiren
under Indalen vestre er nu eiendommen Indalsrønningen. (Se
Indalen.
Gravdalslien, gårdsnr. 238, bruksnr. 2, brukes nu for avgift
sammen med Åasan østre av Edvard Olsen.
Fagerli nordre er dannet ved, at Haugem, Fagerli og Lille
moen er slått sammen til ét bruk. Omkring 1910 kjøpte Ole Kveila
og Peter Eklo dette og det følgende bruk. Nu eier Johannes Kvel
stad Fagerli nordre. Han gav 3000 kr. for gården og har opført
nye hus der.
Fagerli søndre er dannet ved sammensmeltning av Sagmoen
og Lilleenget. Adolf Edvardsen Åasan kjøpte eiendommen for
2000 kr. og har opført hus der.
GRØNNINGEN
Gårdsnr. 239.
Navnet: Et fiskevatn. Grønningen er navn på en mengde inn
sjøer; det kommer neppe noensinne av adjektivet groen = grønn,
men overalt av grunnr = grunn, oprinnelig oldnorsk Grynningr,
likesom det hyppige sjønavn Dypingen av djupr. Dette vann er
meget grunt.
Se under: Fiskeri.
MOLDEN
Gårdsnr. 240.
Navnet: Uttales: Målla. — Molden 1664. 1723.
Efter uttalen kan det ikke forklares av Moldi, brukt som fjell
navn, hvilket ellers kunde passe efter beliggenheten under et fjell
med temmelig spiss topp. Det må være et hunkjønnsord, og da
ligger det nærmest å opfatte det som oprindelig elvenavn. Et
sådant finnes bevart i Moldelven i Beistaden, i Molldøla i Skjåk
og i Moldådalen i Ulvik. Der går en bæk ut i elven straks oven
for gården.
Skylden: Gården er først skyldsatt omkring 1660. Dens eldste
skyld var 1 øre 12 mkl., fra 1836 1 dal. 3 ort 21 sk., i 1907 4,03
mk. i ét bruk.

----
478 Bind V
---
Eiere: Molden er antagelig ryddet i første halvdel av 1600-årene,
dog finnes der intet spor av dens tilværelse ennu i koppskattmann
tallet av 1645. Fra den blev skyldsatt, tilhørte den Kronen, men
er ganske straks gått over til å bli proprietærgods, idet den i mid
ten av 1660-årene tilhører Birgitte Anders Olsens og i slutten av
1660-erne Kristofer Kaspersen Schøller, hvorefter den var i hans
Molden, sett fra sydvest 1929. Fot. H. Anderson.
families eie, inntil kaptein Kristian de Sene, som var gift med Anne
Marie Schøller, solgte den ved auksjon til løitnant (senere oberst
løitnant) Lorents Didrik KMver, som fikk skjøte 8 / 12 1739, tgl. *h
1740. Kjøpesummen var 45 rdl. 1 ort.
Kliiver fikk i 1741 kongelig bevilling til å makeskifte Molden og
3 andre gårder til Stiklestad kirke mot Bjartnes. Makeskifteskjøtet
er av 2 % 1742, tgl. 4 /a 1743. (Se Bjartnes). Således blev Molden
kirke gods.
Da Sivert Flet var blitt kirkeeier fikk han i 1756 kongelig bevil
ling til å makeskifte Molden til Ole Larssen Steine mot Jøssås østre.
Makeskifteskjøte 2 %2 1757, tgl. 29 / 2 1758.
Ole Larssen solgte allerede ved skjøte av "/« 1757, tgl. 2o '->
1758, Molden til Jakob Olsen Steine for 280 rdl., og Jakob over
drog den for samme pris til løitnant Tomas Lyng ved skjøte av
5 /io 1765, tgl. 20 / 2 1766. Lyng solgte den for 250 rdl. til Ole Olsen
Levring, som fikk skjøte 3 %, tgl. 16 / 8 1773.
Ved Ole Olsens død samme år blev gården solgt ved auksjon
iil Ole Mikkelsen Struskin for 225 rdl. 2 ort. Han fikk auksjons
skjøte 5 /i, tgl. 16 / 8 1774.


----
479 Bind V
---
Ved skjøte av 5 / 3 1791, tgl. 23 / 2 1792, solgte Ole Mikkelsen går
den for 220 rdl. til Johan Widerø Tonning, hvorved den gikk inn
i Verdalsgodset, som den fulgte, inntil Verdalens kommune i 1918
solgte den til opsitteren, Jakob Jakobsen.
Brukere: Gården nevnes første gang i kvegskattmanntallet av
1657 og bruktes da av Inguold Møllen, der betegnes som husmann.
Besetningen var 1 hest, 6 kyr, 1 geit og 10 sauer. Ingvald var i
1666 67 år gammel, og det er muligens han, som har ryddet gården.
Ved matrikuleringen i 1669 brukte Ingvald Ingebrigtsen den
fremdeles. Tienden blev sått til X> td. bygg og 1 td. havre, ledingen
til 1 ort og småtienden til 20 sk. Der fantes «hommelhaug och
hustømmer». Ingen forandring i skylden blev foreslått.
Efter Ingvald har der vært en Oluf, som der er holdt skifte
efter i 1694. Der registrertes da 1 hest, 6 kyr, 4 ungnaut, 7 sauer,
3 geiter og 1 svin. Aktiva var 39 rdl. 1 ort og beholdningen 17
rdl. 3 ort 8 sk.
I 1696 har Anders Schøller på sin brors vegne opbudt gården
til bygsel på tinget. Formodentlig er den ved denne leilighet bliit
bygslet til Peder, som har vært der i 1699 og muligens var en sønn
av Ingvald. Han var der ennu i 1718, og led da et stort tap, idet
svenskene synes å ha tatt omtrent alt, han eiet. Tapet beskrives
således:
Tilsammen 63 rdl. 48 sk.
Svenskene hadde i erstatning betalt 7 rdl.; men derav tok de
igjen 4 rdl. som brandskatt, da de trakk sig ut av bygden.
Det oplyses ved matrikuleringen i 1723, aat gården ikke har
skog, seter eller bumark, er «maadelig letvunden og frostagtig».
Utseden var 6 skjepper bygg og 2 tdr. havre, avlingen 12 sommer
lass vollhøi og 2 lass ekehøi og besetningen 1 hest, 3 kyr, 1 ung
naut, 5 sauer og 3 geiter. Tienden blev sått til 2 skjepper bland
korn, 4 skjepper havre — «ringe korn» og 6 mk. ost. Der blev
ikke foreslått noen fornadring i skylden.


----
480 Bind V
---
Efter Peder kom Anders Pedersen, muligens sønnen. Han hadde
før vært på Folioen og derefter på Ekren, hvor hustruen, Marit
Pedersdatter var fra. Ved skifte efter henne i 1738 er registrert
1 hest, 2 årskalver og et lite svin. På gården fantes 4 kyr; men
dem hadde enkemannen på leie — der var ingen, som hørte boet
til. Avlingen blev efter tiendeangivelsen beregnet til 5 tdr. 5 skjep
per bygg og 9 tdr. havre. Husene har vært i måtelig stand; ti
han fikk et åbotsansvar på 10 rdl. Aktiva og passaiva gikk akkurat
op i op med 17 rdl. 1 ord 15 sk. Det har altså vært ganske smått
for ham.
Anders blev samme år gift med Gjertrud Nilsdatter Jamt. Nu
først fikk han bygselbrev på gården av Kliiver 19 / u 1740, tgl. */a
1741. Hittil hadde han vel brukt den for avgift.
Da Sivert Flet var blitt kirkeeier, bygslet han Molden til Peder
Anderssen, rimeligvis foregåendes sønn. Han fikk bygselbrev •/•,
tgl. 8 /o 1744, men har ikke vært der lenge; ti Flet har utstedt
bygselbrev til Anders Olsen allerede 10 |->, tgl. 7 / 3 1740.
Da Jakob Steine i 1757 kjøpte gården av Ole Steine, blev der
foretatt en utskiftning således at et eng på sydsiden av Inna, Grude
enget, som før hadde vært brukt under Molden, blev lagt til Steine,
mens Bruvolløren på østsiden av elven blev lagt til Molden.
Jakob kom straks i konflikt med Anders Olsen, som tross
utsigelse ikke vilde flytte. Jakob førte vidner på, at han hadde
tilbudt Anders gården tilkjøps for, hvad han seiv hadde gitt; men
Anders vilde ikke gi mere enn 200 rdl. Og da Jakob siden vilde
flytte noen av sine eiendeler dit, nektet Anders ham adgang. Det
kom til prosess, og Anders har vel måtte flytte, hvorefter Jakob
brukte gården som eier, til han i 1765 solgte den til Lyng og siden
blev dennes bygselmann der ifl. bygselbrev av 7 /io 1765, tgl. -°h
1766.
Jakob bygslet Levring i 1770, og Lyng solgte i 1773 Molden
til Ole Olsen Levring. (Han var en eldre mann — var i 1736 under
navnet Ole Olsen Spillemand blitt gift med Mali Tomasdatter
Tromsdal). Både Ole og Mali døde samme år, som han hadde
kjøpt gården. På skiftet efter dem er registrert 1 hest, 2 kyr, 3 ung
naut, 6 geiter, 6 sauer og 1 svin. Gården blev verdsatt til 200 rdl.;
men det var heftelse på den for 200 rdl. til Ole Larssen Steine
nordre. Aktiva og passiva balanserte nøiaktig med 323 rdl. 2 ort 5 sk.
På skifteauksjonen kjøpte Ole Mikkelsen Stuskin gården i 1774
og brukte den som eier, til han i 1791 solgte den til Tonning. Han
har nok vært nødt til å seige; ti det heter i skjøtet at kjøpesummen
er likvidert i gjeld ifølge obligasjon av 8 A 1774 og senere erhvervet
dom, og forøvrig synes han stadig å ha vært i økonomiske vanske
ligheter — har vært stevnet for gjeld flere ganger. Han blev nu

----
481 Bind V
---
på gården som leilending, inntil han i 1807 opgav den for sønnen,
Johan Olsen, mot kår. Johan fikk bygselbrev av Miiller 2n /*> tgl.
4 h 1807. Den eldste sønn, Bård Olsen, hadde i 1796 lyst odelsrett
til gården; men noen innløsning blev dt ikke av.
Molden hadde i 1835 en besetning på 1 hest, 3 storfe, 8 sauer
og 6 geiter og en utsed av X> td. bygg, 3 tdr. havre og 2 tdr.
poteter.
Ved skifte i 1840 efter Johans hustru, Eli Jonsdatter, er bare
registrert 1 hest, 1 ku og 5 geiter. Johan Olsen døde i 1843. Søn
nen, Jon Johansen, hadde da hatt gården i bruk det siste år. Ved
skifteauksjon efter Johan i 1843 blev aktiva 49 spdl. 77 sk., mens
passiva var 207 spdl. 36K sk., hvorav 115 spdl. 100 sk. var obli
gasjonsgjeld til Nikolai Jenssen.
Efter Jon Johansen har Jakob Olsen Jermstad tatt gården i
bruk. (Se Jermstadætten). Han har den '/» 1849 fått avgiften
nedsatt til 16 spdl. årlig. Gården hadde i 1865 en besetning på
2 hester, 6 storfe, 12 sauer, 4 geiter og 1 svin og utseden var
Vi td. bygg, 6 tdr. havre og 5 tdr. poteter. På en husmannsplass
føddes 3 sauer og såddes Yi td. havre og 1 td. poteter. I 1875 var
besetningen 2 hester, 5 kyr, 1 ungnaut, 16 sauer og lam, 9 geiter 1
og kidd og 1 svin og utseden 1 td. bygg, 7 tdr. havre og 7 tdr.
poteter. På plassen Moldenget føddes 1 ku, 1 ungnaut, 4 sauer,
2 geiter og 1 svin og såddes V-i td. bygg, Vi td. havre og 2X> td.
poteter.
Fra "/« 1885 var det meningen at Anders Jakobsen skulde bruke
Molden «paa faderen, Jakob Olsens, vilkaar, saalænge faderen
lever». Men Anders er nok ikke kommet til å benytte sig herav; ti
nøiaktig likelydende kontrakt er siden utstedt til en annen sønn,
Jakob Jakobsen, og han har siden brukt den. Den 13 / 3 1918 kjøpte
han den av Verdalens kommune for 4600 kr. og fikk skjøte 28 /4 1921.
Fr as kilte par ter:
Granheim, skyld 23 øre, blev ved salget av Molden undtatt til
skolejord.
Moldenget, 25 øre, blev undtatt, da det kan overdemmes, om
Dillfossen skal reguleres.
Solheim, et småbruk, har Jakob Molden solgt til sønnen, Jakob
Jakobsen.
STEINE
Gårdsnr. 241 og 242.
Nav net: Uttales: stein\ — a Stæini 1313, af Steine, Stein 1491.
Stene 1520. Stein 1530. Stenn 1559. Stenne 1590. Stene 1610.
Steenne 1626. Stenne 1664. Steene 1723.

----
482 Bind V
---
Steinn; navnet sikter her utvilsomt til det østenfor gården lig
gende høie, isolerte berg, Stelnsvettaberget. Nutidsformen er utgått
fra dativen Steini.
Eiere: Det er sannsynlig at Steine i første halvdel av det 13.
årh, eiedes av Vegard av Varadal, som var gift med Inga fra Var
teig (Inga Kongsmor, mor til kong Håkon Håkonssønn).
Skylden: Gården har — iallfall helt fra begynnelsen av 1500-
årene — vært delt i to, formodentlig svarende noenlunde til de
-enere Steine nordre og søndre. De kalles i 1700-årene tildels også
Øster- og Vester-Stene.
Skylden var i 1650 1 sp. 12 mkl. for hver av dem. Før 1665
er den forhøiet til det dobbelt, 2 sp. 1 øre, hvilken skyld Steine
nordre beholdt til i 1836, da den blev sått til 12 dal. 1 ort 3 sk.
Steine sondre blev i 1701 avfelt til det halve, 1 sp. 12 mkl.
(approbert 25 / b 1703). Fra 1836 blev skylden sått til 12 dal.
3 ort 4 sk.
I 1907 var skylden for:
Steine søndre mk. 17,84 i ét bruk.
Steine nordre mk. 21,80, fordelt på 13 bruk, hvorav:
Bruksnr. 1: Steine nordre mk. 5,00.
Bruksnr. 2: Steine østre » 10,21.
I Gautes jordebok finner vi under «Stolssens landskyld» føl
gende:
«Af Steine åtte stadren fyr ther j (H) oris leigo oc nw bytte
wij wnder staden ij øris high fore Slappegarde, er nw Stein
b. f. iij (2#) øre.»
Altså har X> øre i Steine før Gautes tid (1475) vært erkebispe
gods, og Gaute har yderligere makeskiftet til erkestolen 2 øre mot
Slapgård, så den på hans tid har eiet ialt 2% øre i gården. Den
har imidlertid nokså snart skilt sig ved denne eiendom; ti den findes
ikke i Olav Ingebrigtssønns jordebok.
Dessuten var allerede på Gautes tid 1 øre i gården krongods.
En del av gården har tilhørt Bj eiker ne på Østråt, og endel
Bakke klosters gods, dog visstnok først lagt til dette efter reforma
sjonen, da godset var bortforlenet. Den kan neppe ha hørt til det
oprindelige klostergods; ti den blev ikke med da dette i 1675 blev
solgt til Marcelis.
Endelig tilhørte en landskyldspart på 1 øre 12 mkl. Reins
kolsters gods; den blev i 1675 solgt til Marcelis og har vel således
tilhørt klostergodset helt fra den katolske tid.
Henimot midten av 1600-årene har således eiendomsfordelingen
vært følgende:

----
483 Bind V
---
Steine søndre: Bakke kloster 1 øre 12 mkl. og bygselretten.
Reinskloster 1 » 12 »
Krongods 12 »
1 sp. 12 mkl
Tilsammen
og bygselretten.
Steine nordre: Bjelkegods
Krongods
1 sp.
12 »
Tilsammen
1 sp. 12 mkl
Slik var forholdet i 1650, kun med den forskjell at bygsel
retten over begge gårdene tilhørte Kasper Kristofersen Schøller,
som formodentlig har fått dem som brukelig pant.
Omkring 1660 har Kr onen atter gjenerhvervet gårdene og er
blitt eier av hele Steine nordre, hvis skyld nu var 2 sp. 1 øre efter
forhøielsen. Ved en auksjon over krongods i 1754 blev denne gard
solgt til opsitteren Ole Larssen og har siden vært brukernes eien
dom.
Ved skyldforhøielsen av Steine søndre synes bare Kronens part
å være blitt forhøiet, ikke Reinsklosters. Fordelingen for denne
gard blev således i den følgende tid:
Krongods 1 sp. 2 øre 12 mkl.
Reinskloster 1 » 12 »
1 » 12 »
Tilsammen 2 sp. 1 øre.
Ved skjøte av 30. mai 1666, utstedt av statsholder Ulrik
Fredrik Gyldenløve efter kongelig befaling om å seige endel kron
gods, blev Kronens 1 sp. 2 øre 12 mkl. solgt til «erlig og velagt
mand Aacke Joensen Houg», lensmann i Verdalen. Han betalte
«saa meget udj voris kiøb og foreening komb», heter det i skjøtet.
I 1671 erhvervet fogd Liv Borch gården, rimeligvis i Åge Haugs
dødsbo, og fra ham gikk den i arv til sønnen, Liv Livsen Borch,
som under 8 / 6 1698 skjøtet den til vicepastor Tomas Svendsen
Scheen. Ved tinglesningen "Ao samme år protesterte fogd Nils
Mejer mot salget, idet han påstod å ha tidligere tinglest skjøte.
Under 28 /4 1700 fikk dog Scheen også skjøte av Mejer på 4 mkl.
i gården, som denne var berettiget til; begge skjøter er tinglest
25 /6 1700.
Scheen pantsatte i 1711 sitt gods til rektor mag. Nils Krog, og
ved auksjon i dennes dødsbo kjøpte justitsråd Åge Hagen hans garde
i Verdalen ifl. skjøte av "/« 1744. Efter Hagens død gikk Steine
med flere garde i Verdalen ifl. testamente i arv til hans søsterdatter,

----
484 Bind V
---
Anne Marie Aussig og efter henne til major Aussig, som i 176 S
solgte dem til generalauditør Kjend} og kaptein Bay. Således kom
Steine søndre inn i Verdalsgodset, som den så fulgte til i 1925, da
den blev delt i to: Steine søndre og Steine vestre.
Steine søndre blev da av Verdalens kommune solgt til opsitteren,
Johan Johannessen og Steine vestre til Ole Edvardsen Åsan.
STEINE SØNDRE
Gårdsnr. 241.
Brukere: Maritte har i 1520 betalt 1 lod sølv i tiendepenning
skatt for den ene av de to Steine-gårder. Hvem av dem er det
umulig å si noe bestemt om.
I ledingsmanntallet for 1549 nevnes kun én opsitter på Steine,
og han har vel kanskje snarest brukt den annen gard. Det var
utvilsomt også den gang to brukere; men det er meget almindelig
at kun den ene står opfort for ledingen av hele gården.
I 1559 het opsitteren Siurd.
Fra begynnelsen av 1600-årene og til første halvpart av 1620-
årene het opsitteren Erik. I hans tid blev Steine skanse anlagt på
gårdens grunn. Erik var muligens en sønn av Siurd. Efter Erik
kom nemlig atter en Siurd, rimeligvis sønnesønn av den første. I
1645 er enken bruker av gården.
Før 1650 er E/ting Tomassen kommet dit, sannsynligvis ved
ekteskap med enken. Han var i 1666 53 år og hjemme på gården
var da to sønner Erik Siurdsen, 30 år, og Tore Siurdsen, 21 år.
De var utvilsomt sønner av den forrige opsitter, og Erik, den eldste,
tør være opkalt efter sin bestefar, som antagelig har vært oven
nevnte Erik; alt passer godt sammen.
Gårdens besetning i 1657 var 4 hester, 28 storfe, 8 geiter, 28
sauer og 4 svin. Kvegskatten var 3 rdl. 16 sk., den største i Vuku
sogn og den næststørste i hele bygden, idet kun Lein hadde den
større.
Ved matrikuleringen i 1669 blev tienden sått til 2 tdr. bygg og
4 tdr. havre, ledingen til 1 rdl. og småtienden til % rdl. 6 sk.
Skylden blev foreslått nedsatt til 2 spand.
Elling opføres som bruker ennu i 1689; men i 1690-årene er
der kommet en ny, Arnt Pedersen. Han søkte i 1700 om åfå
gården antatt som gjestgiveri og slettet av legdsrullen, rettigheter
som Østgrundan hittil hadde hatt. Han begrunner andragendet
med at han «om noget ufredeligt skulde påkomme, det Gud den
allerhøieste naadeligst afvende, da har oftest at formode en og
anden besværlighed mere end andre mine konsorter». General
major Vibe kunde ikke forstå, hvad besværlighet denne bonde kunde

----
485 Bind V
---
ha i ufredstider mere enn andre. Tvertimot måtte de tropper, som
i tilfelle skulde besette skansen, være ham til mere nytte enn skade
ved å skaffe ham inntekter av oltapperi «og anden næring han
derved kunde have».
Imidlertid kom ufreden, og dessverre var det ikke våre tropper,
men de svenske, som kom til å holde skansen besatt hele førjuls-
Sør Steine, sett fra sydvest 1920. Fot. E. Musum.
vinteren 1718 fra 12. september til over nyttår. Og det fikk nok
Arnt føle, idet gården var en av dem, som led allerverst. Tapet
opgis slik
5 stuer opbrent og skigarden
overalt ruinert og opbrent . .100 rdl. — sk.
10 kyr 35 » — »
Korn og høi, altsammen ned
revet og nedtrådt 150 » — »
2 kviger og 1 okse 6 » — »
20 småfe 10 » — »
5 kidd og 1 kalv 1 » 48 »
1 hest .. . 8 » — »
3 skjud 12 » — »
9 svin 10 » — »
Gårdsredskap 8 » 24 »
Seng- og gangklær 20 » — »
Matvarer 15 » 48 »
Kontant i brandskatt 3 » — »
Tilsammen 379 rdl. 24 sk.


----
486 Bind V
---
Svenskene hadde betalt 9 karoliner, som de siden tok igjen som
brandskatt.
Dessuten hadde husmannsenken efter Ole Moen mistet:
1 ku 3 rdl. 48 sk
1 svin 2 » — »
lalt 5 rdl. 48 sk
Som for nevnt var gården efter ansokning av 9 /4 1701 fra eieren.
pastor Tomas Scheen, blitt avfelt. Som grunn for andragendet
anføres at gården ikke alene tar skade av Inselven, men også er
optatt av Steine skanse.
Ved matrikuleringen i 1723 hadde gården 1 husmann, som
sådde 1 bismerpund, litt sagtommerskog med hustømmer, brenne
og gjerdefang til husfornødenhet, seter 3 mil fra gården, måtelig
bumark. Den betegnes som «temmelig letvunden, mislig til korn og
frost undergiven». Utseden var 2 tdr. bygg og 10 tdr. havre,
avlingen 40 sommerlass vollhøi og 8 lass ekerhøi og besetningen
3 heste, 9 kyr, 7 ungnaut og 12 sauer. Skylden blev foreslått for
høiet 1 øre «formedelst gaardens underliggende skoug, hvorved
opsidderen ved tømmerhugst har leilighed at fortiene noget».
Arnt Steines kone døde i 1728, 74 år gammel, hvorefter han
opgav gården, som mag. Nils Krog derpå bygslet til Ole Rasmus
sen Jøsås (bror av Beret Rasmusdatter Steine nordre). Ole fikk
bygselbrev 8 /a, tgl. 8 / 7 1728. Han var dragon på gården og hadde
visstnok vært der siden sitt giftermål i 1714.
Ole Rasmussen døde i 1756, 73 år gammel. Han hadde noen
år forut opgitt gården for svigersonnen, korporal Ole Olsen Melby
(bror av Lars Olsen Steine nordre), som var gift med datteren
Gollaug. Ole Olsen fikk bygselbrev av justitsråd Åge Hagen 19 /*,
tgl. 5 / B 1748. Av Ole Rasmussens øvrige barn kom Jakob til
Molden, som han kjøpte i 1757, og senere til Levring; han var
gift med Anne Villumsdatter Volen. En annen sonn, Tomas, var
en slyngel og en slagsbror, som på et og samme ting (høsttingei
1748) sees å være tiltalt for: 1) slagsmål med Jon Tromsdalen,
2) slagsmål med Anders Finn (begge i et bryllup på Levring),
3) utilbørlig opførsel på høsttinget året i forveien og 4) usømmelig
opførsel mot sin far. Hans videre skjebne er ukjent. (Kom til
Snekkermoen).
Ole Olsen døde i 1773. På skiftet efter ham er registrert 4
hester (iberegnet dragonhesten), 8 kyr, 14 ungnaut, 19 geiter,
8 sauer og 2 svin. Utseden var dette år 3 tdr. bygg og 10 tdr.
havre. Aktiva var 215 rdl. 3 ort; men der var megen gjeld, så
beholdningen blev bare 61 rdl. 1 ort 12 sk.

----
487 Bind V
---
Den eldste sønn, Ole Olsen, som ved farens død var 21 år, har
formodentlig nu straks overtatt gardsbruket og drevet gården på
morens bygsel. Han kan ikke sees å ha fått noen bygselseddel.
Moren, Gollaug, døde først i 1808 i den hoie alder av 82 år,
ved skiftet efter henne oplyses at boet ikke eiet noe som helst uten
litt klær, som ikke på langt nær strakk til begravelsen. Avdød.. 1
hadde vært i brod hos sønnen, som sått i stor fattigdom og bety
delig gjeld. Skifteomkostningene belop sig til 16 rdl. 1 ort 4 sk.;
men der fantes intet til utlegg.
Det fremgår herav at det har vært smått for Ole. Uhell var
han også rammet av: Således hadde han i begynnelsen av 17 c >0-
arene på 2 år mistet 5 hester i snive, så han ikke uten under
støttelse kunde anskaffe dragonhest, hvorfor han av fogdkassen
måtte få et forskudd på 70 rdl.
I 1814 bygslet Verdalsgodsets daværende eier, Miiller, gården
til Lars Larssen Foss. Ole Olsen fikk kår og dode scm ungkar og
kårmann på Steine sondre i 1831. «Leved i mange år som en
nomad», heter det om ham i kirkeboken. Lars' bygselbrev er a\
1 4, tgl. "/s 1814. Han blev nodt til å gi fra sig gården, fordi han
hadde hugget ulovlig i dens skog. Godsets eier var den gang gros
serer Meincke, og dennes fullmektig, dyrlæge Dahl, frafalt tiltale
ved et forlik av 7 /e 1820, hvorved Lars forpliktet sig til å fravike
gården mot en erstatning av 90 spdl. og efter 1 års utsigelse,
samt at han fant sig i at husmannsplassen Skansen og kårplassen
Bruvoldbakken skiltes fra gården, således at avgiftene av disse
svartes til landdrotten istedenfor til gårdens opsitter. Lars hadde
nok også adskillige økonomiske vanskeligheter å kjempe med.
Meincke ønsket Holmen nedre til hovedgård for bruket. På
denne gard sått Kristofer Olsen, bror av Elling Olsen Steine nordre,
som bygselmann. Ved en kontrakt mellem Meincke og Kristofer,
datert V», tgl. 16 / 8 1828, gikk Kristofer inn på å opgi Holmen mot
et kår av denne gard. Meincke forpliktet sig på sin side til å
bygsle Steine til Kristofer med fritagelse for bruksdrift. Bygselen
skulde videre gjelde hans hustru, om hun blev enke og giftet sig
op. Hvis ikke Kristofer eller hustru benyttet retten til å bygsle
Steine, skulde en av hans døtre få den.
Kristofer Olsen fikk bygselbrev av Meincke "/i 1828, tgl. 16/ «
s. å., men kom aldri til å flytte til Steine, idet han døde på Holmen
allerede året efter; men hans enke, Anne Jonsdatter, overtok den
og døde der i 1835. På skiftet efter henne er registrert en besetning
på 3 hester, 4 kyr, 8 ungnaut, 10 geiter og 2 svin. Aktiva blev 682
spdl. 2 ort 7 sk. og beholdningen 310 spdl. 3 ort 14 sk.
Svigersønnen, Elias Olsen Skav hau gg, som var gift med dat
teren Anne Marta, overtok nu gården.
31

----
488 Bind V
---
Den hadde i 1865 en besetning på 4 hester, 12 storfe, 30 sauer,
10 geiter og 3 svin og en utsed av 2H tdr. bygg, 12 tdr. havre og
12 tdr. poteter. På 2 husmannsplasser føddes 3 storfe og 12 sauer
og såddes Va td. bygg, 2 tdr. havre og 2% tdr. poteter.
Elias døde i 1866 og enken Anne Maria brukte gården til sin
død i 1875, hvorefter sønnen, Ole Eliassen overtok den.
Anne Marta Kristofersd.
Sør Steine.
I 1875 var besetningen 4 hester,
hvorav 1 under 3 år, 1 okse, 6 kyr,
1 ungnaut, 22 sauer og lam, 4 gei
ter og kidd og 2 svin og utseden 2
tdr. bygg, 12 tdr. havre og 14 tdr.
poteter. Der var 1 husmannsplass,
Skansen, med et husdyrhold på 1
ku, 1 ungnaut, 6 sauer og 2 geiter
og en utsed av V-i td. bygg, 2 tdr.
havre og 2H tdr. poteter.
Ole Eliassen brukte gården i 5
år, hvorefter han reiste til Amerika.
Erik Johannessen Jøsås overtok
gården i 1880 og brukte den til
1Q01; da blev Johan Johannessen
leilending der. Han var gift med en
søsterdatter av Eriks hustru. (Erik
hadde ingen barn).
I 1925 blev gården delt i to,
Steine søndre og Steine vestre.
Johan Johannessen kjøpte Steine søndre av Verdalens kommune
for kr. 19,000 og kår til Erik Johannessen og hustru, kåret verd
satt til kr. 2000 årlig.
Steine vestre blev i 1925 solgt til Ole Edvardsen Åsan for
kr. 12,300. Ole bygget hus der. I 1928 blev denne gard atter
delt. Verdalens kommune lot Ole Åsan beholde 20 mål omkring
husene, og resten blev solgt til handelsmann Nils Jonassen Steine
for kr.' 5200. Han har efter kontrakten plikt til å bygge hus
innen 5 år.
Fraskilt part:
Skansen, skyld 60 øre, er av Verdalens kommune solgt til Sevc
rin Johannessen Skansen for 4280 kr. ifl. skjøte av 20 /8 1921.


----
489 Bind V
---
STEINE NORDRE
Gårdsnr. 242.
Bruk ere: Maghen pa Stene betalte i 1520 1 kvintin solv oo
4 skilling i tiendepenningskatt. Han har formodentlig brukt
denne gard.
Steine nordre, sett fra nordvest 1929.
Fot. H. Anderson.
Jognn paa Steynn står i 1549 for 1 pund smør og 4 pund mel i
leding. Der finnes ikke flere opsittere på Steine i dette manntall,
sa dette er sikkert ledingen for hele Steine.
Under sikt og sagefall for samme år finner vi også «Joenn paa
bteynn for hanndt slog ein konne eynn lurckehug», hvorfor han
matte bote 1 daler. Og i skibsskattmanntallet av 155 Q har vi frem
deles (onn paa Stenn.
I begynnelsen av 1600-årene het opsitteren Tørris, rimeligvis en
sonn av Jon. Han hadde odel i Stuskin; formodentlig var hans
kone derfrå.
Omkring 1640 er han blitt efterfulgt av Jon Tørrissen, utvilsomt
sonnen. Han var i 1665 70 år gammel.
Gårdens besetning i 1657 var 4 hester, IQ kyr Q aeiter 21
sauer og 4 svin. ' ' 6
Ved matrikuleringen i 1660 blev tienden sått til 2 tdr bygg; op
4 tdr. havre, ledingen til 1 rdl. og småtienden til % rdl 16 sk
Der var humlehave. Skylden blev foreslått nedsatt til 2 spand,
hvilket begrunnes således- l


----
490 Bind V
---
«Disse forskr. Steene Gaarder ligger i Almue vej paa Jampte
landspas, i freds och feide tid megei betynget, derfor ei bedre
I 1689 het opsitteren Knut. Efter ham kom Ole Pedersen,
antagelig i 1690-årene. Hans forste hustru, Marit Pedersdatter,
dode i 1710, hvorefter han giftet sig med Ber et Rasmusdatter Josås.
Ole dode i 1716, og Beret giftet sig året efter med Lars Olsen
Melby, som kom til å bli på gården en lang årrekke, idet han levde
til 1753.
Også Steine nordre led betydelig kringsvinteren WlB, idet tapet
opgis således:
4 hus og skigarden opbrent . . 28 rdl. — sk.
10 tdr. bygg 22 » 48 »
Tilsammen 220 rdl. 48 sk.
I betaling hadde svenkene gitt 9 karoliner, som de siden tok
igjen.
I 1723 hadde gården 1 husmann, som sådde 1 bismerpund,
skog til gårdens fornodenhet, seter 1 mil borte, «temmelig» bumark.
Den angis å være «letvunden til korn, men tung effter hoe, mislig
til korn». Utseden var 2% td. bygg og 8 tdr. havre, avlingen 60
sommerlass vollhoi og 6 lass ekerhoi og besetningen 3 hester W
kyr 6 ungnaut, 4 sauer og 3 geiter. Angående skylden bemerkes
at «i henseende til gaardens hoe aufl og creaturer kunde dend vel
ansees til forhoielse, men saasom gaarden ligger under fieldet og
er mislig til korn, bliver dend ved sit forrige leie bestaaende».
Ifølge skjote av 10 /'i2 1747 kjopte Lars eiendommen Saukinn av
Iver Haugan og Kristen Volden. Den betegnes ved denne leihghe,
som en engslette og hadde en skyld av 6 mkl.
Lars var en velholden mann og drev gården godt: Ved en besik
tigelse i 1747 over dragonkvarterene oplyses, at den er i god stand
og har god skog.


----
491 Bind V
---
Ved skifte efter Lars i 1753 er foruten et solvbeger til 3 rdl.
og 3 solvskjeer registrert 5 tintallerkener og 3 tinfat samt en hus
postil. Besetningen var foruten halvparten i dragonhesten 1 hest
og 1 fol, 5 kyr, 6 ungnaut, 12 sauer, 6 geiter og 3 svin. Aktiva
var 263 rdl. 1 ort 1 sk. og gjeld fantes ikke, så beholdningen blev
247 rdl. 2 ort 19 sk. Der var det år utsådd 7 tdr. havre og IZA1 Z A
tdr. bvgg. Saukinn blev på skiftet verdsatt til 6 rdl. Angående
besetning og avling må bemerkes at sonnen, Ole Larssen, ved denne
tid brukte halve gården, som han hadde fått bygselbrev på '"-
1751, tgl. '/i 1752.
Ved en auksjon over krongods i 1754 blev Steine nordre (eller
Vester Steine) solgt for 430 rdl. courant til opsitteren Ole Larssen,
som fikk skjote :!1 .* 1754, tgl. 4 A 1755.
Som nevnt under Jøsås kjopte Ole i 1757 også halvdelen av
denne gard, som han derpå ifl. kgl. bevilling makeskiftet til Stikle
stad kirke mot Molden. Makeskifteskjotet er av *%« 1757, tgl. l ""l>
1758. Oles hensikt med dette makeskifte var å få bedre anledning
til å regulere sin eiendom, når han eiet begge gårder. Da han
allerede i 1757 atter skilte sig ved Molden ved salg til Jakob Olsen
Steine (sonn av Ole Rasmussen Steine sondre), fraskilte han det
tidligere under denne gard på sydsiden av elven liggende Grude
enget, som blev lagt under Steine, mens der til gjengjeld blev
tillagt Molden et på elvens ostside liggende eng, Bruvolloren.
Ved skjote av 14 > 1778, tgl. 2 % 1779, solgte han Saukinn til
generalauditor Kjerulf, hvorved denne eiendom gikk inn i Verdals
godset.
Da Ole Larssen døde, fikk enken, Beret Andersdatter Lein under
Vi 1783 kgl. bevilling til å sitte i uskiftet bo. I stiftamtmannens
påtegning på andragendet herom heter det at «hun er seiv bekjendt
for den, der ved at bestyre sit hus og bo vel, saa i den henseende
intet med grund kan være å erindre mod hendes ansøgning».
En av Oles sonner, Anders, kom til Jøsaas, en annen, Kristofer,
til Holmen nedre. Den yngste sonn, Elling Olsen, fikk av moren
skjote på Steine 2 7->, tgl. 15 / a 1797; kjopesummen var 2000 rdl. I
Ellings tid blev der den 81 / B 1801 avholdt deling av den skog og
utmark, som hittil hadde vært felles for Steine nordre og sondre.
Herunder blev der krangel om, hvorvidt delingen skulde skje efter
den eldre eller nyere skyld, idet som for nevnt Steine sondres skyld
var blitt nedsatt til det halve. Retten eraktet, at delingen burde skje
likt efter den eldre skyld, hvorimot Elling protesterte.
I 1804 tillot Elling Verdalsgodsets daværende eier, Else Lind
sal. Tonnings, som eier av Holmen sagbruk å legge en lense over
elven på Steine nordres grunn mot en årlig avgift av 3 ort.

----
492 Bind V
---
Elling var gift med Karen Jeremiasdatter Grimdan, enke efter
Anders Nilssen Vestgrundan, som var blitt myrdet i 1789. Hun
overlevet også Elling, som dode i 1844. Et par år efter delte hun
gården i to, idet hun ved skjoter av "/», tgl. "/« 1846, overdrog en
halvpart til hver av sine to sonner, Ole Ellingsen og feremias Elling
sen. Overdragelsessummen for hver part var 700 spdl. og kår. Den
halvpart, som Ole overtok, beholdt
navnet Steine nordre (gårdsnr. 242,
bruksnr. 1), den annen kalles i rna
trikulen Steine ostre (bruksnr. 2).
Skyldsetning av de to gårder blev
forst avholdt 5. oktober, tgl. 13.
desbr. 1855, hvorved Steine nordre
blev sått i en skyld av 6 dal. 14 sk.,
Steine ostre 6 dal. 13 sk.
/ v
Ole Ellingsen dode allerede i
1852, og sorinen, Elling Olsen, fikk
*ri& hjemmelsbrev på gården 24. januar.
Ék tgl. 5. februar 1856. Den hadde i
1865 en besetning på 2 hester, 8
storfe, 12 sauer, 8 geiter og 2 svin
og en utsed av 1 td. bygg, 10 tdr.
havre og 10 tdr. poteter. På 2 hus-
Ane Larsdatter Nord-Steine, mannsplasser foddes 1 hest, 2 storfe
g. m. Ole Ellingsen. og 8 sauer og såddes Yi td. bygg, 3
tdr. havre og 4 tdr. poteter.
Elling var ugift. Det gikk ut med ham, og moren, Anne Lars-
datter Folio, tok gården igjen. Så blev den solgt ved auksjon til
Peder Ellevsen lndal for 024 spdl. 56 sk. og et kår til Anne av årlig
verdi 60 spdl. Skjotet er av "/• 1868, tgl. 4 A- 1869. Peder hadde
gården bare en kort tid og solgte den til sersjant Trond Trondsen
Jøsås, som hadde den et par år, og da han Josås vestre, solgte han
Steine for 1100 spdl. til Ole og Johannes Volen; da fulgte med en
merr til 100 spdl. og — en kårkjerring. Skjotet er utstedt av Peder
Ellevsen, da Trond Josås ikke hadde tinglest hjemmel på gården,
og det er kun utstedt til Ole Andosen Volen, datert 1M *, tgl. 19 / s
1874.
Ifolge folketellingen av 1875 var gården da bebodd av Lorents
Larssen, innerst og dagarbeider. Elling Olsen losjerte der og drev
som smed og snekker. Der var en besetning på 1 hest under 3 år,
1 ku, 4 sauer og 2 geiter og en utsed av 4 tdr. bygg, 8 tdr. havre
og 6 tdr. poteter. På de 3 gamle husmannsplasser Tronesvolden
nordre og sondre og Stubbe, hvorav de to forste nu var selveien
dommer, uten at der dog ennu var utstedt noe skjote, var besetnin-

----
493 Bind V
---
gen 1 hest, 5 kyr, 15 sauer, 8 geiter og 1 svin og utseden 1 td.
bygg, 4X> td. havre, x k td. havre til gronnfor og 8 tdr. poteter.
Ole og Johannes Volen solgte gården til Nils Jonassen Mønnes
den 3 /-> 1875 for 1500 spdl. (tinglest hjemmel er ikke utstedt). De
undtok fra salget skogstykket Sormarken — omkring 1000 mål.
Dette skogstykke delte de mellem sig, og det horer ennu til Volen.
Dessuten undtok de Steinsmoen, Vikdal, Stubbe og Bråttåen, som
senere er solgt til småbruk. Da Peder Ellevsen Indal solgte Steine,
undtok han fra salget gården Tronesvolden nordre, hvor han siden
bodde.
1 1877 overdrog Nils Jonassen gården for 4000 kr. til sonnen,
Jonas Nilssen, som fikk skjote av Ole Volen "/«, tgl. "/« 1882.
Sønnen, Severin Jonassen, overtok den i 1914 for 5000 kr. Han har
den ennu.
F ras kilte par ter:
Ved forretning av "/a, tgl. "/« 1875, er folgende parter utskilt
av Steine nordre:
Tronesvolden nordre, gårdsnr. 242, bruksnr. 3, skyldsatt for
2 ort 2 sk., ny skyld mk. 0,75, av Ole Andosen Volen skjøtet til
Peder Ellevsen for 600 kr. "/s, tgl. 16 / s 1882. Som ovenfor nevnl
hadde Peder undtatt eiendommen allerede da han solgte til Trond
Josås.
Tronesvolden søndre, gårdsnr. 242, bruksnr. 4, skyld 1 ort 23
sk., ny skyld mk. 0,68, av Ole Volen skjøtet til Olaus Olsen for 800
kr. 5 / 8 , tgl. 18 /* 1882. Olaus solgte den for 2000 kr. til Peter Olaus
Pedersen Skjørdal ved skjote av 19 / i, tgl. 8 / 2 1889.
Bråttåenget, gårdsnr. 242, bruksnr. 5, skyld 21 sk., ny skyld
mk. 0,30, av Ole Volen skjøtet for 800 kr. til Baro Ulriksen ls / 8 ,
tgl. 16 ' 8 1882.
Stubbe, gårdsnr. 242, bruksnr. 6, skyld 1 ort 12 sk., ny skyld
mk. 0,32.
Steinsmoen, gårdnr. 242, bruksnr. 7, skyld 1 ort 6 sk., ny skyld
mk. 0,44, av Ole Volen skjøtet sammen med Sørmarken ostre for
1000 kr. til Johannes Volen x % tgl. 16 U 1882.
Sørmarken, skyld 1 dal. 3 ort 17 sk., blev ved en ny skyldset
ningsforretning av 12 Ao 1881, tgl. 15 / 2 1882, delt ito parter, nemlig:
Sørmarken østre, gårdsnr. 242, bruksnr. 8, skyld 4 ort 8 sk.,
ny skyld mk. 1,54, av Ole Volen solgt sammen med Steinsmoen til
Johannes Volen.
Sørmarken vestre, gårdsnr. 242, bruksnr. 9, skyld 4 ort 9 sk.,
ny skyld mk. 1,54. Denne part beholdt Ole Volen.

----
494 Bind V
---
Steine østre, sett fra sydvest 1929. Fot. H. Anderson
STEINE ØSTRE
Gårdsnr. 242, bruksnr. 2.
Jeremias Ellingsen var første gang gift med enken Ingeborg
Olsdatter Skei. Hun var fra Midtgrundan og hadde i forste ekte
skap med Ellev Skei en datter Mette, som blev gift med Tomas
Grundan. Jeremias Steine og Ingeborg hadde en sonn, Elling. Elan
Marit Olsdatter Nord Steine,
g. m. Jeremias Ellingsen.
Ingeborg hadde en sonn, Elling. Han
blev opfostret hos sin faster, Anne
Andersdatter Reppe (datter av An
ders Nilssen Vestgrundan og Karen
Jeremiasdatter). Elling fikk Reppe
og bodde der til sin dod. Han var
en tid ordfører i Verdalen.
Jeremias Ellingsen giftet sig
annen gang med Marit Olsdatter
Midtgrundan, søster av hans forste
kone. Hun hadde for vært gift med
Peter Midtgrundan og hadde med
ham sonnen Johan Petersen. Denne
kjopte Steine ostre av Jeremias El
lingsen ifl. skjote av 11. august, tgl.
16. novbr. 1800. Kjopesummen var
1100 spdl. og kår.
Gårdens besetning var i 1865 2
hester, 8 storfe, 10 sauer, 10 geiter
og 2 svin og utseden 1 td. bygg, 10
tdr. havre og 10 tdr. poteter.

 

----
495 Bind V
---
I 1875 var besetningen 3 hester, 9 kyr, 3 ungnaut, 18 sauer og
lam, 13 geiter og kidd og 3 svin og griser og utseden V 4 td. rug, 1 %
td. bygg, 12 tdr. havre, 1 td. havre til gronnfor og 12 tdr. poteter.
På husmannsplassene Lille Molden og Stubbe foddes 1 ku, 10 sauer
og 11 geiter og såddes tø td. bygg, 1 X td. havre og 5 tdr poteter.
I 1908 overdrog Johan Petersen gården for 10,000 kr. til
sonnen, Marius Johansen, som eier og bruker gården nu.
DILLAN
Gårdsnr. 243.
Navnet: i Dyndwm 1520. Dillinn c. 1550. Dillum, Dillen Hi 10
Dillum 1664. Dihlum 1723.
Stottet til fcrmen fra 1520 antas at navnets oprindelige form
er Dynjandi, den donnende, dronnende, hvilket navn egentlig må
ha tilhort en eller flere av den rekke fosser, som Inna danner ved
gården, eller måskje hele denne del av elevelopet. Den nuværende
ferm må være opstått ved at forst nj er gått over til nn (likesom i
V innan av Vin/ar), hvorpå dette ved dissimilasjon på grunn av det
folgende n er gått over til //. Dyndwm i 1520 må vel da antas for
feilskrevet for Dynjandwm. At navnet nu boies som flertallsord i
bestemt form er ingen avgjorende innvending mot denne forklaring,
da der også ellers finnes eksempler på at en sådan boining er
opstått ved misforståelse. Det samme navn Dynjandi finnes også
i Eidsberg, nu Dynjan, nær en liten foss, og vist også i Dønnnm
i Surendalen ved en fossende elv og i Dynjane i Tveid ved en foss i
Topdalselven. I en sammensetning har man det samme ord i Dyn
jandaskei'6, nu Dønski i Bærum.
Skylden: Den gamle skyld var 2 ore 12 mkl., fra 1836 9 dal.
13 sk., i 1907 14,92 mk. i ét bruk.
Eiere: Gården tilhørte i middelalderen Reins kloster, blev ved
reformasjonen krongods, pantsatt til Gabriel Marcelis og 2H U 1675
skjotet til Johan Marcelis. Ved skjote av *,» 1705 har eieren av
Reinsklosters gods solgt Dillan til enken ejter kancelliråd Drejer
— hun fores iallfall som eier i slutten av 1720-årene. Fra henne
er den gått over til Bernhard Ludvig van Simmern. Forresten er
eiendomsforholdene nce uklare i den forste tid, efter at gården var
skilt fra Reinsklosters gods — formodentlig har den vel vært som
«brugelig pant» på flere hender.
Ved auksjon i van Simmerns dodsbo kjopte krigsråd Åge Hagen
Dillan med underliggende sagsted fer 121 rdl. og fikk skjote n ls,
tol. 8 / fl 1735.

----
496 Bind V
---
Ved Hagens død gikk hans gods i arv til søsterdatteren, Anne
Marie Aussig. Efter hennes død solgte major Aussig i 1768 godset
til generalauditør Kjerulf og kaptein Bay, hvorved Dillan gikk inn
i Verdalsgodset, som den siden har fulgt. Den tilhører nu Verdalens
kommune og er fremdelts leilendingsgård.
Brukere: Jon j Dyndwm har i 1520 betalt 1 kvintin sølv i tien
depenningskatt. Han står under «Skenne» d. e. Auskin sogn. Den
Fot. H. Anderson
samme Joenn på Dyllum har vi nok i 154 Q, da han står for 8 mk.
smør og % vog mel i leding.
I begynnelsen av 1600-årene het opsitteren Tord. Han skattet
for 2 øre odelsgods; men det tør vel ha vært i en annen gard; det
er lite sannsynlig, at noe av Reinsklosters gods var avhende! den
gang.
I 1615 het opsitteren Jon — muligens en ætling av den første
Jon —og i 1620 Haldo. Den siste var der ti! begynnelsen av
1660-årene.
Gårdens besetning i 1657 var 2 hester, 11 kyr, 5 geiter og
10 sauer. ■
Opsitter i 1665 var Oluf; han var 37 år gammel. Han har ikkt
vært der mange årene; for allerede i 1668 er enken (Elen) bruker.
Ved matrikuleringen i 1669 er tienden sått til 1 td. bygg og
2 tdr. havre, ledingen til % rdl. og småtienden til 1 ort 8 sk.
hommelhaug,» heter det bare; skogen har man altså ikke
funnet det verd å nevne. Men gården må ha vært i forholdsvis

 

----
497 Bind V
---
god stand; ti den var en av de få, hvis skyld blev foreslått forhøiet,
nemlig til 1 spand.
Fra 1680-årene har en Ole brukt gården. Han døde i 1705,
og nu blev enken Sara sittende der en lang rekke år på mannen?,
bygsel. Hun døde i 1756 i sitt 95. år. I krigsåret 1718 har hun
hatt meget å stå i: Gården blev slemt medfart av fienden, og på
grunn av sin nærhet ved Steine skanse, måtte den også yde bidrag
til vår egen krigsførsel: Skaden opføres som følger:
Skade på husene samt ski
gard og kornstaur opbrent 12 rdl. — sk.
Seng-, gangklær og innbo 8 » 48 »
Tilsammen 78 rdl. 24 sk.
Og av de norske tropper var tatt:
1 stabel bak, opkjørt til Steine skanse 8 rdl.
Vx stabel gode bord, opført og gjort
flater av 20 »
Tilsammen 28 rdl.
Altså et samlet tap på 106 rdl. 24 sk., hvilket må ha vært
meget følelig for opsitteren på Dillan den tid. Svenskene hadde
betalt 3% rdl. for det, de tok; men siden tok de disse penger
tilbake igjen.
Ved matrikuleringen i 1723 oplyses gården å ha 1 husmann,
som sår 1 vog. Der var skog til gårdens fornødenhet og noe til
sagtømmer, seter 2 mil fra gården, liten bumark, en fjellslette,
hvorfor betaltes 6 sk. Gården betegnes som «tungvunden og mis
lig til korn». Utseden var 1 td. bygg og VA tdr. havre, avlingen
20 sommerlass vollhøi og 4 lass ekerhøi og besetningen 2 hester,
4 kyr, 2 ungnaut, 8 sauer og 4 geiter. Tienden blev sått til 2 skjep
per blandkorn, 6 skjepper havre og 8 mk. ost. Gården må frem
deles ha vært i forholdsvis god stand; ti skylden blev foreslått
forhøiet 6 mkl., hvilket begrunnes med «denne gaards leilighed
for opsidderen ved skougen at fortiene noget,» og da komisjonen
ved annen gjennemgåelse forhøiet skylden for endel gårder, blev


----
498 Bind V
---
Dillan yderligere forhoiet 6 mkl., altså ialt 12 mkl. På gårdens
grunn stod Dillansagen, hvor der årlig kunde skjæres 3 stabel
bord; den ble v sått i en skatt av 1 Vi rdl.
I 1730 har det vært åstedssak mellem Prestgård og Dillan.
Foranledningen var, at fru kancelliråd Drejer hadde kjopt husene
på plassen Indhaugen, som tilhorte Prestgård, og tilegnet sig under
Dillan plassens grunn og grunnleie fra 1715 av. Saken blev
påkjent i 1731 således, at Indhaugen med skog skulde folge Prest
gård. Siden fikk van Simmern, som var en slektning av fru
Drejer, av henne skjote på Dillan med Indhaugen, hvilket skjote
han lot tinglese på lagtinget, hvorfra det imidlertid fikk hjemvis
ningsdom. I 1733 fait endelig dom for, at Indhaugen skulde folge
Prestgård, og van Simmern blev domt til å betale de av hus
mannen oppebårne 18 rdl.
Sara Dillan drev naturligvis gården ved hjelp av sine hjem
meværende voksne sonner. Den ene av disse, tialdo Olsen, fikk
bygselbrev av Åge Hagen --» 1738, tgl. •/■ 1739. Han hadde den til
1766, da han opgav den for svigersonnen, Kristian Pedersen Møn
nes, mot et kår på 3 mål åker og for til 1 ku og 3 småfe. Kristian
fikk bygselbrev av Anne Marie Aussig 2 % 1766, tgl. 20 / a 1767.
Kristian Dillan dode i 1798. På skiftet efter ham er registrert
en besetning på 3 hester og 1 føl, 6 kyr, 5 ungnaut, 5 geiter,
34 sauer og 1 svin. Utseden var 1 td. bygg og 3 tdr. havre.
Aktiva blev 234 rdl. 3 sk. og beholdningen 84 rdl. 20 sk.
Hans eldste sonn kalte sig tialdo Daahl, og var den første
veterinærutdannede dyrlæge nordenfjells. (Se under: Dyrlæger).
Haldo Dahl bodde som dyrlæge forst hos Kliiver på Bjartnes.
Siden tok han bopel på Dillan, hvorav moren i 1808 hadde opgitt
halvparten, som han fikk bygselbrev på av proprietær Miiller %
tgl. Vs 1810. I 1812 overlot hun ham også resten mot et kår
på IYi tdr. bygg, 6 tdr. havre og for til 2 kyr og 4 småfe
Kontrakten er av 15 /«, tgl. "I* 1812. I 1803 hadde Verdalsgodsels
daværende eier, Tonning, bygslet 12 mål av gårdens utmark til
Nils Larsen Breding mot en årlig avgift av 2 rdl. og forpliktelse
til å forrette billig arbeide ved sagbrukene efter tilsigelse.
Skjont Haldo Dahl hadde offentlig understottelse for å studere
til dyrlæge, er det dog rimelig, at hans utdannelse har kostet for
eldrene endel. lallfall sees moren i 1801 å ha mattet pantsette
til Tonning gårdens losore og besetning for en gjeld på 110 rdl.,
og det er meget, som taler ler, at dette skyldes utgifter for sønnen.
Tross at Haldo Dahl hadde et meget stort distrikt, hele det
nordenfjelske Norge, var det neppe store inntekter, han hadde, Qg
han blev aldri noen velstående mann. Han dode i 1827, og enken,

----
499 Bind V
---
Gurine Jonsdatter Brandsegg, fikk kgl. bevilling til å sitte i uskiftet
bo. I 1834 holdtes der skifte, hvorved registrertes en besetning
på 2 hester, 6 kyr, 2 ungnaut, 24 geiter, 22 sauer og 2 svin. Der
var tølvtoi for 17 spdl. 2 ort. Aktiva var 379 spdl. 4 ort 22 sk
og passiva 270 spdl. Gurine dode som kårenke på Dillan i 1845
Ved tellingen i 1835 var gårdens besetning 3 hester, 10 storfe,
12 sauer, 10 geiter og 2 svin og
utseden IH td. bygg, 10 tdr. havre
og 8 tdr. poteter.
En Arnt (i matrikulen av 1830
Andreas) Ingebrigtsen har nu halt
gården en tid, visstnok uten kon
trakt. Den -V 1836 har Nikolai
Jenssen forpaktet til Nils Larsseu
Dillvaldet for 3 år Dillan dam
plass med hus og tilliggende plass
undtagen engstykket Lilleenget, den
del av Dillans innmark, som lå neden
for de nordøstlige bakker, og som
Jenssen hadde undtatt ved gårdens
overdragelse til Arnt Ingebrigtsen,
samt plassen Dillvaldet, for en årlig
avgift av 24 spdl.
Den 31 / i 1848 blev Dillan forpak
tet til Jeremias Iversen Årstad for
10 år, «således som den i de sidsfe
Jeremias Iversen Dillan og
hustru Ingeborg Anna Olsdtr.
to Aar af ham har været brugt, nemlig uden Pladsene, uden Enget
ved Reppe og uden Marken eller Moen mellem Pladsene og Holmen
- Avgift 25 Spdl., 2 Tdr. fuldkommen godt 5 Vogs Byg, 5 Tdr.
Havre og 10 Tdr. Poteter at levere Høst eller Vaar efter Aars
tidens Beskaffenhed.» (Se Garnesætten).
Ved skifte i 1848 efter Jeremias Iversens hustru, Malena Lars
datter, er registrert en besetning på 3 hester, 4 kyr, 4 ungnaut
13 sauer, 4 geiter og 2 svin. Aktiva var 241 spdl. 21 sk. og
beholdningen 133 spdl. 4 ort 10 sk.
I 1862 er halve Dillsagplassen bortleiet til Elias Olsen for 1 år
— avgift 6 spdl. Samme år er Dillenget eller Smedplassen under
Dillan bortleiet til brukssmed Anders Mikkelsens enke for 1 år
mot samme avgift, som avdøde hadde svaret, 12 spdl. Enkeu
hadde da plikt til å sørge for sine stedbarn.
Gårdens besetning var i 1865 2 hester, 8 storfe, 14 sauer og
6 geiter og utseden 1 td. bygg, 10 tdr. havre og 10 tdr. poteter.
Der var 4 husmannsplasser:
I—2: Dillsagen, 3: Lilleenget, 4: Dillenget.


----
500 Bind V
---
På 3av disse var besetningen 1 storfe og 15 sauer, og utseden
Vs td. bygg, 2V4 tdr. havre og 3% tdr. poteter. For den siste
er intet anført.
I 1875 var gårdens besetning 3 hester, 6 kyr, 4 ungnaut og
kalver, 27 sauer og lam, 13 geiter og kidd og 4 svin og griser og
utseden 1 td. bygg, 8 tdr. havre og 10 tdr. poteter. På plassene
føddes 4 kyr, 2 ungnaut, 31 sauer, 5 geiter og 2 svin og såddes
% td. bygg, 4 tdr. havre eg 9 tdr. poteter.
Den 14 /4 1881 blev gården forpaktet til Iver Jeremiassen Dillan
for en avgift av 120 kr. og kår til foreldrene. Når en av disse
fait bort, skulde avgiften forhøies til 160 kr., og når den annen
fait bort, til 190 kr. Kåret var 5 tdr. havre, 2 tdr. bygg, 8 tdr
poteter og V± td. poteter sått samt for til 1 ku og 6 sauer eller
2 kyr og 4 sauer.
Iver brukte gården til i 1906. Han fikk da kår, men flyttet til
Dillmoen og bygget sig hus der, og der døde han i 1920. Han
hadde to sønner, som begge er i Amerika.
Efter Iver blev Sefanias Barosen Ulvillen leilending på Dillan,
og han bruker den som kommunens leilending ennu.
ØSTNES
Gårdsnr. 244.
Navnet: Uttales atfssnes. — Ewstness 1520. Axnes (!) 1559
Ousnes 1590. Østnes 1610. 1626. 1664. 1723.
Denne gard tillikemed de følgende, Mønes, Slapgården og
Bollgården østre, kan skjønnes å være opstått ved deling av en
gammel gard Nes, hvis navn også er bevart i Nessletta hos Aslak
Bolt om den slette ved elven, på hvilken disse gårder ligger. Denne
deling er iallfall foregått før 1430, formodentlig adskillig tidligere.
Efter formen i 1520 er der grunn til å anta, at gården oprindelig
har vært kalt Efsta Nes, d. e. den øverste gard Nes, hvilket senere
er blitt omtydet til Aust-, Øst-, da den tillike ligger østligst av
gårdene. Jfr. gårdsnr. 128.
Skylden: Gårdens skyld i 1650 var 1 sp. 2 øre. Ved forret
ning, approbert 25 /« 1703, blev den avfelt til 1 spand. Fra 1836
blev den 8 dal. 3 ort 5 sk., i 1844 avfelt til 8 dal. 1 ort.
I 1907 var den mk. 15,22, fordelt på 4 bruk, hvorav bruksnr. 1:
Østnes mk. 14,17.
Eiere: Gården har — så langt tilbake, som oplysninger rekker —
tilhørt Trondhjems hospitalsstiftelse. I 1828 blev den solgt ved
auksjon til Peder Olsen Foss av Støren; siden har den vært bru
kernes eiendom.

----
501 Bind V
---
Brukere: Niels pa Ewstness har i 1520 betalt X lodd sølv og
H mark i tiendepenningskatt. Han er opfort under «Skenne» (d. e.
Auskin) sogn.
I 1549 står Oluff på østnnis for 16 mk. smør og 1 vog mel
i leding, og i skibskattmanntallet av 1559 har vi Maritte på oxness,
opført mellem Holmen og Balgård.
Østnes, sett fra nordvest 1929. Fot. H. Anderson.
I begynnelsen av 1600-årene het opsitteren Nils, fra omkring
1620 og til begynnelsen av 1630-årene fon og fra midten av
1630-årene til slutten av 1650-årene Tomas.
Gårdens besetning i 1657 var: 2 hester, 14 kyr, 6 geiter,
7 sauer og 3 svin.
Opsitter i 1660 var Sevald Olsen, som formodentlig er kom
met til gården ved ekteskap med enken; ti hjemme var i 1666 en
sønn, Arne Tomassen, 19 år, samt en «knegt» (soldat) Hans
Tomassen, 21 år. Sevald var 41 år.
Ved matrikuleringen i 1669 blev tienden sått til \ { A tdr. bygg
og 3 tdr. havre, ledingen til 3 ort og småtienden til K- rdl. Der
var hurnlehave. Skylden blev foreslått nedsatt til 1X- spand.
Sevald opføres i skattemanntallet ennu i slutten av 1680-årene;
men i 1691 er Lars Villumsen, sønn på Jermstad, opsitter. Han
var formodentlig gift med en datter av Sevald Olsen; ti han har
kalt en av sine sønner Sevald.
Lars Villumsen døde i 1707, og sønnen Sevald overtok da
gården. En annen sønn, Villum kom til Volen. (Se Volenætten).


----
502 Bind V
---
Skaden på Østnes under svenskenes innfall i 1718 er opgitt
således:
Svenskene hadde betalt 5 rdl., som de tok igjen, da de ved
retretten brandskattet bygden.
Ved matrikuleringen i 1723 opgis der å være skog til gårdens
fornodenhet, seter i 1 mils avstand, måtelig bumark, en fjellslette
sått til 6 sk. årlig. Gården betegnes som «maadelig letvunden og
iemmelig til korn». Utseden var I I A td. bygg, 5 tdr. havre og
% bismerpd. grå erter, avlingen 26 sommerlass vollhøi og 4 lass
ekerhoi og besetningen 2 hester, 5 kyr, 4 ungnaut og 8 sauer. Skyl
den blev foreslått forhoiet 12 mkl., «i henseende till dens goede
aufvel».
Efter Sevald Larssens dod fikk sønnen, Lars Sevaldsen, bygsel
brev på gården av kancelliråd Sommer - 9 J5, tgl. 7 A» 1762. I 1760
oplyses, at landskylden da var 3 rdl. årlig, avlingen 16 lass høi,
utseden % td. bygg og 4—5 tdr. havre og besetningen 1 hest,
4 kyr og 3 småfe. Denne opgave er foranlediget ved en ordre fra
Kammerkollegiet om å undersøke de gårdes beskaffenhet, som var
blitt avfelt i skyld. Det gjaldt da ikke å opgi så meget, at skylden
blev forhøiet igjen, hvorfor ovenstående opgave utvilsomt er for
snau. Dette fremgår da også av skiftet i 1774 (like efter en uårs
periode) efter Lars Sevaldsens første hustru, Marit Larsdatter
Midt-Grundan. Der blev da registrert 2 hester (iberegnet dragon
hesten), 5 kyr, 4 ungnaut, 3 geiter, 6 sauer og 1 svin. Aktiva var
144 rdl. 2 ort 8 sk. og beholdningen 130 rdl. 2 sk. Og ved skiftet
efter Lars seiv i 1788 noteres 2 hester, 4 kyr, 5 ungnaut, 5 geiter,
10 sauer og 1 svin. Boet var da fallit, idet der innestod det første
barnekulls morsarv, hvorved passiva blev 144 rdl. 15 sk., mens
aktiva kun utgjorde 133 rdl. 3 ort 2 sk.


----
503 Bind V
---
Enken, Mali Mikkelsdatter, giftet sig snart efter med Ole
Eriksen Karnihus, som fikk bygselbrev på Østnes av rådmann
Fyhn % 1788, tgl. M /i 1789.
I 1814 gikk gården ut av den familie, som nu hadde brukt den
i over 100 år, idet hospitalsforstander Iversen forpaktet den for
3 år til løitnant Eilert Kristian Hegrem. Foruten de almindelige
jordeboksrettigheter, som var 5 spdl. 8 sk., skulde han betale 1 td.
sedebygg og 7 tdr. sedhavre årlig. Kontrakten er av "/», tgl. 7b
1819; endelig er den fornyet for Iår den 14 / 3 1822.
Hegrem var gift med Sille Marie Kliiver, datter av kaptein
Broder Vilhelm Kliiver på Bunes. Han blev fenrik i 1808 og
sekondloitnant i 1811 ved Nordenfjeldske skiloperbatalion, dode
i 1832.
I 1823 blev Østnes solgt ved offentlig auksjon til Peder Olsen
Foss av Støren, som fikk kgl. skjøte av ls /i 1823. Kjøpesummen
var 1351 spdl. samt jordavgift og kornrente på 6 tdr. 4 skjepper
sedebygg årlig til Hospitalsstiftelsen efter gjennemsnittet av de
siste 10 års kapitelstakst. Av kjøpesummen skulde en tredjedel
eller 450 spdl. 1 ort 16 sk. bli stående uopsigelig i gården.
Peder døde allerede året efter, at han hadde kjøpt gården, og
hustruen Ingeborg Embretsdatter døde i 1826. Eneste arving var
sonnen, Peder Pedersen, dengang 2 år gammel.
På skiftet, som først blev avsluttet i 1828, er registrert en beset
ning på 3 hester, 4 kyr, 4 ungnaut, 6 sauer og 2 svin. Gården
blev ved auksjon den 19 / 3 1827 solgt for 950 spdl. til Ingeborgs
bror, Nils Embretsen Moum av Støren, som fikk skjote 6 /a 1828,
tgl. 7 ,' 2 1829.
Peder Olsen efterlot sig adskillige midler, hvorav en god del
i utestående fordringer. Boets aktiva blev 1695 spdl. 3 ort 21 sk.
og beholdningen 654 spdl. 4 ort 16 sk. Blandt passivapostene var
gjeld til Hospitalsstiftelsen 588 spdl. 4 ort 17 sk. og opfostrings
bidrag til Nils Moum for arvingen efter 15 spdl. årlig i 10 år og
5 spdl. i 5 år, tilsammen 250 spdl.
Det blev siden prosess om dette skifte, idet der reistes påstand
om, at Nils Moum foruten de 950 spdl., han hadde gitt for gården,
også skulde overta den i gården stående uopsigelige gjeld til Hospi
talsstiftelsen. For dette talte, at denne gjeld i skifteforretningen
ikke var ført boet til utgift. Efter en overrettsdom av n U 1833,
hvori bestemmes, at «kjøpesummen skal beregnes til indtægt
med den sum, hvorfor den av boet befindes lovligen at være
solgt», holdtes i 1833 ny skiftesamling, hvor man da avgjorde, at
gjelden til Hospitalsstiftelsen måtte inngå i de 950 spdl., som
gården var kjøpt for. Arvingens part blev efter dette 606 spdl
1 ort 16 sk.
32

----
504 Bind V
---
Nils Embretsen overdrog ved skjøte av •/■ 1828 > tøl- '/■ 1829 >
gården for 1000 spdl. til Anders Iversen Støresengen, som igjen
makeskiftet den til Anders Olsen Vold mot gården Vold i Støren
ifl. skjøte av 31 / 3 1828, tgl. 7 / 2 1829.
Anders Olsen var en velstandsmann: På skiftet i 1834 efter
hans hustru, Siri Olsdatter, blev aktiva 1608 spdl. 1 ort 14 sk.
og beholdningen 1311 spdl. 3 ort; gården var da verdsatt til 800
spdl., og av gjelden til Hospitalen stod igjen 202 spdl. 3 ort 6 sk.
Den angis ved denne leilighet år om annet å kunne fø 3 hester;
14 —15 storfe og 30 småfe og å ha en utsed av 1 td. bygg, 14—15
tdr. havre og 15 tdr. poteter. Kornet gav 3—4 fold, potetene 7
Der var skog til skifang og brenne, fiske i Verdalselven og 4 hus
mannsplasser med en årlig avgift av 12 spdl. 4 ort foruten arbeids
plikt mot betaling. Havnegangen var ikke tilstrekkelig.
Den "/■ 1844 holdtes avfelningsforretning på Østnes. Ved
flommen i desember året forut hadde elven tatt ut betydelig både
på øst- og vestsiden, ialt ca. 6 mål jord, hvorefter skylden blev
nedsatt til 8 dal. 1 ort.
Ved skjote av % tgl. 7 / 2 1849, overdrog Anders gården til
svigersønnen, Johannes Ottersen, for 800 spdl. og kår.
I 1865 hadde gården en besetning på 4 hester, 10 storfe, 17
sauer, 7 geiter og 1 svin og en utsed av v s td. rug, 2 tdr. bygg,
12 tdr. havre og 10 tdr. poteter. Der var 5 husmannsplassen
1: Lillemarken. 2 Barlien. 3: Færgestuen. 4: Engsvehaugen.
5: Østnesenget.
På disse var besetningen 8 kyr, 35 sauer og 1 geit og utseden
Ys td. bygg, tdr. havre og 11% tdr. poteter.
I 1875 var besetningen 4 hester, hvorav 1 under 3 år, 1 okse.
8 kyr, 2 ungnaut og kalver, 22 sauer og lam, 17 geiter og kid
og 4 svin og griser og utseden Ys td. hvete, !s td. rug, 2 tdr. bygg,
1 td. blandkorn, 12 tdr. havre, Ys td. erter og 10 tdr. poteter. På
de 5 husmannsplasser, hvorpå føddes 6 kyr, 1 ungnaut, 22 sauer,
12 geiter og 3 svin og såddes "/« td. bygg, 3% tdr. havre og
10 tdr. poteter.
Ved skjøte av 14 /*, tgl. "/■ 1877, overdrog Johannes Ottersen
gården til svigersønnen, Ole Johannessen Jøsds, for kr. 4000 og
kår. Selgerens datter, Ingeranna, skulde ha gjenkjøpsrett for
kr. 5600, hvis Ole vilde avhende gården, mens selgeren eller
hustru levde.
Ole Johannessen brukte Østnes til 1908. Sønnen, Odin Olsen,
overtok den da og hadde den til 1910. Da flytte! han til Snausen.
og hans bror, Olav Olsen, kjøpte Østnes. Han eier og bruker
den ennu.

----
505 Bind V
---
Fraskilte part er:
Øvre, gårdsnr. 244, bruksnr. 2, er fraskilt ved forretning av
B /., tgl. «,'« 1891, skyldsatt for 1 ort 21 sk. (ny skyld mk. 0,66)
og av Ole Johannessen Øst nes solgt for kr. 1000 til Olaus Olsen
ved skjote av "/», tgl. "/« s. å. Siden blev parten solgt til smed
Gøran Uff.
Senere er fraskilt Marken, bruksnr. 3, av Ole Johannessen solgt
til Sefanias Breding, og Engsvehaug, solgt til Gustav Jonsen i 1916.
MØNNES
Gårdsnr. 245, 246 og 247.
Navnet: Uttales: mø'nes. — Melness 1520. Menes, Mønes
1559. Mennes 1590. Menis 1610. Mennees 1626. Mønneß 1664
Mønnes 1723.
Oldnorsk: MeSalnes, den mellemste gard Nes, Mellem-Nes.
Skylden: Gården hadde i 1655 en samlet skyld på 2 sp. 2 øre.
Der var allerede dengang 3 opsittere, så delingen i 3 gårder kan
regnes fra før denne tid, seiv om der neppe ennu var gjennemført
noen fullstendig utskiftning iallfall mellem Mønnes nordre og
ostre. De enkelte gårdes skyld var:
Mønnes østre — sp. 2 øre, fra 1836: 2 dal. 1 ort Bsk
Mønnes nordre — » 2 » » — 2 » 1 » 8 »
Mønnes vestre 1 » 1 » » — 4 » 2 »16 »
Tilsammen 2 sp. 2 øre 9 dal. 8 sk.
I 1907 var skylden for:
Mønnes østre: mk. 3,84, fordelt på 2 bruk, hvorav bruksnr 1
Mønnes østre, mk. 3,46 —
Mønnes nordre: mk. 3,37, fordelt på 2 bruk, hvorav bruksnr 1
Mønnes nordre, mk. 3,20 —
Mønnes vestre: mk. 6,92 i ét bruk.
Eiere: Mønnes-gårdene har vært benefisert Værdalens prestc
bord, rimeligvis helt siden middelalderen.
Mønnes østre blev i 1874 solgt til Nils Anderssen Mønnes
Mønnes nordre i 1856 til Ole Olsen Balgård og
Mønnes vestre i 1894 til Nils Jonassen Mønnes.
Siden har gårdene vært brukernes eiendom.
Bruken: Erik Pa Melness har i 1520 betalt 1 lodd sølv og 3
skilling for jordegods, så han må ha eiet litt i gården. Og Erick
på Monnis står i 1549 for 1 pund smør og 4 pund mel i leding

----
506 Bind V
---
Enda ser altså gården ut til å være udelt. Men i skibskattmann
tallet av 1559 har vi 2 skattebonder: Taraldt på menes og Olaf f pa
mønes. Den ene av disse må da ha brukt Monnes vestre, den annen
Mønnes ostre og nordre, som ennu i begynnelsen av 1600-årene
ikke synes å ha vært delt, idet der på denne gard ennu i 1620 kun
opføres én leilending, Laurits (Lars) Kristensen. Men før 1630
er den delt; ti dette år opføres «enken» ved siden av Laurits som
opsitter. Fra denne tid av kan vi følge rekken av opsittere på alle
tre Mønnesgårdene.
MØNNES ØSTRE
Gårdsnr. 245.
Enken synes å ha sittet med bruken av denne gard ennu i 1635.
Så har hun rimeligvis giftet sig med en, som het Amund og som
hun formodentlig har vært litt for gammel for; ti allerede i 1637
har fogden «annammet Amund Monnes hans boeslod, som blev
Kongelig Majestæt tildomt, for han udi sit egteskab giorde hoer
karl af sig». Det hele belop sig, efterat all skyld og gjeld var betalt,
ikke til meie enn 11 % rdl. 18 sk. Amund vedblev dog å bruke
kården til i første halvdel av 1660-årene.
For denne gard finnes ingen opgave over kreaturholdet i 1657.
I 1665 er der istedenfor Amund kommet en, som het Siurd
Mikkelsen. Han var i 1665 25 år og er rimeligvis kommet til
gården ved ekteskap med formannens enke; ti i 1666 opføres som
sonner på gården Ole, Tore og Even Amundssønner, henholdsvis
14, 8 og 6 år gamle og utvilsomt sonner av den forrige opsitter.
Ved matrikuleringen i 1669 opfores Mønnes ostre og nordre
under ét nummer, men med 2 opsittere, Siurd Mikkelsen og Peder
Jonsen Tienden blev sått til 1 td. bygg og 1 % td. havre, ledingen
til X rdl. 16 sk. og småtienden til 1 '■> ort 4 sk. Humlehave fantes.
Der blev ikke foreslått noen forandring i skylden.
Efter Siurd har Arnt Amundsen, utvilsomt en sonn av oven
nevnte Amund, brukt gården. De tre Mønnes-gårde må dengang
ha ligget tett ved hinannen; ti de brente alle sammen natten til den
20. mai 1708. Ilden opkom ved uforsiktighet av en huskvinne
på den ene av gårdene, og det brente så grundig, at der ikke blev
et hus tilbake. Innbo og korn strøk også med. På ansokning fikk
de tre brandlidte opsittere stiftamtmannens bevilling av 5 /e 1708
til å «besøke folk i Trondhjem og omliggende fogderier» for å
samle midler til gjenopførelsen.
10 år efter blev gårdene, som for anledningen lå meget utsatt
plyndret av svenskene. Tapet opgis således:

----
507 Bind V
---
4 små hus tillikemed ski
Tilsammen 81 rdl.
Svenskene hadde betalt 4 rdl. i erstatning.
Arnt døde i november 1718, 69 år gammel, og enken, Ingeborg
Tomasdatter Balgård, som var hans annen hustru, brukte nu går
den en tid, hvorpå Peder Pedersen overtok den, antagelig i 1721,
idet han rimeligvis er identisk med den dragon Peder Pedersen
Holme, som dette år blev gift med Marit Pedersd. Enken Inge
borg blev året efter gift med Tørris Nilssen Sulstuen, men må
ha opgitt Mønnes for, da hun ved giftermålet kalles Ingeborg
Balgård.
Ved matrikuleringen i 1723 oplyses, at gården ikke har annen
skog enn til litt gjerdsel og litt older til brenne, ingen seter, slett
bumark; den betegnes som lettvunden og kornviss. Utseden var
':> bismerpund rug, 5 skjepper bygg, 2 tdr. havre og Y% bismer
pund grå erter, avlingen 10 sommerlass vollhøi og 1 lass ekerhøi
og besetningen 1 hest, 3 kyr, 1 ungnaut og 3 sauer. Skylden
Skylden blev foreslått nedsatt 6 mkl. «Formedelst denne gaards
Ringe hoe auvell og at opsidderen ej nogen anden Leilighed haver
at fortiene noget weed.»
Marit dode i 1762 og Peder i 1768, hvorefter sonnen, Peder
Pedersen, hadde gården til sin død i 1785. Det har visstnok vært
ganske smått for ham, tross skiftet opviser både 2 solvskjeer og
5 gamle bøker. Samtlige aktiva beløp sig til 49 rdl. 2 ort 5 sk.;
men gjelden var større: Til dekning av de uprioriterte
som utgjorde 32 rdl. 3 ort 14 sk., fantes kun 7 rdl. 1 ort 23 sk.
Den registrerte besetning var 2 kyr, 1 ungnaut, 7 geiter og 3 sauer.
Enken, Ingeborg Olsdatter, opgav nu gården mot å få kår,
hvorpå sogneprest Jakob Krog bygslet den til Åge Pedersen Bjari
nesvald, som fikk bygselbrev 15 /« 1786, tgi. s. d. Denne opsitter
stod sig adskillig bedre enn den forrige: Ved skifte efter ham
i 1814 var aktiva 909 rbdl. 62 sk. navneverdi og gield og omkost
ninger 139 rbdl. 73 sk.


----
508 Bind V
---
Enken, Malena Jonsdatter, brukte nu gården til i 1820, da
hun giftet sig med den 39 år yngre Anders Nilssen Balgdrd, som
fikk bygselseddel av sogneprest Brandt "ju 1820, tgl. 7 /s 1821.
Eiter Malenas dod giftet Anders sig i 1833 med Ingeborg
Olsdatter Auskinvald. Eldste sonn av dette ekteskap, Nils Anders
sen, kjopte gården ifl. kgl. skjote av 17 / n 1874, tgl. V« 1875, for
000 spdl. og en årlig jordavgift til Verdalens sogneprest av 2 tdr.
2 fjerdingkar sedebygg. Jordavgiften er innlost ifl. departements
skrivelse av 10 /« 1889, tgl. 8 U 1890.
Gården hadde i 1865 en besetning på 1 hest, 2 kyr, 10 sauer
og 1 svin og utseden var V« td. rug, % td. bygg, 5 tdr. havre og
3 tdr. poteter. På 2 husmannsplasser, Monnesmoen, foddes 2 storfe,
4 sauer og 1 geit og såddes 1 % td. havre og 2 tdr. poteter.
I 1875 var besetningen 1 hest, 2 kyr, 1 ungnaut, 9 sauer og
lam, 1 geit og 1 svin og utseden X td. bygg, 4 tdr. havre og
4 tdr. poteter. På husmannsplassen Korssvegjerdet foddes 1 ku,
4 sauer og 2 geiter og såddes 1 td. bygg og l I A td. poteter.
Ved skjøte av 12 A, tgl. 2 V* 1884, solgte M/5 Anderssen gården
til lærer ved Vuku fastskole, Peder Pedersen Moe, for kr. 3200
og den ovenfor nevnte jordavgift. Moe døde i 1890; enken Ber et
Olsdatter blev da sittende fremdeles som eier, og sonnen, Peder
Pedersen Moe drev gården til han døde i 1907. Dennes sønn,
Peter Pedersen Moe, kjøpte da gården av farmoren for kr. 3000
og kår til moren, Birgitte Jonsdatter. Skjøtet er av 7 /a, tgl. 2 / 8 1(^08

 

----
509 Bind V
---
Peter eier og bruker gården ennu. Han har nybygget alle husene
og flyttet dem litt bort fra de andre Mønnes-gårdene.
Husmannsplassen Korssvegjerdet blev i 1895 skyldsatt for mk.
0,38 og frasolgt for kr. 480 til Annæus Olaussen Korssvegjerdet.
Det er bruksnr. 2. I 1926 kjøpte Peter Moe eiendommen igjen
for kr. 2200.
MØNNES NORDRE
Gårdsnr. 246.
Laurits Kristensen har brukt Mønnes nordre og vestre i 1620,
og det er visstnok i hans tid, denne eiendom er blitt delt i to
I 1640-årene ser det ut til, at den har vært samlet påny; ti der
opføres i denne tid kun én leilending, Amund, som er nevnt under
Mønnes østre. 1650 er det atter Laurits, men i 1665 Peder Jonsen,
som da var 44 år gammel.
Heller ikke for denne gard er der noen opgave over kreatur
holdet i 1657. Ved matrikuleringen i 1669 er den tatt sammen
med Mønnes østre, hvortil henvises.
Opsitteren i 1690-årene het Lars, muligens sønn av Peder.
I begynnelsen av 1700-årene var gården brukt under Østnes.
Dette forhold vedvarte til ut i 1720-årene — muligens ennu lenger.
Ved matrikuleringen i 1723 betegnes den som øde. Skog, seter
og bumark var som på Mønnes østre; men den opgis å være «noget
misligere til korn». Utseden er angitt til 5 skjepper bygg, 2 tdr.
havre og Vi bismerpd. grå erter, avlingen 10 sommerlass vollhøi
og 1 lass ekerhøi og besetningen 1 hest, 3 kyr, 1 ungnaut og
3 sauer. Skylden blev foreslått nedsatt 10 mkl. «formedelst denne
gaards ringe au vel saavel af korn som høe». Så har Anders Olsen
Dlllan brukt den og efter ham enken, Ber et Olsdatter, som i sitt
første ekteskap med Bård Vuku hadde datteren Sara, der var gift
med Ole Haldorsen. I 1747 opgav Beret gården for denne sviger
sønn, som fikk bygselbrev av enkefru Collin in U, tgl. 8 A s. å.
Anders Olsen har visstnok eiet Mælen; ti i 1755 sees Paul og
Ole Anderssen Mønnes, som må være Anders Olsens sønner, å ha
solgt 5V3 mkl. i «engslettet Mælen».
Ved skifte i 1749 efter Ole Haldosens hustru oplyses avlingen
å være 3K> td. bygg og 7 tdr. havre. Besetning og innbo blev
ikke registrert, da det tilhørte svigermoren.
Ole opgav i 1777 gården for sønnen, Elias Olsen, som fikk
bygselbrev av Peder Krog 28 / ns. å. Denne opsitter synes åha
levet i permanente pengevanskeligheter: Så lenge han hadde går
den, sees han stadig vekk å ha vært stevnet for gjeld og er blitt
dømt til å betale. I 1798 opgav han derfor, kun 48 år gammel,
gården for svigersønnen, Erik Ingebrigtsen Øgstadmyren mot et

----
510 Bind V
---
kår, bestående av jordstykkene Holmen og Åsbakken samt fritt hus
og brenne. Hvis han eller hustruen døde, skulde den gjenlevende
ha foret 1 ku og 3 småfe. Erik fikk bygselbrev av Jakob Krog
'% tgl. "/• 1798.
Erik døde i 1850, og sonnen, Sakarias Eriksen, brukte gården
efter faren til i 1852, da han flyttet til Linset.
Mønnes nordre, sett fra nordvest 1930.
Fot. O. Snekkermo.
Broren, Johannes Eriksen, som i 1848 hadde bygslet Jøsås,
drev så Mønnes som underbruk under Josås til sin død i 1855
Moren døde samme år, og nu blev Monnes nordre solgt til Ole
Olsen Balgård (Gammelbollgardingen) ved kgl. skjote av 13 / 2
1856, tgl. 14 A 1859. Kjopesummen var 713 spdl. og en årlig jord
avgift til Verdalens sogneprest på 2 tdr. 2 fjerdingkar sedebygg.
Omkring 1860 solgte Ole Balgård eiendommen til Ole Daniel
sen Jessem fra Beitstaden (senere på Kvelstad). Så kjøpte Erik
Johannessen Jøsås den for 700 spdl. ifl. skjote dat. og tgl. 16/ 8
1865. Skjøtet er utstedt av Ole Balgård, da Tessem ikke hadde
tinglest hjemmel.
I folketellingen av 1865 betegnes gården som ode og uten beset
ning, men med en utsed av X> td. bygg, 4 tdr. havre og 3 tdr.
poteter. På husmannsplassen Sveet føddes 2 kyr og 2 sauer og
såddes % td. havre og 1 td. poteter.
Erik Johannessen overdrog i 1873 gården til broren, Olaus
Johannessen, som før hadde vært på Balgård nedre. Besetningen
var i 1875 1 hest, 4 kyr, 8 sauer og lam, 5 geiter og kidd og 1 svin


----
511 Bind V
---
og utseden Va td. rug, X td. bygg, 4 tdr. havre og 4 tdr. poteter.
På plassen Kristianssveet foddes 6 sauer og 3 geiter og såddes
n s td. bygg % td. havre og 1 td. poteter.
Ved skjote av 12 U, tgl. 3 / 7 1882, blev gården solgt for kr. 3200
til Størker Fredriksen Medias av Snåsa. Erik har utstedt skjotet,
da Olaus ikke hadde tinglest hjemmel.
Allerede ved skjote av "/», tgl. 'Ji 1885, solgte Storker den for
kr. 4200 til sesjant Peder Fredriksen Hermann. Han var der anta
lig til 1802. Derefter har lærer M. Dillan eiet den til 1894 og
sersjant Olaus Oppem til 1898. Da kjopte Annæus Andosen Stor
stad gården, og han eier og bruker den ennu. Han har bygget
nye uthus.
I 1898 blev frasolgt plassen Kristianssveet til Jon Olsen for
kr. 700. Eiendommen heter Haugdal, har bruksnr. 2 og en skyld
av mk. 0,17. Jon eier og bruker den ennu.
MØNNES VESTRE
Gårdsnr. 247.
Tollej, som nevnes i skattemanntallene utover til slutten av
1630-årene, har formodentlig brukt denne gard, omkring 1650 har
vi enken (efter Tollef rimeligvis) og fra midten av 1650-årene Jon
Pedersen. Denne var i 1665 40 år gammel.
Besetningen i 1657 var: 2 hester, 11 naut, 1 bukk, 4 geiter,
7 sauer og 2 svin.
Ved matrikuleringen i 1669 er tienden sått til 1 td. bygg og
2 tdr. havre, ledingen til K> rdl. 16 sk. og småtienden til \ X Æ ort.
Der var humlehave. Noen forandring i skylden blev ikke foreslått.
I 1690-årene er enken (formodentlig efter Jon) bruker av går
den. Omkring 1700 er det blitt en ny, Jon Larssen. I hans tid
brente den. (Se Monnes ostre).
Krigsvinteren 1718 led gården meget ved svenskernes plyn
dringer, idet svenske krigsfolk omtrent hele tiden var stasjonert
i naboskapet. Tapet opgis som folger:
2 hus opbrent og endel


----
512 Bind V
---
Tilsammen 130 rdl. 72 sk.
Svenskene hadde betalt 4K- karolin i erstatning.
I matrikulen av 1723 oplyses, at gården ikke har skog uten litt
iil gjerde og older til brenne, seter % mil borte, slett bumark, er
«lætwunden og kornwis». Utseden var % pund rug, IK> tdr.
bygg, 5 tdr. havre og K> pd. grå erter, avlingen 20 sommerlass
vollhoi og 3 lass ekerhoi og besetningen 1 X hest, 5 kyr, 4 ung
naut og 6 sauer. Skylden blev foreslått nedsatt 12 mkl. «for
medelst denne gaards hove leie».
Jon har vært på Monnes til slutten av 1720-årene.
Iver Haldosen Breding fikk så bygselbrev på gården av lektor
Hagerup 25. januar, tgl. 27. januar 1729. Han var der til i 1747.
Han sees et par ganger i denne tid å ha vært stevnet for slags
mål. Hvordan han forsokte å komme til Berg er omtalt under
denne gard.
Nu bygslet dragon Anders Jonsen gården ifl. bygselbrev ut
stedt av enkefru Collin 10. april, tgl. 8. septbr. 1747. Han hadde
den til omkring 1760.
Anda Jakobsen Prestgard fikk så bygselbrev av sogneprest
Peder Krog 16. februar, tgl. 20. februar 1761. Han hadde med
sin hustru, Kirsten Olsd. Breding, arvet 22 mkl. i denne gard,
som han i 1764 solgte til Kliiver.
Derefter har Nils Anderssen Balgård brukt Monnes, visstnok
fra 1769 — noe tinglest bygselbrev finnes ikke. Han dode på
gården i 1786, og på skiftet efter ham er registrert 2 hester, 2
ungnaut, 15 sauer og 10 kidd. Kyr finnes ikke — formodentl'g
var de pantsatt, da boet stod meget slett. Der var en masse gjelds
poster, så at tross aktiva var 270 rdl. 3 ort 11 sk., blev under
skuddet 118 rdl. 1 sk. Utseden var dette år IVi tdr. bygg og 6
tdr. havre.
Enken, Marit Olsdatter, blev gift med Rasmus Jonsen Auskin,
som fikk bygselbrev på gården 19. septbr. 1789, tgl. s. d., og
brukte den til i 1817, da han opgav den for stedsonnen Jonas
Nilssen mot et kår, bestående av et stykke åkerland, 1 mål potet
åker og engstykket Korsveigjerdet. Når han ikke vilde bruke
dette lenger, skulde han ha 2 tdr. bygg, 6 tdr. havre og 3 tdr.
poteter samt for til 2 kyr og 6 småfe. Jonas fikk bygselbrev av
sogneprest Brandt 9. april 1817, tgl. 16. august s. a. Han dode
i 1839, og boet var insolvent, idet aktiva var 85 spdl., mens pas


----
513 Bind V
---
siva beløp sig til 109 spdl. 3 ort 8 sk. Enken, Kirsten Jonsdatter,
døde i 1843. Sønnen Nils var da overlatt bruken av de tre fjerde
parter av gården; han fikk siden bygselbrev av kirkedepartementst.
Gården hadde i 1865 en besetning på 2 hester, 5 storfe, 13
sauer og 1 svin og en utsed av Vi 6 td. rug, 1 td. bygg, 8 tdr. havre,
Vie td. erter og 5 tdr. poteter. Der var 3 husmannsplasser:
Mønnes vestre, sett fra nordvest 1930.
Fot. O. Snekkermo
1: Hyppen. 2: Mønnesmoen. 3: Mønnesenget.
Besetningen på disse var 1 ku, 11 sauer og 2 geiter og ut
seden 1 Vi tdr. havre og 2 tdr. poteter.
I 1875 var besetningen 2 hester, 1 okse, 4 kyr, 2 ungnaut og
kalver, 10 sauer og lam, 4 geiter og kidd og 1 svin og utseden
Vs td. rug, K> td. bygg, 6 tdr. havre, Vs td. erter og 5 tdr. poteter.
På husmannsplassene føddes 1 ku, 12 sauer og 8 geiter og såddes
vel Vib td. bygg, 1% tdr. havre og 4%> tdr. poteter.
Nils Jonassen Mønnes kjøpte gården i 1894. Det kgl. skjøte
er dat. 6. april 1894, tgl. 2. mars 1898; men det er vel rimelig,
at han har kjøpt noe tidligere.
Sønnen, Ole Nilssen hadde så gården, og da han døde, brukte
enken, Anne Jonsdatter, den til 1909, da hun solgte til søster
sønnen, Anders Olsen Kvelstad. Skjøtet er av 11. mai, tgl. 2.
desbr. 1909. Anders eier og bruker gården ennu.
Husmannsplassen Hyppen blev i 1918 frasolgt til Martin
Hyppen for kr. 1800 og heter nu Nordli.
Mønnesstykket ved Tronesvolden er frasolgt til Verdalsbruket
for kr. 600. Ole Levring, Tronesvolden, har siden kjøpt det.


----
514 Bind V
---
SLAPGÅRDEN
Gårdsnr. 248 og 249.
Navnet: Uttales: Sla'kkalen, dativ: = la. — af Skarpagarde
a Nessletto 1430. Slappegard 1491. Slopegard, Slapegardh
1520. Sloppegord 1530. Slepgordt, Slapgordt 1590. Slapgord
1610. Slapgård 1626. 1664 1723
Skarpigarfir, sammensatt med adjektivet skarpr = tørr,
ufruktbar, om jordsmon. Overgangen fra den gamle til den nu
værende form må være foregått på den måte, at r i Skarp- har fått
lyd som tykt 1, hvorefter der er foregått en omsetning av konso
nantene til Sklap-; videre er så pg assimilert til kk.
Skylden: Gården var allerede i 1520 delt på to opsittere, mu
ligens svarende til det senere Slapgården søndre og nordre.
Skylden var i 1650 1 sp. 12 mkl. på hver av gårdene. Fra 1836
blev den for:
Slapgården sondre 4 dal. 4 ort 12 sk.
Slapgården nordre 4 » 4 » 20 »
I 1844 blev begge gårder avfeldt til 4 daler.
I 1907 var skylden for Slapgården søndre mk. 7,32 i et bruk,
for Slapgården nordre mk. 6,47, fordelt på 2 bruk, hvorav
bruksnr. 1: Slapgården nordre mk. 5,75.
Eiere: Erkestolen eiet allerede i middelalderen 10 oresbol i
«Skarpa garde a Nessletto», (Slapgården på Nessletten); på
Aslak Bolts tid var dette bygslet for Vi spand, altså en nedgang
til mindre enn en sjettepart, visstnok på grunn av jordegodsets
store verdiforringelse ved svartedauen og kanskje elvebradd.
Erkestolen må i lopet av 1400-årene ha erhvervet mere eiendom
i gården; ti i Gautes jordebok heter det, at den byttet til sig 2 ore
i Steine mot Slapgården, og allikevel eiet den i 1530 ifl. Olav
Ingebrigtssøns jordebok som før X- spand.
Molnis kloster eiet også % sp., idet så meget opfores under
Holms gods i Steinviksholms lens regnskap for 1549.
Så har \iiku kirke, antagelig helt fra den katolske tid eiet 1
ore. En tid ser det ut, som om gården har vært bondegods; ti
opsitteren i 1520 har betalt 3 lodd sølv i skatt for jordegods;
men det kan jo også ha vært i en annen gard. I 1624 er iallfall
bondeodelsparten svunnet inn til 18 mkl., og efter den tid for
svinner den helt.
Lektoratet (Verdalens prestebord) har* også eiet 1 sp. i går
den, men fra hvilken tid er übekjent. Det kan være den tidligere
bondepart, det har fått tak i.

----
515 Bind V
---
Erkebispe- og kiostergodset blev ved reformasjonen beslaglagt
av Kronen, som derved kom i besiddelse av 1 spand. Ved år 1650
var således eiendomsfordelingen blitt:
Krongods 1 sp
Lektoratsgods 1 »
Vuku kirke 1 ore
Tilsammen 2 sp. 1 ore
Gården opfores dengang som delt i 2 bruk, således at Kronen
og Lektoratet er bygselrådig hver over 1 sp. 12 mkl.; men siden
opføres bare Kronen som bygselrådig over hele gården helt til i
begynnelsen av 1700-årene. Dette er muligens uriktig. I 1723 er
iallfall adskillelsen fullstendig og eiendomsforholdet folgende:
Slapgård Kronen: 1 sp. og bygselretten.
Vuku kirke 12 mkl.
Slapgård Lektor 1 sp. og bygselretten.
Vuku kirke 12 mkl.
På en auksjon i 1728 over krongods kjopte lagmann Peter
Drejers enke, Anna Katarina van Stricht, Kronens 1 spand med
bygsel over 1 sp. 1 ore (!) for 122 rdl. courant og fikk skjote 28.
mars 1735. Efter henne gikk den i arv til sonnen, Abraham
Drejer, og kom derved inn i det gods, som ved auksjon i boet
efter dennes hustru, Karen Tonder, blev solgt til den senere oberst
Peter Rafael Lund. (Se Verdalsgodset). Lund fikk under 25.
oktober 1737 kgl. bevilling til å makeskifte eiendommen til Lek
toratet mot 2 øre i Svinhammer. Således blev hele Slapgård
lektoratsgods og - - efterat Verdalen var blitt fritt sognekall —
prestebordsgods.
Johannes Ellevsen Tromsdal kjøpte Slapgården søndre i 1907.
Mikal Skrove og kjøpmann Odin Stornæs på Bredingsberget
kjøpte Slapgården nordre i 1890; men skjøte er først utstedt i
1896.
SLAPGÅRDEN SØNDRE
Gårdsnr. 248.
Bruker e: Ragnild j Slapegardh betalte i 1520 3 lodd solv i
skatt og 3 lodd sølv for jordegods, så det ser ut til, at hun har eiet
gården.
Dette er alt, hvad vi vet om brukere i 1500-årene. I ledings
manntallet for 1549 står kun én skattebonde for Slapgården; men
han har utvilsomt brukt den annen gard.
I begynnelsen av 1600-årene het opsitteren Sliird, rimeligvis
en son ne- eller dattersønn av den Siurd, som var på den annen

----
516 Bind V
---
gard i 1549. Han er død i begynnelsen av 1640-årene, hvorefter
«Amund Rasmussen feste 3K> øre i Slapgård, tog enken tilegte»
og betalte i førstebygsel 17 rdl. Dette var i 1644. Denne Amund
må ha arbeidet med anlegg av kvernbruk eller lignende; for han
sees i 1648 å være ilagt 1 dalers bot «for han haver dæmmet
vandet neder paa Jon Kveldsta.»
Gårdens besetning var i 1657 1 hest, 7 naut, 4 sauer og 2 svin.
I 1659 har Tomas Hanssen «fest i Slapgård 1 sp. l A øre, som
Amund Rasmussen fradøde og skal have paaboende enke Beret
Olsdatter tilegte». At der nu blev betalt 26 rdl. i bygsel viser, at
gården må være blitt adskillig forbedret i Amunds tid.
Tomas er død før 1665; ti dette år opføres enken som bruker.
I 1666 var 2 sønner hjemme: Rasmus Amundsen og Ole Amund
sen, henholdsvis 15 og 13 år gamle.
I matrikulen av 1669 opføres Slapgården som ét bruk med to
opsittere. Skylden blev foreslått nedsatt til 2 sp., tienden sattes
til 1 % td. bygg og 3 tdr. havre, ledingen til 1 rdl. og småtienden
til % rdl. 16 sk. Der fantes humlehave.
Tomas opføres i skattemanntallet ennu i slutten av 1680-årene;
men i 1690-årene er han avløst av Johan. Denne var der i 1718,
da gården led meget ved svenskenes plyndringer, idet der opgis
følgende tap:
Tilsammen 126 rdl. 48 sk.
Svenskene hadde betalt 6 rdl. for sig.
Johan døde i januar 1719, hvorefter enken Elen Jonsdatter
brukte gården en tid.
Ole Johansen — utvilsomt sønnen — synes å ha overtatt den
omkring 1721. Ved matrikuleringen i 1723 oplyses, at den ingen
skog har uten older til brenne, seter 1 mil borte, god bumark.
Den betegnes som «letvunden og kornvis». Utseden var K> pd.
rug, 6 skjepper bygg, 3 A tdr. havre og A bismerpund erter,


----
517 Bind V
---
avlingen 20 sommerlass vollhøi og 2 lass ekerhoi og besetnin
gen 1 hest, 4 kyr, 2 ungnaut, 4 sauer og 2 geiter. Skylden blev
foreslått nedsatt 6 mkl. «formedelst denne gaards høie leje imod
dend ringe aufling».
Det er vanskelig å få rede på opsitterne i den folgende tid; de
tor ha vekslet hyppig. Ole Johansen kan ikke sees å ha vært dei"
efter 1730. Hvor det er blitt av ham, er übekjent.
Slapgård vestre, sett fra øst 1930. Fot. O. Snekkermo.
Jon Olsen har fått bygselbrev på Slapgården søndre av sogne
prest Krog den 16. februar 1759, tgl. s. d. Han hadde den bare
et års tid, hvorefter Jonas Anderssen Bollgården, bror av Ole
Anderssen Slapgården nordre, fikk bygselbrev 23. juli 1760, tgl.
22. februar 1762, og brukte den til sin død i 1772. På skiftet
efter ham er registrert en besetning på 1 % hest, 2 kyr, 4 geiter,
3 sauer og 1 svin. Kornavlingen, som ennu den 12. september
stod på jorden, blev anslått til 5 tdr. bygg og 8 tdr. havre. Aktiva
var 46 rdl. 4 sk. og beholdningen 37 rdl. 3 ort 8 sk.
Enken, Siri Mortensdatter Stuskin, blev i 1773 gift med de<2
16 år yngre korporal Ole Jakobsen Sæter (født på Helgåsen), og
han fikk bygselbrev på gården 14. februar, tgl. 21. februar 1774.
I 1808 opga han den for svigersønnen, korporal Hans Anderssen
Bollgården, dog således, at han skulde få bruke den halve gard,
så lenge han vilde, og siden et jordstykke på ca. 20 mål samt
setervolden Holberget. Hans fikk bygselbrev av sogneprest Brandt
den 22. mars, tgl. 16. august 1808.


----
518 Bind V
---
I 1834 opga han gården for sin eldste sønn, Johannes Hans
sen, mot et kår til sig og hustru på 3 tdr. bygg, 8 tdr. havre, 0
tdr. poteter og for til 2 kyr og 6 småfe. Den var da ute av alt
fellesskap. Johannes fikk bygselbrev 1. novbr. 1834, tgl. 6. febr.
1835.
Gården hadde i 1865 en besetning på 2 hester, 6 storfe, 16
sauer og 1 svin og en utsed aav Vs td. rug, 1 td. bygg, 8 tdr
havre og 5 tdr. poteter. På husmannsplassen Slapgårdsenget
foddes 1 ku, 9 sauer og 3 geiter og såddes V± td. bygg, I*4 tdr.
havre og 3 tdr. poteter.
I 1875 var besetningen 2 hester, 5 kyr, 1 ungnaut, 15 sauer
og lam, 5 geiter og kidd og 1 svin og utseden 1 % tdr. bygg, 10
tdr. havre og 6 tdr. poteter.
Johannes Ellevsen Tromsdal, gift med Gjertrud Johannes
datter Slapgården, kjopte gården i 1907 for kr. 5000. Det kgl.
skjote er datert 15. mai 1907, tgl. 3. mars 1908. Men han hadde
da i over 30 år brukt gården på svigerforeldrenes bygsel. Sviger
moren, Lisbet Mortensdatter var død i 1905, 90 år gammel.
Sonnen, Edvard Johannes Johannessen, overtok gården i 1909
for kr. 5000 og kår til faren, som var blitt enkemann i 1895.
Edvard betaler dessuten kr. 1.60 årlig til Vuku kirke. Han eier
og bruker gården ennu. Han har nybygget alle husene, og de
står nu på den tomten, der husene på Slapgården nordre stod
for. Husene på denne blev efter utskiftningsforretning av 21. juni
1894, tgl. 3. august 1896, flyttet litt fra den gamle tomten.
Grensen mot nabogårder er fastsatt ved åstedsforlik av 11.
oktober 1882, tgl. 14. august 1883 og av 27. oktober 1882, tgl.
15. august 1883. Et jordstykke er frasolgt til Bollgården vestre.
SLAPGÅRDEN NORDRE
Gårdsnr. 249.
Bruker e: Mogens j Slopegard betalte i 1520 2 lodd solv i
tiendepenningskatt. Han tør ha vært på denne gard.
I 1549 har Syuordtt betalt % vet mel i landskyld for K> spand
i Slackallnn under Stiicthenns gods og Syuortt staar i samme regn
skap for V- vet mel for X A spand i Slagkallenn under Holms gods.
Som nevnt under eiere bestod jo Kronens eiendom i gården av
'-■ sp. tidligere erkebispegods og { 4 sp. av Holms klostergods.
Den eiendommelige skrivemåte, som vel er et forsøk på å følge
uttalen, tyder på, at navnet dengang uttales som nu.
I ledingsmanntallet for 1549 står Syornn paa Sliipgaard for
16 mk. smør og 1 vog mel. Det var nok ledingen av begge ghv
dene tilsammen.

----
519 Bind V
---
Jon Slapgordt har i 1590 betalt landbohold, visstnok for
denne gard. Omkring århundredskiftet er han blitt avlost av
Arnt, som har vært der til i midten av 1620-årene, da han er blitt
avlost av Oluf Arntsen — utvilsomt sonnen, som i 1626 sees å
ha bygslet A spand, hvorfor han betalte 6 daler. Resten hadde
han formodentlig overtatt for.
Slapgård nordre, sett fra sydvest 1930.
Fot. O. Snekkermo.
Gårdens besetning i 1657 var 1 hest, 8 naut, 1 bukk 2 sauer
og 1 svin.
I 1657 har «Gunder Barosen /est en meget ringe gaard Slap
gaard VA ore, Ole Arntsen for var besiddende og nu fradod —
egter enken Randi Gundersdatter». I forstebygsel betalte han
Gunder var i 1665 40 år gammel. Han må være dod ved dises
tider; ti i 1666 bruker enken gården. Samme år har «Hans To
massen Knegi tilboxlet sig Slapgaard 3H ore, som enken Ranm
uunderdatter oplod». Bygselsummen var også nu 16 rdl
«Knegt» vil si soldat; han har kanskje vært nodt til å overta
garden for å få sin soldaterutredning.
I matrikulen av 1669 er begge gårdene opfort under ét hvor*
for henvises til Slapgården sondre.
Hans opfores som bruker ennu i slutten av 1680-årene. I 1689
oplyses, at den samlede gard brukes for en avgift av 11 X> rdl
«og ey widere kand bekommes», hvorfor der måtte avkortes :
skattene 4 rdl. 11 sk.
33


----
520 Bind V
---
I 1690-årene er enken (muligens efter Hans) opsitter, og i
1711 Peder. t , .
Opsitteren i 1718 het Jon. Han opgir ved svenskenes plynd
ringer krigsvinteren å ha mistet:
Tilsammen 65 rdl. 8 sk.
Ved matrikuleringen i 1723 oplyses, at gården ikke har noen
skog uten older til brenne, seter 1 mil borte, liten bumark. Den
betep-nes som «letvunden og kornvis». Utseden var K- pd. rug,
X p°d grå erter, 6 skjepper bygg og VA tdr. havre, avlingen 20
sommerlass vollhoi og 2 lass ekerhoi og besetningen 1 hest, 4
kyr 2 ungnaut, 4 sauer og 2 geiter. Dette er noiaktig som pa
den annen gard, hvorav nok tor sluttes, at gårdene ikke var ut
skiftet. Skylden blev som på den annen part foreslått nedsart
6 mkl. med den samme begrunnelse.
Jon har kanskje brukt gården til slutten av 1730-årene. Sa
er han avlost av Lars Bårdsen fra Lille Vuku, som i 1733 hadde
vært på Mikkelsgården, derefter på Vinne og endelig i 1736 pa
Stuskinshaugen. Han levde i ganske små kår; de store uarene
levnet ham ikke meget. På skiftet efter hans forste hustru i mars
1743 er av besetning ikke notert annet enn 2 kviger og 5 sauer.
Aktiva blev efter skifteauksjonen 4 rdl. 11 sk, mens passiva var
8 rdl 2 ort 11 sk. Senere rettet det dog noe på sig, sa at ved
skiftet efter ham seiv i 1747 var besetningen 2 hester, 3 kyr, _
ungnaut, 10 sauer og 8 geiter. Aktiva var 45 rdl. 10 sk. og
passiva 27 rdl. 2 ort 8 sk. o o
Derefter fikk Ole Anderssen Bollgården bygselbrev pa garden
av sogneprest Peder Krog 4. mars, tgl. 6. mars 1749. Han brukte
den til i 1788, da han opga den for sonnen Morten Olsen, som
fikk bygselbrev av sogneprest Jakob Krog 24. oktober 1788, tgl.
21 februar 1789. Ole og hustru fikk et kår bestående av 6 mal
åker et stykke jord til kålseng og en særskilt humlehave samt for


----
521 Bind V
---
til 2 kyr og 6 småfe. Hvis en av ektefellene dode, skulde den gjen
levende ha halvparten.
Morten hadde gården til i 1824, da han opga den til fordel
for sonnen, Ole Mortensen, mot et kår på 2 tdr. bygg, 6 tdr
havre, 6 tdr. poteter, 1 mål jord og for til 2 kyr og 6"småfe Ole
fikk bygselbrev av sogneprest Brandt 4. desbr. 1824, tgl. 1. desbr
1825. Avgiften til jorddrotten var dengang: Landskyld av ]
spand, 2 spdl. 2 ort, landbohold 1 ort 8 sk. samt betaling for 12
mil skvss.
Det ser ut til å ha vært knapt for Ole: Ved skifte i 1826 efter
hans hustru, Margrete Brodersdatter, var boet fallitt med et un
derskudd på 78 spdl. 4 ort 6 sk., mens aktiva var 100 spdl 4 ort
10 sk. Den registrerte besetning var 2 hester, 1 ku, 2 kalver
2 sauer og 1 svin.
I 1844 var det avfeldningsforretning på gårdene. I et, begge
gårdene tilhorende slåtteng mot grensen av Bollgården' vestre
hadde da elven i de siste 10 år brutt ut ca. 30,000 kvadratalen av
Slapgården sondres og 27,500 av Slapgården nordres eiendom,
hvorefter skylden for hver av dem blev nedsatt til 4 dal gjeldende
for 50 år fra 1. januar 1846.
Slapgården nordre hadde i 1865 en besetning på 2 hester, 5
storfe, 13 sauer, 5 geiter og 1 svin og en utsed av 1 td. bygg,
8 tdr. havre og 5 tdr. poteter. Enken Anne Mortensdatter brukte
da gården, idet Ole var dod i 1863.
I 1875 var besetningen 3 hester, hvorav 1 under 3 år, 1 okse
4 kyr, 16 sauer og lam, 2 geiter og 1 svin og utseden Va td hvete
s td. rug, 1 td. bygg, 10 tdr. havre, V$ td. erter og 5 tdr poteter'
Ole Mortensens sonn, Mikal Olsen, brukte gården i flere år
pa foreldrenes bygsel. I 1890 kjøpte Mikal Skrove og kjopmann
Odin Tornes på Bredingsberget Slapgård for kr. 4200 Det kgl
skjote, som er dat. 27. oktober 1896, tgl. 2. desbr. 1897, viser, at
Mikal har budt denne sum og så latt Stornes gå inn i budet
Skjøtet er utstedt til Anna Stornes, enken efter Odin som døde
i 1894.
I 1911 kjøpte Jon Skansen gården for kr. 6000 Han
siden 1893 drevet gården for Anna Stornes, som efter utskiftnin
gen i 1894 nybygde alle husene.
Fr as kil te par ter:
Veie, gårdsnr. 249, bruksnr. 2, skyld mk. 0,72 Denne eien
dom er det gamle Slapgårdsenget mellem Leirhaugen og Storstad
og tilhørte begge gårdene, men blev efter utskiftningen i 1894
V«n e Si Sla P£f den nordre - En B et med hus blev frasolgt i
l»v/ til Oluj Anderssen Bredingsvollan for kr 1000

----
522 Bind V
---
Slapgårdætten I.
De to første ledd usikre.
Anders Olsen Øst Grundan. Overtok i 1646 G. efter sin svi
germor. Opgis i 1666 å være 49 år gl.
B. Ole Anderssen Auskin, f P- A. 1717, 64 ar. (Tor være den
samme som Olle Anderss., i 1666 opfort som sonn av
Anders Olsen Grundan og da 11 år). * Gjertrud, t p.
Grundan 1724, 61 år.
C Anders Olsen Balgård, i 1756. Var torst pa Auskin
fra 1724, bygslet B. i 1730. * 1724 Agnes Eriksd
Balgård, 1 "1785, 83M år. Hun * 2 ) 1756 Ingebrigt
Olsen Vist.
Dl. Ole Anderssen (Balgård) Slapgård, f. p. Auskin
1724, f p. Slapgård 1803. Bygslet S. 1749. * 1745
Anne Mortensd. Stuskin.
E 1. Anders Olsen, f. p. Slapgård 174<>.
E 2. Agnes Olsd., f. p. Slapgård 1752.
E 3. Agnes Olsd., f. p. Slapgård 1754.
E 4 Siri Olsd., i. p. Slapgård 1757, f som kårkone
på Balgård 1826. * Lars Ellingsen Balgård,
f p Auskin 1755, 1 som kårmann p. B. 1840.
F 1. Elling Larsen, f. p. Auskin 1792. * 1815
Marta Larsd. Østnes.
Gl. Ole Ellingsen, f. p. Østnes 1815,
f 1862. * 1842.
F 2. Marta Larsd, f. p. Balgård 1788. ! *)
1812 Ole Jonsen Volen. * 2 ) 1833.
Gl. Johannes Olsen, f. p. Balgård 1814,
var i 1840 på Rora.
G 2. Lars Olsen, f. p. Balgård 1816.
G 3 Olaus Olsen, f. c. 1816.
G 4 Anne Olsd., f. c. 1823. Tjente i 1840
på Bjartnes.
G 5. Marta Olsd, f c. 1829.
F 3. Anne Larsd. * 1803 klokker Ole Kvelstad
på Stuskin.
E 5. Morten Olsen, f. p. Slapgård 1760.
E 6 Morten Olsen Slapgård, f. p. S. 1762. * 1788
Ingeborg Ellevsd. Halset, f. p. H. 1766.
F 1 Anne Mortensd, f. p. Slapgård 1788,
f p Holmen 1868. * 1810 Jakob Eriksen
Levring.
F 2. Ellev Mortensen Slapgård, f. p. S. 1789,

----
523 Bind V
---
t 1863. * 1820 Sigri Olsd. Balgård, f. p. Nedre Holmenvald
1793, t 1878, dtr. av Ole Larssen Holmenvald og h. Beret
Nilsd. Kvelstad.
Gl. Anders Ellevsen, f. p. Slapgård 1820, + 1822.
G 2. Ingeborg Anna Ellevsd., f. p. Josås 1822. * 1844
G 3. Ole Ellevsen, f. p. Slapgård 1824. * 1851.
F 3. Marta Mortensd., f. p. Slapgård 1792. * 1816 Ole Åeesen
Balgård
F 4. Ole Mortensen Slapgård, f. p. S. 1795, t smst. 1863 * l )
1820 enke Margrete Brodersd. Stuskin, f. 1787, f 1825, dtr
av loitnant Broder Vilh. Kliiver og Margrete Andersd. Tiller.
Hun var * >) 1809 kvartermester Soren Sørensen Lilloe
Skogn. * •) 1826 Beret Jonsd. Volen, f. 1792, f 1829, dtr. av
Jon Villumsen Volen. * ■) 1831 Anne Mortensd. Kulstad,
hans tremening.
G I. 3 Sirianna Olsd., f. p. Slapgård 1820.
G 2,'Elling Olsen Vangstad, f. p. Slapgård 1823. * 1860
Marta Jonasd. Kulstad, f. p. Kvello 1834, t p Val
stad 1877.
H l.Ole Ellingsen Vangstad, f. 1862. * Birgitte Petersd.
Hellan, f. 1866. Se Stor Ingvaldætten.
I 1. Marta Olsd., f. 1888. * Bernt Olsen Holmß
f. 1881.
J 1. Aslaug Margrete, f. 1907, i 1928 J 2
Ole Magnus, f. 1909. J 3. Oddvar, f. 1912.
J 4. Brynjulf, f. 1914. J 5. Peter, f. 1918 J 6
Birgitte, f. 1921. J 7. Magnhild, f. 1925.
I 2 Peter Olsen Vangstad, Leira, f. 1890. * *) Inga
Eline Mortinusd. Sæter, f. 1887, f 1817.
8 ) Sofie Olsd. Reinsberg.
J I. 2 Oddvar, f. 1919. J 2r Eline, f 1921
J 3.» Helga, f. 1923. J 4 a . Ole, f. 1925. J 5>
Signe, f. 1926. J 6. 2 Agnar, f. 1928.
I 3. Oline Olsd., f. 1892. * Andreas Korneliussen
Haugan, Elverum, f. 1891
J 1. Brynhild, f. 1914. J 2. Knut, f. 1917 J 3
Ole, f. 1920. J 4. Mari, f. 1922. J 5 Ruth
f. 1926.
J 1. Annæus, f. 1916, f 1916. J 2. Gunvor,
f. 1918. J 3. Birgitte, f. 1921. J 4. Astrid,
f. 1923. J 5. Olav, f. 1924. J 6 Arve f 1928


----
524 Bind V
---
I S.Borghild Olsd., f. 1897. * Marius Anderssen
Skrove, snekker, f. 1892. Se Lein.
J 1 Alf, f. 1919. J 2. Ole Martin, f. 1922. J 3.
Magne, f. 1925. J 4. Brynjar, f. 1930.
I 6. Bertine Olsd., f. 1901. * Ole Mikalsen Storstad,
f. 1895.
I 7. Magnhild Oddbjorg Olsd., f. 1906.
H 2. Edvard Ellingsen, f. 1871.
H 3. Karen Maria Ellingsd., f. 1867.
Marta Olsd., f. p. Slapgård 1826. * 1856 Mikkel Nilsen
Steinsmo, f. 1808, f 1891.
Jon Olsen, f. p. Slapgård 1829. * 1850.
Beret Marta Olsd., f. p. Slapgård 1832, f 1925. * 1859
Peder Olsen Stornes, f. 1834, f 1922.
H l.Ole Pedersen Stornes, Kvello (senere Skrove), f. 1859,
t 1928. * Karenanna Kristensd. Kvello, f. 1859
H 2. Odin Pedersen Stornes, handelsmann på Bredingsber
get, f. 1861, t 1894. * Anna Petersd. Grundan, f. p
Hellan 1855.
H 3. Annæus Pedersen Stornes, Lykkens prove, Frol, f. 1864
* Elen Birgitte Ellingsd., f. 1863.
H 4. Martin Pedersen Stornes, handelsmann på Bredings
berget, f. 1872. * Jordmor Marie Petersd. Nordtug,
f. i Verran 1881.
I 1 Odd Peter, f. 1908, f 1910- I 2 - Margit Bergljot,
f. 1909. I 3. Oddfrid Petra, f, 1911. I 4. Peter, f. 1913.
I 5. Åsta Pauline, f. 1915. I 6. Ruth Marie, f. 1919.
H 5 Marie Pedersd., f. 1870, t 1908. * Annæus Johan
nessen Indal, f. i Frol 1857, f 1903.
Martinus Olsen, f. p. Slapgård 1834, t. Ugift.
Mikal Olsen Slapgård (senere Skrove), f. 1840. p Kirstme
Nilsd. Monnes, f. 1845.
H l.Ole Mikalsen Slapgård, Halset, f. 1870, f 1903. * Bir
gitte Pedersd., 1864. Hun * ») enkemann Ole Gnndberg.
I 1 Borghild Olsd., f. 1896. * Gustaf Persson Ward.
I 2 Maria Olsd., f. 1898. (I Børseskogn 1928).
I 3. Bjarne Olsen Slapgård, f. 1901. Lærer og klokker
i Borseskogn. * lærerinne Astrid Hamnes fra
Bøfjord.
H 2. Anna Serine Mikalsd., f. 1875. * Søren Halvorsen
Skrove, f. 1876.
I 1. Maria Sørensd., f. 1902. * Jon Daling fra Skogn.
Bosted: Prestegården i Aure.
I 2. Harald Sørensen Skrove, f. 1904.
I 3. Margit Sørends., f. 1906.

----
525 Bind V
---
1 4. Sverre Sørensen, f. 1914.
H 3. Nils Mikalsen Slapgård, f. 1878. * Bir
gitte Andersd. Skrove, f. 1883.
I 1. Astrid, f. 1907, f 1918. I 2. Klara,
f. 1909. I 3. Marit, f. 1011, f 1922. I 4
Marius, f. 1914. I 5. Andor, f. 1920.
H 4. Anne Kristine Mikalsd., f. 1881. * Jon
Anderssen Skrove, Bjorgan. Se Lein.
G 8. ! Ingeborg Olsd., f. 1844. * Hans Anderssen ;
f. 1845.
H l.Oline Hansd., f. 1872.
F 5. Agnes Mortensd., f. p. Slapgård 1798, i 1801.
F 6. Anders Mortensen, f. p. Slapgård 1802.
F 7. Johannes Mortensen, f. p. Slapgård 1806.
F 8. Anders Mortensen Gjeilvoldsveet under Skrove, f. p.
Slapgård 1808, f 1892. * 1848 Ingeborg Petersd.
Fikse, f. p. F. 1817. Dtr. av Peter Andreas Nilssen
F. og h. Kirsti Pedersd.
Gl.Pauline Andersd., f. 1854.
G 2. Morten Anderssen, sjofarende, f. 1849.
Erik Anderssen Karmhus, f. p. Auskin 1726, f p. Karmhus
1763. * 1752 Agnes Larsd. Volen. Hun * ') 1764 Eskild
Bårdsen Hofstad.
El. Lars Eriksen, f. p. Balgård 1753. Bodde i 1785 i
Åfjorden.
F 2. Anders Eriksen Musum lille, f. p. Hellan ostre 1754,
* 1787 Marit Johannesd. Nesset.
D 2
F 1. Ingeborg Andersd., f. p. Musum 1787, f 1868. * l )
1815 Ole Olsen Vestgård Sul. * 2 ) 1830 Arnt Mor
tensen Breding, f. p. Prestgårdsvald 1806, t 1886.
F 2. Erik Anderssen, f. p. Musum 1792. * 1817 Marta
Andersd. Kalset, f. c. 1790.
G 1. Anders Eriksen, f. p. Musum 1817.
G 2. Johannes Eriksen, f. p. Musum 1817. Tvil
ling med Gl.* 1863.
F 3. Agnes Andersd., f. p. Musum 1797, f 1801.
F 4. Marta Andersd. Musum lille, f. p. M. 1801, f som
kårkone smst. 1885. * 1823 Ole Eriksen Musum.
E 3. Beret Eriksd., f. p. Lund 1756.
E 4. Agnes Eriksd., f. p. Lund 1757.
E 5. Marit Eriksd., f. p. Lund 1759.
E 6. Ole Eriksen, f. p. Lund 1761.
Gjertrud Andersd., f. p. Auskin 1729. * 1753 Tarald An
derssen Overholmen.
D 3

----
526 Bind V
---
Jonas Anderssen Slapgård, f. p. Balgård 1732, f P- Slapgård
1772. * 1758 Siri Mortensd. Stuskin, f. p. Stuskin 1730. Hun
* -) korporal Ole Jakobsen Sæter, med hvem datteren Gjertrud.
Se Slapgårdætten 11.
El.Lisbet Jonasd., f. p. Balgård 1759. * 1791 Johannes
Jakobsen Elnes.
F; 2. Anders Jonassen, f. p. Slapgård 1762.
E 3. Aborten Jonassen Kulstad, f. p. Slapgård 1765, f Kulstad
1837. * 1702 Maria lohansd. Kulstad, f. p. K. 1772.
E 1. Boletta Mortensd., f. p. Kulstad 1793, + 1797.
E 2. Agnes Mortensd., f. p. Kulstad 1795, f 1797.
F 3. Jonas Mortensen Hellan ostre, f. p. Kulstad 1795.
* 1820 Kirsti Hansd. Hellan ostre, f. p. H. 1801, f p.
Vangstad 1879.
Gl.Sirianna Jonasd., f. p. Hellan 1820. * 1846
Gundbjorn Mikkelsen Vangstad, f. p. V. 1822,
f 1880 som innerst i Ulvillen. Se Holmliætten.
G 2. Morten Jonassen, f. p. Hellan 1823, f 1850.
G 3. Agnes Jonasd., f. p. Hellan 1825, f 1826.
G 4. Hans Jonassen Sagmoen, f. p. Hellan 1828
Reiste til Amerika i 1872, men kom tilbake og
var bygdevekter og i mange år kirketjener i Vuku.
* 1849 Kristiane Petersd., f. 1825. Dtr. av Peter
Jenssen Eklo sondre og h. Karen Olsd.
H 1. Johannes Hanssen Sagmoen, f. 1849.
H 2. Karen Anna Hansd., f. 1859.
H 3. Ole Hanssen, f. 1866.
H 4. Johannes Hanssen, f. 1869.
G 5. Marta Jonsd., f. p. Kvello 1834, f p. Vangstad
1887. * 1860 Elling Olsen Vangstad.
G 6. Kirsten Jonasd., f. 1836.
G 7. Jokumine Jonasd., f. 1839.
E 4. Johan Mortensen, f. p. Kulstad 1801, f 1801.
F 5. Siri Mortensd., f. p. Kulstad 1803, t 1807.
F 6. Anne Mortensd., f. p. Kulstad 1805, f P- Slapgård
1890. * 1831 Ole Mortensen Slapgård, f. p. S. 1795,
t smst. 1863. Det var hans tredje ekteskap.
F 7. Siri Mortensd., f. p. Kulstad 1808. * 1832 Elling Lars
sen Ulvilla, f. 1811. Sonn av Lars Ellevsen Vest
Grundanvald og h. Kirsti Ellingsd.
F S. Bolette Mortensd., f. p. Kulstad 1811, t smst. 1869.
* 1834 Soren Sorensen (Hofstad) Kulstad, f. i Skogn
1810, f P- Kulstad 1892.

----
527 Bind V
---
G 2. Sefanias Sørensen Kulstad, f. 1845. * Beret Marta
Johannesd., f. 1850.
Hl.Boletta Sefaniasd., f. p. K. 1874. * Sefanias
Bardosen Ulvill. Se Stor Ingvaldætten.
H 2. Søren Sefaniassen Kulstad, f. p. K. 1876. *
Hanna Ellevsdtr., f. 1882.
1 1. Signe Sørensd., f. 1901. * Johan Edvardsen
Åsan, f 1 ( >26.
J 1. Sigmund, f. 1024. J 2. Johan f. 1026.
1 2. Borghild Margrete Sorensd., f. 1003. I 3.
Ella Berntine Sorensd., f. 1005. I 4. Solveig
Hilda Sørensd., f. 1007. I 5. Sigrun Jenny
Sorensd., f. 1010. I 6. Magnhild Sorensd..
f. 1012. I 7. Ingeborg Sorensd., f. 1014. I S.
Sefanias Sørensen, f. 1016. I 0. Dagrun Sorensd.,
f. 1920. I 10. Einar Sorensen, f. 1021. I 11. Tor
Sorensen, f. 1027.
H 3. Marta Sefaniasd., f. 1878. * Marius Hanssen
Slotsve fra Frol. I Kanada.
H 4. Johannes Sefaniassen, f. 1880. * 1027 Anna
Sørensd. Hjelde. I Kanada.
H 5. Ole Sefaniassen, f. 1883. * 1020 Kari — fra
Gudbrandsdalen. I Amerika.
G 3. Johannes Sørensen Storvuku, f. 1847, druknet 1800.
* Ingeborg Anna Olsd. Storvuku.
G 1. Martinus Sørensen Hellan vestre, f. 1838. * Anne
Sicilie Haldosd., f. 1834.
H 1. Søren Martinussen Hjelde. I Amerika.
H 2. Ole Martinussen Hjelde. * Olise Petersd. Hjelde
Se Stor Ingvaldætten.
H 3. Hanna Sorensd. * Jakob Johannessen Volen.
I Amerika.
F 0. Johannes Mortensen, f. p. Kulstad 1813, f 1814.
F 10. Lisbet Mortensd., f. p. Kulstad 1815. * 1838 Johannes
Hanssen Slapgård søndre, f. p. S. 1805, f smst. 1885.
Se Slapgårdætten 11.
F 11. Johannes Mortensen, f. p. Kulstad 1820. * 1843. f 1881.
Jakob Jonassen Halset, f. p. Slapgård 1767. * ') 1707 Marit
Andersd. Halset, f. p. Storvuku 1740, f 1803, enke efter Ellev
Olsen Halset, med hvem * 1760. * -) 1805 Marit Jonsd. Stor
vuku, f. p. Flolmli 1783. Dtr. av vaktmester Jon Mikelsen
Holmli.
F 1. Marta Jakobsdr., f. p. Halset 1807, + 1815

----
528 Bind V
---
Jonas Jakobsen Auskin, f. p. Halset 11810, t P- Auskin 1864.
* 1837 Agnes Olsd. Garnes, f. p. G. 1810, f p. Auskin 1885.
Gl. Ole Jonassen Prestgård, f. 1841, f 1921. * Guruanna
Mikkelsd. Prestgård, f. p. P. 1838.
H 1. Mikal Olsen, f. 1871.
H 2. Maren Anna Olsd., f. 1877.
G 2. Jakob Jonassen Auskin, f. 1843.
H 1." Mette Jakobsd., lærerinne, f. 1871, f 1901. * lærer
Ole M. Nygard, Næs skole.
H 2." Severin Jakobsen Efskind, fanejunker, f. 1871.
* Laura Johannesd. Slapgård, f. 1873. Se Stor
Ingvaldætten.
I 1. Gudrun Severinsd., f. 1901. * Ingvar Iversen
Leirset, lærer, f. 1901.
J 1. Liv Ingvarsd., f. 1927.
I 2. Leiv Magnus Severinsen Efskind, stud. med
f. 1904.
I 3. Jon Severinsen, f. 1912.
G 3. Marta Jonasd. Auskin, f. 1845. * Fredrik Nilssen, for-
stander for baptistmenigheten, Verdalsora.
H 1. Fredrikke Nilssen, I.
H 2. Agnes Nilssen.
H 3. Marie Nilssen.
G 4. Jon Jonassen Auskin, f. 1850. Amerika.
G 5. Mortinus Jonassen Munkeby, Frol, f. 1853. * Johanna
Pedersd. Munkeby, f. 1854.
H 1. Maria Mortinusd. I Amerika.
H 2. Jon Mortinussen Munkeby.
H 3. Pauline Mortinusd., f ugift.
H 4. Marius Mortinussen Munkeby. * Sofie Simensd
Haugan, Ytterøen.
H 3. Hilma Mortinusd., f.
H 6. Anne Marta Mortinusd., ugift.
H 7. Ole Mortinussen Munkeby.
Jon Jakobsen Halset, f. p. H. 1811, f smst. 1857. * 1845
Beret Andersd. Stuskin, f. p. S. 1821. Dtr. av Anders Jakobsen
S. og h. Marta Sevaldsd. Beret blev * 2 ) 1862 m. Johannes
Anderssen (By) Halset, f. i Skogn 1824, med ham hadde hun
en dtr. Anne Johanna, f. 1865.
G 1. Jakob Jonsen Halset, f. 1847. Ugift.
G 2. Anders Jonsen Bunes, f. 1854. * Gunhild Kausmo
Hl.Berntine Andersd. Ugift.
H 2. Maria Andersd. * Johan Vikaunet, Stjordalen. Eiet
Bunes.

----
529 Bind V
---
H 3. Anna Andersd. Ugift.
H 4. Johanna Andersd.
H 5. Ingeborg Andersd.
G 3. Mortinus Jonsen Halset, Oklan, f. 1852. * Inge
borg Anna Ellevsd. Lundskin, f. 1858.
Hl. Birgitte Mortinusd., f. 1885. * Johannes
Mortinussen Steinsli, lærer, f. 1883.
I 1. Hildur, f. 1916. I 2. Agnes, f. 1916.
H 2. Jon Martinussen Halset, Oklan.
H 3. Marta Martinusd. * Anton Kristofersen
Lein.
G 4. Marenanna Jonsd. Halset, f. 1855. * Anders
Anderssen Skrove. Se Leinsætten.
G 5. Mette Jonsd. Halset. Ugift.
G 6. Marit Jonsd. Halset, t-
F 4. Maren Jakobsd. Halset, f. p. H. 1817. * 1844 Elling
Ellings. Skrove, Midtgrundan, f. p. Skrove 1822,
t 1893.
G 1. Elenanna Ellingsd., f. 1845.
G 2. Marit Ellingsd., f. 1849, i 1928. * Ole Olsen
Ulvilla, f. 1842, f 1899. Se Holmen.
G 3. Margrete Ellingsd., f. 1855. * Jon Martin
Sivertsen Flyan, f. 1863, f 1890. Se Flyan.
G 4. Maria Ellingsd., f. 1861, f 1901. * Ando Nils
sen Leirset, Midtgrundan, f. 185 ( K Se Gren.
F 5. Marta Jakobsd. Halset, f. p. H. 1820. * Halvor Mun-
keby, Frol.
F6.Olaus Jakobsen Halset, f. p. H. 1825. Ugift.
E 5. Erik Jonassen, f. p. Slapgård 1770.
E 6. Agnes Jonasd., f. p. Slapgård 1772.
Hans Anderssen Mikvold, f. p. Balgård 1734, f p. Nestvold
1803. * l ) 1761 Gjertrud Olsd. Mikvold, f. i Ulvillen 1723,
f p. Mikvold 1796. Dtr. av Ole Anderssen Ulvillen, enke efter
Jon Tørrissen Mikvold, med hvem * 1744. * 1798 Ragnhild
Bårdsd. Flaga.
E I. 1 Agnes Hansd., f. p. Mikvold 1762. * 1782 Lorents
Nilssen Øren fra Strømmen, f p. Øren 1815, 58 år.
Han * 2 ) 1805 Marta Olsd. Nestvold.
F 1. Nils Lorentsen Øren, f. p. 0. 1782. * 1809 Marit
Olsd. Øren.
G l.Ole Nilssen, f. p. Øren 1809, + 1886.
G 2. Lorents Nilssen, f. p. Øren 1811.
G 3. Agnes Nilsd-, f. p. Øren 1813, f 1892. * 1843
Henrik Kristensen Øren, Maritvoldvald, f. p.

----
530 Bind V
---
Årstadvald 1817. Sønn av Kristen Larssen Årstad
vald og h. Anne Olsd.
Hl.Nikoline Margrete Henriksd., f. c. 1847.
H 2. Anna Henriksd., f. 1852.
G 4. Johannes Nilssen Øren, Maritvoldvald, f. p. Øren
1816, t smst. 1878. * 1844 Elen Kristine Olsd.,
f. c. 1821 på Steinkjer.
H l.Olava Johannesd., f. c. 1850.
H 2. Johan Edvard Johannessen, f. 1860.
H 3. Nils Johannessen, f. 1863.
G 4. Birgitte Nilsd., f. p. Øren 1820, f 1821.
G 5. Olaus Nilssen, f. p. Øren 1823, f 1824.
G 6. Birgitte Nilsd., f. p. Øren 1825. * 1845 Ole Olsen
Øren, Borgenvald, f. 1816. Sønn av Ole Olsen
Fleskhusvald og enke Maria Sivertsd.
H 1. Maria Olsd., f. 1846.
G 7. Marta Nilsd., f. p. Øren 1830.
F 2. Johannes Lorentsen Øren, f. p. 0. 1786.
F 3. Ole Lorentsen Øren, Maritvoldvald, f. p. 0. 1801 * 1822
Beret Svendsd. Øren, f. c. 1707.
G 1. Agnes Olsd., f. p. Øren 1827, f 1827
G 2. Svend Olsen, f. 1831.
G 3. Abel Olsen, f. p. Øren 1834. * 1855.
G 4. Lovise Olsd., f. 1838.
F 4. Marta Katarina Lorentsd., f. p. Øren 1788. * ') 1811
dyrlæge Ole Eriksen Dahl av Melhus, + p. Øren 1814, 33
år. * ■-') 1822 Tore Hanssen Hellem, Inderøy, f. c. 1795.
G I. 1 Agnes Olsd., f. 1811.
G 2. 1 Anna Lovise Olsd., f. 1813.
G 3. 2 Hanna Margrete Olsd., f. p. Øren 1823.
F 5. Gjertrud Lorentsd., f. p. Øren 1703, t 1871. * 1820
Arnt Olsen Stiklestad.
G 2. Olaus Arntsen Øren, Mikvoldvald, sjømann og
jordbruker, f. p. Øren 1823. * 1850 Sirianna
Pedersd., f. p. Øren 1825. Dtr. av Peder Olsen
Øren og h. Inger Johannesd.
H 1. Peter Andreas Olaussen, f. 1864.
G 1. Agnes Arntsd., f. p. Øren 1816, f 1887.
F 6. Anne Lorentsd., f. p. Øren 1706. * 1810 Henrik Hen
sen Vedøen, Hitra, f .c. 1700.
F 7. Sirianna Lorentsd., f. p. Øren !708. * 1822 Lars Lars
sen Steine, f. c. I7 ( »6.
Siri Hansd., f. p. Mikvold 1766. * 1787 Torsten Pedersen
Ulstad, Trondhjem, farver. Bosatt på Baklandet.

----
531 Bind V
---
F 1. Hans Peter Ulstad, f. c. 1789.
F 2. Peter Andreas Ulstad, f. c. 1791.
F 3. Johan Eiler Ulstad, f. c. 1795.
F 4. Gjert Henrik Ulstad, f. c. 1795.
F 5. Teodora Serine Ulstad, f. c. 17 ( )7.
F 6. Siri Martine Ulstad, f .c 1799.
Siri Andersd., f. p. Balgård 1737. * Jon Ronnen, t for 1785.
E 1." Gjertrud Ingebrigtsd., f. 1758. (Faren var hennes mors
stedfar, Ingebrigt Olsen Vist). * 1785 sersjant Jakob
Ellingsen Auskin, f. p. Hallem nedre 1752, kjopte Stu
skin 1784. Se Stuskin.
E 2. Nikoline Jonsd., f. c. 1762. Tjente i 1785 i Trondhjem.
Nils Anderssen Monnes, f. p. Balgård 1740, f P- Monnes
178 b. * 1768 Marit Olsd. Sundby, f. 1748, f som kårkone
p. Monnes 1825. Hun * *) 1789 enkemann Rasmus Jonsen
Auskin, Monnes, f. p. A. 1759.
E 1. Anders Nilssen Josås, f. p. Monnes 1769. * l ) 1798 enke
Beret Olsd. Josås, 1 p. J. 1799, 80 år. * *) 1800 enke
Ingeborg Rasmusd. Jøsås, f. p. Garnes 175/, f som kår
kone p. Josås 1831.
F I.'- Beret Andersd., f. p. Josås 1801. * 1825 korporal
Arnoldus Andreassen Moksnes fra Frosta, f. c. 1793.
Kjøpte Jøsås.
G 1. Kirstine Arnoldusd., f. p. Jøsås 1826. * 1860.
G 2. Anders Arnoldussen, f. p. Josås 1828.
E 2. Ole Nilssen, f. p. Mønnes 1772.
E 3. Agnes Nilsd., f. p. Mønnes 1774, f ung.
E 4. Maren Nilsd., f. p. Mønnes 1777. * 1810 Anders Paul-
sen Tømte, Sul. Se Tromsdalsætten.
F 1." Ole Hanssen Tomte, f. 1801, f 1881. Sonn av Hans
Anderssen Balgård, f. p. Skrove 1775. * 1830 Inge
borg Olsd. Lundskin, f. p. Karlgård 1803, f p.
Tomte 1884.. Dtr. av Ole Arntsen K. og h. Anne
Larsd.
Gl. Ole Olsen Tømte, f. 1830. * Maria Olsd.,
f. 1849.
G 2. Marta Olsd., f. 1833. * Ole Eriksen Tomte, f. i
Lesja 1829.
H l.Ole Olsen Tømte, f. 1862. * ') Ingeborg
Anna Johannesd. Ostgård. * ■) Ingeborg
Anna Eriksd.
G 3. Hans Olsen, Småengan, f. p. T. 1836, t P- S.
1898. * Elen Anna Kristofersd. Årstad, f. 1841.
t 1902. Se Stor Ingvaldætten.

----
532 Bind V
---
G 4. Beret Marta Olsd., f. 1846. * Ole Olsen Karl
gård, f. 1846.
H l.Ole Martin Olsen, f. 1875.
H 2. Karen Olsd., f. 1873.
F 2. Paul Anderssen Lillemo i Indalsalmenningen, f. p.
Tømte 1811, f 1874. * l ) 1842. * 2 ) 1859 Sirianna
Rasmusd., f. p. Kuldstadvald 1815, f 1884.
G 1. Martinus Paulsen, f. 1845.
G 2. Elling Paulsen, f. 1849.
G 3. Guruanna Paulsd., f. c. 1853.
F 3. Nils Anderssen Faren, f. p. Tømte 1815, f p. Gran
1893 i skredet. * l ) 1843. * ») 1850 Guruanna
Olsd,. f. p. Melbyvald 1818.
G 1. Martinus Nilssen, skredder, f. 1858.
G 2. Ragnhild Nilsd., f. 1862.
F 4. Marta Andersd., f. p. Tømte 1818, f 1897.
E 5. Jonas Nilssen Mønnes, f. p. M. 1779, f smst. 1839.
* 1817 Kirsti Jonsd. Jøsås, f. p. Hallem 1790, f p. Møn
nes 1843. Dtr. av Jon Ellingsen Hallem.
F 1. Nils Jonassen Mønnes, f. p. M. 1817. * 1844 Siri
anna Olsd. Skrove, f. p. S. 1819, f p. Mønnes 1893
Dtr. av Ole Tørrissen Skrove og h. Maren.
G 1. Kirsten Nilsd., f. c. 1844.
G2.'Ole Nilssen, f. 1847.
G 3. Jonas Nilssen, f. c. 1850.
F 2. Johannes Jonassen, f. p. Mønnes 1820, f 1838.
F 3. Anders Jonassen, f. p. Mønnes 1823.
F 4. Olaus Jonassen, f. p. Mønnes 1826.
F 5. Rasmus Jonassen, f. p. Mønnes 1829.
F 6. Martinus Jonassen, f. p. Mønnes 1832. * 1857
Marta Olsd., f. c. 1832.
G 1. Jon Martinussen, f. c. 1856.
G 2. Kirstine Martinusd., f. c. 1859.
G 3. Karoline Martinusd., f. c. 1862.
F 6. Agnes Nilsd., f. p. Mønnes 1782, f ung.
E 7. Erik Nilssen, f. p. Mønnes 1784, f ung.
Ingeborg Andersd., f. p. Balgård 1744. * l ) 1770 enkemann
Jon Olsen Indalen, fP- I- 1792, 87 år. * 3 ) 1793 Elling
Pedersen Indalen.
E 1. Karen Jonsd., f. p. Indalen 1771. * 1792 Peder Pedei-
sen Indalen.
F 1. Peder Pedersen, f. p. Indalen 1792. * 1821 Sirianna
Andosd. Indal, f. p. I. 1799.
Gl. Karen Pedersd., f. p. Indalen 1822. Tjente
i 1848 i Trondhjem.

----
533 Bind V
---
G 2. Peter Andreas Pedersen, f. p. Indal 1824. * 1872.
G 3. Andrea Pedersd., f. p. Indalen 1826. * 1857.
G 4. Ingeborg Pedersd., f. p. Indalen 1828. * 1863.
G 5. Marta Pedersd., f. p. Indal 1831.
G 6. Jonetta Pedersd., f. p. Indal 1833.
G 7. Marit Pedersd., f. p. Indal 1835. Krøpling.
F 2. Agnes Jonsd., f. p. Indalen 1774, f ung.
E 3. Sigri Jonsd., f. p. Indalen 1774, tvilling med E 2.
E 4. Anders Jonsen, f. p. Indalen 1777, f ung.
E 5. Agnes Jonsd., f. p. Indalen 1779.
Slapgårdætten 11. Se Slapgårdætten I, D 4.
A. Gjertrud Olsd., f. p. S. 1775, f smst. 1844. * 1805 Hans
Anderssen Balgård, korporal, f. 1775, bygsla Slapg. 1808,
f 1862.
B 1. Johannes Hanssen Slapgård, f. p. S. 1806, f smst. 1885.
* Lisbet Mortensd. Kulstad, f. p. K. 1815, f p. S. 1905.
Cl. Morten Johannessen Slapgård, f. p. S. 1843 Lærer
og klokker ved Stiklestad kirke.
C 2. Gjertrud Johannesd., f. p. S. 1846, t 1895. * Johan
nes Ellevsen Slapgård, f. 1846, t P- S. 1921. Se Stor
Ingvaldætten.
C 2. Maria Johannesd., f. 1849 p. S. * Lasse Ellevsen
Lundskin, f. 1849, f 1913. Se Lundskinætten.
C 3. Hanna Johannesd., f. p. S. 1853. * Mortinus Ellev-
sen Lundskin, Steinsli, f. 1853. Se Lundskinætten.
B 2. Ola Hanssen Slapgård, f. p. S. 1807, t p. Kirkevuku 1846.
* Maren Ulriksd. Vuku, f. p. V. 1817, f p. Hellan 1897.
Se Flyumætten.
83. Serianna Hansd., i p. S. 1811, f p. Balg. 1884. * Ellev
Olssen Balgård, f. 1803. Se Bjorgumætten.
84. Ingeranna Hansd., f. p. S. 1815. * Sakarias Olssen Inn-
dalsvald, f. 1818.
C 1." Liva Olsd., f. 1838, f P- Svegård 1828. * Ola Ellev
sen Inndal, Svegård, f. 1838, f 1907. Se Sulstuætten.
C 2. Olaus Sakariassen Kålen, f. 1850. * Liva Olsd.
Dl. Martin Olaussen Kålen. * Gustava Sivertsd.
Lundbakk.
D 2. Edvard Olaussen Kålen. * Marie Martinsd.
D 3. Sofie Olausd. * Julius Jonsen Tromsdal.
C 3. Gjertrud Sakariasd., f. 1851, f p. Elverum 1925
* Hallvar Kristiansen Breding, fergemann ved Østnes
t p. Elverum 1925. Barna døde eller i Amerika.
C 4. Hans Ove Sakariassen, f. 1855.

----
534 Bind V
---
B 5. Anders Hanssen Slapgård, f. p. S. 1818, kjøkemester og spille
mann. Reiste til Amerika. * Serianna Persd.
Cl. Maria Andersd. * Ola Persen Nordnes, f. 1843 p. N.
I Amerika.
C 2. Hans Anderssen, f. 1845. Amerika. * Ingeborg Olsd. Slåp
gard, f. 1843.
C 3. Per Anderssen, f. 1847, spillemann. Amerika.
C 4. Gjertrud Andersd., f. 1856. Amerika.
BOLLGÅRDEN ØSTRE
Gårdsnr. 250.
Navnet: Uttales: bå'llgalen, dativ: = la — i Bollagardh 1430.
Bollegordh 1520. Bollegordt 1559. Boellgordt 1590. Bolgård
1010. Bolgård, Boldgård, Bålgård 1626. Boldgård 1664. 1723.
Bollagardr, sammensatt med mannsnavnet Bolli.
Skylden: Allerede fra begynnelsen av 1600-årene kan der
skjelnes mellem 3 gårder, som vi etter en senere tids bruk vil
betegne med Bollgården ostre søndre, Bollgården østre nordre og
Bollgården vestre, skjont iallfall de to første neppe har vært helt
utskiftet ennu på denne tid, og elven har vel i tidens lop forandrei
beliggenheten av disse gårders eiendeler betydelig. Engang har
de naturligvis tilsammen utgjort én gard, og det er vel en folge
av elvens virksomhet, at Bollgården vestre nu ligger langt fra de
andre med Kvelstads eiendeler imellem.
Bollgården østre skyldte i 1650 1 sp. 2 øre 12 mkl., fordelt
på 2 gårder, hvorav:
Bollgården ostre sondre: 2 ore, 12 mkl., fra 1836: 7 dal
23 sk.
Bollgården ostre nordre: 1 sp., fra 1836: 4 dal. 3 ort 6 sk
I 1907 var skylden for hele gården mk. 19,88, fordelt på 7
bruk, hvorav:
Bruksnr. 1: Bollgården søndre: mk. 12,5 Q.
Bruksnr. 2: Bollgården nordre: » 3,67.
BOLLGÅRDEN ØSTRE SØNDRE
Gårdsnr. 250, bruksnr. 1.
Eiere: Denne gard har — rimeligvis helt fra før reforma
sjonen — vært beneficeret Verdalens pr este bord. Ved kgl. reso
lusjon av 13. novbr. 1885 blev den solgt til Peder Olsen Balgård;
men skjote er ført utstedt i 1901 til Trond Trondsen Jøsås.
Brukere: Haldor i Bollegordh har i 1520 betalt % lodd solv
og IVi lodd sølv for jordegods. Han står som eneste skattebonde

----
535 Bind V
---
på Bollgården, som altså dengang tør ha vært bare én gard. At
han betalte skatt for jordegods viser, at han seiv har hatt eiendom
i gården.
I ledingsmanntallet av 1549 står Andffinnd på Bolgård for
9 mk. smør og K vog mel i leding og Elin på Bolgården for 15
mk. smør og 2% pund mel. Det har altså da vært to gårder, en
Balgård østre søndre, sett fra nordvest 1927.
Fot. O. Snekkermo.
ostre og en vestre, og det er vel rimelig, at Elin (Elling?) har
vært på Bollgården østre, som vel må ha hatt den største leding.
I skibskattmanntallet av 1559 har vi 3 skatteydere: Eriich på
Bolle gordt, anphind ibid: og Jngebor på Bolle gor d. Nu er det
altså blitt 3 gårder, formodentlig ved at Bollgården ostre er
delt i to.
Kristofer het brukeren av Bollgården østre søndre i begynnel
sen av 1600-årene. Han var ganske sikkert kommet dit ved å
gifte sig med enken efter den forrige opsitter. Siden gikk det galt
med ham, så han måtte rømme for å redde livet. Herom beretter
et gammelt dokument:
«1624 den 3dje martii var vi efterskrevne Oluf Bye, lensmand
i Værdalen, Anders Holm, Oluf Stichstad, Thørris Sande, Elluf
Eckle og Peder Stenne paa Baalgaard med thingskriveren Just
Rasmussen at registrere hvis gods og varer samt korn, som
Kongehg Majestæt tilkom efter Christopher paa Bolgrd., som
bortrømte for sin egen stifdatter han havde besovet og avlet barn
med, nemlig Ranni Pedersdatter.»
34


----
536 Bind V
---
Det var ikke svært meget for Kongelig Majestæt å hente på
Bollgården ved denne leilighet: 1 hest 4 rdl., 4 kyr 8 rdl., 2
kviger 1 % rdl., 5 småfe 5 ort, 8 tdr. korn 7 rdl. Når da lens
mannen fikk 3 rdl. for de 6 uker, han hadde hatt ham i fengslig
forvaring, og den i boet anmeldte gjeld var betalt, blev der igjen
10 rdl.
Enken Baldgård nevnes så som leilending i 1624; det er tor
modentlig Kristofers hustru.
Fra 1630 og utover helt til 1680-årene nevnes så Baro Olsen.
Han har neppe bygslet gården, men hatt den for avgift, hvilket
kan sluttes derav, at han i kopskattmanntallet for 1645 opføres
som husmann.
Gårdens besetning i 1657 var 1 hest, 10 naut, 10 sauer og
-3 svin.
Ved matrikuleringen i 1669 blev der ikke foreslått noen ned
settelse av skylden, hvorav kan sluttes, at gården var i forholdsvis
god stand. Tienden blev sått til 4 skjepper bygg og 1 td. havre,
ledingen til 1 % ort 4 sk. og småtienden til 1 ort. Der fantes
humlehave.
I begynnelsen av 1700-årene er Mikkel Jonsen bruker av gar
den. Han sees i 1705 å være stevnet tillikemed endel andre av
lektoratets bønder for resterende landskyld, så han har vel alle-
Tilsammen 87 rdl. 24 sk.
Som betaling hadde han fått 18 caroliner; men dem tok sven
skene igjen, da de trakk sig ut av bygden.
Ved matrikuleringen i 1723 opføres alle Bollgårdene under et
med 3 opsittere; de utgjorde nemlig tilsammen ét dragonkvarter
og var muligens heller ikke helt utskiftet. Det oplyses, at gården
ikke hadde skog uten litt older til brenne, seter 1 mil borte, liten
bumark, 2 fjellsletter, hvorav svartes årlig 12 sk., den betegnes
som lettvunden og kornviss. Utseden på alle tre gårder tilsam
men var 2 tdr. bygg, 9 tdr. havre, H pd. rug og 1 pd. grå erter,


----
537 Bind V
---
avlingen 46 sommerlass høi og 4 lass ekerhoi og besetningen 4
hester, 9 kyr, 6 ungnaut, 10 sauer og 5 geiter. Matrikulerings
kommisjonen bemerker: «Saasom ingen skoug findes under denne
gaard, hoe auflingen ickun er ringe, opsidderen og desforuden ej
paa annden maade end wed gaardens drift kand fortiene noget,
har mand effter præstens og laugrettes udsigende eragtet hoist
fornøden at Woche Kierches anpart (d. v. s. Bollgården ostre
nordre) som høyst af leie men mindst i aufling med forrestaaende
6 mkl. affelding maatte ansees.»
Mikkel Jonsen døde i 1731 og opgis da å være 86 år, hvilket
visstnok er for meget; ti det er vist den samme Mikkel Jonsen,
som i 1665 er dreng på Eklo og da er 13 år; han var muligens
sonn på Monnes.
Mikkel sått i meget beskjedne kår: På skiftet efter ham i
1732 registrertes av besetning foruten tredieparten i dragonhesten
bare 2 ungnaut, 3 sauer og 1 svin. Aktiva var 6 rdl. 2 ort 4 sk
og passiva 36 rdl. 2 ort 8 sk. Blandt passiva var skyldig offer
skjeppe for 12 år å 2 ort.
Efter Mikkel brukte sønnen, Jon Mikkelsen, gården helt til i
1777, da han godvillig avstod den for sin sønn, Jeremias Jonsen
som fikk bygselbrev av prost Peder Krog 7. juli dette år.
Jeremias Jonsen døde den 22. desbr. 1795. Han var kjørt ut
1 skogen efter ved, og en older, som hans fostersønn feldte, traff
ham i hodet, så han døde noen timer efter.
Enken, Marit Jonsdatter Skrove, blev i 1796 gift med Lars
Larssen, Østnes, en bror av Sevald Larssen Volen, som siden
kom til Bollgården vestre. Lars fikk samme år bygselbrev av
sogneprest Jakob Krog. Lars og Marit hadde ingen barn men
en fostersønn, Ellev Olsen Vestviken, født på Kvelstadvald i 1803
og sønn av Ole Nilssen Kvelstadvald og hustru Beret Nilsdatter
Denne Ellev bygslet i 1829 gården av prost Brandt, efterat Marit,
som hadde sittet noen år på sin avdøde manns bygsel, frivillig
hadde avstått den til ham mot et kår på 4 tdr. bygg, 8 tdr. havre
5 mk. humle, for til 2 kyr og 6 sauer samt jord og gjødsel til
2 tdr. potetsed.
I Lars Larssens tid var det blitt en ganske solid velstand på
Bollgården: Skiftet efter Marit Jonsdatter, der døde som kårkone
pa gården i 1830, viser aktiva til et beløp av 1216 spd 1 ort
1 sk., hvoriblandt en hel del utestående fordringer Nettobehold
mngen var 1138 spdl. 4 ort, som tilfalt hennes og hennes avdøde
manns søsken og disses barn.
Gården hadde i 1865 en besetning på 2 hester, 9 kyr 20 sauer
og 2 svin og en utsed av Ys td. rug, 1 td. bygg, 14 tdr. havre og
6 tdr. poteter.

----
538 Bind V
---
Ellev Olsen brukte gården til sin død i 1871. Hustruen Siri
anna, datter av Hans Anderssen Slapgård, dode som kårkone på
Bollgården i 1884.
Fra 1872 brukte Peder Olsen Auskin, som var gift med Ellev
Olsens eldste datter, Anne Marta, gården på svigermorens bygsel.
Den hadde i 1875 en besetning på 2 hester, 1 okse, 7 kyr, 1 ung
naut, 21 sauer og lam, 8 geiter og kidd og 1 svin, og utseden
var 2 tdr. bygg, X- td. blandkorn, 10 tdr. havre og 7 tdr. poteter.
Da svigermoren var død, kjøpte Peder Olsen gården i 1885
og hadde den visstnok til 1889, da fanejunker Trond Trondsen
Jøsås kjøpte. Skjote er først utstedt 17. januar, tgl. 23. april
1901, og der heter det bl. a.:
«Ved kgl. resolution av 13. novbr. 1885 er Balgaard
solgt til Peder Olsen Balgaard for en kjøpesum av kr. 6800, og
av denne for en pris av kr. 8000 atter er avhændet til fanejunker
Trond Josaas, saa medeles nævnte Trond T. Jøsaas ifl. begjæ
ring herom lovlig eiendomsskjote paa bemeldte gaard Balgaard
sondre .»
Trond Jøsås solgte i 1889 Josås vestre; men han har antage
lig vært på Bollgården året forut.
Svigersønnen til Trond Josås, Ole Olaussen Kvernmo, kjøpte
gården i 1910 for 10,000 kr., heri iberegnet 2000 kr. for løsøre,
som fulgte med. Dessuten skulde Trond og hustru ha kår. Ole
Kvernmo hadde vært på Gudding vestre som leilending siden
1901, i 1907 kjopte han gården av aktieselskapet Verdalsbruket
men solgte den igjen i 1908 og kjopte Bjørgan.
Ole Kvernmo kjopte i 1918 Bollgården ostre nordre av Martin
Olsen Gren og driver nu begge gårdene under et.
BOLLGÅRDEN OSTRE NORDRE
Gårdsnr. 250, bruksnr. 2.
Eiere: Gården har — formodentlig fra for reformasjonen -
vært beneficeret Vuku kirke. Under 28. desbr. 1891, tgl. 16. mars
1892, har Vuku kirkeverge utstedt skjote på den til Ellev Olsen
Leveras. Muligens har den vært solgt fra kirken tidligere; men
Ellev er iallfall den første som har hatt tinglest hjemmel.
Brukere: Hvem av de tre opsittere i 1559 det er, som har hatt
denne gard, er det ikke mulig å avgjøre. .
I begynnelsen av 1600-åerene het opsitteren på garden Olut
Rolf sen, i 1650 Anders, muligens foregåendes sonn, og i 165 a
Ole Anderssen, antagelig dennes sonn igjen. Han opføres der
ennu i 1680-årene.
Besetningen var i 1657 1 hest, 6 kyr, 5 sauer og 1 svin.

----
539 Bind V
---
Ved matrikuleringen i 1669 blev der ikke foreslått noen for
andring i skylden. Tienden blev sått til 4 skjepper bygg og 1 td.
2 skjpr. havre, ledingen til X> rdl. og småtienden til 1 ort 8 sk.
Der var humlehave.
I begynnelsen av 1700-tallet het opsitteren Erik. Gården blev
i hans tid slemt medfart under svenskenes innfall i 1718. Tapet
opgis således:
Tilsammen 82 rdl.
Han hadde fått 18 caroliner i betaling; men disse tok sven
skene igjen, da de ved sitt tilbaketog brandskattet bygden.
Som nevnt under Bollgården østre søndre er alle tre gårder
opført under ét i matrikuleringsarbeidet av 1723. Der er også
omtalt, at der ved denne leilighet blev foreslått en avfeldning av
6 mkl. på Vuku kirkes part (d. v. s. Bollgården østre nordre) som
den, der hadde høiest skyld, men minst avling av gårdene.
Erik døde i 1729, 63 år gammel, og nu bygslet kirkeeieren
Aage Hagen gården til Anders Olsen, som var gift med Eriks
datter Agnes. Han hadde hittil vært på Auskin østre. Bygsel
brevet på Bollgården er av 13. februar, tgl. 8. septbr. 1730.
Anders må ha stått sig ganske bra, skjønt skiftet efter ham i
1756 ikke nettop viser noen stor nettobeholdning — 40 rdl. 2 ort
12 sk. med aktiva 92 rdl. 2 ort 10 sk. Men der opføres i registre
ringen forskjellige ting, som ikke forekommer på denne tid, f. eks.
2 lerretsskjorter å 16 sk. og en å 12 sk. Av klær forøvrig op
regnes en grå vadmelskjole med kamelgarns knapper, 2 ort 12 sk.,
en gul vest med messingknapper, 1 ort 16 sk., en gammel sort
klædeskjole med benknapper, 1 ort 8 sk., et par gule bukser, 20
sk., et par skindbukser, 1 ort, en kabuds, 12 sk., en oterskinns
hue, 8 sk., en hatt, 12 sk., 2 halskluter, 4 sk., 2 kraver og et par
ærmer, 12 sk. Besetningen var 2 hester, 5 kyr, 3 ungnaut, 15
sauer, 5 geiter og 1 svin. Gården var således nu neppe den dår
ligste som i 1723.


----
540 Bind V
---
Enken, Agnes Eriksdatter, blev i 1756 gift med Ingebrigt
Olsen Vist, som fikk bygselbrev av kirkeeieren Sivert f let 5.
august, tgl. 15. august 1757. Som sønn på Vist hadde han arvet
endel, og han synes å ha sittet ganske rummelig i det på Boll
gården tross sin noe uheldige start: Allerede året efter, at han
var blitt gift med enken, fikk han nemlig et barn med sin sted
datter Siri. Dette var en forseelse, som efter den tids strenge lov
givning medførte, at den kvinnelige part skulde miste livet eller
«hovedet med sverd afhugges og kroppen derefter opbrændes»,
hvilken straff Siri også blev idømt både ved hjemtings- og lag
tingsdom.
Ingebrigt var dragon og hadde, som stiftamtmannen skriver,
«den lykke» ved krigsrettsdom å slippe for livsstraff med 4 års
slaveri. På benådningsandragende fra Siri anbefaler stiftamt
mannen, at hun får like lang tids tukthus som han slaveri, «at
hendes straf kan komme udi lighed med hans», og fordi «hun er
et ungt, vankelmodigt og taabeligt menneske». Hun blev også
benådet med 4 års tukthus.
Ved skifte efter Agnes, som døde i 1785, opfores omtrent
samme besetning som i 1756; men nu fantes der endog solvtoi til
en verdi av 5 rdl. Skiftet holdtes i september, og avlingen blev
da anslått til 10 tdr. bygg og 30 tdr. havre. Aktiva var 235 rdl.
12 sk. og beholdningen 178 rdl. 2 ort 4 sk.
Gården blev nu av kirkeeieren Rasmus Brodersen Hagen ved
bygselbrev av 8. novbr. 1785, tgl. 27. februar 1786, bygslet til
Lars Ellingsen Auskin, sønn av Elling Pedersen Auskin. Han
var gift med Siri Olsdatter, datter av Ole Anderssen Slapgård og
altså sønnedatter av Anders Olsen Bollgården og Agnes Eriks
datter. Ingebrigt flyttet til sin ovenfor nevnte uekte datter Gjertrud,
som var gift med sersjant Jakob Ellingsen Auskin, og hos henne
døde han.
Lars Ellingsen kjøpte i 1793 en tredjedel av Stuskin av broren,
Jakob Ellingsen Auskin, og drev denne part som underbruk under
Bollgården. Han hadde Bollgården til i 1823, da han opga den
for svigersønnen, Ingebrigt Jakobsen Auskin, som fikk bygsel
seddel av Vuku kirkeverger 22. januar 1823, tgl. 16. august s. a.
Lars og hustru fikk et kår på 3 tdr. bygg, 8 tdr. havre, jord til
kålrabi og for til 2 kyr og 6 småfe. Dette blev vurdert til 50 spdl.
årlig. Lars døde som kårmann på Bollgården i 1840.
Ingebrigt Jakobsen var ingen dyktig jordbruker. Han over
drog i 1831 gårdens bruk for dette år til Mikkel Elle vsen Lundskin
og for 1832 leiet han den til Arnt Anderssen Midtholmen. Arnt
skulde skaffe såkorn og drive gården, og de skulde gå likt om

----
541 Bind V
---
avlingen. Megen gjeld hadde han, og i 1832 blev der gjort ekse
kusjon hos ham. Samme år opga han bygselen mot å beholde et
jordstykke på 4 mål åker i Krokstensgjerdet mot en årlig avgitt
av 2 spdl. 1 ort.
Ved bygselbrev av 20. septbr. 1833, tgl. 8. februar 1834,
bygslet så Vuku kirkeverger gården til Ole Olsen Sogtnes. Denne,
som folk i Vuku kaller Gammelbollgardingen, var født i Støren
1801 og var bror av Anders Østnes, som også var innflytter.
Han var gift med Maria Olsdatter, en søster av Ellev Olsen Boll
gården østre søndre. En tid eiet han også Mønnes nordre (1856 —
1865).
Det synes, som om Ole Sogtnes har fått skjote på gården; ti
i panteboken står efter bygselbrevet til ham notert: «Bortfalt ved
senere meddelt skjote.» Imidlertid finnes ikke noe sådant tinglest,
og Ole betegnes i folketellingene både i 1865 og 1875 som lei
lending.
Gården hadde i 1865 en besetning på 2 hester, 5 storfe, 12
sauer og 1 svin og utseden var V™ td. rug, 3 A td. bygg, 8 tdr.
havre og 5 tdr. poteter. Under gården lå 1 husmannsplass, Krok
stenen, hvorpå foddes 1 ku, 4 sauer og 2 geiter og såddes 1 s td.
bygg, 1 td. havre og 3 tdr. poteter. I 1875 var besetningen 2
hester, 7 kyr, 13 sauer og lam, 8 geiter og kidd og 2 svin og ut
seden 1 td. bygg, Vi td. blandkorn, 10 tdr. havre og 6 tdr. poteter
På husmannsplassen føddes 1 ku, 5 sauer og 1 geit og såddes
's td. bygg, % td. havre og 3 tdr. poteter.
Efter Ole Olsen har sønnen, som også het Ole Olsen, drevet
gården en tid, mens han var ungkar. Han blev gift med enken
Johanna Halvorsdatter Hage på Ekren og flyttet dit. Gammel
bollgardingen døde som kårmann på Bollgården i 1890.
Olaus Johannessen Jøsås, svigersønn av Gammelbollgardin
gen har så brukt gården og efter ham Olaus Hallemstøen, derefter
lærer Siv ertsen, Mule skole.
Ved åstedsforlik av 11. oktober 1882, tgl. 15. august 1883, er
grensen mellem denne og flere andre gårder bestemt.
Ved skjøte av 28. desbr. 1891, utstedt av Vuku kirkeverge og
tgl. 16. mars 1892, er gården solgt for kr. 2730 til Ellev Olsen
Leveras av Skogn, som imidlertid må ha hatt den tidligere, idet
der før skjøtets utstedelse er holdt utpantning hos ham og gjort
innførsel i gården for fogedskatt og kanniketiende. Flere utpant
ninger er avholdt senere, så det ser ut til, at Ellev har hatt van
skelig for å klare sig der. Efter ham har kjøpmann Bratsberg på
Levanger eiet gården, derpå Augustinus Vestum av Skogn og
endelig Martin Olsen Gren, som ved skjøte av 28. desbr. 1923,

----
542 Bind V
---
tgl. 2. februar 1924, solgte den til Ole Olaussen Kvernmo på Boll
gården ostre søndre for kr. 13,000. Husene er bortfort, og Ole
Kvernmo driver nu begge gårder under et.
Fraskilte parter:
Auskinøren vestre, gårdsnr. 250, bruksnr. 3, blev skilt fra
Bollgården østre nordre ved skyldsetningsforretning av 8. septbr.,
tgl. 27. oktober 1890, og skyldsatt for 2 ort 14 sk., ny skyld
mk. 0,80.
Auskinøren østre, gårdsnr. 250, bruksnr. 4, er skilt fra samme
gard samtidig med foregående og skyldsatt for 2 ort 3 sk., ny skyld
mk. 0,66.
Neset, gårdsnr. 250, bruksnr. 5, er fraskilt samme gard 25.
oktober 1890, skyldsatt for 4 ort 15 sk., ny skyld mk. 1,44, og av
Vuku kirkeverge overdratt Jon Dorius Olsen Kvelstad for kr. 1270
ved skjote av 28. desbr. 1891, tgl. 12. august 1892.
Krokstenen, gårdsnr. 250, bruksnr. 6, er fraskilt samme gard
samtidig med foregående, skyldsatt for 2 ort 1 sk., ny skyld mk
0,64 (i 1907: mk. 0,32) og av Vuku kirkeverge solgt ved skjøte
av 28. desbr. 1891, tgl. 3. mai 1892, til Jon Kristian Ellingsen
for kr. 700 og kår til enken Mali Pedersdatter, bestående i bruken
av 1 mål jord.
KVELSTAD
Gårdsnr. 251.
Navnet: af Huelstadom 1430. af Hwelstad 1491. Qwalstad
1520. Kuelstadt 1530. Quilstadt 1559. Quellstadt 1590. Quel
stad 1610. Quelsta 1626. Quelstad 1664. 1723.
Da der går en bekk ned til Verdalselven mellem denne gard
og Kvello, ligger det nær å anta, at første ledd i begge navn inne
holder et nu glemt navn på denne.
Skylden: Den gamle skyld var 1 sp. 2 ore 20 mkl., herunder
iberegnet en engslette, Reppesenget, på 12 mkl. I 1728 blev
skylden nedsatt til 1 sp. 2 øre 4 mkl., approbert 4. mars 1729,
fra 1836 var den 12 dal. 4 sk., i 1907 18,42 mk., fordelt på 6
bruk, hvorav:
Kvelstad vestre, bruksnr. 1: 7,86 mk.
Kvelstad østre, —»— 2: 8,22 »
Eiere: I Aslak Bolts jordebok heter det:
«af huelstadom x aura b. b. f. pd. humbla», hvorav fremgår,
at Erkestolen i middelalderen hadde eiet 10 øre i gården, og at
dette på Aslak Bolts tid (1430) var bygslet for 1 pund humle.

----
543 Bind V
---
Efter Gautes jordebok (1491) var Erkestolens part i «Kuel
stadt» 2 øre, likeså efter Olav Ingebrigtsens (1530), og nu hadde
dessuten Kronen erhvervet 1 øre i den. Alt dette må ved reforma
sjonen være blitt Kronens eiendom; men det må være blitt avhen
det nokså snart efter; ti i lensregnskapet for 1549 finnes intet av
Kvelstad hverken under «Kongens» eller «Stiicthenns» gods
Muligens er den med makeskifte gått over til Domkapitlet og er
siden, som så meget annet kapitelsgods blitt tillagt Lektoratet ved
Trondhjems katedralskole. Det må imidlertid bemerkes, at Dom
kapitlets eldste jordebok (ca. 1558) ikke opfører noen eiendom i
Kveldstad. Helt umulig er det vel ikke, at gården efter reforma
sjonen kan være blitt bondegods — opsitteren omkring 1600 be
talte skatt for jordegods. I 1650 er iallfall eiendomsforholdet:
Lektoratet 1 sp. 1 øre mkl. og bygselretten
Stiklestad kirke 1 »
Vuku kirke 8 »
Lektoratet av en engslette 12 »
Tilsammen 1 sp. 2 øre 20 mkl
Da Verdalen blev fritt sognekall, blev Kvelstad tillagt Ver
dalens prestebord.
Ved kongelig skjøte av 29. april, tgl. 14. desbr. 1854, blev
gården solgt til Anton B. Monrad for 2650 spdl. samt en årlig
avgift av 11 spdl. 87 sk. til prestebordet og forbeholdt en privat
eier landskvld av 20 mkl.
Bruker e: Biørn j Qwalstad har i 1520 betalt 3 lodd sølv og
2 lodd sølv for jordegods. Han har således eiet noe jordegods i
denne eller en annen gard.
Jognn på Quelsta står i 1549 for 15 mk. smør og 2% pund
mel i leding. Og i skibskattmanntallet av 1557 har vi to opsittere:
Oluff på Quilstadt og Haldor på Quilstadt.
I begynnelsen av 1600-tallet heter opsitteren Jon, rimeligvis
en ætling av den forrige. Han skattet for 2 øre 8 mkl. odelsgods;
men om det var i denne gard, vet vi ikke.
Omkring 1620 har gården atter to opsittere, Jon og Ellev.
Jon har vært der til henimot 1660. Ellev er i 1630-årene en kort
tid avløst av Anders; men iallfall fra 1635 synes Jon å ha brukt
gården alene.
Den hadde i 1657 en besetning på 3 hester, 14 kyr, 1 bukk,
6 geiter, 16 sauer og 2 svin.
Omkring 1660 har gården en kort tid hatt en opsitter, som het
Ole, muligens en sønn av Jon. Men allerede i 1665 er der en ny,

----
544 Bind V
---
Lars Tomassen, som i 1666 var 26 år og rimeligvis er kommet
dit ved ekteskap med enken efter Jon; ti hjemme var to sønner,
Anders Jonsen og Haldo Jonsen, henholdsvis 12 og Bår gamle.
Ved matrikuleringen i 1669 er tienden sått til VA tdr. bygg
og 3 tdr. havre, ledingen til 3 ort og småtienden til 1 A ort 4 sk.
«Findes hommelhauge», neter det. Reppe engslette hørte under
gården. Skylden blev foreslått nedsatt til 1X- spand.
Lars har antagelig vært på Kvelstad til omkring århundred
skiftet. Efter ham er kommet Bård, som i 1705 seees å være
stevnet av lektor for «efterstaaende rettigheder«. Han fikk sin gard
grundig utplyndret under svenskenes innfall i 1718, idet skaden
opgis således:
Skade pa husene, skigard
Tilsammen 179 rdl. 24 sk.
Svenskene hadde betalt 20 rdl., som de siden tok igjen, da de
brandskattet bygden.
I 1723 oplyses, at gården har 1 husmann, som sår X> pund,
skog til husfornødenhet, seter 3 /i mil borte, middelmådig bumark,
en fjellslette, hvorav årlig svartes 6 sk., et kvernsted, som lå øde,
da grunnen var uttatt av bekken. Gården betegnes som «letvun
den og temmelig kornvis». Utseden var Y> pund rug, I I A tdr.
bygg, 6 tdr. havre og % pd. grå erter, avlingen 50 sommerlass
høi og 5 lass ekerhøi og besetningen 2% hest, 6 kyr, 5 ungnaut,
8 sauer og 5 geiter. Tienden blev sått til Vg skjeppe rug, 6 skjep
per blandkorn, 1 td. 6 skjpr. havre, 6 mk. erter, 2 mk. lin og 12
mk. ost. Skylden blev foreslått forhøiet 4 mkl. «formedelst dens
temmelig gode høe aufling».
Antagelig omkring midten av 1720-årene har Bårds sønn,
Amund, overtatt gårdens bruk; men bygselbrev har han først fått
25. januar, tgl. 27. januar 1729, av lektor Eiler Hagerup.


----
545 Bind V
---
Året forut, 20. oktober 1728, var gården besiktiget for avfeld
ning. Man fant da gårdens eng overskyllet av elven og for en stor
del dekket av grus og sand, likesom en del var brutt ut. Amund
oplyste, at der kunde fødes 3 ehster, 1 føll, B—98 —9 klavebundne og
B—lo8 —10 småfe, og at utseden var 2 tdr. bygg og 6 —7 tdr. havre.
Elven var gått helt op i åkeren, dog uten å anrette synderlig skade.
Efter denne besiktigelse blev skylden nedsatt 16 mkl.
Ved besiktigelse av dragonkvarterene i 1747 viser det sig, at
gårdens huse da har vært i mindre god stand, idet der trengtes
ny dagligstue og matstue, et nytt låvestål og nye undlegg både
under storfe- og småfefjøset. Gården hadde ingen skog.
Amund døde i 1756 i sitt 64. år. Han hadde da for 4 år siden
opgitt halve gården til Lars Nilssen Auskin, som fikk bygselseddel
av sogneprest Peder Krog på denne halvpart 27. mai, tgl. 1. juni
1750, og festeseddel på den annen halvpart 5. juni 1754, tgl.
samme dag.
Lars opgav halve gården for svigersønnen Nils Eriksen, klok
ker og skoleholder i Vuku, som fikk bygselbrev av Peder Krog
10. august, tgl. 15. august 1771. Og i 1777, da Lars var død,
opgav enken også den annen halvpart til fordel for Nils, som
derpå ved bygselbrev av 7. juli 1777 kom i besiddelse av hele
gården.
I 1792 avholdtes en besiktigelse i anledning av, at gården var
blitt bestemt til chefsgård for Snåsenske skiløperkompani. Ved
denne leilighet gis en fullstendig beskrivelse av gårdens hus, slik
som de dengang var:
1. Våningshusene under ét tak bestod av dagligstue, kjøkken,
matstue, «fordør» og sengstue med kammer og fordør samt loft
overalt. Innvendig var de i forsvarlig stand; men utvendig manglet
bordklædning.
2. Melkematstue, optil forrige, i god stand, men manglet bord
klædning.
3. Det vestre stabbur var næsten nytt, men manglet bordklæd
ning.
4. Stallen, var nyopført samme år, med 6 spiltaug, manglet også
bordklædning.
5. Låven «kan stå mange år», var opført ved søndre ende av
stallen, med hvilken den dannet én bygning.
6. Fjøset, især det østre rum, var meget brøstfeldig.
7. Et tørkehus, i god stand.
Foruten disse, og besiktigelsen uvedkommende, var av overtal
lige bygninger et stabbur, en gammel stall og et kvernhus, det siste
opført av Nils Eriksen. Gården var på 150 mål åkerland og der
avledes omtrent 100 lass høi samt føddes 5 hester, 14—15 klave
bundne, 20 sauer, 20 geiter og 2—3 svin.

----
546 Bind V
---
Hvorfor gården blev valgt til chefskvarter, er ikke klart. Ved
besiktigelsen esket kompanichefen, kaptein Kltiver (på Bjartnes)
lagrettens uttalelse, om ikke gården måtte anseeees i høieste grad
übekvem til chefsbolig, hvortil skjønnsmennene svarte, at «efter
deres skjøn ligger den i yderste ende af kompaknidistriktet, og
formedelst elvens vanskelighed især om vinteren kan ordres hver
ken udstedes eller bekommes, item at ingen kan komme hverken
til kirke, excerserplads eller telthus, hvilke ligger en mil herfrå.
Den er desuden paa den ene side exponeret for fjeld- og sneskred,
paa den anden for elvebrud.»
Den blev nu allikevel chefsgård, men inntil 1805 hadde den
ennu ikke vært bebodd av kompanichefen, men brukt og bebodd
dels av bygsler, dels av forpakter.
Efter Kliiver blev kaptein Sommerschield skiløperkompaniets
chef, og han bosatte sig på Kvelstad i 1806. Ved hans tiltredelse
blev det en åbotstakst på gården på 50 rdl. 16 sk.
Nils Eriksens enke, Siri Larsdatter, fikk et kår, som er nær
mere bestemt ved skjønn av to mann, opnevnt ved kgl. resol. av
21. oktober 1813. Det var på 2 tdr. bygg, 5 tdr. havre og for til
2 kyr og 4 småfe.
Sommerschield avløstes i 1809 som kompanichef av Carl
Friedericfi Engelbrecht von Koppen. Denne, som var av branden
burgsk og pommersk adel, var sønn av premierløitnant K. i
Danske livregiment, var født i Jylland 1774, blev landkadet 1788,
fenrik i 1. Sjællandske bataljon let infanteri 1793, ved bytte forsatt
til Søndenfjeldske skiløperkompanier 1796 og sått a la suite, for
satt til Nordenfjeldske skiløperbataljon 1800, titulær premierløit
nant 1804, virkelig premierløitnant 1808, titulær kaptein 1808,
virkelig kaptein og chef for Merakerske kompani 1809, chef for
Snåsenske kompani 1809. Ridder av Dannebrog 4. klasse.
Kaptein Køppen døde på Kvelstad i 1814, hvorpå kaptein
Chr. Munk Holst blev chef. Enkefru Teodora Køppen fikk da til
bruk plassen Kvelstadneset under gården, hvor hun opførte hus
bygninger, og der bodde hun til sin død i 1832. Plassen kalles
ennu Frueneset. Den blev visstnok drevet av Ole Jonsen Kvel
stadneset, som var gift med hennes datter, Marianne Lovise. I
sine siste leveår forpaktet hun den til Nils Pedersen Balgård.
Under Kvelstad lå en eldre plass, Kvelstadlien, antagelig ryddet
før 1723. I 1784 blev den av Jakob Krog bygslet til Jon Olsen.
I 1801 var Ole Larssen husmann der, og i 1816 bygslet kaptein
Holst den til Lars Jonsen Reppe mot en årlig avgift av 5 spdl.,
12 arbeidsdager om sommeren å 8 sk. og 24 om vinteren å 6 sk.
Der holdtes skifte i 1830 på Kvelstadlien efter Lars Jonsens
hustru, Gjertrud Svendsdatter, ved hvilken leilighet der registrertes

----
547 Bind V
---
en besetning på 1 ku, 1 okse og 4 sauer. Der var en hovedbyg
ning med stue, kjøkken og et lite kammer samt ved siden av en
liten kåve, en kornlåve og en liten fjøsbygning. Disse huse blev
verdsatt til 40 spdl., hvorved aktiva blev 70 spdl. 1 ort og behold
ningen 43 spdl. 4 ort 16 sk.
Ved skiftet efter fru Koppen i 1832 oplyses om husene på
hennes plass, at det var en stue med skorsten, kjøkken og «fordør»
Kvelstad østre og vestre, sett fra nordøst 1929.
Fot. H. Anderson.
på østre ende og et kammer på den vestre; denne bygning blev
verdsatt til 32 spdl, dessuten var der et stabbur til 8 spdl., et fjøs
med forhus, 6 spdl., og en låvebygning, 6 spdl. Endelig var der
en toetasjes ovn til 10 spdl., 504 band havre, 10 spdl., og 204
band bygg, 5 spdl. 72 sk. Der blev holdt skifteauksjon, hvorved
aktiva blev 86 spdl. 4 ort 22 sk.; men gjelden var 321 spdl. 4 ort
15 sk., deriblandt en obligasjon på 146 spdl. til kaptein Holst, som
haded forstrakt henne med penger til bygningen.
Holst anvendte adskillig bekostning på gårdens hus. Ved
åbotsforretning i 1823 oplyses, at han hadde istandsatt for 177
spdl. 2 ort.
Efter Holst har løitnant Hegrem vært skiløperkompaniets chef.
Han lot opføre 2 nye hus i gårdens seter. Den 7. mai 1829 av
holdtes utskiftningsforretning, hvorved gården blev utskilt av
fellesskapet med Prestgård og Vuku.
Fra 1833 av betegnes Kveldstad som «overtallig» chefsgård.
Ved en åbotsbesiktigelse dette år oplyses, at fanejunker Moksnes


----
548 Bind V
---
er gårdens forpakter. Senere har Jens Mortensen Bjørgan hatt
den, inntil Ole Balgård inntrådte i hans forpaktning. Den siste
var der i 1844, da det ved en besiktigelse oplyses, at bygningene
i det hele fantes som ved forrige besiktigelse, tildels endog bedre
Kvelstad hadde i 1835 en besetning på 4 hester, 12 storfe, 20
sauer, 10 geiter og 2 svin og en utsed av 1 td. bygg, 14 tdr. havre
og 8 tdr. poteter.
Hvordan Monrad har brukt gården, efterat han i 1854 hadde
kjopt den, er übekjent. Rimeligvis har han ganske snart solgt
den til Paul Olsen Landsem fra Beitstaden, som imidlertid aldn
har hatt noen tinglest hjemmel.
Paul Olsens svigersonn, Ole Danielsen Tessem fra Beitstaden,
og Ole Anderssen Stuskin kjøpte Kvelstad sammen. De delte
gården mellem sig ved skyldsetningsforretning av 23, septbr.
1865, tgl. 10. oktober 1872, hvorved hver part blev sått i en skyld
av 6 dal. 2 sk.; men skjote fikk de forst 4. mai, tgl. 16. mai 1874,
og det er utstedt av Monrad, da Paul Olsen ikke hadde tinglest
hjemmel. Kjøpesummen for hver part var 1500 spdl. Ole Daniel
sen bodde på Kvelstad vestre, Ole Anderssen på Kvelstad østre.
KVELSTAD VESTRE
Gårdsnr. 251, bruksnr. 1.
Ole Danielsens gard, hadde i 1865 en besetning på 3 hester,
6 storfe, 16 sauer, 2 geiter og 1 svin, og utseden var % tdr. bygg,
8 tdr. havre og 6 tdr. poteter. Der var 3 husmannsplasser:
1: Kvelstadlien, 2: Kvelstadmælen, 3: Kvelstadenget.
For den første er intet anført. På de to andre føddes 1 ku,
8 sauer og 1 geit og såddes Y-i td. bygg, 1 td. havre og 2 tdr
poteter.
I 1875 var besetningen 3 hester, hvorav 1 under 3 år, 6 kyr,
4 ungnaut og kalver, 20 sauer og lam, 4 geiter og kidd og 1 svin
og utseden 1 td. bygg, X td. blandkorn, 10 tdr. havre og 10 tdr.
poteter. Der var nu kun 2 husmannsplasser, Kvelstadmælen, for
hvilken intet er anført, og Kvelstadlien, med 1 ku og 3 sauer —
ingen utsed.
Efter Ole Danielsen overtok sønnen, Ole Olsen, gården i 1897.
Han fikk skjote 24. mars, tgl. 3. april 1906, og bruker den ennu.
KVELSTAD OSTRE
Gårdsnr. 251, bruksnr. 2.
Denne gards besetning var i 1865 2 hester, 6 storfe, 18 sauer
og 2 svin og utseden % td. bygg, 8 tdr. havre og 6 tdr. poteter.
I 1875 var besetningen 2 hester, 5 kyr, 3 ungnaut og kalver, 19

----
549 Bind V
---
sauer og lam, 8 geiler og kidd og 1 svin og ulseden IV41 V 4 Idr. bygg,
% td. blandkorn, 9 tdr. havre og 9 tdr. poteter.
Ole Anderssen overdrog gården til sonnen, Anders Olsen. 1
1901 solgte Anders til Jon Ellingsen Kroksteinen; denne har solgt
til Arne Annæussen Okkenhaug, som nu eier og bruker gården.
Kvelstadgårdenes grenser er bestemt ved flere forretninger:
Den 27. juli og 12. septbr. 1870 har det vært opgangsforretning
av grensen mot Kvello og Jøsås vestres utmark, tgl. 3. oktober
1870. Og ved grenseforlik av 27. oktober 1882, tgl. 15. august
1883, er grensen mot flere tilstotende gårder fastsatt.
Fr as kil te par ter:
Kvelstadenget søndre, bruksnr. 3, og Kvelstadenget nordre,
bruksnr. 4, er fraskilt Kvelstadgårdene ved skyldsetningsforreN
ning av 5. august, tgl. 12. august 1879, hver skyldsatt for 23 sk.
(ny skyld 32 ore). Eiendommen er den gamle husmannsplass
Kvelstadenget ovenfor Reppe, den allerede i 1650 nevnte engslette.
Ole Danielsen og Ole Anderssen solgte eiendommen i fellesskap,
og den horer nu sammen med Dillenget ved Reppe.
Kvelstad øvre, bruksnr. 5, skyld 14 ore. Plassen Kvelstadlien
(gårdene eiet hver sitt stykke av den), er frasolgt og utgjør nu
Kvelstad øvre. Einar Olsen Reppesaunet eier og bruker denne
part.
Sand, bruksnr. 6, skyld 1,56 mk. Jon Olsen, sønn på Kvelstad
vestre, kjøpte i 1901 et stykke av Kvelstad østre. Dette stykke,
Sanden, sammen med Balgårdsneset og det gamle Frueneset
utgjør nu gården Neset, som fremdeles eies og brukes av Jon
Olsen.
JØSSÅS
Gårdsnr. 252
Navnet: Uttales: jø'ssås. — Af Jorase 1430. Jensaas 1520
Jossaas 1530. Jøssaass 1530. Jødzaas 1559. Jøssaas, Jørsaas
1590. Jusaas, Jøsßaas 1610. Jøfiaas 1626. Jøeßaas 1664.
Jødsaas 1723.
Det synes sikkert, at Jorase hos Aslak Bolt, hvis det ikke be
tegner en annen gard, må være feilskrevet, da det ikke er mulig,
at nutidsformen, som i det vesentlige stemmer med skriftformene
fra c. 1530 av, kunde være opstått av den. Formen Jensaas i 1520
fortjener opmerksomhet. Det er vel tenkelig, at den inneholder et
forsøk på navnets fortolkning, idet Jøsse (Jæsse, Jusse) iallfall
fra det 15. år hundrede av finnes brukt som personnavn ved siden
av Jøns, Jens. Og hvis gården ikke skulde være eldre enn fra

----
550 Bind V
---
c. 1400, turde det også være mulig, at det fra begynnelsen er en
sammensetning med dette personnavn, hvis form også kan ha
vaklet i gårdsnavnet. Hvis navnet er eldre, kunde man formode,
at Joråss hos Aslak Bolt er en feilskrift for Josåss, en allerede ved
1430 mulig forkortelse for Joarsåss av mannsnavnet Joarr, like
som man har JostaSir for JoarsstaSir allerede i det 14 århundrede.
Vokalen kunde senere være forkortet likesom Jøstad i Østre Slidre
og Jystad på Inderoen, som også forklares av Joarr. En forkla
ring av jøss = gysja (hunkjønnsord) — dynd, mudder, er vel
også forenelig med de nyere former likesom ved Jøsås i Lånke
(som dog har forskjellig tonefall), men er umulig å forlike med
formen hos Aslak Bolt og også efter stedsforholdene lite rimelig.
Skylden: I 1650 er den opført med 3 sp. 1 øre 12 mkl., fra
1671 3 sp. 20 mkl. I 1755 blev den delt i to, hver på 1 sp. 1 øre
22 mkl.
Fra 1836 var skylden for:
Jøsås vestre 5 dal. 1 ort 23 sk.
Jøsås østre 5 » 1 » 18 »
Tilsammen 10 dal. 3 ort 17 sk.
Jøsås vestre blev i 1844 avfeldt til 5 dal. 1 ort.
I 1907 var skylden mk. 19,01, fordelt på 3 bruk, hvorav:
Bruksnr. 1: Jøsås vestre, mk. 9,38
—» — 3: Jøsås østre, » 9,14
Eiere: Ifølge Aslak Bolts jordebok eiet Erkestolen Vi marke
bod «af jorase» i Weddrar skiprede; det var på hans tid bygslet
for 2 øre. Erkestolen må ha avhendet dette i løpet av 1400-årene;
ti på Gautes tid eiet den intet i gården. Men i erkebiskop Olavs
jordebok opføres atter 2 øre 16 mkl. i Jossaas som Erkestolens og
K> øre i Jøssaass som Kronens gods; dessuten har Molms kloster
eiet Yi øre.
Alt dette blev ved reformasjonen beslaglagt av Kronen, som
i 1549 eiet ialt 3% øre, idet det tidligere erkebispegods er redusert
til 2X> øre. I 1592 og en tid utgjennem 1600-årene har Kronens
part i gården vært 4K> øre; dermed har den visstnok også hatt
bygselretten. Verdalens prestebord eiet en liten landskyldspart.
I 1650 er eiendomsretten således fordelt:
Kronen
3 sp. og bygselretten
Verdalens prestebord
12 mkl.
Tilsammen 3 sp. 12 mkl

----
551 Bind V
---
Ved disse tider må Kronen ha overdratt noe av sin senest er
hvervede eiendom i gården til St. Jørgens hus, idet fordelingen
i 1660-årene er blitt følgende:
Kronen 1 sp. 1 øre 12 mkl. og bygselretten.
St. Jørgens hus 1 » 1 »
Verdalens prestebord 1 » 8 »
Tilsammen 3 sp
20 mkl.
Det er trolig, at den part, som St. Jørgens hus erhvervet, har
vært bondegods, før Kronen fikk tak i den.
På en auksjon over krongods i 1754 kjøpte generalauditør
Lars Kjendf gården for 214 rdl. courant og fikk skjote 22. april,
tgl. 6. septbr. 1755. Han delte den i to og solgte i 1755 begge
gårdene, Jøsås vestre til Kristofer Larssen. Siden har denne gard
vært brukernes eiendom.
Jøsås ostre solgte han til Lars Olsen Slapgcird, som straks
overdrog den til Ole Larssen Steine nordre. Denne makeskiftet i
1757 gården til Stiklestad kirke mot Molden, og nu tilhørte den
kirken, inntil Hans Johannessen jøsås kjøpte den i 1897.
Bruker e: Arne pa lensass har i 1520 betalt 2H lodd sølv i
tiendepenningskatt.
I 1549 har Gunder betalt 5 vog 1 lispund mel i landskyld for
2% øre 1 lispund i Jepsaas under Stiicthenns gods; samme år har
han betalt % pund smør for Vi øre i Jepaas, Kronens gods, og
endelig har Gunor betalt Y% pund smør for X> øre i Jepftaas under
Holms gods.
Gunder paa ofiaasfien står i samme regnskap for 1 pund smor
og 1 vog mel i leding.
I skibskattmanntallet av 1559 har vi fremdeles Gunder paa
jødzaas.
Fra slutten av 1500-årene og til henimot 1620 het opsitteren
Bård; han har i 1590 betalt 1 daler i landbohold.
I 1620 har «Roald Ericksen for 3 sp. 2 ørtug leie i Jusaas»
betalt 12 rdl. spandet eller ialt 39 rdl. Roald er visstnok død om
kring 1650; ti i lensregnskapet for 1651—52 heter det:
«En gammel knegt (d. e. soldat) ved navn Olle Persen Solberg
bøxlet 2 sp. i Jøsaas, som oppe under fieldet foruden skov eller
lotters tilhørende er beliggende, samme 2 sp. enken Mildri Jøsaas
for ham opladt haver.» Han betalte 30 rdl. i bygsel for denne
part, og noen år efter bygslet han resten, idet det i regnskapet for
1654—55 heter:
35

----
552 Bind V
---
«Olle Persen fest Josaas 4 øre, som paaboende enke Mildti
Endresdtr. for ham opladt og han det mere udi gaarden forhen
har boxlet og er den nu gandske eiende, som er 3 sp. 1 øre.» I
bygsel for denne rest betalte han 20 rdl.
Ole opgis i folketellingen av 1665 å være 40 år, så han kan
jo ikke nettop ha vært så gammel, da han bygslet Jøsås.
Besetningen var i 1657 2 hester, 11 kyr, 2 geiter og 6 sauer.
Ved matrikuleringen i 1669 blev skylden foreslått nedsatt helt
til 2 sp., så gården kan ikke ha vært i synderlig god stand på
denne tid. Tienden blev sått til 1K td. bygg og 3 tdr. havre,
ledingen til 1 rdl. og småtienden til X> rdl. Findes hommelhaug
oeh brendefang, heter det.
Ole tør ha brukt gården til henimot 1700. Så kom Rasmus
Amundsen Slapgård dit. Han var der under svenskenes innfall
i 1718, og var da en av dem, som led forholdsvis mest, slik som
gården lå til. Tapet opføres således:
Tilsammen 126 rdl. 60 sk.
Som betaling hadde han fått 12 caroliner, som svenskene siden
tok igjen.
Ved matrikuleringen i 1723 oplyses, at der er skog til gårdens
fornodenhet, seter % mil borte, liten bumark. Gården betegnes
som «meget tungvunden, mislig til korn og frost undergiven»
Utseden var 1 % td. bygg og 6 tdr. havre, avling og besetning er
ikke opgitt.
Rasmus døde i 1733; men sønnen, Anders Rasmussen har
nok brukt gården omtrent fra 1718 av, da han giftet sig med
Magnhild Larsdatter Østnes. Han døde i 1738. På skiftet efter
ham er registrert en besetning på 3 I A hest, 9 kyr, 6 ungnaut, 7
geiter, 10 sauer og 4 svin. Aktiva var 74 rdl. 1 ort 22 sk. og be
holdningen 23 rdl. 3 ort 10 sk., altså et nokså magert bo.


----
553 Bind V
---
Enken Magnhild har formodentlig brukt gården en tid efter
mannens død. I 1740 blev Beret, hennes eneste barn med Anders,
gift med EHev Tomassen Tromsdal, og denne har vel så overtatt
bruken, men døde ganske snart efter. Beret giftet sig påny i 1743
med Ole Olsen Lundskin, og da Magnhild året efter blev gift med
Eskild Jonsen Ulve i Skogn, tok Ole Olsen bygselbrev på Jøsås
av kngsbokholder Brown 2. juni 1746, tgl. 6." mars 1747. Går
dens huse var på denne tid i bra stand; dog trengtes der ved be
siktigelsen i 1747 ny senge- og dagligstue. Gården hadde god
skog.
Ole dode i 1753. I boet innestod da Magnhild Ellevsdatters
farsarv, 23 rdl. 2 ort 22 sk. Aktiva var 104 rdl. 1 ort og behold
ningen blev 40 rdl. 1 ort 19 sk. Av besetning registrertes 2 hester
6 kyr, 4 ungnaut, 13 sauer, 3 geiter og 2 svin.
Enken Beret blev samme år gift for tredje gang, nu med Lars
Olsen Slapgård. Da Kjærulf var blitt eier av gården og hadde
delt den i to, kjøpte Lars Olsen den ene del for 130 rdl ifl skjote
av 28. juni, tgl. 6. septbr. 1755
JØSÅS VESTRE
Gårdsnr. 252, bruksnr. 1
Den halvpart av gården, som Kjærulf i 1755 solgte til Kri
stofer Larssen Oppem, er Jøsås vestre. Kjøpesummen var 130
rdl. som for den annen part, og skjøtet er av 28. juni, tgl. 6. septbr.
1755.
Kristofer Larssen døde i 1707, 79 år gammel, og enken, Beret
Olsdatter, blev året efter — også i 79-årsalderen — gift med
Anders Nilssen Mønnes, som således kom i besiddelse av gården
Beret døde i 1799, og Anders giftet sig da med Ingeborg Rasmus
datter Garnes, enke efter Jon Ellingsen Hallem nordre De fikk
en datter, Beret, som i 1825 blev gift med korporal Arnoldu?
Andreassen Moksnes fra Frosta.
Kristofer Larssen hadde ikke efterlatt sig noen barn. En bror
datter av ham, Anne Malene Simonsdatter, var gift med Johan
Peter Brøgger, kgl. privilegert handelsmann i Kjøbenhavn og
denne Brøgger lot i 1801 lyse odelsrett til Jøsås på sin hustrus
vegne; men noen innløsning blev det naturligvis ikke av
Ved skjote av 29. septbr., tgl. 6. oktober 1825, overdrog Inge
borg Rasmusdatter og de øvrige arvinger efter Anders Nilssen
gården til svigersønnen Arnoldus Moksnes for 200 spdl. Inge
borg fikk et kår på 2 tdr. bygg, 6 tdr. havre, for til 2 kyr og 4
småfe samt IX mål potetland. Dette taksertes til 10 spdl. årlig.
Hun døde som kårkone på Jøsås i 1839.

----
554 Bind V
---
I 1844 blev der avholdt en avfeldningsforretning på Josås
vestre: Vestenfor husene var en dyp dal med opdyrket england på
begge sider. Ved den overordentlig store flom i desember 1843
var jorden på begge dalsider delvis skredet ut, hvorfor skylden
blev nedsatt til 5 dal. 1 ort for 20 år fra 1. januar 1846.
Ved skjote av 25. august 1840, tgl. 14. august 1850, solgte
AAoksnes gården til Trond Jonsen Vold fra Tonset. Han hadde
Jøsås vestre, sett fra nordvest 1929. Fot H. Anderson
for hatt Holme sondre og Auskin vestre. Moksnes og hustru
tok kår.
Trond Vold overdrog ved skjote av 7. juni, tgl. 17. juni 1853,
gårdens andel i Haversæteren til Peder Borgen; dessuten frasolgte
han i 184 Q plassen Magnusplassen.
På skifte i 1861 efter Trond fikk enken, Kari Jonsdatter,
hjemmelsbrev på gården. Hun blev gift med sersjant Olaus Olsen
Oppem, som så hadde den, til han kjopte Monnes nordre og
flyttet dit.
Gårdens besetning var i 1865 2 hester, 15 storfe og 15 sauer
og utseden 1 td. bygg, 14 tdr. havre og 8 tdr. poteter. Der var
2 husmannsplasser" med en samlet besetning på 2 kyr og 6 sauer
og en utsed av 1 td. havre og 2 tdr. poteter.
I 1875 var besetningen 3 hester, hvorav 1 under 3 år, 9 kyr,
2 ungnaut og kalver, 12 sauer og lam og 1 svin og utseden IX
tdr. bygg, 12 tdr. havre og 12 tdr. poteter. Der var nu 1 hus
mannsplass, Josåsdalen, hvor der foddes 1 ku, 5 sauer og 2 geiter
og såddes 1 bismerpd. bygg, 3 i td. havre og 2 tdr. poteter.


----
555 Bind V
---
Opgangsforretning til fastsettelse av grenser mellem utmar
kene under Jøsås, Kvello og Kvelstad er avholdt 27. juli og 12
septbr., tgl. 3. oktober 1870.
Sersjant Trond Trond sen Jøsås, sonn av Trond Vold og Kari,
eiet gården noen år. Han hadde før hatt Steine nordre et par år.
Ved kontrakt av 6. april 1889 solgte han den for kr. 6400 til
Johan Svendgård av Skogn. Skjote er utstedt av Olaus Oppem
3. august, tgl. 14. august 1889. Olaus fikk et kår av årlig verdi
kr. 240. Trond, som da hadde hatt gården i 4 år, kjopte Balgård
sondre og flyttet dit.
Johan Svendgård overdrog i 1906 gården til sonnen Alfred,
som i november 1918 solgte den til Karl Thome, sønn av oberst
loitnant Thome. Han eier og bruker gården fremdeles.
JØSÅSMOEN
Gårdsnr. 252, bruksnr. 2.
Trond Vold på Jøsås vestre solgte den 9. oktober 1849 den
under gården liggende husmannsplass, Magnusplassen, til hus
mannen, Magnus Nilssen, for 200 spdl. Der medfulgte et skog
stykke på 10—15 mål samt rett til havning i Jøsås' nedre mark;
for havningen skulde eieren årlig svare 2 spdl. Skjote er utstedt
13. august, tgl. 14. august 1850. Eiendommen blev forst fraskih
1 matrikulen ved skyldsetningsforretning av 8. juli, tgl. 12. august
1884, og fikk da navnet Josåsmoen og en skyld av mk. 0,49.
Sønnen, Anders Magnussen, hadde den efter faren til i 1894.
Besetningen var i 1865 2 kyr og 6 sauer og utseden 2 tdr.
havre og 3 tdr. poteter. I 1875 var besetningen 2 kyr, 6 sauer og
2 geiter og utseden V± td. rug, Vi td. bygg, I I A tdr. havre og 2
tdr. poteter.
1894 kjøpte Johannes Pedersen eiendommen og hadde den
til 1899; da kjøpte Ole Johannessen Skansen den for kr. 1400.
Skjotet er av 22. januar, tgl. 16. mars 1912. I 1911 kjøpte Ole
Skansen til et stykke udyrket jord av Jøsås vestre for kr. 150.
Skjøtet er av 4. april, tgl. 10. april 1919, og stykket heter Moen.
Ole og konen døde i 1929, og sønnen, Arne Olsen Skansen eier
og bruker nu gården.
JØSÅS ØSTRE
Gårdsnr. 252, bruksnr. 3
Den part, Lars Olsen kjøpte, er Jøsås østre. Han solgte den
ganske snart til Ole Larssen Steine nordre for 140 rdl. Skjøtet er
dat. 4. januar, tgl. 21. februar 1757; men salget er foregått noe
tidhgere. Ole Larssen makeskiftet nemlig gården til Stiklestad

----
556 Bind V
---
kirke mot Molden, og den kongelige bevilling til dette makeskifte
er utstedt 23. juni 1756, tgl. 21. februar 1757. Lars Olsen ved
blev å bruke gården som leilending, idet han fikk bygselbrev av
kirkeeieren Sivert Flet 1. desbr. 1756, tgl. 15. august 1757.
Antagelig fra 1769 har så Ando Jakobsen Mønnes brukt
josås uten bygselbrev, til han i 1784 kjopte Breding og i 1785
Jøsås østre, sett fra nordvest 1929. Fot. H. Anderson.
Overholmen. Kirkeeieren Rasmus Hagen bygslet da gården til
Anders Olsen Steine nordre, som fikk bygselbrev 15. desbr. 1785,
tgl. 27. februar 1787. Det gikk sterkt tilbake i dennes tid, enda
han for å klare det har vært så meget om sig, at det i 1802 blev
anlagt justitssak mot ham for ulovlig skoghugst. Da han døde i
1813, var boet fallitt med et underskudd på 393 rdl. 32 sk. Aktiva
var 145 rdl. 36 sk.
Så blev gården ved bygselbrev av 12. april, tgl. 16. august
1814, av Stiklestad kirkeverger bygslet til Ole Tomassen Skrove,
som hadde den til i 1835, da han opgav den for Lars Anderssen,
sonn av den tidligere opsittcr, Anders Olsen. Ole og hustru fikk
et kår på 3 tdr. bygg, 7 tdr. havre, 1 mål potetland og % mål
linland samt for til 2 kyr og 6 småfe. Lars fikk bygselbrev av
kirkevergen, kaptein Holst, 27. april 1835, tgl. 6. februar 1836.
I 1848 opgav han bygselen til fordel for Johannes Eriksen
Mønnes, som var gift med Ole Tomassens sosterdatter. Johannes
fikk bygselbrev 12. oktober, tgl. 13. oktober 1848, og Lars tok kår.
Johannes Eriksen brukte gården til sin død i 1855; han drev
også farsgården Mønnes nordre på morens bygsel som underbruk


----
557 Bind V
---
under Jøsås. Da moren også døde samme år, blev Mønnes solgt,
og enken efter Johannes, Marta Olsdatter Skrove, brukte så Jøsås
en lang rekke år.
Gården hadde i 1865 en besetning på 4 hester, 12 storfe, 24
sauer, 12 geiter og 3 svin og en utsed av 1 td. bygg, 12 tdr. havre
og 6 tdr. poteter. Der var 2 husmannsplasser (iberegnet kår
mannens jord); på disse føddes 1 storfe, 7 sauer og 4 geiter og
såddes K> td. bygg, 2 tdr. havre og 4 tdr. poteter.
I 1875 står sønnen, Erik Johannessen, som gårdens bruker og
Marta som kårkone; men i virkeligheten brakte Erik den på morens
bygsel. Besetningen var da 3 hester, hvorav 1 under 3 år, 8 kyr,
6 ungnaut og kalver, 22 sauer og lam, 10 geiter og kidd og 3
svin og griser og utseden Vi td. rug, 1 % tdr. bygg, 15 tdr. havre
og 8 tdr. poteter. Der var 2 husmannsplasser.
1: Gammelplassen. 2: Marken.
På disse føddes 2 sauer og 4 geiter og såddes Va td. og X> vog
bygg, 1 X tdr. og 1 vog havre og 3 tdr. poteter.
En annen sønn av Marta, Hans Johannessen, overtok gården
i 1880 og brukte den fremdeles på morens bygsel.
I 1897 kjøpte Hans gården for kr. 6000 og kår til Lars An
derssen samt landskyld til Stiklestad kirke kr. 20 årlig. Skjøtet er
utstedt av kirkeverge Nikolai Moksnes 28. septbr., tgl. 2. oktbr. 1897.
Sønnen, Johannes Hanssen, overtok den i 1918 for kr. 15,000,
årlig landskyld kr. 20 og kår til faren. Han eier og bruker går
den nu.
LEVRING
Gårdsnr. 253.
Navnet: Uttales: Lævringan, dativ: = gåm, — af Løfren
gom 1430. Leffringhe 1520. Leffringe, Leffringenn 1559. Løff
ring 1590. Leffring 1610. 1626. Lefring 1664. 1723.
Siste ledd i den gamle form må være -engjar, flertall av hun
kjønnsordet eng, gressmark. Første ledd er sannsynligvis et elve
navn, enten det oldnorske Lif, hvorav er avledet navnene Levan
ger og Leveras, altså oprinnelig oldnorsk Lifarengjar, hvilken
antagelse kan støttes ved den iakttagelse, at de samme elvenavn
oftere forekommer flere ganger i det samme strøk, eller også Levra,
oprinnelig oldnorsk Lifra (eller hunkjønnsordet Lifr?), som ennu
finnes i Rennebu, og hvorav Levernes i Rakkestad forklares, jfr.
Levre i Bærum. Levringen, navn på en ø i Bjørnør, er dannet
ved avledningsendelsen -ing og må likesom Levra, Levran og
Leverholmen, der ofte finnes brukt som navn på holmer og skjær,
forklares likefrem av hunkjønnsordet lifr = lever, idet de efter
sin form er sammenlignet dermed.

----
558 Bind V
---
Skylden: Den var i 1650 2 sp. 8 mkl., fra 1836 9 dal. 1 ort
10 sk., fordelt på to like store parter, i 1007 15,93 mk., fordelt
på 2 bruk, hvorav:
Levring ostre, bruksnr. 1: 7,72 mk.
Levring vestre, — 2: 8,21 »
Eiere: Erkestolen eiet i middelalderen Y% markbol (4 ore) «af
Lofrengom». Det var på Aslak Bolts tid bygslet for 1 øre, men
nevnes ikke i de senere erkebispers jordeboker, så det må være
gått ut av Erkestolens eie i lopet av 1400-årene. Muligens er det
denne part, som er blitt lagt til Stiklestad kirke. Bygselrådig over
gården kan ikke Erkestolen ha vært med en så liten part.
Muligens har gården allerede i denne tid vært bondegods —
det var den iallfall i begynnelsen av 1600-årene. I 1650 opfores
den riktignok under Bakke klosters gods; men den har neppe hørt
til det gamle klostergods; ti den fulgte ikke med, da dette i 1675
blev solgt til Marcelis.
Efter matrikulen av 1650 skulde eiendomsforholdet være:
Bakke klosters gods 1 sp. 2 ore mkl
Stiklestad kirke 1 »
Vuku kirke 8 »
Tilsammen 2 sp. 8 mkl.
Det er således sannsynlig, at gården i 1500-årene har vært
bondegods; i slutten av 1640-årene har Kronen erhvervet den og
lagt den til Bakke klosters gods for en tid; men da det gamle
klostergods blev pantsatt til Marcelis, er Levring som et senere
tillegg til godset blitt fraskilt. Omkring 1660 har Kasper Kri
stofersen (Schøller) gården og efter ham hans arvinger.
Før 1720 er rektor mag. Nils Kr og kommet i besiddelse av
den, og ved auksjon i 1744 efter ham kjøpte justisråd Aage Hagen
hans gods i Verdalen, deriblandt Levring. Efter Hagen gikk den
i arv til søsterdatteren, Anne Marie Aussig, og efter hennes død
solgte major Wenzell Aussig i 1768 hennes gods til general
auditør Kjerulf og kaptein Bay, hvorved Levring gikk inn i Ver
dalsgodset og fulgte dette, inntil Verdalens kommune i 1918 solgte
gården til Jon E. Granden.
Brukere: Jon j Leffringhe har i 1520 betalt 1 lodd sølv og
1 mark i skatt og 2 I A lodd sølv for jordegods, hvilket siste tyder
på, at han har eiet gården.
I 1549 står Oluff på Løffriinng for 22 mk. srnør og 4 lispund
mel i leding og i skibskattmanntallet av 1557 har vi Michil pa
Leffringe.

----
559 Bind V
---
Gården har gjennem hele 1600-tallet vært delt i to. Partene
har vel neppe vært utskiftet; men opsitterrekken kan følges på
hver av dem.
I.
Opsitteren på denne part i
begynnelsen av 1600-årene het
Peder. Han tor ha vært bror
av Jon på den annen part. De
eiet hver 2 ore i Levring og
Peder Jossås 1 ore. Den siste
har formodentlig vært deres
svoger. Med så stor part i den
hele gården må de også ha
vært bygselrådige over hele
eiendommen.
Peder er for 1640 avlost av
Sivert (Siurd), som har over
tatt formannens 2 ore i gården
— han var vel sonn eller svi
gersonn av denne. Men i 1650
eier han intet i gården lenger;
han brukte 1 sp. som leilending
Besetningen var i 1657 2 he
ster, 8 kyr, 2 geiter og 6 sauer.
Efter Sivert kom i begynnel
sen av 1660-årene Anders
Jonsen. Han var i 1666 31 år
og hadde 3 sonner, Peder, Ole
og Jon, henholdsvis på 6, 3 og
1 år. Han kan være sonn av
den Jon, som i begynnelsen av
århundredet var på den annen
part.
I 1669 blev skylden foreslått
nedsatt til 2 øre 4 mkl. Tien
den blev sått til K- td. bygg og
1 td. havre, ledingen til 1 ort
8 sk. og småtienden til 16 sk.
«Findes hommelhauge», heter
det.
I 1680-åerene heter opsitte
ren på denne gard Tørris.
11.
Jon het opsitteren på denne
part fra begynnelsen av 1600-
årene. Han eiet også 2 ore )
gården. I 1635 er han avlost
av Knut, som må ha innlost det
ore, Peder Jossås eiet i gården,
idet han nemlig er blitt eier
1 spand i det hele. Efter Knut
er omkring 1650 kommet Jens
Pedersen, muligens en sonn av
den Peder, som inntil 1640
hadde hatt den annen part.
Jens har ikke eiet noe i gården;
han brukte 1 sp. 8 mkl. i 1650.
Besetningen på denne part
var i 1657 1 hest, 5 kyr, 1 geit
og 3 sauer.
Jens var i 1666 61 år gam
mel og hadde da 2 sonner
hjemme, Ole og Peder, som
var henholdsvis 10 og 5 år.
Han opfores i tellingen dette
år som bruker av 1 sp. 4 mkl.
likesom Anders på den annen
gard. Det er vel forresten ri
melig, at de har brukt gården,
som neppe var utskiftet, i fel
lesskap.
Ved matrikuleringen i 1660
er tiende, leding og småtiende
sått til nøiaktig samme stor
relse som på den annen part
og skylden nedsatt til samme
beløp. Der var også «hommei
hauge».
Jon fores i skattemanntal
lene som opsitter ennu i 1680-
årene.

----
560 Bind V
---
Nu er gården atter blitt samlet under én bruker, Amund. Dette
er muligens skjedd i 1700, da Jon Pedersen Levring dette år sees
a ha bygslet Leirhaugen. Amund var på Levring i 1718, da
svenskene gjorde sitt innfall og trefningen den 12. september
foregikk på gårdens grunn og delvis mellem dens huse. Her
under fait dragonen på kvarteret, Ingvald Landfaldneset — som
det sies — på stabburstrappen. (Se herom: Den store nordiske
krig). Bautaen, som er reist over Ingvald, skal stå på den gamle
stabburstomten.
Svenskene hadde hele forjulsvinteren 1718 en storre styrke
på Steine skanse og i dens nærmeste omegn. Gården led derved
meget, idet den blev ganske utplyndret, foruten at en god del av
avlingen blev nedtrampet under trefningen. Skaden opfores
således:
Husene ruinert, endel med ski
Tilsammen 252 rdl.
Amunds sonn, Ole, var utkommandert som soldat og dode i
Trondhjem krigsvinteren. Amund seiv dode på Haug 3. mars
1719, hustruen var dod i novbr. 1718 og en 15-årig datter dode
august 1719.
Svend Nilssen, som i 1721 var blitt gift med Amunds datter
Marit, overtok nu gården.
I 1723 oplyses, at der er skog til husfornodenhet og litt til
seter Vi mil fra gården, temmelig god bumark. Av
2 fjellsletter svartes årlig 8 sk. Gården betegnes som «letvunden
til åger og tungvunden effter hoe aufl sampt og mislig til korn,
stem frost undergiven». Utseden var 2 tdr. bygg og 4 tdr. havre,
avlingen 24 sommerlass hoi og 3 lass ekerhoi og besetningen 2
hester, 4 kyr, 2 ungnaut, 5 sauer og 2 geiter, Tienden blev sått
til 6 skjepper blandkorn, 1 td. 4 skjpr. havre «ringe korn», og
8 mk. ost. Skylden blev foreslått nedsatt 1 ore og 8 mkl. og det
heter herom:


----
561 Bind V
---
«Denne gaard burde wel i henseende til dendz mislige Korn
wext og Ringe aufling nødt een høyere affelding, men som opsid
deren kand have leilighed at fortiene noget ved skoven, er den
ickun for 1 ore og 8 mkl. affelding ansatt. Ellers staar paa
denne gaards grund en Flom Saug mag. Krog tilhørende,
Hvorpaa aarlig kand skiæres 2 Stabel Bord, Tømmeret dertil
tages af gaardens og endeel andre nestliggende Oddels skove,
ansettes aarlig hereffter at svare 1 Rdl.»
Svend Nilssen sått på gården en lang årrekke i temmelig be
skjedne kår. Ved skifte i 1747 efter hustruen, Marit Amunds
datter, registrertes 2K> hest (dragonhesten iberegnet), 3 kyr, 4
ungnaut, 6 geiter og 8 sauer. Aktiva var 47 rdl. 2 ort 4 sk. og
passiva 20 rdl. 2 ort 14 sk.
Men han brukte riktignok da bare halve gården, idet den
annen halvpart i 1745 var blitt bygslet til Ole Olsen Reitan.
Formodentlig er Svend i de store uår i begynnelsen av 1740-erne
kommet så på knærne, at han ikke har kunnet klare utredslene
for den hele eiendom.
Fra denne tid var gården i over 100 år delt i to, Levring
ostre og vestre. Den del, Svend beholdt, var Levring vestre.
LEVRING ØSTRE
Gårdsnr. 253, bruksnr. 1.
Som ovenfor nevnt, fikk Ole Olsen Reitan bygselbrev på
halve Levring av justisråd Aage Hagen 20. januar, tgl. 5. mars
1745. Fra da av er altså gården blitt delt i to. Ole Olsens del
er Levring østre.
Ole hadde det vist nokså knapt: Ved skiftet efter hans hustru,
Gjertrud Olsdatter Landfaldneset, som døde i 1768 er registrert
2X> hest (iberegnet en kassert dragonhest til 12 rdl.), 3 kyr, 6
ungnaut, 5 sauer og 5 geiter. Aktiva var 104 rdl. og beholdningen
12 rdl. Ole fremla ved den siste skiftesamling en kvittering for
å ha betalt Ole Steine nordre en gjeld på 43 rdl., som han skyldte
ved skiftets begynnelse og hadde fått utsettelse med å betale, da
boet ellers vilde ha vært fallitt og han nødt til å gå fra gården.
Ole Olsen opgav gården for Kristofer Iversen mot kår. (Se
Garnesætten). Kristofer fikk bygselbrev av Kjerulf 15. mars 1776,
men flyttet siden til Årstad, hvorefter Hjelm ved bygselbrev av
7. oktober 1784, tgl. 15. august 1786, bygslet Levring til Peder
Rasmussen Garnes, og da denne flyttet til Garnes, bygslet Ton
ning gården til broren, Ole Rasmussen Garnes, ved bygselbrev
av 5. januar, tgl. 23. februar 1791.

----
562 Bind V
---
Den 4. mars, tgl. 16. august 1824, har Meincke forpaktet Lev
ring til en Ole Olsen for hans og hustrus levetid mot en årlig
avgift av 25 spdl. med forpliktelse til arbeide ved bruket mot
almindelig betaling og til å yde den avtredende opsitter, Ole Ras
mussen og hustru, kår. Ole har ikke vært der lenge; ti allerede
18. februar 1828 har han forpaktet gården til Jon Monsen Fosli
for 15 spdl. årlig, og der er blitt oprettet kårkontrakt med Ole
Rasmussen og hustru.
Besetningen i 1835 var noiaktig som på den annen gard, 2
hester, 8 storfe, 10 sauer, 10 geiter og 1 svin og utseden likeså,
1 td. bygg, 8 tdr. havre og 6 tdr. poteter.
Heller ikke Jon har vært der lenge: Allerede i 1836 er Arnt
Olsen Holmli, sonn av Ole Eriksen Holmli og hustru, Ragnhild
Andersdatter Musum, blitt opsitter på Levring, hvor han døde som
kårmann i 1891, 85 år gammel.
Gården hadde i 1865 en besetning på 2 hester, 8 storfe, 20
sauer, 10 geiter og 1 svin og en utsed av X> td. bygg, 6 tdr. havre
og 4 tdr. poteter. I 1875 var besetningen 3 hester, hvorav 1 under
3 år, 7 kyr, 3 ungnaut og kalver, 22 sauer og lam, 11 geiter og
kidd og 1 svin og utseden 1 td. bygg, 8 tdr. havre og 6 tdr. poteter.
Som nevnt under Levring vestre, blev begge gårdene i 1890
forpaktet til Arnt Olsens sonn, Olaus Arntsen, hvorved begge
gårdene blev samlet. (Se videre under Levring vestre).
LEVRING VESTRE
Gårdsnr. 253, bruksnr. 2.
Svend Nilssen brukte denne gard til sin død i 1764. Han har
neppe hatt økonomisk makt til å holde den i noen særlig god
stand. Ved besiktigelsen av dragonkvarterene i 1747 fantes det
på hans part å trenges ny sengstue og nytt underlag under
fjøset, så allerverst har det jo ikke vært, hvad huse angar. Går
den hadde god skog.
Ved skifte efter Svend registrertes en besetning på 2 hester,
1 ku, 7 ungnaut, 12 sauer, 2 geiter og 1 gris. Dessuten fore
fantes 3 kyr, som enken, Ragnhild Halvorsdatter, oplyste å ha på
leie, hvilket de to myndige sønner erklærte var dem übekjent,
hvorfor vedkommende utleiere måtte mote og bekrefte enkens
forklaring. Boet hadde en masse gjeldsposter til forskjellige
kreditorer, så det var grundig fallitt med aktiva 47 rdl. 3 ort
4 sk. og passiva 135 rdl. 3 ort 12 sk.
Amund, formodentlig sønn av Svend, har nu vist brukt
gården noen år uten bygselbrev. Han sees i denne tid åha

----
563 Bind V
---
vært for retten et par ganger på grunn av et slagsmål med Ole
Mønes.
Så fikk Jakob Olsen Steine søndre elller Molden bygselbrev
av generalauditør Kjerulf 20. juli 1770, tgl. 21. februar 1771.
Han kom til å bruke gården i 40 år. Da bygslet Miiller den til
Ole Jeremiassen Midtholmen, som fikk bygselbrev 1. april, tgl.
2. mai 1811. Jakob og hustru fikk kår.
Levring, sett fra sydøst 1920. Fot. E. Musum.
Ole jeremiassens datter, Inger Olsdatter, blev i 1833 gift med
Ole Olsen Faren nedre. Han kjøpte i 1829 halve Faren av sm
far og drev denne som underbruk under Levring, hvor han bodde
og døde i 1844.
Levring vestre hadde i 1835 en besetning på 2 hester, 8 storfe,
10 sauer, 10 geiter og 1 svin og en utsed av 1 td. bygg, 8 tdr.
havre og 6 tdr. poteter.
Enken, Inger Olsdatter, sått i uskiftet bo til i 1847, da der
blev avholdt skifte, hvorved der på Levring blev registrert innbo,
besetning og løsøre for 348 spdl. 15 sk. Boets aktiva var 1552
spdl. 3 ort 14 sk. og beholdningen 226 spdl. 3 ort 6 sk.
Inger blev i 1847 gift med Halvor Johannessen Lyng. Han
bygslet gården 27. septbr. 1848 for 350 spdl. i førstebygsel og
8 spdl. årlig og brukte den til sin død i 1889.
Den hadde i 1865 en besetning på 7 hester, 12 storfe, 20
sauer, 10 geiter og 2 svin og en utsed av 1 td. bygg, 8 tdr. havre
og 8 tdr. poteter. På en husmannsplass føddes 1 ku og 3 sauer
og såddes Va td. bygg, % tdr. havre og 2 tdr. poteter. I 1875 var


----
564 Bind V
---
besetningen 3 hester, hvorav 1 under 3 år, 5 kyr, 2 ungnaut og
kalver, 12 sauer og lam, 10 geiter og kidd og 1 svin og utseden
2 tdr. bygg, 10 tdr. havre og 10 tdr. poteter. På plassen Levrings
moen føddes 1 ku, 5 sauer og 3 geiter og såddes ] /4 td. bygg, z k
td. havre og 1 td. poteter.
Den 14. april 1890 er Levring vestre og østre forpaktet tii
Olaus Arnt sen Levring, sonn av Arnt Olsen Levring østre; således
kom begge gårdene sammen igjen, og siden har det vært bare én
gard. Olaus fikk kontrakt på livstid, brukte gården i mange år
og døde som kårmann der i 1922.
Sønnen, Marius, overtok gården efter faren, men døde før ham
i 1918. Verdalens kommune, som nu var eier av Levring, solgte
begge bruksnumre til Jon E. Grunden for 32,000 kr. den 25. juli
1918. Jons sønn, Arne Grunden, bruker gården nu.
Fraskilt part:
Levringshaugen, skyld 50 øre, solgte Verdalens kommune den
23. mai 1927 til Johannes Jakobsen Skansen for 3400 kr.
TROMSDALEN
Gårdsnr. 254.
Navnet: Tromsdall 1520. Trundtzdall 1559. Tromsdall 1590.
Tromßdallen 1610. Thronnsdall 1626. Thromßdall 1664. Troms
dal 1723.
Første ledd inneholder det samme elvenavn Tromsa, som man
ennu har i Ringebu, oprinnelig vel oldnorsk Trums; samme navn
ligger sikkert også i Tromsåsen i Vardal. Samme stamme har
man vel også i det oftere forekommende øynavn Troms eller
Tromsa. Trums formoder S. Bugge er opstått av oldnorsk
Strums og beslektet med straumr. Her må navnet ha tilhørt den
elv, som nu kalles Tromsdalselven og senere efter foreningen med
Ramsåen danner Trongdøla.
Skylden: Var i 1650 \% spand. I skrivelse av 9. april 1701
søkte eieren, presten Tomas Scheen, om å få gården avfeldt, da
den skadedes av Tromsdalselven. En sådan avfeldning til nøi
aktig halvparten, 2 øre 6 mkl., er approbert 25. juni 1703. Går
den var da delt i to like store parter. Fra 1836 var skylden for:
Tromsdalen nordre: 4 dal. 1 ort 14 sk., i 1907: 7,02 mk.
Tromsdalen søndre: 4 » 20 » - » 6,45 »
Begge bruksnumre dreves da under ét bruk.
Eiere: Gården har visstnok helt fra 1500-årenes begynnelse
vært bondegods. Antagelig i 1630-årene er foged Lars Bastiansen

----
565 Bind V
---
Stabett blitt eier av den, og han makeskiftet den i 1640 tillikemed
flere andre gårder til Kronen.
I 1659 pantsatte Kronen Tromsdalen tillikemed Haug og en
del andre gårder, i Verdalen ialt 10, til Selius Marcelis. (Se
Haug). Marcelis transporterte panteretten til Tromsdalen og Foss
i Gauldalen for 144 rdl. 1 ort 18 sk. til borgermester i Trondhjem,
Andreas Kristoffersen, som efter kgl. befaling fikk skjote av stat
holder Ove Bjelke 2. mars 1663. Foruten pantepengene betalte
han 112 rdl. 22 sk.
Senere har kommandant på Munkholmen, Hans Kyhn, eiet
gården, og han solgte den med tilhørende sagbruk til vicepastor
Tomas Svendsen Scheen ved skjøte av 27. juni, tgl. 13. oktober
1698.
Scheen pantsatte i 1711 sine gårder til rektor mag. Nils Krog,
og ved dennes død kjøpte Aage Hagen i 1744 Tromsdalen tillike
med hans øvrige gods i Verdalen. Oter Hagen gikk hans gods i
arv til søsterdatteren, Anne Marie Aussig, efter hvis død majo>'
Aussig solgte Tromsdalen og hennes øvrige gods til Kjerulf og
Bay, hvorved gården gikk inn i Verdalsgodset, som den fulgte,
inntil Verdalens kommune i 1918 solgte den til Georg Jonsen
Tromsdal.
Brukere: Jon Tromsdall har i 1520 betalt 1 kvintin sølv 3
skilling i skatt og 3 lodd sølv for jordegods. Det er efter denne
skatt for jordegods rimelig, at han har eiet endel i gården.
Gården finnes ikke i ledingsmanntallet av 1549; men i skib
skattmanntallet av 1557 har vi Carenn på Trundtzdal, muligens
enken efter Jon.
I begynnelsen av 1600-årene het opsitteren Laurits (Lars).
Han skattet for 1 spand jordegods.
I 1624 er der blitt to opsittere, nemlig foruten Laurits, som
nu skattet for bare 1 øre 8 mkl., Baro, som skattet for K> sp. Vi
kan nu gjennem resten av århundredet følge to gårder:
1.
Lars' gard var på 1 sp. I
1645 har den fått ny opsitter,
Ole Lauritsen, utvilsomt fore
gåendes sønn. Han var i 1665
70 år gammel.
Besetningen i 1657 var 1
hest, 7 kyr, 3 geiter, 4 sauer
og 1 svin.
Ole opføres i skattelistene
11.
Baros gard var % sp. I
1645 har også denne gard ny
opsitter, Erik, som imidlertid
er død før 1648; ti dette år har
Mikkel Siuffuersen (Siurdsen)
bygslet X A sp. i Tromsdalen,
«som enken godvillig for ham
oplod.» Bygselsummen var 8
rdl.

----
566 Bind V
---
ennu i 1680-årene; men det
kan vel neppe være den samme
som tidligere — kanskje sna
rere en sonn av denne. Men
rimeligst er det, at det er den
gamle opsitters navn, som er
brukt, fordi der ikke er kommet
noen ny, og da har parten sann
synligvis ikke vært bygslet, men
brukt for avgift. lallfall er
nok de to partene blitt samlet
igjen i slutten av århundredet.
I 1657 var besetningen 1
hest, 5 kyr, 2 geiter 4 sauer
og 1 svin.
I 1665 er der en ny bruker
på denne part, Endre Sagme
ster (Ener Anderssen). Han
var i 1666 31 år og hadde to
sonner, Anders og Peder, 2 og
1 år gamle. Efter navnet å
dømme har han vært innflytter
og er ikke alltid kommet godt
ut av det med bygdefolket: I
1666 har han bøtet 6 A rdl. 12
sk. «for han overfaldt og slog
Ole Mikvold ved sjøen — ilige
maade for han samme tid slog
Peder Bunes, 2 ort.»
Ved matrikuleringen i 1660 opføres gården under ét numer
med de to opsittere, Ole Larssen og Ener Anderssen. Tienden
blev sått til A td. bygg og 1 td. havre, ledingen til 3 ort og små
tienden til 1 ort. «Findes Hommelhaug och Hustømmer». Der
blev ikke foretatt noen forandring i skylden.
Ved århundredskiftet opføres fremdeles to parter; men ops't-
teren på begge heter Amund, og var samme mann.
Omkring 1712 er Tomas Pedersen Vestgården Sul kommet til
Tromsdalen. Han brukte hele gården og opgir i 1718 åha lidt
folgende skade ved svenskene
Tilsammen 105 rdl. 48 sk.
Dette må ha vært et meget følelig tap for opsitteren.
Ved matrikuleringen i 1723 heter det, at der er skog til går
dens fornødenhet og noe til sagtmmer, ingen seter, god bumark.
Den betegnes som «tungvunden og frost undergiven». Utseden var
2 skjepper bygg, avlingen 30 sommerlass høi og besetningen 1 %


----
567 Bind V
---
hest, 5 kyr, 3 ungnaut, 5 sauer og 4 geiter. Tienden blev sått til
1 skjeppe halvbygg, «ringe korn», og 10 mk. ost. Skylden blev
foreslått forhøiet 6 mkl., og herom heter det: «Denne gaard for
medelst dens goede høeaufling og leilighed af skougen at fortiene
noget burde well med høiere paaleg været anseet, mens i henseende
til dens slette Korn aufling er dend ickun med de anførte 6 mkl.
Tromsdalen, sett fra sydøst 1930.
Fot. O. Snekkermo.
forhøyelse anseet.» På gårdens grunn stod en bekkesag, tilhø
rende mag. Krog, hvorpå årlig kunde skjæres 1 stabel bord. Den
blev sått til å svare årlig 48 sk.
Vinteren 1731 —32 brente gården. Ilden opkom på kornloftel
ved nattetider, «Gud ved ved hvad hændelse,» heter det i hans be
retning herom av 20. mars 1732. Gården brente helt ned; konen
og barna var nær blitt innebrent, og lite eller intet av eiendeler
blev reddet. Han fikk efter skatteforordningen 2 års skattefrihet
og stiftamtmannens tillatelse til i 6 måneder å «besøge og anmode
de omliggende prestegjelds indbyggere om nogen hjælp og und
sætning.» På høsttinget 1738 oplyses, at gården er bygget op
igjen.
På skifte i 1740 efter Tomas er registrert en besetning på I
hest, 4 kyr, 3 ungnaut, 8 geiter og 10 sauer. Aktiva blev 31 rdl
3 ort 14 sk. og beholdningen 17 rdl. 16 sk.
Enken, Gjertrud Ellevsdatter, blev i 1740 gift med Jon Olsen
Spillemann, som fikk bygselbrev på gården av fru justisråd Bredal
og assessor Peter Frost 3. mai, tgl. 10. juni 1740. Da Gjertrud
36


----
568 Bind V
---
døde i 1743, var det bare såvidt boet var solvent med en behold
ning på 3 ort og aktiva for 23 rdl. 3 ort 9 sk. Det synes dog, som
om denne gard ikke har lidt så særlig ved de foregående uår, idet
besetningen var omtrent som ved skiftet efter Tomas, nemlig 2
hester, 3 kyr, 6 ungnaut, 5 sauer og 4 geiter.
Hvor lenge Jon Olsen har vært på gården, er übekjent. I 1761
og utover er der en Jon Anderssen Tromsdalen, som synes å ha
sittet nokså vanskelig i det, da han gjentagne ganger sees å være
stevnet i gjeldssaker.
Ole Larssen Stormoen Sul, som i 1740 var blitt gift med
Brynhild Tomasdatter Tromsdal, fikk bygselbrev på Tromsdalen
av Kjerulf 28. august 1776. Han har neppe vært der lenge; ti
i 1791 er der holdt skifte efter Sevald Olsen, som da må ha vært
bruker av gården endel år. Det ser ut til å ha vært smått for
ham; ti boet var dundrende fallitt, idet aktiva var 185 rdl. 1 ort
20 sk. og passiva 421 rdl. 3 ort 3 sk. Der registrertes en beset
ning på 2 hester og 1 føll, 1 ku, 4 ungnaut, 4 geiter og 6 sauer.
Der var 8 mål byggåker og \H mål havreaker på gården. Av
skiftet fremgår, at på engstykkene Klokkerholmen, Småholmen
og Næssian har slåtten vært bortforpaktet.
Ved bygselbrev av 28. mars, tgl. 15. august 1792, bygslet
Tonning gården til Ole Larssen Kvelstad. Bygselbrevet inne
holder Verdalsgodsets sedvanlige forbehold med hensyn til avling
og arbeide til godset. Dessuten skulde Sevalds enke, Marit
Johansdatter, ha et kår, bestående av fritt hus, 5 mål åkerland
og for til 1 ku og 6 småfe. Brukeren og kårkonen har vel ikke
gått godt sammen; ti i en kontrakt av 13. august s. a. uttaler
Tonning å ha erfart ved innkomne forestillinger fra begge, at de
er enige om et annet kår, «der mere ophæver fælles omgang»,
hvorfor han efter overenskomst mellem begge bevilget henne
plassen Fætten og Lillemoenget samt beite i utmarken.
Gården hadde fra den tid, da den var delt, to matrikulnumre.
For å slippe dobbeltskatten for underbruk lot Ole Larssen i 1794
tore 70 år gamle vidner, som aldri hadde hørt, at gården hadde
hatt mere enn én opsitter. De mintes, at her successive hadde
vært 7 opsittere, hvorav de fleste var gått derfrå «for usselhed».
De hadde hørt, at gården før deres tid hadde vært seter. Videre
erklærte de, at den neppe kunde underholde én, langt mindre to
familier, og at det var en sjeldenhet, at kornet ikke frøs.
Det synes efter dette å måtte ha vært ennu flere opsittere, enn
i det foregående nevnt.
Tonning har dog atter delt gården; ti i 1801 har den to op
sittere, Jon Arntsen på Tromsdalen nordre og Ole Monsen på
Tromsdalen søndre.

----
569 Bind V
---
TROMSDALEN NORDRE
Gårdsnr. 254, bruksnr. 1.
Jon Arntsen fikk bygselbrev av Tonning 28. desbr. 1799, tgl.
21. februar 1800. Han var sonn av Arnt Jonsen Breding ' født
på Tangen i 1753 og i 1789 gift med Marit Olsdatter Steine
nordre. De hadde ingen barn, hvorfor de i 1820 oprettet gjen
sidig testamente, hvorefter den lengstlevende skulde beholde boet
og efter begges død skulde fosterdatteren, Kirsti Aagesdatter'
samt Lars Larssen Skavhaugg og hans hustru, Brynhild Ols
datter, ha en trediedel hver «for den hjælp de har udvist o<*
fremdeles vil yde os i vor alderdom». Testamentet er konfirmert
25. mars 1822.
Gården hadde i 1835 en Sesetning på 2 hester, 4 storfe 8
sauer og 6 geiter og en utsed av % td. bygg, 2 tdr. havre og 1 'td
poteter.
Da Jon Arntsen døde i 1835, arvet de tre ovennevnte hans
efterlatte midler, som beløp sig til 48 spdl. 2 ort 10 sk. Aktiva
var 52 spdl. 2 ort 4 sk., og den registrerte besetning 2 hester 3
kyr, en kalv, 5 sauer og 6 geiter.
Arvingen, Lars Larssen Skavhaugg, har nu overtatt gården
hvor han har vært allerede i 1836; men først under 13 septbr'
1856, tgl. 15. oktober 1857, har han fått bygselbrev av Nikolai
Jenssen og da på begge gårder. Siden har gårdene vært samlet
til en.
Den 22. april 1862 forpaktet Arnt Jonsen gården mot en
avgift av 40 spdl. årlig, «så lenge den forrige bygslers enke
Brynhild lever», til hvem kår — siden 50 spdl.
Den hadde i 1865 en besetning på 2 hester, 10 storfe, 24
sauer, 10 geiter og 1 svin, og utseden var \ X A tdr. bygg, 6 tdr
havre og 6 tdr. poteter. I Tromsdals ålmenning var der en «ryd
ningsmann», Ole Johansen, som hadde 4 sauer og 2 geiter men
ikke sådde noe.
Den 24. mars 1871 blev Tromsdalen forpaktet til sersjant
Olaus Oppem for 1 år mot en avgift av 33 spdl. og kår, og den
14. april 1872 blev Peter Olsen Jermstad leilending på gården
— avgift 30 spdl. og kår til Brynhild. Fra 14. april 1885 fikk
Peter kontrakt på livstid — avgift 200 kr. årlig. (Se Jermstad
ætten).
Gårdens besetning i 1875 var 2 hester, 1 okse, 8 kyr 4 unP"-
naut og kalver, 23 sauer og lam, 18 geiter og kidd og l'svin og
utseden 2 tdr. bygg, 4 tdr. havre, 1 td. havre til grønfor og 10
tdr. poteter. For rydningsmannen i Tromsdals ålmenning er
ingen opgave over besetning og utsed. Han klarte sig vel vesent

----
570 Bind V
---
lig med de 20 spdl, han hadde av amtet for sin sinnssvake hustru.
Omtrent fra 1890 og til IQIB har Jon Arntsen brukt Troms
dalen. Han var svigersønn av Peter Olsen og visstnok sonn av
Arnt Jonsen, som før hadde hatt gården.
Den 3. juli 1918 kjøpte Georg Jonsen Tromsdalen av Ver
dalens kommune for 6400 kr. og fikk skjøte 28. juni 1919.
TROMSDALEN SØNDRE
Gårdsnr. 254, bruksnr. 2.
Ole Monssen, visstnok sønn av Mons Jenssen Skrove og født
i 1757, må ha overtatt sin part omtrent samtidig med, at Jon
Arntsen kom til Tromsdalen nordre; men noe tinglest bygselbrev
finnes ikke. Han døde i 1815, og enken, Anne Nilsdatter Kvel
stad, fikk kgl. bevilling til å sitte i uskiftet bo. Hun blev i 1816
gift med enkemann Jon Johannessen Mølnåen fra Skogn, og han
brukte nu gården til i 1831, da han opgav den mot et kår, inn
rømmet ved en av madame Meincke utstedt kontrakt av 1. septbr.
dette år. Kåret bestod av åkerlandet Haugan, hvis merker blev
nærmere angitt, samt engen Rønningen.
Den næste opsitter het Peder Olsen. Han var der i 1836.
Besetning og utsed i 1835 var nøiaktig som på Tromsdalen
nordre.
Hvor lenge Peder Olsen har vært på gården, er übekjent,
muligens til 1856, da Lars Larssen Tromsdalen nordre bygslet
den, hvorved gårdene kom sammen igjen. (Se videre Tromsdalen
nordre).
Tromsdalsætten.
A. Peder. (Kan være Peder Siurdsen Sul, i 1666 40 år gl.).
B. Tomas Pedersen Tromsdalen, f p. T. 1737, 71 år gl., var
først på Sul, kom omkring 1712 til Tromsdalen. * x ) Anne
Einarsd. («Thomas Suhls qvinde», f 1707). Hun var utvil
somt datter av Endre (eller Ener) sagmester på Tromsdalen.
* 2 ) 1708 Gjertrud Ellevsd., f 1742. Hun * •) 1740 Jon
Olsen Spillemand.
C 1- 1 Einar Tomassen Landfald. * 1728 Beret Olsd. Land-
fald. Hun var hans 3. hustru. Se Landfaldætten.
C 2. 1 Kirsti Tomasd., t P- Marken 1753, 64 år gl. * 1724
Hans Bastiansen Marken, f p. M. 1749, 52 år.
D 1. Bastiansen Hanssen Marken, f. p. Kålen 1727,
overtok Marken 1753. * 1754 Kirsten Andersd.
E 1. Kirsten Bastiansd., f. p. Marken 1755.

----
571 Bind V
---
E 2. Anders Bastiansen Lille Longdal, f. p. Marken 1756.
* 1781 Margrete Ågesd. Eklo. Se Nord Ekloætten.
F 1. Åge Anderssen, f. p. Eklo 1782.
F 2. Hans Anderssen, f. p. Eklo 1784. * 1818 Maria
Johannesd. Neset, f. p. Overneset 1794.
G 1. Johannes Anderssen, f. og f p. Neset 181 S.
F 3. Beret Andersd., f. p. Haug 1786.
F 4. Bastian Anderssen, f. p. Lille Longdalen 1702,
f smst. 1811.
F 5. Anne Andersd., f. p. Longdalen 1797, f 1893.
* 1819 Ole Olsen Byna, f. 1795, f 1854, sønn
av Ole Arntsen Elnes fra Skogn og Mette Nilsd.
Rosvold.
F 6. Kirsti Andersd., f. p. Lille Longdalen 1799.
E 3. Hans Bastiansen, f. p. Marken 1761.
E 4. Anne Bastiansd., f. p. Marken 1765. * 1799 Torkild
Amundsen Varslåtten. Se Åkranætten.
D 2. Mali Hansd., f. p. Tromsdalen 1725. * Ole Olsen Store
Longdalen, f. p. Longdalen 1735, f smst. 1815. Ingen
barn.
D 3. Maren Hansd., f. p. Marken 1733. * 1756 Lars Larssen
Karmhus.
E 1. Hans Larssen, f. p. Karmhus 1758.
1 Ingeborg Tomasd. * 1732 Svend Olsen Lien, f. p. Sul.
Dl. Johanna Svendsd., f. p. Tromsdalen 1733.
D 2. Ole Svendsen, f. p. Lien 1735.
D 3. Tomas Svendsen, f. p. Lien 1738.
- Ellev Tomassen Kjølåsen, Skogn, f. p. Sul 1712, f c. 1741.
1740 Beret Andersd. Jøsås, hans tremenning
D 1. Magnhild Ellevsd., f. 1742.
! Mali Tomasd., f. p. Sul 1709. * 1736 Ole Olsen Molden (Ole
Spillemand), f p. Molden 1773, 69 år gl.
Dl. Tomas Olsen, f. p. Lille Molden 1748. (Var i 1796
p. Semsvaldet).
D 2. Ole Olsen, f. p. Lille Molden 1752.
D 3. Gjertrud Olsd., f. p. Moldenvald 1739. * 1764 Paul
Anderssen Tomte, Sul, f. p. Tømte 1729, f smst. 1796.
E 1. Anders Paulsen Tømte, f. p. T. 1767. * 1810 Maren
Nilsd. Monnes, f. p. M. 1777, f p. Tømte 1835.
Se Slapgårdætten.
E 2. Ole Paulsen, f. p. Tømte 1777.
E 3. Beret Paulsd., f. p. Tomte 1765. * 1793 Nils Olsen
Levring, Molden, siden Stormoen.
C 3
C 4
C 5.

----
572 Bind V
---
F 1. Anne Nilsd., f. p. Molden 1795.
F 2. Gjertrud Nilsd., f. p. Molden 1798.
F 3. Ole Nilssen, f. p. Molden 1800, f 1873. * 1827
Lisa Haldosd. Oppem.
F 4. Povel Nilssen, f. p. Molden 1802, f 1868, ugift.
F 5. Ando Nilssen, f. p. Stormoen 1805. * 1840
Inger Rasmusd. Indalsvald.
F 6. Mikkel Nilssen, f. p. Stormoen 1808, f 1891.
* *) 1834 Beret Henriksd. Steinevald, enke, f. c.
1771, f 1855. * 2 ) 1856 Marta Olsdtr. Slap-
Gård, f. 1826.
E 4. Mali Paulsd., f. p. Tømte 1773. * 1807 Tore Anders-
sen Brenna, Sul.
E 5. Marit Paulsd., f. p. Tømte 1775.
E 6. Kirsti Paulsd., f. p. Tømte 1780. * 1804 Sakarias
'Olsen Østgården Sul, f P- Østgården 1813, 36 år gl.
F 1. Povel Sakariassen, f. p. Østgården 1809. * 1846.
F 2. Karen Sakariasd., f. p. Østgården 1805, f 1890.
* 1831 Nils Svendsen Jøsås, f .c. 1804, f 1891.
D 4. Anna Olsd. * Ole Pedersen Brenna, Sul.
D 5. Magnhild Olsd., f. p. Tromsdalen 1737.
C 6. 2 Brynhild Tomasd., f. p. Tromsdalen 1714. * 1740 Ole Lars
sen Stormoen, Østgården Sul.
KVELLO
Gårdsnr. 255.
Nav net: Qwale 1520. Quille 1559. Quellou 1500. Quello,
Quallo 1610. Quelloe 1626. 1664. Quelloen 1723.
Siste ledd er hunkjønnsordet 10, jfr. gårdsnr. 105. Folio. Om
en sannsynlig forklaring av første ledd se ovenfor gårdsnr. 251.
Samme navn finnes også i Selbu.
Skylden: Var i 1650 2K> spand, fra 1669 VA sp., fra 1836
6 dal. 4 ort 14 sk., i 1907 10,46 mk., fordelt på 5 bruk, hvorav
bruksnr. 1, Kvello, 5,45 mk.
Eiere: Om eiendomsforholdene i 1500-årene vet vi intet.
Gården var neppe bondegods i begynnelsen av århundredet iall
fall; ti opsitteren i 1520 har ikke betalt skatt for jordegods.
Men i 1600-årene har den vært bondegods. I 1624 eiet Mik
kel Jermstad 2% øre i den, og i 1624 skattet opsitteren for 1 sp.
2 øre 12 mkl. odelsgods. Resten var beneficert Lektoratet og
Stiklestad klrke, sannsynligvis helt fra middelalderen. I 1650 var
eiendomsforedelingen således:

----
573 Bind V
---
Ole Vists odel 1 sp. 2 øre 12 mkl
Lektoratet 1 » 16 »
Stiklestad kirke 8 »
Tilsammen 2 sp. 1 øre 12 mkl
Efter avfeldningen i 1669 er fordelingen blitt:
Elling Andosen Hofstad 1 sp. øre 7 mkl.
Lektoratet 19 »
Stiklestad kirke 10 »
Tilsammen 1 sp. 1 øre 12 mkl.
I 1660-årene var først Ando Hofstad bygselrådig som eier
av 1 % sp. og efter ham sønnen Elling. Og den Kirsten Ellings
datter, som i 1694 bygslet bort gården, har utvilsomt vært en
datter av denne Elling. Hun eiet 1 sp. i den.
Omkring 1700 var Jon Toresen, som formodentlig var gift
med Kirsten, eier av gården. Han solgte den ved skjøte av 4.
oktober, tgl. 12. oktober 1702, til fænrik Mackensen av Verdalske
dragonkompani. Skjøtet lyder på 1 sp. 1 øre 14K» mkl.
Mackensen tok avskjed i 1719, og samme år sees kaptein Jens
Mogensen å være eier av gården. Fra denne er den gått over til
Rasmus Aagesen Hagen, som har eiet den i slutten av 1720-
årene, men allerede omkring 1730 må ha solgt den til løitnant
Halcke. Av denne er det så rimeligvis, at Åge Rasmussen Hagen
har kjøpt den.
Ved Hagens død gikk den i arv til søsterdatteren, Anne Marie
Aussig, efter hvis død major Aussig i 1768 solgte hennes gods
til generalauditør Kjerulf og kaptein Bay, hvorved Kvello gikk
inn i Verdalsgodset, som den fulgte inntil Verdalens kommune i
1919 solgte den ti} Andreas Kvello.
Brukere: Bellioth j Qwale har i 1520 betalt % lodd sølv i
tiendepenningskatt.
Peder på Quellum står i 1549 for 1 pund smør og 4 pund mel
i leding, og i skibskattmanntallet av 1557 er der to skattebønder,
Peder på Quille og Eriich på Quille.
Jon het opsitteren i begynnelsen av 1600-årene til noe over
1620. Så kom Gudmund fra midten av 1620-årene til slutten av
1640-årene. Han skattet for 1 sp. 2 øre 12 mkl. odelsgods; men
om det var ham seiv eller en annen bonde, som eiet dette, vet vi
ikke. Faktum er iallfall, at det var smått for ham. Ved utskriv
ningen av 12-dalers skatten i 1645 slapp han på grunn av armod
med halv skatt.

----
574 Bind V
---
Fra omkring 1650 er der atter blitt to opsittere, Sevald og
Bård. Sevald er allerede før 1655 avløst av Haldo Svendsen, som
opfores i skattelistene helt til 1680-årene. Han var i 1666 54 år
gammel og hadde 3 sonner, Svend, Halvor og Tarald, henholds
vis 14, 6 og 4 år gamle. Bård på den annen part er for 1665
avlost av Lars Anderssen, som i 1666 var 31 år og hadde en
sonn, Anders, på 2 år. I folketellingen opføres virkelig to sær
skilte gårder: Haldos som en fullgård på 5 øre, og Lars' en halv
gard på 2H ore.
Besetningen i 1657 var:
På Haldos gard: 2 hester, 10 kyr, 4 geiter, 5 sauer og 2 svin.
På Bårds gard: 1 hest, 6 kyr, 4 geiter og 5 sauer.
Ved matrikuleringen i 1669 opføres gården under ét nummer,
men med de to opsittere, Haldo Svendsen og Lars Anderssen.
Tienden blev sått til 1 % tdr. bygg og 3 tdr. havre, ledingen til
3 ort og småtienden til 1 % ort 4 sk. Der var «hommelhauge».
Skylden blev foreslått nedsatt til 1 % sp., og da Kvello er en av
de meget få gårder, for hvilke en nedsettelse ved denne leilighet
blev tatt til folge, må vi gå ut fra, at den var meget dårlig i for-
hold til skylden.
Lars Anderssen har visstnok brukt gården til i begynnelsen
av 1690-årene og på slutten antagelig vært eneste opsitter.
Sonnen, Nils Lauritssen (Larssen) fikk bygselbrev på den av
Kirsten Ellingsdatter 2. februar, tgl. 25. juni 1694, og brukte den
antagelig til 1719.
Krigsvinteren 1718 —19 blev gården, som lå like i trafiken,
naturligvis ganske utplyndret av svenskene. Skaden opføres
således:
Tilsammen 106 rdl. 72 sk.
Fænrik Jens Mackensen har formodentlig bodd på gården den
tid, han var eier. Han var sønn av presten Mackensen i Bjornør,
født omkring 1653 (var i 1707 54 år og hadde da tjent i 38 år),
blev fænrik ved Marschalls dragoner 1688, fænrik ved Norden


----
575 Bind V
---
fjeldske dragoner, Værdalske kompani, 1702, avskjed på grunn
av alder og svakelighet med 4 rdl. måneden i pensjon 1710.
I 1723 har gården en ny opsitter, Iver Jonsen Vinne, som blev
på Kvello, til han døde i 1749 i sitt 79. år.
Ved matrikuleringen i 1723 opgis, at gården har 1 husmann
«uden sæd», skog til gårdens fornodenhet, ingen seter, slett bu-
Kvello, sett fra syd 1927. Fot. O. Snekkermo
mark. Den betegnes som «tungvunden og frost undergiven».
Utseden var 2X> tdr. bygg og 7 tdr. havre, avlingen 24 sommer
lass vollhøi og 4 lass ekerhøi og besetningen 2 hester, 5 kyr, 4
ungnaut, 7 sauer og 4 geiter. Tienden blev sått til 6 skjepper
blandkorn, 1 td. 4 skjpr. havre, «ringe korn», og 10 mk. ost.
Der blev ikke foreslått noen forandring i skylden, som nu opføres
med 1 sp. 1 øre 13 mkl. (Hvordan det 13. mkl. er kommet inn,
er ikke til å bli klok på).
Løitnant Hakke har i 1738 bygslet gården til Ole Jonsen og
Tomas Jonsen, og herunder søkt å smøre sig seiv mere enn til -
latelig. Siden har han så forsøkt å drive dem ut og har bygslet
Kvello til en annen, hvilket førte til, at Ole og Tomas under 16
mars 1740 innsendte klage til stiftamtmannen, hvis resolusjon av
20. april s. a. lyder:
«Den af løitnant Halcke den 14. april 1738 utstedte bøxel
seddel beviser, at Tomas Jonsen er bøxler og bruger halvdelen i
Kvello, og at paa boxelen er betalt 10 rdl. som nu bemeldte halve
gaard ei skylder mere end 1 sp. 6 mkl., saa kan ikke mod lov og
forordning af 5. februar 1685 hverken fordres eller tages mere


----
576 Bind V
---
i bøxel end 10 rdl. af spandet og af det øvrige i proportion, hvor
for T. har inden ultimo mai vidnefast at tilbyde jorddrotten det
manglende tilligemed den resterende landskyld, hvormed jord
drotten bør lade sig nøie. Men skulde han ikke lade sig bekvemme
til det, forbliver dog leilændingen ved gaarden, til han efter lov
lig omgang bliver dømt. Det andet bøxelbrev bør mod regress til
løitnanten være aldeles mortificeret.
Hvad sig ellers betræffer, at H. for den anden halvdel skal
have taget i bøxel 30 rdl., som er ulovligt, staar det Ole frit for
at tiltale ham ved retten, hvortil jeg ellers et lovmæssigt forsvar,
naar forlanges, skal anordne.»
Efter dette har de vel fått lov til å bli på gården. De blev der
dog ikke lenge; ti den forrige opsitters sønn, Iver Iversen, har
fått bygselbrev av Aage Hagen 17. august 1747, tgl. 4. mars
1748. Iver var en noe heftig og selvrådig mann, som adskillige
ganger har hatt med justitsen å bestille. I 1740 måtte han bøte
Tstvende gange trende sex lod sølv» samt 1 rdl. i omkostninger,
fordi han to ganger hadde banket Rasmus Olsen, og i 1751 er
han stevnet av Arnt Mortensen Auskin for å ha overskjendt og
slått ham, og endelig er han i 1767 stevnet for å ha «indfaldt i
sorenskriverembedet» og holdt skifte efter et par husmannsfolk
på gården. Saken blev dog bilagt, idet Iver bad sorenskriveren
ikke å «begegne ham i strengeste maade» og bød 5 rdl. til de
fattige og 3 rdl. i omkostninger, hvormed sorenskriveren lot sig
nøie.
Iver Iversen var født på Vinne i 1707 og døde på Kvello i
1785. Peder Olsen Faren nedre, som var gift med Ivers bror
datter, Beret Jonsdatter Skrove, hadde fått bygselbrev på gården
av Kjerulf 16. februar, tgl. 16. august 1779.
Peder var også en noe hissig mann: I 1781 sees han å være
stevnet av Kristen Jeremiassen Balgård, fordi han en søndag
under prekenen hadde slått ham og revet hans klær itu. Han sått
ikke godt i det økonomisk — sees gjentagne ganger å ha vært
stevnet for gjeld. Og med sin jorddrot, Verdalsgodsets eier, Ton
ning, har han jevnlig hatt krangel. Det ser ut, som om denne har
lagt an på å drive ham fra gården, og det tør nok kanskje ikke
ha vært helt uten grunn. I 1790 har han stevnet ham for ulovlig
behandling og bruk av gården. Og i 1794 er der dømt ien sak,
som angar bortleie av åker og eng, bortførelse av avlingen, ulov
lig skoghugst m. v. I dommen uttales, at bygselbrevet inneholder
mange poster, som ikke har hjemmel i loven. Han fantes dog ikke
å ha begått noe, hvorved han skulde ha bygselen forbrutt, «men
er ikke fri for feil og forseelse». Således hadde han tillatt andre
å så og høste. Loven tillot å hugge så meget, som den halve land

----
577 Bind V
---
skyld beløp sig til, men påla å tilby landdrotten det hugne tømmer
først, hvilket ikke var gjort. Han blev derfor dømt til å betale 4
rdl. til justitskassen og Verdalens fattigkasse samt 15 rdl. i om
kostninger.
I 1795 fait dom i en i 1790 påstevnet sak angående 4 års
resterende landskyld og f jerdepenger. Denne sak vant Peder med
glans: Tonning hadde beregnet sig for hoi landskyld, idet han
ikke eiet hele gårdens skyld. Peder gjorde gjeldende, at kravet
på fjerdepenger var uhørt for en landbonde, som gjorde arbeide
på bruket, og heri fikk han medhold. Alt i alt viste det sig, at han
på grunn av sitt arbeide hadde penger tilgode hos Tonning, som
blev dømt til å betale dette og dessuten 10 rdl. i saksomkostninger
til Peder.
Kvello hadde fremdeles 2 matrikulnumre fra den tid, det
hadde vært to opsittere på gården. For å undgå dobbeltskatten
for underbruk lot Peder i 1796 føre gamle vidner, som forklarte,
at de ikke av de eldste folk hadde hørt, at gården hadde hatt mere
enn én opsitter. Det oplyses ved samme leilighet, at den kun
hadde lite skog.
Peder Olsen døde i 1803. På skiftet efter ham er registrert
en besetning på 2 hester og 2 unghester, 3 kyr, 6 geiter, 4 sauer
og 1 svin. Da skifteomkostningene, 28 rdl. 2 ort 17 sk. var betalt,
balanserte aktiva og passiva nøiaktig med 141 rdl. 1 ort 20 sk.
Enken, Beret Jonsdatter, giftet sig med Ole Sivertsen Gud
ding, som fikk bygselbrev av madame Tonning 9. mars, tgl. 5.
april 1805. Han døde i 1811, hans eiendeler blev solgt ved auk
sjcn for 2443 rbdl. 19 sk., og beholdningen blev 1485 rbdl. 2 ort
9 sk. Dette var i pengeforvirringens tid. Da Ole Sivertsen bygslet
gården, var de to plasser, Grindgjerdet og Sørgjerdet, undtatt.
Ved kontrakt av 18. august 1831, tgl. 8. februar 1832, inn
rømmet madame Meincke enken Beret et kår, mot at hun avstod
sin bygsel. Kåret var på 8 tdr. havre, 3 tdr. bygg, 10 tdr. poteter
og for til 2 kyr og 6 småfe. Beret døde som kårkone på Kvello i
1844 i en alder av 91 år. Hun var ganske velsituert, efterlot sig
en nettobeholdning på 82 spdl. 2 ort.
Efterat Beret hadde opgitt gården, var den ene halvpart av
den en kort tid forpaktet til Ole Eriksen. Hvem der brukte den
annen, er übekjent. Ole har neppe hatt makt til å drive den; ti
han seees i 1832 med landdrottens samtykke å ha inngått kon
trakt med Erik Olsen Levring om, at denne skulde levere hele
utseden mot å få halvparten av avlingen, foravlingen undtatt.
Ved kontrakt av 26. mars, tgl. 15. august 1835, forpaktet
Jenssen gården for 10 år til Johannes Olsen Kolstad. Foruten
arbeide til burkets drift skulde han svare alle avgifter og byrder
og til eieren årlig 20 spdl.

----
578 Bind V
---
Gårdens besetning i 1835 var 2 hester, 7 storfe, 10 sauer, 10
geiter og 1 svin og utseden 1 % tdr. bygg, 8 tdr. havre og 6 tdr.
poteter.
Johannes døde allerede i 1836. På skiftet efter ham er regi
strert 2 hester, 2 føll, 4 kyr, 2 ungnaut, 11 geiter og 8 sauer.
Ved skiftet, som avholdtes den 11. november, oplyses om korn
avlingen, at den ennu for den største del stod på staur eller
uskåret under sneen. Skjønt det meste av potetavlingen ennu stod
i jorden, trodde man dag å kunne føre boet til inntekt 12 tdr. å
'A spdl. Skifteauksjonen innbragte 106 spdl. 1 ort 6 sk. og be
holdningen blev 7 spdl. 4 ort 4 sk.
Enken, Olav a Olsdatter Kvammet, blev i 1838 gift med Lars
Andosen Byna, sønn av Ando Olsen Rød; han overtok nu gården.
Det ser ikke ut, som om han har brukt den hele; ti ved skiftet
efter Olava, som døde i 1847, er registrert en meget mindre beset
ning enn tidligere, nemlig 1 hest, 2 kyr, 4 ungnaut, 14 sauer og
10 geiter. Aktiva var 83 spdl. 4 ort. Boet blev overlatt enke
mannen med de viktigste kreditorers samtykke.
Lars Andosen var ikke på Kvello lenge; han kom siden il
Nonset. Efter Lars er nok skolelærer Kristojer Iversen Aarstad
kommet til Kvello; han brukte gården i mange år, idet han først
døde i 1888. (Se Garnesætten).
Besetningen i 1865 var 3 hester, 6 storfe, 24 sauer, 5 geiter
og 1 svin og utseden 1 td. bygg, 10 tdr. havre og 8 tdr. poteter.
På 4 husmannsplasser føddes 2 hester, 5 storfe, 24 sauer og S
geiter og såddes 1 td. bygg, 5 tdr. havre og 9 tdr. poteter.
I 1875 var besetningen 3 hester, 6 kyr, 3 ungnaut og kalver,
19 sauer og lam, 9 geiter og kidd og 2 svin og utseden 1 td. bygg,
10 tdr. havre og 10 tdr. poteter. Der var 4 husmannsplasser:
I—3:1 —3: Kvellolien, 4: Grindgjerdet.
På disse føddes 2 hester, 7 kyr, 27 sauer, 20 geiter og 1 svin
og såddes 1 td. bygg, 5X> tdr. havre og 11 tdr. poteter.
Fra 1885 blev Kvello drevet «paa Kristofers tid» av svigei
sønnen, Kristen Jonsen Søkstad, som døde i 1894. I 1889 var
Kvello blitt forpaktet til Kristens svigersønn, Ole Persen Stornes,
for 180 kr. årlig og kår til Kristen. Ole var der i mange år, til
han kjøpte Skrove og flyttet dit.
Kvello blev så drevet i noen år av Annæus Kvello og fra 14.
april 1911 av Andreas Kvello. Den siste kjøpte gården av Ver
dalens kommune den 12. august for 12,700 kr. og fikk skjote 7.
januar 1921.
Gårdens grenser er bestemt ved flere forretnmger: Merkene
mot Guddings, Østgårds og Melby skog ved overenskomst av
15. juli 1816, tgl. 17. septbr. 1861. Opgangsforretning mot Bal

----
579 Bind V
---
gard er avholdt 2. august 1865, tgl. 16. novbr. 1869, og mot
Kvelstad og Jøsås vestres utmarker 27. juli og 12. septbr. 1870,
tgl. 3. oktober 1870.
Fr as kilte par ter:
Grindgjerdet, bruksnr. 4, skyld 1,05 mk., fra 4. mars 1905,
forpaktet til Jon Johannessen Storstad, blev 24. april 1918 solgt
til Johannes Jonsen Storstad for 2140 kr. Et jordstykke av Lev
ring, Stevre, blev lag til. Johannes solgte i 1928 til Iver Petersen
Lindset.
Kvellolien, bruksnr. 5, skyld 1,31 mk., solgte Verdalens kom
mune 1. april 1922 for 4025 kr. til Toralf Berg, som fikk skjote
21. juni 1922.
Kvellomoen belv solgt 16. septbr. 1923 til Arne Heggås for
2500 kr.
BOLLGÅRDEN VESTRE
Gårdsnd. 256.
Navnet: Se gårdsnr. 250. Når det Thj. videnskapsselsk.
1891 s. 163 antas, at disse to gårder neppe er deler av samme
oprinnelige gard, er denne mening vel begrunnet i, at de nu
ligger noe langt fra hinannen og er adskilt ved Kvelstad. Det
må imidlertid erindres, at terrenget her viss har undergått for
andring ved et jordskred, antagelig i det 15. århundrede, og dette
kan lett ha ledet til en flytning av den vestre gard.
Skylden: I 1650 var skylden 3K> øre. Det er dog sannsynlig,
at dette er feilskrift for 2 X A øre; ti med denne skyld opføres gården
alltid senere, og det er trolig, at det er den samme gard og de
samme 2Vi øre, som Erkestolen i Gautes tid makeskiftet mot
Auskin. Fra 1836 var skylden 4 dal. 4 ort 1 sk., i 1844 avfeldt
til 3 dal. 4 ort 1 sk. I 1907 var den mk. 7,00 i ét bruk.
Eiere: 2% øre i bollagardh lå under erkebispegodset. Under
Auskin er omtalt, at erkebiskop Gaute makeskiftet dette og 2
spand i Øvre Skrove til Vegard Øysteinssøn og hans svoger, Eilif
Arnulfssøn mot Auskin. Om eiendomsforholdene i de følgende
200 år har vi ingen oplysninger. Men i den første halvdel av
1600-årene var 2% øre i Bollgården vestre odelsgods. Hvis disse
2% øre er de samme, som Gaute makeskiftet, så tør altså Boll
gården vestre ha vært selveiendom helt fra hans tid til over
midten av 1600-årene.
I 1670-årene er så David Jakobsen Jelstrup blitt eier, og efter
hans død datteren Anne Kaiarine, som ved sin manns, Gert

----
580 Bind V
---
Buseh's død i 1729 solgte gården til opsitteren Amund Rasmus
sen. Siden har den vært brukernes eiendom, dog innimellem
drevet som underbruk under andre gårder, som nedenfor vil bli
omtalt.
Som nevnt under Bollgården østre, må den i 1549 nevnte
Andffind ha vært på Bollgården vestre. Samme mann har vært
der i 1559.
Oluf Balgård het brukeren i begynnelsen av 1600-årene. Han
skattet for 234 øre odelsgods. Efter ham har der vært en om ikke
flere av navnet Ole Olsen (eller Oluf Olufsen — Ole og Oluf er
samme navn), formodentlig har sønn fulgt efter far.
I 1645 har vi Svein Olsen. Han betalte kopskatt for sig og
faren, må altså ha overtatt gården, mens faren levet. Han opgis
i folketellingen av 1666 å være 57 år og hadde hjemme to sønner,
Tørris og Svein, henholdsvis 17 og 13 år.
Gården hadde i 1657 en besetning på 1 hest, 10 naut, 3 sauer
og 1 svin.
Ved matrikuleringen i 1669 blev der ikke foreslått noen for
andring i skylden. Tienden blev sått til 4 skjepper bygg og 1 td.
havre, småtienden til 1 ort og ledingen til 3 ort 8 sk. Der var
humlehave. At både skylden, tienden og småtienden på denne
gard er sått til nøiaktig samme størrelse som på Bollgården østre
søndre, synes å tyde på et visst fellesskap; men det ser litt un
derlig ut, at ledingen på Bollgården vestre er nøiaktig dobbelt så
stor som på den annen.
Svein opføres som bruker ennu i 1680-årene; men nu er David
Jakobsen Jelstrup blitt eier av odelsgodset.
I 1702 bygslet Jelstrup gården til Anders Olsen. Bygselsed
delen er av 4. april, tgl. 12. oktober. Han var der under krigen
1718, og opgir sitt tap under denne således:
Skade tågen på 3 huse og
Tilsammen 56 rdl
I 1723 var Amund Rasmussen bruker av gården, som da
eiedes av Lars Pedersen Holte, handelsmann og eier av Apelvær
og Øksningen i Kolvereid; han hadde arvet den med sin hustru,
Anne Katerina Davidsdatter Jelstrup. Efter Holtes død blev hun
gift med Gert Busch, og da også denne var død, solgte enken


----
581 Bind V
---
ved skjote av 4. april, tgl. 8. septbr. 1729 gården till Amund
for 68 rdl.
Ved skjøte av 7. septbr., tgl. 9. septbr. 1748, ovedrog Amund
den til sønnen Elias, som hadde den i 20 år. På skiftet efter
denne i 1768 blev den verdsatt til 250 rdl. Besetningen var da
2 hester, 3 kyr, 3 ungnaut, 5 sauer og 4 geiter. Aktiva var 319
Fot. O. Snekkermo.
rdl. 3 ort 22 sk. og beholdningen 274 rdl. 2 ort 8 sk. Gården
blev utlagt til enken og barna, hvorav den ene var den senere
skolelærer Jakob Eliassen Balgård.
Enken, Marit Torkildsdatter Kolstad, blev i 1769 gift med
Iver Iversen Kvello, som ifl. kvitteringsskjøte av 18. mars 1776
utløste sine to steddøtre.
Marit døde i 1798. På skiftet efter henne blev innbo, beset
ning og løsøre verdsatt til 118 rdl. 2 ort 4 sk. og solgt ved auk
sjon for 188 rdl. 11 sk. Gården blev også solgt ved auksjon, og
da lot Jakob Eliassen sin fjerdepart i den seige sammen med det
ovrige. Han bygslet i 1800 plassen Stabelstuen under Stiklestad
og bodde siden der. På auksjonen fikk Sevald Larssen Molen til
slaget for 1400 rdl. Derved kom boets aktiva op i 1217 rdl. 11
sk., men der var adskillig gjeld, så beholdningen blev ikke mere enn
229 rdl. 2 ort 22 sk. Sevald fikk auksjonsskjøte 18. februar 1799,
tgl. s. d. Han avkjøpte samme år Jakob Eliassen og hans søster
Maren, enke efter Ottar Haldosen Lynum, deres odels- og løs
ningsrett for 800 rdl.

 

----
582 Bind V
---
Sevald har visstnok i begynnelsen drevet Bollgården som
underbruk under Volen; men da han ved høiesterettsdom av 5.
januar 1807 var blitt nødt til å fravike denne gard for Jon Vil
lumsens datter Anne, har han nok flyttet til Bollgården.
Sevald Larssen og hustru Marit Artnsdatter Volen efterlot
sig to døtre, Marta, gift med Anders Jakobsen Stuskin, og Anne,
som var ugift. Ved mindelig skifte i 1831 efter Sevald og Marit
b\ev Anne eier av gården, idet dog Anders Stuskin forbeholdt sig
den halve rettighet til den adgang, Bollgården vestre hadde til
fiskeri i Verdalselven. Annes hjemmelsdokument er en erklæring
fra Anders Stuskin om, at gården er tilfalt henne i arv, dat. 21
januar 1832.
Noe ordentlig gardsbruk blev det ikke av i Annes tid; gården
blev en rekke år drevet på lottebruk og forpaktning under besty
relse av hennes kurator, svogeren Anders Stuskin, som ikke holdt
noe regnskap. Siden fikk hun Erik Levring til kurator, og han
bortforpaktet gården for 1830 til Jakob Anderssen Bollgården
mot 20 spdl. årlig avgift og kår til Anne. Samme år døde hun.
På skiftet efter henne oplyses, at husene var forfalne und
taken stallen, som var opført samme år. Utseden var år om annet
1 td. bygg, 15 tdr. havre og B—lo8 —10 tdr. poteter, havren ga 5,
bygget 6 —7 og potetene B—lo8 —10 fold. Der kunde fødes 2 hester,
8 storfe og 20 småfe.
Anne Sevaldsdatter hadde i 1831 kjøpt en trediepart av
Oppem, skyldsatt 28. septbr. s. a. under navn av Oppemsneset
for 21% mkl. Kjøpesummen var 290 spdl. I kjøpet medfulgte
rett til en viss havning i Oppemsseteren, inntil Ole Fårens ret
tighet i samme måtte ophøre, i hvilket tilfelle hun skulde inntre
helt i hans rett. Bollgården blev på skiftet verdsatt til 750 spdl,
Oppemsneset til 100, men solgtes ved auksjon for henholdsvis
927 og 202 spdl. Boets aktiva blev da 1239 spdl. 2 ort 6 sk. og
beholdningen 891 spdl. 2 ort 1 sk.
Kjøper ved denne leilighet var visstnok egentlig Ole tiellan
fra Frosta, som imidlertid ikke har tinglest hjemmel på gården;
derimot er auksjonsskjøte utstedt til hans svigersønn, Jakob
Anderssen Stuskin, 2. mai 1842, tgl. 15. desbr. 1843.
Ole Hellan drev ikke gården, da han eiet Volen vestre og
bodde der. Han var bøssemaker på Rindleiret og kaltes almindelig
Volsmeden. Det er sagt, at han var ættet fra en skotte, som blev
igjen her i landet efter skottetoget i 1612.
Bollgården hadde i en rekke år lidt ved elvebrudd, særlig tok
den stor skade ved flommen i desember 1843, ved hvilken leilig
het minst 32,500 kvadratalen antokes å være gått tapt. I 1844

----
583 Bind V
---
lot derfor Ole Hellan avholde en besiktigelse, hvorefter skylden
blev nedsatt til 3 dal. 4 ort 1 sk.
Da Ole Hellan i 1849 overdrog Volen vestre til sønnen Aage,
forbeholdt han i skjøtet denne og følgende eiere av Volen rett
til like andel i fiskeriet på Bollgårdens grunn. Dette er bekreftet
ved en erklæring fra Jakob Bollgården, utstedt 23. juni, tgl. 5
februar 1851. Ole Hellan skulde ifl. samme erklæring for sin
levetid ha rett til det trefang, som el ven la op på gårdens grunn.
Ved kontrakt av 23. juni 1850, tgl. 5. februar 1851, sikret Jakob
videre sine svigerforeldre kår av Bollgården.
Gårdens besetning var i 1865 2 hester, 6 kyr, 20 sauer og 2
svin og utseden 1 td. bygg, 10 tdr. havre og 10 tdr. poteter. I
1875 var besetningen 2 hester, 3 kyr, 2 ungnaut, 20 sauer og
lam og 4 svin og griser og utseden X A td. hvete, IXA1 X A tdr. bygg,
10 tdr. havre og 10 tdr. poteter. På plassen Bollgårdsøren føddes
2 sauer og 4 geiter og såddes Vi B td. bygg, % td. havre og 1 td.
poteter.
Den 2. august 1865 er der avholdt en opgangsforretning av
grensen mot Kvello; den er tgl. 16. novbr. 1869. Og med Ver
dalsgodset er sluttet et rettsforlik angående fløtningen 11. juli,
tgl. 17. juli 1776.
Jakob Anderssen døde i 1878, og enken, Malene Olsdatter,
solgte da gården ved auksjon til Elling Pedersen Stormoen for
kr. 9000. Malena var da 61 år, men reiste allikevel til Amerika,
hvor hun hadde alle barna, 6 sønner og en datter. Se Stuskin
ætten 11.
Den 27. oktober 1882, tgl. 15. august 1883, er der inngått
et grenseforlik angående denne og flere gårder.
Elling har ikke hatt tinglest hjemmel på gården. I 1890 blev
gården atter solgt ved auksjon til Martin Johannessen Brendmo,
Sul, for kr. 7000. Skjøtet er av 8. juli, tgl. 13. august 1891.
Martin brukte gården 1 år; da kjøpte han Breding, hvor hans
hustru var fra, og solgte Bollgården til Ole Petersen Tromsdal
for kr. 7000. Ole eier og bruker gården ennu.
Denne gard blev hardt herjet under oversvømmelsen ovenfor
Verdalsskredet i 1893. Det blev som en sjø opover dalen. Husene
på Bollgården fløt op og drev sammen, så de stod klods innpå
hverandre. Innboet blev reddet gjennem loftsvinduene og ført bort
i båt. Husene drev ikke bort, da vannet var strømløst. Da elven
hadde gravet sig åfar gjennem leiret, minket vannet. Husene
blev da revet og sått på plass, og folk flyttet inn. Men så kom
flommen om høsten, da gjennembruddet ved Herfossen fant sted.
Det raset samtidig ut ved Gjermstad, så elvefaret blev stengt,
37

----
584 Bind V
---
og flatene ved Bollgården og lenger opover blev sått under vann,
så kun toppene av hoit trær ved gården stakk op. Husene flot op
igjen og drev bort. Stallen fantes igjen oppe ved Elverum og
fjoset i Vol-lien. Stuen blev hengende fast i muren. Matstuen
drev til merket mellem Vol-gårdene og stanset i en rogn. Da
vannet fait, tredde huset sig på rognen, så den kom op gjennem
taket. Så blev husene samlet sammen og sått på en hoiere avsats,
hvor de nu står. 1800 kr. blev gitt til hjelp; men så er altså
husene sått op påny to ganger.
I årene 1803—04 blev Balgårdskanalen gravet for å rette ut
elven. For var elvefaret som en S. Ved Elverum satte den mot
syd tvers over dalen mot Kvelstadmælen. Så svinget den og; rant
rett mot nord tvers over dalen mot Reppesmælene og så tilbake
mot syd igjen. Den nye Vuku-vei er lagt over det gamle elve
faret to steder.
Noe av den jord, som horte Bollgården vestre til, kom på
nordsiden av elven, efterat kanalen var gravet. Denne jord blev
solgt til Martinus Elverum for 350 kr. i 1898. En husmanns
plass — Øran — blev solgt til Oluf Gudding på Volen for 50 kr.
Det som blev solgt, var tilsammen omkring 40 mål. Et stykke av
Slapgård sondre — omkring 20 mål — er kjopt til gården.
Bollgårdsætten.
A. Rasmus. (I 1620—30-årene var der Rasmus både på Haugan,
Sæter og Var slåtten).
B. Asmund Rasmussen Slapgård, bygslet S. i 1644, «egted
enken», + for 1665. * Beret Olsd. Hun * 2 ) Tomas
Hanssen.
C. Rasmus Amundsen Josås, t P- J- 1 733 * 87 år 13 uker
gl. (Rasmus Amundsen, sonn p. Slapgård, var i 1666
15 år gl.). * (Rasmus Josås' kone f 1721).
Dl.Amund Rasmussen Balgård, f P- B. 1753, 79 år
gl. «efter 31 aars svaghed». Var forst p. Lille
moen, i 1721 p. Balgård, som han kjopte i 1729.
* Ragnhild?
E 1 Elias Amundsen Balgård, f. p. Lillemoen
1707, f P- Balgård 1768. * 1740 Marit
Torkildsd. Kolstad, f. p. K. 1713, t P- Bal
gård 1798. Hun * 2 ) 1769 Iver Iversen Kvello,
Balgård.
Fl. Beret Eliasd., f. p. Balgård 1741.
F 2. Maren Eliasd., f. p. Balgård 1743.
1768 Otte Haldosen Lynum, Skogn,
enkemann, f. c. 1748, f før 1798.

----
585 Bind V
---
Gl. Elias Ottesen Balgård, Lyng, f. c. 1775, f
1831, 56 år gl., hadde da vært klokker i 22 år.
1 1812 Anne Sevaldsd. Lyng, f. p. Stiklestad
1774, enke efter Åge Jakobsen Lyng og Ole
Anderssen Stiklestad, Lyng, Se Leinsætten.
1 1. Elling Eliassen, f. og f p. Lyng 1813.
H 2. Ole Eliassen Lyng sondre, f/p. L 1815
f smst. 1880. * 1852 Marit Jensd. Hel
lan, f. p. Hellan 1823. Se Bjorkenætten.
11. Elias Annæus Olsen Næs, f. 1852.
Se Næsætten.
12. Ole Martin Olsen Lyng, f. 1857.
13. Maren Anna Olsd., f. 1861.
H 3. Otte Eliassen Lyng sondre, f. p. L. 1816,
t smst. 1860. * 1853 Anne Marta Olsd.
Næs, f. p. N. ostre 1824. Hun •■) 1871
Peter Pedersen, f. p. Rosvold 1821, i p.
Svinhammer 1804. Se Næsætten.
I 1. Elling Andreas Ottesen, f. 1854.
12. Oluf Annæus Ottesen, f. 1850.
13. Oline Birgitte Ottesd., f. 1857.
14. Marie Otilie Ottesd., f. 1866
■ 3. Beret Eliasd., f. p. Balgård 1745.
F 4. Sara Eliasd., f. p. Balgård 1747, + p. Lundskin
1782. * 1773 Ellev Olsen Lundskin, f. p. Josås
1750, f p. Lundskin 1702. Se Lundskinætten.
F 5. Jakob Eliassen Balgård, ganske sikkert f. p. B.
1750 (noen blader av kirkeboken for 1750 er borte),
f p. Stabelstuen av kreft efter 11 mndrs sykeleié
7. juli 1811, 60 % år gl. Han var lærer fra sitt 18
år og klokker fra 1808. * 1800 Kirsti Nikolaisd.,
f. c. 1768, tjente i prestegården.
Gl. Elias Jakobsen Balgård, f. 1801.
G 2. Nikolai Jakobsen, f. 1806, f 1808.
G 3. Nikolai Jakobsen Balgård, f. 1800, f p Hel
stad 1888, ugift.
E 2. Anne Amundsd., f. p. Lillemoen 1700.
E 3. Beret Amundsd., f. p. Lillemoen 1714. * 1730 Ole
Pedersen Snekker, Øren.
E 4. Jakob Amundsen, f. p. Lillemoen 1716.
Anders Rasmussen Jøsås, f 1738, 56 år gl. * 1718 Magn
hild Larsd. Østnes. Hun * 2 ) 1744 Eskild Jonsen Ulve, Skogn
E 1. Beret Andersd. Jøsås, f. p. J. 1721. •*) 1740 Ellev To
massen Tromsdalen, hennes tremenning. * 2 ) 1743 Ole

----
586 Bind V
---
Olsen Lundskin, Jøsås. Se Lundskinætten. * 3 ) 1753
Lars Olsen Slapgård.
F 12.I 2 . Ellev Olsen Lundskin, i. p. Josås 1750. Se Lund-
skinætten.
F2\Ole Larssen, f. p. Josås 1754.
F 3 3 . Magnhild Larsd., f. p. Jøsås 1756.
F 4 3 . Anne Larsd., f. p. Jøsås 1759.
F 5 :! . Anders Larssen Auskin, f. p. Jøsås 1763. * 1789
Ingeborg Jonsd. Auskin. Hun * 2 1801 Ole Olsen
Auskin, skredder.
D 3. Jakob Rasmussen Josås, f 1713, 23'A år gl.
D 4. Beret Rasmusd. Josås. #1 ) 1713 Ole Pedersen Steine nordre,
t 1716, 62 år gl. * 2 ) 1717 Lars Olsen Melby, Steine. Se
Garnesætten.
D 5. Ole Rasmussen Steine, t 1756, 73 år gl. * 1714 Kirsti Olsd.
El.Gollaug Olsd., f. p. S. sondre 1725, f smst. 1808.
1748 Ole Olsen Melby, Steine, f. 1720, f 1773. Se
Garnesætten.
E 2. Anne Olsd., f. p. Steine 1722.
E 3. Jakob Olsen, f. p. Steine 1715, f 1718.
E 4. Jakob Olsen Levring, f. p. Steine 1730. Var på Molden
1757—1770, siden p. Levring. * 1755 Guru Villiumsd.
Volen, f. p. V. 1735.
Fl Ole Jakobsen Levring, f. 1755, f 1790. 1787
Guru Toresd. Østgård, f. p. 0. 1754. Hun * 2 ) 1791
Ole Rasmussen Levring, f. p. Garnes 1766. Se
Flyanætten.
OPPEM
Gårdsnr. 257.
Navnet: af Vpheime 1430. Oppenn 1559. Openn 1590. Oppern
1610. Oppenn 1626. Oppem 1664. 1723.
Oldnorsk: Uppheimr, den høie gard. Navnet finnes 18—19
ganger, mest på Vestlandet, nordenfjells foruten her også i Stjør
dalen, Åsen, Inderøy og Sparbu.
Skylden: Var i 1650 2 ore 16 mkl., fra 1836 5 dal. 4 ort 18 sk.
Den var da delt i to:
Oppem eller Lilleengen: gammel skyld: 1 ore 19 mkl., ny do.:
3 dal. 4 ort 20 sk.
Oppem: gammel skyld: 21 mkl., ny do.: 1 dal. 4 ort 22 sk.
I 1907 var skylden 9,92 mk. i ét bruk.

----
587 Bind V
---
Eiere: I Aslak Bolts jordebok heter det:
«af vpheime v aura b. oc v. aura b. gaf margit a austvallom
b. f. øre.»
Herav fremgår altså, at Erkestolen i middelalderen har eiet 5 ore
i Oppem, og at Margit på Østvold har git den yderligere 5 ore.
Alt dette var på Aslak Bolts tid (1430) bygslet for 1 øre — en
ganske usedvanlig stor nedgang i verdi, som vel står i forbindelse
med svartedauen. Erkestolen må ha skilt sig ved denne eiendom;
ti den gjenfinnes ikke i de senere erkebispers jordebøker.
Hvem der har eit gården den gang, vet vi ikke; muligens var
den bondegods. lallfall er det i begynnelsen av 1600-årene en så
stor odelspart i den (1 ore 8 mkl.), at bygselretten kan ha fulgt
denne. Odelsparten er imidlertid allerede for 1624 svunnet inn til
20 mkl., og da — om ikke for — er iallfall Stiklestad kirke bygsel
rådig. 8 mkl. av den gamle odelspart har 5/. Jørgens hus, som er
oprettet i 1610, erhvervet. I 1650 var således eiendomsforholdei:
Stiklestad kirke 1 øre 12 mkl. og bygselretten.
Odelsgods » 20 »
St. Jørgens hus » 8 »
Tilsammen 2 øre 20 mkl
Odelsparten gikk omkring 1720 over i Rasmus Hagens besid
delse og siden til sonnen, Åge Hagen, fra hvem den gikk i arv til
søsterdatteren, Anne Marie Aussig, efter hvis død major Aussig
solgte den til generalauditør Kjerulf og kaptein Bay, hvorved denne
iandskyldspart gikk inn i Verdalsgodset.
Da Lorents Didrik Klaver var kirkeeier, solgte han i 1740 går
den til Baro Larssen, og siden har den vært brukernes eiendom.
Brukere: Gården finnes ikke nevnte i skattemanntallet av 1520,
så det ser ut som om den har vært øde den gang. Merkelig nok
finnes den heller ikke i ledingsmanntallet av 1549; men i skibskatt
manntallet av 1557 har vi Lasse på Oppenn.
De første årene på 1600-tallet het opsitteren Laurits og kan
være samme mann. (Lasse og Laurits er samme navn). Allerede
før 1611 er han avløst av Peder. I 1620 er der atter en Laurits,
sannsynligvis sønnesønn av den første.
I koppskattmanntallet av 1645 nevnes for første gang Arnt
Larssen, som betalte skatt for sin far og mor. Han var vel sønn
av den forrige opsitter og var i 1665 60 år gammel.
Alle de hittil nevnte opsittere i 1600-årene har betalt skatt for
jordegods, som formodentlig er gått i arv, så de har vel alle sam
men vært av samme slekt. Arnt eiet seiv 20 mkl. i gården.

----
588 Bind V
---
Besetningen i 1657 var 2 hester, 12 kyr, 1 bukk, 6 sauer, 12
geiter og 2 svin.
Ved matrikuleringen i 1669 blev tienden sått til % td. bygg
og 2 tdr. havre, ledingen til X> rdl. 20 sk. og småtienden til 1 ort
8 sk. «Findes hommelhauge,» heter det. Skylden blev foreslått en
smule nedsatt, nemlig til 2 ore 12 mkl.
Arnt opfores i skattelistene ennu i 1689; men det kan vel være
tvilsomt, om han har brukt gården så lenge. I 1690-årene er Oluf
Arntsen, utvilsomt sonnen, bruker. Han overdrog ved skjote av
14. mai, tgl. 25. juni 1698 sammen med Oluf Karmhus, Jorgen
og Oluf Bårdsen de 20 mkl. odelsgods til Sigvard Jonsen Smed
på Kjæran, av hvem rimeligvis Rasmus Hagen har erhvervet det.
Oluf Arntsen opgav gården i 1698, hvorefter presten Tomas
Seheen, utstedte bygselbrev til Hans Jenssen Årum 17. august 1698,
tgl. 26. januar 1699. Men allerede i 1699 er der en ny opsitter,
Iver Jonsen, som neppe har hatt bygselseddel, men brukt gården for
avgift, og han har heller ikke vært der lenge — det er visstnok
han, som i begynnelsen av 1700-årene er kommet til Vinne og siden
til Kvello.
I 1709 blev gården på vintertinget opbudt til bygsel eller bruk,
uten at noen liebhaber meldte sig.
Den næste opsitter het Lars, muligens en sonn av Oluf Arnt
sen. Han var der i 1718 og fikk da gården næsten utplyndret, idet
skaden opgis til:
Tilsammen 102 rdl. 24 sk.
Svenskene hadde betalt 6 rdl. i erstatning.
Lars med familie måtte forlate gården. Han dode i januar
krigsvinteren på Fossum i Sparbu, og hans sønn, som var blandf
mannhusingeae og utkommandert til Trondhjem, døde der samme
vinter. 2 døtre døde også ved samme tid. Enken Marit opgis
i 1724 å være fra gården, død i fattigdom.


----
589 Bind V
---
Haldo Larssen Volen fikk bygselbrev av Rasmus Hagen 7.
oktober 1723, tgl. 26. januar 1724. Han var i 1715 blitt gift men
Gunhild Bårdsdatter Kvelstad.
Ved matrikuleringen i 1723 opgis der å være skog til gjerde
og brenne, seter 4 mil borte, slett bumark. Gården betegnes som
«tungvunden og temmelig kornvis». Utseden var % td. bygg, 4M
Oppem, sett fra nordvest 1927. Fot. 0. Snekkermo.
tdr. havre og Vi bismerpund grå erter, avlingen 20 sommerlass
vollhøi og 3 lass ekerhøi og besetningen 1 Vi hest, 4 kyr, 4 ungnaut.
7 sauer og 2 geiter. Tienden blev sått til 2 skjepper blandkorn,
6 skjepper havre, 6 mk. erter og 8 mk. ost. Skylden blev foreslått
forhøiet 8 mkl. på grunn av den «goede aufvel».
Ved skjøte av 20. februar, tgl. 4. mars 1740, solgte kirkeeieren
L. D. Kliiver gården for 90 rdl. til Baro Larssen. Ifølge en for
ordning av 25. februar 1733 måtte ved salg av kirkegods kirkens
innkomster såvel av landskyld, tiende og all annen rettighet forbli
kirkens übeskåret, hvilket i realiteten vil si, at kirkegods slett ikke
kunde selges fra kirken.
Opsitteren Haldo klaget til stiftamtmannen over dette salg, som
vilde drive ham fraa gården. Imidlertid hadde Kliiver tilbudt ham
den først, så derved var intet å gjøre, når lovlig utsigelse var
skjedd, og Baro seiv var husvill. Imidlertid avstod Baro sitt kjøp
til Haldo, som så fikk skjøte av Kluver 17. mars, tgl. 1. juni 1741.
Haldo døde i 1746. På skiftet efter ham er registrert en beset
ning på 1 hest, 5 kyr, 3 ungnaut, 8 sauer, 4 geiter og 2 griser.


----
590 Bind V
---
Aktiva var 106 rdl. 12 sk. og passiva 50 rdl. 16 sk. Boets halv
part i gården vurdertes til 40 rdl.
Sønnen, Lars Haldosen, overtok nu gården. Men imidlertid
blev Sivert Flet eier av kirkene og deres gods, og denne med sine
økonomiske interesser særdeles påpasselige mann klaget straks til
Rentekammeret over, at gården var frasolgt kirkegodset og at derved
ifølge skjøtet landbohold og skyssferdpengene samt bygselretten var
berøvet ham, så han kim hadde landskylden i behold. Følgen blev,
at Kliiver ved skrivelse av 16. mai 1749 fikk pålegg av stiftamt
mannen om å ordne saken. Og i en senere skrivelse hevdes, at
kirkeeieren, når gården blev ledig, endog var berettiget til å oppe
bære bygselen og utstede bygselbrev. Med andre ord: Der blev
intet igjen av eiendomsretten.
Saken blev da ordnet på den måte, at Kliiver ved skjote av
10. juni, tgl. 7. september 1752, overdrog sin gard Ekren til Lars
Oppem, hvorefter denne under 28. juli 1752 fikk bevilling til å
makeskifte Ekren til kirken mot dennes part i Oppem. Flet utstedte
derpå makeskifteskjøte til Lars på Oppem 28. oktober 1752, tgl.
3. mars 1753.
I 1776 brente gården. Der foreligger ikke nærmere oplysnin
ger; men det synes ikke å være stort annet enn våningshusene,
som er brent.
I 1777 avholdes skifte efter Lars Haldosen; arvinger var hans
søsken. Der blev registrert 2 hester, 6 kyr, 5 ungnaut, 10 geiter
og 1 svin. Taksten på gården var 500 rdl., og der var pante
heftelse på den til kjøpmann Dahlstrøm på Øren for 120 rdl.
Aktiva blev 744 rdl. 1 ort 2 sk. og beholdningen 360 rdl. 1 ort 3 sk.
Lars' søstersønn, Haldo Rasmussen. Gren, som seiv var en av
arvingene, innløste nu gården av sine medarvinger ifølge skjøter av
2. januar 1779 og 2. januar 1783, tgl. 15. august 1783. Han
hadde allerede i 1774 lyst odelsrett til den.
Haldo synes jevnlig å ha vært i pengemangel, og ved skjote
av 30. oktober, tgl. 1. november 1798, skilte han sig ved gården
til brødrene Lars og Ellev Olssønner Gudding, som betalte 1250
rdl. for den. Efter forlik ved Verdalens forlikskommisjon måtie
de imidlertid overdra gården for samme pris til Haldos svigersona,
Ole Pedersen Kvello, gift med Golla Haldosdatter. Skjøtet er av
21. desember 1811, tgl. 7. februar 1812. Haldo var død i 1810
i et bryllup på Kvello; der blev sått i gang efterforskninger angå
ende dette dødsfall.
Ole stod sig heller ikke godt: Han sees å ha fått flere dommer
på sig både for obligasjonsgjeld og annen gjeld. Ved hans dod
i 1829 var boet fallit og opviste en masse gjeldsposter. Aktiva var
1046 spdl. 2 ort og underskuddet 13 spdl. 1 ort 1 sk. Der regi

----
591 Bind V
---
strertes på skiftet, som først avsluttedes 1831, en besetning på 2
hester, 1 føl, 6 kyr, 1 ungnaut, 12 geiter, 10 sauer og 1 svin. Enken
overtok gården efter en takst av 850 spdl. Der var da en pante
heftelse på den til Jelstrup for 194 spdl. 4 ort og 12 sk. og til
Norges Bank for 555 spdl.
Gården hadde i 1835 en besetning på 2 hester, 6 storfe, 10
sauer, 8 geiter og 1 svin og en utsed av Vs td. rug, 1 X> tdr. bygg,
8 tdr. havre og 5 tdr. poteter.
Golla fraskilte en tredjepart av gården, som ved skyldsetnings
forretning av 28. september 1831 blev sått i en skyld av 21%
mkl. og ved skjote av 9. desember 1831, tgl. s. d., solgt til piken
Anne Sevaldsdatter Balgård for 290 spdl. Eiendommen kaltes
Oppemsnesset. Der medfulgte rett til en viss havning i Oppems
seter, inntil Ole Fårens rettighet der ophørte, i hvilket tilfelle hun
skulde inntre helt i hans rett.
Ved skjote av 16. august, tgl. 17. august 1836, skilte Golla sig
også ved resten av gården, som hun solgte til Ottar Olsen Gud
ding for 665 spdl. Han drev den som underbruk under Gudding.
Så lenge han ikke bodde på gården, skulde Golla ha 40 vog havre
halm, 10 vog bygghalm, 14 vog grovekerhoi, 50 vog vollhøi, 4 tdr.
agner og 10 traver løv, og siden, når han seiv tok bolig der, skulde
hun ha et kår på 2 tdr. bygg, 6 tdr. havre og for til 1 ku og
5 småfe. Dette er bestemt ved kontrakt av 18. februar, tgl 6
april 1837.
Ottar har eiet hele gården; men det kan ikke sees, at han har
fått noe skjøte av Anne Sevaldsdatter på parten Oppemsnesei.
Denne part overdrog Ottar til sønnen Ole allerede den 28. mars
1837; men selgeren hadde forbeholdt sig rett til å bruke parten,
så lenge han vilde, mot at kjøpesummen, 400 spdl., blev stående
rentefritt, til kjøperen overtok den. Skjøte på denne part er gitt
av Ottar Guddings arvinger til Ole Ottarsen 17. august 1887.
Ved skjøte, datert og tgl. 6. februar 1857, solgte Ottar Gudding
de % av gården til Ole Ottarsen for 700 spdl. og kår til Golla
Haldosdatter. Hermed var gården samlet påny.
Den hadde i 1865 en besetning på 3 hester, 9 storfe, 26 sauer,
1 geit og 1 svin, og utseden var l x /i tdr. bygg, 6 tdr. havre og
BYi tdr. poteter. På 2 husmannsplasser føddes 7 sauer og 3 geiter
og såddes % tdr. bygg, \ x k tdr. havre og 3 tdr. poteter.
I 1875 var besetningen 3 hester, hvorav 1 under 3 år, 6 kyr,
3 ungnaut og kalver, 20 sauer og lam, 16 geiter og kidd og 3 svin
og griser og utseden 2'A tdr. bygg, 10 tdr. havre og 12 tdr.
poteter, hvorhos 8 ruter anvendtes til andre rotfrukter. På de 2
plasser Oppemsmoen føddes 2 kyr, 7 sauer og 2 geiter og såddes
K td. bygg, 1 td. havre og 3 x /4 tdr. poteter.

----
592 Bind V
---
I folge kvittering av 2. juli 1873, tgl. 19. august 1874, er
iandskyldsparten til St. Jorgens hus innløst.
Gårdens grenser er fastsatt ved forlik av 7. august 1820, tgl
S. januar 1804, om merkene mot Gudding, og utskiftning av 28.
juli og 26. juli, tgl. 3. oktober 1870, av denne gards og Guddings
utmark.
Ved skjote, dat. og tgl. 17. august 1887, overdrog Ole Ottarsen
gården til svigersonnen, Annæus Okkenhaug, for 2400 kr. og kår
— dette verdsatt til 260 kr. Annæus eier og bruker gården ennu.
Han har bygget alle husene på gården op av nytt og flyttet dem
til en ny tomt.
Fraskilte par ter:
Ved skjote av 20. juni 1025 frasolgte Annæus Okkenhaug
Oppem søndre, bruksnr. 2, skyld 2 mk., til svigersonnen, Nils
Iversen Leirset, for 5000 kr.
Ved skjote av 2. mai 1928 frasolgte han Oppem nordre, bruksnr.
3, skyld 1 mk., til sønnen, Olav Okkenhaug, for 3000 kr.
På begge disse parter er der også bygget nye hus.
LEIRFALDAUNET
Gårdsnr. 258.
Nav net: Uttales: lei'rfallaune. Se forøvrig Leirfald.
Skvlden: Eiendommen er utskilt av Leirfald østre og ved for
retning av 22. juni 1812 skyldsatt for 1 øre, fra 1836 1 dal. 4 ort
16 sk., ny skyld mk. 3,37. Den blev ødelagt ved skredet i 1893; i
1907 var skylden mk. 0,72.
Eiere og brukere: Ved skjote av 7. februar, tgl. 17 august
1812, solgte Sevald Barosen Østre Leirfald eiendommen med på
stående låve og fjøs for 1550 riksbankdaler til Bård Bårdsen
Sundby, som allerede et par år efter overdrog den med de samme
huse til Jon Mikkelsen Auskinvaldet. Skjøtet er dat. 1. april, tgl.
1. desember 1814, og kjøpesummen 1046 rbdl. navneverdi.
Jon bygget huse på Leirfaldaunet, bodde der og synes åha
drevet gården godt: På skifte i 1829 efter hans hustru, Marta
Ellevsdatter, blev den verdsatt til 400 spdl., og pantegjelden var
bare 95 spdl. Besetningen var 1 hest, 4 kyr, 4 geiter og 5 sauer,
aktiva 614 spdl. 3 ort og 12 sk. og beholdningen 333 spdl. 3 ort.
Ved skjøte av 12. september, tgl. 11. desember 1835, over
drog han gården til sønnen, Ellev Jonsen, for 400 spdl. og kår.
Ellev hadde den bare et par år, idet han ved skjøte av 27 juli,
tgl. 16. august 1837, solgte den til Anders Ingebrigtsen Rosvold
for 200 spdl. Anders overdrog den ved kjøpekontrakt av 27.

----
593 Bind V
---
desember 1861, tgl. 2. mai 1876, til Josias Jakobsen Berg for
800 spdl og kår.
Den hadde i 1865 en besetning på 1 hest, 4 kyr, 9 sauer og
1 svin og utseden var 1 td. bygg, 4K- td. havre og 6K> td. poteter.
Så kom sersjant Johan Jonassen Støre i besiddelse av den,
men fikk aldri noen tinglest hjemmel. Han holdt i 1875 en be-
Leirfaldaunet, sett fra nord 1930. Fot. 0. Snekkermo.
setning på 1 hest, 2 kyr, 2 ungnaut, 8 sauer og lam og 2 svin
og hadde en utsed av X A td. bygg, 6 tdr. havre, 5 tdr. poteter og
10 ruter til andre rotfrukter.
Støre har neppe hatt lett for å klare sig: Der er gjort ekse
kusjon hos ham og tilslutt blev eiendommen solgt ved auksjon
for kr. 2824 til Peter Haldosen Slottet, som fikk skjøte 3. februar,
tgl. 12. februar 1886. Petter døde i 1910, og enken Gurianna
eier nu gården.
LEIRFALDKÅLEN
Gårdsnr. 259.
Navnet: Kaldes kalen, dativ: kcVla. — af nædra Huole, i
nædra Hual 1430
Hankjønnsordet Hvdll betyr en isolert høide, helst en rund
aktig. Det er på flere steder blitt til Kvaal; men i Verdalen og
andre steder i Innherred til Kaal.
Skyld, eiere og brukere: Kålen er er gammel gard. I Aslak
Bolts jordebok finnes følgende to notater om den:
«af nædra huole ij mr. er symon jonsson fik stadnom firer
margretawoll. b. f. span.»


----
594 Bind V
---
D. e.: Av Nedre Kålen 2 markebol, som Simon Jonsen gav
staden (erkestolen eller domkapitlet) for Maritvold. Bygslet for
1 spand.
Og under Maritvold:
«af margreta vellæ ix aura b. b. f. ij aura var skipt i nædra hual
i rabyggia skipreido.»
D. e.: Av Maritvold 9 oresbol, bygslet for 2 ore, blev byttet
mot Nedre Kålen i Råbyggja skiprede.»
Det fremgår herav, at gården i middelalderen har vært delt
i to, Øvre og Nedre Kålen, at den siste har vært en ganske betyde
lig eiendom på iallfal 2 markebol. Den store nedgang i skyld til
1 spand er naturligvis en folge av svartedauen og elvebrudd, idet
elven dengang gikk mellem Lennes og Kålen.
Erkestolen byttet altså til sig denne eiendom av Simon Jonsen
mot 2 ore i Maritvold. Den må allered i 1400-årene være gått
inn under Vestre Lerfald og er blitt husmannsplass under denne
gard. I 1665 nevnes husmannen Nils Kole og i 1720 plassen
Karen. Begge disse navn betyr utvilsomt Kålen.
I 1815 blev den atter selvstendig gard, idet Ole Pedersen
Vestre Lerfald ved skjote av 7. februar, tgl. 16. august, overdrog
den til sine brodre, Ole den yngre og Peder. Eiendommen reg
nedes for tredjeparten av Vestre Lerfald eller i skyld 2 ore
14% mkl.
Ole og Peder solgte den allerede ved skjote av 16. april,
tgl. 13. mai 1819, for 300 spdl. til Elling Larssen Valstad og
Sevald Pedersen Haga. Disse delte eiendommen mellem sig.
Elling Larssen kom til å bli lenge ved sin halvpart, Leirfaldkålen
ostre.
Sevald Pedersen Haga solgte ved skjote av 15. august, tgl.
16. august 1828, X 4 av sin part eller 7% mkl. til Ole Johannes
sen Næsmoen, som siden 1821 hadde sittet som husmann på
denne part og bygget huse der. I handelen medfulgte 1 /i2 i Ler
falds utmark. Kjopesummen var 80 spdl. Eiendommen betegnes
som den «sondre og vestre del af jordstykket Kaalen». Den blev på
skifte efter Ole Johannessen i 1830 verdsatt til 120 spd., opgis da å
ha 1 hest, 1 ku, 1 kvige og 4 sauer. Utseden var 1 % td. havre
og 2 tdr. poteter. Boets aktiva var 157 spdl. 2 ort 8 sk. og be
holdningen 102 spdl. 3 ort 20 sk. Enken, Beate Ludvigsdatter,
vedblev å bruke eiendommen.
Videre solgte Sevald Pedersen Haga ved skjote av 14. augusf,
tgl. 15. august 1832 yderligere Yé eller 7% mkl. for 62 spdl. til
Andreas Jenssen Bjertnesnwen, som nok hadde kjøpt eiendom
men et par år tidligere, men ikke fått skjote for. Endelig utstedte
Sevald Haga under 15. august 1835, tgl. s. d., skjote på den

----
595 Bind V
---
halvpart, han nu hadde igjen, til Rasmus Sevaldsen, som også
hadde hatt parten i bruk en tid forut, iallfall siden 1830. Kjøpe
summen var 100 spdl.
Skyldsetning av disse forskjellige eiendommer fant sted 18
mai 1830; der var altså da folgende parter og eiere:
Kålen østre, sett fra øst 1930. Fot. O. Snekkermo.
Leirfaldkålen ostre: Elling Larssen, halvparten — 1 ore V* mkl
Leirfaldkålen vestre A: Rasmus Sevaldsen, fjerdeparten 15% »
Leirfaldkålen vestre B
Andreas Jenssen, åttendeparten 7% »
Beate Ludvigsdtr., åttendeparten 7% »
Ved de senere skyldsetninger blev skylden for
1836: Ny skyld: 1907:
Leirfaldkålen ostre 2 dal. 4 sk., mk. 3,13, mk. 2,92
Leirfaldkålen vestre A (mellem) 1 » 2 » » 1,94, » 1.60
Lcirfaldkåien vestre B 1 » 2 » » 2,08 » 1,20
Alle tre eiendommer blev beskadiget ved skredet i 1893.
LEIRFALDKÅLEN ØSTRE
Gårdsnr. 259, bruksnr. 1.
Som ovenfor nevnt kjøpte Elling Larssen Valstad og Sevald
Pedersen Haga i 1819 Kålen, som de delte mellem sig. Ellings
halvpart er Leilfaldkålen ostre.
Elling Larssen døde i 1851, og enken, Karen Pedersd., har vel
da opgitt gården. Hun levet i 1865 som kårkone på plassen Bru


----
596 Bind V
---
gjerdet under Leirfald vestre hos husmannen Peder Olsen, som var
gift med hennes datter, Beret Marta Ellingsd. Hos dem var også
hennes sonn, Peder Ellingsen. Leirfaldkålen dreves som under
bruk — formodentlig under Leirfald vestre; men der finnes ingen
tinglest hjemmel for noen overdragelse. Der er ingen opgave over
besetning og utsed hverken i 1865 eller 1875.
Forst ved skjote av 12. august 1884, tgl. 3. februar 1885, hai
Peder Ellingsen Leirfald og Peder Olsen Leirfaldvald solgt gården
til Martin Pedersen Kålen for kr. 3320.
I 1880 kjopte Mikal Kålen gården og solgte den i 1898 til
Olaus Sakariassen. I 1195 delte han gården mellem sonnen
Martin og svigersonnen Julius Jonsen Tromsdal. Enken eiter
Julius eier nu den ene part, og Martin solgte i 1931 sin part til
Ole M. Bjorken for kr. 13,000.
LEIRFALDKÅLEN MELLEM
Gårdsnr. 259, bruksnr. 2.
Som ovenfor nevnt, solgte Sevald Pedersen Haga i 1835
fjerdeparten av det oprinnelige Kålen til Rasmus Sevaldsen.
Dennes hustru, Beret Olsdatter, dode i 1836. Ifl. testamente av
3. februar s. a. skulde piken Marta. Andersdatter arve det halve
bo. Skifte blev avholdt i 1837, hvorved gården blev verdsatt til
200 spdl.; den oplyses da å kunne fo 2 storfe og 10 småfe og å
ha en utsed av Vi — % td. bygg, 4 tdr. havre og 3 tdr. poteter.
Kornet gav 5 fold, potetene 7—B. Boets aktiva var 242 spd!.
4 ort 6 sk. og beholdningen 65 spdl. 4 ort 20 sk.
Hans Amundsen fikk skjote på gården av Rasmus 19. august
1840, tgl. s. d. Kjopesummen var 225 spdl. og kår.
Ved skifte i 1841 efter Hans Amundsens hustru, Guru Arnts
datter, oplyses, at husene var i tålelig stand, besetningen i almin
delighet 2 kyr og 6 småfe og utseden \i td. bygg, 2 tdr. havre
og 3 —4 tdr. poteter. Skog var der ikke engang til brenne og
havnegangen übetydelig. Aktiva blev 221 spdl. 1 ort 15 sk. og
beholdningen 24 spdl. 1 ort 2 sk.
Hans Amundsen blev siden gift med ovennevnte Marta An
dersdatter, arving efter Rasmus Sevaldsens første hustru.
Efter Hans kom i 1860 Jens Johannessen Nesvaldet, som
fikk skjote av Hans 18. oktober, tgl. 19. oktober s. a. Kjøpesum
men var 215 spdl. Gården hadde i 1865 en besetning på 1 hest,
2 kyr, 6 sauer og 1 svin og en utsed av K td. bygg, 2M tdr.
havre og 3 tdr. poteter.
Jens døde i 1872, og enken, Beret Larsdatter, overdrog ved
kjøpekontrakt av 2. september s. a., tgl. 2. februar 1878, eien

----
597 Bind V
---
dommen til Nils Olsen K\cvran fra Skogn for 300 spdl. og kår.
Hun blev siden gift med Peter Haldosen Lerfaldaunet og dode
der i 1885.
Besetningen i 1875 var 1 hest under 3 år, 2 kyr, 5 sauer og
lam og 1 svin og utseden !■• td. bygg, 2 tdr. havre og 4 tdt.
poteter; dessuten anvendtes 4 ruter til andre rotfrukter.
Kålen.
Fot. E. Musum.
Nils Olsen solgte gården for kr. 2240 og kår til kirkesanger
Erik Larssen. Da Nils kun hadde kjøpekontrakt, er skjotet ut
stedt av Jens Johannessens enke og arvinger 16. april 1878, tg!.
12. august 1879. I 1898 solgte Erik Larssen gården til Julius
Olsen som fremdeles eier den.
LEIRFALDKÅLEN VESTRE
Gårdsnr. 259, bruksnr. 3.
De to parter, hvorav denne eiendom bestod, blev snart samle*.
Andreas Jenssen solgte ved skjøte av 14. august 1832, tgl. 15.
august s. a., sine 7% mkl. for 100 spdl. til Andreas Olsen, som
vel lite har brukt den; ti han sees i 1833 å ha oprettet kontrakt
med Jens Johannessen om bruk av den for 1 år.
Den 16. mars 1835 blev hele eiendommen solgt ved auksjon
for 217 spdl. 4 ort til Jakob Larssen Verdalsøren, som fikk skjøte
14. august, tgl. 15. august s. a. (Se Okkenhaugætten, Ysse).
Jakob døde i 1863, og enken Anne Jonsdatter brukte så går
den. Den hadde i 1865 en besetning på 2 hester, 3 kyr, 15 sauer


----
598 Bind V
---
og 1 svin og en utsed av Vs td. rug, IVi td. bygg, 8 tdr. havre
og 8 tdr. poteter.
Sonnen, Johannes Jakobsen overtok gården allerede i begyn
nelsen av 1870-årene, men fikk forst efter morens død skjote av
sine medarvinger 28. august, tgl. 2. oktober 1883, for 2000 kr.
I 1875 var besetningen 3 hester over 3 år, 4 kyr, 12 sauer og
lam og 2 svin, og utseden a 4 td. rug, 1 % td. bygg, 8 tdr havre,
x j io td. erter, 10 tdr. poteter og 12 ruter til andre rotfrukter.
I 1908 solgte Johannes eiendommen til svigersønnen Bernt
Guneriussen.
LEIRFALD
Gårdsnr. 260, 261.
Navnet: Uttales lei 1 rf all. — af Leirfallom 1430. af Leirfalle
1401. Leerffald 1520. Lerfall, Lerffal 1530. Leerffaldt ca. 1550.
Lerfaldt 1559, 1590. Lerfald 1626. Leerfald 1669, 1723.
Leirfallar, flertall av intetkjonnsordet leirfall = leirskred.
ØSTRE LEIRFALD
Gårdsnr. 260 og 258.
Skylden: Skylden var i 1650 1 spand, i 1718 efter foranled
ning av den daværende eier, Ebbe Carstensen, forhoiet til 1 sp.
1 ore. I 1812 fraskiltes Leirfaldaunet, 1 ore, hvorefter gårdens
skyld blev 1 sp. Fra 1836 var skylden for
Leirfald ostre gårdsnr. 260 6 dal. 3 ort 12 sk., i 1907: mk.
10,70, fordelt på 2 bruk under én eier.
Leirfaldaunet gårdsnr. 258 1 dal. 4 ort 16 sk., i 1907:
mk. 0,72.
Eiere: Leirfald har, så langt tilbake som vi har oplysninger,
vært delt i to: Østre og Vestre Leirfald. I middelalderen eiet
Erkestolen ifølge Aslak Bolts jordebok «af øystra Leirfallom X>
mr. b. oc vj aura bol er gudridh greggia kona selde», d. v. s.
>-■ markebol og 6 øresbol, som Gti dr id, Greggs kone, solgte. Når
dette salg er foregått, er ikke så godt å avgjøre. At selgeren var
kjent på Aslak Bolts tid, skulde jo tyde på, at det ikke lå så langt
tilbake; men på den annen side oplyser jordeboken, at eiendom
men på Aslak Bolts tid var bygslet for 1 spand, og en nedgang
fra 'A markebol og 6 øre eller 3 sp. 1 øre til 1 sp. viser iallfall,
at den førstnevnte skyld skriver sig fra før svartedauen. Om
salget er foregått før denne, er dermed ikke gitt.
Med denne part i gården må erkestolen også ha hatt bygsel
retten. Den gikk i løpet av 1400-årene over til Tautra kloster,

----
599 Bind V
---
som ifolge en jordebok fra omkring 1550 eiet 2'j ore i Leerffaldl.
Tautra klosters gods blev efter reformasjonen i 1561 slått sam
men med Reinsklosters og Vigs gods og utgjorde siden sammen
med dette en særskilt forlening under navn av Reinsklosters gods.
Hele gårdens skyld tilhorte i 1650 dette gods.
Reinsklosters gods blev av kronen i 165 ( > pantsatt til Gabriel
Marcelis og ved skjote av 28. april 1675 solgt til Johan Marcelis.
Leirfald østre, sett fra vest 1918. Fot. E. Musum.
Ved skjote av 3. januar, tgl. 15. august 1763, solgte Reins
klosters daværende eier, assessor Hornemann, gården til loitnam
Jakob Kristofer Mejer, som ved skjote av 2. januar, tgl. 21.
februar 1766, solgte den til Baro Sevaldsen Mo. Siden har den
vært brukernes eiendom.
Brukere: Hvis den før nevnte Gregg, hvis kone solgte gården
gården til erkstolen, har bodd på gården, så er han den første
bruker, vi vet om, og har muligens vært der før svartedauen.
Så følger et langt tidsrum, da vi intet vet om gården. I skatte
manntalet av 1520 står Jon pa Leerffald; han betalte 6 sk. og
er opført under Lyngs sogn.
I et opbevart stykke regnskap for Tautra klosters gods fra
1532 er opført Erick på Leirffalld, som restet 1 vet malt på land
skylden. Og i 1549 står Thorgiiard på Lerffald for 8 mk. smør
og X> vog mel i leding. Den samme Torger opfores i skibskatt
manntallet av 1559.
Fra begynnelsen av 1600-årene og utover til henimot 1640
het opsitteren Iver. Omkring 1640 synes gården en tid å ha vært
:ss


----
600 Bind V
---
øde (übygslet); der nevnes iallfall ingen opsitter. Rimeligvis har
enken brukt den for avgift.
I kopskattmanntallet av 1645 står Peder Iversen, utvilsomt
foregåendes sønn. Han betalte husmannsskatt. Peder var i 1665
40 år gammel og må således ha vært meget ung, da han overtok
gården.
Dens besetning var i 1657 2 hester, 12 naut, 1 bukk, 4 geiter,
6 sauer og 2 svin.
Ved matrikuleringen i 1669 blev ikke skylden foreslått ned
satt, hvorav kan sluttes, at gården var i god stand. Tienden sattes
til 1 td. bygg og 2 tdr. havre, ledingen A rdl og småtienden
1 ort 8 sk. Der var humlehave.
Peder Iversen er antagelig død i 1692; ti den 4. april dette
år fikk sønnen, Iver Pedersen (som i 1666 var 5 år gammel),
på gården av Rasmus Crag, Reinsklosters ombuds
mann. Det er tgl. 16. januar 1693.
Den skade, gården led i 1718 under svenskenes innfall, er
spesifisert som følger:
Gang-, seng- og linklær . . 12 » — »
Tilsammen 151 rdl. 36 sk.
Iver døde den 21. mars 1719 og hans hustru en uke efter.
Datteren Kirsten var gift med Siurd (Sivert) Haldosen Skjerdal,
og han overtok nu gården.
Ved matrikuleringen i 1723 opgis denne gard å ha skog til
fornødent hustømmer, brenne og gjerdefang og seter 4 mil borte.
Den betegnes som «letvunden og kornvis». Utseden var 1 pd.
rug, 2 tdr. bygg, 7 tdr. havre, 1 bpd. grå erter, avlingen 30 lass
vollhøi og 3 lass ekerhøi og Besetningen 2 hester, 6 kyr, 4 ung
naut, 8 sauer og 4 geiter. Angående skylden heter det: «Som
denne gaard af sin Land Herre Assessor Ebbe Carstensen udj
aaret 1718 med 1 øre er forhøyet, saa taaler dend ej widere for
høyelse.»
Som nevnt skjøtet Henrik Hornemann. herre til Reinskloster,
i 1763 gården til løitnant Mejer for 800 rdl. og kår til Sivert og
hustru. Dette var forøvrig ganske lite: 1 kufor og 1 mål åker.


----
601 Bind V
---
At Sivert fikk kår, tyder på, at Mejer har overtatt bruken av
gården og bodd der.
I Mejers tid blev der inngått forlik mellem eierne av Leirfald
og Lennes-gårdene angående grensen mellem gårdenes utmark.
Ved skjote av 2. februar, tgl. 21. februar 1766, solgte Mejer
gården for 810 rdl. til Baro Sevaldsen Mo eller Stiklestad. Han
var bror til Ole Sevaldsen, den samtidige eier av Vestre Lerfald.
Ved skifte i 1773 efter hans første hustru, Marit Eriksdatter
Sanden, registrertes 2% hest, 5 kyr, 4 ungnaut, 8 geiter og 10
sauer. På eiendommen var der pantegjeld på 630 rdl., og gården
blev ikke verdsatt til mere, så beholdningen blev bare 73 rdl,
skjønt aktiva var 751 rdl. 1 ort 2 sk.
Baro forsynte gården med nye hus og forbedret den også
ellers på mange måter, likesom han tilveiebragte et innbo, som
var noe fyldigere enn det på bondegårder vanlige. Besetningen,
registrert på skiftet efter ham i 1794, var 3 hester, 6 kyr, 8 ung
naut, 24 geiter, 18 sauer og 2 svin. Innbo, besetning og løsøre
blev solgt ved skifteauksjon for 407 rdl. 1 ort 22 sk., og gården
blev verdsatt til 800 rdl. Enken, Siri Amundsdatter Gudding,
fant — som det synes med god grunn — denne takst altfor lav,
idet Baro hadde kjøpt den for 810 rdl., og da heftet der kår på
den; dessuten var den siden blitt forbedret i mange henseender,
og jordprisene var steget. Hun tilbød å innløse den for 1200 rdl.;
hvis hun ikke fikk det, forlangte hun å få den verdsatt ved «dob
belte vurderingsmænd». Herom var der adskillig forhandling,
hvorunder især Sevald Bye synes å ha vært ivrig for å skaffe
odelsmannen, Sevald Barosen, som var hans søskendbarn og for
jovet med hans steddatter, så lempelige vilkår som mulig for å
innløse gården. Dette bragte enkens lagverge, prokurator Mel
dahl, til å uttale, at han ikke kunde forklare sig Sevald Byes iver
anderledes, enn at han ønsket på denne lettvinte måte å skille sig
av med Sevald Barosen som odelspretendent til Bye, som Sevald
Barosen på sin festemø, Sevald Byes steddatters vegne, var odels
og løsningsberettiget til. Heri kan nok Meldahl ha hatt rett.
De blev dog tilslutt enige om, at Sevald Barosen skulde inn
løse gården for 800 rdl. og et kår til enken på 3 mål åkerland
samt for til 1 ku og 3 småfe og husværelser. Meldahl krevet nær
>nere bestemt, hvilke værelser hun skulde ha, samt fordret utvist
et bestemt jordstykke, hvorpå kunde fødes 1 ku og 3 småfe, dess
«iten, at enken seiv skulde få ta ut sitt åkerland, hvilket alt inn
rømmedes.
Boets aktiva var 1214 rdl. 1 ort 22 sk. og gjelden (hvorav
500 rdl. pantegjeld på gården) 715 rdl. 3 ort 15 sk., hvorefter
beholdningen blev 498 rdl. 2 ort 7 sk.

----
602 Bind V
---
Sevald Barosen innloste nu gården ifl. skjote av 17. august
1795, tgl. s. d. Den blev i 1815 verdsatt til 6000 rbdl. solvverdi.
I Sevalds tid blev Leirfaldaunet utskilt, ved forretning av 22.
juni 1812 skyldsatt for 1 ore og solgt med påstående låve og fjøs
til Bård Bårdsen Sundby for 1550 rbdl. Skjotet er av 7. februar,
tgl. 17. august 1817.
Sevald synes å ha hatt vanskelig for å klare sig. I 1820 sees
han å ha oprettet kontrakt med Søren Gjete og Ole Sandsaunet
angående forpaktning av gården for et år, og ved skjote av 4.
april, tgl. 5. april 1821, solgte han den til Mikal Hansen Melby
for 800 spdl. Det var da betinget, at odel ikke skulde hefte på
eiendommen.
Mikal har visstnok drevet gården som underbruk under Melby.
I 1821 eller 22 er der oprettet kontrakt mellem ham og Bertei
Jonsen om bruk og kjop av gården; men skjote blev ikke utstedt,
rimeligvis fordi Bertei ikke hadde noe å betale med, og da han
dode i 1826 var hans bo fallitt. Der resterte endog skatter for alle
de år, han hadde brukt gården. Enken, Gunhild Eliasdatter (fra
Levanger), fikk nu under 4. september 1826 kontrakt med Mikal
Melby på å bruke gården til 4. april 1828 og betale 600 spdl
mot da å erholde skjote og betale, hvad der restet av gjeld til
Norges Bank.
Den 3. november 1828 fikk Gunhild skjote for 800 spdl., tgl.
6. november s. a. 5 år efter mannens dod blev hun saksokt for
de skatter, han stod tilrest med, men frifunnet, da der ikke var
fremkommet noe krav ved skiftet. Hun klarte sig dog ikke allike
vel. I 1839 blev der ved en eksekusjonsforretning hos henne for
en liten gjeld til Claus Holst gitt utlegg i gard og losore. Hun
frasolgte da til kirurg Monrad gårdens andel i kirkekjopet for
25 spdl. Samme år forpaktet hun gården til sonnen, Erik Andrea*
Bertelsen, og året efter overdrog hun gården til denne ved skjote
av 5. februar 1840, tgl. s. d.
Erik overdrog den allerede samme år ved skjote av 14. mai,
tgl. 18. juni, til Halvor Larssen Saksvold av Ålen for 1300 spdl.
og Gunhild tok kår. Hun forbeholdt sig kårhus og bruksretten
til engsletten Dyrhaugen i Ramsa ålmenning. Bruken av denne
overdrog hun i 1843 til Ole Olsen Ravlovaldet for en årlig avgift
av 2 spdl. og 2 favner ved, hvorefter han av fogden fikk bygsel
brev på stykket. Siden nektet han imidlertid å betale avgiften,
idet han mente, at Gunhild aldri hadde hatt noen rett til Dyr
haugen. Da kontrakten ikke inneholdi noe forbehold angående
dette tilfelle, blev han domt til å betale. Husene sine skjotet Gun
hild i 1848 til datteren, Anne Johanne Bertelsdatter for 80 spdl.

----
603 Bind V
---
Halvor Larssen solgte gården for 1300 spdl. til Jon Eriksen
ved skjote av 26. mars, tgl. 19. juni 1851. Året efter overdrog:
Jon den for samme pris til Ole Jakobsen Masterås av Skogn, som
imidlertid ikke fikk skjote, men bare kjopekontrakt 24. april, tgl.
11. juni 1852. Ole gjerde vanskeligheter ved å utrede kåret ti!
Gunhild Eliasdatter, og det kom til prosess. Ole blev ved under
rettsdom av 13. september, tgl. 11. desember 1856, tilpliktet å
betale Gunhild erstatning efter skjonn for å ha undlatt i 1853 å
besorge driften av hennes kårjord.
Forst under 23. november 1873 fikk Ole Jakobsen skjote på
gården. Det er utstedt av Jon Eriksens enke og tgl. 16. januar
1574.
Gårdens besetning var i 1865 2 hester, 5 kyr, 15 sauer og 3
svin og utseden Ys td. hvete, V* td. rug, 1 td. bygg, 10 tdr. havre
og 9 tdr. poteter. Der var 5 husmannsplasser, hvorav dog kun
3 med besetning og utsed. På disse foddes tilsammen 1 ku 9
sauer og 1 geit og såddes % td. bygg, A td. havre og VA tdr.
poteter.
I 1875 var besetningen 3 hester over og 1 under 3 år, 4 kyr,
2 ungnaut og kalver, 16 sauer og lam, 2 geiter og 3 svin og
griser og utseden % td. rug, 134 td. bygg, 10 tdr. havre, Y% td
erter, 8 tdr. poteter og Ya mål til andre rotfrukter. Der var 3
husmannsplasser:
1: Krikka. 2: Myren. 3: Ovnen.
Disse hadde tilsammen en besetning på 7 sauer, 5 geiter og
1 svin, og en utsed av 4 /io tdr. bygg, 1 A td. havre, 6 A td. poteter
og 20 ruter til andre rotfrukter.
Ole Jakobsen døde i 1875, og hans eldste sonn, Karl Ludvig
Olsen, overtok da straks gardsbruket, men fikk forst skjote av
moren og medarvingene 31. mars, tgl. 17. mai 1881, for en sum
av kr. 5200. Moren, Beret Anna Andreasdd., tok da kår.
Karl Ludvig Olsen hadde gården til 1887, da han ved skjote,
dat. og tgl. JO. juni 1887, solgte den for kr. 11,200 til brødrene
Sefanias og Gustav Ellingsen Vinne. Seiv beholdt han en fra
gården utskilt parsell, Gravvold.
I 1913 kjøpte Petter Myhr gården for kr. 20,000 og solgte
den i 1920 til John Risholt fra Langstein for kr. 68,000. Risholt
solgte den så i 1928 til Arne Valstad fra Skatval for kr. 53,000
Fraskilt part:
Gravvold, gårdsnr. 260, bruksnr. 2, blev fraskilt ved forret
ning av 24. mai, tgl. 10. juni 1887, og skyldsatt for mk. 0,24.
Karl Ludvig Lerfald beholdt denne part, da han samme år solgte
Lerfald. Siden kom den påny under gården.

----
604 Bind V
---
LEIRFALD VESTRE
Gårdsnr. 261.
Skylden: Den var i 1650 2 sp. 1 øre 20 mkl. Efter at Leir
faldkålen var frasolgt, blev den 1 sp. 2 øre 5Vs mkl., fra 1836
8 dal. 2 ort 2 sk., ny skyld mk. 18,77, i 1907 mk. 14,58, fordelt
på 2 bruk, hvorav bruksnr. 1, Leirfald vestre, mk. 14,06.
Eiere: Erkestolen eiet ifølge Gautes jordebok 1 markebol «af
Leirfalle»; på erkebiskop Olavs tid 2 sp. 2 øre (hvilket er det
samme). Hermed har utvilsomt også fulgt bygselrådighet over
gården. Dessuten var 1 ore krongods, men forst i 1500-årene
ifølge Olavs jordebok.
Erkestolens gods blev ved reformasjonen beslaglagt av kronen,
og i 1650 var eiendomsfordelingen folgende:
Kronen 2 sp. 1 øre og bygselretten.
Stiklestad kirke 20 mkl.
Omkring 1660 har Lars Pedersen Brix erhvervet gården,
visstnok som pant for pengeforstrekning til kronen.
Ved skjote av 16. september, tgl. 25. juni 1697, har Maria,
enken efter Hans Pedersen Smidt, solgt gården til Ebbe Carsten
sen, som igjen under 14. januar 1706, tgl. 27. januar 1707, har
skjøtet den til Henrik Carstensen Schiødt. Av denne er det vel
så, at Rasmus Ågesen Hagen har kjøpt den omkring 1720.
Ved skifte i 1727 efter Rasmus Hagens hustru tilfalt Leirfald
sønnen, justitsråd Åge Rasmussen Hagen, som i 1739 solgte den
til opsitteren, Kristofer Jonsen. Siden har den vært brukernes
eiendom.
Brukere: Jon pa Leerffald har i 1520 betalt 1 lodd sølv i
liendepenningskatt. Han opføres under Stiklestad sogn, mens
den annen opsitter på Leirfald står under Lyngs.
Peer har i 1549 betalt 2 vog mel i landskyld for 1 øre kron
gods i Liierffald. Samme Peer har samme år betalt 1 slaktnaut
og 1 vet malt i landskyld for 2% spand i Liierjjalnn under
«Stiicthenns» gods, d. v. s. det gamle erkebispegods. Og endelig
står Peder paa Lerffaldnn samme år for 1 pund smør og 4 pund
mel i leding.
I skibskattmanntallet av 1559 finner vi fremdeles Peder paa
Lerialdt.
Jakob Lerfald nevnes i landboholdsmanntallet for 1606, og
har formodentlig vært på gården lenge for den tid; ti i 1612 har
Laurits Lerfald, som formodentlig var hans sønn eller svigersønn,
bygslet 1 spand, for hvilket han betalte 9 daler. Resten har han
vel bygslet før; ti Jakob finnes ikke nevnt senere.

----
605 Bind V
---
I 1620 har Anders Lerfald bygslet 2K- øre og derfor betalt
10 daler. Gården må således ha fått to opsittere en tid. Men
Anders har kun vært der kort tid; ti i 1622 har Gunder Jonsen
bygslet hele gården; han betalte 28 daler for 2 sp. 1 øre (d. v. s.
for kronens eiendom i gården).
Gunder har brukt gården i ca. 30 år og tør være død omkring
1652. Enken, Kari Taraldsdatter, som var meget tilårs, opgav
den da for svigersønnen, Halslen Amundsen, som bygslet den i
1653. Herom heter det:
«Halsten Amundsen fest Lerfald, 2% sp. 8 mkl., hvilken hans
kvindes fader fradøde, og hans efterladte meget aldrende hustru,
Kari Tarildsdtr., velvillig for ham og hendes datter, han haver
til egte, opladt. Pr. spand 16 rdl. er rdl. 1 ort 2 sk.» —
Halsten var i 1665 38 år gammel.
Gårdens besetning var i 1657 3 hester, 11 naut, 1 geit og 5
sauer.
Ved matrikuleringen i 1669 blev skylden foreslått nedsatt til
2 spand. Tienden sattes til 2 tdr. bygg og 4 tdr. havre, ledingen
Vi rdl. og småtienden 34 rdl. Der var humlehave. «Ligger ode,
derfor ei bedre eragtet», heter det, hvilket vel vil si, at Halsten
ikke maktet å utrede landskylden, men brukte gården for avgift.
I folketellingen for 1665 opføres som husmann Niels Kole.
Dette betyr naturligvis Kålen, som da var husmannsplass under
Vestre Leirfald.
Efter Halsten har der en kort tid vært en Lars, som antage
lig er død i begynnelsen av 1680-årene; ti i 1686 opføres enken
som bruker.
Antagelig i slutten av 1680-årene er så Ole Olsen (muligens
sønn på Rosvold store) blit leilending på gården. Han var en
driftig mann, som blandt annet drev endel handel, hvortil Leir
fald jo lå meget bekvemt, midt i jåmtetrafikken. På tinget på
Rjertnes 17. september 1692 sees handelsmennene på Øren,
Rasmus Ågesen Hagen og Ole Hanssen, som begge var borgere
av Trondhjem, å ha latt ham stevne «for imod byprivilegierne at
have bemægtiget sig et kjøbmandsskab og i mængde med fisk og
anden vare dennem betaget». Mengden var dog ikke mere enn
20 vog, som der var lagt arrest på «ved nøsten», d. v. s. på Øren.
Han drev også sjøen: På tinget 16. januar 1695 er han til
talt, fordi han ikke skal ha gitt «rettelig tiende» av et sildkast
ved Kobjørgen før jul.
For å kunne drive sin handelsvirksomhet uhindret erhvervet
han den 3. oktober 1698 borgerskap, som han hadde til den 19.
oktober 1722. Han var borti mangt og meget og var ofte for
retten. Om hans medvirkning ved Lars Hesgreiens sak om Trones

----
606 Bind V
---
er fortalt under Hesgreien. En gang har han vært stevnet for
slagsmål. Og i 1707 hadde han (som omtalt under Leklem) en
sak med pastor Schjelderup i Skogn angående svigersønnens (den
senere Peder Olsen Hestegreis) avtale om Leklem.
Ved svenskenes innfall i 1718 led han et betydelig tap, idet
skaden opgis således:
Tilsammen 288 rdl. 48 sk
Svenskene hadde betalt 33 rdl. i erstatning; men disse penger
tok de igjen, da de ved retreten brandskattet bygden.
Gården hadde på den tid 2 husmenn, Peder og Ole Karen
(d. e. Kålen).
Ole var forste gang gift med Beret Sivertsdatter Lein. På
skiftet efter henne i 1695 registrertes 2 hester, (dragonhesten
hcldtes visstnok utenfor), 11 kyr, 6 ungnaut, 4 geiter og 4 svin.
Beholdningen var 154 rdl. 3 ort 12 sk., et nokså betydelig belop
for en bondegård på den tid.
I 1723 oplyses, at gården hadde 1 husmann med 1 pd. sed,
skog til fornodenhet, seter 3/i> mil borte, ganske ringe bumark, en
kvern til gårdsfornodenhet, som sattes i en skatt av 6 sk. årlig.
Gården betegnes som «letvunden og kornvis». Utseden var 1 pd.
rug, 2X> td. bygg, 7 tdr. havre, l A vog grå erter, avlingen 40 lass
høi og 3 lass ekerhoi og besetningen 3 hester, 11 kyr, 8 ungnaut,
14 sauer og 4 geiter. Skylden blev foreslått forhoiet med 4 mkl.
Ole Olsen dode i 1724, 78 år gammel. Hans enke, Inger
Bårdsdatter Buran, blev samme år gift med den tidligere lens
mann, Erik Paulsen Nes, og han fikk nu bygselbrev på Vestre
Leirfald av Rasmus Ågesen Hagen 24. februar, tgl. 6. juli 1725
Erik var blitt drevet fra Nes av odelsmannen, Ole Olsen, som var
hans stedsonn.
Erik Paulsen dode i 1732. Nu fikk Kristofer Jonsen bygsel
brev på gården av krigsråd Åge Hagen 25. februar, tgl. 6. mars
1 733. Hustruen, Ingeborg Larsdatter, var soster av Tomas Lars
sen Baglan.


----
607 Bind V
---
Efter å ha vært leilending på Leirfald i 6 år kjopte Kristofer
gården for 370 rdl. ifl. skjote av 15. januar, tgl. 4. mars 173 ( >.
Alen han har kanskje ikke hatt så lett for å klare sig. Ved skjote
av 15. januar, tgl. 4. mars 1740, solgte han halve gården elller
1 sp. 22 mkl. til Sevald Sevaldsen Stiklestad for 200 rdl.
Så kom de tre store uår og gjorde ikke stillingen bedre. Ende-
Vestre Lerfald.
Fot. E. Musum.
]ig dode hustruen Ingeborg i 1743, og da de ingen barn hadde,
gikk halve boet til hennes utarvinger. Skiftet viser forøvrig spor
av uårene, idet der av besetningen kun var 1 hest (foruten halv
parten i dragonhesten sammen med Sevald), 3 kyr, 2 ungnaut,
4 geiter og 3 sauer. Aktiva var 238 rdl. 3 ort 13 sk.; men der
var megen gjeld, deriblandt pantegjeld 100 rdl., så behold
ningen blev bare 78 rdl. 3 ort 12 sk. Blandt gjeldspostene kan
merkes betaling for, hvad han hadde bekommet av «Hans Maje
sfæts forstærkningskorn», nemlig 3 tdr. såhavre og 3 tdr. mat
havre.
Gården blev utlagt til justitsråd Åge Hagen for 100 rdl. ifl.
obligasjon av 15. januar 1739, og denne har vel Kristofer ikke
kunnet innfri; ti ved skjote av 30. september, tgl. 4. mars 1747,
solgte han gården for 160 rdl. til Ole Sevaldsen Stiklestad, bror
av Sevald Sevaldsen, som hadde den annen halvpart av Vestre
Leirfald. Han hadde hittil vært bygselmann på Mo og eier av
hus på Øren.
Sevald Sevaldsen har ikke alltid brukt sin halvpart seiv. I
den forste halvdel av 1740-årene sees han å ha overdratt bruken


----
608 Bind V
---
til Lars Larssen Ekloen og endog blitt enig med denne om å seige
ham gården for 150 rdl.; men denne overenskomst har han nok
siden angret, og det lyktes ham også å vri sig fra den ved en
gjennemført prosedyre på formalia, som fra Sevalds side førtes
av prokurator Schancke, fra Lars' av prokurator Krull. Da hele
historien er et godt eksempel på, i hvilken grad en lur part med
god prokuratorhjelp kunde trenere en sak, skal dens gang her
kortelig fortelles:
Det begynte med, at Sevald påstod å skulle ha 10 rdl. mere
og nektet å seige, hvis han ikke fikk det. For brudd på overens
komst stevnet så Lars ham til vårtinget 1746. Sevald lot nedlegge
protest mot sakens fremme, idet han kun var stevnet til tinget og
ikke til en bestemt dag. Retten gav ham medhold og avviste saken
på grunn herav. Så stevnet Lars ham til sommertinget den 13.
juni samme år. Da saken kom fore, forklarte kallsmennene, at de
hadde vært hos Sevald med skriftlig stevning. Hvad den inne
holdt, visste de ikke noiaktig, da de ikke kunde lese skrift (hvilket
visstnok var sant). De bad Sevald lese stevningen seiv; men han
hadde svaret, at han heller ikke kunde lese skrift (hvilket neppe
var sant — folk av denne familie pleiet å kunne både lese og
skrive). Så hadde han forlangt kopi av stevningen (han har tyde
ligvis vært godt instruert av sin sakfører); men en sådan kunde
de naturligvis ennu mindre skaffe. Derpå vilde han beholde stev
ningen for å få tatt kopi; men det kunde de heller ikke la ham få,
da stevningen skulde forkynnes andre. Forøvrig hadde de sagt
til Sevald, at det var vist angående den handelen mellem ham
og Lars — anderledes hadde de ikke og kunde de ikke stevne ham.
Sevald protesterte mot sakens fremme efter et så formløst
sievnemål, og heri gav retten ham også medhold og avviste saken
for annen gang.
Så lot Lars forkynne kontinuasjonsstevning for Sevald til høst
tinget 3. september. Her møtte Sevald og protesterte, idet stev
ningen var betegnet som et kontinuasjonsstevnemål, hvilket forut
satte, at der måtte ha gått et hovedstevnemål forut. Men det var
ikke tilfellet her; ti det hovedstevnemål, hvortil det refererte sig,
var av retten forkastet som ulovlig og avvist på forrige ting. Ret
ten gav ham medhold og avviste saken for tredje gang.
Til samme ting hadde Sevalds stedfar, Anders Larssen Stikle
stad stevnet Lars. Denne hadde nemlig nektet å fraflytte gården,
hvorfor fogden hadde beordret lensmannn til å utsi ham. Sam
tidig med at lensmannen var på Leirfald for å forkynne utsigelsen
for Lars, hadde Sevald passet på å få sin stedfar, Anders Stikle
stad, dit med et flyttelass for sig. Lars hadde da søkt å jage ham
bort og endog truet ham med en øks, men var av sin mor og kone

----
609 Bind V
---
blitt hindret i å bruke denne. Hermed var jo Sevald blitt den
absolutt overlegne, og der blev ikke annet igjen for Lars enn å se
til å komme til en forståelse med motparten og opgi gården, som
Sevald herefter blev i uhindret besiddelse av.
Sevald Sevaldsen solgte ved skjote av 6. september 1753 %
av sin halvpart i Vestre Leirfald eller 2 ore 14 2 .; mkl. til Johanna
Maria Ovid, enken efter vaktmester Tørris Vang. Den tredjedel,
som Sevald beholdt, bestod av en «engslette, kallet Kålen» samt
tredjedelen av gårdens skog og mark.
Vestre Leirfald var således blitt delt i følgende 3 parter:
1 sp. 22 mkl. eiedes av Ole Sevaldsen.
2 øre 14% mkl. av Johanna Maria Ovid.
1 øre iVz mkl. (Kålen), av Sevald Sevaldsen.
Ole Sevaldsen samlet nu efterhånden disse forskjellige parter.
Ifl. skjote av 18. november 1755, tgl. 7. september 1756, avkjopte
han broren Sevald, som da var på Aksnes og siden kom til Kråg,
hans part, Kålen, for 130 rdl., og ved auksjon 9. september 1755
i dødsboet efter Johanna Maria Ovid kjøpte han også denne part
for 284 rdl. Skjøtet er av 30. januar, tgl. 4. mars 1756.
Hermed var hele Vestre Leirfald samlet på Ole Sevaldsens
hand, og han sått på gården til sin død i 1804 som en ansett og
mektig mann. En lang årrekke var han bygdens lensmann.
I hans tid blev en gammel tvist angående grensene mellem
Leirfald og Lennes-gårdene bilagt. Den 13. august 1763 sattes
i den anledning åstedsrett på Lennes, og 15. august 1764 avslut
tedes forlik mellem løitnant Mejer som eier av Østre Leirfald og
Ole Sevaldsen Vestre Leirfald på den ene side og Ole Olsen med
ion Anderssen Lennes på den annen. Forliket er tgl. 16. august
1764.
Den 12. mai 1789 brente Vestre Leirfald totalt ned. Det var
sterk vind, og ikke et eneste hus blev reddet. De brente bygninger
var: 1: Våningshus med 2 stuer, kjøkken og lofter. 2: Et hus,
bestående av stue og bryggerhus samt kammer og loft. 3: Et hus,
bestående av 2 staller, en gammel låve og et vedskjul. 4: En stor
ny låve med 2 stål. 5: 2 store nye fjøs og et gammelt ditto. 6:
2 stabbur.
Efter dette har så Ole bygget de hus, hvorav stuebygningen
ennu står.
Lensmann 'Ole Leirfalds 5 sønner kom til de beste gårder i
bygden: Ole Olsen kom ved giftermål til Stiklestad; hans efter
kommere er ennu på Stiklestad østre og mellem, Sevald Olsen
kom likeledes ved giftermål — til By, Halvor Olsen Hegstad blev
lensmann efter faren, Elling Olsen kjøpte Fæby og Peder Olsen
eiet et års tid Nedre Hallem, som han i 1772 solgte til Peder
Olsen Leklem.

----
610 Bind V
---
Ole Lerfald hadde — som alle lensmenn — arrestlokale på går
den. Disse gamle «lensmannsarrester» var som regel ikke videre sikre
opbevaringssteder for forbrydere: Det er ikke lenge meilem hver
gang, en arrestant er romt. Således hendte det da også at Anders
Auskin, som var tiltalt for mordet på Anders Nilssen Orundan,
slapp ut av lensmannsarresten på Leirfald. For dette blev både
lensmannen og de to bonder, som efter tilsigelse holdt vakt over
arrestanten, i 1792 sått under tiltale og dømt, vaktmennene til Y*
års festningsarbeide og lensmannen til å ha sitt embede forbrudi.
Imidlertid må han vel være blitt benådet eller ha fått en mildere
dom ved hoiere rett; ti han vedblev iallfall å være lensmann — også
efter åha tatt kår — sluttet forst som sådan i 1798 og efterfulgtes
i bestillingen av sin sonn, Halvor Olsen Hegstad.
Ved skjote av 21. februar 1791, tgl. 22. februar 1793, over
drog lensmann Ole Lerfald gården til sin sonn, Peder Olsen (som
da var på Grevskot), for 2099 rdl. og et betydelig kår, nemlig:
Til bruk og beboelse den vestre stue med kjokken og loft, det vestre
stabbur, for og rokt for 3 kyr og 8 sauer, brenne til fornodenhet
og hest til kirken. Det heter videre i kontrakten: «Skulde jeg eller
mm hustru blive sengeliggende, maa han skaffe en pige til at
rogte og passe os. Endelig venter vi, at han og hustru viser os
som forældre synlig lydighed og hoflighed i alle maader.» For
disse ydelser skulde dog Ole erlegge 10 rdl. årlig.
Peder Olsen dode i 1812. Enken, Marit Olsdatter Nes, som
sått i uskiftet bo, overdrog ved skjote, utstedt og tgl. 8. februar
1813, gården til sonnen, Ole Pedersen den eldre, for 1333 1 3 rbdl.
navneverdi. Ved en samtidig avholdt takst blev den verdsatt til
2000 rbdl. Odelsrett skulde ifl. forordningen av 5. april 1811 for
fremtiden ikke hefte på eiendommen. Hun forbeholdt sig dog inntil
videre bruken av den halve gard og siden et kår, bestående av 4 tdr.
bygg og 8 tdr. havre, for til 2 kyr og 8 småfe, 1 mål potet jord
og f ode for 1 svin, alt dette beregnet til 16 rbdl. navneverdi årlig.
Ole synes å ha hatt adskillige übehageligheter å kjempe med:
Straks han hadde overtatt gården, fikk han en sak med Jelstrup,
som hadde en panteobligasjon i den, utstedt 10. desember 1804,
oprindelig lydende på 1200 rdl. dansk courant, i 1813 omskrevet
til 1200 rbdl. solvverdi. Da denne blev misligholdt, blev han doml
til å betale både gjeld og omkostninger.
At han var i krangel med sin nabo, Jon Landstad som eier av
Lennes, er ikke underlig; for Jon kranglet med alle. Det gjaldt
gjerdet meilem eiendommene; men saken blev avvist, da den fra
Jons sid var feilaktig anlagt, idet den skulde vært behandlet som
åstedssak, og Ole blev tilkjent omkostninger.

----
611 Bind V
---
Ole Pedersen utskilte en tredjedel av Vestre Leirfald, eller
2 ore 14 2 :; mkl., som han under navnet Kålen overdrog til sine
to brodre, Ole den yngre og Peder Pedersen. Skjotet er av 7.
februar, tgl. 16. august 1815, og kjopesummen 1300 rbdl. navne
verdi. En tredje bror, Sevald Pedersen, kjopte i 1814 Haga sondre
sondre eller Hammelen.
Efter disse salg blev der i 1833 foretatt en deling av innmarken
mellem Vestre Leirfald, Ostre Leirfald og Leirfaldskålen. Herved
skulde efter skylden Vestre Leirfald, 1 sp. 2 ore 5 1 » mkl., bli 307
mål, Ostre Leirfald med Leirfaldaunet, 1 sp. 1 ore, 237 mål, og
Leirfaldkålen 2 ore 14% mkl., 155 mål; men da jorden var for
skjellig, blev samtlige eiere enige om en deling efter opgåtte merker.
Fra Jelstrup slapp ikke Ole Pedersen: I 1820 hadde han
utstedt obligasjon til Jelstrup for et lån på 500 spdl. solv. Belopei
hadde han imidlertid ikke mottatt i solv, men i sedler, idet Jelstrup
hadde forsikret, at belopet i solv ikke skulde bli mere enn 500 spdl.,
og tilfoiet at «om et aars tid er papir likesaa godt som solv». På
denne forsikring utstedte så Ole obligasjon for 500 spdl. rede solv
Jelstrup omskrev så efter daværende kurs disse 500 spdl. solv til
1000 norske spesiedaler, og da Ole ikke betalte renter av dette
belop, opsa han kapitalen. Det kom istand et forlik om betaling
av renter til en vis tid, og da disse uteblev, rekvirerte Jelstrup
auksjon over gården. Herved lot Ole sig tvinge til under 15.
august 1823 å utstede en ny obligasjon, nu lydende på 1100 spdi.
Da der herved var opstått et nytt gjeldskrav, blev Ole i 1830 domf
til å betale, idet retten fant det unodvendig å gå inn på Jelstrups
uttalelser ved utstedelsen av den forste abligasjon.
Efter Ole Pedersen, overtok sonnen, Peter Olsen gården, og Ole
tok kår. Han døde som kårmann på Leirfald i 1862.
Gården hadde i 1665 en besetning på 6 hester, 12 kyr, 22
sauer, 14 geiter og 3 svin, og utseden var Va td. rug, VA td. bygg,
14 tdr. havre, Ve td. erter og 8 tdr. poteter. Der var 4 husmanns
plassen
I—2: Brugjerdet. 3: Nesjan. 4: iMarken.
Disse hadde et kreaturhold på 2 kyr, 16 sauer og 5 geiter og
en utsed av 3 /± td. bygg, 3 tdr. havre og 7 tdr. poteter.
I 1875 var besetningen 4 hester over 3 år, 7 kyr, 4 ungnaat
og kalver, 23 sauer og lam, 16 geiter og kidd og 2 svin og utseden
*4 td. rug, 2 tdr. bygg, 16 tdr. havre, Vs td. erter og 12 tdr.
poteter. På de 4 husmannsplasser var besetningen 3 kyr, 20 sauer,
3 geiter og 1 svin og uiseden 17 A>o tdr. bygg, 3X- td."havre, 10K
td. poteter og 21 ruter til andre rotfrukter.
Efter Peters død overtok svogeren Ole Per Ellingsen gården.
Han solgte den i 1903 til Johan Petter Iversen som nu er eier.

----
612 Bind V
---
VINNE
Gårdsnr. 262.
Nav net: Uttales: vinne. — af Vindine (nædra) 1430. af Win
dine 1491. Vndhen 1520. af Windene cap. Windhar 1559. Win
denn 1590, 1610. Windhen 1626. Winnj 1669. Winnie 1723.
Vind in, en sammensetning med vin. Forste ledd er uten tvil
elvenavnet Vinda, som ennu finnes i bruk i Østre Slidre og i Singsås
og dessuten er bevart i elvenavnet Vindola i Opdal og i Surendalen
og i flere gårdsnavn, navnlig Vindal. Tildels må elvenavnets oprin
delige form ha vært oldnorsk Vind, jfr. Vinderen (Vindarin) i Aker.
Det må henge sammen med vinda, -å sno, og betegne «den bug
tede». Her må navnet ha tilhørt en bekk straks vestenfor gården.
Skylden: Skylden var i 1650 2 sp. 2 øre 8 mkl.; den blev ved
matrikuleringen i 1669 nedsatt til 1 sp. 2 øre, og Vinne er således
en av de meget få gårder som ved denne anledning fikk sin skyld
nedsatt. Fra 1836 var den 8 dal. 2 sk., i 1907 mk. 11,32, fordelt
på 3 bruk, hvorav bruksnr. 1, Vinne, mk. 10,33.
Eiere: Iføilge Aslak Bolts jordebok eiet erkestolen «af vindine
nædra v. aura b. aut b. f. øyre», d. v. s. av Vinne nedre 5 øresbol,
som lå øde og hadde en skyld av 1 øre. Vinne må altså dengang
ha vært delt, og erkestolens eiendom har vel vært i den minste av
gårdene. Den har rimeligvis vært vanskelig å få i fast bygsel,
derfor er dens skyld blitt yderligere nedsatt, og den er blitt lagt
under Valstad; ti i Gautes jordebok heter det: «Af Windine b. f.
ørtug ligger vnder Wallastade», d. e. av Vinne 1 ørtug, ligger under
Valstad. Bygselrett har naturligvis ikke fulgt denne übetydelige
part.
Gården må i middelalderen ha vært kapitelsgods. I domkapit
lets eldste opbevarte jordebok står 1 spand «aff Windene» under
«Commwns landskyld», d. v. s. var tillagt korbrødrenes felles bord
hold. Denne part er det vel så, som ved reformasjonen er gått
over til Domkirkens prestebord. Muligens har Stiklestad kirke eiet
den ene av gårdene. I 1650 opføres således følgende eiendoms
fordeling:
Vinne I: Stiklestad kirke 1 sp. og bygselretten
Domkirkens prestebord 2 øre
St. Jørgens hus 12 mkl.
Reinsklosters gods 8 »
Vinne II: Domkirkens prestebord 2 » 12 » og bygselretten
lalt 2 sp. 2 øre 8 mkl.

----
613 Bind V
---
I 1669 opfores Domkirkens prestebord som bygselrådig over
begge parter. Efter avfældningen er da forholdet følgende:
Vinne I: Stiklestad kirke 1 øre 12mkl
Domkirkens prestebord 1 » — » og bygselretten.
St. Jørgens hus 6 »
Reinsklosters gods 6 »
Vinne II: Domkirkens prestebord 2 » — » og bygselretten.
lalt 1 sp. 2 øre
I begynnelsen av 1600-årene var ennu % spand i gården odels
gods, og det er vel dette, som er gått over til Jørgens hus, der blev
oprettet i 1610 og siden innkjøpte endel tidligere odelsgods.
Reinsklosters part er visstnok av det gamle klostergods, da den
er medtatt ved salget til Marcelis, da denne kjøpte godset.
Ved auksjon den 12. november 1790 blev gården solgt for 500
rdl. til opsitteren, Sakarias Johansen, som fikk skjote 14. mars
1791, tgl. 16. august s. å. Siden har den vært brukernes eiendom.
Brukere: I manntallet av 1520 over tiendepenningskatten
opføres 2 skattebønder, nemlig:
Haldor pa Vndhen, som betalte Vi mark og K> mark for jorde
gods, og
Jacop husmand ibidem (sammesteds) om hvem det heter «nichil
habet», d. e. har intet.
Det har altså også på denne tid vært 2 gårder, en større og en
mindre.
I ledingsmanntallet av 1549 står Tørriis paa Binnde mellem
Leirfald og Rosvold. Han betalte 1 pund smør og 4 pund mel i
leding. I skibskattmanntallet av 1559 står Tøris paa Sunde (!) mel
lem Rosvold og Valstad.
Fra begynnelsen av 1600-tallet nevnes stadig 2 opsittere. På
det største bruk var Haldor eller Halvor, som opføres der ennu
i 1640, men må være død ved denne tid; ti i 1645 er enken opsitter
og i 1650 Anders, som tør være kommet til gården ved ekteskap
med enken.
Besetningen på denne eiendom var i 1657 2 hester, 9 naut,
2 geiter, 9 sauer og 2 svin.
Anders har ikke vært der lenge: I 1660 er atter enken opsitter
og i 1665 Amund, som da var 33 år. I 1669 heter opsitteren Ole
Jonsen, og han har vært der ennu i 1680-årene.
Tienden blev i 1669 sått til 1 td. bygg og 2 tdr. havre, ledin
gen Vi rdl. og småtienden 1 ort 8 sk. Skylden blev foreslått nedsatt
til 1 sp., hvilket — som før nevnt — blev tatt tilfølge.

----
614 Bind V
---
Omkring ser gården ut til åha vært brukt under et sam
men med den annen part.
Opsitter på denne var i begynnelsen av 1600-årene enken Ber ei.
Hun eiet K> spand. Så er for 1620 Tomas kommet dit, formo
dentlig ved ekteskap med enken; ti han har også vært eier av
odelsparten.
Efter Tomas er for 1650 kommet Peder Tomassen, utvilsomt
sonnen. Han var i 1665 40 år.
Besetningen på denne part var i 1657 2 hester, 8 naut og
7 sauer.
Matrikuleringskommisjonen av 1669 foreslo eiendommens skyld
nedsatt til 2 ore, hvilket blev tatt tilfolge. Tienden blev sått til
4 skjepper bygg og 1 td. 2 skjepper havre, ledingen 1 ort 8 sk.
og småtienden 1 ort. Der var humlehave.
I 1603 sees Domkirkens sogneprest, mag. Oluf Jakobsen Drejer
å ha stevnet et par menn, fordi de hadde brukt og tilsådd noen
jordstykker på Vinne uten landdrottens tillatelse, men med leilen
dingen, Ole Jonsens, samtykke. Ole forklarte at han nylig var kom
met til gården og hadde liten middel til å drive den. Da ingen
skade skjonnedes å være skjedd, blev de innstevnte frikjent.
Denne Ole kan være den samme, som siden slutten av 1660-
årene hadde brukt den storste av Vinne-gårdene. At han nylig var
kommet til gården, kan bety at han da nettop hadde tatt i bruk også
den minste. Sammensmeltningen av gårdene skulde isåfall skrive
sig omtrent fra denne tid. Men det kan jo også være en helt annen
Ole Jonsen, her er tale om.
I 1699 var iallfall sikkert gårdene sammenslått; opsitteren på
begge parter heter Lars og er utvilsomt samme mann.
Iver Jonsen fikk bygselseddel på hele gården av mag. Chr. Hoff
22. september, tgl. 12. oktober 1700. Han var der ennu i 171 S
under svenskernes innfall og opgir da å ha lidt folgende tap:
Tilsammen 118 rdl.


----
615 Bind V
---
Gården hadde én husmannsplass, Moen; men den var på denne
tid øde. Efter krigen har Iver flyttet til Kvello.
Ved matrikuleringen i 1723 oplyses at gården hadde 1 husmann,
som sådde X vog, skog til gjerde og brenneved, men intet til hus
tømmer. Den betegnes som «letvunden og kornvis». Utseden var
1 bpd. rug, 1 V> td. bygg, 8 tdr. havre og X vog grå erter, avlingen
Vinne, sett fra sydøst 1924. Fot. E. Musum.
20 sommerlass vollhøi og 4 lass ekerhøi og besetningen 2 hester,
5 kyr, 4 ungnaut og 6 sauer. Skylden blev forslått nedsatt 6 mkl.
Opsitter var nu Ole Olsen (visstnok sønn av Ole Estensen Sør
aker). Han døde i 1751. Boets aktiva var bare 89 rdl. 20 sk.;
men så fantes der praktisk talt heller ikke gjeld, så beholdningen
blev 82 rd. 22 sk. Den registrerte besetning var 2 hester, 6 kyr,
6 ungnaut, 6 sauer, 8 geiter og 2 svin.
Der noteres på skiftet efter ham forholdsvis sjeldne ting såsoin
et stenkrus med tinlåk, og vi får vite at hans garderobe var en
gammel sort vadmelskjole med ditto knapper til 1 ort 12 sk., en
rød klædesvest 2 ort, et par skinnbukser 16 sk., en brun klædes
kabuds med sort kierseis opslag 20 sk., en hatt 4 sk. og et par grå
klædes snehoser med hekter 16 sk.
Enken, Brynhild Andersdatter, blev i 1752 gift med Jens Elling
sen Hallem som fikk festeseddel på gården av prost Thode 6 rna"'
tgl. 31. mai 1752. I 1768 bygslet han for 12 sk. årlig avgift et
stykke i Dyrhaugen, som han innhegnet til seter for gården.
Brynhild døde i 1783. På skiftet efter henne registrertes 3
39


----
616 Bind V
---
hester, 9 kyr, 3 ungnaut, 16 geiter, 11 sauer og 2 svin. Aktiva
var 253 r dl. 2 ort og 4 sk. og beholdningen 180 rdl. 2 ort.
Jens giftet sig i 1785 med Else Pedersdatter. Han døde i 1788,
og Else blev samme år gift med Sakarias Johansen Røstad av
Skogn, som så fikk bygselbrev av dr. Haugerup 12. august 1788
tgl. 21. februar 1789. Som for nevnt kjøpte Sakarias gården ved
auksjon i 1790.
Sakarias synes ofte å ha vært i pengevanskeligheter eller a ha
vært vanskelig å få penger av. lallfall er han ofte stevnet for gjeld.
Sin kone tyranniserte han slik at fogden måtte gripe inn og la ham
sette i arrest. Der finnes en skrivelse av 23. mai 1795 fra stiftamt
mannen, hvori denne erkjenner av fogdens skrivelse å være gjort
bekjent 'med, «at Zacharias Johansen Vinne paany har aldeles
tyrannisk og uehristelig behandlet sin kone, Else Pedersdatter».
Skjønt de atter hadde inngått forlik md hinannen, fant han man
nens optreden efter de avholdte forhør «at være altfor yderlig til
oftere aldeles at lade det derved passere», især da henns to brødre
hadde gjort innsigelse, og imidlertid måtte ikke Sakarias løslates
av arresten, da det for konen kunde medføre fare for hennes liv.
Senere sees saken å være oversendt for å behandles ved krigsrett,
da Sakarias var militær. Dens utfall er übekjent.
Ved skjote av 16. august 1796, tgl. s. d., solgte Sakarias gården
for 1990 rdl. til sin søstersønn, Hans Hanssen Rinnan. I skjøtet
kalles han seiv Sakarias Gjeite, så han må vel ha kjøpt eller bygsle!
denne gard.
Han solgte gården allerede i 1799 ved skjote av 6. januar, tgl.
6. juni, for 2000 rdl. til Jon Olsen Willmann, sønn på Forbregd,
og denne hadde den så til i 1810, da han ved skjote av 3. mai, tgl.
2 juni, solgte den for 3700 rdl. til Bertel Jonsen Stor bord og seiv
tok kår bestående av 4 mål åkerland med 12 lass gjødsel og for
til 1 ku. Om 3 år skulde dog dette kår bortfalle uten vederlag.
Bertel har nok hatt vanskeligheter ved å utrede kjøpesummen; ti
han sees i 1812 å være stevnet av Jon Willmann for en del av den.
Jon var gift med Elisabet Hornemann Hagen, datter av Ras
mus Brodersen Hagen på Maritvold. Da de ikke hadde barn,
oprettet de i 1800 gjensidig testamente, hvorefter den ene skulde
arve den annen. Hvis den overlevende inngikk nytt ekteskap, skulde
der til avdødes arvinger utbetales 50 rdl. «af vort ringe bo».
Bertel Jonsen Vinne hadde kausjonert for lensmann Bentsen
og kom derved i uleilighet, idet han fikk et ansvar for denne på
522 spdl. 89 sk., for hvilket beløp der blev gjort eksekusjon hos
ham og tatt utlegg i gården i 1818. I sine bestrebelser for å klare
dette er han visstnok kommet i klørne på Jelstrup, som han sees
å ha hatt gjeldssaker med.

----
617 Bind V
---
Ved skjote av 6. februar, tgl. 7. februar 1821, solgte han Vinne
for 2000 spdl. til Jonas Vestgård på Levanger, og da denne straks
efter dode, gikk gården over til hans svigersonn og eneste arving,
Nils Thalen, som i 1822 skjotet den til Lars Olsen By for 1200
spdl. Skjøtet er dat. 9. august, tgl. 3. oktober.
I 1829 kjøpte Lars Vinne sammen med Ole Nilssen Valstad
eller Rosvold (fra Klæbu) Nedre Vist, som de igjen solgte året
efter. Ole Nilssen kom til Baglan. I 1831 kjøpte Lars Flåtten, som
han hadde til i 1842. Vinne hadde han i 12 år, hvorpå han ved
skjøte av 7. februar, tgl. 8. februar 1834, solgte den for 1400 spdl
til Ole Matssen Jørstad og kjøpte Baglan. Tilslutt kom han til
Bjartnes, som han kjøpte i 1852 og der døde han
Ole Matssen overdrog ved skjøte av 15. mai, tgl. 9 juni 1836
Vinne til Knut Johansen Brustad av Ytterøy for 1200 spdl Fra
denne gikk gården over til Henrik Slvertsen Lyngen ifl skjote av
1847, tgl. s. d., til Elling Olsen Sundby for 1400 spdl
Gården hadde i 1865 en besetning på 3 hester, 10 storfe 19
sauer, 8 geiter og 1 svin og en utsed av Vi td. rug, 2 tdr bygg
15 tdr. havre og 10 tdr. poteter. Der var 2 husmannsplasser Vin'
nesmoen, med et kreaturhold på tilsammen 1 ku, 8 sauer 'os 2
geiter og en utsed av •/. td. bygg, 1% td. havre og td poteter
Efter Elling Olsen, som døde i 1872, overtok den eldste sønn
Olaus Ellingsen, gården ifl. skjøte av 25. november, tgl. 2 desem
ber 1880. Kjøpesummen var 5600 kr. og kår til enken.
I 1875 var besetningen 2 hester over og 1 under 3 år 8 kyr
1 ungnaut, 24 sauer og lam, 9 geiter og kidd og 3 svin og griser
og utseden ft td. rug, 2 tdr. bygg, 16 tdr. havre, V»» td erter
og 12 tdr. poteter. På 2 husmannsplasser føddes 11 sauer 3 geite
og 1 svin og såddes */„ tdr. rug, % tdl , 1% td Q
2 A td. poteter samt anvendtes 4 ruter ti landre rotfrukter Olaus
aV 1 1 9 r!L°n g , enken Hanna eiet £ ården tn 1919 da hu n solgte
den for 19,000 kr. til sønnen Elling Olaussen
Fraskilt part:
Vinnes/noen, gårdsnr. 262, bruksnr. 2, blev fraskilt og skyldsatt
for 1 ort 12 sk. (0,48 mk.) den 6. april, tgl. 11. april 1867, og
av Elling Vinne solgt til Oluf Reinhart Kristiansen for 100 spdf
ved skjøte av 11. april, tgl. 12. april s. å. På eiendommen føddes
i 18755 sauer, 2 geiter og 1 svin og såddes *U td rug V 5 td
bygg, 2 tdr. havre og 4 tdr. poteter. ' '
Martin Anneussen Bakken kjøpte den i 1915 for 2300 kr oo
eier den fremdeles. ' te

----
618 Bind V
---
VALSTAD
Gårdsnr. 263.
Navnet: Uttales: V å'lista. — av wallestad, vnder wallastade
1491 Vallestad 1520, 1530. Walstadt 1559. Walstedt, Wold
stadt 1590. Walstadt 1610. Welsta 1626. Walstad 1664. Wald
stad 1723.
Oldnorsk Vallastabir, sammensetning med valla, genitiv flertall
av vollr = vold. Navnet finnes også i Skedsmo, Nes på Romerike,
Sondre Odalen, Lier, Indre Holmedal, Kinn, Orkedalen og Skatval.
Skylden: Skylden i 1650 var 2 sp. 2 ore 12 mkl., i 1669 nedsatt
til 1 sp. 1 ore 12 mkl., fra 1836 9 dal. 3 ort 21 sk., i 1907 16,57
mk., fordelt på 7 bruk, hvorav:
Bruksnr. 1: Valstad (ostre) — 6,96 mk.
2: Valstad (vestre) — 6,57 »
Eiere: Biskop Torfin av Hamar, som rimeligvis hadde vært
munk i Elgeseter kloster, testamenterte i 1284 2 heldaland i Val
stad, tillikemed 10 mark (sølv) til Elgeseter kloster. Herom heter
det i testamentet:
«Item ad sanctam sedem tveggiæ heldeland terre de Wallin
stadum i Ueradale cum x mare.»
Testamentet, som er utferdiget under biskopens landflyktighet
straks for hans dod, er datert Ter Doest (i Holland) 22. august
1284 og er inntatt i Dipl. Norv. XVII s. 796.
Gården har så rimeligvis tilhort klostret til et godt stykke ut
i 1400-årene, da den ved kjøp eller makeskifte er kommet under
erkestolen, som ifolge Gautes jordebok eiet 3 spand «af Wallestad».
Samtidig eiet den «af Windine b. f. ortug ligger vnder Wallastade»,
altså 1 ortug av Vinne, som lå under Valstad.
De 3 spand blev ved reformasjonen beslaglagt av kronen og
fores i lensregnskapet under «Stiicthenns» gods.
En liten landskyldspart på X> ore tilhorte Stiklestad kirke.
I 1650 var eiendomsforholdet således, (idet gårdens samlede skyld
er nedsatt i 1620-årene):
og bygselretten.
Kronen
2 sp. 2 øre
Stiklestad kirke
% »
Tilsammen 2 sp. 2 øre 12 mkl
og efter avfelningen i 1669:
Kronen 1 sp. 1 ore 6 mkl
Stiklestad kirke 6 »
Tilsammen 1 sp. 1 øre 12 mkl

----
619 Bind V
---
Valstad var blandt de 10 gårder, der som nevnt under Leklem,
i 1659 blev pantsatt til Selius Marcelis, som transporterte pante
retten til et konsortium, hvori blandt andre var sogneprest til Dom
kirken, Søfren Hansen, som beholdt Valstad. Fra ham er den i
1680-årene gått over til fogd Jens Bing og siden i 1600-årene ved
arv til Vincentz Friis.
I 1723 eies gården av Anna sal. Vincentz Friises, og er så ved
arv gått over i studiosus Morten Boysen Friis' besiddelse. Ved
auksjon i dennes dodsbo blev gården i 1746 solgt til opsittereu
Jon Jonsen, og siden har den vært brukernes eiendom.
Brukere: Ifølge manntallet av 1520 over tiendepenningskatten
har Tord pa Vallestad betalt % lod % kvintin sølv og 2 sk. og
1 lod sølv for jordegods. Han må altså ha eiet litt enten i denne
eller en annen gard.
I 1549 har Ånnders betalt 1 slaktnaut og 1 vet mel i landskyld
for 3 spand i Vallestann, og Annders paa Walsta står samme år
for 1 pund smør og 4 pund mel i leding. Og i skibskattmanntallet
for 1559 har vi fremdeles Anders paa Wa/stadt.
I 1590 betalte «Thore Walsta for \H spands leige 10 dl.»
Dette var jo bare halvparten av kronens eiendom i gården, så han
tør ha bygslet resten før. Rimeligvis var han i slekt med den
forrige opsitter, og denne kan ha opgitt en halvpart av gården
for ham.
Sluffer (Siurd) Andersen bygslet gården i 1623 og betalte for
3 spands leie 36 dl. Han har ikke vært der lenger enn til i begyn
nelsen av 1630-årene. I 1631 heter opsitteren Peder Anderssen,
muligens foregåendes bror. Han var der til i begynnelsen av
1660-årene.
Gårdens besetning var i 1657 2 hester, 12 naut, 4 geiter,
8 sauer og 2 svin.
I 1665 heter opsitteren Oluff Oluffsen. Han var da 54 år
gammel og må være død det år; for året efter har enken gården,
og hun var der ennu i 1668. 1669 opføres der en Peder Andersen;
men det er vist den forrige opsitter, hvis navn er anbragt som et
slags kjendemerke på gården, der nu lå øde og formodentlig ikke
har vært i fast bygsel siden Peders tid.
Ved matrikuleringen i 1669 blev skylden foreslått nedsatt til
1 sp. 1 øre 12 mkl, hvilket begrunnes således: «Ligger øde, derfor
ei bedre eragted». Da den er en av de få gårder i Verdalen, for
hvem nedsettelsen blev tatt tilfølge, må den ha vært ansett som
meget dårlig. Rimeligvis har både Oluf og enken brukt den for
avgift uten å ha betalt bygsel.
Tienden blev sått til 1 % td. bygg og 3 tdr. havre, ledingen
3 ort og småtienden 1 % ort. Der var humlehave.

----
620 Bind V
---
I 1671 heter opsitteren Bård. Han har rimeligvis vært der til
1701; ti under 28. juni d. å., tgl. 31. mai 1702, har Anna sal.
Vincentz Friises bygslet gården til Signar (Siurd) Bårdsen, visst
nok foregåendes sønn.
Valstad led meget under krigen i 1718, som rimelig kan være,
da gården lå midt i svenskernes vei. Skaden opføres således:
Skade på skigard, kornstaur
og humlestenger opbrent . . 5 rdl. — sk.
Tilsammen 127 rdl. 48 sk.
Siurd døde i 1719, og sønnen, Ole Siv ertsen, overtok gården.
Ved matrikuleringen i 1723 oplyses at den hadde 1 husmann som
sådde 1 pund, ingen skog uten til gjerde og brenneved, seter 4 mil
fra gården, slett bumark. Den betegnes som «letvunden og tem
melig kornvis». Utseden var % pd. rug 1 % td. bygg, 6 tdr. havre
og Vi pd. erter, avlingen 30 lass høi og 2 lass ekerhøi og besetnin
gen 2 hester, 4 kyr, 3 ungnaut, 3 sauer og 2 geiter.
Ole Sivertsen synes i begynnelsen å ha brukt gården for avgift;
bygselbrev fikk han først 1. juli, tgl. 8. september 1739, av Morten
Boysen Friis.
Ole synes å ha levet i ganske trange kår. På skiftet efter ham
i 1740 registrertes 1 hest, 5 kyr, 5 ungnaut, 4 sauer, 6 geiter og
3 svin. Sildgarn viser at han har drevet sjøen. Der var det år
utsådd 2 tdr. bygg, 8 tdr. havre og 1 pd. grå erter. Innbo og
løsøre blev solgt ved auksjon, hvorved aktiva blev 41 rdl. og
beholdningen 15 rdl. 3 ort 12 sk.
Enken, Susanna Ågesdatter, blev i 1741 gift med enkemann
Jon Jonsen Fikse, som fikk bygselbrev på Valstad av Morten
Boysen Friis 3. august 1745, tgl. 4. mars 1746, og ved auksjon
29. juni 1746 i dennes dødsbo kjøpte Jon gården for 191 rd!.
Han fikk skjøte 30. august, tgl. 3. september s. å.
Jon døde i 1747, og Susanna blev i 1749 gift for tredje gang,
nu med Elling Sevaldsen, sønn av Sevald Sevaldsen Østre Stikle
stad og altså bror av lensmann Ole Lerfald (se stamt. Lein).


----
621 Bind V
---
Under ham blev der velstand på Valstad. I 1768 kjøpte han for
353 rdl. Flåtten og drev som underbruk, og i 1767 en part på
6 mkl. i Risan for 40 rdl.
I Ellings tid brente gården 6 uker for jul 1773 på morgen
parten i sterk vind. Ilden tok straks overhand, så alle hus brente
ned i løpet av 2 å 3 timer. Der strøk med 3 stuer, 2 stabbur.
3 fjøs, 2 staller, låve og svinehus, hvori 3 svin innebrente. Endel
uniformeffekter strøk også med.
Susanna Ågesdatter døde i 1776, 97 år gammel. På skiftet
efter henne registrertes sølvtøi for 7 rdl., en besetning på 3 hester
og 1 føl, 13 kyr, 13 ungnaut, 16 sauer, 10 geiter og 3 svin.
Valstad blev verdsatt til 500 rdl., hvilket skifteforvalteren ansa
for altfor lavt og derfor forhoiet til 600 rdl. Flåtten verdsattes
til 300 rdl. og de 6 mkl. i Risan til 6 rdl. Boets aktiva blev
1149 rdl. 3 ort 2 sk. og beholdningen 752 rdl. 1 ort 3 sk.
Elling utløste nu sine medarvinger, som var Susannas barn av
første ekteskap; med sine to siste menn hadde hun ingen. Ved
skjøte av 15. august 1776 blev han eier av hele gården for 300
rdl., som han lånte av sin steddatters mann, Peder Ellingsen Øvre
Stiklestad. Flåtten var på skiftet efter Susanna utlagt til Meincke
for en pantobligasjon på 200 rdl., som Elling senere innfridde.
Elling giftet sig i 1777 med Beret Halvorsdatter. Lunden, med
hvem han arvet en part i denne gard.
Da Elling Sevaldsen døde i 1782 var Valstad steget betydelig
i verdi. På skiftet efter ham verdsatte taksasjonsmennene den rik
tignok bare til 600 rdl.; men herimot protesterte formynderne,
Ole Stiklestad og Sevald By, idet de påstod at gården var fullkom
men verd 1800 (vistnok skrivefeil for 800), hvilken sum de erklærte
gjerne å ville gi for den, «ifald de behøvede gaard». Efter dette
fant skifteforvalteren det for godt å føre den boet til inntekt med
800 rdl. Aktiva blev 1550 rdl. 2 ort og passiva 742 rdl. 3 ort
4 sk., hvoriblandt en obligasjon til Must på 200 og til Peder Stikle
stad på 300 rdl.
Besetningen, registrert ved dette skifte, var 3 hester, 1 unghest
og 1 føl, 9 kyr, 6 ungnaut og 9 sauer.
Enken, Beret Halvorsdatter, blev i 1783 gift med Lars Sivertsen
V ester Gudding, som døde allerede i 1789. Ved skiftet efter ham
noteres forskjellige ting, som tyder på en større velstand og et
mere fremskredent jordbruk enn sedvanlig, således en enetasjes
kakelovn i dagligstuen til 16 rdl. og en mindre i sengestuen til
6 rdl., 2 ploger med jernveltefjel å 1 rdl., en jernharv til 10 or*
og en gammel lignende til 2 ort. Besetningen var omtrent som
ved forrige skifte. Boets halvpart i Valsatt verdsattes til 480 rdl.,
i Flåtten 180 rdl., i Risan 1 rdl. 3 ort 4 sk. og i Vester Sundby

----
622 Bind V
---
eller Lunden 49 rdl. 20 sk. Aktiva var 1172 rdl. 1 ort 20 sk. og
beholdningen 379 rdl. 1 ort 6 sk.
Beret blev så i 1790 gift for tredje gang, nu med Elling Nilssen
Vist. I hans tid blev der i 1797 inngått et forlik angående den
utmark, som var felles for Valstad og Risan. Ellev Olsen Risan
hadde innlagt et stykke av denne utmark under sin gard og latt
det inngjerde. Dette gjerde måtte han efter Ellings forlangende
flytte til de gamle merker. Videre blev de enige om ikke å hugge
mere i den felles skog enn nettop til gårdens fornodenhet.
Ole Olsen Stiklestad lot i 1792 som formynder lyse odelsrett til
Valstad og Flåtten på Beret Ellingsdatter Valstads vegne. Hun
blev siden gift med Ole Sevaldsen, som i 1801 kjøpte Flåtten
Denne gard hadde hittil vært underbruk under Valstad.
Med Elling Nilssen Valstad gikk det i årenes løp sterkt tilbake.
Han synes nok på sitt vis å ha vært en meget foretagsom mann.
som f. eks. har drevet adskillig med forretninger, både kreatur
handel og kornhandel — et par prosesser i den anledning og noen
bøter han er idomt, viser riktignok at han ikke alltid har holdt
sig innenfor de rette grenser for virksomheten og heller ikke alltid
tatt det så nøie med forpliktelsene — men han har nok i adskillig
grad vært, hvad prokurator Belbo betegnet ham som på skiftet på
Trones, en «rabulist». Dessuten synes han å ha ligget under for
en hang til det sterke, hvilket endog førte til at han engang under
en tur fra Levanger gikk los på sin voksne stedsønn med kniv,
skjont der ikke var noe uvennskap mellem dem. Dommen for
dette, som gikk ut på en stor bot, nevner da også «hans almindelig
viste hang til drik».
Under alt dette har han jevnlig vært i pengevanskeligheter og
har vel tapt interessen for gardsbruket. Han kom i gjeld til pro
prietær Henrik Krenkel Jelstrup, og denne lot den 16. april 1818
avholde eksekusjonsforretning, hvorved han fikk utlegg i Valstad,
og Elling måtte forplikte sig til ikke å utstede noe skjote eller
kjøpekontrakt, før Jelstrup hadde fått sitt tilgodehavende. Elling
hadde for dette år forpaktet gården til stedsonnen Elling Larsscn
og svigersonnen, Anders Olsen, mot å få halvparten av avlingen.
Den 31. oktober 1819 blev de.r efter Jelstrups forlangende
avholdt auksjon over gården, hvorved den blev opropt for den ved
eksekusjonsforretningen satte takst 4000 spdl.; men hoieste bud
blev kun 1608 spdl., avgitt ved Ole Pedersen Lerfald på vegne
av hans brødre, Ole Pedersen den yngre og Peder Pedersen, som
fikk skjote 15. april, tgl. 3 juni 1819. Elling Nilssen hadde ved
kontrakt av 28. oktober 1818 sikret sig et kår på 20 vog eller
4 tdr. bygg og 24 vog eller 6 tdr. havre, en åker, Fjøsåkeren,
samt Svedjan, tilsammen ca. 20 mål, og en liten trø, Asphaugen,

----
623 Bind V
---
dessuten for til 2 kyr og 6 småfe samt 16 lass gjødsel til poteter.
Han døde som kårmann på Valstad i 1822. Lite hadde han da
igjen av sin tidligere velstand, nemlig ialt 237 spdl. 4 ort 12 sk.,
hvorav 80 spdl. var taksten for de 6 mkl. i Risan og 115 spdl.
4 ort 13 sk. Johan Olsen Lundens gjeld til ham. Beholdningen
blev 175 spdl. 2 ort 3 sk. Enken Beret dode i 1832.
Ved skjote av 15. august, tgl. 16. august 1820, solgte Peder
Pedersen Valstad sin halvdel av gården til Ole Nilssen Øle av
Melhus for 800 spdl., og to år efter salgte også Ole Pedersen sin
halvdel til samme for 750 spdl. Skjotet er av 16. april, tgl. 3.
oktober 1822.
Ole Nilssen hadde nu hele gården til i 1827. Ved skjoter dat.
og tgl. 15. august dette år, solgte han den ene halvpart til Jens
Jenssen Fossum og den annen til Anfinn Olsen Haugen, begge
fra Støren. Kjøpesummen for hver part var 800 spdl. Fra den
tid har det vært 2 Valstad-gårder.
VALSTAD ØSTRE
Gårdsnr. 263, bruksnr. 1.
Efter Jens Jenssen, som døde i 1863, overtok sønnen Peter
Jenssen gården for 900 spdl. ifl. skjøte av 3. juli, tgl. 16. juli 1866,
fra enken og arvingene efter Jens. Enken fikk kår.
I Jens Jenssens tid var der inngått en overenskomst mellem
eierne av de to Valstad-gårder om delingen av Nordmarken, som
hittil hadde vært felles. Den er av 11. juli 1850, tgl. 2. juli 1867.
Gården hadde i 1865 en besetning på 2 hester, 5 kyr, 16 sauer
og 2 svin, og utseden var Va td. rug, 1 td. bygg, 8 tdr. havre
og 10 tdr. poteter. Der var 2 husmannsplassen
1: Valstadsvedjan. 2: Råen.
Disse hadde tilsammen 2 kyr, 6 sauer og 2 geiter og en utsed
av 3 /8 td. bygg, 2 X A td. havre og 6 tdr. poteter.
Peter Jenssen overdrog allerede ved skjøte av 23. juli, tgl.
11. oktober 1866, gården til Ottar Nikolai Knutsen for 900 spdl.
Denne hadde den heller ikke lenge, idet han solgte den til Hans
Peter Jonsen, Sende, som dog ikke har hatt tinglest hjemmel på den.
I 1875 var besetningen 2 hester over 3 år, 4 kyr, 1 ungnaut,
13 sauer og lam og 2 svin og utseden Vi td. rug, 2 tdr. bygg,
8 tdr. havre, Ve td. erter og 10 tdr. poteter. På de 2 husmanns
plasser føddes 1 ku, 8 sauer og 4 geiter og såddes 1 td. bygg,
IXA1 X A td. havre, '/ib td. erter og 8 tdr. poteter.
Ved skjøte av 2. mai, tgl. 3. mai 1881, blev gården solgt til
Peder Ellingsen Rinnan for 6800 kr. Ottar Knutsen utstedte skjøtet.

----
624 Bind V
---
Peder solgte den til Ole Jonassen Rein, som imidlertid ennu
ikke hadde fått skjote på den, da han i slutten av 1888 dode i
Amerika. Skjote blev forst utstedt til boet den 25. mai, tgl. 2. juni
1892, og på skiftet fikk enken, Berntine Pedersdatter, hjemmelsbrcv
på den for 5500 kr. den 3. september, tgl. 16. september 1892.
Hosten 1893 kjopte Ole Kristoffersen Lennes gården, da han
Valstad østre.
Fot. E. Musum.
hadde mistet sin eiendom, Lennes ved utraset. Ole solgte den
i 1906 til sønnen Gustav Olsen for 7000 kr. og kår. Gustav eier
den fremdeles.
VALSTAD VESTRE
Gårdsnr. 263, bruksnr. 2.
Denne gard var den halvpart, som Anfin Olsen kjøpte. Ved
skifte i 1827 efter hans hustru, Anne Evensdatter, oplyses beset
ningen å være 2 hester, 4 kyr, 9 sauer og 2 svin. Gården blev
verdsatt til 750 spdl., hvorav skogen 50, og der var pantegjeld
på den til et beløp av 600 spdl. Boets aktiva var 1006 spdl. 2 ort
4 sk. og beholdningen 311 spdl. 14 sk. Utseden var 10 —11 tdr.
korn og 4 —5 tdr. poteter.
I de følgende år synes det snarest åha gktt tilbake: I 1842
avholdtes skifte efter hans annen hustru, Ingrid Pedersdatter, som
var søster av konen til Jens på den annen Valstad-gård. Ved dette
blev gårdens takst bare 650 spdl., aktiva 820 spdl. 4 ort 20 sk.
og beholdningen 134 spdl. 1 ort 2 sk. Det oplyses samtidig at


----
625 Bind V
---
der på gården årlig utsåes 1 td. bygg, 7 tdr. havre og 6 tdr.
poteter og fodes 1 hest, 6 storfe og 8 småfe.
På skifte efter Anfin Olsen i 1851 fikk Jakob Johannessen
Lyng hjemmelsbrev på gården 4. oktober, tgl. 0. oktober 1851.
Han overdrog den ved skjote, dat. og tgl. 17. oktober 1856, til
Peter Iver Pedersen av Skogn for 1000 spdl.
Fot. E. Musum.
Valstad vestre.
Gården hadde i 1865 en besetning på 1 hest, 4 kyr, 10 sauer
og 2 svin, og utseden var Vs td. rug, 1 td. bygg, 7 tdr. havre og
8 tdr. poteter. Der var 3 husmannsplasser:
I—2:1 —2: Valstadsvedjan. 3: Valstadmoen.
Disse hadde et husdyrhold på tilsammen 4 kyr, 13 sauer og
I svin og en utsed av % tdr. bygg, 2 1 / 4 td. havre og 8 tdr. poteter.
I 1875 var besetningen 2 hester over 3 år, 4 kyr, 2 ungnaut,
I 1 sauer og lam og 2 svin og utseden 1 td. bygg, 7 tdr. havre
og 9 tdr. poteter. På de 3 husmannsplasser føddes 3 kyr, 19 sauer,
3 geiter og 2 svin og såddes 13 | 2 o tdr. bygg, 3 tdr. havre og
td. poteter.
Ved skjøte av 11. april, tgl. 25. april 1893, overdrog Peter
gården til sønnen Sefanias for 4800 kr. (heri løsøre for 1700 kr.)
og kår. Sefanias solgte gården i 1922 til sin svoger Ole Olsen
Bye for 48,000 kr.
F ras kilte par ter:
Sldtsveet, gårdsnr. 263, bruksnr. 3, blev fraskilt Valstad østre
og skyldsatt for 1 ort 7 sk. (0,44 mk.) den 7. mai 1868, avhjemlet


----
626 Bind V
---
3. februar 1869, og av Ottar Knutsen solgt til Siv ert Olsen Risan
vald for 100 spdl. ved skjøte dat. og tgl. 1. februar 1871. Kjøperen
og fremtidige eiere skulde ha rett til havning i Valstads utmark
og til i denne å ta myr og tuer etc. samt til havning i seteren mot
en årlig godtgjørelse av 4 sk. pr. ku.
I 1879 solgte Sivert eiendommen til pleiesønnen Anton Kristian.
Han solgte i 1917 til Einar Berntsen, og Johannes Gudding kjøpte
gården av ham i 1922, og eier den fremdeles.
Valstadmoen, gårdsnr. 263, bruksnr. 4, blev fraskilt Valstad
vestre og skyldsatt for 1 ort 13 sk. (0,52 mk.) den 6. mai, tgl. 19.
juni 1893, hvorefter Sefanias Valstad solgte parten til Peder Peder
sen Reinsvald for 990 kr. ved skjøte av 17. juni, tgl. 20. juni 1893.
Peder solgte den til Ole Johannessen og denne igjen til Johannes
Pedersen Valset. I 1918 blev den solgt til Søren Valstad, som
igjen solgte den for 7000 kr. til Søren Valstad som nu er eier.
BY
Gårdsnr. 264, 265.
Navnet: Uttales: by. — i By 1313, 1325. af By, Myklaby
1430. af By. 1491. By 1520, 1530. By 1559. Bye, Lillebye
1590. Bye 1626, 1664. Øster Bye, Norder Bye 1723.
Hankjønnsordet Byr = gard.
Skylden: I 1590-årene og utover til 1640 har den hele gards
skyld vært 6 sp. 1 øre. I 1650 var By 2 gårder, hver på 3 spand:
i 1790-årene var gårdene en tid (10 år?) avfelt ti lhalvparten.
Fra 1836 var skylden for
Nordre By 10 dal. 2 ort 17 sk.
Søndre By 10 » 3 » 1 »
I 1844 blev Nordre By avfelt til 10 dal. 1 ort 17 sk og
Søndre By til 10 dal. 2 ort 1 sk. I 1907 var skylden for By
nordre, gårdsnr. 264, mk. 16,66, fordelt på 4 bruk, hvorav
bruksnr. 1, By nordre vestre mk. 8,11 og bruksnr 2, By nordre
østre mk. 6.75.
By søndre, gårdsnr. 265 skyldte mk. 21,47, fordelt på 6 bruk,
hvorav bruksnr. 1, By søndre, mk. 12,00 og bruksnr 3, Bv
vestre, mk. 7,24.
Eiere: I middelalderen tilhørte By erkestolens gods. Av Aslak
Bolts jordebok sees at 15 øresbol av Høiloen sammen med I
markebol og 9 pund korn i Myklaby (d. e. Store By) i hans tid
var bygslet for 2 mark eller 5 sp. 1 øre. Vi har her et godt
eksempel på den store nedgang i skyld, som vel vesentlig skyldes

----
627 Bind V
---
svartedauen. Disse 5 sp. 1 øre tilhørte erkestolen helt til reforma
sjonen. (Ifølge erkebiskop Olavs jordebok var dessuten 1 øre i
gården krongods, mon Byna?).
Da kronen ved reformasjonen beslagla erkebispegodset, blev
hele gården krongods.
Ved en auksjon over krongods i 1754 blev Nordre By solgi
for 486 rdl. til generalauditør Lars Kierulf, som fikk skjote 22.
april 1755, tgl. 6. september s. å. Kierulf overdrog den ved
skjote av 7. mai 1755, tgl. 6. september s. å til opsitteren Iver
Jonsen
Østre eller Sondre By solgtes ved samme auksjon for 261
rdl. til Jon Anderssen By. Han fikk skjote 31. desember 1754,
tgl. 4. mars 1755.
Siden har gårdene vært brukernes eiendom.
Brukere: Hide ißy var i 1325 med og skiftet Lyng mellem
Sigurd Jonsson og Vigleik Aslakssøn. (Se Lyng). Han er den
forste opsitter på gården hvis navn kjennes.
Ifølge manntalelt av 1520 over tiendepenningskatten har Gui
torm j By betalt 6 lod sølv og 1 lod sølv for jordegods og 1 lod
sølv for «barnepenning»; han har altså både vært jordeier og
hatt forvaltning av umyndiges midler.
Guttorm er opført under Stiklestad sogn, og der nevnes ikke
flere skattebønder på By; men det er dog tydelig at Aslak Bolts
jordebok, som nevner et «Myklaby», at det allerede på hans tid
må ha vært mere enn én gard.
Ifølge Steinviksholms lensregnskap for 1549 har Thorris betalt
1 slaktnaut, 1 spand smør, 1 vet mel og 8 vog malt i landskyld
for 5 sp. 1 øre i Byenn, Stiichtenns gods; og Joenn har betalt
2 vog mel for 1 øre i Byenn, kronens gods. Da har der altså
vært 2 gårder. Og Thorris paa Byenn står samme år for 2 pund
smør og 2 I A vog mel i leding.
I skibskattmanntallet av 1559 har vi Mariitte paa By.
Navnene Jon og Tørris går igjen på By også i 1600- og
1700-tallet, så det er rimeligvis samme familie, som har vært
der hele tiden.
Fra omkring 1600 kan vi følge opsitterrekken på begge gårder.
SØNDRE BY
Gårdsnr. 265.
Anders het opsitteren på denne gard til over midten av 1640-
årene. Efter ham kom sønnen Tørris i 1653, efter at enken
Solveig Eriksdatter, hadde brukt gården noen år. Herom heter
det:

----
628 Bind V
---
«Tøris Andersen festet en dyrlagt gaard Bye, 3 sp., som hans
moder, Solluj Eriksd. for hendes alders og skrobeligheds skyld
for ham godvillig afstod. Pr. sp. 15 rdl. = 45 rdl.»
Gårdens besetning var 1657 1 hest, 13 naut, 3 geiter og
9 sauer.
Torris var i 1666 57 år gammel. Hjemme var to sonner,
Anders og Jon, henholdsvis 5 og 2 år.
Ved matrikuleringen i 1669 opfores By under ét nummer,
men med to opsittere, Anders Olsen og Torris Anderssen. Tien
den sattes til 4 tdr. bygg og 6 tdr. havre, ledingen 2 rdl. og
småtienden 1 rdl. Der var humlehave. Skylden blev foreslått
nedsatt til 4 spann.
Torris har vært på gården til omkring 1690.
I 1705 bygslet Jon Toresen gården. Han var sonn av den
forrige opsitter (Tore og Torris er samme navn). Jon fikk den
for halv bygsel, 15 rdl., ifolge de sessionsdeputertes resolusjon
av 15. oktober 1705. Der hadde da vært to på hinannen følgende
misvekstår på gården, det siste et frostår og grønnår. Jon fikk
gården så billig i henhold til en kongelig forordning om å bygsle
garde til dem, som hadde stått i kongens tjeneste, og fordi" den
ellers «i disse vanskelige tider kunde komme til å ligge ode». Jons
mor hadde i de siste år brukt gården, men var nu død.
Ved svenskenes innfall i 1718 opgis tapet for denne gard
således:
Tilsammen 155 rdl
Svenskene hadde i erstatning betalt 9 rdl., som de tok igjen,
da de på tilbaketoget brandskattet bygden.
Jon Torrissen døde i 1722, 59% år gammel, og samme år
kom Jon Anderssen til gården som leilending.
Ved matrikuleringen i 1723 oplyses om gården, som nu kalles
Øster Bye, at den har skog alene til gjerdsel og brenneved, seter


----
629 Bind V
---
1 mil borte, ringe bumark og en fjellslette, hvorav svartes 6 sk.
årlig. Den betegnes som «maadelig letvunden og temmelig vis
til korn». Utseden var 1 pd. grå erter, 2 tdr. bygg og 9 tdr.
havre, avlingen 32 sommerlass vollhoi og 6 lass ekerhoi og
besetningen 2 hester, 8 kyr, 3 ungnaut, 10 sauer og 4 geitei.
Skylden blev foreslått nedsatt med hele 1 ore 12 mkl., idet koui-
By søndre, sett fra syd 1930. Fot. 0. Snekkermo.
misjonen henholdt sig til sine bemerkninger under Øster Ydsc,
«eftersom dette med samme nr. udi alle maader har lige beskaf
fenhed.»
Ved skifte i 1739 efter Jon Anderssens første hustru, Ingeborg
Iversdatter, var boets aktiva 117 rdl. 3 ort 10 sk. og beholdningen
84 rdl. 2 ort 20 sk. Der registrertes en besetning på 4 hester,
9 kyr, 9 ungnaut, 8 geiter, 9 sauer og 3 svin. Efter tiendeangi
velsen beregnedes boets gjenværende °/io av avlingen til 13K> id.
bygg og 45 tdr. havre, hvorefter altså hele avlingen skulde være
15 tdr. bygg og 50 tdr. havre. Går vi ut fra samme utsed som i
1723, skulde altså foldrikheten være 1 1 A for bygg, 5X> for havre.
Som før nevnt kjøpte Jon Anderssen gården ved auksjon i 1754
for 261 rdl. Han lånte 160 rdl. til kjøpet av kancelliråd Henrik
Angell.
Jon sees i 1754 å være stevnet tillikemed Iver By og Nils
Høiloen for å ha tilegnet sig en seter på Skogns område (ved
Færsvannet). De blev dømt til å frivike denne.
Jon Anderssen døde i 1759. Der var da en noe mindre beset
ning enn i 1739, nemlig 2 hester og 1 føl, 7 kyr, 7 ungnaut,


----
630 Bind V
---
6 sauer, 15 geiter og 4 svin. Gården blev tatt til inntekt for den
sum, Jon hadde betalt for den, og heftelsen 160 rdl. hvilte uav
kortet på den. Aktiva blev 414 rdl. 1 ort 14 sk. og beholdningen
142 rdl. 2 ort 14 sk.
Enken, Elen Henriksdatter Auglen, blev i 1769, 57 år gammel,
gift med Lars Olsen Høiloen. I hans tid blev det en viss velstand
på gården. Verdien steg så betydelig at da takstmennene ved
skiftet efter Elen i 1774 verdsatte gården til 500 rdl., fant soren
skriveren denne takst alt for lav og satte den uten videre op i
660; men heftelsene var riktignok også steget til 300 rdl. Aktiva
blev således 892 rdl. 1 ort 6 sk. og beholdningen 519 rdl. 3 ort
16 sk. Av besetning var der 2 hester (hvoriblandt dragonhesten,
verdsatt til 30 rdl.), 3 foll, 7 kyr, 8 ungnaut, 21 sauer, 22 geiter
og 2 svin. Et solvbeger til 3 rdl. fantes blandt boets eiendeler.
Det stadige stridsspørsmål mellem eierne av By, Berg, Kjæran,
Flåtten og Baglan om havneretten på Fætten og kreaturveien dit
holdtes gående det meste av Lars' tid og holdt disse naboer i stadig
uvennskap, som kulminerte i at Sevald Berg prylte Lars By ute
ved Rostadgrinden. Dette er nærmere omtalt under Berg.
Lars solgte i 1774 gården til eieren av Nordre By, Sevald Olsen,
som var gift med hans steddatter, Ingeborg Jonsdatter. Begge
By-gårdene blev således samlet på én hand og drevet under ét
bruk i henved 40 år, nemlig i Sevald Olsens og hans sonn, Iver
Sevaldsens tid. Dette er nærmere omtalt under Nordre By.
Da Jon Olsen Holmsveet i 1819 ved auksjon var kommet i
besiddelse av gårdene og samme år solgt Nordre By til Iver
Eliassen, beholdt han seiv Sondre By, som altså fra nu av atter
var selvstendig bruk.
Jon Olsen delte Sondre By i to, idet han i 1820 skjotet halv
parten av gården til Lars Olsen Bleke av Melhus for 1000 spdl.
Den halvpart han seiv beholdt, er
BY SØNDRE
Allerede våren 1821 solgte Jon Olsen denne gard til Didrik
Lien av Holtålen; men skjote er visstnok aldri blitt utstedt. Didrik,
som var fodt omkring 1772, hadde en tid vært lensmann i Ålen,
men var blitt avsatt fra bestillingen. Det heter at han hisset op
folk til opsetsighet ved veibygningen (1808 eller 09). Ifolge tradi
sjonen måtte der kjores op med kanoner for å få folk til å arbeide.
Didrik skal også ha hatt tilboielighet til drikk og slagsmål.
Kjopet av By har han nok ikke maktet. lallfall har han gjort
vanskeligheter med betalingen av kjopesummen, hvorefter Jon
under 13. november 1821 lot gjore arrestforretning i endel avling
og losore. Så blev det prosess. Jon saksokte ham til betaling av

----
631 Bind V
---
480 spdl., som resterte på kjøpesummen, samt til å innfri den på
eiendommen hvilende pantegjeld, 500 spdl. Didriks innsigelse gikk
ut på at Jon hadde solgt ham gården fri for odel og innestått for
übehageligheter herav; men denne betingelse var ikke opfylt, da
odelspretendent alt hadde meldt sig og bl. a. forbudt videre utbe
ling til Jon. De 500 spdl. pantegjeld til Hans Brun i Trondhjem
var stipulert i rede solv, mens Jon bare hadde tilkjennegitt fordrin
gen som 500 norske speciedaler. Endelig hadde Jon lovet å innestå
for at pantegjelden skulde bli stående og at kirkekjopet medfulgte
m. m., samt at Jon skulde drive gården i 1821, men Didrik ha
halvparten av avlingen.
Dom fait 11. januar 1823. Det fantes bevist at Jon hadde inne
stått for odelskrav; men på den annen side var det ikke blitt bevist
at noen odelsmann fantes, langt mindre at han alt skulde ha meldt
sig eller forbudt utbetaling. (Dette er dog ikke helt riktig, ti den
5. desember 1822 hadde Iver Sevaldsen By på sønnen Sevalds
vegne latt tinglese odelslysning til hele Nordre og sondre By;
men da var formodentlig sakens behandling avsluttet). Innsigel
sen fantes altså for tidlig fremsatt.
At Jon hadde lovet å innestå for at pantegjelden skulde bli
stående, var riktig nok, «hvor urimelig det end synes»; men det
fantes ikke bevist at den var opsagt og uleilighet derved forårsaket.
At kirkekjøpet medfulgte, fantes bevist, derimot ikke anførslene om
gårdens drift og avlingens deling.
Resultatet blev, at arrestforretningen av 13. november 1821
blev oprettholdt.
Men Didrik betalte ikke de 480 spdl. som restet på kjøpesum
men, hvorfor Jon (som nu var flyttet til Balgård) i 1825 lot
avholde eksekusjon i gården og ved tvangsauksjon den 20. august
s. å. tok den tilbake for 663 spdl.
Den følgende vinter opkom der ildløs hos naboen, og ved
denne leilighet brente også Jons hus på et kornstål nær. Der
blev reddet 2 hester, 8 storfe og 8 sauer, alt det øvrige strøk med.
1 mars samme vinter døde Jon, som imidlertid hadde tatt ophold
på Søråker. Han døde 5. mars 1826 og blev begravet samme dag
som han skulde hatt bryllup. Boet var fallitt. By blev solgt ved
auksjon for 575 spdl. 2 ort 12 sk., hvorved aktiva blev 814 spdl.
2 ort 9 sk., men gjeld og omkostninger beløp sig til 1128 spdl.
4 ort 4 sk. Jon hadde ifl. kgl. bevilling av 20. juli 1820 sittet
i uskiftet bo efter sin hustru, Ingeborg Olsdatter.
Ole Nilssen Rosvold fikk auksjonsskjøte på gården den 18.
august 1827, tgl. 15. oktober s. å. Han solgte den atter ved skjøie
av 30. april, tgl. 6. mai 1830, til Rasmus Olsen Jørstad av Ytterøy
for 815 spdl. Dette var for dyrt, og Rasmus klarte ikke sine for

----
632 Bind V
---
pliktelser, hvorfor gården den 11. mars 1833 blev solgt ved tvangs
auksjon efter rekvisisjon av proprietær Jelstrup. Halvor Kvammen
av Strinden fikk tilslaget for 630 spdl. Budet var gjort for Peder
Halvorsen Kvammen og Peder Olsen Vold, begge av Strinda, og
disse fikk auksjonsskjøte 12. august, tgl. 17. august 1833. De
overdrog den allerede samme år til Kristofer Kristensen Berg for
700 spdl. (Skjote 13. august, tgl. 17. august 1833).
Kristofer skjotet under 17. august 1837, tgl. s. d., gården til
Gullik Pedersen Rosvold for 600 spdl. Dette var vel nærmest en
byttehandel; ti ved skjote av 7. februar 1638, tgl. s. d., har Gullik
overdratt Rosvold til Kristofer for 1000 spdl.
Gullik hadde nu gården til 1840. Da solgte han den ved
skjote av 14. mars, tgl. 9. april, til Peder Jonsen Lyngen. Denne
solgte den for 800 spdl. ved skjote av 8. november, tgl. 12. desem
ber 1844, til Georg Fredrik Kjeldseth, som siden 1834 hadde eiet
By mellem, og således blev det gamle Sondre By atter samlet til
Samme host som Kjeldseth var blitt eier av hele gården, fikk
han den avfelt ved forretning av 21. oktober 1844. Det blev da
oplyst at elven i de siste 20 år hadde tatt 25 mål, og skylden blev
derfor nedsatt til 10 dal. 2 ort 1 sk.
I 1865 kalles gården By øvre. Den hadde da en besetning pa
4 hester, 12 storfe, 14 sauer, 7 geiter og 4 svin, og utseden var
a s td. rug, 2 tdr. bygg, 14 tdr. havre og 10 tdr. poteter. Der
var 7 husmannsplasser:
1: Smedbakken. 2—3: Storøren. 4—5: Moen. 6: Myrbakken.
7: Byvaldet.
Kun 5 av disse står opført med besetning og utsed. De hadde
tilsammen et kreaturhold på 3 kyr, 13 sauer, 3 geiter og 2 svin
og en utsed av 1 td. bygg, 3% tdr. havre og 12% tdr. poteter.
' Efter Georg Fredrik Kjeldset overtok hans eldste sonn Martin
Fredrik gården. Han fikk skjote av sine medarvinger 5. desember
1888, tglé. 8. januar 1889, men hadde da drevet gården i flere år
sammen med svogeren Ottar Knutsen. Kjøpesummen var 3000 kr.,
hvorav for innbo og løsøre 1200 kr. Partene Lysaker og Storøren
var da frasolgt.
I 1875 hadde gården, som da kalles By søndre og vestre, en
besetning på 2 hester over og 2 under 3 år, 2 okser, 11 kyr, 2 ung
naut og kalver, 25 sauer og lam, 12 geiter og kidd og 4 svin og
griser; utseden var Ys td. hvete, % td. rug, 2 tdr. bygg, 15 tdr
havre, '/u td. erter og 10 tdr. poteter, dessuten anvendtes % mal
til andre rotfrukter. På 8 husmannsplasser føddes 4 kyr, 1 ung
naut, 22 sauer, 11 geiter og 2 svin og såddes IVs tdr. bygg, 4 tdr.
havre, */« td. erter og 17% tdr. poteter. Enken efter Martin
Fredrik eier nu gården.

----
633 Bind V
---
Fraskilte parte:
Lysaker, gårdsnr. 265, bruksnr. 2, skyld mk. 0,43.
Eeiendommen er fraskilt den samlede gard By sondre og vestre
ved skyldsetningsforretning av 9. august, tgl. 14. august 1872,
skyldsatt for 1 ort 1 sk. og av Georg Fr. Kjeldset solgt for 100
spdl. til kirkesanger Erik Andreas Larssen. (Skjote 20 desember
1872, tgl. 24. april 1873). Den hadde i 1875 en besetning på 1 ku,
1 ungnaut, 2 sauer, 2 geiter og 1 svin, og utseden var Vs td. bygg'
2 4 td. havre, 3 skålpund gressfro og 3 tdr. poteter. Aksel Larsen
på Flåtten eide derefter gården.
Storøren, gårdsnr. 265, bruksnr. 4, skyld mk. 0,60.
Fraskilt ved skyldsetning 13. august, tgl. 14. august 1888
skyldsatt for 1 ort 11 sk. og av Georg Fr. Kjeldsets arvinger solgt
til Elias Eliassen for 1000 kr. (Skjote 5. desember 1888 tgl 8
januar 1889). Eies nu av Elisæus Eliassen Bye
BY MELLEM
Den halvpart av Sondre By, som Jon Olsen ved skjote av 16
august 1820, tgl. s. d., solgte til Lars Olsen Bleke av Melhus for
1000 spdl., blev kalt Mellem By. Lars hadde den i 5 år, idet han
ved skjote av 2. november, tgl. 4. november 1825, overdrog den til
Ole Mikkelsen Re/tan av Holtålen for 800 spdl oa altså tapte
adskillig på den. 6 l
I 1834 overdrog Ole gården til sin svigersonn, Georg Fredrik
Kjeldseth av Ytteroy for 500 spdl. og et kår på 3 tdr bygg 6 tdr
havre, % td. rug, % td. erter, 9 tdr. poteter, l A vog klamret lin
samt for til 2 kyr og 4 småfe. Skjotet er tgl. 16 august 1834
Ved en påtegning av 14. august 1835 på kårkontrakten erklærte
Ole Mikkelsen at han intet hadde hevet av dette kår, men gått
tilbords med og erholdt alt hvad han og hustru trengte av sviger
sonnen, og at det skulde vedbli på samme måte, så lenge Kjeld
seth eiet gården. Kårforpliktelsen skulde forst tre i kraft, når en
annen kjopte den. Ved tinglesningen protesterte Didrik Lien, som
til samme ting hadde påstevnt en gjeldsak mot Ole Mikkelsen, idet
han påstod at dette arrangement oiensynlig var truffet for å unddra
kåret fra Oles kreditorer, hvilket vel kanskje også var tilfellet. Imid
lertid kom der et forlik istand mellem Didrik Lien på den ene side
og Ole Mikkelsen og Kjeldseth på den annen, hvorefter Ole måtte
forplikte sig til å levere av kåret all ydelse av korn, poteter og lin
til avdrag på sin gjeld til Didrik ifi. dom. Ydelsen skulde verd
settes av uvillige menn.
Som før nevnt, kjøpte Kjeldseth i 1844 også den annen halvdel
av Søndre By, hvorved den oprindelige gard atter blev samlet.

----
634 Bind V
---
NORDRE BY
Gårdsnr. 264.
Oluf het opsitteren på denne gard i begynnelsen av 1600-tallet;
han var der til i begynnelsen av 1620 årene. I 1630-årene brukte
enken den.
Fra 1637 hadde sonnen, Jon Olsen, gården. Han bygslet først
2 spand; i 1656, da moren var død, bygslet han det resterende
spand. Herom er notert i lensregnskapet:
1637: «Jon Olufs. sted og fest 2 sp. i Bye, som moderen for
ham oplod — er uden lotter og lunder, gav 24 rdl.»
Og i 1656: «Jon Olsen Bye fest i Bye 1 sp., som hans gl.
moder, Mildri Pedersd., fradode, og har før bøxlet 2 sp., så han
dend gaardpart, som altid ikkun havde været en mands hefde,
nu ene er eiende. 15 rdl.»
I 1657 er det enken, som har gården. Besetningen var da 2
hester, 9 kyr, 4 geiter, 3 sauer og 2 svin.
Opsitteren i 1665 heter Anders Olsen; han var da 40 år og
opfores i manntallene til omkring 1690. Senere het opsitteren
Ole Jonsen, formodentlig en sonn av Jon Olsen. Han var på By
i 1711 og under krigen i 1718. Sitt tap under krigen opgir han
således:
2 gamle hus med skigard
Tilsammen 162 rdl. 80 sk.
Ole Jonsen har formodentlig mattet gå fra gården på grunn av
dette tap, ialfall sees den allerede i 1718 å ha fått en ny opsitter,
Gudmund Persen. Hvor lenge denne har vært der, er übekjent.
Ved matrikuleringen i 1723 oplyses at gården (som da kalles
«Norder Bye») med hensyn til skog, seter, bumark og kornvisshet
er likesom den annen gard. Den hadde en fjellslette, sått til 6 sk.
årlig. Utseden var 2 tdr. bygg, c ) tdr. havre og X A pund grå erter,
avlingen 32 sommerlass høi og 6 lass ekerhøi og besetningen 2
hester, 8 kyr, 3 ungnaut, 10 sauer og 4 geiter. Den blev med


----
635 Bind V
---
samme begrunnelse som for Søndre By foreslått avfelt 1 øre 12 mkl.
Så kom Peder Olsen Sanden til gården, antagelig i 1725. (Se
stamt. Sanden). Han kjøpte i 1745 Balhald av Åge Rasmussen
Hagen og drev denne gard som underbruk. På skiftet efter ham
i 1747 registrertes en besetning på 3 hester, 7 kyr, 7 ungnaut,
10 geiter, 8 sauer og 3 svin. Balhald verdsattes til 120 rdl.,
hvilket sannsynligvis var, hvad han hadde gitt for gården. Boets
aktiva var 212 rdl. 3 ort 11 sk. og gjeld fantes ikke, så behold
ningen blev 203 rdl. 3 sk. At Peder har vært en efter forholdene
velstående mann, fremgår av at boet foruten et sølvbeger til 2 rdl.
hadde endel tin-, kopper- og messingtoi.
Av Peders barn overtok Baro, den eldste, Balhald, og hans
efterkommere er fremdeles på denne gard. Halvor Pedersen blev
gift med Siri Karina Simonsdatter Hoff, som sammen med sin
søster hadde fått Borgen i gave av sin morbror, justisråd Åge
Hagen. Av døtrene blev Beret gift med lensmann Ole Leirfald
og Ragnhild med Ole Jonsen Wilmann på Forbregd.
Peder Olsens enke, Karen Halvorsdatter Minsds, blev i 1748
gift med Iver Jonsen Volden, som fikk bygselbrev på By 22.
februar, tgl. 4. mars 1748, og siden kjøpte den for 486 rdl. av
generalauditør Lars Kierulf ifl. skjøte av 7. mai 1755, tgl. 6
september s. å.
Velstanden øket i Ivers tid, så at ved skiftet efter ham i 1773
var aktiva 971 rdl. 3 ort 2 sk. og beholdningen 639 rdl. 2 ort
14 sk. Gården var da verdsatt til 700 rdl. Forøvrig notertes der
sølvtøi for 8X- rdl. og en besetning på 4 hester, 9 kyr, 3 ungnaut,
12 geiter, 7 sauer og 2 svin.
Iver var to ganger gift. Hans annen hustru, Ingeborg Jons
datter, datter av Jon Anderssen Søndre By, overlevet ham og
giftet sig i 1773 med Sevald Olsen Leirfald, sønn av lensmann
Ole Leirfald. Denne samlet både Søndre og Nordre By på sin
hand. Foruten hvad han arvet i Søndre By med Ingeborg, avkjøpte
han i 1774 hennes stedfar, Lars Olsen, den halvpart, som denne
hadde fått utlagt på skiftet efter sin hustru, Eli Henriksdatter;
kjøpesummen var 330 rdl. Siden utløste han efterhvert også de
øvrige arvinger, sist svigerinnen Beret Jonsdatter, av hvis mann,
Jon Olsen Klokkerstuen, han fikk skjøte 2. januar 1784. Sin
steddatter Karens arv i Nordre By efter faren, Iver Jonsen, inn
løste han først i 1799, da han fikk kvitteringsskjøte av sitt søsken
barn, Sevald Barosen Leirfald, som var gift med Karen. Hans
annen steddatter, Mali, var død i 1773.
Sevald fikk i 1787 avfelt skylden på Nordre og visstnok også
på Søndre By til det halve. Gården hadde da lidt adskillig skade
ved elvebrudd. Allerede i 1784 var gården besiktiget, og skjønns

----
636 Bind V
---
mennene var kommet til det resultat at skylden burde nedsettes
til halvparten; men saken blev den gang tilbakesendt til nærmere
oplysning, særlig om hvorvidt noe av den odelagte jord kunde
bringes i brukbar stand igjen, så at avfelning kunde bevilges alene
for noen år. I 1787 var der ny besiktigelse, og nu anbefalte stift
amtmannen approbasjon. Han hadde seiv sett den skade gården
hadde lidt og fremdeles vilde lide, da der var dype sprekker i elve
bakken på gårdens grunn. Han hadde sett en åker, tatt ut ved
elvebrudd og stående under vann — «det var et ynkelig syn å se
til,» skriver han. Sevald har oiensynlig fått ham helt på sin side,
idet han finner det besynderlig at begge forretninger avfeller
skylden til det halve, skjønt gården unektelig er blitt slettere siden
den første besiktigelse.
Der blev bevilget avfelning for 10 år. Da disse var utløpet,
søkte Sevald om 10 års eller bestandig forlengelse av den skjedde
avfelning, «da gaarden ikke har kunnet forbedres». Det blev ikke
approbert. I 1807 søkte han om det samme, men da de i 1797
forlangte oplysninger ikke var tilveiebragt, blev saken henlagt til
oplysning ved tingsvidne om avling etc.
Sevald var en mann som utmerket vel forstod å vareta sine
økonomiske interesser. Han lot den ene av gårdene drive i sin
datters navn og søkte på dette grunnlag fritagelse for den dobbelt
skatt, som måtte betales av underbruksgårder; men fogden kunde
ikke anbefale andragendet, «da gaarden kunde ernære en bonde
familje». Så bygslet han den i 1790 til sønnen Iver; men det
lyktes ham heller ikke derved å vri sig fra skatten. lallfall bemer
ker amtmannen til et andragende herom i 1802, at vel har gården
siden 1794 vært brukt av ansøkerens barn; men det «vil lettelig
indsees, hvordan et saadant brug er». Der er intet oplyst om,
hvorvidt ansøkerens barn har bebodd gården, og han er en for
muende mann. — På en ny ansøkning i 1804 fikk han et blankt
avslag, likeså i 1807.
Sønnen Iver kjøte i 1799 Øgstad og har vel da opgitt bygselen
av By; han hadde også en kort tid Midt Grundan, som han kjøpte
i 1794 sammen med Anders Øst Grundan.
På en auksjon i 1793 gjorde Sevald Olsen By sammen med
endel bønder av Skogn et bud på 2000 rdl. på Skogns ålmenning
nr. 4. Stiftamtmannen anbefalte ikke dette salg, da han antoL
det var meningen å utnytte skogen ved det ukontrollerte hånd
sagbruk. Han fant at når ålmenning kjøpes av almuen. burde det
som ved kirkekjøp skje av den hele almue. Salget blev vel neppe
approbert.
I 1798 gjorde Sevald en muntlig avtale om å seige hele By
til Lars Larssen Ekloen for 6000 rdl., hvorav 2000 skulde erleg

----
637 Bind V
---
ges 6. mars. Da Lars kom med pengene, var imidlertid ikke
Sevald hjemme. Sønnen Iver tilbod sig å ta imot og kvittere; men
det vilde ikke Lars gå inn på og tok pengene med sig tilbake. Siden
tilbod Sevald å utstede skjote; men vel å merke kun på den de.
som ikke var bortbygslet til Iver. Herpå vilde Lars ikke gå inn, og
det kom til prosess. Begge gjorde krav på den atterkjopssum 500
rdl., som den som fragikk handelen, skulde betale.
Dom fait 18. januar 1799. I denne uttales at der er så mange
feil fra begge sider at det synes rimeligst at begge parter -
skjønt stilltiende — er blitt enige om å heve handelen, hvorfoi
atterkjøpssummen ikke kan tilfalle noen av dem. De av partene
under prosedyren brukte «skrivemaader og upasselige udtryk» blev
dog mortifisert. Lars synes dog ikke å ha villet finne sig i denne
avgjørelse. lallfall straks efter å ha søkt om bevilling til
å gå stiftoverretten forbi og appellere dommen direkte til hoieste
rett. Hvad utfallet blev, er übekjent. Imidlertid hadde saken fait
et etterspill, idet Lars Ekloen sammen med Johannes Leklem hadde
avlagt Sevald en visitt, og da han ved avskjeden fulgte dem ut,
hadde de banket ham op. Lars blev for «benhug eller trampen
med benene» dømt til en bot på 9 rdl. samt 12 rdl. i omkostninget.
For Johannes' vedkommende, som var korporal ved dragonene, er
vel saken behandlet ved krigsrett.
Ved kontrakt av 8. januar 1800 forpaktet Sevald for 5 år går
den til sin yngste sønn, Ole, og datteren Eli (som blev gift med
Jon Landstad). Den årlige avgift skulde være 60 rdl. Antagelig
var dette bare proformaverk.
I 1805 festet han jordstykket Byøren til Bård Olsen Skomaker
og Jon Hanssen Snekker på Øren, 12 mål til hver. Avgiften var
de 2 første år 3 rdl., siden 6 rdl. årlig for hver.
Ved skjøte av 17. august 1807 avstod Sevald gården til sin
eldste sønn, Iver, som det vel på det nærmeste var gått ut med på
Øgstad. Det oplyses i skjøtet at Sondre og Nordre By da hadde
lagt under et bruk i henved 40 år. I kjøpet medfulgte andel i Stikle
stad og Hallan kirker, 2 dragonhester og 2 jernkakelovner. Kjøpe
summen var 4000 rdl. I skjøtet var en bestemmelse om at Iver ikke
fikk seige gården uten farens samtykke, likesom denne i tilfelle
skulde ha forkjøpsrett.
Gården oplyses ved denne tid å ha en utsed av 4 tdr. bygg og
30 tdr. havre foruten en übetydelighet småsed. Der avledes 150
til 200 lass høi og holdtes 6 hester, 16 —18 storfe og 40 småfe.
Sevald undtok til kår for sig og sin hustru Sørakeren under
Vestre (d. e. Søndre) By og Rostadmyren under Nordre By, 14
mål, og på Storøren under Nordre By 8 mål. På Storøren skulde
han ha rett til å nedsette en husmann til hjelp ved kårets drift.

----
638 Bind V
---
Av Vestre Bys hus skulde han ha dagligstuen med kammer, kjøk
ken og overværelser, stabbur og husrum til avling og kreaturer,
havning til kreaturene, brenne og tre til husenes vedlikehold.
Endelig skulde han beholde retten til fisket i elven samt trefang
til lakseinnretningenes opbyggelse.
Med Iver Sevaldsen gikk det aldeles ut. Han hadde bl. a. sam
men med Bertel Jonsen Vinne og Eskild Stop kausjonert for lens
mann Bentsen og kom i ansvar for dennes kassemangel, hvorav
folgen blev at gården blev ham frasolgt ved tvangsauksjon den
6. august 1818 efter rekvisisjon av proprietær Jelstrup. Ved denne
fikk Bård Baglan på egne og Ole Flåttens vegne tilslaget for 5870
spdl. Imidlertid har de vel ikke kunnet opfylle kondisjonene, som
gav Jelstrup rett til i mangel av betaling til en bestemt tid å seige
eiendommen ved ny auksjon på kjoperens gevinst eller forlis, hvor
for den blev solgt ved ny auksjon den 29. oktober 1818. Ved
denne leilighet fikk Jon Olsen Holrnsveet tilslaget for 3960 spdl.
Der blev altså et underskudd på 1010 spdl., som Jelstrup sak
sokte Bård Baglan og Ole Flåtten til å betale. De vilde riktignok
gjøre gjeldende at budet var gjort for Iver Sevaldsens regning,
hvilket Bård endog forte vidner for, mens Ole skriftlig erklærte
at det var gjort for egen; Iver nektet også at det var for hans.
Bård og Ole blev derfor domt til å betale belopet, som med renter
og omkostninger nu belop sig til 2104 spdl.
Jon Holmsveet inngikk under 8. februar 1819 kontrakt med
Iver Eliassen Nordre Lyng som deltager for en halvpart i kjopet,
hvorved Jon forbeholdt sig å velge hvem han vilde av gårdene
Sondre og Nordre By. Den rodmalte hovedbygning forbeholdt han
sig også, den annen, den såkalte gamle hovedbygning skulde Iver
ha. Uthusbygningene skulde benyttes i fellesskap, inntil en annen
ordning kunde treffes.
Jon beholdt seiv Sondre By og gav under 16. august, tgl. 17.
august 1819, Iver Eliassen skjote på Nordre By for 1980 spdl.
«efter grænser og mærker, som i fortiden har været gjældende».
Iver Eliassen formådde imidlertid ikke å klare sine forpliktelser,
hvorfor gården allerede i 1820 blev sått til auksjon og solgt til
Sør en Jonsen Haugslien for 1433 spdl.
I 1844 rekvirertes avfelningsforretning på Nordre By. Del
blev da oplyst at elven i de siste 20 år hadde tatt ut 25 mål jord,
hvorefter skylden blev nedsatt til 10 dal. 1 ort 17 sk.
Soren Jonsen dode i 1862, 80 år gammel, og gården blev nu
delt mellem hans sonner således at den eldste, Johannes, overtok
By nordre ostre og de to andre, Hans Peter og Olaus, By nordre
vestre. Skjotene er utstedt av skifteforvalteren i Soren Jonsens
dodsbo 1. oktober, tgl. 14. oktober 1864. Gården var delt ved

----
639 Bind V
---
skyldsetningsforretning av 21. september 1863, avhjemlet 16.
august 1864, hvorved By nordre østre blev skyldsatt for 4 dal.
3 ort, hvorefter der blev igjen på By nordre vestre 5 dal. 3 ort
17 sk. By nordre ostre blev overtatt for lill spdl. 14 sk. og By
nordre vestre for 1388 spdl. 106 sk. samt kår av begge parter
til Beret Eriksdatter, enken efter Soren Jonsen.
By nordre vestre, sett fra syd 1930.
Fot. 0. Snekkermo.
BY NORDRE VESTRE
Gårdsnr. 264, bruksnr. 1.
Denne gard hadde i 1865 en besetning på 2 hester, 6 storfe,
12 sauer og 2 svin og en utsed av Vs td. hvete, X A td. rug, 1 td.
bygg, 5 tdr. havre og 7 tdr. poteter. Der var 1 husmannsplass,
Myren, hvor der føddes 1 ku og 5 sauer og såddes r k td. bygg,
1 td. havre og 3 tdr. poteter.
I 1875 var besetningen 2 hester, 5 kyr, 2 ungnaut og kalver,
14 sauer og lam og 2 svin og utseden Va td. rug, 1 td. bygg;
6 tdr. havre og 8 tdr. poteter, hvorhos M mål anvendtes til andre
rotfrukter. På husmannsplassen føddes 1 ku, 1 ungnaut, 5 sauer
og 4 geiter og såddes Va td. bygg, 1 td. havre og 3 tdr. poteter.
Hans Petter og Olaus Sorensønner solgte i 1913 gården ti\
John Bjørken for 18,000 kr. Han solgte den våren 1916 til Olaf
Ekren for 24,000 kr. I 1929 solgte O. Ekren den igjen til Lorents
Smulan fra Sandvallan for 58,000 kr. Enken efter Smulan eier
den nu.


----
640 Bind V
---
F ras kilt part:
Myhre, gårdsnr. 264, bruksnr. 4, skyld mk. 1,03 blev fraskilt
By nordre vestre ved skyldsetningsforretning av 16. juni, tgl. 18.
juni 18 ( )4, og av Hans Peter og Olaus By solgt for 1200 kr. til
Ole Johannessen Leirfaldvald ved skjote av 13. august, tgl. 15.
august 1894.
Fot. 0. Snekkermo.
BY NORDRE ØSTRE
Gårdsnr. 264, bruksnr. 2.
Denne gard hadde i 1865 en besetning på 1 hest, 5 storfe,
13 sauer og 2 svin og en utsed av % td. bygg, 8 tdr. havre og
4 tdr. poteter. Der var 2 husmannsplasser:
1: Bymoen, 2: Veien
hvorpå føddes 2 kyr, 11 sauer, 3 geiter og 1 svin og såddes % td.
bygg» 2 tdr. havre og 8 tdr. poteter.
I 1875 var besetningen 1 hest over og 1 under 3 år, 5 kyr.
3 ungnaut og kalver, 12 sauer
utseden Vg td. rug, 1 td. bygg,
pund gressfro og 8 tdr. poteter.
2 kyr, 13 sauer, 2 geiter og 2
tdr. havre og 4X> tdr poteter.
Ved skjote av 4. oktober, tgl
og lam og 3 svin og griser og
7 tdr. havre, Ve td. erter, 3 skål-
På de 2 husmannsplasser foddes
svin og såddes % td. bygg, 1 '■•
9. oktober 1879, solgte Johannes
Sørensen gården for kr. 3280 til Peder Olaus Tomassen Hallan,
som hadde den til 1893, da han ved skjote av 1. april, tgl. 5.

 

----
641 Bind V
---
april, overdrog den for kr. 5500 og et kår av årlig verdi kr. 200
til sønnen Tomas Pedersen By. Parten Vold var da fraskilt.
Tomas Pedersen solgte i 1901 gården til Lars Skaufel fra Mos
vik. Han solgte den i 1906 til Ole Olsen Lennes for 14,000 kr.
I 1922 solgte O. L. den for kr. 60,000 til Sigurd Ness som nu
eier den.
Fraskilte par te r:
Vold, gårdsnr. 264, bruksnr. 3 av skyld mk. 0,76 blev fra
skilt By nordre ostre ved skyldsetningsforretning av 5. mai, tgl.
10. juni 1880, skyldsatt for 2 ort 4 sk. og ved skjote av 10. juni
1880, tgl. s. d., av Peder Olaus By solgt til Laurits Kristian
Larssen for kr. 1400. Eies nu av Anton Pedersen Bye.
RISAN
Gårdsnr. 266.
Navnet: Uttales: r'Csan, dativ -såm. — Risem 1610. Rißemb,
Riße 1626. Risem 1664. Riisen 1723.
Flertall av intetkjønnsordet ris = ris, krattskog. Risan eller
i übestemt form Rise er et meget hyppig gårdsnavn.
Skylden: Gården finnes ikke i matrikulen av 1650. I 1660 var
skylden 1 ore, fra 1836 2 dal. 2 ort 11 sk., i 1907 mk. 5,67 -'
1 bruk.
Eiere: Gården opføres i 1630 under «Stigtens gods», og man
skulde efter dette tro, at den i middelalderen hadde tilhort erke
bispegodset; men dette er dog neppe tilfellet; ti den finnes ikke
i noen av erkebispenes jordebøker og heller ikke i lensregnskapei
av 1549, efter at erkebispegodset var inndratt under kronen. Det
forholder sig visstnok så, at kronen har erhvervet gården omkring
1620 og da lagt den til det gamle erkebispegods, som fremdeles
førtes særskilt i regnskapene.
I de for kronen pengeknappe tider omkring 1660 har så rek
tor, mag. Søfren Hansson, senere sogneprest til Domkirken, er
hvervet den. Efter hans død gikk den over til arvingene, og i
1723 eiedes den av Gjertrud, sal. Peder Randulfs.
Ved skjote av 12. januar, tgl. 4. mars 1734, solgte hun Risan
tillikemed endel gods i andre bygdelag til sin sønn, den rike foged
i Salten, Søren Randulf («sølvfuten»). Gården betegnes i skjøtei
som «Risum, som jeg paabor». Hun overdrog ham dette jorde
gods som avbetaling på 600 rdl., som han i 1721 hadde forstrakt
henne med.

----
642 Bind V
---
Siden gikk eiendommen over til konsistorialassistent, sogne
prest til Bodo N. Chr. Friis, som var gift med solvfutens enke.
Han solgte Risan ved skjote, tgl. 6. mars 1747, for 50 rdl. til
kancelliråd Hveding. Denne solgte den i 1731 til opsitteren.
Kristen Olsen, og siden har den vært brukernes eiendom.
Bruker e: I folge Steinviksholms lensregnskap av 1549 har
Giierdtrudt på Riißlund betalt 16 mk. smor og 1 vog mel i leding.
Tross den forvanskede skrivemåte gjelder det nok Risan, da går
den er opfort like efter By.
Oluj het opsitteren i begynnelsen av 1600-årene. En annen
Oluf tor være kommet dit i 1623; ti det år sees Oluf Riise å ha
betalt 2 daler for 1 ortugs leie i gården. Det kan også være den
samme som for, og at han først da har betalt bygsel. Isåfall må
han tidligere ha brukt den for avgift, hvilket ikke er usannsynlig.
Gården var liten og dårlig; opsitterne fores i skattelistene blandt
«odegaards- og husmender».
I 1630 er der ny opsitter, Siurd Olsen, og han blev der lenge.
Han opgis i 1665 å være 60 år.
Besetningen var i 1657 1 hest, 5 naut, 1 bukk, 3 geiter og 2
sauer.
Ved matrikuleringen i 1660 blev der ikke foreslått noen for
andring i skylden. Tienden sattes til 2 skjepper bygg og 4 skjep
per havre, ledingen 16 sk. og småtienden X Å ort. "ber var humle
have.
Siurd opfores i manntallet ennu i 1680-årene. Efter ham kom
Ørger Jenssen, efter navnet å domme en utenbygds mann.
Ørger må ha sittet i forholdsvis bra okonomiske kår; men så
kom krigen og utarmet ham. Hans tap opgis til:
Skade på bordklædning og
Tilsammen 73 rdl. 24 sk.
Dette viser, at det ikke var så lite å ta av.


----
643 Bind V
---
Ørger døde i februar kringsvinteren 1719, 70 år gammel.
Opsitteren efter ham blev Ole Olsen Sørhaug.
I 1723 oplyses om Risan, at den ingen skog hadde, seter —
som ikke bruktes — % mil fra gården. Den betegnes som
«maadelig til drift og kornvis». Utseden var X bpd. rug, 1 td.
bygg og 3 tdr. havre, avlingen 14 lass sommerhoi og 2 lass
Risan 1929.
Fot. H. Anderson.
ekerhøi og besetningen 'A hest, 2 kyr, 2 ungnaut, 6 sauer og 3
geiter. Skylden foresloes forhoiet 8 mkl. «i henseende til sin
aufvel».
Ole Olsen døde i 1741, midt i uårene. Det er derfor ikke å
undres på, at boet blev magert, nemlig 29 rdl. 8 sk. aktiva og
en beholdning på 2 rdl. 2 ort. Den registrerte besetning var 1
hest, 2 kyr, 2 sauer, 4 geiter og 1 gris. Avlingen det år opgis
til 2% td. bygg og td. havre
Enken, Guru ft\ atiasd atter, blev i 1751 gift med Kristen
Olsen (muligens en sønn av Ole Eriksen Marken, født i 1722),
og denne kjøpte gården av kancelliråd Hveding ifl. skjote av 18.
oktober 1751, tgl. 3. mars 1752. Kjøpesummen var 100 rdl.,
hvorav han betalte 50 kontant og utstedte panteobligasjon for
resten.
I Kristens tid kom økonomien på fote igjen. Ved hans død
i 1764 blev gården verdsatt til 150 rdl., boets samlede aktiva var
214 rdl. 2 sk. og beholdningen 103 rdl. 2 ort 20 sk. Besetnin
gen var 1 hest, 3 kyr, 2 ungnaut, 6 sauer, 7 geiter og 3 griser,
avlingen 4 tdr. bygg og 10 tdr. havre.


----
644 Bind V
---
Kristen hadde ingen barn. Ved hans død blev gården utlag;
til enken og hans arvinger, som var Jakob Brustuens barn og
sosteren Anne, gift med Ole Gundersen i Trondhjem. Guru
utleste de øvrige arvinger undtagen Ole Gundersen, som ved
skjote av 8. august 1765, tgl. 20. februar 1766, overdrog sine
6 mkl. til gjestgiver Jon Gundbjornsen Auskin på Oren, og ved
auksjonen efter denne blev parten i 1767 solgt til Elling Sevald
sen Valstad for 40 rdl. (Skjote 8. august, tgl. 15. august 1767).
Ved skjote av 21. februar 1774, tgl. s. d., overdrog Guru
med de andre arvingers samtykke sine 18 mkl. i gården til sin
yngste sonn, Ellev Olsen, mot 150 rdl. og et kår, bestående av
3 mål åker og for til 1 ku og 3 småfe. Ellev gikk inn på å
betale sin eldste bror, Ole Olsen Gjermstad, 50 rdl. for odels
retten og fikk odelsskjote 16. august 1779, tgl. s. d. Ole hadde
i 1774 lyst odelsrett til gården.
Ellev hadde nu gården i 46 år. Han kjøpte til en skogstrek
ning i Leirfalds mark av Mikal Melby.
Da Ellev døde i 1816, blev der avholdt samfrendeskifte efter
ham. På dette enedes man om å overdra gården til hans næst
eldste sonn, Halvor Ellevsen, for 600 rbdl. rent solv eller 3600
rbdl. navneverdi. De før nevnte 6 mkl. tilhørte nu Elling Nilssen
Valstad, som ved skiftets tinglesning forbeholdt sig sin rett til
dem. Ellevs enke, Ingeborg Halvorsdatter, fikk ifl. bestemmelse
på skiftet et kår, bestående av 2 tdr. bygg, 4 tdr. havre, 2 tdr.
poteter, land til 8, 10 å 12 mk. linfrø og for til 1 ku og 3 småfe.
Hun døde som kårkone på Risan i 1835.
Halvor Ellevsen og hustru Kari Tomasdatter hadde ingen
barn, hvorfor de i 1819 oprettet gjensidig testamente, hvorefter
den gjenlevende skulde beholde det hele bo, og i tilfelle av nytt
ekteskap skulde den gjenlevende utrede 4 spdl. til den avdøde
ektefelles arvinger. I motsatt fall skulde fellesboet deles mellem
begges arvinger efter loven. Testamentet er konfirmert 12. jun;
1820.
Halvor dode alerede i 1820, og enken har vel ikke kunnet
eller villet ha gården. Den blev solgt ved auksjon 29. januar
1829 for 560 spdl. til Mikal Melby, som fikk skjote 14. april, tgl.
15. april 1836. Det heter i skjøtet, at den skogstrekning i Leir
falds mark, som Ellev Olsen i sin tid hadde kjøpt av Mikal Melby,
skulde skyldsettes særskilt. På eiendommen heftet en panteobliga
sjon på 300 spdl. til Vinne kirke; den forblev stående i gården.
Formodentlig er denne panteobligasjon blitt misligholdt; ti
den 3. mai 1835 blev gården solgt ved auksjon ifl. rekvisisjon av
Vinne kirkes verge. Kjøper blev da Ole Anderssen Leiråstuen,

----
645 Bind V
---
som fikk skjote 5. februar, tgl. 6. februar 1836. Kjøpesummen
var 531 spdl. Heftelsen til Vinne kirke — nu 200 spdl. — forblev
stående i gården.
Den 8. februar 1837 blev der optatt tingsvidne angående
Risans tilliggelser. Mikal Melby lot da i anledning av en, skjo
tene påført erindring, hvorefter 6 mkl. av gården for lengere tid
siden skulde være fraskilt, fore 2 vidner for, at eiendommen fra
uminnelige tider hadde vært drevet under et, uten at noen rett var
avhengiggjort efter de eldre skjoter av 1767 og 1774, hvad de 6
mkl. angar. Dette angar naturligvis den på skiftet efter Kristen
Olsen i 1764 til Ole Gundersen utlagte arvepart, som aldri var
blitt innløst. Elling Balhald, som nu var 75 år, vidnet, at gården
i hans tid kun hadde én opsitter ad gangen, og at det ikke var
ham bekjent, at noe var frasolgt eiendommen i den tid. Det heter
videre, at annen hjemmel var uerholdelig, da Elling Sevaldsen
Valstad forlengst var død og boet efter ham sluttet, uten at
nevnte del finnes benevnt. (Dette er dog ikke riktig; ti ved skifte
i 1782 efter Elling var halvparten av disse 6 mkl. utlagt enken
og de to døtre, og da enkens annen mann, Lars Sivertsen Valstad,
døde, blev parten ved utlegg yderligere delt. Hvordan disse små
arveparter så er innløst, fremgår ikke; men ved skifte i 1822 efter
Elling Nilssen Valstad er iallfall alle 6 mkl. tatt til inntekt for 80
spdl. og utlagt ti kreditorer og arvinger.
Ved en senere tilføielse heter det imidlertid, at heftelsen efter
skiftet den 14. august 1782 efter Elling Valstad bortfaller, da
utlegget ikke som forordnet i lov av 19. august 1745 var tinglest
påny).
Ole Andosen Risan døde i 1864, 62 år gammel, og enken,
Marit Sevaldsdatter (datter av Sevald Pedersen Lennes) sått nu
endel år med gården. Den hadde i 1865 en besetning på 1 hest,
4 storfet,' 13 sauer og 1 svin og en utsed av 1 td. bygg, 6 tdr.
havre og 6 tdr. poteter. Der var 2 husmannsplasser, Rishaugen,
hvorav kun den ene er opført med besetning og utsed. Der føddes
I ku og 4 sauer og såddes Vi td. bygg, 1 td. havre og 3 tdr. poteter.
I 1875 var besetningen 2 hester, 3 kyr, 1 ungnaut, 11 sauer
og lam, 2 geiter og 1 svin og utseden 1 % tdr. bygg, 8 tdr. havre,
% td. erter og 7 tdr. poteter.
Oles eldste sønn, Severin, overtok gården ifl. skjote av 26. juli,
tgl. 14. august 1890, for kr. 2800 og kår til Marit. Han var gift
med Andrea Benjaminsd. fra Ekne. Den annen sonn, Gustav
Olsen, var en lang årrekke lærer i Verdalen.
Severin Risan overdrog i 1899 gården til brødrene Ole og
Johan Jo hanane ssønner og tok seiv kår. O. Johannessen er nu
eier av gården.

----
646 Bind V
---
REIN
Gårdsnr. 267.
Navnet: Uttales: rein. — af Reine 1430. Reien c. 1550. Reyn
1559. Rein 1610, 1664, 1723.
Rein. Navnet finnes også i Strandvik sogn i Sondhordland, i
Rissa, i Stadsbygden og i Egge og dessuten på flere steder i
flertallsformen Reine. Navnet sees nu såvel her som i Rissa i mid
delalderen å være boiet som hankjonns- eller intetkjonnsord, men
må dog være samme ord som hunkjonnsordet rein = rein, gresskanf.
I Indherred brukes ordet også om en ikke for sterkt heldende li,
hvilken betydning også passer med denne gards beliggenhet.
Sky/den: Skylden var i 1650 1 sp., men blev i 1718 av land
drotten, Ebbe Carstensen til Reinskloster, med kongelig tillatelse
forhoiet til 1 sp. 12 kml.
Fra 1836 var skylden 4 dal. 2 ort 23 sk., i 1907 mk. 13,24,
fordelt på 2 bruk, hvorav bruksnr. 1, Rein, mk. 12,95.
Eiere: Ifolge Aslak Bolts jordebok eiet erkestolen «af reine X>
span 1. bf. X> ore», d. v. s. av Rein X> spands leie, bygslet for V 2 øre.
Den store nedgang i skyld til en tredjedel er naturligvis en følge
av svartedauen. Med dette halve ore kan vel neppe bygselretten
ha fulgt, og derfor har vel erkestolen skilt sig ved eiendommen; ii
den finnes ikke i de senere erkebispers jordeboker.
Efter en jordebok fra omkring 1550 har Tautra kloster eiet 1
ore i «Reien» og dermed også formodentlig bygselretten.
Ved reformasjonen blev Tautra klosters gods beslaglagt av
kronen, og fra 1561 blev det slått sammen med Reinsklosters gods
til en særskilt forlening under navn av Reinsklosters gods.
Ved 1650 var således eiendomsforholdet:
Reinsklosters gods 1 ore 12 mkl. og bygselretten. **
Krongods 1 » — »
Hallan kirke 8 »
8 »
Levanger kirke 4 »
Tilsammen 1 spand
I 1763 solgte den daværende eier av Reinsklosters gods, asses
sor Henrik Hornemann, Rein til opsitteren, Anders Olsen. Siden
har gården omtrent alltid vært brukernes eiendom.
Brukere: Der finnes ingen brukere av Rein nevnt i 1500-tallet.
I begynnelsen av 1600-årene het opsitteren Lasse eller Laurits
(Lars), i 1620 Jørgen og fra midten av 1620-årene Nils Larssen,
muligens en sonn av den forstnevnte.

----
647 Bind V
---
1 ore i gården føres i denne tid under «Holms» gods; men dei
er dog tvilsomt, om det i den katolske tid har tilhort Holms (Munk
holmens) kloster. lallfall finnes ikke noe av Rein blandt Holms
gods i lensregnskapet av 1549. Rimeligvis er det noe, som kronen
har erhvervet og lagt til dette gods senere.
Nils Larssen var i 1665 60 år gammel og synes å ha brukt
gården ennu i begynnelsen av 1680-årene.
Besetningen var i 1657 2 hester, 7 naut, 5 geiter, 6 sauer og
2 svin.
Ved matrikuleringen i 1669 blev der ikke foreslått noen for
andring i skylden. Tienden sattes til 1 td. bygg og 2 tdr. havre,
ledingen % rdl. og småtienden 1 ort 8 sk. «Findes hommelhauge
och brendetang», heter det.
Opsitter i 1686 var Peder, muligens kommet dit ved ekteskap
med enken efter Nils. Fra 1690-årenes begynnelse het opsitteren
Ole, formodentlig en sonn av Nils, som av folketellingen i 1665
sees å ha hatt 2 sønner, Lars og Ole, henholdsvis 17 og 14 år
gamle.
Ole har, iallfall til å begynne med, hatt det vanskelig. I 16<)1
sees han å være stevnet både for skatt og landskyld og i 1705 og
06 for restanser til landdrotten. Han døde i 1717 og opgis da å
være 70 år; men han har flere år tidligere opgitt bruken av går
den til Gunder Arntsen, som i 1709 var blitt gift med Karen Ols
datter Rein, sikkert datteren.
Tapet under svenskenes innfall i 1718 opføres således:
Tilsammen 76 rdl. 24 sk.
Ved matrikuleringen i 1723 oplyses, at gårdens skyld er for
høiet til 1 sp. 12 mkl., nemlig ved at Reinsklosters part er for
høiet til 2 øre. Forøvrig oplyses, at gården hadde skog til brenne
og gjerdefang, men leier seter hos fremmede, måtelig utmark,
ingen kvern, ringe leilighet til fiskeri. Den betegnes som «maade
lig letvunden og mislig til korn». Utseden var Wz td. bygg og 5
n


----
648 Bind V
---
tdr. havre, avlingen 30 sommerlass høi og 3 lass ekerhøi og be
setningen 2 hester, 5 kyr, 4 ungnaut, 13 sauer og 4 geiter.
Ved skifte i 1739 efter Gunder Arntsens annen hustru blev
boets samlede aktiva ved auksjon 70 rdl. 10 sk. Passiva (hvor
iblandt en åbot på 10 rdl. 20 sk.) beløp sig til 50 rdl. 2 ort 17 sk.,
hvorefter beholdningen blev 19 rdl. 1 ort 17 sk. Synderlig rum
melig kan det altså ikke ha vært, og det gikk tilbake i de følgende
uår så at ved Gunders død i 1747 var det såvidt, at aktiva og
passiva balanserte med et beløp på 24 rdl. 16 sk Kun en sønn
på 10 år overlevet ham. Den ved skiftet registrerte besetning var
1 ku, 5 ungnaut, 13 geiter, 6 sauer og 2 svin.
Så hadde dragon Ole Eriksen gården i noen år; han kan ikke
sees å ha fått noe bygselbrev — har vel brukt gården for avgift.
I 1752, 14 dager for jul, brente gården delvis. En dagligstue,
et stabbur med alt, som deri var av sengklær, mobler og matvarer
strok med, og en ny stue måtte nedrives. På høisttinget 1755 op
lyses gården å være gjenopbygget efter branden. Opsitteren hadde
da hatt de vanlige 2 års skattefrihet, rimeligvis også tillatelse til
å gå om med kollekt, skjont der ikke finnes noe herom
Så fikk Anders Olsen Vinne bygselbrev på gården av fru
Hornemann 25. juli 1757, tgl. 20. februar 1758. Og ifl. skjøte,
utstedt av assessor Henrik Hornemann 30. juni, tgl. 15. august
1763, kiøpte han gården for 440 rdl.
Anders stod sig godt: Ved skifte i 1773 efter hans første
hustru, Ingeborg Jonsdatter Fikse, skyldte han bare 160 rdl. på
gården Iberegnet dette var boets passiva 238 rdl. 2 ort 4 sk. og
beholdningen 291 rdl 4 sk. Den registrerte besetning var 2
hester, 5 kyr, 3 ungnaut, 7 sauer, 8 geiter og 2 svin.
Ånder giftet sig i 1773 med Anne Ellingsdatter Balhald, som
nettop var blitt enke efter Baro Pedersen Balhald. Hun hadde
efter sin mann fått utlagt halve Balhald, og Anders utloste en av
de øvrige arvinger, så han blev den største loddseier i gården,
som han hadde til i 1801, da han solgte den og tok kår.
Da han var kommet i besiddelse av Balhald, overlot han Rein
til sin svoger, Morten Jenssen Bjørgan, som var gift med hans
søster Magnhild. Morten hadde den som bygselmann eller for
pakter, men dode allerede i 1776. På skiftet efter ham er regi
strert 1 hest, 4 kyr, 2 ungnaut, 4 geiter og 8 sauer. Aktiva var
78 rdl. 1 ort 8 sk. og beholdningen 63 rdl. 1 ort 4 sk.
Derefter har vel Anders drevet Rein som underbruk under
Balhald, inntil han ved skjøte av 20. februar 1801 ovedrog den
til sønnen, Jon Anderssen, for 720 rdl. og kår til sig og hustru
også av denne gard. Tilsammen hadde han nu av Rein og Bal

----
649 Bind V
---
hald et kår på 4 tdr. bygg, 10 tdr. havre og 2 tdr. poteter samt
for til 2 kyr og 8 småfe. Han døde på Rein i 1817 og efterlot sig
en formue på 267 spdl. 10 sk.; herav var 237 spdl. 2 ort 12 sk.
panteobligasjon i Rein, utstedt av sonnen Jon.
Jon Anderssen var imidlertid død allerede i 1814, og enken
Maren Olsdatter, fikk kgl. bevilling til å sitte i uskiftet bo og i
Rein, sett fra vest 1919. Fot. E. Musum.
tilfelle skifte ved samfrender. Hun blev året efter gift med Jon
Olsen Høilo og overlevet også denne sin annen mann, som døde
i 1839. Ved skifteauksjon efter ham blev innbo og løsøre solgt
for 320 spdl. 2 ort 7 sk., og boets halvpart i gården blev verdsatt
til 300 spdl., hvorved aktiva kom op i 626 spdl. 2 ort 7 sk. Gjeld
og omkostninger beløp sig til 322 spdl. 1 ort 10 sk., hvorav
pantegjeld til Hans Brun i Trondhjem 100 spdl. og rest på Haldo
Jonsens arv 29 spdl. 1 ort 4 sk., så beholdningen blev 304 spdl.
21 sk. Det oplyses ved samme leilighet, at der år om annet
kunde såes 1 td. bygg, 6—7 tdr. havre og 7—B tdr. poteter, og
at havren gav 5 fold, bygget 6 og potetene 7—B. Der kunde
holdes 2 hester, 7 storfe og 20 småfe.
Gården blev ved skjøte av 19. august 1840, tgl. s. d., over
dratt Haldo Jonsen, Jon Anderssens yngste sønn.
Enken Maren blev forbeholdt kår av gården. Likeledes blev
der tatt forbehold om, at hennes sinnssvake sønn, Anders Jonsen,
skulde forsørges og pleies av gårdens eier. En annen sønn Jon
Jonsen, oprettet i 1851 fledføringskontrakt med broren, hvorved
han fikk sitt underhold på gården sikret.


----
650 Bind V
---
Haldo Jonsen døde i 1851, og enken, Magnhild Pedersdatter
Hætlo, blev i 1855 gift med Jonas Mikalsen, sønn av Mikal
Hanssen Melby. Jonas hadde så gården iil sin død i 1882.
Besetningen var i 1865 4 hester, 12 storfe, 24 sauer, 14
geiter og 4 svin og utseden Va td. rug, 2 tdr. bygg, 10 tdr. havre.
Vs td. erter og 10 tdr. poteter. Der var 2 husmannsplassen
Reinsveet, med et samlet husdyrhold på 2 kyr og 7 sauer og en
utsed av X> td. bygg, 1 % td. havre og 6 tdr. poteter.
I 1875 var besetningen 4 hester over og 2 under 3 år, 2 okser,
9 kyr, 3 ungnaut og kalver, 24 sauer og lam, 14 geiter og kidd
og 2 svin og griser og utseden Yé td. rug, 3 tdr. bygg, 10 td.
havre, a /i td. erter, 18 skålpd. gressfrø og 10 tdr. poteter. På de
to husmannsplasser foddes 1 ku, 8 sauer, 5 geiter og 1 svin og
såddes 7 /* o td. bygg, tdr. havre og 5 tdr. poteter.
Efter Jonas overtok den eldste sonn, Paul Jonassen, gården
for kr. 6400 ifl. skjote av 16. juli, tgl. 17. juli 1883 fra moren
Magnhild og brødrene. Magnhild tok kår. Paul Jonassen solgte
i 1913 gården til sønnen Jonas Paulsen for kr. 18,000 og kår.
HELLO
Gårdsnr. 268.
Navnet: Uttales: af Herlom 1430. 1491. Helo 1520. Helle,
Helo 1559. Heglov, Hellov 1590. Heilo 1610. Hegle, Helloe
1626. Høeloen 1664. 1723.
Herloar. Siste ledd er det almindelige 16, her i flertall. Efter
professor Bugges for modning svarer 16 til angelsaksisk léah =
eng, mark. Forklaringen av første ledd er usikker. Det kunde være
et elvenavn av stammen her, nærmest det oftere forekommende
Herja; dette måtte da ha tilhørt bekken vestenfor gården. Det
kunde også være et dyrenavn heri = hare, likesom man har Bjorlo
av bjor r = bæver.
Skylden: Skylden var i 1650 3 sp. 18 mkl. 1 1702 fikk gården
en stor avfelning på 1 sp. 1 øre, approbert 25. juni 1703, hvor
efter skylden blev 1 sp. 2 øre 18 mkl., fra 1836 12 dal. 1 ort 20 sk.,
i 1907'mk. 20,21, fordelt på 2 bruk, hvorav bruksnr. 1, Heilo
mk. 19,29.
Eiere: I middelalderen eiet erkestolen 15 øresbol «af Herlom»,
hvilket sammen med 9 pund korn og 1 markebol i «Myklaby»
(Store By) på Aslak Bolts tid var bygslet for 2 mark. Her er
atter et eksempel på en stor nedgang i verdien, som særlig synes
å ha rammet Vinne sogn og visstnok skyldes svartedauen.

----
651 Bind V
---
Også den omstendighet at de to betydelige gårder har vært
bygslet under et, altså den ene drevet som underbruk under den
annen, er et bevis for det samme.
Verdiene er imidlertid senere gått op, så erkestolen efter adskil
lelsen av de to gårder har beholdt de 2 mark (5 sp. 1 ore) i By,
men også 1 sp. i Hoilo. Dette kan dog også skrive sig fra
senere erhvervelser.
Dessuten har Elgeseter kloster allerede i middelalderen eiet
spand og Bakke kloster 2% ore.
Erkebispe- og klostergodset blev ved reformasjonen beslaglagt
av kroneri. Ved 1650 var således eiendomsforholdet:
Kronen
1 sp. 1 ore 18mkl.og bygselretten.
2 » 12 »
1» 6 »
Bakke kloster
Verdalens prestebord
Stiklestad kirke
2 »
4 »
Hallan kirke
Tilsammen 3 sp
18mkl,
I 1659 pantsatte kronen gården sammen med Næs og Bjertnes
til Selius Marcelis. Denne transporterte panteretten til lektor Hans
Søjrensen, ved hvis død i 1660 den som arv tilfalt Peder Christen
sen, av hvem Johan Gaarman den yngre innloste den 12. mars
1663, Gaarman overdrog ved skjøte av 2. november 1663 går
dene til David Jakobsen Jelstrup, hvorefter Høiloen var i jelstrup
iamiliens eie inntil omkring 1720, da Rasmus Ågesen Hagen
kjøpte den.
Ved skifte i 1727 efter Hagens hustru, Siri Olsdatter, tilfalt
Høiloen sonnesønnen, Rasmus Olsen Hagen efter en takst av 106
rdl., og han solgte den ved sin kurator Frants Hammer ifl. skjøte
av 2. januar, tgl. 4. mars 1739, til Nils Olsen for 175 rdl. Siden
har gården vært brukernes eiendom.
Brukere: I manntalet av 1520 over tiendepenningskatten opfores
Berdor j Helo, som betalte 3 skilling, og Henningh husmand ibidem
nichil habet, d. e. har intet. Det fremgår herav at det har vært
nokså små forhold på gården i denne tid, og stemmer forsåvidt
med, hvad der er nevnt under eiere.
I 1549 har Hoffuordt (Håvard) betalt 1 vet mel i landskyld
for 1 spand i Hiiellonn under «Stiichtenns» gods, d. v. s. det gamle
erkebispegods. Han er opført mellem By og Søraker. Ifl. samme
regnskap har Joenn betalt V 2 vet mel for % spand i Hållnn under
«Helliigsetterns» gods, opført mellem Kjæran og Rinnan. Det
kan være mere tvilsomt, om denne anførsel gjelder Høiloen eller

----
652 Bind V
---
Hallan. I ledingsmanntallet for samme år har vi Jognn på Mellnn
med 1 pund smør og 4 pund mel i leding, anbragt mellem Soraker
og Bjertnes. Fremdeles har vi Lauerens på Hliellon med 18 mk.
smor og 1 vog mel i leding like efter Balhald, hvilket vel også
kan gjelde Hallan.
I skibsskattmanntallet av 1559 opføres fonn på Huellum mel
lem Baglan og Balhald.
Som det herav vil fremgå er det vanskelig å bringe opsitter
forholdene i denne tid på det rene; men så meget synes dog å være
klart, at gården har hatt to opsittere.
Fra begynnelsen av 1600-tallet og utover til i 1640-årene het
opsitteren på Hoiloen Anders. I 1648 giftet Siurd Olsen sig med
hans enke og bygslet gården. Herom heter det i lensregnskapet:
«Siuffuer Olsen 3 sp. 18 mkl. i Hælloe, skal have enken tilegte
— 52 rdl.»
Siurd (Sivert) var i 1665 55 år gammel og har brukt gården
til i 1676.
Besetningen var i 1657 2 hester, 13 kyr, 4 geiter, 13 sauer
og 2 svin.
Ved matrikuleringen i 1669 blev skylden foreslått nedsatt til
2 % spand. Tienden sattes til 2 tdr. bygg og 4 tdr. havre, ledingen
5 ort og småtienden 2% ort. «Findes hommelhauge, hustømmer
och brendefang,» heter det, d. v .s. den var en av de bedre skog
gårder.
Siurd gikk fra gården i armod: I Hallan kirkes regnskap for
1679 heter det, at kirken har tapt landskyld for 3 år av 10 mkl.
i Høiloen, «som bunden forarmed Anno 76 fragick.» Og det er
tvilsomt, om det har vært mulig å få gården i fast bygsel i den
nærmest følgende tid. Det oplyses iallfall om de ovennevnte 10
mkl. tilhørende Hallan kirke, at de lå «øde» ennu i 1689. (Hvor
dan det henger sammen at der i kirkeregnskapene her likesom i
1646 er opført 10 mkl. som tilhørende Hallan kirke, mens matri
kulen kun har 4 mkl., er ikke til å få rede på. Muiigens er der
skjedd en større avfeining, som der ikke er tatt hensyn til i kirke
regnskapene. Det hendte nok at man lenge efter avfelninger ved
blev å betale for landskyldsparter efter den gamle skyld).
Gården har ikke vært synderlig verdifull på denne tid. I 1694
har eieren, David Jakobsen Jelstrap, begjært tingsvidne om Høi
loen, «som i mange år har ligget øde, og som ingen formedelst
dens dyrleiende for bøxel eller rettighed ville antage.»
Han brukte da gården seiv en tid som underbruk under Levan
ger gard, hvor han bodde. I 1699 opføres han seiv som bruker.
Under 24. mars, tgl. 5. juli 1701, bygslet han gården til Arnt
Arntsen. Og i 1702 søkte han om avfelning i skylden. I ansøk

----
653 Bind V
---
ningen heter det om gården, at den «formedelst sin skarphed, dyre
leie og megen ringhed ikke er god for at kan fode sin opsidder, men
har i nogen tid været ødeliggende, saa eieren har ikke alene mistet
sin landskyld, men endog maattet svare de aarlig afgaaende contri
butioner. I frostaaringer fryser kornet derpaa mesten bort, og i
skinaar da skinner kornet og som mesten bort, saa ingen leilæn
ding derpaa kan subsistere eller have livsophold, endsige deraf
svare kongelige skatter.» Han oplyser å ha opbudt gården til
tinge uten bygsel og landskyld, kun for skattene, og dessuten latt
opsette en og annen bygning på egen bekostning, «som dog alt
har været omsonst, saa den kommer til at ligge aldeles under
fæfod.»
Dette er nu tydeligvis noe overdrevet; ti han hadde jo bygslet
bort gården året i forveien. Men der blev iallfall foretatt besik
tigelse, og gården blev avfelt.
Arnt har ikke vært lenge på gården; muligens er det han, som
i 1707 bygslet Rindsem. Hans efterfølger på Hoiloen var Lars
Pedersen, muligens sonn av Peder Gudmundhus. Han har vært
på gården fra omkring 1706 til sin dod i 1719.
Ved svenskenes innfall i 1718 led han følgende tap:
Tilsammen 171 rdl. 24 sk.
Svenskene hadde betalt 6 rdl. i erstatning.
Lars Pedersens enke, Guru Bårdsdatter, giftet sig i 1720 med
Anders Pedersen Kulstad, som døde allerede i 1725.
Ved matrikuleringen i 1723 opgis gården å ha 2 husmenn, som
tilsammen sådde 3 skjepper, tømmer og brenneved til gårdens for
nødenhet, et kvernsted «fast übrugelig». Den betegnes som «tung
vunden og frost undergiven». Utseden var 2 tdr. bygg og 11 tdr.
havre, avlingen 40 sommerlass vollhøi og 4 lass ekerhøi og beset
ningen 2% hest, 10 kyr, 4 ungnaut, 10 sauer og 10 geiter. Der


----
654 Bind V
---
blev ikke foreslått noen forandring i skylden, som ved denne leilig
het opgis å være 2 sp.
Ole Olsen og Ole Torkildsen (Kulslien?) fikk så bygselbrev
på gården av Rasmus Hagen 15. oktober, tgl. 22. oktober 1725,
og har formodentlig brukt den, til Nils Olsen kjopte den i 1739.
Efter Nils Olsens dod i 1757 giftet enken, Randi Olsdatter, sig
med Lars Olsen Skogset. Sonnen, Ole Nilssen, fikk skjote på går
den for 200 rdl. av sine medarvinger 22. juni, tgl. 15. august 1757,
men kom til å bruke den sammen med stedfaren.
I 1756 hadde en dattersonn av Ole Rasmussen Hagen, Ole
Hagen Rust, lyst odelsrett til Hoiloen med flere garde (se Mar
ken); men det blev ikke noen innlosning av. I 1765 kom saken
op igjen, idet gullsmed Kasper Rust av Trondhjem som verge
for Ole Hagen Rust aktet å innlose gården og tilbod losningssum
men, 175 rdl., samt at Ole skulde få bygsel på gården for livstid.
Dom i saken fait 4. juli 1765. Saksokeren hadde påstått at Oles
hevdsrett var avbrutt ved odels- og pengemangelslysningen av
1756; men heri gav retten ham ikke medhold, da lovbrytelse ikke
bevislig var skjedd. Videre var gjort gjeldende at hevd ikke kunde
erholdes mot umyndige; men heller ikke dette godkjentes, idet Ole
Hagen Rust ennu ikke var fodt, da gården blev solgt. Ole Nilssen
vant således saken med glans.
Ole har visstnok sittet i okonomisk gode kår, dog muligens ved
en sterk drift av skogen. Herpå tyder en dom, avsagt mot ham
og loitnant Elling Lyng den 27. september 1769. Da den tillike
gir et godt innblikk i forholdet mellem skogeier og sagbrukseier,
skal her gis en kort fremstilling av saken:
Munkrøstad privilegerte sag, som eiedes av Reinert Testmann,
hadde sit bevilgede kvantum sagtømmer fra blandt andre Høiloens
skog, som skulde levere 3 tylvter. Kvantumet for 1768 hadde Ole
Høiloen tilbudt for 7 ort pr. tylvt, hvilket Testmann fandt for dyrt
og ikke vilde betale, hvorfor Ole solgte tømmeret til Hallan sag, som
eiedes av Lyng. Der lot Testmann det belægge med arrest, ved hvil
ken leilighet der fandtes 6y 2 tylvt. Om denne arrestforretning blev
der da proces. I domspræmisserne uttales, at vistnok er sageieren
ikke berettiget til at foreskrive skogeieren, hvad pris han skal sælge
sit tømmer for; men da skogeieren paa den anden side har forpligtet
sig til at levere et vist kvantum, og sageieren som følge herav har
sat sig i bekostninger med sagbygning etc, saa skjønnes ikke, at
skogeieren er berettiget til at negte leverance, før det av kyndige
og upartiske mænd blir undersøkt, hvad der er billigt eller ikke, da
skogeieren ellers av chikane eller indfald kunde standse en indret
ning, hvorav Hans Majestæt har intrader og mange mennesker leve
brød. Retten finder altsaa, at citanten har været beføiet til heftelsen,
saa meget mere som Ole synes at drive en ødelæggende økonomi med

----
655 Bind V
---
sin skog; ti bevillingen lyder kun på 3 tylvter, og her findes altsaa
6%. Arresten opretholdes, og tømret skal tilhøre citanten efter
den pris uvillige mænd sætter, hvis citanten vil betjene sig derav,
i hvilket tilfælde Ole skal føre det til Munkrøstad sag. For efter
tiden bør Ole føre sit tømmer til Munkrøstad sag efter uvillige
mænds skjøn og Lyng avholde sig fra at kontrahere om andre sag
eieres tømmer. — Ole og Lyng blev idømt saksomkostninger med
Heilo, sett fra vest 1929. Fot. 0. Snekkermo.
tilsammen 10 rdl. Det sees herav, at seiv om en gaard hadde god
skog, var det vanskelig for eieren at dra den fulde økonomiske
nytte av den.
Gården hadde i 1801 2 husmenn.
Ved skjøte av 20. oktober, tgl. 3. november 1808, overdrog
enken og arvingene efter Ole Nilssen gården til hans eneste sonn,
Nils Olsen, for 2500 rdl. Den blev året efter i anledning av et
pengelån verdsatt til 3000 rdl. Enken Ingeborg Andersdatter
Storvuku, tok kår og døde som kårkone på Høiloen i 1827 83 år
gammel.
Nils Olsen hadde gården til sin død i 1833. Enken, Anne Ols
datter, fikk kgl. bevilling til å sitte i uskiftet bo efter ham. Ved
skjøte av 10. februar 1847, tgl. s. d., overgav hun gården til sønnen,
Ole Nilssen, for 1000 spdl. og tok seiv kår.
Gården hadde i 1865 en besetning på 4 hester, 16 storfe, 35
sauer og 5 svin og en utsed av 4 tdr. bygg, 15 tdr. havre og 17
tdr. poteter. Der var 4 husmannsplasser:
1: Haugen, 2 —3: Høilomoen, 4: Heggen.


----
656 Bind V
---
Besetning og utsed er kun opført for 3 av disse. Besetningen
var 3 kyr, 16 sauer og 6 geiter og utseden 3 4 td. bygg, 3 tdr. havre
og 7 tdr. poteter.
I 1875 var besetningen 3 hester, 2 okser, 6 kyr, 6 ungnaut og
kalver, 38 sauer og lam, 15 geiter og kid og 4 svin og griser og
utseden Vs td. hvete, X A td. rug, 4 tdr. bygg, 15 tdr. havre, Vi td.
erter og 17 tdr. poteter; dessuten anvendtes */« mål til andre rot
frukter. På de 4 husmannsplasser foddes 4 kyr, 2 ungnaut, 24
sauer, 11 geiter og 2 svin og såddes IVi tdr. bygg, 3 3 / i tdr. havre
og 11 K> tdr. poteter.
Ole Nilssens eldste datter Anne var gift med Erik Andreas
Sørensen By. Gården blev utlagt til denne på skiftet efter Ole
Nilssen, sluttet 8. mars, tgl. 16. mars 1878. Erik Andreas døde
i 1891, hvorpå enken sått med gården, til hun i 1897 overdrog den
til sønnen, Anton Edvard. Denne døde allerede i 1899, bare 26 år
gammel. Enken eiet så gården til 1906 da hun blev gift med
sersjant O. P. Hallan fra Skogn. Denne overtok nu eiendommen
for kr. 16,000.00 og eier den fremdeles.
Høiloætten.
A. Eskild (Muligens den Eskild, som bygslet Ost Hellan i 1611
og hadde gården til i 1640-årene).
B. Nils Eskildsen Helmoen (i 1666 31 år gl.) fikk i 1657 «op
ladt en ringe plads Hielmoen langt fra bygden tilfjelds be
liggende». *.. («Ole Hieldmoens moder» f 1710, 74 år gl.)
C 1. Eskild Nilssen (i 1666 2 år gl.)
C 2. Ole Nilssen Helmoen, f P- Helmoen 1738, 69 år gl.)
* Kjersti Olsd., f P- Helmoen 1741.
D 1. Nils Olsen Høilo, medhjelper, f p. Høilo 1757, 61
år gl. (Kalles ved giftermålet soldat Niels Olsen
Hieldmoen, og Ole Hieldmoen var kaveringsmann).
* 1724 Randi Olsd. Auskin, f p. Høilo 1766, 70
år gl. Hun * 2 ) 1759 Lars Olsen (Skogset) Høi
løen.. Lars Olsen Høilo blev * 2 ) 1769 enke Elen
Henriksd. By.
E 1. Ole. Nilssen Høilo, f. p. H. 1728, f smst. 1808.
**) 1758 Elen Olsd. Vinne, f. p. V. 1732, f
p. Høilo 1768. * 2 ) 1770 Ingeborg Andersd.
Storvuku, f. p. S. 1744, f p. Høilo 1827.
F 1. Nils Olsen Høilo, f. p. H. 1770, f smst.
1833. * 1806 Anne Olsd. Lennes, f. p.
Baglo 1775.
Gl. Ole Nilssen Høilo, f. p. H. 1812, t
smst. 1877. * 1838 Baroline Ellingsd.
Balhall, f. p. B. 1805, f 1893.

----
657 Bind V
---
H 1. Anne Nikoline Olsd., f. p. Hoilo 1839. * 1861 Erik
Andreas Sørensen (By) Hoilo, f. p. By 1828, f p.
Høilo 1891.
I l.Ole Bertram Eriksen Høilo på Rinnan nedre, f.
p. Høilo 1864. * x ) Ragnhild Andersd. Faren,
f. p. F. 1866, f p. Baglo 1894. * -') 1896 Sara
Oline Martinusd. Bjartnes, f. 1872. Se Lennes-
ætten.
12. Anton Edvard Eriksen Høilo, f. p. H. 1873, +
smst. 1899. * Gustava Kristine Olsd. Midthol
men, f. 1878, f 1930. Hun * L> ) O. P. Hallan,
Høiloen, sersjant, f. i Skogn. Se Midtholmsætten.
13. Beret Sofie Eriksd., f. p. Hoilo 1861.
H 2. Pauline Olava Olsd. * Karl Ove Støre.
H 3. Anna Olsd., f. c. 1845, f ugift.
H 4. Lovise Olsd., f. c. 1847, f på Verdalsøren 1928. *
Oluf Johannessen Rygh, f. c. 1847, f 1914.
G 2. Peter Olaus Nilssen Høilo, f. p. H. 1815, + 30 år gl.
Ragnhild Olsd. Sæter, f. p. Høilo 1763. * x ) 1798 enkem. Jon
Toresen Sæter, Skogn, f 1802, 76 H år. * ») 1802 Ole Knutsen
Okkenhaug, f. p. Ysse 1769. Bygslet Sæter 1802.
G 1. Elen Olsd. Rindsem, f. c. 1803, f før 1843. * Knut Nils
sen Rinnan på Rindsem, f. 1808. 4 barn.
G 2. Marta Olsd. Røstad, f. 1806. * Vaktmester Andreas
F 2
Jonassen Røstad på Rinnan øvre. 6 barn.
Anders Olsen Søråker, f. p. Høilo 1779, f p. Søråker 1865.
Bygslet S. 1819. * 1819 Olava Olsd. Lennes, f. 1779.
G l.Ole Anderssen Søråker, f. p. S. 1820, f smst. 1851. *
1846 Beret Olsd. Rosvold, f. i Melhus 1822, f p. Søråker
1927. Hun var da bygdens eldste. Hun * 2 ) 1855 Olaus
Anderssen, bror av hennes første mann.
F 3
H 1. Oline Olsd. Værås, Trondhjem, f. c. 1845.
H 2. Karen Maria Olsd. Flåtten, f. 1848. Fosterdatter på
Flåtten. * med Lars Tiller på Flåtten, ingen barn.
H 3. Anna Olsd. Røstad, f. p. Søråker 1850, f smst. 1910.
* Kristian Andreassen Røstad på Søråker, f. p. Rin
nan øvre 1833, f p. Søråker 1910. Han hadde en tid
Hegle i Frol.
I 1. Oline Kristiansd. Røstad, f. p. Søråker 1875. *
Kjøpm. Roald Veimo.
I 2. Andreas Kristiansen Røstad på Søråker.
I 3. Johannes Kristiansen Røstad, f ung.
I 4. Martin Kristiansen Røstad, f ung.

----
658 Bind V
---
I 5. Beret Kristiansd. Rostad, f. p. Søråker 1883
* 1906 Aksel Larssen Flåtten.
16. Maria Kristiansd. Rostad, f. 1885. * med
lærer Ola Garnes, Alvdal.
17. Anne Kristiansd. Røstad, f. 1887. * med
Vilhelm Segtnan, Søråker.
I 8. Kristine Kristiansd. Røstad, f ung.
19. Anton Kristiansen Røstad, f. p. Søråker
1892. Lektor ved Hornnes landsgymnasium.
110. Knut Kristiansen Rostad, f ung.
G 2. Olaus Anderssen Soråker, f. p. S. 1823, f smst.
1889. * 1855 Beret Olsd., brorens enke.
F 4. Elen Olsd. Haga, f. p. Høilo 1773. * 1803 Sevald Peder
sen Haga. Se Leinsætten A, B, D 3, E 4, F 2, Gl, H 2.
F 5. Marit Olsd. Valberg, f. p. Høilo 1775. * 1797 Kristen
Eriksen Valberg på Værdalsøren, f. p. Klokkerhaugen
1770, f p. Mikvoldlien 1841.
G 1. Anne Kristensd., f. p. Øren 1798. * 1825 enkemann
Peder Sivertsen Fikse, f. p. Skrove 1787.
G 2. Ole Kristensen Valberg, f. 1800, f 1834. * 1824 Ka
ren Kristine Pedersd. Holme, f. p. Fleskhus 1799,
f som inderst p. Nestvoldvald 1853. (Dtr. av Peder
Kristiansen Fleskhus og h.). Hun * 3 ) 1839 Bernt
Nikolaisen Bjartnesvald.
G 3. Ingeborg Kristensd., f. 1804. * 1826 Jon Jonsen Ro-
stad lille.
G 4. Erik Kristensen, f. 1807, f 1829.
G 5. Marta Kristine Kristensd., f. 1809, f 1888. * 1846
Ole Eliassen Borgen.
G 6. Nikolai Kristensen.
Gjertrud Nilsd., f. p. Høilo 1730. * 1754 Ole Jonsen Høilo,
Høilovald.
F 1. Nils Olsen, Ravlovald, f. p. Høilovald 1755. * 1780 Ma
rit Andersd. Ravlo.
G 1. Anders Nilssen Eklo, f. p. Ravlo 1780. * 1823 Inge
borg Sivertsd. Skrove, f. 1792, dtr. av Sivert Elling
sen Skrove.
H 1. Mali Andersd., f. p. Eklo 1825, f p. Aspåsen
1881. *Ole Sevaldsen Aspås lille.
I 1. Ingeborg Anna Olsd., f. 1860.
Kirsten Nilsd., f. p. Høilo 1734. * 1756 enkem. Tosten Lars
sen Venås, Skogn.

----
659 Bind V
---
D 2. Ole Olsen Gren nedre, t p. G. 1784, 85 år gl. * 1734 Marit
Andersd. Gren.
E 1. Kristi Olsd., f. p. Gren 1736.
E 2. Beret Olsd., f. p. Gren 1736, tvilling.
D 3. Ingeborg Olsd. Helmoen. * l ) 1727 Anders Olsen Flyan, Hel
moen, f 1734, druknet i elven. * L> ) 1735 Ole Olsen Skjæker-
moen, Ulvillen.
E I. 1 Johannes Anderssen Ulvillen, f. p. Kolstad 1730. * 1758
Ingeborg Arntsd. Musum. (Se Musumsætten).
E 2. 1 Marit Andersd., f. p. Helmoen 1732. * 1765 Lars Olsen
Helmoen, Ulvillen.
F 1. Sofie Larsd., f. i Ulvillen 1768.
E 3. 2 Kirsti Olsd., f. p. Helmoen 1736. * Ole Andosen Stor-
stad.
D 4. Beret Olsd. Helmoen, f. p. H. 1706, f p. Kulslien 1781. * ')
1739 Ole Johansen Storlongdalen, Helmoen, f. p. Longdalen
1714, fp. Helmoen 1750. * ') 1761 Ole Olsen, soskenbarn av
hennes første mann, f p. Kulslien 1810. Bygslet Helmoen
1739, siden Kulslien. Ingen barn.
D 5. Malena Olsd., f. p. Helmoen 1710.
E 1." Marit Larsd., f. p. Helmoen 1740, f 1747.
E 2. Ole Barosen, f. c. 1754.
RAVLO
Gårdsnr. 269.
Navnet: Refflo 1520. Refflo 1559. Refflou 1590. Refflo
1610, 1626. Refloe 1664. Rafloe 1723.
Da alle skriftformer inntil c. 1700 har e i forste stavelse, må
dette ansees for det oprindelige, skjont overgangen til a i den
nuværende form er usedvanlig. Forste ledd kunde være dyrenavnet
refr = rev; men det er vel også tenkelig at det kunde være han
kjonnsordet refill — strimmel (jfr. Revlan på Frosta), og den oprin
nelige form i oldnorsk Reflalo, hvorved det tykke / i uttalen er let
tere å forklare.
Skylden: Skylden var i 1650 1 sp., fra 1836 12 dal. 1 ort
20 sk., fordelt på
Ravlo vestre 6 dal. 4 ort.
Ravlo østre 5 » 2 » 20 sk.
I 1907 var skylden mk. 18,78, fordelt på 6 bruk, hvorav:
Bruksnr. 1, Ravlo vestre mk. 2,98
—» — 2, Ravlo østre, øvre og nedre » 8,67
—» — 4, Ravlo mellem » 2,24
—» — 5, Ravlo nordre » 3,01

----
660 Bind V
---
Eiere: Garden har visstnok fra meget gammel tid vært bonde
gods. Ennu i 1630 betaltes odelsskatt for 2 øre 1 ørtug I 1641
tilhører den i sin helhet 5/. Jørgens hus.
I 1807 blev halvparten av gården eller Ravlo østre solgt til
opsitteren, Ole Nilssen.
Ravlo vestre blev i 1881 solgt til Jonas Lassesen.
Brukere: Arne j Refflo har i 1520 betalt % lod sølv og 2 lod
sølv for jordegods. Han har altså muligens eiet gården Siden
findes ikke bruker nevnt i 1500-årene, hvis da ikke Oluff paa
afftandt i skibsskattmanntallet av 1550 ved siden av Høiloen og
Balhald skulde referere sig til denne gard.
I begynnelsen av 1600 årene het opsitteren Peder. I 1615 er
ingen nevnt; gården lå da muligens øde. Fra 1620 til omkrino
-1660 het opsitteren Gunder.
Besetningen var i 1657 2 hester, 7 naut, 6 geiter og 7 sauer.
Efter Gunder kom i begynnelsen av 1660-årene Anders Hal
dor sen, muligens ved ekteskap med formannens enke. På gården
var i 1665 en husmann, Oluf Gundersen, rimeligvis en sønn av
den forrige opsitter. I 1666 brukte han gården sammen med
Anders, således at de hadde l A spand hver. Anders var da 59 år
Oluf 41. Der skattedes i 1668 6 sk. for et kvernsted.
I 1660 opføres Anders som eneste opsitter. Ved matrikule
rmgen dette år blev skylden foreslått nedsatt til 2Vi ore. Tienden
sattes til Y 2 td. bygg og 1 % td. havre, ledingen l U> ort 4 sk. og
småtienden 1 ort 8 sk. «Findes hommelhauge och brendefang»
heter det.
Anders opføres som bruker ennu i 1680-årene. Efter ham har
gården hatt 2 opsittere ad gangen; men gården opføres stadig
under et bruk. I 1609 heter opsitterne Ole og fon. Ole har opgitt
den omkring 1705. Det oplyses nemlig ved tingsvidne 9. juli 1709,
at «Oluf i største armod fragik den, og at den blev under fæfod
i 1706 og 07, saa der de aar intet blev til St. Jørgens hus eller
kongelige skatter», som da altså blev å tilsvare av eieren. Gården
har altså ved denne tid ikke vært St. Jorgens hus noen verdifull
eiendom. I 1708 blev den brukt for skattene, men uten landskyld.
Jon var der ennu i 1718 og brukte da gården sammen med
Anders Larssen fra Skogn, som i 1714 var blitt gift med Beret
Rolfsdatter Ravlo. Han fikk bygselbrev på halve gården av fogden
8. desember 1713, tgl. 0. juli 1714.
Ved svenskenes innfall i 1718 opgis tapet på hele gården til:


----
661 Bind V
---
Tilsammen 42 rdl. 72 sk.
Altså ikke svært stort; men så var det vist heller ikke meget
å ta av. Svenskene hadde betalt 3 rdl. i erstatning.
Ved matrikuleringen i 1723 oplyses om Ravlo (som fremdeles
opføres som ett bruk med 2 opsittere), at der er skog til brenne
og gjerdefang, ingen seter, god bumark. Gården betegnes som
«letvunden, mislig til korn og frostagtig». Utseden var 2 tdr. bygg
og 7 tdr. havre, avlingen 32 sommerlass vollhoi og 4 lass ekerhoi
og besetningen 3 hester, 6 kyr, 6 ungnaut, 10 sauer og 8 geiter.
Efterat matrikuleringskommisjonen efter første gangs gjennem
gåelse hadde funnet at bygdens samlede nedgang i skyld blev for
stor, foreslo den endel gårder litt forhoiet, deriblandt Ravlo 4 mkl.
Fra denne tid kan vi folge rekken av opsittere på de to gårder,
Ravlo vestre og østre.
RAVLO ØSTRE
På denne gard sått Anders Larssen fra 1713 til han dode
i 1760, 83 år gammel. Han var i 1754 blitt gift for annen gang;
hustruen var Marit Jonsdatter Rosvold. Ved skiftet efter ham
registrertes en besetning på 2 hester, 3 kyr, 5 ungnaut, 11 sauer,
5 geiter og 3 svin. Aktiva var 59 rdl. 2 ort 20 sk. og beholdningen
47 rdl. 1 ort 10 sk.
Marit Jonsdatter blev i 1761 gift med Tomas Mikkelsen Gustad,
som fikk bygselseddel på Ravlo, tgl. 15. august s. å. Han gav
5 rdl. i bygsel. Tomas var bror av Jeremias Mikkelsen Ravlo østre.
Marit overlevet også sin annen mann, som døde i 1788. I
1794 opgav hun gården til sønnen, Mlkkel Tomassen, som fikk
bygselbrev 2. juli, tgl. 15. august, mot å yde henne et kår, bestå -
ende av 3 mål åker, for til 1 ku og 3 småfe etc.
Mikkel hadde så gården til sin død i 1804. Det gikk nok til
bake i hans tid; ti skiftet efter ham, som først er avsluttet i 1808,
viser et underskudd på 132 rdl. 17 sk., idet aktiva var 222 rdl.
6 sk. og passiva 354 rdl. 23 sk. Ved denne anledning oplyses
at utseden i 1804 var 1 td. bygg til 6 rdl. og 6 tdr. havre til 27 rdl.
Enken, Marta Sevaldsdatter Berg, fikk vedbli å sitte på går
den. Hun giftet sig i 1805 med Ole Nilssen Mule, og han kjøpte
gården for 500 rdl. av St. Jørgens hus ifl. skjote av 16. mars 1807.
Ved en takstforretning 4. november 1805 oplyses at husene
var i komplett stand, dog var hovedbygningen gammel. Der såd


----
662 Bind V
---
des årlig 7 tdr. korn, som gav 5 fold, og avledes 40—50 lass høi
samt foddes 2 hester, 5 —6 klavebundne og 20 småfe. Eiendommen
blev ved denne leilighet verdsatt til 300 rdl.
I Ole Nilssens tid synes okonomien å ha rettet betydelig på sig;
ti da han døde i 1812, viste boet en beholdning på 1637 rdl. 3 sk.
med aktiva 2291 rdl. 3 ort 12 sk. Gården blev verdsatt til 1200
Ravlo, sett fra nordvest 1929. Fot. H. Anderson.
rdl., og der var pantegjeld på den til et beløp av 333 rdl. 1 on
8 sk. Besetningen var 2 hester, 4 kyr, 2 ungnaut, 0 sauer, 8 geiter
og 1 svin.
Enken, Marta Sevaldsdatter, giftet sig for tredje gang, nu med
Ole Jonsen Rein, og vedblev å bruke gården uten å utlose de
ovrige arvinger.
Ved skjøte av 18. august 1835, tgl. 8. oktober s. å., solgte Marta
og hennes barn med Ole Nilssen gården for 500 spdl. til Jens
Jenssen Valstad og Anfin Olsen Valstad. Ole og Marta fikk et
kår, bestående av 2 tdr. bygg, 5 tdr. havre og 3 tdr. poteter, et
par jordstykker, 24 vog ekerhoi, 46 vog vollhøi, 44 vog halm samt
havnegang for 2 kyr og 8 småfe.
Der blev avholdt delings- og skyldsetningsforretning den 19.
september 1851, avhjemlet 9. oktober s. å., hvorved gården blev
delt i to like stor deler, hver på 2 dal. 3 ort 22 sk. Den part, Jens
beholdt, kaltes Ravlo nedre, og den solgte han ved skjote, dat. og
tgl. 9. oktober 1851 til Gudmund Torstensen av Meråker for
300 spdl.


----
663 Bind V
---
Anfins part, Ravlo øvre (eller østre) blev av skifteforvalteren
i hans dødsbo overdratt til Baro Anderssen Rosvolds dødsbo for
270 spdl. ved skjøte av 26. januar, tgl. 3. februar 1852, hvorefter
Baro Rosvolds sonn, Peter Barosen, fikk hjemmelsbrev på eien
dommen 27. januar, tgl. 3. februar s. å. Peter solgte den ved skjote
av 5. februar, tgl. 6. februar 1856, for 400 spdl. til Gudmund Tor
stensen Ravlo nedre, hvorved gården blev samlet påny
Ved kjøpekontrakt av 10. oktober 1865, tgl. 13. april 1866,
solgte Gudmund et stykke av gårdens skog til uthugst til Erik
Berntsen.
Gården hadde i 1865 en besetning på 1 hest, 10 storfe, 25
sauer og 1 geit og en utsed av 1 td. bygg, 5 tdr. havre og 6 tdr.
poteter. Der var 4 husmannsplasser, Ravlobakken, med et husdyr
hold på tilsammen 3 kyr og 5 sauer og en utsed av % td. bygg,
1% tdr. havre og 7/4 td. poteter.
Gudmund solgte i 1866 hele eiendommen for 000 spdl. fil
Johan Severin Stavlo. (Skjøte 12. april, tgl. 13. april). Fra denne
gikk den over til Ole Håvaldsen ved skjøte av 21. oktober 1868,
tgl. 17. juni 1870, for 950 spdl., og endelig skjøtet Ole den i 1874
for 1200 spdl. til Kristian Olsen. (Skjøte 17. juli, tgl. 8. oktober).
I 1875 hadde ikke gården annen opsitter enn kårmannen, Ole
Jonsen, som holdt 2 kyr og 8 sauer og sådde VA td. bygg, \V-i td.
havre og 4 tdr. poteter. På 3 husmannsplasser var besetningen
1 ku, 10 sauer og 9 geiter og utseden ca. X> td. bygg, % tdr. havre
og 7 tdr. poteter.
Ved skjøte, dat. og tgl. 2. november 1877, solgte Kristian Olsen
eiendommen for kr. 7200.00 til Benedikt Jenssen, som hadde en
obligasjon på 1000 spdl. i den, utstedt i 1874 av Kristian. Jenssen
overdrog den ved skjøte av 14. april, tgl. 21. april 1882 for
kr. 4800.00 til Peder Olaussen Alstad.
Denne solgte ifl. kjøpekontrakt av 15. oktober 1882, tgl. 9.
februar 1883, for kr. 170.00 et stykke av gårdens skog til uthugst
i 20 år til Andreas By på Salthammer.
Peder Alstad solgte i 1907 gården til skoghandler Vardal fra
Jarlsberg for kr. 30,000.00. Han solgte den i 1917 til enkefru
Getz som nu er eier.
42

----
664 Bind V
---
RAVLO VESTRE
Mikkel Nilssen var på denne gard iallfall så tidlig som i 1721.
Han sått i trange kår: Ved skiftet efter ham i 1739 var boets aktiva
9 rdl. 3 ort 6 sk. og passiva 32 rdl. 2 ort 22 sk., derav åbot 17 rdl.
2 ort, så han har ikke engang holdt husene istand. Besetningen
var 1 hest, 1 ku, 2 fjorkalver, 3 lam og 2 geiter.
Nu har muligens enken brukt gården endel år. Så fikk Baro
Jonsen bygselseddel 18. desember 1744, tgl. 1. juni 1745, og sati
der til sin dod i 1766. Stort har det ikke gått frem i hans tid heller;
men boet viste da en beholdning på 6 rdl. 3 ort 16 sk. med aktiva
40 rdl. 12 sk. Besetningen var 2 hester, 1 foll, 3 kyr, 1 kvige,
8 sauer, 9 geiter og 2 svin. Året 1765 hadde nok vært dårlig; ti
det oplyses ved skiftet, at kornet var så beskadiget av frost, at
halmen «ei til føde eller af værdi kunde skjonnes».
Enken, Gjertrud Olsdatter, blev i 1766 gift med Jeremias Mik
kelsen Lynan, som fikk bygselseddel 12. august 1766, tgl. 20.
februar 1767; men det bedret ikke forholdene på gården. Da skifte
efter henne avholdtes i 1772, viste boet en fallitt på 62 rdl. 2 ort.
Aktiva var 41 rdl. 3 ort 16 sk. og den registrerte besetning 2 hester,
2 kviger, 8 geiter og 5 sauer.
Jeremias opgav nu gården, som under 21. februar, tgl. 15.
august 1774 blev bygslet til Lars Gundersen Rosvold. Denne døde
allerede 4 år efter. På skiftet efter ham i 1778 registrertes 2 hester,
2 kyr, 4 ungnaut, 7 geiter, 7 sauer og 1 svrn. Aktiva blev 99 rdl
3 ort og beholdningen 40 rdl. 2 ort 4 sk.
Enken, Ber et Andosdatter, sått nu med gården til i 1783, da
hun opgav den for stedsonnen, Anda Larssen, sønn av Lars Gun
dersen. Ando fikk bygselseddel av forstanderen for St. Jørgens
hus, Filip Weiser, 5. mars, tgl. 15. august 1783.
Hvor lenge Ando hadde gården, er übekjent. Ole Markussen
Sundby haugen fikk forpaktningskontrakt på den 8. mai, tgl. 16.
august 1837, og brukte den et par år. Så fikk Lasse Johannessen
bygselbrev på den av Kirkedepartementet 2. august 1838, tgl. 7.
juni 1839, og hadde den til i 1881, da sonnen, Jonas Lassesen,
fikk kgl. skjote på den for kr. 5000.00 samt jordavgift, kapitalisert
til kr. 603.36, som skulde avbetales i 10 år.
Gården hadde i 1865 en besetning på 3 hester, 9 storfe og 16
sauer og en utsed av \ x k td. bygg, 9 tdr. havre og 8 tdr. poteter.
Der var 2 husmannsplasser, Ravlobakken, med et husdyrhold på
1 ku, 6 sauer og 2 geiter og en utsed av VI td. bygg, 1 x /4 td. havre
og 4 tdr. poteter.
I 1875 var besetningen 2 hester over og 2 under 3 år, 5 kyr,
4 ungnaut og kalver, 15 sauer og lam og 1 geit og utseden 1 td.
bygg, 5 tdr. havre og 7 tdr. poteter. På husmannsplassen fødde

----
665 Bind V
---
de 1 ku og 1 ungnaut, 4 sauer og 6 geiter og sådde 1 .-> td. bygg,
% tdr. havre og 3 tdr. poteter.
Jonas solgte i 1899 gården til Guttorm Groneng fra Sogn
og Fjordane. Jorden blev av Groneng i 1901 utstykket i 3 deler.
Hovedbolet blev kjopt av Oluf Reinsberg, 1 parsell av Anton
Ellevsen Hoilovald, og resten blev lagt til Ravlo ostre. Skogen blev
i 1905 solgt til Thomas Berg for kr. 3000.00.
MOLBERG
Gårdnr. 270.
Navnet: af Maloberge 1430. af Maloberghe 1491. Matberg(!)
1559. Malberigh, Molbergh 1590. Molberg 1610, 1626, 1664,
1723.
Navnet finnes ikke andre steder, iallfall ikke i denne form.
Formen fra 1430 kan neppe være fullt ut riktig. Man kunde for
mode at det er oprindelig oldnorsk Molaberg, av hankjonnsordei
moli, folkesprokets mole, i det Trondhjemske måla, måla (Åsen)
= stump, stykke, eller oldnorsk Malarberg av hunkjonnsordet mol,
hvilket vil gi omtrent samme betydning. Det kunde da bety et berg
av konglomeratmasse eller måskje snarere et berg, bedekket med
rullestener. Dette synes å kunne pass på den bergknaus, som
ligger like ved gården; iallfall er jordsmonnet rundt omkring den
sterkt opfylt med rullestener. Et beslektet navn med samme betyd
ning er vel Malberget i Hoilandet, Melhus.
Skylden: Den var i 1650 V 2 spand, fra 1836 2 dal. 9 sk., i 1907
mk. 4,32 i 2 bruk, hvorav bruksnr. 1, Molberg, mk. 4,20.
Eiere: Erkestolen eiet i middelalderen 10 % oresbol «af Malo
berge». Det var på Aslak Bolts tid sammen med et markebol i
Balhall bygslet for Vz mark. Denne store nedgang i landskylden
til mindre enn en fjerdedel må vel nærmest være en folge av svarte
dauen, efter hvilken gården formodentlig er gått inn under Balhall,
og den finnes ikke som selvstendig eiendom for i slutten av 1500-
årene. Også ifl. Gautes jordebok var erkestolens eiendom K> mark
«af Bollahallom oc Maloberghe», og efter skibsskattmanntallet av
1559 var der kun en husmann på gården, nemlig «Wyllim på
Matberg».
Ved reformasjonen blev erkestolens gods beslaglagt av kr onen,
og gården var nu krongdos, inntil den ved en auksjon i Trond
hjem i 1728 blev solgt for 37 rdl. til løitnant Jens Holst, som fikk
skjote 24. november 1733, tgl. 8. september 1735.

----
666 Bind V
---
Holsts enke, Alet Sivertsdatter, solgte den ved skjote av 24.
august 1741, tgl. 5. mars 1742, til kapteinløitnant (senere oberst
loitnant) Lorents Didrik Kluver på Bjartnes for 50 rdl. Kliiver
makeskiftet den samme år ifl. kgl. bevilling av 18. oktober 1741
sammen med Tuset, Lillelongdalen og Molden til Stiklestad kirke
mot 1 sp. 1 ore 8 mkl. med bygsel og landskyld, som kirken eiet
Holberg, sett fra vest 1929. Fot. H. Anderson.
i Bjartnes. (Se denne gard). Det heter i anledning av makeskiftet
at alle de i bytte tilbudte gårder «er i god stand med leilendinger
besatte og af sådan bonitet at de kan ventes å bli bebodde, medens
Bjartnes af elvebrud aarlig tager skade».
Således blev Molberg kirkegods.
Da bønderne i 1796 kjopte kirkene og deres gods, blev Mol
berg lagt til Hallan eller senere Vinne kirke.
Brukere: Som nevnt under eiere, har gården efter svartedauen
neppe hatt noen selvstendig tilværelse, men ligget under Balhald
i henimot halvannet hundre år. Hermed stemmer det også at den
ikke nevnes i regnskapene for 1520, 1549 eller 1559 og heller ikke
i Olavs jordebok. Forst i slutten av 1500-årene synes den atter
å være blit selvstendig eiendom med egen bruker.
Opsitteren i begynnelsen av 1600-årene het Grim. Han er i
1620-årene avlost av Mikkel, som allerede i 1618 bygslet 18 mkl.,
d. v. s. halve gården, og i bygsel for denne betalte 3 daler. Resten
har han vel overtatt senere. Formodentlig var han Grims svi
gersonn.


----
667 Bind V
---
Da Mikkel døde, ektet enken Siguord (Siurd) Gundersen, som
fikk bygselseddel i 1640 for 8 daler. Han var i 1665 50 år gam
mel og synes å ha vært på Molberg til i 1680-årene.
Gårdens besetning var i 1657 1 hest, 5 naut, 2 geiter, 5 sauer
og 1 svin.
Ved matrikuleringen i 1669 blev der ikke foreslått noen foran
dring i skylden. Tienden sattes til X> td. bygg og 1 td. havre,
ledingen 1 ort og småtienden 1 ort. «Findes hommelhauge och
thømmerchouff», heter det.
I 1690-årene het opsitteren Ole. Han har, iallfall til sine tider
brukt gården for avgift. I 1712 oplyses uttrykkelig at gården ikke
har kunnet svare fulle rettigheter.
Ved svenskenes innfall i 1718 ledd også denne gards opsitter
et stort tap, som han opgir til:
Tilsammen 45 rdl. 24 sk.
Ved matrikuleringen i 1723 oplyses at der var skog til brenne
og gjerdefang, seter 1 mil fra gården, ringe bumark. Den betegnes
som «letvunden og mislig til korn og frostagtig». Utseden var 1 td.
bygg, 2V2 td. havre, avlingen 9 sommerlass vollhøi og 2 lass eker
høi og besetningen 1 hest, 3 kyr, 1 ungnaut, 5 sauer og 4 geiter.
Den blev foreslått avfelt 6 mkl., og kommisjonen uttaler, at «for
denne gards dyre leie og slette aufvel behøver dend udj det mindste
den anførte affelding».
Efter Ole har Ellev Olsen, formodentlig sønnen, brukt gården
en tid; han bygslet i 1729 Hetlo. Så har vel løitnant Jens Holst
brukt gården til sin død i 1739, hvorefter Ole Halvorsen fikk byg
selbrev på Molberg av Alet Holst 8. desember 1740, tgl. 4. mars
1741. Han var der ikke lenge og rart var det nok ikke med ham
den tiden, han var der heller. Han sees i 1744 å være stevnet av
kirkeeieren Sivert Flet for resterende landskyld for 2 år å 6 ort 16
sk., dessuten for tiende og skysspenger for samme tid samt for
å ha flyttet fra gården før faredag og latt den øde uten å la land
drotten vite det. Efter dette kan gården neppe ha vært i så god
stand, som man vilde gjøre den til ved makeskiftet.


----
668 Bind V
---
Under 19. februar, tgl. 3. septbr. 1746, beygslet Sivert Flei
den til Josef Tørrisen, som var på gården til sin død i 1784. Det
var smått for ham også. Boets aktiva utbragtes ved auksjon til
35 rdl. 1 sk., og gav intet til de uprioriterte kreditorer. Besetnin
gen var 1 «brostfældig» hoppe til 1 rdl., 1 ku, 4 ungnaut, 2 geiter,
5 sauer og 2 små svin.
Så fikk Ole Eriksen Skjørdal bygeslbrev av kirkeeieren Rasmus
Hagen 21. februar 1785. Heller ikke han blev der lenge, idet han
dode allerede i 1788. Der registrertes efter ham en besetning på
1 hest, 4 kyr, 8 geiter, 9 sauer og 1 svin. Aktiva blev 158 rdl. 12
sk. og beholdningen 71 rdl. 2 ort 18 sk.
Så fikk Jens Johannessen (visstnok fodt på Minsåsvald) byg
selbrev 14. august, tgl. 15. august 1788, og han brukte gården i
36 år.
Den hadde i 1801 1 husmann.
Under 5. januar 1824, tgl. 7. februar s. a., bygslet Vinne
kirkeverge den til Jon Johannessen, Jens' svigersonn, for hvem
Jens opgav sin bygsel mot et kår på 1 td. bygg og 3 tdr. havre,
for til 1 ku og 3 småfe, l A mål potetjord og jord til V-i pd. linfro.
I 1855 overtok sønnen, Lorents Jonsen, gården, ifl. bygselbrev
av 8. august, tgl. 15. august 1855. Jon og hustru tok kår.
Den hadde i 1865 en besetning på 1 hest, 5 storfe, 15 sauer
og 1 svin og en utsed av \ X Å td. bygg, 4 tdr. havre og 8 tdr.
poteter.
I 1875 var besetningen 1 hest, 4 kyr, 20 sauer og lam og 1
svin og utseden 1 td. bygg, 5 tdr. havre, Vs td. erter og 9 tdr.
poteter.
Efter Lorents Jonsens død brukte enken gården til 1894 da
den blev solgt av stiftsdireksjonen til Kristian Valstad. Denne
solgte den i 1913 for kr. 8000 til sønnen, som fremdeles eier den.

----
669 Bind V
---
BALHALL
Gårdsnr. 271.
Navnet: Uttales: ballhallan, dativ: = låm. — af Bollahallom
1430 af Bollahallom, af Bollehallom 1401. Bollehald 1520.
Bollehalle 1530, Bollehallom 1530. Balholt(!) 1559. Baldhaldt,
Baldhalle 1590. Balhall 1610. Bollhold 1626. Balhold 1664.
Baldhald 1723.
Bollahalllr, sammensetning av mannsnavnet Bolli og gårds
navnet Hallan. Overgang av o til a foran / med efterfolgende
konsonant er ikke ualmindelig. Gården må være en allerede i
middelalderen utskilt part av nabogården Hallan.
Skylden: I 1650 var Balhald to like store gårder med en sam
let skyld av 3 sp. 2 ore, fra 1836 9 dal. 22 sk., i 1907 mk. 17,81,
fordelt på 2 bruk, hvorav bruksnr. 1, Balhald, mk. 17,22.
Eiere: I Aslak Bolts jordebok står:
Af maloberge xH ores b.
af bollahallom mr. b.
b. f. Vi mark.
Altså har lOV 2 øresbol i Molberg sammen med 1 markebol i
Balhall på Asia Bolts tid vært bygslet for X> mark (4 øre). En
så stor nedgang i verdi må skyldes svartedauen.
Det ser ut til at Molberg har være drevet under Balhall. I
Gautes jordebok heter det: «Af Bollahallom och Maloberghe
b. f. X> mark.» Men i erkebiskop Olavs jordebok nevnes ikke Mol
berg, det står bare, at erkestolen eiet 2 sp. i Balhald. Rimeligvis
er også Molberg innbefattet derunder.
Ved reformasjonen gikk erkebispegodset over til kr onen. I
Steinviksholms lensrengskap for 1549 står 5 øre i Bolhalnn un
der «Stiichtenns» gods, hvilket betyr tidligere erkebispegods.
Efter Gautes og Olavs jordebøker var utenom dette 2% øre
i gården krongods; men dette synes å være avhendet ved reforma
sjonstiden. Det er vist disse 2Y2 øre, som senere går igjen som
odelsgods og i begynnelsen av 1600-årene beløp sig til 1 spand,
som eiedes av «hustru Birgitte i Jdmtland og hendes børn.»
Denne part er før 1641 gått over til St. Jørgens hus. I 1650 var
således eiendomsfordelingen følgende:
Kronen 1 sp. 2 øre — mkl. og bygselretten.
St. Jørgens hus 1 » » » — »
Alstahaug kirke 1 » » » — »
Tilsammen 3 sp. 2 øre.

----
670 Bind V
---
Omkring 1660 er Lars Pedersen Brix blitt eier av gården
(d. v. s. kronens part); rimeligvis har han fått den som pant for
pengeforstrekninger. Brix' datter Birgitte blev i 1691 gift med
rektor mag. Simon Hof og bragte ham Balhall, formodentlig som
medgift. Da Simon Hof dode i 1708, stod hans bo så slett, at
enken fraskrev sig arv og gjeld. Balhall er da gått over til
Henrik Rahbek og efter ham til hans arvnger, som ved skjote av
29. novbr. 1724, tgl. 26. januar 1725, solgte gården til krigsbok
holder Åge Rasmussen Hagen, som igjen ved skjote av 15. sep
tember 1745 solgte den til Peder Olsen By. Peder har — iallfall
delvis — bygslet den bort.
Siden dennes sonn, Baro Pedersen, overtok den i 1758, har
gården vært brukerens eiendom.
Brukere: Erik på Bollehald har ifolge manntallet av 1520
over tiendepenningskatten betalt 1 mark.
Efter Steinviksholms lensregnskap for 1549 har Torgiierdt
betalt 1 vet mel og 4 vog malt i landskyld for 5 øre i Bolhalnn,
«Stiichtenns» gods, altså tidligere erkebispegods. Men i ledings
manntallet for samme år står Annders på Bolhall for Vi sp.
smør og 2 vog mel i leding. Det kan nu være et spørsmål, om
begge disse har vært der samtidig og gården altså allerede den
gang delt i to; men det er sannsynligere, at Anders er en tidligere
opsitter, da ledingsmanntallet ikke alltid er å jour, hvad opsitter
angar. I skibsskattmanntallet av 1559 nevnes iallfall bare én skatte
yder, Jngebriigt på Balholtt.
Fra 1590-årene har dog gården sikkert vært del i to.
Roald Balhald bygslet i 1592
1 sp. 2 øre og 6 mkl, hvilket
vel vil si halvparten av gårdens
skyld dengang, for 14 daler og
hadde gården til henimot 1630.
Efter ham kom Ole til be
gynnelsen av 1660-årene. Han
efterfulgtes av Lars Barosen,
som i 1665 var 40 år.
Besetningen på denne part
var i 1657 2 hester, 7 naut, 2
geiter og 1 sau.
Laurits het opsitteren på
denne part i begynnelsen av
1600-årene. Han var muligens
sønn av den ovenfor nevnte
Ingebrigt og har vært på går
den til i begynnelsen av 1630-
årene. Efter ham kom Inge
brigt Larssen, visstnok sønnen.
(Laurits og Lars er samme
navn). Ingebrigt var 60 år i
1665.
På denne part var besetnin
gen i 1657 2 hester, 10 naut, 1
bukk, 4 geiter, 5 sauer og 1 svin.
Ved matrikuleringen i 1669 blev skylden for hele gården
foreslått nedsatt til 3 sp. Tienden sattes til 3 tdr. bygg og 4 tdr.

----
671 Bind V
---
havre, ledingen IY2 rdl. og småtienden 3 ort. «Findes hommel
haug och brendefang,» heter det.
Efter Ole og Ingebrigt, som opfores ennu i tiendemanntallet i
1680-årene, synes gården igjen å være blitt samlet under én bru
ker, Hans Pedersen. Han har dog ikke alltid betalt fulle rettig
heter av gården; ti i 1692 oplyses ved tingsvidne, at Alstahaug
kirkes part hadde ligget øde 1689—91, d. v. s. der var ikke erlagt
landskyld. Hans har formodentlg da brukt parten uten bygsel.
Han dode i 1694 uten barn. Arvinger var enken, Birgitte
Arntsdatter, og hans søskende. Skiftet, som er et av de eldste i
Verdalen, viser et ganske godt utstyret bo og hitsettes i sin helhet:
17 tdr. bygg
å 7 ort 29 rdl. 3 ort — sk.
27 tdr. havre
å 5 ort 33 » 3 » — »
14 kyr å 10
ort 35 » — » — »
1 kvie 1 » 1 » — »
3 do. å 1 rdl. 3 » — » — »
6 fjorkalver
å 3 ort 4 » 2 » — »
12 sauer
å 36 sk. 4 » 2 » — »
10 geiter do. 3 » 3 » — »
6 do. ål6 sk. 1 » — » — »
4 bukker
å2O sk. — » 3 » 8 »
2 svin å 2 ort 1 » — » — »
4 svin ål6 sk. 2 » 16 »
1 rødt skjud
og 1 brunt
do. å 3 rdl 6 » — » — »
1 brunt do. og
1 rødt do. å
2X> rdl. 5 » — » — »
1 kobberkjel
2Yi pund 6 » 1 » — »
1 do. 1% pd. 3 » 3 » — »
1 do. 16 mk. 1 » 2 » 16 »
1 jerngryde 1 » 8 »
1 skiering 12 »
2 øxer 1 » 8 »
1 do. 12 »
1 nafr 10 sk.
1 do. 6 sk. 16 »
2 do. 4 sk. 8 »
Saltkjedel-
parten 1 rdl. 2
Plougredskab 2
1 slibsten 1 »
1 håndkvern
20 sk. toug
8 sk. 1
5 garn å 3
ort, 1 do.
48 sk. 4 » 1
y 2 båd og
seil 3 »
2 tinfad 10
mk. : 8 sk. 3
1 do. 6 m., 1
do. 4 mk., 1
do. 3 mk. 1 »
1 smørbakke
8 sk., 1 do
4 sk.
1 gl. smør
kande
1 par tin-
stage 1 » 2
1 par mes-
sing do. 1
1 par gamle
do.
2 sølvskeer
å 3 ort 1 » 2
2 do. å 2 ort 1 » —
1 bolster
nr. 1 1 » 1
1 do. nr. 2 3
1 do. nr. 3 2 ?
ort — sk.
» — »
» — »
» 4 »
» — »
» — »
» 8 »
» 8 »
12 »
16 »
» — »
» — »
8 »
» — »
» — »
» — »
» — »
» — »

----
672 Bind V
---
1 gl. strie do
1 teglhylle
1 jernstaur
1 åklæfeld
nr. 1
1 do. nr. 2 1
1 do. nr. 3 1
1 do. nr. 4 2
1 hoffueddyne
nr. 1
1 do. nr. 2
1 pude og vår
nr. 1
1 do. nr. 2
1 do. nr. 3
1 hoveddyne
nr. 3
1 sparlagen
1 gl. do.
1 lagen nr. 1
1 par do. nr.
2 og 3 1
3 skindfelder
å 2 ort 1
1 skindbenk-
dyne
1 do.
1 karsadel
4 gref og 4
leer å 4 sk,
1 kar 36 sk.,
1 do. 12 sk.
1 do.
2 øltrær å
1 ort
2 do. å 12 sk.
1 sag og
1 bile
1 sort vad
melskiol,
1 skindtrøie
1 par gamle
boxer
1 bordklæde 1
1 skind benke-
dyne
1 koe hos Ole
Moe
2
2 ort 12 sk.
1» — »
1» 8 »
1 rdl. 1 » — »
»
»
»
;> — »
2» — »
» — »
1 » 12 »
1» — »
2» — »
1 » 16 »
1 » 12 »
1» 8 »
2 » 12 »
1» — »
3» — »
»
» — »
2» — »
»
2» — »
1» — »
1 » 12 »
1» 8 »
2» — »
1» 8 »
2» — »
1» — »
2» — »
1» — »
1 » 12 »
20 »
»
» — »
1 » 12 »
2» — »
»
1 fjorkalv 3 ort —sk
1 søfue 1»12 »
1 aklæde
nr. 1 3 » 12 »
Tilstående
gield:
Oluf Eriks.
Hammar 5 rdl. 3 » 10 »
Jens Løng 2 » — » — »
Oluf Peders.
Indahl 2 » — » — »
Peder Krogen 3 » 12 »
Summa 198 rdl. — ort 22 sk
Bortskyldig
gield:
Baroe Larsen
Venset udj.
resterende
fædrenearv 30 rdl. 2 ort 20 sk
Lånte penger 7 » — » — »
Margrete Lau
ritsdtr. lige-
Mag Simon
Hof land
skyld pro
93 5 » — » — »
St. Jørgens
hus do. 3
» — » —■ »
Alstahaug
kirke land
skyld 92
og 93 6 » — » — »
Borgermester
Brix 2
»—» — »
Åbodsfald 10 »2» •— »
Offerskeppe 1»12 »
Hans Peder-
sen 1 » 3 » — »
Oluf Sørager 20 »
Ragnhild i
løn 6 » — » — »
Laurids i løn 3 » — » — »
Hans Nielss. 2»2 » — »
Christofer
Brunstad
20 »
»—» — »


----
673 Bind V
---
Som man ser, blev det seiv hos en velsituert leilending ikke
meget å arve.
Under 22. april, tgl. 17. oktober 1695, bygslet mag. Simon Hof
gården til Hans Jonsen, som formodentlig har hatt den til i be
gynnelsen av 1730-årene og da er flyttet bort; ti han kan ikke
sees å være død der. Det har visst vært trangt for ham: I 1727
har han vært stevnet for 3 års resterende landskyld til St. Jør
gens hus.
I 1718 led opsitteren et betydelig tap ved svenskenes plynd
ringer. Det opgis til:
Tilsammen 171 rdl. 24 sk
Opsitteren fikk i erstatning 10 rdl. i svensk mynt; men det toK
svenskene igjen da de rømmet bygden.
Ved matrikuleringen i 1723 oplyses, at der var skog alene til
gjerde og brenne, seter % mil fra gården, måtelig bumark. Den
betegnes som «temmelig letvunden og noget mislig til korn». Ut
seden var 2% td. bygg og 7 tdr. havre, avlingen 46 sommerlass
høi og besetningen 3 hester, 9 kyr, 4 ungnaut og 12 sauer. Skyl
den blev foreslått nedsatt 2 øre «formedelst denne gards altfor
dyre leie og ringe aufling.»

 

----
674 Bind V
---
I 1733 sees gården å være brukt av to: Ellev og Paul Bal
hald. Det kan ikke sees, hverken når de er kommet, eller hvor
lenge de har vært der.
Åge Hagen bygslet 10. desember 1737, tgl. 3. september 1739,
halve gården til Jon Toresen. Formodentlig omtrent ved samme
tid har Ole Halvorsen tatt i bruk den annen halvpart, som han
Balhall, sett fra øst 1919.
Fot. E. Musum.
visstnok har brukt for avgift; til noe bygselbrev finnes ikke. Ole
var der til 1746.
I 1745 solgte Hagen gården til Peder Olsen Nordre By.
Kjøpesummen er ikke nevnt; men halvparten av den blev betalt
kontant, for den annen halvpart utstedtes panteobligasjon.
Peder bodde på By og bygslet bort Balhald. Enken, Karen
Halvorsdatter, bygslet den under 20. desember 1746, tgl. 6. mars
1747, til Lars Larssen, og det heter ved denne leilighet, at den
forrige opsitter, Ole Halvorsen, frivillig har opgitt den for ham.
Forøvrig inneholder bygselkontrakten den besynderlige, men kan
skje ikke overflødige klausul at «han skal leve fredelig med na
boerne».
På skifte i 1747 efter Peder Olsen By blev Balhald utlagt til
enken og børnene for 120 rdl. Enken bleb gift med Iver Jonsen
Volden, som i 1748 kjøpte By. Peder Olsens eldste sønn, Baro
Pedersen, innløste Balhald ifl. kvitteringsskjøter av 20. februar
1758 og 13. desember 1759 for ialt 160 rdl.
Baro Pedersen Balhald dode i 1773 som en velstående mann.
Boet efter ham viste aktiva for 809 rdl. 2 ort 10 sk., hvorav ute


----
675 Bind V
---
stående fordringer 212 rdl., og gjeld fantes ikke, så beholdningen
blev 771 rdl. 1 ort 14 sk. Besetningen var 2V6 hest (iberegnet en
dragonhest til 30 rdl.), 7 kyr, 7 ungnaut, 8 sauer, 8 geiter og 2
svin. Utseden blev opgitt til 2 tdr. bygg og 14 tdr. havre. Gården
verdsattes av takstmennene til 300 rdl.; men denne takst fant
skifteforvalteren altfor lav og forhoiet den til 400.
Baros enke, Anne EUingsdatter Berg, blev i 1773 gift med
Anders Olsen Rein. Han var sonn på Vinne og hadde i 1763
kjopt Rein. Foruten den halvpart av gården, han fikk med enken,
innloste han i 1777 de 22 mkl., som steddateren Magnhild Baros
datter, gift med Anders Olsen Hallan, hadde arvet.
Anders drev nu Balhald sammen med stedsonnen, Elling
Barosen, til i 1801, da han ved skjote av 21. februar, tgl. s. d.,
overdrog den til Elling, som var eneste sonn av Baro Pedersen,
for 400 rdl. Mot dette salg protesterte Ellings svogre, Ole Jonsen
Rindaunet og Jon Jonsen Reitan, fordi salget var skjedd uten
deres vidende og mot deres vilje, og kjopesummen var altfor ringe
for denne halvpart, og påstod, at han burde utlose de ovrige
arvinger med en likestor sum, som han hadde gitt for den kjopte
del. Det blev da til, at han en måneds tid efter innloste det hele,
men visstnok kun efter den takst, som var sått ved skiftet efter Baro
i 1773.
Anders Olsen og hustru tok nu kår: 2 tdr. bygg, 5 tdr. havre,
1 td. poteter og for til 1 ku og 4 småfe. Han hadde også kår av
Rein og dode på denne gard i 1817. Han efterlot sig 267 spd.
10 sk., hvorav 237 spd. 2 ort 12 sk. som panteobligasjon i Rein.
Elilng sått nu en lang årrekke på Balhald. Han var kirke
verge ved Hallan kirke, og hans virksomhet som sådan bragte
ham i prosess med Bård Kjæran, en flåkjeft, som både skriftlig
og muntlig hadde fremfort ærekrenkende ytringer om Elling,
hvorved han endog hadde brukt så sterke uttrykk som «kirketyv»,
hvilket nok refererte sig til, at Elling hadde brukt tyttebærsaft
som tilsetning til altervinen, engang der var lite av denne. Bård
fikk bøte 100 spdl. for dette og 50 spdl. i saksomkostninger.
Dommen blev bekreftet av overretten 18. januar 1819.
Ved skjote av 1. mai, tgl. 17. august 1833, overdrog Elling
gården til sin eneste sønn, Peter Olaus, for 1000 spdl. og et kår
på 25 vog bygg, 36 vog havre, X A td. rug, V 2 td. hvete, 2 vog
erter, 16 tdr. poteter, 12 mk. humle, 2 lass godt høi samt for til
2 kyr og 8 småfe. Dette ansloes til en årlig verdi av 40 spdl.
Ved skifte i 1838 efter Peter Balhalds første hustru, Karen
Tomasdatter, oplyses, at husene var i tålelig god og vedlikeholdt
stand. Utseden var år om annet 2 tdr. bygg, 12 tdr. havre, 8 —
10 tdr. poteter og der avledes 5 fold korn og 7 —B fold poteter.

----
676 Bind V
---
Gården kunde fo 3 hester, 14 storfe og 40 småfe. Der var for
noden skog og tålelig havnegang. Den hadde 2 husmannsplasser
med en årlig avgift av 12 spdl. Taksten var 950 spdl., og der
heftet fremdeles kår på den til Peters mor, Anne Lassesdatter,
som levet til i 1847.
Boets aktiva var 1155 spdl. 4 ort 2 sk.; men der var også
megen gjeld, hvoriblandt en obligasjon på 600 spdl. til Trond
hjems sparebank og en på 250 spdl. til Jelstrup, så beholdningen
blev bare 107 spdl. 4 ort 8 sk.
Gården hadde i 1865 en besetning på 5 hester, 12 storfe, 28
sauer, 14 geiter og 3 svin og en utsed av 3 tdr. bygg, 11 tdr.
havre og 10 tdr. poteter. Der var 3 husmannsplasser:
I—2: Sveet
3: Bergplassen,
med en samlet besetning på 2 kyr, 9 sauer og 4 geiter og en utsed
av V-i td. bygg, 2 tdr. havre og 4 tdr. poteter.
Ved skjote av 30. april, tgl. 2. mai 1873, overdrog Peter Bal
halls enke, Ingeborg Åndersd., og de ovrige arvinger gården til
stedsonnen, Anders Pedersen, for kr. 2400 og kår. Anders Peder
sen solgte i 1925 gården for kr. 40,000 til sin brorsonn Petter
Elingsen Balhall som nu eier den.
I 1875 var besetningen 3 hester over og 2 under 3 år, 1 okse,
6 kyr, 7 ungnaut og kalver, 23 sauer og lam, 15 geiter og kidd,
4 svin og griser, og utseden 4 tdr. bygg, 9 tdr. havre, 10 tdr.
poteter og % mål til andre rotfrukter. På 2 husmannsplasser var
kreaturholdet 0 sauer og 7 geiter og utseden 13 / 4 o tdr. bygg, 13/4l 3 /4
tdr. havre og 4 tdr. poteter.
Ballhallætten.
De to forste ledd er usikre. De er — som man vil se — de
samme, som for Hallanætten, og det er således mulig, at disse to
ætter er én. Da det imidlertid ikke finnes noe bevis for, at Anders
Olsen Græset (Hallanætten) er bror av Erik Olsen Sanden (Bal
hallætten), har jeg opstillet de to forskjellige ætter.
A. Baro Jonsen Sanden (var 64 år i 1666).)
81. Ole Barosen Sanden (var 21 år i 1666). «Ole Sande»,
t 16. mars 1725, 85 år gl. * «Ole Sandes kone», f 31. mars
1724, 66 år gl.
Cl. Erik Olsen Sanden, + 1776, 79 år. * 1725 Mali
Eriksd. Overholmen.
Dl. Ole Eriksen Sanden, f. p. S. 1726, * 1756 Inger
Sevaldsd. Landstad, f. p. L. 1732. Hun * a ) 1787
Peder Nilssen Vist, f. 1760, f p. Sandsplassen
1829, skilt fra ham 1809

----
677 Bind V
---
E l.Sevald Olsen, f. p. Sanden 1757.
E 2. Maria Olsd., f. p. Sanden 1756. * 1780 Jon Jenssen
Sørhaug, f. p. Oklan 1753.
Fl. Eli Jonsd., f. 1786, f 1833 p. Sørhaug. * 1810
Elias Ellingsen Sorhaug.
F 2. Inger Jonsd., f. 1795 p. Sørhaug, f 1876.
E 3. Erik Olsen, f. p. Sanden 1760.
E 4. Erik Olsen Nestvold, f. p. Sanden 1762, f som kår
mann p. Nestvold 1839. * A ) 1704 Anne Toresd. Øst
gård, f. p. 0. 1760, f P- Nestvold 1801. • f ) 1802
Beret Sivertsd. Fleskhus, f. p. Fleskhus store 1776, f p.
Nestvold 1822. * :i ) 1825 Ingeborg Kaspersd. Nestvold,
f. 1801, dtr. av Kasper Sevaldsen Leirfald og pike Beret
Salomonsd. Bjertnesvald.
Fl." Ole Eriksen, f. 1783. (Moren var Mali Sakariasd.
Mikvold).
F 2. Tore Eriksen, Buran, f. p. Nestvold 1797. * Beret
Ellevsd. Hesgreien, hans tremenning.
Gl.Elling Toresen, f. p. Nestvold 1824.
G 2. Anne Toresd., f. p. Nestvold 1826.
G 3. Maria Toresd., f. p. Nestvold 1828.
G 4. Birgitte Toresd., f. p. Nestvold 1832.
G 5. Mikal Toresen, f. p. Nestvold 1834.
G 6. Erik Toresen, f. 1837.
F 3. Sevald Eriksen Leinsvald, f. p. Nestvold 1799, f p.
Leinsvald 1839. * 1825 Malena Ellevsd. Hesgreien,
f. p. Kvam 1805, f 1891.
Gl. Andreas Sevaldsen Leinsstuen, f. p. Leinsvald
1829, f 1923. * 1875 Elen Eskildsd., f. 1849.
G 2. Elling Sevaldsen.
F 4. Sirianna Eriksd., f. p. Nestvold 1809. * 1838 Lars
Johannessen Fossum, Aspås nordre, f. c. 1810.
F 5. Beret Eriksd., f. p. Nestvoldvald 1826.
F 6. Anne Eriksd., f. 1930, f 1893.
F 7. Marta Eriksd., f. 1833.
E 5. Johannes Olsen Sissellien. * 1803 Anne Haldosd. Østgård.
F l.Ole Johannessen Stavlund, f. p. Sanden 1804, f p.
Stavlundv. 1865. * 1835 Randi Larsd., f. c. 1815.
G 1. Lovise Olsd., f. c. 1844.
F 2. Inger Johannesd., f. p. Sissellien 1808.
F 3. Marta Johannesd., f. p. Sissellien 1812, f 1893, ugift.
F 4. Sevald Johannessen, f. p. Sissellien 1816
E 6. Mali Olsd., f. p. Sanden 1765.
Baro Eriksen Sanden, f. 1727, blind, opholdt sig på Sanden
hos broren.

----
678 Bind V
---
Marit Eriksd., f. p. Sanden 1731, f p. Leirfald 1773. * 1756
Baro Sevaldsen Stiklestad, Leirfald. Se Leinsætten.
Erik Eriksen, f. p. Sand 1733, f 1736.
Ragnhild Eriksd., f. p. Sanden 1737, f 1744.
Erik Eriksen Kvam, f. p. S. 1739, f 1814 p. Kvam. Kjøpte
K. 1768. * *) 1765 Maria Greisd. Kvam, f. p. Kausmo 1716,
enke efter Jakob Jakobsen Kvam. * 2 ) Beret Olsd.
E 1. Maria Eriksd. * 1702 Ellev Knutsen Kvam, f. p. Hes-
greien 1765, f p. Hesgreivald 1822. Se Okkenhaugætten,
Ysse.
Jon Eriksen Sanden, f. p. Sanden 1740, f 1773, smst. * 1769
Karen Tomasd. Kausmo, f. p. K. 1744. Hun * 2 ) Ellev Arntsen
(Minsås) Holme.
E 1. Mali Jonsd., f. p. Borgen 1770.
E 2. Helena Jonsd., f. p. Mikvold 1772.
Jens Eriksen Borgen, f. p. Sand 1745, + p. Øren 1814. * 1773
Elen Andrea Hansd. Hoff, f. i T.hjem 1749, f p. Øren 1799.
El. Hans Pentz Jenssen Borgen, f. 1774. Opfostret fra
han var 2 år hos Halvor Pedersen By. Fikk Borgen ved
testamente av sin mors faster, Apollona Simonsd. Hoff.
* ') 1796 Karen Olsd. Forbregd, f. 1771, dtr. av Ole
Wilmann på Forbregd. Se Willmann, Forbregd A B 1. C 6.
F l.Ole Hanssen, f. og f p. Borgen 1798.
F 2. Sirianna Hansd., f. p. Borgen 1800, f 1877 smst.
* 1824 Peder Eriksen Trygstad, lærer, stortingsmann,
f. p. Trygstad store 1793, f P- Borgen 1874.
G I.° Johannes Sivertsen Stiklestad ostre, f. p. Bor-
gen 1824, f P- Stiklestad. (Faren var Sivert
Olsen Vist). * 1862 Liva Larsd. Stiklestad,
f. p. S. 1840.
G 2. Erik Pedersen Borgen, f. 1828, f 1920. * 1878
Siri Arntsdtr. Kvelstadvald, f 1914.
G 3. Hans Peter Pedersen Borgen, f. c. 1834.
* 1868 Anna Andersd. Stubskind.
G 4. Peter Andreas Pedersen Borgen, sparebankkas
serer, f. 1837. * Anna Ellingsdtr. Vist, ingen
barn.
G 5. Karen Marie Pedersd., f. 1830, f ugift 1908.
F 3. Karen Malena Hansd., f. p. Borgen 1804. * 1824
Jon Petersen Mikvold, enkemann.
Gl. Elen Katrine Jonsd., f. p. Mikvold 1825.
F 4. Ragnhild Hansd., f. og f p. Borgen 1812.
E 2. Erik Jenssen Øren, f. p. Øren 1778. * 1816 Marta Olsd
Øren, enke. Ingen barn.

----
679 Bind V
---
E 3. Andreas Jenssen, f. c. 1700, f 1853. * 1821 Karen Larsd.
Bjertnesvald, f. p. B. 1797, f 1872.
F 1. Johannes Andreassen Reitanvald, f. p. Bjertnesvald
1823, f 1894. * l ) 1846, + 1864. * ») 1866 Maria
Magdalena Gudbrandsd., f. i T.hjem 1843.
Gl. Anton Johannessen, f. 1865.
G 2. Johannes Johannessen, f. 1871.
G 3. Gotvard Johannessen, f. 1873.
F 2. Erik Andreassen, f. c. 1840. * Anne Olsd.
G 1. Annæus Eriksen, f. c. 1864.
E 4. Beret Maria Jensd., f. p. Øren 1780. * ') 1805 Jon Olsen
Skjærset, f. p. S. 1771, f 1814 smst. * ■) 1817 Bård
Tomassen (Skrove) Skjærset, f. p. Skrove 1792.
F l.Ole Jonsen, f. p. Skjærset 1806.
F 2. Gunhild Jonsd., f. p. Skjærset 1809, f 1889. * 1831
Anders Olsen Kvamsvald, f. p. Eklesvald 1807,
t 1892.
F 2. Baro Anderssen Nestvold, f. 1796. * 1823 Kjersti
Pedersd. Rosvold, f. p. R. 1801, f 1888 p. Prestgård.
F 3. Peder Anderssen, f. 1798, f 1800.
F 4. Tarald Anderssen Nestvold, f. p. Rosvold 1801, f P-
Øren 1882. * l ) 1824 Marit (Marta?) Halvorsd.
Næs, f. p. Næs 1797, f p. Nestvold 1860. * *) 1862
Guruanna Ågesd. Eklo, f. p. Eklo 1823. Dtr. av
Åge Tørrissen Eklo og h. Marit Torkildsd.
G I.° Marta Taraldsd., f. 1824. (Mor: Anne
Ellingsd. Hallem). * 1851.
G 2. Anton Marius Taraldsen, f. 1864.
F 5. Gjertrud Andersd., f. 1805. * 1831 Lorents Pedersen
Lorvold, f. p. Øren 1807, f p. L. 1878.
G 1. Lovise Lorentsd., f. 1849.
E 8. Ragnhild Barosd., f. p. Balhall 1767.
Halvor Pedersen Borgen, f. p. By 1726, f som kårmann
på Borgen 1813. * 1758 Siri Karina Simonsd. Hoff. Ingen
barn.
Beret Pedersd., f. p. Sand 1721. * Ole Sevaldsen Leirfald,
lensmann. Se Leinsætten D 3, E 4, F 2.
Ragnhild Pedersd., f. p. By 1730. * Ole Jonsen Wilmann
p. Forbregd.
D 2
D 3
D 4
G 1. Sefanias Kristian Larsen Baglomælen, f. p. Sør
aker 1815, f 1869. * 1854 Karen Maria Larsd.,
f. 1824. Dtr. av forpakter Lars Anderssen og h.
Marta Ågesd.
Fi 1. Elenanna Sefaniasd., f. c. 1854.
43

----
680 Bind V
---
G 2. Augustinus Gunnerius Larssen, f. p. Søraker 1810,
tjente i 1847 i Stod.
G 3. Sirianna Larsd., f. p. Bergsvald 1822.
G 4. Lovise Larsd., f. p. Bergsvald 1822. G 3 og 4 tvil-
linger.
F 3. Anne Ellingsd., f. p. Balhald 1794, bodde i 1847 som
enke p. Langås. * 1817 Mons Hågensen Langås i
Skogn, f. c. 1784.
F 4. Ragnhild Ellingsd., f. p. Balhald 1796. * Mikkel Langås,
Skogn.
F 5. Marta Ellingsd., f. p. Balhald 1800, f 1801.
F 6. Magnhild Ellingsd., f. p. Balhald 1800, tvilling med
F 5. * 1829 Ole Sørensen Hallan, f .p. H. 1806,
f 1878 smst.
F 7. Elen Ellingsd., f. p. Balhald 1802, f 1849 p. Baglan.
* 1826 Halvor Anderssen (Gustad)) Baglan, f. 1797.
Han * -) 1850 Kirsten Lorense Johannesd. Lyng, f. 1816.
Se Okkenhaugætten.
F 8. Baroline Ellingsd, f. p. Balhald 1805, f 1893. * 1838
Ole Nilssen Høilo, f. p. H. 1812, f 1877 smst. Se Høilo
ætten.
Magnhild Barosd, f. p. Balhald 1752. * 1775 Anders Olsen
Hallan fra Kløvjen i Skogn. Han kom til H. i 1769 ved
ekteskap med enken Beret Jonsd.
F 1. Ole Anderssen, f. p. Hallan nordre 1775.
F 2. Baro Anderssen, f. p. H. 1778.
F 3. Baro Anderssen, f. p. H. 1780.
F 4. Baro Anderssen Hallanvald, f. p. Hallanvald 1785,
f 1818. * 1817 Gjertrud Ellevsd. Risan, f. p. Risan
1785. Hun * 2 ) 1824 Ole Halvorsen Oren. * 3 ) 1832
Kristen Rolfsen Hallem.
F 5. Beret Andersd., f. p. Hallanvald 1792, f 1790.
F 6. Ando Anderssen, f. p. Hallanvald 1792, f 1814.
Karen Barosd, f. p. Balhall 1754. * 1777 Ole Jonsen
(Rindsem) Rindaunet.
Beret Barosd, f. p. Balhall 1758.
Ragnhild Barosd, f. p. Balhall 1756.
Beret Barosd, f. p. Balhall 1760.
Beret Barosd, f. p. Balhall 1764. * 1793 Anders Tarald
sen (Mikvold) Nesvold, i p. Overholmen 1762. Han eiei
Lorvold, men bodde på Mikvolds grunn.
F 1. Tarald Anderssen, i p. Balhall 1793, f 1801.

----
681 Bind V
---
Peder Olsen (Sanden) By nordre, f 25. november 1746 p. By.
* 1720 Karen Halvorsd. Minsaas. Hun * ■) 1748 Iver Jonsen
Volden, som derved fikk By.
Dl. Baro Pedersen Balhald, f. c. 1720, t 1773, 53 år. * 1752
Anne Ellingsd. Berg, f. p. Berg 1729, f P- Balhald 1814.
Hun * 2 ) 1773 Anders Olsen (Rein) Balhald, enkemann,
f. c. 1720.
E 1. Elling Barosen Balhald, f. p. B. 1762. * 1789 Anne
Lassesd. Sundby, f som kårkone p. Balhald, 83% år.
Fl. Peter Olaus Ellingsen Balhald, f. p. B. 1810,
t 1872, druknet i elven. * *) 1837 Karen Bir-
gitte Tomasd. Stiklestad ovre, f. p. S. 11. septbr.
1813, f 1838, dtr. av Tomas Pedersen S. og h.
Beret Nilsd. * 2 ) 1839 Ingeborg Andersd..
f. 1805 i Levanger landsogn.
G 1/Elenanna Petersd., f. c. 1838.
G 2. Anders Petersen Balhald, f. 1840.
G 3. Elling Petersen, f. c. 1846.
G 4. Lotte Kristine Petersd., f. c. 1843. * Olaus
Andreassen Rostad.
G 5. Karen Birgitte Petersd. * Anders Sektnan.
F 2. Karen Ellingsd. (dbt. Kari), f. p. Balhald 1792.
* 1813 Lars Olsen Søraker, enkemann, f. p. S.
1766, skilt 1823.
G 1. Guruanna Andersd., f. c. 1839.
F 3. Marta Jonsd., f. p. Skjærset 1808, f 1882.
F 4. Anne Jonsd., f. p. Skjærset 1812, f 1891. * 1839
Kristen Jeremiassen Trones, f. p. Husbyvald
1812, f p. Mikkelsvald 1876.
G 1. Kristian Kristiansen, f. 1858.
F 5. L 'Jonetta Bårdsd., f. p. Skjærset 1818. * 1845.
F 6. 2 —7. 2 Jens og Maren, f. og f P- Skjærset 1821.
F 8. Elen Maria Bårdsd., f. p. Skjærset 1824. * 1849
Martinus Jeremiassen Holmevald, f. p. Flesk
husvald 1823, f 1896. Se Hallanætten.
E 5. Siri Katarina Jensd. Øren, f. 1783.
E 6. Malena Jensd., f. 1785.

----
682 Bind V
---
HALLAN
Gårdsnr. 272 og 273.
Navnet: Uttales: ha'lian, dativ: = låm. — af Hallom 1430
(her nevnes Lartahallom, Eldridahallom og Asbjørnahallom).
i Halle 1513. Halle 1520. Halle, Halle kirke 1530. Halde 1559
Hallenn, Halle 1050. Hallen 1610. Hallemb 1626. Hallum 1664.
Hallem 1723.
Hallir, flertall av hunkjønnsordet holl = helding, li. Av de
3 partnavn hos Aslak Bolt er de 2 siste sammensatt med kvinne
navnet EldriSr og mannsnavnet Asbjørn, altså oprinnelig
Eldridar hallir og Asb] ar nar hallir. Det første kan ikke Rygh gi
noen forklaring på.
Skyld en: Der må til forskjellige tider ha vært en noe forskjel
lig inndeling av gårdene; men man kan for oversiktens skyld best
gå ut fra en deling av Nord- og Sor-Hallan.
1. Nord Hallan, skyld i 1650 4 sp. 2 øre. Gården var den
gang delt i to, en på 2 sp. 2 ore, en på 2 sp. Senere var den sam
let, men blev så påny delt i to, nemlig:
Hallan nordre (eller ostre), 2 sp. 1 øre, fra 1836: 5 dal. 4
ort 8 sk.
Hallan mellem, 2 sp. 1 øre, fra 1836: 5 dal. 3 ort 6 sk.
Hallan nordre var allerede i 1829 blitt delt i Hallan nordre
(eller østre) og Hallan nedre, som først i 1866 blev særskilt
skyldsatt:
Hallan østre for 3 dal 4 ort 16 sk.
Hallan nedre for 1 dal. 4 ort 19 sk.
I 1907 var skylden for hele Hallan nordre mk. 23,21, fordelt
på 6 bruk, hvorav:
Bruksnr. 1: Hallan østre, mk. 7,19
—»— 2: Hallan nedre, » 3,84
—» — 4: Hallan mellem, » 9,54
2. Sør Hallan, i 1650 3 sp., i 1718 avfelt til 2 sp. og delt i
to, hver på 1 sp., senere atter samlet til én.
I 1836 kaltes gården Hallan søndre og blev skyldsatt for 7
dal. 4 ort 5 sk.
I 1907 var skylden mk. 12,89, fordelt på 2 bruk, hvorav:
Bruksnr. 1: Hallan søndre, mk. 11,05
—»— 2: Hallan vestre, » 1,84

----
683 Bind V
---
NORD HALLAN
Gårdsnr. 272.
Eiere: Allerede for Aslak Bolts tid har der vært tre Hallan
gårder, idet det av hans jordebok fremgår, at erkestolen for hans
tid eiet:
«af Lartahallom» 2 oresbol, bygslet for X- ore
«af Eldridahallom» V 2 markebol, og
«af Asbjornahallom» 10 heldaland.
De to siste parter var på Aslak Bolts tid bortbygslet under et
for 1 sp. V 2 markebol var 1 sp. 1 ore; hvormeget 1 heldaland var,
vet vi ikke; men så ganske lite kan det vel ikke ha vært. Når alt
dette blev sått i 1 spands leie, så viser det den samme store ned
gang i verdi, som der er gjort opmerksom på ved flere gårder,
og som rimeligvis skyldes svartedauen.
Det synes rimelig, at de to parter, Eldrid-Hallan og Asbjorn-
Hallan, svarer til det senere Nord Hallan (nu gårdsnr. 272),
som rimeligvis er den eldste av gårdene og den, som forst er
blitt delt.
Efter Gautes jordebok har ikke erkestolen eiet noe i Hallan;
den må altså ha skilt sig ved sin eiendom i gården i lopet av
1400-årene, og herav kan vi nok slutte, at den ikke har vært
bygselrådig over gården; ti de eiendommer, den hadde bygsel
retten til, skilte den sig neppe ved.
Under Erik Walkendorf (1510 —1522) erhvervet så erkestolen
1 ore ved bytte med Olaf Svendsen, som hadde arvet dette efter
sin mor. Oluf fikk en av erkestolens gårder i bygsel isteden.
Dette var også en av de måter, hvorpå erkestolen erhvervet går
der til eiendom. Om dette bytte inneholder Olavs jordebok fol
gende:
«Thesse effterscreffnæ gorde ere kommen vnder kirchen vti
biscop Ericks tid Item j øræ leyæ i Asbionhallom som
ligger i Werdallenn oc nw Endret Sweenssøn paa boor, aff Oluff
Swenssøn fore en gord jeg vnttæ ham som arffuedæ effter sin
moder.»
Erkebiskop Olav har yderligere erhvervet 2 sp. i gården. I
hans jordebok opføres 2 Hallan-gårder, «Halle» og «Nedre
Halle». Av den første eiet da erkestolen 2 sp. 1 øre, hvilket er
nøiaktig halvparten av Nord Hallans eldste kjente skyld. Vi kan
efter dette gå ut fra, at Asbjorn-Hallan har utgjort den ene halv
part av det senere Nord Hallan og Eldrid-Hallan den annen.
Kanskje har Balhald (Bollehalle — Bolle-Hallan) vært en tredje
part av en oprinnelig større eiendom, omfattende både denne og
alle Hallan-gårdene.

----
684 Bind V
---
Ved reformasjonen gikk erkebispegodset over i kronens eie.
Ifolge Steinviksholms lensregnskap for 1549 eiet kronen tilsam
men 4 sp. i to gårder «Halle», 2 sp. i hver. Samtlige disse 4 sp.
var visstnok i Nord Hallan, som altså dengang må ha vært delt
i to, og begge parter står under «Stichtenns» gods og skulde altså
være gammelt erkebispegods. Efter Olavs jordebok var imidler
tid, som ovenfor nevnt, kun den ene part erkebispegods, og den
annen part har rimeligvis tilhørt Reins kloster. Men så er der
skjedd et bytte, hvorved Reinsklosters eiendom i den annen part
av Nord Hallan er lagt til erkebispegodset mot de 2 sp. erkebispe
gods i Sor Hallan, som siden sees å være innlemmet i Reinsklo
sters gods. (Se Sør Hallan).
Således blev altså kronen eier av 4 sp. i Nord Hallan. 2 øre
tilhørte i 1650 St. Jørgens hus, som blev oprettet i 1610 og efter
hvert innkjøpte endel jordegods, hovedsagelig tidligere bonde
gods. I 1620 —30-årene sees Iver Hallan å ha skattet for 1 sp.
odelsgods, som tilhørte Ambrosius på Bolling i Sparbu. Det er
ganske sikkert dette spand, hvorom det i lenrsregnskapet for 1635
—36 heter:
«Annammet af (fogden) Jens Friis for 1 ringe spand odels
gods uden bøxel og herlighed i Holdum, som blev en enke i Sparbo
gield frådømt formedelst 3 aars resterende odelsskat og siden at
landsherren paa Kgl. Majstæts naadigste behag og efter Norges
lov hende igjen er bevilget til løsning for sit høieste værd —
30 r dl.»
Enken (formodentlig efter ovennevnte Ambrosius Bolling)
har altså innløst dette spand; men det er formodentlig ikke lenge
efter blitt solgt, 2 ore til St. Jørgens hus og lagt under Nord
Hallan, 1 øre til Hallan kirke, som i 1650 sees å eie så meget i
Sør Hallan. Oprinnelig må det hele spand ha ligget under Sør
Hallan; til ovennevnte Iver Hallan var opsitter på denne gard.
I 1650 var altså eiendomsretten til Nord Hallan således for
delt:
Kronen 4 sp. og bygselretten
St. Jørgens hus 2 øre
Tilsammen 4 sp. 2 øre.
Ved auksjon den 4. desember 1765 over krongods blev
gården solgt for 400 rdl. til løitnant Nils Mejer og vaktmester
Hønnemann, som fikk skjøte 22. september 1767, tgl. 20. februar
1768. Disse delte den mellem sig således, at Mejer fikk Hallan
mellem og Hønnemann Hallan nordre (ell. østre).

----
685 Bind V
---
Mejr makeskiftet i 1768 Hallan mellem til Værdalens prestc
bord mot Kråg. Makeskifteskjøtet er utstedt og tinglest 20.
februar 1768.
Honnemann solgte Hallan nordre (eller ostre) ved skjote av
4. april 1767, tgl. 15. august s. a. for 225 rdl. til løitnant Elling
Lyng, som bygslet gården bort. Ifl. skjote av 1. mai, tgl. 15.
august 1769 kjopte Lyng de 2 øre landskyld uten bygsel, som
tilhørte St. Jørgens hus, for 20 rdl. Efter Ellings og hans enkes
død solgte arvingene ved skjote av 17. mars 1829, tgl. s. d., går
den til opsitterne Tomas og Anders Sørensønner for 800 spdl.
Siden har den vært brukernes eiendom.
Prestebordets gard, Hallan mellem, blev i 1889 solgt til
Kristian Mikalsen Valstad.
Brukere: Efter erkebiskop Olavs jordebok bodde Eindrid Sven
sen på Asbjørn-Hallan på Erik Walkendorfs tid. Han var mu
ligens bror av den Oluf Svensen, som byttet 1 øre i gården til
erkestolen. Isåfall har han vel vært medeier i den.
I manntallet av 1520 over tiendepenningskatten opføres 3
skattebønder på Hallan; de btalte følgende skattebelop:
Oluff pa Halle A mark.
Syordh jbidem (sammesteds) nichil habet (d. e. har intet).
Lauriss ibidetn 1 lod sølv og 1 lod solv for jordegods.
Det er sannsynlig, at de to første har vært på Nord Hallan.
I 1549 har Bodt (Bård) betalt 1 slaktnaut i landskyld for 2
spand i Halle og Oluff det samme for en likestor part. Begge er
opført under «Stiichthenns» gods, brukte altså tidligere erkebispe
gods. Oluff på Hallum står samme år for 1 pund smør og 4 pund
mel i leding.
I 1559 har vi Peder på Halde, Bårdt ibid. og Peder ibid. De
to første har formodentlig hatt denne gard.
I begynnelsen av 1600-årene het gårdens to opsittere Morten
og Jon. Morten brukte 2 sp. 2 øre og Jon resten. I 1629 opgav
Morten sin part for sønnen, idet det heter, at «Laurits Mortensen
for 2 sp. 2 øre, han leiet i Halle, som hans fader og moder for
ham velvillig oplod», betalte 39 rdl. i bygsel.
Jon på den annen part er — antagelig i begynnelsen av 1640-
årene — blitt avløst av Jens.
Besetningen i 1657 var:
På Laurits' part: 2 hester, 11 klavebundne, 1 bukk, 3 geiter
8 sauer og 2 svin.
På Jens' part: 2 hester, 7 klavebundne, 2 geiter og 4 sauer.
Det har vist vært smått for opsitterne på begge parter: Lau
rits var en av de fullgårdsmenn, som i 1645 slapp med å betale

----
686 Bind V
---
halvparten av 12-dalers skatten. Og regnskapet for 1657 —58
inneholder folgende karakteristiske notis:
«Jens N. Hallomb afsagt sig hans paboende gaard forne
Hallomb, som er 2 sp. 2 ore, Laurits Mortensen formedelst nod
og fattigdom skyld maatte frastaa, hvilken gaard er og ganske
ringe og hel dyrleiet, forskr. Jens dog forhaaber noget bedre end
sin at bruge være skulle og heller lade sin være odeliggende, som
og foie skal blive boxlet — givet efter dets ringe tilfelde i første
bøxel 22 rdl.»
Laurits Mortensen har altså i 1657 eller 58 mattet gå fra sin
part «formedelst nod og fattigdom skyld», og skjønt gården var
«ganske ringe og hel dyrleiet», har dog Jens på den annen part
ment, at den skulde være noe bedre å bruke enn den, han hadde,
og at han heller vilde la sin egen ligge ode, hvorfor han opgav
den og bygslet den part, som Laurits hadde brukt. Da nu ingen
har villet bygsle hans tidligere part (som jo også fogden mener
«føie skal blive bøxlet») er han vedblitt å bruke også denne og da
naturligvis for en liten avgift. Således er altså hele Nord Hallan
blitt samlet under én bruker.
Jens var i 1665 55 år gammel og må være død det år; ti i
1666 bruker enken hele gården.
I 1669 har den en ny opsitter, Trude Bentsen. Ved matrikule
ringen dette år blev skylden foreslått nedsatt til 3 sp. Tienden
sattes til 2% td. bygg og 4Vl> td. havre, ledingen 1 % rdl. og små
tienden 3 ort. Der var humlehave.
Trude har neppe vært der lenge, og gården har neppe vært
å få i fast bygsel nu en lang årrekke fremover. I 1680 optokes
tingsvidne om dem, som var så forarmede, at de ikke hadde kun
net utrede prinsessestyr; blandt disse var Anders og 01 uf på
denne gard, som altså nu atter hadde 2 opsittere.
Og i 1689 oplyses ved tingsvidne, at gården på grunn av
dens «megen ringhed og dyrleie samt opsidderens fattigdom» er
slettet av krigsjordeboken, og at den ikke hadde kunnet svare de
kongelge kontribusjoner, hvorfor fogden dette år hadde måttei
la den bruke for 12 rdl. avgift, mens 25 rdl. 1 ort 11 sk. var uer
holdelig, derav for 2 kvernsteder 12 sk.
I 1690-årene het brukeren Åge. Om denne oplyser tingsvidne
i 1697, at der hos ham som dessverre hos flere er «merkelig
armod», og at ingen hadde villet ta gården for høiere avgift,
hvorfor den var overlatt ham til bruk for 8 rdl. dette likesom for
rige år, for hvilket han ennu aldeles intet hadde betalt «ei heller
mere hos hannem at erholde». De skatter og avgifter, som var
uerholdelige, beløp sig for dette år til 30 rdl. 2 ort 19 sk. Gården

----
687 Bind V
---
har altså vært brukt med erleggelse av omtrent femteparten av
de ordinære utredsler. Åge sees å ha hatt den ennu i 1703.
Jon Jonsen het den folgende opsitter. Han var der iallfall så
tidlig som i 1706. Under krigen i 1718 led han et betydelig tap,
spesifisert således:
Skigard og endel bord
Tilsammen 141 rdl. 72 sk.
Av svenskene fikk har i erstatning 7 rdl. 8 sk., som de mer
kelig nok ikke tok gjen, da de forlot bygden. De har vel ikke hatt
tid til å komme op om Hallan.
Ved matrikuleringen i 1723 opgis gården å ha 2 husmenn,
den ene sådde 1, den annen % vog, den hadde skog til gjerde
og brenneved, seter 2 mil fra gården, et kvernsted, som lå ode, et
annet, som bruktes under Leirfald og sattes til en årlig skatt av
12 sk. Gården betegnes som «meget tungvunden og frost under
given». Utseden var 2% td. blandkorn og 10 tdr. havre, avlingen
40 sommerlass hoi og 3 lass ekerhoi og besetningen 2% hest, 8 kyr,
5 ungnaut, 8 sauer og 6 geiter. Skylden blev foreslått nedsatt til
det halve, hvilken betydelige avfeldning begrunnes således:
«Denne gaard, som uden tvifl udj dend gamle Matricul for
sin hafte Skouger bleven lagt udj saa høy een leie, er imedens de
gamle Ryttere her i landet fordum hafde gaarden udj brug, saa ilde
af dennem bleven medhandlet og forhugget, at ingen siden dend
beste herlighed hvoraf opsidderen skulle leve nemlig skoven, var
bleven saa merckelig forringet, har kundet paataget sig dend for
de fulde Rettigheders svarelse, mens siden været brugt for wisse
aarlig betingnede afgiffter — hvorfore om denne i saa lang tid
saa godt som øde liggende gaard, eengang skulle ventes at komme
i stand igjen behøffte dend tilfulde dend derpaa udj denne nye
Matricul giorte affelding.»
Da kronens gårder blev opbudt på tinget i 1724, var der
ingen, som vilde ta Nord Hallan på bygsel. Jon har visstnok
hele tiden brukt gården for avgift.


----
688 Bind V
---
Han døde i 1733. Ved skiftet efter ham registrertes en beset
ning på 3 hester, 6 kyr, 4 ungnaut, 6 sauer og 13 geiter og av
lingen beregnedes efter tiendeangivelsen til 27 tdr. havre og 14 X
td. bygg. Der var en bekkekvern til 2 rdl., sjettedelen i en saltkjel,
7 rdl., samt diverse sjoredskaper og sildgarn. Boets aktiva var
101 rdl. 1 ort 10 sk. og beholdningen 80 rdl. 1 ort 18 sk.
Efter Jon Jonsens død har visstnok enken, Agnes Olsdatter
Rlnnan, sittet med gården noen år. I 1738 blev Peder Jonsen
Mønnes gift med hennes og Jons datter Marit, og han har vel
da tatt gården i bruk sammen med svogeren Ole Jonsen, Jon
Jonsens sonn. De har også brukt den for avgift år efter år. På
tinget i 1747 blev den akkorderet dem for livstid mot 18 rdl. årlig
samt småtolde og soldaterutredning. Gårdens hus var da noen
lunde istandsatt og opbygget, året forut var der således opfort et
nytt stuehus. De fikk bygselbrev på hver sin halvpart av gården
2. september 1747, tgl. 5. juni 1748. Oles eldste bror, Jon
Jonsen, hadde i 1730 bygslet Nestvold.
Både Ole og Peder Hallan dode i 1756; der avholdtes skifte
efter dem samme dag. Peder har brukt Hallan mcllem, Ole
Halan nordre (nu ostre og nedre).
HALLAN MELLEM
Gårdsnr. 272, bruksnr. 4.
På skifte i 1751 efter Peder Jonsens hustru Marit er registrert
en besetning på 1 hest (33 år, verdi 4 rdl.), 4 kyr, 4 ungnaut, 5
sauer, 6 geiter og 1 svin. Aktiva var 35 rdl. 2 ort 2 sk. og be
holdningen 21 rdl. 1 ort 4 sk. Peder giftet sig året efter med
Beret Jonsdatter Fikse, som da var på Valstad.
Ved skiftet i 1756 efter Peder Jonsen var besetningen 1 hest, 5
kyr, 2 ungnaut, 6 geiter, 11 sauer og 1 svin. Enken hadde som arv
efter sin mor 2% mkl. i Fikse. Boets aktiva blev 70 rdl. 2 ort
18 sk. og beholdningen 48 rdl. 1 ort 18 sk.
Beret giftet sig allerede samme år med Iver Sevaldsen Skrove,
som under 9. april 1757 fikk bygselbrev på livstid for en årlig
avgift av 9 rdl. Efter at gården i 1768 var makeskiftet til preste
bordet, gjorde prost Krog påstand på full landskyld, hvilket for
anlediget klage fra Iver til stiftamtmannen. Det synes meget
befoiet, når denne i anledning herav skriver til fogden, at man
efter hans erklæringer for makeskiftet skulde ha ventet, at gården
hadde vært så god, at prestebordet intet skulde tapt på byttet.
«Isteden befindes den at være saa slet, at den ei kunde blive bort
fæstet for fuld skat og landskyld.» Prosten hadde ventet full

----
689 Bind V
---
landskyld og at opsitteren dessuten seiv skulde betale skattene
som andre leilendinger.
Dette er et tilfelle blandt flere, som tyder på, at der har vært
drevet litt svindel med disse makeskiftene.
På skiftet efter Iver Sevaldsen, som dode i 1768, er registrert
2 hester (hvorav en «fordærvet», verdi l a /2 rdl.), 2 kyr, 5 ung-
Hallan mellem, sett fra syd 1929.
Fot. 0. Snekkermo.
naut, 5 geiter, 7 sauer og 2 svin. Aktiva blev 54 rdl. 2 ort 4 sk.
og beholdningen 34 rdl. 1 ort 16 sk.
Beret giftet sig i 1769 for tredje gang, nu med Anders Olsen
Kløvjen fra Skogn, som fikk bygselseddel på gården av prost Krog
13. august 1770, tgl. 15. august 1771.
Ved skifte i 1773 efter Beret er registrert 3 hester, 2 kyr, 5
ungnaut, 8 geiter, 8 sauer og 2 svin. Aktiva var nu hele 120 rdl.
3 ort 4 sk.; men gjelden var stor, så beholdningen blev bare 17
rdl. 2 ort 14 sk.
Anders Olsen sått visst nokså trangt i det; det ser ut til, at
han har hatt vanskelig for å utrede landskylden. I 1782 opgav
han bygselen til sin nabo, Tomas Sørensen, som i 1767 hadde
bygslet Hallan nordre og nu fikk bygselbrev på Hallan mellem
av sogneprest Jakob Krog 6. mai 1782, tgl. 20. februar 1783
Anders forbeholdt sig til fritt bruk Blybakgjerdet eller -enget
samt havnegang for 1 ku og 6 småfe etc.
Efterat Tomas var død i 1785, sått enken, Marit Pedersdatter,
med gården noen år, hvorefter hun opgav den til fordel for søn


----
690 Bind V
---
nen, Peder Tomassen, som fikk bygselbrev av Jakob Krog 1 sep
tember 1788, tgl. 23. februar 1789.
På skiftet efter Peder Tomasssens første hustru, Gunhild
Andersdatter Hoiloen, som dode i 1794, registrertes en besetning
på 2 hester, 4 kyr, 9 ungnaut, 6 geiter, 21 sauer og 2 svin. Der
oplystes å være sådd l I A td. bygg og 7 tdr. havre. Aktiva var
164 rdl. 1 ort 4 sk., men beholdningen bare 22 rdl 3 ort 10 sk.
Det var altså nokså smått med Peder og blev ikke bedre: Ved
skifte i 1808 efter han annen hustru, Beret Nilsdatter Kalset, var
boet insolvent, idet aktiva var 165 rdl. 1 ort 14 sk., passiva 303
rdl. 3 ort 18 sk.
Peder og hans tredje hustru, Brynhild Haldosdatter Solberg,
dode som kårfolk på Hallan, Peder i 1830, Brynhild i 1831
Gården hadde han i 1823 opgitt til fordel for sonnen Nils mot
et kår på 6 Vi td. havre, 2% td. bygg, 2 mål åker og for til 2 kyr
og 6 småfe. Nils fikk bygselbrev av sogneprest Brandt 20. mars
1823.
Han dode allerede i 1826, og hans bo var insolvent, idet
aktiva ved auksjon utbragtes til 159 rdl. 4 ort 16 sk. Gjelden var
så stor, at underskuddet blev 210 rdl. 3 sk. Den registrerte beset
ning var 2 hester, 2 unghester, 1 ku, 3 ungnaut, 15 sauer, 4 geiter
og 1 svin.
Enken, Sara Jensdatter Rosvold, blev gift med Gundbjørn
Pedersen Skrove, som fikk bygselbrev av prost Brandt 8 mai,
tgl. 1. oktober 1829.
Ved en åbotsforretning den 24. september 1827 oplyses, at
hovedbygningen var enetasjes med lofter og tekket med bark og
torv. I Iste etasje var 2 stuer, 2 kamre og 1 kjokken med forstue
gang, hvorfra forte trapp op til loftet, som var delt i 5 avdelinger.
Husene var aldeles forfalne, så det blev en åbotstakst på 231 spdl.
1 ort 4 sk., og Gundbjorn måtte forplikte sig til å sette dem istand.
Dette sammen med kåret til Peder blev for stridt å klare, hvorfor
han allerede i 1831 opgav gården, som Brandt så ved bygselbrev
av 8. februar, tgl. 15. april, bygslet til Sakarias Jonsen Salberg
av Inderøen. Denne fikk nu å utrede kår til Gundbjorn, nemlig
bruken av jordstykket Kirkeakeren, 13 mål, gresning for 2 kyr og
10 småfe og fritt hus 1 år, hvorefter han skulde bygge sig hus
seiv. Hertil kom så forpliktelse til å sette husene i åbotsfri stand
i løpet av 4 —6 år. Dette har nok ikke Sakarias greiet, hvorfor
også han opgav gården efter 3 års forløp.
Den blev nu ved bygselbrev av 1. august 1834, tgl. 9. april
1835, bygslet til Ole Sørensen Buran, en brorsonn av Peder
Tomassen Hallan mellem. Han forpliktet sig til å oprette kår
kontrakt med Sakarias samt å svare det tidligere kår til Gund

----
691 Bind V
---
bjørn. Der blev gitt ham 4 års frist til å istandsette husene efter
åbotsforretningen av 1827.
Nu inntrådte der stabile forhold: Ole hadde gården til sin
død i 1878.
Gårdens besetning var i 1865 2 hester, 4 storfe, 16 sauer og
1 svin og utseden Va td. hvete, IV\ td. bygg, 6 tdr. havre og 7 tdr.
poteter. Den hadde 3 husmannsplassen
1. Kirkeakeren.
2. Bakken (Olderbakken).
3. Indlegget.
Disse hadde tilsamme nen besetning på 5 kyr, 15 sauer, 8
geiter og 1 svin og en utsed av X> td. bygg, VA td. havre og 5Ms
td. poteter.
I 1875 var besetningen 3 hester over 3 år, 5 kyr, 1 ungnaut,
15 sauer og lam og 2 svin og griser og utseden 2 tdr. bygg, 5
tdr. havre, V$ td. erter og 8 tdr. poteter. På 2 husmannsplasser
var kreaturholdet 1 hest, 3 kyr, 13 sauer, 2 geiter og 1 svin, og
utseden 7 /io tdr. bygg, 3 tdr. havre og 7 tdr. poteter.
Ved forretning av 18. september, tgl. 2. oktober 1880, blev der
holdt utskiftning mellem denne gard og Hallan ostre av et går
dene i fellesskap tilhørende skogstykke.
Ved kongelig skjote av 14. desember 1880, tgl. 6. oktober
1881, blev gården solgt til Kristian Mikalsen Valstad for kr. 4420
og en årlig jordavgift til Værdalens sogneprest av 7,022 hl. sede
bygg foruten en sau in natura.
Fr as kilt part:
Sørheim, gårdsnr. 272, bruksnr. 5. Ved skyldsetning av 26. april,
tgl. 4 juni 1890, blev denne eiendom fraskilt Hallan mellem, skyld
satt for 3 ort 3 sk. (ny skyld mk. 1,19), og av Kristian Mikalsen
Valstad solgt til Ole Eliassen Hallan for kr. 1000. (Skjøte 11. sep
tember, tgl. 28. oktober 1890). Eies nu av Anton Olsen Sørheim.
HALLAN NORDRE ELLER ØSTRE
På skiftet i 1756 efter Ole Jonsen registrertes en besetning på
1 hest, 2 kyr, 5 ungnaut, 5 geiter, 2 sauer og 1 svin. Boet eiet
halvparten i en under gården liggende fosskvern. Blandt løsøret
var også sildgarn Men boets samlede aktiva utgjorde bare 44
rdl. 18 sk. og beholdningen 7 rdl. 3 ort 22 sk.
I de følgende år har muligens Oles enke, Gunhild Eriksdatter,
brukt gården. Om vaktmester Hønnemann efter at ha kjøpt den
i 1765 har brukt den, er tvilsomt. I 1767 solgte han den, som

----
692 Bind V
---
før nevnt, til Elling Lyng, som ved bygselbrev av 4. juli, tgl. 15.
august s. a., bygslet den til Tomas Sørensen, hvis efterkommere
nu i mange ledd kom til å bli brukere på Hallan-gårdene.
Som før nevnt, bygslet Tomas i 1782 også Hallan mellem og
hadde således en tid hele det gamle Nord Hallan. Ved hans død
i 1785 opgav enken, Marit Pedersdatter, i 1788 Hallan mellem
Hallan nordre, sett fra syd 1929. Fot. 0. Snekkermo.
til sønnen, Peder Tomassen, men vedblev fremdeles å bruk Hallan
nordre, til hun i 1796 opgav også denne til fordel for sin annen
sønn, Sør en Tomassen, som fikk bygselbrev 22. juli 1796, tgl. 15
august 1797. Marit fikk et kår på VA td. bygg, 5V 2 td. havre
samt for til 1 ku og 4 småfe.
I 1718 avholdtes takst på gården i boet efter majorinne Kata
rina Rebekka Lyng. Det oplystes da, at den kunde fø 2 hester,
B—98 —9 klavebundne og 30 småfe; men for å fø så mange var bru
keren nødt til å slå i fjellet. Utseden var IY2 td. bygg og B—98 —9
tdr. havre. Husene var gode; men skog fantes ikke annet enn til
gjerdefang.
Efter Søren Tomassens død i 1824 sått enken, Ingeborg
Andersdatter Balhall med gården, inntil majorinne Lyngs arvin
ger ved skjøte, utstedt og tgl. 17. mars 1829 solgte den til hennes
sønner, Tomas Sørensen og skolelærer Anders Sørensen, for 800
spd. Tomas kjøpte de to tredjedeler, som blev kalt Hallan nordre
(nu østre), og den tredjedel, Anders kjøpte, var Hallan nedre.
Moren fikk et kår, bestående av for til 2 kyr og 6 småfe, 21 vog
havre, 12 vog bygg, 1 vog hvete og 1 vog rug «de år disse sorter


----
693 Bind V
---
avles på gården», og 9 tdr. poteter samt 7 % favn ved. Kåret blev
verdsatt i penger til 16 spdl. årlig.
Først ved forretning av 13. juli, avhjemlet 21. august 1866,
blev gårdene delt i skyldsetningen. Hallan ostre fikk da en skyld
av 3 dal. 4 ort 13 sk. og Hallan nedre 1 dal. 4 ort IQ sk.
Tomas Sørensens gard (Hallan østre) hadde i 1865 en beset
ning på 3 hester, 6 storfe, 18 sauer, 10 geiter og 2 svin, og ut
seden var K> td. hvete, Wz td. bygg, 6 tdr. havre, Ys td. erter og
10 tdr. poteter. Den hadde 1 husmannsplass Marken, med et
husdyrhold på 1 ku, 3 sauer og 1 svin og en utsed av X 4 td. bygg,
Vz td. havre og 3 tdr. poteter.
Ved skjøte av 21. august 1866, tgl. s. d., overdrog Tomas
gården til sønnen Søren Tomassen for 800 spdl. og kår til sig
og hustru Anne Pedersdatter.
I 1875 var besetningen 2 hester over 3 år, 4 kyr, 4 ungnaut
og kalver, 17 sauer og lam, 12 geiter og kidd og 1 svin, og ut
seden 7« td. rug, 134 td. bygg, 6 tdr. havre, Ys td. erter og 7 tdr.
poteter og på husmannsplassen Hallmarken 1 ku, 1 ungnaut, 4
sauer, j å tdr. bygg, % td. havre og 2V2 td. poteter.
I 1880 blev avholdt utskiftning mellem Hallan østre og mellem
av et begge gårder tilhørende skogstykke; den er tinglest 2.
oktober. „ .
Ved skjøte av 14. juni, tgl. 16. juli 1890, solgte Søren gården
for kr. 7200 til Tomas Hanssen Gustad.
HALLAN NEDRE
Gårdsnr. 272, bruksnr. 2 med Blybakken.
Gårdsnr. 272, bruksnr. 3.
Den tredjepart av Hallan nordre, som Anders Sørensen
kjøpte i 1829 blev kalt Hallan nedre. Den hadde i 1865 en be
setning på 2 hester, 3 storfe, 12 sauer og 1 svin og en utsed av
1 td. bygg, 4 tdr. havre og 5 tdr. poteter. Ingen husmannsplass.
Anders' kjøpte i 1835 Blybakken, fraskilt Rindsem, og drev
denne eiendom som underbruk under Hallan Den var ved for
retning av 11. september 1834 skyldsatt for 6 mkl eller 2 ort 16
sk. efter den nye matrikul. Ifl. skjøte tgl. 17. august 1833 kjøpte
han også halvdelen av Hallan sag av proprietær Jelstrup og Otte
Røstad for 50 spdl.
Efter Anders overtok hans eldste sønn, Andreas, gården til
likemed Blybakken ifl. skjøte av 29. mars, tgl. 2. april 1879, for
kr. 2800 og kår.

----
694 Bind V
---
I 1875 var besetningen 1 hest over 3 år, 4 kyr, 10 sauer og
lam og 1 svin og utseden \V>± td. bygg, 5 tdr. havre og 7 tdr.
poteter.
Andreas solgte i 1908 gården til Johannes Sørensen Bye fra
Frol. Denne solgte den i 1911 til Ole Bruland fra Sunnfjord
Bruland solgte den i 1918 til Aksel Valstad, som i 1926 solgte
den til Bernt Reinsberg som nu er eier.
Hallan nedre, sett fra syd 1929. Fot. 0. Snekkermo.
SØR HALLAN
Gårdsnr. 273.
Eiere: Det er muligens denne gard, som hos Aslak Bolt kaltes
Larta-Hallan, og som erkestolen fra gammelt eiet 2 oresbol i, på
Aslaks tid bygslet for K> øre, og i 1400-årene sannsynligvis av
hendet.
Senere har dog erkestolen atter erhvervet sig eiendom i går
den, og det en nokså betydelig, idet det utvilsomt er denne gard,
som i Olavs jordebok kaltes «Nedre Halle», hvori erkestolen eiet
2 spand. Imidlertid har enten Holms eller Reins kloster erhvervet
disse 2 sp., rimeligvis mot like meget i Nord Hallan (se denne
gard); ti i 1675, da Reinsklosters gods blev solgt til Johan Mar
celis, fulgte bl. a. med 2 sp. 2 øre i en av Hallan-gårdene, den
gang bebodd av Nils Iversen og Jon Tørrissen, altså Sør Hallan.
(Se brukere).
Det er vist den samme part, som i begynnelsen av 1600-årene
føres i regnskapene som 2 sp. i Nord Hallan under Holms gods;


----
695 Bind V
---
men da den ikke finnes i lensregnskapet av 154 Q, kan den ikke ha
tilhørt dette gods for reformasjonen. Forholdet er antagelig fol
gende:
Erkestolen eiet i slutten av den katolske tid 2 sp. og Reins
kloster 2 ore i Sor Halan, og Reinskloster eiet 2 sp. i Nord Hal
lan. Da kronen ved reformasjonen beslagla alt dette, blev det om
lagt, så at Reinskloster fikk de 2 sp. i Sor Hallan og de 2 sp. i
Nord Hallan blev lagt til det gamle erkebispegods i denne gard.
Derfor opfores 2 parter, hver på 2 sp., i 1549 under «Stiicthenns»
gods, og 2 sp. 2 ore i Sor Hallan kom under Reinsklosters gods.
I 1600-årene har vel så de 2 sp. en tid vært lagt til Holms gods,
derfor fores de tilbyttede 2 sp. i Nord Hallan under Holms gods.
Forovrig har der visstnok vært foretatt flere transaksjoner
med Sor Hallan. I 1650 er således eiendomsforholdet.
Hr. Jørgen Schjelderup 1 sp. 2 ore — mkl. og bygselretten.
Jens Friises odel 1 » — » — »
»
Hallan kirke 1 » — »
Tilsammen 3 spand
Tross dette fremgår det dog av kronens salg til Marcelis, at
gården må ha tilhørt Reinsklosters gods, og dette vedvarte, inntil
Henrik Hornemann, som dengang eiet godset, ved skjote av 2.
april 1765 solgte den for 270 rdl. til Sivert Olsen Hof stad.
Siden har den alltid vært brukernes eiendom.
Brukere: Lauriss har i 1520 formodentlig brukt denne gard,
(se Nord-Hallan), likeså Asgiiartth paa Hallum, som i 1549 står
for 1 pund smør og 1 vog mel i leding, opfort like efter Rindsem.
I 1559 het opsitteren Peder.
I begynnelsen av 1600-årene var Mikkel opsitter, efter ham
Anders omkring 1615 og fra begynnelsen av 1620-årene Iver.
Han må være død i begynnelse nav 1640-årene; ti i 1645 brukes
gården av enken og Jon Tørrissen. I 1650 er Jon Iversen kom
met istedenfor enken. Han var formodentlig sonn av forrige
opsitter.
Nu drev Jon Iversen og Jon Tørrissen hver sin halvpart.
Besetningen i 1657 var:
På Jon Iversens part: 1 hest, 7 kyr, 2 bukker, sauer og 2 svin.
På Jon Tørrissens part: 1 hest, 7 kyr, 4 sauer og 1 svin.
Jon Iversen kom i skade for «leiermaal med hans tienestetos,
Siri Persdtr., i hans egteskab». Dette var en dyr historie, idet han
i 1652 blev dømt til å ha sin boeslodd forbrutt. Den var forresten
ikke stor, 18 rdl. sk. efter registrering.
44

----
696 Bind V
---
I begynelsen av 1660-årene er Jon Iversen avløst av Nils
Iversen, muligens broren. Jon Tørrissen var i 1665 52 år, Nils
Iversen 30.
Ved matrikuleringen i 1669 blev skylden foreslått nedsatt til
halvparten. Tienden sattes til IH td. bygg og 2K> td. havre,
ledingen 3 ort og småtienden W-i ort 4 sk. Der var humlehave.
Nils og Jon opføres i manntallene ennu i 1680-årene. I 1693
er gården av Reinsklosters forpakter, Rasmus Krag, bygslet til
Signar (Siurd) Andersen, som fikk bygselbrev 11. oktober 1693,
tgl. 25. juni 1694. I 1699 betegnes begge gårdparter som «øde»,
d. v. s. übygslet. Brukere har der nok vært; ti både i 1705 og 06
sees Siguar og Anders Hallan å være stevnet av Krag for land
skyld, Anders også for resterende småtoll.
Lars het opsitteren på den ene part i 1718. På den annen op
føres ingen; det er da vel rimelig, at han også har brukt denne.
Det tap, han led under krigen i 1718 opgir han således:
Skade på husene og ski
Tilsammen 102 rdl. 60 sk.
Svenskene hadde betalt 7 rdl. i erstatning.
11718 blev gården avfeldt til 2 sp., hvorav 1 sp. 2 øre tilhørte
Reinsklosters gods, 1 øre Hallan kirke. Ved matrikuleringen i
1723 opgis der å være skog til brenne og gjerdefang, seter \%
mil fra gården, et kvernsted, (som da lå øde), leilighet til litt
fiskeri, den betegnes som «letvunden, ligger i sør- og bagli, korn
vis». Uteden var 2 tdr. bygg, 6 tdr. havre og l A vog grå erter,
avlingen 24 lass voldhøi og 3 lass ekerhøi og besetningen IV2
hest, 6 kyr, 3 ungnaut, 5 sauer og 6 geiter.
Lars har vel "brukt gården til 1723. Da fikk Einer Larssen
bygselbrev på den av herren til Reinskloster, Ebbe Carstensen,
9. mars 1723, tgl. 6. juli. Hvor lenge denne var der, er übekjent
Ved skjøte av 2. april, tgl. 15. august 1765, solgte Reinsklo
sters daværende eier, Henrik Hornemann, gården til Sivert Olsen


----
697 Bind V
---
Hofstad far 270 rdl. Sivert hadde intet å legge i den og har vel
ikke kunne klare forpliktelsene; ti ved skjote av 26. februar, tgl.
15. august 1767, overdrog han den for 205 rdl. til vaktmester
Elling Lyng og tok den så av denne til bygsel ifl. bygselbrev av
3. juli, tgl. 15. august 1767.
Lyng hadde en sagbygning på gården. Denne solgte han med
Hallan søndre, sett fra syd 1929. Fot. O. Snekkermo.
tilhørende grunn i 1776 til Nils Tuv, dog således, at der forbe
holdtes Sør Hallan rett til kvernsted ved sågen.
Ifl. skjøte av 16. august 1780, tgl. s. d., kjøpte Sivert gården
tilbake av Lyng for 416 rdl. og eiet den til i 1784, da han ved
skjøte av 21. januar, tgl. 22. februar, overdrog den til sviger
sønnen, Ole Sivertsen, for samme pris, idet han forbeholdt sig
som kår en under gården liggende plass og et kvernsted ved
samme.
Det har vist vært ganske trangt for Ole Sivertsen: Ved tings
vidne i 1794 oplyses, at det ikke er uten med møie, gården kan
underholde en familie. Dessuten lå han i ufred med sine naboer,
Peder og Søren Nord Hallan, som i 1796 endog sees å være stev
net av fogden for «læderet husfred» hos Ole Sivertsen samt for
utilbørlige talemåter mot øvrigheten m. m. I forbindelse hermed
tør vel også stå en hos Ole Sivertsen «indtruffen ugjerning, be
staaende i, at to af hans heste paa stalden ved nattetid var bleven
afskaaret rumpen eller halen». Ole foreviste hestene på tinget,
hvor skaden blev besett og beskrevet; men gjerningsmennene blev
aldri opdaget.


----
698 Bind V
---
Efter Ole Sivertsens dod overdrog enken, Maria Matiasdatter
ved skjote av 14. oktober, tgl. 6. desember 1822, gården til søn
nen, Sivert Olsen. Denne utskilte i 1823 en under gården lig
gende plass, Haugåsen med Elvenget, som han overdrog for 180
spdl. til Sivert Hallanvaldet.
Sivert Olsen var ved ekteskap med Solvi Torrisdatter, enke
efter Lars Gabrielsen, kommet i besiddelse av Eklosvedjan, som
han i 1823 solgte til Anders Nilssen Prestegården.
Sivert døde i 1826, og Solvi blev samme år gift med Anders
Ellevsen Holme, som derved kom i besiddelse av gården, da Siven
hverken hadde barn eller soskende. Moren, Maria Matiasdatter
levde dog ennu. Hun fikk kår ifl. kontrakt av 7. februar 1827
med Solvi. Anders utloste henne for hennes arvepart i gården
ifl. skjote av 30. november 1830.
Ved skjote av 8. februar, tgl. c >. februar 1833, overdrog han
den for 600 spdl. til Gabriel Larssen, sonn av Solvi i hennes forste
ekteskap med Lars Gabrielsen Eklosvedjan.
Ved skjote av 17. august, tgl. 18. august 1841, solgte Gabriel
gården til Johannes Jørgensen Kjølen av Ekne og tok seiv i bygsel
jordstykket Langenget. Johannes drev en tid Østborg i Skogn på
lottebruk.
Sor Hallan hadde i 1865 en besetning på 4 hester, 7 storfe,
16 sauer og 2 svin og en utsed av % td. hvete, 1K- td. bygg, 8
tdr. havre og 8 tdr. poteter. Der var 3 husmannsplasser:
I: Langenget, (1875: Skrapenget),
2: Moen,
3: Storbakken,
med et samlet husdyrhold på 1 hest, 3 kyr, 16 sauer og 2 svin og
en utsed av % td. bygg, 3Yé td. havre og 6 1 - td. poteter.
I 1875 var besetningen 1 hest over og 3 under 3 år, 5 kyr, 3
ungnaut og kalver, 21 sauer og lam, 6 geiter og kidd og 2 svin og
griser, og utseden X A td. hvete, V 4 td. rug, 2 tdr. bygg, 12 tdr.
havre, Vs td. erter og 10 tdr. poteter. På de 3 husmannsplasser
var besetningen 3 kyr, 1 ungnaut, 24 sauer, 4 geiter og 1 svin og
utseden H /io tdr. bygg, 2V-i td. havre og 9% td. poteter.
Ved skjote av 18. april, tgl. 25. april 1884, overdrog Johannes
gården til sonnene Johan Arnt og Ole Andreas for kr. 4600 og
et kår til en årlig verdi av 1000 kr. Disse delte gården mellem
sig, således at Johan Arnt fikk tildelt Hallan sondre, vestre og
Ole Andreas det ovrige som han fremdeles eier.
I IQOO var der 1 husmannsplass, Storbakken, under Hallan
sondre.

----
699 Bind V
---
HAUGÅSEN
Som ovenfor nevnt fraskilte Siv ert Olsen den under Sør-Hallan
liggende plass Haugåsen med Elvenget og solgte denne eiendom
for 180 spdl. til Siv ert Siv ertsen tiallanvaldet ved arvefesteskjote
av 13. oktober, tgl. 4. desember 1823. Den blev skyldsatt 30.
oktober s. å. for 12 mkl.
Sivert Sivertsen hadde denne eiendom til han ved skjøte av 13.
april, tgl. 6. juni 1839, overdrog den til sonnen Bård Sivertsen.
Sivert tok kår. Gården hadde i 1865 en besetning på 2 hester, 1
ku, 4 sauer og 1 svin, og utseden var Vi td. bygg, 2 tdr. havre og
3 tdr. poteter.
I 1875 var besetningen 1 hest over 3 år, 2 kyr, 6 sauer og 1
svin og utseden X- td. bygg, IM> td. havre, I Jim td. erter og 2 tdr.
poteter.
Bård Sivertsen dode i 1896 og sønnen, Sefanias Bårdsen over
tok da gården.
Gården eies nu av Marius Kristiansen Valstad.
Hallanætten.
De to første ledd er usikre.
A. Baro Jonsen Sand( i 1666 64 år gl.).
B. Ole Barosen Sand (opføres i 1666 som sønn på Sand og var
da 21 år gl., f p. Sand 16. mars 1725 og opgis da å være
85 år).
Cl. Anders Olsen Græset, f 3. mars 1741, 71 år gl.
Bygslet G. i 1712 og kaltes da dragon Anders Olsen
Sanden. * 1 ) .... «Anders Græssætz kone», f 5. juni
1719, 48 år gl. * 2 ) 1720 Enke Kirsti Olsd. Tiller,
(f. p. Aakerhus, enke efter Ole Jonsen Tiller, f 1755,
80 år gl.
Dl.Beret Andersd. Sem, f P- S. 1769, 68 år gl. *
1731 Tarald Johansen Sem. Se Solbergætten.
D 2. Peder Anderssen Bjørgstuen, f. p. Høen 1706,
t p. Bjørgstuen 1780. * 1730 Margrete Bårdsd.
Huseby, f p. Bjørgstuen 1773, 73 år gl.
El. Karen Pedersd., f. 1730. * Tore Anderssen
Aksnes, f. p. Skjærset 1729, f P- Aksnes
1796.
E 2. Marit Pedersd. Hallan, f. p. Græset 1731.
* 1757 Tomas Søfrensen Hallan nordre, f. p.
Semsvald 1732, f p. Hallan 1785. (Sønn
av Søfren Jakobsen Semsvald, som formo
dentlig var fra Skogn og døde på Semsvald

----
700 Bind V
---
efter at ha vært spedalsk. Tomas eiet først Myr sammen
med Sevald Skjærset, solgte den i 1767 til Anders Haldosen
Åkerhus og bygslet s. a. Hallan.
Sofren Tomassen, f. p. Husanvald 1758, f P- Sem 1760.
Peder Tomassen Hallan nordre, f. p. Semsvald 1760, t som
kårmann p. Hallan 1830. * l ) 1789 Gunhild Andersd. Hoilo.
f. p. Storvuku 1765, f P- Hallan 1794. (Dtr. av Anders
Gundbjørnsen Storvuku). * 2 ) 1795 Beret Nilsd. Kalset,
Sparbu, f 1804, 41 år gl. * 8 ) 1805 Brynhild Haldosd. Sol
berg, f. p. Solberg 1753, f som kårenke p. Hallan 1831.
Gl.Marta Pedersd., f. p. Hallan 1790. * 1815 Ole An
derssen Trapness, kjøpmann p. Øren, f. 1785, f P-
Øren 1828.
Hl.Gundel Birgitte Olsd., f. 1810.
H 2. Peter Andreas Olsen Trapness, f. 1816, f 1877.
Exam. jud., sakforer på Levanger. * 1843 Susanna
Matea Kjørbo Klykken, f. 1821. (Dtr. av soren
skriver Klykken).
I 1. Peder Klykken Petersen Tarapness, f. 1844.
Kontorist. * 1872 Karoline Cold.
J 1. Anna Susanne Pedersd. Trapness.
J 2. Peter Marquard Pedersen Trapness.
J 3. Otto Pedersen Trapness.
J 4. Sigurd Pedersen Trapness.
12. Albert Kjørbo Hegge Petersen Trapness, f.
1846. Agent, forf. av «På Brænne» av Albert
Kjørbo (Kria. 1905), hvori skildres livet på
Rennan i Skogn, familien Klykkens eiendom.
* Hanna Woigt.
J 1. Susanna Lovise Albertsd. Trapnes, f. 1873.
J 2. Petra Andrea T. J 3. Aksel T. J 4.
Helge T.
I 3. Markus Petersen Trapness, f. 1848. Kjøpmann
i Trondhjem (manufaktur). * 1875 Fredrikke
Aasland.
Jl. Dortea Susanna Markusd. Trapness, f.
1849. J 2. Ragnhild T., f. 1878. J 3. Half-
dan T., f. 1880.
14. Johan Kristofer Petersen Trapness, f. 1849.
Kand. philos., overlærer ved Hortens komm.
høiere almenskole. Ugift.
15. Elise Lund Petersd. Trapness, f. 1853. * 1877
Henrik Musæus, f. 1856.

----
701 Bind V
---
I 6. Lovise Pedersd. Trapness, f. 1856.
I 7. Anna Ovidia Jakobine Elisabet Trappnes, f. 1850.
H 3. Kristiane Olsd. Trapness, f. p. Øren 1818. f 1855.
Flyttet til Trondhjem.
H 4. Juliane Olsd. Trapness, f. p. Øren 1820.
H 5. Martinus Olsen Trapness, f. p. Øren 1822.
H 6. Marta Katrine Olsd. Trapness, f. p. Øren 1824.
H 7. Johan Kristian Olsen Trapness, f. p. Øren 1827,
t i Vardo 1857. Matros.
G2\ Tomas Pedersen Hallan, f. p. H. 1792. (Bodde i 1848
i Hegra).
G3 2 . Nils Pedersen Hallan nordre, f. p. H. 1795, t smst.
1826. * 1821 Sara Jensd. Rosvold, f. p. R. 1784, +
som kårkone p. Hallan 1871. Hun * 2 ) 1829 Gundbjorn
Pedersen (Skrove). Hallan, f. p. Skrove 1802, f p
Hallan 1888.
Hl. Johannes Nilssen Hallan, f. p. H. 1822. Bodde i
1840 på Hallan.
H 2. Anne Birgitte Nilsd., f. p. Hallan 1825. f 1854.
G 4 2 . Arnt Pedersen Moan, f. p. Hallan 1800, f p. Moan
(Sendesvald) 1889. * 1830 Beret Efastd., f. p. Midt-
holmsvald 1803, f P- M. 1888.
H 1. Peter Olaus Arntsen Moan, f. p. M. 1830. * 1854
Ingeborg Bårdsd. Sende, f. p. S. 1827, f P- Moan
1887.
11. Anton Petersen Sende på Sakshaug, f. 1855.
Fanejunker.
12. Beret Marta Petersd., f. 1864. * Jon Martin
Johannessen Sende nedre nordre, f. 1857.
G 5. Gunhild Pedersd., f. p. Hallan 1798, f 1801.
G 6. Gunhild Pedersd., f. p. Hallan 1803, t 1892. * 1838
Erik Kristoffersen Rønningen (under Holmli østre), f.
p. Holmli vestre 1800, f P- Rønningen 1880.
H 1. Kristiane Eriksd., f. 1838.
H 2. Peter Eriksen, f. 1842.
H 3. Sirianna Eriksd., f. 1844.
Søfren Tomassen Hallan, f. p. Græsetvald 1761, f p. Hallan
1824. * 1796 Ingeborg Andersd. Balhall. (Se Lennesætten).
Gl. Ingeborg Søfrensd., f. p. Hallan 1796. * 1821 Anders
Andreassen Buran, Levanger landsogn.
Hl. Sirianna Andersd., f. p. Hallan 1821.
H 2. Johan Anderssen Buran.

----
702 Bind V
---
Tomas Sofrensen Hallan østre, f. p. H. 1798, f smst. 1872
* Anne Pedersd. Sandsaunet, Levanger landsogn, f. 1798
t p. Hallan 1880.
H l.Søren Tomassen Hallan østre, f. p. H. 1826, f P- Bal
hallvald 1914. * 1871 Pauline Andersd. Heglesaunet
Levanger landsogn, f. 1849. f på Balhald 1928.
11. Anna Johanna Sørensd., f. 1872. * Erik O. Re
Skogn.
12. Teile Augusta Sørensd., f. 1875. * Kristian Rin
nan, Frol.
H 2. Magnhild Tomasd., f. p. Hallan 1829. f P- Berg 1907.
* 1853 Beds Jakobsen Berg vestre, f. i Stjørdal 1820,
t p. Berg 1900.
I 1. Johan Teodor Bedsen, f. 1853, t i T.hjem.
12. Anna Kristine Bedsd., f. 1857, ugift.
I 3. Tomas Bedsen, f. 1800. Standartjunker, en tid ord
fører i Verdal. * 1893 Berntine Pedersd. Valstad,
f. 1862.
J 1. Bernhard Tomasen, f. p. Berg 1897. Forvalter
for Oslo militære sykehus. * 1922 Antonie
Antonsd. Høilo.
Kl.Gudny. K 2. Bergit, tvililnger, f. 1924.
J 2. Ivar Tomasen, f. 1900, lærer. * 1925 Astrid
Burheim fra Skogn.
K 1. Berit, f. 1927.
J 3. Reidar Tomasen, f. 1904.
J 4. Oddleiv Tomasen, f. 1905. Landbrukskand.
J 5 Hans Tomasen, f. 1907. Skogskoleeksamen.
J 6. Ragnhild Tomasd., f. 1896, f 1897.
14. Jakob Bedsen, f. 1861, f P- Berg 1924, ugift.
15. Karen Bedsd., f. 1863. * Arnold Skytteberg, Oslo.
16. Ingeborg Bedsd., f. 1866, ugift.
17. Bernt Bedsen, f. 1869, ugift.
18. Pauline Bedsd., f. 1874, ugift.
H 3. Ingeborg Anna Tomasd. Gustad, f. p. Hallan 183 i.
* Hans Petter Heir, Frol. f 1 927 -
H 4. Peder Olaus Tomassen, By nordre østre, f. p. Hallan
1839, f P- By 1923. * Bergitte Lovise Johannesd., f. p.
Lennes 1837, f P- By 1894.
I 1. Tomas Pedersen By, f. 1866, Amerika. * Kjerstine
Johsd. Risan, f. p. Risan 1864, f 1916 i Amerika.
J 1. Birger Tomassen, f. 1895, f 1896.
J 2. Olga Tomasd., f. 1897.
12. Guri Pedersd., f. 1870. * Marius Kløvjan, Frol.
Amerika.

----
703 Bind V
---
J 1. Borghild Mariusd. f. 1901, t 1928.
J 2. Marvin Mariussen, f. 1911.
13. Anne Johanna Pedersd., f. 1873, f 1899.
14. Beret Marta Pedersd., f. 1876. * Gustav Dalum,
Verdal. Amerika.
J 1. Anna, f. 1901.
J 2. Birger, f. 1908, t I Q 2I.
15. Johannes Pedersen By, f. 1880, rittmester. * Petra
Gustavsd. Faren, f. 1888.
Jl.Odd Georg Johannessen, f. 1910, student.
J 2. Egil Bernhard Johannessen, f. 1912.
J 3. Anders Johannessen, f. 1913.
J 4. Gustav Johannessen, f. 1915.
J 5. Per Johannessen, f. 1918.
J 6. Eva Jorid Johannesd., f. 1922.
J 7. Jon Ingvald Johannessen, f. 1924.
Marta Sofrensd., f. p. Hallan 1801, t som kårkone p. Skrove
1890. * 1823 Jonas Torrissen Skrove, i. p. S. 1799, t som
kårmann smst. 1885. (Se Skroveætten).
Anders Sofrensen Hallan nedre, f. p. Hallan 1803, t 1895.
Gårdbr og omgangsskolelærer. * 1830 Sirianna Bårdsd.,
f. p. Øren 1805, t P- Hallan 1878. (Dtr. av Bård Olsen
Øren og h. Beret Toresd.).
H l.Sara Andersd, i. p. Hallan 1830. * Ole Halsan, Frol.
H 2. Bernhardus Andersen, f. p. Hallan 1834.
H 3. Ingeborg Anderd., f. p. Hallan 1836, t P- Rosvold
1930. * Johannes Andersen Buran, Rosvold, f. 1831,
t 1904.
H 4. Andreas Andersen Hallan på Sandsaunet, Frol, f. p.
Hallan 1838, f P- Kleven i Frol 1918. * Karan Bergitte
Knutsd. Rindsem.
I 1 Anna Andersdatter. * Hans Nordberg.
H 5. Beret Andersd., f. ca. 1840. * Johan Torestuen, Ør-
melen.
H 6. Trine Marie Andersd., i. 1845, t ung.
Ole Sofrensen Hallan mellem, f. p. H. 1806, t smst. 1878.
* 1829 Magnhild Ellingsd. Balhall, f. p. B. 1800, f P- Hal
lan 1864.
H 1. Ingeborg Olsd., f. p. Hallan 1829. * 1865 Lars Lasse
sen Hallan mellem, f. p. Haug 1837.
(Sonn av Lasse Haug og h. Gjertrud Larsd.).
I 1. Lasse Larssen f. 1866.
12. Ole Larssen, f. 1871.
13. Guruanna Larsd., f. 1869.

----
704 Bind V
---
H 2. Elen Olsd., f. 1836. * 1868 Olaus Petersen Håbet
i Vinne, f. p. Berg 1834, f p. Rotvold sinnssykeasyl
1908. (Sonn av Peter Hanssen fra Osen og h.
Karen Olsd.).
11°. Oluf Ellingsen, f. 1863, far lærer Elling År
stad.
12. Peter Olaussen, f. 1868. Amerika
13. Karl Olaussen, f. 1871. Amerika.
14. Oline Olausd. * Martin Kolstad.
H 3. Lars Olsen Hallan, f. p. H. 1849, f i Bodin 1928.
Klokker og lærer i Bodin. * Matilde Alstad, Bodin.
Ingen barn.
H 4. Anders Olsen Hallan, f. c. 1841. Snekker. * Inge
borg Anna Toresdatter Rein. (Amerika).
Beret Tomasd. Hallan, f. p. Tokstad 1763. * 1791 Ole Nils
sen Viken, f. p. V. 1764, f som kårmann p. Kulstadviken
1833. (Sonn av Nils Jonsen V. og h. Agnes Taraldsd.
Musum).
Gl. Nils Olsen, f. p. Viken 1792. Var på Kulstadviken i
1833, på Rotteplads i Sparbu i 1848.
G 2. Beret Olsd. Viken, f. p. V. 1794, f smst. 1830. * 1819
Åge Anfinsen Haugdal, som kjopte Viken i 1818, f ca.
1790, f p. V. 1858. Han *\) Ingeborg Petersd. med
hvem sonnen Benjamin, som overtok Viken.
H 1. Andreas Ågesen, f. og f P- Viken 1820.
H 2. Inger Olava Ågesd., f. p. Viken 1822. * Iver
Han hadde forst plass under Neset, bodde siden
som vognmann på Steinkjer. Alle barn f ung.
H 3. Anne Birgitte Ågesd., f. p. Viken 1824. * Kristian
Hermansen Langli.
11. Benjamin Kristiansen Lie. Overlærer ved
Kalvskindets skole, Trondhjem.
G 3. Marit Olsd. Viken, f. p. V. 1796. Bodde i 1830 på Kul
stadviken, i 1848 som enke på Nesvaldet i Sparbu. *
1827 Johannes Tomassen Dalamarken, f. p D. 1800,
t 1831.
H l.Tore Johannessen, f. og f P- Kulstadviken 1827.
H 2. Karen Birgitte Johannesd., f. p. Kulstadviken 1828.
H 3. Olina Johannesd., f. p. Kulstadviken 1830.
G 4. Marta Olsd. Viken, f. p. V. 1800. * 1827 Tore Olsen
(Dyrstad) Kulstadviken, f. c. 1805. Bodde i 1848 på
Dyrstadvaldet i Sparbu.
G 5. Tomas Olsen, f. og f p. Viken 1803.

----
705 Bind V
---
G 6. Tomas Olsen Viken, f. p. V. 1805. Tjente i 1833
hos Lars Haugdal, var i 1848 på Hofstadvald i
Sparbu.
G 7. Johannes Olsen, f. og f P- Viken 1807.
F 5. Ole Tomassen Hallan, f. p. Myr 1766. *
G 1. Karen Olsd. * Ole Evensen Ostborgvaldet i Skogn.
F 6. Margrete Tomasd. Hallan, f. p. H. 1768, f smst. 1814.
* 1799 Tarald Johansen Solberg, hennes tremenning.
Se Solbergætten.
F 7. Karen Tomasd. Hallan, f. p. H. 1770. * 1794 Jakob
Anderssen Mule, t som kårmann på Grevskott 1830.
Gl. Tomas Jakobsen. Var i 1830 på Steine, kalles i
1848 Tomas Indal.
FB. Erling Tomassen, f. p. Hallan 1772, f 1848? Ugift.
F 9. Tomas Tomassen Hallan, f. p. H. 1774. Reiste omkring
1808 til Danmark, hvorfra man ikke hadde etterretning
om ham siden omkr. 1820, da han var bosatt som gart-
ner på Fyen, var gift og hadde 5 barn.
Anders Pedersen Fleskhus lille, f. p. F. 1737, f smst. 1806.
Bygslet F. i 1765. * 1762 Barbro Haldosd. Åkerhus, f. p.
Å. 1731, f P- Fleskhus 1803.
F l.Haldo Anderssen, f. p. Fleskhus 1763, f for faren.
F 2. Margrete Andersd. Fleskhus, f. p. F. 1765. * 1805
enkemann Ole Ellingsen Sakshaug.
Gl. Mette Olsd., f. p. Fleskhus 1806, t 1810.
F 3. Marit Andersd. Fleskhus, f. 1768. * 1797 Peder Jens
sen Snekker, Oren, f. 1773. Sonn av Jens Pedersen og
p. Gunhild Nilsd. Prestegården.
Gl. Jens Pedersen, f. p. Fleskhus 1799, f 1862. **)
1827 Petronelle Jensd. Trones, f. c. 1801, t 1847.
* 2 ) 1851.
Hl. Peder Jenssen Sorskaget (Tronesvald), f. p.
Trones 1826. * 1854 Marta Jeremiasd., f. p.
Fleskhusvald 1827.
I 1. Johanens Pedersen, f. c. 1855.
12. Edvard Pedersen, f. 1857.
13. Pauline Pedersd., f. 1855.
14. Julianna Pedersd., f. 1861.
15. Anna Pedersd., f. c. 1864.
16. Karen Pedersd., f. 1868.
I 7. Maren Petrine Pedersd., f. 1871
G 2. Beret Marta Pedersd., f. p. Fleskhusvald 1802.
G 3. Anders Pedersen Mikkelsgård, f. p. Fleskhus 1805,
t p. Mikkelsgård 1834 i kopper. * 1833 Birgitte

----
706 Bind V
---
Jensd. Svinhammer, f. c. 1810. Hun * 2 ) 1830
Johannes Fleskhusvald.
H l.Marta Andersd., f. p. Åkerhus 1833, f !8 34 -
G 4. Haldo Pedersen Sorskaget, f. p. Fleskhus 1808,
t 1880. * 1829 Malena Pedersd., f. p. Tronesvald
1802, f 1879.
Hl. Anne Marta Haldosd., f. p. Akerhusvald
1829, f 1886. * 1856 Kristen Jonsen Bu
sveet (Lekslemsvald), f. 1830.
I 1. Bernhardus Kristensen, f. 1865.
12. Peter Kristensen, f. 1872.
13. Anna Kristine Kristensd., f. 1868.
G 5. Marit Pedersd., f. p. Huseby 1810, f s. a.
F 4. Peder Anderssen, f. p. Fleskhus 1771, f for faren.
F 5. Malena Andersd., f. p. Fleskhus 1772, f ung.
F 6. Malena Andersd. Fleskhus, f. p. F. 1774, f p. Solberg.
* 1806 Ole Johansen Solberg. Se Solbergætten.
F 7. Karen Andersd., f. p. Fleskhus 1877, f p. Solberg
1813. Ugift.
Bård Pedersen Bjorgstuen, f. p. Fleskhus 1739. +1 ) 1766
Mali Olsd. Leklem, f 1792, 54 år gl. * 2 ) 1793 ved Mære
k. m. Gunhild Iversd. Salberg.
Fl 1 . Peder Bårdsen, f. p. Bjorgstuen 1766. * 1787 Kari
Jonsd. Tiller.
Gl. Bård Pedersen Tronesvald,, f. p. Semsvald 1792.
* 1820 Sigrid Lorentsd. Tronesvald, f. c. 1785.
F 2 1 . Margrete Bårdsd., f. p. Auglen 1769, f for moren.
F3 1 . Beret Bårdsd., f. p. Myr 1772, f for moren.
F4 1 . Ole Bårdsen, f. p. Bjorgstuen 1775.
F 5 2 . Iver Bårdsen, f. p. Semsvald 1794.
F 6 2 . Mandrup Bårdsen, f. p. Semsvald 1798.
F V. Karen Bårdsd., f. p. Semsvald 1803.
Ole Pedersen, f. og f P- Fleskhus 1742.
Ole Pedersen, f. p. Bjorgstuen 1743.
Lisbet Pedersd. Solberg, f. p. Bjorgstuen 1748. * 176 S
Rasmus Torrissen Salberg, f. 1734, f P- Salberg 1785.
Fl.Torris Rasmussen, f. p. Salberg 1769, f 1773.
F 2. Peder Rasmussen Salberg, f. p. S. 1771. * 1806 Enke
Anne Nilsd. Sem, f. p. Vist, f P- Sem. (Dtr. av Nils
Olsen Vist og enke efter Tomas Taraldsen Sem).
F 3. Ole Rasmussen Salberg, f. p. S. 1773. Bebodde et
stykke av Grindberg. #1 )
* 2 ) 1804 Inger Andersd. Holme.
F 4. Tørris Rasmussen, f. og f P- Salberg 1775.

----
707 Bind V
---
F 5. Mikkel Rasmussen, f. p. Salberg 1776. * 1799
Johanna Johannesd. Hellem, Inderøy.
F 6. Margrete Rasmusd., f. p. Salberg 1779, t P-
Semsplassen 1808. * 1798 Ingebrigt Olsen Nor
berg Skomaker. Han •■) 1807 Golloug Svendsd
Norberg.
G 1 Rasmus Ingebrigtsen Tronesvald, f. p. Bjør
gen 1799, f 1858. * 1827 Malena Olsd.
Tronesvald, f. p. T. 1808, t 1891.
Hl. Martinus Rasmussen, f. p. Tronesvald
1827.
H 2. Inger Rasmusd., f. p. Tronesvald 1830,
t 1869. * 1851.
H 3. Olava Rasmusd., f. 1832. * 1865 Lorents
Nilssen (Hanssen?), f. p. Inderoy 1827.
Jegtfarer. Bodde i 1875 på Sjobakken un
der Fleskhus lille.
I 1. Bernt Martin Lorentsen, f. 1870.
12. Ludvig Lorentsen, f. 1875.
I 3. Ragna Hansine Lorentsd., f. 1868.
14. Elen Marie Lorentsd., f. 1873.
H 4. Ulrik Rasmussen, f. p. Fleskhus 1835.
H 5. Embret Rasmussen, f. p. Fleskhus 1835.
Tvilling med H 4.
H 6. Beret Rasmusd., f. p. Fleskhus 1838.
F 7. Tørris Rasmussen, f. og f P- Salberg 1781.
F 8. Ole Rasmussen, f. p. Salberg 1782.
F 9. Rasmus Rasmussen, f. p. Salberg 1784, f 1785 .
Ole Anderssen Nestvold, f. p. Græset 1709, t p. Nestvold
1767. * 1737 Kirsten Olsd. Tokstad, f. p. T. 1710, f P-
Nestvoldvaldet 1791.
E 1. Karen Olsd., f. p. Græset 1738, t for faren.
E2.01e Olsen Tokstad, f. p. Skjærset 1739, t P- Tokstad
1792. * 3 ) 1767 Kirsten Andosd. Mikvold, f. p. M. 1735,
tp. Tokstad 1782. * L ') 1782 Agnes Taraldsd. Viken, f. p.
Follostuen 1730. Dtr. av Tarald Halvorsen F. (siden
Musum). Enke efter Ole Nilssen Viken.
F l.Ole Olsen Tokstad, f. p. Mikvold 1769, t som kår
mann på Tokstad 1852. * 1796 Marta Amundsd.
Ysse, f. p. Y. 1775, t P- Tokstad 1837.
G 1. Karen Olsd. Tokstad, f. p. T. 1797. * 1824 Iver
Larssen (Folio) Jermstadspandet, f. p. Folio
1796, t som kårmann på Jermstadspandet 1866.
Hl. Lars Iversen Jermstadspandet, f. p. Folio
1826, + 1893 i skredet. * 1855 Karen

----
708 Bind V
---
Olsd., f. i Levanger landsogn 1834, f 1893
i skredet.
I 1. Karl Larssen Jermstad, f. 1856. Ser
sjant, f 1919. - 1 ) Berntine Emilie
Johannesd., f. i Levanger landsogn
1864, f 1893 i skredet. * 2 ) Siri-Anna
Paulsd. Salberg, f. 1868, f 1916.
J 1. Sofie Karlsd., f. 1891, f 1893 i
skredet.
J 2. Karen Birgitte Karlsd., f. 1891,
t 1893 i skredet.
I 2. Iver Larssen, f. 1859.
I 3. Grete Larsd., f. 1861.
14. Ole Larssen, f. 1865.
15. Anna Sofie Larsd., f. 1869.
I 6. Karoline Larsd., f. 1873.
17. Lorents Bernhard Larssen, f. 1880,
t 1893 i skredet.
G 2. Marta Olsd. Tokstad, f. p. T. 1809, f P Stav
lund 1870. * 1843 Nils Nilssen Kvam, Kol
stad, f p. Kolstad 1847, 33 år.
Hl. Ingeborg Nilsd., f. c. 1843.
H 2. Otilie Nilsd., f. 1846. * Martinus Johan
sen Solberg, f. 1845. Se Solbergætten.
G 3. Ole Olsen Tokstad, f. p. T. 1813, f smst. 1874
av hjerneslag. * 1854 Anne Pedersd., f. p.
Råen 1827, f som kårkone på Tokstad 1892.
(Fait dod om på kjokkenet av hjerneslag).
H 1. Oluf Olsen Tokstad, f. 1857, f 1920, ugift.
H 2. Massine Olsd., f. 1862, f 1920. * Bernt
Elisæussen Kvammet. (Se Næsætten).
H 3. Anne Petrine Olsd., f. 1869.
F 2. Dortea Olsd., f. p. Mikvold 1773, f 1792.
F 3. Karen Olsd., f. p. Tokstad 1776. * 1800 Enkemann
Simon Jenssen Berg fra Skogn. Tambur.
Beret Olsen, f. p. Skjærset 1742. #1 ) 1784 Enkemann
Anders Olsen Trapness, f 1789, 45 år gl. * 2 ) 1791 Nils
Kristoffersen Øren.
E 3
F 11.I 1 . Ole Anderssen Trapness, f. 1785.
F 2 1 . Ole Anderssen Trapness, f. p. Øren 1787 .* 1815
Marta Pedersd. Hallan. Se ovenfor A, B, C 1, E 2,
F 2, G 1.
F 3 1 . Lisbet Andersd., f. p. Øren 1788, f P- Stiklestad
vald 1870.

----
709 Bind V
---
E 4. Beret Olsd., f. p. Husan 1745.
E 5. Marit Olsd., f. p. Skjærset 1748.
E 6. Karen Olsd., f. p. Nestvold 1752. * 1702 Peder Even-
sen Ysse.
Kasper Anderssen Huseby, f. p. Græset 1711, t p. Huseby
1767. * 1734 Ingeborg Eriksd. (trolovet i Trondhjem).
E 1. Karen Kaspersd., f. og t P- Græset 1736.
E 2. Anna Kaspersd., f. p. Græset 1737. * 1761 Sevald
Bårdsen (Hesgreien) Leirfaldvald, f. p. Folio 1736,
kjøpte Myr sammen med Tomas Sofrensen Hallan, men
solgte igjen i 1767, bygslet Huseby i 1770, var i 1801
husmann under Leirfald ostre.
F 1. Anne Sevaldsd., f. p. Hesgreien 1762.
F 2. Ingeborg Sevaldsd., f. p. Myr 1764.
F 3. Bård Sevaldsen, f. p. Myr 1766.
F 4. Anne Sevaldsd., f. p. Norberg 1769.
F 5. Karen Sevaldsd., f. p. Rosvold 1774.
F 6. Kasper Sevaldsen, Nestvold, f. p. Rosvold 1777.
* 1804 Enke Anne Olsd. Nestvold.
Gl. Maria Kaspersd., f. 1817. (Moren var jomfru
Karen Maria Hagen).
E 3. Karen Kaspersd., f. p. Græset 1740. Bodde i 1801 som
enke og inderst på Høen. * 1777 Anders Knutsen
Holme, f. p. H. 1754, f P- Hellan ostre 1785.
Fl. Knut Anderssen, f. p. Huseby 1778, f P- F° r '
bregdsv. Skredder. * 1810 Ingeborg Jakobs.
Rindsemvaldet, f. 1779. Se nedenfor E 3, F 2.
F 2. Kasper Anderssen, f. p. Minsåsvald nordre 1781,
t 1826. Skredder. * 1816 Beret Greisd. Semsvald.
Ingen barn.
E 4. Beret Kaspersd., f. p. Græset 1743. * 1772 Jakob Ja
kobsen Kvam, f. p. K. 1747, f P- Rindsempledsen 1809.
Smed. Bygslet Huseby i 1772, kjøpte senere Græset,
som han solgte i 1785 til Anders Haldosen Myr.
Fl. Jakob Jakobsen Rindsemvald, f. p. Huseby 1773,.
f p. Rindsemv. 1846. * 1807 Brynhild Jørgend.
Rindsem.
F 2. Maria Jakobsd., f. p. Huseby 1776. * 1804 Anders.
Jonsen (Rindsem).
F 3. Ingeborg Jakobsd., f. p. Græset 1779. *) 1810
Knut Anderssen, Moåkeren under Forbregd, f. p.
Huseby 1778. Se ovenfor E 3, Fl.
Gl. Anders Knutsen, f. p. Rindsemvald 1811.

----
710 Bind V
---
G 2. Jakob Knutsen Moåkeren, f. p. Minsåsvald 1815
t 1891. Skredder. Ugift.
F 4. Kirsti Jakobsd., f. p. Græset 1783. * Ole Reitan, Skogn
Anders Kaspersen Fleskhusvaldet, f. p. Fæbyvaldet 1748
t p. Fleskhusvaldet 1803. * 1780 Maren Pedersd. Råen.
F l.Kasper Anderssen, f. og t P- Tokstad 1780.
F 2. Ingeborg Andersd., f. p. Tokstad 1782.
F 3. Karen Andersd., f, p. Råen 1784.
F 4. Peder Anderssen Hesgreiaunet, f. p. Fleskhusvald 1791,
f p. Hesgreiaunet 1866. * 1819 Magnhild Olsd. Mik
kelsgården, f. p. M. 1792.
Gl. Andreas Pedersen Hesgreiaunet, f. p. Mikkelsgår
den 1819. * 1842 Anne Johannesd. Hesgreien, f. p
H. 1808, f P- Hesgreiaunet 1875.
Hl. Peter Andreassen Hesgreiaunet, f. 1842.
1864 Julianna Olsd. Ysse, f. p. Ysse 1832.
I 1. Peder Julius Petersen, f. 1872.
12. Anna Petersd., f. 1874.
G 2. Marta Pedersd., f. p. Mikkelsgården 1821.
G 3. Anne Marta Pedersd., f. p. Yssevald 1826, f s. a,
F 5. Kasper Andersen Åkerhusvald (Kasperstuen), f. p.
Fleskhusvald 1793, f p. Åkerhusvald 1845. Hengte sig
— hadde en tid vært kropling. * 1819 Marta Iversd.
Leklem, f. p. Leirfaldvald 1797?
Gl. Anders Kaspersen, f. p. Ysse 1820.
G 2. Iver Kaspersen, f. p. Åkerhusvald 1827, f p. Ka
sperstuen 1876. * 1856 Ingeborg Olsd., f. 1825.
(Dtr. av ungk. Ole Eriksen Mønnes og pike Beret
H 3. Julie Iversd., f. 1862.
G 3. Karl Johan Kaspersen Sorhaugvald, f. p. Åkerhus
vald (Kasperstuen) 1829. * 1860 Ingeborg Anna
Evensd., f. 1836.
H 1. Edvard Karlsen, f. c. 1860
H 2. Johan Karlsen, f. c. 1864.
H 3. Jon Karlsen, f. 1866.
H 4. Sofie Fredrikke Karlsd., f. 1870.
G 4. Martinus Kaspersen, f. p. Åkerhusvald 1833.
G 5. Marta Kaspersd., f. p. Åkerhusvaldet 1823. * 1852
Peder Jonsen Minsåsvald nordre, f. p. Hallemsvald
1823. Tømmermann.


----
711 Bind V
---
H 1. Anne Marta Pedersd., f. c. 1852.
H 2. Anna Pedersd., f. 1853.
H 3. Pauline Pedersd., f. c 1854.
H 4. Kristian Pedersen, f. c 1857.
H 5. Martine Pedersd., f. 1861.
H 6. Oluf Pedersen, f. 1863.
H 7. Anton Pedersen, f. 1866.
Ole Anderssen, f. og t 1797.
Kaspersen Husanvald, f. p. Husan 1754. 1770 Inge-
Jonsd. Nestvold, f. p. N. 1756.
Ingeborg Eriksd, f. p. Græset 1781, t P- Ysse østre
1842 * 1826 Even Pedersen Ysse ostre, f. p. Y. 1795,
f smst. 1856. Han * 2 ) 1843 Beret Eliasd., f. p. Kausmo
1795, tP- Yss e 1867, enke efter Bård Olsen Haga. (be
Gl Peder Evensen Ydse ostre, f. p. Y. 1827, f 1900
* 1850 Beret Marta Bårdsd. Haga, f. p. Haga 1830.
(Dtr. av Bård Olsen H. og h. Beret Eliasd.).
Hl Edvard Pedersen, f. 1851. Karm. på Ydse.
F 6
E 6. Erik
borg
F 1
+ 1931. Ugift.
H 2 Bernhardus Pedersen, f. 1854. Ugift.
H 3. Martin Pedersen, f. 1857. t 1919. Eier ay
Bergsveet. * L ) 1903 Guruanna Valbekmo. ■)
Ingeborg Roflo. Ingen barn.
H 4. Johan Pedersen, f. 1857. Ugift .
H 5 Ragnhild Pedersd., f. 1859. * Bernt Oluf
Olaussen Haga, f. 1859, t 1909. Eier av
Hestegreien ovre. Ingen barn.
H 6. Peder Pedersen, f. 1861. Gårdeier i Trond
heim. *) Serine Ranheim, f. 1866.
11. Bergitte Mathilde Pedersd., f. 1887.
1909 Bjarne Wold, bokholder.
J 1 Rolf Tore, f. 1909. J 2. Borgny Lo
vise, f. 1911. J 3. Inger Sofie, f. 1913. J 4.
Nils Laurits, f. 1919.
12. Reidar Pedersen, f. 1893. * 1922 Ragna
Haugan, f. 1892.
J l.Roar, f. 1906.
13 Hilmar Pedersen, f. 1893. * Julie Eian,
f. 1894.
J 1. Per Johan, f. 1922. J 2. Thor, f. 1924.
J 3. Bergljot Serine, f. 1928.
45

----
712 Bind V
---
I 4. Amalie Pedersd., f. 1895. * 1919 Annar
Wold, f. 1893. Butikkbetjent.
J 1. Gustav, f. 1920. J 2. Kari Serine,
f. 1925.
I 5. Signe Pedersd., f. 1900. * 1929 Johan
nes Wist. Musikksersjant.
H 7. Ole Pedersen, f. 1863.
HB. Anna Pedersd., f. 1868. * 1896 Jorgen
Jonsen Roflo. Eier av Roflo, Rora.
I 1. Jon Peder, f. 1897. 12. Borghild Mar
grete, f. 1901. * 1926 Arne Andreas
sen Roske.
J 1. Jorgen, f. 1928.
13. Anne Henrikke, f. 1903. Lærerinne.
14. Aslaug, f. 1905. 15. Aksel Ingemar,
f. 1907. 16. Ragna Lovise, f. 1915.
HO. Johannes Pedersen, f. 1872. Eier av Ydse
ostre. * 1901 Maren Anna Sorhaug, f.
1881. (Se Østvoldætten).
11. Peder, f. 1901. 12. Eyvin, f. 1906.
13. Olav Ragnvald, f. 1908. 14.
Knut Arnulf, f. 1909. I 5. Einar, f.
1911. 16. Åsta Ingebjorg, f. 1913.
17. Bryhild Marta, f. 1915. 18.
Bjarne, f. 1917. 19. Magne, f. 1920.
F 2. Doret Eriksd., f. p. Husanvald 1787.
F 3. Karen Eriksd., f. p. Husanvald 1792.
F 4. Jon Eriksen Ysseaunet, f. p. Husandvald 1796, f P-
Ysseaunet 1848. * 1832 Anna Olsd. Ysse, f. p.
Holme sondre 1807, f som kårkone på Ysseaunet
1889. Hun * 2 ) 1850 Jens Larssen, f. p. Skjærset
1819, f som kårmann på Ysseaunet 1877. Se ne
denfor D 5, E 2, F 10, G 2.
Ole Anderssen Græset, f. p. Skjærset 1715?, f P- Græset
1788, 74 år gl. Kjopte Græset 1759, solgte til Jakob Jakob
sen Kvam i 1778. * 1742 Karen Olsd. Norberg, f. p. Oklan
1717, f P- Græset 1776.
E 1. Anders Olsen, f. p. Græset 1744, f smst. 1757.
E 2. Elias Olsen Hoen, f. p. Græset 1745, f P- Høen 1796.
+1 ) 1769 Enke Beret Olsd. Auglen, f. p. Nes 1738, f P-
Auglen i barselseng 1777. (Dtr. av Ole Olsen Nes og
enke efter Jon Anderssen Auglen. Se Nesætten)). *-)

----
713 Bind V
---
1779 Marit Ellingsd. Hallem, f. p. H. 1751, f- Høen 1785.
* 3 ) 1786 Gunhild Bårdsd. Skrove, f. p. Sundbyhaugen 1760,
tp. Hoen 1787. * 4 ) 1792 Marit Olsd. Skjærset, f. p. S.
1748, f som kårenke smst. 1825. Hun * 2 ) 1796 Jon Hanssen
Skrove, som bygslet Skjæret sondre i 1809, f P- Skjæret 1818.
(Se Kolstadætten).
F 11.l l . Jonetta Eliasd., f. p. Auglen 1770, f før moren.
F 2 1 . Guru Eliasd., f. p. Auglen 1771. * 1795 Jens Anderssen
(Melby).
G l.Beret Jensd., f. p. Melby 1795.
G 2. Anne Jensd., f. p. Bjorkvaldet 1799. * 1828 Iver Elling
sen Minsås, f. p. Hesgreivald 1804. (Sønn av Elling
Sivertsen Hoen).
G 3. Elias Jenssen, f. p. Hagavald 1802.
F 3 1 . Karen Eliasd., f. p. Auglen 1773, f før faren.
F A l . Ole Eliassen, f. p. Auglen 1776, f ung.
F5 1 Beret Eliasd., f. p. Auglen 1777. Blev opfostret hos Tore
Haga. * 1800 Ole Embretsen (Lyng nordre) Nesvald.
Gl. Elias Olsen, f. p. Stiklestadvald ostre 1800.
G 2. Sevald Olsen, f. p. Nesvald 1803.
G 3. Ole Olsen, f. p. Nesvald 1805.
G 4. Embret Olsen, f. p. Nesvald 1808.
G 5. Beret Olsd., f. p. Nesvald 1811, f 1890. Ugift.
F6 2 . Kirst Eliasd., f. p. Heen 1780. * 1808 Amund Larssen
Oren.
Gl. Elias Amundsen Maritvoldvald, f. p. Oren 1809, f n.
Maritvoldvald 1877. Selveier og fisker. * 1834 Hanna
Olsd. Nestvold, f. c. 1807, f 1874.
H 1. Johan Eliassen, f. c. 1845.
H 2. Hanna Eliasd., f. c. 1848.
F 7 2 . Karen Eliasd., f. og fP- Høen 1783.
F 8 3 . Marit Eliasd., f. og f p. Høen 1787.
F 9 4 . Gunhild Eliasd., f. p. Høen 1792, * 1817 Enkemann Tomas
Olsen Haug (Slottet) fra Langli i Sparbu. Kom til Slottet ved
ekteskap (1797) med enken Gunhild Olsd. Slottet.
G 1. Gjertrud Gurine Tomasd., f. p. Haug 1817, f p. Flesk
husvald 1890. * 1852 Enkemann Anders Olsen, f. p.
Prestegården 1806, f p. Fleskhusvald (Perstuen) 1883.
Hl.Marta Guruanna Andersd., f. 1852. * Gjert Pe
dersen Fleskhusvald (Perstuen), f. 1844.
I 1. Martine Gjertsd., f. 1875.
H 2. Bernt Anderssen, f. 1861.

----
714 Bind V
---
G 2. Elen Marta Tomasd., f. p. Skjærset 1820.
G 3. Ole Tomassen, f. p. Huseby 1825, f P- Sende 1844.
Hengte sig.
G 4. Johannes Tomassen Øren, f, p. Kvam 1829. Skredder
og handelsmann. * 1855 Anne Marta Johannesd., f.
1834.
Hl. Johannes Johannessen, f. 1856. Skomakermester.
H 2. Grete Birgitte Johannesd., f. c. 1859.
H 2. Inger Marie Johannesd., f. 1862.
F 10*. Marta Eliasd. Skjærset, f. p. Hoen 1794, t P- Skjærset
1861. *') 1818 Lars Jenssen Lorås fra Inderøy, f P-
Skjærset 1823, 35 år gl. Bygslet Skjærset 1818. *-) 1823
Ole Nilssen (Balgård) Skjærset, f. p. Auskinvald 1796, 1
p. Skjærset 1877.
G 11.I 1 . Elias Kristian Larssen Eklo mellem, f. p. Skjærset 1820,
f p. Eklo 1903. * 1843 Marit Pedersd. Haug, f. p.
Haug 1814, f p. Eklo 1900.
H 1. Peter Eliassen Eklo mellem, f. 1854. * Ragnhild
Bergitte Olausd. Haga, f. 1845, t 1909.
H 2. Beret Marta Eliasd., f. 1843.
H 3. Maria Eliasd., f. 1860.
G2 1 . Jens Larssen Ysseaunet, f. p. Skjærset 1819, f som
kårmann p. Ysseaunet 1877. * 1850 Enke Anne Olsd.
Ysseaunet, f. 1806, t 1889. Se ovenfor D 4, E 6, F 4.
Hl. Lorents Jenssen Ysseaunet, f. 1850. *
G3 1 . Marta Larsd., f. p. Skjærset 1822.
G 4 2 . Nils Olsen, f. og t P- Skjærset 1824.
G5 2 . Nikoline Olsd., f. p. Skjærset 1825, t 1829.
G6 2 . Lars Olsen Skjærset, f. p. Skjærset 1828. * Dorit Bir-
gitte Villumsd., f. i Tjøttøy 1839.
H 1. Johan Edvard Larssen, f. i Tjøttøy 1861.
H 2. Ole Martin Larssen, f. i Tjøttoy 1866.
H 3. Vilhelm Peder Larssen, f. i Tjottøy 1871.
H 4. Ludvig Larssen, f. p. Skjærset 1873.
H 5. Didrikke Marie Larsd., f. i Tjottøy 1863.
H 6. Nikoline Julie Larsd., f. i Tjøttøy 1869.
G?. Magnhild Olsd., f. p. Skjærset 1831, f P- Vanvik (un
der Tiller) 1896. * 1872 Enkemann Anders Bård
sen Tillerenget, f. p. Tiller 1809, f P- Tillerenget
1876.
H 1. Marta Andersd., f. 1873.
H 2. Johannes Anderssen, f. 1875.

----
715 Bind V
---
G 8-. Nils Olsen Skjærset, f. p. S. 1934, t smst. 1866.
Ugift.
G9 2 . Sirianna Olsd., f. p. Skjærset 1837.
G 10 2 . Jonetta Olsd., f. p. Skjærset 1839.
Ole Olsen Råen, f P- R- 1793, 46 år gl. * 1777 Ranni
Pedersd. Råen, f. p. R. 1751, f som kårkone smst. 1832. Hun
* 2 ) 1793 Lars Nilssen Sem, f. p. Vist 1769, fP- Råen
1814.
F l.Ole Olsen Råen, f. p. R. 1774, f P- Fleskhusvald 1816.
* x ) 1798 på Sokstad i Skogn med Marit Henriksd. Sok
stad, * 2 ) Maria Sjursd. Fleskhus store, f. p. F. 1779,
t 1820. Hun * 2 ) 1820 Lars Ågesen Slapgård.
Gl 1 . Ole Olsen, f. p. Råenvald 1798. Var i 1817 på
Søkstad.
G2 2 . Marit Olsd., f. p. Kvam 1804. * 1828 Jon Sevald
sen Haug eller Bjartnesvald, f. p. Haug 1798.
Sønn av Sevald Jonsen Haug (Bredakeren).
G3 2 . Sivert Olsen Slåtsveet (fraskilt part av Valstad),
f. p. Råen 1812, f p. Slåtsveet 1882. * Maria
Olsd.
G4 2 . Ole Olsen, f. p. Fleskhusvald 1816. * 1845.
F 2. Karen Olsd., f. p. Råen 1778. * 1800 Halvor Ottesen
Øren. Tambur.
Gl. Ole Halvorsen Øren (Borgenvald), f. p. Øren 1801,
f 1879. * 1838 Maren Kristine Henriksd. Lyngs
vald, f. 1812, fP- Garpen 1897. Dtr. av Henrik
Jenssen Sundby og pike Anne Bårdsd. Sundby.
H I.Karen Maria Olsd., f. 1838.
H 2. Anne Marta Olsd., f. c. 1852.
H 3. Hanna Otilie Olsd., f. 1854.
G 2. Marta Halvorsd., f. p. Øren 1803, f 1884. * 1835
Ole Sevaldsen Øgstad, f. 1807. Sønn av ungkar
Sevald Olsen Stiklestad og Maren Kristine Andersd.
Borgenvald.
G 3. Otte Halvorsen, f. p. Øren 1806.
G 4. Johannes Halvorsen Øren, f. p. 0. 1812, f 1888.
* 1836 Anne Marta Hansd., f. p. Maritvoldvald
1815, f 1890.
G 5. Karen Lovise Halvorsd., f. p. Øren 1816. * 1848
Flans Peter.
Hl. Anton Hans-Petersen, f. 1856. Skomaker
G 6. Mikal Halvorsen, f. p. Øren 1820.

----
716 Bind V
---
F 3. Kirsti Olsd., f. p. Råen 1783. * 1804 Peder Olsen
Skjærset.
F 4. Karen Olsd. den yngre, f. p. Råen 1787, f 1832. * 1810
Erik Olsen Øren.
G 1. Marta Eriksd., f. p. Øren 1810.
G 2. Marta Eriksd., f. p. Øren 1812.
G 3. Kirstine Eriksd., f. p. Øren 1815. * 1836 Kristofer
Pedersen Spandet, f. p. Leklemsvald 1811.
H 1. Karl Kristofersen, f. p. Spandet 1836.
G4.01e Eriksen, f. p. Øren 1818. * 1848 Inger Pedersd.
Haug, f. p. H. 1818. Dtr. av Peder Lagesen Haug
og h. Beret Ellevsd.
H 1. Karen Birgitte Olsd., f. 1848. Sypike.
Gs.Olaus Eriksen, f. og t P- Øren 1821.
G 6. Åge Eriksen, f. p. Øren 1824.
G 7. Ragnhild Eriksd., f. p. Øren (Mikvoldvald) 1826,
t 1838.
Tomas Olsen Skrove ostre, f. p. Græset 1751. * 1781 Maren
Bårdsd. Sundbyhaugen, f. p. S. 1757.
F 1. Maren Tomasd., f. p. Sundbyhaugen 1782. * 1812 Ole
Tørrissen Skrove ovre ostre, f. p. Eklovald 1787. Se
Skrove ovre. A, B 3, C 1, D 2.
F 2. Bård Tomassen, f. p. Skrove 1785, t ung.
F 3. Ole Tomassen, f. p. Tillervald 1787. * 1814 Enke Beret
Kristensd. Josås.
F 4. Kari Tomasd., f. p. Skrove 1789, f p. Svedjan 1849 som
enke. *') 1817 Halvor Ellevsen Risan, f. p. R. 1788, f
1820. Ingen barn. * 2 ) 1821 Ellev Kristofersen Guding,
f. p. Saukinn 1794.
G 1-. Marta Ellevsd., f. p. Risan 1822.
G2 2 . Mette Ellevsd., f. p. Risan 1825.
G3 2 . Kristian Ellevsen, f. og f p. Risan 1827.
G 4 2 . Halvor Ellevsen, f. p. Risan 1828, f ung.
F 5. Bård Tomassen Skjærset, f. p. Skrove 1792. * 1817 Enke
Beret Maria Jensd. Skjærset, f. p. Øren 1780.
G 1. Jonetta Bårdsd., f. p. Skjærset 1818. * 1845.
G 2. og G 3. Jens og Maren, tvillinger, f. og f P- Skjær-
set 1821.
G 4. Elen Maria Bårdsd., f. p. Skjærset 1824. * 1849
Martinus Jeremiassen Holmevald, f. p. Fleskhusvald
1823, f 1896.
H 1. Edin Martinussen Holme, f. 1865, f 1927. Re
ligios forfatter og predikant.

----
717 Bind V
---
H 2. Julie Martinusd., f. c. 1848.
H 3. Anna Martinusd., f. c. 1856.
H 4. Margrete Martinusd., f. c. 1859.
H 5. Oline Martinusd., f. c. 1861.
F 6. Baro Tomassen Haug (Svedjan), f. p. Skrove 17Q5, f p.
Svedjan 1846. * 1821 Enke Kari Larsd. Svedjan, f. p.
Græset 1788, t 1861. Dtr. av Lars Olsen Skjærsetvald
og h. Karen Olsd. og enke efter Ole Johannessen Svedjan.
Se nedenfor E 5, Fl.
G l.Olava Barosd., f. p. Svedjan 1822, t 1883. * 184').
Hun var i 1865 på Storlongdalen og losjerte i 1875
på Overholden nordre. Hvor mannen holdt til, op
lyses ikke.
G 2. fore Barosen Svedjan, f. p. S. 1824. * 1857.
G 3. Marta Barosd., f. p. Svedjan 1826. *') 1847 Kri
stian. •■) Peter Larsen, f. i Skogn 1833. De bodde
i 1865 i Hallemstoen, i 1875 på Fæbyvald.
H 1. Baro Kristiansen, f. c. 1847.
G 4. Guruanna Barosd., f. p. Svedjan 1828. * 1860
Peter Olaus Pedersen Forbregdsaunet, f. p. F. 1836.
Sonn av Peder Bårdsen og h. Ragnhild Pedersd.
H 1. Bernt Petersen, f. 1860.
H 2. Anne Kristine Petersd., f. 1863
H 3. Petra Petersd., f. 1866.
H 4. Jonetta Petersd., f. 1869.
H 5. Guruanna Petersd., f. 1875.
F 7. Gunhild Tomasd., f. p. Skrove 1800. * 1822 Anders
Jonsen Skjærset, f. p. Semsvald 1795.
G 1. Marta Andersd., f. p. Kvamme 1823.
Karen Olsd., f. p. Græset 1753, f P- Skjærset 1803. * 1787
Lars Olsen Skjærsetvald, f. c. 1760.
Fl. Kari Larsd., f. p. Græset 1788, f som kårkone på
Svedjan 1861. +1 ) 1811 Ole Johannessen Svedjan, f
1820. * 2 ) Baro Tomassen Skrove. Se ovenfor E4,F 6.
G 11.I 1 . Johannes Olsen, f. 1811.
G2 1 . Elling Olsen, f. p. Svedjan 1813, f 1822.
G3\Ole Olsen, f. p. Svedjan 1815, t 1833?
G4 1 . Marta Lovise Olsd., f. p. Svedjan 1816, f 189!.
* 1842 Jon Johansen Hallemsmoen, f. p. Molden
1816, f 1875. Sønn av Johan Olsen Molden og h.
Eli Jonsd.
H 1. Ingeranna Jonsd., f. 1856.
H 2. Karen Jonsd., f. 1845. Døvstum.

----
718 Bind V
---
G5 1 . Karen Kristine Olsd., f. p. Svedjan 1818, f 1887.
Ugift.
G6 1 . Johan Martinus Olsen, f. p. Svedjan 1820, f 1828.
F 2 Ole Larssen Skjærsetvald, f. p. Myrsvald 1790. ' 1822
Anne Jakobsd., f. 1803. Bodde i 1875 som enke p.
Svedjanv. Dtr. av Jakob Olsen Byvald og h. Mant
Jonsd.
Gl. Karen Olsd., f. p. Haugslien 1822.
G 2. Johannes Olsen, f. p. Svedjan 1825.
G 3. Marta Olsd., f. p. Svedjan 1829.
G 4 Lovise Olsd., f. p. Svedåsen 1833.
Gs.Hanna Olsd., f. 1839.
G 6. Maria Olsd., f. c. 1842.
F 3. Marit Larsd., f. p. Skjærsetvald 1791.
F 4. Eli Larsd., f. p. Skjærsetvald 1793.
F 5 Kirsti Larsd, f. p. Skjærsetvald 1797. •*) 1822 Nils
Olsen Rindsemvald, t 1822 p. Blybakken. * 2 ) 1822
Elling Pedersen Skrove, f. p. S. 1796, t 1835 p. Bly
bakken. * :! ) 1837 Enkemann Johannes Pedersen Land
faldvald, f. 1796. Sonn av ungkar Peder Hanssen Folio
og Johanna Tomasd.
G 1. Nils Peter Ellingsen, f. p. Bergsvald 1826.
E 6. Beret Olsd, f. p. Græset 1755. * 1778 Johannes Ellingsen
Fleskhusråen.
F 1. Elling Johannessen, f. p. Oren 1780.
F 2 Ole Johannessen, f. p. Kvamsvald 1787.
E 7. Anders Olsen, f. 1757, f 1760.
E 8. Kirsten Olsd, f. 1759, f 1760.
HÆTLO
Gårdsnr. 274.
Almindelig skrevet Hetlo, Heitlo.
Navnet: Uttales: hæHloa. dativ: -loen. — Heteloff 1520.
Hettlou 1590. Hittlo 1610. Heffloe (!) 1626. Hetloe 1664, 1723.
Siste ledd er det almindelige hunkjonnsord 16. Med hensyn
til forste ledd synes det tvilsomt, om det kan være det samme som
i det på Vestlandet så hyppig forekommende Hetland, som er
opstått av Hesliland av intetkjønnsordet hesli = hasselskog. På
disse kanter vilde et oprinnelig oldnorsk Heslilo vel nu være uttalt
Hæhlloa. Mulig kunde det være oprinnelig oldnorsk Hettulo,
jfr. Hætte i Ramnes.

----
719 Bind V
---
Skylden: Skylden i 1650 var 2 sp. 1 ore. Ved matrikuleringen
i 1669 blev den foreslått nedsatt til 1 sp. 2 ore; men denne avfeld
ningen blev forst approbert 25. juni 1703. Fra 1836 var skylden
5 dal 2 ort 23 sk., i 1907 mk. 10,37 i ét bruk.
Eiere: Hetloen har — formodentlig helt fra middelalderen
vært beneficeret Værdalens prestebord. I 1855 blev den solgt til
opsitteren Andreas Nilssen.
Brukere: Ifølge manntallet av 1520 over tiendepenningskat
ten, har Torloff på Heteloss betalt K> lodd solv 1 mark og 2 sk.
for jordegods. Han har altså eiet endel i gården.
Gården finnes ikke i ledingsmanntalelt av 1549; men i skib
skattmanntallet av 1559 opfores Peder på Hertels mellem Balhali
og Rindsem.
Fra begynnelsen av 1600-årene het opsitteren Bård. Han var
der helt til i 1640-årene. Men i 1645 har gården en ny opsitter,
Ole.
Besetningen var i 1657 2 hester, 9 naut, 1 bukk, 3 geiter, 11
sauer og 2 svin.
I 1665 heter brukeren Tomas Tomassen; han var 25 år
gammel.
Ved matrikuleringen i 1669 blev skylden — som for nevnt —
foreslått nedsatt til 1 sp. 2 øre. Tienden sattes til 1 % td. bygg og
234 td. havre, ledingen 3 ort 8 sk. og småtienden W 2 ort 4 sk.
«Findes hommelhaug och brendefang», heter det.
Tomas har antagelig vært der til 1692. Den 8. februar 1693
fikk Laurlts Hetloen bygselbrev av lektor mag. Ramus' enke; det
er tgl. 12. oktober s. a. Men han har ikke vært der lenge — har
antagelig ikke klaret utredslene — for i 1699 er der en ny op
sitter, \Åge, og han har heller ikke klaret sig; ti i 1706, da han
var flyttet til Myr, blev han stevnet for resterende rettigheter av
Hætloen for 1705.
Det har ikke vært godt om liebhabere på gården ved denne tid,
seiv om den nu var avfeldet. I 1706 opbød fogden den på tinget
for bygsel og rettighet, «hvortil ingen sig indfandt». Åge er da
formodentlig vedblitt å bruke den for avgift; han opføres iallfall
der i matrikulen av 1711. I 1718 ser det ikke ut til å ha vært
beboer på gården; ti der er ingen opgave over, hvad svenskene
har tatt, og de for dog på hver gard, hvor der var noe å finne.
Opsitteren i 1723 het Peder. Ved matrikuleringen dette år
oplyses at gården hadde 1 husmann, som sådde 1 vog, litt hus
tømmerskog og fornøden gjerde- og brenneved, 2 øde kvernsteder,
hvorav det ene kunde optas og svare 6 sk. årlig. Det heter om

----
720 Bind V
---
gården, at den «ligger baade i sørli og bagli og er tungvunden og
maadelig kornvis.» Utseden var 1 td. bygg og 5 tdr. havre, av
lingen 24 sommerlass hoi og 2 lass ekerhøi og besetningen \ x h
hest, 5 kyr, 3 ungnaut, 8 sauer og 4 geiter. Den blev foreslått
avfeldt 1 ore.
Peder har ikke vært der lenge: Under 25. januar, tgl. 6. juli
1729 fikk Ellev Olsen bygselbrev av lektor Hagerup (senere
biskop).
Fra slutten av 1730-årene var gården delt i to, idet biskop
Eiler Hagerup under 12. april 1737 bygslet 2 ore 12 mkl. til Ole
Olsen og likemeget til Jon Nilssen begge bygselbrev er tgl. 4.
mars 1739 . De var der i 4 år; så fikk brødrene Erik Einer sen og
Lukas Einer sen bygselbrev hver på 2 ore 12 mkl. 9. november
1741, tgl. 5. mars 1742.
Erik dode i 1749. På skiftet efter ham registrertes 1 hest, 2
kyr, 4 ungnaut, 3 geiter og 3 sauer. Boets aktiva var 17 rdl. 1
ort 8 sk. og beholdningen 2 rdl. 10 sk.
Efter ham kom Johan Bårdsen, som døde i 1756. Da var be
setningen 2 hester, 4 kyr, 2 ungnaut, 5 sauer, 4 geiter og 1 svin.
Aktiva var 48 rdl. 1 ort 20 sk. og beholdningen 36 rdl, 2 ort 8 sk.
Lukas Einarsen fikk i 1752 en plass under gården, og i hans
sted fikk Bernt Bentsen festebrev på halvparten av gården av
sogneprest Peder Krog; det er tgl. 3. mars 1752.
Efter Johan Bårdsen kom Torkild Olsen Ravloen, som fikk
festeseddel av Krog 23. juli, tgl. 15. august 1760.
Torkild opgav gården til fordel for sonnen, Josef Torkildsen,
som fikk bygselbrev av Krog 21. juli, tgl. 15. august 1770. I
1776 opgav Bernt Bentsen også sin part, som så blev bygslet til
Hans Bertelsen (bygselbrev 10. januar 1776), og da denne avstod
sin bygsel allerede året efter, bygslet Josef Torkildsen også denne
part, så nu blev gården atter ét bruk.
Josef Torkildsen sått nu som bygselmann over hele gården til
i 1809, da han opgav den til fordel for sønnen, Peder Josef sen,
mot et kår på 2 tdr. bygg, 6 tdr. havre, 1 td. poteter, for til 2 kyr
og 6 småfe, et stykke linland etc. Peder fikk bygselbrev 7. mai,
tgl. 16. august 1809.
Peder Josefsen drev det til å bli en forholdsvis velstående
mann, som ved sin død i 1821 efterlot sig aktiva til et beløp av
472 spdl. 1 ort 10 sk. og en beholdning på 406 spdl. 4 ort 21 sk.,
hvorav i utestående fordringer 100 spdl. Blandt efterlatenska
pene var en så verdifull gjenstand som et sølvkrus til 7 spdl., og
av boker, som ennu på denne tid var temmelig sjeldne, Broch
manns huspostil, en bibel, salmebok, Den bedendes kjæde og 3

----
721 Bind V
---
forskjellige andre bøker. Den registrerte besetning var 2 hester,
4 kyr, 4 ungnaut, 14 geiter, 16 sauer og 1 svin.
Enken efter Peder, Ingeborg Åndersdatter, blev samme år
gift med 01 Pedersen Sandsannet av Skogn, som fikk bygsel
seddel på gården av sogneprest Brandt 29. november 1821, tgl
7. februar 1822. Avgiften til prestebordet var: landskyld av 1
i ■»
Hætlo 1929.
Fot. H. Anderson
sp. 2 ore 3 spdl. 3 ort 16 sk., landbohold 2 ore 16 sk., samt plikt
til 12 mils skyss, som blev erlagt i kontanter efter gjeldende
skysstakst.
Ingeborg døde i 1829. Boet efter henne blev opgjort med
aktiva for 371 spdl. 16 sk. og en beholdning på 351 spdl. 12 sk.
Den registrerte besetning var 3 hester, 4 kyr, 3 ungnaut, 12 geiter,
9 sauer og 2 svin. Der var et godt utstyr av innbo og løsøre.
Sammen med Elling Balhald kjøpte Ole Hætlo i 1832 en sag
for 50 spdl. av Erik Væske i Skogn. Senere kjøpte han ved auk
sjon Kløvjan, på hvilken gard han fikk skjote, tgl. 8. februar 1834.
Ole Pedersen hadde i sitt ekteskap med Ingeborg to døtre.
Den eldste av disse, Marta Pauline, blev gift med Andreas Nils
sen fra Levanger, og denne overtok gården efter svigerfaren.
Han fikk kongelig skjote på Hætlo 22. september 1855, tgl.
5. februar 1856. Kjøpesummen var 1000 spdl.; dessuten skulde
der på eiendommen hefte en årlig jordavgift til Værdalens sogne
prest av 4 tdr. 2 skjepper 1% fjerdingkar sedebygg. Ole Peder
sen og hans annen hustru, Sigrid Arntsdatter, fikk kår.


----
722 Bind V
---
Gården hadde i 1865 en besetning på 4 hesier, 10 storfe, 29
sauer, 12 geiter og 3 svin, og utseden var Vs td. hvete, \% td.
bygg, 7 tdr. havre og 8 tdr. poteter. Der var 1 husmannsplass.
Bakken, hvor der foddes 1 ku, 2 sauer og 2 geiter og såddes X A
td. bygg og Vi td. poteter.
I 1875 var besetningen 2 hester, 7 kyr, 3 ungnaut og kalver,
17 sauer og lam, 11 geiter og kidd og 2 svin og utseden 2K> tdr.
bygg, 7 tdr. havre, l A td. erter og 11 tdr. poteter; dessuten bruk
tes Vs mål til andre rotfrukter.
Efter Anders overtok sonnen, Nils Olaus, gården. Han solgte
gården i 1930 til sonnen Ole Nilsen.
RINDSEM
Gårdsnr. 275.
Navnet: Uttales: ri'nnsjém. — af Sieime 1430. Sym 1520.
Seim 1530. Sem 1559. Renndsenn, Rinsenn 1590. Rindsem
1610. Rindsemb 1626. Rindsem 1664. Rinsem 1723.
Sieimr, samme navn som gårdsnr. 2, Sem i Sjobygden. Til
adskillelse fra denne, har nærværende gards navn fra det 16.
årh. av fått tillegget Rind-, som er navnet på den elv, ved hvilken
gården ligger.
Skylden: Skylden i 1650 var 3 sp. 1 øre, i 1702 avfeldt til
halvparten, 1 sp. 2 øre, fra 1836 10 dal. 3 ort 2 sk. således
fordelt:
Rindsem 10 dal. — ort 11 sk.
Blybakken 2 » 15 »
I 1907 var skylden mk. 19,72, fordelt på 13 bruk, hvorav
Bruksnr. 1: Rindsem, mk. 9,41.
—» — 2: Rindsem nedre » 5,39.
Blybakken lå da under Hallan nedre.
Eiere: «Af sieime 2¥a pdk. oc ij spanna 1. er hauker j kalsgarde
fik stadenom b.f. span», står det i Aslak Bolts jordebok. Det vil
si, at erkestolen eiet i Sem 2'A pund kornskyld og 2 spands leie,
som Hauk i Karlgård hadde gitt staden (d. e. erkestolen eller
kanskje snarere domkapitlet), og at dette var bygslet for 1 spand.
At dette gjelder Rindsem, fremgår av, at gården opføres i «Ra
byggia» skiprede.
I erkebiskop Gautes jordebok er ingen eiendom i Rindsem
nevnt; men i Olav Ingebrigtsøns opføres 2X> øre i Seim (mellem
Balhald og Berg) under «Sancte Olufz landskyld jorder aff Ver
dalen». Dette er da formodentlig således å forstå, at det oprinne

----
723 Bind V
---
licre erkebispe- eller kapitelgods er avhendet for Gautes tid og visst
nok lagt til Stiklestad kirke. De hos Olav opforte 2K> ore er en
senere erhvervelse, som ved reformasjonen blev beslaglagt av
kronen.
En liten landskyldspart på 2 ore var ennu i begynnelsen av
1600-årene bondeodel; den tilhørte i 1624 Peder Olsen i Trond
hjem, en bror av Tørris Husan. Før 1641 er denne part kommet
under St. førgens hus, som i første halvdel av 1600-årene la sig
efter å samle endel tidligere odelsgods. Parten i Rindsem heter
det er «indkommet med Sigrid Pedersdatter.» Dette vil si, at
Sigrid som formodentlig var ovennevnte Peder Olsens datter,
har kjopt sig inn i St. Jørgens hus med dette og annet jordegods;
hun gav ialt 2 spand til huset for å få underhold der.
Vi spand har tilhørt Bakke kloster, rimeligvis helt fra middel
alderen, da det er med blandt det, som under navn av Bakke klo
sters gods i 1675 blev solgt til Marcelis, og her som overalt ellers
gåes ut fra, at kun det, som ved denne leilighet blev solgt, er det
gamle klostergods.
En liten landskyldspart på 12 mkl. tilhørte Frue kirke.
Ved 1650 var eiendomsforholdet således:
Stiklestad kirke 1 sp. — øre — mkl. og efter avfeldningen:
— sp. 1 ore 12 mkl.
Krongods 2 » 12 » 1 » 6 »
St. Jørgens hus 2 » 12 » 1 » 6 »
Bakke kloster 1 » 12 » 18 »
Frue kirke 12 » 6 »
Tilsammen 3 sp. 1 øre 1 sp. 2 øre
Bakke klosters gods gikk omkring 1700 over til oberst Reich
wein på Trones, efter hvem Åge Rasmussen Hagen erhvervet det.
Ved auksjon i 1728 kjøpte Hagen også kronens part for 15 rdl.
og fikk skjote, tgl. 4. mars 1730. Efter Åge Hagens død arvet
søsterdatteren, Anne Marie Aussig, hans jordegods, og efter
hennes død blev eiendommen i Rindsem, altså det gamle krongods
og Bakke klosters gods solgt til Verdalsgodsets eier.
' Ved skjøte av 15. august 1806, tgl. 16. august s. a., solgte
vergene for Stiklestad og Hallan kirke Rindsem til den daværende
opsitters sønn, Jørgen Jenssen for 2400 rdl. Siden har gården
vært brukernes eiendom.
Brukere: Efter manntalelt av 1520 skattet Swend j Sym 1
mark i tiendepenning. Han er ført under Halle sogn, så det er
sikkert nok Rindsem, dette gjelder.

----
724 Bind V
---
Torffindth har i 1549 betalt 5 vog malt i landskyld for 2V*
ore i Seem, opfort under «Stiicthenns» gods, d. v. s. gammelt
erkebispegods. Og Thorffindth på Syem står samme år for 1
pund 4 mk. smor og 1 vog mel i leding.
I skibskattmanntallet av 1559 har vi Lauriidtz på Sem.
I begynnelsen av 1600-tallet het opsitteren Olaf, efter ham
Rindsem øvre.
Fot. E. Musum.
brukte enken gården en kort tid, og i 1615 har vi Arnt, som mu
ligens er kommet dit ved ekteskap med henne. Han er dod i siste
halvdel av 1650-erne, hvorefter hans enke har brukt gården
noen år.
Besetningen i 1657 var 3 hester, 20 naut, 1 bukk, 10 geiter,
16 sauer og 4 svin.
I 1658 bygslet Stejfen Arntsen, utvilsomt foregåendes sonn,
gården, som han betalte 26 rdl. i bygsel for. Han var i 1665 33
år gammel og har brukt gården til henimot 1680.
Ved matrikuleringen i 1669 blev skylden foreslått nedsatt til
2 sp. 1 ore. Tienden sattes til 2 tdr. bygg og 4 tdr. havre, ledin
gen 1 rdl. 16 sk. og småtienden % rdl. 8 sk. «Findes hommel
haug och hustommer och ellers ingen tilfelde», heter det.
Fra begynnelsen av 1680-årene het opsitteren Erik, muligems
kommet dit ved ekteskap med Steffens enke.
I 1690-årene var Arnt Jonsen opsitter. Han brukte i begyn
nelsen gården bare for «de kongelige afgaaende rettigheder»,
d. v. s. skattene og tok forst bygselbrev på den 26. september 1707,
tgl. 24. oktober s. a.


----
725 Bind V
---
Gården led meget under krigen 1718, idet tapet opgis som
følger:
Skigarden ruineret og op
Dessuten slo en norsk kommando i stykker en båt til en verdi
av 3 rdl., at i alt et tap på 248 rdl. 72 sk.
Svenskene hadde betalt 30 rdl. i erstatning; men dem tok de
igjen, da de ved sitt tilbaketog brandskattet bygden. Gården
hadde dengang 1 husmannsplass, Blybakken.
Arnt dode i desember krigsvinteren 1718, og sonnen Jon
Arntsen overtok gården efter ham.
Ved matrikuleringen i 1723 hadde den 1 husmann, som sådde
1 skjeppe, intet til hustømmer og lite til brenne og gjerdefang,
et kvernsted til husfornødenhet og leilighet til litt fiskeri. Av
kvernstedet svartes årlig 6 sk. Gården betegnes som «tungvunden
og kornvis». Utseden var 2 tdr. halvbygg og 7X td. havre, av
lingen 40 sommerlass vollhoi og 3 lass ekerhoi og besetningen
2K> hest, 7 kyr, 4 ungnaut, 6 sauer og 4 geiter. Skylden blev
foreslått forhøiet 16 mkl. «i henhold til dens vished af korn
og høe».
Jon sått som leilending på Rindsem til sin dod i 1762 og ser
ut til å ha klaret sig meget bra. På skifte i 1749 efter hans første
hustru, Mali Jonsdatter Hallan, registrertes en besetning på 3
hester, 4 kyr, 5 ungnaut, 6 sauer, 9 geiter og 2 svin. Hans jord
bruksredskaper stod litt over det sedvanlige; der fantes således
«en jernharv med 30 tinder», et ikke helt almindelig redskap på
denne tid. Boets aktiva beløp sig til 77 rdl. 3 ort 6 sk., og der
fantes ikke gjeld, så beholdningen efter frådrag av skifteomkost
ninger blev 72 rdl. 9 sk.
Skiftet i 1762 efter Jon seiv viser samme velholdenhet. Beset
ningen var 3 hester, 7 kyr, hvorav flere til 5 rdl. stykket, 7 ung
naut, 13 sauer, 10 geiter og 3 svin. Man kan se, at han har
drevet sjøen; ti blandt løsøret fantes 5 sildgarn og annet sjoutstyr.
Aktiva blev 165 rdl. 3 ort 10 sk. og beholdningen 77 rdl. 1 ort
6 sk.


----
726 Bind V
---
Enken, Karen Olsdatter, blev i 1763 gift med Jørgen Jenssen
Almli, som fikk bygselbrev på gården av kirkeeieren Sivert Flet
20. juni 1763, tgl. 15. august s. a.
I Rasmus Hagens tid som kirkeeier sees han og Otter Anders
sen Rinnan i 1784 å ha inngått forening om en dambygning,
«som vi fælles hver paa sin gaards grund lader bygge imellem vore
gaarde Rinden og Rindsem».
Rindseni nedre.
I 1799 bygslet vergene for Stiklestad kirke en plass under
Rindsem til Anders Jonsen, en sonn av Jon Arntsen, for en årlig
avgift til opsitteren av 4 rdl.
Og ved skjote av 15. august, tgl. 16. august 1806 solgte kirke
vergen efter leilendingen Jorgen Jenssens anmodning Rindsem
til hans sonn, Jens Jørgensen, for 2400 rdl. og et kår til Jørgen
og hustru på 5 tdr. bygg, 10 tdr. havre, K> td. kålrabi, 1 td. po
teter og for til 2 kyr og 8 sauer.
Da Jens Jørgensen var død, solgte enken, Beret Knutsdatter,
ved skjote av 9. august, tgl. 15. august 1828, gården til Knut
Nilssen Rinnan for 7000 spdl. og et ganske betydelig kår, nemlig
20 vog bygg, 32 vog havre, X A td. rug, 1 vog hvete, 2 vog erter,
10 tdr. poteter, 1 td. kålrabi, 2 mål åker, for til 2 kyr og 8 småfe,
dertil 24 vog høi og 2K> bismerpd. lin.
Knut klarte sig ikke godt på gården. Han frasolgte i 1835
plassen Blybakken. Ved skifte i 1838 efter hans hustru, Elen
Olsdatter, blev gården verdsatt til 1000 spdl.; men der var bety
delig både pantegjeld og annen gjeld, som sammen med skifte


----
727 Bind V
---
omkostningene belop sig til 1474 spdl. 1 ort 16 sk., så boet var
1 en underballanse av 233 spdl. 2 ort. Husene angis på denne tid
å være i «nogenledes taalelig stand», og gården hadde 4 hus
mannsplasser med en samlet avgift av 18 spdl. 1 ort. Utseden
var år om annet 2 tdr. bygg, 10 tdr. havre og 10 tdr. poteter, og
der antokes å avles 6—7 fold bygg, 5 fold havre og B—9 fold
poteter. Gården kunde fo 3 hester, 20 storfe og 30 småfe. Skog
var der kun til skifang.
Knut solgte ved skjote av 14. mai, tgl. 3. juni 1860, gården
til Ottar Nikolai Knutsen for 3750 spdl.
I 1865 bruktes og eiedes gården av Johan Fedrik Støre fra
Skogn, som dog aldri har hatt noen tinglest hjemmel på den.
Den hadde da en besetning på 2 hester, 8 storfe, 25 sauer og
2 svin, og utseden var V% td. hvete, tø td. bygg, 3 tdr. blandkorn,
8 tdr. havre og 9 tdr. poeter. Der var 3 husmannsplassen
1: Bruplassen,
2: Leirgjerdet,
3: Tævet.
Disse hadde tilsammen en besetning på 3 kyr, 4 sauer og 1
svin og en utsed av % tdr. bygg, 3 tdr. havre og 6 tdr. poteter.
I 1871 blev gården solgt ved auksjon til brodrene Jon Martin
og Ånnæus Røstad for 2400 spdl. De fikk skjote 10. juni, tgl. 3.
juli s. a. Jon Martin var gift med Knut Nilssens datter Elen
Anna.
I 1875 var besetningen 5 hester over og 1 under 3 år, 2 okser,
10 kyr, 4 ungnaut og kalver, 33 sauer og lam, 22 geiter og kidd
og 6 svin og griser og utseden 6 tdr. bygg, 12 tdr. havre, 1 td.
havre til grønfor, % td. erter, 120 skålpd. gressfrø, 16 tdr, poteter
og V-2 mål til andre rotfrukter. Der var nu 5 husmannsplasser,
hvorpå føddes 4 kyr, 10 sauer, 8 geiter og 2 svin og såddes 2Vs
tdr. bygg, AY2 td. havre og 12 H tdr. poteter.
Brødrene Johan Martin og Annæus bygget samme år som de
kjøpte gården en mølle med overfallshjul, 2 kverner, grynmelsikt
m. v. 1 1870-årene bygget de ennu en mølle (Ner-mølna). I 1891
blev begge disse og Rinnan mølle nedrevet og sammenbygget til
en stor turbinmølle.
Johan Martin og Annæus eiet sammen med Miiller på Vist
Rinnan midtre med barakkene og officersmessen på denne gard.
I 1887 delte brødrene gården mellem sig, idet Rindsem nedre
blev utskilt som eget bruk og overtatt av Annæus, mens Johan
Martin beholdt hovedbøiet, Rindsem øvre, som han ved skjøte av
11. oktober, tgl. 12. oktober 1888, overdrog til sønnen, Knut
Røstad, for kr. 7200, heri beregnet kår til foreldrene av begge
46

----
728 Bind V
---
Rindsem-gårdene av årlig verdi kr. 400, hvorav % på Rindsem
øvre og % på Rindsem nedre.
Knut døde i 1017 og enken drev så gården til 1930, da hun
solgte den for kr. 32,000 til svigersønnen Karl Ryan fra Steinkjer.
Fraskilte par te r:
Valbækken, gårdsnr. 275, bruksnr. 2, blev skilt fra Rindsem,
ennu før gården var delt, ved skyldsetningsforretning av 23. no
vember, avhjemlet 14. desember 1860, og skyldsatt for 3 ort 4 sk..
ny skyld mk. 1,75, hvorefter Knut Nilssen Rindsem overdrog
parten til sin sønn, Johan Olaf Knutsen, for 100 spdl. ved skjote
dat. og tgl. 14. desember s. a. Eiendommen hadde i 1865 en be
setning på 1 ku og 3 sauer og en utsed av % td. bygg, 1 K> td.
havre og 3 tdr. poteter.
Johan O. Knutsen solgte eiendommen for 400 spdl. til Nils
Larssen ti aj stad fra Lånke ved skjote av 13. mars, tgl. 16. mars
1869.
I 1875 var besetningen 2 kyr, 1 ungnaut, 6 sauer og 1 svin,
og utseden % td. bygg, 2% td. havre og 4 tdr. poteter.
Gårdens eier er nu Nils Ludvigsen Hofstad.
Rindsem nedre, gårdsnr. 275, bruksnr. 3, blev fraskilt ved
skyldsetningsforretning av 9. mai, tgl. 16. august 1887, og skyld
satt for mk. 7,19, dengang Johan Martin og Annæus Rostad
delte den oprinnelige Rindsem-gård. Annæus overtok da Rindsem
nedre, dog uten tinglest hjemmel.
Annæus var en nevenyttig og foretagsom mann og hadde lest
meget; han ar både smed og snekker m. m., og det var han, som
stod for arbeidet, da de bygget møllene på Rindsem og Rinnan.
Han var nygift, da han flyttet til Rindsem nedre, men døde straks
efter og blev begravet 6-ukers dagen efter bryllupet.
Hans enke og Johan Martin Røstad på Rindsem øvre utstedte
da skjote på gården til sistnevntes sønn Andreas for kr. 6500.
Det er tgl. 3. juli 1888.
Andreas R. solgte i 1925 gården til sonnen Martin.
Nordgard, gårdsnr. 275, bruksnr. 4, er fraskilt Rindsem øvre
ved skyldsetningsforretning 11. oktober 1888, tgl. s. d., skyldsatt
for 23 sk. (ny skyld 0,36), og av Johan Martin Røstad solgt for
kr. 640 til Martin Muller på Vist. (Skjote 11 oktober, tgl 12.
oktober 1888). Ved skjote av 11. oktober, tgl. 25. oktober 1892,
solgte Muller eiendommen til Johan P. Fossing for kr. 1300.
Bakke, gårdsnr. 275, bruksnr. 5, er fraskilt Rindsem nedre
og skyldsatt for mk. 0,51 den 1. februar, tgl. 17. april 1894, hvor
efter Andreas Røstad solgte parten til pike Sicilie Larsdatter
Bakke for kr. 600.

----
729 Bind V
---
BLYBAKKEN
Gårdsnr. 272, bruksnr. 3.
Det er sikkert denne eiendom, som i 1699 opfores under
Rindsem som et «øfn», hvorav Frue kirke hevet 12 mkl. landskyld.
Og i 1728 oplyses om «Byabak eller Ringsem», efter avfeldning
6 mkl., at den bruktes av Jon Arntsen, som dengang var opsitter
på Rindsem. Eiendommen har altså allerede dengang hatt en viss
selvstendighet, eftersom Frue kirkes 12 mkl. (eller senere 6 mkl.)
i Rindsem således bestod av Blybakken.
Den var dengang husmannsplass under Rindsem, og det er
vel denne plass, Arnt Jonsen, sonn av Jon Arntsen Rindsem,
hadde. Han dode i 1788 og efterlot sig aktiva for 32 rdl. 7 sk.
og en beholdning på 27 rdl. 3 ort 7 sk., var altså en velstående
husmann. Besetningen var 1 ku og 3 sauer. Husene, bestående
av stue med kjøkken, låve, fjøs, stabbur og vedskjul verdsattes til
16 rdl.
Arnt efterlot sig en datter, Malena. Hun blev gift med Tomas
Olsen Trygstad, som fikk festeseddel på plassen av Rasmus Hagen
2. januar, tgl. 16. august 1791. Disse hadde ingen barn og testa
menterte derfor sine eiendeler til sin tjenestepike, Kirsti Larsdatter,
mot at hun skulde pleie dem, sålenge de levde. Piken giftet sig
siden med Nils Olsen Tromsdalen, men vedblev med sin mann
å bo på Blybakken, hvorfor Malena ved en påtegning av 30. mars
1822 bestemte, at testamentets rettigheter skulde gå over til Nils.
Ved skjote av 6. februar 1835, tgl. s. d., solgte Knut Rindsem
Blybakken til Anders Sørensen Hallan for 100 spdl., og den blev
nu underbruk under Hallan nedre. Den blev ved forretning av
11. september 1834 skyldsatt for 6 mkl. eller 2 ort 16 sk. efter
den nye matrikul.
BERG
Gårdsnr. 276, 277, 278.
Skylden: I 1650 var den 6 spand, fordelt på 2 like store eien
dommer, fra 1836 20 dal. 3 sk.; gården var da delt i folgende 6
parter:
Berg vestre 7 dal. 2 ort 7 sk
Berg østre A \ o Q OQ
Berg østre R J 9 » 3 » 23 »
Berg lille 1 » 2 » 4 »
Nygard 1 » 1 » 17 »
Fætten 2 » 6 »

----
730 Bind V
---
I 1907 var skylden for:
Berg vestre, gårdsnr. 276 mk. 18,98, fordelt på 14 bruk,
hvorav:
Bruksnr. 1: Berg vestre, mk. 8,78
—» — 2: Berg sondre » 3,16
—»— 3: Blybakken, » 2,17
Berg ostre, gårdsnr. 277 mk. 24,17, fordelt på 26 bruk,
hvorav:
Bruksnr. 1 og 2: Berg ostre mk. 12,83
—»— 12: Rostad » 1,05
—»— 20: Bakken » 1,46
Berg lille, gårdsnr. 278 mk. 4,00, fordelt på 11 bruk, hvorav
bruksnr. 1: Berg lille mk. 1,58.
Nygard, gårdsnr. 279, mk. 3,60 i 1 bruk.
Fætten, gårdsnr. 284, mk. 1,41 i 1 bruk.
Eiere: I Aslak Bolts jordebok heter det:
«Af radestadhom ij pd maltz pd kY2 mr. bl b. f. ij aura oc
af berge V I A mrka b. b. f. ij pd malt J ij pd myøl.»
Herav fremgår, at erkestolen 1 eldre tid hadde eiet 5'- markebol
i Berg, på Aslak Bolts tid bygslet for 2 pund malt. Dessuten hadde
den 1 Rostad eiet 2 pund malt, I pund korn og X Æ markebol. Alt
dette var nu sammen med eiendommen i Berg bortbygslet under et
for 2 ore og 2 pund mel.
Dette er et eksempel blandt mange på den overordentlige ned
gang i jordverdien, som fant sted ved svartedauen, og som særlig
synes å ha gjort sig gjeldende i Vinne sogn. Erkestolens eiendom
i de to gårder hadde jo oprinnelig utgjort 6 markebol foruten 3
pund korn og malt, og når alt dette nu var bygslet for 2 ore og 2
pund mel, så betegner dette visstnok en nedgang til under sjette
parten.
Den gamle gard Rostad forsvant helt som selvstendig eiendom
— utvilsomt ved samme leilighet. Den blev delt mellem nabogår
dene; men navnet holdt sig merkelig nok, og i 1894 dukket den op
igjen som fraskilt part av Berg ostre.
I erkebiskop Gautes jordebok opfores erkestolens eiendom med
2 mark (5 sp. 1 ore), hvilket vel beror på, at de 2 pund mel er
omregnet til ore efter den tids verdiforhold. Alen det kan jo også
bero på en nyerhvervelse eller verdistigning.
På erkebiskop Olavs tid var erkestolens eiendom i gården 6
spand; dessuten eiet kr onen nu 2 ore. Det siste tyder på nyrydning
i den aller siste tid (omkring 1500).
Ved reformasjonen, da hele erkebispegodset blev beslaglagt av
kronen, opfores imidlertid «Stiicthenns» (d. e. erkebispens) tidli

----
731 Bind V
---
gere eiendom i Berg, bare som tidligere med 5 sp. 1 ore og kronens
med 2 ore.
Nu var Berg krongods til i 1754, da begge de daværende går
der ved auksjon blev solgt til opsitterne. Vestre Berg har hele tiden
siden vært brukernes eiendom.
Østre Berg blev av opsitteren, Ole Anderssen, samme år solgt
til gjestgiver Jon Gundbjørnsen Auskin på Øren. Denne solgte
den igjen for 600 rdl. til sin svoger, Erik Simonsen Hustad, ved
skjote av 14. april, tgl. 15. august 1760.
Ved skjote av 14. mai 1763, tgl. 15. august 1764, overdrog
Erik Hustad gården for samme pris til major (senere oberstløit
nant) Kliiver på Bjertnes. Kliiver makeskiftet den året efter til
St. Jørgens hus mot tre av Rosvold-gårdene. Makeskifteskjotet er
av 12. april, tgl. 15. august 1764.
I 1809 solgte St. Jorgens hus gården til opsitteren, Sevald
Sevaldsen, og siden har den vært brukernes eiendom.
Brukere: Eindrid og Håkon på Berg nevnes i 1325, da de var
med og skiftet Lyng mellem Sigurd Jonsson og Vigleik Aslaksson.
Det har altså allerede for svartedauen vært to Berg-gårder.
Likeså i 1520: I manntallet over tiendepenningskatten opiores
nemlig:
Bord pa Bergh, som betalte 1% lodd 1 kvintin solv og 1 kvin
tin sølv for jordegods, og
Torels ibidem, 1% lodd solv og IV2 lodd sølv for jordegods.
Det ser således ut til, at opsitterne seiv har eiet endel i gårdene.
Ifølge Steinviksholms lensregnskap for 1540 har Jofiop
(Josef) betalt 2 pund smor for 2 øre i Berriig under kronens
gods, og samme år står Jofiap for 1 slaktenaut, 3 vet og 2 vog malt
i landskyld for 5 sp. 1 øre i Berriig, «Stiicthenns» gods, d. v. s.
tidligere erkebispegods. Endelig står Jøfiup paa Berriig i samme
regnskap for 2 pund smør og V 2 vet mel i leding.
I skibskattmanntallet av 1559 står fremdeles Josef på Berg.
Det ser således ut til, at gården på denne tid har vært samlet
til én, og dette synes å ha vært tilfellet utover til sist i 1620-årene,
for i begynnelsen av 1600-tallet opføres fremdeles kun én leilen
ding; han het Erik.
Efter Eriks tid blev gården igjen delt i to, og fra nu av kan
vi følge hver av de to bruk, Østre og Vestre Berg.

----
732 Bind V
---
VESTRE BERG
Gårdsnr. 276.
I 1628 oplod Erik Berg 3 spand i gården for sønnen, Anders
Eriksen, som betalte 48 rdl. i bygsel; således blev den delt i to
like store deler. Allerede et par år efter blev imidlertid Anders'
part fradomt ham, «formedelst han ikke paa et aars tid deraf
havde givet Kongl. Majestæt nogen skat». I 1629 eller 30 fikk
han den igjen, men måtte da påny betale 40 rdl. i bygsel. Anders
har vært på Berg til i 1640-årene.
I 1645 heter opsitteren Arnt Artnsen. Han var i 1665 50 år,
og er rimeligvis kommet til gården ved ekteskap med enken efter
Anders Eriksen; ti der var en sonn hjemme, som het Erik, 30 år
gammel, og sannsynligvis sonn av Anders.
Besetningen i 1657 var 3 hester, 16 storfe, 3 geiter, 10 sauer
og 2 svin.
Ved matrikuleringen i 1660 blev skylden foreslått nedsatt til
2 sp. Tienden sattes til 2 tdr. bygg og 4 tdr. havre, ledingen 1
rdl. og småtienden % rdl. 16 sk. «Findes hommelhauge och ellers
ingen tilfelde», heter det.
Efter Arnt har sonnen, Olaf Arntsen, hatt gården. Han var
i 1665 20 år og dode i 1606. På skiftet efter ham er registrert
3 hester, 16 kyr (å 2 I A rdl.), 7 ungnaut, 10 sauer og 13 geiter.
Av andre ting kan nevnes en brennevinspanne til AV-i rdl., 7 sild
garn og endelig I I A fjerdepart i saltkjelen til 4 rdl. Berg var en
av de siste gårder i bygden, som hadde saltkjelpart og betalte
saltkjelskatt. Boets beholdning var 207 rdl. 3 ort 10 sk., en meget
stor sum for et leilendingsbo dengang.
Efter Olufs død hadde enken, Elen Ingebrigtsdatter, gården.
I 1706 opgav hun halvparten av den for sin eldste sønn, Arnt
Olsen, som fikk bygselbrev på 1 A sp. av oberstløitnant Lemfort
2. februar, tgl. 6. juli 1706. Berg var nemlig chefsgård for in
fanteriet.
Arnt døde i 1714, 39 år gammel, og enken, Magnhild Hans
datter Hegle, blev året efter gift med Elling Olsen Næs, som såle
des kom til Berg. Ved svenskenes innfall i 1718 led han et stort
tap; det er spesifisert som følger:
Skade på husene og skigard opbrent 6 rdl. 48 sk.


----
733 Bind V
---
Tilsammen 222 rdl. 72 sk.
Som betaling hadde svenskene erlagt 5 rdl., som de tok igjen,
da de ved tilbaketoget brandskattet bygden.
Ved matrikuleringen i 1723 oplyses, at gården ikke har skog
annet enn til gjerdefang og brenneved, seter 2 mil borte, temmelig
god bumark, en fjellslette, hvorav årlig svartes 6 sk., «temmelig» lei
lighet til fiskeri. Den betegnes som «maadelig tungvunden og korn
vis». Utseden var % pund rug, 4 tdr. bygg, 11 tdr. havre og 1 pd.
grå erter, avlingen 65 sommerlass hoi og 5 lass ekerhoi og be
setningen 4 hester, 12 kyr, 7 ungnaut, 15 sauer og 5 geiter.
Skjont Elling var av den velstående Næs-familie og der også
var endel midler efter hans formann i ekteskapet, synes det å ha
vært dårlig med okonomien på Berg i hans tid. Ved skiftet efter
ham i 1732 registrertes således kun 2X- hest, 5 kyr, 10 ungnaut,
9 sauer og 4 svin. Blandt utgiftene var resterende tjenerlonn for
4 år 6 rdl. Aktiva blev 54 rdl. 2 ort 6 sk. og beholdningen 18 rdl.
21 sk.
Magnhild blev gift for tredje gang, nu med Jon Eriksen Over
holmen. Han brukte Berg for avgift. På tinget 8. september 1735,
da «kongens øde garde» blev opbudt, om noen vilde bygsle eller
gi høiere avgift enn forrige år, frasa Jon på Berg sig gården, hvis
han ikke fikk ha den i 8 år med fritagelse for landskyld, 7 rdl.
årlig; imidlertid påtok han sig å sette dens tildels forrådnede hus
istand.
På disse vilkår fikk nu Jon Eriksen bygselbrev av fogden 16.
desember 1735, tgl. 5. mars 1736. Da de 8 år var gått, fikk han
21. august 1742 nytt bygselbrev, tgl. 7. september s. a., og nu
blev der betalt førstebygsel, 30 rdl.
Ved auksjon i 1754 over kongelig gods kjøpte Jon Eriksen
gården for 300 rdl. og fikk skjøte 21. januar, tgl. 2. juni 1755.
I Jon Eriksens tid blev et gammelt stridsspørsmål mellem bru
kerne av Berg, By, Flåtten, Baglan og Kjæran bilagt, nemlig
angående havneretten på Fætten. Allerede i 1744 hadde Jon
Berg på egne og Ole Kjærans vegne klaget over opsitterne på By,
fordi de hadde trengt sig inn på deres havnegang. I 1769 og 70
var opsitterne på Berg, Kjæran, Trones og Mikvold kommet til
en ordning angående deres eiendeler på Fætten, og i 1770 stevnet
Berg-mennene opsitterne på By og Baglan. Foranledningen til,
at saken blev tatt op nu, var at Jon og Sevald Bergs koner hadde


----
734 Bind V
---
mott op ved en grind mellem Kjæran og Bergsfætten for å forby
By og Baglans opsittere å drive kreaturene igjennem. Lars By,
Hans og Jonas Baglan hadde da tatt grinden av og kastet den på
Sevald Bergs kone, så hun blev liggende under den, hvorpå de
drev sine kreaturer igjennem. Dette resulterte videre i, at Sevald
Berg banket op Lars By. Ingen hadde sett det; men Kirsti
Steffensdatter på Flåtten vidnet, at hun hadde vært på Berg en
aften, da Sevald kom hjem efter at ha vært ute og reparert Rostad
grinden. Han hadde en kjepp med sig, og da han satte den fra
sig, sa han: «Det er ikke meget igjen av den nu; ti Lars og jeg
treftes på det rette stedet».
Angående havneretten blev det ved vidner oplyst, at i gamle
dager hadde Flåttens og Soråkers opsittere arbeidsdager til Bergs
opsittere for havningen. Videre oplystes, at opsitterne på By
hadde hatt tillatelse av Mikvolds eiere, Baglans av Kjærans eier,
Flåttens og Søråkers av Bergs eiere til å havne, og at de for dette
hadde arbeidet 1 dag for hver ånn. Det hadde dog ikke vært tatt
så noie hverken med havningen eller betalingen, idet By, Baglan,
Flåtten og Soråker hadde gjætet både på Mikvoldfætten, Bergs
fætten, Kjæranfætten og overalt, likesom der ikke alltid var pre
stert noe arbeide eller betaling for dette.
Man kom senere til en ordning således, at opsitterne på By
fikk havning for et vist antall småfe og kalver 3 uker for setertid
mot å fråskrive sig all hevds rett eg bruk til havningen på Fætten.
Hans Baglan fraskrev sig all rett til havning mot, at hans eien
dom blev fredet for gjennemgang av de andres kreaturer. Over
enskomsten er av 12. juni, tgl. 15. august 1772.
Ved skjote av 30. desember 1759, tgl. 15. august 1760, solgte
Jon Eriksen 1 sp. i gården til stedsonnen, Ole Ellingsen, for 110
r dl. Den således fraskilte part er Lille Berg, senere delt i eien
dommene Berg lille, Nygarden og Fætten.
Jons hustru, Magnhild Hansdatter, dode i 1773. Skiftet efter
henne viser et meget vel utstyret bo med blandt annet sølvtøi for
16 rdl. 2 ort. Adskillig av dette skrev sig fra Ole Arntsens tid i
1600-årene. Den registrerte besetning var 2Yz hest, 13 kyr (de
fleste å 5 rdl.), 10 ungnaut, 23 sauer, 4 geiter og 2 svin. De 2
spand, gården nu utgjorde, verdsattes til 460 rdl. Enkemannen
tilkjentes 20 rdl. i begravelsesomkostninger. Aktiva blev 765 rdl.
1 ort 21 sk., og gjeld fantes praktisk talt ikke, så beholdningen
blev 720 rdl. 3 ort 13 sk.
Jon Eriksen og de øvrige arvinger efter Magnhild overdrog
nu ved skjøte av 18. desember 1773, tgl. 21. februar 1774, gården
for skiftetaksten til Magnhilds dattersønn, Jon Haldosen. Han
var opfostret på Berg, sønn av Haldo Jonsen Gustad og Beret

----
735 Bind V
---
Ellingsdatter Berg. Jon fikk et kår, bestående av 4 mål jord samt
for til 1 ku og 4 småfe etc. Jon Haldosen pantsatte gården til
Joh. Henr. Meincke for et lån på 110 rdl. til innlosningen.
I 1779 lyste Ole Rasmussen Haga odelsrett til gården (som
ved denne leilighet kaltes Nedre Berg), på sin hustru, Magnhild
Arntsdatters, vegne; men det blev ingen innlosning av. Magn
hild var datter av Elling Olsens Bergs eldste sonn Arnt.
Jon Haldosen Berg bygslet i 1797 plassen Blybakken til Otte
Larssen Rindaunet mot en årlig avgift av 9 rdl. og 3 dagers
arbeide.
Jon dode i 1803. På skiftet efter ham registrertes 3 hester, 6
kyr, 4 ungnaut, 16 sauer og 5 geiter. Gården verdsattes til 1200
rdl.'; men der var pantegjeld på den for over 500 rdl. Aktiva var
1463 rdl. 2 ort 16 sk. og beholdningen 686 rdl. 1 ort 6 sk.
Sønnen, Haldo Jonsen, overtok nu gården ifl. kvitterings
skjote av 12. juni, tgl. 17. august 1812, men solgte den allerede
ved skjøte av 14. april, tgl. 7. desember 1815, til løitnant Johs.
Klingenberg Miiller for 12,500 rbdl. navneverdi. Miiller hadde
den bare i 3 år, hvorpå han ved skjote av 25. april 1818 overdrog
den til Helge Jonsen Skogset av Skogn for 6000 norske specie
daler. Helge overtok heftelsene på gården og utstedte dessuten
en pantobligasjon til Miiller for 4610 spdl. med 12 mann fra
Skogn som kausjonister på de vilkår, at kapitalen skulde være
uopsigelig fra selgerens side i 10 år. Imidlertid blev den opsagt
allerede i 1820, da der ikke blev betalt renter, og kausjonistene
lot da foreta arrestforretning i innbo og losore, og efter et forlik
inngått ved Skogns forlikskommisjon 5. desember 1820 med
Miiller og kausjonistene, skjøtet Helge gården til disse siste.
Skjøtet er datert Skogset 31. januar 1821, tgl. 7. februar s. a.
Kausjonistene (Anders Munkrøstad og 11 andre) solgte ved
skjøte av 17. november 1823, tgl. 8. januar 1824 gården for 900
spdl. til Jakob Bedsen av Stjørdalen. Dermed kom den famihe
inn, som ennu er på Berg.
Jakob Bedsen delte gården i tre, idet han i 1859 fraskilte Berg
søndre og Blybakken og overdrog så disse til sine sønner, Berg
vestre til Beds Jakobsen, Berg søndre til Lorents og Blybakken
til Halvor Jakobsen.
BERG VESTRE
Gårdsnr. 276, bruksnr. 1.
Beds Jakobsen fikk skjøte av faren 4. februar, tgl. 5. februar
1859, for 850 spdl. og hadde gården til sin død i 1900. Den
hadde i 1865 en besetning på 3 hester, 7 storfe, 20 sauer og 2

----
736 Bind V
---
svin og en utsed av V» td. rug, 1 X- tdr. bygg, 7 tdr. havre, Ys td.
erter og 10 tdr. poteter. Der var 2 husmannsplasser, Fætten,
hvorpå foddes 2 kyr og 12 sauer og såddes % td. bygg, 3 tdi.
havre og 5 tdr. poteter.
I 1875 var besetningen 2 hester, 1 okse, 5 kyr, 3 ungnaut og
kalver, 20 sauer og lam, 11 geiter og kidd og 2 svin og utseden
Berg vestre 1929.
Fot. H. Anderson.
V« td. rug, W- tdr. bygg, 6 tdr. havre, l /«« td. erter og 10 tdr.
poteter, hvorhos anvendtes Vs mål til andre rotfrukter. På 2 hus
mannsplasser samt et frasolgt stykke umatrikulert jord foddes til
sammen 2 kyr, 13 sauer, 3 geiter og 2 svin og såddes l s /*o tdr.
bygg, 2 3 /4 tdr. havre og 7 tdr. poteter.
I 1901 overtok sonnene Jakob og Bernt Bedsen gården for
kr. 6000 samt kår til moren, Magnhild. Jakob dode 1924, siden
overtok Bernt hele eiendommen og eier den nu.
BERG SØNDRE
Gårdsnr. 276, bruksnr. 2.
Ved skyldsetningsforertning av 16. oktober 1858, avhjemlet
4. februar 1859, blev denne gard fraskilt det gamle Vestre Berg
og skyldsatt for 1 dal. 3 ort 7 sk., hvorefter Jakob Bedsen over
drog den til en annen av sine sønner, Lorents Jakobsen, for 300
spdl. ifl. skjøte av 4. februar, tgl. 5. februar 1859. Lorents synes
dog ikke å ha brukt den lenge; ti i 1865 opføres en tredje av Jakob


----
737 Bind V
---
Bedsens sonner, Halvor Jakobsen, som eier av gården. Halvor
har aldri hatt noen tinglest hjemmel på den; men formodentlig
har han overtatt den i 1861, idet han da skilte sig ved sin tidli
gere eiendom Blybakken.
Gården hadde i 1865 en besetning på 1 hest, 3 storfe, 6 sauer,
1 geit og 1 svin og en utsed av 3 4 td. bygg, 3 tdr. havre og 4 tdr.
poteter. På husmannsplassen Blybakken foddes 2 kyr og 1 sau
og såddes X td. bygg, 1 td. havre og 2 tdr. poteter.
' Ved skjote av 10. april, tgl. 11. april 1872, blev gården solgt
for 900 spdl. til Olme Olsdatter Berg. Da Halvor Jakobsen ikke
hadde tinglest hjemmel, er skjotet utstedt av Lorents Jakobsen.
Sundby. Halvor kjopte i 1874 Berg; lille.
Ved skjote av 6. mai, tgl. 16. mai 1876, overdrog Oline gården
for 800 spdl. til en fjerde son nav Jakob Bedsen, nemlig Johan
Jakobsen, som imidlertid har hatt den i bruk for, idet han opfores
som eier i 1875. Besetningen var da 1 hest, 2 kyr, 7 sauer og
lam, 6 geiter og kidd og 1 svin og utseden % td. bygg, 3 tdr.
havre og 5 tdr. poteter. På husmannsplassen foddse 1 ku, 4 sauer
og 1 geit og såddes ■/« td. bygg, % td. havre og 2 tdr. poteter.
Johan Jakobsen dode i 1902. Gården blev da skjotet til hans
sosterdatter, Margrete Lauritsdatter, som overdrog den til sin
sonn Martin Olsen som brukte den til 1928, da den blev solgt
for kr. 20,000 til Ivar Kluken som eier den nu.
BLYBAKKEN
Gårdsnr. 276, bruksnr. 3.
Som ovenfor nevnt er denne eiendom fraskilt det gamle Vestre
Berg samtidig med Berg sondre og av Jakob Bedsen Berg overdratt
sonnen Halor Jakobsen for 190 spdl. ved skjote av 4. februar, tgl.
5. februar 1859. Halvor solgte den allerede ved skjote dat. og tgl.
14. august 1861 for 500 spdl. til Mikal Annæus Olsen fra Levan
ger landsogn. Den hadde i 1865 en besetning på 1 hest, 2 storfe,
7 sauer og 1 svin og en utsed av % td. bygg, 2 tdr. havre og 4
tdr. poteter.
Mikal dode i 1875, og enken, Kirstine Olsdatter, fikk bevilling til
å sitte i uskiftet bo, hvorpå hun drev gården til i 1886. Den hadde
i 1875 en besetning på 1 hest, 2 kyr, 9 sauer og lam, 1 geit og 1
svin og en utsed av % td. bygg, VA tdr. havre og 5 tdr. poteter
Ved skjote av 7. august, tgl. 18. august 1886, solgte Kirstine
gården til Olaus Olsen Rosvoldvald for kr. 2800.
Olaus Olsen solgte i 1924 gården til sonnene Odin og Ole Olau-
sen som eier den nu.

----
738 Bind V
---
Fr as kil te par ter:
Valdbækmoen, gårdsnr. 276, bruksnr. 4, er skilt fra Berg vestre
ved forretning av 21. januar, avhjemlet 6. februar 1860, skyldsatt
for 20 sk. (ny skyld mk. 0,07) og av Beds Jakobsen Berg solgt til
Ole Iversen Reistad for 100 spdl. ved skjote av 6. februar, tgl. 7.
februar 1860. Skjotet inneholder den klausul, at opsitteren på Berg
Blybakken, sett fra syd 1929. Fot. O. Snekkermo.
vestre skal utrede, hvad skattene for dette iordstvkke overskrider
80 sk.
Eiendommen hadde i 1865 en besetning på 1 hest, 2 kyr, 3 sauer
og 1 svin og en utsed av 1 td. bygg, 3 tdr. havre og 3 tdr. poteter
Olaus Petersen, sonn av Peter Hanssen Berg lille, kjopte senere
eiendommen og står som eier i 1875, men kan ikke sees å ha hatt
tinglest hjemmel. Besetningen var i 1875 1 hest, 1 ku, 2 sauer og
2 geiter og utseden ? '± td. bygg, I'/> td. havre og 3 tdr poteter.
Bakkenget, gårdsnr. 276, bruksnr. 5, er skilt fra Berg sondre og
skyldsatt for 1 ort 16 sk. (mk. 0,52) den 10. september, avhjemlet
13. oktober 1864, hvorefter Lorents Jakobsen ved skjote av 13. okto
ber, tgl. 14. oktober s. å. har overdratt eiendommen til Sefanias Hal
vorsen Hallanvald for 150 spdl. Der medfulgte i salget rett til
havning for 12 småfe i Bergs utmark på Fætten. Eiendommen beteg
nes i 1865 som underbruk uten angivelse av besetning og avling.
Sefanias bodde hos sin far, Halvor Ågesen, på Storbakken under
Hallan sondre.
I 1875 står Sefanias" søster, Karen Marta Halvorsdatter som
eier. Besetningen var 1 ku, 1 ungnaut og 13 sauer og lam og utse
den V± td. bygg, V 2 td. havre og 3 tdr. poteter.


----
739 Bind V
---
Fætten, gårdsnr. 276, bruksnr. 6, (kalles i panteregister og
folketellingen av 1865 Fætten vestre) blev utskilt av Berg vestre og
skyldsatt for 8 sk. (mk. 0,21) den 20. august, avhjemlet 13. okto
ber 1862, hvorefter Beds Jakobsen solgte eiendommen for 100 spdl.
til Haldo Haldosen Sundby ved skjote av 13. oktober, tgl. 14. oktober
s. å. I salget medfulgte rett til havning for 1 ku og 12 småfe i går
dens utmark på Fætten.
I 1865 var der kun en besetning på 3 sauer, ingen utsed; i 1873
var besetningen 3 sauer og 2 geiter og utseden % td. bygg, 1 td.
havre og 23<> tdr. poteter.
Ved skjote av 14. mai, tgl. 17. mai 1881, solgte Haldo eiendom
men til Anne Sofie Nilssen for kr. 1000.
Eies nu av ingenior Fenger Hagen.
Sandberg, gårdsnr. 276, bruksnr. 7, blev fraskilt Berg vestre
og skyldsatt for 1 ort 1 sk. (mk. 0,49) den 25. september, tgl. 17.
oktober 1886. og av Beds Jakobsen solgt til Peder Olsen for kr. 600
ved skjote tgl. 15. august 1888.
Eies nu av Johan Pedersen Sandberg.
Lillesanden, gårdsnr. 276, bruksnr. 8, er fraskilt Berg vestre
og skyldsatt for 1 ort 6 sk. (mk. 0,60) 22. oktober, tgl. 16. desem
ber 1890, og av Beds Jakobsen solgt til Johannes tinar sen for
kr. 900 ved skjote av 23. desember 1890, tgl. 8. januar 1891.
Eies nu av Julius Myhre.
Blybakken østre, gårdsnr. 276, bruksnr. 9, er fraskilt Berg ostre
og skyldsatt for 1 ort 3 sk. (mk. 0,63) den 9. august, tgl. 13. august
1889.
Eies nu av Martin Anneusen Blybakken.
ØSTRE BERG
Gårdsnr. 277.
Erik Berg, den siste bruker av den udelte gard Berg, avstod som
nevnt halvparten eller det senere Vestre Berg til sonnen Anders
Eriksen i 1628. Seiv døde han — antagelig et års tid efter — og
enken giftet sig med Jon Torkildsen, som bygslet gården (Østre
Berg) i 1630 og betalte 43 rdl. i bygsel, jon var i 1665 70 år
gammel og har brukt gården til i 1670-årene.
Besetningen var i 1657 2 hester, 10 storfe, 5 geiter, 5 sauer
og 2 svin.
Ved matrikuleringen i 1669 blev skylden også for denne gard
foreslått nedsatt til 2 sp. Tiende, leding etc. var noiaktig som på
Vestre Berg.
Efter Jon fulgte sonnen, Jørgen Jonsen, som i 1665 opgis å
være 16 år. En annen sønn, Kristen, kom vist til Stiklestad.

----
740 Bind V
---
Jørgen døde i 1715 og opgis da å være 70 år. Hustruen Anne
var død i 1700. Datteren Marit var i 1712 blitt gift med soldat
Per Anderssen Berg, og denne bygslet samme år IXA1 X A spand, som
Jørgen da har opgitt for ham. Bygselbrevet er av 3. desember
1712, tgl. 5. juli 1713. Ved svigerfaren død har han tatt også
resten i bruk.
Skaden ved svenskenes plyndringer i 1718 opgis for denne gard
således:
Skade på husene og skigard
Tilsammen 161 rdl.
Per Anderssen døde i mars 1719, 36 år gammel, og i 1720
sees enken Marit å ha gården. I 1723 har den ny opsitter, Ole
Anderssen, som for hadde vært på Lunden.
Ved matrikuleringen sistnevnte år oplyses gården å være av
nøiaktig samme beskaffenhet som Vestre Berg både hvad beset
ning, utsed og avling angar, og der blev likesom ved denne ikke
foreslått noen forandring i skylden. Det har dog på denne tid
vært nokså fattigslig også på Østre Berg; ti ved skifte i 1732 efter
Ole Anderssen var ikke aktiva mere enn 54 rdl. 1 sk. og behold
ningen 15 rdl. 1 ort og 14 sk. Der registrertes en besetning på
1 hest, 4 kyr, 2 ungnaut, 4 sauer og 2 geiter.
Sønnen, Anders Olsen, døde allerede i 1733, og dennes enke,
Marit Bårdsdatter, blev samme år gift med Elling Nilssen Vist,
som brukte gården endel år uten bygselbrev og behandlet den stygt.
Den 5. september 1739 holdtes rett på Berg hos Elling Nilssen
til besiktigelse angående åbotsansvar. De fleste av gårdens hus
fantes da mer eller mindre forfalne, og åbotstaksten blev 78 rdl.
2 ort 14 sk. (Det oplyses ved denne leilighet, at 1 tylvt tømmer
kostet 2 ort, 1 tylvt bak med kjøring 12 sk., 100 bark 2 ort, daglønn
iberegnet kost 20 sk.).)
Samtidig med dette behandlet retten en annen sak mot Elling
for ulovlig hugst. Hans dreng vidnet å ha hugget og løipet endei
bark, ialt 900. De hugne trær blev liggende på stedet. To mann


----
741 Bind V
---
foretok efter lensmannens ordre optelling og fant 201 trær loipet
og nedhugget, 90 trær rotloipt og 89 «soret?».
Saken om åbotsansvaret fortsattes den 8. september. Elling
oplyste å ha bygget endel hus på gården, ialt 7 på 6 år, og nu
va/ hans tid til å bruke den for avgift ute. Han mente å ha byg
get for bygselen, som han nu begjærte å få. Citanten mente, at
Berg østre, sett fra syd 1919. Fot. E. Musum.
besiktigelsen viste noe annet. Dommen lod, at da Elling hadde
hatt gården for avgift på betingelse av å bygge og sette den i byg
selferdig stand, men besiktigelsen viste et så stort åbotsansvar,
skulde citanten ha lov til å vurdere så meget av avlingen og hans
øvrige midler, som behøvdes til bygning. Dertil kom så 3 rdl.
i saksomkostninger.
Dagen efter var så saken om hans skoghugst oppe. Det oply
stes at grantrær var hugget for fote; de taksertes til 1 ort tylvten.
Elling vedgikk å ha hugget for å skaffe sig sild og fisk på Øren.
Det har i det hele vært en fæl behandling av skogen — nedhug
gede og løipte trær lå om hinannen, endel stod på roten med
barken avflådd, mest unge trær ikke store nok til sagtømmer.
Gården blev på samme ting opbudt til høiere avgift; men ingen
liebhaber meldte sig, hvorfor Elling vedblev å bruke den, og mer
kelig nok fikk han også bygselbrev på den 24. desember 1739,
tgl. 4. mars 1740.
Elling var forresten en vanskelig mann å ha med å gjøre: På
samme ting sees naboen Jon Berg å ha stevnet ham, fordi han
hadde beskyldt hans steddatter, Beret Ellingsdatter, for å ha vært


----
742 Bind V
---
i hans fjos og «suet» hans kreaturer! Dessuten hadde han skjelt
henne fælt ut. Og i 1746 har Nils Høiloen stevnet Elling for å ha
skjelt ham ut for tyv og hundeflåer. For dette fikk Elling bøte
6 rdl. samt 20 rdl. i omkostninger.
På tinget den 4. mars 1744 frasa Elling sig gården, såfremi
han ikke fikk den for 16 rdl. avgift. Der kom intet overbud, så
han fikk beholde den på disse vilkår dette år; men på sommertinget
i 1745 bod fogden 18 rdl. 2 ort og lovet å skaffe opsitter. Imid
lertid blev Iver Haldosen Monnes hoistbydende med 10 rdl.
Nu klaget Elling til stiftamtmannen og fremholdt, at han i
mange år hadde svart avgift og derfor måtte være nærmest til å
bruke gården. Videre påstod han, at han ikke hadde kunnet være
tilstede ved opbudet, og da han nu gjorde et bedre bud enn Iver,
fikk han stiftamtmannens samtykke til å beholde den.
Næste år var det like galt: Iver bod halv bygsel. Elling inn
sendte skriftlig lignende bud og klaget over, at fogden hadde
opbudt gården, mens han et oieblikk var ute.
På fogdens forestilling resolverte stiftamtmannen, at Elling
skulde få gården, hvis han innen 4 uker erla bygselsummen; hvis
ikke, skulde Iver ha den. På Ellings skrivelse resolverte han, at
hvis Iver ikke hadde betalt til den fastsatte tid, skulde Elling ha den.
Hvad skulde nu gjores, hvis ingen av dem betalte? Fogden
var infam nok til å stille dette spørsmål, hvilket innbragte ham et
meget brysk svar fra stiftamtmannen, som det nu begynte å gå
rundt for i denne sak. Han svarer meget overlegent: «Hvem af
de omspurgte tvende skal beholde gaarden Monnes (!) naar den
ene eller den anden mangler til rette tid at efterkomme det, som
resolveret er, det udviser min under 31. december meddelte reso
lution, som Kongelig Majestæts foged har at holde sig efterrettelig,
hvilket jeg ikke skal undlade til gjensvar paa Deres forespørgsel,
som jeg mener ikke havde været fornoden».
Han er dog senere kommet til det resultat, at Iver, som hadde
frasagt sig Mønnes i håp om å få Berg, skulde få beholde den,
hvis ikke Elling foruten å betale bygselen kunde gi forsikring om
gårdens istandsettelse samt formå Iver til på en billig måte å avstå
sin fordring. Forøvrig overlot han alt til fogdens avgjorelse. Da
Elling ennu i september 1747 ikke hadde erlagt den halve bygsel
sum, og fogden ikke fant å kunne forsvare å la Elling bruke gården
således, blev den atter opbudt, og nu bod Ole Anderssen Søråker
fulle skatter og rettigheter, men ingen bygsel, da hus og gjerder
var forfalne. Han onsket en snar avgjorelse og vilde derfor ikke
stå ved budet mere enn en måneds tid.
Ole Anderssen fikk bygselbrev av fogden 7. oktober 1748, tgl.
8. september 1749. Ved en auksjon over krongods i 1754 kjøpte

----
743 Bind V
---
han gården for 300 rdl. og fikk skjote 4. februar, f gl. 6. september
1755, men overdrog den ved transport av 13. februar samme år
til gjestgiver Jon Gundbjørnsen Auskin på Øren for samme pris.
Jon eiet hus på Øren og pantsatte både dette og Berg til Bernt
Mollmann for et lån på 250 rdl. til kjopet.
Om Jon Auskin har bodd på gården, er vel tvilsomt; men brukt
den har han nok. Man kan gjore sine slutninger av, at han i 1758
har stevnet Jon Eriksen Vestre Berg for ærerorige skjeldsord såsom
«kjeltring, fant, bikkje, logner, tyv, skjelm» m. m. Dette tyder
jo unektelig på et naboskap, om enn ikke noe godt sådant. Dess
uten hadde Jon Eriksen beskyldt ham for å ha «gjort vold og ran»
i hans skog.
I 1760 solgte Jon Auskin gården til Erik Simonsen Hustad,
som igjen i 1763 overdrog den til Kliiver på Bjartnes.
Denne bygslet gården til Sevald Jenssen Rosvold (sonn på
Gjermstad) ifl. bygselbrev av 24. august 1763, tgl. 15. august
1764. Samme år makeskiftet Kliiver den til St. Jørgens hus.
Sevald Jenssen sått som bygselmann på Østre Berg til sin dod
i 1790 og må ha stått sig ganske godt. Ved skiftet efter ham
registrertes en besetning på 4 hester, 7 kyr (hvorav flere til 6 rdl.),
5 ungnaut, 8 geiter, 6 sauer og 3 svin. Aktiva var 297 rdl. 2 ort
18 sk. og beholdningen 197 rdl. 1 ort. Videre var der endel malte
mobler, 4 stoler, 1 gammel jernovn til 5 rdl. etc.
I 1781 var plassen Graven med Sevalds samtykke av hospitals
forstander Weiser bygslet til sersjant Nils Olsen Mule for en årlig
avgift av 8 rdl.
Sevald Jenssens enke, Beret Sevaldsd'atter, vedblev å ha går
den, inntil sønnen, Sevald Sevaldsen, ifl. skjote av 6. februar, tgl.
6. april 1809, kjøpte den av St. Jørgens hus for 1600 rdl. Beret
fikk et betydelig kår nemlig 3 tdr. bygg, 8 tdr. havre, Y* td. rug,
% td. erter, 1 td. kålrabi, 1 td. poteter og for til 2 kyr og 8 småfe,
dertil jordstykket Lillehaven. Hvis hun fraflyttet, skulde hun iste
denfor kåret ha 50 rdl. årlig. Beret dode i 1810 og efterlot sig en
formue på 857 rdl. 18 sk.
Sevald Sevaldsen gjorde megen gjeld, og det gikk sterkt tilbake
1 hans tid. Ved hans dod i 1829 blev gården ved odelstakst verd
satt til 1000 spdl., og løsøreauksjonen innbragte 135 spdl. 1 ort
23 sk.; men der var panteheftelser til et belop av 625 spdl. og
dessuten en masse andre gjeldsposter, så at skjont aktiva var 1151
spdl. 1 ort 23 sk., blev ikke beholdningen mere enn 63 spdl. 4 ort
2 sk. Om husene heter det ved denne leilighet, at de var i en ganske
måtelig forfatning med undtagelse av hovedbygningen, som var
noenlunde bra. Der føddes 3—4 hester, 14 storfe og 30 småfe,
og utseden var år om annet 3 tdr. bygg, 14 tdr. havre og 5 tdr.
47

----
744 Bind V
---
poteter. Kornet gav 4 fold, potetene 8. Der var 7 husmanns
plasser med tilsammen 40 spdl. 20 sk. årlig avgift, skog bare til
gjerde, ikke til brenne eller hustømmer.
Gården blev utlagt til enken, Inger Andersdatter, mot at kre
ditorene fikk pant i den; men hun har vel ikke maktet å bli ved
den; ti ved skjote av 29. november, tgl. 3. desember 1830, solgte
hun halvparten av den for 600 spdl. til Jon Sverksen Huseby og
ved skjote av 15. august 1832, tgl. s. d., også den annen halvpart
for samme pris til Ole Eriksen Renningen av Melhus. Således
blev Østre Berg for en lang årrekke delt i to. Av den part, som
blev solgt til Jon Sverken, betinget Inger et kår til sig og sin
svakelige sonn Sevald, nemlig 4 tdr. havre, 2 tdr. bygg og for til
1 ku og 4 sauer. Skulde Inger do for sonnen, forpliktet Jon sig
til å skaffe denne halvdelen av den fornodne rokt og pleie. Reistes
der grunnet anke mot denne forpleining, skulde han svare 10 spdl.
årlig til hans forsorger. Denne kontrakt viser, at Inger har forbe
holdt sig et lignende kår av den annen halvpart, skjont ingen ting
lest kontrakt finnes.
BERG ØSTRE
Gårdsnr. 277, bruksnr. 1.
Jon Sverksen dode allerede i 1843, 49 år gammel. Enken, Anne
Kirstine Pedersdatter, som var fra Stjordal, fikk bevilling til å sitte
i uskiftet bo og drev så gården en rekke år, idet barna ennu var
mindreårige.
Den hadde i 1865 en besetning på 2 hester, 10 storfe, 15 sauer,
10 geiter og 2 svin og en utsed av 17 s td. hvete, Ys td. rug, 2 tdr
bygg, 6 tdr. havre, Vs td. erter og 12 tdr. poteter. Der var 6 hus
mannsplassen I—2: Graven, 3: Fætten, 4: Gjerdet, 5: Brannan,
6: Bergsvald. Disse hadde en besetning på tilsammen 1 hest (på
Fætten), 5 kyr, 19 sauer og 3 geiter, og utseden var \H tdr. bygg,
5 tdr. havre og 11 X> tdr. poteter.
I 1875 var besetningen 2 hester, 1 okse, 4 kyr, 4 ungnaut og
kalver, 17 sauer og lam, 4 geiter og kid og 5 svin og grise og
utseden 2 tdr. bygg, 6 tdr. havre, Ve td. erter og 10 tdr. poteter.
De to sonner, Sivert og Peter hadde nu halvdelen av gården i bruk
sammen. På 4 husmannsplasser føddes 1 hest, 5 kyr, 17 sauer,
1 geit og 3 svin og såddes 1 ls /ao tdr. bygg, 3X> tdr. havre ig 10
tdr. poteter.
Standardjunker Tomas Bedsen kjøpte gården i 1894 og eier
den fremdeles.

----
745 Bind V
---
BERG ØSTRE (MELLEM)
Gårdsnr. 277, bruksnr. 2.
Denne part, som Ole Eriksen Rønningen kjøpte av Inger An
dersdatter Berg i 1832, brukte han til i 1852, da han ved skjote
av 15. august, tgl. s. d. overdrog den til sonnen Ole Olsen for
420 spdl.
Berg østre, fra gardsplassen 1918. Fot. E. Musum.
Besetningen var i 1865 3 hester, 7 storfe, 16 sauer og 1 svin
og utseden % td. hvete, Vs td. rug, 2 tdr. bygg, 6 tdr. havre, V\ td
erter og 8 tdr. poteter. Der var 6 husmannsplasser: 1: Brannan,
2 —3: Fætten, 4: Bergsvald, 5: Graven, 6: Blybakken. På disse
føddes 1 hest (på Fætten), 3 kyr, 26 sauer, 6 geiter og 1 svin og
såddes 2Vs tdr. bygg, 6K tdr. havre og 14 tdr. poteter.
I 1875 var besetningen 2 hester, 1 okse, 5 kyr, 2 ungnaut og
kalver, 17 sauer og lam og 3 svin og griser og utseden x /io td. hvete,
Vio td. rug, 1 Vi td. bygg, 5 tdr. havre, Vs td. erter og 9 tdr. poteter.
På 5 husmannsplasser føddes 3 kyr, 21 sauer, 6 geiter og 3 svin
og såddes 1 3 4 tdr. bygg, 4% tdr. havre, td. erter og 12K tdr.
poteter.
Ved skjøte av 9. oktober, tgl. 10. desember 1880, overdrog Ole
Olsen gården til sønnen, Ole Martin Olsen for kr. 4800 og kår.
Ole Martin hadde den kuri i 3 år, idet han ved skjøte av 12. juli,
tgl. 17. juli 1883, solgte den til Jakob Mensen Austad for kr. 7200
Standardjunker Tomas Bedsen Berg kjøpte gården i 1884 og
eier den fremdeles.


----
746 Bind V
---
Fr as kil te par ter: ,
Stamplwsmyren, gårdsnr. 277, bruksnr. 3, blev fraskilt Berg
østre og mellem ved skyldsetningsforretning av 12. desember 1857,
avhjemlet 8. februar 1858, og skyldsatt for 18 sk. (ny skyld mk.
0,52), hvorefter Ole Olsen Berg mellem og Anne Pedersdatter
Berg ostre solgte den for 60 spdl. til Ole Pedersen Bergsvaldet ved
skjote av 8 februar, tgl. 0 februar 1858. Ole var fra Matmar i
Jamtland og bodde i 1865 på Brannan under Berg lille, hvorfor
Stamphusmyren i folketellingen er opfort som underbruk uten angi
velse av besetning og utsed. I 1875 var besetningen 1 ku, 8 sauer
og 1 geit og utseden K td. bygg, % td. havre og 2 tdr poteter.
Ole dode ugift i 1877, og eiendommen blev så ved auksjon solgl
for kr. 2000 til Elling Ellevsen Indal, som fikk auksjonsskjøte 12.
september, tgl. 11. oktober 1877. Elling solgte den til Nils Olsen
Graven for kr. 2500 ved skjote av 26. mai, tgl. 2. juni 1883. Nils
Olsen solgte den i 1002 til Lasse Larsen Norum, som nu har over
dratt den til sønnen Nikolai Lassesen.
Valborg, gårdsnr. 277, bruksnr. 4, blev fraskilt Berg ostre og
mellem ved skyldsetningsforretning av 8. november 1861, avhjemlet
5. februar 1860, og skyldsatt for 18 sk. (ny skyld mk. 0,56), hvor
efter Anne Pedersdatter og Ole Olsen Berg solgte eiendommen til
smed og telegrafarbeider Andreas Anderssen Holm av Strinda for
100 spdl. ifl. skjote av 5. februar, tgl. 6. februar 1862. Den hadde
i 1865 en besetning på 1 ku og 2 sauer og en utsed av K td. bygg,
X> td. havre og 3 tdr. poteter. I 1875 var besetningen 1 ku, 3 sauer
og 1 geit og utseden K td. bygg, 1 td. havre og 2K> td. poteter.
Ved skjote av 12. august 1870, tgl. s. d., solgte Holm eiendom
men til Annæus Nikolaisen Rindsem for kr. 2000. Annæus Niko
laisen solgte den i 1025 til Ole Herstad som eier den nu.
Graven, gårdsnr. 277, bruksnr. 5, er fraskilt Berg ostre og
skyldsatt for 2 ort 0 sk. (mk. 1,10) ved forretning av 6. mars, tgl.
8. april 1880, og av Anne Pedersdatter Berg solgt til Oluf Mar
tinus Finne for kr. 520 ved skjote, dat. og tgl. 8. april 1880. Oluf
Finne solgte den til banevokter Gunerius Nordberg som fremdeles
eier den.
Berg lille vestre, gårdsnr. 277, bruksnr. 6, er fraskilt Berg
mellem og skyldsatt for 11 sk. (mk. 0,21) ved forretning av 16.
oktober, tgl. 0. desember 1880, og av Ole Olsen Berg solgt til
Bendik Olsen for kr. 280 ved skjote av 0. oktober, tgl. 10. desem
ber 1880. Der medfulgte rett til fri havning i Bergs seter for 8
voksne sauer. Eies nu av Martin Olsen Hoglo.
Graven vestre er fraskilt Berg mellem samtidig med foregående,
skyldsatt for 18 sk. (mk. 0,35) og av Ole Olsen solgt for kr. 640
til Olaus Olsen ifl. skjote av 0. desember, tgl. 10. desember 1880.

----
747 Bind V
---
Eiendommen skulde efter dette ha bruksnr. 7; men dette nummer
finnes ikke i matrikulen, så den er vel gått sammen med et av de
mange andre bruk under dette gårdsnr. Eies nu av Martin Olsen
Høglo.
Haugan, gårdsnr. 277, bruksnr. 8, er fraskilt Berg ostre og
skyldsatt for mk. 0,13 den 17. juli 1888, avhjemlet s. d. og av
Anne Pedersdatter Berg solgt for kr. 250 til Ole Åudensen ifl.
skjote av 17. juli 1888, tgl. s. d. Eies nu av Oluf Olsen Haugan.
Graven ytre, gårdsnr. 277, bruksnr. 0, er fraskilt Berg mellem,
skyldsatt for 1 ort 4 sk. (mk. 0,55) den 22. november, tgl. 16.
desember 1890, og av Jakob Mensen Austad solgt til Olaus Olsen
Graven for kr. 700 ved skjøte av 15. april, tgl. 17. november 1891.
Eies nu av Ingmar Lund.
Vang, gårdsnr. 277, bruksnr. 10, er fraskilt samtidig med fore
gående, skyldsatt for 7 sk. (mk. 0,13) og av Jakob Austad solgt til
Anne Gurine Kristensdatter Vang for kr. 240 ifl. skjote av 16.
november, tgl. 17. november 1891. Eies nu av Lars Myrvold.
Strand, gårdsnr. 277, bruksnr. 11, er fraskilt Berg mellem og
skyldsatt for 22 sk. (mk. 0,43) den 15. april, tgl. 24. april 1893.
Eies nu av Tommas Johansen Strand.
Rostad, gårdsnr. 277, bruksnr. 12, er fraskilt Berg mellem og
skyldsatt for mk. 1,05 den 8. august, tgl. 14. august 1894. Denne
eiendom er en del av en gammel gard Rostad, som antagelig ved
svartedauen forsvant som selvstendig eiendom og blev lagt til nabo
gårdene Berg og By. Eies nu av byggmester Olaf Lund.
Graven østre, gårdsnr. 277, bruksnr. 13, er fraskilt Berg ostre
og skyldsatt for mk. 0,35 den 8. august, tgl. 14. august 1894.
Eies nu av Bernt Vang.
Blybakken søndre, gårdsnr. 277, bruksnr. 14, er fraskilt sam
tidig med foregående og skyldsatt for mk. 0,81. Eies nu av Mar
tin Anneussen Blybakken.
LILLE BERG
Gårdsnr. 278.
Det spand i Vestre Berg, som Jon Eriksen ved skjøte av 30.
desember 1759, tgl. 15. august 1760, overdrog for 110 rdl. til sin
stedsønn, Ole Ellingsen, blev kalt Lille Berg og omfattet de senere
eiendommer Berg lille, Nygarden og Fætten, hvilken siste senere
gikk inn under Østre Berg.
Ole blev i 1766 gift med enken Ingeborg Amundsdatter Lun
den og kom således i besiddelse av denne gard, men døde allerede
samme år, og Lille Berg blev da på skiftet efter ham utlagt til
arvingene efter en takst av 200 rdl. Ingeborg blev i 1768 gift med

----
748 Bind V
---
Johan Olsen Bredlng, og denne drev nu en lang årrekke gården
som underbruk under Lunden. Han nedsatte to husmenn på stedet
I 17 ( >2 oplyses, at den blev underbruk for 33 år siden ved arv, og
at den i almindelighet kun bruktes til slått og gav 20 sommer
lass hoi.
Ved skjote av 7. februar, tgl. 8. februar 1803, overdrog Johan
Lunden Lille Berg til sin svigersonn Ole Olsen, som var gift med
hans eneste datter Gunhild. Kjopesummen var 450 rdl. Ved
denne leilighet kalles eiendommen for forste gang «Berg lille eller
Nygard».
Ole Olsen har neppe noensinne bodd der. Han har vist hele
tiden vært på Lunden, og Berg er således vedblitt å være under
bruk under denne gard.
I 1814 delte Ole Olsen eiendommen i to like store deler, hver
på 1 ore 12 mkl. Den ene halvpart, som vedblev å fore navnet
Berg lille, solgte han ved skjote av 2. juni 1814 for 1983 rbdl.
navneverdi til Anders Iversen Glindset av Strinda. Anders solgte
den allerede i 1816 (skjote av 12. januar) for 3000 rbdl. n.v. til
løitnant Bergersen, idet han dog ved samtidig oprettet kontrakt
undtok fra salget den under denne part liggende plass Fætten,
som han forbeholdt sig til eiendom. Der blev avholdt skyldset
ningsforretning den 14. juni 1816, hvorved Fætten blev skyldsatt
for 6 mkl.; skylden på Berg lille blev altså 1 ore 6 mkl.
Ved fraskillelsen av Fætten blev der protestert av loitnant
Johs. Miiller, som visstnok hadde fordringer på Bergersen. Det
var der forresten flere, som hadde; ti i 1819 blev der ved ekseku
sjon tatt uelegg i gårdparten Berg lille for en gjeld på 47 spdl.
2 ort til Ole Hartvig Jentoft.
Den gang Ole Olsen Lunden i 1803 overtok Lille Berg, hadde
han gitt madame Tonning pantobligasjon i eiendommen, oprin
nelig på 350 rdl. dansk courant, omskrevet til 350 rbdl. solvverdi,
senere 175 spdl. Efter at Ole i 1814 hadde skilt sig ved gården,
var denne obligasjon blitt aldeles misligholdt (i 1829 restet der
således renter på den helt fra 1813 av). Efter rekvisisjon av gros
serer Meinckes arvinger blev derfor hele den oprinnelige eiendom
Lille Berg sått til auksjon og den 9. mars 1831 solgt til regiments
kirurg Johs. Monrad på Ekle for 472 spdl. Han fikk skjote 4.
juni, tgl. 10. juni 1831. Eiendommen var altså på denne tid delt
i 3 parter: Berg lille, som eiedes av loitnant Bergersen, Nygarden,
eier Anders Pedersen og Fætten med eier Ole Pedersen.
Monrad solgte ved skjote av 14. august, tgl. 15. august 1832,
parten Berg lille for 335 spdl. til Peter Hanssen av Frosta.
Berg lille hadde i 1865 en besetning på 1 hest, 2 storfe, 3 sauer
og 1 svin, og en utsed av % td. bygg, 3 tdr. havre og 6 tdr. poteter.

----
749 Bind V
---
Der var 1 husmannsplass, Brannan; på denne var beestningen 1
ku og 2 sauer og utseden % td. bygg, K> td. havre og 3 tdr. poteter.
Ved skjote, dat. og tgl. 4. 1868, overdrog Peter Hanssen gar
den for 371 spdl. til sonnen, Olaus Peter sen. Denne solgte ved
skjote dat og tgl. 19. august 1874, gården for 400 spdl. til Halvor
Jakobsen. Han hadde da skilt fra et par parter, og den ene av
disse, Håbet, beholdt han seiv.
Bertf lille hadde i 1875 en besetning på 1 hest, 2 kyr, 1 urig
naut, 6*sauer og lam, 2 geiter og kid og 2 svin og grise, og utseden
var 1 td. bygg, 3 tdr. havre og 4 tdr. poteter. Der var nu ingen
husmannsplass. , ,
Eies nu av Kristian Halvorsen Berg, som efter morens dod
i 1917 overtok den for kr. 4000.
Fraskilte parter:
Ullebergsmoen, gårdnr. 278, bruksnr. 2, blev fraskilt Berg ille
ved forretning av 30. november 1865, avhjemlet 6. februar 1866,
skyldsatt for 8 sk. (ny skyld mk. 0,19) og av Peter Hanssen solgt
for 65 spdl. til Olaus Eriksen Hallemsvald ifl. skjote av 6. februar
tgl 7 februar 1866. På eiendommen foddes i 1875 2 sauer og 2
geiter og såddes Vs td. bygg, X> td. havre og 2% tdr. poteter.
Edvard Olsen eier den nu.
Beresveet (i matrikulen Sveet), gårdsnr. 278, bruksnr. 3, er
fraskilt ved forretning av 18. desember 1869, avhjemlet 1. februar
1870 skyldsatt for 10 sk. (ny skyld mk. 0,22) og av Olaus Petersen
solgt' for 60 spdl. til Olaus Nilssen Berg ifl. skjote dat. og tgl.
8 april 1870. Der føddes i 1875 1 ku, 2 sauer, 2 geiter og 1 svin
og såddes % td. bygg, X td. havre og 3 tdr. poteter. Eies nu av
Martin Sevaldsen.
Sveet gårdsnr. 278, bruksnr. 4, er fraskilt og skyldsatt for
15 sk (mk 0,37) den 18. oktober, tgl. 12. desember 1873, og av
Olaus Petersen solgt til Peter Olaus Knutsen ved skjøte, dat. og
tgl 19 august 1874. Eiendommen hadde i 1875 en besetning pa
4 sauer og 2 geiter og en utsed av % td. bygg, K» td. havre og
3 tdr poteter. Eies nu av Martin Ellingsen.
Lilleber v støkken (i matrikulen Løkken), gårdsnr. 278, bruksnr.
5, er fraskilt og skyldsatt for 10 sk. (mk. 0,24) den 15 august,
tgl 19 august 1874, og av Olaus Petersen solgt til Henrik Johan
nessen Moe for 100 spdl. ved skjøte, dat. og tgl. 19. august 1874.
Der føddes i 1875 1 ku, 3 sauer og 1 geit og såddes Vs td. bygg,
% td havre og 2 tdr. poteter. Eies nu av Alfred Karlsen Løkken.
Håbet, gårdsnr. 278, bruksnr. 7, er skyldsatt samtidig med
foregående for 4 sk. (ny skyld mk. 0,10). Olaus Petersen beholdt
denne part efterat ha solgt Berg lille. Eies nu av Peder Marius
Valset.

----
750 Bind V
---
Løkken, gårdsnr. 278, bruksnr. 6, er fraskilt og skyldsatt for
13 sk. (mk. 0,30) den 27. mars, tgl. 8. april 1880, og av Halvor
Jakobsen Berg solgt ved skjote, dat. og tgl. 8 april 1880, for
kr. 500 til Henrik Johannessen Moe, som før eiet bruksnr. 5, hvor
ved disse to parter blev slått sammen til ét bruk. Eies nu av Alfred
Karlsen Lokken.
Sandmoen nordre, gårdsnr. 278, bruksnr. 8, er fraskilt og
skyldsatt for 3 sk. (mk. 0,08) den 12. august, tgl. 13. august, og
av Halvor Jakobsen Berg solgt til Johan Amundsen Vold for
kr. 200 ved skjote av 13. august, tgl. 12. desember 1884. Eies nu
av Martin Sevaldsen.
Sandmoen søndre, bruksnr. 9, er skyldsatt samtidig med fore
gående, sått i samme skyld som denne og solgt for kr. 200 til måler
Sefanias Johannessen ved skjote av 13. august, tgl. 12. desember
1884. Eies nu av Peder Marius Valset.
NYGARD
Gårdsnr. 279.
Den annen halvpart av det oprindelige Lille Berg solgte Ole
Olsen Lunden ved skjote av 2. juni 1814 til Marit Jonsdatter
Nedre Viken av Strinda for 1983 rbdl. 32 sk. navneverdi. Denne
halvpart blev siden kalt Nygarden eller Nygjærdet. Hun solgte den
straks efter for 600 spdl. til Jens Hanssen Gjermsfad: men da
denne ikke kunde skaffe sikkerhet for 400 spdl., som stod igjen
på kjopesummen, gikk salget efter forlik av 3. oktober 1818 om
igjen, og Marit hadde gården til 1822, da hun ved skjote av 6.
februar, tgl. 7. februar, overdrog den for 150 spdl. til svigerson
nen, Lars Larssen, og seiv tok et kår på 2 tdr. havre, % td. bygg,
jord til K td. potetsed og for til 2 sauer og 2 geiter. Dette blev
verdsatt til 13 spdl. årlig.
Ved skjote av 28. april, tgl. 16. august 1826, solgte Lars Lars
sen eiendommen til Anders Pedersen for 180 spdl. Som for nevnt
blev hele det oprindelige Lille Berg solgt ved tvangsauksjon i 1831
til kirurg Johs. Monrad, og han solgte ved skjote av 8. desember,
tgl. 9. desember s. å., Nygarden til den tidligere opsitter, Anders
Pedersen, for 200 spdl.
Anders Pedersen døde i 1837 og kalles da for kårmann, så
han må vel ha solgt gården før den tid; men skjote blev først
utstedt av hans enke, Anne Birgitte Hansdatter, den 18. august,
tgl. 19. august 1846. Ved dette blev den for 200 spdl. overdratt
Erik Peter sen, som hadde den til sin død i 1861. Enken, Ingeborg
Eriksdatter, levde til i 1894.
Sønnen, Elling Peter Eriksen, overtok gården efter faren. Den
hadde i 1865 en besetning på 1 hest, 4 storfe, 5 sauer, 3 geiter

----
751 Bind V
---
og 1 svin og en utsed av 3 /4 td. bygg, 3 tdr. havre og 6 tdr.
poteter. Der var 1 husmannsplass, hvorpå foddes 4 sauer og
1 svin og såddes % td. bygg, 1 td. havre og \% tdr. poteter.
I 1875 var besetningen 1 hest over og 1 under 3 år, 3 kyr,
1 ungnaut, 7 sauer og lam og 1 svin og utseden S A td. bygg, 3 A
tdr. havre og 5 tdr. poteter.
Blev i 1896 solgt til John Gudding som eier den nu.
SØRÅKER
Gårdsnr. 280.
Nav net: Uttales: sorå'kkan (hovedtonen på mellemste sta
velse). — af Suderakrom 1430. af Sydreakrom 1491. Sideragh
1520 Soderaker 1530. Soreg, Sorager 1559. Sorager 1590.
1610. 1626. 1664. 1723.
SuSrakrar, de i syd liggende akre. Er vel oprinnelig en utskilt
part av en av de nordenfor liggende gårder, By eller Berg. Ut
taleformen må forklares således, at åker er gått over til aakk, som
ofte skjer, og derpå den bestemte artikkel tillagt.
Skylden: Skylden er i 1650 opgitt til 2 sp. 18 mkl., hvilket
dog visstnok er unoiaktig, idet den alltid senere opføres med 2 sp.
22 mkl. Fra 1836 var den 6 dal. 19 sk., i 1907 mk. 11,56, fordelt
på 2 bruk, hvorav bruksnr. 1, Soråker, mk. 11,10.
Eiere: Erkestolen eiet i middelalderen Vz markebol «af suder
akrom». Det var på Aslak Bolts tid redusert til 2 ore, hvilket ut
gjorde erkestolens eiendom i gården gjennem hele 1400-tallet.
Efter erkebiskop Olavs jordebok er den oket til 1 sp. 1 ore, og da
eiet også kronen 1 ore. Kronens part må dog snart være blitt av
hendet; ti den gjenfinnes ikke i lensregnskapet av 1549. Derimot
blev erkestolens part ved reformansjonen beslaglagt av kronen,
som således kom til å eie 1 sp. 1 ore i gården og dermed bygsel
retten. Forøvrig var det mange, som hadde landskyldsparter i
den, endel var også odelsgods. Anders Sør åker betalte i 1630
odelsskatt av 1 ore 1 ørtug, som vel må være erhvervet ved denne
tid; ti det finnes ikke tidligere. Efter matrikulen av 1650 var eien
domsfordelingen således
1 sp. 1 øre — mkl. og bygselretten
18 »
Kronen
St. Jørgens hus
Bakke kloster
Hans Ekrems odel
Peder Kocherts odel
16 »
12 »
20 »
Tilsammen 2 sp.
18 mkl.

----
752 Bind V
---
Bakke klosters part medfulgte, da dette gods i 1660 blev pant
satt og i 1675 skjotet til Johan Marcelis, hvorav vi slutter, at
parten har tilhort klostret helt fra den katolske tid og ikke er en
senere tilfoielse. Godset gikk i 1711 over i oberst Reichweins
besiddelse, og efter hans dod erhvervet Åge Rasmussen Hagen
det. Parten i Soråker gik kefter ham over i Verdalsgodset.
Kronens part med bygselretten er omkring 1660 solgt til Lars
Pedersen Brix, derefter til Hans Pedersen Smith og siden til
dennes arvinger. Ved skjote av 30. november 1737, tgl. 5. mars
1738, solgte Rafael Jørgensen Lund gården, som han hadde
arvet, til Sivert Flet, som i 1762 makeskiftet den til lektoratet ved
Trondhjems katedralskole mot Fæby og Åsen i Vuku.
Flet hadde endel vanskeligheter med å få dette makeskifte
istand, for det forste fordi de tilbudte eiendommer ikke var syn
derlig hoiere i skyld, og dernæst fordi det gjaldt lektoratets gods,
som i det siste hadde vært benefisert biskoppen. Da der under
lektoratets ledighet innlop en mengde ansokninger om makeskifte
av godset, tilrådet stiftamtmannen å legge alle sådanne ansoknin
ger tilside, inntil noen var blitt benefisert med godset, som seiv
kunde være istand il å svare for sine benefisier. (Se forovrig
Fæby).
Flet hadde tidligere forgjæves forsokt å få makeskiftet Sor
åker mot kronens gard Flåtten (se denne).
I 1855 blev den solgt til opsitteren, Olaus Anderssen, og har
siden vært brukernes eiendom.
Odelsparten er i 1660-årene kommet i lensmann Åge Haugs
besiddelse og er efter hans død gått over til foged Jens Bing, av
hvis arvinger Rasmus Ågesen Hagen har erhvervet den i begyn
nelsen av 1700-årene. Siden gikk den over i Verdalsgodset.
Brukere: I 1500-årene har Søråker vært delt i 2 gårder; i
manntallet over tiendepenningskatten for dette år opfores nemlig
disse skattebønder:
Oluff pa Siderogh, som betalte % lodd sølv og % mark for
jordegods, og
Bord pa Sideragh, 1 % lodd sølv og l A mark.
Her må nevnes, at den første står under Hallan sogn like efter
Berg og den siste under Stiklestad, umiddelbart foran By. Gren
sen mellem sognene må altså dengang ha gått mellem de to Sør
åker-gårder.
I Steinviksholms lensregnskap for 1549 finner vi, at Oluff
har betalt 1 vet malt og 2 vog mel i landskyld for 4 øre i Søder
ackernn under «Stiicthenns» gods, d. v. s. det tidligere erkebispe
gods.

----
753 Bind V
---
Og i ledingsmanntallet for samme år står følgende to for
leding:
Østhenn på Søderackernn, 16 mk. smør, 1 vog mel.
Oluff på Søderackernn, 16 mk. smor, 1 vog mel.
I skibskattmanntallet av 1559 har vi:
Christiern på Søreg og
Tostenn på Sørager
umiddelbart efter hinannen mellem Berg og By
Søråker, sett fra nordøst 1919. Fot. E. Musum.
Ved slutten av 1500-tallet har Søråker atter igjen vært samlet
til én gard; i landboholdsmanntallet av 1590 nevnes kun én op
sitter, Tøris Søragr. Efter Tørris kom Anders til slutten av 1620-
årene.
I 1629 har Ingebrigt Lauritssen festet Søråker, «som Anders
fradøde, og han igjen egter kvinden».
At «egte kvinden» var en ganske almindelig måte å komme
sig til gard på. Ingebrigt betalte 39 rdl. i bygsel.
Besetningen var i 1657 2 hester, 9 naut, 1 geit, 5 sauer og
2 svin.
I midten av 1660-årene er det enken, som bruker gården; men
allerede i 1666 er det kommet ny opsitter, Arnt Torbjørnsen; han
var da 58 år.
Ved matrikuleringen i 1669 blev skylden foreslått nedsatt til
1 Vi spand. Tienden sattes til 1 % td. bygg og 2Y2 td. havre, ledin
gen 3 ort og småtienden I V2 ort. Der var humlehave.
I tiendemanntallet av 1682 opføres enken som bruker.


----
754 Bind V
---
Derefter kom Oluf Anderssen. Han dode i 1698. Boet efter
ham viste en beholdning på 36 rdl. 2 ort 11 sk., hvilket ser nokså
snaut ut; men et par solvskjeer blandt eiendelene viser, at han
ikke kan regnes til de fattige. Endel smieredskaper viser, at han
har vært smed, og et par sjostovler at han har drevet sjoen, hvad
forresten bonderne meget lenger opover dalen gjorde i de tider.
Den registrerte besetning var 3 hester, 4 kyr, 8 ungnaut,
sauer, 8 geiter og 2 svin.
Enken, Magnhild Olufsdatter, som var en soster av Tomas
Oklan, sat nu med gården en tid, hvorefter hun blev gift med Ole
Estensen, som så hadde den til sin dod i 1738.
Da gården lå midt i trafikken, er det rimelig, at den led meget
under svenskenes innfall i 1718. Ole opgir sitt tap til:
Tilsammen 134 rdl. 48 sk.
Av svenskene fikk han i erstatning 7 rdl. i svensk mynt. Går
den hadde dengang 1 husmannsplass, Rostadsveet.
Ved matrikuleringen i 1723 oplyses, at gården hadde 1 hus
mann, som sådde 1 vog, skog til brenne og gjerdefang, seter 1 h
mil borte, den betegnes som «maadelig letvunden, ligger i sorli,
vislig til korn». Utseden var 1% td. bygg, 4 tdr. havre, 1 pund
grå erter, avlingen 40 sommerlass hoi og 4 lass ekerhoi og beset
ningen 2 heser, 7 kyr, 5 ungnaut, 9 sauer og 5 geiter. Skylden
blev foreslått nedsatt med 1 ore 16 mkl.
Ved skiftet efter Ole Estensen i 1738 registrertes en temmelig
liten besetning nemlig 2 hester, 3 kyr og 2 svin. Avlingen det år
opgis til 31 lass hoi, 8 tdr. bygg og 20 tdr. havre, når tienden var
fratrukket. Boets aktiva var 68 rdl. 3 ort 2 sk., passiva 79 rdl.
1 ort 21 sk., altså var det insolvent.
Gårdens eier, Sivert Flet, sokte nu å drive enken, Ingeborg
Larsdatter, fra gården. Hun klaget imidlertid til stiftamtmannen,


----
755 Bind V
---
som, efterat fogden hadde undersøkt saken, under 26. august 1739
resolverte, at da det var bevist, at såvel gårdens åbot som all
annen gjeld var betalt, men enken ikke hadde samtykket i å fra
vike gården, var det en lovstridig gjerning av Flet å bortbygsle
den, hvorfor enken måtte få beholde den, hvis hun formådde
noenlunde å drive den samt stille garanti for de avgående konge
lige skatter. Fogden fikk ordre til å sørge for, at hun uten prosess
og vidtløftighet blev sått i besiddelse av gården, og at de mot loven
innsatte leilendinger «inden faredag flytter og ryddiggjør».
Ingeborg har dog neppe maktet å opfylle sine forpliktelser. 1
en rettssak mot henne i 1742, fordi hun hadde optrådt i et bryllup
på Okkenhaug, forklædt som mannfolk, hvorfor hun blev domt
til å stå i gapestokken, oplyser hun seiv, at hun ikke eier skillings
verdi, og at hun betler sitt brod.
Flet er så kommet til et arrangement med henne om å opgi
gården. Dette har hun senere angret og inngitt en ny klage til
stiftamtmannen over Flet, som «uden skjellig aarsag» hadde ut
sagt henne. Da Flet imidlertid beviste å ha opfylt overens
komsten, resolverte stiftamtmannen 28. november 1746, at klagen
måtte ansees for übeføiet.
Sivert Flet hadde i 1738 delt gården i to, hver på 1 sp. 11
mkl. og bygslet den ene til Ole Pedersen, den annen til Bård Nils
sen. Bygselbrevene er av 28. oktober 1838, tgl. 4. mars 1739.
Opsitterne på Søråker har nu i den folgende tid vekslet hyppig:
Flet synes ikke å ha hatt lett for å beholde sine leilendinger.
Peder Iversen har fått bygselbrev på hele gården 16. august, tgl.
9. september 1748. Ole Anderssen Soråker hade da bygslet Berg.
Peder har ikke hatt gården lenge. Allerede i 1753 sees Jon
Søråker å ha fått bygselbrev av Flet, utstedt 4. september, tgl. 7.
september. Heller ikke han blev der lenge. Ole Svendsen fikk
festeseddel av Flet 8. februar, tgl. 20. februar 1758. Ole lå nok
i uvennskap med sin nabo på Flåtten; i 1763 sees han å være
stevnet for å ha banket dennes kone; men der var ingen vidner,
så han blev frikjent.
Ole Svendsen var leilending på Søråker til sin dod i 1767 og
efter ham Ingvald Pedersen, som giftet sig med Oles enke, Gun
hild Sivertsdatttr Forbregd. På skiftet efter Ole registrertes en
besetning på 2 hester, 4 kyr, 5 sauer og 1 svin. Av sjeldenheter
noteres en jernharv til 1 rdl. 2 ort.
Efter Ole var boets beholdning 90 rdl. 1 ort 12 sk.; men efter
Ingvald, som døde i 1785, viste det et underskudd på 148 rdl.
16 sk. Det blev ikke engang nok til, at steddatteren Ragnhild,
hvis arv innestod i boet, kunde få hele sitt tilgodehavende. Den
registrerte besetning var 1 hest, 1 ku, 5 ungnaut, 6 geiter, 2 sauer

----
756 Bind V
---
og 2 svin. Avlingen var 44 lass hoi å 12 vog, 200 band bygg og
700 band havre.
Gunhild giftet sig for tredje gang, nu med Lars Rasmussen
Garnes, som fikk bygselbrev av biskop Bang 21. februar, tgl. 27.
februar 1786. I hans tid kom okonomien på gården i en bedre
gjenge. Da Lars dode i 1813, blev boets losore solgt ved skifte
auksjon for 5018 rdl. 1 ort 16 sk. danske courant eller 836 rbdl.
38 sk. (Dette var i pengeforvirringens tid). Boets beholdning
blev 516 rbdl. 41 Vs sk. Lars hadde opfort endel nve hus på går
den, men måtte allikevel erlegge en åbot på 341 rbdl.
Avlingen dette år opgis til 4 tdr. bygg, 25 tdr. havre, 14 td.
rug, Va td. hvete og V 4 td. grå erter.
Arvinger var Lars' soskende, da han og Gunhild ikke hadde
noen barn.
Gunhild opgav nu gården, som blev bygslet til hennes sonn
av forste ekteskap, Lars Olsen. Han fikk bygselbrev av biskop
Bugge 23. april, tgl. 11. juni 1813. Lars hadde tidligere en kort
tid eiet Lennes, men var blitt drevet derfrå i 1803 av Jon Lanstad.
Siden forte de sak om dette, og dom i denne fait i 1813. Lars har
vist ikke klaret sig rart — han sees jevniig å ha vært i pengevan
skeligheter.
Gunhild fikk et kår på 2 tdr. bygg, 6 tdr. havre, 2 tdr. poteter
og for til 2 kyr og 6 sauer.
Lars Olsen opgav gården allerede i 1819. Den blev da bygslet
til Anders Olsen Høilo, som fikk bygselbrev av biskop Bugge 15.
februar, tgl. 1. juli 1819. Foruten "det gården tidligere påhvilendo
kår til Gunhild fikk Anders å utrede et like stort til Lars og
hustru. Lars avstod dog i 1821 en del av sitt kår mot en erstat
ning av 80 spdl. Han beholdt kun ydelsen av korn. Erstatnings
summen brukte han til å kjøpe Fætten, som han fikk skjote på
26. september, tgl. 1. november 1821.
Angående den kårydelse, som ennu stod igjen, utspant der sig
senere en prosess mellem Anders og Lars, hvilken siste imidlertid
var blitt separert fra sin hustru, Karen Ellingsdatter Balhald.
Efter separasjonen mente Anders Søråker fremdeles å kunne be
tale kårydelsen til Lars; men heri fikk han dog ikke rettens med
hold, idet dom i saken, avsagt 11. juli 1825, gikk ham imot.
Anders Olsens sønn, Olaus Andersen, kjopte gården ifl. kon
gelig skjote av 22. september 1855, tgl. 5. februar 1856. Kjøpe
summen var 1200 spdl. og en årlig jordavgift til Trondhjems
biskop på 4 tdr. 7 skjepper % fjerdinger sedebygg. Anders Olsen
og hustru fikk kår. Anders dode på Søråker i 1865, 86 år gammel.
Besetningen var i 1865 3 hester, 8 storfe, 21 småfe og 3 svin
og utseden Vs td. hvete, Va td. rug, 1 % td. bygg, 8 tdr. havre, Va

----
757 Bind V
---
td erter og 10 tdr. poteter. Der var 1 husmannsplass, Busveet,
med et husdyrhold på 1 ku, 2 sauer og 1 geit og en utsed av Va td.
bygg, 1 td. havre og 3 tdr. poteter.
I 1875 var besetningen 2 hester over og 1 under 3 ar, 0 kyr,
3 ungnaut, 20 sauer og lam, 8 geiter og kidd og 3 svin og griser og
utseden V 4 td. hvete, K td. rug, 2 tdr. bygg, tø td. erter, 12 tdr.
poteter og Ys mål til andre rotfrukter. På Busveet foddes 1 ku, 4
sauer og 1 svin og såddes K td. bygg, 1 td. havre og 3 tdr. poteter.
Olaus Anderssen og hans hustru, Beret Olsdatter fra Melhus,
hadde en datter Anna, som blev gift med Kristian Røstad fra
Levanger landsogn. Han overtok gården i 1888 og Olaus og Beret
tok kår. . .
Beret Olsdatter dode i 1927 litt over 104 år gammel; hun var
da bygdens eldste.
Kristian Røstad dode 1908 og enken drev gården til 1910 da
sønnen Andreas overtok den. Andreas døde ved ulykkestilfelle i
1918 og enken solgte den i 1920 for kr. 58,000 til Vilhelm Segtnan
som er gift med en søster av Andreas Røstad.
FLÅTTEN
Gårdsnr. 281.
Nav net: Flådt 1590. Flat 1610. Flåten 1664. Flåtten 1723.
Av hankjønnsordet flotr, en sideform til hunkjønnsordet flot
= flate, flat strekning.
Skylden: Gårdens skyld var i 1650 2 sp. 1 øre, fra 1836 6 dal.
2 ort 6 sk. og i 1907 mk. 11,51 i 3 bruk, hvorav bruksnr. 1:
Flåtten mk. 10,07.
Eiere: Gården finnes overhodet ikke nevnt før i ledingsmann
tallet i 1590-årene. Det er sannsynlig at den er av en senere tid,
muligens dannet av deler av den tidligere gard Rostad, som for
svant som selvstendig eiendom ved svartedauen, og kanskje med
tillegg av nyrydninger.
I 1630 opføres 1 sp. 1 ore som odelsgods; men hvordan det
er blitt slik, og hvem det har tilhørt før, vet vi ikke. 1 spand
tilhørte i 1650 St. Jørgens hus, og dette har rimeligvis også i sin
tid vært odelsgods, da huset særlig la sig efter sådant.
Eiendomsfordelingen var altså i 1650:
Odelsgods 1 sp. 1 øre
St. Jørgens hus 1 » - »
Tilsammen 2 sp. 1 øre.

----
758 Bind V
---
Odelsparten eiedes da av vicepastoren i bygden, Peder Jaet,
og gikk efter ham over til hans arvinger; men Flåtten var den
gang lite verdifull, vanskelig å få i fast bygsel, og eierne måtte
svare skattene uten å ha noen inntekt, hvorfor tilslutt ingen vilde
vedkjenne sig eiendomsretten til den. På grunn av resterende
skatter blev den derfor tildomt kronen ved dom av 28. januar 1719.
Således blev Flåtten krongods til i 1767, da gården blev solgt
til opsitteren Iver Iversen for 316 rdl. I dennes bud inntrådte
Elling Sevaldsen Valstad, som fikk skjote 26. april 1768, tgl. 15.
august s. å.
Ved auksjon den 11. april samme år solgte direksjonen for
St. Jorgens hus sitt spand landskyld i gården til Elling, som fikk
skjote på dette 11. mai, tgl. 15. august 1769, for en kjopesum av
37 rdl.
Siden har Flåtten omtrent alltid vært brukernes eiendcm.
Brukere: Gården finnes — som ovenfor nevnt — ikke omtalt
for i 1590-årene, men er sikkert endel eldre. Den hadde en altfor
hoi skyld, hvorfor skattene vokste brukerne over hodet. Det var
derfor ofte vanskelig å få den bortbygslet, og de som kom dit,
blev der ikke lenge.
I begynnelsen av 1600-årene het opsitteren Oluf. Han var der
ennu i 1635. Anders Faren eiet dengang gården.
Omkring 1640 het opsitteren Siv ert, i 1645 Iver, i 1650 Ottar
og i 1655 Iver igjen.
Gårdens besetning var i 1657 2 hester, 9 klavebundne, 9 sauer
og 2 svin.
I 1660 brukte enken gården, og i 1665 Gunder, en mann på
52 år og visstnok kommet dit ved ekteskap med enken; der var
2 sonner hjemme, Kristian og Anders Iversen, henholdsvis 17 og
12 år.
Allerede i 1666 er der en ny opsitter, Erik Anderssen. Han
var bare 31 år.
Ved matrikuleringen i 1669 blev skylden foreslått nedsatt til
IX> spand. Tienden blev sått til 1 H td. bygg og 2M> td. havre,
ledingen 3 ort og småtienden 1 % ort. Der var humlehave. «Bemelte
gaarder kort siden ode, derfor ej bedre eragtet,» heter det om
denne gard og Soraker.
I 1680-årene har Flåtten hatt en opsitter, som het Kristen —
muligens den Kristian, som er nevnt i 1665 som sonn på gården.
Han har neppe betalt bygsel, kanskje ikke landskyld heller.
For årene 1696 til 1701 er der ikke engang svart «kongelige
rettigheter», d. v. s. skatt og leding av den. Restansene belop sig
til 52 rdl. 27 sk. Til tinget i 1708 hadde fogden varslet vedkom
mende eier, som iallfall måtte være ansvarlig for skatten; men

----
759 Bind V
---
ingen vilde vedkjenne sig gården som sin eiendom, hvorfor den
i 1710 blev tildomt kongen.
Helt «under fæfot» har den dog ikke ligget. Der har visstnok
alltid vært noen, som brukte den for en avgift, men uten a betale
bygsel, landskyld eller skatter. I 1699, da gården i skattelistene
betegnes som «ode», d. v. s. übygslet, vet vi således at den hadde
Flåtten, sett fra sydøst 1919. Fot. E. Musum.
en bruker som het Jens. Han har det år stevnet Magnhild Sør
aker, fordi hennes kreaturer hadde avett hans åker og eng.
Jens brukte gården en lang årrekke, visstnok for en lav og
muligens vekslende avgift. Han kan ikke ha vært så verst økono
misk situert; ti svenskene har funnet meget å ta hos ham under
krigen i 1718. Tapet opføres som følger:
Skade på hus og gjerder,
overalt opbrent 16 rdl. — sk.
Tilsammen 148 rdl. 12 sk.
IS

 

----
760 Bind V
---
Det var den gang 1 husmann under gården på plassen
Høstaunet.
Ved matrikuleringen i 1723 opgis gården å ha 1 husmann, som
sådde 1 vog, fornodent gjerdefang og brenneskog, ingen seter,
den betegnes som «maadelig letvunden og nogenlunde vis til korn».
Utseden var 1% td. bygg, 4 tdr. havre, avlingen 36 sommerlass
hoi og 4 lass ekerhøi og besetningen 2 hester, 6 kyr, 4 ungnaut,
8 sauer og 4 geiter. Det anfores, at den på grunn av sin dyre
leie (d. e. hoie skyld) i mange år er blitt brukt for avgift., og for
å få den «udi boxel og bestandig brug» blev den foreslåt avfelt 2 øre.
Senere har Jens brukt halve gården og sonnen, Ole Jenssen,
den annen halvdel. I 1738 opgav Jens den på grunn av alderdom,
hvorefter sonnen tilbod å ta hele gården i bruk i 10 år for 9 rdl.
årlig og en liten husmannsplass til faren. Ole fikk fogdens bevil
lingsseddel 28. juli 1738, tgl. 8. september 1739. Den gjaldt for
10 år til 1748 års utgang; men i uåret 1741 frasa han sig gården
på tinget den 4. mars «formedelst fattigdom». For at gården ikke
skulde bli liggende ode, blev den opbudt for bygsel eller avgift, og
Bård Nilssen tilbod sig da å ta den for de resterende 8 år på de
samme betingelser, som Ole hadde hatt. Men på hosttinget 1742
(det tredje av de store uår) frasa også han sig gården, medmindre
han «måtte bevilges nogen moderation».
På vårtinget i 1743 bod Tomas Baglo 6 rdl. i årlig avgift, og
ingen bød mere «i denne dyre og besværlige tid». På høsttinget
bød han det samme mot å få den til bruk i 10 år og imidlertid bygge
og sette den i brukbar stand, hvad den forrige opsitter «formelst
armod» ikke hadde kunnet.
Nu drev Tomas gården i 10 år som underbruk under Baglo.
Da tiden var utløpen, bød sønnen, Hans Tomassen Baglo, 12 rdl.
samt småtolde og soldaterutredning mot livsfeste, som han fikk
25. september 1753, tgl. 6. september 1754. I virkeligheten er den
muligens fremdeles blitt drevet som underbruk; det tør være ordnet
på den her nevnte måte for å undgå den dobbeltskatt, som måtte
svares av underbruksgårder.
Allerede i 1760 frasa Hans sig gården, idet han ved farens
dod i 1758 hadde overtatt Baglo. Iver Iversen Østgård overtOK
den da på de samme betingelser, som Hans hadde hatt. Han fikk
fogdens festeseddel av 29. mars, tgl. 16. august 1760.
I 1754 søkte kirkeeieren Sivert Flet om å få makeskiftet til sig
Flåtten mot Søraker; men det blev ikke innvilget. Derimot blev
der anbefalt utskiftning mellem Flåtten og Søraker, og den blev
beordret utført samme år.
Noen år senere, nemlig i 1761, sokte gjestgiver Jon Auskiu
på Øren om å få kjøpe gården og bod 100 rdl. for den; men budet

----
761 Bind V
---
fantes for lavt, især da han ikke var «boslids mand», og man
måtte anta at han bare vilde «negotiere» med gården, «saaledes
som han for nogle aar siden gjorde med Berg, hvis opsidder han
og ved gaardens profitable salg og mod lofte gjorde husvild».
I 1767 bod opsitteren Iver Iversen 316 rdl. for Flåtten. Imid
lertid inntrådte Elling Sevaldsen Valstad i hans bud og fikk skjote
26. april, tgl. 15. august 1768. Året efter kjopte han det spand
landskyld uten bygsel, som tilhorte St. Jorgens hus, for 37 rdl.
Dette fikk han skjote på 12. mai, tgl. 15. august 1769.
Elling Valstad lot Iver Iversen sitte som bygselmann eller mu
ligens husmann på gården. Han har sittet trang i det og jevnlig
vært stevnet for skatt og annen gjeld og idomt saksomkostninger.
Og i 1764 er han stevnet for «ilde begegnelse» av lensmann Post,
da denne var hos ham for å opkreve skatten, idet han hadde brukt
<<uvittige ord», tatt lensmannen i brystet og truet med å pryle ham.
Efter Iver har Jens Ingebrigtsen, som tidligere hadde vært på
Næsgård i Skogn, i noen tid vært på Flåtten, og i 1780-årene har
der vært en Halvor Olsen Flåtten. Men disse har kanskje bare
vært husmenn; gården dreves som underbruk under Valstad.
I 1785 oplyses, at gården av eieren har vært brukt til hoislått;
men at der kunde såes 1 td. bygg og 3—4 tdr. havre og avles 30
sommerlass hoi samt f ode et par hester, 6—7 naut og 10—12
småfe, når disse siste bare foredes med bar og lov. Der var 3 hus
menn på gården, to på innjorden, en i utmarken.
Og i 1791, da Elling Valstad søkte fritagelse for dobbeltskatt
av Flåtten, blev det ved gamle vidner godtgjort, at så lenge de
kunde minnes, hadde der ikke vært folk til bestandighet på gården.
I den tid, kongen eiet den, hadde det vært slik, at når noen flyttet
dit for å skulle betale skatter og rettigheter, hadde de vært der et
eller et par år, hvorefter de «formedelst vanmagt» hadde mattet
forlate stedet. Og siden den blev kjopt, hadde der aldeles ingen
beboer vært.
Årsaken var gårdens hoie skyld. Vidnene trodde ikke, der kunde
såes mere enn 1 td. bygg og 5 tdr. havre samt fodes 1 hest og
4—5 kyr. Så langt tilbake, som de kunde minnes, hadde der ikke
vært ordentlige hus på gården. Der hadde tidligere stått en gam
mel stue, en ditto låve og «et ringe» fjøs, «som alt lignede mere en
husmandsplads end en gaard». Da den blev kjøpt, var husene
råtne. Eieren hadde kun hatt en låve der og en liten stue, hvor
arbeidsfolkene opholdt sig om sommeren. Der avledes høist en 40
små lass høi.
Elling Valstad døde i 1782. Enken, Beret Halvorsdatter, blev
siden gift med Lars Sivertsen Guddlng og efter dennes død med
Elling Nilssen Vist. Denne og de øvrige av Berets medarvinger

----
762 Bind V
---
skjotet i 1801 Flåtten til Berets svigersønn, Ole Sevaldsen. Skjøtet
er tgl. 6. mai 1802. Elling Valstad skulde dog i 3 år uten avgift
få bruke det under gården liggende jorde, Busveet, og videre fant
Ole sig i kun å motta almindelig landskyld for den part i Valstad,
som var hans hustru arvelig tilfallen, så lenge hennes mor levet.
I 1818 kom Ole Sevaldsen sammen med Bård Baglan op i det
uheldige kjop av By, som er nærmere omtalt under Baglan, og som
resulterte i, at Ole" Sevaldsen måtte gå fra Flåtten, som blev solgt
ved auksjon 30. august 1820. Gården blev da tilslått proprietær
felsfrup for 801 spdl. Han fikk skjote 5. juni, tgl. 6. juni 1822.
Ved skjote av 23. april, tgl. 17. august 1831, solgte Jelstrup
gården for 1400 spdl. til Lars Olsen Vinne (Lars Bjartnes). Lars
kjopte i 1834 også Baglan, som han solgte igjen i 1841. Sammen
med Ole Baglan kjopte han også Vist, som han i 1838 solgte til
loitnant Miiller.
Ved skjote av 16. august 1842, tgl. 17. august s. a., solgte Lars
Vinne Flåtten til Arnt Larssen Forseth av Klæbu for 1400 spdl
Gården hadde i 1865 en besetning på 2 hester, 10 storfe, 17
sauer, 4 geiter og 2 svin og en utsed av V\ td. rug, 2% td. bygg,
11 tdr. havre og 10 tdr. poteter. Der var 1 husmannsplass med
2 geiter.
I 1875 var besetningen 2 hester over og 1 under 3 år. 2 okser,
S kyr, 2 ungnaut og kalver, 21 sauer og lam, 5 geiter og kid og
4 svin og griser og utseden 2 3 4 tdr. bygg, 10 tdr. havre, % td. erter,
12 skalp, gressfro, 11 tdr. poteter og 7« mål til andre rotfrukter.
På plassen Flottamarken hadde de 3 sauer og 2 geiter og en utsed
av 1 % td. poteter.
Arnt Larssen og hustru Karen Birgitte Bårdsdatter, hadde en
fosterdatter, Karen Marie Olsdatter, datter av Ole og Beret Sør
aker. Denne blev gift med Lars Kristofersen Tiller av Klæbu, og
han overtok gården efter Arnt, som tillikemed sin hustru fikk kår.
Skjotet er av 11. august, tgl. 12. august 1870. Arnt dode i 1891,
Birgitte i 1903.
Lars Kristofersen Tiller Flåtten dode som kårmann på Flåtten
i 1909. Han hadde nemlig i 1906 solgt gården til Axel Larsen for
kr. 14,000 og kår.
BAGLAN
Gårdsnr. 282.
Navnet: Uttales: baggian, dativ: lam. — a Boglum 1325. Bawle
1520. Boglum 1559. Bagle 1590. 1610. 1626. Bagloe 1664. 1723.
Baglar, et enestående navn. Det kunde formodes at det står
i forbindelse med hankjonnsordet bagall, en krumstav, så at navnet
betegnet noe krumt; ordet bagall er efter S. Bugge antagelig kom-

----
763 Bind V
---
met inn i norsk med den irske kristendom for år 1000. Eller skulde
det henge sammen med hagla, falle forkjert, hinderlig, og adjek
tivet baglen, hinderlig, bakvendt, så at det siktet til übekvem, ulendt
jordvei?
Skylden: I 1650 var skylden 2 sp. 1 ore, i 1693 avfelt til 1 sp
2 ore, fra 1836 0 dal. 1 ort IQ sk., i 1907 mk. 17,34, fordelt pa
9 bruk, hvorav Baglan, bruksnr. 1, mk. 11,05.
Baglan.
Eiere: I middelalderen tilhørte 2 sp. 2 ore, hvilket vist den
gang var gårdens hele skyld, Elgeseter kloster. Det gikk ved refor
masjonen over i kronens eie.
Baglan var blandt de 10 gårder, der, som nevnt under Leklem,
1 1659 blev pantsatt til Selius Marcelis. Denne transporterte pante
retten til et konsortium, hvori blandt andre var sogneprest til Dom
kirken, Søfren Hansen, som ved delingen kom i besiddelse av Bag
lan. Efter hans dod i 1679 gikk den over til arvingene. 1717 blev
gullsmed Markus Brun i Trondheim eier av 1 sp. 1 ore i gården,
som hans hustru arvet. Han skyldte penger til sin svoger Johs.
Klingenberg, hvorfor der i 1733 blev gjort innforsel i hans eien
dom; parten i Baglan blev ved denne leilighet verdsatt til 63 rdl.
2 ort 11 sk., og Klingenberg blev eneeier av gården, idet han for
eiet resten, som bestod av et kvernsted til 1 ore. Dette var Ole Kn
stofer Meldal, vicepastor i Hemne, kommet i besiddelse av med
sin hustru, som var datter av mag. Johan Schjelderup, og Meldal
solgte det ved skjote av 9. desember 1733, tgl. 4. mars 1735, til
kvartermester Johs. Klingenberg.


----
764 Bind V
---
Ved skjøte av 13. desember 1735, tgl. 5. mars 1736, solgte så
Klingenberg gården til opsitteren Tomas Larssen for 110 rd!
Siden har den vært brukernes eiendom med undtagelse av de par
år 1773—75.
Brukere: Andar paa Boglum var i 1325 med og skiftet Lyng
mellem Sigurd Jonsson og Vigleik Aslakssonn. (Se Lyng). Han
er den eneste opsitter fra tiden for svartedauen, hvis navn er kjent.
Hvem som har vært på Baglan de folgende par hundre år, mel
der sagaen intet om. Men i 1520 har Endrit pa Bawle betalt 4 lod
solv og V 2 lod for jordegods; han har vel eiet litt i gården. Den er
opfort under Stiklestad sogn mellem By og Fæby. (Den siste lå
vel ennu på sydsiden av elven).
Ifølge Steinviksholms lensregnskap for 1540 har Mo/uord betalt
1 slaktnaut og 4 vog mel i landskyld for 2 sp. 2 ore i Bolindtt (!),
opfort under Helliigfletterns gods mellem Sundby og Kjæran. Og
i ledingsmanntallet for samme år står Haluord paa Baulund for
20 mk. smor og 4 pund mel i leding mellem Svinhammer og
Kjæran. Tross den snurrige og meget vaklende skrivemåte, som
viser at man har hatt vanskelig for å forstå eller opfatte navnet,
er det efter plassen utvilsomt, at vi har med Baglan å gjore.
I skibsskattmanntallet av 1599 har vi Jens paa Boglum.
I begynnelsen av 1600-tallet og utover til slutten av 1620-årene
het opsitteren Per og omkring 1630 en kort tid Ole.
Denne Ole byttet i 1632 med Iver Lyng, som eiet 2 sp. 12 mkl.
og dermed formodentlig også bygselretten i en av Lyngsgårdene.
Iver flyttet da til Baglan og betalte som bygsel for denne gard
8 daler til kronen. Han var der til sin død i slutten av 1650-årene.
Gården hadde i 1657 en besetning på 3 hester, 16 naut, 7 gei
ter, 15 sauer og 4 svin.
Enken hadde gården i 1660. I 1665 er der en ny opsitter, Nils
Nilssen, 36 år gammel. Han opføres i skattelisten til omkring 1690.
Ved matrikuleringen i 1669 blev skylden foreslått nedsatt til
1 sp. 2 øre. Tienden sattes til 1 % td. bygg og 3 tdr. havre, ledin
gen 3 ort 8 sk. og småtienden V 2 rdl. Der var humlehave.
I begynnelsen av 1690-årene kom Hans Pedersen til gården.
Han fikk den avfelt i skyld i 1693, fordi den hadde lidt av elve
brudd, «saa han forarmes derved og snart foraarsages gaarden
at afvige».
Hans var muligens sønn på Bjertnes, hvor der i folketellingen
av 1665 opføres en sonn, Hans Pedersen, 17 år gammel. Ved sin
død i 1719 opgis riktignok Hans Baglo å være 80 år, og dette
stemmer jo ikke godt sammen; men aldersangivelser fra den tid
især på eldre folk er ikke stort å lite på.

----
765 Bind V
---
Ved de samme tider døde både Hans, hustruen Anne og 5 barn
Der blev vist ingen av familien igjen. Så kom Tomas Larssen Sæter
til gården. Han var i 1717 blitt gitt med Ragnhild Hansdatter
Rosvold og hadde vært på denne gard iallfall til 1720.
Ved matrikuleringen i 1723 oplyses, at gården hadde 1 hus
mann, som sådde 1 vog, ingen skog uten til gjerde og brenneved,
seter 3 mil borte; gården betegnes som «tungvunden og ligger i
bagli, maadelig kornvis». Utseden var 1 % td. bygg og 6 tdr. havre,
avlingen 36 sommerlass hoi og 4 lass ekerhoi og besetningen 2
hester, 6 kyr, 4 ungnaut, 8 sauer og 4 geiter. Skylden blev foreslått
forhøiet med 8 mkl.
Som nevnt under eiere solgte Klingenberg gården i 1735 til
Tomas Larssen. Av kjøpesummen, 110 rdl., betalte Tomas de
20 og utstedte pantobligasjon for resten. Tomas brukte fra 1743
Flåtten for avgift og drev denne gard som underbruk under Baglan.
I 1744 14 dager før jul tidlig om morgenen brente gården. Stall
med hjeld og høi og 2 hester, en melkematstue med loft, et stuehus
med kåve og loft, et kornstabbur med korn, kornlåven med 2 stål
og- det utreskede korn, 2 høiboder med høi, en senge- og dagligstue
i én bygning, nylig opført. Der brente hans innbo og endel av
soldatens mundering. Et vedskjul, et småfefjøs med hoi på
hjelden, et stort stabbur med alle hans øvrige eiendeler i og et
mindre samt all gårdsredskap. Der blev intet igjen uten fjøset med
kreaturer. Det oplyses ved tingsvidne 6. mars 1745 i anledning av
branden, at eieren i de nærmest foregående uår hadde vært nodt til
å låne penger på gården.
Han fikk efter dette de vanlige 2 års skattefrihet, i hvilken tid
han opførte dagligstue med sengstue, 2 stabbur, skjul, høibod, låve
og en høibod, brukt som stall. Gården betegnes derefter som «tem
melig» forsynt med de fornødne hus.


----
766 Bind V
---
I Tomas Larssens tid blev der trette mellem opsitterne på By
og Baglan på den ene side og Ole Kjæran på den annen, fordi Ole
hadde stengt gjeilen til Fætten og således hindret dem i deres
adgang til beite der. (Om denne sak se By). Denne gjennemgang
til Fætten var forresten en sak, som flere år fremover voldte uvenn
skap mellem disse gårdes opsittere og medførte mange übehagelig
heter. Også under den folgende bruker av Kjæran, lensmann Arnt
Ellevsen, blusset striden op, og det er vist som et ledd i denne, ai
lensmannen i 1754 har stevnet Tomas Baglan, fordi denne var kom
met inn i hans hus og hadde «gjort tur og allarm».
Ved skifte i 1751 efter Tomas Larssens hustru blev gården
verdsatt til 130 rdl., og der var ingen gjeld på den. Aktiva blev
402 rdl. 2 ort og 20 sk. og beholdningen 366 rdl. 3 ort og 20 sk.
Besetningen var 5 hester og 2 føl, l > kyr, 7 ungnaut, 15 sauer, 24
geiter og 2 svin. Der fantes sølvtøi blandt innboet; noe av dette
er nu på Ovre Stiklestad.
Ved skiftet efter Tomas Larssen i 1758 blev aktiva 346 rdl. 20
sk. og beholdningen 238 rdl. 3 ort 3 sk. Besetningen var 4 hester,
9 kyr, 14 ungnaut, 15 sauer, 18 geiter og 3 svin.
Sonnen, Hans Totnassen, overtok nu gården ifl. skjote av 14.
august, tgl. 17. august 1762. Han klarte sig ikke der; i 1773 blev
gården efter forlangende av panthaveren, kammerråd Wahl, solgt
ved auksjon for 1100 rdl. til prost Peder Krog, som fikk skjote 12.
juni, tgl. 16. august 1773. Hans Tomassen kjopte siden Snausen,
senere Skrovemælen, hvor han dode.
Der blev gjort et forsøk på å vinne Baglan igjen for familien,
idet Ole Hanssen, Hans Tomassens sonn, i 1773 odelsrett.
Noen inlosning blev det imidlertid ikke av. Ole overtok i 1784
Skrovemælen efter faren.
Enken efter Tomas Larssen Baglan, Karen Olsdatter Valstad,
blev i 1759 gift med Peder Ellingsen Ovre Stiklestad og flyttet dit.
Fra dem nedstammer den nuværende eier av denne gard.
Ved skjote av 28. januar 1775 solgte prost Krog Baglan for
1150 rdl. til Anders Anderssen, (som da antagelig hadde brukt går
den en tid, idet han i skjotet kalles Anders Baglan). Ved skjote
av 5. februar 1776 solgte denne til Anders Jonsen Rosvold for
1220 rdl. Anders Jonsen var der til sin død i 1800. På skiftet
efter ham blev gården verdsatt til 1600 rdl., og der var pantehef
telser på den for 900 rdl., nemlig 800 til Hans Nissen i Trond
hjem og 100 til Anders Myr. Der registrertes 4 hester, 6 kyr.
7 ungnaut, 14 geiter, 10 lam og 2 svin. Utseden var 4 tdr. bygg
og 18 tdr. havre. Aktiva var 1909 rdl. 1 ort 8 sk. og beholdningen
717 rdl. 2 ort 8 sk.

----
767 Bind V
---
Enken, Ingeborg Pedersdatter, blev i 1801 gift med Burd
Anderssen Kjæran, som så brukte gården uten å utlose arvingene
efter Anders Jonsen.
Bård Anderssen Baglan — eller Kjæran, som han vedblev a
kalle sig — interesserte sig, som omtalt under Kjæran, visstnok
mere for handel enn for jordbruk. I de dårlige tider omkring 1814
gikk det sterkt tilbake for ham. Han var ofte for retten i anledning
av gjeldssaker; det ser ut som om han stadig har mattet få dom
på sig for han betalte. Slem i munnen var han: Under Balhald
er omtalt den for Bård temmelig kostbare injuriesak, han hadde
med Elling Balhald. Og som om han ikke hadde nok med sine
egne prosesser, har han også hjulpet andre med deres. Således
sees han i 1830 i en av Jon Landstads mange prosesser å ha skre
vet dennes innlegg, som av motpartens prokurator fikk betegnelsen
vinkelskriveri. , ,
Anders Jonsens sonn, Peder Anderssen, lot i 1810 lyse odels
rett til Baglan, og under 2. november, tgl. 5. november 1818, blev
gården tilskjotet ham for 1600 rdl. av Bård og de ovrige arvinger.
At overdragelsen skjedde nettop på dette tidspunkt, var visstnok
grunnet i at Bård var kommet i en übehagelig situasjon, hvormed
det hang således sammen:
Bård Baglan og Ole Sevaldsen Flåtten hadde ved auksjon den
6 august 1818 kjøpt Nordre og Sondre By for 5870 spdl. Da
kjoperne ikke erla kjøpesummen til fastsatt tid, satte proprietær
Jelstrup som inkassator gården til auksjon den 29. oktober s. å.,
hvorved den blev solgt for 3960 spdl. Med omkostmnger og renter
restet således 2153 spdl. 3 ort 19 sk., hvorfor Jelstrup forlangte
arrest i Flåtten og Baglan. Dette resulterte i, at Ole Sevaldsen
måtte gå fra Flåtten, som i 1820 ved auksjon blev solgt til Jelstrup.
Denne påstod også arrestfcrretning i Baglan fremmet, da skjotet
til Peder Anderssen var senere enn auksjonene både av 6. august
og 29 oktober; men retten gikk ikke med på dette, og denne avgjø
relse blev bekreftet ved stiftoverrettsdom av 19. november 1819.
Ved overdragelsen av gården forbeholdt Bård Anderssen sig
et usedvanlig stort kår, nemlig 4 tdr. bygg, 6 dr. havre, V 2 td. vin
terrug, 12 spdl. «til udgifter», for til 2 kyr og 8 sauer, bruken av
en trø' 3 mål dyrket åker med 30 lass gjødsel, 15 vog hoi etc.
Bård døde som kårmann på Baglan i 1834. Boet efter ham
viste aktiva for 30 spdl. 2 sk., og passiva var 2170 spdl. 14 sk.
Jelstrup fikk for sin fordring på 2149 spdl. 3 ort 6 sk. kunn 11
spdl. 13 sk.
Peder Anderssen har — muligens for en del på grunn av det
store kår til Bård — ikke hatt lett for å klare sig. Ved skifte i 1828

----
768 Bind V
---
efter hans hustru, Marta Andersdatter, sees endel av solvtoiet å
være pantsatt til forskjellige. Den registrerte besetning var 2 hester,
5 kyr, 3 ungnaut, 6 sauer, 10 geiter og 3 svin.
Ved skjote av 31. mars, tgl. 7. september 1829, solgte han går
den for 1000 spdl. til Ole Nilssen Rosvold, som i 1834 solgte den
for samme pris til Lars Olsen Vinne eller Flåtten. (Skjote Q. april,
Baglo sett fra vest i 1845. Efter tenning av en ukjent kunstner.
Billedet finnes på Baglo.
tgl. 10. april). Peder Anderssen vedblev å ha tilhold på gården de
tider, han ikke var borte på arbeide, men hadde intet kår. Han dode
på Baglan i 1834, samme år som Bård.
Ved skjote av 3. februar 1841, tgl. s. d., solgte Lars Flåtten
gården til Halvor Anderssen Gustad. Lars Olsen, som imidlertid
var kommet til Bjertnes, fikk ved kontrakt av 27. mars 1843 over
latt til bruk 12 mål jord.
Halvor overdrog ved skjote av 9. februar, tgl. 10. februar 1864
gården til sonnen, Elling Halvorsen, for 1600 spdl. og kår.
Dens besetning var i 1865 3 heste, 10 storfe, IQ sauer, 4 geiter
og 3 svin og utseden \s td. rug, 2% td. bygg, 12 tdr. havre og
10MJ td. poteter. Der var 7 husmannsplasser:
I—4: Mælen. 5—6: Dyrholtet. 7: Sanden. Disse hadde til-


----
769 Bind V
---
sammen en besetning på 7 kyr, 23 sauer og 1 svin og en utsed av
2H td. bygg, td. havre og 16V2 td. poteter.
I 1875 var besetningen 2 hester over og 1 under 3 år, 1 okse,
9 kyr, 4 ungnaut og kalver, 30 sauer og lam, 6 geiter og kid og 5
svin og griser, og utseden Vs td. rug, 3 tdr. bygg, 12 tdr. havre,
Vs td. erter, 12 tdr. poteter og V» mål til andre rotfrukter. Gårdens
6 husmannsplasser hadde en samlet besetning av 4 kyr, 18 sauer,
5 geiter og 3 svin, og utseden var 111/**I 11 /** td. bygg, 4V4 'td. havre og
18 Yi td. poteter.
Elling Halvorsen solgte i 1893 gården til Ole Høilo, som solgte
den i 1895 til Ludvig Johannessen Lennes. Ludvig Lennes solgte
den i 1900 til Elisæus Eriksen Baglomo for kr. 10,500 og kår.
Han er nu eier.
Fraskllte par ter:
Baglmoen, gårdsnr. 282, bruksnr. 2, fraskilt Baglo ved skyld
setningsforretning av 19. juni, tgl. 10. august 1875, skyldsatt foi
11 sk. (1907: mk. 0,16) og av Elling Halvorsen Baglan solgt til
Erik Eriksen Soknæs for 200 spdl. ill. skjote tgl. 16. august 1876.
Eies nu av Kristian Johnsen fra Agdenes.
Veimo, gårdsnr. 282, bruksnr. 3, fraskilt 7. juni, tgl. 13. august
1884, skyldsatt for 17 sk. (1907: mk. 0,27) og av Elling Baglan
solgt til Martinus Halvorsen for kr. 400 ifl. skjote av 12. november
1884, tgl. 12. august 1885. Eies nu av Roald Veimo.
Veie, gårdsnr. 282, bruksnr. 4, skyldsatt 7. juni, tgl. 13. august
1884, for 1 ort 11 sk. (1907: mk. 0,54), og av Elling Baglan solgl
til Andreas Olsen Veie for kr. 500 ifl. skjote av 12. november 1884,
tgl. 2. juni 1885. Eies nu av enke Hanna Reinsberg.
Baglan nordre, gårdsnr. 282, bruksnr. 5, er fraskilt ved skyld
setningsforretning 4. mai, avhjemlet 7. juni 1885, og skyldsatt for
mk. 1,02.
KJÆRAN
Gårdsnr. 283.
Nav net: Kerre 1503, 1520. Cap. Kierre 1559, 1590. Kier
1610. Kierumb 1626. Kierum 1664. Kieren 1723.
Kjarrir, hunkjennsordet, flertall av intetkjonnsordet kjarr
= kratt, især sådant, som står på fuktig, myret grunn, eller en med
kratt bevokset myr. Gårdens hus står på en sandmæl; men navnet
passer på dens grunn forovrig.
Skylden: Skylden var i 1650 2 sp. 12 mkl. Ved matrikulerin
gen i 1669 blev den nedsatt til 1 sp. 1 øre, og gården er således
en av de meget få, som ved denne leilighet fikk skylden nedsatt.
Fra 1836 var dens skyld 6 dal. 3 ort 6 sk., i 1907 mk. 14,05,
fordelt på 8 bruk, hvorav bruksnr. 1, Kjæran, mk. 9,55.

----
770 Bind V
---
F.iere: Det for ste vi vet om gården er, at Arne Bertelssøn ved
skjote av 6. mai 1503 overdrog den til korbrødrenes fellesbord i
Trondhjem. Dokumentet er inntatt i Dipl. Norv. V. s. 715 og lyder:
«Ollom monnom som thette breff see eller hora kennis iak Arne
Bertilson ok fwlkomlighe til staar med thesso mino opno breffvve
ath iak haffwer salth kommwns bordh y Trondhem myna iordh
som hether Kerre ij spanna leghe y Werdalz presthageldh med
allom lwtwm ok lwnnendom wtghartz ok jnnan som ther haffwer
wnder liggheth ffra fornom ok noa fry ok ffrelsa ffor hwaryom
manne wndan mik ok mina erwingha til ffor dhe kommwns bord til
ewerdeligh ægnh ok akerwlawss ffor hwarom aclagharom. til other
mera stadffessningh oc bewisningh bedes jak hedherligha menss
jnsegel ra(d)men y Trondem Jon Gwlsmidh ok Arne Gwlsmidh ok
Eskyl med myth jnssegel. henghiandes for thette breff som giorth
war y Trondem ipeo die sancti Johannis ante portam latinam anno
domini md 3°.»
Over sått:
«For alle mann, som ser eller hører dette brev, erkjenner jeg
Arne Bertelsen og fullkommeligen tilstår med dette mitt åpne brev,
at jeg har solgt til kommunsbordet i Trondhjem min jord, som heter
Kjæran, 2 spands leie, i Verdals prestegjeld med alle tilliggender
utengjerds og innengjerds, som har underligget den fra forn til ny
fri og frelst for hver mann fra mig og mine arvinger til førnevnte
kommunsbord til evindelig eie og kjæreløs for enhver påklage. Til
ydermere stadfestelse og bevis beder jeg de hederlige menns segl,
rådmenn i Trondhjem Jon Guldsmed og Arne Guldsmed og Eskild,
sått under dette brev, som blev gjort i Trondhjem.»
Foruten de 2 sp., som ved denne leilighet blev solgt, har Elge
sæter kloster visstnok eiet 12 mkl. i gården.
Ved reformasjonen er så de 2 spand kapitelsgods lagt til Dom
kirkens og Frue kirkes prestebord og de 12 mkl. klostergods koni
met under kronen. I 1650 var således eiendomsforholdet:
Domkirkens prestebord 1 sp. 1 ore — mkl. og bygselretten
Frue kirkes prestebord 2 » — »
Efter avfelningen i 1669 blev fordelingen:
Domkirkens prestebord
Frue kirkes prestebord
Krongods
2 øre 10 mkl.
1» — »
»
8 »
Tilsammen 1 sp. 1 øre.


----
771 Bind V
---
I 1768 blev gården makeskiftet til opsitteren, Anders Bardsen,
mot Kloven i Skogn. Siden har den vært brukernes eiendom.
Anders kjøpte samme år også kronens 8 mkl. av løitnant Nikolai
Mejer, som i 1767 hadde kjopt denne part på en auksjon over
krongods.
Kjæran, sett fra vest 1920. Fot. E. Musum
Brukere: Hvis den Arne Bertelsen, som solgte gården i 1503,
også har brukt den, hvorom vi imidlertid ingen sikkerhet har, så
er han i tilfelle dens første kjente bruker.
I manntallet av 1520 over tiendepenningskatten opfores Torsten
j Kerre. Han betalte bare 4 skilling i skat.
Efter lensregnskapet av 1549 har Gamell betalt 1 vog mel i
landskyld for X øre i Kuerrann, opført under Helingfietterns gods,
d v s det gamle Elgesæter klostergods. I ledingsmanntallet for
samme år står Gamell paa Kiler re for 16 mkl. smor og 1 vog mel
i leding. I skibsskattmanntallet av 1559 har vi fremdeles Gamell
paa Kierre.
I begynnelsen av 1600-årene het opsitteren Jørgen. Han var
der ennu i 1630; men i 1635 er der en ny, Ørje. Han er allerede
for 1640 avløst av Bjørn, som blev der til henved 1680. Bjørn var
i 1665 46 år og må altså ha vært nokså ung, da han overtok går
den. Rimeligvis var han en sonn av Jørgen.
Samtidig med Bjorn har der også vært en husmann, Kjeia
Smed, på Kjæra.n Det tør gjennem hele den siste halvdel av 1600-
årene ha bodd en smedfamilie på gården. I 1698 sees Siurd Jonsen
Smed, boende på Kjæran, å ha kjøpt en part av Oppem.


----
772 Bind V
---
Besetningen var i 1657 3 hester, 10 naut, 5 geiter, 12 sauei
og 2 svin.
Ved matrikuleringen i 1669 blev, som for nevnt, skylden ned
satt til 1 sp. 1 ore. Tienden sattes til IVz td. bygg og 2 tdr. havre,
ledingen Vi rdl. 16 sk. og småtienden 1 ort 8 sk. Den store ned :
settelse i skylden, noe som kun sjelden forekommer ved denne matri
kulering, tyder på en meget lett påviselig forringelse, og årsaken
hertil kan neppe være annet enn elvebrudd.
I 1680-årene het opsitteren Haldo og fra 1690-årene Iver. Det
er ikke riktig klart, hvordan forholdet har vært med den siste:
kanskje har han kun brukt en del av gården. Han opfores som
bruker ennu i 1718; men dog sees Tor Stiklestad å ha vært stevnet
for resterende landskyld av Kjæran i 1704.
Ved optagelsen av tingsvidne over svenskenes odeleggelser i
1718 motte ingen fra Kjæran, hvorfor der ikke finnes noen opgave
for denne gard. Det heter bare, at engen har tatt skade. Rimeligvis
bodde ingen der den gang.
Iver dode i 1722, og enken, Sølvi Iversdatter, sått så visstnok
med gården en tid. Gardsbruket har dog vært drevet av sviger
sonnen, Ole Olsen, som bodde på gården. Han fikk bygselbrev
på den 12. desember 1738, tgl. 4. mars 1739.
I 1723 oplyses at gården hadde 1 husmann, som sådde 1 vog,
skog til fornodent brenne og gjerdefang og litt til hustommer, men
ingen seter, leilighet til fiskeri; den betegnes som «letvunden og
kornvis». Utseden var 1 bpd. rug, 2 tdr. bygg og 6 tdr. havre,
avlingen 24 sommerlass vollhoi og 2 lass ekerhoi og besetningen
Wi hest, 6 kyr, 3 ungnaut, 4 sauer og 3 geiter. Der blev ikke
foreslått noen forandring i skylden, «såsom dend i henseende til
dend Ringe Hoe Aufling ej hoiere kand ansættis».
På skiftet i 1741 efter Solvi Iversdatter, som da må ha vært
kårkone, registrertes 4 kyr, og der var 56 rdl. 3 ort 10 sk. i kon
tanter, et bevis for at der har vært velstand efter den tids måle
stokk. Boets aktiva var 166 rdl. 3 ort 15 sk. og beholdningen
139 rdl. 3 ort 12 sk.
I 1742 sees Peder og Jon By og Tomas Baglan å ha stevnet
Ole Kjæran, fordi han hadde stengt gjeilen til Fætten og derved
forhindret dem fra å drive sine kreaturer dit. Saken blev henvist
til åstedsbehandling. Angående trettene mellem disse gårder om
rettighetene til Fætten henvises til By og Baglan samt Berg.
Den 14. april 1751 fikk lensmann Arnt Ellevsen Minsås byg
selbrev på Kjæran, tgl. 2. juni s. å. Han har vel arrangert sig
angående avståelsen med Ole Olsen, som samtidig fikk festebrev
på en plass under gården.
Arnt flyttet imidlertid allerede i 1756 til Vestre Hallem, som
han siden kjøpte og nu fikk Anders Bårdsen Jermstad bygselbrev

----
773 Bind V
---
på Kjæran av stiftsprost Jakob Thode 22. oktober 1756, tgl. 21.
februar 1757. Han blev der i en lang årrekke og bragte alt på
gården i en ny skikk.
I 1765 kjopte han Kloven i Skogn, og for denne makeskiftet
han til sig Kjæran. Den kgl. bevilling til makeskiftet er av 24. mai
1768 og skjotet av 6. desember 1769, tgl. 15. august 1770. Han
kjøpte også de 8 mkl. landskyld, som tidligere hadde vært kron
gods, og som loitnant Nils Mejer hadde fått skjote på 15. sep
tember 1767. Anders Bårdsens skjote på dette er av 15. februar,
tgl. 15. august 1768.
Anders var en meget velstående mann — en av bygdens rikeste.
Han har endog hatt penger å låne ut; ved sin dod hadde han
nær 1000 rdl. utestående. Han hadde visstnok endel å begynne
med, da han kom til Kjæran. Boet efter ham opviser adskillig
gammelt sølvtoi, som efter all sannsynlighet er arvegods. Endel
fikk han nok også med sin hustru, Magnhild Ingebrigtsdatter
Stiklestad.
Han døde i 1800. Registreringen viser et usedvanlig godt
utstyrt bo. Besetningen var 2 hester, 7 kyr, 4 ungnaut, 21 geiter,
12 sauer og 1 svin. Aktiva var 3717 rdl. 3 ort 14 sk. og behold
ningen 3061 rdl. 3 ort 16 sk.
Registreringen hitsettes i sin helhet:
1 sølvbeger mk. 0.0.5.W.M.5D.G 1690 4 rdl. 1 do. 2 rdl. 1 sølvskje
2 rdl. 2 ort. 2 do. 3 rdl. 2 do., den ene mk. A.B.S. 1759, den annen A.B.S.
M.I.D. 2 rdl. 2 do. 2 rdl. 2 do. A.8.5.M.1.D., og den ene 1637 2 rdl.
2 do. 2 rdl. 1 tinfat 10 mk. å 12 sk. 1 rdl. 1 ort. 1 do. 1 rdl. 12 sk.
1 do. 3 ort 12 sk. 1 do. do., 1 do. 2 ort. 1 do. 3 ort, 1 tinskål 2 ort
12 sk. 6 tintallerkener 1 rdl. 1 ort. 2 do. 1 ort 16 sk. 2 do. 1 ort 8 sk.
2 do. 1 ort 16 sk. 2 do. do., 2 do. do., 2 do. 1 ort 8 sk. 1 stenkrus
med tinlokk 1 ort 12 sk.
Messing:
1 kaffekanne 3 ort. 1 strykejern m. 2 bolter 1 rdl. 2 ort. 1 do. do.
1 rdl. 1 par lysestaker 1 rdl. 1 do. do. 1 enkelt do. 1 ort. 1 tovog
vekt 2 rdl. 1 do. m. jernlodd 1 ort 12 sk. 1 morter 2 ort. 1 kaffe
kvern 1 ort 16 sk.
Kopper:
1 kjel m. hatt og piper å 16 sk. pr. mk. 12 rdl. 1 bryggekjel
6 rdl. 1 do. do. 1 do. 2 rdl. 16 sk. ] do. 1 rdl. 2 ort 16 sk. 1 do.
2 ort 16 sk. 1 panne 2 ort. 1 do. 12 sk. 1 tekjel 2 ort. 1 lysplate 1 ort.
Blikktøi:
5 stkr. egost( ?) former 20 sk. 2 lyseplater 4 sk. 1 blikkbøte
1 ort 8 sk. 1 do. 12 sk.
Jernfang:
1 baksjern 3 ort. 1 brandfot 1 ort. 1 gryte på 2 bøtter 1 rdl. 2 ort.
1 do. 1 rdl. 1 do. do. 1 do. do. 1 do. 3 ort. 1 do. 16 sk. 1 skjer-

----
774 Bind V
---
ding 20 sk. 1 do. 16 sk. 1 do. 12 sk. 1 jernkakelovn i dagligstuen
2 etasjer 18 rdl. 1 do. i sengestuen 7 rdl. 1 ildtang 1 ort. 1 do. 16 sk.
1 gorådjern 3 ort. 1 vaffeljern 3 ort. 1 stekepanne 12 sk. 2 do. 12 sk.
1 do. 4 sk. 1 jernøse 6 sk. 1 jernstaur 2 ort 12 sk. 2 grev 16 sk.
2 do. do. 1 do. 8 sk. 1 jernstaur og gaffel 2 ort 12 sk. 1 bøløks 20 sk.
1 bile 20 sk. 1 do. 12 sk. 1 jernspade 12 sk. 2 gamle økser 16 sk.
1 rulkniv 16 sk. 1 diksel 12 sk. 1 handsag 20 sk. 1 do. 8 sk. 1 bån
hake og 1 båndkniv 12 sk. 1 verkjern og 1 slagjern 12 sk. 1 hammer
og tang 12 sk. 1 hesteskrape og 1 skagjern 12 sk. 1 dragsponsag,
1 liten høvl, 1 hulskje, 1 gulvmådde 8 sk. 2 slethøvler 8 sk. 1 hus
naver 1 ort. 1 staldbenningsnaver 12 sk. 4 do. 12 sk. 2 ljåer 16 sk.
3 do. 12 sk. 3 sigder 12 sk. 1 hundehalsjern 12 sk. 1 kubjelle 12 sk.
1 do. 8 sk. 2 sma bjeller 8 sk. 1 jernklave 8 sk. 2 små tømmer
haker 4 sk. 2 gl. hestesko 12 sk. 2 tjorlenker 1 ort 8 sk. 2 lyselamper
8 sk. 5 sausakser 1 ort 16 sk. 1 skreddersaks 12 sk. 2 lysesakser 8 sk.
1 skjerkurv m. kiste 12 sk. 1 fyrfat 1 ort 16 sk. 1 husgevær 2 ort.
1 spenntaug 1 ort. 2 vanntrer 1 ort.
Smiredskap:
1 blester 1 rdl. 1 ambolt 2 rdl. 1 skrusted 1 rdl. 2 ort. 1 fiiklave
12 sk. 1 jernsaks 12 sk. 1 slegge 2 ort. 8 forskjellige hammere
1 rdl. 3 spikerbor og 1 skjærfil 1 ort 12 sk. 1 fiiklave og 1 hugbeitel
16 sk. 6 filer 2 ort. 4 bor og 2 jernbånd 12 sk. 1 lite skap 16 sk.
1 grev og 1 jernrive 6 sk. 5 tenger 3 ort. 1 kornkiste 1 ort.
Trefang:
1 stueur 10 rdl. 1 viser m. kasse 2 rdl. 1 vråskap m. 2 dører,
lås og nøkler 1 rdl. 1 ort. 1 bokhylle 1 ort. 1 bord m. skuf 1 rdl. 1 ort.
4 brunmalte stoler 2 ort. 1 skap 2 rdl. 1 bord m. sete 1 ort. 2 øltøn
ner 1 rdl. 4 do. 2 ort. 1 bryggekar 2 ort. 1 do. 1 ort 12 sk. 1 do. do.
1 rostestamp 1 ort 12 sk. 1 do. 8 sk. 1 do. 16 sk. 9 par bøtter 3 ort.
10 daller 2 ort 12 sk. 1 rostebunke 1 ort 8 sk. 1 melhalvtønne, 1 kvar
ter og 1 skjeppe 16 sk. 23 melkebunker 2 ort. 24 traug 3 ort.
3 ostkister 12 sk. 5 hakkebretter 15 sk. 2 melkestamper 16 sk.
3 kjerner 1 ort. 3 kjerner 16 sk. 3 melkestaver 12 sk. 3 kjøttfat 1 ort.
1 kiste 12 sk. 1 par vevstoler 12 sk. 4 kjevler 8 sk. 1 bakstf jel 8 sk.
2 ostkjørreler 4 sk. 1 bord m. sete 1 ort 12 sk. 1 kistbenk 1 ort 12 sk.
2 linmyer 16 sk. 2 høvlstokker, 1 sneivinkel og 1 lærklemme 4 sk.
1 bord i sengstuen 2 rdl. 1 vråskap 1 rdl. 2 ort. 1 matskap m. 2
dører, lås og nøkkel 3 rdl. 1 speil m. forgylt ramme 1 rdl. 6 malte
trestoler 1 rdl. 1 sengsted 2 ort. 1 do. do. 1 blåmalt kiste 1 rdl.
1 lite fallbord 1 rdl. 1 liten fatrekke 12 sk. 2 løse sengesteder 1 rdl.
2 ort. 4 halvtønner 1 ort 4 sk. 3 skamler og 2 stoler 20 sk. 3 ølboller
1 ort. 4 do. 1 rdl. 1 humlesil 8 sk. 5 sekker 1 ort 6 sk. 4 brødkurver
2 ort. 8 tylvter tretallerkener 2 rdl. 5 tylvter treskjeer 20 sk.
Sengklær:
1 overdyne 7 rdl. 1 do. 6 rdl. 1 do. 4 rdl. 1 bolster 4 rdl. 1 do.
3 rdl. 2 do. å 1 rdl. 2 hodeputer 1 rdl. 2 ort. 1 do. 2 ort, 3 do. 1 rdl.

----
775 Bind V
---
9 feider å 1 rdl. 1 do. 3 ort. 2 do. å 2 ort. 1 do. 2 ort 12 sk.
3 do. å 2 ort. 2 do. å 1 ort 12 sk. 1 do. 1 ort. 2 do. å 1 ort 12 sk.
1 dragonkappe 1 rdl. 1 hestedekken 2 ort. 1 do. 8 sk. 1 do. 12 sk.
1 slededyne 3 ort. 1 do. 2 ort. 1 overfeld m. bjørneskinnstrekk samt
underfeld 4 rdl. 1 do. 2 rdl.
Pa stabburet ved gården:
1 målhalvtønne og 1 kvarer 1 ort 8 sk. 1 grynkiste og 1 mål
tønne 2 ort 12 sk. 10 sekker 1 rdl. 1 ort. 1 mellaup 2 sk. 1 mel
kiste 1 rdl. 6 forskjellige melkekopper 1 ort 16 sk. 16 überedte
kalvskinn 2 rdl. 1 übarket kuhud 1 rdl. 3 ort. 3 par karder 1 ort.
3 par skaft, 3 vevskjeer 2 ort. 1 bjelle 4 sk. 4 river, 2 ljåer 1 ort.
1 slipsten 2 rdl. 1 do. 2 ort. 1 akerrul 2 ort. 1 trillebør 12 sk.
Krustøi:
3 fat 1 ort. 8 do. 2 ort. 2 fiskefat m. huller 2 ort. 6 tallerkener
3 ort. 6 do. grove 1 ort 12 sk. 1 stenkrus 16 sk. 4 skåler 16 sk.
Bøker:
Brochmanns postil 1 rdl. 2 ort. Naschors postil 2 ort. 1 gl. bibel
12 sk. 5 forskjellige bøker 4 sk. 1 do. hos Lars Gustad 8 sk.
Sjøredskap:
Sildgarn 2 rdl. 1 dubbelkagge 16 sk.
Gangklær:
1 trekantet hatt 1 ort. 1 grønn klædes kjole 2 rdl. 1 do. blå
2 rdl. 1 do. sort m. vest 2 rdl. 1 sort bukse 1 rdl. 1 sort værvelues
bukse 12 sk. 1 blå vest 2 ort. 1 sort do. 1 ort. 1 ulden damaskes
brystduk 2 ort. 1 rød do. 1 ort. 1 par skinnbukser 3 ort. 1 hvit vad
mels brystduk 1 ort. 1 hvit do. trøie 16 sk. 1 rød hue 12 sk. 1 blått
makeyes omheng 1 rdl. 2 ort. 1 vevskyt omheng 1 rdl. 2 ort. 1 hvitt
sengsted 2 ort.
Kjøreredskap:
1 grønmalt slede 8 rdl. 1 bla do. 6 rdl. 1 gl. do. Rød 2 rdl.
1 kvinnesal 6 rdl. 1 do. 3 rdl. 1 mannssal 2 rdl. 1 kløvsal 3 ort.
1 do. 3 ort. 1 gl. do. 12 sk. 1 høireplog 1 rdl. 2 ort. 1 do. 1 rdl.
1 harv 1 rdl. 2 ort. 1 do. do. 1 treharv 8 sk. 1 greie 1 rdl. 2 ort.
1 baksele m. behør 1 rdl. 2 ort. 1 do. 2 ort. 1 do. do. 1 do. 16 sk.
1 do. do. 1 do. do. 1 jerngrime 3 ort. 1 lærgrime 2 ort. 1 do. do.
1 stangbidsel 2 ort. 1 do. 1 ort 16 sk. 1 do. 1 ort. 1 do. 12 sk.
1 trinsbidsel 16 sk. 1 par bogtrær 8 sk. 1 kjørevogn 6 rdl. 1 do.
4 rdl. Tvibeitskjeker 1 rdl. 1 ort. 1 do. 2 ort. Enbeitskjeker 1 ort
12 sk. 3 støttinger 18 sk. 1 jernstangslede 3 ort. 1 do. 3 ort.
1 do. 1 ort. 10 høisleder 3 ort 8 sk. 3 frausleder 12 sk. 1 grot
stensovn 2 rdl.
1 vallak 20 år 16 rdl. 1 do. 10 rdl. 1 svin 10 rdl. 7 kyr å 7 rdl.
1 okse 7 rdl. 1 kvige 5 rdl. 2" kalver å 2 rdl. 10 geiter 7 rdl. 2 ort.
2 do. 3 ort. 9 kid 1 rdl. 12 sk. 4 sauer 3 rdl. 8 do. 3 rdl.
49

 

----
776 Bind V
---
Gården blev verdsatt til 1600 rdl. Efter overenskomst på
skiftet beholdt den eldste sonn, Bård Anderssen, gården med avling
for 2000 rdl. Men denne var ikke skikket for gardsbruket, som vel
neppe interesserte ham synderlig, da han mest hadde drevet med
handel og det i en utstrekning, som ikke var tillatt den gang. I 1796
innlop der klage fra endel strandsittere på Øren over, at «en løs
og ledig person, Bård Kjæran, skal omfare bygderne med utilladelig
handel af land- og forprang m. v.» Det var oplyst at han hadde
kjopt endel kornvarer og betinget sig oplagssted" for disse. Stift
amtmannen fant at der burde optas tingsvidne, og for det tilfelle
han hadde drevet ulovlig handel, reises tiltale mot ham. Bård, som
naturligvis kjente til klagen, sokte å dekke sig ved samtidig å andra
om tillatelse til pr. kommisjon å opkjope kornvarer i Verdal for
Det kåstbollske handelskompani i Kristiansund, men fikk et blankt
avslag samtidig som fogden fikk pålegg om å «have noie indseende
med, at denne person hverken i eller udenfor bygden driver util
ladelig handel og noie efterforske dette paa Levanger marked.»
I mai avholdtes ekstraret til undersokelse av forholdet. Saken
blev utsatt til november, da han blev tiltalt for ulovlig land- og
forprang. Dom fait 12. juli 1707; men den gav kun delvis kla
gerne medhold. Således fantes det ikke bevist at han hadde reist
om i bygdene og gjort innkjop hos bonderne av korn, mel, gryn,
smor, ost m. m., derimot at mange bonder «ja endog distingverte
folk» hadde gitt Bård, som eiet fartoi, i opdrag å avsette kornvarer
for dem på sine reiser til Kristiansund og Molde. Retten fant
således ikke i dette punkt tilstrekkelig grunn for klagen, som den
snarere trodde skyldtes «animositet og avindsyge mod Baard, som
nu og da skal have bildt dem ind, at han ved sine reiser havde
stor fortjeneste». Derimot blev han felt i et annet punkt, idet det
blev bevist at han hadde falbudt kaffe, te, brennevin, silketorklær
m. m., til hvilken handel han ansåes aldeles überettiget.
Bård Anderssen blev — som nevnt under Baglan — gift med
enken på denne gard, Ingeborg Pedersdatter, og solgte da Kjæran
ved skjote av 5. oktober, tgl. 7. november 1805 til Otter Jørgensen
Østbord for 2800 rdl.
Den 27. juni 1806 avholdtes besiktigelse til avfelning av går
dens skyld. Elven hadde da på 10 år tatt ut 630 alen i lengde fra
nord mot syd, ialt ca. 100 mål. Den blev foreslått avfelt til halv
parten, 2 ore; men dette blev ikke approbert. Samtidig avholdtes
besiktigelse av husene, som Otter aktet å flytte «omtrent 3 bosse
skud fra hvor de nu er». Besiktigelsen skjedde av hensyn til mu
lige fremtidige odelskrav. Det oplystes at de gjennemgående var
brostfeldige og betegnes dels som forråtnde, dels falleferdige Tak

----
777 Bind V
---
sten blev 236 rdl. 3 ort. Ved en takstforretning i 1809 blev gården
verdsatt til 2200 rdl.
I 1814 saksokte Bård Baglan (eller Kjæran, som han fremdeles
kalte sig) Otter til betaling av 600 rdl., som han påstod, denne
restet på kjøpesummen for Kjæran. Han kunde imidlertid ikke
bevise sitt krav, hvorfor Otter blev frikjent.
Ved skjote av 18. april, tgl. 15 august 1827, overdrog Otter
gården til en yngre sonn, Gjert Otter sen, for 800 spdl. Der med
fulgte 1 hest, diverse gårdsredskaper, «kakelovnen i storstuen tilhge
med 12 fastnaglede sengesteder». Otter og hustru fikk et betydelig
kår- 4 tdr. bygg, 8 tdr. havre, Vx td. rug, K id. hvete, 1 mal
potetjord, for til 2 kyr og 8 småfe, jord til utsed av V-i td. erter
og 1 bpd. linfro; dette blev anslått til en verdi av 44 spdl. årlig.
Efter begge kårfolkenes dod skulde Gjert svare sin eldste bror,
Halvor, 12 spdl. årlig.
Gården hadde i 1865 en besetning pa 2 hester, 11 storfe, 20
sauer, 7 geiter og 4 svin, og utseden var 17 8 td. hvete, X> td. rug,
2 tdr. bygg, 12 tdr. havre og 12 tdr. poteter. Der var 4 hus
mannsplassen
I—2: Fætten. 3—4: Kjærbakken. Kun for 3 av disse optores
besetning og utsed. Besetningen var 1 ku og 2 sauer og utseden
3 /4 td. bygg, y* td. havre og 2 tdr. poteter.
I 1875 var besetningen 2 hester over 3 år, 1 okse, 5 kyr, 3 ung
naut og kalver, 18 sauer og lam, 8 geiter og kid og 5 svin og griser,
og utseden var % td. hvete, l A td. rug, IV2 td. bygg, 12 tdr. havre,
Vi td erter og 10 tdr. poteter. Der var nu kun 1 husmannsplass,
Kjærfætten, med et kreaturhold på 4 sauer og 2 geiter og en utsed
av Vib td bygg, % td. havre og 2 tdr. poteter.
Gjert Ottesen dode i 1876, og enken, Sara Pedersd., solgte går
den ved skjøte av 8. juni, tgl. 10. juni 1880, til Martinus Rygh
for kr 4800 og kår. Rygh overdrog den ved skjote av 31. juli, tgl.
14 august 1889, for kr. 9480 til Ole Eriksen Møilo, fra hvem den
gikk over til Martin og Ludvig Buberg, som imidlertid ikke har
fått tinglest hjemmel på den. I 1893 gikk Martin Buberg konkurs.
I 1894 kjøpte Jakob Jermstad gården og solgte den i 1896 til Ole
Jakobsen Molden. Molden dode i 1904 og enken drev så gården
til 1905, da hun blev gift med Johannes Rosvold som nu eier
gården.
Fr as kil te par ter:
Kjærenget, gårdsnr. 283, bruksnr. 2, blev skilt fra Kjæran ved
skyldsetningsforretning av 16. juli, avhjemlet 14. august 1861, og
skyldsatt for 1 ort 15 sk. (ny skyld mk. 1,16), hvorefter Gjert Otte

----
778 Bind V
---
sen Kjæran solgte eiendommen for 300 spdl. til Jon Jakobsen ved
skjote av 14. august, tgl. 15. august s. å. Jons enke, Marta Olsd.,
solgte den i 1876 til Ole Taraldsen Marken for 240 spdl. og kår.
(Skjote 24. januar, tgl. 2. februar).
Nølsomhet, gårdsnr. 283, bruksnr. 3, er fraskilt ved forretning
av 2. mai, tgl. 11. juni 1885, skyldsatt for 1 ort 4 sk. (ny skyld
mk. 0,43) og av Martinus Rygh solgt for kr. 800 til Bernt Ellevsen
ifl. skjote av 11. juni, tgl. 12. juni 1885. Nuværende eier er
Josef Lorentsen.
Formo, gårdsnr. 283, bruksnr. 4, blev fraskilt samtidig med
bruksnr. 3, skyldsatt for 1 ort 4 sk. (ny skyld mk. 0,43) og av
Martinus Rygh solgt til Laurits Olsen for kr. 780 ved skjote av
11, juni, tgl. 12. juni 1885. Gårdens eier er nu Martin Petersen
Lyng-
Veie nordre, gårdsnr. 283, bruksnr. 5, blev fraskilt 16. septem
ber, tgl. 23. oktober 1803, skyldsatt for 10 sk. (ny skyld mk. 0,16).
Er lagt til Veie og eies nu av Hanna Reinsberg.
Vestre, gårdsnr. 283, bruksnr. 6, blev fraskilt 1896, skyldsatt
for mark 0,57 og solgt til Elling Ellevsen Indal, som solgte den til
sonnen, stasjonsbetjent Ellev Ellingsen. Denne solgte igjen til An
ton Hofstad, som nu er eier.
FÆTTEN
Gårdsnr. 284.
Navnet: Utttales: FæHia, dativ: FæHien.
Av hunkjonnsorde fit = frodig gressmark, især en, som ligger
lavt og ved bredden av en sjo eller elv. Gården ligger lavt, nær
fjorden og Rindelvens utlop.
Som nevnt var denne eiendom en part av Berg lille, skyldsatt
i 1816 for 6 mkl. Anders Iversen Glindset forbeholdt sig eien
domsretten til denne tidligere plass under gården, da han i 1816
solgte Berg lille til loitnant Bergersen.
Formodentlig på grunn av det innfiltrede forhold eierne av de
3 parter av det oprindelige Lille Berg var kommet i på grunn av
den obligasjon, Ole Olsen Lenes hadde utstedt til madame Ton
ning, lot Anders Iversen Fætten sin part seige ved auksjon 20.
desember 1817. Den blev da kjøpt for 274 spdl. av Lars Jonsen
Lenesvaldet, som fikk skjote 26. september 1821. Ved skjote av
samme dato solgte Lars Jonsen den igjen for 130 spdl. til Lars
Olsen Søråker, som endelig ved skjote av 8. januar 1823 overdrog
den til Ole Pedersen Tingstad av Skogn for 170 spdl.
Da hele den oprindelige eiendom Lille Berg, som ovenfor
nevnt, i 1831 var solgt ved tvangsauksjon til Monrad, solgte denne

----
779 Bind V
---
zn<
de 3 parter av eiendommen enkeltvis. Fætten blev således ved
skjote av 22. mai 1832 solgt for 150 spdl. til Jon Sverksen Østre
Berg. Imidlertid er det vel kommet til en ordning således, at Ole
Pedersen, som var gift med Jons soster, Randi Sverksdatter, har
fått beholde eiendommen; han opfores iallfall som bruker i 1836;
men der finnes ingen tinglest hjemmel.
Fætten, sett fra syd 1929. Fot. 0. Snekkermo.
Olaus Olsen Tingstad overtok eiendommen efter faren. Den
hadde i 1865 en besetning på 1 hest, 3 storfe, 6 sauer og 2 geiter
og en utsed av 1 td. bygg, 3 tdr. havre og 5 tdr. poteter. I 1875
var besetningen 1 hest, 2 kyr, 9 sauer og lam, 1 geit og 1 svin og
utseden 1 td. bygg, 3% tdr. havre og 5 tdr. poteter.
Den nuværende eier er Håkon Matberg.


----
780
----

----
781
----


----
782 Bind V
---
1

----
783
----

----
784 Bind V
---
I

----
785
----

----
786
----

----
790
----


----
789
----


----
788
----

 




 
 Skogbruk og sagbruk bind A            Verdalsboka


VERDALSBOKA
EN BYGDEBOK OM VERDAL
VED
ØYSTEIN WALBERG
BIND VI-A 
SKOGBRUK OG SAGBRUK I VERDAL
UTGITT AV VERDAL KOMMUNE V/BYGDEBOKNEMNDA
VERDAL 1982

----
6 SS-A
----
$n cjfømfyittfin fa IffavfaS øud&iJpt.
Bok-& Offsettrykk, Verdal 1982
ISBN 82-990950-1-8


----
7 SS-A
----
Innhold

Bind VI A  SKOGBRUK OG SAGBRUK I VERDAL
I Almenninger, skogeiendommer og godsdannelser
Bind VI B
II Skog- og sagbrukshistorien
111 Skogvesenets historie i Verdal
IV Kilder
Side
Forord \\
I ALMENNINGER, SKOGEIENDOMMER OG GODSDANNELSER
ALMENNINGER 17
Generell beskrivelse 17
Bruksretten i almenningene 26
Bakgrunnen for den spesielle utvikling av bruksrett i almenningene
i Nord-Trøndelag 33
Almenninger i Verdal 37
Bakgrunnen for almenningsforretningene og almenningskommi
sjonene 44
Volhaug ålmenning 69
Leksdal ålmenning 84
Malså ålmenning 108
Vera eller Juldal ålmenning 125
Kverndal ålmenning 145
Småseteråsen ålmenning 161
Inns eller Sul ålmenning 167
Færs ålmenning 183
Svarthovd ålmenning 199
Inndal ålmenning 210
Hoås ålmenning 222
Tromsdal ålmenning 235
Ramsås ålmenning 242
Almindingsbestyrelsen i Værdalen 1859-1865 253
Litt statistikk vedrørende almenningene 258
OFFENTLIGE SKOGER 263
En oversikt over jordegodsets fordeling i Verdal i 1661 263
Litt om de benefiserte skogene 269
Fogd Arnets innberetning av 1749 275

----
8 SS-A
----
PROPRIETÆRGODSENE 284
Proprietærgodsenes historie i Verdal gjennom 200 år 284
Innledning 284
Peder Eriksen Juels gods 289
Erik Olsen Schanckes gods 299
Lars Pedersen Brix's gods 305
Jens Bings gods 312
Schelderups gods 321
Jelstrups gods 327
Reinsklosters gods 3-31
Brødrene Marcelis 337
Bakke klosters gods 346
Rektor mag. Nils Krogs gods 357
Rasmus Ågesen Hagens gods • 364
Åge Hagens gods 378
Kluwers gods - Leksdalsgodset 385
Verdalsgodset 394
Begynnelsen 3^4
Drejers efterfølgere 408
Verdalsgodset i vekst 417
Begynnelsen på en ny tid 437
Verdal kommunes kjøp og salg av Værdalsbruket 450
Bruksbestyrere "
Historisk sang om Værdalsbrukets affærer 467
VÆRDALSBRUKETS HISTORIE 472
Verdalsgodsene 1640-1807 472
Innledning 472
Eiendomsforholdet - grunnlag 473
Godssamlingen begynner 474
Sagbruksvirksomheten 478
Perioden 1730-1750 486
Perioden 1750-1785 491
Sagbruksvirksomheten 1745-1795 495
Episoden Tonning 1785-1807 496
Værdalsgodset - Værdalsbruget 1807-1908 509
Perioden C.J. Muller 1807-1819 509
Perioden Meincke 1819-1832 511
Perioden Nicolai Jenssen 1832-1867 515
Perioden Nicolai Jenssens arvinger 1867-1887 524
Perioden Johan Getz d.e. 1888-1905 533
Avslutning og salg 1906-1908 541
Værdalsbruket 1908-1975 549

----
9 SS-A
----
Kommuneperioden 1908-1912 549
Wessels periode 1912-1919 557
Wessels kjøpetilbud 26.4. 1912 559
Leilendingsskjønnet 559
Skylddelingsforretningene 561
Svenske eiendommer 565
Getz periode 1919-1930 569
Administrasjonsperioden 1930-1935 578
Storebrand/Idun-perioden 1935-1975 589
Glimt fra Verdalsgodsets historie 621
Skogsdrifter! 623
Fløtningen 625
Sagbruksvirksomheten 626
«Flaadningen» 627
Kalkbrenning 629
Kullbrenning 629
Skiferbryting 629
Laksefisket i elven 630
Brenning av brennevin 630
Møllebruk 631
Jordbruket 631
GRAFISK FREMSTILLING A VPROPRIETÆRGODSENE .... 634
I Peder Eriksen Juels gods 1636-1670 636
II Jakob Jakobsen Lunds gods 1670-1690 639
111 Kaptein Tomas Juels gods 1670-1698 641
IV Erik Olsen Schanckes gods 1659-1687 643
V Lars Pedersen Brix's gods 1660-1699 645
VI Lensmann Åge Haugs gods 1660-1671 650
VII Jens Bings gods 1670-1697 651
VIII Schelderups gods 1659-1735 654
IX Jelstrups gods 1663-1743 656
X Reinskloster gods 1675-1796 658
XI Bakke kloster gods 1675-1723 662
XII Tomas Scheens gods ca. 1690-1718 664
XIII Nils Krogs gods 1711-1744 666
XIV Rasmus Ågesen Hagens gods 1689-1732 668
XV Det hagenske eller Vuku jordegods 1727-1750 (Broder
Boysen) 673
XVI Det hagenske eller Vuku jordegods 1732-1791 (Rasmus
Brodersen Hagen) 677
XVII Det hagenske eller Vuku jordegods 1791-1807 (Broder
Rasmussen Hagen - enken - Monrad - Finne) 683
XVIII Åge Rasmussen Hagens gods ca. 1720-1763 685
XIX Lorents Didrik Kluwers gods 1733-1771 694

----
10
----


----
11
----


----
12 SS-A
----
XX Leksdalsgodset 1783-1823 (Broder Vilhelm Kliiwer) 699
XXI Lorents Didrik Kliiwer d.y.'s gods 1771-1820 700
XXII Peter Drejers gods 1683-1703 702
XXIII Abraham Drejers gods 1703-1736 704
I Sulgodset ? 04
II Nybyggerne (Helgådalens gods) 705
111 Verdalsgodset 707
XXIV Peter Rafael Lunds gods 1729-1741 708
XXV Peter Abraham Lunds gods 1736-1763 (Sul og Nybyggets
gods) 710
XXVI Sul og Nybyggets gods i perioden 1763-1777 (Rasmus
Lyng - Henrich Hornemann - Hans Blix) 712
XXVII Verdalsgodset 1763-1785 (Kjerulf - Hjelm) 714
XXVIII Verdalsgodset 1785-1832 (Tonning - Muller - Meincke -
enken) 718
XXIX Verdalsgodset 1832-1867 (Nikolay Jenssen) 730
XXX Verdalsgodset 1867-1887 (Nikolay Jenssens arvinger - A/S
Værdalsbruket) • 741

----
13 SS-A
----
FORORD
Denne delen av Verdalsboka har en lang tilblivelseshistorie. Deler av
den ble skrevet allerede i 1920-årene. I forbindelse med arbeidet med
Gårdshistorien kom Einar Musum i berøring med mange andre forhold
i Verdals lokalhistorie. Dette resulterte i en rekke kortere og lengre
artikler. De av disse artiklene som berører skog- og sagbruksforhold i
Verdal, er tatt med i denne fremstillingen. Men storparten av stoffet er
blitt til sist i 1970-årene. Det ligger således et tidsrom på vel 50 år
mellom hva som ble skrevet først og hva som ble skrevet sist. Mange
forfattere har vært med på å skrive denne historien.
Historien om Verdalsgodset av Einar Musum ble i mange år ansett
som gått tapt. Men for et par år siden ble den ved en tilfeldighet funnet
igjen. Denne historien er ført frem til 1920-årene. A/S Værdalsbruket
har også gitt ut sin egen historie, og denne er stilt Verdalsboka til
disposisjon. Av praktiske grunner gjengis begge her, se/v om dette blir
en dobbel fremstitling. Men mens den første representerer Verdals
godsets historie sett utenfra, representerer den andre historien sett
innfra. Så seiv om mye omhandler det samme, utfyller disse to frem
stillingene hverandre.
Men disse bindene av Verdalsboka sett isolert, lider under en alvorlig
mangel. Dette er en historie om ting, om skoger, almenninger og sager.
Dessverre er den ikke noen historie om mennesket: Skogsarbeideren,
f/øteren, sagbruksarbeideren eller andre som har utført det arbeidet det
hele var basert på, har ikke fått sin plass — ennå. Men forhåpentligvis
vil deres historie, som i aller høyeste grad er en vesentlig del av skog- og
sagbrukshistorien, få sin selvfølgelige plass i Verdalsboka i en ikke alt
for fjern frem tid.
Det kan også bemerkes at almenningshistorien i alt vesentlig berører
forhold som har med skogen og utnyttelsen av den å gjøre. Andre
utmarksnæringer, så som seterdrift, jakt og fiske, er bare så vidt nevnt.
Likedan er almenningshistorien avsluttet i og med innstillingen fru
almenningskommisjonen av 1861 i 1865. Både seterdrift, jakt og fiske
har sin egen historie å fortelte, og seiv om det allerede eksisterer en
utmerket bok skrevet av Ingolf Dillan, Seterbruket i Verdal, håpes.det
på at alt kan innarbeides i et fremtidig bind av Verdalsboka. Det gjelder
også de siste 100 års historie for almenningene.

----
14 SS-A
----
Til tross for de nevnte mangler og sikkert mange andre, er det et lite
håp om at denne fremstillingen gir et noen lunde sammenhengende
historisk bilde av den utvikling som har funnet sted innen skogbruks
næringen på de plan som her er behandlet.
Problemet med denne historien har ikke vært mangelen på stoff men
mengden av stoff Det har vært et ønske å gi et så vidt fullstendig bilde
som mulig. Men et sted må al likevel grensen gå. Det er også forklaring
en på de forhold som er nevnt ovenfor. Men nærmest som et supple
ment er det ved denne anledning laget et eget avsnitt for kilder. Det er
foretatt et forhåpentligvis representativt utvalg av kildeavskrifter. De
aller fleste av disse kildene er blitt benyttet under arbeidet med denne
fremstillingen, og hvem som helst kan derfor seiv kontrollere at hva som
er skrevet, stemmer med de faktiske forhold.
Arbeidet med å samle stoff og å få utgitt denne historien har vært
meget tidkrevende, ikke bare for undertegnedes vedkommende, men
også for alle som har vært behjelpelig med å gi opplysninger eller med å
følge med ut i terrenget for å påvise sagsteder og andre aktuelle forhold
med henblikk på fotografering eller på annet vis assistere med arbeidet.
Det har vært så mange som har vist velvilje i denne sammenheng at det
vil være urettferdig å fremheve noen. Om alle skal nevnes, vil det i det
store antall ganske sikkert være noen som vil bli glemt. Men alle takkes
hervedfor hjelpen.
Allikevelskal i denne sammenheng noen institusjoner nevnes.
A/S Værdalsbruket har vært enestående i sin hjelp, og Værdals-
brukets arkiv har til enhver tid stått undertegnede til disposisjon. Det
har aldri vært nei å få, hverken på spørsmål om opplysninger eller
spørsmål om assistanse.
Likedan skal Trones Bruk nevnes. Trones Bruk har brukt både tid og
pengerpå åfremskaffe opplysninger som det til stadighet har blitt mast
om.
Fotohjørnet A/S har ydet meget god service ved å prioritere labora
toriearbeid med dårlig fortjeneste fremfor å gjøre mer økonomisk
lukurativt arbeid. Utallig er de gangene firmaet raskt og effektivt har
utført godt arbeid med dårlige bilder tatt av undertegnede, samt brukt
mye tid på a forklare fototeknisk innviklede ting for en dårlig amatør
fotograf
Av utenbygds institusjoner skal Det norske skogselskap og Norsk
skogbruksmuseum nevnes. Den første ga tdlatelse til at Arnt Opsals
artikkel om holzførster Svend Nordahl kunne benyttes, og den andre
sendte på forespørsel øyeblikkelig en kopi av et utrykt manuskript av
samme forfatter om holzførster Wøllner til fri avbenyttelse.
Riksarkivet i Oslo og Statsarkivet i Trondheim har også ydet uvurder-

----
15 SS-A
----
Ug hjelp når det gjaldt å finne frem nødvendig arkivmateriale på kort
varsel. Her skal arkivar Eilert Bjerkvik ved Statsarkivet spesielt nevnes.
Han har til enhver tid vært behjelpelig med å lokalisere arkivmateriale
og gi råd med hensyn til hvor jeg skulle lete etter relevant stoff. Både
skriftlige og telefoniske forespørsler er blitt behandlet meget ekspeditt,
og ved besøk i arkivene er jeg blitt tatt hand om på beste måte. Ingen
dør har da vært stengt.
Heller ikke skal Verdal kommune og dens administrasjonspersonale
glemmes. Det har aldri vært nei åfå når det gjaldt hjelp til kopiering og
ikke minst renskriving av manuskripter og kilder.
De siste som skal nevnes her, er forfatterne uten hvis medvirkning
denne fremstillingen ikke ville ha eksistert. 1 denne sammenheng skal de
være navnløse. Men navnene på de enkelte forfattere står oppført under
Utelen på stykket de har skrevet. Det er mange timers arbeid uten
betaling som ligger bak hvert stykke. De takkes herved hjertelig.
Verdal, i januar 1980
Øystein Walberg
Litteratur
En hel del bøker og publikasjoner er blitt lest og konsultert i
forbindelse med arbeidet med denne boken. Enkelte bøker er blitt
benyttet en god del mer enn andre. Det gjelder spesielt de leksikale
historiske verkene. Av praktiske grunner er derfor titlene på disse
forkortet i notene. Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder er
forkortet til KHLNM, Norsk historisk leksikon er blitt til NHL, og
Norskstadnamnleksikon er blitt til NSL.
Det vises til litteraturliste i bind VI B.

----
16
----


----
17 SS-A
----
I
ALMENNINGER,
SKOGEIENDOMMER
OG GODSDANNELSER

----
18
----


----
19 SS-A
----
ALMENNINGER
Av Øystein Walberg
GENERELL BESKRIVELSE
I dag eksisterer elleve statsalmenninger i Verdal, nemlig Leksdal-,
Malså-, Kverndal-, Svarthovd-, Inns eller Sul-, Volhaugen-, Småseter
åsen-, Inndal-, Hoås-, Ramsås-, og Tromsdal statsalmenninger. Tidlig
ere var det flere, men både Færs- og Vera eller Juldalen almenninger har
blitt solgt for lenge siden. Det er vel ingen andre kommuner i landet som
har så mange almenninger som Verdal, spesielt når størrelsen taes i
betraktning. Og forklaringen på dette er at Verdal fra gammelt av har
vært en skogrik og vidtfavnende kommune. De store übebodde områd
ene mellom bygdelagene var allemanseie, almenninger.
Ordet ålmenning kunne opprinnelig bety flere ting. Blant annet kunne
det bety «alle mann». En annen betydning var «fullt krigsutbud».
Videre ble uttrykket brukt om landstrekninger som ingen eide, men som
alle brukte. Men helst ble uttrykket brukt om landstrekninger som lå
mellom bygdene hvor ingen hadde eneretten. 1
Almenninger har trolig eksistert i en eller annen form siden landet ble
bebygd. Man antar at bosetningen av Trøndelag og dermed gården som
institusjon vi i dag forstår den, har sin opprinnelse fra omkring begynn
elsen av vår tidsregning. Og det er mye som tyder på at almennings
begrepet er like gammelt.
Den eldste lov som man kjenner til for Trøndelagsområdet, er Frosta
tingsloven. Opprinnelig var dette en lov for de åtte første Trøndelags
fylkene, men senere kom den også til å omfatte andre nærliggende
områder utenfjords. I hovedsak gjaldt visstnok Frostatingslovens retts
regler også både i Hålogaland og de nåværende svenske landskapene
Herjedalen og Jåmtland. Man antar at Frostatingslovens opprinnelse
var den lovbok Magnus den gode lot skrive, og som fikk navnet Grågås 1 .
I Snorres kongesagaer står følgende: 3
Kongen talte med de klokeste menn, og de ble enige om hvordan loven skulle være.
Siden lot kong Magnus skrive den lovbok som ennå er i Trondheim, og som blir kali
Grågås.
Magnus den gode var konge i Norge fra 1035 til 1047. Og det er grunn til
å tro at Snorre seiv hadde sett denne lovboken da han var i Nidaros
1219-20.
Ellers finnes det flere eksempler på at man i middelalderen oppga at
loven stammet fra Olav den hellige: logbok hins helga Olafs kongs. 4
Bind VI A —

----
20 SS-A
----
o
'/"^
~a \ / s Q r» r ' L/*t: :
2 t 5 . IftPKSI i rOS^/
°3.
/WH \° \^
1 j^^ r^°y~
sVi^


----
21 SS-A
----
Trolig er det denne loven Håkon Håkonsson brukte som grunnlag da
han i 1260 lot skrive det som så har fått navnet Frostatingsloven.
Imidlertid hører det ikke hjemme i denne fremstillingen å drøfte alderen
av Frostatingsloven. Det som i denne sammenheng er av interesse, er at
denne gamle loven inneholder en god del om almenninger. Hva enten
denne del av loven stammer fra Magnus den godes tid eller fra Håkon
Håkonssons tid, så er det klart at den fastslo rettsprinsipper som må ha
vært i hevd i lang tid. Sannsynligvis ligger det flere hundre års utvikling
bak lovtekstene.
Frostatingsloven såtte skille mellom almenninger som omfattet holmer
og øyer ved kysten, og landområder i skog og fjell - hit ytra og hit øfra.
Den første setningen i loven om almenninger lyder som følger: Sva sculu
ålmenningar vera sem verit hafa fyrr at fornu fari bæåi hit øfra oe hit
ytra, hvilket betyr: Så skal ålmenning være som har vært det fra
gammel tid både det øvre og det ytre.
Forøvrig står almenningene omtalt i Frostatingslovens del XIV kapit
lene7 og 8. 5
I mange henseende er Magnus Lagabøters landslov av 1274 bygget på
Frostatingsloven. Og kapitlene om almenningene er så å si gjengitt ord
rett. Disse er inntatt i landsloven del VII Landsleiebolken kapitel 61 og
62. Disse gjengies i sin helhet: 6
Kap. 61. Om folk tvistes om ålmenning.
1. Saa skal alle almenninger være, som de har været fra gammel tid, baade det øvre
(til fjeids) og det ytre (til havs). 2. Men om folk er uenig og én kalder det sit, som
en anden kalder ålmenning, da lovfæste den, som kalder det sit og stevne ting dit, hvor
man skal avgjøre det maal, og han maa ha utsendt tingbudet før femt (inden 5
dager); men om han ikke gjør saa, da er hans lovfæsting unyttig for den gang. Men
paa tinget skal de opnævne 12 haulder eller de bedste bønder, hvis haulder ikker er til,
6 hver av dem, fra det tinglag; og 2 av disse 12 skal de ha til at bære vidnesbyrd og
sverge, om det er bondeeiendom eller ålmenning. Men paa tinget skal den, som kalder
jorden sin, lægge femtestevne (til aastedet) og der nyte de vidner som var opnævnt paa
tinget.* Men om femten indtræffer paa helligdag, da skal stevnet holdes paa næste
romhelgedag og da kan disse vidner føres likesaavel som paa femtestevnet. Saadan ed
skal vidnene** sverge: «Det har jeg hørt, at dette merke skiller mellem bondeeiendom
og ålmenningen og ikke vet jeg sandere for Gud i dette maal.» Men derefter sættes
femtestevne og dette skal tildømme hver det, han skal ha. 3. Men om kongens
ombudsmand tiltaler nogen for at han er eiendomsbesidder (handhafi) til den jord,
som har været bygget (ryddet) i ålmenning uten kongens lov og eiendomsbesidderen
svarer saa: «Denne jord har jeg hat (besiddet) og de som eiet den før mig i 60 vintre
eller længre.» Men om kongens ombudsmand tviler paa dette, da skal eiendoms-
Statsalmenningene i Verdal. 1. Volhaugen ålmenning, 2. Leksdal stats
almenning, 3. Malså statsalmenning, 4. Kverndal statsalmenning,
5. Småseteråsen statsalmenning, 6. Inns eller Sul statsalmenning,
7. Svarthovd statsalmenning, 8. Inndal statsalmenning, 9. Hoås stats
almenning, 10. Tromsdal statsalmenning, 11. Ramsås statsalmenning.

----
22 SS-A
----
besidderen nyte sine vidner saaledes som ovenfor er skilt om (tvister mellem) privat
eiendom og ålmenning.
* I flere haandskrifter folger her følgende indskud: Og saaledes som nu er mælt, skal
man søke, om 2 mænd eier jord sammen eller uthager og begge paastaar, at det ligger
til hans bruk (boli).
** Det er 2 av de 12.
Kap 62. Hvorledes man skal ha (bruke) sit (almennings) bruk (boli).
1 Kongen kan bygsle ålmenning til hvem han vil. Men den, som leier, skal sætte gard
om det første aar - og han har ikke ret til at flytte garden oftere - og smdelskast* fra
garden paa alle kanter til gardsbøter. 2. Alle slaatter, som er i ålmenning, skal den, som
først sæter ljaaen i dem, ha i 12 maaneder. 3. Sæter skal hver, som vil, gjøre i ålmenn
ing og sitte der sommersæte. 4. Men om nogen såar i ålmenning og ikke leier av
kongens ombudsmand, da eier kongen baade korn og høi, om høi er slaat. 5. Nu
brænder nogen sæter i ålmenningen eller smidje eller tjærevirke eller veideboaer eller
hvadslags virke det er, da sakes han til kongen 3 mark sølv, men til den som eiet virket
skal han bøte efter lagadom, medmindre det blir vaadeverk, da han dog skal bøte
skaden efter 6 skjønsomme mænds takst. 6. Men om 2 mænd samtidig gaar i en
slaatte da skal begge ha det de slaar. Men er de uenig om, hvem som først arbeidet
der, da skal den vidne, som sander (sin paastand) mede ensed, hvis ikke hin har flere
vidner mot. 7. Alle fiskevand i almenningene er alle jevnhjemlet. 8. Tømmer og bord
kan om det trænges, ligge indtil 12 maaneder i ålmenning. Men av alt andet maa der
kunhugges saa meget, som kan føres bort inden kvelden; ellers er det alle jevnhjemlet.
Men om det trævirke blir tat inden 12 maaneder, som før var skilt kunde ligge, da er
den som tok, saket 6 ører sølv til kongen, men eieren skal ha værdet for det og avinds
bot efter lagadom.
* Snidill er en stor, tung løvkniv, som endnu brukes paa Vestlandet og den dag i dag
kaldes snidel.
I disse gamle lovene er det en allemannsrett som kommer til uttrykk.
Denne allemannsretten ble i de eldste tidene utnyttet til beite, slått,
seterbruk, tjærebrenning, og utvinning av jern fra myrmalm. Skogen
hadde ennå ingen verdi som salgsvare, men den kunne fritt utnyttes av
alle til det de måtte ha bruk for så som ved, bygningstømmer, gjerder,
båtbygging og alle slags redskaper.
Men almennningsområdene representerte allikevel en verdi ut over
det som er nevnt ovenfor. Når nye garder skulle ryddes, måtte dette skje
i almenningene. I Trøndelag var nemlig skillet mellom ættegard og ål
menning nokså skarpt. Gardens grenser var merket med staver, og det
som lå innenfor stavene, var eiendom, og det som var utenfor,
ålmenning. 1 KW dyrket jord, eller all jord som ble utnyttet av en gard,
var verdsatt. På den tiden, det vil si i middelalderen, var tallet på
selveiere ganske vesentlig redusert, og de fleste bøndene varleilendinger.
Jordeieren fikk sine inntekter i form av landskyld. Landskylden var av
passet gardens verdi. Og det var først og fremst denne landskylden
kongen var interessert i da han begynte å hevde at almenningene var
hans. Man antar at dette kravet dukket opp en gang på 1200-tallet.

----
23 SS-A
----
Når noen ryddet en gard i ålmenningen, hevdet kongen at han eide
denne gården, og at landskylden tilkom ham. Rydningsmannen var i
følge dette kongens leilending. Herav folger uttrykket kongens hus
mann. Og som det går frem av Magnus Lagabøters landslov, eide
rydningsmannen det som var innenfor gjerdet, og likeså langt som han
kunne kaste en snidill fra dette gjerdet.
Dette kravet fra kongen ble ikke uten videre akseptert av bøndene. De
holdt på at almenningene og rettighetene der var deres, og hadde vært
det fra uminnelige tider. Striden om dette kom til å vare i flere hundre
år. 9
Men fra 1500- og til 1600-tallet ser det ut til at kongens syn langsomt
fikk overtaket, nemlig at han eide almenningsstrekningene, og at bønd
ene var bruksberettiget der. På den tiden begynte kongens interesse for
almenningene å tilta, og årsaken til denne interessen var mulighetene for
tømmerdrift og fortjenesten av dette. 10
Ved begynnelsen av 1500-årene ble vannsagen tatt i bruk her i landet,
og betydningen av trelastsalget steg voldsomt. Det er således av den
grunn at kongen på den tid begynte å gi bevillinger til hugst, og som al
menningseier kunne han således tjene penger på sin eiendom. Følgelig
var det av vesentlig interesse for kongemakten å få slått fast prinsippet
om de kongelige almenninger. Vi skal ikke her ta standpunkt til retts
gyldigheten av dette forholdet, men at kongen kom til å bli den sterkeste
i kampen og fikk trumfet sitt syn igjennom, er en kjennsgjerning.
Kongens interesse for almenningene ga seg utslag i en rekke lover,
forordninger og recesser. Det er symptomatisk at disse tok til å komme
på 1500-tailet. Mange av disse hadde fornuftige skogpolitiske hensikter,
men de aller fleste hadde først og fremst som oppgave å skaffe penger i
statskassen. På en måte kan man si at dette var begynnelsen til et ordnet
skogvesen i Norge, seiv om altså intensjonene, i hvert fall fra først av,
ikke var spesielt idealistiske. Denne utviklingen er forsøkt skissert i et
etterfølgende kapitel.
I denne sammenheng kan Kong Christian Den Femtis Norske Lov fra
1687 nevnes. Denne loven har et eget kapitel om almenningene. Dette er
12. kapitel i 3. bok. Kapitlet bærer navnet Om Adskilligt, som Bøjgde-
Folk i Almindelighed angaar. Alt i alt besto dette kapitlet av 32
artikler, og fremdeles står 1., 3., 4., 5. og 6. artikkel ved makt.
Fra denne loven hitsettes de 15 første artiklene:
1 Art.
Saa skal Alminding være, saasom den haver været af gammel Tid, baade det øverste
og yderste. Falder der Trætte om Alminding, og paa den ene Side forregivis, at det er
Alminding, men paa den anden Side, at det er nogens egen Jord, da maa den, som
siger det sit at være, giøre Forbud derpaa, og forfølge Sagen lovligen.

----
24 SS-A
----
2 Art.
Sigter Kongens Foget nogen at have tåget noget fra Kongens Alminding, og der
bevisis, at det er tredive Aar siden det er skilt fra Alminding, da være den, som det
haver, for denne Sag angerløs.
3 Art. .
En hver skal nyde Sætter og Fædrift i den Alminding, som ligger til hans Bøjgdelav.
Sættersmark skal være til Fields, som det haver været af gammel Tid, Sættersmerke
maa ingen flytte, uden det flyttis did, som ingen mand er til Skade. Til Sætter skal
holdis den rette Drift, som af Alders Tid haver været, og skal der møde Horn mod
Horn, og Kløv mod Kløv. En hver skal gjøre sig Sætterboel i Alminding, som vil
sidde der om Sommeren.
4 Art.
Kongens Foget skal ikke bortbygge nogen Plads i Almindingen med mindre den ved
lovlig Besigtelse befindis at kunde med Tiden opryddis til et Skatteboel. Byggis og
fæstis den saaledis til nogen, da skal hand giøre Gierde derom inden Aar og Dag og
ikke oftere flytte det, og have sit Markeskiel paa alle Sider af Gaarden, saa vit hannem
forløvis.
5 Art.
Dersom nogen saaer Korn, (eller slaar Høe) udi Alminding uden Fogdens Bevilling, da
ejer Kongen baade Korn (og Høe).
6 Art.
Om Almindings Skov maa en hver bruge, som boer der, som den tilligger at Alders Tid
saa vit, som behøvis til en hvers Brændefang, nødig Bygnings Tømmer og Gaards
Brug. Hvo som fælder mere Skov ned i Alminding og Brænder Braader uden Bevilling
til Oprydding, som nu er sagt, søgis derfor, som den der hugger udi fremmet Skov.
7 Art.
Hvo, som optager nogen øde Jord, enten udi Herret, eller udi Alminding og bygger
derpaa, da skal hand beholde det i (sex) Aar uden Leje og Ledingsbud og ikke være
pligtig til Budbyrd, (eller at flytte nogen Vejfarendis fattig Mand,) og siden beholde
den sin Livs-Tid, om hand den holder ved lige, og giør Ret deraf som Loven
formælder. Haver hand Hustrue, eller Børn, efter sig, da ere de næst at besidde den
for Skiellighed.
8 Art.
Naar de (sex) Aar ere forløbne, da skal Gaarden sættis for Leje og Leding af
(Sorenskriveren og sex skiellige Mænd), siden skal hand bære Bud (og flytte fattige
Folk) til den næste Bolig, eller bøde derfor efter Loven. Bliver Trætte om hvilken
Bolig næst ligger, som tilflyttis eller Bud tilbæris skal, da maa Vejen maalis med
Stang. Bliver siden samme Gaard igien øde, da bæris Tingbud som tilforn baris, før en
den Gaard blev opryddet.
9 Art.
Hvor som helst paa nogen Gaard boe flere Mænd i Huse sammen, end een, der maa de
lige fri bruge de Døre, som uskifte ere; Hugger nogen flere Døre, end der var den Tid
hand kom der, (bøde et Lod Sølv og) giøre Huset saa got igien, som det var, efter
Sorenskriverens og Lavrettismænds Kiendelse. (Fattige Folk at flytte, og) Tingbud at
bære skulle de skifte sig imellem. Brændefang skulle de forskaffe, eftersom de have
Folk til, og ikke som de have Jord til. Tåger nogen Møg fra andens Part og fører det
paa sin egen, da (betale et Lod Sølv til den, som Møget aatte, og) møge hannem saa
megen Jord igien, og saa vel som sit eget, der hand møgede med hans Møg, som hand
afførde.
10 Art.
Tilegner Mand sig nogen Jord, som hand dog ikke besidder, men en anden haver i
Brug, da maa hand ej slaa Høe, eller skære Korn, derpaa. Giør hand det, da maa
Besidderen (gjør hannem femte Stævne og) Lovfæste det, som hand slog, eller skar,

----
25 SS-A
----
og skal hand da føre det strax tilbage, efter at Dom ved Sorenskriveren og (sex) Mænd
gangen er, (og gielde Besidderen Landnåm), og svære en Eed, at hand førde ikke
mindre tilbage, end hand bortførde, End om hand føre ikke tilbage, da søgis det ud,
som anden vitterlig Gield.
11 Art.
Have to, eller flere Mænd fællis Avl, Høe, eller Korn, da skal ingen af dem noget
deraf borttage, førend det bliver skift dennem imellem: Ens slaar den ene Høe paa den
andens Lod, da bøde hand ikke derfor, den Stund hand haver saa meget tilsæde at
igienlegge; Men dersom hand bortflytter alt, da føre det tilbage igien og svære en Eed,
at hand førde alt tilbage igien, som hans Grande tilhørte, og (bøde et halv Lod Sølv).
12 Art.
Haver nogen Sætter-Boel, eller Græsgang, i Skove til deris Qvæg, da skal de drive
deris Qvæg ud tilsammen af Hiemgjerdet, nåar to Maaneder ere forløbne af
Sommeren, uden dem seiv med Samraad bedre synis: Sidder nogen hiemme side da
maa Grander hannem det forbyde: Sidder hand længer, da skulle Granderne stævne
hannem med femte Stævne til Tinge og der skal hand dømmis til at bøde et Lod Sølv,
og oprette dem, som paaklage, deris Græsværd; Og skal da tilnævnis saa mange
Mænd, som behov giøris, til at drive hans Fæ af Hiemgierdet. Hvo af dennem, som ej
medfarer, bøde et halv Lod Sølv til Kongen: Lige saadanne Bøder ska den og bøde,
som f årer hiem i Bøjden igien førend rette Tid er, og de andre fare med.
13 Art.
Have to, eller flere, Mænd Jord tilsammen inden et Gierde og den ene såar høstet før
den andre, og vil have sit Fæ deri, da skal hand forvare det, saa det ikke kommer i
hans Grandis Ager, eller Beed; Kommer det der i, da skal hand oprette Skaden efter
Dommerens og Lavrettismænds Vurdering og Kiendelse, og give Landnåm ti den, som
Korn, eller Græs, tilhørde; Naar den sist fik høstet, såar sit Korn i Huus, da skal hand,
som først førde sit Qvæg der ind, endda forvare det, at det ikke kommer paa den
andens Beed, indtil Jevnbeed er, eller betale Landnåm til den Græsset ejer.
14 Art.
Udi de Skove, som nyttige ere, og dygtigt Tømmer, eller Last, der af kand udbringis,
skulde ingen ferske Træer huggis til at brænde Tiære af: Hvo det giør, bøde for hvert
Træ et Lod Sølv.
15 Art.
Have to, eller flere Mænd, Skov, eller Mark, tilfællis, da skal ingen bruge mere der
udi, end som hans Lod kand taale; Og dersom nogen vil bruge mere, da maa
Lodsejerne byde hannem til Lod, saa at hver sin Part kan udskiftis, paa den samme
Maade, som Loven siger om Odelsskifte; Ti den bør at nyde Skifte, som Skifte
begærer. Haver nogen fellis Skov med Kongen, eller Kirken, da maa hand lade det
skifte ved Sorenskriveren og sex uvillige Mænd, om hand vil, saa hver kand vide sin
Lod og bruge sit eget eftersom hannem synis sig best og gavnlig at være.
Videre følger lover om gjerder naboer imellom, om kveg og bufe og
den skade de kan gjøre. Imidlertid har ikke de lovene den samme inter
esse i denne sammenheng.
Seiv om man kan si at mange av de andre lovene, påbudene, forbud
ene, forordningene og recessene kom til å spille en viktig rolle i almenn
ingshistorien, kan det trygt antaes at i den eldste tiden var det de oven
for nevnte lovene som hadde sin gyldighet. Hva som skjedde senere,
kom som følge av en endret rettsoppfatning når det gjaldt almenning
ene.

----
26 SS-A
----
Men det er i hvert fall klart at eiendomsretten til almenningene har
vært et stridsspørsmål i lang tid. Vi skal ikke her ta standpunkt til det
problemet, bortsett f ra å slå fast at det ser ut til å ha vært et alminnelig
syn allerede f ra svært gammel tid at kongen var almenningseier. Kongen
hadde således rett til å bygsle bort plasser i almenningene, og dette ga
adgang til opprettelse av rydningsbruk, 11 Dette går også tydelig frem av
de lovene som er sitert ovenfor. Men dette førte fra først av ikke til
spesielle problemer. For bøndene var det i og for seg likegyldig om
kongen kalte seg almenningseier eller ikke, så lenge at dette ikke spilte
noen rolle for deres bruksrettigheter. Det var først da interessene kom
på kollisjonskurs, at det ble et problem.
Videre kan det slåes fast at det har skjedd en vesentlig forandring i
synet på hva som var ålmenning. Vi har sett at i den eldste tiden regnet
man ålmenningen for å begynne et snidillkast utenfor gården. På 16- og
1700-tallet hadde flere garder gårdsskoger. Disse strakte seg langt
bortenfor et snidillkast. Det er helt klart at dette må ha skjedd på
bekostning av almenningene. Det er rimelig at dette må skyldes at det
hadde funnet sted en forandring i synet på hva som var ålmenning. Man
kan godt si at rettsoppfatningen gjennomgikk en utvikling.
I den sammenheng kan det være interessant å se hvilken tolkning man
ga på begrepet ålmenning i 1760-årene. Dette er hentet fra Effterretning
om Inderøens Fogderie. Sannsynligvis er den skrevet av sorenskriver
Peter Rosted på Fossum i Egge en gang i årene 1760-1762. 12
Alminding kalles saadanne Steder i Fjeldene og Markerne som fra de gamle Gaarde er
saa langt bortliggende at det ikke med Rimelighed kan antages at de nogen sinde er
bleven regnet til Gaardens Skovstrækning og derfor tilhøre Kongen. Herunder for
staaes ikke de Skove eller Marke som endel Gaarde kan have til fælles, thi disse bliver
kaldet sam-eje, og følgelig er noget andet end som kalles Alminding.
Men seiv om man tilsynlatende aksepterte at kongen var almenning
enes eier på 1600-tallet, er ikke dette uten videre rett. Flere av landets
fremste historikere og lovkyndige har helt opp til våre dager vært uenige
om hvem som hadde og har eiendomsretten. Det kan vel aksepteres at
det er en tvilsom sak at kongen seiv lager den lov som hjemler ham
retten til almenningene. Det var faktisk det som skjedde da Kristian den
femte laget sin norske lov. Imidlertid det syn som har festnet seg, og
som har fått domstolenes medhold, er at staten, eller i eldre tid konge
makten, hadde en overeiendomsrett over alle ting innenfor almenning
enes grenser, og at almenningene ikke var tatt i besittelse av noen og
derfor ble erhvervet av staten, eller kongen, i kraft av denne overeien
domsrett.
Og denne overeiendomsretten, som var bekommet med rette eller
urette, utnyttet da statsmakten til å skaffe seg inntekter. Myndighetene
trengte penger til mange formål, ikke minst til alle de kriger som ble ført

----
27 SS-A
----
ut gjennom 15-, 16- og 1700-tallene. Og pengene skaffet man seg, da
som nå, ved å pålegge befolkningen skatter og avgifter. Og en av inn
tektskildene var altså almenningene. Skattleggingen av de gamle rettig
hetene som brukerne hadde hatt der fra gammelt av, er forsøkt forklart
i et senere kapitel. Men inntektene av en ny virksomhet i almenningene
som ikke kunne sies å ha blitt drevet tidligere, nemlig salgshugst,
forbeholdt kongen for seg seiv. Dette skjedde i form av bortbygsling av
hugstrettighetene, tildeling av sagbruksprivilegier og avgiftslegging av
sagbruksproduksjonen. Dette siste skjedde ofte i form av en avgift som
ble kalt bordtiende. Hvert tiende bord skulle tilhøre kongen.
Nå var det ikke sj elden at myndighetene såtte tæring foran næring
slik at behovet for penger ble så stort at det gikk ut over inntektene.
Følgelig kunne almenninger både bli pantsatt og solgt for å dekke
kongens gjeld. Dette fant særlig sted i siste halvdel av 1700-årene. Også
dette er forsøkt skissert nærmere i et senere kapitel.
Noter.
1 Lars Reinton: KHLNM I sp 97 ff.
2 Trygve Knudsen: KHLNM IV sp. 656 ff.
3 Snorre kongesagaer, Magnus den godes saga, kapitel 16 s. 495.
4 Knudsen: KHLNM IV sp 657.
5 Norges gamle Love I s. 250 ff.
6 Magnus Lagabøters landslov, Absalon Tarangers oversettelse, 4. opplag s. 155 ff.
7 Edvard Bull: Det norske folks liv og historie gjennom tidende. Bd 2 Fra omkring 1000 til
12805.127.
8 Bull: Det norske folks liv og historie. Bd. 2 s. 127
9 Bull: Det norske folks liv og historie. Bd. 2 s 127
10 NHLs. 13.
11 Stortingsmelding nr. 19, 1958 s. 16.
12 Nord-Trøndelag historielags årbok 1949 s. 27

----
28 SS-A
----
BRUKSRETTEN I ALMENNINGENE
Det har vært en alminnelig oppfatning at bygdefolkets bruksrett i
almenningene var en allemannsrett i gammel tid. Dette har imidlertid
som fortalt i det foregående, forandret seg slik at bare jordbrukere
hadde hugst- og seterrett. Derimot tilkom retten til jakt, fangst og fiske
alle innbyggerne i det tilhørende distrikt. 1 Men også denne retten har
forandret seg en god del gjennom tidene slik at i dag omfatter jaktretten
i almenningene bare jakt på småvilt uten hund. 2
I Kristian den femtes lov av 1687 står fremdeles i 3-12-6: Almindings
Skov maa en hver bruge, som boer der, . ..
Man mener at det er som følge av denne lovens 3-12-3 at begrepet
Bøjgdelav - bygdelag - har kommet inn i lovgivningen. Hvert bygdelag
skulle bruke sin ålmenning og bare den. Et slikt bygdelag utgjorde ingen
administrativ enhet, men besto av de garder som naturlig sognet til den
og den ålmenning, eller som kunne påvise en lengre tids bruk i den
bestemte ålmenningen. 3 Almenningsgrensene må således ha vært ganske
klare allerede fra gammel tid.
Men om Kristian den femtes lov inneholdt klare bestemmelser om
bøndenes rettigheter, var den like klar når det gjaldt kongens rettig
heter. Bøndene skulle få bruke det de hadde behov for til en hvers
Brændefang, nødig Bygnings Tømmer og Gaards Brug. Men salgs
hugsten i ålmenningen tilkom kongen. Og denne driften ble enten
administrert av kongens fogd, eller den ble bortleid eller bortforpaktet
til hugstberettigede bønder eller andre. 4
I og med at kongen vant frem med sitt syn om at han var
almenningenes eier, ble det også kongens fogds plikt og oppgave å
ivareta kongens interesser i almenningene. De gamle hevdvunne rettig
hetene bøndene hadde i almenningene, kunne det ikke gjøres noe med.
Men slike rettigheter kunne skattlegges, og første gang en slik skattlegg
else av almenningsrettigheter er funnet omtalt i kildene, er skatten på
fjellslettene i landkommisjonens jordebok 1661. Andre rettigheter ble
også skattlagt, helst da fiskerettigheter i fjellvannene. Men ut mot
slutten av 1600-tallet og utover 1700-tallet ser det også ut til at kongens
fogd kom til å fungere som hjemmelsmann når det gjaldt å slå fast hvem
som hadde rettighetene. Dette skjedde naturligvis ikke gratis, og
muligens kan dette være bakgrunnen for den skikken som ser ut til å ha
innarbeidet seg på denne tiden, nemlig at kongen som almenningseier

----
29 SS-A
----
også hadde rett til å bortbygsle andre bruksrettigheter. Dette er imidler
tid nærmere omtalt i neste kapitel.
Her følger de bønder i Verdal som i landkommisjonens jordebok
1661 er oppført med fjellsletteskatt, tilsammen 18:
Troenes Hans Sorenschriffer affit Fieldslæt viijs
Houg Lensmand Aake Noch affit Lidet Fieldslæt xij s
LundschindEnchen aff it Fieldslæt viijs
Østnes Tommes aff it Fieldslæt vjs
Grunde Laurs affit Fieldslæt vj s
Hielde Eluff aff Ut Fieldslæt vj s
Hielde Niels affitt Fieldslæt vj s
Melbye Erich aff it Fieldslæt vj s
Melbye Tarild aff it Fieldslæt vj s
Boldgaard Bar oe affit Fieldslæt iiij s
Boldgaard Olluff Oelsen affit Fieldslæt vj s
Dillum Haldour aff it Fieldslæt vj s
Østgaard Tøris affit Fieldslæt vj s
Kustad Laurs aff it Fieldslæt vj s
Elnes Laurs aff it Fieldslæt viij s
Kusli Jacob aff it Fieldslæt viij s
Store Langdal Oluffaffit Fieldslæt viij s
Musom To Huffaffit Fieldslæt viijs
Foruten disse er det også oppført en hel rekke engsletter som ihverfall
for enkeltes vedkommende kan ha vært rettigheter i ålmenningen.
Dette tallet synes imidlertid å være noe lavt, for allerede i 1685 ble det
skattet for 32 fjellsletter. (Listen er inntatt under Kilder.) Seiv om dette
er forhold som har større interesse for seterbrukets historie, nevnes det
allikevel her, for tross alt lå de fleste fjellslettene i almenningene. Men
bortsett fra rent spesielle tilfeller vil ikke de enkelte setrene bli omtalt
her. (Se forøvrig Ingolf Dillan: Seterbruket i Verdal.)
Dessverre fmnes det ingen fullstendig rekke av fjellslettelister fra
1700-tallet. Arsaken til det skyldes at disse skattelistene ble ført av
fogdene, og kopibøkene for Stjør- og Verdal fogderi gikk tapt ved
brannen i Levanger 1897. 5
Men listene fra 1720 og 1729 eksisterer. Disse er likelydende. Men
tallet på fjellsletter har økt betraktelig siden 1685. Bare 35 år senere var
det hele 57! (Listen over fjellsletter fra 1720 er inntatt under Kilder.)
Det neste året en slik skatteliste finnes, bortsett da naturligvis fra
1729, er 1839. Nå var tallet på fjellsletter noe lavere, nemlig 48. Til
gjengjeld får vi her vite hvor fjellslettene lå. (Også denne listen er inntatt
under Kilder.)
Staten, eller kongen, fikk også litt inntekter ved bortbygsling av fiske
vann. Dette var en sedvane som fogdene praktiserte delvis med enkelte

----
30
----


----
31 SS-A
----
Skjækervannet sett fra nord.
Fiskevann i Verdal som er funnet nevnt i kildene, enten som bort
bygslet til bønder eller som spesielt tilhørende enkeltbønder eller bygde
lag. Rimeligvis gjaldt det samme forholdet for andre fiskevann enn bare
dem som er anmerket på dette kartet.
1 = Høysjøen, 2 = Skjækervannet, 3 = Veresvannet, 4 =
Billingevannene, 5 = Innsvannet, 6 = Kråksjøen, 7 = Sulsjøene, 8 =
Grønningen.


----
32 SS-A
----
Stor-Billingen settfra vest.
Høy sjøen settfra øst.

 

----
33 SS-A
----
bønders samtykke. Men denne praksisen var i henhold til de gamle
lovene ulovlig. 6 Fra Verdal fra sist på 1700-tallet kan panteregisteret gi
en del eksempler. Som navnet sier, er panteregisteret et register til pante
bøkene hvor disse forretningene er innført i sin helhet.
1. Fogden Peter Arnetz BB til Haldor Dihlum og Peder Mønnes at Fiske
i grønnings Wandit wed Hermands Snasen i Almindingen.
2. Fogden Peter Arnets BB til Johannes Andorsen Ulvilden paa fiskeriet
i Schiecher Wandet i Almindingen.
3. Fogden Peter Arnets BB til Ole Olesøn Stichelstad paa Fiskeriet i
Billingewandene wed Wæhren i almindingen.
4. Fogden Peter Arnets B Sæddel paa Fiskeriet i Høysiøe wandet med
tilhørende Bevl i Almindingen.
BB er i disse tilfellene forkortelse for bortbygslet.
Veresvannet sett fra nord.
Og et enda eldre eksempel på bortbygsling av fiskevann finnes i land
kommisjonens jordebok 1661 hvor det under Stickelstad Jff uer står:
Under gaarden it fiskewand huor aff giffuer 1 ort. Dette gjelder fiske
rettighetene til Veresvannet. Egentlig fulgte disse rettighetene alle tre
Nedre Stiklestadgårdene. 7
Fra 1700-tallet finnes i de samme kildene mange eksempler på at
seterrettigheter ble bortbygslet til bøndene.


----
34 SS-A
----
Men som sagt, det var ikke mer lovlig om det var kongen som tjente
på forholdet. (Se neste kapitel om utviklingen av dette forholdet.)
Med hensyn til hugst til husbehov, ser det ut til at dette var forutsatt å
skje etter bevilling, utvisning og avgift av fogden i Nord Trøndelag.
Dette var administrativ praksis fra første halvdel av 1800-tallet. 8
Et annet forhold som egentlig ikke har noe å gjøre med bruksretten i
almenningene, var det offentliges salg av almenninger. I tidsrommet fra
1793 til 1803 ble det solgt flere av kongens almenninger i Nordre Trond
hjems amt som Nord Trøndelag da ble kalt. I 1821 ble det ved lov for
budt å seige slike almenninger. Samtidig ble det tillått å seige benefisert
gods, det vil si eiendommer som kirken var i besittelse av. 9
Ved kongelig skjøte av 26. juni 1793 ble Vera eller Juldal ålmenning
solgt til Broder Hagen for 3830 rdlr.
Inns eller Sul ålmenning ble trolig også solgt i samme periode. Men
det er ikke funnet noen dokumenter som bekrefter dette salget. Musum
oppgir at Inns- eller Sul ålmenning ble erhvervet av Hilmar Meincke, og
at den således kom inn i Verdalsgodset. Dersom Meincke kjøpte Inns
ålmenning av det offentlige, må det ha skjedd mellom 1819, da Meincke
kom i besittelse av Verdalsgodset, og 1821, da loven om forbud av al
menningssalg kom. Men Meincke kunne også godt ha kjøpt Inns
ålmenning av en tidligere kjøper, hvilket synes å være det mest sann-
synlige.
Færs ålmenning, derimot ble kjøpt av Melchior Rosenvinge 27
november 1799.
Vi vil imidlertid komme tilbake til de enkelte almenninger mer inngå-
ende senere.
Noter.
1 Stortingsmelding nr. 19, 1958 s. 10.
2 Opplysning ved skogsjef Leif Lykke.
3 NHLs. 12 f.
4 NHLs. 13.
5 Brev fra Statsarkivet, Trondheim til arkivkonsulent Tank, datert
20.11.1929.
6 NHLs. 13.
7 Einar Musum: Verdalsboka 111 s. 330.
8 NHLs. 13.
9 J. K. Sandmo: Skogbrukshistorie s. 159 f.

----
35 SS-A
----
BAKGRUNNEN FOR DEN SPESIELLE UTVIKLING AV
BRUKSRETT I ALMENNINGENE I NORD-TRØNDELAG
I 1923 leverte en komite en innstilling til Landbruksdepartementet med forslag
angående almuens rettigheter i de umatrikulerte statsskogene i Nord-Trøndelag. Denne
innstillingen inneholdt en historikk som forklarte den spesielle utvikling som hadde funnet
sted her i fylket i motsetning til den utvikling som fant sted andre steder i landet. Denne
historikken dekker forholdene i Verdal, og seiv om det blir en del overlapping med hensyn
til hva som er skrevet tidligere, settes allikevel denne historikken hit, og vi håper at den
kan bidra til å forklare de spesielle forhold som eksisterte og delvis enda eksisterer her.
Det er ikke gjort noen forandring i selve teksten. Bare enkelte ord har fått en annen stave
måte, og det er laget flere avsnitt.
Forholdet i almenningene i Nord-Trøndelag fylke har hatt en annen
utvikling enn i landets øvrige almenninger. Og såvel de rettslige som de
faktiske forhold arter seg idag anderledes her enn i almenningene ellers i
landet. Administrasjonen har gitt uttrykk for disse strekningers særstil
ling ved ikke å betegne dem som almenninger, men som «umatrikulerte
statsskoger». Forskjellen mellom disse skogstrekningene og almenning
ene forøvrig viser seg i almuens innskrenkede rett til å utøve visse bruks
rettigheter.
Det er ganske visst på det rene at almuen har og alltid har hatt visse
bruksrettigheter i skogene, men dels har disse bruksrettigheter vært
utøvet, (eller av det offentlige vært forlangt utøvet) under visse særlige
former, dels har selve rettighetene vært (eller påstått vært) av en inn
skrenket art. Således har rett til seter og rett til slått vært (eller påstått å
være) avhengig av det offentliges bevilling, som ble meddelt i form av
bygsel, lydende på den berettigede gards bruker og dennes enke. Retten
til fiske i en rekke fiskevann er av det offentlige blitt bortbygslet til
enkelte personer, hvorav flere utenbygds.
Og det offentlige har påstått - og gjennomført sin påstand i praksis -
at det ikke tilligger gårdbrukerne almenningsrett til husbehov. De
bruksberettigende må innen hugst kan finne sted, erhverve av det off
entlige bevilling til hugsten, underkaste seg utvisning, samt erlegge
betaling til statskassen av det åvirke, som hugges.
Hva her nærmere skal søkes gjort rede for, er hvorledes kravet på
bygsel på seterrett og slått er oppstått. Da denne praksis må formodes å
henge sammen med utviklingen av fjellslette-skatten, som ble innført av
Bind VI i\ — y

----
36 SS-A
----
Landkommisjonen av 1661, skal man gi en kort redegjørelse for arten
av denne skatt.
Det er derfor naturlig å anta at fjellslette-skatten, slik den forekomm
er i Landkommisjonens jordebøker fra Opplandenes og Trondhjems
lagstoler, var en skatt på bruken av opptatt slått i Kongens ålmenning.
Landkommisjonen må under sitt arbeide ha gått ut fra at det allerede
forelå et rådighetsforhold over slåttene, idet det har ligget utenfor dens
tanke å tilstå noe nytt slåttebruk i ålmenningen. Noe vederlag for tilstått
slåttebruk er fjellslette-skatten derfor ikke, ingen avgift for en tilstått
bruk, men en skatt på en allerede foreliggende, og altså etter sitt ut
gangspunkt ikke noen ydelse av kontrakmessig art. Det synes også
historisk sett å være det eneste naturlige, idet det offentlige ennå ikke
hadde noen interesse av å øve kontroll over slåtte - eller seterbruk i
almenningene, men vel hadde interesse av å skaffe seg skatteinntekter,
hvor det kunne komme til. Noe annet er det at fjellslette-skatten såvel
på Landkommisjonens tid som senere, kan ha bidratt til å befeste opp
fatningen av det rettmessige i å rydde slått i ålmenningen.
De særlige almenningsrettigheter som omhandles i Magnus Lagabøt
ers lov, rett til slått, til seter og til dyregrav, ble stiftet ved handlinger av
almuen og ble beskyttet av loven. Men etter som forholdene har utviklet
seg, må det særlig ved stiftelse av seterrettighetene ha oppstått en trang
til å få det offentliges godkjenning av den rettsstiftede handling. Hva
det her gjaldt, var å tilkalle de offentlige myndigheters hjelp til ordning
innbyrdes ikke til ordning av forholdet mellom almuen og det offent
lige som eier av ålmenningen. Det offentlige hadde ingen interesser å
ivareta likeovenfor de seterberettigede. Men såvel den som opptok en
seter som - særlig senere - den som opptok en slått, kunne snart trenge
beskyttelse for sin rett til den bestemte seter eller slått. Den berettigede
har da henvendt seg til det offentlige og til beskyttelse fått en bevilling
på seteren eller slåtten.
At så har vært tilfelle alt i gammel tid sannsynliggjøres ved en uttal
else fra stiftamtmann Rappe angående en sak fra Øvre Romerike fra
1749 hvor det blant annet uttales:
at det er for 30 år siden, da endel av bønderne ikke kunde forliges om de sætre, de
hadde i ålmenningen, at de seiv have begjæret bevillingssedler, hvorvidt enhver sæter
sig skulde strække, hvorefter dem deslige sedler er meddelt ...
Og lengre ned uttaler stiftamtmannen at de påankede bevillingssedler
udi så mange år med øvrighedens approbction for at forekomme trætte
og uenighed imellem bønderne været brugte...
Man kan derfor sikkert gå ut fra at bevilling på seter og slått er opp
stått som et behov for almuen og utelukkende etter krav fra de bruksbe
rettigede. Det har berodd på bevillingstageren om bevilling skulle tas, -

----
37 SS-A
----
for fogden har den vært en kurant sak. Men bevillingsdokumentet har
vært vel skikket til å beskytte mot inngrep fra andre bruksberettigedes
side, idet fogden ved å meddele bevilling tok stilling som hjemmelsmann
for brukeren.
Imidlertid har så innførselen av fjellslette-skatten kommet til, en skatt
på allerede opptatt fjellslette, og har bidratt sterkt til å fremme ordning
en av bevillingssedler på engsletter. Når man allikevel skulle erlegge
skatt, gjorde man krav på en bevilling til gjengjeld. Og fogdene som
ikke ydet sin hjelp gratis, ble økonomisk interessert i at det ble begjært
bevillingssedler på setre og engsletter, hvilket har bidratt til fremme av
ordningen.
En av de første følger av forbindelsen mellom bevilling og fjellslette
skatt, var at rettsbeskyttelsen kom til å gjelde ikke bare den enkelte
innehaver av bevillingen. Ved fjellslettens angivelse til fjellslette-skatt
ble det på vanlig vis innført i jordeboken under vedkommende gard, og
det ble deretter ansett som det naturlige og riktige at fjellsletten fortsatt
skulle ligge under vedkommende gard. Bevillingen kom derved til å
betrygge bevillingstagerens bruk av engslettet som herlighet under eien
dommen.
Men fremdeles var det bevillingstageren som frivillig søkte om bevil
ling til beskyttelse mot de øvrige bruksberettigede. Først litt etter litt fikk
bevillingsordningen karakter av hevdvunnen skikk. Derfrå var det ikke
et langt skritt dit at ordningen fikk et visst preg av nødvendighet over
seg. Om denne endring forteller også bevillingssedlenes langsomt end
rede form. Snart gikk også bevillingsdokumentet ut på bevilling til å
oppta eller opprydde fjellsletter og fikk derved ikke alene karakter av
beskyttelsesdokument, men også av utvisnings- og hjemmelsdokument.
Til å øke følelsen av at det var en plikt å ta stilling, istedetfor som før
en frivillig søken om beskyttelse, bidrog også den bestemmelse som i
siste halvdel av det 18. århundrede ble inntatt i bevillingssedlene og som
gikk ut på at disse skulle fornyes innen 20 år. Den opprinnelige mening
med denne bestemmelse var ikke å bestride at vedkommende fjellsletter
fulgte gården i ethvert tilfelle, men ble inntatt alene for at vedkom
mende ikke skulle påberope seg bruk og således erhverve seg
eiendom i Hans Majestets ålmenning. x
Imidlertid tok de to vidt forskjellige forhold: forpliktelse til å erlegge
fjellslette-skatt for bauken av fjellsletter og retten til ved bevilling å
oppnå beskyttelse mot den øvrige bruksberettigede almue, til å flyte
sammen. Det hendte at bevillingsøkeren androg om bevilling mot å
erlegge så og så stor fjellslette-skatt. I virkeligheten var ansøkeren for
pliktet til å svare fjellslette-skatt for sin høstslått uansett om han hadde
bevilling eller ei, men derimot ikke forpliktet til å søke bevilling.
Bestemmelsen om fornyelse av bevilling etter 20 år ledet også til for

----
38 SS-A
----
høyet fjellslette-skatt, idet fogden passet på, når fornyelsestiden var
inne, å ivareta de kongelige innkomster, samtidig som han ikke for
sømte å tenke på sine egne. Bevillingen fikk derved karakter av en
fredlysning mot betaling - og denne betaling var i virkeligheten fjell
slette-skatten. Men da lå det i selve forholdets natur at bevillingen mer
og mer måtte få preg av en nødvendig foranstaltning for å få rett til
bruk av fjellsletter. Derved var bevillingens særpreg gått tapt, og snart
ble også bevillings- og bygseluttrykene sammenblandet i dokumentene,
inntil utviklingen endte dithen av bevillingsuttrykkene helt ble fortrengt
for uttrykkene fra bygselordningen.
Her er særlig talt om bevilling til engslått som særlig typisk, men for
holdene med bevilling på seterbruk har i de store trekk utviklet seg som
bevilling på engsletter. Bevilling på seterbruk har vært såpass utbredt
over hele landet, at man kan forutsette at det ikke beror på noen tilfel
dighet, men har sin rot i forhold av almengjeldende art. Noe forhold
som skulle berettige til å forklare bevillingsordningen som påtvunget
almuen av øvrigheten, føreligger ikke. Etter lovgivningen har det aldri
vært nødvendig til opptagelse av seterbruk i ålmenningen å søke
fogdens medvirken. Forklaringen må søkes i bevillingstagerens forhold
til almuen. Hva han der har villet oppnå, er her som ved bruk av
engslette beskyttelse mot inngrep fra almuens side, enten under seterens
opptagelse eller under dens senere bruk. Sådan bevilling er meddelt
kurant. Utviklingen har fulgt samme linje som ved bruk av fjellsletter,
fra frivillighet har begjæring om bevilling fått preg av sedvane og
deretter av nødvendighet og plikt. Seter og engslette er ofte slått
sammen og bevilling gitt for begge, og fjellslette-skatten er blitt oppført
som en betaling for bevilling på både seter og fjellslette. Og utviklingen
er endt dit at det offentlige mer eller mindre sterkt har gjort gjeldende at
det var en plikt å søke bygsel på seter, og at denne bygsel ble meddelt
mot avgift.
Man skal i all korthet gjøre oppmerksom på at parallelt med utvik
lingen av bevilling på seter og engslette i almennning, gikk utviklingen
av bygsel på skyldlagte engsletter. Ved denne bygsel omfatter rettshand
elen en skyldlagt eiendom og innebærer en privatrettslig disposisjon
med dertil hørende avgift til eieren (staten), mens ved bevilling retts
handelens gjenstand (engslettet, seteren) vedble å henligge som herhghet
i ålmenningen likesom bevillingen her ble meddelt avgiftsfritt, og dens
hensikt var av offentligrettslig art (beskyttelse). Fjellslette-skatten var
nemlig uavhengig av bevillingen.

----
39 SS-A
----
ALMENNINGER I VERDAL
Som forklart tidligere, forsto man opprinnelig i den sammenheng det
her snakkes om almenninger, de übebodde områdene mellom bygdene.
Bosetningen var stort sett begrenset til de steder hvor man kunne drive
gardsbruk, det vil si dyrke jorden og drive med husdyr. Og korndyrking
og husdyrhold var fast knyttet til hverandre i gammel tid. En korngård
var nødt til å ha husdyr for å kunne gjødsle jorden, ja, lovene påbød til
og med en viss mengde husdyr for hver arealenhet. Derimot såtte ikke
lovene noen øvre grense når det gjaldt tallet på husdyr. Dette begrenset
seg i grunnen seiv. Tallet på husdyr måtte tilpasses de muligheter som
fantes for å vinter f ore dyrene.
I den første tiden menneskene bodde på garder i Verdal, i tiden rundt
og like etter vår tidsregnings begynnelse, var det godt om plassen, og
alle kunne slå seg ned på steder med både god dyrkningsjord og gode
beitemuligheter for dyrene.
Naturlige åpne steder i skogene ble utnyttet som beitesteder. Et åpent
sted i skogen ble kalt en vin. 1 Disse vinjar - vinene - tilhørte da rimeligvis
de gårdene som lå nærmest og ble brukt av dem.
Men etter hvert ble det behov for ny jord, og slike viner ble bebygd.
Gårdene som ble reist der, fikk ofte -vin som siste ledd i navnet sitt.
Dette skjedde for så lenge siden at -vin-endingene nå har kommet bort i
de fleste tilfeller. Av -vin-gårder i Verdal har vi følgende: Holme, Ydse,
Tiller, Sende, Skjefte (kom bort i middelalderen som egen gard, ligger i
dag under Faren), Stinne (kom bort i middelalderen, trolig som følge av
Skroveskredet, men finnes som rester under navnet Nybo i dag), Reppe,
Gudding og Vinne. Disse gårdene regnes for å være svært gamle.
En annen navnegruppe, de som ender på -10, antar man også kan ha
den samme opprinnelige betydning som -vin, nemlig «åpning eller lys
ning i skogen». 2 Følgelig synes det også her å ha vært tale om mulige
beitemarker for nærliggende garder før disse stedene seiv ble tatt opp
som selvstendige garder. Denne navnegruppen har muligens større
spennvidde enn -vin-navnene her i Verdal. I hvert fall ser det ut som
at de yngste -10-navnene her er yngre enn de yngste -vin-navnene. Men
de eldste går like langt tilbake i tiden som de eldste -vin-navnene. (Dette
forholdet er forøvrig drøftet nærmere i Bosetningshistorien for Verdal.)
Av -10-navn i Verdal har vi følgende: Heitlo, Ravlo, Heilo, Kvello og
Follo. Den siste er imidlertid helt ødelagt av Verdalsraset i 1893.

----
40
----

 

----
41 SS-A
----
En tredje gruppe navn som man ofte knytter til en eldre menneskelig
aktivitet på stedet før de seiv ble selvstendige garder, er -set-navnene.
Det har vært en del diskusjon om dette leddet har sammenheng med en
tidligere seter eller ikke. 3 Det problemet skal ikke taes opp her, men vi
kan nok anta muligheten av at stedet tidligere kan ha blitt brukt som
beitested av eldre nabogårder før -set-gården seiv dukket opp. Av slike -
set-navn finnes disse i Verdal: Skjærset, Græset, Tuset, Halset, Nonset,
Leirset og Lindset. Den siste ligger øde i dag.
Forskerne mener at denne gruppen er en god del yngre enn de to tid
ligere nevnte gruppene.
I tillegg til disse relativt sett opplagte navnegruppene finnes ganske
sikkert flere garder i Verdal som før de ble bebygd, var beitesteder for
eldre nabogårder. Det forholdet skal ikke drøftes her. Men det som vi
imidlertid ønsker å rette oppmerksomheten mot med disse tilsynlatende
uvesentlige opplysningene, er at gårdene hadde behov for beitemulig
heter for dy rene sine utenfor hjemmej orden. Og slike steder fantes i ut
marken mellom gårdene. Men etter hvert som det ble trangere om
plassen nede i bygden måtte man søke lenger ut. Fortsatt var det ingen
som hadde eiendomsretten til de übebygde områdene mellom bygdelag
ene, fortsatt ble de kalt almenninger, fortsatt var de allemannseie.
I vikingetiden begynte bosetningen å nå langt oppover dalen, og da
kristendommen ble innført, må det kunne antas at garder var ryddet, og
at det bodde folk stort sett over alt i Verdal hvor det var mulig nedenfor
den marine grense. Kanskje lå de øverste dalstrøkene fremdeles urørte.
Med den marine grense forståes det nivå havet hadde på sitt høyeste like
etter siste istid. I havvannet ble det avsatt sedimenter, som etter hvert
som landet hevet seg, ble tørt land. Det er i disse avsetningene vi finner
den beste dyr kningsj orden i Verdal.
Den marine grense går her i Verdal litt i underkant av 200-meter, og
ved å følge 200 meters-linjen, kan man grovt sett se hvilke områder som
tilhørte gårdenes hjemmej ord og hvilke områder som var almenninger.
Dette må imidlertid i aller høyeste grad ikke sees på helt bokstavelig, for
det finnes garder ovenfor denne grensen hvor det dyrkes korn, for
eksempel Sul, og det finnes områder nedenfor denne grensen som ikke
er egnet til oppdyrking, for eksempel de lavereliggende skogområdene
på nordre og søndre side av den nederste del av Verdal.
Men som sagt grovt sett, kan det sees slik, og man kan også regne med
at allerede fra gammel tid var almenningene å finne utenfor og mellom
de bosatte områdene.
Lengst ned er Verdal kommune forholdsvis smal. Men det er i denne
den smaleste delen av dalen at de bredeste jordbruksbygdene finnes.
Følgelig er også her de übebodde områdene, almenningsområdene,
minst. Men et kort stykke oppover mot øst deler dalen seg i to, og vi får

----
42 SS-A
----
her to hoveddalfører. Her blir bosetningsområdene smalere og mer
sammentrengte. Til gjengjeld blir de übebodde områdene større og
videre, både mot nord, mellom dalene, og mot syd. Og mot øst finnes
ytterligere store übebodde områder.
Innimellom de bebodde områdene har det kanskje vært mindre übe
bygde områder som ble brukt som almenninger en tid. Men trolig gikk
slike almenninger snart over til å bli regnet som deler av de gårdene som
brukte dem, de ble liggende innenfor gårdsvaldene og ble til
gårdsskoger. Når dette begynte å bli praksis, er vanskelig å si, men trolig
har denne prosessen gått på gjennom lang tid. Imidlertid har den allike
vel vært i strid med de eldste lovene. Tidligere er det forklart at en mann
eide det som var innenfor gjerdet og så langt som han kunne kaste en
snidill. Når så områdene med gårdsskog tok til å bli utvidet, måtte dette
nødvendigvis skje på almenningens bekostning.
Til tross for at dette således må ha vært i strid med de eldste lovene, er
det ikke dermed automatisk at denne praksisen var ulovlig. Det er
tydelig at det har skjedd en utvikling her. Og det kan bemerkes at når
man i dag taler om gårdsskoger, og samtidig ser på hvilke garder som på
1700-tallet ble beskrevet med skog, så gjelder dette egentlig alle gårdene
i bygden. Noen har i dag mindre skog, men det skyldes det forhold at
skogen har blitt ryddet ut til fordel for dyrket jord.
Det kan altså ikke ha vært tale om at noen skaff et seg ekstra rettighet
er i almenningene på bekostning av andre. I større eller mindre grad må
det ha vært en slags form for overenskomst som gradvis tok form
gjennom en lang utviklingstid. Men det som er klart, er at dette skjedde
på bekostning av almenningene. Mens man tidligere hadde sammen
hengende almenninger over alt, ser det ut som at mot slutten av middel
alderen begynte almenningene å bli beskåret. Og på 16-1700-tallet
må vi kunne tro at hva som var ålmenning og hva som var gårdsskog,
var noenlunde klart. Men som vi tidligere har sett, var det fremdeles
mulig å rydde seg gard i almenningene, slik at de gjenværende almenn
ingsområdene stadig ble beskåret.
Et kort historisk tilbakeblikk kan her være på sin plass. Man regner at
mot slutten av høymiddelalderen, rundt 1350, hadde bosetningen i
Verdal nådd sitt middelalderske maksimum. Denne bosetningen lå
under den allerede beskrevne marine grense bortsett fra Sul. I Vera var
det trolig ikke fast bosetning i middelalderen. Etter høymiddelalderen
begynte senmiddelalderen, og med den tok også en nedgangstid til. Ned
gangen skyldtes flere årsaker som vi ikke skal komme nærmere inn på
her, men den førte til at mange garder, ja, hele bygdelag ble liggende
øde. Blant annet kan nevnes at hele Helgådalen ovenfor Elnes ble frå
flyttet.
Da nedgangstidén tok slutt, hadde ofte eiendomsretten gått tapt til de

----
43 SS-A
----
gårdene som hadde blitt fråflyttet og blitt liggende øde. Bare kirken og
kronen hadde jordebøker som kunne bevise deres eiendomsrett. Men
for andre var ikke dette mulig, da ingen visste hvem som hadde eid gård
ene 200 år tidligere. Jordveien var igjengrodd, og da nyrydningsmenn
tok fatt på å rydde jorden igjen ut mot slutten av 1500-tallet, trodde alle
at dette skjedde i kongens ålmenning, og slik nyrydningsmenn ble der
for kalt kongens husmenn, fordi de ryddet jord på kongens grunn. De
var ikke husmenn i den forstand vi normalt legger i begrepet. Vel var
man nok klar over at jorden hadde vært ryddet tidligere, men det var så
lenge siden, at den ble regnet som øde. Slik øde garder ble her i Trønde
lag kalt aun. Allerede i Aslak Bolts jordebok 1432 blir begrepet aut eller
aut i almerki brukt. Ordet al merki kan oversettes til allemannsmark,
med andre ord ålmenning. 4
Her i Verdal finnes en lang rekke -aun-navn. Vi skal imidlertid ikke
kom inn på dem her, bortsett fra å peke på at mot slutten av middel
alderen regnet man enda almenningsområdene for å være der hvor
ingen garder lå, hvilket da omfattet også slike ødegårder.
Vi må kunne tro at de fleste almenningsområdene her i Verdal hadde
sine egne navn. Likedan må vi kunne regne med at man stort sett var
klar over hvor grensene gikk. Men vi må også være klar over at propor
sjonalt med avstanden fra de bebodde stedene i bygda økte også uklar
heten og unøyaktigheten med hensyn til grensene. Enkelte almennings
områder hadde naturlige navn etter det området hvor de lå. Andre fikk
navn etter et markert topografisk kjennemerke så som et vann eller en
fjelltopp eller lignende. Samme området kunne også ha flere navn, alt
etter hva som syntes naturlig i den og den sammenheng. Ofte ble slike
navn brukt for å beskrive et almenningsområde nærmere. Et
almenningområde kunne være forholdsvis stort av omfang, og for
nærmere å stedfeste for eksempel en seter, kunne et fiskevann bli brukt
som referanse. En annen skikk som ser ut til å ha kommet i bruk sist på
1600-tallet og utover 1700-tallet, er å navngi et almenningsområde etter
en bestemt sag. Ofte fikk de enkelte sagbrukene rett til å ta tømmer fra
et almenningsområde. Det ble da denne sagens ålmenning. Eksempler
på dette har vi i Gren ålmenning, oppkalt etter Gren sag; Nedre Holmen
ålmenning, oppkalt etter Nedre Holmen sag; og Hauka ålmenning,
oppkalt etter Hauka sag.
Ellers er det i kildene funnet flere andre navn på almenninger som
ikke er i bruk i dag. De fleste av disse er lett å ta etter navnet, mens
andre må ha en nærmere forklaring. Følgende navn på almenninger er
funnet brukt her i Verdal: Østre Juldal ålmenning, Oppdal ålmenning,
Skjæker ålmenning, Skjækervold ålmenning, Skjækerdal ålmenning,
Skjækerå ålmenning, Tverå ålmenning, Sul ålmenning, Vethngen
ålmenning, Grønning ålmenning, Kalvdal ålmenning og Kirkealmen

----
44 SS-A
----
ningen. I tillegg kommer de tre som er nevnt ovenfor.
Men fra 1800-tallet brukes det stort sett bare navn på almenningene
som man kjenner i dag. Ikke alle er statsalmenninger. To er private al
menninger. Følgende navn brukes i dag: Volhaugen ålmenning, Leksdal
ålmenning, Malså ålmenning, Vera eller Juldal ålmenning, Kverndal
ålmenning, Småseteråsen ålmenning, Inns eller Sul ålmenning, Fcers
ålmenning, Svarthovd ålmenning, Inndal ålmenning, Hoås ålmenning,
Tromsdal ålmenning og Ramsås ålmenning. Tre av disse er matrikul
erte, nemlig privatalmenningene Vera eller Juldal og Færs, samt statsal
menningen Inns eller Sul.
I tillegg kan nevnes at Leksdal ålmenning delvis blir omtalt som
Vestre Leksdal ålmenning og Østre Leksdal ålmenning.
De ovenfornevnte navnene som ikke vanligvis er i bruk i dag, vil bh
behandlet under den ålmenning de hører hjemme. Men ett navn, Kirke
almenningen, må vi se litt nærmere på. Det er funnet brukt bare en
gang, nemlig i forbindelse med rapportene som kom inn til almennings
kommisjonen av 1861. Det har ikke vært mulig å stedfeste denne ål
menningen. En mulig forklaring kan være at dette navnet ble brukt om
et skogstykke som var benefisert en av kirkene i Verdal. Før salget av
det benefiserte godset var det en hel del garder som var benefisert kirk
ene, og det kan således ha vært et skogstykke som tilhørte en av disse.
En annen forklaring på navnet Kirkealmenningen er ganske enkelt
kirkebakken. Det var vanlig at man i eldre tid omtalte området rundt
kirkebygningen, eller helst fremfor denne, som kirkealmenningen. Dog
var denne skikken mest vanlig på Vestlandet. 5 Men det kan allikevel
være et enkeltstående eksempel på dette.
Noter.
1 NSLs. 343 f.
2 NSLs. 206.
3 NSLd.272.
4 Sandnes: Ødetid og gjenreisning s. 108.
5 NHLs. 155.
Gamle almenningsnavn i Verdal.

----
45
----


----
46 SS-A
----
BAKGRUNNEN FOR ALMENNINGSFORRETNINGENE OG
ALMENNINGSKOMMISJONENE
I de etterfølgende kapitler - hver ålmenning har fått sitt eget kapitel -
har vi prøvd å gi en kort og summarisk beskrivelse av den enkelte
almennings historie. Dette er ikke noen fullstendig almenningshistorie
for Verdal, og det er heller ikke tatt standpunkt til om de almenninger
som i dag kalles statsalmenninger, egentlig er bygdealmenninger eller
eventuelt har en annen status. Det hele går stort sett ut på å gjengi i
kronologisk rekkefolge de beskrivelser som er gitt over almenningene av
de forskjellige almenningsforretninger og almenningskommisjoner samt
bakgrunnen for disse.
Forholdet var nemlig det at det var visse hendelser som foranlediget
beskrivelsene. Disse hendelsene var som of test kongens ønske om å få
almenningene beskrevet for at han så kunne seige dem. Og i dette kapit
let er denne bakgrunnen forsøkt skissert.
Flere av almenningsbeskrivelsene inneholdt en innledende forklaring.
Av praktiske grunner blir disse innledningene gjengitt i dette kapitlet,
slik at gjentagelse ikke er nødvendig for hver ålmenning.
Videre vil vi her gi en oversikt over utviklingen som fant sted fra
rundt midten av 1600-tallet og frem til og med almenningskommisjonen
av 1861. Kongemaktens interesse for almenningene tok til å vise seg
før 1650-årene, men for Trøndelagsområdet, og spesielt for Verdal,
kom ikke denne interessen til å bety noen spesielt før den tid. Skog
bruket var en ny næring, og den fikk innpass i det sydlige Norge fra
først på 1500-tallet i og med at vannsagen ble tatt i bruk. Det var neder
lenderne som var de største avtagerne av norsk trelast på den tid, og det
var naturlig at de fra begynnelsen av denne epoken hentet trelasten fra
de havnene som lå nærmest på Norges sydkyst.
Men etter hvert vandret den nye næringen nordover. I 1620-årene
nådde den for første gang til Verdal, og den første sagen ble satt i drift i
Grundfossen. Men som det er fortalt i Skog- og sagbruks historien, tok
det noen tiår før sagbrukene blomstret opp her. Men da sagbrukene
hadde kommet i gang, kom også kongens lover til å få betydning her i
bygden. For en stor del av tømmeret ble nemlig skaffet tilveie i almenn-
ingene.
I det etterfølgende er det lagt vekt på de forhold som direkte eller
indirekte berørte Verdal.

----
47 SS-A
----
Kristian den femtes norske lov av 1687 er blitt nevnt tidligere. Men
foruten denne loven kom det mange lover og recesser som hadde sin
opprinnelse i København. Som allerede nevnt, hadde svært mange av
disse lovene til hensikt å beskytte skogene og dermed legge opp til en
fornuftig skogpolitikk. Men andre derimot hadde som sin første opp
gave å skaffe penger i en ellers slunken statskasse. Danmark-Norge var
nemlig innblandet i en rekke kriger i det 17. og 18. århundre, og krigfør
ing er kostbart.
Det første som skal nevnes her, er Kristian den femtes skogordinans
av 1683. Den var på syv punkter, og den såtte begrensninger for hvor
store trær som kunne hugges. De største forbeholdt kongen seg retten
til, mens man fritt kunne hugge mindre trær. Ordinansen gjentok også
påbudet om at bønder ikke fikk lov til å drive handel med tømmer eller
trelast. Dette skulle avhendes til sagbrukseierne. Man prøvde også å
forebygge skogbranner ved å sette strenge straffer for å forvolde brann i
skogene. Skogbranner var nemlig en vanlig foreteelse i skogene på den
tid, og hvert år gikk det tapt store verdier. Straffeutmålingen kan
imidlertid knapt sies å ha vært rettferdig. En odelsmann skulle miste sin
gard dersom han forvoldte skogbrann, og en leilending skulle miste sin
bygsel. Men en løsgjenger eller skogfinne skulle bøte med livet. Med
skogfinner mentes i denne sammenheng folk fra Finnland som drev
nybrottsarbeide i skogene, spesielt på Østlandet. Måten de drev dette
på, var ved utstrakt bråtebrenning, og som man lett kan forstå, måtte
dette forvolde en rekke skogbranner. 1
Allerede før denne skogordinansen var det blitt utnevnt en skog
inspektør for det sønnenfjellske Norge. Denne skulle ivareta konge
maktens interesser. Embetet ble imidlertid avskaffet i 1670. Allikevel ser
det ut til at skoginspektøren fungerte til ut i 1680-årene. 2 Og i
begynnelsen av 1680-årene ser det også ut til at det ble utnevnt en tilsvar
ende skoginspektør for det nordenfjellske Norge. Han hette Søren
Sørensen. I 1686 ble det utsendt en instruks for denne skoginspektøren.
Av hans mange gjøremål skulle han blant annet besiktige og beskrive
kongens skoger og almenninger, samt kirkenes, prestebordenes, de
benefiserte gårdenes og ryttergårdenes skoger. Grensene for disse skulle
ogsåoppmerkes.
Det er imidlertid ikke funnet noe direkte resultat fra Søren Sørensens
penn om denne ordren, men trolig har han sendt inn en rapport. I alle
fall har det kommet inn rapporter om rovdrift av skogene i Trøndelag,
for i 1707 så Fredrik den fjerde seg nødsaget til å sende ut et fredlys
ningsdokument. Det hadde nemlig kommet ham for øre at de os tilhør
ende og af en og anden bøxlede skoge og almindinge udi Trondhjems
stift meget skammelig forhugges, hvilket vil omsider udfalde for samme
distrikt i en og anden maade til stor skade og fordærvelse ... Dette var jo

----
48 SS-A
----
svært fremsynt av kongen,og vi skal ikke betvile hans oppriktighet når
det gjelder Trøndelagens ve og vel. Hans påbud var sikkert nok til beste
for landsdelen: ... straksen udi vores navn overalt udi Trondhjems stift
gjørforbud, at herefter aldeles ingen hugst maa ske udi de os tilhørende
og fra amtstuen bøxlede skoge og almindinger ...
Seiv om altså Verdal ikke er spesielt nevnt her, må man kunne regne
med at fredlysningen også gjaldt her. Riktignok er det grunn til å tro at
tilstandene var verre lengre mot syd hvor sagbruksvirksomheten hadde
vært drevet i lengre tid. Men som kjent, går det fort å ødelegge et skog
område når hugsten foregår fullstendig ukritisk. Og seiv om almenn
ingene ikke kan ha vært i en slik tilstand som det er beskrevet i et annet
avsnitt, hadde nok kongen skjellig grunn til å sende ut denne fredlys
ningen. (Se Skogvesenet - virksomhet i Verdal.)
Så ser det ut til at det fulgte en periode på et par ti-år hvor det var
mindre aktivitet med hensyn til Verdal. Naturligvis ble skogen drevet
også i denne perioden, men det ser ikke ut til at sentralmyndighetene har
ofret Trøndelag noen spesiell interesse.
Men så i 1734 gikk det ut et skriv fra C. Rantzau til stiftamtmann
Bentzon med påbud om å innhente opplysinger om almenningene.
Christian Rantzau var forøvrig visestattholder i Norge på den tid. 3 Hans
skriv inneholdt blant annet følgende oppgåver satt opp punktvis:
1. Hvor mange almenninger og benefiserte skoger fantes i fogderiene, og hva de
2. I hvilket sogn eller anneks lå almenningene, til hvilket bygdelag hørte de, og hvilken
kirkelig instans eide de benefiserte skogene.
3. Almenningenes og de benefiserte skogenes daværende tilstand: var de uthugget eller
bevart, besto skogen av gran eller furu.
4. Omtrentlig utstrekning, størrelse og grenser for disse offentlige skogene.
5. Hvilke almenninger som var solgt, og i så fall når og til hvem.
For å foregripe begivenhetenes gang en smule, kan det fortelles at på
det tidspunktet var enda ingen almenninger solgt i Verdal. Det skjedde
først mot slutten av 1700-tallet. Derimot var det vanlig allerede da med
almenningssalg til private på Østlandet.
Stiftamtmannen sendte så i sin tur denne oppgaven videre til sine
fogder. Fra jogd Grimer i Stjør- og Verdal fogderi innkom 13. april
1735 et svar, hvor fra følgende gjengies:
Ellers maae Jeg herved underdanigst kortlig forestille: at hvad almindingerne betreffer:
Saa siger Almuen (som det og Billig synnes) at det er Bøygdens fælletz u-Skiiite
Skove, hvor de har deres Huustømmer, Skoughugst, udmarch eller udßast, effterdj
till de fleeste gaarder, der i den faste Bøygd ere oeliggende iche findes hiemßast end
siige udßast, som mand vill meene eenhver Gaard bør have, og nåar nu disse Bøygdens
fælletz u-skiffte Skove, schall holdes for Kongens Alminding, som de well har passeret
for, siden der, af de Bord, som af det Saug Tømmer, som der udj, effter Saug Ejernes
andgifvelse i Saug Mandtallet er hugget, er svaret Bord-schatt, Saa har som melt den
største del af de Gaarder, her i Fogderiet beliggende, iche den minste Hærhghed at

----
49 SS-A
----
føre sig Eyendommelig til Nytte Skaug og udmarch hvoraf de fleeste, som iche hafver
desbedre Korn Jorder, og desuden ner ved Søen beliggende, maae søge deres Næring
Skatter og Contributioner; Dette wil leg da som melt underdanigst hafve førestillet,
till paafølgende Deres Excellences Naadige Betenchning, om disse saa kaldede
Almindings Skover, eller Rettere sagt, Bøygdens Fælletz u-Skiffte Skove, tillige udj
den andbefallede Forrettning Ligesom Kongens Alminding, enten schall indlemmes
eller udluches.
Dette svaret gir ingen opplysninger som berører Verdal direkte, men
Griiner var som før nevnt fogd i Stjør- og Verdal fogderi, og dermed må
vi kunne anta at dette er dekkende også for forholdene i Verdal.
Et par-tre ord fra dette brevet kan trenge en nærmere forklaring. Det
gjelder ordene hiemßast, udßast og u-Skiffte Skove. hiemßast eller
hjemmerast var beite- og bruksområdet nær mest gården. Dette kunne
være privat eiendom for det enkelte bruk, men som oftest var det sameie
mellom flere bruk. 4 Hjemmerasten strakte seg ut mot utrasten. Utrasten
var egentlig den del av utmarken som lå lengst borte fra gården, men
den kunne også omfatte bruksrett i ålmenning. 5 Og med u-Skiffte
Skove forståes ganske enkelt uskiftet skog, det vil si skog som var felles
eie.
Alle de bestemmelsene som var blitt gjort gjeldende fra siste halvpart
av 1600-tallet og frem til først på 1700-tallet, utgjorde en nokså uover
siktlig mengde påbud, lover og bestemmelser som kanskje engang ikke
var ensartet for hele landet. Derfor kom det i 1726 en kodifisering av de
tidligere bestemmelser med til dels nøyaktige oppgåver over hvilke
størrelser av trær som kunne hugges til de bestemte formål. Videre ble
det understreket at all saging skulle foregå på de priviligerte sagene. 6
For å handheve disse bestemmelsene ble det opprettet en skogbruks
kommisjon, men allerede i 1739 ble denne kommisjonen forandret til et
generalforstamt. Dette generalforstamtet skulle sørge for at skogene ble
bevart ved at ungskogen ble spart, at det ble holdt bedre økonomi med
skogene, og at elvene skulle settes i bedre stand slik at fløtning kunne
foregå uhindret. Til å påse dette ble det ansatt forstbetjenter - holz
førstere. 1 (Se også avsnittet Skogvesenet - virksomhet i Verdal.)
Men allerede i 1746 ble generalforstamtet avskaff et. Det ligger ikke
innenfor rammen av denne fremstillingen å ta standpunkt til hvorfor
generalforstamtet ble avskaffet, men vi kan vel anta at det var først og
fremst av økonomiske grunner. Den langsiktige virkningen av slikt
arbeid hadde man ikke øye for på den tid. Derimot merket man godt når
det begynte å bli utgifter som ikke syntes å kunne forsvares.
Men mens generalforstamtet var i virksomhet, sendte det i 1740 et skriv
til Rentekammeret hvor det pekte på nødvendigheten av å bevare
almenningsskogene nordenfjells. Spesielt ble det pekt på at de som var
bortbygslet til hugst, var drevet hardt. Det samme var forøvrig tilfelle
med de benefiserte skogene.

----
50 SS-A
----
Etter at generalforstamtet var avskaff et, skulle stiftamtmennene ha
tilsyn med skogene innen sitt embetsdistrikt. 8 Og det var vel som følge
av dette at stiftamtmannen i Trondhjem stiftamt i 1748 sendte ut et sir
kulærskriv til fogdene i amtet med påbud om å rapportere skogenes til
stand til ham. Blant annet ønsket han å få en oversikt over alle offent
lige skoger og deres tilstand. Men han ville også ha opplysninger om de
privateide skogene. Og likedan måtte rapporten inneholde oversikt over
alle sagbrukene. Som en forklaring på hvorfor han ønsket alle disse
opplysningene, sa han blant annet: ... paa hvad maade ald u-loulig
Skou hug imod Loven og Forordningerne kunde for ebygges til Skovenis
Nøtte og Conservation, forfremtiden paa det at baade de deforhuggne
skove kunde igien Tilvoxe og de end nu i nogen stand værende kunde
blive ved magt hereffter ved en slags bedre occonomies indrættelse end
hid til skeed er, ...
Han kunne vel sagtens trenge å gi en slik forklaring på sitt forlang
ende, for det var en stor oppgave han påla sin fogder i tillegg til alle de
andre gjøremål disse fogdene hadde.
Den 2. desember 1749 svarte fogd Petter Arnet. Han mente at opp
gaven han hadde fått var for stor til å kunne gi et skikkelig svar innen
den fristen som var tilmålt. Allikevel hadde han laget et ganske fyldig
svar som imidlertid var bygget på hva han hadde fått vite av almuen:
Ikke desto mindre, da Intet paa min Side til Hs. Majst.s. Tjeneste efter allerunderdan.
Pligt skal feile i alt hvad jeg formaar efter Ordre at tilveiebringe, saa vil jeg av det som
tilforn til Sagkommissionen og G.F.A. angaar Sagene og Skovene efter Almuens For
klaring er indgivet, excerpere det fornødne og Præstegjeld vis forfattet meddele min
Beskrivelse over saavel Sagene efter Mandtallet og Saugeiernes Angivelse, som
Skovene efter Almuens Forklaring alt i den Orden at først Sagene i ethvert Præstegjeld
forklares, dernest Skovene: 1) Almn. Skove, 2) Kongens og benefiserede Gaarders
Skove og 3) Proprietaire og Selveiergaardens Skove og blir da efter denne Orden for
Verdalens Prestegjeld:-
Og som nevnt, kommer da først beskrivelsen av sagbrukene i Verdal.
(Denne teksten er satt inn i Skog- og sagbruks historien.) Som Arnet sa,
hadde han også gitt en beskrivelse av de andre skogene foruten almenn
ingsskogene. (Disse beskrivelsene er satt inn i avsnittet om de benefiserte
skogene.) GFA er forøvrig forkortelse for generalforstamtet.
Om almenningene sa Arnet følgende:
Dernæst Skovene efter den Forklaring Almuen har gjort, saasom I. Almindings
Skoverne-
Som Almuen tilregner sig at wære deres fælletz udrast Og u-skifte Skowe, hwor eendel
Gaarders Opsiddere som inge Skow till deres paaboende Gaarder hawe, tåger Deres
Huus Tømmer og anden fornøden Bygnings Materialier som de till Gaardernes Rep
aration og vedligeholdelse item Ski-hug og Brende-weed behøver; Samme Almindings
Skowe udj Wærdalen er følgende og af den beskaffenhed som Almuen har forklaret
Nemlig:
Etter denne innledningen fulgte så almenningsbeskrivelsene. Dette

----
51 SS-A
----
var imidlertid ikke almenningsbeskrivelser av de almenninger vi kjenner
i dag. Det var en beskrivelse av hva som var almenninger i Verdal.
Inndelingen av disse almenningsområdene var av mindre interesse i
denne sammenheng. Allikevel ble det foretatt en inndeling. Denne inn
delingen hadde trolig betydning som referanse og ikke mer. Ettersom
disse almenningsbeskrivelsene til dels omfatter så store områder at flere
av dagens almenninger ligger innenfor en enkelt av almenningsstrekn
ingene, vil disse beskrivelsene bli tatt med her:
(1:) Lægsdals Almindingen, som tåger sin begyndelse fra Bygdens yderste Gaarder, og
Grændser till Sparboe udj Inderøen Fogderie i Nord Ost ungefehr i Længden 1 Miil
samt i Bredden till Opdals Fieldet udj Wærdalen i Syd Ost Ligesaa = 1 Miil. Strækn
ingen bestaaer Deels af Snaue Field, hwor intet woxer uden hist og her Lit Birckekrat
Deels af Ringe og Duelig Furue samt weirbrudt grann Skow, saasom det beste af
Almuen, till Deres Gaarders Bygning og Reparation er ud huggen, dog findes endnu
paa de Længst fra liggende Stæder hiist og her i Dahlerne saawell Bygnings som eendel
Saw Tømmer, der alt med megen Beswærlighed maae frembringes.
(2:) Opdahls Almindingen i Woche Annex tåger sin begyndelse fra LægsDahls
Almindingen og strecker sig øster till Straadals Fossen Vi Miil øster for Wæren som er
i Længden ungefehr - 6 Miil; men i Bredden underskeedlig Dels Vi Fierding Dels 1
Fierding og Lit mere. Streckningen bestaaende mesten af slette og Snaue Field hwor
intet, uden noget Bircke Kiier woxer, samt hist og her i Dahl Lægderne nogen Furue
og Grann Skow som dog er meget ud huggen till Saw Tømmer till ulwild Saug, og
hwor endnu een temmelig Deel Kunde Findes, som dog med beswærlighed og bekostn-
ing will frembringes, siden den nermeste og beqwemmeste Skow er ud huggen.
Skowen er ellers Bøxlet til Ulvild Saug, og af ingen Synderlig wext.-
(3:) Dend 2den Woche Annexes Alminding paa den Søndre Siide af Wæren og Helg
aasen streckende sig Wester i Længden till Aarstad 5 Miel og Bredden samme Stæde
Vi, 1 fierding og Lit mere Skaugen bestaaende af Gran og Furue, med hist og her paa
de Snaue field eendel Bircke Kratt, den nedre Part af Skowen, Bøxlet for Justitzßaad
Hagen till Neder Holmen Saug-, hworudj saug Tømmer wirkes, ellers er Skowen paa
eendel Stæder noget wejrslitt og Ringe.
(4:) Suul Almindingen, liggende under Woche Annex bestaaende mesten af Snaue
Field, og hworpaa ingen Skow af Gran og Furue findes till Nytte icke heller nogen
Wexter Skow som kand gifwe andledning at beskrifwe Streckningen.-
(5:) Tromsdahls Almindingen i Woche Annex imellum Tromsdahlen og Gaarden Lef
ringen beliggende streckende sig i Længden 1 fierding og i Bredden 1/16 Miel. -
Skowen som af Almuen til Gaardernes fornødenhed er ud huggen, bestaaende af
Smaae Gran, samt hist og her i Dahlen noget Ringe Tømer.
(6:) Ramsaas Almindingen. - streckende sig Wester i Længden Vi Fierding og Sør i
Bredden 1 Fierding. Skowen som af Almuen till Gaards fornødenhed er meget ud
huggen bestaaer ag een gandske Ringe Grann Skow, till Ski-hug og Brende weed, samt
hist og her i Dahl Læggerne Lit Huustømmer.-
(7:) Wolhougs Almindingen streckende sig øster i Længden = 3 Fierdinger og i Nord
Vi Fierding. Skowen bestaaende af faae Duelig Gran og Furue, till gandske Liidet
Huus og Saug Tømer og fast till intet andet end Skihug og Brendeweed tienlig, saasom
den af Almuen till Huusfornødenhed meget er ud huggen.-
Opdahls Almindingen er et navn som bare er funnet nevnt ved denne
anledning. I beskrivelsen av Leksdal ålmenning står også navnet Opdals
Fieldet nevnt. Det kan ikke være annet enn Hærvola. Navnet Oppdalen
Bind VI A —4

----
52
----


----
53 SS-A
----
er forøvrig en sjelden gang brukt om Helgådalen også i våre dager.
Innenfor det området som er beskrevet, ligger i dag Malså statsalmenn
ing og den nordre delen av Vera eller Juldal ålmenning. Men avstandene
som er oppgitt, må taes med en klype salt. På den tid var en norsk land
mil noe lengre enn en mil etter det metriske systemet. Den var på rundt
11,3 km. Riktignok er det grunn til å tro at en mil i terrenget var noe
kortere, men seks mil er allikevel en stor distanse. Fra Hærvola ville det
ha plassert grensen et par-tre mil inne i Sverige. Det kan også nevnes at 1
fjerding var !4 av 1 mil. 9
Dend2den Woche Annexes Alminding dekket sannsynligvis den søndre
delen av Vera eller Juldal ålmenning og Kverndal statsalmenning.
Det ser her ut til at dette området må ha omfattet midtområdet i Verdal,
det vil si området mellom Helgådalen og Inndalen. Også her må av
standene behandles med forsiktighet.
Av Suul Almindingen får vi her ingen beskrivelse, men på grunnlag av
de andre almenningene som er nevnt, er det grunn til å tro at denne
strekningen omfattet alt sønnenfor Vera eller Juldal ålmenning og
Kverndalen ålmenning fra svenskegrensen til Tromsdal ålmenning. I så
fall omfattet denne i hvert fall deler av Inns eller Sul ålmenning, hele
Færs ålmenning, Inndal ålmenning, Svarthovd ålmenning og Hoås
ålmenning. Årsaken til at dette området bare omtales i generelle vend
inger skyldes trolig at skogen lå for langt borte til at den kunne utnyttes
skikkelig av de sager som eksisterte.
Men trolig var ikke beskrivelsene gode nok, for i 1752 kom det et nytt
skriv fra Rentekammeret med ønsker om opplysninger om almenning
ene og kongens og de benefiserte skogenes tilstand og størrelse. Hvor
vidt det ble gitt noe svar på dette brevet, har ikke vært mulig å finne ut
av, men i september 1756 gikk det atter ut et sirkulærskriv til fogdene og
sorenskriverne i amtet med beskjed om å avholde besiktigelsesforret
ninger over de kongelige almenninger med behørige Laug-Rættes-Mænd.
Dette resulterte i almenningsforretningen av 1758. 1758-forretningen
ble også kalt en besiktigelse. Det er en sannhet med modifikasjoner, for
det er lite som tyder på at lagretten var ute i terrenget. Trolig er beskriv
elsene bygget på vitneavhør. Den innledes slik:
Dette kartet er laget på grunnlag av fogd Petter Arne ts almennings
beskriv eiser i 1749. Det er svært mange usikre forhold som spiller inn
her slik at mange forbehold må taes med hensyn til grensene. Almenn
ingene er nummerert i samme rekkefolge de er beskrevet av A r net: 1 =
Lægsdals Almindingen, 2 = Opdahls Almindingen i Woche Annex, 3
= Dend Iden Woche Annexes Alminding, 4 = Suul Almindingen, 5 =
Tromsdahls Almindingen i Woche Annex, 6 = Ramsaas Almindingen,
og 7 - Wolhougs Almindingen.

----
54 SS-A
----
1758 den 18 July anfangede mand med allmendingens Besigtelse i Wærdalen,
hworwed war nærwærende Fogden Hr. Arnet tilligemed efterskrewne Lawrættes
mænd: Lænsmanden Arent Ellefsen Hallem, Halwor Lunden, Thore Østgaard, Ole
Mønes, Elias Bolgaard og Anders Molden.
Verdal ser ut til å ha blitt delt i fire almenningsstrekninger. Bare
Volhaugen og Leksdalen har fått noen lunde den fasong de har i dag.
De øvrige almenningene er mer eller mindre innbefattet i hva som kan
kalles to almenningsstrekninger. Men i likhet med beskrivelsene fra
1749 skulle disse beskrivelsene bare slå fast hva som var almenninger i
Verdal. Og seiv om detaljene mangler, må man innrømme at det går
klart frem hva som ble regnet som almenningsområder. Naturligvis kan
det diskuteres hvor grensene gikk mellom de beskrevne områdene, men
det blir bare av akademisk interesse på dette tidspunkt. Det spilte nemlig
mindre rolle hvor en delingslinje mellom to almenningsområder gikk så
lenge der var klart at begge områdene var ålmenning.
Beskrivelsene av almenningene lyder slik:
Man begyndte da først ved Schougens grændser og fandtes same Kl. allmindmgen at
Begynde wed Ramsaasen og øster forbie Haarschallen i Sør til Færælwen, derifrå i
Sydost til Fersvandet og Langs øster til Guddingsælwen indtil Stor-aassen og Nordre
Side forbie Stor Myhren, indtil Suul-Søewolden og over til de Svendske grændser,
hworwed strækningen gaar lige til mit for Suul og sidn tilbage forbie Suul-, gaardene
og Ingdalens ejendele alt indtil Ramsaasen igien. I denne Strækning war ingen anden
Skow, end alleene noget fuhrue og hist og her noget gran i dahl Lægdrne som ej kand
nyttes' til andet end til de der om Kring Liggende Sætter huusens Reparation og for-

Hårskallen sett fra nord i Fr 01. Når almenningsbeskhvelsen av 1758 sier
at Verdalsalmenningene strakte seg forbi Hårskallen, må ikke det taes
bokstavelig. Hårskallen har vel aldri noen sinne blitt sett på som å ligge i
Verdal. Ei heller har den vært noe grensepunkt. Trolig ble den nevnt
som et merkepunkt.

 

----
55 SS-A
----
nødenhed. Fra gaarden Lindset begynder allmindingen igien og gaar op igiennem for
bie Qvendalen og sidn i øster til Suul mærket paa Søndre side, hworfra almindingen
igien gaaer i Nordost, til Høysete, og siden i Nordwest hen mod Lexdals allminding. I
denne strækning war Skow paa efter skrewne stæder saa som i Qvendalen hwor Skowen
er bøxlet till Neder Holmens Saug af Justits Raad Hagen, udj Juuldalen, wed og om
kring Wers wandet, og Helgaae Elw, item wed Schiæckerwandet og den der af
kommende ælw, som alt er bøxlet til Ulvild Saug hans Majts tilhørende og Hr. Rasmus
Bøysen Hagen har i brug: Widere fandtes ovver for, Langs Bøigdens Nordre Side hist og
her noget Skow som war werrslidt og for endel uduelig, og ej til andet tienlig end til
Brænde weed og Bygnings wærk for de der i Sircumference Liggende Sætrer. I en dahl
kaldes Masaae-dal ligger og noget Skow som er tienlig til Saug timer, og hworti! kunde
hugges aarlig 18 tylter som er henlagt til Langdals fos- og Grens sauger.
Den 19. July Continuerede allmendings Besigtelsen, da lexdals allminding blew
overseet og fandtes stemme af den Beskaffenhed som wed Besigtelsenn ower Lunde
Sauge ere mentioneret, M : :/: (2. juni 1756) ser paa Sagh. :/
paa Westre Side af Lexdalwandet begynder allmindingen igien, kaldes Wohlhougen,
owen for Wigenn og grændser Langs Sparboens allminding indtil Heyen, og siden paa
Søndre Side Langs Bøigden. Der war iche andet Skow som Bierke Lider og Myhr
Stugur thi det som har wæret grann og tarvlig til Saug - og bygningstimer er af
Bøndrne til deres Gaarders Fornødenhed udhugget saa at gandske lite er igien, som er
Smaat - og afhøgret, uden at tiene til andet end til Skeefang.
Nærmere kommentarer eller forklaringer er ikke nødvendig med
hensyn til Volhaugen. Den beskrivelsen er forøvrig også tatt med under
behandlingen av Volhaugen ålmenning. Heller ikke Leksdal ålmenning
behøver noen nærmere omtale i denne sammenheng etter som den ikke
er direkte omtalt i denne beskrivelsen. Årsaken til det er at Leksdalen
ble befart og beskrevet i 1756 i forbindelse med befaringen av Lund sag.
Derfor viste man til den forretningen ved denne anledning. Og den be
skrivelsen er satt inn i kapitlet om Leksdal ålmenning.
Men hva som må forståes som to almenningsstrekninger, den ene fra
grensen mot Skogn til svenskegrensen, og den andre i en stor bue fra
Lindset i Kverndalen via Vera til Leksdalen, må vi se litt nærmere på.
Den første innbefattet Ramsås ålmenning, Hoås almenninger, Tromsdal
ålmenning, Inndal almenninger, Færs ålmenning og den sydlige delen av
Inns eller Sul ålmenning. Dette vil si områdene på sydsiden av Verdalen.
Imidlertid ser det ut til at den andre strekningen også omfattet en del på
sydsiden av Inna. Helt sikkert omfattet den Kverndal ålmenning, Vera
eller Juldal ålmenning og Malsådal ålmenning. I tillegg tyder beskrivelsen
på at Sulgårdenes gårdsskoger befant seg innenfor sydgrensen av dette
store området. I så fall må grensen ha krysset Inna et eller annet sted i
nærheten av Vaterholmen. Som det går frem av kartet over delingen av
utmarken til Sul-gårdene i 1806, strakte denne utmarken seg langt syd
over.
Naturligvis må man ikke ta disse beskrivelsene helt bokstavelig. De
anga bare sånn omtrent hvor grensene gikk. Og dessuten var dette en
grenselinje mellom to almenningsområder som støtte opp mot hver-

----
56 SS-A
----
Grensene mellom gårdene i Sul som fastsatt i en grensebeskrivelse av 15.
september 1806. Hele beskrivelsen er inntatt som kilde. Tallene på
kartet refererer seg til hvilket nummer den enkelte gard hadde i beskriv
elsen: 1 = Stormoen, 2 = Lillemoen, 3 = Brenna vestre, 4 = Brenna
østre, 5 = Sulstuen vestre, 6 = Sulstuen østre, 7 = Karlgård, 8 =
Østgård, 9 = Tømte, 10 = Vestgård. Dessuten er det tre
delingsområder merket med Do. Disse delingsområdene var delt mellom
flere garder. ? betegner uklare områder.


----
57 SS-A
----
andre, og det var således ikke av avgjørende betydning hvor grensene
gikk så lenge begge var almenninger. Vi må huske på at dette ikke var
noen beskrivelse som skulle brukes ved et eventuelt salg. Slike beskriv
elser fulgte senere.
I 1760 ble så generalforstamtet gjenopprettet. Og på nytt ble det
ansatt holzførstere som skulle påse at bestemmelsene ble fulgt. Deres
oppgåver var omtrent de samme som de oppgåvene holzførsterne tidlig
ere hadde hatt. Generelforstamtet kom også denne gang til å eksistere
bare i kort tid. Allerede i 1771 ble det nedlagt, og årsaken var trolig den
samme som første gang, nemlig økonomien. 10 I og med at general
forstamtet hadde vært i virksomhet i to adskilte perioder, blir det ofte
omtalt som Det eldre generalforstamt og Det yngre generalforstamt.
Men i den tiden både det eldre og det yngre generalforstamt hadde
eksistert, hadde noen av holzførsterne blant annet hatt Verdal som
virkeområde. Det eksisterer en del rapporter fra deres hand som berører
Verdal. Disse vil bli behandlet nærmere et annet sted i denne boken. (Se
Skogvesenet - virksomhet i Verdal.)
Her skal allikevel nevnes at i 1768 ga generalforstamtet ordre om å
sørge for at det ble opptatt fortegnelse over og gitt beskrivelse av de
almenninger som fantes. Den daværende holzførster J.F. Wøllner
sendte ved et par anledninger samme året en beskrivelse av almenning
ene i Verdal. Wøllners beskrivelser av almenningene baserte seg nokså
mye på hva som var sagt i de tidligere almenningsforretninger, men al
likevel kom det til en del nye ting. I sitt svar datert 1. oktober 1768 sa
han følgende:
Fortegnelse over alle udi Stør og Werdahls Fogderie befindende Allmindings Skove,
være sig de Kongelige, som de Allmindinger Bøygden formeener sig at have Rettighed
til, samt hvo der er Bøxlet eller ikke.
Etter denne innledningen fortsatte han med sin almenningsbeskriv
else. Men seiv om han brukte navn på almenningene som skulle tyde på
at han hadde oversikten, viser beskrivelsene at navnene langt fra er
dekkende.
Werdahls Præstegield.
No. 16 Ramsaassen AUminding.
Begynder Wed Ramsaassen og Øster forbie Haarschallen i Sør tijl Ferswandet, og
Langs Øster til Guddings Elwen indtil Støraassen og Nordre siidn forbie Stor Myhren
indtil Suul og siden tilbage forbie Suul gaardene og Ingdahlens Ejendeele indtil
Ramsaassen.
Denne AUminding er underlagt den Kongl Ramsaas Saug og nu paa 5 combinerede
Aar forpagtet til Hr General Auditeur Kierulf.
Her i er een megen god Saug tømmer Skow.
No 17 KalvDahlens AUminding.
Fra gaarden Lindset gaar den opeftter forbie Qendahlen, og siden i Øster til Suul paa

----
58
----


----
59 SS-A
----
Søndre Siidn hwor fra den igjen gaar til NordOst tii Høysette, og siden i Nordwest hen
til Lexdahls Allminding.
Denne Allmindings Strekning er tilßøxlet Justice Raad Hagen, nu bruges af General
Auditeur Kierulf.
Her i findes eendeel Saug tømmer Skow, dog ikke af nogen Wærdie.
No 18 Juuldahlens Allminding.
Begynder i Juuldahlen Wed og omkring Wærwandet og Helgaae Elv, item Wed
Schiæcher Wandet og den der af kommende Elw.
er bort Bøxlet til Rasmus Boyessen Hagen. J denne Allminding findes paa sinne
Stæder betydelig Skow.
No 19 Masaadahlens A llminding
Een Liden Strekning Ligger i een Dahl kaldes Masaadahlen. Bortbøxlet til Hr. Obriste
Lieutenant Klyver.
Der udj skiøn Skow til Saug tømmer.
No 20 Lexdahls Allminding.
Begynder paa Westre siidn af Lexdahls Wandet paa et stæd kaldes Wohlhougen owen
for Wigen, og græntzer Langs Sparboens Allminding indtil Heyen, og siden paa
Søndre Siide Langs Bøygden.
Bøxlet af Hr. Obriste Lieutenant Klyver.
Udj denne Allminding findes for nærwærende tiid ikke meget Saug tømmer Skow
tilbage.
Hele rapporten avsluttes med følgende:
Flere Allmindinger een hwad som her er andført, har jeg ikke eftter nøyeste under
søgning faaet Kundskab om Og saaled underdanig forfattet.
af
J.F. Wøllner
Almenningsstrekningene slik de er beskrevet i 1758.1 denne beskhvelsen
fikk almenningene hverken navn eller nummer, men de etterfølg
ende almenningsforretninger viste til denne forretningen, og de brukte
benevnelsene Den første almenningsstrekning, Den andre almennings
strekning og så videre i den rekkefolge de var blitt beskrevet i 1758.
Tallene på kartet refererer seg således til denne nummerering: 1 = Den
første almenningsstrekning, 2 = Den andre almenningsstrekning, 3 =
Den tredje almenningsstrekning (Leksdal ålmenning), og 4 - Den
fjerde almenningsstrekning (Volhaug ålmenning). Også her er grensene
høyst usikre. Spesielt er det grunn til å tro at når det i beskhvelsen står
Man begyndte da først ved Schougens grændser og fandtes same Kl.
allmindingen at Begynde wed Ramsaasen og øster forbie Haarschallen i
Sør til Færselwen, betyr ikke dette at man ansa den delen av Skogn som
denne beskrive/sen omfatter, som a tilhøre Verdal. Tro/igfulgte grensen
den aksepterte grenselinjen. Men Hårskallen var et ypperlig referanse
punkt som er synlig fra store deler av nedre Verdal, og den ble ganske
sikkert brukt på den måten.

----
60
----


----
61 SS-A
----
Man fristes her til å betvile den samme Wøllners ord når han sier at
dette er skrevet eftter nøyeste undersøgning. Til det er det for mange
feilaktige opplysninger og uklarheter som kommer frem. Dessuten var
brevet datert Trondhjem. Trolig har han ganske enkelt skrevet av den
beskrivelsen fogd Arnet ga i 1758. Og denne har han visstnok heller ikke
lest nøyaktig. For der sto det at Leksdal ålmenning ikke ble behandlet
fordi den var omtalt i 1756. Men Wøllner fortutsatte tydeligvis at det
var Leksdal almennings beskrivelse som fulgte, og han skrev derfor av
omtalen av Volhaugen ålmenning under Leksdal.
Når det gjelder Ramsås ålmenning som Wøllner nevnte som den
første i Verdal, ser vi at han ga den den samme beskrivelsen som Arnet
hadde gitt Den første almenningsstrekning i 1758. Også her forekommer
det unøyaktigheter. Fra Guddingselven gikk grensen til Sulsjøvolden i
henhold til forklaringen av 1758, mens Wøllner lot grensen gå til Sul fra
Guddingselven. Men hva han på dette sted kaller Suul, er utvilsomt Sul
sjøene eller Sulsjøvollen. Interessant er det imidlertid at Wøllner kalte
hele strekningen for Ramsås ålmenning.
Også for den neste ålmenningen brukte Wøllner et navn som bare
dekket en mindre del av hele området. Han kalte den Kalvdalen ålmenn
ing. Kalvdalen er som kjent, en sidedal mot nord fra Kverndalen. Men
hele det store området som Wøllner betegnet som Kalvdalen ålmenning,
er identisk med hva som ble kalt Den andre almennings strekning etter
Arnets beskrivelse av 1758.
Men så kom han til Juldal ålmenning og Malsådal ålmenning. Noen
nøyaktige grenser for disse ga han ikke, men begge to befinner seg
innenfor den ålmenningen han kalte Kalvdalen ålmenning.
Numrene 16 og 17 i Wøllners rapport omfatter så store områder at
flere almenninger befinner seg innenfor grensene til dem. Men numrene
18, 19 og 20 dekkes hver for seg av eksisterende almenninger. Deres
beskrivelser er derfor også gjentatt under de respektive almenningene.
Wøllners rapport av 1768 innebærer egentlig ikke store forandringer fra
det kartet som kan tegnes etter Arnets rapport av 1758. Men en del av
hans navn er anderledes, og likeledes oppgir han to almenninger
innenfor en annen. Disse er avmerket med stiplede linjer. Wøllner
nummerete almennningene fortløpende fra herred til herred, og av den
grunn benyttes hans nummerering her: 16 = Ramsåsen ålmenning, 17
= Kalvdalen ålmenning, 18 = Juldalen ålmenning (ligger innenfor
Kalvdalen ålmenning), 19 = Malsådalen ålmenning (ligger innenfor
Kalvdalen ålmenning), og 20 = Leksdalen ålmenning (er egentlig
Volhaugen ålmenning). Leksdalen ålmenning er således ikke beskrevet,
seiv om den nok var der.

----
62 SS-A
----
Til tross for de etter hvert nokså mange almenningsbeskrivelsene ga
Rentekammeret seg ikke. Stadig kom det nye ordrer om beskrivelser av
almenningene. I 1778 ble det sendt et sirkulære til stiftamtmennene i
Norge. Skrivet omhandlet de påtenkte almenningssalgene, og Rente
kammeret ønsket å få en beskrivelse av almenningene som muliggjorde
salg. Stiftamtmannen i Trondheim videresendte dette til sine fogder.
Petter Arnet, fogden i Stjør- og Verdal fogderi, svarte samme år at
han i årene 1757 og 1758 hadde sendt inn beskrivelser av almenningene i
sitt fogderi, og nå sendte han en gjenpart av disse beskrivelsene.
Men tydeligvis var ikke Arnets beskrivelser nøyaktige nok, for i en av
Rentekammerets journaler for 1784 angående almenningssalg står følg
ende om Arnets rapporter:
Stiftsamtm. tror ikke at den givne oplysning i hens til strekningene og grendsene er saa
nøiagtige som udfordres baade for at sælge dem til mest fordel for kongens casse, som
og for at give kiøberne en betryggende eiendom.
Dette førte da til at det gikk en rekke brev frem og tilbake mellom de
respektive instanser, helt til at Rentekammeret i 1786 ga stiftamtmannen
i Trondhjem ordre om å sørge for at almenningsforretninger ble iverk
satt. Dette brevet sa blant annet at man ønsket en nøyaktig beskrivelse
av almenningene av den enkle grunn at man ønsket å seige dem. Man
summerte også opp hvordan det skulle skje, og hva som skulle opplyses.
Beskrivelsene skulle utføres av en lagrett. Grensene skulle beskrives
nøyaktig. Ikke bare skulle grensene mot private områder fortelles,
grensemerkene skulle også angies. Videre ønsket man å vite almenning
enes omtrentlige lengde og bredde. Likeså om det fantes skyldsatte
garder, rydningsplasser og engsletter. Disse skulle oppgies med nøyakt
ige opplysninger med navnet på eierne eller brukerne. Til slutt skulle
forretningen publiseres allerede på neste ting for å kontrollere om det
hadde kommet til nye ting som var blitt avglemt under selve forretning
en.
Dette skrivet fra Rentekammeret førte så til at stiftamtmann 1.8.
Dons skrev til fogd Arnet og sorenskriver Resch og gjenga hva Rente
kammeret hadde sagt, og han befalte så disse å avholde almennings
forretninger i fogderiet. Fogd Arnet i denne sammenheng var ikke den
samme som Petter Arnet som tidligere er omtalt. Ved denne anledning
en var det en ny Arnet, Arnt Christopher Arnet. Trolig var dette en sønn
av den tidligere fogden. Og som et sidesprang kan det være av interesse
for oss verdalinger at den sorenskriver Resch det er tale om, trolig er den
som Reschvold, en part av Nestvold, er oppkalt etter. Dette navnet
uttales Riksvold. u
Den 24. juli 1787 ble det så utsendt stevning til almenningsbefaring i

----
63 SS-A
----
Verdal, og 12. september samme år ble almenningsforretningen på
begynt.
Almenningsforretningen i 1787 innledes på følgende vis:
Anno 1787 den 12te September blew Retten sadt paa Gaarden og Dragonqwartereet
Holmlien høyt oppe i Werdahlens Præstegield med Efterskrewne af Fogden Arnet op
nevnte Eedsorne og u-partiske Laugretts mend: Swend aagesen Haugan, Johan
Torkildsen Kolstad, Ole Olsen Stor Langdal, Johan Andersen Holmlien, Anders Olsen
Ingdahl og Hans Gundbiørnsen Holmen. Aaverwærende Kongs Mayts Foget Arent
Christopher Arnet og Bøygde Lænsmanden Ole Sewaldsen for herfrå at undersøge og
erholde oplysninger om dette Præstegields Almindinger Grændse Mærker og wiidere
efter da herom fra Rente Cammerets igiennem Amtet indløbne ordrer under Bde Julii
og 19de Augustii 1786, Som Fogden fremlagde og som blew læst.- Fogden derefter til
kiendegaw, at han til alle og enhwere Efterretning baade inden- og uden-Bøygden har
udi de priwiligerede Trundhiems Adresse-Comptoirs Efterretninger saawel som wed
Placater i Fogderiet at Kirke Bakkene Ladet Kundgiøre denne Forretnings Foretægt
efter saadan Notification: - Almuen som indfandt sig wed denne Forretning tilkiende
gaw at den oplæstePlacat ikke een men Mange Søndage till alles Efterretning er
blewen af Kirke-Bakken oplæst og Kundgiort. Desuden mødte Proprietair Rasmus
Hagen med hans søn Theodorus Hagen, og Kiøbmand Thonning af Tronhiem, som
begge eye betydelige Saugbruge heri Præstegiældet, for at iagttage deres Rett
Fogden Arnet derefter fremlagde gienpart af den udi Aaret 1758 holdte Almendings
Besigtelse, og endskiønt det Kongelig Rente Cammer ikke har funden samme
Oplysselig nok, formeente han dog den Kunde tiene til Weyleedning wed denne
Forretning, hworfor han for det første begiærede Almuens Swar om de da befarede
Strækninger ikke endnu hawe samme nawn, dernæst at de nøyaktigens will beskriwe
mærkerne med hwad wiidere, som nu (uleselig). Den udi aaret 1758 den 18de Julii
begyndte Forretning blew læst. Man undersøgte derpaa den udi samme Forretning
første beskrewne Strækning, som begynder og ender wed Ramsaasen og efter nøyeste
indhæntede Kundskaber fra de tilstedewærende meest kyndige, ældste og
paaliideligste Mænd, erfahrede Mand at i samme ligger:
Seiv om de store almenningsstrekningene ved denne anledning ble mer
oppdelt og gitt navn, var ikke denne forretningen stort mer nøyaktig
enn de tidligere. Retten befant seg nemlig hele tiden på Holmlien høyt
oppe i Wærdahlens Præstegield, og beskrivelsene ble foretatt på grunn
lag av vitneavhør.
Forretningen ble imidlertid utlyst temmelig grundig, og det kan være
interessant å merke seg at Trundhiems Adreesse-Comptoirs Efterretn
inger ble benyttet. Dette er nemlig det samme som den nåværende
Adresseavisen.
Hele forretningen avsluttes med følgende ord:
Fleere Almindinger wiste ingen at opgiwe, og fra Inderøens Fogderie mødte ingen med
Indsigelse mod de mærker, som under disse undersøgninger er Mentionerede at wære
Skiælne Mærker imellem Inderøen og Stør- og Wærdahls Fogderier -
Men som det går frem av pålegget fra Rentekammeret, var hensikten
med denne almenningsforretningen å beskrive almenningene med
henblikk på salg. Almenningsbeskrivelsene fra 1749 og 1756/58 anga
hva som var almenninger i Verdal. Men disse beskrivelsene kunne ikke

----
64 SS-A
----
brukes ved salg. For det første var de for generelle, og for det andre
dekket de for store områder.
Sist på 1700-tallet foregikk som nevnt en rekke salg av almenninger,
og det var for å muliggjøre disse salgene at forretningen av 1787 fant
sted. Det som tidligere hadde blitt kalt almenningsområder eller -strek
ninger, ble delt opp i mindre deler. Etter den nye inndelingen er det
interessant å legge merke til at de totale almenningsområdene nå synes å
være mindre enn før. Men dette skyldes ikke at almenningene i seg seiv
ble mindre. Det var bare områdene som ble beskrevet med henblikk på
salg, som fikk sine grenser nøyaktig beskrevet. Og for å unngå tvil,
unngikk man å la almenningene få felles grenser hvor det kunne være
grunnlag for senere tvister. Områdene mellom og utenfor de beskrevne
og navngitte almenningene, var fortsatt almenningsområder, bortsett da
naturligvis fra de områder som allerede på det tidspunkt ble betraktet
som tilhørende gårdsvaldene. Og folk flest på den tid var også klar over
hva som var ålmenning, hva enten den var beregnet til å selges eller ikke.
Men etter hvert som tiden gikk, glemte man bakgrunnen og hensikten
med denne forretningen, og til sist var man av den formening at
almenninger var kun de områdene som befant seg innenfor de beskrevne
almenningsgrensene. Rimeligvis gikk man gradvis til å betrakte
områdene utenfor som et slags ingenmannsland. Uten at noe kan sies
for sikkert, må det kunne antaes at enkelte garder fikk sine skog
strekninger utvidet nettopp i disse områdene. Videre skal vi være klar
over at de fleste av gårdene som lå i utkantområdene og grenset mot de
tidligere almenningene, var proprietærgods. Det er ingen grunn til å tro
at disse proprietærene bevisst handlet uærlig. Mer sannsynlig er det at
de fulgte vanlig praksis. Antageligvis er dette forklaringen på at
proprietærenes skogeiendommer allerede fra rundt århundreskiftet
17/1800 kom til å fylle opp områdene mellom almenningene.
Forklaringen på denne spesielle holdningen til almenningene, som
opprinnelig var sett på som felles eiendom, og som ingen kunne berike
seg på utilbørlig, ligger ganske sikkert i det motsetningsforholdet som
gjennom lang tid hadde utarbeidet seg mellom kongemakten og bruks
berettigede bønder. Kongemakten hadde aldri bestridt bøndenes
spesielle rettigheter i almenningene, men kongemakten forbeholdt seg
retten til inntektene av den nye næring skogbruk som almennings
skogene ga muligheter til. Dette var ikke noen gammel rettighet
bøndene kunne påberope seg å ha hatt hevd på. Og kongemakten hevdet
og håndhevet sin eiendomsrett til denne fortjenesten uten at bøndene
kunne gjøre mye fra eller til.
Når så kongemakten som følge av sine egne påbud og bestemmelser
nærmest frigjorde store skogstrekninger, er det ikke til å undres på at
bøndene begjærlig grep den sjansen til å få ta litt del i den fortjenesten

----
65 SS-A
----
skogen og skogbruket hadde gitt mulighet til. Dersom motsetnings
forholdet mellom konge og bønder ikke hadde eksistert, er det helt
usannsynlig at andre bruksberettigede i de berørte almenningene uten
videre ville ha godtatt denne utviklingen. Forklaringen ligger ikke i at
begrepet ålmenning fikk en annen betydning. Derimot ble begrepet gard
utvidet til å omfatte de nærmest liggende skogområdene. Denne ut
viklingens opprinnelse ligger nok lengre tilbake i tiden enn sist på 1700-
tallet. Men også den eldste utviklingen skjedde nok med alle bruks
berettigedes samtykke og viten. Og man passet nok grundig på at ingen
forsynte seg utilbørlig av hva som ble regnet som fellesgoder.
I Verdal ble det solgt to almenninger etter dette, nemlig Vera eller
Juldal ålmenning og Færs ålmenning. I alle fall eksisterer det salgs
dokumenter for disse. En tredje, Inns eller Sul ålmenning, har også
skiftet status i samme periode eller muligens noe senere. Men det
eksisterer ikke noen dokumenter om dette salget. Disse forholdene vil
imidlertid bli nærmere behandlet under de respektive almenningene.
Seiv om det også etter dette kom krav fra Rentekammeret om opp
lysninger om almenningene, ser det ikke ut til at det har medført nye
almenningsforretninger. Men da Norge ble skilt fra Danmark i 1814,
måtte de norske myndigheter seiv skaffe seg opplysninger om al
menningene. 11815 behandlet Stortinget spørsmålet om almenningene,
og det ble vedtatt å innhente opplysninger fra amt- og fogdearkivene.
Som følge av dette pålegg sendte Nordre Trondhjems amt et skriv til
fogderiene samme år - med ordre om å sende inn opplysninger om
almenningene.
Fungerende fogd Støp kunne imidlertid i sitt svar gi få nye opp
lysninger, ettersom han var nylig tilsatt i sitt embete, og han hadde ikke
rukket å få tatt avskrift av de protokoller som fantes i fogdearkivet.
Selve svaret gir ikke oss så mye å bygge på, men i avslutningen nevner
han følgende almenninger i Verdal: Hoeaas, Ramsaasens, Ingdahlens,
Svarthoved, Mosaae, Lexdahlens, og Wohlhougens Almindinger i
Werdahlens (prestegjeld). Mosaae er forøvrig feilskrift for Malså. Så
avslutter han med følgende setning:
De øvrige skal Tiid efter Anden vere bortsolgte, og ere nu Privates Eiendom.
Brevet er datert 31. januar 1816.
Dette skulle således bety at de øvrige seks almenningene ikke lenger
var statens eiendom. Disse seks var: Vera eller Juldalen ålmenning,
Kverndal ålmenning, Småsæteråsen ålmenning, Inns eller Sul
ålmenning, Færs ålmenning og Tromsdal ålmenning.
Dette førte så til at en matrikkelkommisjon som var i arbeid i 1820,
skrev følgende:
Den 28de Marts fortsatte Commissionen det paabegyndte Arbeide med Indførelser af
Grundeiendommene med deres Sammenligningstal i Protocollen; men førinden dette

----
66 SS-A
----
Arbeide var tilendebragt foretog Commissionen sig i Anledning af en fra Amtet
meddeelt Skrivelse af 31te Januar 1816 til samme fra const. Foged Støp, nærmere at
bestemme Sammenligningstallene for de Almindinger i Verdalens Tinglaug, som ikke
henhøre blandt Statens Eiendomme. Bemeldte Skrivelse omhandler denne Gjenstand
til Slutning saaledes
«Endelig skulle jeg ikke lade noen uanmerket, at efter den end Contributionens
«Regnskab at fremlagte Jordebog Udvisende en Staten ikke eiende flere af de i
«medfølgende Befarings-Forretning anførte Almindinger end følgende, FL: hoeaas,
«Ramsaasens, Ingdalens, Svarthoved, Mosaae «./. Malsaae ./.», Lexdalens og
«Volhougens Almindinger i Verdalens, (så følger noen tilsvarende almenninger i
«Stjørdal) Præstegjælde. De øvrige skal Tid efter anden vere bortsolgte og nu Privates
«eiendom.» -
Heraf følger, altsaa, at Almindingerne No 376 Væren eller Juldal, No 377 Smaa
sæteraasen, No 378 Kværndal, No 379 In eller Suul, No 380 Færen og No 385
Tromsdal ikke kunne betragtes som Statens Eiendommer, men derimod ansaaes som
tilhørende private Eiere. -
Hvad når Almindingerne Væren, In og Færen angaaer, da er det in confesse, at de 2de
førstnævnte tilhøre Grosserer og Proprietier Meincke og den sidste nævnte Selboe
Werks Protsespant skifte hvilke derformedelst i Sammenligningsprotocollen ere given
redbørligst Proportionstal, hvorved det maa bemærkes at den sidst anførte
Alminding, No 380 Færen er indbefattet under den i Størdalens Thinglag No 549 lige
ledes under Navnet Færen anførte Eiendom, fra hvis giver Sammenligningstal 454
maa afdrages da for den Deel af Selboe Werks samlede Eiendom, som her i Thinglaget
er beliggende, anførte 145 7/10, hvorved følgelig hiin i Stordalen beliggende Deel at
Færen retteligen kun bør skyldsettes efter et Proportionstal af 308/11/20.
Som man forstår, ble alle privat eide almenninger skyldsatt ved denne
anledning. Det er forklaringen på at det i Verdal finnes tre matrikulerte
almenninger, nemlig Vera eller Juldalen ålmenning, Inns eller Sul
ålmenning og Færs ålmenning. Senere ble det, som vi vil se under Inns
eller Sul ålmenning, slått fast at dette i virkeligheten var en stats
almenning. Derfor er dette den eneste matrikulerte statsalmenningen i
Verdal.
De øvrige almenningene som fogd Støp mente måtte være privat eien
dom, er ikke behandlet videre av denne matrikkelkommisjonen, og de
ble vel ansett for å være statsalmenninger.
Men det offentlige var fortsatt ikke fornøyd med hva som var blitt
opplyst, og i 1825 sendte Finans-, Handels- og Tolldepartementet ut et
sirkulærskriv hvor det ble bedt om opplysninger om hvilke almenninger
staten eide, størrelsen og verdien av disse, hvilken bruksrett almuen
hadde, om det fantes rydningsplasser, hvilken inntekt staten hadde av
dem, og om det fantes hindringer i veien for at de kunne realiseres på
samme måte som det øvrige av det offentliges jordegods.
16. desember 1826 svarte fogd Aarest r up. Som grunnlag brukte
han forretningen av 1787. Han avsluttet sitt skriv slik:
Hvad de beskrevne og i Wærdahlens Præstegjæld beliggende Almindinger betræffer,
da kan sammes Verdi ikke skjønnes uden ved Granskning paa Aastæderne, hvorfor
det bemærkes at den omhandlede Inns Alminding er i følge den i Aarene 1787 og 1788
afholdte Almindingsbefaringsforretning er ei Staten tilhørende. Efter min Formening

----
67 SS-A
----
kunde det vel være hensigtsmessigt, at de Staten tilhørende Skove realiseres, da derved
sandsynlig en større Indtegt vilde tilflyde Statscassen end hvad de nu importere, men
dog troer end mere hensigtpassende at overdrages saaledes som det fornevnte
Zirculaire til de Brugsberettede imod en ved Taxation fastsættende Kjøbesum, samt
med Forpligtelse af foranstaltende Udskiftning:
Etter at amtet hadde mottatt dette svaret fra Aarestrup, sendte det et
videre skriv til departementet 7. februar 1827, hvor det blant annet sto:
Almindingerne i Stør og Værdahls Fogderie er ikke af Betydenhed i Henseende til
Skovbrug til Udskiftning, men den er gavnlig og nødvendig for Almuen, som ogsaa
derudi har Brugsret. Indalens Alminding i Værdalen kunne dog for endeel producere
Savtømmer, men dens beliggenhed skal ikke være den beleiligste for Drivten. Ellers er
Almindingsskovene i Stør og Værdals Fogderi ved formegen Hugst medtagen, hvortil
maadeligt Opsyn dermed fra vedkommende Embedsmænd og Betiente ikke lidet skal
have bidraget.
Den siste kommentaren fra amtmannen stemmer forøvrig godt
overens med hva som kommer frem om skogenes tilstand på 1800-tallet i
et senere kapitel. Men ganske sikkert er dette forhold som nå det
offentlige begynte å bli mer og mer klar over. Stadig nye innskjerp
ninger med hensyn til hugsten i almenningene kom nå fra departe
mentet, og det var også på høy tid.
I årene 1843 og 1847 fulgte nye innberetninger om almenningene. Den
fra 1843 er nokså mangelfull, og den fra 1847 bygger på tidligere
arbeider.
I likhet med tidligere innberetninger var disse foranlediget de statlige
myndigheters ønske om å få så fullstendige opplysninger som mulig,
både med hensyn til skikkelig bevarelse av skogen og til muligheten for å
seige noen av almenningene. Staten var interessert i den siste muligheten
for de almenninger som kanskje ville påføre det offentlige utgifter når
det gjaldt de bruksberettigedes muligheter til å nyttiggjøre seg skogen.
Det var med dette i tankene at amtmann A.F. Trampe sendte sin
innberetning av 1847, og lot denne ledsage av et etterskrift. Her tok han
først for seg sin fortolkning av forskjellen mellom en Kongelig
ålmenning og en Bygdealmenning:
Forsaavidt der skjelnes mellem Kongelige og Bygdealrnenninger antages det at man
ved førstnævnte har forstaaet saadanne hvor de tilgrændse Bygder ei have havt fri
Brugsret og Skovhugst kun foretaget efter Bevilling medens over Bygdealmindingerne
kun har været antaget en Slags Overeiendomsret, saaledes at Staten har om Leilighed
dertil gaves enten bevilget Hugst eller tilladt Nedsættelse af Rydningsmænd.
Amtmannen fortsatte med å fraråde et eventuelt salg av de fleste
almenningene i amtet. Etter hans syn ville dette avstedkomme tvistig
heter om rettighetene, ettersom bygdelagene ikke var i stand til å løse ut
almenningene og at disse følgelig ville komme på privatpersoners
hender. Han mente at da ville både bygdealmuenes bruksrettigheter og
lappenes beiterettigheter bli berørt. Derimot mente amtmannen at
Bind VI A- 5

----
68 SS-A
----
hugstbevilling burde kunne gies mot en skogleie der dog ei kan være stor
formedelst den besværlige Frembringelse. Og blant denne typen av
almenninger nevnte han Tromsdal, Hoås, Ramsås, Inndal, Svarthovd,
Kverndal og Leksdal almenninger i Verdal.
Derimot anbefalte amtmannen ved samme anledning å overlate etter
takst følgende almenninger i Verdal til de bruksberettigede almuer:
Småseteråsen, Malså og Volhaugen almenninger. Det måtte da inngåes
en avtale om størrelsen på det kvantum tømmer den enkelte kunne
hugge for å forhindre at almenningene ble helt uthugget.
Et argument mot salg til private som amtmann Trampe anførte, var
at det ville legge hindringer i veien for nyrydninger i almenningene. Det
er således klart at amtmannen så på nyrydninger i almenningene som en
fordel. Dette syn var imidlertid stikk i strid med forstmennenes syn på
samme sak. Forstmennene begynte sitt virke i neste decennium, og deres
uttalelser med hensyn til nyrydninger er gjengitt i kapitlet Forst
mennenes syn på skogenes tilstand og årsakene til denne.
I 1850-årene var det i Trondhjemske Forstmesterdistnkt ansatt en
forstmann ved navn Jacob Bøckmann Barth, og fra ham forelå det i
1856 en innberetning om almenningene i Stjør- og Verdal fogderi. Den
originale innberetningen har det ikke vært mulig å få fatt i, men som
bilag til et brev fra forstmester Peder Chr. Asbjørnsen forelå en
skrivelse fra Barth med beskrivelse av fire almenninger tatt fra denne
innberetningen. Riktignok omhandlet dette først og fremst den ulovlige
hugsten som på den tid florerte i almenningene, men noe av det som ble
sagt gikk også på grensene, og Barths beskrivelser er gjengitt i
sammenheng med de respektive almenninger. I sin innberetning kom
også Barth inn på hvordan almenningene må ha blitt redusert i omfang
til fordel for de private skogene i nærheten. Dette synet delte forøvrig
også lensmann Rygh i et annet skriv som også var bilag til Asbjørnsens
brev. Et brev fra fogd Schive var det tredje bilaget. Disse brevene var fra
årene 1857 og 1858. Alle er gjengitt under Kilder.
Disse skrivene hadde sammenheng med rettssaken mot Nicolay
Jenssen. Den er imidlertid behandlet andre steder i boken. (Se Musum:
Verdalsgodsets historie, og Hartmann: Værdalsbrukets historie.)
Men så er det dags for den store og endelige almenningskommisjonen
i forrige århundre. Alle tvistigheter og uregelmessigheter som var blitt
registrert i statens skoger, førte til at det ved kongelig resolusjon 6. juni
1861 ble nedsatt en kommisjon som skulle undersøke almenningsfor
holdene i Nordre Trondhjems amt.
I løpet av de påfølgende år gikk kommisjonen opp alle almenningene,
kartla dem, beskrev dem, målte dem, merket grensene, samt avgjorde
forskjellige tvistemål. Arbeidet var slutt i 1865. Det hele resulterte i
Beskrivelse over Statsalmenningene i Stør- og Værdals Fogderi. Denne

----
69 SS-A
----
beskrivelsen er meget grundig, og den danner i dag grunnlaget for
grensene for statsalmenningene.
Den innledes på følgende vis:
Aar 1865 den 30te Oktober var Kommissionen samlet i Munkerøstads Enkes Hus i
Levanger. Man gjennomgikk de forskjellige, af Kommissionens Medlemmer
forfattede, Udkast til Beskrivelser over Statsalmenningerne i Stør- og Værdals Fogderi
og besluttede, at der affattes særskilte Forretninger for hver enkelt Ålmenning, og at
Udskrifter af disse meddeles thinglagsvis samt tilstilles Sorenskriveren til Thing
læsning, hvorhos med Hensyn til de Almenninger, for hvilke i Henhold til Lov af 12te
Oktober 1857 Almenningsbestyrelse er organiseret, denne erholder Udskrift af ved
kommende thinglæste Forretning.
Man begyndte med at gjennemgaa Almenningerne i Værdalens Thinglag og vedtok
derpaa følgende Beskrivelser:
Så følger beskrivelsene av de åtte første almenningene. Det gjelder
Ramsås ålmenning, Hoås ålmenning, Tromsdal ålmenning, Inndal
ålmenning, Svarthovd ålmenning, Kverndal ålmenning, Inns eller Sul
ålmenning og Volhaugen ålmenning.
De øvrige almenningene ble ikke beskrevet ved denne anledning som
følge av uenighet med hensyn til grensene mot Verdalsgodset. Men de
manglende almenninger fikk sin beskrivelse senere, og foran denne står
følgende tekst:
Foruden de foran under No I - VIII omhandlede findes i Værdalens Thinglag
endvidere følgende Almenninger, y. Smaasæteraasens, Malsaa og Lexdals. Da der
angaaende enkelte Punkter i disses Grændser mod Værdalsgodset fandt Uenighed
Sted mellem dettes Eier og Kommissionen, blev der af denne i Mødet den 30te Oktober
sidstleden ikke vedtaget nogen endelig Beskrivelse af Almenningerne i Paavente af
Indre-Departementets Bestemmelse i Sagen. - Denne var endnu ikke afgiven, men da
Departementet paa Kommissionens Anmeldelse om, at den nu saa sig istand til at
afslutte ein Virksomhed i Distriktet, har erklæret Intet at have mod saadan Afslutning
at erindre, vedtoges nu følgende Beskrivelser over:
Deretter følger så beskrivelsene av de tre siste almenningene: Leksdal
ålmenning, Småseteråsen ålmenning og Malså ålmenning. Og i likhet
med de øvrige er beskrivelsene over disse tatt med i kapitlet som
omhandler vedkommende ålmenning.
Etter Småseteråsen almennings beskrivelse står en fotnote med en
ekstra opplysning om grenseforhold som ble avklart i en overenskomst
med Verdalsgodset 9. februar 1872. Dette gjelder alle de tre siste
almenningene som ikke var med blant de første åtte.
Grændsespørsmaalet er ordnet ved Overenskomst, thinglæst 9de Februar 1872, der er
saalydende:
»Under Forbehold af det Kongelige Indre-Departements nærmere Approbation have
Undertegnede truffet følgende Overenskomst angaaende Grændserne mellem Statens
Almenninger i Værdalen og det tilstødende Værdalsgods's Eiendomme:
1) Fra det Punkt paa Graahammerne, hvor Lexdals og Malsaa Almenninger støde
sammen, og hvor af Almenningskommissionen er opført en Hovedmærkerøs, trækkes
Grændsen for Lexdals Ålmenning i en lige Linie imod Karphusbækkens Udløb i Høi-

----
70 SS-A
----
søen, og danner nævnte Sø forøvrigt Grændsen fra det Sted, hvor Linien skjærer
samme. Alt, hvad der ligger nordenfor denne Linie, tilhører saaledes Almenningen,
medens Alt, hvad der ligger søndenfor denne Linie, tilligemed Høisøens søndre Bred -
derunder indbefattet Landfastholmen, - tilhører Værdalsgodset, saalangt dettes Eien
dom strækker sig. Forøvrigt vedtager Værdalsgodsets Eiere Grændserne for Lexdals
Ålmenning saaledes, som disse ere bestemte af Almenningskommissionen. Den oven
nævnte lige Linie fra Hovedrøsen paa Graahammerne (i Retning mod Karphus
bækkens Udløb) ned til Høisøen er opstukken og afmærket med 13 Mellemrøser.
2) Som det sydøstligste Grændsepunkt for Smaasæteraasens Ålmenning anerkjender
det Offentlige det af afdøde Grosserer N. Jenssen med de Brugsberettigede i 1835
omforenede Mærke i Brandbjerget, hvilket er betegnet ved en Hovedmærkerøs, under
hvilken er anbragt et Kors i Fjeldet. Fra dette Punkt gaar Grændsen i lige Linie mod
Vest til Hovedmærkerøsen i Sæterdalskleven, hvilken Linie er opstukken og afmærket
med 11 Mellemrøser. Fra den samme Hovedrøs i Brandbjerget gaar Grændsen i nord
vestlig Retning i lige Linie til Bækkekløften eller der, hvor en mindre Bæk falder ud i
Ole Bjørnsens Bæk, hvilket Punkt er betegnet ved en Hovedmærkerøs, og er denne
Linie forøvrigt afmærket med 6 Mellemrøser. Fra Bækkekløften følger Grændsen Ole
Bjørnsens Bæk til Hovedrøsen Fossen i nævnte Bæk og er endvidere langs Bækken
opført 3 Mærkerøser.
3) Endelig vedtager Værdalsgodsets Eiere samtlige øvrige Grændselinier for Statens
Almenninger i Værdalen saaledes, som disse ere bestemte af Almenningskommissi
onen, forsaavidt disse tilstøde Godsets Eiendomme.
4) Den Værdalsgodsets Eiere fra gammel Tid tilkommende Ret til at benytte Høisøen
til Flødningsvand samt til at have Vintervei over Søen forbeholdes fremdeles
uforment.
Værdalen den Bde September 1871. Paa det Offentliges Vegne M. Selmer. - B.
Jenssen. Chr. Jenssen. Lr. Jenssen. Caroline Jenssen. Fredrikke Jenssen. Anna Getz.
Georg Jenssen. Vedtages paa det Offentliges Vegne, dog med Forbehold af samme Ret
til Fiskeri i Høisøen saaledes, som denne Ret hidtil har været udøvet. - Den Kongelige
Norske Regjerings Departement for det Indre Kristiania den Bde Januar 1872. Vogt.
Skjoldborg.»
Noter.
1 Sandmo: Skogbrukshistorie s. 100.
2 NHLs. 301.
3 Danmarks historie bd. 9 s. 212.
4 NHLs. 127
S NHLs. 359.
6 Sandmo: Skogbrukshistorie s. 102.
7 NHLs.3OI.
B NHLs.3OI.
9 NHL5.229.
10 NHLs.301.
"Musum: Verdalsboka 111 s. 146.

----
71 SS-A
----
VOLHAUG ÅLMENNING
Dette er en statsalmenning. Den ligger på nordsiden av dalen vest for
Leksdalsvannet. På en måte ligger den adskilt fra de andre almennings
områdene i Verdal. Men den grenser mot to andre kommuner.
Kommunegrensene mellom Inderøy og Steinkjer går nemlig over toppen
av Marsteinsvola, som er det høyeste punktet i det lavtliggende fjell
området som har gitt ålmenningen navn. Almenningsområdet strekker
seg også inn i de to nevnte kommunene. Den delen som ligger i Inderøy
eller den tidligere Røra kommune, heter Heia statsalmenning, og den
delen som ligger i Steinkjer eller den tidligere Sparbu kommune, heter
også Volhaug statsalmenning.
Opprinnelig må Volhaug ålmenning ha omfattet hele Volhaugen like
ned til gårdene som ligger opp i skråningene, og som i dag har sine
gårdsskoger her.
Den første omtale av Volhaug ålmenning finnes i fogd Petter Arnets
almenningsbeskrivelse av 1749. Om Volhaugen sier han følgende:
Volhaugen. Leklemsvannet midt på. Almenningen strekker seg mot
høyre fra vannet.


----
72
----

Vol haugen. Gr æset, Tokst ad og Husby i forgrunnen. Midt på Ydse
dalen. Marsteinsvola tilhøyre.
7: Wolhaug Almindingen streckende sig Øster i Længden - 3 Fierdinger og i Nord Vi
Fierding. Skowen bestaaende af faae Duelig gran og Furue, till gandske Lidt Huus og
Saug Tømer og fast till intet andet end Skihug og Brendeweed tienlig, saasom den af
Almuen till Huusfornødenhed meget er ud huggen. -
Svært mye å holde seg til når det gjelder grensene, er ikke dette. Men
det går allerede her frem at almuen, det vil si de bruksberettigede, hadde
beskattet skogen hardt. Hvem som hadde rettigheter, får vi heller ikke
vite.
I den neste almenningsforretningen, 1758, omtales også Volhaugen.
Den 18. juli dette året begynte forretningen, og man rakk ikke å bli
ferdig. Neste dag fortsatte man.
den 19. July Continuerede allmendings Besigtelsen, paa Westre Side af Lexdalwandet
begynder allmindingen igien, Kaldes Wohlhougen, owen for Wigenn og grændser
Langs Sparboens allmending indtil Heyen, og siden paa søndre Side Langs Bøigden,
der war icke andet skow end som Bierke Lider og Myhr Stugur thi det som har wæret
grann og tarvlig til Saug - og bygningstimer er af Bøndrne til deres Gaarders For
nødenhed udhugget saa at gandske lite er igjen, som er Smaat - og afhøgret, uden at
tiene til andet end til Skeefang.
Skogens beskaffenhet er ikke blitt bedre i løpet av de knapt ti årene
som har gått. Derimot er det gitt en noe mer nøyaktig beskrivelse av
grensene. Mot Sparbu og Røra er det greit å følge grensene. De er
rimeligvis de samme som herredsgrensene i dag. Men mot bebyggelsen i
Verdal blir det uklarere. Man får ikke vite hvor langt opp gårdenes
eiendommer går. Men gårdenes interesse for å ha egen skog var nok stor

 

----
73
----

Volhaugen. Marsteinsvola midt på. På toppen av Marsteinsvola møttes
kommunene Inderøy, Steinkjer og Verdal. Tilvenstre Ydsedalen.
på denne tiden slik at vi må kunne anta at ålmenningen var temmelig
sterkt beskåret.
I 1768 hadde en holzforster ved navn Wøllner i oppdrag å spesifisere
sagbrukene i Verdal. Han omtalte også Hauka sag. Han brukte i den
sammenheng navnet Hauka ålmenning} Bakgrunnen for dette er at
Hauka sag hadde rett til å ta sagtømmer i ålmenningen. Og Wøllner ga
da denne ålmenningen navn etter sagen. Men det er ingen grunn til å
betvile at det er Volhaug ålmenning det var tale om. Dette er imidlertid
ikke det eneste tilfelle hvor en ålmenning ble oppkalt etter den sag som
hadde bevilling til å ta tømmer der.
Den samme Wøllner skulle også samme året gi en beskrivelse av al
menningene i sitt distrikt. Han omtalte også Volhaugen seiv om han
riktignok ga ålmenningen navnet Leksdal ålmenning. Wøllner bygde sin
beskrivelse på hva fogd Arnet hadde sagt ti år tidligere, og der hadde
Arnet fortalt at han hoppet over Leksdal ålmenning av den grunn at den
var blitt omtalt i 1756. Deretter fortsatte han med Volhaugen. Dette har
tydeligvis ikke Wøllner vært klar over, for i sin beskrivelse som er datert
1.10 1768, sa han:
No 20 Lexdahl Aliminding.
Begynder paa Wester siidn af Lexdahls Wandet paa et stæd kaldes Wohlhougen owen
for Wigen, og græntzer Langs Sparboens Aliminding indtil Heven, og siden paa
Søndre Siide Langs Bøygden.
Bøxlet af Hr. Obriste Lieutenant Klyver.
Udj denne aliminding findes for nærwærende tiid ikke meget Saug tømmer Skow
tilbage.

 

----
74 SS-A
----
Volhaugen. Leksdalsvannet til høyre.
Som fortalt i bakgrunnshistorien for almenningsforretningene, var
vanligvis ikke beskrivelsene gode nok. Heller ikke omtalen fra 1758 ble
regnet for god nok, og følgelig ble en ny beskrivelse utført i 1787. Denne
beskrivelsen er noe grundigere enn de foregående, og seiv om man ikke
foretok befaringer i terrenget, ble mange vitner avhørt. Forretningene
varte følgelig i flere dager. Man begynte den 12. september, men først
den 14. september nådde man til Volhaugen.
Den 14de September Continuerede Forretningen med samme Laug Rett.
Endelig blew den Fierde Almindingsstrækning efter den gamle forretning undersøgt
og befandtes derude: En Bøygde Alminding kaldet Wohlhougens Alminding, som
begynder paa Westre-Siide af Lexdahls Wandet, ohngefær en Fierding owen for
Wigen grendser langs Sparboens Alminding i Nord-West indtil Heyen og siiden paa
Syndre Siide Langs Wærdahlens Bøygd forbyi Gaardene Siim, Lechlem, Gresset,
Husebye, Qwaem, Husum, Stavlund, Auglen, Solberg, Sanden, Okul, Siør-Holmen,
og strækker sig til Wiigen, hworfra denne Alminding begyndte alt efter Mærker. Her
har fra u-mindelige Tiider foranførte og mange flcere Skow-Løse gaarde hugget hwad
de behøwede til Huus Fornødenhed - Den ansees ohngefær en god Miil i Længden og
paa sine Stæder en Fierding Wey i Breeden andre Stæder endnu mindre; har liiden og
meget maadelig Gran-Skow, ingen Skyldsatte eller nye Rødnings Pladser; Ingen Field
sletter, men følgende gaarde har sætre her, saasom: Hestegreye, Trones, Qwam,
Sanden, Landstad og Okuld,-


----
75
----


----
76 SS-A
----
Denne beskrivelsen er nokså nøyaktig, seiv om et par av de gårdene
som nevnes som grense-gårder til ålmenningen, ikke grenser mot den
allikevel. Det gjelder Sem, som grenser til Heia, statsalmenningen på
Inderøysiden av grensen, og Husan.
Ovenfor er begrepet fjerding nevnt, og nå kommer i tillegg mil. Begge
disse ble brukt som lengdemål. På 1700-tallet ble en norsk land-mil
regnet for å være 18.000 alen, noe som igjen tilsvarer ca. 11,3 kilometer.
I fjell- og skogsterreng ble en mil regnet for å være noe kortere. 2 Således
kan vi anta at når begrepet mil brukes, ligger dette nokså nært opp til
hva vi i dag vil regne for en mil. En fjerding var da fjerdeparten av en
mil.
Verdal lå i Stjør- og Verdal fogderi, mens både Røra og Sparbu lå i
Inderøy fogderi. Grensen mellom fogderiene ble fastslått ved en grense
oppgang i 1791. Delelinjen skulle imidlertid ikke ha noen innflytelse på
bruksrettighetene for de bruksberettigede. 3
Det er grunn til å merke seg at ved denne anledning ble begrepet
bygdealmenning benyttet om Volhaugen.
I fogd Støps oppregning av statens almenninger i 1816, nevnes Vol
haugen som en av disse. Matrikkelkommisjonen av 1820 nevner heller
ikke Volhaugen ålmenning. Ved denne anledning ble alle almenninger
som ikke var statsalmenninger matrikulert og skyldsatt. Volhaugen må
således ha blitt regnet for å være statsalmenning, seiv om altså fogden
Arnt Christoffer Arnet betegnet den som bygdealmenning i 1787.
Merkelig nok nevnes ikke Volhaug ålmenning av fogd Aarestrup i
1826.
Men den nevnes i 1843. Det er ikke mye som sies, men dog får vi høre
at skogen er borte.
24. Vohlhaugen en Bygdealminding omtrent 1 Miil lang og 1/4 Miil bred. Fjeldsletter
haves ikke her. Skoven er udhugget. 7 Gaarde have Sæterboliger i Almindingen, som
er taxeret til omtrent 20 Sp.
Også i 1847 nevnes den. Her står:
24. Wohlhaugen Bygdealminding a., der efter samme befaring liggendes paa westre
Side af Lexdals Wandet omtrent 1/4 Miil owenfor Gaarden Wigen og grændser langs
Sparboens Alminding i Nordwest indtil Heien og Siden paa Søndre Side langs
Werdalens bøigd forbi Gaardene Sim, Leklem, Græsset Husebye, Qwame Husum
Stavlund Auglen Solberg Sanden Ochul Schjørholmen og strækker sig til Wigen hwor
begyndte. Omtrent en Miil i længden og indtil 1/4 Miil bred. Wærd ansat til 20 Spd. -
b., maadelig Skow og intet widere dyrkningsland.
c, Sætere hawe her Gaardene Hestegrei, Trones, Quam Sanden Landstad og Ochul.-
d., De under a nævnte Gaarde og flere hawe ber fra umindelige Tider hawt Ret til
Hugst til Huusfornødenhed. Engesletter og Pladse giwes ikke. -
e., Staten har ingen Indtægt af denne Almending.
Dette er et sammendrag av hva som tidligere er sagt, og det er ikke
kommet til noe nytt.

----
77
----


----
78
----


----
79 SS-A
----
Den siste store almenningskommisjonen avsluttet sitt arbeid i 1865.
Om Volhaugen sier denne:
VOLHOUGENS ÅLMENNING
Volhougens Statsalmenning i Værdalens Thinglag er omhandlet i Forretninger,
afholdte af Værdalens Foged og Sorenskriver den 18de Juli 1758 og 14de September
1787. Grændsen er, forsaavidt den motstoder de i Inderøens Fogderi beliggende
Heiene og Volhaugens Almenninger, altsaa paa Strækningen fra Leklem-Våndet til
Marstenvola og derfrå videre om Landstadvolden til Næshaugen, tillige opgaaet af
Øvrigheden i Inderøen den 30te August og Iste September 1791 samt afhjemlet den
22de Marts 1792. Da Uoverensstemmelse viste sig at finde Sted mellem de i de
forskjellige Jurisdiktioner afholdte Forretninger, er Grændsen i Henhold til Rente
kammerets Skrivelser af 14de November 1795 og 26de November 1796, fastsat i et
Dokument, affattet af Stør- og Værdals samt Inderøens Fogder den 24de Juni 1797 og
approberet af Stiftamtmanden den 20de September s.A. Imidlertid maa dog
bemærkes, at ligesom denne Afgjørelse af Grændsen ingen Indflydelse skulde have
paa Udøvelsen af Brugsrettighederne, saaledes er i det nævnte Dokument Liniens
Retning, som det af Situationskartet vil sees, urigtig angivet, idet den nemlig ikke kan
gaa «lige i Øster» fra Leklemsvandet til Marstenvola, nåar den skal gaa «over den
søndre Kant af Søraasmyren og noget sønden for den saakaldte Tronæsaas». Man har
derfor holdt sig til disse specielt angivne Punkter, der maa forudsættes givne, og til
Beskrivelsen af selve Terrænet, ikke derimod strengt til Retningen, saameget mindre,
som Fogderne neppe, da Dokumentet udfærdigedes, opgik Linien, og som den
Grændse, som Kommissionen har afmærket, nærmest stemmer overens med den fra
begge Bygder stedfundne Brug, i hvilke Henseende bemærkes, at Konduktøren,
Løitnant Haffner, har oplyst, at Sems og Græssets nu nedlagte Sætre i Værdals
Volhougens Ålmenning ligge vestenfor den rette Linie mellem Leklemsvandet og
Marstenvola, samt at Tronæs Sæter for 100 Aar siden, som det siges ifølge Dom, er
flyttet did, hvor Sæterens Hustomter nu findes.
Volhougens Ålmenning er opgaaet af Kommissionen nærmest i Anledning af For
hør mod Christen Sevialdsen Lein, Baard Forbrigd og Kirkesanger Sehm den 14de,
15de og 20de August 1861. Forskjellige Forholde vedkommende denne Ålmenning ere
omhandlede under det samme Forhør, der er behandlet 12te, 16de, 20de og 2!de
August, 28de September samt Iste og 30te Oktober 1861, under Justitssag mod de
samme Personer, behandlet 4de og ste December 1861, 28de og 29de Marts, 3die Mai,
1 lte og 21de Juni 1862 samt paadømt 16de September s.A., - og endelig under Møder,
dels med Almenningsbestyrelsen den 22de Juli 1861 og den 21de November 1863, dels
med Angrendsende paa Strækningen fra Næshougen til Storgrøvla den 21de
November 1863, og dels forsaavidt angaar Grændsen for Almenningerne i Inder
øens Fogderi, med sammes Foged den !Bde August 1863. Specielt bemærkes
iøvrigt, at Linien fra Storgrøvla til Gammelstavnen grunder sig paa den ovennævnte
vedtagne Dom af 16de September 1862, at Kommissionen i Kraft af den samme givne
Myndighed har overensstemmende, med de private Eieres Paastand bestemt, at Linien
skal gaa fra Gammelstavnen til Okuls Kværnhus og derfrå til Røsttaaen istedetfor i ret
Linie fra Gammelstavnen til Røsttaaen, fordi hin Strækning under en den 13de August
1811 afholdt Skyldsætningsforretning er tillagt Lille Skjørholmen, hvilken Urigtighed
nu paa Grund af mellemkommende Hevd ikke længere kunde rettes, samt endelig, at
Linien fra Røsttaaen til Haukaavandet mot Sanden og den beneficerede Gaard Okul er
Kart over Volhougens Alminding i Værdalen optaget 1861 af Haffner.

----
80 SS-A
----
Rids over de mod Volhougs Alminding østlige Side stødende
Eiendommer. Fr a 1862.


----
81 SS-A
----
fastholdt paa Grund af Vedtagelse fra Sandens Eier og i Henhold til Kirke-Departe
mentets Bestemmelse i Skrivelse af Ilte Mai 1864 for den beneficerede Gaard Okuls
Vedkommende.
Grændserne for Volhaugene Ålmenning, der saaledes grunde sig dels paa vedtagen
Dom dels paa de Angrændsendes Erkjendelse, angives her nærmere saaledes:
Almenningen begynder i øverste Ende af en i Lexdalsvandet nedgaaende liden Dal
eller dyb Kløft, Storgrøvla kaldet, hvor en stor tilhuggen Sten, mærket med en Krone,
er opsat ved Siden af det gamle Mærke, en stor korshuggen Gran. Fra Storgrøvla gaar
Linien, modstødende Leins Udmark, i Vest-Sydvest over Troldkjærringmyren samt
over en Del mindre Høider og Dale indtil Svartbækken, hvor Forbrigds Udmark
tilstoder, og paa hvilken Strækning 6 Røser, alle mærkede med Kroner, ere anbragte.
Paa Sydsiden af Svartbækken ligger en Haug, hvori efter Sigende skal have været ind
lagt Kul eller Kridt, og paa hvilken ligeledes en mærket Røs er opsat. Mellem Forbrigd
og Almenningen bøier Linien noget mere mod Syd og gaar i S.V. over en liden Myr,
paa hvis sydlige Ende en Stubbe tidligere har været Mærke mellem Gaardene Forbrigd
og Hatlem samt Almenningen, og paa hvilken Strækning er opsat 3 Røser, hvorhos
tillige ommeldte Stubbe er borttagen og en Røs opsat i dens Sted. Modstødende
Gaarden Hallem gaar Linien nu først i S.S.V. og senere mere iV. over nogle mindre
Høider og to smaa Bække til en stor Myr, hvorpaa man nåar en gammel Stavn
eller Dam i Haukaaelven, kaldet Gammelstavnen, og paa hvilken Strækning 5 Røser, 3
mod den nordre og to mod den søndre Del af Hallem ere opsatte. - Fra Gammelstavnen
gaar Linien i Vest til Nord langs Haukaaen til det Sted, hvor Okuls Kværnhus før har
staaet, herfrå bøier Linien af og gaar i S.S.V. til S. ret til en iV. for Gaarden Skjør
holmen beliggende, mellem to Myrer udspringende Fjeldrabbe, kaldet Røsttaaen.
Denne Linie passerer først en lang Skraaning til Toppen af Løvbjerget, gaar derpaa
ned ad sammes søndre Side over en Myrhals, hvor Delet skal være mellem Lille-Skjør
holmen, som tilstoder fra Gammelstavnen, og Skjørholmen. Fra Myren kommer man
atter over et temmelig høit Bjerg til en stor Myr, hvorigjennem Hyldbækken løber,
hvorhos Strækningen fra Hyldbækken til Røsttaaen kun er Myr. Røser ere paa denne
Strækning anbragte ved Okuls Kværnhus, paa Skraaningen, inden man kommer til
Løvbjerget, paa Toppen af dette, paa Toppen af det andet ommeldte Bjerg, i Delet
mellem Lille-Skjørholmen og Skjørholmen, ved Hyldbakken samt paa Røsttaaen. Ved
sistnævnte Punkt tilstoder Skjørholmen, Vist og Okul Almenningen. Fra Røsttaaen
gaar Linien, modstødende Okuls Udmark, over Myrer og enkelte Fjeldrabber i N.V.
til V. til Haukaavandet, idet 5 Røser paa denne Strækning ere opsatte. Haukaavandet,
som Almenningsgrændsen omtrent overskjærer paa Midten, danner den nordre
Grændse for Gaarden Landstad, og fra Vandets vestre Bred til Qvamsaaen modstøde
Gaardene Solberg og Auglen. Denne Linie, der gaar i V.N.V., støder i Nærheden af
Qvamsveien paa Levningerne af en gammel Gjærdesgaard. Fra Qvamsaaen, hvor Stav
lunds Eiendom tilstoder, gaar Linien næsten i ret Vest og følger Levningerne af en
gammel Gjærdesgaard langs saavel Stavlunds som Husebys, Græssets og Leklems
Eiendele, indtil den nåar Vasbjærgbækken, som derpaa følges til dens Udløb i
Leklemsvandet. Paa denne Strækning, som gaar gjennem kuperet Terren og tildels
over mindre Myrer, er mellem Almenningen og Stavlund opsat Røser, hvoraf den ene
dog er en stor Sten, mellem Huseby og Almenningen er en Røs opsat ved hvert
Endepunkt samt to Mellemrøser, mellem Græsset og Almenningen 4 Røser, hvoraf
de to i Endepunkterne, mod Leklem ingen Røs opsat uden den paa Grændsen mod
Græsset ommeldte, førend Vasbjergbækken naaes, hvor ligesaavel som ved Bækkens
Udløb i Leklemsvandet, Røser ere anbragte. Fra Bækkens Udløb gaar Linien i N.V. til
en i Leklemsvandet værende 0. hvor ligeledes en Røs er opsat, og hvor Heiens
Ålmenning tilstoder. Linien gaar derpaa fra nysnævnte 0. i N.O. over Vasbjerget og
Sørhaugen samt over Sørmyrens eller Søraasmyrens søndre Kant til en stor, ret over

----
82
----


----
83 SS-A
----
Tronæsvolden beliggende Sten, mærket med Krone, paa hvilken Strækning desuden 5
Røser ere opsatte, hvorpaa den fra hin Sten bøier mere mod Øst og gaar først ned over
Tronæsaasens østre Skraaning, indtil den overskjærer Qvamsaaen, hvorpaa den
følger den vestlige Skraaning af Marstenvola indtil sammes Top, paa hvilken Stræk
ning 5 Røser ere opsatte, ligesom et lodret Bjerg ved Qvamsaaen er korshugget.
Grændsen mellem Sparboens og Værdalens Almenninger fortsættes fra Marstenen i
næsten ret østlig Retning over en Myr, hvor en Røs er opført, og ved hvis østlige Ende
et Kors er hugget i et Bjerg, og hvor tillige en Røs er opsat, samt over Fjeldets østlige
Skraaning tæt nordenfor Ydses og Svinhammers Sæter til en stor Sten paa den gamle
forladte Landstadvold, beliggende paa Landstadaasens vestlige Skraaning. Fra Land
stadvolden fortsætter Linien i samme Retning for det meste over Myrer til Lom
kjærnet, fra dette bøier den i 0.N.0. og over Næshougen til en gammel Stubbe.
Denne Strækning er afmærket ved "øser, desuden er en jordfast Sten mellem Lom
kjærnet og Næshougmærket korshuggen, og den gamle Stubbe borttagen samt en Røs
opsat i Stedet. Paa Næshougen er Delepunktet for begge Volhougs Almenninger samt
Gaardene Næs i Sparboen og Vigen i Værdalen. Fra Næshougen gaar Linien endelig
ret til Udgangspunktet Storgrøvla over kuppert Terræn, følgende for det meste Høide
ryggen, saa at Alt, hvad der falder mod Nord, kommer til at tilhøre de modstødende
Eiendommer Vigen, Kulstadvigen, Vist og Landstad, medens den sydlige Skraaning
kommer til Almenningen. Paa denne Strækning ere 9 Røser opsatte.
Kart over Volhougens Ålmenning er i 1861 optaget af Løitnant Haffner som
Kommissionens Konduktør, og Gjenpart af dette Kart vil blive leveret Almennings
bestyrelsen. Forøvrigt maa bemærkes, at da den paa Vestsiden af Marstenvola beligg
ende saakaldte Ydses Sæter, der skal være opryddet af Ydses Opsidder i Værdalen,
men brugt af Loraas's og Røskes Opsiddere i Inderøen, efter foranførte Grændselinie
ikke bliver liggende inden Værdalens men paa Inderøens Ålmenning, og da
Tronæssæteren, hvis Huse ligge lige i Linien, nu er nedlagt, vil Spørgamaalet om
Almuens Brug paa begge Sider af den her angivne Grændse mellem Fogderierne for
mentlig blive af mindre praktisk Betydning, imidlertid gjentages den i det ovenom
meldte Dokument af 24de Juni 1797 tagne Reservation hvoraf følger, at virkelig exis
terende Brugsrettigheder ikke indskrænkes ved Liniens Afmærkning.
I Volhougens Ålmenning er ingen Rydningsplads og ingen Slaatter. Derimod findes
sammesteds følgende Sætre:
Hestegreie benyttes af øvre og nedre Hestegrei Husan benyttes af Husan og Øvre
Nordberg, Ydse af nedre Ydse og Svinhammer. - De flere Sætre i Almenningen -
Trones, Nordberg, Landstad, Solberg, Minsaas, Aakerhuus, Sems, Græssets og
muligens flere - ere ikke for Tiden i Brug.
Almuens Brugsret i Volhougens Ålmenning bestaar, foruden i Sæterbruget, i Hugst
til Husfornødenhed. Saavel Gaardmænd som Husmænd have udøvet saadant Brug,
derimod neppe Inderster med nogen Slags Berettigelse. Saadan Brugsret har været
udøvet af Opsidderne i den saakaldte Stiklestads Grænd ned til Lyngsgaardene samt af
Opsidderne paa det Strøg af Hovedsognet, som ligger vestenfor denne Bygdedal indtil
Grændsen mod Salberg Sogn. Det er ikke oplyst, at andre end Beboerne af Skovløse
Gaarde, eller rettere sagt af Gaarde, som ikke seiv have tilstrækkelig Skov til Husfor
nødenhed, have udøvet Brug i Almenningen. Angaaende Brugsretten og dens Omfang
ere Oplysninger søgte i formeldte Forhør af 12te August/30te Oktober 1861 samt i
Møde med Almenningsbestyrelsen den 22de Juli 1862 og 21de November 1863. (I
Kommissionens Møde den 9de September 1864 anmeldte Stavlunds Opsidder, Ole
Olsen, at hans Gaard fra gammel Tid tilkommer Havnret i Almenningen, hvorpaa han
ønsker sig meddelt Hjemmel. Brugsfuldmægtig Dahl fremsatte et almindeligt Forbe
hold om Adgang til Bygsel paa saadanne Rettigheder, der hidtil inden Almenningerne
maatte have tilkommet Leilændinge under Værdalsgodset.)
Bind VI A —6

----
84 SS-A
----
Lige til 1864 har der været en fælles Bestyrelse for samtlige Værdalens Almenn
inger, men for Eftertiden vil denne som de øvrige Almenninger sammesteds blive
undergivet særskilt Bestyrelse.
Noter.
1 O. Olafsen: De norske Almenninger i Fortid og Nutid s
2 NHLs.229.
188.
3 O. Olafsen: De norske Almenninger i Fortid og Nutid s
186.
Skjematisk oversikt over grensene for Volhaug ålmenning. 1864.

----
85
----


----
86 SS-A
----
LEKSDAL ÅLMENNING
Almenningen har navn etter Leksdalen, bygdelaget på østsiden av
Leksdalsvannet.
Mot vest grenser ålmenningen mot gårdsvaldene til gårdene i Leks
dalen. Mot syd grenser den dels mot Værdalsbrukets eiendommer og
dels mot gårdsvaldene til gårdene i Ulvilla og Helgådalen. Mot øst
grenser den mot Malså statsalmenning. Mot nord følger grensen
herredsgrensen mellom Verdal og Steinkjer. På nordsiden av denne
grensen ligger Båbu statsalmenning. Denne ligger i det gamle Sparbu
herred.
I enkelte sammenhenger er navnene Vestre Leksdal ålmenning og
Østre Leksdal ålmenning brukt. Dette har trolig sammenheng med at de
bruksberettigede fra Leksdalen fra først av brukte den vestre delen,
mens de bruksberettigede fra Helgådalen brukte den østre delen.
Heller ikke Leksdal ålmenning er funnet navngitt før Ar net, som var
fogd i Stjør- og Verdal fogderi, beskrev den i 1749.
(1:) Lægsdals Almindingen, som tåger sin begyndelse fra Bøygdens yderste Gaarder,
og Grændser till Sparboe udj Inderøen Fogderie i Nord Ost ungefehr i Længden 1 Miil
Leksdalen med grensefjellene mot Sparbu i bakgrunnen.


----
87 SS-A
----
samt i Bredden till Opdals Fieldet udj Wærdalen i Syd Øst Ligesaa - 1 Miil. Strækn
ingen bestaaer Dels af Snaue Field, hwor intet woxer uden hist og her Lit Birckekrat
Dels af Ringe og Duelig Furue samt weyerbrudt Grann Skow, saasom det beste af
Almuen, till Deres Gaarders Bygning og Reparation er ud huggen, dog finds endnu
paa de Længst fra liggende Stæder hiist og her i Dahlerne saawell Bygnings som eendel
aw Tømmer, der alt med megen Beswærlighed maae frembringes.
Opdalsfjellet som det her er tale om, kan ikke være annet enn
Hærvola. Den neste ålmenningen som omtales i denne oversikten, kalles
forøvrig Opdahls Almindingen i Woche Annex. Vi får her et inntrykk
av størrelsen av ålmenningen. Seiv om den ikke hører med blant de aller
største, ser vi at det fantes skog på steder som lå langt unna
bebyggelsen. Og det stadig tilbakevendende problem med at skogen var
rasert og uthugget, dukker også opp her.
Men myndighetene var ikke fornøyde med rapportene av 1749, og nye
almenningsbesiktigelser måtte avholdes. Den neste kom i 1758. Da ble
imidlertid ikke Leksdal ålmenning befart. Følgende står det året:
den 19. july Continuerede allmendings Besigtelsen, da Lexdals allminding blew ower
seet og fandtes stemme af den Beskaffenhed som wed Besigtelsenn ower Lunde Saug
ere mentioneret.
Med dette forståes at ålmenningen ble besiktiget og beskrevet i for
bindelse med behandlingen av Lund sag. Dette skjedde i 1756. I doku
mentene fra denne saken står følgende:


----
88 SS-A
----
Leksdal ålmenning. Aksnesvola med Tillerknoppen settfra nord. I for
grunnen Selidalen i Sparbu.
1756 den 2 juny blew eftter at mand tilforne og formedelst uføre Snee og vand Rinde
Comparere, en Skow besigtigelse foretaget ower Lexdalen allminding i Wærdal
Lexdals Fieldet kaldet, ...
Egentlig skulle man altså befare områdene ved Rinnan sag, men
dårlig vær og føre gjorde dette umulig. Det er altså ikke bare i dag vi
kan tale om dårlige sommere! Men videre står:
Hr. Major Kliiwer war derefter tilstædde og anwiiste allmindingens Strækninger som
gaar fra Tufset Tuen til Blaaeaasen hwor Sparboens Allminding paa Nordre side er
angrændsende. J same Strækning er mesten Hougfield, undtagen hist og her om
kring, hwor en og anden Bækk dall kunde wære, der war nogle Gran- og Fuhru
Træer, men de fleste af same war wejrslidt og Bederwet. Wel kunde findes et og andet
træ duelig til Saw tømmer, men efter anseende wel det wære bekostelig at faa frem til
Lund Saug som den nærmeste. Fra Blaaeaasen gaar da allmindingen til Herwohlen, i
Hwilken Strækning og befandtes ligedan Som i owennæwnte. Herifrå neml Her
wohlen gaar allmindingen forbi Kiæsboens Eyendeele til Sketswohlen som ligger oster
op for Gaarderne Marcken. I denne Strækning Løber Elwen som Lund Saug drewis
wed og gaar i en dahl ungefæhr Lang Vi Miil, uden den støder mod Hofstad og Tiller
Eyendeele, hwori fantes nogenledes Gran Skoug saawel op langs med Elwen som og
omkring Gue-stoen til Gaardene Stichelstad Sætter, og hworaf kand hugges Saug
tømer, som Beqwæmmeligt kand føres til Lund Saug. Saa widt mand da kunde
skiønne af denne befindende Skow, Syntes at nåar Skowen ej skal udhugges, eller forr
inges, kunde deraf aarlig hugges til 14 Tylter timer eller Skiæres Bord af same 44 til 46
Tyltr. og J henseende til Bekostning der wil wære med at faa Tømeret hugget saa til


----
89 SS-A
----
Fra Leksdal ålmenning. I bakgrunnen delvis skjult av tåke Blååsen, et
grensefjell mot Båbu ålmenning.
fields og derefter neddført til Lunde Saug saa den nærmeste wed allmindingen ligg-
ende ....
Deretter følger hva som skulle betales i årlig leie. Men seiv om dette er
en besiktigelse i forbindelse med mulighetene for å hugge tømmer i til
Lund sag, får man allikevel en del opplysninger om ålmenningen.
Beskrivelsen av grensene er temmelig nøyaktig og stemmer godt overens
med dagens grenser. Det eneste stedet hvor beskrivelsen synes noe uklar,
er ved Hærvola. Det er ikke mulig å si om det er toppen av fjellet som
menes, eller om det her høyderyggen av Hærvola som skal følges. I dag
følger nemlig grensen høyderyggen. Hærvola blir forøvrig kalt med sitt
riktige navn her. I forrige beskrivelse ble den kalt Opdalsfjellet.
Her kan innskytes at en holzførster ved navn Wøllner skulle i 1768 gi
en rapport over almenningene i sitt arbeidsområde som trolig omfattet
store deler av Trøndelag. Trolig må dette arbeidsområdet ha vært i
største laget, for i stedet for å befare almenningene, ser det ut til at han
skrev av hva som ble sagt i almenningsforretningen 1758. Men i denne
forretningen fortalte Arnet at Leksdal hadde blitt behandlet i 1756, og
derfor unnlot han å omtale den. Han gikk deretter over til å beskrive
Volhaugen ålmenning. Dette har tydeligvis ikke Wøllner vært klar over,
for han bruker navnet Lexdahls Allminding, men beskriver Volhaugen.
Leksdal ålmenning er således utelatt i beskrivelsen.


----
90 SS-A
----
Fra Leksdal ålmenning. Bulleråstjernet i bakgrunnen. I forgrunnen
Lundselven med Eklefossen som så vidt kan skimtes. Til høyre midt på
bildet Holtjørnvola.


----
91 SS-A
----
Fra Leksdal ålmenning. Hærvola sett fra vest. Kalt Oppdalsfjellet i
1749.
Men hva enten det var beskrivelsen av denne ålmenningen eller andre
almenninger som var for dårlig, så ble det krevd at en ny almennings
forretning skulle avholdes. Den kom i 1787. Heller ikke ved denne an
ledning var man ute i marken. Beskrivelsene ble foretatt på grunnlag av
vitneavhør. Leksdal ålmenning ble behandlet den tredje dag.
Den 14 September Continuerede Forretningen med samme Laug Rett. Og blew da
undersøgt den Tredie-almindings Strækning efter den gamle Besigtelse hworindi fand
tes: Een kongl. Alminding kaldet Lexdahls alminding, som begynder fra Thuset
thuwen eller Marstenen og gaaer i øster høyest op i Fieldet Blaasen herfrå i Nordeste
Ende paa Hær Wohlen til dens Syndre Ende, der fra til Skiæl-Høyen, Skiæl-Sæter-
Wold, og i det gamle Bom Fæste som er en stor Steen i Elwen, hworfra Mærket gaar i
Nord-West igiennem Stændahlen og til Tufset-Thuen eller Marsteenen hwor den
begyndte, hworhos blew tilkiendegiwet: at Thufset-Eluen, Baaren, og Hær-Wohlen er
Grændse mærker Jmellem Inderøens Fogderie og Stør- og Wærdahls Fogderie. Denne
saaledes beskreewne alminding er ohngefær 2 Miile lang og en Miil i Breeden, har
maadelig Gran Skow, som forhen har wæret Bøxlet til afgangen oberste Lieutenant
Kliiwer, men siiden freedlyst. Indeholder desuden en Hob u-duelig Jord har hwerken
Bøxiede eller nye-Rødnings-Pladser - Engesletterne som skattes af ere for gaardene
Musum, Hofstad, Lunden, Stiklestad, Axnes, Thuset, Wist, Grunden, Byna, Kluken,
Hielden, Langstad, Holmen og flere som fogden forbeholdt sig at oplyse af Fieldslette-
Mandtallet- Følgende Gaarde hawde Sætre her neml: Skey, Stiklestad, Ekle, Nord
Hallan, Folioen, Skroowe-Gaardene, ower-Jermstad, Eckloen, nedre Sende, Karm
huus, Lunden, Hofstad-gaarderne, Needre-Faaren, Wangstad, Kluken og Langdahl.


----
92
----


----
93 SS-A
----
Leksdal ålmenning. Grensen går over Høysjøen. Høysjøen sett fra vest.
Beskrivelsen følger nokså nøyaktig den fra 1756, men ved Hærvola
var man ved denne anledning mer nøyaktig. Derimot bruktes ved et par
anledninger navnet Marsteenen som et annet navn på Tusettua. Med
mindre dette var et vanlig brukt navn på den tid, er det grunn til å tro at
fogden, i dette tilfellet Arnt Christofer Arnet, har misforstått og ført
opp den høyeste toppen av Volhaugen på den andre siden av Leksdals
vannet, nemlig Marsteinsvola. Muligens kan Marsteinsvola ha blitt
brukt som et siktepunkt i forklaringene, for den, Tusettua og Blååsen
ligger i rett linje etter hverandre. Grensen mellom Sparbu eller Steinkjer
og Verdal følger også denne linjen.
Skiæl-Høyen er rimeligvis det samme som Skjellheia, men Skiæl-
Sæter-Wold er vanskeligere å stedfeste. Men sannsynligvis er den
identisk med en gammel seter Lille Langdal skal ha hatt på dette sted.
Når det under engslettene er oppført at Langstad hadde en slik slette i
Leksdal ålmenning, kan man tro at dette måtte gjelde Landstad. Men
mest rimelig er det grunn til å tro at det må være Vangstad det var tale
om, for Vangstad hadde også seter inne på almenningsområdet.
I 1816 ble Leksdalen ålmenning bare nevnt i den forbindelse at den til
hørte de offentlige almenninger i motsetning til en del andre som angive
lig var i privat eie.
Det samme skjedde i matrikkelkommisjonens rapport av 1820 hvor
bare de privateide almenningene ble matrikulert.


----
94
----

Fra Leksdal ålmenning. Utsikt mot sydøst over Skjellheia. I venstre
bakgrunn Elneshøgda.
Leksdal ålmenning sett fra syd. Helt i bakgrunnen delvis skjult av skyer
Hærvola. Til høyre bakerst Skjellheia og Håkåklumpen. Midt på i for
grunnen Rollsjøene. Almenningsgrensen går tvers over den nærmeste.

 


----
95 SS-A
----
Leksdal ålmenning. De sydligste grensefjellene sett sydfra over Kjesbu
vannet. Til høyre Håkåklumpen, midt på Skeisvola med den høyere
Markavola bak.
Derimot fogd Aarestrups innberetning av 1826 er noe mer fyldig.
Riktignok er dette en mer eller mindre avskrift av de allerede nevnte
almenningsforretninger:
10 Lexdahls Alminding, som begynder fra Tuset-Tuven eller Marstenen og gaar i øst
høiest og i Fjeldet Blaasen, herfrå i Norderste Ende paa Hæhr Wohlen til dens Syndre
Ende. Derfrå til Skjæl Hojen Skjæl Sæter Wohl og i det gamle Bom Fæste, som er en
stor Steen i Elven, hvor fra Mærket gaaer i Nordvest igjennem Steendahlen og til Tuf
seth Tuen eller Marstenen hvor den begyndte. Denne Alminding er 2 Mile lang og 1
Miil bred, har maadelig Skov, der er fredlyst. Jordbunden er maadelig hverken
bygslede eller nye Rydningspladse fandes her.
Også her er navnet Marsteinen brukt. Dette tyder på at det bare har
vært en avskrift av hva som er sagt tidligere. Derimot skal vi være klar
over at på nordre side av Markavola som henger sammen med
Skeisvola, går en dal som i dag kalles Marsteinsdalen. Bekken som
folger denne dalen kalles Kvitsteinbekken. Denne dalen er imidlertid
ikke identisk med Steendahlen som nevnes som en egen grenselinje.
Denne heter også i dag Steindalen og går omtrent rett sydover fra
Aksnesvola og ned i Tjelderdalen.
I 1843 nevnes også Leksdal ålmenning. En del nye opplysninger har
kommet til:
23. Lexdals Alminding omtrent 2 Miil lang og 1 Miil bred har havt betydelig Skov som
for største Delen ødelagt ved den i 1837 indtrufne Storm. Den gjenværendeDeelsomer
aldeles udtørret hugger Almuen efter Udviisning og imod Betaling til Statscassen efter
Taxt.- Opsidderne paa 7 Gaarde have her Engsletter og betaler aarlig Afgift til Stats
cassen 47 s: 13 Gaarde have Sæterboliger i Almindingen som anslaaet til 50 Sp.
I rapporten fra 1847 står følgende:
23. Lexdals saakaldte Kongelige Alminding a., der efter befaring af 14: September
1787 begynder fra Tufset-Tuen eller fra Marstenen og gaaer i Øst Høiest og i Fjeldet
Blaasen herfrå i norderste Ende paa Herwohlen til den Søndre Ende. Derfrå til


----
96 SS-A
----
Leksdal ålmenning. Skeisvola til høyre og Markavola sett fra vest fra
Klinga ved Leksdalsvannet.
Skjedheien, Skjedsætervold og i det gamle Bomfæste som er en stor Steen i Elven;
hvorfra Mærket gaaer i nordwest igjennom Steendalen og til Tufset Tuen eller Mar
steenen hvor den begyndte; det bemærkes at Tufsettuven Blaasen og Hærvolen ansees
Grændsemærker mellem Inderøens og Wærdals Fogderier. - Den ansees 2 Mile lang
og 1 Miil bred dens Wærd er anslaaet til 50 spd.-
b., maadelig Skow og uduelig Jord.
c, Sæter hawe her Gaardene Schei, Stiklestad, Ekle, Nord Hallem, Folloe Skrowe
Gaardene øvre Jermstad Ekloe neder Sende, Karmhuus Lunden Hofstadgaardene
Nedre Faaren Wangstad Kluken og Langdaln -
d., øster Stiklestad øster og lille Musum, Westgrunden, Byan Warslatten og Stor
langdal have her Engsletter hvorfor tilsammen betales aarlig til Statskassen 45 s:
e., Foruden nævnte Indtægt falder og Skowløn af bevilgede Hugster.
En del nye ting var kommet til, men storparten var gjentagelser av
hva som var sagt tidligere. Det kan bemerkes at det her ble brukt den
riktige skrivemåten av Hallem. I 1787 sto Hallan. Det er altså ikke tale
om Hallan i Vinne, men Hallem i Stiklestad. Det var ikke uvanlig at
skrivemåten av disse navnene skiftet en del på 16- og 1700-tallet. Det
kan også nevnes at Holme i Sjøbygda og Holmen i Vuku også delvis ble
skrevet på samme måte som disse to.
Dette var den siste beskrivelsen før den store almenningskommi
sjonen i 1861. Som allerede fortalt, er Leksdalen en grensealmenning til
en annen kommune, og dette førte til en del vanskeligheter som følge av


----
97 SS-A
----
at bønder i Sparbu også var bruksberettiget i Leksdal ålmenning. Som
følge av dette, er denne beskrivelsen lang. Videre grenser ålmenningen
mot Værdalsbrukets eiendommer. I en rettssak i for rige århundre ble
den daværende eier, Nicolay Jenssen, beskyldt for å drive tyvhugst i
ålmenningen. Jenssen ble fullstendig frikjent, men det var klart at det
hadde rådet en viss uklarhet med hensyn til grensene. (Se Værdals
godsets historie.) Dette går også frem av kartet som er hentet fra Justits
sagen mod Nicolay Jenssen. Dommen i denne saken ble også grunnlag
for almenningskommisjonens fastsettelse av Leksdal almennings syd
grense.
LEKSDAL ÅLMENNING
Lexdals Statsalmenning i Værdalens Thinglag er beskreven i Forretningerne af 19de
Juli 1758 og 14de September 1787. Den førstnævnte henviser iøvrigt med Hensyn til
Almenningens Grændser til en den 2den Juni 1756 afholdt Besigtelsesforretning over
Lunds Saug, idet Grændsen under samme, i al Fald for en Del, specielt er angiven.
Forsaavidt Almenningen modstødes af Baabu eller Østre Ogndals Ålmenning i
Sparboen, - nemlig paa Lexdals Almennings Nordgrændse i Strækningen fra Tufset
tuen til Hærvola - er denne Dal af Grændsen tillige omhandlet i den under 26de Juni
1797 paabegyndte Opgangsforretning over hin Ålmenning; men der hersker indbyrdes
Uoverensstemmelse i Angivelsen af Grændserne for disse, forskjellige Jurisdiktioner
tilhørende Almenninger. I Forretningen af 14de September 1787 er nemlig Punktet
Tufsettuen angivet som Lexdals Almennings vestligste Mærkepunkt, hvorimod
Forretningen af 1797 som saadant angiver Ivermyrkjærnhaugen, og medens begge
Forretninger stemmer overens deri, at Linien fra Ivermyrkjærnhaugen i Nordost gaar
til Blaa-Aasen, - uagtet Forretningen af 1797 forudsætter, at Linien rettelig burde gaa
mere vestligt og at Blaa-Aasen er angivet som Mærkepunkt paa Grund af en i Forret
ningen af 1787 indløben Feiltagelse, som ikke ved den senere i 1797 afholdte Forret
ning antages at kunne redreseres - ere de nævnte Forretninger atter uoverens
stemmende i deres Angivelse af Mærkepunktet i Hærvola-Fjeldet. Forretningen af
1787 angiver nemlig, at Mærkepunktet skal være Hærvolas nordre Ende, medens
Forretningen af 1797, henholdende sig til en den Ilte - 15de August 1785 afholdt
Forretning over Kjesbu Ålmenning i Sparboen, som tilstøder de heromhandlede
Almenninger i Hærvola, vil, at Mærkepunktet i dette Fjeld skal søges paa Fjeldets
høieste Top, hvor en Varde efter den i 1784 foretagne trigonometriske Opmaaling er
opreist. Denne Usikkerhed med Hensyn til Grændselinien paa denne Kant maa
allerede have fundet Sted fra gammel Tid af, efterdi Sætre og Fjeldslaatter, der bruges
af Indvaanere baade fra Værdalen og fra Sparboen, ligge saa at sige om hinanden
inden den omtvistede Strækning, saaledes Blaase eller Lunems, By og Dalems Sætre
tilhørende Sparboen, og Karmhus Sæter, tilhørende Værdalen. Ogsaa Almenningens
Sydgrændse, har været usikker, dog ikke fordi der finnes nogen Forretning, som staar
i Strid med den i 1787 angivne Grændselinie, men fordi denne har været overskredet af
Leilændingerne under det tilstødende saakaldte Værdalsgods, tilhørende Grosserer N.
Jenssen. Disse Forholde have været gjorte til Gjenstand for gjennemgribende og
specielle Undersøgelser under et den 26de Juli 1861 paabegyndt og den 9de December
samme Aar sluttet Forhør, hvilket igjen ledede til Anlæg af Justitssag mod Grosserer
Jens Nicolai Jenssen, hvilken inkamineredes for Kommissionen den 23de Juni 1862 og
sluttede ved Dom af 26de Marts 1863. Under denne Sag, som paakjendtes i Høiesteret
den 26de Mai 1865, og til hvis Oplysning tillige et Aasteds-Thingsvidne optoges for
den ordinære Ret i Oktober 1863, - er denne Almennings Sydgrændse ligeledes om-

----
98 SS-A
----
**
43
O
bo
bo
O
&o
K
SD
Kl
o
CU
cj
bo
'f
co
£
o
?
o
bo
CS
pa
*2
to
K,
v!
5


----
99
----

-—£--— ~„J..:.,.r..., . . ' -y&w , '■■ —. >~» . si
Kart over Den østlige Deel af Lexdals Alminding i Værdalen optaget
1861 af Haffner.
Bind VI A —7

 

----
100 SS-A
----
CU
co
bo
I
I
bo
|
I
bo
O
1
k.
aj
>
1


----
101 SS-A
----
handlet. I Henhold til de saaledes tilveiebragte Oplysninger har Kommissionen i en
den 27de Juli 1865 afholdt Session truffet Bestemmelse om Almenningens Syd
grændse, saaledes som denne nedenfor nærmere vil blive angiven, idet forøvrigt
bemærkes, at Grosserer Jenssen under hin Session har ladet protestere mod den
nævnte Beslutning angaaende Grændsen, hvorfor Kommissionen i Forestilling til det
Kongelige Indre-Departement af 31te August 1865 blandt andet har foreslaaet, at dette
Grændsespørgsmaal snarest mulig undergives Domstolenes Afgjørelse. (Grændse
uoverensstemmelsen hævet ved Overenskomst, thinglæst 9de Febr. 1872; se
Smaasæteraasens Ålmenning.) løvrigt ere Lexdals Almennings Grændser opgaaede af
Kommissionen fra den 9de til den 12te September 1861 samt den 4de og ste Juni 1862.
Derhos er Beslutning angaaende Grændsen mellem Lexdals og Baabu Almenninger
fattet under Møde med Fogden i Inderøens Fogderi den 18de August 1863 (kfr.
Kommissionens Skrivelse til Fogden af 2den Mai 1864), og betræffede Grændsen mod
Tufsetgaardene under et Forhør, afholdt 30te September 1863, - hvorhos endelig en
Del af den vestlige Grændse for denne Ålmenning er omhandlet under et Møde med
Værdalens Almenningsbestyrelse den 21de November 1863.
Grændserne for Lexdals Ålmenning angives her nærmere saaledes:
Fra Tufsettuen, der er beliggende paa Høiden af den Aasstrækning, som hæver sig
lige op for Tufsetgaardene ved Lexdalsvandet og hvor Mærkepunktet er i Nærheden
af en stor Sten, hvori findes indhugget gamle Kors og hvor nu en med Krone indhugget
Mærkerøs er opsat, gaar Linien, modstødende Bremsetgaardenes Udmark af
Sparboens Præstegjeld, i Øst til en Bjerghøide, kaldet Ivermyrkjærnhaugen, hvor en
gammel trigonometrisk Varde er opreist, og i hvilken nu ligeledes en Krone er ind
hugget. Her tilstøder Baabu eller Østre Ogndals Ålmenning Lexdals Ålmenning, som
den følger østover lige til Mærkepunktet i Hærvola-Fjeldet. Fra Ivermyrkjærnhaugen
gaar Linien i Nordost bent til Blaa-Aasen, der er en med enkelte Naaletræer sparsomt
bevoxet Aashøide, paa hvis Sydheldning de under Sparboen brugte saakaldte Blaase-
Sætre ere beliggende. Her er opreist en Kronrøs paa et Sted, hvor tidligere et gammelt
Kors findes indhugget i Bjerget. Herfrå gaar Linien i Øst ganske lidt til Nord bent til
den næst-nederste af de Mokvandet nærmest liggende nøgne Bjergafsatser paa
Hærvolafjeldet, hvor en Kronrøs er opreist paa samme Sted, hvor en Røs ogsaa før
har været sammenlagt. Paa denne Strækning overskjærer Linien tvende Gange
Lunds-Elven, først nærmere Blaa-Aasen, mellem denne og Dalems Sæter, dog saa
ledes, at Linien gaar oven- eller nordenfor sidstnævnte Sæter, - og senere oven- eller
nordenfor Karmhus-Sæteren, hvorhos Linien gaar strax søndenfor den sydlige Ende
af Hærvolakjærnet. Fra det nysnævnte Punkt paa Nordkanten af Hærvola gaar
Linien, modstødende Malsaa Ålmenning, i Syd langs efter Ryggen af bemeldte Fjeld
og over samme høieste Spidse, hvor en Landmaalervarde er opreist, samt over Botten
klumperne til Hærvolas søndre Ende (Graahammeren), som er antaget at være en af
de nøgne Bjergtoppe i Fjeldmassen, som ligger en Bugt i Fjeldvandet Høisøen, kaldet
Botten, nærmest. Fra bemeldte Bjergtop, paa hvilken en Kronrøs er opført, gaar
Linien, modstødende de under Værdalsgodset hørende Gaarde Sæters og Store-
Langdals Udmark, bent i Sydvest over Botten til en ved Høisø-Elvens Udløb opført
Flødningsdam, hvor tvende Kronrøser ere opsatte, samt videre omtrent i samme
Retning over Lille-Høisøen og Skjelheien, hvor Kronrøser ligeledes findes, til Tomten
af en paa Skjelheiens sydlige Heidning værende, i sin Tid under Lille-Langdal brugt,
men nu nedlagt Sæter, kaldet Skjelsætervolden, hvor ligeledes en Kronrøs er opsat.
(Kfr. her det paa Iste Spalte nævnte Grændsedokument.) Fra Skjelsætervolden gaar
Linien i Vest lidt til Syd til den høieste Fjeldtop af Navnet Haakaaklumpen, hvor
Kronrøs er opsat paa samme Sted, hvor et lignende Mærke før har været opreist, og
videre i Vest over søndre Rollsø til en lige op for dette Kjærn beliggende, med Gran
træer bevoxet Høide, kaldet Rundhougen, hvor en med Krone mærket Røs er opsat.
Paa Strækningen fra Skjelsætervolden til Rundhougen tilstode Gaardene Lille-

----
102 SS-A
----
'-.<


----
103 SS-A
----
Langdals, Byna, Bjørstads, Aasens og Klugens Udmark - de tre sidste tilhørende
Værdalsgodset - Lexdals Ålmenning. Fra Rundhougen gaar Linien bent i Vest lidt til
Nord i Nærheden af et lidet Kjærn, Oxøiet, samt over den sydvestlige Heidning af
Skeisvola, til midt paa Skeisætervolden, hvor en Kronrøs er opreist ved en jordfast
Sten, modstødende paa denne Strækning de Værdalsgodset tilliggende Gaarde
Kjæsbos og Markens Udmark. Fra Skeisætervolden gaar Linien, fremdeles tilstød
ende Markens Udmark, bent i Nordvest til det saakaldte Bomfæste i Lunds-Elven,
hvilket Mærkepunkt er antaget at være ved en større jordfast Sten paa Sydsiden af
Elven, i hvilket Kors og Krone er indhugget, ligesom ved Elvebredden her er opreist en
Kronrøs. Linien gaar derpaa fra Bomfæstet over Lunds-Elven og over en skovbevoxet
Aasstrækning i Nordost til den sydlige Ende af et trangt Dalføre eller Kløft i
Fjeldryggen, kaldet Stendalen, hvor en Kronrøs er opreist, samt følger derefter opad
Stendalen i Nord indtil Dalførets nordligste Ende, hvor ligeledes en kronet Røs er
opsat ved en jordfast, korset Sten. Herfrå bøier Linien igjen i Nordvest og gaar
gjennom et Saagodtsom skovløst Terræn bent til Udgangspunktet Tufsettuen, saaat
følgelig Fjeldtoppen Tillerknoppen bliver liggende sydvestlig for Linien. Paa
Strækningen fra Bomfæstet i Lunds-Elven til Tufsettuen tilstoder Gaardene Hof stads,
Tillers, Axnæs's og Tufsets Udmark Almenningen.
Foruden ved foranførte Kronrøser er Almenningsgrændsen afmærket ved mindre
Røser, ialt 175 i Tallet, saaat Linien overalt med Lethed kan udfindes. Kart over denne
Ålmenning er optaget i 1862 af Lieutnant Haffner som Konduktør.
Forøvrigt maa med Hensyn til Ordningen af Grændserne for Lexdals Ålmenning
erindres Følgende:
a. Varslottens Sæter, der ligger paa Vestsiden af Høisøen, med tilhørende Udmark,
som strækker sig langs Høisøen, med tilhørende Udmark, som strækker sig langs
Høisøen fra Furupullen i Syd til Karphus-Bækken i Nord, og som hovedsagelig
bestaar i en smal Aasstrækning, kaldet Gabrielsaasen, - maa efter de under det
Jenssenske Forhør, navnlig af 10, 42, 44, 45, 50 og 51 Deponenter, afgivne Forklar
inger antages at være frahævdet Lexdals Ålmenning og nu at udgjøre Særeien
dom for Gaarden Varslotten Naar Chr. Lein derimod i det paa Gaarden Var
slotten udfærdigede Skjøde, datert og thinglæst 17de August 1842, har forbe
holdt sig Hugst paa Nordsiden af Karphus-Bækken, da antages saadant efter de
fremkomne Oplysninger fuldstændig überettiget. Paa Grund heraf er Varslot-
Sæteren med tilliggende Skovmark særskilt afmærket fra den øvrige Ålmenning
ved Anbringelsen af 13 mindre Mærkerøser, opsatte paa de Kanter af Stræk
ningen, som ikke begrændses af Høisøen og Karphus-Bækken. Forøvrigt
bemærkes, at Opsidderen paa Gaarden Varslot fra gammel Tid af aarlig svarer
Fjeldengskat til Statskassen, medens han ikke har Fjeldslaat andetsteds i Lexdals
Ålmenning end i Sæterens Havnegang. Dette godtgjør formentlig, at Sæteren
oprindelig er opryddet i den af Gaarden Varslottens Opsiddere brugte Fjeldslaat i
Lexdals Ålmenning.
b. Tufset-Gaardenes Opsiddere have under et af Kommissionen den 30te September
1863 optaget Forhør vistnok erkjendt Tufsettuen og ikke Ivermyrkjærnhougen for
det rette Mærke mod Almenningen; men da disse Opsiddere have oplyst, at Slaat
og Havnegang udelukkende har været afbenyttet af dem paa Strækningen mellem
disse Punkter og i Retning østover henimod Stendalen, - forbeholdes saadan
Rettighed til Slaat og Havnegang fremdeles Tufsets Opsiddere i samme Udstræk-
ning som tidligere.
Kart over Partier af Lexdal og Malsaa Almindinger i Værdalen optaget
1863 og 1864.

----
104
----


----
105 SS-A
----
c. Grændsen mellem Lexdals og Baabu eller Østre Ogndals Ålmenning er optrukken
saaledes som ovenfor angivet, fordi en saadan Linie efter Vasdragenes Løb, de
lokale Forholde i det Hele tåget samt de under de afholdte Retshandlinger og de
forefundne Dokumenter, saaledes Blandt Andet Besigtelserne over Lunds Saug af
2den Juni 1756 og over Markens Saug af 22de September 1766, - fremkomne
Oplysninger antages at have mest for sig.
Overensstemmende med Forretningen af 26de Juni 1797 at sætte Mærket i Hærvola
paa sammes Top, nåar det er utvivlsomt, at Linien skal gaa fra Blaa-Aasen til
Hærvola og derfrå til Storkjærnfjeldet, synes altfor unaturligt, og den for samme i
Forretningen paaberaabte Grund, at Forretningen over Kjesbu Ålmenning af Ilte
August 1785, under hvilken Punktet er sat paa Hærvolas Top, er ældre end den i
Værdalen afholdte Forretning af 14de September 1787 - befindes kun Udet holdbar.
Den Ulæmpe, at Sætre og Slaatter fra et fremmed Thinglag ville blive beliggende
inden Almenningen, vil ikke kunne ungaaes, hvorledes end Grændsen optrækkes: thi
Værdals Sætre og Slaatter vilde blive liggende inden Baabu Ålmenning, om Hærvolas
Top valgtes som Mærke. Som en Følge af den Maade, hvorpaa Linien nu er
optrukken, ville Dalums og Ryes Sætre, tilhørende Indvaanere af Sparbo, blive
liggende inden Lexdals Ålmenning, ligesom Blaase-Sætrene, der bruges af Lunnens
Opsidder i Sparboen, ligge søndenfor Mærkepunktet Blaa-Aasen, følgelig inden
Lexdals Ålmenning.
Af Slaatter tilhørende følgende Sparbygdinger:
Bjerkens, Ryens, Sems, Dalums, Heistad, Østre-Aases og Lunkans. Af de nævnte
Sætre svares ingen Skat til Statskassen; derimod erlægge Brugerne af efternævnte
Fjeldslætter saadan aarlig Skat til Statskassen:
Bjerken 6 Skill., Ryen vestre 4 Skill., østre 14 Skill., Dalum 12 Skill., Heistad 4 Skill.
og Østeraas 8 Skill.. Denne Skat opkræves fremdeles af Fogden i Inderøens Fogderi
ifølge dennes Vedtagelse i Skrivelse til Kommissionen af 10de Mai 1864, og de
anmeldte Sætre og Slaatter antages i Henhold til, hvad der er oplyst om den fra
gammel Tid af stedfundne brug, ogsaa fremdeles, uanseet den oven bestemte
Grændselinie mellem Almenningerne, at burde forbeholdes de berettigede Gaarde i
Inderøens Fogderi.
Inden Lexdals Ålmenning ligger ingen Rydningsplas: derimod findes dersteds
følgende Sætre, der bruges af Opsiddere fra Værdalen:
Vangstads-Sæter, der bruges af Vangstad og Østre Stiklestad.
Langdals-Sæter, der bruges af Store Langdal.
Karmhus-Sæter, der bruges af Karmhus.
Hofstads- eller Skidthuldalen-Sæter, der bruges af Hofstad.
Skrove-Sæter, der bruges af Østre og Vestre Skrove.
Landfald-Sæter, der bruges af Østre Lund og Nedre Sænden.
Ny-Sæter, der bruges af Musum og Tiller.
Ekle-Sæter, der bruges af Nedre og Nordre Tiller.
Hallem-Sæter, der bruges af Hallem og Skei.
Skei-Sæter, der bruges af Marken, -
samt de ovennævnte Varslotts-, Blaase-, Dalums- og Ryes-Sætre.
Derhos findes, foruden de ovennævnte Fjeldslætter, der bruges af Indvaanere fra
Sparboen, følgende, der haves i Brug af Indvaanere af Værdalen:
Vist-Sæter, hvoraf ikke svares Afgift til Statskassen.
Hofstads-Sæter, do. do.
Rids over Lexdal og Malsaa Ålmenning efter Forstmester Asbjørnsens
Undersøgelser Juli 1861.

----
106 SS-A
----
Kart over Leksdal statsskog. Østredel. 1931


----
107 SS-A
----
Kart over Leksdal statsskog. Midtre del. 1931.


----
108 SS-A
----
Ltni«L ji«i1!k08>lI
Kart over Leksdal statsskog. Østredel. 1931.


----
109 SS-A
----
Vest-Grunden-Sæter, hvoraf svares 12 Skill. aarlig til Statskassen.
Musum-Sæter, hvoraf svares 9 Skill. aarlig til Statskassen.
Axnæs, hvoraf ikke svares Afgift til Statskassen.
Østre Stiklestad-Sæter, hvoraf svares 12 Skill. aarlig Afgift til Statskassen.
Ekle-Sæter, hvoraf svares 6 Skill. aarlig Afgift til Statskassen.
Byna-Sæter, hvoraf svares 4 Skill. aarlig Afgift til Statskassen.
Varslotten Sæter, hvoraf svares 6 Skill. aarlig Afgift til Statskassen.
Stor-Langdal-Sæter, hvoraf svares 8 Skill. aarlig Afgift til Statskassen. (I Møde 9de
Septbr. 1864 anmeldtes ifølge Kommissionens Forhandlingsprotokol endvidere
følgende Sletter: Skrove Slette, Lund Do., Tufset Do., Overholmen Do., Kluken Do.,
Vestre Hjelde Do.)
Angaaende Almuens Brugsret i Lexdals Ålmenning ere Oplysninger søgte under
Møder med Almennings-Bestyrelsen den 22de August 1861 og den 21de November
1863 samt endelig under et med Almuen afholdt Møde den 9de September 1864. Af
disse Oplysninger fremgaar det vel, at Hugster til Husfornødenhed, og det endog
tildels i betydeligt Omfang, i senere Aar have fundet Sted uden Udvisning og uden
Rekognitions Svarelse; men i det nysnævnte den 9de September 1864 afholdte Møde er
det af samtlige mødende Almuesmænd erkjendt, at saadanne Hugster have været
überettigede og at alt Aavirke, endog til Husfornødenhed, kun kan foregaa efter
speciel Bevilling af Overøvrigheden, efter Udvisning og mod Rekognitions Svarelse til
Statskassen. Dog har alt Aavirke til Sæter- og Slaattebruget fra gammel Tid af her
foregaaet uden nogensomhelst Indskrænkning.
I Aarene omkring 1850 har Overøvrigheden meddelt Bevillinger til Hugster af
Udsalgslast i denne Ålmenning: men disse Bevillinger, der gave Anledning til store
Misligheder, have nu ikke paa flere Aar været meddelte.
Imidlertid oppnådde man ikke å komme til enighet med Nicolay
Jenssen angående grensene i syd ved Høysjøen. Først 9. februar 1872
ble de uoverensstemmende forhold avklart ved en overenskomst mellom
Staten på den ene siden og eierne av Verdalsgodset på den andre. (Se
forøvrig kapitlet Bakgrunnen for almenningsforretningene og almen
ningskommisjonene.) Om Leksdal ålmenning ble følgende sagt i denne
overenskomsten:
1) Fra det Punkt paa Graahammerne, hvor Lexdals og Malsaa Almenninger støde
sammen, og hvor af Almenningskommissionen er opført en Hovedmærkerøs, trækkes
Grændsen for Lexdals Ålmenning i en lige Linie imod Karphusbækkens Udløb i Høi
søen, og danner nævnte Sø forøvrigt Grændsen fra det Sted, hvor Linien skjærer
samme. Alt, hvad der ligger nordenfor denne Linie, tilhører saaledes Almenningen,
medens Alt, hvad der ligger søndenfor denne Linie, tilligemed Høisøens søndre Bred -
derunder indbefattet Landfastholmen, - tilhører Værdalsgodset, saalangt dettes Eien
dom strækker sig. Forøvrigt vedtager Værdalsgodsets Eiere Grændserne for Lexdals
Ålmenning saaledes, som disse ere bestemte af Almenningskommissionen. Den oven
nævnte lige Linie fra Hovedrøsen paa Graahammerne (i Retning mod Karphus-
bækkens Udløb) ned til Høisøen er opstukken og afmærket med 13 Mellemrøser.

----
110 SS-A
----
MALSÅ ÅLMENNING
Denne ålmenningen ligger i den dalen den har fått navn etter,
Malsådalen, en sidedal mot nord fra Helgådalen. Mot nord grenser
ålmenningen mot Steinkjer kommune. Dette er også grensen til Kjesbu
statsalmenning som ligger i det gamle Ogndal herred, nå en del av
Steinkjer. Mot øst og syd grenser den mot Værdalsbrukets eiendommer.
Den del av Værdalsbrukets eiendom som ligger mot øst, er en del av
Vera eller Juldal ålmenning. Tidligere ble den kalt Skjækerdalen
ålmenning. Mot vest ligger Leksdal ålmenning.
I almenningsforretningen av 1749 ledet av fogd Petter Arnet, er ikke
Malså ålmenning nevnt. Derimot nevnes Opdahls Almindingen i Woche
Annex etter Leksdal ålmenning. Beskrivelsen av denne ålmenningen er
gjengitt i kapitlet om bakgrunnen for almenningsforretningene. Denne
beskrivelse sier at ålmenningen tåger sin begyndelse fra LægsDahls
Almindingen og strecker sig Øster till Straadals Fossen ] A Miil østerfor
Wæren. . . . Følgelig det eneste vi kan si, er at Malså ålmenning ligger
innenfor det beskrevne området.
Videre går det også frem av beskrivelsen at skogen var bygslet til
Ulvilla sag. Denne bygslingen har sin egen historie, men seiv om den i


----
111 SS-A
----
Malså ålmenning sett fra nord. I forgrunnen den nordligste delen av
Hærvola.
høyeste grad også berører Malså ålmenning, er utdragene fra kildene
gjengitt i forbindelse med Vera eller Juldal ålmenning. Her kan kort
skisseres at i mai 1736 sendte Rentekammeret et brev til krigsråd Hagen
hvor en uttalelse av Broder Boysen angående dette området ble sitert.
Broder Boysen hadde da i malende ordelag uttalt seg om terrengets
ufremkommelighet. Han påsto at det var ufremkommelig for
mennesker til hest, men bønderfolk til fots kunne klare å komme seg dit
inn, riktignok ved å sette livet på spill, for å hugge tømmer. Fra Ulvilla
strakte ålmenningen seg omtrent 3 Vi mil innover i fjellet.
Og inne i dette forferdelige uland lå blant annet Malså ålmenning.
Her skal man imidlertid være klar over at det var i forhandlinger med
eierinteressene, det vil si kongen, at Boysen kom med disse uttalelsene.
Det var nemlig eieren som skulle fastsette størrelsen av bygselsummen,
og det var av Boysens interesse at denne ble satt så lavt som mulig. Han
hadde således ingen interesse av å skjønnmale forholdene.
Bygselseddelen ble utstedt i oktober 1736.
Første gang at navnet Malså eller noe som ligner på dette navnet i for
bindelse med en almenningsstrekning er funnet, er i 1758. Denne
almenningsforretningen, som også ble ledet av fogd Petter Arnet, delte
Verdal inn i fire almenningsstrekninger. Den første lå på sydsiden av
dalen fra grensen mot Skogn til svenskegrensen, den andre omfattet
sydsiden og nordsiden av Helgådalen frem til Leksdal ålmenning, som
var den tredje. Og den fjerde var Volhaugen. Og Malså befinner seg


----
112 SS-A
----
Malså ålmenning. Semsklumpen som er grensemerke for Malså stats
almenning, Vera eller Juldal ålmenning og Kjesbu statsalmenning i
Steinkjer. I forgrunnen til høyre Fiskeløysingen.
Malså ålmenning. Semsklumpen sett fra Mokkavannet i Ogndalen.

 

----
113 SS-A
----
således i den andre strekningen, hvor vi foruten denne også finner
Kverndal ålmenning, Juldalen ålmenning, Vera ålmenning og
Skjækerdalen ålmenning. Disse tre siste utgjør i dag Vera eller Juldal
ålmenning. Fra den generelle beskrivelse over dette store området kan
følgende hitsettes om Malså ålmenning:
...., Widere fandtes ower for, Langs Bøigdens Nordre Side hist og her noget Skow som
war werrslidt og for en del u-duelig, og ej til andet tienelig end til Brænde weed og
Bygnings wærk for de i Sircumference Liggende Sætrer. J en dal kaldes Masaaedal
ligger og noget Skow som er tienlig til Saug timer, og hwortil kunde hugges aarlig 18
tylter som er henlagt til Langdals fos- og Grens sauger.
Hugstrettighetene fra denne del av ålmenningen var således nå flyttet
fra Ulvilla sag til Langdal og Gren sager, som fikk en del av sitt tømmer
herfrå. (Begge disse to sagene er forøvrig nærmere beskrevet i Skog- og
sagbrukshistorien.)
I den anledning kan nevnes at holzforster Wøllner som i 1768 inn
rapporterte sagbrukene i Stjør- og Verdal fogderi, brukte navnet Gren
ålmenning. l Trolig gjelder dette den del av Malså ålmenning som det
kunne hugges i til Gren sag. Navnet Gren ålmenning er bare funnet ved
denne ene anledningen. Den samme Wøllner har ved to andre
anledninger også brukt navn på sagbruk til å navngi almennings
strekninger. Det ene tilfellet gjelder Hauka ålmenning etter Hauka sag,
og det andre Nedre Holmen ålmenning etter Nedre Holmen Sag.
len annen rapport datert 1. oktober 1768 ga Wøllner også en oversikt
over almenningene i Verdal. Denne oversikten er en ren avskrift av hva
Malså ålmenning. Sett nordover mot Vetringen. Vetringhalla i høyre
bakgrunn.


----
114 SS-A
----
Malså ålmenning. Tjyvdalshalla sett fra vest. Malsåen i forgrunnen.
Malså ålmenning. Hærvola sett fra øst.

 

----
115 SS-A
----
Malså ålmenning i 1787.
Arnet sa i 1758. Men Wøllner skilte Malså ålmenning ut som egen
ålmenning, seiv om han like før hadde beskrevet en ålmenning som han
kalte Kalvdalen ålmenning. Denne var identisk med Arnets andre
almenningsstrekning hvor også Malså ålmenning befant seg. Men
dessuten sa Wøllner følgende:
No 19 Masaadahlens Allminding.
Een Liden Strekning Ligger i een Dahl kaldes Masaadahlen. Bortbøxlet til hr Obriste
Lieutenant Klyver.
Der udj skiøn Skow til Saug tømmer.
Grensene mellom Malså ålmenning i Verdal og Kjesbu ålmenning i
Ogndalen ble oppgått og fastslått mellom den 11. og 15. august 1785. 2
Og to år senere, i 1787, fulgte en ny almenningsforretning, denne
gang ledet av en ny fogd Arnet, nemlig Arnt Christoffer. Dette er første
gang at Malså ålmenning er beskrevet som en selvstendig ålmenning.
Denne ålmenning ble beskrevet den andre dagen:
Den 13de September Continuerede man med forretningen, og samme Laugßett:
Een Kongl. Alminding kaldt Masaae Alminding, begynder i Syndre Ende af Hær
Bind VI A —8


----
116 SS-A
----
Malså ålmenning. Høysjøen som nevnes som bortbygsel sett fra syd.
Wohlen og følger samme i øster og Nord tii Storkiøn-Fieldet og Sætershaugen, hwor
findes endeel sammenlagde og opkiørte Steene, som skal wære Skiælne-Mærker
imellem Inderøens og dette Fogderi. Herfrå i Synden til et liidet Wand kaldet Fisk-
Løsningen; atter i Wester til Tyrdahls-Halden; wiidere i Nord til Tulleraas-Bækken og
Hær-Wohlen denne alminding begynder, som er ohngefær en Miil Lang og 1/4 deel
Miil breed, har heel maadelig gran-skow, da det meste er bestaaende af snauw-Field,
myhrer og moradser - Ingen skyldsatte og ingen nye Rødnings Pladse findes her
Engsletter i denne Strækning, neml: West-Grunden, Præste-gaarden Togstad, Lille-
Langdahl og Wolden, hworom Fogden Lowede at giwe nærmere oplysning af Field
slette mandtallet. Sæter har ingen her uden gaarden Holmlien- Ellers fremlagde Ole
Olsen Langdahl en Boxel-Sæddel, dat 24de Octob. 1775 som blew Læst og hwor efter
ham en af forrige Foget Arnet bewilget Fiskerie: i Høy-Siøe under denne alminding for
Liwstiid mot 12 s: aarlig afgift Skatt.
Grensebeskrivelsen her stemmer ganske godt med hva som gjelder i
dag. Sætershaugen kan være den samme som Semsvola. Og Tyrdahls-
Halden kalles i dag Tjyvdalshalla. Derimot blir ålmenningen forminsket
noe i forhold til dagens størrelse når grensen går via Tulleråsbekken. I
dag går grensen litt lenger mot syd.
Den siste opplysning denne almenningsbeskrivelse gir, nemlig at
fisket i Høysjøen var bortbygslet, er et ikke uvanlig forhold på den tid.
Det var vanlig at kongens fogd bygslet bort slike rettigheter til fordel for
statskassen. Men det var i følge de gamle lovene ulovlig. Imidlertid var


----
117 SS-A
----
Malså ålmenning. Malsådalen sett nedover fra et punkt noe nedenfor
Malså kopperverk.
ikke dette det eneste tilfellet hvor fiskerettigheter ble bortbygslet i Malså
ålmenning. Også rettighetene til Vetringen var bygselt bort. Og her
kommer vi inn på et annet interessant forhold. I slike bygsels
forretninger ser det ut til at det var vanlig å gi vedkommende ålmenning
hvor fiskevannet lå, navn etter nettopp dette vannet. Vi har blant annet
funnet Grønningen ålmenning som er nærmere behandlet under Hoås
ålmenning. Vetringen ålmenning er også et navn som er funnet.
Vetringen er riktignok et vann, men i denne sammenheng er det ikke
fiskerettighetene som er bortbygslet. Her er det tale om seterrettigheter,
og for å stedfeste seteren, brukes så navnet Wittrings Kongl. Alminding.
Vetringen ligger i Malså ålmenning. I 1798 ble seterrettighetene til
Kejsdahl Scetter eller Kejdahl Sæther i Wittrings Alminding gitt til
Anders Bastiansen Lille Langdal. Seterbruket er ellers ikke det
vesentlige i denne fremstillingen, men det kan allikevel være av interesse
å nevne at denne Kejdahl Scetter trolig er identisk med Lille Langdals
seter i Malså ålmenning. Vi har imidlertid ikke funnet at Dillan har
brukt dette navnet om denne seteren. 3
Malså nevnes med navn som en av statens almenninger i Verdal i
1816. Riktignok skrives navnet Mosaae, men det er allikevel ikke noen
tvil om hvilken det gjelder.


----
118 SS-A
----
Matrikkelkommisjonen av 1820, som også skulle matrikulere alle
privat eide almenninger, nevner også Malså som en offentlig ålmenning.
Denne kommisjonen var klar over at navnet var feilskrevet i 1816, for
følgende står: Mosaae « ./. Malsaae . /.»
Fogd Arestrup sendte i 1826 inn opplysninger om almenningene, men
han skrev av hva som var blitt sagt tidligere.
9. Mosaae Alminding, begynder i syndre Ende af Hær-Wohlen og folger samme øster
og Nord til Stor Kjøn Fjeldet og Sæters-hougen hvor findes endeel sammenlagde og
opførte Stene som skal være Skille-mærke i mellem Jnderøens og dette Fogderie.
Herfrå i Synden til et lidet Wand kaldet Fiskeløsningen, atter i Vester til Thyrdahls
Halden, videre i Nord til Tulleraas Bækken og Hehr Wohlen, hvor denne Alminding
begynder, som er 1 Miil Lang og 1/4 Miil bred. Den har maadelig Granskov, da det
meste er bestaaende af snaue Fjeld Myrer og Moradser. Jngen skyldsatte og ingen nye
Rydningspladse findes her.
Derimot ser vi at Aarestrup utelater opplysningene om hvem som var
bruksberettiget i ålmenningen.
I rapport av 1843 finnes en ny beskrivelse. Skjønt «ny» er vel sterkt
sagt. Men en del nye opplysninger kommer frem.
22. Malsaas Alminding omtrent 2 Miil lang og 1 Miil bred har havt betydelig Skov der
ikke benyttes. Opsidderen paa setre Klug har her et Engslette hvoraf svares til Stats
cassen aarlig 6 s: og Opsidderen paa Gaarden Holmlie en Sæterbolig. Almindingens
Værdi anslaaet til omtrentlig 20 Sp.
Også i 1847 er den beskrevet, og seiv om beskrivelsen for en stor del
bygger på forretningen av 1747, kommer det til en del nye ting.
22., Malsaa efter nævnte Forretning kaldet Mosaae Kongl: Alminding a., der
begynder i Søndre Ende Hervollen og følger samme i Øst og Nord til Storkjønfjeldet
og Sætershaugen, hwor findes en deel sammenlagte opførte Steen som Skillemærker
mellem Inderøens og Wærdals Fogderie Herfrå i Syd til et lidet Wand kaldet Fisk
løsningen atter i west til TyrdalsHalden widere i Nord til Tulleraas Bækken og
Herwolen hvor den begyndte, omtrent 1 Miil Lang og 1/4 Miil bred. Anseet wærd 20
Spd.-
b., Maadelig Skow snaue Fjeld og Myrer.
c, Gaarden Holmlie har her Sæter. -
d., Gaarden østre Kluk swarer for et Engeslæt 6 sk: aarlig. -
e., Andre Indtægter har Staten for Tiden ikke. -
Beskrivelsen er som vi ser, en gjentagelse av hva som er sagt tidligere.
Det kan her bemerkes at både i 1787, 1826 og denne gang har de som
skrev dette vært noe desorientert når det gjaldt retningene. Om vi går
ut fra navnene, stemmer det hele ganske bra, men om vi følger de opp
gitte himmelretningene, kommer det hele galt avsted. Vi kommer blant
annet ikke til Tjyvdalshalla ved å gå vestover fra Fiskeløsningen, vi må
fortsatt holde like mye mot syd som mot vest. Og vi kommer ikke til
grensemerket i søndre ende av Hærvola ved å gå nordover fra Tjyvdals
halla. Da må vi gå rett vest.
I forbindelse med sin oppgave som forstmester skrev J.B. Barth i

----
119 SS-A
----
Malså ålmenning. Et oversiktsbilde over Malsådalen fra syd. I for
grunnen til venstre Sæter, midt på bildet Grengårdene. Hærvola til
venstre er skjult av skyer. Til høyre Tjyvdalshalla.
1857 en innberetning om almenningsskogene. Der fremhevet han
problemet med tyvhugst i almenningene, og i den anledning ble han bedt
om å gi nærmere redegjørelse. I et brev, som er inntatt bak i boken som
kilde, oppga han hvilke almenninger i Verdal som var utsatt for denne
virksomhet. Deriblant var også Malså ålmenning. Om Malså ålmenning
ga han følgende beskrivelse:
«Malsaa Alminding. Skoven er saagodtsom udelukkende reen Fjeldskov, har kun i sin
«væstligste og østligste Deel, til Nød flødbare Vasdrag og ligger idetheletaget saa
«afsides, at den ikke har været benyttet af den egentlige skovmanglende Bygd, men
«kun af de, den nærmestliggende Gaarde. Alligevel er Størstedelen af Skoven saa ud
«hugget, at den fordetmeste kun kan siges at bestaae af enkeltstaaende Trær. Mest
«skal Almindingen - som det siges - have lidt ved Tømmerhugst for Jenssens
«Regning, idet denne Bedrift, her skal være bleven drevet i det Store.
Min Hjemmelsmand for denne specielle Ankepost er min Vejviser i Malsaa og
Lexdalens Almindinger, Jenssens Lejlending og Flødningshusbond Gundbjørn eller
Gunder Green.
Dette var blant annet medvirkende årsak til den følgende rettssak mot
Nikolay Jenssen. Utfallet av denne rettsaken har ingen interesse i denne
sammenheng. Den er nærmere omtalt både av Musum og Hartmann.
(Se derfor Verdalsgodsets historie og Værdalsbrukets Historie.)


----
120
----


----
121 SS-A
----
Når det gjelder Malså ålmenning, fikk også denne sine grenser endelig
opptrukket av almenningskommisjonen av 1861. Resultatet forelå i
1865. Men for tre almenningers vedkommende var det fortsatt uklar
heter med hensyn til grensene. Deriblant var også Malså ålmenning.
Men i 1872 var også beskrivelsene klare for disse, og om Malså
ålmenning står følgende:
MALSAA ÅLMENNING
Malsaa Statsalmenning i Værdalens Thingiag findes nævnt i Forretningerne af 18de
Juli 1758 og 13de September 1787. Forsaavidt Almenningen modstødes af Kjesbu
Ålmenning i Sparboen, nemlig paa Malsaa Almennings Nordside i Strækningen fra
det nordligste Punkt i Hærvolafjeldet til Storkjærnfjeldet eller Sæterklumpen, er
denne Del af Grændsen tillige omhandlet i den under 11te - 15de August 1785 afholdte
Opgangsforretning over hin Ålmenning; men der hersker indbyrdes Uoverens
stemmelse mellem de afholdte Forretninger, forsaavidt Punktet i Hærvola betræffer,
idet Forretningen af 1785 vil have Mærkepunktet paa Hærvolas Top, medens
Forretningen af 1797 sætter samme ved Hærvolas nordre Ende (se denne Forretnings
Beskrivelse over Lexdals Ålmenning). I Anledning heraf er Møde holdt med Fogden i
Inderøens Fogderi den 18de August 1863, og forøvrigt henvises i denne Henseende til,
hvad der er anført nedenfor og i Beskrivelsen over den tilstødende Lexdals Ålmenning.
Ogsaa Malsaa Almennings Sydgrændse har været usikker, idet hyppige Overskridelser
af Grændsen her have fundet Sted. Disse Forholde have været undersøgte af
Kommissionen under at den 26de Juli 1861 paabegyndt og den 9de December samme
Aar sluttet Forhør samt under den i Forbindelse dermed staaende Justitssag mog
Grosserer Jens Nikolai Jenssen, inkamineret den 23de Juni 1862 og paadømt af
Kommissionen den 26de Marts 1863. Til Oplysning i denne Sag, der paakjendes af
Høiesteret den 26de Mai 1865, har tillige et Aastedsthingsvidne været optaget i
Oktober Maaned 1863. I Henhold til de under de nævnte Retshandlinger fremkomne
Oplysninger har Kommissionen derefter i en den 27de Juli 1865 afholdt Session truffet
Bestemmelse om Almenningens Sydgrændse, saaledes som denne nedenfor nærmere
vil bli angiven. Da Grosserer Jenssen imidlertid har ladet protestere mod den nævnte
Beslutning, har Kommissionen i Forestilling af 31te August 1865 henstillet til
Departementet for det Indre, at dette Grændsespørgsmaal snarest muligt undergives
Domstolenes Afgjørelse. (Kfr. det under Smaasæteraasens Ålmenning citerede
Grændedokument, thinglæst 9de Februar 1872.)
Malsaa Almennings Grændser, der af Kommissionen ere opgaaede den 9de, 10de og
Ilte September 1861, angives her nærmere saaledes: Fra en med Krone mærket
Stenrøs, som er opsat paa den næst nederste af de Mokvandet nærmest liggende nøgne
Afsatser paa Hærvolafjeldets nordlige Afsænkning, og hvor Baabu og Kjesbu
Almenninger af Sparboen samt Lexdals og Malsaa Almenninger af Værdalen støde
sammen, gaar Linien, modstødende Lexdals Ålmenning. I Syd langs efter Ryggen af
bemældte Fjeld og over sammes høieste Spidse, hvor en Landmaalervarde er opreist,
samt over de saakaldte Bottenklumper til Hærvolas søndre Ende (Graahammeren),
som er antaget at være en af de nøgne Bjergtoppe i Fjeldmassen, som ligger nærmest
en Bugt, kaldet Botten, i Fjeldvandet Høisøen, og paa hvilken Bjergtop en Kronrøs er
opreist. Fra Graahammeren gaar Linien ret til det Punkt, hvor Tulleraasbækken
falder ud i Malsaaelven og hvor en Kronrøs er opreist, modstødende paa denne
Strækning den Værdalsgodset tilhørende Eiendom Tosteigen. Fra Punktet ved
Kart over Lexdal og Malsaa Almindinger i Værdalen optaget 1862 af
Haffner.

----
122
----


----
123 SS-A
----
Grændse-Croquis mellem Sagvolds og Skroves Sætre optaget omtr. i
1/30000 Maalestok a/Arne Solem. 1865.
Tulleraasbækkens Udløb i Malsaaen bøier Linien lige i Øst til den Bjergtop, som af de
flere, der føre Navnet Tinklumperne, hæver sig paa den sydlige Side af det saakaldte
Tinklumpskar, og paa hvilken Bjergtop en Kronrøs er opreist, hvorpaa Linien i Nord
lidt til Øst, for en Del følgende Tyvdalshalden, gaar ret til den østre Ende af Våndet
Fiskløsningen, hvor en Kronrøs er opsat. Derfrå gaar Linien omtrent i samme Retning
bent til en lignende Røs paa Storkjærnfjeldet eller Sæterklumpen. Her tilstoder
Kjesbu Ålmenning af Sparboen, som følger til Udgangspunktet, Mærkerøsen paa
Afsatsen i den nordre Ende af Hærvola, idet Linien fra Storkjærnfjeldet herhen gaar i
Vestsydvest mellem Sems og Krogs Sæter.
Kart over Partier af Lexdal og Malsaa Almindinger i Værdalen optaget i
1863 og 1864.


----
124 SS-A
----
Foruden med foranførte Kronrøser er Almenningsgrændsen afmærket ved mindre
Røser, ialt 113 i Tallet, saaat Linien overalt med Lethed vil kunne udfindes. Kart over
denne Ålmenning er optaget paa samme Blad som over Lexdals Ålmenning i 1862 ai
Løitnant Haffner som Konduktør.
Forøvrigt maa i Anledning af den trufne Bestemmelse med Hensyn til foranførte
Grændser for Malsaa Ålmenning bemærkes følgende:
a. Grundene til, at Linien fra Storkjærnfjeldet er optrukket til det ovenangivne Punkt
i Hærvola og ikke til sammes høieste Punkt, ere angivne under Beskrivelsen over
Lexdals Ålmenning, hvortil henvises. Imidlertid bemærkes, at Krogs Sæter og flere
af Værdølinger i Brug havende Slaatter vilde blive beliggende inden Kiesbu
Ålmenning, dersom man havde holdt sig til det sidst ommeldte Mærkepunkt.
b. Ifølge den ovennævnte Forretning af Ilte - 15de August 1785 over Kjesbu Ål
menning danner samme i Strækningen fra Hærvola til Storkjærnfjeldet og derfrå
tilbage til den sydlige Bred af Mokkavand en paafaldende Figur i Form af en meget
spids Vinkel, idet Linien fra Storkjærnfjeldet skal gaa over Sems Sæter til Mokka
vandet. Vistnok vilde denne Vinkel være bleven lidt mere stump, om Hærvolas Top
var bleven Mærkepunkt; men ligesom Figuren alligevel vilde blive uformelig,
saaledes maa det antages, efter hvad der oplystes under Kommissionens Befaring af
Aastedet den Ilte September 1861, at Linien for Kjesbu Ålmenning fra Sæter-
Rids over Malsaa Statsskog i Værdalen.


----
125 SS-A
----
klumpen oprindelig er gaaet lige til Høslethougen og at den nuværende Linie fra
Sæterklumpen til Mokvandet grunder sig paa, at den mellemliggende Strækning
er bleven frahævdet Kjesbu Ålmenning af Eieren af Gaarden Mok.
Inden Malsaa Ålmenning ligger ingen Rydningsplads.
Af Sætre findes følgende:
1. Holmli-Sæter, bruges af Holmlis Opsidder.
2. Skrove Sæter, bruges af øvre, østre og vestre Skrove.
3. Sagvolden Sæter, bruges af Sagvolden.
4. Krog Sæter, bruges af Krog.
Inden Almenningen ligger Fjeldsletter, tilhørende følgende Gaarde i Vestgrunden,
hvoraf ingen Afgift svares til Statskassen:
Sæter,
Lille-Langdal, og formentlig
Østre Klugen, da denne Gaards Opsidder til Statskassen aarlig svarer 6 Skilling til
Fjeldengskat under denne Ålmenning.
Med Undtagelse af den anførte Ret til Slaat, Havnegang og Sæterbrug og det i
Forbindelse dermed staaende, uden Kontrol eller Indskrænkning foretagne Aavirke i
Almenningsskoven til Sætrenes Behov, er det ikke oplyst, at Almuen har udøvet
nogetsomhelst Aavirke, end ikke til Husfornødenhed, i denne Ålmenning. I de aller
nærmeste Aar før og efter 1850 meddelte Amtmanden Bevilling til Hugst af Udsalgs
last i Almenningen mod Rekognition til Statskassen, men dette har senere ikke fundet
Sted.
Angaaende Brugsrettighederne i denne Ålmenning ere Oplysninger søgte under et
Møde med den for samtlige Værdalske Statsalmenninger organiserede Fælles
bestyrelse den 22de August 1861 samt i Almuesmøde den 9de September 1864.
For de fleste almenningenes vedkommende oppnådde man enighet
når det gjaldt grensene allerede i 1865. Men for tre almenninger ble de
ikke fastsatt dette året. Det var grensene mot Verdalsgodset det var
uenighet om. Først 9. februar 1872 ble det oppnådd enighet med
Verdalsgodsets eiere om disse. Malså ålmenning var en av de almen
ningene som det ble forhandlet om i den sammenheng. Imidlertid opp
nådde man å komme til enighet med hensyn til denne ålmenningen uten
at noen ny grensebeskrivelse måtte lages. Verdalsgodsets eiere godtok
grensene slik de var beskrevet og fremlagt av almenningskommisjonen i
1865. De to andre almenningene var Leksdal ålmenning og Småseter
åsen ålmenning, og for begge disse måtte grensebeskrivelsene forandres.
(Se forøvrig kapitlet Bakgrunnen for almenningsforretningene og
almenningskommisj onene.)
Noter.
1 0. Olafsen: De norske Almenninger i Fortid og Nutid s. 188.
2 0. Olafsen: De norske Almenninger i Fortid og Nutid s. 187.
3 Ingolf Dillan: Seterbruket i Verdal s. 153.

----
126 SS-A
----
Kart over Malså statsskog. 1928.


----
127 SS-A
----
VERA ELLER JULDAL ÅLMENNING
Denne ålmenningen har to navn i dag. Men det er grunn til å tro at
den tidligere må ha hatt minst ett til. I alle fall må den ha vært delt i
minst tre deler og ha hatt tre navn. I tillegg til de to den har i dag, ble
også navnet Skjæker dal ålmenning brukt. Den delen av Vera og Juldal
ålmenning som hadde dette navnet, ligger nord for Helgådalen, og
Skjækerdalen er kanskje et av de mest typiske landskapstrekkene i
denne del av almenningene. Det forklarer hvorfor den ble kalt Skjæker
dal ålmenning. På sydsiden av Helgådalen ligger Juldalen. Denne har på
samme måte som Skjækerdalen gitt navn til et almenningsområde,
nemlig Juldal ålmenning. Juldal ålmenning ser ut til å h,a blitt delt slik at
den vestlige delen nå tilhører Kverndal ålmenning. (Se forøvrig kapitlet
om Kverndal ålmenning.) Øst for både Skjækerdal og Juldal
almenninger ligger så den tredje delen, Vera ålmenning.
Hele dette store almenningsområdet eies i dag av Værdalsbruket. Mot
Vera eller Juldal ålmenning omfatter også Skjækerdalen. Fra Skjæker
fossen strekker Skjækerdalen seg nordover til Skjækervannet.


----
128 SS-A
----
Vera eller Juldal ålmenning. Fra nederst i Skjækerdalen mot fjellene i
øst. Bynavola lengst til venstre.
vest, på nordsiden av Helgådalen, grenser Vera og Juldal ålmenning
mot brukets egne områder og Malså statsalmenning. Mot nord grenser
den først mot Steinkjer kommune eller det tidligere Ogndal herred,
siden mot Snåsa hvor Rokdal statsalmenning og Gaundal, Holderen og
Jævsjø statsalmenning ligger. Mot øst folger grenselinjen riksgrensen
mot Sverige i flere mil. Sydgrensen dannes lengst øst av Inns eller Sul
statsalmenning. Vestenfor denne grenser Vera eller Juldal ålmenning
mot Værdalsbrukets egne eiendommer. Trolig består disse av deler av
den gamle Sul ålmenning.
Mot vest på sydsiden av Helgådalen, grenser den mot Kverndal stats
almenning og brukets egne områder.
Innenfor disse grensene ligger så denne ålmenningen som er suverent
den største i Verdal. Den er større enn alle de andre almennings
områdene i Verdal tilsammen. Rimeligvis er det størrelsen som er for
klaringen på at det har vært flere navn tidligere enn hva som brukes nå.
Skjækerdal ålmenning hadde også en del andre navn, men alle går
egentlig på det samme: Skjækerå ålmenning, Skjækervold ålmenning
og Skjæker ålmenning. Alle disse navnene er brukt i forbindelse med
bygsling av setre i dette området i perioden 1750 til 1850. Men ikke alltid
ble det brukt navn. Av og til kunne bare begrepet Almindingen bli


----
129 SS-A
----
Vera eller Juldal ålmenning. Nederst i Skjækerdalen sett nordover.
brukt. Det kan i den sammenheng nevnes at fiskerettighetene i Skjæker
vannet også var bortbygslet. I panteregistret fra 1760-årene står
følgende: Fogden Peter Arnets BB til Johannes Andorsen Ulwilden paa
fiskeriet i Schiecher Wandet i Almindingen.
I dag regner man at sydgrensen for Vera eller Juldal ålmenning går
omtrent over Bellingen. Det ser imidlertid ut til at man tidligere regnet
Bellingen for å tilhøre Vera ålmenning. I panteregistret fra 1770-årene
står følgende innførsel: ... til Ole Olsen Olesøn Stichelstadpaa Fiskeriet
i Billingewandene wed Wæhren i almindingen.
Juldal ålmenning er også funnet ved flere anledninger i de samme
kildene. Likedan er det med navnet Østre Juldal ålmenning. 11770-årene
ble følgende innført i panteregistret: ... paa Sætterboelig iøster Juldahls
alminding til Corporal Ole Ellevsøn Stickelstad. Og omtrent samtidig:
... paa et Sætter Sted i øster wed Grændse Linien Juldahlen kaldet i
Almindingen til Ole Thomassøn Østergrunden. Disse to innførslene er
ganske interessante. For det første ser vi at det ble brukt navnet Østre
Juldalen ålmenning. For det andre er begrepet Grændse Linien
Juldahlen brukt.
Til tross for at det ikke er seterbruket som skal behandles her, skal det
allikevel nevnes at i dette generelle området lå det flere setre. For det
første lå det fire setre på Fremre Juldalsvolden, for det andre lå det fire
setre på Midtre Juldalsvolden, og for det tredje lå det tre setre på Østre
Juldalsvolden.' Det spørsmålet som uvilkårlig melder seg, er om det
også fantes en Vestre Juldalen ålmenning. Dette er det vanskelig å ha


----
130 SS-A
----
Vera eller Juldal ålmenning. Skjækerdalen sett nordøstover fra Volla
seter. Harbakkfjellet rett i mot.
Vera eller Juldal ålmenning. Skjækerdalen. Hardbakkfjellet sett fra
nordvest.

 

----
131 SS-A
----
Vera eller Juldal ålmenning. Fra øverst i Skjækerdalen. 7 forgrunnen en
del av Stortjørnfjellet. I bakgrunnen Skjækervola.
noen formening om. I alle fall er ikke navnet funnet noen steder i
kildene. Men i så fall hører den til Kverndal ålmenning i dag. En annen
forklaring kan være at navnet Østre Juldal ålmenning ble brukt om
beiteområdene for setrene i setergrenden. Men i alle fall nevnes Juldalen
som grenselinje, og det er den også i dag. Fra Storfossen og opp til
Merkesdalen er Juldøla grensen mellom Kverndal statsalmenning og
Vera eller Juldal ålmenning som tilhører Værdalsbruket. Vi skal
imidlertid ikke fortape oss her i noen ørkesløs filosofering om mulige
navn på almenninger. Det vi skal være klar over, er at de navn som har
festnet seg som almenningsnavn og brukes i dag, behøver ikke
nødvendigvis å ha vært de eneste som ble brukt tidligere. Det finnes
mange eksempler på almenningsnavn som tidligere ble brukt, men som
ikke brukes i dag.
Den første gang deler av dette almenningsområdet er funnet omtalt,
er forøvrig den eldste omtalen vi har om noen ålmenning i Verdal. Det
gjelder et bevillingsbrev for sorenskriver Hans Bastiansen som anla en
sag ved Ulvilla. (Se Skogbrukets historie.) Bastiansen fikk bevilling til å
ta tømmer i kongens ålmenning til denne sagen, og bevillingen er datert
7. august 1657.
Bind VI A —9


----
132 SS-A
----
Vera eller Juldal ålmenning. Skjækervannet sett fra vest.
Vera eller Juldal ålmenning. Høgsete, grensepunkt mellom Sverige,
Snåsa og Verdal. Til venstre Stigådalen, i bakgrunnen Torrøn i Sverige.

 

----
133 SS-A
----
...at samme Saug kand opbygges udj forne Vlvilde Elf, uden nogen før optagen
Saugers schade oe forfang, iche heller er det nogen til schade paa Agger eller Eng udj
nogen maade, oe at tømmer der til kand bekommis udj Kongl: Maytz Alminding, som
ligger Paa begge sider Skiecker fossen, Ock op vnder fieldet fra Hielmoe oe til Lille
Langdall, Saa velsom oe udj Klugs Schoufue som Kircken oe Kongen er til hørig,
Noen få år senere var det en ny mann som skulle drive sagen, og ved
utstedelsen av hans bevilling, gjentok man hva som ble sagt da Hans
Bastiansen fikk sin. Men allikevel er det en del nye ting som kommer inn
i almenningsbeskrivelsen, slik at vi siterer en del fra forretningen.
Mannen som nå skulle overta Ulvilla sag hette Laurits Pedersen Brix, og
brevet er datert 11. mars 1665.
Oe til des brug Nyde U-hinderlig tømmer af de schoufue som der til for hen efter
Velb: Peder Wibes til forne Hans Bastiansen vdgifne Saugbref Nyt oe bekomed hafr
Namlig Ko: Ma: Alminding paa begge sider Schiecker fossen, og op til Skierckeren,
Jtem fra Hielmoe begge sider Helgaae oe om kring Verren oe begge sides op med
Juldøllen, Jlige maader udj Klugs oe Bierten schoufuer Oe huis der findes paa begge
sider Kisbovand efter samme brefs videre Jndhold,
Vera eller Juldal ålmenning. Grenserøysen på Høgsete. Foruten at dette
er grensepunkt mellom Norge og Sverige, markerer denne røysen hvor
grensen mellom Snåsa og Veral begynner ved svenskegrensen. Videre er
dette det nordligste punktet for Værdalsbrukets eiendommer i Verdal.
Ikke alt ovenfornevnte kan sies å ligge innenfor Vera eller Juldalen
ålmenning, men det er dog de første beskrivelser som er funnet.
I 1685 makeskiftet Brix Ulvilla sag med rettigheter til Jens Bing mot
hans sag i Leksdalen. Almenningsområdet blir imidlertid ikke beskrevet
nærmere her. Men trolig har dette lagt grunnen til at det ble vanlig å
anta at brukerne av Ulvilla sag automatisk hadde rettighetene til


----
134 SS-A
----
Vera eller Juldal ålmenning. Lakadalen sett fra nord. I bakgrunnen
Veresvannet.
Vera eller Juldal ålmenning. Lakadalen sett fra syd. I bakgrunnen
Skjæker fjellene.

 

----
135 SS-A
----
Vera eller Juldal ålmenning. Lakadalen med Tveråholmene.
almenningsområdene ovenfor sagen. I alle fall manglet Broder Boysen
bygselpapirer, og heller ikke hadde han kjennskap til slike da det 31.
august 1736 ble behandlet bevilling av skog til Ulvilla sag. Den egentlige
eier var hans sønn Rasmus Hagen, og på hans vegne ga Broder Boysen
følgende beskrivelse av de almenningsområdene Ulvilla sag fikk sitt
tømmer fra:
... saavidt han har ladet sig underrette af andre i bygden, skal almindingen ligge herfrå
ungefær VA mile, som bestaar af klipper og myrer og saadan ulænde, at intet
menneske med hest kan samme befare eller besigte, men med nød og fare neppe kan
passeres tilfods af bønderfolk, som kan krybe, smyge og vove sig der ind for at hugge
tømmer og samme løbe ned igjen, men fjeldet og bergene til elven, hvorfra det flødes
med stor bekostning igjennem fosser og farlige vandløb til saugen. Derfor han
begjærede, maatte protokolleres, at som han af stevnemaalet fornemmer, at den over
denne saug og dessen tilhørende skove beordrede besigtelse hensigter til et aarlig
kvantum paa saugen at regulere, saa han til oplysning villet forestille, at skoven, som
til Ulvild saug henhører, først fra saugen ungefær 3 Vi mile tåger sin begyndelse og
strækker sig op imod Jåmteland, som til intet andet kan nyttes uden til saugtømmer til
denne saug, og hvilket ikke uden med stor bekostning kan frembringes. Samme skov
er og af den beskaffenhed, at nåar den er fuldvoksen og ikke betidelig hugges, raadner
og nedfalder den til ingen nytte
Det var ikke et lyst bilde Broder Boysen tegnet av terrenget øst for
Ulvilla sag. Nå malte han det ganske sikkert nokså mørkt med hensikt,
for bygselleien skulle også fastsettes, og jo dårligere skogen ble funnet å
være, jo mindre leie ville det bli.
Retten fortsatte neste dag, og de lokalkjente lagrettemenn ble bedt
om å svare på endel spørsmål i samme sak:


----
136 SS-A
----
Vera eller Juldal ålmenning. Fra Ferlandet.
1. om veien er ridendes eller farendes fra Ulvild saug til dessen tilhørende skoves
begyndelse og hvor lang vei?
Svarende: Veien kan ikke allesteds rides, men maa gaaes tilfods de fleste steder
formedelst berg, klipper og myrer.
2. om der da kan rides i skoven til dessens syn og granskning, samt besigtelse? De
svarede, at det er faa steder, der kan rides og der did kan ingen hest faaes at rides paa,
som man kan ride, fordi der er baade trær, berg og myrer, moradser og ulænde, saa
nåar bonden der maa frem, maa de have stænger at glide sig med og igien klavre sig
op med, som den ene maa sende den anden, og om en mand vilde frelse sit liv med
rømning, kan han og ikke komme frem paa de steder, hvor skoven er; og fra Ulvild
saug til skougens begyndelse er 3 Vi mile og skoven regner de sig seiv i sin strækning fra
begyndelsen paa den søndre side Helgaaen omkring Wærevandet og tilbage igien paa
den nordre side samme elv Helgaaen til skovens ende ved Kløftes fossen, hvor den paa
den andre side begynder, til ungefær stive 8 mile, sommesteds paa Vi og faa steder en
fjerding veis bred.
3. hvad skove afgangne Rasmus Krog og hans afgangne enke siden efter ham har haft
og brugt til Ulvild saug? De svarede: Den skov, som de har forklaret, dernæst
Skjækkerdalen, som begynder Vi mil fra Skjækkermoen til Dyrhaugen langs med
Skjækre elv i øster frem og tilbage paa begge sider elven ungefær 2 mile i bredden paa
hver side ved Vi fjerding og de fleste steder findes ingen dygtig skov til tømmer og
brugelig til saugen.
5. om den skov ved Skjækkerelven kan befares efter den maade som før er meldt? De
svarede: Samme skov er meget myrlændt og kan ikke rides paa de fleste steder.


----
137 SS-A
----
Vera eller Juldal ålmenning. Fra Ferlandet. Kløftafossen, et av de gamle
grensemerkepunktenefor denne ålmenningen, sett fra nordvest.
6. om de da nøie har beseet, forfaret og begransket samme skove? Lavrettet svarede,
at efter fogdens befaling ved lendsmanden var ordineret skoven at befare, efterdi det
var befrygtet hverken fogden eller sorenskriveren kunde i hvor gjerne de vilde, komme
derigjennem og følge lavrettet tilfods over berge og dybe dale igjennem myrer og
moradser, og hvor ingen huse eller nattely findes, hvilket de og i 6 dages tid med
største flid har gjort og med usigelig møie forrettet, da de har seet og befunden, at den
skov, som er nærmest elvene Helgaaen og Skjækeren, er ganske udhuggen, saa derudi
findes lidet tilvoksende ung skov af gran alene, men nåar det bærer længere op fra
elvene, da findes der endnu nogen skog til saugtømmer, mest af gran og ganske lidet af
furu, hvilket at hugges bør, nåar det er fuldvoksen, ellers fortørres eller nedraadner
skoven til ingen nytte, og finder de, at udi denne skov er en meget sen vokster, saa paa
de fleste steder et træ efter deres mening og forfaring behøver ungefær 80 til 100 aar,
førend det nåar maal til saugtømmer formedelst den sterke kulde, vind og drev
tilfjelds findes, og hvad tømmer herefter i denne skov skal udvirkes, vil komme til at
koste mere end tilforn, som det er vanskeligere og længere at bringe til elvene end
forhen.
Bevilling til å drive skogen ble også gitt samme året. (Se Skogbrukets
historie.) Siden har hugstrettighetene fulgt eierne av Ulvilla sag, helt til
de samme kjøpte Vera og Juldal ålmenning i 1793.
I 1749 ga fogd Petter Arnet en fortegnelse med beskrivelse over
almenningene i Verdal. Ved denne anledningen var det først og fremst


----
138 SS-A
----
hensikten å slå fast hva som var almenninger. Grensene almenningene i
mellom var av mindre interesse. Derfor var denne beskrivelsen nokså
generell av karakter. Og Arnet delte Verdal inn i almenningsområder
som bare for enkelte almenningers vedkommende stemte med de
grensene vi kjenner i dag. Vera eller Juldal ålmenning som er svært stor
av utstrekning, ble berørt av to av de almenningsområdene Arnet
brukte. Selve beskrivelsene er gjengitt i kapitlet om bakgrunnen for
almenningsforretningene, men de to almenningene det var tale om var
Opdahls Almindingen i Woche Annex og Dend 2dre Woche Annexes
Alminding.
Navnet Oppdal ålmenning er funnet brukt bare ved denne ene
anledningen. Nå kan det også bemerkes at Helgådalen en sjelden gang
også i dag kalles Oppdal av verdalingene. Men innenfor det beskrevne
området var også Malså ålmenning. Beskrivelsen dekker forøvrig stort
sett området på nordsiden av Helgådalen fra Leksdal ålmenning til
svenskegrensen.
Den andre ålmenningen som ikke har fått noe navn, dekker områdene
på sydsiden av Helgådalen til og med Kverndal ålmenning.
I begge disse beskrivelsene finnes en del avstandsangivelser. Blant
annet heter det at Oppdal ålmenning strekker seg omtrent seks mil øst
over fra Leksdal ålmenning, og at den andre ålmenningen strekker seg
fem mil vestover til Arstad. Begge disse distansene må taes med en
klype salt. Med utgangspunkt i Hærvola vil seks mil østover plassere
ålmenningen godt inne på svensk område, og med utgangspunkt i
svenskegrensen vil fem mil vestover plassere Arstad ute i Trondheims
fjorden. Men når man så tar forbehold med hensyn til nøyaktigheten av
disse målene, står man allikevel igjen med et inntrykk av at det var store
avstander det var tale om.
Så gikk det noen år. Men i året 1758 skjedde mye. Blant annet ble det
avholdt en almenningsforretning hvor alle almenningene i Verdal ble
beskrevet. Men noen dager før denne forretninger, den 13. juli, ble
Ulvilla sag og de til den bygslede almenningsskoger besiktiget og
beskrevet. Beskrivelsen av skogområdene er både lang og innviklet, og
det vil føre for langt å ta med alt i sin helhet her. Dog tar vi med
følgende:
Hr. Rasmus Boysen Hagen dernæst forlangte de til saugen bøgslede skove overseet og
begyndte man da først ved enden af Schiekermoens og Helligdagsagerens skove, hvor
almindingen ved Schiekeren begynder og hvilken strækker sig paa begge sider op med
Schiekerelven og omkring Schiekervandet.
Skoven som der stod, var for det meste gran, hvoriblandt var lidt fyrr, som begge
dele ikke meget var beskadiget, men tjenlig til saugtømmer der dog falder bekostelig at
faa fremført formedelst lang kjørsel fra endel steder. Inden det kommer til Schieker
elven, samt siden ved flaadning efter strømmen og over fosser i bemeldte elv, inden det
faaes ned i Helgaaeelv nedenfor Helligdagsager, hvor samme samles med det, som

----
139 SS-A
----
Vera eller Juldal ålmenning. Kløftafossen sett fra sydvest.
hugges op ved bemeldte Helgaae, samt ved Wærvandet og i Juldalen, der ligger
sydostlig og i sør hen med 2 a 3 mile fra Schiækker almindingen, og hvorhen man
videre begav sig og forefandt, at skoven, som stod ovenfor Helgaaedalen op paa begge
sider efter Helgaaen, samt omkring Wærvandet bestod alene af gran, som dels var
frau-trær og dels senvekster og hvoraf endel var veirslidt og rodløsnet. Samme
beskaffenhed fandtes og at være med den skov, som stod østenfor Wæren i en dal
kaldes Straadalen, saa og søndenfor samme Wærvand i en anden elvdal, som kommer
fra Snaufjeldet. Ligeledes i en dal, som var nordenfor Helgaaen, hvor og ligedan
granskov befandtes. Derfrå tog man videre i øiesyn skoven udi Juldalen, som stikker
sig i sør fra Juulnæsgaards eiendele alt op til Snaufjeldet nesten 2 mil i længde, hvilken
skov var mesten af gran, hvoraf endel trær var forældet, rodløsnet og med udyr
befængt, men endel, som end ikke var kommet til sin største vekst eller fullkommen
hed, übeskadiget og meget tjenlig til saugtimmer, hvortil saavel af denne saakaldet
Juuldalen, som den øvrige benævnte almindingsstrækning baade ved Schiækeraaen
op efter Helgaaen og ved Wærvandet, samt syndenfor samme og i Straadalen, syntes
at kunde hugges aarlig til 8 stabel eller 8 tusen bord med skovens bestandighed og uden
at den derved blev til upligt medtagen
Det hele resulterte i at Hagen fikk bevilling på åtte år. Riktignok fikk
han ikke bevillingen samme år. Til det var postgangen for sen. Brevene
måtte gå tjenestevei med påtegninger av vedkommende instanser både i
Trondheim og andre steder før de kom frem til København. Men 8.
januar 1760 underskrev kongen tillatelsen til hugst.
I mellomtiden ble det så avholdt nok en almenningsforretning i


----
140 SS-A
----
Vera eller Juldal ålmenning. Juldalen. I forgrunnen Stamtjernet\ Noe
bak og til venstre for tjernet kan Storfossen i Juldøla, så vidt sees.
Storfossen var et av de gamle grensemerkepunktenefor Vera eller Juldal
ålmenning.
Verdal. Den fant sted mindre enn en uke etter forretningen om hugst til
Ulvilla sag. Men heller ikke ved denne anledningen ble almenningene
behandlet hver for seg. Derimot delte man Verdal inn i fire almennings
strekninger. Den første av disse lå på sydsiden av dalen fra grensen mot
Skogn til svenskegrensen. Den andre omfattet Kverndalen, Vera og
områdene på nordsiden av dalen helt ned til Leksdal. Den tredje
strekningen ble utgjort av Leksdal ålmenning, mens Volhaugen
utgjorde den fjerde. (Alle almenningsbeskrivelsene er gjengitt i kapitlet
om bakgrunnen for almenningsforretningene.)
Det er innenfor den andre at vi finner Vera eller Juldal ålmenning,
men foruten denne ålmenningen finner vi også Kverndal ålmenning,
deler av Inns eller Sul ålmenning samt Malså ålmenning.
Holzførster Wøllner sendte i 1768 inne flere rapporter om almenning
ene i Verdal. Men hans beskrivelser brakte ikke inn noe nytt da han så å
si skrev av Arnets beskrivelser fra 1758 ordrett. Men han benyttet noe av
Arnets opplysninger til å lage et par nye almenningsområder. Hos Arnet
husker vi at Den andre almenningsstrekningen strakte seg fra Kvern
dalen via Vera til Leksdalen. Det gjør også Wøllners KalvDahlen


----
141 SS-A
----
Allminding. Men innenfor dette området nevnte Arnet både Juldalen og
Malsådalen. På grunnlag av disse navnene, har så Wøllner laget to nye
almenninger som han kalte Masaadahlens Allminding og Juuldahlens
Allminding. Seiv om dette allerede er gjengitt tidligere i kapitlet om bak
grunnen for almenningsforretningene, gjengir vi her allikevel hva han sa
om Juldal ålmenning:
No 18 Juuldahlens Allminding.
Begynder i Juuldahlen Wed og omkring WærWandet og Helgaae Elv, item Wed
Schiæcher Wandet og den der af kommende Elv.
er bort Bøxlet til Rasmus Boyessen Hagen. J denne Allminding findes paa sinne
Stæder betydelig Skow.
Det går tydelig frem at Wøllner ikke var lokalkjent. Som vi ser, lar
han Juldal ålmenning også omfatte Vera og Skjækerdalen. I og for seg
stemmer dette med dagens situasjon, men som nevnt, ligger dette
området innenfor det som er beskrevet som Kalvdalen ålmenning.
Hvorvidt det imidlertid er dette som er årsaken til at ålmenningen i dag
heter Vera eller Juldal ålmenning, skal være usagt, men dette er i alle
fall det eldste eksemplet som er funnet på dette navnet.
Men myndighetene fant disse almenningsbeskrivelsene lite tilfreds
stillende. De ønsket å realisere almenningene, og for å kunne seige dem,
måtte de ha bedre beskrivelser. Nye almenningsforretninger ble derfor
beordret. Og i 1787 ble den neste almenningsbesiktigelse med derpå
følgende beskrivelse utført i Verdal. Skjønt å bruke ordet besiktigelse er
vel sterkt sagt. Hele forretningen ble avholdt på Gaarden og Dragon
qwartereet Holmlien høyt oppe i Wærdahlens Præstegield, og det ser
ikke ut til at man beveget seg derifrå mens det hele pågikk. Beskrivels
ene må således være basert på vitneavhør. Men ved denne anledning ble
alle almenningene behandlet hver for seg, og alle 13 almenningene i
Verdal ble behandlet. Man rakk ikke å behandle alle på en dag, og Vera
eller Juldal ålmenning ble behandlet den andre dagen.
Den 13de September Continuerede man med forretningen, og samme Laugßett:
En Kongelig Alminding kaldet Wærra- eller Juuldahl alminding som begynder Yderst
wed Kløfta-Fossen og gaar i Nordre Ende paa Fagerlie, herfrå i Norwest til Skieker-
Klumpen, wiidere Liige i Nord til SæterDahls-haugen, derfrå i øster til Storkiøn-
Fieldet og Skiæker-Wandet, samt til Høysæte paa Grændse-Linien, herfrå i Syhden
efter Grendse-Linien til Straaedahls Fossen og Aarwind hougen, siden i Sydwest til
Belling Wandet og i Wester til Juuldahlen, wiidere i nord west til Stor-Fossen og Juul
dahls-Elwen, derfrå i Nordost til Thor-Gran-Wohlen og Wærgaasen, samt liige i Nord
til Kløfta-Fossen hwor denne almindingen begyndte, som i længde er omtrent trende
Miile, og i breeden ongefær liigedan. Proprietair Rasmus Hagen mødte med sin Søn
Theodorus Hagen og fremlagde en af dawærende stiftsAmtskriwer Tønder under 17de
Oktob 1736 utstæd og den 4de Martii 1737 publiceret Bøxel Sedel paa denne
alminding, hworaf sees at han for Skow-bruget har har betalt 200 rd i første Bøxel og 4

----
142 SS-A
----
Vera eller Juldalen ålmenning i 1787.
rd aarlig. Tilstædewærende Almue Declarerede at denne saaledes Beskreewne Almind
ing er den samme som Proprietair Rasmus hagen efter den producerede Boxel-Sæddel
har betjent sig af. - Den har og inden Disse Mærker beliggende Gran- og noget Liidet
Furu-Skow er nogenleedig i Stand, men Strækningen bestaaer ellers for en stor ja
største Deelen af Snaue-Fielde Myhr og moradser - ingen skyldsatte mindre nye-Rødn
ings-Pladse findes her. Følgende Gaarde har Field-Slætter her nemlig Kulslien,
Haugen, Elnes, Wolden, Ytter-Holmen, ower-Holmen, Mæhlen, Kolstad, Ørtugen,
Med-Hielden, Jermstad, Biertum, WesterHolmlien, Storstadgaarderne, Kulstad,
Sætter og Ower Holmen, hworom Fogden af Field Slette- andtallet giwer nærmere
Oplysning hwad der hawer i Skatt. Fremdeles har følgende Gaarder Sætere i denne
alminding nemlig: Elnæs, Biertum, Byna, Wolden, Stiklestadgaardene, Helsast, Øst-
Grunden, Mit Grunden, Breding, Storstad og Lundskin. Herunder fremkom Ole


----
143 SS-A
----
Vera eller Juldal ålmenning. Juldalen sett fra syd. I forgrunnen Skard
fjellet. Til venstre Drivsjøfjellet. Til venstre midt på bildet rett oppfor
Drivsjøfjellet kan Tørrgranvola sees. Den var et av grensemerkepunkt
ene i de gamle beskrivelsene av Vera eller Juldal ålmenning. Helt i
bakgrunnen kan så vidt F ager li fjellet, Hardbakkfjellet og Skjæker
fjellene sees.
Stiklestad som paa egen og øwrige Stiklestad Opsidderes Wigne tilkiendegaw, at han
og de, samt For mænd for dem paa disse Gaarde, har benyttet sig af Fiskeriet i
Wærra-Wandet, som Fogden Jens Biing dat: 12de Decemb 1669, som fandtes inddom
git i en Dom af 9de Juulii 1703, hwor Mateias Litis Blix sae at 2de bemeldte Stiklestads
opsiddere wille Dispunere de 3die Brugs-Rett i dette Wærra-Wand, hwilket dog bleew
ham med Dom tilkiendt.
Dette var en lang beskrivelse med mange opplysninger. Grensene er
gitt ganske nøyaktig, men størrelsen i mil må vi ta med et visst forbe
hold. På den tid var en norsk landmil 18.000 alen eller 11,3 kilometer. I
fjell- eller skogsterreng var den regnet for å være litt kortere. 2 En
fjerdels mil ble kalt en fjerding. I og med at en mil i terrenget ble regnet
for å være kortere, kan vi bruke den som grunnlag. Men om vi så tar
tallene tre mil i bredden og tre mil i lengden, får vi et areal på 9 kvadrat
mil. Hele Verdal er 1543 kvadratkilometer eller vel 15 kvadratmil, og
etter dette skulle denne ålmenningen utgjøre mer enn det halve av hele
Verdals areal. Riktignok er Vera eller Juldal ålmenning stor, men så stor
er den dog ikke.
Skieker-Klumpen og Sceter-Dahls-haugen er to uklare navn. Disse
navnene brukes ikke i dag, men som følge av retningene som er oppgitt,
kan Skjæker klumpen ha vært et av fjellene mellom Skjækerdalen og


----
144 SS-A
----
Malsådalen, muligens Sagvoldvola. Seterdalshaugen kan ha vært et
fjell eller høydedrag på grensen mot Ogndalen, kanskje Semsklumpen.
Beskrivelsen gir også opplysninger om hvilke garder som var bruksbe
rettigede her. Likedan får vi høre om hvem som hadde fiskerettighetene
i Veresvannet. Tidligere er det vist i en annen sammenheng at fiske
rettighetene både i Billingsvannene og Skjækervannet var bortbygslet.
Dette gir et godt bilde av hvilken betydning fisket i fjellvannene hadde
for folk på den tiden.
Her må vi gjøre oppmerksom på at den Mateias Litis Blix det er tale
om, egentlig er Matias Larsen Blix, sønn av den tidligere fogd Lars
Pedersen Brix. (Se forøvrig Proprietærgodsene i Verdal.)
Så seks år senere fulgte salget av Vera eller Juldal ålmenning. Dette
skjedde i tråd med den vanlige praksis på den tiden. Mange almenninger
ble solgt av kongen for å skaffe penger i statskassen, og foruten Vera
eller Juldal ålmenning, ble Færs ålmenning solgt på samme tid til kap
tein Rosenvinge. Et eller annet har også skjedd med Inns eller Sul
ålmenning i samme periode, men papirer om dette finnes ikke.
Salgsdokumentet er datert 26. juni 1793 og er underskrevet på
følgende måte: Under Vor Kongelige haand og Segl.-Christien R: (L:S:)
Fra dette dokumentet hitsettes følgende:
Vi Christian den Syvende af Guds Naade Konge til Danmark og Norge de Venders og
Gothers Hertug til Slesviig, Holsteen, Stormarn, Ditmarsken og Oldenborg: Giør
Vitterligt: At Vi ved Vores Resolution under 3lst October 1792 Allernaadigst have
Approberet den efter Boet Rente Kammer-Colleg: Foranstaltning holdte Auction i
Tronhiem den 18de September 1792 over Werra eller Juldahls Kongelige Alminding
med deri værende Saugstæd i Wærdahlens Præstegield under Stør og Wærdahls
Fogderie under Trondhiems Amt, samt det der paa af Broder Hagen giorte Høyeste
Bud med 3830rdr
Noe lenger ned følger så:
Almindingen bortsælges med All den Rett som hans Majestet hidtil har haft over
samme, og uden Forbeholdenhed af Reluition dog Rett til Sæter, Field Slætter, Fiske
rier Brendeveed Gierdesfang og fornøden Huus Tømmer m:v: Rettighed som Loven
Giemler den i Almindelighed, uden at den af Kiøberen deri paa nogen Maade maae
forstyres dog bliver Kiøberen berettiget til at oppebære og beholde den Afgift af Field-
Slætterne som nu svares til den Kongelige Cassa
Som en tilføyelse kom så året etter en Forklaring over de Gaarder
i Wærdahlens Præstegield Stør og Wærdahls Fogderie som i Følge den
under 13de September 1787, Continuerede Besigtelses Forretning over
hans Majestets Alminding Verra eller Juldahlen kaldet er befunden at
have Field Slætter sammestæts samt hvad deraf Aarligen betales i Field
slætte Skatt...
Og følgende ble oppført om hvilke garder som hadde eller ikke hadde
fjellsletter:

----
145 SS-A
----
127 Kulslien 8 s: Haugen findes ej i Fieldslætte Mandtallet 128 Elnæs 8 s: 164 Wolden
6 s: 116 Holmen 6 s: 77 Neder Holmen 6 s: Mæhlen findes ej i Fjeldslætte Mandtal. -
44, Kolstad 2de Engesletter 8 s: 175 Ørtugen 4 s: 118 Hielden 6 s: 59 lermstad 4 s: 184
Biertem 4 s: 126 Kulstad 6 s: 157 Sæter 6 s: 117 over Holmen (skal formoedentlig
være) Wolden eller Holmen, i andet fald findes den ej i Fieldslætte Mandtallet 4 s:
Storstad Gaarderne findes ikke; endten i Fieldslæte mandtallet, ej heller at savre Field-
Engeslætt.
Grensene for ålmenningen som ble solgt, var fastsatt i oppgangsforr
etningen av 13. september 1787, publisert 21. februar 1788. (Det kan
bemerkes at i salgsdokumentet står datoen 13. september 1781 i stedet
for 13. septebmer 1787. Dette er ikke noen skrivefeil fra Statsarkivets
side. I originaldokumentet står 1781. Oppgangsforretningen det vises
til, ble gjennomført i 1787. Men den som skrev av dette taflet i 1793, tok
det for å være 1781.)
I og med at Vera eller Juldalen ålmenning nå var i privat eie, ble den
ikke tatt med blant de almenningene fogd Støp mente var statens eien
dom i 1816. Riktignok mente Støp at bare syv almeninger var offentlig
eiendom, og at de resterende seks var privat eiendom. Han sa blant
annet:
De øvrige skal Tiid efter Anden vere bortsolgte, og ere nu Privates Eiendom.
Matrikkelkommisjonen av 1820 delte ikke Støps oppfatning av hvor
mange almenninger som var privat eid. Men den kom frem til at Vera
eller Juldal ålmenning sammen med Færs ålmenning og Inns eller Sul
ålmenning var solgt og var nå i privat eie. Kommisjonen skulle matri
kulere og skyldsette all privat eiendom. Vera eller Juldal ålmenning ble
både matrikulert og skyldsatt, og i dag har den matrikkelnummer 200
og en matrikkelskyld av 9 mark 84 øre.
Men seiv om ålmenningen var i privat eie, ble den tatt med i rapporten
til fogd Aarestrup i 1826. Han skrev følgende, som for det meste var en
avskrift av hva som ble sagt i 1787:
8 Verra, eller Juulsdahls Alminding, som begynder yderst ved Kløfta Fossen og gaaer i
Nordre Ende paa Fagerlie, herfrå i Nordvest til Skjeker Klumpen, videre lige i Nord til
Sæterdahlshougen, derfrå i Øster til Stor Kjøn Fjeldet og Skjeker Våndet samt til
Skraadahls Fossen og Aarvindhougen, siden i Sydvest til Belling Våndet og Wester til
Juulsdahlen. Videre i Nordvest til Storfossen og Juulsdahls Elven, derfrå i Nordvest til
Thor-Gran-Vohlen og Værgaasen, samt lige i Nord til Kløfta Fossen, hvor denne
Alminding begyndte som i Længde er omtrent 3 Mile og i Brede omtrent ligesaa. I
denne Alminding findes Gran og noget lidet Fuuru-Skov, er nogenledes i Stand men
Strekningen bestaaer for største Delen af snaue Fjelde, Myhrer og Moradser. Ingen
skyldsatte mindre nye Rydningspladse findes her. Endeel Gaardbrugere have Sætere
udi denne Alminding.
En del skrivefeil av navn forekommer her. Skraadahls Fossen er
naturligvis Strådalsfossen og Thor-Gran- Vohlen er Tørrgranvola.
Hverken i 1843 eller 1847 er Vera eller Juldalalmenning tatt med. Her

----
146 SS-A
----
ble ingen private almenninger nevnt. Men i et notat kalt Fortegnelse
over Privatalmindinger i Nordre Throndhjems Amtsdistrikt, trolig
brukt av almenningskommisjonen av 1861, journalført i 1864, står følg
ende om Vera eller Juldal ålmenning:
1. Væra eller (mangler) i sin Tid Staten frasolgte Alminding, beskreven i Forretning
af 13de September 1787 under Nr. 4, fortiden tilhørende Grosserer Nicolay Jenssen.
Det antages, at flere Gaarde i Stiklestad og Vuku Sogne tilkomme Ret til Sæter,
Havnegang og Fjeldslaat i Almindingen, hvis Skov dog sikkerligen ene benyttes af
Eieren.
Noter.
1 Dillan: Seterbruket i Verdal s. 125.
2 NHL s. 229

----
147 SS-A
----
KVERNDAL ÅLMENNING
Almenningen har navn etter den dalen som skjærer i øst-vestlig
retning gjennom hele almenningsområdet. Trolig har Kverndal ålmenn
ing vært det vanlige navnet helt fra gammelt av, men på 1700-tallet ble
det i hvert fall ved et par anledninger brukt navnet Kalvdalen ålmenning.
Kalvdalen er en sidedal som løper ned i Kverndalen fra nord, og at
denne dalen også kom til å gi ålmenningen navn, skyldes vel trolig at
den som skrev, egentlig ikke var så godt kjent. Svært ofte ble både navn
og beskrivelser basert på uttalelser fra vitner, og det var vel heller sjelden
at vitnene var i stand til å kontrollere at hva som ble skrevet stemte med
hva de hadde sagt. På den andre side er det heller ikke helt usannsynlig at
deler av det vi i dag forstår med en ålmenning, hadde sitt eget lokale navn.
Det finnes flere eksempler på det her i Verdal.
Den 13. mai 1732 fikk Åge Hagen bygselseddel på retten til å hugge
skog i ålmenningen, og det er ved denne anledning at vi får den første
beskrivelse av Kverndal ålmenning. Vi hitsetter følgende:
Lensmanden Ole Lyng med Lawrettet forklarede at Kongens Alminding anfanger her i
Qwendalen og Kalvdalen paa begge Sider af Qwelaaen som Mand Saae ligger imellem
Stelds eller Waalhougen og Hylfieldet og ungefær 1 Miil Weys Streckning i en Trang
Dahl af u-betydelig GranSkow og qwistede kortte Træer med ganske faa furu Træer i
blant, grænsende till det BahrField imod Jemteland, fra Wucke Annex Kirke ungefær
1 Vi Miile Weye til Skowen begynder, afsides og ikke hwor barhuge imellem Norge og
Swerrig falder. Skowen Bestaae Mest af Birk og Smaa Træer der ikke lettelig formed
elst Weyens u-bequemmelighed till Bøigden kand føres eller benyttes. Tømmer som
deraf kand faaes Maa Nedflaades igiennem Qwelaaen Beswærlige og Bekostelig til
hwor Sawen paa Hr. Krigsßaad Hagens kand opsettes. Effter saadan Leilighed og da
Lawrettet ikke kunde skiønne hojer aariig af Bemdt Skow kunde udbringes end 1 Vi
Stabel Bord som dog vilde falde SkowEyeren bekostelig, Taxeres Bemdt Almindings
Skow i Qweldalen og Kalvdalen for første Bøxel Fem Rixdr og Aariig Skowleye halv-
anden Rixdr som er det Høyeste deraf kand swares.
Av dette kan vi således lese at man først på 1700-tallet ikke ansa al
menningsskogen i Kverndalen for å være særlig verdifull. Årsaken til
det var naturligvis de uveisomme strekningene man måtte krysse og som
gjorde fremføring av tømmeret bortimot umulig. Man så det følgelig
ikke som noe stort tap for almuen om Hagen fikk bygselretten til
hugsten.
Videre kan det leses at man, som det også vil fremgå av beskrivelsen
fra 1758, ansa ålmenningen for å strekke seg helt til svenskegrensen.
Bind VI A— 10

----
148 SS-A
----
Kverndal ålmenning. I gamle beskrivelser opplyses at denne ålmenn
ingen begynte ved Lindset. Lindset i dag sett fra syd.
Faktisk gjorde den det, men den skiftet nok navn underveis. Muligens er
det på et senere tidspunkt at de områdene som ble ansett for å være
minst verdifulle, fikk faste grenser. Det er i hvert fall helt klart at
mellom Kverndal ålmenning og grensen ligger Vera eller Juldal ålmenn
ing. Denne ålmenningen er i dag en privat ålmenning, og Kverndal ål
menning grenser således ikke mot noen annen statsalmenning.
Grenselinjen mellom Kverndal statsalmenning og Vera eller Juldal
ålmenning folger Juldøla fra Storfossen og oppover til hvor Merkes
dalen begynner, hvoretter den folger den til Kvernsjøen.
Det kan være mulig at den del av den nåværende Kverndal statsal
menning som ligger ned mot Juldøla, ble kalt Vestre Juldal ålmenning.
Sist på 1700-tallet ble det nemlig ved et par anledninger brukt navnet
Østre Juldal ålmenning i Pantebøkene. Dermed er det nærliggende å tro
at det også kan ha eksistert en Vestre Juldal ålmenning. Etter beskriv
elsene å dømme, var Juldøla grenselinjen mellom disse to. (Se forøvrig
kapitlet om Vera eller Juldal ålmenning.) Men dette er bare en høyst
usikker antagelse.
Som nevnt ovenfor, grenser Kverndal ålmenning mot Vera eller
Juldal ålmenning i øst. Denne ålmenningen eies i dag av Værdalsbruket.
Værdalsbruket eier også de øvrige områdene som omgir Kverndal stats
almenning både mot syd, vest og nord. Bare langs noen mindre strekn
inger mot nord, grenser ålmenningen mot gårdsskoger.


----
149 SS-A
----
Kverndal ålmenning. De nederste deler av Kverndalen sett fra nord.
Denne delen f aller stort sett utenfor dagens almenningsgrenser. Helt til
høyre kan så vidt Kvernmoen sees.
I 1749 er ikke Kverndal ålmenning nevnt med navn. Ved denne an
ledning beskrev man almenningene i tur og orden på nordsiden av
dalen, så midt i dalen, og til slutt dem på sydsiden. Kverndal ålmenning
tilhører midtområdet, og ble kalt Dend2den Woche Annexes Almining.
Imidlertid er ikke Kverndal ålmenning alene innenfor det beskrevne
området.
Om vi skal holde oss til hva som kan formodes ble brukt som navn på
almenningene innenfor dette området på den tid, finnes her således Vera
ålmenning, Østre Juldal ålmenning, Vestre Juldal ålmenning og
Kverndal ålmenning og kanskje også deler av Sul ålmenning.
Heller ikke ved almenningsforretningen av 1758 ble Kverndalen
beskrevet som en egen ålmenning. Det ser ut som at man ved den an
ledning delte Verdal inn i fire almenningsområder eller -strekninger.
Denne gang utgjorde almenningene på sydsiden av dalen en strekning.
Midtområdet og områdene på nordsiden helt vest til Leksdal ålmenning
utgjorde en annen strekning. Leksdal og Volhaugen utgjorde de to siste
strekningene.
Både denne og den foregående beskrivelsen er gjengitt i kapitlet om
bakgrunnen for almenningsforretningene. I senere omtaler blir den siste
beskrivelsen omtalt som Den andre almenningsstrekningen. Foruten


----
150 SS-A
----
Kverndal ålmenning. Parti fra Kverndalen. Til høyre Auskinvola. Til
venstre sees Kalvdalen som en Y mot Hyllfjellet.
Kverndal ålmenning, befant også Vera eller Juldal ålmenning, Malså
ålmenning og Sul ålmenning seg innenfor dette området. Et interessant
moment i denne sammenheng er at man tydeligvis mente at sydgrensen
for dette almenningsområdet krysset over på sydsiden av Inndalen.
Dette går også frem av kartet over disse almenningsstrekningene som
står sammen med beskrivelsene.
Samtidig med denne almenningsforretningen ble også sagbrukene i
Verdal behandlet. Og i den sammenheng var det representanter til stede
for Hagen-familien som gjorde oppmerksom på at Kverndalen var bygs
let til Nedre Holmen sag. Man sa blant annet følgende:
.... at Justitsßaad Hagen har Ao 1732 til denne saug bøxlet en allminingstrækning
kaldt Qwendal eller Kalfdal som ligger i fieldet ower for Qwellmoe og Linsets skowe.
Den forretningen de viste til, er gjengitt ovenfor.
Det er tydeligvis hva som er sagt ved denne anledning som er bakgrunn
en til at holzforster Wølner brukte navnet Nedre Holmen ålmenning.
Wølner innrapporterte sagbrukene i Stjør- og Verdal fogderi i 1768, og
han kunne da fortelte at Nedre Holmen sag brukte Nedre Holmen ål
menning. Brukeren var da generalauditør Kjerulf, og han hadde betalt 6


----
151 SS-A
----
Kverndal ålmenning. Parti fra øverst i Kverndalen ved den nedlagte Kvern
dalsseter.
Kverndal ålmenning. Utsyn mot Kverndalen fra nord. I forgrunnen midt
på bildet Litlheggen. Helt til venstre Heggvola. I bakgrunnen
Skavhaugvola.

 

----
152 SS-A
----
Kverndal ålmenning. Innenfor denne almenningens grenser ligger også
Hestådalen, her sett nedover mot vest. I forgrunnen Snusvola. Helt til
høyre Åsmundfjellet som er et grensemerkepunkt.
Kverndal ålmenning. Åsmundfjellet fra en annen vinkel. Sett fra Skjæker
fossen i nord.

 

----
153 SS-A
----
riksdaler i førstebygsel, og han kalte seg «eier» av ålmenningen. 1 Man
har antatt at denne ålmenningen muligens kan ha ligget ved Holmli
vannet syd for Mokkavannet. 2 Denne antagelsen er nok ikke riktig.
Denne slutningen bygger nok bare på navnelikheten mellom Nedre
Holmen og Holmlivannet. Det kan ikke være tvil om at det er en del av
Kverndal ålmenning som Åge Hagen bygslet i 1732, det vil si de skogene
som skaffet Nedre Holmen sag tømmer, det er tale om.
Kjerulfs påstand om at han hadde betalt 6 riksdaler i førstebygsel,
kan sammenholdes med hva Hagen betalte i 1732. Heller ikke er Kjer
ulfs påstand om at han var «eier» av ålmenningen riktig. Skjønt her skal
vi være klar over at det var vanlig at de som bygslet hugstretten i al
menningene, ofte titulerte seg som «eiere» av de samme almenningene.
(Om Kjerulfs inntreden i denne sammenheng, se Verdalsgodsets
historie.)
Men når det gjelder navnet Nedre Holmen ålmenning, er det i og for
seg interessant. Dette er den eneste gangen det er funnet brukt, men det
kan tyde på at det var vanlig å navngi et almenningsområde etter den sag
som brukte tømmeret fra den bestemte ålmenningen. Det er funnet tre
eksempler på slike navn her i Verdal, nemlig Gren ålmenning, Hauka ål
menning og Nedre Holmen ålmenning. Og alle tre kan knyttes til sag
bruk. (Se Skog- og sagbrukshistorien.)
Wøllner skrev også samme året om almenningene, og han brukte
navnet KalvDahlens Allminding om dette området. Beskrivelsen er
imidlertid en avskrift av fogd Arnets beskrivelse av 1758, og i likhet med
denne, er den gjengitt i kapitlet om bakgrunnen for almenningsforret
ningene. Det som interesserer mest i denne sammenheng, er at navnet
Kalvdalen ble brukt om ålmenningen. Også ved denne anledning må
Wøllner ha brukt opplysningene fra 1758 som grunnlag, for der ble
Kalvdalen navngitt.
Så i 1787 fulgte en ny almenningsforretning. Denne gang ble Kvern
dalen behandlet som en egen ålmenning.
Den 13de September Continuerede man med forretningen, og samme Laugßett ....
En Kongl Alminding kaldet QwenDahls Alminding, som begynder i Nord fra
Brækken til Biørndalen ved Lindset og gaaer fra Biørndahlen nordost til et Bjerg
kaldet østre-Guding-Skallen, herfrå øst efter til Langbierget og Rød-Kollen, samt til
Aasmunds-Fieldets Westre Ende, fremdeles nordost efter i Stor-Fossen og Juldahls
Elwen herfrå sydost efter til Qwern-Søe-Lien, og endelig fra dette Stæd West efter til
Brækken, hwor denne Alminding begyndte, er ohngefærlig 2de Miile Lang og
alfanden Miil breed, har nogen ussel Skow, stygg og u-nyttig iord, samt mange Myhrer
og Snaue Fielde, ingen skyldsatte eller nye-Rydnings-Pladse ej heller Field slætter,
undtagen et eeneste som skal Ligge under gaarden Mitholmen, hwis Opsidder stedse
skal hawe benyttet sig deraf, men Sætere findes her for gaardene Stor Wucku Ekre,
Prestegaard, Kulstad, Haackans Wucku, 2de Øfskind-gaarde, Aarstad, Nedre
Holmen, Westre Grunden, Skawhoug og 3de ower Holmes Gaarde.

----
154
----


----
155 SS-A
----
Kvemdal ålmenning. Parti fra Hestådalen.
Denne beskrivelsen er grei å følge helt rundt, og den stemmer også
ganske godt med de grenser som eksisterer i dag. Når det gjelder navnet
Haackans Wucku, kan det opplyses at dette gjelder Kirkevuku. På
denne Vuku-gården var det en bruker ved navn Hagen fra begynnelsen
av 1600-tallet. Han var der lenge, og etter ham ble gården hetende
Håkesvuku, og dette navnet ble brukt svært mye ut gjennom 1700-tall
et. 3
I 1816 skulle den daværende fogd Støp gi opplysninger om statens al
menninger i Verdal. Han nevnte noen, og deriblant er ikke Kverndal
ålmenning. Om dem han ikke nevnte, sa han følgende:
De øvrige skal Tiid efter Anden vere bortsolgte, og ere nu Privates eiendom.
Dette er den eneste gang at Kverndal ålmenning fremstilles som privat
eiendom, bortsett fra det tilfellet hvor Kjerulf titulerte seg som eier av
ålmenningen. Men trolig har det sammenheng med at den var bortbygs
let på den tid, og at fogden ganske enkelt ikke hadde rede på de virkelige
forhold.
Bare fire år senere, i 1820, skulle matrikkelkommisjonen skyldsette
alle almenninger som var i privat eie. Den brukte da Støps opplysninger
som grunnlag, men kunne ikke finne noe som tydet på at Kverndal
ålmenning var privat. Følgelig ble den heller ikke skyldsatt.
Aarestrups innberetning av 1826 sier følgende om Kverndal ålmenn
ing:


----
156
----

Kverndal ålmenning. Kvernsjøen sett fra syd. Grensen mellom Kverndal
statsalmenning og Værdalsbrukets eiendommer går over Kvernsjøen.
Kverndalen ned til venstre.
Kverndal ålmenning. Et annet grenseområde. Midt på bildet Langtjernet.
Grensen går på langs av tjernet. Til venstre Auskinvola som ligger i
Kverndal ålmenning, og til høyre Sognavola som ligger på Værdalsbrukets
område.

 


----
157 SS-A
----
Qverndahls Alminding, som begynder i Nord fra Brækken til Bjørndahlen ved Lindset
og gaaer fra Bjørndahlen, Nordost til et Bjerg kaldet østre Guddings Skallen herfrå
Østefter til Langbjerget og Rød-Skallen, samt til Aasmunds Fjeldets Vestre Ende,
fremdeles Nordost-efter i Stor Fossen og Juldahls elven, herfrå Sydost-efter til
Qverne-Søelien, og endelig fra dette Sted Vest efter til Brækken, hvor denne
Alminding begyndte, er omtrent 2 Mile Lang og Halvanden Miil bred; her en ussel
Skov styg og u-nyttig, samt mange Myrer og snaue Fjelde. Ingen skyldsatte eller nye
Rydningspladse findes her, men derimod have nogle Gaardsbrugere Sætere i denne
Alminding.
Som vi ser, er dette en temmelig nøyaktig avskrift av den tidligere
almenningsforretning.
En del nye ting kommer til i beskrivelsen av 1843, men særlig om
fattende er den ikke:
20. Kverndals Alminding omtrent 2 Miil lang og 1 Vi Miil bred. Der findes lidt Skov
som ikke benyttes formedelst Vanskelighederne med Frembringelsen af Skovproduct-
erne. Fjeldsletter gives ikke derimod have 10 Gaarde sine Sæterboliger i Almindingen,
som taxeret for 20 Sp.
I 1847 gjentokes stort sett det som tidligere var sagt, men samtidig
kom det til en del nye ting.
20. Qværndals saakaldte Kongel. Alminding a, der begynder efter nævnte Forretning
fra Bækken til Bjørndalen ved Lindset og gaaer fra Bjørndalen Nordost til et Berg
kaldet østre Guddingskallen herfrå øst efter til Langbjerget og Rødkollen samt til
Aasmundsfjeldets vestre Ende fremdeles Nordost efter i Storfossen og Indalselven
herfrå Sydefter til Qvern-Søelien og endelig fra dette Sted vest efter til Brækken hvor
den begyndte den angives 2 Mile lang og omtrent 1 Vi Miil bred. Ansees wærd 20 Spd.
b., Skoven er daarlig og vanskelig at frembringe, megen unyttig Jord med mange
Myrer og snaue Fjelde.
c, Setere have her Gaardene Stor Wukku, Ekkeren, Præstgaard, Kulstad, Houckens
Wukkue, 2: Øfskind, Aarstad, nedre Holmen, westre Grunden, Schowhoug og 3:
Overholmens Gaarde.-
d., ingen Pladse eller Engesletter.
e., Staten har for Tiden ingen Indtægt.
En del skrivefeil forekommer. Blant annet har man lagt Indalselven i
Juldalen. Han som skrev dette var nok ikke så kjent i Verdal at det
gjorde noe. Men like før hadde han skrevet om Inndal ålmenning.
Trolig har det av den grunn skjedd en sammenblanding.
Fra 1857 føreligger også en kortere omtale av Kverndal ålmenning.
På den tid var det ansatt forstmestere til å føre tilsyn med de offentlige
skogene. I dette distriktet fungerte Jacob Bøckmann Barth. Og i 1857
inngå han en innberetning om almenningsskogene. I denne beretningen
førte han sterke påstander om tyvhugst. Dette foranlediget undersøkel
ser, og Barth ble bedt om å spesifisere disse påstandene nærmere. I et
brev angående dette, sa Barth følgende om Kverndal ålmenning:
Qværndals Alminding. Skoven der saagodtsom udelukkende bestaar at Fjeldskov,
strækker sig i omtrent 3 Fjerdingers Længde, med neppe Vi Fjerdings bredde paa
begge Sider af Qværndalen indtil Vi Mils Vej østlig for Qværnmo, hvor den støder

----
158 SS-A
----
Kvemdal ålmenning. Skavhaugsvola sett fra vest.
sammen med Jenssens Skov, som ogsaa der skulle være bleven udvidede - som det
fortælles - paa Almindingens Bekostning. Derimod er Almindingens nederste og
bedste Del bleven stærkt medtaget - som det siges - derved, at der i samme stadigen har
været hugget for Jenssens Regning, idet 20 a 30 Tylvter svært Saugtømmer ad Gangen
skal være fremdrevet.
Dette fortaltes mig af min Vejviser selvejende Gaardmand og Skydsskaffer Ole
Garnæs, ligesaa omtaltes det samme for mig af Jenssens Lejlending Christoffer Aar
stad, der ledsagede mig til Volden, hvor Folkene, ligeledes Jenssens Lejlendinge, ogsaa
ytrede sig bekjendte med Ovenstaaende.
Barths brev er sammen med en del andre dokumenter angående
samme sak, gjengitt som kilde. Det hele var medvirkende årsak til rett
saken mot Nikolay Jenssen som imidlertid er mer inngående behandlet
andre steder i denne historien. (Se Musum: Verdalsgodsets historie, og
Hartmann: Værdalsbrukets historie.)
Den endelige fastsettelse av Kverndal almennings grenser kom som
følge av almenningskommisjonen av 1861 s arbeid. Denne kommisjonen
gikk meget grundig til verks. Resultatet forelå i 1865, og beskrivelsene
av almenningene var både grundige og inngående. For Kverndal
ålmenning lyder den som folger:
KVÆRNDALS ÅLMENNING
I den ældste Forretning over Værdalens Almenninger, som er kommen Kommiss
ionen ihende, nemlig en af 1758, findes under 18de Juli anført Følgende: «Fra
Gaarden Lindset begynder Almenningen igjen og gaar op igjennem forbi Kværndalen


----
159 SS-A
----
Kverndal ålmenning. Arstad midt på bildet. I bakgrunnen Guddingskallen.
Kverndal almennings vestligste grense går over Guddingskallen helt til
venstre på dette bildet.
og siden i Øst til Suulmærket «paa søndre Side».» Mere af Beskrivelsen passer ikke paa
Kværndals Ålmenning, som derimod i Forretningen af 13de September 1787 siges at
«begynde i Nord fra Brækken til Bjørndalen ved Lindset og gaar fra Bjørndalen
Nordost til et Bjerg, kaldet østre Guddingskallen, herfrå østefter til Langbjerget og
Rødkollen samt til Aasmundsfjeldets vestre Ende, fremdeles Nordost efter i Storfossen
og Juldals-Elven, herfrå Sydost efter til Kværne-Sø-Lien og endelig fra dette Sted vest
efter til Brækken.»
Disse Grændser ere ifølge de af Kommissionen saavel ved Befaring af Aastederne
den 23de, 24de og 25de Juli 1862 som paa anden Maade blandt andet i Møde med
Værdalens Almue den 9de September 1864, anstillede Undersøgelser i det Væsentlige
befundne at stemme med de nuværende Forholde, hvorvel der, efter enkelte under
Forhør angaaende Grændsen for Svarthoved Ålmenning afgivne Forklaringer, kan
være nogen Grund til at antage, at sidstnævnte Ålmenning har engang langt tilbage i
Tiden modstødt Kværndals ved Brandbjerget.
Kommissionen har derfor ordnet Grændseforholdet i Overensstemmelse med
Forretningen af 1787, og er denne Ordning vedtaget af de modstødende Eiere,
deriblandt Grosserer N. Jenssen. Som Følge heraf ere Grændserne for Eftertiden følg
ende:
Fra det Punkt paa Fjeldhøiden Østre Guddingskallen, hvor efter Kommissionens
Foranstaltning er i Nærheden af Seterveien opsat en Stenrøs, i hvis Topsten er ind
hugget en Krone, løber Grændselinien i Øst, noget til Nord langs Midtholmens
eiendele, indtil den ved en under Langbjerget løbende Bæk opsatt lignende Røs,
hvorfra Linien omtrent i samme Retning og modstødende Røds Eiendom gaar til en


----
160
----

Kart over Kværndal Alminding Værdalen optaget 1862 af Haffner.
særskilt liggende, let kjendelig Bjerghøide, Rødskollen, paa hvilken ligeledes en
Hovedmærkerøs er opsat. Herfrå løber Linien i Nordost langs Overholmens, Mælens,
Overnæssets og Hjelmoes Eiendele, indtil den nåar det punkt i Aasmundfjeldets vestre
Ende, hvor saavel Kryds er indhugget i Fjeldet som en Hovedrøs er opsat. Derefter
bøier Grændselinien i Øst noget til Syd ret paa Storfossen i Juldøla-Elv, modstødende
Hjelmoes, Helgaases og Juulnæssets, Grosserer N. Jenssen tilhørende Eiendomme.
Ved Storfossen, der er Juldølas nederste og største Fald, er ogsaa en Hovedrøs reist,
og herfrå gaar Linien i Syd, idet den først i en Strækning af omtrent Va følger oven
nævnte Elv indtil Nærheden af den saakaldte Fremmer-Juldals-Sæter, hvor ligeledes
Hovedmærkerøs er opsat, og saa løber Grændsen lidt vestligere først langs Juldals-
Bækken og derefter i Sydvest indtil den Hovedmærkerøs, som er opsat i
Kværnsjølien, lige ved Kværnsjøens østre Ende. I Strækningen hertil fra Storfossen
modstøder Almenningen overalt Grosserer N. Jenssens Eiendommer og, navnlig for
saavidt den sidste Del af Linien angaar, den ham tilhørende Væra eller Juldals
Ålmenning. Fra Sidstnævnte Røs bøier Grændselinien i Vest over Kværnsjøen til en
forefunden gammel Røs paa Sleadalsvola, hvilken Røs nu er fornyet og isat Topsten
med Krone, og derfrå gaar Linien i Vest under Øfskindvola og over Skavhaugvola til
den saakaldte Brækken, ved en brat Kiev i den gamle Jæmtvei i Nærheden af det Sted,
hvor 2de Bække løbe sammen i Brækhalden. Ved Brækken er Hovedmærkerøs opsat.
Hertil fra Mærket i Kværnsjølien have fremdeles N. Jenssens eiendomme grændset
mod Almenningen, hvilket fremdeles er Tilfældet fra Brækken i Nord til Fjeldet
Bjørndalskammen, hvor Hovedrøs er opsat, saavelsom derfrå videre i Nordvest til det
i nærværende Forretning først ommeldte Mærke paa Østre Guddingskallen, idet

 

----
161 SS-A
----
nemlig i hele den ommeldte Strækning Gaardene Indals, Skavhaugs, Kværnmoes,
Lindsets og Aarstads Eiendele modstøde.
Mellem samtlige ovenommeldte Mærkepunkter ere tillige opsatte mindre Stenrøser,
dog uden mærkede Topstene, til et samlet Antal af 131, og i saa stor Nærhed til hin
anden, at de ovenbeskrevne grændselinier derved med Lethed ville kunne udfindes,
ligesom de ere afsatte paa det af Konduktøren, Premierløitnant Haffner i 1862
optagne Kart over Almenningen. I ovenbeskrevne Kværndals Statsalmennings Skov
har Almuen ifølge dens Erkjendelse i Møde med Kommissionen den 9de September
1864 ingen Brugsret. Af Sætre findes fortiden følgende:
1. Storstad, der hidtil er brugt af Leilændingerne paa Gaarden Storstad.
2. Midtholmens, brugt af gaardene Midtholmens Eiere.
3. Lundens, brugt af Opsidderne paa gaardene Overholmen og Nordre Elnes.
4. Julnæs, brugt af Opsidderne paa Julnæset.
5. Fremmer-Juldals Havnegang (Sæterhusene ligge nemlig udenfor Almenningen)
brugt af Opsidderne paa Breding, Øvre Jermstad og Lundskind.
6. Grundens Sæter, brugt af Eierne af Gaardene Grunden og Nedre Holmen.
7. Øfskinds, brugt af do. under Gaardene Øfskind og Bjørgum.
8. Vuku, brugt af Vuku Præstegaard og Kulstads Brugere.
9. Skavhaugs, brugt af Opsidderne paa Gaardene Skavhaug og Overmo.
Desuden havne Opsidderne paa Gaardene Lerhaugen, Garnæs, Levring, Dillan, Mo
(2de) og Rød i Almenningen fra deres udenfor sammes Grændser liggende Sætre. Af
Fjeldsletter gives kun følgende 4:
Øfskinds, brugt af Vestre Øfskinds Eier.
Aarstads, brugt af Aarstad-Gaardenes Leilændinge.
Lindsæts, brugt af Lindsæt-Gaardenes Leilændinge.
Overmoes, brugt af Overmoes Opsiddere.
Rydningspladse findes ikke inden Almenningen.
Noter.
O. Olafsen: De norske Almenninger i Fortid og Nutid s. 184 og 188.
O. Olafsen: De norske Almenninger s. 188.
Musum: Verdalsboka IV s. 664.

----
162
----


----
163 SS-A
----
SMÅSETERÅSEN ÅLMENNING
Dette er den minste av alle almenningene i Verdal, ja, så vidt det går
frem av tabellene i Skogvæsenets Historie, 1 er dette den minste ålmenn
ingen av de opprinnelige almenninger i hele Trøndelag.
Småseteråsen statsalmenning ligger for seg seiv nesten helt omgitt av
Værdalsbrukets eiendommer på sydsiden av Kverndalen like før at
Kverna løper sammen med Inna. Trolig har denne ålmenningen fra
gammelt av vært sammenhengende med de øvrige almenningsområder i
Verdal, som strakte seg mer eller mindre uendelig utenom de bebygde
områdene. Men etter hvert som gårdene gradvis fikk utvidet sine gårds
skoger, ble også almenningsområdene beskåret.
Småseteråsen nevnes ikke av fogd Arnet i 1749. Heller ikke kan den
være tatt med i 1758 hvor det nærmeste vi kommer Småseteråsen er
følgende: Fra gaarden Lindset begynder allmindingen iglen og gaar op
igiennem forbie Qwendalen og siden i øster til Suul mærket paa Søndre
side, ...
Småseteråsen ålmenning ligger midt på dette bildet. Det er ikke større enn
at hele ålmenningen er med. I bakgrunnen til venstre Bjørsmoen.
Bind VI A— 11


----
164 SS-A
----
Den første gang Småseteråsen ålmenning er funnet nevnt, er i 1787 da
den forøvrig ble kalt bygdealmenning. I denne forretningen står følg
ende:
Den 13de September Continuerede man med forretningen, og samme Laugßett:
En bøygde-alminding, kaldet Smaa-Sæteraasen, som begynder wed en Bæk, kaldet
Ole Biørnsens Bæk og gaar i Synden til Brandhougen, derfrå til Wester til Sæter
Dahlen og i Nord til Sæter Næsberget, samt strækker sig siden i øster til Ole Biørnsens
Bæk hwor den begyndte. -Denne Alminding er Vi Fierding Lang og 1/8 deel Fierding
Breed, En maadelig Gran Skow, som alleene er nyttig til Weed og har til hus-Fornød
enhed wæret stedse brugt af gaardene Stor Wucku, Breding, Ekre, Præstgaard, lille-
Wucku, Haackes-Wucku og Kulstad, har ingen skyldsatte eller nye-rødnings-Pladse,
mindre FieldSlætter og Sætre.
I 1816 nevnte fogd Støp en del almenninger i Verdal som tilhørte
staten, syv i tallet. De øvrige mente han tilhørte private. Etter dette
skulle også Småsæteråsen være en av de private almenningene i
Verdal. At Støp ikke tok med Småseteråsen, er vel egentlig ikke så rart.
Den er ikke store flekken, og den kunne lett bli oversett. Men Støp tok
også feil med hensyn til flere andre almenninger, noe matrikkelkommi
sjonen av 1820 som skulle matrikulere og skyldsette all eiendom som ikke
tilhørte staten, deriblant også almenningene, registrerte. Denne kommi
sjonen bemerket også at 6 av de 13 almenningene i Verdal ikke var nevnt
privat eiendom, nemlig Vera eller Juldal ålmenning, Færs ålmenning
og Inns eller Suul ålmenning. De øvrige tre, deriblant Småseteråsen, var
statens eiendom.
At Småseteråsen ålmenning er liten, må trolig også være forklaringen
på at den heller ikke er nevnt av fogd Aarestrup i 1826.
Men i 1843 finnes en beskrivelse av Småseteråsen ålmenning. Her står:
21. Smaasæteraasen en Bygdealminding omtrent 1/8 Miil lang 1/32 Miil bred, har
maadelig Granskov som alene tjenlig til Veed og dertil benyttet af Opsidderne paa 6
Gaarde. Fjeldsletter og Sætere gives ikke i denne Alminding som af Omkringboende
have af og til været benyttet til Havnegang. Paa Almindingen har ingen Taxt været at
sette.
Også i 1847 er den med. Riktignok kalles den da Svaasæter, men det
er rimeligvis en feilskriving.
21. Svaasæter Bøygdealminding a, der efter samme befaring begynder ved en Bæk
kaldet Ole Bjørnsens og gaaer i Syd til Brend Haugen derfrå i Vest til Sæterdalen og i
Nord til Sæternæsberget samt strækker sig siden i Øst til Ole Bjørnsens Bæk, hvor den
begyndte. - 1/8 Miil lang 1/32 Miil bred. Ansees af ingen Wærd.-
b., da Skoven er ringe
c, og Gaardene Storvukku, Breding Ekren Præstgaard, Lille Wukku, Haackes Vukku
og Gustad have stedse benyttet SKoven.-
d., Engesletter og Pladse gives ikke.
e., Staten har ingen Indtægt af Almindingen.-
Sammenlignet med de fleste andre almenninger, er det således for

----
165 SS-A
----
Kart over Smaasæteraasens Alminding i Verdalen optaget af J. Sejersted
1863.
holdsvis lite som er funnet om Småseteråsen i de eldste kildene. Heller
ikke er almenningskommisjonens rapport av 1865 spesielt omfangsrik.
SMAASÆTERAASENS ÅLMENNING
Denne Ålmenning, der er omhandlet i Forretning af 13de September 1787, er befar
et af Kommissionen den 7de August 1862. I Henhold til de derunder erhvervede Oplys
ninger samt paa Grund af de Forklaringer, som ere afgivne i Retssessionerne i Justits
sagen mod J.N. Jenssen den Bde og Ilte August 1862 af 120 de og 65de Vidner, har
Kommisionen fundet, at Almenningsgrændsen for Eftertiden bør blive følgende: Fra
en i Vest for Pladsen Bjørsmoens Huse i den saakaldte Ole Bjørnsens Bæk værende
liden Fos, ved hvilken en Mærkerøs med indhugget Krone i Topstenen er opsat, gaar
Grændselinien i Syd lidt til Øst langs Gaarden Kværnmos Eiendom ben til det Punkt i


----
166 SS-A
----
Småseteråsen ålmenning i nærbilde.
Småseteråsen ålmenning sett fra Arstad tvers over Kverndalen. Helt til
venstre noe av innmarken på Bjørsmoen.

 

----
167 SS-A
----
Småseteråsen ålmenning. Nok et nærbilde, nå fra nord.
den saakaldte Brandhoug eller Brandbjerg, hvor ovennævnte Gaards og Skavhougs
Eiendomme modstøde Almenningen, og er hersteds en lignende Røs opsat. Fra denne
løber Linien i Vest ret paa den Mærkerøs ved Sæterdalskleven, hvor Gaardene Skav
hougs og Garnæs's Eiendomme mødes med Almenningen, og er her tillige et Kors
indhugget i Bjerget. Herfrå bøier Linien noget nordligere, modstødende Garnæs's
Eiendom, ret paa den Mærkerøs, som er anbragt paa en Høide, der kaldes Sæternæs
bjerget i Nærheden af den saakaldte Holmsmyr, hvorfra Grændsen føres tilbage i Øst
noget til Nord lige til Udgangspunktet ved Fossen i Ole Bjørnsens Bæk, idet fra Sæter
næsbjerget Gaardene Søndre Stenes, Dillans og Nedre Holmens Eiendomme
modstøde Almenningen.
Mellem ovennævnte Mærkerøser ere opsatte 35 mindre Stenrøser, dog uden mærk
ede Topstene, og findes alle saavel større som mindre Røser afsatte paa det af Premier
løitnant Sejerstad i 1863, grundet paa forudgaaet Opmaaling, forfattede Kart over
Almenningen, af hvilket Kopi bliver meddelt vedkommende Almenningsbestyrelse.
Brugsberettigede i Almenningens Skov ere Eierne af Gaardene Stor-Vuku, Lille-
Vuku, Kirke-Vuku, Ekre Præstegaard, Kulstad og Breding, hvilken sidste dog ikke i
længere Tid har gjort Brug deraf.
Sæter eller Fjeldslaat findes ikke i Almenningen.
Det bemærkes, at det ovenfor angivne Hovedmærkepunkt paa den saakaldte
Brandhoug eller Brandbjerg er bestridt af de modstødende Gaardes Eier, Grosserer N.
Jenssen, som paastaar, at det rette Mærke er at finde ved en saakaldet Stenhylde paa
et Punkt, der for Kommissionen er opgivet at hede Løvhougen. Kommissionen, der i
denne Anledning den 26de Juli 1865 har havt en Konference med Almenningsbestyr
elsen, forhandlede den paafølgende Dag med Jenssens Befuldmægtigede desangaa
ende, men uden at nogen Overensstemmelse kunde opnaas. Efter hvad der nemlig


----
168 SS-A
----
under de ovenciterede Justitssags-Sessioner er af 2 Vidner forklaret, sammenholdt
med Udsagn, afgivne af paalidelige Mænd i Kommissionens Møde den 27de Juli 1865,
fandtes der ikke at være Grund til at gi ve Grosserer Jenssens Paastand Medhold,
hvorfor Kommissionen, der i Skrivelse af 31te August 1865 til det Kongelige Departe-
ment for det Indre har indberettet det Fornødne i denne Anledning, har anseet det
rettest at afmærke mod Røser den Linie, som den ander for den rigtige.
Imidlertid hersket det fremdeles en del uklarheter med hensyn til
grensene mot Verdalsgodsets eiendommer. Disse ble først avklart 9.
februar 1872. Da oppnådde man enighet mellom Staten på den ene siden
og Verdalsgodset på den andre om hvordan grensene skulle gå. Følgelig
ble det laget en tilføyelse til de opprinnelige beskrivelsene som var frem
lagt i 1865. Det var ikke bare mot Småseteråsen ålmenning at uover
ensstemmelsene eksisterte. Også mot Leksdal ålmenning og Malså
ålmenning fantes det steder hvor grensene ikke var helt klare. Også disse
ble avklart ved denne anledning. Videre godtok eierne av Verdalsgodset
alle andre grenser mellom statsalmenningene og Verdalsgodset slik de
var beskrevet av almenningskommisjonen i 1865. I de opprinnelige
dokumenter er alt dette føyd til som en fotnote etter beskrivelsen av
Småseteråsen ålmenning. Hele beskrivelsen er gjengitt i kapitlet om
Bakgrunnen for almenningsforretningene og almenningskommisjon
ene. Imidlertid skal vi her gjengi det som berørte Småseteråsen ålmenn
ing:
2) Som det sydøstligste Grændsepunkt for Smaasæteraasens Ålmenning anerkjender
det Offentlige det af afdøde Grosserer N. Jenssen med de Brugsberettigede i 1835
omforenede Mærke i Brandbjerget, hvilket er betegnet ved en Hovedmærkerøs, under
hvilken er anbragt et Kors i Fjeldet. Fra dette Punkt gaar Grændsen i lige Linie mod
Vest til Hovedmærkerøsen i Sæterdalskleven, hvilken Linie er opstukken og afmærket
med 11 Mellemrøser. Fra den samme Hovedrøs i Brandbjerget gaar Grændsen i nord
vestlig Retning i lige Linie til Bækkekløften eller der, hvor en mindre Bæk falder ud i
Ole Bjørnsens Bæk, hvilket Punkt er betegnet ved en Hovedmærkerøs, og er denne
Linie forøvrigt afmærket med 6 Mellemrøser. Fra Bækkekløften følger Grændsen Ole
Bjørnsens Bæk til Hovedrøsen Fossen i nævnte Bæk og er endvidere langs Bækken
opført 3 Mærkerøser.
Noter.
1 Skogvæsenets Historie, De offentlige Skoges Arealer, Værdier og Antal Bruksrettigheter
pr. 31/12 1906 s. lOff.

----
169 SS-A
----
INNS ELLER SUL ÅLMENNING
Dette er den eneste av statsalmenningene i Verdal som er matrikulert.
Dette har sin egen forklaring. Da matrikkelkommisjonen av 1820, som
hadde som oppgave å matrikulere og skyldsette all eiendom som ikke
var privat, skulle behandle Verdal, fant den at flere almenninger var
oppgitt som privat eiendom. Dette stemte ikke for alle almenningene.
Men kommisjonen kom frem til at tre var privat eiendom, og disse ble
derfor matrikulert. Deriblant var Inns eller Sul ålmenning. Senere skulle
det vise seg at Inns eller Sul ikke kunne være privat, og den ble tilbake
ført til staten. Men den var da matrikulert. I dag har den matrikkel
nummer 234 og en matrikkelskyld på 4 mark 78 øre.
Almenningen er lang og smal og ligger langs svenskegrensen. I vest
grenser den i sin helhet mot Værdalsbrukets eiendommer. Disse består
lengst i nord av Vera eller Juldal ålmenning, og lengst i syd av Fcers
ålmenning. Som følge av en eiendommelighet ved grensen mot syd,
skjærer en smal kile av Færs ålmenning inn mot øst helt inn til svenske
grensen, slik at Inns eller Sul ålmenning ikke grenser mot Meråker
herred.
Denne eiendommeligheten skyldes grensebeskrivelsen. Beskrivelsen
Inns eller Sul ålmenning. Bellingen.


----
170 SS-A
----
Inns eller Sul ålmenning. I en kildeavskrift er Meitsauen Holmen nevnt.
Det er Midtsognholmen. Slik ser det ut ved Midtsognholmen i dag. Før
veien ble rettet ut, gikk den inn til venstre hvor det idag er rasteplass. Da
lå Midtsognholmen ute i Inna.
Inns eller Sul ålmenning. Fra Innsvannet. Vestgrensenfor ålmenningen går
over vannet borten/or Storholmen som stikker frem fra venstre ut i vannet.

 

----
171 SS-A
----
sier at grensen for Færs ålmenning går i rett linje fra Tuva østover mot
Storsjømuren på riksgrensen til den støter mot Inns eller Suis almenn
ings vestgrense. Som det går frem av beskrivelsen til almenningskommi
sjonen av 1861 som er gjengitt nedenfor, går sydgrensen for Inns eller
Sul ålmenning vestover fra røys nummer 165 på riksgrensen ved Storsjø
en til en bukt i den østre enden av den største Sulsjøen. Denne linjen
skrår svakt mot nord i forhold til den andre linjen, og dermed oppstår
den smale kilen.
Værdalsbrukets eiendom vest for Inns eller Sul ålmenning har ikke
noe bestemt navn. Den strekker seg vestover fra Bellingen til Kverndal
statsalmenning. Videre omfatter det det store området mellom Sul og
Kverndalen. Antageligvis må det opprinnelig ha vært en del av det som
nedenfor er kalt Sul ålmenning, og det vil igjen si at trolig må dette
sammen med Inns eller Sul ålmenning ha utgjort et større almennings
område.
Den 18.6.1764 ble et rettsmøte avholdt på gården Stormoen i Sul i
forbindelse med en sag som assessor Hornemann og Rasmus Lyng
ønsket å anlegge. I den forbindelse ble de skogstrekninger som skulle
forsyne denne sagen beskrevet. I beskrivelsen står:
Derpaa befoer man Skovene og begynte fra Stor og lille Moen, samt Suul Gaardene
neml: fra Klev-Myhren, som ligger i Vest og Strækker i øst indtil Sandaaen dens
Længde er ohngefær 1 Miil og breden 1 fierding, siden derefter fortfoer man fra Sand-
Aaen og til Lille Kraache i Længden i Fierding og breden ligesaa meeget fremdeles fra
lille Kraake til Gaas Holdalen 1 Miil i længden, men i bredden fra Nord til Synden Vi
Miil. Den 19de Junii. Paa Norder side af Elven foer man fra Mitsanen Holmen til
Saunedahl - 1 Fierding, derfrå og til lille Andahl er 1 Fierding i Længden og Vi Fierd
ing i bredden, siden derfrå til lille Aaen og til Suul-bro-Fossen er længden Vi Miil og i
bredden !4 Miil tillige besaaes Skoven omkring Insvandet. Disse Skove, som alle til
hører Eyerne af Suul-Gaarderne hr. Assessor Horneman og Hr. Rasmus Lyng, be
fandtes at bestaae dels af gammel deels ung væxter GranSkov
Et par navn skal forklares nærmere her. Det gjelder Mitsanenholmen,
som er Midtsognholmen. Tidligere gikk mellomriksveien på sydsiden av
Inna gjennom hele Sogna. Ved Midtsognholmen fulgte den også bredd
en. Men riksveien er nå rettet ut på dette stedet og går over Midtsogn
holmen. Saunedahl er Sognådalen.
Det området som her er beskrevet, tilhører altså Værdalsbruket. På
sydsiden av Inna, kan vi si at området er en del av Færs ålmenning,
mens det på nordsiden egentlig ikke tilhører noen ålmenning. Men det
går frem at det tilhørte eierne av Sulgårdene.
Når det i beskrivelsen sto omkring Insvandet, må det forståes som
rundt den vestlige delen. Den østlige var og er en del av Inns eller Sul
ålmenning, skjønt grensene på den tid var svært uklare. Det er derfor
grunn til å kunne anta at også området vest for Innsvannet i sin tid må
ha tilhørt ålmenningen, men at som følge av den vanlige utvikling, tok

----
172
----

Inns eller Sul ålmenning. Dette området ligger utenfor denne ålmenningen.
Det er fra Drivsjøfjellet. Men for noen hundre år siden tilhørte dette den
såkalte Sul ålmenning.

Inns eller Sul ålmenning. Fortsatt utenfor almenningsområdet. Nærbilde
av Søndre Drivsjø.

 

 

----
173 SS-A
----
de nærmestliggende garder deler av skogen som sin egen skog. Her var
avstandene til andre garder som kunne sies å være bruksberettigede, så
pass store at de ikke gjorde noen innsigelser. De hadde allikevel ikke noen
mulighet til å nyttiggjøre seg skogen. Det forklarer også at avsidesligg
ende gårders skoger er forholdsvis store sammenlignet med skogene til
mer sentralt beliggende stor-gårder. Disse stor-gårdene måtte dele
almenningene med mange flere som ikke uten innsigelser ville tillate
noen annen å bemektige seg almenningsområdene alene. Derimot når
det var tale om deling, og alle fikk en del, var forholdet anderledes. Og
almenningene ble delt, seiv om hver bare fikk en mindre del. De avsides
liggende gårdene hadde få nære naboer, og det ble mer på hver. Men
naturligvis skjedde denne utviklingen på almenningenes bekostning,
men til fordel for den enkelte gard og gards eier.
Også i denne utviklingen kan vi ane interessemotsetningene mellom
kongen på den ene siden og de bruksberettigede på den andre. Det er vel
grunn til å kunne anta at den forholdsvis lille motstanden fra almuen
mot beskjæringen av almenningene delvis skyldtes at de ikke lenger i
samme grad følte det felles eiendomsforhold. Til en viss grad følte man
at man ikke reduserte fellesskapets interesser. Det hele skjedde på be
kostning av kongens interesser. Dessuten hadde man på den tiden også
fått føle skattetrykket i vesentlig grad, noe som ytterligere forsterket et
gryende motsetningsforhold.
Men til tross for dette kunne man ikke uten videre forgripe seg på al
menningene eller kongens eiendom. Når dette allikevel skjedde, måtte det
være spesielle årsaker som lå til grunn.
Og for klaringen ligger trolig i almenningsforretningen av 1787. Den
del av denne forretningen som berører Inns eller Sul ålmenning er gjen
gitt nedenfor. Men denne almenningsforretningen ble avholdt for å be
skrive almenningene med henblikk på salg. Grensene skulle ikke være til
å ta feil av. Flere navngitte almenninger kom på den måten til å ligge
innenfor de gamle almenningsområdene. Resultatet ble at noe av det
som ble regnet for å være almenningsområder, ble liggende utenfor de
beskrevne områdene. Men snart gikk de eldste beskrivelsene som dekket
alle og hele almenningsområdene i glemmeboken. I senere saker ble bare
beskrivelsen fra 1787 lagt til grunn. Dette resulterte i at en del områder
kom til å bli på en måte ingenmannsland i motsetning til allemannsland.
Den naturlige følge av dette ble at disse områdene etter sedvanlig praksis
gradvis kom til å høre inn under de nærmest liggende gårdene. Disse
fikk således, som forklart ovenfor, sine skogområder vesentlig utvidet.
En stor del av gårdene som lå i utkantene av bygdelagene, eiedes av
proprietærer, og det ble derfor proprietærgodsene som for det meste
fikk sine skogområder forøket som følge av dette.
Sul-gårdene var proprietærgårder og gikk under navnet Sulgodset.

----
174
----

Inns eller Sul ålmenning. I venstre forgrunn Nordre Drivsjø som ligger
utenfor dagens grenser av ålmenningen, men som før tilhørte den gamle
Sul ålmenning. I bakgrunnen de øverste deler av Juldalen. Midt på
bildet i fremre bakgrunn ligger Juldalshøgda. Bakenfor denne ligger
Veresvannet. Helt til høyre kan så vidt en del av Bellingen skirn tes. Bort
enfor denne tar Inns eller Sul ålmenning sin begynnelse i nord.
Det var naturlig at de nærmestliggende områdene kom til å tilhøre disse
gårdene. Trolig er dette forklaringen på at det store området som ligger
mellom Kverndal ålmenning i vest, Vera eller Juldal ålmenning i nord,
Inns eller Sul ålmenning i øst og Færs ålmenning i syd, og som i dag til
hører Værdalsbruket, ikke er del av noen av disse almenningene.
På 1700-tallet ble det på en måte vanlig å dele Verdal inn i almenn
ingsområder eller-strekninger. Almenningene på nordsiden av dalen,
bortsett fra Volhaugen og Leksdalen, var ett område. Almenningene på
sydsiden var et annet, og almenningene mellom hoveddalene
Helgådalen og Inndalen utgjorde et tredje.
Dagens Inns eller Sul ålmenning ligger således til at den berører både
midtområdet og sydområdet, og i fogd Petter Arnets innberetning av
1749 er det to almenningsområder som må angå denne ålmenningen,
nemlig Dend 2den Woche Annexes Alminding paa den Søndre Siide af
Wæren og Helgaa og Suul Almindingen liggende under Woche Annex.
Begge disse er gjengitt i kapitlet om bakgrunnen for almenningsforret
ningene. Det er imidlertid klart at disse beskrivelsene dekket langt større
områder enn bare Inns eller Sul ålmenning. I den første lå også deler av

 

----
175 SS-A
----
Vera eller Juldal ålmenning og hele Kalvdal ålmenning, og i den andre lå
alle almenningene på sydsiden av dalen bortsett fra Tromsdal ålmenning
og Ramsås ålmenning. Ingen av disse beskrivelser tyder på at skogen som
må ha stått på Inns eller Sul ålmenning, kan ha vært regnet for å være av
noen betydning.
Den samme fogd Petter Arnet gjennomførte en ny almenningsforret
ning ni år senere i 1758. Også denne gang må vi innom to av hans al
menningsbeskrivelser. Han delte denne gang Verdal inn i fire almen
ningsstrekninger. Den første omfattet almenningsområdene på sydsiden
av dalen. Den andre strekningen omfattet områdene mellom dalene
Inndalen og Helgådalen samt områdene på nordsiden av Helgådalen til
Leksdal ålmenning, som igjen utgjorde det tredje området. Volhaugen
var det fjerde. Etter denne inndelingen ble Inns eller Sul ålmenning
berørt av det første og lå innenfor den andre almenningsområdet.
Begge disse beskrivelsene er gjengitt tidligere. Men det er på grunnlag
av disse beskrivelsene at vi kan danne oss et vagt bilde av hvordan Inns
eller Sul ålmenning må ha sett ut. I den første beskrivelsen står om
grensen at den gikk fra Sulsjøvolden til svenskegrensen. Deretter står:
... hworwed strækningen gaar Uge til mit for Suul og siden tilbage forbie
Suul-gaardene og Ingdalens ejendele ... Helt klart er ikke dette, men
trolig betyr det at fra svenskegrensen gikk almenningsgrensen nordvest
over til midt mot Sul og siden vestover langs Sulgårdenes gårdsskoger.
I den andre beskrivelsen står det at grensen for almenningsområdet
gikk fra Lindset over Kverndalen og siden øster til Suul mcerket paa
søndre side. Problemet blir så hva som menes med Suul mcerket paa
søndre side.
Men sannsynligvis mente man sydgrensen for Sul-gårdenes skog
områder. Disse strakte seg et godt stykke sydover på sydsiden av Inna.
Dermed ser det ut til at denne almenningsstrekningen må han krysset
over på sydsiden av dalen. Som det også fremgår av beskrivelsene av
Færs ålmenning fra 1787, har ikke denne gått helt ned til Inna. Men
ovennevnte beskrivelse var ikke noen detaljbeskrivelse av den enkelte
ålmenning. Derimot fortalte den hva som var almenninger. Det er
således grunn til å kunne anta at dette uklare området mellom Kverndal
og Færs almenninger, egentlig må ha vært hva som i 1749 ble kalt Suul
Almindingen.
Dette stemmer også med det faktum at i dag strekker Inns eller Sul
ålmenning seg fra Bellingvannene i nord til grensen mot Meråker i syd.
Fra denne smale stripen som i dag utgjør ålmenningen, må Sul-almen
ningen ha stukket seg som en kile vestover. Og følgelig må den ha om
fattet begge sider av Inna. Vi kan trolig regne med at ålmenningen om
fattet de übebodde områdene nord for den første beskrevne almennings
strekningen.

----
176 SS-A
----
Inns eller Sul ålmenning i 1787.


----
177 SS-A
----
Holzførster Wøllners beskrivelse av almenningene i 1768 brakte ikke
noe nytt inn i bildet. Han gjenga beskrivelsene fra 1758 nærmest ord
rett. Det som imidlertid skiller Wøllners beskrivelse fra de tidligere
beskrivelsene, er at han brukte andre navn. Den første almenningsstrek
ningen kalte han Ramsaassens Allminding og den andre KalvDahlens
Allminding. Wøllners beskrivelser er gjengitt tidligere.
Så fulgte almenningsinnberetningen av 1787. Den ble ledet av den
andre fogden ved navn Arnet, nemlig Arnt Christoffer. Beskrivelsen er
som følger:
Den 13e September Continuerede man med forretningen, og samme Laugßett:
Dernest undersøgte man den i samme Besigtelse anførte anden Almindings strækning
som begynder fra Gaarden Lindset og efter nøyeste indhentede Kundskaper erfarede
at derude ligger:
1. En Kongl. Alminding kaldet Inns-alminding som begynder fra Suul-søerne nordest
ower til Mærra-Skallet, derfrå til Billingswandet og i sydost til grendse linien, Wester
efter samme Linie i Stor-Siøen, herfrå i Nord til Sul-søerne hwor denne Alminding
begyndte som ohngefæhr to Miile lang og 4 Miile Breed. Her er en gandske slett Skow,
For Resten Myhrer og Morads, ingen skyldsatte- eller nye-Rødnings-Pladser findes
her; men Ole Siklestad heraf Bøygden fremkom og anwiiste en af forrige Foget Arnet
under 24de Januarii 1778 udstæd Bewillings Sædel paa Fiskeriet i Billings Wandet,
Hoel-søen og Kiønnene omkring Wære-Søen for hans Liwstiid mod 28 skillings Afgift
aarlig- Her findes desuden en Sæter, som til hører Suulgaardene hwis Opsidder efter
gammel Brug har hatt et u-betydeligt Fiskerie i Inns Wandet, Suul-søerne og et Wand
kaldet Krogsøen. Andre af til stædewærende almue beretter: At denne Alminding
aldrig har wæret nogen Kongl. Alminding, men fra alders tiid af wæret brugt af Suul
gaardes opsiddere, som huem-Røster til deres hus Fornødenheder.

Inns eller Sul ålmenning. I forgrunnen Kråksjøen. Denne ligger i dag
utenfor Inns eller Sul ålmenning. En gang har den tilhørt Sul-gårdenes
«private ålmenning». Like sønnenfor sees Østre Sulsjø. Den ber øres så vidt
i øst av Inns eller Sul ålmenning som akkurat her sender ut en kile vestover
helt til denne sjøen.

 

----
178
----

Inns eller Sul ålmenning. Østre del av Storsjøen. Denne delen ligger i
Sverige. Grensen går over den smaleste delen av sjøen. (Foto. H. Sørhuus)
Siklestad er naturligvis skrivefeil for Stiklestad. Huem-Røster betyr
hjemrøster eller hjemmeraster. Størrelsen som er angitt i mil er alt for
stor. Bortsett fra disse forhold, stemmer grensene sånn noen lunde med
hva som gjelder i dag. Men at da fiskerettighetene i Kråksjøen trekkes
inn i forbindelse med denne ålmenningen, kan ikke stemme. Kråksjøen
tilhører Færs ålmenning.
En eller annen gang i løpet av de nærmeste følgende år er det at man
går over til å betrakte Inns eller Sul ålmenning som privat eiendom.
Både Hartmann og Musum mener at den kom inn i Verdalsgodset en
gang i løpet av Meinckes tid som eier. Han overtok godset i 1819, og i så
fall han bekom ålmenningen fra det offentlige, må det ha skjedd før
1821 da Stortinget vedtok en lov som forbød almenningssalg. Imidlertid
kan han også ha kjøpt ålmenningen fra andre private instanser etter
dette tidspunkt. Men dessverre mangler alle papirer, både i offentlige
arkiv og andre steder, om denne transaksjonen, så det hele må bare
bygge på spekulasjoner. I alle faller det klart at man først på 1800-tallet
ansa Inns eller Sul ålmenning for å være privat. Som det vil fremgå av
det som følger nedenfor, kan det være torhold som peker mot at andre
private kan ha hatt ålmenningen i sin besittelse før Meincke overtok
den.
Konstituert fogd Støp sendte inn en oversikt over de almenninger som
etter hans viten var det offentliges eiendom i 1816. Han nevner syv slike.

 

----
179 SS-A
----
Inns eller Sul ålmenning. Vestre del av Storsjøen. Denne delen ligger i
Norge. I bakgrunnen Nordre Kjølhaug i Meråker. (Foto. h. Sørhuus)
I blant dem er ikke Inns eller Sul ålmenning, som han således sammen
med fem andre omtalte slik:
De øvrige skal Tiid efter Anden vere bortsolgte, og ere nu Privates Eiendom.
Denne uttalelsen kan ikke tillegges for stor vekt som sannhetsbevis
alene, men sammen med hva almenningskommisjonen av 1820 kom
frem til, blir det mer klart. Denne kommisjonen skulle matrikulere og
skyldsette all privat eiendom, deriblant alle almenninger som var i privat
eie. Kommisjonen kunne ikke finne holdbarhet for hele Støps påstand,
men den sa følgende om de tre almenningene den fant måtte være privat
eiendom i Verdal:
Hvad når Almindingerne Væren, In og Færen angaaer, da er det in confesse, at de
2de førstnævnte tilhøre Grosserer og Proprieter Meincke og den sidste nævnte Selboe
Werks ..
Og følgelig, som et resultat av dette, ga kommisjonen ålmenningen et
matrikkelnummer og skyldsatte den. Når man da 40-50 år senere kom
frem til at kanskje var ikke Inns eller Sul ålmenning privat allikevel, så
hadde den da sitt nummer og sin skyld. I 1826 inngå fogd Aarestrup
sin innberetning, og han skriver følgende om denne ålmenningen:
Inns Alminding, som begynder fra Suul-Søerne Nord øst over til Mæhrra Skalet,
derfrå til Bellings Våndet og i sydost til Grændse-Linien, Vester efter samme Grændse
Linie i Stor-Siøen, herfrå i nord til Suul Søerne, hvor denne Alminding begyndte, som
er omtrent 2 Mile lang og 4 Mile Bred. Her er en ganske siet Skov, for Mesten Myrer
og Moradtz. Ingen skyldsatte eller nye Rydningspladse findes her.
Bind VI A— 12


----
180
----

Inns eller Sul ålmenning. Utsyn østover mot grensefjellene jra Sul. Hele
dette området tilhørte den gamle Sul ålmenning. På venstre side sees Skar
fjellet. På høyre side Kråksjøfloan innover mot Mærraskardfjellet. Bortsett
fra den fjerneste bakgrunn som er Inns eller Sul ålmenning, tilhører hele
dette området A/S Vcerdalsbruket.
Etter at hele listen av almenninger var fullført, gjorde fogden en til
føyelse:
Hvad de beskrevne og i Wærdahlens Præstegjæld beliggende Almindinger betræffer,
da kan samme Verdi ikke skjønnes uden ved Granskning paa Aastederne er i følge den
i Aarene 1787 og 1788 afholdte Almindingsbefaringsforretning er ei Staten tilhørende.
Dermed var det vel klart at man på den tid ansa denne ålmenningen
for ikke lenger å være statseiendom. Følgelig er den også utelatt i
beskrivelsene 1843 og 1847.
Men almenningskommisjonen av 1865 fant at det var flere uklare
forhold i forbindelse med denne ålmenningen, og at disse talte for at
Inns eller Sul ålmenning allikevel var en statsalmenning. Grosserer Jens
sen som da var eier av Verdalsgodset, fant vel også at det var forhold
som ikke var som de skulle. Og i stedet for at det skulle bli rettssak av
det, kom man frem til en minnelig ordning hvor Staten kjøpte tilbake
eiendomsretten av ålmenningen i 1864. Men i og med at Staten kjøpte
eiendomsretten, var dette en erkjennelse av at Jenssen tidligere hadde
vært en rettmessig eier av ålmenningen. Han hadde også betalt sin skatt
for almenningene alle disse årene han hadde hatt den i sin besittelse. (Se
Værdalsbrukets historie.) I dokumentene går det frem at Jenssen hadde

 

----
181 SS-A
----
Inns eller Sul ålmenning. Utsyn sydover over Sul. Helt i bakgrunnen Kjøla
haugene. Oppe på høy den i fremre bakgrunn kan Kråksjøen så vidtsees.
eiet ålmenningen i god tro, eller bona fide som det står. I og med at
staten kjøpte ålmenningen tilbake, kom den med blant de almenninger
kommisjonen av 1861 behandlet, og den fikk følgende omtale:
INS ÅLMENNING
Efterat Kommissionen havde tiltraadt sin Virksomhed i Distriktet, fandt den strax at
burde undersøge Forholdet med hensyn til Inns Ålmenning, der nemlig efter Udvis
endet af de Kommissionen tilsendte Dokumenter havde i 29 Aar været i Grosserer N.
Jenssens Besiddelse som han ved Skjøde fra Grosserer Meinckes Enke af 27de Oktober
1832, thinglæst 7de December samme Aar formeligen tilhjemlet. Disse Undersøgelser,
der paabegyndtes 22de Juli 1861 og fortsattes 30te og 31te samme Maaned samt 2den
og 3dje August samme Aar, paa hvilke 3 mellemste Dage tillige Befaring af Aastederne
foregik, ledede til det Resultat, at Kommissionen fandt det utvilsomt, at Inn var Stats
almenning, hvilket derhos ogsaa Forretningerne af 1758 og 1787 bestyrke, idet sidst
nævnte under 13de September indeholder Beskrivelse over Almenningens Grændser
m.V., og at som Følge heraf Strækningen urettelig var gjort til Gjenstad for Kjøb og
Salg mellem private Personer. Imidlertid fremkom tillige saadanne Oplysninger, at
Kommissionen ikke fandt at burde tilraade, at der fra det Offentliges Side gjordes
Skridt til at vindicere Almenningen uden videre tilbage fra Besidderen, som imidlertid
i Møde med Kommissionen den 3die Oktober 1861 forhandlede om i Mindelighet at
overdrage Staten Almenningen, hvilket han ogsaa senere indgik paa, idet han under
13de Mai 1863 udstedte Skjøde derpaa. I dette under 11te Juni samme Aar thinglæste
Skjøde fastsattes nøiagtige Grændser for Almenningen overensstemmende med et,
grundet paa Kommissionens Undersøgelse, i 1861 af dens Konduktør, Premierløitnant
Haffner, optagne Croquis, og disse Grændser bleve derpaa, efterat Kommissionen
paany, nemlig den 4de og ste Juli 1864, havde befaret Almenningen og udvist


----
182 SS-A
----
Croquis over Inns Alminding i Værdalen optaget 1861 af W. Haffner.
Hovedpunkterne, afmærkede med nedenanførte Hovedrøser, mellem hvilke til et
samlet Antal af 121 sattes mindre Stenrøser.
I Henhold til denne Afmærkning blive grændserne for Almenningen for Eftertiden
følgende:
Fra Hovedrøsen ved en Bugt i den største Suløs østre Ende Løber Linien i Nordost ret
til Hovedmærkerøsen ved den saakaldte Mærraskarsklev og derfrå forsættes den lidt
nordligere men fremdeles ben indtil Inn-Søen, hvilken den overskjærer vestenfor den i
samme liggende 0. Storholmen og fortsættes i samme Retning over Billing-Aa-Fladen
og Billing-Lunet indtil Hovedrøsen ved en Bugt i Billing-Vandets østre Ende. Herfrå
løber Linien atter mere nordøstligt ret paa Grændserøsen No. 169 paa den saakaldte
Aarvitshaug. Paa hele den beskrevne Strækning har først Færens Ålmenning, derpaa
det Jenssen tilhørende Værdals-Godses Suul-Gaarde og tilsidst hans private Værra
eller Juuldals Ålmenning modstødt. Fra ovennævnte Grændserøs No. 169 følger Inns


----
183 SS-A
----
/
SWYBUTCVrøSW
\ \
\ s
■■'■;:■■ æ'^,:-;■■-..■ - .. v ■ : ; r r : ; j^;:/ ; :j',c,: ; ; ~--r---~"r;: : ;. v '' ■' i ..";:: ■,:'■-■■■ '■ -
Croquis over Inns Alminding i 1/50000.
Ålmenning Rigsgrændsen i Syd noget til Vest lige til Grændseßøs No. 165 ved
Storsøen, og herfrå bøier Almenningslinien i Vest lidt til Syd indtil Udgangspunktet
ved Suulsøen.
Ved den i Henhold til Kongelig Revolution af 25de Februar 1863 passerede og foran
ommeldte Overdragelse af Almenningen havde Grosserer Jenssen blandt andet forbe
holdt:
1. Brødrene Jon og Rasmus Bordssønner den dem tilfæstede Brug af den østre Del af
den østre Inne-Vold for deres og Enkes Levetid, mod at de til Staten opfylde de

 


----
184 SS-A
----
Forpligtelser, som de i den Anledning have paataget sig, - og
2. De Rettigheder til Havning, Slaat og Brændefang m.V., som maatte tilkomme de
nær Almenningens Grændser liggende Sæterbrug Nordre Inns-Volden og Jervdals
eller Molden-Sæteren og maaske Store Billingen- eller Monrad-Sæteren samt ligg
ledes den Rettighed til Slaat, som tilligger Gaarden Østre Suulstuen og maaske
ogsaa Brændesgaarden.
Til nærmere Oplysning om Udstrækningen af de saaledes forbeholdte Rettigheder op
tog Kommissionen under 6te og 7de Juli 1864 et Forhør, hvoraf fremgaar, at medens
Østre Suulstuens Ret til Slaat og Havnegang er utvivlsom, kan dette ikke ansees at
være Tilfældet med Brændesgaardene, der visstnok have til forskjellige Tider baade
seiv slaaet inden Almenningen og tillige bortleiet Slaatter dersteds: men uden at
Hjemmel kan paavises for saadant Brug, der neppe heller er ud
stadig gjennem et længere Tidsrum. Endvidere er det oplyst, at ovennævnte John
Bordsen er død: men at hans Enke nu bebor og bruger hans Andel i Østre Inns-
Volden. Endelig maa det ogsaa ansees godtgjort, at der for Store Billings- eller
Monrads-Sæteren haves Havneret til Almenningen, hvor der forøvrigt har vist sig
gjennem en længere Aarrække at have været hyppige Tvistigheder mellem de Havne
berettigede indbyrdes angaaende Omfanget af de hver især tilkommende Havnestræk
ninger.
Inden Almenningen er opført den i Anledning af den ny Jemtelands-Vei anlagte Fjeld
stue Sandvigen, som følgelig er Statens Eiendom. Til sammes Opførelse saavel som til
den nævnte gjennem Almenningen førende Veis Bygning er en stor Del Materialer
tagne inden Almenningen: men herfor maa Ækvivalent ansees givet derved, at der af
Veifondet blev bidraget Halvdelen af det Beløb, som i Anledning af Almenningens Til
bageerhvervelse udbetaldes N. Jenssen som Refusion for de af ham i hans Besiddelses
tid erlagte Skatter m.V. af Strækningen, som nemlig i 1828 bar bleven matrikuleret for
IDal. !Ort2lSk.
Inden Almenningen ligger blot 1 Sæter, nemlig Nordre Inns-Volden, men derimod
ingen Rydningsplads. Om andre Fjeldsletter end de foran omhandlede er heller ingen
Oplysning fremkommen.

----
185 SS-A
----
FÆRS ÅLMENNING
Dette er en av de to private almenningene i Verdal. Den eies av
Værdalsbruket. Den er også en grensealmenning. Med det menes at den
grenser mot andre kommuner. Navnet har den etter Færsvannet som
Verdal i dag så vidt grenser mot i Færsoset. Tidligere tilhørte en del
områder nord og øst for Færsvannet Verdal, men disse ble overført til
Meråker ved en grenseregulering i 1918. Det gamle almenningsområdet
lå både på sydsiden og nordsiden av Færsvannet. Verdals del lå på nord
siden.
Færs ålmenning. I dag berører Færs ålmenning Færen så vidt i Færs
oset. Like til venstre for elven Forrå kan et lite tjern sees nede i det
venstre hjørnet av bildet. Over det tjernet og ned til vannet kommer
vestgrensen for Færs ålmenning. Den er samtidig grensen for Verdal
kommune. Grensen følger nordbredden av vannet frem til den Ulle halv
øya litt østenfor. Der svinger den nordøstover over land igjen. Men tid
ligere f ulgte grensen nordbredden av vannet. Beskrivelsene har vært for
skjellige, fra å gå til Guddingsviken for derfrå å gå nordover, og til å
følge nordbredden av Færen helt til Sulåen. Guddingsviken er den første
større innskj æring som kan sees helt i høyre billed kant.


----
186 SS-A
----
Færs ålmenning. Et annet bilde som viser hele Færen. Guddingsviken
omtrent midt på nordbredden til venstre. Sulåen løper ut i Færen i
buk ten lengst bort. Den heter for øv rig Svinsundviken.
I dag grenser ålmenningen i syd mot Meråker. På Meråkersiden av
grensen ligger Meråker privatalmenning. Mot øst grenser Færs ålmenn
ing mot Inns eller Sul ålmenning. Hvordan egentlig grensen går mot
nord, er vanskelig å si, for der grenser den til Værdalsbrukets egen eien
dom. Men etter de beskrivelser som er gjengitt nedenfor, er det sannsyn
lig at grensen mot nord gikk langs en linje fra Storsjøen og vestover til
Kleivdalen. I vest grenser ålmenningen først mot Svarthovd statsal
menning, dernest Inndal statsalmenning og Hoås statsalmenning. Helt i
sydvest grenser Færs ålmenning mot Reinsjø statsalmenning i Levanger.
Og mot grensepunktet ved Færsoset støter også Elgvadfoss statsal
menning og Vigda statsalmenning i Stjørdal inn. Mot disse er det imid
lertid ingen felles grenselinje, bare et grensepunkt.
I og med at dette er en privat eid ålmenning, har den sitt eget matrik
kelnummer og er skyldsatt. Matrikkelnummeret er 236, og skylden 2
mark 29 øre. Problemene med skyldsettingen er behandlet nærmere
nedenfor.
Dette er generelt sett et almenningsområde som fra gammelt av er
blitt sett på som et svært viktig område lenge før skogen kom til å spille
noen vesentlig rolle. I Olav Engelbrektssons jordebok 1530 står følg
ende:


----
187 SS-A
----
Nota att thesse effterene lundenne oe /uttom ligge tiil Meeraker. Dette
er overskriften, og under denne følger en rekke anførsler hvorav to kan
nevnes som har interesse for oss:
Jtem ein skoog heyther Ffunsedall strecker seg f raa Meeraker iij myle i
norduest moett Werdalenn oe paa samme skoog ære giorde ix elgegraff
wer och reinsgraffuer ær beste weyde. Jtem ein skog heyther Ffersdall
och Ffeerswattenn strecker seg fraa Meraaker vii mylle i nord moett
Werdall, ær beste fyske watenn och ær gott weyde effther diur.
Begrepet ålmenning er ikke brukt her, men at det er tale om områdene
rundt Færsvannet, kan det ikke være noen tvil om. I den første anfør
selen står det iij myle - tre mil - i nordvest mot Verdal. Nå oppgies det
ikke noe utgangspunkt i Meråker, men tre mil fra omtrent midt i
Meråkerbygda i nordvestlig retning, skulle si ved Grønningen i Verdal.
Men må imidlertid ta milene med et visst forbehold. Ffunsedal er trolig
dalen fra Funnsjøen og ned til Meråker. Funnsjøen ligger rett syd for
Færsvannet, og dette området har trolig aldri vært diskutert om det har
tilhørt Verdal eller Meråker.
Derimot den andre anførselen som sier vij mylle - syv mil - mot nord
mot Verdal, gjelder etter all sannsynlighet også Færs ålmenning som
ligger i Verdal. Også her må antall mil taes med en klype salt: 7 mil i
luftlinje mot nord fra Meråker, ville ha plassert dette området i Ogndal
en eller Snåsa.
Som det er sagt innledningsvis, hadde ikke skogen noen spesiell stor
betydning i almenningssammenheng fra de eldste tider. Skog var det
nok av alle steder. Derimot la man stor vekt på jakt- og fiskerettigheter
samt mulighetene for fjellslåtter. I denne kildeopplysningen fra første
del av 1500-tallet er det tydelig at det er fisket i Færsvannet og jakt
mulighetene rundt dette, det er tale om. Disse kunne nok bestrides av
verdalingene, og det er vel derfor at det er tydelig anført at disse tilhørte
Meråker! Men seiv om erkebiskop Olav Engelbrektsson mente at dette
tilhørte meråkerbyggene, er dette ingenlunde bevist. Rimeligvis var om
rådene syd for Færen almenningsområder for Meråker, mens områdene
nord for vannet var almenninger for Verdal. Fjellslåttene var det deri
mot ingen strid om. Til det var avstandene for store og transportmulig
hetene for vanskelige til at de kunne utnyttes av verdalingene. I 1787,
som vi vil se nedenfor, sto det i rapporten at det fantes adskillige fjell
sletter, men de var bortbygslet til Meråker-bønder. Men fra siste halvdel
av 1700-tallet finnes flere eksempler i pantebøkene på at bønder fra
Verdal hadde setre i disse traktene, det vil si på nordsiden av Færen.
Blant annet står følgende i panteregistret:
... paa Sætter Boelig norden for Færswandet i almindingen til Ole
Olsen Faaren og Lars Olesen Falloen. I panteboken som dette er et reg
ister tii, står i samme saken navnet Wærdahlens alminding. At det

----
188
----

Færs ålmenning. Nordsiden av Færen. I dag går grensen over toppen av
Hermanssnasa midt på bildet.
gjelder Færs ålmenning, er det ingen tvil om, og når Wærdahlens al
minding er brukt, kan det være for å skille denne fra Meråker ålmen
ning ved Færen som trolig ble kalt det samme.
Ingolf Dillan fortelter forøvrig at setervoldene ved Færen, det vil si
inne på Færs ålmenning, hadde tilnavnet Fer'n, så som Guddings-Fer'n,
Inndals-Fer'n, Leirfald-Fer'n, Steins-Fer'n, Sundby-ogNess-Fer'n.'
Færs ålmenning kan ikke sees å være nevnt i fogd Petter Arnets inn
beretning av 1749.
I denne innberetningen beskrev fogden bare de generelle områdene,
og Færs ålmenning må ha vært inkludert i hva han kalte Suul Almind
ingen.
Heller ikke ble Færs ålmenning nevnt med navn i samme fogds mnbe
retning om almenningene i 1758. Denne gang benyttet Arnet seg av en
annen inndeling av almenningsstrekningene, og Færs ålmenning var
innbefattet i hans første almenningsstrekning. Denne strakte seg fra
Skogns grenser til svenskegrensen, så Færs ålmenning var ikke alene
innenfor dette området. Også Ramsås ålmenning, Hoås ålmenning,
Tromsdal ålmenning, Inndal ålmenning, og deler av Inns eller Sul ål
menning lå innenfor.
Men allikevel er denne beskrivelsen av interesse i denne sammenheng
fordi den gir grensene mot Meråker i syd. I beskrivelsen står om grensen
at den gikk forbi Hårskallen /' Sør til Fcersælwen, derifrå i Sydost til
Ferswandet og Langs øster Til Guddingsælwen indtil Stor-aassen og
Nordre Side forbie Stor Myhren, indtil Suul-Søewolden og oer til de
svenske grændser ...

 

----
189 SS-A
----
Færs ålmenning. Guddingsvollen ved Guddingsviken hvor ifølge gamle
beskrivelser almenningsgrensen svingte opp.
Men det er et par svært uklare forhold her. Navnene Storåsen og
Stormyren er brukt. På sydsiden av Færen, nærmere bestemt vest for
Fundsjøen ligger en Storås. Det er imidlertid helt klart at det ikke kan
være denne det er tale om. Men fortsatt på sydsiden av Færen, denne
gang like syd for den østligste enden av vannet, ligger en annen Storås.
Men heller ikke denne synes å være naturlig som noe grensemerke. Og
når det gjelder Stormyren, er det en slik myr øst for vannet Langen i
Meråker. Men også denne ligger usannsynlig langt mot syd, slik at vi
kan se bort fra den som stedet det er tale om. Beskrivelsen skulle tyde på
at både Storåsen og Stormyren skulle ligge nord for Færsvannet, men øst
for Guddingselva og vest for Sulsjøene. Dette blir også beskreftet i
salgsdokumentet for Færs ålmenning. Det vil imidlertid bli nærmere
behandlet nedenfor. Derimot synes den mest rimelige grensen å ha fulgt
nordsiden av Færsvannet frem til Sulåen for deretter å ha fulgt denne,
slik det blir fremstilt i almenningsforretningen av 1787.
Holzførster Wøllner sendte i 1768 inn opplysninger om almenningene
i Verdal. Hans rapport er basert på Arnets beskrivelser fra 1758, så det
er således lite nytt han tilføyer. Men han opplyste at hele strekningen var
bortforpaktet til generalauditør Kjerulf. Wøllner brukte forøvrig
navnet Ramsaassens Allminding om hele strekningen.


----
190
----


----
191 SS-A
----
Færs ålmenning. Nordsiden av Færen sett vestover ved Sulåmoen.

Færs ålmenning. Sulåen ved Sulåmoen sett mot øst. I beskrivelsen av
1787 var denne elven grensen mellom Færs ålmenning i Verdal og ål
menningen i Meråker.
Færs ålmenning i 1787.

 


----
192
----

Færs ålmenning. Sulumoen som altså tidligere lå innenfor Færs almen
ning og således i Verdal.

Færs ålmenning. Flyfoto over Sulåmoen. Sulåen kommer fra venstre. I
bakgrunnen kan innsjøen Langen sees.

 

 

----
193 SS-A
----
Begge fogd Arnets beskrivelser og holzførster Wøllners beskrivelse er
satt inn i kapitlet om bakgrunnen for almenningsforretningene.
I almenningsforretningen av 1787 er beskrivelsen mer nøyaktig:
Den 13de September Continuerede man med forretningen, og samme Laugßett: Een
Kongelig alminding kaldet Færs alminding som Begynder Paa Færs Elwen og gaar
Langs med Færs-Wandet, øst ower til det Stæd, hwor Suul-søe-aaen falder i Færs-
Wandet Langs efter Suul-søe-aaen til Suul-søerne; derfrå gaaer ower Stor-Søen; Fra
Grændse-Linien Nord til Suul-Klewen gaaer Mærket i Færs-Elwen, hwor Almænding
en begyndte, som er ohngefær 4 Miil i Længden og 3 Miil i Bredden. I denne Stræk
ning er måadelig Gran Skow omkring Færs-Wandet - For Ræsten er her Mængde
Snaue-Field og græss-Myhrer. Ingen skyld såtte mindre nye Rydnings Pladse findes
her, men adskillige Field-slætte findes her som skal wære bøgslede bort af forrige
Foget Arnet til Hemming Øfnet og Hans Øien i Merager, hworfra infandt infandt sig
wed Forretningen, men nærwærende Foget Arnet hawe befaldt sig herom at skaffe op
lysning af Field-Slætte Mandtallet. Desuden hafde Følgende Gaarde Sætre i denne
Alminding, nemlig: Østre- og Westre-Leerfald, Walstad, Haug, Maritwold, Wohlen,
Melbye, østre Guding, Østgaard, Lunden, Biercken, Sør-Steene, Nord-Steene, Dillan,
Ingdahl, Josaas og Storemoen - NB: Disse (almindinger) war altsaa indbefattede i den
første almindingsstrækning hwis mærker generalitsen ere antegnede i Besigtelsen af
18de Juli 1758. -
Dermed skulle antagelsen om at beskrivelsen av 1758 også mente at
nordsiden av Færen var grense helt øst til Sulåen, være riktig.
Like før slutten av 1700-tallet, 27. november 1799, er så denne ål
menningen sammen med det tilstøtende almenningsområdet på
Meråkersiden blitt solgt. Kjøperen var kaptein Melchior Rosenvinge.
Halvdelen av dette almenningsområdet solgte han så til prokurator
Mons Lie og kjøpmann Petter Stalin allerede i 1800. Ved Stalins død i
1812 ble så Færs ålmenning, både Verdals-Færen og Meråker-Færen,
kjøpt på auksjon av Selbo kobberverk for 27.010 riksdaler i 1813.
Spørsmålet er bare om den første kjøperen her egentlig hadde tenkt å
kjøpe Færs ålmenning. Mest sannsynlig var han interessert i ålmenn
ingen på Meråkersiden. Men på grunn av til dels svært uklare grenser
kom kjøpet til å omfatte også Færs ålmenning på nordsiden av Færen.
Etter at Mons Lie og Peter Stalin hadde kjøpt sin part, ble det avholdt
grenseoppgangsforretning for en gang for alle å fastslå hvordan grensene
gikk. Dette dokumentet beskriver hele ålmenningen. I likhet med
almenningsforretningen i Verdal i 1787, ble det avholdt en lignende
forretning i Meråker i 1788. Denne forretningen beskrev blant annet
Meråker ålmenning, og denne ålmenningen omfattet ikke bare Meråker
ålmenning, men også mesteparten av Færs ålmenning. Og ved salget i
1799, var det grensene fra denne forretningen som ble lagt til grunn. Det
kongelige skjøtet omfattet altså storparten av Færs ålmenning.
Også her gikk grensen østover fra Færsoset langs nordsiden av Færen
frem til Guddingselven. Deretter fulgte grensen Guddingselven nordover
til den på nytt svingte østover, nå mot Kråkfjellet. Og også ved denne

----
194
----

Færs ålmenning. I dag går grensen over Kråkfjellet. Kråkfjellet sett fra
syd. I forgrunnen Færen.
Færs ålmenning. Nok et grensefjell mot syd, Tuva, sett fra Meråker.

 


----
195 SS-A
----
anledningen ble Storåsen og Stormyren nevnt. Det skulle således være
klart at disse to må ha ligget nord for Færen.
Selbo Kobberverk eide Færs ålmenning i 1816 da fogd Støp oppga
hvilke almenninger i Verdal som eides av det offentlige. Han kom frem
til syv slike almenninger, og om de resterende seks sa han:
De øvrige skal Tiid efter Anden vere bortsolgte, og ere nu Privates Eiendom.
Med dette som grunnlag skulle så matrikkelkommisjonen foreta
matrikulering og skyldsetting av almenningene i 1820. En noe grundig
ere undersøkelse enn hva Støp hadde foretatt, resulterte imidlertid i at
det bare var tre privat eide almenninger i Verdal, nemlig Vera eller Jul
dal ålmenning, Inns eller Sul ålmenning og Færs ålmenning. Om dette
sier kommisjonen:
Hvad når Almindingerne Væren, In og Færen angaaer, da er det in confesse, at de
2de førstnævnte tilhøre Grosserer og Proprietier Meincke og den sidste nævnte Selboe
Werks Protsespantskifte hvilke derformedelst i Sammenligningsprotocollen ere given
redbørligst Proportionstal, hvorved det maa bemærkes at den i Størdalens Thinglag
No 549 ligeledes under Navnet Færen anførte Eiendom, fra hvis giver Sammenlign
ingstal 454 maa afdrages da for den Deel af Selbo Werks samlede Eiendom, som her i
Thinglaget er beliggende, anførte 145 7/10, hvorved følgelig hiin i Stordalen beligg
ende Deel af Færen retteligen kun bør skyldsettes efter et Proportionstal af 308 11 /20.
Dermed var matrikuleringen og skyldsettingen av Færs ålmenning i
Verdal klar.
På grunn av at dette nå helt klart var en privat ålmenning, er den
heller ikke nevnt i innberetningene av 1843 og 1847.
Selbo verk fikk seiv sine almenninger befaret i 1849, og fra denne
befaringen hitsettes følgende om Færs ålmenning i Verdal:
«1849 Aug. 30te, indfandt jeg Bergskriver Bachke mig, tillige med Overstiger, Skov
inspecteur Ellefsen samt Skovfoged Tidemann, paa den saakaldte Værdahls-Færns
Alminding, tilhørende Sælboe Kobberværks Participanter, og var nærværende som
kjendte Mænd af Værdahlen Ellias Olsen Skovhug, paa Gden Steen og Anders Olsen
paa Gden Østnæs, samt af Meråker Andreas Petersen Langsaavold. De Siste Mænd
opgav Mærkerne om Værdahls-Færns Alminding saaledes, og hvori ogsaa Andreas
Langsaavold var enig efter hvad han haver hørt og viste, ligesom der skal være mange
gamle Mænd i Værdahlen som veed af at Mærket fra ældgammel Tid er saaledes.
1849 September 7de
Manden, Gjæstgiveren eller Skyldsskafferen paa Suhl, Niels Olsen, opgav
Mærkerne saaledes:
Mærket begynder ved Elven Inna, hvor denne danner en slags Vinkel ved gammel
Veien, nederst i Carl Johans Kiev og følger den gamle Vei opover efter Klevmyhrene,
til Moehougen om Storhavren en Fjældryg i lige Linie til Storsiø-Myren (Storsjø
muren) i Grændselinien.
Peder Jonasen Hammer Sulaamoe 30. Jan. 1850, troer at Melbysætrene og Glunk
voldene ikke tilhøre den Alminding.
Inden Værdahls Alminding findes følgende Sætervolde efter Opgivende af Niels
Olsen Suhl, Thomas Thomassen Færn, Anders Olsen Østnæs.
Hind VI \— n

----
196
----

Færs ålmenning. Kjølhaugene sett fra nordvest. Disse fjellene ligger like
syd for Færs ålmenning. Det har aldri vært noen tvil om at disse har
ligget i Meråker. Men de er umiskjennelige merkepunkter i denne del av
fjellene.

Færs ålmenning. Sydgrensen mot Meråker går over Sulsjøene. Østre
Sulsjø til venstre, i midten nærmest Midtre Sulsjø, lengst bort Fremre
Sulsjø, og helt til høyre sees så vidt Nordre Sulsjø. Av disse ligger
Fremre Sulsjø i Meråker, de andre i Verdal.

 

 

----
197 SS-A
----
Færs ålmenning. Nordgrensen krysser Kråksjøen, her sett fra vest
1 1. Krogsjøsæter, benyttes af Opsidderen paa Gden Lillemoe i Værdahlen - Ole Ellen
sen.
2 2. Brændsættrene Do af Opsidderne af 2 Gaarde Brænde i Suhl - nemlig Johannes
Jenssen og Niels Larsen.
2 3. Havre Sætrene, Do af Opsidderen paa Hægstad - Ellev Hægstad - væstre Jøsaas -
nemlig Tron eller før hen en Moxnæs.
1 4. Stormosætere, Do af Opsidderen paa Stormoen (!), nemlig Johannes Rasmussen.
1 5. Opemsætteren Do af Opsidderen paa Gd. Gudding - Ottar.
2 6. Steensvoldene Do «Ellias Olsen Skavhoug og Ole Ellensen nordre Steen.
2-4 7. Guddingsfærn a: Ottar Gudding. b: Thore Iversen Syndbye c: Ole Olsen Lunden
og d: Christopher Bjærgken i Fælledskab med Peder Borgen.
3 8. Sundbyefærn a: Lars Larsen Syndbye. b: Ole Olsen Østre Næs, død. c: Ellen
Vinde.
4 9. Leerfaldfærn a: John Eriksen Leerfald, b: Ole Vester Leerfald. .c: Anfind Val
stad, d: Jens Valstad.
NB 10. Melbyesætran i Nærheden af Hermondsnæsen, tilhører nok N° 4 Indahls. a: Ole
Melbye og b: Lars Gudding samt c: en Mand paa Vollen, maaske 2de.
2 11. Glunkvoldene, omtrænt 4 eller 6 Mænd. a: Ole Borr og b: Johannes Bor.
Andreas 3 Dage å 2 ort.»
Så i 1861 kjøpte Verdalsgodsets eier Nikolay Jenssen Færs ålmenning,
eller som den ble kalt, Nordre Færens Ålmenning, av Selbo Kobberverk.
Dermed kom den inn i Verdalsgodset. Dette skjedde noen lunde sam
tidig med at han solgte Inns eller Sul ålmenning tilbake til Staten.


----
198
----

Færs ålmenning. Fra Kleivda/s myrene. I bakgrunne» skimtes sa vidt
Fvervola.

Færs ålmenning. Sett sydvestover fra Sul. I bakgrunnen Tvervola og
Hermanssnasa.

 

 

----
199 SS-A
----
Færs ålmenning. Stor-Havren sett fra Kleiv dalsmy rene. Vestgrensenfor
Færs ålmenning går i østskråningen av Havren.
Færs ålmenning. Over Litl-Havren. Stor-Havren i bakgrunnen mot
nord.

 

----
200 SS-A
----
Den store almenningskommisjonen av 1861 behandlet ikke privatal
menningene, slik at Færs ålmenning er ikke tatt med i den rapporten.
Derimot eksisterer det en kortere omtale av de private almenningene fra
1864. Den kalles Fortegnelse over Privatalmindinger i Nordre Thrond
hjems Amtsdistrikt. I denne står:
Endel af Færens under ovennævnte Forretning bveskrevne Alminding er ved Skjøde
af 23 August 1861 fra Selbo eller Meråker Værks Interessenter tilskjødet Grosserer N.
Jenssen, men uden at det endnu er godtgjort for Commissionen, som derom har
indledet Undersgelse, ved hvilken Hjemmel hint Verk besidder den samlede
Alminding, i hvilken ligeledes flere Gaarde i Værdalen har samme Brugsret som
ovenfor Saameldt.
Kommisjonen kom imidlertid som allerede sagt, ikke til noen annen
konklusjon enn at dette var en privat ålmenning.
Noter.
1 Ingolf Dillan: Seterbruket i Verdal s. 67.

----
201 SS-A
----
SVARTHOVD ÅLMENNING
Svarthovd statsalmenning hører med blant de minste almenningene i
Verdal, seiv om den langt fra er den minste.
Mot nord grenser den mot Værdalsbrukets eiendommer. Værdals
brukets eiendommer består her av skogområder som var en del av
brukets egne gårders skoger. Men i sin tid da disse gårdene fikk hevd på
skogområder som egen gårdsskog, er det rimelig å tro at det skjedde på
bekostning av hva som var ålmenning. Mot øst og syd grenser ålmenn
ingen også mot Værdalsbruket, men i dette tilfellet er det Færs ålmenn
ing som bruket eier. Mot vest grenser Svarthovd mot Inndal statsal
menning.
Ved en anledning er navnet Tverå ålmenning funnet om denne ål
menningen. Ved en grensebeskrivelse av gårdsskogene for Sul-gårdene i
1806 ble det i forbindelse med gården Stormoen sagt følgende:
Skoven tåger sin Begyndelse ved Stor eller Suulelven i Sognaae-Elven, langs efter
samme paa vestre side i Nord til høieste Fjeld eller om nogen Alminding træffer,
videre med Fjeldkanten til Indahls Skoven træffer paa nordre Side Suul-Elven, langs
med Indahls Skoven til Kløvbækken, hvor Tværaa Alminding møder og gaar til
Snøvfjeldet, langs med samme til det sted hvor Lilaa-Elven har sit Udløb fra Fjeldet ...
Dette er imidlertid ikke det eneste tilfellet hvor en elv har gitt navn til
en ålmenning. Den nordvestlige delen av Vera eller Juldal ålmenning ble
også i sin tid kalt Skjækerå ålmenning.
Svarthovd nevnes ikke i fogd Arnets innberetning av 1749. Men etter
som man på den tid ansa almenningsstrekningene for å strekke seg übe
skåret fra herredsgrensen mot Skogn til svenskegrensen, må vi kunne
anta at Arnet har innbefattet Svarthovd i hva han kaller Suul Almind
ingen.
Ei heller navngies Svarthovd ålmenning i den neste innberetningen fra
samme fogd i 1758. Men her er det enda klarere at den må være innbe
fattet, idet Verdal ved denne anledning deles inn i fire almennings
strekninger. På sydsiden av dalen lå en slik strekning, mellom dalene
Helgådalen og Inndalen lå en annen strekning, som imidlertid også
omfattet nordsiden av Helgådalen helt ned til Leksdal ålmenning.
Leksdal ålmenning utgjorde nemlig den tredje strekningen, mens
Volhaugen utgjorde den fjerde.
Begge disse beskrivelsene er gjengitt i kapitlet om bakgrunnen for
almenningsforretningene.

----
202
----

Svarthovd ålmenning. Denne steinen står nede ved mellomriksveien
hvor Carl Johans kleiv begynner. Den markerer det punktet hvor Svart
hovd ålmenning når lengst ned i dalen. Samtidig er den også merke for
Færs ålmenning.
Etter dette ble så to søknader om hugst i Svarthovd ålmenning
behandlet. Den første fant sted i 1764. En løytnant Tomas Lyng ønsket
å få bevilling på å drive sag i Ramsåsen. Tømmeret skulle han ta i
Ramsås ålmenning og Svarthovd ålmenning.
Forretningen ble lang og omstendelig. Vi skal her hitsette hva som
berørte Svarthovd. Man begynte 14. juni, og neste dag fortsatte man
med å se på Svarthovd.
Den paafølgende 15. juni kontinuerede forretningen med for benævnte laugret og for
føiet man sig til det udi rekvisitionen ommeldte andet saugsted ved Tveraae, der unge
færlig fra Ramsaae saug ligger 1 Vi mil. Man saa samme steds forfaldne levninger av
en saug, som forrige tider har staat og er just den, som er bleven kaldt Tveraae eller
Svarthoveds saug, beliggende i Svarthoved alminding. Den her løbende elv har sit ud-
spring fra Tveraasøen og ligger fra sydost til nordost.
Man foretog sig derefter besigtelsen over skowen og begyndte ved forbemeldte
Tveraae eller Svarthoved saug. Svarthoved almindingen befandtes da at strække sig
fra Rotbrækken til midt i Kløven ved Hæssebækken først fra vest og til øster, derifrå
over Grevedahl til Fageraasen. Fra Fageraasen til midt i Svarthou-vandet. Derfrå
syndenefter på Kilholberget, derfrå i øster til Brenberget og endelig herfrå midt i
Mishounhalmen. Denne almindings strækning er i længden fuldkommen Wi mil.
Skoven bestod av veksterskov og grantømmer, samt ansaaes at kunde uden at for
hugges aarlig give av sig 28 tylter maals grantømmer.

 

----
203 SS-A
----
Dølmann i anledning av den skeede befaring bad at retten vilde indhente gransknings
mændenes forklaring paa efterfølgende: 1. Om der ikke under Ingdalsgaardene er
beliggende et saugsted kaldet Tveraae saugsted, som for nogle tider og noget senere
end Svarthoved saug har vært bebygget samt i brug og om ikke til sammes drift har
vært erholdet tømmeret av den nu saakaldede og opgivne alminding udenfor Ingdals
skovenes beliggende.
Videre følger spørsmål som går nærmere inn på Ramsåsen. Også når
det gjelder svarene, var flere av disse svar på forhold som angår Rams
åsen. Vi gjengir bare svaret på ovennevnte spørsmål:
Laugrettet til første kvæstion svarede: at nedenfor det nu befarede Tveraae eller Svart
hoved saugsted i den til almindingen grænsende gaard Ingdalens mark ligger nok et
saugsted kaldet Tveraae saugsted, hvor i formaals tider har været saug, men de
erindrer hverken, nåar og hvor lengde det er siden der blev skaaret enten paa den ene
eller paa den anden saug, ei heller hvorfra tømmeret til den sidste i den tid ble tåget.
Noe resultat av ansøkningen ble det vistnok ikke, for Tverå sag ble
opplyst å ligge øde i de etterfølgende år. (Musum: Skog og sagbruks
historie.) Dette er det første eksemplet som er funnet hvor navnet Svart
hovd ålmenning er brukt.
Men så, omtrent 20 år senere, forelå det en søknad fra Ole Michelsen
Reppe om at maatte allernaadigst bevilges aarlig at hugge 25 tylt saug
tømmer i Svarthovd alminding og at opskjære samme til deler med
haandsaug...
I ansøkningen finnes videre en beskrivelse av ålmenningen. Grense
beskrivelsene er omtrent ord for ord identisk med beskrivelsene av
1758. Og det vil si at Svarthovd ålmenning strakte seg fra Skogn og til
svenskegrensen! Her er det et forhold vi imidlertid skal være klar over.
Det er tvilsomt at Ole Reppe kunne lese og skrive. Søknaden fikk han
således noen til å skrive for seg. Han visste nok hvor Svarthovd ålmenn
ing lå, og rimeligvis også sånn noen lunde hvor stor den var. Men be
skrivelsen er hentet fra almenningsforretningen av 1758, og den som
skrev var ganske sikkert ikke lokalkjent.
Ole Reppe ga videre en beskrivelse av ålmenningen hvor han ønsket å
hugge tømmeret, og denne beskrivelsen var basert på selvsyn.
Ole Michelsen Reppe, vagtmester ved major von Schultzes Dragon-Compani, ansøger
allerunderdanigst om at maatte allernaadigst bevilges aarlig at hugge 25 tylt saug
tømmer i Svarthovd alminding og at opskjære samme til deler med haandsaug imod
deraf at svare de skatte til Hs. Majst. stats cassa, som for vandsauge ere allernaadigst
paabudne.
I Værdalens prestegj., Stør- og Verdals fogderi, i Trondhjems amt, findes en, Deres
Majst. tilhørende Alminding som ligger til fjelds og er udskilt ved fastsatte merker
nemlig: fra Ramsaas og i øst forbi Horseschallen, i sør til Forselven, derfrå i sydost til
Fersvandet og langs i øst til Gudingselven, indtil Storaasen og Nordre side forbi Stor
myren, indtil Sulsøvolden over til de svendske grenser, hvorfra strekningen gaar, lige

----
204 SS-A
----
til midt for Sulgaardene og Indalens eiendele til Ramsaas igjen. Denne alminding be
står fornemmelig av høye bjerge, dels og af unyttig jord, myrer eller moser, og dels af
lidet granskov, som nuomstunder ei bruges eller benyttes til andet end seterboliger og
fjeldengesletter, samt fornøden bygningstømmer, gjerdefang og brendeved under min
og omliggende bønders gaarde, forsaavidt Norske Lov tillader og disse skovproducter
ei kan findes i de under gaardene værende hjemmemarker. Da min paaboende gaard
Reppe er en af de nærmeste som grenser til bemeldte alminding, saa har jeg ofte ved at
reise til min seterbolig seet og erfaret at der, paa de steder i denne alminding hvor skov
findes, kunne hugges og tilvirkes 25 tylter saugtømmer aarlig.
Søknaden ble anbefalt av fogd Arnet, men amtmann Fieldstad anbe
falte at den ble avslått. Han begrunnet dette med at almenningsskogene
i sin alminnelighet var hardt medtatt som følge av overdreven hugst, og
at han derfor ville gå inn for å innskrenke driften av almenningsskogene
i amtet. Videre anførte amtmannen at handsagene ikke var tillatte, og at
bruken av disse førte til tvistigheter mellom bøndene og de priviligerte
sagbrukseierne.
Sannsynligvis ble søknaden avslått, for det er ikke funnet noe i
kildene som tyder på at Ole Michelsen Reppe drev hugst i Svarthovd
ålmenning.
I 1768 sendte holzførster Wøllner inn rapporter som almenningene i
Verdal. Men han brukte Arnets 1758-beretning som grunnlag, og han
tilførte derfor lite nytt. Svarthovd er overhodet ikke nevnt. Denne
ålmenningen er innbefattet i Ramsaassens Allminding, som er det
navnet Wøllner brukte om den første almenningsstrekningen. Men han
opplyste også at hele almenningsstrekningen var bortforpaktet til gene
ralauditør Kjerulf og underlagt Ramsås sag. I iikhet med Arnets be
skrivelser er også denne inntatt i kapitlet om bakgrunnen for almenn
ingsbeskrivelsene.
Så i 1787 fulgte den neste almenningsforretningen. Også denne ble
ledet av en fogd Arnet, men det var ikke den samme somi de foregående
to tilfellene. Da hadde fogden fornavnet Petter. Denne gang hette han
Arnt Christoffer.
Denne almenningsbeskrivelsen, som nevner Svarthovd ved navn, er
mer nøyaktig:
Een kongl Alminding Swart-Howed-Alminding som begynder wed Swarthowed-Wan
det og gaar i øster til Klewen i Wester langs Stor-Hawren til Tweraaen og i Nord til
SwartHowed-Wandet, hwor man begyndte. Denne Alminding er ohngefær en Halw
Miil i Længde og Breede. Her findes noget Liidet Gran-Skow. men af maadelig
godhed og for det meedste snaue-Field og Myhrer, hwerken skyldsatte eller nye-Rød
ninge Pladse ere her, ej heller Enge-Slætter og Sættre.
Den neste gang Svarthovd ålmenning er funnet nevnt i forbindelse
med offentlig almenningspolitikk, er i 1816. Den daværende fogd Støp
skulle fortelle hvilke almenninger som var i offentlig eie, og han nevner
blant slike Svarthovd.

----
205 SS-A
----
Svarthovd ålmenning er en forholdsvis liten ålmenning av utstrekning,
og omtrent hele ålmenningen fylles opp av Stor-Havren. Stor-Havren
settfra nordvest.
Matrikkelkommisjonen av 1820, som skulle skyldsette og matrikulere
all eiendom som eides av private, kom således ikke i befatning med
Svarthovd.
Fogd Aarestrup sendte i 1826 inn sin beretning om almenningene, og
om denne ålmenningen sa han følgende:
4 Svarthoved Alminding, som begynder ved Svarthoved-Alminding-Vandet og gaaer i
øster til Kleven i Vester langs Stor Havren til Tveraaen og i Nord til Stor Hoved
Våndet, hvor man begyndte. Denne Alminding er omtrent Vi Miil i Længde og Brede.
Her findes noget lidet Granskov men af maadelig Godhed og for det medste snaue
Fjeld og Myrer. Hverken skyldsatte eller nye Rydningspladse ere her ej heller Sættere.
Som vi ser, er dette en temmelig nøyaktig gjengivelse av hva som ble
skrevet i 1787.
Også i 1843 finner vi Svarthovd ålmenning nevnt i rapporten. Særlig
omfattende kan ikke beskrivelsen sies å være.
19. Svarthoved Alminding omtrent Vi Miil i Længde og Bredde. Der findes übetydelig
Granskov. Engsletter og Sætere gives ikke i denne Alminding som anslaaet i Værdi til
omtrent 150 Sp.
Heller ikke er beskrivelsen av 1847 spesielt omfattende, men noe nytt
kommer til, seiv om det stort sett er gjentagelser av hva som er sagt
tidligere.


----
206 SS-A
----
Indal og Svarthoved Almindinger i Værdalen optaget 1862 af J.
Haffner. Delvis kopi 13. mai 1927. Johan Fjeld. Dette kartet viser
foruten de to nevnte almenningene også deler av Færs, Hoås, Ramsås
og Tromsdal almenninger.
19. Svarthoved saakaldte Kongelige Alminding a., der begynder ved Svarthoved
wand og gaaer i Øster til Klewen, i Wester langs Storhavren til Tveraaen og i Nord til
Svarthovedwandet hvor begyndtes; er omtrent Vz Miil lang og bred; den ansees af
WærdlsoSpd:
b. ingen Skow men mest snaue Fjeld og Myrer.
c. ingen Sætere eller Hugstberettigede.-
d. ingen Almindingspladse eller Engesletter.
e. Kun Skovleie om Hugst bevilges.-
Almindingerne 15 og 19 have i ældre Tider utvivlsomt wæret anseete som een eneste.-
Men den siste setningen kan ikke forståes at det kun gjelder almenn
ingene med nummer 15 og 19, som er Tromsdal og Svarthovd, men
derimot alle fra 15 til 19. Dermed kommer også Ramsås, Hoås og
Inndal almenninger med i bildet. Og det stemmer for så vidt med hva
som er sagt i almenningsforretningen av 1758.
I 1850-årene ble det klart for offentligheten at det hadde forekommet
store uregelmessigheter med hensyn til hugsten i flere av statens almenn
inger. Forstmester J.B. Barth skrev en rapport om dette i 1857. Som
følge av dette ble nærmere undersøkelser satt i gang, og Barth ble bedt
om å gjøre nærmere rede for sine påstander. I et svarbrev i den forbind
else sa Barth følgende om Svarthovd ålmenning:


----
207 SS-A
----
Svarthovd ålmenning. Fjellet midt på er Storhavren. Storparten av det
som vises av Stor-Havren ligger i Svarthovd ålmenning. I forgrunnen
A/S Værdalsbrukets skoger.
Svarthovd ålmenning. Nordsiden av Storhavren.

 

----
208
----

Svarthovd ålmenning. Stor-Havren sett fra nordøst. Østgrensen for ål
menningen går forholdsvis langt ned i østskråningen av Havren.
«Svarthoved Alminding. Optager Høifjeldstrakteren, überegnede den øverste ): syd
ligste Del af fornævnte Indalen og omringes af Indals Alminding, fra hvilken den paa en
Strækning adskilles ved Elven, samt Jenssens Skov, der paa Elvens Østside stoder til
Almindingens Nordgrændse. Den nordligste og bedste Del af Almindingen skal paa
samme Maade som ved Indals Almindingen omtalt, være gaaet over til Jenssens Eien
dom. Det samme siges ogsaa at være Tilfældet med de bedste Stykker af Ramsaas- og
Hoaas Almindinger. Det fortelles tillige, at der ogsaa ellers i Svarthoved-Alminding
skal være hugget adskilligt Tømmer for Jenssens Regning.
Det omtalte Stykke af Qværndals Alminding paavistes mig ligeledes af Lars Tromsdal.
Dog saa jeg samme kun paa Afstand /: omtrent Vi Miil, og kan saaledes ikke udtale
mig videre derom, uden at det saa skovbevoxet ud. Stykkerne qvæstionis i Hoaas og
Ramsaas Almindinger viste mig min Vejviser, i disse, selvejende Gaardmand Arnt
Flotten. De udgjøre disse Almindingers nordligste Fortsættelse, ere hvert for sig af
temmelig betydelig Udstrækning (: omtrent Vi Miil i Omkreds eftersom det for mig
saaend til :), og af samme gode Beskaffenhed, baade hvad Jordbunden og
Bestokningen angaar, som det ovenbeskrevne Stykke af Indals-Almindingen.-
Resultatet av dette ble den meget omtalte rettsaken mot Nikolay
Jenssen. Den skal ikke behandles her. Den er nærmere omtalt av
Musum og Hartmann. (Se Musum: Verdalsgodsets historie og Hartmann:
Værdalsbrukets historie.)
Men alle uklarheter med hensyn til grensene for almenningene og ret
tighetene der førte til at det i 1861 ble nedsatt en kommisjon som en
gang for alle skulle fastslå hvordan grensene til de enkelte almenningene
gikk, og hvem som hadde rettigheter der. Etter et langt og grundig
arbeid forelå resultatet ferdig i 1865. Om Svarthovd ålmenning står
følgende:

 

----
209 SS-A
----
Svarthovd ålmenning sett fra øst. I venstre forgrunn Havren
SVARTHOVED ÅLMENNING
I Forretningen af 1758 findes ikke denne Ålmenning nævnt, ligesaalidt som deri
noget andet Punkt er nævnt, der ligger i sammes Nærhed end Ingdalens Eiendele,
forbi hvilken den under 18de Juli nævnte Aar beskrevne Almenningsstrækning siges at
gaa fra Suul til Ramsaasen.
Den under 12te September 1787 affattede Beskrivelse af Almenningen, nemlig fra
Svarthovedvandet i Øster til Kleven i Vester langs Storhavren til Tveraaen og i Nord til
Storhoved (skal vel være Svarthoved-) Våndet, er baade ufulstændig og høist
übestemt, navnlig fordi hverken Punktet i Kleven eller Tveraaen er anført. Kommiss
ionen har derfor søgt Oplysning om det rette Forhold, foruden ved Befaring af
Aastedet den 4de og ste August 1862, under Forhør optagne den Iste og 2den samme
Maaned samt Bde Oktober 1862, 27de August og 20de November 1863 og i Retsmøde
den 25de Juli 1865, ved hvilket sidste Almenningens Grændse først kan siges at være
endeligen ordnet, idet samme da vedtoges af den Befuldmægtigede for Grosserer N.
Jenssen, hvis Eiendomme det saakaldte Værdalsgods og Færens Ålmenning,
modstøde Svarthoved Ålmenning for den største Del. Under disse Forhør ere visst
nok adskillige Forklaringer afgivne angaaende andre Mærker end de ovennevnte for
Linien fra Svarthoved-Våndet til Kleven, navnlig om, at Almenningen i sin Tid skal
have strakt sig til det saakaldte Brandbjerg paa nordre Side af Inna Elv, hvor ogsaa et
Mærke er fundet indhugget i Fjeldet, samt at derhos den mellem Brandbjerget og
Kleven liggende Vaterholmsbro skulde ligge i Almenningen: men disse Udsagn saavel
som de lignende, der gaa ud paa, at Kiilholmbjerget paa Innaelvens Sydside skal være


----
210 SS-A
----
Æzcfc over Svarthovd Ålmenning 1861. Tegnet av M. M. Selmer
Mærkepunkt, ere dog ikke saa bestemte og afgjørende, at Kommissionen derpaa har
vovet at bygge en Paastand om Forandring i det Forhold, som gjennom en længere
Aarække af den senere Tid maa ansees at have været vedtaget med Hensyn til grænd
sen for Almenningen paa denne Kant. Angaaende Punktet i Kleven, hvormed utvil
somt er ment den gamle Klevvei, der førte fra Dalbunden langs Innaelv og op paa
Fjeldet, forinden den saakaldte Karl Johans Vei anlagdes, - har ogsaa hersket nogen
Uvished, idet nemlig Grosserer N. Jenssen, som Eier af den modstødende Indals
Gaard, har villet regne Toppen af hin Kiev som rette Mærkepunkt. Naar imidlertid de
lokale Forholde tages i Betragtning, vil det befindes, at baade Foden og Toppen af hin
Kiev bør ansees som Mærkepunkter. Naar nemlig Fjeldet Svarthovedknoppen, hvilket
er Mærkepunkt for den modstødende Indals Ålmenning, ogsaa ansees som saadant
for Svarthoved, hvortil det efter sit Udseende fortrinlig egner sig, og man derfrå skal
trække Grændsen ret paa Kleven, vil det være aldeles meningsløst at vælge
sidstnævntes Top: thi Linien vil da overskjære den store Fjeldhøide Storhavren og det
saa langt oppe, at der ikke er Tale om Skov eller næsten om Vegetation. Derimod kan
der være nogen Rimelighed i at drage Grændsen langs Storhavrens vestre Afsænkning
til Foden af Kleven og saa følge den gamle Vei til Toppen, hvorfra atter Linien langs
Storhavrens østre Afsænkning gaar ovenfor Havre-Sæteren til det Sted, hvor den
træffer Tveraa-Elven, hvilken da bør følges tilbage først til det Punkt, hvor hin Elv


----
211 SS-A
----
støder sammen med Faanetta-Elv og derfrå til Svarthovedknoppen. I Overensstemm
else hermed har Kommissionen ogsaa ordnet Forholdet i ovennævnte Møde med
Grosserer N. Jenssens Befuldmægtigede den 25de Juli d.A.
Paa Grund af det saaledes anførte bliver for Eftertiden Grændserne for Svarthoved
Ålmenning følgende:
Fra den Hovedmærkerøs, der er opsat paa Fjeldhøiden Svarthovedknoppen, hvor
tillige et Kors er indhugget i Bjerget, og hvor Indals Statsalmenning og Gaarden Indals
Mark modstøde, gaar Grændselinien langs sidstnævnte Eiendom i Øst langs den
nordre Afsænkning af Fjeldet Storhavren ret til den Hovedmærkerøs, der er opsat ved
Tomten af en Veiopsynsmands Bolig under Foden af den gamle Vei ved den saakaldte
Karl Johans Kiev. Derfrå bøier Linien fremdeles modstødende Gaarden Indals
Udmark noget sydøstligt op til Toppen af hin gamle Vei, hvor ligeledes Hovedmærk
erøs er opsat, og fra denne løber Linien i Syd langs Færens private Ålmenning ben til
den Hovedmærkerøs, der er opsat paa østre Side af Storhavren noget oven eller
Sydvest for den saakaldte Haversæter, Fremdeles modstødende Færen gaar Linien
over Storhavrens sydlige Side indtil en Hovedrøs, som er anbragt paa det Sted, hvor
den forlængst nedlagte Dillans Sætervold er paavist at have været. Herfrå bøier
Grændsen i Vest lige ned til Tveraa-Elven, paa hvis Østside en Hovedrøs er opsat, og
nu følges denne Elv indtil en Hovedmærkerøs ved dens vestre Side, hvor en Sten
mærket A I 27 JULI 1783 A I samt hvori nu er indhugget en Krone, er opreist ved et
Træ. Her ender Færens Ålmenning, og Indals Statsalmenning møder paa Tveraaens
Vestside samt følger den paa Østsiden værende Svarhoved Ålmenning først til den
Hovedrøs, som findes ved tidtnævnte Elvs Sammenløb med Faanetta, og endeligen
herfrå i Nordost bent tilbage til Udgangspunktet paa Svarthovedknoppen. Ligesom
Forretningen af 1787 ikke angiver nogen brugsberettiget til Skoven i denne Alminding,
saaledes har Almenningsbestyrelsen i Værdalen i Møde med Kommissionen den 21de
November 1863 samt Almuen sammesteds den 9de September 1864 erkjendt, at der
heller ikke findes saadan. Paa Grund heraf er heller ikke Bestyrelse i Medhold af Lov
af 12te Oktober 1857 organiseret for Almenningen, der imidlertid er undergiven
Forstvæsenets Administration. Sæter- eller Rydningspladse findes ikke Almindingen,
hvor derimod Gaardene Reppe og Nedre Indal have hver en Fjeldslaat. Over Svart
hoved og flere tilstødende Almenninger er i 1862 kart optaget af Kommissionens
Konduktør, Premierløitnant Haffner, og paa dette Kart er saavel samtlige ovennævnte
Hovedmærkerøser, som de mellem disse opsatte mindre Røser, af samlet Antal 74,
anmærkede.
nd VI A— 14

----
212 SS-A
----
INNDAL ÅLMENNING
Om Inndal ålmenning finnes forholdsvis få opplysninger i kildene på
1700-tallet. Riktignok er det i mange tilfeller klart at det er tale om
Inndal ålmenning når det i panteregisteret og pantebokene står sætter
almindingen. Men navnet på ålmenningen er ikke brukt.
Almenningen har navn etter dalen hvor den ligger. Mot nord grenser
den mot de bebodde områdene i dalen. I øst har den et kort stykke
felles grense med Svarthovd statsalmenning. Mot sydøst grenser den til
Færs ålmenning som tilhører Værdalsbruket. Mot sydvest grenser den
mot Hoås statsalmenning. Og i nordvest har den et kort stykke felles
grense med Tromsdal statsalmenning.
Navnet Inndal ålmenning er ikke spesielt gammelt. Første gang dette
navnet er funnet brukt er i almenningsforretningen av 1787. Men
almenningsområdene i Inndalen må i eldre tid ha vært noe større enn
hva de er i dag. Riktignok kan man si at storparten av de områdene som
befinner seg på sydsiden av dalen med forskjellige navn, opprinnelig har
vært en sammenhengende almenningsstrekning. Men derimot på nord-

Inndal ålmenning. Utsyn over Inndalen og Inndal ålmenning fra
nor døst.

 

----
213 SS-A
----
Inndal ålmenning sett fra nord. De høyeste partiene av Inndal ålmen
ning midt imot: Fremst til venstre Dyrhaugen, fremst til høyre Slættes
vola, bakenfor først Geiteryggen, dernest de fremre deler av Stuskin
vola som imidlertid ligger i Hoås ålmenning.
siden av dalen finnes ingen slike strekninger. Først når vi kommer over i
Kverndalen, støter vi på en almenningsstrekning igjen. Det er imidlertid
klart at det fra gammelt av også må ha vært almenninger her. I forret
ningen av 1758 står følgende:
Fra gaarden Lindset begynder allmindingen igien og gaar op igiennem forbie Qwendal
en og siden i øster til Suul mærket paa søndre side, ...
Det er svært uklart hva som menes med denne forklaringen. Men
trolig betyr det at ålmenningen gikk tvers over Kverndalen fra Lindset.
Dette stemmer også med grensen sånn noen lunde i dag. Men videre er
det enda mer uklart. Men trolig gikk grensen videre ned i Inndalen for
deretter å følge dalen oppover til den møtte gårdsvaldene til gårdene i
Sul. Disse valdene strakte seg også over på sydsiden av dalen, og sann
synligvis er det disse grensene det er tale om når det står Suul mærket
paa søndre side. Hvordan grensene gikk så langt som oppe ved Sul, har
imidlertid ingen interesse i denne sammenheng. Derimot er det av større
interesse å se at grensen for det generelle almenningsområdet som det
ble beskrevet i 1758, sannsynligvis gikk tvers over Kverndalen og så ned
i Inndalen.
I så fall må man på den tid også ha ansett nordsiden av Inndalen for å
være almenningsområde. Men som det er forklart flere ganger, ble gårds
skogene til på almenningenes bekostning. Slik var det også her. Dette
var den alminnelige utvikling som kan følges de fleste steder hvor
gårdsskoger ligger opp mot almenningsområder.


----
214 SS-A
----
Seiv om begivenhetenes gang foregripes en smule, kan det her fortell
es at almenningsbeskrivelsen av 1787 gir en beskrivelse av et snevrere
omfang enn hva som ble oppfattet som almenningsområder i 1749 og
1757. Årsaken til dette var at forretningen av 1787 skulle beskrive al
menningene med henblikk på senere salg. De navngitte og beskrevne
almenningene kom da ofte til å ligge innenfor større almenningsstrek
ninger. Dette skjedde for det første for å gjøre områdene mindre og mer
handterlige, og for det andre for å fastlegge grensene uten noen tvils
spørsmål. Flere steder var det nemlig uklare grenseområder mellom
almenningene og gårdsskogene. På den måten kom det i mange tilfeller
til å ligge almenningsstrekninger utenfor de forklarte grensene. Imidler
tid kom denne almenningsforretningen til å bli betraktet som den som
forklarte hva som var almenninger. Det som lå utenfor, var således ikke
almenninger. Etter hvert som tiden gikk, og man mistet oversikten som
hadde eksistert tidligere, kom gårdeierne som hadde vald i skogene opp
mot de tidligere uklare grensene til å anse de utenforliggende områdene
som sine egne områder. Gårdsskogene ble atter forøket på almenning
enes bekostning. Gårdene i Inndalen var nesten alle proprietærers eien
dom, og følgelig kom disse skogområdene inn i proprietærgodsene.
Men sett på bakgrunn av dette, er det ganske interessant å se hva som
står i Fortegnelse over Engesletter og Fiskevande i Wærdalens Tinglaug
i 1839.
35. Øvre Skavhaug. Ditto 5
I Brækfjeldet, der støder op til og er
skyldlagt under et med selve Eiendomm
en den omgrendses av Indals private
alminding.
36. Nedre Skavhaug. Ditto 5
I Sognedalen av Inds Alminding, privat
og skyldsat eiendom.
41. Garnes. Do .
For å ta det siste først. Det står / Sognedalen av Inds Alminding,
privat og skyldsat eiendom. På nordsiden av Sogna hadde Garnes sine
to setre Fagerlivolden og Tråssåvolden. 1 Men disse ligger ikke i Inns ål
menning. Trolig skal dette være det samme navnet som er brukt ovenfor,
nemlig Inndal private ålmenning. Men vi kan allikevel ikke se bort fra at
dette fra gammelt av ble ansett for å tilhøre Inns eller Sul ålmenning. (Se
kapitlet om denne ålmenningen.)
Skavhaugvolden ligger idag like innefor grensen til Kverndal statsal
menning, men den grenser mot Værdalsbrukets eiendom, og om denne
står det at den omgrendses av Indals private alminding.
Dette er det eneste tilfellet hvor dette navnet er brukt. Men beliggen
heten tyder på at det må ha en viss bakgrunn. Denne listen er skrevet i
1839, og dersom gårdene i Inndalen, det vil si Værdalsgodset, tok til å
betrakte skogen på nordsiden av dalen som gårdskog sist på 1700-tallet

----
215 SS-A
----
Inndal ålmenning. Utsyn nordøstover over Inndalen mot Kverndal
ålmenning og de deler av A/S Værdalsbrukets skoger som trolig var
innbefattet i hva som ble kalt Indalsprivate alminding i 1839.
eller først på 1800-tallet, er det ikke urimelig at eldre folk husket eller
hadde fått fortalt hvordan det hadde vært tidligere.
Når det gjelder den egentlige Inndal ålmenning, er den ikke nevnt i
fogd Petter Arnets innberetning av 1749. Men allikevel må vi kunne
anta at den lå innenfor hva som kaltes Suul Almindingen.
Fogden fant ingen hensikt i å beskrive en etter hans syn verdiløs strek
ning. Her må vi være klar over at når man da ansa skogen for å være
verdiløs, så var det ikke først og fremst fordi kvaliteten av trærne var
spesielt dårlig. Forklaringen ligger i at den lå så avsides at det ville være
vanskelig å få den bortbygslet til et sagbruk. For de bruksberettigede var
den nok verdifull, men for kongen som ønsket å tjene penger på den,
var den ikke det.
Kongen var ikke bare interessert i å bygsle bort skogen, han var også
interessert i å seige almenningene. Det er bakgrunnen for alle almenn
ingsforretningene som fant sted i løpet av siste halvpart av 1700-tallet. I
1758 ble det derfor avholdt en ny forretning, også denne gang under led
else av Petter Arnet. Men like så lite denne gang som i 1749 ble Inndal
nevnt ved navn. Men innenfor det beskrevne området lå Inndal ålmenn
ing.
Men den var ikke alene innenfor dette store området. I tillegg lå


----
216
----

Inndal ålmenning, Almenningsplassene som i forrige århundre repre
senterte store problemer for almenningsbestyrelsen. De er forøvrig
nærmere omtalt i kapitlet om forstmennenes virksomhet. Lengst til
venstre Åsan østre, så Fagerlia søndre og nordre. Lengst til høyre Asan
vestre.
Ramsås ålmenning, Hoås ålmenning, Tromsdal ålmenning, Færs
ålmenning, og deler av Inns eller Sul ålmenning her.
Heller ikke denne gang ser det ut til at fogden ansa skogen for å være
av salgsmessig betydning.
Arnets siste beskrivelse ble brukt som grunnlag for holzførster
Wøllners rapport om almenningene i 1768. Wøllner tilførte således ikke
mye nytt, bortsett fra at han brukte navnet Ramsaassens Allminding om
denne strekningen, og at han fortalte at skogen var underlagt Ramsås
sag og bortforpaktet til generalauditør Kjerulf.
Fortsatt ble ikke skogen ansett som å være av spesiell verdi. Med
hensyn til seterdrift får vi ikke vite noe spesielt om Inndal ålmenning.
Det eneste vi får høre, er at det fantes seterhus i det beskrevne området.
Men i almenningsforretningen av 1787 får vi vite mer om hvem som var
bruksberettiget og hvilken nytte de gjorde seg av ålmenningen.
Grensene ble også forklart, og seiv om de har en del uklare punkter, er
det mulig å følge dem. Men spesielt mellom denne ålmenningen og Færs
ålmenning synes det å være et «ingenmannsland». Dette forholdet ble

 

----
217 SS-A
----
imidlertid avklaret av den store almenningskommisjonen 1861. Her
følger beskrivelsen fra 1787:
En kongl Alminding kaldet Jngdahls Alminding, som begynder i Hoe-aasen og gaaer i
øster til Roedßækken, og i Sydost til gamle Jngdahls qwærnhuset. Herfrå i øster til
swarthowet-Knuppen; wiidere i Synden efter Tweraaen der hwor Tweraae-Elw og
Faanet-Elw gaar tilsammen, herfrå i Wester til Grønings Wandet i Nordwest til Tor
taasen og endelig i Nord til Hoe-aasen hwor denne almindingen begyndte, som Ahnge
fæhr er 1 Miil Lang og Breed. Her findes til deels god Gran Skow, deels Snaue-Field,
Myhrer og Slætter. Jngen skyldsatte og ingen nye Rødnings Pladse findes her, men
gaarderne Jngdahl, Nord Steene, Wohlen, Østnes, Lundskind, lille-Wucku, Traanes,
Biørgum, Sundbyhaugen, Westre-Eckle, Øfskind, Skrowe, østre-Gudingen, østgaard,
Krog, øwre Faaren, Mintzaas, Eckloen, Westre Gudingen, Slapgaard og Mønes har
her Engesletter q men Fogden forbeholdt sig at Field-Slætte-Mandtallet at see i hwad
enhwer betaler aarlig i skatt, q hworfra ingen forewiiste adkomster, Sætter hawer her
følgende gaarde: Qwelstad, ower Faaren, Østnæs, Sør-Eckloen, Biørgum, Trøgstad
og lermstad. - Udu denne alminding har fra alders Tiid følgende Skow-Løse gaarder
haft Skow-hugst hus Fornødenheder, nemlig: Eckloen, Landfald, Jermstad, neder
Faaren, Falløen, Breding, Stuskind, Stor- og lille Trøgstad og StorWucku-gaardene.
I et annet avsnitt i denne boken vil det bli fortalt hvordan flere av
almenningene i Verdal rundt midten av 1800-tallet nærmest var uthugg
et, og at situasjonen ble ansett for å være ytterst alvorlig. Inndal
ålmenning er ikke nevnt blant dem som var verst medtatte, og en av
grunnene til det kan være at denne ålmenningen ble fredlyst 6. februar
1811 etter ordre fra Rentekammeret. Fra fredlysningsdokumentet kan
følgende hitsettes:
..... bliwer herwed Jngdahlens Kongl. Alminding udi Wæhrdahlens Præstegield
lowligen fredlyst paa 10 Aar hworfor samtlige Almues-Mænd strængelig adwares
derude ikke at foretage nogen slags hugst, af hwad noen nevnes kan, eller paa anden
Maade af Skowen at benytte sig uden hawe Wedkommendes forudgaaende Tilladelse,
og da efter foranstaltende Udwiisning, da enhwer som heri modhandler, maa wendte
at bliwe dragt til Answar, og Undgjældelse i Følge Lowen, og Forbrydelsens
Beskedenhed.
Hvorvidt disse strenge påbud ble overholdt eller ikke, er vanskelig å
si, men i alle fall er det ikke funnet noen i rettsprotokollene som tyder
på at noen ble straffet for ulovlig hugst i Inndal ålmenning i de ti år
fredlysningen varte.
I 1816 nevnes Inndal ålmenning av fogd Støp blant de almenninger
som etter hans vitende tilhørte Staten. Og matrikkelkommisjonen av
1820 hadde heller ikke andre opplysninger i så måte. I 1826 ga fogd
Aarestrup følgende beskrivelse av ålmenningen:
3 Jnndahls Alminding som begynder i Hoaasen og gaar i Øster til Roed-Brekke, derfrå
til Sæterveien, som gaaer altover Hæsse Bækken og i sydost til gl: Jngdahls kvern
huset. Herfrå i Øster til Svarthoved Knuppen, videre i Synden efter Tveraaen, der hvor
Tveraae Elv og Faanes Elv gaaer tilsammen, hvorfra i Wester til Grønnengs Våndet i
Nordvæst til Tortaasen og endelig i Nord til Hoaasen, hvor denne Alminding
begynder, som omtrent er 1 Miil Lang og bred. her findes tildeels god Granskov, deels
snaue Fjeld Myrer og Sletter. Jngen skyldsatte og nye Rydningspladse findes her.
Endeel af Almuen har Adgang til Skoven til havning og Sætere udi Almindingen.

----
218 SS-A
----
Inndal ålmenning. Utsyn nordøstoverfra i nærheten av Hundkirken
Som vi ser, er dette temmelig nøyaktig avskrift av hva som fogd Arnet
sai 1787.
Beskrivelsen av Inndal ålmenning i 1843 er lengre enn hva som var
vanlig i denne rapporten. Men det skyldes formodentlig at det nå hadde
kommet til en del nyrydningsplasser.
18. Indals Alminding omtrent 1 Miil lang og bred. Der findes tildeels god Granskov og
endeel Engsletter og hvorfor Opsidderne paa de Gaarde der benytte disse erlegge i det
Hele 1 sp. 79 s: til Statscassen. I Almindingen ligger en matriculeret og af Staten solgt
Plads Løbe N 320 Almindingsaasen og Rydningspladsen Gravoldelien, hvis frihedsaar
ei endnu ere udløbne. Paa Grændsen af Almindingen ligger det skyldsatte Fiskevand
Løbe N 376 Grønningsvandet der er tilbyxlet gaarden Dillan paa Brugerens og Hånes
Levetid. 6 Gaarde have her Sætere og 10 skovløse Gaarde have havt sin Skovhugst i
umindelige Tider. Skoven er Haardt nedhuget og Almindingen anslaaet i Værdi til
omtrent 400 Sp.
Beskrivelsen som fulgte i 1847, bygget på tidligere beskrivelser, men
en del nye ting kom frem.
18., Indahls saakaldte Kongelige Alminding a., der efter nævnte Befaring begynder i
Hoeaasen og gaar i øst til Roidbrækken derfrå til Sæterveien som gaaer midt over
Heschebækken og i Sydost til gamel Indals Qwærnhuus derfrå i øst til Svarthoved
Knippen widere i Syd efter Tweraasen der hvor Tweraae Elv og Faaenes Elw gaar til
sammen Herfrå i West til Grønnings Wand, i Nordwest til Tortaasen og endelig i
Nord til Hoaasen antager omtrent 1 Miil lang og bred. Dens Wærd ansees 400 Spd. b.,
Skoven ansees taalelig god og Rydningsland kan maaske findes. c, Hugstret have her
fra Alders Tid Ekloe Landfald, Jermstad, Nedre Faaren Folloe Breding, Stuskind,


----
219 SS-A
----
Store og Lille Trøgstad og Stor-Vukku ligesom og Quelstad Øvre Faaren Østnæs, Stor
Ekloe Bjørgum, Krogstad og Jermstad her have Sætere.- d., i Almindingen findes
Pladsen
MoN 236 Almindingsaasen af Skyld 1 Dal: 2 ort 8 sk: solgt efter Kl: Skjøde af 24:
Desember 1833 og den uskyldsatte Plads Gravolalien hvis Frihedsaar endnu ikke er
udløbne.- Paa Grændsen af Samme og den private Færens Alminding ligger det
matrikulerede grønning Fiskevand Staten tilhørende.- e., af Gaardene Tronæs, Eklo
østre og vestre, østre og vestre, Neder Skrove Øvre Faaren Søndre Ekloe, Krog, Moe
Sundbyhaug, Østgaard Melbye Østre Gudding Reppe Bjørgum Lundskind østre
Øfskind Lille Vukku Nedre Indal Mellem Indal Dillan Østnæs og 3: Balgaarde Enge
slette Afgivt tilsammen 1 Spd 79 sk. Samt Skowløse nåar Hugst bevilges.-
En del skrivefeil forekommer. Svarthoved Knippen er Svarthovd
knoppen, og Tveraasen er Tveråa. Gravolalien er Gravdalslien.
I 1850-årene var Jacob Bøckmann Barth ansatt som forstmester i
dette distriktet. I 1857 ble hans rapport om almenningsskogene utgitt.
Der brukte han sterke ord som tyvhugsten som han mente var sterkt
utbredt i almenningene. Dette resulterte i videre undersøkelser, og han
ble bedt om å redegjøre nærmere for sine påstander. I et brev, som er
gjengitt i sin helhet som kilde, sa han følgende om Inndal ålmenning:
«Indals Alminding. Støder i Vest sammen med Hoaas Alminding og omgives forresten
af Nikolai Jenssens Skove og Svarthoved Alminding. Den ved Indals-Elven paa
sammes Væstside nærmest liggende Deel af Jenssens Skow, skal egentlig høre Almind
ingen til og per occupationem være tåget fra samme.»
Dette berettedes mig af min Veiviser N. Jenssens Leilænding Lars Tromsdal, som viste
mig Stykket qvæstionis med Bemerkning, at Indals-Elven dannede den egentlige rette
Grændse mellem Almindingen og Jenssens Skov. Det omhandlede Skovstykke kunde
efter et løseligt Skjøn at dømme, være omtrent 1 Fjerding langt, i Begyndelsen ganske
smalt, men med tiltagende Bredde, jo mere man nærmede sig Indals-Elvens Udløb.
Det var særdeles godlændt og bestokket med verdifuld, saavel Tømmer som
Vexterskow.
Hvorvidt det var disse Barths påstander som var årsaken til den på
følgende rettsak mot Nikolay Jenssen, skal være usagt. Men at de spilte
en viktig rolle, er hevet over enhver tvil. Utfallet av rettsaken har ingen
direkte interesse i denne sammenheng. Den er forøvrig nærmere
behandlet andre steder i denne boken. (Se Musum: Verdalsgodsets hist
orie, og Hartmann: Værdalsbrukets historie.)
Men alle uklarheter med hensyn til grensene ble avklaret av almenn
ingskommisjonen av 1861. Resultatet forelå i 1865, og Inndal
ålmenning ble omtalt på følgende måte:
INDALS ÅLMENNING
1 den under 18de Juli 1758 affattede Beskrivelse over Almenningerne i Værdalen
findes ikke Indals Ålmenning særskilt betegnet, hvorimod den maa ansees indbefattet
under den først beskrevne Strækning, der anføres at gaa «til de svenske Grændser» og
derfrå «til midt for Suul og siden tilbage forbi Suulgaardene og Ingdalens Eiendele».

----
220
----

Rids over Indals Ålmenning 1861. Tegnet av M. M. Selmer. På dette
kartet er også de omtalte almenningsplassene inntegnet.
Forretningen af 12te September 1787 angiver Almenningsgrændserne saaledes: «fra
Hoaasen til Rodbrækken, derfrå til Sæterveien ved Hæsje-Bækken, saa til gamle
Indals Kværn-Huset: derfrå til Svarthovdknoppen, videre i Synden efter Tveraaen,
der hvor Tveraa-Elv og Faanet-Elv gaar tilsammen, herfrå i Vester til Grønnings-
Vandet, i Nordvest til Hoaasen». Naar denne sidste Del af Beskrivelsen sammenholdes
med den under næstfølgende Dag afholdte Forretning angaaende Grændserne for den
i Syd for Indals liggende Færens Ålmenning, fremgaar, at der mellem disse vil blive
henliggende en i Udstrækning temmelig betydelig, men i Værdi høist ringe Strækning
paa Nordsiden af Fjeldet Lillehavren, hvilken Ingen kommer til at eie. Dette skriver
sig dog for en stor Del fra en kjedelig Misforstaaelse under Affattelsen af Indals
Grændse fra Tveraaen, idet Udtrykkene give Anledning til at tro, at Linien fra det
Sted, «hvor Tveraa-Elv og Faanet-Elv gaar tilsammen», skal løbe i Vester til Grønn
ings- Våndet». Meningen kan dog ikke have været denne, nåar de lokale Forholde
tages i Betragtning, og man derhos lægger Mærke til, at umiddelbart før hine Udtryk i
Forretningen heder det, at Grændsen fra Svarthovedknoppen skal gaa «videre i
Synden efter Tveraaen»: thi bemeldte Svarthovedknop ligger i Øst for den forenede
Tveraa- og Fannet-Elv, og, nåar Grændsen skal drages i Syd, støder den først paa
Tveraaen ved Sammenløbet af hine Elve, og følgeligen maa det være herfrå, at
Grændsen skal gaa «videre i Synden efter Tveraaen», istedeifor at gaa strax til
Grønning-Vandet, hvilket desuden ligger i Syd übetydelig! til Vest for bemeldte
Sammenløb. Visstnok er dermed ikke den paapegede mangel i Beskrivelsen fuldstæn
dig afhjulpen, men der opstaar dog neppe nogen Mislighed, nåar man lader Grændsen
for Indals Ålmenning følge Tveraaen ialfald under Foden af fornævnte Fjeld,
Lillehavren, og til et Hovedpunkt i Grændselinien for Svarthoved Ålmenning, der fra
Toppen af den gamle Kiev ved Karl Johans Vei gaar i Syd langs østre Heidning af

 

----
221 SS-A
----
Kart over Hoaas, Indal og Svarthoved Almindinger i Værdalen.
Optaget 1862 af T. Haffner.
Fjeldet Storhavren, og fra hint Punkt bør Indals Grændse gaa til det Sted ved Grønn
ingsvandet, hvor Hoaas Ålmenning møder, nemlig ved Snasenelva Udløb deri, og da
har virkeligen Linien løbet i Vest (übetydeligt til Syd) fra Tveraaen. Eieren af Færens
private Ålmenning har heller ikke gjort brug i det ommeldte Stykke, som efter Be
skrivelsen af 1787 vilde blivet herreløst, hvilket ogsaa viser, at dette nærmest bør hen
føres under Indals Ålmenning.
I Overensstemmelse hermed har Kommisionen ogsaa ordnet Grændsen mod Færens
Ålmenning, idet sammes Eier, grosserer N. Jenssen, har ved sin dertil befuldmæg
tigede Søn i Skrivelse af ste August 1865 vedtaget nedenbeskrevne Linie mod nys
nævnte Ålmenning, ligesom han i Møde den 25de Juli 1865 har erkjendt Almennings
grændsen mod Værdalsgodset.
Med Hensyn til den øvrige Del af Grændsen for denne Ålmenning have ingen
synderlige Vanskeligheder fremstillet sig, medens det dog har vist sig, at der om det
rette Mærkepunkt ved Hæsjebækkens Udløb og om den første Del af Linien derfrå
saavel i Øst til Indals gamle Kværnhus som i Vest til Rodbrækken har været nogen
Uoverensstemmelse med de modstødende private Eiere, Grosserer Jenssen og Jeremias
Stene.


----
222 SS-A
----
Til Opklaring af Forholdene, navnlig i førstenævnte Henseende, har Kommissionen
optaget Forhør og afholdt Retsmøder under Iste og 2den August 1862, Bde Oktober
s.A., 27de August og 20de November 1863 samt 25de Juli 1865, ligesom den baade har
gjort sig bekjendt med en Del ældre, specielt i Aarhundredets Begyndelse anstillede
Undersøgelser angaaende Indgreb i denne Ålmenning, hvis Grændser ogsaa ere om
handlede under en i 1849 behandlet privat Retssag mellem N. Jenssen og Niels Ander
sen. Desuden har Kommissionen i Møder med vedkommende Almenningsbestyrelser
den 20de og 21de November 1863 samt 25de Juli 1865 og med den brugsberettigede
Almue den 9de September 1864 omhandlet denne Ålmenning, hvis Grændser Kom
missionen har befaret under 4de, ste, og 6te August 1862.
I Henhold til de saaledes erholdte Oplysninger og gjorte Vedtagelser blive
Grændserne for Indals Statsalmenning for Eftertiden følgende:
Fra den Hovedmærkerøs, der er opsat ved Hesjebækkens Udløb i Inna eller Indals
elven, gaar Linien i Syd adskilligt til Øst bent til Hovedmærkerøsen paa det Sted, hvor
før Indals gamle Kværnhus skal have staaet: herfrå løber Linien i Sydost ret paa Fjeld
toppen, Svarthovedknoppen, hvor et Kors er indhugget i Bjerget og en Hovedmærke
røs opsat. Fra dette Punkt, hvor tillige Grosserer N. Jenssens Indals Mark, der har
fulgt Linien fra Udgangspunktet, modstøder Svarthoved Statsalmenning, bøier
Grændsen i Syd übetydelig til Vest og gaar modstødende sidstnævnte Ålmenning
først til Hovedmærkerøsen ved Sammenløbet af Elvene Faanetta og Tveraaen og der
efter langs den sidstnævnte til den Hovedmærkerøs, som er opsat, hvor Nordgrænd
sen for Færens private Ålmenning i Tveraadalen begynder, og i hvilken Røs tillige
findes opsat en Sten, mærket A I 27. JULI 1783 AI. Herfrå gaar Indals Grændse langs
Færens i Syd lidt til Vest under Fjeldet Lillehavren lige til en Hovedmærkerøs, 1200
Alen i Vest for Melby Sætervold, og derfrå ret paa Hovedmærkerøsen, ved Snasen
elvens Udløb i Grønningsvandet, hvor Hoaas Statsalmenning møder. Nu bøier Linien
i Nord til Hovedmærkerøsen paa en Høide, kaldet Hundkirken, og derpaa videre
omtrent i samme Retning først til Hovedmærkerøsen ved Tortaasvolden og derpaa til
den lignende ved Hoaas Sætervold, hvor Almenningen af samme Navn ender og
Tromsdals Ålmenning samt N. Jenssens Tromsdals Mark møde. Herfrå løber Linien i
Nord adskilligt til Øst langs bemeldte Tromsdals Ålmenning til Hovedmærkerøsen ved
Rodbrækken, hvor Gaardene Stenes og Levrings Udmarker modstøde. Herfrå løber
Linien i Nordost langs Stenes Udmark først til Hovedrøsen ved et Punkt kaldet Kløven
eller Klova, hvor Almenningsbækken falder i Hesjebækken, og saa langs sidstnævnte
Bæk til Udgangspunktet, Hovedmærkerøsen ved Bækkens Udløb i Inna-Elv. Over
denne Ålmenning er, grundet paa foregaaende Opmaaling, Kart optaget 1862 af
Kommissionens Konduktør Premierløitnant Haffner, og er paa dette Kart, hvoraf
Kopi meddeles den i henhold til Lov af 12te Oktober 1857 organiserede Almennings
bestyrelse, afsatte saavel ovennævnte Hovedmærkerøser som de mellem disse i et
samlet Antal af 120 opsatte mindre Stenrøser.
Brugsret til den paa Almenningen staaende Skov, hvilken forresten ved Fogdens
Dokument af 4de December 1810, thinglæst 6te Februar 1811, blev fredlyst paa 10
Aar, tilkommer ifølge Forretningen af 1787, sammenholdt med Almenningsbestyr
elsen Erklæring, Opsidderne paa Gaardene Eklo, Landfald, Jermstad, Øvre og Nedre
Faaren, Follo, Breding, Trøgstad (store og lille), Stubskind og Stor-Vuku. Almenn
ingene Sætre tilligge følgende Gaarde: Reppe (Hoaas Vold), Uglen (Værdals præste
gaard), Nedre Gudding og Nedre Slapgaard (Tortaas Vold), Kvelstad, Øvre Faaren og
Østnæs (Faaren Sæter), Jermstad og Auglen (Jermstad Vold), Vestre Hallem og
Øgstad (Fæby Sæter) samt Leklem (Jensaas Vold), der dog ikke er benyttet i de sidste
20 a 30 Aar. (Hertil kommer «Melby» Sæter, der ifølge Almuens Forklaring i Møde
9de September 1864 bruges af 2 Melby og 2 Volen Gaarde. Efter det af Kommission
ens Konduktør i 1862 optagne Kart ligger Sæteren indenfor Grændsen af Færens
private Ålmenning.)

----
223 SS-A
----
Ifølge Forretningen af 1787 og Almuens Forklaring i Mødet den 9de September
1864 have efternævnte Gaarde Engesletter i Almenningen, nemlig: Østre Øfskind,
Mellem og Vestre Indal, Dillan, Bjørgum, Tronæs, Ekle, 4 Skrovegaarde, Øvre
Faaren, Søndre Eklo, Krog, Follo, Mo, Sundbyhaugen, Østgaard, Østre Gudding,
Reppe, Lundskind, Lille Vuku, Østnæs, 3 Balgaarde og Kvello. (I samme Møde an
meldtes derhos Melby og Wolen Fjeldsletter.) Dessuden findes et større Engslette, der
tidligere har været brugt under Gaarden Kvelstad, men som senere er indhegnet og,
efter at have været Gjenstand for private Transaktioner, nu i Medhold af det Konge
lige Indredepartements Samtykke i Skrivelse af 27de mai 1864 er bortbygslet til
Kommandersergeant Johan Andresen, for det første paa 5 Aar og senere mod V% Aars
Opsigelse, for 5 Spd. aarligen.
Fremdeles ligger inden denne Almennings Grændser Eiendommen Aasen, der, efter
oprindeligen at have været en Rydningsplads, er ved Kongeligt Skjøde af 24de
December 1833, thinglæst Bde Februar 1837, overdraget John Olsen. Denne Eiendoms
Grændser ere afmærkede af Kommissionen med 5 Hovedmærkerøser (en i hvert
Hjørne) og 6 Mellemrøser. Eieren er ikke brugsberettiget i Almenningen. Ligeledes er
inden Almenningen Halvdelen af Pladsen Østre Aasan, skyldsat Ilte September 1854
for 1 Ort 12 Skill., solgt til Mikkel Sørensen ved Kongeligt Skjøde af 27de August
1856, thinglæst 6te Februar 1857. Ogsaa denne Plads's Grændser ere afmærkede ved 4
større og 8 mindre Røser. Endelig findes i Almenningen 8 Rydningspladse, nemlig:
1. En Del af Rydningen, der ved Bygselseddel af 13de August 1859, thinglæst 14de
August 1861, er overdraget Olaus Olsen og Kone paa Levetid. Resten af Pladsen
ligger ifølge den af kommissionens Konduktør opstukne Linie paa Jenssens
Gaard, Indals Grund.
2. Gravdalslien eller Østre Aasan bruges af Enken Ingeborg Eriksdatter paa Livstid i
Medhold af Bygselseddel, dateret 6te Juli 1835, thinglæst 15de August samme
Aar. Pladsen er skyldsat den 16de Juli 1859.
3. Lilleenget, bygslet ved Seddel af 13de August 1859, thinglæst 15de August 1861
paa 10 Aar til Christian Andersen og Marthe Jacobsdatter, hvilken nu er gift med
Arnt Gulbrandsen.
4. Sagmoen, bygslet paa samme Tidsrum ved Seddel af 13de August 1859, thinglæst
14de August 1861, til Ole Torkildsen og Hilda Nielsen.
5. Lillemoen ved Seddel udstedt og thinglæst samme Dage som under No. 4, bygslet
paa 10 Aar til Paul Anderssen.
6. Fagerlien samtidigen bygslet paa 10 Aar til Anders Halvorsen.
7. Haugem, ved Seddel af 13de August 1859, thinglæst 7de Februar 1860, bygslet paa
Levetid til Andreas Olsen.
8. Hesjebækvolden, bygslet paa 10 Aar til Peder Hansen ved Seddel af 13de August
1859, thinglæst 15de August 1861.
Grændserne for samtlige ovenanførte 8 Pladse ere fastsatte ved en af Fogden i Stør
og Værdalen den 16de Juli 1859 afholdt Forretning, hvorfor, saavelsom fordi Konge
lige Departement for det Indre i Skrivelse til Kommissionen af 27de mai 1864 har
bestemt, at de paa 10 Aar i denne Ålmenning nedsatte Bygselmænd skulle fråflytte
Pladsene ved Udløbet af nævnte Tid, Kommissionen har anseet det ufornødent at lade
Rydningspladsenes Grændser afmærke.
Noter.
Ingolf Dillan: Seterbruket i Verdal s. 88 samt kart.

----
224 SS-A
----
HOÅS ÅLMENNING
Trolig har ålmenningen navn etter Hoås-knoppen, eller som den
trolig ble kalt tidligere, Hoåsen.
Mot nord grenser den mot Ramsås statsalmenning og Værdalsbrukets
eiendom i Tromsdalen. Men den grenser ikke mot Tromsdal statsal
menning, seiv om de har et felles hjørnemerke. Det er bare i dette
merket at de støter sammen. Øst for Hoås ålmenning ligger Inndal stats
almenning, og mot sydøst finner vi Færs ålmenning. Denne eies av
Værdalsbruket. Mot vest grenser den mot Levanger kommune. På
Levangersiden av grensen ligger to almenninger. Lengst i syd ligger
Reinsjø statsalmenning. Den ligger i det gamle Skogn herred. Norden
for denne ålmenningen ligger Hegli og Ramsås bygdealmenning. Opp
rinnelig var Hegli og Ramsås en hel ålmenning, men da kommunene
Skogn og Frol først ble skilt fra hverandre, ble ålmenningen delt ved at
en del ble liggende i Skogn og en del i Frol. Begge fikk det samme nav
net, Hegli og Ramsås ålmenning. Etter sammenslåingen av kommunene
ble fortsatt delingen av ålmenningen opprettholdt. Hoås ålmenning
grenser mot den som ligger i det gamle Frol.
Hoås ålmenning. Hoås-knoppen som har gitt ålmenningen navn sett fra
vest.


----
225 SS-A
----
Hoås ålmenning. Utsyn mot nordost. I bakgrunnen Inndal ålmenning.
I 1749 nevner ikke fogd Petter Ar net Hoås, seiv om han i denne delen
av bygda var mer nøyaktig enn hva han var andre steder. Han nevner
nemlig både Tromsdals Almindingen i Woche Annex immelum Troms
dahlen og Gaarden Lef ringen beliggende strekende sig i Længden 1 fier
ding og i Bredden 1/16 Miil og Ramsaas Almindingen.-strekende sig
Wester i Længden l A Fierding og Sør i Bredden 1 Fierding. Det er imidler
tid klart at Hoås ålmenning ikke kan være innbefattet i noen av disse to
almenningene. Til det er de for små. Derimot bruker Arnet en ålmenning
han kaller Suul Almindingen til å dekke de mer uinteressante fjellområd
ene i denne del av Verdal. I denne må Hoås befinne seg sammen med
Svarthovd ålmenning, Inndal ålmenning, Færs ålmenning og deler av
Inns eller Sul ålmenning. (Beskrivelsen er satt inn i kapitlet om bakgrun
nen for almenningsforretningene.)
Arnet så det altså hensiktsløst å beskrive strekningen nærmere da
skogen ikke kunne utnyttes. Vi må her være klar over at når skogen ble
sett på som å være verdiløs, så var det ikke på grunn av dens beskaffen
het. Kongen var interessert i å bygsle bort hugsten for å få inntekt av
skogen, eller han ønsket å seige ålmenningen. Imidlertid var det ingen
som var interessert i dette på den tid all den grunn at skogen lå for
avsides. Men for de bruksberettigede var nok både ålmenningen og
skogen verdifull.


----
226 SS-A
----
Svarthovd, Inndal, Hoås, Tromsdal og Ramsås almenninger i 1787.

----
227 SS-A
----
Kongen via Rentekammeret krevde nye oversikter over almenningene
til stadighet, først og fremst med øye for salg. I 1758 ble det avholdt en
ny almenningsforretning, også denne gang under ledelse av fogd Arnet.
Men heller ikke nå ble Hoås almennning nevnt. Den er innbefattet i en
større almenningsstrekning som senere ble kalt Den første almennings
strekningen. Dette har sin forklaring i at Verdal ble delt inn i almenn
ingsstrekninger, og den første omfattet søndre side av dalen. Den andre
omfattet området mellom Helgådalen og Inndalen samt området på
nordsiden av Helgådalen. Den tredje var Leksdal ålmenning, og den
fjerde var Volhaugen.
Også den første almenningsstrekning omfatter flere almenninger.
Foruten de som er nevnt i forbindelse med Suul Almindingen ovenfor,
fantes her også Tromsdal ålmenning og Ramsås ålmenning. Men be
skrivelsen ser også ut til å legge en god bit av Levanger innenfor dette
almenningsområdet, slik at deler av både Hegli og Ramsås ålmenning og
Reinsjø ålmenning ble innbefattet her. Men Hårskallen ligger tross alt
nokså langt fra kommunegrensen mellom Verdal og Levanger. For klar
ingen kan være at kommisjonen ikke seiv var på stedet, men beskrev
området på grunnlag vitneavhør og husk, og Hårskallen er godt synlig
fra de fleste steder i nedre Verdal. Det er derfor ikke uforståelig at den
ble brukt som et forklarende punkt.
Resten av beskrivelsen gir få holdepunkter når det gjelder Hoås ål
menning alene. Beskrivelsen kan godt gjelde de fleste almenningene
innenfor dette området. Men det nevnes at det fantes setre innenfor
almenningsstrekningen, og innenfor Hoås almennings grenser har det
vært mange setre. Nærmere opplysninger om dette forholdet får vi i
almenningsbeskrivelsen fra 1787. Også denne forretningen ble ledet av
en fogd ved navn Arnet, men det var ikke den samme som ledet de to
foregående forretningene. Nå hadde han navnet Arnt Christoffer
Arnet. Ved denne anledning ble Hoås beskrevet slik:
En Kongl Alminding Hoe-aas alminding, som ligger i Sydwest fra førstebeskrewne
Bøygde-eller Tromsdahls Alminding og begynder wed Hoe Aasen, gaaer i Wester til
Dæt-Bækken, i Nordwest til Heilo Wolden, wiidere i Sywest til den syndre-Kløft i
Ramsaasen og til Lyngs-Wohlen, herfrå i øster til Tortaas-Wolden, fremdeeles i Nord til
Hoe-aas-Wolden hwor den begyndte. - Udi denne saaledes beskrewne Alminding er
deels god, deels maadelig Gran Skow. Ingen skyldsatte eller nye RødningePladse og
ingen Bøxlede Enge-Slætte findes her. I Wester er denne Alminding 6 Ohngefær Va
deel Miil Lang, og i Synden Vi Miil bred, desuden her adskillige Sætterßoeliger, som
bruges af Biertnes, Bolgaard, 3de Lyngs-, 2de Hage-, begge Ness, 2de Stuskind-,
Westre Guding-, Slapgaard, Prestegaard-, Helloen, Balhald-, og Reppe gaardene
Opsiddere som fra Alders Tiid har benyttet sig heraf.
Her blir det klart at dette er en ålmenning som har hatt stor betydning
for de bruksberettigede. Men det er ikke bare til seterbruk denne
ålmenningen har vært brukt i eldre tid. Innenfor Hoås almennings
Bind VI A— 15

----
228
----

Hoås ålmenning. Grønningen ligger innenfor denne almenningens
grenser. Syd for Grønningen, til høyre, ligger Færsvola. Bakenfor
denne sees Hermannssnasa. I forgrunnen Haugsvola. Den ligger i sin
helhet i Hoås ålmenning.
grenser ligger også Grønningen. Riktignok grenser også både Færs
ålmenning og Inndal ålmenning til dette vannet, men i de gamle beskriv
elsene av almenningene, er grensene så vilkårlige at det er vanskelig
å si i hvilken ålmenning Grønningen lå. I beskrivelsen av Færs
ålmenning finnes heller ikke dette vannet innenfor det grensene som der
er satt. Derimot i beskrivelsen av Inndal ålmenning nevnes Grønings
Wandet som det sydligste punktet for denne ålmenningen. Men uan
sett hvordan man søker å følge disse grensene, blir det et stort område
som faller mer eller mindre utenfor alle tre almenningene, nemlig
selve Grønningen og området nordvest for denne. Vi må her huske
på at folkene som beskrev almenningene, gjorde dette uten å være
på stedet og uten å ha skikkelig kart til å hjelpe seg med. Det er
derfor klart at mange feil og unøyaktigheter måtte oppstå. Men når folk
var der, visste de hvor grensene gikk.
Allikevel skal det her nevnes et annet navn på dette området som er
funnet, nemlig Grønning ålmenning. Det er vel allikevel lite sannsynlig
at dette ble sett på som et eget almenningsområde. Rimeligvis ble dette
navnet brukt fordi Grønningen lå i ålmenningen. Fra Panteregistret sist
på 1700-tallet er følgende tekst funnet: setter i grøning alminding til
Lars Lechlem og Ole Wist. Dette stemmer med hva Dillan sier om Jens
åsvolden ved Grønningen, 1 som er identisk med denne setren. Dette er
den eneste gangen at navnet Grønningen ålmenning er funnet.

 

----
229 SS-A
----
Hoås ålmenning fra nord. Lyngsvola rett frem.
Men egentlig er det ikke så merkelig at det ble brukt, for som fortalt
ovenfor, ønsket kongen å få inntekter av almenningene. Var det ikke
mulig å utnytte skogen, måtte inntektene komme på annet vis. Blant
annet tok derfor kongens fogder til å kreve avgift for både seterbruk og
fiske i vannene i kongens almenninger på 1700-tallet. Dette var egentlig i
strid med lovene, men det var det få eller ingen som visste noe om. Og
når ikke annet kunne gi grunnlag for inntekt enn et fiskevann, hvorfor
da ikke kalle denne ålmenningen etter det vannet som ga inntekt? Nå vet
vi at fiskeriet i Grønningen var bortbygslet. I 1769 står det i kildene:
Fogden Peter Arnet BB til Haldor Dihlum og Peder Møn nes at Fiske i
grønnings Wandit wedHermands-Snasen i Almindingen.
Daværende fogd Støp skulle i 1816 liste opp hvilke almenninger stat
en eide i Verdal, og blant de syv han kom frem til, var også Hoås. De
som ikke var i Statens eie, skulle matrikkelkommisjonen av 1820 matri
kulere og skyldsette. Denne kommisjonen delte Støps syn hva angår
Hoås. Men tre av de seks han mente var private almenninger, kom
kommisjonen frem til allikevel var statseiendom.
Fogd Aarestrup skrev i 1826 en rapport om almenningene som stort
sett var en avskrift av forretningen av 1787. Om Hoås står:
1. Hoeaas Alminding, som ligger i sydvest fra først besk Tromsdahls Alminding og
begynder ved Hoaasen, gaaer i vester til Dæt-Bækken, i nordvest til Hetloe Volden,
videre i sydvest til syndre Kløft i Ramsaasen og til Lyngs Volen, herifrå i øster til Tart
aas Volden, fremdeles i Nord til Høiaas Volden, hvor den begyndte. Udi denne Almin
ding er deels god deels maadelig Granskov. Ingen skyldsatte eller nye Rydningspladse
og ingen byxlede Engesletter findes her. I Vester er denne Alminding omtrent Va Miil
og i synden Vi Miil bred, desuden gives her adskillige Sæterboeliger hvor af vedkomm
ende Eiere fra Alders Tid har havt Benyttelse.


----
230 SS-A
----
til venstre.

//oås ålmenning. Utsyn fra nord. Helt til høyre Ramsasen. I forgrunnen
Rotbekken i Tromsdal ålmenning. Midt i bildet Steikpannvola og
Lyngsvola.

 


----
231 SS-A
----
Hoås ålmenning med Lyngsvola mot øst.
Her er et godt eksempel på hvor lett feil kunne snike seg inn ved
avskrift av en eldre tekst. I den forrige beskrivelsen står Heilo Wolden.
Nå står Hetloe Volden. Videre sto Tortaas-Wolden, mens det her står
Tartaas Volden. Det er ikke bare i dag man har problemer med å forstå
den gotiske håndskriften i kildene.
Så fulgte beskrivelsen av 1843. Noe nytt kan finnes her, men ellers er
det flere ting fra 1787 med.
16. Hoaas Alminding omtrent Vi Miil lang og Vi Mill bred. Der findes deels god og
deels maadelig Granskov, som Almuen har benyttet til Hugst efter Udviisning imod
Betaling til Statscassen efter Taxt. Opsidderne paa Folloe og Qvelstad have Fjeldslett
er hvoraf svares 14 s: og 8 s: aarlig tii Statscassen. 10 Gaarde have her Sæterboliger.
Almindingens Værdi anslaaes til omtrentlig 300 Sp.
Heller ikke beskrivelsen i rapporten av 1847 bringer svært mye nytt:
17. Hoeaas saakaldte Kongelige Alminding a. der efter samme befaring begynder ved
Hoeaasen og gaar Wæst til Dætbækken, i Nordvest til Helloe Wolden widere til
Sydvest til den søndre Kløft i Ramsaasen og til Lyngsvohlen herifrå i Øst Torteaas
Volden fremdeles i Nord til Hoeaas Volden hvor den begyndte, dens Længde angives
3 A Miil og bredde Vi Miil ansees værd 300 Sp.
b., Skoven er taalelig men noget videre dyrkningsland formenes ikke at være.-
c., Gaardene Bjertnæs Balgaard 3: Lyngs 2: Haga 2: Næss 2: Stubskind vestre Gudd
ing Slaggaard, Præstgaard Hetloe Balhald og Reppe have fra Alders Tid her Sætere.-


----
232
----

Hoås ålmenning. Utsyn ut over Hoås ålmenning fra Hårskallen. I
bakgrunnen Hermannssnasa. I forgrunnen Reinsjø statsalmenning i
Levanger.

Hoås ålmenning. Utsyn ut over Hoås ålmenning fra Hårskallen, denne
gang mot nord-øst. I forgrunnen Vulusjøen i Frol.

 

 

----
233 SS-A
----
Rids over Hoaas Ålmenning 1861. Tegnet av M. M. Selmer
d., Ingen Pladse men 2: Engsletter hvoraf Gaardene Folloe og Quelstad have respec
tive 24 og 8 s: aarlig.-
e., Foruden nævnte Indtægt oppebærer Statscassen Recognition eller Skovleie nåar
Hugst bevilges.-
Dette var den siste beskrivelsen før den store almenningskommisj on
en trådte i kraft i 1861. Denne la frem resultatet av sitt arbeid i 1865, og
om Hoås ålmenning sa den følgende:
HOAAS ÅLMENNING
Nogen Beskrivelse af denne Ålmenning kan ikke findes i Forretningen af 1757,
hvori den maa ansees indbefattet under Grændserne af hvad deri benævnes «den
første Almenningsstrækning». I Forretning af 12te September 1787 meddeles derimod
en Beskrivelse af Almenningen, der baade er selvmodsigende og i det hele saa upaa
lidelig, at den kun for den mindste Del kan afbenyttes ved den endelige Ordning af
Grændseforholdet. Angaaende dette har imidlertid Kommissionen søgt Oplysning
dels under en den 13de og 14de Juni 1862 samt 22de Juni 1864 foretagen Befaring af
Aastederne og dels under Forhør, optagne den 30te Mai 1862, 20de Juni 1862 og 17de
April 1863 samt endeligen i Møder med Værdalens Almenningsbestyrelse den 25de
April 1862", ( x skal formentlig være 14de mai 1862), 21de November 1863 og 16de Juli
1864, ligesom i Møde med vedkommende Almue den 9de Setbr. 1864. Efter hvad der
ved disse leiigheder er omforklaret og vedtaget, bliver denne Almennings Grændser,
for Eftertiden følgende: Fra den Hovedmærkerøs ved Enden af Dalføret eller Kløften
Skidthuldalen, hvor Ramsaas Statsalmenning i Værdalen modstøder i Nord, gaar
Linien for Hoaas i Syd til en lignende Røs paa Fjeldhøiden Buaasvola, idet Levanger


----
234 SS-A
----
Kart over Hoaas, Indal og Svarthoved Almindinger i Værdalen optaget
1862 af Haffner.
Ramsaas Bygdealmenning følger paa Vestsiden fra det førstnevnte Punkt ligetil
Hovedmærkerøsen paa Kammervola, hvortil Linien fra ovennevnte Røs paa
Buaasvola, gaar ben og fremdeles i Syd. Fra bemeldte Mærke paa Kammervola, hvor
Reensjø Statsalmenning i Skogn modstøder og følger videre i Sydost, løber Linien for
Hoaas's Ålmenning paa Østsiden af Kalslethaugen ret paa en stor Sten af særegen
Form og Farve, kaldet Peder Gubbe, paa Færsvola. Her er ligeledes en Hovedmærke
røs opsat, og fra denne bøier Grændselinien, modstødende Færs Ålmenning, tilhør
ende Grosserer N. Jenssen, i Nord noget til Øst indtil den Hovedmærkerøs, der er
opsat ved Snasenelvens Udløb i Grønningsvandet. Herfrå gaar Linien i Nord lidt til
vest, modstødende Indals Ålmenning, til den i Nord for Faanetkjærnet liggende
Høide, Hundkirken kaldet, hvor en Hovedmærkerøs er opsat, og herfrå løber den
videre i ovennævnte Retning over Fjeldhøiden Tortaasen til Hovedmærkerøsen paa
Tortaas Sætervold, idet Indals Statsalmenning fremdeles har modstødt paa Østsiden,
og denne følger fremdeles i den Linie indtil Hovedmærkerøsen paa Hoaas Sætervold,
hvor tillige Tromsdals Statsalmenning og den N. Jenssen tilhørende Tromsdals-Mark


----
235 SS-A
----
møde i Nord. Fra nysnævnte Røs bøier Hoaas's Grændse mod Vest übetydelig til Syd
og gaar, modstødende Tromsdal-Mark, ben til det Sted, hvor Dætbækken bliver borte
under Jorden, hvilket ogsaa er betegnet ved en Hovedmærkerøs: derfrå gaar Linien i
Vest til den nærved staaende lignende Røs paa Hellovolden (gl. Høilovolden), hvor
Ramsaas Statsalmenning atter møder og følger i Vest noget til Syd indtil det førstbe
skrevne Udgangspunkt ved Skidthuldalen. Mellem ovennævnte Hovedmærker ere 143
Stykker mindre Stenrøser opsatte, og samtlige disse Røser ere anmærkede paa det i
1862 af Kommissionens Konduktør, Premierløitnant Haffner, optagne Kart, af
hvilket en Kopi er tilstillet den Bestyrelse, der i 1864 er særskilt organiseret for denne
Ålmenning i Henhold til Bestemmelserne i Lov af 12te Oktober 1857.
Medens Forretningen af 1787 Intet melder om, at Nogen har Brugsret i den paa
Almenningen staaende, nu visstnok i det hele tåget übetydelige Skov, maa dog, efter
hvad der er oplyst i det før ommeldte Møde med Værdalens Almenningsbestyrelse,
Opsidderne paa Lyngs- og Hage-Gaardene i Stiklestad Hovedsogn tilkomme saadan
Ret paa Grund af det gjennem en lang Aarrække udøvede Brug sammesteds. Andre
brugsberettigede til Skoven findes ikke, hvilket ogsaa er Tilfældet med Gaardene
Høilo, Minsaas, By, Rindsem, Bjertnæs, Stubskind, Balhald (Haugsvolden), Sundby
og Balgaard. Bygslede Fjeldsletter eller Rydningspladse findes ikke i Almenningen. *
* I Møde den 9de September 1864 anmeldtes ifølge Kommissionens Forhandlings
protokol følgende Fjeldsletter inden Hoaas's Ålmenning:
1. Hegstad-Slettet. Ellev Andersen Hegstad ønskede Bygsel i Henhold til gammelt
Brug:
2. Trones-Slettet. M. Moe for Ole Rostad forbeholdt Adgang til Bygsel.
Derhos anmeldtes:
3. Grønningens Fiskevand at være bygslet af Ole Markussen Sundbyhaugen:
4. At Lars Eklo har brugt et Fjeldeng ved Jensaasbækken, som han ønskede at bygsle.
Sluttelig erklærede Johan Nicolaisen nedre og vestre Skrove, at han ikke ønskede at
benytte et Fjeldeng, hvoraf han hidtil har betalt 8 Skilling i Afgift.
Noter.
Dillan: Seterbruket i Verdal s. 121.

----
236 SS-A
----
Grænsekart over Hoaas Stats-alm. i Værdalen. 1909.


----
237 SS-A
----
TROMSDAL ÅLMENNING
Tromsdal statsalmenning er den nest minste ålmenningen i Verdal.
Allikevel er den stor sammenlignet med den minste, Småseteråsen stats
almenning.
Tromsdal ålmenning har fått navn etter den dalen hvor den ligger.
Tidligere var den nok en god del større, men den utviklingen som var
vanlig på 16-1700-tallet, førte til at gårdene i nærheten fikk sine gårds
skoger utvidet på bekostning av ålmenningen.
Mot vest og nord grenser den til Værdalsbruket og private gårdsskog
er. Mot øst grenser den mot Inndal statsalmenning. Mot Hoås statsal
menning har den ikke grense, men det sydligste grensepunktet for
Tromsdal er det nordligste for Hoås ålmenning.
Tromsdal ålmenning er en av de få almenningene som er nevnt med
navn i 1749. Forklaringen er trolig den at avstanden fra denne ålmenn
ingen til et sagbruk var ikke større enn at det var mulig å drive skogen.
Følgelig ble den så høyt verdsatt at den ble navngitt.
Tromsdal ålmenning. I forgrunnen Tromsdal ålmenning sett fra nord.
Almenningen er så liten at den nesten rommes på dette bildet. Midt på
bildet Hoåsknoppen, og videre bakover Hoås ålmenning.


----
238 SS-A
----
(5:) Tromsdahls Almindingen i Woche Annex imellum Tromsdahlen og Gaarden Lefr
ingen beliggende strekende sig i længden 1 fierding og i Bredden 1/16 Mil.- Skowen
som af Almuen til Gaardenes fornødenhed er udhuggen, bestaaende af Smaae Gran,
samt hist og her i Dahlen noget Ringe Tømer.
Men som man ser, var skogen nokså medtatt, og det medførte at i den
neste almenningsforretningen, i 1758, ble heller ikke Tromsdal
ålmenning navngitt. Den ble da innbefattet i noe som ble kalt den første
almenningsstrekning. I denne almenningsstrekningen lå alle almenn
ingsområdene på sydsiden av dalen. Områdene mellom Inndalen, og
Helgådalen, samt områdene nord for Helgådalen utgjorde den andre
strekningen. Leksdalen og Volhaugen utgjorde henholdvis tredje og
fjerde strekning.
Innenfor den første almenningsstrekning lå foruten Tromsdal ål
menning også Hoås ålmenning, Inndal ålmenning, Svarthovd ålmenn
ing, Færs ålmenning og deler av Inns eller Sul ålmenning.
Arnets beskrivelser av almenningene i 1758 ble brukt som grunnlag da
holzførster Wøllner sendte inn sine beskrivelser i 1768. Egentlig ble de
brukt mer enn som bare grunnlag, Wøllner skrev dem nærmest ordrett
av. Men han kalte hele denne strekningen for Ramsaassen Allminding,
og han ga som tilleggsopplysning at skogen var bortforpaktet til
generalauditør Kjerulf og lagt under Ramsås sag.
(Både Arnets beskrivelse og Wøllners beskrivelse er satt inn i kapitlet
om bakgrunnen for almenningsforretningene.)
Imidlertid er det ganske klart at Arnets almenningsbeskrivelse var alt
for generell og uklar. Kongen ønsket å realisere flest mulig almenninger
for å skaffe seg inntekter. Derfor måtte de være bedre beskrevet enn
som så. Av den grunn ble nok en almenningsforretning avholdt i 1787.
Denne gang omtales Tromsdal ålmenning slik:
En Bøygde Almending, kaldet Tromsdahls Alminding, som begynder i Sydost fra Lie
Dammen til Hoeaas-Wolden, gaar siden i Nordost til Roedbrækken, i nordwæst langs
een der wærende Bæk og i Gudingsælwen, samt dernæst til Lie-Dammen igien hwor
man begyndte. J Sydost skal denne Alminding wære 1 Vi Fierding Lang og Vi Fierding
breed Uhngefær. Af denne Alminding har følgende Skowløse Gaarde fra u-mindelig
Tiid betient sig til huus-tømer hugstweed og GierdeFang, nemlig: Wohlen, Reppe,
Lundskin, begge Øfskind-gaardene, 3de Mønes-gaarde, 2de Slapgaard-, 3de Balgaard
og Qwelstad-gaarde. Jngen skyldsatte ingen nye Rødnings Pladse findes i denne al
minding, ej heller er her nye Rødnings Pladse findes i denne alminding, ej heller er her
bøxlede Engeslætte- Den 3die Deel heraf har neppe skow som er derhos ringe, qwistet
og u-brugbar, uden til Bøygdens Fornødenhed, Resten bestaaer af Myhrer og uduehg
Skow.
Det er første gang at begrepet bygdealmenning er funnet nevnt i for
bindelse med denne ålmenningen.
Lie-Dammen som det vises til, var dammen ved Lie sag som lå \
Trongdøla. (Se Skog og sagbrukshistorien.) Derimot som det vil fremgå

----
239 SS-A
----
Tromsdal ålmenning. Almenningen ligger til høyre midt på bildet bak
steinbruddet. Fra sydvest.
av den beskrivelsen almenningskommisjonen av 1861 ga, ansa denne
kommisjonen beksrivelsen som å være av betydning. Vi får også de
første opplysningene om hvilke garder som var bruksberettiget. Det
nevnes ingen setre, og det stemmer med hva Dillan har kommer frem
til. 1 Bare en setervold nevnes, og det er Hoåsvolden som også tjeneste
gjorde som grensemerke.
Fungerende fogd Støp skulle i 1816 gi en fortegnelse over de almenn
ingene staten eide i Verdal. Han nevner syv. Deriblant er ikke Tromsdal
ålmenning. Den må etter hans mening ha hørt med blant de seks som
han omtaler på følgende vis:
De øvrige skal Tiid efter anden vere bortsolgte, og ere nu Privates Eiendom.
De seks er ikke navngitt, men de er følgende: Vera eller Juldal ål
menning, Kverndal almennning, Inns eller Sul ålmenning, Småseteråsen
ålmenning, Færs ålmenning og Tromsdal ålmenning.
Fire år senere, i 1820, skulle en matrikkelkommisjon matrikulere og
skyldsette all eiendom som ikke tilhørte staten. Den kom frem til at bare
Vera eller Juldal ålmenning, Inns eller Sul ålmenning og Færs ålmen
ning var privateid. De øvrige var fortsatt statseiendom. De ble derfor
ikke matrikulert.


----
240 SS-A
----
Rids over TromsdalsÅlmenning 1861. Tegnet av M. M. Selmer
I 1826 rapporterte fogd Aarestrup inn almenningene i fogderiet, men
Tromsdal ålmenning har han ikke tatt med. Det må skyldes en forglem
melse. Men det er ikke den eneste han har glemt. Også Småseteråsen og
Volhaugen er glemt.
Men i rapporten fra 1843 er den med, og her står:
15. Trumsdals Alminding omtrent 3/8 Miil lang og 1/8 Miil bred. her findes ingen
byxlede Engsletter derimod nogen Skow som i umindelige Tider har wært benyttet af
Opsidderne paa 10 Skovløse Gaarde i Vuchu Sogn til Huustømmer, Veed og Gjerde
fang og er Skoven saa medtaget at den ei kan erholdes til større Verdi end fra 200 til
300 Sd.
I et senere kapitel i denne boken går det frem hvordan skogene i al
menningene var rasert av de bruksberettigede i forrige århundre. Og det
går også frem her at så var tilfelle i Tromsdalen ålmenning.
I 1847 fulgte nok en almenningsrapport. Denne følger i vesentlig grad
forretningen av 1787, men et par nye ting har kommet til.
15., Trumsdals Bygdealminding a der efter befaring af 12: Septbr. 1787 begynder i
Sydøst for Lie Dammen til Holaas Wolden gaaer siden i Nordost til Rodbækken, i
Nordost langs en derværende Bæk og i Gudingselven samt dernæst til Lie Dammen
igjen opgives omtrent 3/8 Miil lang og 1/8 Miil bred, dens Værd er anslaaet til 2 a 300
Spd.
b. Med Undtagelse af Skoven bestaaer den af Myr og uduelig Jord.
c. Gaardene Wohlen Reppe Lundskind, begge Øfskind, 3 Mønnes 2: Slapgaard 3:
Balgaard og Quelstad have fra mindelige Tider Ret til Hugst af Huustømmer Veed og
Gjerdefang.-
d. Der gives ingen Pladse eller Engesletter.
e. Staten har ingen Indtægt af samme.-


----
241 SS-A
----
H<„./.;,„A-
SØ£j?*L'l
D
*»/
Kart over Tromsdal Alminding i Værdalen op tåget 1862 av
w
Haffner,
Holaas Wolden er feilskriving av Hoåsvolden. Innledningsvis kalles
den en bygdealmenning. Årsaken til det er rimeligvis at det begrepet ble
brukt i 1787.
Derimot synes ikke almenningskommisjonen av 1861 å ha vært i tvil
om at dette var en statsalmenning. Den sier følgende:
TROMSDALS ÅLMENNING
Medens Forretningen af 1757 paa Grund af dens vidtomfattende Betegnelser ingen
særskilt Beskrivelse indeholder af denne Ålmenning, haves saavel i Forretningen af
12te September 1787 som navnlig i en under 25de Juni 1812 afholdt og i Kommi
ssionens Besiddelse værende Grændseopgangsforretning mellem de i Almenningen
Brugsberettigede og en Del af de Angrændsende ret god Veiledning til Bestemmelse af
Almenningens Grændser, angaaende hvilke Kommissionen desuden har søgt Oplys
ning under Forhør, optagne Iste og 2den August 1862, Bde Oktober s. A., 27de
August og 20de November 1863 samt 25de og 27de Juli 1865, foruden at man desan
gaaende under 16de Juli 1864 og 27de Juli 1865 har afhandlet det Fornødne med Hr.


----
242
----

over Tromsdal Alminding i Værdalen optaget 1862 af Haffner.
Copieret af Rando Wolf f.
L. N. Jenssen paa Faderens, Grosserer N. Jenssens Vegne, forsaavidt nemlig dennes
Eiendele paa flere kanter modstøde Almenningen. Endelig har Kommissionen ogsaa i
Møder med Værdalens Almenningsbestyrelse den 25de April 1862 (skal formentlig
være 14de Mai 1862) og 21de November 1863 omhandlet Forholde vedkommende
Tromsdals Ålmenning, hvilke ogsaa den 9de September 1864 gjordes til Gjenstad for
Behandling i et Almuesmøde i Værdalen.
I Henhold til de Oplysninger, Kommissionen paa ovennævnte Maade har erhvervet,
samt paa Grund af de Vedtagelser, der af Grosserer Jenssen navnlig i Skrivelse til
Kommissionen af ste August 1865 ere gjorte, bliver denne Almennings Grændser for
Eftertiden følgende: Fra den Hovedmærkerøs paa Hoaas's Sætervold, hvor Indals og
Hoaas's Statsalmenninger samt Jenssens Tromsdals-Mark modstøde, gaar Linien for
Tromsdals Ålmenning i Nordost modstødende Indals Statsalmenning ret paa den
Hovedmærkerøs, der er opsat paa den østlige Heidning af en skovbevoxet Aashøide,
kaldet Rodbrækken, hvor tillige Gaardene Stenes og Levrings Udmarker modstøde.
Fra bemeldte Røs, i hvis umiddelbar Nærhed et Mærke er indhugget i Bjerget, ligesom
i 2de Grantræer findes gamle Kors, bøier Almenningsgrændsen langs nysnævnte Lev
ring gaardes Udmark i Nordvest over den saakaldte Stavnsmyr ben til
Hovedmærkerøsen ved Sammenløbet af 2 smaa Bække, der forenede gamle indhugg
ede Mærker forsynet Furutræ nogle Skridt Sydost for hint Sammenløb. Fra bemeldte

 

----
243 SS-A
----
Røs følger Limen, fremdeles modstødende Levrings Eiendom, Almenningsbækken i
Nordvest indtil sammes Udløb i Elven Trangdøla, og er her en lignende Røs opsat.
Derefter følges nysnævnte Elv i Sydvest indtil en Hovedmærkerøs, der er anbragt paa
det Punkt, hvor den i Forretningen af 1787 ommeldte, men forlængst tilintetgjorte
Liadams Midte antages at have været, hvilket er skjønnet at være ved det Sted, hvor en
liden Bæk rinder frem under Jordvolden og falder i Elven. Herfrå bøier Almennings
grændsen i Sydost og gaar den tilbage til Udgangspunktet paa Hoaasvolden, i den hele
Strækning tilgrændsende N. Jenssens Tromsdals-Mark.
Saavel ovennævnte Mærkerøser som de mellem disse til et samlet Antal af 45
opsatte mindre Stenrøser ere afsatte paa det af Kommissionens daværende Konduk
tør, Premierløitnant Haffner, i 1862 optagne Kart over denne Ålmenning, af hvilket
en Kopi er tilstillet den Bestyrelse, der i Henhold til Lov af 12te Oktober 1857 er organ
iseret i 1864, efterat behørigt Hensyn er tåget til de i Almenningen Brugsberettigede.
Disse ere, saavel i Henhold til den citerede Forretning af 1787 og vedkommende
Stiftsbefalingsmands Promemoria af ste November 1774 som paa Grund af det stedse
værende Brug, der er oplyst at have fundet Sted, Opsidderne paa Gaardene Vohlen,
Reppe, Lundskind, Øfskind (2de), Mønnes (3de), Slapgaard (2de), Balgaard (3de) og
Kvelstad, hvilket samtliges ret til Almenningens Skov gjælder det fornødne til
Bygningstømmer, Brænde og Gjærdesfang. Denne Brugsret har ifølge Distrikts-Mat
rikulerings-Kommissionens Forhandlingsprotokol under 2den Marts 1820 foranledi
get, at de for ovennævnte Gaarde anførte Sammenligningstal «ere forhøiede med
Værdien af fornøden Skov til Husbehov», en Feil, som Kommissionen vil paapege for
Vedkommende i Anledning af den nye Matrikul. Imidlertid har der aldrig været reist
Tvivl om, at Tromsdal er Statsalmenning. I denne Ålmenning er ingen Sæter eller Fjeld
slet: derimod findes i den nordvestre Dal lige ved Veien til Tromsdals Gaard en
Rydningsplads, kaldet Almoen, hvis Bruger Ole Johansen under 13de August 1861 er
meddelt Bygselseddel paa Pladsen, hvis Grændser ere betegnede ved Gjærder, udenfor
hvilke Bygselmanden ei tilkommer nogensomhelst Brugsret.


----
244 SS-A
----
RAMSÅS ÅLMENNING
Ramsås statsalmenning er en av grense-almenningene i Verdal. Med
det forståes at den grenser mot en annen kommune. log for seg er ikke
det noe særsyn, da de fleste almenningsstrekningene i Verdal ligger i
vide fjellområder hvor kommunegrensene går. Denne ålmenningen har
fått navn etter Ramsåsen, et lite avgrenset fjellparti som ligger på
grensen mellom Verdal og Levanger
kommuner.
På den andre siden av grensen
Ramsås bygdealmenning. Egentlig
til Levanger ligger også Hegli og
er det to almenninger som bærer
dette navnet. Opprinnelig var dette en ålmenning, men da Skogn og Frol
ble skilt fra hverandre i forrige århundre, ble også ålmenningen delt i to,
en Skogn-del og en Frol-del. Denne to-delingen er opprettholdt, også
etter at kommunene ble slått sammen igjen til storkommunen Levanger.
Begge disse almenninger er bygdealmenninger. Ramsås ålmenning i
Verdal grenser mot Hegli og Ramsås ålmenning i Frol. Mot syd ligger
Ramsås ålmenning. Ramsåsen midt på bildel. Til høyre Kaldvassmyren.
I forgrunnen Tromsdalen.


----
245 SS-A
----
Hoås statsalmenning. Mot øst og nord ligger Værdalsbrukets eien
dommer og private gårdsskoger.
Ramsås ålmenning er en av de få almenninger i Verdal som ble nevnt
med navn i 1749. På den tid ble det vanligvis brukt generelle oversikts
beskrivelser. Men i Ramsåsen ble det hugget skog til sagene som eksi
sterte i nærheten, og dermed hadde denne ålmenningen en større verdi
enn andre almenninger som både var større og hadde mer skog, men
hvor det ikke var mulig å utnytte skogen på grunn av for store av stand
er.
Fogd Petter Arnet ga følgende beskrivelse av Ramsås ålmenning:
(6:) Ramsaas Almindingen. - strekende sig Wester i Længden Vi Fierding og Sør i
Bredden 1 Fierding. Skowen som af Almuen till Gaardens fornødenhed er noget ud
huggen Bestaaer af een gandske Ringe Grann Skow, till Ski-hug og Brende Weed,
samt hist og her i Dahl-Læggerne lit huustømmer.-
I 1758 ledet den samme fogden en ny almenningsforretning. Men
denne gang ble Ramsås ålmenning ikke nevnt ved navn. Nå var den en
del av et større almenningsområde som strakte seg fra Skogn til svenske
grensen.
Selve grensebeskrivelsene er i og for seg greie nok for området som
helhet, men det omfatter også Tromsdal ålmenning, Hoås ålmenning,
Inndal ålmenning, Færs ålmenning og deler av Inns eller Sul ålmenning
Den tidligere omtalte holzførster Wøllner sendte i 1768 inn rapporter
om almenningene i Verdal. Stort sett skrev han av fogd Ar nets rapport
er fra 1758. Men han ga hele almenningsstrekningen på sydsiden av
dalen fra Skogn til svenskegrensen navnet Ramsaassens Allminding. Og
årsaken til det er ganske enkelt den at skogen var bortforpaktet til gene
ralauditør Kjerulf og underlagt Ramsås sag. Det var vanlig for Wøllner
at han kalte en almenningsstrekning det samme som den sagen som tok
tømmeret der. I dette tilfellet var ikke dette helt meningsløst da Rams
åsen faktisk var en ålmenning. Men det fikk da den konsekvensen at
hele strekningen fikk dette navnet. Men Wøllner kalte også Volhaugen
ålmenning for Hauka ålmenning av den grunn at denne sagen fikk sitt
tømmer fra denne ålmenningen. Og det samme var tilfellet med både
Gren ålmenning og Nedre Holmen ålmenning. Den første var lagt til
Gren sag og gjaldt Malså ålmenning, og den andre var lagt til Nedre
Holmen sag og gjaldt Kverndal ålmenning.
Både Arnets beskrivelse fra 1758 og Wøllners fra 1768 er tatt med i
kapitlet om bakgrunnen for almenningsforretningene.
Beskrivelsen av 1758 antyder også at det fantes setre innenfor områd
et. Hvilke setre det var, og hvor de lå, får vi ikke vite. Derimot i almenn
ings forretningen av 1787 fortelles det hvilke garder som var bruksbe
rettiget i ålmenningen.

----
246 SS-A
----
Imidlertid før denne almenningsforretningen blir behandlet, skal vi ta
med hva som står om Ramsås ålmenning i forbindelse med en søknad
fra Tomas Lyng om å få anlegge et sagsted i 1764. I den anledning
innledes rettsreferatet slik: ... at anno 1764 14 juli ble udi en sæterbolig
udi almindingen Ramsaasen iV ær dalens prestegjeld retten satt ... Sagen
skulle anlegges i Tromsdalen og tømmeret skulle delvis taes i Ramsås
ålmenning.

Ramsås ålmenning. Den karakteristiske nordveggen av Ramsåsen
Man foretog sig derefter besigtelsen over Ramsaas almindingen, hvorav en del ligger
imellem Tromsdalens og Levringens gårders strækning, og begyndte besigtelsen fra
Ramsaae saugsted til Hanekammen, derfrå over høieste Ramsaas til Dætbækken over
Hæssemyrene, samt Bænkemyrene til Hoeaasfossen og Hoeaasvolden, derfrå over
Persmyren langsefter en liden bæk, som rinder fra bemeldte myr til trende
mærkestene, som staar paa nedre eller vestre side av den vei, som løber mellem Troms
dalen og Levringen. Fra samme mærkestene for man lige ned i Lie saugdom, derfrå
langsmed elven til almindingsbækken og op efter samme indtil myrene og Levrings
sæterberget til Rotbrækken, dens strækning.
Længden fra Hane Kammen til Rotbækken kan ungefær være 1 Vi mil vel maalt og
bredden en fjerding, hvilket dog ei med nogen vished kan bestemmes formedelst de
hist og her mellemkommende berge og daler. Skoven bestod i dalerne av frodig
veksterskov, med paa høiderne, hvor veir og vind tåger sterkest befandtes den tynd og
at beståa af fortørrede trær

 

----
247 SS-A
----
Dette resulterte i at Lyng fikk lov til å anlegge en sag ved Ramsåsen.
Imidlertid var den i drift bare kort tid. (Se skogbrukets historie.)
Så i 1787 fulgte den ovenfornevnte almenningsforretningen. Også ved
denne anledningen var det en fogd Arnet som ledet forretningen, men
han hette nå Arnt Christoffer.
En Kongl. Alminding kaldet Ramsaas Alminding, som begynder fra Ramsaasen og
gaaer i West til Syndre-Kløft i Ramsaasen derfrå i Nord efter høyeste Ramsaas og til
Tømmersøen, wiidere i øster til Holras Bekken, der falder ned i Trangdahls Elwen;
derfrå i Syndern efter Elwen til Ramsaasen hwor man begyndte. - Denne alminding
indeholder deels Gran-Skow, deels Snau-Berg, deels Myhrer - Ingen skyldsatte og
ingen nye-RødningsPladser findes her, men Sewald Bye heraf Bøygden, har her en
Enge slette kaldet Bye-Wolden, som han efter Bøxel-Sæddel fra forrige Foget Arnet
dat: 12. Aug 1779, der han nu foret nytter betiener sig af med 8 skilling Aarlig afgifter
- Ligesaa har Jens Winhe her en Bygslet Enge-Slætte kaldet Dyrhougen mod 12 skill
ing aarl. Afgift, hvorom han arw nytter sal: Foget Arnet Bøxel-Sæddel af Ist Juni
1768. Denne Alminding er \Vi Fierding Miil ungefær i Længde og breede. Fra u
mindelige Tiider har ellers følgende skow-Løse gaarde betient sig af denne Alminding
til deres Hus Fornødenheder nemlig: Begge Leenes - alle Roswold- og Winge-gaard
erne, Ligesom og Roswold gaarderne har stedse hwer haft deres Sæter.
Ramsås ålmenning. Fra samløpet mellom Ramsåen og Tromsdalselven.
Ramsåen fra venstre og Tromsdalselven nedenfra. Etter samløpet kalles
den Trongdøla. Østgrensen for ålmenningen følger Ramsåen nedover til
samløpet. Derifrå går den i rett linje til den støter på Trongdøla i høyre
bil led kant.


----
248 SS-A
----
Ramsås ålmenning. Toppen av Ramsåsen med Byahøgda mot venstre
billed kant. Bak til venstre Skitholvola som ligger i Hoås ålmenning.
i
Ramsås ålmenning. Kaldvassmyrenfra nord.

 

----
249 SS-A
----
Ellers ble Ramsås ålmenning berørt flere ganger i pantebøkene og
panteregistret fra sist på 1700-tallet uten at navnet på ålmenningen ble
brukt. Det var først og fremst seterrettighetene det var tale om, og seiv
om seterbruket ikke er det primære i denne sammenheng, kan vi allike
vel gi et eksempel fra panteregistret. Fogden ga bygselrett paa Sæt ter
Dyhrhougen kaldet i almindingen til Zachahas Winnie. Dyrhaugen er
forresten en av de setrene som ble nevnt flest ganger med navn i disse
kildene, og også i ovenforstående beskrivelse fra 1787 er den nevnt.
Konstituert fogd Støp listet i 1816 opp alle statsalmenningene i
Verdal. Han kom frem til at det var syv i tallet. De andre seks var etter
hans formening privat eid. Men Ramsåsen var med blant de syv.
Og matrikkelkommisjonen av 1820 skulle matrikulere og skyldsette
all ikke-statlig eiendom. I og med at Ramsås ålmenning var statseien
dom, ble ikke den vurdert av denne kommisjonen.
Seks år senere, i 1826, skulle fogd Aarestrup også rapportere almenn
ingene i fogderiet. Han har glemt en del, men Ramsås ålmenning er
med, seiv om det han skriver, stort sett er en avskrift av almenningsfor
retningen av 1787.
2 Ramsaas Alminding, som begynder for Ramsaasen og gaaer i Wester til Syndre Kløft
i Ramsaasen, derfrå i Nord efter høieste Ramsaas og Tømmersøen, videre i Øster til
Buvas-Bækken, der falder ned i Trangdahls Elven; herfrå i syden efter Elven til
Ramsaasen, hvor han begyndte. Denne Alminding indeholder deels Granskov dels
snaue Bjerg og deels Myhrer. Jngen skyldsatte og ingen nye Rydningspladse findes
her. Denne Alminding er omtrent 1 Vi Fjerding i Længde og Brede. Nogle af Almuen
ere brugsberettigede i Almindingen i Kenseende til Skoven og Sæterboeliger.
I årene 1853 og 1847 fulgte nye innberetninger om almenningene.
I 1843 sto følgende om Ramsås ålmenning:
Ramsaas Alminding omtrent 3/8 Miil i Længde og Bredde.- Byxlede Engesletter
findes ikke derimod Skov som hugges efter Udviisning og mod Betaling til Statscassen
efter Taxt. Rosvold Gaardene have her Sæterboliger. Almindingens Verdi anslaaes til
omtrent 150 Sp.
Og i 1847 sto følgende:
16., Ramsaas saakaldte Kongelige Alminding a der begynder efter nævnte Forretning
fra Ramsaasen og gaaer i West til Søndre Kløft i Ramsaasen, derfrå i Nord efter Høi
este Ramsaas og til Tømmersøen videre i Øst til Kulvasbækken, der falder ned i Trang-
dalselven, herfrå i Syd efter Elven til Ramsaasen hvor man begyndte, den er omtrent
3/8 Miil i Længde og bredde dens Værd er anseet til 150 Spd.-
b., Foruden Skowen bestaaer den af Myrer og snaue Fjeld.-
c, Hugstret til Fornødenhed have fra umindelige Tider følgende Gaarde begge
Lehnæs alle Rosvold og Vinnje Gaarde, ligesom Rosvold Gaarde have sin Sæter der.-
d., der gives for Tiden ingen Pladse eller Engesletter.
e., Staten har ingen anden Indtægt end af Skovleie nåar Hugst bevilges.
Også denne rapporten er for det meste basert på 1787-forretningen.
Men et par nye ting kommer dog til. Blant annet hva man den gang
verdsatte ålmenningen til.

----
250 SS-A
----
Ramsås ålmenning. Fra Ramsåsen mot nord. Nedenfor i bakgrunnen
Kaldvassmyren.
Ramsås ålmenning. Ramsåsen sett fra vest i Frol.

 

----
251 SS-A
----
Et annet interessant forhold er hvordan man skrev navnet Kaldvass
bekken i 1787: Holrasbekken. I avskriften fra 1816 var man ikke helt
sikker på skrivemåten, og denne gang ble det: Buvas-Bækken. Først i
1847 er det mulig å forstå navnet: Kalvasbækken.
Så fulgte almenningskommisjonen av 1861, og denne almennings
beskrivelsen er den mest grundige og pålitelige, og gjelder fremdeles.
Rids over Ramsaas Ålmenning 1861. Tegnet av M. M. Selmer.
RAMSAAS ÅLMENNING
Angaaende denne Ålmenning, hvis Grændser hverken i Forretningen af 18de Juli
1758 eller i den af 12te September 1787 ere saaledes beskrevne, at de kunne tjene til
noget paalideligt Grundlag for den fremtidige Bestemmelse deraf, har Kommisionen
søgt Oplysning dels under Aastedsbefaringer den 12te Juni 1862 og 22de Juni 1864 og
dels under Forhør, optagne den 30te og 31te Mai og 20de Juni 1862 samt 17de April
1863, ligesom ogsaa enkelte denne Ålmenning vedkommende Forholde ere specielt
omhandlede under en af Kommissionen behandlet og den 2den Mai 1863 paadømt
Justitssag mod Ole Olsen og Beret Jensdatter Dyrhaugen, tiltalte for ulovligt Aavirke i
denne Ålmenning. Ordningen af Grændseforholdet har derhos været Gjenstand for
Overveielse, foruden med de under ovennævnte Befaringer Mødende, med
Bestyrelserne saavel for den heromhandlede Statsalmenning som for den i Vest for en
Dei tilstødende Levanger Landsogns Kommune tilhørende Ramsaas Ålmenning.
I Henhold til de saaledes erhvervede Oplysninger og gjorte Vedtagelser blive
Grændserne for Ramsaas Statsalmenning for Eftertiden følgende:
Fra Hovedmærkerøsen paa Toppen af et i Nordost for Gaarden Buran i Skogn
liggende Bjerg af en særegen og paa Afstand let kjendelig Form, hvilket kaldes Hane-


----
252
----

Kroki fra Ramsaas Alminding i Verdalen optaget 1863 afA. So/em
kammen, gaar Linien langs med østre Burans Eiendom i Syd til en Hovedmærkerøs
paa det saakaldte Hvidbjerg, der er en fra Ramsaasen udspringende Bjerghammer,
hvori findes en kvidagtig eller lys Stenart. Herfrå løber Grændsen, modstødende en
Strækning, hvorom der fortiden skal være Retstvist mellem Eierne af Gaardene østre
Buran og Bestyrelsen for den private Ramsaas Ålmenning i Levanger Sogn, idet begge
Parter paastaa Eiendomsret dertil, - i Syd übetydeligt til Øst under Ramsaasfjeldets
vestre Afsænkning indtil den Hovedmærkerøs, der er opsat i den vestre Ende af et
Dalføre eller Fjeldkløft, kaldet Skidthuldalen, der skiller den saakaldte Byahøide,
hvilken maa ansees som en Del af Ramsaasfjeldet, fra den søndenfor liggende
Strækning, som benævnes Buaasvola. Ved bemeldte Punkt modstøder Hoaas Stats
almenning i Syd. Grændsen for Ramsaas Statsalmenning bøier fra sidstnævnte

 

----
253 SS-A
----
Ramsås ålmenning. Hanekammen, et av grensepunktene for denne
ålmenningen midt på bildet til venstre, sett fra vest iFrol.
Hovedmærkerøs i Øst noget til Nord og gaar modstødende Hoaas Ålmenning i
Begyndelsen langs Skidthulbækken til den saakaldte Hellovold (gl. Høilovold),
hvilken er beliggende nogle Skridt paa østre Side af Ramsaaselven, og er her opsat en
Hovedmærkerøs, ligesom Kors findes indhugne i flere tast ved hinanden staaende
Træer. Her modstøder ogsaa den Grasserer N. Jenssen tilhørende Tromsdals Mark,
hvilken følger Almenningens Østgrændse, der nu bøier i Nord lidt til Vest og gaar
først langs Ramsaaselven, saaledes at hvor denne deler sig i 2 Arme, følger
Almenningslinien den østre Arm, indtil Mærkerøsen ved det Sted, hvor Ramsaaen og
Elven Trangdøla løbe sammen, hvorpaa Almenningen følger sidstnævnte indtil det
ved en Bøining af samme liggende, førnævnte N. Jenssen tilhørende Engeslette,
Klokkerholmen kaldet, hvis Gjærde mod Vest derpaa danner Grændsen mod
Almenningen, indtil atter Trangdøla træffes, og hvor Hovedmærkerøs er opsat.
Herfrå følger Linien Trangdøla til det Sted, hvor Tømmersø og Kalvasbækkene løbe
ud i samme, og hvor ved en liden Holme en Hovedmærkerøs er opsat. Her under
Tromsdalsmark paa denne Kant, idet Almenningen nu modstødes af Garaaens
Eiendele, der følger Almenningsgrændsen, som nu løber langs Tømmersøbækken ret i
Vest indtil Hovedmærkerøsen ved Tømmersøen, hvor Gaarden østre Ravlos Udmark
modstøder, og denne følger derpaa Almenningsgrændsen fremdeles i Vest indtil
Udgangspunktet paa Toppen af Hanekammen.
Over denne Ålmenning er, grundet paa foregaaende Opmaaling, Kart optaget i 1864
af Kommissionens Konduktør, Premierløytnant Fougner, og er paa Kartet, hvoraf
vedkommende Almenningsbestyrelse modtager en Kopi, afsat saavel de ovennevnte
Hovedmærkerøser som de mellem disse i et samlet Antal af 72 opsatte mindre
Stenrøser.
Brugsret til den paa Almenningen staaende Skov tilkommer ifølge Forretningen af


----
254 SS-A
----
/ført over Ramsaas Alminding i Værdalen. Tegnet a/H. Fougner 1864.
1787 Opsidderne paa Gaardene Lennæs, Vinne og Rosvold, hvilke sidste ogsaa have
Sæter i Almenningen. Saadan have Gaardene Lennæs ogsaa tidligere havt, men ikke i
længere Tid benyttet. I møde med Værdalens Almenningsbestyrelse af 21de November
1863 har denne erklæret, at den antog, at samtlige Gaarde i Vinne Sogn tilkom Brugs
ret til Skoven, da saadan stedse har været udøvet. Rosvold- og Lennæsgaardene ligge
derimod i Stiklestad Sogn: men Bestyrelsen indrømmede disses Brugsret. Inden
Almenningen ligger en Engeslette, kaldet Dyrhaugen, der tidligere har været brugt
under Gaarden Vinne, men som fortiden i Medhold af Bygselseddel, dateret 31te Mai
1843, bruges af Ole Olsen Bringsaas's Enke, Beret Jensdatter, der ved Skrivelse fra
Indredepartementet af 7de August 1865 er givet Tilsagn om i eget Navn at erholde
Bygsel paa Rydningspladsen efter de nuværende Grændser for samme, idet disse
nemlig have været udvidede senere end Pladsen ved Forretning af 9de September 1854
blev skyldsat for 1 Ort. Paa Dyrhaugen findes fortiden opført 1 lidet Vaaningshus, 1
Lade samt Fjøs og Stald. — Grændserne for denne Rydningsplads ere afmærkede dels
ved Stenrøser og dels ved Gjærder, og udenfbr denne saaledes belegnede Strækning
tilkommer nævnte Beret Jensdatter ingen Brugsret. Efter Almenningsbestyrelsens i
ovennævnte Møde ytrede Formening bør Dyrhaugen efter Beret Jensdatters Død ikke
paany bortbygsles. løvrigt gives hverken andre Pladse eller Fjeldsletter inden
Almenningen, for hvilken i Medhold af Lov af 12te Oktober 1857 særskilt Bestyrelse
er organiseret i Aaret 1864.


----
255 SS-A
----
ALMINDINGSBESTYRELSEN I VÆRDALEN 1859 - 1865
Stortinget vedtok Lov om Almindinger 12. oktober 1857. Denne
loven forutsatte at det var et felles almenningsstyre for det enkelte
herred. Med utgangspunkt i denne loven sendte fogd Schive samme år et
brev til Verdal formannskap, hvor han redegjorde for hva som sto i
loven, og han ba om at det ble foretatt valg på et slikt almenningsstyre.
Loven forutsatte at formannskapsmedlemmer fra en krets som sognet
til en ålmenning, automatisk var medlemmer av et slikt styre. I sitt brev
sa Schive blant annet følgende:
Efter de wed Fogedarchivet wærende Documenter, skal der i Værdalens Thinglaug
wære følgende Statens Almindinge, Sc
1. Tromsdals Alminding
3. Ramsaas do
2. Hoaas Alminding
4. Indals do
5. Svarthoveddo
6. Qværndals do
7. Smaasæteraasens Alminding
8. Molsaa Alminding
10. Vohlhougens do.
9. Lexdal do og
Etter at en del brev hadde gått frem og tilbake mellom de rette instanser
for å få avklart en del forhold formannskapet fant uklare, ble det 12.
august 1858 foretatt valg paa Medlemmer af Almindingsbestyrelsen i
Værdalen. Dette valget ga følgende resultat:


----
256 SS-A
----
Som vi ser, mangler fire av de ti almenningene som den gang ble
regnet som statsalmenninger, nemlig Malså, Hoås, Inndal og Svarthovd
almenninger.
Dette styret la 18. juni 1859 frem sin første bekjentgjørelse. Denne
bekjentgjørelsen representerer den første skriftlige regulering av al
menningene i Verdal fra et kommunalt organs side. Den hitsettes derfor
i sinhelhet.
Bekjendtgjørelse.
Tilfølge fattet Beslutning i et Møde af Værdalens Almindingsbestyrelse den 16de d.M.
opfordres herved de Almindingsmænd, der maatte ønske at foretage Hugst af Brænde
fang eller andre Træmaterialer i nogen af Districtets Almindinger i denne Sommer, at
indkomme med Andragender med Opgivende, i hvilken Alminding Hugsten ønskes
utvist, hvad slags Træer der ønskes aavirket samt omtrentlig hvor mange Læs af hver
Sort.
Disse Andragender maa, for Stiklestad Sogn være indleveret enten til Hr. Land
handler Monrad eller Kirkesanger O. Sehm senest Fredag i denne Uge, den 24de d.M.
hvorefter Bestyrelsen atter vil sammenholde paa førstkommende Løverdag, den 25 d.M.
for at gjennemgaae de indkomne Ansøgninge og meddele Bevillinger til de ansøgte
Hugste, hvorunder vil blive tåget særligt Hensyn til vedkommende Ansøgers større og
mindre Trang, samt til Skovenes Tilstand i den Alminding Aavirket agtes udført.
Blandt de forøvrigt allerede fastsatte Betingelser for den omhandlede Hugst bemærkes
forløbig:
a: at Træer, der ere nedfalne og som beviseligen ikke due til andet end Brænde, samt
Kviste og Topender, bliver for dette Aar at tåge uden Betaling, dog under Betingelse,
at det sammenlundes særskilt saa at Skjøn kan foretages.
b: at for Træer der ere tienlige til Bygningstømmer og som have en Længde af 12 a 16
Al: og indtil 6 Tommers Top, betales 1 Spd. pr. Tylt, og for Træer af større Dimen
sioner bliver Betalingen forholdsvis høiere, hvilket alt vil afgjøres ved Skjøn paa
Aastedet, og forinden saadant Skjøn er foretaget, maa intet af det Aavirket bortføres
fra Almindinger.
c: at Hugst af ung Wexterskov til Stør, Gjærdefang og Hessiestænger etc. indtil videre
er forbuden, ligesom og at Løbning af Næver og Bark ikke maa finde Sted i nogen af
Thinglaugets Almindinge.
Med hensyn til Straffebestemmelserne for ulovlig Hugst, henvises til Kriminallovens
22de Kapitel samt til Lov om Almindingsskove af 12te October 1857, § 10. —
Omtrent på denne tid må Elling Skrove ha blitt valgt til formann i
almenningsstyret. Fra rundt 1860 var all korrespondanse til styret
adressert til ham, samt at han underskrev alle brev som formann på
styrets vegne. Om Elling Skrove, som også var skolelærer, kan det leses
mer i Verdalsboka II A. Han eide og bodde på Midtholmen.
Det er klart at slike påbud og regler måtte håndheves, og fra omtrent
samme tid ble det valgt oppsynsmenn som skulle påse at ingen drev
ulovlig hugst i almenningsskogene. Fra bekjentgjørelsen om oppsyns
mennene går der frem at følgende var oppsynsmenn:
1. For Lexdals Alminding westre Deel er antaget Johannes Pedersen Musum.
2. For Volhaugens Alminding, Ole Andersen Forbregdsvald og Thore Olsen Forbregds-
valdet.

----
257 SS-A
----
3. For Rams og Hoaas Almindings westre Deel Lasse Olsen Hal/an.
4. For Tromsdals og Hoaas Almindinger østre Deel Johannes Ottersen Qvellovaldet.
5. For Indals og Svarthovet Alminding El/ev Larsen Stene.
6. For Qwærndals og Smaasæteraasens Almindinge Meckael Christophersen Aarstad.
7. For Malsaae og Lexdals Almindings østre Deel Hans Arentsen Langdahl.
Det kan opplyses at Johannes Kvellovald senere kalte seg Johannes
Grindgjerdet, og at Ellev Stene kalte seg Ellev Stubbe.
For oppsynsmennene ble det utarbeidet en instruks.
Imidlertid ser det ikke ut til at alle bruksberettigede i almenningene
godtok noe «overformynderi» uten videre, og fra de bruksberettigede i
Tromsdal ålmenning, kom det et brev i 1860 hvor det blant annet hette
at vi ikke kunne underkaste os Bestyrelsens Myndighed. Brevskriverne
innså nødvendigheten med kontroll og regulering, men hevdet: Men
Sagen er at Forholdet, hvad Tromsdals Alminding angaaer, er for
skjelligtfra det, der finder Sted med Hensyn til de øv rige Almindinger i
Districtet. Det var først og fremst avgiften som ble pålagt brukerne disse
brevskriverne fant for høy. De stilte også en del andre betingelser:
Vi ere fremdeles af den Formening, at vi i Almindingsloven have fuld Hjemmel for vor
Fordring paa en særskilt Bestyrelse for Tromsdals Alminding. Dog skulle vi maaskee
anerkjende den etablerede Bestyrelse nåar den
1. erkj ender os udelukkende Bruksberettigede i Tromsdals Alminding.
2. forpligter sig til ikke at anvise Hugster til Andre end os i bemeldte Alminding
3. gaaer ind paa et bestemme en vis moderatere Afgift paa Aavirket idet hele træffer
nærmere Overeenskomst med os om Udøvelsen af vor Brugsret.
Brevet er underskrevet av følgende: Niels Reppe, Paul Qvelstad, O.
Balgaard, Ellev Balgaard, Ole Slapgaard m.p.P., Johannes Slapgaard,
Ole Mønes, Nils Mønnes, Anders Mønes m.p.P., Jonas Øfskind, Ole
Øfskind m.p.P., Andor Wohlen, E. Lundskind, Jacob Balgaard og
Aage Wolen.
Det er imidlertid ikke funnet noe i papirene til almenningsstyret som
forteller noe om resultatet av dette brevet.
Dog synes dette brevet å vise at det var en alminnelig praksis at man
ble anvist hugst i andre almenninger enn dem hvor man naturlig hørte
hjemme. At så var tilfelle går frem av rapportene fra forstmennene som
delvis er gjengitt i et senere kapittel.
Oppsynsmennene i de respektive almenningene førte tilsyn med hva
som foregikk i almenningsskogene, og når de kom over ulovligheter, ble
dette rapportert. I mange tilfeller var det tale om grove overtredelser og
tyvhugst i stor målestokk. Gjerningsmennene fikk som straff betale
bøter. Men i enkelte tilfeller synes også oppsynsmennene å ha vært nid
kjære i sin dont. Blant annet står det i en rapport fra Johannes Musum
at han var i sterk tvil om at Jacob Karmhus hadde bekommet to furu
stokker på ærlig vis, men han hadde ikke bevis på at de var tatt ulovlig.

----
258 SS-A
----
Og Johannes Grindgjerdet skrev i 1861: / afwigte Januar Maaned
forøvede Ellef Michelsen Lundskind ulovlig Hugst i Hoaas Alminding
ved at hugge et fortørret Furru Træ hvoraf blev en Stok til 7 a 8 Alen
lang og 12 Tommers Top.
Når det gjelder de som ble tatt for ulovlig hugst, er det grunn til å tro
at det var langt flere det egentlig var tale om. Her skal vi huske på at
gjennom lange tider hadde folk ansett det som sin soleklare rett å ta hva
de ønsket når de ønsket i ålmenningen. Og det var nettopp denne
praksisen som blant annet førte til ødeleggelse av almenningene, og som
igjen nødvendiggjorde en mer restriktiv holdning og lovgivning. Dette
går også frem av hva forstmennene uttalte om almenningene i sin
alminnelighet og almenningene i Verdal i særdeleshet i 1850-årene.
I perioden fra 1860 og frem til 1865 fant det sted en god del korres
pondanse mellom de foresatte myndigheter og almenningsstyret. Og
formann i styret var som nevnt, hele tiden Elling Skrove. Det ser også ut
til at almenningsstyret samarbeidet med almenningskommisjonen som
var i arbeid nettopp på den tiden. Denne kommisjonen fullførte sitt
arbeid i 1865. Det ser blant annet ut til at kommisjonen ba almennings
styret om hjelp til å skaffe seg opplysninger om hvilke setre som fantes
i hver ålmenning. I hvert fall ba Skrove oppsynsmennene for hver
ålmenning om å sende seg utførlige opplysninger om alle seterhus og
seterbruk i hver ålmenning, hvilket han også fikk.
Det eksisterer også regnskaper for perioden almenningsstyret virket,
og her settes opp en oversikt over inntektene for hugst i hver ålmenning
for hvert år slik det fremgår av regnskapene. Beløpene er oppgitt i daler,
ort og skilling. 1. rubrikk gjelder tidsrommet frem til 21. mars 1860, 2.
rubrikk gjelder fra 21. mars til 31. desember 1860, 3. rubrikk 1861, 4.
rubrikk 1862, 5. rubrikk 1863 og 6. rubrikk fra 1.1. 1864 til 31.3. 1865.
Om dette regnskapet kan flere analyser gjøres. Men her skal bare


----
259 SS-A
----
påpekes at det for enkelte små almenninger må ha blitt tatt ut store
mengder tømmer enkelte år. For Ramsås og Tromsdal er tallene
bemerkelsesverdig store til å begynne med, men de minker utover. Det
kan tyde på at det også begynte å minke på skogen. Og for Volhaugen
ser vi at etter 1861 var det slutt. Da var det ikke mer skog igjen. Disse
tallene forteller temmelig nøyaktig det samme som hva forstmennene
uttalte om de samme almenningene. (Se Skogvesenet - virksomhet i
Verdal.)
Bind VI A— 17

----
260 SS-A
----
LITT STATISTIKK VEDRØRENDE STATSALMENNINGENE
(Tall og opplysninger ved Asbjørn Løe. Tall fra 1979.)
Volhaug statsalmenning
9937 dekar
61,1%
Totalt areal:
6073 da
Produktivt skogareal:
342 da
2139 da
3592 da
6%
2%
1%
Høy bonitet
5
Middels bonitet
Lav bonitet
35
59
618 da
2989 da
6,2%
30,1%
1,7%
0,8%
Trebevokst impediment
Myr:
173 da
84 da
9937 da
Vann:
Annet areal (eng, vold o.l.)
På produktiv skogareal
På myr og trebevokst impediment
42.122 m 3 stående skogmasse
3.812 m 3 stående skogmasse
45.934 m 3 stående skogmasse
Total mengde
Gjennomsnittlig mengde skog pr. dekar produktivt skogareal: 6,9 rnVda
Gjennomsnittlig mengde skog pr. dekar totalt areal: 4,9 rnVda
Tilvekstprosent: ca. 0,13% hvilket gir 807 m 3 tilvekst pr. år.
Leksdal statsalmenning:
31140 dekar
Totalt areal:
43,8%
Produktivt skogareal:
Høy bonitet
13650 da
540 da 4,0%
2640 da 19,3%
10470 da 76,7%
Middels bonitet
Lav bonitet
150 da
0,5%
Dyrket mark
34,7%
2,4%
18,1%
0,5%
10800 da
750 da
5640 da
Myr
Vann
Trebevokst impediment
150 da
Ikke trebevokst impediment
31140 da

----
261 SS-A
----
På produktivt skogareal
På myr
79.386 m 3 stående skogmasse
6.134m 3 —»—
På trebevokst impediment
Total mengde
6.492 m 3 —»—
92.012 m 3 stående skogmasse
Barskog:
Løvskog:
75.380 m 3
16.632 m 3
92.012 m 3

Gj.snitti, mengde barskog pr. dekar produktivt skogareal: 5,5 mVda.
Gj.snitti, mengde skog pr. dekar totalt areal: 3,0 mVda.
3,0m 3 /da.
Tilvekstprosent: ca. 0,09% hvilketgir 1.181 m 3 tilvekst pr. år.
Stående skogmasse på produktivt areal 31.268 m 3.
Gjennomsnittlig mengde skog pr. dekar produktivt skogareal: 6,9 mVda
Gjennomsnittlig mengde skog pr. dekar totalt areal: 1,4 mVda
Tilvekstprosent: 0,09% hvilket gir 395 m 3 tilvekst pr. år.
Kverndal statsalmenning:
Totalt areal:
36595 dekar
Produktivt skogareal:
Høy bonitet
12262 da 33,5%
147 da 1,2%
2223 da 18,1%
9892 da 80,3%
Middels bonitet
Lav bonitet
Trebevokst impediment:
Myr
11485 da 31,4%
12565 da 34,3%
Vann
140 da
143 da
0,4%
0,4%
Eng, vold 0.1.
36595 da


----
262 SS-A
----
Stående skogmasse på produktivt areal: 40.743 m 3.
Gjennomsnittlig mengde skog pr. dekar prod. skogareal:
Gjennomsnittlig mengde skog pr. dekar totalt areal:
Tilvekstprosent: 0,06% hvilket gir 817 m 3 tilvekst pr. år.
3,3mVda.
1,1 mVda.
Småseteråsen statsalmenning:
383 da
96,1%
Totalt areal:
368 da
Produktivt skogareal:
Høy bonitet 46 da 12,5%
Middels bonitet 162 da 44,0%
Lav bonitet 160 da 43,5%
15 da
3,9%
Myr
383 da
Stående skogmasse på produktivt areal: 2.265 m 3.
Gjennomsnittlig mengde skog pr. dekar prod. skogareal:
Gjennomsnittlig mengde skog pr. dekar totalt areal:
Tilvekstprosent: 0,1 % hvilket gir 40 m 3 tilvekst pr. år.
6,2m 3 /da.
5,9m 3 /da.
Inns eller Sul statsalmenning:
17605 dekar
52,0%
Totalt areal:
9149 da
Produktivt skogareal:
Høy bonitet 450 da 4,9%
Middels bonitet 1040 da 11,4%
Lav bonitet 7659 da 83,7%
Myr
38,4%
4,2%
6760 da
740 da
Fjell, impediment
Vann
956 da
5,4%
17605 da
Det er lite stående skogmasse på denne ålmenningen.
Svarthovd statsalmenning
11110 dekar
13,8%
Totalt areal:
1533 da
Produktivt skogareal:
Høy bonitet 0 da
Middels bonitet 489 da 31,9%
Lav bonitet 1044da61,i%
2477 da
22,3 °7o
Trebevokst impediment og myr
Vann
0,06%
7 da
7093 da
11110 da
63,8%
Over skoggrensen

----
263 SS-A
----
Stående skogmasse på produktivt areal: 7.749 m 3.
Gjennomsnittlig mengde skog pr. dekar prod. skogareal: 5,5 mVda.
Gjennomsnittlig mengde skog pr. dekar totalt areal: 0,7 mVda.
Tilvekstprosent: 0,07% hvilket gir 109 m 3 tilvekst pr. år.
Inndal statsalmenning:
Totalt areal:
Produktivt skogareal:
Høy bonitet
30 da 0
4%
8%
8%
Middels bonitet
Lav bonitet
2370 da 32
4830 da 66
Trebevokst impediment
Myr
Vann
Dyrket mark
Stående skogmasse (bar) på produktivt areal:
Stående skogmasse (løv) på produktivt areal:
Stående skogmasse på trebevokst impediment
Stående skogmasse på myr:
Stående skogmasse totalt:
14610 dekar
7230 da 49,5%
4260 da 29,2%
2880 da 19,7%
150 da 1,0%
90 da 0,6%
14610 da
40.711 m 3
1.231 m 3
7.636 m 3
406 m 3
48.753 m 3
Gjennomsnittlig mengde skog (bar) pr. dekar prod. areal: 5,6 mVda.
Gjennomsnittlig mengde skog pr. dekar totalt areal: 3,3 mVda.
Tilvekstprosent: 0,11% hvilket gir 1019 m 3 i tilvekst pr. år
(833 m 3 på produktivt areal, 176 m 3 på trebevokst impediment).
Hoås statsalmenning:
Totalt areal:
10320 dekar
Produktivt skogareal:
Høy bonitet
5730 da 55,5%
540 da 9,4%
2220 da 38,7%
2970 da 51,8%
Middels bonitet
Lav bonitet
Trebevokst impediment
Ikke trebevokst impediment
Myr
2010 da 19,5%
30 da 0,3%
1890 da 18,3%
Vann
30 da
0,3%
6,1%
Dyrket mark
630 da
10320 da

----
264 SS-A
----
Stående skogmasse (bar) på produktivt areal:
Stående skogmasse (løv) på produktivt areal:
Stående skogmasse (bar) på trebevokst impediment:
Stående skogmasse (løv) på trebevokst impediment:
Stående skogmasse (bar) på myr:
Stående skogmasse totalt:
Gjennomsnittlig mengde skog (bar) pr. dekar prod. areal:
Gjennomsnittlig mengde skog pr. dekar totalt areal:
Tilvekstprosent: 0,07% hvilket gir 734 m 3 tilvekst pr. år.
Tromsdal statsalmenning:
Totalt areal:
1882 da
Produktivt skogareal:
Høy bonitet
855 da 45
366 da 19
661 da 35
4%
4%
1%
Middels bonitet
Lav bonitet
55 da
Trebevokst impediment
Myr
522 da
19 da
Eng, vold
2478 da
Stående skogmasse på produktivt areal: 15. 155 m 3.
Gjennomsnittlig mengde skog pr. dekar prod. skogareal:
Gjennomsnittlig mengde skog pr. dekar totalt areal:
Tilvekstprosent: 0,14% hvilket gir 267 m 3 tilvekst pr. år.
Ramsås statsalmenning:
Totalt areal:
Produktivt skogareal: 3830 da
Høy bonitet 874 da 22,8%
Middels bonitet 1697 da 44,3%
Lav bonitet 1257 da 32,8%
Trebevokst impediment 1874 da
Ikke trebevokst impediment 72 da
Myr 464 da
Vann 60 da
6300 da
Stående skogmasse på produktivt areal: 43.327 m\
Gjennomsnittlig mengde skog pr. dekar prod. skogareal:
Gjennomsnittlig mengde skog pr. dekar totalt:
Tilvekstprosent: 0,19% hvilket gir 724 m 3 tilvekst pr. år.
28.708 m 3
1.361 m 3
3.050 m 3
72 m 3
444 m 3
33.635 m 3
5,0m 3 /da
3,3m 3 /da
2478 dekar
75,9%
2,2%
21,1%
0,8%
8,1 rnVda.
6,1 rnVda.
6300 dekar
60,8%
29,7%
1,1%
7,4%
1,0%
11,3m7da.
6,9mVda.

----
265 SS-A
----
OFFENTLIGE SKOGER
Av Øystein Walberg
EN OVERSIKT OVER
JORDEGODSETS FORDELING I VERDAL I 1661
Utviklingen av proprietærgodsene er utførlig behandlet av Musum et
annet sted i denne boken. Vi skal derfor ikke gå nærmere inn på eien
domshistorien i Verdal her. Det kan allikevel være av interesse å se
hvordan eiendomsretten til gårdene i Verdal var fordelt så tidlig som i
1661. I denne sammenheng har vi mest interesse av skoggårder, men på
den tid hadde de aller fleste gårdene litt skog, slik at det er uråd å skille
ut garder som overhodet ikke hadde noe skog innenfor sine vald. Vi må
her huske på at utviklingen av gårdsskogene på bekostning av almen
ningene nok var kommet godt i gang, seiv om de store utvidelsene kom i
løpet av de neste 150 årene. Det motsatte forholdet, det vil si
reduksjonen av gårdenes skogarealer, ikke som følge av avhendelse,
men som følge av nydyrking, kom også til å virke inn med større kraft i
de nærmeste par hundre årene.
Men det bildet som oppsettet nedenfor vil avtegne, er først og fremst
hvor store deler av gårdene som dette året var i offentlige eierinstansers
hender. Når det tales om kronens skoger og de benefiserte skogene, er
det ikke alltid like klart hva som menes. Det påberopes heller ikke at
oppsettet nedenfor skal gi full klarhet. Men enkelte garder som var i
kronens eller kirkens eie, var også skoggårder. Disse gårdenes skoger
tilhører således de kategorier av skoger som er nevnt ovenfor.
Fra 1661 og frem til midten av 1800-tallet skjedde en vesentlig
forandring med hensyn til eierforholdene. (Se kapitlet Litt om de bene
fiserte skogene, og Musum: Proprietærgodsenes historie i Verdal
gjennom 200 år.) Denne oversikten vil derfor bare ta for seg situasjonen
slik den var i 1661. Av praktiske grunner blir det ikke gått i detalj. Blant
annet vil vi bare operere med navnegårder. Det vil si dersom en gard var
delt i flere bruk med samme navn, vil disse bli slått sammen og sett på
under ett. Antall bruk står i parentes bak navnet på gården.
Oppsettet forøvrig gir etter navnet på gården størrelsen av land
skylden i spann, øre og marklag. Disse begrepene er forklart i for
bindelse med kapitlet Grafisk fremstilling av proprietærgodsene.
Deretter kommer størrelsen på odelsparten, så krongodset, og til slutt
kirkens eiendommer, eller det benefiserte godset. Alle kirkelige eien

----
266 SS-A
----
domsparter er slått sammen. Klostergodsene som ble beslaglagt av
kronen ved reformasjonen, er regnet sammen med krongodset.
Navnegård
Landskyld
Odelsgods Krongods
Benefisert
gods
Aksnes(l) 1-0-12
1-0-12 100%
Auglen (1) 4-0-0
4-0-0 100%
(Stiklestad)
Auglen (2) 2-1-6
0-0-6 3,5% 2-1-0 96,5%
(Volhaugen)
Auskin (3) 6-2-0
5-2-0 85%
1-0-0 15%
Baglan(l) 2-1-0
2-1-0 100%
Balhall (2) 4-1-12
0-2-12 18,5% 1-2-0 37%
2-0-0 44,5%
Berg (2) 6-0-0
6-0-0 100%
Bjartan(l) 0-1-0
Bjartnes (2) 4-0-8
Bjørgan (1) 1-1-0
Bjørken(l) 1-1-12
Bjørstad (1) 1-0-20
Bollgården (3) 2-2-0
Borgen (2) 2-2-0
Brattasen (ikke skyldsatt enda)
Breding (2) 3-0-12
1-1-12 47,5% 1-2-0 52,5%
Brenna (ikke skyldsatt enda)
1-1-0 77,5%
0-1-4 22,5%
Bunes (1) 1-2-4
By (2) 6-1-0
6-1-0 100%
Byna(l) 1-2-0
1-0-0 60%
0-2-0 40%
Dillan (1) 0-2-12
0-2-12 100%
Ekle (3) 4-1-12
2-1-0 52%
2-0-12 48%
2-1-14 36%
Eklo (4) 7-0-8
1-2-12 26% 2-2-4 38%
0-2-12 100%
Ekren(l) 0-2-12
Elnes (1) 1-0-0
1-0-0 100%
Fikse (1) 1-0-0
0-2-8 78% 0-0-16 22%
1-0-12 39%
0-0-16 31%
1-0-0 44%
0-2-12 33,5%
0-1-0 12,5%
1-0-12 78%
3-0-16 46%
Fleskhus (3) 3-0-0
Flyan(l) 0-2-4
Flåtten (1) 2-1-0
Follo (1) 2-1-12
Forbregd (1) 2-2-0
2-1-0 87,5%
Fæby(l) 1-1-12
0-1-0 22%
Faren (2) 7-0-0
0-1-4 5,5% 3-1-4 48,5%
(inkl. 1-0-0
Skjefte øde)
Garnes (1) 0-2-12
0-2-12 100%
Gjermstad (3) 8-0-20
1-1-12 18% 2-0-0 24%
0-1-0 40% 0-1-12 60%
0-2-20 10% 5-1-0 54,5%
0-2-0 67%
4-2-8 58%
Gren (2) 0-2-12
Grundan (5) 9-2-8
3-1-12 35,5%
0-1-0 33%
Græset (1) 1-0-0
Gudding (2) 6-0-8
6-0-8 100%
0-0-12 14%
0-1-0 11%
1-0-0 13%
Gudmundhus (1) 1-0-12
1-0-0 86%
Haga (2)
Hallan (3)
2-2-4 89%
6-2-0 87%
3-0-4
7-2-0

 

 

----
267 SS-A
----
Navnegård
Landskyld
Hallem (3) 6-1-20
Halset(l) 3-1-0
Haug (1) 3-2-0
Haugan (1) 1-0-0
Haugen (ikke skyldsatt enda)
Hegstad (1) 1-2-0
Helgåsen (ikke skyldsatt enda)
Hellan (3) 5-0-6
Helligdagsaker (1) 0-1-0
Heilo (1) 3-0-18
Hesgreien (2) 3-2-0
Hjelmoen(l) 0-1-0
Hofstad (1) 3-0-0
Holme (1) 4-0-0
Holmen (4) 6-1-16
Holmlien (2) 3-0-0
Husan(l) 2-0-8
Huseby (1) 1-1-0
Hætlo (1) 2-1-0
Høen(l) 0-0-12
Inndalen (3) 4-0-12
Julneset (ikke skyldsatt enda)
Jøssås (1) 3-0-20
Karlgård (ikke skyldsatt enda)
Karmhus (3) 1-1-0
Kausmo (1) 1-0-12
Kirkeråen(l) 0-1-0
Kjesbu (1) 0-1-0
Kjæran(l) 2-0-12
Kleppen (ikke skyldsatt enda)
Kluken (2) 1-2-4
Kolstad (2) 2-0-0
Krag (1) 2-0-0
Kulslien (1) 1-0-0
Kulstad (1) 1-0-12
Kvam (1) 2-2-2
Kvammet (ikke skyldsatt enda)
Kvello(2) 2-1-12
Kvelstad (1) 1-2-20
Kvernmoen (ikke skyldsatt enda)
Landfald (1) 2-0-0
Landstad (1) 3-0-12
Langdalen Ulle (1) 0-1-12
Langdalen store (1) 0-2-20
Lein(l) 5-0-0
Leirfald (2) 3-1-20
Leirset (1) 0-1-12
Leklem(l) 5-1-0
Lennes (1) 1-2-8
Levring (2) 2-0-8
4-2-20 75%
3-1-0 100%
3-0-0 82%
1-1-12 90%
3-0-6 60,5%
0-1-0 100%
2-1-6 74,5%
3-2-0 100%
0-1-0 100%
3-0-0 100%
4-2-12 74%
2-0-0 95%
0-1-0 25%
3-1-6 82%
Benefisert
gods
1-0-0 15%
0-2-0 18%
1-0-0 100%
0-0-12 10%
2-0-0 39,5%
0-2-12 25,5%
4-0-0 100%
1-1-0 20%
0-2-0 22%
0-0-8 5%
1-0-0 75%
2-1-0 100%
0-0-12 100%
0-2-6 18%
1-2-8 54%
0-0-12 14%
0-1-0 100%
2-0-0 92%
1-2-4 100%
0-0-16 11%
2-0-0 100%
0-1-0 33%
1-0-4 90,5%
2-2-2 100%
0-2-0 22,5%
1-2-8 91,5%
2-0-0 100%
0-2-0 21%
0-0-8 12%
5-0-0 100%
0-0-20 7,5%
0-2-0 23%
0-1-4 21%

 

 

 

 

 


----
268 SS-A
----
Benefisert
gods
Navnegård
Landskyld
Odelsgods
Krongods
Lillemoen (ikke skyldsatt enda)
Lindset (ikke skyldsatt enda)
1-0-0 37,5%
0-0-16 5%
3-2-12 42,5%
1-1-0 73%
2-2-18 100%
Lund (2) 2-2-0
1-2-0 62,5%
4-1-0 95%
Lundskin (1) 4-1-16
Lyng (3) 9-0-0
5-0-12 57,5%
0-1-12 27%
Lyngåsen (1) 1-2-12
Maritvold (1) 2-2-18
0-1-8 100%
3-2-12 100%
0-0-6 100%
Marken (2) 0-1-8
Melby (2) 3-2-12
Melen (1) 0-0-6
Mikkelsgården (1) 1-2-0
Mikvold (2) 3-0-0
Minsås (2) 6-1-12
Mo (1) 1-0-16
Molberg (1) 0-1-12
0-1-12 100%
0-1-12 100%
1-0-12 100%
1-1-8 79%
Molden(l) 0-1-12
Musum (1) 1-0-12
0-1-4 21%
2-2-0 100%
2-2-0 96%
Myr (1) 1-2-12
Mønnes (3) 2-2-0
0-0-8 4%
Nestvold (3) 2-2-8
Nonset (ikke skyldsatt enda)
Nordberg (2) 2-2-0
1-1-0 50%
2-0-12 62%
1-1-0 50%
0-2-12 24%
2-0-0 100%
0-2-8 75,5%
Næs(l) 3-1-12
0-1-12 14%
Oklan (1) 2-0-0
Oppem (1) 1-0-2
0-0-18 24,5%
Otmoen (ikke skyldsatt enda)
Overholmen (3) 3-1-12
2-1-4 68%
0-1-12 100%
0-0-18 100%
1-0-8 32%
Overmoen (1) 0-1-12
Overnesset (1) 0-0-18
2-0-0 100%
1-0-0 100%
0-0-12 16,5%
1-2-0 83,5%
0-2-20 42,5%
1-2-12 58%
Prestegården (2) 2-0-0
Ravlo (1) 1-0-0
Rein (1) 1-0-0
0-2-12 83,5%
0-1-0 16,5%
1-0-8 52,5%
1-1-0 42%
0-1-0 100%
0-1-12 9%
Reitan (1) 2-0-0
Reppe(l) 2-0-12
0-0-8 5%
Rindsem (1) 3-0-12
Risan(l) 0-1-0
4-0-10 76%
1-1-20 100%
3-0-0 100%
Rosvold (6) 5-1-10
0-2-12 15%
Rød(l) 1-1-20
Råen(l) 3-0-0
0-1-0 100%
Sagvolden(l) 0-1-0
Sand (2) 4-0-0
Sem (2) 3-0-8
Sende (3) 2-2-12
Skavhaug(l) 1-1-12
Skei (1) 1-2-18
Skjækermoen (1) 0-0-6
Skjærset(l) 2-0-12
Skjørdal (1) 1-2-0
Skjørholmen (1) 1-1-8
Skrove (7) 8-1-4

 

----
269 SS-A
----
Navnegård
Landskyld
Odelsgods
Krongods
Benefisert
gods
Slapgården (2) 2-1-0
1-0-0 43%
0-1-12 100%
1-1-0 57%
Snausen(l) 0-1-12
Snekkermoen (ikke skyldsatt enda)
Solberg (1) 2-1-0
2-1-0 100%
0-0-12 100%
4-2-0 100%
10-0-0 95%
Stavlund (1) 0-0-12
Steine (2) 4-2-0
Stiklestad (4) 10-1-16
0-1-0 3%
0-0-16 2%
Stormoen (ikke skyldsatt enda)
Storstad (1) 2-0-2
0-0-12 8%
3-2-2 85%
1-2-14 92%
0-1-0 7,5%
Stuskin (2) 4-1-2
0-1-0 7,5%
Sulstuen (ikke skyldsatt)
Sundby (4) 5-2-16
Sundbyhaugen (1) 0-0-12
Svinhammer (2) 2-0-12
Sæter (1) 0-1-12
Sørhaug (1) 1-0-0
Søråker (1) 2-0-22
0-1-12 21,5%
0-0-18 11%
Telsnesset (ikke skyldsatt)
Tiller (2) 3-0-0
Tokstad (1) 0-2-0
Tosteigan (1) 0-0-12
Tromsdalen (2) 1-1-12
Trones (3) 7-2-12
Trygstad (3) 5-0-6
Tuset (1) 1-1-8
Tømmeråsen (1) 0-1-0
Tømte (ikke skyldsatt enda)
Valstad (1) 2-2-12
2-2-0 94%
0-1-0 33%
0-1-0 100%
0-0-12 6%
Vangstad (1) 1-0-0
0-2-0 67%
Varslåtten (1) 0-1-0
Vestgården (ikke skyldsatt enda)
Viken (2) 0-0-10
0-0-10 100%
0-0-8 4%
6-0-0 97%
Vinne (2) 2-2-8
2-2-0 96%
Vist (1) 6-0-12
0-0-12 3%
Volden (delt fra Overholmen i 1662)
Volen (1) 1-1-8
0-0-8 8%
1-1-0 92%
4-2-4 80%
6-0-0 100%
3-1-12 89%
0-0-8 100%
0-1-0 25%
Vuku (6) 5-2-16
1-0-12 20%
Ydse (2) 6-0-0
Øgstad(l) 3-2-20
0-1-8 11%
Ørtugen (1) 0-0-8
Østgård (1) 1-1-0
1-0-0 75%
Østgården (ikke skyldsatt enda)
Østnes(l) 1-2-0
Østvold (1) 3-0-0
Åkerhus(l) 1-2-16
Åkervolden (1) 0-0-3
Arstad (1) 1-1-12
Åsen(l) 0-1-12
Åsenøstre(l) 0-1-6

 

 

----
270 SS-A
----
Noe videre forsøk på å beskrive de enkelte gårders eiendomsforhold
skal vi ikke begi oss ut på. Men vi skal ta med en liten statistisk oversikt
over utviklingen av eiendomsforholdene i Verdal. Her må det imidlertid
understrekes at det ikke er tale om overførbare tall til skogeiendommer.
Denne oversikten gjelder alle slags garder, og svært mange av disse var
det som ble kalt skogløse garder. Videre er det tale om landskyldparter i
disse beregningene. Med landskyldparter forståes mindre deler av en
gard som eieren fikk inntekter av, men som han ikke hadde bygselretten
over, fordi det var andre større eiere enn han.
Rundt midten av 1600-tallet var eiendomsfordelingen slik i Verdal: 1
Krongods - 56,29%, benefisert gods - 32,67%, proprietærgods - 5,46%,
og bondegods - 5,68%. I landssammenheng var forholdet i 1661 slik: 2
Krongods - ca. 31%, kirkelig gods - ca. 21%, adelsgods - ca. 8%, og
bondegods - ca. 40%. Av det siste utgjorde proprietærgodset kanskje
5%.
Frem til 1700 hadde forholdene i Verdal utviklet seg på følgende
måte: Krongods - 33,28%, benefisert gods - 32,57%, proprietærgods -
31,04%, ogbondegods-3,11%.
50 år senere, i 1750, kan følgende tall settes opp: Krongods - 25,28%,
benefisert gods - 34,08%, proprietærgods - 16,69% og bondegods -
22,13%.
Og i 1800 var eierforholdet slik: Krongods - 1,21%, benefisert gods
35,43%, proprietærgods - 15,22%, og bondegods - 48,14%
På landsbasis var tallene i 1820 følgende: Offentlig gods - ca. 15%
proprietærgods - ca. 20%, og bondegods - ca- 65%.
Det siste året vi tar med for Verdal, er 1850: Krongods - 1,58%,
benefisert gods - 13,42%, proprietærgods - 20,32%, og bondegods -
64,68%.
Seiv om vi ikke har sammenlignet Verdal med landet forøvrig de
samme årene, kan vi allikevel se at det var et annet utviklingsmønster
for Verdal enn landet sett under ett. Blant annet ser vi at det kirkelige
godset stort sett var borte allerede i 1820 i landssammenheng, mens det i
Verdal så sent som i 1850 var mer enn 13%. Det har naturligvis
sammenheng med salget av dette godset, noe som også går frem av listen
over når de benefiserte gårdene ble solgt i Verdal. 1 landssammenheng
var det bare übetydelige rester igjen av proprietærgodsene rundt 1900,
mens det på grunn av Verdalsgodset fremdeles var forholdsvis stort også
i 1900 i Verdal.
Noter.
1 Alle tall loi- Verdals vedkommende er utregnet av Einar Musum.
2 Alle lall loi- resten av landet er hentel Ira NHL s. 144.

----
271 SS-A
----
LITT OM DE BENEFISERTE SKOGENE
Storparten av skogene i Verdal kommer inn under begrepet
almenningsskoger. Til almenningsskogene regner vi også de
almenninger som var i privat eie, nemlig Vera eller Juldalen ålmenning,
Færs ålmenning, og frem til 1864 også Inns eller Sul ålmenning.
Andre typer skoger er private skoger, kronens skoger og benefiserte
skoger. Alle disse kan stort sett sies å være gårdsskoger. Opprinnelig må
alle gårdsskoger ha vært almenningsskoger. Bakgrunnen for utviklingen
fra almenningsskog til gårdsskog er forklart nærmere i forbindelse med
omtalen av almenningene.
Når det gjelder de private skogene, var disse eiet for det meste av
proprietærer. Men en del var også odelsgods. (Proprietærgodsenes
historie er utførlig behandlet av Musum.)
Kronens skoger var som navnet sier kronens eiendom. Dette kunne
fra først av ha vært krongods allerede i middelalderen. Etter reforma
sjonen ble de sentralkirkelige godsdannelsene overtatt av kronen og lagt
til krongodset, seiv om man lenge beholdt den geistlige benevnelsen på
dette godset. Gods som tidligere hadde tilhørt erkebispestolen ble ofte
kalt Stigtens gods, mens klostergodsene fortsatt hadde navn etter det
klostret de hadde tilhørt. Her i Verdal hadde vi først og fremst Reins
klosters og Bakke klosters gods. De to siste godsdannelsene ble forøvrig
solgt. (Se Proprietærgodsenes historie.)
Igjen står da det benefiserte godset. Med benefisert gods eller benefi
serte skoger forståes kirkens eiendommer. Nå er det altså tale om
kirkens eiendommer etter reformasjonen, og først og fremst lokal
kirkelige eierinteresser. I likhet med de sentralkirkelige og klostrenes
godsdannelser, begynte også denne godsdannelsen allerede i middel
alderen. Da reformasjonen kom, satt kirkene i landet med store
mengder jordegods. Ved reformasjonen ble som nevnt, alt kirkegods
inndratt til fordel for statsmakten, det vil si kongen. Imidlertid ble ikke
det lokalkirkelige godset behandlet likt med det øvrige krongodset, eller
det kirkegodset som var inndratt fra klostre og sentralkirkelige
instanser. Dette siste ble bortforlent eller solgt. Det benefiserte godset med
tilhørende skogområder var skjenket kirkene av privatpersoner. Og ofte
var det bestemte betingelser som fulgte disse donasjonene. Så også etter
reformasjonen ser det ut til at givernes ønsker må ha blitt fulgt og
respektert. ]

----
272 SS-A
----
Det benefiserte godset kan deles inn etter hvilke eiere det var tale om.
Vi har det rene kirkegodset hvor inntektene skulle gå til vedlikehold og
drift av kirkene. Dette ble også kalt fabricagods. Videre var det preste
bordsgodset eller mensalgodset som det også ble kalt. Likeså har vi hospi
talgodset og fattighusets gods. For de to siste er det klart hvem som hadde
inntektene av dem. Når det gjaldt prestebordsgodset, var det vanligvis
prestene som brukte gårdene eller de hadde leieinntekter av dem. 2 Leilen
dingene som brukte disse gårdene, benyttet naturligvis de rettigheter de
hadde når det gjaldt drift av skogen. Og det samme gjaldt også endel
prester. Flere av prestene i Verdal var, som det fremgår av Skogbrukshis
torien, sagbrukseiere, og disse ønsket nok å utnytte de muligheter som
fantes. Følgelig må vi nok kunne anta at en hel del av skogene tilhørende
denne kategorien av gods, også ble hardt beskattet. Men dersom avstand
en til de priviligerte sagbrukene var for lang, må vi kunne regne med at
skogen til en viss grad ble spart. Den var tross alt «fredlyst».
I en lov av 1821 om det benefiserte godset ble det gitt anledning til å
seige slike eiendommer på auksjon så snart de ble bygselledige. Presten
skulle få kompensasjon for tap av inntekter på annen måte. 3 Stor
parten av disse gårdene ble solgt, men unntatt fra salg var de rene
prestegårdene.
Bare for å få et oversyn over hvilke garder det var tale om for Verdals
vedkommende, settes her opp en alfabetisk oversikt over de benefiserte
garder som ble solgt i tidsrommet 1800 til 1900. Vi gjør imidlertid opp
merksom på at det her ikke er tatt spesielle hensyn til om det var skog
gårder det var tale om. Her er alle tatt med enten de hadde skoggrunn
eller ikke. Heller ikke har vi tatt hensyn til på hvilket tidspunkt disse
gårdene kom i kirkens eie. I mange tilfeller skjedde det makeskifter, slik
at kirkens eiendom ikke nødvendigvis behøvde å strekke seg særlig langt
tilbake i tiden. Men disse makeskiftene skjedde for å arrondere jorde
godset, og resultatet ble vanligvis til en fordel for begge parter. I denne
listen er bare tatt med de garder hvor kirken eide hele eller storparten av
gården. Garder hvor kirken bare eide en landskyldpart, er utelatt.
Tallene i parentes viser til hvilket bind og på hvilken side i Verdalsboka
disse opplysningene er hentet.
Auglen prestegard eier Verdal prestebord solgt 1896 (111 s. 369)
Berg » St. Jørgens hus » 1899 (V 725)
(Fattighuset)
Bollgården østre/
søn dre » Verdal prestebord » 1885 (V 528)
Bollgården nordre » Vuku kirke » 1891 (V 532)
Byna » Trondhj. bispestol » 1873 (V 116)
Ekren » Kirkene i Verdal » 1875 (IV 642)

----
273 SS-A
----
Elnes nordre
eier Verdal prestebord
» Verdal prestebord
» Verdal prestebord
» St. Jørgens hus
solgt 1855 (V
» 1888 (V
» 1896 (V
» 1823 (IV
» 1888 (IV
» 1889 (IV
» 1889 (V
194)
Elnes søndre
Flyan
194)
80)
Gjermstad vestre
Gjermstad østre
Gjermstad øvre
Hallan mellom
Hallem nedre
311)
» Trondhj. bispestol
» Trondhj. bispestol
» Verdal prestebord
304)
299)
679)
Trondhj. bispestol
» og Stiklestad kirke
» Trondhj. bispestol
» 1861 (111
387)
Hallem vestre
og Stiklestad kirke
» Stiklestad kirke
» Verdal prestebord
» Vår frue kirke
» 1861 (111
» 1883 (V
» 1855 (V
» 1862 (IV
» 1854 (111
» 1863 (111
» 1877 (111
» 1897 (V
» 1890 (IV
» 1803 (V
» 1875 (V
» 1854 (V
» 1871 (IV
» 1807 (V
» 1836 (111
» 1803 (V
» 1870 (IV
395)
Haugan
Heitlo
104)
713)
Helset
Holme
Huseby
Høen
569)
» Hospitalet
83)
» Stjørdal prestebord
» Beitstad prestebord
» Stiklestad kirke
» Trondhj. bispestol
» Vuku kirke
521)
490)
Jøssås østre
Kirkevuku
Kluken vestre
Kluken østre
Kvelstad
545)
664)
49)
» St. Jørgens hus
» Trondhj. bispestol
» Verdal prestebord
» Vuku kirke
53)
537)
Landfald
250)
Langdalen lille
Lein
135)
» Trondhj. bispestol
» Vuku kirke
411)
Lillegården
Lyng nordre
138)
» Trondhj. bispestol
386)
Markedalsenget
(Presteenget)
Molberg
» Verdal prestebord
» Hallan el. Vinne krk
» Verdal prestebord
» Verdal prestebord
» Verdal prestebord
» Verdal prestebord
» Verdal prestebord
» Stiklestad kirke
» 1860 (V
» 1894 (V
» 1856 (V
» 1874 (V
» 1874 (V
» 1845 (V
» 1891 (111
» 1806 (V
62)
660)
Mønnes nordre
Mønnes vestre
Mønnes østre
Nonset
499)
499)
499)
173)
Oklan
584)
Rindsem
Rød
712)
» Domkirkens
prestebord
» 1874 (V
» 1823 (111
» 1857 (111
» 1846 (IV
303)
Råen
Sem
Skei
» Stjørdal prestebord
» Verdal prestebord
» Trondhj. bispestol
» Domkirkens
509)
18)
324)
Skjærset nordre
prestebord
» 1848 (111
503)

----
274 SS-A
----
Skjærset søndre eier Domkirkens
prestebord solgt 1878 (111 503)
Storstad østre/
mellom » Vår frue kirke » 1845 (V 308)
Storstad vestre » Vår frue kirke » 1854 (V 308)
Svinhammer » Trondhj. bispestol » 1882 (111 79)
Søråker » Trondhj. bispestol » 1855 (V 746)
Trygstad Ulle » St. Jørgens hus » 1823 (IV 282)
Trygstad store » Trondhj. bispestol » 1889 (IV 286)
Østnes » Hospitalet » 1828 (V 494)
Foruten disse gårdene er Stiklestad vestre som ble innkjøpt som sådan
i 1896, og Prestegården prestebordsgods. I dag tilhører disse gårdenes
skoger Opplysningsvesenets fonds skoger, og går under navnet Verdal
prestegårdsskog.
Listen viser at en del av disse gårdene ble auksjonert bort før 1850, og
det er grunn til å tro at tilstanden i disses skoger var av samme karakter
som i de øvrige privateide skogene i Verdal rundt 1850.
Men seiv om man altså ser ut til å ha respektert det benefiserte godset
og således de benefiserte skogene til en viss grad etter reformasjonen, er
det allikevel gjennomskinnlig at kongen følte en viss eiendomsrett til
også dette godset etter reformasjonen. Det kan i denne sammenheng
være nok å vise til salget av kirker til private som foregikk her i landet i
1720-årene. Dette ble bestemt ved plakat av 1. august 1721, og både
kirkebygningene med tilhørende jordeiendommer og inntekter ble
solgt. 4 Alle tre kirkene i Verdal, Stiklestad, Vuku og Hallan kirker,
ble solgt i 1723 til Rasmus Ågesen Hagen. 5
Uten at man skal legge alt for mye i dette med «kongelig eiendomsrett»
til det benefiserte godset, kan man i hvert fall slå fast at myndighetene
allerede straks etter reformasjonen følte et visst ansvar for dette godset.
Seiv om det ikke hadde noen praktisk betydning for Verdal etter som
det på den tid ikke eksisterte noe sagbruk i bygda, kan det fortelles at i
1587 skrev kongen til en rekke lensmenn og ba dem avskaffe alle sager
på kongens og kirkenes eiendommer, og ingen geistlige skulle lenger få
tillatelse til å hugge i benefiserte skoger uten til kirkenes og preste
gårdenes husbehov. 6
I 1685 ble dette innskjerpet, og da eksisterte det sagbruk her i Verdal.
Blant annet hadde visepastor Peder Juel og kapellan Erik Schanche
anlagt sager i bygda noe før denne bestemmelsen kom. (Se forøvrig
Musum: Skog- og sagbrukets historie.) Og for at geistligheten ikke skulle
falle for fristelsen til å forsømme sin embedsplikt til fordel for verdslige
interesser, ble det også bestemt at de kun kunne sage tømmer fra skoger

----
275 SS-A
----
de hadde arvet eller hadde bekommet ved giftemål. Å kjøpe tømmer fra
odelsskoger var ikke tillått. 7
Men det var mange andre sagbrukseiere enn prestene. Disse hadde
nordenfjells skaffet seg vidtgående rettigheter i skogene omkring sag
brukene. Her kan vises til hva som er sagt under kapitlet Vera eller
Juldal ålmenning angående rettighetene til Ulvilla sag. Dette daterer seg
fra 1657:
Saa velsom oe udj Klugs Schoufue som Kircken oe Kongen er til hørig, .
Dette forholdet ønsket Generalforstamtet å få slutt på, og i et brev til
Rentekammeret 29. mars 1740 foreslo man at det ikke måtte utstedes
flere bygselsedler på kongelige almenninger eller benefiserte skoger. I
brevet står blant annet:
Erfarenheden viser det altfor meget hvor lidet de som med bøxel el. saadan art el. paa
andre maader er komne dertil at have usumfructum af kgl. almn. og beneficerede
skove, haver derved været betenkte paa deslige skoves conservation, men dé meget
mere i kort tid har søgt at ruinere og forderve skovene
, man efter allerunderdanigst pligt dog uforgribelig formener, at efterdags ingen
kgl. almindinger eller beneficerede skove mere bliver bortbøxlede eller paa nogen slags
maade tilstaaes nogen derudi at have usus fructus,
Generalforstamtets forslag ble tatt til følge samme år.
Men Generalforstamtet måtte kjempe en to-fronts krig. Samtidig
som det ønsket å bevare skogene mot ødeleggelse, måtte det også passe
seg for ikke å støte kongen på hans kongelige mansjetter. Kongen var
nemlig i konstant pengenød, og en del av hans inntekter kom nettopp
fra skogbruket. Følgelig foreslo Generalforstamtet i 1741 at det hvert år
skulle hugges i kongens og de benefiserte skogene. Naturligvis gikk
kongen med på dette forslaget, og forordningen som fulgte 29. mars
1741 ga slik tillatelse mot at kongen fikk sin inntekt og Generalforst
amtet førte kontroll. I forordningen står blant annet:
Kongens beholdne saa og Kirkers og de geistlige eller andre beneficerede Skove samt
Almindinger skal, efter Skov-Hugst-Frd. 8 Marts 1740, ved dem, som dermed ere
beneficerede eller forlenede, aarlig anhugges, samt det i en aarlig Deel fældte Tømmer
og andre Trælaster (nåar samme tilforn er mærket og Følgeseddel derover meddeelt)
sælges og afhændes imod saadan Recognition og Afgift af hver Sort, som herefter i
Skatte-Frd. derom fastsættes
Dermed klarte Generalforstamtet å få skaffet seg både kongelig
velvilje og kontroll med hva som foregikk i skogene.
Imidlertid var det lettere sagt enn gjort å få gjennomført de nye
bestemmelsene. Det viste seg å være vanskelig å få slutt på sagbruks
eiernes bygsling av skog nordenfjells. Folk fortsatte å søke om bygsel,
og når det kom søknader fra så vidt høye personligheter som justis
råder, var det vanskelig for Generalforstamtet å få Rentekammeret til å
avvise disse. Heller ikke var det lett å få orden på hugsten i de bene
Bind VI A— 18

----
276 SS-A
----
fiserte skogene. Prestene og prestenes bønder var nok til tross
utvisningsbestemmelsene vant til å hugge nærmest som de ville. Først
det ble ansatt nok folk til å føre en noen lunde skikkelig kontroll,
forholdene noe bedre. 8
Noter
1 Sandmo: Skogbrukshistories. 156.
2 NHLs.259f.
3 NHLs. 260.
4 NHLs. 155.
5 Verdalsboka II As. 20.
6 Torgeir Fryjordet: Generalforstamtet 1739-1746 s. 118.
7 Fryjordet: Generalforstamtet s. 119.
8 Fryjordet: Generalforstamtet s. 122.

----
277 SS-A
----
FOGD ARENTS INNBERETNING AV 1749
Imidlertid når det gjelder de enkelte gårders skoger i Verdal, finnes få
beskrivelser av disse fra 17- og 1800-tallene. Dog resulterte General
forstamtets anstrengelser i at fogdene måtte sende inn rapporter om
skogene i deres distrikter. I 1749 sendte fogd Petter Arnet i Stjør- og
Verdal fogderi inn sin rapport om skogenes tilstand i fogderiet. Innled
ningen av hans rapport er gjengitt i kapitlet Bakgrunnen for almen
ningsforretningene og -kommisjonene. Rapporten inneholdt en be
skrivelse av sagbrukene, almenningene, og skogene forøvrig. Sag
bruksbeskrivelsene er tatt med i skog- og sagbrukshistorien.
Almenningsbeskrivelsene er tatt med under de respektive almenningene.
Vi gjengir her beskrivelsene av de enkelte gårders skoger slik de står i
Arnets raport, samt hans beskrivelse av proprietær- og selveierskogene.
KONGENS OG DE BENEFICEREDE GAARDERS SKO WE
Neder Hallem, Kongen tiihørende, Skowen bestaaende af Gran till fornøden Huus
tømmer, Gierde Fang og Brende weed, samt maadel Saw Tømmer, som er Bøxlet till
Houckaae Saug, den eene part af Skowen ligger strax wed Gaarden, og den 2den part i
Sætter Marken til Fælletz med Gaarden Forbrigt, den første part streckende sig i
Længden og Bredden 1/16 Miil og den 2den part i Længden og Bredden 1/8 Miil.-
Lehn - Lector Beneficeret - i Skowen som er Bøxlet til Houckaae Saug, bestaaende
af Gran og nogle Enkelte Fuhrue Træer, till Gaards fornødenhed, og Lidet Saug
Tømmer -, den eene part af Skowen, hiemme wed gaarden, strecker sig i Længden fra
Sør till Nord 1/16 Miil og i Bredden fra Wester til Øster 4: Mæhlinger, den 2den part i
Gaardens Sætter fra Søær till Nord 1/16 Miil og i Bredden fra Wester til Øster 1/4
Miil.
Neder Hallem i Halle Annex, Kongen tiihørende, Skowen bestaaende af Gran till
fornøden Huus tømmer Ski-hug og Brendeweed, i Længden fra Øster till Wester 18
Mæhlinger og i Bredden fra Sonden till Nord 8 Mæli:
Schiørdahl, Stichelstad Kirke Beneficeret, Skowen bestaaende af Smaae Gran till
Gierde Fang og Brendeweed fra Sør till Nord 1/16 Miil og ligesaa fra West: til øster.-
Rindsemb. Stichelstad Kirke Beneficeret. Skowen af Smaae Gran bestaaende till
hdet Ski-hug og Brendeweed fra Sør till Nord 10: og fra Wester till Øster 80 stenger a 8
all: lang.-
Østwold. Lector Beneficeret - har ingen Skow, uden lidet Myhr Kratt og Smaae
Busker. - till lit Skihug og Brendeweed.
Mindsaas Kongen tiihørende - har ingen Skow, uden lidt Older Kiær.-
Hedtloe Wærdahls Præsteboel Beneficeret - Skowen bestaaer aff Smaae Gran og litt
Older till Brendeweed - fra Wester till Øster 100 de og fra Sør till Nord 60. stenger a 8
all.
Flaatten. Kongen tiihørende. Skowen bestaaende af gandske Smaae Gran, samt
Bircke og Older teller fra West till Øst 100 de og fra Sør till Nord 40 stenger a 8 all.

----
278 SS-A
----
Maritwold. Capellanen till wor Frue Kirke Beneficeret Skowen bestaaer af nogen
Smaae Gran Teller till lit Skihug og Brendeweed.
Rejten wor Frue Kirke Beneficeret - Skowen bestaaer af Smaat Gran og Birke Kratt
fra West til Øst 200 de og fra Nord till Sør 20 stenger a 8 all:-
Schierset Pastor till Dom Kirken Beneficeret. - Skowen bestaaende af Smaae Furue
og Older Krat fra West til Øst 143: og fra Sør till Nord 90 stenger a 8 all:-
Qwamb, Lector Beneficeret. Skowen bestaaende af lidet gran till Skihug og Brende
weed fra Nord till Sør 1/16 Miil, og fra Wester till oster ungefehr 10 Mæhlinger.-
Aackull, Lector Beneficeret. Skowen bestaaer af lidt Gran till Brendeweed og
Skihug. - Fra West till øster 60 og fra Sør till Nord 120 stenger a 8 all:-
Over Hallum, den eene Gaard Beneficeret Stichelstad Kirke og den 2dr Gaard
Kongen tilhørende - Skowen bestaaer af Older og Gran till Skihug og Brendeweed,
samt lidet Huustømmer, som disse Gaarder har fælletz med hin anden fra Wester till
øster 300, og fra Sør till Nord 200 de Stenger a 8 allen Lang.-
Aackerhuus Kongen tilhørende. Har ingen Skow, uden lidt Ener Kiær fra West till
øst 8: og fra Sør till Nord 12: Stenger a 8 all:-
Winnie, Pastor till Dom Kirken Beneficeret. Skowen bestaaende af Gran till for
nøden Brendeweed og skihugst, fra West till øster 180: og fra Sør till Nord 34 stenger a
8 all:
Kieren Pastor till Dom Kirken Beneficeret. Skowen bestaaende af noget Smaae
Birke samt gran till Brendeweed og Skihugst fra West: till Øster 55: og fra Sør till
Nord 150 stenger a 8 all: - .
Rafloen. till Fattighuuset Beneficeret. Skowen bestaaer af Gran till fornøden
Brendeweed, Skihug og Huustømmer fra Westen till øster ungefehr 1/3 Fierding og
fra Sør till Nord 12 Mæhlinger. -
Fæbye. Lector Beneficeret. Skowen bestaaer af Older og Gran til Brendeweed og
Gierdefang, fra Sør till Nord 3 Mæhlinger og ligesaa fra Wester till Øster. -
Roswold Gaarderne Lector og Fattighuuset Beneficeret, samt 1 part Kongen til
hørende - har fælletz Skow som bestaaer af Older Ener Kratt og Smaae Tæller till lit
Brændeweed fra Wester till øster 300 de stenger og fra Sør till Nord 30 stenger a 8 all: -
Næstwold Gaarderne. Beneficeret Lector, Wcerdals Presteboel og Pastor till Dom
Kirken har fælletz Skow, bestaaende af Smaae Gran fra West: till øster 150: og fra
Sør till Nord 30 stenger a 8 all: -
Nordberg. Kongen tilhørende, har Fælletz Skow med den 2den Nordbergs Gaard.
bestaaende af Ener Kratt og nogle Gran Teller fra West: till øster 12 stenger a 8 all: og
ligesaa fra Sør till Nord. -
Sørhoug. Kongen tilhørende. Skowen bestaaende af Smaae Furue Teller fra Wester
til Øster 150: og fra Sør till Nord 108: stenger a 8 all: -
Huusebye. Størdals Præsteboel Beneficeret. Skowen bestaaende af Gran till
Brendeweed og Ski-hugst fra Wester till Øster 6 Mæhlinger og fra Sør till Nord
ungefehr 8 Mæhlinger. - .
Modberg - Stichelstad Kirke Beneficeret. Skowen bestaaende af Smaae Bircke Kiær
- fra Wst: till Øster 20: og fra Sør till Nord 30 stenger a 8 all: -
Øfschinds Gaardene. Kongen tilhørende. Skowen bestaaende af Smaae Older Kratt
fra Wester till Øster 30 og fra Sør till Nord - 10 stenger a 8 all: -
Ower og Neder Hage Kongen tilhørende. Skowen bestaaende af Smaae Older Kratt
till Brendeweed, fra West till øster 90: og fra Sør till Nord 20 stenger a 8 all: -
Landfald - Wcerdals Præsteboel Beneficeret. Skowen som bestoed af Lidt Smaae
Older fra West: till Øster 30: og fra Sør till Nord 5 stenger a 8 all: er wed det afwigte
aar skeede Stoore Jord fald gandske afslaaet og owerskyllet. -
Østnes. Hospitallet Beneficeret. - Skowen bestaaende af Gran till Brende weed og
Skihugst fra Wester till øster 8 Mæhlinger og fra Sør till Nord 9 a 10 Mæhlinger.
Wester Grunde. Ste Chatharina Præbende Beneficeret. Skowen bestaaende af Lidt

----
279 SS-A
----
Smaae Older og Gran till Brendeweed, fra West: till Øster 45: og fra Sør till Nord 80
stenger a 8 all.
Storstad. Wor Frue Kirke Beneficeret. Skowen bestaaer af Gran till fornøden Huus
tømmer Skihug og Brendeweed fra Wester till øster 1/8 Miil og ligesaa fra Nord til
Sør. -
Tilder. Kongen tilhørende. Skowen bestaaende af gran till førnøden Skihug og
Brendeweed, fra Wester till øster 500 de og fra Sør till Nord - 200 de stenger a 8 all: -
Falloen. Kongen tilhørende. Skowen bestaaende af ener Krat og Smaae Gran till lit
Brendeweed fra Wester till Øst: 1/16 Miil og fra Nord till Sør nesten 1/4 Miil. -
Sundbye. Kongen tilhørende. Denne Gaard har flletz Skow med Sundbye Ole
Baardsen og Gaarden Wester Sundbye bestaaende af Gran till Skihug og Brendeweed
fra West till Øster - 110: og fra Sør till Nord 300 de Stenger a 8 All:
Jermstad Lector og Fattighuuset Beneficeret. Skowen bestaaende af lit Smaae Older
fra West til Øst: 50: og fra Sør til Nord 30 stenger a 8 All: -
Schraawe Dom Kirken Beneficeret. Skowen bestaaende af Gran till Brendeweed og
Gierdefang, fra West til øster 100: og fra Sør till Nord - 50 stenger a 8 all: -
Lille Trøgstad. Fattighuuset Beneficeret. Skowen bestaaende af lidet Gran og
Smaae Furue Teller till Brendeweed i Længden Nord Øst ungefehr = 20 Mæhlinger og
i Bredden Sydwest 8 Mæhlinger.
Krogh Wærdahls Præsteboel Beneficeret. Skowen bestaaende af gran till fornøden
Brendeweed og Skihug, fra West: till Øster 5 a 6 Mæhlinger og fra Sønder til Nord =
3 Mæhlinger. -
Oppem. Stichelstad Kirke Beneficeret. - Skowen bestaaende af Gran till fornøden
Ski-hug og Brendeweed fra West till øster - 3 Mæhlinger og fra Sør till Nord 1/8 Miil. -
Østgaard. Lewanger Kirke Beneficeret. Skowen bestaaende af Gran till fornøden
Huustømmer Giærdefang og Brendeweed fra West: till Øster 1/3 fierding og fra Sør
till Nord 1/2 fierding.
Hie/de. Hospitallet Beneficeret. - Skowen bestaaende af Gran fra West: till Øster
18, og fra Sør till Nord 72 stenger a 8 all.
Mønnes Gaardene. Beneficeret Wærdals Præsteboel og Fattighuuset har fælletz
Skow, som bestaaer af Gran og Older, fra West: til Øster = 16 og fra Sør till Nord =
30 Stenger a 8 all: -
Præstegaard. Lector Beneficeret. Skowen bestaaende af Gran til Ski hug og Brende
weed, fra Wester till Øster-60: og fra Sør til Nord = 58 stenger a 8 all: -
Hougen. Stichelstad Kirke Beneficeret. har fælletz SkOw med gaarden Biørstad,
som bestaaer af Gran fra West: till Øster 40: og fra Sør till Nord 50 stenger a 8 all: -
Klug. Woche Kirke Beneficeret. Skowen bestaaende af Gran till fornøden Skihugst
og Brendeweed. fra West: till Øster 60: stenger a 8 all: og fra Sør till Nord Vi Fierding.
Kuustad. Fattighuuset. har fælletz Skow med Woche Gaarderne hwis beskaffenhed
her efter skal forklares. -
Elnes Wærdals Præsteboel Beneficeret, Skowen bestaaende af Gran till Huus
tømmer, Skihug og Brendeweed fra Wester til Øster Vi Fierding og fra Sør till Nord
1/3 fierding. -
Axnes. Kongen Beneficeret. Skowen bestaaende af gran till fornøden Huus tømmer.
Ski hug og Brendeweed, fra West: till Øster 600: oe fra Sør till Nord 300 de stencer a 8
al:-
Slapgaard. Lector Beneficeret. Skowen bestaaer af Eener Kral og Smaae Older fra
West: til Øster 20: og fra Sør til Nord 12 stgr:
Woche. Pastor till Doni Kirken Beneficeret. - har fælletz Skow med Gaarden
Kuustad, bestaaende af gran og older fra West: till Øster 100 de: og fra Sør till Nord 70
stenger a 8 all:
Klug. Wærdals Præsteboel Beneficeret. Skowen bestaaende af gran fra West: til!
Øster 50: stenger og fra Sør till Nord 200 de a 8 all:

----
280 SS-A
----
Lille Jermstad. Kongen tilhørende, har ingen Skow, uden lidt Myer Kratt. -
Snausen. Kongen tilhørende, Skowen bestaaende af gran till fornøden Ski-hugst og
Brendeweed, fra West: till Øster = 6 Mæhlinger, og ligesaa fra Sør till Nord. -
Lille Langdahl. Woche Kirke Beneficeret, Skowen bestaaende af Gran og Smaae
Furue teller till fornøden Ski hugst og Brendeweed - fra West: till Øster Vi fierding og
fra Sør till Nord 1 fierding.
bergs Gaarderne Kongen tilhørende. Skowen bestaaende af Gran, med nogle Smaae
Furue. fra West till Øster 116: og fra Sør till Nord 203: stenger a 8 all: -
Over Stichelstad Kongen tilhørende. - Skowen bestaaer af gran till noget Ski hug og
Brendeweed fra West: til Øster 50: og fra Sør till Nord 40 stenger a 8 all: -
DRA GOUNQVAR TERERNE —
Øster Stickelstad Kongen tilhørende, Skowen bestaaer af gran Feller og Older Kratt,
fra West till østen 160: og fra Sør till Nord 60 stenger a 8 all: -
Øster og Wester Ydse Kongen tilhørende. Skowen bestaaende af Lidt Gran till
Brende weed og Skihug 5 a 6 Mæhlinger i Længden og Bredden. -
Soelberg. Kongen tilhørende. Skowen bestaaende af gran till noget Huustømmer,
Skihug og Gaarde behow 1/3 fierd: i Længden og Lige saa Breed. -
Jødsaas. Kongen tilhørende. Skowen bestaaende af Lidt gran till Gaarde behov, af -
14 Mæhlinges Længde og Bredde.
Øster Hielde. Kongen tilhørende, Skowen bestaaer af gran til Gaards fornødenhed
fra West: till østen 200 de og fra Sør til Nord 300 de stenger a 8 allen.-
Wester Hielde. Kongen tilhørende Skowen bestaaende af gran till Gaardens for
nødenhed, fra West: till Øster 201: og fra Sør till Nord 302: stenger a 8 all:-
Wester Steene. Kongen tilhørende. Skowen bestaaende af gran som mesten er ud
huggen, till Skandse Bygningen. Det øfrige till Gaards Nytte fra West: til øster 16
Mæhlinger og fra Sør til Nord Vi fierding.-
Byenne. Kongen tilhørende. - Skowen bestaaende af Lidt gran till Huus behov i
Længden Vi fierding og 6: Mæhling i Bredden.
Stueschind. Kongen tilhørende. Skowen bestaaende af Smaae Gran og Kiær, fra
West: till øster 40: og fra Sør till Nord 100 stger a 8 a:
Eckloen. Kongen tilhørende. Skowen bestaaende af Smaae Older Kratt fra West: till
Øster 20: og fra Sør till Nord 30 stgr a 8 a:
Bye Gaarderne. Kongen tilhørende. Skowen bestaaer af Lidt gran till Skihug fra
West: till øster 150: og fra Sør till Nord 100 stenger a 8 Allene.-
Øster og Wester Schraawe. Kongen tilhørende. Skowen bestaaende af Lidt Gran till
Skihug og Brendeweed. fra West: till Øster 73: og fra Sør till Nord 204 stenger a 8 all:-
Heldset. - Kongen tilhørende. Skowen bestaaende af lidt gran till fornøden Huus
tømmer, Ski-hug og Brendeweed fra West till Øster 200 de stenger a 8 all: og fra Nord
til Sør 600 stenger.
Hofstad. Kongen tilhørende. Skowen bestaaende af gran til Huustømmer, Ski-hug
og Gaarde behow 1/16 Miil i Længden og half saa Breed.-
Mochwold, der udj Wær dals Præsteboel Beneficeret. som har fæletz Skow med de
øfrige opsiddere som Seif Eyere, bestaaende af Gran till Lidt Huustømmer, Ski hug og
Brendeweed, fra West: till øster 100 de og fra Sør till Nord stenger a 8 a:
Holme Hospitalet Beneficeret. Skowen bestaaende af Gran, till Brendefang og
Gaards fornødenhed, 8 Mæhlinger i Længden og Ligesaa i Bredden.-
Semb. Skowen bestaaende af older Kier fra West till Øster 24 og fra Sør till Nord: 10
stenger a 8 all: Lector Benefic:
Raaen Stordals Præsteboel Beneficeret. Skowen bestaaende af Gran till Lidt Skihug
og Brendeweed - 6 Mæhlinger i Længden og Ligesa i Bredden.-
Sande Hospitallet Beneficeret. Skowen af samme beskaffenhed som under Raaen er
meldt.-

----
281 SS-A
----
Over Sende Lector Beneficeret. Skowen bestaaende af Gran till Huustømmer og
Gaards behov, fra West: till Øster Vi fierding og fra Sør till Nord 100 de stenger a 8 all:
Bjørgum Stichelstad Kirke Beneficeret. Skowen bestaaende af Gran till Huus
tømmer og Gaards behov Vi fierding Lang, og Fierde parten saa Breed.-
Røed. Pastor till Dom Kirken Beneficeret. Skowen bestaaende af Gran till Huus
tømmer og Lidt Saug Tømer samt till Gaards behov Vi fierding i Længden og 1/3 del
fierding i Bredden.-
Norder Lyng. Lector Beneficeret. Skowen bestaaende af Smaae gran og Older Kiær,
till Lidt Huusfornødenhed fra West: till øster - 26: og fra Sør till Nord 15 stgr a 8 all:
Stor Trøgstad. Lector Beneficeret. Skowen som bestoed udj gran till Ski hug og
Brende weed, er wed det afwigte aar skeede Stoore Jordfald, gandske bortkommen.-
Jermstad. Kongen tilhørende og for den halwe part Lector Beneficeret. Skowen
bestaaende af Lidt Gran till Brende weed 1/10 Miil i Længden og 3 Mæhlinger i
Bredden.-
Dette er da den eftterrettning, Jeg med stooer møye og beswær, har faaet samlet,
andgaaende Skowene under Kongens og de Beneficerede Gaarde; og hworaf eendel
endnu mangler, som dog, om wedkommende derom hafde gifwet underrettning, er af
samme Beskaffenhed, som de ofrige Specificerede Gaarder; Men alskiønt Jg nu
saaledes Specialiter har forklaret newndte gaarders Skowe; Saa er det dog saa langt fra
at Jg kand Debitere samme Rigtighed, som om same Gaarders Skowe kunde tages i
wirkl: øyesyn, da jblandt een Stooer mislighed skulle findes at wære af wedkommende
wed andgifwelsen begaaet. - Nu mangler da for det
3die
PROPRIETAIRE OG SEL V-EIERE GAARDERS SKO VE.
Derom kand Jg icke gifwe nogen Speciell forklaring, og hwilket at samle, will blifwe
et swært og Stoort arbejde saasom disse Gaarder er well 3 dobbelt saa mange som
baade Kongens og de Beneficerede Gaarder i Fogderiet; og nåar med saadan eftter
rettning, om disse Gaarders Skowe med nogen møye og beswærlighed, fra wed
kommende Opsidder war indhendtet; Som wille dog samme icke blifwet Mindre mislig
og u-Rigtig, end mange af Kongens og de Beneficeredes, eftter foranmeldte for
klaring. Jmidlertiid som disse Gaarder, med Kongens og de Beneficerede Gaarder, er
blandtom sin anden, og mange af disse med hine hafwer Fælletz Skow - Saa kand i
almindelighed her giwes samme Beskrifwelse ower alle Disse Gaarders Skow, som i
særdelished er giwet wed Kongens og de Beneficerede Gaarders Skowe; Nembl: at till
Endel gaarder ingen Skow findes, til Eendel Gaarder Skow till Brendewed, till nogle
Gaarder, Skow till Brendeweed og Skihugst, og till den mindste Deel af Disse Gaarder
Skow, baade till Skihug og Brendeweed, saawelsom Huus og Saw Tømmer, - dog
findes wed Proprietaire og Seif Ejer Gaarderne, særdelis De som Grændser till Fields,
og i Markerne hist og her, er beliggende, meere og bedre Skow, end till Kongens og de
Beneficerede Gaarder, saasom disse Gaarder, i hendseende till Skowen fra Kongen er
blewen Kiøbt, da de andre som ingen Skow hafwer og icke ligger begren wed Sawerne,
som u-Soldt er tilbage. -
Denne beskrivelsen av Arnet kan knapt sies å være spesielt fyldest
gjørende, seiv om han med stooer møye og beswær hadde samlet inn disse
opplysningene. For enkelte gårders vedkommende ser det ut til at man
har vært nøyaktig med oppmålingen av skogen, mens for andre må det
være tilfeldige mål som er oppgitt. Vi skal imidlertid ikke gå nærmere
inn på forholdene for den enkelte gard. Rapporten kan stå som et
interessant eksempel på hvordan man så på slike forhold på 1700-tallet.

----
282 SS-A
----
Dog skal vi forklare noen av de lengdemålene som er brukt. 1 1 mil er
det lengste målet som er brukt. På 1700-tallet før det metriske systemet
ble innført, ble en norsk landmil regnet for å være 18.000 alen lang.
Dette tilsvarte 11,3 kilometer. Imidlertid ble i praksis en mil regnet for å
være noe kortere i skogs- og fjellterreng. Dermed står vi overfor det for
hold at en mil her trolig var noen lunde like lang som en mil i det
metriske systemet.
Man kunne dele en mil i mindre deler, og en vanlig deleenhet var
fjerdingen. Som navnet sier, utgjorde den 1/4 mil.
Det målet som er brukt flest ganger, er stang. I de tilfellene hvor stang
er brukt, står det også at den var på 8 alen. For å finne lengden på en
stang, må vi først finne ut lengden på en alen. Dette lengdemålet er et
gammelt norsk begrep som ble brukt allerede i middelalderen. Men
lengden har variert noe. Ved forordning av 1. mai 1673 ble en alen satt
til 2 rhinlandske fot, hvilket svarte til 0,628 meter. Dette stemmer for
øvrig med at en mil på 18.000 alen utgjorde 11,3 kilometer. 1 stang
tilsvarte som vi har sett, 8 alen, hvilket igjen var 5,024 meter. Et slikt
stangmål ser imidlertid ikke ut til å ha vært alminnelig. I Trøndelag var
1 stang lik 2,214 meter. Dette ble kalt favn. Denne uvanlige stang
lengden som her ble brukt, er trolig forklaringen på at Arnet i hvert
enkelt tilfelle presiserte at den var på 8 alen.
Begrepet mæling er vanskeligere å plassere inn i dette bildet. Normalt
ble dette brukt som arealmål. Det var da et areal på 14 x 14 stenger. Her
kan det imidlertid ikke være tale om samme lengden på en stang som
ovenfor. Her var en stang lik Vh alen. Denne stangen ble regnet for å
være tilsvarende 2,214 meter, seiv om dette er noen få centimetre mer
enn det vi ville ha fått om vi brukte målet 0,628 meter på en alen. Det vi
nå kommer frem til, er at flatemålet mæling må ha vært på vel 950
kvadratmeter. Herav kommer begrepet mål inn. Når man i denne
beskrivelsen brukte mæling som lengdemål, må vi kunne anta at det var
tilsvarende lengden av siden på en mæling. Ved å bruke stanglengden
2,214 meter og 14 slike stenger langs en mælingside, skulle dette bli
30,996 meter eller ca 31 meter.
Malene i denne forklaringen er oppgitt til millimeters nøyaktighet.
Men vi må ikke overføre så nøyaktige tall til de oppgitte mål i beskriv
elsene. Vanligvis ser vi at de korteste måleenhetene også blir oppgitt i
runde tall. Bare sjelden står et så nøyaktig tall som for eksempel 12
stenger. Men når så disse forbehold med hensyn til nøyaktigheten er
tatt, får vi allikevel et tilnærmet størrelsesbilde av skogstrekningene.
Men det er klart at jo større et skogområde var, jo større unøyaktighet
gjorde seg gjeldende.

----
283 SS-A
----
I forbindelse med almenningene har vi beskrevet hvordan områdene
mellom gårdene fra først av var almenninger. Etter hvert vokste gårds
områdene seg inn på almenningsområdene. Dette skjedde ikke som
følge av brudd på eksisterende regler, men mer som følge av en gradvis
utvikling hvor gårdene som følge av naturlig bruk innenfor de almen
ningsområdene som lå nærmest vedkommende garder, fikk hevd på
disse områdene. Fra først av var det jo også mer enn nok av både skog
og plass å ta av. Hvor gammelt begrepet «gårdsskog» er, er vanskelig å
si. Men stort eldre enn fra 1600-tallet kan det ikke være her i Verdal.
Før den tid betydde ikke skogen annet enn mulighet til å skaffe seg ved
og materialer til husbygging og gjerder. Men da sagbruket ble innført,
steg skogen i verdi, og det ble viktig å få fastslått hvor grensene gikk. De
første til å forstå betydningen av dette, var proprietærene, og det er
også interessant å legge merke til at de gårdkjøpene de foretok, for det
meste dreide seg om utkantgårder med til dels store tilliggende skog
områder. De tidligere store godseierne, vanligvis kirkelige instanser,
hadde sine eiendommer i de garder som tidligere hadde hatt størst verdi,
nemlig garder som ga høy landskyld. Og landskylden ble betalt i gardens
produkter, så som korn, huder og smør.
I rettsprotokollene fra 1700-tallet finnes mange eksempler på grense
fastsettelser. Ofte gikk slike grensefastsettelser for seg på fredelig vis,
men ofte måtte det en prosess til. Tidligere hadde flere av gårdene felles
utmark. Sameie var et vanlig forhold, og enda så sent som i 1749 går det
frem av fogd Arnets beskrivelse at noen av de offentlige eide gårdene i
Verdal hadde fælletz Skow. Men den sterkere utnyttelse av skog og
mark førte til at sameie mellom to eller flere garder ble oppløst i særeie
for hver gard.
Imidlertid vil det føre for langt å gå systematisk igjennom alle retts
protokollene som finnes for Verdal fra 1700-tallet og utover for å finne
når grensene for den enkelte gard ble fastsatt og beskrevet. Det vil også
sprenge rammen for denne fremstillingen.
Allikevel skal det her vises til en grensebeskrivelse som ble foretatt i
1801 mellom gårdene i Sul. Den gir en temmelig nøyaktig beskrivelse av
hvor langt skogområdene strakte seg for hver gard. Jorddrotten det var
tale om, var den daværende eier av Verdalsgodset, Tonning.
(Beskrivelsen følger under Kilder.)
Noter.
1 Opplysningene om lengdemål er hentet fra NHL s. 11 f, 90, 229, 233,
318.

----
284
----


----
285 SS-A
----
De offentlige gårdene nevnt avfogdArnet i 1749
1. Neder Ha Hem, 2. Lehn, 3. Neder Hatlem i Halle Annex, 4. Schiørdahl,
5. Rindsemb, 6. Østwold, 7. Mindsaas, 8. Hedtloe, 9. Flaatten, 10.
Maritwold, 11. Rejten, 12. Schierset, 13. Qwamb, 14. Aackull (Oklan), 15.
Over Hall wn (Hallem), 16. Aackerhus, 17. Winnie, 18. Kieren, 19. Raf loen
(Ravlo), 20. Fæbye, 21. Roswold Gaarderne, 22. Næstwold Gaarderne, 23.
Nordberg, 24. Sørhoug, 25. Huusebye, 26. Mod berg (Mol berg), 27.
Øfschinds Gaardene (Auskin), 28. Ower og Neder Hage, 29. Landfald, 30.
Østnes, 31. Wester Grunde, 32. Storstad, 33. Tilder, 34. Falloen (Follo),
35. Sund bye, 36. Jer ms tad, 37. Schraawe (Skrove), 38. Lille Trøgstad, 39.
Krogh, 40. Oppem, 41. Østgaard, 42. Hielde, 43. Mønnes Gaardene, 44.
Præstgaard, 45. Hougen (Haugan), 46. Kl ug, 47. Kuustad (Kuls tad), 48.
Elnes, 49. Axnes, 50. Slapgaard, 51. Woche (Vuku), 52. Kl ug, 53. Li Ile
Jermstad, 54. Snausen, 55. Lille Langdahl, 56. Bergs Gaarderne, 57. Over
Stichelstad, 58. Øst er Stichelstad,s9. Øs ter og Wester Ydse, 60. Soelberg,
61. Jødsaas, 62. Øster Hielde, 63. Wester Hielde, 64. Wester Steene, 65.
Byenne (Byna), 66. Stueschind (Stuskin), 67. Eckloen, 68. Bye Gaarderne,
69. Øster og Wester Schraawe (Skrove), 70. Heldset, 71. Hofstad, 72.
Mochwold (Mikvold), 73. Holme, 74. Semb, 75. Raaen, 76. Sande (Sand),
77. Over Sende, 78. Bjørgum (Bjørgan), 79. Røed, 80. Stor Trøgstad, 81.
Jermstad.

----
286 SS-A
----
PR OPRIETÆR GODSENE
PROPRIETÆRGODSENES HISTORIE I VERDAL
GJENNOM 200 ÅR.
A v Einar Musum
Gårdene som er avbildet i Proprietærgodsenes historie i Verdal gjennom 200 år, er et
utvalg av de garder som er nevnt i teksten. Men de fleste av dem var enten i sin helhet eid
av en godseier, eller godseieren eide så stor part at han hadde bygselretten. Med bygsel
retten forståes den rett at han kunne bestemme hvem som skulle være leilending, og at han
mottok bygselavgiftene. Ofte kunne det være mange medeiere i en gard. Alle disse hadde
rett til så mye landskyld som eiendomsparten tilsvarte. Men landskylden var ganske hardt
beskattet. Det var derimot ikke bygselretten. Bygselavgiftene kom derfor til å bli leieinn
tekter i tillegg til landskylden. Førstebygselen var den største. Men forholdet ble fornyet
hvert tredje år med tredjeårstake eller som det her i Trøndelag ble kalt, landbohold. Dette
ga regelmessige inntekter til den bygselrådige.
Dette er bakgrunnen for at det er tatt sikte på også å få med bilder av garder som man
var bygselrådig over. Som denne historien vil vise, gikk mange garder gjennom det ene
godset etter det andre. Av praktiske grunner er derfor bildene spredt utover. Plasseringen
av bildene er således ikke noen indikator på godsenes størrelse. Heller ikke har
plasseringen noen sammenheng med tidspunktet for når vedkommende gard kom inn i det
ene eller det andre godsets besittelse.
Av forståelige grunner er bildene av gårdene fra vår tid. Bare de færreste har i dag
bygninger som skriver seg fra godseiertiden. Men i de aller flestes tilfelle er beliggenheten
av husene på gården den samme i dag som for flere hundre år siden. Men bildene kan ikke
gi noe inntrykk av den enkelte gards relative verdi i godseiertiden. Flere garder har siden
den tid blitt delt opp i mindre parter. Uten at det er tatt spesielle hensyn til det, har vi her
prøvd å plukke ut et bilde av hovedbølet, det vil si den eldste av delingsproduktene. Andre
garder har kommet bort. Lyngasen, for eksempel, eksisterer ikke lenger. Der finnes i dag
bare tomten etter den opprinnelige gården. Men navnet finnes i hvert fall igjen. Nordberg
derimot eksisterer knapt nok i navnet en gang. Storparten av denne gården er blitt utlagt
til boligområder, og av en eller annen merkelig grunn ble ikke gårdsnavnet beholdt på
dette boligområdet. Derimot ble et fremmed navn, Ydsedalen, satt inn. Husene på
Nordberg står ikke lenger, og dessverre finnes det heller ikke noe bilde av den gamle
gården. Dessuten ble en hel del av de gårdene som er omtalt her, ødelagt av Verdalsraset i
1893.
Valget av bilder har væri avhengig a\ liva som kunne fremskaffes. En hel del a\ bildene
er fotografert a\ Widerøe's Flyveselskap A/S. Disse er merket med årstallene 1953, 1954,
1961 eller 1962. Alle disse tilhører na Verdal lokalhistoriske arkiv, Verdal kommune.
INNLEDNING
Praktisk talt all jordeiendom i tiden omkring 1600 var samlet i store
offentlige gods, krongods eller benefisert gods. Antallet av selveiere var
forsvinnende, omsetningen av jordegods likesa; den innskrenket seg til

----
287 SS-A
----
makeskifter mellom de store gods og øket ikke selveiernes tall. Først ved
at kronen i midten av 1600-årene begynte å realisere sine eiendommer,
skaptes det vilkår for utviklingen av en selveiende bondestand. Dog
skjedde ikke dette med en gang: Det dannet seg en godseier- eller
proprietærklasse, som oppkjøpte krongodset, og fra hvem så gårdene i
tidens løp enkeltvis gikk over i bønders eie. Derfor blir proprietærgods
enes historie praktisk talt historien om jordegodsets omsetning i det
tidsrom av ca. 200 år, hvori bøndene utviklet seg fra leilendinger til
selveiere. Det er denne, som i det følgende skal meddeles for Verdals
vedkommende.
Allerede i begynnelsen av 1600-årene eiet byborgere jordegods i
bygden; men det var ganske übetydelig. Således anføres i lensregnskapet
for 1611 følgende «borgere som haffuer jordegoudtzs paa
landtzbygden»:
Svend Andersson: i Rusgaarden i Skogn, Hallem og Jøsaas i Værdalen
tilsammen 5 spand.
Lussi Kristofer Olssøns: i Lyng 2 Vi spand.
Beret Olsdatter: i samme gaard 2 øre.
Hr. Jon i Hospitalet: i Reppe 2 Vi sp. 1 øre
Altså ganske forsvinnende — i Verdal muligens tilsammen i det
høieste 8 spand eller ca. et par prosent av bygdens samlede skyld, og det
vokste ikke noe på denne tid — 1620 var det bare 7 spand 1 ørtug,
fordelt på 5 eiere, mens det for hele «Stjørdals len», d.v.s. Stør- og
Verdals fogderi var 24 spand 1 ørtug. Byborgerne spillet altså ennu
absolutt ingen rolle som eiendomsbesiddere i bygden.
(Ovennevnte Svend Andersson var i 1620 borgermester i Trondheim.)
1 disse forhold inntrådte i 1630-årene en forandring, idet byborgere
og embedsmenn i større utstrekning begynte å slå under sig jordegods.
Grunnen var den sterkt voksende trelastutførsel og derav følgende høie
priser på skogen.
I løpet av 1630-årene har iallfall tre godseiere begynte å samle
jordegods i Verdal, nemlig Lars Bastiansen Stabel, Anders Helkan og
Mads Pedersen. Deres godser i bygden var dog ganske små, og de skilte
seg siden ved dem.
Lars (Laurtits) Bastiansen Stabel var fogd over Stjørdals fogderi.
Han eiet jordegods både i Stjørdalen og Inderøens fogderier, og det ser
ut til, at det vesentlig bestod av tidligere bondegods. Hverken kronen
eller kirken realiserte dengang noen eiendom uten ved makeskifte. Hans
eiendommer i Verdal, som må være erhvervet i løpet av 1630-årene,
bestod av:
Overholmen osp 2 øre 16 mkl med bygsel over Vi sp
Hellan 1 sp 1 øre 6 mkl

----
288 SS-A
----
Tromsdal 1 sp 0 øre 0 mkl med bygsel
Lille Longdal osp 1 øre 12 mkl med bygsel i 2Vi øre
Storstad 1 sp 0 øre 0 mkl med bygsel i 1 sp 2 øre 2 mkl
Hellan 1 sp 0 øre 0 mkl med bygsel
Volden osp 1 øre 0 mkl uten bygsel
Stuskin osp 0 øre 20 mkl uten bygsel
Eklo osp 0 øre 16 mkl uten bygsel
tilsammen 6 spand 1 øre 22 marklag.
Det var altså ikke noe stort gods og heller ikke lå det samlet. Han
benyttet det derfor til å arrondere sitt gods i andre bygdelag ved make
skifte: Overholmen, Hellan, Tromsdal, Lille Longdal, Volden og
Stuskin tillike med endel garder på Inderøy, i Skogn og i Åsen make
skiftet han til Kroneri mot endel garder i Meråker. Storstad tillike med 2
øre i Støre i Skogn makeskiftet han til Frue kirke mot Leangen på
Strinda og Hellan til Trondhjems hospital mot Persaunet på Strinda.
Makeskiftebrevet er utstedt av Oluf Parsberg til Jernet,
befalingsmann over Trondhjems len og Jemtland, datert Trondhjems
gard 29. september 1639 og har fått kongelig konfirmasjon, datert
Haderslevhus 6. mars 1640.
Anders Jensen Helkan var født i 1599 i Århus, borgermester i Trond
hjem, død i 1662. Han var i 1619-22 skriver hos kansler Kristen Friis,
fulgte i 1622 med mag. Peder Schjelderup til Trondhjem og blev hans
fogd i Nordland, var imidlertid Jens Juels og Oluf Parsbergs fogd i
Herjedalen i 5 år (1627-31). I 1640 var han «Kongelig Majestæts tolder
udi Trondhjem». Han eiet i slutten av 1630-årene noen få garder og
gårdparter i Verdal, som også rimeligvis før hadde bært bondegods,
nemlig:
Holmen 1 sp 0 øre 0 mkl med bygsel over hele
gården, 2 sp
Reitan osp 1 øre 0 mkl uten bygsel
Fikse osp 0 øre 16 mkl uten bygsel
Jermstad osp 0 øre 8 mkl uten bygsel
tilsammen 1 sp 2 øre.
Disse garder tillike med Mo i Stjørdal makeskiftet han i 1640 til
Kronen mot Selsbak på Strinda med tilhørende seter, som efter ham
kalles Helkanseter. Makeskiftebrevet er av 8. februar 1640 og har
kongelig konfirmasjon av 6. mars samme år.
Mads Pedersen var i 1637 sorenskriver i Strinda. Han bygslet dette år
kronens gard Hommelviken med underliggende sagbruk. I 1639 var han
blitt «skriver på Trondhjems gard», d.v.s. stiftamtsskriver. Han bygslet
det år et kronen tilhørende sagbruk i Gauldal. Samme år fikk et

----
289 SS-A
----
konsortium, hvori han var deltager, privilegium på å anlegge kopper
verker i Singsås og Skjørn, og sammen med berghauptmann Otto Lorck
fikk han privilegium på å anlegge et salpeterverk i Hommelviken. I 1640
fikk han sammen med fogden i Strinda, Anders Mikkelsen, bevilling på
et stykke på 1 Vi spand av «Trondhjems bys plass og rydningsland
mellom Papegøiestangen og Ilen», og samme år fikk han Alstadhaug
kirketiende, fordi «han med langt videre umage og bekostning end som
hans formænd med hans aarlige lange og besværlige reise til Danmark
med Kgl. Majestæts regnskaber at forklare beværget (o: besværet) er»,
samt for sin befatning med «Kgl. Majestæts bergverks bruk, som endnu
(Gud være lovet) daglig tiltager og hannem jo længere jo større umage
og besværing foraarsager». For dette sitt arbeide hadde han tidligere
bare hatt en prebende, som årlig kunne innbringe 60 rdl.
I 1640 ble han stiftsskriver over Romsdal, Fosen og Namdals fogderi
er, for hvilken bestilling han skulde oppebære 1 rdl. av hver hovedkirke
og Vi rdl. av hvert anneks.
I 1642 fikk han sammen med Laurits Bastiansen Stabel bevilling på et
stykke av Kalvskinnet til byggegrunner for en årlig grunnleie av 40 rdl.
Mads Pedersen eiet et betydelig jordegods, spredt utover hele
Innherred. Av dette makeskiftet han under 20. januar 1642 over 20
spand til kronen mot gods, som lå mere beleilig for ham. I Verdal eiet
han følgende garder, som ved denne leilighet gikk over til å bli kron
gods:
Grunnan 2sp 0 øre 0 mkl med bygsel
Nedre Haga Isp 0 øre 4 mkl med bygsel
Øvre Haga Isp 1 øre 0 mkl med bygsel
Borgen Osp 1 øre 12 mkl uten bygsel
Kausmo osp 1 øre 12 mkl med bygsel
Jermstad osp 1 øre 0 mkl uten bygsel
tilsammen 5 sp 2 øre 4 mkl.
Makeskiftebrevet har kongelig konfirmasjon av 26. april 1642. Disse
eiendommer blev lagt til Holms gods, hvilket vel neppe betyr annet enn
at de eiendommer han fikk i vederlag, var av det gamle Holms kloster
gods, som var krongods, men ennu førtes særskilt i lensregnskapene.
De har nevnte tre maskeskifter er skjedd i henhold til et kongelig
missive av 22. oktober 1629, som bemyndighet lensherren til å avslutte
makeskifter av kongelig og annet offentlig gods med de undersåtter,
«som underdanigst begjærer af Hans Majestæts gods til mageskifte der
medelst lang reise til Danmark og stor bekostning». Dog krevdes
kongelig approbasjon, og dessuten var det Hans Majestæts nådigste
befaling, at lensherren skulle «have flittig indseende med, hvad eien
domme Hans Majestæt fraskiftes, at Hans Majestæt derudinden ikke

----
290 SS-A
----
sker for kort, mens at igjen bekomme nøiagtig dobbelt vederlag». Disse
makeskifter viser da også, at kronen iallfall hva skyld angår, har fått det
dobbelte av hva den gav fra sig. Kronen satt dengang økonomisk godt i
det. Senere — efter de uforstandige og ulykkelige kriger — ble den nok
nødt til å skille seg ved sitt gods på adskillig ufordelaktigere vilkår.
Muligens har flere enn de her nevnte tre begynt å slå under seg jorde
gods på samme tid som disse, men det har iallfall vært ganske übetyde
lig.

----
291 SS-A
----
PEDER ERIKSEN JUELS GODS
Den første som har erhvervet sig et gods av større betydning i Verdal,
er bygdens kapellan, senere visepastor, Peder Eriksen Juel.
Ennu i 1650 var byborgeres og embedsmenns eiendom i bygden
ganske übetydelig: Anne Nils Olsens eiet 3 sp 12 mkl i Lyng, Peder
Rogert 20 mkl i Søraker, Nils Schjelderup 1 sp 2 øre i Hallan, Jens Friis
1 sp i Hallan, Laurits Bastiansen Stabel 2 øre 12 mkl i Rosvold, Kristen
Bastiansen 1 øre i Flyan, Kasper Kristofersen Schøller 2 sp 2 øre i
Rosvold, Hallem, Lyngåsen og Skrove, og presten Kristofer på Fosnes 1
sp i Skjørholmen, ialt 15 sp 1 øre 20 mkl eller ca. 3 Vi prosent av bygdens
samlede skyld — fordelt på 9 eiere — det var alt.
Allerede dengang var Peder Eriksen Juels gods det betydeligste pro
prietærgods i Verdal. Han var blitt kapellan i bygden, antagelig i 1636,
og har vel allerede som sådan begynt å erhverve jordegods. lallfall har
han så tidlig som i 1644 skjøtet en liten part i Jermstad til Domkirken.
Han var det år blitt vicepastor.
Bjørken 1954,

 

----
292 SS-A
----
Breding 1980.
Fly an 1980.

 

----
293 SS-A
----
I 1650 bestod hans gods i Verdal av følgende garder:
tilsammen 6 sp 1 øre 18 mkl med bygsel over 9 sp 6 mkl.
Det meste av dette ser ut til å være tidligere bondegods. Men omkring
1660 begynte Kronen å realisere en stor del av sine eiendommer under
trykket av pengevanskeligheten etter krigen 1657-60, og da har også
visepastor Juel vært blant kjøperne. Det meste av det har han sann
synligvis erhvervet omkring 1660. Skjøter er ikke oppbevart, så tiden
for erhvervelsen kan ikke fastslåes nøyaktig.
Flåtten 1962.

 


----
294
----


----
295 SS-A
----
Ved hans død i 1670 bestod godset av følgende eiendommer:
Flåtten
Breding
1 sp
1 sp
Sundby (2) 2 sp
Bjørken 0 sp
Holmli (2) 2 sp
Kulsli 0 sp
0 sp
Høyem 0 sp
(Sundbyhaugen)
Leirset 0
0 sp
Nedre Gren osp
Sæter 0 sp
Overmoen 0 sp
Åsen østre osp
Flyum 0 sp
Helligdagsak. 0 sp
Helmoen 0 sp
Bjartan 0 sp
Åkervoiden osp
Ørtugen 0 sp
Skjækermoen 0 sp
Bakken 0 sp
(Melen)
Overnesset 0 sp
Tosteigan 0 sp
Faren øvre 1 sp
Ekloen
0 sp
1 øre
2 øre
0 øre
2 øre
1 øre
2 øre
0 øre
1 øre
1 øre
1 øre
1 øre
1 øre
1 øre
1 øre
1 øre
1 øre
0 øre
0 øre
0 øre
0 øre
0 øre
0 øre
1 øre
0 øre
0 mkl
0 mkl kjøpt av Selius Marcelis
1663
6 mkl oppr. bondeodel,
erhvervet omkr. 1650
0 mkl oppr. bondeodel,
erhvervet omkr. 1650
0 mkl
Omkl
12 mkl oppr. bondeodel,
1660 krongods
12 mkl oppr. bondeodel,
erhvervet i 1660-årene
0 mkl
12 mkl
12 mkl
Omkl
12 mkl
Omkl
Omkl
0 mkl
3 mkl
8 mkl
6 mkl
6 mkl
18 mkl
18 mkl
0 mkl oppr. krongods,
erhvervet ca. 1660
12 mkl erhvervet mellom
1668 og 71
Oversikt over Peder Eriksen Juels gods.
Plasseringen av gårdene er bare omtrentlig. 1. Flåtten, 2. Holmli vestre,
3. Holmli østre, 4. Bjørken, 5. Sundby østre, 6. Sæter, 7. Gren nedre,
8. Breding, 9. Breding, 10. Kulsli, 11. Sundbyhaugen, 12. Leirset,
13. Overmoen, 14. Åsen østre, 15. Flyan, 16. Helligdagsaker,
17. Helmoen, 18. Bjartan, 19. Åkervoiden, 20. Ørtugen, 21. Skjæker
moen, 22. Melen, 23. Overneset, 24. Tosteigan, 25. Faren øvre,
26. Ek lo søndre, 27. Vester-Sundby (Lunden), 28. Fossneset.

----
296
----


----
297 SS-A
----
Altså ialt 26 garder og gårdparter med en skyld av 14 spand 2 øre 21
mkl. Det omfattet som man ser, alle dengang eksisterende garder
ovenfor Elnes og dessuten endel spredte eiendommer i alle tre sogn.
Efter Juels død ble godset spredt. Enken ble gift med kapellanen i
Verdal, Jakob Jakobsen Lund, og denne sees i 1680-årene å ha eiet 6 av
de ovennevnte garder, nemlig Breding, Sundby 1 sp 12 mkl, Bjørken,
begge Holmligårder 2 sp 1 øre, Sundbyhaugen og Leirset.
Breding gikk i begynnelsen av 1700-tallet over til foged Mogens Friis
hvis enke solgte den til kapteinløytnant Jørgen V. Grabow, som i 1731
overdrog den til oppsitterne. Sundby kom også til Mogens Friis som i
1724 solgte gården til kaptein Andreas Matias Tønder. Siden har den
vært brukerens eiendom.
Sundbyhaugen gikk omkring 1700 over til presten Tomas Scheen, og
fra ham kom den inn i rektor Krogs gods. Bjørken ble i 1692 solgt til
Rasmus Ågesen Hagen. Leirset ble av fru sal. kaptein Lund i 1720-
årene solgt til Simon Hof på Øra, som i 1733 overdrog den til opp
sitteren, som igjen i 1754 solgte den til Kliiwer på Bjartnes. Holmlien
gikk via arvingene til Rasmus Ågesen Hagen på 1720-tallet.
Faren østre 1962.
Oversikt over Jakob Jakobsen Lunds gods.
Plasseringen av gårdene er bare omtrentlig. 1. Breding, 2. Breding,
3. Sundby (Lunden), 4. Holmli østre, 5. Holmli vestre, 6. Bjørken,
7. Sundbyhaugen, 8. Leirset, 9. Fossnesset.


----
298
----


----
299 SS-A
----
Kaptein Tomas Juel, prestens sønn, ble eier av Flåtten, Sundby (2 øre
18 mkl), Overmoen, Åsen, Flyan, Faren og Ekloen.
Flåtten ble i 1719 tildømt kongen for resterende skatter. Overmoen
kom i fogd Jens Mogensens besiddelse, og fra ham i 1720-årene til
Rasmus Ågesen Hagen. Flyum kom til presten Tomas Scheen og efter
ham til rektor Krog. Faren ble i 1708 solgt til oberstløitnant Reichwein,
og kom i 1720-årene inn i Krogs gods. Ekloen kan ikke sees hva er gjort
med. Sundby østre kom til Erik Eriksen Schanckes arvinger før 1699.
Åsen gikk rundt 1700 til Ole Leklem og fra ham til Rasmus Ågesen
Hagen.
Resten av Juels gods erhvervedes av to av de daværende største jorde
godsbesiddere, Lars Pedersen Brix og fogd Jens Bing. Brix avhendet
senere sine garder til Bing, og både Bings og 3 av Tomas Juels garder ble
siden erhvervet av Rasmus Ågesen Hagen, som således kom i besiddelse
av det vesentligste av Peder Juels gods.
Overmoen 1962.
Oversikt over Tomas Juels gods.
Plasseringen av gårdene er bare omtrentlig. 1. Flåtten, 2. Sundby østre,
3. Overmoen, 4. Åsen østre, 5. Flyan, 6. Faren øvre, 7. Eklo søndre,
8. Holmli vestre, 9. Leirset.


----
300 SS-A
----
Åsen østre 1979.
Sundby østre 1962.

 

----
301 SS-A
----
ERIK OLSEN SCHANCKES GODS
Det var flere av bygdens prester enn Peder Juel, som omkring midten
av 1600-årene la seg etter å samle jordegods. Også den samtidige
kapellan, Erik Olsen Schancke, som døde omkring 1663, har erhvervet
endel av det krongods som ble solgt etter krigen 1657-60; men han fikk
det ikke fra første hand.
I 1650 fikk han den minste parten av Sundby østre (0-1-6) av Peder
Juel.
Kronen hadde i 1659 pantsatt endel garder og gårdparter i Verdal til
Selius Marcelis for pengelån. Denne transporterte panteretten til 7 av
disse eiendommer til Erik Schancke for 361 rdl 12 sk. Etter hr. Eriks
død ble så pantet solgt til enken, Sofia Eriksdatter, for 118 rdl 3 Vi ort
overpenger foruten renter for Vi år 5 Vi rdl 18 sk, ialt 485 rdl 2 ort 18 sk.
Forbregd 1981

 

----
302
----


----
303 SS-A
----
Skjøtet er av 11. mars 1663. De eiendommer, fru Sofia således kom i
besiddelse av, var følgende:
Øst-Grundan 2 sp 0 øre 12
Midt-Grundan 1 sp 0 øre 6
Grundan (?) osp 0 øre 6
Stor Longdal 0 sp 2 øre 12
Varslåtten 0 sp 1 øre 0
Øvre Gren 0 sp 1 øre 12
Lille Longdal 0 sp 1 øre 12
tilsammen 5 sp 2 øre 18 mkl.
mkl med bygsel
mkl med bygsel
mkl uten bygsel
mkl med bygsel
mkl med bygsel
mkl med bygsel
mkl med bygsel
Enken Sofia ble siden gift med Schanckes eftermann, den senere vice
pastor Jens Kristoffersen Svaboe, og godset ble i hans tid forøket med:
Midtgrundan 1962.
Oversikt over Erik Olsen Schanckes gods.
Plasseringen av gårdene er bare omtrentlig. 1. Øst Grundan, 2. Midt
Grundan, 3. Grundan ?, 4. Stor Langdal, 5. Varslåtten, 6. Øvre Gren,
7. Lille Langdal, 8. Forbregd, 9. Sende øvre, 10. Landstad, 11. Leir
haugen (Aunet), 12. Sundby øs tre.


----
304 SS-A
----
Østgrundan 1962.
Lille Langdal (Lillegården) 1962.

 

----
305 SS-A
----
Forbregd 2 sp 1 øre 0
Sende øvre osp 0 øre 8
Landstad 0 sp 1 øre 12
Holmen 0 sp 1 øre 0
(Leirhaugen)
Sundby osp 2 øre 18
Det har altså da ialt vært på 10 sp 8 mkl.
mkl med bygsel
mkl uten bygsel
mkl uten bygsel
mkl uten bygsel
mkl uten bygsel
Etter Svaboes død gikk godset over til arvingene. Datteren Gullov var
gift med presten Peder Jensen Herdal til Åfjord, og denne overdrog ved
skjøte av 26. november 1701, tgl. 26. januar 1702 sin del av det til svog
eren Kristen Svaboe. Det var gårdene Øst-Grundan, Stor-Longdalen og
Varslåtten. Forøvrig kjenner vi ikke nærmere til hvordan godsets garder
i den følgende tid har skiftet eiere; men tilslutt er Erik Eriksen
Schancke, prestens sønn, blitt eier av dem, og han solgte dem ved skjøter
av 27. juli og 12. oktober 1720 til Abraham Drejer og oberstløitnant
Peter Eund. (Se Verdalsgodset.) Leirhaugen og de 6 mkl i Grundan er
dog ikke med i dette salget. De var kommet i Rasmus Ågesen Hagens
besiddelse; men det kan ikke sees av hvem denne har kjøpt.
Store Langdal 1962

 

----
306 SS-A
----
Varslåtten 1954.
Valstad 1980. 1 forgrunnen Vinne kirke.

 

----
307 SS-A
----
LARS PEDERSEN BRIX'S GODS
Lars (eller Laurits) Pedersen Brix gjorde seg bemerket under krigen
1657-60, da han var proviantskriver ved den nordenfjellske hær og en tid
satt fanget av svenskerne på Frøsøen, hvorfra han fikk leilighet til å
underrette nordmennene om svenskenes foretagener, hvilket førte til
deres fullstendige nederlag ved Stene og Inna.
Han eiet intet jordegods ennu i 1657. Det meste av sitt gods i Verdal
samlet han i 1660-årene, da kronen realiserte under pengevanskelighet
ene etter krigen. Han erhvervet i dette tidsrum følgende eiendommer:
Nordberg øvre 0 sp 2 øre 0
mkl med bygsel,
tilh 1699 Brix ? arvg.
mkl med bygsel,
Kausmo
1 sp 0 øre 0
tilh 1699 Brix'arvg.
mkl med bygsel,
Gudmundhus 1 sp 0 øre 0
tilh 1699 Jørg Lund
mkl med bygsel
Jermstad vest osp 2 øre 10
Brix og fattighuset

Nordberg 1981. Gården er borte. I dag står en villa på tomten.

 

----
308 SS-A
----
Gudmundhus 1961.


----
309 SS-A
----
Grundfoss osp 1 øre 0 mkl med bygsel
tilh Jørg Lund 86
tilh 1699 Rasmus Ågesen
Bunes 1 sp 1 øre 0 mkl med bygsel
Tuset 1 sp 1 øre 0 mkl med bygsel
tilh 1699 Brix' arvg.
Lund vestre Isp 0 øre 0 mkl med bygsel
tilh 1699 Brix' arvg.
Åsen vestre osp 1 øre 12 mkl med bygsel
Marken nord osp 1 øre 0 mkl med bygsel
tilh 1699 Brix' arvg.
Karmhus Isp 1 øre 0 mkl med bygsel
tilh 1699 Rasmus Ågesen
Kjesbu osp 1 øre 0 mkl med bygsel
Tømmeråsen osp 1 øre 0 mkl med bygsel
tilh 1699 Simon Hof
Vuku øde osp 0 øre 12 mkl uten bygsel
Søraker Isp 1 øre 0 mkl uten bygsel
tilh 1699 Hans Ped. Smiths
arvg
Balhald Isp 2 øre 0 mkl uten bygsel
Leirfald vest 2sp 1 øre 0 mkl uten bygsel
Tømmeråsen 1962.

 

----
310
----


----
311 SS-A
----
Dette er altsammen tidligere krongods. Som nevnt under Peder Juels
gods, erhvervet han etter dennes død endel av hans gods, nemlig
Helmoen, Åkran, Bjartan, Akervolden, Ørtugen og Skjækermoen; men
disse eiendommer overdrog han — formodentlig allerede i 1670-årene til
Jens Bing.
På den annen side har han ytterligere erhvervet seg en part i Lund (1
øre) samt en til av Marken-gårdene (8 mkl).
Flere andre av sine eiendommer synes han å ha avhendet tidlig,
således Grundfoss, som i 1680-årene tilhører Jakob Jakobsen Lund, fra
hvem den i 1689 gikk over til Rasmus Ågesen Hagen, som også kjøpte
Kjesbu i 1696. Leirfald og Søraker solgte han til Hans Pedersen Smith,
hvis enke i 1696 overdrog Leirfald til Ebbe Carstensen, etter hvem
Rasmus Ågesen Hagen erhvervet den omkring 1720. Søraker ble i 1738
av Smiths arvinger solgt til Sivert Fleth, som i 1762 makeskiftet den til
lektoratet.
Tuset 1980.
Oversikt over Lars Pedersen Brix's gods.
Plasseringen av gårdene er bare omtrentlig. 1. Nordberg øvre,
2. Kausmo, 3. Gudmundhus, 4. Gjermstad vestre, 5. Grundfoss,
6. Bunes, 7. Tuset, 8. Lund vestre, 9. Åsen vestre, 10. Marken nordre,
11. Karmhus, 12. Kjesbu, 13. Tømmeråsen, 14. Vuku øde,
15. Søraker, 16. Balhald, 17. Leirfald vestre, 18. Helmoen, 19. Åkran,
20. Bjartan, 21. Akervolden, 22. Ørtugen, 23. Skjækermoen,
24. Haug, 25. Marken søndre.


----
312 SS-A
----
Gjer ms tad vestre 1981.
Kausmo 1961.

 

----
313 SS-A
----
Jermstad solgte Brix til St. Jørgens hus. Gudmundhus er gått over til
Jørgen Lund, som ved skjote, datert Støre 6. april, tgl. 25. juni 1700
solgte den til pastor Tomas Scheen, etter hvem den kom i mag. Nils
Årogsbesiddelse.
Balhald har han formodentlig også skilt seg ved. I begynnelsen av
1700-årene eies denne gard av Henrik Rahbek, hvis arvinger i 1724
skjøter den til krigsbokholder Åge Hagen, som i 1745 solgte den til
Peder Olsen Bye.
Lars Brix' 18-årige datter Birgitte var i 1691 blitt gift med den 57-årige
lektor, tidligere rektor mag. Simon Hof, som antagelig fikk noe med
gift med henne. Ved farens død i 1699 arvet hun vel 200 rdl., deriblant
formodentlig Åsen og Tømmerås, som Simon Hof sees å ha eiet, og som
han i 1701 solgte til Rasmus Ågesen Hagen. Av Brix' øvrige garder har
Simon Hof også eiet Nordberg og Kausmo. Den første hadde han kjøpt
av Brix' enke ifølge skjøte av 12. oktober 1700, tgl. 17. januar 1701.
Etter Hof som døde i 1708, gikk gården i arv til datteren Barbara, som
var gift med hans ettermann i rektorembedet, Anders Ivarssøn Borch.
Ved auksjon i 1742 i Barbaras dødsbo, ble den solgt til kanselliråd Jens
Hveding, som i 1746 overdrog den til oppsitteren. Kausmo sees i 1707 av
Kristian Hof å være skjøtet til korporal Sakarias Olsen.
Lars Brix' enke, Anna, satt nu igjen med følgende eiendommer
Karmhus Isp 1 øre 12 mkl
Bunes osp 2 øre 20 mkl
Lund,
begge garder 2sp 2 øre 0 mkl
Marken,
begge garder 2sp
Marken,
begge garder osp 1 øre 8 mkl
Tuset 1 sp 2 øre 4 mkl
eller omtrent de samme garder, som senere dannet Leksdalsgodset. Disse
solgte hun ved skjøte av 28. august, tgl. 12 oktober 1699 til Rasmus
Agesen Hagen.
Brix eiet også jordegods i Klæbu, Selbu, Tydal, Leksvik og Sparbu.
Skiftet etter ham er sluttet 15. august 1699. Boets aktiva var 11,818 rdl.,
passiva 3953 rdl.

----
314 SS-A
----
JENS BINGS GODS
Jens Bing var fogd over Stjørdals fogderi fra sist i 1660-årene og
bodde på Støre i Skogn. Siden ble han rådmann i Trondhjem. Han var
medeier i og i 1686 direktør for Røros kobberverk.
Han har begynt å samle jordegods i Verdal litt senere enn de foran
nevnte proprietærer, antagelig først i 1671, og dermed synes det å ha
gått således til:
Lensmann Age Haug, hadde i løpet av 1660-årene samlet seg et fite
gods i bygden, nemlig:
Kulstad 0 sp 0 øre 8 mkl
Søraker 0 sp 1 øre 12 mkl

Skrove søndre 1 sp 0 øre 0 mkl
Marken sønd. 0 sp 0 øre 8 mkl
Kolstad vest osp 2 øre 8 mkl
Stene 1 sp 2 øre 12 mkl
1 sp 2 øre 12 mkl
Haug 3 sp 0 øre 0 mkl
Bjart an 1954.


----
315 SS-A
----
Av disse var Søraker, Skrove, Kulstad og Kolstad tidligere bonde
gods, Marken og Stene krongods og Haug proprietærgods. På Stene
gard fikk han kongelig skjøte 30. mai 1666. På Haug fikk han odels
skjøte av mag. Kristen Schjoldborg og Søfren Hansson 1. mai 1664. I
1670 har han antagelig kjøpt Valstad av Søfren Hansson.
Åge Haug døde i 1671 og hans bo var fallitt. Arvingene gav under 4.
mai 1671 avkall til fogd Bing på alt hans efterlatte gods, og fogden har
da antagelig tatt dette for offentlige oppebørsler.
Bing sees således å være eier av de tre første av disse gårdene allerede i
1671, senere også av Haug. Stene gikk til fogd Liv Borch, Kolstad til
Kristofer Jonsen og Marken til Lars Brix.
I 1670 døde også Peder Eriksen Juel, og av dennes gods overtok Bing
Kulslien, Gren, Sæter, Overneset og Tosteigan. Senere har han også
overtatt de gårdene av Juels gods, som Brix hadde kjøpt, nemlig Helmoen,
Akran, Bjartan, Åkervolden, Ørtugen og Skjækermoen. Disse siste har
han muligens byttet til seg mot Marken (1 øre), Tømmerås og Vuku,
som han sees å ha eiet 1682, men som siden gjenfinnes i Brix' gods.
Bakken (Mælen) eiet han også.
Skifte efter Bing er begynt 28. juni 1693 og sluttet 14. desember 1697.
Boet eiet da følgende garder i Verdal:
Skrove søndre 1 sp 0 øre 0 mkl med bygsel over
2 sp 0 øre 12 mkl
Søraker osp 1 øre 12 mkl uten bygsel
Haug 1953

 

----
316
----


----
317 SS-A
----
Skjækermoen osp 0 øre 8 mkl med bygsel
Åkervolden osp 0 øre 3 mkl med bygsel
tilsammen 9 sp 2 øre 9 mkl med bygsel over 9 sp 13 mkl samt en årgangs
sag, Ulvilden.
Helligdagsaker (Åkran) 1962.
Oversikt over lensmann Åge Haugs gods.
Plasseringen av gårdene er bare omtrentlig. 1. Kulstad, 2. Søraker,
3. Skrove søndre, 4. Marken søndre, 5. Kolstad vestre, 6. Stene søndre,
7. Haug, 8. Valstad.

 

----
318
----


----
319 SS-A
----
Som man ser, er dette med unntagelse av Skrove, Valstad, Vuku,
Haug, Søraker og Kulstad, eiendommer fra Peder Juels gods.
Foruten dette eiet han 5 sp 2 øre 12 mkl i andre bygdelag, nemlig 2
garder i Skogn, 3 i Gauldal, 1 i Strinda, 1 på Inderøy, 5 i Leksvik, 1 i
Rennebu og 1 i Orkdal. Videre hadde han 11/180 i Røros kobberverk,
hver 1/180 ble verdsatt til 250 rdl.
Boets aktiva var på 5439 rdl. 1 ort 7 sk og der ble 1685 rdl 3 ort 16 sk
til deling mellom enken, Klara Andersdatter, og barnene.
Jordegodset ble utlagt til kreditorer og arvinger: Haug til Lars Brix,
Gabriel Hausdorpfer og assessor Jens Hansen, som i 1698 skjøtet den til
visepastor Tomas Scheen, og denne solgte samme år gården til kapellan
en Tomas Collin.
Valstad ble utlagt til Anne Vincentz Friis, og etter henne kom den til
student Morten Boysen Friis, som i 1746 solgte den til oppsitteren.
Kulslien, Sæter og Gren med sag ble av Bings enke ved skjøte av 11
Kulsli 1954
Oversikt over Jens Bings gods.
Plasseringen av gårdene er bare omtrentlig. 1. Kulstad, 2. Søraker,
3. Skrove søndre, 4. Valstad, 5. Haug, 6. Kulslien, 7. Gren nedre,
8. Sæter, 9. Overnesset, 10. Tosteigan, 11. Melen (Bakken), 12. Vuku
øde, 13. Helligdagsaker, 14. Bjartan, 15. Ørtugen, 16. Helmoen,
17. Skjækermoen, 18. Åkervolden.

 

----
320 SS-A
----
Melen 1962.
Overnesset 1962.

 

----
321 SS-A
----
mai, tgl. 6. juli 1706 solgt til Henrik Schøidt og kom senere i Rasmus
Ågesen Hagens besiddelse. Denne erhvervet også omtrent alle de øvrige
eiendommer av Bings gods, uten at det kan sees, når og av hvem han har
kjøpt, så at han i 1723 eiet Kulstad, Kulslien, Sæter, Gren, Helligdags
aker, Helmoen, Overnesset, Ørtugen, Tosteigan, Skjækermoen,
Bakken (Mælen), Åkervolden og Bjartan.
Skjækermoen 1962.
Skrove søndre 1962

 

 

----
322 SS-A
----
Åkervolden 1962. De gamle husene står oppe til venstre.


----
323 SS-A
----
SCHJELDERUPS GODS
Som nevnt under Erik Olsen Schanckes gods, pantsatte Kroneri i 1659
endel garder og gårdparter i Verdal til Selius Marcelis. Foruten de 14
garder som der er nevnt, var også følgende 10:
Leklem 5 sp 1 øre Omkl
Valstad 2 sp 2 øre 0 mkl
Baglan 2 sp 1 øre 0 mkl
Mikvold store 3sp 0 øre 0 mkl
Hegstad Isp 1 øre 12 mkl
Haug 3 sp 0 øre 0 mkl
Landstad 2 sp 0 øre 0 mkl
Risan 0 sp 1 øre 0 mkl
Stavlund 0 sp 0 øre 12 mkl
Musum Isp 0 øre 12 mkl
tilsammen 21 sp 1 øre 12 mkl
Baglan 1954

 

----
324 SS-A
----
Oversikt over Schelderups gods.
Plasseringen av gårdene er bare omtrentlig. 1. Leklem, 2. Valstad,
3. Baglan, 4. Mikvold store, 5. Hegstad, 6. Haug, 7. Landstad,
8. Risan, 9. Stavlund, 10. Musum.
Marcelis transporterte panteretten til et konsortium, bestående av
lektor Hans Søfrenssøn, dennes sønn, sogneprest ved Domkirken
Søfren Hanssøn og Maren Pedersdatter Schjelderup, datter av biskop
Peder Schjelderup og enke etter den forrige sogneprest ved Domkirken,
Mentz Kristoffersøn Darre. Søfren Hanssøn var også gift med en datter
av biskop Schjelderup, Anna. Deres mange barn antok alle navnet
Schjelderup. Den mest bekjente av dem var Ove Schjelderup, død 1759
som amtmann og konferensråd.
Lektor Hans Søfrenssøn døde i 1660, og hans eftermann og sviger
sønn lektor Kristen Schjoldborg, inntrådte i konsortiet, som fikk
kongelig skjøte på pantet 11. mars 1663.


----
325 SS-A
----
Hegstad 1962.
Le klem 1980,

 


----
326 SS-A
----
Landstad 1980.
Mikvold 1980.

 

----
327 SS-A
----
Søfren Hanssøn sees å ha overtatt alle disse gårdene unntatt Haug,
som lensmann Åge Jonsen kjøpte, og Landstad, som Kristen
Schjoldborg overtok. Søfren Hanssøn døde i 1679, hvorefter hans garder
gikk over til arvingene og siden enkeltvis til bønder. Først Landstad,
som allerede i 1686 ble solgt til Hans Sjursen (Lein). Leklem kom i
oberst Reichweins eie, og efter ham kjøpte Åge Hagen den og solgte til
Ole Sevaldsen Øgstad. Valstad er — som ovenfor nevnt — i 1680-årene
kommet i foged Bings besiddelse. Av Baglan ble kvartmester Joh.s
Klingenberg eier i 1733 og solgte den i 1735 til oppsitteren. Mikvold ble i
1724 av løytnant Søren Schjelderup solgt til Åge Hagen, som i 1739
overdrog gården til oppsitterne. Hegstad ble av enken Anna Schjelderup
i 1701 solgt til presten Tomas Scheen, og fra ham gikk den over i rektor
Nils Krogs gods. Krogs arvinger solgte den i 1741 til kapellanen Peder
Krog. Haug ble også — som nevnt under Bings gods — solgt til Scheen.
Risan og Stavlunden eides i 1723 av Gjertrud sal. Peder Randulfs.
Risan gikk siden gjennom mange hender, til den i 1751 ble solgt til
Kristen Olsen. Stavlunden solgte hun allerede i 1729 til Ellev Minsaas.
Musum gikk over til amtmann Ove Schjelderup, som i 1708 overdrog
den til sin bror Johan Schjelderup, vicepastor til Skogn, hvis sønn Jens
Schjelderup i 1728 solgte gården til Arnt Pedersen Sende.
Stavlund 1979.


----
328 SS-A
----
Musum 1981.
Risan 1954.

 

----
329 SS-A
----
JELSTRUPS GODS
David Jakobsen, kjøpmann og borger av Trondhjem og eier av
Mostadmarken jernverk, var uten tvil født i Jelstrup sogn i Nørre
Jylland; men hans sønn, Tomas Davidsen, var den første som antok
navnet Jelstrup som familienavn.
Blant de under Erik Olsen Schanckes gods nevnte garder og gård
parter, som kronen i 1659 pantsatte til Selius Marcelis, var også:
Høylo 2 sp 1 øre 6 mkl
Ness 2 sp 0 øre 12 mkl
Bjartnes 1 sp 0 øre 0 mkl
tilsammen 5 sp 1 øre 18 mkl.
Marcelis transporterte pantet til lektor Hans Søfrenssøn, og etter
dennes død i 1660 gikk det i arv til Peder Kristensen, av hvem Johan
Gaarman den yngre innløste det ifølge skjøte av 12. mars 1663. Ved
Bjartan 1954


----
330
----


----
331 SS-A
----
skjøte av 2. november s.a. solgte Gaarman disse gårdene for 558 rdl 8 sk til
David Jakobsen Jelstrup. Jelstrup hadde samme år kjøpt Levanger med
flere garder av det tidligere krongods.
I 1680-årene er han blitt eier av Svinhammer, 2 øre med bygsel, etter
Lars Bastiansen Stabel. Dessuten eiet han Tverå eller Svarthovd sag.
Endelig erhvervet han i 1660-årene Øster Eklo.
Han eiet også Flyan, som før hadde hørt til Peder Jue/s gods; men
denne gard solgte han i 1697 til presten Tomas Scheen.
I 1696 makeskiftet han Ness til oppsitterne mot Minsås. De andre
gårdene gikk ved David Jakobsens død i arv til sønnen Tomas Davidsen
Jelstrup, og denne har — antagelig omkring 1720 — solgt Høylo til
Rasmus Ågesen Hagen.
Ved Tomas Davidsens død i 1730 var hans bo fallitt. Sønnen Hans
Tomassen kom da i besiddelse av ovennevnte eiendommer, og han solgte
i 1735 Svinhammer til Peter Rafael Lund, i 1736 Sør Minsås til opp
sitteren Malena Arntsdatter og i 1739 parten Bjertnes til løytnant
Lorentz Didrik Kluver. Efter Hans Tommassens død i 1743 ble enken,
Birgitte Elisabet Kiemler, gift med mønster skr iver Frederik Rosing, og
han solgte i 1751 Ekloen til oppsitteren Jens Olsen.
Høylo (Heilo) 1962
Oversikt over Jelstrups gods.
Plasseringen av gårdene er bare omtrentlig. 1. Høylo, 2. Ness :
3. Bjartnes, 4. Svinhammer, 5. Øster Eklo, 6. Flyan.

 

----
332 SS-A
----
Ness (øst re) 1962.


----
333 SS-A
----
REINSKLOSTERS GODS
Reinklosters gods efter reformasjonen er dannet ved at Reins og
Tautra klostergodser er slått sammen.
Fru Inger til Østeråt fikk livsbrev på det gamle Reinsklosters gods 4.
mars 1541. Etter en jordebok fra denne tid hørte da til godset 202 garder
av 225 spand 2 øre 2 mkl skyld, hvorav 32 garder i Rissa, 14 i Stads
bygden, 4 på Bynesset, 2 i Børseskogn, 3 i Orkdal, 3 i Meldal, 7 i
Leksvik, 12 i Stjørdal, 10 på Frosta, 6 i Skogn og Verdal, 16 på Ytterøy,
13 i Sparbu, 12 i Beistad, 11 på Snåsa, 10 på Namdalseidet, 6 i
Namdalen, 30 i Bjørnør, 8 i Bjugn og 3 i Romsdalen.
Da fru Inger i 1555 druknet, kom Rein som verdslig len til Aksel
Gyntelberg, som hadde det, til han i 1560 fikk Bakke klosters gods.
Tautra kloster ble ved erkebiskop Olav Ingebrigtssøns flukt i 1537
lagt under Kronen, og da Holms kloster kort etter ble lagt under Stein
viksholm slott, fikk Jens Tillufssøn Bjelke, som hadde hatt dette i for
lening, Tautra klosters gods isteden. Jens Bjelke var utilfreds med dette,
da Tautra efter hans erklæring hadde den minste klosterrente norden
fjells.
Hallan søndre 1978

 

----
334
----

Hestegrei øvre (østre) 1981
Hestegrei nedre (vestre) 1981.

 


----
335 SS-A
----
Godset var dog ikke übetydelig; for ifølge en samtidig jordebok ut
gjorde det ialt 208 spand 1 øre 1 ørtug og 2 penninger foruten 4 garder
av 14 spands skyld, som i 1531 var pantsatt av Nils Lykke. Efter denne
jordebok eiet Tautra 22 garder på Frosta, 42 i Skogn, 10 i Verdal, 12 på
Røra, 8 i Sparbu, 11 i Beistad, 14 på Inderøy, 1 i Mosvik, 13 i Åsen, 6 i
Stjørdal, 9 i Leksvik, 5 på Dragstranden, 2 i Hemne, 1 på Nordmør, 3 i
Stadsbygd og 8 i Skogdal, tilsammen med de pantsatte 167 gårdene.
Jens Tillufsen Bjelke hadde Tautras gods i forlening fra 1537 til 1556.
Den 7. juni dette år fikk lensherren over Trondhjems len befaling til å
flytte fra Steinviksholm til Kongsgarden i Trondhjem, under hvilken
Tautra ble lagt; men i 1561 ble dette atter forandret, og Tautragodset
ble slått sammen med Reins klosters og Viks gods og utgjorde herefter
en særskilt forlening, som siden gikk under navnet Reinsklosters gods.
De følgende lensherrer er:
Kongelig hofsinde Mogens Pederssøn, som hadde det på tjeneste fra
1560 til 1575, Jørgen Munk 1575-1577, Jakob Huitfelt 1577-1578 og
1581-1582, Jakob Venstermand 1578-1581 og fra 1582, Absalon Jul til
sin død 1590, Henning Gjøe 1590-1611, Jens Bjelke til Østeråt 1611-
1615, Klaus Daa fra 1615, Sten Villumssøn Rosenvinge 1628-1640, Iver
Prip 1640, Oluf Parsberg 1641-1642, Frederik Urne 1642, Melchior
Oldeland 1645-1648, Jakob Mogenssøn Ulf elt 1648.
Rein 1964

 

----
336
----


----
337 SS-A
----
Under pengetrangen efter krigene 1657-1660 ble godset pantsatt til
brødrene Marcelis og ved skjote av 28. april 1675 solgt til Johan
Marcelis for 55881 Vi rdl 2 sk. Det utgjorde da ialt 519 sp 22 Vi mkl.
De garder i Verdal, som ved denne leilighet ble solgt, var
Togstad 0 sp 1 øre 6
Hestegrei (2g) 3 sp 2 øre 0
Lennes 1 sp 0 øre 0
Leirfald ostre 1 sp 0 øre 0
Rein osp 1 øre 12
Dillan osp 2 øre 12
Arstad
mkl med bygsel
mkl med bygsel
mkl med bygsel
mkl med bygsel
mkl med bygsel
mkl med bygsel
med kvern Isp 1 øre 0 mkl med bygsel hvorav
1 kvern 1 øre
Bjørstad 1 sp 0 øre 0 mkl med bygsel
Hallan søndre 2sp 0 øre 0 mkl med bygsel
Tokstad 1953
Oversikt over Reins kloster gods.
Plasseringen av gårdene er bare omtrentlig. 1. Togstad, 2. Hestegrei,
3. Hestegrei, 4. Lennes, 5. Leirfaldøstre, 6. Rein, 7. Dillan, 8. Arstad,
9. Bjørstad, 10. Hallan søndre, 11. Stuskin, 12. Steine søndre,
13. Vangstad, 14. Vinne, 15. Grundan kvernsted, 16. Reppe, 17. Eklo
nordre, 18. Gjermstad øvre, 19. Skrove nedre.

 

----
338 SS-A
----
Leirfald østre 1962.
Årstadgårdene 1981.

 

----
339 SS-A
----
Stuskin osp 1 øre 12 mkl uten bygsel
Stene søndre osp 1 øre 12 mkl uten bygsel
Vangstad osp 1 øre 0 mkl uten bygsel
Vinne osp 0 øre 8 mkl uten bygsel
Grundan
kvernsted osp 1 øre 12 mkl uten bygsel 2 møllesteder
Reppe osp o øre 8 mkl uten bygsel
Eklo nordre osp o øre 16 mkl uten bygsel
Gjermstad øv.O sp 2 øre 4 mkl uten bygsel
Skrove nedre osp 2 øre 0 mkl uten bygsel
tilsammen 15 sp 2 øre 6 mkl.
Dette anser jeg som det gamle klostergods.
Matrikkelen av 1650 oppfører riktignok mere som hørende til Reins
klosters gods, men det skriver seg visstnok fra, at kronen efter å ha be
slaglagt klostergodset tid efter annen føiet andre eiendommer til godset,
da den bortforlenet det.
Imidlertid kan det være tvil om Bjørstad og partene i Stuskin, Eklo og
Gjermstad. I 1626 ble det foretatt et makeskifte mellom Reins kloster og
Jens Bjelke. Bjelke fikk da fra klostergodset noen eiendommer på
Fosen, mens han til vederlag ga fra seg eiendommer i Lanke, Støren,
Frol, Inderøy og Verdal. I Verdal gjaldt det Bjørstad 1 spann 1 ørtug og
Stuskin Vi spann.
Og i 1640 ble det foretatt et større makeskifte mellom Reins kloster
og Lauritz Bastiansen som var fogd over Stjørdal fogderi. Han ønsket 1
spann i gården Skatval som tidligere hadde ligget under Tautra kloster.
Han måtte yte dobbelt vederlag, og ga fra seg eiendommer i Inderøy,
Skogn og Verdal. I Verdal gjaldt det Eklo 16 marklag og Gjermstad 4
marklag. (Begge disse transaksjonene er inntatt i Norske Riksregistrant
er henholdsvis V s. 501 ff og VII s. 643.)
Spørsmålet blir bare hvor Jens Bjelke og Lauritz Bastiansen hadde
fått tak i dette jordegodset i Verdal. Naturligvis kan det opprinnelig ha
vært Reins klostrets gods, men det behøver ikke nødvendigvis å være så.
Brødrene Marcelis
Brødrene Marcelis som ofte er nevnt i det foregående, fortjener en
nærmere omtale som typer på storfinansens magnater i 1600-årene.
Gabriel og Selius Marcelis hørte til en slekt, som opprinnelig skrev seg
fra Antwerpen, men under de nederlandske religionskamper hadde for
trukket til Amsterdam.
Her ledet Gabriel et stort handelshus. Helt fra 1630-årene hadde han
forretningsforbindelse med den danske regjering, og i 1640 reiste han til
Bind VI A — 22

----
340 SS-A
----
Di lian 1962.
Norge i den av den danske regjering billigede hensikt å bringe bergverk
ene i bedre stand. Han oppnådde i 1641 for sin far privilegium på
Bærums jernverk, hvilket gikk i arv til ham og broren Selius, og de
erhvervet senere sammen flere andre bergverker dels til eiendom, dels i
forpaktning.
Men hans største virksomhet kom dog til å bestå i leveranser til hæren
og lån til kronen. Hans fordringer for dette beløp seg alene i årene 1642-
47 til over 380,000 rdl. Under krigen med Sverige 1643-45 ydet han
Danmark betydningsfull hjelp, dels ved politisk å støtte det, dels ved å
skaffe våpen, skib og offiserer. Han var nøie knyttet til de to makt
havere i Danmark og Norge, Korfits Ulfelt og Hannibal Sehested og
stod i pengeforbindelse med begge. Selvfølgelig ydet han ikke disse
tjenester uten først og fremst å sørge for sin personlige fordel: Sammen
med broren oppnådde han både å få krongods i Norge tilskjøtet og inn
tekter av kronen anviste for sine fordringer, og den efter Ulfelts fall i
1651 nedsatte undersøkelseskommisjon oppdaget betydelige misligheter
ved hans leveranser. Men allikevel vedble den danske regjering, som var
økonomisk avhengig av ham å stå i forretningsforbindelse med ham.
Under krigen 1657-60 påtok han seg sammen med broren Selius og et
par andre store leveranser og fikk seg for dette tilskjøtet betydelige
krongodser, i Danmark, således bl.a. hele Møen. Han ble til og med
adlet i 1665. Som godseier innla han seg et dårlig ry, iallfall på Møen, og
flere av de norske bergverker underkastet han en rovdrift, så at han i
1660-årene måtte seige dem eller stanse deres virksomhet.
Selius Marcelis hadde som følge av familiens nøie forbindelse med
Danmark og Norge i 1645 bosatt seg i Kristiania, hvor han eiet en løkke
utenfor byen og drev stor virksomhet i trelastbransjen. Sammen med
Gabriel utfoldet han under krigene en betydelig virksomhet med


----
341 SS-A
----
leveranser til hæren. Ved Hannibal Sehesteds gunst oppnådde han i
1646 store særrettigheter med hensyn til skattefrihet og religionsfrihet
for seg og sitt hus som reformerte til stor misfornøielse for Kristiania
borgerskap. Både under Kristian IV og Frederik 111 drev han store
forretninger med regjeringen såvel ved leveranser som ved lån og ofte på
den hensynsløseste måte. Men skjønt der i 1651 oppdagedes graverende
misligheter ved hans leveranser, vedble hans innflytelse, og i oktober
1653 fikk han en generalkvittering for manglene foruten at det avstodes
ham krongods og bergverker samt anvistes ham store inntekter til
dekning av hans krav. I november 1653 fikk han ennvidere direksjonen
og inspeksjonen over det nettopp opprettede norske postvesen, og i 1657
utnevntes han til bergamtsråd i Norge.
Da det trakk opp til krig med Sverige våren 1657, ble han av regjering
en sendt til Holland for å skaffe lån og sjøoffiserer. Under krigen påtok
han seg sammen med broren store leveranser til hæren. Fra 1658 av til
bragte han den meste tid i Kjøbenhavn. Under stormen på denne stad 11.
februar 1659 hadde han kommando over hollandske matroser. I
september 1660 fikk han for sine tilgodehavender av kronen pantebrev
på Bakke og Reinsklosters gods. Han døde i Kjøbenhavn 20. mars 1663.
De kapitaler, brødrene Marcelis rådet over, kom naturligvis for en del
landet til gode, forsåvidt som de frembragte øket liv og virksomhet på
forskjellige områder, men ble forøvrig uten varig betydning, idet
Marcelisenes efterkommere ikke ble knyttet til Norge, men til Danmark
hvor efterkommere av Gabriel ennu lever som baronene Gyldenkrone.
Selius' sønner var Gabriel Marcelis den yngre og bergråd Johan
Marcelis.
Reinsklosters gods har, mens Marcelisene eiet det, stadig vært bort
forpaktet, og førnevnte Jens Bing har en tid haddet det i forpaktning,
mens han var rådmann i Trondhjem. Under 20. august 1687 sees han å
ha opprettet en kontrakt med Morten Jakobsen angående godsets for
paktning; men om han har gjort dette på egne vegne eller som ombuds
mann for Marcelis er ikke klart. Denne Morten Jakobsen har ikke hatt
godset lenger enn til 1690; for dette år sees det å ha hatt en annen for
pakter, og heller ikke har han oppfylt sine forpliktelser; for på skiftet
etter Jens Bing i 1693 ble der fremlagt en fordring på Morten foged, som
han der kalles, på 12,242 rdl. 67 sk., som følge av nevnte kontrakt.
Morten mente nok på sin side å ha tilgode av boet 6699 rdl. 3 ort 12 sk.,
som følge av nevnte kontrakt. Skjønt Bing hadde betinget ham forpakt
ningen av godset, hadde han allikevel oppebåret rettighetene. For denne
påstand kunne han ikke føre annet bevis enn noen skrivelser om å kreve
inn endel restanser for Bing. Formodentlig forholder saken seg så, at
Morten Jakobsen helt fra først av har vært ute av stand til å oppfylle for

----
342 SS-A
----
paktningsvilkårene, hvorfor Bing på sin side har opphevet kontrakten
og seiv overtatt inkassasjonen av godsets inntekter.
I 1690 sees prokurator Rasmus Krag å være forpakter av godset.
For forpakterne gjaldt det naturligvis å bringe mest mulig ut av det,
og deres behandling av bøndene har derfor utvilsomt ofte vært ufor
svarlig. Det tør antas, at det dårlige ry, proprietærstanden i tidens løp
erhvervet seg, for en vesentlig del skyldes forpakterne.
Det er dog ganske feilaktig å tro, at bøndene fant seg i enhver behand
ling uten å kny. De hadde alltid god rede på sin rett efter loven og de
kongelige forordninger, og som regel fant de god støtte hos overøvrig
hetene (stiftsbefalingsmannen).
Vi har et eksempel på dette fra Reinsklosters gods, idet godsets
bønder under 6. august 1690 har klaget til stiftsbefalingsmannen over
endel overgrep, som de finner, at forpakteren har gjort seg skyldig i.
Klagen er i 7 punkter, hvis innhold i det vesentlige er følgende:
1. Skjønt korntaksten ifølge kgl. forordning av 15. februar skulle fast
settes av stiftamtmann og biskop, hadde de hittil mattet betale Jens Bing
den fulle sum etter ledings- og landskyldsbøkene. (Dette synes å tyde på,
at Bing har krevet leding og landskyld in natura eller i penger, eftersom
det var fordelaktigst for ham, skjønt det forlengst var blitt sedvane nu å
erlegge disse ydelser i penger.) Stiftamtmannen resolverer da også hertil,
at Reinsklosters jordebok, da godset ble solgt, ble beregnet i penger, og
at det var likeså godt og tjenlig for sammes bønder å betale i penger som
med varer.
2. Her insinueres, at Bing holder seg landboholdets forhøielse efter
spandtallet efterrettelig, men ikke lettelsene efter forrige post, hvorfor
de spør, om dette skal utredes efter nuværende eller tidligere lov, hvortil
stiftamtmannen salomonisk resolverer, at Bing ikke bør beregne høiere
«end som han forpagtningen haver antaget».
3. I dette punkt klages over, at der forlanges «stokkpenger», 20 skilling
til forpakteren, og at denne avgift av gamle Reinsklosters bønder beret
tes å være pålagt til bygning og vedlikeholdavenbryggepåßeinskloster,
hvor ledingen og landskylden kunne føres iland, dengang den ble
erlagt in natura, og som de mener nu må bortfalle, da disse ydelser nu
erlegges i penger. Dessuten henvises til, at loven ikke forplikter
bøndene til mere enn å føre landskylden til nærmeste kjøpstad eller
ladested. Hertil bemerker dog stiftamtmannen, at stokkepenger er
beregnet hr. Marcelis i godset med et bestemt beløp, som er overtatt for
full verdi, «hvorfor den opinion og dispute er forgjæves».
4. De har på grunn av misvekst de siste år ikke maktet å betale «konge
lige kontributioner», (dvs. skatter), langt mindre landskyld, hvorfor
fattigdommen er tiltatt, så de ved den endelige avregning med Bing
frykter for å måtte gå fra sine garder, hvorfor de anmoder om en under

----
343 SS-A
----
søkelse, «hvoraf kan fornemmes, om lov og forordninger har været
efterlevet». Dette finner stiftamtmannen billig og bestemmer, at hvis
bonden har noe å anke over med hensyn til avregningen, bør foged og
sorenskriver overvære og tilse, at bonden ikke forurettes.
5. Dette faller ikke godt sammen med klagemålet i første punkt, idet de
besværer seg over å være pålagt så mange militære utgifter og byrder, at
de av den grunn må få lettelser i landskylden på den måte, at både den
og ledingen erlegges in natura; «ti det er aldeles tungt og umuligt i disse
tider at bringe penge tilveie». Hertil kan stiftamtmannen kun svare, at
han håper, ombudsmannen i denne henseende gjør alt mulig.
6. Dette klagepunkt er temmelig uklart og lyder:
«Alligevel Hans kongelige Majestæts lov tilholder, at kongens under
saatter og alle de, sig i kongens riger og lande opholde eller handle, skulle
rette sig efter kongens lov under kongens fiskals tiltale, saa muligens Jens
Bing paa sin principals vegne haver forment, at Marcelis er en udenrigs
mand og derfor maa gjøre sig godset bedst nyttigt, helst efterdi han har
kjøbt det med sigt og sagefald. Dog befaler Hans Majestæts lov, at de
som nyder frihed med hals og haand, de skulde dermed rette og for
holde ei med ulovlig fremfart forbryde».
Hertil bemerker stiftamtmannen: «Hvori denne post bestaar, forstaar
jeg ikke. Ellers extenderer sig den frihed, som den her kaldes, med hals
og haand, til aldeles intet, som er imod loven, hvorefter enhver bør sig
at rette».
Klagepunktet synes å bero på den misforståelse, at når godset var
kjøpt «med sigt og sagefald», skulde dette være ensbetydende med, at
eieren hadde «hals og håndsrett» over dets bønder, og synes tillike å
insinuere, at Marcelis ved utøvelsen av denne rett som utlending ikke
skulle holde seg landets lover efterrettelig.
7. Siste klagepost går direkte løs på den daværende forpakter, Rasmus
Krag, som beskyldes for å ha forgått seg i alle de foregående punkter og
å plage sine bønder med «ulidelig skyldsferd til sig og sine tjenere, hver
reise 4 hester, samt natteholdsfortæring, som alt strider mod Kongelig
Majestæts lov, hvorfor vi fattige noksom er Hans kongelige Majestæts
undersaatter beder, at vores høiædle og velbaarne hr. stiftamtmand ikke
tillader, at imod os handles imod kongens lov», etc. Angående dette
klagemål tar da også stiftamtmannen ganske kraftig i og erklærer, at
«Rasmus Krag maa til aldeles intet hverken ved nattehold eller skydsferd
handle». Han erindres om å «opføre sig beskedentlig, saa at hans prici
pals reputation derved ikke engageres,» ettersom man vet, at denne har
stor omsorg for sine bønder og ikke vil, at det tilføies dem noen skade.
Forpaktningsvilkårene får vi rede på, idet Johan Marcelis ved
kontrakt av 14. oktober 1699 påny forpaktet Reinsklosters gods til

----
344 SS-A
----
Rasmus Krag for tiden 1. mai 1700 til 1. mai 1707. Godset var i
forminsket med endel garder i Børsa, Børseskogn og Buvik til en samlet
skyld av 47 sp 18 mkl, som var pantsatt til kronen for resterende
avgifter.
Ifølge denne kontrakt skulle forpakteren oppebære alle visse og
uvisse inntekter av godset såsom landskyld og rettighet, bygsel og
tredjeårsstake, leding, sikt og sakefall og ellers all annen dertil liggende
herlighet «landsloven gemæs», således som det var skjøtet til Marcelis.
Hvis noe av godset ble solgt i forpaktningstiden, skulle landskyld og
rettighet med visst og uvisst etter jordeboken av kortes i den årlige
forpaktningsavgift. Odels- og rosstjenesteskatt skulle Marcelis seiv
utrede, dog således, at Krag erla den og siden fikk den avkortet i
avgiften. På lignende måte skulle Marcelis seiv bære mulige nye
kontribusjoner, «dersom imod forhaabning noget saadant kan vorde
paalagt», likeså skulle han bære tapet ved, at rettighetene etter jorde
boken kunne bli forminsket ved nye bestemmelser. Alt sådant skulle
forpakteren få godgjort ved avkortning i forpaktningsavgiften.
Hvis de til kronen utlagte garder ble innløst, skulle de atter legges til
godset og forpakteren derfor yde godtgjørelse, som da skulle fastsettes
ved overenskomst.
Forpaktningsavgiften var 1316 rdl 16 sk pr. år å erlegge med en halv
part til michaeli og den annen halvpart til jul. Forpakteren var
naturligvis ansvarlig for skattene av det «øde og forarmede gods»,
d.v.s. de garder, som var helt uten bygsler, eller hvis bruker var så
forarmet, at han ikke kunne betale skatten. Det samme var tilfelle med
kopp- og kvegskatt av hovedgården samt konsumpsjonen.
Forøvrig forpliktedes forpakteren overfor godsets bønder til «imod
loven og jordebogen aldeles intet at paabyrde eller forrette, mens dennem
billig og redelig medhandle og mod enhver tilbørlig forsvare». Heller
ikke måtte han seiv eller ved andre la skogene «til upligt forhugge», men
sørge for, at de ble skånet og fredet for enhver, likesom han skulle gjøre
sg yderste flid for ikke alene å forhindre, at mere av godset ble liggende
øde, men også sørge for, at det, som var übesatt, ble «forsynet med
gode og flittige leilændinger».
Klausulen om ikke å bebyrde eller forutette bønderne kunne nok være
nødvendig. Men heller ikke for forpakteren var stillingen alltid så lett.
Særlig i de dårlige tider, når krig og uår bevirket, at mange garder ble
liggende øde, så forpakteren seiv måtte svare «de kongelige kontribu
tioner» d.v.s. skattene av dem, spant han neppe silke på forpaktningen,
seiv om avgiften var meget rimelig. Efter ovennevnte kontrakt utgjorde
den jo neppe 2,7% av verdien efter salgssummen 25 år tidligere.
I en skrivelse av 20. april 1701 til stiftamtmannen klager Rasmus Krag
over, at henved 60 spand av godset ligger øde og ikke engang skaffer

----
345 SS-A
----
inntekt til det halve skattebeløp. Videre klager han over, at såsnart han
får en fattig husmann eller bonde til å bosette seg på en sådan gard og
drive den på lottebruk eller bare for skatten, så kommer presten og for
langer offerskjeppe og hentning til annekskirkene, hvilket kan beløpe
seg til 2 rdl årlig, fogden krever degne- og mestermannstoll, over 1 ort,
sorenskriveren krever sin toll, og på enkelte steder kreves lagmannstoll,
som kan beløpe seg til 1 ort og mere etter gardens størrelse, klokker og
lensmann krever sin toll, som beløper seg til 1 ort 8 sk m.m. Han mener,
at slike brukere ikke bør betale mere enn husmenns avgifter, som er 8 sk
årlig til kirken og til presten arbeide hver høst. Enten han er husmann
hos en bonde, hvor han kan slå noget til sine kreaturer og i andre mater
arbeide til sitt livs opphold, eller på en ødegård, hvor han gjør det
samme, så er han allikevel kun en husmann, mener Krag, hvorefter han
krever lettelser i dette, ellers får han ikke folk til sine ødegårder. Stift
amtmannen gir ham også medhold, forsåvidt som han finner det rime
lig, at de, som bruker til lottes eller slår ødegårder for at proprietæren
skal få noe til skattens betaling, ikke betaler offerskjeppe, hentning etc,
men hvis noen bruker en ødegård for skattene, finner han, at ved
kommende bør svare «toldene».
Etter Johan Marcelis' død arvedes Reinsklosters gods av hans sønner
Johan, Wellem Hinrich og Hinrich van Tiet van Marcelis. Disse solgte
godset ved skjøte datert Amsterdam 2. februar 1704 og tinglest i
Trondhjem 11. mars s.å. til kjøpmann i Trondhjem Ebbe Carstensen.
Kjøpesummen er ikke nevnt.
Denne Ebbe Cartensen skal være født den 3. september 1658 på den
adelige gard Rielseng ved Flensburg. Han hadde flere søsken, og fra en
av hans brødre nedstammer den adelige slekt Castenskjold i Danmark.
En morbror av Ebbe (Hans Lauritzen) var guvernør på St. Thomas.
Ebbe Carstensen ble i 1690 gift med Anna Henriksdatter Hornemann,
datter av flensborgeren Henrik Horneman, som innvandret til Trond
hjem, hvor han ble kjøbmann og i sin tid var en av byens rikeste menn.
Ebbe Carstensen og Anna Horneman hadde 7 barn som i dåpen ble kalt
dels Horneman, dels Tønder etter mormorens far. Fra dem skriver seg
den vidt forgrenede Horneman-familie, den teller mange fremtredende
medlemmer. Reinskloster har siden uavbrutt vært i slektens eie. Den
nuværende eier er Ebbe Carstensens etterkommer i 6te ledd. Av Horne
man-familiens medlemmer forøvrig skal her nevnes Jakob Hersleb
Horneman, som i sin tid eiet Skånes og senere ble forstander for de
offentlige stiftelser i Trondhjem, hvor han i sin fritid drev omfattende
genealogiske studier. Resultatene av disse har han nedlagt i et stort
manuskript, som finnes i Trondhjems statsarkiv.
Da Reinsklosters gods av brødrene Marcelis ble solgt til Ebbe
Carstensen, var det ennu et par år igjen av Rasmus Krags forpaktnings

----
346 SS-A
----
tid ifølge kontrakten av 1699. Krag påstod derved å være påført et tap,
som han i en regning av 28. august 1716 oppfører med 3283 rdl 34 sk,
for hvilket beløp han saksøkte brødrene Marcelis, som ved Trondhjems
bytings dom av 7. september 1719 ble tilpliktet å utrede dette beløp til
Krags bo, idet han seiv var død i februar samme år. Brødrene Marcelis
hadde ikke latt møte ved retten og intet anført mot hans krav.
Krag har neppe hatt noget stort utbytte av sin forpaktning av godset.
Da hans bo ble sluttet den 5. november 1721, var aktiva 3851 rdl 16 sk,
heri iberegnet ovennevnte fordring på brødrene Marcelis. Passiva var
2864 rdl 14 sk. Det ble således, efterat utlegget til kreditorene var
skjedd, et overskudd på 987 rdl 2 sk, og dette bestod altså kun av en del
av fordringer på Marcelis; men denne kan ikke ha vært ansett for videre
sikkert for enken og arvingene frasa seg arv og gjeld. Om den ble innfridd
er übekjent.
Fra Rasmus Krag nedstammer en tallrik og betydelig slekt, mest av
offiserer og prester. Den bekjente veidirektør Hans Hagerup Krag var
hans etterkommer i ste ledd, og etterkommere i 6te ledd er forfatterne
Thomas og Vilhelm Krag.
Ebbe Carstensen solgte endel av Reinsklosters gods. Således overdrog
han i 1708 parten i Vangstad til opsitteren og omkring 1720 Dillan til
Abraham Drejer og Arstad og Bjørstad til Rasmus Hagen. Rimeligvis
har han avhendet ennu mere av det gods, som bare bestod i landskyld
parter.
Bjørstad sees i 1721 å tilhøre Rasmus Ågesen Hagen.
Ved skjøte av 1. oktober 1727, tinglest i Rissa 30. juli 1736 overdrog
Ebbe Carstensen hele Reinsklosters gods tillikemed Archidiakoni
præbendes og sitt øvrige jordegods unntagen kirkene i Stadsbygd og
Skogn med deres tilhørende jordegods til sin sønn, Henrik Ebbesen
Hornemann. Denne, som hadde assessors rang, var født i 1694 og døde i
1748. Han var gift med Sara Hammond som overlevet ham i 40 år og i
sin lange enkestand styret sine affærer med omhu og dyktighet. Såvel av
familien som av andre kaltes hun «moren på klosteret».
På skiftet etter Henrik Ebbesen Horneman overtok sønnen Henrik
Reinsklosters gods for 60.000 rdl. Henrik Henriksen fikk i 1760kancelli
assessors titel og ble senere justisråd. Han var meget bereist, hadde stor
beundring for alt fransk og var i mange henseende forut for sin tid. 1
1760 tilbygget han Hornemansgården den fløi, som vender mot torvet
og bodde der om vinteren og om sommeren på Reinskloster. Han eiet
også Det overhaldske gods, som han kjøpte i 1788 for 11.000 rdl av
enkefru Meyer, f. Hammond. Det bestod av Rannems hovedkirke,
Skage, Romstad og Glashaug (Harran) annekskirker med underliggende
jordegods.
Hans store hissighet førte ham ofte i übehageligheter. Han lå således

----
347 SS-A
----
stadig i prosess og var av den grunn ofte i pengevanskeligheter. Dette
bidrog vel til, at han efterhvert skilte seg ved en del av godset. Av dets
garder i Verdal solgte han således i 1763 Hestegrei, Rein, Lennes og
Tokstad, i 1765 Hallan og i 1782 Skrove, alle til bønder. Formodentlig
har han omtrent på samme tid skilt seg ved de øvrige av godsets garder i
Verdal. Han døde i 1807 og ved hans død var intet av Reinsklosters gods
igjen i bygden.
Bjørstad 1962.


----
348 SS-A
----
BAKKE KLOSTERS GODS
Efter reformasjonen fikk Bakke kloster en verdslig forstander, som
var forpliktet til å underholde nonnene. Som forstander forekommer i
1547-52 Jørgen Pedersen, som påstod at han ikke kunne få mere ut av
godset, enn hva der gikk med til å fø og klæ «klosterfruene», især med
den svære tjeneste han derav måtte gjøre. Denne tjeneste må ha vært
meget svær, hvis den ikke ga forstanderen noe overskudd; for Bakke
klosters gods har vært meget betydelig.
Som før nevnt, fikk lensherren i Trondhjems len, som hittil hadde
bodd på Steinvik holm slott, i 1556 befaling til å bosette seg på Kongs
garden i Trondhjem. Den med Bakke kloster forlenede adelsmann fikk
da befaling til å flytte til Steinvikholm og holde dette slott i god for
varing. Klostrets visse rente ble hans lønn for denne tjeneste.
Med Bakke kloster har følgende vært forlenet: Jørgen Pedersen,
Kristofer Eriksen Bernhof 1555-1560, Aksel Gyntelberg 1560-1564, da
han overgav Steinvikholm til svenskene og derfor mistet forleningen,
Auglen 1961.


----
349 SS-A
----
Hans Offesen Rød 1564-1599, Laurits Kruse 1599-1608, Jens Sparre
1608-1611, Ditlef Rantzau fra 1611, admiral Henrik Jakobsen Wind
1630-1633, Sten Beck 1633-1641, Ove Bjelke 1641-1648, Daniel Knutsen
Bildt 1648-1652, Matias Budde 1652.
Godset utgjorde etter en jordebok av 1658:
Med bygsel: 306 sp 1 øre 7 mkl og 16 Vi vog fisk.
Dessuten beløp ledingen seg til 38 vog 2Vi pund smør, 139'/3 vog
korn, Vi tønne laks og 28 gråskinn foruten arbeidspenger 36 rdl.,
brenneved 300 lass, grunnleie 15 rdl. og tiende i korn 238 5/8 tønne, i
penger 32 rdl, i fisk 45 vog og i ost 6/2 vog.
Godsets eiendommer i Verdal var i 1650 etter matrikkelen
Øgstad 3 sp løre 12 mkl med bygsel
Gudding (2g) 6sp 0 øre 0 mkl med bygsel
Myr 1 sp 1 øre 0 mkl med bygsel
Husan 2sp 0 øre 8 mkl med bygsel
Auglen (2g) 2sp 0 øre 0 mkl med bygsel
Melby (2g) 3sp 1 øre 12 mkl med bygsel
Sende 1 sp 0 øre 0 mkl med bygsel
Lyngåsen osp 1 øre 12 mkl med bygsel
Levring (2g) Isp 2 øre 0 mkl med bygsel over
2 sp 8 mkl
Gudding-gårdene 1962.


----
350
----


----
351 SS-A
----
Ekren osp 2 øre 12 mkl med bygsel
Grundan Isp 0 øre 0 mkl med bygsel over
1 sp 6 mkl
mkl med bygsel over
Øst Grundan Isp 1 øre 12
2 sp 16 mkl
Vestgrundan Isp 1 øre 12
mkl med bygsel over
2 sp 16 mkl
Vuku lille 1 sp 0 øre 0
mkl med bygsel
Byna osp 2 øre 0 mkl med bygsel over
1 sp 2 øre delt med
Stiklestad kirke
Trygstad lille osp 1 øre 18 mkl med bygsel over
2 sp 1 øre 12 mkl
delt med Fattighuset
Stuskin 1 sp 2 øre 8 mkl uten bygsel
Skrove osp 2 øre 0 mkl uten bygsel
Rindsem osp 1 øre 12 mkl uten bygsel
Husan 1953
Oversikt over Bakke kloster gods.
Plasseringen av gårdene er bare omtrentlig 1. Øgstad, 2. Gudding
østre, 3. Gudding vestre, 4. Myr, 5. Husan, 6. Auglen, 7. Melby, 8.
Melby, 9. Sende nedre, 10. Lyngåsen, 11. Sagvolden, 12. Midt-
Grundan, 13. Høylo, 14. Skrove nedre vestre, 15. Rindsem, 16. Sør
aker, 17. Vukuøde, 18. Stuskin, 19. Rosvoldstore, 20. Vestgrundan.

 

----
352 SS-A
----
Sende nedre Isp 0 øre 0 mkl med bygsel
Lyngåsen 1981.Gården er borte. Dette er stedet hvor den lå. Steinen til
venstre er trolig en av hjørnesteinenepå stuelånen.

 

----
353 SS-A
----
Lyngåsen osp 1 øre 12 mkl med bygsel
Sagvolden osp 1 øre 0 mkl med bygsel
Grundan midt 1 sp 0 øre 0 mkl med bygsel
Høylo osp 2 øre 12

Skrove nedre 0 sp 2 øre 0
Rindsem osp 1 øre 12
Søraker 0 sp 0 øre 16
0 sp 0 øre 16
Vuku 0 sp 0 øre 8
Stuskin 0 sp 0 øre 8
mkl uten bygsel
mkl uten bygsel
mkl uten bygsel
mkl uten bygsel
mkl uten bygsel
mkl uten bygsel
Rosvold store osp 1 øre 0 mkl uten bygsel
Vestgrundan 1 sp 0 øre 0 mkl med bygsel over
2 sp 16 mkl
hvilket sannsynligvis betegner størrelsen av klostergodsets eiendommer i
Verdal. Etter matrikulen av 1650 var det meget større, men det skriver
seg formodentlig som ved Reins kloster fra, at kronen hadde føiet til
endel eiendommer ved bortforleningene av det.
Under pengevanskelighetene etter krigen 1657-60 ble Bakke klosters
gods i 1660 overdratt som brukelig pant til Gabriel Marcelis for en for
strekning på 22,500 rdl. Marcelis forpaktet godset bort inntil det ved
kongelig skjøte av 28. april 1675 ble solgt til panthaveren for 41,888 Vi
rdl 4 sk. Hele godsets størrelse var da 421 sp 22 mkl, hvorav i Nordland-
Melby 1980.

 

----
354 SS-A
----
ene 54 sp, altså av skyld omtrent nøiaktig som hele Verdals prestegjeld.
De årlige inntekter angaes til 1499 rdl 72 sk.
Selius Marcelis har på brorens vegne under 30. februar 1662 forpaktet
det til Hans Kolby for tiden 1. mai 1663 til 1. mai 1666. Kontrakten lyser
i sin helhet således:
«Selio Marcellus kgl majts. oberberamts raad sampt direkteur offwer
postessenet udj Norge, gjør vitterlig at haffve forund och bevilget saa och
hermed forunder och bevilger erlig och welacht mand Hands Kolby
Backe Closters hoffvud gaard, med dessen tilliggende goeds och tiennere,
at vinde och følge for en wiss aarlig affgifft, efter derom woris sær
foretning och til mig gifven obligation, saaledis att jeg forbem.te Hans
Kolby hermed fuldmagt gifver, det hans paa min broder Gabriel
Marcellus hans weigne och udj hans nafn maa och oppeberge ald joerd
boegens landschyld och rettighed med huis och uisse, saa som bøxel, sigt
och sagefald, och ald anden Herlighed, Lige som det min broder aff
Hans Ko. Mayts Naadigst er forund och betrefued, sampt Jordboegen
om formelder. Og skal hand Imedens hand samme goetz nyder, Ingen
aff diss Tilliggende Imoed Landslougen forurette eller til stedes at foru
rettes, Schawfuene og til upligt forhugge, ey heller Joerdbogen lade
forringe eller formindske, Mens en huer ved Loffuen Handt Hefue och
forsuare, och om noged aff des tilliggende lidet eller stort derfrå kand
være kommen det ved louglig middel igien Indfordre, samme hans
Myr 1953


----
355 SS-A
----
forualtning skal hafue sin begyndelse fra Philippi Jacobi 1663 och siden
continuere til Philippi Jacobi 1666. Thill witterlighed vnder min egen
Hand och zignet. Actum Kiøbenhaffn d. 30. febr. 1662.
Selius Marcel/us
Denne overenskomst ble omtrent ordlydende fornyet for 6 år, nemlig
fra 1. mai 1666 til 1. mai 1672 av Gabriel Marcelis ved kontrakt datert
Amsterdam 6. juli 1666. Den årlige avgift ble da fastsatt til 1450 rdl in
specie.
Godsets hovedgård, Bakke gard, medfulgte ikke i salget i 1675 og må
altså tidligere være blitt privat eiendom. Den ble mikkelsaften 1658
avbrent av svenskene. Den eiedes og beboddes i slutten av 1600-årene av
president Anders Kristofersen Tønder, som døde i 1696, og siden av
dennes svoger, kommandanten på Munkholmen Frants Kyhn, efter hvis
død i 1698 den tilfall kronen for gjeld. Den ble da solgt ved auksjon for
800 rdl til biskop Peder Krog, som eiet den til sin død i 1731. I hans tid
ble gården i november 1718 avbrent etter generalkommandoens ordre,
for at den ikke skulle tjene svenskene, som under Armfelt angrep
Trondhjem, til skjul. Senere ble eiendommen, som etter Krogs enkes
død i 1746 endel år tilhørte familien Collin, i 1766 innløst av sønnesønn
en kaptein Karl Henning Krog som odelsberettiget for 5300 rdl. Han var
en duelig landmann, forbedret gården meget og lever her til i 1780-
Byna 1981
Bind VIA —23

 

----
356 SS-A
----
årene, hvoretter eiendommen kom til Verdalsgodets eier, regiments
kvartermester Finne, hvis enke bodde der ennu i 1830-årene. Gardens
største herlighet var den grunnleie, den oppebar av forstaden. Bakkland
ets grunner, som i 1819 oppgis til omtrent 800 rdl. Kristiansten fest
ning ligger på gardens grunn. _
Efter Gabriel Marcelis gikk Bakke klosters gods over til admiralitets
råd Johan van Marcelis i Amsterdam. Av denne må det være at Peter
Petersen Høyer kjøpte det omkring 1700. Noe skjøte finnes ikke, og i
det hele er opplysningene om dette gods meget sparsommere enn om
Reinsklosters.
Godsets garder i Verdal ble av Peter Høyer ved skjøte av 1. august,
tingi. 23. oktober 1711 solgt til oberstløitnant Reichwein på Trones. Det
var nøiaktig de samme garder og gårdsparter, som var solgt til Marcelis i
1675. Foruten disse eiet Reichwein også 4 sp i Leklem og 1 øre i
Høylo. Hans jordegods utgjorde således ved hans død 27 sp. 1 øre 8
mkl. Dette ble nu — formodentlig i hans dødsbo — solgt til Age
Rasmussen Hagen, som i 1723 sees å eie omtrent alle disse garder. Noe
skjøte er ikke oppbevart.
Åge Hagen solgte gårdene enkeltvis. Allerede i 1723 sees Motzjelt pa
Trones å være eier av Myr, som han rimeligvis har kjøpt av Hagen.
Resten begynte han å skille seg ved i 1738, da han solgte Husan til
Anders Jonsen Lein; i 1739 solgte han Auglen til Erik Hustad og
Sende nedre 1981.


----
357 SS-A
----
Grundan til Lars Larsen, i 1747 Lyngåsen til OleEk/oen, i 1748 Sende til
Ole Pedersen. (Samme år solgte han Leklem til Ole Sevaldsen.) Partene i
Søraker og Rindsem er formodentlig ved samme tid gått over i Verdals
godset, og de øvrige landskyldsparter har han antagelig avhendet
omkring samme tid. Av det tidligere Bakke klosters gods hadde han i
1748 ikke annet igjen enn Øgstad, Gudding og Sagvolden samt land
skyldsparter i Rindsem, Søraker og Vest Grundan. Øgstad overdrog han
i 1749 til sin stesønn, kapellan Kortholt.
Da Peter Høyer solgte godset til Reichwein, unntok han enkelte her
ligheter såsom leding fra salget. Sønnen, Markus Nissen Høver, som
forøvrig i 1739 lyste odelsrett til de solgte garder, uten at det dog ble
nogen innløsning av, har muligens solgt disse for endel gårders
vedkommende; men ennu ved hans død i 1762 var det igjen endel usolgt
leding, som forsøktes avhendet, da godsets garder ble solgt enkeltvis ved
auksjon i Markus Høyers dødsbo den 6. og 7. oktober 1762. Omtrent
hele godset ble da solgt for 60,606 rdl 1 ort. Det var da i Verdal ennu
igjen ledingen av følgende garder:
Nedre Sende 16 mk smør, 2 pund mel, oppropt for 20 rdl.
Melby 1 pund 13 Vi mk smør 1 våg 2 pund 6 mk smør, 30 rdl.
Gudding 2 pund 6 mk smør 3 våger mel foruten leding av et kvern
hus på gardens grunn, 50 rdl.
Øgstad 1 pund 12 mk smør, 1 våg 2 pund mel, 45 rdl.
Myr 20 mk smør, 1 våg 9 mk mel, 25 rdl.
Vestgrundan 1962

 

----
358 SS-A
----
Husan 19 mk smør 1 våg AVi mk mel, 25 rdl.
Auglen 17 mk smør, 2 pund 12 mk mel, 26 rdl.
Volden (kalt Sagvolden eller Langdal) 3 mk smør, 12 mk mel, 5 rdl
Lyngåsen 14 mk smør, 1 våg 9 mk mel, 22 rdl.
Ledingen av Melby ble innløst av oppsitteren. På de andre var intet
bud. Ledingen av Øgstad må være innløst ved samme tid; for ved skjøte
av 1. oktober 1766, tgl. 18. august 1769 har Høyers arvinger solgt
godsets gjenværende leding til krigsråd Rogert, og i dette skjøte nevnes
ikke Øgstad.
Ved skjøte av 21. mars, tgl. 15. august 1771 solgte Rogert sine av
Høyers arvinger kjøpte ledings- og landskyldsparter til Andreas Armt
for 1150 rdl. Arnet tok hardt i for å inndrive ledingen, som oppsitterne
visstnok var blitt vant til å la være å betale. Således ble Ole Larsen
Gudding i 1771 dømt til å betale 17 års resterende leding med 25 rdl 14
sk. Enken på den annen Gudding-gård var også stevnet for like gamle
restanser, men slapp lettere, idet det på gården var avholdt skifte for 5
år siden, uten at fordringen var anmeldt i boet.
Heretter begynte da oppsitterne å innløse sin leding: Bård Olsen mn
løste den av Nedre Sende i 1784 for 20 rdl og Anders Haldorsen av Myr i
1802 for 40 rdl. Når de siste ledingsparter er innløst, kan ikke sees. I en
skrivelse av 24. april 1842 fra fogden angående 8 prosent-skatten, som
var lignet bl.a. også av ledingsinntekten, er oppregnet de garder i
Verdal, som før hadde betalt leding til Bakke kloster; men det heter, at
Bakke 'gards eiere ikke kjenner noe til noen sådan rettighet. Vi kan
vel herav slutte, at de siste ledingsparter nu forlengst var innløst.
Hermed er sagaen om Bakke klosters gods i Verdal endt og ute.

----
359 SS-A
----
REKTOR MAG. NILS KROGS GODS
Mag. Nils Krog var sønn av biskop Peder Krog. Han var født i 1683
på Samsø, hvor hans far dengang var prest, men kom i en alder av kun 5
år med foreldrene til Trondhjem. Han kan vel således regnes før nord
mann, så meget mere som slekten fra først av var norsk. Han tok teo
logisk embedseksamen i 1701, var så 3 år utenlands, hvorefter han til
trådte en post som hører ved Trondhjems latinskole i 1704 og ble rektor
ved samme skole i 1709. Han var så skolens styrer i noe over 19 år og
under usedvanlige og ikke lette forhold. Skolen befant seg i nedgang og
forfall under hans styre, for en vesentlig del på grunn av hans stridighet
er med lektoren, Tomas von Westen, også kalt finnenes apostel, som
stod i spissen for den finnemisjon, som på det nøieste ble knyttet til
skolen.
I 1729 frasa han seg rektorembedet, som han visst var blitt grundig lei
av. Han var imidlertid blitt en rik mann; for hans annen hustru, Margrete
Angell, som var søster av legatstifteren Tomas Angell, bragte ham
mange penger. Han ble gift med henne i 1717, men hadde allerede før
Inndalsgårdene 1980.

 

----
360
----


----
361 SS-A
----
den tid samlet et lite jordegods. Med store bekostninger bearbeidet han en
kopper- og sølvanvisning ved Nord Stene seter; men hans død bevirket,
at arbeidet stanset; det ble siden ikke gjenopptatt.
Etter sin avskjed som rektor ble mag. Nils Krog utnevnt til kancelli
råd.
Hans erhvervelse av jordegods begynte med at han overtok presten
Tomas Svendsen Scheens garder. Denne hadde omkring 1700 samlet seg
et lite jordegods i Verdal. Det bestod i 1706 av 8 garder og gårdparter på
tilsammen 6 sp, nemlig en landskyldspart i Nord Minsås, som tidligere
hadde vært bondegods, Hegstad, som før hadde ført til Schjelderups
gods, og som han i 1701 kjøpte av enken Anna Schjelderup, Gudmund
hus, tidligere tilhørende Brix' gods, kjøpt av Jørgen Lund i 1700,
Kirkeråen (Kvamsaunet) bondegods, Sør Stene, av lensmann Åge Haug
solgt til Elling Stene, fra hvem gården gikk over isorenskriver Liv Borchs
besiddelse, hvis sønn i 1700 solgte til Scheen, Tromsdal, opprinnelig
krongods, i 1659 pantsatt til Selius Marcelis, som transporterte pantet til
borgermester Kristoffersen, som fikk kgl. skjøte på den 2. mars 1663 og
Kirkeråen 1980,
Oversikt over Tomas Scheens gods.
Plasseringen av gårdene er bare omtrentlig. 1. Nord-Minsås,
2. Hegstad, 3. Gudmundhus, 4. Kvamsaunet, 5. Sør-Stene,
6. Tromsdal, 7. Flyan, 8. Sundbyhaugen, 9. Haug, 10. Overmoen.

 

----
362 SS-A
----
Levring 1954.
Skavhaug 1981.

 

----
363 SS-A
----
av hvis arvinger Scheen må ha kjøpt den, Sundbyhaugen, antageligvis
fra Jakob Jakobsen Lunds enke, og endelig Flyan, som hadde tilhørt
Peder Juels gods, men fra dennes arvinger var gått over til David
Jakobsen (Jelstrup), som solgte til Scheen i 1697.
Disse eiendommer pantsatte Scheen ved obligasjon av 10. mai 1711,
tgl. 21. januar 1712 til rektor Nils Krog for et lån på 613 rdl, og de ble
aldri innløst, men gikk over i Krogs eie.
Videre kjøpte Krog på den store auksjon over krongods, som av
holdtes i Trondhjem 20. januar til 6. mars 1728, Inndals-gårdene og
Skavhaug. Skjøtet på disse er av 22. juni 1731. Endelig har han i 1720-
årene erhvervet Levring av Kasper Schøllers arvinger og Øvre Faren av
Reichweins arvinger. Ved hans død bestod således hans gods i Verdal av
følgende eiendommer:
Nord Minsås osp 2 øre 6 mkl uten bygsel
Hegstad Isp 1 øre 12 mkl med bygsel over
1 sp 2 øre
Gudmundhus Isp 0 øre 0 mkl med bygsel over
1 sp 0 øre 12 mkl
Kirkeråen
(Kvamsaunet) 1 sp 0 øre 0 mkl
Sør Stene Isp 0 øre 12 mkl
Tromsdal 0 sp 2 øre 6 mkl
Flyan
osp 1 øre 12 mkl med bygsel over
2 øre 4 mkl
Steine søndre 1980.


----
364
----

 

----
365 SS-A
----
SundbyhaugenO sp 0 øre 12 mkl
Vester 0 sn 1 øre 7 mkl
Vester osp 1 øre 7 mkl med bygsel over
Inndalen 1 øre 18 mkl
Midt osd 2 øre 0 mkl med bwsel over
osp 2 øre 0 mkl med bygsel over
Inndalen
2 øre 4 mkl
Øster 0 sp 2 øre 0
Inndalen
mkl med bygsel over
2 øre 8 mkl
Skavhaug 0 sp 2 øre 6
Levring 1 sp 2 øre 0
mkl
mkl
Øvre Faren Isp 1 øre 0 mkl
tilsammen 12 sp 1 øre 1 mkl og dessuten Levring sag og Tromsdals sag
(kjøpt av Scheen).
Krog døde i Mainz på hjemveien fra en reise til Rom 1738. Arvingene
solgte i 1741 Hegstad til kapellanen Peder Krog. Hele det øvrige gods i
Verdal ble på skifteauksjon den 21. juli 1744 solgt til justisråd Åge
Rasmussen Hagen, som fikk skjøte 24. august s.å. Kjøpesummen var
813 rdl 2 ort.
Tromsdal 1979
Oversikt over Nils Krogs gods.
Plasseringen av gårdene er bare omtrentlig. 1. Hegstad, 2. Minsås
nordre, 3. Gudmundhus, 4. Kvamsaunet, 5. Sør Stene, 6. Tromsdal,
7. Flyan, 8. Sundbyhaugen, 9. Inndalen vestre, 10. Inndalen midtre,
11. Inndalen østre, 12. Skavhaug, 13. Levring, 14. Faren øvre.

 

----
366 SS-A
----
RASMUS ÅGESEN HAGENS GODS
Rasmus Hagen var sønn av Åge Olsen på Skjevik i Beitstaden, hvor
slekten efter sagnet skal ha vært bosatt i flere hundrede år og være av
adelig opprinnelse. Navnet Hagen skal han efter et annet sagn ha fra
Haga i Verdal. Det er meget som taler for at dette er riktig.
Efter ministerialboken er Hagen død i begynnelsen av 1732, 85 år
gammel, og skulle altså efter dette være født i 1647. Hos Lensmann
Åge Jonsen på Haug var der i 1665 en «tienestedreng», Rasmus
Ågesen, som dengang var 18 år, altså født i 1647. Dette er sannsynlig
vis ingen annen enn vår Rasmus Ågesen, som kan ha vært hos Age
Haug som lensmannsdreng. Muligens var lensmannen, som neppe var
fra bygden, en slektning av ham.
Åge Jonsen døde i 1671 og en tid etter ble Nils Brun lensmann. Han
bodde på Haga. Intet er da rimeligere enn at han har tatt den tidligere
lensmannsdreng i sin tjeneste. Således kan Rasmus være kommet til
Haga Herfrå var det lett å gå på frieri til Ness, især når der var et godt
Ekren 1980.


----
367 SS-A
----
gifte, og det fant han i den 10 år yngre datter på Næs, Siri Olsdatter,
som han ble gift med, antagelig omkring 1680.
Omtrent på samme tid har han bygslet Maritvold, tatt borgerskap
som handelsmann av Trondhjem og begynt handel på Verdalsøra
Ifølge Trondhjems skattemanntall eide han allerede i 1665 gard i byen i
Frue kirkes sogn, som han betalte 5 rdl. i skatt for, og den 25. november
1689 har han av Margrete sal. Kristen Rasmussens fått skjøte på en
gards tomt og grunn sal. Olaf Hansen Gilberg forhen tilhørende; den lå
også i Frue sogn «4de kvarter ved søen». Skjøtet er tinglest 19. januar
1693. Han har tydeligvis vært en meget driftig og dyktig mann, som helt
fra først av har drevet sin forretning med hell. Allerede i 1689 er han
kommet så vidt, at han kan slå stort på, idet han forsøker å få kjøpt
Verdalsøra, som lå på Borgens, Maritvolds, Østvolds og Mikvolds
grunn. De tre første av disse garder tilhørte kronen, den siste mag.
Søren Schjoldborgs arvinger. Hagens bud lød på 180 rdl.; fogden fant
det fordelaktig, og etter hans erklæring anbefalte stiftamtmann Hans
Kaas å approbere det; men kammerkollegiet har vel ikke funnet å kunne
innvilge. Det ble iallfall ikke noe kjøp av.
Aret forut hadde Hagen søkt om å bli gjestgiver på Øra; men dette
kunne kun innvilges på betingelse av at han oppgav sitt borgerskap som
handelsmann, hva han selvfølgelig ikke hadde noen fordel av å gjøre.

bossneset 1981. Hvorfor gården ble kalt Fossneset, går tydelig frem av
dette bi/det. Gården er ikke gammel. Trolig ble den til som følge av at
sagmesteren på Grundfoss sag fikk tillat eise til å rydde seg jord på dette
stedet. Grundfoss sag og Fossneset var nemlig samme eiendom.

 

----
368
----


----
369 SS-A
----
Omkring 1700 begynte han å slå under seg jordegods i bygden, først
leilighetsvis og forsiktig, siden dristigere og mer planmessig. Det var
særlig skoggårdene han la seg efter. Allerede i 1686 hadde han kjøpt
Grundfoss sagsted av kapellan Jakob Lund og drev sagbruk der.
Senere fikk han her en konkurrent i Rasmus Krag, forpakteren av
Reinsklosters gods, som i 1700 bygslet det nedlagte Ulvilden sagsted og
søkte privilegium på dette, hvilket Hagen av alle krefter såtte seg imot.
De to konkurrenters stridende interesser har visstnok oftere bragt
dem i konflikt med hverandre. Særlig ille var det i 1708, da de oppe i
Kleppen røk i hårene på hverandre angående noe tømmer de var uenige
om. Der er det nok kommet til håndgripeligheter mellom dem: iallfall
har Krag efterpå saksøkt Hagen for legemsfornærmelse; men Hagen
nektet, og ingen vidner hadde overvært begivenheten, hvorfor han ble
frikjent.
Kjesbu 1980.
Oversikt over Rasmus Ågesen Hagens gods.
Plasseringen av gårdene er bare omtrentlig. 1. Sæter, 2. Tosteigan,
3. Gren nedre, 4. Kulslien, 5. Ørtugen, 6. Bjartan, 7. Åkervolden,
8. Helligdagsaker, 9. Skjæker moen, 10. Hel moen, 11. Over neset,
12. Melen (Bakken), 13. Overmoen, 14. Bjørken, 15. Holmli østre,
16. Holmli vestre, 17. Tuset, 18. Bunes, 19. Lund vestre, 20. Marken
nordre, 21. Marken søndre, 22. Karmhus, 23. Åsen vestre,
24. Kjesbu, 25. Fossneset, 26. Leirfald vestre, 27. Kvello, 28. Oppem,
29. Bjørstad, 30. Arstad, 31. Viken, 32. Skjørholmen, 33. Kolstad
vestre, 34. Ekren, 35. Høy 10, 36. Leirhaugen (Aunet), 37. Øvre
Sende, 38. Ku Is tad, 39. Breding vestre, 40. Nedre Faren, 41. Togstad,
42. Søraker.

 

----
370 SS-A
----
Bjørken, som i sin tid hadde tilhørt Peder Juel og siden Jakob Lund,
kjøpte han i 1692 av Jakob Omeier og i 1696 kjøpte han Kjesbu av Lars
Pedersen Brix.
Sitt innkjøp av jordegods efter en større målestokk begynte han da
han i 1699 avkjøpte Lars Pedersen Brix' enke de garder i Leksdalen som
er nevnt under Brix' gods, og som siden ble til det såkalte Leksdalsgods.
Av mag. lektor Simon Ho/kjøpte han iflg. skjøte av 13. januar, tgl. 12.
oktober 1701 Åsen i Leksdalen og Tømmerås, som også hadde hørt til
Brix' gods, og av mag. Kristian Schøller Viken iflg. skjøte av 27. aug.,
tgl. 12. oktober 1701. Og omtrent ved samme tid har han erhvervet
Holmligårdene, som i sin tid hadde tilhørt Peder Juel og efter ham
Jakob Lund.
Mesteparten av sitt gods har han dog visstnok først erhvervet
omkring 1720, da de vanskelige forhold efter krigen gjorde eien
dommene billige. Han har da samlet mesteparten av det jordegods som
Brix og Bing i sin tid hadde eiet, og som for en stor del allerede var
samlet av Peder Juel.
I 1727 eiet han i Verdal ialt 42 garder og gårdparter med en landskyld
av 23 sp. 2 øre 13 mkl. og bygsel over 26 sp. 1 øre 23 mkl. Det var
følgende:
Av Peder Juels tidligere eiendommer
Sæter med
Tosteigan osp 2 øre 0 mkl med bygsel
Gren nedre osp 1 øre 0 mkl med bygsel
Leir fald vestre 1962.


----
371 SS-A
----
Kulslien osp 2 øre 0 mkl med bygsel over
1 spann
Ørtugen osp 0 øre 8 mkl med bygsel
Bjartan osp 1 øre 0 mkl med bygsel
Åkervolden osp 0 øre 3
Akran
mkl med bygsel
(Helligdags-
Aker) 0 sp 1 øre 0
Skjækermoen 0 sp 0 øre 6
mkl med bygsel
mkl med bygsel
Helmoen osp 1 øre 0 mkl med bygsel
Overneset Osp 0 øre 18 mkl med bygsel
Mælen
(Bakken) osp 0 øre 6 mkl med bygsel
Overmoen osp 1 øre 12 mkl med bygsel
Bjørken osp 2 øre 0 mkl med bygsel over
1 sp 1 øre
mkl med bygsel over
Holmli østre Isp 0 øre 12
1 sp 1 øre 12 mkl
Holmli vestre 1 sp 0 øre 12
mkl med bygsel over
1 sp 1 øre 12 mkl
Av Brix' gods (foruten de denne hadde eiet av Peder Juels):
Tuset Isp 1 øre 4 mkl med bygsel over
1 sp 1 øre 12 mkl

Marken-gårdene 1980,
Bind VI A-24

 

----
372 SS-A
----
Bunes osp 2 øre 20 mkl med bygsel
Lund vestre Isp 1 øre 0 mkl med bygsel over
2 sp 2 øre - (2 garder)
Marken
(2 garder) osp 1 øre 8 mkl med bygsel
Karmhus Isp 1 øre 12 mkl med bygsel
Tømmeråsen osp 1 øre 0 mkl med bygsel
Åsen i
Leksdalen osp 2 øre 0 mkl med bygsel
Kjesbu osp 1 øre 0 mkl med bygsel
Fossneset
(Grundfoss) osp 1 øre 0 mkl med bygsel
Leirfald 2sp 1 øre 0 mkl med bygsel over
2 sp 1 øre 20 mkl
Av Reinsklosters gods:
Bjørstad osp 2 øre 0 mkl med bygsel over
0 sp 2 øre 12 mkl
Arstad osp 2 øre 0 mkl med bygsel
Dessuten:
Viken
osp 0 øre 12 mkl med bygsel
Skjørholmen 1980.


----
373 SS-A
----
Skjørholmen osp 2 øre 0 mkl med bygsel over
0 sp 2 øre 18 mkl
Kolstad
0 sp 2 øre 8
mkl med bygsel over
1 sp
mkl med bygsel
Ekren
Høylo
0 sp 2 øre 12
1 sp 1 øre 10
mkl med bygsel over
2 sp
Leirhaugen osp 1 øre 0 mkl uteri bygsel
Øvre Sende osp 0 øre 8 mkl uten bygsel
Kulstad osp 0 øre 8 mkl uten bygsel
Breding osp 0 øre 12 mkl uten bygsel
Nedre Faren osp 0 øre 20 mkl uten bygsel
Togstad osp 0 øre 8 mkl uten bygsel
Søraker osp 1 øre 12 mkl uten bygsel
* (Noen uoverensstemmelser er det i de gamle papirene. 2 øre i Arstad
står her oppført som Rasmus Ågesen Hagens eiendom. Imidlertid sier
andre kilder at det var krigsråd Åge Hagen, det vil si hans sønn, som
eide denne parten. Åge Hagen kjøpte den av Ebbe Carstensen som da
var eier av Reins klosters gods. Senere kjøpte Åge Hagen også kronens
part i gården, slik at han til sist ble eier av hele Arstad. I Verdalsboka V
Viken 1980.
* Føyd til i Musums tekst. Ø.W.

 

----
374
----


----
375 SS-A
----
s. 352 skriver også Musum dette, og trolig er dette rett. Den sannsynlige
forklaring er at Rasmus Ågesen Hagen må ha overtatt sønnens part en
gang i 1720-årene. For ved hans død i 1732 gikk parten i Arstad nettopp
til Åge Rasmussen Hagen. Men om denne transaksjonen fra sønn til far
finnes ingen kjente opplysninger.)
Foruten dette eide han Ugdal i Beitstad, Lille Overrein i Stod, Nedre
Sem og Selli i Sparbu samt et par landskyldsparter i sistnevnte bygd og 4
sagbruk i Verdal, nemlig Lund, Vangstad, Gren og Bjørken.
Ved skiftet etter hustruen i 1727 ble endel av hans jordegods utlagt til
arvingene. Den tidligere nevnte justisråd Åge Hagen fikk Bj ør stad,
Bjørken, Leirfald og Søraker.
Rasmus Olsen Hagen: Høylo og Overrein.
Siri Margrete Olsd. Hagen: Hellan og Ugdal.
Anne Rasmusdotter Hagen, gift med kaptein Wensel Aussig, fikk
Viken, Tømmeraas og Nedre Sem.
Malena Rasmusdotter Hagen, gift med kjøpmann Simon Hof:
Kolstad, Bjartan, Ekren og Kulstad.
Åsen (Leksdalen) 1962.
Oversikt over Det hagenske eller Vuku jordegods I (Broder Boysen
Hagen)
Plasseringen av gårdene er bare omtrentlig. 1. Leirhaugen (Aunet),
2. Fossneset, 3. Kulslien, 4. Ørtugen, 5. Åkervolden, 6. Heltigdags
aker, 7. Skjækermoen, 8. Helmoen, 9. Overneset, 10. Melen,
11. Overmoen, 12. Holmli østre, 13. Karmhus, 14. Åsen vestre,
15. Kjesbu, 16. Bjartan, 17. Holmen nedre, 18. Overholmen nordre,
19. Overholmen søndre, 20. Breding vestre, 21. Holmli vestre.


----
376
----


----
377 SS-A
----
Elsebe Maria Rasmusd. Hagen, gift med Broder Boysen: Åsen,
Kjesbu og Selli.
Margrete Rasmusd. Hagen: Bunes og Vester Holmli.
Rasmus og Siri Margrete var Rasmus Ågesens barnebarn. Deres far,
kjøpmann Ole Rasmussen Hagen, var død før faren.
Da Rasmus Ågesen seiv døde i 1732, ble resten av hans jordegods
delt således at:
Åge Hagen fikk Vester Holmli, Arstad, Breding, Bjørken med sag
og Vangstad sag.
Rasmus Olsen Hagen: Marken og Tuset.
Siri Margrete Olsd. Hagen: Togstad.
Anne, fruAussig: Lund, Øvre Sende og Lunds sag.
Malena Hof: Leirset, Gren nedre, Nedre Faren og Gren sag.
Elsebe og Broder Boysens barn, nemlig:
Boy Brodersen: Karmhus.
Rasmus Brodersen: Sæter med Tosteigen.
Åge Brodersen: Karmhus.
Selle Maria Brodersdatter: Skjørholmen.
Gisken Kirstina Brodersd.: Skjørholmen.
Gårdene i Leksdalen, det såkalte Leksdalsgods, ble siden samlet igjen
i 1750-årene av oberstløytnant Lorents Didrik Kliiver på Bjartnes (1700-
1771), som i annet ekteskap var gift med Selle Marie, datter av Broder
Boysen.
Ramus Ågesen Hagen hadde et par år før sin død solgt til sin sviger
sønn Broder Boysen sine garder øverst i Vuku, nemlig:
Holmli østre Isp 0 øre 12 mkl med bygsel over
1 sp 1 øre 12 mkl
Kulslien osp 2 øre 0 mkl med bygsel over
1 sp
Ørtugen osp 0 øre 8 mkl med bygsel
Oversikt over Det hagenske eller Vuku jordegods 11 (Rasmus Brodersen
Hagen).
Plasseringen av gårdene er bare omtrentlig. 1. Breding vestre,
2. Sæter, 3. Tosteigan, 4. Leirhaugen (Aunet), 5. Fossneset, 6. Kuls
lien, 7. Ørtugen, 8. Åkervolden, 9. Helligdagsaker, 10. Skjæker
moen, 11. Helmoen, 12. Overneset, 13. Melen, 14. Overmoen,
15. Holmli østre, 16. Holmli vestre, 17. Overhol men søndre,
18. Overholmen nordre, 19. Bjartan, 20. Stuskin, 21. Karmhus,
22. Åsen vestre, 23. Kjesbu, 24. Viken, 25. Kolstad vestre,
26. Kolstad østre, 27. Skjørholmen, 28. Maritvold, 29. Hel/an mellom
østre.

----
378
----


----
379 SS-A
----
Åkervolden osp 0 øre 3 mkl med bygsel
Åkran osp 1 øre 0 mkl med bygsel
Skjækermoen osp 0 øre 6 mkl med bygsel
Helmoen osp 1 øre 0 mkl med bygsel
Overnesset Osp 0 øre 18 mkl med bygsel
Mælen osp 0 øre 6 mkl med bygsel
Overmoen osp 1 øre 12 mkl med bygsel
Fossneset osp 1 øre 0 mkl med bygsel
Leirhaugen osp 1 øre 0 mkl uten bygsel
Tilsammen 4 sp. 17 mkl. med bygsel over 4 sp. 1 øre 17 mkl.
Skjøtet er av 15. mars 1730, tgl. 5. mars 1731. Kjøpesummen var 458
rdl. 1 ort 8 sk.
Det er disse garder, som i den følgende tid går under navnet «Det
hagenske» eller Vuku jordegods, og som etter Broder Boysens død i
1750 gikk i arv til sønnen, Rasmus Brodersen, som likesom sin farbodde
på Maritvold og kalte seg Hagen. Rasmus Brodersen døde i 1791, hvor
efter hans eldste sønn, Broder Hagen, overtok Vuku jordegods for 8000
rdl. Da Broder Hagen døde uten barn, gikk godset over til enken som
giftet seg med Johannes Monrad i 1803. Han var regimentsfeltskjær og
bodde på Ekle. I 1805 solgte Monrad godset til Hans Wingård Finne,
kjøpmann i Trondheim. Finne solgte det så i 1807 til proprietær Muller,
hvorved det gikk inn i Verdalsgodset.
Oversikt over Det hagenske eller Vuku jordegods 111 (Broder Rasmusen
Hagen).
Plasser ingen av gårdene er bare omtrentlig. 1. Bred ing vestre,
2. Leirhaugen (Aunet), 3. Fossneset øst re, 4. Fossneset vestre,
5. Kulslien øvre, 6. Kulslien nedre, 7. Ørtugen, 8. Åkervolden,
9. Helligdagsaker, 10. Skjækermoen, 11. Helmoen, 12. Overneset,
13. Melen, 14. Overmoen, 15. Holmli vestre, 16. Holmli mellom,
17. Holmli østre, 18. Overholmen søndre, 19. Overholmen nordre,
20. Bjar tan, 21. S tusk in.

----
380 SS-A
----
ÅGE HAGENS GODS
Åge Rasmussen Hagen var sønn av ovennevnte kjøpmann Rasmus
Ågesen Hagen på Maritvold. Han var først proviantforvalter, krigsråd
og krigsbokholder ved den nordenfjelske dragonkasse, ble senere justis
råd og bodde på sin eiendom Abelsborg i Ilen, som han hadde kjøpt av
løytnant Abel. Han var Ludvig Holbergs kommisjonær i Trondhjem.
Han var gift med Apollona Dorothea Holst, enke etter den forrige
proviantforvalter Kristian Kortholt, med hvem hun hadde hatt 5 barn;
en av disse var Simon Nikolai Kortholt, som var reisende kapellan i
Verdal fra 1747—67. Med Hagen fikk hun ingen barn.
Ennu i 1719 eiet Hagen intet jordegods; men antagelig i 1720 har han
erhvervet Reichweins gods, som bestod av Bakke klosters garder i
Verdal samt Leklem og en part av Høylo. Dette har han da i tidens
løp betydelig forøket. Ovenfor er oppregnet de garder som han fikk seg
utlagt på skiftet etter moren i 1727 og etter faren i 1732, og ved auksjon
Gren øvre og nedre 1954.


----
381 SS-A
----
den 21. juli 1744 i mag. Nils Krogs dødsbo kjøpte han dennes gods i
Verdal for 813 rdl. 2 ort. Skjøtet er av 24. aug. s.a.
Foruten disse større erhvervelser har han tid efter annen innkjøpt
endel eiendommer enkeltvis. Således i 1727 Kolstad av Simon Hof, i
1728 iflg. kongelig skjøte 1 øre 6 mkl. uten bygsel i Rindsem, 16 mkl.
uten bygsel i Fæby samt Overholmen og Arstad, i 1729 Ekren av
Simon Hof, i 1730 23 mkl. i Næs av Erik Paulsen, i 1732 Bjartan av
Simon Hof; samme år makeskiftet han til seg Neder Holmen av
svogeren Broder Boysen mot Vester Holmli, Bjartan, Breding og Over
holmen, i 1735 kjøpte han Dillan i Ludvig v. Simmerns dødsbo, i 1742
Over Gren av Simon Hof og i 1743 Kolstad og N. Gren av Lars
Torkildsen Kolstad.
Dessuten har han til forskjellige tider, som ikke nøyaktig kan angis,
erhvervet 20 mkl. bondeodel i Oppem, Gresset av Simon Hofs arvinger
og Kvello av løytnant Holche.
Men Hagen har også jevnlig skilt seg av med eiendommer, som da for
det meste er gått over til å bli bondegods, enten direkte eller gjennom
mellom-menn. Således solgte han i 1731 Myr til Peter Motzfelt. Efter å
ha gått gjennom et par andre eiere, ble denne gården i 1743 solgt til Erik
Simonsen Hustad. Husan solgte han i 1738 til Anders Jonsen Lein,
Auglen i 1739 til Erik Hustad, Melby i 1741 til Hans Ekloen, Nedre
Sende i 1748 til Ole Pedersen og Lyngåsen i 1747 til Ole Ekloen. Hermed
Gr æset 1981.


----
382
----


----
383 SS-A
----
var mesteparten av Bakke klosters tidligere eiendom i Verdal gått over i
bøndenes eie.
Av rektor Krogs gods solgte han i 1745 parten i Nord Minsås til Ole
Larsen, Gudmundhus til Peder Ovid, som i 1772 overdrog den til Ole
Amundsen, Flyan avhendet han i 1746 til Tomas Lyng, Øvre Faren i
1745 til Lasse Olsen, i 1746 Sundbyhaugen til Malena Halvorsdatter.
Til Kluver solgte han Ekren i 1733, og Leklem i 1748 til Ole Sevald
sen.
Holmen nedre 1962
Oversikt over Åge Rasmussen Hagens gods.
Plasseringen av gårdene er bare omtrentlig. 1. Øgstad, 2. Gudding
Østre, 3. Gudding vestre, 4. Myr, 5. Husan, 6. Auglen, 7. Melby,
8. Melby, 9. Sende nedre, 10. Lyngåsen, 11. Sagvolden, 12. Midt-
Grundan, 13. Rindsem, 14. Søraker, 15. Vuku øde, 16. Stuskin,
17. Vest-Grundan, 18. Rosvold store, 19. Dillan, 20. Arstad,
21. Bjørstad, 22. Viken, 23. Breding vestre, 24. Kolstad vestre,
25. Kolstad østre, 26. Bjørken, 27. Gren nedre, 28. Gren øvre,
29. Ekren, 30. Bjartan, 31. Holmli vestre, 32. Holmen nedre,
33. Skrove søndre, 24. Skrove nedre vestre, 35. Kvello, 36. Gresset,
37. Fæby, 38. Oppem, 39. Lund vestre, 40. Leirfald vestre, 41. Ness,
42. Leklem, 43. Mikvold store, 44. Minsås nodre, 45. Gudmundhus,
46. Kvamsaunet, 47. Sør-St ei ne, 48. Tromsdal, 49. Flyan,
50. Sundbyhaugen, 51. Inndalen vestre, 52. Inndalen midtre,
53. Inndalen østre, 54. Skavhaug østre, 55. Skavhaug vestre,
56. Levr ing østre, 57. Levring vestre, 58. Faren øvre.

 

----
384 SS-A
----
Ved skiftet i 1748 efter hustruen hadde han således ennu igjen
følgende eiendommer i Verdal
Av Bakke klosters gods
Øgstad 3 sp
3 sp 0 øre 0
mkl med bygsel over
3 sp 1 øre 8 mkl
mkl med bygsel
Øster Gudding2 sp 0 øre 4
Vester
mkl med bygsel
Gudding 2 sp 0 øre 4
Sagvolden osp 1 øre 0 mkl med bygsel
Rindsem osp 2 øre 0 mkl uten bygsel
Søraker 0 sp 2 øre 4
mkl uten bygsel
mkl med bygsel
Midt GrundanO sp 2 øre 12
Av Krogs gods
Inndals-
gårdene (3) Isp 2 øre 7
mkl med bygsel over
2 sp 0 øre 6 mkl
Sør Stene osp 2 øre 18 mkl med bygsel over
1 sp 0 øre 12 mkl
Levring 1 sp 2 øre 0 mkl med bygsel over
2 sp 0 øre 8 mkl
Sagvolden 1954.


----
385 SS-A
----
Skavhaug osp 2 øre 6 mkl med bygsel
Tromsdalen osp 2 øre 6 mkl med bygsel
Av arven efter foreldrene:
Bjørstad osp 2 øre 0 mkl med bygsel over
2 øre 12 mkl
Bjørken osp 2 øre 0 mkl med bygsel over
1 sp 1 øre 12 mkl
Arstad Isp 0 øre 12 mkl med bygsel over
1 sp 1 øre 0 mkl
Samt av andre eiendommer:
Nedre Holmen 2 sp 0 øre 0 mkl med bygsel
Dillan osp 2 øre 12 mkl med bygsel
Kolstad
(2 garder) Isp 2 øre 8 mkl med bygsel over
2 sp 0 øre 0 mkl
Skrove
(2 garder) Isp 2 øre 0 mkl uten bygsel
Kvello Isp 0 øre 7 mkl med bygsel over
1 sp 1 øre 13 mkl
Gresset osp 2 øre 0 mkl med bygsel over


----
386 SS-A
----
Stuskin osp 0 øre 8 mkl uten bygsel
Nedre Gren
med sag osp 1 øre 0 mkl med bygsel
Øvre Gren osp 1 øre 12 mkl med bygsel
Fæby osp 0 øre 16 mkl uten bygsel
Oppem osp 0 øre 20 mkl uten bygsel
Næs osp 0 øre 23 mkl uten bygsel
Tilsammen utgjorde altså hans gods i Verdal 25 sp. 2 øre 14 mkl. med
bygsel over 26 sp. 2 øre 4 mkl. Det er således det største gods i bygden på
den tid. Dessuten eide han 9 garder og gårdparter i andre bygder.
Ved ovennevnte skifte ble alle de garder, som hadde hørt til Krogs
gods utlagt til stesønnen, kapellan Kortholt, som dog ikke overtok
disse eiendommer, men i 1749 fikk skjøte på Øgstad istedet. Justisråd
Schøller fikk for en fordring på 597 rdl. 1 ort 8 sk. utlagt 7 andre garder;
men heller ikke disse ble overtatt, så fordringen må være blitt innfridd
kontant.
Til Kliiver solgte han parten i Fæby i 1749, Bjørken med sag i 1750,
Sagvolden i 1754 og Over Gren med sag samt Neder Gren i 1759. Samme
år solgte han Gresset til oppsitteren. Parten i Stuskin har han også skilt
seg ved.
De øvrige av de i skiftet efter hans hustru nevnte garder gikk ved hans
død i 1763 over til hans sønnedatter, Anne Marie Aussig, som han ved
testamente innsatte som sin hovedarving. Hun var datter av oberst
løytnant Aussig på Inderøy og Anna Rasmusdatter Hagen og var gift
med gullsmed Søren Wissing i Trondhjem, også kalt major Wissing, da
han var «kongelig bestallet brandmajor». Anne Marie hadde som enke
bestyrt Åge Hagens hus og pleiet ham på hans gamle dager.

----
387 SS-A
----
KLUVERS GODS - LEKSDALSGODSET
I den siste halvdel av 1700-årene var der foruten Verdalsgodset ingen
andre gods av større betydning enn Kluvers. Kluverne stammer kanskje
fra en tysk adelsfamilie i Kurland, som skrev sitt navn Cliiver og hadde
en bjørnelabb med klør som våben. Stamfaren for den norske gren av
slekten var Johan Vilhelm Kluver, som var født i Kurland i 1652 på
herregården Candow og kom til Norge antagelig under Gyldenløve
feiden. Schøning sier han kom sammen med Folkersahm, som siden ble
generalmajor sønnenfjells; men det kan neppe være riktig; for
Folkersahm ble innkalt i 1664 av hertug Jakob av Kurland for å bestyre
dennes jernverker i Eidsvoll. Derimot kan han nok være kommet under
Gyldenløvefeiden, i hvilken Folkersahm gjorde tjeneste som parti
gj enger.
Johan Vilhelm Kluver drev det ikke lenger enn til å bli løytnant. Som
sådan var han den siste som rømmet Stene skanse den 12 september
1718.
Hofstad 1980.
Bind VI A — 25

 

----
388 SS-A
----
Hans sønn, oberstløytnant Lorents Didrik Kltiver, eiet en tid Nordre
Lyng, kjøpte i 1736 Verdals kirker, til hvis gods bl.a. Bjartnes hørte, og
tilflyttet denne gard, antagelig i 1739. I 1741 erhvervet han den til
privateiendom ved makeskifte med kirken. Hertil kjøpte han i 1766
Haug av fru Colling og drev begge garder undet ett.
Allerede i 1733 hadde han av Åge Hagen kjøpt Ekren og 8 mkl i
Vuku og i 1734 kjøpte han av Motzfelt Trones med Myr og Stavlunden,
hvilke siste tre garder han imidlertid skilte seg ved allerede i 1739 til
regimentskvartermester Bjørn, som i 1743 solgte dem til Erik Simon
Hustad.
Ekren solgte han alt i 1734 til Tore Hellan. Denne solgte gården til Ole
Molden, og fra ham kjøpte Kluver den tilbake i 1752. Men samme år
solgte han Ekren til Lars Oppem som året etter skjøtet gården til Verdal
ens kirker.
I 1739 kjøpte han Molden av de Sene, 1740 Tuset (den ene gard) av
Iver Olsen, MAX Lille Longdal i Peter Rafael Lunds dødsbo og Molberg
av løytnant Holsts enke. Disse garder makeskiftet han til kirken mot
Bjartnes.
Av krongodset kjøpte han i 1754 Sundby og Østgård, av Age
Hagen i 1749 parten i Fæby, i 1750 Bjørken, i 1754 Sagvolden og i 1759
Over og Neder Gren og av Rasmus Brodersen Hagen i 1747 Sæter og
Tosteigen og i 1756 Karmhus. Endelig avkjøpte han i 1755 apoteker
Karmhus 1954.


----
389 SS-A
----
Otto Sommer noe krongods, som denne hadde kjøpt året før, nemlig
begge Tillergårdene og Hofstad.
Endelig erhvervet han i 1743 Stor Longdalen av major Coldevin, i
1754 Leirset av Jon Danielsen og den annen Tuset-gård i 1753 av Lars
Tuset. Den siste solgte han igjen i 1756 til Jon Olsen. Lund kjøpte han i
1755 av fru Aussig.
Ved hans død i 1771 bestod således oberstløytnant Kliivers gods av
følgende eiendommer:
Bjartnes 3 sp 0 øre 8 mkl med bygsel
Haug 3 sp 0 øre 0 mkl med bygsel over
3 sp 1 øre 0 mkl
Bjørken osp 2 øre 0 mkl med bygsel over
1 sp 1 øre 12 mkl
Tiller
(2 garder) 3 sp 0 øre 0 mkl med bygsel
Hofstad 3sp 0 øre 0 mkl med bygsel
Karmhus Isp 1 øre 12 mkl med bygsel
Lund Isp 2 øre 0 mkl med bygsel over
2 sp 2 øre o mkl
Sundby 2sp 1 øre 12 mkl med bygsel over
2 sp 2 øre 0 mkl
Stor Long-
dalen osp 2 øre 0 mkl med bygsel over
2 øre 20 mkl
Lund 1962

 

----
390
----


----
391 SS-A
----
Leirset osp 1 øre 12 mkl med bygsel
Over Gren osp 1 øre 12 mkl med bygsel
Neder Gren osp 1 øre 0 mkl med bygsel
Sæter osp 1 øre 12 mkl med bygsel
Tosteigan osp 0 øre 12 mkl med bygsel
Sagvolden osp 0 øre 3 mkl med bygsel
Fæby osp 0 øre 16 mkl uten bygsel
Østgård osp 1 øre 0 mkl uten bygsel
tilsammen 21 sp. 2 øre 3 mkl. med bygsel over 23 sp. 0 øre 7 omkl.
Ved skifte avsluttet 8. april 1784 etter oberstløytnant Kliivers enke,
Selle Marie Brodersdatter, som var datter av Broder Boysen på Marit
vold, ble godset delt mellom hennes barn således:
Tiller 1980.
Oversikt over Lorents Didrik Kliivers gods.
Plasseringen av gårdene er bare omtrentlig. 1. Bjartan, 2. Haug,
3. Ekren, 4. Trones, 5. Myr, 6. Stavlund, 7. Molden, 8. Tuset
søndre, 9. Langdalen Ulle, 10. Mol berg, 11. Østgård, 12. Sundby
vestre, 13. Fæby, 14. Bjørken, 15. Sagvolden, 16. Gren nedre,
17. Gren øvre, 18. Sæter, 19. Tosteigan, 20. Karmhus, 21. Tiller
nordre, 22. Tiller søndre, 23. Hofstad øvre, 24. Hofstad nedre,
25. Tuset mellom, 26. Langdalen store, 27. Leirset, 28. Lund vestre,
29. Lund østre, 30. Sende øvre, 31. Vuku øde, 32. Skjørholmen,
33. Ekle vestre, 34. Lille Vuku.


----
392 SS-A
----
Oversikt over Leksdalsgodset.
Plasseringen av gårdene er bare omtrentlig. 1. Bunes, 2. Karmhus,
3. Tiller nordre, 4. Tiller søndre, 5. Hofstadøvre, 6. Hofstad nedre,
7. Lundøstre, 8. Lund vestre.
Tosteigan 1981.

 

----
393 SS-A
----
Løitnant Lorents Didrik Kliiver (senere major), fikk Bjartnes, Haug,
Sundby og Bjørken.
Broder Vilhelm Kliiver fikk Lund, Hofstad, Tiller og Karmhus. Efter
frådrag av den prioriterte gjeld ble derved hans arvepart 1250 rdl. 1 ort
15 sk.
Datteren Beret Maria Kliiver, som var gift med prestens sønn, Peder
Kristofer Krog, senere sogneprest på Frosta, fikk Stor-Longdalen,
Sæter, Leirset, Over og Neder Gren og Sagvolden, verdsatt til 1500 rdl.
Når den i disse eiendommer prioriterte gjeld fraregnedes, ble hennes
arvepart 604 rdl. 1 ort 23 sk. Krog solgte ved skjøte av 12. august 1793
disse garder for 3350 rdl. til Johan Viderø Tonning, hvorved de gikk inn
i Verdalsgodset. Og prestens sønn, Lorents Didrik Krog, utstedte under
13. mai 1801 odelsskjøte på Tonning på de samme eiendommer for 699
rdl. Det medfulgte da i salget Longdals eller Grens sagbruk samt rett til
å benytte det sagtømmer som huggedes i Tosteigens skog, hvilket faren
ved skjøte av 20. august 1792 til major Lyng hadde forbeholdt Grens
sag.
Av de garder som var tilfalt major Lorents Didrik Kliiver, gikk Haug
og Sundby allerede i hans tid over i bønders eie. Den store gard Haug
utstykket han i 1783 i 10 bondebruk. Tiden var dog ennu dengang ikke
Molberg 1962.


----
394
----


----
395 SS-A
----
inne til en oppdeling i så små bruk, hvilket viste seg ved at oppsitterne
på dem hadde vanskelig for å klare seg, og at flere av partene siden igjen
ble samlet til større eiendommer. Ved Kluvers død gikk også hans øvrige
eiendommer over til bondegods.
Broder Vilhelm Kliiver kjøpte i 1784 Bunes av Ole Torkildsen, og
bosatte seg der. Denne gard sammen med dem han hadde arvet utgjorde
et fullkommen samlet gods, som omfattet hele Nord Leksdalen unn
tagen de to garder i utkanten, Tuset og Marken. Dette kaltes Leksdals
godset. Sør Tiller solgte han i 1800 til Mikkel Toresen.
På godsets hovedgård, Bunes, innrettet Kliiver seg herskapelig, og her
ligger han med flere av sin familie begravet i et privat gravsted, som han
fikk tillatelse til å innrette.
Løytnant Broder Vilhelm Kliiver var gift med Sofie Hersleb Krog,
datter av presten Jakob Hersleb Krog. Etter mannens død overdrog hun
ved skjøte av 27. oktober 1823 Leksdalsgodset til sine barn for 1000
spdl. og kår av Tiller og Bunes. Ved en forretning av 26. oktober 1824
delte disse godsets garder mellom seg slik at kammerjunker kaptein
Jakob Hersleb Krog Kliiver fikk Bunes og Karmhus, major Lorents
Didrik Kliiver (den bekjente antikvar) Nedre Hofstad og Nordre Tiller,
Edel Katrine Kluver (siden gift med Hartvig Peter Lund) Øvre Hofstad'
Selle Marie Kliiver, gift med løytnant Hegrem, Østre Lund, Inger Marie
Kluver, gift med kjøpmann Westgaard på Levanger, Vestre Lund. Alle
disse garder unntatt Bunes gikk i løpet av kort tid over til bønder, idet
Karmhus i 1828 ble solgt til Jon Olsen, Øvre Hofstad i 1829 til Iver
Einarsen, Nordre Tiller i 1826 til Bård Andersen, Østre Lund i 1837 til
Anders Vold og Vestre Lund i 1830 til Ole Olsen Lenes.
Oversikt over Lorents Didrik Kluver d.y. 's gods.
P/asseringen av gardene er bare omtrentlig. 1. Bjartnes, 2. Haug,
3. Sundby vestre, 4. Bjørken, 5. Heltan mellom vestre, 6. Hel/un
østre, 7. Hel/an mellom østre, 8. Nestvold.

----
396 SS-A
----
VERDALSGODSET
Begynnelsen
Som grunnlegger av det såkalte Verdalsgods eller som det tidligere
hette, Sul og Helgådalens eller Sul og Nybyggets gods, pleier man å
regne Peter Drejer, lagmann i Trondhjem.
Peter Carstensen Drejer var i årene 1656-64 rektor ved Vordingborg
skole og roses som sådan for sin nidkjærhet. Hans dyktighet må ha vært
flersidig: Både i krigsårene og senere ble han benyttet av regjeringen i
forskjellige hverv av diplomatisk art. I 1663 fungerte han som sekretær
hos den danske gesant i London og deltok i fengslingen av Eleonora
Kristina Ulf elt, som han førte til Kjøbenhavn. I 1664 ble han ansatt som
sekretær i det danske kancelli, i hvilken stilling han efter eget
oppgivende utsto «adskillig besværing, mest uden riget», således ble
han i 1666 sendt til Holland.
Han ville imidlertid ikke fortsette på denne bane: I 1665 sees han åha
fått patent og privilegier som «præsident i Kristiania og direktør over
commercien i Akershus stift». Og i 1668 fikk han ved sine venner, Erik
Krags og Peder Schumachers (den senere Griffenfelts) innflytelse
bestalling som viselagmann i Trondhjem, hvorved han tenkte engang,
«at naa sin intention til rolighed». Han måtte dog vedbli sin kancelli
tjeneste til 1671, da han kom i besittelse av lagstolen. Efterhånden
oppnådde han tittel av assistentsråd, assessor i overhoffretten og
kancelliråd; dessuten var han bergråd og lønnet medlem av det norden
fjellske bergamt. Da lagstolens inntekter avtok, fikk han i 1684 Melhus
og Orkdals kirketiender. Efter en antydning av sønnen, Abraham D.,
som i 1697 ble viselagmann og siden jevnlig fungerte for ham, var han
som lagmann yndet av «den gemene mand» i Trøndelagen.
Et norsk sagn, som først er opptegnet i det 19de århundre, fortelter,
at Griffenfelt, som hadde hjulpet Drejer til lagmannsembedet, da denne
oppgav utsikten til en mere glimrende løpebane, samtidig brøt for
bindelsen med ham, fordi han ikke såtte seg høyere mål. Men da
Griffenfelt efter sin løslatelse av Munkholmens fengsel engang gikk
forbi Drejers hus, slo han med sin stokk på døren, idet han utbrøt: «Du
Drejer, du Drejer, du var klokere enn jeg».
Om hans erhvervelse av Sul og Helgådalens gods beretter rektor
Gerhard Schøning, at assistentsråd og lagmann Peter Drejer som

----
397 SS-A
----
provincial-procureur skulle nyte femteparten av det jordegods, han
oppdaget i Suis og Helgådalens dalføre. Når det her tales om å
«oppdage», så menes dermed, at han har oppsøkt og latt skyldsette
gods, som tidligere ikke var innført i matrikkelen, og hvis brukere
således var fri for den sedvanlige leilendingsskatt.
I 1670 var generalfiskalembedet for Norge blitt opphevet og de
kongelige interessesaker lagt under den danske general-procureur, som i
hvert stift i Norge skulle anta en fullmektig, hvis embedsvirksomhet er
nærmere spesifisert i et kongelig reskript av 13/12 1670. Han skulle
«rettens administration bevpagte, paa supplikationerne til statholderen
erklære, relation give om, hvad der kan være kongen og undersaatterne
til skade og undertrykkelse eller til velstand og nytte, samt aarlig
indlevere regnskaber imod den at godtgjøres den femte penge. »
Et sådant embede må det provinvial-procureur-embedet ha vært som
Drejer innehadde. Blant foretagender, som kunne være kongen «til
velstand og nytte», var da også innførelse i matrikkelen av tidligere ikke
skyldsatt gods, hvorav det ikke var så lite.
Sådant gods kunne være nyrydninger, hvorav det i den første halvdel
av 1600-årene oppsto en hel del; i Verdalen er således utvilsomt hele den
øverste del av Helgådalen fra Helgåsen til Brattasen ryddet i denne tid,
likeså Kvernmoen og Lindset. Nyryddere skulle ifølge Kristian IVs
recess nyte frihet for å betale skatt og landskyld et visst antall år; men
sådanne nyrydningsmenn i kongens almenninger var helt fra Harald
Hårfagres tid regnet for kongens husmenn; deres rydninger ble altså en
forøkelse av krongodset, og når rydningen ble skyldsatt eller «lagt for
leie», som det heter, ble oppsitteren kronens leilending.
Men det av Drejer «oppdagede» og skyldsatte gods omfattet også
eiendommer, som vitterlig hadde vært ryddet i flere århundreder, men
hvis oppsittere av en eller annen grunn var skattefrie. Dette var således
tilfelle med Sul-gårdene, om hvis oppsittere det i matrikkelen av 1669
heter, at de nyter skattefrihet for «grænsekundskap og den reisende at
ledsage.» Sådanne oppsittere ved fjellovergangene måtte forresten på
mange steder i vårt land slite meget ondt med denne skyssplikt. Således
klager oppsitterne i Vang i Valdres over at de ble «brødt paa vore
legemer som andre bæster» ved å bære de reisendes tøy over Filefjell, og
at de tidt gikk seg bort.
Når Schøning sier, at Drejer fikk femteparten av det gods, han
oppdaget i Suis og Helgådalens dalføre, så er dette egnet til å misfor
ståes. Han fikk femteparten av det gods, han ialt «oppdaget» i sitt hele
distrikt, og denne femtepart fikk han efter eget valg det meste av i Sul og
Helgådalen. Antagelig har han valgt dette gods, fordi det lå mest samlet
og besto av gode skoggårder.

----
398
----


----
399 SS-A
----
Kronen var efter krigen 1657-60 i pengevanskeligheter og hadde opp
tatt store lån hos brødrene Marcelis, for hvilke disse fikk pant i Kronens
eiendommer, noe som gikk hardt inn på krongodset. Dette og så
reduksjonen ved matrikuleringen i 1669 er visstnok grunnen til, at en
hel del eiendommer, som tidligere ikke var skyldsatt, nu ble inndratt i
matrikkelen. Drejer taler i en skrivelse til rentekammeret uttrykkelig om
«det til de Marcelier utlagte godses forøkelse paa adskillige steder
opsøkte jordegods», hvorav tydelig fremgår, at det var inndratt i
matrikkelen for å tjene som pant til brødrene Marcelis. Kanskje har
disse seiv gitt anvisning på å inndra sådant gods, som for det meste
besto av gode skogeiendommer; for Selius Marcelis hadde helt siden
1640-årene drevet stor virksomhet på Norge i trelastbransjen.
Sul-gårdene samt Kvernmoen og Lindset ble skyldsatt i 1672 og
gårdene i Helgådalen året efter.
I en skrivelse av 10. februar 1683 til rentekammeret omtaler Drejer, at
kongen for hans virksomhet som procureur har bevilget ham «dend
desudinden efter Regenskabetz indhold baade i penge och Jordegodz
forefalden fembtepart», hvilken femtepart han mener «med Hans
Kongelige Majestæts mindste skade» kan utlegges i endel eiendommer,
som han derpå syner opp. Blant disse er gårdene i Sul og Helgådalen,
Kvernmoen og Lindset, samt en del små eiendommer i Skogn, Åsen,
Frosta, Leksvika, Stjørdalen, Meråker, Nordmøre og Namdalen.
Hele det av Drejer «oppdagede» gods beløp seg til 23 spand 1 øre 17
marklag, hvorefter hans femtepart ble 4 spand 2 øre 3 mkl. Av dette
jordegods var følgende eiendommer i Verdalen:
Sulstuen, Nils 1 øre Omkl.
Lillemoen, Nils 0 øre 12 »
Vestgård Sul, Ole 1 ør e 0 »
Sul, Peder (Tømte) 12»
Sul, Jakob (Østgård) 8 »
Sul, Kristen (Senere Karlgård) 8 »
Sul, Arnt (Arneplassen - senere
del av Sulstuen) 8 »
Sul, Peder (Senere Karlgård) 8 »
Stormoen, Røyel 6 »
Oversikt over Peter Drejers gods.
Plasseringen av gårdene er bare omtrentlig. 1. Sulstuen, 2. Sul (Arne
plassen), 3. Lillemoen, 4. Vestgård Sul, 5. Østgård Sul, 6. Sul
(Tømte), 7. Sul (Karlgård), 8. Sul (Karlgård), 9. Stormoen, 10. Stor
moen, 11. Kvernmoen, 12. Lindset, 13. Helgåsen, 14. Helgåsen,
15. Kleppen, 16. Julnesset, 17. Snekker/noen, 18. Snekkermoen,
19. Brattasen, 20. Ottmoen.

----
400 SS-A
----
6»
Stormoen, Baard
Kvernmoen, Johan
Lindset, Steffen
Helgåsen, Erik
4»
4»
4»
Helgåsen, Jon
Kleppen, Jon
Julnesset, Hans
4»
2»
2»
Moen, Jon (Snekkermoen)
Brattasen, Sivert
2»
2»
Brattasen, Otte (Ottermoen)
Moen, Peder (Snekkermoen)
Tilsammen
4»
4»
2 sp. oøre4mkl.
Dette er begynnelsen til Verdalsgodset. Resten av de 4 sp. 2 øre 3 mkl.
fikk han i andre bygdelag.
Skjøte på det hele er utstedt den 21. april 1683. Det finnes nu i
Trondhjems statsarkiv og lyder som følger:
«Wii Christian Den Femte af Guds Naade Konge til Danmarck og
Norge de Wenders og Gothers Hertug udi Slesvig Holsteen Stormann
og Ditmerch, Grefve udi Oldenborg og Delmenhorst. Giører alle
vitterligt, at efftersom os Elskelige Edle og Velbiurdige Pieter Dreier,
Voris Assistentz Raad og Laugmand ofver Trundhiems Laugdom i Vort
Rige Norge hafver Ved hans anbetroede Provincial Procureur schab
iblant andet til Voris Fisco indbragt eendeel lordegods som beløber -
Tiufve og Trei Spand og En og førgetiufve Marchlaug, Hvoraf hannem
den femtepart som er Fiire Spand Eeen og Halftredsindstiufge
Marchlaug eftter Vorris Naadigste gifne bestalling og ellers sær bevilling
underdanigst tilkommer. Saa hafver Vii til samme Femtepartes fyldest
giørelse allernaadigst afstaaed, saasom Vij og nu med dette Vort aabne
bref allernaadigst Schiøder og afstaar, fra os og Vorres Kongelig arf
Successorer udi Regieringen, og til bemelse Pieter Dreijer og hans
arfinger; Eftterschrefne Pladtzer og lorder med bøxel ofver alt,
beliggende udi Vorris Ampt Trundhiem, udi Størdahlens fogderj i
Wæhrdahls Præstegield, Suul Stuen Niels paaboer En øre, Lille Moe
Niels Tolf marchlaug, Westergaard Suul, Olle En øre, Suul Peder Tolf
marchlaug, Suul Jacob Otte marchlaug, Suul Christen Otte Marchlaug,
Suul Arent Otte Marchlaug, Suul Peder Otte marchlaug, Stoer Moe
Royel Sex marchlaug, Stoer Moe Baard Sex marchlaug, Quelmoen
Johan fire marchlaug, Lindset Steffen fire marchlaug, Helgaas Erich
fire marchlaug. Helgaas loen fire Marchlaug, Klippen Joen Toe
marchlaug, Juulnæsed Hans Toe marchlaug, Brataasen Otte fire
marchlaug, Brataasen Sifver Toe marchlaug, Brataasen Otte fire
marchlaug, Moen Peder Fiire marchlaug, Schongens Præstegield, Mie

----
401 SS-A
----
loen Toe marchlaug, Tutsøen Bertel Trej marchlaug, Aasens Annex,
Hoin Anders toe marchlaug, Frosten Præstegield Ludallen Olle Trei
marchlaug, Brende loen tor marchlaug, Lexvigens Præstegield, Grønlie
Jacob fire marchlaug, Holmen Mads fire marchlaug, Storli Olluf Sex
marchlaug, Ramnebeche Anders Toe marchlaug, Størdahl Præstegield,
Sonen eller Soenmoen Olle fire marchlaug, Marchen Erich fire
marchlaug. Meragen Annex Stoerdahlen Sex marchlaug. Guldahls
fogderj Støren Sougen Romstad Peder Sex marchlaug. Noermørs
fogderj, Oure Gield i Wiigs Tinglaug, Ehrizwiigen Christian It Spand
Trej marchlaug. Nummedahls fogderj Foesens Gield i løens fiering,
Aglen Torten toe øer, Foldens fiering Kaluigen, Sulfast Sex marchlaug,
Svinstie Nessed fire marchlaug, og Løfnes Fiering, Stamnes Vig Sex
marchlaug, Hvilche foreschrefne pladtzer og lorder med des tilliggende
herlighed og rettighed, af ager og Eng Schouf og March, fischevand og
fægang, weide eller weidestæder, til fields og fiere, øde og aabygde,
Vaat og Tørt, Inden og uden Gaards, og ald anden tillegg og herlighed,
som der nu tilligger, og af arilds tiid tilligget hafver, og med Rette
tilligge bør aldeehles indtet undertagendes i nogen maade, for ne Pieter
Dreijer og hans arfvinger schall og maa hafve, niude, følge, bruge og
beholde, og deraf annamme og oppeberge des Landschyld og Rettighed,
Stedsmaal, holding, og saauit nogen lordrot af sit Oddelsgods er
berettiget, og ellers i alle maader gjøre sig det saa nøttig og gaunflig
/:Landslouven gemees:/ som de best vill, ved og kand, til Evindelig Arf
og Eiendom, og kiendes Vii oss og Vore Kongelige arf Successorer udi
Regleringen, aldeehles ingen ydermeere Lov, deel, Ret eller Rettighed at
hafve til eller udi fornefnte Pladser og lorder, Mens allernaadigst
bepligter os at frahiemle og tilstaa fornefnte Pieter Dreyer og hans
arfvinger for hver Mands tiltale, som derpaa kand tale med Rette i
nogen maade, Dog os og vorres Kongelige Arf Successorer udi Regler
ingen, Souveranitet, Kongelig Regalier og høyheder af for ne Gods
saasom Schat, Tiende, Leding, Sigt og Sagefald, og Ligesom af andet
deslige lordegods derudi vort Riige Norge, hereftter u-forkrenket og os
aldeehles forbeholden, forbiudendes alle og Enhver herimod efttersom
forschrefvet staar, at hindre eller udi nogen Maader forfang at giøre
under Vor Hyldest og Naade. Gifvet paa Vorres Kongelig Residentz udj
Kiøbenhafn den 21 Aprill Anno 1683.
Christian
H. Brandt

----
402 SS-A
----
Gårdene i Sulgodset.
Su Is tuen 1980.
Lillemoen 1980.

 

----
403 SS-A
----
Karlgård 1980.
Vest går den 1980

 

 

----
404 SS-A
----
Øst gå r den 1980.
Tømte 1980.

 

----
405 SS-A
----
Stormoen 1980,
Skjøtet er tinglest på lagtinget i Trondhjem 18/6 1683. Det er skrevet
på stemplet papir til Vi riksdaler.
Ved en skrivelse, datert Rønningen 18/6 samme år fredlyste nu Drejer
dette gods «i ald dessen tilleg og begreb, udj schouffer, Mark, och ald
dessen tilliggende». Fredlysningen er tinglest på høsttingene i august
samme år i de bygdelag i Innherred, hvor godset lå.
Drejer var gift med Anna Katarina van Stricht (d. 1731), en
hollenderinne, hvis far oppgies å ha vært «generalissimus i Brasilien».
Med henne synes han å ha fått midler; men han ble forarmet siden ved
prosesser med slekten Brugman. Hans siste år var ulykkelige. Han døde
i 1703 under et opphold i Danmark på Schackenborg i Slesvig.
Grevinne Schack lot på boets vegne bekoste en standsmessig begravelse,
som kostet 400 riksdaler. Skifte efter ham ble avholdt 12. november
samme år. Ifølge to høyesterettsdommer av 7/6 1696 og 7/5 1697 var
avdøde dømt til å betale Homfred Brugmans bo 26546 rdl. Dertil kom
en «kongelig forordning» på 2316 rdl. 23 sk. foruten annen gjeld. Som
følge herav var boets stilling så slett at arvingene frasa seg arv og gjeld.

 

----
406 SS-A
----
Blant det på skiftet registrerte jordegods var det ovenfor nevnte i Sul
og Helgådalen, ialt som før 2 sp. 4 mkl., men nu forøket med Dillan
sag. Det ble taksert til 1 rdl. pr. marklag, altså tilsammen 260 riksdaler.
Det skjelnes mellem «Suulens gods», som besto av gårdene i Sul, og
«Nye Rydningerne udi Verdalens gield», bestående av Kvernmoen,
Lindset og gårdene i Helgådalen.
Det er noe påfallende, at de sistnevnte er medtatt, for de var allerede i
1694 solgt til direktør van Simmeren, som sees å ha fått skjøte på
«Nybøggerne» av lagmann Drejer 14/12 1694 tgl. i Verdalen 25/6 1695.
Rimeligvis må salget være gått om igjen, muligens på grunn av det
ansvar Drejer allerede dengang stod i.
På skiftet ble bl.a. Kvernmoen, Lindset og gårdene i Helgådalen
utlagt for begravelsesomkostningene, gårdene i Sul for den kongelige
fordring.
Gårdene i Nybyggernes gods.
Helgåsen 1962


----
407 SS-A
----
Julnesset 1962.
Brattasen 1962.

 

----
408 SS-A
----
Ottmoen 1962.
Snekker/noen 1962.

 

----
409 SS-A
----
Kleppen 1962.
Kvern moen 1980.

 

----
410 SS-A
----
Lindset 1979.
Drejers efterfølgere
Efter den første eier av Sul og Nybyggets jordegods, lagmann Peter
Drejers død, kom godset i hans sønns, statsråd, lagmann og berg
hauptmann Abraham Drejers eie. Han innløste på auksjon i farens
dødsbo Sul-gårdene, tilsammen 1 sp. 1 øre 20 mkl., som han fikk skjøte
på av auksjonsdirektør Svend Busch 12/5 1705, tinglyst 8/7 1710. Gårdene
i Helgådalen hadde han formodentlig allerede tidligere innløst ved å
betale grevinne Schack hennes utlegg for begravelsen. Noe dokument
om dette finnes imidlertid ikke. Dillan sag kan han heller ikke sees å ha
eiet. Muligens lå den allerede på den tid øde.
Abraham Drejer, lagmann, berghauptmann m.m. er født i
Trondhjem 11/12 1671, ble overbergamtforvalter nordenfjells og efter
fulgte i 1703 sin far som lagmann i Trondhjem, efter at han fra 1697
hadde vært hans adjungeret som viselagmann. 1711 ble han justisråd,
1721 bergråd ved de nordenfjellske bergverker, 1731 tillike berg
hauptmann nordenfjells (den første i denne egenskap) og statsråd. Han
var en meget formuende mann, som eiet et betydelig jordegods norden
fjells, hvoriblant Bjelkenes gamle gard Østråt, som han solgte kort før
sin død, samt Rotvold, Kirkesæter og Rønningen ved Trondhjem, hvor
han en lang tid bodde. Han var også medeier i Kvikne og Røros kopper


----
411 SS-A
----
verker, hvor hans virksomhet omtales med ros. Til milde stiftelser og
fattige i Trondhjem har han ved testamente skjenket 4000 rdl. Siden 9/6
1712 levde han i et barnløst ekteskap med Karen f. Tønder, f. 11/12
1661. Hun var enke efter bergassessor Jens Hansen Collin, med hvem
hun hadde hatt 12 barn.
I Verdalen eiet Drejer foruten Sul og Nybyggets gods følgende garder,
som han sammen med sin svoger, oberstløytnant Peter Lund, kjøpte av
Erik Eriksen Schanche ifølge skjøter av 27/7 og 12/10 1720:
Midt-Grundan
Øst-Grundan
Stor-Longdalen
Lille-Longdalen
Varslåtten
Øvre-Gren
Sundby
Forbregd
Landstad
samt Høysjø sag
1 sp. Oøre 6 mkl
2sp. Oøre 12 mkl
Osp. 2 øre 12 mkl
Osp. 1 øre 12 mkl
Osp. 1 øre Omkl
Osp. 1 øre 12 mkl
1 sp. 1 øre 0 mkl
2 sp. 1 øre 0 mkl
0 sp. 1 øre 12 mkl. uten bygsel
Dette er i det vesentlige kapellanen Erik Olsen Schanches tidligere
gods med de forøkelser dette fikk under de følgende eiere.
Kjøpesummen var 995 rdl. foruten «skjøtningspenge» 50 rdl. tilsammen
1045 rdl.
Oberstløytnant Peter Lund bodde på Eide i Skogn og var gift med
lagmann Peter Drejers datter, Eleonora Sofie. På skiftet efter ham i
1728 ble hans halvpart i ovennevnte eiendommer utlagt til medeieren,
Abraham Drejer, for en fordring på 499 rdl. 6 sk.
Lagmann Peter Drejers enke, Anna Katarina von Strict, hadde ved en
auksjon i 1728 over krongods kjøpt Slapgård, 1 sp. med bygsel over 1
sp. 1 øre, for 122 rdl. courant, og fått skjøte på eiendommen 28/3 1735.
Også denne gard er siden gått over i Abraham Drejers besittelse ved
kjøp eller arv. Dessuten eiet han endelig Grundfoss sagsted under
Grundan.
Abraham Drejer døde i 1736 og hans hustru, Karen Tønder, i 1735.
Skiftet, som ble avholdt efter begge under ett, er begynt 18/1 1736 og
sluttet 29/5 1739. Boets jordegods var på ialt 37 sp. 2 øre 18/2 mkl.,
bestående av eiendommer i Orkdalen, Leinstrand, Strinda, Frosta,
Afjorden og Namdalen, samt i Verdalen følgende eiendommer, som i
skiftet er registrert i 3 grupper:
1. Verdalsgodset, omfattende de garder, Drejer hadde kjøpt sammen
med oberstløytnant Peter Lund med tillegg av Slapgård og Grund
foss sagsted. Om Høysjø sag heter det, at den er oppbygget og
istand.

----
412
----


----
413 SS-A
----
Midtholmen nordre (Nordholmen) 1962
Kart over Abraham Drejers gods.
Plasseringen av gårdene er bare omtrentlig. 1. Sulgodset
1. Sulstuen med Arneplassen, 2. Lillemoen, 3. Vestgård, 4. Østgård,
5. Tømte, 6. Karlgård, 7. Karlgård, 8. Stormoen.
II Nybyggerne (Helgådalens gods)
9. Kvernmoen, 10. Lindset, 11. Helgåsen vestre, 12. Helgåsen østre,
13. Kleppen, 14. Julnesset, 15. Snekkermoen, 16. Brattasen,
17. Ott moen.
111 Verdalsgodset.
18. Midt-Grundan, 19. Øst-Grundan, 20. Langdalen store, 21. Lang
dalen Ulle, 22. Varslåtten, 23. Gren øvre, 24. Sundby østre,
25. Forbregd,26. Landstad, 27. Slapgård (1 gard).

 

----
414
----


----
415 SS-A
----
2. Suul-godset, omfattende gårdene i Sul.
3. Nybyggerne,): Kvernmoen, Lindset og gårdene i Helgådalen.
Dette er første gang, navnet Verdalsgodset benyttes, og som man ser,
brukes det ikke om de garder i Sul og Helgådalen, som man nu pleier å
anse for kjernen i det senere Verdalsgods. Disse eiendommer vedble
nemlig i lang tid å gå under navnet Sul og Nybyggets gods.
De garder, som i skiftet efter Abraham Drejer og fru Karen, ble kalt
Verdalsgodset ble ved auksjon den 3/7 1736 solgt for 750 rdl. til
kapteinløytnant (senere oberst) Peter Rafael Lund, som fikk skjote på
godset 3/8 s.å. Han var sønn av den ovenfor nevnte oberst Peter Lund,
altså søstersønn av Abraham Drejer og bodde på Svinhammer. Når
unntakes Øvre Gren og Stor-Longdalen kom ingen av disse gårdene
mere inn i Verdalsgodset, idet Lund solgte endel av dem enkeltvis,
således til oppsitterne Øst-Grundan og Midt-Grundan i 1739, Sundby
1736, Landstad 1737 og til regimentskvartennester Bjørn Forbregd i
1739. Slapgård makeskiftet han i 1737 til lektoratet. Resten ble også
solgt enkeltvis på auksjon i hans dødsbo 17/3 1741, Øvre-Gren og
Varslåtten til oppsitterne, Stor-Longdalen til major Coldevin og Lille-
Longdalen til Kluver. Øvre-Gren og Stor-Longdalen kom senere i
kapellanen Peder Krogs besittelse, og han solgte dem i 1793 til Johan
Viderø Tonning, hvoretter de atter gikk inn i Verdalsgodset.
Sønnen, senere major, Peter Abrahamsen Lund, lot i 1758 lyse odels
rett til disse gårdene, men noen innløsning ble det iallfall ikke av.
Sul og Nybyggets gods har Peter Rafael Lund visstnok aldri eiet.
Derimot har sønnen, ovennevnte Peter Abraham Lund, eiet det. Han
må ha fått det i arv efter Abraham Drejer; for han sees å være eier av
det allerede i 1737, og da var han bare 2 år gammel. I et tingsvitne
opptatt dette år opplyses nemlig, at tømret til Høysjø sag takes i
kapteinløytnant Peter Rafael Lunds egne odelsskoger og i hans sønns
skoger i Sul og hos nybyggerne.
Peter Abraham Lund var født på Svinhammer i 1735 og døde i
København 1790. Ved skjøte av 11/10 1763 tinglyst 15/8 1764 solgte han
godset til Rasmus Olsen Lyng for 3280 rdl. Det bestod fremdeles av de
samme gårdene på tilsammen 2 sp. 4 mkl. som lagmann Peter Drejer
erhvervet i 1683, med tillegg av:
Oversikt over Peter Rafael Lunds gods.
Plasseringen av gårdene er bare omtrentlig. 1. Svinhammer, 2. Svin
hammer øde, 3. Midt-Grundan, 4. Øst-Grundan, 5. Langdalen Ulle,
7. Varslåtten, 8. Gren øvre, 9. Sundby øs tre, 10. Forbregd,
11. Landstad, 12. Slapgård, 13. Leirhaugen (Aunet), 14. Overholmen
mellom.

----
416
----


----
417 SS-A
----
Midt-Holmen 1 sp. 2 øre 12 mkl. med bygsel over 2 sp. 1 øre 6 mkl. og
Holmen (Lerihaugen) 1 øre med bygsel over 1 sp. 12 mkl. samt en «sag
stedsleilighet» ved Grundfossen under Midt- og Øst-Grundan, som
Peter Rafael Lund hadde reservert seg, da han i 1739 solgte disse to
gårdene. Disse eiendommene har Peter Abraham Lund visstnok fått i
arv efter sin far.
Rasmus Lyng har sitt navn efter gården Lyng. Hans far var lensmann
Ole Jakobsen Lyng fra By i Stod, og fra ham nedstammer embeds- og
kjøpmannsfamilien Lyng. Moren var datter på Landstad; fra hennes far
nedstammer prestefamilien Landstad.
Ved skjøte av 24/4 tinglyst 15/8 1765 solgte Rasmus Lyng godset
uforandret til assessor Henrik Hornemann for 3950 rdl., idet han dog
forbeholdt seg laksekastet nedenfor Grundfossen og i Grundhølen samt
et laksefiskeri lenger nede i elven i Søftingshølen, som tilhørte Midt-
Holmen-gårdene og Leirhaugen. «Sagstedsleiligheten» som er nevnt i
forrige skjøte, kalles nu Nordre Grundfoss sagsted. Noe sagbruk har det
dog ikke inntil denne tid vært på dette sted. Lyng og Hornemann søkte i
1763 om å få anlegge et sådant der, hvorimot Hagen som eier av det
eldgamle Grundfoss sagbruk protesterte. Først under 8/7 1768 sees
Hornemann å ha fått kongelig bevilling på «Øst-Grundan sag»; men da
hadde han allerede solgt godset.
Derimot har Hornemann oppført et sagbruk under Stormoen i Sul.
Besiktigelse i den anledning er avholdt i 1764, og til den ble henlagt Sul
gårdenes tømmerskog, hvorom det heter, at de «ei i nogen tid til saadant
brug har været anhugget.»
Ved skjøte av 12/7 1767 solgte Hornemann godset for 5990 rdl. til
Hans Jakob Blix. Denne var bataljonskirurg og bodde på Ekle, hvor
hans far, feltskjær Teonymus Blix, også hadde bodd. Han gjorde
Leirhaugen til godsets hovedgård de 10 år han var dets eier. Da han
hadde solgt godset og senere også Ekle, flyttet han til Verdalsøra, hvor
han døde i 1813.
Like til denne tid var godset gått fra mann til mann uten annet tillegg
enn Midt-Holmen og Leirhaugen samt Øst-Grundan eller Østre
Oversikt over Peter Abraham Lunds gods. Sul og Ny byggets gods.
Plasseringen av gårdene er bare omtrentlig. 1. Sulstuen, 2. Lillemoen,
3. Vestgård, 4. Brenna, 5. Østgård, 6. Tømte, 7. Karlgård, 8. Stor
moen, 9. Helgåsen østre, 10. Helgåsen vestre, 11. Kleppen, 12. Jul
nesset, 13. Snekkermoen, 14. Brattasen, 15. Ottmoen,
16. Kvernmoen vestre, 17. Kvernmoen østre, 18. Lindset, 19. Leir
haugen (Aunet), 20. Midtholmen.

----
418
----


----
419 SS-A
----
Grundfoss sag og Stormoen eller Sulstuen sag. Efter at Blix hadde solgt
det, oppkjøpte de senere eiere også enkefru Wissings gods m.m., og
endelig kjøptes også Vuku jordegods eller «Det hagenske jordegods» til,
hvorved dannelsen av det senere store Verdalsgods ble fullbyrdet.
Verdalsgodset i vekst
Ved skjøte av 17/2 1777 solgte Blix Sul og Helgådalens gods med
Leirhaugen til generaldirektør Lars Kjerulf for 6900 rdl. I salget med
fulgte Øst-Grundan sag og Sulstuen sag samt den rett til alt sagtømmer i
Midt-Holmens sag, som Blix hadde forbeholdt seg, da han i 1772
frasolgte denne gard.
Kjerulf bodde på Åge Hagens tidligere eiendom Abelsborg i Ila,
Trondheim, og var en meget formuende mann. Allerede før han kjøpte
Sul- og Helgådalens gods, var han stor eiendomsbesidder i bygden, idet
han i 1768 sammen med kaptein Bay hadde avkjøpt major Aussig enke
fru Wissings gods, som bestod av følgende eiendommer:
Oversikt over Nybyggets gods i perioden 1763-1777.
Plasseringen av gårdene er bare omtrentlig. 1. Sulstuen østre 2 Sul
stuen vestre, 3. Lillemoen, 4. Vestgård, 5. Brenna, 6. Østgård,
7. Tømte, 8. Karlgård, 9. Stormoen, 10. Helgåsen østre,
11. Helgåsen vestre, 12. Kleppen, 13. Julnesset, 14. Snekker/noen,
15. Brattasen, 16. Ottmoen, 17. Kvern/noen østre, 18. Kvern/noen
vestre, 19. Lindset, 20. Leirhaugen (Aunet), 21. Midtholmen,
22. Ekle østre.
Bind VI A-27


----
420
----


----
421 SS-A
----
Oversikt over Verdalsgodset i perioden 1763-1785.
Plasseringen av gårdene er bare omtrentlig. 1. Gudding østre,
2. Gudding vestre, 3. Rindsem, 4. Søraker, 5. Vest-Grundan,
6. Dillan, 7. Bjørstad, 8. Kolstad vestre, 9. Kolstad østre,
10. Holmen nedre, 11. Skrove nedre vestre, 12. Kvello, 13. Oppem,
14. Ness, 15. Steine søndre, 16. Tromsdal, 17. Levring østre,
18. Levring vestre, 19. Arstad mellom, 20. Arstad nordre/søndre,
21. Inndalen vestre, 22. Inndalen midtre, 23. Inndalen østre,
24. Skavhaug østre, 25. Skavhaug vestre, 26. Åsen vestre, 27. Kjesbu,
28. Saukinn, 29. Sulstuen østre, 30. Sulstuen vestre, 31. Lillemoen,
32. Vestgård, 33. Brenna østre, 34. Brenna vestre, 35. Østgård,
36. Tømte, 37. Karlgård, 38. Stormoen, 39. Kvernmoen vestre,
40. Kvernmoen østre, 41. Lindset, 42. Helgåsen østre, 43. Helgåsen
vestre, 44. Kleppen, 45. Julnesset, 46. Snekkermoen, 47. Brattasen,
48. Ottmoen, 49. Leirhaugen (Aunet).

 

----
422 SS-A
----
Hellan vestre 1962
Hellan midtre 1962

 

----
423 SS-A
----
Levring, Tromsdal og Vangstad og i Skogn Reistad, Buran og Kolberg
sagbruk. Endelig medfulgte en ifølge kongelig forpaktningskontrakt av
20/2 1768 erhvervet rett til å ta tømmer i Ramsås ålmenning til 4224
bord årlig.
Skjøte på dette er utstedt 1/7 1768, tinglyst 20/2 1769. Kjøpesummen var
20000 rdl. Hovedsakelig er dette fru Wissings gods, som hun hadde
arvet efter Åge R. Hagen, som for en stor del var samlet allerede av
rektor Krog.
Kjerulf og Bay fraskilte godset de to Kolstad-gårdene som de ifølge
skjøte av 24/2 1774 makeskiftet til Rasmus Brodersen Hagen mot Åsen i
Leksdalen (2 øre) og Kjesbu (1 øre). Samme år avkjøpte de Hagen
Vangstad sag for 1600 rdl. Og i 1772 hadde de solgt Bjørstad til opp
sitteren for 300 rdl.
Kjerulf utløste ifølge skjøte av 1/7 1775 sin medinteressent, major
Bay, og ble således eneeier av godset. I 1778 kjøpte han dessuten Saukinn
av Ole Larsen Nord-Stene for 60 rdl. Og i 1777 kjøpte han av
prokurator Meldahl en bordtomt på Verdalsøra med \9Vi alens
strandlinje mot elven for 20 rdl. lalt har således hans eiendommer i
Verdalen og Skogn kostet ham 26680 rdl., og hadde en samlet skyld av
27 sp. 1 øre 12/2 mkl.
Generaldirektør og regimentskvartermester Lars Kjerulf, som var
født i 1735, døde i april 1779. Han var gift med Inger Elisabet Møllerop
på Singsaker, som fikk kongelig beviling til å sitte i uskiftet bo efter
mannen. I 1780 ble hun gift med regimentskvartermester Jakob Hjelm,
Hel la n øs tre 1962

 

----
424 SS-A
----
Vangstad 1962
Kolstad 1979

 

----
425 SS-A
----
og det ble da avholdt samfrendeskifte efter Kjerulf 25/9 1780. På dette
skiftet ble de gårdene han hadde kjøpt av major Aussig for 20000 rdl.
verdsatt til 14000 rdl., fordi som det heter i skiftet «regneskapebøkerne
viser, at bordpriserne da var l A høiere end nu.» Det gods, som var kjøpt
av Blix for 6900 rdl. ble verdsatt til 4000 rdl. Boets samlede aktiva ble
37717 rdl. 3 ort 23 sk. og beholdningen 11947 rdl. 3 ort 21 sk.
Ved skjøte av 24/12 1785 tgl. 15/8 1786 solgte Hjelm godset til
kjøpmann Johan Widerø Tonning i Trondhjem for 19990 rdl. Det
medfulgte da 3 bordtomter nemlig foruten den på Verdalsøra, to i Ila
ved Trondhjem.
Leirhaugen (Aunet) 1962


----
426 SS-A
----
Saukinn 1962
Sæter 1962

 

----
427 SS-A
----
I Tonnings tid ble igjen godset utvidet betydelig, idet han tid efter
annen innkjøpte følgende eiendommer
1. Midt-Hellan vestre 1 sp
2. Øst-Hellan 2 sp
3. Vangstad 1 sp
4. Musumsæter (Sætran) o sp
5. Molden 0 sp
6. Sæter 0 sp
7. Over-Gren 0 sp
8. Neder-Gren 0 sp
9. Sagvolden 0 sp
10. Stor-Longdal 0 sp
11. Leirset osp
12. Stor-Longdals eller
Gren sagbruk
13. Marken 0 sp
14. Kluken (vestre) 1 sp
15. Lille-Longdal (Lillegaarden) 0 sp
16. Vera eller Juldal ålmenning
0 øre 3 mkl,
0 øre 0 mkl,
0 øre 0 mkl,
0 øre 3 mkl
1 øre 12 mkl.
1 øre 12 mkl.
1 øre 12 mkl.
1 øre 0 mkl.
1 øre 0 mkl.
2 øre 20 mkl
1 øre 12 mkl
1 øre 8 mkl.
0 øre 0 mkl?!
0 øre 8 mkl.r
Kjøpesum 1700 rdl.
Kjøpesum 1500 rdl.
Kjøpesum 220 rdl.
Kjøpesum 3350 rdl.
samt for
odelsskjøte 699 rdl.
Kjøpesum 910 rdl.
Kjøpesum 980 rdl.
Kjøpesum 3830 rdl.
Gårdene 1 - 2 kjøpte han av løytnant L. D. Kliiver (skjøte 16/8 1780),
3-4 av løytnant Elling Lyng (Skjøte 29/6 tinglyst 19/9 1789). Ved Sætran er
å bemerke, at allerede Kjerulf hadde kjøpt den fjerdepart, som tilhørte
Lille-Musum, før eiendommen ennu var skyldsatt. 5 Molden kjøpte han
i 1791 for 220 rdl. av oppsitteren Ole Mikkelsen, skjøte 5/3 1791, tinglyst
Sætran 1962

 

----
428 SS-A
----
Ørtugen 1981
Mo Iden 1962

 

----
429 SS-A
----
23/2 1792. Eiendommene 6 - 12 er avkjøpt residerende kapellan (senere
sogneprest til Frosta) Peder Kristofer Krog, ifølge skjøte av 12/8 1793 og
odelsskjøte av 13/5 1801 fra dennes sønn, Lorents Didrik Krog. I
handelen medfulgte retten til det sagtømmer, som kunne hugges i
Tosteigens skog, hvilket Peder Kristofer Krog hadde forbeholdt seg, da
han i 1792 solgte denne gard til major Lyng. Kjøpesummen var 3350 rdl.
og for odelsskjøtet 699 rdl. I Marken-gårdene har Tonning egentlig kun
eiet halvparten (altså 16 mkl.), som han ifølge skjøte av 26/1 tinglyst 27/2
1797 kjøpte i Teodones Hagens dødsbo. Den andre halvpart ble først
tilskjøtet godset i 1828. Kluken og Lillegården, som tilhørte Vuku kirke
er kjøpt ifølge skjøte utstedt av kirkevergene i 1803 for 980 rdl., tinglyst 6/1
1804. Juldals ålmenning fikk han sammen med Broder Hagen kongelig
skjøte på 26/6 1793, tinglyst 15/8 1794, men overtok den som eneeier ifølge
skjøte fra Hagen 31/12 1794, tinglyst 25/2 1795, for 3830 rdl.
Foruten ovennevnte garder eiet Tonning også følgende sagbruk:
Skrove, Hellan, Grundfoss, Ulvild, Vangstad, Longdal, Ner-Holmen
og Levring. Dog var Hellan sag nedlagt fra omkring 1790 og Skrove fra
1800. De forannevnte Lie og Tromsdal sagbruk må vel også være ned
lagt og Sulstuens sag var flyttet til Levring.
Hallan sag eiet han også ifølge skjøte av 6/10 1801, men denne solgte
han tillikemed de 7 garder i Skogn til Jonas Væske, Otte Røstad, Peder
Munkeby og Søren Grevskot. Skjøtet er av 25/9 1802.
Tonnings enke, Elise Lind, solgte så efter foregående kjøpekon
trakter av 24/3 1806 og 19/2 1807 godset «med en bordhave paa
Værdalsøren og bruksret til en ditto i Ilen ved Trondhjem» til
proprietær Kristian Johan Muller for 900 rdl. Skjøtet er av 28/3 1807,
tinglyst samme år. I salget medfulgte sagtømmerbeholdningen og den hos
godsets bønder utestående restanse. Av kjøpesummen skulle 20000 av
gjøres ved likvidasjon og 8000 betales kontant. Forøvrig overtok Muller
Tonnings obligasjon på 28000 rdl. til enkekassen og for restbeløpet utstedte
han en 2. prioritets panteobligasjon for 34000 rdl. til enkefru Tonning.
Muller var født i 1752 og skal være innvandret fra Danmark. Han var
før eier av Vinje gods i Mosvika. Ved skjøte av 1/4 1807 tinglyst 7/7 1808
kjøpte han også «Det hagenske» eller Vuku jordegods av kjøpmann
Hans Wingaard Finne i Trondhjem. Det bestod av følgende eien-
dommer:

Vester-Holmli 1 sp. 0 øre 12 mkl.
Øster-Holmli 1 sn. 0 øre 12 mkl.
1 sp. 0 øre 12 mkl.
Kulslien 1 S p. 2 øre 0 mkl.
Ørtugen 0 sp. 0 øre 8 mkl.
Åkervolden 0 sp. 0 øre 3 mkl.
Helligdagsaker 0 sp. 1 øre 0 mkl.
Helmoen 0 sp. 1 øre 0 mkl.
med bygsel over 1 sp. 1 øre 12 mkl.
med bygsel over 1 sp. 1 øre 12 mkl.
med bygsel over 1 sp. 0 øre 0 mkl.

----
430 SS-A
----
Kluken vestre 1962
Leirset 1954

 

----
431 SS-A
----
Gårdene i Vera. Disse ble ryddet fra sist på 1700-tallet og utover. Da
Vera og Juldal ålmenning ble solgt, fulgte disse gårdene med.
Storlunet 1981
Tro ns moen 1981

 

 

----
432 SS-A
----
Vera nordre vestre 1981.
Vera nordre østre 1981.

 

----
433 SS-A
----
Sessilvolden 1981
Vera søndre (Sveet) 1981.

 


----
434 SS-A
----
Vera søndre (Nedigården) 1981.
Vera søndre (Sørmoen) 1981.

 

----
435 SS-A
----
St råda len 1981
Skjækermoen 0 sp. 0 øre 6 mkl.
Overnesset 0 sp. 0 øre 18 mkl.
Melen eller Bakken 0 sp. 0 øre 6 mkl.
Grundfoss 0 sp. 1 øre 0 mkl.
Overmoen 0 sp. 1 øre 12 mkl.
Overholmen 0 sp. 0 øre 12 mkl.
Overholmen 0 sp. 0 øre 12 mkl.
Bjartan 0 sp. 1 øre 0 mkl.
Leirhaugen 0 sp. 1 øre 0 mkl.
Breding 0 sp. 0 øre 12 mkl.
Stuskin 0 sp. 0 øre 6 mkl.
med bygsel over 0 sp. 1 øre 0 mkl.
med bygsel over 0 sp. 1 øre 0 mkl.
uten bygsel
uten bygsel
uten bygsel
samt Grundfoss og Rinnan sagbruk og «stabelrum i fjæren ved stor
naustet paa Maritvolds grund.»
Kjøpesummen for dette gods var 16000 rdl., altså for begge gods
tilsammen 106000 rdl. Muller bosatte seg derefter på Hagen-familiens
gamle bosted, Maritvold, som han i 1810 hadde kjøpt for 10400 rdl av
kaptein Søren Scheldrup Holst. Her døde han i 1817. I hans tid ble
ennvidere det således samlede gods forøket med Bjørstad østre, som han
kjøpte av brukeren, Arnt Olsen, for 500 rdl. ifølge skjøte av 17/4 tinglyst
4/4 1807. Dessuten oppførte han Dillan sagbruk.
Bi ral VI A —28

 

----
436
----


----
437 SS-A
----
Som man ser, betalte Muller en langt større kjøpesum for godsene,
enn hva de før var betalt med; især var prisstigningen betydelig for Sul
og Helgådalens gods. Dette kommer av, at på den tid han kjøpte
godsene, var det en glimrende periode for trelasthandelen. Hele flater av
norske skip seilte til England og Irland med trelast. Fraktene var
ualminnelig fordelaktige, og prisen på trelast nådde en før ukjent
høyde. Hva denne utførsel av trelast til England betreffer, så var den
ikke så ganske ulik begynnelsen av 1700-tallet. Da var det også en
lignende periode, idet engelske aksjeselskaper kjøpte den norske trelast
til meget betydelige priser efter datidens forhold, og i 1717 tillotes det
endog de norske sageiere å skjære så meget last, som de kunne avsette;
men snart inntrådte det også dengang en nedgangsperiode. Det er i det
foregående en bestemt opplysning om dette, nemlig i skiftet efter
Kjerulf, hvor det bemerkes, at bordprisene i 1768, da han kjøpte godset,
var en tredjedel høyere enn i 1780. Dette tyder jo på en både rask og stor
nedgang.
OVersikt over Verdalsgodset i perioden 1785-1832.
Plasseringen av gårdene er bare omtrentlig. 1. Gudding øs tre,
2. Gudding vestre, 3. Rindsem, 4. Søraker, 5. Vest-Grundan,
6. Dillan, 7. Holmen nedre, 8. Skrove nedre vestre, 9. Kvello,
10. Oppem, 11. Ness, 12. Steine søndre, 13. Tromsdal, 14. Levring
15. Levring vestre, 16. Arstad nordre, 17. Arstad søndre,
18. Arstad mellom, 19. Hel/an mellom vestre, 20. Hellan østre,
21. Vangstad, 22. Sætran, 23. Molden, 24. Sæter, 25. Gren øvre,
26. Gren nedre, 27. Sagvolden, 28. Langdalen store, 29. Leirset,
30. Marken østre, 31. Marken nordre, 32. Marken søndre,
33. Kluken vestre, 34. Lillegården, 35. Overholmen mellom,
36. Tosteigan, 37. Skrove nedre vestre, 38. Kvernmoen østre,
39. Kvernmoen vestre, 40. Lindset, 41. Helgåsen østre, 42. Helgåsen
vestre, 43. Kleppen, 44. Julnesset, 45. Snekkermoen, 46. Brattasen,
47. Ottmoen, 48. Leirhaugen (Aunet), 49. Inndalen vestre,
50. Inndalen midtre, 51. Inndalen østre, 52. Skavhaug østre,
53. Skavhaug vestre, 54. Åsen vestre, 55. Kjesbu, 56. Saukinn,
57. Sulstuen østre, 58. Sulstuen vestre, 59. Lillemoen, 60. Vestgård,
61. Brenna østre, 62. Brenna vestre, 63. Østgård, 64. Tømte,
65. Karlgård, 66. Stormoen, 67. Breding vestre, 68. Fossneset østre,
69. Fossneset vestre, 70. Kulslien nedre, 72. Ørtugen, 73. Åkervold
en, 74. Helligdagsaker, 75. Skjækermoen, 76. He/moen, 77. Over
neset, 78. Melen, 79. Overmoen, 80. Holmli mellom, 81. Holmli
vestre, 82. Holmli østre, 83. Overholmen søndre, 84. Overholmen
nordre, 85. Bjartan, 86. Stuskin, 87. Bjørstad østre, 88. Vera eller
Juldal ålmenning.

----
438 SS-A
----
Før veibroen ble bygget over Verdalselven ved Verdalsøra i 1860,
skjedde utskipningen av trelast fra Maritvoldfjæren. Et annet navn på
dette stedet var Stornesset eller bare Nesset. Dette stedet lå på
Maritvolds grunn på Tinden. Utskipningsstedet måtte flyttes etter at
veibroen ble bygget. Hvordan det så ut ved Stornesset da stedet var
utskipningssted, må vi bare gjette oss til. Elveløpet har også forandret
seg mye etter den tid, ikke minst på grunn av Verdalsraset i 1893. Slik
ser Maritvoldfjæren ut i 1981, sett fra andre siden av Verdalselven.
Begynnelsen på en ny tid
Nedgangsperioden i begynnelsen av 1800-tallet lot heller ikke vente
meget lenge på seg, og den varte også nokså lenge, idet Jakob Aall
beretter, at ennu omkring 1840 var ikke trelastprisene så høye som ved
århundredets begynnelse og kom visstnok heller ikke så høyt før oppe i
syttiårene. Ved Miillers død i 1817 var allerede trelasten lav i pris. Boet
eiet dengang foruten Maritvold og Hallem, som ikke ble regnet med i
godset, ialt 71 særskilt matrikulerte bruk samt landsskyldsrettigheter i 8
garder, dertil Vera eller Juldal ålmenning og en bordhave på Øra samt
stabelrom i fjæren ved stornaustet på Maritvolds grunn for de bord,
som ble skaret på Grundfoss sag, og endelig følgende sagbruk:


----
439 SS-A
----
Hel moen 1962
m -. .;■
Maritvold fotografert fra sydvest i 1919. Seiv om Maritvold ikke gikk
inn i Verdalsgodset før på Mullers tid, og da bare for en kortere periode,
var allikevel gården sentrum for aktivi tetene vedrørende de store jorde
godsene i Verdal. En av de første godseiere av større format i Verdal,
Rasmus Ågesen Hagen, bygslet gården rundt 1680. Hans etterkommere
brukte gården f rem til 1762, da Rasmus Brodersen Hagen makeskiftet
den til seg fra de kirkelige eierne mot Ha/set. Familien Hagen hadde
gården frem til 1801, du den ble solgt til Søren Schelderup Holst. Og i
1810 solgte Holst gården til proprietær Muller slik at den gikk inn i
Verdalsgodset. Allerede i 1818 ble gården solgt ut av Verdalsgodset,
denne gang til Johan Bang. Men i en periode på rundt 140 år må vi regne
med at mange av de beslutninger som berørte en hel del av jordegodsene
i Verdal, ble fat tet her.

 

----
440 SS-A
----
Holmli vestre 1981
Holm li midtre 1981

 

----
441 SS-A
----
Neder-Holmen, som var i «brøstfældig stand.»
Dillans, oppført av Miiller, i «maatelig forfatning.»
Vangstads, i «faldefærdig stand.»
Longdals, «übrukelig og faldefærdig.»
Grundfoss,
Grundfos eller Fossneset
Levrings, «gammelt og forfaldent.»
Skrove, Hellans og Ulvildens sagbruk var nedlagt og helt sløyfet. Om
Rinnan sagbruk heter det pussig nok, at det ikke «vites under saadant
navn at eksistere som Miillers bo tilhørende.»
Ved takst, avholdt over godsets samtlige eiendommer i dagene 29/6 til
3/7 1818, ble det verdsatt til 74900 spdl.; men ved 4. og siste gangs
auksjon ble det ikke oppnådd høyere bud enn 28749 spdl. Som følge
herav ble boet fallitt, idet aktiva beløp seg til 53906 rdl. 3 ort 20 sk. og
underskuddet til 19677 spdl. 12 sk.
Skjøte på godset ble utstedt 27/9 tinglyst 3/10 sammeår. Kjøperenvar
grosserer Hilmar Meincke i Trondhjem (født 1767, død 1830), som hadde
en panteobligasjon i godset, stor opprinnelig 17000 spdl., men med renter
26406 spdl. 4 ort. Meincke tilhørte en fra Slesvig innvandret kjøp
mannsfamilie, som hadde gjort gode forretninger i Trondhjem, hvor
såvel faren som bestefaren var meget formuende menn. Han eiet også
Lade ved Trondhjem, som han såtte i en meget praktfull stand. Han var
gift med Anne Marie Tonning, en datter av foran nevnte kjøpmann
Johan Widerø Tonning, som eiet Sul og Helgådalens gods.
Ho lm li øs tre 1981


----
442 SS-A
----
Overholmen søndre 1962
Overholmen mellom og nordre 1981

 

----
443 SS-A
----
Meincke forøket godset med Tosteigen, som han kjøpte av Nils
Jonsen Reppe i 1828 for 375 spdl., samt Inns- eller Suis ålmenning.
Efter Meinckes død solgte hans enke ved skjøte av 27/10 tinglyst 7/12
1832 godset til grosserer Nicolay Jenssen i Trondhjem for 32000 spdl. I
salget medfulgte utestående fordringer efter obligasjoner på 564 spdl.
og bokgjeld til et beløp av 2078 spdl. 98 sk. Kjøpesummen ble avgjort
ved at Jenssen overtok en 1. prioritets gjeld til enkekassen på 20000
spdl. og utstedte pantobligasjon for resten.
Nicolay Jenssen var sønn av kjøpmann Mads Jenssen, som i 1818 var
innvandret til Trondhjem fra Holstein. Denne Mads Jenssen hadde to
sønner, hvorav den ene, Hans Peter Jenssen, fortsatte sin fars
forretning, firmaet Jenssen & Co, den andre sønn, nevnte Nicolay
Jenssen, født 1793. Startet i 1839 egen forretning, efter at han sammen
med broren hadde vært medlem av farens firma fra 1821. Han opptok
senere sine to sønner, Kristian Jenssen og Nikolay Jenssen i forret
ningen under firmanavnet N. Jenssen & sønner. Nicolay Jenssen var en
meget driftig mann, som foruten å være kjøpmann, børskommissær og
skipsreder også eiet Mostadmarkens gods og jernverk; en tid hadde han
også Fossum bruk i Stod. Dessuten var han direktør i Norges bank,
medlem av Trondhjems bystyre og i flere år ordfører. Han var 3.
representant på Stortinget fra Trondhjem i 1833, 1. i 1836 og på det
overordentlige Storting 1836-37, 3. i 1842, 1. fra Trondhjem og
Levanger i 1845, 2. i 1854. I 1839 og 1848 frasa han seg hvervet efter
å være valgt. I 1845 ble han anmodet om å ta sete i regjeringen, men
avslo.
Han var gift med Bernhardine Chatarine Elster, datter av amtmann
Elster, som bodde på Krag i Verdal.
Verdalsgodset besto, da Jenssen kom i besiddelse av det, av 78
særskilt matrikulerte bruk på tilsammen 38 sp. 1 øre 7 mkl. samt land
skyldsrettigheter på 2 sp. 2 øre 2V/i mkl. i 7 garder og var således det
største proprietærgods, som noensinne har vært samlet i Værdalen.
Jenssen forøket det ytterligere ved innkjøp av Haugen i 1838,
Sundbyenget i 1845, Nonset i 1846, de 3 Storstad-gårdene i 1852,
Volden i 1854, Bjørstad vestre i 1859, Nordre Færens ålmenning i 1861
og Sundbyenget østre i 1869. På den andre side frasolgte han Sætran i
1842 og Inns- eller Sul ålmenning (til staten) i 1863.
Da godset i 1860-årene var på sitt største, var det også meget vel
arronderet, idet det innbefattet samtlige garder ved Inna unntagen
Garnes, dertil Gudding, Kvello og Levring, alle gårdene i Kverndalen,
alle i hoveddalen ovenfor Vuku unntagen Holmen, Grundan, Flyan,
Åsen, Brekken, Kluken østre, Telsnesset, Haugan, Byna, Kolstad og
Elnes samt alle i Malsådalen unntagen Varslåtten. Dertil i Leksdalen,

----
444
----


----
445 SS-A
----
Marken og Åsen. Dette vil stort sett si det aller meste av Vuku sogn
ovenfor Innas og Helgådalens sammenløp foruten noen få spredte
eiendommer.
Som eier av Verdalsgodset kom Jenssen i en alvorlig prosess
foranlediget ved de utstrakte skogtyverier i de til hans gods støtende
statsalmenninger, nemlig Leksdal, Malså, Kverndalen, Tromsdal,
Inndal og Svarthovd almenninger.
Statsalmenningene hadde i en rekke år vært utsatt for en så utstrakt
mishandling, at flere av dem nu var i en meget mislig tilstand. For en del
Oversikt over Verdalsgodset i perioden 1832-1867.
Plasseringen av gårdene er bare omtrentlig. 1. Vangstad, 2. Gudding
vestre, 3. Gudding østre, 4. Levring vestre, 5. Levring østre,
6. Holmen nedre, 7. Stene søndre, 8. Kve/10, 9. Tromsdal søndre,
10. Tromsdal nordre, 11. Arstad nordre, 12. Arstad søndre,
13. Arstad mellom, 14. Lindset, 15. Kvemmoen østre, 16.
Kvernmoen vestre, 17. Hellan mellom vestre, 18. Heltan østre,
19. Hellan mellom østre, 20. Sæter, 21. Gren øvre, 22. Gren nedre,
23. Sagvolden, 24. Langdalen store, 25. Leirset, 26. Snekkermoen,
27. Ju/nesset, 28. Kleppen, 29. Brattasen, 30. Ottmoen,
31. He/gasen vestre, 32. Helgåsen østre, 33. Leir haugen (Au net),
34. Saukinn, 35. Kjesbu, 36. Storstad østre, 37. Storstad mel/om,
38. Storstad vestre, 39. Marken østre, 40. Marken nordre,
41. Marken søndre, 42. Sætran, 43. Asen vestre, 44. Sulstuen østre,
45. Sulstuen vestre, 46. Bjart an, 47. Bj ørs tad østre, 48. Bj ørst ad
vestre, 49. Rindsem, 50. Østgård Sul, 51. Tømte, 52. Vest gard,
53. Brenna vestre, 54. Brenna østre, 55. Lillemoen, 56. Dillan,
57. Stormoen, 58. Karlgård, 59. Inndalen vestre, 60. lnndalen
midtre, 61. Inndalen østre, 62. Skavhaug øvre, 63. Skavhaug nedre,
64. Molden, 65. Klu ken vestre, 66. Lillegården, 67. Holm li østre,
68. Holm/i mellom, 69. Ho/m/i vestre, 70. Kulslien, 71. Kulslien øvre,
72. Øringen, 73. Akervo/den, 74. Hel/igdagsaker, 75. He/moen,
76. Skjækermoen, 77. Sundbyenget, 78. Ovemeset, 79. Melen,
80. Fossneset østre, 81. Fossneset vestre, 82. Overmoen,
83. Overholmen nordre, 84. Overholmen søndre, 85. Overholmen
mellom, 86. Tos te i gan, 87. Skrove nedre vestre, 88. Sø rake r,
89. Vest-Grundan, 90. Ness, 91. Oppem, 92. Breding vestre,
93. Stuskin, 94. Midt-Grundan, 95. Nonset, 96. Volden,
97. Haugen, 98. Sundbyenget øvre, 99. Vera eller Juldal ålmenning,
100. Inns eller Sul ålmenning, 101. Storlunet, 102. Vera nordre 1,
103. Vera nordre 2, 104. Sessilvolden, 105. Vera søndre 1 (Nedigård
en), 106. Vera søndre 2 (Sveet), 107. Vera søndre 3 (Sørmoen),
108. Tronsmoen, 109. Færs ålmenning.

----
446 SS-A
----
skyldtes dette en uøkonomisk behandling av skogen fra de bruks
berettigede bønders side, men den vesentligste misbruk ansåes for å
bestå i, at almuen og av denne især Verdalsgodset leilendinger avvirket
til salg. At sådant kunne skje forklares naturlig av mangelen på kontroll
og den letthet, hvormed de avvirkede kunne avsettes til eieren av
Verdalsgodset. Da godsets egne skoger støtte til almenningene, var det
lett å bringe tømmeret over grensen, hvor det ble sammenblandet med
godseierens eget bruk.
Som en vesentlig grunn til, at det ulovlige avvirke kunne foregå
upåtalt, kan også nevnes den letthet, hvormed almuen, især i et tidsrum
av et par år efter uåret 1849, av amtmannen erholdt hugstbevillinger i
ålmenningen, hvis overskridelse det ikke skulle være så lett å
kontrollere. Dessuten var det også usikkerhet med hensyn til almenn
ingenes grenser. De gamle grensebeskrivelser av 1756 og 1787 gir kun
ufullstendig veiledning. Og endelig var oppfatningen av misbrukene i
ålmenningen på den tid en annen enn nu. Den ulovlige bruk kom den
lovlige bruksrett så nær, at grensen var lett å overskride. I sammenheng
med dette står da også, at det først var kriminalloven av 1842, som
innordnet ulovlig skoghugst under begrepet tyveri. Men det er klart, at
det behøvdes lengere tid for å få denne forandring innarbeidet i
almenhetens bevissthet, spesielt da misbrukene visstnok var drevet lenge
før Jenssens tid, idet det er sagt, at det var Meinckes fullmektig ved
Storstacl-gårclene 1954


----
447 SS-A
----
godset fra 1821, løytnant Holck, ved hvem misbruket ble organisert,
eller som advokat Dunker uttrykker seg i sin prosedyre for Høyesterett:
Jenssen arvet godset med skogtyveriet som med de øvrige herligheter.
Almenningshugstene og salget av det ulovlig avvirkede synes å ha
foregått temmelig uforstyrret inntil i 1850-årene. Det var tidligere en
enkelt gang gjort anmeldelse og opptatt forhør, nemlig i 1837, da
lensmann Rygh, efter at han sammen med Jenssen hadde foretatt en
oppgang av grensen mellem godset og Inndals ålmenning, innberettet å
ha funnet, at 10 personer, som ble anmeldt, hadde avvirket i
ålmenningen, og at den ene av disse hadde solgt tømmer til Jenssen.
Efter opptatt forhør ble dog ingen tiltale iverksatt. Det samme var
tilfellet, da det i vinteren 1846-47 av Jenssens daværende bruksfull
mektig ble avvirket 78 tylvter tømmer i Leksdals alemenning og ført til
godsets sagbruk. Formannskapet forvisset seg om tingen; men intet ble
gjort ved den.
Da imidlertid snikhugsten i almenningene vedble og var blitt betydelig
lettet ved de i det minste fra 1846 av meddelte amtsbevillinger til hugst
av små kvanta i almenningsskogene, som efter uåret i 1848 (det såkalte
trengselsår) ble utstedt i masse for å hjelpe på almuens kår, anmeldte
lensmann Rygh i 1853 flere personer for ulovlig avvirke i de til godset
støtende Malså og Kverndal almenninger. Det ble ikke tillått, skjønt
det senere viste seg, at de hadde gjort seg skyldig i snikhugst og solgt
Nonset 1954


----
448 SS-A
----
tømmeret til brukets sager. Imidlertid ble 8 andre personer efter opptatt
forhør satt under tiltale og 7 dømt ved underrettsdom av 2. juni 1853 for
tømmertyveri i ålmenningen. 2 av disse hadde solgt tømmeret til bruket.
I april 1855 anmeldte lensmann Rygh 3 av Jenssens plassmenn for
ulovlig avvirke i Kverndals alemenning. Efter opptatt forhør ble også disse
tiltalt og ved underrettsdom av 4. august samme år felt for tømmertyveri.
Det avvirkede tømmer var annammet til bruket, og det i selve ålmenningen.
Herefter ble kontrollen skjerpet, dels ved ansettelse av forstbetjenter
og dels ved en organisert almenningsbestyrelse. Og da det i 1859 av
almenningsstyret ble reist sak mot flere av Verdalsgodsets leilendinger,
hvorunder også bruksfullmektigen Peder Olaus Dahl ble tiltalt, kom det
frem sådanne opplysninger, at justisen såtte seg i bevegelse også mot
Nicolay Jenssen. Det var Dahls forklaring under saken, som gav
anledning til, at undersøkelsene også ble rettet mot denne.
Dahl forklarte under forhørene, at han oftere hadde hørt klager over,
at bruksfolkene solgte almenningstømmer til Jenssen; men han mottok
først tømmeret, når det var bragt over på Jenssens grunn og da uten videre
undersøkelse om vedkommendes avkomst, fordi hans prinsipal hadde
sagt ham, «at det fik bli leverandørens egen sak, om hugsten var ulovlig,
at tømmer fra almenninger gjerne kunde mottakes, nåar kun ved
kommende paastod, at hugsten var lovlig, samt at han (Jenssen) var
utenfor saken, nåar han kun gav den akkorderte betaling.»
I et følgende forhør tilbakekalte visstnok Dahl disse sine uttalelser og
gjorde Jenssen aldeles uansvarlig for mottakelsen av ulovlig
almenningstømmer; men under sakens videre gang kom han atter
tilbake til sine første forklaringer, som han påsto å ha tilbakekalt efter
påvirkning av Jenssen. Han siktet nu likefrem denne for å ha vært vel
bekjent med, at det til hans bruk ble innkjøpt ulovlig avvirke fra
almenningene.
Jenssen på sin side benektet å ha uttalt seg til fullmektigen således
som ble påstått av denne, og forklarte videre, at fullmektigen hadde
forestått alt hva tømmer hugsten angikk, at han seiv aldri hadde innlatt
seg i detaljene ved denne og således ikke kunne ha noen kunnskap om
eller innseende med, hvor tømmeret var hugget, eller av hvem det var
levert, idet fullmektigen hadde vært uten all kontroll i så henseende.
Videre uttalte han, at de opptegnelser og regnskaper han mottok av full
mektigen, heller ikke var således avfattet, at han derav kunne se eller
slutte, at denne hadde innlatt seg på kjøp av ulovlig hugget almennings
tømmer.
Efter at det ved resolusjon av 6. juni 1861 var nedsatt en kommisjon
med det hverv å undersøke og ordne almenningsforholdene og tillike
med dømmende myndighet i de saker, hvortil undersøkelsene måtte gi
anledning, ble Jenssen for denne kommisjonen satt under tiltale for

----
449 SS-A
----
anstiftelse av og delaktighet i ulovlig avvirke i statens almenninger.Ved
kommisjonens dom av 26. mars 1863 ble han ilagt 30 dagers fengsel på
vann og brød, erstatning til statskassen med 507 spdl. 52 sk. og saks
omkostningene, hvoriblant salær til kommisjonens medlemmer med
1000 spdl. og til aktor med 450 spdl. Denne dom ble fra begge sider
innanket til Høyesterett, fra det offentliges side dog kun forsåvidt
angikk de 16 poster, hvorfor tiltalte var felt, ikke de øvrige 17 poster, i
hvilke han var frikjent.
I den vidløftige sak, hvis prosedyre for Høyesterett medtok 3 uker,
ble forsvaret for Jenssen ført av den berømte advokat B. Dunker. Ved
dom av 26. mai 1863 ble Jenssen frikjent og alle omkostninger pålagt
det offentlige, det siste dog under dissens.
Saken vakte i sin tid en betydelig oppsikt over det hele land, på grunn
av tiltaltes fremskutte stilling i samfunnet.
Efter Nicolay Jenssens død ble godset arvet av hans barn, ovennevnte
Kristian og Nicolay som overtok forretningens drift samt Georg, som
døde som sakfører på Levanger, og døtrene Karoline og Fredrikke samt
Anna, som var gift med Anton Getz, fullmektig i firmaet N. Jenssen &
sønner. Getz og frues sønner var den senere disponent for Værdals
bruket, Johan Getz og den bekjente høyt begavede professor og
riksadvokat Bernhard Getz.
Kristian og Nicolay Jenssen forpaktet i 1871 for 50 år en del av
Mikvold på vestsiden av Verdalselven og lot oppføre en dampsag der,
hvorefter godsets tidligere fossesager ble nedlagt. Det nye sagbruk, som
fullstendig sto på høyde med den tids fordringer til et sådant, ble
oppført av ingeniør Oskar Steen, som sidenefter i en årrekke bestyrte
Bærums jernverk.
I 1884 kjøpte de hele Mikvold av Rasmus Slipern for 38000 kr. og
beholdt en del, som sagbruket med høvleri, arbeiderboliger og kaier
m.m. stod på, mens de frasolgte resten. Også en del av godsets eldre
eiendommer ble tid efter annen frasolgt, således Marken østre i 1872,
Marken nordre i 1874, Marken søndre og Grundfoss i 1883,
Sundbyenget øvre i 1884, Kulsli øvre i 1887, Åsen i 1889 og Sagvolden i
1890.
I 1887 dannet Nicolay Jenssens arvinger efter riksadvokat Getz's
forslag aksjeselskap av godset. Samtlige aksjer, hvis pålydende var kr.
5000, var utelukkende på Jenssens arvingers hender, inntil godsets
disponent i Levanger, Anton Salberg, ble eier av en aksje i 1903 og dets
skogforvalter, Morten Moen, eier av en aksje i 1905.
Efter at godset var blitt aksjeselskap, ble det styrt en rekke år av oven
nevnte Johan Getz som direktør. Denne, likesom broren høyt begavede
og arbeidsomme mann, kom snart til å innta en fremskutt stilling innen
distriktet og ble meget benyttet i Verdal kommunes tjeneste, var

----
450
----


----
451 SS-A
----
medlem av herredsstyret, hyppig medlem av skjønnskommisjoner, hvis
ordfører han som oftest var, medlem av komiteen til ordning av
forholdene efter Verdalsskredet, samt medlem av tilsynskomiteen for
Merakerbanen og Hell-Sunnanbanen, dessuten innehadde han en
mengde andre hverv. Sykelighet i forbindelse med overhåndtakende
arbeide i de siste år tvang ham imidlertid til i noen grad å trekke seg
tilbake fra det offentlige liv.
Av større arbeider ved godset, som ble utført i direktør Johan Getz's
tid, kan nevnes oppførelsen av nytt sagbruk. Skredene i Verdalen i 1893
bevirket en så sterk lerføring i elven, at eierne så seg nødt til å bygge
sagbruk på Levanger. Det ble først fullt ferdig i 1906.
Under Getz ble det på godsets område foretatt forholdsvis om
fattende skogplantninger, fløtningsforholdene ble forbedret, opp
Oversikt over verdalsgodset 1867-1908.
Plasseringen av gårdene er bare omtrentlig. 1. Vangstad, 2. Gudding
vestre, 3. Gudding østre, 4. Levring vestre, 5. Levring østre, 6. Steine
søndre, 7. Tromsdal nordre, 8. Tromsdal søndre, 9. Kve/10, 10. Arstad
nordre, 11. Arstad mellom, 12. Arstad søndre, 13. Lindset, 14.
Kvernmoen østre, 15. Kvernmoen vestre, 16. Hellan østre, 17. Hellan
mellom vestre, 18. Hellan mellom østre, 19. Sæter, 20. Gren øvre, 21.
Gren nedre, 22. Tosteigan, 23. Sagvolden, 24. Langdalen store, 25.
Leirset, 26. Lillegården, 27. Nonset, 28. Haugen, 29. Bjartan, 30.
Ørtugen, 31. Kuls lien nedre, 32. Kulslien øvre, 33. Volden, 34. BJørstad
østre, 35. Bjørstad vestre, 36. Holmli vestre, 37. Holm li mellom, 38.
Holm/i østre, 39. Kluken vestre, 40. Kjesbu, 41. Saukinn, 42. Akervold
en, 43. Helligdagsaker, 44. Helmoen, 46. Overneset, 47. Melen, 48.
Helgåsen vestre, 49. Helgåsen østre, 50. Kleppen, 51. Ottmoen, 52.
Brattasen, 53. Snekkermoen, 54. Julnesset, 55. Vera eller Juldal ål
menning, 56. Stor lunet, 57. Vera nordre 1, 58. Vera nordre 2, 59. Sessil
volden, 60. Vera søndre 1 (Nedigården), 61. Vera søndre 2 (Sveet), 62.
Vera søndre 3 (Sørmoen), 63. Tronsmoen, 64. Sundbyenget øvre, 65.
Overmoenget, 66. Overmoen, 67. Overholmen nordre, 68. Overholmen
mellom, 69. Overholmen søndre, 70. Storstad østre, 71. Storstad
mellom, 72. Storstad vestre, 73. Sundbyenget, 74. Fossneset østre, 75.
Fossneset vestre, 76. Leirhaugen (Aunet), 77. Midtholmskogen, 78.
Holmen nedre, 79. Skavhaug øvre, 80. Skavhaug nedre, 81. Inndalen
vestre, 82. Inndalen mellom, 83. Inndalen østre, 84. Molden, 85. Dillan,
86. Stormoen, 87. Lillemoen, 88. Vestgården, 89. Fømte, 90. Østgård
en, 91. Su Is tuen østre, 92. Su Is tuen vestre, 93. Karlgård, 94. Brenna
østre, 95. Brenna vestre, 96. Færs ålmenning, 97. Mikvold store, 98.
Halsan og Mikvold vestre, 99. Mikvold søndre, 100. Åsen vestre, 101.
Marken østre, 102. Marken nordre, 103. Marken søndre.
Bmd VI ,\-

----
452 SS-A
----
renskning og regulering av fløtningsvassdragene ble utført og godset ble
kartlagt. Ved disse siste arbeider har godsets skogforvalter, Morten
Moen, innlagt seg stor fortjeneste.
Efter Johan Getz's død i 1905 overtok Chr. B. Jenssen stillingen som
disponent med Nikolai Getz, bankbokholder Nikolai Jenssen, handels
borger på Levanger B. Jenssen og redaktør Håkon Løken som
medlemmer av aksjeselskapets direksjon.
Getz-gårdene på Ørmelen 1961
Verdal kommunes kjøp og sa/g av Værdalsbruket
Med denne direksjon innledet Verdalens ordfører, gårdbruker Ole
Holan på Ydse, høsten 1907 på egen hand foreløbige underhandlinger
angående eventuelt kjøp av godset for Verdalens kommune. Han hadde
nemlig bragt i erfaring, at godsets direksjon hadde gitt et utenbygds
pengesterkt firma, Kiær & co., adgang til å la godsets skoger befare,
hvorav han sluttet, at det var til salgs. Samtidig rettet han forespørsel til
konstituert amtmann Guldahl, om man kunne gjøre regning med hans
assistanse for det tilfelle, at herredsstyret fattet beslutning om å innlede
underhandlinger med godsets direksjon om kjøp for kommunens
regning.


----
453 SS-A
----
Amtmannen stilte seg særdeles velvillig og ansa det under alle
omstendigheter for heldig å innlede underhandlinger om salg til lei
lendingene av jordegodset med nødvendig skog til husbehov. For om
det skulle vise seg, at prisen på det samlede bruk skulle bli for høy til at
kommunen turde innlate seg på kjøpet, ville det dog være av betydelig
interesse for bygden, at leilendingene kunne bli selveiere på rimelige
vilkår. Herredsstyret nedsatte straks efter i møte den 20. aug. 1907 en
komite til å innlede de forberedende underhandlinger. Dens medlemmer
var ordfører Holan, viseordfører Ole Kvello, lensmann Wessel og
amtmann Guldahl, og som suppleant handelsbestyrer Johannes Minsaas.
Her hadde bygden visstnok også funnet de beste menn den kunne betro
et sådant hverv til. Komiteen forespurte i skrivelse av 22. aug. til godsets
direksjon, om det var anledning til å underhandle om kjøp.
Ved henvendelse til Verdalsgodsets sakfører, advokat Hvisch i
Trondhjem, fikk underhandlingskomiteen beskjed om, at godset var til
salgs for 4.800.000 kr. Efter å være gjort bekjent med salgsbetingelsene
henvendte amtmannen seg til regjeringen for å innlede underhandlinger
om tilveiebringelsen av de nødvendige midler til kjøpet, hvorefter han
såtte seg i forbindelse med skogskyndige menn i Namdalen til befaring
og takst av godsets skoger.
Befaringen ble foretatt under ledelse av skogforvalter Øverland av
følgende: Lorents Mørkved, Oliver Råum, Ole Heglum, Kristian Løe,
Brede Ekker, Matias Råum, Lorents Bjørhusdal og Johannes
Gundersen, samtlige fra Namdalen, samt P. O. Kirkreit og E. Blokkum
fra Steinkjer og Ingebrigt Brovold fra Åsen. Takstforretningen varte i 3
uker.
Under 20. januar 1908 tilskrev så Verdal formannskap direksjonen
for Værdalsbruket med anmodning om ikke å treffe avgjørelse
om salg, før herredsstyret hadde hatt anledning til å forelegge
spørsmålet om lån eller garanti for kjøpesummen i fullt utredet stand
for statsmyndighetene. Da lengere frist imidlertid var uoppnåelig, og
avgjørelse således måtte treffes uten opphold, ble det 30. januar i
Trondhjem avholdt møte av underhandlingskomiteen, som efter be
myndigelse, gitt ved herredsstyrebeslutning av 29. januar, bød
3.720.000 kr. for brukets samtlige aksje. Kjøpesummen skulle avgjøres
med kr. 1.200.000 den 1. juli 1908 og like meget den 31. desember
samme år. Første termin skulle være rentefri, annen termin forrentes
med 5% fra overtakelsesdagen; for andre termin skulle stilles
betryggende garanti. For restbeløpet, kr. 1.320.000, samt for den
påhvilende pantegjeld, kr. 180.000, som selgerne gikk inn på å innløse
— eller for tilsammen 1.500.000 kr. skulle utstedes en 2. prioritets
41/2% pantobligasjon med prioritet nestefter kr. 2.400.000 til staten.

----
454 SS-A
----
Pantobligasjonen skulle ha opptrinnsrett og være uoppsigelig fra
selgerens side i 10 år.
Utenfor kjøpesummen skulle kjøperen overta den aksjeselskapet
Værdalsbruket påhvilende gjeld ca. 272.000 kr., hvorav kr. 180.000 er
omhandlet foran, og — mot å inntre i selgernes rettigheter — overta det
selgerne påhvilende garantiansvar, efter meddelt oppgave kr. 53.000.
Selgerne skulle ha rett til å innløse efter takst innbo og løsøre,
forsåvidt gamle familiegjenstander angikk.
Kjøperen skulle bære omkostningene ved tilhjemlingen, dog således,
at selgerne tilsvarte kr. 5000.
Kommunen betinget seg rett til å fråtre kjøpet, dersom et av de
offentlige midler tilsagt 1. prioritets pantelån på 2.400.000 kr. ikke ble
godkjent av Stortinget og ikke oppnådd garanti av Nordre Trondhjems
amtskommune eller en annen av departementet godkjent garantist.
De solgte eiendeler og eiendommer skulle overtakes den dag,
garantien var i orden. —
Dette tilbud fra kommunen ble av generalforsamlingen i
Værdalsbruket enstemmig vedtatt.
I møte den 4. februar 1908 bifalte herredsstyret enstemmig den av
komiteen på kommunens vegne avsluttede handel og de i den anledning
trufne forføyninger.
Den 31. januar hadde formannskapet innsendt andragende til land
bruksdepartementet om et lån av statsmidler på 2.400.000 kr. mot 1.
prioritets pant i godsets faste eiendommer. Saken ble behandlet straks
efter i departementet, som innstilte på å bevilge lånet, som foreløbig
skulle utredes av statskassen for senere å overtakes av invalidefondet,
når de nødvendige midler var innkommet. Som vilkår krevde man, at
eiendomserhvervelser skulle skje ved, at aksjeselskapet tilskjøtet
kommunen de faste eiendommer og ellers overdrog til kommunen
selskapets løsøre og rettigheter av enhver art. For det tilfelle, at det
skulle være rettigheter, som ikke var gjenstand for særskilt over
dragelse, fant man dog, at selgeren burde forpliktes til også å overdra
selskapets aksjer til kommunen.
Departementet formulerte nærmere lånevilkårene i følgende 17
punkter:
1. Av lånet utbetales den ene halvdel innen 1. mai 1908 og den andre
halvdel innen 31. desember samme år.
2. Lånet forrentes fra utbetalingsdagene med den til enhver tid for
invalidefondet gjeldende rentefot, for tiden 4 1 / i% årlig.
3. Lånet tilbakebetales med like store halvårlige terminer, hver på kr.
48.000, hvorhos kommunen yderligere er forpliktet til efter nedenstå
ende punkt 6 å betale ekstraordinære avdrag, når noen del av eien

----
455 SS-A
----
dommen selges, eller utbyttet av driften dertil gir anledning. Kommunen
er berettiget til nårsomhelst å innbetale større avdrag eller helt å innfri
lånet.
4. Renter og avdrag erlegges hvert års 31. mars og 30. september.
Renter erlegges første gang 30. september 1908 og avdrag 30. september
1909.
5. Såfremt rentene ikke erlegges i rett tid, svares rentesrente efter 5%
årlig.
6. Salg av skoggrunn, jordbruk eller annen fast eiendom, bygninger
eller anlegg kan skje med vedkommende departements samtykke og
således, at kjøpesummen anvendes til ekstraordinære avdrag på statens
lån. Nettoutbyttet av skogdriften med nuværende og senere anlegg av
ethvert slags til foredling av skogprodukter blir, såvidt tilstrekker, å
anvende til forrentning av den gjeld, som kommunen stifter ved inn
kjøpet, samt forøvrig til ekstraordinære avdrag på samme lån i den
utstrekning, som vedkommende departement måtte bestemme.
7. Handelens fullbyrdelse skal skje ved, at løsøre, fordringer og rettig
heter av enhver art overdrages, og de faste eiendommer tilskjøtes
kommunen, som derefter erholder seg samtlige aksjer overdratt og
snarest mulig har å dra omsorg for, at aksjeselskapet Værdalsbruket
anmeldes som oppløst.
8. Kommunen plikter å ansette en disponent, en forvalter av skogen og
jordegodset og et tilsynsråd. Deres virksomhet skal herredsstyret ordne
ved instruks, som er undergitt landbruksdepartementets godkjennelse.
For samtlige disse funksjonærer kan landbruksdepartementet fastsette
en minstelønn. Finner landbruksdepartementet, at disponent eller
forvalter ikke oppfyller sine stillinger på tilfredsstillende måte, kan de
av departementet for langes fjernet.
9. Såfremt landbruksdepartementet måtte finne det påkrevet, skal det
anlegges brannstasjoner til varsling og slukning av skogbrann på dertil
beleilige steder.
10. Det offentlige forbeholdes rett til å la kommunens skoger befare og
inspisere når som helst på kommunens bekostning, og kommunen har i
tilfelle å rette seg efter de pålegg som vedkommende departement måtte
gi for skogens drift og skjøtsel.
11. Kommunen forpliktes til å føre særskilt regnskap for de innkjøpte
eiendommer med tilhørende anlegg og bedrift av ethvert slag og å holde
disse midler skilt fra kommunens øvrige regnskaper.
Regnskapet blir å føre for terminen 1. juli - 30. juni og å revidere på
kommunens bekostning. Vedkommende departement forbeholdes rett
til å beskikke en av revisorene. En ekstrakt av det reviderte regnskap blir
senest 3 måneder efter regnskapsårets utløp å innsende til departe
mentet. Ved hvert regnskapshalvårs utgang blir å innlevere såvel til

----
456 SS-A
----
finans- som til landbruksdepartementet en summarisk regnskaps
ekstrakt, utvisende eiendommenes inntekter, utgifter og beholdninger.
12. Skulle det offentlige ønske avgitt grunn eller vann i offentlig
øyemed, skal sådan kunne kreves avgitt uten forutgående ekspropria
sjon og i sådan utstrekning, som det offentlige forlanger, mot en rimelig
erstatning, som i mangel av minnelig overenskomst fastsettes ved
skjønn av uvillige menn.
13. Tømmer og smålast fra de offentlige skoger, som måtte ønskes
fremfløtet i Verdalselven med bivassdrag, skal tillates nedfløtet sammen
med kommunens tømmer mot forholdsvis refusjon av fløtnings
utgiftene. Utsortering og oppbevaring av denne last ved Verdalselvens
utløp skal besørges av kommunen mot en betaling av inntil videre 20 øre
pr. tylvt tømmer.
14. Forsåvidt avdrag og renter ikke erlegges i rett tid, eller noen av de
øvrige for lånet fastsatte betingelser ikke overholdes nøyaktig, forfaller
det hele lån straks til utbetaling.
15. Lånet utbetales, efter at kommunens hjemmel er bragt i orden, mot
tinglest obligasjon fra kommunen til det offentlige med 1. prioritets
pant i de innkjøpte eiendommer med tilbehør (jfr. lov om forandringer i
lovgivningen om pant av 8. juni 1895 §2) samt med rett for kreditor i
tilfelle av misligholdelse fra debitors side uten lovmål og dom samt uten
hinder av løsningsrett, som debitor fråskriver seg, å stille pantet til
auksjon til skadesløs dekning av kapital med renter og omkostninger.
16. Det er forutsetningen, at restbeløpet av kjøpesummen for eien
dommene henstår uoppsigelig i 10 år og ikke forrentes høyere enn 5
prosent årlig.
17. For lånets riktige forrentning, avdragering og tilbakebetaling over
ensstemmende med de av landbruksdepartementet oppstillede vilkår
inngår Nordre Trondhjems amtskommune som selvskyldnerkausjonist,
forsåvidt angår den del av statens tilgodehavende, som ikke måtte
dekkes ved tvangssalg av pantet.
Lånet antakes å burde utredes av statskassen for senere å overtakes av
invalidefondet, når de fornødne midler er innkommet.
I henhold til dette anbefalte departementet, at det av offentlige midler
tilstodes kommunen et lån på 2.400.000 kr.
Statsrådets øvrige medlemmer tiltrådte landbruksdepartementets
innstilling med unntakelse av statsrådene Berge og Halvorsen, som
henholdt seg til finansdepartementets skrivelse av 5. februar til land
bruksdepartementet, og øvrig anførte:
Forutsetningene for kommunens innkjøp av Værdalsbrukets eien
dommer er, at den skal anlegge tidsmessig sliperi til foredling av skogen
og således opptre opptræ som industridrivende i moderne skala.
Dette er av den slags foretagender, som man ialfall hittil har funnet a

----
457 SS-A
----
ligge utenfor en kommunes oppgave, og det er selvsagt, at det ved
spekulasjonsforetagender av denne som av enhver annen art kan tenkes,
at de omhyggeligst oppgitte kalkyler kan vise seg ikke å holde stikk.
Skulle det for denne neppe særlig motstandsdyktige kommune oppstå
tap, vil den komme borti vanskeligheter av betenkelig art.
Videre ansa de to statsrådene det betenkelig å disponere fondsmidler
for lengre fremtid, da det kunne medføre konsekvenser av overordentlig
stort omfang, idet landets øvrige kommuner ved de her trufne disposi
sjoner ble anvist utvei til lignende skogkjøp og industrielle
virksomheter, og staten ville da vanskelig kunne stille seg mindre imøte
kommende overfor disse. -
Overensstemmende med regjeringens flertallsinnstilling ble det under
6. februar 1908 fremsatt kongelig proposisjon om bevilgning av et lån
av 2.400.000 kr. til Verdal kommune mot garanti av Nordre Trond
hjems amtskommune på de nærmere vilkår, som fastsettes av land
bruksdepartementet, samt at lånebeløpet skulle forskytes av
statskassen, inntil invalidefondet erholdt tilstrekkelig midler til å overta
det.
Saken ble behandlet i Stortinget den 13. og 14. februar 1908, hvor den
vakte en lang og skarp debatt.
Den dreiet seg først om et av representanten Backer fremsatt forslag
om utsettelse til neste dags eftermiddag, for at medlemmene kunne få
sette seg inn i saken, og for at de dokumenter, som fulgte innstillingen
som utrykte bilag, til den tid kunne foreligge trykt.
Mot dette forslag talte Rinde og Karl Hagerup samt Konow
(komiteens formann), som ikke kunne fatte, hva som kunne vinnes ved
sakens utsettelse — uten kanskje det, at der derved kunne reises
ytterligere agitasjon mot denne sak.
For Backers forslag talte Stang, Bratlie samt Klingenberg. Den siste
spurte også om her var noe å skjule, siden det hastet så meget med
sakens behandling, at man ikke skulle ha lov til å få 24 timer til å se på
den.
Saken ble utsatt til behandling den neste dags eftermiddag; men
Backers forslag om trykning av de konfidensielle dokumenter ble med
61 mot 60 stemmer ikke bifalt.
Saken ble altså realitetsbehandlet den 14. februar 1908. Brøgger
redegjorde for komitemindretallets standpunkt. Det var med betenke
ligheter, at mindretallet var gått til sitt dissenterende votum; men i en
sak av så stor betydning og rekkevidde som denne måtte det forlanges,
at komunens aktiva var tilfredsstillende, hvilket var tvilsomt. Ef ter hva
som var meddelt, hadde eiendommen i de senere år kun gitt et utbytte av
8 prosent av 600.000 kr., hvilket jo kun svarte til rente av 1 million.
Også minoriteten var imidlertid klar over, at eiendommen kunne

----
458 SS-A
----
forrente en høyere kapital, men hvor meget — det visste man ikke.
Taksten over skogen var satt til 3 millioner kroner og over eiendommens
andre herligheter til 1 million; men takstmennene var fra Namdalen,
hvor skogen verdsettes høyere enn i Verdal, og de hadde dessuten hatt
for kort tid til å avgi taksten. Man burde derfor hatt en kontrollerende
takst. Skogdirektøren, som hadde avgitt en uttalelse om saken, hadde
seiv ikke noe personlig kjennskap til skogens verdi. Den samlede komite
var jo også av den oppfatning, at de foreliggende opplysninger var util
strekkelige. Finanskomiteen hadde heller ikke kunnet uttale seg om den
finansielle sikkerhet. Staten var forøvrig ikke fritatt for ansvar, om den
klarte sine egne penger og overlot til kommunen å greie sine affærer.
Man måtte også regne med nedgang i trelastprisene, og hvis kommunen
da skulle greie forretningen, måtte det hugges meget hardt, — slett ikke
på noen forstmessig måte, efter hva skogdirektøren hadde opplyst.
Forberedelsen har vært dårlig og ufullstendig. Det egentlige funda
ment for den hele sak er de takster, som er gjort av disse 10 mann der
oppe, de 5 lag altså, i 15 dager med 4000 mål pr. dag. Det er erkjent, at
dette er en meget kort tid for en sådan taksering. Og det er også erkjent,
at det foreligger ingen oppgåver over, hvor meget av denne skog er
råtten og übrukelig. Amtsingeniøren har opplyst, at fløtningsfor
holdene har mangler og må regnes for ikke særlig heldige. Med hensyn
til produksjonens størrelse foreligger jo det forhold, som også er
erkjent, at det ikke er fremlagt nogen driftsplan, likeså lite som det er
fremlagt noen rentabilitetsberegning.
«Vi er blitt henvist til ganske andre ting enn til nøktern forretnings
messig betraktning av denne sak. Vi er blitt henvist til stemninger og
sympatier, som vi allesammen er med på, som er berettigede naturligvis,
og hvilke også, som vi fra først av sa, har gjort, at til og med de tre med
lemmer av komiteens minoritet hadde stor lyst til å være med på saken.
Kommunen vil så gjerne, at dette skal skje, og «da maa man vel stole
paa, at de har undersøkt det.» Det er det, som er fundamentet for hele
denne sak. Jeg trodde, at når det som her gjaldt en forretning, så skulle
man ha et nøkternt syn på saken som et rent økonomisk spørsmål; men
så viser det seg, at når det kommer til stykket, lar vi stemningen løpe av
med oss her i stortinget også. Men jeg mener, at her spørres ikke om
stemning, men om renter og avdrag av en sum av 4 millioner kroner, og
da tror jeg, at det først og fremst trenges kalde hoder og ikke varme
hjerter.»
Schanche, komiteens ordfører frémholdt, at det for Verdal
kommune ville medføre forskjellige betydelige vanskeligheter og farer å
ha samlet på et enkelt mektig selskaps hand så store arealer. Staten
hadde også tidligere vist, at den hadde øynene åpne for den slags
vanskeligheter og farer, idet den hadde innkjøpt flere store godser, ikke

----
459 SS-A
----
minst for å gjøre et stort antall leilendinger til frie bønder. Erfaringene
med eiendommene i Hattfjelldalen, som staten tilslutt kjøpte, talte sitt
tydelige og gode sprog; disse eiendommene var nu meget verdifulle.
Tinngodset, som også staten hadde kjøpt, var nu verd det dobbelte av
kjøpesummen. Pantesikkerheten for staten var utvilsomt absolutt
pålitelig, og dessuten hadde man amtskommunens garanti.
Statsråd Arrestad fremholdt, at takstene var meget rimelige og meget
lave sammenlignet med prisene i Glommavassdraget. Takstmennenes
ansettelse av verdien for den produktive skog og skogbunn var satt til
4.261.000 kr.; dertil kom 6 mil utmark, sagbruk, vannfall, utbytte av
siste års drift m.v. med i alt 953.000 kr. foruten 80 leilendingsbruk. lalt
var eiendommens verdi satt til 5.424.000 kr., heri var dog ikke med
regnet 6 mil utmark, som ved drift av myrene o.s.v. også kunne gi
inntekter. Statens sikkerhet var derfor utvilsom, seiv om man tok i
betraktning en foreløbig nedgang i trelastprisene.
At aksjeselskapet Værdalsbruket ikke hadde gitt mere enn 9 prosent
av 600.000 kr. i de senere år, kom — efter hva det fra sakkyndig hold
var meddelt statsråden — alene derav, at bruket hadde vært drevet på
en svært lite tidsmessig måte. Prisen var også, sammenlignet med den
kjøpesum, som var betalt for andre støre eiendommer i distriktene
deroppe, f.eks. Meråker bruk, meget rimelig.
Kommunen opptrådte ikke på noen som helst måte som spekulant i
denne sak; men det gjaldt her en æressak for bygden, som nu ikke eiet
mere enn en fjerdedel av bygdens landområder; resten var eid av aksje
selskaper og utenbygds folk.
Angående fløtningsforholdene er det opplyst at det betales kr. 1,80
pr. tylvt. Disse priser viser, at det må være berettiget å si, at fløtnings
forholdene ikke kan være uheldige.
Komiteen hadde innstillet:
Stortinget samtykker i:
1. At det av invalidefondet kan tilståes Verdalens kommune et lån,
stort kr. 2.400.000, til innkjøp av Værdalsbrukets samtlige eien
dommer mot 1. prioritets panterett i de erhvervede eiendommer
med tilbehør og mot garanti av Nordre Trondhjems amtskommune
samt forøvrig på de nærmere vilkår, som fastsettes av landbruks
departementet.
2. At lånebeløpet om fornødiges foreløbig forskytes av stats
kassen, inntil invalidefondet erholder disponible midler til lånets
overtagelse.
Komiteens ordfører foreslo at ordet «garanti» ble ombyttet med ordet
«selvskyldnerkausjon».
Komiteens innstilling i den endrede form ble bifalt med 94 mot 28
stemmer.

----
460 SS-A
----
De 94 var:
Saba, Bernhard Hanssen, O. Sand, Backer, Egede-Nissen, Wrangell, Konow,
Myrvang, Haug, Sjursen, Eftestøl, Åen, Olsen, F. Sand, Eidem, Austeen, Nalum,
Strengehagen, Nilssen, Chr. Knudsen, Castberg, Fedje, Blilie, H. Jacobsen, Wold,
Hougen, Th. Stousland, Foss, Bryggeså, Aas, Gauslå, Liestøl, Andersen Grimsø,
Bjørnåli, Storjord, Bakkejord, Havig, Ellingsen, Dick, Hanssen, Aklestad,
Langeland, Høstmark, Meisingset, Hestnes, C. Berner, Krag-Torp, Bøen, Larsen, P.
Pedersen, Bergesen, Adolf Pedersen, Gjedrem, Hognestad, Schanche, Rasmussen,
Horst, Lind-Johansen, Foshaug, Alfred Eriksen, Kirksæter, Buen, Øverland,
Hagerup, Ivar Åvatsmark, O. S. Åvatsmark, Sivertsen, Ejde, Wolden, Bergan,
Fjermstad, Hoff, Friis-Petersen, Holtsmark, Ihlen, Mowinckel, Sæbø, Næss,
Liljedahl, Årnes, Kloster, Abrahamsen, Såkvitne, Rinde, Gunnar Knudsen, Grivi,
Tveiten, Ruberg, Jorde, Hyggen, Rustand, Vrå og Andersen.
De 28 var:
Lindvig, Bratlie, H. Pettersen, Stang, Valeur, Velo, Thallaug, Tjørsvåg, Kristensen,
Blakstad, Carl Steusland, Jahren, Dyrland, O. Erichsen, Klingenberg, Brøgger,
Brevig, Bøhn, Morland, Rogge, Grieg, Holsen, Hjertenæs, Gerhardsen, Svendsbøe,
Wergeland, Gundersen og Hans Hansen.
Fraværende: Risholm.
Såsnart stortingets beslutning gjennom telegraf og telefon nådde
Verdal, fløy flagget til topps. Alle som hadde en klut, heiste den. Be
geistringen var alminnelig. Også de nærmeste bygder tok del i gleden
ved å la flagget vaie fra hver en stang. Lykkeønskninger strømmet inn til
herredsstyre og ordfører med beundring over det store løft, som «fryder
meg som nordmann og trønder», som biskop Wexelsen uttrykte seg.
I ekstraordinært amtsting ble saken foredratt den følgende dag av
konstituert amtsmann Guldahl. Angående tilstrekkeligheten av pantets
sikkerhet opplyste han følgende:
Verdal kommune lot i tiden fra 1. til 20. januar brukets skoger
oppgå og taksere av kyndige skogfolk. Det resultat, takstmennene kom
til, var, at skogene skulle ha en verdi av kr. 4.380.530. Skogforvalter
Øverland, som også foretok noen dagers befaring av skogene og som
var med ved fastsettelsen av den fremgangsmåte, som skulle befølges
under takstene, har i anledning av disse uttalt, at han fant gjennem
snittsprisen som var satt på trærne rimelig. Derimot fremholdt han, at
man for å komme til den virkelige verdi, skogene for øyeblikket har,
måtte ta hensyn til det betydelige rentetap, som vil påløpe i den tid,
skogene avvirkes. Hr. Øverland har i den anledning anstillet endel
beregninger, hvorefter den nuværende skogverdi burde reduseres til noe
under eller noe over 3 millioner kroner, alt eftersom man la en rentefot
av 5 eller AVi prosent og en kortere eller lengere driftstid til grunn for
beregningene. Takstmennene har i anledning av disse skogforvalter
Øverlands bemerkninger erklært seg enig med ham i, at det burde takes
hensyn til rentetapet; men de anførte på den andre side, at de hadde tatt
særlig hensyn til dette under takstens utførelse, idet de hadde satt

----
461 SS-A
----
takstene så lave, at man hadde tilstrekkelig tilovers til rentetapet, og hr.
Øverland har derefter bemerket, at de av ham utførte beregninger
derfor må antas «at gi noget for lavt resultat, uten at det dog er mulig at
si hvor meget for lavt.»
De aktiva som fulgte med i handelen (utenfor skogene) er for en del
efter innhentede oppgåver og for en del efter skjønnsmessige ansettelser
ansatt således:
Jordvei (det samlede gods har en
matrikkelskyld på 519 skyldmark) kr. 320000
2 sagbruk « 200000
Trelastbeholdninger « 172000
Utestående fordringer « 96000
Tomter m.v. i Trondhjem « 50000
I dampskip » 30000
Uthugstkontrakter og tømmer « 60000
Vannfall 23000 hestekrefter ålO kr « 230000
Tilsammen kr. 1158000
hvorfra imidlertid fradrages pantegjeld og løs gjeld med kr. 272.000,
således at disse aktiva skulle ha en nettoverdi av tilsammen kr. 886.000.
Underhandlingskomiteen hadde kommet til noe høyere resultat. Legges
takstmennenes verdibestemmelser til grunn, skulle de kjøpe eien
dommer m.v. ha en samlet verdi av kr. 5.538.530, i hvilket beløp det
altså efter skogforvalter Øverlands mening bør gjøres et støre frådrag
for rentetap.
Det bemerkes, at det ved disse takster og beregninger intet hensyn er
tatt til den påregnelige fortjeneste ved skogenes foredling på brukets
sagbruk eller ved et fremtidig industrielt anlegg. På den andre side bør
man være oppmerksom på, at det av de oppførte verdier er en post,
vannfall, anslått til en verdi av kr. 230.000, som ikke gir noen inntekt
for tiden, og at panteretten ikke kan komme til å omfatte beholdningene
og de utestående fordringer.
Prisen for samtlige aksjer (altså representerende alle aktiva med på
hvilende gjeld) er kr. 3.720.000 og i handelen medfølger også utbyttet
for 1907, anslått til ca. kr. 115.000.
Angående kommunens økonomiske stilling opplyses, at efter
ligningen for 1908 har Verdal en antatt inntekt på kr. 877.000 og en
antatt formue på kr.4.423.000, den skattbare inntekt er kr. 402.000,
skatteprosenten ca. 11, innbyggerantallet 5864, samlet matrikkelskyld
3363 mark. Ordføreren oppgir kommunens gjeld til kr. 44.800, i dette er
ikke medregnet kongetiendelån, jordkjøpslån og garantier, hvorfor
haves motsvarende fordringer, så avdrag og renter ikke bæres av
kommunen. Dens aktiva består i sedvanlige skolehus og lignende.

----
462 SS-A
----
Efter de foreliggende opplysninger fant ikke amtmannen, at den
forlangte garanti kunne medføre noen risiko for kommunen. Likeover
for de mulige vanskeligheter for Verdal kommune ved tilveiebring
else av ytterligere nødvendig anleggs- og driftskapital, opplyste han,
at det allerede fra flere hold, som representerte utmerkede navn
innen vår tremasseindustri, var gjort henvendelser til ham, som foruten
å tilby kapital til påkrevende nyanlegg, også stillet i utsikt en for
kommunen heldig og betryggende løsning av det viktige spørsmål om å
tilføre forretningens fremtidige ledelse forretningsmessig kyndighet og
erfaring. Det var også fra kapitalsterkt hold bebudet tilbud om kjøp av
større deler av skogene, såfremt kommunen seiv ikke skulle makte hele
forretningen.
Når staten hadde forlangt amtsgaranti, så skulle dette nærmest
skyldes prinsipielle grunner, idet staten, ved at amtet på et vis måtte
stille seg som medansvarlig, skulle sikres mot for mange og überettigede
krav i lignende retning fra andre kommuner.
Amtstinget vedtok derpå enstemmig følgende beslutning:
Amtmanden bemyndiges til paa kommunens vegne for et laan til Værdalens kommune
av statsmidler, stort kr. 2.400.000 at vedta saadan garantiforpligtelse, at amts
kommunen stiller sig som garant for nævnte laan, forsaavidt den staten for laanet
betingede Iste. prioritets pantesikkerhet i Værdalsbrukets samtlige eiendomme med
tilbehør ikke skulde vise sig tilstrækkelig.
Fra Hop/a i Åsen. Dette er den nederste del av den fossen som skulle
være drivkrafter! til sliperiet ved Hopla.


----
463 SS-A
----
Straks efter ansatte herredsstyret som disponent Oluf Samuel
Houlder, som i 4 år hadde bestyrt Meråker gods og i omkring 11 år vært
disponent for Helge-Rein-By bruk ved Steinkjer. Han hadde tidligere i
flere år hatt ansettelse ved firmaer i England, Tyskland og Frankrike.
Han tiltrådte sin stilling som bestyrer av Verdalsgodset den 1. juni 1908.
Til medlemmer av direksjonen ble foruten de før nevnte også gård
bruker og viseordfører Sefanias Hofstad på Stiklestad valgt, og som
supplanter amtmann Løchen, standartjunker Tomas Berg og gård
bruker Nils Garnes.
Den egentlige leder av Værdalsbruket, efterat det var erhvervet av
kommunen; var disponent Houlder, en visstnok overmåte dyktig, men
også meget selvstendig mann, som ikke tålte innblanding av andre.
Man bestemte seg for å anlegge et sliperi til utnyttelse av småskog og
undertrykt skog. Men her meldte seg straks vanskeligheter: Hvor skulle
det ligge? Alle ønsket, det måtte bli i bygden; men det viste seg ved
undersøkelser, at dette ikke lot seg gjøre, slik at det ble lønnsomt. Efter
forskjellige undersøkelser og planer, som hadde strandet, måtte man bli
stående ved Hopla i Åsen. Herredsstyret med ordfører Holan, som
dessuten var formann i styret, arbeidet iherdig, og det lykkedes å få
istand en overenskomst og få Hopla-prosjektet planlagt. Imidlertid
hadde det også dannet seg en opposisjon med bl.a. brukseier Rostad i
spissen. Det ble slått på de bygdepatriotiske strenger med, at det var
meningsløst å legge sliperiet utenfor bygden.
Fra Hopla i Åsen. En utskipningskai for sliperiet ved Hopla ville ha
liggetpå dette stedet.


----
464 SS-A
----
Ved det nye herredsstyrevalg ble så størsteparten av de gamle, deri
blant Holan, kastet, og en helt ny besetning kom inn, deriblant Rostad
og sogneprest Erik Veel, hvorav den første ble valgt til ordfører, den
siste til viseordfører. Det var to oppgåver, majoriteten i det nye herreds
styret straks stillet seg, nemlig å få avskjediget Houlder og omstyrtet
Hopla-prosjektet. Det kom allerede frem i det første herredsstyremøtet.
Det ble anført de latterligste grunner for åfå Houlder vekk, bl.a. at
hans hustru hadde brukets hest til kirken om søndagene, og at hun i et
par sommermåneder hadde hatt sine høns på brukets gard Holmen. Kun
to av herredsstyrets medlemmer stillet seg straks i opposisjon til denne
fremgangsmåte, nemlig sogneprest Veel og standartjunker Tomas Berg.
Det ble nu utover holdt en rekke sterkt bevegede og voldsomme
møter, ofte med mange tilhørere og med referenter fra alle Trondhjems
avisene. Minoriteten vokste imidlertid, først til 5 og så til 7. Den mente
med hensyn til spørsmålet Houlder, at det hverken var rett eller klokt å
gi ham avskjed. Hvis man ville, kunne man jo la ham gå, når hans
funksjonstid om 1/2 år var ute. Og med hensyn til Hopla mente den, det
kunne bli farlig for brukets eksistens å omstyrte prosjektet. Striden ble
hard og det ble brukt grovt skyts. Særlig gikk det ut over Veel som den
egentlige leder av minoriteten. Resultatet ble da, idet amtmannen
(Løchen) og staten fant å måtte bøye seg for den sterke majoritet, at
Houlder ble avsatt og Hopla-prosjektet ble omstyrtet.
Opinionen var nu for å bygge sliperi på et gunstig sted i bygden. Men
det ble det samme opp igjen med undersøkelser og planer uten tilfreds
stillende resultat. Et delvis nytt styre ble valgt.
Så prøvde man på å skulle seige på rot. Men prisene var så lave, at
dette ble oppgitt.
Imidlertid dukket tanken om salget av det hele opp. Det var utenfor
stående, som visstnok hele tiden hadde sett med mistro på dette bygde
foretagende, og det var vel også dem, som seiv ønsket å få tak i bruket.
Tanken ble støttet av endel av pressen bl.a. Trondhjems Adresseavis.
En dag kunne så ordføreren i et møte for lukkede dører meddele, at det
var kommet bud på bruket fra eierne av Follafoss. Minoriteten i
herredstyret; hvortil nu også sosialistene hadde sluttet seg, stillet seg
bestemt mot salg; men den besto kun av 11 medlemmer, og det ble
besluttet å innlede underhandlinger, hvorav resultatet ble en beslutning
om salg. Minoriteten lot tilføre protokollen en protest og innanket
saken for regjeringen. Amtmannen var enig med minoriteten, men våget
dog ikke å fraråde salget.
Sogneprest Veel såtte nu alle krefter inn på å hindre salget.
Liebhaberne på bruket hadde oppkjøpt dets 2. prioritets obliga
sjoner og hadde derved fått et sterkt tak i det. Lånet til de gamle eiere

----
465 SS-A
----
skulle være innfridd om 10 år og hvis bygden ikke kunne greie dette,
kune det være fare for, at bruket med tiden kunne bli tatt til auksjon.
For å kunne møte disse vanskeligheter hadde Veel forhørt seg i
Trondhjems Handelsbank, om Verdalen i tilfelle kunne få et lån til
utløsning, om det skulle knipe, og banksjef Volkmar hadde stillet seg
velvillig — det var intet i veien for å få lånet, hva som trengtes. Dessuten
hadde Levanger lovet å bygge sliperi og overlate det til bygden.
Med disse kort på hånden lot Veel tillyse et protestmøte mot salget for
å få tilslutning til minoritetens protest. Samtidig hadde redaktør Bruen
fra Trondhjem i Stortinget interpellert om salget, og denne interpella
sjon skulle behandles i de nærmeste dager. Møtet, som ble holdt i
Arbeiderforeningens lokale på Verdalsøra var overordentlig godt
besøkt av minoritetens tilhengere. Endel av majoritetens ledere var også
møtt frem, men måtte trekke seg tilbake. Veel holdt da et foredrag om
situasjonen, og det ble besluttet å sende en deputasjon på 2 mann til
myndighetene for å fremstille saken for dem. Til medlemmer av denne
deputasjon ble Veel og Holan valgt.
Imidlertid hadde ordfører Rostad, som var i Kristiania, og advokat
Wessel, som sto i spissen for kjøperkonsortiet, også vært i forbindelse
med myndighetene og bl.a. fått representanten for Verdal krets,
stortingsmann Hagerup, på sin side. Deputasjonen kunne derfor ikke
utrette meget. Saken ble drøftet med stortingspresidenten, regjeringen
og andre, og endelig kom den opp i Stortinget i flere møter. Det gikk
tilslutt politikk i den, og resultatet ble, at salget ble godkjent med høyres
og presidentens stemmer mot venstres og sosialistenes. Forskjellen var
kun få stemmer.
Saken ble omfattet fra alle hold med stor interesse; det gav seg bl.a.
utslag i, at deputasjonen, mens den var i Kristiania, stadig var omringet
av intervjuere — hele landet var i grunnen spent på, hvordan det ville
gå. Banksjef Volkmar skrev straks før forhandlingene i Stortinget endel
meget bemerkelsesverdige artikler i Trondhjems Adresseavis (som nu
hadde skiftet redaksjon) til støtte for minoriteten. —
Man kan visstnok si, at Verdal jo dog tjente på salget — iberegnet
leilendingsgårdene kanskje henved 1 million. Man kan visstnok også
med rette si, at når bruket skulle selges, var dette et bra kjøpekon
sortium, og navnlig var advokat Wessel som leder en både dyktig,
rettsindig og hensynsfull mann. Men som den følgende tid artet seg,
hadde det dog vært best, om bygden hadde beholdt bruket. Det ville
under krigsårenes høykonjunkturer ha vært en inntektskilde, som under
en fornuftig ledelse kunne ha gjort Verdal til en av de rikeste kommuner
i landet.
Det varte heller ikke lenge, før stemningen snudde. Ved neste herreds
styrevalg ble minoriteten til majoritet og Veel ble valet til nrHf«r o r

----
466
----


----
467 SS-A
----
Oppgaven ble nu å gjøre det beste ut av den foreliggende situasjon.
Striden om Verdalsgodset hadde delt bygden i to skarpt partier og
dønningene fortsatte en tid fremover. Veels parti hadde imidlertid fått
et organ i «Værdalens Blad» med Robert Foss som redaktør, noe som
hadde vist seg nødvendig under striden, da «Innherreds Folkeblad» med
Johannes Aas som redaktør helt var blitt et talerør for den andre part.
Ved salget hadde kommunen unntatt godsets leilendingsgårder med
tilstrekkelig skog for å kunne seige dem til leilendingene og derved gjøre
disse til selveiere. Det underlige hendte nu, at de nye eiere av bruket fikk
sine verste motstandere i noen fra den gamle majoritet, som nok hadde
lovet leilendingene for meget, og da løftene ved tildelingen av skogen
ikke holdt stikk, ville de forsøke å kullkaste det hele. Det lyktes dog ved
gjentatte forhandlinger mellom styret og direksjonen og ved hensyns
fullhet fra begge sider å få ordnet alle tvistepunkter på en tilfreds
stillende måte.
Efterpå har så kommunen for rimelige priser solgt godsets tidligere
leilendingsgårder med tilstrekkelig skog til husbehov til oppsitterne, så
nu er det omtrent ingen leilendinger igjen i Verdal. Regner vi, at salg
til bønder begynte omkring 1730, eller nøiaktigere med den store
auksjon over krongods i 1728, idet vi ser bort fra det ganske isolerte salg
av Landstad i 1689, så har det tatt temmelig nøyaktig 200 år for bonden
å bli herre over bygdens jord.
Leilendingenes saga er således nu endt for Verdals vedkommende.
Men proprietærgodsenes eller deres avløsere — de store aksjeselskapers
— løper fremdels. Og å avslutte den vil bli en fremtidig historisk
oppgave.
Trondhjem i juni 1926
Musum
Verdalsbrukets eiendommer i Verdal i dag. Flekkene innenfor det av
tegnede området erfrasolgte garder.
lind VI A — 30

----
468 SS-A
----
Bruksbestyrere
Av ukjent forfatter
Noen fast bruksbestyrer ser det ikke ut til at Verdalsgodset hadde
hverken på Meinckes eller Jenssens tid. Man får det inntrykk at det er
folk i andre stillinger som har hatt jobben som bistilling. Lønnen på
20 - 30 spesidaler for året tyder på det.
En løytnant Holch var bruksfullmektig på Meinckes tid.
Fra 1821 gjorde dyrlæge HaldorDahl tjeneste som bruksfullmektig til
1826.
Og først på 1830-årene fungerte skolemester Erik Olsen Levring et
par år.
Fra 1832 til 1839 var Johan Haldorsen Dahl bruksbestyrer. Han ble
avsatt av Jenssen for «uordentlig levnet og underslag».
Etter ham kom hans bror Petter Olaus Dahl i noen år. Han ble avløst
av en Høiset. Høiset døde i 1848, og Petter Olaus Dahl ble så fast
ansatt. Han forpaktet Leirhaug, og på dette stedet var heretter brukets
kontor helt frem til dampsagen ble bygget på Ørmelen og kontoret
flyttet til Verdalsøra.
Gamle folk som hadde noe å gjøre med bruket på Dahls tid, omtalte
ham som en meget ondsinnet, hevngjerrig og uvederheftig mann. Ingen
turde heller å legge seg ut med ham av frykt for å kunne bli drevet fra
både gard og grunn. I det store oppgjør mellom staten og Jenssen som
ble pådømt i høyesterett i 1865, ble det overført Petter Dahl så mange
misligheter at han ble avsatt fra stillingen. Advokat Dunker sa følgende
om ham i høyesterett:
«Denne Petter Olaus Dahl er en simpel bondedreng, der tjente på
Holmen, den gard hvor Jenssen bor når han er i Verdalen. Han hadde et
godt hode, og Jenssen tok seg av ham, lot ham lære blant andet regning
og bokholderi, hvori han blev særdeles flink. Jenssen ansatte ham tilsist
i 1848 som forvalter ved bruket etter at den forrige forvalter Høiset var
død, og Jenssen gav ham i bygsel gården Lerhaugen, der ligger Vi mils
vei fra gården Holmen. Dahl har således fuldkommen rett når han i sine
breve, som de høistærverdige herrer have læst, kalder Jenssen sin
største velgjører i denne verden. Men det var en slange, som Jenssen
hadde næret ved sin barm».
Fra 20. mai 1862 var Gerhard Dahl fra Trondheim ansatt som bruks
fullmektig med 250 spesidaler i lønn. Lønnen steg etter hvert til at han i
1873 hadde 550 spesidaler for året og et gratiale på 200 spesidaler.
Gerhard Dahl skal ha vært en usedvanlig dyktig regnskapsfører og
bestyrer av bruket. Han hadde et godt lag i omgang med folk og var
livlig, jovial og selskapelig. Alt dette var egenskaper som gjorde at han

----
469 SS-A
----
var avholdt av både over- og underordnede. Han forpaktet Leirhaug for
en årlig avgift på 53 spesidaler. Dahl bodde der til kontoret ble flyttet til
Verdalsøra hvor det var i Kvamgården til kontoret på Ørmelen ble
bygget.
Gerhard Dahl døde i 1878 og ble etterfulgt av Johan Getz som var
direktør for bruket til han døde i 1905.
Etter Getz var Bernhard Kristian Jenssen bestyrer av bruket til det ble
solgt til Verdal kommune i 1908.
Historisk sang om Værdalsbrugets affærer
Av ukjent for/atter
Etter at Verdal kommune hadde overtatt eiendomsretten til Værdalsbruket, ble Oluf
Samuel Houlder ansatt som disponent. Han var etter sigende en meget dyktig mann med
bestemte meninger om hvordan bedriften skulle ledes og drives. Et av de forhold som ble
undersøkt, var om det skulle anlegges et eget sliperi til utnyttelse av ellers ikke brukbart
virke. Etter å ha undersøkt diverse alternativer, kom man frem til at sliperiet måtte ligge
ved Hopla i Åsen. Der var det fossekraft til drivkraft samt gode muligheter for å bygge
utskipningskai. For ledelsen og styret var dette en økonomisk vurdering. Men å legge
sliperiet utenfor bygdens grenser var for enkelte verdalspatrioter nærmest en blasfemisk
tanke, og det vokste frem en voldsom motstand mot dette prosjektet.
Motstanden mot prosjektet ved Hopla førte til at ved neste herredsstyrevalg fikk mot
standerne flertall i herredsstyret. Flertallet ønsket å avskjedige Houlder og kullkaste
planene om et sliperi ved Hopla. Til og med i herredsstyret ble de merkeligste ting sagt. Og
ute på bygden ble det servert mange slags historier.
Og man gikk så langt som å få trykket denne visen, som nærmest må betegnes som en
smedevise. Forfatteren er ukjent, men innholdet taler for seg. Hvorvidt den ble spredt i
stort opplag, vites ikke, men den ble solgt til en pris av 25 øre som egentlig på den tid ikke
var så lite penger.
Hva resultatet ble, er kjent. Houlder ble avsatt, og Hoplaprosjektet ble skrinlagt.
Hvorvidt denne visen var avgjørende for vedtaket som ble gjort, skal være usagt.
1
3
I en række av aar
rusisk styre vi saa
Underhandling paagik
og de kjøpte paa prik,
ved det store det mægtige bruget,
:,:men omsider det saa,
men betalte da alt, som forlangtes.
Saa gik budstikken kvikt,
at med frihed og lov
heis nu flaget i top;
maatte alt bringes helt til forandring:,: thi nu eier vi helt Værdalsbruget.
2
4
Sig Værdalen begav
til at gjøre forslag,
for at kjøbe det mægtige bruget.
Herredstyret sammenkaldt
Saa kom herrerne hjem
fra den store bedrift,
berettet da frit om godtkjøbet.
Gilde ord blev da brugt
i den allerstørste hast, saa en prest sa tilslut
og de valgte de mænd som skal kjøbe. at den handling var værd at forklares.

----
470 SS-A
----
5
Sammenkaldt blev paanyt
herredstyret saa kvikt,
for at vælge det selvsamme styre.
Valgte blev for den sag
de, som styrer idag
og paa disse vi trøstig har troet.
6
I den flok, som blev valgt
har vi mærkværdig nok,
Holan, Hofstad og Kvello ei glemmer.
Det er dem, som forstaar
at fortjenesten gaar,
saa den kommer paa rigtige hænder.
7
Værdalsbruget var stort,
som nok mange forstod,
hvorfor amtmand blev medvalgt i styret,
Han for venskap da lod
Houlder vælges til bod,
for at slipe paa alskens metoder.
8
De begav sig da straks
til at virke med kraft
for at faa sig paa prent fint beskrevet.
Sneve tog sig dem af
og fuldførte den sag,
for tre hundrede kroner at tjene.
9
Mange penge er brugt,
det beregnes jo flot,
det er bruget, som alt maa betale.
Munch, han tjente vist godt,
ti tusen kroner paa en snop;
men det var jo til fremgang for bygden.
10
Men for bygden det blir
vistnok liden fordel
om at alting skal skal komme for lyset.
Men i stilhed der skal
underhandles om fald;
men det koster alligevel penge.
11
I begeistringens rus
holdt dog herredstyret ud,
saa de gavmildt uddelte pokalen.
Men da angeren kom
traadte amtmanden ud
for at undgaa fremtidige farer.
12
I den udtraadtes sted
valgtes sagkyndighed
for at hindre forvregne ideer,
Som at bygge og bo,
der hvor raastoffet gror
det for bygden for godt vilde være.
13
For at faa det igang
blev det sjunget en sang
om at Løvenskiold vilde affære.
Herredstyret blev kaldt
og der møde blev holdt,
ja endog for lukkede døre.
14
Men saa kom der forslag
om den Løvenskjold sag,
lad styret til Kristiania fare.
De pyntet mødte op;
men Løvenskiold sa stop
med alle, han ei vilde tale.
15
Houlder tog sig saa til
bruge villaer som spil,
for at komme saa nære Levanger.
Herredstyret sammenkaldt,
men mod syv sagdes stop,
han skal virke og bo her i bygden.
16
Disse syv er de mænd,
somi stillhed forstaar
at passe sin egen gryde.
Stiller aktier paa prent
giver Aasen talent,
men det sker dog til ruin for bygden
17
Om de syv her jeg spaar
snart uaar de opnaar
ved de skadelige planer for bygden.
Deres færd er godt kjendt,
som ei sættes paa prent;
thi for bygden det bliver skandaler.
18
Houlder er nok den mand
som har styrets forstand
for at tømmeret tilhavs kunde fare.
Lænsen sprang paa et sted,
men hvad kom det ham ved;
thi han tænkte til Jørpeland at reise.

----
471 SS-A
----
19
Om en dag eller to
drog nok Houlder paa sig sko
og spaserte da helt nedom sagen.
Han saa lænsen var af
men kom ei med forslag
for at bøde den afbrækte bommen.
20
Dog «Værdalen» var med
samlet tømmer og sled;
men en dampbaad til maatte hjælpe.
Hvad alt kostet i sum
skal her sættes paa prent,
det var fireti tusinde kroner.
21
Det er styrets forstand
bruke penge, som sand,
men at tjene er dem en ulempe.
Thi som det hidtil har gaat
med lønspaalæg saa flot
maa nok bruget tilslut akkodere.
22
Houlders løn er nok flot
iberegnet alt godt,
som at fodre hans høner paa Holmen.
Skaffe hest er ei sagt,
holde dreng er nok knaft;
men dog alt maa vel bruget betale.
23
Aasen er et projekt,
som er mange til skræk,
kun for Houlder en fremtidens bane.
Men for bruget det blir
dog den største ruin
om at planen for Houlder kan fremmes.
24
Men om Aasen vi tror,
at ei planer er gjort,
for uhindret at skaffe vandkraften.
Digre har nok en ret,
som tilslut blir til skræk
ja, endog for disponent og styre.
25
Arnt G. Bye er den mand,
som i Aasen har forstand,
saa han der helt for styret forhandler.
Men dog spørsmaalet blir,
om han passer sin sag,
som nåar bukken skal passe paa sækken.
26
Mange planer er gjort
til forædlingens sport,
man maa ogsaa her Follafos nævne.
Dit saa styrets mænd da drog
for at inspisere flot.
Bringe klarhed over hvad man burde vove.
27
Mange taler blev holdt
for de herrer saa flot;
men dog styret paa hjemvei fik reise
Underveis Houlder vred,
Men hr. Myhr holdt ham ned.
Sjurnalisten sparket taktløst med foden.
28
Seierherre forvist
jeg dog bliver tilsist
om, som fanden jeg dundret i bordet.
Myhr og Aas begge to
erkekjeltinger saa fro:
I skal vite at jeg vil regjere.
29
I er karer 1 to
som ei ligger iro,
eder skal ikke lykkes mig at lure.
Thi jeg ofte drager ud
herom skal de ei faa bud
jeg skal lægge mig paa Baklund og ture.
30
Den begeistringsfulde mand,
som besidder slik forstand,
at forædlingen drages udaf bygden
han i Levanger saa fro
vil nok ligge iro
med hr. Houlder paa Baklund og lure.
31
Det var mange som sa,
at i ham skal man ha
en rigtig forkjæmper for Vuku.
Farisæeren lik,
med fremhæver det slik,
at en Houlder og han er til nytte.
32
Fagerstrand er et land,
som har villaer istand
for nihundrede kroner i leie.
Dit min kjære frue vil,
er nu herredstyret snil
ved at skaffe afgiften tilveie.

----
472 SS-A
----
33
Jeg og Holan især
jo flegmatiske er
saa en engelsmand os kan misunde.
Vi er store begge to
og i grunden fuldt saa go,
at en Cæsar ei mere vil ønske.
34
Ja paa Fagerstrand i ro
med en villa eller to,
skal 1 se mig forklare tilskue.
Lik en konge staa i pomp,
og med pengene paa slomp,
om det rækker titusinde to gange?
35
Penge bruker vi flot,
men maa stadig love godt;
thi paa kassakrediten vi stoler
med moralen i pant
til kommunen bliver fant
for det utsøgte styres fadæser.
36
Lik naboens store hund
kan vi trygt ta os en blund
intet sliperi Værdalen skal have,
og de uforskammet var,
men nu råar jeg som en far
saa det bardust til Aasen skal bære.
37
Om udbyttet der blir nul,
og det hele stel blir tul,
mig det krænker og rager sletikke.
Thi min beste flid jeg gjør
for at samle lit gehør
til interesse for mig saavel som styre.
38
Follafos er et bruk
som kan blive det sluk,
som kan ribbe mig ren for min gage.
Tænk en Ørn kan flyve op,
og de andre raape: stop!
slike venner kan tåge mig af dage.
39
Men i Aasen er der fred
ingen gjør mig der fortræd!
Tænk hvor herligt vi der skal faa slipe!
Intel hvepsebol der fins,
ingen der er slik til sins,
at han gliper for onskap at gjøre.
40
Der skal bygges op et slot
trod det sker mod spe og spot,
seierherre tilslut jeg dog bliver.
Myhr og Aas og hver især,
som mig arget but og tvær
de skal vite at jeg er ilive.
41
Da skal Guldal faa sin løn,
for han sendte ud sin søn
til at disponere Værdalsbruget.
Da skal alle frem i flok
for at gaa i strengt galop
med sit sølv og dertil trøien faa levere.
42
Men hr. Guldal i kor,
med hr. Dorenfeldt saa stor
de blev syke af pure bekymring.
Hvad i aanden de nu ser
deres rige ikke er
af en verden, som de forud hadde skuet.
43
Fælles sliperi sag
er det nye forslag,
som i Levanger bye monne startes.
Det er der dem forstaar
at erhverve sig kaar
af det mægtige Værdalsbruget.
44
I forundring man staar
om hvad endskap det faar
med en saadan vidløftig forvaltning.
Æren blir nok til skam
for de mænd, som har trang
til at bringe det hele udaf bygden.
45
Saa en dag her i våar
medens pælingen paagaar.
skulde Houlder paa inspektionsreise.
Styrets første supleant
fulgte med han som drabant
for den gamle over tømmeret at heise.
46
For bygdens velfærd den dag
toges mange tunge tag,
som med takk dalens sønner burde huske
Om man lever tusind aar,
slikt et syn man aldrig faar,
slike løft og slike store svære kuske.

----
473 SS-A
----
47
Grisk de lægger paa mig skat
trods jeg tar alvorlig fat.
Ei i klasse man mig gider sætte
skjønt paa ekte Værdalsvis
holder datter, hund og gris;
jeg i fjerde klasse burde staa herefter.
48
Nu Levanger aldrig mer
har min tillid; thi jeg ser
mine dage der som gode ere talte
Tænk en kveld om jeg blev stødt,
og ondskaben den blev født,
af en lensmand og en jurist som befalte.
49
Naar i aske sæk
jeg var hastig løpet væk
og jeg dundret, som fanden dundre pleier.
Maatte pardon jeg dog faa
slik det pleier jo at gaa,
nåar juristerne slik retten betræder.
50
Ja Værdalen er en pøl
og et rigtig hvepsebøl,
saa de aanden fra mig kan fratage;
slike gubber i en flok,
som hr. Indal med sin stok
selve Belsebub kan tåge afdage.
51
Tænk en gang kom der fram
til forhandling, som klang,
fostret lagdes for præsidentens næse.
Slikt et spørsmaalsdokument
har man aldrig set paa prent,
det gjalt Houlder, husleien og Holmen.
52
Tænk om styret nu sa,
straks vi avtræde skal,
det for bygden en glæde vilde være.
Med vandkundighet og spot
har de hidtil styret flot
saa at undergang man bardus kan vente
53
Nye mænd med forstand,
bringer alt i god gang
og forminsker udgifterne saa svære.
Bryte segl, faa det klart;
bringe svinderier væk,
skaffe klarhed og ære for dagen.
54
Høsten kommer engang
derfor slutter jeg min sang
med et leve for skjulte ideér.
Stolt en rytter høit til hest
nu han sitter; men som bedst
om han falder af vi fred da faar i dalen.

----
474 SS-A
----
VÆRDALSBRUKETS HISTORIE
1640- 1908
A v Eivind Har (mann
VERDALSGODSENE 1640- 1807
Innledning
Det største private eiendomskompleks som i våre dager eksisterer i
Verdalen, går under betegnelsen Værdalsbruket. Denne betegnelse på
komplekset er ikke av gammel dato, efter kildene å dømme ble den tatt i
bruk først i 1860-årene. Fra ca. 1871, da sagbruket ble bygget på
Verdalsøra, hadde betegnelsen fått fast hevd.
Når betegnelsen Verdalsgodset ble tatt i bruk kan tidfestes til 1736, da
den første gang ble brukt, men kun om 9 garder. Dette fremgår av
registreringen av boet efter Abraham og hustru Karen Tønder Dreier,
men heri var ikke innbefattet «Suul og Nybyggets gods»,* som man nu
anser å være en vesentlig del av Verdalsgodset. Kjernen i de 9-gårders
«Verdalsgods» kan føres tilbake til presten Erik Schanckes gods,
grunnlagt ca. 1659.
Den vanlige anskuelse har vært at det var lagmann Peter Dreier som i
1683 grunnla Verdalsgodset i og med at kongen til ham «avstod» endel
garder som utgjør de områder som vanligvis ble benevnt «Suul og
Nybyggets gods». Som deler av det skoggods som idag utgjør Værdals
bruket, utgjør disse områder en betraktelig andel av brukets skoger.
Men dengang var de en forholdsvis beskjeden part i den samlede eien
domsverdi av alle de garder som senere skulle gå inn i Verdalsgodset
efterat dette ble konsolidert omkring århundreskiftet 1800.
Hvis man skulle godta lagmann Peter Dreier som grunnlegger av
Verdalsgodset, måtte det bli med sterke reservasjoner, hvorom senere.
Verdalsgodset ble ikke startet med ett slag som et samlet gods. Det ble
resultatet av samlinger på efterhånden færre og færre hender av små
godser, under en utvikling som frembyr et ytterst broget billede, hvor
* «Suul og Nybyggets gods» bestod av:
1. Su/godset, d.v.s. Sulgårdene, (hele grenden) med Stormoen.
2. Nybyggets gods, Helgådalsgodset, gårdene fra Helgåsen til Brattasen:
Helgåsen, Kleppen, Julnes, Snekkermoen, Otmoen, Brattasen samt de
separate garder Lindset og Kve/moen.

----
475 SS-A
----
det er vanskelig å trekke opp bestemte linjer. Ved nærmere gjennom
gåelse vil man konstatere hvordan smågodsene ble samlet, oppløst,
arvet, solgt og kjøpt, kastet mellom prester, offiserer, rådmenn og
andre embetsmenn, proprietærer for å samles for en vesentlig del på
1780-tallet i grosserer J. W. Tonnings hand og videre gjennom
proprietær Muller og grosserer Meincke å komme i godseier Nikolai
Jenssens faste hand i 1832.
Innimellem fantes en del garder som i litt lengre tid periodevis gikk
inn i smågodsene, men i tidens løp ble frasolgt, mest til brukerne, og
altså ikke kom inn i det konsoliderte Verdalsgods. Andre garder gikk
inn i smågodsene i kortere perioder, men kan stort sett ikke regnes å
komme inn under Verdalsgodsområdet. Det samme gjelder garder hvor
smågodsene kun hadde mindre parter, men ikke bygselretten, f.eks.
Søraker og Oppem. *
Eiendomsforholdet — Grunnlag
Nærværende historikk tar sin egentlige begynnelse fra det tidspunkt
man kan konstatere første godsdannelse, ca. 1640. Men det vil være
formålstjenlig først å ta et overblikk over det grunnlag samlerne av små
godsene hadde å gå ut fra m.h.t. eiendomsforholdene.
Ved betraktningen over eiendomsforholdene i Norge på de tider vil
man først kaste et blikk enda 100 år tidligere, årene omkring kirke
reformasjonen 1528. - Reformasjonen var ikke bare en kirkereforma
sjon, den religiøse reformeringen var det for en stor del bare så som så
med. Men ved at Kongen samtidig tilegnet seg alt kirkens gods ble det
mere en revolusjon. Det var erkebispegods og klostergods som utgjorde
massen, og i Verdalen steg Kongens andel i Jordegodset fra sølle 5% i
1528 til 48% i 1550, og den steg ved makeskifter m.v. til i 1650 og
utgjorde ca. 56%. Av resten var det ca. 33% benefiserte gods, ca. 5,5%
proprietærgods og omtrent like meget bondegods.
Det ble mest av Kronens gods de eiendomme skulle flyte som først
dannet smågodsene, proprietærgodsene, som tilslutt skulle flyte
sammen i Verdalsgodset. Krongodset utgjordes for det første av det
gamle krongods med «stigtens», Elgesæter og Holms (Munkholmens)
klostergods i midten av 1600-tallet, tilsammen ca. 192 sp. Videre Reins
kloster gods og Bakkekloster gods på henholdsvis ca. 12 og 35 sp. Disse
godser var undergitt sine egne forvaltninger og regnskapsførsel.
Det benefiserte gods, ca. 33%, bestod av: Det «nye» kirkegods (de
lokale kirkers jordegods), «Hospitalets» (i Thjm.) gods, «Fattighusets»
(også i Thjm.) gods og gods utlagt til sogneprester og kapellaner i
I avsnittet med grafisk fremstilling over jordegodsenes sainmensetning i Verdal, ei slike
garder og gårdparter tatt med i den utstrekning det har vært mulig å kontrollere ior
holdene i kildene.
0. W.

----
476 SS-A
----
Verdal, samt lektor og rektor i Trondhjem. Det benefiserte gods viste
seg å være temmelig konstant utigjennom årene helt til første halvdel av
1800-tallet.
Ovenstående er et utdrag av skolebestyrer E. Musums inngående
granskninger og beregninger, og det skal videre hitsettes av hans rede
gjørelser:
«Omkring 1660 fikk proprietærgodset en veldig forøkelse på kron
godsets bekostning, spesielt ved salget av Bakke og Reinklosters godser.
Grunnen til krongodsets sterke forminskelse er i første rekke krigen
1657-60, hvorved kronen kom i pengevanskeligheter og omkring 1660
pantsatte endel av sitt gods, som siden ble solgt til panthaverne. Det var
utelukkende pengesterke folk som ved denne leilighet kom i besittelse av
det solgte krongods, og for en stor del var det skoggårder som ble solgt
på grunn av den verdi skogen var begynt å få. Endel av bondegodset er
også gått inn i proprietærers eie, formodentlig fordi eierne ved ufreden
er kommet i vanskeligheter som har tvunget dem til å skille seg ved sin
eiendom.»
I 1630-40-årene hadde 3 Trondhjemsborgere, embedsmenn, samlet
jordegods i Verdalen, nemlig foged (senere borgermester) Lars
Bastiansen Stabel, foged Anders Helkan og sorenskriver og stiftsskriver
Mads Pedersen Hjort. Alle disse godser var imidlertid ganske små og
eierne skilte seg av med dem, storparten gikk over til kronen ved
makeskifter og de må regnes å være uten betydning for samlingen av
Verdalsgodset.
Godssamlingen begynner
Som anført foran ble Verdalsgodset resultatet av samlinger på efter
hånden færre og færre hender av smågodser under en utvikling som
frembyr et meget broget billede. Jeg har forsøkt til ønskelig oversikt å
stille opp en inndeling i tidsavsnitt efter de viktigste begivenheter eller
ledende personligheter. Men da de enkelte proprietærgodser skiftet eiere
til forskjellige tider, kan man ikke her finne faste holdepunkter før man
kommer til henimot 1800-tallet. Som berørt foran, er i oppgåvene over
de garder som innbefattes i proprietærgodsene, kun medtatt de som
interesserer oss forsåvidt de senere går inn i Verdalsgodset. Smågodsene
har alle hatt flere garder utenom våre grupper.
Den første som samlet seg et virkelig proprietærgods i Verdalen, var
presten Peder Eriksen Juel. Han var født 1617, ble først kapellan ca.
1636, senere vicepastor (sogneprest) i Verdalen, hvilket han var i 1644
da han skjøtet et halvt øre i gården Jermstad til Trondhjems Domkirke.
Peder Juel begynte sine jordegodskjøp i 1640-årene, kjøpene kan
ikke tidfestes nærmere. Han kjøpte da gårdene Holmli, Sæter og Gren

----
477 SS-A
----
nedre, alle av oppsitterne. Disse kjøp dannet begynnelsen til Peder Juels
godssamling, som fortsattes i 1660 ved kjøp av større antall garder,
nemlig: Flyan, Tosteigan, Leirset, Kulslien, Ørtugen, Bjertem,
Åkervolden, Åkran, Skjækermoen, Hjelmoen, Neset, (Overneset),
Melen, Moen (Overmoen), og Fossneset, alle disse garder kjøpt av
kronen unntagen Fossneset, som han kjøpte av president i Trondhjem,
Lars Brix, som seiv hadde erhvervet eiendommen av kronen for
forstrekninger til denne i tiden efter 1660.
Det var et smukt og vel arrondert gods presten Peder Juel hadde
samlet seg, 17 garder tilsammen. Det omfattet som man ser alle dengang
eksisterende garder ovenfor Elnes, og dessuten spredte eiendommer i
alle 3 sogn i Verdalen. Han eiet tilsammen 14 sp. og 1 øre, fordelt på 26
garder, derav 17 som gikk inn i Verdalsgodset. Han var ikke eneste eller
første prest som slo seg på samling av skoggårder, tiltross for at Kongen
hadde uttalt sin misbilligelse dermed. Rundt omkring i Trøndelag hadde
han sett sin standsfeller gjøre det samme og bygge sagbruk til utnyttelse
av skogene. For saging av sitt tømmer fikk Peder Juel i 1655 kgl.
bevilling på Fossneset sagsted, Grundfoss sag, også kalt Helgåe sag den
første tid. Til driften av denne første sag i Vuku kommer vi tilbake
senere.
Presten Peder Juel interesserer oss som opplagt første bevisste samler
av skoggods i Verdalen og første sageier i Vuku. Interessen festes
ytterligere ved at man har et billede av ham i Stiklestad kirke. Og som
sogneprest bodde han i distriktet. Han døde i 1670.
Som nevnt hadde president i Trondhjem, Lars Brix (danskfødt),
(1634-1699), erhvervet eiendommer av kronen for lån til denne i årene
efter 1660, da kronen var i store pengevanskeligheter efter krigen. De
garder av interesse for oss som han da erhvervet seg i Verdalen var
følgende: Marken (n + ø), Åsen, Kjesbu og Fossneset, spredte garder
uten driftsmessig sammenheng. Da Peder Juel døde i 1670 kjøpte Brix
av boet Ørtugen, Bjertem, Åkran, Åkervolden, Hjelmoen og Skjæker
moen. Om hvordan han drev sine eiendommer føreligger det intet. Hans
eldste sønn, Thomas Brix, (f. 1664) bodde en tid på Verdalsøra i
slutten av århundredet, man kan tenke seg som farens fullmektig for
hans eiendommer i Verdalen. Noen år før sin død avhendet Brix sine
garder i Helgådalen og konsentrerte seg om nedre Verdal, mest
Leksdalen. Alle Brix's eiendommer kom efterhånden i Hagen-familiens
eie ved dens første generasjon i Verdalen, Rasmus Ågesen Hagen.
Lars Brix hadde ikke mindre enn 4 sagbruk: Ulvilla, Kjesbu, Marken
og Lund. Av disse hadde Ulvilla størst kapasitet med årgangs vann. Av
justisprotokollen synes å fremgå at Lars Brix mottok gårdleie av sine
leilendinger i form av arbeide med tømmerdriften.
I det tidsrum vi her omtaler var der en tredjemann som også gjorde

----
478 SS-A
----
tilløp til godssamlingen av skoggårder i Vuku, nemlig presten Erik
Olssen Schancke. Han fikk seg tiltransportert av bankieren Selius
Marselis 7 garder, derav 6 av interesse for oss, nemlig: Midtgrunnan,
Østgrunnan, Langdalen lille, Varslotten, Langdalen store og Green
øvre. Overdragelsen har den forhistorie, at kronen i 1659 pantsatte en
stor del gods i Norge, bl.a. 14 garder i Verdalen til Selius Marselis, som
for 7 av disse gårders vedkommende transporterte panteretten til Erik
Schancke, som døde kort efter, i 1661, men hvis enke i 1663 fikk skjøte
på gårdene. Schancke hadde sitt sagbruk ved «Blouche-foss» i Malsåen.
Omtrent ved samme tid (1660) fikk bankierhuset Brødrene Marselis,
som var den største av Kongens kreditorer, skjøte på en mengde
jordegods i Norge, bl.a. Bakke klostergods for 29032 Rdlr. og Reins
klostergods for 38100 Rdlr. I matriklene for Verdal står stadig Bakke
kloster og Reins kloster oppført som eiere, om det enn er privatpersoner
som er de egentlige innehavere av eiendomsretten. Dette varer til ca.
1730.
Vi ser 3 proprietærgodser i Verdalen fra midten av 1600-tallet med
følgende utvikling:
Schanckes gods blir foreløpig samlet, idet hans enke, fru Sofie, ble
sittende med det sammen med hans efterfølger, både på prekestolen og i
ektesengen, Jens Kristoffersen Svabo, og helt til 1720 står «Hr. Erichs
arvinger» i matrikelen som eiere og bøkslere.
Godset til Lars Brix blir for det meste i hans hand inntil han dør i
1699.
Juels gods derimot blir nokså oppløst, idet av de 16 garder enken -
også gift med sin første manns efterfølger i prestekallet, Jacob Lund -
beholder 4 garder, sønnen, kaptein Thomas Juel, overtar 2, Lars Brix
kjøper 6 og resten, 5 overtas av Jens Bing, foged i Stjør- og Verdal,
senere byfoged og rådmann i Lrondhjem fra 1675. Da så Bing ca. 1682
avkjøpte Brix 6 garder må han betegnes som godseier i litt større stil.
Hans hovedsagbruk var Ulvilla og Green sager, supplert en tid med
Skrovesagen.
Foruten disse godser var, av de eiendommer som interesserer, en
rekke enkeltgårder spredt på forskjellige hender, bankierhuset Marselis,
kirkene, medlemmer av familien Schøller, lensmann Åge Haug m.fl.
Vi kommer imidlertid nu til det tidspunkt da et større innslag i
Verdalsgodsenes historie gjor seg gjeldende, nemlig lagmann Peter
Dreiers erhvervelse med ett slag av to virkelige skoggodser, Helgådals
godset og Sulgodset. De nevnes forøvrig som regel sammen som Suul og
Nybyggets gods enda de ikke henger sammen geografisk.
Da lagmann Dreier med sønn og videre arvinger med navnet Lund
satt i ca. 80 år med disse eiendommer, som har vært betegnet som

----
479 SS-A
----
grunnstammen i Verdalsgodset, skal her refereres endel personalia om
dem.
Peter Carstensen Dreier var danskfødt 1628, jyde. Han kom i den
danske embedstjeneste, henledet snart oppmerksomheten på seg som en
mere enn alminnelig dyktig ung mann med særlig anlegg for stats
tjenesten og kom i utenrikstjenesten både ved kanselliet og utenlands
(England og Holland). Han skal ikke ha funnet seg tilrette med det
urolige liv i diplomatiet og fikk ved gode venners hjelp - bl.a. Griffen
feldt - i 1668 bestalling som vicelaugmann i Trondhjem, men tiltrådte
embedet først 3 år senere. Fra nu av ble han trønder, bodde delvis i
byen, delvis på sin eiendomsgård Rønningen i Strinda.
Dreiers virke som embedsmann høstet alminnelig anerkjennelse, ikke
bare ovenfra og på aller høyeste hold, men også blant menigmann i
Trondhjem. Han var en dyktig, verdig og skarp dommer, fikk efter
hånden titlene og stillingene som assesor i overretten, assistentråd,
kanselliråd og bergråd.
Hva der imidlertid interesserer oss, er Dreiers adkomst til Sul og
Helgådalsgodset. Hans økonomi utviste sterke svingninger, den ble i
hans første år i Trondhjem vanskelig, bl.a. ved at han ved tiltredelsen
som lagdommer måtte utbetale sin forgjengers enke 600 Rdlr. i
nådesensåret, videre gikk lagstolens inntekter betydelig ned under hans
første tid.
For å bøte på dette fikk han i 1684 Melhus og Orkdals kirketiende. Og
man kan ikke unngå å se Kongens overdragelse til ham av Sul og Helgå
dalsgodset i samme forbindelse. I det «aabne bref» hvorved Christian
den 5. «Schiøder og afstaar» godset til Dreier står direkte: «hafer ved
hans anbetroede Provincial Procureurschab iblandt til Vords Fisco
indgragt endeel Jordegods som beløper — Tiufve og tre Spand og
føretiufve marchlaug, hvoraf hannem den femte part som fiir Spand een
og halftredsinstiufve Marchlaug ...... Gåven var et honorar efter kgl.
reskript av 1670 for at Dreier under sitt arbeide hadde «oppdaget», d.v.
antagelig si fått behørig innført i matrikkelen, endel jordegods fordelt
over hele hans embedsdistrikt, i Verdal Suul og Nybyggets gods, og
videre garder i Skogn, Aasen og Frostad, Leksviken osv. Han skriver
seiv: «jeg seif for 10 aar siden (altså i 1673) ladet opsøge og taxere -»
(Lagm. Dreiers kopibog 1683-1685). Av det gods han fikk, som
tilsammen skulle utgjøre 4 sp. og 50 ml. utgjorde Suul og nybyggets
gods tilsammen 2 sp. og 4 ml., ca. en tredjedel av honoraret, fordelt på
20 matrikkelnummere, derav nådde bare 2 opp i størrelse 1 øre,
Sulstuen og Sul-Vestergård. Dreier sees å ha drevet kun ett sagbruk,
Dillan sag, hvor tømmeret fra Sulgodset, kanskje også fra Lindset og
Kvernmoen ble skaret. I sagskattemanntallene er det imidlertid fru

----
480 SS-A
----
Dreier som står som eier og bruker av sagen. Det føreligger intet om
hvordan Dreier tilgodegjorde seg skogen i Helgådalsgodset.
Av Dreiers barn og arvinger er det to som har interesse før oss ved at
de fortsatte hans eiendomsforhold til godset i Verdalen, nemlig sønnen,
også lagmann, Abraham Dreier, og datteren Eleonore Sofie som ble gift
med oberstløytnant Peter Rafaelsen Lund på Eide i Skogn. Den først
nevnte overtok Sul og Helgådalsgodset, og omenn hans virke faller i et
senere tidsrom, skal her anføres endel data om ham: Abraham Dreier
var jurist og hadde under faren i lengere tid vært hans hjelp på kontoret
og overtok efterhånden de fleste av hans byrder, ble lagmann efter ham
i 1703 og fortsatte farens virke som en ansett dommer. Han var også en
aktsom mann med en uklanderlig livsførsel, var heldig i sine økono
miske transaksjoner og ble en formuende mann som bl.a. kunne kjøpe
Østråt Gods og Borg og kunne tillate seg å gifte seg med enken Karen
Tønder, som fra sal. Collin medbragte 12 barn.
Ved lagmann Peter Dreiers død i 1703 er vi kommet til et tidspunkt
som på en måte kan danne et tidsskifte i historien om de smågodser som
tilslutt skulle samles i Verdalsgodset, og da nu et nytt navn, en ny
familie - Hagen - trer inn i godsenes historie, skal der gis en oversikt
over stillingen, idet fremdeles kun has for øye de garder innen godsene
som samles i Verdalsgodset.
Peter Juels gods var for vesentlig del på familien Bings hender, idet
Jens Bing seiv var død 1693 og hans enke Klara og øvrige arvinger satt
med godset.
Lars Brix var død 1699 og de av hans garder som ikke var solgt til
Bing, nemlig Marken, Åsen og Kjesbu, gikk efter hans død over til med
lemmene av familien Hagen.
Erik Schanckes gods var på hans arvingers hender.
Sagbruksvirksom heten
Når proprietærene la seg til disse godsene, kunne man kanskje anta at
hensikten var kapitalplassering. Den eneste måte å anbringe penger på i
de tider var jo å sette dem i jordeiendommer. Det har kanskje i enkelte
tilfeller også vært en bihensikt. Men den alt overveldende hensikt har
nok vært å skaffe seg grunnlag for å tjene penger på sagbruksdrift.
Det arkivmateriale som er for hånden er fyldigere for sagbrukenes
vedkommende enn for eiendomstransaksjonene, idet stiftsamtsregn
skapene og fogedregnskapene finnes for de fleste år helt til 1805.
Spesielt gir fogedregnskapene detaljerte oppgåver. Betegnelsen på noen
av sagene har dog medført noe usikkerhet, det gjelder først «Leksdals
sagene» som ikke har latt seg stedfeste sikkert, videre sagbrukene i

----
481 SS-A
----
Malså-Høisjøbassenget, hvor forskjellige navn har vært brukt, og sag
stedet flyttet flere ganger.
Vannsagene ble tatt i bruk i Norge i årene 1520-30, norden fj eids først
i siste halvdel av 1500-tallet, i Nord-Trøndelag neppe før i begynnelsen
av 1600-tallet. Der har ikke vært å finne nevnt noen sag i Verdal før
1651, da den tidligere foged i Stjør- og Verdal, Anders Mikkelsen det år
«avstod» Leksdals saug til lensmann i Verdal, Åge Haug. Anders
Mikkelsen, som senere ble amtsskriver og rådmann i Trondhjem, var
foged i Stjør- og Verdal fra 1643, og engang mellom dette år og 1651 er
formentlig denne første sag bygget. Ved lensmann Haugs død ble hans
«tvende smaa becke-sauger udj Leksdal» overtatt av Jens Bing i 1671.
(Se imidlertid Musum: Skog- og sagbrukshistorien inn til ca. 1850.)
Efterat det hadde vært en stillstand i byggingen av nye sager tok det
fart i siste halvdel av 1650-årene, idet visstnok først Peder Juel bygget i
7(557 efter bevilling av Peder Vibe den sag som i alle år fremover skulle
bli den sikreste og stort sett største i hele vassdraget, først kalt Helgåe
saug, senere Grundfoss (øvre) sag, enkelte ganger benevnt Fossneset
saug, leilighetsvis bare «Foss» saug, en enkelt gang funnet navnet
Nessesagen. Vi vil i det efterfølgende kalle den Grundfoss sag. *
Peder Juel bygget opp sagen ikke på egen grunn, men leiet sagstedet
først av kronen, senere av Lars Brix, av hvem han i 1665 kjøpte
Fossneset gard med sagstedet. - Mens de aller fleste av de øvrige sagene
periodevis lå «øde», ute av drift, eller ble nedlagt for godt, var Grund
foss sag kontinuerlig i drift iallfall til 1805, efter all sannsynlighet helt til
1872, da dampsagen på Verdalsøra ble bygget. - Efter Peder Juels død
i 1670 fortsatte hans efterfølger Jakob Lund driften til 1686, da han
solgte til Rasmus Å. Hagen.
Samtidig med Grundfoss sag ble det i 1657 bygget første sag i Malså-
Høisjø-området, Bloche saug, idet eieren av skogen i Høisjøbekkenet,
presten Erik Schanke fikk bevilling av Peder Vibe. Hans efterfølger,
Jens Svabo, fikk bevilling til å flytte sagen «et lidet støcke op paa mit
eget odels leyermaal» - i 1688. Den kalles fra nu av «Høisjø saug». Ved
en lagrettsbesiktigelse kaldes stedet «et saugsted ved Høisjøen». - Sagen
ble i midten av 1700-tallet flyttet tilbake nedover vassdraget igjen og
opptrer så under navnet Langdal saug. - Denne sagen var også - med den
lett regulerbare Høisjøen i ryggen** - i kontinuerlig drift helt til
begynnelsen av 1800-tallet under Tonning. Den ble i familien Schancke-
Svabos eie helt til 1720, da familien solgte den til fru Eleonore Sofie
* Denne Grundfoss sag har vært flyttet ned og opp. Angivelsen i de offentlige protokoller
har ikke fulgt disse flytninger og kan derfor ikke ansees sikre. Angivelsene i denne
historikk gis derfor med reservasjon.
** Med en kortvarig stans omkring 1730.

----
482 SS-A
----
Lund, datter av Peter Dreier, g.m. oberstløytnant P. R. Lund på Eide i
Skogn.
En tredje sag i vårt område er Ulvilla sag. Den må også være bevilget i
1657, og da til Hans Basliansen, som efter sagskattemanntallet drev den
inntil 1665, da Lars Brix er oppført som eier og bruker. Efter sagbruks
besiktigelsen i 1685 er den bevilget og sagstedet 1665 bygslet av amts
skriveren til Lars Brix, som imidlertid overdrog sagen i 1671 til Jens
Bing i bytte med «tvende» Leksdalssager. Ulvilla sag hadde på 1600-
tallet den avgjort største kapasitet av våre sager, 6-7 stabler årlig. Ved
besiktigelsen i 1685 ble den betegnet som «et meget eventyrligt brug»,
altså hasardiøst, uten nærmere begrunnelse for denne «eventyrlighed».
Efter Jens Bings død i 1693 drev hans enke Klara sagen, men opplot den
1698 og avstod den til Rasmus Krag, hvis drift blir omtalt senere.
Ved byggingen av de tre sagbruk Grundfoss, Høisjø og Ulvilla er det
kommet i drift de tre sager som i en årrekke dominert sagvirksomheten i
nordre distrikt, Helgådalen. Førenn vi går inn på de mindre sagbruk her,
må omtales sagbrukene i Innas dalføre, hvor det dominerende navn var
president i Trondhjem, Andreas Kristoffersen Tønder. Tønder var visst
nok ikke eier av annet jordegods i Verdal enn skoggården Tromsdal (fra
1663 til 1680), men hans virke som sageier har strakt seg utover
Tromsdal. De sagbruk han efterhånden fikk bevilling på var:
1. Tromsdals sag. Den gikk delvis med to sagsteder, øvre og nedre
Tromsdal saugsted*. Efter fogedregnskapene drev han sagen
allerede i 1659, i besiktigelsen av 1685 er imidlertid anført at sagen er
ham bevilget i 1668. Den hadde han en bevilling på 2-3 stabler årlig.
2. Dillan sag, stående på Reinsklosters grunn, bevilget Tønder i 1660. I
besiktigelsen av 1685 står borger av Trondhjem Homfrid Brygman
oppført som eier. Det må betviles om han var eier, sannsynlig var
han bruker på Tønders bevilling. Kapasiteten var 3-3,5 stabel årlig,
tømmeret kommer bl.a. fra Sulgårdene, «fiire miil fra saugen med
stor bekostning».
Dillan-sagen ble i 1687 overtatt av fru Anna Katharina Dreier, som
på den skar tømmeret fra Sulgodset, som hennes mann hadde
erhvervet i 1683. Hun skar 2-2,5 stabel årlig den første tid, senere lå
den nokså ofteøde.
3. Lie sag tilhørte i 1685 president Tønder, antagelig bevilget ham kort
efter 1660, kapasiteten var 2-3 stabler årlig. Den bruktes imidler
tid ikke av Tønder seiv, men ovennevnte Homfrid Brygman inntil
1698, da den ble overtatt av presten Thomas Scheen. Lie sag ble av
de skiftende eiere holdt i mere eller mindre kontinuerlig drift helt til
1778, da den ble nedlagt av eieren Kierulf.
* Muligens den samme som Lie sag

----
483 SS-A
----
4. Ramsås sag, bevilget Tønder i 1663 med kapasitet 1-1,5 stabel årlig.
Den var også brukt av Homfrid Brygman, men ble lagt øde fra ca.
1700, men opptatt igjen for en kortere tid i 1760-70-årene.
Disse 4 sager kunne tilsammen produsere ca. 10 stabler årlig, et
ganske stort kvantum av Verdalssagenes samlede kapasitet, henimot
halvdelen.
Foruten disse sagbruk må nevnes endel mindre, som ble tatt opp på
1600-tallet:
Bjerken sag, bygget 1663, en mindre sag på ca. 600 bord årlig. Den
holdt seg dog nokså fast gjennom årene og gikk fra byggeren Peder Juel
gjennom Jakob Lund til Rasmus Å. Hagen og videre gjennom Hagen
ætten. Delvis var den - uten å være lagt endelig øde - ute av drift på
grunn av «manquement af tømmer og anden u-leylighed».
Kjesbu sag, bevilget og bygget av Lars Brix i 1666, men i drift antagelig
bare i ca. 10 år. I besiktigelsen av 1685 anføres «udj nogle aar übrugt
formedelst nogen tung drift».
Green sag. Bygget av Jens Bing i 1670 på Gren nedres grunn, kapasitet 1
stabel årlig. Tømmer av egne skoger samt kgl. ålmenning. Den ble holdt
i noenlunde kontinuerlig drift i ca. 100 år, nedlagt av eieren L. D.
Kluveril77o.
Tverå sag, også kalt Svarthovd sag, meget mulig også benevnt Inndal
sag, bygget ca. 1678 av major Kyhn eller David Jelstrup, hadde 1685 en
kapasitet av 3 stabler årlig, ble snart lagt øde, gjenopptatt 1707 av
Thomas Jelstrup for ca. 10 års tid, men så nedlagt for alltid.
Levringsag, brukt noen år omkring 1680 av Homfrid Brygman, men så
lagt øde helt til 1730, hvorom senere.
Skrove eller Lerå sag, bygget 1676 av Jens Bing «er af en ringe brug», i
drift bare 12 år, gjenopptatt 1768, hvorom senere.
Dessuten må enda kort nevnes et par sager fra 1600-tallet:
Gudding sag skal være bevilget Tønder i 1657, men visstnok med
kortvarig drift uten betydning.
Høifoss sag, tilhørende Lars Brix. Det har ikke vært mulig å stedfeste
denne sagen. Efter navnet å dømme kunne man tenke seg den i vass
dragene fra Høisjøen, men andre forhold peker i retning av beliggenhet
i Leksdalen. - Ingen av disse 2 sagene er oppført i sagskattemanntallene
og vi kan ikke se bort fra dem.
Tilslutt skal nevnes en sag, utenfor vårt distrikt, kun til alminnelig
orientering: Hauka sag, kom visstnok i drift før 1660. Den tilhørte
sorenskriver Ehm og Rasmus Hagen, men lå øde i 1685.
Som nevnt foran var vi ved århundreskiftet 1700 kommet til et tids
punkt som på en måte kan danne et tidsskifte, idet familien Hagen trer
inn i billedet av Verdalsgodsene. Denne familie skulle komme til å bli
Bind VI A —31

----
484 SS-A
----
den dominerende i godsenes historie gjennom 100 år og må betegnes
som de egentlige oppbyggere av det store Verdalsgodsets enheter. Den
må derfor behandles i noen bredde.
Stamfaren til den Verdalske gren av familien var Rasmus Ågesen
Hagen. Han var født omkring 1647, i Beitstad. Hagens første opptreden
i Verdal var visstnok som lensmannsdreng hos lensmann Åge Haug,
hvor han var i 1665. Så er der ingen spor efter ham før omkring 1680, da
han giftet seg med Siri Næs og tok borgerskap i Trondhjem, men drev
bondehandel på Verdalsøra og bodde på Maritvold, den gard som ble
slektens hovedsete i 100 år.
Det første som kan noteres om Rasmus Hagens befatning med skog
og sagbruk er at han sammen med sorenskriver Ehm eiet Hauka sag. De
hadde drevet den en tid før sagbruksbesiktigelsen i 1685, da den lå øde.
Neste punkt å notere er at han i 1686 kjøpte Grundfoss sagsted (øv.) av
presten Jakob Lund og kunne derved gjenoppta den sagbruksvirksom
het som det var slutt med ved Haukå-sagen. Ved Grundfosskjøpet kom
han i besittelse av det sagbruk som fremigjennom lange tider skulle bli
hovedbruket i Vuku og Verdal forøvrig. — Eier av den grunn som hang
sammen med sagstedet, Fossneset gard, ble han ikke før 1695, da han
kjøpte den av Lunds enke Elsebe. Dette var hans første gårderhvervelse
innen det senere Verdalsgodsets område, snart fulgt av kjøpene av
Marken, Kjesbu, Bjertem og Hjelmoen, alle i siste halvdel av 1690-årene
og alle utpregede skoggårder. Dermed var første etappe nådd i hans
godssamling, supplert med kjøpet av Åsen i 1710.
Rasmus Hagen var en driftig og sikkert også'dyktig forretningsmann,
til å begynne med forsiktig, efterhånden dristigere. Skuren ved
Grundfoss sag, som i slutten av 1680-årene hadde vært 1000-1500 bord
årlig bragte han i 1700 opp i 5500 bord, senere sank og steg den efter
konjunkturene. Tilgangen på tømmer kom først og fremst fra hans egne
garder i Helgådalen, men det var ikke så meget.
Fra Malsådalføret og Høisjøområdet kom neppe noe tømmer til
Grundfossen. Schanckene og Bingene med efterfølgere skar seiv
deroppe. Da så forpakteren av reinsklostergodset, Rasmus Krag, i 1698
bygslet Ulvilla sag med kapasitet 6-7 stabler årlig oppstod der et
tilspisset konkurranseforhold Hagen-Krag. Rasmus Hagen hadde sterkt
satt seg imot Krags ansøkning om privilegium på Ulvilla sag og
forholdet utartet til håndgripeligheter i 1701, da de ble usams om noe
tømmer ved Kleppen. - I årene 1700-1704 verserte en prosess mellom
Hagen og Krag. Hagen hevdet at endel av statens skoger i Verdalen var
underlagt hans Grundfoss sag, men ved overhofsretten ble Krag kjent
berettiget til tømmeret fra de kgl. almenninger som var nevnt i hans
bygselsbrev. - Forholdet Hagen-Krag ble ytterligere tilspisset og kronisk
ved at Hagen bygget en ny sag, Vangstad sag ved Ulvillaelven. Det ble

----
485 SS-A
----
en sag av noenlunde samme kapasitet som Ulvilla sag, til å begynne med
gjennomsnittlig ca. 1000 bord årlig, men fra 1740-årene kom den opp i
høyde med Ulvilla produksjon. I spørsmålet om slipning av sagvann fra
Kjesbuvannet forelå det alltid konfliktstoff.
Det grunnlag Hagen hadde for tømmertilgangen til Grundfosssagen i
de første 20 år var ikke så bredt. Men i 1720 ble det betydelig utvidet,
idet han da kjøpte ikke mindre enn 13 skogrike garder, de fleste av det
opprinnelige Peder Juels gods, hvorav den største del var på familien
Bings hender. - Av Peder Juels gods på 17 garder innen vårt område
havnet de 15 i Rasmus Hagens not. De to som unnslapp. Flyan og
Leirset, kom senere på 1700-tallet inn i Hagen-gruppene Åge Hagen og
L. D. Kliiver. Vi kan her trekke opp den kraftigste av succesjonslinjene i
Verdalsgodsets historie: Peder Juel - Lars Brix - Jens Bing - Rasmus
Hagen: Stammen er dannet i det «Hagenske jordegods» eller
«Vukugodset» som det ble kalt, antagelig fra 1720-årene. Alt i alt eiet
Rasmus Hagen 33 garder innen- og utenfor vårt område.
Rasmus Hagen står som personlighet ikke helt uklar for oss: Som
forretningsmann drivende og våken, som konkurrent på post, som
pengemann iallfall ikke utlåner, hvilket sier endel. Han lot i 1703 oppta
tingsvidne hvorved han stillet tingalmuen 6 spørsmål:
1. Om han ikke i de kornløse år 96 og siden dem med tiendekorn og
andet for billig betaling havde kreditert, hannem til merkeligst
skade.
2. Om han på de tider for en del også betalte skattene.
3. Om han hadde solgt sine kornvarer og andet for høyere pris end han
seiv dennem havde tåget.
4. Om nogen havde begjæret raad og hjelp han det gjerne af yderste
flid havde beviist.
5. Om han nogen tid er befunden eller hørt han genegen var til trætte
eller prosses.
6. Tilspurgte han Jon Byna og de Storstad mænder med de flere om
han ved sin hjelp ikke har konserveret dennem hvilke (ellers) for
lengst havde været fra deres garder, hvortil de svarede var i sandhed
og derpaa begjerede et beskrevet tingsvidne.
Som Holmen ble det på 1800-tallet, var på 1700-tallet Maritvold
Vukugodsets hovedgård, dog ikke bare som sommeroppholdssted, men
som fast hovedsetegård. Rasmus Hagen bygget den ut til en forholdsvis
standsmessig proprietærgård, og det var antagelig på Maritvold Armfelt
hadde sitt hovedkvarter i 1718.
Stabelplass I hadde Hagen i Maritvoldfjæren, eksporten foregikk fra
en stabelplass II i Ilsviken i Trondhjem, hvor han som nevnt hadde

----
486 SS-A
----
borgerskap. Vi må nu ta en oversikt over de øvrige proprietærgodser i
tidsrummetca. 1700-1730.
Peder Jue Is gods er omtalt ovenfor.
Erik Schanckes gods var ved år 1700 i sin helhet på hans forskjellige
arvingers hender. Men i årene fra 1710 til 1720 gikk gårdene efter
hånden over til Dreier-Lund-folkene, eierne av Sul- og Nybyggets gods,
først Langdal lille og Varslotten, så Langdal store og Gren øvre,
Midtgrunnan v. og Østgrunnan store: Dreier-Lund trenger seg inn i
familien Hagens interessesfære, hvor de også kjøper Volden,
Overholmen, Lerhaugen og Midtholmen. Men av sagbruk fikk de bare
Høisjøsagen, tidligere hadde fru Dreier Dillan-sagen.
Uten å være berørt av Peter Dreiers død i 1703 blir Jru Dreier sittende
med Sul- og Nybyggets gods og kjøper i 1705 også Dillan gard, hvor hun
fra før hadde Dillan sag. Det var i hennes navn sagen hadde gått og
fremdeles gikk, mens Høisjøsagen fra 1720 gikk under forskjellige eiere
eller brukere innen familien, først Abraham Dreier og fru Eleonore
Dreier Lund, hans søster, gift med oberstløytnant Peter Rafaelsen Lund
(I) på Eide i Skogn (ikke å forveksle med sønnen Peter Rafael Lund (II)
på Svinhammer). Senere gikk Høisjøsagen i fru Lunds navn alene.
Abraham Dreier opererte ved kjøp av jordegods sammen med sin svoger
Peter Rafaelsen Lund, det innbyrdes forhold er ikke helt klart, forøvrigt
heller ikke av større betydning for oss, for hvem hovedsaken er å holde
de forskjellige grupper ut fra hinannen.
For ca. 1700 opptrer imidlertid en ny mann, presten Thomas Scheen
som proprietær og sageier. Thomas Scheen, elev av Griffenfelt under
dennes Munkholmstid, ble i 1687 vicepastor (sogneprest) til Verdal og
uansett lavkonjunkturen for trælast i 1690-årene tok han fatt som
brukseier. Han begynte sin virksomhet med å kjøpe gårdene Flyan og
Overmoen. Men uten noe sagbruk for tømmeret fra disse gårdene kom
han jo ingen vei. Året efter kjøpte han imidlertid to garder som kunne gi
ham sagdrift han hadde i sikte, nemlig Steine s. og Tromsdal samtidig
som han erhvervet Tromsdal og Lie sager og kom snart opp ien skur av
gjennomsnittlig ca. 3000 bord årlig på hver av dem. Den dabbet nokså
snart av, lavkonjunktur inntrådte også i 1707. Misfornøyet med
utnevnelse til et kall i Bergens stift ble han boende i Verdal og
«forårsagede sin eftermand i embedet (Verdal) stor fortræd». På sine
siste år (1711) måtte han pantsette sine eiendommer i Verdal for et lån
på 613 rdl til magister Nils Krog. Sagbrukene hans gikk så i 1715 over til
major Holck, som hadde vært hans fullmektig.
Holck hadde brukene bare i 3 år, det siste året i samdrift med Nils
Krog, som fra 1719 helt overtok sagbrukene og i 1722 også gårdene
Flyan, Steine s. og Tromsdal. Da Nils Krogs virke faller for det meste

----
487 SS-A
----
inn under neste periode, efter Rasmus Hagens tid, vil den bli behandlet
senere.
Men vi har enda et navn hvis innehaver gjorde seg gjeldende, den
tidligere nevnte forpakter av Reinsklostergodset, Rasmus Krag. Krag
kan ikke sees å ha eiet noe jordgods i Verdal, men som bygsler av Ulvilla
sagsted med Juldal ålmenning, og som eier av Ulvilla sag, kom han til å
spille en viss rolle i vår historie.
Efter bygselseddel fra stiftsamtsskriver Erik Madsen bygslet kronen i
1698 til Rasmus Krag Ulvilla sagsted og de kgl. almenninger som gav til
Ulvilla sag «dertil udmerkede og bevilgede skove til lovlig tømmer
hugst». De skoger som var innbefattet var stort sett Helgådalen og
Skjækerdalen fra Hjelmoen og Skjækerfossen oppover til grensen, dog
unntatt Nybyggets gods, Helgådalsgodset, som var i Peter Dreiers
private eie.
Rasmus Krag (f. ca. 1663, norskfødt, Kragslektens første mann i
Norge) kjøpte Ulvilla sag av Klara Bing for kun 40 rdl., en sag som efter
tømmertilgangen m.v. kunne skjære fra 2000 til 10000 bord årlig. I en
sagbruksbesiktigelse ble det gitt karakteristikken «et eventyrlig brug»,
efter nutidens sprogbruk, noe hasardiøst bruk. - På Ulvilla sag kjørte
Rasmus Krag produksjonen opp i 9000 bord allerede i 1700 mot Hagens
5500 bord på Grundfoss sag. Krag holdt seg i de følgende år jevnt over
Grundfoss inntil 1707, da Ulvilla stanset for noen år for så å bli tatt opp
igjen i 1716, og i 1720 lå produksjonen fremdeles over Grundfoss.
Rasmus Krag var død i 1719, men hans enke Maria Angell fortsatte
Ulvilla sag med Johan Luytkis som verge helt til sin død i 1735 med en
skur jevnt over 4000-5000 bord årlig. Efter hennes død ble sagen solgt til
Rasmus Boysen Hagen.
Ved omtrent år 1730 har vi et tidsskifte, markert av Rasmus Hagens
død 1732, Nils Krogs inntreden noen år tidligere og gruppen Dreier-
Lunds utvidelse av sine eiendommer i 1728, kfr. nestfølgende blader.
I perioden 1700-1730 var sagdriften i Norge i sin almindelighet utsatt
for store svingninger, direkte hengende sammen med krigene i Europa.
Arhundredet begynte med kriseår, men tok seg opp til en
høykonjunktur omkring 1705 med påfølgende lavkonjunktur til midten
av 1710-tallet. Så gunstige konjunkturer - for Trøndelags vedkommende
avgrutt av krigsåret 1718 - inntil begynnelsen av 1720-årene, da en lang
varig depresjonsperiode såtte inn.
De foreliggende oppgåver over skuren ved Verdalssagene er ikke så
fullstendige og kan ikke ansees å være så pålitelige at forsøk på å finne
deri gjenspeiling av konjunktursvingningene vil gi noe tilfredsstillende
resultat. Men det vil ha sin interesse å se på stillingen ved de enkelte
sagbruk like før 1730:

----
488 SS-A
----
Grundfoss (øv) sag gikk under Rasmus Hagen i noenlunde kontinuer
lig drift med ca. 4000 bord årlig.
Høisjø sag, drevet av fru Lund lå, om ikke øde, så ute av drift.
Tromsdal sag og Lie sag, begge under Nils Krog var også ute av drift.
Ulvilla sag under Maria Krag hadde noenlunde drift med ca. 4000
bord årlig.
Dillan sag under fru Dreier lå øde.
På Lund sag, Bjerken sag, Gren sag og Vangstad sag skar Rasmus
Hagen leilighetsvis mindre partier.
Ramsås, Tverå og Kjesbu sager lå øde
Levring sag lå øde, men ble gjenopptatt av Nils Krog i 1730. Som man
ser var det kun Grundfoss og Ulvilla sager som ahdde drift av
betydning, formodentlig i innbyrdes konkurranse både om tømmeret og
på andre områder.
Nerholmen og nedre Grundfoss sager var ikke bygget i 1730.
Perioden 1730-1750
Det står tilrest fra forrige periode å gjøre rede for Nils Krog og hans
gods. Nils Krog (F. 1683, d. 1736) var en lærd mann, bispesønn, reiste
meget utenlands, blev magistrat og rektor ved Trondhjems Lærde skole
i 1710, men hadde åpenbart også sans for næringslivet. Som før nevnt,
lånte han i 1711 Thomas Scheen 613 rdlr. mot pant i dennes
eiendommer, mest i nedre Indalen. I årene 1719 - 1721 overtok han,
formentlig først som brukelig pant, senere til eie, Tromsdal og Lie sag
bruk og jordegodset, som han i 1728 økte ved kjøp av Skavhaug, Indal,
Levring og Kvello. I ca. 1730 gjenoppbygget han Levringsagen, som
hadde ligget øde i 40-50 år. Den avløste Tromsdal og Lie-sagene, som
blev satt ut av drift 10-12 års tid. Like før nystarten av Levringsagen
hadde Krog «resignert» som rektor og fått titel kanselliråd. Han hadde
sin bopel i Trondhjem. Levringsagen var av gjennomgående samme
kapasitet som Tromsdal og Lie.
Nils Krog døde under en utenlandsreise i Mainz, vistnok i 1736, idet
hans arvinger står oppført som sageiere fra 1737. Arvingene var enken
Margrete Angell, med hvem han i 1717 hadde fått mange penger og to
barn av første ekteskap. Arvingene blev sittende med godset til 1744, da
de solgte det til justitsråd Åge Hagen. (Lie sag var visstnok solgt
tidligere eller iallfall brukt av Krogs arvinger og Åge Hagen i fellesskap
noen år.) Prisen på godset var 813 rdlr.
Ved Nils Krogs samling av hva vi kunde kalle «Indalsgodset» var
den sydvestre hjørnestein lagt til det senere Verdalsgods. Det skulle bli
Hagenættens oppgave å bygge videre på dette grunnlag. Som nevnt ble

----
489 SS-A
----
det gods som Rasmus Ågesen Hagen hadde samlet kalt det «Hagenske
Jordgods» eller «Vukugodset». Hvis man idag skulle gi det navn ville
det ikke bli noen av disse. Der blev nemlig ikke ett, men ialfall 2
Hagenske jordegodser, på en måte kan man si 3, idet Kliiverske
Vukugods - Malsågodset kunne vi for korthets skyld kalle det - kom til
L.D. Kliiver som svigersønn i Hagenfamilien.
Rasmus Hagen døde i 1732. Der finnes ikke i skifteprotokollen for
Verdal innført noe om skifte efter ham, det har antagelig vært
samfrende. - Der var 7 barn å dele på. Allerede da hans hustru Siri døde i
1727 var endel av godset utlagt til arvingene og videre hadde Rasmus
Hagen i 1730 solgt endel av jordegodset i øvre Vuku samt Grundfoss sag
til svigersønnen, skipper Broder Boysen. I 1732 ble så resten delt og
senere makeskiftet, så at den endelige oppstykning gav som resultat:
1. Hovedstammen, det «Hagenske jordegods» (Vukugodset) kom i
Broder Boysens eie, g.m. Elebe Hagen. Det ble det sentrale i
Verdalsgodset med dets viktigste sagbruk.
2. Jordegodset i Leksdalen ble spredt på forskjellige hender. Gårdene
ble senere samlet av Broder Boysens svigersønn, oberstløytnant L.D.
Kliiver (I) til et Leksdalsgods som går helt over til familien Kliiver og
derved glir ut av vår interessesfære.
3. Bjørstad, Kolstad, og Bjerken med Vangstad sag og Bjerken såg kom
på Åge Hagens hender.
4. Resten, spredte garder, ble delt mellom de øvrige arvinger som var:
Ole R. Hagen, kjøpmann i Trondhjem, Anne Hagen, g.m. kaptein
Christian Brun på Ekle (senere Bunæs) og Malena Hagen, g.m. kjøp
mann på Verdalsøra, Simon Hof. (Han har ingen forbindelse med
magister, lektor Simon Hof som eiet Åsen 1700-1710).
Om skiftet efter Rasmus Hagen var efter testamente, eller minnelig
overenskomst foreligger intet, kanskje helst det var efter testamente,
idet der snart efter skiftet ble foretatt endel makeskifter arvingene
innbyrdes. Av de forskjellige foreteelser på det materielle område årene
fremigjennom ser det ut til at det har vært godt samhold innen familien
efterat skiftekrisen var overstått.
Det vil være naturlig først å se på hovedstammen, Vukugodset, som
kom i Broder Boysens hender. - Broder Boysen var født ca. 1681,
enkelte forhold peker på at han var danskfødt. Hans yrke var skipper,
av Trondhjem. Da han i 1715 blev gift med Elsebe Hagen hadde han
vært gift 2 ganger før. Når han sluttet på sjøen kan ikke finnes, men ved
skiftet efter svigermoren 1727 ble han eier av 2 garder i Verdalen, Åsen
og Kjesbu, samt Selli i Sparbu ved Leksdalsvatnet. Hans inntreden for
alvor i Verdalen kan imidlertid noteres først fra 1730, da han kjøpte av
sin svigerfar dennes garder i øvre Vuku, hovedstammen i Vukugodset.

----
490 SS-A
----
Ved skiftet efter Rasmus Hagen i 1732 fikk han seiv ingen garder, idet
det som kom på hans part gikk direkte til 5 av hans barn.
Det var 4 spredte garder, derav fikk hans nest eldste sønn (den eldste,
Boye, skulle bli prest) Rasmus Brodersen Hagen, dengang 13 år, skog
gårdene Sæter med Tosteigan.
Den tidligere skipper, nu proprietær, hadde fått sine hender et riktig
bra jorde- og skoggods med Verdalens største og sikreste sagbruk. Han
antok navnet Hagen, og efter svigerfarens død flyttet han til Verdalen
og bosatte sig på Maritvold. Gården var imidlertid ikke i hans eget eie,
han bygslet den av Frue Kirke, som først i 1762 makeskiftet den til
Broder Boysens sønn, Rasmus B. Hagen mot Halset gard. Boysens
hustru døde samme år han flyttet til Verdalen. Han fortsatte sviger
farens bondehandel der.
Broder Boysens efterfølger, nest eldste sønn, Rasmus Brodersen
Hagens virke faller egentlig i neste periode, men må for en del omtales
også nu. Han hadde efter sin morfar arvet gårdene Sæter og Tosteigan.
Da så enken efter Rasmus Krag, Marie Angell, døde i 1725, ble han ved
auksjonen efter henne høysbydende på Ulvilla sagbruk med den dette
tillagte bruksrett til Juldals Ålmenning. Maria Angell hadde tappert
holdt fast ved Ulvilla sag og holdt skuren ganske bra oppe i de
vanskelige år for trelast fra begynnelsen av 1720-årene. For sin
tømmerdrift hadde hun ikke - som Hagenfamilien - noen leilendings
bønder å sette i sving, og Hagenfolkene gjorde henne ikke livet lettere. -
Da efter hennes død Hagen-ætten fikk hand over Ulvilla sag og Juldals
ålmenning, falt konkurransemomentet bort, familien ble den helt
dominerende i Helgådalen, Dreier-Lund-familien hadde ikke noe
sagbruk der og deres Dillan-sag hadde ligget øde siden begynnelsen av
1720-tallet.- Da Rasmus Hagen i 1735 overtok Ulvilla sag med tillagte
ålmenning, var han bare 16 år og drev neppe selvstendig, men sammen
med faren, så vi kan betrakte bruksforholdene i Helgådalen samlet i
Broder Boysens hand, iallfall den første tid.
Om enn «Vukugodset» under Broder Boysen med efterfølgere må
betegnes som hovedstammen i det nuværende Værdalsbruk, må man
imidlerltid legge like stor vekt på det annet Hagenske gods, Åge Hagens
jordegods og sagbruk. - Åge Hagen (ca. 1676.1763) var nesteldste sønn
av Rasmus Å. Hagen og hadde som sitt egentlige yrke sivilmilitære
stillinger som proviantforvalter, bokholder m.v. ved den nordenfjeldske
dragonkasse. Han fikk i sin tid tittel av justitsråd og bodde på
Abelsborg i Ila, like ved sine trelasttomter. At han var Ludvig Holbergs
kommisjonær,sier kanskje litt.
Åge Hagens eiendomssamling i Verdal begynte da han ca. 1720 kjøpte
en rekke garder av Bakke Klostergods, deriblant Gudding. Så ble det
stans inntil 1727, da han fikk jordegods i skiftet efter sin mor, og i 1732 i

----
491 SS-A
----
skiftet efter faren. Så gikk det videre kjøp på løpende band, så at hans
gods ved hans hustrus død i 1748 var det største i Verdalen. Av sagbruk
eiet han Tromsdal, Bjerken, Lie, Vangstad og Nerholmen. På denne
siste sag, bygget 1734, har han de første 10 år antakelig skaret tømmer
kjøpt fra Dreier-Lundgodset, hvis eneste sag i Indalen, Dillan, hadde
ligget øde en 10 års tid. Dillan sag kjøpte han av fru Dreier sammen med
Dillan gard i 1734, men sagen ble gjenoppbygget først i 1810, den ble
avløst av Nerholmensagen som ble bygget på den annen, østre, side av
Inna, like overfor sagstedet for Dillansagen. - Åge Hagen var blitt en
brukseier i større stil efter forholdene. Hans fullmektig het I.
Wirtmann. Efter 1744 erhvervet Åge Hagen intet nytt jordegods, han
var mettet og stod klar til å intensivere sin drift da oppgangstidene for
trelast såtte inn så smått årene derefter.
Om det Dreier-Lundske Verdalsgods i denne periode er å berette:
Som nevnt tidligere hadde lagmann Abraham Dreier i 1703 efterfulgt sin
far både i dommerstolen og som godseier til Suul og Nybyggets gods,
mens hans mor, fru Anna, ble sittende med Dillan sag og gard (samt
Volden). Men sammen med sin svoger, oberstløytnant P.R.Lund (I) på
Eide i Skogn, begynte han å trenge sig videre inn i nordre distrikt,
Helgådalen, idet de efterhånden kjøpte Midtgrundan v. og Østgrundan
st., Langdal lille, Varslotten, Langdal store, Gren øvre, Overholmen
mellom, halvdelen av Leirhaugen samt nedre Grundfoss sagsted, og
efter P.R.Lunds død kjøpte hans enke i 1721 Høisjø sag. Men det ser
ikke ut til at det blev noe større fart i sakene. Omkring 1736 overtok
hennes sønn, P.R.Lund (II) på Svinhammer endel av eiendommene uten
at man kan efterspore noen bedring. Fra omkring 1722 hadde også
Dillan sag ligget øde. Da P.R. Lund (II) døde i 1740 ble de fleste av
eiendommene hans i Helgådalen solgt til oppsitterne, familien trakk seg
ut av Helgådalen, idet de dog beholdt Helgådalsgodset, (fra Bratåsen til
Helgåsen) Leirhaugen og Midtholmen og nedre Grundfoss sagsted. I
1741 solgte de også Høisjøsagen.
I 1736 var imidlertid inntrådt en forandring i eiendomsforholdene,
idet Abraham Dreier døde og hans gods ble i skiftet registrert slik:
1. Verdalsgodset, det var de garder Dreier hadde kjøpt sammen med
P.R.Lund samt nedre Grundfoss sagsted.
2. Sulgodset.
3. «Nybygget» gods, d.v.s. hva vi kaller Helgådalsgodset samt
Kvernmoen og Lindset.
Det er blitt litt system i sakene lorsavidt som det gamle «Suul- og
Nybyggets» gods er delt efter sin geografiske - og driftsmessige -
beliggenhet. -Det er videre første gang navnet Verdalsgodset brukes,
men man har vanskelig for å godta betegnelsen på denne lille gruppe av
eiendommer. Denne begrensede betegnelse kan heller ikke sees å være

----
492 SS-A
----
fastholdt fremigjennom årene. I dette avsnitt kan det kanskje forsvares
å bruk den, idet vi noterer at det var P. R. Lund på Svinhammer som
fikk skjøte på de garder det omfattet 1736. Det ble imidlertid bare et par
garder, øvre Gren og store Langdal, som senere kom inn i det endelige
Verdalsgods, så tråden blir tynn. De øvrige ble efterhånden solgt
enkeltvis.
Derimot ble Sulgodset og Nybyggets gods holdt samlet idet de i
arv gikk direkte til P.R. Lunds sønn Abraham Peter Lund, som da bare
var 2 år gammel. Han fikk til verge kaptein Andreas Tønder * som
neppe kunne utfolde noen egentlig virksomhet ved godset. Man kan
uttrykke det slik at godset førte en vegeterende tilværelse. Det kan
noteres at det må ha vært omkring 1736 at Høisjøsagen ble flyttet fra
Høisjøens utløp tilbake til Malsåen, hvor den efterhvert ble kalt
Langdal sag og lå et par hundre meter nedenfor den opprinnelige
Blokko sag. - Abraham Peter Lund ble offiser i den danske hær og
døde som major 1790 i København. I 1758 lyser han sin odelsrett til
godset.
Hva der interesserer like meget om ikke mere enn eiendomsforhold
ene, er driftsforholdene, hvordan proprietærene drev gårdene med skog
og sagbruk. Det var produksjonen av trelast, bord, som var hoved
interessen. Dertil krevdes bevilling og tilgang på tømmer som igjen
avhang av eiendomsrett eller bygsling av skog, noenlunde lett tilgjenge
lig. Og tilslutt tilgang på arbeidskraft. Efterhånden som de lettest
tilgjengelige skogpartier blev uthugget, søkte man lengere opp i dalen
inntil vanskelighetene ble for store, og da kunnde det hende at den sag
som tømmeret hadde forsynt, ble nedlagt for en tid, eller for godt. - For
arbeidskraften var leilendingsforholdet et sikkert grunnlag, kanskje
ikke så meget for hugst og fløting som for kjørselen.
Den eldste bygselseddel, festeseddel, som har vært å finne, er fra
1726. (Se kilder.) Som det sees, henvises det til loven hva angår leilend
ingenes plikter overfor jordrotten, d.v.s. Kristian den 5. norske lov.
Dens avsnitt om leilendinger inneholder ingen almindelig plikt for
leilendinger til å utføre arbeide efter tilsigelse fra landrotten, og proto
koller og dokumenter fra Verdalen disse år gir ingen opplysninger orn
forholdet. Man tar neppe feil når man antar at forholdene norden
fjelds var analoge med forholdene på Østlandet, hvor - efter Andreas
Holmsens «Fra Linderud til Eidsvold» - bønderne i sagbruksdistriktene
åpenbart føretrakk i minst like stor ustrekning som før å betale sin
skyldighet med arbeidsydelse, alle kjørte eller skar på gjelden, og noen
plikt til å arbeide for sine landherrer hadde bøndene ikke, men de var
mer enn villige til å betale leieavgiften på den måten.
* På Rustgården i Skogn.

----
493 SS-A
----
Perioden 1750-1785
Når året 1750 velges som overgang til ny periode, er det ikke fordi det
angir århundredets midte. Periodeskiftet markeres av en spesiell
begivenhet, som begrunner den valgte inndeling.
Broder Boysen, eier av Vukugodset, hovedstammen, døde i 1750.
Som det må ha vært tilfellet ved svigerfaren, Rasmus Å. Hagens død,
må også skiftet efter Broder Boysen ha vært samfrendeskifte, skifte
protokollene inneholder intet. - Det ble Broder Boysens nesteldste
sønn, Rasmus, som overtok hovedstammen i Vukugodset i en alder av
31 år. Han hadde fra 1732 eiet Sæter med Tosteigan, som han imidlertid i
1747 hadde solgt til sin svoger, Lorents D. Kliiver, gift med Selle Marie
Broderdatter.
Det vil være hensiktsmessig først å behandle godset til L.D. Kliiver (I)
på Bjartnes. - Det er anført at hans gods kunne kalles Malsågodset.
Det ble dannet slik: Allerede i 1743 eller 1744 hadde Kliiver kjøpt
Langdal store med Langdal sag av Coldevin og i 1747 Sæter med
Tosteigan av Rasmus Hagen. Så kjøpte han i 1750 Bjerken med sag av
sin hustrus morbror, Åge Hagen, i 1754 Sagvolden også av Åge Hagen,
samme år Leirset av oppsitterne og tilslutt i 1759 Gren øvre og nedre
med Gren sag av Åge Hagen. - Han hadde derved samlet sig et vel
sammensatt Malsågods med to sagbruk foruten Bjerken sag.
Han eiet videre endel garder i Leksdalen med Lund sag - Leksdals
godset - men det ligger utenfor vårt område. - Kliivers sagbruk var ikke
av de større, Langdal og Lund av middels størrelse, de andre av de
minste, men alle hadde ganske jevn og tilsynelatende sikker skur.
L.D. Kliiver (I), 2. generasjon av Kliiveretten i Norge, kan man
kanskje betegne som den sentrale skikkelse i denne høyst vitale ætt, som
gjorde sig så sterkt gjeldende på flere områder i Innherred, spesielt i
Verdalen, i tiden fra ca. 1730 og en 100 år fremover, en tid som man i
søndre Innherred har hørt vært kalt «Kliivertan si ti». Men utenom
Malsågodset ligger Kluverhistorien utenfor vårt område og tas ikke med
mere her.
Vi skal så vende tilbake til Rasmus B. Hagen og Vukugodset. Hvis
man idag skulle ha gitt det navn efter dets geografiske beliggenhet,
måtte det ha blitt Øver- Vukugodset. - Navnet Helgådalsgodset er opp
tatt av Det Dreier-Lundske gods fra Helgåsen til Brattasen.
Til foredling av tømmeret fra sine eiendes skoger hadde Rasmus
Hagen først og fremst Grundfoss sag, helt til ca. 1780 den største sag i
distriktet. Dertil hadde han Ulvilla sag med først middels stor, senere
mindre årlig skur. Denne sagen var hans egen, men sagstedet var bygslet
på Kronens grunn. Men hva som var av større betydning, var for Rasmus
Hagen den bruksrett til Juldal eller Værens ålmenning som fulgte med

----
494 SS-A
----
sagbevillingen for Ulvilla sag. Med denne bruksrett som utgangspunkt
søkte Rasmus Hagen å trenge seg inn på det Dreier-Lundske
Helgådalsgods og drev der en trafikk med tømmerhugst som nok må ha
foregått en tid inntil den ble stoppet i 1765, da Rasmus Hagen fikk
dom på sig for ulovlig hugst på Helgådalsgodsets grunn. Rasmus Hagen
gjør inntrykk av å ha vært en selvrådig herre, ikke bare over det gods
han hadde til rådighet som odelsgods, men også utover det.
Det andre Hagenske jordegods, Åge Hagens gods, her kalt Indals
godset, var i Åge Hagens eie til hans død 1763. Det må i størrelse ha
vært iallfall like stort om ikke større enn Øver-Vukugodset, dette uten
Juldals ålmenning, med 2 større sagbruk, Nerholmen og Levring, 2
middels store, Lie og Vangstad og et mindre sagbruk, Tromsdal. Og
Åge Hagen drev jevnt og sikkert fra sin bopel og eksportplass i Ila ved
Trondhjem. Fra en attestasjon i sagbruksregnskapene kan noteres en
opplysning av Åge Hagen: «Bordene bliver fra laddestæderne (ved
Verdalsøren) med jækter indført og begynder denne indførsel sidst i
april og kontinuerer dermed til juli måneds utgang».
Åge Hagen døde i 1763 i en alder av 87 år. Fra 1760 hadde han
forpaktet sitt jordegods med sagbruk til søstersønnen Rasmus B.
Hagen, som i 1763 kalder seg «forpakter av avdøde justitsråd Åge
Hagens gods» og fra 1761 har undertegnet skjørseloppgavene for Åge
Hagens sagbruk. Men det ble ikke Rasmus Hagen som skulle få overta
godset. Det var Åge Hagens søsterdatter, Anne Marie Aussig som ved
testamente var innsatt som Åge Hagens hovedarving. Hun var datter av
oberstløytnant Aussig på Inderøya, hadde vært gift med gullsmed i
Trondhjem, kgl. bestaltet brannmajor Wissing, og som enke siden 1759
styrt Åge Hagens hus og pleiet ham på hans gamle dager.
Anne Marie Aussig Wissing beholdt dog ikke godset lenge. I 1768
solgte hun via sin bror kaptein Aussig jordegodset med sagbruk til
generalauditør Lars Kierulf i Trondhjem og kaptein Hermann Bay på
Skånes. Kjøpsummen på hennes samlede gods i Skogn og Verdalen var
20000 rdlr. I godset var innbefattet en kgl. forpaktningskontrakt av
1768 på tømmer til 4224 bord årlig fra Ramsås ålmenning. - Hvor stor
del av kjøpesummen skal regnes på Verdal og på Skogn, kan ikke sies
med noen grad av sikkerhet.
Før vi går inn på Kierulf og hans tid som godseier må vi se på «Suul
og Nybyggets» skjebne. Som nevnt foran var det i hendene på Abraham
Peter Lund - enkelte ganger er navnet Peter Abraham Lund - i 1750
enda umyndig med kaptein Andreas Tønder på Rustgården som verge.
Men A. P. Lund drev ikke sine gods, d.v.s. han hadde intet sagbruk til
foredling av tømmeret, kun et sagsted, Nedre Grundfoss, uten sagbruk.
I 1763 ble det slutt på denne vegeterende tilstand, idet Lund selger

----
495 SS-A
----
godset for 3280 rdlr. til løytnant Rasmus Olsen Lyng. Om Rasmus
Lyng dengang opererte helt på egen hand eller i kompaniskap med
assesor Henrich Hornemann er ikke helt klart, men allerede året efter er
Lyng og Hornemann i sameie om godset, bl.a. fredlyser Lyng 28.5. 1764
godset for überettiget hugst på egne og assesor Hornemanns vegne.
Samtidig bygger Lyng Nedre Grundfoss sag, som kommer opp i en
produksjon på ca. 3000 bord året efter.
I forbindelse med nevnte fredlysning må noteres et intermezzo fra
denne tiden, en tvist mellom Rasmus B. Hagen på den ene side og Lyng
og Hornemann på den annen. - 60 år tidligere hadde også en Rasmus
Hagen, morfar til Rasmus B. Hagen, ligget i prosess om eiendomsfor
holdene på de samme trakter, nemlig mot Rasmus Krag om grenser og
hugstrett i Helgådalen. Dengang stod Rasmus Å. Hagen som privateier
mot forpakteren av Juldals ålmenning, Krag. I 1764 er det Rasmus B.
Hagen som forpakter av ålmenningen som er i konflikt med privateierne
av Helgådalsgodset, Lyng og Hornemann. - Selve prosessen er det ikke
stedet å komme videre inn på her, den dreiet seg dypest om grenser og
fortolkning av forpaktningskontrakten av ålmenningen, og Rasmus
Hagen tapte saken og ble dømt til erstatning og prosessomkostninger.
Hva som interesserer mere er at prosessen gir en sterk formodning om at
Rasmus Hagen lenge hadde latt hugge ulovlig på Abraham Lunds
eiendom Helgådalsgodset og at det var først da Lyng som ny eier tok
affære at det ble satt en stopper for det.
Sameiet Lyng-Hornemann varte ikke lenge. Allerede i 1765 selger
Rasmus Lyng godset til Hornemann for 3950 rdlr. idet han unntar
laksefisket (med oppbygget sagbruk) ved nedre Grundfoss. Lyng selger
året etter laksefikset til Erich Dahlstrøm og Michel Reppe for 90 rdlr.,
og de to fredlyser det.
Hornemann satt heller ikke lenge med godset, men fra hans tid kan
noteres påbegynnelsen av Sulstuen sag, idet der i skjøtet fra ham tales
om «et under Stormoen Suul besiktede saugsted som endepunktet er
bebygget». - Han selger i 1767 godset til bataljonskirurg Hans Blix på
Ekle for 5990 rdlr. I mellomtiden hadde Hornemann solgt 2 Midtholm
gårder og «Leirhaugen eller Holmen» til Ole Hjellan, som imidlertid i
1767 igjen selger disse gårdene til Blix. - Fra skjøtet på godset er å notere
at der her første gang brukes navnet «Helgådalens gods» om det
tidligere «Nybygget», som var Helgådalsgodset + Kveldmoen og
Lindset. - Blix satt med godset i 10 år under økonomiske vanskeligheter.
På sine to sagbruk, Sulstuen og nede Grundfoss, hadde han en
gjennomsnittlig årlig skur av ca. 7000 bord tilsammen mot bevilget
12000, fra 1769 til 1775 var trelastprisene stadig synkende. - Han bodde
en større del av tiden på Leirhaugen, som han hadde utsett til å bli sitt

----
496 SS-A
----
gods hovedgård. Den ble efter hans tid ikke opprettholdt som sådan,
men gikk over til å bli forvaltningsgård.
Usagt hva grunnen kan ha vært, så selger Blix i 1777 godset til general
auditør Kierulf for 6900 rdlr. Han flyttet tilbake til farsgården Ekle og
levet i trange kår resten av sitt liv, og døde 1813. Han forpaktet i tiden
1784-1792 Langdal sag av presten Peder Krog. Den hadde gjennom
snittlig skur av ca. 2000 bord årlig mot bevilget 3500.
Ved kjøpet av Indalsgodset i 1768 og Dreier-Lund-Blixgodset i 1777
var Kierulf blitt den største godseier i Verdalen, hans virke der strekker
seg over 12 år og han må vies endel oppmerksomhet.
Regimenstkvartermester, titulær generaldirektør, Lars Kierulf,
danskfødt 1725, var blitt Trondhjemmer, bodde, iallfall fra 1768 på
Abelsborg i Ila, Åge Hagens tidligere eiendom og eksportkontor. Han
ble i året for kjøpet av Indalsgodset gift med Inger Elisabeth Møllerop
og var allerede da en velstående mann.
Kierulfs første inntreden i Verdal hadde funnet sted allerede i 1755,
da han fikk kgl. auksjonsskjøte på en rekke garder i Verdal, men han
selger de fleste av dem snart. Samtidig møter vi første gang kaptein
Herman Bay på Skånes, Kierulfs kompanjong i Verdalsgodset - som vi
kanskje nu kan begynne å kalle det - og Kierulfs mann på stedet. -
Kierulfs inntreden i Verdalsgodsets historie kom imidlertid først i 1768
da han kjøpte via kaptein Aussing dennes søster, Anne Maria Wissings
jordegods, hvoriblandt Indalsgodset med sagbrukene Tromsdal, Lie,
Levring og Nerholmen. Ved Kierulfs overtagelse av Indalsgodset, det
ene av de 5 hovedhjørnesteder i det senere Verdalsgods - Dreiergodset,
Vukugodset, Malsågodset og Juldals ålmenning er de øvrige 4 - hadde
han fått fast fotfeste i Verdal. Noen intensivering av driften - hvilket vil
si økning av trelastproduksjonen - kan man ikke se at han har satt i verk
den første tid, som falt i en perioden med synkende trelastpriser,
sagbrukene gikk med en gjennomsnittsproduksjon som før. En detalj
kan man merke seg: de festesedler som man har kommet over fra tiden
før Kierulf hadde ingen særlige bestemmelser om pliktarbeide for lei
lendingene. Men Kierulf innfører i festesedlene at leilendingene skal
«assistere» med å skaffe sagtømmer «med hester og arbeide» når de blir
tilsagt. Om dette var en alminnelig sikkerhetsforanstaltning, eller det
hadde sin spesielle grunn i erfaringer om vanskeligheter med å få
leilendingene til å «gjøre brug» efter de gamle festesedler skal være
usagt.
Felleseiet Kierulf-Bay av Indalsgodset varte i 7 år, det ble oppløst i
1775 ved at Kierulf utløste Bay. - Kierulfs neste skritt var som nevnt i
1777 å kjøpe Dreier-godset av Blix. To proprietærgods i Verdal var
dermed kommet på samme eierhånd. Og utviklingen går videre. Kierulf

----
497 SS-A
----
rasjonaliserer driften ved å legge ned 4 mindre sagbruk, Tromsdal, Lie,
Sulstuen og Levring.
Ramsås sag var nedlagt tidligere - og skuren konsentreres om
Nerholmen og nedre Grundfoss-sagene. Dertil gikk Vangstad sag med et
par tusen bord årlig. Av de nedlagte sagbruk ble bare Sulstuen tatt opp
igjen senere i 1792, de andre 4 ble nedlagt for alltid. Det var spesielt ved
Nerholmen sagdriften ble intensivert, den avløste fra 1778 Hagenættens
Grundfoss sag som dalens største sagbruk.
Det ble imidlertid ikke Kierulf forunt å kunne drive sine virksomheter
lenge, han døde i 1779. Enken fikk sitte i uskiftet bo, men giftet seg året
efter med sin avdøde manns efterfølger i stillingen som regiments
kvartermester, Jakob Hjelm, og det ble samfrendeskifte. Ved verdi
ansettelsene herunder ble eiendommene satt betydelig ned, lavere enn
hva Kierulf hadde gitt for dem, således ble Dreier-godset satt til 4000
rdlr. mot de 6900 rdlr. Kierulf hadde gitt for det ved kjøpet av Blix 3 år
tidligere. Bordprisene var dengang 1/3 høyere. Indalsgodset ble satt til
14000 rdl mot før 20000 rdl.
Fra Hjelms tid som godseier kan ikke noteres særlige begivenheter
innen hans gods. Tidsrommet 1780-1785 var forøvrig ingen gunstig tid
for sagbruksdrift og trelastproduksjon. Fløtingsvanskeligheter og krig
slo seg sammen om å gjøre tidene trange for sagbrukseierne, skuren
gikk nedover ved de fleste sagbruk i Verdalen. I 1785 selger Hjelm
godset til Johan Widerøe Tonning.
Sagbruksvirksomheten 1745-1795 *
Det vil ha sin interesse å kaste et samlet blikk over trelastproduk
sjonen i siste halvdel av 1700-tallet.
På grunnlag av fogedregnskapenes sagskattemanntall er grafisk satt
opp produksjonen ved de viktigste sagbruk. De faller i 3 grupper, de 5
*
Av trykningstekniske årsaker følger diagrammene på sidene 498, 499 502 503 506 oe
507. B
Hartmann har tatt ut fem sager fra hver av gruppene store, middels store og små sager.
De store sagene er følgende: Grundfoss sag, også kalt Fossneset sag, Nerholmen sag,
Grundfoss nedre sag, Levring sag og Sulstuen sag. De mellomstore er: Vangstad sag, Lie
sag, Ulvilla sag, Lund sag og Langdal sag. De små sagene er følgende: Bjørken sag,
Tromsdal sag, Gren sag, Marken sag og Skrove sag.
På grunn av den store forskjellen i produksjon, har det ikke vært mulig å benytte
samme størrelse i diagrammene for de store sagene som for de middels og små sagene.
Fra noe før 1745 og utover mot 1750 var det lavkonjunktur. Det samme var tilfelle fra
ca. 1756 til ca. 1763. Og den siste lavkonjunkturen innenfor spennvidden av denne
grafiske fremstilling var fra 1780 til 1785.

----
498 SS-A
----
største, 5 middels og 5 minste sager. - Ved bruken av sagskattemann
tallenes oppgåver må man være oppmerksom på at det må ansees
fastslått at tallene oppgitt av sageierne ikke er å stole på. Forholdene i
Verdalen var vel ikke bedre enn i landet forøvrig, hvor sageierne skar
meget større kvanta enn hva de hadde lov til, ofte tre ganger så store, de
snøt på tienden og utførte ulovlig last. Men til oversikt og til belysning
av sagenes relative betydning kan vi bruke tallene og kurvene.
Man vil feste seg ved de sterke svingninger produksjonskurvene viser
og det er ved de største sagbruk at svingningene er størst, hvilket
kanskje ikke bør være så påfallende. - Svingningene fra år til annet har
antagelig sin naturlige forklaring i variasjoner i førefolhold og fløt
ningsforhold. - For de periodiske svingninger vil man søke efter
sammenhengen mellom konjunkturer og skuren. Og det viser seg da at
under lavkonjunkturer, vesentlig betinget av krigene i Europa, følger
skuren konjunkturene, f.eks. i periodene 1743-48, 1756-63 og 1781-85,
avmerket på kurvebladets fot. Det er bare hva man skulle vente.
Med adskillige reservasjoner kan man sette opp en slags beregning
over hvor meget det i annen halvdel av 1700-tallet ble skaret på disse
sagbrukene år om annet. Man kommer til et gjennomsnittstall av 40000
fullbord pr. år, hvilket skulle svare til 8000 stokker. Men det er grunn til
å tro at tallet har vært betydelig større. - Med de usikre faktorer man
har å operere med, ville det bare gi villedende resultat om man skulle gå
videre og regne ut kubikkmasser. Men de anførte tall kan gi visse fore
stillinger om omfanget av virksomheten i hugstfelter og fløtningselver,
på sagbruk, bordtomter og fraktejekter.
Fogedregnskapenes oppgåver over skuren er ført til 1794, de holder
da opp idet skuren ble gitt fri, men kun de allerede bevilgede sagbruk
fikk drive.
Som sluttbemerkning til denne periode 1750-1785 skal noteres: Det
var Lars Kierulf som begynte samlingen av smågods til et samlet stort
Verdalsgods ved at han i tillegg til Indalsgodset, som han kjøpte i 1768,
9 år derefter kjøpte Helgådalsgodset og Sulgodset. Vi skal senere, når
godssamlingen i 1810 avsluttes ved proprietær Mullers kjøp av Vuku
godset, komme tilbake til en vurdering av de forskjellige godseieres
innsats i den succesive samling.
Episoden Tonning 1785-1807
Ved Tonnings kjøp i 1785 av det Kierulf-Hjelmske Verdalsgods kom
godset forretningsmessig i en noget annen status enn før. Alle tidligere
eiere kan man nærmest karakterisere som personlige, private proprie
tærer. Ved Tonnings overtagelse kom godset i hendene på et mektig
handelshus med vidstrakte forbindelser langt utover Norge.

----
499 SS-A
----
Johan Widerøe Tonning var født 1740 på Frantsholmen ved Vågnes i
Borgund, Søndmør. Etter Thaulovs «Personalhistorie» inntrådte
Tonning i kompani som trelasthandler med justitsråd Henrich H.
Hornemann, hvilket gjorde ham til en velstående mann. Det er samme
Hornemann som eiet det Dreier-Lundske gods i midten av 1760-tallet.
Han kom dengang snart bort derfrå. - Det fremgår imidlertid av
dokumentene at iallfall formelt var Hornemann ikke medeier i
Tonnings Verdalsgods. - Etteråt kompaniskapet med Hornemann var
oppløst ca. 1795 opptok Tonning flensburgeren Otto Owesen som
assosie i firmaet som antok navnet Tonning og Owesen, og fremdeles
hadde den overveiende del av sine forretninger i trelast. Firmaet hadde
eiendommer og sagbruk også utenfor Verdalen. - Året etteråt Tonning
hadde kjøpt Verdalsgodset giftet han seg med Elise Lund Thode, som
stod for Verdalsgodset etteråt Tonning seiv var død i 1804 og inntil det
ble solgt i 1807. Tonnings datter og enearving, Anne Marie, ble gift med
grosserer Hilmar Meincke som vi treffer på senere som eier av det
samlede Verdalsgods i 1820-årene.
Perioden Tonning faller innen et tidsrom med sterke svingninger i
konjunkturene for trelastforetninger og de skal kort skisseres opp som
bakgrunn for selve godshistorien.
Da Tonning i 1785 overtok godset var konjunkturene gode og i 1786
hadde Tonning på Nerholmen sag alle års topproduksjon på 1700-tallet
med en skur på 20650 bord. Men de høye prisene holdt seg ikke og ved
krigsutbruddet i 1792 stoppet trelastutførselen helt og lå også i 1794-96
sørgelig lavt. Men så sprang den sterkt opp i 1797. Og det traff så
beleilig at Kongen i 1795 hadde opphevet kvantumsbestemmelsene ved
sagbrukene. Det er nok i forbindelse dermed at sagskattemanntallene
ikke finnes i fogedregnskapene etter 1794, så der kan ikke fremlegges
talloppgaver over skuren ved Verdalsbrukene i denne glansperiode. -
Kongens begrunnelse for å oppheve kvantumsbegrensningen var at de
for «skoghugsten og sagvesenet i vårt rige Norge givne lover og såtte
grenser ikke virker til deres øiemed. Skogproduktenes foredling og
dannelse efter de forskjellige markeder og den forskjellige søkning
hindres ved sagenes innskrenkning. Fordelen ved skogenes fredning og
oppelskning forminskes ved den tvang som er dem pålagt for sagenes
skyld.» Det het så liberalt at hugst og eksport ble gitt fri. I virkeligheten
var det ikke slik, all saging ble forbeholdt de eksisterende priviligerte
bruk, det kan uttrykkes slik at de lovovertredelser med hugst og det
snyteri på bordskatten som hadde funnet sted i mange årtier nå ble
legalisert. I hvilken utstrekning det kan ha vedkommet sagbrukene i
Verdalen, kan etter sakens natur intet sies.
I 1801 får Tonning kgl. bevilling til å flytte Sulstuen sag nedover til
liind VI A — n

----
500
----


----
501
----


----
502 SS-A
----
Levring, man kan ta det som et tegn på at Nerholmen sag ikke greide å
skjære alt tømmeret fra nedre Indalen, men måtte ha hjelp.
Med betydningsløse svingninger holdt trelastkonjunkturene seg høyt
oppe et ti-år. Verdalsgodsene ble gullgruver for eierne, og av disse, mest
for Tonning. Han må ha vært en mann som åpenbart kunne legge sine
bedrifter an på lang sikt, ved sine forbindelser utenlands ha bedre
oversikt enn de fleste andre og har passet på å utnytte konjunkturene,
også når det gjaldt spørsmålet om å utvide godsene ved kjøp. Han drev
under gunstige konjunkturer og kunne ekspandere. I 1799 lånte han av
firmaet Prætorius i Københavnls9oo rdl mot pant i Verdalsgodset, men
det ble avlyst allerede året etter.
Ved salget av Kierulfgodset fra Hjelm i 1785 var denne en sykelig
mann, han døde året etter. Det var et salg til rimelig pris, 19990 rdl.
Dermed var Tonning mettet for noen år inntil han i 1793 var i markedet
igjen for storkjøp ved det år å kjøpe Malsågodset av presten Peder Krog
og halvdelen av Juldals ålmenning av Broder Hagen.
Da vi sist betraktet Malsågodset i 1750-årene var eieren Lorents D.
Kliiver (I). Det var et mindre gods, men vel arrondert og driften ved dets
sagbruk Gren og Langdal ga en gjennomsnittlig årsproduksjon av ca.
3000 bord tilsammen. Gren sag var nedlagt i 1766, men Langdal alene
hadde i årene deretter gjennomsnittlig samme produksjon som de to
tilsammen tidligere. Da L. D. Kliiver døde i 1771 som obertsløytnant,
fortsatte hans enke Selle Marie Brodersdatter i uskiftet bo driften av sin
avdøde manns gods, men i skiftet i 1784 etter henne ble godset oppløst
hvorved Malsågodset ble tildelt datteren Beret Marie som var gift med
presten Peder Krog. Det var verdsatt til 1500 rdl.
Han beholdt det i 9 år, solgte det, uten Gren og Langdal sager og uten
Tosteigan, i 1793 til Tonning for 3350 rdl. Etter prisen var det regnet
etter omtrent samme verdi som Juldals ålmenning. Odelsretten var dog
ikke medregnet, men denne ble av presten Krogs sønn, Lorents Krog,
sammen med godsets sagbruk solgt til Tonning i 1801 for 699 rdl. Peder
Krog hadde ikke drevet sagbrukene seiv, men forpaktet Langdal bort til
Blix på Ekle. Tosteigan var fremdeles ikke med, den ble først i 1826
kjøpt tilbake til godset av Meincke.
Foruten Malsågodset kjøpte Tonning ved disse tider Juldals
ålmenning. - Som et ledd i salget av mange kgl. almenninger skulle også
Wærra eller Juldals ålmenning selges, og underhånden var innkommet
et bud på 2000 rdl fra Tonning. Men rentekammeret fant budet for lavt
og såtte ålmenningen til auksjon den 18. 10. 1792, hvorved Broder
Hagen ble høystbydende for 3830 rdl og budet fikk kgl. approbasjon 31.
10. s.å. Det neste skritt som der foreligger dokumenter om er at der 26.
6. 1793 utstedes kgl. skjøte til begge, Tonning er altså i mellomtiden gått
inn med en halvdel. Så selger Broder Hagen 31. 12. 1794 sin «hidtil

----
503 SS-A
----
eyende halve deel» av den fhv. ålmenning med sagstedet Ulvilla til
Tonning for 2900 rdl + 900 rdl for diverse omkostninger. Hermed er
altså Tonning blitt eier av hele fhv. ålmenning.
De forannevnte kjøp angir Tonnings større kjøp. Men han plukket
inn til godset også enkelte mindre garder. Således kjøpte han i 1789
Sætran av oppsitterne og Vangstad gard og sag av major Elling Lyng, i
1792 Hjellan av oppsitterne og Kliiver, i 1979 halve Marken av
Teodorius Hagen og i 1803 Kluken v. og Lillegården av Vuku kirke. Det
eneste han selger er Skrove nedre i 1792 til Sivert Ellingsen.
Ved alle sine kjøp var Tonning kommet i besittelse av rundt regnet
3/4 av det jordegods som senere ble det samlede Verdalsgods, bare
Vukugodset stod enda utenfor. - Som nevnt begynte i 1797 en ti-års
periode med nesten uavbrutt høy velstand for trelasteksportører og sag
brukseiere. Det var for Verdalsgodsene en stor tid, bare beklagelig at
man ikke kan legge frem eksakte oppgåver for drift og fortjeneste.
Ingen nye bedrifter kunne trenge seg inn i dalen, hverken med
tømmerkjøp eller sagbruk, der var intet bergverk til å konkurrere om
arbeidskraften.
Men altså Vukugodset. Der satt siden 1750 Rasmus B. Hagen på
Maritvold og drev med øvre Grundfoss og Ulvilla sager. De bevilgede
kvanta var henholdsvis 14000 og 2000 bord. Som nevnt var Grundfoss
sag det største i bruk i dalen helt til 1780 da det ble distansert av
Tonnings Nerholmen sag og deretter alltid lå under denne, til tross for
at bevillingen lå 40% høyere. - Rasmus B. Hagen døde i 1791, 72 år
gammel, etterlatende seg 11 barn og enken Karen Eggen. Det ble som
vanlig i Hagen-ætten samfrendeskifte og enken ga erklæring om at
avdøde kort før sin død hadde uttalt som sitt siste ønske at eldste sønn,
Broder Rasmussen Hagen, skulle ha Vukugodset med Grundfoss sag
samt ættens hovedgård Maritvold for 8000 rdl, resten etter nærmere
angitt fordeling til de øvrige arvinger. Familien var ikke så mektig som
den dengang hadde vært, men boet etter Rasmus Hagen ble dog gjort
opp med aktiva 22100 rdl, passiva 8000 rdl.
Broder Hagens kjøp og salg av Juldals ålmenning 1792-93 er det gjort
rede for tidligere. Han satt ikke særlig godt i det, måtte ta opp lån på
4000 rdl hos Angellske Stiftelser, skuren på hans Grundfoss sag lå
gjerne på ca. 6000 bord mot bevilget 14000 årlig fra 1791-94 og så kom
kriseårene 1794-96. Han fikk oppleve oppgangen fra 1797, men døde
1798. Og Vukugodset var holdt sammen. Hans enke Anne Karine Meier
(f. 1743) nød så godt av de glimrende konjunkturer fra 1797, ble rik og
mektig, kjøpte bl.a. i 1799 Ekle og giftet seg i sin 60-års alder med den
37-årige regimentskirurg Johannes Monrad, som bosatte seg på sin
hustrus gard Ekle, som altså i noen år har vært Vukugodsets hoved
kvarter.

----
504 SS-A
----
s*
5 *°-^
> 5 5
Cj o Cj «-J
-r
i-i


----
505 SS-A
----
o
e
i
o
e
-r
©
o


----
506 SS-A
----
Monrad ble ikke sittende lenge med Vukugodset. I 1805 selger han
godset med sagbrukene til grosserer Hans Wingård Finne i Trondhjem
for 13000 rdl. Tidspunktet var et par år før trelastkonjunkturene gikk
nedover igjen, men i de 8 år de hadde vært gode skulle man tro at
Vukugodset med Grundfoss sag hadde vært en rimelig inntektskilde for
eierne. Det ser imidlertid ut som om Monrad, som fra 1800 hadde
praktisert som lege, allikevel kom i økonomiske vanskeligheter.
Professor, livmedikus Thulstrup omtaler ham i en embedserklæring av
1822 som en «retskaffen og i sit kald virksom mand, der ved sygdom og
betydelig formuestap var kommet i en trengende forfatning». Han døde
1840.
Hans Wingård Finne, f. 1758, var grosserer i trelastbransjen i
Trondheim og kunne nyde godt av konjunkturene et par år, og selger
det så igjen til proprietær Christen Johan Miiller for 16000 rdl.
Imidlertid var Tonning død i 1804, hans gods ble fortsatt styrt av
firmaet Tonning og Owesen til 1807, da også dette ble solgt til Christen
Miiller, summen var 90000 rdl., selgeren enken Else Thode Lind.
Dermed var alle de gods hvorav det store Verda/sgodset ble sammensatt
sam/et på en hand og skulle så bli i nøyaktig 100 år.
Det vil ha en viss interesse å se på de priser som i de siste 40 år før den
endelige samling ble betalt for smågodsene. Det er nokså selvsagt ikke
de absolutte tall som interesserer, heller ikke så meget de nesten selv
følgelige stigninger i prisene, men mest det innbyrdes forhold mellom de
summer som i siste halvdel av 1700-tallet ble betalt for godsene, hvorav
man kan slutte seg til den innbyrdes vurdering. De tall som er oppført er


----
507 SS-A
----
ikke helt eksakte, men betegnende nok til å gi grunnlag for følgende
slutninger:
Av de 5 enheter ser man at Indalsgodset har vært det største, vi kan gi
det indekstallet 15. Så kommer Vukugodset med indekstall 8, deretter
Dreiergodset med indekstall 5 og til slutt Juldals ålmenning og
Malsågodset med indekstall henholdsvis 4 og 3, for Juldals ålmenning
dog med noen usikkerhet, kfr. redegjørelsen for salget fra Broder
Hagen til Hornemann.
Spesielle kommentarer til denne indisering ansees unødvendig, vi
kommer delvis inn på den i etterfølgende betraktninger.
Ved Verdalsgodsets endelige samling er vi kommet til det tidspunkt da
der bør tas opp til vurdering hvem man skal tillegge æren eller
fortjenesten av samleverket som grunnlegger, organisator eller hva man
vil kalle det.
Som nevnt allerede på første side har Peter Dreier vært betraktet som
den som grunnla Verdalsgodset, men at denne betraktning ikke kunne
godtas uten sterke reservasjoner. Hva man enn må erkjenne om Peter
Dreiers kvalifikasjoner som embedsmann, - noen egentlig fortjeneste
som grunnlegger av Verdalsgodset kan han ikke tildeles, utenom at han
erhvervet Suul og Nybyggets gods, bidrog han intet, det var hans hustru
som bygget godsets eneste sagbruk, Dillansagen, som heller ikke kan
sees å ha vært drevet ordentlig, Peter Dreier seiv glir helt ut av billedet.
Problemstillingen kunne kanskje settes opp slik: Hvis innsats har
veiet tyngst ved oppbyggingen av Verdalsgodset? - Dette spørsmål kan
ikke besvares ved å utpeke noen enkeltperson, man må nekte å besvare
et så forenklet spørsmål. Vi må ta for oss de enkelte medvirkende til
analyse. Det er delvis gjort tidligere, men kan nu taes i sammenheng.
Presten Peder Juels jordegods var et virkelig gods, han samlet det
bevisst og bygget første sagbruk. Hans gods gikk for størstedelen
gjennom Brix og Bing over i Rasmus Å. Hagens hender, hovedstammen
videre som et Vukugods gjennom Broder Boysen, dennes sønn Rasmus
B. Hagen, atter hans sønn Broder R. Hagen, dennes enke, hennes ekte
felle nr. 2, Monrad, for tilslutt via Finne å havne i Mullers avsluttende
samlingshånd.
Den annen godssamler på 1600-tallet, presten Erik Schanckes gods lå
betydelig etter Juels gods i størrelse, kom over i familien Dreier-Lunds
hender - sammen med Dreiergodset - men smuldret opp mellom familien
Lunds hender. Og hverken Brix eller Bing fyller noe større opp i
billedet. Dreiergodset - ca. 1/7 av den samlede verdi omkring 1800 - ble
samlet, men uten at dets innehavere gjorde noen egentlig innsats før det
kom i Kierulfs hender, hvorom senere.

----
508
----


----
509 SS-A
----
Tf
r
■
r
r-
■y.
—
•—
i_
U
Bl
y;
■es
E
x
■a
o
o
e
©
e


----
510 SS-A
----
Men Hagen-ættens jordegods utgjordes ikke bare av Vukugodset, fra
dette grener det Kluverske Malsågods seg ut. Og Hagenættens innsats
kulminerer i Åge Hagens samling av Indalsgodset, som har sitt nederste
grunnlag i teologene Scheens og Krogs smågodser. Det var ikke på
farens, Rasmus Å. Hagens gods Åge Hagen bygget. Indalsgodset ble det
betydeligste etter 1700-tallets verdsettelse, representerende en halvdel av
det senere samlede Verdalsgods i verdi. Det er ikke til å komme forbi at
det er justitsråd Åge Hagens innsats som har vært den største, når det
spørs om samling av enkeltgods.
Man kan uttrykke det slik at enda har vi bare hatt å gjøre med
enkeltgodser. Det var da Kierulf fremtrådte at disse ble påbegynt samlet
til storgods, med Indalsgodset som første erhvervelse og grunnstamme,
hvortil etter 9 år Dreier-Lund-godset ble knyttet. Det er først etteråt
disse to godser er slått sammen at man bør begynne å tale om et
Verdalsgods, og vi tar da med i vurderingen Kierulfs rasjonalisering og
intensivering av sagbruksdriften. Og det er på dette Verdalsgods
Tonning bygger, samler inn flere enkeltgårder, og trekker inn i Verdals
godset det Kluverske Malsågods. Men den som skulle fullføre samler
verket ble Christen Miiller.

----
511 SS-A
----
VÆRDALSGODSET — VÆRDALSBRUGET 1807-1908
Perioden C.J. Miiller 1807-1819
Fra Mullers overtagelse av Tonninggodset og Vukugodset har vi å
gjøre med et sam let Verdalsgods.
Men tidene fremover fra 1807 og henimot 40 år ble ikke noen lystig
tid for skogeiere og trelasthandlere, heller ikke for Verdalsgodsets eiere.
Man skulle vente at ettersom man kom lengere frem i tiden ville man
få rikelige kilder til godsets historie. Men det er ikke så, det blir først fra
1854, da bl.a. de Jenssenske kopibøker og brevsamlinger begynner å
foreligge at man kan finne stoff av interesse, utenom da hva offentlige
protokoller kan ha å berette.
Hva så spesielt Miiller-tiden angår har man i grunnen bare
begynnelsen og slutten som fastpunkter, resten må søkes rekonstruert
etter de almen-historiske linjer. De er forresten ganske kraftige.
Om Miiller seiv, (f. 1752), foreligger ikke mange data. Musum antar
at han var danskfødt. Da han kjøpte Verdalsgodset i 1807 var han eier
av Vinje gods i Mosvik, et gods som han hadde hatt fra 1791, kjøpt av
proprietær Joen Andreas Schancke, som døde året etter, og i 1792 giftet
Miiller seg med datteren Elen Agnete. Der var visst 3 arvinger. Miiller
hadde gitt 15800 rdl for Vinje gods som han i 1809-10 selger for 70000
rdl. Da det må antas med sikkerhet at han har tjent godt på driften av
Vinjegodset med dets sagbruk i årene 1797-1807 må man gå ut fra at han
var en ganske velholden mann ved kjøpet av Verdalsgodset 1807. Men
så var også den samlede kjøpesum for Verdalsgodsene, toppris 106000
rdl tilsammen. Dertil kom senere odelsinnløsning med 30000 rdl.
Kjøpet av Tonninggodset ble avgjort slik:
Overtagelse av Tonnings
1. pr.obl. til enkekassen
2. pr.obl. til fru Tonning
Kontant
Ved likvidasjon (for trelast fra Vinje?)
28000 rdl.
34000 »
8000 »
20000 »
Sum
90000 rdl

----
512 SS-A
----
I kjøpet inngikk bordhave på Verdalsøra og bruksrett til bordtomt i
Ila samt tømmerbeholdningene og utestående fordringer hos lei
lendingene. Det kan noteres at Inns ålmenning ikke var nevnt i skjøtet.
Opprinnelig var Tonnings kompanjong Owesen med på handelen, men
Muller overtok også hans del. De sagbruk som fulgte med godset var:
Nedre Grundfoss, Nerholmen, Vangstad, Ulvilla, Langdal, Levring.
Dertil bygget Muller opp igjen Dillansagen som hadde ligget øde siden
ca. 1720. 2 mindre sagbruk, Skrove og Hjellan, medfulgte også, men de
ble forholdsvis snart solgt, og Ulvilla nedlagt. Det ble 7 sagbruk Muller
satt med til foredling av tømmeret, her iberegnet Vukugodsets Fosnes
sag.
Men Muller satt ikke sikkert på godset, han hadde ikke odelsretten til
Vukugodset. Denne måtte han kjøpe av den siste vi nu møter av Hagen
ætten, Åge R. Hagen, som i 1810 på sin datters vegne selger den for
30000 rdl.
Muller bodde de første 3 år på Vinje i Mosvik, men etter salget av
dette gods i 1810 kjøpte han av kaptein Søren Holst, Maritvold og
bosatte seg på gården, som altså igjen for en tid blir hovedsæte, og nu
for det samlede Verdalsgods. Gården ble forøvrig aldri regnet å gå inn i
godset. - Den eneste endring i eiendomsforholdene ellers i hans tid var at
han kjøpte Bjørstad øvre, Bjørstad v. ble i oppsitternes eie inntil 1856,
da Jenssen kjøpte den til godset. - Midtgrunnan v. som Muller i 1807
hadde kjøpt av oppsitterne, solgte han igjen i 1810 til kaptein Holst, et
makeskifte med Maritvold. Den kom først i 1833 tilbake til godset da
Jenssen kjøpte den.
Noe som helst arkiv vedrørende Verdalsgodset fra Mullers tid finnes ikke,
og det har ikke vært mulig å oppspore noen forbindelse mellom ham og
de andre Miillerslektene i Innherred på den tid. Det fasteste man har å
holde seg til er slutten på det hele, da Mullers bo etter hans død viste seg
å være insolvent. Noen innberetning fra skifteretten, hvor Mullers venn,
sorenskriver Lars Lie var formann, har ikke vært å finne, ingen
dokumenter kan fremlegges om årsaken til miséren. Forklaringen på
hvorfor det måtte gå slik ligger imidlertid opp i dagen, vi kan bare holde
oss til professor Keilhaus vurdering ved følgende plukk av «Det Norske
folks liv og historie»: «Den kolossale omsetning førte til at trelast
handlerne anla store og kostbare sagbruk og kjøpte skogeiendommer i
stor stil (under høykonjunkturen 1787-1807). Derved bandt de kapitaler
som i den følgende nedgangstid blev umulig å løse».
Mullers kjøp av godsene i 1807 skjedde da konjunkturene var på
topp, og man merker seg at det var trelasthandlerne i Trondhjem,
Tonnings enke, ved svigersønn Meincke og H. Finne som var selgere,
firmaer som ved sine utenlandske forbindelser sikkert har hatt bedre
betingelser for å bedømme kommende konjunkturer enn Muller som

----
513 SS-A
----
satt inne på det avsidesliggende Vinje i Mosvika. - Og så bar det
nedover, ja, helt til bunns. I 1808 stanset trelasteksporten helt,
brukseierne «fikk ikke solgt sine produkter, de fikk ikke lån på sine
lagre». - «I Trondheim var det utover høsten 1809 voldsom gjæring». -
Så gav England fra høsten 1809 lisenser for å få trematerialer, det kom
igang en febrilsk eksport, men den ble kortvarig, kan bare regnes i
måneder. Trelastprisene falt videre, England tok mere og mere trelast
fra Canada og forhøyet trelast tollen voldsomt. - Formelt var Norge
stadig i krig med England, men i årene 1810-12 gikk farten omtrent som
i fredens dager. Men til hvilke priser? Så gjorde engelskmennene igjen
fra 1812 vanskeligheter med lisensene. Det ble dog, især fra Trondhjem,
utført adskillig trelast. Det var imidlertid ikke bare på den ytre front at
trelasthandlerne måtte kjempe, utførselen var belagt med så høye
tollsatser, at f.eks. i 1818 utgjorde eksporttollen på trelast en tredjedel
av statsinntektene. «Tiden fra 1815 utover er den store krisetid i den
norske trelasthandels historie.» (Keilhau)
Vi stanser foreløpig med å betrakte trelasthandelens utvikling. At den
direkte virket tilbake på brukseierne, hvor disse ikke seiv var
eksportører, er klart. Muller var neppe eksportør seiv, trelasthandlerne i
Trodhjem avtok nok hans last. Og han har sikkert hatt en kamp uten
nevneverdig stans hele den 10-års periode han drev Verdalsgodset. I alt
skulle han forrente og avdra en investering på 136000 rdl fra 1807-10 og
fremover. Hans hustru døde i 1812 og han fikk sitte i uskiftet bo. Seiv
døde han i 1817 og boet kom under skifterettens behandling. Der ble
holdt takst på boets eiendommer sommeren 1818 og den samlede takst
på godset var 74900 spd. Hvis man kunne sammenligne denne takst med
det investerte beløp 136000 rdl ville det gi et begrep om verdinedgangen,
men når man er oppmerksom på at vi befinner oss i «pengeforvirringens
tid», kan man likegodt la videre refleksjoner ligge. - Men taksten holdt
ikke. Maritvold var solgt ved auksjon allerede 1818 for 8336 rdl. Godset
ble satt til auksjon og ved fjerde gangs auksjon ble høyeste bud 28749
spdl, og herved var boets insolvens konstatert, idet dets aktiva ble 53906
spdl og underskuddet 19677 spdl. Forklaringen ligger for en del i at alle
godsets 7 sagbruk fantes å være i mere eller mindre falleferdig stand, de
vanskelige tider hadde ikke gitt anledning til vedlikehold, seiv Dillan
sag, som var ny gjenoppført av Muller, vistnok i 1810, ble erklært å
være i «måtelig forfatning». En detalj skal noteres: Ulvilla sagbruk er
nu utgått av eiendomsfortegnelsen, det dukker ikke opp igjen. Med en
kort stans før 1700 hadde det vært i drift siden 1657.
Perioden Meincke 1819 -1832
Den som fikk tilslaget ved siste auksjon over Verdalsgodset var
Hilmar Meincke, 3. generasjon av denne flensburgerslekt i Trondhjem,

----
514 SS-A
----
grosserer i byen. Han var ikke ukjent med Verdalsgodset, idet han som
svigersønn av Tonning, gift med dennes eneste datter og enearving,
Anna Marie, hadde fraTonnings død i 1804 hjulpet sin svigermor med
bestyrelsen av hennes eiendommer og salget til Miiller i 1807. - Familien
hadde i 1819 en pantobligasjon i Verdalsgodset opprinnelig på 34000
rdl, nedbetalt til 17000 spdl, men så med renter steget til 26400 spdl. Det
ble bare et par tusen Meincke måtte utrede i kontanter. - Sammen med
sin yngre bror Just drev han fra 1819 - da faren Heinrich Meincke trakk
seg tilbake fra forretningene - firmaet Meincke & Sønner & Co. Firmaet
var et av de større handelshus i Trondhjem, import og eksport av for
skjellige slags, også trelast, om det nok ikke var av de største trelast
eksportører. Av større trelasteksportører var der ved slutten av 1820-
årene kun to igjen i Trondhjem, H. Finne og Gram.
Hilmar Meincke var iallfall formelt eneeier av Verdalsgodset, men
driften har nok vært administrert av firmaet, iallfall eksporten. Vi har
den samme status som i Tonningtiden, skogeiendommene, sagbrukene
og eksporten på samme hand. «Skove og saugbrug som ikke bør skilles
ad, fordi de laaner hinanden gjensidig styrke.» (Carsten Anker 1823)
Hva Meincke kunne få ut av skoggodset avhang i første rekke av
skogenes tilstand. Under den intense drift i årene 1797 til 1807 var
skogene i det meste av Norge sterkt beskattet, Trøndelag i sin alminne
lighet og Verdalen spesielt dannet ingen unntagelse. Kraft beskriver
stillingen slik: «Værdalens prestegjæld har forhen havt gode skove, især
i det vidløftige Vuku sogn, men de ere i en lang rekke af aar fortsat
hugst haardt medtagne. De to andre sogn ere næsten ganske skovbare.
Seiv i almindingene - 7 i tallet - er tømmeret for det meste borthugget
uden der hvor adkomsten til samme er vanskelig.»
Man må altså anta at den tømmermasse Meincke kunne drive ut av
skogen var temmelig begrenset.
Hadde nu Meincke noen særlig grunn til å drive intenst? Der finnes
ingen kilder til bedømmelse av hvordan han har drevet, men en alminne
lig orientering og betingelsene for trelasteksport på hans tid kan gi et
begrep om hvordan det må ha artet seg. - Under perioden Miiller er
omtalt de vanskeligheter, ja, nesten uavbrutt krise som var inntrådt for
den norske trelasteksport fra 1807 og som i 1819, da Meincke overtok
godset, øvet sitt trykk med full styrke. Trelasthandelen var den hårdest
rammede av landets eksportnæringer, og den helt overveldende årsak var
den engelske trelasttoll, instituert fra 1808-09 for å stimulere importen
fra Canada. Tollen ble forhøyet flere ganger og steg i løpet av et par år
til en slik høyde at den virket nesten lammende på den norske trelast
eksport, som helt overveiende dengang hadde England som marked.
Den lå med et så sterkt press på næringen, at da storbrannen på de
uassurerte trelasttomter i Christiania i 1819 støtte til, ble resultatet

----
515 SS-A
----
falitter over nesten hele linjen av trelasteksportører, alle kjente firmaer
falt i grus, etterfulgt av en rekke konkurser i samme næring over hele
Østlandet. Og som nevnt foran, hadde eksportørene å stri også med den
norske eksporttoll.
Slik var forholdene stort sett i Norge da Meincke overtok Verdals
godset i 1819. Men i Trøndelag ser det ut til å være forholdsvis bedre.
Engelskmannen, trelasteksperten Georg Norman, som besøkte Norge
det år, sier at tilstanden i Trondhjem var meget bedre enn sydpå og
anfører som en av grunnene at de trondhjemske kjøpmenn forsto sin
forretning bedre enn de østlandske. - En slik attest måtte det være
hyggelig for standen å innkassere, men vi bør søke å finne et mere
rasjonelt grunnlag for de bedre tilstander. - Og det må vel ansees som en
kjennsgjerning at årsaken for en vesentlig del lå i det forhold at den
trønderske trelast ikke gikk til Storbritannia, men til Irland. Det hadde
den gjort mange år og båndene med Irland var blitt sterke, forbindels
ene intime. Tonnings kompanjong Owesen f.eks. var gift med en
irlenderinne og kalte sitt landsted Ballyshannon etter fruens fødested
(senere omdøpt til Loviselyst, ved Leangen st.) - Da f.eks. i 1807 154
trelastskuter ble utklarert fra Trondhjem gikk de 147 til Irland og bare 5
til England. Og når forholdene hadde utviklet seg slik, hadde det to
dypere årsaker, den ene at de trønderske bord og planker var regnet å
være av ringere kvalitet enn trelasten fra Østlandet, de engelske trelast
importører ville ikke ha dem, men lot dem gå hus forbi til Irland,
bordene var for korte og smale, men gode nok for irlenderne som ikke
hadde råd til å være så kresne. - Den annen årsak var at Irland hadde
andre, greiere tollsatser enn England, tollen var fastsatt etter mere
gradert skala så vi var her mindre ugunstig stillet. De eneste byer som i
årene 1815-22 sendte trelast til Irland var Trondhjem og Kristian
sund. Eksporten fra Trondhjem kunne i disse årene 1815-50 dreie seg
om vel 4000 lester jevnt over. Men det var ikke mere enn 1/3 av hva den
hadde vært før 1807. - For vurderingen av driften ved Verdalsgodset har
man bare det her skisserte grunnlag, ingen konkrete oppgåver. Med den
uthuggede tilstand skogene var i, og med de begrensede avsetnings
muligheter som forelå, må man anta at driften ikke kan ha vært sterk.
A dømme fra et par svakt antydede trekk hos Meincke vil man tro at
han var en rimelig mann overfor sine leilendinger. Når han var i
Verdalen, deltok han i bøndenes kalaser enda han var en stor patron og
både etter billedet og andre forhold og dømme tilhørte de øverste lag av
handelspatrisiatet i Trondhjem. - Men han lot ikke sakene drive, meldte
leilendingene for ulovlig hugst når slikt fant sted. - I festesedlene til
leilendingene var som før inntatt bl.a.: «Skovhugst, kjørsel og arbeide
og hvad andet fornødent eragtes til mit brugs drift skal paa forlangende
præsteres af forpakteren imod den almindelig gjeldende betaling.»
Bind VI A —33

----
516 SS-A
----
Meincke innfører delvis forpaktningsformen istedet for den tidligere
bygselsform, til en viss grad tilstramming av forholdet.
Meinckes fullmektig i Verdalen var inntil 1827 dyrlegen Haldo Dahl,
derefter løytnant Halck. Den siste undertegner seg etter Meinckes død i
1830 på fru Meinckes vegne som «bestyrer af det Værdalske Jorde
gods.» Han blir forresten senere - under «justitssagen mod Nicolai
Jenssen» - betegnet som den som innførte «skogtyverierne» for al
menningsskogene, det vil antagelig si så gjennom fingrene med eller
kanskje tilskyndet bøndene til hugst i almenningene for salg til
Meinckes sagbruk.
Det har formentlig vært i Meinckes tid at Inns eller Sul ålmenning ble
erkjent å tilligge godset. Musum oppgir at Meincke kjøpte den, men det
må betviles om dette er et adekvat uttrykk for hva som fant sted. Pante
bøkene inneholder intet derom, det eneste som har vært å finne er etter
panteregistret at departementet for det indre i en skrivelse av 17.4.1863
uttaler seg om Jenssens besittelsesrett til ålmenningen, hvilket må ha
vært positivt for Jenssen, idet han året etter selger ålmenningen til
staten. Innsalmenningen har altså en 40 års tid inngått i godset. - Ellers
er de eneste forandringene i godsets sammensetning i Meinckes tid at
han i 1828 kjøpte den ene Markengård på auksjon etter Ole Hagen Rust,
den andre hadde han fra før, og i 1826 kjøpte han Tosteigan, i 1821
Overholmen mellem.
Når Meincke oppholdt seg i Verdalen, var Ner-Holmen hans residens,
Maritvold var jo ved auksjonssalget i 1818 frasolgt. Han utså seg Ner-
Holmen til å bli godsets hovedgård og gjorde i 1828 en avtale med lei
lendingen Christofer Nerholm om at denne skulle opplate Ner-Holmen
til Meinckes disposisjon mot å få feste på Sør-Stene. Men lengre kom
det ikke i Meinckes tid.
Hilmar Meincke døde i 1830 på sin herregard Lade ved Trondhjem.
Året i forveien var firmaet Meincke & Sønner blitt oppløst og dets
forretningsforbindelser overtatt av C. L. Schreiner og J. C. Wildhagen.
Stillingen for trelasthandelen var ved dette tidspunkt «så mørk som den
neppe noensinde tidligere hadde vært» (O. Kristiansen). Etter Trond
hjemsrepresentanten, trelastgrosserer J. S. Grams uttalelser i stortinget
1830 hadde «seiv de forhen viktigste sagbrug ingen værd mere», og at
«endog de der ligge den mektige hovedstad nærmest nu ikke betales med
hvad et aars afgift før beløp til», og videre: «Landets største skoveien
domme nu ofte betales blot med et aars rente av hvad de for kort tid
siden har kostet.»
Hvordan skulle enken Anne Marie Meincke til Lade nu ta situa
sjonen. Hun satt godt i det og behøvde ikke å forhaste seg, men følte seg
antagelig ikke kapabel til å styre med godset, barnløs var hun og hadde

----
517 SS-A
----
ikke, som sin mor, en svigersønn i bransjen til støtte. Etter et par års tid
solgte hun godset til grosserer Nicolai Jenssen for 32000 spdl.
Hilmar Meincke.
Eierav Verdalsgodset 1819-1832.
Nicolai Jenssen.
Eierav Verdalsgodset 1832-1867.
Perioden Nicolai Jenssen 1832 -1867
Innledningsvis er ved salget av godset i 1832 uttalt at det da kom i
godseier Nicolai Jenssens faste hand. Og det uttrykk kan man stå ved. -
Kjøpet fant sted under en periode da familien Jenssen, dens 2. genera
sjon i Norge, la under seg store eiendommer, hvorav man må betegne
Verdalsgodset som den største.
Om slekten Jenssen i Trondhjem skal i korthet noteres følgende data:
Stamfaren for den, sønderjyden Matz Jenssen, f. i Tønder 1760, var av
opprinnelig yrke skipper og kargadør, hadde i mange år seilt på Trond
hjem og må ha vært godt kjent med forholdene der da han omkring
1790 bosatte seg i byen og etablerte stasjonær forretningsdrift med
borgerskap der, først under betegnelsen kjøpmann, - fra 1809 grosserer,
Av sønner hadde han 4, den eldste var vår Jens Nicolai Jenssen, f. 1792'
Som 15-åring ble han sendt til England, gjennomgikk den 2-årige
handelsskole Green Row Academy i Cumberland. Hjemkommen ble

 

----
518 SS-A
----
han knyttet til farens forretningshus, hvor også den yngre bror Hans
Peter trådte inn. Da Matz Jenssen døde i 1813, fortsatte hans enke Anna
Dorenfelt firmaet «i fellesskab med mine tvende sønner Nicolai Jenssen
og Hans Peter Jenssen.» Av de to yngre sønner, Anton og cand. teol.
Laurits, kjøpte Anton i 1820 Vinje gods i Mosvika, og Laurits kjøpte i
1836 Ranheim.
Fellesskapet mellom fru Anna Jenssen og sønnene varte til 1836, da
Nicolai ble utløst som kompanjong. Han hadde allerede da i 1832 for
egen regning kjøpt Verdalsgodset av fru Anna Marie Meincke.
Ved utløsningen overtok han firmaets eiendommer Mostadmarken
jernverk med jord- og skogeiendommer med tilhørende skipningsplass
for trelast og malm i Hommelvika.
Med Nicolai Jenssens inntreden i rekken av Verdalsgodsets eiere for
en tid av 35 år stiger en sterk personlighet frem for oss. Kunnskapsrik,
kultivert og dyktig forretningsmann som han var, ble han under sitt
livsløp betrodd viktige stillingen hovedbokholder og senere bankdirek
tør i Norges Bank, stortingsmann fra Trondhjem og Levanger 1833, -
36 ( _37, .42, -45 og -54. Nordre Trondhjems Amtstidende 8.8.1850:
«Fra Trondhjem er N. Jenssen selvskreven.» - Av kong Oscar I tilbudt
en statsrådstilling som han dog ikke mottok og var av det første kull
som ble utnevnt til ridder av St. Olafs orden. Viseordfører og ordfører i
Trondhjem i flere valgperioder. Som stortingsmann ble han betegnet
som «ved enhver leilighed den praktiske liberalismes ivrigste
forfægter», og «arbeidet for de anskuelser som vandt principiel seier i
1830 og 1840-årenes næringsliv.» Han ble i 1821 gift med Bernhardine
Elster.
For kjøpet av Verdalsgodset henvises til avskriften av skjøtet under kil
der. Hva spesielt sagbrukene angår er de nevnt i et antall av 10 iberegnet det
sagbruk Skrove og Hjellan kunne komme med i fortegnelsen, savner for
klaring. - Av de resterende 7 ble Levring og Langdal forholdsvis tidlig
nedlagt, og Nedre Grundfoss, som i 1850-årene sto for ombygging, ble
ikke gjenoppført, men fossen ble i 1861 utbygget for en større mølle.
De forandringer i godsets sammensetning som fant sted i Jenssens tid
var følgende: I 1833 kjøper Jenssen Midtgrunnan v. av oppsitterne, men
selger den igjen i 1844, - og i 1842 selger han Sætran til brukerne.
Bjørstad v. kjøper han av brukerne i 1856 og Nonset i 1845 av Vuku
kirke. Så kjøper Jenssen i 1845 Storstad ø. og m. og Sundbyenget, i
1854 Volden og Storstad v. - Og til slutt kjøper Jenssen i 1860-61 Nordre
Færens Ålmenning av Selbo Kobberverk, eier av Merakergodset, og
grensen mellom dette og «Værdalsfæren», som lange tider hadde vært
uryddige ble bragt i orden ved den anledning.
Det eneste salg av betydning fra godset var salget av Inns ålmenning,

----
519 SS-A
----
en eiendom hvor besittelsesretten ble bestridt av kommisjonen i 1861.
Den var i det tingleste skjote av 1832 fra fru Meincke oppregnet som en
av godsets eiendommer. Jenssen hadde betalt skatt av den alle årene,
den fantes ikke i fortegnelsen av 1842 over statens eiendommer og der
legges frem en forretning av 1764, hvoretter den daværende foged.
Arnet hadde fastslått at skogen i Sul, navnlig i traktaten omkring Inns
vatnet tilhørte godset. Staten måtte i 1863 erkjenne Jenssens eiendoms
rett, og han solgte den til staten i 1864.
Kjøpesummen for godset, 32000 spdl. ble avgjort slik at Jenssen
enkekassens 1. pr. panteobligasjon på 20000 spdl. og utstedte en 2. pr.
panteobligasjon til fru Meincke for restbeløpet, 12000 spdl.
Den siste ble innfridd 1837, den første 1854 og erstattet med et 1. pr.
pantelån i Trondhjems Sparebank.
Da Jenssen overtok Verdalsgodset i 1832, var konjunkturene for tre
last like trykkende som de hadde vært i over 20 år. Men fra 1833
begynte det å lysne så smått. Det var Frankrike som denne gang ga tre
lasthandelen liv, og franskmennene var ikke så fordringsfulle med
hensyn til trelastens kvalitet som engelskmennene, den trønderske
trelast kunne få avsetning der. Men demringen ble langvarig. Det var
først fra 1842 at det ble lysere, og en varig oppgang såtte inn. Om disse år
skriver Jenssen i 1865: «Det var saamenn værre for 20-30 aar siden da
paa grund af total mangel paa afsetning saa godt som intet skovbrug
kunde drives.» Året 1842 markerer et vendepunkt. Den norske trelast
handel vant tilbake sine gamle markeder, engelskmennene erkjente
åpent gjennom Sir Robert Peels munn i parlamentet: «Sannheten er at
vi holder på å gjøre en stor urett god igjen» - det gjaldt forslaget om
nedsettelse av trelasttollen.
Trelasthandelens videre alminnelige utvikling skal ikke følges videre.
Det er klart at forholdene med den influerte på driften av Verdals
godsets skoger og sagbruk. Konkrete oppgåver foreligger bare
sparsomt, men synes å gi et bilde av svak drift de første 10 år fra over
tagelsen, vi kan anta ca. 4000 stokker pr. år. Så steg driften fra vende
punktåret 1842 og lå en årrekke på gjennomsnittlig 14000 stokker,
iallfall en ti-års tid fremover, 4000 kubikkmeter pr. år (Moen). Om året
1845 sier amtmannen at «skovdriften foregaar med lige om ikke større
kraft end foregaaende aar.» - Om 5-året 1846-50 uttales at skogdriften
er i avtagende, eksporten mindre lønnende. Om 5-året 1851-55 uttales at
«skoven paa grund af de høie priser for al slags trælast ere temmelig
medtagne», om 5-året 1856-60 høyere priser pa trelast med derav
følgende «overdreven og hensynsløs» skoghugst.
Vi har all grunn til å tro at N. Jenssen, som man kan betegne som en
skogentusiast, ikke drev hensynsløs hugst. En forstmessig bedømmelse

----
520 SS-A
----
vil sikkert vurdere en drift på 4000 kubikkmeter årlig som forsvarlig fra
de områder som dengang var drivverdige. Men som sagt, man savner
konkrete oppgåver for årene 1852-62. For 1863 viser bruksfullmektigens
oppgåver 46000 stokker, et tall som Jenssen betviler, - «der må være feil
etsteds». For årene 1864-66 er oppgåvene 17300, 17800 og 26500
stokker. - Ved utstedelsen av sine direktiver for hugsten viser Jenssen
seg å ha vært tilbakeholdende og det gjør seg selvsagt mest gjeldende
når trelastprisene er lave. Storstormen over Trøndelag i 1837 ødela også
i Verdalen store verdier, foruten ødeleggelsen ved stormfallene fikk
man over store strekninger en rotløyse som igjen førte til skogtørring,
en foreteelse som i mange år gav bekymringer og ikke var helt over
vunnet før omkring 1865. Moen skriver forøvrig herom: «Dog virket
skogtørken efter storstormen i 1837 (til omkring 1850) på store strek
ninger som foryngelsesfelter.»
Jenssens tilbakeholdenhet med hensyn til hugst gikk i arv til hans
etterfølgere, det var han som skapte den tradisjon at skogen skulle
spares mest mulig. Fra 1864 ville han «fremtidig aldeles forbyde gjete
hold.» - Rensningsarbeider i fløtningselvene kan ikke sees omtalt og må
i tilfelle antas å ha foregått i bare sparsom utstrekning. Av andre
arbeider i vassdragene denne periode må nevnes byggingen av fløtnings
dammen ved Innsvatnets utløp i 1857.
Som nevnt foran hadde Jenssen til foredling av tømmeret 5 effektive
sagbruk, Fossneset, Vangstad, Nerholmen, Dillan og Grundfoss
nedre. Den sistnevnte falt bort fra 1858. Av de øvrige 4 sees Dillan å
være ombygget til flerbladig sag i 1854. Den hadde bom felles med
Nerholmsagen. Av disse 4 sagene var Fossneset den største, deretter
Dillan, begge flerbladede, så Nerholmen og tilslutt Vangstad. lallfall
ved Dillan og Fossneset var det cirkelsager foruten oppgangssagene,
som hadde alminnelige sagblader og «silkesagblader.» I årene 1861-65
var den gjennomsnittlige produksjon ved sagbrukene:
Ca. 1800tylvterplanker
« 2200 tylvter bord
« 150 tylvter bjelker
Transporten fra sagbrukene Fossneset, Dillan og Nerholmen til
stapelplassen ved Verdalsøra var fløtning i flater, ikke en eneste gang
kan kjøring sees omtalt. Trelasten gikk hovedsakelig til eksport fra
Jenssens trelasttomter i Ila.
Om Jenssen enn var en krevende arbeidsherre var han full av bekym
ring for sine leilendingers utkomme når det ble lite hugst, men noe ble
alltid hugget seiv om det bragte tap. - «I disse Folks Betragtning var
Jenssen deres Øvrighed, deres Amtmand i alle maader, og i de naive
Folks Tanker var der aldrig kommen nogen høiere Øvrighed end han.»
(Avd. Dunker i Høiesteret).

----
521 SS-A
----
Holmen eller Nerholmen. Det var på Meinckes tid at Nerholmen ble
brukssentret for Verdalsgodset. Men det var Nicolai Jenssen som lot
bygge hovedbygningen som vises på dette bildet. Dette skjedde i 1844-
45. Stilen karakteriseres som tillempet sydtysk.
Men Jenssens øyesten ble Nerholmen eller Holmen som den nu ble
kalt. Som nevnt hadde Meincke forberedt etableringen av brukssenteret
på Holmen. I årene 1844-45 ble gardens hovedbygning etter tegning og
arbeidsledelse av en tysk arkitekt Meinhardt, som via praksis hos slotts
arkitekten i St. Petersburg hadde slått seg ned i Trondhjem. Huset ble
bygget i en stil som den dag i dag må vinne anerkjennelse ved sine gode
proporsjoner og den vellykkede plassering i terrenget. Stilen er ikke
trøndersk, men kan karakteriseres som en taktfull tillemping av sydtysk
stil. Den virker ikke fremmedartet. Men iallfall i N. Jenssens tid ble fest
salen ikke skueplassen for så mange ball som den kunne gi anledning til.
Også på forbedring av gardens jordvei ble der lagt meget arbeide og
store omkostninger, den ble av mange sakkyndige ansett å være et
mønsterbruk, men onde tunger - som der fantes mange av også i
Verdalen - sa at hvis man ville lære hvordan et gardsbruk ikke skulle
drives, måtte man se på Holmen. Del er ikke stedet her å komme
nærmere inn på gårdsdriften. Den ga i beste tilfelle i regnskapet, et års
underskudd i første halvdel av 1860-tallet skyldtes tilfeldige sammen
støtende omstendigheter. (Se imidlertid Liv og virksomhet ved Værdals
godset.) I årene 1854-56 holdt Jenssen egen agronomutdannet mann for


----
522 SS-A
----
gården, Nissen. I de første årene etter ombyggingen var Jenssen mest i
kortere perioder, familien i lengere perioder på Holmen hver sommer, i
første halvdel av 1860-tallet var han der størstedelen av sommeren,
senere bare på kortere opphold.
N. Jenssens nærmeste medarbeidere var hans 2 sønner, Christian og
Laurits Nicolai og hans svigersønn Anton Getz, gift med datteren Anna.
Mellom Jenssen og hans eldste sønn Christian var forholdet alltid meget
godt.
Sønnens elskelige innadvendte natur ble tidlig bøyet under farens
sterke vilje, og han beholdt denne stilling hele sitt liv. - Den annen sønn,
Laurits Nicolai, var utrustet med samme selvfølelse som faren og hadde
vanskeligere for å underordne seg ham. Utdannet ved den «Polytech
niske Anstalt i Berlin», hvor han etter et brev fra ham skulle bli
«bygmester eller hvad pokker der er.» Han hadde en etter forholdene
solid teknisk utdannelse, og han fikk bl.a. bestyrelsen av firmaets jern
verk i Mostadmarka. Hans deltagelse i styrelsen av Verdalsgodset var
av konsultativ natur ved bygging av dammer, sagbruk 0.1, Han kunne
være uenig med sin meget selvbestemmende far og var ikke redd for å si
fra - fra sitt ensomme bosted på Mostadverket. Hans vitalitet og virke
trang fikk ikke anledning til å utfolde seg. Overfor broren, bufferen
Christian, beklager han seg: «Man føres dog ei i ledebaand alle sine
dage», «aarligen spildes mange penge ved den nuværende drifts
maade..» - Faren på sin side taler i 1863 i litt spydig spøkefullhet om
«smeden fra Mostadmarken», senere i mere alvorlige ordelag, men de
tilhører familiekrøniken.
Jenssens bruksfullmektige var: 1832-39 Johan Dahl
1839-48 Høiseth
1848-61 P.O. Dahl, bror av Joh. Dahl
1861- Gerhard Dahl, übeslektet med
de to tidligere Dahl-er
I perioden Nicolai Jenssen fremtrer en begivenhet som trenger alt
annet i denne perioden i bakgrunnen: «Justitssagen mod Nicolai
Jenssen.» - Den influerte visstnok ikke videre på eiendoms- eller drifts
forholdene, men den opptok sinnene sterkt i flere år, ikke bare sinnene
hos eierne og folk i Verdalen, men også i Trondhjem og Trøndelag
forøvrig og utover det hele land. Den store sensasjon var at en av
landets mest fremtredende borgere var anklaget for tyveri, «skov
tyveri.» Der var først oppnevnt en egen kommisjon til både å undersøke
og dømme i alle almenningssaker, og videre ble denne saken innanket
for høyesterett.
Hele saken, som endte med Nicolai Jenssens fulle frifinnelse, er
behandlet i et eget skrift, redigert av Jenssens forsvarer, den kjente

----
523 SS-A
----
advokat Bernhard Dunker. Det vil være på sin plass her å gi et utdrag av
den.
Av Dunkers intimasjon hitsettes: «Justitssagen mod Nicolai Jenssen,
der.blev paadømt i høiesteret den 26. mai 1865 efter at have været for
handlet i retten i 4 uger, er fra flere sider betragtet den merkeligste sag
der efterat vore politiske forholde kunde siges endeligen ordnede, har
været behandlet ved vore domstole. - Ved den paa-ankede Commisjons
dom, avsagt i 1863, var en av landets mest anseede mænd, for anstiftelse
av tyveri samt anden delagtighed i denne forbrydelse under 16 forskjell
ige poster, dømt til 30 dagers fængsel på vand og brød. Og dog var
denne mand aldeles uskyldig
Her havde ved et besynderligt og til all lykke yderst skjeldent sammen
træf av de mest uligeartede aarsager uskyldigheden alt det mod sig som
har magt i vor retspleie og i vort land. Av interesse for landets vel
oppstod harme over vore skoves ødeleggelse og denne harme vendtes
ved vedkommendes übehendighed og uforstand mod Nicolai Jenssen.
Privat fiendskap og politisk hevnlyst bemektigede sig tændstoffet, for
pestede opinionen..... Dertil kom at forskjellige omstendigheder var
skikkede til at vildlede ikke alene den overfladiske oppfatning hos
almenheden, men ogsaa den mistenksomme skepticisme hos routinerede
dommere
Jenssens skovforvalter, der havde forestaat skovdriften i Værdals
godsets betydelige skove og derhos indkjøbet af last fra fremmede
skove, havde af letsindighed, og fordi handelen bragte ham fordele,
jevnlig for Jenssens regning kjøbt tømmer, der ulovlig var hugget i
statens skove, i hvilke almuen have ret til at hugge til husbrug, men ikke
til salg, og for at frelse sig havde han søgt at skyde skylden paa sin herre.
Faren var bleven i høy grad forøget derved, at der allerede var faldet
et slags præjudikat mod Jenssen i en justitssag mod hans forvalter og
nogle av hans leilendinger, i hvilken sag der av høiesteret i 1861 var
aysagt en dom som neppe vilde være falden dersom hin sag ligesom den
påfølgende mod Jenssen seiv havde kunnet avvente roligere tider, idet
høiesteret havde underkjendt de underordnede retters domme og fældet
forvalteren for anstiftelse av tyveri i en skov, som nu er bevist at være
Jenssens egen eiendom og kun for videre tiltale og mod at betale sagens
omkostninger havde frifunnet huggerne, der i virkeligheden stod aldeles
udenfor det criminelle saavelsom eiendomsspørsmålet, da de havde
foretaget hugsten efter forvalterens befaling »
Såvidt advokat Dunker foreløpig. - Til forklaring av hvordan denne
sak kunne bre seg slik utover skal anføres at almenheten lenge hadde
vært oppskaket over skogenes ødeleggelse ved forskjellige autoriteters
uttalelser, således forstmester Barths innberetning av 1857, lensmann i

----
524 SS-A
----
Verdal, Ryghs innberetninger av 1858 og 1861, foged Schives uttalelser
av 1858 og forstmester Asbjørnsens innberetning av 1860.
Hvordan forholdene var blitt så ille - dog neppe i den grad man føre
stilte seg - finner sin forklaring i statens eget usikre styre av almenning
ene i mange år, ved således f.eks. ved amtmannen å utstede hugst
bevillinger i noen år etter 1849, de par første år i stor utstrekning,
hugster hvor kontrollen med de hugne kvanta nok hadde vært særlig
slapp. Først etteråt der i siste havldel av 50-årene var ansatt forstmester
og almenningsstyrelser var organisert, ble der satt i verk egentlig
kontroll.
Et resultat av denne kontroll var at almenningsstyret i Verdal i 1859
reiste sak mot flere av Verdalsgodsets leilendinger, hvorunder også
forvalter Dahl ble tiltalt, og det var hans forklaring under denne sak
som ga anledning til at Jenssen også ble ført frem i søkelyset, idet Dahl i
september og oktober 1859 forklarte at han oftere hadde hørt klager
over at brukets leilendinger solgte almenningstømmer til Jenssen, men
Dahl mottok tømmeret først etteråt det var bragt over på Verdalsgodsets
grunn og da uten videre undersøkelser om vedkommendes adkomst,
fordi hans prinsipal hadde sagt ham «at det fik bli leverandørens egen
sak om hugsten var lovlig, samt at han, Jenssen, var utenfor saken når
han kun ga den akkorderte betaling.»
Under et kontinuasjonsforhør et par måneder senere tilbakekaller
Dahl sine forklaringer og søker å gjøre Jenssen uansvarlig for mot
tagelsen av ulovlig almenningstømmer, men under sakens videre gang
går han tilbake til sine første forklaringer og påstår å ha vært påvirket
av Jenssen til å tilbakekalle beskyldningene.
1 årene omkring 1860 fortsatte propagandaen å hisse opp stemningen
mot Nicolai Jenssen og overøvrigheten bøyde seg for opinionen og gikk
til aksjon, idet amtmannen i Nordre Trondhjems amt ved overrett
sagfører Gløersen såtte Nicolai Jenssen under tiltale for anstiftelse av og
deltagelse i ulovligt åvirke i statens almenninger, og saken ble anlagt for
den ved kgl. res. av 6.6.1861 nedsatte kommisjon til undersøkelse av
Verdalens almenninger og pådømmelse av de deri forøvede misligheter.
Til medlemmene av denne kommisjon ble oppnevnt politimester,
senere sorenskriver Gram og byfoged Meidell. Oppnevnelsen av disse
menn ble sterkt kritisert av advokat Dunker som i sitt innlegg for
høyesterett uttaler: «Dog den mest uheldige mangel ved commisjonens
sammensetning er dens fuldkomne mangel på egentlig sagkyndighed.»
Ved kommisjonens dom av 26. mars 1863 ble Jenssen etter kriminal
lovens 19-1, jfr. 5-1 samt 19-6, ilagt 30 dagers fengsel på vann og brød,
erstatning til statskassen med 507 spdl. 52 ski. og saksomkostninger,
hvoriblant salær til kommisjonens medlemmer med 1000 spdl. og til

----
525 SS-A
----
staten 450 spdl. Begge parter innanket saken for høyesterett, fra det
offentliges side kun for de 16 poster hvorfor Jenssen ble felt.
Ved at saken var innanket for høyesterett, fikk den selvfølgelig om
mulig enda større publisitet, og det var åpenbart Morgenbladet som
mest sørget for det. Dets redaktør var den konservative Herman Friele,
som i 1857 hadde avløst den mere liberale Stabell, og Morgenbladet
hadde tatt inn et par artikler som i skarp form siktet Jenssen for de for
brytelser som han ble tiltalt for. Friele var svigersønn av høyesteretts
justitiarius P. Lasson, og advokat Dunker gjorde krav på at justitiarius
Lasson ikke var habil til å delta i sakens behandling, da Morgenbladets
ansvar for artiklene var avhengig av den dom som høyesterett skulle
avsi. Lasson seiv erklærte at han ikke ville vike sete, og dermed ble det.
Sakens behandling i høyesterett begynte den 2. mai 1865 med advokat
Birch som aktor, advokat Dunker som forsvarer. Retten var sammen
satt av følgende dominere: Assessorene Hjelm, Manthey, Hallager,
Løvenskjold, Blich, statssekretær Aall, generalauditør Diricks og
justitiarius Lasson, voterende i nevnte rekkefolge.
Den 16. mai nedla aktor påstand om at kommisjonens dom skjerpes
eller stedfestes, dog således at erstatningen bestemmes til 508 spdl. 45
ski., samt utredning av diverse omkostninger.
Umiddelbart etter den 16. mai begynte forsvareren regjeringsadvokat
Dunker sitt tilsvar som fortsattes hver dag til og med 20. mai.
Det har vanligvis vært karakterisert som en av denne skarpskodde
jurists beste prestasjoner.
Den 26. mai voterte rettens medlemmer etter loddtrekning i den foran
oppgitte orden. Etteråt rettens medlemmer hadde avlevert sine vota ble
med 5 mot 3 avsagt dom overensstemmende med 2. voterende, assessor
Mantheys votum som lød således: «Grasserer Jens Nicolai Jenssen bør
for Justitiens tiltale i denne sag, forsaavidt påanket er, fri at være.
Sagens omkostninger, deriblandt salarium til commissariene,
nuværende sorenskriver Gram og byfoged Meidell tilsammen 1000
spdl udredes af statskassen.»
For høyesterett var saken nu ferdig, men ikke helt ellers. Dunker utga
et par tilleggshefter og kom i prosess med assessor Hjelm. Morgenbladet
fortsatte sine anklager mot Jenssen, som anla injurieprosess mot bladet
og ved bytingsdom i Kristiania 22.2. 1866 ble det avgjort at Jenssen
heller ikke var skyldig etter de poster som ikke var kommet under
Høyesteretts påkjennelse. Det ble Morgenbladets faktor, den stakkels
Elling, som fikk dommen på seg, bot til statskassen og prosessom
kostninger. Redaktør Friele var krøpet i dekning.
I de 4 årene 1861-1865 hadde «Justitssagen» ligget med et utålelig
press, ikke bare på Jenssen seiv, men på hele familien, de kom seg aldri
av det. Jenssen bevarte sin sinnsoverlegenhet, pålegger sin fullmektig

----
526 SS-A
----
Gerhard Dahl å vise humanitet og måtehold overfor leilendingene og er
bekymret for folkene når de i 1865 tjener så lite ved at hugsten inn
skrenkes. Allerede i 1863 hadde han trådt ut av «husets forretninger» og
i 1865 overdratt bestyrelsen av Verdalsgodset til sin sønn Laurits
Nikolai. Men det ser ut til at han ikke kunne få seg til å gi fra seg tøilene
reelt, og der blir intrafamiliær uro. Nicolai Jenssen var blitt en gammel
mann for hvem døden må antas å ha kommet som en befrielse 29. aug.
1867.
Perioden Nicolai Jenssens arvinger 1867-1887
Ved Nicolai Jenssens død gikk Verdalsgodset over i arvingenes eie
under Betegnelsen «Felleseiendommen». Arvingene var hans enke
Bernhardine, f. Elster, 3 sønner og 3 døtre. Fru Jenssen satt som eier av
halvdelen i godset, hver av barna med 1/12. (Mostadmarka gods hadde
Jenssen ved gavebrev av 8.3.1866 overdratt sine barn. L. N. Jenssen
overtok det imidlertid snart som eneeier.) - Ved N. Jenssens død i 1867
kunngjorde enken at mannens død ikke hadde noen innflytelse på
firmaets forretninger som ville bli uforandret fortsatt av dets tilbake
værende innehavere Christian Jenssen og Anton Getz. Den sistnevnte
døde allerede i 1868. - Dette gjaldt handelshuset N. Jenssen & Sønner,
hvorav L. N. Jenssen Mostadmarka ikke hadde vært innehaver, men
under hvilket han hadde bestyrt Mostadmarka verk.
Laurits Nicolay Jenssen.
Medeier i Verdalsgodset 1867-87.
Christian Jenssen.
Medeier i Verdalsgodset 1867-87.

 

----
527 SS-A
----
Hvordan administrasjonen av felleseiet Verdalsgodset var ordnet
formelt føreligger der intet direkte om. Det ser imidlertid ut som om L.
N. Jenssen tok ledelsen av godsets drift, d.v.s. skogsdrift og fored
lingen.
Allerede våren 1867, da Nie. Jenssens helbredstilstand utelukket at
han kunne befatte seg med driften, sees L. N. Jenssen å ha foretatt en
befaring av godset, foretatt opptellinger av tømmer og trelast og
kommer med forslag, anfører bl.a.: «Fader samtykker....» osv. Den
gamle er altså fremdeles den som bestemmer.
Etter hva der føreligger av stoff fra den siste del av denne periode, fra
1881-84, ser det ut som om det er L. N. Jenssen og firmaet N. Jenssen &
Sønner som i samdrektighet har administrert Verdalsgodset. Forholdet
og samarbeidet mellom brødrene var alltid det beste, den urbane
Christian og den impulsive og foretagsomme Laurits Nikolai. Som den
teknisk utdannede og det praktiske livs mann L. N. Jenssen var, måtte
det bli ham som førte innseende med godsets skog- og sagdrift. Det var
mest som salgskontor, «udskibningskontor», firmaet N. Jenssen &
Sønner bidrog til driften. Det var kontoret i Trondhjem som ble
betegnet som godsets hovedkontor. Det var også salgskontor for tre
lasten fra Mostadverket. - I Verdalen fortsatte Gerhard Dahl som
bruksfullmektig med bppel først på Lerhaugen, senere på Verdalsøra -
Han døde i 1880.
Etteråt N. Jenssen hadde kjøpt Bjørstad v., Volden og Storstad i
midten av 1850-årene, var forandringene i godsets sammensetning betyd
ningsløse en lengre periode, vi kan bare notere at Marken s. ble solgt i
1870. - Men i midten av 1880-årene ble det endel forandringer, idet først
Marken n. og Grundfoss mølle ble solgt i 1883, Sundbyenget og Volden
i 1884 og Kulsli s. i 1886. - Av kjøp skal bare noteres Mikvold st. i 1884,
overtatt fra stiger ved Nikkelverket, R. Slipern, ved hans gjeldsforhold
til godset, som nyttiggjorde seg gården til dampsagtomter.
Innen godsets område oppsto to grubeforetagender. Den ene var
Malså svovelkisgrube øverst i Malsådalen, opptatt av H. Finne i 1886
med Malså smeltehytte. Gruben ble drevet i 16 år og det kan ikke sees at
noen av godsets eiere var interessert. Der ble antagelig brukt ved og tre
kull til hytten, endel antagelig fra godsets skoger, men nok også fra
ålmenningen og Ogndalen. Det var et mindre foretagende.
Det andre grubeforetagende, Verdalens Nikkelverk, ble opptatt i 1876
og hadde sine gruber i strøket Dyrhaugen-Byna seter med smeltehytte
ved Skjækerfossen fra 1881. Malmen ble på vinterføre kjørt til hytten,
hvor først svovelen ble brent ut ved vedfyring og deretter smeltet med
koks. Det selskap som med overveiende engelsk kapital til 1880 hadde
drevet Ytterøens gruber, overtok fra 1881 helt driften ved Nikkelverket.

----
528
----


----
529 SS-A
----
Godsets eiere hadde interesse i foretagendet i form av royalty og 1/10 av
aksjene. Det ble nedlagt i 1890-91 etter å ha drevet ut gjennomsnittlig
årlig ca. 1800 tonn malm, svarende til 24 tonn nikkel. Noe nevneverdig
inngrep i skogens masse for å skaffe røstved har det neppe vært tale om.
Arbeidsstokken ved grubene og hytten var tilsammen ca. 60 mann
gjennomsnittlig. Tillagt malmkjørere og malmhester har det nok vært
noe inngrep i Helgådalens arbeidskraft. -
Når nu de yngre krefter, som representert ved L. N. Jenssen i 1861
hadde erklært bl.a. at man «årligen spilder mange penge ved den nu
værende driftsmaade», kom til ledelsen, skulle man vente at de på
klagede driftsmåter ville bli omlagt og utbyttet øket. Der savnes opp
gåver til å bedømme utbyttene, men driftens omlegging kan klarlegges i
hovedtrekk.
Den alminnelige konjunkturutvikling gikk omtrent slik etter en 5-års
inndeling:
1866-70 Ikke gode konjunkturer, hugsten i Jenssens skoger ble noe inn
skrenket, gjennomsnittlig nugget i godsets skoger ca. 1600
tylvter stokker årlig.
1871-75 Sterk stigning i trelastprisene, hugsten i godsets skoger gjenn
omsnittlig 2500 tylvter årlig. Fra året 1875 kan noteres den opp
gave at fremdriftsomkostningene - hugst og kjørsel, men ikke
fløtning - i Verdal var kr. 7,20 pr. tylvt mot kr. 9,20 gjennom
snittlig i Nordre Trondhjems amt.
1876-80 Tilbakeslaget var begynt i 1875. Nedgang i prisene, således var
salgsprisene pr. kubikkfot:
i 1877 60 øre
1878 53 øre
1879 40 øre
Det ble innskrenket drift, men dog gjennomsnittlig fløtet 2860
tylvter i Verdalen, derav helt overveiende tømmer fra Jenssens
skoger. -
Stormene vinteren 1877-78 gjorde stor skade på skogene.
Om brukets utbytte foreligger bare sparsomme oppgåver, for
1877 ble utdelt til felleseiendommens andelshavere kr. 12.000,
for 1878 kr. 60.000.
Nye driftsmåter. Fra ca. 1860 hadde dampsagene skapt en helt ny fase
i trelastindustrien i Norge. Trøndelagen kom etterhånden etter, allerede
i 1863 hadde Nie. Jenssens bror, Hans Peter, eier av Stjørdalsgodset,
bygget Tangen dampsag. Når Verdalsgodsets eiere ikke samtidig gikk til
bygging av dampsag, hadde det antagelig flere årsaker: Godset hadde

----
530
----


----
531 SS-A
----
sine 3-4 heldig beliggende vannsager i motsetning til Stjørdalsgodset
som var mindre heldig stillet i den henseende. - Og de opprevne
tilstander fra 1861 med undersøkelseskommisjon osv. la vel en demper
på foretagsomheten. Men før eller senere måtte det legges om. Og i 1872
ble dampsagen på Ørmelen bygget, de gamle vannsager nedlagt
(Vangstadsagen ble dog holdt i beskjeden drift enda noen år.) Ved disse
hadde i de siste år 50 mann vært beskjeftiget under sagsesongen, hvis
lengde var ca. 4-5 måneder. Produksjonen ved dem var i 1870, siste fulle
driftsår, 4300 tylfter planker og 2500 tylvter bord.
Detaljer for dampsagen til «Værdalsbruget», det navn som nu hadde
fått fast hevd, kjennes ikke. Byggelederen var ingeniør Oscar Steen og
sagbruket sto på høyde med de beste på området.
Tømmeret ble samlet i lense mellom Høgøra og veibroen. - I amt
mannens 5-årsberetning for 1871-75 oppgis at dampsagen beskjeftiget
60 arbeidere i 13 uker. Den ble godsets foredlingsstasjon i 30 år.
Etter at M. P. Moens oppgave var forbruket til skur: Aug. 1872 til og
med 1881 gjennomsnittlig årl. 28.690 stokker tømmer (2400 tylvter),
1881-1888 gjennomsnittlig årl. 34.400 stokker (2865 tylvter).
Ved å sammenligne disse tall med tallene oppgitt foran under 5-års
oppgavene, vil man finne noe uoverensstemmelse, som imidlertid ikke
forstyrrer oversikten.
Bruket på Verdalsøra var i mange år kun sagbruk. Så ble i 1879
spørsmålet reist om anskaffelse av høvelmaskiner. Det ble dog stillet i
bero helt til 1886, da en høvelmaskin ble innstilt og kom igang i løpet av
året.
I 1870-årene ble også transporten av trelasten fra Verdalen til
Trondhjem omlagt noe. Den hadde tidligere foregått med fraktejekter.
Værdalsbruget anskaffet egen trelastfrakter, luggeren «Helgåen» som
overtok en vesentlig del av transporten. - Trelasttomtene i Ila ble nu
også erkjent ikke å tilfredsstille tidens krav. Engang i 1870-årene leiet
firmaet N. Jenssen & Sønner av Jenssen & Co større lagerskur for
«oplaget» i Trondhjem, ved Nidelven, Dokkgaten 8-10. Man tok etter
hånden mere sikte på det innenlandske marked og leverte fra 1886
trelasten mer som høvlet last. Eksporten var for det meste uhøvlet.
I 1860-årene var det generasjonen Nie. Jenssen som ifølge livets lover
kom i motsetningsforhold til den neste generasjon representert ved
Christian og L. N. Jenssen. De samme lover var fremdeles gjeldende da
denne generasjon fikk den alder på seg da nestpåfølgende generasjon
skulle overta spakene. Chr. Jenssen og L. N. Jenssen fikk ingen hel
menneskealder å virke som ledere i godsets, felleseiendommens tjeneste,
20 år ble beskikket dem. De var begge i sin beste alder da de trådte til,
henholdsvis 44 og 37 år, i 1867, og den omlegning de foretok var ganske
sikkert på sin plass. De linjer de hadde stukket ut, ble fulgt en 15 års tid,
Bind VI A —34

----
532
----

 


----
533 SS-A
----
men så ser det ut som om de - konservative herrer som de var - ikke ville,
eller ikke kunne, følge den alminnelige utvikling. L. N. Jenssen som
hadde overtatt hele Mostadmarka gods med tilliggende herligheter,
konsentrerte seg etterhånden om disse, Chr. Jenssens sønner hadde ikke
anlegg og interesser som måtte være forutsetningen for å overta ledelsen
av godset, Nie. Jenssens 3. sønn, Georg, sakfører på Levanger, kom
ikke på tale. Det ble den gren som skjøt ut fra hovedstammen Nie.
Jenssen i hans datter Anna, gift med Anton Getz, som skulle overta
ledelsen ved sønnene Johan og Bernhard. Det ble den yngste av disse,
Johan, som først trådte til. Johan Getz (f. 1856, d. 1905) var utdannet
som «skogingeniør», ble ansatt som «forstbetjent» ved bruket i mars
1877 og gikk straks igang med en systematisk befaring av godsets skoger
og eiendommer forøvrig, med etterfølgende forslag til arbeider til for
bedring av driftsforholdene. De første årene var hans arbeide nokså
detaljert ledet av L. N. Jenssen, forøvrig - såvidt man kan bedømme -
under det beste gjensidige tillitsforhold.
Det var i de årene L. N. Jenssen enda ruvet godt overalt hvor han
opptrådte. - Fra omkring 1881 var L. N. Jenssens status disponent, med
Joh. Getz som bruksbestyrer. Som sådan stod Joh. Getz til 1891, da han
ble ansatt som administrerende direktør, i hvilken stilling han stod til sin
død i 1905.
Det var imidlertid ikke under lette forhold brukets ledelse arbeidet.
Trelastprisene holdt seg lave langt ut i 1880-årene, men det ble dog i 5-
året 1881-85 gjennomsnittlig nedfløtet ca. 3000 tylvter årlig til «udskib
ningslast.»
Det ville være på sin plass å bruke sterke uttrykk om Johan Getz's
evner og arbeidskraft, og alt han evnet kastet han av i godsets krav.
Bedriftens produktive virksomheter ble ledet av ham fra 1881 fra sag
brukets brukskontor på Verdalsøra som inntil 1889 var et underbruk
av «hovedkontoret» i Trondhjem.
Etteråt Joh. Getz i 1881 var tiltrådt som bruksbestyrer, kom han etter
hånden i opposisjon til hovedkontorets sjefer. Detaljer føreligger ikke,
men man kommer visst de virkelige forhold nær når man antar at han
hadde de samme innvendinger som generasjonen før ham, at man
«årligen spilder mange penge ved den nuværende driftsmaade.» Og han
sa fra, uten at man kan bedømme hvor meget hensyn det ble tatt til hans
uttalelser. - Christian Jenssen, som hadde hatt adskillig motbør i sin
private økonomi, erklærer seg i februar 1882 å være «modløs, trætt og
uskikket», og L. N. Jenssens helsetilstand begynte fra 1883 å svikte.
Den pantegjeld som i 1884 hvilte på godset var kr. 108.600. I 1886 var
der endel tale om å seige godset til «ængelskmænd», men tanken ble
avvist. Fra samme år kan noteres en uttalelse av L. N. Jenssen i brev:

----
534
----

 

----
535 SS-A
----
«Ved vår drift i Værdalen stræbe vi jo efter at holde den inden saasanne
grænser at skovens grundkapital ikke skal angribes.»
Slik sto sakene i 1886 da fru Bernhardine Jenssen døde. Samme år
døde også hennes yngste sønn Georg, sakføreren på Levanger. Av fru
Jenssens formue ble hennes halvdel i Verdalsgodset delt på hennes 6
barn, som altså ble eier av 2/12 hver
Anton Getz.
Medeier i Verdalsgodset 1867-68.
Johan Getzd.e.
Medeier i Verdalsbruket. Admini
strerende direktør 1891-1905.
Perioden Johan Getz d.e. 1888-1905
Værdalsbruget - som vi heretter bør kalle det - beholdt sin struktur
den første tid etter fru Bernhardine Jenssens død, men han fandt at
felleseiendommen burde bringes over i fastere former. Det varte noe
over et år før skrittet ble tatt, idet først 17. desember 1887 anmeldelse
ble innsendt til firmaregistret om det uansvarlige interessentskab
Værdalsbruget sålydende: «Firmaanmeldelse. I overensstemmelse med
lov om firmaregistre av 3. juni 1874 anmeldes herved det uansvarlige
interessentskab Værdalsbruget. Interessentskabets formål er trælast
drift eller drift for tilgodegjørelse av samme tilhørende, i Værdalen
beliggende skove. Dets hovedkontor er i Trondhjem, et avdelingskontor
på Værdalsøren.

 

----
536
----


----
537 SS-A
----
Bemyndiget til at underskrive på dets vegne er herr brugseier Nicolai
Jenssen, der er selskabets bestyrer. *)
Et eksemplar af statutterne vedlegges.
Trondhjem 17. decbr. 1887. L. N. Jenssen.»
I løpet av årene 1888 og 1889 ble det imidlertid under direksjonsmøter
flere ganger presisert at Værdalsbrukets hovedkontor var på Verdals
øra, hvor Johan Getz hadde prokura, salgskontoret i Trondhjem, hvor
L. N. Jenssen hadde prokura til å undertegne dokumenter m.v. for
salgskontoret.
Av de 6 hoveddeler i selskapet var de to som innehaddes av søstrene
Fredrikke og Caroline Jenssen passive, likeså fru Pauline Jenssens part,
enken etter sakfører Georg Jenssen på Levanger. De tre øvrige er disse
grupper: L. N. Jenssen, Hommelvikparten, Christian Jenssen-parten,
Getz-parten, representert ved Anton Getz's sønner, Johan og Bernhard,
i de senere år også Nikolai Getz.
I direksjonsmøtene deltok de første par år L. N. Jenssen, Johan Getz
og Nik. Jenssen jun. og under sommermøtene på Holmen tilsynsmannen
Bernhard Getz, professor, fra 1889 riksadvokat.
Selskapets protokoll for generalforsamlinger og direksjonsmøter er
ofte nokså detaljert, men allikevel ikke helt uttømmende ført med N. L.
Jenssens handskrift. Etter anmeldelsen til firmaregistret av des. 1887
var selskapet uansvarligt. Men i direksjonsprotokollen september 1890
er anført: «I anledning dobbeltbeskatningen var man nu enig om at
ændre statutenes pgr. 1 saa den sag forhaabentlig derved for fremtiden
kunde undgaaes. Særlig firmaanmeldelse i den anledning indleveres til
fogden 11.9. paa forbireise. Selskabet bliver i allefald midlertidigt -
navngivet og ansvarligt.» Når man erindrer at anmeldelsen av desember
1887 inneholdt betegnelsen uansvarligt interessentskab kommer man til
den slutning at der må ha foregått noe i mellomtiden. Men protokollen
inneholder intet derom.
4 måneder etter dette direksjonsmøtet døde L. N. Jenssen i januar
1891, et følbart tap både for hans eget miljø Mostadmarka-Hommel
vik og for Værdalsbruket. - På generalforsamlingen i februar ble til ny
direksjon valgt: Administrerende direktør Johan Getz, og til meddirek
tør Chr. Jenssen og riksadvokat Bernhard Getz. Dermed er riksadvokat
Bernhard Getz rykket frem i forgrunnen av vårt bilde. Han hadde tid
ligere hatt hvervet som «tilsynsmann», en stilling som heretter ikke kan
sees å være opprettholdt. Inneværende periode er kaldt perioden Johan
Getz d.e., og hermed er ment å gi uttrykk for den kjensgjerning at det
*) Det er således ikke helt treffende å benevne hele perioden 1888-1905 perioden Getz, men
i og med at hovedkontoret 1888 ble henlagt til Verdalsøra, Johan Getz's residens, vil
betegnelsen kunne forsvares.

----
538 SS-A
----
var broderskapet Johan og Bernhard Getz som var de ledende sammen,
til Bernhard Getz's død 1901. - Om Bernhard Getz, f. 1850, skal
følgende data oppgis: Juridisk embedseksamen 1873 med innstilling,
professor fra 1876, fra 1889 riksadvokat, og ellers: «Det var et evig jag
fra den ene komite og inn i den anden, hvor man simpelthen fant at man
ikke hadde råd til å unnvære Getz's uhyre lærdom, klare overblikk og
geniale overlegenhet i det hele.» (O. Sneve 1908). - Så også ved
Værdalsbruget. Bernhard Getz var jurist som fagmann og ikke skog
eller trelastmann. Men han hadde vokst opp med Værdalsbruget og
kjente dets tarv på alle områder. Samarbeidet mellom brødrene Johan
og Bernhard Getz var alltid ikke bare knirkefritt, men også positivt
harmonisk.
Etteråt lov av 17.5. 1890 om firmaregistre m.v. trådte i kraft, må
direksjonen ha funnet at interessentskapet burde gå over til f ormen
uansvarligt aktieselskab og besluttet 28.6.1891 å forelegge for general
forsamlingen forslag til statutter derfor. Disse ble vedtatt på general
forsamling 8.9. 1891. (Vedtektene følger under Kilder.) — Under denne
form ble selskapet drevet så langt som denne historisk går med enkelte
forandringer, hvorav skal nevnes at generalforsamlingen i 1893 besluttet
at direksjonen skulle bestå av 5 direktører. Den direksjon som var valgt
i februar ble valgt til å fortsette som sådan.
De viktigste eiendomsforandringer i inneværende periode var: Salg av
Aasen vestre, Ørtugan og Sagvolden i 1889, kjøp av Midtholmskogen i
1890 og Grundskogen i 1896. - Direktør Joh. Getz reiste på direksjons
møte i nov. 1894 spørsmålet om salg av ytterligere endel garder, men
man besluttet ikke å foreta noe og spørsmålet ble liggende til desember
1903, da adm. direktør «blev gitt bemyndigelse til å forberede salg av
leilendingsgårdene (uten skog) hovedsagelig til de nuværende brugere
ved første gunstige anledning», idet man regnet med å få gjennomsnitt
lig kr. 500 pr. skyldmark, tilsammen kr. 240.000. Man regnet med å
beholde igjen 200.000 mål skogland til en verdi av kr. 400.000 + de to
almenninger, Juldal eller Vera, og Nordre Færens ålmenning. — På
generalforsamling i juni 1904 ble direksjonens forslag om bemyndigelse
til salg bifalt under forutsetning enstemmighet innen den, og der ble i
direksjonen des. samme år besluttet å forberede fraskyldning og verd
settelse av godsets skoger fra de garder hvortil de hører. Men noe salg
kom ikke istand før 1906, hvorom senere.
I begynnelsen av inneværende periode inntraff en stor katastrofe i
Verdalen, Verda/skredet 19. mai 1893, «den første Verdalsuløkka.» I
forhold til de verdier skredet ødela i hele bygden, må de direkte skadene
på Verdalsgodsets eiendommer sies å ha vært moderate. Hele dal
bunnen i ca. 8 km's lengde ble i løpet av få minutter overflødd av de ler
masser som raset ut av skredgruben. Lermassene demmet opp elven,

----
539 SS-A
----
som etter et par dagers forløp begynte å flyte over hele dalbunnen,
hvoretter det dannet seg mindre elveløp hvor det var fordypninger eller
lersuppen var tynnest. Da skredet gikk, var en stor del av Værdals
brugets tømmer slått i elven og på fart nedover. Det ble et stort arbeide å
berge iland først tømmeret i Vuku langs elven og senere alt det spredte
tømmeret nedover dalbunnen. Ut på høsten samme år kom et nytt skred
fra samme skredgrube og elven ble demmet opp høyere enn i mai, helt
opp til Holmen.
Men årets ulykker var ikke slutt med det. Hærfossen brøt seg nytt
leie. Under en større regnflom i september brøt Helgåen seg nytt løp
gjennom lermælene syd for den bergrygg Hærfossen lå på, og i de
nærmest påfølgende år dannet det seg et nytt elveleie 30-35 m dypere
enn det gamle ca. 6 km oppover dalen helt til Granfossen. - Dette
Hærfossens gjennombrudd ble igjen årsaken til en rekke skred oppover
langs elven. Året etter gikk Bjørstadskredet, som tok en stor del av
Bjørstadgårdenes dyrkamark, og på sydsiden raste det ut betydelige inn
marksstrekninger på 3 Overholmsgårder, 2 Rød-gårder og plassen
Nordnesset. På nordsiden var det store skader på gårdene Byna, Volden
og Kulsli. Telsnesset ble utslettet som eget bruk. Og elven fortsetter å
grave og har gjort Helgåen og Verdalselven nedenfor åmotet ved
Holmen sterkt ler- og grusførende. Et forhold som etter 57 år ikke har
tatt av merkbart og som i sin tid bevirket at dampsagen måtte flyttes fra
Verdalsøra til Levanger, hvorom senere. - Man må anta at Helgåen vil
fortsette med å grave og føre ler og grus i lange tider enda, ventelig i
århundreder fremover.
Skogsdriften. Etter M. P. Moen oppgåver ble inneværende periode
avvirket i runde tall:
I årene Stokker Stokker I alt Kubikm. Gj.snittlig
tømmer slip stokker tils. årl. kub.m.
Dertil virke til leilendinger og eget driftsbehov. Hugstens omfang ble
for hvert år bestemt av generalforsamlingen etter administrerende
direktørs forslag og som regel lød den på: som vanlig. Et par ganger ble
kjøpt skog til uthugst, således i 1904 fra gården Koa i Røra på 5 års
uthugst. En enkelt gang, 1892, kjøptes svensk tømmer, 3-4000 stokker
sagtømmer levert Strådalen.
Den mann som snart ble direktør Johan Getz's høyre hand og
utmerkede medarbeider i skogsdriften, var M. P. Moen, f. 1865, som i


----
540 SS-A
----
en alder av 24 år kom i godsets tjeneste, først som skogfut i Helgådalen,
fra 1906 godsets skogforvalter. Han ble av direktør Getz tidlig over
dradd ledelsen av blinking, hugst og fløting og alle andre arbeider i for
bindelse med skogs- og tømmerdriften. - En uttalelse fra Moen fra
senere år kan noteres: «Ved siste århundreskifte var store strekninger av
Værdalsbrugets skoger like grå og halvtørre som de tilstøtende stats
skoger tildeles fremdeles er.»
Enda så sent som omkring år 1900 inneholdt godsets skoger store
mengder hugstmoden og overmoden skog. Godsets ledere hadde, iallfall
i de siste 70 år av århundredet, ført nøye kontroll, innseende med at skogen
skulle spares, man kan nesten si at de var redde for å drive den, skogen
skulle i uforringet stand overleveres etterslekten. Det er meget sannsynlig at
godsets ledelse i 1870-årene var klar over at man måtte drive ut tømmer
ikke bare i de tradisjonelle skoglier, men også i mere avsidesliggende
strøk. Men dertil krevdes bygging av flere/ løtningsdammer og opprens
ing av elvene. - Allerede i 1879 var besluttet elvearbeider i «Sulelven» og
i 1889 ble disse fortsatt så man kunne begynne å hugge i trakten
omkring Innsvatnet. Året etter ble «Nydammen» i Malsåen bygget,
midtveis mellom gårdene Tosteigan og Sæter og samme år
Aurtjønndammen i Være. - I 1892 tok man fatt på Djupdalen, rensket
opp Djupdalsbekken og såtte dammer for Karitjønn og Fiskløsningen.
Det neste som kan noteres av større dambygninger er Veradammen
med tappehøyde 3,6 m. Den ble nr. 2 i rekken av de store bassenger.
Innsdammen av 1857 må regnes som nr. 1, Skjækerdammen blir nr. 3 i
1916. - For å få drevet frem et større parti fra Kverndals statsskog i 1904
ble Fremmerjulsdammen bygget, 2 km nord for v. Juldahl sæter
(Fremmerjuldalssæteren) og i 1905 fløtningsdam ved Almoen i Trang
døla, hvor visstnok i tidligere tider Lie sag hadde stått, og tilslutt i inne
værende periode Holmlisæterdammen ved utløpet av Holmlisætertjønn
i Malsåen.
Skogkulturarbeider. Efter M. P. Moen ble i årene 1890-1905 utført
endel plantninger, især i Mikvoldskogen på øren ut mot sjøen, syd for
Verdalselvens utløp, og på forskjellige steder i godsets skoger i Vuku.
Der blev likeledes foretatt endel grøftninger og bekkerensninger i
mindre målestokk. Dertil hadde bruket allerede i begynnelsen av 1880-
årene sin egen planteskole på Gudding og drev i adskillig utstrekning og
skogkultur med såing og planting.
Dampsagen. I de første årene av inneværende periode gikk sagen med
sin jevne drift av skur og høvling. Når årets definitive tømmerkvantum
foreslå ble dimensjoner og kvanta for hva der skulle skjæres fastsatt i
direksjonsmøter. Den alminnelige utvikling gikk i retning av tiltagende
salg av høvlet last, i 1890 betegnes etterspørselen å være steget «særdeles
betydelig». En enkelt trelasthandler, O. Roald, Ålesund, er avtager av

----
541 SS-A
----
en vesentlig del av lasten. - Som direktør Joh. Getz's nærmeste med
arbeider ved sagbruket, trer nå Anton Salberg inn i bildet. F. 1866,opp
rinnelig skogskoleutdannet ble Salberg først ansatt som bokholder ved
kontoret på Verdalsøra, senere kasserer. Hans stilling utviklet seg til en
slags kontorsjefstilling, om ikke formelt så iallfall reelt, spesielt for sag
bruksdriften. - Det samarbeidende trekløver Joh. Getz, M. Moen og A.
Salberg utgjorde et solid fundament for Verdalsgodsets administrasjon.
Driften ved dampsagen gikk sin sikre gang under ganske gode
konjunkturer med 8% utbytte inntil 1893, da folgene av Verdalsskredet
og Hærfossutbruddet grep forstyrrende inn. Elven ble som nevnt sterkt
ler- og grusførende, og allerede i august 1894 ble i direksjonsmøte reist
spørsmålet om flytting av sagen, men spørsmålet ble ikke aktuelt. En
annen følge av skredet var at elven fra sagbruket og flere kilometer
utover fjorden øret opp og skipningen ble vanskeliggjort. Sakens ut
settelse ble langvarig og planens realisasjon var for eksempel ikke i sikte
da man i 1897 besluttet innlagt elektrisk lys på sagen og tørkehus bygget
der. - Men flytting tvang seg tilslutt frem. 1 januar 1902 ble saken tatt
opp igjen til undersøkelse med henblikk på Levanger.
På generalforsamling i august ble direksjonens forslag om anlegg av
dampsag og høvleri på Levanger vedtatt etter planer og omkostnings
overslag fra Myrens Mek. Verksted. Sagen ble bygget på den såkalte
Meierstomt, tømmeret ble fløtet i lose lenser fra hovedlensen ved
Verdalselvens utløp. Bygningsarbeidet ble bortsatt i januar, maskineriet
bestilt i mars og i november var bruket kommet i drift. I direksjonsmøte i
desember ble anleggets navn bestemt «Værdalsbrugets Dampsag og
Høvleri, Levanger». - Et «automatisk» tørkeri ble anlagt i 1905. Damp
sagen på Verdalsøra ble ikke nedlagt, men drevet i flere år ved siden av
Levangersagen. Da jernbanen fra 1902 var ført frem til Verdalen, var
man ikke bundet til skipning sjøverts. Hugsten ble fra nå av betydelig
øket. (Se oppgåvene foran og skogdriften.)
Sliperispørsmål. Allerede fra første halvdel av 1880-årene da Ranheim
Cellulosefabrikk var kommet igang, hadde Værdalsbruget solgt slipe
tømmer til denne. Men noe forslag om å utnytte godsets sliptømmer til
foredling ved eget anlegg ble ikke tatt opp i direksjonen før i 1888 i
august og da med henblikk på å utnytte Dillfossen. Etter en befåring
besluttet man å la fossen måle opp og beregne ved ingeniør Wæhre. I
slutten av september ble saken behandlet igjen, idet hovedspørsmålets
avgjørelse ble utsatt til midten av 1889, men tømmer for anlegget ble
hugget i Levring og Steneskogen. - I begynnelsen av 1889 vaktes imidler
tid tanken om istedetfor Dillfossen å bygge ved øvre Grundfoss med
filtrering av vannet. Det var ikke noe stort anlegg man tok sikte på i
første omgang. 1 sten svarende til 1200-1300 tons. - Men så ble det
ganske stille med planer om sliperi, og det kan ikke finnes antydet noe

----
542 SS-A
----
om grunnen til at saken ble henlagt. Derimot utvides i 1890 salget av
småtømmer til Ranheim.
For trelastfrakten fra Verdalsøra til (mest) Trondhjem ble luggeren
«Helgåen» snart ikke brukbar mere, den sprang stadig lekk, tålte ikke
«å stå låstet på grunn». En dokkreparasjon hadde ikke hjulpet noe, så
i september 1890 tok man opp spørsmålet om anskaffelse av dampskip.
Det var ikke stort fartøy man tok sikte på: 70 fot langt, 12 hk maskin,
lasteevne 16 pb.st. Ved å bygge skroget seiv mente man å kunne få det
for kr. 30.000. - Resultatet ble at «D/S Værdalen» ble bestilt ved
Trondhjems Mek.Verksted for kr. 35.000 og levert i begynnelsen av
1892 og satt i fart foruten til Værdalsbrugets eget behov, i en (foreløbig)
en-gang ukentlig rute Verdalsøra-Trondhjem for fremmed gods og
passasjerer. - I 1899 ble reist spørsmålet om å bygge om skipet, men
noen beslutning derom ble ikke fattet. Skipets fører var alle år kaptein
E. M. Grenne, tidligere fører av «Helgåen.» Han hadde etterfulgt sin
far.
I første halvdel av 1880-årene var Christian Jenssen «bruger» av
Holmen, men fra 1887 til 1891 var gården bortforpaktet. Arealet var
380 mål under plogen. Men i direksjonsmøte juni 1891 besluttet man å
overta driften seiv, hvilket under dissens ble vedtatt av generalfor
samlingen i september. Som gårdsbestyrer ble ansatt fra juli 1892 Aksel
Benum fra Stod. Han ble etterfulgt av Odin Benum som igjen i 1902 ble
avløst av Nils Okkenhaug.
I 1904 ble så spørsmålet reist om å bortforpakte gården igjen, og gene
ralforsamlingen henstillet til direksjonen om å ta spørsmålet opp til
fornyet overveielse, men det ble ingen forandring. Driften av Holmen
gikk som regel med tap og var i disse år alltid et problem. - I 1902 ble
Holmen bro bygget med tilskudd av kr. 3.500 fra Værdalsbruget.
Ulvilla. I slutten av inneværende periode foreslå et projekt om elek
trisitetsverk ved Ulvilla, idet adm. dir. Getz i juli 1905 foreslo fossen
utbygget for levering av kraft til bl.a. et påtenkt mølle- og sagbruk på
Bredingsberg til en pris av kr. 75 pr. hk-år. Saken kan ikke sees å være
ført videre frem.
I løpet av årene fra organisasjonen av det uansvarlige aktieselskap i
1891 og til 1905 undergikk selskapets ledelse endel forandringer: I 1893
ble den eldste av brødrene Getz, konsul Nikolai Getz, ansatt som salgs
disponent ved kontoret i Trondhjem ved siden av Nikolai Jenssen jnr. -
I 90-årene hersket stabile forhold innen ledelsen med en direksjon bestå
ende av adm. dir. Joh. Getz, riksadvokat Getz og Christian Jenssen, fra
1893 - etter statutforandring om direksjonsutvidelse - supplert med
Nikolai Jenssen og L. N. Jenssen jnr. - Denne sammensetning ble ufor
andret til 1900 da Chr. Jenssen døde etter 60 års trofast arbeide i godsets
tjeneste. Som hans ettermann i direksjonen ble valgt hans sønn, over

----
543 SS-A
----
rettssakfører Christian Jenssen. Da L. N. Jenssen utvandret i 1901 ble
konsul Nik. Getz valgt i hans sted og da riksadvokat Getz døde samme
år ble redaktør Håkon Løken innvalgt. I 1903 ble ingeniør Bernhard
Chr. Jenssen valgt istedetfor (nu) rettskriver Christian Jenssen som ikke
ønsket gjenvalg av hensyn til sin revisorstilling ved selskapet. Aksjene
ble fortfarende på familiens hender med de unntagelser, at Anton
Salberg fikk i 1904 kjøpe en aksje av Nicolai Jenssen og M. Moen i 1906
en aksje av Håkon Løken. I begge tilfelle frasa direksjonen seg for
kjøpsrett.
Hvilket utbytte hadde nu aksjonærene av sine aksjer? Det gjennom
snittlige utbytte for de år der foreligger oppgåver fra, 1889-1906, var
6,6%. I de rolige år var utbyttet 8%, men når ulykker som skredene i
1893 støtte til, gikk utbyttet ned til 3% et par år, og når utbyttet i 1902-04
var gjennomsnittlig 5%, må det sees som en indirekte følge av
Hærfossbruddet - omkostningene ved bygningen av sagbruket på
Levanger - forårsaket ved elvens sterke ler- og grusføring.
Administrerende direktør Johan Getz var bare 45-års mann da hans
helse begynte å svikte. Som Verdalens anerkjente første mann var han
sterkt knyttet til kommunale oppdrag, men han måtte av helbredshen
syn etterhvert trekke seg tilbake fra det offentlige liv og ofre seg for
Værdalsbruget. Men han siet sig helt ut. Siste direksjonsmøte han
deltok i var i september 1905, på neste møte, 15. des. 1905, ble fremlagt
lægeattest om at hans helbredstilstand ikke tillot at han befattet seg med
forretninger, og den 30. des. døde han. Hans ettermæle betegner ham
som den «folkekjære brugsherre.»
A vslutning og salg 1906 -1908
Ved direktør Joh. Getz's død falt det faste holdepunkt i Værdals
brugets ledelse bort. På ekstraordinær generalforsamling 12. januar
1906 ble den siden Joh. Getz's død fungerende adm. direktør Bernhard
Chr. Jenssen valgt til administrerende direktør. De øvrige direktører var
konsul Nie. Getz, redaktør Håkon Løken, banksekretær Nie. Jenssen
og Bernhard Jenssen, Levanger. Generalforsamlingen hadde avdekket
at der var visse motsetningsforhold innen aksjonærene og perioden ble
til en viss grad preget derav. Det var en gruppering med en gruppe
omkring adm. direktør på den ene side og en noe varierende sammen
setning av en annen gruppe. På generalforsamlingen den 12. jan. hadde
ikke halvdelen av aksjene vært representert.
Inneværende periode - som kulminerte i en krise - hadde det første år
en forholdsvis rolig tid. Av de enkelte hendelser kan noteres at to
Guddingsgårder og et par mindre bruk ble solgt, og M. P. Moen ble

----
544 SS-A
----
overdratt overoppsynet med skogdriften over hele godset. Det ble utdelt
B°7o utbytte for 1905 og man kjøper skog på rot også utenfor Verdalen. I
en spesiell post ble bevilget kr. 1000 til skoggrøfting. Men den begiven
het som iallfall for oss nu står som den mest notable, inntraff i slutten av
året 1906, idet det i direksjonsmøtet 5. nov. ble referert skrivelse fra
trelasthandler i Trondheim, Mikal Øien, om å få Værdalsbrugets
samtlige eiendommer på hånden for 3 millioner kroner. På samme møte
ble fremlagt en skrivelse fra megler Rasmus Lund om å få oppgitt en
kjøpesum bindende for 3 måneder. Direksjonen fant imidlertid ikke å
ha noe mandat til å forberede salg og at eventuelle kjøpetilbud måtte
forelegges generalforsamlingen.
Om disse forespørsler hadde som grunnlag efterretninger om at der i
visse kretser av aksjonærene var oppstått tanker om salg av godset,
savner man materiale til å bedømme. Men det kan nok tenkes at de som
spurte - eller de som sto bak dem - hadde visse rykter å bygge på.
Tanken på salg må ha festnet seg hos direksjonen, som halvannen
måned etter møtet, hvor forespørslene ble fremlagt, bevilget det
nødvendige til avslutning av en allerede påbegynt verditakst av skogene.
I mars året etter kommer en ny forespørsel, denne gang grubefore
tagender om kjøp av godsets fosser i Helgådalen, og direksjonen inn
ledet forhandlinger om bortleie på begrenset tid.
Da skogforvalter Moens takst forelå utarbeidet i mai 1907, viste den
en samlet sum for tømmerskogens masser og skogbunnen på 2 millioner
kroner. Men taksten kan ikke ha tilfredsstillet direksjonen, for den
besluttet å foreslå for generalforsamlingen at det skulle avholdes
«okulartakst» over alle skoger ved 2 habile menn, og oppmåling og
verditakst av fossene ved en duelig vannbygningsingeniør, samt takst
over jordegodset ved adm. direktør. Generalforsamlingen kan ikke
sees å ha fattet noen beslutning i saken utenom at man bemyndiget
direksjonen til å meddele de herrer som hadde forespurt om kjøp av
godsets eiendommer, at det ville være adgang til å takstere skogen den
sommeren.
Utbytte ble bestemt til 9% for 1906.
I juli meddelte så Meråker Brug ved disponent Fearnley og konsul
Øhrn på egne vegne at de aktet å benytte seg av tillatelsen til å foreta
telling av Værdalsbrugets skoger. I møte i juli besluttet direksjonen å tre
i forbindelse med avdelingsingeniør W. D. Jenssen om verdsettelse av
godsets forskjellige vannfall og anmodet administrerende direktør om å
samle materiale til en fremstilling av hva som ville kreves til en fullsten
dig drift til forrentning av godsets fulle verdi.
I Verdalen begynte man nå å røre på seg, foruroliget ved tanken på at
godset skulle komme i nye, «fremmede» hender. Tanken fikk form da
herredsstyret i møte 20. aug. enstemmig besluttet å innlede under

----
545 SS-A
----
handlinger om kjøp og valgte en komite til å fremme saken. En nervøst
preget artikkel i den lokale avis «Innherreds Folkeblad» ble 31. s.m.
besvart i «Nidaros», hvor direksjonsmedlemmet Håkon Løken var
redaktør, med den beroligende opplysning at det intet annet forelå enn
at det var gitt et par fremmede forespørrere adgang til å se på skogene
og at direksjonen intet mandat hadde til salg, som måtte forelegges
generalforsamlingen. Allerede to dager etter herredsstyremøtet hadde
komiteen skriftlig spurt direksjonen om det var anledning til under
handlinger om kjøp, men det kom visstnok intet direkte svar før langt
utpå høsten.
Imidlertid gikk Fearnleys og Øhrns taksatorer omkring i Værdals
brugets skoger fra sommeren og ut på høsten og arbeidet under gunstige
forhold, mens kommunen intet foretok seg, komiteen ville ikke gjøre noe
før de fikk direkte svar på om der var anledning til kjøp. Resultatet av
den «okulartakst» som Værdalsbruget seiv hadde satt igang ved Bull
Åkran fra Elverum, forelå direksjonen i oktober og viste en samlet verdi
av skogen på 2,6 millioner kroner, altså noe mere enn Moens takst.
Direksjonen hadde nu fått et solidere grunnlag for salgsunderhandlinger
og besluttet under dissens, 3 mot 2, å be generalforsamlingen om
bemyndigelse til å innlede underhandlinger med mulige «lysthavende»
om salg på basis av en kjøpesum på 3,6 millioner kroner. Administrer
ende direktør holdt på 4,0 mill.
Den 19. november var det så ekstraordinær generalforsamling, hvor
adm. dir.'s forslag om bemyndigelse for direksjonen til salgsunderhand
linger ble vedtatt med basis 4,5 millioner kroner. Hvis et slikt tilbud
kom, kunne direksjonen avgjøre saken om den var enstemmig og var i
så tilfelle berettiget til å kreve seg samtlige aksjer tiltransportet. Ethvert
lavere bud måtte forelegges ny generalforsamling. - Direksjonen kunne
altså nu handle, den antok overrettssakfører Jon Hirsch i Trondhjem
som mellommann for salget og henviste 29. nov. Verdals formannsskap
til å tre i forbindelse med sakføreren. Det gjorde de også en av de første
dagene av desember.
De herrer som var medlemmer av underhandlingskomiteen var: ord
føreren gbr. Ole Holan, lensmann H. H. Wessel, varaordfører gbr. Ole
Kvello og den konstituerte amtmann H. B. Guldahl, gode menn alle,
men uten spesialinnsikt i driften av et stort skoggods med industrielle
anlegg og, - det var det viktigste - erfaring i å tilgodegjøre seg mulighet
ene for utnyttelse av godsets potensial forøvrig hadde de ikke.
Den eneste av dem som skulle ha betingelser derfor, var amtmannen
Guldahl, som i flere år hadde vært medeier og disponent for Verdals
godsets nabo i nord, Ogndalsbruket, og videre var medeier i sagbruk i
Steinkjer og trelastforretning i Trondheim.
Da komiteen kom til sakfører Hirsch, fikk den beskjed at godset etter

----
546 SS-A
----
Oscar Figenschou.
Skogformann i Helgådal- Vera
1906-1950.
Johan O. Wohlen.
Skogformann i Inndal-Sul
1907-1952.
generalforsamlingens beslutning var tilsalgs for 4,8 millioner kroner, og
den 11. desember kunne den lokale avis fortelle verdalingene at godset
endelig skal være erklært tilsalgs og ryktet fortalte at det forlangtes
nesten 5 millioner kroner. Amtmannen Guldahl reiste omgående til
Kristiania for å underhandle med regjeringen om støtte til kjøpet.
Hjemkommen såtte han straks igang en takstnevnd på 11 mann fra
Namdalen og Innherred til å befare og takstere godsets skoger. Dermed
var 1907 ute.
Umiddelbart over nyttår 1908 tok denne mannsterke nevnd fatt på
arbeidet under ledelse av skogforvalter Øverland. Det var en uheldig tid
for befaring og takst, snedybden var riktignok moderat, men variasjon
ene i temperaturene var generende, regnvær fra 3. jan., fra 9. streng
kulde. Det er innlysende at noen grundig takst kunne det ikke bli tale
om, men det ble heller ikke en nøyaktig takst det hele skulle stå og falle
med. Nevnden ble ferdig 19. jan. og var kommet til det resultat at
skogens «samlede forråd» hadde en verdi av 4.380.000 kroner.
Allerede 17. jan. ble i brukets direksjon fremlagt et bud fra Fearnley
på vegne av endel herrer (interessenter i Merager Brug) som byr kr.

 

----
547 SS-A
----
23.500 pr. aksje for 108 aksjer, budet vedståes til 31. jan. Den pris svarte
til 2,6 mill. kr. for hele aksjemassen. * Til samme møte kom varsel fra
ordfører Holan pr. telefon og telegraf om at kommunen ville gjøre et
bud som ville innløpe 20. eller 21. jan. Imidlertid ba kommunen i
skrivelse av 21. om åfå godset på hånden til utgangen av februar «til en
pris svarende omtrent til det nu på bruget gjort høieste bud.» Da
direksjonen ikke kunne få Fearnleys gruppe til å stå ved budet lengre
enn til 31. jan., måtte den forlange at kommunen «snarest mulig og
innen 20. jan. at fremkomme med et definitivt og bindende bud på
brukets aktier idet man beklager» osv.
Da taksten forelå den 20. jan. sendte formannskapet til aksje-eierne
en lengre fremstilling av sitt syn og anmodet tilslutt aksjonærene om
ikke å treffe avgjørelse om salget før herredsstyret hadde hatt anledning
til å førelegge spørsmålet om lån eller garanti for kjøpesummen i fullt
utredet stand for statsmyndighetene, således at ikke kommunen ved en
forhastet avgjørelse ville bli avskåret adgang til å delta i konkurransen
om kjøpet. (Det skal her innskytes at iflg. Trondhjems Adresseavis
hadde også godseier Løvenskjold og en representant for kammerherre
Mathisen vært i Trondhjem i anledning salget, og de fremsatte etter
forlydende like høye bud som kommunen. Om dette siste var riktig, har
det ikke vært mulig å få bekreftet, det høres ikke trolig. Men det var
altså flere i markedet.)
Da direksjonen ikke kunne gi utsettelse fant kommunen at den måtte
slå til, og den 30. jan. holdt underhandlingskomiteen et møte i
Trondhjem, hvorda: «Etter nærmere overveielse og erholdte opplys
ninger fant komiteen seg foranlediget til, for at sikre Værdalsbruget for
kommunen, at benytte seg av den bemyndigelse, som er gitt ved herreds
styret beslutning av 29. d.m. til at forhøie tilbudet til kr. 3.720.000 for
brukets samtlige aktier.» Et formelt skriftlig tilbud ble overlevert
generalforsamlingen ved en deputasjon bestående av Holan, Guldahl og
overrettssakfører Tessem. Hovedpunktene i tilbudet var at kommunen
kjøper alle aksjer som følge hvorav alle A/S Værdalsbrugets tilhørende
og tilliggende eiendele osv. Som kjøpesum betaler Verdal kommune kr.
3.720.000, hvorefter spesifikasjoner m.h.t. detaljer med erleggelse av
summen. Budet vedståes til 31. jan. kl. 12 middag og var betinget av
stortingets og amtskommunens garanti, som begge blir a avgi senest
innen 17. februar 1908. Generalforsamlingen som satt samlet i Nicolai
* Om dette bud opplyser nuv. oberst O. B. Getz at det ikke kan sidestilles med andre bud,
da det nærmest betegnet en «rekonstruksjon» av selskapet, som skulle beholde et antall av
de gamle aksjonærer og av det gamle styret. Oberst Getz mener at dette må has for øye, da
inntrykket ellers - uriktig - ville bli at Verdal kommune betalte 1,1 mill kr mere enn
nødvendig.
Bind VI A —35

----
548 SS-A
----
Jenssens privatbolig, vedtok enstemmig kommunens tilbud og bekreftet
det i brev av 31. jan. til ordfører Holan.
Som nevnt var Verdal kommunes bud betinget av stortingets og
amtskommunens garantier, og det er om disse det nu spilles videre og på
utvidede skueplasser. Det arbeides i departementer, i samlet regjering
og i pressen. Konstituert amtmann Guldahl og amtmann T. Løchen
hadde arbeidet med departementene og regjeringen og hadde sikret seg
disses medvirkning, d.v.s. et flertall i regjeringen holdt på statsgaranti,
med dissens av statsrådene Berge og Halvorsen. Av pressen var Trond
hjems Adresseavis velvillig stemt for kjøpet, Dagsposten (som stod
statsråd Halvorsen nær) contra, og Nidaros, hvor direksjonsmed
lemmet Håkon Løken var redaktør, agiterte sterkt for kjøpet. Det var jo
så heldig at direksjonens og aksjonærenes interesser falt sammen med
bladets politiske linje. Bladet skriver således bl.a.: «Det vilde dog være
sørgeligt om dette store verdifulde grensedistrikt ikke skulde bevares for
kommunen og staten» og «Enhver vil forstå hvilken betydning det vil ha
at disse store grensestrekninger kommer på kommunens hender.» -
Skogforvalter Agnar Barth rykker inn med en stor artikkel hvor det
bl.a. heter: «Thi det er neppe tvilsomt at dalen ved dette kjøp for altid
har trygget sin økonomiske status og mangedoblet sine utviklingsmulig
heter» .... «Med håb og tillid imøteser nu hele Indtrøndelagens befolk
ning sakens endelige avgjørelse av de to myndigheter.» - Og Nidaros
benyttet anledningen til 1. febr. å rette et angrep på statsråd Halvorsen
og sier bl.a. at han «bare representerer de private spekulasjons-kapital
ister fremfor samfunnsinteresser», hvorfor avisen blir satt tilveggs av
Trondhjems Adresseavis. - Av kjøpets motstandere var det mest
Morgenbladet og Farmand som tok tilorde, mot kommunens erhvervelse
og statsstøtten. Morgenbladet bl.a. «At selgerne betragter salget som en
brilliant spekulasjon finder vi indlysende,» og Farmand trekker frem
det poeng som skulle vise seg å være det mest treffende: «Kort sagt, en
kommune er den slettest tenkelige organisasajon for planleggelse og
drift av et stort industrielt-økonomisk foretagende.» - Hele landets
presse beskjeftiget seg med saken som endog stillet årets finansdebatt,
som skulle opp i tinget like etter, rent i ryggen.
Når Verdalens kommune var så sterkt interessert i kjøpet, hadde det
flere grunner. De to viktigste var at godsets leilendinger nu skulle få
samlet adgang til å kjøpe de bruk de satt på. Det innrømmes at ulemp
ene hittil hadde vært «forholdsvis små», men at det ville bli ganske
annerledes hvis godset gikk over til et «fremmed» selskap og bli gjen
stand for «alminnelig spekulasjon», et forhold som ville bli «endnu
langt mere skrigende» hvis godset kom under ledelse av et selskap eller
personer som allerede tidligere hadde erhvervet så store skogeiendom
mer i distriktet. Den andre hovedgrunn - ikke så klart og ofte uttalt - var

----
549 SS-A
----
at man ville skaffe seg grunnlag for å etablere storindustri med sliperi
osv. og annen utnyttelse av de ea. 25000 hk som man mente fossene
representerte. - Før vi går over til stortingsbehandlingen, kan noteres at
Fearnley hadde meddelt at han med medinteressenter - hvis kommunen
virkelig var liebhabere - helst trakk seg tilbake, og han tilføyde: «Under
forutsetning .... kan jeg ikke tro andet end at kommunen her har gjort
en handel som ved helt gjennomført kyndig ledelse bør bli en god, d.v.s.
fuldt forsvarlig forretning.»
For stortinget forelå til behandling 13. februar en kgl. prop. av 6.
febr., hvor stortinget innbys til å samtykke i:
1. At det av invalidefondet kan tilståes Verdalens kommune et lån,
stort kr. 2.400.000, til innkjøp av Værdalsbrugets samtlige eiendom
me mot I.prioritets panterett i de erhvervede eiendommene med tilbe
hør og mot garanti av Nordre Trondhjems amtskommune samt på
nærmere vilkår, som fastsettes av Landbruksdepartementet.
2. At lånebeløpet forskytes av statskassen inntil invalidefondet erholder
disponible midler til lånets overtagelse.
Statsrådene Berge og Halvorsen hadde bl.a. pekt på, at alene til renter
av den store kapital det her gjaldt, ville kreves hvert år kr. 150.000 og til
avdrag kr. 120.000. (Gjennomsnittlig utdelt utbytte de siste år hadde
vært kr. 40.000 årlig.)
Representanten Backer foreslo sakens behandling utsatt til neste dags
ettermiddag, så at man kunne sette seg bedre inn i den. Men nei, ikke
engang så langt kunne sakens forkjempere strekke seg, forslaget falt
med 61 mot 60.
Behandlingen tok 2 dager, her kan bare noteres hovedpunktene.
Opposisjonen, hvis hovedtalere var Brøgger, Bratlie, Stang og
Klingenberg, gjorde gjeldende for det første takstens upålitelighet,
videre at hele foretagendet var uavhengig av konjunkturene, hvis skogen
skulle forrente hele kjøpesummen måtte det hugges ned for fote. Og
ikke nok med denne investering, man måtte vente ytterligere krav om
støtte ti! anlegg av sliperi og andre utbygginger. Kommunen hadde hele
tiden mattet handle med kniven på strupen. Fossekraften var ikke ut
bygget, fløtningsforholdene vanskelige, - etter en uttalelse av amtingen
iør Munch. Det hele et ytterst vovelig og risikabelt foretagende. Bratlie
sluttet med: «... Jeg vet neppe, om jeg nogensinde har seet i offentlige
dokumenter noget, som efter mit skjøn har været saa lidet begrundet og
derfor saa vildledende som denne paastand om statshensyn i dette
tilfelde ...»
Fra den annen side gjorde seg mest gjeldende landbruksministeren,
statsråd Årrestad, komiteens ordfører Schancke, Holstmark, Castberg
og Abrahamsen. Av disse uttalte Årrestad bl.a. at verdien av eien

----
550 SS-A
----
dommene ialt måtte regnes å være 5,4 millioner. Av gruppen ble for
øvrigt femholdt at det måtte være en æresak for bygden å erhverve eien
dommene; sammenlignet med prisen for Merakergodset var kjøpe
summen meget rimelig. Sikkerheten var god nok, motstanderne ville
ivareta privatkapitalistenes interesser. Kommunen opptrådte «ikke
på nogensomhelst maade som spekulant». Man henviste til skogdirek
tørens uttalelse, men sprang fort over at denne hadde bare sagt at det
kunne gå godt.
Opposisjonen bestod for det meste av konservative elementer, men
enkelte av disse stemte for innstillingen, bl.a. trelastgrosserer Backer fra
Halden, som var kommet til det resultat at staten fikk tilstrekkelig
sikkerhet for lånet seiv om trelastprisen foreløpig skulle gå ned. Men
han tok avstand fra kommunal drift i alminnelighet.
Finansministeren Halvorsen holdt seg helt taus.
Ved avstemingen den 14. febr. ble komiteens innstilling bifallt med 94
mot 28 stemmer.
Det siste som stod igjen var amtstingets behandling, som fant sted
den 15. febr. Det gjaldt garantien. Kst. amtmann Guldahl foredro saken
med anbefaling og hr. Fosness talte bl.a. om at der var tale om å hindre
at en «fremmed stormakt» trengte seg inn i bygden. En f ler het av amts
tingets medlemmer hadde dog både prinsippielle og praktiske betenke
ligheter og major Jenssen fra Mosvik uttalte at det var en spekulasjons
affære. Men resultatet ble at garantien ble vedtatt enstemmig.

----
551 SS-A
----
VÆRDALSBRUKET 1908 - 1975
Av Leif Lykke
KOMMUNEPERIODEN 1908- 1912
Verdal kommune hadde overtatt Værdalsbrukets samlede
eiendommer og anlegg for kr. 3.720.000,-.
Finansieringen ble ordnet ved at kommunen fikk et statslån på kr.
2.400.000,- i Invalidefondet - og en 2. prioritet pantobligasjon på kr.
1.500.000,- ble utstedt til de gamle eiere.
Værdalsbrukets nye styre ble sammensatt slik:
Valgt av amtsutvalget:
Ordfører Ole Holan
Gårdbruker Sefanias Hofstad
Gårdbruker Nils Garnes (suppleant)
Standartjunker Th. Berg (suppleant)
Valgt av herredsstyret:
O.r.sakf. Guldahl
Gårdbruker Ole Kvello
Amtmann Løchen (suppleant)
Til styrets formann ble valgt Guldahl og til nestformann Holan. Som
disponent ble ansatt S. Houlder, som da var ved By Brug, tidligere ved
Meråker Brug. Det første styremøte holdtes 14. april 1908 på Ølvisheim
i Egge. (Guldahls bolig.)
Et av de store spørsmål som hadde vært livlig diskutert både av de
gamle eiere og innen kommunen før kjøpet av eiendommene, var anlegg
av treforedlingsindustri og utbygging av vannkraft. Man mente på
denne måte å oppnå en fordelaktigere utnyttelse av brukets tømmer.
Disse spørsmål skulle komme til å vekke heftige diskusjoner og megen
strid i de folkevalgte organer i Verdal og i pressen i hele kommune
perioden. Det ble mye skrik og lite ull.
Allerede på første styremøte 14. april 1908 ble det besluttet, etter hen
stilling fra herredsstyret, å anmode amtsingeniør Munch om å under
søke mulighetene for å anlegge et tresliperi i Vuku eller på Verdalsøra.

----
552 SS-A
----
I undersøkelsene skulle også inngå havneforholdene ved Trones og
Verdalsøra.
Disponent Houlder og Ole Kvello fikk samtidig i oppdrag å innlede
forhandlinger med Levanger kommune angående vilkårene for erverv
else av nødvendig vann og grunn for eventuelt tresliperi i Levanger.
Amtsingeniør Munch fikk etterhvert i oppdrag å undersøke 3 eller 4
alternativer for anlegg av tresliperi i Verdalen og ett for sliperi i
Levanger.
Sjefsingeniør Lybeck ble anmodet om å utrede spørsmålet med om
kostningsoverslag om utbygging av Dillfossen med kraftstasjon for å
skaffe kraft til et tresliperi. Lybeck fremla sine planer i styremøte 21.-
22. mai 1908.
Styret besluttet i samme møte å få utredet spørsmålet om anlegg av en
cellulosefabrikk. Man anmodet ingeniør Dorenfeldt som sakkyndig å
utrede dette spørsmål.
Sakfører Tessem fikk i oppdrag å søke ervervet kontrakt med grunn
eierne ved Rinnelven angående kjøp eller leie av tomter, demningsrettig
heter, vannfall m.v.
Som man ser, var det ingen mangel på planer i kommuneperiodens
første år. Det skulle imidlertid bli mange flere i resten av perioden.
I siste halvår av 1908 dukket det opp interessenter på Østlandet som
kunne tenke seg å delta både økonomisk og teknisk i anlegg av fored
lingsanlegg for utnyttelse av Værdalsbrukets skogprodukter.
Styret opptok forhandlinger med forstkandidat Carl Løvenskiold i
Christiania. Formannskapet inngikk 21.11.1908 kontrakt med Løven
skiold om hans deltagelse i industrireisingen.
Kontrakten gikk ut på at det skulle dannes et A/S Værdalsbruket med
Verdal kommune og Carl Løvenskiold som interessenter. Dette aksje
selskap skulle overta fra Verdal kommune samtlige Værdalsbrukets
eiendommer i Verdal, Levanger og Trondhjem samt alle aktiva av
enhver art mot at det nye selskap overtok Værdalsbrukets samlede gjeld
og forpliktelser, samt påhvilende heftelser, bl.a. 1. prioritets pantelån
stort kr. 2.400.000,- i Invalidefondet og 2. prioritets plantelån stort kr.
1.500.000,- tilhørende de gamle eiere. Det nye aksjeselskap skulle ut
stede fullt innbetalte aksjer i det nye selskap for et beløp på kr 400.000,-
til Verdal kommune. Carl Løvenskiold på sin side skulle overta aksjer i
det nye selskap for kr 160.000,- som skulle innbetales kontant ved sel
skapets stiftelse.
Den samlede aksjekapital ble således kr. 560.000,-. Dessuten forpliktet
han seg til å yte selskapet et lån på kr 1.600.000,- mot 1. prioritets pante
sikkerhet i et eventuelt nytt industrianlegg med tomter og bygninger.
Han skulle også ha pantesikkerhet i Værdalsbrukets øvrige eiendommer
med prioritet etter obligasjonene til Invalidefondet og til de gamle eiere.

----
553 SS-A
----
Det oppsto imidlertid snart uoverensstemmelser mellom Løvenskiold
og kommunen. Årsaken til dette var at herredsstyret hadde forutsatt at
det nye anlegg fortrinnsvis skulle legges innen herredets grenser, mens
Løvenskiold ganske snart begynte å undersøke mulighetene for å
anlegge sliperiet på Østlandet eller på Jæren (Jørpeland).
I møte 6. april 1909 fattet herredsstyret følgende enstemmige beslut
ning:
«Herredstyret bemyndiger Værdalsbrukets styre til å hevde
kommunens rettigheter etter kontrakten mellom Løvenskiold og for
mannskapet av 21.11.1908 om fornødent gjennom saksanlegg.»
Det endelige brudd mellom kommunen og Løvenskiold kom
sommeren 1909 da styret for Værdalsbruket anbefalte herredsstyret å
fatte følgende vedtak: «.... Under disse omstendigheter må derfor
herredsstyret forlange at herr Løvenskiold avgir en skriftlig erklæring
om hvorvidt han fremdeles avviser ethvert forslag om anlegg av tre
sliperi i Verdalen eller ved Levanger.»
Dette forslaget ble vedtatt av herredsstyret. Erklæring fra Løven
skiold ble ikke avgitt, og man hører ikke mere om ham eller om
saksanlegg mot ham.
I februar 1909 trådte Guldahl ut av styret og ingeniør L. J. Dorenfeldt
ble valgt inn i styret og til formann.
Styret under sin nye formann går med krum hals løs på problemet
omkring foredlingsanlegg, og nye utredninger og planer dukker stadig
opp.
Hopla i Åsen ved utløpet av elven fra Hammervannet er det neste sted
styret kaster sine øyne på. Planer og overslag for et sliperi på 15.000
tonn/år på dette sted ble fremlagt i desember 1909.
Etter en rekke utredninger om planer og finansieringsmuligheter er
man i juli 1910 kommet så langt at styret fremlegger et foreløpig utkast
til lover for Aktieselskapet Hopla Tresliperi.
Også planene i Hopla blir henlagt øyensynlig fordi kommunen ikke
maktet å reise den nødvendige anleggskapital. En utvei som var sterkt
fremme i diskusjonen, var salg av et større parti tømmer på rot for å
skaffe penger.
Det var sterkt delte meninger innen bygden og i herredsstyret om å
gripe til denne utvei, men i møte 19. november 1910 besluttet styret å
tilby Meråker Brug en uthugskontrakt som omfattet trær på 30 cm i
brysthøyde (ca. 1,5 m fra marken), og derover målt på treets minste
kant. Uthugsttiden ble satt til 7 år og prisforlangende var kr. 2.800.000,-
Kjøperen skulle betale kr 400.000,- kontant og dessuten overta
Værdalsbrukets statslån kr 2.400.000,- i Invalidefondet til forretning og
betaling i uthugsttiden.
Meråker Brug aksepterte ikke dette tilbud, og da styret fastholdt sitt

----
554 SS-A
----
prisforlangende ble det intet av denne handel. Spørsmålet om salg på rot
dukker senere ikke opp i kommuneperioden.
Det varte ikke lenge før et nytt prosjekt var på trappene. Denne gang
gjelder det Folla Tresliperi i Follafoss, som var til salgs. Det forelå et
tilbud fra dette selskaps direksjon av 8. januar 1910. Kommunen fikk en
håndgivelse på anleggene i Follafoss gjeldende ut februar. Styret
foretok befaring i Follafoss og engasjerte ingeniørene Darre-Jenssen og
Kieland til å besiktige anleggene og fremkomme med en utredning.
Styret ber om forlengelse av håndgivelsen minst til utgangen av mars.
Follas direksjon meddeler 14.3.1910 at håndgivelsen ikke kan for
lenges utover 31. mars. Sakkyndige utredninger om Follaprosjektet
foreligger 29. mars, og styret foreslår for herredsstyret at dette på det
nuværende trinn ikke kan treffe endelig beslutning om kjøp av Folla
Tresliperi i h.t. tilbud av 8.1.1910, men at man forsøker å forhandle
videre med Follas direksjon.
I styremøte 29. april 1910 besluttet styret å henstille til herredsstyret at
dette ikke godtar Follas tilbud da Follas direksjon fastholder den
forlangte pris. Dermed glir Follaprosjektet ut av bildet. Folla Tresliperi
ble forøvrig kjøpt i 1911 av adv. Hjalmar Wessel m.f., det samme
konsortium som senere ble eiere av Værdalsbruket.
Etter at de hektiske forhandlinger om kjøp av Folla Tresliperi var
brutt fortsatte utredningene og diskusjonen om sliperianlegg i Asen, på
Levanger, ved Rinnelven og i Verdal. Så sent som 23.11.1911 anmodes
ingeniør Lange om å overta undersøkelsene vedrørende sliperianlegg i
Verdalen. Hans utredning foreligger 8.3.1912.
Sliperiplanene i Verdal lot seg ikke realisere bl.a. fordi eierne av 2.
prioritets pantelånet i Værdalsbruket, stort kr. 1.500.000,-, ikke ville
fråfalle pant i Dillfossen, og dermed kunne nødvendig lån ikke oppnås.
Spørsmålet om industrireising er gitt en såvidt bred plass i denne
fremstilling fordi det var det alt overveiende problem i hele kommune
perioden. Det ledet til en lang rekke diskusjoner og krangel, tildels av
injurierende art, både i herredsstyret, mann og mann i mellom i bygden,
og i pressen både i Trøndelag og i landet forøvrig. Skifting i ledelsen og
oppnevnelse av en såkalt rådgivende komite gjenspeiler den uenighet
som hersket.
Guldahl gikk, som tidligere nevnt, ut av styret ved årsskiftet 1908-09,
og herredsstyret valgte ingeniør L. J. Dorefeldt inn. Dorenfeldt ble valgt
«foreløpig som formann» som det står i styreprotokollen for 11.2.1909.
Som 1. varamann hadde herredsstyret valgt handelsbestyrer Johs.
Minsaas.
Høsten 1909 valgte herredsstyret en rådgivende komite for styret.
Denne komite bestod av John Myhr, O. S. Haugdahl og Johs. Aas.
Disse herrer deltok i styrets møter.

----
555 SS-A
----
Dorenfeldt trer ut av styret ved utløpet av 1910. Han hadde vært mye
fraværende, og varaformann Ole Holan hadde ledet de fleste
styremøter. Ole Holan fungerer som styreformann fra 1.1.1911.
I januar 1911 retter herredsstyret sterke anklager mot disp. Houlder,
og foreslår at han avskjediges. Bruksstyret avviser forslaget.
I februar 1911 meddeler amtmannen at funksjonstiden for de av
amtsutvalget valgte medlemmer (Holan og Hofstad) gjelder inntil
videre, dog ikke utover 13. april 1911.
Videre meddeler han at herredsstyrets valg av to nye styremedlemmer
ennu ikke er approbert.
Disp. Houldet fråtrer, som følge av den sterke kritikk som var rettet
mot ham, som disponent i begynnelsen av april 1911, og kontorsjef
Anton Salberg, som hadde vært ansatt ved Værdalsbrukets sagbruks
kontor siden 1886, ble ansatt som selskapets disponent.
De mange endringer i styrets sammensetning og brukets daglige
ledelse som finner sted i begynnelsen av 1911, medfører komplikasjoner
og indre stridigheter. Amtsutvalget velger Bernhard Rostad og Ole
Holan som medlemmer. S. Hofstad blir varamann for Ole Holan og E.
Muller varamann for B. Rostad. Herredsstyret velger 10.2.1911 J. Aas
og J. Myhr, (tidligere rådgivende komite), som styremedlemmer med O.
Flyum og J. P. Aksnes som varamenn. Ole Kvello ble således ikke
gjenvalgt av herredsstyret, og heller ikke 1. varamann Johs. Minsaas.
Amtmannen meddeler i skrivelse av 7.4. s.å. at Landbruksdeparte
mentet hadde underkjent herredsstyrets valg som ugyldig. I herreds
styremøte 11.4. fastholdes valget.
Ole Kvello meddeler i skrivelse av 13.4. at han betrakter seg som
lovlig valgt medlem av Værdalsbrukets styre. Rostad henstiller, på
kommunens vegne, til Kvello at han foreløbig trekker seg tilbake som
styremedlem. Ole Kvello nekter å trekke seg tilbake.
22.4.1911. De av herredstyret valgte medlemmer tar sete i styret. Ole
Kvello var ikke tilstede. Holan tar forbehold om gyldigheten av de
avgjørelser som treffes på dette møte inntil valget av styremedlemmer
var endelig avgjort av myndighetene. Som ny formann ble valgt B.
Rostad, og som ny varaformann Johs. Aas. I oktober 1911 ble O.
Horne ansatt som ny disponent og A. Salberg gikk tilbake til sin gamle
stilling som kontor-sjef ved sagbruket i Levanger. John Skavhaug ble
ansatt som kontorist ved Holmenkontoret.
Så langt om kommunens industriplaner. De menn som satt i styret for
Værdalsbruket, og de som var daglige ledere i denne periode, stod på en
Uriaspost, og deres oppgave ble nærmest uløselig. De var sikkert alle
hederlige, rettskafne og - på sine egne feiter - dyktige menn som gjorde
hva de maktet for kommunen og Værdalsbruket. De hadde riktignok
ingen sakkunnskap eller erfaring i ledelse av en så stor og komplisert

----
556 SS-A
----
bedrift som Værdalsbruket, eller i vurdering av industriprosjekter.
Dette kunne imidlertid vært avhjulpet med sakkyndige konsulenter og
rådgivere, dersom styret og disponent hadde fått arbeide i fred, men det
fikk de aldri.
Den store bøygen var herredsstyret. Det ble etter hånden ganske klart
at det ikke var mulig å lede en bedrift som Værdalsbruket med et
herredsstyre som øverste instans, og spesielt ikke i en bygd som Verdal
hvor det var ytterst kompliserte forhold og motstridende interesser bl.a.
som følge av leilendingssystemet.
I herredstyret var det mange forståsegpåere og kverulanter som la seg
bort i styrets og ledelsens disposisjoner, og en fraksjon gjorde hva den
kunne for å stikke kjepper i hjulene, og gjøre livet surt for styre og
disponent ved enhver anledning. Styret måtte således flere ganger rykke
ut i pressen for å avlive rykter og usannheter som fremkom offentlig.
Til tross for store tømmerdrifter, (gj.sn. 48.175 m 3 pr. år 1908-1912),
ble økonomien stadig dårligere, og styret lette med lys og lykt etter
muligheter for å skaffe penger. Salg av tømmer på rot er nevnt foran.
Holmen gard ble flere ganger frembudt til salg. Høyeste bud hadde fru
Margrete Getz som bød kr. 60.000,- for Holmen gard og Holmen skog
på nordsiden av Kverna. Budet ble ikke godtatt.
I begynnelsen av 1911 er den økonomiske situasjon prekær. Dette
fremgår av styrets beslutninger:
25.2.1911. «Styret besluttet å oversende gjenparter av skrivelse fra
Levanger og Skogns Sparebank og telegram fra Indherred Kreditbank
av idag med anmodning om snarest mulig å få herredstyrets meddelelse
om hvor og hvorledes de nødvendige midler til undgåelse av forretning
ens standsning skal reises.»
1.3.1911. «At Bruget er avskåret fra å disponere yderligere på dets
kassakredit til Nordenfjeldske Kreditbank og man fortiden ingen andre
disponible midler har, meddeles herved Værdalens Formandskab, med
anmodning om at meddele styret hvor og hvorledes penger blir at tilveie
bringe da driften ellers kan komme til at standse.»
«Refereres skrivelse fra kommunekassereren angående skatter. På
nuværende tidspunkt har man ingen disponible midler.»
Kommunen hadde snart løpt linen ut. Bygdestriden ble stadig bitrere,
og tanken om å seige bruket dukket opp.
Som nevnt foran hadde advokat Hjalmar Wessel, på vegne av et
konsortium i 1911 kjøpt Folla Tresliperi med anlegg og skogeiendom
mer. Disse eiendommer dekket ikke slipenets behov for slipvirke, og Folla
kjøpte bl.a. slipvirke fra Værdalsbruket i kommuneperioden. Follas
ledelse fulgte naturligvis med i striden rundt Værdalsbruket, og tanken
om å kjøpe Værdalsbruket dukker opp rundt årsskiftet 1911-1912. På
det tidspunkt innleder adv. Wessel forhandlinger med overretssakfører

----
557 SS-A
----
E. D. Bøckmann, Trondhjem, om kjøp av den 2. prioritets
panteobligasjon som de gamle eiere satt med i Værdalsbruket. Disse
forhandlinger førte til at Folla (Wessel) i april 1912 kjøpte obligasjonen
for 90 l A°/o d.v.s. kr 1.355.000,- kontant. Pengene ble lånt i Den Norske
Kreditbank, hvor obligasjonen ble deponert.
I månedene januar - februar - mars og april 1912 utfoldes en voldsom
aktivitet fra kjøpernes side for å bringe kjøpet av Værdalsbruket i orden
så fort som mulig.
I Christiania satt Wessel og trakk i alle trader, både på høyeste
politiske plan og i bank- og finanskretser. Hans høyre hand i Nord-
Trøndelag var overretssakfører Asm. Schiefloe (senere h.r.adv. Asm.
Schiefloe), Steinkjer, som holdt ham godt underrettet om alt som fore
gikk på det lokale plan, og som aktivt forsøkte å påvirke lokale
myndigheter og ledende personer både i kommunen og i fylket til å gå
med på salg. Mellom Wessel og Schiefloe utveksles det i denne periode
nesten daglig brever og telegrammer. Dessuten møttes de ofte i Christi
ania eller Trondhjem for konferanser og drøftelser. Både Wessel og
Schiefloe hadde allerede ved årsskiftet 1911-912 kontakt med Værdals
brukets styre ved formannen Bernhard Rostad. Styret arbeidet imidler
tid med sliperiplanene og finansieringen av disse. For å kunne løse
finansieringsspørsmålet var det som tidligere nevnt nødvendig at de
gamle eiere som ennu satt med 2. prioritets panteobligasjonen frafallt
pant bl.a i Dillfossen. Dette nektet de. For Værdalsbrukets styre var det
i 1912 klart at det bare forelå to muligheter. Den ene var å anlegge tre
sliperi og beholde skogene, og den annen var salg av eiendommen. Da så
sliperiplanene fikk dødsstøtet ved slutten av 1911 var den første
mulighet falt bort, og saken utviklet seg meget raskt.
Kjøpetilbudet fra advokat Wessel til Verdal kommune er datert
12.4.1912. Herredsstyret oppnevnte en særskilt komite bestående av J.
E. Grunden, Thomas Berg og John Vigen som sammen med brukstyret
skulle sluttføre forhandlingene om salget.
Den 15.4. holdtes styremøte på Grennes hotell på Verdalsøra.
Kommunens juridiske rådgiver, o.r.sakf. Tessem, adv. Wessel og
o.r.sakf. Schiefloe var også tilstede. Her ble man enige om endel
endringer i det fremlagte kjøpetilbud. Da disse endringer var foretatt og
underskrevet av Wessel, utferdiget styret en innstilling til herredsstyret
om salg. Innstillingen ble vedtatt med 4 stemmer, mens styrets 5.
medlem, O. Holan, hadde et dissenterende forslag i 2 alternativer. Det
fremgår ikke av styreprotokollen hva Holans forslag gikk ut på.
Den 17.4. holdtes nytt møte hvor foruten styret, den av herredsstyret
oppnevnte forhandlingskomite, J. E. Grunden, Thomas Berg og John
Vigen, samt herrene Wessel og Schiefloe var tilstede. Endel endringer i

----
558 SS-A
----
Wessels kjøpetilbud ble foretatt og styret besluttet å la tilbudet trykke
for omsendelse til herredsstyret medlemmer.
På tampen av forhandlingene mellom Wesselkonsortiet og Verdal
kommune dukker andre liebhabere opp, bl.a. Meråker Brug.
Typisk for de intense forhandlinger som ble drevet i dagene
umiddelbart før avgjørelsen falt, er følgende telegram fra Hjalmar
Wessel til hans kompanjong avd. Flood i Christiania. Telegrammet er
sendt over Norsk Jernbane-telegraf fra Hell stasjon 17.4. 1912 kl. 9.45
og lyder:
«Inat oppnaaet enighet forsterket styre uvæsentlige ændringer nyt
herredsstyre seksogtyvende Meråker intrigerer. Blir foreløpig Trond
hjem. Underrett. Hjalmar.»
I herredsstyrets møte 26. april 1912 gikk herredsstyrets flertall inn for
salg av Værdalsbruket på de vilkår som var fremsatt av adv. Wessel i
hans kjøpetilbud av 12.4.1912 senere endringer.
Forslag om salg var fremsatt av Værdalsbrukets styre. Det fremgår av
korrespondansen mellom bruksstyrets medlemmer at det var med tungt
hjerte styret hadde fremsatt dette forslag, men de øynet ingen annen
utvei.
1 herredsstyret satt formannen i Værdalsbrukets styre, Bernhard
Rostad, som ordfører og varaformann Johs. Aas. Disse hadde som med
lemmer av bruksstyret anbefalt salg og talte for salg.
Mindretallets leder og talsmann var soknepresten i Verdal, Erik Veel,
som kjempet en hard kamp i herredsstyret for at kommunen ikke skulle
seige bruket. Erik Veel ble valgt til ordfører i Verdal i 1914. Han hadde
nok ikke glemt sitt nederlag i 1912 og inntok alltid en meget steil
holdning overfor det nye A/S Værdalsbruket under de mange forhand
linger som fant sted angående fortolkninger av Wessels kjøpetilbud.
Herredstyret vedtok altså å seige bruket og hermed innledes en ny
epoke i Værdalsbrukets historie.

----
559 SS-A
----
WESSELS PERIODE 1912- 1919
Meråker Brug ved disponent Nils Young Fearnley forsøkte til siste
minutt under salgsforhandlingene å få en fot innenfor i Værdalsbruket.
Dels opptrådte de som selvstendig liebhaber overfor Verdal kommune
og anmodet kommunen om å utsette avgjørelsen, noe herredsstyret
avslo, og dels foreslo de overfor Wesselkonsortiet at Meråker Brug
skulle overta 50% av aksjene i det nye A/S Værdalsbruket, men dette
ble også avvist.
Som nevnt foran, hadde Folla Brug (Wessel), kjøpt de gamle eieres 2.
pr. panteobligasjon for kr 1.355.000,-. Ved salget overtok det nye
selskap Værdalsbrukets samtlige aktiva og passiva med de unntagelser
som er nevnt i Wessels kjøpetilbud. Verdal kommune fikk kr 300.000,-
kontant, og kjøperne overtok forpliktelsene overfor Invalidefondet for
1. pr. lånet på kr. 2.400.000,-. Den samlede kjøpesum ble således kr.
4.055.000,-.
Konstituerende generalforsamling ble holdt 29. april 1912 hvor
Vedtekter for Aktieselskapet Værdalsbruket ble vedtatt.
Aksjekapitalen ble satt til kr. 800.000,- fordelt på 160 aksjer a kr
5.000,-.
Av innbyderne til dannelsen av A/S Værdalsbruket var tegnet følg
ende beløp:
Hjalmar Wessel kr. 100.000,—
Tollef Kilde kr. 200.000,—
Andreas Wefring kr. 80.000,—
Asm. Skjeflo kr. 50.000,—
Ingeniør Martens
Otto Schultz var tysk statsborger. Han kom til Norge for å drive
bjørn- og elgjakt, kjøpte Egge gard ved Steinkjer, giftet seg norsk, og
ble i Norge resten av sitt liv. Han hadde betydelige interesser i tysk
industri og også i Folla Brug. Når han tegnet seg for aksjer i Værdals
bruget med sin svoger ingeniør Martens som stråmann, skyldtes vel
dette hans tyske statsborgerskap eller hans betydelige interesser i Folla.
Approbasjon på herredsstyrets beslutning om salg ble meddelt ved


----
560 SS-A
----
Getz-gården.
kgl. resolusjon av 15. mai 1912, og konsesjon på eiendommen ble gitt
de nye eiere ved samme resolusjon.
Wessels kjøpet ilbud av 26.4.1912. (Se kilder.)
De viktigste punkter i det endelige vedtatte kjøpetilbud var
Fra salget ble unntatt 75 leilendingsgårder og 61 plasser med påstå
ende hus og tilliggende sæterrettigheter og fjellslåtter. Disse eiendom
mer skulle ha samme beiterett som hittil for storfe og sau. Dessuten skulle
de ha rett til jakt og fiske som hittil i visse områder. Uttrykket «som
hittil» må forståes slik at det var de rettigheter som tilla de enkelte
garder på det tidspunkt salget fant sted som skulle konserveres. Noen
utvidelse av disse rettigheter fant ikke sted ved overdragelsen.
Holmen nedre, Mikvold vestre og Vestly, (skogformannsbolig i
Helgådal), samt tre plasser på minst 20 mål skulle inngå i kjøpet.
Til samtlige leilendingsgårder og plasser skulle utlegges husbehovskog
som eiendom. Det skogareal som skulle utlegges til gårdene, skulle
samlet ikke utgjøre minde enn 15.000 mål og ikke over 16.500 mål skog
land. Husbehovsskogene skulle ligge så nær gårdene som mulig, og helst
støte til innmarken. Skoglandets gjennomsnittskarakter, (bestokkning
og bonitet), skulle svare til gjennomsnittskarakteren av alle brukets
skoger.


----
561 SS-A
----
L ei len dingsskjøn net
Skjønnet skulle i h.t. kjøpetilbudet bestå av 5 uvillige menn. Av disse
skulle Verdal kommune, kjøperen og leilendingene oppnevne hver sin
skjønnsmann, og de to siste skulle oppnevnes av skogdirektøren. Den
ene av de skjønnsmenn skogdirektøren oppnevnte, skulle være skog
kyndig og bosatt utenfor amtet. De øvrige fire skjønnsmenn skulle være
gårdbrukere. Skjønnets avgjørelser skulle være endelige.
Skjønnet fikk følgende sammensetning:
Amtskogmester Richard Aaeng, Trondhjem, oppnevnt av Skogdirek
tøren.
Gårdbruker Henrik Five, oppnevnt av Skogdirektøren.
Gårdbruker O. Flyum, oppnevnt av Verdal kommune.
Gårdbruker J. E. Grunden, oppnevnt av leilendingene.
Gårdbruker Ole S. Aaset, Rena, oppnevnt av kjøperen.
Amtskogmester Aaeng ble valgt til formann.
Skjønnet holdt sitt første møte på Verdalsøra 10. juli 1912, og foretok
enforeløbig befaring 10., 11., og 12. juli.
Amtskonduktør, ingeniør Einar Gram, Trondhjem, ble engasjert av
skjønnhet for å foreta oppmåling og kartlegging av innmark og skog
som skulle tillegges leilendingsgårdene.
Skjønnet begynte med innmarksarealene. I kjøpetilbudets pkt. 2 heter
det om innmarken:
«Eiendomene undtas med det indmarksareal som er indhegnet til
gaarde og plasser. Hvis gjærde ikke findes skal de nuværende grænser
for indmarken respekteres.»
Med det ekstensive jordbruk som dengang hadde vært drevet, var det
ikke lett å skille mellom innmark, beitetrøer og igjengrodde slåtteteiger
og åkerlapper innenfor gamle skigarder. Det oppstod da også meget
snart uengihet innen skjønnet om fortolkning av kjøpetilbudets
bestemmelser om innmarken, og om selve innmarksbegrepet.
Leilendingenes representant i skjønnet, J. E. Grunden, var stadig i
opposisjon delvis støttet av kommunens representant O. Flyum. Det går
som en rød tråd gjennom hele skjønnsprotokollen at Grunden
protesterer og forlanger protokolltilførsel.
På grunn av stadig uenighet innen skjønnet om fastsettelse av inn
marksgrensene gikk arbeidet i august måned helt istå og ble avbrutt.
Den 25.9. ble det holdt et møte i Verdal hvor skjønnsmennene var
tilstede unntatt Grunden, som pr. telegram til formannen meddelte at
han ikke fant grunn til å møte. Foruten skjønnsmennene møtte for
kjøperne adv. Wessel og for selgerne ordf. Rostad, redaktør Aas og
gårdbruker Myhr. Her ble man enige om: «At skjønnet fortsætter sitt

----
562 SS-A
----
arbeide og bestemmer indmarksgrensene med bindende virkning der
hvor der er enighet innen skjønnet, hvor der er dissens blir partene å
tilkalle inden endelig avgjørelse treffes.» Skjønnet ble utsatt til neste
sommer og sammentrådte igjen 5. juni 1913.
Allerede 7. juni oppstår det igjen uenighet innen skjønnet om fastsett
else av innmarksgrensene i Sul, og leilendingenes representant forlanger
protokolltilførsel. Befaringen fortsetter til 8. juli, men partene må
stadig tilkalles fordi det er uenighet om innmarksgrensene.
Den 10. juli holdes et fellesmøte mellom skjønnet og representanter
for kjøper og selger. For kjøperne møtte Hjalmar Wessel og Tollef
Kilde, og for selgerne Bernhard Rostad og Johs. Aas. Her ble man enige
om å oppnevne en voldgiftsnevnd bestående av to menn, hvorav partene
skulle oppnevne hver sin. Disse to skulle gå forut for skjønnet og
fastsette innmarksgrensene, der hvor skjønnet ikke allerede hadde
avgjort saken. Bare i de tilfeller hvor de to voldgiftsmenn ikke ble enige
skulle skjønnet avgjøre saken.
Skjønnsretten fortsetter sitt arbeide hele sommeren 1913 og også
sommeren 1914, og holder sitt siste møte 10. sept. 1914. I dette siste
møte har leilendingenes representant en tilførsel på over 3 sider i
skjønnsprotokollen, hvor han protesterer på en rekke avgjørelser.
Voldsgiftsnevnden som ble besluttet oppnevnt i møte 10.7.1913, fikk
denne sammensetning:
Gårdbruker og ordfører Sivert Austad, Røra, oppnevnt av Verdal
kommune. Gårdbruker O.K.V. Gaathaug, Sande, Telemark, oppnevnt
av Værdalsbruket.
Den holdt sitt første møte 26.7.1913. Voldgiftsnevnden arbeidet
meget raskt og hadde fastsatt innmarksgrensene på ialt 37 leilendings
gårder og plasser dåden avsluttet sitt arbeide 7.8.1913.
Av andre ting som ble undtatt ved salget, skal nevnes halvparten av
vannretten i Dillfossene. Værdalsbruket ervervet den vannrett i Dillfoss
ene som ligger på Innas østside, mens kommunen beholdt vannretten på
vestsiden (Dillansiden) med reguleringsrettigheter. Dessuten beholdt
kommunen rettigheten til Skjækerfossen og Ulvildfossene med
fornødne reguleringsrettigheter.
Alle andre vannfall medfulgte i handelen, og de største ble senere sær
skilt matrikulert.
Sky Iddelingsforre iningene
Statskonduktør Gram var i september 1914 ferdig med oppmåling og
tegning av kart over leilendingsgårder og plasser med tilliggende husbe
hovsskog, som kommunen hadde holdt tilbake ved salget. Lensmannen
i Verdal oppnevnte følgende skylddelingsmenn:

----
563 SS-A
----
Marius Heir, Arnt Holmen og Ole Skjækermo for eiendommene i
Vera, Helgådalen og Malsådalen.
Aneus Okkenhaug, Elias Næs og Edvard O. Suul for eiendommene i
Sul og Innas dalføre.
Det var meningen at forretningen skulle begynne 12.10., men allerede
9.10. hadde Verdal kommune ved ordfører Veel protestert mot fremme
av skylddelingsforretningen «... indtil det er bragt på det rene hvorvidt
og i hvilken udstrekning de grænser som agtes lagt til grund, kan aner
kjendes.»
Forretningen kom dog igang 21.10.1914.
Det oppstod meget snart en merkelig strid mellom Verdal kommune
(Leilendingsforeningen) og Værdalsbruket, om hvorvidt de solgte
skoger som utgjorde det langt største areal, skulle betraktes som fra
solgte parseller eller om denne betegnelse skulle brukes på de tilbake
holdte leilendingsgårdene med tillagt skog. Kommunen mente at gård
ene måtte betraktes som hovedbøle og få b.nr. 1, og skogene betraktes
som frasolgte parseller og få nytt bruksnavn og senere b.nr.
Værdalsbruket på sin side hevdet at gårdene måtte betraktes som
utskilte parseller, og at det var disse parseller som i h.t. skylddelingslov
ens paragraf 8 måtte befares og beskrives. Værdalsbruket hevdet videre
at dersom skogene skulle betraktes som fraskilte parseller, måtte grens
ene for disse både mot «indre» og «ytre» naboer befares og beskrives.
Dette ville bli et ytterst tidkrevende arbeide som heller ikke var gjenn
omførbart på vintertid.
Det kan bemerkes at grensene for Værdalsbrukets skoger mot «indre»
og «ytre» naboer ialt er ca. 360 km.
Saken ble av amtmannen i Nordre Trondhjems amt forelagt Finans
departementet.
Departementet antok at det ikke var noe i veien for at gårdene med
tillagt skog ble betraktet som utskilte parseller med nytt bruksnummer.
Dersom det var ønskelig at gårdene beholdt sine gamle bruksnavn, var
det intet i veien for det, og heller ikke for at skogeiendommene kunne få
samme navn med tilføyelse av skog (N.N.skog).
Etter å ha mottatt Finansdepartementets utredning var skylddelings
mennene av den oppfatning at når gårdene fikk beholde sine gamle navn
kunne dei ikke spille noen rolle hvilken del som fikk bnr. 1 eller bnr. 2.
Sorenskriveren i Stjør- og Verdal ga skylddelingsmennene medhold i
dette, tiltross for departementets klare utsagn om at skogene som
hovedbøle i h.t. skylddelingslovens paragraf 8 måtte ha bnr. 1, og de
utskilte parseller, gårdene med husbehovsskog måtte få senere bnr., men
beholde sine bruksnavn. Enden på visen ble at gårdene fikk bnr. 1 og
skogene bnr. 2 eller senere nr., og skylddelingsforretningene ble etter
hvert godtatt for tinglysing med denne nummerering.
Bind VI A — 36

----
564 SS-A
----
Følgen av dette er at i skylddelingsforretningene er det bare grensene
for de tilbakeholdte garder med utlagt husbehovsskog som er befart og
beskrevet, mens det for skogenes yttergrenser bare er angitt i hvilken
himmelretning de solgte skoger støter mot andre naboer, f.eks. N.N.
skog eller N.N. ålmenning. Som eksempel på dette kan vi ta for oss
skylddelingsforretningen av 19.10.1914 over den til Sulstuen utlagte
husbehovsskog. Etter å ha beskrevet grensene for husbehovsskogen
nøyaktig beskrives den solgte del av Sulstuen skog slik: «Forøvrig
grænser Suulstuskogen i nord mot Aasen eller Karlgaardsskogen og
Juldals ålmenning, i øst mot Inns statsalmenning, i syd mot Færens
ålmenning og i vest mot Brenna skog.»
Aasen eller Karlgårdsskogen og Brenna skog er her betegnelsen på de
deler av den solgte skog som Værdalsbruket ervervet. Grensene mellom
disse forskjellige skogeiendommer som Værdalsbruket nu eier, er aldri
oppgått eller avmerket. Dette hadde ikke vært nødvendig fordi både
leilendingsgårdene og skogene i flere hundrede år hadde tilhørt én eier
som deler av Værdalsgodset.
M. P. Moen f. 1865 i Tylldal.
Værdalsbrukets skogforvalter
1905-1936.
Disponent Paul Schiefloe
Bestyrerfor Værdalsbrukets
trelastutsalg i Tromsø 1928-1941.
Disponent for Trones Bruk
1948-1963.

 

----
565 SS-A
----
Gjennom tidene hadde det naturlig nok utviklet seg et visst system for
bruk av omradene. Skal man sa noenlunde finne frem til grensene for de
enkelte garders områder, må man derfor forsøke å bringe på det rene
hvor de som leilendinger utøvet sin rett til beite og slått, og hvor de fikk
ta sin ved og sitt hustømmer, eller hvor de måtte utføre sitt pliktarbeide
med fremdrift av tømmer for eierne av godset.
Dette løse system har tydeligvis ledet til stridigheter leilendingene i
mellom, og i enkelte deler av godset har derfor godsets eiere forsøkt a
etablere en fastere ordning med angivelse av i hvilke bestemte omrader
den enkelte gard skulle utøve sine rettigheter. Slike «delinger» fant sted
på foranledning av jorddrotten, i Vera i 1801, i Sul i 1806 og i Storstad
marken i 1816. (Se kilder.)
Leilendingsskjønnet var nu avhjelmet, voldgiftsretten hadde avsagt
sin kjennelse, karter var tegnet. leilendingsgårdene med husbehovsskog
og innmark var oppmålt og skylddelingsforretningene var utført i
marken, og man skulle tro at en formell avslutning av saken med ting
lysning av dokumentene matte være en kurant affære. Slik gikk det
imidlertid ikke. Leilendingsstyret ved sin formann, pastor og ordfører
Erik Veel laget stadig nye vanskeligheter. Tiltross for at kjøper og selger
hadde vært enige om skjønnsforutsetningene, og enige om a la
innmarksgrensene fastslås ved voldgift hvor det var dissens innen
skjønnet, ville leilendingsstyret for 37 eiendommers vedkommende ha
endret de grenser skjønnet og voldgifttsretten var blitt enige om. Lei
lendingsstyret nektet skylddelingsmennene å innsende skylddelingene til
tinglysning før disse endringer hadde funnet sted.
Værdalsbruket protesterte mot dette, men for a få en slutt pa saken
ble det innledet forhandlinger med leilendingsstyret og Verdal
kommune. Det avsluttende forhandlingsmøte ble holdt 6.12.1916. Her
møtte for Verdal kommune ordfører Veel og gardbruker Ole Kvello.
For Værdalsbruket møtte skogforvalter M.P. Moen.
Her ble man enige om noen mindre endringer av grensene for 8 eien
dommers vedkommende.
Møtet ansa med dette alle uoverensstemmelser mellom kommunen og
Værdalsbruket vedkommende leilendingsgårdene med tillagt skog for
ordnet. Det eneste som det ennu ikke var full enighet om var Nedre
Holmens eiendom på Innas Vestside.
Endringene som nu var foreslått ble godtatt av Verdal kommune
v/ordfører Veel, og av Værdalsbruket v/advokat Wessel 15.12.1916, og
tinglysing av skylddelingsforretningene kunne nu foretas. Hermed var
det foreløpig slutt på stridighetene mellom Verdal kommune - Leilend
ingsstyret og Værdalsbruket, men de blusset senere opp igjen.
Det ble i forbindelse med forliket av 15.12.1916 utarbeidet et forslag
til skjøte, men skjøtet ble aldri utstedt. Verdal kommune hadde derfor

----
566 SS-A
----
grunnbokshjemmel til eiendommene helt til 1950. Ethvert salg av
parseller inntil dette år måtte derfor godkjennes av Verdal kommune.
Styret i det nye A/S Værdalsbruket utfoldet fra første stund en
voldsom aktivitet. Det ble bygget ny industri, innkjøpt andre skogeien
dommer og industriforetagender, og driften av skogene ble sterkt
forsert. I driftsårene 1911-12 til 1918-19 var det gjennomsnittlige årlige
driftskvantum 55.235 m 3. Ett enkelt år, vinteren 1914-15, ble det frem
drevet fra egne skoger hele 88.223 m 3.
Sagbruksvirksomheten var i det vesentlige blitt drevet på Levanger
efter de store jordras i Verdal 1893, som efterhvert umuliggjorde
skipning fra Verdalsøra. Ifølge Wessels kjøpetilbud skulle over
halvparten av Værdalsbrukets sagtømmer foredles innen Verdal
kommune. Det eneste sted i Verdal hvor det var mulig å anlegge dyp
vannskai, var på nordsiden av Tronestangen. Her ble innkjøpt nød
vendige tomtearealer fra Bernhard Rostad på Trones gard, og Trones
Bruk ble bygget i 1913. Det vart et sagbruk med to rammepar og
eksporthøvel. Kraftkilden var en dampmaskin som ble fyrt med avfall
fra sagbruk og høvleri. Tomtene var lange og smale med lange avstand
er for intern transport, og trallebaner måtte bygges opp på trekonstruk
sjoner i fjæreområdet som følge av terrengets beskaffenhet.
Havneforholdene var heller ikke gode da skipningskaien lå sterkt ut-
satt for vind fra nordvest.
Sagbrukets kapasitet på et skift var ca. 4.000 std. og tømmerforbruk-
et 35-40.000 m 3 pr. år.
Taugbane for transport av ved til Ranheim fra Trones til Fleskhus st.,
ble bygget i 1914, og NSB anla sidespor for lasting. Disponentboligen på
Asphaugen ble bygget i 1914 på 10 Vi mål tomt, innkjøpt fra Leklem for
kr 2.000,-.
I 1912 hadde Wessel for Værdalsbrukets regning kjøpt Trondhjems
Aktie Trælastkompani. Det var et gammelt selskap som eides av
Jenssen & Co. i Trondhjem. Det hadde hatt store skogeiendommer med
foredlingsanlegg (Tegefors) i Jåmtland og dessuten sagbruk i Snåsa og
Ekne. Værdalsbruket garanterte i Privatbanken for Trælastkompaniets
gjeld ca. kr. 600.000,-. Kompaniet hadde store engasjement i Tromsø og
Narvik, og disponenten Kjerulf hadde sammen med Mathisen og
Jacobsen i Narvik innlatt seg på store skogspekulasjoner i Sverige.
Værdalsbruket led store tap ved Kjerulfs transaksjoner.
For å redde det som reddes kunne, ble Tromsø Trelastutsalg startet.
Dette satt Værdalsbruket med til 1941 da det ble solgt til Austad i
Tromsø. Disponent Paul Schiefloe som i 1948 ble disponent for Trones
Bruk, ledet dette selskap fra 1928 til 1941.
Værdalsbruket hadde den gang en aksjekapital på kr. 800.000,-, og
hadde fra starten som bankforbindelse Den Nordenfjeldske Kreditbank

----
567 SS-A
----
i Trondhjem. Banken fant imidlertid at Værdalsbruket ved bygging av
Trones Bruk og ervervelsen av Trondhjems Aktie Trælastkompani, og
senere 2/3 av By Brug, hadde innlatt seg på forretninger som sto i mis
forhold til dets egen kapital. Forholdet opphørte derfor, og Værdals
bruket fikk ny bankforbindelse, Trondhjems - senere den Norske
Handelsbank.
Kjøpet av aksjemajoriteten i By Brug og Forseth Brug fant sted i
1913. Det ble kjøpt aksjer for pålydende kr. 400.000,- + 50% overkurs
for kr. 600.000,-. Selgere var Adolf Øien, fru Bachke og L.H. Hansen,
samtlige i Trondhjem. Værdalsbruket ble efterhånden eneeier av By
Brug, men Værdalsbrukets styremedlemmer satt formelt som eiere.
Værdalsbrukets eiere (Wesselkonsortiet) hadde som før nevnt kjøpt
Folla Brug i Follafoss med eiendommer i 1911. Det var således et
betydelig eiendomskompleks og flere store skogindustrianlegg konser
net satt med. Det ble også etablert et salgskontor i London, «United
Mills Agencies» med nordmannen Harsem som leder.
Men Wessels appetitt på skog og skogindustri var usvekket og ble
tydeligvis ytterligere skjerpet under høykonjunkturen i krigsårene 1914-
1918.
Svenske eiendommer
Ved kontrakt av 20.7.1914 kjøpte Værdalsbruket ved Hjalmar Wessel
15.000-17.000 favner å 216 engelske kubikkfot (eller ialt ca. 100.000 m 3
løst mål) prima grantømmer av Oluf Alexanderson i Kall sokn i Jåmt
land. Virket skulle leveres i lense ved Nordenden av Kallsjøen ved
Sundet, og leveransen skulle strekke seg over årene 1915-1919. Prisen
var kr 33,50 pr. favn for de første 2/5 av partiet og kr 35,- pr. favn for
de resterende 3/5. Ved kontrakt av samme dato, 20.7.1914, fikk A/S
Værdalsbruket rett til å benytte O. Alexandersons strand og grunn
rundt Kallsjøen og Anjan til velteplasser, bomfester, anlegg av taugbane
m.v. Denne rett overdro A/S Værdalsbruket til et nystartet aksjesel
skap, Anjan Tansportaktiebolag med Oluf Alexanderson, Chr. Eng og
Johan Getz som styre.
For transport av dette virke ble så taugbanen fra Kallsjøen til Anjan
(1400 m) og fra Anjan til Vera (3700 m) bygget. Anlegget kostet ca.
kr. 100.000,-.
Det utførende firma var Linbaneaffåren, Korsnås, Sverige, og banen
ble innviet 21.9.1915. Taugbanen var i drift til år 1920 dadeøkonomiske
forhold gjorde overførsel av tømmer til Norge umulig. Senere ble eien
dommene utnyttet ved salg til svenske foredlingsbedrifter.
For å skaffe seg mere virke og for å utnytte taugbanens kapasitet gikk

----
568 SS-A
----
Værdalsbruket efterhånden inn for å skaffe seg egne eiendommer rundt
Kallsjøen og dennes nedslagsdistrikt. Følgende eiendommer ble inn
kjøpt:
Husa Bruk.
Denne eiendom som omfattet skogstrekningene på Kallsjøens vestre
side fra utløpet av Kallsjøen til Digernåset eides av et norsk konsort
ium bestående av Hornslien, Haug, Eid og Nordråk. Den store gard
Fåviken hørte til denne eiendom.
Oluf Alexanderson og Chr. Olsons eiendommer.
Disse eiendommer omfattet eiendommen Segerdalen-Gråsjøen og
endel av Belj om og Gråvalen ved nordenden av Kallsjøen og ved
sjøene Anjan og Jufvelen.
Kjolan østre og vestre.
Eiendommen tilhørte Jågmåstare Chr. Olrog.
Det samlede areal av disse eiendommer var ca. 30.000 ha. Disse eien
dommer ble kjøpt i årene 1915-1917 og ble betalt med ca. 1.200.000, -
kr. Som bulvan for Værdalsbruket stod Fr. Flood offisielt som eier av
eiendommene.
For å utnytte de svære mengder bjørkeskog som fantes på disse
eiendommer, ble det i 1917 bygget et anlegg ved Kallsjøen mellom
Fåviken og Bonåshamn for fremstilling av trekull, eddiksyre, tresprit og
tjære med bjørk som råstoff. Det var det første anlegg i Skandinavia for
fremstilling av disse produkter av bjørk, og det hele var et rent eksperi
ment. Anlegget kostet ca. 1.000.000,- kr., og kom bare i prøvedrift.
I 1928 solgte A/S Værdalsbruket endel av eiendommen, nemlig
Kjoland vestre til fabrikkeier Johan H. Andresen, Oslo, for kr 35.000,-.
Ved skjerpelse av loven i Sverige i 1920 årene ble bulvanforholdet
uholdbart, og Værdalsbruket fikk ikke konsesjon på eiendommene.
Svenska Hovråtten fastslo ved dom at det forelå bulvanforhold og eien
dommene måtte selges.
Ved kontrakt av 14.8.1930 kjøpte Værdalsbrukets forvalter for eien
dommene, Bernhard Mona, og sagbrukseier Ocklind fra Ocke i Jåmt
land samtlige gjenværende eiendommer for kr. 625.000,-.
Betalingen skulle ordnes ved at kjøperne overtok selskapets pante
gjeld i Svenska Handelsbanken, kr 221.529,62, mens de resterende kr
403.470,38 skulle innbetales kontant i terminer med siste innbetaling
1.7.1935. Kr. 50.000,- ble betalt kontant ved kontraktens inngåelseogkr
50.000,- 15.12.1930. Kjøperne kom meget snart i vanskeligheter med
betalingen, og det ble ført langvarige forhandlinger og opprettet flere
overenskomster.

----
569 SS-A
----
Sluttoppgjør fant sted i 1935 med kr 18.000,- for en obligasjon i
Kjoland østre som Værdalsbruket hadde beholdt. Den samlede
kjøpesum for eiendommen ble således kr 339.529,-.
Under første verdenskrig var det en svær eksport av props til den
engelske grubeindustri både fra Trøndelag og Jåmtland.
Trelastbrukene og de skogeiende selskaper tjente store penger. Verdi
ene steg og kronens realverdi sank. Det var derfor almindelig å skrive
opp aksjekapitalene. Dette ble også gjort i Værdalsbruket. Kapitalen
ble forhøyet fra kr 800.000,- til kr 1.600.000,- i 1914, til kr 2.400.000,- i
1917 og endelig til kr 3.600.000,- i 1920.
Dette skjedde utelukkende ved oppskrivning av aksjenes verdi og ikke
ved nytegning og tilføring av ny kapital utenfra. Det sammen ble gjort
av By Brug og Forseth brug.
Advokat Wessel var imidlertid i 1917 kommet bort i meget store
forretninger på annet hold. Utlendinger hadde i mange år vært interes
sert og hadde bygget opp betydelige bedrifter i Norge, delvis på initiativ
av norske bedriftsledere. En av disse var The Kellner Partington Paper
Co. Ltd. som hadde fabrikker og eiendommer i Norge, Sverige,
Østerrike og England. Da aksjene i dette konsern ble tilsalgs, var det
flere interesserte, deriblandt den gruppe som eiet Union. Skogeierne var
bange for at en sådan gruppe ville bli for mektig, og skogeierforbundets
formann, Olav Nergaard, som også var interessert i Værdalsbruket
sammen med Wessel, henvendte seg til denne for å få ham interessert.
Wessel fikk støtte av statsminister Gunnar Knudsen og sin svoger
marinekaptein Cato Rachlew, som var marineattache ved den norske
legasjon i London, og det lykkedes ham ved hjelp av Norges Bank og
Centralbanken for Norge å bringe kjøpet i orden.
Da det ble endel kritikk over at han fremdeles satt som administrer
ende direktør i Værdalsbruket og flere andre selskaper, overdro han i
april 1919 sine aksjer i Værdalsbruket til Johan Gets for 50% av pålyd
ende.
Johan Getz overtok da som formann i styret for Værdalsbruket, og
som administrerende direktør i de forskjellige selskaper.
Allerede før den tid hadde det vært forhandlinger med amtmann
Guldahl om ervervelse av vassdragsrettighetene i Follavassdraget for
anlegg av elektrisistetsverk for fylket.
Innen ledelsen for Folla brug var det efterhånden oppstått betydelige
personlige uoverensstemmelser og stridigheter, som kulminerte under
diskusjonen om salget av Folla brug. Direktør Wessel og direktør
Harald Boe, som også satt i Follas direksjon, var dypt uenige om svært
mange disposisjoner, og det endte med en prosess som gikk til Høyeste
rett, hvor Boe tapte. Wessel gikk ut av styret for Folla og solgte sine
aksjer.

----
570 SS-A
----
Otto Schultz gikk ut av Værdalsbrukets styre under striden om salg av
Folla brug. Otto Schultz var Værdalsbrukets største aksjonær.
Samarbeidet med ham ble stadig vanskeligere, og i 1919 fikk Johan Getz
på vegne av Værdalsbrukets øvrige aksjonærer kjøpt Schultz's aksjer i
Værdalsbruket for kr 1.600.000,-. Aksjene ble fordelt mellom de gamle
aksjonærer.
Det oppsto vanskeligheter med salget av vassdragsrettighetene i Folla
vassdraget, og ved et eventuelt salg ville også Folla brug miste sin egen
kraft til sliperiet.
Enden på det hele ble at Nord-Trøndelag fylke kjøpte aksjene i Folla
brug og ble eier både av vassdragsrettighetene, skogene og sliperiet.
Værdalsbruket hadde en mindre post, men stort sett var aksjonærene de
samme som hadde aksjene i Værdalsbruket. Værdalsbruket ble derfor
forbeholdt leieretten til sliperiet frem til 15.7.1922 for en rimelig leie.
For treslipingen ble det av Værdalsbrukets aksjonærer dannet et nytt
selskap, A/S Follafoss.
Med disse transaksjoner er det slutt på Wesselperioden i Værdals
brukets historie.

----
571 SS-A
----
GETZ'S PERIODE 1919- 1930
Da Wessel hadde solgt sine aksjer i Værdalsbruket gikk han ut av
V.B.'s styre, og Johan Getz ble valgt til styrets formann. De øvrige
styremedlemmer var:
Olav Nergård, Tollef Kilde, Andreas Wefring, Asm. Schiefloe.
1919 og første halvdel av 1920 kunne oppvise usedvanlig høye priser
både for tremasse og tømmer. I siste halvår av 1920 kom et voldsomt
fall i prisene, og kjøperne gikk fra sine kontrakter. Sommeren 1920 lå
Værdalsbruket (Trones Bruk) med en trelastbeholdning på ca. 10.000
stdr. hvorav ca. 2.000 stdr. tilhørte datterselskapet Enge Brug.
Betydelige kvanta av denne beholdning var solgt for en pris som levnet
meget god fortjeneste. Det var imidlertid vanskelig å skaffe skipningsleilig
het for partiene, og for i noen grad å avhjelpe dette ble to skip leiet på time
charter, ved siden av de skip man ellers kunne skaffe seg.
Imidlertid hadde regjeringen bestemt at skipene skulle medta kull i
retur til Norge. Det var vanskelig med kaiplass og lossing/lasting i
England. Skipene ble sterkt forsinket, og mottakerne fikk anledning til
å kansellere sine kontrakter. Denne anledning benyttet de seg straks av da
trelastprisene falt med akselererende hastighet. Som følge av dette ble
man nødt til efter hvert å seige lasten til langt lavere pris enn opprinnelig
kontrahert. Ved sammenbruddet i 1920-21 hadde Værdalsbruket et tap
på trelasten alene på ca. kr. 2.400.000,-.
Værdalsbruket var også tremasseekspertør fra By Brug og Enge Brug,
og ble sterkt rammet av prisnedgangen på dette produkt i 1921. Massen
var solgt for kr 230,. pr. tonn, men kontraktene for ca. halvparten av
kvantumet ble kansellert, og for dette kvantum fikk Værdalsbruket kr.
70,- pr. tonn.
A få omkostningsnivået ned var umulig, og en stor del av det som var
opparbeidet i tidligere år, gikk tapt. Penge- og valutaforholdene ble
stadig vanskeligere, og renten på kassakreditt, som Værdalsbrukets
gjeld vesentlig besto av, gikk opp til 9%.
Da Folla Brug var solgt, hadde Værdalsbruket ikke lenger noe sliperi
ved fjorden som kunne utnytte småtømmeret - slipen - som falt dels fra
egne skoger i Sverige og Norge og dels fra rotkjøp. Enge Bruk på
Nordmøre som eides av folk fra Drammen og Hønefossdistriktet, var til

----
572 SS-A
----
salgs. Sliperiet på Enge var bygget i 1911-12, og selskapet eide også
betydelige skogstrekninger i Sør- og Nord-Trøndelag.
Johan Getz d.y.
Formann i Vcerdalsbrukets styre
1919-1930.
Sverre Øverland.
Disponent for Trones Bruk og
Værdalsbruket 1921-1949.
Enge Brug med sliperi, vannrettigheter og eiendommer ble kjøpt av
Værdalsbruket i Getz og Wefring's navn for kr. 2.300.000,-. Denne
transaksjon førte til tvist mellom de uprioriterte kreditorer ved
oppgjørsforhandlingene i begynnelsen av 1930-årene. Årsaken var at
Værdalsbruket hadde opptrådt som garantist for herrene Wefring og
Getz ved kjøpet, og det oppsto tvil om hvem som var den reelle eier.
Kjøpet fant sted på toppen av høykonjunkturen i 1920, da tremassen sto
i kr. 230,- pr. tonn. Med den lavkonjunktur som fulgte i 1920-1930-årene,
ble prisen for Enge Brug altfor høy. Norges Bank overtok det for gjeld
en, ca. 400.000,-, og Getz fikk i oppdrag å stelle med det og realisere
eiendommene og skogene. Styret bestod av Getz og to representanter
for Norges Bank, Odberg og Bratlie. Selve sliperiet med vannrettigheter
og boliger ble solgt til Valsø kommune for kr. 116.000,-. Skogene ble
solgt for ca. kr 350.000,-, og realisasjonen var først avsluttet i 1939-40.
Som iievnt i foregående kapitel, hadde Værdalsbruket allerede i 1913
kjøpt aksjemajoriteten i By Brug og Forseth Brug for kr 600.000,-.
Helge Rein By Brug hadde tresliperi ved Byafossen og betydelige skog
eiendommer.


----
573 SS-A
----
Da den alvorlige økonomiske krise oppstod for Værdalsbruket i
slutten av 1920-årene, hadde By Brug en fordring i Værdalsbruket på ca.
1.000.000,- kr. Fordringen ble redusert til kr. 50.000,-, og Getz overtok
i 1932 Værdalsbrukets aksjer i By Brug for kr. 25.000,-. Getz overtok
efterhånden praktisk talt alle aksjer i By Brug.
1925 og delvis 1926 var relativt gode år, og det ble avbetalt betydelige
beløp på gjelden. Den samlede gjeld ble i årene 1923 til 1926 redusert fra
kr. 7.852.000,- til kr. 6.064.349,-, men var fremdeles altfor høy og
tyngende.
I 1925 ble det også av overskuddet avskrevet kr. 400.000,- på de svenske
eiendommer og i 1926 kr. 275.000,- på de samme eiendommer og
anlegg.
I november 1926 opptok direktør Getz forhandlinger med direktør
Christian Hansson i Storebrand/Idun om opptakelse av et
partialobligasjonslån mot pant i Værdalsbruket og muligens i Enge
brug. Lånet ble angitt å være 1. prioritet, således at den daværende 1.
prioritet stor kr. 1.167.000,-, skulle innfries.
26. november 1926 oppnevnte Finansdepartementet en takstnevnd
som skulle fremlegge en takst og verdiberegning av Værdalsbruket i
anledning av det påtenkte ihendehaverlån, i henhold til loven av 6.
august 1897. Takstnevnden bestod av amtskogmester Ricard Aaeng,
Trondhjem, forstander H. Hall (Angellske stiftelser), Trondhjem, og
ingeniør P. Chr. Schaaning, Vestre Aker.
Taksten ble avgitt i desember 1926. Takstnevnden la til grunn følg
ende forutsetninger:
30.000 ha. produktiv skog
35-45.000 m 3 årlig drift
Kr. 25,- pr. m i levert i hovedlensen ved Verdalsøren.
Taksten ga følgende resultat:
Jord og skog
Kr. 10.150.000,—
Vannfall (20.700 HK)
Levanger Brug
1.000.000,—
420.000,—
Trones Brug
lalt
780.000,—
Kr. 12.350.000,—
Nedstående oppstilling viser Værdalsbrukets gjeldsforpliktelser før
og efter opptakelse av partialobligasjonslånet av 1927.

----
574 SS-A
----
Pr. 31.12.1926
Den norske Handelsbank Kr. 4.133.469,51
Partialobligasjonslånet av 1917 1.408.000,—
Svenska Handelsbanken 75.000,—
Vekselobligasjonslån i Privatbanken 50.000, —
Vekselobligasjonslån i Tr.hjems Sparebank 19.000, —
Guinness, Mahon & Co., + div. kreditorer 281.679,62
Pantobligasjon i Skaufel Kr. 4.674,—
Pantobligasjon i Hammer 2.910, —
Aksepter Kr. 321.799,11
Rediskontering -200.000,— 121.799,11
6.097.132,24
Pr. 31.12.1927
Den Norske Handelsbank* Kr. 1.720.894,41
Partialobligasjonslånet av 1917 70.500, —
Partiobligasjonslånet av 1927 4.000.000,—
Svenska Handelsbanken 77.648,01
Vekselobligasjonslån i Privatbanken 20.000, —
Vekselobligasjonslån i Tr.hjems Sparebank 12.400,—
Guinness, Mahon &Co., + div. kreditorer 182.461,02
Pantobligasjon i skaufel 4.590,
Pantobligasjon i Hammer 2.850,
Aksepter Kr. 161.799,11
Rediskontering 40.000,- 121.799,11
Innsatt i Bøndernes Bank inn-
løsning av obligasjoner av lånet 1917 Kr. 55.868,63
Pr.21.12.1928
Den Norske Handelsbank Kr. 2.000.403,15
Partialobligasjonslånet av 1927 4.000.000,—
Svenska Handelsbanken 75.000,
Vekselobligasjonslån i Tr.hjems Sparebank 1.600,—
Pantobligasjon i Skaufel 4.590,
Pantobligasjon i Hammer 2.850,
Aksepter . . . 180.000,—
* I Handelsbankens saldo er inkludert kurs i anl. obligasjonslånet av 1927 - kr
160.000,—

 

----
575 SS-A
----
På basis av Aaengs og Hall's takst tok Storebrand/Idun opp forhand
linger med andre potensielle långivere om deltakelse i lånet. Det ble bl.a.
gjort henvendelse til Oslo Sparebank og til direktør Seiersted Bødtker,
men begge avslo å delta. I henvendelsen gjør Storebrand/Idun opp
merksom på at lånet vil bli anvendt til dekning av gjeld til Den Norske
Handelsbank, samt innfrielse av ett av denne bank i sin tid overtatte
s'/2% lån til A/S Værdalsbruket oppr. kr. 2.400.000,—, pr. 1.1.1926 til
rest kr. 1.496.000,-, av hvilket lån Livsforsikringsselskapet Idun f.t. satt
inne med kr. 1.250.000,- pålydende.
Direktør Hansson forsøkte også å få engelske investors interessert i del
takelse i partialobligasjonslånet gjennom henvendelse til bankierfirmaet
Mssrs. Guinness, Mahon & CO., London. Direktør Chr. Hansson opplyser
at Storebrand/Idun har til hensikt å overta kr. 2.000.000,- av lånet til kurs
96%. Dette meddeles også advokat Flood og direktør Getz i Værdals
brukets styre, og som svar herpå meddeler disse herrer i februar 1927 at
Handelsbanken (og Norges Bank) antagelig er villig til å overta de
resterende kr. 2.000.000,- til 6% rente, kurs 96%, avdragsfrihet i 3 år,
amortisering 25 år og konvertering om 10 år.
Resultatet ble at Den Norske Handelsbank i likvidasjon under offent
lig administrasjon gikk inn sammen med Storebrand/Idun i lånet med
kr. 2.000.000,-, og at Den Norske Creditbank overtok kr. 100.000,- og
ble oppnevnt som betalingssted. Lånet ble da fordelt slik:
Idun
Storebrand
Creditbanken
Handelsbanken
Partialobligasjonslånet ble bragt i orden 30. april 1927. Følgende
objekter ble stillet som pantsikkerhet for lånet:
1. Samtlige faste eiendommer i Verdal.
2. Vannfall i Verdalselven med bielver.
3. Sagbruket med eiendommer i Levanger.
4. A/S Trones Bruk's eiendommer.
Værdalsbrukets interesser i andre selskaper som Enge Brug, By Brug
og de svenske eiendommer ble således ikke omfattet av pantsettelsen.
Den Norske Handelsbank i likvidasjon stod fremdeles som største
kreditor hos Værdalsbruket. Foruten sin andel i partialobligasjonslånet
på kr. 2.000.000,-, hadde Værdalsbruket en udekket gjeld i Handels
banken på ytterligere ca. kr. 2.000.000,-.

 

----
576 SS-A
----
I 1928 foranlediget Handelsbanken en ny verdiberegning av Værdals
brukets eiendommer. Deres taksator var E. Baasen (bror av den senere
nevnte Gunnar Brand).
Baasen la følgende forutsetninger til grunn for sin verdiberegning:
Produktivt skogareal (hvorav 56.000 mål god granskog) 260.000 mål
Stående masse
Årlig tilvekst
Salgbar tilvekst
Beregnet pris i sjøen
Drift og fløtning etc.
Nettoverdi på rot
25.000 m 3 a kr. 7/- = kr. 178.500,-
som kapitalisert efter s°Jo gir
Foruten tilveksten mener Baasen
at det bør uttaes 100.000 m 3
gammel skog over en 10-årsperiode.
100.000 m 3 grov skog a kr. 8/-
gir kr. 800.000,- som idag har en
diskonteringsverdi på
Sum verdi
1.200.000 m 3
30.000 m 3
25.000 m 3
kr. 13,- pr. m 3
kr. 6,- pr. m 3
kr. 7,- pr. m 3
kr. 3.570.000,—
Denne takst omfatter således bare skogeiendommene.
Taksten ble godkjendt av Herman Heiberg og Gunnar Brand, men
disse herrer foreslår en forsert drift av gammelskogen. De antar at av
trekapitalen på 1.200.000 m 3 er ca. 300.000 m 3 utvokst hugstmoden
skog som knapt nok gir 1% tilvekst pr. år, og foreslår at man øker det
årlige hungstkvantum til 80.000 m 3 inntil gammelskogen er avvirket.
Dette forslag møtte sterk motstand i Værdalsbrukets styre, og det ble
aldri satt ut i livet.
På oppfordring av Handelsbanken (Norges Bank) utarbeidet Herman
Heiberg og Gunnar Brand 30.10.1928 status for A/S Værdalsbruket
med datterselskaper. I denne status inngår da på aktivasiden skogenes
verdi med kr. 4.142.000,- som Baasens takst viste. De øvrige verdier er
skjønnsmessig taksert av herrene Heiberg og Brand.
I status er også medtatt Værdalsbrukets øvrige aktiva som eiendomm
ene i Jåmtland, Mikvold gard, Holmen gard, bygninger og utstyr av
enhver art, tømmer- og trelastbeholdninger m.v. Dessuten er medtatt
samtlige aktiva for A/S Trones Bruk, A/S Levanger Bruk, A/S Helge
Rein By Brug og Garberg og Co. Enge Brug. Denne status viser da en
samlet sum for takserte verdier på kr.12.286.249,-, mens den samlede
gjeld for samtlige selskaper var kr. 11.315.432,80.


----
577 SS-A
----
Den Norske Handelsbank under bestyrelse av Norges Bank hadde
som før nevnt overtatt kr. 2.000.000,- av partialobligasjonslånet.
Handelsbanken var dessuten Værdalsbrukets største kreditor, og hadde
i 1928 en fordring på ca. kr. 2.000.000,- i Værdalsbruket ved sidenav sin
andel av lånet. I mai 1929 overdro Handelsbanken sin andel i lånet til
The Prudential Assurance Company Ltd. London til kurs 95%. Over
dragelsen ble formidlet gjennom det før nevnte bankierfirma i London,
Guinness, Mahon & Co.
I 1926/27 våkner «Forhenværende leilendinger og brugsberetigedes
forening i Verdal» til live igjen. Foreningens meget aktive formann,
gårdbruker J. E. Grunden (tidligere nevnt under leilendingsskjønnet),
sender 31.5.1927 brev til Landbruksdepartementet med anmodning
til statsmyndighetene om hjelp mot en rekke påståtte overgrep fra
Værdalsbrukets side. Brevet er underskrevet av de fleste medlemmer
i Leilendingsforeningen. I brevet fremsettes endel konkrete krav til
Værdalsbruket angående leilendingenes rettigheter på de områder som
Værdalsbruket kjøpte i 1912. De viktigste krav og ankepunkter angår:
Beite- og seterrett.
Inntakelse av fremmede kreaturer.
Retten til jakt og fangst.
Lunneplasser på leilendingsgårdenes eiendom.
Enkelte grensetvister.
Ødelagte fjellslåtter.
Landbruksdepartementet anmoder fylskesmann Håkon Five om å ta
seg av saken og forsøke å komme frem til en minnelig ordning. I
1927/28 holdes en rekke møter og konferanser under ledelse av fylkes
mannen, og med deltakere fra Verdal kommune, Værdalsbruket og Lei
lendingsforeningen. Det utveksles også en meget omfangsrik korrespon
danse, som ikke alltid er holdt i en urban tone.
Værdalsbruket tilbyr å la saken avgjøre ved voldgift og Leilendings
foreningen akseptere dette, men man blir ikke enige om voldgiftsrettens
sammensetning, og denne løsning faller bort.
For å få løst en del av de tvistigheter som forelå ble Værdalsbruket i
slutten av tyveårene og begynnelsen av 30-arene tvunget til å få rettens
avgjørelser, og det ble anlagt flere saker ved sivilt søksmål.
De viktigste"saker var:
1. Inntakelse av fremmede kreaturer.
Herredsrettsdom 9.5.1927.
2. Jaktrett.
Herredsrettsdom av 11.4.1929.
3. Rett til snarefangst.
Herredsrettsdom av 17.3.1932.

----
578 SS-A
----
4. Bruke ts rett til lunneplasser på leilendingsgårdenes eiendom.
Høyesterettsdom av 24.1.1935.
5. Havning med geiter.
Høyesterettsdom av 15.2.1935.
6. Jaktrett.
Herredsrettsdom av 21.9.1937.
Samtlige saker ble vunnet av Værdalsbruket.
Hermed hadde de fleste av Leilendingsforeningens ankepunkter fått sin
rettslige avgjørelse, og siden dengang har man intet hørt fra «For
henværende leilendinger og brugsberettigedes forening i Verdal».
I slutten av 1920-årene og begynnelsen av 1930-årene ble den
økonomiske situasjon for Værdalsbruket stadig forverret. Sliptømmer
prisen var nede i ca. kr. 10,- pr. m 3 levert Trondhjemsfjorden, og tre
lastprisen nede i ca. kr. 150,- pr. stdr.
Styreprotokollen for disse år gir et levende inntrykk av de innfløkte
forhold som hersket mellom Værdalsbruket med datterselskaper på den
ene side og en rekke kreditorer på den annen. Det er også tydelig
uenighet innbyrdes mellom kreditorene om hvordan problemene skal
takles, og det fremsettes forslag og motforslag om de mest innviklede
transaksjoner. Bildet er i det hele tatt så broget at der er praktisk talt
umulig å få tak i alle trader.
I første halvdel av 1929 holdes det en rekke møter mellom Værdals
brukets styre og representanter for kreditorene, i første rekke Den
Norske Handelsbank (Norges Bank), partiobligasjonseierne ved
Storebrand/Idun, Den Norske Creditbank og Privatbanken i
Trondhjem. Representanten for partiobligasjonslånet var inne på
tanken om å ta de pantsatte skoger til rettslig brukelig pant, men dette
spørsmål ble utsatt. Den Norske Handelsbank tilsa, under forbehold
om Norges Banks samtykke, Værdalsbruket rentefrihet i ett år for et
ansvar på ca. kr. 3.500.000,-, men krevet samtidig at renten for partial
obligasjonslånet ble nedsatt fra 6% til 3% for samme tidsrom. Dette
forslag vakte motstand hos de engelske kreditorer og ble ikke realisert.
Eierne av partiobligasjonslånet ønsket at driften av de pantsatte
eiendommer skulle fortsette under Værdalsbrukets ledelse uten at de ble
tatt til rettslig brukelig pant, men således at utbyttet tilfalt partiobliga
sjonslånet til dekning av renter og eventuelt avdrag.
Det ble oppsatt en overenskomst om en slik ordning, og denne ble i
løpet av 1929 godtatt av hovedkreditorene.
De frie aktiva By Brug, Enge Brug, de svenske eiendommer m.v.
skulle betraktes som felleseiendom for de uprioriterte kreditorer og
drives, eventuelt realiseres, for disses regning.
I mai 1929 var det valgt nytt styre i Værdalsbruket:

----
579 SS-A
----
Styremedlemmene var: Johan Getz, formann, U.C. Flood, Olaf Ner
gård, Asm. Schiefloe, Gunnar Brand (representant for partiobliga
sjonseierne), og Herman Heiberg (representant for de uprioriterte
kreditorer).
Våren 1930 ble revisor Jens Jensen ansatt ved Værdalsbruket på an
modning av Norges Bank, Handelsbanken og partiobligasjonseierne.
Regnskapsførselen var meget innviklet idet det ble ført et regnskap for
skogene og sagbrukene som ble drevet for partiobligasjonslånets
regning, og ett for de øvrige selskaper og eiendommer (fellesbeholdning
en) for de uprioriterte kreditorers regning. Frem- og tilbakeførsler
mellom disse regnskaper bidro til å gjøre forholdet ytterligere kompli
sert.
På møte 11. august 1930 fattet styret følgende beslutning:
«I henhold til aksjelovens paragraf 54 at gi Generalforsamlingen
meddelelse om at selskapets fonds og mere enn !/ 3 av dets aktiekapital
maatte ansees tapt».
Samme dag holdtes generalforsamling og styret stillet sine plasser til
disposisjon. Som nye styremedlemmer valgtes general Jens Bratlie,
banksjef Gunnar Brand og advokat U. C. Flood. Styret valgte advokat
Flood som formann.
Værdalsbruket under sitt gamle styre hadde løpt linjen ut, og period
en Getz er til ende.
Johan Getz hadde vært styrets formann siden 1919, og hadde nedlagt
et meget betydelig arbeide for Værdalsbruket og dets datterselskaper
både gjennom gode og onde tider. Hans slekt hadde forøvrig vært
knyttet til Værdalsbruket som eiere og administratorer i 100 år, efter at
hans oldefar Nicolai Jenssen hadde kjøpt godset i 1832.
Bind VIA —37

----
580 SS-A
----
ADMINISTRASJONSPERIODEN 1930-1935
Selskapets styre bestod nu, iflg. anmeldelse til firmaregistret, av:
1. H.r.adv. Ulrik Fredrik Cappelen Flood, Oslo, formann.
2. Generalkrigskommisær Jens Kristian Meinich Bratlie, Oslo, nestf.
3. Disponent Gunnar Brand,Fossum pr. Skien med varamenn:
1. Skogeier Olav Nergaard, Åmot.
2. O.r.sakf. Asm. Schiefloe, Steinkjer.
Bratlie var formann for likvidasjonsstyret i Den Norske Handels
banken, og representerte denne bank og de øvrige uprioriterte kreditor
er. Brand, som tidligere var sous-sjef i en Oslobank (Centralbanken?)
var nu ansatt som disponent hos Løvenskiold-Fossum, og representerte
partiobligasjonseierne i styret.
Værdalsbruket var insolvent og satt under administrasjon av kredi-
torene.
Det nye styret holdt sitt første møte 30.8.1930 på avd. Floods kontor i
Oslo.
Av saker som i første rekke beskjeftiger det nye styret er drift og reali
sasjon av de frie aktiva. Rådigheten over fellesbeholdningens verdier og
kontanter skulle fremtidig ligge direkte under Værdalsbrukets styre, og
anmodninger om lån fra fellesbeholdningen til partiobligasjonslånets
drift av skogene avgjøres av dette styret. Særlig ble salget av de svenske
eiendommer en langvarig affære, fordi kjøperne Mona og Ocklind
meget snart kom i økonomiske vanskeligheter. Endelig oppgjør kunne
først finne sted i 1935, og da til en langt lavere pris enn opprinnehg
Allerede i første styremøte fremlegges skrivelse av 13.8.1930 fra
Storebrand/Idun med forslag om en nøyaktig taksasjon av de pantsatte
skoger i regi av landsskogtaksator Olaf Skøien.
Omkostningsoverslaget lød på kr. 17.000,-, og styret gikk med på at
dette kunne belastes partiallånets drift av skogene.
Ved styremøte 6.11.1930 foreligger melding fra Handelsbanken om at
avtalen av desember 1929 mellom kreditorene oppsies dersom de pågå
ende forhandlinger om det økonomiske mellomværende mellom Vær
dalsbruket og Enge Bruk ikke førte til et rimelig resultat innen årets
utgang. Denne frist ble senere forlenget flere ganger under de langvarige
forhandlinger som fulgte om dette problem.

----
581 SS-A
----
Efter anmodning fra dir. Chr. Hansson i Storebrand/Idun i desember
1930 påtok h.r.adv. Kristen Nygaard, Oslo, seg hvervet som juridisk/
økonomisk rådgiver og forhandler for partiobligasjonslånets eiere.
Hans fremste oppgave var ordningen av forholdet mellom partiallånet
og de øvrige kreditorer i Værdalsbruket. Ved alle forhandlinger som ble
ført mellom partene i årene 1931-1934 spilte adv. Nygaard en frem
tredende rolle. Han nedla, i nær kontakt med direktør Chr. Hansson, et
imponerende arbeide, og disse to herrer fortjener full honnør for at de
tilslutt maktet å løse alle de innviklede økonomiske problemer og sikre
Storebrand/Idun den fulle og hele eiendomsrett til Værdalsbruket.
Adv. Nygaard ble da også knyttet til Værdalsbruket som styrefor
mann fra 1935 til han gikk av i 1949.
I desember 1930 gjør statens skogforvalter Erling Øverland i Stjør- og
Verdal skogforvaltning i brev til Skogdirektøren oppmerksom på de
meget sterke hugster som var ført i Værdalsbrukets skoger i Verdal i
driftsårene 1910-1930. Han sier bl.a. at det efter hans mening er grunn
til å ta under overveielse om det ikke bør skrides inn mot den fortsatte
sterke hugst.
Iflg. oppgåver fra Værdalsbruket var det i 21 år fra 1910 til 1930
utdrevet ialt 926.482 m 3 eller i gjennomsnitt 44.118 m J tømmer og slip
pr. år. Skogforvalter Øverland peker på at gjennomsnittstilveksten i
Nord-Trøndelag iflg. Landsskogtakseringen er 1,12 m 3 bartrevirke pr.
hektar, og han anser det for lite sannsynlig at tilveksten i Værdals
brukets skoger skulle være vesentlig større.
På Værdalsbrukets produktive skogareal 21.700 hektar, som Øver
land regner med, skulle man efter gjennomsnittet for Nord-Trøndelag
ha en årlig brutto tilvekst i brukets skoger på 24.304 m\ og med en
reduksjon for topp og råte på 7%, en årlig nyttbar tilvekst på 22.600 m 3.
Skogene var således i 21 år antagelig overavviklet med 100%. Dette
forklarer den tilstand skogene befant seg i i begynnelsen av 1930-årene,
og forholdene vil bli analysert nærmere under omtale av skogtaksten i
1931.
Skogforvalter Øverlands brev til Skogdirektøren ble oversendt Vær
dalsbruket som svarer at det vil komme tilbake til saken når resultatet av
skogtaksten føreligger.
Partialobligasjonslånet var misligholdt fra terminen 1.2.1929. De
engelske partialobligasjons-eiere ble urolige og sendte i begynnelsen av
1931 to engelske revisorer Mr. Coulder og Mr. Piper over til Norge. De
oppholdt seg her i 3 uker, dels i Verdal og dels i Oslo, og utarbeidet i
samarbeide med kreditorenes stedlige revisor Jensen, en meget omfatt
ende rapport om den økonomiske situasjon for Værdalsbruket og
tilsluttende selskaper. Rapporten ble lagt på is i påvente av den skogtak
sasjon som var besluttet gjennomført i 1931.

----
582
----

Det var ikke bare tømmer som ble avvirket i Værdalsbrukets skoger.
Her foregår lessing av older på Helgåen i 1939. Kjøringen for egikk på
isen fra Hankbekken nedenfor Granfossen til Rødsbroen.
Skogtaksten ble planlagt av landsskogtaksator Olaf Skøien, og ledet
av ham med taksasjonsfirmaet Hidle og Finnemann, Oslo, som utfør
ende entreprenør. Skogene ble inndelt i 21 skifter, og taksten skulle
utføres som VÆ eller 5% linjetakst efter Riksskattestyrets forskrifter.
3 1 /2° lo takst skulle anvendes på de største skifter og 5% på de mindre.
Markarbeidet ble utført av 4 takstpartier med en forstkandidat som
leder og 3 medhjelpere på hvert parti. Arbeidet i marken startet i
begynnelsen av mai 1931 og var fullført ultimo september samme år.
Dette var den første nøyaktige takst som var foretatt i Værdalsbrukets
skoger.
Alle de takster som er nevnt tidligere var rene skjønnstakster basert
på befaringer uten målinger hverken av areal, kubikkmasser eller til
vekst. Det er klart at det ved slike skjønnsmessige vurderinger over disse
svære arealer med høist uensartede forhold, fra lavlandet og opp til
skoggrensen mot fjellet, måtte være store feilmuligheter.
Beregningsarbeide efter taksten i 1931 forelå i april 1932 og ga
følgende hovedresultater:
Arealer
Produktiv skogsmark 246.763 dekar
Annen fastmark 13.593 dekar
Mvr 90.699 dekar
v™ 4.858 dekar
Vann
355.913 dekar
Areal under skoggrensen

 

----
583 SS-A
----
80favner olderved. Laububerget ved Rødsbroen 1939,
Kubikkmasse barskog
Brutto tilvekst barskog
Tilvekst pr. hektar
752.506 nv
20.447 nv
0,76 m J
Det var ned gjennom årene gjort flere forsøk på å beregne skogenes
avkastning og verdi. Foruten de takster som er nevnt i foregående
kapitel skal her nevnes:
Efter at dampsagen på Værdalsøra var bygget i 1872 ble det holdt
«skogtellinger» i årene 1879, 1880 og 1881 i brukets viktigste skogom
råder. «Skogtellingene» bestod i at man klavet opp alle trær som holdt
et visst minstemål i brysthøide.
Ved tellingen i 1879-1881 fant man 527.461 trær som holdt 9 engelske
tommer og derover i brysthøide. Derav holdt 237.274 trær 12 tommer
ogderover. Dette forråd ble beregnet til 216.158 m 3.
Skjønnsmessig ble det areal hvor telling hadde funnet sted anslått til a
utgjøre ca. 30% av godsets granskogareal, og på basis av dette anslag
beregnes det totale forråd a\ granskog til 720.326 nv av 9 tommer og
derover.
Det gjøres et tillegg for 40.000 dekar «furulende» og det samlede
forråd settes til 739.526 nv over 9 tommer.


----
584 SS-A
----
Nok et bilde som viser kjøring på isen på Hel gåen. Bildet er tatt ved
Da/bakken i 1939. Elvemelen er et dystert bevis på hva som kan skje når
naturkreftene slippes løs. Disse melene er resultatet av Hærfossens
gjennombrudd 1893.
Den neste skogtelling ble iverksatt i januar 1908 umiddelbart før
Verdal kommune kjøpte godset. Arbeidet i marken tok 3 uker og ble
utført av 11, «med hensyn til skogdrift og skogshandel i Trøndelag,
meget øvede og erfarne menn».
Verdiberegningen ble utført av skogforvalter Erling Øverland som
1 den overenskomst som ble inngått før taksten i 1931 mellom
Værdalsbruket med tilslutning av dets hovedkreditorer, Den Norske
Handelsbank i likvidasjon og Norges Bank pa den ene side, og inne
haverne av 1. prioritets pantelånet på den annen side heter det bl.a.:

 

----
585 SS-A
----
«Forinden taksten endelig avgis vil partene ha at oppgi for
taksmændene, hvilken virkespris der skal innføres i taksten», og videre,
«Parterne er enige om at taksten, tilblit på ovennævnte måte skal være
bindende for dem, og saaledes at pantelånets uprioriterte krav i
Værdalsbruket blir at fastsette til differansen mellom Pantelånets
samlede tilgodehavende oppgjørsdagen og takstbeløpet».
I styremøte 14.7.1932 hvor også representanter for Norges Bank og
Storebran/Idun var tilstede, ble det besluttet å anmode konsul Herman
Heiberg og statens skogforvalter Asbjørn Risberg om, på bakgrunn av
linjetakstens resultater, å utarbeide en verditakst for skogene. Denne
verditakst skulle tjene til veiledning ved bedømmelse av for hvilket
beløp pantelånets fordring skulle ansees dekket ved sitt pant.
Heiberg og Risbergs verditakst forelå 20.9.1932 og ga følgende
resultat:
Sammendrag
Bruttoverdi:
Nyttbar årlig barskogtilvekst 15.332 m 3
a kr. 2,94 = kr. 45.076,- kapitalisert efter 5% kr. 901.520,—
Årlig løvskogtilvekst 400 m 3 a kr. 2/-
kapitalisert efter 5 % kr. 16.000,—
kr. 917.520,—
kr. 5.000 —
Mikvold skog
kr. 922.520 —
kr. 22.000,—
- Bruksrettigheter
Nettoverdi
kr. 900.520 —
Både linjetakstens resultater og Heiberg og Risbergs verdiberegninger
vakte bestyrtelse, ikke bare blandt kreditorene, men efter at de var
offentliggjort, også blandt publikum og dagspressen over hele landet.
Dagbludei er som alltid foran, og i avisen for 21. august 1934
finner man på første side over tre spalter en svær overskrift med følg
ende tekst:
USANNE KJEMPETAKSTER KOSTER
FORSIKRINGSSELSKAPET MILLIONER.
VÆRDALSBRUKETS SKOGER TAKSERT FOR 10 MILLIONER -
MENS DET SEKS ÅR SENERE BLE SATT TIL 900.000!
TAKSTMENNENE SÅ 50.000 MÅL SOM IKKE EKSISTERTE.

----
586 SS-A
----
Artikkelen under denne overskrift er skrevet av kontorsjef W. Rustad
i forsikringsselskapet Norske Allianse.
Han retter en meget sterk anklage mot takstmennene fra 1926
Men også Arbeideravisa og Nidaros, begge Trondhjem, folger godt
opp med lignende kommentarer. 1 det hele tatt er det ingen mangel på
usaklig og usakkyndig kritikk både fra personer og institusjoner.
Det faktiske forhold er at ingen av verditakstene over Værdalsbruket
er sammenlignbare fordi de bygger på høist forskjellige forutsetninger.
Aaeng og Hall sier i brev til Værdalsbrukets direksjon efter endt
befaring bl. a.:
«Eiendommenes samlede areal er ifølge skogforvalterens oppgave
300.000 mål produktiv skogsmark, dertil ca. 600.000 mål fjeld ....»
«Med en årlig hugst av 35-45.000 m 3 som vistnok nu efterat utskogen
er fjernet vil bli det omtrentlige aarlige driftskvantum ...... «.... samt at
vi i henhold til vaart mandat har regnet med en pris av kr. 25,- pr. m 3
levert i brukets hovedlense».
De 300.000 mål produktiv skog som Aaeng og Hall la til grunn for
sine beregninger er således Værdalsbrukets egen oppgave. Når man i
1931 måler opp arealet og finner 250.000 mål produktiv skog, betyr ikke
dette at 50.000 mål er blitt borte som avisen antyder. Det hele er bare et
spørsmål om definisjon av begrepet «produktiv skog».
Kravet til de kriterier man har for produktiv skog er stadig blitt streng
ere (også efter 1931), og for en eiendom av Værdalsbrukets karakter
med ca. 180 km skoggrense mot fjellet, er det klart at seiv mindre
økninger i kravet til hva som skal klassifiseres som «produktiv skog» vil
gi meget store utslag i arealsammensetningen.
Tømmerprisene varierte meget sterkt i perioden 1920- 1931.
Prisene for midtmålt gran i Glomma var i:
1920—kr 57,75
1924—kr 26,35
1928 —kr 15,30
1931 —kr 11,10
Tømmerprisen i 1931 er den laveste vi har hatt siden 1912 da den var
kr 10,95. Allerede i 1937 var prisen atter oppe i kr 22, —.
Ved samtlige verditakster er benyttet de fastsatte priser som gjaldt på
det tidspunkt takstene ble avgitt. Det var ikke mulig for takstmennene å
spå om fremtiden, og dette var heller ikke deres oppgave.
Hvilke forutsetninger og priser som er lagt til grunn ved de forskjellige
takster og beregninger fremgår av oppstillingen på neste side.

----
587
----


----
588 SS-A
----
Fra 1924 til 1931 sank tømmerets bruttoverdi med 58%. Det er klart
at disse voldsomme variasjoner måtte gi meget store utslag på de verdi
beregninger som ble utført nettopp i disse år.
Aaeng og Hall gjør intet forsøk på å bedømme tilveksten, men anslår
«det formentlige årlige hugstkvantum til 35-45.000 m 3». De har sikkert
støttet seg til Værdalsbrukets egen hugststatistikk som viser at det helt
siden 1910 var drevet et gjennomsnittlig årlig kvantum på ca. 44.000
m 3.
Ved taksten i 1931 ble bruttotilveksten målt til ca. 20.000 m\ og
Risberg og Heiberg reduserer den ganske drastisk til ca. 15.000 m 3
nyttbar tilvekst. Den tilvekst man fant i 1931 var langt lavere enn noen
hadde ventet.
Dersom man har alle ovennevnte faktorer for øyet er det uten videre
klart at det nødvendigvis måtte bli meget store variasjoner i de
verdiberegninger som ble foretatt. Disse takster og beregninger spilte en
avgjørende rolle for Værdalsbrukets senere skjebne og historie, og er
derfor gitt en såvidt bred omtale her.
Foran er antydet at de meget sterke hugster i perioden 1910-1931
hadde satt dype spor efter seg, og er en del av forklaringen på det ned
slående resultat av taksten i 1931.
For å forstå den tilstand skogene befant eg i i 1931 må man gå langt
tilbake i tiden. På hele 1800-tallet var det årlige hugstkvantum meget
beskjedent, og dreiet seg om noen få tusen m 3 grovt sagtømmer årlig.
Hugsten foregikk stort sett bare langs hovedvassdragene, da sideelvene
ikke var gjort fløtbare. Tømmeret ble skaret på en rekke fossesager i
hovedvassdragene og i enkelte bivassdrag nedenfor fossene, og planker
og bord flotet i flater ned til Verdalsøra, eller kjørt med hester.
Dampsagen på Verdalsøra ble bygget i 1872, og skuren efter hvert
overført dit. På slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900 ble en rekke
vassdrag gjort fløtbare, og dammer ble bygget både i hovedvassdrag og
bivassdrag.
Disse foranstaltninger muliggjorde igangsetting av de store tømmer
drifter omkring 1908.
På den tid stod skogene fulle av store dimensjoner gammel utvokst
skog. I mange av sidedalene var det ren urskog som aldri hadde vært
hugget. De eneste områder hvor man hadde yngre skog av betydning,
var i de strøk som var herjet av storstormen i Trøndelag i 1837, og den
efterfølgende grantørke i 1840-årene. I disse strøk, bl.a. i Tromsdalen,
ble store flater helt rasert og ny tretett skog vokste opp. Hugsten fore
gikk som rene dimensjonshugster, og det var bare de store trær som ble
hugget. Det fremgår av blinkelistene at en meget vesentlig del av det
utblinket tretall holdt 10 lommer eller mere i brysthøide. I 1910 ble det ut
blinket ialt 126.580 trær, og av disse holdt 83% 10 tominer eller mere i

----
589 SS-A
----
brysthøyde. Tallet endrer seg langsomt opp gjennom årene, men seiv så
sent som i 1930 da det ble utblinket 114.817 trær, holdt 51% av tretallet
10 tommer eller mere i brysthøide.
Det er ingen grunn til å bebreide de menn som stelte med skogene at
hugstene ble ført på denne måte. Dette var den vanlige form for skog
bruk på den tid. Man trodde at skogene ville forynge seg seiv efterhvert
som det ble mindre eller større åpninger i gammelskogen, og man trodde
at det underbestand som stod igjen når stortrærne var tatt ut ville
reagere på de sterke hugster og vokse opp som fullverdig skog. Ingen av
disse forutsetninger holdt stikk. Åpningene i gammelskogen ble for små
til at solvarmen kunne slippe til, frøsettingen i gammelskogen var
mangelfull, og det underbestand man ville bygge den nye skog på, var
som regel like gammelt som stortrærne seiv.
Det var ikke før i 1920-årene da det Norske Skogforsøksvesen og
Landskogtakseringens resultater begynte å foreligge, at man ble klar
over at skogbruk i Norge, og i særdeleshet i Trøndelag, ikke kunne
drives på den gamle måten.
Det kan derfor bebreides Værdalsbrukets styre at de forserte tømmer
hugstene helt opp til 1930 for å redde Værdalsbruket ut av det
økonomiske uføre det var kommet opp i.
Denne voldsomme reduksjon av trekapitalen gjennom to desennier
kommer klart til uttrykk i skogtaksten av 1931. Kubikkmassen pr. dekar
produktiv skog var nede i 3m 1 og tilveksten i 0,076 m\ Skogene var
nede i en dyp bølgedal, og det ville ta flere mannsaldre å bringe produk
sjonen opp i den størrelse den normalt bør være efter arealenes bonitets
sammensetning.
Men det var ikke bare skogene som befant seg i bølgedalen.
Værdalsbrukets økonomi var gått helt til bunns, og i styremøte
24.8.1931 ble det besluttet å nedsette samtlige funksjonærers lønninger
med ca. 10%. Det ble meddelt funksjonærene at underretningen om
lønnsnedsettelse skulle betraktes som oppsigelse hvis de ikke ønsket å
akseptere den reduserte lønn.
Tidene forandrer seg!
Som nevnt foran hadde Heiberg og Risbergs verditakst som forelå
20.9.1932 vakt bestyrtelse og delvis panikk blandt kreditorene. De
uprioriterte kreditorer, Norges Bank, Den Norske Handelsbank i
likvidasjon og Privatbanken i Trondhjem var stemt for å slå selskapet
konkurs og realisere alle aktiva. Dette motsatte pantelånets eiere seg
med den begrunnelse at den økonomiske situasjon som på det tidspunkt
hersket innen skogbruk og treforedling, ville obligasjonseiere ikke
kunne regne med å få solgt skogene for en pris som i noen vesentlig grad
oversteg takstsummen. De ville isåfall lide et enormt tap.
I 1932 fremla adv. Nygaard for dir. Chr. Hansson i Storebrand/ Idun

----
590 SS-A
----
en plan for rekonstruksjon av A/S Værdalsbruket. Denne plan gikk ut
på å utløse de uprioriterte Kreditorer, og på vegne av Storebrand/Idun å
søke om konsesjon på ervervelsen av aksjemajoriteten i selskapet.
Planen ble akseptert av dir. Hansson.
Dette ble et langt lerret å bleke. Oppgjøret med de uprioriterte kredi
torer, i første rekke Handelsbanken, privatbanken i Trondhjem og
Norges bank var meget komplisert, og det ble innhentet en rekke uttalel
ser fra våre fremste eksperter på det juridisk/økonomiske område.
Samtidig fikk adv. Nygaard på vegne av Storebrand/Idun håndgivelse
på så mange av de gamle aksjer i Værdalsbruket at han hadde en solid
majoritet. Spørsmålet om konsesjon ble av Landbruksdepartementet
forelagt Verdal Kommune som i herredsstyremøte 24/10-1934 anbefalte
at konsesjon ble gitt, og 22/5 1935 meddelte Landbruksdepartementet
konsesjon på ervervelsen av aksjemajoriteten i A/S Værdalsbruket.
Hermed var det arbeide adv. Nygaard hadde påtatt seg i desember
1930 endelig kronet med hell.
Han hadde hele tiden kjempet en drabelig kamp for å unngå at
Værdalsbruket ble slått konkurs. Hvis dette hadde skjedd måtte man ha
gått til realisasjon av eiendommene til en ytterst lav pris, og med et vold
somt tap for pantelånseierne som resultat.
Værdalsbrukets styre i administrasjonsperioden, Flood, Brand og
Bratlie holdt sitt siste møte på adv. Floods kontor i Oslo 2.4.1935.
Hermed er denne bevegede periode i Værdalsbrukets historie
avsluttet, og pantobligasjonslåns-eierne som nu hadde full råderett over
selskapet, kunne begynne å konsolidere stillingen og avventebedretider.

----
591 SS-A
----
STOREBRAND/IDUN — PERIODEN 1935 - 1975
Det første styremøte efter at Storebrand/Idun hadde fått konsesjon
på aksjekjøpet ble holdt på adv. Nygaards kontor i Oslo 2.5.1935.
Styret bestod av: H.r.advokat Kristen Nygaard
Direktør Christian Hansson,
Disponent Gunnar Brand
Adv. Nygaard ble valgt til styrets formann.
A/S Værdalsbrukets eiendommer bestod nu av skogene med Holmen
gard og 3 skogvokterboliger, Mikvold gard på Verdalsøra, Trones bruk
med anlegg og eiendommer, Tromsø Trelastutsalg og Levanger Bruk.
Som tidligere nevnt var den del av Pantobligasjonslånet som var på
norske hender fordelt med kr. 1.500.000,- på Idun, kr. 400.000,- på
Storebrand og kr. 100.000,- på Den Norske Creditbank. Storebrand
overtok senere Creditbankens andel slik at Idun ble sittende med 3 A og
Storebrand med !4 av denne del av lånet. Aksjene i Værdalsbruket ble
fordelt i samme forhold med Va på Idun og !4 på Storebrand.
Da Storebrand/Idun overtok Værdalsbruket i 1935 var følgende
overordnede funksjonærer knyttet til selskapet:
Skogforvalter M.P. Moen (f. 1865), hadde vært ansatt i V.B. siden
1890. Han var først skogoppsynsmann i Helgådal med bopel Vestly,
men ble meget benyttet av sentraladministrasjonen både som karttegner
og ved elvereguleringer og dambygging. Efter at dir. Johan Getz d.e.
var død i 1905 fikk Moen overoppsyn med all skogdrift og fløtning over
hele godset, og da kommunen overtok i 1908 ble han ansatt som
skogforvalter og flyttet til Holmen gard.
Forstkandidat Leif Lykke (f. 1903) hadde vært partileder under
taksten av Værdalsbrukets skoger i 1931, og ble i februar 1932 ansatt av
Pantobligasjonseierne som assistent for skogforvalter Moen.
Skogformann Oscar Figenschou (f. 1882) var ansatt i 1906 og hadde
Helgådal som sitt distrikt.
Skogformann John O. Wohlen (f. 1880) var ansatt i 1907 og hadde
Inndal - Sul som distrikt.
Disponent Sverre Øverland (f. 1888) ble ansatt som disponent for
Trones Bruk og Værdalsbruket i 1921 og var sagbrukets øverste leder
med bopel på Værdalsbrukets eiendom Asphaugen i Sjøbygda, Verdal.
Kontorsjef John Skavhaug (f. 1890) var opprinnelig ved Levanger

----
592 SS-A
----
Bruk, men ble ansatt som kontorist ved Værdalsbrukets skogkontor på
Holmen i 1911. Han ble senere overført til Trones Bruk.
Forstkandidat Paul Schiefloe (f. 1893) var ansatt som bestyrer for
Tromsø Trælastutsalg fra dette ble startet i 1928 til det ble solgt i 1941.
1.9.1936 fratrådte Moen som skogforvalter, og som hans efterfølger
ble ansatt forstkandidat Leif Lykke med tittelen forstmester. Lykke
som tidligere var Moens assistent, hadde flyttet inn på Holmen gard i
desember 1934, og hadde overtatt representasjonspliktene der.
1 1937 ble skogtekniker John J. Wohlen (f. 1914) ansatt vd Værdals
brukets kontor på Holmen.
Efter det nedslående resultat av taksten i 1931-1932, ble hugstkvan
tumet i egne skoger sterkt redusert. Pantobligasjonseierne ville inn
skrenke driften mest mulig, og overveiet endog å frede skogene helt i
noen år. Et forslag gikk også ut på å drive 10.000 nr årlig, dog således
at drift bare skulle finne sted annet hvert år, og da med 20.000 m\
Begge disse løsninger ville imidlertid skape store problemer både for
sagbbruket og for Værdalsbrukets arbeidsstokk. Det ble til at man
bestemte seg for å drive ca. 10.000 m 3 hvert år og omtrent dette drifts
kvantum ble holdt i driftsårene 1932/33 til og med 1935/36.
For å skaffe sagbruket nok tømmer, og for å beskjeftige egne folk,
kjøpte Værdalsbruket i denne periode betydelige partier tømmer på rot
dels fra statsalmenningene i Verdal, dels fra private skogeiere, og også
Urskog. Begge bileiene er tatt i Storbekkdalen, Forlandet i 1940.


----
593 SS-A
----
fra det svenske Domånverkets skoger i Strådalen. Det sistnevnte parti
ble fløtet fra Strådøla til Veresvannet og videre ned Helgådal til fjorden.
I desember 1936 diskuterte styret om det var riktig å fortsette med
dette lave driftskvantum. Forstmester Lykke ville gjerne øke hugstkvan
tumet og fikk for driftsåret 1936/37 anledning til åt ut 14.000 m-.
24.6.1937 sendte Lykke til styret et forslag til fremtidig drift i
Værdalsbrukets skoger og konkluderte med å foreslå et årlig hugstkvan
tum på 20.692 m\ For å få dette forslag vurdert av en utenforstående
sakkyndig engasjerte styret statskonsulent Waldemar Opsahl i Skog
direktoratet.
Opsahl foretok i dagene 1. til 14. august 1937 en ganske grundig
befaring av skogene sammen med Lykke og delvis Gunnar Brand.
Opsahl avgå sin betenkning 18.10.1937 og foreslo at hugstkvantumet
sattes til 26.000 nr brutto i de første 5 år.
Lykke sluttet seg til dette forslag med visse reservasjoner, spesielt når
det gjaldt muligheten for å få utført så omfattende kulturarbeider som
Opsahl foreslo. Det var både Opsahl og Lykkes forutsetning at all
foryngelse av gran på de bedre boniteter skulle skje ved snauhugst og
planting.
I 1936 hadde Verdal kommune rettet en henvendelse til Værdals
bruket pm salg av bureisningsjord. Tidene var vanskelige, og nydyrking
og etablering av nye bruk ble på alle mater støttet av myndighetene. Det
ble opptatt forhandlinger mellom Værdalsbruket og Verdal kommune,
og for å unngå at kommunen gikk til ekspropriasjon flere steder på
Værdalsbrukets eiendom, tilbød Værdalsbruket at kommunen kunne få


----
594 SS-A
----
kjøpe bureisingsjord i Tromsdalen på betingelse av at det ikke ble
ekspropriert jord andre steder på Værdalsbrukets eiendom. Dette gikk
kommunen med på, og «Tromsdalsfeltet» på 472 mål ble solgt til Verdal
kommune i 1937. Feltet ble senere oppdelt i 3 bruk og videresolgt av
kommunen til bureiserne. Gjennomsnittsprisen var ca. kr. 17,- pr. mål.
Foruten dette salg ble det også solgt endel bureisingsjord ved frivillig
salg på steder hvor Værdalsbruket gjerne så at brukets skogsarbeidere
slo seg ned.
Ved generalforsamlingen 28.9.1937 ble adm. direktør i Idun, h.r.adv.
Nicolay L. Bugge, innvalgt i styret for Værdalsbruket og Trones Bruk.
Det ble i 1930-årene ført langvarige forhandlinger med Vassdrags
vesenet angående fløtningsforholdene i Vollafossen i Malsåen. For å
beskytte gården Voldens innmark mot utgraving hadde Vassdragsvesen
et i 1912 foretatt en omlegging av Malsåens utløp i Helgåen. Det ble
sprengt en kanal og oppsatt en mur som tvang elven over mot høyre
bredd. Ved enden av muren ble det oppsatt en treskjerm som skulle lede
tømmeret forbi de utsprengte stenmasser og utover fossen. Det lykkedes
ikke Vassdragsvesenet å få denne skjerm solid nok, og den ble ødelagt
gang på gang ved flommer og isgang. Under flom i 1932 ble skjermen
fullstendig rasert og fløtningsforholdene helt umuliggjort.
Værdalsbruket krevet at Vassdragsvesenet skulle sette Malsåen i
Vollafossen i fløtbar stand igjen, og helt frem til 1940 ble det ført for
handlinger om dette uten resultat.
I 1939 var et konsortium i Trondheim interessert i kjøp av Værdals
bruket. Banksjef Birck i Forretningsbanken i Trondhjem hadde gjort
henvendelse til adv. Nygaard om saken, og disse to herrer hadde en
konferanse i Trondhjem 3.8.1939. Birck opplyste at han hadde
formannen i bankens styre, grosserer Karl Hansen, og stortingsmann
Ivar Lykke bak seg. Han fremstilte det som en bypatriotisk sak å få
Værdalsbruket tilbake på trønderske hender. Noen pris ble ikke nevnt,
men adv. Nygaard lovet å førelegge saken for eierne. Knapt en måned
senere brøt krigen i Europa ut, og det hele kokte bort. Banksjef Birck
ble forøvrig skutt av tyskerne i oktober 1942 som «sonoffer» sammen
med 9 andre trøndere.
9. april 1940 kom så krigen til Norge. Værdalsbruket hadde vinteren
1939/40 drevet ca. 25.000 m 3 som, da landet ble okkupert, lå klar ved
vassdragene for nedfløting til fjorden. Som følge av krigshandlingene
og all den forvirring som oppsto i forbindelse med disse, ble arbeidet
med pæling og utlegging av lensen på Værdalsøra sterkt forsinket.
Tømmeret kom derfor ikke ned i lensen før sent på høsten dette år.
Sommeren 1940 ble det ikke avholdt styremøte i Verdal, men disp.
Øverland og forstmester Lykke møtte i dagene 27.-28. juli til konferanse
med adv. Nygaard på hans hytte ved Røros. Her ble bl.a. driftskvantum

----
595 SS-A
----
for 1940/41 fastsatt til 25.000 m\ og efter forslag fra Lykke ble det
besluttet å la den offentlige tømmermåling overta driftsmålingen av
Værdalsbrukets tømmer på velteplassene ved vassdragene. Disse beslut
ninger ble senere approbert av styret øvrige medlemmer.
Det ble fort mangel på drivstoff til bilene efter krigsutbruddet.
Trones Bruk anskaffet en trekullgenerator for lastebil, og Værdals
bruket en lignende generator for forstmester Lykkes bil. Den sistnevnte
bil gikk senhøsten 1945 med samme trekullgenerator. Trekull for eget
bruk og for salg brant Værdalsbruket seiv i miler på Veresfjellet og ved
Stormoen i Sul.
Allerede i desember 1940 kom den første rekvisisjon til Værdalsbruk
et fra okkupasjonsmakten. Det gjaldt juletrær til militærforlegningene
ved Ortskomandantur Verdal. Rekvisisjon lød på 15 trær på 1,5 m, 20
trær på 2,0 m, 10 trær på 3 m o.s.v. Prisen var kr. 1,- pr. m. Trærne ble
hugget i skogen på Ørmelen og sortert i riktige lengder. Regning ble
sendt på så og så mange trær på 1,5 m, 2 m o.s.v. Regningen kom i retur
fra Ortskomandantur Verdal med anmodning om følgende oppdeling:
Einheit Feldpostnr. 00866 24,5 m Weihnachtsbaume kr. 24,50
Einheit Feldpostnr. 12017 75 m Weihnachtsbaume kr. 75,00
2.2. Pol. Btl. 302 29 m Weihnachtsbaume kr. 29,00
Det er første og hittil eneste gang Værdalsbruket har solgt juletrær i
metervis.
Direktør Christian Hansson fratrådte som adm. direktør i
Storebrand/Idun i april 1940, og trådte samtidig ut av Værdalsbrukets
og Trones Bruks styre. I hans sted ble hans sønn, adm. direktør Per M.
Hansson innvalgt i begge styrer.
I begynnelsen av 1941 søkte disponent Paul Schiefloe om avskjed fra
sin stilling ved Tromsø Trelastutsalg fordi han hadde fått tilbud om en
stilling i Trøndelag. Styret hadde liten lyst til å fortsette forretningen i
Tromsø under ny ledelse da Tromsø lå så langt unna at styret vanskelig
kunne føre noen effektiv kontroll.
Det ble opptatt forhandlinger med trelasthandler Austad i Tromsø
om eventuelt kjøp av Tromsø Trelastutsalg, og resultatet ble at Austad
kjøpte alle aksjer (100) for kr. 365.000,—.
Statskonsulent Opsahl foretok på styrets anmodning en ny befaring
av skogene sammen med Lykke og Brand i dagene 22.7. - 9.8.1941. I sin
innberetning 3.9.1941 konstaterer han at den plan som ble lagt efter
hans befaring i 1937 stort sett er fulgt opp, og at skogkulturarbeidet er
tilfredsstillende utført. Han konkluderer med å foreslå at man skulle
fortsette med samme hugstkvantum og foryngelsesareal som foreslått i
1937, og å øke vedhugsten. Krigen skulle imidlertid sette en stopper for
det.
Bind VI A — 38

----
596 SS-A
----
Så snart krigshandlingene var opphørt i Trøndelag på forsommeren
1940 såtte tyskerne igang store anleggsarbeider over hele landsdelen.
Det ble bygget brakker, flyplasser, veier, jernbanespor, forsvarsanlegg
m.m. Det var den halvmilitære byggeorganisasjonen Todt, Oberbaulei
tung Trondhjem, som stod for anleggsvirksomhet. Denne organisasjon
en tok inn all den sivile arbeidskraft den kunne få tak i. Lønningene lå
vesentlig høyere enn norske arbeidsgivere kunne betale, og tilstrømm
ingen til tysk anleggsvirksomhet var meget stor. De fleste som søkte slikt
arbeide lot ikke til å reflektere over at deres innsats var av meget stor
verdi for okkupasjonsmakten.
Mangelen på arbeidskraft i skogbruket gjorde seg sterkt gjeldende
allerede fra sommeren 1940, og den ble verre og verre under hele krigen.
Men det var ikke bare mangel på arbeidskraft. Mat til folk og for til
hester, klær og sko, redskap, og sist men ikke minst, snus, tobakk og
kaffe ble fort mangelvare. Den menneskelige oppfinnsomhet er stor, og
det dukket snart opp de utroligste surrogater for disse mangelvarer. Et
felles trekk for disse surrogater var at de hadde svært liten likhet med de
varer de skulle erstatte. Et av krigsårene fikk Værdalsbruket gjennom
den lokale forsyningsnevnd tilsendt flere tønner med saltet hvalspekk,
som skulle fordeles blandt skogsarbeiderne. Det var en ufyselig vare, og
det ble neppe brukt noe av den som menneskeføde. Derimot egnet
spekket seg utmerket som skosmurning, og til å tenne opp i ovnen med.
Det ble jo efter hånden klart at mangel på arbeidskraft ikke var noen
ulykke i seg seiv, fordi det alt vesentlige av det som ble hugget og skaret
gikk til okkupantenes eget behov. Driften av tømmer og slipvirke i de
private skoger ble mindre og mindre gjennom alle krigsår, mens ved
driftene øket. Veden gikk hovedsakelig til sivilt bruk i byer og tettsteder.
Efter hvert som tømmerkvantumet sank, fikk skogeierne stadig økende
pålegg om tvangshugst. Da heller ikke dette hjalp synderlig, rekvirerte
tyske myndigheter store kvanta tømmer på rot for seiv å administrere
driften. Dette ble heller ikke noen suksess.
Det kvantum som ble rekviert fra Værdalsbruket, ble blinket ut i
Risvassdalen, Krikaberga og ved Kvellovatnet. Alle områder lå på svak
bonitet og bestokningen bestod stort sett av gammel skog med relativt
små dimensjoner.
Driftsforholdene, spesielt i Krikaberga, hvor det største kvantum ble
blinket, var vanskelige.
Driften av de rekvirerte rotblinker ble administrert av det tyske firma
Herman Møller. Som lokal sjef i Verdal hadde firmaet en N.S. kar fra
Trondhjem. Han var efter sigende pølsemaker av profesjon, og man får
håpe han hadde bedre rede på pølser enn på skogdrift. Det hadde
hverken han eller hans stab rede på. Betalingen for arbeidet i de tyske
drifter lå ca. 100% over den pris Værdalsbruket kunne by, og fordi

----
597 SS-A
----
mange dyktige skogsarbeidere fra Verdal tok arbeide i disse drifter, gikk
arbeidet ikke helt i stå.
Spørsmålet om avløsning av beiterettigheter på Værdalsbrukets eien
dom og anlegg av kulturbeiter var sterkt fremme under krigen. Efter
oppdrag fra Værdalsbruket utarbeidet fylkesskogmester Karl Mørkved
og fylkesagronom Paul Strand i 1941 en omfattende plan for avløsning
av all beiterett i Sulgrenden og anlegg av kulturbeiter. Gårdbrukerne i
Sul fremkom imidlertid med så store krav at planen måtte oppgis.
Reiseforholdene mellom Oslo og Verdal ble stadig vanskeligere under
krigen. Verdal lå også i «grensesonen», og man måtte ha grenseboer
bevis, eller spesiell tillatelse fra tyske myndigheter for hver gang man
skulle inn eller ut av sonen. 28. september 1942 holdt styret møte på
Holmen i Vuku, og formannen tilførte styreprotokollen at styret var
reist med bil (Storebrands trekullbil) fra Oslo onsdag 23. september ved
middagstid, og var kommet til Holmen fredag 25. s.m. sent på kvelden.
Hva som imidlertid ikke står i protokollen, er at det ble slaktet en okse
før styrets avreise. I nattens mulm og mørke ble oksen partert i kjelleren
under forpakterboligen. Kjøttet ble pakket i brukte trekullsekker og
plasert på bilens tak, umiddelbart før avreisen. Et par dager senere kom
det telegram til Værdalsbruket om at ekspedisjonen var vel fremme i
Oslo.
Spørsmålet om drift i Malsåsdalen, og Vassdragsvesenets ansvar for
at fløtning i Vollafossen i Malsåen ikke var mulig, var oppe flere ganger
under krigen. Vassdragsvesenet inntok en steil holdning og meddelte i
brev av 20.1.1944 til Værdalsbruket at det ansa saken seg uvedkomm
ende.
Øverland og Lykke foreslo at man skulle stoppe tømmeret i Malsåen i
den gamle Blokko lense, og her anlegge en sag med dobbel tømmersirkel
og stavskjæreri. Kraftkilden var en vedfyrt lokomobil, som senere ble
erstattet med en dieselmotor. Lasten skulle så kjøres til Trones Bruk, og
slipen kunne kjøres fra Blokko lense til avslag ved Helgåen under
fløtningen. Det ble gjort henvendelse til Vassdragsvesenet om det ville gi
økonomisk støtte til en slik løsning, mot at Værdalsbruket frafalt sitt
krav om å gjøre Vollafossen fløtbar igjen.
I styremøte 26.6.1944 erklærte styret seg enig i de skisserte planer for
anlegg ved Blokkotjern, men besluttet å se tiden an før man realiserte
planene. Det var forutsetningen at det skulle skjæres ca. 300 std. årlig i
sommermånedene, og de totale omkostninger inkl. vei fra Blokko til
Leirset var anslått til kr. 53.300,-.
Anlegget ble bygget i 1945 og kom i drift i juni 1946. Det ble skaret
her i tre somre, men driften var lite lønnsom, og anlegget ble nedlagt og

----
598
----

 

----
599 SS-A
----
Under krigen ble det mangel på mange slags varer, deriblant også kull.
Følgelig ble det satt i gang kullbrenning. Også Værdalsbruket drev med
kullbrenning, og kullmiler ble anlagt flere steder. Øver ts på motstående
side: Planering av milebunn i Djupdalen 1942. Nederst på motstående
side: Utbrent mile på Helmoen 1942. På denne siden: Kullbrenning på
Stormoen 1940.
Nedenstående oppstilling viser hvordan tømmerdriften forløp i de 5
okkupasjonsår.
Utdrevet fra egne skoger pr. år i perioden ca. 12000 m 3.
Hertil kom drift av ved og salg av ved pa rot i ikke übetydeligomfang.

 

----
600 SS-A
----
maskineriet solgt i 1950. Tømmeret fra Malsåen ble noen år fremdeles
fløtet ned til Blokkotjern og her tatt opp og kjørt på lastebil til Vuku,
hvor det ble veltet i elven under fløtningen på avslag i berget like øst for
Nysete.
Arthur Aune, født 1901, som tidligere hadde vært Værdalsbrukets
dambygger og altmuligmann, ble i 1942 ansatt som skogformann i Vuku
distrikt. Han hadde ansvaret for dambyggingen ved Blokkotjern og
restaurering av alle dammer i Malsåen før fløtningen til anlegget kom
igang.
I mars 1944 gikk Nasjonal Samlings lokale ledelse i Verdal Herreds
ting til angrep på Værdalsbruket. Initiativtakere var N.S. lagfører i
Verdal og N.S. skogråd med sterk støtte avfylkesførereniNord-Trønde
lag.
I styremøte 20.3.1944 refererte Nygaard et telegram fra ordføreren,
hvor denne meddeler at kommunen vil ekspropriere skogene efter Jord
lovens paragraf 16, og spør om bruket er villig til å overdra eiendomm
ene i minnelighet. Styret svarer omgående at Værdalsbruket ikke er
interessert i å seige sine eiendommer. I Verdal Herredsting var det delte
meninger under behandlingen av ekspropriasjonssaken. Flere av de
eldre medlemmer minnet om at Verdal kommune hadde eiet
Værdalsbruket i perioden 1908-12, og ba Gud bevare seg for å komme
opp i slike tilstander igjen. Ordfører Arne Voll var tilbakeholdende,
men N.S. lagfører i Verdal og N.S. fylkesfører i Nord-Trøndelag presset
hardt på, og Herredstinget vedtok å gå til ekspropriasjon.
1 slutten av mars 1944 rykket Verdal kommune inn en annonse i lokal
pressen hvor alle som ønsket å kjøpe skog i Værdalsbrukets eiendomm
er, måtte meddele dette til ordføreren. Det var selvfølgelig mange som
ville kjøpe skog, og det meldte seg over 300 ansøkere. Saken vakte også
stor oppmerksomhet i preseen. Alle aviser var N.S.-kontrollert, og det
fremkom stadig uvederheftige angrep på Værdalsbruket som ble frem
stilt som den store stygge ulven ned gjennom alle tider.
I hele 1944 og til april 1945 gikk saken frem og tilbake mellom
Departementet, Verdal kommune og Værdalsbruket, uten synderlig
fremgang fordi Departementet og Verdal kommune ikke ble enige om
hvordan eiendommen skulle anvendes. Verdal kommune fikk motbør i
Landbruksdepartementet.
Under et møte i Landbruksdepartementet 24.3.1945 mellom statsråd
Fretheim og advokat Nygaard, meddelte statsråden at Landbruks
departementet ikke ville anbefale at Verdal kommune kjøpte skogene og
parsellerte dem ut til bøndene. Staten skulle kjøpe skogene og derefter
overdra endel av dem som bygdealmenning til Verdal kommune. I den

----
601 SS-A
----
gjenværende del av skogene som staten beholdt, skulle alle rettigheter
som gårdene hadde avleses.
Denne plan vitner om en utrolig og total mangel på kjennskap til
Verdals geografi, topografi og bosettingsmønster, og var helt ugjenn
omførbar.
Da statens planer ble kjent i Verdal, kjølnet interessen i lokalsamfun
net betydelig.
I møte i det nye herredsstyre i september 1945 tok Verdal kommune
definitivt avstand fra nasistenes planer om å erverve Værdalsbrukets
skoger og eiendommer.
Fra Departementet hørte man intet mere om saken.
På vårvinteren 1945 efter at tilbaketrekkingen fra Finnmark var
begynt, ble det slutt på all orden i den tyske hær og det lokale tyske
forvaltningsorgan.
Lange kolonner av tyske tropper med skranglete trenvogner og ut
magrede hester passerte i dager og uker Verdal på vei sydover. Troppene
tok seg til rette som best de kunne og rekvirerte mat, for til hestene og
brensel hvor som helst.
I februar måned såtte tyskerne, uten varsel, igang hugst i Værdals
brukets Mikvoldskog på Ørmelen. Hele området skulle snauhugges fora
skaffe ved til vedgassgeneratorer. Til dette arbeide brukte tyskerne russ
iske krigsfanger som var transportert fra Finnmark.
De ankom til Verdal st. i streng vinterkulde i uoppvarmede godsvogn
er. Jernbanetransporten fra Nordland hadde tatt flere døgn, og ved
ankomsten til Verdal var mange døde av frost og mangel på mat, og
mange måtte støttes av sine kamerater fordi de knapt kunne stå på bena.
Umiddelbart efter ankomsten ble de jaget ut i Mikvoldskogen for å
hugge. De hadde ingen hester eller transportmidler, og russerne måtte
bære tømmeret frem til vei. Mange av dem var så avkreftet av kulde og
sult at de knapt kunne stå på bena, og i løpet av de første uker døde 30
mann. Det gjorde et uutslettelig inntrykk å se disse utmagrede, skjeggete
og uflidde russere i lange fillete uniformsfrakker og med sekkefiller
surret rundt føttene, slepe og bære det tunge tømmeret ut av skogen
under strengt oppsyn av tyskere i varme peiser. Takket være sivilbefolk
ningens innsats for å skaffe russerne mat overlevde de fleste til freden
kom. De døde russerne ligger begravet i Mikvoldskogen hvor det er reist
en bauta i furuskogen på 1 mål stor tomt som Værdalsbruket forærte til
Verdal kommune. Det var tyskernes plan å snauhugge hele Mikvold
skogen, men ved forhandlinger lykkedes det Værdalsbruket å få
hugsten i første omgang innskrenket til to 50 meter brede striper parall
alt med sjøkanten, og igjensetting av et bredt lebelte mot sjøen. Da
freden kom var hugsten i stripene ikke ferdig, og Mikvoldskogens
vernende karakter var reddet.

----
602 SS-A
----
Som nevnt foran var tømmerdriften under krigen beskjeden, og det
årlige driftskvantum stadig synkende. Værdalsbrukets skoger slapp
således lett fra krigstiden, og de hadde øket sin verdi ved oppspart
tilvekst.
Det siste tyskerne foretok seg i Verdal 6. mai 1945, var å sette fyr på og
brenne ned Kråksjøstuen. Her var det lagret endel radio-apparater som
var smuglet over fra Sverige den siste krigsvinteren. Tyskerne såtte vakt
her i påvente av at radioene skulle bli hentet, men da dette ikke skjedde,
brente de ned stuen.
Kråksjøstuen ble bygget i 1886. Her sett fra øst mot utløpet av
Kråksjøen i 1941.
1 mai 1945 ble Kråksjøstuen brent av tyskerne. Her etter brannen

 

----
603 SS-A
----
Efter freden 7. mai tok det en viss tid før gleden og festrusen ga seg,
og man atter kunne komme igang med produktivt og byggende arbeide.
Mange av Værdalsbrukets arbeidstakere var også sommeren 1945
utkommandert som politi og vaktstyrker. Tiltross for dette ble det i drifts
året 1945/46 utdrevet 18.382 m 3 tømmer og slip. Fra våren 1946 ble det
satt full fart på avvirkningen. Det gjaldt å skaffe tømmer og trelast til
gjenreisingen. 1 femåret 1946 til 1951 ble det ialt utdrevet fra Værdals
brukets skoger 163.200 m\ eller 32.600 m 3 årlig.
Allerede i mai 1945 tok direktør Per M. Hansson, under et besøk i
London kontakt med Prudential og antydet at Storebrand/Idun kunne
være interessert i å overta Prudentials andel av partialobligasjonslånet
av 1927.
I slutten av 1945 ble så forbindelsen mellom Prudential, London, som
satt som eiere av 50% av pantelånet (kr. 2.000.000) og advokat Nygaard
gjenopptatt. I mars 1946 sender adv. Nygaard en lengre rapport til
Prudential angående forholdene ved Værdalsbruket og Trones Bruk
under og umiddelbart efter krigen. I denne rapport fremkaster også
adv. Nygaard tanken om at Storebrand/Idun skulle overta Prudentials
andel i pantelånet. Dette forslag hadde også vært oppe i 1938. Store
brand/Idun hadde i 1935, som tidligere nevnt, ervervet konsesjon på
kjøp av aksjemajoriteten i Værdalsbruket. Prudential som utenlandsk
selskap kunne ikke få slik konsesjon. Under et opphold i London i
desember 1938 hadde adv. Nygaard antydet at Storebrand/Idun kunne
være interessert i å overta Prudentials del av pantelånet, og nevnte en
overtakelsessum på kr. 1.000.000,-.
Storebrand/Idun fant at dette beløp for overtakelse av Prudentials
andel dengang var for høyt, og de videre forhandlinger ble avbrutt av
krigen.
I sin rapport til Prudential i mars 1946 peker adv. Nygaard atter på at
det ikke føreligger noen muligheter for at Prudential kan få konsesjon
på kjøp av halvparten av aksjene i Værdalsbruket. Adv. Nygaard med
deler at Storebrand/Idun kunne tenke seg å tilby 75% av Prudentials
kapitalinteresser, uten renter. Reelle forhandlinger ble opptatt, og i juni
1946 aksepterte Prudential å overdra sin andel i pantelånet for kr.
2.000.000,-, inkl. kr. 500.000,- for ikke betalte renter.
Storebrand/Idun satt nu med praktisk talt alle aksjer i Værdalsbruket
og hele pantelånet.
Pantelånet hadde kostet Storebrand/Idun følgende beløp


----
604 SS-A
----
Det ble ikke betalt renter eller avdrag på pantelånet i årene 1928-1945.
Forfalne men ikke betalte renter av kr. 4.000.000,- ble imidlertid hvert
år debitert Værdalsbrukets regnskap.
Rentesatsene for pantelånet har vært:
1928-39 6%, 1940 s'/4%, 1941-56 4 Vi%, 1957-62 5%, 1963 5 '/2%, 1964-
69 6%, 1970 7'/4%.
Under krigen ble det samlet opp endel penger som ble plassert på
personlige konti i adv. Nygaards navn i forskjellige Oslobanker. Peng
ene var resultatet av diverse salg som hadde funnet sted, bl.a. salg av
Tromsø Trelastutsalg, og fortjeneste ved salg av tømmer og trelast i
krigsårene.

Kvernmoveien bygges 1946. Dette var den første bulldozer i Verdal. Pa
bulldozeren eteren Half red Klingenberg fra Strinda.
Fra og med 1946 begyndte så nedbetalingen av skyldige renter. Av det
pengeløp som var samlet opp under krigen ble det i 1946 betalt avdrag
på forfalne renter til Storebrand/Idun med kr. 500.000,-, og til
Prudential med kr. 500.000,- i forbindelse med Storebrand/Iduns over
takelse av Prudentials interesser i Værdalsbruket. Betaling av renter og
rentesrenter fortsatte frem til 1963 da man endelig var ajour med rente
betalingen.
I 1947 døde Gunnar Brand. Han hadde vært medlem av Værdals
brukets styre fra 1929 som representant for pantelånet, og ble efter at
Storebrand/Idun overtok aksjemajoriteten i 1935 fortsatt sittende som

 

----
605 SS-A
----
styremedlem i Værdalsbruket og Trones Bruk's styrer til sin død. På
generalforsamlingen 3.10.1947 ble direktør Leiv Bergestad innvalgt som
nytt styremedlem. Leiv Bergestad, født 1892, var forstkandidat fra
N.L.H. og direktør i Laagen tømmermåling.
Den såkalte hjemmelsaken ble reist i 1947. Forholdet var at Værdals
bruket ikke hadde tinglyst hjemmel til sine eiendommer i Verdal. Ved
enhver eiendomsoverdragelse måtte hjemmelinnehaverens, Verdal
kommunes, samtykke innhentes. Årsaken til dette eiendommelige
forhold var at Verdal kommune i 1912 ikke hadde utstedt noe skjøte på
eiendommene til A/S Værdalsbruket. Denne overdragelse tok jo meget
lang tid med leilendingsskjønnet, skylddeling av fraskilte parseller
0.5.v., og hele denne prosedyre var først avsluttet i 1916. Det ble da
skrevet et forslag til skjøte, men Værdalsbruket fant antagelig ut at det
var unødvendig å betale kr. 30. i stempelavgift for å få skjøte på
eiendommer som de hadde utøvet full eiendomsrett til siden april 1912.
7.6.1935 var det kommet ny tinglysingslov, og styret fant at man
burde kunne få hjemmel til eiendommene i h.t. denne lovs paragraf 39
nr. 3, og derved unngå stempelavgiften.
Saken ble forelagt Justisdepartementet som ga Værdalsbruket medhold
i at hjemmel til eiendommene kunne erverves i h.t. Tinglysningsloven av
1935, paragraf 39 nr. 3, og altså uten betaling av stempelavgiften kr.
30.000,-. 28. juni 1950 fikk Værdalsbruket tinglyst grunnbokshjemmel
Tømmerkjøring like etter krigen. Dette bildet er fra Kjesbuvatnet i
1947. Tømmeret ble kjørt over myrene til Moan i Leksdalen og videre til
Trones.


----
606 SS-A
----
til eiendommene. Tinglysningsgebyr og kunngjøringsomkostninger
utgjorde tilsammen ca. kr. 2.000,-.
I påsken 1949 døde disponent Sverre Øverland under en skitur ved
Kråksjøen. Han hadde vært daglig leder av Trones Bruk, og disponent
for Trones Bruk og Værdalsbruket siden 1921.
Efter disponent Øverlands død ble forholdet mellom Værdalsbruket
og Trones Bruk omorganisert. Regnskapene for Værdalsbruket som
tidligere var ført på Trones Bruk, ble i sin helhet overført til Værdals
brukets hovedkontor i Vuku. Det økonomiske mellomværende mellom
de to selskaper ble ordnet på helt forretningsmessig måte, slik at
Værdalsbruket solgte sitt sagtømmer til Trones Bruk til markedspriser,
og det samme gjaldt også ved salg av trelast fra Trones Bruk til
Værdalsbruket.
Forstkandidat Leif Lykkes titel, som fra 1936 hadde vært forstmester,
ble i 1947 endret til skogsjef, og efter omorganiseringen i 1949 ble han
også disponent for Værdalsbruket. Som ny disponent for Trones Bruk
ble ansatt forstkandidat Paul Schiefloe, som inntil 1942 hadde vært dis
ponent for Tromsø Trelastutsalg.
Advokat Kristen Nygaard gikk ut av Værdalsbrukets styre i 1949.
Han hadde da arbeidet for Værdalsbruket siden 1930, først som juri
disk/økonomisk rådgiver og forhandler for pantelånets eiere, og fra
1935 som styrets formann. Som styreformann efter advokat Nygaard
ble valgt h.r.adv., adm. direktør i Idun Nicolay L. Bugge, og som nytt
styremedlem direktør Ivar Hesselberg i Idun.
I 1950 fratrådte skogformann i Inndal-Sul, John O. Wohlen, ved 70
års alder sin stilling efter 43 års tjeneste hos Værdalsbruket. Skogtek
niker Hallstein Fjesme ble ansatt som skogformann i dette distrikt efter
Wohlen i 1951.
Forstkandidat Tor Jervell var ansatt som skogassistent ved sentral
forvaltningen uten fast distrikt i 1948 og 1949. Da han sluttet overtok
skogtekniker Magne Blybakken denne stilling. Skogformann Oscar
Figenschou fratrådte ved oppnådd aldersgrense sin stilling som skog
formann i Helgådal-Vera i 1952. Han hadde da innehatt denne stilling i
46 år. Figenschous stilling var midlertidig besatt en kortere tid, men i
1954 ble skogtekniker Lasse Johnson ansatt som skogformann i
Helgådal-Vera.
I 1956 ble Bjørn Skoknes ansatt som kasserer ved kontoret på Holmen.
I 1945 ble skiftene 111 Holmen-Molden og skifte XV Malsådal taksert
påny. Takstene var linjetakster og ble utført av forstkandidat Dag
Arnesens skogkontor. Takstene i 1931 og 1945 er ikke helt sammenlign
bare, men tendensen i begge områder er tydelig i det både forråd og til
vekst viser en ikke uvesentlig økning.
Skiftene I Tromsdalen og II Levring-Gudding ble taksert i 1949 av

----
607 SS-A
----
Etter krigen begynte maskinene å gjøre seg mer og mer gjeldende i skog
bruket, og herfølger noen bileier fra tømmertransporten i skogen sistpå
40-tallet.

Vcerdalsbrukets første traktor, en Oliver Cletrac. Sleppkjøring med
lunnepanne på Inndalsåkeren 1947. På traktoren Paul Aune.

Kjøring med samme traktor på samme sted til samme tid, men nå med
«bukk og geit».

 

 

----
608 SS-A
----
Lunnepannefor Oliver Cletrac.
Oliver Cletrac med lunnesulky. 1948.

 

----
609 SS-A
----
Firehjuls traktor MAN i Vera 1949. Traktoren hadde tvillinghjul foran
og bak, og den hadde spesialbygget «bukk og geit».
forstkandidat Bernt L. Poulsson, som hadde overtatt Dag Arnesens
skogkontor. Takstene ble og så denne gang utført som linjetakster, men
nu med hugstklasseinndeling. Denne viste som ventet et betydelig under
skudd av ung og yngre skog (II og III) og et stort overskudd av gammel
hugstmoden skog (V). Forøvrig viste taksten i 1949 samme tendens som
taksten i 1949 med betydelig økning av tilvekstmassen.
I 1956 ble det foretatt ny taksasjon. Denne som omfattet hele eien
dommen, ble utført av Norsk Skogkontor som prøveflatetakst med
hugstklasseinndeling. Istedenfor 21 skifter som taksten av 1931 opererte
med, ble skogene delt i 5 beregningsområder. Takstene 1931 og 1956 er
heller ikke helt sammenlignbare bl.a. fordi man i 1931 delte skogene i
bruksskog og verneskog. En sammenligning kan likevel ha en viss
interesse, og den viser at taksert areal er 13,5% mindre enn i 1931, tre
tallet er 24% mindre, forrådet (m 3 ) er øket med 3% og tilveksten med
28%. Resultatet viser at man var på rett vei, men hugstklasseinndel
ingen viser fremdeles betydelig underskudd av ung og yngre skog, og
overskudd av gammel skog.
Den første flyfotografering av Værdalsbrukets eiendommer foregikk
sommeren 1952 og 1953, og billedmaterialet, (kontaktkopier i
målestokk ca. 1:5000 og mosaikker over større områder i målestokk ca.
1:15000), forelå i 1954. Arbeidet ble utført av Widerøes Flyveselskap.


----
610 SS-A
----
Flyfotoene har vært av stor verdi for Værdalsbruket under alt planlegg
ingsarbeide, og for taksten av 1956 var billedmaterialet av meget stor
betydning.
I 1950-årene gikk skogdriften sin jevne gang. Tømmerprisene var stig
ende og arbeidslønningene forholdsvis moderate. I tiåret 1950-1960 var
det gjennomsnittlige årlige hugstkvantum 22.884 m 3. Det største drifts
kvantum siden første verdenskrig ble drevet vinteren 1950/51 og var på
39.244 m 3. Årsaken til den forserte drift var prisutviklingen dette drifts
år. På Østlandet var driftsforholdene vinteren 1950/51 ytterst vanske
lige, med store snemengder og ingen tele i bakken. For å stimulere til
øket drift ble det ved årsskiftet gitt et vanskelighetstillegg til tømmer
prisen på kr. 10,- pr. m 3.
Tillegget ble gitt tilbakevirkende kraft'og skulle gjelde for hele driftsse
songen fra september 1950 til mai 1951. Tillegget gjaldt for hele landet.
I Trøndelag hadde man glimrende forhold i skogen hele vinteren og til
langt ut på våren, og man fant det riktig å utnytte den gode tømmerpris
og forsere driften.
Saken om tapt beite ved salg av bureisingsjord til Trygve Stiklestad,
ble avgjort i Høyesterett i 1954. Saken var anlagt mot Værdalsbruket av
Jon og Mikal Suul like efter krigen. Ved herredsrettsdom i 1945 tapte
Værdalsbruket saken. I lagmannsretten vant Værdalsbruket saken ved
enstemmig dom i 1948. Ved høyesterettsdommen i 1954 fikk ingen av
partene medhold i sine prinsipale påstander. Jon og Mikal Suuls påstand
var at Værdalsbruket ikke kunne foreta noensomhelst disposisjon over
sine eiendommer som innskrenket deres beiterett, mens Værdalsbruket
på sin side påstod at det fritt måtte kunne disponere sine eiendommer
såsant det var tilstrekkelige arealer igjen til å dekke de bruksberettigedes
behov. Høyesterett fant å måtte foreta en konkret interesseavveining i
den aktuelle sak, og påla Værdalsbruket å betale Jon og Mikal Suul en
erstatning på kr. 1.050,- for tapt beite. Værdalsbruket ble dessuten til
pliktet å betale saksomkostninger med ialt kr. 5.000,-.
Under et privat besøk hos skogsjef Lykke i begynnelsen av 1950-årene
fattet daværende direktør ved Odda Smelteverk A/S, Iver Høy,
interesse for Værdalsbrukets kalkstensforekomster i Tromsdalen. Odda
Smelteverk fikk anledning til å foreta nærmere undersøkelser og
analyser, og det viste seg at kalkstenen i Tromsdalen var av meget god
kvalitet, med høyt innhold av kalsiumkarbonat (over 97°70) og meget lite
magnesium. Resultatet ble at Odda Smelteverk i 1956 inngikk en 5-
årsavtale med Værdalsbruket om prøvedrift i Tromsdalen, og med rett
til, efter prøvetidens utløp, å tegne kontrakt med Værdalsbruket om
utnyttelse av forekomstene på nærmere angitte vilkår og med varighet
99 år.

----
611 SS-A
----
Sthpehugster. Tromsdal nermark i februar 1949 sett fra Kvinnfjellet.
Ved utløpet av prøvetiden i 1960 dukker A/S Hafslund opp i bildet
med planer om bygging av en kalsiumkarbidfabrikk, i forbindelse med
bygging av havn og dypvannskai i Verdal. Med Værdalsbrukets
samtykke overtok A/S Hafslund Odda Smelteverks opsjon på tegning
av en varig kontrakt om utnyttelse av kalkstensforekomstene.
Kontrakten med A/S Hafslund ble undertegnet 19.7.1961, og leietiden
var 99 år.
Prisen ble satt til kr. 0,95 pr. tonn inntil 100.000 tonn, mellom 100.000
og 200.000 tonn var prisen kr. 0,90 pr. tonn, og over 200.000 tonn kr.
0,80 pr. tonn uttatt kalksten. Prisen skulle reguleres hvert 10. år efter
engrosprisindeksen.
Før Hafslund fikk realisert sine planer, dukket det opp nye metoder
basert på petrokjemiske prosesser for fremstillingavstoffersomerstattet
kalsiumkarbid, og firmaet måtte skrinlegge sin idé om bygging av
karbidfabrikk i Verdal.
I 1963 inngikk A/S Hafslund avtale med eieren av Tromsdal gard
gnr. 254 bnr. 1 og 2, Ingvar Leirset, om enerett til å utnytte
kalkstensforekomstene på disse eiendommer.
Hafslund fikk konsesjon på bruksretten til forekomsten i 1969, og
overdro den samme år til firma Sommer og Svendsen, Verdal. Dette
firma startet opp bryting og knusing av kalksten for salg til Norsk Jern
verk, og driver fremdeles denne virksomhet.
Bind VI A —39


----
612 SS-A
----
BråtteniSuli 1937.
Eftersnauhugsten i Bråtten 1941.

 

----
613
----

Fra samme sted i 1949. Det har nå fått navnet «Nygaards Have». På
bildet Kristen Nygaard som var med i Værdalsbrukets styre fra 1930 til
1949. Fra 1935 styreformann.
I 1971 fatter A/S Norcem interesse for kalken i Tromsdalen, og inn
leder forhandlinger med A/S Hafslund om overtakelse av kontrakten
med Værdalsbruket. Norges geologiske undersøkelse (NGU) foretok
sommeren 1972, efter oppdrag av Norcem, omfattende systematiske
prøveboringer over hele Tromsdalsfeltet. Boringene ble foretatt helt ned
til kote 0 (havets overflate). Da resultatet av boring og analyser forelå i
1973, viste det seg at kalkforekomsten var av meget stor utstrekning -
flere milliarder tonn - og at kalken var av usedvanlig høy kvalitet.
I august 1972 erklærte Værdalsbruket seg, på forespørsel fra
Norcem, villig til å godkjenne en overføring av Hafslunds kontrakt av
9.7.1961 til dette selskap såfremt det kunne oppnåes tilfredsstillende
vilkår, samt garantier for en snarlig start av kalkbrytingen.
Parallelt med sine forhandlinger med Norcem arbeidet Hafslund, i
samarbeide med firma Nicolay Buch i Trondhjem, og Sommer og Svend
sen i Verdal, med spørsmål om salg av kalk til tysk stålindustri. Det var
meningen å starte et nytt firma, A/S Tromsdalssten, for dette formål. I
denne forbindelse ønsket Hafslund å beholde den del av kalkstensfore
komsten på Værdalsbruket som lå nærmest Sommer og Svendsens
kalkstensbrudd på Tromsdal gard. Dette område ligger mellom
Tromsdal almennings vestgrense og Tromsdal gard. Hafslund ønsket og -

 

----
614 SS-A
----
så å leie Værdalsbrukets eiendom Skånes havn i Levanger for anlegg av
eksportkai, og nødvendige tomter for anlegg i Tromsdalen. Værdals
bruket var villig til å imøtekomme Hafslunds ønsker, men krevet at
50% av kalkstenen skulle taes ut på Værdalsbrukets eiendom.
Norcem på sin side var ikke villig til å gi slipp på noen del av området
som omfattes av Hafslunds opprinnelige kontrakt med Værdalsbruket,
men erklærte seg villig til å gå inn i A/S Tromsdalssten. Imidlertid
kjølnet de tyske interesser, og A/S Tromsdalssten så aldri dagens lys.
Norcem ville gjerne kjøpe kalkstensforekomstene på Værdalsbrukets
eiendommer i Tromsdalen, men Værdalsbruket avslo kjøpetilbudet, og
forhandlingene med Norcem fortsatte i 1974 og 1975, dels på styreplan
og dels på administrasjonsplan. De dreiet seg nu i første rekke om pris
pr. tonn uttatt kalksten (kalkøret), men også om tidspunkt for igang
settelse av drift, grunnleie, forholdet til 3. mann, varighet, arealer m.v.
Forhandlingene ble sluttført i desember 1975, og kontrakten ble
undertegnet 11.12.1975 på Storebrand/Iduns kontor i Oslo i nærvær av
representanter for styrene og administrasjonen i A/S Norcem og A/S
Værdalsbruket.
Forholdene ved Værdalsbrukets lensearrangement ved utløpet av
Verdalselven var helt siden utrasene i 1893 blitt stadig vanskeligere.
Elven førte med seg store mengder løst materiale som efter hvert gjorde
nederste del av elven og sjøområdene utenfor elveløpet grunnere og
grunnere. Først måtte sagbruksvirksomheten på Ørmelen nedlegges
fordi skipningsforholdene ble umuliggjort. Efter at Trones Bruk ble
bygget i 1913 ble tømmeret fløtet ned i elvelensen ved utløpet. Herfrå
ble så tømmeret stukket ut gjennom en kanal til ytre lense som strakte
seg nesten ut til mælbakken. Kanalen lå ved «Høgøra» omtrent der hvor
den nye Verdal bro på E 6 er bygget. Efter hvert som elven og sjøområd
et ble grunnet opp, kunne arbeidet med utstikking til ytterlensen og
arbeidet med innbomming av tømmeret for sleping til Trones Bruk bare
foregå noen få timer i døgnet på flo sjø. En stor del av pælerekken i
elvelensen måtte hver høst kjøres på land p.g.a. isgangen i elven. Dette
arbeidet som bare kunne mekaniseres i liten grad, krevet stor innsats av
manuell arbeidskraft. Efter hvert som arbeidslønningene og de sosiale
utgifter steg, ble lensearbeidet uforholdsmessig kostbart.
Det offentlige veinett ble stadig utbedret, og i 1956 ble alt tømmer fra
Inna med bivassdrag overført til biltransport og fløtningen i disse vass
drag opphørte. Samtidig ble den ytre lense i sjøen ved elveutløpet
nedlagt. Tømmeret fra Kverna og Helgåen med bivassdrag ble stoppet i
elvelensen pa Veralsøra, og her ble det bygget et oppkjøringsanlegg med
kjerrat og lasterampe. Herfrå ble så bade sagtømmer og slip kjørt med
lastebil til sorteringslensen ved Trones Bruk og slatt i sjøen her. I årene
1956 til 1964 halvparten av virket pa bil, og ca. halvparten i

----
615 SS-A
----
vassdrag. Fløtningen i Helgåen og dens bivassdrag ble innstilt i 1964, og
efter den tid har all tømmertransport i Verdal foregått med bil.
Ved nedleggingen av fløtningen i Verdalselven er en lang og interessant
epoke i bygdens arbeidsliv avsluttet. Helt fra de første fossesager ble
anlagt rundt år 1600 hadde det vært flotet både rundtømmer og planker
(i flater) i Verdalselvene.
Det lå en lang rekke fossesager i Verdal både i hovedvassdrag og bi
vassdrag. (Se E. Hartmann Værdalsgodsene.) Rundtømmeret ble fløtet
om våren og forsommeren ned til sagene. Fra de mange små sagbruk i
bivassdragene ble så lasten kjørt med hest til Verdalsøra. Fra de større
sagbruk nederst i hovedvassdragene, Grundfoss sag, Nerholmen og
Dillan sag, ble de skårne planker fløtet i flater ned til elvens utløp i
fjorden. Denne trafikk foregikk helt frem til 1870-årene da dampsagen
på Verdalsøra ble bygget. Efter denne tid er det bare fløtet rundtømmer
i elven.
Når de første fløtningsdammer ble bygget, kan ikke tidfestes, men de
ble antagelig anlagt samtidig med fossesagene. Det var i de mindre elver
og bivassdrag hvor det lå små primitive fossesager de første dammer ble
bygget. Her var frivannføringen for liten både for fløtning og drift av
sagene. Dammene var enkle lukedammer med «stågåluker» og stenfylte
tømmerkister som landkar. Alt materiale til dammene ble hugget og
bearbeidet på damstedet.
Først efter 1850 blir det for alvor fart i dambyggingen og opprensking i
fløtningsvassdragene. (Se forøvrig egen artikkel om Fløtningen i Ver
dalselvene.)
Vi går nu tilbake til den mere kronologiske fremstilling av de viktigste
begivenheter i Værdalsbrukets historie i 1950-60-årene.
Efter at h.r.adv. Nicolay Bugge var gått av som administrerende
direktør i Idun i 1953, ble hans efterfølger h.r.adv. Kaare Weider
innvalgt i Værdalsbrukets styre. H.r.adv. Bugge ble fremdeles sittende i
styret og som formann.
I 1956 foreslo disponent Lykke og revisor Dybvig en sanering av
Værdalsbrukets regnskap. Saken ble meget grundig behandlet, og efter
en lang rekke uttalelser fra de impliserte parter, og en betenkning av
h.r.adv. Ole A. Banchke, fattet styret ved møte 6.-7. august 1957 følg
ende vedtak:
«A/S Værdalsbrukets disponent og revisor har overfor styret pekt på
det uheldige i at selskapets tidligere tap, nå til rest kr. 2.700.000,-
fortsatt figurerer i regnskapet. De foreslår at dette tap snarest bringes ut
av regnskapet mot tilsvarende nedskriving av aksjekapitalen. Styret er
enig heri og vil derfor innkalle en ekstraordinær Generalforsamling og
der foreslå at det treffes følgende beslutning:

----
616 SS-A
----
A/S Værdalsbrukets aksjekapital nedskrives uten tilbakebetaling til
aksjonærene med kr. 2.700.000,- fra kr. 3.600.000,- til kr. 900.000,-
fordelt på 1440 aksjer a kr. 625,-.
Da A/S Værdalsbrukets aksjekapital derved blir lavere enn styret
finner foreretningsmessig rimelig og forsvarlig, vil styret foreslå at det
videre treffes følgende beslutning:
Det gies selskapets partialobligasjonskreditorer anledning til, mot en
tilsvarende reduksjon av partialobligasjonsgjeldens hovedstol, å tegne
en 5% kumulativt utbytteberettiget preferanseaksjekapital, stor kr.
1.500.000,-, fordelt på 2400 preferanseaksjer å kr. 625,-. Preferanse
aksjekapitalen blir utbytteberettiget fra og med driftsåret 1958.
Fra konverteringen finner sted til 1. januar 1958 forrentes preferanse
aksjekapitalen med 5% p.a. Preferanseaksjekapitalen gis fortrinnsrett
til dekning ved likvidasjon. Mulig overskudd ved likvidasjon tilfaller i
i sin helhet den ordinære aksjekapital.»
Justisdepartementet hadde intet å bemerke til denne ordning, og
partialobligasjonskreditorene, Storebrand og Idun, ga sin tilslutning.
Generalforsamlingen vedtok styrets forslag, og Værdalsbrukets aksje
kapital har fra 1958 vært kr. 2.400.000,-, fordelt med kr. 900.000,- på
ordinær kapital og kr. 1.500.000,- på preferansekapital.
I 1958 innledet oppsitterne i Vera ved advokat Einar Olavson en
aksjon for å få almenningsrett i den såkalte «Vera og Juldals ålmenn
ing». H.r.adv. Olaf Trampe Kindt ble engasjert som Værdalsbrukets
prosessfullmektig. Saken verserte skriftlig mellom partene og ble først
bilagt ved rettslig forlik 17.10.1962. Det opprinnelige krav om hugstrett
ble frafalt under forhandlingene, men oppsitterne i Vera ble ved forliket
tildelt visse rettigheter til jakt, fangst og fiske i et nærmere avgrenset
område rundt Veresvatnet.
I 1957 døde skogassistent Magne Blybakken, og i hans sted ble ansatt
skogtekniker Martin Liaklev, med titel inspektør.
Efter at fløtningen var nedlagt, først i Inna med bivassdrag og senere
også i Helgåen og dens bivassdrag, måtte veibyggingen i skogen forser
es. I 1960 fremla administrasjonen den første veiplan for skogene.
Ifølge denne plan måtte det i første 5-årsperiode investeres ca. 800.000,-
kroner i veier og broer, og i neste 5-årsperiode ca. 1.200.000,- kroner.
Planen for første 5-års-periode ble vedtatt av styret i mars 1961.
Til å begynne med ble veibyggingen bortsatt til lokale entreprenører. I
1964 gikk Værdalsbruket til anskaffelse av 2 stk. Volvo BM Boxer 350
traktorer med veibyggingsutstyr, graveredskap og kompressor, og fra
den tid er all veibygging utført i egen regi og med egne folk og maskiner.
Ved behov for planering og større masseflytting er det dog anvendt
entreprenør med utstyr for den slags arbeide.
I perioden 1960-1970 er det ialt bygget ca. 50 km skogsbilveier og ca.

----
617 SS-A
----
15 km traktorveier. De samlede omkostninger til veier og broer i denne
perioden er kr. 1.613.852,-.
Da A/S Hafslund i 1960 arbeidet med planer om bygging av en
kalsiumkarbidfabrikk i Verdal, besluttet Verdal kommune å gå til
bygging av industrihavn i Verdal. Kommunen henvendte seg da til
Værdalsbrukets med forespørsel om kjøp av et betydelig areal av
brukets eiendommer Mikvold søndre, gnr. 18 bnr. 2, og Halsan og
Mikvold vestre, gnr. 18 bnr. 3. Det var nødvendig for Verdal kommune
å erverve disse arealer både for å plassere de store oppmudringsmasser
fra havnebassenget og som fremtidige industriområder. Efter forhand
linger om pris m.v. gikk Værdalsbruket med på frivillig salg til Verdal
kommune under forutsetning av at man fikk samme skattemessige
ordning som man ville fått ved ekspropriasjon. Ved kjøpekontrakt av
26.6.1962 solgte så Værdalsbruket ialt 485 da. til kommunen.
Arealet hadde følgende fordeling og pris:
110 da over kote + 4,5 m, kr. 3.000,- pr. da.
128 da mellom kote + 2 m og kote + 4,5 m, kr. 1.000,- pr. da.
247 da sjøgrunn mellom kote + 2 m og kote - 2 m, kr. 100,- pr. da.
Den samlede kjøpesum ble kr. 482.700,-.
Værdalsbrukets sagbruk Trones Bruk hadde vært i drift siden det ble
bygget på Trones i Verdal i 1913. Sagbruket krevet stor mannskaps
styrke og var tungdrevet, særlig på grunn av tomteforholdene. All
intern transport foregikk på trallebaner bygget opp på trebroer.
Skipningskaien og lensen lå utsatt til for nordvest vind. Vedlikehold av
trallebaner, kai og lenser var kostbart. Det samme var tilfelle med taug
banen som fraktet bakhon til Fleskhus st. for videretransport med
jernbanen til Ranheim.
I 1950-årene ble det satt igang forskjellige rasjonaliseringstiltak ved
sagbruket. Den gamle dampmaskin som hadde gått sammenhengende
siden 1913 ble stoppet i 1958 da man gikk over til elektrisk drift på hele
anlegget. Samme år ble taugbanen nedlagt, og veden ble kjørt med bil til
Verdal st. for opplasting på jernbane.
På styremøte i Verdal i august 1959 ble Trones Bruks fremtid gjort til
gjenstand for grundige drøftelser. Det var enighet om at det forelå tre
muligheter:
1. Nedlegging av sagbruksvirksomheten og salg av Værdalsbrukets
tømmer til andre.
2. Bygging av nytt sagbruk på Ørmelen.
3. Ytterligere rasjonalisering av sagbruket på Trones.
Den første mulighet ble droppet på grunn av Værdalsbrukets domi
nerende stilling i bygden og hensynet til Verdal kommune og bygdens
arbeidsliv.

----
618 SS-A
----
Den annen mulighet ble holdt apen mens man undersøkte mulighet
ene for ytterligere rasjonalisering på Trones.
Det som i første rekke var ønskelig å gjennomføre var anskaffelse av
barkemaskin, bygging av nytt høvleri og tørkeanlegg for trelasten. De
trange tomtene og grunnforholdene viste seg å være en alvorlig hindring
for de to sistnevnte anlegg, og disse planer ble skrinlagt, mens barke
maskin ble anskaffet i 1960.
Muligheten for flytting til Ørmelen var fortsatt apen, og da Verdal
kommune i 1960 besluttet havneutbygging i Verdal ble denne mulighet
ytterligere aktualisert.
I 1963 var det ganske klart at sagbruket måtte flyttes fra Trones
dersom Værdalsbruket ville fortsette med sagbruksvirksomheten.
Styret besluttet 18.3.1963 å nedsette et utvalg som skulle utrede
spørsmålet om flytting og fremkomme med planer for et nytt anlegg på
Ørmelen. Utvalget fikk følgende sammensetning:
Skogsjef Leif Lykke, formann
Disponent Birger Myhr
Ingeniør Bjørn Lier (Treteknisk Institutt).
Disponent Schiefloe ønsket ikke å være medlem av utvalget, men
erklærte seg villig til å være rådgivende konsulent.
Utvalget fremla en foreløbig plan og anleggskalkyle 11.7.1963. Den
endelige plan med omkostningsoverslag ble fremlagt 18.10.1963. De
samlede omkostninger var beregnet til kr. 3.457.000,-.
I styremøte 29.10.1963 besluttet styret i samsvar med utvalgets kon
klusjon at det skulle bygges nytt sagbruk utstyrt med båndsager,
høvleri, tørkeanlegg og nødvendig lagerhus på Ørmelen, og utvalget ble
anmodet om å utarbeide en generalplan for nyanleggets igangsetting.
Tomt for sagbruk på ca. 80 dekar ble leiet av Værdalsbruket i Mikvold
skogen. Anleggsarbeidet startet opp umiddelbart efter at styret hadde
fattet sin beslutning.
Det gamle Trones Bruk ble drevet for fullt i hele anleggstiden.
Disponent Schiefloe fratrådte 1.4.1963. Som ny disponent ble ansatt
Birger Myhr (f. 1920). Myhr hadde vært ansatt ved Trones Bruk siden
1938, først som kontorist, senere som sekretær og salgssjef.
I 1963 gikk direktør Nicolay L. Bugge og direktør Ivar Hasselberg ut
av styrene både i Trones Bruk og Værdalsbruket, og skogsjef Leif
Lykke ble innvalgt i begge selskapers styre. Som ny formann efter Bugge
ble valgt direktør Kaare Weider, og som viseformann direktør Per M.
Hansson.
Arbeidet på nyanlegget på Ørmelen gikk frem efter planen. Den siste
stokk gikk gjennom sagrammene på gamle Trones Bruk 8.1.1966, og
båndsagene på det nye Trones Bruk ble startet opp 10.1.1966. Høvleriet

----
619 SS-A
----
på det nye bruk var ennu ikke ferdig, og høvlingen foregikk derfor på
det gamle bruk til januar 1967.
Saghuset med alt nytt maskinutstyr og endel av råsorteringsanlegget
på det nye bruk ble totalskadet ved brann 15.11.1967. Brannårsaken var
antagelig en feil ved det elektriske anlegg. Et provisorisk anlegg med en
enkel tømmersirkel og en klyvsag ble rigget opp, og Trones Bruk kjøpte
inn endel trelast for å kunne tilfredstille sine kunder. Gjenoppbygging
av saghuset og innkjøp av nytt maskineri startet umiddelbart efter
brannen. De samme planer som var lagt til grunn for oppbyggingen av
nytt bruk ble stort sett fulgt ved gjenreisingen efter brannen. Gjenreis
ingen var fullført i november 1968, og efter en tids prøveskur gikk man
over til full drift på 2 skift.
Efter at Bygningsloven av 18.6.1965 var gjort gjeldende ble det for
alvor fart i offentlig planlegging. Det ble arbeidet med regionplaner,
generalplaner, fjellplaner og alle former for reguleringsplaner.
Det hele foregikk i offentlig regi, over hodet på grunneierne, og uten
smålige hensyn til eiendomsgrenser eller eiendomsforhold. For å møte
denne utvikling og for å få lagt en fornuftig plan for øvre Verdal, hvor
Værdalsbruket er den dominerende grunneier, besluttet styret i 1966 å
anmode Skogbruksforeningen av 1950 om å utarbeide en fullstendig
arealdisponeringsplan for Værdalsbrukets eiendommer.
Arbeidet ble utført av forstkandidat Jon Lykke, som dengang var an
satt i 5.50. Planen forelå ferdig i august 1967.
Den var inndelt i følgende kapitler:
I. De grunnleggende forhold innen fritidsliv og utmarksnæring.
11. Efterspørsel efter fritidsgoder i Trøndelag.
111. Muligheter innen A/S Værdalsbrukets områder.
IV. A/S Værdalsbrukets målsetting.
V. Utnyttelse og avkastning idag.
VI. Fritidsgodene som fremtidig næringsgrunnlag.
VII. Fremtidig arealdisponering.
VIII. Utbygging av hytteområder.
Planen ble oversendt til Verdal Bygningsråd og Regionplanrådet for
godkjennelse. Hermed forsvant den ut på en tilsynelatende endeløs
ørkenvandring. Den ble forelagt en rekke offentlige «vesener» og
nevnder av enhver tenkelig art til godkjennelse. Efter at planen hadde
vært uthengt til offentlig gjennomsyn, fremkom endel protester fra
rettighetshavere, hovedsakelig i Vera og Sul, senere også fra reindrifts
hold. Først i 1971 ble planen endelig godkjent, og arbeidet med å sette
den ut i livet kunne begynne.
Det som i første rekke fremkalte protester, var utbygging av hytte

----
620 SS-A
----
områder. Værdalsbruket hadde tidligere ført en meget restriktiv
politikk når det gjaldt bortbygsling av hyttetomter, og før utmarks
planen ble realisert fantes det bare noen ganske få «fremmede» hytter
på brukets områder. Presset fra almenheten om leie av hyttetomter
hadde lenge vært stort. Efter hvert som fritiden øket, veier og
kommunikasjonser ble bedre og bedre, og den alminnelige velstand også
bedret seg vesentlig, ble det efterhånden klart at Værdalsbruket ikke
kunne disponere 900.000 mål, eller ca. 60% av kommunens areal, uten
til en viss grad å imøtekomme almenhetens ønsker om tomter for fritids
hus.
Hytteområdene er forsøkt utformet så diskret som mulig. Alle tomter
er plassert i god avstand fra offentlige veier og strandområder.
Avstanden mellom hyttene er ca. 150 - 200 m, og man har forsøkt å
unngå fri sikt mellom hyttene.
Bortleien skjer som punktfester, og Værdalsbruket har satt strenge
krav til bebyggelsens utførelse, farvevalg m.v. Efterspørselen efter
hyttetomter er meget stor.
I tiåret 1961-1970 gikk tømmerdriftene sin jevne gang. Det ble utdrev
et ca. 22.000 m 3 i gj.snitt pr. år. Det hugstforslag som ble fremlagt i
1937 av Opsahl og Lykke forutsatte at all gran på høy og den beste del
av middels bonitet skulle forynges ved snauhugst og planting. Det tok
en viss tid å sette dette i system. Snauflatene skulle hugges og ryddes, og
det var forutsetningen at de skulle ligge 2 år før planting.
Våren 1940 kom krigen, og gjennom de fem krigsår ble
skogkulturarbeidet sterkt hemmet av mangel på folk og planter, og
tømmerdriftene ble av mindre og mindre omfang. Fart i skogkultur
arbeidet ble det først efter krigen.
I tredveårsperioden 1941-1970 er det anvendt ialt kr. 3.200.000,- til
planting, rydding, gjødsling og avstandsregulering, og det er utsatt ialt
ca. 8 mill. planter.
I. september 1968 ble forstkandidat Jon Lykke ansatt i Værdalsbruk
et. Han fikk titelen forstmester, og skulle sortere direkte under skogsjef
en og være dennes stedfortreder.
Direktør Leiv Bergstad, som hadde vært medlem av Værdalsbrukets
og Trones Bruks styrer siden 1947, fratrådte efter eget ønske 22.5.1970,
og døde 29.11.1970. Som nytt styremedlem ble valgt direktør Per Krog i
Skogbruksforeningen av 1950.
1.9.1971 trakk disponent/skogsjef Leif Lykke seg tilbake som sel
skapets daglige leder. Leif Lykke hadde vært ansatt i Værdalsbrukets
tjeneste siden februar 1932, først som assistent ved skogforvaltningen,
og fra 1.9.1936 som sjef og daglig leder. Leif Lykke fortsatte som
selskapets konulent og rådgiver og som medlem av styrene i Trones
Bruk og Værdalsbruket.

----
621 SS-A
----
Som ny disponent/skogsjef fra 1.9.1971 ble ansatt forstmester Jon
Lykke, med bopel i brukets administrasjonsbygning på Holmen.
I 1972 blir planene for utbygging av Forrå ved regulering av Færen og
flere sjøer og overføring av vannet til Verdal fremlagt av N.V.E. i flere
alternativ. Det minst omfattende alternativ vil omfatte Værdalsbrukets
vassdrag Inna, Storkråka og Tverråen i Inndalen.
Ny taksering av Værdalsbrukets skoger ble utført sommeren 1972.
Beregningene som forelå i august 1973 viste en tilfredsstillende skogtil
stand og tydet på at avvirkningsnivået fortsatt bør ligge på ca. 20.000
mVår.
Direktør Kaare Weider gikk ut av styrene i Værdalsbruket og Trones
Bruk i 1973. Som ny formann ble på styremøte 1.4.1973 valgt direktør
Per M. Hansson, og som ny varaformann direktør Odd Espolin
Johnson. I 1974 ble disponent Jon Lykke innvalgt som medlem av
Værdalsbrukets styre.
Inspektør Martin Liaklev, som hadde vært i Værdalsbrukets tjeneste
siden 1957, døde i august 1974. Som ny inspektør ble ansatt skogteknik
er Arne Kolstad fra 1.2.1975.
I desember 1974 døde brukets tidligere skogformann og materialfor
valter Arthur Aune, som hadde vært ansatt i brukets tjeneste siden
1942. Hans stilling er ikke besatt på ny.
I 1975 forelå disponent Jon Lykkes forslag til driftsplan for 1974-
1985, med bilagene Veiutbygging, Diverse økonomiske betraktninger,
Avvirkningsberegninger og Takstbok. Styret ga sin tilslutning til planen,
og vedtok videre at den rene driftsplan skulle oversendes de offentlige
myndigheter og andre som man mente ville ha interesse av den.
Til tross for at samene i Verdal ved Lappefogden i store trekk hadde
akseptert Værdalsbrukets utmarksplan, forsøkte de i 1974 å få stoppet
videre utbygging av hytter på Værdalsbrukets grunn, og engasjerte
h.r.adv. Alf Nordhus til å fremme saken på deres vegne. H.r.adv.
Nordhus tok i 1975 ut stevning mot Værdalsbruket og søkte om fri
sakførsel. Spørsmålet om fri sakførsel er ennu ikke avgjort og saken er
ikke kommet lenger.
I desember 1975 besluttet styret å slå sammen den ordinære
aksjekapital (kr. 900.000,-) ogpreferanseaksjekapitalen (kr. 1.500.000,-)
til en ordinær aksjekapital i Værdalsbruket.
40 år er gått siden Storebrand/Idun ervervet aksjemajoriteten i
Værdalsbruket og datterselskapet Trones Bruk og overtok styringen av
begge selskaper.
Det er lang tid i et menneskeliv, men det er mindre enn halvparten av
den tid det tar å produsere et hugstmodent granbestand på Værdals
brukets gjennomsnittsbonitet.
Oppbyggingen av skogene efter de sterke hugster i perioden 1908-1930

----
622 SS-A
----
har pågått kontinuerlig siden Storebrand/Idun overtok eiendommene,
og det er investert meget betydelige beløp bl.a. i skogkultur og vei
bygging.
Skogbruk krever planlegging på meget lang sikt - over flere
menneskegenerasjoner -, men har man jord og et tilstrekkelig antall
trær å arbeide med, går produksjonen übønnhørlig videre. Den lar seg
ikke stoppe hverken av «svartedød», streik eller perioder med vanskelig
økonomi i skogbruk og treforedling.
Den som sitter med disse eiendommer når oppbygging av ny skog er
fullført og Jordens produksjonsevne er fullt utnyttet, vil forhåpentligvis -
og sannsynligvis - kunne høste rike frukter av det arbeide og de penger
som er nedlagt og bør bli nedlagt i fremtiden.

----
623 SS-A
----
GLIMT FRA VERDALSGODSETS HISTORIE
Av Leif Lykke
Denne artikkelen er tidligere trykket i Verdal historielags skrifter 5 1980 og gjengies her
med übetydelige endringer.
Navnet Værdalsgodset ble tatt i bruk da Christen Johan Miiller, som
eiet godset fra 1807 til 1819, hadde kjøpt Vukugodset og Tonning
godset. Da var alle godseiendommene samlet på en hand, og godset
hadde fått sin endelige fremtidige arrondering. Dette navn ble også
brukt av Hilmar Meinche (1819-1832) og av Nicolai Jenssen (1832-
1867). Navnet ble senere endret til Værdalsbruget og fra 1891 til A/S
Værdalsbruget. Fra 1912 ble navnet A/S Værdalsbruket.
I Værdalsbrukets arkiv ved kontoret på Holmen finnes det ingen
regnskapsbøker eller korrespondanse fra Miillers tid.
Fra Meinckes tid er det oppbevart 4 tykke protokoller på tilsammen
ca. 3000 tettskrevne foliosider. Utenpå protokollene står det med stor
sirlig handskrift:
AFREGNINGS BOG
for
WÆRDAHLSGODSET
tilhørende
GROSSERER HILMAR MEINCKE
Disse 4 protokoller omfatter ca. 350 personlige konti. En stor del av
disse arbeidstakere er godsets egne leilendinger, mens de øvrige er selv
eiende bønder og selvstendige arbeidstakere som sagmestre, mølle
mestre, byggmestre, smeder 0.5.v., som ikke stod i noe leilendingsfor
hold til godset.
Arbeidsstokken var imidlertid vesentlig større enn antall konti fordi
det ofte var hele familier med deres huslyd av tjenestefolk som deltok i
arbeidet. Disse hadde ikke egne konti, men deres tilgodehavende,
eventuelt gjeld, ble ført på hovedpersonens, husbondens konto, som
regel uten bruk av navn. Det står bare hans kone, hans fruntimmer,
hans qvinde, hans børn, hans dreng eller hans pige.
De alfabetiske registre i disse eldste protokoller omfatter både for
navn, efternavn og bopel, og vil kunne gi mange verdifulle opplysninger
til slektsforskere.

----
624 SS-A
----
Fra Nicolai Jenssens tid finnes 5 gamle regnskapsbøker, med til
sammen ca. 2000 sider. Dette er dels såkalte «Listebøger» som nærmest
er en slags memorial hvor hver enkelt arbeidsoperasjon er ført for seg
som f.eks. fløtning, saging, flåtning (se nedenfor), jordbruksarbeide
m.v. Dels er det regnskapsbøker for skogsdrift og sagbruksvirksomhet,
for utleveringer og mottakelser ved godsets varelager på Holmen, og for
gårdsdriften og husholdningen samme sted.
Disse regnskapsbøker gir et detaljert og broget bilde av den
mangfoldige virksomhet som foregikk i Nicolai Jenssens tid. Under
høionn, skuronn, og potetonn arbeidet en stor arbeidsstokk på Holmen.
Noen holdt seg kosten seiv, men de fleste hadde kosten på gården. I
tillegg til all annen virksomhet ble derfor også drevet en stor folkehus
holdning.
Det er vanskelig for nulevende mennesker, med alle mulige tekniske
hjelpemidler rundt seg å sette seg inn i liv og levekår i Verdal for 120-150
år siden. De eneste former for energi man på den tid hadde lært seg å
utnytte var ild, vann og vind. liden ga lys og varme. Vannet drev vass
hjulene ved sagbruk og kverner, og vassdragene fraktet tømmer, trelast
og andre varer nedover dalen. Vinden var fremdriftsmiddel for skutene
som fraktet bygdens produkter utover Trondhjemsfjorden og andre
varer tilbake til Verdal.
Veier slik vi kjenner dem idag fantes ikke. Folk måtte ta seg fram til
fots, ridende eller kjørende efter bakkete og dårlige kjerreveier,
kløvjeveier eller stier. Broer fantes ikke over hovedvassdragene. Elvene
måtte vades hvor dette var mulig eller man måtte benytte båt.
Fergemenn var plassert mange steder ved hovedvassdragene. De fraktet
folk, dyr og varer over elvene mot betaling (fergemannstoll). Alt dette
må man ha som bakgrunn når man skal prøve å forstå liv og levekår på
den tid.
Regnskapene viser at det ble brukt forholdsvis lite kontanter. Det hele
foregikk nærmest som en byttehandel mellem arbeidsgiver og arbeids
taker. Arbeidstakerne, de fleste var godsets leilendinger, ble god
skrevet for alt det arbeide de utførte og for alt de leverte av uld, smør,
ost, vilt, fisk, bær og forskjellige redskaper av tre som bøtter, traug,
daller, river o.s.v. Et interessant trekk er leilendingenes pliktige
leveranse av såkalte «landbofaar» med eller uten ull. Dette var nok
efter avtale mellem jordeieren og leilendingene og leveransen utgjorde
en del av den «Landskyld» (bygselavgift) leilendingen skulle betale. I
1834 ble det levert 33 landbofår med ull av 33 leilendinger. Fårene ble
avregnet på leilendingenes konto med 1 spd. 40 ski. (kr. 5,32 pr. får. (1
specidaler = 5 ort = 120 skilling. Verdi ca. kr. 4,-). Samme år ble 4 lei
lendinger debitert for manglende leveranse av et får hver.

----
625
----

En av regnskapsbøkene for Det Værdalske Jordegods fra 1827.
På den annen side ble arbeidstakerne debitert for de varer de tok ut
fra godsets lager på Holmen.
Skogsdriften
I vinterhalvåret var godsets leilendinger beskjeftiget med hugst og
fremkjøring av sagtømmer. Tømmeret ble kjørt til vassdragene eller dir
ekte til velteplass ved fossesagene. I h.t. sine bygselskontrakter var
leilendingene forpliktet til å drive frem et bestemt antall tylvter tømmer
fra «gaardens skov», mot vanlig betaling for arbeidet. Det var ikke
tillått for leilendingene å påta seg «tømmerkjørsel» for andre.
Tømmeret ble levert übarket, eller slepbarket på en side dersom det
skulle slepkjøres. Det ble ikke foretatt noen utblinking av det som skulle
hugges, men driverne fikk muligens beskjed om i hvilken del av skogen
de skulle hugge. De lette seg nok frem til den groveste skogen som ga
dem største fortjeneste.

 

----
626 SS-A
----
Driftskvantumet var ikke så stort. Det kom nok både av at skogene
var hardt nugget tidligere og at trelastkonjukturene var lave, iallefall i
første halvdel av Jenssens eiertid. I perioden 1839-1852 ble det utdrevet
ialt ca. 4000 m 3 grovt sagtømmer årlig. Men med primitiv redskap og
håndmakt krevet dette kvantum et betydelig antall dagsverk.
Tømmeret ble innmålt i følgende dimensjonsklasser:
Grov 18" (46 cm og derover) toppmål
Overmål 15" (38 cm) toppmål
Mål 12" (30 cm) toppmål
Undermål 11" (28 cm) toppmål.
Utskott (tømmer utjenelig til skur, kroket, råttent m.v.) Lengdene var 4
til 10 alen, med største kvantum i 4 og 6 alens lengder. Efterhvert som
priser og sagbruksteknikken gjorde det økonomisk mulig å skjære
mindre dimensjoner, ble dimensjonslisten forlenget slik:
Enplank 9" (24 cm) toppmål
Batten 8" (21 cm) toppmål
Smått 7" (18 cm) toppmål
Sekstom 6" (16 cm) toppmål
Femtom 5" (14 cm) toppmål
Hugst og fremkjøring ble betalt pr. tylvt. Godset hadde sin egen
grunnprisliste. Omregnet til pris pr. stokk brukte godset følgende pris
liste:
8 alens 6 alens 4 alens
Grov 32 ski. 21 ski. 14 ski.
Overm. 25 ski. 16 Vi ski. Ilski.
Mål 19 ski. 12 ski. 8 ski.
Underm. ilski. 414 ski. 3 ski.
Utskott • 4'/2 ski. 2Va ski. IVi
Prisene omfatter både hugst og kjøring, og det ble gitt et tillegg i 10.
deler, efter avtale, til denne prisliste avhengig av kjørelengde og terreng
forhold: Det var driveren (kjøreren) som påtok seg hele driften. Han
engasjerte seiv sine huggere og eventuelt løskarer (broslere) og gjorde
seiv opp med dem. Huggere og løskarer har derfor ikke egne konti for
tømmerdriften i godsets regnskapsbøker. Det var ikke bare leilending
ene som hugget og kjørte tømmer til fossesagene. Endel selveiere deltok
i godsets tømmerdrifter eller leverte tømmer fra egen skog til sagbruk
ene.
Tømmeret ble målt på elvebakke ved vassdragene eller på velteplass
ved sagbrukene av godsets fullmektiger eller andre betrodde menn.
Måleredskapen var «stikka» og «skanten». «Stikka» var en ca. 0,5 m
lang trepinne med innskårne hakk for hver aktuell dimensjon. Dette

----
627 SS-A
----
Holmen gard i Vuku.
system med grunnprisliste, de samme dimensjonskrav og det samme
målesystem ble i store trekk beholdt helt opp til begynnelsen av 1930
årene.
Fløtningen
Se også eget kapittel om Fløtningen i Verdalsvassdragene i bind VI B.
De store reguleringsdammer for fløtningen, Storlundammen i Vera,
Innsdammen og Skjækerdammen ble ikke bygget før i begynnelsen av
1900 årene. Riktignok ble det allerede i 1854 bygget dam for Innsvatnet,
men den var lav og lite effektiv. Ved Høysjøen var det en gammel dam
og flere steder i bivassdragene fantes små primitive dammer. Fløtningen
i hovedvassdragene måtte stort sett foregå på «frivann» d.v.s. at man
måtte benytte seg av vårflommen eller tilfeldige regnflommer sommer
og høst. Disse flommer var ofte kortvarige og det ble derfor brukt stort
fløtemannskap. I 1846 ble fløtningen fra Skjækerfossen til Grundfossen
(Sørhbommen) besørget av 45 mann som anvendte ialt 295 dagsverk.
Fløtningen ble utført som dagarbeide og betalingen var 1 ort = 24 ski.
pr. dag frem til 1850 da den ble forhøiet til 36 ski. Fløtningsformannen
som ledet arbeidet, hadde et personlig tillegg på 12 ski. pr. dag.
Før tømmeret kunne slåes ut på vassdragene, måtte bommer legges ut
ovenfor sagene, og flere steder oppover elvene for å stanse og holde
tømmeret tilbake. De største og viktigste bommene i Helgåen var Bratt
åsbommen og Sørlibommen. Tømmeret fra Vera kunne ikke fløtes frem
på ett år og det ble stoppet i Brattåslunet. Her ble det så kjørt på land og
lunnet opp til neste vår. Sørlibommen i Helgåen gikk fra Sørliberga på
elvens nordside på skrå nedover elven til Bomberget på sydsiden mellem
Bind VI A —40

 

----
628 SS-A
----
Stengrunden og Selnesset. Denne bom tjente som atholdslense for de
relativt store sagbruk Grundfoss og Fossnesset.
Også i Inna var det flere bommer både i Sul, ved Stormoen og ved
Dillfossen hvor Holmens og Dillan sager hadde felles bom. Alle
bommer ble kjørt på land om høsten før isen la seg og ble så lagt ut igjen
om våren.
Da vassdragene var uregulert, hendte det nok ikke sjelden at bom
mene røk under plutselige flommer og stort tømmerpress. Betydelig
utgifter til «Tømmerbjerging» i hele vassdraget nedenfor sagene vitner
om det. Den 8. juli 1853 sprengtes Sørlibommen under flom og hele
tømmerpartiet seilte utover elven. Tømmerberging ble straks igangsatt.
Den 8. og 9. juli ble det berget på land ialt 181 10/12 tylvt eller 2182
stokker. Det deltok 45 mann i bergingen som kostet ialt 33 spd. 48 ski.
Bergingsarbeidet var akkord og ble betalt pr. tylvt. Prisene varierte med
stokkenes lengde.
Nu var tømmeret berget på land, og det som gjenstod var å kjøre det
oppover dalen til sagbrukene. Endel av det bergede tømmer ble kjørt fra
Rosvold til Vestgrundvald (ovenfor Grundfossen). Det var ialt 138 6/12
tylvt eller 1662 stokker. I denne kjøring deltok 56 av godsets leilendinger
bosatt helt ovenfra Skjækerfossen og Inndalen og videre nedover begge
dalfører. Dette var pliktkjøring efter tilsigelse fra godset. Arbeidet ble
utført som dagarbeide og betalingen var 40 ski. pr. dag for mann og
hest. I kjøringen deltok også endel ikke leilendinger, eller «uvedkomm
ende» som det står i regnskapsbøkerne . Det var ialt 17 kjørere som
kjørte opp til Grundfossen 105 8/12 tylvt eller 1268 stokker. Disse
kjørere hadde akkord med betaling pr. tylvt. Betalingen varierte efter
kjørelengde fra 20 til 40 ski.
Som man ser er det oppkjørte kvantum vesentlig større enn det «berg
ede». Dette skyldes nok at flommen mange steder hadde lagt opp
tømmeret så høit på land at noen «berging» fra elven ikke var nødven
dig. lalt ble det ved disse operasjoner i 1853 berget og oppkjørt til sag
brukene 3450 stokker grovt sagtømmer eller antagelig noe over 1000
m 3 - en ikke übetydelig del av brukets sagtømmerhugst.
Sagbruksvirksomheten
Se også om sagbruksvirksomheten under Hartmann: Værdalsbrukets historie i dette
bind og under Musum: Sagbrukshistorien i bind VI B.
De større sagbruk som var i drift i Meinckes og Jenssens tid var
Vangstad, Grundfoss, Fossnes, Holmen, Dillan og Levring sag. Alle
disse var ikke i drift hvert år, og større restaureringer og ombygninger
som foregikk spesielt i Jenssens tid såtte enkelte av sagene ut av drift i
lengre perioder. Sagingen kunne bare foregå i sommerhalvåret mens
elvene var isfrie. I vinterhalvåret var sagmannskapene beskjeftiget dels

----
629 SS-A
----
med vedlikehold og reparasjon på sagbrukene og lensebommene, dels
med tømmerdriftene, og med kjøring av trelast ned til Verdalsøra og
varer derfrå opp til Holmen. Ved sagbrukene fantes det øyensynlig
ingen form for mekaniske transportmidler som tømmerkjerrat inn på
sagen eller innrettninger for transport av planker og bord ut fra sagen.
Kraft for drift av slike innretninger hadde man fra vasshjulet, men av
regnskapsbøkerne kan man ikke se at noe slikt er tatt i bruk. Alt fore
gikk med handkraft eller ved bruk av hester.
Tømmeret måtte kjøres med hest fra lensene i elven frem til velteplass
ved sagene. Her ble det opplagt slik at det kunne rulles rett inn på sagen.
Denne kjøring pågikk kontinuerlig sålenge det ble saget. Man kunne
antagelig ikke ha for store tømmerkvanta på sagveltene samtidig. Hvis
tømmeret ble lunnet opp for høyt risikerte man at det rauset inn på
sagen, og ble lunnene for lange i utstrekning fra saghusveggen ble det
for lang rulling.
Oppkjøring fra lense til sag var akkordarbeide som ble betalt pr.
tylvt. Prisen pr. tylvt varierte med tømmerlengden. Som eksempel på
dette kan vi ta for oss året 1848. 34 kjørere deltok da i oppkjøringen til
Fossnes og Grundfoss sager. Det ble oppkjørt ialt 1182 4/12 tylvt eller
14188 stokk sagtømmer og den samlede utgift var 184 spd. 93 ski. Når
tømmeret var skaret ble planker, bord og bjelker samt bakhon stablet
på land.
Det foregikk endel lokalt salg av trelast ved sagbrukene, men det meste
ble transportert videre til Verdalsøra og videre derfrå med båt til
Jenssens bordhaver (stabletomter) i Ilsvika ved Trondhjem.
Ved sagbrukene ble det skaret planker og bord med følgende dimen
sjoner:
Planker 4 - 10 alens lengder 3" x 9" og 2" x 7"
Bord 4- 10 alens lengder 1" tykkelse i fallende bredde (eller ukantet)
Alt arbeide ved sagbrukene var akkordarbeide med betaling pr. tylvt.
Akkordsatsene varierte med dimensjon og lengde. Sagmestrene hadde et
tillegg, såkalt mesterlønn, på 1 Vi ski. pr. tylvt for planker og 1 ski. pr.
tylvt for bord.
I 1852 var den samlede produksjon ved Holmen, Dillan, Fossnes,
Grundfoss og Vangstad sager 1377 10/12 tylvter planker og 2092 4/12
tylvter bord. Levring sag var ikke i drift dette år. Sagmannskapet
varierte fra 5 til 8 mann med størst mannskap (8) på Fossnes sag som
også hadde størst produksjon. På tomtene arbeidet et omtrent like stort
antall med rulling av tømmer og bæring og stabling av planker, bord og
bakhon. Hertil kom tømmerkjørerne som er nevnt tidligere.
«Flaadningen»
som transporten av trelast i flater på elven benevnes i regskapsbøk-

----
630 SS-A
----
Utsnitt av handskrift i en av de gamle bøkene.
erne, var et vidløftig arbeide og det må ha vært en betydelig trafikk med
trelastflåter på elven. Trelasten fra sagene ved Grundfossen (Grundfoss
og Fossnes) og Dillfossen (Holmen og Dillan) ble flåtet direkte fra
sagbrukene, mens trelasten fra Levring sag ble kjørt til elven ved
Guddingsmelen og trelasten fra Vangstad sag ble kjørt til elven neden
for Grundfossen og lagt i flater der. I 1849 ble ialt 1365 8/12 tylvt
planker bord og bjelker samt 24,5 favn ved nedflåtet fra godsets fosse
sager til Verdalsøra. Den samlede utgift var 78 spd. 42 ski. Arbeidet ble
utført på akkord og betalingen varierte med plankenes lengde.
Når flatene var kommet ned til Verdalsøra, ble trelasten bragt på land
i påvente av skipning med jekter til Trondhjem.
«Iler» (taugverk) og flåteårer måtte kjøres tilbake til sagbrukene for å
benyttes omigjen. Flåteårene til staking og styring av flatene var nok
både lange og tunge, og i regnskapsbøkerne finner man stadig poster
som omfatter oppkjøring av «flaadeaarer og iler». Dette var også
akkordarbeide som ble betalt pr. lass eller pr. tylvt årer. Trelastflåtene
ble også brukt til å frakte andre produkter fra Vuku til Verdalsøra. 4/6-
1835 finner man således følgende postering:
«Nedsendt med plankeflaader til Øren for at indsendes til Trondhjem
17 tøndet kalk i grantønder».
Kjøring av trelast fra sagene ned til Verdalsøra fant også regelmessig
sted på vinterføre når isen hadde lagt seg på elven og «flaadning» ikke
lenger var mulig. Denne kjøring har hovedsaklig foregått i månedene
januar, februar og mars. Returskyss var gjerne flåteårer og varer til
godsets lager på Holmen.


----
631 SS-A
----
Kalkbrenning
Kalkbrenning foregikk flere steder på godset. Ved sagplassen (Dillan
sag) er det kalkfjell og bryting og brenning foregikk på stedet. Bryting
av kalksten var akkordarbeide og ble betalt med 96 ski. pr. favn (?).
Innmuring i ovn og brenning foregikk som dagarbeide og ble betalt med
24 ski./dag. En del av kalken ble sendt til Trondhjem for omsetning
der. I 1837 ble det solgt 54 tønner dit for 32 ski. pr. tønne. Nedkjøring
til Verdalsøra på vinterføre ble betalt med 4 ski. pr. tønne. Endel brent
kalk ble også solgt lokalt, ved Dillan sag således i 1847 831/2 tønner for
24 ski. pr. tønne.
Kullbrenning
Brenning av trekull foregikk ved flere av sagbrukene. Det var for
mentlig vesentlig bakhon og skrapvirke som ble brent, men endel bjørk
er også levert ved sagene for kullbrenning. Noen stor omsetning av
trekull kan ikke sees å ha funnet sted. Det meste gikk muligens med som
smikull til eget bruk. Passing av milene som måtte brenne kontinuerlig
når de først var tent, ble betalt med 24 ski. pr. dag og samme betaling
pr. natt.
Skiferbryting
I 1840-50 årene ble alle bygninger på godsets administrasjonssenter,
Nedre Holmen gard, bygget opp fra nytt. Det var hovedbygning,
borgstue, stabbur, kornbur, smie (100 m fra annen bebyggelse av
hensyn til brannfare), størhus, låve med fjøs og stall, grisehus og vogn
skjul. Alle bygninger var av anseelige dimensjoner, og alle tak ble tekket
med skifer. Det meste av skiferen ble tatt ut i Spjellberget i Sul, og her
frå kjørt med hest på vinterføre til Holmen. Arbeidet med bryting og til
hugging var akkordarbeide. Det var også nedkjøringen som dels ble
betalt pr. lass dels ved fastsatt pris pr. sten efter dimensjon.
I 1852 var prisene pr. sten:
Bryting og ti/hugging Kjøring Sul-Holmen
1 alens sten 3 ski. 1 s kl.
Va alens sten 1 Vi ski. y 4 ski.
15 toms sten 1 ski. Vi ski.
12 toms sten Vi ski. y 4 ski.
Kjøring pr. lass 60 ski.
Mange mennesker var beskjeftiget med bryting og kjøring av skifer. I
1853 kjørte 31 kjørere 159 lass fra Sul til Holmen, og i 1856 kjørte 25
kjørere 2688 sten i 64 lass den samme strekning.
Større omsetning av skifer til andre har vistnok ikke funnet sted.

----
632 SS-A
----
Laksefisket i elven
Dette fiske med not og garn har gamle tradisjoner i Verdalselven før
utraset i 1893 og var en ikke übetydelig næring. Værdalsgodset har ned
gjennom tidene eiet og brukt en rekke laksekast flere steder i elven. De
viktigste var «Hagenkastet» under Grundfossen og «Nerholmskastet»
ved sammenløpet mellem Inna og Helgåen. Fisket foregikk med not og
med leiet hjelp. 1 regnskapet for 1834 finner vi:
«Behjelpelig med notkasting efter Lax.
Christopher Anderson 16 gange 64 ski.
Aage Larsson 5 gange 20 ski.
Andor Lerhaug 6 gange 24 ski.
JohnFossnæs 9 gange 36 ski.
Anders Overholm 6 gange 24 ski.
Lars Bøgseth 1 gange 4 ski.
Peder Fossnæs 6 gange 24 ski.
Hva «gange» omfatter er uklart, men antagelig betyr det så mange
gange som noten ble kastet. Laksen ble dels brukt i egen husholdning og
dels sendt til Trondhjem i saltet og røket stand.
I 1834 ble det i Nerholmskastet tatt 85 laks og ørret med samlet vekt
278 kg.
Fergemannen Johan Fergeberg bodde ved fergestedet der hvor
Holmen bro senere ble bygget. Han drev fiske for godsets regning,
formentlig med garn, og er regelmessig godskrevet for dette fiske.
Brenning av brennevin
Brenning av brennevin som hadde vært forbudt i Norge i en periode
fra 1759 ble igjen tillått ved ny lov i 1816 og ble drevet på mange garder
helt frem til 1845. Da kom en ny lov som la så mange restriksjoner og
avgifter på «husbrenningen» at den lovlige brenning på landsbygden
nærmest opphørte av seg seiv.
Til brenning av brennevin og brygging av øl ble benyttet malt av spiret
bygg. Ved Værdalsgodset ble det også brent brennevin på Holmen. I
1834 er Ole Pedersen Hjeldevalds kone godskrevet for «Brændt
brændevin 18 gange å 20 ski.» I tillegg til denne betaling hadde hun
kosten på gården mens arbeidet pågikk. Holmen gard betalte i 1834 2
spd. i «Brændevinsavgifl».
Brennevin ble ikke bare brukt ved spesielle anledninger som brylluper
og begravelser. Det ble også brukt i det daglige arbeide som stimulans
og oppmuntring for de som hadde slitsomt utendørs arbeide i allsalgs
vær. 1 1834 er Lars Jeremiassen godskrevet for 4 potter kornbrennevin å
12 ski. levert til «Flaaderne i Væren». 1 1835 er gardsbruket på Holmen

----
633 SS-A
----
godskrevet 4 spd. for «40 potter kornbrændevin til forskjellige tider til
Flådere, Kjørere, Rullere etc. Trælasts Tilvirkningskonto er belastet
beløbet.»
Men det ble brent mere brennevin enn til eget forbruk. I 1839 er Ole
Hjelde godskrevet for kjøring av 2Vi lass brennevin fra Holmen til
Verdalsøra.
Møllebruk
I de første årene av Nicolai Jenssens eiertid hadde godset ikke egne
møller i drift. Av regnskapsbøkerne fremgår det at godset har betalt
mølleleie for maling av godsets kornproduksjon til Peder Christensen
Dillan og Peder Fossnæs. Fra begynnelsen av 1840 årene er godsets egne
møller, eller «Brugskvernene» som de benevnes, kommet igang både
ved Grundfossen og i Kverna. I 1843 ble det sammalt på «Herr Jenssens
qvern», formentlig i Kverna, ialt 215% tønder korn fra ialt 24 leveran
dører. Av dette kvantum kom 62 tønder fra Nedre Holmen. I mølleleie
ble det betalt 8 ski. pr. tønne. Ved møllen i Kverna var Ellef Savmo og
senere Jeremias E. Savmo møllemestre. De hadde en mesterlønn på 2
ski. pr. tønne.
Jordbruket
I Nicolai Jenssens tid drev godset, i egen regi og med leiet hjelp, ikke
bare Holmen nedre men også gårdene Lerhaug (Aunet), Midtgrunden
(Østgården), Kvello og Dillan. Disse garder var ikke bortbygslet i denne
periode.
Foruten høy ble det avlet bygg, havre, rug, erter, vikker, neper og
poteter. Husdyrholdet spilte en stor rolle. I 1834-35 hadde man på
Holmen følgende besettning:
7 hester (3 hopper, 1 hingst, 3 vallakker)
25 storfe (14 kuer, 2 okser, 5 kviger, 4 kalver)
226 får ( 146 sauer, 4 værer, 76 lam)
7 griser ( 5 purker, 2 galter)
Produktene fra jordbruk og husdyrhold ble dels brukt på gården i den
store folkehusholdning. Dels omsatt lokalt til godsets leilendinger eller
andre, og dels sendt til Verdalsøra eller Trondhjem for omsettning der.
På en gard som Nedre Holmen skulle det en stor arbeidsstyrke til,
spesielt i onnene. Det fantes jo ikke maskiner av noe slag og alt arbeide
ble utført med håndmakt og hester. Høyet ble slått med ljå, kornet
skaret med sigd (skjyrru) og tresket med «sluggu», potetene ble tatt opp
med grev.
I arbeidet på Nedre Holmen, Lerhaug og Midtgrunden deltok i 1834
ialt 127 arbeidstakere, menn, kvinner og barn i kortere eller lengre tid
med alle slags gjøremål.

----
634 SS-A
----
Daglønnen for menn var 24 ski. om sommeren og 20 ski. om vinteren,
denne forskjell i daglønnen mellem sommer og vinterarbeide gjaldt ikke
bare gardsarbeidet, men alt dagarbeide, f.eks. ved reparasjonsarbeide
på sagbrukene i vinterhalvåret.
Forholdet henger nok sammen med dagslysets lengde. Apen ild,
talglys eller primitive tranlamper ga ikke skikkelig arbeidslys i mørke
tiden, og arbeidsdagen måtte bli kortere.
Daglønnen for kvinner var 2 A av mannslønn og for barn noe mindre
efter alder. Hadde folkene kosten på arbeidsstedet var lønningene
lavere.
Akkordarbeide var vanlig også i jordbruket. I 1834 ble det betalt for
skjæring av korn 20 ski. pr. mæling, potetopptaking 6 ski. pr. tønne og
tresking 32 ski. pr. tønne.
I onnetidene kunne det arbeide 20-30 personer samtidig på nedre
Holmen og de fleste hadde kosten på gården. Til å forestå denne store
folkehusholdning hadde godseieren husholdersker, eller bestyrerinner
på gården. Disse hadde 4-5 «tjenestepiger» til å hjelpe seg. I 1830 årene
tjenestegjorde jomfru Gelein som husholderske på Holmen. I 1840-50
årene hadde jomfru Valeur, jomfru Dahl, madam Ledel og jomfru Foss
i tur og orden kommandoen på Holmen. Årslønnen for disse var 25-30
spd. med kost og losji på gården.
I tillegg til arbeidet med husholdningen hadde husholderskene også
ansvaret for salg av gardens produkter totalt, og for forsendelse til
Trondhjem av det som skulle omsettes der. Videre foreslo de innkjøp av
alt som trengtes både til husholdningen og gardsbruket. De viktigste
produkter fra gardsbruket som ble omsatt lokalt, var melk, smør, korn,
poteter, malt, ull, slakt, huder og talg. Endel av råvarene ble bearbeidet
på gården. Det ble spunnet garn og vevet tøyer, kjernet smør og støpt
talglys, brygget øl og brent brennevin av spiret korn (malt). Hus
holderskene sto også for innkjøp av smør, ost, egg, ville bær og vilt.
Deres regnskaper (i Listebøkerne) over kjøp og salg er meget detaljerte
og nøyaktige, og gir et interessant bilde av deres virksomhet.
På Nedre Holmen hadde godset et stort og assortert varelager
(Magasinet), med en betydelig omsettning av alleslags varer. Fra
Jenssens engrosfirma i Trondhjem fikk man varer til magasinet med
frakteskuter til Verdalsøra.
De viktigste varer var: Salt, sild, saltet torsk, sei og uer, tran. Alt i
tønner V\ , Vi og 14 .
Tørrfisk, tobakk (både rull og bladtobakk), lær, spiker, alle slags jern
varer, ovner og gryter etc, slipestener, sagblad, filer m.m.m.
Dessuten fikk man betydelige kvanta korn i tønner, da avkastningen
fra godsets gardsbruk ikke dekket behovet.

----
635 SS-A
----
Til Trondhjem sendte man foruten trelast: Kalk i tønner, ull, kjøtt,
smør, egg, ost, ville bær, vilt, laks, brennevin.
Disse varer ble omsatt gjennem Jenssens forretning i Trondhjem.
Alle varer til og fra Trondhjem gikk sjøveien med jekter. Godsets
faste forbindelse på Verdalsøra var handelsfirmaet Moe. Mons Moe og
Zacarias Moe var formentlig jekteskippere eller befraktere. De er stadig
godskrevet i godsets regnskapsbøker for frakt til og fra Trondhjem.
Mortinus Moe og Erik Michael Moe var handelsmenn og skaffet en
rekke av de varer godset hadde bruk for. De var også godsets agenter og
omsatte trelast, ved og gårdsprodukter lokalt.
I regnskapsbøkene fra Nicolai Jenssens tid finner man også spor
som forteller oss noe om denne aktive herres karakter og personlighet.
Den første «Listebog» (1832-1836) ser ut til å være ført av Jenssen
seiv. Hans sirlige handskrift er meget klar og tydelig, og rettelser eller
overstrykninger finnes praktisk talt ikke i de, nesten pedantisk
nøyaktig, førte regnskaper.
I 1840 er øyensynlig bokføringen overtatt av en annen, muligens hans
fullmektig i Verdal. I februar 1840, på en side med usedvanlig mange
blekkflekker og overstrykninger, finner man følgende anmerkning
skrevet med rødt blekk i Jenssens karakteriske handskrift:
«Dette er ulæselige Kragetær som lidet passe sig i en Regnskapsbog».
Og i mars samme år:
«For de Varer som jeg her til min Forundring finder å være levert
Enken Beret Mathisen, Haagen Kjeldson og Lars Christenson Aarstad
valdet behager De at belaste eller debitere Dem seiv, saasom jeg på ingen
Måde vil forøge mine Fordringer hos saadanne Personer, som dem,
hvilket jeg gjentagne Gange har sagt Dem. Mitt Hverv i Værdalen er at
betale og opmuntre Arbeidsomhed, Fliid, Vindskibelighed og Orden,
ikke at udsætte Præmier for Dovenskab, Letsindighed og Udsvævelser
af enhver Art, eller at være Forsorger for alle saakaldte Fattige, det er
de som hellere vil tigge end arbeide hellere leve af andres end af sit eget
SlidogSlæb».
N.J.
De gamle regnskapsbøker inneholder en mengde detaljer som kaster
lys over livet i Verdal for ca. 150 år siden. Efter en overfladisk gjennem
gåelse er her bare trukket frem noen korte glimt fra all den aktivitet som
utfoldet seg, spesielt i den periode Nicolai Jenssen eiet og drev godset.

----
636 SS-A
----
GRAFISK FREMSTILLING
GRAFISK FREMSTILLING AV PROPRIETÆRGODSENE
Av Øystein Walberg
I det etterfølgende er det prøvd å sette opp en oversikt over hvordan
eiendommene fordelte seg i proprietærgodsene fra omkring midten av
1600-tallet og frem til Verdal kommune overtok Verdalsgodset. Her kan
innskytes at det var langt flere eiere av større jordegods i Verdal enn de
som er omtalt i Proprietærgodsenes historie. Men dette var jordegodser
som var bygget opp på en annen måte, og deres historie hører ikke
hjemme i denne sammenheng. Deres godsdannelser går dessuten
betraktelig lenger tilbake i tiden. Innbefattet i de jordegodsene som ikke
er tatt med i denne historien, er krongodset, klostergodsene bortsett fra
de sekulariserte Reins- og Bakke klosters jordegodser, de lokalkirkelige
godsene, Fattighusets gods, Hospitalets gods og andre av samme type.
Dessuten ble flere av de sentralkirkelige godsene avbrutt ved reforma
sjonen og lagt inn under Kronen.
Igjen står da proprietærgodsene. I de skjematiske grafiske over
siktene som følger, er hver enkelt eiendom satt opp som en vannrett
liggende linje hvor lengden er bestemt av tidsrommet vedkommende
eiendom befant seg i det respektive proprietærgods.
Alle eiendommer, uansett størrelse, har fått samme bredden på
linjen. Her må det gjøres oppmerksom på at når det er snakk om eien
dommer, er det ikke alltid snakk om hele garder. Eiendommen kunne
ofte bestå av en mindre part av gården. Dette går frem av det forhold at
gårdenes størrelse, landskylder!, er ført opp like etter navnet på gården.
Hvor stor del av denne gården som tilhørte vedkommende proprietær
gods, er ført opp over linjen.
Her er det derfor på sin plass å forklare hva begrepet landskyld betyr.
Landskyld var den inntekt en jordegodseier kunne få av sin eiendom.
Landskylden ble betalt av leilendingen. I middelalderen ble landskylden
brukt som målestokk for verdien av en jordeiendom ved kjøp og salg og
ved beskatning. Landskylden forteller ikke noe om størrelsen på gården
i antall mål eller antall dyr på båsen. Landsylden forteller den totale
verdien på gården. Den ble fastsatt i forhold til gardens bruksverdi som
omfattet alt.
Alle selvstendige garder var skyldsatt, enten det var leilendingsgårder
eller selveiergårder. På selveiergårder ble det naturligvis ikke betalt noen

----
637 SS-A
----
landskyld, men verdien var der ved arv eller salg. Men for leilendings
gårdene ble landskylden betalt av leilendingen til jordeieren.
I eldre tids naturalhusholdning ble naturligvis ikke landskylden betalt
i penger. Den ble betalt i naturalier. Men produktene kunne variere fra
korn og smør til huder og kjøtt eller hva det nå var gården produserte.
På et tidlig tidspunkt ble verdiforholdet mellom de forskjellige vare
slagene fastsatt i forhold til smør.
Smøret ble målt i vektenhetene spann, øre og mark/ag. 1 spann smør
var i Trøndelag ca. 15,4 kg eller 16,2 liter. Ovenfor er det fortalt at
landskylden var den inntekt jordeieren fikk av sin eiendom. En jord
eiendom som ga 1 spann smør i landskyld, ble derfor kalt 1 spann. 1
spann var således både en vektenhet og en verdimåler for eiendom.
Det samme var forholdet med øre og marklag. Begge var vektenheter,
samtidig som de var måleenheter for verdien av jordegods. 1 spann til
svarte 3 øre. 1 øre tilsvarte 24 marklag. Dermed gikk det 72 marklag på
1 spann. Tidligere ble også enheten ørtug brukt. Denne tilsvarte 8 mark
lag. Men den gikk ut av bruk i senmiddelalderen, og finnes bare brukt
etter den tid i eldre jordebøker hvor denne relikte benevnelsen går igjen
fra gammelt av. Gården Ørtugen i Verdal har fått navn etter størrelsen
på landskylden. Opprinnelig var både øre og ørtug pengeenheter.
For å videreføre dette kan vi si at når en gard var skyldsatt til 3 spann
2 øre 12 marklag, betyr dette at eieren hadde rett til en jordleie tilsvar
ende verdien av 3 spann 2 øre 12 marklag smør årlig. For å unngå å
skrive disse benevnelsene fullt ut, vil det i den grafiske fremstillingen bli
skrevet slik: 3-2-12.
Men som allerede nevnt ovenfor, kunne det være flere eiere av en
gard. Den som eide den største parten, hadde bygsel retten, det vil si han
kunne bestemme hvem som skulle få bygsle gården. Alle eiere fikk land
skyld, men den som var bygselrådig, fikk også bygselavgiften. Derfor
ble det mer og mer vanlig utover 1600-tallet, at jordeiere med mindre
bygselløse parter avhendet disse, enten ved salg eller makeskifte, for å
konsentrere seg om jord med bygselrett. Det man imidlertid kan slå fast,
er at en eiendom i en gard ikke nødvendigvis behøvde å bety hele
gården. Ofte var det bare en del av den.
Systemet med landskyld kom til å vare til ut på 1800-tallet. I 1838-
matrikkelen gikk man i tillegg til den gamle metoden med spann, øre og
marklag også over til å bruke daler, ort og skilling. 1 skylddaler var lik 5
ort. 1 ort var lik 24 skilling. Tilsammen gikk det således 120 skilling på 1
skylddaler. I 1888 gikk man over til regneenhetene skyldmark og øre. 1
skyldmark var lik 100 øre. Dette systemet brukes i den nåværende
matrikkel.
I de tilfeller hvor en gard fulgte et jordegods så lenge at det ble tale
om å skifte benevnelser i matrikkelskylden, er den nye skylden ført opp.

----
638 SS-A
----
CM
CO
<tf-
LO


----
639 SS-A
----
GRAFISK FREMSTILLING AV PROPRIETÆRGODSENE 637
CO
oo
CO
r>-
a*>
o
CN


----
640 SS-A
----
CN
O
o


----
641 SS-A
----
GRAFISK FREMSTILLING AV PROPRIETÆRGODSENE 639


----
642 SS-A
----
LO CD
r^
00
00
*t


----
643 SS-A
----
GRAFISK FREMSTILLING AV PROPRIETÆRGODSENE 641
OT
CM
00
<*
Bind VI A-41


----
644 SS-A
----
co
OT
lo
co
r^


----
645 SS-A
----
GRAFISK FREMSTILLING AV PROPRIETÆRGODSENE 643
CN
00


----
646 SS-A
----
o
LD
CD
r»
oo
CD


----
647 SS-A
----
GRAFISK FREMSTILLING AV PROPRIETÆRGODSENE 645
CM
CM


----
648 SS-A
----
"3-
LT) CD
r^
co
co


----
649 SS-A
----
GRAFISK FREMSTILLING AV PROPRIETÆRGODSENE 647
CD
O
CN
00


----
650 SS-A
----
r--
oo
CD
m
CD


----
651 SS-A
----
GRAFISK FREMSTILLING AV PROPRIETÆRGODSENE 649
>*


----
652 SS-A
----
esi oo lo
co
r-- oo


----
653 SS-A
----
GRAFISK FREMSTILLING AV PROPRIETÆRGODSENE 651
CNJ
00
LD


----
654 SS-A
----
r^
co
03
CO


----
655 SS-A
----
GRAFISK FREMSTILLING AV PROPRIETÆRGODSENE 653
o
CO
<3-
CM


----
656 SS-A
----
co
LO
CD
r^


----
657 SS-A
----
GRAFISK FREMSTILLING AV PROPRIETÆRGODSENE 655
co Ln cd r^
od cri o


----
658 SS-A
----
en o
CN
cri iri oo


----
659 SS-A
----
GRAFISK FREMSTILLING AV PROPRIETÆRGODSENE 657
00 *é LO CD
esi co -^
in
CO
Hind VI A —42


----
660
----


----
661 SS-A
----
GRAFISK FREMSTILLING AV PROPRIETÆRGODSENE 659
c\i ei rr <c
00 o->


----
662 SS-A
----
(6 od
o
CN CO
*? ir>
ot


----
663 SS-A
----
GRAFISK FREMSTILLING AV PROPRIETÆRGODSENE 661
cg
<sf
oo
en


----
664 SS-A
----
og co iri (fl i< oo 05 o
C\j 00 ■*


----
665 SS-A
----
GRAFISK FREMSTILLING AV PROPRIETÆRGODSENE 663
*->


----
666
----


----
667 SS-A
----
GRAFISK FREMSTILLING AV PROPRIETÆRGODSENE 665
PO Lf)
cd od oS o


----
668
----


----
669 SS-A
----
GRAFISK FREMSTILLING AV PROPRIETÆRGODSENE 667


----
670
----


----
671 SS-A
----
GRAFISK FREMSTILLING AV PROPRIETÆRGODSENE 669
o
LO CD
06
CN 00 "3-


----
672
----


----
673 SS-A
----
GRAFISK FREMSTILLING AV PROPRIETÆRGODSENE 671


----
674
----


----
675 SS-A
----
GRAFISK FREMSTILLING AV PROPRIETÆRGODSENE 673


----
676 SS-A
----
LO
<a-


----
677 SS-A
----
GRAFISK FREMSTILLING AV PROPRIETÆRGODSENE 675
o
CN
00
LO


----
678
----


----
679 SS-A
----
GRAFISK FREMSTILLING AV PROPRIETÆRGODSENE 677
iri co i< 06 oi d £! £2
CN
00


----
680
----


----
681 SS-A
----
GRAFISK FREMSTILLING AV PROPRIETÆRGODSENE 679
**
m
CD


----
682 SS-A
----
O
r^
co
CD


----
683 SS-A
----
GRAFISK FREMSTILLING AV PROPRIETÆRGODSENE 681
CNJ
00
"xT
Lf)
CD


----
684
----


----
685 SS-A
----
GRAFISK FREMSTILLING AV PROPRIETÆRGODSENE 683


----
686 SS-A
----
r< od ei) o
c\i cr> lo co r>J od


----
687 SS-A
----
GRAFISK FREMSTILLING AV PROPRIETÆRGODSENE 685


----
688 SS-A
----
cd od en d
CM


----
689 SS-A
----
GRAFISK FREMSTILLING AV PROPRIETÆRGODSENE 687
00
<tf
CD
oo
lo
r^


----
690
----


----
691 SS-A
----
GRAFISK FREMSTILLING AV PROPRIETÆRGODSENE 689


----
692
----


----
693 SS-A
----
GRAFISK FREMSTILLING AV PROPRIETÆRGODSENE 691


----
694
----


----
695 SS-A
----
GRAFISK FREMSTILLING AV PROPRIETÆRGODSENE 693


----
696 SS-A
----
CnJ
00
LO


----
697 SS-A
----
GRAFISK FREMSTILLING AV PROPRIETÆRGODSENE 695
od ct) o
CC
CN
co


----
698 SS-A
----
co
r>
co
en
-3-
LO


----
699 SS-A
----
GRAFISK FREMSTILLING AV PROPRIETÆRGODSENE 697


----
700
----


----
701 SS-A
----
GRAFISK FREMSTILLING AV PROPRIETÆRGODSENE 699
CM
CO
rt LO


----
702 SS-A
----
co
r^
co


----
703 SS-A
----
GRAFISK FREMSTILLING AV PROPRIETÆRGODSENE 701
lo cd r- oo
CN
00 "*


----
704 SS-A
----
r^(»)^ : iri(Df N ' COO)0


----
705 SS-A
----
GRAFISK FREMSTILLING AV PROPRIETÆRGODSENE 703
CM
00
LO
CD
r-


----
706
----


----
707 SS-A
----
GRAFISK FREMSTILLING AV PROPRIETÆRGODSENE 705
cd od
00
LD
CD
<tf
Bind VI A — 45


----
708
----


----
709 SS-A
----
GRAFISK FREMSTILLING AV PROPRIETÆRGODSENE 707


----
710
----


----
711 SS-A
----
GRAFISK FREMSTILLING AV PROPRIETÆRGODSENE 709
ix) co od en o
c\i co


----
712
----


----
713 SS-A
----
GRAFISK FREMSTILLING AV PROPRIETÆRGODSENE 711


----
714 SS-A
----
x
c^oo^fiDcdr^ocioJo


----
715 SS-A
----
GRAFISK FREMSTILLING AV PROPRIETÆRGODSENE 713


----
716
----


----
717 SS-A
----
GRAFISK FREMSTILLING AV PROPRIETÆRGODSENE 715
oo ai o
evi cd io to K


----
718
----


----
719 SS-A
----
GRAFISK FREMSTILLING AV PROPRIETÆRGODSENE 717


----
720
----


----
721 SS-A
----
GRAFISK FREMSTILLING AV PROPRIETÆRGODSENE 719


----
722 SS-A
----
CD
r^
oo
*
«3-
LO


----
723 SS-A
----
GRAFISK FREMSTILLING AV PROPRIETÆRGODSENE 721


----
724
----


----
725 SS-A
----
GRAFISK FREMSTILLING AV PROPRIETÆRGODSENE 723


----
726
----


----
727 SS-A
----
GRAFISK FREMSTILLING AV PROPRIETÆRGODSENE 725


----
728
----


----
729 SS-A
----
GRAFISK FREMSTILLING AV PROPRIETÆRGODSENE 727
ro
co
00


----
730
----


----
731
----


----
732
----


----
733 SS-A
----
GRAFISK FREMSTILLING AV PROPRIETÆRGODSENE 731
N(*itlO(ON(Dfli o
CM


----
734
----


----
735 SS-A
----
GRAFISK FREMSTILLING AV PROPRIETÆRGODSENE 733


----
736
----


----
737 SS-A
----
GRAFISK FREMSTILLING AV PROPRIETÆRGODSENE 735


----
738
----


----
739 SS-A
----
GRAFISK FREMSTILLING AV PROPRIETÆRGODSENE 737


----
740
----


----
741 SS-A
----
GRAFISK FREMSTILLING AV PROPRIETÆRGODSENE 739


----
742
----


----
743 SS-A
----
GRAFISK FREMSTILLING AV PROPRIETÆRGODSENE 741
CM


----
744 SS-A
----
esj co iri cd
r*-- 06 aj
o


----
745
----


----
746
----


----
747
----


----
748
----


----
749
----


----
750
----


----
751
----


----
752
----


----
753
----


----
754
----


----
755
----

----
756
----


----
761
----


----
759
----


----
758
----

 




 
 Skogbruk og sagbruk bind B            Verdalsboka


VERDALSBOKA
EN BYGDEBOK OM VERDAL
VED ØYSTEIN WALBERG

BIND VI-B 
SKOGBRUK OG SAGBRUK I VERDAL
UTGITT AV VERDAL KOMMUNE V/BYGDEBOKNEMNDA
VERDAL 1983

----
6 SS-B
----
Orz- /ra ffwrda/'?n/d'w/it/tp^.
Bok- & Offsettrykk, Verdal 1983
ISBN 82-990950-2-6


----
7 SS-B
----
Innhold
SKOGBRUK OG SAGBRUK I VERDAL
Bind VI A
I Almenninger, skogeiendommer og godsdannelser
Bind VI B
II Skog- og sagbrukshistorien
111 Skogvesenets historie i Verdal
IV Kilder
Side
Litteraturliste 13
II SKOG- OG SAGBRUKSHISTORIEN
DE ELDSTE TIDERS FORHOLD 17
Treforedlingen i eldre tid 17
Litt om trelasteksporten i gamle dager 40
SKOG- OG SAGBRUK 49
Skog- og sagbrukshistorien inntil ca. 1850 49
Innledning , 49
Verdal kommer med 50
Utviklingen i 1680-årene 64
Sagbruksvirksomheten tiltar 74
Stridigheter 78
Svingninger i konjunkturene 80
Branner og andre ødeleggelser 84
Kontrollen skjerpes 85
Sagbruksbesiktigelsene 1757 til 1775 87
Ulovlig hugst 132
Skogens bevaring 135
1800-tallet 139
Kort om tiden mellom ca. 1850 og 1900 152
Noen sagmestre ved de gamle fossesagene 158
De siste vannsager i Verdal 161
Dampsagen på Ørmelen 226
Fløtningen i Verdalselvene 235
Innledning 235
Dammer 243
Forskjellige damtyper 247
Kar - Skjermer - Tømmerrenner 254

----
8 SS-B
----
Fløternes redskaper 257
Tømmerfløtningen i Vera 276
Hovedlensen ved Verdalsøra 280
Arbeidet med lensen og slepingen av tømmeret 285
Bakgrunn 285
Utviklingen etter Verdalsraset 1893 287
Hvordan lensene var konstruert 294
Byggingen av lensen 297
Restene av lensen 304
Slepingen 310
Gamle dampen — « Værdalen» 315
Fløytningen i Leksdalen og Figga 318
Generelt ■ 318
Beskrivelse av Lundselv-vassdraget 319
Fløytingen i Lundselva 325
Slepingen i Leksdalsvatnet 331
Fløytingen i Figga 334
Det moderne sagbruk i Verdal 337
Sagen på Levanger 339
Trones Bruk - Værdalsbrukets sagbruksdrift f ra 1913 til 1980 342
A/S Verdal Kassefabrikk 355
Skogbruket i Verdal i vår tid .... 360
Verdal skogeierlag 368
111 SKOGVESENETS HISTORIE I VERDAL
HOLZFØRSTERNE I VERDAL 373
Holzførsterne 373
Bakgrunn 373
Mathias Groth 373
Svend Nordahl 374
Hans Jacob Wøllner .. 387
FORSTMENNENES PERIODE 393
Situasjonen i skogene i Verdal ut på 1800-tallet 393
Forstmennene , 396
Fbrstmennenes syn på skogenes tilstand og årsakene til denne .... 399
Arbeidet med skogens bevaring . 414
IVKILDER
KILDER 423
1657 7.8. Bevilling til å sette opp Ulvilla sag. Nye anførsler an
gående samme sag 28.2.1665, 11.3.1665, samt makeskifte mellom
Lars Brix og Jens Bing vedrørende Ulvilla sag og Leksdalens sager,
12.4.1683 ■ 424

----
9 SS-B
----
1657 10.8. Bevilling til å sette opp Blokko sag. Nye anførsler an
gående samme sag 3.1.1668, 9.1.1668, mai/juni 1668 427
1663 10.1. Jordebok med opplysninger om sager og sagmester
skatt i Verdal 429
1668 5.6. Tillatelse til flytting av Blokko sag til Høysjøen 430
1669 Utdrag fra jordebok med beskrivelse av forholdene
ved Grundfossen 431
1672 23.8. Besiktigelse før anlegg av Skrove sag 432
1682 31.12. Sagbordskatten for årene 1680, 1681 og 1682 435
1683 21.4. Skjøte fra kongen til Peter Dreier 437
1685 9.1. Makeskiftebrev angående Ulvilla sag og Leksdalen sag
mellom Lauritz Blix og Jens Bing 439
1685 Fjellsletteskatten 440
1720 Fjellsletteskatten < 441
1726 15.8. Feste på gården Mikvold fra Åge Rasmussen Hagen til
Tørris Jonsen 443
1723 13.5. Taksering av almenningsskogen i Kalvdalen og Kvern
dalen ; .. 444
1732 26.5. Besiktigelseskommisjonen i forbindelse med Åge
Hagens ansøkning av 12.5.1732 om å ta tømmer i almenningsskog
ene til sin planlagte sag på Nerholmen 445
1732 16.6. Attestasjon vedrørende festebrev på almenningsskogen
i Kverndalen til Åge Hagen 446
1733 31.7. Beskrivelse av sager 447
1736 3.8. Skjøte til Peter R-afael Lund etter kjøp på auksjon 3.7
s.å. av jordegods etter Karen Tønder 448
1736 31.8. Besiktigelsesforretning over skogene til Ulvilla sag
med tilhørende dokumenter 450
1749 2.12. Beskrivelser av sager og almenningsskoger i Verdal . . 463
1758 27.6. Tinglysing av odelsgods tilhørende Fredrik Peter
Abraham Lund 465
1758 13.7. Besiktigelse av Ulvilla sag 467
1758 25.11. Bakgrunn for bevilling på Tromsdal sag 475
1759 28.3. Brev fra Rasmus Boysen Hagen til kongen vedrørende
Ulvilla sag 476
1760 1.2. Feste på gården Tromsdalen fra Åge Rasmussen
Hagen til Jon Slapgård 478
1763 11.11. Skjøte fra Peter Abraham Lund til Rasmus Lyng 480
1764 25.4. Ansøkning fra Tomas Lyng om tillatelse til hugst i
ålmenningen 482
1764 28.5. Fredlysning av en del skoger i Verdal tilhørende
Hornemann og Lyng 484

----
10
----


----
11 SS-B
----
•


----
12 SS-B
----
1764 14.6. Rettslig besiktigelse vedrørende Tomas Lyngs an-
søkning 486
1764 18.6. Besiktigelse av Stormoen sag samt taksering av til-
liggende skoger 490
1764 21.7. Aussigs skriv til Rentekammeret vedrørende Tomas
Lyngs ansøkning 493
1765 26.8. Erklæring fra bønder i Verdal angående Svarthovd og
Ramsås almenninger og Tverå og Ramsås sager 495
1765 10.9. Fogd Arnets skriv til Generalforstamtet 497
1765 19.9. Skriv fra Tomas Lyng til Rentekammeret 500
1766 16.9. Utdrag av fogd Arnets sagbruksbeskrivelser 501
1767 1.7. Skjøte fra Heinrich Hornemann til Hans Jakob Blix . 503
1768 1.7. Skjøte fra Wensel Aussig til Lauritz Kierulf 505
1770 16.6. Oversikt over de benefiserte gårdene i Verdal 507
1775 1.7. Skjøte fra Herman von Bay til Lauritz Kierulf 511
1777 26.6. Tillatelse til flytting av Nerholmen sag samt bevilget
kvantum bord 514
1777 1.7. Skj øte fra Hans Jakob Blix til Lauritz Kierulf 518
1779 28.8. Søknad om fritak for bøter for ulovlig hugst med
påtegnelser 521
1786 11.5, Ansøkning fra Ole Reppe, med påtegnelser 523
1786 22.7. Skriv fra stiftsamtmann Dons vedrørende almen-
ninger og engsletter 525
1786 14.8. Skjøte fra Jacob Hielm til Johan Widerø Tonning .. . 526
1792 31.10. Resolusjon angående salget av Vera eller Juldal ål-
menning på auksjon 18.9. s.å 530
1793 26.6. Kongelig skjøte på Vera eller Juldal ålmenning til
Broder Hagen og Johan Widerø Tonning 533
1793 12.8. Skjøte fra Peder Christopher Krog til Johan Widerø
Tonning 537
1793 4.11. Broder Hagens søknad om lån med diverse antegnelser 539
1794 21.6. Besiktigelse av Ulvilla sag med tilliggende skoger .... 543
1797 11.6. Panteobligasjon fra Johan Widerø Tonning til enke-
kassen 550
1799 1.7. Panteobligasj on fra Johan Widerø Tonning til Jeppe
Prætorius 553
1799 27.11. Kongelig skjøte på Meråker ålmenning (Færs ålmen-
ning) til løytnant Rosenvinge 555
1800 15.7. Befarings- og grensefastsettelsesforretning, Meråker
ålmenning (Færs ålmenning) 559
1801 4.4. Bevilling på Sæter 566
1801 5.9. Delingsforretning, gårdene i Vera 567

----
13 SS-B
----
1805 30.9. Ansøkning fra Ivar Øgstad om hugst i Leksdal ålmen-
ning med påtegnelser 571
1805 18.11. Skjøte fra Johannes Monrad til Hans Wingård Finne 575
1806 15.9. Delingsforretning, gårdene i Sul 578
1807 1.4. Skjøte fra Hans Wingård Finne til Christen Johan
Miiller 582
1807 28.3. Skjøte fra Else Lind enke etter Johan Widerø Tonning
til Christen Johan Miiller 585
1807 28.3. Panteobligasjon fra Christen Johan Miiller til enke-
kassen 588
1810 6.6. Ansøkning fra Lars Eklo og Anders Øgstad om hugst
i ålmenningen med påtegnelser 592
1811 22.4. Feste på gården Stormoen fra Christen Johan Miiller
til Jens Johannessen 597
1811 30.4. og andre datoer. Diverse dommer og søknader ved-
rørende hugst i Inndal ålmenning 599
1811 3.11. Feste og bygsel fra C.J. Miiller på buhavn for reinsdyr
på hans eiendom i Verdalsfjellene til finnen Jonas Mortensen 605
1811 22.11. Oversikt over bønder som er tiltalt for ulovlig hugst i
Inndal ålmenning 607
1812 25.6. Grenseoppgang mellom Tromsdal ålmenning og
Levring 610
1812 30.9. Skriv fra lensmann Hegstad angående Leksdal
ålmenning med påtegnelser 612
1816 16.7. Delingsforretning, Storstad-gårdene 615
1817 25.10. Saken mot enken Mønnes for ulovlig hugst 618
1828 3.10. Tinglysning av auksjonsskjøte etter proprietær C.J.
Miiller Sterbboe 620
1832 27.10. Skjøte fra Anne Marie sal. Meincke født Tonning til
grosserer Nicolay Jenssen 625
1837 14.4. Ansøkning fra Iver Kvellovald om hugst i Hoås
ålmenning med påtegnelser 628
1837 20.7. Ansøkning fra Elias Skavhaug om hugst i Svarthovd
ålmenning med påtegnelser 630
1839 Fortegnelse over engsletter i Verdal 634
1858 Vedlegg til brev fra forstmester Asbjørnsen
a) 1857 29.10 Forstmester Barts skriv til finansdepartementet .... 637
b) 1858 27.4 Lensmann Ryghs skriv til fogden i Stjør- og Verdal .
c) 1858 7.9. Fogd Schivers skriv til amtmannen i Nordre Trond-
hjems amt 639
1863 17.4. Erklæring fra Staten om at Nicolay Jenssen har vært i
god tro med hensyn til hans bruk av Inns eller Sul ålmenning 644

----
14 SS-B
----
1863 13.5. Skjøte på Inns eller Sul ålmenning fra Nicolay Jenssen
til Staten 645
1863 17.8. Erklæring angående herbergestedet Kongsstuen ved
Carl Johans vei 646
1891 Vedtekter for A/S Værdalsbruket 647
1908 1.5. Panteobligasjon i forbindelse med Verdal kommunes
kjøp av A/S Værdalsbruket 649
1912 Beregninger for anlegg av et tresliperi på Verdalsøra
med omkostningsoverslag 654
1912 Dokumenter vedrørende Verdal kommunes salg av
Værdalsbruket 678

----
15 SS-B
----
LITTERATUR
En hel del bøker og publikasjoner er blitt lest og konsultert i for
bindelse med arbeidet med denne boken. Den nedenfor følgende listen
er neppe helt fullstendig, men de fleste bøker som er blitt benyttet på en
eller annen måte, er oppført. Enkelte bøker er blitt benyttet en god del
mer enn andre. Det gjelder spesielt de leksikale historiske verkene. Av
praktiske grunner er derfor titlene på disse forkortet i notene. Kultur
historisk leksikon for nordisk middelalder er forkortet til KHLNM,
Norsk historisk leksikon er blitt til NHL, og Norsk stadnamnleksikon er
blitt til NSL.
Asbjørnsen, Peder Christensen: Om Skovene og om et ordnet Skovbrug
i Norgé, Christiania 1855.
Barth, Jacob B.: Om Almindingsskovene, Christiania 1857.
Birkebæk, Frank og Barren, Charles: Vikingene — hjemme og på ut
ferd, Oslo 1977.
Bjørkvik, Halvard og Holmsen, Andreas: Kven åtte jorda i den gamle
leilendingstida? Trondheim 1972.
Bugge, Alexander: Den norske Trælasthandels Historie I - 11, Skien 1925.
Christie, Håkon: Middelalderen bygger i tre, Oslo 1974.
Danmarks historie IX, København 1977.
Dillan, Ingolf: Seterbruket i Verdal, Verdal 1973
Fryjordet, Torgeir: Generalforstamtet 1739-1746, Elverum 1968.
Gierløff, Christian: Skogen og folket, Kristiania 1923.
Hallan, Nils: Skogns historie IV B, Steinkjer 1969.
Hasund, S.: Litt om vår trelasthandel i gamle dager, Tidsskrift for skog
bruk 1944.
Kittilsen, Ingolf: Trekk f ra skogens og treforedlingens historie, Oslo 1938.
Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder I - XXII, København,
Helsingfors, Reykjavik, Oslo, Malmø 1956-1978.
Kvam, Håkon: Retningslinjer for skogbruket i Nord-Trøndelag.
Magnus Lagabøters landslov, Oslo 1970.
Nord Trøndelag historielags årbok 1949, Steinkjer 1949.
Nordre Trondhjems Amt. Femårsberetninger 1840-1915.
Norges gamle Love I, Christiania 1846.
Norges historie 1 - 15, Oslo 1976-1979.
Norges Kulturhistorie 1, Oslo 1979.

----
16 SS-B
----
Norsk historisk leksikon, Oslo 1974.
Norsk stadnamnleksikon, Oslo 1976.
Norske folks liv og historie gjennom tidene, Det, Del 11, Oslo 1931.
Glafsen, O.: De norske Almenninger i Fortid og Nutid, Stensilert
manuskript 1916, Oslo 1951.
Olafsen, O.: Naar er Vandsagen og Haandsagen kommet i Brug i vort
Land? Historisk Tidsskrift 5 rekke 5 bind.
Opsal, Arnt: I holzførsternes fotspor, artikler i Tidsskrift for skog-
bruk, 1956-1959.
Opsal, Arnt: Det yngre generalforstamt, utrykt manuskript, tilhører
Norsk skogbruksmuseum, Elverum.
Pemsel, Helmut: Atlas of Naval Warfare, London 1977.
Rygh, Oluf: Norske Gaardnavne XV, Kristiania 1903.
Sandmo, J.K.: Skogbrukshistorie, Oslo 1951.
Sandnes, Jørn: Ødetid og gjenreisning, Oslo 1971.
Sandvig, Anders: Om bord og plankehugging før vannsagens tid. Tids-
skrift for skogbruk 1938.
Sandvik, Gudmund: Prestegard og prestelønn, Oslo 1965.
Schiefloe, Asm.: Hovedlinjer i norsk almenningsrett, Oslo 1955.
Schiefloe, Asm.: Kritiske bemerkninger til norsk almenningsrett,
Steinkjer 1952.
Schreiner, Johan: Det nye sagbruk. Norsk kulturhistorie bd. 3, Oslo 1938.
Skeie, Jon: Norges forsvars historie, Oslo 1953.
Skogadministrasjonen i Norge. 11. Tiden etter 1857.
Skogbruksboka 1-5, Oslo 1961.
Skogvæsenets historie. Kristiania 1909.
Snorres kongesagaer, Oslo 1970.
Sogner, Bjørn: Trondheim bys historie 11. Kjøpstad og stiftsstad
Trondheim 1962.
Sollied, P.R.: De første kjente vanndrevne sager i Norge. Norsk
skogindustri 1950.
Stortingsmelding nr. 19, 1958.
Tank, G.: Om Særrettigheder til Almenningsgrund og Afgifter til Staten
for saadanne i det 17. og 18. Aarhundre, Historisk Tidsskrift
5 rekke 5 bind.
Tveite, Stein: Engelsk - norsk trelasthandel 1640-1710. Bergen-Oslo 1961.
Verdal landbrukslag 100 år 1878-1978, Verdal 1978.
Vogt, L.J.: Om Norges Udførsel af Trælast i ældre Tider, Historisk
Tidsskrift 2 rekke bind 5-6, Kristiania 1880.

----
17 SS-B
----
II
SKOG- OG
SAGBRUKSHISTORIEN

----
18
----


----
19 SS-B
----
DE ELDSTE TIDERS FORHOLD
Av Øystein Walberg
TREFOREDLINGEN I ELDRE TID
Sagbruksnæringen som næringsvei har utviklet seg i Verdal fra rundt
midten av det 17. århundre og frem til i dag. Før ut på 1600-tallet hadde
ikke sagbruket noen spesiell betydning. Den første mer eller mindre vel
lykkede vannsagen i Verdal ble satt i gang i Grundfossen i 1620-årene.
Den ble skattet for for første gang i 1624. Men seiv om at sagbruket
gjorde sitt inntog på den tid, er det ganske klart at folk tidligere også hadde
benyttet trematerialer ti) forskjellige formål, så som husbygging, båt
bygging, redskapsbygging og lignende. Således er det derfor også klart
at det må ha foregått en form for treforedling før denne tid. Forskjellen
ligger imidlertid i det at mens man tidligere produserte til eget forbruk,
ble det etter at vannsagen ble innført, også produsert for salg, da
spesielt til utlendinger.
Det ser ut som at sag som handsag har vært av liten betydning i norsk
middelalder. At det eksisterte sagblad med sagtenner i Norge på 1500-
tallet er sikkert. 1 Men det er ikke sikkert at det fantes sagblad i Verdal
på den tid. For alt vi vet, kan godt sagen i Grundfossen i 1624 ha repre
sentert det første sagbladet med sagtenner her i Verdal.
Men også forut for den tid hadde man bruk for materialer av andre
former og dimensjoner enn rundtømmer. Og bord laget man ved å kløve
stokkene for hand, for så å telje dem til med øks. Resultatet ble såkalte
huggenbord. Dette skjedde på følgende måte: Stokken ble kløvd i to ved
hjelp av økser og trekiler. Øksen eller øksene ble slått inn i stokken med
køller langs etter et snorslag eller opptrukket linje. I sprekken som da
oppsto, ble trekiler slått inn. Dermed løsnet øksen, og den ble flyttet
bakover og på ny slått inn, hvoretter det samme gjentok seg. Slik fort
satte man vekselvis med øksene og trekilene til stokken var delt. Øksene
som ble kalt bleggøkser. De var sterkt kileformet, og de hadde en
hammer som var til å slå mot.
Etter alt dette strevet, sto man igjen med to halve stokker. Disse ble så
teljet på rundsiden slik at man til slutt fikk grovt tilhuggede bord eller
planker. Hver stokk ga således bare to bord. Undersøkelser har vist ved
å telle årringene på bord i stavkirker at alle bordene hadde en side ved
margen i stokken. 2 Seiv om vi foregriper begivenhetens gang en smule,
kan vi ikke unnlate å peke på at vannsagens komme representerte et
enormt fremskritt seiv om de første vannsagene var enbladede.
Bind VI B —2

----
20 SS-B
----
Huggenbord ble fremstilt på denne måten. Tegningen viser hvordan
stokken ble kløvd ved hjelp av økser og trekiler. Strekene viser så hvor
langt man tel jet for åfå til et bord eller planke.


----
21 SS-B
----
Dog skal det her nevnes at det trolig ble fremstilt huggenbord i Verdal
så sent som i forrige århundre. I hvertfall hevder tradisjonen at det ble
hugget bord ved Havren inntil relativt nylig. Disse bordene ble så fraktet
ned Plankeveien til Rotmoen. Navnet Plankeveien brukes den dag i dag. 3
Rimeligvis var dette bord av samme type som er beskrevet ovenfor. Etter
som sagede bord bare var å få på priviligerte sager, kostet disse penger, og
følgelig skaff et man seg billigere bord ved å hugge dem seiv.
Middelalderens tømmermenn må imidlertid til tross for den primitive
metoden som ble benyttet, ha nådd langt innenfor denne teknikken. Det
er nok å peke på bordene i vikingeskipene, og hvor nøyaktig disse var
tilhugd og føyet sammen.
Vikingeskipene, eller rettere langskipene, ble bygget etter bestemte
normer. I lovene tales det om 20-sesser, 25-sesser og 30-sesser. En 20-sesse
hadde 20 tofter, og den ga 40 hamler eller rorsplasser. Bestemmelsene om
skipene var gitt i leidangsordningen. Om denne sier Snorre at den ble
innført i lovs form av Håkon den gode som en forsvarsordning for
landet. Loven delte landet langs kysten og «så langt inn i landet som det
lengste laksen går» i skipreider. Hver skipreide skulle ruste ut et lang
skip. 4
I Trøndelag var det 80 slike skipreider som hver skulle ruste ut en 20-
sesse. 5 I Verdal var det 5 skipreider. De var som følger: Haug skipreide,
som omfattet Sjøbygden og nordsiden av Verdalselven syd for de store
myrene til og med Haga; Ovanmyraskipreide, som omfattet Volhaugen,
Hallem og Leksdalen; Farar skipreide, som omfattet landet nord for
Verdalselven øst for Haga til og med Vuku; Veddrar skipreide, som
omfattet den øvre del av Verdal ovenfor Vuku på nordsiden og ovenfor
Sundby på sydsiden; og Råbyggja skipreide, som omfattet landet på
sydsiden av elven fra og med Sundby til Rinnelven.
Dermed er det klart at her i Verdal ble det rustet ut minst fem lang
skip. Disse ble bygget i de vedkommende skipreider som skulle ruste
dem ut. Men man tok hensyn til at tømmeret ikke skulle bli tatt på ett
sted. I Magnus Lagabøters landslov står følgende: 6
Likesaa er kongens skog skyldig at gi trævirke til landevernskip og
alle andre skogeieres skoger efter ligning; ti ikke skal en mands
skog ødes.
Slike skip ble ikke bygget hvert år. Byggingen var kostbar, og man
tok derfor godt rede på skipene. Men de måtte fornyes med jevne
mellomrom. Skipsbygging var en kunst, og det var ikke alle som
behersket den. Når skip skulle bygges, måtte derfor kyndige hånd
verkere tilkalles, og det var ikke sikkert at hvert fylke hadde sine egne
skipsbyggere. Lovene omtaler minst to typer håndverkere, nemlig

----
22 SS-B
----
Kvalsundskipet. Dette er en moderne rekonstruksjon av en middelalder
båt. Båten er bygget i 1970-årene på Sunnmøre på samme måte som
man antar slike båt er ble bygget i middelalderen. Kvalsundskipet ble
funnet på gården Kvalsund i Herøy på Sunnmøre i 1920.

 

----
23 SS-B
----
stavnbyggerne og bordhuggerne. Av disse var stavnbyggerne de mest
betydningsfulle, og deres lønn var dobbelt så stor som bordhuggernes. 7
Naturligvis ble det også bygget andre typer fartøyer, men etter som
langskipene representerte det ypperste av den tids skipsbyggerkunst,
nøyer vi oss med å nevne dem her.
Langskipene var klinkebygd. Bordene var da lagt fra kjølen og
oppover slik at det øvre bords underkant ble liggende utenpå det nedre
bords overkant. De ble så spikret sammen, og naglene ble klinket. I
bordene var det meislet ut klamper som det så ble boret hull i. Når så
skrog og kjøl var ferdig, ble spantene og det indre treverk satt på plass.
Spantene ble surret fast til klampene på innsiden av bordene. 8
Det er helt uråd å ha noen formening om hvor slike langskip ble
bygget i Verdal. Rimeligvis ble de bygget i nærheten av sjøen eller
Verdalselven hvor de var lette å sjøsette.
Gravhauger med skip eller båter er registrert to steder i Verdal. Det
ene stedet var på Haug hvor rustflekker i et sandtak fortalte om nagler i
en båtside. Det andre stedet var på Borgastua av Borgen hvor det under
husbygging ble funnet en båtgrav fra merovingertid eller vikingetid.
Dessuten holder arkeologene det for overveiende sannsynlig at det
finnes skip eller båter i de kjempesvære gravhaugene på Melby, Hegstad
og Baglan. 9
Men seiv om vikingeskipene betydde mye i sin tid av middelalderen,
har nok allikevel husbyggingen hatt større betydning tross alt. Så pass
værhardt som det er her i Norden, er det klart at kravet til husværet var
til stede også i middelalderen. Og foruten stein, jord, torv og mose var
da som nå trevirke et viktig bygningsmateriale. På grunnlag av arkeo
logiske undersøkelser har man kommet frem til hvilke byggemetoder
som var vanlig i middelalderen. Dessverre finnes ingen spor igjen i
Verdal etter eldre trebebyggelse, men vi kan gå ut fra at det har vært
almengyldige bygningsskikker stort sett over hele landet. Og bygge
kunsten viser at teknikken med å behandle tre ikke begrenset seg bare til
båt- og skipsbygging.
Det var flere byggemåter som ble brukt. Vi skal her ikke gå i detalj
når det gjelder disse forholdene, men bare kort nevne de forskjellige
konstruksjonsformene som var vanlige her i landet på den tiden. 10
Palisadeverk kalles den byggemåten som har vegger av planker eller
kløvde stokker som er satt ned i bakken side om side. Halv kløv ninger
fikk man på den måten som er beskrevet ovenfor. Man antar imidlertid
at denne byggemåten gikk ut av bruk allerede tidlig i middelalderen.
En annen bygningsteknikk kalles bindingsverk. Her utgjør treet et
skjelett hvor stolper, sviller og rem danner en ramme. Stolpene eller

----
24 SS-B
----
Pallisadeverk. Veggen består av halvkløvninger som er satt ned i bakken
side om side.
A. Perspektiv av utvendig hjørne
B. Vertika/snitt i vegg.
(Bildet er gjengitt fra Håkon Christie: Middelalderen bygger i tre med
tilla tel se fra Un i ver si te tsfo r l age t.)
Bindingsverk. Veggen har en bunnramme av sviller som bærer stendere
Stenderne er avstivet med losholt og skråbånd.
A. Perspektiv av utvendig hjørne.
B. Vertika/snitt i vegg.
(Bildet er gjengitt fra Håkon Christie: Middelalderen bygger i tre med
till at eise fra Un i versitetsforlaget.)

 

----
25 SS-B
----
Skiftesverk. Bunnrammen av veggsvi/ler bærer stolper som har not i
sidenfor de liggende veggplanker.
A. Perspektiv av utvendig hjørne.
B. Vertikalsnitt i vegg.
(Bildet er gjengitt fra Håkon Christie: Middelalderen bygger i tre med
tillatelsefra Universitetsforlaget.)
Stavverk. Veggene har hjørnestaver og i blant mellomstaver. Vegg
feitene er utfylt med stående planker.
A. Perspektiv av utvendig hjørne.
B. Vertikalsnitt i vegg.
(Bildet er gjengitt fra Håkon Christie: Middelalderen bygger i tre med
tillatelsefra Universitetsforlaget.)

 

----
26 SS-B
----
Dette er et bilde som viser hvordan man antar at bygg ingen av vikinge
skipforegikk. På dette bildet er fartøyet nesten ferdig på beddingen.


----
27 SS-B
----
Bildet er gjengitt med tillatelse fra AB
Nordbok, Gøteborg, Sverige, og er hentet
fra verket Vikingene utgitt i Norge av J. W.
Cappelens forlag.

 

----
28 SS-B
----
Lafteverk. Veggene består av liggende stokker som er hugget sammen i
hjørne ne.
A. Perspektiv av utvendig hjørne
B. Vertikalsnitt i vegg.
(Bildet er gjengitt fra Håkon Christie: Middelalderen bygger i tre med
tillatelsefra Universitetsforlaget.)
stenderne var ofte jordgravne. Rammen ble ofte fylt med et lettere
materiale, for eksempel leirklint risfletning eller bord. Imidlertid ser det
ikke ut til at denne byggemetoden fikk særlig stor betydning i Norge, og
seiv om det har eksistert hus av denne typen, har de trolig ikke vært i
noe stort antall i Verdal.
Skiftesverk er navnet på den tredje byggemetoden. Også her har
byggverket stolper og sviller og rem, men denne metoden adskiller seg
fra bindingsverket ved at avstanden mellom stolpene er større, og at
veggene består av liggende planker eller halvkløvninger. Seiv om man
vet lite om utbredelsen av denne byggeskikken her i landet, har man
imidlertid funnet eksempler på slike huskonstruksjoner ved utgrav
ninger både på Borgund på Sunnmøre og i Trondheim. Dette kan
således bety at byggemetoden i alle fall var kjent her.
Stavverk er kanskje den mest kjente byggemåten fra middelalderen,
seiv om den kanskje ikke var den mest brukte. Men stavkirkene har
gjort den alminnelig kjent. Her består veggene av reist virke, altså det
samme som reisverk. Men her i Norge ser det ut til at det gjerne ble


----
29 SS-B
----
brukt en variant av skjelettvegg, hvor veggrammen var utfylt med
stående planker. Veggrommenes stolper kalles staver, og det er disse
som har gitt navn til konstruksjonen.
Den siste og femte bygningsteknikken kalles lafteverk. Uten tvil var
dette den mest alminnelige. Her utgjøres lafteveggen av liggende
stokker. I hjørnene er veggstokkene hugget sammen på forskjellig vis.
Denne sammenføyningen kalles laft, og derav navnet lafteverk. Denne
byggemåten krever rikelig tilgang på relativt grovt og rettvokset virke,
og våre gamle granskoger ga rikelig med materialer i så måte. Man antar
til og med at i nåleskogområdene i Skandinavia, var dette den
enerådende byggemetoden i middelalderen. Dette gjelder sannsynligvis
hus på gården. Andre byggemetoder ble sikkert nok benyttet når det
gjaldt større byggverk som kirker eller hov. Men som sagt, det finnes
ingen spor etter trehus fra middelalderen i Verdal.
Med hensyn til redskapene som ble brukt, har vi allerede nevnt øksen
og kilen. Imidlertid fantes nok en type øks som ble kalt bile. Den hadde
bredere blad enn den vanlige øksen som ble brukt til å felle og kløve
trærne. Bilene ble brukt til å hugge og telje plankene til.
Naver ble brukt til å bore hull. Tapphull ble ofte tatt ut etter at hullet
først var boret ut. En not kunne også lages ved å bore en rad hull, for så
å hugge ut mellom nullene.
Skavjern ble brukt for å gi en mest mulig jevn overflate av treet.
Skavjernet var nærmest et skarpt knivblad med handtak i begge ender.
Dette gjorde det mulig å dra det etter overflaten.
Høvel var også kjent i middelalderen. Dog er det kanskje tvilsomt at
den ble brukt i noen særlig grad her. Den ble vanligvis brukt ved
bygging av finere hus.
Derimot har trolig medraget vært brukt en god del i Verdal. Dette ble
brukt for å få nøyaktig tilpasning mellom stokkene i en laftevegg. Dette
redskapet var ganske enkelt en liten jernstang hvor den ene enden var
kløftet slik at den endte i to spisser. Den nederste spissen ble ført langs
oversiden av den underliggende stokken. Den andre spissen laget da en
stripe i en overliggende stokk. Denne ble så tatt ned og hugget til langs
denne stripen.
Vi må heller ikke forglemme kniven som redskap til å bearbeide tre
med. Men den ble nok ikke brukt spesielt mye i større arbeider. Helst
ble den vel brukt for å lage utsmykninger og dekorative utskjæringer.
Og dette var ikke uvanlig. 11
Men det viktigste redskapet i skogbrukets historie er utvilsomt sagen.
Vi har allerede fortalt at den ikke ble alminnelig utbredt i landet før ut
på 1500-tallet. Og her i Verdal kom den kanskje ikke før ut på 1600-
tallet. Den representerte en revolusjon i skogbruket. Mens man tidligere

----
30 SS-B
----
7. Skarøks var et viktig redskapfor båtbyggeren.
2. En av tømrnermannens økser.
3, 4 og 5. Skrapere (skjøver) ble brukt til å huie ut og til dekorative ut-
skjæringer.
6. Bor eller navar til å bore hull med.


----
31 SS-B
----
7. Vanlig øks — tømmermannens viktigste redskap.
8. Grov fil til arbeid i bein eller tre.
9. Kniv — det beste verktøyet for arbeid i tre.
10 og 11. Meisel og stemjern ble brukt til å huie ut, til å lage hullerfor
nagler og tapper og mye annet.


----
32 SS-B
----
kan snakke om en tidligere husindustri, fikk man med sagen en industri
ell produksjon av planker og bord. De første sagene eller sagbrukene
besto av sagblader som var mekanisk drevne av vannhjul. Disse vann
sagene var oppgangssager. Her skal vi være klar over at handsager til
forveksling også kalles oppgangssager. Dette var da oppgangshånd
sager. Et mer vanlig navn på slike sager var imidlertid sagstillinger.
Disse skal vi komme tilbake til nedenfor.
Vannsagene eller oppgangssagene ble også kalt sagkverner eller sag
møller. Årsaken til det er naturligvis at driftsmåten var nøyaktig den
samme som for de gamle kvernbrukene. De første oppgangssagene var
enbladede. Senere ble det brukt flere blad.
Å stille opp en oppgangssag var ikke noen enkel oppgave. Men når
man først kjente og behersket teknikken, var det ikke vanskelig å lage
seg en sag. Det man først og fremst trengte, var en foss med tilstrekkelig
vannføring til å drive den. Heller ikke var det spesielt vanskelig å skaffe
seg de materialer som trengtes. Trematerialer fantes i skogen, og en
bygdesmed smidde bladet for noen få daler. Når vi allikevel innled
ningsvis sa at å stille opp en oppgangssag ikke var noen enkel oppgave,
skyldes det det forhold at for å la oppreise en sag, måtte man ha konge
lig bevilling. Og den var ikke enkel å få! Bønder fikk da heller ikke slike
bevillinger. Den retten var det byborgerne som hadde, og derav kommer
begrepet de priviligerte sagbrukene. Denne utviklingen er imidlertid
behandlet et annet sted.
De første sagbladene som ble benyttet, var håndsmidde. Dette hadde
naturligvis betydning for bladets kvalitet, og først var de både plumpe
og tykke. Enkelte kunne ha en tykkelse av Icm i eggen. 12 Det er
ganske klart at så grove sagblad måtte ha vært uøkonomisk i bruk. Mye
av trevirket gikk til spille, og bordene fikk også en temmelig ru over
flate. Og med slike dimensjoner på bladet trengtes store krefter til å
holde det i gang. Følgelig ble disse sagbrukene kun drevet når det var
flom og mye vann. De ble også kalt flomsager eller flombekksager.
Tynnere, valsede blad kom senere.
Sagkvernen eller sagmøllen var bygd opp med vannhjulet som driv
kraften. Dette hjulet ble også kalt kvernkall. Vannhjulet eller kvern
kallen kunne være oppsatt horisontalt eller vertikalt alt etter konstruk
sjonen. Men det mest vanlige for sagbruk må ha vært vertikal oppstill
ing. Dermed ble drivaksen liggende horisontalt. Derimot ser det ut til at
det var mest vanlig med horisontale vannhjul i vanlige kverner. 13 Svært
ofte ble også vannet ledet mot vannhjulet via en vannrenne. Fra
vannrennen var ikke skrittet langt til en dam med magasinert vann. Men
større vannmagasiner som muliggjorde helårsdrift, var nok ikke vanlig.
Til nød kunne man regulere sagdriften noen dager etter at flommen var
over. Sager som var i drift hele året, ble også kalt årgangssager.

----
33 SS-B
----
Et vannhjul fra en vannsag på Heggebakke i Skodje på Sunnmøre.
Bildet er fra 1980, og det ble saget på denne sagen i 1979. I bakgrunnen
vannrennen.


----
34 SS-B
----
Samme sag og vannhjul sett fra siden.
Samme sag hvor også akselen med drivhjulet kan sees under sagbenken.
Dette er en sirkelsag.

 

----
35 SS-B
----
Samme sag sett inn i saghuset. De siste vannsagene i Verdal så ganske
sikkert likedan ut.
Årgangssagene lå ved bekker eller elver med stor vannføring hele året.
Da var man ikke avhengig av flomtider som var tilfelle med sagene som
lå ved bekker og mindre elver.
Hjulaksen endte i en krumtapp. Til krumtappen var krumstangen
festet. Og denne var i sin tur fastgjort til saggrinden eller rammen. Når
vannhjulet gikk rundt, beveget saggrinden seg opp og ned. Derav navnet
oppgangssag.
Grinden besto av fire kraftige bjelker som var sammenføyd til et rek
tangel, vanligvis 2 meter høyt og 1 meter bredt. Grinden beveget seg opp
og ned i et glidespor i en port eller ramme. Sagbladet var festet vertikalt
mellom de to horisontale bjelkene i grinden. Tennene pekte nedover.
Skjæring foregikk således når bladet var på vei nedover. Tømmeret ble
så måtet inn i grinden fra siden. Også matingen kunne skje mekanisk.
Skjærebenken som stokken lå på, ble beveget fremover ved hjelp av en
mekanisme som overførte saggrindens bevegelse opp og ned til
skjærebenken. 1 den eldste tiden må vi nok imidlertid regne med at
matingen ofte skjedde på manuelt vis. Man antar at problemet med
mating og skjæring ble løst allerede i middelalderen. Tilbakeføringen av
skjærebenken kunne også skje på to vis, enten ved at den manuelt ble
trukket tilbake, eller at en mindre kall, kalt attlaupen, ble koblet inn og
trakk den tilbake. 14
Etter hvert som tiden gikk, ble bygdesmedenes ferdigheter større, og
da herdingsteknikken utviklet seg, var det mulig å smi tynnere blad. På
Bind VI B —3


----
36 SS-B
----
En oppgangssag. Denne bygningen står på Sunnmøre museum på
Borgund utenfor Ålesund. Sagen er fra Volda og ble bygget der i 1853
og drevet f rem til 1908.
den måten ble eggen skarpere, og tennene sterkere. Dette ga som resultat
flere bord av hver stokk samt at det var lettere å sage. Dermed trengtes
ikke så stor vannkraft som tidligere, hvilket i sin tur medførte at sag
ingssesongen ble forlenget ettersom mindre vannføring var påkrevet.
Først ut på 1800-tallet ble de håndsmidde sagbladene erstattet av valsede
fabrikkblad. 15
Dette er i korte trekk hvordan en vannsag var bygget opp. En tid etter
at oppgangssagen var kommet i bruk, kom også håndsagen. Også denne
virket på den måte at bladet ble beveget opp og ned. Men her var det
ikke vannkraft som drev det, her var det menneskehender. Derfor ble
den også kalt oppgangshåndsag, eller til og med bare oppgangssag også
denne. Men det vanlige navnet her i Trøndelag har vært sagstilling. Seiv
om vi nok kan si at vannsagen var forholdsvis enkel, var den dog bygget
opp med en til dels sinnrik mekanisme, og den var tidkrevende å sette
opp. Muligens var den ikke spesielt kostbar, for materialene skaffet man
seg seiv bortsett fra sagbladet. Men så var det forholdet med bevilling.
Den var ikke lett å oppnå.
Derimot var en sagstilling en ren bagatell å sette opp. Den var ikke
avhengig av fossekraft, og det var langt fra alle som hadde en bekk eller
elv med foss på sitt eget vald eller egen eiendom. Sagstillingen trengte
kun et par bukker til å legge tømmerstokken på, et sagblad, og et par
kraftige karer til å drive sagbladet. 16


----
37 SS-B
----
Fra samme sag. Grinden med det grove sagbladet
Men allikevel sier det seg seiv at sagbladet i en sagstilling ikke kan ha
vært av 1 centimeters tykkelse. Da ville det ikke ha vært mulig å sage en
tømmerstokk med handkraft. Derfor må vi tro at disse handsagene først
kom i alminnelig bruk etter at teknikken med å smi tynnere blad hadde
blitt utviklet. Ellers er det grunn til å tro at det ville ha vært enklere
fortsatt å fremstille huggenbord slik man gjorde tidligere.
Slike sagstillinger eksisterte nok i et anselig antall i Verdal utover mot
slutten av 1700-tallet. Disse sagene var upriviligerte, og eieren hadde
kun lov til å sage til eget behov. Imidlertid er det klart at disse
bestemmelsene ble brutt så snart bøndene så sitt snitt til å seige skur og
få litt fortjeneste. Dette førte til tvistigheter mellom byborgerne som
hadde sagbruksprivilegiene på den ene siden, og bøndene som manglet
disse privilegiene på den andre.


----
38 SS-B
----
Fra samme sag. Grinden sett fra siden. Den skråstilte armen til høyre er
et overføringsstag som via et sinnrikt hengselsystem overførte sag
grindens bevege/ser opp og ned til et tannhjul som så vidt kan sees.
Dette drev så sagbenken fremover.
Fra samme sag. Sag- eller skjærebenken

 

----
39 SS-B
----
Handsag. Denne ble også kalt en oppgangssug. Men det mest vanlige
navnet var sagstilling. Sagtennene pekte nedover slik at se/ve sagingen
ble utført på ned draget.
Den første gang sagstillingen er funnet nevnt i kildene i forbindelse
med Verdal, er fra 1786. Da søkte vaktmester Ole Mikkelsen Reppe om
tillatelse til å hugge 25 tylvter sagtømmer i Svarthovd ålmenning for så å
sage dette tømmeret med handsag. Naturligvis tilbød han seg å betale
samme skatt for produksjonen som vannsagene måtte betale. Musum
omtaler også denne ansøkningen i Skogbrukets historie, og han mener
at dette er et forsøk på å bryte byborgernes grep om sagbrukene i bygda
og å prøve å beholde fortjenesten innenbygds.
Om tømmeret han skulle ta i Svarthovd ålmenning, sa Ole Reppe
følgende:
Anlediget heraf, og da den skov som paa visse steder findes i for
nævnte Svarthovd alminding, over det som angrendsende beboere til
deres gaarders vedligeholdelse behøve, hverken kommer Deres Kgl.
Majst. eller nogen undersaat til ringeste nytte eller fordel, men hen-
staar til forraadnelse af veir og vind, ælde og visse sygdomme,
Fogd Arnet anbefalte samme år at Ole Reppe fikk sin tillatelse til å
hugge tømmer i Svarthovd ålmenning og sage det med handsag.


----
40 SS-B
----
Imidlertid gikk det ikke slik, for da saken kom til amtmann Fieldstad,
sa han følgende:
I den korte Tiid jeg har endnu været her i Stiftet har jeg ved Docu
menternes igjennomlæsning erfaret at Ansøgninger om Almindings
skovenes brug ere for mange og ofte overdrevne, og jeg drister meg
til at siige, at Bevilgninger paa dette Skovbrug, efter den hidtil sæd
vanlige Skik kunde taale Indskrænkning, og det desto meere som jeg
anser det for nødvendig, at der snart maae skee en passende For
andring i Bruget af denne Hans Mayestæts lands herligheder saaledes
at publicum kunde mod sikkerhed have nytte deraf, kongens rettig
heder og indkomster uforkrenket - og saalenge herom ikke kan gjøres
de fornødne bestemmelser formener jeg allerunderdanigst at
bevillinger på almindings skovbrug her i amtet bør, om ikke
standses, dog saavidt skee kan indskrenkes. Af medfølgende erklæring
fra fogden Arnet kan man vel formode at skoven taaler det ansøgte
brug, endskjøndt man ikke er forvisset derom, eftersom ingen besig
telse derover er holden siden 1758. Men fogdens erklær, synes at
medføre contradiction i henseende til rydningens mulighed eftersom
han siger at strekningen indeholder myrer og moradser der altid er
tjenlige til forbedring og dyrkning end de tørre og vanskelige fjeld
sider som her i amtet paa mange steder gjøres brugbare til bopæle.
Hvad ansøgningen i sig seiv angaar, saa er den merkverdig i den
henseende at den forlanger 25 tylter til aarlig skjørsel, endskjøndt
supplikanten ingen bevilget saug eier eller efter hans tilstaaelse ingen
saug i almindingen kan oprettes, og derfor ansøges at tømmeret maa
saves ved haandsav. Disse haandsave ere endnu utilladte og deres
hyppige brug en stor aarsag til megen tvistighed imellem bønderne og
de priviligerte saugeiere, hvorom efter som jeg erfarer føres mange
klager. Det synes altsaa yderlig betenkelig at bevilge en mand et
aldeles nyt privilegium på et brug som holdes for ulovligt, især
førend det bliver almindeligt undersøgt hvorvidt saadanne haandsavers
ved sidste krigstider under haanden blandt bønderne indførte brug
kan være til publici nytte at tillade eller forbyde. Paa anførte grunde
er det derfor min allerunderdan. formening at denne ansøgning ikke
bør bevilges.
Herav ser vi at handsagene fra først av ikke var tillatte. Og naturligvis
var det de priviligerte sagbrukene som kjempet for at de fortsatt ikke skulle
være det. Allikevel var det ikke så lite et kvantum tømmer som ble saget
på disse sagene. Storparten av det som ble saget på de priviligerte
sagene, ble skipet ut og solgt. Og bøndene i Verdal slik som andre steder
i landet, ønsket ikke å betale for noe de kunne skaffe seg bare ved å
arbeide. Arbeidskraft og tid hadde de rikelig av, mens penger var det
mindre av.

----
41 SS-B
----
Disse oppgangssagene, det være seg drevet av vannkraft eller drevet
av menneskehender, vedble å være i bruk til langt etter midten av 1800-
tallet. Desverre finnes ingen spor eller rester av slike sager i Verdal
lenger, men andre steder i landet har vanndrevne oppgangssager vært i
bruk så sent som i mellomkrigstiden. 17
Imidlertid ble Fossneset sag bygget om av Meincke i 1827. Dette var
det første skrittet mot mer moderne sagbruksdrift. Denne sagen hadde
et vannhjul med to krumtapper. Det var tre grinder med tilsammen ikke
mindre enn 14 sagblad. Dermed er det klart at produktiviteten steg. Men
før at dette kunne skje, måtte sagbladkvaliteten ha blitt vesentlig for
bedret. Nå var det valsede tynne stålblad som ble brukt. Bygdesmedenes
bladproduksjon var over.
Men seiv denne store forbedringen fikk ikke være med i så svært
mange år, bare knapt 50 år senere ble en ny epoke i skurlastproduk
sjonen innledet i Verdal. I 1872 ble dampsagen på Ørmelen bygget, og
de små vannsagene ble avviklet etter hvert.
Dette gjaldt i første rekke Værdalsbrukets vannsager. De øvrige var
fortsatt med en god stund. I tiden rundt århundreskiftet ble oppgangs
sagene erstattet av sirkelsager. Og vanndrevne sirkelsager vedble å bli
brukt i Verdal helt til elektrisiteten ble innført. Senest kom elektrisiteten
til Sul og Vera, og følgelig ble vannsagene brukt lengst der. En vann
drevet sirkelsag ble drevet i Strådalen like til etter siste verdenskrig.
Noter:
1. Tore Fossum: KHLNM XVII sp 667 ff
2. Ingolf Kittelsen: Trekk fra skogens og treforedlingens historie i Norge s. 22 f.
3. Opplysninger ved Gunnar Inndal, Verdal.
4. Snorres kongesagaer: Håkon den godes saga s. 94 f
5. Halvard Bjørkvik: KHLNM XV sp 546 ff
6. Magnus Lagabøters landslov s. 29
7. Magnus Lagabøters landslov s. 39 f
8. Olof Hasløff: KHLNM II sp 475 ff
9. Opplysninger ved førsteamanuensis Oddmunn Farbregd, DKNVSMuseet, Trondheim
10. Opplysningene om dette er stort sett hentet fra Håkon Christie:
Middelalderen bygger i tre.
11. Opplysningene om redskaper er tatt fra Håkon Christie:
Middelalderen bygger i tre s. 9 ff
12. Johan Schreiner: Det nye sagbruk, Norsk kulturhistorie bd. 3 s. 120
13. NHLs. 181 f
14. Schreiner: Det nye sagbruk s. 115 ff
15. Schreiner: Det nye sagbruk s. 122
16. Anders Sandvig: Om bord og plankehugging før vannsagens tid
Tidsskrift for skogbruk 1938 s. 115 ff
17. Schreiner: Det nye sagbruk s. 118

----
42 SS-B
----
LITT OM TRELASTEKSPORTEN I GAMLE DAGER
Egentlig faller dette utenfor rammen av denne boken. Det foregikk
lite eller ikke noe eksport av trelast direkte fra Verdal i eldre tid. Men en
del trelasteksport foregikk fra Trondheim, og seiv om man ikke kan si
med sikkerhet at noe bestemt tømmerkvantum hadde sin opprinnelse i
Verdal, kan vi nok anta at noe av den trelasten som ble utskipet fra
Trondheim stammet fra Verdal. Vi vil derfor her i korte trekk skissere
eksporten av trelast med hovedvekt på Trondheim og Trøndelag.
Blant de første som hentet tømmer og trevirke i Norge var ganske
sikkert islendingene. På Island fantes ikke skoger bortsett fra noe
mindre bjørkekratt, og de måtte derfor hente trevirke annensteds fra.
Og hva var ikke mer naturlig i så måte enn at de hentet det i Norge.
Derimot var det ikke så sikkert at de hentet tømmeret i Trøndelag. Mye
tyder på at de for til Østlandet. I følge sagaene hadde islendingene rett
til å ta tømmer hvor de ville i kongens skoger, og kongen hadde skoger
over heie landet. Men vi må nok anta at noe tømmer fra Trøndelag også
havnet på Island.
I den første tiden, frem til rundt midten av 1200-tallet, var det is
lendingene seiv som sto for transporten av trevirke. Men etter hvert som
kravene etter trevirke vokste i forhold til den økende folkemengden på
Island, økte også utførelsen, og norske skip begynte også å ta del i tran
sporten. Et annet forhold som også økte etterspørsel, var at kristen
dommen ble innført. Til bygging av kirker trengtes store mengder tre
materiale!" J
Også de andre øyene i Vesterhavet, Færøyene, Hjaltland og
Orknøyene, fikk sitt behov for trevarer dekket fra Norge. Det samme
gjaldt også naturligvis Grønland.
Til landene på sydsiden av Nordsjøen foregikk det i middelalderen en
betydelig eksport av trelast. Men denne eksporten foregikk så å si ute
lukkende fra Syd-Norge, og den har derfor ingen spesiell interesse i
denne sammenheng. Det kan dog anføres at transporten på et tidlig tids
punkt begynte å komme på hanseatenes hender.
Mer interessant er imidlertid trelastutførselen til De britiske øyer. Her
har utvilsomt Trøndelag vært med i bildet helt fra gammelt av. I middel
alderen var visstnok England forholdsvis godt forsynt med skoger seiv,
men disse var løvskoger, så som eik, bøk og lignende. Barskog var det

----
43 SS-B
----
mindre av, og gran fantes ikke. I tillegg kommer det forhold at eik ikke
kan fløtes, og landverts transport var både tungvint og kostbar.
Derimot var det rimelig å frakte varer over sjøen, seiv over forholdsvis
store avstander. Og da kom Norge inn i bildet. Alt tidlig i middelalderen
har det foregått en vesentlig eksport av både rundtømmer og planker til
England.
Fra omkring 1300 begynner det å finnes kildeopplysninger om denne
eksporten. De viktigste kildene er i så måte de engelske tollregnskapene.
Og disse gir opplysninger som peker mot at også Trøndelag deltok i
denne eksporten.
Med utgangspunkt i kildeopplysningene har professor Hasund
foretatt en omregning av verdien av huggenbord fra engelske priser til
kroner og ører. Han brukte da 1912-kronen som grunnlag. 2
1912-kroner pr. tylft 1912-kroner pr. tylft
på i på i
Vestlandet Trøndelag Vestlandet Trøndelag
Den noe påfallende forskjellen mellom prisene på tømmervarer fra
Vestlandet og Trøndelag, skyldes ikke at trøndertømmeret var av bedre
kvalitet. Forklaringen ligger i at på den tid ble verdiene regnet i smør og
mel. Og naturalenhetene var ikke nøyaktig likedan på Vestlandet som i
Trøndelag. Derimot synes Trøndelag og Østlandet å ha ligget på noen
lunde samme nivå.
Dette har imidlertid ikke annet enn akademisk interesse i denne
sammenheng. Men det vi kan slå fast på grunnlag av dette, er at Trønde
lag, og følgelig kanskje Verdal, var med i trelasteksporten til England
på den tiden. Fra Trøndelag gikk utførselen nemlig fra Trondheim. Og i
Inn- og Uttrøndelag har fra gammelt av Trondheimsfjorden vært den
viktigste ferdsels- og transportåre. Og navnet Lade ved utløpet av
Nidelven forteller at dette stedet har fra gammelt av vært en opplags
plass for varer for befolkningen i dette området. 3
Rimeligvis har Lade bekommet sitt navn lenge før trelasteksporten til
England tok til i middelalderen. Men følgelig var det ikke noe uvant sted
å stable varer for bøndene fra Innherred. Og da erkebiskopen også tok
sete i Nidaros, understreket det dette stedets sentrale funksjon. Og
navnene Trondheim og Nidaros finnes brukt i denne sammenheng regel
messig i kildene.


----
44 SS-B
----
I Nidaros var erkebiskopen den største skipsreder, og fra 1203 hadde
erkebiskopen et kongebrev som ga han tillatelse til å føre korn og andre
varer til England. 4
Enda hundre år senere benyttet erkebiskopen seg av denne tillatelsen.
Og det er klart at andre varer \ denne sammenheng omfattet trelast. Men
også andre geistlige instanser drev skipsfart på England. Her kan nevnes
munkeklosteret på Nidarholm eller Munkholmen. Geistligheten
behersket det økonomiske liv i Nidaros. Dette var kanskje en styrke, for
med kirkens maktposisjon i middelalderen, kunne den lettere stå seg
mot presset fra andre byer i landet og ikke minst hanseatene. Hansaen
vet vi, fikk fotfeste i Bergen, mens den hadde langt mindre å si i Trond
heim.
Men det var også andre handelsmenn i Trondheim enn kirkens folk. I
de engelske kildene fra 1305 nevnes en Haquinus de Tronden - Håkon
fra Trondheim. 5 Andre navn som finnes i årene like etter 1300 er blant
andre Omunder Slumbe de Throndene - Amund Slumbe, Petrus de
Thrundene - Peter, Henricus de Thrundene - Henrik, luo de Thrundene
- Ivar, Gunor de Thrundene - Gunnar. 6
En av forklaringene på at Nidaros eller Trondheim kom til å innta en
så vidt sentral posisjon i denne handelen, er at en del av utførselen fra
Lofoten gikk dit, og dessuten hadde kjøpmennene der monopol på
handelen på Island. Mange fant det derfor lønt å slå seg ned der, også
utlendinger. Og den viktigste varen ser ut til å ha vært bord og planker.
De engelske tollrullene forteller om hvilke båter som kom til England,
hvilken last de førte, hvem som førte båtene, og hvem som eiet varene.
Dette gir således opplysninger bare om det siste leddet av varehandelen
sett fra norsk side. Kildene forteller ikke noe om hvor varene kom fra
opprinnelig eller hvem som opprinnelig hadde eiet dem. Men når vi tar
utgangspunkt i Trondheim, kan vi nok renge med at tømmeret kom fra
distriktene rundt fjorden. Videre kan vi kanskje regne med at det opp
rinnelig kom fra kongens eller kirkens skoger eller skogene til stormenn.
Videre fantasering om hvilke steder i Verdal som på den tiden har
skaffet tømmer til England, er ørkesløst. Men vi kan dog slå fast at
sannsynligheten for at tømmer fra Verdal også havnet i England i
middelalderen så absolutt er til stede.
Vi regner at høymiddelalderen tok slutt rundt 1350. Politisk settes
skillet til 1319. Da døde nemlig Håkon Magnusson som var den siste
mannlige ætling av den norske kongestammen. Samme år ble Magnus
Eriksson valgt til svensk konge. Han var også lovmessig arving til den
norske trone. Dette var innledningen til et samkongedømme med
Sverige som senere kom til å omfatte også Danmark. For Norges ved
kommende kom utviklingen til å gå i retning av et avhengighetsforhold
til våre naboland som ikke tok slutt før i 1905. Følgelig blir året 1319

----
45 SS-B
----
satt som politisk skille mellom høymiddelalderen og senmiddelalderen.
Men senmiddelalderen representerte ikke bare en politisk nedgangstid
for Norge, den representerte også en økonomisk nedgangstid. Denne
nedgangstiden gjaldt ikke bare Norge. De fleste land i Europa ble
rammet av den økonomiske nedgangen. Men den kom til å vare lengre i
Norge enn for de andre landene. Vi regner at nedgangstiden økonomisk
sett tok til like før 1350. I 1349 kom nemlig svartedauen til Norge, og
hele det økonomiske samfunn raste sammen.
Det hører ikke inn i denne fremstillingen å ta for seg nedgangstidens
virkninger her i landet, men vi kan dog slå fast at for trelastnæringens
vedkommende ble det nå et avbrekk som varte i bortimot 200 år. Og for
Verdals vedkommende nesten nøyaktig 300 år. Det var nemlig først mot
midten av 1600-tallet at det nye sagbruket kom til å få betydning for
Verdal.
Det er flere grunner til at trelastnæringen tok seg opp igjen utover
1500-tallet. For det første ble de misforhold som hadde eksistert mellom
Danmark-Norge på den ene side og Nederland på den andre bilagt ved
freden i Speier i 1544. For det andre var nedgangstiden slutt og en
kraftig økonomisk vekst førte til en stor etterspørsel etter tømmer. For
det tredje gjorde vannsagen det mulig med en større og mer effektiv
produksjon.
Som helhet kan vi si at dette fikk betydning for Norge fra ut på 1500-
tallet, for Trøndelag fra rundt 1600, og for Verdal fra 1650-årene. I tids
rommet frem til 1660 dominerte hollender ne bildet. Hollender ne prakti
serte frihandel, og som følge av det vokste den norske handelsflåten
jevnt.
Men utenlands etterspørsel førte også til økt interesse fra sentral
myndighetenes side. Dette førte til mange forbud og reguleringer. Disse
hadde først og fremst til hensikt å sikre det offentliges inntekter. Tre
lasthandelen utviklet seg nemlig til å bli en av stormaktenes sikreste inn
tektskilder. Og når det gjaldt eksporten kom tollen til å bety en vesentlig
faktor i så måte.
Ut mot 1550-årene hadde tollen fortsatt samme preg som i middel
alderen. Den var en skatt som var lagt på fremmede skippere og kjøp
menn nærmest for at disse skulle få lov til å handle i vedkommende by
eller vedkommende markedsplass. Rikets egne innbyggere og særlig inn
byggerne av kjøpstedene ser ut til å ha vært fritatt for denne tollen. 7
Men mot siste del av det 16. århundre innså myndighetene den mulig
het til inntekter som lå i toll på utførsel, og de første tollavgifter ble
blant annet lagt på trelast. Til å begynne med virket innkrevingen av toll
noe uensartet fra by til by og landsdel til landsdel, men etter hvert kom
det hele inn i fastere former. Opplysninger om dette er å finne i toll

----
46 SS-B
----
regnskapene, og dette kan til en viss grad hjelpe til å finne ut mengden
av eksportert trelast fra tollsted.
På denne tiden begynte Norge å bli regnet for et av de viktigste trelast
eksporterende land i Europa. Seiv om avstandene sjøverts ikke spiller så
veldig stor rolle, var dog avstanden til Norge vesentlig kortere enn til De
baltiske landene sett fra England, som i det vesentlige kom til å bli den
største kjøper av norsk trelast.
I den sammenheng kan det være interessant å se hva Arent Berntsen
sa i 1656 i sin Danmarckis oe Norgis Fructbar Herlighed:
Med Skowe er Landet fast allevegne synderlig aff Eeg, Fyr, Gran,
Birck oe Underskouffen allene til egen Nødtørft, men til saadan
Overflod forsiunet, at der aff Spanien, Engeland, Holland, Franck
rig, Danmarek og Tydskland, kand giøres stor Tilførsel, aff Master
Spirer, Plancker, Dæler, oe andet Bygnings- oe Skibs-Tømmer;
Sambt Al de Bielck til Brendeved.
At Norge skulle kunne forsyne alle disse landene med hva de behøvde,
synes nok å være en overdrivelse, men det synes også klart at man på
den tid ansa skogene i Norge nesten for å være uuttømmelige. At så ikke
var tilfelle, fikk vi senere bevis for.
Storparten av hva som skjedde i eksportsammenheng før 1650 hadde
liten betydning for Trøndelag, og dermed også Verdal, seiv om man
allerede i første del av det 17. århundre begynte å få en viss utførsel av
trelast fra Trondheim. Det var først etter 1650 at skogbruket som
næringsvei slo igjennom for fullt spesielt i Innherred, og da var for
holdene godt regulert sett fra myndighetenes side.
Som i middelalderen kom Trondheim til å stå i den sentrale posisjon
når det gjaldt utskipning av trelast fra Trøndelag. Når vi i denne
sammenheng skal se på eksporten, blir det derfor Trondheim som inter
esserer oss. Og tidsrommet blir fra etter 1650.
Seiv om Arent Berntsen regner opp en masse land som skulle være
interessert i norsk tømmer, kom det vesentlige av Trøndelags eksport til
å gå til Danmark og De britiske øyer.
I oppsettet nedenfor er tallene hentet fra tollbøker og tiendejournaler
i Tollregnskapene, og gjelder utførselen av bord regnet i tylfter over
Trondheim. 8


----
47 SS-B
----
1693 21242
1694 19987
1695 22928
1696 24833
1697 18135
Dette var den samlede eksport fra Trondheim til utlandet. En god del
havnet i Danmark, mens De britiske øyer sannsynligvis tok resten. Det
er uråd å finne ut hvorfra trelasten kom. Men i 1666 brant London ned.
Til oppbyggingen av byen igjen trengtes store mengder trelast. Vi må
regne med at en hel del av denne trelasten ble utskipet over Trondheim.
Og dermed må vi også regne med at en del av dette igjen stammet fra
Verdal. Hvorvidt det ennå finnes trehus i London som ble bygget etter
den store brannen, skal være usagt, men teoretisk sett kan det være
mulig at det fremdeles eksisterer bygninger i London som har fått en del
av materialene fra Verdal.
De store krigene ute i Europa kom til å spille stor rolle for trelast
næringen. Her kan i første omgang nevnes hva vi kan kalle Den andre
engelsk-hollandske krig 1665-67 og Den tredje engelsk-hollandske krig
1672-74. 9 Det var nettopp de landene som fraktet trelast, som kom i krig,
og naturligvis måtte det få vesentlige følger for trelastprodusentene. 1
tabellen ovenfor ser vi at tallene for 1665 er lave, mens de mangler helt
for 1666 og 1667. Tall mangler også for 1669 slik at også dette året må
ha vært et dårlig år. For 1672 er tallene atter lave, og de mangler for
1673. Og årsaken er naturligvis krigene som raste nettopp da. Krigene
mellom England og Holland var også stort sett sjøkriger, slik at de fikk
en spesiell betydning for skipsfarten.
I denne perioden fikk ikke borgerne avsetning på trelasten, og de fikk
ingen inntekter som følge av mangel på muligheter for eksport. Dette
tvang frem egen skipsfart i større grad. Tidligere hadde ikke Trondheim
hatt noen egen handelsflåte av betydning. Men etter disse krigene
begynte tonnasjeveksten. 10
Seiv om Den tredje engelsk-hollandske krig tok slutt i 1674 var det
imidlertid ikke slutt på stridighetene for det. England trakk seg riktig
nok ut i 1674, men Frankrike som også var med fra 1672, holdt ut til
1680. n Derimot var Danmark-Norge i krig med Sverige fra 1675-79.
Bortsett fra et par forhold som har interesse i denne sammenheng,
skal vi ikke komme nærmere inn på krigen. For det første ble den til dels
utkjempet til sjøs, noe som naturligvis fikk betydning for
trelastutførselen. Men for det andre, noe som kanskje hadde langt
større betydning for Trøndelag og Verdal, svenskene planla et innfall i
Trøndelag i 1677. Kampene ble utkjempet ved Duved, like innenfor
grensen til Sverige. 12
Dette er forklaringen på at flere tall mangler i 1670-årene.
Deretter fulgte en relativt rolig periode ut gjennom 1680-årene. Men i

----
48 SS-B
----
1688 brøt Den pfalziske arvefølgekrig ut. Både England og Holland var
med i krigen, og den kom til å vare helt til 1697. 13 Tabellen viser en
kraftig nedgang i eksporten fra Trondheim de to første årene. Og det
tredje året mangler tallene helt. I denne krigen var England og Holland
på samme side, og etter en tid kom atter trelasthandelen til disse landene
i gang igjen.
I 1701 brøt Den store nordiske krig ut. Danmark-Norge klarte å holde
seg utenfor helt til 1709. Krigen varte helt til 1720. 14 I den første 10-års
perioden, mens Danmark-Norge fortsatt var nøytralt, ser det ut til at de
trondhjemske redere satset sterkt på å utskipe trelast til England og
Irland. 15
Irland hadde lenge vært et av eksportmålene for norsk trelast. Det var
hollenderne som tok til med denne transporten allerede ved århundre
skiftet 15/1600. Og tømmeret kom for det meste fra Vestlandet og
Trøndelag. Irland hadde tidligere vært godt forsynt med skog, men rov
drift hadde ført til at skogene var utryddet, og nå trengte landet seiv å
importere trelast. I tiden like etter 1700 kom Irland til å bety veldig mye
for Trondheim og Trøndelag. Dette foranlediget stiftamtmannen i
Bergen til å si følgende: 16
adskillige av Bergens skibe som om foraaret seile ballastede
herfrå til Throndhjem for at indtage trælst hvilken her i byen i saa
stor mengde ikke er at bekomme, og fører den til Irland.
De trondhjemske kjøpmennene fikk beholde det irske markedet for
seg seiv til langt ut på 1800-tallet. 17
Men da Danmark-Norge kom med i Den store nordiske krig, fikk
dette betydning for eksporten. Handelsskip ble kapret, spesielt i de
første krigsårene. Trondhjemske borgere oppga således i 1721 at de
hadde mistet i alt 24 skip siden 1709. 18
Etter at denne krigen var slutt, var det stort sett rolige og fredelige
forhold helt til slutten av dette århundret. I den tid blomstret
trelasteksporten. I Trondheim ble trelasthandelen mer og mer tatt hand
om av trelastgrossererne, og disse tjente seg meget rike på den. I stor
grad skaffet de seg også eiendommer i skogbygdene i Trøndelag. (Se
forøvrig Proprietærgodsenes historie i Verdal.)
Foruten Danmark var det fortsatt De britiske øyer som var de store
markedene.
Sist på 1700-tallet ble Europa på nytt kastet ut i en langvarig krig.
Med bare kortere avbrekk kom denne krigen til å vare fra 1791, da den
begynte med Den franske revolusjon, til 1814, da den sluttet med
Napoleons nederlag. På grunn av tragiske omstendigheter ble også
Danmark-Norge trukket inn i krigen i 1807. Og da krigen sluttet for vårt

----
49 SS-B
----
EKSPORTLINJER I MIDDELALDEREN
-> EKSPORTLINJER ETTER 1650


----
50 SS-B
----
vedkommende, resulterte det i at vi skilte lag med Danmark og ble lagt
under Sverige.
Tiden fra rundt 1800 til krigsutbruddet for Danmark-Norges ved
kommende kom til å bety en gullalder uten sidestykke i norsk trelast
eksport. Prisene på trelast steg voldsomt i England samtidig som
eksporten økte. Dessuten hadde kvantumsbegrensningene blitt opp
hevet sist på 1700-tallet slik at sagbrukseierne kunne sage det de lystet.
Resultatet ble derfor en kraftig eksportøkning. Bakgrunnen for dette
var høykonjunkturen som revolusjons- og Napoleonskrigene hadde
startet. Men gullalderen tok slutt i 1807 da vi kom med i krigen. En
kortere periode fra 1809 til 1810 med lisens-fart ga et lite blaff. Men så
innførte England kraftig innførselstoll på trelast fra Nord-Europa i
1811. Dette ble gjort for å bedre forholdene for trelastutførselen fra
Canada. Og dermed stanset all trelasteksport fra Norge med de følger
det fikk.
Da krigen tok slutt, ble det fortsatt eksportert norsk trelast, om enn
ikke til De britiske øyer. Både Nederland og Frankrike trengte tømmer.
Trøndelag og Verdal var vel i så måte ikke verre stilt enn andre deler av
landet, seiv om man nå led under det forhold at denne landsdelen var
lengre borte fra markedene. Utførselen av trelast vedble å være
noenlunde stabil utgjennom 1800-tallet.
1. Aleksander Bugge: Den norske Trelasthandels Historie 15.63 ff
2. S. Hasund: Tidsskrift for skogbruk 1944
3. Oluf Rygh: NG XIV s. 338
4. Bugge: Trelasthandels Historie 1 s. 146
5. Bugge: Trelasthandels Historie I s. 146
6. Bugge: Trelasthandels Historie Is. 153 ff
7. Bugge: Trelasthandels Historie 1 s. 39
8. Stein Tveite: Engelsk-norsk trelasthandel 1640-1719 s. 536
9. Pemsel: Atlas of Naval Warfare s. 50 ff
10. Bjørn Sogner: Trondheim bys historie 11 s. 242
11. Pemsel: Atlas of Naval Warfare s. 53
12. Jon Skeie: Norges forsvars historie s. 180
13. Sogner: Trondheim bys historie 11 s. 244
14. Skeie: Norges forsvars historie s. 187 {'(
15. Sogner: Trondheim bys historie 11 s. 249
16. Tveite: Engelsk-norsk trelasthandel s. 529
17. Tveite: Engelsk-norsk trelasthandel s. 529
18. Sogner: Trondheim bys historie II s. 250

----
51 SS-B
----
SKOG- OG SAGBRUK
SKOG- OG SAGBRUKSHISTORIEN INNTIL CA. 1850
Av EinarMusum
I anledning
Av alminnelige innskrenkninger med hensyn til skogenes benyttelse
inneholdt våre gamle lover ingen utenfor bestemmelsene om loddeieres
bruksrett i fellesskog og om leilendingers bruksrett i bygselgårdens skog.
I almenningene hadde hvemsomhelst rett til å forsyne seg med trema
terialer i så stor utstrekning, som han lystet. Frostatingsloven XIV, 8
bestemte bare at det som ble avvirket i ålmenningen skulle hjemføres,
hvis det var tømmer, planker eller bord innen 12 måneder og andre
skogprodukter innen samme aften, i motsatt fall kunne hvem som ville
tadet.
Det var skog mere enn nok til bygdens behov, og skogbruk som
næringsvei eksisterte ennu ikke. Skogen var derfor så lav i pris, at det
ikke var behov for å regulere behandlingen av den ved lov.
Av sagaene ser man, at det ble brakt bygningstømmer fra Norge til
Island; men forøvrig nevnes ikke trelasthandel med utlandet som
næringsvei før i Håkon Magnussøns retterbot om handelen på det
nordlige Norge av 11. juni 1302. Om å skjelne mellom hugst til
husbehov og hugst til salg kunne det altså ikke være tale.
Først i 1500-årene, da tømmerhandel med utlandet var kommet igang
og man — antagelig omkring 1530 hadde begynt å innrette vannsager i
Norge, ble det nødvendig for lovgivningen å gjøre innskrenkninger i
adgangen til skoghugst. Med hensyn til almenningsskogene begynte
man å hevde kongens eiendomsrett like overfor almuens bruksrett,
således at den sistes hugstrett ble innskrenket til eget husbehov. Men
samtidig søkte regjeringen også gjennom forskjellige bud å forebygge,
at eierne uthugget sine egne skoger. Til den ende utgikk det i løpet av
1500-årene en rekke kongebrev, som alle forbød hugst av visse tømmer
sorter, dels forbød utførsel av samme til andre steder enn Danmark.
Herved ville man sikre seg Danmarks behov for trematerialer til flåtens
fornødenhet tilfredsstillet fra Norge.
Ennvidere ble tømmerhandelen tidlig belastet med offentlige byrder.
Bind VI B —4

----
52 SS-B
----
Overensstemmende med det gamle kirkelige prinsipp, at det skulle
svares tiende av enhver innkomst, fordret kongen, da sagbruk var blitt
en lønnsom næringsvei, «den tiende bredde af hver savmølle»,
(kongebrev av 18. mars 1545). Denne tiende tilfalt utelukkende kongen,
uten at kirken eller presten fikk noen andel i den. Ved siden herav ble
det av sagbrukene likesom av de øvrige faste eiendommer utskrevet
«landehjelp», første gang ved skattebrevet av 25. juli 1560, og denne
gikk siden over til en regelmessig sagskatt, som ble pålagt med for
skjellige, i hvert skattebrev fastsatte beløp. Efter eneveldets innførelse
ble disse avgifter ved forordning av 30. januar 1664 ombyttet med en
viss årlig sagskatt efter en på hver sag satt takst.
Adgangen til å anlegge og drive sagbruk var ikke undergitt noen
innskrenkning, forsåvidt vedkommende hadde full disposisjonsrett over
vannfallet og skaffet seg tømmeret enten av sine egne eller andres eien
domsskoger. Men i begge henseender synes hyppige misbruk å ha funnet
sted, idet man oppførte sagbruk, om man bare eiet den ene siden av
fossen, og uten videre forsynte seg med tømmer av kronens eller kirkens
skoger.
Ved kongebrev av 6. oktober 1583 fikk de, som hadde oppført sag
bruk i fosser som kongen eiet part i, en innskrenket tillatelse til frem
deles å beholde den mot en passende fossleie, forsåvidt de kunne skaffe
seg tømmeret uten å forgripe seg på kronens skog. Tillatelsen ble
riktignok tilbakekalt i 1587 og lensherrene pålagt å sørge for, at alle
sagbruk, som var oppført på kronens og kirkens grunn, ble avskaffet,
seiv om eierne kunne skaffe seg tømmeret til dem fra sine egne
skoger.Dette bud ble gjentatt og innskjerpet flere ganger og tilsist ble
det ved kongebrev av 15. august 1616 atter strengt forbudt å ha noen
sag, medmindre han hadde odelsgrunn og rettighet å sette damstokk
på og kunne skaffe seg tømmer fra egne skoger.
I forbindelse hermed ble det i hvert len efter nøyaktige undersøkelser
av fogden og 12 lagrettsmenn laget istand fortegnelser over samtlige
sagbruk med angivelse av, på hvis grunn de sto, og fra hvilke skoger de
fikk sin tømmerforsyning. Allikevel ble ved kongebrev av 24. september
1618 lensbefalingsmennene bemyndiget til å la endel av de på kronens
og kirkens gods ulovlig oppførte sager bli stående mot en årlig avgift til
kronen.
Verdal kommer med
Fra denne tid av begynner vi å få opplysninger om skogbruket og
sagbruksnæringen i Verdalen. Ennu i begynnelsen av 1600-årene har det
neppe vært noe sagbruk i bygden. Omtrent alle garder var jo på den tid
offentlig gods, så de bruk, som muligens har eksistert må iallfall ha vært
ulovlige.

----
53 SS-B
----
Efter lensregnskapet for 1620-21 er det for Stjørdals len, d.v.s. Stjør
og Verdals fogderi betalt fossleie av 6 flomsager, 2 rdl. for hver altså ialt
12 rdl. På disse sagene var det skaret så meget, at det tilkom Kongelig
Majestet i tiendebord 95 tylvter, hver beregnet til Vi rdl., hvorefter
skatten blev Al Vi rdl. Ingen av disse 6 sagene tilhørte Verdalen.
I 1624 ble det skattet kun av 1 sag i Verdalen, idet Petter Gierdtz(en) i
Trondhjem betalte 2Vi rdl. i fosseleie for en flomsag ved Grundan. Det
var det år skaret 200 tylvter bord på den, hvorfor det ble betalt \2Vi rdl.
i sagskatt. Skatten for alle sagene i fogderiet var samme år 88 rdl. 1 ort.
Grundfoss sag.
Hvor den første sagen sto i Grundfossen er ikke mulig å si for sikkert.
Det finnes både en Øvre og en Nedre Grundfoss. Dette er fra Nedre
Grundfoss. Ettersom det i kildene står at sagen ble anlagt ved Grundan,
kan vi gjette på at den lå på vestre side av Helgåen, altså til venstre på
dette bildet.
* Imidlertid ser det ikke ut til at sagbruksvirksomheten skjøt fart i
Verdal i og med denne sagen. Den sees å ha vært i bruk et par-tre år
fremover, men allerede i 1629 står følgende i Trondheim lensregn
skaper:
Bruges Indtedt Petter Giertsen i Trondhiemb affen Saug i Lundefors
i Werdalen. Pendinge iiij dr. Regnis icke.
* Føyd til i Musums tekst. Ø.W.


----
54 SS-B
----
For å ta navnet først: Grunde har i årenes løp blitt forvrengt til
Lunde. Senere på 1600-tallet ble navnet ytterligere forvrengt fra
Lunde f ors til Lindaas.
Men sagen i Grundfossen ble liggende øde, seiv om den nevnes regel
messig i regnskapene. Den skiftet eier i 1637, og Baltzer Karde nevnes da
som den nye eier. Baltzer Karde var fogd både i Jemtland (1614-1620)
og Stjør- og Verdal (1624-1625) 1 , og senere også på Nordmøre hvor han
var i 1633 da han nevnes sammen med en del andre fogder som ble
avsatt som følge av overgrep mot almuen. 2
Stor glede av sagen i Grundfossen kan ikke Baltzer Karde ha hatt, for
i alle år hvor han står oppført som eier av den, står enten brukes ikke
eller übrukelig tilføyd. Siste gang Baltzer Karde er nevnt som eier, er i
1649: bruges icke Alfred Baldtzer Karde a/fen Ringe Saug i lindaas i
werda/enn 2 dr..
Men allerede i 1637 hadde en annen ny sag dukket opp, nemlig
Ulvillen sag. Den ble oppført av fogd Lauritz Bastiansen. Han var på
den tid fogd i Stjør- og Verdal fogderi. Om denne sagen står dette året:
Lauritz Bastiansen fougit i Størdallen aff Weffuille Saug i Werdallen
Schatt ij dr Tiendbord vij Tolter.
En tiende på 7 tylfter skulle innebære at det ble skaret 70 tylfter på
denne sagen. Men allerede året etter står det stander øde også om
Ulvillen sag.
Lauritz Bastiansen må imidlertid også ha prøvd å bygge en sag i
Leksdalen, for i 1643 har han først skattet VÆ daler for Lexdals saug.
Da ble sagen karakterisert som übrukelig. Samme år har han skattet
ytterligere 2 daler for samme sag.
Tre år senere, i 1646, er denne sagen overtatt av Anders Mikkelsen.
Anders Mikkelsen var rådmann i Trondheim, og foruten Leksdals sag i
Verdal, eide han flere sager i fogderiet.
Siste gang han står oppført i sagskattelistene, er i 1652.
I 1653 er Leksdals sag blitt tatt i bruk av lensmann Åge Haug. Dette
året står følgende i lensregnskapene: Aache Houg Lensmand wdj
Werdallen Aff en Beche Sauge Kalldis Lexdalls Sauge som Nylligen er
Optagen och I Brugført 5 Rdr.
1 1656 ble det avholdt sagtakst, og i tillegg til Åge Haugs sag i
Leksdalen kom nå presten Peder Juel med sin sag i Grundfossen. Om
denne sagen står følgende i Trondheims lensregnskaper dette året:
Her peder Erichsen Juell Vicepastor wdj werdallen aff en beche Saug
Kaldis fosnes Saug nu nyligen bebygt och i brug ført epter taxering
Penge 5 Rdr.
Om det er prestens formulering ved takseringen som er blitt lagt til
grunn, skal ikke taes opp her, men karakteristikken bekke-sag av denne

----
55 SS-B
----
sagen ved Grundfossen må vel kunne sies å være mild. Normalt blir
Helgåen ikke betraktet som en bekk!
Det var de uheldige krigene 1657-60, som ble årsaken til at det kom
fart i skogbruksnæringen i Verdalen. Under trykket av pengevanskelig
hetene efter denne solgte kronen størsteparten av sine skogeiendommer i
bygden; de ble kjøpt av pengesterke proprietærer, som utnyttet dem ved
å anlegge sagbruk og på disse skjære opp skogen til utførsel.
Ennu i 1657 ble det skattet kun av 2 sager i prestegjeldet, nemlig:
Fosnesset sag, som eiedes av presten Peder Juel, og Leksdalens sag, som
eiedes av lensmann Age Haug.
Sagskatten var dette år på grunn av krigen forhøyet til det fire
dobbelte av foregående års, hvorefter den for Fosnessets sag var 20 rdl.,
for Leksdalens 24 rdl.
Fosnessets sag ble senere kalt Grundfoss sag og er den eldste, hvis
anlegg vi kjenner noe til. Presten Peder Eriksen Juels ansøkning om
Foss nes et sag.
Dessverre har det ikke vært mulig å slå fast om den første sag som er
omtalt i forbindelse med Grundfossen egentlig var forløperen til den
som skulle komme på Fossneset. Sagen på Fossneset hadde flere navn.
Blant annet ble den kalt Øvre Grundfoss sag, Helga sag og Fossneset
sag. Dette er Øvre Grundfoss. Sagen sto på bortre side av elven i høyre
billedkant.


----
56 SS-B
----
bevilling og tillatelse til å bygge den er datert 1. august 1655, hvorpå
sorenskriver Markus Markussen har foretatt besiktigelse 15. november
samme år. En ny besiktigelse er utført av sorenskriver Hans Bastiansen
den 24. juli 1657, hvorefter stiftsbefalingsmann Peder Vibe har utstedt
bygselbrev og bevilling på sagen 12. september 1657. Senere har der
vært avholdt besiktigelse den 18. mars 1660.
Peder Juel var allerede før 1650 kommet i besittelse av endel skog
gårder i Vuku og Malsådalen, og det var til utnyttelse av disse, han nu
anla sagbruket. Ifølge forordning av 28. juni 1632 og recessen av 1643,
art. 4-40 trengtes kongelig bevilling til det, som visstnok ikke var så
vanskelig å erholde.
Allerede i slutten av 1650-årene er det blitt opprettet mange nye
sagbruk i bygden. Foruten sagskatten er det nu blitt oppkrevet en
særskilt sagmesterskatt. I lensregnskapet for 1660 oppføres følgende
* Andreas Christoffersen fikk sin sag i Tromsdalen i 1658. I Trond
heims lensregnskaper står dette året: Med aff desse Effterfølgende
Ny Mg opbiugte och udj brug førte sauger ere Anders Christoffers, aff
tromsdals Saugh Pennge 4 Rdr.
Og i 1660 var det blitt to Tromsdalssager.
Peder Juel bygget i 1663 Bjørken sag.
Og Lars Brix fikk bevilling og lot bygge Kjesbu sag i 1666. Men den
var ikke i drift i mange årene.
*
Fosnesset eller Grundfoss sag gikk efter Juels død over til kapellanen,
Jakob Jakobsen Lund, som ble gift med Juels enke. Det samme gjaldt
Bjørken sag (Øvre Bjørken sag) som imidlertid lå nede akkurat da. Ved
skjøte, datert Haug 11. mai 1686, tinglest 16. januar 1689, solgte Lund
Grundfoss og Bjørken sager til Rasmus Ågesen Hagen, som dessuten
senere fikk fullkomment skjøte på grunnen med tilhørende laksefiskeri,
som fra gammel tid var skyldsatt for 1 øre, av Lunds enke, Elsebe
Tomasdatter. Skjøtet er datert 23. mai og tinglest 25. juni 1695.
* Føyd til i Musums tekst. Ø.W.


----
57 SS-B
----
Bjørken sag lå etter all sannsynlighet på samme sted som den sagen som
ble drevet inn i dette århundret. Den er merket sag 1 på dette kartet.
Hvorvidt dammen også lå på samme sted, vi tes ikke. Denne sagen er oså
i kildene omtalt som Øvre Bj ørken sag. Sag 2 er Nedre Bj ørken sag. Et
sted kalles den også Sundby sag. Sagen var i drift bare noen få år sist på
1600-tallet. Det finnes ingen opplysninger eller tradisjon som kan for
tel le hvor denne sagen lå. Men det mest trolige stedet må ha vært like
under den siste fossen i Bjørkbekken før denne nådde flatene ved
Sundby.


----
58 SS-B
----
Kjesbu sag er av de usikre sagene. Den var i drift bare et ti-år eller vel så
det for mer enn 300 år siden. Men trolig lå den i Kvernbekken hvor
denne løper ut i Kjesbuvannet i den smale kilen bak Roi/tangen. Sagen
lå trolig på den Ulle flaten midt på bildet til høyre. Den hvite flekken i
nedre billedkant er skummet fra fossen. Vannstanden i Kjesbuvannet er
langt høyere i dag som følge av oppdemmingen enn hva den var den
gang da sagen ble anlagt.
Kjesbu sag
Fossen i Kvernbekken som skaff et drivkraft til Kjesbu sag.

 

----
59 SS-B
----
Kjesbu sag.
En eventuell dam for regulering av vannet i Kvernbekken må ha ligget
på dette stedet.
Kjesbu sag.

 

----
60 SS-B
----
Andreas Christoffersen var borgermester i Trondhjem. Den ene av de
to Tromsdals sagene, som han eiet, er vel den samme, som senere ble
kalt Ramsås sag. De gikk siden begge over til kjøpmann Homfred
Brygman i Trondhjem. Ef ter ham kjøpte presten Tomas Svendsen
Scheen Tromsdals sag, som han senere tillikemed annet gods pantsatte
til rektor Krog, hvis gods i Verdalen på skifteauksjon i 1744 ble solgt til
Åge Rasmussen Hagen.
* Hans Bastiansen var distriktets sorenskriver og bodde på Trones.
Han har utvilsomt fått bevilling på Ulvillen sag etter Lauritz Bastiansen
sist i 1650-årene, for i 1659 står i lensregnskapene: Udaff disse Effter
schreffuene Nylig opbiugte och wdi brug førte Sauger er effter Taxering
Saugschatt Udgiffuet som følger Hans Bastiansen aff Wluild Saug
6Rdr.
*
Siden kom rådmann Jens Bing i besittelse av den. 1 hans tid ble den
nedlagt, antagelig i begynnelsen av 1690-årene, men atter gjenopptatt i
Blokko sag er også en av de usikre sagene. Men navnet tyder på at den
må ha ligget ved Blokko tjern. Dette bildet viser et parti av Malsåen med
Blokko tjern ned til venstre. I øverste venstre hjørne sees Sagvolden.
Ned til høyre for Sagvolden ligger Langdalen store. Og opp mot høyre
kan så vidt en av Gren-gårdene sees. Like til venstre for den ligger
Grensfossen i Malsåa.
* Føyd til i Musums tekst. Ø.W.


----
61 SS-B
----
Blokko sag.
Blokko tjern hvor Malsåen løper ut i tjernet. I bakgrunnen kan så vidt
fossen i Malsåen skimtes. Sannsynligvis lå Blokko sag til venstre for
elven på den Ulle skogbevokste flaten ved tjernet.
Blokko sag.
Fossen i Malsåen som trolig ga drivkraft til Blokko sag.

 

----
62 SS-B
----
Blokko sag.
Dette bildet er tatt fra samme sted som forrige. På den Ulle flaten på
andre siden av elven lå tro/ig Blokko sag.
Blokko sag.
Blokko tjern hvor Malsåen løper ut fra tjernet. Det sannsynlige sag
st edet til høvre.

 

----
63 SS-B
----
1698 av Rasmus Krag, forpakter av Reinsklosters gods, hvilket førte til
en prosess med Rasmus Agesen Hagen, som eier av Grundfoss sag;
herom mere nedenfor.
Hr. Erik Moe var kapellanen Erik Olsen Schanke, som bodde på Mo.
* Erich Moes «en liden sag» er for første gang nevnt i regnskapene i
1658 hvor det da står: H: Erich ibid aff Blaacke Saug iiij Rdr.
ibid betyr «samme sted», og har sin forklaring at Erich Moes sag er ført
etter Peder Juels sag i denne listen. Peder Juel var prest i Verdal, og
Erich Moe var også i Verdal. Peder Juels sag ble forøvrig kalt Helgeaae
Saug ved denne anledning.
Blaacke Saug lå i Malså-Høysjø-området. Som det vil fremgå av det
som følger, ble denne sagen også kalt Langdals sag.
I landkommisjonens jordebok 1661 finnes opplysninger om sager på
de enkelte gårders grunn. Seiv om nok noen sager ikke er tatt med,
trolig de som lå utenfor gårdsvaldene og inne på almenningene, er det
allikevel en del opplysninger som kan være av interesse. De føres derfor
opp her med de opplysninger som er gitt om den enkelte sag i
jordeboken:
Under denne gaard er en Saug tilhører Hans Bastiansen.
Dette må være Hans Bastiansens sag i Ulvillen. I Aslak Bolts jordebok
1432 har erkebiskop Gaute gjort en tilføyelse før 1490 som forteller at
erkestolen har byttet til seg en part i auskøniom sammen med eit stoort
audn som Sælwænæss heither oe qwernstødej viwildenne.
Dette forklarer hvorfor denne sagen er ført under Auskin.
Tromsdal
Herwnder en Saug tilkomer Andreas Christoffers.
Wnder samme gaard er nyligen opbiugt en Saug A ndreas Christoffersen
tilhør ende.
Trolig har denne sagen ikke blitt drevet i særlig lang tid, og heller ikke
med noe spesielt resultat, for den er ellers ikke nevnt i skattelistene.
Den ble bevilget Tønder i 1657.
Sundbye
Wnder Forn. Sundbye Lader Her Peder Juel opbiuge en Saug.
Dette er eneste gang Sundby er funnet som sagsted. I den nedenforstå
ende oversikten står Peder Juel oppført med to Bjørkensager: Off uer
Birchen Saug og Ner Birchen Saug. Den siste er sannsynligvis identisk
med Nedre Bjørken sag. Den kan ikke ha vært i bruk i mange år.
* Føyd til i Musums tekst. Ø.W.

 

----
64 SS-B
----
Wnder forn. gaard findes en (af Andreas Christoffers) nylig opbiugte
Saug.
Paa denne gaard tz grund er biugt en Saug tilhør ende Her Peder Juel.
Dette er sagen i Grundfossen som ble kalt både Grundfoss sag,
Fosnesset sag og Helga sag. Den lå på sydsiden av elva hvilket forklarer at
den i denne jordebok er ført opp under Storstad.
Paa denne gaards grund er bygt en Saug tilhørende Her Erich oelsen.
Dette er den såkalte Blokkfoss sag i Malsåen som også ble kalt Langdals
sag.
En sag vi med sikkerhet vet eksisterte da denne jordeboken ble skrevet,
er Leksdals sag.
I 1662 står følgende i Trondheim Amtsregnskaper om sagene i Verdal:
Sauger och Saugmester Schatt Nemblig aff Huor Stabbell Bord i Saug
och Saugmester Schatt at were Contribuert = 5Vi Rdr.
En stabel var mengde-enhet for sagbord. En stabel tilsvarte et stort
tusen eller 1200. 3

 

 

----
65 SS-B
----
Alt i alt må det i 1662 ha vært 10 forskjellige sager i Verdal som det
ble skattet for. Av disse var det to Tromsdalssager, to Bjørkensager og
to Leksdalssager. Først ut i 1680-årene nevnes en sag ved Bjørken igjen.
I mellomtiden har det muligens vært vanskelig å skaffe tømmer, for den
var ute av drift som følge av «manquement af tømmer och anden u
leylighed».
Alt i alt ble det det året saget 28.5 stabler bord eller 34.200 bord i
Verdal.
Nedre Bjørken sag.
Sagen ble også en enkelt gang kalt Sundby. Etter all sannsynlighet lå den
i nærheten av dette stedet. Dette er den siste fossen i Bjørkbekken før
den når flatene ved Sundby. På dette stedet ble terrenget forandret av
leirmassene etter Verdalsraset 1893.
Foruten Grundfoss anla Peder Juel også Grens sag, antagelig i 1660-
årene, da han hadde erhvervet seg et nokså stort gods på de kanter.
Skuren på denne var Vi stabel bord, grunnleien 1 rdl. Etter Peder Juels
død solgte enken sagbruket til Jens Bing. Denne har i 1673 også fått
besiktigelse på et sagsted ved Lundefossen, lenger oppe i Malsådalen,
hvorhen han muligens har tenkt å flytte Grens sag. Likeså har han
samme år fått en besiktigelse i Heståsen, uten at det er blitt noe anlegg
av det.


----
66 SS-B
----
Den 23/8 1672 var det efter Bings forlangende besiktigelse på et
sagsted på Skrove, hvor Bing som bygselrådig aktet å bygge sag. Skuren
ble satt til 1 stabel bord og avgiften til Vi rdl.
Den 13/7 1672 har det etter begjæring av en Thøger Hansen vært
besiktigelse ved Haukåen, hvor man fant at sagbruk kunne legges litt
nedenfor en nu nedfallen sag og at tømmeret kunne tas av skogene
rundt vannet og på Volhaugen. Da det var en flomsag, fant man at det
ikke kunne skjæres mere enn 1 stabel bord på den, og avgiften ble satt
til 1 rdl. Det kan dog ikke sees å ha vært sagbruk i drift der før meget
senere.
* Utvik I i ngen i 1680-årene
A v Øystein Walberg
I Amtsregnskapene fra 1680 begynner opplysningene om sagbrukene
å bli mer fyldige. Først var det sagmesterskatten som ble ført årvisst.
Dette var opprinnelig en skatt som var fastsatt ved skattebrev av 20. mai
1644. Den såtte faste satser for sagmesterene. Dersom sagmesteren
virket ved en årgangssag, ble det betalt 6 riksdaler årlig. Ved en flomsag
ble det betalt 4 riksdaler for året, mens det ved en bekkesag ble betalt 2
riksdaler. Men fra 1668 var sagmesterskatten en avgift på skuren og ble
betalt med Vi riksdaler for hvert stortusen deler uansett hvilke sager de
ble skaret på.
Videre ble den gamle sagskatten omlagt til en avgift på produksjonen
ved visse sager. Dette gjaldt først og fremst de sagene som enten fikk
tømmeret fra almenninger, krongods, kirkegods eller benefisert gods,
eller som lå på noen av disses grunn. Denne skatten ble betalt med 24
skilling pr. storhundre bord. Et storhundre var 120. Ordningen ble
innført ved skattebrev av 30. desember 1679. 4
Amtsregnskapet kalles den nye skatten sagbordskatt.
Borgermester Laurits Pedersen Brix:
Ulvilla sag skaret 1000 bord 0 daler 2 ort 0 skilling
Kjesbu sag
Jens Bing:
Hofstad sag
Høyfoss sag
Grens sau
Homfrid Bryggmann:
Dillan sag
Lie sag
skaret
skaret
skaret
skaret
skaret
skaret
300 bord 0 daler 0 ort 15 skilling
600 bord 0 daler 1 ort 6 skilling
700 bord 0 daler 1 ort 11 skilling
1000 bord 0 daler 2 ort 0 skilling
7500 bord 3 daler 3 ort 1 skilling
4000 bord 2 daler 0 ort 0 skilling
* Føyd til i Musums tekst. Ø.W.

----
67 SS-B
----
Dette viser at det dette året var 12 priviligerte sagbruk i Verdal. I
forhold til de sager som hittil er nevnt, er det her kommet til en del nye
navn. Den første er Hofstad sag. Denne er nevnt i Marken foss. Den
andre er Høyfoss sag, og den lå trolig ved Øvre Markenfoss. Heller ikke
denne sagen er nevnt i kildene mer enn noen få år.
Navnet Øvre Tromsdal sag er trolig brukt i forhold til Ramsås sag. Tid
ligere ble begge disse sagene, som vi har sett, kalt Tromsdals sager.
Hofstad sag.
Bortsett fra å si at denne sagen lå på Hof stads grunn i Nedre Marken
foss, er det vanskelig å si noe om den nøyaktige beliggenheten. Dette er
forholdsvis høyt oppe i fossen.
Bind VI B — 5

 

----
68 SS-B
----
Hofstad sag.
Et sted noe lengre ned i Nedre Marken foss.
Hofstad sag.
Lengst ned i Nedre Marken foss.

 

----
69 SS-B
----
Høysjø sag er også en ny sag. Men i motsetning til flere av de andre nye
sagene, kom denne til å bestå i lang tid fremover.
I sagmesterskatten 1681 har Bjørken sag kommet til på nytt. Den til
hørte Jakob Jakobsen Lund. Rimeligvis var dette den som tidligere ble
kalt Øvre Bjørken sag. Bjørken sag hadde opprinnelig vært i Peder
Juels eie, men som vi har sett, gikk den etter hans død til kapellanen
Jakob Lund da denne giftet seg med Juels enke. Til tider lå denne sagen
nede i flere år i sammenheng, men den ble stadig satt i bruk igjen.
Forøvrig var eierne og sagene de samme som året før. Bordkvantumet
og skatten var nå følgende:
Ulvillen sag skaret Vi stabel bord 0 daler 1 ort 0 skilling
Kjesbu sag skaret 400 stabel bord 0 daler 0 ort 20 skilling
Hofstad sag skaret Vi stabel bord 0 daler 1 ort 0 skilling
Høyfoss sag skaret Vi stabel bord 0 daler 1 ort 0 skilling
Gren sag skaret 1 stabel bord 0 daler 2 ort 0 skilling
Høysjø sag skaret 700 stabel bord 0 daler 1 ort 11 skilling
Grundfoss sag skaret 1700 stabel bord 0 daler 3 ort 11 skilling
Bjørken sag skaret 200 stabel bord 0 daler 0 ort 10 skilling
Tverå sag skaret 3 stabel bord 1 daler 2 ort 0 skilling
Dillan sag skaret 3 stabel bord 1 daler 2 ort 0 skilling
Lie sag skaret AVi stabel bord 2 daler 1 ort 0 skilling
Ramsås sag skaret 1100 stabel bord 0 daler 2 ort 5 skilling
Øvre Tromsdal sag skaret 4 stabel bord 2 daler 0 ort 0 skilling
Året etter var tallet på privilgerte sager økt til 16. Foruten begrepet
stabel ble også begrepet tylft brukt nå. Skattelisten for 1682 gir følgende
opplysninger:
Ulvillen sag skaret 3Vi stabel bord 1 daler 3 ort 0 skilling
Kjesbu sag skaret 1 stabel bord 1 daler 2 ort 0 skilling
Hofstad sag skaret 1 stabel bord 0 daler 2 ort 0 skilling
Marken sag skaret 40 tylfter bord 0 daler 0 ort 20 skilling
Gren sag skaret IVi stabel bord 0 daler 3 ort 0 skilling
Mevass sag skaret 24 tylfter bord 0 daler 0 ort 12 skilling
Høyfoss sag skaret Vi stabel bord 0 daler 1 ort 0 skilling
Skrove sag skaret IO 1 /: tylfter bord 0 daler 0 orts'/2 skilling
Høysjø sag (her
kalt Gren sag) skaret Vi stabel bord 0 daler 1 ort 0 skilling
Grundfoss sag skaret 1 stabel bord 0 daler 2 ort 0 skilling
Bjørken sag ikke i bruk dette året
Tverå sag skaret 1 stabel bord 0 daler 2 ort 0 skilling
Dillan sag skaret 5 stabel bord 2 daler 2 ort 0 skilling
Lie sag skaret AVi stabel bord 2 daler 1 ort 0 skilling
Ramsås sag skaret 2 stabel bord 1 daler 0 ort 0 skilling
Øvre Tromsdal sag skaret 3 stabel bord 1 daler 2 ort 0 skilling
De tre nye sagene tilhørte alle Jens Bing. Ellers var eierne de samme
som tidligere. Når det gjaldt disse nye sagene, kan det bemerkes at Skrove
sag lå i Leiråen. Den var anlagt av Bing seks år tidligere, i 1676, men den lå

----
70 SS-B
----
tydeligvis nede en tid. Marken sag var heller ikke noen ny sag. Etter all
sannsynlighet var den identisk med den sagen som tidligere ble kalt Øvre
Leksdal sag. Den lå i Nedre Marken foss i Lundselven på motsatt side
for Hofstad sag. Begge disse sagene, Skrove og Marken, kom til å være
mer eller mindre i sammenhengende drift helt til ut på 1900-tallet, da
riktignok som private bondesager.
Den siste av de tre nye sagene dette året, Mevass sag, må vi ofre noen
flere ord på. Den er funnet nevnt bare to ganger i kildene, og begge
gangene i året 1682. 1 den ene kilden som er en oversikt over sagskatten,
og som er gjengitt i utdrag nedenfor, kalles den Movads Saug i Kongl:
M: Alminding. I den andre hvor det ovenstående er hentet fra og som er
skatteliste for sagmesterskatten, kalles den MøeWas Saug. Spørsmålet
blir så å finne ut hvor den kan ha ligget. I sagbordskatten for 1682
nevnes bare fire av Jens Bings sager. Skrove sag er ikke nevnt. De fire
er: Hofstad sag, Høy/oss sag, Marken sag og så Mevass sag. Av disse lå
de tre første forholdsvis nær hverandre i Lundselven, Hofstad sag og
Marken sag i Nedre Marken foss og Høyfoss i Øvre Marken foss. Spørs
målet kan da være om også Mevass sag lå i dette vassdraget. Imidlertid
finnes det hverken noe vann eller elv som har førsteleddet Mø- eller Mo.
Mevass eller «Movads» sag.
Dette synes å ha vært det mest sannsynlige stedet for denne sagen.


----
71 SS-B
----
Derimot ligger det et par mindre vatn inne i Leksdalsfjellene som heter
Mevatnene. Elven som renner ut fra disse heter Mevasselven. Den
nederste delen av denne elven før den løper sammen med Lundselven,
kalles i dag Sørelven. Fra Øvre Markenfoss og opp til samløpet mellom
Lundselven og denne elven er avstanden vel en kilometer. Den gang da
dette ble skrevet, kan vi regne med at vedkommende som oppga navnet
på elven hverken kunne lese eller skrive. Den som skrev, skrev sikkert
det han syntes han hørte. Derfor ble det sannsynligvis Møvass sag. At
prikkene over ø-en falt bort neste gang navnet ble skrevet, er heller ikke
noen uforståelig hendelse.
Å plassere Mevass sag i Sørelven eller Mevasselven er ingen enkel sak.
Etter tre hundre år finnes det ingen spor igjen etter en sagbruksdrift som
bare varte et år eller to. Men et kort stykke ovenfor samløpet med
Lundselven ligger en holme ute i elven. Dersom man demte det nord
ligste løpet, ville man få større vannføring i det søndre løpet. Dette løpet
er forholdsvis smalt lengst oppe, og en demning eller regulering på dette
stedet ville ganske sikkert skaffe nok vann til å drive en sag. Selve
holmen er slett og vel egnet til stabelplass.
Enda et moment som kan peke mot at sagen må ha ligget ved denne
holmen, er at det kommer en bekk ned fra sydskråningen. 1 normale
Mevass sag. Bekkeløpet som faller ut ved holmen i Søre/ven eller
Mevasselven fra syd i nærheten av Hallemsvollen. På dette bildet er
løpet helt tørt, men i f lom tider er vannføringen stor.


----
72 SS-B
----
Me va ss sag.
Det tørrlagte løpet på nordsiden av holmen i Sørelven eller Mevass elven
en tørkesommer. Det sannsynlige stedet for sagen var til venstre på
holmen.
Mevass sag.
Fra øverste del av holmen hvor elveløpet deler seg. En sannsynlig dam
kan ha stått noen lunde her. I bakgrunnen hovedløpet av Sørelven eller
Mevasselven. Holmen til venstre.

 

----
73 SS-B
----
tider er denne bekken temmelig vannrik slik at den nok kan ha drevet en
sag. Følgelig synes det å være en viss mulighet for at denne Mevass sag
kan ha ligget på dette stedet, hva enten den ble drevet av Mevasselven
eller av bekken.
Dog synes avstanden fra denne sagen og ned til den sentrale bebyg
gelse å ha vært forholdsvis stor. Vi skal her huske på at det var en privi
ligert sag det var tale om. Den saget for salg. Følgelig ville det oppstå
problemer med å fremføre produktene fra produksjonsstedet til
markedet. Rimeligvis var dette årsaken til at den ble nedlagt etter et år
eller to.
Fra 1682 finnes også en liste over sagbordskatten. Denne listen ora
fatter årene 1680, 1681 og 1682. Imidlertid er ikke alle opplysningene
gitt her helt i overensstemmelse med sagmesterskattelistene. Blant annet
er begrepet stabel brukt hvor det i 1680 i sagmesterskatten står 1000
bord. Videre mangler en del sager. Det gjelder Bings Gren og Skrove
sager og Lunds Bjørken sag. Men til gjengjeld gir denne skattelisten en
del andre interessante opplysninger. I utdrag står følgende:
Borgermester Brix' sager:
Ulvillen sag står på Kongens grunn med damstokken på Hospitalets grunn.
Tømmeret taes i Kongens ålmenning og i borgermesterens egne skoger. I de tre årene
ble det tilsammen skaret 5 stabler bord, hvorfor det ble betalt 12 daler 2 ort i skatt.
Kjesbu sag står på borgermesterens egen grunn. Tømmeret taes i egne samt Verdal
prestebords skoger. Fra 1680 til 1682 ble det skaret tilsammen 1 stabel 700 bord, og det
ble betalt 4 daler 1 ort i skatt.
Rådmann Jens Bings sager:
Hofstad sag står på Kongens grunn, og får mesteparten av sitt tømmer fra Kongens
skoger. I løpet av de tre årene ble det skaret 2 stabler 100 bord, og det ble betalt 5 daler
1 ort i skatt.
Høyfoss sag står i Kongens ålmenning. I perioden 1680 til 1682 ble det på denne
sagen skaret 1 stabel 700 bord, og for det ble det betalt 4 daler 1 ort i skatt.
Marken sag har halv damstokk på Hofstad som er Kongens grunn. Den var i drift
bare året 1682 da det ble skaret 400 bord. Den betalte skatt var 1 daler.
Mevass sag står i Kongens ålmenning. Den var i bruk bare i 1682. Det ble da skaret
240 bord som det ble betalt 2 ort 10 skilling i skatt for.
Jens Christophersens sag:
Gren sag står på odelsgrunn. Tømmeret taes i egne skoger for en del og i Kongens
ålmenning for en del. Den var i bruk alle tre årene, og det ble da skaret 1 stabel 700
bord. Skatten var 4 daler 1 ort.
Jacob Jacobsen Lunds sag:
Grundfoss sag står på egen odelsgrunn. Tømmeret taes i egne og adskillige om
liggende skoger. Tilsammen ble det skaret 4 stabler 450 bord i de tre årene, og skatten
var på 11 daler 2 ort 12 skilling.
Kaptein Iver Mogenssons sag:
Tverå eller Inndal sag ligger i Kongens ålmenning hvor også tømmeret taes. Til
sammen ble det skaret 5 stabler disse tre årene, og skatten var 12 daler 2 ort.

----
74 SS-B
----
Homfred Brygmans sager:
Dillan sag står på Reins klosters grunn, og den halve damstokk ligger på Kongens
grunn. Tømmeret skaffes for det meste fra Kongens skoger og fra almenningsskogene.
I løpet av de tre årene 1680, 1681 og 1682 ble det skaret ikke mindre enn 15 1 /: stabler
bord, og skatten for dette var på ikke mindre enn 38 daler 3 ort.
Ramsås sag står i Kongens ålmenning hvor også tømmeret taes. Tilsammen ble det
skaret 3 stabler 700 bord i de tre årene, og skatten var på 9 daler 1 ort.
Eileis ble det skaret på Lie og Tromsdals sager, og disse berettes å ligge på egen
grunn og på Bakke klosters grunn. Tømmeret ble i de tre årene 1680, 1681 og 1682 tatt
i hans egen gard Tromsdals skog. Tilsammen ble det saget 21 stabler.
For Lie og Tromsdals sager er det ikke oppgitt noen sagbordskatt.
(Hele skattelisten er inntatt i avsnittet Kilder.)
En lignende sagbordskatteliste finnes fra 1683. Denne listen gir
dessuten en hel del andre opplysninger, og den hitsettes i sin helhet:
Wærdahlen Bordskat Rdr ort sk
Hofstad Saug 1 Stabell ) 2 2
Kjesboe Saug Vi Stabell )
Disse 2de Sauger mig Wnderschrefne tilhørende, og staar Hofstad
Saug, tilligemed half Damstock, paa Ko. Ma: Grund, og den anden
halfue Damstock, paa min Egen odel, tømmerit tagis En Deel udj
Kongl. Ma. saauelsom mine Egne odelsskower.
Kiesboesaug, staar tilligemed Damstock paa min Egen odels Grund,
tømmerit tagis udj mine Egne odelsskower.
Testerer
L Brix
Offuirschrne hofstad saug fløttis dette aar, og settis paa min Egen
odelsgrund, kaldis Lunden, og tømmerit til den tagis foreffter udj mine
Egne odelsskower.
Høsiøe Saug 95 tdlter 2 1 12
Denne Saug mig Wnderschrefne tilhørende, staar paa min egen odels
grund, med Damstocken, og tømmerit tagis Mesten deel i Kongl.
Mayts. Alminding, og nogit udj andre proprietariers skowe.
Testerer
Jens Christophersen
Grundfos Saug 1 Stabel 5 toller 2 2 12
Denne Saug, mig Wnderschrefne tilhørende staar paa min egen odels
grund, baade med saug og Damstock, Thømmerit til den, tagis udj adt
schillige skoue, Baade af Kongens, Kirchens, Benificerede, og andre
proprietariers skouer.
Testerer
Jacob Jacobsøn
Wlfuildiz Saug 4 Stabel 10
Greens Saug 1 Stabel 48 tolt 3 2 20
Skrofue Saug 7 tdlter - - 17
Disse trende sauger mig Underschrefne tilhørende og staar wlfuildz

----
75 SS-B
----
saug, paa Kongl. Ma: Grund, og damstocken ligger paa proprietariers
odelsGrund, tømmerit tagis udj mine Egne Saauelsom andre proprie
tariers odelsskower.
Greens saug, staar paa min Egen odels Grund, tilligemed half Dam
stock, og den anden halfue paa en proprietariers odels grund, tømmerit
tagis udj proprietariers odelskower.
Skrofue saug, staar tilligemed Damstock, paa min Egen odels Grund,
tømmerit tagis udj proprietariers odels skovver.
Testerer
L P Brix
Rdr ort sk
Dillums Saug 2'/ z Stabel 6 1
Ramsaae Saug 1 Stabel 2 2
Lie Saug 3 Stabel
Tromsdals Saug 3 Stabel 40 t:
Disse 4 sauger, hører mig undertegnede til, og staar Dihlums saug, til
ligemed half damstock, paa ReinsClosters Grund, og den anden halfue
paa Ko. Ma. grund, tømerit tagis nogit udj Kongl. Ma. Alminding,
saauelsom andre proprietariers skower.
Ramsaae saug, staar tilligemed Damstock, paa min Egen odels Grund,
tømmerit tagis udj K. Ma. Alminding. Liesaug, staar paa
BacheClosters Grund, og Damstocken ligger paa min Egen odelsgrund
tømmerit tagis udj mine Egne odelsskower. Tromsdals saug, staar til
ligemed Damstock, paa min Egen odel, tømmerit tagis udj mine Egne
odels skower.
Dette saaledis af Hr. Homfred bruchmands saugfogd Grunden
Tomas Faaren at uere andgifuen Jon (uleselig)
Indals Saug Vi Stabel 1 1
Denne saug, mig underschrefne tilhørende, staar tilligemed Damstock,
paa Kongl. Ma: Grund, tømmerit tagis udj Kongens Alminding.
Testerer
1 f fuer Monsen
Ut fra dette ser vi at tallet på priviligerte sager nå er sunket til 12.
Dette er forståelig ut fra det forholdet at flere av sagene var små bekke-
sager, og det kunne være vanskelig å transportere tømmeret frem til
dem. Følgelig var mange av de mindre sagene ute av drift i flere år av
gangen.
Men av opplysningene som her gies, ser vi at Hofstad sag bare kan ha
eksistert i noen få år. Etter dette året ble den flyttet ned til Lund. Ved
Lund var det et gammelt sagsted, og det var vel den sagen som tidligere
ble kalt Leksdal sag.
Dette er også det siste året hvor Kjesbu sag nevnes. Den har trolig
ikke vært i drift stort mer enn ti år.
Videre kan vi se at Mevass sag ikke nevnes mer. Den lå nok for
avsides til at den var lønnsom.
*

----
76 SS-B
----
Sagbruksvirksomheten tiltar
I midten av 1680-årene var det 11 priviligerte sagbruk i bygden. De
har dog ikke vært i drift samtidig. Regnskapet for 1684 oppviser
følgende eiere, bruk og skaret bordkvantum:
Hr. Jens Kristofersen (Svaboe), bygdens prest:
Høysjø sag 1500 bord
Hr. Jakob Jakobsen Lund, bygdens kapellan:
Grundfoss sag 1060 bord
Jens Bing:
Ulvillens sag 6300 bord
Grens sag 1200 bord
Skrove sag 150 bord
Homfred Brygman:
Dillansag 160 bord
Ramsås sag 1300 bord
Lie sag 2500 bord
Tromsdals sag 2250 bord
Kaptein Ivar Mogensen
Tverå sag 500 bord
Tilsammen 16860 bord
Sagsmesterskatten av dette var 2 ort pr. tusen.
Til sammenligning anføres, at bordkvantumet for hele fogderiet
samme år var 113820 bord.
Leksdalens eller Lunds sag har — som det sees — altså ikke vært i
drift dette året. I 1686 har den derimot vært i gang; men da var det ingen
drift hverken ved Dillan, Lie eller Skrove sagbruk. Skrove synes alltid å
ha vært et lite bruk.
Dillan sag gikk siden over i lagmann Peter Drejers eie og finnes
registrert blant dennes efterlatenskaper i 1704. Om sønnen, Abraham
Drejer har overtatt den, kan ikke sees; den finnes iallfall ikke blant det
gods, som er registrert efter denne i 1736. Rimeligvis var den da nedlagt.
Høysjø sag ble ved skjøter av 22/7 og 12/10 1720 sammen med annet
gods solgt til Abraham Drejer og oberstløytnant Peter Lund. Ved Lunds
død overtok Drejer det hele; men Peter Lunds sønn, kapteinløytnant
Peter Rafael Lund, kjøpte det igjen ved auksjon efter Drejer i 1736.
Bordkvantumet for Høysjø sag var ved denne tid 750 bord, og
tømmeret ble tatt i hans egne skoger og skogene i Sul og Helgådalen,
som hans sønn hadde arvet etter Abraham Drejer.

----
77 SS-B
----
Høysjø sag.
Høysjøelven begynner sitt løp fra Høysjøen med en foss. Denne
dammen er bygget lenge etter at sagen var satt ut av drift.
Høysjøsag.
Høysjøfossen sett nedenfra. Det var denne fossen som skaffet drivkraft
til Høysjø sag.

 

----
78 SS-B
----
Høy sjø sag.
Det er ikke langt stykket fra fossen til Sagtjernet. Høysjø sag sto på
venstre side av Høysjøelven like før den løp ut i Sagtjernet.
Høysjø sag.
Sagstedetfor Høysjø sag ved Sagtjernet.

 

----
79 SS-B
----
Høysjø sag.
Sagtjernet hvor det fremdeles finnes delvis forratnede bakhoner på
bunnen etter sagdrif ten.
Høysjø sag.

 

----
80 SS-B
----
Det hele bordkvantum, som ble skaret i Verdalen i midten av 1680-
årene, kunne altså dreie seg om 16 å 17000 bord årlig. Sagskatten
utgjorde etter en forordning, tinglest i Verdalen den 26. juni 1693 1
riksdaler av hvert 100 bord, som ble skaret av tømmer fra offentlig
gods, eller på sag, som hadde helt eller halvt damsteng på eller var
bygget på sådant gods. Dertil kom så den sedvanlige trelasttiende, som
ble oppebåret ved utskipningen. Sagmesterskatten var 1 rdl. av hvert
1000 skårne bord uten forskjell på, hvilken sag de var skaret ved.
Stridigheter
Som ovenfor nevnt, nedla Jens Bing Ulvillens sag. Men under 6/8
1698 transporterte Olava sal. Jens Bings sagbruksrettigheter til Reins
klosters forpakter, Rasmus Krag, som derpå fikk bygselbrev av
antikvaren 8/8, tgl. 13/10 1698. Herved fant Rasmus Ågesen Hagen seg


----
81 SS-B
----
som eier av Grundfoss sag forurettet. Han hadde satt seg i stor
bekostning ved å gjenoppføre denne sag, som både i 1695 og 1696 var
tatt ut av flommen, og tilveiebragte et tingsvitne for at det ikke kunne
skaff es tømmer nok til begge sagbruk, idet Grundfoss sag ofte hadde
mattet stå av mangel på tømmer og Ulvillens sag i sin tid var nedlagt på
grunn av de store omkostninger ved å ta tømmeret fra langt
bortliggende skoger.
Krag stevnet på sin side Hagen, idet han ville ha Grundfoss sag ansett
som upriviligert. Hagen førte imidlertid bevis for, at Grundfoss var det
eldste av alle de omliggende sagbruk, hvorfor dom av 12/10 fastslo, at
«Rasmus Aagesen Hagen skal nyde og vedblive Grundfos sag og de den
tillagte skoge.»
Dommen var avsagt av sorenskriver Henrik Drejer, en bror av
kanselliråd og lagmann Peter Drejer, som var eier av Sul- og
Helgådalens gods og derfor kanskje noe interessert i Grundfoss sag som
avtaker av tømmer fra hans garder i Helgådalen. lalfall mente nu Krag
det, foruten at han hadde å klage over, at Henrik Drejer ikke hadde
villet foreta åstedsbefaring, «men isteden frådømt, hvad jeg efter
bygselsedler og andre adkomster kan have ret til». Krag oppnådde også
å få saken gjenopptatt med settedommer, hvilket resulterte i at begge
vedble å drive sine bruk og for ettertiden var bitre uvenner.
Rent ille var det mellom dem sommeren 1700. Jon Byna hadde hugget
endel tømmer, som skulle føres til Grundfoss sag. Men han skyldte Krag
penger, hvorfor denne tok 4 tylvter av tømmeret og lot det føre til
Ulvillens sag og oppskjære der — efter Jons påstand uten hans sam
tykke. Han kunne dog ikke nekte å ha mottatt av Krag 2 rdl. i forskudd
for tømmer, som han skulle hugge i ålmenningen; men da han ikke
fremskaffet dette, tok Krag de 4 tylvter og sa, at han nok skulle komme
tilrette med Hagen.
Om dette tømmer og forskjellig annet røk da Krag og Hagen sammen
oppe i Kleppen i juni 1700, og der har det nok gått varmt til. Etter Krags
forklaring hadde Hagen overfalt ham med hugg og slag, så han til slutt
måtte gripe til kården for å verge seg; sitt kårdehefte fikk han herunder
brukket istykker.
Nu fulgte naturligvis en prosess med utsettelse fra ting til ting. De,
som skulle være vitner i saken, har sikkert følt seg som lus mellom to
negler i striden mellom de mektige herrer og hadde sørget for å se minst
mulig av begivenheten. Hovedvitnet, Guru Kleppen, hadde således
nødvendigvis mattet gå ut å mate hunden, nettopp som striden begynte
å nærme seg kokepunktet. Dom falt først i juni 1702, og av
vitneutsagnene fant ikke retten det bevist, at det hadde vært noe slags
mål, men «alene mundkeckel de gode mænd imellem», hvorfor Hagen
ble frikjent for Krags tiltale.

----
82 SS-B
----
Imidlertid hadde Hagen på sin side i juli 1701 innstevnet Krag for de 4
tylvter tømmer, som er nevnt ovenfor, samt dessuten noe annet
tømmer, som Krag en søndag skulle ha bemektiget seg oppe i Helgåsen.
I denne sak falt dom i november 1703, hvorved Krag ble dømt til å
betale Hagen 8 rdl. for de 4 tylvter, «som ikke vedkom ham at tåge»,
samt omkostninger 4 rdl.
Også senere vil vi få se, at stridende interesser har brakt de priviligerte
sageiere i konflikt med hverandre om enn neppe på en fullt så voldsom
måte som denne.
Svingninger i konjukturene
Foruten de før nevnte sagbruk, er Bjørken sag anlagt i 1600-årene. I
1686 sees den å være solgt til Rasmus Hagen av kapellanen Jakob Lund.
Den er anlagt allerede i 1663 av Peder Juel; men det synes ikke å ha vært
noen regelmessig drift ved den.
Vangstad sag er anlagt omkring 1700
Ved de besiktigelser, som hittil var utført av sorenskriveren og en
lagrett, når et nytt sagbruk skulle opprettes, er det neppe tatt
bestemmelser om annet, enn hvorvidt et sådant kunne tillates under
hensyn til skogens alminnelige tilstand i det omliggende strøk og
hvorvidt det i nærheten var eldre bruk, hvis rettigheter som ikke måtte
gåes for nær. For det sønnenfjellske Norge er det allerede av 6.
september 1688 et reskript angående, hvilke sager måtte bli stående, og
hvor mange bord det årlig måtte skjæres på hver sag. Dette er
formodentlig den første bestemmelse angående sagkvantum; men først i
1735 synes en sådan bestemmelse å være gjort gjeldende nordenfjells,
idet reskript av 18. oktober dette år befaler, at alle sagbruk og dertil
hørende skoger før de bortfestes skal lovlig besiktiges av vedkommende
rettsbetjent og tillike eragtes, hva kvantum tømmer der årlig kan tillates
hugget, «saa at skogene vorder fredede».
Skogene var nemlig allerede i slutten av 1600-årene på sine steder blitt
slemt medtatt, og det er utgitt flere forordninger, som hadde til hensikt
å bevare dem. Et reskript av 7. september 1688, som dog kun gjelder det
sønnenfjellske, setter bestemmelser om mastehugst, tjærebrenning etc.,
fordi skogene på mange steder sønnenfjells var blitt ødelagt av altfor
sterk hugst. En forordning av 3. februar 1683 forbyr hugst i offentlige
skoger, og dette innskjerpes i en skrivelse av 5. februar 1700 til stift
amtmannen i Trondhjem, som sa at det ikke må skje nedhuggel.se av
kongens almenninger eller skoger, «saasom saadant gaar i svang.» —

----
83 SS-B
----
I begynnelsen av 1700-tallet er sagbruksdriften gått betydelig tilbake.
11711 og 1725 er det således skaret følgende kvanta:
11711 11725
På Tromsdals sag 250 bord 480 bord
« Ulvillens sag 1500 «
« Grundfoss sag 2000 « 3600 «
« Lunds sag 1000 « 1200 «
« Høysjø sag 900 « 252 «
« Bj ørken sag 300 «
« Grens sag 900 « 600 «
« Vangstads sag 900 « 540 «
« Leklems sag 240 «
Tilsammen 5950 bord 8712 bord
I hele fogderiet 41290 bord.
Leklems sagbruk var visstnok ganske nytt i 1725. Hvem som dengang
eiet og drev det er übekjendt. Peder Pedersen Ovid fikk bygselbrev på
sagstedet av Ole Sevaldsen Leklem 20/6 tgl. 8/9 1749.
Tverå eller Svarthovd sag lå omkring 1700 en lang tid øde og übrukt.
Så fikk Tomas Davidsen Jelstrup amtskriverens bygselseddel på den
28/8 1706, tinglyst 27/1 1707, og drev en tid, hvorefter den ble nedlagt
Tverå sag.
Tveråen ovenfor det stedet hvor Tverå sag lå. En mulig dam må ha
ligget ovenfor her.
Bind VI B —6


----
84 SS-B
----
Tverå sag må (rolig ha ligget på dette sted ved Tveråen.
Tv er å sag.
På dette stedet sto sagen, og tømmer og materialer ble lagt opp på denne
sletten.

 

----
85 SS-B
----
Tv er å sag.
igjen. Ved Tomas Davidsens død i 1730 betegnes den som en liten
bekkesag — «brøstfældig og maa paany opbygges». Sagstedet ble som
kongelig eiendom oppbudt på tingene helt til i 1760-årene; men som det
heter i tingsvitne fra 1733: «Ingen vil eller kan befatte sig med den, langt
mindre svare noget grundleie».


----
86 SS-B
----
Levrings sag ble oppført omkring 1728 av rektor Krog, som var
kommet i besittelse av endel garder fra Levring og Inndalen. Ved Krogs
død ble Levring tillikemed Tromsdals sag solgt til Åge Rasmussen
Hagen. Det opplyses om Levrings sag i 1731, at den er en liten bekkesag,
hvorpå kun skjæres, når det er stor flom.
Det ringe bordkvantum, som ble skaret i den første fjerdedel av 1700-
tallet, skriver seg vel først og fremst fra de urolige tider med krig og
ringere vilkår for avsetning av trelast. Men det kan også delvis bero på,
at skogen var blitt uthugget i de for skogbruket gode tidene i siste
halvdel av 1600-årene. lalfall har dette vært tilfellet i de strøk, som
leverte til de større bruk Ulvillen og Grundfoss. Således har det den 31.
august 1736 vært en besiktigelse av kronens skoger i Helgådalen for å
avgi skjønn over, hvor stort kvantum det kunne tillates hugget til
Ulvillens sag. Det opplyses herunder, at den skog, som var nærmest
Helgåen og Skjækra var ganske uthugget. Sagretten fant det umulig å
uttale noe om kvantumet.
Branner og andre ødeleggelser
Skogbranner har også gjort sitt til å ødelegge skogen. Overfor
sådanne begivenheter sto man i de tider nokså hjelpeløse — noen
organisasjon til slukking var det naturligvis ikke tale om. Det eneste vi
kan se er gjort av offentlige foranstaltninger mot skogbrann finnes å
lese i stiftamtmannens kopibok, hvor det heter: «6. juni 1703 —Tilskrev
jeg fogderne (hvoriblandt Jens Mogensen i Stjør- og Værdal) om den
antændte ild i skoven i deres fogderi at lade slukke»; men så lettvint var
nok ikke saken, at den lot seg ordne ved en skrivelse til fogdene. Det har
vel det år vært mange skogbranner - formodentlig var det en tørr
sommer.
I 1711 har det atter vært noen store skogbranner, som ødela skogene
under Ekren, Sæter, Breding, Østre og Vestre Gudding og Storvuku.
Dette opplyses i matrikuleringsarbeidet av 1723, hvor det også nevnes,
at Skroves og Bjørkens skoger er avbrent, men uten nærmere angivelse
av når dette er skjedd.
Skogbrann har nok ofte herjet skogen i gammel tid, og man har
neppe gjort seg syndelig umak med å slukke den — skog var det jo nok
av. Kristian 4.'s lov punkt 6-19-9 fastsatt skadeerstatning, når skogbrann
oppsto som følge av uaktsomhet; men først ved forordning av 4. april 1781
ble det satt straff for sådan uaktsomhet. Denne bestemmelse har ikke vært
bragt i anvendelse i Verdalen førenn i 1832. Da var det stor brann i
Inndalsskogene; den begynte ved Rotmoen tirsdag den 19. juni, og det
ble ikke gjort noe alvorlig for å stanse den før fredagen, da en mengde
mennesker hadde samlet seg på brannstedet, men ilden vedble å rase til

----
87 SS-B
----
søndag, da det begynte å regne. Den hadde da herjet en strekning på
henimot 1 mil i lengde og 1 Vi fjerding i bredde. Den brente skog, som
vesentlig tilhørte Verdalsgodset, hadde dog ikke noen stor verdi. Skaden
for Nikolai Jenssen, som da var godsets eier, oppgis til 300 spdl.
Brannen skyldtes Jon Rotmoen og kone, som hadde antent noe
tørrkvist og lignende på Rotmoens innmark. De ble satt under tiltale,
men frikjent, da retten ikke fant anvendelse for noen bestemmelse, som
såtte straff for forholdet. Omkostningene ble de dog dømt til å utrede.
Skogen kunne nok også bli ødelagt på mange andre mater også, f.eks.
ved ufornuftig anvendelse av tømmeret. Således har det ennu i 1770-
årene forekommet, at man laget bord ved utflekning, d.v.s. man kløvde
tømmerstokken og hugde til bord med øks istedetfor å sage. I en
skrivelse av 18. september 1776 til rentekammeret, som hadde forlangt
en betenkning angående denne bruksmåte, sier stiftamtmannen, at
utflekningen er en ødeleggende uskikk; fordi istedetfor at man ved
saging kan f å 6 - 8 bord av en stokk, får man ved flekning i det høyeste
2. (Se forøvrig om huggen bord under Treforedlingen i eldre tid.)
Tjærebrenning har også på sine steder tatt hardt på skogen, dog
neppe i Verdalen, hvor der kun finnes lite furuskog. I skrivelse av 26.
juli 1777 til general landøkonomi og kommerce kollegiet opplyser
stiftamtmannen, at tjærebrenningen i hans amt har vært av meget ringe
betydning inntil forrige og især dette år, da prisene på tjære ble
usedvanlig høye, nemlig 4-5 rdl. pr. tønne. En stor del ble solgt innen
lands; men utførselen til fremmede steder ble anslått til 1500-2000
tønner bare fra Trondhjem. Brenningen ble drevet kun på få steder i
amtet, nemlig der, hvor det fantes furuskog.
Også gjerdebyggingen, som det vesentlig ble benyttet ungtrær til, har
vært ansett for å være til så stor skade for skogen, at det har påkalt
myndighetenes oppmerksomhet. Stiftamtmannen uttaler om det i en
skrivelse av 20. mars 1779 til rentekammeret, at «bonden har ikke
leilighed og patriotisme til at bygge sten- eller torvgjærder.» Mellom
utmarker ble det dog brukt older og løvtrær til gjerder. Han mener
forøvrig, at lensmennene burde være de nærmeste til å påse denne sak
og benytter anledningen til å fremholde en lønnsforbedring for disse,
«saa hurtige og duelige personer altid kunde forskaffes».
Kontrollen skjerpes
Hauka (senere kalt Nedre Hauka) sag ble anlagt av Sivert Flet efter
besiktigelse den 14. oktober 1739. Den ble lagt på et sted, hvor Sivert
Forbregd før hadde en kvern, som Flet påtok seg å hjelpe ham med å
flytte litt lenger opp. Flet såtte opp sag og skar på den i 1740 og 41, men

----
88 SS-B
----
oppgav til sagmantallet at intet var skaret, hvorfor han ble satt under
tiltale, fordi han «underfundig har søgt at besvige Hans Majestæt sin
deraf tilkommende skat». Seiv anførte han kun å ha skaret fremført
tømmer, som ellers ville ha råtnet, «bonden i denne dyre tid forlist sin
subsistens og endel skatters betaling manglet.» Han ble dog dømt til å
betale de to års sagskatt dobbelt, samt fordi han hadde skaret uten
bevilling 2 rdl. bot til de fattige og like meget til justiskassen samt
prosessomkostninger 12 rdl. 3 Vi ort. Endelig måtte han innstille skuren,
til han hadde fått bevilling. Denne skaffet han seg da og fikk bygselbrev
av fogden 5/10 1747, tgl. 4/3 1748. Han skulle betale i bygsel 3 rdl. 1 ort
8 sk., årlig grunnleie Wi ort samt i årlig skogleie av kronens gard
Hallem og lektoratsgården Lein 2Vi ort. Ved reskript av 15. april 1741
var det nemlig bestemt, at det av det tømmer, som ble hugget i kongens,
kirkenes og de benefiserte gårders skoger eller kongens almenninger,
skulle, såsnart det var felt og fremdrevet, betales 12 skilling danske av
hver tylvt sagtømmer og av alle andre tømmer og lastsorter 1/16 av
verdien, således som den ble lansert efter hvert års markedspris. Denne
bestemmelse ble i det vesentlige gjeldende ttil skatteloven av 1. juli 1816.
* I løpet av 1700-tallet gikk det stadig ut påbud fra sentralstyrelsen i
København, det vil si Rentekammeret, om at fogdene måtte inn
rapportere tilstanden i kongens skoger. I 1749 sendte daværende fogd i
Stjør- og Verdal fogderi inn en rapport både om almenningsskogene,
kongens skoger, de private skogene og sagbrukene. Bakgrunnen for
dette er nærmere fortalt under almenningene. Hva fogden sa om
sagbrukene hitsettes i sin helhet:
Først De udj Præstegieldet beliggende Saug bruge hwem samme tilhører, paa hwis
Grund der staaende og hwor Tømmeret enten udj Almindings, Kongens,
Beneficerede, Proprietaire eller Odels Bønders Skowe faaes eller tages: -
1. Tromsdahls Saw - Hr: Justitz Raad Hagen tilhørende staaer paa hands Eegen
Gaards grund og Tømmeret tages i hans Eegen Odels Skow. - Derpaa er skaaret
udi afgl: Cancelli Raad Krogs tiid 2 a 3000 de Bord og meere aarli: Men nu udj Hr
Justitz Raad Hagens tiid paa nogle Aar ickun aarl: 1, 4 a 500 Bord, alt Ligesom
Bord priise till aftager, og Ligesom winter Føerit og at Tømmeret kand frem
komme og Flom Wand om Høst og Waar indfalder.-
2. Lie Saug Hr: Justitz Raad Hagen tilhørende, staaer paa Odels grund; Men udj
mange aar har og endnu Ligger Øde.-
3. Ulwild Saug. Staaer paa Kongens Grund, udj hwis Almindinge, samt andre om
kring Liggende Odels Skowe Tømmeret faaes; Saugen er Bøxlet af Hr. Rasmus
Brodersen Hagen; Men nu paa een 5 a 6 aar Ligget Øde, i forrige tiider skaaret paa
Saugen 2, 3, 4, a 5000 de Bord Ari:.-
4. Grundfoss Saug. tilhørende Hr Broder Boyesen paa hwis Grund Saugen er
staaende, og udj hwis Odels Skowe Tømeret faaes. Paa Saugen kand skiæres Aarl:
Naar Tømmer paa Winter Fører kand frembringes 4, 5, 6 a 8000 de Bord og
meere.-
* Føyd til i Musums tekst. Ø.W.

----
89 SS-B
----
5. Lunds Saug tilhørende Afgangenn Obriste Lieutenant Ausigs Arfwinger, er
Staaende paa Deres Odels Gaards grund og Tømmeret tages i Odels Skowe. Paa
Sawen som Alleen Driwes wed Flom Wand, kand skiæres, Aarl: 2, 3, 4, 5 a 600 de
Bord.-
6. Høysiøe Saug. Hr. Capitain Klyfver tilhørende. Staaer paa Odels Grund,
Tømmeret af omliggende Bønders Skowe. Kand skiæres Aarlig nåar Tømmer
frembringes og kand faaes, 2 till 6 a 800 de Bord.-
7. Biercke Saug. Hrr: Justitz Raad Hagen tilhørende. Staaer paa Odels grund,
Tømmeret tages i Odels Skowe, Skiæres Aarl: 1, 2, till 6 a 700 Bord.-
8. Green Saug tilhørende Hr: Justitz Raad Hagen. Staaer paa Odels grund,
Tømmeret tages i Odels Skowe, Skiæres aarl: 2, 4 til 8, 10 a 1200 Bord.-
9. Dihlum Saug.- Hr. Justitz Raad Hagen tilhørende. Staaer paa Odels Grund udj
hwis Skowe og Tømmeret tages. Saugen har nogle aar ligget Ode, og derpaa
Skiæres Ligesom Winter Føret er at Tømmer kand fremkomme og Flom Wand
indfalder.-
10. Tweraae Saug. har udj mange aar ligget Øde, og skall wære beliggende i Almin
dingen, handz Maiits tilhørende
11. Lechlem Saug wæret tilhørende Hr: Justitz Raad Hagen Mens Gaarden hwor
under Saugen er beliggende, er nu Soldt. Tømmeret har wæret tåget i Gaardens
Skow, og paa Sawen er skaaret, 1,2,3, till 400 de Bord.-
13. Lefring Saug Hr: Justitz Raad Hagen tilhørende. Staaer paa Odels Grund, og
Tømmeret faaes af Eegen og omliggende Odels Skowe. skiæres samme Aar nogle
hundrede og andre Aar 1000 de og meere.-
14. Neder Holmen Saug. tilhørende Hr: Justitz Raad Hagen Staaer paa Odels grund,
Tømmeret tages for den største Deel i Odels Skowe og for eendel af tilbøxlede
Almindings Skow.-
Skiæres Aarlig 1,2 a 3000 de Bord.-
15. Houckaae Saug- tilhørende Hr Siwerth Fleth. Staaer med halw Dam Stock paa
Kongens grund, Tømmeret tages af tilbøxlede Kongens Beneficeret og Almindings
Skowe. Kand skiæres Ligesom Flom Wand indfalder og Tømmer kand faaes fra
200 de till 10 a 1200 Bord.-
Dette er da alle udj Wærdalens Præstegield beliggende Saw bruge, med all den
forklaring Jeg derom weed at gifwe, .
*
Sagbruksbesiktigelsene 1757 til 1775
I 1757 nevnes det i bygden således følgende 12 sagbruk:
Justisråd Åge Hagen
—» — —» — —» —
—» — —» — —» —
—» — —» — —» —
—» — —» — —» —
Kongen. Bruker: Rasmus
Rasmus Brodersen Hagen
Rasmus Brodersen Hagen
Tromsdal, eier
Gren, eier
Vangstad, eier:
Levring, eier:
Nedre Holmen, eier:
Ulvillen, eier:
Grundfoss, eier:

----
90 SS-B
----
Lund, eier:
Høysjø, eier:
Bjørken, eier
Leklem, eier:
Hauka, eier:
Major Kluver
—» — —» —
Peder Pedersen Ovid
Sivert Flet
Det har vært avholdt besiktigelse
av alle disse bruk fra 1757 og
utover. Det inntrådte ved disse tider et sterkt oppsving i trelastbransjen,
som medførte, at sageierne søkte forhøyelse av det kvantum, de var
berettiget til å skjære på sine bruk, likesom det ble opprettet mange nye.
Her tilsettes et utdrag av samtlige av disse besiktigelser til 1775 i den
orden bevilling ble gitt:
Lunds sag ble besiktiget 18. oktober 1757. Det ble tillagt den følgende
årlige tømmerkvantum: Av Karmhus skog 28 tylvter, Lunds 15,
Hofstads 26, Tillers 14 tylvter, alt gjennomgående god skog. Brukeren
hadde tillike søkt å få bygsle Leksdalens ålmenning og dens tømmer lagt
til denne sag og i den anledning var besiktigelse avholdt 2. juni 1756,
hvorved ålmenningen ble ansett til å kunne levere 14 tylvter. Av hele
dette kvantum fantes det å kunne skjæres 3200 bord (1 Vi toms - 10 fot),
hvorav 2/3 kjøpmannslast. Bevilling ble gitt 31. januar 1758; den
omfattet også ålmenningen.
Lund sag. Fossen i Lundselven som drev Lund sag. Sagen la på
venstre bredd.


----
91 SS-B
----
Lund sag. Dammen i Lundselven lå over den bortre enden av denne
smale passasjen.
Bjørken sag, besiktiget 19. oktober 1757. Tømmer fra brukerens eien
domsgårder: Bjørken 14, Sundby 6 tylvter, herav 680 bord, hvorav 2/3
kjøpmannslast. Bevilling 31. januar 1758.
Leklems sag, besiktiget 19. oktober 1757. Tømmer fra Leklems og
Græsets skoger. Av Leklems fantes årlig å kunne hugges 10 tylvter sag
tømmer av målstrær, av Græsets 8. Flere garder hadde ikke brukeren å
anvise under denne sag. Kvantum 650 bord, hvert 1 Vi tomme tykt, 10
fot langt. De 450 bord ansåes for å kunne bli utskipningsvare, resten
utskott og vrak. Bevilling 31. mars 1758.
Ved skjøte av 25/10 1768, tgl. 20/2 1769, solgte Beret sal. Peder
Ovids sagbruket til Ole Sevaldsen Leklem.
Tromsdals sag. Tømmer fra Tromsdals skog 42 tylvter og bord
kvantum 1800 bord. Bevilling 25. november 1758.
Lie sag i Trangdøla tilhørte nu justisråd Hagen. Det synes ikke å ha
vært noen regelmessig skur på denne, siden Brygman eiet den i slutten
av 1600-årene. Tømmer fra Gudding-gårdene 28, Kvello 12, Melby 4 og
Lunden 4 tylvter. Bordkvantum 2000. Bevilling 25. november 1758.


----
92 SS-B
----
Tromsdal sag er også en av de usikre sagene. Det har blitt gjettet på flere
steder, blant annet på Brokskitfossen. Men denne ligger i Trongdøla.
Rimelig vis:lå Tromsdal sag i Tromsdalselven.
Tromsdal sag.
Sannsynligvis var det denne fossen i Tromsdalselven som skaffet driv
kraft.

 

----
93 SS-B
----
Tromsdal sag.
Vannf øringen i Tromsdalselven er ikke alltid like stor, og ganske sikkert
var det bygget en dam ovenjor fossen.
Tromsdal sag.
Se/ve sagen lå rimeligvis på den ene eller den andre siden av Tromsdals
elven på dette bi/det.

 

----
94 SS-B
----
Tromsdal sag.
Bileiene av fossen og det mulige sagstedet ved Tromsdalselven er tatt fra
denne broen, som kalles Sagbroen. Navnet kan tyde på at det har vært
en sag ved dette stedet.
Lie sag i Trongdøla har rimeligvis ligget like ved restene av dammen.
Dammen er nok imidlertid av nyere dato.

 

----
95 SS-B
----
Lie sag.
Ganske kort stykke nedenfor blir terrenget ufremkommelig, og det er
derfor lite sannsynlig at sagen har ligget langt nedenfor damstedet.
Lie sag.
Trolig var det en liten foss på dette stedetfør dammen ble bygget, og Lie
sag muligens på høyre side av elven hvor restene av dammen ligger i dag.

 

----
96 SS-B
----
Lie sag.
Vangstad sag, besiktiget 12. juli 1758. Den lå i Ulvilla på Vangstads og
Holmliens grunn. Tømmer fra Vangstads skog 13, Øst Hellan 8, Vest
Hellan 15, Halset 4, Åsen og Kjesbuen 20 tylvter. Kvantum 2000 bord.
Bevilling 25. november 1758. I 1766 søkte enkefru Wissing, da hun som
justisråd Hagens arving var kommet i besittelse av sagen å få kvantumet
forhøyet. 30 juni s.å. ble det derfor avholdt besiktigelse med angivelse
av kvantum fra følgende garder: Musum 16 tylvter, Fikse 8; men de to
oppsittere der mente ikke å kunne levere mere enn 3 hver, hvorfor
kvantum ble satt til 6 tylvter, Nedre Sende 2, Øvre Sende 10, foruten de
3, som før var tillagt Øst Grundan sag. Bordkvantum 1000. Det ble
imidlertid ikke noe av denne forhøyelse.
Ved senere bevilling av 30. juni 1770 er Åsen og Kjesbu overflyttet
fra Vangstad til Grundfoss sag, hvorefter Vangstads kvantum ble 1334
bord.


----
97 SS-B
----
Vangstad sag.
Fossen i U/vi Heiven som drev Vangstad sag.
Vangstad sag.
Midt på bildet på andre si den av elven lå sagen.

 

----
98 SS-B
----
Reguleringen av vannet i Ulvillelven skjedde hvor denne løp ut fra
Kjesbuvannet. I dag er det en større dam på dette stedet, men tidligere la
det en mindre dam her. Både Vangstad sag og Ulvillen sag benyttet seg
av denne reguleringsdammen.
Vangstad sag.

 

----
99 SS-B
----
Justisråd Åge Hagen eiet Vangstad sag, hvis ene damstokkende lå på
Vangstads grunn, hvorfor han svarte oppsitteren en årlig leie. Den
andre ende lå på Rasmus Hagens gard Holmlien. Da justisråd Hagen
døde og innsatte fru Wissing til sin arving, mente Rasmus Hagen og Ole
Vangstad å være enerådende over sine grunner og eneberettigede til å ha
sag her; men mot dette protesterte fru Wissing, som mente å ha arvet
denne rett ifølge testamentet. Derfor anla de i 1765 sak mot henne om
det. For alle tilfellers skyld hadde Rasmus Hagen allerede i 1763, efterat
justisråd Hagen var død, sluttet kontrakt med Ole Vangstad, hvor
denne hadde tilrådt ham den samme rettighet, som justisråden hadde
hatt. Ved hjemtingsdom av 21. oktober 1765 ble fru Wissing tilpliktet å
ryddiggjøre grunnen for eierne.
Den 20. februar 1766 utstedte Ole Vangstad skjøte på Vangstad for
300 rdl. til sin søstersønn, Jeremias Midt Grundan, på de vilkår, at Ole
skulle bruke gården sin levetid eller så lenge han lystet, hvorefter
Jeremias avstod saggrunnen til fru Wissing. Men da dette ble tinglest i
1766, offentliggjorde Hagen sin kontrakt av 1763, hvorefter det ble
prosess. Høyesterett stadfestet ved dom av 20. november 1771 hjem
tingsdommen, og fru Wissing ble altså nødt til å avstå saggrunnen til
Hagen.
Levring sag.
Sett inn mot Sagholet. Etter at sagen var nedlagt, sto en dam her. Det
var en såkall «løftedam» brukt til under fløtningen. Men trolig sto det
også en dam på dette stedet da sagen var i bruk. Sannsynligvis gikk det
en renne ned fra dammen og ned til sagen på høyre side.
Bind VI B — 7


----
100 SS-B
----
Levring sag.
Sagstedet sett fra elvebredden. I dag er stedet helt overgrodd av kratt.
Levring sag.
Disse steinene har trolig vært fundament for Levring sag.

 

----
101 SS-B
----
Lev ring sag, besiktiget 6. juli 1758. Den lå i Trangdøla nedenfor
Tromsdals og Lie gamle sagbruk og var kun en flomsag. Tømmer fra
Hagens egne garder Levring og Sør Stene samt selveiergårdene Garnes
og Nord Stene. Av Levring 10, av Stene-gårdenes felles skog 26, av
Garnes 10 tylvter. Herav 2000 bord, hvorav 2/3 kjøpmannslast.
Bevilling 25. november 1758. I 1772 har Rasmus Brodersen Hagen, som
da var kommet i besittelse av sagen, foretatt betydelig av overskur på
den. For dette vedtok han uten tiltale å erlegge 30 rdl. i bot til den
nordenfjellske veikasse.
Nedre Holmens sag, besiktiget 7. juli 1758. Den lå i Kverna og hadde
godt fossefall. Tømmer fra justisråd Hagens egne garder Nedre Holmen
24, Dillan 15, Skavhaug 24, Inndalsgårdene 45 og Arstad 8 tylvter, samt
fra Verdalsgodsets garder Lindset 4 og Kvernmoen 4 tylvter. Kvantum
4000 bord, herav 2/3 kjøpmannslast. Forøvrig hadde Hagen i 1732 til
denne sag bygslet Kalvdalens ålmenning i fjellet ovenfor Kvernmoen og
Lindsets skoger, hvorfra intet var fremført de siste 10-12 år på grunn av
beliggenheten. Han hadde betalt førstebygsel og en årlig leie av 1 Vi rdl.


----
102 SS-B
----
Lagretten fant, at denne ålmenning kunne levere 10 tylvter, som måtte
bli å betrakte som et tillegg til de 4000 bord, hvis det kunne fremføres.
Bevillingen er av 25. november 1758 og lyder på et kvantum av 4360
bord.
I 1774 og 75 er det på denne sag også skaret tømmer fra Ramsås og
Svarthovd almenninger, det første 1691, det andre 1000 bord.
* Det opplyses at Nerholmen sag lå i Kverna. Hvis dette medfører
riktighet, må sagen ha ligget et lite stykke ovenfor samløpet med Inna.
Inna og Kverna løper sammen i Oterhullet, og på dette stedet finnes
ingen muligheter for anlegg av sagbruk. Terrenget er både bratt og
ufremkommelig ved elven.
Derimot kan det tenkes at et eventuelt sagbruk i Kverna kan ha ligget
nedenfor Hangfossen. denne ligger ca. 6 - 700 meter ovenfor samløpet.
Denne fossen ville i så fall ha skaffet fornøden drivkraft. Like nedenfor
fossen er det også noen flate moer på nordsiden av elven. Disse er skog
bevokste i dag. Her ville det i så fall ha vært plass for både sagbruk og
opplagstomter.
De eldste kildene forteller at Nerholmen sag lå i Kverna. Men ganske
snart må sagen ha blitt flyttet til Inna. Dette er den første fossen man
møter på vei oppover Kverna — Hangfossen. Men terrenget viser med
all mulig tydelighet at sagen ikke kan ha ligget ved denne fossen. Her er
det ikke plass. Kanskje lå den noe lengre ned, men der er elven nesten
utenfall.
Føyd til i Musums tekst. 0. W.


----
103 SS-B
----
Dersom Nerholmen sag fra først av lå ved Kverna, kan den ikke ha
vært annet enn en flomsag. Kvernavassdraget er nemlig kort og bratt
uten naturlige reguleringsmuligheter, og elven har sterkt varierende
vannføring.
Det synes klart at denne sagen skulle sage tømmer fra et forholdsvis
stort område, og det må derfor på et tidlig tidspunkt ha blitt nødvendig
å flytte den til et annet sted hvor den kunne drives mer kontinuerlig.
Den uregelmessige og usikre vannføringen i Kverna kunne ikke ha vært
tilfredsstillende i det lange løp. Det nye stedet som ble valgt på øst
bredden av Inna rett over for Dillan sag. Og på dette stedet lå sagen for
ettertiden så lenge den var i drift.
Tidspunktet for flyttingen er imidlertid ukjent.
På plassen Sagmoen under Nerholmen på Innas østre side bodde det
sagmestere på Nerholmen sag i flere generasjoner. Det samme var til
felle med plassen Sagen på elvens vestre side. Her bodde sagmesterene
på Dillan sag.
*
Grens sag, besiktiget 11. juli 1759. Den lå i Malsåen nedenfor
sammenløpet med Høysjøelven. Tømmer fra Kolstad 5, Nedre Gren 10,
Over Gren 15 tylvter. En almenningsstrekning sønnenfor Malsåen ble
satt til en førstebygsel av 3 rdl. og en årlig leie av 3 rdl. 8 sk. Kvantum
Gren sag.
En av de nederste Grenfossene i Malsåen. Malsåen danner flere fosser
og stryk på dette stedet. Gren sag lå nedenfor denne fossen, men på
bortre side.


----
104 SS-B
----
Gren sag.
Sett fra samme sted som forrige bilde, men nedover. Gren sag lå på
andre siden av Malsåen.
Gren sag.
Malsåen sett oppover fra et punkt nedenfor Grenfossen. I bakgrunnen
en av Grengårdene.

 

----
105 SS-B
----
1750 bord. Bevillingen er av 23. januar 1759. Dens kvantum ble fra 1768
overflyttet til Stor Longdals sag efter ansøkning fra Kltiver for å spare
omkostningene ved å gjenoppbygge den nu nedråtnede Grens sag.
Imidlertid hadde han i 5 efterhverandre følgende år drevet overskur
på sagen, og for dette fikk han seg en mulkt. Det er vel heller ikke
urimelig, at det efter sådant bruk var blitt så snaut med skog til den, at
det ikke lønnet seg å bygge den opp igjen.
Ulvillens sag, besiktiget 13. juli 1758. Den lå i Ulvilla og var kron
gods, men bruktes av Rasmus Brodersen Hagen som bygsler. Til denne
hørte almenningsskog omkring Væren, Helgåen og Skjækra ifl.
bygselbrev av 12. oktober 1756. Sagen var overtatt Broder Bojsen
Hagen til livsfeste ved stiftamtsskriverens bygselbrev av 12/10 1736. 1
fogderiet fantes ikke flere bygsler av dette slags; for de øvrige
almennings- eller benefiserte skoger var enten bortforpaktet på 5 år eller
ved kongelig bevilling tillagt sagbrukene mot førstebygsel og årlig
skogleie, dog med den klausul «indtil Hans Majestæt maatte finde for
godt om disse skogbruks benyttelse anderledes at anordne.»
Bevilling 8. januar 1760.


----
106 SS-B
----
Ulvilla sag.
Fossen i Ulv i Hel ven som var drivkraft for Ulvilla sag.
Ulvilla sag.
Dette bildet er tatt fra kraftstsjonen i Ulvilla. Ulvilla sag la på høyre
bredd.

 

----
107 SS-B
----
Nedre Grundfoss sag.
Nede ved foten av denne bakken sto sagen
Grundfoss sag, besiktiget 14. juli 1758 efter rekvisisjon av Rasmus
Brodersen Hagen. Tømmer fra: Bratåsen, Ottermoen, Kleppen og
Helgåsen 32 tylvter, Snekkermoen og Julnesset 25, Helmoen 60,
Skjækermoen, Åkran og Volden 44, Bjartan, Haugen og Ørtugen 20,
Overnesset og Bakken 18, Overmoen 4, Overholmsgårdene 20, Kulslien
5, Byna 5, Holmligårdene 20, Midtholmen og Lilleholmen felles 20
tylvter, samt av de benefiserte gårdene Rød og Storstad 40, Flyan 5,
Elnes 6 og Hagens gard Bjørstad 5 tylvter. Kvantum 12000 bord, hvorav
2/3 kjøpmannslast. Av de 4 benefiserte gårdenes 51 tylvter ble betalt 7
rdl. i første feste og 2 rdl. i årlig skogleie. Bevillingen er av 8. januar
1760,d0g på et mindre kvantum, idet gårdene fra Helgåsen til Bratåsen
samt Snekkermoen og Julnesset og Holmengårdene ble lagt til Øst
Grundan sag. Derimot fikk han forhøyet kvantumet efter en
besiktigelse 3. november 1767, hvorved Bakken (Mælen), hvis skog
befantes aldri å ha vært anhugget, ble vurdert til å kunne levere 20
tylvter, samt av Overmoens og Overholmens felles skog, som bestod av


----
108 SS-B
----
Nedre Grundfoss sag.
Ren nen sett nedover.
skjønne, ranke trær, 60 tylvter. Ennvidere eiet Hagen Åsen og Kjesbu,
som efter besiktigelsen av 1758 med hans samtykke var lagt til Vangstad
sag, idet han hadde ventet ved justisråd Hagens død å bli eier av denne.
Da det imidlertid, som ovenfor omtalt, ble prosess mellem Rasmus
Hagen og den testamentariske arving, fru Wissing, og han fant det
rimelig, at hver eier måtte være nærmest berettiget til sin egen skog,
søkte han om å få Åsen og Kjesbu lagt til Grundfoss sag, likeså
halvparten av Vest Hellan, som han var blitt eier av. Den hele gards
kvantum, 20 tylvter, var i 1765 lagt til Hellan sag. Han fikk sitt
andragende innvilget hvorefter det under 30. juni 1770 ble bevilget
Grundfoss sag et kvantum på 13831 bord.
Samtidig med besiktigelsen i 1767 ble det oppgått merker mellem
Midt Hellan, Vest Hellan, Halset og Bjørgan.
I håp om å få bevilling på gårdene i Helgådalen hadde Hagen i årene
1757-59 drevet betydelig overskur på Grundfoss sag, for hvilket han ble
ilagt den klekkelige mulkt av 690 rdl. 16 sk., skjønt han førte vitner for,
at disse gårdene til 1750 ikke kunne ført sitt tømmer annensteds, og at
168 tylvter var fremført før besiktigelsen av 1758, samt at hugst til
denne sag skjedde året før tømmeret ble fremført.


----
109 SS-B
----
Alt i alt var det f ire sager i Grundfoss- Ulvillaområdet. Sag 1 er Ulvilla
sag. Den lå ved foten av de mange fosse ne Ulvi/le/ven danner like før
den løper ut i Helgåen. Sag 2 er Fossneset sag. Den ble også kalt Øvre
Grundfoss sag og Helga sag. Den lå omtrent der hvor øs tre brohode av
den nye broen over Helgåen står. Sag 3 er Nedre Grundfoss sag. Den ble
også kalt bare Grundfoss sag. Sag 4 er Øst Grundan sag. Begge de to
siste lå ved Nedre Grunnfoss. Og like utenfor kartets ramme lå også
Vangstad sag. Det er således ikke noen overdrive/se å si at det første
industriområdet i Verdal lå i Ulvilla.


----
110 SS-B
----
Stor Langdal sag.
Etter at Blokko sag ble nedlagt, ble den flyttet et par hundre meter
lengre ned i Malsåen. Hele veien nedover fra Blokko-tjern danner elven
fosser og stryk. Det har ikke vært mulig a påvise sagstedet nøyaktig.
Men trolig sto den forholdsvis langt nede på nordre side av Malsåa.
Malsåa sett nedover fra nest nederste trinn. Sagen sto trolig på høyre
side av elven midt på bildet.
Stor Langdal sag.
Et an net mulig sted er like ovenfor nest nederste foss. Bruddsteinene i
venstre billedkant kan være rester etter en grunnmur.

 

----
111 SS-B
----
<i> ** „' CD
5 fe a g s^
se se el ss
fso feo
o 2 se ss co
--2 cd ~ -k*
ss "a v.
*- § ss se cd
CD jT V» >. -»
°5 S* §
i* Q l &
se Ta .S

 


----
112 SS-B
----
Stor Longdals sag, besiktiget 10. juli 1758. Dette var en ny sag, som
Kliiver aktet å oppføre i Longdals- eller Høysjøelven på Longdals
grunn. Den gamle Høysjø sag i samme elv var nedlagt på grunn av
vanskelighet ved å få tømmer til den. Tømmeret til den nye sag skulle
skaffes fra Kliivers egne garder, nemlig av Longdalens og Sagvoldens
felles skog 15 tylvter, Sæter og Tosteigens felles skog 15, samt selveier
gårdene Varslåtten 6, Volden 6 og Lerset 10 tylvter. Dessuten kunne
benyttes litt av en ålmenning nordenfor Malsåen, hvorfra 8 tylvter.
Kvantum 2400 bord. Bevilling 1. desember 1760.
Det hadde vært noen vanskelighet ved denne sagbevilling på grunn av
protest fra justisråd Hagen, som eiet den ovenfor nevnte Grens sag.
Saken ble ordnet ved, at Kliiver kjøpte Gren med sag av justisråden i
1760. Ved bevilling av 12. januar 1768 fikk så Kliiver tillatelse til å
skjære Grens sagkvantum på Stor Longdals sag, hvorefter dennes
samlede kvantum ble 4150 bord.
Hellan sag ble bevilget kjøpmann Erik Dahls trøm på Øren 27. mai
1766. Tømmeret ble levert fra Vest Hellan (søndre part) 10 tylvter, Øst
Hellan (søndre part) 14, Breding 4, Lundskin 4 og den benefiserte
Hellan-gård 15 tylvter. Kvantum 2732 bord. Ved bevilling av 30. juni
1770 ble 463 bord overflyttet til Grundfoss sag og ved avtektsforretning
av 14. august 1772 ble ytterligere 92 bord fråtatt dens kvantum, som
derefter ble 2177 bord.
Hellan sag.


----
113 SS-B
----
Augla sag lå i Kvamselven på Kvams og Auglas grunn på en av Augla
utskilt part Hullet, Stamsveet eller Sagvolden, som kaptein Aksel
Motzfelt på Trones hadde kjøpt. Besiktigelse ble avholdt 19. oktober
1764 efter forlangende av Motzfelt, som aktet å anlegge en flomsag der.
Tømmer fra Husby 5, Kvam 5, Husan 2, Volhaugens ålmenning
(hvorav en del var tillagt Hauka sag) 10, Augla 3, Solberg 3, Sanden 2,
Landstad 2, Lyngåsen 5, Vester Ydse 5, Holme 1 og Trones 8 tylvter.
Kvantum 2000 bord. Oklans og Søndre Hallems skoger ble besiktiget;
men det fantes intet tjenlig til sagtømmer. Motzfelt ville også ha Røras
ålmenning inndratt i besiktigelsen; men hertil var det ikke adgang.
Eierne av ovennevnte garder lot tilføre, at de var villige til å levere det
ansatte kvantum.


----
114 SS-B
----
Den årlige skogleie for ålmenningen og de benefiserte skoger ble satt
til 2 rdl. 16 sk., den halve damstokkleie til 16 sk. og førstebygselen til 9
rdl. 1 ort 18 sk. Verdien av en tylvt tømmer i skogen ble ved denne
leilighet anslått til «ei ringere end 2 ort». Fogden mente, at når det var
fremført til sagvelten, var det verdt 2 ort 16 sk. å 3 ort.
Bevillingen av denne sag gikk ikke igjennem uten vanskeligheter, idet
endel av Verdalens almue under 30. oktober s.å. innsendte en skriftlig
forestilling, hvor de søkte om å bli «befriet for den overlast vi befrygter
os for i tiden at maatte indløbe ved det af kaptein Motzfelt oprettendes
sagbrug i nærheden af Volhaugen», idet de fryktet for å komme til å
mangle det fornødne skifang og tømmer til husreparasjon, hvorfor
fogden fikk ordre til å meddele fullstendig opplysning om, hvor vidt
almuens rett til ålmenningen strakte seg, og om det kunne forsvares å
opprette sagbruk der. Bevilling ble dog gitt 27. mai 1766.
Siden kom løytnant Karl Motzfelt i besittelse av sagen, hvilket voldte
nye vanskeligheter. Ved forordninger av 23. januar 1686, 30. april 1692,
28. februar 1705 og 31. juli 1743 var det forbudt alle embedsmenn å
drive sagbruk eller dermed forbundet trelasthandel i sitt embedsdistrikt.
Disse forordninger ble i adskillig utstrekning overtrått, idet embeds
menn, som ved arv eller ekteskap var kommet i besittelse av sådanne
bruk, fikk tillatelse til å drive dem. Enkelte anskaffet seg endog slike
bruk ved kjøp i håp om påfølgende bevilling til å drive dem for egen
regning eller ved bortforpaktning. En kongelig resolusjon av 14.
oktober 1801 påbød strengt de gamle anordningers overholdelse i dette
punkt.
Hva Augla sag angår, så lå dragonkvarterene Husan, Vester Ydse,
Kvam, Trones og Holme i Motzfelts kompanidistrikt, hvorfor det ved
rentekammerets skrivelse av 14. desember 1771 ble forbudt ham å drive
disse gårders skog. Forbudet ble imidlertid tatt tilbake ved skrivelse av
26. mars 1774.
Ennvidere var det reist sak om gyldigheten av det skjøte, kaptein
Motzfelt hadde fått på sagstedet (Se Augla i Verdalsboka bd III.) Ved
latingsdom ble eiendomsretten frådømt ham; men ved høyesterettsdom
ble skjøtet kjent gyldig.
Karl Motzfelt solgte i 1794 stedet med sag til Haldo Arntsen Aug/en.
Sulstuen eller Stormoen sag. Besiktigelse 18. juni 1764 efter for
langende av Hornemann og Rasmus Lyng, som aktet å anlegge sagbruk
ved Stormoen i en liten foss, Lille Eidfoss. Tømmer fra Sulgårdenes
skog, som «ei i nogen tid til saadant brug har været anhugget», 110
tylvter. Bevilling ble gitt 12. januar 1768 på et kvantum av 5280 bord.
Rekvirentene forbeholdt seg i tilfelle av, at kjørselen til denne sag ble
for besværlig, da å måtte føre dette kvantum til Grundfoss (skal vel
være Øst Grundan) sag, som også var deres eiendom.

----
115 SS-B
----
Sulstuen eller Stormoen sag.
Sagen lå ved Stormoen. Men det finnes ingen Ulle Eidfoss ved Stor
moen. Det man imidlertid gjorde, var å demme for Inna på dette stedet.
Elven går her i en U-sving, og som følge av oppdemmingen rant vannet
over eidet som ble dannet som følge av U-svingen.
Sulstuen eller Stormoen sag.
Ned til det gamle elveløpet ble det en liten foss ned fra ryggen av eidet,
I Lille Eidfoss. Dette bildet er tatt fra toppen av denne kunstige fossen og
ned mot der sagen sto. Man kan så vidt se restene etter sagen.
Bind VI B —8

 

----
116 SS-B
----
Sulstuen eller Stormoen sag.
Samme tørrlagte fossen sett nedenfra. Her vises tydelig res tene etter det
nedfalne sagbruket.
Sulstuen eller Stormoen sag.

 

----
117 SS-B
----
Hallan sag. Damstokkens ene ende stod på Sør Hallans, den annen på
Hetloens grunn. Den er anlagt av løytnant (senere major) Elling Lyng
ifølge bevilling av 12. januar 1768. Tømmer fra Rein 4 tylvter, Næs 4,
Østre- og Vestre Lerfald 5, Mikvold 2, Skjørdal 14 og Molberg 1 tylvt.
Kvantum 1968 bord, hvorav ved avtektsforretning 14. august 1778
avtatt 528, igjen 1440 bord.
Den 10. juni 1779 ble det avholdt skjønn til fastsettelse av bygsel og
leie, når den daværende eier, M/5 Tuv, måtte avgå. Damstokkens ene
ende lå nemlig på Heitlo, som var benefiseret gard. Førstebygselen ble
satt til 3 ort 12 sk. og den årlige leie til 1 ort.
Ved skjøte av 11/4 1776 hadde Elling Lyng solgt sagbruket for 300
rdl. til Nils Anderssen Tuv av Skogn. Det var i skjøtet forbeholdt Sør
Hallan å ha kvernbruk og ta kvernvann av sagdammen.
Nils Tuv solgte en halvpart i sagen for 150 rdl. til proprietær Johan
Peter Testmann ved skjøte av 7/7 1776; den annen halvpart overdrog
han ham for samme pris ved skjøte av 4/1 1781.
Ved auksjon 15/1 1782 ble sagen solgt for 295 rdl. til løytnant Henrik
Angell. Denne skjøtet den under 16/2 1784 for 250 rdl. til Anders
Bårdsen Kjceran. Av ham kjøpte så Verdalsgodsets eier, Johan Widerø
Tonning den ifl. skjøte av 6/10 1801.
Hallan sag.
Rinnelven danner flere stryk og fosser ved Hal/an og Heitlo. Dammen
sto over den øverste fossen som begynner midt på dette bildet. Til
venstre er Heit los grunn og til høyre Hallans grunn.


----
118 SS-B
----
Ha lian sag sto på Ha l låns grunn. Sagen sto på bortre side av el ven hvor
det na er tett krattskog omtrent midt på bildet.
Hallan sag.
Sel ve stedet for sagen slik det ser ut i dag.

 

----
119 SS-B
----
Da Tonning i 1802 skilte seg ved Verdalsgodsets 7 eiendommer i
Skogn, lot han Hallan sag følge med. Det hele ble ved skjote av 25/9
1802 solgt til et konsortium, bestående av Peder Bertelsen Munkeby,
Jonas Jonassen Veske, Otte Hanssen Røstad og Søren Hanssen
Grevskot, alle av Skogn.
Peder Munkeby solgte i 1810 sin fjerdepart til proprietær Testmann,
som i 1812 overdrog halvparten herav til sin svoger, løytnant Lorents
Didrik Krog. Denne skjøtet under 3/2 1819 parten tilbake til Jonas
Veske, som ifl. skjote av 3/9 1821 også kjøpte Testmanns resterende
part og således ble eier av halvparten i sagen. De øvrige medeiere var da
Otte Røstad og proprietær Henrik Krenkel Jelstrup. Den siste hadde ifl.
skjøte av 11/4 1822 kjøpt den fjerdedel, som Søren Grevskot hadde eiet,
av dennes arvinger.
Ved en overenskomst av 30/3 1830 delte disse 3 eiere nu godset i
Skogn mellem seg, dog således at Hallan sag fremdeles vedble å være
felles eiendom.
Ved skjøte av 23/6 1832 solgte Erik Olsen Veske sin halvpart i sagen
til Elling Balhald og Ole Heitlo for 50 spd. Og de to andre eiere solgte
den annen halvpart til Anders Ellevsen Hallan for samme pris ved skjøte
av 8/8 1833. De forbeholdt seg dog i 4 år å skjære 6 tylvter 6-alens
tømmer på den uten betaling, hvorimot kjøperen skulle være berettiget
til årlig å ta 12 fullvoksne grantrær i den dem tilhørende Ramsås
ålmenning, likeledes uten betaling.
Anders Ellevsen solgte halvparten av sin del i sagen for 25 spdl. til
Tomas Sørensen Hallan ifl. skjøte av 7/2 1837.
En sak fra den tid Elling Lyng eiet Hallan sag, belyser klart forholdet
mellem skogeierne og sageierne og mellem disse siste innbyrdes slik som
det kunne arte seg på grunn av sagbrukenes privilegier:
Munkrøstad privilegerte sag, som var eiet av Reinert Testmann,
hadde sitt bevilgede kvantum sagtømmer fra blant andre Høylos skog,
som skulle levere 3 tylvter. Kvantumet for 1768 hadde Ole Høyloen
tilbudt for 7 ort pr. tylvt, hvilket Testmann fant for dyrt og ikke ville
betale, hvorfor Ole solgte tømmeret til Hallan sag, som var eiet av
Lyng. Der lot Testmann det belegge med arrest, ved hvilken leilighet det
fantes 6Vi tylvt. Om denne arrestforretning ble der da prosess. I doms
premissene uttales, at visstnok er sageieren ikke berettiget til å
foreskrive skogeieren, hva pris han skal seige sitt tømmer for; men da
skogeieren på den annen side har forpliktet seg til å levere et visst
kvantum, og sageieren som følge herav har satt seg i bekostninger med
sagbygging etc., så skjønnes ikke, at skogeieren er berettiget til å nekte å
levere, før det av kyndig og upartisk nemnd blir undersøkt, hva som er
billigt eller ikke, da skogeieren ellers av sjikane eller innfall kunne stanse
en innretning, hvorav Hans Majestet har inntekter og mange mennesker

----
120 SS-B
----
levebrød. Retten finner altså, at sitanten har vært beføyet til heftelsen,
så meget mere som Ole synes å drive en ødeleggende økonomi med sin
skog; fordi bevillingen lyder kun på 3 tylvter, og her finnes altså 6/2.
Arresten opprettholdes, og tømmeret skal tilhøre sitanten efter den pris,
uvillige menn setter, hvis sitanten vil betjene seg derav, i hvilket tilfelle
Ole skal føre det til Munkrøstad sag. For eftertiden bør Ole føre sitt
tømmer til Munkrøstad sag efter uvillige menns skjønn og Lyng avholde
seg fra å kontrahere om andre sageieres tømmer. — Ole og Lyng ble
idømt saksomkostninger med tilsammen 10 ort.
Det sees av denne historie, at seiv om en gard hadde god skog, var det
vanskelig for eieren å dra den fulle økonomiske nytte av den. —
Skrove sag. Åge Brodersen Hagen kjøpte ifl. skjøte av 20/7 1767 et
sagsted av Baro Sevaldsen Skrove. Det ble ved skyldsetningsforretning
av 21/7 1767 satt i en skyld av 1 mkl. Samme dag ble det avholdt skog
besiktigelse. Tømmer ble anvist av: Bjørgan 5 tylvter, Skrove 5, Skrove
(lektoratets gard) 4, Skrove (Ingebrigt) 4, Skrove (Gundbjørn) 4,
Snausen 4, Jermstadgårdene 5, Follo 3, Åsen 5 (den siste dog uten
prejudice for Vangstad sag, hvortil den i 1758 var lagt). Bevilling ble gitt
29. mars 1768 på 1968 bord, hvorfra dog ved avtektsforretning av 14.
august 1772 gikk 192, igjen 1776 bord. Åge Hagen overdrog i 1779
Skrove sag.
Leiråen sett nedover mot stedet hvor Skrove sag sto. Sagen sto på
venstre bredd.


----
121 SS-B
----
Skrove sag.
Reguleringen av vann/øringen i Leiråen skjedde ved Leirsjøen.
denne sag til broren, Rasmus Brodersen Hagen. Da damstokkens ene
ende lå på beneficeret grunn, ble det fastsatt en førstebygsel av 3 ort 8
sk. og en årlig leie av 1 ort.
Øst Grundan sag. Da Peter Rafael Lund i 1739 solgte Øst og Midt
Grundan til oppsitterne, forbeholdt han seg en «sagstedsleilighet» i
Grundfossen under disse gårdene. Ved skjote av 11/10 1763 erhvervet
Hornemann og Rasmus Lyng adkomsten til dette og fikk 8. november
s.å. en besiktigelse for å kunne anlegge sag der. Herimot protesterte
Rasmus Brodersen Hagen som eier av Grundfoss sag; men retten fant
ikke, at det nye sagbruk var til «prejudice» for Hagens, hvorefter det
ble anvist tømmer av Kleppen 4 tylvter, Ottermoen og Bratåsen felles
32, Snekkermoen 50, Julnesset 20, Helgåsen (Arnt) 10, Helgåsen (Jon)
12, Halset og Bjørgan felles 8, Øvre Sende 3, Midtholmen 40,
Kvernmoen 18, Lindset 4 og Østnes 4, tilsammen 197 tylvter, hvorav
1750 bord tii bygdens bruk, 5250 til utskipning, tilsammen 7000.
Rekvirentene hadde også forlangt besiktigelse av Åsens, Fikses og
Nedre Sendes skoger, men f raf alt dette under forretningen.
Lagretten ansatte 1 tylvt tømmer, som det sto på roten i disse
skogene, til 12 skilling tylvten. Skogleien for de offentlige og beneficerte
gårdenes skoger ble satt til 7 ort 12 sk. og bygselen til 6 rdl. 16 sk.


----
122 SS-B
----
Øst Grunclan sag.
Denne sto på vestbredden av Helgåen ved nedre Grund/oss, altså pa
motsatt side av Helgåen på dette bildet.
Nedre Hauka sag.
Like før Haukåen løper ut i Leksdalsvannet er det flere små fosser og
stryk. Disse har gjennom flere hundre år skuffel drivkraft til både
kverner og sagbruk. Dette er en av de nederste fossene. Sagen la inne på
høyre bredd.

 

----
123 SS-B
----
Hauka eller Nedre Hauka sag, som var anlagt i 1739, ble besiktiget
påny 17. juli 1758. Tømmer fra Nedre Hallem 4, Lein 5, Skjørholmen 3,
Vist 4 og Lyngåsen 2 tylvter. Volhaugens ålmenning var uthugget av
gårdbrukerne til skifang, bygningstømmer etc, «saa ikke et eneste
sagtømmer findes igjen». Skogleien, som ved besiktigelsen 14. oktober
1739 var satt til 2Vi ort, forlangte Flet nedsatt og fikk avslag på 20
skilling. Den 15. oktober 1768 fikk han bevilling på 800 bord. Sagen ble
solgt til Nils Anderssen Tuv. Denne ble i 1774 ilagt mulkt for å ha skaret
undermåls tømmer på den. Seiv påstod han, at tømmeret kun var frem
brakt, men ikke formelt mottatt, hvilket han avla ed på og ble frikjent.
Øvre Hauka sag var en flomsag, anlagt avfogdArnt Kristofer Arnet,
som var gift med Sivert Flets enke. Den første besiktigelse ble avholdt
11. juli 1770. Det ble anvist tømmer av Tuset 14 tylvter, Nedre Hallem
4, foruten de 4, som var lagt til Nedre Hauka sag, Skjørholmen 7 (til
Nedre Hauka 3), Vist 6 tylvter (til Nedre H. 4). Bevilling 19. november
1770 på 1488 bord.
Nedre Hauka sag lå omtrent midt på dette bildet like ved elva som er
skjult av gress og kratt. Dette har vært sagsted fra gammelt av. Da man
i 1672 holdt besiktigelse, ble det bestemt at sagen skulle legges nedenfor
et da nedfallent sagbruk. Dette eldre sagbruket må da ha ligget øverst i
denne bakken. Hvor gammelt dette sagbruket kan ha vært, er det svært
vanskelig å ha noen formening om, men trolig må det ha vært noen ti-år
eldre, kanskje fra før 1650. I så fall hører det med til de eldste
sagbrukene i Verdal. Men det finnes ingen opplysninger i kildene om
denne dagen.


----
124
----


----
125 SS-B
----
Øvre Hauka sag.
Det var først etter at denne sagen ble bygget at man tok til å skilte
mellom Øvre og Nedre Hauka sag. Sannsynligvis er dette fossen som
skaffet drivkraft til sagen. Dersom det var noen dam, la den ganske
sikkert like oppe på toppen av fossen. Ellers var nok hovedreguleringen
av Haukåen i Haukevatnet.
Øvre Hauka sag.
Samme foss sett fra det sted sagen sannsynligvis sto.

 

----
126 SS-B
----
Øvre Hauka sag.
Sagstedet sett fra toppen av fossen. Hvilken side sagen lå på, er det uråd
å ha noen for men ing om.
Marken sag lå ved Nedre Marken foss i Lundselven.

 

----
127 SS-B
----
Marken sag.
Sagen lå på venstre bredd inne i svingen bak steinen.
Øvre Marken f oss - Høy f oss sag.
Det for telles i teksten at ved besiktigelsen av Nedre Marken foss i 1766
ble det opplyst at det hadde ligget en sag en tre-fire børseskudd lengre
opp ved Lundselven. Noen få hundre meter høyere opp ligger Øvre
Marken foss. Trolig er det her den omtalte sagen må ha ligget.

 

----
128 SS-B
----
Marken sag.
Sag 1 er steelet for Marken sag. Den lå ved Nedre Marken sag. Sag 2
betegner det sannsynlige sted for sagen som skulle ha ligget en «tre-fire
børskeskudd» lengre opp i Lundselva. Der ligger Øvre Marken foss.
Trolig er det den som ble katt Høy f oss sag. Sag 3 er t rolig stede t hvor
Hofstad sag lå.
Marken sag ble anlagt av Casper Rust på sin myndlings, Ole Hagen
Rusts vegne efter besiktigelse den 22. september 1766. På det sted, hvor
den var tenkt lagt, lå en kvern. Det ble opplyst, at det en 3-4 bøsseskudd
fra dette sted fra alders tid hadde vært en sag på Markens og Hofstads
grunn; men om dette finnes ialfall intet i sagmanntallene. Tømmer fra
Ole Hagen Rusts egen garder, Nordre Marken 24 og Søndre Marken 7
tylvter. Bevilling ble gitt 21. august 1769 på 1488 bord.

 

----
129 SS-B
----
Tuset sag er anlagt av Lyder Wenzel tett ved Tusets hus i elven fra
Lomkjønnet på et sagsted, som han hadde kjøpt av Ellev Jonsen og Jon
Olsen Tuset ifl. skjøte av 18/12 1769, tgl. 22/2 1770. Den første
besiktigelse er avholdt 12. juli 1770, og det ble anvist tømmer fra Øvre
Tusets 2 garder 24 tylvter, Aksnesgårdene 12 og Viken 4 tylvter.
Bevilling ble gitt 11. februar 1771 på 1920 bord.
Casper Rust nedla innsigelse mot dette sagbruk, men tok den senere
tilbake, efter at han ved nærmere undersøkelse hadde funnet, at det
ikke «præjudicerte» Markens sag.
Tuset sag ble sammen med begge Haukå-sagene solgt til Nils
Anderssen Tuv, fra hvem de gikk over til Ole Skjevlo av Sparbu. Tuset
sag ble nedlagt før 1800.
Romsås sag har en kort tid vært gjenopptatt som privilegert. Efter
rekvisisjon av løytnant Lyng ble det den 14. juni 1764 avholdt
besiktigelse i Ramsås ålmenning, hvor han aktet å oppføre sag i
Ramsåen. Det opplyses ved denne leilighet, at det fantes levninger av en
eldre sag. Ramsås ålmenning fantes å kunne avgi 60 tylvter. Dagen efter
ble det avholdt besiktigelse av Svarthovd ålmenning, hvor forfalne
levninger av den gamle Tverå eller Svarthovd sag ennu fantes. Også
lengere nede i Inddalens mark ble det opplyst å ligge et sagsted, kalt
Tverå, hvor det før hadde vært en sag; men ingen visste for hvor lenge
siden.
Svarthovd ålmenning ble ansett for å kunne levere 28 tylvter.
Ramsås sag.
Denne sagen lå ikke i Ramsåen. Derimot lå den ved siden av. Man
bygget en dam i elven, og dette førte til at den tok nytt løp over en liten
sadel vest for Ramsåen. Demningen lå i bakgrunnen til høyre. Det nye
løpet gikk over det iaveste punktet til venstre midt på bildet.


----
130 SS-B
----
Ramsås sag.
Det nye løpet sett fra en annen vinkel.
Ramsås sag.
Elvens nye løp kom ned denne bakken hvor det således ble en juss. Ved
foten av denne fossen ma Ramsås sag ha ligget.

 

----
131 SS-B
----
Ramsås sag.
Flyfoto fra øst mot samløpet mellom Ramsåen og Tromsdalselven
Ramsåen kommer fra venstre og Tromsdalselven nedenfra midt på
bildet. Etter samløpet kalles elven Trongdøla som fortsetter til høyre.
Om man følger skogsbilveien som kommer fra nederste venstre hjørne,
peker denne mot Ramsåen. Men like bortenfor elven kan sporet etter
det kunstige løpet anes som en lysere stripe i terrenget, vist med en pil.
Ramsås sag.
Flyfoto av samme sted, men fra vest. Nå er samløpet og sporet etter det
kunstige løpet i nederste venstre hjørne. Tromsdalselven kommer nå
midt imot. Omtrent midt på bildet ved rettstrekningen av skogsbilveien
lå Tromsdal sag. Pi len viser det kunstige løpet.
Bind VI — 9

 

----
132 SS-B
----
bo
53
co
■8
as
bo
C 3
co
bC
o
ho
Ss
sn
~$
"ts
s
"^
bo
53
&0
bo
CO
I
to
be
O
bo
C 3
to
°«3
g
SC


----
133 SS-B
----
Holzførsteren vurderte dette kvantum for høyt og foreslo 50 tylvter av
Ramsås og 25 av Svarthovd ålmenning. Ennvidere anførte han, at en
sådan tylvt sagtømmer mellem landmann og kjøpmann gjalt for 3 ort,
medens lagretten hadde satt den til 2 ort.
Rekvirenten erklærte seg villig til å betale sagstedleie også for Tverå
sagsted, hvis han fikk bevilling, skjønt han aktet å føre tømmeret til
Ramsås sag, da det ikke var tømmer nok til et sagbruk i Svarthovd
ålmenning. Dette er dog neppe blitt innvilget, idet Tverå sag i 1767 ennu
utrykkelig betegnes som øde.
Ramsås sag er derimot blitt opptatt, men kun drevet ganske kort tid.
Det opplyses senere, at den ifølge rentekammerets skrivelse av 16.
oktober 1773 var satt til auksjon på siste ting, og at høyeste bud da var
20 rdl., som anbefaltes approbert, da høyere bud neppe ville fåes. Og i
1775 heter det, at den er øde og nedlagt, og at bygninger og inventar er
solgt ved auksjon og forlengst bortført. Tømmeret fra Ramsås og
Svarthovd almenninger var både i 1774 og 75 oppskåret på Nedre
Holmen sag.
På de i tidsrommet 1750-75 nevnte 23 sagbruk må det være skaret
betydelige kvanta, skjønt ikke alle var i drift samtidig, og det heller ikke
på langt nær alle år ble skaret det bevilgede kvantum. I årene 1773-75
var således de bevilgede og skårne kvanta:
Bevilget Skaret
Nr. Sagbruk kvantum 1773 1774 1775 Eier i 1775
1. Tromsdal 1800 1060 804 1500 Kierulf
2. Lie 2000 709 1821 216 Kierulf
3. Ulvillen 2000 1640 3000 1670 Rasmus Hagen
4. Grundfoss 13831 9120 11020 9870 Rasmus Hagen
5. Lund 3200 3106 3186 2732 Kluvers enke

6. Stor Langdal 4150 4190 4170 2052 Kluvers enke
7. Bjørken 680 456 Kluvers enke
680 456 Kluvers enke
8. Gren nedlagt Kluvers enke
9. Vangstad 1334 617 2000 1998 Kierulf
10. Leklem 650 550 600 350 Ole Sevaldsen Leklem
11. Levring 2000 2007 2009 2000 Kierulf

12. Nedre Holmen 4360 3738 6006 5330 Kierulf
13. Nedre Hauka 800 800 800 860 Nils Ar
800 800 800 860 Nils Anderssen Tuv
14. Øst Grundan 8784 1446 1204 2980 Hans Jakob Blix
15. Ramsås 0 0 0
0 0 0
16. Auglen 2000 Karl Motzfelt
17. Hellan 2177 1392 1880 1986 Erik Dahlstrøm
18. Skrove 1776 942 1850 1560 Åge Brodersen Hagen
19. Sulstuen 5280 2498 2534 1292 Hans Jakob Blix
20. Hallan 1968 950 850 720 Løytn. Elling Lyng
21. Marken 1488 1872 1500 1464 Ole Hagen Rust
22. Øvre Hauka 1488 0 3200 1488 Nils Anderssen Tuv
23. Tuset 1920 432 792 600 Lyder Wenzell
Tilsammen 63686 37069 49226 41124

----
134 SS-B
----
Som man ser, er de oppskårne kvanta 2 å 3 ganger så store som i 1680-
årene, da det også var en god tid for trelasthandelen. Det har under
disse omstendigheter gått hardt inn på skogene. Allerede i skrivelse av 1.
november 1766 til rentekammeret uttaler stiftamtmannen, at «skovene
formindskes her som i hele Norge i saa høi grad, at jeg med det første
nødsages derom at gjøre en besynderlig (særskilt) forestilling».
Ulovlig hugst
Det er klart, at den gode avsetning til høye priser var en fristelse til
ulovlig skoghugst, som også utvilsomt ble drevet i stor utstrekning.
Mange vanskeligheter bidrog til å gjøre kontrollen vanskelig: For det
første hadde almuen rett til å ta tømmer i ålmenningen til eget bruk. Og
leilendinger på beneficeret gods hadde ifl. lovens 3-14-34 rett til å hugge
hustømmer, brenneved, gjerdefang, emnetrær etc. til gardens
vedlikehold samt til salg så meget, som behøvdes til betaling av den
halve landskyld. Endelig kunne leilendingen tillate annen mann å hugge
i gardens skog 3 lass samt 2 lass skav til kreaturene. Det måtte bli meget
vanskelig å holde denne bruksrett innenfor lovlige grenser, eller som
advokat Dunker uttrykte seg i den berømte Jenssen-sak:
«Den ulovlige bruk kom den lovlige bruksret saa nær, at grænsen var
let at overskride.»
Det var visstnok tidlig i 1700-årene ansatt «holzførstere», som skulle
føre tilsyn med skogen; men dels har deres distrikter vært for store til, at
tilsynet kunne bli effektivt, og dels har de ikke hatt støtte hos over
øvrigheten. Dette fremgår nokså tydelig av en skrivelse av 17. desember
1768 fra stiftamtmannen til rentekammeret, hvori han meddeler å ha
anvist holzførsteren de 60 rdl. 65 sk., som utgjorde åttendeparten av de
bøter, som noen bønder av Strinda var idømt for ulovlig skoghugst og
tilkom holzførsteren som anmelder. I denne skrivelse bemerker han
temmelig infamt, at holzførsteren muligens kan bli mere ivrig til å
anmelde overtredelser, når han får så betydelig fordel av angivelsen;
men at det neppe gjør ham mere ivrig i å forebygge overtredelsene og
virkelig passe på, at skogen bevares. Og han slutter med å uttale, at «til
god lykke» er det kun de to fogderier Strinda samt Stjør- og Verdalen,
som er forsynt med holzførstere, og han finner det übegripelig,
hvorledes «disse gode mænd», hvis bestandige bopel er i Trondhjem,
kan ha tilbørlig innseende med sine distrikter og vidtløftige skog
strekninger, «allerhelst da deres kundskab i forstsager af kjendere
meget drages i tvivl». Forøvrig fremholder han, at bonden, som kjøper
eller bygsler sin gard dyrt, i minstevekstår er nødt til å ty til skoghugst
som det nærmeste middel til å klare utgiftene. (Se forøvrig kapitlet om
holzførsterne.)

----
135 SS-B
----
De høye bordpriser i 1760-70-årene fristet til misbruk av forskjellig
art: Sageierne lot skjære mere enn det bevilgede kvantum eller tok
tømmer fra andre skoger enn de som var tillagt sagen, likesom de også
lot hugge undermålstømmer. Synderlig annen kontroll enn den oppgave
sageieren seiv leverte over det årlige oppsagede kvantum, hadde man
ikke. Og som det fremgår av det foregående har disse oppgåver ikke
alltid vært pålitelige.
I 1773 er flere bønder blitt mulktert for hugst av undermålstrær. På
ansøkning fikk de dog mulkten delvis eftergitt «af særdeles naade».
Mulkter av denne art gikk til veikassen og kunne være betydelig: Ved
kongelig reskript av 19. juni 1756 er bestemt, at hvis noen forleder
bønder til å hugge tømmer under det mål som kongelig anordninger
bestemmer, eller hvis sageiere lar sine merkere motta eller seiv kjøper
undermålstømmer, skal de første gang bøte 100 rdl., andre gang dobbelt
og tredje gang ha sitt sagbruk forbrutt.
Den ulovlige hugst gikk især ut over ålmenningen og har naturligvis
vært drevet fra uminnelige tider; men først i 1779 kan noen sees å være
mulktert for dette i Verdalen. Det gjalt da ikke mindre enn 86 Vi tylvt,
som var hugget i Svarthovd og Ramsås fredede almenninger og straffen
var ifl. plakat av 8. desember 1733 en mulkt på 48 skilling pr. tylvt og
konfiskasjon av tømmeret. De dømte unnskyldte seg med übekjenskap
til almenningsgrensene og søkte befrielse for mulkten; men stiftamt
mannen fant ikke grunn til å anbefale det, idet han hadde grunnet
mistanke om, at de kunne være tilskyndet til den ulovlige hugst av en
eller annen; som hadde fordel av den, og isåfall mente han, at de måtte
ha fått forsikring om å bli holdt skadesløs i tilfelle av at hugsten ble
oppdaget og påtalt. Det kan ikke være tvil om, at han har siktet til noen
av sageierne og da vel nærmest til Verdalsgodsets eier, Kierulf. Trelast
handelen var ved denne tid begynt å gå tilbake på grunn av urolighetene
i Amerika, så det hadde litt å bety for sageierne å få billig tømmer.
Nu høres det ikke om mere ulovlig hugst før efter 1800, skjønt den
utvilsomt har vært drevet og det sannsynligvis endog i stor utstrekning.
I 1802 har det vært reist tiltale for sådan forseelse, likeså i 1805, 1806,
1811, 1812 og 1817, mest for hugst i Inndalens ålmenning, men også i de
benefiserte gårdenes skoger. I 1826 var 3 mann tiltalt for hugst av 137 Vi
tylvt tømmer i Inndalsalmenningen, men ble frikjent.
Ved disse tider var Verdalsgodset praktisk talt blitt alene om å drive
sagbruk i bygden, og det er særlig godsets leilendinger som har drevet
den ulovlige hugst, likesom det er sagt, at det var løytnant Holck,
Meinckes fullmektig ved godset fra 1821, som organiserte skogtyveriet.
I 1837 var en hel mengde siktet for ulovlig skoghugst i Inndals
almenningen. Ikke mindre enn 18 av dem erkjente å ha hugget eller vært
med på å hugge, Lensmann Rygh erklærte dog, at det var foregått langt

----
136 SS-B
----
større hugst enn ved denne anledning opplyst; herom kunne man best
overbevise seg ved å befare åstedet.
Ved kriminalloven av 1842 ble ulovlig skoghugst innordnet under
begrepet tyveri, og efter denne tid ble det farligere å innlate seg på den;
men misbruket vedvarte dog lenge efter. I 1846 har det vært forhør over
30 tildels av bygdens bedre bønder angående ulovlig hugst i
Leksdalsalmenningen. Noe nevneverdig resultat ble dog ikke oppnådd,
de fleste hadde hugget efter utvisning eller tillatelse av andre, som hadde
utvisning. Først efter den landskjente sak mot Nikolai Jenssen for del
aktighet i skogtyveri synes det å ha blitt mindre av ulovlig hugst. At
myndighetene ikke vek tilbake for å reise tiltale mot en så høytstående
mann, gjorde inntrykk på folk. Seiv om Jenssen ble frikjent, har således
dette saksanlegg utvilsomt gjort sin nytte.
Produksjonen av trelast synes omkring 1770 å ha vært på det høyeste.
De bevilgede bordkvanta har visstnok også vært så store, som skogene
tålte, og når så den ulovlige hugst kom til, har avvirkningen rimeligvis
vært altfor stor. Herpå lyder det, når stiftamtmannen i en skrivelse av 9.
november 1771 til det norske kammer uten å nevne navn sier, at det er
en del sageiere, som av spesielle grunner er vedblitt å oppgi som skaret
det bevilgede kvantum, skjønt det er bekjent nok, at neppe en tiendedel
derav kan erholdes. Grunnen kan neppe være noen annen, enn at
sageierne var redde for at det offentlige av hensyn til skogens bevaring
skulle skride inn, når det viste seg at det kvantum som var bevilget, ikke
kunne skaff es. Endel krav på forhøyelse av det bevilgede kvantum ble
også ved denne tid avslått. Verdalsgodsets eier, generalauditør Kierulf,
hadde således søkt om å få overføre bordkvantumet fra Tromsdals, Lie
og Ramsås sager til andre bruk; men dette møtte blankt avslag, idet det
norske kammer henstillet til nærmere overveielse, om skogens bevarelse
og distriktenes øvrige økonomiske omstendigheter kunne tillate, at disse
bruk vedble med sin tidligere drift. Angående forhøyelser av kvantumet
ved Nedre Holmen, Vangstad og Tuset sag uttaler stiftamtmannen i
skrivelse av 21. desember 1771 til fogden, at det under nærværende
omstendigheter ikke kan gjøres forestilling om det, «da kamret er af de
tanker, at deslige forhøielser ei er at bifalde.»
Senere har dog Kierulf ialfall til en viss grad fått sitt krav imøte
kommet; for som før nevnt er fra 1774 tømmeret fra Ramsås og
Svarthovd ålmenning skaret ved Nedre Holmen sag. Likeså fikk han
under 22. august 1776 bevilling på en forhøyelse av kvantumet for
Vangstad sag, som han imidlertid var blitt eier av, ved å få tillagt den
Lille Musum samt Sende og Fikse. Eieren av Store Musum, Anders
Arntsen, hadde vegret seg mot å levere noe. Dessuten fikk han tillatelse
til å overflytte 20 tylvter tømmer fra Åsens og Kjesbu skoger fra

----
137 SS-B
----
Grundfoss til Vangstad sag, hvorefter kvantum for Grundfoss sag ble
13165 og for Vangstad 2500 bord.
Videre fikk han under 26. juni 1776 bevilling på Dillan sag. Den
Dillan sag som nevnes i 1680-årene, var forlengst nedlagt.
Skogens bevaring
Tanken på skogens bevaring er en og annen gang dukket opp og har
gitt foranledning til uttalelser fra distriktets øvrighet. I en skrivelse av
15. februar 1783 uttaler således stiftamtmannen som svar på en fore
spørsel fra rentekammeret, at han ikke anser sagtømmerhugsten for så
skadelig for skogen; men at den såkalte barkløpning er desto mere
ødeleggende, hvorfor det meget var å ønske, at almuen kunne opp
muntres til ikke å bruke bark til tekning.
Foruten skuret på de priviligerte vannsagene er det av bønder drevet
endel håndsaging av almenningstømmer og det i adskillig større
utstrekning enn deres bruksrett i ålmenningen tillot, og dette har ført til
tvistigheter med sageierne, som visstnok gjerne har sett at bøndene stjal
i almenningene til deres fordel, men ikke likte at de stjal for seg seiv. At
dette bruk har vært drevet ganske åpenlyst har vi bevis for i et
andragende av 11. mai 1786 fra vaktmester Ole Mikkelsen Reppe, hvori
han søker om å få bevilling på 25 tylvter tømmer fra Svarthovd
ålmenning til å skjære med handsag, mot skatt til Hans Majestet som
for vannsag, med andre ord, han søkte om å få håndsagingen ansett på
samme måte som de priviligerte sagbruk. Ansøkningen er i virkeligheten
ganske merkelig og betegner — bevisst eller übevisst — at de av byens
forretningsstand drevne priviligerte sagbruk var begynt å ansees som en
utbytning, og at inntektene av skogbruket likeså godt i sin helhet burde
tilfalle bygdens bønder. Den er forsåvidt et utslag av den samme
tankegang, som mere enn 100 år senere førte til opprettelsen av en
kooperativ kjøpmannsforretning og til innkjøpet av Verdalsbruket.
Stiftamtmannen har øyensynlig stusset over dette andragende: I sin
erklæring om den av 16. august 1786 uttaler han, at han i den korte tid
han har vært i embedet, har gjort den erfaring, at ansøkninger om bruk
av almenningsskogen er for mange, og at almenningshugsten bør inn
skrenkes. Forøvrig finner han ansøkningen merkelig og mener, at den
ikke bør innvilges, da sådan skur ennu ikke er tillått, men er årsak til
megen tvist mellem bønder og sageiere.
I slutten av 1770-årene begynte det offentlige med mere kraft å ta seg
av skogens bevarelse ved å frede endel almennings- og benefiserte
gårders skog for hugst til de priviligerte sager. På den andre side har
enkelte av disse sagene fått sitt kvantum forhøyet, likesom det er gitt
bevilling til opprettelse av nye bruk, som det ovenfor omtalte Dillan;
men alt i alt er sagbordkvantumet forminsket i tiden fra 1775 til 1800.

----
138 SS-B
----
Rindsem sag.
Dette er den nederste fossen i Rinnelven. Sannsynligvis hentet man driv
kraft fra denne til å drive Rindsem sag.
Rindsem sag.
Sagen må ha stått nede på fla ten til høyre på dette bildet. På den andre
sid en er F r 01.

 

----
139 SS-B
----
Lunds sag har således ved kammerkollegiets foranstaltning av 23.
mars 1770 mistet sine 14 tylvter av Leksdalens ålmenning eller 468 bord.
Stor Langdals sag mistet samtidig sine 8 tylvter av Malså ålmenning,
320 bord. Dette sagbruk arvet kapellanen Peder Kristofer Krog med sin
hustru, hvorefter han søkte om å få ålmenningen igjen, og det ble
avholdt en besiktigelse, hvorav fremgikk at den kunne tåle å avgi 12
tylvter. Stiftamtmannen uttaler også i sin erklæring av 21. august 1783,
at det ikke syntes utjenlig, at den ble hugget istedenfor å henstå fredet,
og anbefalte å oppby den til auksjon, men bemerket riktignok, at da
skogen lå i et sogn, hvor ansøkeren var kapellan, kunne han ifølge for
ordningen av 23. januar 1686 neppe vente å få bevilling, seiv om han ble
høystbydende. Det ble heller intet av det, og i 1793 solgte han sagen til
likemed sitt øvrige gods til Johan Widerø Tonning, hvorved den gikk
inn i Verdalsgodset.
Vangstad sag fikk, som ovenfor nevnt, sitt kvantum forhøyet i 1776,
men ble under 22. mars 1777 fråtatt den benefiserte gard Halsets skog,
133 bord, hvorefter kvantum ble 2367 bord.
Nedre Holmen sag mistet samtidig sine 10 tylvter av Kverndalens
ålmenning, 325 bord. Det ble dog bevilget å la oppskjære på denne sag
kvantumet fra Levring, Lie og Tromsdals bruk, hvorefter dens hele
kvantum ble 9835 bord.
Nedre Hauka sag mistet ved besiktigelse 23. mars 1777 de benefiserte
gårders skoger, 5 tylvter eller 222 bord. Denne tillikemed Øvre Hauka
og Tuset sag ble av Nils Tuv solgt til Ole Skjevlo ved skjøte av 21/6, tgl.
15/8 1787, for 600 rdl. Ole Skievlo sløyfet Tuset sag.
Øst Grundan sag mistet samtidig de benefiserte gårdenes skoger, 11
tylvter eller 578 bord.
Augla sag mistet ålmenningen og de benefiserte gårdenes skoger, 21
tylvter eller 836 bord.
Hellan sag likeså 15 tylvter, 695 bord.
Skrove sag likeså de benefiserte gårdenes skoger, 264 bord.
Sulstuen eller Stormoen sag var en tid nedlagt, efterat dens kvantum
ved bevilling av 26. juni 1777 var tillått skaret på Nedre Holmen sag. Da
Tonning var blitt eier av Verdalsgodset, søkte han tillatelse til å gjen
oppbygge den og skjære de 110 tylvter, som før hadde vært bevilget
den, hvilket fikk stiftamtmannens anbefaling av 3. mars 1788.
Rasmus Hagen søkte i 1785 om å få anlegge en sag på Rindsem for
der å skjære det tømmer, som gikk ut av Grundfoss lense. Stiftamt
mannen mente nok, at det ikke nu mere enn før kunne behøves en
«aparte» sag til det bruk, hvis lensen ellers ble holdt i vedbørlig stand;
men på fornyet ansøkning ble det innrømmet en besiktigelse den 12.
august 1785, og denne gav til resultat, at det ikke var gjørlig ved noen
innretning å forebygge at tømmer slapp ut av Grundfoss lense, hvorfor

----
140 SS-B
----
Rindsem sag.


----
141 SS-B
----
ansøkningen ble anbefalt innvilget, dog således, at intet annet tømmer
enn det omtalte skulle skjæres på den.
1800-tallet
I 1800 var det i Verdalen følgende bevilgete sagbruk og bordkvanta:
Alle disse var dog ikke i bruk: Hellans, Markens, Skroves og Auglas
sagbruk hadde ligget øde omtrent siden 1790; det samme var tilfellet
med Ramsås og Tusets bruk.
Oppgave over det skårne kvantum mangler. Ved forordning av 22.
april 1795 var der nemlig blitt foretatt endel forandringer i de hittil
gjeldende bestemmelser. Således opphørte angivelser over skuren;
derimot ble sagtømmer- og sagbordskatt fremdeles å betale efter skatte
forordningen av 13. desember 1746 av, hva som var tillått å hugge i
kongelige almenninger eller benefiserte skoger av det bevilgede eller
forpaktede og utviste kvantum efter tingsvitne således, at hvor tømmer
kvantum var bestemt, ble bordskatten beregnet efter 50 bord pr. tylvt
tømmer, og hvor bordkvantum var fastsatt, ble tømmerskatt beregnet
av 1 tylvt pr. bord. Grunnleie samt førstebygsel, hvor den halve
damstokk stod på offentlig grunn, ble å betale som før. Sagmester
skatten bortfalt. Sagbordskatten for sådanne sager ble å betale efter
middeltallet av 10 års skur.


----
142 SS-B
----
Som man ser av foranstående fortegnelse, var det bevilgede kvantum i
1800 adskillig mindre enn i 1775, og det skårne må ha vært meget
mindre, idet høyst 13 av de nevnte bruk kan ha vært i drift.
Almenningene og de benefiserte gårdenes skoger ble herefter oppbudt
ved auksjon, når det tillotes å bruke dem. I 1799 ble således 18 tylvter
årlig sagtømmer i de benefiserte gårdene, som tidligere hadde ligget til
Grundfoss sag, oppbudt ved auksjon til forpaktning i 5 år. Enkemadam
Hagen ble høystbydende med 28 skilling pr. tylvt, hvilket ansåes
akseptabelt, da skogene var avsidesliggende.
I 1800 søkte Tonning om å få flytte Sulstuen sagbruk til Levring, hvis
tidligere sag var nedlagt. Besiktigelse i den anledning ble avholdt 12.
november s.å. Oppsitterne på Gudding, Levring, Kvello og Tromsdalen
hadde intet imot å levere til Levring istedenfor til Nedre Holmen,
hvorfor han under 22. juli 1801 fikk bevilling på flytningen, idet han
leverte bevis for, at Sulstuen og Skrove sagbruk var nedlagt, det første
omkring 1800, det siste i 1796. Det kvantum, som tidligere var skaret på
Sulstuen sag, skulle herefter gå til Nedre Holmen.
Da Miiller var blitt eier av Verdalsgodset, søkte han om å få anlegge
en sag på Dillan. Besiktigelse ble avholdt 22. juni 1807, og han fikk
bevillingen; men noe større bruk er det neppe blitt på denne sag.
Det lakket nemlig nu mot slutten av den glimrende periode for skog
og sagbruksbedriften. Både nærmet de for trelasthandelen florissante
tider seg sin avslutning, og skogene tok til å tynnes svært. Som et ledd i
bestrebelsene for å regulere sagbruksvirksomheten kan man vel
betrakte en skrivelse av 27. april 1805 fra rentekammeret, hvor det ble
forlangt en rekke detaljerte opplysninger angående sagenes innretning,
om hvorvidt sager, som er forsynt med flere blad, kan betraktes som én
sag m.v. Dette førte til innhentelse av en hel del opplysninger, som for
Verdalens vedkommende går ut på, at det ikke fantes noen privilegert
sag, som var forsynt med flere blad «eller indrettet med usædvanlig
maskineri.» De kan således ikke ha vært noen imponerende anlegg,
disse privilegerte sagbruk — det er mengden av dem, som har vært
istand til å ødelegge skogen.
Hvordan det i løpet av sagbrukenes glansperiode er gått tilbake med
bygdens skog, får vi et meget klart begrep om av en rekke besiktigelser,
begynt i november 1816 og fortsatt i juni og juli 1817. Sammenholdt
med besiktigelsene i 1750-årene gir de inntrykk av en meget sterk til
bakegang, tildeles av ren ødeleggelse, som man kan se av det følgende:
Den 13. november 1816 ble det holdt besiktigelse av Lunds
privilegerte sag og underlagte skoger. Karmhus' skog fantes übetydelig,
ingen voksterlig skog, meget fortørket. Lunds skog litt veksterlig.
Hofstads «taalelig» god. Tillers meget übetydelig. Sagen var god — 1
sagblad. Det anviste kvantum fastsattes til: Av Karmhus 2, Østre Lund

----
143 SS-B
----
2, Vestre Lund 2, Øvre Hofstad 4, Nedre Hofstad 3 og Tiller 3 tylvter —
tiisammen 16 tylvter. (I 1757 var det av de samme gårdene anvist 83
tylvter.)
Bjørken sagbruk og skog ble besiktiget 17. juni 1817. Kvantum 10
tylvter. (I 1757 20 tylvter).
Leklem sag ble besiktiget 18. juni. Sagbruket var i god stand, men ble
drevet kun av en bekk, så det kunne bare benyttes til visse tider. Skogen
var i tålelig god stand, «dog ikke som før i tiden». «Efter nogen
ventilation» skjønnedes, at det kunne leveres 8 tylvter av Leklems skog,
4avGræsets.(l 1757 10 og 8).
Nedre Holmens sag, besiktiget 19. juni 1817. Den brukte de samme
skogene som efter bevillingen av 26. juni 1777 unntagen Gudding,
Kvello, Melby, Lunden, Tromsdal og Levring, som nu ble ført til
Levring sag. Sagen betegnes som brukbar, men trengte reparasjon på
grunn av elde — 1 sagblad, godt vannfall. Skogen var i slett tilstand, for
størstedelen forårsaket av tremark, som hadde ødelagt store strek
ninger. Dessuten hadde en skogbrann for 2 år siden ødelagt en strekning
på omtrent Vi mil, hvor det før fantes godt sagtømmer. Endelig ble nu
på Dillan sag skaret endel av det tømmer, som tidligere gikk til Nedre
Holmen, hvorfor dennes kvantum ble nedsatt til 20 tylvter.
Dillan sag ble besiktiget samme dag. Kvantum 15 tylvter.
Nerholmen sag og Dillan sag.
Disse lå på hver sin side av Inna rett over for hverandre. Reguleringen
av vannet skjedde ved hjelp av en dam tvers over elven fra dette stedet til
spissen av tangen på motsatt side.


----
144 SS-B
----
Nerholmen sag lå på den andre siden av elven omtrent hvor svaberget
går ned i vannet. Dil/an sag lå på denne siden helt til venstre billedkant.
Nerholmen sag.
Rester etter fundamentet.

 

----
145 SS-B
----
Dillan sag lå på venstre elvebredd.
Dillan sag.
Et oversiktsbilde. Sagen la omtrent midt på bildet.

 

----
146 SS-B
----
*. *J 53
■S ■- "^
-Si S
?■
«5. cu
*- s: &o
ss
i**
fe k
5
Y> ir <^>
n, bo
cu
K- C I»
■5 •H 5
0 q
1§ p *
K "3 a
«j § s;
Si <=^
ks s s
s £
«5 < >


----
147 SS-B
----
Levring sag likeså samme dag. Den tok tømmer fra de gårdene, som
er nevnt ovenfor under Nedre Holmen. Skogen betegnes som meget
übetydelig unntagen Tromsdalens, som imidlertid tremarken hadde
skadet betydelig. Kvantum 5 tylvter.
Stor Longdals sag ble besiktiget 20. juni 1817. Sagen var falleferdig.
Skogen bestod av gamle, tildels «uduelige» trær. Kvantum 6 tylvter.
Vangstad sag ble besiktiget samme dag. Sagen betegnes som «meget
siet» — 1 sagblad, godt vannfall. Skogen var «meget siet» unntagen
Kjesbu. Kvantum 3 tylvter.
Grundfoss sag ble besiktiget samme dag. Den tok tømmer fra de
samme gårdene som efter bevillingen av 8. juli 1768, dog ikke fra de
benefiserte gårdene Halset, Bjørgan, Øvre Sende og Østnes. Sagen var i
god, men skogen i meget måtelig stand. Kvantum 10 tylvter.
Fosnesset sag ble også besiktiget samme dag. Denne sag var ny og i
meget god stand, dog kun 1 sagblad. Skogen var i «taalelig» god for
fatning og veksterlig. Kvantum 20 tylvter.
Hallan sag ble besiktiget 25. juli 1817. De gårdene som bevillingen av
12. januar 1768 omfattet, hadde i lang tid intet tømmer levert og ville
heller ikke i fremtiden kunne levere noe, da de, når unntaes Skjørdal,
ikke hadde noen skog. Det übetydelige kvantum, som i den senere tid
var skaret på sagen, var tatt på sageiernes gard Buran. Når Buran ble
tillagt sagen, kunne det skjæres 8 tylvter.
Man får ved å sammenligne disse kvanta med dem, som var bevilget i
1750-årene, en tydelig forestilling om, hvor sterkt skogene måtte være
redusert. Når man unntar almenningene og de benefiserte gårders
skoger, som tildels hadde vært fredet, samt Verdalsgodsets garder, så
har det neppe vært mange av bygdens leilendingsgårder ialfall, som
hadde nevneverdig av salgstømmer. Med sagbrukene må det da nød
vendigvis være gått sterkt tilbake, og antagelig er flere av dem blitt
nedlagt ved denne tid, blant annet fordi man nu begynte å ombygge de
sagbruk, som var i drift, gjøre dem større og mere moderne. De mange
gamle sagbruk med 1 sagblad ble avløst av færre og større.
Det første sagbruk i Verdalen, som er blitt ombygget og modernisert
på denne måte, er Fosnesset. Det ble ombygget av Meincke, da han var
blitt eier av Verdalsgodset, og var ferdig i 1827; takst ble avholdt 16.
november dette år. Sagen var da nyoppført og stod på søndre side av
elven ved Fosnesset. I nederste etasje hadde den et stort vannhjul med 2
krumtapper, i mellemste 14 sagblad i 3 saggrinder og i øverste etasje et
lite kammer. Det var en bindingsverksbygning av svært tømmer.
Taksten lød på 1700 spdl. Den var dengang bygdens eneste moderne
sag.
Bind VI B — 10

----
148 SS-B
----
Grundfossen 13/71888. Gammelt sagbruk i Grundfossen. Etter tegning
av protokollsekretær Jac. Fabricius.
Midtholmen sag.
Dette er fossen som drev denne sagen.

 

----
149 SS-B
----
Midtholmen sag.


----
150 SS-B
----
Kolstad sag.
Like før Skjettrenna løper sammen med Malsåen er det f/ere fosser. Det
var disse som var drivkraften til Kolstad sag.
Kolstad sag la nede i denne bakken. Trær ne markerer hvor Skjettrenna
er.

 

----
151 SS-B
----
Kolstad sag.
På toppen av denne fossen sto dammen som regulerte vannet i Skjetl
renna.
Små sagbruk til husbehov ble dog fremdeles bygget: Løytnant og
dyrlege Anders Holm har således i 1819 anmeldt å ha oppført et sagbruk
i et lite vassdrag ved sin gard Midtholmen, hvor han aktet å skjære
tømmer fra sine egne skoger. Og i 1828 anla Kristen Sevaldsen Volden et
lite sagbruk på Kolstad, hvor han aktet å skjære til husbehov og ut
skipning, hvorfor skjønnsforretning ble avholdt 22. september.
Tømmeret skulle tas fra hans egne garder, Volden og Varslåtten.
Kvantum ble fastsatt til 4 tylvter årlig. Sagbruket lå i Skittrenna, som
for anledningen i dokumentene har fått den noe fremmede, men nokså
fint utseende form Schietrengen.
Om skogbruket i Verdalen skriver Kraft (1830):
Værdals prestegjeld har forhen hat gode skoge, især i det vidtløf
tige Vuku sogn; men de er ved en i en lang række av aar fortsat
hugst haardt medtat. De to andre sogne er næsten ganske skogbare.
Seiv i almenningerne, 7 i tallet, er tømret for det meste borthugget
uten der. hvor adkomsten til samme er vanskelig. Dog maa ikke alene
bygningstømmer, men ogsaa brændeved smaaligen søkes samme
steds av de gaardeiere, som ikke seiv har skog.
I fogderiets skoge er granen overalt hovedtræarten. Furuen findes
i langt mindre mængde, og de herværende furuskoge blev meget


----
152 SS-B
----
ødelagte ved avbarkning, dels i aarene 1803 og 04, og dels i hungers
aaret 1813, i hvilke aar furubarken mangesteds utgjorde det vigtigste
bidrag til almuens underholdning. — Overalt avtar skogene aarlig.
Aarsaken hertil er ufornuftig behandling, fællesskap, der næsten
overalt findes i skogeiendomme. — Uagtet mangesteds er følelig
mangel paa brændsel, har man endnu ikke begyndt at bruke brænd
torv. —
Det meste tømmer, som fogderiets skoge leverer, opskjæres paa de
herværende sage, av hvilke utskibningssagene i 1816 i Værdalen var
12. I 1833 var de skatlagte sage i hele fogderiet 42, hvilke var takserte
til en skjørsel av 503 tylvter tømmer. Derav var 12 i Værdalens
prestegjeld. De vigtigste sage saavelsom de betydeligste skoge og
flere av de herværende almenninger er proprietærers og trælast
handleres eiendom, og disse proprietærer er det, der utfører den
trælast, der som bord sælges til Trondhjem. —
Noter:
1. Rolf Fladby: Fra lensmannstjener til Kongelig Majestets Foged s. 198.
2. Rolf Fladby: Fra lensmannstjener s. 163.
3. NHLs. 317.
4. NHLs. 283.
5. NHLs. 283.
Priviligerte sager i Verdal. Egentlig er denne betegnelsen misvisende.
Men dette er de sager som er funnet registrert i kildene før sagbrukspri
vilegiene ble opphvevet i 1860. Ikke alle var utskipningssager. Noen
saget bare til lokalt eller eget behov.
1. Lek lem sag. 2. Aug la sag. 3. Nedre Hauka sag. 4. Øvre Hauka sag. 5.
Tuset sag. 6. Lund sag (også kalt Leksdals sag eller Nedre Leksdal sag).
7. Marken sag (også kalt Øvre Leksdal sag). 8. Hofstad sag. 9. Høy f oss
sag (Øvre Marken sag). 10. Mevass sag. 11. Skrove sag. 12. Hellan sag.
13. Øst-Grundan sag. 14. Nedre Grundfoss sag. 15. Øvre Grundfosssag
(også kalt Grundfoss sag, Fossneset sag eller Helga sag). 16. Ulv i llen
sag. 17. Vangstad sag. 18. Kjesbusag. 19. Kolstad sag. 20. Stor Langdal
sag. 21. Blokko sag (også kalt Langdal sag). 22. Gren sag. 23. Høysjø
sag. 24. Midt holmen sag. 25. Nerholmen sag. 26. Dillan sag. 27.
Tromsdal sag (også kalt Øvre Tromsdal sag). 28. Ramsås sag (også kalt
Nedre Tromsdal sag). 29. Lie sag. 31. Tverå sag (også kalt Inndal sag
eller Svarthovd sag). 32. Stormoen sag (også kalt Sulstuen sag). 33.
Gudding sag. 34. Bjørken sag (også kalt Øvre Bjørken sag). 35. Nedre
Bjørken sag (også kalt Sundby sag). 36. Hallan sag. 37. Heitlo sag. 38.
Rindsem sag.

----
153
----


----
154 SS-B
----
KORT OM TIDEN MELLOM CA. 1850 OG 1900
Av Øystein Walberg
Skog- og sagbruksvirksomheten i Verdal endret karakter rundt
midten av forrige århundre.
For det første var de private gårdsskogene og almenningene for det
meste uthugget. Delvis som følge av misbruket av almenningsskogene
og de andre offentlige skogene som var bortforpaktet, kom disse nå
under offentlig tilsyn. Hver ålmenning fikk sitt eget styre, og hugst har
siden den tid vært drevet under offentlig tilsyn og kontroll. Det ble
således slutt på salgshugst i almenningene, både for bruksberettigede og
forpaktere. Hugst i private gårdsskoger monnet ikke stort i den store
sammenheng. Dessuten var de, som allerede nevnt, i en dårlig
forfatning etter å ha blitt drevet hardt og übetenksomt i lang tid.
For det andre ble sagbruksprivilegiene opphevet ved lov av 1854,
gjort gjeldende fra 1860. l Enhver kunne nå fritt opprette sagbruk. En
del mindre sagbruk så også dagens lys som følge av dette, samt at en del
som tidligere hadde vært priviligerte, ble kjøpt av bøndene seiv. Men
storparten av disse små sagene produserte til eget behov, eller til nød
dekket de behovet i en grend eller et område. (Se kapitlet De siste vann
sager i Verdal.)
For det tredje gjennomgikk sagbruksvirksomheten en vesentlig
teknisk utvikling. De gamle oppgangssagene ble mer og mer erstattet av
sirkelsager. Og i siste halvdel av 1800-tallet kom også dampkraft inn i
bildet som drivkraft. Dampsagen hadde gjort sitt inntog lengre syd i
landet på et tidligere tidspunkt, men i 1872 bygget Værdalsbruket den
første dampsagen i Verdal. Dette overflødiggjorde de vanndrevne
sagene Værdalsbruket hadde, og de ble nedlagt etter hvert. Men
fremdeles var det en del mindre private vanndrevne sager igjen, men
disse gikk også av bruk etter hvert. En del ble brukt helt inn i vårt
århundre, men da ble vannkraften erstattet av en ny energiform,
elektrisiteten, og også de fors vant.
Ved århundreskiftet 17/1800 var det 17 sager i drift i Verdal. På den
tid var alle priviligerte sager, og de fleste var eid eller ble drevet av eierne
av det som skulle komme til å utgjøre Verdalsgodset. Men da Verdals
godsets sag i Grundfossen ble modernisert og gjort mer effektiv i 1827,

----
155 SS-B
----
ble flere av sagene ovenfor Grundfossen nedlagt, og tømmeret ble fløtet
ned til denne sagen. I følge beretningene fra Nordre Trondhjems Amt
var det i 1840 10 sagbruk i Verdal. Av disse var 9 utskipingsbruk og 1 ble
kalt bygdebruk. Dette var i og for seg ikke noe særpreget forhold, for de
fleste priviligerte sagene saget helst for utskiping. Ved disse 10 sagene
var det 10 sagmestere og 15 sagarbeidere. Dette tallet synes å ha vært
noe lavt da en senere beretning for Nordre Trondhjems Amt forteller at
det i 1870 var 50 arbeidere ved N. Jenssens Arvingers Vannsagbrug.
Men seiv om Værdalsbruket reduserte antallet på sine sagbruk, ble
det ikke saget mindre av den grunn. Effektiviteten var nemlig langt
større enn tidligere. Allikevel hadde man sine problemer å stri med. Det
ferdige produktet, skurlasten, forelå ved sagbrukene et godt stykke opp
i dalen. De sagbrukene det var tale om, var Fossneset, Grundfoss nedre,
Vangstad, Nerholmen og Dillan. Grundfoss nedre falt bort i 1854.
Dillan ble forøvrig bygget om og utvidet i 1854, slik at bare Fossneset
sag var større.
Utskipningen av de ferdige produktene foregikk fra Verdalsøra.
Følgelig måtte skurlasten fløtes nedover. Kjøring av denne lasten var for
tungvint. Vogner til å ta større lass fantes ikke, og heller ikke var
veiene av en slik beskaffenhet at landverts transport egnet seg i noen
særlig grad om sommeren. Noe bedre var det om vinteren. Da kunne
man kjøre på sleder. Men storparten av det som ble saget, ble saget om
våren. Dette av den grunn at sagene for det meste kunne brukes i
flomtider. Riktignok var sagene ved Helgåen og Inna årgangssager som
kunne brukes hele året, bortsett da naturligvis fra om vinteren når
elvene var tilfrosset. Men fremkjøringen av tømmer skjedde på
vinterføre, slik at når våren kom, lå tømmeret på plass, enten ved
sagene eller ved elvene ferdig til fløting. Fløting var bare mulig i Inna og
Helgåen og om sommeren ser det således ut til at det bare var ved sagene
der at saging foregikk. Den ferdige skurlasten forelå som følge av dette
ved sagene om våren og sommeren. Transport nedover til Verdalsøra
var derfor bare aktuelt på den tiden og ikke om vinteren.
Verdalsgodsets tomt på Øra ble kalt Maritvoldfjæren. Denne lå på
Tinden, og et mer vanlig navn var Nesset eller Stornesset. 2 Bord og
planker ble fløtet nedover til Nesset hvor de ble stablet og lagret. Denne
fløtingen foregikk i form av flater. Ett lag bord eller planker ble lagt en
vei. På tvers av dette ble så et nytt lag planker lagt. Det tredje laget ble
lagt samme vei som det første og så videre. Til slutt hadde man en fir
kantet stabel. Denne ble det så spent tau rundt. En slik stabel ble kalt en
sopp eller på verdalsdialekt, en lusse. Størrelsen av en lusse avhang av
dybden i vannet i elven. Jo flere lag man la på lussen, jo dypere stakk
den. Men de grunneste stedene såtte grenser for hvor mange lag man
kunne bruke. Ble den for stor, grunnstøtte den. Dermed var det

----
156 SS-B
----
Verdalselven som var med og begrenset hvor stor mengde som kunne
fløtes nedover. Og enten lussen var stor eller liten, krevde den like mye
arbeidskraft.
Fra stabelplassen på Tinden ble bordene og plankene låstet inn på
jektene som la til elvemelen. Rimeligvis fantes det en slags kai der, for
seiv om jektene ikke stakk dypt, måtte de allikevel følge dypålen i elven.
Fra Verdalsøra ble plankene fraktet til Trondheim hvorfra de ble
eksportert videre.
Veibroen over Verdalselven sett fra Tinden. Bildet viser spennene over
begge løpene. Det borteste løpet var det bredeste.
Men i 1860 ble den nye veibroen bygd over Verdalselven. Dermed var
det ikke mulig for jektene å komme opp til lasteplassen ved Maritvold
fjæra eller Nesset. En ny lasteplass måtte erhverves. Det ble Høgøra på
sydsiden av elven helt ut mot utløpet.
I 1868 ble det bygget to lagerskur. Også her var det nødvendig for
jektene å ligge i dypålen av elven, og de la til mot elvemelen.
Men et annet forhold var vesentlig for utviklingen som fulgte. Det var
det forhold at Verdalselven var leirgrå. Ennå hadde ikke Hærfossens
gjennombrudd og Helgådalens ødeleggelse funnet sted. Men både
hovedløpene, sideelvene og bekkene løp delvis gjennom terrasselandskap
og leirmeler. I flomtider gravde vannet løs leire. Dessuten fant mindre
ras sted til stadighet. Og det var nettopp når elven var flomstor at det var
best å fløte lusser nedover. Dermed ble materialene ofte tilskitnet av
leire. For det første ble materialene styggere å se på, og for det andre


----
157 SS-B
----
gikk dette ut over den senere høvling. Høvlingen ble ofte foretatt av
kjøperen i utlandet. Og leiren førte til større slitasje på høvlene. Følgelig
ble disse materialene verdsatt lavere, noe som igjen førte til lavere for
tjeneste. Det som tidligere hadde vært gangbar vare, ble ikke lenger
akseptert.
I en kortere periode etter at utskipningsplassen hadde blitt flyttet,
men før at dampsagen ble bygget, prøvde man å kjøre materialene ned
over på vinterføre på slede for å forhindre at de ble leirfarget og
redusert i verdi. Men det sier seg seiv at dette både var kostbart og tung
vint.
Så lenge drivkraften var vannkraft, var det ikke noe å gjøre med
dette. Sagene måtte stå der drivkraften var. Jo lengre sagene sto borte
fra utskipningsstedet, jo dårligere stilte produsenten i konkurransen
med andre sagbrukseiere. Dampkraften revolusjonerte i første omgang
dette forholdet. Nå var det ikke lenger nødvendig å bygge sagene ved
fosser. Mer hensiktsmessige steder kunne velges. Og det gikk ikke lang
tid før eierne av Værdalsbruket kom frem til at en dampsag var nød
vendig også her i Verdal.
Stedet som ble valgt for dampsagen lå på sydsiden av elven nedenfor
den nye broen, men ovenfor utskipningsplassen på Høgøra. Arbeidet
ble påbegynt i 1870, og et par år senere sto anlegget ferdig. Den kom til
å være i drift i temmelig nøyaktig 40 år. I løpet av de 40 årene den
eksisterte, skjedde naturligvis en del forandringer og utvidelser, men vi
kan godt si at dette var fra begynnelsen av det første moderne maskin
messige sagbruk i Verdal. (Se forøvrig beskrivelsen av saganlegget.)
Men ikke lang tid ut i vårt århundre ble elektrisiteten tatt i bruk, og
dermed var det definitivt slutt for de gamle vannsagene. Nå var det
mulig også for dem som ikke hadde egne fossefall å opprette sager.
Heller ikke var man avhengig av velvillige naboer for å få saggrunn eller
damstokkfeste. Små «bondesager» dukket nå opp fort vekk på gårdene.
Disse sagene saget imidlertid stort sett til eget bruk. Bare i mindre grad
ble sagingen drevet som næringsvei. Av disse sagene finnes fortsatt
mange igjen.
Skogbruk og sagbruk i stor målestokk i siste halvdel av forrige år
hundre ble bare drevet av Værdalsbruket. Dette forholdet fortsatte inn i
vårt århundre. Værdalsbruket var ikke avhengig av å hugge i andre
skoger enn sine egne, og etter datidens forhold, ble disse skogene drevet
fornuftig og med tanke på fremtiden.
I løpet av den siste halvpart av 1800-tallet var det vekslende konjunk
turer, og dette hadde naturligvis innvirkning på skogbruket. Det var de
gode tidene med de gode prisene som var årsaken til at skogene ble så
hardt beskattet i første halvdel av forrige århundre. I den siste halvdelen
fikk man merke følgene av dette. De offentlige skogene kom under til

----
158 SS-B
----
syn fra 1860-årene, men til tross for dette var perioden 1860 til 1865
preget av ytterligere nedgang for skogene. 3
Av tømmer fra de private skogene, og da tenker man naturligvis først
og fremst på Værdalsbrukets skoger, ble det i denne perioden årlig
produsert gjennomsnittlig 1800 tylfter planker av 4 til 8 alners lengde, 8
tommers bredde og 3 tommers tykkelse. Videre var den årlige produk
sjonen på 2200 tylfter bord av 7 til 8 alners lengde og 1 Vi tommers
tykkelse, og 150 tylfter bjelker. Alt dette ble skipet til Trondheim.
Produksjonen fra andre sager enn Værdalsbrukets er ikke tatt med.
Sannsynligvis var den så vidt liten og übetydelig, at den ikke ble regnet
med.
Den neste 5-årsperioden, 1865 til 1870, var preget av små for
andringer. Fortsatt var det flere små sagbruk i virksomhet, men bare tre
store. De store var Værdalsbrukets bruk på Fossneset, Dillan og Ner
holmen. Dessuten hadde også Værdalsbruket Vangstad sag i drift. Det
var da sysselsatt 50 arbeidere på disse sagene og produksjonen var årlig
på gjennomsnittlig 4300 tylfter planker og 2500 tylfter bord.
Tiden 1871 til 1875 var en periode med stigende priser og lønnsomhet.
Rundt 1875 var prisene usedvanlig høye. Det årlige gjennomsnitt av
huggede trær var 2500 med dimensjonene 10 alners lengde og 6 tommers
tykkelse. Det var i denne perioden at dampsagen ble bygget på sydsiden
ved utløpet av Verdalselven. Dette var begynnelsen til slutten for vann
sagene i Verdal. I 1875 var sagen i drift i 13 uker, og arbeidsstokken var
på hele 60 mann.
De siste 25 årene av forrige århundre var preget av fallende priser de
første årene. Til tross for at dette resulterte i redusert hugst, fant det
sted en tilbakegang for skogene i Verdal, både med hensyn til dimen
sjoner og bestand. Først helt mot slutten av 1890-årene fant det atter
sted en prisstigning.
Etter århundreskiftet var det fortsatt prisstigning på tømmer, noe
som også går frem av tallene for nedfløtet tømmer i Verdalselven. Men
som følge av Verdalsraset i 1893 var forholdene ved dampsagen blitt
sterkt forringet. Derfor lot Værdalsbruket bygge en ny sag på Levanger
i 1902. Tømmeret ble samlet i lenser ved elvemunningen og så slept til
Levanger. Dampsagen ble imidlertid ikke nedlagt, men fortsatte side om
side med sagen på Levanger.
I en kortere periode, fra 1908 til 1912, eide Verdal kommune
Værdalsbruket. (Se forøvrig Verdalsgodsets historie.) Man hadde i
1880-årene vært inne på tanken om å opprette et eget sliperi i Verdal.
Det ble imidlertid ikke noe av dette. Men i den perioden da Verdal
kommune eide bruket, dukket planene atter frem. Man kom så langt at
man fikk utarbeidet beregninger og kostnadsoverslag for hele anlegget.

----
159 SS-B
----
Det hele strandet imidlertid på økonomiske forhold. Beregningene og
kostnadsoverslaget er tatt inn under Kilder bak i boken.
Like etter at Verdal kommune solgte Værdalsbruket, ble en ny sag
bygget på Trones, og slepingen av tømmer fra munningen av Verdals
elven gikk fra nå av dit.
Men skogene i Verdal ble betegnet som mindre tilfredsstillende de
første årene av dette århundret. I 1901 var det blitt vedtatt skogved
tekter for bygda, og fra nå av skjedde en stadig forbedring av skogene.
Noter
1. NHLs.2B3
2. Opplysningene er ved Ivar Arntsen.
3. Opplysningene er på amtmannens femårsberetninger.

----
160 SS-B
----
NOEN SAGMESTERE VED DE GAMLE FOSSESAGENE
Av ukjent forfatter
Om sagmesterene på fossesagene går det mange segner. Det var alltid
rivalisering mellom sagmesterene om hvem som kunne stå seg best med
sageieren, og det kunne føre til både morsomme og drastiske hendelser.
Mest er det fortalt om Ingvald Pedersen Sagen (f. 1750), som var
sønnesønn av Stor-Ingvald, og var på Meinckes tid sagmester på
Dillsagen. Ingvald var en særdeles dyktig sagmester. Han sto høyt hos
Meincke for han fikk best betalt for lasten fra Dillsagen. Men ellers var
Ingvald en stor ranglefant som drakk og turet og levde i ytterst små kår.
Det ble også sagt om ham at han tusket til seg brennevin og andre varer
for bord og planker som han tok fra sagen.
Menicke var en livlig og jovial mann som alltid sto på god fot med
sine folk. Hvert år holdt han et kalas for arbeidere og funksjonærer der
han også seiv var tilstede. Ingvald hadde sjelden så bra klær at han
kunne være med på dette. Men for å få ham med skaff et Meincke ham
en ny dress av noe fint tøy som ble kalt «tikset».
Sagmesterboligen på Fosneset. Disse husene er nå revet.


----
161 SS-B
----
Sagmesteren på Nerholmen sag boddepå Sagmoen. Her Sagmoen i 1983
sett fra sydsiden av Kverna.
Sagen sett fra østsiden av Inna i 1983. På dette stedet lå husene hvor
sagmesteren på Dillan sag bodde.

 

----
162 SS-B
----
Trolig gikk det nokså livlig for seg på disse kalasene, og en gang da de
hadde kommet i riktig godlag, fant sagmesteren på Holmssagen at det
var høvelig tid til å fortelle Meincke hvor stor en larv Ingvald var.
Holmssagen eller Nerholmssagen lå like over elven for Dillsagen, og det
var rimeligvis en god del rivalisering mellom de to sagmesterene.
Meincke hørte rolig på hva sagmesteren fra Holmssagen hadde å
fortelle, og da han hadde tømt seg helt, sa Meincke tørt: «Ja, jeg vet at
han stjeler litt, men det gjør ingen ting, for han sager så godt.»
Ingvald var ikke lenger unna enn at han hadde hørt hva som ble sagt.
Han reiste seg derfor opp, og på stående fot diktet han og sang følgende
vers:
Litte lyg æ, å litte stel æ,
å litte bola tå sajen ber æ.
Æ hause rekti å sage best,
så fe æ tikset te boks å vest
Dette vakte selvsagt låt i laget, og Ingvald var som vanlig frikaren
som ingen ting bet på.
En annen sagmester, denne på Jenssens tid, var Ellev Sagmoen. Han
var snekker og sagmester på Holmssagen. Han var uvanlig hag og nett
hendt med trearbeide. Blant annet laget han en ny ovnsform som var
meget forseggjort med perleband og andre figurer. Denne sendte han til
Mostadmarkens støperi. Nikolay Jenssen eide også Mostadmarken gods
og jernverk. Som betaling for denne formen fikk han en ovn. Denne sto
først på Sagmoen og senere på Leirhaug. Nå skal den dessverre være til
intetgjort.
Andre sagmestere som det fortelles om, er en sønn av Ingvald Sagen,
Per Fossneset, og hans sønn Gudmund Pedersen (Fossneset) Kårenget.
Den siste var den siste sagmesteren på Grundfoss sag.
Den siste sagmesteren på Holmssagen var Jeremias Ellevsen Sagmo.
Da denne sagen ble nedlagt, fortsatte han som sagmester på Øra. I 1874
forpaktet han Leirhaug og bodde der til han døde i 1890.

----
163 SS-B
----
DE SISTE VANNSAGER I VERDAL
Av Øystein Walberg
Det var dampsagen på Ørmelen som førte til at Værdalsbrukets vann
sager forsvant. Men allerede før den ble bygget, hadde Værdalsbruket,
eller som man kanskje helst ennå sa, Verdalsgodset, lagt ned en hel del
av sine sager. Skattelister fra 1800 forteller at da var det 17 registrerte
eller priviligerte sagbruk i Verdal. Disse var: Ulvilla, Grundfoss, Stor
Langdal, Vangstad, Nedre Holmen, Sulstua, Østre Grundan, Hellan,
Skrove, Lund, Bjørken, Leklem, Nedre Hauka, Øvre Hauka, Augla,
Marken og Hallan. I amtmannens femårsberetning for 1836-40 for
Nordre Trondhjems amt fortelles det at det var 10 sagbruk i Verdal. Av
disse var 9 utskipningssagbruk og 1 bygdesagbruk. Dessverre står det ikke
nevnt noen navn slik at det ikke er råd å finne ut hvilke sagbruk det var
tale om. Men det er ganske klart at en del må ha blitt nedlagt. Videre har
det kommet til ett, nemlig Dillan. Flere av de gamle sagene hadde vært
uøkonomiske i bruk, og etter hvert som moderniseringen og effektivi
seringen av sagbrukene fant sted, ble de minst lønnsomme nedlagt.
Frem til 1860 var det ikke mulig å anlegge noen sag uten tillatelse. I
1854 ble loven om avskaff eise av sagbruksprivilegiene vedtatt, og den
ble gjort gjeldende fra 1860. De sagene som hadde blitt anlagt i Verdal
forut for dette, var altså priviligerte sager, (Se Musum: Skogbrukets
historie.) Men ikke alle disse hadde vært lønnsomme til enhver tid. Flere
hadde blitt nedlagt etter kort tid. Men andre igjen ble drevet i flere
hundre år.
Verdalsgodset var ikke den eneste sagbrukseier i bygda. Flere andre
hadde også fått bevilling. Seiv om de priviligerte sagene er behandlet
andre steder, skal vi her allikevel sette opp en oversikt over de sagene
som ble anlagt før 1860, hva enten de var store eller små, utskipnings
sager eller bygdesager:
1. Leklem sag
2. Augla sag
7. Marken sag
8. Hofstad sag
9. Høy f oss sag
3. Nedre Hauka sag
4. Øvre Hauka sag
5. Tusetsag
10. Mevass sag
11. Skrove sag
12. Hellan sag
6. Lund sag
Bind VI B —

----
164 SS-B
----
Dette er sager som er registrert i sagskattelistene eller i andre kilder
før 1860. Men som allerede presisert tidligere, var ikke alle disse i drift
samtidig. Flere av dem lå til sine tider øde, og andre var i drift bare en
kort tid. Når det gjelder nr. 9, Høy f oss sag, kan det bemerkes at denne er
funnet nevnt i skattelister f ra 1600-tallet. Det fortelles at da Marken sag
skulle anlegges, og besiktigelse ble foretatt i 1766, ble det opplyst at det en
3-4 børseskudd fra dette sted hadde vært en sag på Markens og
Hofstads grunn. (Se Musum: Skog- og sagbrukets historie.) Den
Marken-sag som ble anlagt i 1766, lå i Nedre Marken-foss. Øvre
Marken-foss ligger noen få hundre meter lenger oppe i Lundselven. Den
er dessuten den høyeste av de to Marken-fossene. Det er ikke noe uvan
lig forhold når to fosser bærer det samme navn, at den ene da blir kalt
Høgfossen. Trolig er derfor dette den fossen som ga navnet til Høyfoss
sag. Denne sagen kunne imidlertid ikke ha vært i drift i svært lang tid,
for i de senere skattelister nevnes den aldri. Først etter midten av 1700-
tallet dukker Marken sag opp, men den lå altså i den nederste av disse
fossene. Men sagnet beretter fortsatt om at det skal ha ligget en sag i den
øverste fossen for lenge siden.
Nr. 10, Mevasssag, er også en usikker sag. Den er nevnt i kildene bare
i 1682. Ingen nærmere stedsangivelse er gitt, og navnet som da ble brukt
var Møvass eller Movads sag. Samme mann eide de andre daværende
sagene i Lundselven, og det er derfor trolig at denne også lå i tilknytning
til dette vassdraget. Følgelig har vi antatt muligheten for at den lå i
Mevasselven like ovenfor samløpet med Lundselven.
Nr. 20 og 21 er egentlig den samme sagen. Blokko sag ble anlagt først.
Trolig lå den like ved Blokkotjern nedenfor den øverste av fossene i
Malsåen på dette stedet. Sannsynligvis lå den på sydsiden av elven. Men
etter en tid flyttet eieren sagen et par trinn nedover, og trolig over på den
andre siden av elven. Nå fikk den navnet Langdal sag. Den ble også kalt


----
165 SS-B
----
Stor Langdal sag. Det er to Langdals garder, Store Langdal og Lille
Langdal. Disse ligger forøvrig skilt fra hverandre med en del andre
garder imellom. Sagen lå på Store Langdals grunn.
Flytting er også forklaringen bak numrene 36 og 37, Hallan sag og
Heitlo sag. Opprinnelig ble denne sagen bygget på østsiden, eller slik
som Rinnelven renner her, på nordsiden av Hallans grunn. Den lå da
nedenfor det nest øverste trinn i fossene i Rinnelven på dette sted. Så ble
den solgt, og trolig er det etter dette salget at den ble flyttet over på den
andre siden av elven. Samtidig ble den flyttet ett trinn høyere opp. Nå
ble sagen liggende på Heitlos grunn, og det er vel fra den tiden at den ble
kalt Heitlo sag.
Det kan videre bemerkes at ved Rinnelven lå det flere sagbruk, men
de fleste av disse lå i Levanger. Rinnelven er nemlig grenselinje mellom
Levanger og Verdal. Men på dette sted går grensen mellom Levanger og
Verdal syd for elven og følgelig lå Heitlo sag i Verdal seiv om den lå på
sydsiden.
Men seiv om flere av disse priviligerte sagene ble nedlagt, var det ikke
så rent sjelden at de ble tatt opp igjen senere, det vil si etter 1860, av
bøndene i nabolaget. Andre igjen ble solgt direkte til bøndene på hvis
grunn de sto. Men mange ble helt nedlagt og kom aldri i bruk igjen.
Og i tillegg dukket det opp en hel del små bekkesager andre steder i
bygden ut mot slutten av 1800-tallet. Både disse og de av de priviligerte
sagene som overlevde, kom stort sett til å bli drevet som gårdssager eller
til nød grendesager. Bare i svært sjeldne tilfeller var det større drift på
dem.
Men det er svært vanskelig å få noen fullstendig oversikt over alle
disse sagene. Det finnes nemlig ingen offentlig oversikt over dem i likhet
med hva som finnes om de priviligerte sagene. Derfor står vi i den for
holdsvis merkelige situasjon at om de eldste sagene som de fleste ikke
husker noe om, vet vi en hel del, mens om de små bekkesagene som ble
drevet til dels langt inn i dette århundre og som mange enda husker, er
det nesten uråd å få tak i nøyaktige opplysninger.
Men disse små bekkesagene fylte imidlertid avgjort et behov. Tid
ligere hadde man vært avhengig av å kjøpe skurlasten på de priviligerte
sagbrukene, eller man måtte skjære den seiv på sagstillinger. Og sag
stillinger har det vært flere av. Imidlertid var håndsaging på sagstilling
et slitsomt arbeid, og når det derfor ble tillått å bygge sager fritt, kom
disse bort. Dessuten var det ikke tillått å sage annet enn til eget bruk på
sagstilling. Dette forbudet ble det allikevel syndet mye mot. Brudd på
lover som folk flest ansa for å være tåpelige og diskriminerende,
krenket ikke folks rettsbevissthet mer den gang enn nå.
Av de gamle vannsagene, det være seg store eller små, finnes det i dag
bare få rester igjen. Ingen sag er bevart hel. Noen steder kan det være

----
166 SS-B
----
rester av dammen som står igjen, andre steder kan det fortsatt finnes
spor etter vannrennen. Men i de aller fleste tilfellene finnes ingen ting
igjen som kan fortelle at det har vært drevet sagbruksvirksomhet på det
stedet. Heller ikke finnes det, som allerede sagt, mange opplysninger om
sagene. For enkelte ble det visstnok ført sagbøker, og noen av disse kan
muligens være bevart. Men de sparsomme opplysninger som finnes, er
for det meste bevart som muntlig tradisjon.
Oversikten nedenfor gjør ikke krav på å være fullstendig. Men for
håpentligvis er de fleste av de små vanndrevne sagene som eksisterte i
Verdal fra siste halvdel av forrige århundre og frem til ut i vårt år
hundre, kommet med. Av praktiske grunner er det her bare tatt med
opplysninger om når sagene ble anlagt, av hvem de ble anlagt, og hvor
lenge de ble drevet. Imidlertid har det ikke alltid vært mulig å skaffe til
veie disse opplysningene heller. I oppsettet følges her den samme rekke
folge som matrikkelnumrene i bygden, slik at vi begynner på nordsiden
av bygden ved sjøen, og avslutter på sydsiden ved sjøen.
Leklem sag. Dette var fra først av en priviligert sag. Det ser ut til at
den har vært i kontinuerlig drift i forrige århundre. På et forholdsvis
tidlig tidspunkt må den ha gått over til å ha blitt drevet av brukeren på
Leklem. Leklem sag var en av de få sagene som ble modernisert med
rørledning av jern i stedet for renne, og turbin i stedet for kvernkall.
Trolig må den ha tilhørt den gruppen av sager som ble ansett for å være
større. Den saget nemlig for utskipning, og det ble bygget en egen
utskipningskai for den i Bjørga. Den ble nedlagt mellom 1910 og 1920
som følge av at elektrisiteten kom. 1
Leklem sag. På denne f laten lå Leklem sag. Leklemsbekken som skaffet
drivkraften i bakgrunnen.


----
167 SS-B
----
Leklem sag. Sammestedetsettfra en annen vinkel.
Leklem sag var blant de sager som ble modernisert. Her ligger noen av
turbinrørene som ble brukt.

 

----
168 SS-B
----
Leklem sag. Noen få hundre meter lengre opp i Leklemsbekken ble det
bygget en dam. Denne dammen ligger på samme sted, men er mye
større. Dette er den eldre trykkdammen til Verdal vannverk.
Leklem sag var en av de få sagene i Verdal som hadde egen utskipnings
kai. Den lå på dette svaberget i Bjørga.

 

----
169 SS-B
----
Leklem sag.


----
170 SS-B
----
Augla sag. Også dette var fra først av en priviligert sag. Men den
mistet allerede før 1800 retten til å sage tømmer fra almenningsskogene
og de benefiserte skogene. Trolig har den derfor gradvis gått over til å
bli en lokal sag. Hvorvidt den lå øde en periode i forrige århundre, har
ikke vært mulig å finne ut av, men mye tyder på det. Men mot slutten av
1800-tallet ser det ut til at betydningen av sagen tok seg opp igjen. Det
var nemlig få muligheter til å få saget andre steder i nærheten. Augla sag
kom således til å bli en grendesag av forholdsvis stor betydning. I den
tiden den var i drift som sådan, var det forholdsvis stor aktivitet. Det er
nemlig forholdsvis mange garder som naturlig sognet til denne sagen.
Den ble drevet av brukerne på gården Augla. Den ble nedlagt rundt
1915. 2
Augla sag lå ved Kvamsbekken på venstre side på dette bildet.


----
171 SS-B
----
Augla sag. Bekken sett oppover omtrent fra samme sted. Det var ikke
veldig stort fall i bekken på dette stedet, men det var allikevel nok kraft.
Augla sag. Fortsatt er det trefritt hvor tømmeret ble lagretfor så å bli
sendt ned til sagen.

 

----
172 SS-B
----
Hauka sag. Dette var egentlig Nedre Hauka sag. Øvre Hauka sag ser
ut til å ha kommet bort i løpet av forrige århundre. Øvre Hauka sag var
imidlertid den største. Dette har sammenheng med saging av almen
ningstømmer. For det første ble rettighetene for priviligerte sager til å
sage almenningstømmer eller tømmer fra benefiserte skoger sterkt
begrenset i forrige århundre. For det andre var Volhaugen ålmenning så
sterkt uthugget at det knapt var sagbart tømmer igjen rundt midten av
forrige århundre. Den gang da det bare ble en sag igjen i Haukåen var
det rimelig at den fikk navnet Hauka sag. Også dette hadde fra først av
vært en utskipningssag, men i likhet med mange andre slike som ikke
saget tømmer fra egne skoger, gikk det tilbake med driften da de
offentlige skogene ble tatt vekk fra dem. Muligens lå den også uveisomt
til i forhold til andre utskipningssager. Heller ikke for denne har det
vært mulig å slå fast om den var i kontinuerlig drift i forrige århundre.
Men ved århundreskiftet var den i drift som lokal sag. Virksomheten
vedvarte til rundt 1910. Da ble den flyttet til Leinstrøa, og fra å være
drevet av vann gikk den nå over til å bli drevet av en lokomobil. De siste
driverne av vannsagen var Marius og Kristian Haugdal. Dammen lå ved
Haukåvatnet. 3
Hauka sag. Etter vannsagenes storhetstid ble Hauka øvre sag nedlagt,
og Hauka nedre ble alene igjen. Følgelig ble den bare ka It Hauka sag.
Dette er en av de små fossene i Haukåa like vedstedet hvor sagen sto.


----
173 SS-B
----
Tuset nordre sag. På dette sted som denne sagen lå, lå det tidligere en
priviligert sag. Den ble kalt Tuset sag. Men i beste fall kunne denne
sagen bare bli en liten sag. Til noe annet er bekken for liten. Allerede i
1800 er den ute av listene. Da den ble tatt opp igjen mot slutten av
forrige århundre, var det rimeligvis ikke noe igjen av den opprinnelige
sagen. Sannsynligvis lå den nye sagen på samme sted som den opprinne
lige. Det var trolig brukeren på Tuset nordre som bygget den som gårds
sag. I 1910 flyttet den daværende brukeren på Tuset nordre, Ole
Valbekmo, sagen nærmere gården. Det var bare tale om en flytting på et
par hundre meter. Og sagen ble vel nedlagt bare kort etter dette. 4
Tuset nordre sag. Et eller annet sted midt på dette bildet har sagen stått.

Tuset nordre sag. Det er ikke store bekken som drev denne sagen

 


----
174 SS-B
----
Tuset nordre sag. Men
fossen har ganske høyt
fall. Nederst kan sees
noe som kan være rest
er etter uttaket for
rennen. Men det er ikke
lang vei ned til det sted
et hvor sagen sto før
den ble flyttet helt ned
til gården.
Tuset søndre sag. Bekken som denne sagen lå i, er ikke større enn
bekken ved Tuset nordre. Følgelig kunne det aldri bli noe stort sagbruk
her. Trolig saget den bare til gårdsbehov. Sagen lå sannsynligvis i en
liten foss like ved gården. Det må ha vært brukeren på gården, Ole
Olsen Tuset, som bygget den sist på 1800-tallet. Sagen ble brukt til 1916.
Da solgte eieren, Lars Tuset, den til Karl Aksnes. Aksnes flyttet den til
Aksneshaugen og mente å sette den i drift i en bekk ved gården. Men
seiv om den ble montert, ble den aldri satt i drift som vannsag. Derimot
ble hele sagverket flyttet til gården hvor en lokomobil ble benyttet som
drivkraft. 5


----
175 SS-B
----
Tuset søndre sag. Heller ikke denne bekken er rare greiene. Men den
gr eide seg tydeligvis til en kortere tids saging om våren.
Tuset søndre sag sto sannsynligvis etter eller annet sted her.

 

----
176 SS-B
----
Tuset nordre sag og Tuset søndre sag. Tuset nordre sag er merket 1. Den
var fra først av priviligert. Tuset søndre sag er merket 2.


----
177 SS-B
----
Aspås sag. Sagen lå i en liten bekk som renner ut fra Aspås-tjernet.
Dammen var lagt i utløpet fra tjernet, og sagen lå et par hundre meter
lengre ned. Den ble bygget en gang i 1880/90-årene av Anders Tiller og
Anton Aspås. Denne sagen ble drevet forholdsvis langt inn i dette år
hundret. Den ble nedlagt i 1924/25, altså vel 10 år etter at elektrisiteten
kom. Den siste tiden den var i drift, var det Martin Daniel Hermann og
Kristian Haugdal som hadde stått for driften. Kristian Haugdal var
forøvrig den samme som hadde vært med på å drive Hauka sag frem til
1910. 6
Aspås sag. Fossen i
Aspåsbekken som var
driv kraft en til denne
sagen.


----
178 SS-B
----
Aspås sag. Ved foten av fossen sto sagen. I bakgrunnen kan fremdeles
to stokker etter fundamentet for vannhjuletsees.
Aspås sag. Sagstedet
sett ovenfra fossen.
Fundamentet for vann
hjulet er til venstre.

 

----
179 SS-B
----
Aspås sag. Aspåstjernet i bakgrunnen ble regulert ved en liten dam over
bekken på dette stedet.
Bind VI B— 12

 

----
180 SS-B
----
Marken sag. Dette hadde opprinnelig vært en priviligert sag. Hvor
vidt den hadde en sammenhengende drift fra først på 1800-tallet og til
sist på samme århundre, har ikke vært mulig å få slått fast. Men
rimeligvis har den vært i bruk rundt midten av forrige århundre. En
eventuell ødetid har trolig vært av forholdsvis kort varighet. Det er
temmelig sikkert at den var.i bruk sist på 1800-tallet. Det var da
bøndene på Marken-gårdene som drev den. Trolig var den en lokal sag
for Marken-grenden. Den ble nedlagt som vannsag en gang mellom
1915 og 1920. Det var da Edvard og Jon Marken som hadde stått for
driften de siste årene. 7
Etter dette ble den drevet av en lokomobil. Men i krigsårene 1940-45
ble den tatt opp igjen som vannsag. Og den ble drevet som sådan til
1952. Den var således en av de aller siste vannsagene som var i drift i
Verdal. Den siste brukeren var Ludvig Marken}
Marken sag. Ludvig Marken på bildet.


----
181 SS-B
----
Marken sag. Dette er et av fundamenterte etter sagen som sto nedenfor
Nedre Marken-foss.
Lund sag. I 1800 var det bare fem sager i Verdal som saget et større
kvantum enn Lund sag. Lund sag forble å være et forholdsvis stort
sagbruk også etter at sagbruksprivilegiene falt bort. En gang sist på
forrige århundre gikk sagen over på eierne av gården Lunds hender.
Den siste moderniseringen av sagen ble foretatt av Anders Lund. Da ble
det også installert høvel. Mye tyder på at etter at Værdalsbrukets vann
sager hadde blitt nedlagt, var Lund sag den største vannsagen i Verdal.
Sagen ble trolig nedlagt mellom 1908 og 1910. Høvelen gikk da til
Trøgstadaunet sag hvor den ble brukt så lenge denne sagen var i drift.
Senere ble den solgt til Tollef Øgstad hvor den fremdeles finnes. 9
Lund sag. Bilde fra 1907 over Lund og Lund sag.

 

----
182 SS-B
----
Lund sag. Slik ser det ut i dag hvor sagen sto. Den sto til venstre for
elven ved fossen.
Hofstad nedre sag. Denne sagen ble anlagt i Lundselven nedenfor
Lund sag på et sted som i dag kalles Lundemo. Tidligere kaltes dette
stedet Sagelven. Sagen ble anlagt sist på forrige århundre av Morten
Møller. Den var ikke i bruk veldig lenge. Allerede så vidt inn i dette år
hundret ble den nedlagt. Den siste brukeren var Per Hermann. 10
Hofstad nedre sag sto til høyre på dette bildet.

 

----
183 SS-B
----
Hofstad nedre sag. Sett oppover Lundselven fra stedet hvor Hofstad
nedre sag sto.
Hofstad nedre sag. Denne stokken halvveis begravd i sanden ved elve
bredden er det eneste spor som i dag kan sees etter Hofstad nedre sag.

 

----
184 SS-B
----
Lund sag og Hofstad nedre sag. Lund sag er merket 1 og Hofstad nedre
sag er merket 2.
Skrove sag. Den 14. mars 1885 ble det opprettet en kontrakt mellom
Anders Skrove og Elling Reppe om at det skulle opprettes og vedlike
holdes et sagbruk på Skroves grunn. Det ble avstått fossefall, grunn til
lastetomt og vei mot en årlig avgift av kr. 1,- pr. mål. Kontrakten ble
tinglest 10. februar 1888. 11 Mest sannsynlig er dette den gamle Skrove
sag som ble tatt opp igjen. Den var tidligere Verdalsgodsets eiendom, og
var ganske sikkert blitt nedlagt som følge av omlegging og moderni
sering. Den daværende eier av Verdalsgodset, Nikolai Jenssen, har
trolig avhendet sin eiendom i Skrove i 1850-årene. Etter 1860 ble det
mulig for bøndene seiv å utnytte de mulighetene som fantes. Elling
Reppe drev denne sagen til han solgte den til Ola Grindberg rundt
århundreskiftet. Etter dette ble sagen også kalt Grindberg sag. Et annet
navn som også ble brukt, var Leirådal sag. Denne sagen ble etter hvert
et nokså stort sagbruk, og i sagtiden, det vil si i flomtiden om våren, ble


----
185 SS-B
----
det saget både dag og natt. Sagen dekket trolig et større distrikt enn bare
det nærmeste av Leirådalen. Den var også blant de sager som ble
modernisert og fikk en turbin av jern istedet for en kvernkall av tre.
Vannet i Leiråen ble regulert ved en dam i Leirsjøen. Skrove sag ble
drevet til elektrisiteten kom. 12
Skrove sag fikk drivkraftenfra denne fossen.
Skrove sag. Vannhjulet sto på høyre bredd av Leiråen omtrent midt på
dette bildet.

 

----
186 SS-B
----
Skrove sag. Her sto sagen. Den ble også kalt Grindberg sag.
Skrove sag. Reguleringen av Leiråen for Skrove sag, senere også for
Trøgstadaunet sag, skjedde ved Leirsjøen. Men dammen sto ikke ved
bekkeoset. Den sto noe lengre ned slik at denne myren ble oppdemt.
Dette ga for det første et større nedslagsfelt, og for det andre ble reser
voiret større.

 

----
187 SS-B
----
Skrove sag. Demningen sto et eller annet sted her. Det er imidlertid
usikkert om de stokkene som sees på bildet har hatt noen forbindelse
med dammen.
Trøgstadaunet sag. Også denne sagen lå i Leiråen. Den lå noen
hundre meter lengre ned enn Skrove sag. Den ble reist av Karl Grind
berg, bror av ovennevnte Ola Grindberg, omkring århundreskiftet. Tid
ligere hadde denne sagen stått ved Lundskin. Der hadde den blitt drevet
av Marius Heir. Nå ble den drevet i fellesskap av Heir og Grindberg.
Like før 1910 erhvervet eierne av sagen høvelen som hadde vært i bruk
ved Lund sag. Trøgstadaunet sag ble nedlagt før 1914. 13
Lundskin sag. Sagen ble reist en gang i 1890-årene av Marius Heir.
Den lå i en liten bekk like nord for gården. Det var dammer i Bjørgan
tjern nord for Bjørgan og i Råddån, en bekk nord for Lundskin. Sagen
ble imidlertid ikke brukt lenge på dette stedet. Allerede rundt
århundreskiftet ble den flyttet til Leirådalen hvor den ble drevet i felles
skap av Marius Heir og Karl Grindberg. Da ble den kalt Trøgstadaunet
sag. u


----
188 SS-B
----
Skrove sag og Trøgstadaunet sag. Sag 1 er Skrove sag eller Grindberg
sag som den også ble kalt. Avstanden fra fossen til sagen var forholdsvis
lang, og det var bygget en renne som førte vannet fra fossen til sagen.
Sag 2 er Trøgstadaunet sag.


----
189 SS-B
----
Trøgstadaunet sag hadde denne fossen i Leiråen som drivkraft.
Trøgstadaunetsag. Fossen i bakgrunnen. Sagstedet tilhøyre.

 

----
190 SS-B
----
Trøgstad-aunet sag. Leiråen med sagstedetpå høyre bredd.
Lundskin sag sto under denne fossen like bak gården Lundskin.

 

----
191 SS-B
----
Lundskin sag. Sagstedet sett ovenfra. Tett krattskog stenger for ut
sikten.
Lundskin sag. Reguleringen av bekken for sagen skjedde ved Bjørgan
tjern.

 

----
192 SS-B
----
Lundskin sag.
Hjellan sag. Dette var f ra først av en priviligert sag. Men den var ikke
blant de største, og den ble nedlagt allerede i første halvdel av 1800-
tallet. En tid senere ble den tatt opp igjen, men da ble den bare drevet
som lokal sag for Hjellan-gårdene. Den ble da drevet i fellesskap av
bøndene på disse gårdene. Den ble nedlagt allerede i 1876. 15


----
193 SS-B
----
Hjellan sag fikk drivkraftenfra denne bekken.
Hjellan sag sto på denne Ulle flaten. Bekken sees til høyre.

 

----
194 SS-B
----
Vangstad sag. Dette var en av Værdalsbrukets sager som ble drevet
lengst som vannsag. Trolig var den i drift gjennom hele forrige
århundre. Den var etter måten forholdsvis stor. Om det var en kortere
periode hvor den ikke var i drift etter at Værdalsbruket sluttet å bruke
den, er vanskelig å si noe sikkert om. Men i så fall var dette bare en
kortere tid. Mot slutten av forrige århundre var den i drift igjen, og da
var det brukerne på Vangstad som drev den. Trolig var den en lokal sag
for gårdene i denne del av Ulvilla. Den ble i hvert fall brukt så sent som i
1918. Den siste som drev sagbruket var Ole Pedersen Vangstad. 16
Kolstad sag. Den sagen ble opprettet så tidlig at det måtte bevilling til.
Det skjedde i 1828, og det var Kristian Sevaldsen Volden som bygget
den. Egentlig skulle det være en utskipningssag, men det er lite trolig at
den fikk noen særlig betydning som sådan. Sagen lå i Skittrenna, en
sidebekk til Malsåen. Etter hvert gikk den vel over til å bli en grendesag,
og den ble drevet inn i dette århundret. I den siste tiden var det brukerne
på Kolstad som sto for driften. 17
Vangstad sag sto på bortre side av Ulvillelven på dette bildet.


----
195 SS-B
----
Vangstad sag. Reguleringen av Ulvillelven skjedde ved utløpet fra Kjes
buvannet. Dammen sto på samme sted som denne, men dette er reguler
ingsdammen for kraftverket.
Gren sag. Trolig var dette en av de aller siste vannsagene som ble satt
opp fra nytt av i Verdal. Den ble sannsynligvis satt opp på samme sted
eller like i nærheten av det stedet hvor den priviligerte Gren sag sto
nedenfor den nederste av Gren-fossene. Sagen ble satt opp av brødrene
Paul og Edin Green i 1932. Før dette hadde de saget ved Grunnbekken
ved Holmli seter, men drivkraften hadde da vært en bensinmotor. Etter
at sagen var bygget ved Gren, ble tømmeret som var hugget i Malså
ålmenning, fløtet nedover Malsåen til Lilledammen. Derfrå ble det kjørt
ned til sagen.
Gren sag saget bare til eget bruk, og var derfor bare en gårdssag. Bare
rent unntaksvis ble det saget for andre.
I 1939 kom det elektrisk kraft til Nordkleiva, og da ble sagen nedlagt.
Gren sag kom derfor til å være med bare i 7 år, og hadde således en kort
levetid. 18
Bind VI B— 13


----
196 SS-B
----
Gren sag i 30-årene. Fra venstre Paul E. Green, Kåre M. Green og Edin
E. Green.
Skjækerfossen sag. Så langt oppe i dalen som ved Skjæker fossen
hadde det tidligere ikke vært noen vann-sag. De første priviligerte
sagene saget helst med tanke på utskipning, og for store avstander fra
sagstedet til utskipningsstedet skapte problemer med hensyn til tran
sporten. Dessuten var det et par store fosser i Helgåen nedenfor Skjæker
fossen som effektivt såtte bom for noen fløting av ferdige materialer,
nemlig Granfossen og Hærfossen. Men sagbruksprivilegiene forhindret
også at det ble reist sager til eget bruk dersom man seiv ikke hadde både
foss og skog. Og det var det ikke mange som hadde så langt oppe i
dalen. Her tilhørte alt Verdalsgodset. Men etter at sagbruksprivilegiene
ble opphevet, ble det bygget en sag i Skjækerfossen. Den ble reist av Ole
Stornesset like før århundreskiftet. Den sto i østre side av fossen.
Driften varte ikke så veldig lenge inn i dette århundret. Den var en lokal
sag for gårdene i denne del av dalen. 19


----
197 SS-B
----
Skjæker fossen sag sto i Skjæker fossen på den øs tre siden.
Skjækerfossen sag. Sagstedet sett ovenfra. Sagen sto til venstre i bildet.

 

----
198 SS-B
----
On
oi
oj
K
I
-V
co


----
199 SS-B
----
Skjæker fossen sag
Sveet sag. Den aller første vannsag i Vera ble satt opp av Iver
Tronsmo ikke langt fra gården Sveet i Smalfisktjernbekken omkring
1890. Iver Tronsmo kjøpte bruket av Mattis Åbo i Sverige. Alle materi
alene til Vera kapell, som sto ferdig i 1899, ble saget på denne sagen.
Reguleringsdammen sto ved Smalfisktjernet. I 1914 ble sagen flyttet til
Tronsmoen. 20
Tronsmoen sag. Dette var den samme sagen som Sveet sag. Den ble
flyttet fra Smalfisktjernbekken til Tronsmovassdalsbekken ved Trons
moen i 1914. Det var fortsatt Iver Tronsmo som sto for driften av den.
Etter som elektrisiteten først kom til Vera på et sent tidspunkt, ble
denne vannsagen brukt lenge. Enda så sent som i 1952 ble den brukt.
Den dekket da behovet i store deler av Vera og de nærmeste deler av
Helgådalen. Etter Iver Tronsmo var det Ingvald Tronsmo som sto for
driften. Som en kuriositet kan det nevnes at mye av de materialene
Værdalsbruket hadde bruk for til dammer og skogstuer, ble saget på
denne sagen. 21


----
200 SS-B
----
Sveet sag sto på høyre side av Smalfisktjernbekken rett nedenjor første
sving.
Sveet sag. Smalfisktjernet med demningen av bekken.

 

----
201 SS-B
----
Sveetsag.
Tronsmoen sag. Dette er ett av de megetfå bilder som eksisterer fra en
vannsag i drift her i Verdal. Mannen på bildet er Iver Tronsmo.

 

----
202 SS-B
----
Tronsmoen sag. Rester av den nedfalne sagen. Sagen sto til venstre.
Tømmerveggen midt på varen liten dam.
Tronsmoen sag. Sagbenken. Platten i forgrunnen var vannrenner. På
samme akselen som dette hjulet var kvernkallen festet.

 

----
203 SS-B
----
Tronsmoen sag. Vannrennen og dammen.
Tronsmoen sag.

 

----
204 SS-B
----
Strådalen sag. Denne ble bygget av Per Andersson Ward i 1911 i bekken
som renner ut fra Kverntjernet sydvest for Strådalen. Dammen sto like ved
Kverntjernet. Dette var en gårdssag. Trolig var det den siste vannsagen som
var i bruk i Verdal. Siste gang den ble brukt var i 1954. Fremdeles ligger
rester igjen av det nedraste saghuset. 22
Strådalen sag ligger nå nedrast. Dette er restene etter saghuset.
Strådalen sag. Det var to vannhjul. Dette er ett av dem.

 

----
205 SS-B
----
Strådalen sag. Det andre vannhjulet.
Strådalen sag. Demningen settfra Kvenntjernet.

 

----
206 SS-B
----
Strådalen sag. Demningen sett fra en annen vinkel.
Strådalen sag.

 

----
207 SS-B
----
Røe sag. Dette var en lokalsag for Røesgrenda. Sagen lå i Kvenn
bekken like syd for Overmoen. Den ble anlagt i 1880/90-årene av Ole
Røe, og den var i drift frem til 1918/19. Den siste som drev sagen var
Anton J. Røe. 23
Røe sag. Det finnes ikke mange spor etter denne sagen i dag. Men den
sto omtrent på dette stedetpå venstre side av Kvennbekken.
Røe sag. Kvennbekken ble demmet opp et lite stykke ovenfor sagen.
Denne stokken er det eneste spor etter demningen.

 

----
208 SS-B
----
Røe sag.
Midtholmen sag. Denne sagen ble anlagt allerede i 1812 av dyrlege Anders
Holm. Noe annet enn en gårdssag ble den aldri seiv om den ble bygget før sag
bruksprivilegiene ble opphevet. Andre opplysninger om denne sagen f ra forrige
århundre finnes ikke. Den var med så sent som i 1915. Den siste brukeren var
da Arnt Holmen. 24


----
209 SS-B
----
Midtholmen sag sto i bakken like til venstre for bekken. I bakgrunnen
fossen.
Midtholmen sag. Frem
deles oppbevares spind
elen fra Midtholmen
sag. Denne var av jern.
Det var bare de mest
moderne sagene som
hadde spindeler av jern.
Vanligvis var de av tre,
eller det ble bygget et
helt hjul.

 

----
210 SS-B
----
Sul sag 1. Denne sagen ble bygget i elva Lille Kråka på sydsiden av Inna syd
for Brennmoen mot slutten av 1800-tallet. Det var bøndene i Sul som slo seg
sammen, og den ble drevet av dem i fellesskap som en grendesag. Sagen ble
drevet på dette stedet godt inn i dette århundret. Så ble den flyttet, trolig i 1920-
årene. 25
Sul sag. Den første vannsagen i Sul sto i Lille Kråka med drivkraft fra
denne fossen.
Sul sag sto i forgrunnen av dette bildet. Fossen i bakgrunnen.

 

----
211 SS-B
----
Sul sag 2. Den nye sagplassen var på nordsiden av elva. Der var den langt
mer hensiktsmessig plassert i forhold til bebyggelsen den skulle dekke behovet
til. Denne gangen ble den plassert i et lite sideløp til Inna like over for hvor
Store Kråka løp ut i Inna. I flomtider rant det vann gjennom dette sideløpet.
Denne sagen kom til å være grendesag for Sul i lang tid. Den ble drevet helt til
siste krig. 26
Sul sag ble så flyttet på nordsiden av Inna i et lite sideløp. I dag går det
ikke vann gjennom dette løpet.
Sul sag. Sagen ble bygget på noen store steinblokker i dette sideløpet.
Dette er en av disse blokkene, ogfremdeles kan noen avjernfestenesees.
Bind VI B — 14

 

----
212
----


----
213 SS-B
----
Garnes sag. Sagen lå i en liten bekk like nord for gården Garnes. Den ble
reist sist på forrige århundre av Nils Garnes. Nils Garnes drev den seiv den
første tiden. Senere ble den drevet av Hans Garli. Den ble nedlagt rundt 1915
som følge av at elektrisiteten kom. Garnes sag ble aldri mer enn en grende
sag. 27


----
214 SS-B
----
Garnes sag. Tett krattskog dekker stedet hvor Garnes sag sto, men
bekken kan så vidt skirn tes mellom trærne.
Bråttå sag. Denne sagen lå i en liten bekk på sydsiden av Inna, og som i dag
bærer navnet Sagbekken. Sagen lå like innenfor Bråttenget. Trolig ble den reist
i 1880-årene, og den ble drevet helt til Garnes sag ble bygget. Men den lå for
bakvendt til på sydsiden av Inna til at den ble drevet i noen særlig grad etter at
Garnes sag var reist. 28
Bråttå sag sto i denne Ulle bekken som kalles Sagbekken.

 

----
215 SS-B
----
Bråttå sag sto omtrent midt på dette bildet på høyre side av Sagbekken.
Bråttå sag. Dammen som ble bygget for å regulere Sagbekken, står
fremdeles. Sett fra oversiden.

 

----
216 SS-B
----
Bråttå sag. Dammen sett nedenfra.
Bråttå sag.

 

----
217 SS-B
----
Gudding sag. Fra gammelt av var Gudding sag en priviligert sag. Men den
ble tidlig nedlagt. I 1889 ble det reist en ny sag av Anneus Okkenhaug og Ole
Østgård i Guddingsbekken. Det er nokså sannsynlig at den ble reist på samme
sted som den første sagen hadde stått. Demningen sto i utløpet fra Guddings
vannet. Omkring 1900 ble sagen flyttet nedover Guddingsbekken nærmere
elva. Bekken kalles forøvrig Kvernbekken i dag. Samtidig med flyttingen ble
sagen modernisert med rør og turbin av jern. Turbinen var kjøpt av Kverner
bruk, og da Gudding sag ble nedlagt i 1912, kjøpte Kverner bruk turbinen
tilbake. 29
Gudding sag sto f ørst forholdsvis langt oppe i Kvennbekken, på et sted
like nedenfor dagens riksvei 72. Fremdeles kan man se rester etter sagen.
Gudding sag. Samme sted sett på litt større avstand. Sagen sto på
venstre side av bekken.

 

----
218 SS-B
----
Gudding sag. Noe av fundamentet etter den siste sagen.


----
219
----

Gudding sag. Sagen sto midt på bildet. Fundamentet til venstre og
fossen til høyre.
Gudding sag. En mindre reguleringsdam sto like ovenjvr fossen.

 


----
220 SS-B
----
Gudding sag. Hovedreguleringen for Gudding sag fant imidlertid sted
der hvor bekken løper ut fra Guddingsvannet. Dette er res tene etter
dammen.
Bjørken sag. Dette sagstedet er på det nærmeste forsvunnet. Riksveien
går over stedet. Den del av tomten som ikke er berørt av riksveien, er til
venstre på bildet.

 

----
221 SS-B
----
Gudding sag. Sag 1 er det før ste stedetfor sagen. Sag 2 er hvor den var
etter flyttingen.


----
222 SS-B
----
Bjørken sag. I likhet med Gudding sag var også Bjørken sag opprinnelig en
priviligert sag. Men den hadde vært i drift som sådan i lengre tid. I alle fall er
den nevnt i skattelistene fra 1800 seiv om sagkvantumet ikke var spesielt stort.
Mot slutten av 1800-tallet ble den bygget opp igjen av Martin Bjørken.
Demningen sto i utløpet av Bjørkvannet. Martin Bjørken drev sagen godt.
Driften fortsatte inn i dette århundre og vannkraft ble benyttet i hvert fall så
sentsomi 1914. 30
Bjørken sag. Til gjen
gjeld finnes det rester
igjen av uttaket for
vannrennen fra den Ulle
fossen straks ovenfor
sagen.


----
223 SS-B
----
Bjørken sag
Heitlo sag. Opprinnelig var dette en priviligert sag som lå på nord- eller
østsiden av Rinnelven. Den ble da kalt Hallan sag. Men ut på 1800-tallet fant
det sted skifte i eierforholdet, og det kan være i denne forbindelse at den ble
flyttet. Fra først av lå den på Hallans grunn nedenfor nest øverste foss i Rinn
elven på dette sted. Etter flyttingen lå den på andre siden av elven og ett trinn
høyere opp. Muligens har navneskiftet funnet sted samtidig med flyttingen.
Den ble nå nemlig liggende på Heitlos grunn. Den ble drevet som vannsag en
god stund inn i dette århundre. Brukeme var oppsitterne på gården Heitlo. 31


----
224 SS-B
----
Heitlo sag ble flyttet til sydsiden av Rinnelven. Den lå omtrent midt på
dette bildet.
Hallan sag. Etter at den andre sagen var blitt flyttet over på andre siden av
elven ble det reist en sag like over for denne under den samme fossen. Den sto
på Nord Hallans grunn. Den fikk derfor navnet Hallan sag. Men den ble også
kalt Tomas-sagen etter Tomas Hallan som bygget den. Tomas Hallan kom
til Nord Hallan i 1890. 32 Sannsynligvis ble sagen bygget rundt århundre
skiftet. Den var ikke i drift i svært lang tid. 33
Hallan sag eller Tomassagen som den også ble kalt, sto på nordsiden av
Rinnelven omtrent rett over for Heitlo sag. Det vil si litt til venstre for
midten av bildet på bortre side av elven.

 

----
225 SS-B
----
Heitlo sag. Et av de få hilder som eksisterer av vannsager i Verdal. På
bildet kan vi se vannrennen. Det første huset er kvernhuset. Sagen står i
forlengelsen av dette, og taket kan så vidtskimtes mellom trærne.


----
226 SS-B
----
Heit lo sag og Hallan sag. Sag 1 markerer stede tf or hvor den første sag
en sto. Den ble kalt Hallan sag. Sag 2 markerer stedet etter flyttingen.
Den ble da kalt Heitlo sag. Sag 3 markerer stedet for den andre Hallan
sagen eller Tomassagen som den også ble kalt.


----
227 SS-B
----
Noter:
1. Opplysninger ved Arne Haldås.
2. Opplysninger ved Arne Haldås og Kristian Lein.
3. Opplysninger ved Jeremias Hauka og Kristian Lein.
4. Opplysninger ved Alf Stiklestad.
5. Opplysninger ved Harald Aksnes.
6. Opplysninger ved Alf Stiklestad.
7. Opplysninger ved Alf Stiklestad.
8. Opplysninger ved Ludvig Marken.
9. Opplysninger ved Alf Stiklestad.
11. VerdalsbokalVs.494.
12. Opplysninger ved Gunnar Grindberg.
13. Opplysninger ved Karl Grindberg og Fridtjof Heir.
14. Opplysninger ved Fridtj of Heir.
15. Opplysninger ved Petter Hjelde.
16. Opplysninger ved Jens D. Holmlimo.
17. Opplysninger ved Guttorm Kolstad.
18. Opplysninger ved Sverre M. Green.
19. Opplysninger ved Martin Helgas.
20. Opplysninger ved Ingvald Tronsmo.
21. Opplysninger ved Ingvald Tronsmo.
22. Opplysninger ved Ingvald Tronsmo.
23. Opplysninger ved Anton Overmo.
24. Opplysninger ved Hallan.
25. Opplysninger ved Jon Nelius Suul.
26. Opplysninger ved Jon Nelius Suul.
27. Opplysninger ved Einar Garli.
28. Opplysninger ved Einar Garli.
29. Opplysninger ved Svein Guddingsmo.
30. Opplysninger ved Svein Guddingsmo.
31. Opplysninger ved Nils Heitlo.
32. VerdalsbokaVs.6B7.
33. Opplysninger ved Nils Heitlo.
Bind VI B —
15

----
228 SS-B
----
DAMPSAGEN PÅ ØRMELEN
Av Øystein Walberg
(Opp ly sn inger ved Ivar A rn tsen.)
Dampsagen på Ørmelen ble påbegynt i 1870 og sto ferdig i 1872. Sag
bruk med damp som drivkraft begynte å bli alminnelig her i landet fra
1860-årene, og dette kom til å skape en ny epoke i trelastindustrien i Norge.
Sagbrukene ble nå uavhengige av fossefall og flom, og de kunne plasseres på
de steder hvor det var mest hensiktsmessig. Den vanlige måten å fremføre
tømmer på, var ved fløting, og det var derfor naturlig at disse nye sagbrukene
ble lagt ved utløpene av elvene. Dit fraktet elvene tømmeret, og dit kunne
båtene komme for å hente den ferdigsagede trelasten. Videre ble effektiviteten
større. Man var ikke avhengig av vannføring og flomvann, men kunne sage
når som helst. Dette førte til at disse dampsagbrukene ble store anlegg
sammenlignet med de gamle vannsagene. Dersom en dampmaskin ikke var
tilstrekkelig, kunne en ny installeres.
Det finnes dessverre ikke mange bilderfra Dampsagen. Men dette er et
som viser bygningen. Bildet er tatt en gang etter århundreskiftet. Det
har fått teksten: Værdalselvens utløp. Seiv om sagen er fotografert fra
andre siden av elven, går det tydelig frem at det var en stor bygning. Ut
fra bygningen til venstre går høybanen, og ned mot elven til høyre
kjerraten.


----
229 SS-B
----
Også dampsagen på Ørmelen ble etter måten et stort anlegg. Den
beskjeftiget omkring 60 mann og hadde et sagkvantum på omtrent 30.000
stokker pr. år. Etter sin tid var denne dampsagen en moderne og avansert
bedrift. Byggelederen i anleggstiden var ingeniør Oscar Steen.
Sagen ble plassert nedenfor det gamle ferjeleiet ved Getz, altså godt nedenfor
den nye veibroen, som var bygget i 1860. Men den lå ovenfor lasteplassen på
Høgøra.
Sagbygningen ble bygget med tverrenden mot elven slik at den strakte seg
innover land. Bygningen var etter forholdene nokså stor, anslagsvis 15 meter
bred og 35 meter lang. Den var på to etasjer. På vestre eller nordre langside sto
maskinhuset. Dette var et tilbygg som huset fyr med kjel og maskineri.
Utenfor maskinhuset var det nedgravd en vannkum av tre. Denne forsynte
dampmaskinen med vann.
I og med at dette var en sag som ble drevet av damp, måtte man ha til
førsel av store mengder vann. Tilsynelatende var det en enkel sak å få vann
f ra elven. Men seiv ved fjære sjø var elvevannet saltholdig så nært utløpet,
og ved flo sjø var det rent saltvann i elven. Saltvann kunne ikke brukes, for
da ville kjelen ganske snart ruste istykker. Men i restene etter det gamle
elveleiet f ra 1600-tallet var det fremdeles sumpig sist på 1800-tallet.
i - kei ■■■ jtrdaUåtm
Også dette bildet er tatt rundt århundreskiftet. Bryggene som kan sees
til venstre for sagbygningen, br ant ned i 1901. Følgelig må bildet ha blitt
tatt før det. Husene som er nesten skjult av løvverk, er Getz-gården.
Bildet er tatt fra Storøra. I og med at det ligger tømmer i forgrunnen,
må fotografen ha stått innenfor lensen.


----
230 SS-B
----
VERDALS
ELVEN


----
231 SS-B
----
Grunnen på Ørmelen består øverst av et tykt lag med grus og under av et
solid lag med leire. Elven hadde gravd et spor i denne leiren, og da den tok
nytt løp en gang i 1660-70-årene, ble det gamle leiet gradvis auret igjen.
Men, som sagt, sist i forrige århundre samlet fremdeles grunnvannet seg i
denne sumpige forsenkningen i terrenget. Og dette grunnvannet var ferskt,
og det benyttet man seg av.
Dette sumpaktige siket strakte seg, sett i forhold til den nåværende
bebyggelse, fra Arnstuen like nordvest for Getzgården først i nordvestlig
retning forbi Sagstuen, så mer mot sydvest mot Sivilforsvarets fjernhjelps
leir. Fra Arnstuen ble det gravd en grøft til litt bortenfor Sagstuen. Der ble
det laget en firkantet trekum til å samle opp vannet i. Kummen var fir
kantet med 4 meter lange sider. Ved hjelp av en 5 tommers firkantet lyre
nedgravd i en grøft sto denne kummen i forbindelse med kummen like
utenfor fyrhuset. Men denne var mindre. Nivået i disse kummene var hele
tiden det samme. Avstanden mellom kummene var omtrent 200 meter. Når
man pumpet vann fra kummen utenfor fyrhuset og inn i kjelen, strømmet
det nytt vann inn i denne kummen fra den store.
Kummen utenfor sagen sto ikke helt inntil veggen av bygningen. Man var
redd for at det kunne finne sted setninger i grunnen på grunn av den store
tyngden av grunnmur, kjele og maskiner. Derfor ble denne kummen
plassert omtrent en meter fra veggen.
Fra den omtrent 200 meter lange grøften strømmet det hele tiden rikelige
mengder med vann slik at det aldri oppsto vannmangel. For å holde vannet
rent i den store samlekummen, ble det sluppet et par ørreter oppi, og disse
levde i beste velgående inn til de måtte skiftes ut på grunn av alderen. Men
vannet holdt de rent.
Fra maskinrommet gikk hovedakselen inn i første etasje av sagbyg
ningen.
I første etasje fantes fra først av bare drivverk med remmer og remskiver og
overføringer til andre etasje hvor selve sagen var. Fra hovedakselen gikk blant
annet en hovedrem på 40 centimeters bredde langs hele husets lengde. Denne
remmen drev andre akslinger som igjen overførte drivkraft til diverse formål.
Saganlegget på Ørmelen.
Skjematisk kart over saganlegget på Ørmelen. Kartet er tegnet på
grunnlag av detaljopplysninger fra Ivar Arntsen. Avstanden mellom
Dampsagen og bryggene var mellom 250 og 300 meter. Veien og tralle
banene mellom den og elven løp parallelt bare med en meters mellom
rom. Høybanen løp også parallelt med disse, men omtrent 20 meter
lengre inn. Med ca. 50 til 60 meters mellomrom gikk det tverrspor ut fra
trallebanen og inn på stabeltomten. Det første av disse lå omtrent 70
meter syd for sagbygningen.

----
232 SS-B
----
co
Su
r:
0)
-v
s;
•5!
•Vu
Si
5
-S
5
«5
■Si
Cs
I
T 3
Cg
K
C 3
co


----
233 SS-B
----
I første etasje saget man også takspon. Den virksomheten foregjkk midt i
bygget på sydøstre side. Senere ble den bygget om til et stavskjæreri. Tønne
staver var blant annet en viktig eksportvare til Holland, og det var for å utnytte
denne muligheten at stavskjæreriet ble anlagt. Det ble produsert tønnestaver av
alle dimensjoner.
I andre etasje lå selve sagbruket. Fra elvenivå og opp til denne etasjen var det
en ganske stor høydeforskjell. Til å trekke tømmeret opp fra elven ble det
derfor bygget en kjerrat. Dette var et kjedetrekk som stakk som en lang bro
ned i elven. Selve kjedetrekket besto av to kjettinger som løp over knagg
trinser. Mellom kjettingene var det festet tverrjern med pigger, og det var
disse som trakk tømmerstokkene opp fra elven og inn i andre etasje.
Like innenfor veggen i andre etasje havnet stokkene inne på en platting.
Denne plattingen gikk over hele husets bredde, men den var ikke stort lengre
enn en lang tømmerstokk. Her ble tømmerstokkene liggende flatt, og her ble
de snudd slik at de pekte innover i saghuset.
Og umiddelbart innenfor denne plattingen sto selve sagen. Egentlig var det
to sager. Begge var oppgangssager, og sagrammene sto side om side. Det var
flere blad i hver ramme. Sagrammene beveget seg i glidespor, og den opp og
ned-gående bevegelsen ble overført fra en veivaksel som igjen ble drevet av en
kraftoverføring fra hovedakselen. Sagbladene i den ene rammen hadde til
oppgave å sage baken av stokken. Deretter ble sagbenken med stokken trukket
tilbake, og stokken ble rullet over på sagbenken ved siden av og så ført
igjennom den andre rammen. Nå ble det saget bord av stokken.
Etter at stavskjæreriet ble bygget, gikk baken dit, og det ble saget staver av
det som var mulig.
En gang i 1880-årene ble det også installert en sirkelsag. Denne sto bortenfor
sagrammene, og den hadde som oppgave å kante bord og planker. Følgelig ble
den kalt Kanta.
11886 ble det installert en høvel. Denne sto bortenfor sirkelsagen igjen.
Langs etter hele sagrommet ved sydveggen var det en passasje slik at man
kunne bevege seg fra den ene enden av sagbruket til den andre.
I elven ble det fløtet alle slags tømmerstokker. Det som var sagbart, ble
saget. Toppene av stokkene ble regnet for slip, og disse ble ikke sendt
med kjerraten før det lå et lite lager utenfor. Etter hvert som denne
slipen nådde opp på sagplatten, ble den rullet ut gjennom et hull i
veggen i gulvhøyde og ned på jorden der. Deretter ble den kappet til
kipp med handsag og lagt i stabler for senere salg.
Alt avskjær og bak som ikke kunne nyttes, gikk ut gjennom en
lignende luke i veggen lengre inne i huset. Flisene fra sirkelsagen som
kantsaget bordene, gikk også ut gjennom denne åpningen. Også disse
ble kappet opp i passende vedlengder. Denne jobben var det guttunger
som hadde.

----
234
----

----
235 SS-B
----
De ferdige materialene ble ført ut av sagbygningen og stablet opp i
friluft. Denne transporten foregikk på trallebaner. Det var to slike
trallebaner. Den ene gikk ut fra tverrenden av sagbygningen. Det var en
høybane. Det vil si at den hele tiden hadde samme høyde som andre
etasje av sagbygningen. Den var bygget på furustolper som sto parvis
sammen. Etter å ha gått ut av sagbygningen svingte banen sydover og
gikk parallelt med elven ca. 100 meter fra denne. Hele banens lengde var
på en to-tre hundre meter. Ved enden av denne høybanen ble det senere
bygget et tørkehus. Samtidig ble det også innlagt elektrisk lys. Dette
skjedde i 1897, og det var uvanlig på den tid.
Høybanen hadde den fordelen at når materialene skulle stables,
kunne de sendes ned istedet for opp som hadde vært tilfelle dersom
banen hadde gått langs marken. Dette betydde en enorm lettelse for
arbeidsfølkene.
Den andre trallbanen gikk i marknivå fra sagbygningen parallelt med
høybanen, men mellom denne og elven. Denne banen gikk til bryggene.
Fra denne banen gikk det fire sidespor ut vinkelrett og inn på lastetomten.
Det siste sidesporet regnet fra sagen, endte i en bu.
Bryggene begynte like øst for det siste sidesporet. Det var to brygger
og en kai. Disse sto på peler. I forbindelse med byggingen av bryggene
og kaien måtte man overvinne problemet med isgangen i elven. Hvis
ingen forholdsregler ble tatt, ville isen sope med seg alt. Dette ble
forhindret ved at man tømret opp et brohode ved den sydligste delen av
kaien, den delen som vendte oppstrøms. Dette brohodet ble tømret opp
ut fra melen og ut i elven. Dette skjedde på fjære sjø ved lav vannstand.
Det var like høyt som selve kaien, og det firkantede rommet som ble
dannet av de tømrede veggene, ble fylt med grove steiner. Det hjørnet av
brohodet som vendte opp mot strømmen og var mest utsatt for is
slitasje, ble forsterket med ekstra peler. Disse ble kalt deketaler. Hver av
disse pelene var ytterligere forsterket med en jernskinne av samme type
som ble brukt til trallebanen.
I 1901 brøt det ut brann, og da brant både bryggene og kaien ned.
Bryggene hadde blant annet blitt brukt til å lagre brennbare ting som
tjære, taljer, drev og lignende i. Etter brannen ble bryggen til Bentzen
gården leid til dette formålet. Senere kjøpte Værdalsbruket dette huset
og fløtet det til sagtomten og såtte det opp midt for kaien der. Men det
sto innenfor veien som gikk langs elven innenfor trallebanen. Bryggene
ble ikke bygget opp igjen. Heller ikke ble det reist flere hus. Og for
klaringen på det er at etter utraset og Hær fossens gjennombrudd i 1893,
ble elven så leir f ørende at det skapte problemer for trafikken. Dypålen
ble stadig vekk auret igjen, og elven tok nytt løp. Dessuten la det seg
opp banker og meler ved utløpet som gjorde seilas vanskelig. Av den
grunn ble det bygget en ny sag i Levanger i 1903.

----
236 SS-B
----
Men sagen på Ørmelen ble ikke nedlagt av den grunn. Begge sagene
ble drevet side om side. Men naturligvis var sagen på Levanger mer
moderne, seiv om sagen på Ørmelen også ble modernisert.
Men i 1913 var det slutt. Da ble sagen på Trones bygget, og damp
sagen på Ørmelen hadde ikke livets rett lenger. I dag finnes bare restene
etter grunnmuren igjen og ved fjære sjø og med liten vannføring i elven
kan man se stein og stokker etter byggverkene.
Dette er restene av grunnmuren til Dampsagen slik de lå våren 1981.
Verdalselven har gravd og lagt opp masse, slik at mye er forandret siden
sagen var i drift.


----
237 SS-B
----
FLØTNINGEN I VERDALSELVENE
Av Leif Lykke
Innledning
Hvor langt tilbake i tiden det har foregått fløtning av skogsvirke -
over kortere eller lengre strekninger - i Verdalselvene vet vi ikke, men
det dreier seg om flere hundrede år.
I første halvdel av 1600 årene ble fossesager tatt i bruk i Verdal. Det
ble bygget en rekke slike sager både i bielvene og i hovedvassdragene
Helgåen og Inna. Da ble det nødvendig å ta vassdragene i bruk for
fløtning av tømmer frem til sagbrukene. Fra de sagbruk som lå lengst
ned i vassdragene ved Grundfossen i Helgåen og nedenfor Dillfossen i
Inna ble det også flotet planker og bord i flater ned til Verdalsøra for
utskipning derfrå. Først efter at Værdalsbruket hadde bygget damp
sagen på Ørmelen ved elvens utløp i 1872, ble fløtning av tømmer fra
hele Verdalselvens nedslagsfelt og helt ned til fjorden gjennemført, og
slik ble den drevet hvert eneste år helt frem til midten av 1960-årene da
all fløtning i Verdalselven opphørte og tømmertransporten ble overtatt

Rester av den gamle dammen ved Sagen i Inna 1939. Den var dam for
Nerholmen sag og Dillan sag. Den først nevnte var i drift til 1871.

 

----
238 SS-B
----
Bomfestefor nedre ende av Sørlibommen. Bolt i fjell, 1 m lang, hamret
ut av 4"firkantjern. Ringen er smidd av ca. 2" rundjern. Den er oval og
har en største diameter på ca. 25" og minste 14". Total vekt ca. 60 kg.
«Kringelkjetting» for atholdslense ved nedre ende av Sørlibommen på
Bomberget.

 

----
239 SS-B
----
Nyere bomkjettinglås. Låst — åpent.
Hankfossen i Kverna.

 

----
240 SS-B
----
Tømmerfløtning i Kverna.
Efter at Værdalsgodset - Værdalsbruket var samlet på én hand ca. år
1800, er all tømmerfløtning i Verdalselvene utført av bruket. Det samme
gjelder all dambygging og alle arbeider med å gjøre vassdragene fløtbare.
Det har aldri eksistert noen fellesfløtningsforening i bygden. Værdals
bruket kjøpte alt tømmer som ble fremlagt for salg ved vassdrag og
kjøpte også store partier på rot, spesielt fra statsalmenninger, for frem
drift til vassdrag.
Verdalselvens nedslagsfelt ovenfor sammenløpet av Inna og Helgåen i
Vuku er ialt 1373 km 2 , hvorav 922 km 2 utgjør Helgåens nedslagsfelt og
451 km 2 Innas.
Vassdragene i Verdal er relativt korte og med et betydelig fall. Det
korteste og bratteste er Kverna, som på en strekning av ca. 16 km luft
linje, har et fall på ca. 500 m fra Kvernsjøen til sammenløpet med Inna
ved Sagmoen. Men nesten alle vassdrag, både hovedvassdragene og
tverrelvene, har mange høye fossefall hvor det lett oppstod betydelige
skader på tømmeret. For å redusere disse skader, ble det foretatt om
fattende sprengningsarbeider i fossene. Mange fossenakker (på toppen
av fossene) er sprengt ned for at vann og tømmer skulle følge bergvegg
en i fossen slik at tømmeret ikke ble «skutt» ut i løse luften, og efter et
fritt fall tørne sammen med tømmeret under fossen.


----
241 SS-B
----
Storfossen i Juldølafør senkningen.
Fløtningen var en viktig del av bygdens arbeidsliv. Mange menn var
beskjeftiget med dette arbeide fra isløsningen om våren til langt ut på
høsten. For at fløtningen skulle kunne gjennomføres så raskt som mulig
og med minst mulig skade på tømmeret, måtte det utføres en rekke
arbeider i vassdragene. Det måtte bygges dammer og skapes magasiner
for regulering av fløtningsvannet. I elvene måtte det bygges kar og
skjermer av forskjellige typer og legges ut bommer og lenser for å stenge
av sideløp og bakevjer slik at tømmeret fulgte hovedløpet uten hindring
er. Stensprengning måtte utføres nesten hver sommer på liten vannstand
fordi tømmer og isgang stadig la opp stenblokker og forandret elveløp
ene. Enkelte steder måtte det bygges tømmerrenner for å få tømmeret
forbi fossene. Lette hengebroer eller «spenn» ble bygget over større
tverrelver for at fløterne skulle kunne ta seg over under fløtningen. Alle
disse arbeider kom i tillegg til det egentlige fløtningsarbeide.


----
242 SS-B
----
Svensklunfossen.


----
243 SS-B
----
Hærfossen tegnet en gang før gjennombruddet i 1893. Den hadde da et
loddrett f all på 29 m og nedenfor et stryk på 5 m.
Bind VI B— 16


----
244 SS-B
----
Bekkalunfossen.
Tømmerfløtning i Trongdøla 1939.

 

----
245 SS-B
----
Dammer
Når de første fløtningsdammer ble bygget i Verdal, vet vi ikke, men de
ble antagelig anlagt samtidig med fossesagene. Det var i de mindre elver
og bivassdrag hvor det lå primitive fossesager de første dammer ble
bygget. Her var frivannføringen for liten både for fløtning og drift av
sagene. Dammene var enkle lukedammer med «stågåluker» og stenfylte
tømmerkister som landkar.
De tre største reguleringsmagasiner i Verdal var Innsvatn, Veresvatn
og Skjækervatn, nevnt i den rekkefolge regulering ved dambygging fant
sted.
Innsvatn. Den første dam for Innsvatn som man har opptegnelser om,
ble bygget i 1857-58. Den lå i det trange grunne parti like nedenfor St.
Olavs bro. Her var det grov stenmur i bunnen, og det lykkedes antagelig
ikke å få dammen tett. Det er mulig dette ikke var noen regulerbar dam,
men en «løfter» murt opp av sten i den hensikt å løfte tømmeret over det
grunne parti nedenfor Olavsbroen. Dette grunne parti består av grovstenet
ur, sannsynligvis efter et gammelt ras fra de bratte fjellsider på begge
sider av elven. Efter denne dams kronehøyde er formentlig Jåmtlands
veiens nivå på de laveste steder ved Innsvatn bygget. Noen år senere, tids
Innsdammen, bygget 1912.


----
246 SS-B
----
punktet kjennes ikke nøyaktig, ble det bygget en ny ganske lav dam, ca.
1,5 m høy, på bergnakken like ovenfor det sted hvor den nyeste dam ble
bygget i 1912. Kronehøyden på den lave dam på bergnakken lå antagelig
på samme nivå som for den første dam nedenfor St. Olavs bro. Inns
dammen av 1912 hadde kar av tuktet (tilhugget) sten lagt i
cementmørtel. Den hadde 2 sluser 6 og 4 m brede som var dekket av
vanlige tapningsluker. I damkronen på venstre (søndre) bredd var en 1,2
m dyp renne for utstikning av tømmer. For å få større tapningsdybde
ble det sprengt en bred fjellskjæring i opptil 2 m dybde og ca. 40 m's
lengde. Når Innsdammen var full, inneholdt den ca. 12 mill. m 3 for
Klave for landfeste for atholdslense ved den eldste dam for Innsvatn
Spillenkefor lede/ense ved samme dam. (Tommestokken viser 50 cm.)
Storlundammen i Vera. Denne dam ble bygget vinteren 1904-05. Den
var ca. 110 m lang i kronen og løftet vannspeilet på damstedet ca. 4m. I
selve Veresvatn ovenfor Tronsmoen ble vannspeilet hevet 2,10 m. Ved
full dam kunne det tappes ca. 13 mill. m 3. Dammen som ble bygget i
tørrmur med fuget forside hadde 2 sluser 7 m brede, dekket med vanlige


----
247 SS-B
----
Storlundammen, bygget 1905.
tappningsluker. I kronens sydlige ende var det 2 overløp av 6,5 m's
bredde for gjennemstikning av tømmer. Før denne dam ble bygget, tok
fløtningen fra Vera 2 somre. Den første sommer ble tømmeret fløtet ned
til bom i Bratåslunet hvor det ble kjørt på land, for så neste sommer å
fløtes ned til sagbruket. Fra 1905 kom tømmeret fra Vera ned til sag
bruket på én sommer.
Skjækerdammen. Denne dam ble bygget i 1916. Dammen er bygget
av tuktet (tilhugget) sten lagt i cement. Dammen hadde to tapningsluker,
7 m brede, som ble stengt med luker og et overløp på 14 m stengt med
planker. Vannstanden i Skjækervatn ble hevet ca. 3 m, og det kunne
tappes 21 mill. m 3 vann. Dette var Værdalsbrukets største magasin.
Ved siden av disse tre store dammer i hovedvassdragene hadde
Værdalsbruket ca. 30 fløtningsdammer i bivassdragene. Endel av
dammene er bygget på slutten av 1800-tallet, men det var spesielt under
verdenskrigen 1914-18 at dambyggingen og fløtbargjøring av vassdrag
ene skjøt fart. Tømmerdriftene ble forsert i disse årene, og store kvanta
tømmer skulle frem.
Rester av mange av disse dammer finnes ennu ved utløpet av vann og
tjern i bivassdragene eller ved større lun i selve elveløpet hvor det var
mulig ved oppdemning å skape vannmagasiner.


----
248 SS-B
----
Storlundammen, nedtappet.
Storlundammen er full.

 

----
249 SS-B
----
Skjæker dammen.
Forskjellige dam ty per
Som nevnt var de større dammer i hovedvassdragene bygget av tuktet
sten. Også i endel mindre vassdrag ble landkarene muret av sten med en
spalte i midten fylt med betong. Dette var spesielt tilfelle med dammer
som lå høyt til fjells, hvor det var langt efter trevirke og god tilgang på
høvelig sten (hyllsten). Som eksempel på slike dammer kan nevnes
dammene ved Kvernsjøen, Østre Drivsjø og ved Fiskløsingen øverst i
Djupdalen. Ellers ble dammene i tverrelvene vanligvis bygget av tre.
Landkarene var tømrede kister fylt helt til damkronen med sten. Karene
var bredest i bunnen og smålest i kronen slik at tverrsnittet fikk form av
et trapes. Bakveggen mot elven var tilnærmet loddrett, mens frem
veggen mot vannsiden hadde en betydelig helning. Denne fremside ble
dekket med stående halvkløvninger av mindre virke.
Enten dammen var bygget av tre eller sten, var formen på landkar og
eventuell midtkar stort sett likt på alle dammer, men prinsippet for
stengning av vannløpene gjennem dammen varierte endel. Det vanligste
var stengning ved hjelp av vertikalt stående luker som gikk i spor på
landkarene og «medørene». Medørene var solide vertikale stolper
mellem lukene. Disse ble ikke tatt opp når det skulle slippes vann.
Lukene ble spettet eller jekket opp ved hjelp av en «vågmat» på
dambroen og en jernstang eller en mindre slipstokk. Lukene ble låst ved


----
250 SS-B
----
Kvernsjødammen. Den ble restaurert i sten i 1916. tidligere lå her en
meget gam mel dam av tre.
Dam for Fiskløsingen. Bygget i 1891.

 

----
251 SS-B
----
Dam for Øs tre Drivsjø. Bygget i 1915.
forskjellige anordninger i den høyde man ønsket de skulle stå for å
slippe igjennem den nødvendige vannmengde. Når dammen skulle
stenges (settes) ble lukene sluppet ned og til slutt klubbet ned ved hjelp
av en stor treklubbe eller en «jomfru», som var en tykk stokkende med
et «handtak» av en kroket gren spikret på to sider av stokkenden.
En annen måte å stenge dammen på var ved hjelp av vertikalt stående
«nåler». Nålene var planker ca. 2" x 4". De hadde et hull i øvre ende
hvor taug ble tredd igjennem og knyttet til en løkke som dannet et hand
tak til å trekke nålene opp med når dammen skulle åpnes. Nålene hadde
et «spor» i riktig høyde i forhold til «vektbjelken» på dambroen, og ble
vippet opp fra sporet i bottenstokken. Derpå ble de trukket opp mot
strømmen på broen foran dammen. Denne stengemåte ble bare brukt
ved mindre magasiner som ble nesten tømt ved hvert «damvatn». Det
var en kunst å sette nåledammen, og det kunne bare skje når dammen
var nesten tom. (Lilledammen eller Nydammen i Malsåen.)


----
252 SS-B
----
Fra dambyggingen i Arvindalen. Til venstre står Ole Rønningen.
En lukedam. Dette er Kalvdalsdammen i Kverna.

 

----
253
----

Kalvdalsdammen fra litt større avstand. I forgrunnen Statens såkalte
«fløtningsdam» (rester).

Lilledammen eller «Nydammen» i Malsådalen. Dammen stengt. Dette
er en nåledam. Petter Nymoen f.v. ogAlff?) Sel legg.

 

 

----
254 SS-B
----
Lilledammen eller «Nydammen» i Malsåenfra en annen vinkel. Den ble
bygget i 1891 og restaurert i 1947. Nå er dammen apen.

Lilledammen i Malsåen i 1954. Nålene taes opp. På bildet fra venstre
ukjent, Jon Tosteigan, Magne Bengtsen, Magne Nessemo.

 


----
255 SS-B
----
En tredje metode for stengning og åpning av damløpene var en såkalt
slagdam, som ble stengt med liggende plank. Denne typen ble også bare
brukt ved mindre magasiner som ble helt tømt ved hvert damvatn.
Dammen hadde ett gjennemløp. Midt i løpet stod en medør som gikk i
et grunt spor i bottenstokken. Plankene ble satt horisontalt i spor på
medør og landkar. Plankene var forsynt med huller i en ende og
gjennem disse var trukket et solid rep. Medøren var også sikret med et
rep. Ved hjelp av en slagbjelke ble medøren slått ut av sporet i botn
stokken, og både medør og planker rauset med vannmassene ut
gjennem dammen og ble hengende i repene nedenfor. Seiv om maga
sinet var lite, ga en slik dam stor effekt fordi hele damåpningen ble
åpnet med ett slag, og vannet kom som en vegg utover elven. (Lia
dammen Trangdøla.)
tø?*

 

----
256 SS-B
----
Kar - Skjermer - Tømmer renner
For å lede tømmeret ut i hovedløpet og for å forhindre at det gikk inn
i mindre sideløp og bakevjer (udduer) eller la seg på utilgjengelige
skjær, i fosser og stryk, ble det bygget en rekke kar og skjermer i vass
dragene. Var påkjenningene store som folge av stor vannføring og sterk
strøm, ble det bygget stenfylte tømmerkar. Var påkjenningen mindre
ble det benyttet skjermer med liggende eller stående kledning av smått
tømmer. Kledningen var spikret til bukker av tømmer på innsiden
(landsiden).
Ved fløtning av mindre partier i småelvene ble det bygget provisoriske
risskjermer. Disse bestod bare av sten og yngre løvskog. Løvskogen med
all kvist på ble lagt lagvis på skrå i strømretningen, slik at toppen stakk
ut i åfaret. Hvert lag ble dynget ned med sten og nytt lag av løvskog ble
lagt oppå. Slike skjermer kunne gjøre nytte for seg i mange år inntil tre
virket var utslitt eller oppråtnet.
Tømmerrenner har vært lite brukt i Verdal, men i de stygge fosser
nederst i Høysjøelven var en slik renne i bruk fra gammel tid av. Den
råtnet efterhvert ned, men den ble gjenoppbygget i 1917 da det var store
tømmerdrifter både i Værdalsbrukets egne skoger, ved Høysjøen og i
Statens skoger nord for sjøen. Konstruksjonen fremgår av bildet.
Kvernhushammeren i Dillfossen i 1939. Dette er et stenfylt tømmerkar.


----
257 SS-B
----
Detaljbilde fra tømmerrennen i Høysjøelven.


----
258 SS-B
----
Kvernhushammeren i Dill fossen fra en annen vinkel.

Tømmerskjerm ved Dauberga i Helgåen. Den ble nybygget i 1938.

 


----
259 SS-B
----
Tømmerrenne i Høy sjø elven.
Fløternes redskaper
De viktigste håndredskaper var fløterhake - øks og taug. Hver mann
hadde sin fløterhake, mens et par økser og nødvendig taugverk som
gjerne ble oppbevart i fløterbåten, fulgte med laget. Fløterhaken kunne
man skyve og dra med. Til sjøfløtningen over større vann ble brukt
lange skaft til hakene, mens kortere og solidere skaft ble brukt i elve
fløtningen. De lange hakeskaftene var ikke brukbare og kunne være
direkte livsfarlige når flere mann arbeidet på mindre tømmerbindinger i
stri strøm. Dessuten måtte de være så solide at man kunne bende og
bryte med haken. Haken var festet til hakeskaftet med en ring som gikk
rundt både hake og skaft i nederste (tykkeste) ende av skaftet. Dessuten
var den festet med en «hakaspik» som gikk gjennom et hull i tangen på
haken ca. 20 cm ovenfor ringen. Hakaspiken var ca. 4" lang og ble slått
tvers igjennem skaftet og nødd på baksiden. Det var hjemmesmidd
«svartspik» med stort hode som ble brukt, og den måtte ikke være sprø,
men myk og seig. Var ikke haken skikkelig festet til skaftet, kunne dette
være katastrofalt for fløteren under arbeidet i fosser og stryk.
Bir.d VI B— 17


----
260
----

Tømmerbinding i OterhuUet i Dillfossen i oktober 1948
Fløterhuke. Vanlig modell i Verdal.

 


----
261 SS-B
----
Fløtere i arbeid i Trongdøla i 1939.
Fløtere i arbeid i Gjelfossen i Sul i 1954.

 

----
262
----

Tømmerbinding i Dyråen i Skjækerdalen. Petter K. Sellæg til høyre

 

----
263 SS-B
----
Fløterbåten som ble brukt i vassdragene var en liten flatbunnet pram
med plass til 3-4 mann. Det var gjerne en bestemt mann på laget som var
fast båtkar. Han måtte kjenne elven godt og være flink til å manøvrere
båten i stri strøm, blandt stener og skjær. Han måtte også være rask og
våken når tømmerbindiingen løsnet og det gjalt å få karene opp i båten.
Fløterbåten fikk hard medfart blant tømmer og stein, og når den
måtte draes over stenørene eller forbi fossene. Den holdt gjerne ikke
mere enn et par sesonger. For å forsterke den ble kjølen skodd med
1/4" flatjern, og for å spare båtbordene ble det slått på en ekstra «kjøl»
på begge sider av den egentlige kjøl. Til disse ekstrakjøler ble det brukt
små dimensjoner av sentvokset gran.

Tømmerbom ovenfor Lilledammen i Malsåen 1954. Hærvola i bak
grunnen.

 

----
264 SS-B
----
Hengebro over Aurehullet i He/gåen.
Bjørndalsspennet over Kverna.

 

----
265 SS-B
----
Gangbroer. For å lette fløternes ferdsel langs elvene ble det mange
steder i tverrelvene og også noen steder i hovedvassdragene bygget enkle
gangbroer. Det var enten hengebroer med stålkabler eller «spenn» av
tømmer.
Gangbro ved Sagmoen over Oterhullet i Inna.


----
266
----


----
267 SS-B
----
Dam for Lille Billingen. Bygget i 1918.


----
268 SS-B
----
Langtjerndammen i Høysjøelven. Bygget i 1915.
Dam for Store Bi/lingen ved Strokkvollen, Bygget i 1915. Ligger på Inns
statsskog.

 


----
269 SS-B
----
Damforßillingslunet. Bygget i 1915.
Risvassdammen før restaureringen i 1939.

 

----
270 SS-B
----
Risvassdammen under restaureringen i 1939.
Risvassdam men full og slippes. Bygget i 1914, restaurert i 1939.

 

----
271
----

Et fløterlag fotografert ved Saghullet i Trongdøla før 1898. Foran fra
venstre: Guddingsmo (?), Severin Guddingsmo, ukjent, ukjent, Johan
Guddingstua, ukjent, Arnt Guddingstua (flø ter bas). Bak: Jakob
Skansen, ukjent, ukjent, Odin Lien, Paul (Fergeberget) Guddingsmo,
ukjent.
Tømmerflake eller tømmergulv for å lede tømmer over jettegrytene i
Saghullet. Denne tømmerflaken var ikke særlig vellykket og var ikke i
bruk mer enn et par år.

 


----
272
----


----
273 SS-B
----
Dam iDyråen vedNikkelgrubene i Skjcekerdalen. Bygget i 1908.

Auretjerndammen i Vera. Bygget i 1890. Restaurert flere ganger.

 


----
274 SS-B
----
Fløtningsdammer i Vera, Djupdalen og Juldalen. Helgåens nedslagsfelt,
10. Sørveresvassdalen. 11. Nedre Årvintjern. 12. Auretjern. 13. Trons
movassdalen. 14. Storlundammen. 15. Øvre Stavtjern / Tveråa.
16. Nedre Stavtjern i Tveråa. 17. Damtjern i Tveråa. 18. Fisk/øsingen.
19. Karitjern. 20. Øs tre Drivsjø. 21. Tveråtjern. 22. Østre Juldalen.
23. Fremre Juldalen.


----
275 SS-B
----
Høysjødammen i Malsådalen. Ukjent byggeår, men den er meget gam
mel. Den er fornyet flere ganger.

Lundammen i Malsåen mellom Tosteigan og almenningsgrensen. Byg-
get i 1871.

 


----
276
----


----
277
----

----
278 SS-B
----
TØMMERFLØTNINGEN I VERA
Av Leif Lykke
Over større vatn øverst i vassdragene som Veresvatn, Innsvatn og
store Billingen ble tømmeret slept frem, i gamle dager ved ren hånd
makt, og senere ved hjelp av en spillflåte. Når slepet (skuta) var ferdig
innbommet og skulle hales frem med håndmakt, ble tauget (ila) rodd ut
helst til en eller annen odde hvor man kunne få landfeste i et solid
rotfast tre. Det ble slått en tørn med tauget rundt treet nære roten.
Mannskapet som skulle hale, ble plassert foran treet, mens en mann ble
plassert på tampen på treets andre side for å ta inn slakken efterhvert
som de andre halte.
De samme trærne ble brukt år etter år sålenge de var rotfaste, men de
tørket efterhvert og døde fordi det ble slitt en dyp ring av tauget rundt
hele stammen.
Spillflåte med tømmerskute ved Tronsmoen i 1933. Ca. 5000 stokket: I
båten Iver og Ingvald Tronsmo. På land Johannes Tronsmo og Jørgen
Sjømæling. Eika i forgrunnen.


----
279 SS-B
----
I Vera hvor det er betydelige skogstrekninger innenfor Veresvatnets
nedslagsområde, var disse transportmåter en årlig foreteelse sålenge det
ble fløtet i Helgåen.
Spillflåten var en tømmerflåte av rundtømmer, ca. 6 m lang og ca. 4
m bred. Midt på flåten på begge sider var det reist solide stolper, ca. 2 m
høye. Disse var avstivet med skråstrever i flåtens lengderetning. På disse
stolper ble «mønsåsen» lagt. Den var like lang som flåtens bredde.
Mønsåsen var avstivet med skråstrever i hjørnene mot de loddrette
stolper. Midt på flåten var «brura» eller «brurstokken» reist mellem
flåten og mønsåsen. «Brura» var en rundtømmerstokk ca. 10-12
tommer i diameter. Den var forsynt med en jernpigg i hver ende. Denne
jernpigg gikk gjennem hull i flatjern på flåtens gulv og mønsåsens
underside. «Brura» hadde 4 armer (spaker) som stod i kors vinkelrett
mot hverandre omtrent i brysthøyde. Spaken var ca. 2-3 tommer tykke.
Tykkenden ble økset til som en kile, og spakene ble slått inn mot hver
andre i et firkantet hull gjennem «brura» på en slik måte at de låste hver
andre inne i stokken. På hver spak var det plass til to mann ved siden av
hverandre. Nederst på «brura» var det påspikret 2 trekroker (klør) som
skulle forhindre at «ila» gled ned på flåten. På spillflåtens bakre ende
var det lagt en stenhelle som gjorde det mulig å gjøre opp varme på
flåten for å koke kaffe. Arbeidet måtte pågå kontinuerlig uten stans når
værforholdene var gunstige for å holde skuta i sig, så det var behov for
en kaffekopp iblant.
Det øvrige utstyr for sleping var båten (eika), et 2-300 m langt solid
hampetau (ila), og en tung jerndregg med 5 armer.
Arbeidslaget ved sleping med spillflåten var 12 mann. 8 mann kunne
gå ved spakene på «brura» samtidig. 2 mann rodde ut dreggen og «ila»,
og 2 mann sørget for å holde tømmerskuta fra land eller gjorde annet
forefallende arbeide med bommer og samling av laustømmer, og var
avløsere for karene ved spakene når disse trengte en hvil. Tømmerskuta
som kunne inneholde opptil 5000 stokk grovt tømmer, lot seg ikke
manøvrere i vind. Var det motvind kom man ingen vei, og skuta måtte
ankre opp eller fortøyes i land, og var det for sterk medvind var skuta
vanskelig å manøvrere. Arbeidet med spillflåten foregikk derfor alltid
om natten da det som regel var mest vindstille på den tid av døgnet.
Bommen som ringet inn tømmeret i «skuta» kaltes «skutbommen».
Det var rundtømmer som var satt sammen med korte kjettinger med en
«spil» (pjaks) i hver ende (spilsmi). Spilene ble slått inn i bomstokkene
ca. 10-15 cm fra stokkenden. Senere kom bomsmi med en enkel lås
anordning i bruk. Da ble det borret hull tvers gjennem stokkendene med
en 2" borr (navar) ca. 15 cm fra stokkenden, og kjettingen ble tredd
gjennem hullet og endene på kjettingen låst sammen med bomlåset. Var

----
280 SS-B
----
Fløterlag i Vera på Spillflåten etter den første tømme/skuten 8.6.1914
Stående for an fra venstre: Per Haldorsen, Fritz Lunds tr øm (fra
Sverige), Gustav Olsen, Johannes Magnus Johannessen Nordvera, Ole
Rønning, Ha/vor Olsen, Halvor Jønsson (fra Esingen). Sittende bak:
Gustav Haldorsen, Ingvald Tronsmo, Anders Andersson (fra Skalstu
gan) Johan Rønning, Ole Olsen Sørvera, Iver Tronsmo (fløterbas).
bomtømmeret for grovt, ble enden hvor kjettingen skulle trees igjennem
flathugget på to sider.
Når slepingen skulle begynne, ble spillflåten gjort fast i skutbommen.
Dreggen, som var fastgjort til slepetauget (ila), ble plassert i båten (eika)
og tauget ble kveilet opp bak i båten. Enden på tauget ble gjort fast i
flåten og 2 mann rodde ut 2-300 m i sleperetningen og kastet dreggen.
Nu kunne rundgangen rundt «brura» begynne. Slepetauget ble lagt
rundt brurstokken, og 2 mann på hver spak gikk rundt og rundt på
flåten og snellet på den måten tauget inn på brurstokken. 1 de senere år
ble hampetauget erstattet med stålwire.
Når skuta var kommet til Tronsmoen, ble skutbommen åpnet og
tømmeret sluppet fritt i elven. Mellem Tronsmoen og Storlundammen
danner elven flere store lun og mange kroker og viker. For å lette
tømmergangen utover elven hvor det var relativt svak strøm, ble det en
rekke steder lagt ut styrbommer. Påkjenningen på disse bommer var
langt mindre enn på skutbommen, og det ble istedenfor bomsi av jern


----
281 SS-B
----
brukt vidjer av vridd ungbjørk for å forbinde bomstokkene med
hverandre. Bjørkene som kunne være ca. 1 Vi tomme tykke i rotenden,
var tunge å vri, og dette arbeidet ble alltid gjort før vidjen ble hugget fra
roten. I bomstokkene ble det borret et hull på en side ca. 10 cm dypt og
vidjeendene ble slått fast i hullet med kiler. Slike vidjebommer var i
bruk mellem Tronsmoen og Storlundammen i Bomlunet, Beverlunet,
Ratvika og Sagstellingsvika. Dammen måtte være full når fløtningen
ovenfor dammen pågikk, men friløpene på dammens søndre side stod
åpne, og dette skaffet nødvendig strømdrag i elven. Ved dammen var
det lagt en bom fra elvens nordside (høyre bredd) på skrå mot friløpene
for å styre tømmeret unna lukeløpene. Tømmeret ble stukket ut i elven
nedenfor dammen gjennem friløpene som kunne stenges med
horisontale planker.

----
282 SS-B
----
HOVEDLENSEN VED VERDALSØRA
Av Leif Lykke
Efter at dampsagen på Ørmelen var anlagt i 1872 og fossesagene var
nedlagt, ble som nevnt foran, alt tømmeret fløtet helt ned til elvens
utløp på Verdalsøra. Her ble det da anlagt en samle-lense for tømmeret.
Nedre lensefeste lå på elvens venstre bredd ved Høgøra der hvor broen
på den nye E 6 idag går over elven. Det øvre lensefeste lå på elvens høyre
bredd. Opprinnelig har det antagelig ligget mellem veibroen og jern
banebroen fordi lensen måtte stenge elvens østre løp som dengang gikk
der Moparken nu ligger. Dette løp ble igjenfylt da den gamle veibro av
tre ble revet og erstattet av ny bro i 1920-årene. Siden den gang har det
øvre lensefeste ligget ved veibroens østre ende.
Efter Verdalsraset i 1893 ble både lenseforholdene og forholdene for
skipning av trelast fra sagbruket vanskeligere og vanskeligere fordi
elven stadig la igjen store mengder grus og leirslam. Forholdene ble til
slutt umulige, og i 1902 bygde Værdalsbruket en ny dampsag på
Elvelensen sett fra Høgøra 1939.


----
283
----

Sjølensen selt fra Høgøra i 1939 ved fjære sjø. I forgrunnen kanalen
Elvelensen med kanalen i forgrunnen sett fra vest ved fjære sjø 1939.

 


----
284 SS-B
----
Levanger. Tømmeret fra Verdalselvene skulle nu slepes i bom til
Levanger, og det ble nødvendig å anlegge en ytre lense i sjøen fra
Høgøra og helt ut til Mælbakken. Her var en åpning hvor tømmeret
kunne stikkes ut i bom for sleping til sagbruket. Fra denne åpning gikk
lensen sydover til Ellingøra, og herfrå gikk bommer uten pæling tilbake
til Høgøra. Ved Høgøra ble det gravet en kanal, ca. 10 m bred, som ble
beskyttet av plankevegg på pæler for å lette utstikking av tømmer og
hindre gjenauring av kanalen. Det hele var et vidløftig system med flere
kilometer pælerekker og bommer. Fra 1913 ble tømmeret slept til det
nybyggede sagbruk på Trones.
Alle bommer og en lang rekke enkeltpæler i elvelensen måtte bringes
på land om høsten fordi isgang og flom i elven om vinteren og på
vårparten ville ødelegge både bommer og pæler. Det eneste som stod
igjen var «dekketalene» (av Due d'Albert) i lensens nedre del. «Dekke
talene» var 3 pæler slått ned på samme sted litt på skrå mot hverandre
slik at toppendene møttes. Toppene ble så låst sammen med en jernring.
Seiv disse solide innretningene fikk ofte hard medfart under isgang.
Arbeidet i lensen begynte tidlig om våren. Arbeidsstokken varierte
noe med tømmerkvantumet, men dreide seg om 10-20 mann.
Nedramming av pæler og utlegging av bommer kunne ikke begynne før
all is nedenfor fossene i vassdragene var gått ut. Isen ovenfor fossene ble
så sundmalt at den ikke sjenerte lensearbeidet synderlig.
Ytte/lensen ved utløpet av Verdalselven 1939.


----
285 SS-B
----
Det var imidlertid meget som måtte gjøres før pælingen og utlegging
kunne begynne. Bommer skulle eftersees og repareres, pæler skulle
kvesses og båter og pælerammer tjærebres. Først når pælingen var
ferdig og bommene var lagt ut, kunne utrullingen (utislaget) av tømmer
lunnene langs vassdragene begynne. Utstikking av tømmer fra elve
lensen til sjølensen og sleping til sagbruket begynte såsnart et passende
kvantum var kommet ned til kanalen ved Høgøra. Det kunne gå langt
utover høsten før sjølensen var tømt og alt tømmeret var slept frem til
sagbruket. Det var store tømmerkvanta som passerte lensen.
Fra 1870 til 1915 eksisterer det fullstendige oversikter over mengden
av nedfløtet tømmer i Verdalselva. (5-års beretningene for Nordre
Trondhjems Amt)
1871 ca. 2000 tylfter
1872 ca. 2000 tylfter
1873 ca. 2000 tylfter
1874 ca. 2000 tylfter
1875 ca. 2000 tylfter
1876 2973 tylfter
1877 2586 tylfter
1878 3150 tylfter
1879 2313 tylfter
1880 3276 tylfter
1881 ca. 6000 tylfter
1882 ca. 6000 tylfter
1883 ca. 6000 tylfter
1884 ca. 6000 tylfter
1885 ca. 6000 tylfter
1886 60000 tylfter *
1887 61000 tylfter *
1888 6200 tylfter
1889 62120 tylfter *
1890 61000 tylfter *
1891 5000 Tylfter
1892 6000 tylfter
1893 300 tylfter **
1894 4000 tylfter
1895 2000 tylfter
1896 4000 tylfter
8 alner lang 10 tommer tykk
8 alner lang 10 tommer tykk
8 alner lang 10 tommer tykk
8 alner lang 10 tommer tykk
8 alner lang 10 tommer tykk
8 alner lang 9 tommer tykk
8 alner lang 9 tommer tykk
8 alner lang 9 tommer tykk
8 alner lang 9 tommer tykk
8 alner lang 9 tommer tykk
Av dette var gjennomsnittlig 2000
tylfter utskipingslast, resten var
vedtømmer og smålast.
21 cm tykk
21 cm tykk
21 cm tykk
21 cm tykk
21 cm tykk
21 cm tykk
21 cm tykk
21 cm tykk
21 cm tykk
21 cm tykk
21 cm tykk
5 m lang
5 m lang
5 m lang
5 m lang
5 m lang
5 m lang
5 m lang
5 m lang
5 m lang
5 m lang
5 m lang
* Trolig er dette trykkfeil. Sannsynlige tall er 6000, 6100, 6212 og 6100
tylfter.
** Dette er året for Verdalsraset.

----
286 SS-B
----
I 25-årsperioden 1925 til 1950 gikk 7.144.998 stokk sagtømmer og
slip, eller bortimot 300.000 stokk årlig i gjennomsnitt gjennom lensen.
Tømmerkvantumet varierte betydelig, og enkelte år var nok det
kvantum som ble behandlet i lensen adskillig over Vi mill. stokker.
Da fløtingen i Innavassdraget opphørte i 1954, ble sjølensen nedlagt
og tømmeret fra Helgådalsvassdraget ble tatt opp på et kjerratanlegg i
elvelensen og kjørt på bil til Trones. I 1964 opphørte ali fløting i
Verdalselven og hele lenseanlegget ble nedlagt. Arbeidet i hovedlensen
på Verdalsøra hadde da pågått i bortimot ett hundrede år.


----
287 SS-B
----
ARBEIDET MED LENSEN OG SLEPINGEN AV TØMMERET
(Opplysningene er ved Ivar Arntsen, Albert Gjersing og Magne Storhaug.)
Av Øystein Walberg
Bakgrunn
Da dampsagen var bygget på Ørmelen i 1872, ble det nødvendig å
anlegge et større lensesystem. Ved dampsagen var det ikke noe problem
med at tømmeret kunne ødelegge noe av anlegget. Problemet besto her i
å få ledet tømmeret bort til sagen. Etter som at sagen var plassert nær
utløpet av Verdalselven, måtte det bygges en effektiv lense for å forhindre
at tømmeret drev til fjords. Dessuten er elven forholdsvis bred ved ut
løpet. Et forhold som spilte inn når det gjaldt hvordan lensen skulle
legges, var at elven hadde to løp f ra Tinden og nedover. Det største av
disse gikk nærmest Ørmelen. Det som gikk langs Øra-siden var smalere og
grunnere. Øverst ved Tinden, det vil si fra et sted litt nedenfor jernbane
broen i dag, var dette løpet grunt og smalt. Men lengre ned ble det
dypere, og det var så langt opp som dette løpet var dypt, at bryggene på
Øra-siden lå. Den øverste bryggen, Gravåsbryggen, sto omtrent der
hvor Moeparken ligger i dag. Mellom de to elveløpene lå en jord- eller
sandbanke. Denne banken har hatt mange navn gjennom tidenes løp,
men det mest vanlige har vært Storøra. Unntatt når elven var flomstor
eller når det var springflo, var denne banken tørt land.
Veibroen som ble bygget i 1860, var på en måte to broer, først en over
det smaleste løpet, så en over det bredeste løpet.
Til å begynne med representerte ikke det smaleste løpet noe stort
problem. På grunn av at dette løpet var spesielt grunt og smalt øverst
ved Tinden, var det liten mulighet for at tømmer ville havne inn her.
Derfor ble lensen fra først av påbegynt på vestre side av Storøra like
nedenfor den nye veibroen. Den fulgte så vestre side av Storøra nedover
til den var rett ut for dampsagen. Der svingte den inn mot land på Mela
siden like nedenfor sagen. Dette kom på den måten til å skape en del
problemer for båttrafikken på elven. Båtene som skulle inn til bryggene
på Øra-siden, seil te vanligvis opp det største løpet så langt som til ferje
leiet. Dette gikk grovt sett over elven fra Getzgården til Melastuen. Her
ble jektene halt over fra det store løpet til det Ulle løpet hvor altså bryg
gene lå. Etter at lensen ble bygget, måtte båtene benytte det smaleste løpet
hele veien. Dette var trangere og følgelig vanskeligere å manøvrere i.

----
288
----

 

----
289 SS-B
----
Utskipningskaien med brygger lå imidlertid på samme side av elven
som dampsagen. Men den lå litt høyere oppe. Derfor ble det laget en
åpning i lensen som kunne åpnes og stenges når båter skulle igjennom.
I de første 20 årene var elven stabil. Den fulgte de gamle løpene, og alt
fungerte tilfredsstillende. Noen erfaringer gjorde man seg allikevel etter
hvert. På grunn av is om vinteren og isgang om våren måtte lensen fjernes
utpå senhøsten. Det hendte at man ikke rakk å sage alt tømmeret som
var blitt nedfløtet før elven frøs til. Og når isen gikk om våren, mistet man
vanligvis dette tømmeret. For å forhindre at dette skjedde igjen, ble det
gravd en kile på skrå nord-vestover nedenfor sagen. Denne førte til en
annen kile som strakte seg nordover f ra Høgøra. Overskuddstømmer ble
stukket inn i denne kilen på full flo og fallende sjø. Da var det strøm ned
gjennom kilen. Ved Høgøra var det bom slik at tømmeret ikke slapp ut.
På fjære sjø ble det rullet opp på land og lunnet. Dette skjedde i oktober
og utover. Da man var ferdig med å sage det som var i elven, ble dette
kjørt med hest og slede frem til sagen, og det hendte derfor at man drev
på med saging til etter jul.
Kilen ble kalt Tangenkilen.
Utviklingen etter Verdalsraset 1893
I 1893 fant Verdalsraset sted. Samme år skjedde Hærfossens gjen
nombrudd. Etter dette ble elven urolig og skiftet ofte leie. Blant annet ble
det smaleste løpet dypere ved Tinden. Dette førte til at tømmer tok til å
gå inn i løpet der. For å ta rede også på dette tømmeret, ble lensen
Dette bildet er tattfra broen over elven og viser hvordan lensen gikk inn
til land nedenfor broen. Etter som lensen når land nedenfor broen, må
dette bildet være fra før 1910. Rester etter pelene og deketalene kan
fremdeles seespå Storøra ved lavvann.


----
290 SS-B
----
%% \JfeF f*
il
ca,
s
,60
I*

 


----
291 SS-B
----
Også dette bildet er fra omtrent samme tid. Bildet er tatt fra Ørmelen og
viser hvordan lensen gikk. Det er forholdsvis lite vann, for Storøra kan
sees.
flyttet. I stedet for at den fulgte vestsiden av Storøra oppover til vei
broen, ble den lagt i en rett linje på skrå over elven fra punktet utenfor
dampsagen og til et punkt omtrent hvor Moe-parken er i dag. Senere ble
endepunktet på østsiden flyttet oppover ved et par anledninger. Til slutt
lå dette et par-tre hundre meter ovenfor veibroen. Disse flyttingene fant
sted i 1910, 1911 og 1912.
Men før lensen ble flyttet, hadde man vært nødt til å bygge en sag på
Levanger. Problemene med de skiftende elveløpene gjorde utskipning
svært vanskelig, og derfor ble sagen bygget der. Dette nødvendiggjorde
sleping av tømmer fra Verdal til Levanger. Til å begynne med benyttet
man den eksisterende lensen til å samle tømmeret i for sleping.
Tømmeret ble stukket ut på nedsiden av lensen. Men i 1909 mistet man
alt tømmeret som lå i lensen. Dette skjedde som følge av at det var
ekstra mye tømmer samlet. En del skulle sages på Ørmelen, og en del
skulle slepes til Levanger for å bli saget der. Mye nedbør førte til at det
ble flom i elven, og de reguleringsmuligheter som fantes, var ikke til
strekkelig til å samle opp alt vannet. Vannføringen presset tømmeret
med stor kraft mot lensen der den gikk på skrå over hovedløpet ved
dampsagen. Tømmerstokkene ble presset under hverandre og lå an mot
pelene i lensen. Dermed stengte tømmerstokkene for vannstrømmen
som ble ledet mot bunnen av elven. Strømmen gravde da vekk sanden
under pelene. Enda på den tid var pelene pelet ned med håndmakt, og
Bind VI B— 19


----
292
----

----
293 SS-B
----
Oversiktskart over lensesystemene ved utløpet av Verdalselven. E 6 som
er avmerket på kartet, eksisterte naturligvis ikke den gang lensene var i
bruk.
de sto ikke særlig godt fast. Først løsnet enkelte peler, senere flere, og til
slutt ble lensen vrengt ut, og alt tømmeret gikk på fjorden.
Dette tømmeret ble senere etter et kostbart og langvarig arbeid samlet
sammen igjen og lagt i lenser flere steder rundt det indre av Trondheims
fjorden. Men enkelte stokker hadde havnet helt ut til utenfor Trond
heim. Fra disse samlestedene ble mesteparten slept til Levanger hvor det
nå ble satt inn to skift på sagen. Mannskapene fra Ørmelen ble benyttet
som ett skift, og de ordinære mannskapene som et annet mens denne
sagingen sto på.
Etter denne hendelsen ble lensen lagt om. Man ønsket ingen
gjentagelse av dette. Istedet for at den svingte inn til land nedenfor


----
294 SS-B
----
dampsagen, fulgte den Storøra enda et stykke utover. Men utenfor
Høgøra svingte den over hovedløpet av elven. Der krysset lensen spissen
av Høgøra og fortsatte rett vestover noen hundre meter. Her var lensen
på søndre siden av dypålen i elven. Ved Gjersingøra (Ellingøra) var det
pelet ned en sammenhengende skjerm av tømmerstokker i en lengde av
omtrent 200 meter. Denne gikk først i retning fra syd mot nord, men
svingte så noe nordvestover. Lengst ute gjorde lensen en dreining mot
syd og gikk mot denne skjermen i rett vinkel. Sydover fra skjermen på
østre side av Gjersingøra fortsatte lensen. Nå lå den i le bak Gjersingøra
og besto derfor av enkeltstokker som var lenket sammen, og med
enkelte peler til å holde den på plass. Lensen gikk først sydover, deretter
svingte den østover til den nådde tørt land på Nordre Telløra ved Norges
geografiske oppmålings fastmerke.
Dette området som lå mellom Høgøra og Gjersingøra kan beskrives
som et stort grunt basseng. Ja, bassenget var så grunt at på fjære sjø var
hele det flate området tørt land. Og her inne var samlestedet for slepene
som først gikk til Levanger, og senere til Trones. Sagen på Trones ble
bygget i 1913, og da ble sagen på Ørmelen nedlagt.
Lensen krysset den ytterste spissen av Høgøra. Over Høgøra ble det
derfor gravd en kanal. Dette skjedde i 1911, og arbeidet ble utført med
spade og trillebår. Når tømmeret så kom nedover elven, ble det som
skulle slepes, enten til Levanger eller til Trones, fløtet inn gjennom
kanalen og ut i samlebassenget utenfor Høgøra.
Norges geografiske oppmålings fastmerke på Nordre Telløra i 1980.


----
295 SS-B
----
Tømmer i lensen før det ble stukket gjennom kanalen på Høgøra i 1955.
Kanalen var omtrent ti meter bred og ca. 150 til 200 meter lang. For å
lette utstikkingen av tømmeret var veggene kledd med tre. Det var
rammet ned peler, og disse pelene var bekledd med horisontaltliggende
planker. Utenpå disse plankene var det slått bord på skrå. Bordene sto
tett sammen og var dessuten kvesset i den ene enden og slått ned i
bunnen. Disse bordene var der for å gjøre veggene mest mulig vanntette.
Jo mindre vann som strømmet igjennom, jo mindre sand ble ført
gjennom veggene. Dermed unngikk man at kanalen ble gjenauret av
sand.
Plankeveggen ga imidlertid et annet resultat som egentlig ikke hadde
noen praktisk betydning. Høgøra utenfor kanalen ble vasket vekk. Ved
flo sjø og med pålandsvind oppsto det strømninger i vannet ved vest
enden av den ytre veggen av kanalen. Sanden ble således vasket vekk fra
veggen og lagt opp utenfor. På fallende sjø flyttet elven denne sanden
videre utover. Etter hvert arbeidet strømningene seg langs hele planke
veggen, og Høgøra forsvant gradvis. Til slutt var den helt borte. I dag er
det bare små rester igjen av de ytterste deiene av Høgøra.


----
296 SS-B
----
De siste stokkene går gjennom kanalen. Nær mest Olaf Kverkild, så
Magne Storhaug og Olaf Grande.
I 1921 ble den nye veibroen over Verdalselven bygget. Da ble det
smaleste elveløpet lukket av en fylling. Men allerede to år før dette
hadde man flyttet hovedlensen i elven tilbake til det gamle bomfestet ved
broen på vestre side av Storøra. Sannsynligvis hadde dette sammenheng
med at elven fortsatt var ustabil. Men etter at den nye broen ble bygget,
var det ikke lenger nødvendig å tenke på at elven kunne ta nytt leie.
Uansett hva som skjedde ovenfor broen, så måtte tømmeret inn i det
største løpet etter at fyllingen var et faktum. Dette forenklet systemet
vesentlig, og samme trasé kunne benyttes år etter år.
Hvordan lensene var konstruert
Lensene var konstruert på forskjellig måte. Strekningen fra broen og
til ut for Høgøra, eller fra først av fra broen og til ut for dampsagen,
besto av en stivbomlense. Denne stivbomlensen var sammensatt av en
heter. Hver enhet ble kalt en slynge. Slyngene var lenket sammen. Hver
slynge var fra 10 til 15 meter lang. Den var oppbygd på en bestemt måte.


----
297 SS-B
----
Åttetommers firkantbokser var lagt oppå hverandre og boltet sammen.
Den øverste og den nederste boksen var av forskjellig lengde, og man
kunne derfor skjøte dem sammen til den ønskede lengde. Mellom
boksene var det tappet hull, tilsammen fem, hvor det lå slirer. Disse ble
rammet på plass når boksene ble boltet sammen. Slirene var kileformet i
enden og ble derfor sittende fast i nullene. Og nede i vann trutnet de til.
Hver slire stakk ut ca. 60 til 70 centimeter på den andre siden. Og på
enden av slirene, parallelt med dobbeltboksene, var det festet en mindre
grov boks, fem-tommers. Denne boksen sammen med dobbelt-boksene
og slirene dannet på det viset en ramme på fire rom.
Og inne i disse rommene sto det peler. Pelene var rammet ned i elve
bunnen. Dette var enkeltpeler, og hadde bare til oppgave å holde lensen
på plass. Men lensen kunne fritt beveges opp og ned alt etter som det var
høyvann eller lavvann.
Som nevnt ovenfor, var hver slynge lenket sammen med neste.
Gjennom åttetommers-boksene var det boret hull omtrent en fot fra
enden, og gjennom disse nullene var det stukket smettkjettinger.
Dobbeltboksene lå inn mot tømmeret.
Enkeltpelene hadde som nevnt, som hovedoppgave å holde lensen på
plass. Til å motstå presset fra tømmeret og vannet var det satt ned deketaler
(av Duc d'Albert, en fransk greve som først brukte systemet). Dette var tre
og tre peler som sto sammen i en trekant med en jernring rundt. Disse var
grovere og solidere enn enkeltpelene. Deketalene sto da utenfor selve lensen.
Fra endepunktet på stivbomlensen gikk en slirebom. Fra først av vil det si
at den gikk fra et punkt utenfor dampsagen og til land nedenfor denne.
Senere ble stivbomlensen forlenget til rett utenfor Høgøra. Da gikk
slirebommen fra dette punktet til Høgøra hvor bomfestet var i kanalveggen.
Slirebommen var konstruert på en helt annen måte enn stivbommen. Her ble
det benyttet rundtømmer. Dette var grovt tømmer med fra syv til åtte
tommers topp. Slirebommen ble bygget ved at man la to stokker ved siden av
hverandre. Rotenden ble lagt nedover og toppenden oppover. Nedenfor ble
det lagt to nye stokker på samme måte, men slik at de overlappet hverandre.
Dermed ble toppenden av to stokker liggende ved siden og mellom rotenden
av to andre stokker. På forhand var det boret hull gjennom alle stokkene.
Avstanden mellom nullene var den samme på hvert par tømmerstokker.
Gjennom nullene ble det stukket en slire. Og sliren var også laget på en
bestemt måte. Den var laget av en fem-tommers stokk. Den var baket, dog
på en slik måte at i den ene enden var den fremdeles rund. Dermed sto det
igjen et hode. Lengden av slirene varierte en del, men de fleste var så lange
at de rakk igjennom alle dimensjoner som ble benyttet i slirebommen. Slir
en ble så stukket igjennom nullene fra innsiden, det vil si fra den siden hvor
tømmeret ville ligge. For å forhindre at sliren gled igjen, var det et hull i den
andre enden hvor det så ble satt en lås.

----
298 SS-B
----
5
g
-Si
C 3
in
0\
Ss
O
I
I*,
S*
C
-Si
k.
-Si


----
299 SS-B
----
Slirebommen ble også kalt en dobbeltbom. Dette fordi to slirebommer ble
lagt oppå hverandre og surret sammen med kjetting. Kjettingen ble surret
rundt og rundt langs etter dobbeltbommen, og når den ene kjettingen var
brukt opp, ble en ny skjøtet til. På utsiden av slirebommen eller dobbelt
bommen sto dekeltaler med jevne mellomrom. Bommen var enkelte steder
lenket fast til en deketal med en lang kjetting, for å forhindre at strømmen
første lensen ut av stilling. Men kjettingen var så lang at det ikke spilte noen
rolle om det var høyvann eller lavvann.
Hvor lensen gjorde svingen inn mot Høgøra, og hvor presset fra vannet
var størst, sto noen hoveddeketaler. Dette var syv til ni peler som var pelet i
en tett ring og snørt sammen med jernbånd. Disse hoveddeketalene ble ikke
tatt opp om vinteren. For at de ikke skulle råtne opp, ble de delvis kledd med
sink.
Fra Høgøra til peleskjermen på Gjersingøra gikk en annen type lense.
Denne ble kalt en slyngebom. Dette var samme type bom som ble brukt som
slepebom. Den var enkel, og besto av åtte til ti tommers firkantbokser som
var lenket sammen med smettkjettinger. Slyngbommen lå løs innen for pele
rekken. Pelerekken var forøvrig deketaler. Men på samme måte som med
slirebommen var slyngebommen med visse mellomrom lenket fast til pelene
for å forhindre at den drev vekk. Så langt ute ved utløpet av elven kunne
vinden ta nokså hardt til sine tider, og dersom ikke bommen hadde vært fast
gjort, ville den ha havnet langt inne i bassenget mellom Høgøra og Gjersing
øra sammen med tømmeret ved vind fra nord og nordvest.
Arbeidet med å sette opp lensen begynte hvert år i april, og etter vel en
måned, i mai, sto den ferdig.
Byggingen av lensen
Til å begynne med ble pelene rammet ned med håndmakt. Måten dette
arbeidet ble utført på, var avhengig av hvor man befant seg i lensesystemet.
Der hvor det var dypt vann og strøm, det vil si i elven, skjedde pelingen fra
en pram eller flåte. Der hvor det var grunt vann eller tørre sandører,
skjedde pelingen fra bukker.
Man begynte pelingen i elven ved broen og arbeidet seg så nedover
langs løpet. Ved Høgøra kunne man gå over til pelingen fra bukker. I og
med at pelingen foregikk om våren, var det ofte mye vann i elven, og man
måtte bruke prammen lengre enn hva som ville ha vært nødvendig
dersom pelingen hadde foregått om høsten.
Peleprammen man benyttet mens pelingen foregikk med håndmakt,
var stort sett konstruert på samme måte som motorprammen som kom

----
300 SS-B
----
senere, og som er vist på et av bildene. Selve pelebukken var bygget opp
på den ene langsiden av prammen. Den besto av to opp til seks meter
lange seks tommer grove bokser som var reist opp loddrett. Langs siden
av prammen gikk en bunnstokk og disse to boksene var festet i denne.
Øverst på bukken mellom boksene var det festet en talje eller blokk.
Toppen av bukken ble kalt høna. Fra toppen av bukken og til hver side
gikk det avstivere. Disse avstiverne var også festet til samme bunnstokk
på samme side av flåten. Fra bunnstokken og på tvers av flåten gikk en
annen grov stokk. Denne ble kalt rompa. Fra toppen av bukken og til
motsatt side av flåten til enden av rompa gikk nok en avstiver. Også
denne var av temmelig grovt materiale, fem ganger seks tommer. På tvers
av denne avstiveren var det spikret trinn slik at man kunne klatre opp til
toppen av bukken. Følgelig ble den kalt stigen.
De to loddrettstående boksene i bukken sto parallelt med en åpning
på tre-fire tommer. Denne åpningen var styrespor for loddet. Loddet
var skruet sammen av flere grove bokser slik at det hadde en kvadratisk
grunnflate med 70 centimeter side. Høyden var ca. 1,30 meter. I bunnen
hadde det en tykk jernplate. Også i toppen var det en jernplate, og der
var det også en jernkrok. I denne kroken var tauet festet. Tauet gikk
over blokken i høna og ned igjen.
Fem mann ble brukt til å trekke opp loddet. For at alle skulle få plass,
var det festet fem tautamper til hovedtauet. Dette festet ble kalt knuten.
I enden av hvert taustykke, var det et dobbelt handtak.
I og med at loddet kom høyt til å begynne med når pelene ble satt ned,
måtte tauet gjøres kortere. Dette skjedde ved at tautampene ble tvinnet
rundt handtaket. Etter hvert som pelene ble rammet ned i elvebunnen,
og loddet falt lenger ned, ble tauene rullet av håndtakene. Dessuten gikk
også pelemannskapene på den andre siden av flåten til å begynne med,
men flyttet seg etter hvert nærmere samme side av flåten som bukken
sto.
Fallhøyden var så lang som det en voksen mann med armene over
hodet. De fem som løftet loddet, begynte draget med strake armer over
hodet. Håndtakene ble så dratt ned mot føttene. På et gitt signal slapp
alle etter samtidig, og loddet falt ned. Ingen slapp handtaket, men fulgte
etter med armene slik at de med en gang kunne begynne på et nytt drag.
Stigen på tvers over flåten vanskeliggjorde arbeidet en del til å begynne
med for hver pel. Tre mann sto på den ene siden, og to på den andre.
Etter hvert som pelen ble slått ned, kom man under stigen, og arbeidet
gikk lettere. Til slutt sto man like ved bukken.
Pelingen ble utført i serier på 20 slag. Da var det hvil. Dette ble regnet
for et styggarbeid. Den lange arbeidsbevegelsen fra over hodet og ned til
føttene siet hardt på kroppen, og seiv om man ble sterk, var det mange

----
301 SS-B
----
som ble nedslitt og ødelagt. Dessuten var det et farlig arbeid. Det hendte
at man fikk f ottene eller hodet inn i tauet når det ble sluppet etter, og
kraftige slag eller det som verre var, kunne bli resultatet. Men arbeids
følkene lærte å passe seg slik at det sj elden hendte ulykker.
Den andre pelemåten skjedde på det viset at det ble reist bukker med
planker lagt over hvor mannskapene kunne stå. Bukkene sto på elve
bunnen. Pelene var spisset i den enden som skulle ned i grunnen. De ble
så reist på høykant og slått ned. Innretningen man brukte til å slå ned
pelene med, ble kalt en jomfru. Fra først av var det en håndjomfru som
ble brukt. Denne besto av en meget grov stokkende på omtrent en
meters lengde. På undersiden var den kledd med en tykk og svær jern
plate. Rundt selve jomfruen var det fem handtak. Under peling ble
jomfruen løftet opp av fem karer og så slått hardt ned mot toppen av
pelen. Etter hvert som pelen ble slått ned, ble stillaset flyttet. Plankene
man sto på, lå på ribber.
Når det var for dypt vann til at man kunne arbeide på det tørre, sto
bukkene på flater. Flatene var laget av ni runde tømmerstokker. Den lengste
lå i midten. Den neste utenfor var litt kortere og så videre. På flåten var det
slått et plankedekk. Når flåten var i bruk, lå den med spissen vendt mot
strømmen.
Pelingen foregikk rytmisk, gjerne til sang for å få god takt. En av mann
skapene fungerte som forsanger. Det var ikke alltid så nøye med melodien,
og ofte improviserte man med teksten. Bernt Gjersing var ofte forsanger.
Her er et eksempel på en tekst som kunne bli brukt:
Her går en
Hurra med to
Klem på med tre
Fortsett med fire
Nå kommer fem
osv.
Det er innlysende at dette var tungt arbeid. Gjennomsnittlig greide ett lag å
ramme ned ti peler for dagen avhengig av arbeidsforhold og grunnforhold.
Mens håndpelingen pågikk, var det fem slike lag i arbeid.
Senere kom det motoriserte peleprammer. Disse hadde en for
brenningsmotor om bord. Også disse hadde en bukk på siden. Den var
nærmere ti meter høy. Fra en vinsj og over et hjul øverst på bukken gikk en
wire. I enden av wiren var det festet et lodd på 500 kilo. Vinsjen heiste dette
loddet opp til toppen av bukken. Da ble det utløst og det falt ned på pelen.
Dette førte til at pelingen gikk mye raskere, og pelene ble også stående bedre
fast ned i bunnen. Videre kunne man bruke grovere peler slik at lensen ble
mye sterkere.

----
302 SS-B
----
En av peleprammene fotografert i Loddet på vei opp bukken.
1980. Denne var da i bruk ved
Nordenfjeldske treforedling på
Fiborgtangen i Skogn.
Arbeidsstokken varierte noe alt etter tømmerkvantumet, men dreide seg
om 10 til 20 mann.
Først når pelingen var ferdig og bommene lagt ut, kunne utrullingen (utis
laget) av tømmerlunnene langs vassdragene begynne.
Etter at fløtingen var ferdig, måtte pelene taes opp igjen. Dersom de sto
vinteren igjennom, spesielt de som sto langs elveløpet, ville de bli helt ødelagt
av isgang om våren. De pelene som sto mindre utsatt til, for eksempel
mellom Høgøra og Gjersingøra sto ofte om vinteren. Opptakingen av pelene
foregikk på en spesiell måte.
Mens det skjedde med håndmakt, måtte pelene fjernes når det var lavvann
og liten vannføring i elven. Helst burde de stå tørt. Man brukte en våg. Dette
var en fem-seks meter lang fem-tommers stokk. I enden av denne var det
festet et par jernskinner. Rundt pelene som skulle opp, ble det lagt en
kjetting. Med plankebiter som våggåmat ble vågen lagt mot pelen slik at jern-


----
303 SS-B
----
Forbrenningsmotoren.
skinnen som ofte hadde en nabb, hektet seg fast i kjettingen. Tre mann
hengte seg så på stokken og gynget opp og ned. Etter hvert som pelen kom
opp, ble kjettingen flyttet nedover. Dette var en fæl jobb, og man klarte
sj elden flere enn ti-tolv peler for dagen. Der hvor det var for dypt vann,
gjorde man de samme arbeidsoperasjonene fra flatene. Man hang på
maven over stokken under dette arbeidet, og resultatet ble dårlig fordøyelse
og løs mave, noe som i sin tur hadde innvirkning på arbeidsinnsatsen. Blant
annet måtte man ofte «tre av på naturens vegne».
Arbeidet ble utført på en annen måte da peleprammen med motor kom.
Også nå ble det lagt kjetting rundt pelen, men istedet for å bruke våg, festet
man en wire med krok til kjettingen. Ved hjelp av motoren og vinsjen ble
prammen trukket ned så langt som mulig. Så ble vinsjen løsnet, og oppdrift
en løftet prammen som var ganske stor, hurtig opp. Men vinsjen ble
strammet før prammen kom helt opp. Dermed rykket den voldsomt i
kjettingen som var belagt rundt pelen. Dette gjentok seg flere ganger, og
pelen ble gradvis rykket opp. Dette gjorde opptakingen av pelene mye
raskere.
Normalt begynte denne del av jobben i september, og man var vanligvis
ferdig i oktober.


----
304
----

 

----
305 SS-B
----
Vinsjen
Om høsten blepelene tatt opp og lensen tatt på land.
Det øverste bildet viser mannskapet som skal til med dette arbeidet i
september 1956. Fra venstre: Frits Storhaug, Paul Walberg, Godtvard
Gjersing, Magne Storhaug, Oddgeir Storhaug og Alf Gjersing. Tre
mann arbeidet på peleprammen med peleopptaket. De tre andre tok i
land lensen. Til å trekke stokkene på land ble det brukt to hester. Men
de aller siste årene ble det brukt tømmerbiler og traktorer i stedet for
hestene.
Det nederste bildet er fra et tidligere år. Nå er lensen tatt opp, og
peleprammen er dratt på land. Bak fra venstre: Frits Storhaug, Magne
Storhaug, Severin Storhaug, Jeremias Storhaug og Albert Gjersing.
For an fra venstre: Alf Gjersing, Olaf Grande, Kåre Storhaug, Oddgeir
Storhaug og Godtvard Kverkild.


----
306 SS-B
----
Peleopptaking i midten av 30-årene. På bildet Jeremias Storhaug til
venstre og Albert Gjersing. I bakgrunnen sees oljebua, litt av smien og
den store bua hvor blant annetpelebukkene ble oppbevart.
Restene av lensen i 1980.
Langs Storøra kan disse restene av deketalene og pelene sees ved lav
vann. I bakgrunnen den moderne bebyggelsen på Ørmelen. Pilen
markerer restene av grunnmuren etter dampsagen.

 

----
307 SS-B
----
Nærbilde av en trepelers deke tal på Storøra.
Disse pelerestene står igjen på østre side av den nye Verdalsbroen ved
utløpet av elven.

 

----
308 SS-B
----
En av hoveddeketalenepå Høgøra.
Rester av en kanalvegg på Høgøra.

 

----
309 SS-B
----
Fra Høgøra gikk lensen langt utover grunnene og ørene mot Gjersing
øra.
Fra den samme lensen, men lengre ut.

 

----
310 SS-B
----
Lengst ut nådde ytterlensen perleskjermen som gikk ut fra Gjersingøra.
Inne på Gjersingøra står fremdeles noen av pelene i peleskjermen igjen.
Sett mot nord.

 

----
311 SS-B
----
Samme skjerm sett mot vest.
De siste restene etter eldre tiders virksomhet inne bak Gjersingøra
blir dvergaktige sammenlignet med moderne storindustri. Disse pelene
holdt lensen på plass langs sydsiden av samlebassenget.

 

----
312 SS-B
----
Slepingen
Som allerede nevnt, begynte man med sleping av tømmer fra lensen
da sagen på Levanger ble bygget. Dette omfattet naturligvis en stor del
av tømmeret. Men etter at saganlegget på Trones ble bygget, ble alt
tømmeret slept dit, og nå antok slepingen større dimensjoner.
Slepingen pågikk hele sommeren fra tømmeret begynte å samles i sjø
lensen ut på våren. Den nedfløtede tømmermengden var større enn hva
slepingen klarte å ta unna. Derfor ble tømmeret lagret ute i ytterlensen.
Ofte varte det til langt ut på høsten før samlebassenget bak Gjersingøra
var tømt og tømmeret slept til Trones.
Hvert slep var på rundt 5000 stokker, men det hendte at enkelte slep
kunne være på 7-8000 stokker. I fløtingstiden gikk det slep fra Gjersing
øra på hver flo, det vil si to ganger i døgnet. Det var nemlig bare på flo
sjø at det var mulig å stikke ut slepene.
Utstikking av nytt slep foregikk på den måten at slepelensen ble lagt
som en halvmåne ut fra den øst-vestgående lensen mellom Høgøra og
Gjersingøra. Like ved peleskjermen på Gjersingøra var det en åpning
som vanligvis var lukket med en stivbomlense. (Se forklaring på denne
nedenfor.) Åpningen og stivbomlensen var omtrent ti meter lang, og
lensen var bare hektet på plass. Når slepelensen lå på plass, ble tømmeret
Fra arbeidet i lensen. I bakgrunnen Nordre Telløra. Fra venstre: Olaf
Storhaug, Iver Lindset, John Storhaug, Severin Storhaug, Martinus
Storhaug, Oluf Vist (fra Levanger) og Ole Johnsen. Bildet er fra før
1920.


----
313 SS-B
----
Nok et arbeidslag i lensen. Bildet er tatt ca. 1920. Fra venstre: Martin
Storhaug, Jeremias Storhaug, Svein Storhaug, Paul Walberg og Ole
Walberg.
stukket ut fra oppsamlingslensen og inn i slepelensen. Etter at slepe
lensen var full, ble endene av denne hektet sammen, og slepet var ferdig.
Men tre mann måtte jobbe iherdig for å fylle den med mer enn 5000
stokker mens det var høyvann.
Og på neste høyvann kom slepebåten og hentet den fulle lensen.
Utstikkingen av slep gikk greit så lenge dette foregikk den tid lensen
endte ved Dampsagen. Men da lensen ble ført utenfor Høgøra, oppsto
det en del vanskeligheter. I og med at slepene ble stukket ut på flo sjø,
ble slepebommen, når strømmen snudde, tatt av strømmen og lagt
dobbel utover. Således ble den klemt sammen, og det var ikke mulig å
fylle den med tømmer. Det var for å forhindre at slikt skulle skje, at
skjermen ut fra Gjersingøra ble bygget. Skjermen gjorde at lensen ble
liggende som en trekant etter at strømmen snudde, og det var fortsatt
mulig å stikke ut tømmer i den.
Når så slepelensen var full av tømmer, og den ble lukket, var den grei
for sleping. Men på grunn av grunnforholdene kunne ikke slepebåten gå
lenger enn til melbakken. Lensen måtte derfor bringes ut til den. Men
her lå et problem. På fallende sjø kunne strømmen gripe fatt i lensen og
drive den sydover og inn på grunnene utenfor Gjersingøra. Der ville den
etter som sjøen falt, bli liggende på grunn. Derfor måtte slepet drives


----
314 SS-B
----
utover i nordvestlig retning helt til at elvestrømmen grep tak i den. Da
ville den bli ført utover mot fjorden hvor slepebåten lå utenfor mel
bakken.
Til dette arbeidet ble spillflåten brukt. Spillflåten ble festet til slepe
bommen. Fra spillflåten ble det så lagt en wire festet til en dregg ut i
elven. Når så dreggen fikk skikkelig feste i elvebunnen, ble flåten varpet
utover, eller som man sa, «spilt» utover, ved hjelp av et gangspill.
Vel ute ble slepet overtatt av slepebåten.
Hver tur tok omtrent fem timer. Etter som det var samme slepemann
skapet hele tiden, ble det lite med søvn for arbeidsfølkene i den tiden
slepingen foregikk. Og sleping fant sted i samme tidsrom som fløting
fant sted, nemlig fra mai til sist i september, eller enda senere alt etter
tømmermengden.
På grunn av at det kunne oppstå problemer med slepelensen, kunne
sleping bare foregå i fint vær. Slepemannskapene besto av fem mann.
Besetningen ombord i båten var ikke innbefattet blant disse. To mann
fulgte med slepet. De tre andre ble tilbake for å stikke ut nytt slep mens
båten var borte. Var det rolig vær, var de to som fulgte med slepet
*
Det hendte at tømmer kom ut av slepene og drev tilfjords. Med jevne
mellomrom ble dette så samlet sammen langs strendene av indre
Trondheimsfjord. Da ble ofte denne båten benyttet. Den tilhørte
Severin Storhaug, og Værdalsbruket leide den av ham. Fra venstre står:
Paul Walberg, Martin Storhaug, Albert Gjersing, Gunnar Storhaug,
Godtvard Kverkild, Kalle Gjersing, Alf Gjersing, Severin Storhaug og
ytterstt.h. Jeremias Storhaug. Sittende Kåre Storhaug.


----
315 SS-B
----
Tidligere brukte man også spillflåte ved ytter lensen. Dette bildet er fra
1918, og på spillflåten står fra venstre: Wilhelm Olsen, Severin Stor
haug, Paul Walberg, Martin Storhaug, Ole Walberg og Jeremias
Storhaug.
ombord i slepebåten. Men var sjøen urolig, måtte de være bak slepe
lensen i småbåter. Det hendte nemlig at sjøen slo lensebommen opp på
tømmeret, og da kunne tømmerstokker komme ut av lensen. Til tross
for at man passet på, hendte det at stokker kom løs og drev bort. Like
ledes hendte det at tømmer kom ut av lensen i elven. Dette tømmeret ble
samlet opp langs strendene inne i fjorden senere. Til det arbeidet ble det
brukt en egen båt. Da ble tømmeret lagt sammen i strandkanten, og
senere kom slepebåten og hentet det.
Seiv når slepene lå i ro og ventet på neste høyvann ute ved peleskjerm
en ved ytterlensen, kunne været skape store problemer. Ett år var det
gjort klart til det siste slepet om høsten. For at alle stokkene skulle bli
med, var slepet ekstra stort — hele 10.000 stokker. Om natten blåste det
opp fra nord-vest. Da mannskapet kom om morgenen for å ta ut slepet,
var det bare syv stokker igjen. Tømmeret hadde delvis havnet oppe i
elven, delvis var det drevet i land på strendene ved utløpet. 2000 stokker
havnet på Levangernesset. Det tok 14 dager å samle det sammen igjen.
Den første slepebåten som ble brukt, hette Værdalen. Dette var en
dampbåt. Egentlig var den bygget som passasjerbåt. På grunn av over
bygget måtte slepet festes bak på båten. Dette vanskeliggjorde manøv
rering rundt Skagodden ytterst på Tronestangen. Båten måtte derfor gå
uforholdsmessig langt ut for å være sikker på å gå klar av land.


----
316 SS-B
----
« Værdalen» i Lev anger sundet. Nesset i bakgrunnen.
Senere ble Værdalen erstattet av Trones. Denne ble etterfulgt av enda
en båt med samme navn, og derfor ble de kalt Trones I og Trones 11.
Disse to siste hadde slepefestene midt på, og ved passering av Skag
odden lå slepet på utsiden, noe som forenklet manøvreringen vesentlig.
Etter endt tur gikk slepemannskapene i land fra småbåtene. Det var
da fjære sjø, og de flatbunnede småbåtene ble lagt igjen på sandøra
festet til en dregg. De ble hentet på neste flo. Slepebåten gikk til
Levanger. Den hadde fast tilholdssted der. Det var ikke mulig å ligge
ved kaien på Trones på grunn av at den var spesielt utsatt for dårlig vær
fra nord og nordvest.
« Værdalen» forrest ved kai i Levanger. Båten bak er Trones 1.

 

----
317 SS-B
----
Gamle dampen — « Værdalen»
Av Olaf T. Engvig
Bruksbåten til Værdalsbruket deltok også i lokalfarten på fjorden,
samtidig som den ble benyttet i brukets tjeneste. Fartøyet het Værdalen
og var bygget hos TMV i 1891, byggenr. 61, av stål og jern. Tonnasje 75
tonn brutto, lengde 77,6 fot, bredde 16,6 fot, dybde 5,1 fot. Maskinen
var av typen compound og var på 18 nominelle, 100 indikerte heste
krefter og plassert akter.
Værdalen konkurrerte i rutene på indre byfjord. I 1896 kom det til
avtale mellom Værdalsbruket og Indherreds Forenede Dampskibssel
skaber om at inntektene for gods og utgiftene til ekspeditører i Verdals
trafikken skulle deles likt mellom selskapene. De Forenedes tariff ble
gjort gjeldende for gods og passasjer er. Overtredelse ga grunnlag for
mulkt. Kontrakttiden var 5 år.
Værdalen fikk gjennom overenskomsten overta en rekke lønnsomme
anløpssteder og seiv om båten gikk under navnet «Trelastprammen» ble
hun etter hvert akseptert, men overenskomsten var ikke like populær
hos alle. Fra et harmdirrende, men velskrevet innlegg i Dagsposten 25.
mai 1909 tas med følgende: «Slæbning i Ruten er regelmæssig prakti
seret, seiv i en Søndags Lystrute, som averteres for Turister, har man
« Værdalen» på fjorden.


----
318 SS-B
----
« Værdalen» på vei inn til Levanger.
ikke forsmaaet at trekke Prammer Søndag efter Søndag. «Værdalens»
Fart reduceres derved til 5 a 6 mil og de «4 Timer», som lovedes til
Ophold paa Landet faldt helt bort. Tror Direktionen, at det er ved saa
danne Avertissementer og Forordninger man fremhjælper Turist
trafiken?»
Det fortelles også at rutene blir innstilt uten varsel: «Landsfolk reiser
til Byen og faar gaa med en lang Næse til Måndag. Byfolk ruster sig paa
Landstur og blir staaende paa Bratøren. Paa Anløbsstederne venter
Passagerer og Gods og alle er forarget over den Skandaløse Ledelse.
Skibet er postførende, men Lørdagsaviserne, hvori Ruteindstillingerne
averteres, samt all anden Post blir overliggende. Er sligt lovmed
holdelig? Kan saadant Stel længer taales?» Det fortelles også at skipet
med last i rommet og på dekk i den grad er nedsenket i sjøen at dekket
seiv i stille vær ligger to tommer under vann. Skipskontroller og passa
sjerhensyn etterlyses. Innsender tar i det hele tatt bladet fra munnen,
han beklager selskapets negative holdning til henvendelser. Artikkelen
avsluttes med oppfordring til nytenkning og forslag til forbedringer som
flere år senere virkelig ble realisert.
Værdalen ble gående i rutefart på Trondheim—lnnherred etter 1900.


----
319 SS-B
----
Besetningen var 5 mann og en kvinne. I 1915 ble skipet ombygd og økt
til 81 bruttotonn. I 1930 var hun registrert i Nidaros, senere i Levanger.
Den legendariske skipsfører Sivert Malmo førte henne da han hadde 70
års jubileum i 1932. Det var S/A Trik på Ytterøy som sto ansvarlig for
Værdalen på 30-tallet. De hadde henne i rute Trondheim—Leksvik—
Ytterøya—Levanger og i Strømmen før ferjenes tid. I Trondheim ble
båten ekspedert ved «Den Grønne Brygge». Værdalen gikk i ruta med
passasjerer og gods til etter krigen og anløp steder utenfor Indherred
Akties rutenett. Selskapet kjøpte likevel hele S/A Trik for en symbolsk
pris i 1948. Båten fulgte ikke med og gikk til Peder Flakke jr. i
Kristiansund. Værdalen startet så en flakkende tilværelse hva eiere
angår. I 1951 var Arne Todal, Kristiansund ansvarlig, i 1954 Nekolai
Dahl, Trondheim. Værdalen var nå blitt motorskip og hadde krympet
til 49 tonn brutto. I 1967 var Isak Farstad eier og i 1970 var det John
Hansen. I 1973 gikk Værdalen til Dahl Bentzon, Kvitnes i Vesterålen.
Båten var hele tiden registrert i Kristiansund. Men i 1981 kom Værdalen
atter tilbake til Verdal. Det var Verdal kommune som kjøpte den med
tanke på å få den restaurert og satt i drift som turistbåt på fjorden.

----
320 SS-B
----
FLØYTINGEN I LEKSDALEN OG FIGGA
Av Karl Hermann
(Opplysninger ved Karl Aksnes, Arne Okstad og Ludvig Marken.)
Generelt
Tømmerfløytingen i Leksdalen har ikke hatt de samme dimensjoner
som fløytingen eller s i Verdal hverken hva angår tømmer mengder, fløyt
ingsmannskaper eller fløytingsavstander. Heller ikke har vel fløytingen
vart over så langt tidsrom som i Verdalselva med sideelver.
Men i og med at Leksdalen ligger adskilt fra resten av Verdalen, og
Leksdalsvatnet har avløp nordover gjennom Figga til Beitstadfjorden,
er det klart at det tømmeret som ble avvirket i Leksdalen måtte få en
annen transportvei enn det øvrige tømmeret i Verdal.
Den aller første fløytingen i Lundselva hadde nok ikke fjorden ved
Steinkjer som endemål. Den første fløytingen må sees i sammenheng
med de første vannsagene som ble bygget i fossene i nedre dal av elva.
Ovenfor Øvre Markafoss har vi navn som Bomfestet og Bomfestmyra
som bekrefter at er blitt tatt i land tømmer her for saging i fossen.
Videre er det naturlig å tro at det er blitt tatt i land tømmer i Sag
dammen ovenfor Lundsfossen. Dette ble så saget på Lund sag (senere
Lund Sag og Høvleri).
Det er allikevel naturlig å tro at fløytingen i Lundselva på den tid
hadde beskjedne dimensjoner.
Etter hvert som de nye kraftkilder som dampkraft og elektrisitet
gjorde sitt inntog, ble en ikke lenger avhengig av fossekraften på stedet.
De store og moderne sagbrukene kunne nå bygges ved fjorden og gi
muligheter for skiping både til nær og fjern.
Det var By Bruk som bygget den første dampsaga på Steinkjer, og
dette bruket ble hovedavtager av tømmer som ble hugget i Leksdalen.
Senere ble også Meråker Bruk og Folla Bruk kjøpere av tømmer.
Det var på denne tid, i slutten av forrige århundre, at systematisk
fløyting i mer moderne forstand kom i gang.
I og med at det var til dels store tømmermengder som kunne hugges
langs vassdraget, var det nødvendig at fløytingsforholdene ble lagt så
godt til rette som mulig.

----
321 SS-B
----
Storparten av tømmeret ble nugget i Leksdal statsalmenning, men
også betydelige kvanta ble fremdrevet fra private skoger. Enkelte år ble
det også levert tømmer fra Båbu ålmenning i Sparbu til Lundselva.
På grunn av de spesielle geografiske forholdene skjedde fløytingen
fra Leksdalen i tre etapper: Først i Lundselva og dennes sideelver,
dernest etter Leksdalsvatnet, og til sist ned Figga til Steinkjer.
Beskriv eise av Lundselv-vassdraget
Nedslagsfeltet til Lundselva er forholdsvis lite. Selve Lundselva, som
har sitt utspring i Bulleråsvatnet like nord for grensa til Henning, er ikke
mer enn ca. 13 kilometer. Den øvre delen, ovenfor Hallemsvollen, blir
til daglig kalt Nordelva. Ved Hallemsvollen løper den sammen med
Sørelva. Sørelva kommer fra Hokjønna, Mevatnet og Fånetvatnet.
Bekkene fra disse renner sammen ved Skrovesvollen. På eldre kart er
også navnet Mevasselva brukt.
I Holtjønnbekken har det blitt fløytet fra et godt stykke ovenfor
Landfaldvollen. Mevassbekken og Fånetbekken har aldri vært nyttet.
Nordelva ble fløytet fra Nyseter fossen.
Fordi vassdraget har forholdsvis liten vannføring, var det nødvendig
å bygge reguleringsdammer. Alt i alt var det fem dammer. Fire av disse
var vanlige lukedammer med tømrede landkar fylt med stein. Den femte
var en såkalt slagdam. (Det vises i den sammenheng til nærmere
beskrivelse av slike dammer i Leif Lykke: Fløtningen i Verdalselvene.)
En av lukedammene sto i utløpet fra Bulleråsvatnet, og den ble kalt
Bulleråsdammen. Den hadde ståggåluker som ble sprettet opp. Bullerås
dammen er den eldste av dammene i Leksdalen. Den ble påbegynt rundt
1870, men ble opprevet og ødelagt av oppsitterne på Bulleråsen i
protest. (Se mer om dette i forstmann Selmers rapport om dambygg
ingen ved Bulleråsvatnet i kapitlet Forstmennenes syn på skogens til
stand og årsakene til denne.) Men trolig var dammen bygget og i bruk en
god stund før århundreskiftet.
Det ble foretatt utbedringer på den i 1910, og i 1927 var det igjen om
fattende reparasjonsarbeider på den.
Videre sto det en lignende dam i oset fra Hokjønna. Den ble kalt
Holtjønndammen. Den ble bygget i 1910. Samme år ble også dammen i
Mevatnet bygget. Disse to dammene ble bygget av et arbeidslag fra
Mosvik med Ole Storsve som bas. De hadde ikke hest så alt arbeid ble
gjort for hand. De nødvendige materialene ble håndsaget. Sagstillingene
etter dette arbeidet sto til langt ut i tjueårene.

----
322 SS-B
----
Res tene av Bulleråsdammen 1983.
Vel 30 år tidligere, i 1952, var dammen ved Bulleråsen i bedre stand. Her
er den delvis skjult av snø.

 

----
323 SS-B
----
Holtjønndammen slik den så ut i 1983.
Slagdammen i Holtjønnbekken slik den så ut i 1964. På bildet Alf Josve
som var med på fløytingen i Lundselven siste sesongen (1940).

 

----
324 SS-B
----
Noe lengre ned i Holtjønnbekken ble det først på 1930-tallet bygget
en slagdam. Denne slagdammen ble fylt på en time, men da den ble
åpnet, leverte den fra seg en anselig vannmengde. Den ble bygget først
og fremst for å få ut tømmeret rundt Skrovesvollen.
I utløpet fra Mevatnet lå Mevassdammen. Som før nevnt, ble den
bygget i 1910. Seiv om den ikke var spesielt høy, demte den likevel opp
Mevassdammen i 1983 sett fra nord.

Mevassdammen ble sprengt av vannmassene i 1931. Dette bildet fra
1983 viser restene av dammen sett fra syd.

 


----
325 SS-B
----
Fånetdammen var den høyeste av dammene i Leksdalen, noe dette
bildet av restene i 1983 viser.
ganske mye vann. Både Store og Lille Mevatn ble regulert med denne
dammen når den var full. Mevassdammen ble sprengt av vannmassene
og raste ut hosten 1931, og siden ble den ikke bygget opp igjen.
Den siste av lukedammene var Fånetdammen. Den ble bygget i 1927
og lå litt nedenfor oset i Fånetvatnet. Den ble bygget på samme måte
som de andre lukedammene, men den var adskillig høyere enn dem.
Følgelig kunne den lagre en betydelig vannmengde.
Lundselva var en til dels kronglete fløyteelv med mange sideløp. For å
forhindre at tømmeret skulle gå seg fast på vanskelige steder, ble det
utført en god del forbygningsarbeider. På den flate elvestrekningen
nedenfor Hallemsvollen ble det bygget steinfylte tømmerkar et ganske
langt stykke. På strekning fra Lundsbrua til Lundemo var det flere
forbygninger. Ovenfor Kvernstufossen var det steinfylte kar. Ellers var
det oppsatt skjermer av liggende, solid tømmer nedenfor Lundsbrua, i
Kvernstuberga og ovenfor Sagfossen ved Lundemo.
Det var også bygget skjermer i Blankholet og ved Bottenlausholet i
Markafossene.
For å forhindre at damvannet og tømmeret skulle grave ut og gjøre
skade på dyrket mark i den nedre del av elva, ble det muret forbygninger
av sten. Slike forbygninger ble laget mot Hofstad, Norvik og Brands
eggen.
Det var Staten som bekostet all dambygging og forbygningsarbeid.


----
326 SS-B
----
-Ci
Cu
5
SS
CO
cf
CU
■3
K
C
I

 

----
327 SS-B
----
Fløytingen i Lundselva
Det årlige fremdrevne kvantum fra Leksdal statsalmenning var
normalt på i underkant av 1000 m\ Enkelte år kunne det være betydelig
større. I tillegg kom tømmeret fra privatskogene. Det kvantumet var
mer varierende, men lå stort sett på 4 til 500 m 3. Noen ganger ble
tømmeret fra privatskogene fløytet ned til Leksdalsvatnet før fjell
tømmeret kom.
Til vanlig var tømmerdriftene lagt til en av elvedalene. Følgelig ble det
bare fløytet i en elv hvert år. Men enkelte år var det drifter i begge
dalene, og begge elvene ble brukt.
Fløytingsarbeidet begynte så snart elva hadde åpnet seg, og det var
brukbar vannføring. Dammene ble satt (stengt) så snart været ble mildt.
Damvannet kunne også brukes til å skynde på isgangen i elva. Vanligvis
startet fløytingen sist i april eller først i mai.
Det hendte at det var mye snø på tømmerlunnene, slik at det ble mye
snømåking før tømmeret kunne rulles på elva. Hvis vannføringen var
god, kunne alt tømmeret rulles på elva med en gang. Var det lite vann,
måtte tømmeret sendes porsjonsvis. Da ble det rullet ut om morgenen
mens en ventet på damvannet. Enkelte år ble det også lagt tømmer på
elveisen, men det var en viss fare med dette i og med at det kunne gå helt
ut til Leksdalsvatnet sammen med isen.
Fra tømmerhuggingen i Leksdalen. På bildet Martin Sandvik Tuset
enget. Ukjent år.


----
328 SS-B
----
Fra tømmermålingen. Per sonene på bildet er fra venstre: Alfred
Ludvigsen, Ludvig Marken (13 år), Anton Aspås (skogfaut), Edvard
Marken, Torgeir Lunnan (fra By Bruk), Petter Lund (Vollan), skog
forvalter Erling Øverland.
Fløytingen i Lundselva tok fra to til fire uker alt etter hvor stor vann
føringen var og hvor stort tømmerkvantum en hadde. Den korteste tid
fløytingen fra Skrovesvollen og ned til elveoset ble unnagjort på, var tre
dager. Men normalt var en nede ved Leksdalsvatnet med alt tømmeret i
siste halvdel av mai. Det hendte også noen få ganger at en del av
tømmeret ble liggende igjen til høsten på grunn av vannmangel.
Vannmangel kunne være et problem. Et år det var drift i Holtjønn
dalen, det var trolig før 1910, kom ikke fløytingen i gang som følge av
mangel på vann. Tømmeret ble liggende over i flere år. Under Første
verdenskrig ble det kappet og kløvet opp til favneved og fløytet ned
elva. Veden ble så slept i klase til Hallemsstøa hvor den ble tatt på land,
stablet og solgt som brensel. Det er sagt at svinnet var ganske stort
under denne transporten...
Fløytingsarbeidet ble utført av et fløyterlag fra Leksdalen. Tidligere
hadde det også vært med mannskaper fra Steinkjer, Henning og
Ogndalen.
Fløytingsarbeidet var populært og ettertraktet, ikke bare fordi det ga
litt bedre fortjeneste enn annet arbeid, men også fordi det ga spenning
og opplevelser. Til tross for at det ble mye vassing i is-vann hele dagen,
var det nesten aldri fråvær på grunn av sjukdom.


----
329 SS-B
----
Kjøring av tømmer ned mot elva ved Eklesvollen. Fra venstre: Olaf
Røsseng, Edvard Kleven (bak hesten), Harald Skat land, Arne Okstad,
Oskar Røsseng. Bildet er fra 1931.
Tømmerkjørere ved Eklesvollen 1931.
Å være fløyterbas var en meget ansvarsfull jobb. Det krevdes både
innsikt og erfaring. Edvard Kleven var fløyterbas i Lundselva i mange
år. Han sluttet som fløyterbas i 1933, men fortsatte som vanlig fløyter
fram til høsten 1937.
Edvard Kleven var en fargerik personlighet, og det ble sagt at han
ikke var redd vann.
Fra 1933 til 1936 var Harald Skatland bas.

 

----
330 SS-B
----
Edvard Kleven sammen med kona Marie.
Den siste fløyterbas i Lundselva var Arne Okstad. Han hadde jobben
fram til det siste fløyteråret, våren 1940.
I vassdraget var det særlig to steder hvor forholdene ble ansett for å
være vanskelige. Det ene stedet var Blankholet i Nordelva hvor det ofte
oppsto tømmerbindinger. Disse måtte vanligvis sprenges. Det var alltid
Fr a Blankholet.

 

----
331 SS-B
----
Tømmerbinding ved Lundsfossen. Fram fra venstre: Arne Okstad,
Harald Skat land, Ludvig Marken. I bakgrunnen Edvard Kleven.
uttatt tre fløytere som skulle passe på her. Disse var vante karer, for
dette ble ansett for å være en farlig arbeidsplass.
Det andre vanskelige stedet var strekningen fra Lundsfossen til
Lundemo. Der er elva meget smal og kronglet, og det oppsto ofte store
tømmerbindinger flere steder her. Særlig var Lundsfossen ovenfor brua
utsatt. Disse bindingene var vanskelig å løse med håndmakt, slik at de
ofte måtte sprenges. Dette stedet ble ikke ansett for å være spesielt
farlig, men den eneste drukningsulykken en kjenner til i forbindelse med
fløyting i Lundselva, fant sted her 17. oktober 1937, da Erik Holmvik
ble tatt av strømmen og ført ut over fossen.
Fløytingen var avhengig av at det til enn ver tid fantes nok vann. Det
ble regulert ved hjelp av dammene. De som skulle slippe damvannet,
hadde ofte en stri jobb. Når fløytingen foregikk langt nede i elva, var
det nødvendig å gå hjemmefra i firetiden om morgenen.
Dammene ble åpnet to ganger for dagen etter et bestemt mønster. Det
var opp til fløyterbasen å bestemme dette mønsteret. Dette måtte
bestemmes på grunnlag av vannmengden og hvor i elva fløytingen fore
gikk.
Mannskapene ved dammene gikk ned til bygda igjen ut på etter
middagen for å få ny ordre for neste dag.


----
332 SS-B
----
På tømmerbindingen ved Lund et annet år. Fr a venstre: Harald Skot
land Arne Okstad og Ludvig Marken.
Samme år som sist. Fra venstre: Ludvig Marken, Harald Skatland og
Arne Okstad.

 

----
333 SS-B
----
En del av et fløyter lag fra 1931. Bak fra venstre: Arne Okstad, Karl
Aksnes, Harald Aksnes. Sittende fra venstre: Oskar Røsseng, Harald
Skotland, Magne Olaf sen, Erik Holmvik, Einar O. Musum, Ole Tuset.
Da almenningsrettene i 1937 ble tilbakeført til brukerne i Leksdalen
og andre som hadde bruksrett i Leksdal statsalmenning, var det som
rimelig kan være, ganske stor motstand mot dette fra dem som hadde
sitt faste arbeid med tømmerdrift og fløyting.
De siste årene det ble fløytet i Lundselva, kom tømmeret fra drifter i
Båbu statsalmenning og privatskoger.
Samlet kvantum våren 1940 var 900 m 3 fra Lundselva.
Slepingen i Leksdalsvatnet
Før fløytingen i Lundselva begynte om våren, ble det lagt ut bom
(lense) i elveoset. Tømmeret som trengtes til å lage den første bommen
om våren, ble kjørt ned til oset. Bomtømmeret ble senere sortert ut fra
fjelltømmeret som fløt lett. Det gikk med bortimot 40 stokker for å lage
en passende bom utenfor elveoset.
Når en passende mengde tømmer til et slep hadde kommet ned, ble
bommen forlenget og spent rundt tømmeret slik at det ble en klase. Det
var nå klart for sleping langs etter vatnet mot Figga.


----
334 SS-B
----
Flåttåbrua i ny utgave 1983.
Det var av stor betydning å komme frem til Figga med et slep så raskt
som mulig etter at isen hadde gått på Leksdalsvatnet.
Klasen ble lagt mot brukarene på den gamle Flåttåbrua. Dette er
navnet på brua over Figga ved utløpet fra Leksdalsvatnet. Den har dette
navnet fordi den tidligere var en flytebru.
Ved å legge klasen slik, virket den som en dam, og den kunne holde
tilbake ganske store vannmengder, noe som var av betydning når fløyt
ingen skulle begynne i Figga.
Til slepingen ble det brukt spellflåte. Spellflåten var bygget opp
ganske likt den som ble brukt i Veressjøen. (Det vises derfor til beskriv
elsen i Leif Lykke: Tømmer fløtningen i Vera.) Det kan imidlertid til
føyes at en spellflåte i Leksdalsvatnet var bygget av 13 stokker. Den
midterste skulle være en halv meter lengre enn de andre. Den skulle
stikke ut bak hvor den var forsynt med et hull til å feste slepekjettingen
i. Toppstokken som dannet øvre feste for brura, ble av fløyterne i
Leksdalsvatnet kalt regnbuen.
Det ble ofte brukt to spellflåter samtidig. Ved å bruke to kunne en få
opp langt større fart, og en hadde mere sikring mot avdrift i dårlig vær.
Robåtene som ble brukt til å ro ut dreggen, var ekstra solide båter.
Dreggen hadde fem armer. Den var tung, minst 30 kilo. Det var derfor
regnet for litt av et bask når dreggen skulle kastes ut fra båten. Den
måtte nemlig holdes på strake armer for at den ikke skulle slå istykker
båtsiden når den gikk i vannet. Trossen som var festet til dreggen, var
godt over 300 meter.


----
335 SS-B
----
Det var alltid med en ekstra dregg ombord på flåten. Det hendte at
dreggen såtte seg fast i bunnen slik at trossen måtte kuttes. Dessuten var
det ofte nødvendig å ha en ekstra dregg for å ankre opp slepet i dårlig
vær.
Når det ble brukt en spellflåte, var det vanlig med et mannskap på
fem. Hvis det ble brukt to flater, kunne det tilsammen være syv-åtte
mann.
I stille vær, eller hvis det var medvind, det vil si sønnavind, kunne
slepet starte på hvilken som helst tid av døgnet. Ellers var det vanlig å
legge ut om kvelden, for normalt var det mest vindstille om kvelden og
natten. Ved motvind eller sterk sidevind hendte det ofte at en måtte
ankre opp i en vik og vente til vinden løyet. Østavind ble regnet for å
være verre enn vestavind, for den drev lettere slepet ut på vatnet.
Avstanden fra Lundselva til Figga er ca. 8 kilometer, og vanlig vis tok
et slikt slep rundt ett døgn. Men med god bør kunne det enkelte ganger
gjøres unna på syv-åtte timer. Var det derimot ugunstige forhold, kunne
det ta både tre og fire døgn.
Med vanlig tømmermengde var det vanlig å gå med to slike slep fra
Lundselva hvert år. Men enkelte år var det nødvendig å gå med tre slep.
I tillegg til disse ble det også samlet tømmer som var levert fra private
ved strendene langs Leksdalsvatnet. Et slikt slep startet ved Vist og
fulgte vestsiden av vatnet. Det andre startet ved Klinga og samlet
tømmeret langs østsiden.
Her ble slepene lagt før de ble sluppet ned Figga.


----
336 SS-B
----
Sleping langs Leksdalsvatnet sett fra Aksnes 1950.
Delvis var tømmeret rullet på vatnet og lå i små klaser når storslepet
kom. Men det var like vanlig at mannskapene på spellflåten også hadde
arbeidet med utrullingen.
Det kunne enkelte år være andre folk som drev dette arbeidet med å
samle tømmer langs vatnet enn de som hadde fløytingen i Lundselva.
Fløytingen i Figga
Inntil 1935 var det egen fløyterbas i Figga. Men både fløyterbasen og
en god del av fløyterne f ra Lundselva deltok også her. Frem til dette
tidspunkt ble tømmeret sluppet i Figga så snart slepene var fremme.
Tømming av klasene gikk raskt. En trengte ikke å stikke ut tømmeret.
Figga dro godt slik at en heller måtte holde litt igjen.
Øverst er Figga dyp og sel (renner rolig). Når slepene var tømt, var
sela (strekningen hvor elva var sel) full av tømmer over en lang
strekning.
Fra 1935 til 1940 var det fløyterlaget f ra Lundselva som hadde
arbeidet også i Figga. Det var helst i disse årene det var vanlig å legge en
klase ved Flåttåbrua for å holde tilbake vatnet til fløytingen skulle starte
i Figga.
Fra 1941 og til fløytingen tok slutt i Leksdalsvatnet og Figga i 1952,
var det fløytere fra Henning og Sparbu som drev dette arbeidet.
Fløytingen i Figga var ikke regnet for å være særlig vanskelig. Men når
det hendte at vannføringen avtok raskt, kunne mye tømmer bli liggende
på elveørene slik at det ble et slit å få det til å flyte videre.


----
337
----

 

----
338 SS-B
----
Den øverste del av Figga — Sela — sett fra Flåttåbrua.
Det var også en drukningsulykke i forbindelse med fløyting i Figga.
Det skjedde så tidlig som i 1912 da Andreas Sagen fra Henning druknet
ved Holdbrua.
Hvis vannføringen var tilfredsstillende, var det vanlig å komme ned
til lensa ved Steinkjer sist i mai eller først i juni. Hvis det var mye
tømmer, kunne det være nødvendig at et par-tre mann var nede i lensa
for å dra innpå tømmeret. Når alt var nede i lensa, var jobben gjort, og
det var andre folk som tok over for å frakte tømmeret videre til sag
brukene eller til Folla tresliperi. Under denne transporten ble det enten
slept i klaser eller i sopper (bunter).
Under fløytingen i Figga ble det overnattet enten i telt eller under
apen himmel. Dette kunne mange ganger være et hustri losji, særlig
under høstfløytinga.
Når siste stokken var i lensa, gikk fløyterbasen til sagbrukskontoret
for å hente forskuddsbetaling. Så kunne hjemturen starte. Det var
vanlig å gå de to og en halv milene, men etter hvert ble det noen som
skaffet seg sykler. Og de siste årene ble de delvis hentet av en lastebil
med apen lasteplan.
Da fløytingen tok slutt i Figga i 1952, var en epoke slutt her som i så
mange andre elver. Transporten ble flyttet over til landevegen og laste
bilen. Dette var en prosess som skapte stor diskusjon blant folk her som
andre steder. Men utviklingen var ikke til å stoppe, og nå er fløytingen
også i dette vassdraget historie.


----
339 SS-B
----
DET MODERNE SAGBRUK I VERDAL
A v Øystein Walberg
Den epoken som ble innledet i og med at dampsagen på Ørmelen ble
bygget, endte ikke da denne sagen ble nedlagt. Den ble videreført av de
nye sagbrukene som ble reist. Og seiv om dampsagen var moderne ut
fra sin tid, var det forholdene ved beliggenheten som til syvende og sist
ble avgjørende om den kunne drives eller ikke. Avløseren på Trones var
også en dampsag, men som følge av nysagen på Trones, ble den gamle
sagen alltid kalt Gammelsagen etter dette. Elektrisiteten gjorde også til
at forandringer skjedde.
Som følge av den vokste det opp et utali av små sagbruk og sager
utover hele bygden. I en kortere periode hadde også dampkraft blitt
utnyttet til å drive mindre sager. Da var de de såkalte lokomobiler som
skaffet drivkraften. Det vil imidlertid føre for langt å gi en oversikt over
alle lokomobildrevne og elektrisk drevne små-sagbruk i Verdal. Flere
av de sagbrukene som ble opprettet straks elektrisisteten gjorde sitt
inntog, står fremdeles.
En lokomobil

 

----
340 SS-B
----
Men mellom Gammelsagen på Ørmelen og Trones Bruk på Trones
tangen var det et mellomspill på Levanger. Også dette saganlegget hører
dette århundre til.
Seiv om sagen lå på Levanger, var den en viktig del av Værdals
brukets sagbruksvirksomhet. Som det vil fremgå av neste kapittel, var
denne sagen i drift i Værdalsbrukets regi i vel et kvart århundre. Og i
løpet av denne perioden var en stor del av arbeidsstokken fra Verdal.
Etter som den tilhørte Værdalsbruket, og etter som den saget en vesent
lig del av Værdalsbrukets tømmer, skal vi ta med en kort omtale av
dette anlegget også.
Imidlertid er det de to sagbrukene Trones Bruk og Verdal Kassefa
brikk som innen vår egen kommunes grenser har hatt størst betydning
innen sagbruksnæringen. De er de eneste sagbruk som i dette århundret,
bortsett fra de få årene Dampsagen på Ørmelen fremdeles eksisterte
etter 1900, som har vært av en slik størrelsesorden at de kan benevnes
som industrielle foretak. Derfor vil vi i det etterfølgende begrense oss til
å gi en kort beskrivelse av disse to.
Begge ble til i dette århundret og kan således sies å ha en spesielt høy
alder. Når det gjelder Trones Bruk skal det dog nevnes i den sammen
heng at tråden kan følges bakover i tiden helt til de første sagene ble
opprettet her i bygden.

----
341 SS-B
----
SAGEN PÅ LEVANGER
Av Øystein Walberg
Det var den leirførende Verdalselven som var den direkte årsak til at
ledelsen for Værdalsbruket så seg nødt til å finne et nytt sted for å
anlegge et sagbruk i tillegg til Dampsagen på Ørmelen. Både Verdals
elven og fjorden utenfor ble øret opp, og disse ørene flyttet seg stadig
vekk, alt etter vannføring og strøm, og dette vanskeliggjorde utskip
ning.
Knappe 10 år etter Verdalsraset, tidlig på året 1902, begynte man å
undersøke mulighetene for å anlegge et nytt sagbruk på Levanger.
På Levanger var det en sikker og lun havn, og like ved Sundet kunne
Værdalsbruket få en ypperlig tomt til både sagbruket og opplagsplassen.
Denne tomten kaltes for «Meyertomten». Tomtens plassering like ved
i
Oversiktsbilde over Dampsagen på Levanger tatt fra Støpshaugen. I
forgrunnen lensene og kjerratanlegget. Tidspunktet for når bildet er
tatt, er ukjent, men jernbanen ble bygget i 1906, så det må være etter
den tid.


----
342 SS-B
----
Sundet ville gjøre det enkelt å slepe tømmeret til Levanger fra utløpet av
Verdalselven. Det var bare tale om noen få kilometer over fjorden og
inn til Levanger. Tømmeret kunne slepes i sopper på 1500 til 2000
stokker.
Allerede i august samme året ble det vedtatt å bygge nytt sagbruk på
Levanger. Byggearbeidene ble satt i gang tidlig på året i 1903. I mars ble
maskineriet bestilt, og i november var sagen i drift.
Sagbruket på Levanger fikk navnet Værdalsbrukets Dampsag og
Høvleri, Levanger.
Selve sagbygningen på Levanger 1918.1 bakgrunnen Støpshaugen.
På Levanger betydde en så stor bedrift mye for stedet. Etter for
holdene var det en stor arbeidsstokk på bruket, og seiv om mange
verdalinger reiste til og fra Levanger for å arbeide på sagen, var det også
mange fra Levanger som fikk arbeide der. Da Værdalsbruket drev på
det største, var det over hundre mann beskjeftiget på Levanger.
Imidlertid fikk ikke virksomheten på Levanger så lang varighet. Da
Verdal kommune i 1912 solgte Værdalsbruket, ble det tatt forbehold om
at minst halvparten av alt tømmeret skulle foredles i Verdal. At Damp
sagen på Ørmelen kunne klare denne oppgaven, var utelukket, og det
var en direkte følge av dette at sagen på Trones ble bygget i 1913. Der
var det mulig å anlegge dypvannskai.


----
343 SS-B
----
I og med at sagen på Trones ble bygget, ble Dampsagen på Ørmelen
nedlagt. Tømmeret ble nå enten slept til Levanger eller til Trones. Men
som rimelig var, kunne det ikke ventes at Værdalsbruket ville holde
begge sagene i virksomhet, spesielt ikke tatt i betraktning at Trones
Bruk ble bygget for å klare å utføre all sagingen. Tross alt var det
kortere slepestrekning til Trones enn til Levanger. Det var bare et spørs
mål om tid. På Levanger så man med bekymring på det som ville skje.
Det var klart at når sagen ble nedlagt, ville det bety stor arbeidsledighet
og vanskeligheter for Levanger.
Og sist i 20-årene var det slutt. Da opphørte Værdalsbrukets Damp
sag og Høvleri, Levanger å sage i Værdalsbrukets regi. Virksomheten på
Levanger hadde da vart i vel 25 år som sagbruk for Værdalsbruket.
Imidlertid ble det ikke stillstand ved bedriften seiv om Værdalsbruket
ikke lenger sto bak. I en periode på rundt ti år drev arbeidsstokken seiv
både sag og høvleri. Og det hendte at Trones Bruk sendte last dit for
høvling. Men da Trones Bruk fikk installert sin egen høvel, ble det slutt
også med dette.
All virksomhet ved dette sagbruket var slutt før krigen brøt ut.

----
344 SS-B
----
TRONES BRUK — VÆRDALSBRUKETS SAGBRUKSDRIFT
FRA 1913 TIL 1980.
A v Birger My hr
I en kortere periode, fra 1908 til 1912 var Verdal kommune eier av
Værdalsbruket. I 1912 ble det solgt. (Om salget se Hartmann: Værdals
brukets historie, og Musum: Værdalsgodsets historie.)
På grunn av en klausulering i kjøpekontrakten da Verdal Kommune
solgte Værdalsbruket, om at halvparten av Værdalsbrukets sagtømmer
skulle foredles innen Verdal Kommune, ble det igjen foretatt under
søkelser om flytting.
Det eneste sted i Verdal hvor det var mulig å anlegge dypvannskai var
på nordsiden av Tronestangen, og Trones Bruk ble bygget i 1913. Det
var et sagbruk med 2 rammepar og det ble drevet av en dampmaskin
som ble fyrt med sagflis og avfall fra sagskuren.
Kapasiteten ved Trones Bruk var ved full drift ca. 3500 stdr. med et
tømmerbruk på ca. 35.000 m 3. Området var ikke særlig godt egnet til


----
345 SS-B
----
K
5u
-V
"a
co
§
tg
K
Cu
R
-—
Cu
-5:

 

----
346
----


----
347 SS-B
----
Trones Bruk med sagen til venstre. Foran sagen en av slepebåtene,
Trones. Ved kaien ligger et dampskip.
sagbruk, idet tomtene var langstrakte og lå i hellende terreng ned til
sjøen. Trallebanene måtte derfor oppbygges av treverk, delvis over
sjøen. Det ble bygget en skipningskai på trepæler. På grunn av dybde
forholdene var denne på hele 3000 m 2.
Havneforholdene var ikke gode, særlig ved uvær fra nord, og det ble
år om annet gjort store skader på kai, trallebane og i tømmerlenser.
Tømmer og slip ble flotet i løsbom fra Ørmelen til Trones med egen
slepebåt. Disse slep var ømfintlige for styggvær, og mye tømmer gikk ut
av bommen og drev i land rundt hele indre Trondhjemsfjord, og man
måtte til stadighet samle tømmer langs strendene, noe som var
arbeidskrevende og kostbart.
I lensen på Trones ble slipen utsortert og «soppet» for videresalg til
tresliperi. På grunn av den vanskelig sjøtransport ble tømmeret først på
50-årene tatt opp på Ørmelen, og kjørt med biler til Trones.
Sagtømmeret ble dimensjonsdelt i delelenser, idet man hver økt skar
bare én enkelt dimensjon.
Bakhonen ble kappet i 90 cm lengder og sendt med taubane til
Fleskhus stasjon, hvor det var anlagt eget sidespor for opplessing og
forsendelse til Ranheim Papirfabrik. Taubanen fordret stort vedlike
hold og arbeidskraft. I 1958 ble den derfor nedlagt og bakhonen buntet
som langhon og kjørt med biler til Verdal stasjon og opplastet på
jernbane der.
I 1950-årene ble det også drevet en utstrakt skur av Hollandsstav, og
arbeidsstyrken var enkelte ganger på omkring 100 mann.


----
348 SS-B
----
Trones Bruk. Sagbruket sett fra sjøen.
Trones Bruk. Delelensen sett mot nordvest.

 

----
349 SS-B
----
Trones Bruk. Sagbruket sett fra kaien.
All intern transport foregikk med traller som ble skjøvet med hand
kraft. Da trallebanene delvis var hellende, var det et meget tungt arbeid,
særlig vinters tid. I 1953 ble det derfor anskaffet 2 batterilok til denne
transport, og arbeidet ble da mye lettere.
Dampmaskinen som hadde gått siden 1913, ble i 1958 avløst av elek
triske motorer, og i 1960 ble også innsatt en barkemaskin for tømmeret,
forsåvidt den første i Trøndelag.
Trelasten ble solgt langs hele kysten fra Stavanger til Kirkenes, og det
ble også drevet en utstrakt eksport. Bruket hadde en tid eget salgskontor
i London og trelastutsalg i Tromsø.
Fra sagbruket ble anlagt i 1913 og fram til 1950-årene, foregikk det
ikke store forandringer i måten å skjære tømmeret på, men man fikk da
etterhvert en rivende utvikling. Sagbruket på Trones som hittil var
betraktet som et rasjonelt og moderne anlegg, ble for arbeidskrevende i
forhold til det nye som var kommet, både når det gjaldt selve skuren og
den interne transport. Tomteforholdene var ikke slik at man kunne
bruke de moderne lastemaskiner i transporten.


----
350 SS-B
----
Trones Bruk. Saghallen sist på 50-tallet.
Trones Bruk. Hvor utsatt anlegget på Trones egentlig var, går f rem av
dette bildet. Dette er stormødeleggelser i 1939.

 

----
351 SS-B
----
Trones Bruk. Nok et bilde som viser ødeleggelser fra naturens side,
Dette er kaien etter at den ble delt i to av isgang i 1939.
Styret for bruket innså derfor at man på lengre sikt ikke kunne drive
sagbruk på Trones, og hvis Værdalsbruket skulle fortsette med sag
bruksdrift, måtte noe gjøres.
Spørsmålet ble først reist i 1959 uten at det kom til noe vedtak, men
da Verdal Kommune i 1960 besluttet å bygge ut kaianlegget på Ørmelen,
ble muligheten for flytting ytterligere aktualisert.
I 1963 besluttet styret av Trones Bruk skulle nedlegges og at det skulle
bygges et nytt komplett sagbruk og høvleri på Ørmelen på et ca. 80
dekar stort areal som Værdalsbruket hadde der.
Det gamle Trones Bruk ble drevet mens oppbyggingen av det nye
bruket på Ørmelen foregikk.
Nybruket som var utstyrt med båndsager, kom i drift i januar 1966,
samtidig som skuren på Trones ble innstilt.
Høvleriet på Ørmelen var enda ikke ferdig, men ble satt igang først på
1967. På samme tid tok man også i bruk et magasin på ca. 4000 m 3 for
lagring av høvellast og det ble betjent av en radiostyrt kran.
I november 1967 brant sagbruksbygningen og endel av råsorteringen
ned. Bruket ble bygget opp umiddelbart etter brannen, og noenlunde
etter de samme planer og med samme maskinutrustning som før
brannen.


----
352 SS-B
----
At man også i gamle dager hadde energiproblemer, kan illustreres med
dette bildet. Under 1. verdenskhg ble det kullmangel, og man måtte
nyttiggjøre seg de ressurser som fantes. Trones Bruk drev på den tiden
kullbrenning og bak og vrakvirke ble benyttet. Kullet ble benyttet som
smikull. Bildet er tatt i 1917.
I årene som fulgte ble bygd materialtørke, justerkappverk og en rekke
lagerskur slik at all trelast kunne lagres under tak. Materialtørken ble de
første år tilført varme fra et oljefyringsanlegg. Under oljekrisen i
1973/74 ble det bygd et barkforbrenningsanlegg med en kapasitet på 1,6
millioner Gcal/h.
Dette anlegget skaffet nok varme til tørking av hele trelastproduk
sjonen og til oppvarming av produksjonslokalene, administrasjons
bygget og en vaktbolig.
Kapasiteten på båndsagbruket var på ca. 20.000 - 25.000 m 3 pr. år, og
ble kjørt på skift for å skjære opp det tilgjengelige tømmerkvantum på
35.000- 40.000 m 3.
Skiftkjøringen var ikke så attraktiv for produksjonsmannskapet, og
dessuten kompliserte dette vedlikeholdet. Dessuten var utviklingen
innen sagbruksteknologien gått meget raskt de få år siden båndsagbruk
et ble bygget.


----
353 SS-B
----
Trones Bruk. Anlegget på Ørmelen i 1977.
I 1977 gikk man derfor til det skritt å bygge et helt nytt sagbruk basert
på sirkelsager og med de aller nyeste teknologiske hjelpemidler, bl.a.
full datastyring av produksjonsmaskiner og et råsorteringsverk med hel
automatisk sortering av trelasten. Kapasitet på 1 skift var ca. 40.000 m 3.
Det ble lagt stor vekt på å bevare tømmeret for lagringsskader ved at
det mest mulig ble innkjørt til tomt snarest etter at det var hugget, slik at
det kunne legges under overrislingsanlegget.
Overrislingsanlegget fikk sin vannforsyning fra grunnvannet ved at
det ble nedslått 2 perforerte rør som var påmontert pumpe. Dette anlegg
skaffet 450 liter pr. min.
Det tømmer som man ikke fikk kjørt inn før etter teleløsningen, ble
sprøytet mot insektskader.
Alt sagbruksavfall (sekundærvirke) ble utnyttet. Bakhonen og
vedkapp ble hugget til industriflis, barken skaffet varme til tørkeanlegg
og produksjonsbygninger m.v. Kutterspon og sagflis gikk delvis til
sponplateproduksjon og til strø for gårdbrukere.
Ca. 70% av produksjonen ble høvlet, pakklagt og elektronisk målt.
Trelasten ble transportert til kai og eksportert eller sendt med båter til
kunder langs norskekysten.


----
354
----

----
355
----

----
356 SS-B
----
En stor del (ca. 25%) ble imidlertid solgt på det lokale marked til
byggmestre og selvbyggere. Mannskapsstyrken totalt på det nye bruket
lå normalt på ca. 35 på 1 skifts kjøring.
Det skjedde ikke så mye innen sagbruksindustriens teknologi i tiden
fra de første sagbruk ble opprettet og frem til omkring 1860.
Men fra dette tidspunkt ble det imidlertid en rivende utvikling.
Trones Bruk forsøkte å følge med i denne utvikling og bedriften som
var ferdig utbygd i 1979 i h.h.t. den vedtatte generalplan, var da en av
de mest moderne i landet, både produksjons- og miljømessig sett.
Trones Bruk har gjennom alle år hatt en stabil og god arbeidsstokk.
Årene fram til 2. verdenskrig bar tydelig preg av far-til-sønn-jobb. Når
faren sluttet på sin spesielle plass, lærte han som regel opp sønnen til å
overta.
I perioden 1950 til 1963, ble 11 man tildelt H.M. Kongens forteneste
medalje for over 50 års sammenhengende tjeneste, derav 3 brødre med
tilsammen 164 år.
58 mann har i samme periode fått Norges Vels medalje for over 35 års
sammenhengende tjeneste.
I 1978 var tømmerforbruket 40.000 m 3. Dette ga 21.500 m 3 trelast.
Salgsverdien av dette, det vil si 35% uhøvlet og 65% høvlet trelast, var
kr. 20.000.000,—.

----
357 SS-B
----
A/S VERDAL KASSEFABRIKK
Av Jostein Tromsdal
Bedriften ble startet sommeren
1920 av Konrad Katteras, Alfred
Wold og Severin Vågen.
Aksjekapitalen var på kr.
1.500,- som av stifterne ble inn
betalt med like stor del på hver.
Konrad Katteras ble ansatt som
forretningsfører.
Bedriften kjøpte Fæby grustak
som tilhørte N.S.B. Her ble opp
ført produksjonslokalen Drifts
kapitalen ble ordnet ved lån i
Privatbanken.
Fra starten ble det ikke saget
tømmer, men råstoffet var skur
kast som ble innkjøpt fra bøndene
i Verdal. Virksomheten de første
årene var beskjeden, og produk-
Konrad Katteras. Medeieri Verdal $ - gikk ut å høvling av tre .
Kassefabrikk 1920 - 1946. Dispo- { produksjon av kaS sebord
nent 1946-1960.
Det var vanskelig å drive slik produksjon de første årene. 1 1929 ble
tidene noe bedre slik at produksjonslokalene kunne utvides og endel nye
maskiner ble innkjøpt.
Så fulgte den store verdenskrisen, — forholdene fra 1930 og utover
ble svært vanskelige. Eierne klarte å holde bedriften i gang og motet ble
ikke knekket. Først i 1933/34 ble tidene noe bedre og prisene gikk litt
opp. Bedriften startet opp med saging av tømmer og virksomheten økte
jevnt og trutt.
I 1936 døde den ene av stifterne, Alfred Wold, og hans andel ble
overtatt av sønnen Alf Wold. I 1940 overdro en annen av stifterne,
Severin Wågen, sin andel til svigersønnen Arnt Gregersen.


----
358 SS-B
----
Flyfoto av Verdal Kassefabrikk.
Under krigsårene 1940 - 45 ble bedriften opprettholdt på et vis, men
alle forhold ble i disse år regulert, og driften ble hemmet av skille
mellom såkalt trelastbruk og bondebruk. Bedriften hadde en tømmer
kvote på 2000m 3 og var avskåret fra å drive innkjøp av trelast og salg til
forbruker unntatt for en mindre del.
Da krigen var over og det ble normale tider igjen, lå vel også forhold
ene til rette for en ny produksjonsøkning og ny utbygging. Men slik
skulle det ikke gå med bedriften.
I 1946 ble Verdal Kassefabrikk rammet av brann. Detteførte til en del
forandringer når det gjaldt eierforholdene. Konrad Katteras ønsket å
tre ut som eier og forlangte seg utløst. For å få ordnet dette oppnevnte
sorenskriveren takstmenn som skulle verdsette bedriften. Verdien ble av
disse satt til kr. 150.000,-. Eierne kom ikke til enighet med Katteras om
overtakelse av hans aksjer.
Inn-Trøndelag Skogeierlag kom deretter inn i bildet og resultatet ble
at de overtok alle 60 aksjer for kr. 150.000,-. Overtakelsen ble formelt
ordnet fra 9. september 1947. Aksjene ble fordelt med 58 aksjer til Inn-
Trøndelag Skogeierforening, 1 aksje til Verdal Skogeierlag og 1 aksje til
Frol Skogeierlag.
Den tidligere forretningsføreren, Konrad Katteras, ble av de nye
eierne ansatt som disponent og under hans ledelse startet gjenopp-


----
359 SS-B
----
Oppmåling av trelast. Fra venstre disponent Jostein Tromsdal, Bjarne
Holberg, Johan Solberg, Meier Ler fald og Kåre Johansen.
byggingen. Dette tok lang tid da det var lange leveringstider for å få de
nye maskinene.
Bedriften har egne tomtearealer like ved sentrumsbebyggelsen på
Verdalsøra. Arealet er kjøpt i flere etapper når nabogrunn har vært til
salg. Samlet tomteareal utgjør ca. 100 dekar. Konrad Katteras sluttet i
1960. Han ble etterfulgt av Jostein Tromsdal.
I 1963 hadde det gått så lang tid etter gjenoppbyggingen at planen for
modernisering ble påbegynt. Denne ble fullført i 1964. Etter siste
modernisering i 1964 hadde bedriften hverken truck eller barkemaskin.
For at man skulle få et bedre opplegg med lasting - stabling m.m., ble
det i 1966 anskaffet truck for å ta bort mye tungt arbeide. For å nyttig
gjøre seg denne måtte det til noe oppfylling og omlegging på tomtene.
Overgangen fra å få levert barket tømmer til übarket tømmer førte til
opphoping av bakhon. Bakhon var i alle år solgt til brensel, men etter
hvert som det ble mere vanlig med olje, ble det mindre interesse for ved.
For at man skulle få omsatt bakveden ble det i 1968 anskaffet barke
maskin. Etter dette ble all bakhon solgt til Ranheim Papirfabrikk. Etter
moderniseringen gikk bedriften bra inntil maskinene ble sterkt nedslitt.
Da det etter hvert ble kjent at det skulle bygges nytt sagbruk på
Steinkjer, lå det et nedleggings-spøkelse over bedriften. Inn-Trøndelag


----
360 SS-B
----
Lagerbygning.
Saghuset på Verdal Kassefabhkk.
Skogeierlag hadde oppnevnt et industriutvalg som skulle komme med
innstilling om de fremtidige planer for Inn-Trøndelag Skogeierlags
industri. Første orientering for tillitsmannsutvalget om utvalgets arbeid
var våren 1975. Sommeren 1976 foreslo styret at sagbruksdriften skulle
avvikles i løpet av en 5-års periode, men at det var mulighet for å opp
rettholde høvlerivirksomheten og utvikle denne videre samtidig som
man skulle satse på salg av byggevarer.
De ansatte tok opp saken i et møte hvor de protesterte overfor styret
på avgjørelsen. Videre tok de ansatte opp saken med Verdal Kommune,

 

----
361 SS-B
----
spesielt for å få garanti for at tomteområdet ikke skulle brukes til andre
formål.
Verdal Skogeierlag tok saken opp på et møte hvor de henstilte til
styret om å vurdere saken på nytt.
Etter dette ble planene revurdert og man fant frem til et driftsopplegg
som kunne forsvares. Det ble da vedtatt en moderniseringsplan som ble
påbegynt våren 1977 og ble fullført i januar 1978. 1 disse planene inn
gikk bl. annet en videreutvikling på høvlerisiden med spesialproduksjon
av innvendige paneler og listverk i tillegg til saging av tømmer.
Investeringene førte imidlertid ikke til at bedriften fikk tilfredsstill
ende lønnsomhet. Det ble derfor i 1981 vedtatt å avvikle driften.
Verdal Kassefabrikk ble således bare 61 år gammel. Men i løpet av
den tiden spilte den ikke så liten rolle i treforedlingen i Verdal, noe som
tallene ovenfor vitner om.
Saghuset fra nordøst. Til høyre sorterverket.

 

----
362 SS-B
----
SKOGBRUKET I VERDAL I VÅR TID
A v Arne Tromsdal
Etter Landsskogtakseringa 1942 har Verdal Kommune et totalareal av
1 542780 da. som fordeler seg med produktivt skogareal 285 040 da. og
annet areal 1 257740 da.
Kubikkmasse var:
Gran 1.434.840 m 3
Furu 215.615 m 3
Løvskog 230.482 m 3
I alt 1.880.937 m 3
Herav på produktiv mark 1.687.825 m 3
Pr. da. 6 m 3
Total tilvekst:
Skogbrukstellingen av 1967 viser et produktivt skogareal 380.258 da.
hvorav 374.557 da. barskog og 5.701 da. lauvskog.
Som en ser er det stor uoverensstemmelse mellom disse oppgåvene.
Dette skyldes blant annet at Landsskogtakseringa bygger på liten
takstprosent med stor avstand mellom takstlinjene og med bestemte
krav til betegnelsen produktiv skogmark. Det kan derfor tenkes at
betydelige arealer er falt mellom. Skogbrukstellingen bygger derimot på
oppgåver fra de enkelte skogeiere og skogeiendommer som for en stor
del av arealet er oppmålt og taksert flere ganger. Når en holder seg til
Landsskogtakseringen, var boniteten følgende:
Bonitet 1 19.964 da. 7,0%
I alt 285.040 da. 100,0%

 

----
363 SS-B
----
Hogstklassefordelingen var:
II 3.573 da. 1,3%
111 21.535 da. 7,5%
IV 110.804 da. 38,9%
Va 12.005 da. 4,2%
Vb 124.853 da. 32,7%
I alt 285.040 da. 100,0%
Hogstklassene har følgende regler:
Hogstklasse I. Skogmark som er satt i foryngelsestilstand.
11. Skogmark som er tilfredsstillende forynget inntil 20-30
årsalderen, alt etter bonitet.
111. Yngre skog som burde vært tynnet.
Va.Hogstmoden skog med tilfredsstillende tetthet.
Vb Hogstmoden skog med utilfredsstillende tilstand og
tetthet og som burde ha vært fortynnet.
Når en ser tilbake på hogstklassefordelingen i 1942, må en feste seg
særlig med den lave prosent av ung og yngre skog og samtidig den store
del av utilfredsstillende hogstmoden skog, hogstklasse VI.
Skogtilstanden på dette tidspunkt kan ganske kort betegnes slik:
1 Lite ungskog
2 Oppreven skogbestand
3 Uheldig hogstklasseforhold
4 For lav kubikmasse
som tilsammen gir for liten tilvekst. Til sammenligning vil hogstklasse
fordelingen i normalskog ligge omkring følgende tall alt etter bonitets
fordeling:
Hogstklasse I. 5%
11. 30%
111. 30%
IV. 30%
Va. 5%
Vb. 0%
Som en ser, var det i 1942 veldig unormal og skjev hogstklassefor
deling i bygdens skoger. Denne var skapt av den måte skogene før var
drevet på, og for å forstå dette må en gå nok så langt tilbake i tida.
Som produksjonsmiddel har skogen lang omløpstid, fra 70 til 150 år,
alt etter bonitet, vekstforhold og målsetning. Det tar derfor lang tid for
å få en feilaktig drevet skog opp i normal tilstand. Dette behøver ikke å
være noe endelig mål i seg seiv. En normalskog som modell forutsetter
en fordeling mellem arealene i de respektive hogstklasser som kan gi
jevn årlig eller periodisk avkastning.


----
364 SS-B
----
På grunn av skogens lange omløpstid vil dette være vanskelig å
gjennomføre innen rimelig tid, særlig i de mindre skoger. Dette er heller
ikke av avgjørende betydning for et godt skogbruk.
Seiv om det kan innrømmes at Verdal er en jordbruksbygd, kan en
ikke komme bort fra at skog og utmark har hatt stor betydning for
næringslivet gjennom tidene. Skog- og jordbruk har vært veldig av
hengig av hverandre.
En kan vel si at praktisk talt all utmark på en eller annen måte ble
nyttet av bygdens befolkning og var en viktig del av deres nærings
grunnlag. Dette foregikk først og fremst på egne eiendommer, men
bakenfor disse og lenger borte lå almenningene hvor de skogløse og
andre skaffet seg rettigheter for de enkelte bygdelag. Av gamle
beskrivelser framgår det at i hvertfall de nærmeste almenninger var
sterkt utnyttet, særlig når det gjelder skogen.
Forstmester J.B. Barth sier følgende etter en bef åring i Verdal i siste
del av 1850-årene:
«Ramsås og Hoås hadde for 16 år siden ennå karakter av urørt ur
skog og inntil for 6-7 år siden hadde gunstig tilstand vedvart. Men så
i løbet av 5 år blev hele denne skjønne og verdifulle strekning så
totalt ruinert, at en lignende skovødeleggelse fullført i kortere tid her
i landet vel aldrig vært sett.»
Dette var sterke ord, men en må huske at denne befaring foregikk
bare 20 år etter den store stormkatastrofen i 1837 som gikk veldig hardt
utover disse områder og som etterpå ble fulgt av insektherjinger og
grantørke.
Som ytterligere bevis på hvor sterkt de nærliggende almenninger var
beskattet kan gjengis fra en befaring av 1758 over Volhaugen stat
almenning:
«Det var ikke andet skov end birkekjær og myrstuggur thi det som
var tjenlig til saug og bygningstømmer er av bøndene til deres gårders
fornødenhet uthugget så at ganske lidet er igjen, som smått og,
avsøiret, uden at tjene til andet enn til skifang.»
Dette var resultatet av det enorme treforbruk til bygninger, brensel,
gjerder m.v. Dessuten til de mange setrer som lå i almenningene.
Etter at skogloven av 1857 ble gjort gjeldende, ble der fra statens side
gjennom de ansatte fortsmenn lagt grunn til mer fornuftig skjøtsel av
disse for bygdene så viktige naturressurser. Fra de bruksberettigede
møtte disse sterk motstand som til dels har holdt seg langt inn i våre
dager. Tjenestemennene ble sett på som statens redskap til å ta fra dem
hevdvundne rettigheter. Idag er dette et tilbakelagt stadium, seiv om det
ennu kan være enkelte som ser med mistro på de pålegg og regler som
blir fastsatt.

----
365 SS-B
----
Gamle matrikuleringsbeskrivelser viser at eiendommer som idag
betraktes for å ha bra med skog — også for salg — ble beskrevet som å
ha bare til eget bruk. Dette viser det store egetforbruket som var i gamle
dager.
Skogbrukstellingen av 1967 viser følgende:
Jordbruksareal 50.873 da.
Produktiv skog 380.258 da.
Annet utmarksareal 213.394 da.
Utmarksareal over
barskoggrensen 781.089 da.
I alt 1.425.614 da.
Skogarealet er fordelt på 419 eiendommer over 25 da. 400 drives
sammen med jordbruk. Skogeiendommene som drives sammen med
jordbruk er for manges vedkommende små. Dette gjelder særlig de tid
ligere leilendingsbruk hvor skogen for en stor del ble fråskilt og er med i
Værdalsbrukets eiendommer.
Driften og skjøtselen av skogen har i alle tider stått i nøye samsvar
med det behov den skulle dekke. I den eldste tid var dekningen av eget
forbruk og det lokale det viktigste. Senere kom utnyttelsen for salg inn i
billedet. Dette øket etter hvert som den tekniske utvikling la det til rette.
Skogbruket har gjennom tidene vært sterkt preget av de økonomiske
forhold, og har ikke minst vært påvirket av utenriksøkonomien som har
gitt stor virksomhet i skogen når denne har vært god.
Som før nevnt, har kravene til skogen til sine tider vært store og har
derfor skapt store sår. På den annen side har skogen seiv evne til i en
viss grad å lege noen av sårene når ikke klimatiske eller andre forhold
gjør dette umulig.
Ut i fra forståelsen av den rolle skogen betyr, har staten gjennom lang
tid innført en rekke lover og reguleringer som gjelder skogbruket. I 1893
fikk en den første verneskoglov hvor der ble gitt anledning til å fastsette
områder innen visse grenser hvor loven skulle gjelde. Dessuten ble der i
samsvar med loven gitt anledning til å innføre kommunale skogved
tekter som måtte stadfestes av kongen. De første vedtekter hadde
bestemmelser om fri hogst av dimensjoner ned til bestemte mål for eks. i
brysthøyde, 5 m. fra roten eller lignende. Hogst av mindre dimensjoner
skulle foretas etter utvisning av godkjente blinkere. Disse bestemmelser
virket ikke alltid heldig da alle trær som lå over den fastsatte grense
kunne tas og skrapet ble stående igjen.
Her i Verdal ble nye skogvedtekter innført i 1929 med tvungen ut
blinking for salg av oppsynet. I 1923 ble lov om skogvern gjort gjeld
ende. Denne bygget på begrepet frihet under ansvar. Etter dette kunne

----
366 SS-B
----
en skogeier seiv behandle sin skog når dette fylte kravet til god skog
skjøtsel. Senere er der kommet flere endringer som gjelder nu.
Under første verdenskrig var det ansatt herredsskogmestre noen år til
stillingen etter krigen ble nedlagt av sparehensyn. I 1929 etter at nye
skogvedtekter var innført, ble det ansatt ny herredsskogmester som fikk
sitt hovedarbeide i gårdsskogene.
Som før nevnt er kommunens gårdsskoger stort sett små, Skogene var
preget av tidligere behandling og det syn eierne ofte hadde på bruken av
disse skogene. Synet på en gårdsskog var før at den skulle tjene som et
spareobjekt og bank hvor kapitalen måtte spares til bruk på eien
dommen eller til det ble sterkt behov for penger. Når en skogeier
begynte å røre skogen for salg, ble det ofte sett på som bevis for at øko
nomien var dårlig. En del skoger var hogget i sterkeste laget, mens andre
var spart i den grad at der var bare gammel utvokset og råtten skog. Et
felles trekk for de fleste — og også for kommunens øvrige skoger — var
at det manglet yngre tilfredsstillende skog. Skogbilledet var temmelig
rotet.
Det vil være av interesse å se nærmere på utviklingen av gårdsskog
bruket i Verdal de siste 50 år. Herredsskogmester som i 1929 ble ansatt
som følge av de nye skogvedtekter med tvungen utblinking av salgsvirke
fikk en viktig og takknemlig oppgave med å innarbeide en mere
rasjonell skogbehandling.
Skogtilstanden var uensartet, men de fleste skoger hadde som felles
trekk, at de var mer eller mindre full av skrap og uveksterlige trær. Det
ble derfor aktuelt straks å foreta gjennemblinking av skrapskog, fri
stilling av brukbar yngre skog og i blant å blinke utvokste trær. De
større og veksterlige trær ble gjensatt med mest mulig god fordeling. En
del skogeiere syntes tvungen blinking var et for stort inngrep i eiendoms
retten, men de fleste var lydhøre for en bedre skogskjøtsel samtidig som
de fikk erfare at de kunne ta død kapital og ennu hadde skogverdien
igjen. Det ble avvirket adskillig kvanta skrap og renskingsvirke
gjennem disse årene.
Da Lov om skogvern ble gjort gjeldende fra 1932, hadde de fleste fått
øynene opp for hvor heldig det var å få faglig veiledning og ville gjerne
fortsette i samme spor med blinking av oppsynet. Med 30-årenes lave
tømmerpriser lå avvirkningskvantumet lavt, men steg etter hvert, nådde
i 1938/39 opp i 20.000 m 3 i gårdsskogene. Dette skyldtes utviklingen ute
i Europa med krigsfrykt og krigsrustning. Tømmerprisen hadde steget
og kjøpelysten var stor mens arbeidsprisene lå etter. Nettoprisen ble
relativt god.
I 1936 kom skogdirektørens skogreisningsplan som blant annet fast
slo at statsbidrag til skogkultur bare kunne gis til snauflater og som var

----
367 SS-B
----
over 2 dekar store. Før hadde det foregått endel skogkultur i gjen
stående skog som bare hadde gitt dårlige resultater.
Etter okkupasjonen 1940 ble skogbruket satt overfor en helt ny
situasjon. Vi fikk da de såkalte hogstpålegg både av ved til brensel og
knottproduksjon og tømmer til forskjellig bruk. Dessuten forelå stadig
rekvisisjoner fra tyske avdelinger. Seiv om det i disse årene ble stilt store
krav til skogen, må en vel innrømme at det stort sett gikk bedre enn
ventet. Dette skyldtes eiernes uvilje mot å oppfylle kravene, dels at
prisene ble holdt på et lavmål, liten tilgang av arbeidskraft.
Store kvanta ved ble utskrevet for hogst. Mange eiere nyttet anled
ningen for å gå inn for vedhogst utover dette, for dermed å kunne
renske ut en masse skrap i barskogen og for å kunne få avsetning på
overskudd av lauvskog.
Etter krigens slutt ble det igjen stilt store krav til skogen for å skaffe
virke til landets gjenreisning. Det forelå store vansker for å få alt i
normal gjenge, men alt ble lagt til rette og viljen til oppslutning var god.
Tømmerproduksjonen steg ganske hurtig.
Da snauhogst med planting allerede før var fastsatt som foryngelses
måte ble det nu naturlig for øket foryngelseshogst. De omfattende
renskningshogster i 1930-årene hadde skapt en del glisne skogpartier
som hadde gitt de gjenstående trær gode vekstmuligheter. Det ble derfor
naturlig å avvirke de partier som stod på god jord og etterpå foreta
tilplanting.
I slutten av 1940-årene og i begynnelsen av 1950-årene ble det drevet
store kvanta som ga grunnlag for stor plantingsaktivitet. Senere har
foryngelsesarealet gått noe ned etter hver som det er avvirket skog
bestand med større kubikmasse.
Med overgang fra hest til mekanisert framdrift er gjennomhogst et til
bakelagt stadium. Bruk av traktor eller større maskiner er forbundet
med problemer utenom snauhogstene og har vel heller ikke noen hensikt
i de eldre skogtyper, i hvert fall de som før er gjennemrensket.
Skogdrift foregår idag som kjent bare med bruk av motorsag og
traktor eller andre maskiner. I tilslutningen til det høyt mekaniserte
jordbruk er jordbrukstraktoren med tilleggsutstyr et godt framdrifts
middel i en vanlig gårdsskog.
Arbeidsmiljøet er endret, - fra øksa, svansen, barkespaden til motor
saga for hogst - fra hest til traktor eller andre maskiner for framdrift.
Arbeidet er på mange mater blitt lettere, men med skademomenter og
yrkesslitasje på annen måte.
Som før nevnt er gårdsskogene gjennemgående små, men stort sett
ligger de under gode vekstforhold og har derfor på lang sikt gode
produksjonsmuligheter. Hogsten har hele etterkrigstiden holdt seg høyt

----
368
----

Tømmerhoggere i Vera på den tid da øksen, svansen og barkespaden var
de viktigste redskapene. Fra venstre: Jon Ottermo, Helmer Rønning,
Ole Rønning, Martin Storlunet og Gustav Haldorsen.
med hogstkvantum opp til 20.000 m 3 pr. år tilsammen for bar- og lauv
trevirke.
De fleste jordbruk har hogstrett i statsalmenningene. Eget forbruk
blir dermed for en stor del dekket og har til følge at et større salgs
kvantum står til disposisjon i gårdsskogene.
Skogkultur er idag et ledd i en vanlig driftsplan og kan være med å
heve tilveksten med 50 - 100%. Siden 1936 har der her i Verdal vært stor
plantingsaktivitet.
Fra gårdsskogbruket kan nevnes:
I 1937 ble det nedsatt 30.000 planter. Under krigen var det svært liten
aktivitet. I 1958 ble det nedsatt 60.000 stk. Etter sammendrag 1973 var
det plantet ialt 7.350.000 stk. på et beregnet areal 21.600 da. med 350
planter pr. da. Plantefeltene er spredt over et stort antall eiendommer
og alt er ikke vellykket seiv om arbeidet i første omgang ble bra utført.
Plantefeltene må passes. Gress må ryddes, løvskog fjernes og oppståtte
hull må tilplantes med nye planter. I førstninga ble det brukt unød
vendig stort plantetall, opp til 500 pr. da. Idag brukes bare halvparten
så mange.
Plantefeltene ble ofte for tette og vil derfor kreve tynninger som idag
både på grunn av tekniske og økonomiske årsaker blir vanskelig å
gjennomføre som forutsatt. Skogavgifta kan neppe brukes til bedre
formål enn til dette.

 

----
369 SS-B
----
I Verdal er lite areal som med økonomisk fordel kan grøftes for skog
produksjon. Omkring 1930 ble det grøftet en god del da det var
spørsmål om å skaffe ledig folk arbeide. En del av disse feitene er gått til
oppdyrking.
Som kjent er skogen som alt annet utsatt for skader. Siden 1970 har vi
hatt stormfellinger som på flere steder har gjort stor skade med rotvelt,
brekk, rotrykking eller skader som ikke kan registreres i første omgang.
Dessuten finnes en del snøskader, samt billeangrep. Beiteskader på ung
skogfelter av elg kan også merkes, men denne er tross den gode elg
bestanden ikke av alvorlig karakter.
Nydyrking og boligreisning har presset på og tatt en del skogareal.
Nydyrkingen har vesentlig gått ut over oreskogen i flatlandet. Bolig
feltene har gått ut over barskogen i de nærmeste sentrale strøk slik som
Baglanåsen, Ørmelen, Lein-Forbregd.
Framtidsutsiktene skulle være gode, seiv om det i det siste har opp
stått visse vansker når det gjelder avsetning og skogindustri.
Resultatet på lengre sikt vil i første rekke bero på eiernes vilje og for
ståelse for skogens mangeartede betydning. Om de har et vakent syn for
å skaffe seg kunnskaper, søke seg faglig og økonomisk veiledning. Dette
ligger godt an med herredsskogmester av høy klasse og skogeierforening
med godt utbygd omsetnings- og produksjonsapparat og veilednings
tjeneste, dessuten med Stiklestad Planteskole innen bygda.
Som en viktig framtidsoppgave må sees stellet av de mange plante
felter. Med godt stell kan det oppnås store resultater. Det er ikke bare
de store skogarealer som teller. Høy bonitet gir opp til fem ganger så
stor produksjon som lav. Det finnes flere prøveflater som viser dette.
Ved siden av stellet av ungskogen må forvaltningen av den eldre skogen
foregå på en fornuftig måte slik at den varer til den nye skogen gir
hogstmodent virke.
Det er ikke mulig å gi helt almengyldig for alt som bør gjøres i en
skog, forholdene er så forskjellige og så mange faktorer som der må tas
hensyn til.
Et gammelt ord sier: «Stikk fingeren i jorden og lukt hvor du er».
Dette er et uttrykk som en skogbruker også bør feste seg ved.
De siste 50 år har endret synet på gårdsskogbruket. Før var det i
grunnen bare de store skogeiendommer og skogkomplekser som var noe
å regne med. Utviklingen har vist at også de mindre eiendommer på
mange mater har sin berettigelse og kan også ha sine fordeler. Når det
gjelder forvaltning og drift har de større eiendommer sine fordeler til å
drive rasjonelt og planmessig skogbruk, ledet av flinke fagfolk.
For de mindre skogeiere er sammenslutning nøkkelordet for å oppnå
det samme.

----
370 SS-B
----
VERDAL SKOGEIERLAG
Av Alf Stiklestad
Den 3. november 1928 holdtes efter forutgaaende bekjentgjørelse et
møte av skogeiere i Grennes hotell paa Verdalsøren, hvor spørsmaalet
om dannelse av et skogeierlag for Verdal ble diskutert og hvor da:
1. Der møtte 12 skogeiere og efter endel samtale om saken blev man
enig om at slutte sig sammen i et skogeierlag. Følgende meldte sig
som medlemmer:
Anton Aksnes, Arne Voll, Johs. Bye, O.P. Hallan, P. Bjertnes,
Gustav Hage, Petter Myhr, K.F. Hermann, P.O. Balhald, John A.
Sundby, Per Aksnes.
2. Valg av styre og vedtagelse av love blir at foreta i et senere møte.
3. Laget blir at innmelde som underavdeling av Innherredes skogeier-
lag, som tenkes konstituert i møte paa Steinkjer den 10. november
1928.
4. Som utsendinger til nevnte møte paa Steinkjer valgtes: O.P. Hallan
og Arne Voll, med P.O. Balhald som varamand.
5. Til at sammenkalde til konstituerende møte for valg av styre og ved
tagelse av love for laget valgtes Arne Voll.
Dette er referat fra møtet hvor Verdal skogeierlag ble startet. Møtet
var vel et resultat av de tilstander som rådde når det gjaldt omsetning av
tømmer og trelast, og skogeierne begynte for alvor å se nødvendigheten
av å opptre samlet for å få en noen lunde riktig og ens pris på tømmer og
skurlast for alle som leverte slike varer.
Den 2. april 1929 ble det igjen avholdt et møte i Verdal skogeierlag
hvor det første styret ble valgt. Styret ble bestående av K.F. Hermann,
P.O. Balhald og Petter Myhr. K.F. Hermann ble valgt til å representere
laget på et møte pa Steinkjer. Ellers ble styret pålagt å gå igjennom
forslaget til lover for bygdelag som var tilsendt fra arbeidsutvalget i det
som skulle bli Innherreds skogeierlag.
Det er tydelig at det ikke var lett å samle skogeierne til møter og
forhandlinger som ble holdt, men den 10. november 1930 ble det gjort et
vedtak om at tømmeret skulle selges gjennom organisasjonen til best
oppnåelige priser.

----
371 SS-B
----
Den 21. februar 1931 holdt laget møte hvor det ble vedtatt vedtekter
for laget, og på dette møtet var syv medlemmer til stede.
I november 1931 var det første møtet hvorfra det er referert årsberet
ning og regnskap. Beretningen forteller at det var levert 1730 m 3 tømmer
og slip, og dette ble solgt til Hommelvik bruk. Ellers står følgende i
protokollen for dette møtet:
Den 2. november dette år fikk laget tilsendt kr 60,- fra Innherred
tømmersalgslag som lagets andel av den på det hele solgte parti trukne
1%.
1 1932 ble det for første gang valgt medlem til Verdal skogråd fra
Verdal skogeierlag, og lagets representant ble Ole Segtnan med Arne
Voll som varamann.
På årsmøtet i 1933 ble det fremlagt et regnskap med et underskudd på
kr 4,10, men laget hadde innestående på konto i Verdal sparebank kr
33,00, så laget var ikke helt på bar bakke.
Dette er første året hvor det går frem av protokollen at det var valgt
formann, og det var O.P. Hallan som ble valgt. Tidligere var det vel
K.F. Hermann og Ole Segtnan som hadde fungert som formenn.
Fra 1933 til 1947 har det vært en stille tid i laget, men den 7. septem
ber 1947 ble det etter innkalling fra herredsskogmester Arne Tromsdal
holdt et møte på Karmhus for å velge nytt styre i skogeierlaget. Dette
styret kom til å bestå av Ingemar Karmhus, formann, med Fridtjof Heir
og O.P. Hallan som styremedlemmer.
Videre ble det på dette møtet referert et skriv fra Inn-Trøndelag skog
eierlag hvor det ble fortalt at Inn-Trøndelag skogeierlag hadde besluttet
å kjøpe 40 aksjer i Verdal kassefabrikk, men at det var en forutsetning
at Verdal skogeierlag overtok en av disse til selvkostende som var kr.
2.500,00. Skogeierlaget skulle også ha en representant i styret og
generalforsamlingen for Verdal kassefabrikk.
Første representant her ble K.F. Hermann.
Fra 1947 ble det mer aktivitet i laget. Medlemstallet og omsetningen
økte jevnt, og det ble holdt møter regelmessig.
På årsmøtet i 1958 takket Ingemar Karmhus av som formann. Som
ny ble Fridtjof Heir valgt, med Olav Hallan og Karl Hermann som
styremedlemmer.
I 1961 var det at arbeidet med reisningen av Nordenfjellske Trefored
ling kom i gang. På årsmøtet dette året ble det gjort rede for tegning av
aksjekapital til dette formålet, og Verdal skogeierlag ble pålagt å skaffe
tilveie kr. 260.000. Det skulle skje ved å legge en avgift på kr. 22,00 på
hver m 3 tilvekst hos skogeierne.
Dette ble et stort arbeid for tillitsmennene i laget.
Det ble valgt ny formann igjen i 1964. Da var det Karl Hermann som
Bind VI B —24

----
372 SS-B
----
overtok, men styret ellers besto av F. Heir og O. Hallan. Dette var det
styret som avsluttet innskuddsinndrivingen til Nordenfjellske Trefored
ling, en forpliktelse som ikke var så helt lett for alle skogeierne. Men
resultatet ble kr 237.661, noe man tross alt må si var et godt resultat.
1 1969 ble Alf Stiklestad valgt som ny formann med Olav Hallan og
Magne Stene som styremedlemmer.
Arbeidsomfanget i laget har forandret seg og vokst med årene. Fra å
være en organisasjon som tok seg av omsetningen av tømmeret, har den
utviklet seg til å omfatte både næringspolitikk og teknisk og faglig
bistand, og i den senere tid alt som har med utmarksnæring å gjøre. Det
arrangeres årlig skogdager og kurs, gjerne da i samarbeid med skogopp
synet som Verdal skogeierlag alltid har hatt et godt samarbeid med.
1 1979 kunne Verdal skogeierlag feire 50-års jubileum, og da besto
styret av Alf Stiklestad, formann, med Johannes Lunden og Søren
Skrove som styremedlemmer. I løpet av de 50 årene hadde medlems
tallet vokst fra de første 12 til 250 medlemmer. Og omsetningen av
tømmer har i samme periode steget til et årlig gjennomsnitt på ca.
15.000 m\

----
373 SS-B
----
111
SKOGVESENETS
VIRKSOMHET
I VERDAL

----
374
----


----
375 SS-B
----
HOLZFØRSTERNEI VERDAL
HOLZFØRSTERNE
Av Øystein Walberg
Bakgrunn
I forbindelse med almenningene er generalforstamtet så vidt blitt
nevnt. Generalforstamtet eksisterte i to korte perioder. Den første varte
fra 1739 til 1746. Denne perioden har også blitt kalt Det eldre general
forstamtet. Den andre perioden varte fra 1760 til 1771. Og denne
perioden har fått navnet Det yngre generalforstamtet.
Det er fortsatt ikke hensikten å gi noen beskrivelse av generalforst
amtets historie. Heller ikke er det hensikten å gi noen beskrivelse av det
offentlige norske skogvesen. Men all den tid at generalforstamtet var
den første landsomfattende skogadministrasjon, fikk også dette
betydning for Verdal. Under generalforstamtet ble det ansatt skogbe
tjenter, eller holzførstere som de ble kalt. Her skal trekkes frem de
holzførstere som på en eller annen måte hadde Verdal som sitt virkeom
råde eller på annen måte hadde sin tilknytning til bygden.
Sønnenfjells var det blitt ansatt holzførstere så å si med en gang,
mens det var først i 1742 at det ble ansatt slike betjenter nordenfjelis. 1
Disse sto under ledelse av to brødre, Johan Georg og Frantz Phillip
von Langen. Årsaken til at von Langen-brødrene nevnes her, til tross
for at de stort sett hadde en sentraladministrativ funksjon, og således
ikke hadde noe vesentlig av sitt virke i Trøndelag, er at under dem ble
det tegnet flere kart over skogområder i Norge, deriblant et par som
berører Verdal. Det ene kalles Del af Værdalen og Skogn og det andre
heter ganske enkelt Wærdalen. Begge er i målestokk 1:144000. Ingen av
dem er daterte, men de er blitt til under Det eldre generalforstamtet, og
de er således blant de aller eldste kartene som finnes over Verdal.
Mathias Groth
Av holzførsterne som virket i Verdal, kan først nevnes Mathias
Groth. Han var trolig dansk av fødsel. Han ble ansatt som holzførster i
Stjør- og Verdal fogderi i 1743. Som utlending fant han det ikke bare
enkelt å tiltre en sådan jobb i dette distriktet. I et brev skrevet på
Østvold gaard udi Wærdalsøren den 17. juni 1744 synes han å gi uttrykk
for forskjellige problemer som ikke bare var av faglig karakter.

----
376 SS-B
----
Problemene ser imidlertid ut til å ha blitt lettere å hanskes med etter at
han ble bosatt på Haug i Verdal. Muligens kan den daværende eier av
gården, presten Thomas Collin, ha vært en medvirkende årsak til dette,
men dessverre finnes det ikke mange eksempler på saker som berører
Verdal fra Groths penn, men i et brev datert 14. august 1745 forteller
han at han har vært med på en tømmermerkingsforretning ved Haukaae
becke Saug ved Lex-Våndet. Denne sagen tilhørte Sivert Fleth.
Men Mathias Groth kom til å bli boende i Verdal en lang tid også etter
at generalforstamtet hadde blitt avskaff et i 1746. Han ble gift her, og så
sent som i 1753 ble et av hans barn døpt i Stiklestad kirke. 2
Svend Nordahl
En annen av holzførsterne fra Det eldre generalforstamtet må også
nevnes her. Det er Svend Nordahl. Han var født i Trondheim, og var
bare 25 år gammel da han ble tilsatt som holzførster. Det kan også
nevnes at han ble gift med Anna Dortea Kluver, datter av Johan
Vilhelm Kluver. Dette var bror av Lorents Didrik Kluver som bodde på
Bjartnes.
Svend Nordahl fikk først og fremst Inderøy og Namdal fogderier som
sitt virkeområde. 3 Men før han havnet der, hadde han i hvertfall en kort
tid sitt arbeid i Verdal. *
I september 1742 finner vi ham i arbeide med en forretning i Stjør- og
Verdal fogderier hvorunder han har hatt sitt hovedkvarter på Verdals
øra. Sannsynligvis var denne forretningen et av hans første oppdrag
som holzførster.
Den ble utført efter ordre av Hoffjægermester Frantz Phillip von
Langen som på den tid oppholdt seg i Trondhjem.
Ordren med gjenpart («Ligesaa dito») er datert Trondhjem 14. sep
tember 1742, adressert til «Kongl. Maysts. Holtz Forster Hr. Svend
Nordahl» og underskrevet av «tienst villige F. P. von Langen». Den
lyder slik:
«Udaf indhentede Documenter haver hand at fornemme på hvad
Stæd udi Stør og Werdahlens Fogderier Hr. Fleth ansøger at i stand
sætte et Saug Brug, og hvad Skover hand dertil begierer at underlegges.
Og som ieg allerede hafde Passeret benefnte Fogderier førend disse
Documenter mig var til håande kommen, og mine forætninger nu iike
* Det følgende om Svend Nordahl er skrevet av Arnt Opsal, og er en del
av hans serie om holzførsterne kalt I holzførsternes fotspor i Tidsskrift
for skogbruk. Denne artikkelen sto i Tidsskrift for skogbruk 1957 på
sidene 99-109. Det er med velvillig tillatelse fra Det norske skogselskap
at vi gjengir denne artikkelen.

----
377 SS-B
----
tillader at tåge Saugen seiv udi øye sien. Saa haver hand saa snart muligt
at begive sig der hen og Eder her bemelte Fleth anmelde, som da
anvieser Saug-Stædet, Skovene og Vandfaldet, hvor efter i til Eder-taget
Lensmanden udi samme Destrict og forfatter en Nøyagtig beskrivelse
over dissess befindende og derudj Retter Eder efter i hænde havende
General Forst ampteds Instruction.
Og i fald General Forst Ampted skulde for godt befinde at Reflectere
Nærmere paa benæfnte Fleths andsøgning, Saa vil det være fornøden at
indhendte følgende efterretning:
1. Om Saugen allerede er bygt og i Stand sadt.
2. om derpaa er Skaaret noget da hvor meget og hvor det er afbleven.
3. om noget Tømmer fandtes ved Saugen.
4. om det ellers skal skiæres bord til Kirkenes og Bøydens fornøden-
hed eller til udførsel.
5. hvor mange bord hand ungefæhr Kand Skiære aarlig.
6. hvor mange Tylter tømmer til en Stabel bord behøves.
7. hvor lange og tycke Bordene ordinair Skiæres og om det falde gran
eller furu.
8. Om nogen fleere Sauger udi dette vassdrag eller Egn Ligger, som
med Hr. Fleths Saug Kunde prejudiceres, da hvad de Kaldes.
9. haver Hr. Fleth for Eder Skriftlig at andmelde hvad han synes at
Kunde Svare hands Kongl. Mayst. udi Tiende af hver Tylt Tømmer.
Hvilken forrætning hand udi min fraværelse til dets hastigere end
skab udi General Forst ampted indsender, saa og Liige lydende Gienpart
mig tilstille, forblivende »
Dagen efter at denne ordre var gitt, får von Langen klage fra lands
fiskal Bierke over den skur Sivert Fleth utøver, og straks gir han
Nordahl en tilleggsordre — dat. Trondhiem 15. Sept. 1742 — som lyder
slik:
«Efter at Eder under gaar dags dato er tillagt ordre at besigtige Sivert
Fleths Saug Hauchaaen Kaldet med videre etc.: er mig indløben fra
Landsfischal Hr. Aage Lassen Bierke under dags dato hands andmeld
ning over Sivert Fleths forøvende Skuur.
Saa findes her indsented fornevnte Landsfixchals andmeldning in
originale, dend i udi eders forretning betræffende hr. Fleth haver at ind
lemme og der efter General Forstamptet indsende.»
Med dokumentene i mappen — eller hvor han nå måtte ha dem —
reiste Nordahl den 20. september 1742 til Verdalsøra hvor Sivert Fleth
bodde.
Dagen efter den 21/9 åpnet han forhandlingene, merkelig nok ikke
muntlig, men ved å skrive følgende brev til Sivert Fleth — som var til
stede og kanskje satt ved det samme bord:

----
378 SS-B
----
Brødrene von Langens kart «Del af Værdalen og Skogn».


----
379
----


----
380 SS-B
----
Brødrene von Langens kart« Wærdalen»

 

----
381
----


----
382 SS-B
----
«Monsieur!
Under 14de hujus er mig tillagt Høyædlede og Velbaarne HofJæger
mester Frantz Phillip von Langens ordre at besigtige og beskrive et Saug
Stæd udi Houchaaen, som hand efter andsøgning udi General Forst
amptet den 3-de febr. 1740 haver forlanget at opbygge en Saug udi, hvor
under hand begierer En Circumference, Bestaaende af dels Alminding
dels Kongens og Beneficerede Skove.
Saa vilde han for mig, Skovenes Navne opgitte, og derefter giøre and
visning paa Hauchaaen saavelsom Skovene til min nermere eftersyn.»
Sivert Fleth forklarte derefter muntlig hvilke skoger han forlangte å
få under Hauka sag. Disse var følgende:
1. Et stykke av Wolhaug ålmenning.
2. Hallem — tilhørende Kongen.
3. Forbrigt — bondegods.
4. Lien (Lehn?) — benefiseret lectorat.
5. Wist — bondegods.
6. Thuset — tilhørende Sivert Fleth som kirkeeier.
7. Axnes — tilhørende Kongen.
8. Schiørholmen — proprietærgods.
Nordahl fikk også opplyst at det på den andre siden av Leksdalsvannet
var en sag som lå Vi mil fra Hauchaaen og som skulle tilhøre løytnant
Wentzel Aussig. Han skrev da samme dag — 21/9 — også til ham og
gjorde ham oppmerksom på det oppdrag han hadde fått av F.P. v.
Langen og det han hadde hørt at Aussig eide en sag på østre side av
Leksdalsvannet som kaltes Lunde sag. I brevet ber han om å få en gjen
part «af Lunde Saugs privilegium samt om nogen Forretning over
Lunde Saugs Circumference skulle være passeret, da deraf en
Verificeret extract» må bli meddelt ham. Han har det travelt og ber om
å få dette så han »ikke desaarsags skal blive nødsaget en Lengere tid mig
opholde, og udi de andre andbefalede forretninger for dette aar Liide
Hinder.»
Dagen efter — den 22/9 — begynte befaringene og de nærmere
undersøkelser ute i marken. Nordahl hadde med seg Sivert Fleth,
corporal Anders Lehn, Inil (Emil?) Forbrigt, Sevald Landstad, Peder
Hallem, Mathias Schiørholmen og Niels Wist.
De gikk, forteller Nordahl, fra Stiklestad kirke i nordvest ca. 160
Ruther til Leksdalsvannet.
Her kan innskytes at Ruthe antakelig er en omskrivning av Rode som
var lengdemål i Danmark lik 3,138535 meter og tidligere i Norge lik
3,13742 meter. I «Danmarckis oe Norgis Fructbar Herlighed» som
utkom i Kjøbenhavn år 1656, står det i «Den Fierde Bogs Første Part»

----
383 SS-B
----
side 520: «1 fuldkommen Mands Fafn — 3 Sæll. Alne. 6 Sællands Alne
giøre 1 Rode eller 7 Skow-Alne oe 1 Jord-Tomb».
Ruthe var vel da brukt som skogmål, som lengdemål for strekninger i
utmarken. Størrelsen på Leksdalsvannet angir Nordahl iMiil{\ gammel
norsk mil lik 11,298 km). Han oppgir Leksdalsvannets lengde til 1 mil
og bredden til 1/4 til 1/8 mil. Den «halve deel af Lengden ligger til
Werdals Fogderie, og den andre deel til Sparboen under Inderøens
Fogderie».
Ved Leksdalsvannet i nord på den vestre side kom de omsider til en
liten bekk ved navn Haukåen. De gikk oppover langs bekken, og 20
Ruther oppe fra vannet kom de til den sagen som Sivert Fleth hadde
bygget. Nær ved sto også et lite kvernhus. 70 Ruther ovenfor sagen var
det bygget en dam til «at samle våndet udi». Dammen «var udgaaet og
meget slett opbygt».
Samme dag foretok de befaring av de omkringliggende skoger som
Fleth hadde krevet rett til å utnytte til skur ved Hauka sag.
Befaringen tok til ved Leksdalsvannets søndre side og fortsatte langs
vestsiden.
Nordahl beskriver skogene slik (teksten delvis modifisert av forfat
teren):
1. Hallem — «og Kaldet Hiemskov» — tilhører kongen, støter i nord
fra gården Hallem til Leksdalsvann, i syd til samme gard, i øst til
Oxstad gard og i vest til Forbrigt skog.
En temmelig god jordbund, bestaaende for X A del av muld og 2 A av
myr og tørre berg, hvorpå nå neppe gjerdefang finnes, samt få unge
trær der alt av gran er bestående, skal efter angivelse av fogden være,
fra syd til nord 120 Ruther, fra øst til vest 160 Ruther.
2. Forbrigt, tilhørende oppsitterne Siul, hvis heimeskog støter i nord til
Leksdalsvann, syd til Forbrigt, øst til Hallem, vest til Lehn.
Grunnen er muldig, myret og berget, vel situeret og hvorpå finnes
40 til 60 år gamle grantrær med få unge tilvoksende, og blant annet
endel sagtømmer.
Noen lengde og bredde har ikke Nordahl oppgitt for denne teig.
3. Lehns benifiseret leetoratet.
Oppsitteren er Corporal Anders Lehn hvis heimeskog er i nord til
Leksdalsvannet, syd Lehns gard, øst Hallem, vest Wist.
Grunnen er sandig og myret, ansees for Va begrodd med grantrær
30 til 60 år gamle hvor få unge trær finnes, «meget af Veiret need
fældet og ud huggen», hvorpå nå intet sagtømmer finnes. Skal efter
oppsitterens oppmåling være fra syd til nord 200 Ruther, fra øst til
vest 32 Ruther.

----
384 SS-B
----
4. Wist tilhørende Niels og Elling som er oppsittere hvis skog er i nord
til Schiørholmen, syd til Wist, øst til Leksdalsvann, vest til
korsfuruer.
Grunnen er myret og klippig, ansees for 2 /0 parter med granskog
50 til 80 år samt endel ung skog, og finnes her blant noe smått sag
tømmer. Er efter angivelse til fogden i øst-vest 474 Ruther, fra syd til
nord 225 Ruther.
5. Schiørholmen, tilhører Broder Bøyesens barn, hvis oppsitter er
Mathias Schiørholmen, grenser i nord til Hallem og Forbrigts
utmark og sæterbol, syd til Wist, øst til Leksdalsvann, vest til Vol
haug ålmenning.
Grunnen er berget og noe myret, hvoriblant står endel granskog,
60 til 80 år gammel tjenlig til sagtømmer, men lite av ung vekst,
ansees Va del derav å være myrer og blotte berg, resten skog med furu
og bjørk. Efter oppmåling skulle den være 400 x 200 Ruther.
Allerede samme dag som denne befaring foregikk, fikk Nordahl svar
på det brevet han hadde sendt til løytnant Wentzel Aussig dagen forut.
Løytnantens svar er datert Bragstad 22/9-1742 og lyder slik:
«Veledlede høystærede hr. Holtz Forster!
Paa deris ærede af gaar dags dato følger til tienstligst giensvar. Lund
Saug beliggende udi Lexdahlen er mig efter min Sal. Sviigerfader til
falden udi aar, hvad previllegium og hvad for forretning over denne
Saugs Circumference er Passeret veed ieg iike om saa Straxten at give
nogen underretning om, siden denne Saug er saa gammel at ingen som
nu lever Kand viide nåar dend først blev bygt, — til med saa haver de
fleste Gaarder der i Eignen omkring Saugen hvor tømmeret er tågen, saa
vel som gaarde Saugen staar paa nævnte min Sal. Sviiger faders Egen
Odels gaarde, dette er alt hvad ieg for denne gang Kand give min hr.
Holtz forster til behagelig Svar, for det øfrige har ieg for Kort tiid siden
tilskreven dend Høy-Kongl. Forst Commision denne Saugs Beskaffen
hed, og hvad Prejudici den for faa aar er skeed og endnu skeer, hvor til
ieg mig Refferer, forbi. W. Aaussig.»
Nordahl leste vel dette brevet da han kom fra skogen om kvelden.
Men han hadde andre planer for morgendagen.
«Og som dagen var forløben», fortelter han, «indfandt ieg mig på
følgende», nemlig den neste dag å besiktige «Hallems og Forbrigts sam
eie eller sæterskog som støter til Schiørholmens eiendel hvis Grendser er I
Nord Langs Lexdalsvann til Lovberget. I Syd fra Svart Bek til Tiære
Myren og Langs under Aasen, I ost til Lexdals Vand, I West til
Wolhaug Alminding.

----
385 SS-B
----
Grunden er Berget og Myret, mest med Gran og nogle faa furu træer
begroed fra 50 til 80 aar gammel hvor i blandt findes noget lidt Saug
tømmer.» Noen utstrekning på dette sameie er ikke anført.
Derefter fortsatte befaringen av «Lehns Lectorats gaards Sæterskov
der støde I Nord til Wiigens Ejendele, I Syd fra Wiigens Ejendele og
Langs stor grozle i otte berg, indtil Hallem og Forbrigt Sameie Skov. —
I ost til Lexdals Vand, I West til Woldhoug Alminding
Hallem og Forbrigt Sameie udmark Skov, Saavelsom Lehn dito var
iike endnu opmaalt, og formedelst indfalden Slottevejerlig var u
Giørlig, men Eyerne paalagtes hver for sig rigtig at opmaale, ellers efter
anseende disse her liggende gaardes Skov syntes at være Va mil Lang i
Nord og Syd og imod ! /8 miil i ost og West, —» (kanskje da oppimot
4000 dekar).
Nordahl går derefter over til å beskrive Volhaug ålmenning —
nåværende Volhaug statsalmenning i Verdal forvaltningsområde: «...er
beliggende oven for Schiørholmen, Hallem og Forbrigt Sameje samt
Lehns udmark Skov, som bestaar af en Aas Rind 50 til 70 Ruther Breed
og Vi miil Lang udi Syd og Nord, paa hvilken Aas Rind en Stor Steen
Haug er Beliggende, Nafnl. Wolhoug, og er paa østre side af Aas
Rinden Langs ad Myrer, som og over for Rinden paa vestre side der
grenser til Røsen i Sparboe iike andet end Myrer, og ganske faa u nyttig
furu.»
For det nærmest følgende avsnitt har Nordahl satt et NB:
«Paa samme Aas Rind findes noget gran Skov og gandske faa furu,
men de Beste Træer ved Barke flaaning til Huuser at tæcke ødelagt, saa
det Skiønneste Huustømmer nu ligger igjen udi Skoven til forraadnelse,
her findes endnu noget Lidt Saug tømmer, men ingen ung væxter Skov.
Viidere anviste Sivert Fleth 2 forraadnede Saugtømmer Lunder af
ungefær 16 tylter, som udi Hallem og Forbrigt Sameje Skov stykke var
Beliggende, og Begierede det udi forretningen inddragen, saa det fald
Lunde Saug Ejer i sin tid Besverge sig over, at denne Houchaae Saug var
dennem til prejudiæ, det da heraf Kunde Lettelig erfares hvorvidt
der paa var at reflectere.
Derpaa tilspurde ieg Sivert Fleth:
1. Hvor meget tømmer der nu ved Saugen var beliggende:
Svarede 15 tylter.
2. Hvor mange bord Svarede 11 tylter. — som ved optelling Rigtig
Befandtes.
Hvorpaa Hr. Fleth indleverte en skrivelse, Saa Lydende:
Edle
Høystærede Hr. Holtz Forster.
Svend Nordahl!

----
386 SS-B
----
Efter Hr. Stiftsbefalings Mand von Nessens Resolition af 15-de aug.
1739 haver Sorenskriveren over Stør og Werdahl Fogderier, veledle Hr.
Commerseraad Lauritz Brun, udi Fogden Hr. Petter Arnetz overværelse
tillige med behøvende Loug Rættes mænd dend 14 octbr. samme aar
Besigtiget Houchaaen med andgrensende dels Kongens, dels Benifi
cerede Skove til et Saug stæds oprættelse, Hvilken Besigtigelses
forrætning af Hr. Stift Befalings manden blev attesteret, som ieg efter
dend da verende maade Bekiendt giorde de Høyloflige Cammer
Collegie, med viidere min underdanige andsøgning om samme Brugs
Befordring, mens da Cammer Collegium udi af 9-de Janr. 1740
addresserede mig til det Høy General Forst ampt, saa har ieg ds. 3-die
Febr. nestefter Sligt for de Høy Kongl. anbeordnede General Forst
ampts deputerede underdanigst anmeldet, som derpaa under 29 Martj
1740 har resolveret at samme til deris gunstige nærværelse og nærmere
udgranskning skulle Stilles i Beroe. Mens da ieg efter Hr. Stift Befalings
mandens Resolutions Erholdelse efter dend her forhen Brugelig maade
fordristed mig strax at op sætte Saugen, og Bønderne efter min Begier
frembragte Endel Saug tømmer som alt såtte dennem og mig udi
Bekostning, da af frygt for tiidens Lange uddrag og Tømmerets derover
tagne skade, til min Rujn, saa og Bøndernes Store trang, saavelsom min
udj denne haarde tiid, var ieg nødsaget til denne forgribelse at Redet
mig seiv og de trengte Bønder, og har Skaaren en Liiden deel neml. med
gode og slette Bord af udskaatt og vrag udi alt Toe Stabel og Halfier
disinds Tyve tylter, for hvilket ieg Gierne tilstaar at yde den andbefalet
Tiende, Thi at ieg saadant har giort i det forsætt at fordølge det, er
Langt fra, og Kand samme og sees af min andgivelse til den Høje Forst
ampt, at jeg iike har haft saadant udi sinde, mens for min trang og for
de fattige Bønders hielp er samme skeed, og Beder saa ydmygt om
pardon for denne min forseelse, og for at vedblive samme Lille og ringe
Saug Brug, dog iike til nogen fordeel men til nødvendighed for mine
Kirkers Reparation, Skeer da herved mot underdanige tilbud udi Bøgsel
7 rd. for Kongens Alminding paa Fieldet Wollhougen Kaldet, som er
vidtløftig af Circumference, mens Kuns en Liiden Field Egge frem efter
som er Skoug paa, Liigesaa de tilgrensende gaarder Hallem, Kongens,
Forbrigt Bunde gods, Lehn Benificeret Lectorat, Wist Bunde gods,
Thusætt Kirken, Axnes Kongens, Schiørholmen Propritair gods, med
dend paa samme grund Lille løbende bek som Kand Leedes udi
Houchaaen til vandets hielp, for grundleje aarlig 1 Rd. og udi Skovleje
hvad som andre efter anordning giver, Tienden af en tylt fuld maals
tømmer 14 s og en tylt under maals dito 7 s. Og siden Højtærede Hr.
Holtz Forster seiv nu haver tåget Saugen med viidere udi øyesyn, saa er
det min tienstlige Begier hand vilde være saa good og denne min
andsøgning og tilbud at forestille de Høje Herrer udi Forst amptet, og

----
387 SS-B
----
deris gunstige bevilling for mig udvirke, udi øfrigt henlever ieg med
extime,
Edle Højstærede Hr. Holtz Forster
Skyldigste tiener
Sivert Fleth.»
Brevet er datert Werdahlsøren d. 24. Septbr. 1742
Men Nordahl er ikke dermed ferdig med den tilsynelatende fattige
synder og hans «forgribelser». Han stiller ham tilleggsspørsmål i 4
punkter:
1. Nordahl: Skal sagen allene skjære til bygdens behov og ikke til ut
skibning?
Fleth: svarer at han ønsker å bruke sagen slik at det som skjæres
og ikke er tjenlig til utskibning kan nyttes til bygdens
behov, men det må da være fritt for avgift. For det som
var tjenlig til utskibning derimot ville han betale Kongen
tiende når han bare fikk nyde den frihet som var vanlig
ved andre priviligerte sagbruk.
2. Nordahl: Hvor mange tylvter tømmer trenges til en stabel eller 100
tylvter bord?
Fleth: 30 til 34 tylvter samfengt tømmer 9 fot langt.
3. Nordahl: Hvor lange og tykke skjæres bordene?
Fleth: Gran 1 Vi tomme tykk 9 fot lang og furu 1 !4 tomme tykk 9
fot lang.
4. Nordahl: Findes andre sager enn Lunde sag i dette vassdrag som
herved kunne prejudiseres?
Fleth: Nei!
Derefter forlangte Fleth at de tilstedeværende beboere og eiere av de
skoger som var besiktiget skulle spørres om de ikke var fornøyet med
den sag han hadde oppført, og om de ikke var villige til å levere det sag
tømmer fra deres skoger som faller til Hauka sag, slik som de nå gjør.
Forbregd, Anders Lein og Niels og Elling Vist svarte at de var for nøyd
med at Hauka sag var bygget, slik at de kunne få avhendet den ringe del
sagtømmer som falt fra deres skoger. Ellers ville disse skoger henfalle til
forråtnelse, efterdi driften til Lund sag for så liten del sagtømmer ville bli
altfor kostbar.
Broder Bøyesen, som formynder for sine barn, som er utlagt i gården
Skjørholmen, svarte derimot at han ikke tillot at skogen på denne
eiendom ble underlagt, da han ikke aktet å hogge noe sagtømmer.
Bind VI B — 25

----
388 SS-B
----
Nordahl går derefter over til sine egne betraktninger på grunnlag av
det han har fått undersøkt under sine befaringer i marken og sine forhør
og samtaler med de interesserte parter.
Den i Fleths skrivelse anførte gard Tuset, Verdals bortsolgte kirke,
som tilhører Fleth seiv, samt gården Aksnes tilhørende Kongen, så ligger
disse eiendommer på østre side av Leksdalsvannet og bare Va mil fra
Lund sag. Nordahl innlemmer derfor disse garder — inntil videre ordre i
tilfelle blir gitt — under Lund sag som det mest bekvemme for driften.
Han anfører også at Lund sag ikke mangler vann.
Men hva gården Skjørholmen angår, da ligger denne både beleilig
for Hauka sag, og har god skog, «Hvilket Submiteres under Høygunstig
paaskiønnelse», skriver han i forretningsdokumentet. På en forsiktig
måte uttrykker Nordahl her et annet syn på saken enn foran nevnte hr.
Bøyesen, som ikke ville at Skjørholmen skulle innlemmes i Fleths sir
kumferens om Hauka sag, da han ikke aktet å hogge noe sagtømmer i
skogen. Ellers overlater han en eventuell avgjørelse til sentraladmini
strasjonens påskjønnelse.
Nordahl er blitt oppmerksom på at det til Hauka sag er lite vann.
Dette foreslår han blir hjulpet på ved grøfting av noen myrer — hvorved
det også vil bli «bedre gressing for Creaturene» — samt ved å sette den
dårlig anlagte dam i bedre stand.
Når dette var gjort mente han det kunne skjæres 2000 bord årlig ved
denne sag. Sivert Fleth hadde tilbudt seg å bekoste arbeidet hvis han
slapp å betale avgift, idet han håpet at det tilbud han hadde gitt om
grunnleie for Hans Kgl. Maj. tilhørende Hallem sameies grunn ved
Haukåen mot gården Forbregd ville finnes antakelig.
Betraktende Hans Kongl. Maj.ts. Ålmenning, da er den nå om
stunder i en slett tilstand. Gårdene som ligger langs med Verdalsøra
har for den største del ikke det ringeste til hustømmer uten det som
hogges i denne ålmenning som ligger bare Vi til Va mil fra gårdene.
Hvorledes det forøvrig holdes hus med denne ålmenning viser klarlig
det forhold at der foregår barkflekking («Barkflaadning») til tak
tekking («Huser at tæcke»), hvortil tas de fineste trær, og når bark
flekkingen er skjedd blir trærne liggende og råtne, «da dog u paaklage
lig Bygningstømmer deraf faldt».
En annen som ikke behøver bark, men hustømmer, hogger på et
annet sted. De ganske få furutrær som finnes iblant blir ruinert ved
tjærebrenning. Skjønt det ennå kunne finnes levninger tjenlige til tjære
brenning, så blir disse liggende å råtne, da det koster for megen møye å
ta vare pådem.
Hva Sivert Fleths tilbud om bygsel angår, skriver Nordahl tilslutt i
forretningen, da ennskjønt det (tilbudet) synes ganske lite, så er dog lite

----
389 SS-B
----
sagtømmer nå å finne, og neppe «1 til 2000 bord kan av denne Cirkum
ferens fåes. Submiterer derfor denne min Forrætning slutted paa Wer
dahls Øren den 26-de Septbr. 1742. S. Nordahl.»
Forretningen hadde altså vart fra 20. til 26. september. Det oppdrag
Nordahl hadde fått av sin sjef F.P. von Langen ansa han da for av
sluttet.
Av forretningen får vi et innblikk i skogforholdene omkring Leks
dalsvannet i Verdal for over 200 år siden. Skogene der må ha vært i en
meget dårlig forfatning når der i sirkumferensen til Hauka sag, som var
på mange tusen dekar, etter Nordahls taksering ikke kunne finnes sag
tømmer til mere enn 2000 bord som skulle svare til ca. 60 tylvter tømmer
pr. år. Interessant er det at Nordahl understreker dette med bark
flekkingen som en av årsakene til den dårlige tilstand. Kanskje har vi
her opphavet til sykdommen «barksøyr» som var alminnelig også i
Namdalen på den tid? 4
En skulle mene at det ikke kunne være så greit for den unge holz
førsteren å få den nødvendige kontakt og bistand av skog- og sageierne
under en sådan forretning inne på deres egne gamle enemerker, når
hensikten var regulering eller band på deres frihet til fordel for noe så
fjernt som Kongen og hans slunkne kasse nede i Danmark. Stort sett
synes imidlertid det hele å ha gått for seg saklig og greit, skjønt en vel
kan merke at det ligger en viss standhaftighet, kjøpslåing og tildels
bitterhet bak den høflige tone hos de tjenestevillige sag- og skogeiere.
Den unge Nordahl synes å ha vært stillingen voksen, med et godt
skjønn på tingene. Med approbasjonsforbehold skifter han sol og vind
mellom de to konkurrerende sagbruk Hauka og Lund. Og han peker
på praktiske tiltak med dambygging og grøfting, skjønner på skog
markens beskaffenhet, skogenes tilstand, barskogens alder, fordeling
på treslag, avvirkningskvantum, grenser, arealer, driftsforhold, bark
flekking, tjærebrenning. Han er heller ikke blind for bøndenes inter
esser når han peker på at grøfting betyr bedre beite. Han har neppe vært
av den type holzførstere som la seg ut med folk og ble dårlig likt. I sin
stilling mellom barken og veden, mellom kongelige interesser og skog
brukernes, har han tatt hensyn til begge sider.
Hans innstilling tilslutt om Sivert Fleths bøksel synes å være mere
hensynsfull og forsiktig enn fast og klar. Han fremsetter ikke noe
konkret forslag. Hans mandat har da også bare vært å undersøke og
forklare, ikke å foreslå eller avgjøre.
Hans Jacob Wøllner
Den tredje av holzførsterne som skal nevnes her, er Hans Jacob

----
390 SS-B
----
Wøllner. * Han ble ansatt som holzførster under Det yngre generalforst
amt i Stør- og Wærdalens Fogderie.... efter afgangne Holts Forster
Kroppe i 1763. Han må da ha vært omkring 42 år gammel, for han døde
64 år gammel i 1785. På grunnlag av rapporter han sendte i sin funk
sjonstid, ser det ut til at han virket som holzførster fra tilsettelsesåret og
til generalforstamtet ble nedlagt i 1771.
Trolig var han innom Verdal flere ganger på sine reiser i Trøndelag,
men fra de første årene av hans virketid er det ikke funnet noe som
berører Verdal. Muligens var hans arbeidsområde større enn bare Stjør
og Verdal fogderi, for fra hans penn finnes rapporter som berørte andre
deler av Trøndelag, så som distriktene rundt Trondheim og Inderøy
fogderi. Det ser ut til at han var bosatt i Trondheim, for de fleste av
hans brev og rapporter er skrevet der.
Det er først fra året 1768 at Verdal er funnet omtalt av Wøllner. Til
gjengjeld finnes det en hel del fra dette året. Årsaken til dette finnes i et
skriv fra Rentekammeret hvor Rentekammeret ønsket å få vite mer om
de sagene som på den tid ikke ble brukt av den samme som først hadde
fått den tilbygslet. Disse skulle da oppbyes på auksjon. Høystbydende
skulle så få anledning til å forpakte tilhørende skogstrekninger i fem år
mot en årlig leie. Naturligvis var baktanken den at leien ville bli satt opp
slik at kongens inntekter skulle bli større. Vedlagt brevet var følgende
instruks:
Specification Ower de Sauger i Stør og Wærdals Fogderie hworunder
ere henlagde Almindinger eller benificerede Skowe hwilke nu mod
den forhen swarende ringe Skow og Saug Grundleye benøttes af
andre end den som same Skowe forhen er blewen tilbøxlede eller
bewilgede nemlig
N 8 Greens Saug har 10 tylter Tømmer af Almindings Skow, har
wæret bewilget Justizßaad Hagen bruges nu af OberstLieute-
nant Klyver swarer Skowleye 80 s.
Nota Wed Kongelig Bewilling af 12te Januarj 1768 er nu
wærende Saugens Eyere tilladt at forfløtte denne Saugs qvan-
tum til een anden Saug. -
N 12 Nedre Holmen har 10 tylter Tømmer fra Qvendals eller Kalv-
dahlens Alminding: bewilget Justitz Raad Hagen nu bruges af
Major Ausig imod Skowleye 1 rd 48 s.
* En del av opplysningene om H.J. Wøllner er hentet fra et ikke publi
sert manuskript av Arnt Opsahl, og det er velvilligst stilt til disposisjon
av Norsk sagbruksmuseum, Elverum.

----
391 SS-B
----
N 13 Hauckaaen hworom i Besigtelse Forretningen under 14d May
1768 til det Kongl. General Forstamt er opsendt skal for
saawidt at herunder wed Forretningen er henlagt benificerede
Skowe mod aarlig Skowleye 1 rd i følge Kammer Collegii
Decision ower Stør og Wærdals Fogderiers Antegnelser pro
1766 2 Postes 7 Arte: anmeldes Generalforst Amtet til foran
staltning til opbud paa 5 Combinerede Aar. -
Dette brevet var datert Rentekammeret 30. juli 1768. Og det går tyde
lig frem at Rentekammeret hadde fra før en oversikt over hvilke sager
som hadde anledning til å ta tømmer i almenningene. Listen inneholder
sager fra andre bygder enn Verdal slik at det ikke er mulig å si hvor
mange sager det i alt var i Verdal på den tid bare på grunnlag av denne
listen. Men i en skatteliste fra 1757 nevnes i alt tolv sagbruk i bygden. Der
nevnes ikke Hauka, slik at trolig var det altså tretten bruk sist i 1760-
årene.
Wøllner svarte på spørsmålene samme året. Samtidig sendte han også
inn en oversikt over almenningene. Hans beskrivelser av almenningene
er tatt med under i avsnittet om almenningene, og de gjengies derfor
ikke her. Men vi skal allikevel kommentere en del av hans svar. Svarene
han ga tyder nemlig ikke på at han kan ha reist mye i Verdal. Beskriv
elsene av almenningene var nesten rene avskrifter av fogd Petter Arnets
beskrivelser av 1758. Men mens Arnet delte Verdal inn i fire almen
ningsstrekninger og bare navnga Leksdal ålmenning og Volhaug
ålmenning, hadde Wøllner navn på alle. Arnets første almenningsstrek
ning som strakte seg fra Skogn til svenskegrensen, kalte Wøllner
Ramsaassens Allminding. Wøllner brukte å kalle en ålmenning etter den
sag som hadde rett til å ta tømmer der, og tømmeret i denne strekningen
var bygslet til Ramsås sag av generalauditør Kjerulf.
Den andre strekningen kalte Wøllner KalvDahlens Allminding.
Denne omfattet Kverndalen, Vera, Skjækerdalen og Malsådalen og
nådde ned til Leksdalen. Men i sin rapport av 1758 nevnte Arnet to navn
innenfor dette området, nemlig Juldalen og Malsådalen. Riktignok sa
han Masaa istedet for Malså. Disse førte nå Wøllner opp som egne
almenninger, men han benyttet samme tekst som Arnet. De ble kalt
Juuldahlens Allminding og Masaandahlens Allminding. Dette var
egentlig ikke feil når vi vet at det finnes to slike almenninger, men
samtidig er Kalvdalen beskrevet så stor at begge disse lå innenfor denne
beskrivelsen.
Når det gjaldt Leksdal ålmenning, omtalte ikke Arnet denne i sin
rapport av 1758. Han viste til at den var blitt behandlet i 1756, og
henviste derfor til den beskrivelsen som fantes i forbindelse med den
forretningen. Deretter gikk Arnet over til å omtale Volhaug ålmenning.

----
392 SS-B
----
Dette har tydeligvis Wøllner ikke lagt merke til, for han brukte navnet
Lexdahls Allminding, men benyttet Arnets beskrivelse av Volhaugen.
Samme dato som Wøllner skrev sin rapport om almenningene, skrev
han også rapporten om de sagbrukene Rentekammeret hadde utbedt seg
nærmere opplysninger om. Det er på grunnlag av denne rapporten at en
del almenningsnavn som knytter seg til sagbruk, stammer. Wøllner
navnga nemlig almenningene etter den sag som fikk tømmeret sitt derfrå.
Hans rapport om sagbrukene lyder som følger:
Underdanig Erklæring.
Ower De Sauger udi Stør og Werdahls fogderie hworunder ere
henlagde Allmindings eller beneficerede Skowe oe nu benyttes af
andre end Dem som samme Skowe forhen der blewne til Bøxlede, alt
i følge Een fra det Løylowlige Cammer Collegii under 30 Julii a. p. til
det Høy Kongelige General Forstamt ower indsendte Specification,
nemlig:
No 8 Greens Saug for 10 tølter Tømmer af allmindings Skowe har
wæret bewilget Justicießaad Hagen nu bruges af Obriste
Leutenant Klyver. Denne Lille allmindings Skow kand ikke til
noget andet Brug benyttes eller ikke er der Leylighed til at den
wed hielp af andre i nærheden Liggende beneficerede Skowe
kand bliwe aparte brug for sig selw, men derimod er det billig
at Obriste Lieutenanten bliwer tilpligtet at Beerlægge i første
Bøxel 6 rgdr.
No 12 Nedr Holmen
har 10 Tølter af KalvDahlens allminding bewillget Justitie
Raad Hagen, nu bruges af dens wæewnde Eiere General
Auditeur Kierulf.
Wed Denne allminding, har det den selwskrewne beskaffen-
hed som nest Forrige og derfore bør General Auditeuren
paalegges Ligeledes at sware i første Bøxel 6 rgdr.
No 13 Hauchaaen Saug
Udi aaret 1717 er saa wel Sauggrunden som een Liden All
minding tillige med Een Kongelig og Een benneficeret Gaard
Stift Amtskriweren og Foged den nu wærende Eiere Sivert
Fleth til bøxlet men da den seenere Besigtelse wiiser, at der
siet intet Saugtømmer Skow tilbage i Allmindingen formed
elst de deri opgiwne aarsager som i sig selw er sandhed Lige
som den Hans Mayestæt tilhørende Gaard Nedre Hal/em
seenere er bort solgt uden nogen forbeholdenhed saa er til
dette Lille Saugbrug intet meere benneficeret tilbage end den
Lectoratet i Trondhiem benneficerede Gaard Lein som hertil
er henlagd for 2 Tylter aarlig og altsaa Land der ikke wære
noget herwed at erindre.

----
393 SS-B
----
Hvorvidt holzførsteren tok lett på oppgaven sin, skal være usagt i
denne sammenheng, men det må være klart at med bopel i Trondheim
må det mildest talt ha vært vanskelig å føre noen kontroll med hva som
foregikk i skogene. I den sammenheng kan det nevnes at stiftamtmann
en i et skriv til rentekammeret 17. desember 1768 bemerket at
holzførsteren nok var ivrig etter å anmelde overtredelser ettersom han
fikk 1/8 av bøtene som ble betalt for ulovlig hugst, men at dette neppe
gjorde ham ivrig etter å forebygge overtredelsene og således påse at
skogen ble bevart. Stiftamtmannen fant det videre merkelig at holz
førsteren med bopel i Trondheim virkelig kunne utføre sin embetsplikt i
sitt fogderi. Til slutt avfyrte han følgende salve: allerhelst da deres
kundskab iforstsager afkjendere meget dr ages i tvivl. Denne påstanden
var nok i sterkeste laget, seiv for en stiftamtmann, for han skjulte seg
bak de ukjente tredjemenn kjendere.
Imidlertid rapporterte Wøllner mer fra sitt distrikt senere. I 1770
sendte han inn en spesifikasjon over de benefiserte gårdene i Verdal.
Rapporten er datert Trondhiem den 16de luny 1770. (Den er inntatt i sin
helhet under Kilder.)
Etter at generalforstamtet var blitt nedlagt, skulle forstamtets funk
sjober ivaretas av Oberbergamtet på Kongsberg, stiftamtmennene og
amtmennene. Skogbetjentene skulle forbli i sine stillinger, og i tillegg
skulle fogdene og lensmennene ta del i arbeidet. Det er ikke funnet noen
opplysninger som tyder på at det ble tilsatt nye forstbetjenter etter de
siste holzførsterne. Følgelig er det nokså lett å regne ut at det tilsyn som
etter dette skulle føres med skogene, ikke på noen måte ble bedre enn
det som hadde vært. Bestemmelser fattet sentralt i København hadde
liten forståelse for de lokale forhold. Følgelig ble det bare så som så med
håndhevelsen av bestemmelsene.
Noter:
1 Torgeir Fryjordet: Generalforstamtet 1739-1746 s. 25.
2 Arnt Opsal: I holzførsternes fotspor V. Mathias Groth, Tidsskrift for skogbruk 1958
s. 130 ff.
-i
Fryjordet: Generalforstamtet s. 30.
Se herom - og andre «uår» for skogene på den tid — Karl Mørkved: Skogbruk og trefor-
edling i Namdal s. 245 ff.

----
394
----


----
395 SS-B
----
FORSTMENNENES PERIODE
SITUASJONEN I SKOGENE I VERDAL UT PÅ 1800-TALLET
Av Øystein Walberg
I 1814 skjedde det en forandring i riksstyrelsen, og utover 1800-tallet
tiltok statsmaktenes interesse for skogene. Mens det tidligere hadde
vært kongemakten som hadde bestemt, fikk vi i 1814 vårt eget storting
og regjering. Men rundt 1850, da riksstyrelsen begynte å innse at det var
nødvendig med en helt ny lovgivning på dette området, var tilstanden i
de norske skogene mildelst talt dårlig. Spesielt var situasjonen alvorlig i
Nordre Trondhjems amt, og Verdal dannet ikke noe unntak i så måte.
Årsakene til den bedrøvelige tilstand skogene i Verdal befant seg i ved
1850-tallet, er flere. Natten mellom den 11. og 12. oktober 1837 raste en
storm over Trøndelag. Denne stormen meiet ned skog for fote, og seiv
om Namdalen ble utsatt for de verste ødeleggelsene, fikk også Innherred
føle herjingene. Stormen virket nærmest som en syklon, og den skapte
markerte gater i skogen.
En øyenvitneskildring, riktignok fra Namdalen, gir et godt bilde av
stormens raseri. En engelsk geolog var på laksefiske i Namdalen, og han
iakttok en gate som stormen hadde laget i skogen. Denne gaten strakte
seg i 270 meters bredde fra Snåsavatnet til Fiskumfossen, en strekning
på 40 km. 1
Men seiv om skadene her i Verdal ikke ble så store, var de allikevel
betydelige. Det sies at i flere år etterpå ble det drevet tømmer for salg fra
vindfallene i almenningene både av bruksberettigede og andre. 2
Det er ikke til å undres på at folk så på dette som en stor ulykke når de
med selvsyn kunne se store områder hvor skogen var lagt ned, enten i
form av knekkede stammer eller som rotvelt. Og en ulykke var det også,
seiv om vi i dag også kan se noe positivt i disse skadene. Stormen virket
nemlig som en storstilt foryngelseshugst?
I storstormens fotspor fulgte så grantørken. Rimeligvis var det først
og fremst skog som var rotskadet uten at den hadde blåst over ende,
som tørket ut. Skogkommisjonen av 1849 mente at hovedårsakene til at
skogen tørket ut, var granbarkbillen og overdreven hugst. Den siste
årsaken åpnet veien for skogens naturlige fiender, nemlig vind og lys.
Men som den viktigste årsak til skogenes elendige tilstand kommer
menneskenes misbruk av dem.
Dessverre er det ikke funnet opplysninger om de private gards

----
396 SS-B
----
skogenes tilstand fra forrige århundre. De eneste private skogene vi
kjenner til fra den tiden, var Verdalsgodsets skoger. Og seiv om heller
ikke disse skogene var i mønstergyldig tilstand, vurdert fra et moderne
synspunkt, var de dog i en langt bedre forfatning enn de offentlige skog
ene. Årsaken til det er ganske enkelt at Verdalsgodsets eiere så på
skogen som en inntekt også i fremtiden, og de drev den derfor mer
skånsomt.
De benefiserte skogene har det også vært vanskelig å finne direkte
opplysninger om fra forrige århundre. Men som det går frem av hva
som er sagt om disse skogene tidligere, skulle i det minste forholdene ha
ligget noen lunde til rette for at de ble noe bedre behandlet enn de andre
skogene. Men så var ikke tilfelle alle steder. Spesielt på steder hvor disse
skogene lå nær ved en sag eller nær ved en fløtningselv, er det grunn til å
tro at også disse fikk hard medfart. I 1780-årene skrev den danske kirke
rettslærde Henrich Ussing at det var vanlig at prestene i Norge fikk
anvisning på hugst presteskogene. Dette skjedde ofte uten at noen skade
ble påført skogen. Men han hevdet videre at det ble drevet ren rovhugst
på steder som lå ved sagbrukene eller fløtningsvassdragene. 20 år
tidligere hadde de norske bispene hevdet at de benefiserte skogene var i
bedre stand enn de private, nettopp som følge av restriksjonene som var
blitt innført. 5
Riksstyret hadde med sine restriksjoner og forordninger forsøkt å
skaffe seg inntekter av skogene. Dette hadde ikke lykkes. Derimot ser
det ut til at dette resulterte i at disse skogene ble litt bedre bevart enn
andre, først og fremst fordi det offentlige så muligheten for fortjeneste
av skogene i fremtiden. Derfor var det prinsipielt viktig å holde fast på
at presteskapet bare hadde avgrensede rettigheter. 6 Dette ble slått fast
ved en resolusjon fra 1776 som blant annet sa følgende:
Geistligheden i Norge, efter deres Privelegier, samt Loven og
Forordningerne, ingen Ret har til at nyde af samme Skove videre end
Loven bevilger, men alt hvad de uden deres Skade eller Forhuggelse
derforuden kan afgive, er og fremdeles bliver Os forbeholdet.
Den samme tanken kan følges i reskriptet fra 1791 som omhandler
tilfeller hvor benefiserte garder ble utlagt til militære embetsgårder.
Offiserene fikk ikke større rettigheter enn hva prestene hadde i sine
gårders skoger. De fikk kun lov til å ta ved, gjerdefang og hustømmer.
De øvrige rettigheter forbeholdt kongen seg. 7
Av slike garder her i Verdal fantes i følge listen over dragongårder fra
1749 følgende: Mikvold (Verdal prestbord), Holme (Hospitalet), Sem
(Lektoratet), Råen (Stjørdal prestebord), Sand (Hospitalet), Øvre Sende
(Lektoratet), Bjørgan (Stiklestad kirke), Røe (Dmkirken), Nordre Lyng

----
397 SS-B
----
(Lektoratet), Store Trygstad (Lektoratet) og Gjermstad (halve gården
Lektoratet).
I 1814 kom det som nevnt et riksstyre, og allerede i 1816 kom så en lov
som sa bare leilendinger kunne få hugge i de benefiserte skogene, og da
bare til husbehov. Hugst ut over dette skulle betales fullt ut etter takst. 8
Dette er ikke på noen måte noen beskrivelse av tilstanden i disse
skogene i Verdal i forrige århundre. Men med dette som bakgrunn kan
vi forsiktig kunne antyde at før salget av det benefiserte godset fant
sted, var kanskje skogene ikke i den aller dårligste forfatning.
Derimot i selveiergårdenes skoger og i gårdsskoger hvor leilendingene
ikke var pålagt restriksjoner som følge av fredningsbestemmelser, må
det antas at skogene var fullstendig uthugget. Opplysninger om disse
skogene finnes heller ikke, men det er ikke noen grunn til å tro at de var
i noen bedre forfatning enn de andre skogene som ikke var beskyttet av
restriksjoner.
Men om opplysningene var mangelfulle for de nevnte typene av skog,
mangler det ikke på opplysninger om tilstandene i almenningsskogene
fra forrige århundre. Og som nevnt, det var bedrøvelige tilstander.
Dette var et forhold som var alminnelig for hele landet, men det ser ut
som at Verdal utmerket seg ufordelaktig allikevel.
Noter:
J.K. Sandmo: Skogbrukshistorie s. 170 f.
Opplysning ved gårdbruker Fredrik Østerås, Verdal
Håkon Kvam: Retningslinjer for skogbruket i Nord-Trøndelag s. 5
Sandmo: Skogbrukshistorie s. 170.
Gudmund Sandvik: Prestegard og prestelønn s. 158 f.
Gudmund Sandvik: Prestegard og prestelønn s. 159.
Gudmund Sandvik: Prestegard og prestelønn s. 159.
° Gudmund Sandvik: Prestegard og prestelønn s. 160.

----
398 SS-B
----
FORSTMENNENE
De lovene som vi innledningsvis har sett på, var ikke i stand til å gi
skogene den beskyttelse de trengte mot menneskenes ødeleggende virk
somhet ut på 1800-tallet. Men som et første tiltak i retning av å bygge
opp en skoglovgivning her i landet, kom «Lov, inneholdende Bestem
melser om Almindingsskove» i 1857.
Denne loven var et resultat av det arbeid de første forstmennene
hadde utført. Det er mange som fortjener å nevnes, men det må skje i en
større sammenheng. I denne sammenheng vil vi trekke frem tre som har
spesiell interesse for Verdal. De tre er Peder Christen Asbjørnsen (1812-
1885), Jacob Bøckmann Barth (1822-1892) og Marius Maximilian
Selmer (1833-1916).
I sitt arbeide kom disse tre flere ganger i kontakt med forholdene i
Verdal, og det er blant annet deres rapporter som har gitt grunnlag for
den kunnskap man i dag har om forholdene i almenningsskogene og til
dels også de andre offentlige skogene og de private skogene i forrige
århundre. I det neste kapitel vil vi gjengi fra deres rapporter og
innberetninger om deres syn på tilstandene. Først skal det imidlertid gies
en kort bakgrunnsbeskrivelse av disse så betydningsfulle personlighet
ene i skogvesnets historie.
Peder Christen Asbjørnsen er kanskje mer kjent som eventyrsamleren
som sammen med Jørgen Moe ga ut Norke folkeeventyr og sagn. Men
foruten dette arbeidet skrev Asbjørnsen mye annet, blant annet «Om
Skovene og om et ordnet Skovbrug i Norge», et verk som betegnes som
den første norske skogbrukslære.
Forstutdanningen fikk Asbjørnsen ved forstakademiet i Tharand i
Sachsen i Tyskland 1856-58. I 1860 ble han forstmester i Trondhjemske
forstmesterdistrikt. Denne stillingen hadde han bare til 1864 da han fikk
i oppdrag av regjeringen å studere brenntorvdrift i Holland. Tyskland
og Danmark, hvoretter han ledet undersøkelsene med å utnytte
torvmyrene i Norge. 1
Som den første forstmesteren i Trondhjemske Forstmesterdistrikt før
dette ble delt i to i 1876, hadde han innenfor sitt arbeidsområde blant
annet Verdal. I den sammenheng kan vi vise til et brev Asbjørnsen skrev
til Amtmannen i Nordre Trondhjems amt angående skogen i Volhaugen
og skogen vest for Verdalsøra langs fjorden. Dette brevet er gjengitt i
neste kapitel.

----
399 SS-B
----
Peter Christen Asbjørnsen, født
1812 død 1885, var forstmester i
Trondhjemske forstmesterdistrikt
fra 1860 til 1864. Han er mer kjent
som eventyrforf atter sammen med
Jørgen Moe. Men hans interesse
for skogen i Trøndelag ga seg blant
annet utslag i et brev til amtmann
en angående skogen, eller rettere
sagt mangelen på skog, i nedre
Verdal.
Jacob Bøckmann Barth, født 1822
død 1892, arbeidet som forstmann
i Nordre Trondhjemsamtfra 1854.
Det var i den egenskap at han be
søkte 29 almenninger i fylket og
ga senere en grundig beskrivelse
av skogenes tilstand.
Den andre, Jacob Bøckmann Barth, tok egentlig juridisk embets
eksamen, mens hans interesser gikk i andre retninger, og han fikk et
statsstipend og studerte i Tharand 1853-54.
Etter dette fikk Barth i oppgave å undersøke skogforholdene i landet.
I Nordre Trondhjems amt foretok han omfattende befaringer i 29
almenninger. 2 Som et resultat av dette skrev han i 1856 «Innberetning
om statsalmenningene i Stjør- og Værdalen samt Namdalen», og i 1857
«Om almindingsskove». 3 Og i disse skriftene behandler Barth blant
annet almenningene i Verdal nokså inngående. Og det er fra blant annet
det siste at vi i neste kapitel lar Barth seiv komme til orde.
Og den tredje av disse var Marius Maximilian Selmer. Også han, i
likhet med Barth, studerte jus og tok juridisk embetseksamen, før hans
skoginteresser tok overhand, og han begynte å studere forstvitenskap i
Giessen og Gøttingen i Tyskland 1856-60.
Etter at han var ferdig med studiene, ble han forst-assistent i Nordre


----
400 SS-B
----
Barth i en positur som ganske sik
kert ikke var uvanlig med jakt
våpen og jakthunder. Det er ikke
kjent hvor bildet er tatt. Muligens
er det arrangert.
Marius Maximilian Selmer født
1833 død 1916, etterfulgte As
bjørnsen som forstmester i Trond
hjemske forstmesterdistrikt i 1864
etter at han forut for det hadde
vært forstassistent i Nordre Trond
hjems amt. 11875 ble Selmer den
første skogdirektør i Norge.
Trondhjems amt. Denne stillingen hadde han til 1864, da han først ble
konstituert, senere fast tilsatt som forstmester i Trondhjemske forst
mesterdistrikt. Han overtok således stillingen som forstmester etter
Asbjørnsen.
I 1875 ble Selmer utnevnt til den første skogdirektør i Norge. I egen
skap av skogdirektør utførte han et stort og fortjenstfullt arbeid for
landet, 4 men det er først og fremst fra hans tid som forstassistent og
senere forstmester i Trøndelagsområdet at han har interesse i denne
sammenheng. Og i neste kapitel vil vi gjengi en del fra hans innberet
ninger om forholdene i Verdal.
Noter:
1 Skogadministrasjonen i Norge gjennom tidene bd. 11. Tiden etter
1857 s. 125 f.
2 Skogadministrasjonen i Norge bd. II s. 126 og 132 f.
3 Sandmo: Skogbrukshistorie s. 176.
4 Skogadministrasjonen i Norge bd. II s. 557 f.

 

----
401 SS-B
----
FORSTMENNENES SYN PÅ SKOGENES TILSTAND
OG ÅRSAKENE TIL DENNE
Det beste hadde vært et kronologisk oppsett over hva forstmennene
sa til enhver tid i det forrige århundre. Men av praktiske grunner er ikke
dette mulig, og vi prøver derfor her å gi en generell oversiktlig opp
stilling av hva som ble uttalt.
Først kan nevnes hva Asbjørnsen sa om årsakene til at skogene ble
ødelagt. 1 Han mente at naturligvis hadde naturkreftene en stor del av
skylden for den tilstand skogene var i rundt midten av 1800-tallet.
Muligens tenkte han da på storstormen i Nord-Trøndelag i 1837. Men
han mente at hovedårsaken lå i at det ble hugget mer enn hva skogens
reproduksjonsevne kunne tillate. Og bakgrunnen for dette igjen, mente
han, skyldtes den nasjonale utvikling med større krav til velstand, og
ikke bare hva som ellers var vanlig å tro, hugst med henblikk på salg til
utlandet.
Asbjørnsen viste hvordan et øket folketall førte til øket forbruk av
brensel. Og det økende folketallet førte også til større behov for flere
boliger, og begge disse tingene var av avgjørende betydning når det
gjaldt beskatningen av skogene.
Når det gjelder husbygging, var også Barth inne på det samme
problemet. Han så på husbyggingen i sammenheng med hugsten i
almenningsskogene. 2 Han mente at når almenningsskogene begynte å
bli uthugget, slik at folk med selvsyn så at så var tilfelle, førte dette til en
eksplosiv bygging av svære hus. Han mente at når situasjonen var slik,
ville en eller annen før eller senere få den ideen at nå gjaldt det å sikre
seg tømmer før alt var borte. Behovet for tømmer var kanskje ikke til
stede, og derfor ble det påbegynt bygging av et langt større våningshus
enn hva som var nødvendig. Barth hadde med selvsyn sett bygninger av
en størrelsesorden som var det dobbelte av hva som var nødvendig, sto
mer eller mindre halvferdige. Husene var ferdige i den forstand at
tømmeret var brukt. Men innredningen var ikke fullført ganske enkelt
av den grunn at eieren ikke fant det formålstjenlig å gjøre det. Og dette
eksemplet fra den ene førte til at andre hugstberettigede følte at de også
måtte skynde seg og gjøre likedan mens det ennå fantes tømmer igjen.
Slik vokste det frem den ene bygningen større enn den andre. Og snart
var det ikke lenger tømmer igjen i almenningene.

----
402 SS-B
----
Dette hadde vært tilfelle både i Skogn og Verdal, men etter hva Barth
sa, hadde det skjedd først i Verdal. Og uten at man skal begynne å
filosofere over dette, er det ganske interessant å se at det er nettopp i
Innherred at de store trønderlånene finnes i et stort antall.
Foruten den økede befolknings behov for trevirke, tok Asbjørnsen
for seg rydding av skogområder til dyrket mark som en vesentlig årsak
til at skogenes omfang ble redusert. Men dette var allikevel en mer eller
mindre naturlig utvikling, som, seiv om den var ødeleggende nok, også
kunne være av samfunnsmessig betydning. Derimot var Asbjørnsen
entydig i sin uttalelse om skogforpaktningene. 3 Slike skogforpaktninger
hadde blitt alminnelige etter loven av 25. januar 1836. Han brukte
uttrykket de fordærvelige Skovforpagtninger. Skogforpakterne hadde
ingen interesse av å bevare skogen for de etterfølgende slekter. De hadde
bar en kort tid å bruke skogen på, og denne tiden utnyttet de til det
fulleste. Skogforpakterne, sa Asbjørnsen, tok ikke hensyn til hvilket
tidsrom som var mest skånsomt for skogen å drives på. Og det var helt
sikkert at forpakteren ikke leverte den tilbake til eieren hvis ett eneste tre
av den størrelse han hadde tillatelse til å hugge, sto igjen.
Asbjørnsen understrekte at det var på de steder hvor skogforpaktning
ene var mest alminnelig at skogene var mest ødelagt. Nå kan vi vel si at
rundt midten av forrige århundre, var kanskje ikke skogforpaktninger
utbredt i noen særlig stor grad her i Verdal. Til det var de privateide
skogene for små, bortsett da naturligvis fra Verdalsgodsets skoger. Men
disse ble ikke bortforpaktet. De ble drevet av eierne seiv. Derimot fore
kom forpaktninger av almenningsskogene.
En av årsakene til at forpaktninger ble så alminnelige, var de høye tre
prisene som var på den tiden. Men høye trepriser var ikke bare til en
ulempe i følge Asbjørnsen. De muliggjorde det å ta tømmer fra steder
som lå avsides, og som var forbundet med store utgifter å nyttiggjøre
seg.
I tidsrommet frem mot 1850 ble det ryddet en stor mengde husmanns
plassen også Barth var inne på den truselen dette representerte mot
skogene, spesielt da med henblikk på almenningene. Han mente at det
hadde blitt alt for lett å rydde seg en plass i almenningene. Han ville
heller ikke gå ensidig imot at slikt skjedde, men han ville rette søkelyset
mot den måten det skjedde på. Etter hans syn var de fleste av disse
nyrydningsmennene i almenningene hensynsløse, og de ødela ti ganger
så meget som det de hadde behov for til ryddingen av plassen. Barth
hadde spesielt Inndal statsalmenning i tankene da han skrev dette, og
derfor siteres følgende av hva han sa: 4
Naar Nogen vil nedsætte sig som Nybygger i en Alminding, der af
Bygdens Almue benyttes til Sæter og Fædrift, gjøres det ham af

----
403 SS-B
----
Lensmanden til Betingelse at erhverve de Brugsberettigedes Sam
tykke til med dem at dele Havnegangen, hvortil disse ansee sig ene
berettigede. Lykkes dette ham, tåger Lensmanden sig af Ansøk
ningen og sender den til vedkommende Autoriteter, af hvilke den
bevilges, hvoretter Rydningen foregaar uden nærmere Bestemmelse
af Sted og Circumference, og uden nogensomhelst Control med, at
Skoven deromkring bliver i Behold. Som man kan vente sig gaaer det
nu paa en sørgelig Maade ud over denne. Saasnart Nybyggeren ved at
opføre en Hytte og oprydde en liden Jordvei har fæstet fast Fod,
gaaer han hans Beskjæftigelse for de nærmest paafølgende Aar ud
paa at rydde Skoven ud rundt omkring sig, for at skaffe sig Hjem
havn.
Verdalen ere alene paa denne Maade i Løbet af nogle faa Aar ikke
ning av Vi Miils Længde, der snart vil være fuldkommen afskovet,
ved en rigtig Behandling kunde vedblevet i Længden at danne en for
Et nytt moment Asbjørnsen trakk inn som en mulig fare for skogen,
var odelsretten. Dette forklarte han ved å peke på at når en som hadde
erhvervet seg en gard på lovlig måte, plutselig ble stilt overfor det
Bind VI B —26

 

 

----
404 SS-B
----
forhold å måtte levere fra seg gården til en fremmed som hadde odels
rett på den. Asbjørnsen kalte dette forøvrig en unaturlig Ret. 5 Mens
eieren ventet på utfallet, ville han naturligvis forsøke å skaffe seg mest
mulig fortjeneste av gården mens han hadde den, og derfor hugget han
ut den skogen som fantes. Som eier hadde han nemlig rett til dette. Men
han hadde også en annen baktanke. Den som ønsket å ta gården på
odel, hadde kanskje tenkt seg muligheten av å betale for den nettopp
ved hjelp av inntekter fra den samme skogen. Og den muligheten ville
ikke eieren gi ham, og i et lite håp om at pretendenten ikke ville kunne
klare å løse ut gården, sørget eieren i hvert fall for at skogen ikke skulle
bli den nødvendige hjelpen.
Seiv om de ting som her er sagt for det meste er av generell natur, og
forstmennene hadde vel hele landet i tankene, eller i det minste denne
landsdelen,- kan nok de fleste av disse forholdene også ha vært aktuelle
for Verdal. Asbjørnsen skrev sin avhandling i 1855, og han kom til
Trøndelag først fem år etter at boken ble publisert. Asbjørnsen tenkte
heller ikke på almenningene spesielt. Det gjorde derimot Barth, og han
understreker alvoret i situasjonen for almenningsskogene. I det neden
forfølgende sitat uttaler Barth seg generelt, men det er forholdene i
Verdal som brukes som et beskrivende eksempel seiv om Verdal ikke er
nevnt ved navn.
Der lyder fast over det hele Land en almindelig, en eenstemmig
Klage over den Hurtighed, hvormed vore Skove forringes. Frygten
for snart at komme til at mangle seiv de til eget Forbrug nødvendige
Skovprodukter udtaler sig fra de forskjellige Egne af Landet mere og
mere høirøstet. Paa mange Steder, over hele store Distrikter, især i
det Vesten- og Nordenfjeldske, er det allerede forbundet med store
Vanskeligheder, med uforholdsmæssige Omkostninger at skaffe sig
det fornødne Brænde og Bygningsvirke. Og disse Vanskeligheder
voxe med hvert Aar, voxe hurtigere for hvert Aar, som forløber
Vi have seet milelange værdifulle, endnu for 6 a 7 Aar siden saagodt
som urørte Skovtrækninger i Løbet af denne korte Tid at være for
svundne næsten til sidste Træ. Vi have seet hele Bygdelag oppdrive al
sin arbeidsstyrke for samlede at kaste sig over den spæde Eftervæxt,
der, sparsomt nok, er voxet op igjen paa forhen afskovede Stræk
ninger, hvilke, saaledes for stedse gjøres fuldkommen produktions
løse i Lighed med andre, som allerede er blivne det Man reise t.
Ex. i det Throndhjemske, i Indherred, og man vil have let ved at
overbevise sig om, at denne Skildring af Skovforholdene er rigtig.
Barth gir også noen av de han mener er årsakene til skogenes tilstand,
og seiv om det dette er generelle beskrivelser, skal vi huske på at hans

----
405 SS-B
----
innberetning er forfattet etter at han hadde reist rundt og sett på al
menningene i Trøndelag. Og for en stor del hadde han studert forhold
ene i Verdal. Så vi må her kunne regne med at hva Barth oppga som
grunner, hadde han erfart delvis her i Verdal. I sin innledning begynner
han slik:
Almindingsvæsenet hører ligesom Odelsretten til de Institutioner,
der, opstaaede til Tider, for hvilke de maatte betragtes som naturlige
og hensiktsmæssige, tildeels endog nødvendige, siden gjennem
Aarhundredernes Forløb ved Forkjærlighed for det engang Tilvante,
ved politisk Stillestaaen, ved Tankeløshed hos den hele Nation have
bibeholdt sig uden tidsvarende Afændringer ligetil den nærværende
Tid, for hvilken de som en Kræftskade tære paa det hele Samfund,
hæmme dets Udvikling, true dets Velfærd. Thi hvad vil man kalde
det anderledes, at Eier og Brugsberettigede nu, da Skovene ere saa
forringede, at Enhver af dem frygter for ikke at Faae Nok, kappes
om i Løbet af nogle faa Aar at nedhugge over milelange Strækninger
den der levnede spredte Skovmasse, hver skydende sig ind under en
ham tilkommende juridisk Ræt; at Bygderne uden at Staten kan
forhindre det, afskove den ene store Almindingsstrækning efter den
anden; at sammengrændsende Bygdelag føre formelig Krig mod
hinanden, hertil foranledigede ved den übestemte Maade, hvorpaa
deres gjensidige Rettigheder til Skoven ere fastsatte, hvoraf endelig
de mest haardnakkede og langvarige Processer udspinde sig; at
Lovløshed, Selvtægt og Skovtyveri tiltage i en ulykkespaaende Grad
mod Skovenes større og større Utilstrækkelighed til at fyldestgjøre
de i dem Brugsberettigedes stedse stigende Fordringe.
Noe lenger ut fortsetter han slik:
Saaledes bære da, som vi have sagt, de nævnte Eiendoms- og
Servitutforholde i deres nubestaaende, paa en virkelig Retstitel
begrundede Udstrækning Spiren i sig til de dem undergivne Skoves -
Almindingsskovenes - uundgaaelige Forringelse og endelige Tilintet
gjørelse En af de forandrede Tidsforholde nødvendiggjort, af
Nutidens opklarnede Bevidsthed paakrævet Lovgivning til Fore
byggelse af Skovenes fortsatte Forringelse kan altsaa ikke ville
grunde sig paa eller ansee sig indskrænket af de bestaaende retsfor
holde, forsaavidt disse ere af den Beskaffenhed, at de vilde forhindre
den fra at opnaae sin Hensikt. Den kan ikke tåge noget afgjørende
Hensyn til eller i sine Bestemmelser ansee sig bunden ved de i denne
af Lovgivningen forsømte og overseede Materie hidtil befulgte Lov
fortolkningsmaximer, Hævdsregler, og de deraf udviklede ligesaa
unaturlige og forvirrede som fornuftsstridige, übrugelige og skade-

----
406 SS-B
----
lige Retsbegreber. Thi hvad er det ikke efter Nutides mere udviklede
Skjøn paa Sagen for en Besynderlighed, at t. Ex. Cancelliprome
moria af 17de September 1791, cfr. Høiesteretsdom av 29de Mai
1838, alene paa Grund af en gammel høist fordærvelig Uskik, eller
rettere paa Grund af, at en høist fordærvelig Uskik er bleven gammel,
- og jo ældre den blive desto fordærveligere bliver den - har antaget
og derved faaet det afgjort, een Gang for Alle, at de Brugsberettigede
i Statsskovene kunne tages deres Træfang uden Udviisning. Faktisk
er dette det Samme som med udtrykkelige Ord at give dem Ret til saa
hurtigt som de seiv ville at tilintetgjøre Skoven og gjøre grunden,
hvorpaa den voxer, produktionsløs for stedse, en ret, hvoraf de da
heller aldrig have undladt at benytte sig paa den mest hensynsløse
Maade.
Dannet af saadanne og dermed ligeartede retsforholde, blandt hvil
Odelsinstitutionen spiller den største Rolle, er Folkets retsbevidsthed
bleven et Vrængebillede af hvad den skulde være.
Dette var i sannhet harde ord, men det var vel ikke lettere da enn i dag
å få rettet på skjevheter som eksisterte. Dog kan vi i dag allikevel se at
disse forstmennenes arbeid resulterte i en ny skoglovgivning som ivare
tok og beskyttet skogen mot ødeleggelse.
Barth grep også fatt i Kristian den femtes lov, som det er referert et
utdrag fra i forbindelse med almenningene. I 3-12-6 står at almennings
skogen må enhver bruke som bor der. Da Barth skrev denne innberet
ningen, var dette den eneste gjeldende lov som uttalte seg om hvor
bygdefolk hadde hugstberettigelse, og ut på 1800-tallet hadde det ut
viklet seg en fortolkning av denne lovparagrafen som gikk ut på at alle
innbyggerne i et prestegjeld hadde alle rettigheter i alle almenningene
innen det samme prestegjeldet. Barth mente at dette var en feiltolkning
av loven, da loven etter hans syn i artikkel 3 (3-12-3) som handler om
retten til seter og fedrift, klart viste at rettighetene var innskrenket til de
almenninger hvor de fra gammel tid hadde vært utøvet.
Denne utvidelsen av rettighetene til fjernere liggende almenninger
førte til at når en almenningsskog ble bortimot uthugget, vendte de
bruksberettigede seg mot almenninger som lå lengre unna, og som
egentlig lå utenfor deres rettighetsområde. Og som rimelig var, måtte
dette bli en for stor belastning på skogen i den angjeldende ålmenning.
Akkurat dette skjedde i Verdal, og Barth beskriver det to ganger. 6
Først slik:
Dernest maa det forebygges, at de Skovene allerede paahvilende
Servituter formedelst Selvtægt eller med Paaberaabelse af de übe
stemte Udtryk i N.L. 3-12-6 udstrækkes til Almindinger, i hvilke de

----
407 SS-B
----
hidtil ikke have været udøvede. Det er nemlig Praxis, at nåar en
Almindingsskov er bleven aldeles udhugget, gaae Bønderne med
deres Brugsret over i en fjernere liggende Alminding for nåar de
haver gjort likesaa med den at kaste sig over en tredie, der hidtil har
ligget for übeqvemt til, og saa fremdeles. Fra Vohlhougens
Alminding i Værdalen ere de saaledes gaaende over i Ramsaas,
derfrå i Hoaas, og derfrå til Indals Alminding, hvorfra Touren vel,
da ogsaa den sidstnævnte Skovstrækning paa det nærmeste er øde
lagt, snart kommer til Svarthoved Alminding. Paa samme maade
have Bønderne paa den anden Side Elven, efterat det blev forbi med
fornævnte Vohlhougen, kastet sig over Lexdalens Alminding, som i
løbet af nogle Aar i Bund og Grund er ruinert.
Barths syn var altså at det måtte være helt überettiget at hovedsognets
beboere skulle få hugstrett i almenninger som hittil hadde vært benyttet
av beboerne i anneksene. Her i Verdal er det helt klart at Barth tenkte på
Volhaugen ålmenning som lå i hovedsognet, og på Ramsås ålmenning
som lå i det gamle Halle anneks, eller som det på den tid begynte å bli
kalt, Vinne anneks; og på de almenningene som lå i Vuku anneks, Hoås
og Inndals almenninger. De øvrige almenningene i Vuku lå vel for langt
unna til at man kunne drive hugst der uten at det ble for lang transport.
Men han gir imidlertid senere en mer detaljert og malende beskrivelse
av hva som skjedde etter at Volhaugen ålmenning hadde blitt ødelagt.
Barth beskrev først situasjonen i et par almenninger i nabokommunene
som lignet på Volhaugen ålmenning, nemlig Frosta og Skatval almenn
inger. Disse lå også sentralt til i lavtliggende fjellområder.
Alt det Samme, som for de ovennævnte tvende Almindingers Ved
kommende er anført, gjentager sig ogsaa med Hensyn til Vohlhoug
ens Alminding i Værdalen, der optager Størstedelen af det mellem
Lexdalsvandet og Kongeveien beliggende isolerede Bjergparti. Dettes
Plateau er totalt afskovet og gjort produktionsløst for stedse. Paa
Skraaningerne med deres gunstigere Beliggenhed og frugtbare
Skovbund har den vedvarende Udplyndren af Skoven endnu ikke
formaaet ganske at undertrykke den her stærkere Reproduktions
kraft i dens Virksomhed, ihvorvel denne dog nu er yderst svag og kun
giver sig tilkjende i endeel rumtstaaende Smaagraner af Gjærdestørs
Tykkelse, hvortil de ogsaa fortvæk nedhugges.
Det er forhen fortalt, hvorledes Værdølingerne, efterat Vohlhoug
ens Alminding var ødelagt, gik med deres Brugsret over i Ramsaas og
Hoaas Almindinger, der udgjøre en sammenhængende Strækning af
over 1 Miils længde og Vi Bredde, havde endnu for omtrent 16 Aar
siden Charakteren af urørt urskov. De friske Stubber, de paa Roden

----
408 SS-B
----
staaende tørre Træer og den Mengde paa Jorden liggende
omhuggede og af Vinden omkastede Stammer vise endnu paa det
Tydeligste, hvorledes Skoven dengang var: lutter Mastetræer i den
tettest mulige Bestand. Endnu indtil for 6 a 7 Aar siden havde denne
Skovens Tilstand nogenledes bibeholdt sig, da Almindingerne indtil
da kun havde været benyttede af de nærmest liggende Gaarde i Vinne
Annex. Da var det især, at det efter Vohlhougens fuldkomne
Udtømmelse blev almindeligt blandt Hovedsognets Beboere af fort
sætte Hærjningen i Almindingene hiinsides Elven. Alt hvad de kunde
opdrive af Arbeidskræfter ble opbudt og sendt til Skoven, og i Løbet
af 5 Aar blev hele den skjønne og verdifulle Strækning saa totalt
ruineret, at en lignende Skovødelæggelse, fuldført i kortere Tid, her i
Landet vel aldrig har været seet. Det er Nok at sige, at der i hele den
egentlige værdifulde - den allerstørste - Deel af Skoven ikke er et
eneste friskt Træ tilbage. Derimod er denne saa fuld af Ruiner af den
herligste Trævegetation, som man næsten intetsteds seer det i vore
Skove, hvor saadanne ellers ikke høre til Sjeldenhederne. Ved den
frugtbare Skovbunds Blottelse har denne ellers temmelig jevnt
bedækket sig med frodigt voxende eftervæxt, saa den ved betimelig
at unddrages de Bruksberettigedes frie Raadighed og sættes under
forstmæssigt Opsyn atter om forholdsvis kort Tid lod sig bringe
tilbage til en værdifuld Tilstand. Endnu vedvarer Udplyndringen af
fornævnte tvende Almindinger, men hvad der nu fældes er kun
forkuet Fjeldskov i deres fjerneste i Høifjeldet overgaaende Deel,
eller hensygnende, barfaldne, halvtørre Træer, hvoraf de fleste ved
Fældningen befindes at være indraadne og derfor lades igjen i
Skoven, som endog for en Fodgjænger er nesten ufremkommelig. -
Ingen beklager sig mere over disse Ødelæggelser end Anstifterne seiv.
Disse skulde ogsaa være de Ivrigste til at bekræfte Rigtigheden af
hvad Forfatteren her efter eget Øiesyn har anført. De røbe seiv en
tydelig Følelse af, at de idetmindste i dette Tilfælde ere gaaet for
vidt, og skamme sig derover. - «Vi indseer,» sigde de, «at det er galt,
og frygte for, hvorledes det vil gaae os for Fremtiden, nåar vi blive
saaledes ved; men vi kunne det alligevel ikke anderledes. Naar nogle
begynde at hugge maa vi andre være med, Alle eller Ingen, da vi
ellers Intet vilde faae hverken nu eller senere. Det er Ingen, som
bryder sig om, hvorledes det gaar med Skoven. Det er Godt nok, at
det Offentlige vil tåge sig af Sagen; men dermed pleier det ikke at
gaae fort, og nu er det desuden for seent; havde det endda været for
20 eller 30 Aar siden».
Det er ikke blot fornævnte Statsalmindinger, men ogsaa for en
stor Deel de øvrige Hovedbygderne i Stør- og Værdalens Fogderi
nærmestliggende Høider, der ere saaledes afskovede, som ovenfor

----
409 SS-B
----
omtalt. Som Følge deraf ere Distriktets Skove ialmindelighed
trængte saa langt tilbage, at det for en Mængde Gaarde allerede er
forbundet med uforholdsmæssige Vanskeligheder og Omkostninger
at forskaffe sig de nødvendige Skovprodukter. Det halve Antal
Gaarde i nedre Størdalens, Frostens, Skogns og Værdalens
Hovedbygder samt næsten hele Skatvolds Sogns Beboere maa kjøbe
deres Veed og derfor give 9 Ort til 2 spd. pr. Favn (alenlang) .... I
Værdalen kjøbes megen Veed fra Sparboen for indtil 2 Spd. pr. Favn
foruden Omkostningerne ved Kjørselen. I Landdistrikterne er dette
næsten noget Uhørt og en for Bønderne i Forhold til deres Forbrug
av Skovprodukter og hele deres Økonomie og Livsbetingelser høist
trykkende Udgift.
Det er i sannhet et dystert bilde som tegnes av det fordums så skogrike
Verdal. Og mens vi tidligere har brukt Barths generelle beskrivelser til å
karakterisere forholdene i Verdal, kan vi nå se at Barth gir en beskriv
else av de spesielle forholdene i Verdal som et eksempel på forholdene i
landet. 8
Overhovedet vil man saavel efter de her meddeelte Oplysninger
som efter det det tidligere Udviklede finde det forklarligt, hvorledes
det har kunnet komme derhen, at i de af os bereiste Distrikter samt
lige Statens Almindinger, alene med Undtagelse af enkelte
Skovsrækninger i Namdalens übebyggede Egne, heeltigjennem kun
frembyde Billedet af den fuldstændigste Ødelæggelse. Vi sige i de af
os bereiste Distrikter. Thi strengt tåget kunne vi ikke svare for Mere
end hvad vi seiv have seet. Men da Aarsagerne til denne Medfart med
det Offentlige Skove ligeligen gjøre sig gjældende over det hele Land,
holde vi os overbeviste om, at Forholdet i alle de øvrige Dele af
Landet, hvor Staten besidder Almindinger med en saadan Beliggen
het at det har været muligt at ødelægge dem, er væsentligt det
Samme, som i Stør- og Værdalens Fogderi. Alle de Bygderne og de
enkelte Gaarde nærmereliggende og saaledes værdifuldere Dele af
Almindingerne, alle de disse oprindelig tilhørende Strækninger, der
have en noget bedre Jordbund og en nogenlunde livlig reproduktion,
ere paa saare faa Undtagelser nær solgte eller paa en af ovenanførte
Maader gaaende tabt for Staten, alt det Øvrige udhugget og paa det
Sørgeligste mishandlet og ruineret. Hvad Staten har tilbage bestaaer
fordetmeste kun af høit- og afsidesliggende Fjeldmarker med en
sumpig og ufrugtbar Jordbund, kun hist og her bevoxet med enkelt
staaende vantrevne Træer og uden eller med en saa ringe
reproduktion at en paa Fremtiden beregnet forstmæssig Behandling
af Skoven ialdmindelighed ikke kan finde Sted, - saakaldet fjeld
skov. Af den her nevnte Beskaffenhed er saaledes i Stør- og Værdal-

----
410 SS-B
----
ens Fogderi i følgende Almindinger: , Størsteparten af
Tromsdals og Indals Almindinger, Svarthoved, Qværndals, Malsaa
og Værdal-Lexdalens Almindinger. Alene i den øverste Deel af
Indals Alminding, i Svarthoved Alminding samt i en i Malsaa Almin
dingens fjerneste Deel liggende Aasskraaning forekomme, idet disse
Strækninger hidtil have ligget saavel Almuen som Andre for fjernt,
sammenhengende Partier af endnu i Behold værende Tømmerskov,
tilsammentaget dog en saadan Übetydelighed, at det i nærværende
Forbindelse næsten ikke burde været nævnt.
Af de Almindinger, der ikke som ovennævnte udgjøres af Fjeld
skov, er Størsteparten af Skatvold, Frosten, Ekne og Wigs samt
endeel af Vohlhougens Almindinger totalt afskovede og bragte i en
saadar tilstand, at det ikke er at tænke paa deres Igjenbeskovning. -
En übetydelig Deel af Skatvold, Frosten og Wigs Almindinger,
omtrent Halvedelen af Volhlhougen, Dele af Tromsdals, Indals,
Ramsaas, Hoaas og Størdal-Lexdalens Almindinger, tilsammentaget
ikke 1/50 Part af fornævnte Fjeldskovstrækningerm have vel en
godlændt og med Eftervæxt tildeels forsynet Skovbund, saa at de
under forstmæssig Pleie atter lade sig bringe til verdifuld Tilstand.
Men disse Strækninger er alle i den Grad udhuggede, at man skal
have vanskeligt for i dem alle tilsammen at opdrive saameget som 10
Tylter brugbart Tømmer.
I det ovenstående har Volhaugen blitt nevnt flere ganger, og derfor
kan det være av interesse å se de refleksjoner Asbjørnsen gjorde seg
angående dette lavtliggende fjellområdet, og den betydning det kunne
ha for klimaet. Disse betrakninger skrev han ned i et brev til amtmannen
i Nordre Trondhjem amt. Derifrå ble det sendt til herredstyret i Verdal.
Asbjørnsen kom også inn på skogen vest for Verdalsøra og den betyd
ning den hadde som verneskog. 9
Fra Forstmesteren i Throndhjems Stift.
Den Indflydelse og Betydning som Skoven har paa at regulere Veir
laget og yde Læ og Værge for den dyrkede Jord, er saa ofte
omhandlet i Aviser og særskilte Skrifter, at det neppe er nødvendigt
at gaa ind paa at drøfte denne Sag i dens Almindelighed. Istendfor at
dvæle ved almindelige Betragtninger skal jeg af min Indberetning til
Departementet fra forrige Aar, udskrive et Stykke af Beskrivelsen af
Vohlhougen, der som jeg tror vil oplyse Sagen med et Exsempel, som
alle kjende.
Foruden den Vigtighed og Betydning Volhougen har ved sin god
lændte Jordbund og Beliggenhed, som under en kyndig og rationel
Behandling for alle Tider vil kunne gjøre den til et Middel for de
nærmeste Gaardes og Brugs Forsyning med Ved og Tømer, har den

----
411 SS-B
----
en anden og maaske enda større Betydning, som alt foran er antyde i
climatisk Henseende. Er et saa stærkt fremtrædende Fjeldparti som
Volhougen, der ligger utsat for de vestlige og syd-vestlige Vinde, som
komme dunstvangre ind fra Havet, tæt og fuldstendig dækket med
Skov, vil den stærke og stadige Fordunstning, der altid finder Sted i
en større sammenhængende Skovmasse, frembringe en saadan
Kjølighed over Fjeldpartiet, at disse med Fugtighed og Dunst svang
rede Skyer og Luftstrømninger her strax og lettere ville nedfældes og
komme de nærmeste Fladbygder tilgode i en jevnere fordelt Regn
end Tilfældet nu synes at være; thi nu stryge de henover disse og
Volhougens lavere, næsten skovløse Strøg, og først høiere op møde
de sammenhængende Skove og Høifjeld, der med deres Myrvidder
udstraale Kulde og udfældes som Erfaring viser, først her i hyppigere
Byger og stadigere Regn. Fortsat Opmærksomhed vil utvivlsomt
vise, at Søbygden i Aaringer, hvor det oppe i Bygderne jevnligt
regner under vestlige Vinde, hvilket forøvrigt oftest er Tilfældet i den
hele Egn, faar mindre Regn end disse.
Men en saadan virkning som er omhandlet, udøver kun Tæt
skoven eller den tætte Samstandskov, saalænge som den holder sig i
sin hele Friskhed og Fylde. En glissen Skov med Gløtter, Aabninger
og Aatehuller, der enten ikke har Kraft nok til at udskille en til
strællelig Mængde Vanddamp af Bar og Blade, eller hvor Fugtighed
en dunster bort, og Grunden tørker, dækkes med Lyng og gaar over
til Hedejord, kan kun ufuldkomment udføre den rolle, som Naturen
har overdraget den; thi hvor der er mange saadanne Huller og Snau
stykker, er Skoven ikke mere istand til at javne eller regulere sin
Temperatur og sine Varmeforhold. Om Dagen ophedes den ligesaa
stærkt af Solstraalerne som Mark og Eng, som Snaufjeld og de aabne
Stykker i og omkring den, og taber paa denne Maade den Fugtighed,
som ellers bliver i den tætte Samstandskov og vedligeholder Kjølig
heden, nåar Solen kun virker paa Kronerne eller Skovtaget; og om
Natten udstraaler den glisne, aabne Skov ligesaa megen Varme som
al anden Grund, der er dækket med Græs, Busker, Smaatræer eller
mindre Planter, da der mangler et sammenhængende Tag af
trækroner, som kan hindre Varmeudstraalingen.
Ved en forstlig Ordning af Skov- og Almenningsforholdene i
Værdalen maa, som af Ovenstaaende allerede vil skjønnes, Volhoug
en fortrinlig komme i Betragtning, baade paa Grund af sit godlændte
Væxterland, der tilsteder en rask og kraftig Reproduktion, formed
elst sin Beliggenhed nær ved den folksommere Del af Bygden og paa
Grund af den Indflydelse den utvivlsomt vil have paa de locale Regn
forhold.
Det er vistnok især Fjeldskoven, som har en saadan Indflydelse

----
412 SS-B
----
paa at regulere Regnforholdene i en Egn; men at de lavere egnes
Skove heller ikke ere uden Indflydelse herpaa, viser sig derved, at det
ikke sjelden gaar regnskurer om Værdalens Præstegaard og dens
nærmeste Omgivelser, som stryge de omliggende skovløse Gaarde
forbi. Hvor stor eller liden Indflydelse den Skovteig, der strækker sig
fra Værdalselven sydover langs Fjorden, har i denne Henseende, skal
jeg lade være usagt, men tvivler ingenlunde om, at den, i tæt
Samstand ogsaa kan gjøre og gjør sit; men i en anden Henseende har
den en langt større Betydning som Læ og Værge for selve
Jordbunden og dens Frembringelser i de Strøg, som ligge indenfor.
Det er en uomtvistelig Kjendsgjerning, som paa utallige Steder i
Udlandet og vort Land findes godtgjort og bekræftet (Lister,
Jæderen, Læssø, Folddalen m.m.fl.) at nåar Skoven hugges nok
Nærheden af store Vandflader, eller ved veirhaarde Strøg, saa gaar
Egnen tilbage i Cultur og Produktionskraft. Saalænge som Vindene
bleve opholdte og hindrede fra med fuld Kraft at virke på Jordbund
en, var det ikke saa vanskelig at holde den i Hævd og faa Væxterne
til at trives; men saasnart som alle Vinde frit og uhindret kunne
stryge frem og tilbage og hente øget Kraft fra sin uhindrede Fart
henover større Flader, tyne de Jordbunden saaledes ud, at den efter
haanden bliver mere og mere ufrugtbar og uskikket til at bære
Grøde, og den frembringer inden kort, ikke andet end Lyng og
Mosearter. Gjødning virker ikke længe under saadanne Forhold, thi
den opløses og henveires af Vindene, og da ethvert Læ mangler,
virker ogsaa den evige Uro i Luften, den uafbrudte Piskning af Vind
ene til, at fremskynde fordunstningen i mange Væxter paa en Maade,
som er skadelig for deres Trivsel, hvilket viser sig i ringe Frugtsæt
ning, kuede og vantrevne Former og Henvisne; i Folddalen som paa
Island og mange andre Lande og Egne, er det alene Ødelæggelsen af
Skovene og det Værge de have ydet Plantevæxten, som har gjort
Kornavl til en Umulighed. - Uden at ville spaa Værdalen saa ilde, vil
jeg dog med Eftertryk udhæve den store Betydning og den
utvivlsomme Vigtighed, som den ovenfor omtalte Skovstrækning
ved Værdalsøren sikkerligen har for alle de lavere liggende Gaarde i
Strøget innenfor. Hugges den væk, saaledes som det skal være Tale
om, hvis den bliver i nuværende Eiers Hænder, er det ingen Tvivl
om, at det Læ som den nu skjænker en ikke ringe Del af Bygden, vil
blive haardt savnet, og skal den i Fremtiden, nåar Savnet bliver
stærkt nok til, at gjøre Krav paa at faa den erstattet ved nye Anlæg
og Plantninger, søges gjenerhvervet og gjenoprettet, vil dette blive
forbundet med Hindringer og Udkostninger, som vanskelig lade sig
overvinde,- Nu derimod vil den hele Strækning formentlig kunne
erhverves for en langt ringere Sum. Ved at kjøbe den nu, vil

----
413 SS-B
----
Communen desuden ikke alene opnaa, at Skoven kan vedligeholdes
og øges til Læ, Værge og Fordal for endel af Bygden, men
Communebestyrelsen vil ogsaa ganske anderledes, endom alt faar
Lov at gaa sin egen skjæve Gang, have det i sin Magt, at ordne den
fremtidige Tilvæxt og Udvikling af Værdalsørens bygningsforhold.
Idet jeg herved henleder Opmærksomheden paa disse Forhold,
skal jeg tjenstligst henstille til Hr. Amtmanden, hvorvidt der maatte
være Anledning til at træffe saadanne Forføyninger, at det omhand
lede Skovstykke ved Værdalsøren, blev indkjøbt for Communens
regning.
Throndhjemd. 16 August 1862
P. Chr. Asbjørnsen
Til Amtmanden i Nordre Throndhjems Amt!
Oversendes tjenstligst Værdalens Formandskab, idet denne vigtige
Sag særdeles anbefales til Communebestyrelsens Opmærksomhed og
virksomme Foranstaltning.
Nordre Throndhjems Amt 20 August 1862.
A. Wessel Berg
Seiv om dette brevet til bare en viss grad berører almenningsforhold
ene, har det allikevel en interesse rent skogbruksmessig. Og at Asbjørns
ens antagelser om verneskogens betydning for områdene innenfor, var
riktige, er det vel egentlig få som har betvilt. Noen 10-år senere ble det
nedsatt en egen Verneskogkomite for Verdal. Muligens var også
Asbjørnsens brev en av årsakene til at denne komiteen ble til. Denne
komiteens arbeid vil bli behandlet i et senere kapitel.
Fra forstmester Selmers hand foreligger det også en del innberetning
er som enten direkte eller så indirekte berører Verdal. I sin innberetning
for 1866 understrekte Selmer det forhold at den tettest befolkede del av
Stjør- og Verdal fogderi fremdeles var mindre bra forsynt med skog.
Dette gjaldt blant annet Verdal. Dette er således et forhold som vi nå er
ganske godt kjent med. Derfor kommer hans innberetning for 1870 som
en meget positiv overraskelse:
Tromsdals, Hoaas og Ramsaas Almenninger - befarede fra 20de til
26de juni - havde jeg ikke havt Anledning til at bese paa flere Aar, og
det var ganske forbausende, hvilken Forandring der var foregaaet
med dem i denne Mellemtid. Medens disse Skove første Gang frem
bød det triste Billede af ganske snauhuggede Strækninger med en
Uendelighed af Stubber og enkelte gjenstaaende tørre Graner samt en

----
414 SS-B
----
Gjenvext af saa smaa Buske, at de neppe faldt i Øiene, frembød de
nu hele store Partier med saa vakker og frodig Ungskov, at der synes
at kunne være Haab allerede for den nuværende Generation at
komme til at nyde godt af dem. Dette er et Exempel paa Riktigheden
af den Anskuelse, jeg tidligere leilighedsvis har tilladt mig at yttre, at
kunstige Foranstaltninger til Skovvæxtens fremme her i Regelen er
ufornødne, og at det væsentlig gjælder at behandle Skoven med
nogen Skjønsomhed og frede om Gjenvæxten, saa sørger Naturen
som oftest seiv for Reproductionen. Visstnok høre disse Almennings
skove til de heldigst stillede i denne Henseende, idet baade Jordbund
en og Beliggenheden er ganske god, men seiv hvor Forholdene ere
mindre gunstige, viser dog Reproductionen sig efter min Erfaring
ganske livlig, og hvor Forholdene ere altfor ugunstige for
Skovvæxten, bør der ialfald ikke for Tiden være Spørgsmaal om
kunstige Kulturarbeider i nogen større Almindelighed, da Omkost
ningerne derved neppe vilde være heldig anvendte.
Selmer ville neppe få særlig medhold i det siste synspunktet han
fremmer i det ovenstående. I dag drives som kjent svært utstrakt og
meget vellykket kulturarbeid i skogen som av Selmer ville ha blitt karak
terisert som «kunstige Kulturarbeider». Men i løpet av de vel hundre år
som har gått siden Selmer skrev dette, har det skjedd en enorm utvikling
med hensyn til forståelse for skogskjøtsel, og man kan ikke unnlate å
peke på at det nettopp har skjedd som følge av det viktige arbeid blant
annet Selmer utførte i forrige århundre.
Mens Selmer var i Verdal i forbindelse med den innberetningen han
skrev om disse tre almenningene, besøkte han også Leksdal ålmenning.
Det skjedde i en noe annen sammenheng, men hans rapport om det
besøket er allikevel så interessant at vi tar den med her.
I Lexdals Ålmenning undersøgte jeg Forholdene med Hensyn til
den der paatenkte Flødning i Lundselven, til hvis Lettelse det Konge
lige Departement hadde tilladt at anvende et Beløb af indtil 20 Spd.
for derfor at faa opført 2 Damme. Beboeren af Rydningspladsen
Bulleraasen, der ligger i Nærheden af det ene Vand, for hvilket den
viktigste Dam skulde opføres, modsatte sig imidlertid hensynsløst
denne Foranstaltning, i det hun endog et Par gange forstyrrede det
paabegyndte Arbeide, og først efterat hun var tilstaaet en Godtgjør
else af 4 Spd., hvortil jeg erholdt Bemyndigelse, var det muligt at faa
fuldført dette Arbeide, som ikke i ringeste Maade skadede hendes
Plads. Følgerne af denne Udsættelse vare imidlertid, som tildels
Forstassistent Mohn forklaret, høist uheldige; thi foruden at
Opførelsen af Dammen herved fordyredes, blev heller ikke hugget,

----
415 SS-B
----
hvad der var paaregnet, af Frygt for, at Materialet ikke kunde
fremflødes. Men den værste Ulempe var dog, at Dammen maatte
bygges paa en uheldig Aarstid, medens Grunden endnu var frossen,
og uagtet den blev faskineret i Bunden og bygget omhyggelig, skar
dog Våndet ud, da Tælen løsnede, saa Dammen blev utæt; den blev
vel siden paa en maade tættet, men den bedste Flomtid gik tabt, og
Flødningen mislykkedes. Jeg skulde ikke have dvælet saa længe ved
denne Übetydelighed, nåar den ikke havde medført temmelig
væsentlige mislige Følger. Den paatænkte Foranstaltning at frem
fløde Tømmer og Ved fra Lexdals Ålmenning var søgt iværksat
hovedsagelig af Hensyn til den skovfattige Del af nedre Værdalen,
medens samtidig det Offentlige vilde have nogen Fordel deraf, da det
vilde erholde Skovprodukterne bedre betalt. Men ved denne hensyns
løse Optræden af Opsidderen paa Pladsen Bulleraasen vil muligens
hele denne Plan forspildes; thi det mislige Udfald at Flødningen ifjor
har frembragt saadan Mistillid blandt Befolkningen, at det er tvivl
somt, om Sagen vil komme til at gaa, med mindre det Offentlige
paatager sig det hele Arbeide, hvortil der ikke synes at være til
strækkelig grund.
Vanskelige naboer er tydeligvis ikke noe som hører bare nåtiden til.
Bulleråsen og Bulleråstjernet ligger forresten ikke i Leksdal statsal
menning slik Selmer gir inntrykk av. Begge deler ligger like nord for
grensen til Båbu statsalmenning i Sparbu.
Noter
1 Asbjørnsen: Om Skovene og om et ordnet Skovbrug i Norge s. 149 ff
1 Barth: Om Almindingsskovene s. 74
3 Asbjørnsen: Om Skovene s. 151 f
4 Barth: Om Almindingsskovene s. 38 f
5 Asbjørnsen: Om Skovene s. 153 f
6 Barth: Om Almindingsskovene s. 1 f
7 Barth: Om Almindingsskovene s. 28 fog 77 f
8 Barth: Om Almindingsskovene s. 85 ff
9 Originalen av dette brevet befinner seg i Verdal kommunes arkiv.

----
416 SS-B
----
ARBEIDET MED SKOGENS BEVARING
Forstmennenes arbeid har avstedkommet resultater. I dag er det et
styre for hver ålmenning som arbeider i samråd med Statens skogtilsyn,
og gode og grundige driftsplaner med hensyn til både avvirkning og
skjøtsel av skogen er utarbeidet for hver ålmenning.
Lignende driftsplaner er utarbeidet for de private skogene. For
Værdalsbrukets skoger er det i likhet med Statens skoger utarbeidet
langsiktige driftsplaner basert på de mest moderne prinsipper når det
gjelder skogbruk.
Også de mindre skogeierne, eierne av gårdsskogene, driver sin skog
med omhu og omtanke. For de fleste er det utarbeidet driftsplaner, seiv
om disse forståelig nok ikke er så omfattende som planene for Værdals
brukets og Statens skoger.
Imidlertid har ikke dette skjedd av seg seiv. Det måtte lovregulering
og påbud til. Vi har tidligere sett at Staten regulerte hugsten i almenn
ingene og andre offentlige skoger. Men privatskogene var ikke berørt av
slike lover. Av den grunn bevirket departementet at det i 1874 ble
nedsatt nok en skogkommisjon som skulle behandle dette forholdet.
Det offentliges skoger var brakt under kontroll, «men hvad angår
spørsmålet om den private eiers rådighet over skogen, er det ikke frem
kommet noe resultat, som kan fjerne bekymringene for fremtiden». 1
I den anledning siterte departementet hva en tidligere kommisjon hadde
uttalt: «... at eierne av skog her til lands i det minste hittil har trodd ikke
å ha felles interesse med landets befolkning forøvrig». 2
Kommisjonen la ganske snart frem et utkast til ny lov om skogvesen
et, men saken ble liggende i flere år uten at noe ble gjort. Men omsider i
1893 ble noe av det arbeidet som var utført, lagt til grunn for en ny lov:
«Lov verneskogens bevarelse og mot skogens ødeleggelse». Loven ble
vedtatt den 20.7.1893. Denne loven bygget på det prinsipp at herreds
styret kunne fastsette vedtekter for skogens behandling.
Og som et resultat av dette nedsatte herredsstyret i Verdal den 14.9.
1895 en komite til å ta seg av lovens intensjoner. Komiteen fikk navnet
Komiteen for Befaringer af Værneskog inden Værdahlens Herred.
Komiteen besto av følgende medlemmer: Formann Elling Reppe,
lensmann Wessel, furer Dillan, og fra det offentlige skogforvalter
Winsnæs.

----
417 SS-B
----
Komiteen begynte sitt arbeid i 1897, og alle private skoger i Verdal ble
befart i august og september samme året. Som et resultat av befaringene
ble man den 5.11.1897 enig om at samtlige Skoge og Skogmarker i Vær
dalen bliver at optage som Værneskog, dog saaledes, at Skogeierne
gives Adgang til Hugst af Kornstør og Gærdefang til Eiendommenes
høist nødvendige Brug.
Videre utarbeidet komiteen foreløbige vedtekter som skulle gjelde for
Verdal. Vedtektene var imidlertid ikke helt gode, og allerede året etter
ble det gjort mindre forandringer.
Da tre år var gått, kunne man på grunnlag av de erfaringer som var
gjort, sette opp de vedtekter som skulle gjelde. Komiteen gjorde disse
ferdige den 14.3.1901, og den 9.4. samme år ble de vedtatt av formann
skapet. Og vedtektene ble godkjent av Kongen den 11.9.1901.
Den furuskogen som i dag finnes på Ørin på Nordre Telløra, er kanskje
et resultat av de advarsler som ble gitt i forbindelse med verneskogens
betydning. Asbjørnsen nevnte denne skogens betydning for landet
innenfor i sitt brev som er gjengitt i forrige kapitel. Dette bildet viser
M.P. Moen mellom de nye furuene under plantingen på Nordre Telløra
i ca. 1910.


----
418 SS-B
----
Dette er de første vedtatte regler for skogbruket i Verdal. Reglene
lyder som folger:
VEDTÆGTER MOD SKOGENES ØDELEGGELSE I VÆRDALEN.
Efter Værnskoglovens § 8
Værdalsøren 1902
§1
a. I Naaleskog kan hugges Trær, som holder mindst 22 Cm. ved Af
hugget eller høieste Rod, med Undtagelse af 1 Værntræ, som holder
mindst 21 Cm. i Tværmaal 1 M. fra høieste Rod, paa et Ar i Gran
skog og paa 2 Ar i Furuskog. Et Ar maales i Firkant med 10 M. Side,
to Ar ligeledes i Firkant med 14 M. Side og kan Maalet udlægges paa
Marken efter Skogeierens eget Forgodtbefindende, kun maa iagt
tages, at samme Træ ikke regnes i flere end en Firkant.
Der gives Skogeieren Adgang til at hugge Korn- og Gjærdestør samt
Gjærdefang til eget Brug, og til Salg til Forbrugere inden Herredet.
Det sidste efter Udvisning, nåar det kan ske uden Skade for Skogen.
Det bemærkes, at der i dette Øiemed tages Hensyn til at beskadigede
og undertrykte Trær i mest mulig Udstrækning udnyttes.
For Smaabrugs Vedkommende, som har et lidet Skogstykke, kan der
under extraordinære Forhold paa derom indsendt Andragende til
Herredsstyret tillades, at der gaaes ned under fastsatte Maal, nåar
det kan ansees fornødent til eget Brug.
b. Tørre Trær.
c. Undertrykte og døende eller uvæxterlige Trær, som er mindre end
det under Post a nævnte Maal.
d. De under Post a nævnte gjensættende Trær, dersom tilstrækkelig
Ungskog har indfundet sig, som kan klare sig uden Værn af ældre
Trær. Skogeieren kan forlange Skogvogterens Hjælp til at afgjøre
hvorvidt der under Post a nævnte Betingelser er tilstede for Hugst af
Værnetræerne.
§2.
Barkflækning og Syring samt Barhugst er forbudt, dog kan i Nødstil
fælde ved Udglidninger og lignende Tilfælder tillades Hugst af Bar.
§3.
Skogeieren har i betimelig Tid at melde til Skogvogteren, nåar han agter
at hugge i større Partier til Salg.

----
419 SS-B
----
§4.
Der antages af Herredsstyret 13 Opsynsmænd hvis Distrikts Grændser
falder sammen med Fattigkredsene. De med Opsynet forbundne Ud
gifter udredes af Herredskassen. Af de Beløp, som i Henhold til § 9
maate indkomme, dannes et Fond, som under Herredsstyrets Bestyrelse
bliver at anvende til Skogsagens Fremme inden Værdalen.
§5
Nærværende Vedtægter gjælder ikke Skog som opryddes til Dyrknings
land, Husetomter, Sætre eller Veie.
Værdalens Formandskab 9de April 1901
Elling Reppe
Ordfører
Ved Kongelig Resolution af Ilte September 1901 er det naadigst
bestemt:
«At de af Herredsstyret for Værdalen Herred, Nordre Trondhjems
Amt, i Møde den Iste April 1901 besluttede Vedtægter mod Skogenes
Ødelæggelse i Henhold til Lov om Værnskogens Besparelse og mod
Skogenes Ødelæggelse af 20 Juli 1893 § 8 naadigst approberes som
gjældende indtil Videre».
I 1915 ble disse vedtektene satt ut av kraft da nye skogvedtekter ble
vedtatt. Disse var i samsvar med en ny lov av 1908. Disse nye vedtektene
var som følger:
NYE SKOGVEDTÆGTER FOR VÆRDALENS HERRED
Kongelig resolution av 15. oktober 1915.
Trådte i kraft 12. november 1915.
§1.
Aavirkning til salg eller industriel produktion av gran og furutrær,
som 1 meter fra høieste rotbaand holder mindre tvermaal end 25 cm.
paa bredeste kant utenpaa barken, er forbudt.
§2.
Uten hinder av forbudet i § 1 kan aavirkes helt tørre (døde) eller vind
fældte trær.
Likeledes kan efter utblinkning av opsynsmanden, amtsskogmesteren
eller hans assistent aavirkes til salg eller industriel produktion:
a. Undertrykte, uveksterlige, vantrevne, syke eller beskadigede trær.
Bind VI B —27

----
420 SS-B
----
b. Trær, som av hensyn til den øvrige skogs trivsel eller eftervekst bør
hugges.
Trærne merkes paa rot og stamme med en av herredsstyret god
kjendt blinkøks.
§3.
Enhver aavirkning til salg eller industriel produktion skal anmeldes til
opsynsmanden mindst 8 dage før blinkningen eller, hvor saadan ikke
anvendes, hugsten iverksættes.
§4.
Opsynsmanden, amtsskogmesteren eller hans assistent er berettiget til
ved enhver hugst at forlange gjensat et tilstrækkelig antal friske,
kraftige læ- og frøtrær, hvor dette ansees paakrævet.
§5.
Tvistigheter om utblinkningen avgjøres efter en av parternes forlang
ende ved skjøn, hvorav skogeieren, herredsstyret og amtsskogmesteren
opnævner 1 mand hver.
§6.
Herredsstyret inddeler herredet i mindst 6 opsynsmandskredser og
ansætter for hver av dise en opsynsmand, for hvem instruks utfærdiges.
§7.
Opsynsmændenes løn utredes av herredskassen mot lovbestemt
refusion av statskassen, dog saaledes, at utgifterne ved opsynsmandens
blinkning utredes av den, for hvem arbeidet utføres.
§8.
Overtrædelse av vedtægterne er belagt med straf.
§9.
De ved kongelig resolution av 11. september 1901 approberte skog
vedtægter for herredet ophæves fra den tid, nær værende vedtægter
trær i kraft. (Traadte i kraft 12/11 1915.)
Etter den tid har mange nye lover kommet til. I 1923 kom lov om
skogvern, og i 1929 ble det vedtatt nye skogvedtekter for Verdal. Men
en av de lover som har hatt størst betydning er Skogvernloven av 1932.
Denne loven innlot seg ikke på å slå fast hva som var god skogskjøtsel i
de forskjellige varierende tilfellene. Dette overlot den til det faglige

----
421 SS-B
----
skjønn. Loven brakte skogbruket over på en faglig sett tryggere basis. 3
Lovens §1 fastsatte at skogoppsynet besto av herredenes skogråd med
skogoppsynsmenn. Overoppsynet med fylkene hadde fylkesskogrådene,
og skogstyret var den øverste oppsynsmyndighet. (Se Tromsdal: Skogen
i Verdal.)
Men her i Verdal var det allerede opprettet herredsskogmesterstilling
før denne loven trådte i kraft. Aneus Karlgård ble tilsatt som herreds
skogmester under første verdenskrig. Av sparehensyn ble stillingen inn
dratt i 1923. Det hevdes at at Karlgård gjorde en fin innsats i den korte
tiden han virket. 4
De nye skogvedtektene for Verdal som er nevnt ovenfor, og som ble
vedtatt i 1929 medførte at herredsskogmesterstillingen på nytt ble opp
rettet. Og som ny herredsskogmester ble Arne Tromsdal tilsatt. Han
kom til å virke i denne stillingen i mange år inn til han gikk av for
aldersgrensen i 1975. Og det er et stort og fortjenstfullt arbeid han har
utført i denne perioden, og det er mange skogeiere i Verdal som har
Tromsdal å takke for gode driftsplaner for skogene sine.
Etter Tromsdal ble Toralf Bjelkåsen tilsatt i stillingen. Den deles nå
med Inderøy kommune.
Noter
1 Sandmo: Skogbrukshistorie s. 192.
2 Sandmo: Skogbrukshistorie s. 192.
3 Sandmo: Skogbrukshistorie s. 211.
4 Verdal landbrukslag 100 år s. 161.

----
422
----


----
423 SS-B
----
IV
KILDER

----
424
----


----
425 SS-B
----
KILDER
Kildene som her er gjengitt, er avskrifter av primærkilder. De aller
fleste av originalene finnes i Riksarkivet i Oslo og i Statsarkivet i Trond
heim. Imidlertid finnes noen i Det norske skogselskap og noen på Norsk
skogbruksmuseum på Elverum. Dessuten finnes ikke så få i Verdal i
Værdalsbrukets arkiv i Vuku.
For at det skal være mulig for folk flest å lese dem, er de ikke foto
grafisk gjengitt. I mange tilfeller er håndskriften mildest talt vanskelig å
lese, og i tillegg kommer det forhold at de fleste er skrevet på gotisk.
Avskriftene er for de flestes vedkommende foretatt av kvalifisert
personell ved arkivene. Allikevel kan det ikke garanteres med hundre
prosent sikkerhet at det ikke forekommer feil. I noen tilfeller kan
originaldokumentet være av en slik forfatning at skriften ganske enkelt
er borte. Andre ganger kan det være selve skriften som ikke er leselig.
Men stort sett kan man nok regne med at kildene er korrekt gjengitt.
Det er disse kildene som har dannet grunnlaget for storparten av
tekstene i disse to bindene, VI A og B, av Verdalsboka. De av leserne
som måtte ønske det, kan således sammenholde forfatternes tolkninger
av kildene med de virkelige kildene.
Mengden av kilder er som man forstår, meget stor. Av forståelige
grunner har vi her holdt oss til det materialet som direkte berører
Verdal. Enda har vi vært nødt til å foreta et utvalg. Forhåpentligvis er
utvalget så representativt som mulig.
Tallet på kilder er minst fra 1600-årene. Utover 1700-tallet øker an
tallet, og på 1800-tallet er antallet meget stort. Vi har derfor prøvd å ta
med så mange som mulig av de aller eldste. Disse er også de som er
vanskligst tilgjengelig. Av 1700-tallets, og spesielt 1800-tallets kilder,
har vi vært nødt til å plukke ut dem som har hatt størst betydning for
denne fremstillingen.
Foruten at kildene på denne måten utgjør en del av et hele, er det vårt
håp at de også kan benyttes av andre som ønskes å forske i denne del av
Verdals historie.

----
426 SS-B
----
Riksarkivet
Kanselliet
Skap ik
Pk. 341
Sag-Kommisjon
3^2
No 181
Jeg Peder Wiibe til Gierdrup Kongl: Ma: befalings Mand
ofuer Thrundhiembs Giør vitterligt, at Efter som Erlig oe
vel Agt Mand Hans Bastiansen Sorenskrifuer Ofuer Størdals
oe Selboe fougderier, af mig hafuer verret begierendis at
han: Hans Ko: Mai til Aarlig afgifft maatte bevilges at op
tage et Ringe Saugbrug udj Vllvilde Foss eller Elf. Oe
efterdj samme Saugsted er, efter befalning som der om Er
blefuen Vdsiedt, af Sorenskrifueren oe Sex Mend besigtiget.
Oe af den: Saa som deris besigtelse, som vnder forseigling
Er af r lefuerit, Udførligen tilkiende gifuer, paakiendt at
samme Saug kand opbygges udj Vlvilde Elf, uden nogen
før optagen Saugers schade oe forfang, iche heller er det
nogen til schade paa Agger eller Eng udj nogen maade, oe at
tømmer der til kand bekommis udj Kongl: Maytz Alminding, som
ligger Paa begge sider Skiecher fossen, Ock op under fieldet
fra Hielmoe oe til Lille Langdall, Saa velsom oe udj Klugs
schoufue som Kiercken oe Kongen er til hørig, Saa at den kand
Er Agtes for at vorde En Ringe Flom Saug, da hafuer Jeg paa
hans Ko: Ma: min Allernaadigste Herris veigne, Sampt indtil
Hans Ko: Ma: eller hans Maytz befallings mand, her paa Thrund
hiems Gaard derom Anderledis Lader tilsige, eller Oe at Berg-
Vercker der Neer hos kunde opdagis forundt oe bevilget, Saa oe
her med forvnder oe bevilger forbe 2.
Hans Bastiansen bem:te Saugbrug udj Vllville Elf, at Anfange,
Niude, bruge oe beholde dog med saadan Condition oe Vilkaar,
at hand til huer Martinj dag Vnder samme Saug oe des brugs
fortabelse, schal gigus Oe udj Thrundhiems Gaards schrifuerstue,
betaile Trej Rix Dr. vdj Grundleye, Saa oe Aarlig oe udj Rette
tide fornøye ock betaile Kongl: Ma: schatter, Tiende bord eller
Anden Vdleeg, som af for bem— Saug brug blifE paa budet, ock
schall Contribueris, Forbiudendis alle oe En huer Hans
Bastiansen, her imod at hindre, eller udj nogen maade forfang
at giøre eller giøre Lade,til vitterlighed vnder mit Zignet oe
haand, Datum Thrundhiems Gaard d. 7 Augusty A 2: 1657.
L.S. Peder Wiibe.
Denne Saug oe Adkomst bref paa Vllvilde Saug er ved giordte
Accordt oe for Enning, afstanden til Ko: Maytz Justitzchrifuer
Laritz Pedereen Brix, oe vnder samme for Enning aftalt, oe
meent at hand seif bekoster Søger oe for huerfuer, efter
den Allerede Giorde Naad: Anstalt Saugerne vedkommende, Paa
tilbørlige steder bøxel oe feste bref Dat: Lauanger dend 23
febr: A— 1 665-
Hans Bastiansen
Egen Haandt.

----
427 SS-B
----
Jffuer Baldtzersen Ko: Ma: Bestalter Amptskrif- Ofuer Thrund-
Hiems Ampt, Giør hermed vitterligt, At efter som Ko: Ma: min
Allernaad: Herre, Mig Naadigst hafuer Anbefalled Oe tilfor
troed, At henstede oe fæste alle de Sauger som er bestaaende
paa Ko: Ma: Kierchens oe Geistlighedens Godz ock Grunder, Saa
velsom med alle Andre Saugbrugende her i Thrundhiems Ampt, At
beslutte om En Aarlig visse Afgiift, J Steden for Tiend bord
Saugmester oe Saugdrenge schatt, Med dis videre efter samme
Naadigste befalings ydermere Jndhold oe om formelding, Acte
rit den Kongl: Recidentz i Kiøbenhafn den 28. Sept: Nest for
leden.
Saa hafuer nu Erlig oe velforneme Mand Lauridtz Pedersen Ko:
Ma: bestalter Justitz schrifuer her udj Norge, af meg paa Ko:
Ma: vegne og Naad: behag Sted oe fest Vllvild Saug J Verdallen
paa Ko: Ma: Grund som Hans Bastiansen Sorenschrifuer i Stordals
fougderie, tilforn i brug hafuer haft, ock nu for han: opladt
oe afstanden, Gifuer Aarlig Grundleye til Ko: Ma: Tre Rix Dr.,
Af huilchen Saug sampt efterfølgende schoufuer oe des brug, hand
mig nu paa Høyest bemSfi Ko: Ma: vegne J Fæste hafuer gifuen T
Trediesinds tiuge Rix daller, huor fore hand den her efter oe
hans hustrue /: Om hun i Encke Sæde efter hans død vorder be
sidende.:/ deris Lifs tid, maa hafue bruge oe beholde, Oe til
des brug Nyde U-hinderlig tømmer af de schoufue som der til for
hen efter Velb: Peder Wiibes til Hans Bastiansen vdgifne
Saugbref Nyt oe bekomed hafr Nemlig Ko: Ma: Alminding paa begge
sider Sckiecher fossen, oe op til Skiercheren, Jtem fra Hielmoe
begge sider Helgaae oe op om kring Verren oe begge sides op med
Juldøllen , Jlige maader udj Klugs oe Bierten schoufuer Oe huis
der findes paa begge sider Kisbovand efter samme brefs videre
Jndhold, Acterit Thrundhiems Gaard den 7 Augustj A°. 1657: Hour
af ham her efter Aarligen schal vdgifue J Tiende bord Saugmester
oe Saug drenge schatt, oe deslige Vdgift Sexten Rixdaller, som hand
Aarligen til huer Paasche til mig her J Throndhb.schal Erlegge oe
betaile, begyindis til Paasche nu førstkommendis oe saa fremdellis
Continuere, Imedens samme Saug Er bestaaendes Saa vel som oe
dend sedvanlige Grundeleye som for bemelt Aarligen til Martinj
dag Jligemaader her i Thrundhb., til meg at Clarere, vnder
Saugs for tabels, huor imod hand Saaledis samme brug maa giøre
sig saa Nøttig som han best kand, Ock ingen udj for££ schoufuer
at hugge eller hugge lade, Mens her Efter som til forne vorder
bemelte Vllvild Saug forH£. Lauridtz Pedersen til Aarlig brug
U-præjuducerlig i alle madder, dog Saa vidt Lougligt oe for
suarligt, Thi forbiudes oe en huer for be-tS Lars Pedersen her
udj nogen hinder eller forfang i nogen Maader at giøre, eller
gxøre Lade, Actum Thrundhb, d, 11 Marti Anno 1665:
L.S. J: Baltzersen,
Saasom inden bem brug, som Jeg hafr bøxlet af hans Ko: Ma:
lxgger Jens Bing Raadmand beleiliger end mig, oe hans brug
i Lexdahlen, mig bequemmere, da haf r Jeg imod bemifi Lexdahls
Sauger forM Vllvilde Saug oe brug ombyt, oe her med til Han:
ofuerdragen, huilche hand efterdags maa giøre sig Saa nøttig
som hand best ved oe kand. Thb. d 12 Aprilis A°. 1683:
L. Brix

----
428 SS-B
----
Lige liudende med Originalerne Fester
(U.) Jens Lauridsen Skive (u.) V. Friis
Copie af SlrVelbr: PederWibes bevillings brev och
til Vlfuilde Saug i Wærdahlen af Dato den 7-- Aug
Sambt Stiftambtschrifuerens Sl: Jffr Baldtzersens
af d 11 Martj 1 665. Huilche tilhører
Adkomst
A 22 1657
bøxelbref
Jens Bing

----
429 SS-B
----
Kanselliet
Skap
Pk. 341
Sag-Kommi sjon
3^2
Jeg Peder Wibe Till Gierderup Ko: Ma: befalings Mand offuer
Thrundhiembs Leehn, Kiendis og hermed giør for alle Vitter
ligt at Eftersom Hederlig og Vellærdt Mand Hr Erich Olufsøn
Guds ords Medtiener til Værdals Præstegield, hafuer været
begierendis at hannen: hans Ko. Ma. til Aarlig afgift maatte
bevilgis af ny at opbygge et ringe Saugbrug udi Vekke Sogn
udj Værdalen: Og efterdi samme saugbrug er af Sorenskriveren
og Sex mend efter derom udstedde befalning, besigtet og af
dennem/: saa som deris besigtelse som under forsegling er
ofurleveret formelder:/paakiendt at samme Saug kand paa
forb- Ko: Ma: Jorder Storelangdals leyemaal udi een liden
Foss kaldis Blouku, lejlendingen foruden schade paa Ager
eller Eng, opbyggis, Jtem at Saugtømmer til samme Saugbrug,
Andre nest omliggende Sauger under hinder eller skade, kand
til forhandles af forbe- Storlangdals underliggende schouge,
jtem udj Høsøiens som er oven og Norden for Saugstedet dis
ligs udj Moesaas Elfs Skouge alle tilhørende hans Kongel:
Maj: och Cronen. Da hafuer Jeg paa Ko: Ma: min allernaadig
ste Herris Vegen og Naadigs behaug sampt indtil saalenge hans
Ko: Ma: Befalings Mand her paa Thrundhiembs Gaard formedelst
om Berrigverker der ner hos kunde opdagis, eller for andre
aarsager skyld anderledis der om lader tilsige, undt og be
vilget saa og hermed under og bevilger forbe- Herr Erich
Olesøn be— Saugbrug udi Blouku foss paa Storlangdals leiemaal
udi Verdalen, att anfange, niude, bruge og beholde, Dog
med saadan Condition og Vilkor at hand til huer Martine dag
under samme Saug og detz brugis fortabelse skal gifue og udi
Thrundhiembs Gaards Skriverstue betaile Fem Rdr Udj Grundleie,
saa og aarligen forhøje og betale Ko: Ma: paabudne schatter
som af forbe ifi Saug blifuer paabuden og schal Cintribuerisæ
Forbiudendis alle og eenhuer forbe— Herr Erich herimod at
hindre eller udi nogen maaderforfang at giøre eller giøre lade
Thil Vitterlighed under mit Zignet og egen haand.
Actum Thrundhiembs gaard den 10 July A£ 1657: Peder Vibe
m. p.
No: 9 En Rix ort.
Ædele Velbyrdige og Strenge Herre
Hr. Offue Beilche
til Østeraad
Congl: Maj: Raad, Canceler udi Norge, Assessor i Collegio
status og Leens Herre over Thrundhiembs Ambt, Høygunstig
D atron og Befordrer
og Fred af Gud Fader formedelst Jesum Chris turn.
Jeg er foraarsaget ydmygelig at anmode E: Ex: at eftersom
Jeg efter Ambtskriverens Discrete og velfornemme SE. Jffur
Baldtzersens tilsagn maa fløtte een liden Saug et lidet støch
op paa mit eget Odels leyemaal, fordi at nest hos liggende
Skoug er udhugget, og fra de andre der til af forrig Velb:
Leens Herre Sl. Peder Vibe, bevilgede Skouve kand iche uden
Største difficultet og Ulidelig bekostning tømmer tilføris

----
430 SS-B
----
E.' Sx: Da vilde høygunstig bevilge og befale Sorenskriveren
med danne Mænd Saugstedet og samme schove at besigte, og detz
beskaffenhed fra sig til efterrettning beschreven give.
E. Ex: med alt Kierthafuende den allerhøyeste Gud til lifs og
Siels stedsværende Velstand befaler Jeg og forblifuer
Moe I Værdalen 3. Jan. 1668.
E. Ex.
Ydmyge og plichtige Thienere
Jens Christophersen
Sorenskriveren og Danne mænd Anbefalis dette Saugsted med
skovene at besigte og det fra sig give beskreven som di achter
at Ansvare; Paa det min Allernaadigste Herre og Konge der aff
kand nyde den Rettighed ham underdanigste bør.
Achtum Thrundhiembs Kongsgaard d: 9. January 1668
Offoe Bielche.
No: 9: En Rix ort
Anders Christensøn Sorenskriver i Selboe oe nu til forordnet
udj Dommer steed Retten at betiene over Størdals Fougderj,
Laurs Hougum, Svend Byne, Gutorm Kaalstad, Ellef Holmen,
Jacob Leersett og Ole Setter Laugrettis mend udi Verdals
Prestegield, Giør alle vitterligt at Eftersom Hæderlig og
vellærdt Mand HT. Jens Christophersen, Guds ords Medtiener
her sammesteds, Efter underdanigste Andragende Supplication
oss anviste hans Exell: H£ Cancellers voris gunstige Leens
Herris befalling at skulle besigte et saugsted, ved Høysøen
i Voche Sogn i Gield liggendis, Hour hen forn h£ Jens,
ville forflytte een anden Saug/: Blachou:/ Een fierding vegs
neden forre, bestaaende, formedelst schougen der mest udhug
get er og beqvemmeligere til det øfrige Steed at kand faaes,
Och detz beskaffenhed at give med videre, velbell
befalings Jndhold aff dato Thrundhiembs Kongs gaard den 9
January 1668: Samme forschfl dend Høygunstige Øfrigheds Ordre
Hørsommeligst at fullbyrde, Hafuer vi oss den 28 May paa
Aastedet begivet og detz tilfelde grandschet och Erfaret, da
befindis at veed forn Højsøen wand af adspringende Elf, ved
een liden Fos kand bebyggis een beshe Saug, omliggende Bønder
och Sauger uden præjuditz, Helst efterdi Thømmeret som der
til skal forbrugis, vil søgis og tagis omkring be.2. Højsøens
Elf og Saugsted i Storlangdals og Vorslættes gaardes Skouger,
HU Jenssis tilkiøbte Odel, och Norden fore i Kongl: Mayt al
minding, Huilche Skog af Sal: Welb: Peder Wibe tilforne til
før— blochou saug efter foregaaende besigtelse paa HøjbeH
Kongl: Maj: vegne schal være bevilget at niude og bruge i
allemaader. Huad Grundleien sig belanger, det henstiller
vi til den gunstige Øfrigheds gode Consideration formedelst
Odels Grund ut suprea Borene til Lade platzen at fremkiøre og
flotte ehr ved 3 store Miile vegs fra Saugen. Saaledis som
forskrevet at være, dette bekrefter vi med voris Zigneter her
undertrøgte Anno die et loco ut supra.
Richtig Copia af Originalen som mig er lefueret
Test: J. Baltzersen.


----
431 SS-B
----
Trondhjems amts
regnskap 1662 II
Lit: F.
Mandtall och iordbog
Offuer Størdallss fougderie
Bereignitt fraa, Nytaardx
daug, Anno 1662 Och till
aarsdaugen der nest, Efter
1663
Sauger och Saugmester Schatt,
Nemhlig aff huer Stabbell Bord i Saug och Saugmester schatt
at were Contribuerit - 5 1/2 Rdr Som følger
Werdallen,
Andreas Christophersens Sauger
Offuer Tromssdals Saug - k 1/2 Stabell
Ner Tromssdals Saug - 5 Stabell
Dillomb Saug 06 Stabell
Er,
Penge 85 Rdr 1 ort
H:r Peder Juels,
Fossnes Saug 3 Stabell
Offuer Birchen Saug - 4- Stabell
Ner Birchen Saug | Stabell
Er,
Penge 22 Rdr
Sophie S: H:r Erichsis
Langdals Saug 1 Stabell
Er,
Penge 5! R dr
Soerenschriffueren Hans Bastians:
Wlffuen Saug
Er,
2\ Stabell
Penge —
Lenssmand Aache Houg
Offuer Lexdals Saug
Nedre Lexdals Saug -
Er,
13 Rdr 3 ort
■ 3 Stabell bord
Z\ Stabell
Penge
30 Rdr 1 ort
Summa Paa Forschreffne, Sauger Och Saugmester Schatt, Er in
Penge — Rdr 1 ort
21 sk
Datum Vernes Dem lo Januarij Anno 1663.
Nielss Pederss:
(L.S.) Egen haand

----
432 SS-B
----
N°- 9: En Rix ort.
Jffuer Baltzærsøn Kongl: Ma: Bestalter Ambtskriver over
Thrundhiembs Arabt. Giør Vitterligt, at Eftersom Hæderlig og
Vellærdt Mand H- Jens Christophersøn Medthiener Udj Guds Ord
til Værdalens Prestegield, Mig hafuer Anviist afgangen Peder
Wibe, forige Arabtraand ofuer Thrundhiembs Ambt, Hans udgifne &l
Saug eller bevilnings Bref till bemelte H- Jensis formand S—
Erich Olesøn paa Jtt Saugbrug i bemelte Wærdalen udi
Blouku Foss Acterit Thrundhiembs Kongsgaard den 10 July 1657.
Da eftersom Meer bemelte H- Jens Christophersøn nu begirer samme
Saug at opfløtte paa Højsøen leiemaal hans eget kiøbte gods,
formedelst Manquemente paa Thømmer, der nu Saugen staar, og
paa den begierte Sted allene lejlighed til een Ringe Beche Saug
tre Mile ofuen for Søen eller Lade Platzen, og til detz brug
Thage Thømmer i hans egne Kiøbte gaarders Skofue, med /: Huis i
Kongl :Ma-: alminding der til bemommis kand, Andre for bevilgede
och i brug hafuende Sauger Sauger Upræjudicerlig Efter nu fore
gaaende besigtelse paa hans Exell: H r Cancellers Befaling af
Nest afvigt 28 May Hourfore her med paa Kongl: Ma— vegne och
naadigst behag. Consenteris Saug som forbemelt at fl øt * e^ s
Opbygge og til brugs føre. Eftersom hand der af til Kongl: Ma —
i Fæste hafuer udgiven Tiufve Rixd: Och der foruden i Aarlig
Kiendelse eller Skougleje af Kongl: Alminding Thou rdr.
Som præcise til huer Martinj aften til mig eller Huem til dis
Annammelse paa Kongl: Maj: vegne blifuer beskichet skal Erliggis
under samme Brugs fortabelse. Saa velsom J lige Maader til Rette
tider at Clarere Ko: Ma: Thiende bord Skat och detz lige, som
paabudet ehr eller blifuer, Hour imod hand maa giøre sig samme
brug saa møttig, som hand best veed og kand, louglig adferdt
og fremfart Chemæs. Dis til Vidnisbyrd mit Zignet och egen
Haand Actum Leeren Gard den 5. Juni 1668.
Jffuer Baltzersøn.
Disse Copier Richteligen at være udschrefne efter Originalerne
Testere vi med Hender og Zigneter


----
433 SS-B
----
Rentekammeret ROA, matrikler.
Kongl. May. fuldkommen Jordbog offuer gandsche Størdals
Lehn paa alle Gaarder och Gaardeparter ingen vndertagendis
med des Leylændinger och Opsiddere, huad en huer besidder
och bruger och derhoss specificeret alle Lodzeigere och
Bøxelraadige dessligeste ald Kongl. Maystats Lehding och
Thiende och huis till Reens och Bache Closter vdgiffuis effter
Kongl. Commission af Dominer och Dannemen effter Gaardenes
forrefunden Vilchor och Beskaffenhed saaledis erachtet och be
fattet Anno 1669.
(Utskrift forsåvidt fjeldsletter og fiskeri angaaer)
Werdals Gield
Hougs Tinglag
XXX
Forrens Tinglaug
Grunde Fos Hr. Peder Juell thil Lars Persen Brix for Laxfischende
och Teersted ? ved det søndere Land 1 øre
Grunde Anders Oelsen
Saa findes och vnder forschreffne tuende Grunde Gaarder Vilckor
til Laxefischende med Hauffbiugning och Nodkast, neder och
vesten for Grundefos,Huilchet forschreffne Grunde Gaarders
Opsiddere effter Laugen tilkommer. Nu taxerit for 1 øres Leve
och samlagt med Gaarden, och beregnet Landdrotten. Her Jenns '
Christophersen som forschreffuet staar, at niude effter Breff
och Schiøde hand derpaa i Hende haffuer.

----
434 SS-B
----
Statsatbivit i sT*o"H.3&«vm
Utskrift
J.nr. 881/1914-9»
AT/SK.
av
kopibok lé7o - 1671+. (Forhør og D omme r m. v. ) for Stjør- og
Vardal sorenskriveri.
Hana Ehm Kongl May t - 3 Besialter Ædaoernschrifuer och
?01. li+O
!l
Dommar, of f uer Størdahla 1-ougderie och Selboe, Peder Faam,
Erich achej.Elluf, Ame, Nielfl och Ellef Larßen Skrouffue, Be
ædigte Laugretti3 mænd udj Werdahla Presteg: Giør Hermed witter
liat at Anno Christi 1672 d: 23 Auguatj ware wj effter høigunatig
ssssssss
Øfrighedtz Befahling, paa dend Aasted, Leeraaens Bech, liggendia
udj bemelte Vferdahlen Loulig thilnefnt och forsambled der Samme
stedtz Effter Erli<?, achbahr och welfornehmme Mand Jena Bing
Kong: Kay-*z Fougit Dffuer Stordahla Hana Andsøgning
och begierring een Saugsted at besichtige huort da for OB af be
melte Jena Bing, blef producerld och Frembwieat, Een hans Skrift
lig Supplication, til hana Excellz h: Canceler, och Sticht Ambt
mand, welbaarne Offue Bleiene, om be-: Leeraaens Bech Saugatedtz
oesichtel3e, til Kong: May*- 2 intereaaia Formeerel3e, at optage
och bebygge, de dato Thrundhiemb d: 18 Junij, 1672.
Huorpaa høibemelte Hana Excellz h: Canceler d: 19 ajuadem hafde
Resolverlt At Sohrenachriffueren med Sex U-willige Laugrettiamænd,
Forbe-: pladtz achulle besichtige, och tilforn Fornehmme om det
Berrigwercherne eller Opblugte Saugsteder kunde isære præ
judicerlig med widere detz Jndhold, Effter Huilchen Solititation
Sampt derpaa Gunstig Erlanged Tilladel3e och Befahling, Wj ofl
aTf tor Skyldirste irebtthr, och hafuer ladet ware Andge-
lerre3hørsorr.ell3 et Och sarane Leeraaens Bachs Saug
atedtz Beschaffenhed, och Grandgifuelig at grandsche
och Erfahre, Da i saa maader befunden, at samme Pladtz ligger paa
halffuor Skrouffuis Gaard Skyldende Et Spand och en half Øre,
L er*.
*//et- Str+r* ■s-rj

----
435 SS-B
----
S- Jens Bing bøxel Raadig, Sampt NielS.ibm: Skyldande It Spand ,
S- Eilert CaSperflen bøcler, deria Pællitz Grund, och Lejemaall,-
3om er deria Vd£: atrax Øaten wed Gaarden, Siuntia ofl at Een Ringe
Flomsaug med BeKoatning der Sammeatedtz, Kunde anleggla och op
biuggls Dambatocherne paa beggj Sider, Kommer paa bemelte Grunde
at ligge, huor tilforn hafuer Standit een liden Mølle Qvern Och
Skoufuene der till at Runde paa be-: Jena Binga egen odel 3
Srund, och on-Vringli-?ende Skouffue, Saasom Siørgum,
Skrouffue, Hieldaet, och i.undachind, Schouf Frachtia och ey
at Kand tagla eller Førria til nogen Berrigwerch eller Allereede
opbiugte Saug, och widia ey heller der af Tilforn at hafue wærit
tagit eller Ført; Och effteraori høi bemelte Befahlning Medfører,
at om Mogen wedKommende, udj denne Saugatedtz beaichtelfle, Kunde
hafue at alge, de da der till Kunde worde warSlede; Blef af Sohren
achrlfueren paa Aaataeden Liudelig tilapurdt S- Jena Bing, om hand
hafde nogen Steffning, eller wiate nogin aom dette Kunde Komme till
præjuditz, och billigen waralis burde, huortill hand auarrede, Al
delia ingen at wide, aom derudj mod samme begierte Saugated, Kunde
haffue at Sige, Ey heller no en opbiugt Saug prsejudicerer, Blef
och Vdførlig Adapurdt 3aauelaom och Recognoaaerit om aamrne Kunde
wære dend Nermiat Kea3eboe Saug til forhindring
Huortill Suarred ''orberelte Kyndige Laugrettia Mænd,
Huerchen dend eller forhen opbiugte Saug atæder, ( eller
Berrigwærcher» inden deria Circumferendtz, til nogen Præjuditz,
Di3ligeate befandt wj och sy nogen, som der wdj mec Jilligh: nogen
prætention eller Jndsigelße haffue Kand, Er Ey heller nogen Mand,
til hinder eller Skade, paa deris Brug, Sndten Agger eller Engh,
Menß effterdj høyst Ermelte Hanna Kong: Mayttz alle a woria aller
naadigate Arffue Konge Och Herris Intereaaia Formeerel3e, her
udjnden verserer, di3ligeate omkringliggende Bønder Alimuen3
gafun och beste som wed deßen tilfeldig Arbeifle (nogit til hielp
Bind VI B — 28

----
436 SS-B
----
at vdredde deris Skatter och Rettigheder,) kunde eller wille
fortienne, Da Erkiendi3 Billig, at welbe-: 3- Jena Bing,
aom for- 9 : J-eeraaena Bechfl Saugated, op3øgt hafuer, med Des be
melte u-præjudicerlige Skouffue, Som bequemmellgat och bæst til
for2 e : Saug tagla och føria kand, Bør her effter, fremt for
nogen anden til BebyggelSe och Brugelighed, at følge, Sampt
Niude bruge, och giøre sig dend saa Nyttig, och Gafunlig aom
hand forauarlig, beat wed och kand;
Paa Samme Ti<sen Flombsaug, Erachtis ey wiedere nåar waar eller
Høe at Flom Falder, varlig at kand achiærria end Sn Stabelbord,
och formedelat detz Ringh: skiønnis der af ey merre Aarlig udj
Grundleye at kand gifuia end En half Rdhr: At aaa paa bemelte
A|_ajated beaichtigit och fore funden, er aom Forachff: staar,
detz till Widni3biurd, under woris Foraeiglinger
Datum Aateden Anno et die vt Supra:"
Rett utskrift.
Trondheim, den 7


----
437 SS-B
----
Trondhjems stifts
regnskap 1682 I
Lit. C.
Størdahls fougderies
Saug - Bords - Skatter
bereignit
pro
Ann is
1680, 1681 och 1682
Wærdahlen
Borge-mester Brixis Sauger
Rdr: ort
sk:
Ulvilds Saug: Staar paa Kongl: May:ts oe
Hospitaletx Grund medt DambStockene,
Tømmeret tagis i Kongl: May:ts Alminding
oe i Borgemesters Egen Skouger.
Skaaren Anno 1680...1 Stabell)
Anno 1681 \ Stabell )Er 5 Stabler
12 2.
Anno 1682 3? Stabell)
Kiesbo Saug: Staar paa Borgemesters Egen
Grund, Tømmerett tagis i hans Egen oe
Præstebolitz Skouger.
Skaaren Anno 1680 300 bord )
Anno 1681 400 bord )1 Stabell
Anno 1682 1 Stabell)7oo bord
Raadmand Jens Bings Sauger.
Hoffstad Saug, Staar paa Kongl: May:ts
Grund, oe der bekommer mesten deell
Tømmer.
Skaaren Anno 1680..600 bord )
Anno 1681 500 bord )2 Stabler
Anno 1682 1 Stabell) 100 bord
Hay Faas Saug: Staar i Kongl: Mayts
Alminding.
Skaaren Anno 1680.. 700 bord)
Anno 1681 500 bord) LJ?* 3
Anno 1682 500 bord) 700 bord
Marke Saug: haffuer halff dambstok paa
Ko: M: Grund till Hoffstad.
Skaaren Anno 1682..'+00 bord.
Movads Saug i Kongl: M: Alminding
Skaaren Anno 1682..240 bord.
Suma lat:
Her Jens Christophersøns.
Green Saug, Staar paa Odels Grund,
Tømmeret tagis i H:r Jensis Skouge En
deell, oe En deell i Kongl: M:ts
Alminding: derpaa


----
438 SS-B
----
Her Jacob Jacobsen Lunde.
Grundfos Saug, Staar paa Egen Odelsgrund:
Tømmerett tagis paa Egen oe adshillige
omliggende Skouge.
Skaaren Anno 1680...1750 bordK „ . , 1p
Anno 1681 1700 bordL 11 2 12
Anno 1682 1200 bord) J
Capitein Iver Mogensøns.
Tveraa eller Indall Saug: ligger i Kongl:
May:ts Alminding hvor Tømmeret ocsaa
tagis.
Skaaren Anno 1680...1 Stabell)
Anno 1681 3 Stabell)s Stabler...l2 2.
Anno 1682 1 Stabell)
Anno 1682.
Humbfred Brykmans.
Dillums Saug Staar paa RinssClosters Grund:
dend damstok, Ligger paa Kongl: M:
Gund (i):
Tømmeret faais mesten deell fra Suull som
er Kongl:M: Gaarders saaoc almindings
Skoffve.
Skaaren Anno 1680...7500 bord)
Anno 1681 3000 bord)lsi Stabell 38...... 3.
Anno 1682 5000 bord)
Ramsaas Saug. Staar i Kongl: May:ts
Alminding hvor Tømmeret ocsaa tagis.
Skaaren Anno 1680... 600 bord)„ c4- a y,i 0 _
Anno 1681 1100 bord) 0Q 9 1
Anno 1682 ..2 Stabler)'
Ellers er Skaaren paa Lie oe Trombssdals
Sauger, som berettis staa paa hans Egen oe
Bakke Closters Grund A 2 1680. 81 oe 82 -
21 Stabler bord, och Tømmered at faait i
hans Eegen Gaard Tromsdals Skoug, hvorfore
inted anderledis unden foregaaende be-
sigtelse derom kand tilføris.
Suma lat 76...... 1
12
Summa Summarum offuer Forskreffne
Saugbord Skatt: Bedrager h6z Rdhr: 1 ort 5 sk.
Saaledis Efter Angiffvelsserne Rigtig atwære: Testerer
med Haand oe Seigell: Actum Støre den 31. Decembris
Anno 1682.
Liv Borch
mms:
(L.S.)


----
439 SS-B
----
WII CHRISTIAN Den Femte af Guds Naade.
Konge til Danmarch, de Wenders og Gothers Hertug udi Sleszvig
Holsteen Stormarn og Ditmerschen Grefe udi Oldenborg or Delmen
horst. Giører alle Vitterligt, at eftersom os Elschelige
Edle og Velbiurdige Pieter Dreyer, Vorris Assistentetz Raad
og Laug Mand ofver Trundhiems Laugdom i Vort Rige Norge hafer
ved hans anbetroede Provincial Procureiirschab iblant andet til
Vorris Fisco indbragt eendeel Jordegods som beløber - Tiufve og
Trei Spand og førgetiufve Marchlaug, hvoraf hannem den Femte
Part som er Fiire Spand Een og Halftredsindstiufge Marchlaug
effter Vorris Naadigste gifne Bestalling og ellers sær Bevilling
underdanigst tilkommer, Saa hafver Vii til samme Femte Parte
Fyldestgiørelse allernaadigst afstaaed, saasom Vij og nu med
dette Vort aabne Bref allernaadigst Schiøder og afstaar, fra
os og Vorres Kongelig Arf Successorer udi Regleringen, og til
bemelte Pieter Dreyer og hans arfvinger; Effterschrefne Pladt
zer og Jorder med Bøxell ofver alt, beliggende udi Vorris Ampt
Trundhiem, udi Størdahlens Fogder j , i Væhrdahls Praeste Gield;
Suul Stuen Niels paaboer Een øre, Lille Moe Niels Tolf march
laug .Vestergaard Suul' Olle Een øre, Suul Peder Tolf marchlaug,
Suul lacob otte marchlaug, Suul Christen o+te marchlaug, Suul
Arent Otte marchlaug, Suul Peder Otte marchlaug, Stoer Moe
Royel Sex marchlaug, Stoer Moe Baard Sex marchlaug, Quelmoen
Johan fire marchlaug, Lindset Steffen fire marchlaug,'Helgaas
Joen fire marchlaug, Klippen Joen Toe marchlaug, Juulnæsed
Hans Toe marchlaug Moen Joen Toe marchlaug, Braataasen Sifver
Toe marchlaug, Braataasen Otte Fire marchlaug, Moen Peder
Fiire marchlaug, Schongens Præstegield, Mie Joen Toe marchlaug,
Tufsøen Bertes Trej marchlaug. - Aasen Annex Hoin Anders Toe
marchlaug, Frosten Præstegield, Ludahlen Olle Trei marchlaug,
Brende Joen Toe marchlaug, Lexwigens Præstegield, Grønlie
Jacob Fire marchlaug, Holmen Mads Fire marchlaug, Storli Olluf
Sex marchlaug, Kammbech Anders Toe marchlaug, Størdahlens
Præstegield, Sonen eller Søenmoen Olle Fire marchlaug, Marchen
Erich Fire marchlaug, Merager Annex Stoerdahlens Sex marchlaug.
Guldahls Fogderi Støren Sougen Ramstad Peder Sex marchlaug.
Noermørs Fogderj, Oure Gield i Wiigs Tinglaug, Aritzwiigen
Christian Jt Spand Thij marchlaug. Nummedahls Fogderj Foesen
Gield i Jøens Fiering. Aglen Tosten toe øre, Foldens Fierding
Kaluigen, Sulfast Sex marchlaug, Svinstie Nessed Fire march
laug, Løfnes Fiering, Steensvig Sex marchlaug. Hvilche for
schrefne pladtzer og Jorder med des tilliggende herlighed og
Rettighed, af ager og Eng, Schouf og March, Fischewand og
Fægang, weide eller weide Stæder, til Fields og Fiere øde og
aabygde, Vaat og Tørt, Inden og uden Gaards, og ald anden
tillegg og Herlighed, som der nu tilligger, og af arildstiid
tilligget hafver, og med Rette tilligge bør, aldeehles indtet
undertagendes i nogen maader, For: Pieter Dreyer og hans
arfvinger schal og maa hafve, niude, følge, bruge og beholde,
og deraf annamme og oppeberge des Landschyld og Rettighed,
Stedsmaal, Holding, og saauit nogen Jorddrot af sit oddelsgods
er berettiget, og ellers i alle maader giøre sig det saa nøttig
og gaunflig (Landslouven Gemes) som de best vill, ved og kand
til Evindelig arf og Eiendom, og Kiendes Vii oss og Vore Konge
lige Arf Successorer udi Regleringen, aldeehles ingen ydermeere
Lod, Reet eller Rettighed at hafve til eller udi fornefnte

----
440 SS-B
----
Pladtzer og Jorder, Mens aller naadigst bepligter os at fra
hietnle og tilstaa fornefnte Pieter Dreyer og hans Arfvinger
for hver Mands tiltale, som derpaa kand tale med Rette i
nogen Maader,
Dog os og Vorres Kongelig Arf Successorer udi Regleringen
Souveranitet, Kongelig Regalier og Høyheder af for;ne Gods
saasom Schat, Tiende, Leding, Sigt og Sagefald,, og Ligesom
af andet deslige Jordegods derudi Vort Riige Norge, hereffter
u-forkrencket og os aldeehles forbeholden, Forbiudendes alle
og Eenhver herimod eftersom forschrefvet Staar, at hindre eller
udi nogen Maader Forfang at giøre under Vor Hyldest og Naade.
Gifvet paa Vorres Kongelig Residentz udj Kiøbenhafn den 21.
Aprill Anno 1683.
Christian
P. Brandt
Lilideligen Læst For Almindelig Botolphi Laugtings Rett udj
Trundhiem, Måndagen d: 18. Junij 1683. test;
A:Crantz.
Fremlagt paa Skifftet A- 1?03 effter Salig Cancellie Raad
Peter Dreyer, og af de Vedkommende tilbage annammed
test^
A: Schøller. Dygbal"
Avskriftens overens st««meise med det orginale dokument attestere
Trondhjem den 3. juni 1926
Joh. K. Bergwitz.


----
441 SS-B
----
No. 57.
kongelig majestæte bestalter stiftamtskriver over
Trundheims stift Peder Kaa"BbBl bekjender herved, at efter
som sr. Jens Bing, raadmand her sammesteds, udi Skriverstuen
har produceret sr. Lauridz Brixes borgermester her paa ste
den, hans opladelse paa Ulwild saug udi Vandalen, som hannem
af forrige stiftamtskr iver salig Iver Baltzersen den 11. mar
tii 1665 er bokslet og velbemeldte hr. borgermester 3rix nu
til sr. 3ing imod hans saugbrug udi Lexdalen har forbyttet
og mageskiftet, saa har ,jeg efter 3aadan beskaffenhed paa
Hans kongelige bla ie s tæt s vegne og allernaadigste oehag til
velbemeldte sr. Jens Bing sted og fæstet forskrevne Ulwild
saug til louglig brug og tommorhugst af de dertil borende
og udi forrige boxelbrev indforte Bkoge for hans og hans hu
strus livstid, saa Imge hun efter hans dod sidder enk:e, at
nyde og oeholde med kiondition, at han den afgaaende rettighen
af kongelig majestæte skatter og tiende bord aarlig raa beho
rige tider steder rigtigen klarerer, samt grundleien, som
er 3 rigsdaler aarligen til hver St. i.!artinii udi Jkriverstu
en betaler foruden de 10 rd., som han nu af samme saug udi
icjendelse har givet og dersom nu dette forskrevne saugbrug
herefter maatte tiltage og forbedres da at komme hans kongeli
ge I'ajestff>t udi grundleie og rettighed til billig forboielse.
I det ovrige har han ingen paa for havende brug og frihed i
nogen rnaade at præjudicere, saafremt han ikke seiv for al
paaic ommen de ulempe vil svare og indestaa. Detz til stadfsestel
se under min haand og signet.
Aotum Trundh.jems stift an.tstue den 9- januari anno
1685.
Peder Akaasbcil. (L.S.)
Afskriftens rigtighed bekrfrftes.
Oslo den 28de februar 1928.

----
442 SS-B
----
Fjellsletteskatten 1685
Amtsregnskapene Trondheims
amt 1662-1676
Werdallens Gield
Hougs Tinglaug
Rd Ort sk
Lars Thronnes i fieldslet
Anders Hegstad j fieldslet
Olluff Echle j fieldslet
6
6
8
Faarens Tinglaug
Peder Jermstad j fieldslet
6
Olluf Lundschind j fieldslet
Olluf Gudenomb j fieldslet
Joenn Echlo j fieldslet
Olle ofuer Skrofue j fieldslet
Thommis Faarenn j fieldslet
Thore Breding j fieldslet
8
8
6
10
6
6
Erich Melbye j fieldslet
1 0
Lauridtz Quelstad j fieldslet
Lars østnes j fieldslet
1 0
8
Baroe Grunde j fieldslet
Olluff Grunde j fieldslet
Joenn Aarstad j fieldslet
Peder Trøgstad j fieldslet
Halfuor Skrofue j fieldslet
Søfrenn Krug j fieldslet
Olluff Biørgum j fieldslet
Iffuer Lefring j fieldslet
Olluff Garnes j fieldslet
Jens Lefring j fieldslet
Suend Boldgaard j fieldslet
Olluff Boldgaard j fieldslet
Olluff Dillum j fieldslet
Einer Østgaard j fieldslet
Guttorm Kolstad j fieldslet
Olluff Kolstad j fieldslet
Elluf Holmen j fieldslet
Niels Hielde j fieldslet
Lars Kuustad j fieldslet
6
6
6
4
6
6
6
4
8
4
6
6
6
6
6
4
4
6
6
Lars Elnes j fieldslet
Peder Kuslie j fieldslet
8
8
Olluff Storlangdahl j fieldslet
Enchenn Musum j fieldslet
8
8
Suend Klug j fieldslet
Olluff Setter j fieldslet
Olluff werslet j fieldslet
Olluff Woldenn j fieldslet
Anders Høyem j fieldslet
Elluff ørtugenn j fieldslet
Thorkil Biertum j fieldslet
Lateris Rd 2 2 ort 8 sk
Avskrift, Verdal den 2
ØW
november 1979


----
443 SS-B
----
Fjellsletteskatten 1720
Wærdalens Gield
Hougs Tinglaug
Field s 1 e 11 e r
Rdr ort s
Heigstod Ole
Eckle
1
1
6
6
Faarens Tingi:
Lundskind
8
Echloen
6
Owerskrowe
Melbye
1 2
6
Østnes Enchen
Grunde
8
6
Grunde Ole
Aarstad
6
6
Trøgstad
4
Skrowe Halwor
Krog
6
6
Gardnes anders
Di Hum
8
6
Østgaard
Holmen
6
6
Hielde Ole
Kudstad
6
6
Elnes
8
Kuuslie
8
Stoerlangdahl
Muusum
8
8
Klug
6
Setter
Worslet
Wolden
Hoienn
Ørtugen
Biertum
Fal loen
6
6
6
4
4
6
4
Nederholmen
6
Olle og Lars Indahl
Øfskind
12
12
Indahl Peder
Skafhoug
6
(Listen fortsetter så med fjellsletter i andre bygder. Men
et par sider lengre ut står så følgende: )
Noen Fieldsletter og Saltkiedelskatter til Militien Assigneritt
efter Krigs Jorde Bogens' Formelding -

----
444 SS-B
----
(Saltkjelene utelates.)
Fielsletter
Rdr ort s
Reppe
6
Hieldset
Hielde
8
6
Bye
6
Berrig
Bynen
8
6
Østerstichelstad
Bye
12
6
8
Skrowe
Gudenom
Breeding
Qwældstad
Troenes
8
6
10
6
Jermstad
Faaren
6
6
8
Berrig
Biørgum
Lefring
Lefring
6
4
4
Boldgaord
Koldstad
12
6
Avskrift, Verdal den 2. november 1979
cAu;

----
445 SS-B
----
S-ta-tsatni-wt i §*oti3'fwitn
J. nr. 1129/1914.9. Utskrift
KK/SN.
av
pantebok litr. A- 1726 - 171+2 for StjøT- og Verdal sorenskriveri
Jag underskrovne Aage Rasmusen Hagen Klendes og hermed witterllg
glør, at have stæd og fæsti som jeg og hermed till TøTes Joensen
stæder OJ3 bortfæster den halve part eller 1 Spand 1 øre 12 Mark-
laug: udi gaarden Møchvold i Vasrdalens Præstegleld beliggende og
mig med Bøxel tilhørig, for hvilken gaardtz part hand mig fæste-
te
pengene efter Loven betalt haver, alt saa maa da bem - Tørres
Joensen tiltræde forn- li£- Spand udi gaarden Møchvold, og samme
sin Lifs tiid Nyde, bruse og beholde med hvis der tilliger og med
Rette tilllge bør, med saa Vilkaar at hand aarligen i rette tilde
betaler de af dito gaardtz part gaaende Kongl: Contributioner
saavelsom Landskyld og anden Bættlghed Sætter gaardens Huusfle mflfl
grinder og gierder udi forsvarlig stand og Hæfd, Rydder og for-
bedrer agger og Bng Skoven ei till u-pligt forhugger Samt ellers
udi Øfrigt__sig saaledes forholder som en Lydig Leilending efter
Loven er pligtlg og tillforbunden des till Stadfæstelse under
min Haand og Se igl Trundhiem d: 15 aug: A- 1726.
A:R:Hagen (L.S. ) "
Lest ved tinget for Verdals sogn den 214.. oktober 1726.
Rett utskrift.

 

----
446 SS-B
----
Resolution.
Kongelige Mai-- Fogéd S- Uldrich Friederich t Grtuier haver med
Sorenskriveren og 6 Laug Rætsmænd de indbem— Almindings skove
ved Quels-Aaen Lovligen at besigte, og till hands Mai*S interesse
forsvarligen Taxcere, hvad der af saa vel i første bøxel som
aarlig skovleje med rette kand svares.
Trondhiem d: 13-- May 1732.
J: Benzon.
Lensmanden Ole Lyng med Lavrettet f orkl arede at Kongens Almin
ding anfanger her i Qveldahlen og Kalvdalen paa begge Sider af
Quelaaen, som Mand Saae ligger imellom Brech eller Vaalhaugen
og Hylfieldet af ungefær 1 Miil veigs Strechning i en Trang
Dahl af u-betydelig Gran Skov og Qvistede Kortte Traser med gand
ske faa furu Træer iblant, grændtzende till bahre Field imod
Jemteland; fra Vuche Annex Kirke ungefær 1 1/2 Miile veigs til
Skoven begynder, afsides og ikke hvor Passagen imellem Norge og
Sverrig falder. Skoven bestaar Mest af bierk og Smaa Træer,
der ikke leEteligt formedelst vejens u-beqvemmelighed till
Bøygden kand føres eller benyttes, Hvad Tømmer, som der af kand
faaes Nedflaades igjennem Qvelaaen besværlig og bekostelig till
hvor Saven paa Krigs Raad Hagens Grund kand opsettes. Efter
Saadan leilighed, og da Lavrettet ikke kunde Skiønne højere
aarlig afbemelte Skov kunde udbringes end Een 'a 1 1/2 Stabel
bord, som dog vill falde Sav Ejeren bekostelig, Taxeres bemelte
Almindings Skov i Qveldahlen og Kalvdalen for første bøxel Fem
RixdXi og aarlig Skov leje Halvanden som er det Høyeste
der af kand Svares.
Testerer Under Haand og Seigl
Actum Anno die et Loco ut Supra. -
(u.) Laur. Brun (L.S.)
(L.S.) (L.S.) (L.S.) (L.S.) (L.S.) (L.S.)
Saa leedis udj min overværelse Rigtig at være passeret, og at
ieg iche finder Hans May ts interesse Nærmere kunde her udinden
observeres. -


----
447 SS-B
----
Avskrift
Bilage ved
Trondhji Stiftamtstues
Regnskaber
1730-33.
Lauritz Brun, Sorenskriver over
og Sælboe, Giøre Vitterligt att
Størdahlens Fogderie
de
Anno Christi 1732 den 26— May Jndfandt mand sig efter Velædle
og Velb-H- Krigs Raad og # Krigsbogholder Aage Hagens anmodning,
tilligemed Kongel: Mai—' Foget S- Uldrich Friederich Gruner
samt 6 Lavrettesmænd: Michel Holmen, Siver Præstegaard, Ole
Torsen Vuche, Ole Johansen Mitholme og Ole Kulstad, udi Almin
dingen østen for Dulberget i Wærdahlens Præstegield till Wuche
annex, for samme Alminding at besee og Dessen Skove Taxcere
efter Deres Excellence H- Stiftbefallingsmand H- Benzons
Høybydende Resolution af 13 May 1732 som Velbem—- Krigs
Raad Hagen fremlagde af indhold Nemblig
Deres Exellence Høy og Velbaarne
H— Stiftsbefallingsmand Benzon
Høygunstige Herre
Efter som jeg agter at lade opsette een Liden Saug paa en af
mine odels Gaarder udi Størdahls Fogderie og Wærdahlens Præste
gield beliggende, kaldet Aarstad, eller og i fald paa Ditto
Gaard ej skulde findes Leylighed til Bygningens opsettelse da
indrette Bruget paa en nest hosliggende odels-Gaard ved Navn
Næder Holmen, under hvilke Gaarder vel en god deel Skov findes,
men dog ey saa tilstrækkelig, at Bruget med Bestandighed der af
lenge kand conserveres, med mindre jeg maatte obtinere Bøxel
paa endeel nestbeliggende Kongl: almindings Skove, som findes
paa begge Sider staaende ved den fra Fieldet, af eendeel smaa
Bække, kommende Elv, kaldet Qvels-Aaen, udi forberørte Wær
dahlens Præstegield, Hvilke Almindings Skove ikke kand være
till nogen anden Nytte, staar ikkun og forraadner, samt mange
skiønne Træer der af till største Skade vindfældes som dog till
Hands Kongl: Mai høye Interesses formeerelse og omkring
boende Bønders subsistence kunde employeres, Thi ansøger jeg her
ved underdanigst at Deres exellence ville Gunstigst befale ved
kommende Rættens Betiende, med behørige Mænd, at tåge be
mælte Skove under Besigtelse, og derpaa skiønsomt taxcere og
Ligne hvad aarligen af samme Skove Udi afgift eller Leje til
Høistmælte Hands Kongl: Mai— Cassa svares kand, nåar de med den
Forsynlighed og Sparsomhed blive nyttede, at Bruget der ved
udi een suite af Aar kand tourneres og blive bestandigt.
Saadan Besigtelses Forretning vill jeg da derefter underdanigst
insinuere Deres Excellence till een forventende gunstige
Aprobation samt Befalings udstædelse till Stift amtskriveren,
at hand paa forbemælte Kongelige Almindings Skove, imod en
billig Bøxel eller Første Tages erleggelse, mig det behøvende
Fæste Brev meddeler. leg forbliver stædse med al Soumission.
Deres Excellence
Høy og Velbaarne
Hr: StiftsbefalingsMands
Underdanige og hørsomme tienner
Trondhiem
den 12— May 1732.
A: R: Hagen.

----
448 SS-B
----
Resolution.
de
Den af Sorenskriveren og Laug-Raettes Mændene under 26— May
næstafvigte gtorte, og af Foegden Uldrich Gruner attesterede
besigtelses og Taxations Forraetning afver een Kongl: Almin
dings Skofv udj Værdahlens Præstegield, paa begge sider af Elfen
Quelsaaen beliggende, approbere hermed, saasom samme Skofv, der
ellers till ingen Nytte henstaaer, og forraadner, herved kand
emploieres till Hans Mayestetes Interesses formeerelse og den
omliggende bondes Conservation og beste. -
Thi vilde Kongl: Mayestetes Stift-Amtskriver, Sr. Christian
Uldrick Tønder, imod de i Forrætningen ommældte 5 be
taling udstasde Fæstebrefv paa samme Almindings-Skofv till
Vel Edle og Velbiurdige Krigsßaad Aage Hagen; Hvilke 5 —
første bøxel J udj Eders aller-underdanigste Stifts-Amt
Cassa Regnskab for indeværende Aar, og de efterdags aarlig
udj Leye svarende 1 1/2 Rdr. for følgende Aaringer til Jndtegt
hafver at beregne. Trondhiem d: 16-- Juny 1732. -
(u.) J: Benzon
Rett avskrift.
RIKSARKIVET. OSLO 27/3
Magnus Robberstad (s)
førstearkivar
Riktig avskrift bekreftes:
(u.)
høyesterettsadvokat.

----
449 SS-B
----
Over alle de udi Stør og Verdalens fogderi beliggende sauger,
som alle er upriviligerede bække og flomsauger med speciel
forklaring, hvor tømmeret til de paa samme bygdesauger opskaarne
dele erholdes alt efter saugmandtallet og vedkommende eieres
angivelse, som følger.
Verdalens præstegjeld.
No. 1. Tromsdahls saug. Hr. cancelliraad Krogh tilhørende.
Saugen staar paa eierens egen grund, men er ødeliggende.
No. 2. Lie saug tilhører cancelliraad Krogh, paa hvis grund
samme er bestaaende og udi hvis tilhørende gaarders skauge
tømmeret til de derpaa skaarne bord tages.
No. 3. Ulvild saug. Staar paa kongens grund, udi hvis skauge
saavelsom omkringliggende odelsgaarders skauge tømmeret faaes,
bruges af madame Maria salig Rasmus Kraghs, som samme af Hans
Majestæt har bøxlet.
h . Grundfoss saug. Sr. Broder Bøyesen tilhørende, staar paa
egen odelsgrund, i hvis skauge og tømmeret faaes.
5. Lunds saug. Hr. major Ausig tilhørende, staar paa hans
odelsgrund, udi hvis skauge saavelsom andre omkringliggende
odelsskauge tømmeret tages.
6. Høysiøe saug, hr. etatsraad Drejer tilhørende. Staar paa
hans egen grund, tømmeret faaes i omliggende odelsskauge og
bøygdealmindingen.
7. Bierche saug. Hr. krigsraad Hagen tilhørende. Staar paa
hans egen odelsgrund og tømmeret dertil tages af egne skove.
8. Green saug. Hr. Simon Hoff tilhørende. Staar paa hans
egen odelsgrund, hvor og tømmeret af hans egne skoge dertil
tages.
9. Dilum saug. Frøken Drejer tilhørende. Ligger øde, saa
intet derpaa skjæres.
10. Vangstad saug. Tilhørende hr. krigsraad Hagen. Staar
paa Bonde odelsgrund, men tømmeret til de dele, som derpaa
skjæres, tages af egne og andre omliggende proprietarieres
skove.
11. Tveraas saug. Hans kongelige Majestæt tilhørende, men
ligger ganske øde, saa intet derpaa skjæres.
12. Lechlem saug. Hr. krigsraad Hagen tilhørende staar paa
hans egen odelsgrund, hvor og tømmeret af egne skove til de
derpaa skaarne bord tages.
13. Lefring saug. Hr. kancelliraad Krogh tilhørende. Staar paa
egen odelsgrund, hvor og tømmeret tages.


----
450 SS-B
----
Statsarkivet i s«Ott9A«im
J.nr. 1506/1972. Utskrift
KK/EJ av
av
pantebok A (1726-1762) for Stjør- og Verdal sorenskriveri.
"N- 4. C 6. 2 rd : | Marcus Busch Kong: Aue ti onsde ric tour
1736 I udi Trundhiem kjendet og hermed vitterlig
mæmmminmminmmmmmmmmm
giør at paa en offentlig auction som den 3 Julj 1736, efter de
Kongelig Skifte Commissarier udi Sterfboet efter høyædle og velb —-
hr: Etatz Raad Abraham Drejers afgangne frue, Karen Tønder, Wel
ædle og Velb— b— Assessor Andreas Rogert og ædle og velviise
hr: Raadmand Frantz Hammer deres begjering bl ev holden og for
rettet, haver veladle og velbyrdige hr: Capitain Lieutenant
Peter Raphaei Lund ved M-. Vang son Høystbydende tilhandlet sig
efterskrefne af bemeldte Sterfboes Jordegoeds og Saugbrug udi
Wærdahlens Præstegield , Nemlig, Meegrunden 2 ? øre med Bexel
østgrunden 1 Spd. 2 øre med bøxel, Stoerlangdahl = 2 ? øre med
Bøxel over 2 øre 20 £1:, Lille Langdahl Spd. med Bøxel,
[Mjarslotten 1 øre med bøxel, Green Spd. med Bøxel, Sund bye =
Fol. 221
n ,w
4 øre med Bøxel, Forbrigd 2 Spd. 1 øre med Bøxel over 2 Spd. 2 øre
Landstad Spd. uden Bøxel, Slapgaarden 1 Spd. med bøxel over
2 Spd. 1 øre in alles = Nie Spd. 2 øre 12 (fl: med landskyld og
11 Spd. 8 £ med bøxel, tilligemed Høskie Saug samt Grundfoss
Saugsted under Gaarden Østgrunden, tilsammens for Syv Hundrede
og femti Rd: altsaa tilstaar ieg hermed ej alleene forskrevne
Kjøb mens end og udi Kraft af dend Høy Kongelig Aue tionsforret
ning paa Embeds veigne Skjøder og afhænder tem elte Jordegoeds,
Saug og Saugsted med alt sit tilhørende, fra fornefnte Sterboes
arfvinger till velbem—. hr: Capitain Lieutenant Peter Raphaei
Lund og Arvinger at de samme Gods maa eje, Nyde Bruge og beholde
samt sig /: Lov og forordninger gemæse :/ saa Nyttig gjøre, som

----
451 SS-B
----
de best veed og kand i allemaader, Naar hand med velbemt—
Skifte Commissariers paaskrift paa dette Skjøde, beviiser at
pengerne 750 rd: udi auctionen Kjjøbet kom, er til dehnem erlagt
og betalt, hvilken paaskrift- tilligemed tjener til hjemmel for
bemelte Kjøb, og i fald nogen paa anker dette auctions Kjøb skal
jeg være obligeret til at gjøre Conditionerne med min auctions
Protocol beviist til Stadfæstelse haver ieg dette Skjøde som jeg
i anleedning af den Høy Kongl: auctions Forretning paa Embedetz
veigne udgiven, med egen haands underskrivelse og hostrøgte
Lignete bekræftet. Trundhiem d: 3 Augustj A— 1736.
Marcus Busch
Jndbem—. Kjøbe Summa Syv hundrede og halvtridiesindstyve rd :
haver velædle og welbyrdige hr: Capitain 1: Peter Raphael Lund
betalt til afg: frue Maren Tønders Sterboe for hvilke 750 rd :
vi hannem som allernaad: anordnede Skifte Commissarier i det
samme Sterboe herved Qvitterer. Trondhiem den 17 —. Aug: 1736.
Andreas Rogert."
Lest ved høstting for Verdal den 8. september 1736.
Rett utskrift.
Trondheim, 20. juli 1972
Bind VI B — 29


----
452 SS-B
----
Afskr ift.
Lauritz Brun, sorenskriver over Stordalens og Sæl
boe fogderieTgj br vitterligt, at anno 1736 den 31te augustii
blev retten paa Ulvild saug i Vær dalens prestegjæld sat og
betjent med de 6 dertil af fogden opnævnte lavrettesmænd Ole
Storlangdal, Ole Andersen Kelogaasen, Joen Danielsen Leerset,
Christopher Snekkermoen, Ctter Larsen Brataas og Peder Larsen
Brataas ud i kongelig ma.jestæts foged sr. Peter Arnetz overvæ
relse for ifolge den konstituerede stiftsbefalingsmand etats
raad Drejers derorn indhendigede ordre af 26de oktober 1735 ef
ter hoilovlig rentekammers skrivelse til hannem af Bde hu.jus
forhen bemeldte Livi Ids saugs tilhorende kongens at be
3i_?tige_, samt dessen tilstand og beleilighed beskrive, men
og noi e begran_ske_ og_j3jyjpjnne , hvad gvantum tommer vedk ommen de
kunde tillades derudi aarligen at hugge nåar skovene derhos
skulde tilborl)ig®n konserveres, som blev for retten og
lyder som folger :
j£ongelig majesttets foged kongelig majesta-ts so-
renskriver.
Pra Aentekammeret er mig den Bde hujus bl even til
skrevet, at de til forn od en underretning om de ud i Trondh.iems
stift befindende skoves tilstand og beskaffenhed, hvilke enten
for sig seiv eller og under endel saugefbortfæstes og hvoraf
aarlig afgift udi Irondbjems stifts amtsstue betales, som og

----
453 SS-B
----
til fornoden indaeende med de fæstende, hvilke e fter boxel
brevenes indhold sammes skove ei til upligt bor forhugge, ha
ve eragtet, at saa ofte en eller anden deslig herlighed ved
de boxlendes afgang ledig vorder, bor samme herefter af ved
kommende rettens be t.jænteYlovl igetøfbesi gtes og ei alene dessen
tilstand og beleilighed behorig beskrives, men endog af be
meldte bet:'enter derh oa noie begranskes og skjonnes, nvad
qvantum tommer vedkommende kunde tillades derudi aarligen
at hugge, nåar skovene derhos skulde tilborligen konserve
re s. Og som Rentekammeret altsaa tillige forlanger, at som
åen ledigblevne Uldvild Saug i Værdals prestegjæld efter
-ver
dero* holdte auktiona forretning og deres stiftamtskriveren
tillagte ordre til hr/ krigsraad Hagen som hoistbydende skal
bortfestes der da over samme saug og dertil horende skov
maatte ske saadan besigtelse, skjon og be skrivning som for
bemeldtj saa har kongelig ma.iestsets foged og sorenskriver
med behorig lavrettesmand efter vedkommendea foregaaende
lovlig indvarsling saadan forretning snarest mulig er at fo
retage og fuldfore aaavelsom samme mig derefter til attesta
ti on at indsende. I det ovrige bliver kongelig ma.jestæts
foged i anledning af hoibemeldte kammer-collegii akrivelse
herved anbefalet med deslige frestende at have al mulig ind
seende, at deraf dennem ei nogen utilladelig hugster udi
de sig tilboxlede skove forovet.
Jeg for bliver kongelig majestæts foged og konge
lig majestets a ore na'■a* ivers tjenst beredv illigste

----
454 SS-B
----
åb#r< Drejer.
Trond jern den 26de oktober 1735 ■
Hvorpaa fogden indgav hans her til krigsraad og
krigsbogholder velædle og velbyrdige Aage Hagen under l6de
juli, samt Rasmus Bojsen under 28de samme givne kald og
varsel, hvilket stevnemaal fandtes paaskreven af Broder
Boijsen som Rasmus Boijsens fader og kurator under 6. augu
stii sorTl bl ev oplæst og som er af folgende forme/j^:
Peter Arnet, foged over Stordalenjog Vårdals fog
deri gjor vitterligt, at hr. etatsraad Jrejer som kcnstitue
ret s tif the fal ings man d udi hb irespective af 26. oktober
sidstleden folgelig kammer--: olle gi i tii bannera indlobne skri
ve Ise har f oran stal tet, at som den ledigblevne Ulvildf saug
i Vårdalens prestegjæld efter derover holdte au kt ions forret
ning og Rentekammeret sti ftamtsir iveren tillagte ordre til
hr. krigsraad Hagen som boistbydende skal bortfestes, der da
over samme saug og dertil horende skov en lovlig besigtelse
efter vedkommendes foregaaende lovlig indvarsling snareste
muligt skal foretages, samt dessen tilstand og belleilig
hed behorig beskrives, item noie begranskes og sic j onnes, hvad
kvantum tommer vedk ommen de kunde tillades derudi aarligen at
hugge, nåar skovene derhos tilborligen skulde konserveres.
Da nu samme besigtelse af sorenskriveren med behorig lavret
te er berammet forstkommende 31te au gusti i ved Ulvild saug
og dessen tilhorende skove at foretages og snareste muligt
er, tilendebringos, saa vilde velfedle og vel byrdi ge hr. krigs

----
455 SS-B
----
raad Kagen til samme tid og sted herved lovlig va-re varslet at
mode eller mode lade for derefter ved bemeldte besigtelse at
være overva-rende, med hvis han finder fornoden alt til forret
ningens vedborlig be fordring og endskab.
Giemble den l6de juli 173&-
I>. Arnet.
Siden br. krigsraad Hagen under 23. juli kommunice
rer mig £ori af Rentekammeret til hannem ergangne skrivelse af
2. mai sidstleden angaaende, at det af hannem paa UlvildS
saug ved den derover holdte auktfon gjorte bud ikke er skeet
paa hans egen men paa Rasmus Boysens vegne, og at det beho
vende fæstebrev paa ber orte saug bemeldte Rasmus Boysen skal
meddeles, i hvilken henseende velbemeldte hr. krigsraaden hen-
viser migflfed indvarsl ingen til den over bemeldte saug og des
sen skove anordnede besigtelse til mefbemeldte aasmus Boysen f
altsaa efter indbemeldte stevnings formeld indvarsles til
det 31te augustii forstkommende ved Ulvild saug og dessen sko
vers besigtelse at mode Rasmus Boysen med hans fader og ku
rator sr. broder 303-sen medhavende alt, hvis de til rettens
oplysning og f orre tningens be fordring agter t.jenligt.
Gjemble den 28de juli 1736.
1. Arnet
Indbemeldte er mig paa min sons vegne Rasmus Boy
sen lovlig anvist. Resterer Værdals"ren den 6te augustii
1736.

----
456 SS-B
----
3roder Boisen.
Dernest indlagde han sr. krigsraad hagens skri vel
se til sig af dato 23. juli 1736, hvorudi den derudinden paa-
beraabte skrivelse fra Rentekammeret til krigsraad hagen ko
pialiter fandtes, dateret 26. mai 1736, som e f ter hlranden
blev oplæst, lydende som folger :
Ædle hoitærede hr. fogedl
Udi meget ærede af 16. bu jus har hr. foged behaget
at insinuere mig indvarslingen til den over Llvilds saug til
horende skove berammede besigtelsesforretning, men som hoilov
lig RentekamroerCollegium paa min underdanigste gjorte fore
stilling og ansogning har resolveret at fæstebrevet paa be
meldte saugsted og tilliggende almindingsskove skal af stift
amtstuen til min sostersSn Rasmus Boysen udstedes, hvilket af
hoefolgende kopi af rentekammer ets til mig under 2s. mai
sidstleden ergangne skri velse behagentlig kan fornemmes, saa
maatte det behage hoitærede hr. foged samme indvarsling den
vedkommende til paategning at lade forevise, siden jeg nu
som meldt har derved intet at bestille, bilers skulde herved
fjsnstvenligst melde, at det vel var bedst om med besigtel
sen indeholdtes, indtil den vedkommende sti ftamtstuen hav
de faaet sit fæstebrev, eftersom skovene, hvorover besigtel-
sen ske skal, derudi maa anfores.og man altsaa forend samme
/ /
forretningen letteligen kunde fare vild, hen
stillende udi ovrigt til hr. fogeds eget gode behag, om han der-
for enten vil lade besigtelsesforretningen indtil des indstil

----
457 SS-B
----
le eller dermed til den allerede de termin er ede tid fortfare og
med al estime forbi iver ædle hoitærede br. fogeds tjenstskyldig
ste tien er
A. R. någen.
Oopia. ."die og velbyrdig br. krigsraad og k:rigsbog-
holder.' Siden han udi skrivelse af ste hu.jus til os har indbe
rettet, at det af hannera paa Ulvijijssaug ved den derover holdte
gjorte bud ikke paa egne, men -tasmus 3oysens vegne er
skeet med videre han derom til os har an fort, saa efter slig
beskaffenhed har vi under denne dags dato tilskrevet kancelli-
ra ad Sonder i mod den bud ne fæs te
stuen bemeldte --.asmus Boysen det
saug at meddele. Vi for blive hr
Holstein. Bornemann. 3asballe.
Bar ens. Leth. Dreyer.
Rentekammeret den 26de mai anno
Til krigsraad Hagen.
dessen betaling ud i stiftamt
behovende fæstebrev "paa berorte
fcrigsraads beredvillige
Michaelsen. Smit. Lund.
ii. Holst
1736
Sr.'Sr oder 3oysen paa hans son Rasmus Boys ens vegne
rnodte for retten, som man tilspurgte, om han har nogen foregaa
ende besigtelse paa kongens skov her til Ulv ild saug har været
in
boxlet og brugt af lasimis Kragh og hans enke, da ten er af den
tanke ikke nogen boxelseddel til dem tilforn er given uden sko
ven ved forrige rettens be t jente er besigtet, hvil!cen besigtelse
retten til veiledning uforbig.jengelig behoves ?
Sr. ftroder Boysen svarede, at han ingen besigtelse paa


----
458 SS-B
----
saugen eller skoven mindre ved, hvor saadan besigtelse er at
finde. iJernrat blev han tilapurgt, om han ved at anvise Skaugen
og dessen atrakning, samt hvor langt herfrå den anfanger og hvor
endes, samt i sin vidde og bredde ? Han svarede, at han He-
ke ved noget herom at meddele retten til oplysning, som han
herudinden er ganske ukyndig, men saavidt han har ladet sig
underrette af andre i bygd en, skal almindingen ligge herfrå
unge fær 3 / 2 mile, som bestaar af klipper og myrer og saadan
ulænde, at intet menneske med hest kan samme be fare eller be
sigte, men med nod og fare neppe kan passeres tilfods af bon
derfolk, som kan kryb©, smyge og vove sig der ind for at hugge
tommer og samme lobe ned igjen, men fjeldet og bergene til el
ven, hvorfra det flodes med stor bekostning igjennem fosser og
farlige vandi ob til saugen. Derfor han beg.jærede maatte proto
kolleres, at som han af stevnemaalet fornemmer, at den over
denne saug og dessen tilhorende skove beordrede besigtelse
hensigter til et aarligt kvantum paa saugen at regulere, saa
har han til oplysning ville t forestille, at skogen, som til
Ulvild saug henhSrer, for st fra saugen ungefær 3 /2 mile tå
ger sin begyndelse og strækker sig op imo4 Jamteland, som til
intet an det kan nyttes uden til saugtcsmmer til denne saug og
hvilket ikke udenTTyed stor bekostning kan frembringes. Samme
skog er og af den beskaffenhed, at nåar den er fuldvoksen og
ikke betidelig hugges, raadner og nedfalder den til ingen nyt
te, ftaar der tidi tilforn er hugget endel tsmroer, har han h6rt
og til visse ladet sig underrette! om har det handet sig, at

----
459 SS-B
----
samme i mangel af flom eller vand bleven igjenliggende i elven
og forraadnet, hvorfor saugen i formaalatider har ligget 3de A
og saadanne aars skur bortsmeltet og bleven til intet og samme
var igjen ganske lidet den saugbrugende til skade foruden ad
skillige andre vanskeligheder, som hindrer tommerets fremkomst
Udover saadanne omstændigheder, som han nærmere henstillede
under lavrettets forklaring, som alting herom er bekjendt, han
altsaa ikke kan se, at det er umuligt, at noget fast kvantum
kan regleres og siden saugen ved auktionen er boxlet eller
paabuden paa samme fod som afgangne Has mus Krogh og hans enke
den
har haft/til brug , aaa at der skjæres nåar bordene er i pris
og tommeret ved flom eller vandlob kan fremkomme^ og denne
kondition at regulere noget aarligt kvantum paa saugen af Ren
tekammeret, siden saugen er bygs let, er tillagt, som foruden
urauligheden som meldt herudinden vil hindre retten, undtager
han sig eller sin son derfrå og fraholder det bud, som paa sau-
gen er gjort saafremt han ikke nyder samme frihed med skjor se-
len og hugsten, s organs formænd paa saugen og i skogen har haft,
ligesom bordprisen og flommen vil falde, hvorefter saugskuren
og skoghugsten aarlig indrettes af alle saugbrugere. Og som
dagen var forloben, saa blev forretningen ops at til morgenen.
C
LSverdagen den Iste september blev forretningen feon-
t*nueret, da forindforte lavret, som rettens bet jen te, blev, til
spurgt, 1, om veien er ridendes eller farendes fra Ulvild saug
til dessen tilhorende skoves begyndelse og hvor lang vei ?
Svarede : Veien kan ikke alle steds rides, men maa gaaes tilfods
de fleste steder +'ormedelst berg, klipper og myrer. 2. om der

----
460 SS-B
----
da kan rides i skoven til dessens syn og gransking, samt be
sigtelse ? De svarede, at det er faa steder, der kan rides og
der did kan ingen hest faaes at rides paa, som man kan ride,
fordi der er baade trær, bera: og myrer, moradser og ulænde,
saa nåar frem, maa de have stænger at glide sig med
og igjen Klavre sig op med, som den ene maa sende den anden og
om en mand vilde frelse sit liv med romning, kan han og ikke
komme frem paa de steder, hvor skoven er; og fra Ulvild saug
til skougens begyndelse tilfjelds er y~j 1 mile og skoven regner
de i sig seiv i sin strækning fra begyndelaen paa den sondre
side Helgaaen omkring Værevandet og tilbage igjen paa den nordre
side samme elv Helgaaen til skovens ende ved Xloftes fossen,
hvor den paa den anden side begynder / til ungefær stive 8 mile,
sammesteds paa l/2 og faa steder en fjerding veis bred. 3« bvad
hvad skove afgangne Rasmus Krogh og hans afgangne enke siden
efter ham har haft og brugt til Ulvild saug ? De svarede :
Den skov, somjk har forklaret, dernæst Skjækkerdalen, som
begynder l/2 mil fra Skjækkermoen til Dyrhaugen langs med
Skjækre elv i sster frem og tilbage paa begge sider elven
ungefær 2 mile i bredden paa hver side ved l/2 fjerding og
de fleste steder findes ingen djrgtig skov til tororoer og bru-
gelig til saugen. 4* °m denne skov kan nyttes eller bringes
til andet brug end til ulvild saug ? De svarede nei, ikke
til nogen ting formedelst mange fosser og store stene og
anden vanskelighed i elven, den lange flodning forvolder, som
de og forhen har seet, at mangen saugstok bliver knuset og i
stykkerbrudt i elven, f3r den kan fremkomme til saugen og

----
461 SS-B
----
en ator del tommer bliver igjen liggende, som er betalt og
dog aldrig faaes ud og mange aar hænder det sig, at mestepar
ten af det hugne og betalte saugtommer for mangel af flom bli
ver igjen liggende i elven vinteren over ; og nåar det da indfry-
ser pp\ elven om vinteren i tßveir opbryder og gjor isfare,
da nåar bommene maa være indtagen, udbrydes og aflober med flom
men i elven saugen forbi til den salte so, saugbrugeren til
stSrste skade, saa at det aars skur derover maa for den betyde
ligste del stanse og blive til intet. 5. Øm den skov ved Skjæk
kerelven kan be fares efter den maade, som for er meldt ? De
svarede : Samme skov er roeget myrlændt og ikke kan rides paa
de fleste steder. 6. Om de da noie har beseet, forfaret og
begransket samme skove ? Lavrettet svarede, at efter fogfens
befaling ved lensmanden var ordineret skoven at befare, efter
di det var befrygtet hverken fogden eller sorenskriveren kunde
i hvor gjerne de vilde, komme derigjennem og feige laVrettet
tilfods over berge og dybe dale igjennem myrer og moradser, og
hvor ingen huse eller nattely findes, hvilket de og i 6 dages
tid med storste flid har gjort og med usigelig moie forrettet,
da de har seet og befunden, at den skov, som er nærmest elvene
Helgaaen og Skjækeren, er ganske udhuggen, saa derudi findes
lidet tilvoks»» ung skov af gran alene, men n aar det bærer læn
gere op fra elvene, da findes der endnu nogen sicog til saugtora
raer mest af gran og ganske lidet af furu, hvillcet at hugges
bor, nåar det er fuldvoksen, ellers fortorres eller nedraadner
skoven til ingen nytte og finder de, at udi denne skov er en
meget sen vokster, saa paa de fleste steder et træ efter deres

----
462 SS-B
----
mening og forfaring behSver unge faar 80 til 100 aar, for end det
nåar raaal til saugtomroer forraedelst den sterke kulde, vind og
drev tilfjelds findes og hvad tommer herefter i denne skov
skal udvirkes, vil komme til at koste mere end tilforn, som
det er vanskeligere og længere at bringe til elvene end for
nen. 7. At lavrettet under deres lavrettes eds kraft vil sige
deres *)£uing, hvor mange tylter nyttig saugtommer i disse sko-
ve maatte findes og hvad kvantum deraf efter den unge skovs
tilvækst aarlig til skat og skovens konservation til saugen
kunde lægges og regleres i folge derom ergangne ordre ? De sva
rede, at det er dem eller noget andet menneske umuligt, saasom
mangt et træ, som synes nyttigt til at se, er ganske uduelig,
nåar det bugges, enten fordi det indeholder rodved eller fin
des hui og veirslidt og tilmed er flommen saa vanskelig og el
ven saa besværlig, at ikke mange aar halvparten nedkommer til
saugen, som for er meldet f og da var saugbrugeren ilde deran og
ikke kunde præstere præstanda.-og det tommer, som nedkommer, er
som oftest udi fosserne istykkerslagen og spoleret, som er til
ingen nytte ved saugen.
Endelig for det B.de om de endnu engang blev befalet
slcoven nBiere at observere, om de da ikke kunde ansætte et
visst kvantum tommer til skovens konservation og aarlig skur
paa saugen ? De svarede, at de med deres storste flid q£ al
evne har besigtet skoven i 6 dage, som faldt dem farligt og
surt nok og oftere trSster sig itcke det at gjBre, langt mindre
kan nogen rettelig sige, hvor meget nyttigt tommer der fin
des uden det paa engang blev nedfældet. Ei heller kan nogen

----
463 SS-B
----
<tOr3 ig
sige, hvor mange sauden kan os bor skjæres uden
elven blev rensket og fosserne udorudt, som er umulig og der
for saa meget me re umulig for dem eller nogen anden at sige
forsvarlig enten kvantitet eller kvantum.
9.de Hvor mange fosser der da findes i disse elve
hvor tSmmeret flodes ? De svarede, at næst Ulvild er her
efter hinanden kaldet, ?agerlifosserne, saa Gaberfossen, der
næst trende fosser e fter hinanden, kaldet Svenéslunsfosserne,
saa Skjækkerfossen f Graadalsfossen og ilusliefossen foruden
mange andre smaafosser og fald, desliges te ))erg og stener uden
navn, tal og ende. Videre vidste da lavrettet ikke herom at
forklare. Og som fra den bogslendes side moder denne indsigel
se, at han undtåger sig fra at betale bofcselen, saafremt han
nem saugen og skougen ikke bevilges paa samme maade, som hans
formænd har haft samme til nugat og brug og derimod den umulig
hed stoder hertil, det skougen paa ingen anden maade kan besig
tes end allerede ved lavrettet skeet er, hvoraf end mere se
es de vanskeligheder, som hindrer at sætte noget kvantum tem
mer af skougen til aarlig skur paa saugen; saa er denne for
retning sluttet og optagen for samme den hoie ovrighed at fo
restilles til nærmere godtfindende og overveiende, som kongelig
ma .jestæts foged til den ende begjærede beskreven.
Testerer under haand og segl. A c tum ut supra.
Lars Brun. (L.S.) (L.S.) (L.S.)
(L.S.) (L.S.) (L.S.) (L.S.)


----
464 SS-B
----
Denne sic og be a igtelse, som ikke paa anden maade bar
kunnet være at fuldfdre end som af rettens middel indbemelit
skeet er attesteres Trondhjem den 27de september 1736.
CU. von li iss en .
A. f skr if tens rigtighed bekræftes.

Oslo den Iste mars 1928.

 

----
465 SS-B
----
Generalforstamtet
F. 1761 - 1771, pkt. 50 nr.22
Extract
Af den til Hr. Stift Befallingsmanden de dato 2den Decbr. 1
indgivne forklaring andgaaende Saverne og Almindings Skoverne
udi Stør og Værdahls Fogderie.
Wærdahl ens Pr æstegield
Saugerne Betreffende
No 11. Tweraae eller Svarthoved Saug har udi mange Aar
ligget øde, og skal være beliggende idj Almindingen
Hands May_t tilhørende -
Almindings Skoverne.
1: Lægs Dahls Almindingen, som tåger sin begyndelse fra
Bøygdens yderste gaarder og grændser hvad længden an
gaar til Sparboe udj Inderøens Fogderie, samt i bredden
til Opdahls fieldet udi Waerdahlen. -
NB: Denne Almindings Strekning er Bøxlet til Lunds Saug
hr. Major Klyver tilhørende.
2: Opdahls Almindingen i Woche Annex tåger sin begyndelse
ved Lægsdahls Almindingen og gaar Øster til Straadals
Fossen, samt i øster fra Væren. -
NB: Her under er indbegreben en liden Almindings
Strekning Masaaedalen, som er hendlagt til Green
og stor Langdahls Saver, og den øvre Almindings
Strekning, hendlagt til Ulvild Saug som er Kongen
tilhørende. -
3: Den 2den Alminding under Woche Annex beliggende paa den
Søndre Siide af Væren og Helgaaen, strecker sig vester
i længden til Aarstad. -
NB: Den søndre part som strækker sig til Væren er under
lagt Ulvild Saug, og den Nordre part hvorudi er en
liden Almindings Skov kaldet Qvendalen eller Kalvdalen
er henlagt under Neder Holmens Saug.
hi Suul Almindingen paa den østre Siide af Suul Elven be
liggende bestaar af Snaue field og kaldes ellers Vohlen.
NB: Paa den Vestre Siide af Suul Aasen eller Elven er
beliggende den Almindings Strækning hvorudi Tveraae
eller Svarthoved Saug har været bygt og kaldes
Svarthoved Almindingen, som i Nord-Væst strecker
sig mod Ramsaas Almindingen.
5: Tromsdals Almindingen i Voche Annex Jmellum Tromsdalen
og gaarden Levrinen beliggende i Længden 1 fierding og
i Bredden |/15 Miil. -
NB: Dette er den Almindings Streckning som Frue Vissing
Formeener at tilhøre Tromsdals og Levring gaardene,
siden Sav og Skov Besigtelserne over Disse Sauger
som passerede i Aaret 1758 formolder at Disse
gaarders Skove grændser sammen som meget vel kand

----
466 SS-B
----
være at Skoverne paa en af Siderne eller Enderne
kand grændse sammen, og dog Almindings-Strekningen
u-præjudiceret, som da icke blev anvist til Besigti
gelse. -
6: Ramsaas Almindingen som Strecker sig mod væster til
Schongen og i Syd eller Sydøst imod Svarthoved Alminding. -
NB: Udi denne Alminding findes 1 Saug for Rum tiid sinden
at have været bygt. Men nu Ned raadnet og øde
og hvilken Saug jeg icke har funden i Fogderiets
Saug Mandtaller at have været andført. Men nu
efter Lieuteenant Thomas Lyngs Reqvisition og her.
Stift Befallingsmandens Resolution tilligemed Al
mindingens Skove tågen under Besigtelse til et
Saugbrugs oprettelse. -
7s WohlHougen Almindingen paa den Wæstre Siide af Lægsdahls våndet
strecker sig till Sparboens Alminding indtil Hejen.
NB: Denne Alminding er for eendeel Besigtet til den Sav
som hr. Capitain Axel Motzfeldt har ladet besigte og
agter at opføre paa Qvams eller Auglens grund og for
eendeel paa den østre Siide har Skoven været hendlagt
under Houckaae Saug. -
Saaledes Rigtig Extraheret Conform den til hr. Stiftbefallings
manden i Aaret indgivne forklaring over Almindings Skovene
udi Wærdahlens Præstegield, hvorudi jeg har Eragtet fornøden til
lige at annotere de Sauger som ved Besigtelserne er bleven tillagt
en eller anden herudj benfnte Almindings Strekning. -
Testerer
(u.)
P
Arnet
Rett avskrift
Riksarkivet, Oslo, 16/1 19^+6.
Etter fullmakt:
Magnus Robberstad (sign.)

----
467 SS-B
----
i. «Ttotv9A«im
J.nr. 11514./1914-9. Utskrift
KK/SN.
av
pantebok litr. A (1726 - 1762) for Stjør- og Verdal aoren-
skriveri.
t . r
No. 20 F 5- 2i|. s. Ff ter Comir.ision fra min Svoger H- Freedridc
" 1758-
—— Peter Abraham Lund som for nærværende tiid
903
opholder sig uden Norgea Rige lader ieg herved jnden Tinge og
Ret ey alleene paa hans vegne lyse hans lovlige Forfald, odels.
Ret og penge Mangel; men og i lige Kaade hans Søster, min Ifuustrue
Srnistina EllonnPra Susana Lund hendes odels Ret næst efter Bro-
deren til efter Følgende Gaarders_ Jnd-Løsning Saasom Rsngaas-
Saug o 0 iuorchen i.Størdals Præstegield og Størdals Fogderie be
llgende Lutdalen og orende 1 Prostens Tinglaug og Præstegield
Størdals Fogderie beliggende Grønlien, Kambechen, Holmen og Stor
lien 1 Lexvigens Præstegield og Størdals Fogderie beliggende
Houen 1 Aasens Tinglaug og Størdals Fogderie beligende, Langaas-
Saug,;.'.ien, Tufsøvnet, Eide Gaard med underliggende o'*ner Telnstøe
1 Holbergs-Elv og iiummelgaaaid paa Levanger, med og Støre
i Schongens Præstegield i Stør og Wærdals Fogderie beliggende,
Slap a aard, Lille Wuchu, Dilums Saugsted og gaard, Med
østgrunden, med underliggende Saugsted i u rundfos, Stor Langdalen,
Lille Langdalen, Warsloten Forbrejd, Landstad og Høskie.-Saug i
Wærdalens Præstegield o~ Stør oe "iVærdals Fogderie beliggende.
Jlige maade Helge gaard red underliggende Saug Brug samt mare
lordegodz i Jnderøens rogderie bparbo Stods og Snosens Præste
gielder beligende Denne odels Lysning beder ieg enhver stedz
Sorensk: Det Ting under hvilke forestaaende gaarder Sorterer
beha b entlig ville forkynde, i protoCollen vedbørlig ant«gne , og
mig samme paateygnet tilbage Extradere. Datum Trnndhiem d: 27de
Bind VI B — 30

----
468 SS-B
----
Junj Anno 1753- Peter KofQsd Capitaln ved det å - T ro nhiemske
Jnfanterie Regemente.- "
Lest ved Verdals aom-erting den 15. august 1758-
Rett utSKrift.
Trondheim, den
/

 


----
469 SS-B
----
Afskrift.
Henrich Jorgen I'oulson
virkelig cancelliraad og so renskri ver over Stordalens og
Sælbo fogderier gjor vitterligt; at anno 175& der] 13 de J ul i
blev i narværeise af kongelig majestæts foged sr. Peter Ar
net tilligemed ef ter skr evne lavrettesmænd : Arent Zllefsen
Hallera, Thore Hielden, Ole Llones, Ole Storstad, Ole Aarstad
og Jon Danielsen Leerset en besigtelse foretaget ved Ulvild
saug i Verdalen som hans kongelige Llajestæt tilhorer og sr.
Rasmus Boysen Hagen efter bokselbruger.
Ved besigtelsen var tilstede bemeldte sr. Rasmus
3oysen Hagen, som havde forlangt nærvar ende forretning og
det i anledning af den on saugernes besigtelse nordenf.jelds
udgangne kongelige allernaadigste resolution, dateret 13de
september 175&, hvorved eierne af de hidtil übevilgede
er paalagt over deslige deres sauger at forsfcaffe lovlige
besigtelsesforretninger, der skal indeholde oplysning om en
hver saugs be skaffenhed og paa hvis grund den rr.ed sin dam
stok: er anlagt. Ligeledes om de skoves tilstand, som til
saugen faaes timmer af, hvem samme tilborer, og hv or meget
timmer, samt til hvor mange bord de uden skade kan afgive
aarlig; saa og om de paa saugen skjærende bord beh3ves alene
til bygdens nytte eller h v or mange deraf uden mangel for
bygden kan være at afhandle og udskibe med videre den hoi
kongelige resolutions indhold.

----
470 SS-B
----
Sr. Hasmua Boysen Hagen dernæst produoerede hans
paa denne Ulvilds saug med dertil brugen dø almindingsskov
erholdte bygselseddel af hr. cancelliraad og sti ftamtskriver
Christian Vlrich londer udgivet, dateret 12te oktober 1736
og tinglæst 4de martii 1737, lydende saaledes
Derefter blev fornævnte Ulyild saug overseet og
fandtes samme med den ene ende af dens dams tok at staa paa
konsens grund, som er et lidet almindingssted ved Ulv ildøn
og den anden ende af damstokkøn liggendøs paa gaarden .Vuchues
grund, som pastor til Trondhjøms domkirk© er beneficeret 02;
f °
hv.ilkøn gaard har et engesl.ette, som i Uivilda elv nedgrænsør
hvor sausen er staaenie. JJemeldte Ulvilds elv bar sit udlob
af et saakaldøt Kiæsbo vand, som ligger paa nordre side oven-
for saugen 1/4 mil ovenfor gaarden Xiæsboø, af hvilket vand
er saa iyppig vandfald, at paa saugen kan skjæres derved me-
sten hele sommeren.
Sr. Rasmus 3oysen Hagen dernest forlangte de til
saugen bogslede skove overseet og be-jyndte man Ma forst ved
enden af Scbiækermoens og Helligdagsagersgaarders skove, bvor
almindingen ved SchiækøriÉen begynder 05 hvilkøn strækker sig
yaa begge sider op med Sohiaekørølvøn og omkring Schiækørvan


----
471 SS-B
----
Skoven, som dor stod, var for det meste gran, hvori-
blandt var lidt fyrr, som begge dele ikke meget var beskadiget,
men tjenlig til aaugtimmer, der dog falder bekostelig at faa
fremfort formedelst lang kjorsel ira end el steder, inden det
kommer til Jjchiaxerelven.satit siden ved flaadning efter strom
men og over fosser i bemrldte elv, inden det faaes ned i Hfilg-
aaeelv nedenfor Helligdagsager, hvor samme samles med det, som
hugges op ved nelgaae, samt ved ..arvandet og i Julda
len, der ligger sydostlig og i mod 2 a 3 mile fra
Scbiækker almindinsen og hvorhen man videre begav sig og fore
fandt, at skoven, som stod ovenfcr Helgaadalen oj> paa begge si
der efter Helgaaen, samt omkring Wærvandet bestod alene af
gran, som dels vanfcrau-trær og dels senvekster og hvoraf endel
var veirslidt og rodlosnet. Samme beskaffenbed fandtes og at
vr-re med den skov, som stod ostenfor .Væren i en dal kaldes
saa og sondenfor 3amme ..nrvand i en anden elvdal,
som kommer fra JSnouf jeldet : bigeledea i en dal, som var nor-
denfor Helgaaen, hvor og ligedan granskov befandtes. Jerfra
tog man videre i oiesyn skoven ud i Juuldalen, som stikker
sig i sor fra Juulnasgaards eiendele alt or til Snoufjel
det mesten 2 mil i langde, hvilken skov var mesten af gran,
hvoraf endel trr-nr var forældet, rodlosnet og med é'6jr be
fængt, men endel, som enn ikke var kommet til sin storste
vekst eller fuldkommenbed, °? meget tjenlig
til aaugtirnmer, hvortil saavel af denne saakaldet Juuldalen
som den ovrige almindi ngss trakni ng baade ved 3chiæ
keraaen op ef terjfølgaaen og ved "jlfervandet, samt syndenfor
samme og i Straadalen, syntes at kunde hugges aarlig til 8

----
472 SS-B
----
stabel eller 8 tusen bord med skovens bestandighed og uden
at den derved blev til upligt raedtagen; men hvorhos man ved
bef åringen a f bemeldte almindingss^ov, som Kasrmis 3oyesen
Hagen efter den rroducerede fæsteseddels udvis har bogslet,
har forefundet, at det fra endel steder af samme skov saa
som i Juuldalen og ovenfor Wærvandet i btraadalen, samt son
denfor samråe vand i den der befindende Jtøekke- eller elvedal
vil blive aldeles umulig at faa noget saugtimmer, medmindre
anseelige blev anvendt til vandledninger og
dænninger, hvorved timmeret fra bemeldte steder kunde flaa
des dels til .Værvandet og dels saasom af Juuldalen ned i
Helgaaen og hvorover, si den saadanne foranstaltninger med
bygning, da-mning og deslige ikke indtil nærværende tid er
s£eet, mange trær i diss afkroge og dallægder er nedfaldt
af alde, endel rodlosnet og endel veirslidt og bedærvet alt
formedelst de ei i rette tid er anhugne og affort.
Sr. Hagen gav tilkjende, at paa de steder, hvor den
bedste skov findes udi denne ham tilbogslede almindins: saa
som i Straadalen syndenfor ./arvandet og i Juuldalen, har han
hidindtil ikke kundet lade Bugge noget saugtimmer formedelst
den umulighed, der f orek omme r at faa det fra bemeldte steder;
f
hvilKet og ligeledes for eftertiden vil forefalde, efterdi
det vilde vsre for ham, som alene har bogslet skoven og
ved forandring enten med dodsfald eller deslige kan frakom
me bruget deraf, en overrnaade bekostning at lade an lagge
og or/bygge, samt vedligeholde dsemrjinger og vandledninger

----
473 SS-B
----
til timmerets nedflaadning til de steder, hvor samme vide
re kunde fores til Ulvilds saug; og af hvilken aarsage de
forrige brugere af Ulvild saug ei heller saadanne bygninger
har oprettet eller bek os tn ing dertil anvendt, saasom de der
for ikke har kunnet vente end den halve del erstatning, men
hvorirrod de har benyttet sig af den skov, som har staaet
med hagen sagde sig og at vare nodsaget at aqui"ssere dog med
tab, saasom den skov, der har staaet oeleiligst derved, er
mere end hellers olevet medtagen, og folgelig ikke k:an af
give saa meget timmer.
Bemeldte skov, som saaledes staar beleiligst o
hvorfra timmer fcan fiaes, forlangede han derfor alene paa-
skionnet hvad deraf tan at tåge aarlig os som han ef
- i t
ter disse ovenmeldte oms tamd i ghe der alene fcur.de tåge til
qvantum for Ulvild saug.
I henseende da at det som forhen meldt, er
ugjorligt uden bekostning til do-mni ng og videre s':er, at no
get timmer Kan erholdes jra ovenomrorte afliggende steder;
men der i mod gan fra den ovri?,e alraindinxsskov, som staar ved
fages saugtimmer oglhvortii man af bemeldte andel ansaa at
kunde hugges aarlig med bestandighed tylvter af maalstrær
som efter sr. Rasmus Hagens forlangende bliver at henregne
til qvantum for Ulvild saug, hvorhos bemeldte hagen videre
sagde: at ved den meddelte bogselseddel er ham vel 2åvet ad

 

----
474 SS-B
----
,?an:r tillige at lade hugge timne r af iCLuckens og iiertime
skove; men da Kluchen er .'ffrdals kirke tilhorende og
dens ei er kan behove den under raarden sorterenoe siov til
leirlens bygning 05 fornodenhed og B.jertems skov er Hagens
egen odel hvilken ban vil lade benytte til Crundfoss
saug; saa undtog ban samme tvende siove at lade besigte til
Ulv i Ids saug. ■
li aar da forbemol ite tylter maals-saugtircmer
vorder aarlig hugget og til vasdraget i elvene fre.mk.j ort,
samt siden efter strommer og over hoie fosser nedflaadet
til Ulvilds saug, son ligger fra almindi ngen dels 2, dels
4 os; 5 mile, kan deraf ors-c.jares 2 stabel eller 2000 sam-
1 ,
feng ethvert bord 1 /2" tyk og 10 fot lang og
hvoraf de 5 /5 kan blive fc.jobmands og udskibningsbord og
sortkvistet. sprukne og vandkantet og hviLie ei til udskib
ning an ta ges; Tien forbli ver til bygd ens og landets nytte.
Sr. Hasmus Hagen til slutning erindrede: at det
er en aldeles umulighed, at forbemeldte determinerede 2 sta
bel bord kan .just saa akkurat ethvert aar blive skaaret
forme del st at timmeret dertil skal hugges aaa langt fra
saugen tilfields, hvor det ofte bliver forliggende 1 - Z
aar, forend det ved bekvem.meli ghed afjfore kan blive frem
'rcjort til elv-mælene, og nåar det en 4. dertil er verden frem
bragt, samt i elvs trommene udfort, kan det der form edel st
mislig vandflom og hellers af mangel paa oppasning stedse


----
475 SS-B
----
at holde det midt efter vasdraget, atter blive li gående paa
og i afkroge udi elvene 2 a 3 aar f f br end det
endelig fromkommer til saugen. I saadanne henseender vil
det og: forefindes, at det vil blive meget uvis, at supple
re ermeld te kvantum udi saa cort en tid nemlig 5 aar, som
de allerede o pkomne bevilgn inger for andre sauger tillader;
men ved denne saug raaa ho it f orn cd en og i allermindste for
tandes om ikke 1-ngere saa dog 3 aar til at g.jentage, bvis
udi de foregaaende 7 ef uskaaretj thi at det med
Ulvild saug ik-:e nar har den beskaffenhed, som med andre sau
ger, der faaes tiramer til i faste bygden og hvor man noen
lunde kan være viss raa at fa a timmer frem, om ikke just i
et aar, saa dog i den tid oevilgningerne formolder, det for
haabede han bliver cor.si der ere t og fblgelig hannem og bevil
get en langer e tid nemlig i det mindste t: aar at supplere den
ne Ulvi Ids saugs kvantum. Videre blev ei ved denne forret
ning erindret. Saaledes at vare passeret og forrettet be
kra!'ter ii. Paulsen (L.S.)
At saalunde i min overværelse at være passeret uden
at .ieg har forefundet videre med forretningen formelder at
erindre.
(L.S.) (L.S.)
Attest '.


----
476 SS-B
----
i 1 or est aaen ie saug. og skovbesi gtelsesforre tri i ng,
som louglig og oplyselig holden bliver herved af mig behorig
attester et og saureieren tilbageleveret for seiv al 1 erutfder
danigst at soge kongelig allernaadigst bevilling paa saa stor
L S
scjorsel paa indbemdlÆtafeaug fonn skoven ian taale og af ret
tens middel takseret er, til hviHcen ende. denne forretning
med ansogningen udi det hoie -lentefammer til forestilling
underdanigst indsendes.
Prundhjem den 4 de anno 1759
F. Tlantzou.
ifsiriftens rigtighed bekræftes.
Oslo den 20de mars 1928.
$p-


----
477 SS-B
----
Henrich Jørgen Poulsen virkelig cancellie raad og sorenskriver
over Størdalens og Sælboe fogderi.
Gjør vitterligt: At anno 1758 den 5 juli blev en besigtelse
foretaget ved Tromsdahls saug i Verdalen som hr. justitsraad
Hagen tilhører, og hvorved var nærværende kongelig Majestæts
foged sr. Peter Arnet tilligemed efterskrevne laugrettesmænd:
Arent Ellevsen Hallem, Halvor Lunden, Thore Østgaard, Ole Mønes,
Elias Balgaard og Anders Molden. Ligeledes mødte på saugeieren
hr. justitsraad Hagens vegne hr. Rasmus Hagen - etc.
Hr. Rasmus Hagen derefter sagde: at af Tromsdahlens gaards
tilliggende skov faaes tømmer til denne saug, hvilken skov
han derfor begjærede besigtet, og befandtes da samme at ligge
rundt omkring gaarden Tromsdahlen og grændser paa søndre side
mod fjældet og nordre side hen mod gaarden Lefrings skov af
anselig strækning etc.
Saaledes passeret og forrettet vedgaar under haand og hostrøgte
segl.
(Segl)
Udi min overværelse saalunde at være passeret uden at jeg har
funden videre end forretningen indeholder at erindre.
Testr. Actum ut Supra.
P. Arnet.

 

----
478 SS-B
----
Afskrift.
Stormægtigste, alLernaadigste arvekonge og herre!
Af den herved folgende besigtelse og taisations-
f orretning over den mig af Aders kongelige majestæt aller
naad igs t m a livstid fgp-s te d e l> lvilds saug og _tilh or ende sko
v_e_udi Verdals rrestegjspld, 3tor = og Værdals fogderi i Arond-
h : erns a.mt vilde Aders kon-reli
at se, at af de føstede skove
skade aarlig faaes saug tomme r
e majestæt allernaadigst behage
tiljsajjjpen kunde uden skovenes
til 6 stabler bord, vide for
den formedelst at de bedste
retningen pag. 9. insigneret,
stove af disse føstede, saasom i Juuldalen og ovenfor .i/ær
vandet i Straaedalen, samt sonienfor samme vand i den der
befindende 3ek':e- eller dlvedal ligge saa aldeles übeldiligt,
at det er umuligt der ira til denne Ulvilds saug at faa noget
saugtommer frem, medmindre anseelige bekostninger blev an
vendt til vandledn inger og dæmninger, hvorved tommeret fra
bemeldte steder kunde flodes frem til de beleilige steder,
hvorfra det siden igjen tunde videre irembringes, saa det om
sider kunde tomme til denne sav, hvilke betydelige bekostnin-
ger ikke af mig kan ske, formedelst at jeg alene for min livs
tid, der >an vare kort eller længe, har fæstet denne saug oj
skove og derfor befrogtelig i teke teunde igjen udi min livstid
erholde den halve del af saadanne anseelige beteos tnin .
Desformedelst og af den for saven beleilige skove kan
aarligen ikke mere tomme r faaes end 50 tylvter, hvoraf kan
asjfjrea 2_ stabel eller 2000 bord deraf efter disse s.'-oves be
skaffenhed alene de 3/5 bliver kjobmands- og udsteibningsbord,
men de 2/5 udsAot og vrag til bygd ens og landets nytte, hvilket

----
479 SS-B
----
alt allernaadi ?st kan sees af denne forretning pag. 9 nederst
raa si den til 14 inclusive.
Den anden herved allerunderdanigst folgende sav- og
skovbesigtelse, samt tacsationsforretning over Grundfos saug..
Jeg implorer derfor herved allerunderdanigst:
Forst angaaende Ulvilds sav og tilliggende skove,
at den skede taks at ion allernaadi gst maa vorde aiproberet 0-?
siden at tcmmeret til denne saug endog af de beleiligste der
til liggende skove maa tages tilfjelds i al ra ind in gen, 2, 4
- 5 mile fr a saven og forrnedelst saadan veiens betydelige
længde og sære besværlighed fremfor andre sauger, at da eders
kongelige majestat derfor 0,? af de flere aarsager, som udi
forretningen pag. 14-16 inclusive insigneret er anfort, al-
ler naadigst vil forunde mig 8 aar til at supplere denne savs
taxserede kvantum 200 C bord, efterdi det umuligt ikke i ran-
gere tid ja neppe i 8 aar kan ske
Andet antræffende min egen odels Grtindfos saug.
.Jripå. all er-un de r dan i gst soumission og troskab er
jeg stormagtigste allernaadi gste arvekonge og herre Veiers
kongelige 1.1 a.j estæts allerunderdanigste tro arve- indfodte
undersaat .ia3mus Boysen Kagen.
,/a-rdalen den 2ode martii 1759 •
Herved bekra-ftes denne afskrifts overensstemmelse
med det originale dokument, der beror i Riksarkivet blandt
dokumenter ad Rentekammerets norske ekspeditionsprotokol no.B
mars 1928.

 

----
480 SS-B
----
otatoathivzt i oVtot^&eim
J.nr. 115 Vl q lj-9«
Utskrift
KK/SN.
av
pantebok litr. Å U 726 - 1762) for Stjør- og Verdal soren-
skrivar!
Aage Rasmusen Hagen Hans Kongelig
Til Dan£ og Norge pp.
bestalter Justitz-Raad og Deputered udj Dragoun Sessionen Norden
fields. Glør Vltterligt: At have Stæd og fæst som ieg og ved
dette til Velagte Jon Slapgaarden Stæder og Bortfæster den mig
tilhørande gaard Tromsdahlen, som Jon Ollsen TronsdaleqJJf orhen
te tr
har beboet og under 11- Sep- sidstleeden Skriftlig opladt og
frasagt beliggende udi Wærdalens Prsestegield og Skylder med
Landskyld og Bøxel Toe øre 6 jtli hvoraf hand mig udj Bøxel og
Støflehud haver betalt den Summa som udi Loven paabudet og fast-
sat er, Thi maa fornævnte Jon Ollsen Slapgaarden tiltræde samme
gaard Tromsdahlen o a den herefter sin livstid nyde, bruge og
beholde med alt hvis til og underligger og med rette til- og
underligge bør nåar hand derimod Aarligen udi Raette tide betaler
de deraf gaaende Kongelige Skatter, saavelsom Landskyld og Ræt
tigheder, holder gaardens Huuse udj god og forsvarlig Stand samt
holder grinder og gierder udi Rydder og forbedrer
Jorden pligtmæsSig dyrkar Ager og Eng, Skoven hverken Seif til
u-pligt forhugger eller Barkeflaaer, ikke heller tilstæder Nogen
anden i hvor det end maatte være maatte derudi hugge elle r
Barkeflaae. og ellers i det øvrige paaser, at det for Tromsdals
Sva£J Allernaadigste bevilgede Qvantum bord som er En Stabel
og Fiiresindstyve Tylter Aarlig, betimmelig bliver leveret
samt i alle andre tilfælde sig saaleedes forholder som en lydig
Lejlænding efter Loven er pligtig og tUforbunden. Ved dette


----
481 SS-B
----
fæstbrev Tingalysning betales til Tronhiema T U gthuus 12 a. til
Stadfæstelse under min Haand og hostrøgte Zignete.
Lest ved Verdala vinterting den 20. februar 1760.
Rett utskrift.

 

----
482 SS-B
----
Statsatkivct v fixondkeim
J. nr. 115 J+/1949»
KK/SN.
Utskrift
av
pantebok litr. B. (1762 - 1777) for Stjør- og Verdal aorenakriveri,
autorisert JO. desember 1761.
N? 9. F S*- 3 Tolv Rigad-. Peter Abraham Lund, Lieutenant ved
1763.
den høi Kongl: Grenadier Guarde
01. 6db
Ciør hermed Vittarlig at have aolgt og afhændet, ligeaom ieg her
med under Eet sælger, Skiøder og afhænder fra mig og mine Arvinger
til Seigneur Rasmus Lyng samt hans huustrue og arvinger, efter-
skrevne mine Odels og Siendoms gaarder, samt Saugateds leilighed
udi Wærdahlsns Eogderie og Tinglaug baliggende, alt med Bøxel og
Landskyld, saaleede3 som følser, nemlig Suul og Nyebygger Godset
te
som bestaaer af Suule Sltuen med Arne Pladsen 1 øre og S - Marki: 1
de
som bruges af 2 - Separate leilændinger Arnt og Niels Tørresaen,
hver l 6 Marki:, Lille Moe Suul 12 marki: som bruges af Ole Arn
de
sen, «ester G a ard Suul i nve som bruges og beboes af 2- Separate
Leilændinger neml: Peder Olsen Ole Olsen hver 12 Mfl:> Suule
Tomten 12 Mil: , som bruges og beboes af Paul Andersen, Suul Øster
de
Gaard 16 mil: som nu bruges af 2 - leilændinger Peter Jørgensen
Ole Andersen, hver 3- e mfl:, Suul øste r Gaard 8- som
nu Druges af Ole Pedersen, Stor Moe Suul 12 Mfl: som bruges af
2- Separate leilændinger Peder. Jonsen og Niels Olsen hver 6 mf:
de
Qvelmoen 4 Mfl: som bruges og beboes af 2 - Separate leilændinger
Podar Andersen og Ole Andersen Hver 2 Mfl: , Lindset 4 "f : soln
brugea af Lars Joensen. Fremdeeles udi Helpaaedahlen: Helgaaaen
4 mfl: som bruges og beboes af Arnt Thomesen, Helgaaaen 4 ~
Marki: som bruges af Joen Aagesen, Kleppen 2 marki: som bruges
af Ole Lhi-aen, Juulnæaset 2 UJci som bruges af Joen Larsen, Moen
eller Snedkermoen 2mfl: som bruges af Tommes Olsen,Brataaaen 6 mf:
som nu bruges af Ole Moflesen og Moen eller Ottermoen 4 - Mf: som
nu bruges af Lars Ottersen, Mlsammen Bøxel og Landskyld, Toe
Spand og 4 - mf: End Viidere, Mltholmen med Bøxel og Landskyld
Eet Spand 2 øre 12 som nu bruges af Michel Andersen, Midt

----
483 SS-B
----
Holmen med Bøxel uden Landskyld 1 øre 18 marki: son bruges nu af
Erich Olsen, o; Holmen eller Leerhougen, med Bøxel over 1 Spand
12 nu:l:, men kuns Landskyld af Een øre, som bruges af Johan
Svenden. Endelig og Transporteres og selges hermed tilllge an
Saugstæds lelllghed, med al den 3egrifo.gbed der kand tiane til
en Saugs 3ygning og Drift, som er beliggande ved un
der Gaardene iviea Grunden og /ister "runden ligeleedes som samme
er Reserveret udl min Salig i'ader afg: Cap: Lieut: Peter Raphael
Lunds udstædde 2 å - Skiøder af dato 22 Q 2 April 1739» da han ha
ver solgt aidatbeaelte 2 - gaarder; Og da forber.elte Seigneur
Rasmus Lyng efter aacord og foreening haver til mig betalt for
samtl: ovenmelte Gaarder oa Gaarde parter samt Saugstæds leilig
hed, under et den Summa J2SO rdr. Skriver Tre Tusir.de Toe hundrede
og firesindstiuge Rigadr:, saa selges og afhændes herved fra mig
x*
og mine arvinger med Odel og Eiendom til meerbemelte S- Rasmus
Lyng, samt hans huustrue og arvinger, alle ovenmelte Gaarder og
Gaarde Parter, under Eet, og med all deres Bygninger og huuser,
og Eng, Skaug og Mark, Sæter og Sæterboeliger, Weide og Weide
Stæder, Fæegang og Fiske-Vand, fra field og til Tiære, vaadt og
tørt, indtet undtagen af alt hvad som fra arrilds tiid under
samme haver ligget og med rette ligge bør; saa at ieg og mine
arvingar kiendes at leke have no 3 en ydermere Lodd eller Deel udl
meerbemelte Gaarder og Saugstæds leilighed, Som altsammen be
te
kræftes under min haand og Signete. Datum T ro nhlem d: 11- oct:
1763. P:A:Lund. (L:S:)
Paa min huustrues Vegne er iea med dette Sahl udl alle maader
fornøiet. Tronhiem ut Supra. P:v: Kofoed."
Rett utskrift.

25- november 19^+9
Trondheim, den
stat sar kivar.
Bind VI B — 31

 

 

----
484 SS-B
----
1764 april 2
Udi Hans Kongelige Majestæts alminding Wærdahlens præstegjeld,
som begynder ved Ramsaasen og inneholder samme, samt strækker
sig øster forbi Haarskallen i sør til Færselven, samt deri
fra sydost til Færsvandet og langs øster til Guddingselven
indtil Storaasen og nordre side forbi Stormyren indtil Suulsø
volden og midt for Suul og endelig tilbage forbi Suulgaardene
og Indahlens eiendele indtil Ramsaasen igjen, skal ef ter almuens be
retning ei alene findes temmelig god saugtømmerskov, der
formedelst den ei til andet brug kan nyttes, henstaar og for
tørres og forraadnes, men endog udi ovennævnte strækning for
rum tid siden skal have været i brug tvende sauger, nemlig
Tveraae eller Svarthoved saug, samt Ramsaas saug, som nu er
nedraadnet og begge øde og over hvilke første saugs ødeleggelse
fogden i mange aar har tåget tingsvidne, siden ingen efter
opbud samme til bygning og brug har villet antage.
Da nu ei alene ovennnldte almindingsskov, der som meldt henstaar
til forraadnelse, kunde nyttes med fordel og interesse har Hans
Majestæt, mens endog de deromkring boende bønder kunde finde
temmelig næringsmidler ved tømmerhugst, saugarbeide, bordkjørsel
m.v. saa i betragtning av begge deler er jeg sindet at gjøre
bekostning med at lade udi ermeldte almindingsstrækning opbygge
de for rum tid siden ødeliggende saugssteder efter foregaaende
besigtelse, thi ansøges derfor berved Deres høivelbaarenheds
gunstige resolution, hvorved sorenskriveren med behørig laug
rette udi fogdens overværelse maatte bevilges indbemeldte
almindingsstrækning Ramsaasen og videre som angivet og for
klaret er med de derudi beliggende tvende saugsteder at besigte,
item tillige at taxere ei alene bøxelen, samt den aarlige
skov og sauggrundleie til kongen, men endog at ansætte hvad
kvantum bord paa disse sauger, eftersom skoverne med bestandig
hed kan avgive, kan vorde skaaret :
Og som Hans Majestæts interesse, samt almuens næring herunder
verceres og skoven, som ellers henstaar til forraadnelse og ingen
nytte, ei til nogen bedre fordel kan anvendes, saa gjør jeg mig
underdanig forsikret om Deres høyvelbaarenheds gunstige be
vilgning og resolution, der jeg i det øvrige med soumission
forbliver høivelbaarne, høybydende hr. stiftbefalingsmands under
danige tjener Thomas Lyng.
Udi Hans Kongelige Majestæts alminding i Værdalens præstegjeld,
som begynder ved Ramsaasen og inneholder samme, samt strækker
sig øster forbi Haarskallen i sør til Færselven, samt deri fra
sydost til Færsvandet og langs øster til Gudingselven indtil
Storaasen og nordre side forbi Stormyren indtil Suulsøvolden
og midt for Suul og endelig tilbage forbi Suulgaardene og
Indahlens eiendele indtil Ramsaasen igjen, skal efter almuens
beretning ei alene findes temmelig god saugtømmerskov, der
formedelst den ei til andet brug kan nyttes, henstaar og fortørres
og forraadnes, men endog udi ovennævnte strækning for rum tid
siden skal have været i brug tvende sauger, nemlig Tveraae
ellerSvarthoved saug, samt Ramsaas saug, som nu begge er nedraad
net og begge øde og over hvilke første saugs ødeleggelse fogden
i mange aar har tåget tingsvidne, siden ingen efter opbud samme
til bygning og brug har villet antage.


----
485 SS-B
----
Da nu ei alene ovenmeldte almindingsskov, der som meldt henstaar
til forraadnelae, kunde nyttes med fordel og interesse har
Hans Majestæt, mens endog de deromkring boende bønder kunde
finde temmelig næringsmidler veci tømraerhugst, saugarbeide,
bordkjørsel m.v. saa i betragtning av begge deler er jeg
sindet at gjøre bekostning med at lade udi ommeldte almindings
strekning opbygge de for rum tid siden ødeliggende saugsteder
efter foregaaende besigtelse, thi ansøges derfor herved Deres
høyvelbaarenheds gunstige resolution, hvorved sorenskriveren
med behørig laugrette udi fogdens overværelse maatte bevilges
indbemeldte almindingsstrekning Ramsaasen og videre som angivet
forklaret er med de derudi beliggende tvende saugsteder at
besigte, item at tillige taxere ei alene bøxelen, samt den
aarlige skov og sauggrundleie til Kongen, men endog at ansette
hvad kvantum bord paa disse sauger, eftersom skovene med be
stemthed kan afgive, kan vorde skaaret.
Og som Hans Majestæts interesse, samt almuens næring herunder
verceres, og skoven, som ellers henstaar til forraadnelse og
ingen nytte, ei til nogen bedre fordel kan anvendes, saa gjør
jeg mig underdanigst forsikret om Deres høyvelbaarenheds gun
stige bevilgning og resolution der jeg i det øvrige med soum
mission forbliver høyvelbaarne høybydende hr. stiftsbefalings
mands underdanige tjener Thomas Lyng.
Kopi av bilag 83 i sak nr. 2/43 A. For kopien kr. 10,- avgjort
ved påsatt stempelmerke.
Stjør- og Verdal sorenskriverembede, 19.9.1972.
Torbjørn Burheim

----
486 SS-B
----
Statiathivet i S-Kmøruim
J.nr. 1464/1971. Ut s k"r if t
KK/KP av
av
pantebok B (1762-1777) for Stjør- og Verdal sorenskriveri,
autorisert den 30. desember 1761.
Da vii ere komne i Erfaring
om at enddel af de gaarders
X
Skouge, som vii os af hr. leutenant Peter Abraham Land har til
hændet neml: Lillemoe, Suulgaardene Stormoe, Qvelmoe, Lind set,
Helgaas, Kleppen, Julnæset, Ottermoen, Brataas, Snekermoen,
Mitholmen, og Leerhougen, er bleven forhugget, af u-berættige
de Persohner, som kan have Sneget sig dertil, Saa er det vii
herved vil have bemt vores Ejendoms Skouge fredlyst, og derhos
tillige advarede, saavei de om boende Bønder og Huusmænd, som
andre leedige Persohner, at de uden vores tilladelse, ej maae
forretage sig nogen hugst i bem . gaarders Skouge, eller inden
de mærcker, som for samme, ved den i afvigte høst holte Besigt
elee er fast-sadt Saa fremt de ei vil vente sig Deris arbeide
forbrudt, men end og for saadan deris forøvvende Voldsomme
vi It
Gierning, at bleve tilstræklig Straffet. Da og i forige Aar
inger, adskillige kand have Benøtted sig af det under bem. vore
Eiendoms gaarder Mitholmen og Leerhougen hen hørende, og ved
Grund-Fossen værende Lax-Fidskerie, Saa vil vii og herved have
samme fredlyst for überettigede, og os alleene til benøttelse
have forbeholden. Dette vores Freedlysnings Brev, beder vii ei
alleene paa Kiærcke Backen maatte oplæses, men end og til tinge
Publeceres, og os med paateigning for Betaling tilbageleveres.
Wærdals øren den 28- Maij 1764 - Paa hr. Assessor Hornemans
og Egne vengne. Rasmus Lyng - (LS)
Den 31— May er dette freedlysnings Brev af mig oplæst
paa Kiærcke Backen ved Wocu Kiærcke. niric Olsen


----
487 SS-B
----
Len '" Juni blev denne Freedlysning ved Stichelstad Kiærcke,
for den tilstædev&rende allmue, ordlydende forckyndt, paa
Kiærc/.e Backen af G:A : Post Lensrr.and . - "
Lest ved sotr.merting for Verdal den 15. august 1764.
tfett utskrift.
Trondheim den 20 . juli 1971.
• ;\->■;''•/>> Etter fullmakt
V A: W

----
488 SS-B
----
1764 juni 14. Av retsligbesigtelse vedk.
Thomas Lyngs ansøkning.
Erasmus Sigisnrandis Resch, kgl. Majestæts sorenskriver over
Stør- og Værdalen, samt Selboes fogderier gjør vitterllg at
anno 1764 14 juli blev udi en sæterbolig udi almindingen
Ramsaasen i Værdalens prestegjeld retten satt med efter
skrevne laugrette Georg Arnold Post, Thomas Erichsen Grun
den, Jon Michelsen Bolgaarden, Ole Larsen Vestre Steene,
Elias Amundsen Bolgaarden og Anders Gundbjørnsen Storvuchu
for at besigte et saugsted som lieutnant Thomas Lyng agter at
anlægge. Bern. lieutenant Lyng havde til denne forretnings
holdelse udvirket hr. stiftsbefalingsmands høye resolution som
han producerede. Samme var datert 9. mai h.a. og lyder som
følger:
Kgl. Majst.s. foged Arnet efter resolutionens indhold indfandt
sig ved forretningen og lod tilføre, a-t da der er resolution
af 13 febr. 1762, at saugtømmerets verdi, hvoraf vedkommende
agter at benytte sig, skal erlægges 1/3 i rec. så reserverede
han derom at gjøre påstand, når skoven er besigtet og skjønnet,
hvad samme årlig kan afgive af målstrær. Holtzførster Wølner
ifølge høibem. resolution var tilstede ved forretningen og reser
verede sig det af foged Arnet indførte ang, rec.
Procurator Døhlmann mødte på frue Vissings vegne, som til denne
forretning af hr. lieutn. Lyng var bleven indkaldet, dog ikke
med den varselstid som loven foreskriver. Desuagtet lod hun
dog ved compar. tilkjendegive de præjudicia som hende søges til
føiet og som derudi skal beståa.
1. Er Tromsdals gard hendes eiendom hvorpå damstokkens ene ende
ventelig af hr. lieutn. Lyng vil nedsættes.
2. Er Tveraas saugsted under gården Indalen, som ligeledes
er i hendes eiendom beliggende.
3. Er det bekjendt såvel retten som andre at Lie saug, hvis
eier hun også er, i forrige tider har havt sin skogtømmerhugst
udi almindinge lieutn. Lyng har opgivet.
Samme saug tenker hun også at erholde et større kvantum på end
allerede skeet er. Følgelig formener hun sig og fremfor nogen
dertil at være berettiget. På gr. heraf formodede comp. at
retten ikke, forsåvidt hendes opgivne raisons og eiendomsret an
går, fastsetter noget, som kan være hende til præjudice i
mindste tilfælde, hvorefter hun for øvrige forbeholdt sig sine
forestillinger ved forretningens fremgang. Lieutn. Lyng med
sin søn vagtmester Ellef Lyng svarede at hvad den indsigelse
imod at damstokken vil blive lagt på Tromsdalens eiendele
betræffer, da vil samme bortfalde når rekvirenten tilbyder fru
Wissing en sådan damstokleie som kan være convenabel med den
skade den kan tilføie hende, hvilket han bad retten ville tax
ere. Dette vil ellers ikke være raison nok til at hindre
saugens bygning, ved hvis brug kongen kan have interesse af al
mindingsskov.
2. Når retten ved Tveraas eller Svarthoved saugs besigtelse
som rekvirenten anviser, kommer til aastedet, forbeholdt han
sig der at besvare denne post. 3. Rekvir. sagde ellers at han
må forundre sig over at fru Wissing nu efter at rekvir. alle
rede har erhvervet vedk. øvrigheds resolution til besigtelse

----
489 SS-B
----
og taxationsforretningers foretagelse, vil sage at tilvende
sig denne almindingsskov, da forrige eier af det jordegods og
saugbrug som velbera, frue nu besidder har i al den tid han eiede
godset ikke anseet det fornødent at fæste skovene, ei heller
fru Kissing efter ham har ytret sig dermed førend nu.
Comp. formente altså at denne hendes påstand herrører at etslags
avind, som muligt reiser sig deraf at hun kan have foresat sig
at benytte sig seiv deraf, ligesom forrige eier også kan ha
gjort, såsom derforuden sr. Dølmanns tilståelse findes spor i
almind. efter anselige hugster. Da nu denne almind.skov
har henligget uden at noget deraf til Hans Majst. interesse er
bleven svaret og rekvir. er den som først har lagt hand på at
bringe skoven derhen at samme ei alene kan nyttes til Hs. Majst.
interesse men endog til de omboende fattige bønders næring,
hvorved han allerede har begyndt at gjøre bekostninger, så
håbede han at enhver retsindig anser det übillig at en anden,
der i den tid har siddet stille og fremdeles villet sidde stille,
om rekvir. ei havde gjort begyndelse dermed, skal betage ham at
høste frugten deraf, Hvilket og reserverede sig på vedk. steder
at forestille, og før denne sinde begjærede forretningens fort
gang iflg. rekvisitionen og øvrighedens påtegnede res., da han
derved reserverede sig videre.
Dølmann kortelig svarede at han måtte falde i forundring over
den explication lieutn. Lyng behager at gjøre over comp.s til
ståede hugster udi de opgivne almind. som grændser ved og om
kring Lies gards saug og marker. Thi for at gjøre compr.s mening
des tydeligere, så består samme hugster ikke udi andet end udi
dette, at de bønder som har i ældgamle tider levert deres tømmer
på Lies saug, skal så dan og van, dog uden eierne af Lie saug
hans vidende have leveret nogle få stokker, hvilket comp. ikke
før nu ved hans omreiser er sagdo: skal være berettiget. Dette
kunde derfor ikke af lieutn. Lyng således karakteriseres som
skeet er; allerhelst fru Wissing udi anden henseende har ladet
møde ved denne forretning en i særdeleshed ar forsvare og be
mante (?) hendes eiendoms og brugsret. Fru W. desuden formente
sig som eier af en gammel priviligert saug, nemlig Lie, til
den derom grændsende alminding berettiget: refererer sig der
for til sit forrige.
Fogden Arne* fandt fornødent herved at reservere kongens eien
domsret til Tveraas saugsted, som med mange års tingsvidner kan
bevlses at ligge i kongens almind., ikke at han vil indlade sig
hermed i nogen kritik ang. almindingsskovenes brug af en saugeier
som har sin eiendomssaug i nærværelsen, og herved Hs. Majst.s
interesse merkelig vil blive præfudiceret ved at supprimere
skoughugsten i angrændsende alminding under påskud at samme
er tåget i odelsskove og hvorved Hs. Ma. st. ei alene taber
bordskatten, men endog den årlige rec. og tømmerskat, f lgelig
ikke såvel til slige odelssauger kan henlægges som til en der
alene vil benytte sig af skoven til en opbygget saug i almind.,
så reserverede fogeden til vedk.s ansvar, samt tømmer og bord
skats erlæggelse af alt, hvis tømmer, som enten er hugget og
pppskåret i almindingsskoven på Lie saug eller ved eftersyn og
skovens besigtelse kan forefindes. Retten eragtede: Forretningen
har sin fræmme iflg. hr. stiftbefal.mandens res.og skulde nogen
befinde sig ved samme præjudiceret, reserveres den sådant til
tid og sted på lovlig måde at bevise.

----
490 SS-B
----
Retten derefter forføyede sig ned til elven, som fra sæter*-
volden lå ikkun et lidet stykke, foråt tåge i øiesyn det sted
hvor rekvirenten agter at opsætte saugen. Bemeldte elv, som
kaldes Ramsaaelven, og som kommer fra fjeldet Kammeren, går i
strækning fra sydost til nordvest. Over denne elv deklarerede
rekvirenten, at han er sindet at lægge sin damstok, hvis ene
ende må ligge på almindingens side, med den anden fæstet på
Tromsdalslandet. Retten skjønnede, at stedet og situasjonen
var hertil så meget mere bekvem, som man øiensynlig så levninger
av en saug, der tilforn just på dette sted har stat, men hvor
av formedelst tidens længde ikke fandtes uden en næsten for
rådnet dæmning og nogle teign til saugrender.
Man foretog sig derefter besigtelsen over Ramsaas alminding,
hvorav en del ligger imellem Tromsdalens og Levringens gårders
strekning og begyndte besigtelsen fra Ramsaas saugsted til
Hanekammen, derfrå over høieste Ramsaas til Dætbakken over
Hæssemyrene, samt Bænkemyrene til Hoeaasfossen og Hoeaasvolden,
derfrå over Persmyren langsefter en liden bæk, som rinder fra
bemeldte myr til trende mærkestene, som står på nedre eller
vestre side av den vei, som løber mellom Tromsdalen og Levringen
Fra samme mærkestene for man lige ned i Lie saugdam, derfrå
langsmed elven til almindingsbækken og op efter samme indtil
myrene og Levrings sæterberget til Rotbækken, dens strækning.
Længden fra Hanekammen til Rotbækken kan ungefær være 1 l/2 mil
vel målt og bredden en fjerding, hvilket dog ei med nogen
vished kan bestemmes formedelst de hist og her mellomkommende
berge og daler. Skoven bestod i dalerne av frodig voksterskov,
men på høiderne, hvor veir og vind tåger sterkest befandtes
den tynd og at bestå av fortørrede trær. Laugrettet skjønnede,
at denne skov kunde uden nogen forringelse tåle årlig at avgive
60 tylfter måls grantømmer. Videre avancerede man ei den dag:
thi blev forretningen udsat til imorgen.
Den påfølgende 15. juni kontinuerede forretningen med forbe
nevnte laugret og forføiet man sig til det udi rekvisitionen
ommeldte andet saugsted ved Tveraae, der ungefærlig fra Ramsaae
saug ligger 1 1/2 mil. Man så samme steds forfaldne levninger
av en saug, som i forrige tider her har stat og er just den,
som er bleven kaldt Tveraae eller Svarthoveds saug, beliggende
i Svarthoved alminding. Den her løbende elv har sit udspring
fra Tveraasøen og ligger fra sydost til nordost.
Man foretog sig derefter besigtigelsen over skoven og begyndte
ved forbemeldte Tveraae eller Svarthoveds saug. Svarthoved
almindingen befandtes da at strække sig fra Rotbækken til midt
i Kløven ved Hæssebækken først fra vest og til øster, derifrå
over Grevedahl til Fageraasen. Fra Fageraasen til midt i
Svarthou-vandet. Derfrå sydenefter på Kilholberget, derfrå i
øster til Brenberget og endelig herfrå midt i Mishounhalmen.
Denne almindings strækning er i længden fuldkommen 1 l/2 mil.
Skoven bestod av voksterskov og grantømmer, der ansaas at kunde
uden at forhugges aarlig give av sig 28 tylter mais gran
tømmer .

----
491 SS-B
----
Dølmann i anledning av den skeede befaring bad at retten vilde
indhente granskningsmændenes forklaring på efterfølgende:
1. Om der ikke under Ingdalsgårdene er beliggende et saugsted
kaldet Tveraae saugsted, som for nogle tider og noget senere
end Svarthoved saug har vært bebygget samt i brug og om ikke
til sammes drift har vært erholdet tømmeret av den nu saakal
dede og opgivne alminding udenfor Ingdalsskovenes beliggende.
2. Om ikke Ramsaas alminding ligger bekvemt til tømmerhugst
og leverance for Lie saug. 3. Siden granskningsmændene ikke
har fastsat breddens strækning på den strimmel alminding'
Ramsaas kaldet, som skal ligge i mellom Tromsdals og Levrings
gårders eiendomme, at de da nu i denne forretning vil samme
opgive, dog med de omstendigheder, at komparenten på frue
Wissings vegne vil have sig reserveret al behøvende forestilling
derom, siden denne strimmel alminding ved tvende separate for
retninger forhen er anseet som eiendom til tvende av hendes
garder.
Laugrettet til første kvæstion svarede: at nedenfor det nu
befarede Tveraae eller Svarthoveds saugsted i den til almindingen
grænsende gard Ingdalens mark ligger nok et saugsted kaldet
Tveraae saugsted, hvor i formåls tider har været saug, men
de erindrer hverken, når og hvor lenge det er siden der blev
skaret enten på den ene eller på den anden saug, ei heller
hvorfra tømmeret til den sidste i den tid blev tåget. Til
anden Qvæstion forklarede de, at Ramsaas alminding vil ligge
bekvemt for Lie saug, men meget bekvemmere for den nu intend
erende Ramsaa saug, siden tømmeret, når det skulde flødes til
Lie saug, måtte passeres dammen ved Ramsaas.
Fogden Arnet fandt fornøden i h.t. sr. Dølmanns 3dje qvæstion
at erindre, at ved de tvende separate besigtelser som sr.
Dølmann melder af denne almindingsstrimmel skal være indtaget,
vil det befindes at alene eiendomsskovene er besigtede og
henlagt til saugene uden at den almind. strimmel derunder er
indbegreben, som om det var skjed da kongens interesse deraf
havde bleven observeret. Men om saugeierne til Lie og Levrings
sauger deraf har benyttet sig som Dølmann til-forn ved for
retningen har tilstået, blir det ingen følge at Hs. majst.s. ei
eiendomsret bør præjudiceres, mindre at Hs. Majst. b»r tabe den
interesse som ved det derudi åvirkede tømmer ham tilkomme.
Forresten overlod han til laugrettets forklaring om almindingens
bredde. Laugrettet til sr. Dølmanns 3. qv. forklarede at den
omspurte almind.strimmel kan ungefær være en 12 mæling i bredden,
hver måling til ih stænger, hver stang til h norske alen be
regnet, hvilket er dens bredde på det smaleste imellem gårdenes
eiendom, men når den stiger op mod åsen i almind. bliver den
vel 3 gange bredere. Efter foranførte befaling og begransk
ning ansees de opgivne alm.skoves strekning at kunde årl. uden
forringelse afgi til de i rekvisitionen ommeldte 2 sauge 88 tylt
måls grantømmer, af hvilke firsindstjuge og otte tylter siden
skoven er temmelig god formenes at kunde årl. skjæres 3j eller
halvfjerde tusin bord til 1-J- tommes tykkelse og 10 a 12 fots
længde, der blir det for disse sauger ansatte kvantum, og som
skovene er befundne gode, kan alene ansættes til
bygdens fornødenhed dersom rørved og vandkantede bord bliver
at anse. Rester to tusen seks hundre fem og tjuge bord bliver
til udskibning tjenlig.

----
492 SS-B
----
Statiatfiivit i Sujnd-heim
J.nr. 1484/1971. Utskrift
KK/KF av
av
justisprotokoll (1762-1771) for Stjør- og Verdal sorenskriveri,
autorisert den 30. desember 1701.
de
"Anno 1764 den 18— Junii blev Retten satt ved StorMoen øverst
125 b.
i Weerdahlen mod Grendsen til Sverrig med efterskrevne Laugßett :
Georg Arnold Post, AndersGundbiørnsen Stormoen, Ole Pedersen
Ekren, Thomas Erichsen Østgrunden, Jon Michelsen Boldgaard og
Elias Amundsen Boldgaard for at besigte et Saugstæd, som hr
Assessor Horneman og Rasmus Lyng eragter at anlægge, samt
taxere hvad Saugtømmer deres deromliggende Skove formaaer at
afgive aarlig. Bemelte S— Rasmus Lyng var tilstæde ved Forret-
ningen paa eegne og hr Assessor Hornemans Vegne, samt produ-
Vi r>
cerede deres Requisition med Højvelbaarne/Stiftbefalingsman
dens paategnede Resolution, der begge var dateret 10 Octb—
1763, belagt med 1 artes Pappiir og iydpr "nm fainor. : s_ Lyng
derefter tilokiendegav at endskiønt Requisitionen melder om
andre selv-Eyergaardes jtem Beneficerede Skove; Saa frafalder
han dog denne Post, men alleene begierer de Skove besigtede
som tilligger de i Requisitionen ommelte Suul-Gaarders Skove,
ts
der er hans og hr Assessor Hornemans Eyendom. Kongl: Mai —
Foget Peder Arnet som ved Forretningen var nærværende erindrede
at siden S— Lyng erklærede sig -joke at ville benøtte eig af
andre Skove end h£ eegne og med Jnteressentes Odels Skove,
aaa reserverede han alleene, den ordinaire Saug Mester Skatt
og paaatod iagttaget de 4— Poster, eom det høilov] : Cammer-
Collegium under 25- Septbr. 1750 har befalet. HoltzParate Wøl-
ner var og tilstæde ved Forretningen. Man toeg derefter i Be-
V
tragtning det stæd hvor Requirenterne agter at anlægge Saugen,
samme befandtes i Suul Elven ved en liden Foss- kaldet lille-Eid

 

----
493 SS-B
----
Foss, og som Landet paa begge Siider tilhører dem, saa bliver
ingen ved Damstokkens Anlægning fornermet . I det øvrige be
fandtes stædet gandSKe beqvem til en Saug at opsætte. Derpaa
befoer man Skovene og begynte fra Stor og lille Moen, samt
Suul Gaarderne neml: fra Klev-Myhren, som ligger i Vest og
strækker i øst indtil Sandaaen dens Længde er ohngefeer 1 Miil
og breden 1 fierding, siden derefter fortfoer man fra Sand-
Aaen og tii Lille Kraache i Længden 1 Fierding og breden lige
saa meeget fremdeeles fra lille Kraake til Gaas Holdahlen
1 Miil i længden, men i bredden fra Nord til Synd en 1/2 Miil.
D Pn 19a Junii. Paa Nordre side af Elven foer man fra Mit sanen
Holmen til Saunedahl = 1 Fierding, derfrå og til lille Andah.l
er 1 Fierding i Længden og 1/2 Fierding i bredden, siden der-
fxc til lille Aaen og til Suul-bro-FcE = -r. -r i l~ngd°n 1/2
Miil og i bredden 1/4 Miil tillige besaaes Skoven omckring
Insvandet. Disse Skove, som alle tilhører Eyerne af Suul-
Gaaruerne hr Assessor Horneman og Sr Rasmus Lyng, befandtes
at bestaae deels af gammel deels ung væxter GranSkov , i sær
saae man jcke tegn til at de tilforn har været anhugget som
langt fra Wærdahlerfi øvrige bøigd beliggende og i Feige heraf
blev disse Strækninger anseet at kunde aarlig uden Skovenes
Forringelse give af sig 110 tylter skriver Ethundrede og ti
tylter Maals Gran tømmer, som å 25 tylter pr Stabel beregnet
udgiør 4400 bord til 1 1/2 tommes tykkelse og 10 ål2 fods
Længde, der bliver det for denne Saug ansatte quantum, af
hvilke en fierdepart bliver at ansee, som rødveed, vandkantede
or npruknn hord Hoatrn VlOO biivnr ti<HiJlge til ud Bk Ilml n« .
Requirenterne dernæst indstillede at om mislighed af Vand da
dette bliver en Flom Saug og Mangel af Fare skulle hindte dem


----
494 SS-B
----
dem da maatte reserveres at skiære samme et andet Aar. Lige
saa at ifald de ved Nøyere overveining og experienee skulle
finde bordkiørselen fra denne i Fieldet beliggende Saug, alt
for beckostelig og besværlig, dem da maatte reserveres at
transportere det ansatte quantum tømmer til Grundfoss Saug som
er deres Eyendom og hvorjmellem Distancen kan å peu pres være
2 1/2 Miil for der at blive skaaren. HoltzPørste Wølner lod
tilføre At han intet hafde at erindre hvad som udi denne
Forretning er ar.ført Men vil, siden Skoven, som nu besigtet,
er saalangt op i bøigden er beliggende og ey i nogen tiid til
saadant bruug har været anhugget have samme Allerunderdanigst
Recommenderet til Kongl Allernaadigst Beviilings Erhoidelse.-
Og da ingen hafde videre at lade tilføre, "blev Forretningen
skuttet. - "
Rett utskrift.
Trondheim den 20. juli 1971.
// * '4>\ Etter fullmakt
' \ yl. ) K IW,
i-I
\

----
495 SS-B
----
1764. ,juli 21 . Av A. M. Aussigs salig major Wessings fore
stilling til Rentekammeret.
Da jeg haver fornen ved skrivelse submitteret at lieutenant
Lyngs erhvervede besigtelse forretning over Ramsaas og Tveraas
saugsteder med de derunder opgivne Ramsaas og Svarthoved alminding
ei maatte af de naadige og høie herrer blive Hans Majt. til
allernaadigste approbation førestillet forinden min allerunder
danigste demonstration tillige kunde medfølge, hvilken jeg ikke
førend nu har været istand til at affærdige siden jeg just i
denne uge fra sorenskriver Resch først haver erholdet beskreven
indbemeldte besigtelsesforretning, saa haver jeg og sikkerlig
haabet udi denne min begjæring at have nydt Deres Excellence
og høie herrers naadige bifald, hvorfor jeg i anledning deraf
underdanigst tåger mig den frihed herved at demonstrere det
fortrin jeg paa min side synes at have til de af lieutenant
Lyng besigtede skove nåar Hans kgl. Majst. allernaadigst derinde
ville tillade skovhugst. Thi:
1. Er jeg efter min salig morbroder afgangne justitsraad Aage
Rasmussen Hagens testamente af dato 27de juli 1761 bleven
ene eiere af de om og ved almindingerne grændsende gaarder,
nemlig de 3de Ingdalsgaarder, Steene, Tromsdahlen og
Lefringen, under disse gaarder er og 3de ældgamle privili
gerede saver som haver vandfald nok til at opskjære baade
det kvantum de allerede ere bevilgede og endnu dobbelt saa
meget.
2. Kan Ramsaae saugs dambygning ei paa andre steder opføres end
egentlig paa det sted som besigtet er, hvor jeg paa den ene
side er eier af grunden og tillige holder meg til den halve
elv Ramsaaen berettiget, siden denne elv just har sit løb
mellom Ramsaas alminding paa den ene og Tromdahls eiendoms
skov og mark paa den anden side.
Er Ingdalsgaardene saa godt som paa grændsene beliggende og
i paakommende krigs-uroligheder have den fatalite at nabo
fienden der igjennom tåger sin ned-march her til Trondhjems
len ligesom i forrige krig imellom Danmark og Sverige i
1718 er skeed. Thi den tid blev ei alene af Ingdalsgaardenes
men endog af gaarden Stenes skove nogle tusinde trær ned
fældede baade til forhugge for den Nordske armee, hvoraf
rudera enda ved besigtelsen var at se, saavel som til Steene
skandses opbyggelse som paa min nu eiende gaards grund den
tid var opsadt, men længe forhen allerede bleven sløifet.
Gud i naade det ellers forbyte, men saadarme conjuncturer
kunde endnu i vore tider indtræffe, derfor synes det bil
ligheden tilsiger at den som saadanne skovskader er under
kastede bør paa den anden side tillige have preference
udi den alminding som i circomferencen af dens eiendom er
beliggende til conservation for de saugbrug som eiendommene
vedhænger, all den stund den finder sig villig at erlægge
for almindingens brug det som ved rescripter og forordninger
allernaadigst paabudet er eller vorder.
Desforuden er jeg ved indbemeldte besigtelsesforretning paa
mine eiendomme i følgende tilfælde vorden graverede,nemlig:

----
496 SS-B
----
Er den skeede befaring i Svarthoved alminding mig til
allerstørste præjudice i henseende til at den strækning
som ved befaringen er bleven opgaaende er hel og alt paa
de 3de Ingdalsgaarders mark beliggende, og desforuden saa
yderlig til fornærmelse, at den ene Ingdals gaards skov
aldeles er bleven bordttagen
Er Ingdalsgaardene under 22.
solgt af Salig og Høi Lovlig
den sjette uden igjenløsning
Krog med saadan omstændighed
indbegreben tilfjælds og udi
og til almindingen henlagt.
juni 1731 bleven fra Kronen bort
ihukommelse Kong Christian
til rector magister Niels
at derunder skulde være
fjære øde og aabøigde med
videre kjøberen til ævindelig odel og eiendom, følgelig
kan ingen alminding derunder være Hans Kgl. Majestæt
reserveret og forbeholden under navn af Svarthoved almin
ding, men om saa skulde være at der ved disse grændse
gaarder skulde anstøde nogen alminding under dette navn:
som af hos følgende bilag nr. 3 ei er at se: maatte
saadant dog ved lovlige vidner bevises og mine 3de
Ingdalsgaarder ved dom frakjendes.
Ramsaas almindingen betræffende. Da have rettens betjente
ligeledes exagereret dens strækning altfor langt, thi
forretningen inndeholder at een strimmel deraf er imellom
Tromsdahl og Lefrings gaarder beliggende, som dog anderledes
sig forholder, nåar de naadige og høie herrer naadigst
ville lade sig forelese hosfølgende tvende extracter, den
ene af en besigtelse over Tromsdahls sav med underlagte
Tromsdahls skov begynt og sluttet den ste juli 1758, og
den anden af een dito besigtelse over Lefrings sav med de
derunder sorterende skove dateret ste juli 1758, begge
af fogden sr. Arnet og forrige sorenskriver cancelliraad
Povelsen forrettede - hvilke 2de forretninger oplyse og
bevise at Tromsdahls og Lefrings gaarders skove støde
imod hinanden og altsaa tilsige umuligheden at ingen
strimmel af Ramsaas alminding der imellom kan være beligg
ende .
(sign.) A. M. Aussig
Salig Major Wessings

----
497 SS-B
----
1765 august 26. Erklæring fra bønder i Verda].
Da Klg. Mayts foged vellædle Sr. Peter Arnet har af Os, efter det or
ordinære høstetings holdelse begjæret Vores forklaring ang. hvad
vi om Svarthovd og Ramsaas almind. samt de deri for lang tid siden
i brug værende 2 sauge, Tveraa og Ramsaa sauger kaldet, ere vidende;
Saa kan vi derom give følgende til vidnesbyrd:
1. For mere end 30 aar siden, da der ingen nøye efterforskning om
skovene og saugene blev gjort, har avdøde justitsraad Hagen,
i den almind. Ramsaasen hatt i brug Ramsaas saug, og det paa
samme tid da afdøde cancellird Krog og efter ham sal. assessor
Frost vare eiere af den til samme almind. grændsende gaard
Tromsdalen, men den under samme gaard staaende Tromsdals sav.
Men da der om savene og skovene blev gjort nøyere inqvisition og
angivelse, og sl. justitsraad Hagen derefter ble eiere for Tromsdal
sav, er Ramsaas sav for omtr. 30 aar siden bleven ødelagt, og er i
den almind. Ramsaas siden den tid stiltiende sked hugster til af
døde justisraad Hagens saver indtil i afvigte aar, da Th. Lyng
derover lod holde besigtelse
2. Har der paa Hs. Majst. almind.grund Svarthovd alminding for rom
tid siden vært i brug Tveraa el. Svarthovd sav kaldet, som en
proprietær navnl. David Tommesen havde i brug, hvilken sav for mer
end 50 aar siden er lagt øde, hvoraf dog endnu i benævnte kongens
almind. sees nogle levninger.
3. Er vi bekjendt at foruden den almind. Ramsaasen der strekker sig
fra et fjeld kaldet Hanekammen, paa søndre side af Tromsdalen,
i øster, er der enda en almind. som kaldes Svarthovd almind.,
hvilken støder sammen med Ramsaas og strekker sig igjen i vest
forbi Indal og Stene, indtil der en strimmel af samme løber
mellem gaardene Tromsdal og Levringen or lige ned i Lie savdam.
Vel har vi 5 først undertegnede som var lavrettes mænd ved den be
sigtelsesforretning hr. lieutn. Lyng i afvigte aar lod holdeover
disse almindinge i bemeldte besigtelsesforretn. hørt, at fru Wissings
fuldmægtig ville paastaa at der ingen almind. skulde være mellem
Tromsdal og Levringen, hvilket vi samtlig aldri tilforn har hørt.
Men fra det første vi kan erindre og efter hvad vi af vore fædre har
hørt, er der virkelig mellem Tromsdalen og Levringen et stk. almind,
som og fra ældgammel tid er brugt af almuen i behøvende tilfælde som
alminding.

----
498 SS-B
----
Denne vor opgivelse og forklaring er alt hvad vi om disse saver og
almindinger er vidende, hvilken vi med ed kan bekrefte nåar forlanges
Til stadfæstelse under vore hænders underskrift
og signeters hostrykkelse.
Datum Wærdalens prestegjeld den 26. august 1765.
Anders Gunbiørnsen Storvuchu.
Thomas Eriksen Østgrunden.
(L.S.)
(L.S.)
Joen Michelsen Boldgaard.
(L.S.)
Elias Amundsen Boldgaard.
(L.5..)
Olle Larsson Nordsten.
(L.S.)
Ole Haldorsen Mønes.
Olle Anderson Indahlen.
(L.S.)
(L.S.)
Christoffer Larssøn Jødsaas.
Rasmus Larssøn Garnes.
(L.S.)
(L.S.)
Jachop Olsen Molden.
(L.S.)
Olle Andersson Slapgaard.
(L.S.)
Båar Olsen Haga.
(L.S.)

----
499 SS-B
----
Den indsigelse som frue Wiaaing har gjort ang. de besigtede
savstæder og akove udi Ramaaasen og Svarthoved almindinger har
anlediget dherrer ved høi respective skrivelae under 2 august
næatleden at committere mig at aee erhvervet og forskaffet et
lovakikket tingsvidne til legitimation for hana mayta eiendomme
og hvorved dherrer tillige vil have oplyat, hvorvidt forbemeldte
kgl. alminding i formaals tider har strekket sig, med visse
grændser fra alle angrændsende land eiendomme, item om Tveraas
eller Svarthovd og Ramsaas saug i de ældre tider har været i bruj
etc. samt om Tveraas eller Svarthovd item Ramsaas saug har
været i brug siden fru Wissing ved testamente blev eier af
Tromsdalen og Ingdals gaarder, med de flere poster som dherrer
reqvirerer efterretning og oplysning om. Da nu den 2den og
sidste termins tinge for indeværende aar nylig var til ende
bragt, førend dherrers høy respective skrivelse mig tilhendekom,
og tinget for Verdalen ikke førend in febr. tilkommende aar
bliver holdet, saa har jeg ansett det ligesaa betenkelig som
utilladelig at opholde med den forlangende efterretning, aller
helst ved tingsvidne ikke kan faaes anden eller bedre kundskab
om almindingene end den man tilforne ved examination og gamle
mænds forklaring er bleven underrettet om, og hvorom paa sine
høie stæder er indgivet forklaring. Derfor jeg ikke har villet
lade mangle hvad angaar for det Iste. Hvorvidt de kgl. almin
dinger baade i formaals og itzige tider strækker sig, at fre
lægge til bevis herom under Litr. A, B og C: (1) en extract af
hvis jeg har indsendt til hr. stiftsbefalingsmanden in Ao.
foruden hvad som tilforne og for rum tid siden baade til
saug commissionen og Rentekammeret er indgivet. (2) Extract af
almindingsbesigtelserne som er skeed af sorenskriveren og
laugrettet (3die). Een ydermere forklaring over Ramsaas og
Svarthoved almindingen som jeg beordrede siden tinget for
Verdalen var til endebragt og intet tingsvidne førend i næst
kommende aar som melt kunde tages. Af alt dette vil DHH i; fi- t
gunstig erfare at almindingsstrækningen i formaals tider har
vært den samme som nu. Thi som nu ingen lever der kan gjøre
anden forklaring, saa vil det blive umulig for fru Wissing at
kunde bevise at almindingen i formaals tider har havt mindre,
større eller anden strækning. Imidlertid vil formodentlig disse
forklaringer, som affirmeres af almuen, der er bekjent det samme
som deres forfædre, nøiagtig vindicere kongens eiendommsrett
baade til Ramsaas og Svarthovd alminding fra alle de pretentioner
som fru Wissing uden mindste grunn eller bevis formerer, og
hvilken fruens formening er stridende hvad Svarthoved almindingen
angaar imod hvad opsidderne paa Ingdalen som fruens egne land
bønder har gjort forklaring om.
2det. At Tveraa eller Svarthoved saug har været i brug i de
ældre tider, det er ved besigtelsesforretningen bevist i hen
seende at der enda fandtes ruders og levninger hvor saugen
har staaet. Og til bevis at denne saug har tilhørt kongen -
Ramsaas saug har ikke været anført i saug mandtallet.
Men som ved besigtelsesforretningen fandtes ruders hvor saven
har staaet, er det sluttel. at den som da Tacite har bygget
Bind VI B —32


----
500 SS-B
----
og brugt saven har og tacite forrettet bordskuren og tilsneget
sig tømmer af Ramsaasens almindings skove, uden raindste inte
resse for Hans Mayts. og udi hvilken almindingsskov fandtes
øiensynlig bevis af saugtømmer hugst baade i forrige og nu
senere tider sluttel. til Lie saug som et stykke nedenfor
Ramsaas saug er bygt og bruges af fru Wissing. Strækningen
for disse Svarthoved og Ramsaas almindings skove, har og
i de ældre tider ligesom nu været den samme, uden at fru
Wissing som eiere af Ingdals gaardene, hvis eiendele
grændser til Svarthoved alminding, kan tileigne sig nogen
eiendomsret til Svarthoved almindings strækning som udi
besigtelsesforretningen er forklaret og Ole Ingdalen som en*
gammel mand og fru Wissings egen landbonde, som nærværende
ved forretningen har samtykket og ikke kunde modsige.
Af forestaaende erfares altsaa for det
Ude. Findes ingen efterretning udi fogderiets matricul an
gaaende almindingen, saasom matriculen alene indeholder de
skyldsatte gaarde. Ved fogderiets arciv forefindes intet
heller angaaende almindingernes strekning videre, end hvad
ved Iste post er meldet.- -----------------
6te. Hvorlænge Ramsaas saug tilforne har været bebygt og i
brug derom er ingen efterretning at faa, saa som de der levde
i den tid og derom kunde give efterretning, lenge siden ved
døden er afgaaen. Denne saug som forklaret ved 2. post har
og aldrig været anført i fogderiets saugmandtal, og som meldt
i 3. post over 30 aar været nedlagt og øde. Det er ikke
heller til nogen vished bekjent hvem der har bygget denne
saug, ikke heller om nogen leie af damstokken til Tromsdals
eiere er bleven erlagt. Men af alle omstændigheder naa mand
slutte: at denne saug tacite er bleven bygt og brugt af de
som i den tid har eiet Tromsdalen og Lie sauger, og til
hvilken sidste saug, meget af Ramsaas almindingsskov er bleven
tågen, og ved bord angivelsen supprimeret, under navn af alt
tømmer er tågen i odels skove.
Af hvis som nu om disse Ramsaas og Svarthoved almindingsskove
og de derudi opbygte sauger findes forklaret og tillige med
hosfølg. documenter er bevist vil DHHrer befinde at fru Wissing
ikke har havt eller kan have mindste adgang til disse almin
dinger, som hun til slutning frafalder ved det hun tilbyder
at betale for disse almindinger enten 400 rdr. imod at faa
den til eiendom etc. eller og at betale udi aarlig saug og
skovleie hvad som allerede taxeret er, og af andre maatte blive
andbuden. Men foruden at lieutn. Lyng upaatvivlelig vilde
give ei alene de af fru Wissing anbudne 400 rdr., men endog
mere, for at faa disse almindinger til eiendom: som dog vel
ikke kan skee i henseende til de skovløse gaarder som derudi
tåger det fornødne hustømmer og bark til tekning til deres
gaarders bygning, og hvortil loven giver dem adgang: Saa vil
det og blive til præjudice for Hans Majts. om fru Wissing
skulde bevilget Ramsaa saug og de besigtede almindinger, hvor
fra tømmeret med ligesaa stor bekvemhed kunde fremføres til
Lie saug og der opskjæres under angivelse at det var tåget i
odels skove, og i hvilket tilfelde kongen vilde tabe baade

----
501 SS-B
----
tømmer og bordskatter. Imidlertid da lieutn. Lyng er den
første der anmeldede sig at vilde bøxle saven og den almindings
skov hvorudi andre tacita til præjudice for kongens interesse
har forrettet sav tømmerhugst, han og desuden har gjort
bekostning ved at lade skoverne og saugstæderne besigte,
og endelig til slutning opbygt Ramsaas saven i kongens
alminding: uden at benytte sig af Tromsdals grund at lægge
damstokkens ene ende paa: for at opskjære det tømmer som
han har forefundet hugget i Ramsaas almindingen og hvilke
enten havde liggende, og forraadnet i skoven til ingen
nytte, eller og til Lie saug frue Wissing tilhørende, ble
ven hendbragt, under andgivelse at være hugget i odelsskove.
Saa vil DHHIl 6 -!! seiv befinde at lieutnant Lyng fremfor
nogen anden har vindiceret sig ret til at nyde kongelig
allernaadigste bevilling paa indbemeldte Ramsaae saug, og de
til saugen besigtede kongelige almindings skove, som alt
DHH rers gunstige overveielse og godtbefindende hendstilles.
- De mig tilsendte 10 documenter følger herved indlagt til
bage, og i det øvrige med submission og største respect for
bliver -------------__-________-__

----
502 SS-B
----
I forventning at den af mig søgte besigtelse over Ramsaa saug og
alminding nu er opkommen til de høye herrers betenkning, er det
jeg allerydmygst indsender denne min implorence om expeditien
snarest mulig. Hvorved jeg og tillige allerydmygst vil udbe mig
det de høye herrer ved sin retsindige betænkning ville understøtte
den retmæssige præferance jeg frem for bogen anden har til at faa
bøxle dette saugsted med underlagte almind saasom jeg, da andre
brugte, og vilde bruge den i stiltienhed uden interesse for Hs.
Majst., har bekastet almindingen og savstedet besigtet, og nu siden
i forvantning af Kgl. allernaadigst bevilling har opbygt Ramsaa
Sav paa Hs. Majst. almindingsgrund uden at benytte mig af fru
Wissings land til at erlægge damstokkens ende paa, hvilket jeg dog
ber maatte tillates mig om jeg for eftertiden skulle behøve det,
imod at svare vellbem. frue den damstokleie som retten har taxeret,
der ikke er hende til nogen skade.
Aarsagen hvorfor jeg allerede har opbygt Ramsaae Sav er denne, at
foruden de hist og her er fundet hugget savtømmer i skoven, har
jeg og befunden almindingen formedelst mangel af forsvar uskyttelig
medhandlet, saasom der ligger en stor mengde trær nedfeldet af
bygdens almue er aff laaed til deres huses tækning, hvilke trær
har ligget 1,2 a 3 aar og ei taaler længere at ligge uden aldeles
at bedærves: dette tømmer har jeg bekostet fremkjørt for at lade
opskjære, paa det samme til landets nytte kan udbringes, og Hs.
Majst. deraf kan have den vedbørlige interesse. Og da fru Wissing
herved ei mister andet end den gerifflighed hun kan ha havt v. at
benytte sig paa en urettelig maade af kogens alminding, saa skjønner
og de høje herrers retsindighed hvoraf de indvendinger reiser sig
som hun i dette tilfælde bruger.


----
503 SS-B
----
Over de i Stør- og Waerdalens Fogderie bort bøxlede eller
bevilgede kgl. sav bruge item almindings og beneficerede
skove med forklaring udi hvilket sogn de ere beliggende, og
nåar samme ere bort bøxlede, til hvem og hvad derfore er
bleven betalt i bøxel og aarl. afgift med videre. - - - - -
3. Ulwild saug, paa kongens grund. Men savbygningen til
hørande Sr. Rasmus Hagen som samme har bekostet.
Til denne sav er hendlagt almindings skoven udi Juul-
Dahlen, ved og omkring Wær-vandet og Helgaae elv, item
Schiæcker våndet, af hvilcken almindings skov ovenmeldte
sav er tillagt -------------________
5. Lund saug paa odels grund beliggende, Hr. obriste lieute
nant Klyver tilhørende. Til denne sav, foruden odels skove
er hendlagt Lexdahls almindingen paa den østre side af
Lexdahlsvandet --------------_______
6. Stor Langdahls saug paa odels grund beliggende, Hr. obrist
lieutenant Klyver tilhørende. Til denne sav, foruden odels
skove er hendlagt almindings skoven paa nordre side af
Malsaaen omtrent 1/2 miil oven eller østen for Langdahls
foss og grændser hen imod Witteringen. Af hvilken almin
dings skov er bevilget aarl. til Stor Langdahls sav 8
tylter -------------____________
8. Green saug, paa Odels grund beliggende hr. obrist lieute
nant Klyver tilhørende. Til denne sav er foruden odels
og seiv eieres skove hendlagt almindings skoven paa søndre
side af Malsaaen ------------_____„__
12. Neder Holmen saug, paa odels grund, frue majorinde Wissing
tilhørende. Til denne sav er foruden odels skove hendlagt
almindings skoven Qwendalen eller Kalfdalen nåar saug
brugeren sig deraf kand betiene, for derudi at hugge . . .
10 tylter tømmer ----- ------_________
15. Ramsaae Saug, bestaaende i almindingen og opbygt af lieu
tenant Thomas Lyng. Til denne sav, som er besigtet, men
ikke bevilget, er hendlagt Ramsaae og Svarthoved almindings
skovene. Hvad qvantum tømmer disse skove er andsatt for,

 

----
504 SS-B
----
forklarer besigtelses forretningen, som er nedsendt over
denne sav og tilliggende skove er andstillet auction, som
vil vise udfaldet, hvad som bevilget vorder for afvigte aar
er af det udi skoven befundne hugne tømmer frembragt til saven
og opskaaren 732 bord. Hvorfore lieutenant Lyng har be
talt efter kammer collegii deeision som hands May.t. udi
mit allerunderdanigste regenskab skal vorde beregnet 35
rdlr. --------------------------

----
505 SS-B
----
Statiathivit i «SWnß&cvm
J. nr- Hsl+/19U.9. Utskrift
KK/SN.
av
pantebok litr- 3 Q 762 - 1777) for Stjør- og Jerdal sorenskri
var!, autorisert JO.desember 1761.
N- !!• C 7 20 rdi xienrich Hornemann til Reens Closter Hans
Fol
168
T 757.
ts
Kongelig Maj - til Danmark og Norge be-
staltet Justice Raad og Oancellie Assessor, aiør vitterligt at
have Solgt og af hændet, ligesom jeg og hermed Selger Skiøder og
afhænder fra mig og mine arfvinger til Monsieur Hans Jacob 31ix
og hans Arfvinger efterckrevne Jordegods og Savbruge udi Stør
og Werdahla Pogderie og '"førdag Prnsstegield, nemlig Suulgods_ som
bestaar af Suul-Stuen med Arne Pladsen 1 øre G fl: som beboes af
2- Separate Lejlendinger, Arent og Niels Thoresen hver 16 fl: ,
Liilemoe Suul 12 fl: som bruges af Ole Arentsen; Westergaard Suul
de
1 øre 3om bruges og beboes af 2- Lejlendinger Peder Olsen og Ole
Olsen hver 12 fl: Suul tomten 12 fl: som brugea og beboes af Poul
de
Andersøn Suul Øster gaard 16 fl: som bruges af 2- Lejlendinger
Peder Jørgensøn og Ole Andersøn hver 9 fl: Suul Østergaard 8 fl:
som nu bruges af Ole Pedersen og Stor Moe Suul 12 fl: som bruges
af 2de Lejlendinger Peder Jørgensøn og Kils Olsøn hver 6 fl: -
Bernæst rx elgaadahlens gods neml: Helgaasen 14. fl: sem bruges og
beboes af Ole Larsøn;Helgaasen 1+ fl: som bruges og beboes af Joen
Aagesøn; Kleppen 2 fl: som bruges og beboes af Ole Larsøn, Juul
nesset 2 fl: som bruges og beboes af Joen Larsøn, Moen eller
Snedker Moen 2 fl: som bruges af Thomas Olsem ; Brataasen 6 fl:
som bruges af Ole Mosesøn og Moen eller Otter Moen l\. fl: som bru
ges af Lers Cttersøn. sn'v'dere gaarden Qvelmoe I 4 fl: som bruges
de
og beboes 2 - Separate Lejlendinger Peder Andersøn og Ole Ander
søn hver 2 fl: Lindset 4. fl: som bruges og beboes af Lars Joensøn,

----
506 SS-B
----
til sammen med Bøxel og Landskyld 2 Spd og l\. Mjc.il som bruges og
boooes af 21 Lejlendinger, og endelig Selnes og overdrages til
lise Nordre Grundfo3 Savstæd, samt den derpaa opbygte Sav med
alle derved befindende Inventarier og som til Savens
Drift har været bruet og kand behøves, ligesaa det under Store
Moa Suul besigtede Savstæd som endnu ikke er be bygget, hvilke
12 Stabel Bords Qvantum.- Og
da bemelte Monsieur Blix for oven
benevnte Jordegods og Savbrug
efter Acccrderede h ar betalt mig
5990 rd Skriver Fem tusinde N
Rdr., saa maae han uden anke
hundrede og halv femtesirda tive
af mig eller mine arfv inger til
sin Odel og Ejendcm beholde samme Jordegods og Saug med al den
Ret som det mig derpaa af Monsieur Rasmus Lyng medeelte Skiøde
af 214. aprilis 1765 udvilser hvilket hermed tilligemed Lieutenant
te
Peter Abraham Lunds til ham udstædde Skiøde af 11 - octob 17°3
som en Lovmæ3sig Hiemel overleveres. til Bekræftelse under min
Haand og Signeta. Tronhiem d: 1" Juli 1767.
Henrich Horneman (L:S:)
Som Pantehaver Samtykker les at indbemelte Jordegods og Savbrugs,
iraae Sa;lges, haver altsaa herimod intet at innvende.
H: U:toølmann. - "
Lest ved Verdals sommerting den IR.august 1767.
Rett utskrift.
Trondheim, den 2S
ivember 19^4-9

sta tsar kivar

 

 

 


----
507 SS-B
----
Statsafftivet i diondfwim
J.nr- 115i4./19k9.
Uta
kri f t
KK/SN.
av
pantebok litr. B U 762 - 1777) for Stjør- og Verdal aorenakrl-
Fol
250
11
Jndfriet
og be-


----
508 SS-B
----
Landskyld, saa og å parte Bøxel 1 Øre
Steene 1 Spd: 12 Jtøcl:
Spd: 7 med Bøxel og
Aarstad 1 Spand 12 Mil
2 Øre 12 Blørstad
med Bøxel og landskyld Øster Tpdahl 2 Øre, Landskyld med

Bøxei og a parte Bøxel 3 M£l
å parte Bøxel 10 M£l
Schrove i-t Spand, Sør ager 2
Sauger med inventar lun o,
Bevllgnlng maa sklæros

saasom: I Sehongens Præstegié,
Saug 1000 Bord Kaalbssrg Saug

dahlens Præs tegLldLie SaAg 2000 Bord» Mederholriena Saug 4-360

2000 Bord Tromsdahls Saug
let med alt underllggende

nes kand skal blive Vanthaveren og Hans Arv inger
optenkelige maader
,eter
L: Kierulf
1763
Lest ved Åsens vinterting den lé.februar 1770'
utskrift
den
1| Mæl: Wester Grunden

Oppen 20 Mxl:\Hougskott 2 Øre 12 MJ:1:

Kil: alle med Landskyld uden Bøxel med Underllggende
Bruger hvorpaa efter
Bord Wangstad

lket Jordegods og Saug Bruger, ligesom VI os
i hænde hever et priorit
meste Skillinger er udbetalt.
daveren og uans Arvinger
(L:S:) H: Bay (L:S:)"
2 Øre 12 Mjtl: Schavhaug 2 Øre 6 Hjul:
Med Itidahl 2 øre Landskyld med
å parte Bøxel k W%l: mdahl u Øre 8 Landskyld med
Rindsem\2 Øre Landskyld, men alle-
over 1 Øre 6 'J-romsdahl 2\øre 6 Landskyld med

 

 

 


----
509 SS-B
----
Riksarkivet.
Generalforstamtet.
F. Det yngre General Forst-Amt 1761-1771
51. Indkomne Sager vedkommende Throndhjems Amt 1768-1778.
23. juni 1770.
(Datert Tronhiem den 16de luny 1770. - Underteg*.: H. I. Wøllner .)
Specification Over alle de Beneficerede Gaarders Skove udi
Stør og Werdahls Fogderie, med forklaring udi Hvad Tilstand
Disse Skove nu fornærværende Tiid befindes udi,.og til
hvilken Sauger Eendeel der af ere Henlagde med Widere. • -
(Rapporten er satt opp 'i åtte spalter. Av praktiske grunner
settes her opp overskriftene på spaltene fortløpende, men med
skråstrek mellom. Opplysningene som står om hver gard, kommer
på samme måte fortløpende med skråstrek mellom hver opplysning.)
Matricullens No / Gaardernes Nafne / Opsiddernes Nafne / Til
hwem Beneficeret / Hwor meget Eenhwer Gaard skylder - Spand,
Øre, Ml: / Hwad strekning Eenhwer
eenhwer Skow kand taale at afgiwe
ere henlagde / Hworledes Fen hwer
Werdahls Præstegield
12 / Lehn / Johannes / Lector / 5
henlagd til Hauchaaens Saug for 3
Gaards Skow Hawer / Hwad
og til hwilken Sauger De
Skow er Situeret.
0-0 / Er wed Kongl. Bewilgning
tylter Aarlig, og meer kand
den éy taale. / Har een Liden Streknings Skow i Wohlhaugens
Allminding - / Ligger Belejlig til denne Saug. -
14 / Hallum / Tomas / Lector / 2-3-0 / Har een Liden Skow
Strekning af 1/8 miil og Breed: - / Hawer ingen Skow til Saug
tømmer Hugst. / Ligger Strax wed gaarden
15 / Auglen / Hr Krog / Kongen / 4-0-0 / Hawer Skow til Huus
fornødenhed og ey Widere. - / Kand ikke taale at af giwe
noget Saug tømmer / Ligger nær Gaarden
16 / Hedtloe / Bent / Pastor fra Werdahlen / 2-1-0 / Denne
Gaards Skow hawer samme Beskaffenhed som nyst owen staaende
19 / Sørager / Jngvold / Lector / 1-1-0 / Hawer ingen Skow
27 / Reiten / Halvor / Wor Frue Kirke i Tronh: / 1-1-0 / Een
Liden Skow Strekning af smaa Skow / Hawer ingen tømmer Skow. - /
Ligger Strax Wed gaarden
28 / Schiersett / Hans og Ole / Pastor til Dom Kirken / 2-0-12 /
31 / Aakul / Jens / Lector / 2-0-0 /
35 / Winnie / Jens /- Pastor til Dom Kirken / 1-0-0 /
36 / Kieren / Anders / Dito / 1-0-0 /
Disse 4de Gaarders Skowe ere alle af Selw samme Beskaffenhed
som nyst owen staaende.-

----
510 SS-B
----
38 / Rafloen / Tommes / St Jørgens Fattighuus / 1-0-0 / Hawer
een Skow Strekning af ungeferlig 1/4 Miil L: og Breed. / Der
udj er Skikelig god Tømmer Skow, og er eftter Kongl: Bewilgning
hen Lagd til Monche Røsta Saug for 10 tylter aarlig, og
Widere taaler den ikke. / Ligger Strax wed gaarden, men
meget Beswærlig for Saugen
40 / MichelsGaard / Thore / Dom Kirken / 0-1-8 / Hawer Een
Liden Skow Strekning til Huus fornødenhed. - / ingen Saug tømmer
Skow,- / Ligger Strax Wed Gaarden
,} / Svin Hammer / Sewald /
46 / Næstvold /.Mad: Bie /
47 / Næstvold / Dito /
57 / Huusebye / Enken /
61 / Næstwold, Aage/ Aage /
70 / Høen / Peder /
79 / Øfre Schraave / Ingebret /
80 / Landfald / Baard /
Lector / 1-2-0
Lector / 1-0-0
Pastor for Werdahlen / 1-0-0
Pastor for Størdahlen / 1-1-0
Pastor til Dom Kirken / 0-1-12
Pastor for Bestoden / 0-0-12
Lector / 1-0-0
Pastor for Werdahlen / 0-1-14
/
/
/
/
/
/
/
/
Alle disse-gaarder hawer neppe Skow ti I" Giérdefang.-
85 / Østnes / Lars / Hospitcrllet / 1-0-0 / Dens Skow Strekning
er ungefer 1/8 Miil Lang og Lige saa Breed. / Hawer Wæxterlig
Skow, og er eftter Kongl: BeWilgning henlagd til Øfre Grundfos
Saw for 4de Tylter, og Widere kand den ey taale.- / Ligger
BeLeiligt Baade for Gaarden og Saugen.
90 / Storstad / Jeremias / Wor Frue Kirke i Tronh: / 2-1-2 /
Denne Skow hawer ungefer 3/8 Miil i Længde og Bredde / Hawer
een Skiøn Tømmer Skow, ere henlagde til Wæster Grundfos
Saug tillige med Gaarden Pøe Skow eftter Kongl: Be Wilgning
for 40 tylter, aarlig, og widere taaler de ey at afgiwe /
Ligger for medelst Was draget nogen Leedes Belejligt for
Saugen. -
102 / Schraave / Anders / Dom Kirken / 1-0-12 / Hawer ikkuns
een Liden Skow Strekning til Huus fornødenhed - / Ingen
Tømmer Skow - / Ligger Strax wed gaarden
103 / Jermstod / Ped. Baardson / Lector /1
104 / Jermstod / Ped: Jensen /St Jørgens Fattighuus/1
105 / Lille Trøgstad / Niels / Fattig Huuset /1
Disse 3de gaarder hawer ingen Skow. -
0
0
1
118 / Hielden / Lars Anders. / Hospitalet / 1-0-0 / Denne
Skow Strekning er ungefær 1/4 miil Lang og 1/4 Mul Breed /
Hawer een skikkelig god Skow, og er eftter Kongl: Bewilgning
underlagd Hieldens Saug for 15 tylter aarlig at Lewere, og
Widere Hugst taaler den ikke . - / Ligger meget Beswærlig i
et Bag Field, for at Bringe Tømmeret til Saugen. -
120 / Mønnes / Niels / Pastor for Werdahlen / 1-1-0 / Har
ingen Skow. -
122 / Præstgaard / Thore / Lector / 2-0-0 /
123 / Præstgaard / Dito / Dito / 2-0-0 /
Har een Liden Skow Strekning tilsammen / Er tillagd Hieldens
Saug eftter Kongl: Be Wilgning Aarlig at hugge 2 tylter og
Widere taaler den ikke / Ligger BeLejlig for Saugen

----
511 SS-B
----
126 / Kuustad / Christopher / St Jørgens Fattighuus / 1-0-16 /
Hawer ingen Skow. -
128 / Elnes / Jacob / Pastor for Werdahl / 1-0-0 / Hawer
ee B Liden Strækning Skow unge færlig 1/8 Miil Lang og Breed - /
Bestaaer af een god Wæxter skow, som er eftter Kongl: Bewilgoinq
til Wæstre Grundfos Saug henlagd for 6 tylter aarlig og
Widere taaler den ikke / Ligger formedelst Wasdraget meqet
Belejligt for Saugen
136 / Slapgaard / Jonas / Lector /1 n 15 /
137 / Slapgaard / Qle / Dito /I~n i? /
144 / Lille Woche / Ole / Rector / /
146 j/ Woche / Ulrich / Pastor til DomKirk: / 1-2-0 /
147 / Mønnes / Ole / Pastor for Werdahlen / 0-2-0 /
148 / Mønnes / Peder / Pastor for Werdahl / 0-2-0 /
Alle disse hawer ingen Skow til sinne Gaarder.-
149 / Klug / Knud /St Jørg: Fattighuus / 0-2-4 / Hawer Een
Skow Strekning af 1/8 Miil Breed og Ligesaa Lang - / Er ikke
Lagd til nogen Saug, men kand taale aarlig at afgiwe 4r»
tylter Saug tømmer / Ligger i Nordost fra gaarden -
151 / Fløyum / Torkild / Pastor for Werdahlen / 0-2-4 /
Hawer Een skikkelig Skow Strekning af 1/4 miil Lang og 1/8
Miil Breed - / Hawer og een Wæxterlig Skow, der er underlagd
eftter Kongl. Bewilgning til Wæster Grundfos Saug for aarlig
5 tylter og meere taaler den ey at afgiwe.- / Ligger formedelst
Wasdraget Belejligt for denne Saug
1 ' *". 01e / Lector / °- 1 - 6 / Har og Een Liden skow strekning
af 1/8 Mul Lang og Ligesaa Breed - / Deri er Een Smuk Wæxterlig
Skow, og ikke formedelst übeleigheden henlagd til nogen Saug,
Men kunde uden skade aarligen afgiwe 5 tylter Saug tømmer. -
161 / Woche / Ulrich /Dom Kirken / 0-0-20 / Har ingen Skow.
183 / Nundset / Øde / Pastor for Werdahlen / 0-0-8 /
/ Berg /Søwald/ St Jørgens Fattighuus/ 3-0-0 /
3 / Øster Ydse / Knud / Lector / 3-0-0 /
Disse hawer ingen skow. -
5 / Soelberg / Joen og Johan / Retor for Werdahlen / 2-1-0 /
Hawer en liden Skow Strekning af ungefær 1/8 Miil Lang og
Ligesaa Breed / Kand aarlig afgiwe 2 tylt: Saug tømmer, Er ikke
heller henlagd til nogen Saug. - / Ligger Belejlig for gaarden,
12 / Byenne / Søfren / St Catharina Præbende / 1-2-0 / Denne
Gaards Skow er ungefer 1/4 Miil Lang og 1/8 Miil Breed - /
Er henlagd til Wæstre Grundfos Saug for 4 tylter aarlig eftter
Kongl. Bewilgning, og mere kand den ey taale, Eenskiønt den
har een god Wæxterlig Skow. - / Ligger Belejligt for Saugen
21 / Helset / Elleff / Capelanen til Frue Kirke i Tronhiem /
3-1-0 / Har Een Strekning af ungefer 1/4 Miil Lang og Ligesaa
Breed. - / Her udj er een Smuk Wæxterlig Skow, som er under
lagd eftter Kongl: Bewilgning til Østre Grundfos Saug for
8 tylter aarlig, og widere taaler den ikke. - / Ligger strax
wed gaarden, men meget Beswærlig for Saugen

----
512 SS-B
----
26 / Holme / Knud / Hospitalet / 4-1-0 /
27 / Semb / Tharald / Lector / 3-0-0 /
28 / Raaen / Peder / Pastor til Størdahl / 2-0-0 /
Disse hawer ingen Skow.
35 / Sande / Errch / Hospitallet / 4-0-0 / Dens Skow Strekning
er 1/4 mill Lang og 1/4 miil Breed. - / Har en god Wæxterlig
Skow, er ikke underlagd nogen Saug, men kand taale aarlig
at afgiwe 16 tylter Saug tømmer / Ligger Strax wed gaarden,
men ingen wandfald i nærheden til Saug.-
38 / Schej / Johannes / Lector / 2-0-12 / Hawer ingen Skow.-
40 / Ower Sende / Joen / Lector / 1-1-0 / Hawer een Liden
Skow Strekning af ungefær 1/8 Miil L. og Ligesaa Breed - /
Denne Gaards Skow er underlagd Østre Grundfos Saug for 3
tylter, der er alt hwad skowen taaler - / Ligger Belejl-igt
til Saugen -
46 / Røed / Ole / Pastor til Dom Kirken / 1-1-20 / Har Een
Strekning af ungefær 3/8 Miil Lang og 1/4 M: Breed / Denne
Skow er tillige med Storstads gaards Skow som under No 90
er at see, underlagd Wæstre Grundfos Saug / Ligger Belejlig
for Saugen
48 / Qvelstad / Lars og Niels / Lector / 1-2-0 / Har ingen Skow
53 / Nordre Lyng / Capt: Schultz / Dito / 3-1-0 /
58 / Stor Trøgstad / Peder / Dito / 0-2-3 /
Har ingen skow uden noget smaat til Gierde Fang
59 / Jermstad / Ole / Dito / 2-0-0 / Har ingen skow.
Avskrift cv xerox-kopi
Verdel, den 5. oktober 1979
øw

----
513 SS-B
----
btatiaifiivet i SWnS-fuim
J. nr. 1255/1949-
Utskrift
KK/SN.
av
pantebok lltr. B (1762 - 1777) for Stjør- og Verdal aoren-
skriveri, autorisert 30.desember 3Jél.
N°- 15 C 7de Fyrgetyve Rigsdaler
" 1775» Herman von Bay Kongelig
I+42D
Kajestæts bestalted Major af Infanterlet.-
Glør Vitterligt at Have solgt og afhændet, og nu Hermed Sælger
Skiøder og afhænder til høyædle og Velbyrdige Hr General Audlteur
og Regimenta Qvarter-Mæater Lauritz Kierulf halve deel udl efter-
akrevne mine Eiendoms Gaarder og Sausbruge i Stør- og Wærdahls
Fogderie beliggende, nemlig: I Schongnens Præstegield: Redatad,
1 Spand, 1 øre 20 mfl: Kaalberg 1 Spand, Ertzaas 1 Spand, Wenaass
1 Øre alle med Landskyld og Bøxel Buuren 1 Spand 12 Vk.lt Land
skyld med Bøxel og a-pa[rjte Bøxel over 12 Mil: - I Wærdahlena
Præategiæld, Weater Gudding, 1 Spand 2 øre 14. Mjel: øster Gudding
1 Spand, 2 øre, 4 marckl: Neder Holmen 2 Spand alle Landakyld
med Bøxel, Levring et Spand 2 øre med Bøxel og Landakyld, samt
aparte Bøxel 1 Øre 8 Mfl: Qvælloen 1 Spand 7 Mfl: med Bøxel og
Landakyld aaae og aparte Bøxel 1 Øre 5 Mfl: Aaratad 1 Spand 12
Mfl: Sønder Steené 1 Spand 12 Mfl: Dillum 2 øre 12 Mfl:, Schav
haug 2 øre 6 Marckl: alle med Bøxel og Landskyld Øster Jndahl
2 øre med Bøxel og aparte Bøxel 8 Mfl: Midt Indahl 2 øre Land
akyld med Bøxel og aparte Bøxel 14. Mfl:, Indahl 1 Øre 8 Mfl: Land
akyld med Bøxel og aparte Bøxel over 10 M: Redaem 2 Øre Land
akyld, men alleene Bøxel over 1 Øre 6 Mfl: Tromsdahl 2 øre Land
akyld uden oøxel Schrove 1 Spand Sørager 2 Øre 14. Mfl: Weater
Grunden 1 øre 6j- Mfl: Næaa 2} Mfl: Oppem 20 Mfl: Hougschott
2 Øre 12 Mfl: Koldaem 3 mfl:, med underliggende og tilliggande
Sauger med Inventarium og Saugbruger hvorpaa éfter Kongelig
allernaadigste Bevilling maae skiærea aarlig af de dertil be-

----
514 SS-B
----
slgtede Skouge, saasom: J Schongnens.Præste Giæld: Redstad
Saug - 3000 Bord, murens Saug IOOOBord- Kaalberg Saug 1000 Bord,
J Wærdahlens Præstegæld Lie Saug 2000 Bord Neder Holmens Saug
14.360 Bord Lefrlngs Saug 2000 Bord Tromsdahls Saug l°oode Bord
Wangstad-Saug JOOO Bord ligesaae den deel af Tømmer efter aller
naadigst Bevilling er tilladt at skiæres paa Neder Holmens Saug
af Glenstaaende kvantum af Ramsaas og Svarthoved almlndlng Skouge
llgesom samme er skiødet fra Herr Major Wensel Ausslg ved Skiøde
brev af l- e Julll 1768. - Llgesaa Aassen skylder Landskyld med
Bøxel 2 øre og Klesboen 1 øre Landskyld med Bøxel, som ved Skløde
af ll+de Febr. 177 - er makeskiftet fra S- Rasmus Hagen mod Gaar
derne Kaalstad 1 Wærdahlens Præsteglæld, hvilcken halve Deeler
Kiøber
accorderet for - 9350 Rd-: o a som velbemelte/nerr -eneral Au-
dlteur Klerulff mig bemelte Kiøbe Summa Nll tuuslnde aatte hun
drede, halvtredslndstluge Rlgsdaler, havar Contenteret og betalt
Saa skal foreskrevne Gaarder og Gaarde Parter til sammen med
Bøxel og herlighed over Toe Og tiuge Spand Eet øre 12 M£l:, og
Landskyld af Flire og tiuge Spand Toe Øre Tretten og Eet halvt
marckl:, med alt hvad underligger og af alders tiid tilllgget
haver og med Rætte tilligge bør det være sig Landskyld Bøxel,
Tredie aars dage Fløttning og arbeids-Penge samt ager og Eng,
qværne og Qværnevand, og andre vandfald Skaug og marck Fiske
vand og Fæegang Sætter og Sætter Boeliger vejde og veidie Steder
til Flæds[lJ og udi Flære øde og aabøjde, vaadt og tørt inden og
uden giærdes, samt Saug Bygninger med alt Jnventarium og Saug
bruger ligesom de nu aller naadigst er eller bliver bevllgede
indtet i nogen Kaada untagen, som under bemelte Jorde Gods og
Saugbruge, ligger og med Rette bør at følge fra dette aars Be
gyndelse, at tilhøre benævnte Kiøber og hans arvinger til evin-
delig arv Odel tg Eiendom; til saadan Ende hannem overleev[eJres
alle gamle Adkomster, Skiøde Brever Kongelige allernaadigste

----
515 SS-B
----
Bevillinger tillige med Jord, og Brugs, som udl mit Eie og Giemme
findea; og ki[ejnder ieg mig aaaleedes ingen ydermeere Lodd -
Deel Rett eller Rettighed, til eller udi fornævnte Gods og her
llgheder at have, men min halve deel at tilhøre meer forbenævnte
Kiøber og hana arvinger, som hans sande Eiendom, at giøre sig
aaa nyttig som han bæat veed og kand, saa ieg og mine arvinger t
holder Kiøberen og hans arvinger for min halve Deel frie for van
hiemmel i alle optænckelige maaeder» - Hvilcket bekræftes under
min Haand og hostryckte Signette
Batum Schaanes, Den l- e Julij A 2 1775-
Herman Bay
(L:S:) »
Lest ved Skogn vinterting dem 17. februar 1776.
Rett utskrift.

Trondheim, den 23. desember " , ?li9 A
fy JL, <*A statsarkivar. / /
/
Bind VI B —33

 

----
516 SS-B
----
SXatsathivet i dtoncheirn
J.nr. Uta krift
kk/sn.
av
akr iver I.
122 b
"C 7de 20 v - Ra. Vil Christian den Syvende af Cruds Naade
1777- "~" '
■ Konge til Dannemarck og Korga etc etc.
Glør Alle Vitterligt at, som oa Elskelige Lauritz Kierulff,
ores J eneral Audeteur og Regimenta Qyarterme ster ved det late
Trftndhjemake Nationale Jnfanterie Regiment nuværende Eier af
den udi Stør og Wærdahls Fogderie under Thrundhjema Amt belig
gende, og den 25de Kovbr: 175 S til J 4.360 Borda aarlig Skiørael
priviligerede Kedre Holmen 3 Saug, for os allerunderdanigst haver
andra a et hvorledes den eene Damstock af denne Saug, som nu af
mig maae opbygges, beqvemeligen skal kunde forfløttes til hans
udi samme Fogderie og Amt befindende Eiendoms Gaard Dille na Grund
og derpaa, til betydelig Lettelae udi Ssugdriften og Tømmeres
Tr-anspost, med visere, aaavelsom til Skovenea forsttrgesaige
Anhugning akiærea, foruden anførte ved Bevlllingen af
foroemelte Dato o a 12te Januarij 1768 for Levring Lie Tromadahl:
og Suulstuena Sauger beliggende udi aamme Fogderie og Amt be
stemte aarlige Qvanto 1 Alt 11090 Bord, saa have Vi derefter
samt efter tillige allerunderdanigst giorte Ansø a ning og ved
komr.ende Amtmands derover givne Erklæring ved Vores Resolution
af Daga Dato allernaadigst bevilget og tilladt ligesom Vi og
hermed tevillige og tillade, at forbemelte Neder Holmens Sailg
dens Damstocks eene ende maae forfløttes til Gaarden Dlllana
urund samt derpaa skiæres efterakrevne som efter Bevillin
ger af 25de November 1758 og 12te Janv: 1768 have været henlag
te til efterskrevne Sau a er, nemlig: 1. Neder Holmens Saugs eeget


----
517 SS-B
----
Qvantum efter frådrag af den til benevnte Saug forhen bevilgede,
Ken fra 1776 begyndelse ind stilleda skiørsel af 10 tylter tøm
mer fra en Almindings Skaug som ligeleedes her efter aldeeles op
hører (14.000 uran Bord af Tømmer fra efterskrevne Od-ls Gaardes
Skauge, saasom: Neder Holmens 2J4., Dlllums 15» rastad 8, Lindseth
14.1 Qvarmoe 14. Schackhaug 214. og de -:ås indahls I+s tylter der glør
til samen 10i£]tylter, 2. Levrings Saugs kvantum 2000 uran Bord
af tømmer fra efterskrevne -onders Gaards skauge saasom: Levring
20, Steene og Wester Steeæ26 og Garnæs 10 tylter der g■ ør tllsa
r::en halvtridsindatiuge o & 6 tylter. 5. Lie Saugs uvantum 2000
Grane Bord af tømmer fra efterskrevne Bønder Gaarders Skauge nem
lig: de 2de Giedings 2°, Qvelloens 12 Melbye L". og Vfestre Sundbye
1| tylter der giør tilsamen og 8 tylter- 14. Tromsdahls Saugs
kvantum 1180 Gran Bord af 14.0 og 2 tylter tømmer fra Gaarden
'iromstads Skaigg, og 5 Sulstuens Saug Qvantum 52 Q 0 Bor af 110
tølter tømer fra efterskrevne Skaugstræckning nemlig: fra Klea
myhrens som ligger i Væst ad og Strækker i øster indtil Sandaaen
der fra til Lille "roke og der fra til Gaas Haldahlen viidore
fra Kis trane 11 Holmen til : aunedahl derfrå til Lille Aadahl og
Lilleaaen samt til Suul Broe Fosen og omkring Jndvandet hvorefter
Nederholmens Saugs Qvantum bliver tilsammen Femten tusinde og
Firesinstyve Bord h"ert Bord af Fyr 1 1/I+. og af Gran lg- tomme
tøck samt begge deele af 10 a 12 Fods længde de 11980 til for
handling og udfør_sel_ o B de «ivrige JlOO til orug i Bøygden dog
med Vilkaar 1: at eieren skal være forbunden forud og forend
nogen skiørsel af anførte 150 q 0 Bord paa Nederholmenes Saug fore
tages, gangske og'saaleedes at demolere og ødelægge Levring. Lie,
Tromsdahls og Suulstuens Sauger at hvercken nu eller herefter
noget derpaa kan skiæres hvllcket han for Stædes Amtmand lovli
gen have at beviise og derom erhverve hans atest som tilstilles
det
Fogden til belæg ved *it Regenskab. 2 - At tømmer hugsten

----
518 SS-B
----
til og Skiørselen paa Neder Holmens Saug continuerer lckun saa
længe som de 3080 tylter Saug tømmer af foranførte Skauge paa
lovlig maade med vedkommende Skauges Ejeres Samtycke og af træer
som holde forordnet maal uden Skaugenes Forhuggelse eller skade
kunde erholdes saa som intet viidere end det Speeificerede af
hver af bemelte Skauge og ingen tiid noget af Un-"ermaals træer
hertil maa hugges eller skiæres. J: at dersom nogle Bord skiæres
tyckere eller længere end anført er bereegnes samme til det fore
skrevne maal saa at icke skiæres meere end det andsatte Qvantum
sealeedes som samme efter maalet hvert bord af Fyr 1 1/4. og af
Gran 1|- tomme tøok samt 10 a 12 f ods lang rettilig udfalder.
te
Men skulle derimod bordene skiæres kortere end bem - maal maa
saadant ei i nogen maade geraade enten til forhøyelse udi det
herved bestemte Qvantum af 15080 bord eller Vores Skatter til for
minskelse (af de 3100 Bord af dette som bliver tilbrug i
Bygden og skiæres Vandkandtede maa intet fra Bøyden udføres, og
Ij. J Fald denne Seugs O.vantum udi et eller andet aar enten formee
delst alt forringe Bord Priis eller andre Gyldige aarsager icke
blev skaaren maa det efterstaaende udi de paafølgende aaringer
indtil 5 aar inClusive at reigne efter bestemmelsen af forbemelte
Bevillinger af 25de Fovbr: 1758 og 12te Janv: 176° fra sistafvigte
1773 aars begyndelse og saa fremdeles hver gang paa 5 aar efter
skiære men vad ved hvert ste Aars udgang uskaaren befindes skal
aldeeles ophøre og bort falde. J øvrigt svares af Saugbruget
og Skiørselen hvad nu paabudet er eller herefter paabudet vorder
lige.som og vedkommende ved skaughugsterlskiørselen og i andre
maader retter sig efter de anordninger som ange.aende Skaug- og
Saug Væsenet allerede udgangne ere eller herefter udgivne vorder.
Fonbydendes kile og enhver herlmod efter som forskrevet staaer
at hindre eller udi nogen maade forfang at giøre under vor
liyldest og naade Givet paa Slot Fredenberg den 26 d Junij

----
519 SS-B
----
1777. - Under Vor Kongl: Haand og Seigl
Christian R. (L:S:)
Molene Bardenfleth Berner. Erichsen Wormschold.-
Bevilling for Lauritz Kierulff General Aud: og Regementz
Qvartermæster at maa til Gaarden Dillans udi Stør og
Vferdahls Fogderie under Trunhjems Ant forfløtte den udi bein:
Fogderie og Amt béliggende Neder Holmens Saug dens damstocks
eene ende og derpaa at skiære denneog flere Saugers QJvanta
i alt aarlig ISOQO 3or^.-"
Lest ved Verdals sominerting den 10. august 1779*
Rett utskrift.

W;,^:9J

 

----
520 SS-B
----
Statxit&ivet i sT«m3"fi«im
J. nr ll ( ]5/ 1 9i4-9- Utskrift
KK/SN.
skriveri.
31
Jeg underskrevne
nans Jacob olix, tllstaaer o 6 hermed Vitterligt Giør at have
Solgt O' afhændet og nu hermed Sælger Sklider og afhænder fra
n.ig og mine arvinjer til Iløyædle og Yelbyrdige herr General Audi
teur og Regimenta Qvarter i.isster Lauritz Kierulf efterskreevne
mig tilhørende Jordegods og Saugbruge beliggende udi Stør og
der tilsaranen landskyld msd oøxel 1 Spand 1 øre 20 Ujc.il Qyell
moen l\. Ivlxl: beboets af 2- e lejlendinger i.indset 14. ISjcl: haver 1
le j lending, begge Gaarder med Bøxel og Landskyld; Viidere det
aaa kaldet Kye Brygge eller Helgeaadahls Soda: "elgeaasen 8 Mjcl:
beboes af 2de opsiddere Kleppen 2 M$:l: Een opaidder Juullnæssét
2 Mil: tvende opaiddere I.?o'°n eller Snedkermoen 2 M£l: Een op
sicder, orataaa 6 Mjcl: Een opsidder Gttermoen 14. Mjcl: Een opaid
der alle med nøxel og landskyld, Kock Gaarden Holmen eller Ljii e
hougen Skylder 1 Øre med Bøxel Rett over heele Gaerden
1 Grand 12 Mjcl: ved benelte Gaard følger de 2de vestre Huuamands
Pladsers Kuuser 3amt Hvad Bygnings tømmer til bygning fllndes
fremkiørt og det i Gaardens Skov need fældte liggande; Tilsammen
Landskyld af Toe Spand Eet Øre Flire Marckl: og Bøxel Rett over
Tre Spand Sextefa Viidere Os til Crundens Saugstæd med Vand
og behørig urund til et Saug Brugs Opbyggelae og Drift med den
der paa nu ataaende Saug Bygning med tilhørende Reedskab og
Jr.ventarium. Nock den saakaldede Suulatues Saug Bygning med

 


----
521 SS-B
----
Saug Reedskab og Jnventarium som den nu forefindes tillige med
Hye Bygte Saugstue paa Pladsen til Saugmæateren; Under bemeldte
Kiøfc følger og alt dot Saug Tømmer som lindes needfældt ved
Saugene i Elven eller i SKoven, hvoraf er betalt hvad Tømmer
som flndes ved >Jstre Saug 1 ; ligesom 98 Tylter udl
<andet Jnden Ukjende; Endelig overdragea og min Rett til alt
hvad Saugtømmer som findes eller maatte til voxse udi Gaarden
Titholmens Skov som mig er Reserveret efter af 19de
Febr: 1772 ved denne Gaords afhændelse Til Jeremias Larsen og
Jeremias Andersen "-"runden, alt foreskrevne for r>en Summa = 6900 Ed:
og som bem - I-iøber nerr J eneral Auditeur Kierulff fornøyelig
efter mundtilg foreening haver betalt og Contenteret mig fore
skrevne Summa Sex tusinde Nie Huundrede Riksdaler saa skal alt
Foreskrevne Jorde-Gods med paastaaende Huuse Bygninger og Gierdes
Ga&rder, A e er og Eng Skov og Marck Fiske vand og rtsegang, Sætter
og Sætter ioeliger veyde og vejde Steeder vaadt og tørt øde og
aabøde fra Fields og udi riecre, Jndtet udi nogen maade undtagen
som nu tilligger o_ af Arrilds tiid tilligget haver og med Rette
tillige bør til lige med bemeldte 2de Saugstaader, med Bygninger
med Saug Reedakaber og indventarium Samt findende Hugne frem
bregte og liggende Saugtømmer og min Rett til det som findes
eller tilvoxer udi Hitholmens Skov, hvilcken Gaard Jeremias
Andersen nu Eier og beboer med Alt videre ovenbemeldte fra dette
Aars besynd?lse og fremdeeles følge og tilbore Kløberen Rannem
og arvirrer til Evindelig Arv Odel og Eiendom med lige Rett
som ieg og forri & e Eiere det haver haft og mig som Eiere fulgt;
til Saadan Ende Efterskrevne Gl: adkomster og Documenter Herved
Extraderea: l.Herr Lleut: Petter Abraham Lunda Skiøde til Mons-
Raam-ia Lyng af Ilte ootober 1763, 2 Lyngs Skiøde til Her Asses
sor Henrlch Horneman af 214.de April 3* Hornemans Skiøde
til mig af Ite Julij 1767. 14.. Rettens Befarihg og beaigtelse

----
522 SS-B
----
over Skoverne til Saug Bevillingera Erhværvelse og derpaa Er
værvelse allernaadigst oevillinger paa Østre Grundens Saug 8
Julij 1763 for 878 U udsKibnings Bords aarlige Skiørsel paa
Suulstuens Saug 12te Januarl 1768» for 5 2 80 udskibningsbords Skiør
sel Aarlig» 5« Copie af en Ergangne rettes Dom paa Aastæ
det 1 Helgeaadahlen afsagt med original Kort brugt ved iorret
ningen.- Paa u rund af foreakreevne Adkomster og den Eiendoms
Rett ieg deraf haver bliver ieg Klø eren og hans arvinger an
svarlig for all Vanhimmel; Hvilcket Alt bekræftes under min
Tronhjem den 17de Februarii 1777'
Haand og Hostrøckte Signete
Hans Jacob Blix (L:S:)
At ingen Kiøbe Conftjract Skr
ftlige Conditioner eller noget
saadant Documente om det Kiøb
som Skiødet indeholder, mellem os
eller Andre paa vores veigne har været oprettet, men Mundtlig
mellem os sluttet; Saasant veedgaaas under vores Hænder-
Tronhjem ut Supra.-
Lauritz Kierulff. Hans Jacob 31ix."
Last ved Verdals sommerting den 15- august 1777-
Rett utskrift
Trondheim,

den 25- nc/rember
' statsar kivar. k /

 


----
523 SS-B
----
Fra bønderne:
Ved en i afvigte 1778 aars høst, samt
indeværende aars vinter, af os og
Christopher Iversen
og Jacob Olsen Levringen, efter vor formening udi gaarden
Ole Larsen Guddingen,
Haldor Rasmussen Opem,
Ole Jacobsen Slapgaard
samt enken Anna Lars
datter afg. Johannes
Guddingens.
Tromsdalens skoug som tilhører fru
Kierulf i Trundhjem og til hvis eien
de Nedre Holmens saug, denne gaards
skoug, er besigtet og med høj kgl.
allernaadigst bevilgning, henlagt:
foretagen saugtømmerhugst, er det,
Ansøger allerunderdanigst: imod vor vidende og vilje indtraffen,
Om befrielse for tiltale at vi have fornærmet Deres kgl. Maj.
og bøders utredelse for en her i Verdalens præstegjæld belig
saugtømmerhugst, som ved gende og fredlyste alminding Hoaas
dom er skeed,udi den kgl. eller Svarthoug og Ramsaas kaldet,
fredlyste alminding Hoaas, hvilken er næstangrænsende til be-
Svarthoug og Ramsaas kal- meldte Tromsdals skoug.
det, beliggende i Stør- Vel have vi staaet i den visse for-
og Verdalens fogederi
samt Verdalens Præste
gjæld.
mening paa grund af hvad vi hidind
til dels seiv have vidtst og været
bekjendt, og dels af andre have hørt
og bleven underrettede om at merket
i mellom Tromsdals og fornævnte al-
mindings skoug skulle gaa oven eller østen for den aas hvor vor
hugst er skeed, og at vi altsaa huggede i gaarden Tromsdalens
skoug og inden dens eignemærker. Men nu, da raærket af hr. foged
Arnet med mænd, efter compas, blev opgaaet og udvist, maa vi
meget ugjerne erfare, at samme gaar neden under eller vestenfor,
dog tedt ved hvor vi ha hugget. Det var, som forbemeldt, i
gaarden Tromsdals tilgrænsende skov vi havde eierens tilladelse
at hugge, siden samme gaard ei var forsynet med opsidder, der
kunde frembringe det af denne gaards skov til nedre Holmens sav
bevilgede kvantum savtømmer, paa det vi fattige leilændingsbønder
ved dette arbeide kunde fortjene det høistfornødne saavel til
livets ophold for os og vore talrige familier, som ellers noget
til hjælp, udi de kgl. skatters og andre rettigheders svarelse.
Men at herunder har indsneget sig den feiltagelse og mislighed,
at vi have fornærmet den kgl. alminding, det forsikrer vi er sked
i allerstørste uskyldighed, tvertimod vores intention og vilje.
Fogden Arnet har til Amtet indberettet under 20de pass. og
med optællingsforretning bevist, at det aavirkede saugtømmer
i Svarthoved og Ramsaas fredede kgl. almindinger beløbe sig til
86-5- tylt. Denne hugst maa med rett anses betydelig, og nåar
ansøgerne skal undgaa tiltale og straf alene af den grund:
At de ikke have været almindingernes rette grændser bekjendte,
maate deraf nødvendig entstaae lige angreb paa disse eller
andre fredede skove. Da nu supplikanterne seiv have tilstaaet
at dette tømmer er hugget inden almindingernes rette og bestemte
grændser, som af fogden efter compas er opgaaet, saa skulde
jeg allerunderdanigst formene: den mulct at være den passelig
ste og taaleligste som foreskrives ved intrims placaten af
8. des. 1733, nemli: k 8 s pr. tylt foruden det aavirkede tømmers
verdie - - - -

 


----
524 SS-B
----
1780 august
Vedhoslagte ansøgning som ifølge Deres Maits. paa-tegnede
allerhøieste befaling skal forestilles, foredroge i afvigte
aar Christopher Iversen, Jacob Olsen og k andre bønder af
Verdals fogderi i Trondhjems Amt, hvorledes de i efteraaret
1778 og den paafulgte vinter, da afgangne generalauditør
Kierulfs enke, som eier af Nedre Holmens saug og gaarden
Tromsdalen hadde tilladt dem saugtømmerhugst i denne gaards
skov, ved en feiltagelse skal have hugget tømmer udi tvende
dertil grændsende Deres Maits. tilhørende almindinger Hoaas
eller Svarthoug og Ramsaas kaldede, om hvis riktige grændse
skjel de paa den tid skal have været uvidende. Men da samme
siden af fogden ere oppgaaede og rigtig udviste, saa have
de deraf faaet overbevisning om deres forseelse og tilstaar
desaarsag at være strafskyldige. __________---


----
525 SS-B
----
Ole Michelsen Reppe, vagtmester ved major von Schultzes Dragon-
Compani, ansøger allerunderdanigst om at maatte allern»adig»t
bevilges aarlig at hugge 25 tylt saugtømmer i Svarthoved alminding
og at opskjære samme til deler med haandsaug imod deraf at svare
de skatte til Hs. Majst. stæts cassa, som for vandsauge ere aller
naadigst paabudne.
I Værdalens prestegj., Stør- og Verdals fogderi, i Trondhjems amt,
findes en, Deres Majst. tilhørende Alminding som ligger til fjelds"
og er udskilt ved fastsatte merker nemlig: fra Ramsaas og i øst
forbi Horseschallen, i sør til Forselven, derfrå i sydost til
Fersvandet og langs i øst til Gudingselven, indtil Storaasen og
Nordre side forbi Stormyren, indtil Sulsøvolden over til de svendske
grenser, hvorfra strekningen gaar, lige til midt for Sulgaardene
og Indalens eiendele til Ramsaas igjen. Denne alminding bestaar
fornemmelig av høye.bjerge, dels og af unyttig jord, myrer eller
moser, og dels af lidet granskov, som nuomstunder ei bruges eller
benyttes til andet end seterboliger og fjeldengesletter, samt for
nøden bygnings tømmer, gjerdefang og brendeved under rrah og omliggende
bønders gaarde, forsaavidt Norske Lov tillader og disse skov
producter ei kan findes i de under gaardene værende hjemmemarker.
Da min paaboende gaard Reppe er en af de nærmeste som grenser til
bemeldte alminding, saa har jeg ofte ved at reise til min seter
bolig seet og erfaret at der, paa de steder i denne alminding hvor
skov findes, kunne hugges og tilvirkes 25 tylter saugtømmer aarlig,
og det uden enten at ruinere skoven eller at hindre det nødvendige
brug og den ældgamle benyttelse som Lovens 3 bogs 12. kap. 3 og 6
art. tillader bygdelagets beboere, ligesom heller ikke findes
noget bergverk i nærværelsen som kunde behøve skoven. Men da der
ikke i den hele almindingsstrekning findes noget bekvemt sted hvor
en vandsaug kan opbygges, så kunne tømmeret med en haandsaug op
skjæres til bord eller deler.
Anlediget heraf, og da den skov som paa visse steder findes i for
nævnte Svarthovd alminding, over det som angrensede beboere til
deres gaarders vedligeholdelse behøve, hverken kommer Deres Kgl.
Majst. eller nogen undersaat til ringeste nytte og fordel, men
henstaar til forraadnelse af veir og vind, ælde og visse sygdomme,
og min beboende gaard ligger i nærheden af denne almindings
strekning hvorfra saugtømmeret med mine egne heste vinters tider
bekvemmelig kunne hjemkjøres, saa ansøger jeg
1786 juli 18. Av P.M. fra fogden Arnet til amtet.
Da det har behaget Deres høyvelbaarenhed under 27 de juni d.aa.
at ædske min betenkning over en til Hs. Majst. fra vagtmester
Ole Michelsen Reppe indkommen allerunderdan. ansøgning om at
maate vorde allernaadigst tilladt at hugge i Verdalens alminding
et kvantum tømmer for deraf ved Haandsav at opskjære det til bord
med videre, saa giver jeg mig herved den ære underdan. i saadan
henseende at meddele følgende:
Jeg har ei alleene Consuleret den i Aarene 1757 og 58 holdte
Almindings Besigtelse her i Fogderiet, og deraf befundet at de i
Ansøgningen ommeldt Strækninger dermed er conform, men endog ind
hentet paalidelige Efterretninger om at Skoven p.t. er i den
Stand at samme uden Ruine kan afgive den ansøgte 25 Tylter Saug
tømmer Hugst aarligen, uden at præjudicere de angresende Garders


----
526 SS-B
----
Opsiddere, hvilke Lovens 3dje B. 12te Cap. 3dje og St. Art. er i
faveur, til med er Situationen ei heller af saadan Beskaffenhed her
at Oprydding nogen Tiid existerer saaledes at derved kan opnaaes eller
forvendtes noget Skatteboel sorn den alleguerede Bogs og Capituls 4de
Articul omtaler, men samme bestaar eene og alleen af høye Bierge og
Dahler, hvorimellem dog for eendeel sumpige Myheer og Moradser er.
I Betragtning heraf, saavel som de ag Supplicanten anbudne Skatter
synes det som at Ansøgningen fortiener Recommendation,thi denne og
ingen anden, skiønt besværlig kan paa den ansøgte maade og Vilkaar,
benøtte sig av Skoven.
s.l.
I den korte Tiid jeg har endnu været her i Stiftet har jeg ved
Documenternes igjennemlæsning erfaret at Ansøgninger om Almindings
Skovenes brug ere for mange og ofte overdrevne, og jeg drister mig
til at siige, at Bevilgninger paa dette Skovbrug, efter den hidtil
sædvanlige Skik kunde taale Indskrænkning, og det desto meere som
jeg anser det for nødvendig, at der snart maae skee en passende
Forandring i Bruget af denne Hans Mayestæts lands herligheder saa
ledes at publicum kunde mod sikkerhed have nytte deraf, kongens
rettigheder og indkomster uforkrenket - og saalenge herom ikke kan
gjøres de fornødne bestemmelser formener jeg allerunderdanigst at be
villinger paa almindings skovbrug her i amtet bør, om ikke standses,
dog saavidt skee kan indskrenkes. Af medfølgende erklæring fra fogden
Arnet kan man vel formode at skoven taaler det ansøgte brug, end
skjøndt man ikke er forvisset derom, eftersom ingen besigtelse derover
er holden siden 1758. Med fogdens erklær, synes at medføre contra
diction i henseende til rydningens mulighed eftersom han siger at
strekningen indeholder myrer og moradser der altid er tjenlige til
forbedring og dyrkning end de tørre og vanskelige fjeldsider som her
i amtet paa mange steder gjøres brugbare til bopæle. Hvad ansøgningen
i sig seiv angaar, saa er den merkverdig i den henseende at den for
langer 25 tylter til aarlig skjørsel, endskjøndt supplikanten ingen be
vilget saug eier eller efter hans tilstaaelse ingensaug i almindingen
kan oprettes, og derfor ansøges at tømmeret maa saves ved haandsav.
Disse haandsave ere endnu utilladte og deres hyppige brug en stor
aarsag til megen tvistighet imellem bønderne og de priviligerte saug
eiere, hvorom efter som jeg erfarer føres mange klager. Det synes
altsaa yderlig betenkelig at bevilge en mand et aldeles nyt privilegium
paa et brug som holdes for ulovligt, især førend det bliver alminde
ligt undersøgt hvorvidt saadanne haandsavers ved sidste krigstider
under haanden blandt bønderne indførte brug kan være til publici
nytte at tillade eller forbyde. Paa anførte grunde er det derfor
min allerunderdan. formening at denne ansøgning ikke bør bevilges.


----
527 SS-B
----
(1786, juli 22. Skrivelse fra stiftsamtmann Dons til foged
Arnet og sorenskriver Resch.)
Bevillingen innføres til bevis hvor mange frihetsaar de ennu
har tilbake.
6. Fremdeles maa opgis hvor mange engesletter finnes i ålmen
ningen, hvem der er i possesjonen av hvert og efter hvad ad- *
komst samt hvad avgift derav svares og endelig
7. maa foretningen gjerne paa næst ting avhjemles og publiseres
til alle vedkommendes efterretning for aa referere om ingen
enda derved maatte ha noget aa erindre.
Og da en i aarene 1757 og 1758 holdt forretning over almenningene
i Stjør- og Verdals fogderi hvorav en ekstrakt fulgte stiftets
skrivelse under 21. august 1784 ei heller er oplyselig nok til
denne hensikt, saa maatte ennu lik befaringsforretning over
disse almenninger foranstaltes saasnart mulig avholdt og
innsendt.
Da det ellers paa sine steder inntreffer at ålmenningen i et
fogderi støter til ålmenningen i et annet fogderi saa vil det
ogsaa være fornødent at begge fogderiers betjenter underretter
hinannen om de rette grenser og merker derimellom, saa at disse
kan saavidt den sammenstøtende strekning angaar bli bestemt
likelydende i begge forretninger, likesom man og ikke paatviler
at saadant iakttages hvor 2 eller flere almenninger i et og
samme fogderi sammenstøter i de derom holdne forretninger.
Til vilde hr. foged og sorenskriver efter foranstaaende det
kgl. rentekammers skrivelse og paa den deri befalte maate med
tiltagne lagrett foreta og fullføre de forlangte forretninger
hvorved de i Stør- og Verdal fogderi beliggende almenningers
beskaffenhet, grenser og merker maa beskrives og bestemmes, m.m.
hvilke forretninger derefter innsendes til stiftet for videre aa
tilstilles det kgl. rentekammer.

----
528 SS-B
----
Statoat-fuwt i Stondfxeim
J.nr. HB6/19)+9. U t s k r i f
KK/SN.
av
pantebok litr. C- 1 (1733 - 1792) for Stjør- og Verdal
sorenskrivar!
No. 106 C 7 ti !!? u 3 Hundrede Rigsdaller. Jacob Hielm Regi
-1783'-
-—■"""■"•""■ ■" mentz Qvarteermester ved det første Tron
388
hiemske Regimente, Giør Vitterllgt, at have solgt og herved skiø
der og afhænder til Hr- Johan rtiderøe Thon ing mit Kjende Jorde
Goda og Saugbruge, i Schongnens og Vferdanlens Præstegield be
liggende som be3taar i Følgende 1 Gaarden Restad 1 Spandl øre
2 Mil: Bøxel og Landskyld Samt Saugbrug af 5000 Bord sæt ter
af 21 Marttii 175° og 26de Junij 1777- 2 Gaarden Kaal
berg 1 Spand 3 Gaarden Ertzaas 1 Spand, 1+ Gaarden Wennaas 1 Spand
alt med Bøxel og .Landskyld, 5 uasrden -uran 1 Spand 12 mfl: Land
skyld og 3øxel af et Spand et Øre, 6 Haugchott Landskyld uden
Bøxel 2 Øre 12 IVcl: 7 Kols3en Landskyld uden Bøxel 8 marklaug Alt
udi Schongnes Præstegield beliggende,| end viidere G Westre-
Gudding Bøxel og Landskyld et Spand 2 Øre 14. mfl: 9 Øster Gudding
Lligesaa 1 Spand 2 øre k I^ 1: 10 Needer Holmen 2 Spand 11 Kies
boe et Øre med Bøxel o & Landskyld, 12 Aassen Bøxel og Landskyld
2 øre, 13 Levr ingen et Spand 2 øre Bøxel o & landskyld 11+ Qvelloe
1 Spand 7 mfl: Landskyld og Bøx[elJ et Spand et øre 12 marklaug
15 Aarstad 1 Spand 12 marklaug Bøxel og Landskyld lé Søndre
Steens et Spand 12 mfl: Bøxel og landskyld, 17 Dillum 2 øre 12 mf
Bøxel og Landskyld, 19 og Landskyld 2 øre 6 mfl:
19 Øster Indahlen Bøx 2 øre ?! mfl: Landskyld af 2 øre, 20. Met
Indahlen 2 øre 14. rapi: Landskyld af 2 øre 21 indahlen Bøxel
1 øre 13 mfl: med Landskyld et øre 8 mfl:, 22 Rendsem Bøxel
1 øre 6 mfl: med Landskyld 2 øre, 23 Tromsdahlen, Bøxel o fe Land
skyld 2 øre 6 mfl: samt Landskyld uden Bøxel i Efterskrevne

----
529 SS-B
----
Gaarde, 1 Sehrove 1 Spand, 2 Sør ager 2 øre 14. mjcl:, 3 '«Vestre
Grunden 1 3ve 6\ m£l:, 1; Nesa 23 m'-l: 5 Oppem 20 mil: alt Land
skyld uden Bøxel sairt med_ dette Jordegods Følgende Saug Bruger
1 Needernolmen i;J00 oord Efter jevil a ning af 25de November 1755,
2 Leverings 2GGu Bord efter Bevllgning af samme Lato No. 3 Lie
Saug 2000 3ords Skiørsel 14. "romsdahls Saug I°oo Bord efter 3e
vllgnlng af samme Dato!Endvlidere 2lj. Sulatuen et øre 3 mil:
25 Østgaard af Skyld 3 m£l: 26 Westgaard-Sull 12 £1: 27 Kald
gaard Suul lo raf.li 28 Tomte 12 mjtl: 29 Brenden 12 mil: 30 Lille
Hoen 12 mil:, 31 Stor «loen 12 £l: Alt med Bøxel og Landskyld
hertil Bevil s et kvantum af 5230 Bord, som ved allernaadigst Be
vilgning af 26de JuniJ 1776 er henlagt til Needre Holmens nye
Saug. 32 Qyuelmoen lj.mil: 33 Lindseth 1| m/1:, 314. Helgaassen 3 £1:
35 Kleppen 2 m£l: 36 Hiuelnes3et 2 m£l: 37 Snedkermoen 2 mjcl:
3° Brantzaassen é I.i/1: , 39 Ottermoen 14. m/1: 14.0 Holmen eller Leer
hougen 1 øre Landskyld med Bøxel 1 Spand 12 mil: hertil Savbrug
af °7 ? L|. Bord, ved Øater Saug efter 3evelning af 13de
Julij 1763, Endviidere efter af 25de November 1758,
tilladt at skiære paa Wangatada Saug - 2000 Bord, og Noch efter
Bevilning af 22de Augustii 1776, 500 Bord ogsaa paa Wangstads
Sav Tilsammen i Schongnens og Werdahlens Pærstegield 3øxel 27
Spand et Øre 12V og bevelgede Saugbrugers Qvanta 313614. Bord
med aparte Landskyld og saasom H- Thoning betaler mig rigtig
Kiøbe Summen 19990 rd, Skriver Nitten Tusande Nie Hundrede og
Nittig Rigsdaller, deela med at betale den paa Godserne hæftende
og anden Gield, samt med alleerede betalte Contante Penger, aaa
akal bemeldte Jorde Godaser og Saugbruger, hvorved alle foregaa
ende Ådkomster fra ejere til anden 3aa mange 3om nu forefindes,
samt Saug brukernes Høj Kongelige Bevilninger, extraderes aaavel
som Saug Bygningerne med alle deres Inventarier, Liigeaaa Saug
rrester Boepæled "lasen kaldet Kløftet, og mine J>de Saug Bordhugger,

----
530 SS-B
----
den eene paa Wærdahlaøren til Ejendom og de 2de andre i Ihlen,
ved Tronhiem til Bruga Retighed indtet i Mogen waade undtågen
tilhøre Thonning Naar hand ned Quittance paa dette Skiøde be
viiser at have betalt de 2de paa Gosserne hæftende Pandte Obli
sationer nemlig Aatte Tusinde til de Huuserme og til S:T: Frue
Geneimeraadinde Schiøller Rie Tusinde ned de iaa begge Hestee
rende Renter; -vorfore foranførte Jorde & ods og Saugbruge fra
mig og mine Arvinger uigienkaldelig Skiødes og afhendea til H-
Thonning og hans arvin;er, holdende harr. i alle optænkelige naa
der frie for ald Vanhienmels Bryst, hvorfore dette Skiøde saa
leedes med Haand og Signete stadfæstes.- Liigesom leg Pormedelst
min iværende Svaghed haver formaaet hr Oberiste Lieutenant von
Bull og Hr Lieutenant Krausse til Vitterlighed at underskrive
Ihlen Jlbd Tronhiem den 2ij.de December 1755» Jacob (L:S:) Hielm.
At Min maad saaleedas ved Skiøde haver Stadfæstet det ned Hr
Thonning slutede Skiøde og Kiøb son ovennældt det Attesteeres;
Liigesom ieg haver onbeedet Hr Oberiste Lieutenant von Bull og
Hr Lieutenant von Saasse#til \ itterlighed at underskrive.-
Datum ut Supra Inrfer "lissabeth Hielm.- At Hr Regimenta Qvar
teermeester Hielm i hans Frues Nerværelse red velberaad hue Fuld
forstand o a sinds Samling Haver begiært dette Skiøde aaaleedes
beakreven efter aftalt handel bevidne Ihlen ut Supra.- A.null
I:C Krusse.
Sælgeren er død, nen leg son iglen lever kand bevidne, at ingen
Kiøbe-Contract udi forestaaende Handel er opretteb eller ind
gaaet ime Hem os, og at dette er saaleedes Rigtig bevidner leg
med min Eed Saae Sandt hlelpe mig Gud og hans Hellige Ord, Johan
Widerøe Thoning. ; . Lags Dato haver Kiøbmanden Hr Johan Widerøe
Thonning betalt til mig som Ephorua for de huusarmes Legater i
Tronhiem,derea hoa afgangne Hr Regements qvarteermæster Hieln
paa l- 9 prioritet tilgodehavande Aatte Tusinde Rigsdaller, ved

----
531 SS-B
----
at udstæde Le o atternes Obligation af 21de Apriil d:A: med første
Prioritets Pandte Rettigheder I ovenstaaende Saugbruge og Jorde-
gods, og detsuden Rentter af samme Capital Aatte Tusinde Rix
daller fra l t - JuULj 1735 lndtil 21de Apriil d: A: med 214.1 rd.
2 ott lo a. For hvilket hermed v
den li4.de August i i 17 Q 6. -nsen-
Under Dags Dato haver Kiøbir.and Hr
dbørlig <4vitteres Tronhiem
Johan "tfiderøe Thoning ind-
friet de Jbligationer at («Jafgangne rir Regimenta Qvarteermæster
Hielm udstæde og dette ommældte
Capital 9000 rd. For Hvilke Kle
Jordegods hæftende tilsammen for
Tusinde Rigsdaller som hand ved
ir Übligation D a teret 21de Apri
de deraf Resterende Rentter til
1 1786 betalt Haver og desuden
berneldte Obligations udstædelse
S:T: H- Cammerjuncher Stie
ieg hermed paa min Printzepala
Tønsberg Schiøller von Vejgne Qvitterer Tronhiem den
114.de Augustii 1736. - -nans P: Knut zen.
Jniod h|_vj ilken Regiments Qyarteermæster Hielms Obligation skeede
saadan indsiigelse. - Lieutenant' Lyng som. nærværende ved dette
Skiødes Ting Lysning tilkiænde gav at hand efter Skiøder og andre
Lovlige Docurenter er Ejer af Wangstada Saug Stæd eller Grunden
hvorpaa dette Saugbrug staar, oe at hand paa '■'rund af sin Ejen
doms Rett, reserverer sig seiv de Fordeele, som Brug og Benøttelse
curaf kand give- ham, nvilket oomparenten adbad paategnet Skiødet,
til Kiøbernes Efterretning--"
Lest vsd sommertinget for Verdal den 15» august 1786.
Rett utskrift.
Bind VI B — 34


----
532 SS-B
----
Afskrift.
All erunderdanigst forestilling angaaende bort sæl-
geisen af den Hans Liajestæt tilboren de tea eller Juuldals
alminding med tilhorende Ulvilda sa uga tod i '.•Vær dala preste-
gjæld og fogderi under Prundhiems amt.
No. 69. Hesolution af 31te oktober 1792.
I iVærdals prestegjæld og fogderi under TrondhjemB
amt tilborer Deres Majeatæt en alminding, Wærra eller Juldala
alminding kaldet tilligemed det deri værende saugsted,
som i endel aar har været bortbygslet, mon nu ved bygslerneB
dod er til fri raadighed. For denne eiendom er af kjobmand
Thonn ing i Trondhjem underhaanden buden 2000 rd. , men for at
udbringe den til muligste fordel har kammeret ladet den ved
offentlig auktion onbyde til bortaælgelse under aedvanlige vil-
S
kaar og deriblandt disse : at den sælges med al d*n ret, øom
Deres ila joatæ t hidtil har haft over samme og uden f orbeltoldenhet
og reluition, dog at almuen forbeholdes herefter som hidtil, den '
ret til sæter, fjeldsletter, fiskeri, brændeved, gjærdesfang
og fornoden hustømmer med videre rettighed, som loven hjemler
en
dem i almindelighed, uden at almuen deri af kj3ber»« paa nogen
maade maa forstyrres, hvorimod kjoberen bliver berettiget til
at oppebære og beholde den afgift af fjeldsletterne, som nu
svares til Derea ilajestæts kasse med omtrent 74 skilling aar
lig. Ved den den lßde f • md_- hold t e auk t i p_n_er, som
vedlagte forretning viser, bemeldte alminding tilligemed det
deri værende Ulvilda aaugsted (men ilcke saugbygn ingen, da denne

----
533 SS-B
----
r
tilhorer den afdode bygselmande stervbo) opraab»*. til bortsæl-
gelse med den strekning og efter de græn semerker, som er bestem
te i den derover den 4flde setotember 1781 afholdte og den 21de
februar 1788 ved Verdals ting publicerede befar it:gsf orretning;
ved hvilken auk t ion Broder Hagen er ble ven hoistbydende med
den summa 3830 rd. og ved dette bud anser amtmanden denne al
minding at være steget til saa hoi pris, som nogensinde for den
kunde ventes, hvorfor han indstiller budet til allerhoieste
appr oba ti on.
3ftér vedlagte be regn ing kan Deres I.lajestæts kasse
have hidtil haft af denne alminding i aarlig indtægt omtrent
38 rd. 12 skill.. Deriraod belSber renten af den budne kjSbe-
sum 3830 rd. aarlig til 151 rd. 19 skill., fSlgelig vindes
ved afhsndelsen aarligen 113 rd., 7 skill. • og da sligejjfle
res Majestat tilhorende eiend ommes konservation for ulovlige
indgreb falder meget vanskelig, saa finder kammeret det for
Deres Majestæts interesse fordelagtig, at almindingen bortsæl
ges.
Vi fordriste os saaledes i dybeste underdani ghed at
indstille til Deres Majestæts allerhoieste resolution :
om den Deres llajestæt tilhorende saakaldte Wærra el
ler Juuldals alminding med det deri værende Ulvilds saugsted
i Wærdals prestegjæld og fogderi under Trondhjems amt maa aller
naadigst til eiendom overladesjjroder Hagen for deC derpaa ved
auktionen den lBde forri ge maaned gjorte hoi este bud af 383°
rd. og under de da bekjendtgjorte vilkaar ,hvoref ter skjodet,
nåar kjobesummen, der straks bor erlægges, tilflyder det syn-

----
534 SS-B
----
kende fonds, er betalt, kunde udfærdiges og til Deres Majestæts
V unders kr if t fremlapgges.
Rentekammeret den 23de oktober 1792
Resolution
Den os tilhorende saakaldte Wærra eller Juuldals
alminding med det deri værende UlvilAfsaugsted i Wærdals rre-
og fogderi under Trondhjems amt eiendom
overlade Broder Hagen for det derpaa ved auktionen den lBde
forrige rrmaned gjorte hoieste bud af 383° r(i - °S under de da
bek.jendtgj or te vilkaar*og kan sk.jodet, nåar k jobesummen, der
straks bor erlæggea og tilflyder det s ynken de fonds, er betalt,
udfærdiges og til vores underskrift fremlægges.
Ghristiansborg Slot den oktober 1792
Afskriftens rigtighed oekræftes.
°slo den 17de mars 1928.
fm Sum.

----
535 SS-B
----
Statoavfiivtt v Stondkiitn
J.nr. 1267/19U9
Utskrift
KK/SN.
av
pantebok litr. C ( 1777 - 1800) for Stjør- og Verdal aoren
skriveri, autorisert 9* desember 1776*
668
haade Konge til Dannmark og Norge de Venders og Gothers Hertug
til Slesviig, Holsteen, Stormarn, Ditmaraken og Oldenborg: Giør
Vitterligt: At Vi ved Vores Resolution under 31te October 1792
Allernaadigst have Approberet den efter Boet Rente Kammer-Collegil
Foranstaltning holdte Auction i Tronhiem den 18de September 1792
over Werra eller Juldahls Kongelige Almlndlng med derl værende
Saugstæd i Vferdahlena Bræstegield under Stør og Vferdahls Fogderie
under Tronhiema Amt, samt det der paa af Broder Hagen giorte
Høyeste Bud med 3830 rdr. paa følgende ved Auctionen bekiendt-
giordte Conditioner: 1- Denne Alminding aom er beliggende 1
Wærdalens Præstegield under Stør og Wærdahls Bogderie tilllgemed
det der værende Saugstæd (ikke Saugbygningen aom er afg: Rasmua
Hagens Stervboe forbeholden) bortsælgea med den Strækning og
efter de urændsemærker som ere bestemte i den derover af 13de Sep
tember 1781 afholdte og 21de feb- 1788 inden Vferdahlena Ting
Publicerede Befarings-Forretning, hvoraf «rr Udakrift paa Auctions
Stædet foreviisea, og akal følge Auctions Forretningen.-
2 - Almindlngen med Saugatædet bortsælgea til Ejendom mod en
vis Kiøbe-Summa, som erlægges i det Længste 3 Maaneder efter
Approbation er Kløberen bekiendtgiort.- 3- ° Almindlngen bort
aælgea med All den Rett aom hans Majestet hidtil har haft over
samme, og uden Forbeholdenhed af Reluition dog Rett til Sæter, Fieid
Slættar, Fiakerisrßrendeveed Gierdesfang og fbmødsi Huua Tønner m:v: Rettighed
aoa Loven GB.emler den i Almindelighed, uden at den af Kløberen
deri paa nogen Maade maae foratyrea dog bliver Kløberen beret
tiget til at oppebære og beholde den Afgift af Field-Slætterne
som nu svares til den Kongelige Cassa efter den Forteignelse
aom derover haver at meddeele under sin haand, til Bekiendt
giørelae ved Auctionen hvilken herhoa følger. - }+- Endskiøndt


----
536 SS-B
----
den Høystbydende nyder Tilslag paa Stædet, Saa beroer dog den
fuldkomne Afhaendelse paa Rente Kammerets Approbatlon, hvilken
■aasnart kueligt skal blive vedkommende bekiendtgiort og forlnden
maa ingen benytte sig af Ejendommén; dog giives den Høystbydende
- at forekomme Almindingens fra Auc
tionens Dato at have opsigt med at deri ingen Hugst
skeer da det saafremt hans Bud Approberes bliver hans Eeget Tab
om Almindlngen imillertiid derved skulle forringes; 5- Por
Kiøbe Summen stilles sufficant Caution paa Auctions Stedet.-
6-° Saasnart Kiøbe Summen er erlagt tiltræde Kiøberen den bort
solgte Alrclnding hvorefter han kan giøre sig den saa nyttig som
han best ved og kan dog i overeensstemmende med de om Skovvæse
net udgangne og herefter giørende Anordninger samt de Almuen ved
Jdie Post forbeholdne Rettigheder Uforkrænket.- 7 - Kiøberen
betaler ingen Auctions Omkostr.inger men de afholdes af den
Kongelige Ca3sa hvorimod Kiøberen 3trax nåar Approbationen er
bleven ham tilmeldt og Kiøbe Summen erlagt, besørger det Kongeli
ge Skiøde indløst i Rentekammeret paa Sædvanlig Maade.- Og da
den Høystbydende Broder Hagen har ved Skrive Ise til Vores Rente-
Kammer aaavelsom til Stlftamtmanden under 28de Novbr. 1792_f0£-
langet at Kløbmand Johan Widerøe_Thonn ing 1 T ro nhiem, maatte
med ham, som fælleda Kløber lndtræde 1 dette Bud, og_at_SkiødsJ;
til dem bægge, under eet maatte udstædes, hvilket Vores Rente
Kammer under ste Januarii 1793. bevllget, og hvorefter Kiø
be -Summen udi Vores Cassa Rigtig er betalt saaledes: At Johan
Widerøe Thonnlng ved Accepteret og nu indfriet Vexel til Vort
Rente-Kammer dat: JOte Martii 1793 P&* 2172 rd.72 sk: og at
Broder Hagen i Vores Stlftamtstue-Casse i Tronhiem erlagt efter
Vores Stiftamtskriver Christen Christensens Qvittering af 31te
December 1792 1657 rd. 214. 3: Tilsammer. 3530 rd.
Saa have Vil ved dette Vores Aabne Brev og Skiøde, allernaadigst
ville Skiøde og Afhænde ligesom vi og hermed fra os og Vore
Kongelige Arve Successorer i Regleringen til fornevnte Kløbmand
Johan Widerøe Thonning og Broder Hagen, deres Arvinger og Efter-

----
537 SS-B
----
kommande Retmæsßige Ejere Skiøder og aldeles afhænder vores
Ejendom udi og Rett til fornevnte Wæra eller Juldahls Almlndlng
med derl værende Saugstæd i 'ferdahlens Præstegield Stør og Vterdahls
Fogderie, 1 overeenssteramelse med foranførte Auctlons Condltlo
ner og den derl paaberaabte Extract af Befarlngs Forretnlngen
1 henseende til Almlndlngens Strekning, u rændser og Mærker, samt
Fogdan Samuel Linds Designation og Forklaring over den aarlige
Afgift af de 1 denne Almindingtaefindende Fieldslætter hvilke
Eægge Documenter findes dette Skiøde ve J hæftede og skal bemeldte
Alminding- og Field-slætte-Afgift saaledes følge fornevnte Kløber
eller hvem samme efter Lovlig Adkomst med Rette' tilhører, til
Evindelig Arv- og Ejendom, uden for beholde nhed af Reluction[.'J
eller Indløsnings Rett i alle Maader og for at giøre sig samme
saa nyttig som de best ved vil og kan paa Lovlig maade efter
Loven og de om Skov Væsenet i ftorge allerede udgangne eller
herefter udkommende Anordninger, Alt i overeensstemr.ende med
Auctions-Conditlonerne og med fprbeholdenhed af Almuens Rettig-
heder, herefter som hidtll efter Loven; Thi Kiendes vi for os
Arve
og Vores Kongeliga' Succéssorer i Regleringen ingen ydermere Lod
Rett eller Rettighed til bemeldte Werra eller Juldahls Almlndlng
og Saugstæd at have men at samme i Overeensstenmelae med Auc
tlons Conditionerne og de deri paaberaabte, dette Skiøde vedhaef
tede Documenter, i Alt er overdraget til fornevnte Kiøbmand
Johan Widerøe Thonning og Hagen, deres Arvinger eller
Efterkommende Ejere, dog os og Vore Kongelige Arve Succéssorer
i Regleringen, Alle Kongelige Regaller og Høyheder uforkrænket,
samt ordinaire og axtra ordinaire Contributioner, som allerede
ere eller herefter maatte vorde paabudne, Aldeeles Reserveret og
forbeholden; Forbydende alle og en hver herimod efter som fore
skrevet staar, at hindre eller i nogen Maade Forfang at giøre
under Vor Hyldest og naade.- Givet naa Vort Slott Frlderichsberg
den 26de Junli I?9J. Under Vor Kongelige haand og Segl.-
Christian R: tL:S:)-

----
538 SS-B
----
Forklar Ing over de Gaarder i Wærdahlens Præstegield
Stør og Wærdahla Fogderie som i Følge den under September
1787» Continuerede Beaigtelaea Forretning over hana Majestets
Alminding Verra eller -Juldahlen kaldet er befunden at have Field
Slaetter sammestæts samt hvad deraf Aarligen betales i Fieldslætte
Skatt til den Kongelige Cassa Alt efter vedkommende Fogders til
forne og fremdeeles herefter Udstædende bevillinga Sædler:
Matr. No., Gaardernes Navne, Fieldslette Skatt: 127 Kulslien 8 S:
Haugen findes ej i Fieldslætte
Wolden 6 fl: 116 Holmen 6 fl: 77
ej i Fieldslætte handtal* - l+it-i
175 Ørtugen 14. 3: 11" Hie Iden 6
Mandtallet 128 Elnæa S fl: l6i+
Neder Holmen 6 S: Mæhlen findes
14. 3: 126 Kulstad 6 fl: 157 Sæter 6 fl: 117 over Holmen (skal for
moedentlig være) Wolden eller xiolmen, i andet Fald findes den ej
i Fieldslætte Mandtallet Ij. 3: Storstad Gaarderne findea ikke,
endten i Fieldalæte Mandtallet, ej heller at svare Field-Enge
alætt- - Saaledes anført efter Designationer over Fieldalætte
Skatten ved Fogderiets Contributions Regenskaber--
Giemble den Bde September 1792 testerer Samuel Mnd Kongelig
Foget over Stør og Wærdahlen."
Lest ved aommertinget for Verdal den 15- august 179^*
Rett utskrift
Trondheim, den 23. desember •
f stataarkivar»

 

----
539 SS-B
----
Sfatsaihivet i Stcvidkeim
J.nr. 1267/191+.9. Utskrift
EK/SN.
av
pantebok litr. C (1777 - 1800} for Stjør- og Verdal soren-
skriveri, autorisert 9*desember 177&*
1793 ~~
Cappellan til Wasrdahlens Menigheder
Tilstaar og hermed Giør Vitterlig: at have Solfit og afhsendet
ligesom jeg herved til VelrÆle Hr. Johan Widerø Thonning, Sælger
og skiøder efterskrevne Jorde-Goda og Saug 3rug i Wærdahlens
Præstegield beliggende, nemlig: 1. Neder-Gren 1 Øre 2. Øver-
Green 1 øre 12 Mjcl: 3, Stor-Langdahl 2 Øre 12 Mfcl: 14. Sæther
1 øre 12 M£l: 5. Saugvolden 1 øre og 6. Leersæth 1 øre 12 Itøcl:
Tilsammen 3 Spand med Bygsel og Landskyld - Item Langdahls-
Saug, med sina Bygninger som staar paa, Stor Langdahls Grund
hvorpaa efter Kongl: Allernaadigste Bevilllnger, er tilladt pfo
Tempore at skiærea aarlig 314.65 Bord med hvilken Saug tillige
følger de Husmand Huse, ved Saugen, som beboea af Saugmæsteren. -
Og da velbemælte Hr. Johan Widerø Thonning her for har betalt
mig den accbrderede Kiøbe Summa 355° rd ' Skriver 3350 rd. Saa skal
ovenmælte Jorde Gods og Saugbrug herefter Følge og tilhøre ham
og hans Arv: som deres sande Odeel og Ejendom uden Anke fra mig
eller mine Arvinrer, holdende han fri for ald Vandhiammel,lige
som Jeg og til fornøden Oplysning for hr. Thonning om Skiørse^p
de *^
herved leverer J - til Langdahls Saug henhørende Kongl: Bevil
linger; Samt afg: Hr. Foget p eter Arnets Extract over hvad paa
Saugen tilsidst er Bevillget at skiære. Bekræfte under min Haand
og Segl. Kraag den 12te Aug: 1793- - Peder (L.S.) -
At ingen Contract, eller skriftlige Conditioner hverken mellem
os eller Andre paa vores Vegne, om dette Kiøb er oprettet, be-
vidnes herved. - P. Krog.-"


----
540 SS-B
----
Lest ved v erdal sommerting den 15« august 1793*
Rett utskrift.
Trondheim, den 2 3

 


----
541 SS-B
----
Statsathivet i åiondhcim
J. nr. 1267/19l;9.
Utskrift
KK/SN.
av
pantebok litr. C (1777 " 1300 J for Stjør- og Verdal soren
skrivar!, autorisert 9. desember 177&-
7ltfb. N^ 1 " jj. c 7 t3 -°; u3 2J4. fl: Reqvisition: I Følge Skifte, i min
" 1793*
1 Sal: Forældres, afdøde Rasmus Hagens
og ligeledes nu afdøde Karen n agena værende fælles Boe afholdet
ved Samfrender den Bde September 1791> °8 Tinglyst den 15de
Augustii 1792, er ieg som ældste Søn og Odels mand, blevet Ejer
af bemeldte mine Forældres heri Wærdahlens Præstegield eiede
Odels Jordegods, med tilliggande Grundfoss-Saugbrug og Rindens
Sav, som foruden Aasæde Gaarden iviaritvold skyldende i Ait 1 Spand
1 Øre 6 Mfc.l med 12 Jern Kakkelovne og brygge Pande, samt All
anden muur og Nagelfast ja øvrige Herligheder som
samme tilhøre ere Følgende:!, Matr. N- 4.3, Holmlie skyldende
med Landskyld 1 Spd: 12 Mfl
2 No. 14.3 Holmlie lige skyld,
og med Bygsel 1 Sp: 1-12 Kjel:
3, n- r 127, Kuuslien skyl: med
Spand - I+, N- 175, ørtugen med
N - 180, Aachervolden ligesaa
Landskyld 2 øre med Bygsel 1
Bygsel og Landskyld 8 lifl: 5>
3 Mfl: 6, H- T 169, iielligsdagsager ligesaa 1 Øre, 7, N°- 177,
Schiekermoe ligeledes 6 Mfl: 8, N^ 1 " 170, Hieldmoe ligesaa 1 Øre.
9, N°- 172, Næsset med Bygsel og Landskyld 18 Mfl: 10, N2 r 179,
Mæhlen eller Bakken, ligesaa 6 Mfl: 11, N- s 153, Grundfos,
Ligeledes 1 Øre, 12- N°- Moen ligeledes 1 øre 12 Mfl:
13. n 2" 130, over Holrren skyld: med Landskyld 12 Mfl: og med
Bygsel 1 øre- L 4., K- r 139, Dito, lige skyld - 15, N°- 1814-,
Biertum med Bygsel og Landskyld 1 øre og 16, N- 25» Qvams-Enget
ligjesaa 12 Mfl: Allene Landskylds Rett 1 Leerhaugen af 1 Øre
i Breddlng 12 Mfl: og 1 Stubskind 6 Mfl: Tilsammen Landskyld -
6 Spand 1 Øre 11 Mfl: og Bygsel 6 Spand 17 Mfl: til, aaaledes
Ejende 6 Spand 1 Øre 11 Mfl: med Landskylds Rettighad, og
Bøxel Rett til 6 Spand 17 Mfl: ved anførte Gaarde, kommer under
liggende Grundfoss Saugbrug og Rindens Sav, som ere i Følge Kon-

----
542 SS-B
----
gellge Allernaadigsté bevillingar af JOta Junli 1770, og 26de
September 1737» bevilgede til Skiørsel derpaa Aarlig 13801, Bord,
hvortil Tømmeret 1 Alt erholdea af bemeldte Gaardera tilhørande^
Skauge.- Paa disSe Ejendomme til at udløse mine med Arvingar, af
hvad de i Taxations Summan derfor tilkommer, , behøver leg et
Pengelaan, af J a [(.000 rd. som leg af Pubplique Stiftelaers Mid
ler agter at anaøge lmod under Pandt ved Rescriptmæaaig givende
Forskrivelae i forbemeldte Ejende 16 Gaarde og deauden Landskylda
Rettighed, i de trende derpaa følgende benævnte, samt Grundfoas
og Rindena Saugbrage med derpaa bevilget Bordaklørsel af Tømmer,
som meldt af samme mine Odels G a arders tilhørande Skauge; om
hvilket i Haab om at erholde ommeldte behøvende Pengelaaa, og
for at vlise det Sande og rigtige , dermed som anbydende Pandt,
leg altsaa maae ærbødigat udbeede attesteret: 1, Af Velædle Hr:
Sorenakr: Reach: a, at ieg, efter foranførte pasaerede og Ting
lyste Samfrende Skifte, er Ejer af benævnte Gaard og Saugbruge,
aaaledea som anført, og at mine med Arvinger Allene i Pølge
samme tågar Udlæg, i den ansatte Kiøbe Summa derfor ? b, At
lndtet andet derpaa hæfter og aom kan ved Erholdelae af det an
aøgende Penge-Laan af lj.ooo rdr. blive indfriet, ligeaom deres
Velædelhed ville give Formeening og Skiønne om, hvad de til Jandt
anbydende Ejendomme, endten Speclficeret eller Samlet er vaerd m:m:
aom kan oplyae at samme bliver valuta og betryggende, aom Hypo
teque for den aøgende Summa ? dog maae ieg errindre 1 heenaeende
Afaætningen for min Sl: Faders Coution for Fogden Arnet, og for
afg: Juatitze Raad Hagens Donation til Tfcerdahlens Fattige, aom
ved Skigte er skeed i den taxerede Summa, for Aasæde Gaarden
Maritvold og det øvrlge her benævnte dermed følgende Odels Gods,
og Saugbrugene; at bemeldte Aaaæde Gaard med sine Herligheder,
bliver til Sikkerhed, derfor, da samme aaalænge det øvrlge, aom
forhaabes er godt Pandt for den Søgende Summa til Laans bliver
uden Pandtsættelse af denne Aarsage og medens Coutionen og de
Fattige tilhørende bliver henstaaende - 2. Af Velædle Hr. Foget
Samuel Lind udbeedes Attestation, om foranbenævnte Ejendommes

----
543 SS-B
----
skaffenhed, Anseende og Værdie m: v: - og 5. Af Velærværdlge
Hr. Jacob a ersleb Krogh, som Stædets Sognepræst og Velbekiendt,
hans Bevidnelse derover maae ieg ligesaa indstændigst udbeede mig.-
Maritvold dan I4.de November 179 - Broder Hagen.
Det forholder sig i Alt, saaledea som andraget er, at nemlig
indbemeldte Jordegods, med Saugbruge, er tildeelt hr. Broder
Hagen ved et Samfrende Skifte Brev efter hana Fader afg: Propriet
tair Rasmus Hagen, item: At disße Ejendeele ere Vurderede for
8000 rdr.. Til at afbetale de Summer, som paa ham ved bemeldte
Skifte ere udlodnede, behøver han det Ansøgte Pengelaan, og om
efter hans ønska end og Gaarden karitvold, undtages som Sikkerhed
for den Anførte Donatlon 14.00 rdr- og for Hans Majestæts Fordring,
der efter Amtets akrivelse til mig af 21- e Septemb- h:a: ikkun
skal være Blp. rd. er her endnu fuldkommen valuta i de øvrige Ej
endeele for den Summa 6000 rdr. Siger 6000 rdr. Og da hr. Broder
Hagenderhos er bekiendt: for en Stræbjaom Husraadig og æconomiak
Mandi aynes Stiftelsen ikke at Reaiquare det mindate ved dette
Pengelaan.- Øver Eggen den ste November 1793. - Krasm: Sigeam:
Reach (L-SJ - De udi foreataaende Reqvisition benævnte Gaarde
af skyld, aom anført er, saavelaom Grundfos og Rindens privi
ligirede Sauder, befindea i Vferdahlens Præstegield under Stør og
Wrdahla Fogderie at være beliggende.- At hr. Broder Hap;en nu
for Tilden er EJer af det Alt kan ingen Tvivl w « BOflaEtaatflJi
da Stædeta Skifte-Forvalter Hr. Sorenskrivar Reach i foreataaende
hana Paategning, saadant Attesterer - I henaeende til aamtlige
disQe Ejendommea bebrtagtellge Værdie, da er leg tillige deri
Eenig med Hr. Sorenskrlver Resch, at samme efter nærværende gieng
ae Priis paa Jorde og Saugbrug herl Fogderiet, kand toilligen
skiønnea, at være Fuldkommen værd hvad samme ved Skifte-Forret
ningen er anslaget for, med 8000 rdr.- I øvrigt er hr. Broder
Hagen nok som bekiendt, for en Agtpaagivende vigilant og arbeid
aom lviand, der er forsigtig i sin Handel, beatrasber sig for at gav
ne det Almindelige, samt at giøre enhver Rett og Skiel -
I Betragtning heraf indseer ieg ikke at nogen publique Stiftelse

----
544 SS-B
----
reciquerere ved et Pengelaan af 3. a I+ooo rdr. til denne Mand med
l- e Prioritets Pandte Rettighed udi forestaaenda Specificerede
faste Ejendomme - Giemble den ste November 1793* Samuel Andreas
Lind, Kongelig Foget L.S.- Det her benævnte Grundfos Saugbrug
og Specificerede Jordegods med tilhørende Ejendoms Skove, er
efter nærværende Priis upaatvivlelig 6000 rdr Værd.-
Gaarden Maritvold derfrå undtaget anseer ieg i henseende til dens
betydelige Jordstrækning, Afgifter af Huusmænd, og Strandsiddere,
foruden betydelige Husebygnlnger, Alletllder at være 2500 rdr.
Værd, Følgelig i mine Tanker burde hr. Broder Hagen søge Laant,
saameeget af en publich Stiftelse, at han tillige udløste, det
som skal svares til Hans Maje3tæts Cassa, saavelsom de 14-00 rdr.
te
til Yfeerdahlens Fattige, der staaer under 1 - Prioritets Pandte
Rettighed i en af de ovenanførte Specificerede Gaarder Kuuselien
kaldet, hvorved Stiftelsen kunde erholde l- e Prioritet i allB
disße benævnte Ejendomme.- Ken dersom Hans majests Cassa gives
i*- Priorite i Gaarden Earitvold for de af hr. Sorenskrivar
Reach Anførte 81+1 rdr- og denne Sum si skulle stiige høyers, er
ieg fornøyet at imodtage 2- Prioritets Pandt i benævnte Gaard
Maritvold for de I+oo rdr som Wærdahlens Fattige tilforne har For
pantnlng i Gaarden Kuuslien, og vil da Forvendte paa e» af disfio
proponerede maader saa snaft mueligt endten Pengene udbetalte
te
eller Obllgationen omsatt - 1/feerdahlens Præstegaard den 12-
November 1793. - I: H: Krogh. P: Loci. -"
Lest ved vintertinget for Verdal den 25. februar 179^.
Rett utskrift.
Trondheim, den 23. desember 19,
statsarkivar.


----
545 SS-B
----
Stjør- og Verdal sorenskriverembete
Justisprotokoll nr. 19, 1792 - 1796, autorisert 16. 5.1792
"Anno 179'!, den 21— Julii, blev Retten sat paa Platsen Ulvild ved
Ulvild Saug i Værdahlen med efterskrevne af Kongelig Majestets
Foged Lind Opnævnte Eedsorne Laugßettesl&nd Jon Jonssøn øfskincl
Thore Olsøn Hielland, Morten Jonassen Kulstad, Jeremias Ariderssøn
Storstad, Jon Thoressøn Præstegaard og Thore Sivertssøn Præstegaard,
for herfrå efter Reqvirenterne Kiøbmand Thonning og Broder Hagens
Forlangende at Besigte de til Ulvilds Saug henlagde Skove til et
høiere Qvantii erboldelse , Overværende Kongelig Majestets Foged
Lind - Procurator Belboe mødte paa Reqvirenternes Vegne og frcn
lagde den til Hr. StiftsbefalingsMand Fieldsted giorde forestilling
heroin, tilligerned Høibemeldte Herres paategnede Resolution, d: Lati
lo—- og 2^l— April h.a. som med sine Paategninger blev -f-
Kndvidei-e fremlagde Belbo Reqvirenten Broder Hagens Indkaldelse !i]
de
denne Forretning af h — bujus, som blev læst -j- Paa Kiøbmand Thon-
nings Vegne mødte saavel Vagtmester Lechle m som ToldFro r, ureur
Brøndsdorphs l ~uldmægtig Neergaard der vedtog Varselen, og ville
derefter, under Forretningens videre fremme iagttage det fornødne
fra lir. Thonnings Side - Saa meget maatte Neergaard p. t. anmærke:
Han erfarede af den ißettelagde Indkaldelse, at Hr. Hagen sigtedc
til at ville have udført Saugtømmer af Ulvilds Saug, til den i sa:.: r .
Elv liggende Grundfoss Saug, hvilket Neergaard paa Thonnings Vegne
modsagde men paastoed derhos: at alt det Tømmer som bliver nugget i
deres fællets Ejendom maatte opskiæres paa Ulvilds Saug. I det
øvrige er Hr. Thonning Enig med Hr. Hagen cm den Reqvirerede For-


----
546 SS-B
----
retnings Hensigt - Belboe svarede hertil, at det ikke er Hagens Agl
med Tømmer henførelsen for hans deel til Grundfos Saug uden Rigtig
bytte ved Ulvilds Saug i forveien, og da det kunde være ham mere
beqvem ved Skiørselen ved Grundfoss, Ønskede han heller samme, og
derfor under denne Forretning ville søge Rettens Syn og Skiønne der
om - Neergaard vedblev sit forrige og protesterede imod at Retten
derom ei maatte skiønne noget, da den irettelagte Reqvisition ei
hensigter til saadan skiøn,'men allene at faae et høiere Qvantum
sat til Ulvilds Saug - Ritmæster Lyng som LaugVærge for Enken
Marithe Grunden, der er Indvarslet at Bievære udvisning ved denne
Saug Besigtelse mødte og sagde: at dersom denne Udviisning allene
strækker sig til Ulvilds Saugs Grunde, saaledes som i de
30 Aar har været brugt og benyttet af forrige Bøxler af Ulvilds
Saug, nu afgagne Rasmus Hagen, da har Enken Marithe Grunden indtet
derimod, men skulle den have til Hensigt at fornærme eller borttage
noget af de E.iendomme, som h:.'n og hende*.; A f døde Kand i mere end
'Hævds Tiid har besiddet, Ejet og haft Raadighed over, Saa protest
erede Comparenten mod saadan Udvisnings Forretning, paa Grund af:
1. at den ikke er anlagt i Lovbefalet orden - 2. At Stiftets
Resolution til denne FOrretning allene bevilger Reqvirenternes Skove
t io
besigtede til et høiere Qvantii erlæggelse, og 3 at dersom Dhr.
Thonning og Hagen vil søge Bevilling til en Høiere Skiørsel paa Ul
vilds Saug eller giøre andre Indretninger derved end hidtil har
været brugt, bør andre Ejendomme, ikke skades eller fornærmes derved.
Som Gaardebruger og Boesat i Værdahlen maatte Comparenten tillige
ærbødigst bede at Sorenskriveren og Laugßettet ville lade falde under
deres Betragtning at i Elven Ulvilden er bygget og irettelagt 13
eller I*J Aargangs Møller paa hvilke Almuen af Værdahlen saavel sem a r
de 3— Præstegield i Schougnen, Inderøen og Sparboen nyder deres K orn
mahlet : At Våndet som driver disse Aargangs Møllebruger med Flud

----
547 SS-B
----
samles og Oppevares af Qværnebrugs Ejerne i en Dæmning som de ved
ligeholce At en større Qvantitet Vand vil udløbe af Dæmnir.gen nåar
et større Qvantum Bord skal skiæres paa Ulvilds Saug: at Korn-
Møllerne derved kan komme til at mangle fornøden Vand om Vindteren
og Følgen deraf maatte nødvendig blive at Bøigdens Almue maatte
komme i største forlægenhed for dens Korn-Mahling. Comparenten
bad derfor at under Besigtelsen maatte Oplyses og paa høiere Stæder
paaskiønnes den nødvendighed at til Ulvilds Saug ikke udløses mere
Vand end at der alle Tiider er tilstrækkelig Beholdning til Møller
nes bestandige drift Vindteren over, udi hvilken Paastand Compar
enten tillige formodede: at Fogden paa fornøden maade understøtter
Saa meget mere da Almuen ikke er Indvarslet til denne For
retning. Eragtet: Retten henholder sig eene og Alleene til det at
skiønne og undersøge, som den ved Hr. StiftsbefalingsMandens Re
solution er paalagt. Ligeledes mødte de angrændsende Mænd Anders
Østgrunden, Anders Larssøn Wangstad og Ole Ulrichssøn Wuehu, som
alle vedtoeg Varsel. Belboe sagde: at denne Forretnings-Formaal,
er at erholde Rettens Skiøn og Besigtelse af heri Ulvilds Elv, hvor
den forhen bevilgede Saug er bestaaende er Vand rig nok til det
Tømmer, som fra Ejendommen, dermed forbunden og tilhørende, kan
fremdrives - item : for at udsee til Saugstædet fornødne og fra
gammel hafte Strækninge til Tømmer og Bordßum med videre. Og da
Tømmerets Frerndrivelse hertil fra Ejendommen altiid har skeed og
endnu vil skee efter een inden for Saugen udfaldende Elv: Saa er til
Tømmerets hæftelse og indhæftelse samt Samling til Saugen fornøden
en Bom eller Lendse over Elven - Og følgelig: dens Enes Endes fæsue
paa anden Side af Elven, saaledes som forhen har været brugt og be-
nyttet, som Saugstædets og Ejendommens tilhørende Rettigheder - Me*:
end dette er ikke Reqvirenternes Agt, sagde Belboe at tilvende sir,
Bind VI B —35

----
548 SS-B
----
og at de søger paa Lovlig maade at føre sig en tilkiøbt Ejendom
til mueligste nytte, kan vel ingen Hindre, og mindst u-legitimereue
argumenter, som ikke vedkommer denne Forretning og er en Eegen
tågen Angivelse ved foregaaende indkomne Tilsvar - Videre Svar fandt
Belbo ufornøden denne Sinde , men bad at Retten ville fremholde
Forretningen efter Amtets Resolution og den passerede Indstevning.
Dog forinden producerede Belbo hans Majestets 3<iøde til Reqviren
de
terne af 26— Junii a. p: somcomp: bad lest og at tages til Acten,
bemeldte skiøde med hosheftede Extract af BefahringsForretningen
i Aaret 1787, blev derpaa Læst, saal: -f- Ritmæster Lyng sagde:
atGrunden paa den anden Side af Elven tilhører Enken Marithe Grunden,
altsaa maatte Comp: henholde sig til den forhen nedlagde protest og
Rettens Eragtning, ifald Belboe fremdeles skulle giøre Forsøg til
Udviisning at fæste Bommens eller Lendsens Eene Ende paa hendes
Grund, efterdie saadan Bomfæste paa Enkens Grund i de sidste 40
eller |>0 e.av ikke har været brugt og benyttet af seeniste
bruger af Ulvilds Saug, nu afgangne Rasmus Hagen - Belboe sagde:
at han ikke har Fuldmagt til eller seiv i Sinde at giøre anden ud
viisning til Syn og Besigtelse end for den strækning som tilhører
Saugstædet og med Berettigelse følger samme, følgelig ogsaa Fæste
paa anden Side paa anden Side (!) af Elven for Bomlendsen til Tømme r
ets Samling heftelse og Opkiørsel. - I all den Tiid afgangne Rasmus
Hagen, som Bøxler og Forpagter af Værra eller Juldahls Kongelige Al
minding, med dette Ulvildens dertil hørende Saugstæd i alt som til
Brugsfurnødcnhed udfordredes, har han hvert aar lige fra 173 b,
skaaret paa Ulvindens Saug, Følgelig maatte have Bom over Elven og
Fæste paa anden Side for at Samle Tømmer til Skiørselen - Bomfæste
er ellers en Rettighed, som har fulgt Ejendommen og sammes Saug, ja
været forbeholden hertil, ved Gaarden Grundens Sahl, da den blev
solgt fra Kroneri, og uden dette sagde Belbo, troede han, at dette

----
549 SS-B
----
maatte være en unægtelig Rettighed med Ejendommen, nemlig Bomfæste
paa anden Side saalænge det har været brugt og benyttet som Rettig
hed ved Saugen Aar for Aar siden 1736, og at afgangne Rasmus Hagen
har været Bøxler og Forpagter, som meldt, derom foreviste Belbo
Bøxelsæddel af 12— October 1736, publiceret k— Martii 1737, som
blev læst-f- Hvorefter Belboe sagde: at Retten ved at Besee og syne
Saugstædet med det opgivene dertil hørende Bomfæste, paa anden
Side, vil Erfare, at ikke Tømmer kan samles, heftes eller Opkiøres
til Saugen uden Bom over Elven og Følgelig maatte samme fæstes med
den Eene Ende paa den anden Side - Og som Comp: troer efter saa lang
benyttelse ei kan feile. - Comp: ville Endnu videre Oplyse Retten,
forinden hentrædelsen til den Reqvirerte Besigtelse, om at den skede
Indsigelse fra Enken Marithe Grundens Side, er med hvad Indsigelsen
iøvrigt indeholder, denne Forretning uvedkommende og Uhiemlet da
Enken ikke mere Ejer Gaarden Grunden, men forraoedentlig hendes Søn
Lasse Nielssøn, hvis Sag, det altsaa havde været at iagttage sin
de
Tarv ved Ejendommen efter Skiøde af 13 —-Augustii 1792, hvoraf
Belbo producerede et Udto g med Protocollen vedimeret ot, bad samme
Forretningen tiltaget, som blev læst -f- Ritmæster Lyng sagde: at
vel har Lasse Grunden erholdet Skiøde Grunden og øfskind, nen
det er Retten og Laugßettet vel bekiendt, at Enken Marithe Grunden
havde Ejendommen e;°ter Contract i Besiddelse og Brug, som nu søges
fornærmet ved det attraaede Bomfæste, Følgelig har hun føie nok paa
lovlig maade at forsvare Ejendommen som er i hendes Vold og Værge -
Comp. maatte el Lers anmærke: at det er ganske urigtigt at Væstre-
Grunden nogen Tiid har hørt Kronen til eller at den gaard saavel som
Øfskind er solgt med nogen forbeholdenhed af Saugstæd eller Bom
fæste - derpaa blev denne og følgende Dag, Værra eller Juldahls Al
minding Befahret efter de strækninger og Mærker som ved Besigteisen
a f September 1787- publiceret den 21— febrrarii 17SB ere

----
550 SS-B
----
fastsatte og befandtes da at den herværende Skov formedelst den
frievillige nedsettelse som skede af afgangne Rasmus Hagen, er
bleven fredet og har tiltaget imillertiid i bonité - Laugßettet
holdt altsaa for at denne Alminding, uden at forhugges, kan aarlig
afgive 400, siger FiireHundrede Tylter Gran Tømmer alt MaaleTræer -
derpaa begierede Procurator Belboe at Retten med Laugßettet ville
syne og oversee Saugstædet eller hvor Saugen er staaende og dens til
hørende, for at erfahre og derefter bestemme: at paa Saugen kan
skiæres det skiønnede Tømmer-Qvantum af Ejendommens Skove, og ellers
hvad disse fornødenheder fordrer til vedbørlig drift og hvilket
er hvad i gaar, inden denne Forretning blev angivet som de Rettig
heder Ejendommen tilhører - Neergaard Declarerede paa Thonnings
Vegne, at han var i et og alt Eenig med Procurator Belboes for
langende.- Man forføiede sig derpaa ud for at tåge det herværende
Vandfald med Saugen i Detragtning og Declarerede Laugßettet: at her
er fornøden Vand til de anførte 400 Tylter Saug Tømmers Skiur, nåar
Tidsn alleene nøie iagttages paa det ikke de her værende og andre
tilhørende 14 Mølle-Bruge prejudiceres. Videre sagde Laugßettet:
at dette betydelige Qvantum Tømmer, som fra ovenmeldte Alminding
transporteres hid igjennem Værdahls Elven udfordrcr at en Saugt'om
eller Tømmerhængsle fæstes over Elven for i stærk Flom at standse
Tømmer Løbet, og Declarerede den Eene Laugßettesmand Jeremias Stor
stad, 6l aar gl., at han fuldkommen Erindrer: det en saadan Bon: har
været over Elven for en 50 aar side-i ja .' han kan endog om fornødige;
udvise Stæderne hvor Bomfæstet stoed - Endelig var Laugßettet af den
formeening: at der er i Betragtning af Skovens bonite fuldkommen kari
de
af 25 Tylter Tømmer, skiæres en Stabel eller 100 — Tylter Bord af
befalet længde og Tykkelse. Følgelig ±6 Stabel, af det heele Qvan
tum, hvorunder dog er indbegrepen Saugens forrige Qvantum - Heraf
bliver 4/5 deele anseete tienlige til Kiøbmands eller Udskibnings-

----
551 SS-B
----
Bord, men den øvrige 1/5 at ansættes , som Udskott, Rødv:eed oe
Vankandtede Bord til Bøigdens fornødenbed. Belbo derefter bad
tilført: at han paa Reqvirenternes Vegne i alt som Ejendommen til
hører, og dens fornødne drift udfordrer reserverede dens Rettig
heder, som Opgivet at være og forholder sig i alle maader, hvorefter
han begierede Forretningen sluttet, for derefter at nedlægge for
Majestæten ansøgning om Bevilling til Tømmerhugst og Bordski "rsel,
saaledes som nu er paaskiønnet.
Og da ingen havde videre at tilføre Forretningen blev den sluttet."
Etter fullmakt


----
552 SS-B
----
Statiathivit i 3wnd{\eim
J.nr. 1267/1914.9
Uta
kri f t
KK/SN.
av
pantebok litr. C (1777 - for Stjør- og Verdal soren
skriverl, autorisert 9-desember ITjS-
No. 106 C 7~ S 10° rd * Je 8 Underskrevne Johan Wlderøe
1797
Thonning, Kiøbmend i Tronhiem,
Fol. 810.
11
kiendes og hermed Vitterlig Glør: skyldig at være til den
almindellge Enke Cassa den Summa s 14.5000 Rdr. skriver Fyrge-
tiuge og Fem Tuainde Rigsdaler» Dansk Caurant, af hvilke 14.5000
Den I4.de Novb
-1302 aflyst
10,000 rd.
efter Qv: af
I4.de Sept:a:a:
vide P:B:Fol:
155.testr.
Ørum.-
Den I4.de Junii
1807 aflyst
den heele Sum
efter Q,: af
22de April a:
A: vide Fol:
U 25--
Rdr. ieg Dags Dato haver modtaget 20000Rdr. skriver Tyve Tu
slnde Rigsdaler og modtager de øvrlge 25000 Rdr Tiid efter
Anden, ligesom Cassena Lejlighed det maatte tillade imod mine
eller min Commissionaires eftergivende Fuldmagt, herpaategnde
Qvitteritfger - Thi Laaver og forpligter ieg herved mig og
mine Arvinger een for Alle og alle eller nogle for een, bemeld
te Capital 14.5000 Rdr. til ovenmeldte den alminnelige Caaae
eller hvor denne min Obligation med Rett i hændehavende rigtig
at betale tilbage, til hvilken Ilte Junii eller Ilte Desembera
Termin samme med et halvt Aars Lovlig Opsigelse forud fra en
af Siderne bliver Opsagt, og imidlertiid Capitalen hO3 mig
bliver staaende deraf at erlægge i Kiøbenhavn lj.proCento aarlig
Rendte halve Deelen til hver Ilte Junii og halve Deelen til
hver Ilte Desemtwls Termin - Da C a asen maa optage de udaæt
tende Laan i Danske Species udi den og Norake Speciea-Banqvei
forpligter ieg mig herved til at holde Caaaen skadealøs for
Couraena Mislighed aaavel ved Speaiea Myndtena Omsætning i
Danakkourant ved Laaneta Modtagelae som ved aammea Afbetaling
i Banqven 1 Danakkourant, nåar Caasena Lejlighed dertil maatte
givea - Til Jietryggelse for dette Laan med deraf forfaldende
skadesløse Rendter og andre Omkostninger Pandtsætter leg
herved med Første Prioritets Pandte -Rett de udi vedheeftede
Taxationa Forretning apeaif iserede og mig tilhørende éj, f qr_-
sklellige Gaarde, og Saugbrug med alle underliggende og til-

----
553 SS-B
----
hørande Jorder af Ager og Eng samt alle hertil hørende Skove,
saaledea som Taxationa-Forretningen nærmere Forklarer Alt be
liggende udl Stør og Yfeerdahla Fogderle, Tronhjema Amt og Stift
1 Schongnens og Wærdhalena Præstegleld. - Ligeledea Pandtaætter
ieg den til dette gods hørende Landskyld neml: 2 Øre 12 Kjel:
Våi. Gaarden Haugschott, 8 Mark udl Gaarden Kolsem, 2 øre udi
Gaarden Rendsem, 1 Spand udl Gaarden Schrove, 2 øre 4 Mark udi
Gaarden Sørager, 1 øre 8? M£: udi Gaarden Væst Grunden, 2? Hjd
udi Gaarden Næss, 20 M£: udi Gaarden Oppem, udi hvllke Ejen
domme med tilhørande Privilegier og -lerligheder, alle Bygninger
og Indretninger, alle oeholdninger af Bord, Tømmer, Korn-Vahre
etc:, alle tilliggende Fiskerier, Skov, Mark, Ager og Eng, saa
ledea som Skiøder og Adkomster Hiemler, alle af Ejendommene
havende Reveneuer indtet i nogen Maade undtagen, samt den mig
tilhørande af Creaturer og Avls Reedakaber aaavel
som det til Brugenes Drift og Gang henhørende Jnventarium, den
Almindelige Enke-Casaa skal være og blive berettiget, fremfor
alle andre indtil samme for Capital, Rendter og Omkoatninger,
skadealøs vorder betalt, og akal ingen endten almindelige eller
særdeles Kongel: Benaadning af hvad Navn det maatte være frie
tåge mig eller Arvinger fra denne min Forakrivning at opfylde,
eller betage den Almindelige Enke-Caaaa, bemeldte sin første
Prioritets Pandte-Rett, men samme skal i alle Optænkelige Maa
der skadealøs forblive, saa at om leg eller Arvinger endten
med Rendterne til Forfalds Tilden eller Capitalen efter i Aars
Lovlig Opsigelse udebliver, akal Cassens Herrer Directeurer
strax uden foregaaende Lov eller Dom være berettigede at til
træde Pandtet os deri at.søge sin Betaling, og om det el akulle
være tilatrækkeligt, aller ved noget slags Tilfælde imod Formod
ning blive akal ieg eller Arvinger erstatte det mang
lende af CapLiJtalen Rendter og Omkostninger af vores øvrige Mid
ler. - Foruden forestaaende Forpligtelaer forbinder ieg mig end
nu til at erlægge til Cassen et aarlig Afdrag paa Capitalen af
1500 rdr. hvilke Femten Hundrede Rigsdaler indbetales til hver

----
554 SS-B
----
Aars Ilte Desembers Termin - Til Bekræftelse haver leg denne min
Pandte Forskrlvning i de tvende undertegnede Vitterligheds Vid
ners Overværelse eegenhændig Underskrevet og For seglet, og maae
samme paa min Bekostning, og uden nogen mig dertil given Varsel
til vedkommende Retter lasses og i Pandtebøgerne indføres.-
Tronhjem, den Ilte Junji 1797* Johan Widerø Thonning
(L.S.)
Til Vitterlighed efter Begier underskriver og Forsegler
Christian Jelstrup (L.S.) Joh: H: Mohrman (L.S.)
Efter hoshæftede Fuldmagt af Ilte Junii a c have vi uags Dato
modtaget paa Debitor Hr. Kiøbmand Johan Widerøe Thonnings Vegne
Summa 20,000 Rdr. skriver 20000 rd. DC:
Siøbenhavn, den 114.de Julli 1797. von ■ Q emmert & Comp.
Efter hoshæftede Fuldmagt af Ilte Junii a:c: har vi Dags Dato
paa Debitor Hr. I:W:Thonnings Vegne Resten den Summa 5000 Rd.
skriver 5000 Rdr. DC:
Kiøbenhavn, den 20de Julii 1797- von Hemme rt & Comp:
No. C 7de 2J+ B: Befuidmægtiges Deh- von Hemmert &
1797
Comp. i Kiøbenhavn, til paa mine Vegne at imodtage af den almin
delige Enke Casse De mig i Følge min af Dags Dato til bemeldte
Enke-Casse udstædde Pandte-Obligation tilkommende Rdr. 25000 Dansk
C- og for samme at qvittere, saavel til Cassens Casserer for de
Summer dertil dem Tiid efter anden bliver udbetalte, som at qvit
tere paa Obligatlonen i Følge sammes Indhold.-
Tronhjem, den Ilte Julii 1797.
Thonlng (L.S.)
Lest ved sommertinget for Verdal den 15. august 1797.
Rett utskrift.
Trondheim, den 23. desember 1914.9.

»&J stat sarkivar»

 

----
555 SS-B
----
J.nr. 1267/1914.9. Utskrift
KK/SN
av
pantebok litr. C (1777 - 1900) for Stjør og Verdal soren
skriveri, autorisert 9*desember 177&*
Fol. 916
No. IOJ C 7de 70 Rdr. Jeg Johan Widerøe Thonning, Kiendes
1799- '
og vitterliggiør: At da Hr. Jeppe
Prætorius, Großerer og Handelsmand i Kiøbenhavn har vedtaget
at aabne en Correspondence med mit Handelahuus under Firma
Thonning & Ovesen og lovet 03 paa vifle Tider af Aaret Under
styttelser med Penge Forskuder, og i Betragtning at vi ere ham
übeklendte og Vexler 1 denne Tid ikke altid kan bringes i Pen-
ger og Irskmanden ikke er saa prompte som de burde være, og i
denne Henseende er det ieg har lovet at betrygge Hr. Prætorius
for sit Forskud og Accept, samt for at grundfæste vores Credi-
ter og Trattashoneur, Fr det jeg nu og fremdeles Garranterer
ham, alt hvad han hos Thonning & Ovesen i Fremtiden maatte
efter Regninger have at fordre; Til den Ende er det altsaa
jeg som Cautionist og Selvskyldner Pandtsetter til Hr. Jeppe
Prætorius alle mine Eiendommer af Gaarder og Saugbruger, hvor-
over Hr Prætorius har en Hotarial Gjenpart af Taxatlons For-
retningen (Originalen ligger ved min Obligation hos Enke-
KaSen) som opløber til 10150 rd., alt beliggende udi Wucku
og Levanger Præstegielde Stør og Wærdahls Fogderie, med anden
Prioritet for Summa 15900 rd. (nestefter Enken Cassen som har
første Prioritee for [4.5000 rd. , hvoraf dog aarlig skal betales
Aflyst den 3 d - 1500 rd- til Afdrag denne Capital); For hvilken Summa Femten
Julii 1800, TT „ JJO
vide Pantebo- Tusinde Nie Hundrede Rigsdaler Dansk Courant, diSe mine Eien
gen Fdllo 23
teaterer domme skal være Hr. Prætorius og hans Arvinger et sikkert
Ørum.
2det Prioriterende Pandt, næst efter Enke Cassens som har
Prioritee for 14.5000 rd. eller hvad af samme staar efter Obli-

----
556 SS-B
----
gationena Indhold til Rest, indtil jeg eller mine Arvlnger tll
fulde har afbetalt ham og hans Arvlnger hvad jeg under det nu
antagne Firma Thoning & Ovesen i sin Tid maatte efter endelig
Regning blive ham skyldig, Hvorom alt til Bekræftelse denne
min Pandte og Skadealøsholdelsea Forskrivning under Haand og
Segl udstædes.- Tronhjem den 1- Julli 1799» J:W:Thonning (L:Sj"
Lest ved månedsting den 14.. juli 1799*
Rett utskrift.
Trondheim, den 23.deae

 


----
557 SS-B
----
Statsarkivet I Trondheim
J.nr. 929/1972.-
J.nr. 1773/1966. Avskrift
KK/KP av
orginalskjøte i pakke merka n Selbo Kobberværk. Hjemmelsdokumonte,
Befaringer m.v. vedk. Meråker Gods."
"Vi Christian den Syvende, af Guds Haade Konge til Danmark og
Norge de Venders og Gothers Hertug til Sle3vig, Holateen,
Stormaen, Ditmarskon og Oldenborg
Giøre vitterligt: at efter Vort Rentekammer Collegii Foranstalt
ning, er den 6 Pebruarii 1799 holdet offentlig Auotion over
Merager Alminding med deri vrerende Plads Biørnegvolden, skyldsat
til 3 i Størdalens Præstegield, Stør og 7?sirdals Fogderie
under Tronhiems Amt paa følgende Condltioner: 1, Denne Alminding
bortsælffes med den Strskning og efter da Grændsenrsrker som ere
1"A <3fi
bestemte i den derover den 30 Julii 1788 afholdte og den 29
August samme Aar afhjemlede Befarings-Foi/retning samt den under
te
5 August 1768 afholdte Skyldsætnings Forretning over Pladsen
Biørnegvolden, hvoraf Udskrivter paa Auctions-Stedet skal fore
vise3 og følge Auctions Forretningen. 2, Almindingen
til Ejendora mod en vis Xiøbesumma, som erlægges i det lengste
3 Maaneder efter at Approbationen er Kiøberen bekiendtgiort.
3» Almindingen bortsælges med al den Ret,, som hans I-lajestæt hid-
til har havt over samme, dog forbeholdes Almuen herefter, som hid
til, don Ret til Sætter og Fjeldsletter, Flskerie,, Br^ndeveod
/ Gjerdefang og fornøden Huustønmer med videre Rettighed som Loven
hiemler den i Almindelighed, uden at den af Kiøberen deri paa
nogen Maade maa fornærmes, dog bliver Kiøberen berettiget til at
oppebære og beholde den Afgivt af Fjeldslaatterne, som nu svares

----
558 SS-B
----
til den Kongelige Cassa, efter den Fortegnelse som Fogden der
over haver at meddele under sin Haand til Bekiendtgiørelse
ved Auctionen, og hvilken herhos følger.- 4, Endskiønt den
høist bydende nyder Tilslag paa Stedet, saa beroer dog den fuld
komne Af nmnå eise paa Rentekammerrets Approbationv hvilken eaaanart
muligt skal blive Vedkommende tilkiendégivet og forinden maa
ingen benytte sig af Ejendommen, dog give 3 den høyst bydende Ret
tign< d for at forekomme Almindingens Forringelse, fra Auotionens
Dato at have Opsigt med, at deri ingen utilladelig Hugst skeer,
da det, saafremt hans Bud approberes, bliver hans eget Tab, om
Almindingen imidlertid derved skulde forringes. 5, For Kiøbe
summen stilles suffisant Caution paa Auctions Stedet. 6, Saasnart
Kiøbesummen er erlagt tiltræder Kiøberen den bortsolgte Alminding,
hvorefter han kan giøre sig den saa nyttig som han bedst veed og
kan, dog i Overe ens stemme Ise med de om Skowæsenet udgangne og
die
herefter giørende Anordhinger samt den Almuen ved 3 Post for-
beholdte Rettighed uforkrænket. 7, Kiøberen betaler ingen Auo
tions-Omkostninger, men de afholdes af den Kongelige Cassa efter
tålig Regning, hvorimod Kiøberen, nåar Approbationen er bleven
ham tilkiendégivet og Kiøbesummen er bleven betalt, besørger det
Kongelige Skiøde indløst i Rentekammeret paa sædvanlig Maade. Ved
hvilken Auction vores Lieutenant Os elskelige Melchior Rosenvinge,
er bleven derpaa højst bydende med den Summa 753 Rd-, Og da Yl
ved Vores Resolution under 13 September dette Aar allernaadigst
have approberet dette Bud for berneldte Lieutenant Melchior
Rosenvinge paa de ved Auctions Forretningen bekiendtgiorte Condi
tioner, og endvidere denne: at han paatager sig det Ansvar, som
kan flyde af de af Kiøbmand Thonning ci°rte Indsigelser i rfen
seende til Almindingens i Tilfælde, at denne skulde
trøste sig derom at anlægge Søgsmaal, Og da Kiøbeeummen Syv

----
559 SS-B
----
Hundrede, Halvtrediesindatyve og Tre Rigadaler efter Vore 3 Stift
amtskriver Hana Moes Qvjttering, dateret 12 Cctober deile Aar udi Varas St i ft
amtatuo Cassa i Trondhiera rigtig er betalt, altsaa have Vi ved
dette Yort aabne Brev og Skiødo allernaadigat vildet akiøde og
afhænde, ligeaom Vi her rad fra Oa og Vore Kongelige Arve-Succea
aorer i Regleringen til forbemeldte Lieutenant Melchior Roaen
vinge akiøder og aldelea afhssnder Vor Sjendom udi og Ret til for
nævnte Merager Ai m i n ding med deri værende Plada Biørnegvolden,
akyldende 3 i Størdalena Præ3tegiold, Stør og Wærdala Fogderie
under Tronhiema Amt, i Overeensteramelae med foranførte Conditioner
offQe deri paaberaabte Extraoter af Befarings og Skyldsætningsfor
retningerne i Henseende til denne Almindings med derudi skyldsette
Pladaes Strækning, Grændser og Mærker ra:v:, aamt Pogden Linda
Fortegnelse over den aarlige Afgivt af de i denne Aiminding bo
findende Fjeldaletter, hvilke 3 de Bocumenter findes dette Skiøde
vedaæftede, Og akal bemeldte Aiminding med deri vsrende Plada og
Fjeldslette-Afgivten saaledes følge forr.ævnte Kiøber, eller hvem
samme efter lovlig Adkomat med Rette tilhøre, til evindelig Arv
og Ejendom uden Forbeholdenhed af Reluition eller Jndlcrsnings-Ret
i nogen Maade, og for at giøre sig samme saa nyttig, som de bedst
vide, ville og kunne paa lovlig Maade, efter Loven og de ora Skov
vrssenet i Norge allerrede udgangne eller krefter udkoramende An
ordninger, alt i Overensstemmelse med Auctions-Conditionerne og
med Forbeholdenhed af Almuens Rettlgheder efter LovenJ Thi kiende
Vi for Os og for Vore Kongelige Arve-Successorer i Regleringen
ingen ydermere Lod, Ret eller Rettighed til bemeldte Merager Ai
minding med derudi værende Skyldsette Plada Biørnegvolden at have
men at samme i Overeensa teramelse med Auctiona-Contionerne og
Befaringa samt Skyldaætninga-Forretningerne i alt er overdraget
til forbenævnte Lieutenant Rosenvinge hann Arvinger eller efter
komraende EJere; Dog 03 og Vore Kongelige Arve-Successorer i

----
560 SS-B
----
Regleringen alle Kongelige Regalier og Hø;)heder uforkrænket, somt
ordinairea og extraordinaires Contributioner, som allerrede ere.
eller herefter maatte vorde paabudne aldeles reserverede og for
beholdne. Forbydendes alle og enhver herimod eftersom foreskrevet
staaer, at hindre eller i nogen Maade Forfang at giøre tinder Vor
Hyldest og Naade. Givet i Vor Kongelige-Residenaastat Kiøbenhavn,
den 27 de November 1799.- Under Vor Kongelige Haand og Segl,

 

----
561 SS-B
----
Stat ja tkivtt i ?*on3-taim
J. nr 2113/1972 Ekstraktutskrift
KK/SR av
av
justisprotokoll nr. 21 ( 1799-1803 ) for Stjør- og Verdal
sorenskriveri, autorisert 30. januar 1799.
84— " Aar 1800 den 7de Julii blev Hætten sadt paa Gildsaae Hytte
i Hr Hytteskriver Breches Huus og betjent af Sorenskriveren
med disse af den K: Foged udnævnte 4— Laugrættesmænd se:
Iwer Pedersøn Hougen, Niels Olsen V/olden, Iwer Halvorsen
Kjerkebye og Erik Jonsøn Wolden - Alle eedsvorne, for, efter
Hr Procurator Lies Tilstævning, at foretage en Befarings eller
Markegangs-Porretning over Merager Alminding, beliggende i
Merager Annex og Størdahlens Præstegjeld, hvilken han med
Pleere har tilkjøbt sig af H- Hajestæt.- Hvorda 1
91- " Aar 1800 den 15" Julii, continuerede Almindings Befaringen,
efter Udsættelse fra 12" d:M:, med samme Laugrættesmænd som før
meldt.- Reqvirenten Procurator Lie var tilstæde og ligesaa
hans Medejer Hr Stalin ,' Leensmand Aagaard var som før, efter
Stiftets og Pogdens Ordre, nærværende ; Ligesaa mødte og Erik
Tømmeraas paa Hr Major Angells Vegne.- Det første som blev fore
taget var, at opgaae Mærket Linniebeent fra Løvliefjeldet til
Pjeldet Klinningen, i hvilken Strækning der, Nordvæst for Lille
fundsøen lit Sønden for Katberget, blev Mærket med at hugge
Kryds i det faste Bjerg, samt paa væstre Siide af Dahlen paa
samme Maade mærket i en stoer Steen ; ligesaa een Steen oppåa
Tranghalsen kaldet, og nok i en Bjergpyndt ved Pooden af Klinning
Pjeldets Strækninger. Imellem disse faste Mærker blev heele
Linnien mærket i Træer hvor Samme fandtes. Denne Linnie
ellers, som før meldt, over Nordre Ende af Lillefundsøen og
derefter igjennem nogle Slaatter tilhørende Aune, LilleKrogstad
og Klokhaug. Derefter kom man paa høyeste Klinningfjeldet til

----
562 SS-B
----
en der opsadt Landmaaler-Varde som her blev antaget for Mærkes-
Punct ', cen da her imidlertiid sammentrak en saa stærk Taage at
man herfrå ikke kunde see til nærmeste Mærkespunct, saa maatte
Forretningen udsættes til i Morgen.- Næstfølgende 16" Julii,
betimelig om Horgenen, kontinuerede Forretningen; Hvor da, var
tilstæde, Alle i Gaar benævnte - Man begav sig da atter op til
Steenvarden paa høyeste Klinningen, hvorfra Udviisnings-Vidnerne
Lars Fundtounet og Ole Reenaaen samt Hans Pedersen Færen udviiste
Mærkestædet Haløyen, som ligger i Væst mod Sonden henved 3/4
Miil fra Klinningen hvor Mærket gaar over Fjeldryer og unyttigtl--
Moradser samt igjennem nogle Slaatter, som, baade i Hjemrøsten
og hvad Almindingen tilhører, har været brugt af Gaarden Hougens
Opsidder , og i hvilken Strækning altsaa blev anseet unødvendig
at etablere noget Mellemmærke. Fra Hovedmærkestædet Haløyen
gaar Mærket, efter Compasset, i Nordost mod Norden igjennem
nogle Slætter, som har været brugt af Iver Haugen, over Floen
Røen kaldet, samt til - og over - Mærkestædet Broudthøelbækken,
derfrå i lige Linnie over en Bjerg-Rye samt over Stoerbækken og
Lillevasryen hvorefter det træffer Forelven ved en Krog strax r
Væstenfor Reenaaen og Haugens Sættervold, hvorefter Mærket,
omtreenx i Samme Linnie, følger Forelven til Fæhrsoset, hvilken
Linnie heele Vej blev opmærket i Træer for saa vidt Samme
fandtes. Strækningen fra Haløyen til Broudthøelbækken blev
skjønnet for l/4 Miil og derfrå til Fæhrsoset for omtrent 1 Miil.
Fra Mærkestædet Mædsundstød eller Søen Fjærgen forbie Løvlie-
heele denne Strækning paa Væstre og Sydvæstre Siide er Merager
Med-Ejere tilhørende \ men Tømmeraas havde intet imod de her
beskrevne Mærker at indvende, da han, paa sin Principals Vegne,
veedtog Samme som rigtig.- Fra Fæhrsoset til Soelhaugberget, som

 


----
563 SS-B
----
og derefter følger Strandkandten af Fæhrsvandet paa Sammes
og hvilken Strækning fra Fæhrsoset skal være omtrent 3/4 Mill.
Med det saaledes passerede var Dagen forløben, hvorfor Forret
ningen blev udsadt til i Morgen.- Den paafølgende 17 Julii
kontinuerede Porretningen med samme Laugrætte ; og hvor da, ej
alleene Procurator Lie og Hr Stalin, men og Leensmand Aagaard
tilligemed fornødne Udviisningsvidner, var nærværende.-
Fra Soelhougberget blev af Lars Pundtounet og Hans Fæhren ud
viist Strækningen over Stoermyhrryen til høyeste Kraagfjeldet
som gaar i Øst et Stræg mod Horden og som fra Soelhougberget
blev opmærket i Træer Linniebeent skraas over Steenselven og
viidere igjennem Skougen til Stoermyhrryen, hvorefter Mærkes
linnien gaar over Stoermyhrryen i dens Nordre Kandt til høyeste
Kraagfjeldet hvor en Landmaalervarde fandtes opsadt og som der
blev antaget for Mærkespunkt. Strækningen hertil fra Soelhoug
berget blev anseet for omtrent 1 Miil. Pra Kraagfjeldets Varde
gaar Mærket i Sydost mod østen over Bjerge og unyttig Fjeldmark
omtrent L/4 Miil til Mærkestædet Tuven. Ved Ankomsten paa
Tuven fandtes og en Steenvarde opsadt, som Laugrættet og medhav
ende Udviisningsvidner sagde : har staaet fra gammel Tiid og,
efter Siigende, skulle være Mærke imellem Suulbyggerne paa Nordre
og Merager Alminding paa Søndre Siide. -
Pra Tuven blev Kærkeslinnien udviist at gaae i Øst mod
Sønden omtrent midt over begge Suulsøerne og videre over unyttig
Pjeldmark til Stoersjøsund, hvor det træffer Riigsgrændselinnien
som fra Tuven kan være omtrent 1 Miil. Pra Stoersjøsund følger
Mærket Riigsgrændselinnien i Sør deels lidt Væstlig og deels
Østlig, i Overensstemmelse med før ommeldte bekræftede Extract
af Grændsebeskrivelsen, liige til Halsjøen hvor Lie og Stalins
Andeel af Almindingen begyndte, og hvilke Mærker gandske om
giver bemeldte Lie og Stalins saa kaldte Nordre Deel af Almind
ingen I hvilken Strækning indeholder heele Våndet Pæhren, Søen
Langen, samt Eendeel af Søerne Fjærgen, Halsjøen, Suulsjøerne
Bind VI B — 36


----
564 SS-B
----
og lillefundsøen. I denne Strækning har følgende Gaarde af
Merager sine Sætre se: de 3 — Mænd paa Hustad 2 — Sætre, item
Gaardene Aune, Evjen, de 2— Brende Gaarde, de 3 — Meragers, de
2— Yttre-Øyen, de 2— Stoer Krogstad, Kirkebye, Paulsnæsset,
d e
2— Fundtounet, samt Reenaaen, Rønningen, Hougen og Lille Krog-
stad,' derforuden har Ole Faaren og Lars Folioen af Værdahlen
ogsaa Sætret her i nogle Aar. Ved Fæhrsvandet inden ommeldte
Strækning har for nogle Aar siden etableret sig 4 — Nyebyggere,
se: Guttorm Olesøn paa Lilleaamoen, Hans Pedersøn paa Lilleaa
bakken, Halvor Iwersøn paa Nøstmoen og Ole Torstensøn paa Suul
aamoen ; hvilke alle endnu ere der boendel detsuden begyndte og
Otter Jonsøn for nogen Tiid siden at rydde sig Boepæl paa Lang
næsvolden ; men denne Otter Jonsøn er nu for nogen Tiid siden
Død. Poruden ommeldte Nyebyggere ved Pæren har og følgende
Gaarde af Merager brugt Slaatter i denne Deel af Almindingen, se
de 5 M Rustad, Riisvold, Aune, Evjen, de 2— Brende, 3 — Mer
agers, 2— Yttre-Øyen, 2— StoerKrogstad, Kirkebye, Rønningen,
2 i£_ Pundtoune, 2— Lillekrogstad, Hougen, Østre-Øyen og Pauls-
næsset samt Reenaaen.-
Leensmand Aagaard, som fra først til sidst har været overværende
ved denne Mærkegangsforretning, vedgik Rigtigheden af at den var
fremholdt gandske overeensstemmende med den, under 30 Juln
1788, afholdte Almindingsforretning som i det her inden Zojxsir:
ningen oplæste K: Skjede er lagt til Grund for Merager Almind
ings Salg, og følgelig kunde han, fra den Siide betragtet, intet
have derimod; men, ved at konferere disse Grændsemærker med de
navngivne Mærker som skal omgive de modstødende K: Almindinger,
i Pølge den ham af Fogden meddeelte Udskrivt, sagde Aagaard,
han maatte efter Pligt anmærke : At der fandtes adskillige
Uovereenstemmelser. Saaledes findes der i en under 13 Septbr
1787 afholdt Forretning over den saa kaldte Fæhrs Alminding,
Værdahlen tilhørende, at Samme skulle begynde " fra Fæhrs-Elven
og gaar langs med Fæhrs Våndet Øst over til det Stæd hvor Suul
søeaaen falder i Fæhrsvandet, langs efter Suulsøeaaen til Suul-

----
565 SS-B
----
søerne, derfrå i Øster liige til Grændselinnien som gaar over
Stoersjøen, fra Grændselinnien Nord til Suulkleven gaar Mærket
i Fæhrs-Elven hvor Almindingen begyndte."
I Pølge heraf skulle denne saa kaldte Fæhrs Alminding fra Fæhrs
vandet ved Suulsjøeaaen til Suulsøerne og derfrå tilbage over
Tuven, Kraagfjéldet, Stoermyhrryen og til Soelhougberget, samt
derfrå igjen til Suulsjøaaen, gaae ind i den nu beskrevne
Merager Almindings Strækning.- Viidere sagde Aagaard, fandtes
Beskrivelse over Wigdens eller Riisvolfos Alminding i Størdahlen,
af 29 Julii 1788, at Samme Alminding begynder " fra Elsvad-
fossens Bæk i Sønden til Hjemdahlen samt til den stoore Steen
paa Højden af Hjemdahlens Søndre Siide hvor Merager Alminding
møder, herfrå i Øster til Bratlien og Haløyen, viidere i Nord
til Fundsøedahlen samt i Nordvæst til Stoerbækken, i Væster til
Lillevasryhen og Grønvohlen, i Sønden til Hvidsteenvohlen, frem
deeles i Sydvæst til Elsvadfossens Bæk, hvor man begyndte. "
Fra Haløyen tii Lillevasryen sagde Aagaard, han fandt at disse
Almindingsmærker stemmer overeensj men, ligesom her er bleven
opgivet at Merager Hjemrøes gaar 1/4 Miil i Nordost mod Norden
fra Haløyen til Broudthøelbækken, der altsaa skulle gaae ind paa
Riisvoldfos Alminding! saa træffer heller ikke Riisvoldfos
Alminding Merager Alminding ved Hjemdahlen, da dette Stæd
virkelig modstøder Merager Bøygds Hjemmark og er beliggende
langt fra Merager Alminding. Overalt gjør disse Uovereens
stemmelser ingen Forskjel i de her under Forretningen beskrevne
Mærker for Merager Alminding ; Men een under samme Dato, nemlig
29 Julii 1788, beskreven Forretning over Elsvadfossens Almind
ing i Størdahlen opgiver dens Mærker at begynde " ved Elsvad
fossens Bæk, da den her værende Skov strækker sig til omligg
ende snaue Fjeld, fra Fæhrsvandet gaar den i Sydvæst til Ulv
stadbækken som grændser til Almlievohlen og følger samme Bæk
need til FæhrsElven lige til Elsvadfosßæk hvor denne Alminding
da ej alleene indtage det meeste af før ommeldte Fæhrs Almind-


----
566 SS-B
----
ing fra Værdahlen, samt det meeste og især det nyttigste af
Merager Alminding, men den ville og gandske opsluge den heele
næst før beskrevne Wiigdens eller Riisvoldfos Alminding, da den
indeholder heele Skovstrækningen af 3 å 4 forskjellige Almind
inger som een Gang i Tiiden skal have været bøxlet til Elsvad
fossens nu needlagde Sav. Disse Uovereensstemmelser i ommeldte
beskrevne Almindingsgrændser har Aagaard, sagde han, maattet
anmærke, og hvorunder han reserverede hans Majestæt Kongens Raet
i alle Maader.-
I Anleedning af Leensmand Aagaards Anmærkninger, for saa
vidt Værdahlens saakaldte Fæhrs Alm: angaar, fremlagde Lie een
af forrige Foged Peter Arnet den 20 Decbr 1757 udstæd og den
7" 1758 tinglyst Bøxelseddel til Sivert Paulsøn, Hans
Ytter-Øyen, Henning Paulsøn og Ole Hansøn Evjen af Merager, som
under N- 15, blev læst saalydende : X Herved, sagde Lie, er
det beviist, at den Strækning som i Værdahlens saa kaldte Fæhrs
Alminding,i 1787 er optegnet at gaae indi Merager Alminding,
allerede 1757 hørte Merager til.- Derefter fremlagde Lie under
—■ ~ " ' " ~
N- 16 en af Stiftet bekræftet Udskrivt af en den 15 Julii 1757
afholdt Forretning over Elsvadfossens Alminding, som er saa
lydende : X"
Med denne Forretning sagde Lie, er det beviist at Elsvadfossens
Alminding ikke strækker sig Længere op en til Fæhrs-oset og
nåar denne Forretning af 1757 holdes efterretlig, da har
Elsvadfossens Alm: sin Strækning uden at gaae ind i Værdahlens,
Meragers eller Riisvoldfosses Almindinger, som densUefterret
lige Beskriveise af 1788 syenes samtlig at ville opsluge|
Men Lie sagde : at han med goed Grund kan suponere at Aarsagen
til Elsvadfos Almindingens Uefterretlige Beskriveise 1788 maae
være at Rætten den gang ikke var paa Stædet, men holdte For
retningen i Stuen langt fra Almindingen, da Laugrættet, ved
Opgivelsen maae have tænkt paa den Skovstrækning af 4 forskjell
ige Almindinger som har været bevilget til Elsvadfossens Sav,
og tii nogen Bestyrkelse herom viiser den, under N— 9, frem-

----
567 SS-B
----
lagde bekræftede Udskrivt af Merager Almindings Befarings
forretning den 20 Julii 1757, se : af bemeldte Alminding var
Skoven som fandtes ved FæhrsVandet bøxlet Cap Wessell til
Elsvadfos Sav. Overalt, sagde Lie, er det ham ligegyldi
hvad andre Aimindingsforretninger indeholder, da han og Med
ejer ene og alleene holder sig til Befaringsforretningen af 30
Julii 1788 hvorpaa det Kg: Skjøde grunder sig, og hvilket
Documente, som Comparenten anseer for fuldkommen sikker Hjemmel,
er lagt til Grund og nøjagtig fulgt ved denne Forretning,
hvilket og Leensmand Aagaard har vedgaaet at være rigtigt.
Hvorefter Lie begjærede denne.Forretning sluttet og sig informa
beskreven meddeelt.-
Da ingen havde viidere ved denne Forretning at erindre blev
Samme saaleedes sluttet, og Rætten derpaa ophævet.-
Ørum. I: Hougen. N: Wolden. E: Wolden. L: Kirkebye.- "
Rett utskrift

 

----
568 SS-B
----
1801, april 4. Utskrift. Bevilling paa Sæter.
Samuel Andreas Lind Kongl.: Majestæts foged over Stør- og
Wærdahlens Fogderie gjør vitterligt: at da Bonden Ole Olsen
ved indkommen Declarations skrivt. dat, 21. Feb. h.A. har vid
nefast frasagt sig Brugs Retten og Benyttelsen av den til hans
paaboende Gaard Wæstre Næss No. 1. skyldede 1 Spd. 1 0. 12 Mrkl.
beliggende Sæterbolig Næssæteren kaldet i Høeaasens Kgl: Almin
ding og Wærdahlens Præstegl. ei allene paa sin egen Levetid, men
endog Gaardens efterkommende beboere, samt overladt Stædets
Foged at utstæde Bevillings-Seddel derpaa til hvem anden han
finder for godt at antage; Saa er det jeg i Anledning heraf,
paa Erabeds Vegne, og efter en fra Bonden Jacob Arntsøn, indkom
men Ansøgning dat. 3. Januarii sidstleden om at erholde
Bevilling og Tilladelse, at benytte sig af fornevnte Næss
Sæterboelig, herved Bevilger besagde Jacob Arentsøn at han
for sin eiende og beboende Gaard Mintsaas No. 33 av Skyld
2 Spd. 2 0. 18 Mrkl. for eftertiden maa tiltræde merbemeldte
Næssæteren i stæden for Ole Olsøn, der at holde Sæterbolig,
og Havningsstrækning for sine havende kreaturer hvilket ventligen
ikke overgaar den Boeskab som forhen fra Gd: Næss, i Sæteren
om Sommeren haver ligget, alt paa den Maade, under de Vilkaar
og lige Rettigheder som Sæteren hidtil haver fulgt Ole Olsøn
og Formænd paa Gaardeparten Næss, i hvis Følge de udi denne
Sæter værende aparte flere Familier ingen Præjudicie eller for
nærmelse skulle kunne undergaa, da deres hertil havende Ret,
nåar den ellers efter formodning er bygget paa lov, hermed
tillige Reserveres. Det er ellers en Selvfølge at Jacob Arntsøn
Mintsaas maa til Sæterhusenes fornødenhed Reparation og Ved
ligeholdelse tåge de fornødne Træe Matrialer i Almindingen,
dog uden til upligt at forhugge Skoven, det han i saa Maade
staar til Ansvar for. I øvrigt haver Jacob Arentsøn Mintsaas
at holde sig de om Skov og Sætervæsenet emannerende Anordninger
i et og alt efterretlig.

----
569 SS-B
----
AVSKRIFT AV AVSKRIFT.
It&U.dAU*. J&J»f
No 79-
No 4. C 7 Fire og Tyve Skilling
Hammelef 1301.
■Ebbesen
Anno 1801 Den 3 de Sptember og følgende Dage Blev
Ifølge min Prinsipal Hr Johan Widerø Thonings fore gaaende ordre, hos
Opsideren Peder Joenssøn Wæhren, Foretaget en Deelings Forrætnlng mellem
de der, i den af Hr Majsted Kongen, til forhandlede Almindlng Wæhra eller
luhldahl Kaldet, Nedsadte Beboere, 1 Overværelse af de under skrevne 2de
om Strækkningens Locale om Stændlghed bekiente mænd, Anders Østgrunden,
og Christopher Nedre Holmen: alt i over Eenstemmelse med hvad Dem saa vel
som andre tilstædeværende Opsidere og andre Bekiente, kunde skiøne Rime-
lig og Raet at være; Og 1 den Henseende Blev Strækknlngen af mændene Ej
alene after set, men ogsaa af Opsideren underrottet om, hvorledes Deel
ingen paa den mest beqvemmeste maade for enhver opsider kunde skee;
Og blev der efter i følge der af, enhvar tildelt den Lod, som ved efter
følgende Deele mærker findes Beskreven.
Ole Johanßßøn Stor Lunet. Begynder fra Tangen mellem Stor og Lille Lunet,
i Syd Væst til en Fuhre Høvel, hvor der findes 2de masrkeåe Fuhre Træer,
der fra i Nord-Væst lige imod den Syndre Ende af Fiældet Fagerli-Wholen
og i lubdahlen, videre derfrå i Øster til Tveraae-Waet, Der Der fra i
Synden til Syndre Flåa Kiauno, hvor fra Mærket gaaer til det først ommel-
dte Stæd, nemlig Tangen mellem Stor og Lille Lunet.
Peder Tronssøn Væstre Wæren, Begynder fra Tangen mellem Stor og Lille
Lunet, i Sydvæst til en Fuhre Høvel hvor 2de Fure Træer er merkede, der
fra 1 lubdahlen, og efter samme i Høye ste G-rønlie, og Videre der fra til
udfals aaen 1 Wæhre Våndet, Hvilken Aae, skleller mellem den Nordre og
Wæstre Part af Wæhren.
Tron Tronssøn Wæstre Wæhren, Begynder fra udfals,aaen, hvor den falder af
Wæhrenå Vand, og der fra i Sydvæst til Høye ste Grøn LII, der fra til
lubdahlen, og Videre 1 Synden til Udfals Bækken i Lang Kiaunden, og efter
denne Høyde i Væstre Ende paa Vas-Dahls Kiaunden, og der fra 1 Nord til
Baadstøe Myhren ved Wæhrens Vand.

----
570 SS-B
----
K. Ole Nielssøn Syndre Wæhren, Begynder fra Baadstøe-Myhren, i Syd Væst
til Væstre Ende af Vas Dahls Klaunden; og efter Vas-Dahlen til Syndre
Vas-Dahl6 Kiaund; der fra i Øster mellem Syndre og mellemste aarvln
Kiaun, og i den Syndre Aarvindhaug. Der fra efter Sørhus-Bækken Llge
Med i Wæhre Våndet; Herforuden beholder han og det stykke, som er ln
hægnet om kring hans Huuser; tillige med et Stykke Myhr-Slaadt kaldet
Qvernhus-Myhren, som ligger ner ved hans Boelig.
S.Peder Joenssøn Syndre Wæhren; Begynder fra den Syndre Aarvlnhaug, og
der fra til Kronmuhren paa den Nordre Aarvlnhaug, der fra i Nordvæst
til Sørhus Volden, som ligger ner ved Wæhrens Vand. End vldere beholder
han og det Stykke som er lndhægnet omkring hans Husser, tillige med et
Stykke Myhr-Slaadt, Kaldet ongers-aas-Myhren, bellggende Nord fra hane
Boelig.
6.Erech Olesøn Syndre Wæhren, Begynder 1 fra Kron Muhren paa den Nordre
Aarvindhaug, og 1 Nord efter Grænse Liftien til Qvernhus-Bækken: Derfrå
i Nordvæst efter samme til Wæhre-Vandet. Her foruden beholder han og
det Stykke som er inhægnet omkring hans Huuser, tillige med et Stykke
Myhr-Slaadt, Kaldet Tømmeraas-Myhren, bellggende Nord ved Straaedøhlens
Eælv.
7.Samuel Erechsøn Wæhren, begynder ved Straadøhlens Eælv, paa grænse Lin
len, og i Nord efter samme til Kron-Muhren, derfrå i Nordvæst Ned i
Aurikiaun-Bækken, og efter samme 1 Aurlkiaunden, samt vldere ned til
Elve-Myhren kaldet, og midt over samme til det i Straaedøhlens Eælv,
nederste Luun, som Straxen ved Etabliceret Mærke bør af Pæles. Endvid
ere tillægges Ham den saa Kaldede Slssel-Wold (Hvor paa han har opført
sine Huuser) tillige med et Lldet Enge Stykke, Kaldet Lille Enget,
bægge bellggende paa Syndre sålde af Straaedøhlens Eælv.
g.G-unmund Hanssøn Nordre Wæhren. Begynder fra Flaae-Kianien, og i Øster
til en Stoer Steen, Øverst 1 Reins-Myhren; der fra i Synden til Auri
klaun-Boe, og der i fra til Wæhrens Qvernnehus, og Vldere Ned i Våndet,
samt fra Våndet og efter den, mellem Morten og Ham opsatte mærkes-Gaard,

----
571 SS-B
----
og til Flaaekiaunden hvor denne Begyndte.
Morten Mortenssøn Nordre Wæhren, Begynder fra det nederste Luun i
Straaedøhlens Eælv, og op efter åamme Linle til Aurlkiaunden, og Auri-
Kiann-Bækken hvor den falder af Flældet. Videre til Wæ6tre Aurikiaun-
Boe; der fra i Sydvæst til Wæhrens Qvernehus, og videre i Væsten til
en Stoer Steen, Øverst i Reins-Myhren, og der fra i Synden til Wæhrene
Vand, hvor en Bæk Kaldet Filnd-Bækken falder i aamme. Her foruden be-
holder han og det Stykke hvor paa hans Våane Huuser er opført, som
begynder fra Wæhrens Vand, efter en Bæk, kaldet Bruun T Bækken, og videre
i Nord til Flaaklaunden, og derfrå 1 Sød-øst til det Øverste Hiørne
paa en raellem Ham og Gunmun Hanssøn Opsadte Mærkes-Gaard, og efter
Samme, ned i Wæhrens Vand. Herforuden flndes et Stykke Væsten for
Morten Mortenssøn, som Strækker sig der i fra og ud til Udfalds-Aaen,
Hvllke forbeholdes til at Nedsætte en Beboer paa, om samme i fremtlden
af Ejerne skulle findes Tlenlig.
Der efter Tilklende gav, Opsiderne, at de Ønskede Fiiskeriet i
Våndet, saavel som omkring Våndet; Deelt i fliellem Dem; Hvilket og, 1
Over Eensstæmmelse med Lovens s te Bogs Ilt Capitu, 2 - J>å og Artecul
Blev saaledes skiønnet; at enhver maa drive Fiiskerle for den Jord-
Strækning som nu er Ham til deelt, saalangt ud i Våndet som garn kan
Sættes; men i Våndet) Støre Dybhed, maa enhvor af Dem have frihed til at
Filske: Llge som de J&e Opsldere i Syndre Wæhren, og den af Østre,
samt de 2de af Nordre Wæhren, tillægges Fiiskeriet 1 Straaedøhlens
Eælv, og de 2de paa Væstre side, samt den ved Stor-Lunet i Udfalds
Aaen, ud til bemeldte Luun, og i Kiaundene paa Væstre Slide af Wæhre-
Vend, med forbeholdenhed af en anden bedre Ræt; Hvorunder for beholdes
Ejerne at give den 10de Opsider Ræt til Fiiskeriet om nogen i frem
tiden skulle blive Nedsadt.
Hvad skaug-Hugst og Fæhgang angaaer, da er Stædets Locale Beskaff
enhed saalede, at det ikke paa nogen maede kunde deeles, Hvilket
mændene eaa vel som alle tilstæde værende Opsldere anaag at maatte
forblive udeelt, til fælles Brug og Benøttelse Lige som hidlndtil

----
572 SS-B
----
har været, Brugelig.
Da nu deelingen saaledes er skeect, efter Mændenes og Opsldernee
bæste skiøn, og Over Eenskommelse; saa glves enhver Nærværende Opslder,
Raadighed over den Part, som han nu efter de beskrevne Marker er til
deelt (nåar han i forveien er for Enet med Ejerne derom) men det paa
lægges nu enhver Opslder som en ufravigelig Regel, og under det nu til
deltes fra vigelse, at ingen i nogen maade, maae fornærme den anden,
Hværken af dem som beboere eller nogen af Naboe Rigete angræneende
Undersaattere; Værken med Fliske Veide eller noget andet af hvad Navn
Nævnee kan, som med Beraad, Hue, Siind, Vlllie og Vidende kunde skee:
andre til skade.
Og da ingen havde videre ved denne Forrætning at Erindre, Blev
den sluttet. Saalede at være Passeret, Det Bekræftes under min Haand
og Segel; samt de 2de Mæns underskrift og Forsægling.
Wæhren d 5t September 1301.
P. Lechlem.
(L.S.)
At forestaaende Saaledes i vores Overværelse og efter vores med
Opsidernes bæste skiønne, er deelt og Forrætet:, Vedgaaes under vores
Hænder og hos Trygte Signetter.
Wæhren ud Supra 1801
Anders Anders søn Øst grunden
Christopher Ner Holmen.
(L.S.)
(L.|.)
Rett avskrift
Trondheim 11. november 1955-
Alf Kiil sign
statsarkivar.


----
573 SS-B
----
Da jeg som en fattig bondekarl tiltraadte min paaboende gaard
Øxstad i Verdalen præstegjæld hadde jeg skjønne
udsigter til en rig høst, men blev skuffet i min forventning,
da jeg min hele brugstid en rekke av 6 aar har fristet den for
landmanden saa haarde skjebne at faa en mislig qg siet saavel
korn som høhøst, til denne tid har mine akrer lovet mig en lille
erstatning for hine trange aar, men denne hjælp (som endnu kan
berøves mig ved lange vedholdende regnveier og nattekulde) er
alt for smaa til igjen at oprette og forbedre mine trængende
omstændigheder.
Ingen herligheder av skov tjenlig til hus- og sagtømmer tilligger
denne gaard, og som en følge heraf er gaardens huser yderst
forfaldne og brøstfældige, da de mange udgifter ikke har levnet
en skilling jeg kunde anvende til bygningenes reparation m.v.
Paa grund heraf er det jeg herved allerunderdanigst ansøger Deres
kg. majestæt om allernaadigst at ville forunde mig endel av den
Deres kgl. Majestæt tilhørende Lexdal alminding efter foregaaende
udvisning paa forpagtning min livstid, mod deraf at svare for
pagtningsafgift.
(navn)
1806 .juli 18. Skrivelse fra foged Lind til amtmann Rafn.
Ved at tilbagesende bonden Ivar Sevaldsen Øgstad ansøgning
datert 30te set. f.aa. til hans rna om at maatte
forundes endel av Leksdals alminding i Verdal præstegjæld
beliggende, paa forpagtning hans livs tid mod aarlig afgifts
svarelse lader jeg tillige følge lensmand Hægstads indhentede
aastedsundersøgelsesforretning hvoraf gunstigst sees:
1. At hin skovalminding er for nærværende i nogenlunde god stand.
2. Vides ikke at en eller anden har nogen udelukkende ret til
skovhugst i almindingen.
3. At supplikanten har paa aastedet udvist den af ham til for
pagtning intenderende skovstrekning der i omkreds skal inde
holde fra 13 til alen.
h. At den paapegte strekning er kun paa faa steder bevokset med
skov, da en stor del skal beståa i utilgjængelige myrer og
moradser, lyng og mosbevoksede klipper.
5. At Iver Sevaldsens paaboende gaard Øgstad ei i mindste maade
er fornyet med sag- eller langtømmerskov til husebygninger
undtagen til brændefang.


----
574 SS-B
----
6. At gaardens paastaaende bygninger befindes i en slett forfatnin
og at intet hus kan opføres til komplet eller i tilbørlig
stand, men dels nedraatnet, tildels mangelhaftige tåker og
næsten alle uden bordklædning.
7. At i den udviste almindingsstrekning ikke findes høy- eller
engesletter, kun 2de gamle ødeliggende sæterboliger - endelig
8. — har lensmand og mænd skjønnet at i tilfælde det ansøgte
vorder bevilget Iver Sevaldsen, han deraf kunde svare 3rd.
årlig afgift.
Af alt hvad forretningen indeholder er til denne tid intet modsatt
mig bevist, meget mere vil jeg derfor anta dens troverdighed.
Jeg tilføier at supplikanten er en gjældbunden mand.
I fogderiet gives for nærværende intet eksempel paa en saadan
forpagtning som den Iver Øgstad intenderer, men vel paa visse
kvanta aarlig sagtømmertrngst henlagt til en eller annen priviligeret
sag.
Med bestemthed kan altsaa ikke siges hvorvidt forpagtningen er
mere eller mindre tilraadelig, der ogsaa neppe lader sig gjøre med
hensyn til sakens iværende stilling.
Hvorvidt det iøvrig kunde findes mere passende at supplikanten
bekom almindingsstrekningen paa visse aar og der at hugge visse
kvanta langtømmer imod rekognitions svarelse pr. tylt, er noget
jeg ganske underkaster Deres høyvelbaarenheds dybere innsigt og
bedømmelse.
Men hvilken av deiene der end skjer, turde jeg underdanigst formene
at med hugsten maa haves et tilbørlig, nøiagtig indseende,
fornemmelig didhen at aavirket alene anvendes til gaarden Øgstads
huses opbyggelse og reparation samt at intet deraf enten sælges
eller opskjæres til bord paa flom- eller haandsag, til salg i
eller udenfor bygden.
Endelig kan jeg ikke lade være uanmerket hvad jeg øieblikkeligen
under ekspditionen befinder, nemlig at lensmand Hegstad har
forbigaaet ikke (?) at svare eller oplyse noget i henseende til
hvad fogderiets skrivelse til ham under besagte 2den nov. f.aa.
iblandt andet indeholder, betræffende hvorvidt nogen almuesmand
ifald det ansøgte Iver Øgstad bevilges, da kunde finde billig
anledning til anke derover.
Dette til erklæring efter forlangende jeg ikke skulde forbigaa
underdanigst at meddele.

----
575 SS-B
----
Ved at tilbagesende de med Deres høivelbaarenheds skrivelse
under 22de juli sidstleden fulgte bilag, 3 i tallet, lader jeg
tillige følge lensmand Hægstads nærmere indhentende erklæring om
hvorvidt en eller anden som i tilfælde av Ivar Øgstads ansøgnings
bønhørelse kunde ha gund«t anledning til anke enten med hensyn
til brugsrett eller skovhugst, sæterhavning og høislaat med
videre i det af bemeldte Ivar Øgstad paa forpagtning sin levetid
intenderede skovstykke af Leksdalens kgl. alminding i Verdals
præstegjeld.
Mig forekommer det ligesom at lensmand Hægstads afgivne ytringer
indeholder større vilkaarlighed end betryggelse for hvad man
med foranstaltningen egentlig hensigter. Imidlertid har han
retteligen ikke forglemt at tåge precaution for de i skov
strekningen saavel tilhans egne som naboers gaarder tilliggende
sæter og skovhugst etc, men hvorvidt de flere der har ret og
adgang saavel til græsning som nødvendigt bygningstømmer, gjerde
fang og brænde til husbehov, intet afsavn kan lide ifald det ansøgte
bevilges, derom finder man intet.
Skulde Leksdalens kongealminding, nåar hint skovstykke fra 13 til
alen, altsaa omtrent en norsk mil, (her maa være glemt et
ord. 0. Solnørdal.) med tiden ikke bli tilstrekkelig for jord
brugerne, som hidtil i flere henseende har lovmedholdelig adgang,
da vil upaatvivlelig billig anke opstaa fra dem eller de som
formodelst det passerede kunde finde sig fornærmet.
Forresten viser almindingsbefaringene af 1757 og 1787 der
forhaabendtlig hviler ved rentekammeret, bemeldte Leksdals
kongealmindings ellers indeholdende sande beskaffenhed. løvrigt
refereres til erklæringen under den 18de juli dette aar.
Paa grund af de i hosfølgende aastedsundersøgelsesforretning
anførte omstændigheder tør jeg ikke tilraade at supplikanten
forundes den ansøgte forpagtning af endel av Leksdals kgl.
almind., men da det er oplyst at hans paaboende gaard Øgstad
ikke er forsynt med sag eller langtømmerskov, at gaardens
bygninger er aldeles forfaldne, samt at Leksdals kgl. alminding
er i god stand, indstilles allerunderdanigst om det i overens
stemmelse med L. 3-12-6 og rescriptet af 16 april 1734 maatte
tillades supplikanten efter foregaaende udvisning at hugge det
til hans gaards reparation fornødne tømmer i Leksdals kongelige
alminding.

 

----
576 SS-B
----
Vi har modtaget den af hr. amtmanden os tilstillede ansøgning
fra Iver Sevaldsen Øgstad hvori han anholder om at maatte
forundes forpagtning paa livs tid af endel af Leksdals kgl.
alminding, og skal vi desangaaende tjenstligst melde at kammeret
ikke finder nogen adgang til at tilstaa ham det ansøgte.
Derimod kan der i overensstemmelse med hr. amtmandens forslag
tilstaaes efter forudgaaende af amtet foranstaltet udvisning i
almindingen den fornødne tømmerhugst til hans huses reparation
enten imod recognition hvis han i overensstemmelse med L. 3-12-6
er berettiget til samme, eller i modsat tilfælde mod betaling
efter taxation. Hvilket hr. amtmanden vil behage at tilkjendegive
supplikanten til svar og efterretning, samt tillige beordre
fogden at paase at han ikke hugger mer end det udviste. løvrig
maatte hr. fogden i sitt indeværende aars regnskab beregne til
indtægt recognition eller betaling som han efter amtets ordre
skal afl»gge samt til legitimation for samme fremlægge den ham
af amtet desangaaende tilstillede ordre.


----
577 SS-B
----
StatiatkivtC i eTtond-ftiim
J.nr. Utskrift
KK/SN.
av
pHntebok litr. D (1800 - 1812) for Stjør- og Verdal soren-
skriveri, autorisert 5" desember 1799-
3, No. 1014. C 7 " 70 rd. 30 a» ) Underskrevne Johannes Monrad,
1 1 ) tilstaar 6g herved Glør vitter-
. 3k&
ti
ligt: At have solgt og afhendet ligesom ieg og herved, til H-
Hans Wingaard Pinne, Kiøbmand i Tronhiem, sælger og skjøder efter
skrevne, ved Skiøde til min Kiære Hustrue Anne Catharina Sal:
broder Hagens, dateret 26de November 1798, tinglæst l- e
s:A: Ejende Jordegods og Saugbruge i Wærdahls Præstegield be
ligende nemlig 1 - Væster Holmlie skylder et Spand 12 Marklaug
med Bøxel over 1 Spand 1 Øre 12 Marklaug 2- Øster Holmlie 1
Spand 12 Marklaug med Bøxel over 1 Spand 1 Øre 12 Marklaug.
3- Huslien 2 Øre med Bøxel over 1 Spand. I]. - ørtugen med Bøxel
te
og Landskyld 8 Marklaug. 5- Aakervolden med Bøxel og Landskyld
3 Marklaug. 6- Helgedagsager med Bøxel og Landskyld 1 Øre.
7. Hialdmoe med Bøxel og Landskyld 1 Øre. 9. Skjækermoe med Bøxel
og herllghed 6 Marklaug. 9- e Næsset med Bøxel og Landskyld 18
Marklaug. 10. Mæhlen med Bøxel og Landskyld 6 Marklaug. 11.
Grundfoss med Bøxel og Landskyld 1 Øre. 12. Moen med Bøxel og
Landskyld 1 Øre 12 Marklaug. 13. over Holmen 12 Marklaug med Bøx
el over 1 Øre. 114.. Dlto Holmen 12 Marklaug med Bøxel over 1 Øre.
15.. Bierten med Bøxel og Landskyld 1 Øre; samt videre tilhørende
Landskylda Rettighed nemlig: af 1 Øre i Gaarden Lerhaugen, af
12 Marklaug i Gaarden Breding og af 6 Marklaug i Gaarden Støb
skind, item: Grundfoss: og Rindens Saugbruge med sine Bygningar
og Indvendtarier, saavelsom det sædvanlige Stabelrum 1 Fjæren
ved Størnøstet paa Gaarden Marltvolds Grund for de Bord, som
skiæres paa Grundfoss-Saug; Alt for den Summa 13000 Rdr. og

----
578 SS-B
----
paa følgende ved mundt-lig Aftale og Forenlng vedtagne Vilkaar:
1. Angaaende Kiøbesummens besagde Tretten Tusinde Rlgsdaler Be
taling nemlig: a. min Formanda Afdøde Broder Hagens under 19de
te
November 1795 udstædde og paa Ejendommene hæftende 1- Prioritets
Obllgatlon til Sal: Thomas Angells Stiftelse i Tronhiem, for
Kapital I+OOO rd. skriver fire tusinde Rigsdalere, indfries af
Kiøberen uden Udgivt eller videre Ansvar derved for mig.
b. For 6000 (sextusinde, Rigsdalere har Kiøberen Hr. Wingaard
Fi-me udstæd sin Obligation med 2den Prioritet i Ejendommene(næst
efter foranførte første Prioritets Obligation, og der ved i hen
seende Renters Svarelse samt oetaling til Afdrag paa Kapitalen
a 1000 ( tusinde Rigsdalere Aarlig udi 6 hindedj] paafølgende
fra 1906 at regne m:v:, gjort sig forpligtet, foruden Rentes Ansvar
heraf fra Santhans Dag dette Aar til denne Tid
c, De øvrige JOOO skriver tre tusinde Rigsdalere haver Kiøberen
Dags Dato betalt, saa og Renter deraf fra Santhans Dag.
2. Landskyld og Landboehold med flere af hine Sjendomme depende
rende Indkomster tilfalder Kiøberen lir. Winggaard Finne, og som
de
seiv samme inddrevet. Hvorimod 3 - Undertegnede med
Kone, efter den imellem os rrundtligen skeda Overenskommelse, skal
for et hvert Aar ved Grundfos Saug erholde 60 (skriver tredsinds
tyve Tylter Bak uden Betaling og leverede til den eller de leg
dertil fremsender.
Da nu meerberaeldte tretten tusinde Rigsdalere paa ovenanførte
:,'.aada ere betalte, saa skal forbemeldte specificerede Jordegods
og Saugbruge m: v: herefter med Odel og Ejendom følge og tilhøre
Hr. Hans Wingaard Finne og hans Arvinger uden Anke af mig eller
mine Arvinger, som indestaar for a.l Vand Hjemmel. Dette, samt
at salget, af merbemeldte Jordegods og Saugbruge, er skeed med
min Kiære Hustrues Vidende og dertil givende Samtykke, bekreftes
under min egen Haand og Signete, ligesom ieg og haver formaaet

----
579 SS-B
----
Hr. Major von Klyver og Prokurator Belboe med mig til Vitterlig
hed dette Skiøde at underskrive. Echloe den 18de November 1805
Joh: Monrad. (L.S.)
Til Vitterlighed undertegner L:D: Klttver.
Belboe.
At om indbemeldte Handel imellem 03 ikke er oprettet nogen Skrift
lig Kiøbe Kontrakt, det bliver herved i følge Lovgivningen, be
vidnet. Datum ut Supra J Monrad. Hans Wingaard Finne.-"
Lest ved månedatinget for Stjør- og Verdal sorenskriveri den
9.mai 1806.
Rett utskMft.
Bind VI B —37


----
580 SS-B
----
Avskrift.
Suulstuen
Deling i Suul 1806.
"c K$ 30146
Dok. protok.
N- 83
Aar 1806 Måndagen den 15— September, var forsamlede i Suul
Stuen samtlige Gaardbrugere,i Suulßoygden, nemlig Niels Stor
moen, Aage lilmoen, Ole Kalgaard, Anders og Eriok Brende, Ole
Sulstuen den Vestre og Ole Suulstuen den østre, Ole Westgaard,
G-iertrud Tomte ved Sønnen Anders Olsen, og Zacarias Østgrd,
for at tilkiendegiv, og faae beskreven Skielne Mærker for en
hver Gaards Skov Part, da de nu efter landdrottens forlangende
har deelt og afmærket samme.
Disse Mærker bleve da Declareret at gaae og være tåget som føl
ger, for
1, G-aarden Stormoen
Skoven tåger sin begyndelse ved Stor eller Suul Elven i Sogn
aae Elven, langs efter samme paa Væstre Siide i Nord til Køj
este Meld eller om nogen Alminding træffer - viidere med Field
kandten til Jndals Skoven træffer paa Nordre Siide Suul Elven -
langs med Jndals Skoven til Kløvbakken, hvor Svaraa Alminding
møder, og gaar til Snøvfieldet - langs med samme til det Stæd
hvor lilaa Elven har sit udløp fra Eieldet, og hvor Ole Kalga
ards Skov træffer - derfrå langs eller tvers over til det Stæd
en Elv falder ud af Riis Våndet, og Endelig langs med denne
Riis Vas-Elv need igiennem paa Væstre Siide til Stor eller Suul
Elven, der udgjør den Skov T som er tildeilt Gaarden Stocmeen
og som deelxs er og deels skal blive opmærket med Kors i Trær
og Bærkklepperne -
2:) G-aarden lillemoe.
Skv: begynder i Graadtejd Eossen i Suul Elven paa den syndre
Siide, herfrå Sydvest om selve Gaarden til Riis Vas Elven langs
efter denne Elv paa østre Siide til det hvor Elven falder
ud af Riis Våndet hvor Erick Brendens Skov træffer - langs med

----
581 SS-B
----
Brende Skoven til ostre Ende af Kragfieldet - derfrå paa Vest-
re Siide af Sanaae Elven og éangs med samme alt need i Suul
Elven, der udgjør Lille Moens Skov Strækning - nemnder blev
reserveret Huusmanen paa Sanaa Næsset, nu værede Svend Nielsen,
og efter kommere paa Pladsen fornøden liuustømmer og Brende ¥eed
samt hvad der udfordres til Gierdernes vedlikeholdelse, dog
Beserverede Land drotten sig at giøre Huusmanden udviisning -
Ligeleedes bleev det bestemt at dsn deel af Suulbeboerene som
ikke har Skrin og Høvelig Skov for deres Skiegierders i Stand
holde&se, da maae disse hugge her i lilmoe Skoven i den saa
Kaldet Myhraasen -
3: tfester Brende:
begynder hvor Plaé.sen Sanaaaesset G-ierdes Gaard stødder i San
aae Elven, langs med denne Elv til højeste Eield - deffra i
Tua, hvor Elven Lille Kraagen træffer, og langs med samme paa
Vestre Siide need igiennem til Sul Elven hvor lillekrågen fal
der ud - Foruden dette Skov Sføkke, skal tilhøre denne Gaard
de
det Østre af de 3 — særskielte og udmærkede Skovstøkker i Ris
vasdahlen -
4: Øster Brende, begynder hvor lilkraagen falder i Suul Elven,
langs med samme paa østre Siide til højeste Eield eller Tutra,
derfrå i Stoerkraagen til detStæd hvor Elven falder ud af Kraa
med
agsven, siden langs Storkraag Elven paa Vestre side need
i Suul Biven hvor Storkraag Elven falder ud - Boruden denne
Hovedstrækkning, skal følge gaarden det midterste af de 3— sær
skieldte og ud Mærkede Skovsletter i Risvasdahlen -
Begynder ved Suul-Elven i Storkraagen, paa østre side, langs
med denne Elv Storkraagen op til Kraagsøen derfrå til den Søn
dre Stoerkalhaugen og jrYfr-KifTaragygyy videre derfrå need efter
til Stor eller Suul Elven lige for selve Gaarden Suul. Borud
en denne Gaardens Hoved Skov, skal tilhøre den, det Vestre af
de 2 - udmærkede Skovstøkke imellem Aadahls Volds Bækken paa
ostre og Aadahls Bærget paa Vestre Side beliggende.
6:, Suul Stuen den østre, begynder ved Suul Elven ligefor Gaar
dens Huuser og derfrå i been Linie til denS Syndre Storskall
haugen; videre til den ostre Storskalhaugen derfrå til Aadahls
berget "teed staar Elven. -


----
582 SS-B
----
Foruden denne hoved Strækning, er Gaarden tildeelt det Østre
af de 2— udmærkede Skovstøkker som er beliggende imellom Aadahls
Voldsbæftken paa ostre og Aadahlsbærget paa Væstre Side -
7:, Kalgaard begynder ved Suul Elven, og der hvor Driv Elven
falder i samme, langs med Driv Elven paa Væstre Side til Driv
søen der til Stormyrene Væstre Ende og viidere need
igiennem til Trofossen i Suul Elven -
Éerforuden følger Gaarden, det Vestre af de 3- udmærk
ede Skovstøkker i Riisvasdahlen -
8:, Østgaard begynder ved Stormyhrs Væstre Ende og derfrå til
Drivsøen, derfrå i Væster til lilaaen, Langs med den til tøm
merhughaugen oven for Gaarden - Herforuden faae han det Syndre
af 3- udmærkede Skovstøkke som har til Hoved Mærk paa den Væst
re Siide Sognaaen som falder i Stor Elven og langs med samme
til Eiels og paa den ostre Side fra Halmefossen i Stor Elven
og derfrå op efter laveste Wærgåahlen lige til Eields -
9:, Tomte: begynder fra Tømmerhaug Haugen og gaaer op til Vold
myhren, derfrå til lilaadahlen langs med den paa Væstre Siide
til høieste Eield derfrå i Væst til Brataasen og viidere need
igjennem til Jel Volden ovenfor Westgaard. Eoruden denne Stræk
ning, faaer denne Gaard det mellemst af de 3- ved Sogn Aaen
udmærkede Skovstykker -
10:, Wæstgaard.begynder ved Jel Volden og gaaer i Brataashaug
en derfrå i Væst til Wærgdahlen need efter Wæødahls Bækken p&a
Østre Siide til Suul Elven hvor den falder ud.-
Eoruden xka± dette, skal tilhøre Wæstgaard det Wæst
re af de 3— ved Sognaaen udmærkede Skovstøkker af denne Skov
er Huusmanden paa SannesTetVet Støkke norderst imod Suul Elven
som skal afmærkes
Saaledes at være Eoreenet om Skovmærkerne, der ellers meere
nøjaktig skal blive opgaaet, og befæstet, jtem at enhver af os
skal fra Dato af staae til Ansvar Por Hugst og Aavirke, det
bliver herved med vore Hænders underskrifter vedlagte -
Suul den 15. Septemb: 1806.'-
Aage Stormoe, Erick Brende, Anders Brende Ole Pedersen Vester
Suulstuen, Ole Elevsen oster Suulstuen, Ole Arntsen Kalgaard,
Zacarias Olsen Østgaard. Enken Giertrud tomte ved Sonnen And

----
583 SS-B
----
ers Paulsen, Ole Pedersen Wæstgaard. Alle med vedholden Pen.
til Vitterlighed
Lars Holmen, Rasmus Elingsøn Sulstuen "
Rett avskrift.
Trondheim 11. november 1955.
Alf Kiil
statsarkivar.


----
584 SS-B
----
Statiathivit i S-vondkeim
J.nr. 127é/19tø
U t
skrift
KK/SN.
av
pantebok litr. D UBOO - 1812) for Stjør- og Verdal soren
skrivar!, autorisert 5. desember 1799*
No. 31.
11
.„ „ „de Syv og Piresinds-) Hans Wingaard Finne, Kjøbmand
No. 107. C - tyVQ Rdr . lB Skl: ;
) 1 Tronhjem: gjør hermed vit
terligt, at have solgt til ProprletairHr. Christen Johan_Mullgr
mit, efter Skjøde af 18- November 1805, ejende saa kaldede
509
Vukku-Jordegoda med Saugbrug i Wærdahls Præstegjeld, Stør og
Wærdahls Fogderie, nemlig Gaardena 1. Wæstre Holmlia, af Skyld
1 Spand 12 10:1: med Bøxel over 1 Sp*nd 1 Øre 12 løcl:, 2. Østre
Holmlia, 1 Spand 12 10:1: med Bøxel over 1 Spand 1 Øre 12 10c 1:
3. Kuslien 2 Øre, med Bøxel over 1 Spand. 14.. Ørtugen med Bøxel
og -Landskyld 9 10:1: 5. Aakervolden med Bøxel og Bandskyld J 10:1:
6. Helgedagsager med Bøxel og Landskyld 1 Øre. 7. HJeldmoe med
Bøxel og Landskyld 1 øre. 8« Sjækermoe med Bøxel og Herlighed
6 10:1: 9. Næsset, med Bøxel og Landskyld 18 10:1: 10. Mælen med
Bøxel og Landskyld 6 10:1: 11. Grundfoss med Bøxel og Landskyld
1 Øre. 12. Moen med Bøxel og Landskyld 1 Øre 12 løe 1. IJ. Over-
Holmen 12 10:1: med Bøxel over 1 Øre. ll(.. Ditto Holmen 12 10:1:
med Bøxel over 1 Øre. 15. Bjertem med Bøxel og landskyld 1 Øre,
samt videre tilhørande Landskyldsrettighed, nemlig af 1 Øre 1
Gaarden Leerhougen, af 12 10:1: 1 gaarden Breding, og af 6 10:1:
i Gaarden Stubskind, saa og Rindens ogJf£Mßi££aaa Saugbruge, med
Bygningar og Inventarium, og det sædvanlige Stabelrum i Fjæren
ved Stornøstet paa Gaarden Marithvolds Grund for de Bord, som
skjæres paa osa-Saug, mad den 3amme Ret, som jeg dertil
efter bemeldte Skjøde hever haft, tilligemed alt det hugne Tøm
mer som til Saugen er frembragt og dertil bestemt, hvor det end

----
585 SS-B
----
maatte være beliggende, og det hvad enten samme ere af Jordegod
sets egne eller af fremmede Gaarders Skove, alt 1 Følg» Kløbe
contract af 2i+. Martll d:A: for den Summa 16,000 Rdr. , akriver
aexten Tusinde Rigadalere, hvoraf han indfrier min til Thomas An
gells Stlftelae udglvne Panteobligatlon med late Prioritets Ret
1 aamme Jordegods for 14.000 Rdr. , samt min til Hr. JohanneB Monrad
udatedde 2den Prioritets PanteobligatLon for resterende Capital
5000 Rdr., og de øvrige 7000 rd. er mig betalt ved Kjøbet af hans
til mig aolgte aaakalde Bedatadbruger. - Forommeldte Jordegods
har jeg i øvrigt solgt paa Vilkaar:
1. At Herr Johannes Monrad og Kone nyder aarligen ved Grundfoss-
Saug, uden betaling, 60, aiger sexti Tylter Bak.-
2. At Hr. Muller udreeder alle Skatter af det Solgte, fra inde-
veerende Aara Begyndelse, fra hvilken Tid han derimod hæver Ind
komate.rne af Jordegodaet og Saugbruget.-
5. At de ved Saugbruget G ru ndfoss eller Fosne3aet ataaende 1806
Aara Ber d fremdelea bliver mig tilhørande.
I|. At den R ettiehed som jeg ved Johannes Monrada herhoa følgende
Revers af 19 Novembr: 1805, er givet til at erholde 500 Rdr. af
Monrad, om bemeldte Jordegods og Saugbrug akulle kunna have ble
vet mig fravunden af nogen Odelsberettiget for 12000 Rdr. , samt
til at erholde det halve af Proceasens Omkostningar eratattet,
overdragea Kjøbaren Hr. Muller med samme Ret, aom jeg dertil
haft haver, hvorlmod Hr. Muller ingen Tilbagebetaling af forom
meldte Kjøbesumma 16000 Rdr akal kunne fordre af mig om det her
aolgte Jordegods og Saugbrug, akulle blive ham fravunden af nogen
Odelsprætendent for en mindre Summa.- Forommeldte aaakaldte
Vukku Jordegoda med Saugbruge og alle tilllggende Rettigheder
og Herligheder af hvad Navn nævnea kan, skal altaaa, paa dlsQe
Vilkaar, tilhøre Hr. Proprietair Christen Johan Muller til Ejen
dom, den han maae gjøre sig saa nyttig og gavnlig, som han, eller

----
586 SS-B
----
hans Arvingar bedst veed og kan, uden Anke eller Paatale af mig
eller mine Arvingar. - Til Bekræftelse under min Haand og
Seigl. Tronhjem den Iste April 1807. - Hans Wingaard Finne.
(L:S:)
Stør og Wærdahlens Sorenskriveries Overformynderia har intet
at erindre ved dette Skjødes Tinglæsning.-
Dullum Tlngstue den 7de Julii I°o°.
Lie.- "
Lest ved månedstinget for Stjør- og Verdal sorenskriverl den
7.juli 1803.
Rett utskrift


----
587 SS-B
----
Statoattiivet i aJVonS-ficim
J.nr. 1267/191+9. Utskrift
KK/SN.
av
pantebok litr. D.(1900 - 1912) for Stjør- og Verdal sorenskri
veri, autorisert 5* desember 1799*
1+25
16. No- 131 C 7- 9 503 Rdr. I+2 s:) Underskrevne Else Lind, Enke
11
1807.
)
) af Kiøbmand Johan Widerøe
Thonning, vedgaar herved at have efter foregaaenda Kiøbecontract,
dateret 2l+de Marti ISO6 og 19de Februar 1807> solgt til Protrie
talr_Hr Christen Johan Muller mit ejende Jordegods i Vferdalens
Præstegleld, som bestaaer 1 følgende: 1 Gaarden Wangstad 1 Spand,
2. Westergudding 1 Spand 2 Øre 3 Marklaug, 3. østergudding 1
Spand 2 Øre 2 Mkl: I+. Lævring, 1 Spand 1+ Mkl:, "j.Lævring 1 Spand
1+ teki:, 6. Sederholmen 2 Spand, 7. Steene 1 Spand 12 Mkl:, 8.
qvælloen 1 Spand 1 Øre 13 Mkl:, 9. Tromsdahlen 2 Øre 6 Mkl:,
10- Dillan 2 øre 12 Mkl:, 11 Aarstad 2 Øre 12 Mkl:, 12. Aarstad
1 Øre 12 Mkl:, 13. Aarstad 1 Øre 6 Mkl:, 11+. Lindseth i+ Mkl:,
15. Qv»lmoe 2 Mkl:, 16. Qvælmoe 2 Mkl:, 17. Midthielden eller
Westhielden 1 Spand 3 Mkl:, 18 Østerhielde 2 Spand, 19. Seetho
1 øre 12 takl:, 20 Over-ureen 1 øre 12 mkl:, 21. Nedre Green
1 Øre,22. Saugvolden 1 Øre, 23. Stor-Løngdahl 2 Øre 20 Mkl:,
2l+ Leerseth 1 Øre 12 Mkl:, 25 Snedkermoe 6 Mkl:, 26 Juulnæsseth
2 Mkl:, 27 Klippen 2 Mkl:, 28 Brataas 2 Mkl: 29 Ottermoe 1+ Mkl:,
30 Helgaasen 1+ Mkl:, 31. Helgaasen 1+ Mkl: 32. Leerhoug eller
Holmen 1 Spand 12 Mkl:, 33 Saukiønnen 6 Mkl:, 3l+. Kiæsboen 1
øre 35. 36 & 37 Markegaardene skylde tilsammen 1 Øre 8 Mkl:
38 MusumsStetter 3 Mkl:; 39, Aasen 2 Øre, I+o Suhlstuen 16 Mkl:,
I+l suhlstuen 16 Mkl:, I+2 Østgaard Suhl, 18 Mkl: I+3 Tømte Suhl
12 Mkl:, I+l+ Wæstgaard Suhl 12 Mkl:, I+s Karlgaard Suhl 16 Mkl:,
I+6. Brennen Suhl 6 Mkl: I+7 Brennen Suhl 6 Mkl:, I+B. Lillemoe
12 Mkl:, I+9 Stormoe 12 Mkl:, 50 Jngdahl 2 øre 8 Mkl:, 51. Jng-

----
588 SS-B
----
Dahl 2 Øre L|. Mkl: , 52 Jngdahl 1 Øre 19 Mkl:, 53 Schoughoug
1 Øre 3 Mkl:, Schoughoug 1 Øre 3 Mkl: 55. Molden 1 Øre 12
Mkl:, 56, Redaem 1 Øre 6 Mkl:, 57 Klukken 1 S~and, 58 Lille -
Langdahl 8 Mkl:, alt med Bygsel og Landkayldparter 1 efterataa
ende Gaarde - Schrove 1 Spand, Sørager 2 Øra 14. Mkl:, Heatgrund
1 Øre 65- Mkl:, Næaa 23 Mkl:, og Oppen 20 Mkl: Item Juuldahla
eller Waera Almindlng, samt følgende Saugbruge: Schrove, Hiel-
den, Gr-undfoa, Ulvild, Wangatad, Langdahl, Nederholmen, og
Levrlngens Saver, og endelig en Bordhave paa Wærdalaøren, og
or ugaret til en ditto i Ihlen ved Tronhlem. Saa følger og med
dette Salg den ganake Savtømmer Beholdning ved Saverne, aamt
mine hos Bønderne og Brugsfolket paa Godset, efter den Hr.Muller
overleverede Fortegnelae, udeataaende Restancer, alt for Kiøbe
summa 90,000 Rigsdaler, siger nitie tusinde Rigsdalere dansk
Kourant; og da denne Kiøbeaumma er mig godtgjort saaledes:
1. At Hr. Muller i-ndfrier min sal: Manda Panteobligation I oven-
meldte Goda til den almindelige
tal 28,000 Rdr. 2. Ved contant
Enke Kaaae paa reaterende Kapi-
Betaling 8000 Rdr; 3. Ved Hr.
udstædede Panteobligation, med
herved aolgte Ejendomme for
Mullera under Dags Dato til mig
anden Prioritets Panterett i de
Kapitall 314.000 Rdr og I4.de Ved Leqvidation 20,000 Rdr, saa over
drager ieg ved dette mit Skiøde med liige Rett og Adkomst som
min sal: Mand og ieg har været Ejere deraf, samtlige ovenanførte
Ejendomme med tilliggende Herligheder til velbemeldte Herr
Christen Johan Muller, uigjenkaldellg af mig og mine Arvinger.
Tronhiem, Marti 28de 1807.-
Else Lind sal: Thonimga (L:S:)
Ikke allene som Enkena Laugværge, giver ieg dette Skiøde min
Underskrift, men tillige som den der er gift med Madame Thoninga
eeneate Arving og Datter, Anne Maria Thonlng, declarerej at
ieg haver intet imod aamme at erindre, som end maa overbevilses

----
589 SS-B
----
nåar baade iog og min Kone nu herved aldeles Renoucerere paa -
og fråskriver Os Odelsretten til alt det Gods som Skiødet be
nasvner at være solgt og overdraget Herr Christen Johan Mulle r»
Tronhiem Datum ut supra.
Anne Maria Meincke L:S: Hilmar Meincke (L:S:)"
Lest ved månedstinget for Stjør- og Verdal sorenskriverl den
I^.. juai
1807-
Rett utskrift.


----
590 SS-B
----
Sta{3at-fuvet i &zondfitim
J. nr. 1267/19lj-9. Utskrift
KK/SN. av
av
pantebok litr- D. (1800 - 1812) for Stjør- og Verdal soren
skrivar!, autorisert s.desember 1799*

i 8« No. 119. C 7- e 1514. Rdr. 66 s:) Jeg underskrivne Proprietair
1807. )
[426.
ti
) Christen Johan Muller, Kien-
a
a
a
D
CD
o
H
CR
(B
et
h»
O
P
CC
PB
"3
H
v|
to
et
a
3
0
a
o
a
3
a"
a
H
H
ca
Vjil
ro
des og hermed vitterliggjør, skyldig at være til den Almindelige
Enkekasse, den Summa 28000 Rdr., skriver tyve og otte Tusinde
Rigsdaler dansk Courant som ieg af bemeldte Ka3ees Mldler er
laante. Thi love og forpligte ieg herved min og mine Arvinger,
een for alle og alle eller nogle for een, bemeldte Kapital 28000
Rdr. til ovennævnte den Almindelige Enke Kasse eller hvo denne
min Obligation med Rett i Hændehaver, rigtig at betale tilbage til
hvilken 11 Junli eller 11 Decbr Termin samme et halvt Aar forud
fra en af Siderne lovlig opsiges, og imidlertid Kapitalen hos mig
bliver staaende at erlægge af den i Kiøbenhavn ij. proGento Aarlig
Rente, Halvdeelen til hver 11 Junii og Halvdeelen til hver 11
Decemb- Termin. Da Kassen har optaget dette Laan i danske Spedes
i den Danske og Norske Species Banqve, forpligter ieg mig til at
holde Kassen skadesløes for Kaursens Mislighed ved Laanets tilba
gebetallng i Banqven nåar Kassens Lejlighed dertil gives.
Til Betryggelse for dette Laan, med deraf forfaldne skadesløsse
Renter og Omkostning, Pantsetter leg herved med første Prioritets
Panteret de mig efter Skiøde af Dags Dato, tinglæst I+de Junii
d:A: tilhørende 58 forskillige Gaarde med Bøxel, Landskylds Parter
uden Bøxel i 5 Gaarde, tvende u-matrikuleret Ejendomme og otte
Saugbrugger, med alle underliggende og tilhørende Jorder og Skove,
saaledes som vedhæftede af mig underskrevne og forsejglede Jorde
bog nærmere forklarer, alt beliggende udi Stør og Wærdals Fogderie
Trondhjems Amt og "Stift i Wærdalens Præstegield. Udi hvilken
Ejendomme med tilhørende Privilegier og Herligheder alle Bygninger
og Indretninger, alle Beholcninger af Bord, Tømmer Kornarve etc:

 

----
591 SS-B
----
alle tilliggande Fiskerier, Skove, Marker, Ager og Eng, saaledes
som Skiøder og hjemle, alle af Ej end omme ne havende
Revenuer intet i nogen Maade Andtagen, saavelsom den mig tilhørende
Besætning ai" Kreature og Avls Re[djskaber, det til Brugernes Drift
og Gang henhørende Jnventarium den Almindelige Enke Kasse skal
være og blive berettiget fremfor alle andre indtil samme for Kapi
tal, Renter og Omkostninger skadesløes vorder Afbe talt. Fra denne
min Forskrivning at opfylde, skal ingen endten Almindelig eller
særdeles Kongelig Benaadning af hvad Navn det maatte være frietage
mig eller Arvinaer eller betage den Almindelige Enkekasse bemeldte
sin først Prioritets Panterett, men samme skal i alle optænkende
Måader skade sløs forblive, saa at om ieg eller Arvinger enten med
Renterne til Forfaldstiden eller Kapitallen efter •§■ Aars Lovlig
Opsigelse udeblive, skal Kassene Direction strax uden foregaaende
Lov eller Bom være berettiget at tiltræde Pantet og deri at søge
sin Betaling og om det ej skulde være tilstrækkeligt eller ved
noget Slags Tilfalde imod Formodning blive forringet, skal ieg
eller Arvinger erstatte det Manglande af Kapital, Renter og Omkost
ninger af vore øvrige Midler. Til Bekræftelse haver ieg denne
min Panteobligation 1 de tvende undertegnede Vitterligheds Vidnera
Overværelse egenbændig underskrevet og forseiglet, og maae samme
paa min Bekostning og uden mig at varsle ved vedkommende Retter
læses og i Pantebøgerne indføres.
Winniegaard i Mosviigen, den 28- Marti ISO7.
Christen Johan Muller (L:S:)
Til Vitterlighed: Hilmar Melncke. Moe.-
Jordebog
Over mine faste Ejendomme af Gaarder, Saugbrugger etc i Stør og
Wærdahls Fogderie og Wærdahlena Præstegield beliggende, som i
forestaaende Obligation med første Priorite er Pantsat den Almin
delige Enke Kasse for Kapital -- 28000 Rigsdalere.

----
592 SS-B
----
MatriculsN- mod
B y x e 1 Spand J*e Mkl
Gaardene: Skylden.
No.
9.Gaarden Øster Hielden 2 n " 167. - - Marken - - " " 12
167. - - Marken
Mldthlelden 1 " 3 168- - - Marken - - " " 12
" - - Marken " " 8
Wangstad - - 1 H M
Wester Guddlng 1 2 3 185* - - Suulstuen - - " " 16
51 - - Øster Guddlng 12 2 " - - Suulstuen - - " " 16
Øster Guddlng
186. - - Westgaard Suul " " 12
52 - - Levring - - -
1 " I;
83. - - Steens - - -
1 "12 - Tomte Suul - - " " 12
91. - - Aarstad -- - " 212 " - Brenne Suul - - " " 6
ti
" 2 12 " Brenne Suul
Aarstad - - "16 " " Brenne Suul - - " " 6
1 6 191. - Klukken 1-" "
91- - - Aarstad
99. - - Jngdahl
111. - - Dlllan
lll|.. - - Tromsdahl - - H
115. - - Qvelloen - - 1 113 "
Holmen eller
Leerhoug
1 3 193 og Stormoe -- - - " " 12
1 3 195 Qvelmoe " " 2
2 8 " Qvelmoe H " 2
" 212 196. - Helgaasen -- - " " 1+
2 6 197. - Llndseth -- - " " k
Kalgaard Suul - " " 16
198 - Kleppen " " 2
1 "12 _ Helgaasen -- - " " k
96. - - Schoughoug - ■
Schoughoug - M 13 tok Qvelmoe " " 2
129. - - Stor Longdahl - » 220 20 0 - Juulnesset " " 2
1&. - - Wester Jngdahl " 118 2 01 & 202 Snekermoe - - " " 6
135. - - Jngdahl - - -
2 k 202 • - Ottermoe -- - " " 14.
- - Molden - - - -
112 203. - Brataasen " " 2
" " " Rendsem " 1 6 20 j # _ Muusums Engeeletter " " 3
- - Leer se th - - " 112 2J7 _ Lllle Longdahl _ •« « g
155» " - Green - - - -
112 269 - Saugklnden - " " 6
156 - - Nedergreen
11
11
H
H
II
1 "
Tilsammen med Bøxel 31 Spd:o lMkl
2 - H
Aasen
157. - - Sæther - - -
1 12
Saugve>lden
Klesboen -
1 "
1 ■


----
593 SS-B
----
Uden Bø y g s e 1
Udi Gaarden Schrove 1 Spand
" ■ Sørager " 2øre 14. Mkl:
" " Westgrunden " 1 6?
" H Næss " " 25
" " Oppen " " 20
Tilsammen med Landskyld 2 2 ø s^Mkl
Umatriculeret E i e n d om
1 Juuldahla eller Wæra Alminding,
hvori er aex beboede og Almlndingen
tilhørende Pladaer.
2. Bordhaven paa Wærdahlsøren.
Prevllegerede S a u g b r u gg
Hieldens Saug- Schrove Saug -
Grundfoaa Saug - Uivildens Saug -
Wangstad Saug - Longdahls Saug -
Nedre Holmens Saug - Lævrings
Saug.
Saaledea rigtig, bekræfter under Haand og Sejgl.
Wlnnlegaard 1 Mosviigen, den 28de Marti 1807
Christen Johan Muller."
L est ved månedstlnget for Stjør- og Verdal aorenakrlverl den
k- juni 1807.
Rett utskrift

 

----
594 SS-B
----
1810 .juni 6. Ansøgning til rentekammeret fra Lars Larsen Eklo.
Da jeg for nogen aar siden tilkjøbte mig gaarden Dragonkvarteret
Søndre Ekloen i Verdals præstegjæld befandtes dens husbygninger saa
forfaldne og paa et steilt og sumpigt territorium, hvorfor jeg har
vært nødsaget at opføre bygninger af nye paa en bekvemmere plan,
men da endnu hovedbygningen og endel andre våningshus staarfor
faldne og min gaard er saa aldeles skovløs at den mangler endog det
nødvendigste brænde, saa fordrister jeg underdanigst at ansøge det
høie kollegium at det i overensstemmelse med L. 3-12-6 og rescript
af 16de april 1 maatillades mig naadigst efter foretagen udvisning
at hugge 5 tylter bygnings tømmer aarlig i 3 paa hinandeif paafølgende
aarJ. Ingdals kgl. alminding. Mine formænd på gaarden Ekloen har fra
ældgammel tid hat sætre i denne alminding og tillige hat fri adgang
til skovhugst sammesteds saavidt til gaardens vedligeholdelse
utfordres.
Underdanig erklæring.
Da Ingdalens kgl. alminding efter foged Linds indberetning af
7de d.m. og lensmand Hægstads anmeldelse af übekjendte for kort
tid siden skal være utilbørlig forhugget, har jeg dagen efter, den
Bde s.m. i overensstemmelse med det kgl. rentekammers skrivelse af
28de febr. 1801 beordret fogden Lind straks at foranstalte det ulov
lig ivirkede belagt med arrest og behørig taxert m.v. ligesom at
anmode sorenskriver Lie at opta et preliminærforhør til sakens
oplysning.
Jeg henstiller derfor underdanigst om ikke resolutionen paa denne
ansøgning kunde bero indtil det med det opgivne forhør blev oplyst
hvorvidt den forannævnte alminding kan taale at hugges.
Under 18de oktober 1806 har det kgl. rentekammer tilladt daværende
opsidderpaa gaarden Øgstad i Verdals præstegjæld under Nordre
Trondhjems amt, Iver Sevaldsen efter foregaaende udvisning at
hugge det til hans huses reparation fornødne tømmer i Leksdals
kgl. alminding enten imod recognition hvis han i overensstemmelse
med N.L. 3-12-6 dertil var berettiget eller i modsatt fald imod
betaling efter taxation. Da Iver Sevaldsen Øgstad som under
12te mars 1808 har solgt til mig foranførte gaard ikke nu kan benytte
sig af ovennævnte tilladelse og gaardens husbygninger saavelsom
dens gjerdesgaarder er meget forfaldne, og da bemeldte min gaard
Øgstad er saa aldeles skovløs, at den ei kan forsyne mig med det for
nødne V;rænde, vover jeg underdanigst at ansøge det høie collegium
at i analogi med L. 3-12-6 og reskr. af 16de april aar 1 maatte
mig tillades
Til befølgning veledle hr. foged Linds ordre af 10 juni sidstleden
der lyder som f ølgen -
"Ved tilbagesendelsen af indesluttede gjennom det høie amt hertil
under 6te hujus indkomne ansøgning fra gaardmand Lars Larsen Ekloen
om tilladelse til at hugge 5 tylter bygnings tømmer aarlig i 3
hinanden paafølgende aar i Ingdalens kgl. alminding til reparation
af hans paaboende gaards husebygninger, vil hr. lensmanden snarest

 

----
595 SS-B
----
mulig- efter forudgaaende nøiagtig aastedsundersøgelse i overvær af
2de tiltagne upartiske maend meddele mig Deres udførlige erklæring,
hvilket bl.a. maa oplyse:
a. Om supplikantens gaard er skovløs.
b. Om samme tiltrænger den foregivne husreparation
c. Om Indals alminding henhører til samme bygdelag hvori gaarden
Ekloen er beliggende.
d. Om Indals alminding uden forhuggelse kan taale at afgi det
ansøgte tømmerkvantum"
Paa grund af det hele indfandt jeg mig paa aastedet i bemeldte Indals
kgl. alminding den k juli næstefter i overvær af de 2de kyndige og
upartiske mænd Jon Toresen Præstegaard og Lars Jonsen Stubskind
Saa blir da følgende min underdanigste indberetning
til de omhandlede 4 poster, nemlig til
Iste post: Da er supplikantens gaard skovløs.
2den post: — og dennes husebygninger trenger og tildels reparation.
3dje " Da ligger Indals kgl. alminding i Verdals præstegjæld
hvor supplikanten bor - men til
4de " da taaler ikke Indalens kgl. alminding at afgi denne
supplikantens forlangende aavirkning 5 tylter langt bygnings tømmer
aarlig i 3 hinanden paafølgende aar formedelst mangfoldige andre
gaardbrukere trænger mere hjælp og unders tøttelse af almindingen
end hin nævnte supplikant, og nåar alle trængende paa engang skulde
komme og bevilges så store kvantiteter, da vilde vist almindingen
ganske ødelægges, nåar herimod saaledes smaaligen og bevilges lidt
til enhver efter omstændighetene da tilfældet gives, at mange er
mere fattigere end supplikanten, der ei er istand til at kjøbe af
selveiere de fornødne bygningsmaterialer aarlig, men om supplikanten
kunde bevilges 2 tylter bygnings tømmer aarlig i 3 hinanden paafølgende
aar, synes det mere hensigstmæssig,
Til befølgning veledle hr, foged Linds ordre under 10 juni 1810
med indesluttede ansøgning til det kgl. rentekammer fra gaardmand
Anders Olsen Øs tre Stikkelstad om tilladelse allerunderdanigst
at hugge 3 tylter bygnings tømmer aarlig i Leksdals kgl. alminding
til reparation paa hans gaards husbygninger samt der at tåge det
fornødne brænde og gjerdefang. Ifølge denne ordres omhandlede poster:
a. Om supplikantens gaard er skovløs.
b. Om samme trænger den foregivne husreparation m.v.
c. Om Leksdals alminding henhører til samme bygdelag hvori gaarden
Østre Stikkelstad er beliggende.
d. Om Leksdalsalminding uden at savne eller forhugges kan taale
at afgi det ansøgte kvantum - endelig
e. Hvor længe denne ansøgte hugst saavel af supplikanten
attraaes, som af lensmanden formenes at burde contionere
Paa grund af det hele indfandt jeg mig paa aastedet i bemeldte
alminding og paa supplikantens gaard den 19 juli i overvær af de
2de mænd Anders Lund og Michil Tilder og paa muligste maade under
søgte de her omhandlede 5 poster. Til
a. Da er supplikantens gaard blant(?) til skovhugst i henseende
Bind VI B —38


----
596 SS-B
----
til bygningstømmer og gjerdefang, men lidet og übetydelig til
brænde.
b. Da ligger Leksdals alminding i Verdals præstegjæld.
c. Da tiltrænger denne gaard betydelig reparacion formedelst
d. Da taaler denne alminding gjerne smaa kvantiteter aarlig.
e. Da er supplikanten
Tilsvarende skrivelse af samme dato vedk. ansøgning fra Anders
Andersen Øgstad.
Paa grund af en fra gaardmand Anders Gunbjørnsen Øvre Faaren hertil
indkommen ansøgning og da det ved denved lensmand Hægstad foretagene
undersøgelse er oplyst at hans gaard er skovløs, at dens husebygninger
trænger til reparation, at Ingdals kongealminding hører til dette
bygdelag hvor supplikanten bor, og endelig at almindingen endnu kan
taale atafgive »t lidet kvantum bygningstømmer, bevilges at supplikan
ten må hugge 3 tylter bygningstømmer i bemeldte Ingdals kongelige
alminding som hr. foged behagelig vil foranstalte udvist ved lensmand
Hægstad, samt paalægge denn at have nøie indseende med at der ikke
hugges mere end det bevilgede og at samme anvendes til gaardens
husebygningers nødvendige istandsættelse.
Ved mine mange aasteds- og undersøgelsesforretninger i Indalens
kgl. alminding i denne tid har jeg da saaledes tid efter anden
erfaret, at denne alminding er nu paa en kort tid ilde bebandlet
med betydelig barkløbning uden at i mindste maade vides aavirkernes
navn. Dette tør jeg ikke undlade at melde for en lovlig maade
gjennom Deres velædelhets foranstaltning at standse denne skammelige
ødelæggelse, og denne aavirkning er nu passeret paa ganske faa dage
næsten over hele almindingen.
Vedlagt tilbagefølger gaardmand Lars Ekloens ansøgning
( Så følger og lensmand Hægstads fremholdte åstedsundersøgelses
forretning af 4. juli)
Med hensyn til det deri oplyste kan jeg ikke andet end være enig
med lensmanden i at nåar supplikanten høi gunstig tillades at
aavirke 2 tylter bygningstømmer i 3 hinanden paafølgende aar
til hans gaards huses reparation, vil det være det høieste
almindingen kan afgi, og supplikanten kan vente sig bevilget,
hvilket til erklæring jeg ikke har skullet undlate underdanig at
meddele.

 


----
597 SS-B
----
Indesluttet tilbagefølger bonden Anders Stikkelstads ansøgning
Lensmand Hægstad herover optagne aasteds undersøgelses
forretning af 19 f.m. lader jeg ligeledes være følgagtig.
Det er en bekjendt sandhed hvad bilagene indeholder, og med hensyn
dertil torde jeg underdanigst anbefale supplikantens anliggende til
gunstig innvilgelse saaledes at han i 5 hinanden paafølgende aar
aarlig tillades at aavirke det ansøgte bygnings tømmer, at benytte
toppene til gjerdesfang, af fortørrede og til andet brug utjenlig
trær at tåge 20 å 30 læss brænde, samt ligeledes af samme slags at
hugge 100 stør.
(Tilsvarende skrivelse vedk. Anders Øgstads andragende.)
Fra bonden Anders Olsen Stikkelstad av Verdalens præstegjæld i
Størdalens fogderi er hertil indkommet en af hr. amtmanden under
10 august d.aa. paategnet ansøgning om tilladelse til skovhugst i
Leksdalens kgl. alminding. I anledning deraf maa vi tjenstligst
melde at i overensstemmelse med hr. amtmandens forslag kan han til
hans buses reparation m.v. efter foregaaende af amtet foranstaltet
udvisning aarlig i 3 aar fra indeværende aars begyndelse tillades
at hugge i bemeldte alminding 2 tylter bygningstømmer samt af
nedfaldne og utjenlige trær at tåge brænde og 100 stør mod
recognition dersom han efter N.L. 3-12-6 er berettiget til almin
dingens skovs brug, eller i modsatt fald mod betaling efter
taxation hvilket hr. amtmanden vil behage at tilkjennegive suppli
kanten til svar og efterretning, samt tillige beordre fogden at paase
at intet mer hugges end det som blev udvist. løvrig maatte fogden
paalægges i sine regnskaber at beregne til indtægt den recognition
eller betaling som efter amtets ordre blir at udrede samt til
legitimation for samme at iVemlægge en fra amtet desangaaende
meddelte ordre.
(Tilsvarende skr. af samme dato vedk. ansøgning fra Anders Andersen
Øgstad i Verdalen)
Af hr. amtmandens erklæring af 10de august d.aa. paa Lars Larsen
Ekloes ansøgning om tilladelse til tømmerhugst i Indals kgl.
alminding i Stør- og Verdals fogderi, saavelsom af hr. amtmandens
indberetning under 7de f.m. erfares at der i bemeldte alminding
af übekjendt er skjed ulovlig hugst. I anledning heraf og efter
de videre meddelte oplysninger skal vi tjenstlig melde til efter
retning og videre fra amtet føiende foranstaltning, at den af Lars
Eklo ansøgte hugst ,ikke kan bevilges, men at kammeret bifalder hr.
amtmandens forslag at lade almindingen fredlyse paa TO aar.
løvrig forventer vi nærmere underretning om udfaldet af det forhør
som hr. amtmanden har beordret sorenskriveren at optage til sagens
videre oplysning, hvorefter nærmere resolueion herfrå kan forventes

 


----
598 SS-B
----
Paa grund af de fra bønderne Anders Olsen Stikkelstad og Anders
Andersen Øgstad af Verdalens præstegjæld indkome ansøgninger om
tilladelse til hugst i Leksdals kgl. alminding og de i den anledning
indhentede oplysninger, tillades i overensstemmelse med det kgl.
rentekammers skrivelse til amtet af 2Q septbr. sidstleden, at
supplikantene til deres huses reparation m.v. efter foregaaende
af hr. fogden foranstaltede udvisning aarlig i 3 aar fra inde
værende aars begyndelse, må hugge i bemeldte alminding, Anders Olsen
Stikkelstad 2 tylt«r bygnings tømmer, samt af nedfaldne og utjenlige
trær tåge 20 læs brænde og 100 stør imod recognition af 2 ort pr.
tylt bygnings tømmer, 8 s. pr. læs brænde og 1 ort pr. 100 stør,
og Anders Andersen Øgstad 2 tylter bygnings tømmer og 20 læs brænde
mod betaling efter taxation. Hvilket hr. fogden behagelig vil
tilkjendegive supplikantene til svar og underretning samt tillige
paase at intet mere hugges end det som blir udvist. løvrig vil
hr. foged Lind i Deres regnskaber beregne til indtægt foranførte
recognition og betaling efter den ved Dem foranstaltede taxation
og til legitimation fremlægge denne ordre.
1810 desbr. k.
Ifølge det høie amts ordre dat. 9de f.m. grundet paa det høie
kgl. rentekammers deri paaberaabte befaling af 27de oktbr. næstfør
blir herved Ingdalens kongealminding fredlyst paa 10 aar hvorhos
samtlige almuesmænd strengelig advares, deri ikke at foretage nogen
slags hugst af bvad navn nævnes kan eller paa anden maade at benytte
sig, uden høie vedkommendes forudgaaende tilladelse og derefter
foranstalte udvisning, da enhver som herimod handler maa vente at
blive draget til ansvar og undgjældelse ifølge loven og forbrydelsens
beskaffenhed.

 

----
599 SS-B
----
Statsat-ftivet v &tondtui,m
J.nr. 1276/19U9.
Utskrift
KK/SN.
av
pantebok litr. D (1800 - 1812) for Stjør- og Verdal soren-
skriveri, autotisert 5* desember 1799*
717 b
terlig: at have paa Afgivt overla dt til Jens Johannesen min eiende
Fieldgaard Stormoen Matricul No. 258 og 259, a f Skyld 12 Mkll i
Wærdahls Præstegield beliggende paa følgende Condltioner:
1. Betaler han i aarlig Afgivtlé rå. er sexteti Rigsdaler.
2.Rydder og forbedrer Gaard=ns nu tildeels mishandlede Jord samt
inden 5 Aar fra Dato opbygger af niit de nu paa Gaarden værende
forfaldne Huuse paa egen Regning. \. Leverer aarlig af Gaardens
Skov 50 Tylter Saug-Tømmer, der bringes til Jnd-Elven eller Ria
vas-Elven, hvor det af mig annammes og betale 3 1 Regnskab efter
den friis Som for nærværende Tid er Stipuleret i Godset for ethvert
Tømmer efter Maal. Det paalægges ham at sørge for at Stormoe
Bommen bliver udlagt i rette Tid om Vaaren og opkiørt af Elven om
Høsten imod betaling. Saaledes skal han og Assistere og efter
Tilsigelse være med Tømmer Fløtningen nåar Sull-Lænsen gaaer afsted
hvorfor han nyder den B e taling pr. Dag, som 1810 er bleven givet.-
Han maae intet Fremleje af Gaardens Jord, hverken hiemme eller
ganske/
i Fieldet af Field-Slotterne til Andre, men opstille den ,F"ouragie
paa Gaarden. Forrige Opsidder Niels Olsen reserveres de paa
Gaarden værende Kaar-Huuse og den Ager og Eng, samt Fieldslotte,
der nu ved hans Fratreedelse fra Gaarden er bleven ham tilstaaet
imod aarlig Betaling som han erlægger til Landdrotten. 7. Til
Gaardens Bygnlnger og dens Giaerder samt Brænde-Veed, tåger han i
Gaarden» Skov til Forhødenhed, hvorimod han forbydes at sælge


----
600 SS-B
----
enten Bork eller Stok af Skoven. 8. Skulde der treffe Tilfælde,
hvor jeg kunde behøve hans Tieneste eller Hest-Hielp, da maae
han 1 begge Asalatere nåar han derom bliver varslet
imod Betaling. 2.. Skulle Jens Johannesen i nogen feel ikke opfylde
danne Contract eller handle imod samme, da er den efter Lovlig
Overbevlisning forspildt, saaledes at han fraviger Gaarden efter
Udaigelse. 10. Som Eier forbeholder jeg mig fri Diaposltion over
Skoven, saaledes at jeg lader hugge ved andre om jeg saa finder
for godt. 11. Naar denne Contract befølges og ikke overtrædes
skal den gielde for u ens Johannesens og Kones Levetiid. -
Maritvold, den 22de April 1811. C:J:Mtiller
Paa en ligelydende G-ienpart var følgende Reversal Paategning:
Ligelydende Eøxel Contract haver jeg modtaget, hvis Indhold, jeg
i enhver rienseende reverserer mig at opfylde,under dette mit Fæ
stes Fortabelse. Datum ut supra. J ens Johannesen med paaholden Pen
Den tlltrædende Pæster maae i Følge Reskriptet hverken opsiges,
afstaae eller udkastes fra sin Bøxel, uden saadant i forvejen til
kiendegives Overformynderiet til Rlgtigheds erholdelse for hvad
Børnemidler hannem maatte være be troet Alt under Ansvar af Land
herren om herimod handles. For resten haver Stør og Wærdahls
Sorenskrlveriea Overformynderie intet at erindre. - Spildset
Tingstue, den Jdie October I°ll. - Lie."
Lest ved månedatinget for Stjør- og Verdal sorenskriveri den
3.oktober 1811.
Rett utskrift.

Trondheim, den 3. januar 195°

 


----
601 SS-B
----
Til tjenstlig svar på hr. amtmandens skrivelse af februar
d.aa. skal vi ikke undlade at formelde, at det derved indsendte
forhør viser at man ei har kundet opdage hvem der har hugget
de i hr. amtmandens indberetning af 7. april 1810 ommeldte
og med arrest belagte 23 tylter bygnings tømmer og 200 gran
stør i Tndalens kgl. alminding i Stør- og Verdals fogderi og
altsaa intet søgsmaal kan anlægges, saa bifalder kammeret at
det aavirkeds bortsælges ved auktion og beløbet beregnes til
indtægt i fogdens kontributionsregnskaber, hvorved de blir —
1811 juni 1
Dom i justissak: Anders Nilsen Jødsaas,Anders
Olsen Jødsaas, Elling Steene, sergeant
Ved de under sagen fremlagte under 6. april samt 22 og
25 mai 1805 afholdte undersøgelse - og arrestforretning er
det bevist, tillagt 11te vidnes forklaring at indstævnte
Anders Olsen Jødsaas har uden tilladelse og udvisning i aaret
1805 hugget i Ingdalens kgl. alminding 1 tylt smaat sagtømmer
og at indstævnte Lars Larsen ligesaa samme aar har ladt hugge
2 tylter sammesteds som han skal ha opskaaret til gulv i sit
fæhus, for hvilken hugst de er sat under tiltale ved nær
værende ret. Og da dels af de vidner som ved disse forretninger
har vært tilstede til end ydermere bekræftelse har inden retten
aflagt deres korporlige ed, og derunder bekræftet at det saale
des er tilgaatt og svaret som forretningene indeholder saa vil
de ovennævnte tiltales under denne saks første sessjon ligefrem
gjorte benægtelse ikke fritage dem for ansvar. Det som ellers
hos disse 2 tiltalte ved ovenmeldte forretninger er fundet saa
vel af tømmer som bord har de paastaatt at have købt af fremmede
og det modsatte heraf har det ikke været actor mulig at kunde
bevise. De øvrige tiltalte, nemlig Anders Nilsen Jødsaas,
Elling Steene og sergeant Molde er ingen ulovlig skovhugst
overbevist. De har under sagen aldeles benegtet at have fore
taget nogen saadan som er paastaaet, og de træmaterialer som
ved undersøgelsesforretningene er fundet hos dem har de opgit
at have hugget i egne skove og dels købt af fremmede selv
eiere, hvilket deres anbringende geleidet med Iste og 2det
vidnes prov hvad Anders Nilsen Jødsaas angaar maa antages,
da det heller ikke har vært mulig for aktor at tilveiebringe
noget bevis i følge hvilket deres forklaring kan sættes i
tvil, nåar undtages hvad 7de vidne forklarer, nemlig at han har
efter tiltaltes Moldes ordre for ham hugget i Ingdals kgl.
alminding 5 å 6 sagtømmerstokke af gran, dog ikke fra roten,
men af nedblæste trær og som dels blev brugt til brænde og
dels til bord, men saadant er af tiltalte inden retten be
nægtet, at Anders Olsen Jødsaas har hugget den under arrest
forretningen forefundne og af ham seiv opgivne i tylt smaat
grantømmer til husbehov synes at være ganske trolig, skjønt
det ikke under sagen er oplyst og da han til gaardens huses
nødvendige reparation har trod at kunde benytte sig af al
mindingen saa er det vel heller ikke faldt ham ind at han
behøvde nogen udvisning og overalt kan maaskje nøden have
tvunget ham dertil.

 

----
602 SS-B
----
Men uagtet hvad der muligens kunde anbringes til hans und
skyldning var han dog ikke berettiget til at hugge i almind
ingen uden tilladelse, og til saadan hugst har heller ikke
tiltalte Lars Larsen Ekloen hjemlet sig hvad de 2 tylter an
gaar, uagtet denne og skal være skjed til husreparation. Thi
vel paaskyter han dertil at have faaet tilladelse af for
henværende stiftamtmand i Trondhjem, gref Moltke, men saadant
er ikke bevist og saaledes maa han likesaavel som Anders
OlsenJødsaas straffes med at betale verdien af det hugne tøm
mer som er bestemt ved den af actor fremlagte taxationsfor
retning, tilligemed landnåm med mere og denne sags omkostninger.
Under sagførselen skjønnes ikke at nogen forsømmelse er skjed.
Saaledes kjennes for ret: Anders Olsen Gjødsaas bør i skade
gjæld have forbrudt verdien af den af ham hugne 1 tylt smaat
sagtømmer med 2 ort som tilfalder den kgl. kasse, saa bør
han og betale landnåm af det aavirkede med 2 ort som til
falder den nordenfjældske veikasse. Paa samme maade bør og
indstævnte Lars Larsen Ekloen ha forbrudt verdien af de af
ham hugne 2 tylter tømmer med 1 rd. som i skadegjæld tilfalder
den kgl.kasse og desuden betale i landnåm 1 rd. som til
falder den nordenfjældske veikasse, hvorimod den uindskrænk
ede nytte og brug af forbensvnte aavirkede tømmer overdrages
de tiltalte, hvilke sidste desuden tilpligtes enhver for sig
at betale sagtømmer og bordskat av det aavirkede efter fodens
beregning til den kgl. kasse. Endelig bør de tiltalte be
tale enhver for sig den halve del af denne sags omkostninger,
nemlig
1811 juni 25. Ansøkning til Kongen fra Lars og Peder Eklo m.fl.
Fredlysningen paa 10 aar af Ingdalens kgl alminding her i
Verdalens præstegjæld, Trondhjems nordre amt, foranstaltet
paa sidstafvigte vinterting i febr. d.a. af det høie amt efter
paaberaabte befaling fra det høie rentekammer af 27 oktbr. f.a.
ifølge hvilkensamtlige almuesmænd strengelig advares "ikke at
foretage nogen slags hugst af hvad navn nævnes kan eller paa
anden maade af skogen at benytte sig uden høieste vedkommendes
forutgaaende tilladelse og derefter foranstaltede udvisning".
Denne 10-aarige fredlysning af bemeldte alminding for samtlige
almuesmænd uden særskilt undtagelse aarsagede os undertegnede
gaardmænd at fremsende det høie - som vi troede - vedkommende amt
våar ærbødigste ansøgning om:
a. bekræftelse af vore formente rettigheder og kgl. tilladelse
til hugst af fornøden bygnings tømmer, ved og ski i bemeldte
Ingdalens alminding samt om :
b. gunstigst foranstaltet betimelig udvisning dertil.
Men det høie amts svar af 2den mai d.a. betydede os at det
deri ei kunde indlade sig, fordi fredlysning var sked ifølge
det kgl. rentekammers befaling. Imidlertid kjennende kammer
ets vise omhu for landets tarv, som det stedse forenede med
enkelt undersaats ret og stolende allerunderdanigst paa Deres
Majestæts naade, vaave vi gjennem Deres høie vedkommende

----
603 SS-B
----
rentekammer i dybeste underdanighed paany at fremstille samme
ansøgning som oven anført, nemlig om:
a. bekræftelse af vor formente rettighed til hugst af hus
fornødenhed i Ingdals alminding uden nogen videre penges
erlægKelse.
På følgende grunde bygger vi denne vor allerunderdanigste an
søgning.
1. Vi 1n" bønder brugende eller eiende de nednens taaende gaarde,
9 af navn , men delte 1 2 å 3 parter, vi formener os (uden
hensyn til samtlige almuesmænd, bvilke udtryk fredlysnings
dokumentene betjener sig af) en fra vore gamle norske for
fædre nedarved og hidtil upaaanked særskilt rettighed til
rettighed nemlig mindes de ældste gjenlevende graahærde
oldinger i deres dage saa at have været for vore særskilde
gaarde, og efter sagnet som gjaldt i verden før skrift og
formelle ferdigheder, saa at have været før deres fædres
dage saa langt mindet gaar tilbage i tiden. Desuden stad
fæstes disse graahærdes paafordrende vidnesbyrd ved den i
anno den 1 2te septbr. og f.d. afholdte almindingsbe
faring i Stør- og Verdals fogderi hvori der staar med ud
trykkelige ord: "Udi denne (d.v.s. Ingdals) alminding har
fra alders tid følgende skovløse gaarde hatt skovbugst til
husfornødenhed, nemlig Eklo, Landfald, Jørmstad, Faaren,
Folioen, Breding, Stubskind, Trygstad og Stor-Vuku".
Obs: Andre gaarde nævnes ligeledes som berettigede, kun
til visse engesletter eller seterbavne hvilke efter senere
øvrigheds resolution fik ogsaa tilladelse til skovhugst mod
recognition.
2. Vi vide oss ei skyldige (og ei heller beskyldte) i nogen
slags brøde ødelæggelse af almindingens skove hvorved vi
hadde fortjent den ved fredlysningens almindelighed foraar
sagede 10-aarige fortabelse af vore gaardes berligheder og
formente rettigheder. Seiv bar vi forlængst ønsket at
samtlige almuesmænd maatte vært afholdt fra alminclingen,
da en altfor vid adgang aabnedes til denne, efter som de
andre almindinger der skulde forsyne de øvrige bygdens
gaarde aftog eller blev mere utilgjængelige.
3. Er Ingdalens alminding ikke øde paa skov eller som de
(der fra et enkelt punkt betraktet sluttet og dømme presis
over det hele, de aldri overskuede) sige: at jo vi fra al
ders tid berettigede (se alm.befaringer 1787) og vore sil
digste børneslægter efter os kan uden dens videre skade
drive den alt mer fornødne hugst, nåar kun ikke, hvilket ogsaa
fredlysningen viselig forbyder, samtlige almuesmænd til
lades adgang - ni. skovtyve straffes saa lempelig paa pungen
at de endog muligens finde fordel ved deres mulkterede
udaadssag.
Er da Ingdalens alminding aldeles ikke ødelagt. kan den endnu
forsyne os særskilte bønder indtil de sildigste tider, er det
desuden saa som enhver kyndig om Norge vil sande, at fjeld-


----
604 SS-B
----
skove især lider utroligen nåar de ikke røktes og derved
befries fra vindfald og forældede, syge, forsyrede træer -
da vil det høie rentekammer deslettere indse grundigheden
af vort andragende, begunstige våar ansøgning og stadfæste
os ringe bønder i vore gaardes nedarvede rettigheder.
Endelig stole vi paa vor naadigste konges kjærlighed og
retfærdighed mod vort norske folk, lagt for dagen ved alle
leiligheder i disse trængselstider, at han, vor fader seiv,
vil stadfæste os i vore gaardes nedarvede rettheder og seiv
af sin store naade betrygge os for saadanne indskrænkninger
i samme som ved fredlysningens almindelighed er skjed.
Skilles vore aldeles skovløse gaarde ved deres fædrene
gaardes navn og hvad vi tilstundende aar behøver af skov
fornødenheder, forhaabende at disse saa meget mindre synes
overdrevne,naar det betenkes, at baade vi seiv og vore sønner
og tjenere har i disse krigens aar været udover f
sene og i Kongens anden tjeneste - hvorved al husreparation,
gjerdes opreisning o.s.v. er opsat saa at den mere dertil
nu udkræves.
las ved. las ski.
tylt
bygn.tøm
Ekloen (Nordre og søndre,
Lars, Aage og Peder)
2k
2h
k
Landfald (Peder) 1 8 8'
Jærmstad(Øvre og nedre, Jacob,
Hans og Lars)
5
30
30
Faaren(øvre og nedre, Anders
og Ole)
20
10
Folioen(Lars)
Breding(østre og vestre, Ole
og Ole)
10
Stubskind(østre og vestre,
Jacob og Lars)
20
Trygstad(Store og lii Le, Marit
og Nila)
2
20
20
Stor-Vuku (Ole)
2
10
10
Denne ansøkning er efter supplikantens anmodning deres ord
og tale paa det aller underdanigste opsatt og skrevet af
mig.
R. Parelius Dreyer, resider, kapellan
i Verdalen

 

----
605 SS-B
----
Over hosfølgende ansøgning fra gaardmændene Lars og Peder
Eklo m.fl. bønder i Stør- og Verdals fogderi om bekræftelse
af deres formente rettighed til hugst til husfornødenhed
uden videre penges erlæggelse i den fredlyste Ingdalens kgl.
alm. maa vi tjenlig udbede os hr. amtmandens behagelige be
tænkning hvorved ansøgningen forventes tilbage, og kan vi ved
denne leilighed ikke undlade at gjøre hr. amtmanden opmerksom
paa at nåar kammeret i skr. av 27 oktbr. bifalt Deres forslag
at lade almindingen fredlyse paa 10 aar, saa kunde dette ikkun
forstaaes under den forudsetning at ingen hadde speciel ret
tighed til hugst i almindingen, Thi dersom det modsatte finder
sted, saa kan den eksisterende rettighed ikke tilintetgjøres,
men maa virke en undtagelse i den foranstaltede almindelige
fredlysning.
Til befølgning velædle hr. foged Linds mig tillagte ordre
i skrivelse under 30te septbr. sistleden der lyder som
følger:
"Ved tilbagesendelsen af indesluttede allerunderdanig
ste ansøgning fra Lars Ekloen m.fl. om bekræftelse af
deres formente ret til hugst uden pengers erlæggelse i
Indals kgl. alminding vil lensmanden snarest mulig med
dele mig deres erklæring, hvorunder maa paalyses:
a. Hvorvidt supplikanten maatte have nogen speciel ret
tighed til hugst i Indalens kgl. alminding.
b. Efter anstillet undersøgelse i almindingen i over-
værelse af 2de kyndige mænd hvorvidt samme er istand
til fremdeles at kunde uden at bli ruinert, taale at
afgive den aarlige ansøgte hugst, hvilken under
søglese med henayn til ansøgningens 3dje post ikke
maa skje fra et enkelt synspunkt men paa ethvert sted
i den hele almindlngsstrekning hvor skov findes.
c. Om supplikantenes gaarde er skovløse og om deres hus
og gjerder trænger til den ommeldte reparation m.v.
d. Om i almindingen findes vindfældte
Om i deslige forsyrede og vindfældte trær findes
f. Om i prsstegjældet ellers i almindelighed er fattelse
paa træmaterialer til at kunne erholde mod betaling."
Paa grund av det hele blir følgende min allerunderdanigste
besvarelse --
Til a. Staar eie i min magt aa besvare, da supplikantenes
rettighed er mig übekjendt.

 

----
606 SS-B
----
Til b. Saa befindes hinnævnte alminding overalt meget øde
lagt og skammelig udhugget paa de fleste steder
Til f. Da er fattelsen meget stor over Verdals præstegjæld
paa træmaterialer af alle slags, men allerhelst af
bygningstømmer. Thi selveierne tiltrænger seiv sin
skov, ligesaa hos proprietærene og sageierne blir
ikke mange hjulpne. Altsaa blir langt større antall
enn supplikantene høist trængende for træmaterialer.
Da kammeret efter dem af fogden Lind meddelte extract af den
i 1787 afholdte befaringsforretning over Indalens kgl. al
minding maa anse opsidderne paa de skovløse gaarde Eklo,
Landfald, Jærmstad,Faaren, Breding, Folioen, Stubskind, Trøg
stad, og Stor-Vuku som fortrinlig berettigede fremfor den
øvrige almue til skovhugst til husfornødenheder i Indalens
fredlyste alminding, saa maa vi tjenligst anmode hr. amtmanden
om aa foranstalte at bemeldte gaardes opsiddere efter deres
ansøgning af 25. juni f.aa. hvorover vi har mottatt hr. amt
mandens betænkning af 29. novbr. sidstl., erholder udvisning
i Indalens kgl. alminding paa det hustømmer m.v. som de saavel
nu som i fremtiden maatte opgive og efter omstendighetene
godtgjøre at behøve til husfornødenheder, dog saaledes, i
overensstemmelse med hr. amtmandens forslag at ingen friske
eller paa roten staaende trær udvises, saalænge det til et
hvert nødvendig brug finnes tjenlige, nedblæste eller for
tørrede trær. Hvilket hr. amtmanden vil behage at tilkjende
gi supplikantene som svar paa forbemeldte deres ansøgning.


----
607 SS-B
----
Statsarkivet i es*on9-fieim
J. nr. 1276/194.9.
Utskrift
KK/SN.
av
pantebok litr. D (ISOO - 1S12) for Stjør- og Verdal soren
skrivar!, autotisarrt s.desember 1799»
729
No. 5.
n —
14. st£. a6s.F VI R. 1810. Autoriseres for lSll.og) Christen
' \ ———^-__
betales med en halv Deel meere. °endekke. Blom. , T , ~,.,,
Lie. - ' Joll an MUller
glør vitterllgt: at have til Finnen Jonas Mortensen bøxlet,
ligesom jeg herved Fæster og Bøxler ham til Bue-Havn for sine
ejende Reens Dyhr følgende Strækning paa min ejendom 1 Wærdahls
Fieldene, nemlig fra Skiakkerdahlen op efter til Snaae Fieldene,
til Svensk Grændsen og mod samme forbie Straadølen paa Nordre
Side Wærre-Våndet, derfrå i Søer forbie Jnd-Vandet, viidere Vest
efter paa den Strækning af Field, som tilhører mine ejende Suul
Gaarder og Stormoen til højeste Pyndt paa Jndahls Kleeven, samt
derfrå tversover til Sohiekerdahlen hvor man begyndte, dog enhver
andens Lovlige Ret og o rugg _ Ret ± denne Field-Strækning uforkræn
ket. I Aarlig Afgivt leverer Jonas Mortensen frit til mig eller
efterkommende Ejer, 1 er En Reens-Dyr Laar-Steeg ved et hvert
Aars Udgang under Fortabelse af denne Bøxelseddel som ellers
gielder for hans Levetid.- Marltvold, den December 1811.-
MUller (L:S:)
Paa en ligelydeb.de Gienpart er saadan Reversal Paategning: Jeg
vedtager forestaaende Bøxel-Seddel, som overeenstemmende med
vor muntllge Foreening, og følgelig forbinder mig til at levere
ethvert Aars December Maaned paa M ar itvold eller hvor Landdrotten
Boer 1 Reenlaarsteeg - Under Fortabelse af denne Bevillings-
Saddel. Datum ut supra- Jonas Mortensen med vedholden Pen.
Som overværende til Vitterlighed: Claus Hersfeldt. Jver Eliasen.-"

----
608 SS-B
----
Lest ved vintertinget for Verdals prestegjeld den 7. februar
1312.
Rett utskrift.

Trondheim, den 3* jarmar 1950.

 

----
609 SS-B
----
aardbrugere som ifølge det heie amts ordre
undertegnede dat. lode oktbr. 1805. 8 febr.
og 5 mai 1806 har vært satt under tiltale
1) Anders Nilsen Jødsaas, 2) Anders Olsen Jødsaas, 3) Lars
Larsen Balgaard, k) Lars Ellingsen Balgaard, 5) Ole Olsen
Breding, 6) Ole Larsen Breding, 7) Sevald Vohlen, 8) Jon
Vohlen, 9) Sergeant Ole Sæhter, 10) Morten Slapgaard, 11) Aage
Mønnes, 12) Rasmus Mønnes, 13) Jacob Øfskind, 14) Erik Mønnes,
15) Jon Øfskind, 16) Baard Molde, 17) Elling Steene, 18) Lars
Ekloen, 19) Jacob Jermstad, 20) Hans Jermstad, 21) Enken Stor-
Trøgstad.
- Af samtlige foranførte personer var ikke flere overgaatt dom
end Anders Olsen Jødsaas, Lars Larsen Ekloen, Anders Nilsen
Jødsaas, Elling Steene og Baard Molde, hvoraf de 3 sidstnævnte
derved er blit frifundet for actors tiltale, men de 2 første
derimod dømt at betale det hugnes verdi og bøder m.v.
Alle de øvrige, nemlig de under nr. 3,4,5,6,7,8,9,10,11,12,13,
anførte parsoner har derimod i mindelighed ret
tet for sig ved at erlægge de bestemte bøder m.v. til mig,
hvorfor berigtigelse ved indeværende aars contributionsregn
skab skal fremkomme.
Det kgl. rentekammer har under 5 mars 1811 forlangt amtets be
tænkning i anl. af foged Linds anmerkning i jordebogen ved
Stør- og Verdals fogderis contributionsregnskab for aaret
1808 angaaende.de deri anførte kgl. almindingers salg m.v.
Ifølge deraf gir jeg mig den ære underdanigst at melde at det
er udenfor al tvil at de ommeldte almindinger vil udbringes til
større fordel for den kgl. kasse nåar de ved offentlig auction
blev bortsolgt, da skovprodukter nu er stegne til særdeles
høie priser. Men det er tillige uimodsigelig at almuens brugs
ret baade derved vilde lide og bli meget indskrænket.
Der gives flere eksempler paa at kjøberne af almindinger
stedse søger at forhindre og betage almuen denne rets udøvelse.
og det er meget vanskelig at forekomme saadant. Hertil kom
mer at det er at befrygte at egennyttige kjøbere for at berige
si & snart vil borthugge almindingsskoven til skade for det al
mindelige. og især de præstegjæld der har mange skovløse gaarder
hvilket nettop er tilfelle i Verdalens præsteg.jæld.
At fornævnte almindinger derimod i tilfelde at de ikke blev
bortsolgte, aarlig skal tabe i deres verdi, dertil finder jeg
ingen aarsak med mindre de ulovlig skulde bli forhuggede.
Men dette kunde forekomme med fogdens og lensmandens flittige
tilsyn og aarlige undersøgelser. Jeg kan derfor ikke bifalde

 


----
610 SS-B
----
foged Linds forslag om bemeldte almindingers salg, men hen
stiller derimod underdanigst at det maate paalægges fogden og
lensmanden at have flittig og nøiagtig tilsyn med bemeldte kgl.
almindinger, og at amtet maatte bemyndiges til at foranstalte
aarlige undersøgelser angaaende sammes tilstand, samt at de
fornødne omkostninger maatte lignes og udredes af almuen som
har brugsret i almindingene.
Til befølgning velædle foged Linds ordre i skrivelse under
30te septbr. sidstleden, der lyder:
"Under 23 hujus har hr. amtmand Rafn saaledes tilskrevet
mig:
Ifølge det kgl. rentekammera befaling af 11. d.m. vil
hr. fogden behagelig indhente og snarest mulig hertil
indsende oplysning om følgende:
1. Om ingen af de mange almindinger i Verdalen og Stør
dalens præstegjæld kunde ganske undværes af almuen.
2. Hvilke almindinger der er aldeles uundværlige for
almuen.
3. Alle almindingers størrelse, betydning af skov og
ungefærlige verdi.
k. Om ikke almuen vil finde sig bedre tjent med at faa
udskiftet visse bekvemme lodder til eiendom ide
store og betydelige almindinger istedetfor den deres
havende brugsret.
Saasnart mulig vil hr. lensmanden meddele mig de herud
inden fordrede oplysninger saa fuldstændig at ingen mangel
deri maa findes ved sammes indsendelse til amtet."
Paa grund af det hele blir da følgende min ringe forklaring.
Til 1) Da kan ingen af de übetydelige almindinger i Verdalens
præstegjæld undværes af almuen.
Til 2) Da er besvart under første post, aldeles ingen almindinger.
Til 3) Da befindes udi den afholdte almindingsforretning i aar
1787 den 12 septbr. efterskrevne almindinger her i Verdalens
præstegjæld med sine omstendigheder, nemlig:
Til 4de post. Da kan almuens mænd ei være tjent
med at faa udskiftet visse bekvemme lodder til eiendom
i de store almindinger. Ti da vilde disse steder snart
bli tilintetgjort. Thi her er ogsaa for mange gaarde
i Verdalens præstegjæld som er ganske og aldeles skov-


----
611 SS-B
----
løse og kunde aldeles ingen private skoveiere hjælpe
den trængende, ja næsten alle beboere i Verdalens præste
gjæld blir snart skovløse, altsaa ser det meget ilde ud
om at almuens mænd skulde bli mer indskrænket end hvad
de til denne tid har benyttet sig af maatelig skovhugst
i de kgl. almindinger og i de faa og ganske übetydelige
bygdealmindinger saavelsom de kgl. almindinger er den
staaende granskov meget fortørret og en tilstrekkelig
sygelighed er i skoven alle vegne her i Verdalen.
Og anmerkes endvidere at en betydelig del granskov som
af hardeveir er nedblæst ligger nu til forraadnelse,
saafrerat samme ikke noget snart blir tilladt af de
trængende almuesjnænd aa opflikke samme. Forestaaende
er den samme oplysning og min underdanigste formening
som og enhver ædelttænkende vil bevidne med mig, visse
bekvemme lodder til eiendom i de store og betydelige
almindinger istedetfor den deres havende brugsret."
Saasnart mulig vil hr. lensmanden meddele mig de her
udindon fordrede oplysninger saa fuldstændig at ingen
mangel deri maa findes ved sammes indsendelse til amtet."
grund af det hele blir da følgende min ringe forklaring:
1) Da kan ingen af de übetydelige almindinger i Verdalens
præstegjaeld undværes af almuen.
2) Da er besvart under første post,aldeles ingen almindinger.
3) Da befindes udi den afholdte almindingsforretning i aar
1787 den 12 septbr. efterskrevne almindinger her i Verdalens
præstegjaeld med sine omstændigheder, nemlig:
k) Da kan almuens mænd ei være tjent med at faa udskiftet
visse bekvemme lodder til eiendom i de store almindinger.
Thi da vilde disse steder snart bli tilintetgjort. Thi
her er ogsaa for mange gaarde i Verdalens præstegjaeld som
er ganske og aldeles skovløse og kunde aldeles ingen private
skoveiere hjælpe den trængende, ja næsten alle beboere i
Verdalens præstegjaeld blir snart skovløse, altsaa ser
det meget ilde ud om at almuens mænd skulde bli mer ind
skrænket end hvad de til denne tid har benyttet sig af
måtelig skovhugst i de kgl. almindinger og i de faa og
ganske übetydelige bygdealmindinger saavelsom de kgl.
almindinger er den staaende granskov meget fortørret og
en tilstrekkelig sygelighed er i skoven alle vegne her
i Verdalen.
Og anmerkes endvidere at en betydelig del granskov som
af hardeveir er nedblæst ligger nu til forraadnelse,
saafremt samme ikke noget snart blir tilladt af de træng
ende almuesmænd aa opflikke samme. Forestaaende er den
samme oplysning og min underdanigste formening som og en
hver ædelttænkende vil bevidne med mig.
Bind VI B — 39

----
612 SS-B
----
pantebok M ( 1K63-1866 ) for Stjør- og Verdal sorer.skriveri,
autorisert den 4. mars 1b63.
15.
fol
56.
Aar 1812 den 25— Jur.ii vare efterskrevne Cpsiddere paa
Gaarder.e Wohlen, Reppe, Lundskind, begge Øfskindgaardene,
tver.de Mønnes Gaarde, tvende Slapgaard, 3 Boldgaard cg
Gaarder.e, forsarr.lede tiliigemed Opsidderne paa de Her. Proprie
tair Kulier tilhørende 2— Levring Gaarde, foråt nær-ere
bestemme den ved er. den 12— September 1707 afholdt forretning,
fastsat Gr:.:ndse irr.eller. den saa kaldede Trorr.sdahls Aln.inding
og Levring Saardens Kark, da Porretningen af 1787 viser, at
denne Srændse skal gsa : Fra Radbrækken i Nordvæst, langs er.
der værende Bisk og i Guddir.gs-Elven, men denne Bæk ikke gaaer
til Radbrækken uden dannes Nordvæst derfrå af 2 — sammer.stødende
smaa Bække.og der desaareage var opstaaet Ventillation orr, det
rette Skillemærke, saa rr.ærkede ran en I.ir.ie ved HJælp af et
Cornpas fra Rtidbrækken i Nordvæst, der gik Uge til tæt Østen
for Stedet, hvor Bækkene støder tilsanunen. Efterat have tåget
denne Strækning i Øiesyn blev rr.an paa begge Sider enig or;,, at
Grændsen mellem den Skovr.ugst Gaard-ehe Wohlen, Reppe, Lundskind,
Øfskind, Hønnes, Slapgaard, Bolgaard og Qvælstad, ere berettig
ede til i Almindingen, Trorr:sdals Alminding kaldet, og Levrings
Gaardens Hark, for Freir.tiden i Overensteramelse c.ed forbeceldte
Forretning, bestemrrjes saaledes : Fra Radbrekker, lige i Nord
væst over Stavnsrr.yrer. og mit i Alraindingsb»kken, oer hvor de
2— srr.aa Bække ved Enden af ber.eldte Stavr.srayr steder tilsarr.n.eri,"
og siden bliver Alrnir.dingsbækken Grændsen indtil der, hvor den
løber i Guddings Elven. Det blev tillige fastsat. at er. lige


----
613 SS-B
----
Linie skai ophugges fra en, ved fornsjvr.te Sted hvor de 2 smaa
Bække løber sammen og danner Altnindi.ngsbffikken, staaende Furru,.
som blev mærket og lige til Radbrækken, og denne Linie bliver
for Freir.tiden det Hærke, so;r. skal være Rettesnor for Skov
hugsten, saa at ingen af de til Scovhug i Mmindingen Berett
igede hugger noget paa Hordre og iistre Siden c.eraf, nen fra
falder ald Paastand paa Sfcovhugst i aen Skovstrækning, son
findes paa denne Side af beir.eldte Alr.indings Bæk og denne
Linie ligesom og paa den anden Side Levrings Opsiddere ikke
ir.aa hugge paa den Sondre og Vestre Side deraf, saaat dette sk~l
være og forbiive den rette irændse. Lette blev saaledes af
alle Vedkomraende eenstemmig besluttet og til Bekræftelse under
skreven. Levringen datum ut supra Cle Reppe. Ole Pedersen
Wohlen. Ole Lundschind. Jacob øfskind. Jon Øfskind. Jaoob
"annes. Ericfc Hannes. Aage hannes. Korter. Slapgaard. Hans
Slapgaard. Lars E. Bolgaard. Lars Bolgaard. seval
Bolgaard. Ole Jeren.iass: Lefring. Ole Rasauss: Lefring
Her. Capitain v. Kappen paa Queletad ir.ødte ikke, men sendte paa
sine Vegne sin Dreng, soc vedtog ovenetaaende Jon Nilsan
Quelstad. Paa Hr. Proprietair rullers Vegne efter Puldmagt
Carl Fred. Bentfe.i.- "
Lest pi ekstratinget for St.ør- og Verdal sorenskriveri
aen b. januar 1..64.
Rett utskrift


----
614 SS-B
----
Til befølgning Deres velædle ordre under 11te septbr. sist
leden og naestefter med indesluttet ansøgning til det høie
amt fra gaardmand Elev Jonsen Skrove om tilladelse at aavirke 2
tylter bygningstømmer og 2o læs brænde aarlig, det første til
hans gaards huses vedligeholdelse samt de i omskrevne 5 poster
til besvarelse:
a) I hvilken alminding det er supplikanten attraar den ansøgte
hugst, da ingen er mig bekjendt under navn af Stikkelstad kgl.
alminding,
b) Om supplikantens gaard er skovløs og altsaa tiltrænger hugsten
c) Om Elev Skrove har lovlig adgang til hugsten i bemeldte almind
d) Hvad han efter nuværende priser paa træmaterialer bør betale
i recognition pr. tylt tømmer og læs brænde.
Da paa grund heraf indfandt jeg mig dags dato med denne un
dersøgelse og i overværelse af tvende mænd Gabriel Musum (?) og
Lars Marken først hos supplikanten Elev Skrove som beretter til
første post.
a) At han har feil et i ansøgningen, at det skal være Leksdals
alminding han ansøger om hugsten, og denne hans declaration som
skriftlig følger her indlagt.
b) Da er supplikantens gaard næsten skovløs undtagen lidet krat
skov og altsaa høilig trænger hugsten.
c) Om Elev Skrove har lovlig adgang til hugsten i bemeldte alm.
da er samme mig übekjendt, men at han tiltrænger hugsten er alle
bekjendt, og til
d) da kan denne alminding gjerne taale saadan smaa aavirkning
2-3 aar som supplikanten ansøger om.
e) Og siste post synes billigst efter denne tids? 1 rd. pr. tylt
bygningstømmer og 12 s.pr. læs brænde at betale i recognition.
Saa paa muligste maate forrettet og undersøgt bekræftes
under min haand og de tvende mænds underskrifter.
1812 oktbr. 17. Skrivelse fra foged Lind til amtm. Rafn.
Ved hoslagt at tilbagesende Elev Jonsen Skroves ansøgning forsynt
med Deres høivelbaarenheds paategning af ste f.m. om tilladelse
aarlig at hugge 2 tylter bygningstømmer og 2o læs brende i
Stikkelstad, skal være Leksdalens kgl. alminding, lar jeg tillige
følge lensm. Hægstads derover indhentede erklæring med deri paa
beropte bilag. Da det derved er oplyst at supplikantens gaard er
skovløs, at almindingen uden forhuggelse kan taale den ansøgte
hugst og almindingens befaringsforretning begynt 12te septbr.
1787 viser at Skrovegaardene har adgang til Leksdal alminding
gjennem sæterbruk, saa turde jeg underdanigst henstille det
ansøgte til indvilgelse for indeværende aar, dog saa at hugsten
skjer efter lensmandens udvisning og imod at tømmeret bevislig
anvendes til supplikantens huses reparation. I tilfælde af
recognitions svarelse formener jeg at samme bør bestemmes til
3 rd. pr. tylt tømmer og 12 s. pr. læs brænde i forhold til
nærværende priser paa træmaterialer.
Dette til erklæring jeg ikke har skullet forbigaa med like
underdanigst at meddele.


----
615 SS-B
----
1812 oktbr. 21. Skrivelse fra amtm. Rafn til rentekammeret.
Fra gaardmann Elev Jonsen Skrove af Verdalens præstegjæld
er Indkommet hosfølgende ansøgning om tilladelse til skovhugst
i Leksdalens kgl. alminding. Med foged Linds vedlagte i den an
ledning indhentede erklæring er det oplyst at supplikantens gaard
er skovløs, at han efter den i aar 1787 afholdte befaringsforret
ning har adgang til Leksdalens kgl. alminding og at samme uden
at forhugges kan taale den ansøgte hugst. Jeg henstiller derfor
underdanigst om det i overensstemmelse med det høie kollegii
skrivelse af 29 septbr. 1810 maa tillades supplikanten at hugge
aarlig i 2 aar til hans huses reparation m.v. efter anvisning af
bemeldte alminding to tylter bygningstømmer samt at tåge 2o læs
brænde af nedfaldne og utjenlige trær imod rekognition af 3 rd.
pr. tylt tømmer og 2k s. pr. læs brænde.
Iste nordenfjellske kontor for 1812.
Journal nr. 757. Rafn, amtmand indsender ansøgning fra gaardmand
Ellev Jonsen Skrove om tilladelse til skovhugst i
Leksdalens alminding. Amtet indstiller at han maatte
tilstedes den skovhugst i 2 aar til hans huses repara
tion samt imod en viss recognition.
Dato: 21 oktbr.
Innkom 7 novbr.
Kollegii resolution: Naar han er berettiget til hustømmer kan
det tilstedes ham endog uden rekognition.
Eksp.
Tilskr. Amtet den 21de november.
Dersom besidderen paa den skovløse gaard i Verdalen præste
gjæld der efter den i sin tid til kammeret sendte beskrivelse
over almindingene i Stør- og Verdalens fogderi har sæterbruk i
Leksdalens alminding, ikke tillige efter Lovens 3-12-6 kunde
være berettiget til deri efter udvisning at foreta skovhugst til
husbehov uden recognitions svarelse, da kan den af Ellev Jonsen
Skrove ansøgte hugst i bemeldte alminding tillades ham efter
hr. amtmandens skrivelse af 21 f.m. imod deraf at svare den fore
slaaede recognisjon 3 rd. pr. tylt og s.pr. læs brænde. Og
hvorefter hr. amtm. vil behage ai tillægge fogden Lind den for
nødne ordre samt underrette oss om udfaldet.

 

----
616 SS-B
----
Leksdals Almin d jng.
(Bilag nr. 28 til fogedregnskafc>et for 1813.)
I anledning af gaardmand Ellev Jonssen Skroves ansøgning
om hugst til husbehov i Leksdalens kongelige alminding og de
oplyste omstændigheder ville hr. foged i overensstemmelse med
det kongelige Rentekammers skrivelse af 21de november sidstleden
foranstalte fornævnte gaardmand Ellev Jonssen Skrove udvist i
2 aar i bemeldte alminding aarlig 2 tylter bygningstømmer og
2o læs brænde af nedfaldne og utienlige træer imod recognition
af 3 rd. pr. tylt tømmer og 24 s. pr. læs brænde som hr. foged
behagelig ville indfordre og beregne til indtægt i Deres aller
underdanigst aflæggende regnskaber.
Nordre Trondhiems Amtmandskab den 11te januarii 1813-
Rafn.


----
617 SS-B
----
Avskrift av avskrift
M 3203
No 2. CR. Sexten Skilling.
O.R.
Schøyen 18^5.
Udskrivt
Bernhoft
af Stør- og
Wærdale Sorenskrlveries
Skjøde- og Panteprotocol Litr E.
forsaavidt betræffer efterstaaende Document, der er er thlng-
lyst 3 M December lSlé.
No 1. CR. 4-1 Rb ski: N:v: ) Aar 1816, den l6 H July, bleve vi
1816.
) undertegnede Opsiddere paa G-aarden
Rougtved. Beck.
) Storstad, beliggende 1 Wærdalens
Præstegjæld, Stør- og Wærdahls Fogderie, enige om lndbyrdee, i
medtagne lovfaste Mænds Overværelse som Vldner, at dele Skov-
hugsten i vores fælleds Udmarker;,og vare vi da ved eamtlig
Overlæg og endelig Beslutning bleven saaledes enige: 1. Deles
Gaardene Storstads Udmarkers Skovhugst, som hldlndtil haver
været fælleds, i tvende lige Dele imellem Opsidderne Ellev
Gudmundsen paa den ene Side, og Ole Olsen og Peter Henrlcksen
paa den anden Side saaledes nemlig: a. Første og øverste Mærke
tåger sin Begyndelse ifrå Øster Rak-VeJ og 1 sydost derfrå i
en BJerghammer, kaldet Assphaug-Rammeren, og tvert op derfrå i
sydost til Fjeld-Vahlen i en med Kors mærket Grantræe. Andet
Mærke begynder i Korpberg-Løften i en Rift der opigjennem BJer
get og derfrå i sydost til Fjeld-Vahlen. Tredie Mærke gaaer
fra Klølven og i højeste Skalhaugen. b. Første og nederste
Mærke tåger sin Begyndelse fra Sørlle-Bomfæstet og gaaer derfrå
i en med Kors ihuggen Gran ved Smaamyr-Kanten. Andet Mærke
gaaer ifrå det fremme ste Sveddle-Haug og til en meget stor Steen

----
618 SS-B
----
som lader sig bevæge - og derfrå 1 Øster midt i højeste Flaae.
2. Deles igjen den ene halve Udmarkers Skovhugst atter i 2"
lige Dele imellem Opsidderne Ole Olsen og Peter Henricksen
Storstad, llgeledes efter deres egen Overenskomst og bedste
Skjønnende saaledes, nemlig: a. Første og øverste Mærke tåger
sin Begyndelse i fra Medti-Rakbækken og sydost i FJelde-Vahlen.
Andet Mærke gaaer i fra nederste Lilleskyd Fossen og i sydost
derifrå til Lilleskyd-Kløften, ellef der hvor Lilleskyden deler
sig i to, gaaer derfrå i sydost i Fjeld-rVanlen, b. Tredie og
nederste Mærke gaaer 1 fra Kringeluddur-BJerghammeren og derfrå
i sydost til Smaamyr-BJerghammeren, hvor Kors i en Gran blev
ihuggen. Fjerde Mærke tåger sin Begyndelse ifrå BJørnmæhl-
BJergskrøvlen og derfrå i sydost til Flaae-Vejen i en med Kors
mærket Gran. Endelig er her for uden an førte, den saakaldte
Jeilvold; eller et übetydeligt Stukke Jord, som ligger nærmest
ved Gaarden, som til Samllngsplads for Storstads Opsidderes
Chreature, er med fælleds Samtykke, bleven uddeelt til fælleds
Benyttelse. Saaledes i all Enlghed og med vores bedste Overlæg
til vor fælleds Nytte at være passeret, bekrefter vi med vore
samtllge Underskrifter og hostrykte Signeter. Storstad, den
l6 M July lgl6. Ellev Storstad. (L.S.) Ole Olsen Storstad,
m.p.P. (L.S.) Petter Henricksen, m. p.P. (L:S.) Til Vitterllg-
hed, som overværende ved Mærkernes Opgaaelse: Christopher
Holmen. Erick Larsen Røe, m.p.P. John Larsen Nesset, m.p.P.
Forestaaende Deling approberes herved, saaledes at hver af
Lejlendingerne har sin Skovhugst i den ham tildeelte Andeel
hvad
af Udmarken, samt at denne Skovhugst indskrænkes til/efter
Loven er Lejlendinge tilladt.
Tronhjems Stiftsdirectlon, den 27" August lgl6

----
619 SS-B
----
Fred. Trampe. Bugge.
Udskrlftens Rigtighed bekræftes.
Stør- og Wærdals Sorenskriverle, den 30te October l&k-$.
Klykken.
(L.S.)
Herfor tilkommer mig
for Beskrlvelse
" Bekræftning
u stempl. Papir
tilsammen
Herpaa betalt
Rest
skriver sexten Skilling
Klykken."
Rett avskrift.
Trondheim 11. november 1955-
Alf Kiil sign.
statsarklvar.
Rett avskrift:
1


----
620 SS-B
----
I sagen blev saaledes:
KJENDT FOR RETT
De under denne sag tiltalte personer som bevislig uden
utvisning har forøvet hugst i den staten tilhørende og i Wærdalens
præstegjeld beliggende Ingdals alminding, bør til statscassen
betale værdien af det aavirkede efter den samme såtte taxt og
landnåm således som følger, nemlig:

Anders Nielsen Jødsaas for 6 læs smaat langtømmer eller 5 tylter
sagbord, 15 rbd.N.V. eller 1 daler 2 ort 12 skl.spesies, og i
landnåm ligeledes 1 rd. 2 ort 12 sk.species. Ole Thomassen Jøds
aas k rbd.N.V. eller 2 ort species og i landnåm ligeledes 2 ort
species. Enken Malena Mønnes for 6 læs brænde 3 rbd.N.V. eller
1 ort 12 sk.species og i landnåm ligeledes 1 ort 12 sk.species:
Rasmus Johnsen Mønnes for 6 læs brænde 3 rbd. eller 1 ort 12 sk.
species og i landnåm ligeledes 1 ort 12 sk.species. Erik Inge
brigtsen Mønnes for 6 læs brænde 3 rbd.N.V. eller 1 ort 12 sk.
species og i landnåm ligeledes 1 ort 12 sk.species og Hans An
dersen Slapgaard for lo læs brænde 5 rbd.N.V. eller 2 ort 12 sk.
species og i landnåm ligeledes 2 ort 12 sk.species. Hvorimod det
aavirkede tilkjendes dem som eiendom. Saa bør og samtlige disse
tiltalte en for alle og alle for en betale de af denne sag lovlig
flydende omkostninger, hvorunder indbefattes foruden anordnings
messig skyds og diet til actor og dommer efter indgivende og af
øvrigheden approberende regninger til defensor for diet 5 spd.
3 ort, for skyds 3. spd. 2 ort, tilsammen 9 spd., og i salarium
5 spd., samt til stevnevidnene efter lovlige regninger. De til
talte Peder og Aage Tørressønner Ekloen, Morten Olsen Slapgaard,
og Lars Larsen Balgaard bør for actors tiltale i denne sag fri
at være. Det idømte udredes på den maade som brugelig er i Ju
stissager efter at denne Dom er lovlig forkyndt.
Conform protocollen testr. Lie.
Skrivelse fra 4de Departement
1818 april
Endskjøndt den i vedlagde Nordre Trondhjems Amts skrivelse af
18de f.m. med hosfulgte underretsact omhandlede sag i sin tid
er beordret anlagt af dette Departement, anser man sig dog ikke
bemyndiget til, da Statens almindinger ere henlagde under det
ærede ste Departements ressort, at afgive den af amtmand Elster
forlangte bestemmelse om enten ved benævnte underretsdom skal
acquiesceres eller ikke, ihvorvel man efter de oplyste omstæn
digheder ikke skjønner at der er nogen grund til at appelere
sagen, men maa tjenstligst overlade til velbemeldte Departement
nærmere at meddele Nordre Trondhjems Amt det fornødne i denne
anledning.

 

----
621 SS-B
----
1818 april
Skrivelse fra ste Departement
Ved herhos at tilbagesende Deres skrivelse af 18de f.m. hertil
indkorane Underrets Domsact afsagt 25de october f.å. i sagen
anlagt efter ordre fra Departement mod endel almuesmænd af
Værdals præstegjæld for forøvet ulovlig skovhugst i den Staten
tilhørende Indalens alminding skulle man herved tienstlig til
videre behagelig forføining tilmelde, at man er af den formening
at det må have sit forblivende med den afsagde dom, hvorved de
angjældende have acquiesceret.


----
622 SS-B
----
Statsathivet i $zondbeim
J.nr- 1276/1914.9.
Utskrift
EK/SN.
av
pantebok litr, G ( 1828 - 1837 J for Stjør- og Verdal soren
skriveri, autorisert 8« januar 1828.
• 144-
„No. 17.
N 0.20. C R. 285 Specier ) Lars Lie Sorenskriver og Auctionafor-
I?? 8. )
Rougtved, calling. ) valter i Stør- og Wærdalen, glør vit
terligt: at Aar 1819 den 114.de August holdtea I4.de og 3 ids te Gangs
Auctlon over endeel Jordegods og Saugbruge afgangne Proprietair
Christen Johan Mullera Sterbboe tilhørande i VferdalensPræstegjeld,
Stør- og Wærdals Fogderie beliggende, nemlig : Wangstad MN0.38
af Skyld 1 Spand Westre Gudding No-14.3 af Skyld 1 Spd 2 Øre 3M£
østre Gudding No. 14.3 af Skyld 1 Spd 2 Øre 2 Mjc: Lefring N 0.1414 af
Skyld 1 Spand 14. Market: Befring N 0.1414. af Skyld 1 Spand 14. Markf:
Nordre Holmen No. 80 af Skyld 2 Spand. Stene No. 85 af Skyld 1
Spand 12 M£: Qvelloen No. 18} & 1814. af Skyld 1 Spand 1 Øre 1J Kje-
Tromsdahlen No. 18l & 182 af Skyld 2 Øre 6 Marklaug. Dlllan No.
179 af Skyld 2 Øre 12 Mf Aarstad 168 af Skyld 2 Øre 12 Mf. Aarstad
No. 168 af Skyld 1 øre 6 Markf: Aarstad No. 168 af Skyld 1 Øre
6 Mf: Lindsæth No. 262 af Skyld 14. Marklaug, Qvelmoe N 0.260 af
Slkyld 2 Marklaug Qvelmoe No 260 af Skyld 2 Mf:, Mithjelden eller
Westerhjelden No. 107 af Skyld 1 Spand 3 Marklaug, /Jsterhjelde
Mat.No. 102 af Skyld 2 Spand, Sæther No 221 af Skyld 1 Øre 12
Marklaug, Øvre Green No. 219 af Skyld 1 Øre 12 Mf: nedre Green
No. 227 af Skyld 1 Øre. Saugvolden af Skyld 1 Øre, Stor-Lang4ahl
No. 195 af Skyld 2 Øre- 20 M£: Lerseth No. 218 af Skyld 1 Øre 12
Mf, Snedkermoe No. 266 & 267 af Skyld 6 Mf, Julnesset No. 265 af
Skyld 2. Markf: Klippen No. 263 af Skyld 2 Mark/: No. 268
af Skyld 2 Mf. Gttermoe af Skyld 14. Mf, Helgaasen No. 26l af Skyld
14. Mf, Silgaasen No. 2614. af Skyld Markjjc Lerhoug eller Holmen
No. 185 af Skyld 1 Spand 12 Marki: Saugkjønnen No- 269 af Skyld
6 Marki: Kjesboen N 0.230 af Skyld 1 Øre, Marken No. 231 af Skyld

----
623 SS-B
----
12 M£:, Marken No. 2JI af Skyld 12 M£. Marken No. 2i|2 af Skyld
Q Markfc.Kusumaæther af Skyld 3 Marki: Aasen No. 220 af Skyld 2 øre,
Splstuen No. 214-9 af Skyld 16 Mjc. Sulatuen No. 250 & 251 af Skyld
16 Mf. Østgaard Suul No. 255 k af Skyld 1° Markjc. Tomte Suul
No. 2514. af Skyld 12 Mf. Westgaard Suul No. 214.5 af Skyld 12 Mf,
Kalgaard Suul No. 255 <x 256 af Skyld 16 Mf. Brenne Suul No. 252
af Skyld 6 Mi. Brenne Suul No. 252 af Skyld 6 Marki: Lillemoe
No. 253 af Skyld 12 Marki: Stormoe No. 253 & 259 af Skyld 12 Marki?
Ingdahl No. 171 af Skyld 2 Øre S Marki: Ingdahl No. 200 af Skyld
2 øre 1+ Mark):. Ingdahl No. 199 Af Skyld 1 Øre 18 Marki: Skaughoug
No. 170 af Skyld 1 Øre 3 Mf. Skaughaug No. 170 af Skyld 1 Øre
3 Mf, bolden No. 205 af Skyld 1 øre 12 Mf, Klukken, No. 191 af
Skyld 1 Spand, .Lille-Langdahl No. 237 af Skyld 8 Mf.
Landskyldparter: I Skraave 1 Spand I Sørager 2 øre 1+ Mf I West
grunden 1 Øre &k Mf. I Næss 23 Marklaug, I Oppem 20 Marklaug.
Grundfos Saugbrugi Wangstad Saugbrug, Langdahls Saugbrug, Nedre
Holmens Saugbrug, d- eller Dillans Saugbrug, Levrlngs Saugbrug,
Et Stabelrum og Bordhave ved Wærdalsøren. En Bomtrosse med Fæste
til a rundfos Saugbruge. Juldals eller Wæra Almlndlng. Westre
Holmlie Matr.No. 37, af bKyld ISpand 1 Øre 12 Mf, Holmlia
N 0.37.37 af Skyld 1 Spand 1 Øre 12 Mf. Kulslien No. 193 af Skyld 1
Spand, Ørtugen No. 239 af Skyld ° Mt. Aakervolden No. 214; af
Skyld 3 Marki: No. 233 af Skyld 1 øre, Hjelemoe No.
2314. af Skyld 1 Øre, Skjekermoe No. 2J+l af Skyld 6 Marki: Næsaet
No. 236 af Skyld 13 Marki:Mæhlen No. 214.3 af Skyld 6 Marki:
Grundfos 217 af Skyld 1 Øre Moen af Skyld 1 Øre 12 Mf Overholmen
+ )
No. 203 af Skyld 1 Øre, Overholmen No. 201; af Skyld , Bjerken
+ ) Skylden
No. 2l+B af Skyld 1 Øre . Landskyldrettighed: I Leerhaugen af
Skyld 1 Øre. Bredding af Skyld 12 Mf. Stubsklnd af Skyld 6 Mf.
Grundfos eller Foanæsaets Saugbrug, tilllgemed det sædvanlige
Stabelrum 1 Fjæren ved Stornøstet paa Gaarden Marltvolda Grund,
Bjør-stad No. 189, af Skyld 1 øre 6 Mf. paa føl^ende
Condlt loner
1. Elendommene aælgea med de samme Rettlgheder og Forpligtelser

----
624 SS-B
----
som 3oet har eiet dem, og staaer fra Tilslaget af for Kjøbernes
egen Regning 1 alle 2* 1 -* Saasnart Tilslag er glvet,
kan vedkommende Kjøbere raade og disponere over hvad de have la
det sig tllslaae. 3 & - e Alle Beholdnlnger af Bord, Tømmer eller
anden T ræ i aa t ere Undtagne fra Salget, llgeledes og al Gjeld,
Godsets Leilændinge vedkommende,den være sig activ eller passiv,
Boggjeld eller efter Beviiser, hvilken, saavel som alt andet Regnalat
Brugene angaaende opgjøres for Boets Regning, og saaledes som
de
samme paa den Tid Tilslag gives, maatte befindes. k ~ Alle Skat
ter, Udgifter og Byrder, som med Godset maatte være forbunden,
blive af vedkommende at udred© fra næstkommende Aars Be-
gyndelse, til hvilken Tid Boet ogsaa haver Landskyld og alle andre
«ettigheder deraf. 5- e De Høistbydende forbindea til at vedstaae
deres 3ud, ei allene ved l- te og 2 å - n Auction, man og ved 3- e
saafremt Tilslag end ikke ved denne skulde gives. 6 Om endog
Tilslag er skeed, opraabes det Solgte paa nye, hvis Disputte om
høieste Bud indtræffe. ?- e Betalingen erlægges inden 9 Maaneder
efter at Tilslag er skeed til den af Boets Vedkommende antagne
Incassator, Hr Peder Støp paa Gaarden Støp i Skogns Præstegjeld.
8-® Poruden den egentlige Kjøbesum, erlægger Kjøberen llgeledes
inden de bemeldte 9 Maaneder til Incassator alle af Auctionen
lovlig flydende Omkostninger, iberegnet sædvanligt Incassations-
sallarium, ligesom og Kjøberné]bekoster de dem meddelende Auctions
skjøder i alle Dele, uden Udgift for Boet, 9- e Uverderhæftige,
og Übekjendte maa, om for langes, stille antagelig selvskyld og
Kaution for deres Bud, 1 andet Fald opraabes det Solgte paa nye,
de
eller det næst foregaaende Bud antages. 10- dersom Auctions-
Budet og øvrige Omkostninger ikke inden den bestemte Tid erlægges
sættes Eiendommene til nye Auction paa Kjøbernes og Kautionlstes
Gevinst eller Forliis, uden foregaaende Forliig, Dom eller Exe
cution, og bliver Kiøberen og Kautionisten ansvarlige for hvad
der maatte mangle, i dette Tilfælde, nemlig nåar Betalingen ikke
til Forfaldstiden erlægges svarer Kjøberen og Renter af Kjøbe
summen fra i orfaldsdagen, til skeer. Lie.

----
625 SS-B
----
de
Ved Auctionensforretningen blev 1±- Post i foranførte Konditloner
forandret derhen, at alle Skatter, Udgifter eller Byrder, som med
Godset maatte være forbundne, blive af vedkommende Kjøbere, at
udrede fra lndeværende Aars Begyndelse, lmod at Kjøberen eller
Kjøberne ogsaa for dette Aar hæver Landskyld og alis andre Ret
te
tlgheder deraf. Ligeledes blev 5~ Post, som ved nærværende Auctlon
overflødig, forblgaaet. Paa disse Konditloner blev Hr. Fuld
mægtig Støp pr. Kommissionair Høistbydende med 28»74-9 s P d og nød
Tilslag, hvorhbs han har forbeholdt sig nærmere at opgive den
rette Kjøber, og da han senere har opgivet, hvilket ved Eragtning
inden Skiftet af Iste November 1820 er antagetjat Kjøbet skede for
Hr Grosaerer Hilmar Melncke og denne nu har forlangt Auctionsskjøde
sig meddeelt, saa er det jeg herved paa Embeds Vegne 1 Overenstem
melse med de om Auctlonsvæsenet gjeldende Love, samt paa foran
staaende Konditloner tilskjøder velbemeldte Hr Grosserer Hilmar
Melncke de forannsvnte og specificerede Eiendomme med paastaaende
Huse og alle Til- og underliggende u erligheder for de budne
28,7i|-9 Spd, og nåar han med Incassator 3 herpaategnede kvittering
godtgjør at disse otte og tyve Tuslnde, syv Hundrede ni og fyrge
tyve Speciedaler, tilligemed Omkostningerne ere betalte, maa han
bemeldte Eiendomme eie, bruge og som sin fuldkommen Elendom be-
holde, alt som meldt i Overenstemmelse med Konditionerne og med
den Ret og de Rettigheder som afgangne Proprietair MUller og
senere hans Boe dem elet haver, hvilket Sldste hjemler Kjøbet
efter Loven. Lette til .bekræftelse under min Haand og Embeda
Segl. Stør- og 1/féerdals Sorenskriverie, 27de September 1828» Lie.
Til mig som Incassator har Hr. G ro33erer Hilmar Melncke aflagt
Rigtighed for indbemeldte Kjøbesum paa den Maade, at han seiv
tilsvarer alle de Udlægge som deri maatte være giorte eller
gjøres, i Skiftet efter Proprietair Mttller.Yfeerdalen den 29de
September 1828» Stør- og Wærdals Overformynderie har intet at
erindre mod dette Skjødes Thinglysning. Thingstedet Husebye den
Jdie October 1828» Lie."

----
626 SS-B
----
■'-■est ved m&nedstinget den J. oktober 1828-
Rett utskrift.
Trondheim, den 3
nuar 1950
r. *
statsarkivar

 


----
627 SS-B
----
J.nr. 389/1950.
KK/MA.
av
pantebok litr. G (1328 - 1837) for Stjør- og Værdal sorenskri
veri, autorisert den 8. januar 1828.
Fol. 388^
N— 121. CR 295 Spd. ) Anne ferie sal. Meincke fød Ihonning
21 P
) med Laugværge gjør herved vitterligt at
1832. )
_, „ ~. ) have solgt, ligesom leg, som testamen-
Rougtved, Malling. ( ° ' °
) tarisk Arving efter min afdøde Mand
Hilmar Meincke herved sælger, skjøder og afhænder fra mig og Ar
vinger, til H— Grosserer Nicolay Jenssen her af Byen, efterføl
gende, mig tilhørende i Wærdalens Præstegjeld Stør- og Wærdals
Pogderie beliggende, Jordeiendomme med mere, nemlig: med Bygsel
og landskyld:
43. Westre Gudding - - - - 1. 2. 3
43. Østre Gudding - - - - 1. 2. 2
østre lefring - - - - 1. "- 4
44. Westre lefring - - - - 1. "- 4
80. Nedre Holme - - - - - 2. "- "
85. Søndre Stene ----- 1. "-12
J|Jj Qvelloen 1. 1.13

181. Tromsdahl ------ "- 1. 3
182. Tromsdahl østre - - - "- 1. 3
179. Dilian - - - Spand - "- 2.12
2.12
) Aarstad -______■_ 2.12
168) Aarstad _____ ?_ 1. 6
) Aarstad nordre ------ 1. 6
262. lindseth -----__"_»_ 4
or 0 ) Qvelmoe ------_"_»_ 2
u ) Qvelmoe "-"- 2
n _ n _ 0
219. Over Green -------- 1.12.
227. Nedre Green -----?_ 1, »_
Aflyst Panteretten, Saugvolden -----_"_ 1. »_
see litr I Pol 757{ 195. Store langdahl ----"_ 2.20.
test 218. lerseth ------- »_ 1.12.
218. Lerseth ------- »_ 1.12.
267. Snedkermoe ------»_»_ 6.
265. Juulnesset ------ "_"_2
263. Klippen "-»_ 2
268. Brataas ------- ■_ "_ 6
Bind VI B — 40

 

 


----
628 SS-B
----
Mat N- 264. Østre Helgaase.n - - - "- "- 4.
185. Leerhoug 1. "-12
n
269. Saugkjernen -----"_"- 6
II H
230. Kjesboen ------- "- 1. "
„,, ) Marken ------------ 12
01 ) Marken -------- n - "- 12
1
9 \ Marken ___-_»_»_ 4.
Aflyst Panteretten, ' Marken -------- ■-"- 4.
see Litr I Pol 757' Musumsæther -----"-"- 3.
test. 220. Aasen -------- n - 2. "
249. Sulstuen --------- "- 16.
250) sulstuen H - "- 16.
H - "- 16
248. Bjertem ------- "-1. "-
189. BJørstad ---------1. 6.
Hindsemb - - - - "- 1. 6.
2||| Kalgaard Suul - - - - "- "- 16.
,„j Brende Suul u - "- 6
0 ) Brende Suul -----"-"- 6
253. Lillemoe ------- "- "- 12.
2gj Stormoe "- "- 12.
"- 12
171. Ingdahl ------- "- 2. 3.
199. Ingdahl ------- "- 1. 18.
2. 3.
200. Ingdahl --- -"-2. 4.
) Skoughoug "- 1. 3.
x,u ) Skoughoug ------ "-1. 3.
205. Molden ---------- 1. 12.
191. Kluken --------1. "- "-
237. lille-Langdahl - - - - "- "- 3.
11
Mat H- ,„) Westre Hclmlie - - - - 1. 1. 12.
-" ) Østre Kolmlie - - - - 1. 1. 12.
1
217. Grund fos ------ - ?- 1.
Moen ------ ---"-1. 12.
136. ØY re Holmen ------- 1.
203. l£ Holmen -------- 1. "-
204. l£ Holmen -------- 1. "
240. Tokstad eller Tosteien ".- "- 12.
-3^pandlØrs7mf
Landskyldsrettigheder 1 Skraave 1 Spand, Sørager.2 Øre 4 Marklaug,
Westgrunden 1 Øre 6i Marki:, Næss 23 mf Oppem 20 mf Sougbruge:
med
Grundfos/Bomtrosse og Pæster - Wangstads. r osnes. Langdals. Nedre-
Holmens. Dillans. Lefrings, samt de nedlagde Ulvildens. Skraaves

 


----
629 SS-B
----
og Hjeldens. Landskylds Rettigheder i Bredding 12 mft, i Stuba kind
6 Marki:, Wæra eller Juldala, Ina eller Suula og Indals Allmin
dinger, Bordhave og Stabelrum paa Wærdalaøren paa Maritvolda Grund.-
Med alle de, diaae Eiendomme til eller underhørende Pladaer ( af
hvilke flere ved den nye katricul ei<e akyldaatte ) tilhørende Ret
tigheder, Herligheder, udestaaende Pordringer, aaavel efter Obli
gationer som Boggjeld, hvilke ifølge overleverede Portegnelaer
udgjøre Spd: 564 og Spd: 2078. 92 sk., Beholdninger, Inventarier
etc:, Intet undtaget tilsammen for Kjøbesumma Spd: 32,000, aiger
Tredive og To lusinde norske Speciedaler, hvilken Xjøbesum er mig
godtgjort ved at H— Nikolai Jensen har overtaget min første Pri
oritets Gjeld til den norske almindelige Enkecasse for 20,000 Sped,
og hana Pante-Obligation af Dags Dato for 12,000 Sped: med Pant
efter nysnævntå\2G,oCo Spd: i samtlige ovenfor specificerede Eien
domme, thi skal samtlige disse Eiendomme med lige Het, Hjemmel og
Adkomst, som de af mig og afdøde Mand have været eiet, for Efter
tiden tilhøre H— Nicolai Jensen og hans Arvinger. Trondhjem den
27: October 1832.-
Anna Marie sal: Meincke. Som laugvsrge: lor. Johannaen. "
lest ved månedstinget for Verdal, Skogn og Åsen tinglag den 7.
desember 1832.
Rett utskrift.

 

----
630 SS-B
----
1837, april 14. Skrivelse fra Iver Pedersen Qvelloevaldet til
foged Ridder Bye.
Da undertegnede, i afgivte Aars Høst, blev berøvet mit Livs
ophold ved Nattefrost, og jeg desaarsage med en talrig Fami
lie er i høieste Grad udsat for Hungersnød, og da jeg saavidt
mulig, på en ærlig Maade ønsker at kunne opholde mig og Mine,
så skulde jeg herved vove ærbødigst at ansøge om Tilladelse til
at tåge 12/tolv/Saugtømmergraner i Hoaas-Alminding for deraf
ved Plankeskur at tilveiebringe nogle Levnetsmidler.
Imidlertid beder jeg, at denne min Dristighed ikke
ugunstig maatte vorde optaget.
1837, mai 19. Skrivelse til lensmann Rygh.
Av vedlagte skrivelse av l4de forrige Maaned vil herr
Lensmanden erfare at Huusmand Iver Pedersen Qvelloevaldet an
holder om Tilladelse til at hugge 12. St. Sagtømmerstokke i
Hoaas Alminding til Plankeskuur.
I Anledning heraf vilde Hr. Lensmanden behage at oplyse
Fogderiet:
1. Om almindingen taaler denne Hugst uden at skades ?
2. Hvormeget Angjeldende formenes at burde betale pr. Stok
i Skovleie eller Recognition til Statscassen.
3. Om Angjeldende befinder sig i så fattige Omstændigheder
som antydes i hans Brev, og af hvor mange Eenster hans
hjemmeværende Familie bestaar?
4. Om heele Avlingen på Pladsen som han beboer ødelagdes for-
rige Aar?
5. Om angjeldende ellers er en ordentlig og Strebsom Mand?
1837, juni 20. Skrivelse fra lensmand Rygh til foged Bye.
Foranlediget av Deres Velbaarenheds ærede av 19de f. md.
og ved at remittere det dermed mottagne Andragende fra Iver
Pedersen Qvelloevaldet om at foretage en Hugst i den Staten
tilhørende Hoaas alminding er jeg saa fri, efter i den Anledning
at have anstillet den fomødne Undersøgelse at meddele følgende
Oplysninger:
1: at almindingen vistnok taaler en Hugst av 12 grantraeer, da der
ikke skal gi ves mange Almuesmænd, som dersteds ere brugsberettigede,
men almindingen er så avsidesliggende, at det ikke formodes at an
søgeren, som ei har Hæst, er istand til på denne Aars tid at frem
føre sådanne Materialier.
2: Hvormeget Angjeldende skulde betale i Recognition, i Tilfælde
Hugsten bevilges,maatte være avhengig av Stedet, hvor Trærne
tages og Vanskeligheden ved sammes Frembringelse. Derfor synes
denne Priis rettest at blive Gjenstand for Taxt under den Udvisnings
forretning som ventlig vil foregaae, nåar Taxten bevilges. Under
Udvisningsforretningen, som er afholdt i Anledning den Johan
Molden bevilgede Hugst blev hvert Træe taxeret for 12 s.
3: Ansøgeren er vistnok i saa fattige Omstændigheder som nogen
kan være, endskjønt han ikke skal have mere end kone og 2 barn

----
631 SS-B
----
hjemme, ja jeg vil endog raade til, saafremt Hugsten bevilges,
at fordre kaution saavel for den forventede Recognition som for
Udgifterne ved Lensmandens ikke übetydelige og ellers besværlige
Reise ved Udviisningen, thi uden Borgen faar man visst ingen av
disse dele bagefter.
h: at Avlingen paa Ansøgerens Plads aldeles bortfrøs i forrige
aar, forholder sig ganske riktig.
5: at Ansøgeren er bekjendt for Drikfældighet og brutalitet i
den Grad at han er en Udmærkelse ved alle offentlige Leiligheder.
1837, Juni 29. Skrivelse fra foged Bye til amtet.
Efterat have mottaget indlagte Ansøgning fra Huusmand
Iver Pedersen Qvelloevaldet, datert lk. april d.aa. om Til
ladelse til at hugge i Hoaas alminding Staten tilhørende og
i Værdalens Thinglaug beliggende, 12 St. Grantrær, tilskrev
jeg Stedets Lensmand under 19. forrige maaned saaledes som ved
lagte avskrift udviser. Herpaa modtog jeg vedlagte Skrivelse
fra Lensmanden av 22. dennes som oplyser, at Skoven kan taale denne
Hugst. Jeg skulde derfor ærbødigst henstille, at bemeldte Hugst
vorder Iver Pedersen bevilget imod at betale Recognition eller
Skovleie til Statscassen efter uvillige Mænds Skjøn, og under
Betingelse av at Supplicanten erhverver en Lovlig Udviisnings
forretning ved Stedets Lensmand og tidlige præsterer Kaution
såvel for Forretningens kostende som Skovleien. Lensmandens
Skrivelse oplyser ellers, at Supplicanten befinder sig i meget
fattige Omstendigheder og at hans Aarvei aldeles bortfrøs i forrige
Aar, men at han derhos er bekjendt for Drikfældighed og Brutalitet
ved alle offentlige Leiligheder.
1837. juli 8. Skrivelse fra amtet til Lensmanden.
Under forutsetning av at Iver Pedersen Qvelloevaldet
tilveiebringer antagelig Kaution for Recognition og øvrige
påløbende Omkostninger bevilges han herved under de sædvanlige
betingelser at hugge 12 stykker Grantrær i Statens Alminding
Hoaas kaldet i Værdalen. Recognition bestemmes av uvillige
Mænd.

----
632 SS-B
----
1837. .juli 20. Skrivelse fra Overjæger Elias Skavhau ;
til Regjeringen.
I afvigte Aar blev som bekjendt for mig som for de fleste
Landmænd her i egnet et ikkeubetydeligt saare svagt Aar,
der saaledes for et stort gaardsbrug vil sigte til et
maadelig udfald for at anskaffe det tiltrængende Korn,
samt at se de øvrige Udgifter dekket.
Jeg er ikke i Besiddelse av en saadan gaard der kan udbringe
noget til Betydenhed av Skougen.
Som mig mekjendt i Svarthoveds Alminding Staten tilhørende
under Værdalens Præstegjeld skal være enddel Skoug der kunde
med et svært arbeide benyttes til Saugtømmer, som Følge derav
er jeg saa fri underdanig at ansøge det Høie Departement om
at blive tilladt imod den bestemte Gebyrsvarelse til Staten
at huge i bemeldte Alminding et Qvantum Saugtømmer av 150
Tylter skudt Tømmer, af den Længde som for nu Tiden er an
tagelig.
Jeg trøster mig med det Høie Departements gundstigens Resolution,
ligesom og forventer vedkommende Autoriteters afgiver erklær
ende Anbefaling.
1837, august 1
Det er forebragt Undertegnede at enkelte av Værdalens Almues
mænd have anholdt eller anholde om, ved Bygsel, Forpagtning
eller paa anden Maade, at erhverve sig Tilladelse til at fore
tage Skovbrug i een eller flere af de Staten tilhørende, her
værende Almindinger. For det Tilfælde at det skulde findes
hensigtsmæssig for nærværende at lade noget Brug forrette i
bemeldte Almindinger, tillader Undertegnede sig at gjøre det
høie Amt opmerksom paa, at ogsaa han, fornemmeligen for derved
at kunne forskaffe sine folk nogen Anledning til Erhverv og
Fortjeneste, ønsker at erholde Tilladelse til at lade Skovhugst
foretage i dem af bemeldte Almindinger, i hvilke Meddelelsen
av saadan Tillladelse maatte ansees hensigtsmæssig, samt
at det formentlig er rigtigst at Tilladelse til Brug i Statens
Almindinger overdrages den eller dem, som, under lagttagelse
av de Forskrifter som i den Anledning maatte findes fornødne,
derfor vil give Staten det største Vederlag.
Fremdeles tillader Undertegnede sig at gjøre opmærksom paa,
at den Methode, som han, paa Grund av hvad der foregaar, maa
antage at være den gjeldende, den nemlig, at der meddeles
flere Individer, Gårdmænd og Husmænd, Tilladelse til Hugst av
enkelte Tølvter Træer eller Tølvter Temmer i Statens Almindinger,
forekommer Undertegnede at være aldeles urigtig; den er det saa
meget mere for nærværende, som Landalmuen, ved at have ophevet
Landskatten, har fritaget sig for dens væsentligste Bidrag
til Statens Udgifters Bestridelse, og derved ogsaa, efter aJmin
delig Billigheds Grundsætning, har hævet eller tilintetgjort
sin Ret, - om den nogensinde havdes - til fortrinlig Adgang
til Benyttelsen af Statens Eiendomme, som bør anvendes udelukk


----
633 SS-B
----
ende til det fælles, til samtlige dens Borgeres, ikke til
Enkeltes Bedste. Blandt de Grunde, som i Almindelighed tale
mod Meddelelsen av saadanne partielle og übetydelige Tilladelser
til Hugst, tillades det Undertegnede i Korthed at paapege:
Ved underlagt at tilbagesende den med Fogderiets ærede Fore
stilling av 3de dennes mottagne Forestilling fra Godseier
N. Jenssen ora Tilladelse at foretage Hugst av Saugtømmer i
de Staten tilhørende Indahls, Hoaas, Svarthoved og Tromsdahls
Almindinger, tillader jeg mig i den Anledning ærbødigst at
yttre, at jeg ingen personlig Kundskab har om Skovenes Tilstand i
Almindingen, nåar undtages i Indahls, i hvilken jeg ved den i
forrige Maaned paabegyndte Opgang av Mærkerne fik Adgang til at
erfare, at Skoven deels av den brugsberettigede Almue og deels
ved ulovlige Hugster er i den Grad medtaget, at jeg ikke indser,
at der kan bevilges nogen Saugtømmerhugst uden at gjøre Indgreb
i de nevnte Almuesmænds lovhjemlede Rettighed. Slig rettighed
existerer ogsaa, saavidt jeg ved i Hoaas og Tromsdahls
Almindinger og for at overbevise sig om at man ikke gjorde
Forhindringer i disse Rettigheders fremtidige Udøvelse, var det
maaske nødvendigt at anstille en formelig Undersøgelse om
Skovenes Tilstand førend nogen betydelig Saugtømmerhugst bevilges.
Imidlertid har jeg ladet mig fortælle av kiendte Folk, at der lang
fra gives nogen betydelig Skov tilbage i disse Almindinger og
hvad Ramsaas Alminding især angaar, skal der end ikke existere
den fornødne Skov til Husbrug for de dertil berettigede Almues
mænd.
Hvad Svarthoveds Alminding derimod angaar, sk*l der,» saavidt jeg
har hørt, ikke alene existere taalelig Skov, men der gives nok
heller ingen Almuesmand som dertil har nogen fortrinlig lov
hjemlet Adgang. Skulde det altsaa befindes hensigtpassende at
angribe denne Alminding der skal være temmlig uhugget, fomemmlig
fordi Skoven skal være særdeles besværlig at hente - ved nogen
betydlig Saugtømmerhugst, vilde det formentlig være raadeligt at
lade Hugsten opbyde ved Auction til de Høistbydende, hvorefter
Staten kunde vente sig den største Gevindst og saavel den
Trængende som Ikketrængende gives Adgang til Erhverv. Til dette
Forslag ledes jeg saameget mere, som der gives flere, der have
meldt sig til hugst i denne Alminding, hvorom jeg hoslagt ved
legger et Andragende fra Overjæger Anders Schavhoug, dateret 20.
juli d.aa.
Dette Andragende har hviløt hos mig i nogen Tid, dels for at
skaffe mig den muligeKundskab om Almindingen, og dels for at
indhente nogen nærmere Oplysning om en ulovlig Hugst i Indahls
Alrainidingen, som jeg imidlertid fik Underretning om, at
bemeldte Elias Schavhoug skulde ha foretaget og hvorom jeg under
29de f.md. har avgivet min Indberetning. Ligeledes har Ole Faaren
der ved Amtets Resolution av 13de Julii d. aar betingelsesvis blev
bevilget en Hugst i Indahls Alminding, andraget om at denne Be
villing maatte blive overflyttet paa Svarthoveds Alminding,


----
634 SS-B
----
eftersom Betingelsen for førstnevnte Almindings vedkommende ei
fandtes tilstede. Sluttelig kan jeg ikke tilbakeholde den
yttring, at det dog synes noget betenkelig, at tilintetgjøre
Almindingerne ved Savtømmerhugst, især forsaavidt disse ere
beliggende til en bøygd, hvor av mer end halvdelen bestaar av
skovløse Gaarder, hvis beboere omsidder visstnok vilde komme til
at savne adgang til at skaffe sig det Fornødne til Huusbrug,
nåar Almindingerne ere forbie. Det var uden tvil rigtigere,
at Statens Overflod av Skove blev anvendt til dens egne Indvaaneres
directe Fornødenhed, end at Udlandet dermed skulde forsynes.
Imidlertid raaa det erkjendes, at saalenge der ikke haves et
nærmere Opsyn med Almindingerne end fortiden, er det maaske
raadeligt at Staten tilvender sig den muulige Fordeel, mens
der er noget tilbake.
Det høye Amtmandskab har tilsendt Fogderiet til afgivende
Erklæring herved ærbødigst tilbagesende Andragende fra
Proprietaire Jensen: om Tilladelse til at lade hugge et
saa stort Qvantum Saugtømmer som maatte befindes passende i
Statens tilhørende saakaldte Indahls, Hoaas, Ramsaas, Svarthoveds
og Tromsdals Almindinger, under Forutsetning av at saadant maatte
findes tilraadeligt. Som aldeles übekjendt om hvorvidt enten
alle eller nogle av disse Almindinger kunde taale nogen
betydelig Tømmerhugst, anmodet jeg lensmand Rygh at avgive
Oplysning om disse Almindingers Forfatning, med Hensyn til
Skov, hvorvidt de kunde avgive noget klækkeligt Aavirke og i
bekr«ftende Fald hvor stort Qvantum Andrageren kunde være at
bevilges hugget uden Skade for Skovene.
Lensmanden har derefter indkommet med sin Oplysning og Betænkning
i Sagen, hvilken hoslægges, og hvoraf gunstigst vel erfares, at
Hoaas og Ramsaas Almindinger savne saagodtsom aledeles Skov,
at Indahls Alminding vel endnu er forsynet med god Skov, men at
samme i det sidste Aar har lidt formeget ved ulovlig Skovhugst
til at der fortiden vilde være tilraadeligt at bevilge nogen
Hugst, især til den Betydenhed som Andrageren tilsigter, at
Svarthovets Alminding ligeledes skal være forsynet med taalelig
Skov, til hvilken Alminding ligeledes skal være forsynet med
taalelig Skov, til hvilken Alminding Lensmanden antager at
Bøygdens Almue ikke har nogen fortrinlig lovhjemlet Adgang med
Hensyn til hugst i samme. Lensmanden formener, hvis det maatte
ansees for tilraadeligt at angribe denne Alminding ved nogen
betydelig Tømmerhugst, samme da burde opbydes til Auction til
de høistbydende, hvorved Staten kunde vente sig den største
Gevindst og saavel den Trængende som Ikketrængende gives Adgang
til Erhverv.
Jeg er fuldkommen enig med Lensmanden udi, at det vilde være en
høist betænkelig Sag at tilintetgjøre Almindingerne ved Sav-


----
635 SS-B
----
tømmerhugst, da Bøygdens Almue, som stedse have havt Adgang til
derav at forsyne sig med det Fornødne til deres Huuses vedligehold
eise, og til Brændefang derved vilde komme til for Eftertiden at
savne disse Goder, som det vilde være übilligt ja maaske endog
urettferdig at berøve Almuen. Henholdende mig til hvad Lensmand
Rygh har oplyst og formeent i saken, skulde jeg ærbødig henstille
at den av Proprietair Jensen ansøgte betydeligere Savtømmerhugst
i Wærdalens Almindinger ikke bør bevilges.
Med Lensmandens Oplysning og Formeening i Sagen qvæstionis
findes ledsaget et Andragende fra Overjæger Elias Schavhoug
om at bevilges Tilladelse til mod bestemt Skovleie eller
Recognition at hugge i Svarthoveds Alminding 150 Tyiter Saug
tømmer av den Længde som nu for Tiden er brugelig. Da denne
Alminding skal, som foranbemærket, være forsynt med taalelig
Skov, og Almuen ikke have nogen fortrinlig lovhjemlet Adgang
til samme, saa henstilles det til det høie Amtmandskab hvorvidt
et saadant Qvantum, overensstemmende med hvad Lensmanden har
formeent, kunde være at bortsælge. Det bemærkes ellers
hvorledes sidstomhandlede Supplicant er iblandt de Personers
Tal som have forøvet ulovlig Tømmerhugst i Indals Alminding.
Mod Ole Faarens Andragende om at den ham ved Amtets Resolution
av 15. Juli d.aa. bevilget Hugst i Indalens Alminding raaatte
blive overflyttet til Svarthovets Alminding kunde maaske efter
de oplyste Omstændigheter, ikke være noget at indvende.
1837, november 1. Skrivelse fra Amtmand Trampe til Finans-
Ved underlagt at oversende Andragender om Skovhugst i Statens
Almindinger i Værdalen
1. fra Proprietair Jensen om at tillades at hugget saa stort
Qvantum Tømmer som Almindingerne kunde taale i Indals, Hoaas,
Ramsaas, Svarthovets og Tromsdahls Almindinger.
2. Overjæger Elias Schavhoug at hugge 150 Tyiter Saugtømmer
i Svarthovets Alminding.
skulde Amtet ved at lade følge de fra Fogden i Stør- og Wærda
lens Fogderie og Lensmanden i Værdalen indhentete Oplysninger,
med Bemærkning at Proprietair Jensen har saare betydelige Skove
til sine egne Eiendomme i Værdalen og at Elias Schavhoug som
den der har forøvet ulovlig Skovhugst i en anden Staten
tilhørende Alminding, hvorom nærmere Indberetning, nåar
behørige Oplysninger er erhvervede vil indkomme, formeentlige
ikke qvalifiserer sig til nogen Begunstigelse ærbødigst indstille
at den ansøgte Hugst ikke bevilges.


----
636 SS-B
----
1839, februar 6.
Portegnelse over Engeslætter og Fiskevande i Wærdalens Tinglaug
hvpraf der etter fogderiets Skrivelse af 14. januar sistleden
har været svaret Afgift eller Skat til Statscassen.
1. Trones hvoraf svares for
1 Fieldslætte sk 6
6
2. Ekle ligesaa
3. Østre Stiklestad. Ditto " 12
" 6
4. Hægstad. Ditto
5. Østre Lille Musem.Ditto " 3
6. Vestre Øvre Skraave.Ditto " 6
8. Østre Nedre Skraave.Ditto " 8
9. Wæstre Nedre Skraave.
Ditto " 8
"30
10. Øvre Faaren. Ditto.
"24
11. Nedre Faaren. Ditto.
4
12. Søndre Ekloe. Ditto.
14. Øvre Jermstad. Ditto "24
"12
15. Folloe. Ditto.
" 6
16. Kraag. Ditto
17. Sundbyaunet. Svarer for et
Pieldslette " 4
" 6
18. Østgaard. Ditto
6
19. Melby. Ditto
I Hougsvolen under Indals
Staten tilhørende Alminding
I Faanetdalen i samme Alminding
Ved Vangstad Sætern i Staten
tilhørende Leksdals Alminding.
Formodes at ligge i nordre Færens
Alminding, der er privat Eiendom
og særskilt skyldlagt.
I Smaa-aasene ved Skrovesæteren
i den Staten tilhørende Lexdals
Alminding.
(I Faanetdalen ved Grønningsvandet
<i Staten tilhørende Indals
(Alminding.
)
I sidstmeldte Strækning
Et saadant Slætte vides ikke at
existere og har ikke idetmindste
saavidt nu vides været benyttet
under Nedre Faaren.
Ved Grønningen i Indals Alminding.
Skal ikke nu og har i Mands Minde
end ikke været benyttet.
I Skjækerdalen af Væra Alminding
privat og skyldsat Eiendom.
Paa nordre Side Hougsvolen i
Statens tilhørende Indals Alminding
I Faanetdalen i Statens Indals
Alminding.

 


----
637 SS-B
----
21. Reppe. Ditto " 6
22. Bjørgum. Ditto " 6
23. Lundskind. Ditto " 4
24. Østre Øfskind. Ditto " 6
25. Lille Wukkue. Ditto " 8
26. Wæstgrunden. Ditto "12
27. Uldvilden. V 216.Ditto " 5
28. Østre Kiug. Ditto » 6
29. Bynen. Ditto " 4
30. Warslaatten. Ditto " 6
31. Stor Langdahl. Ditto " 8
32. Nordre Aarstad. Ditto " 8
33. Mellem Aarstad. Ditto " 9
34. Søndre Aarstad. Ditto " 8
35. øvre Skavhaug. Ditto " 5
36. Nedre Skavhaug. Ditto " 5
37. Vestre Indahl. Ditto " 6
38. Mod. Do. "12
39. Mellem Indahl. Do " 6
40. Østre Indahl. Do " 6
41. Garnes. Do " 8
42. Dillum. Do
43. Østnes. Do
" 6
"28
44. Søndre, nordre, og
vestre Balgaard
9
45. Kveldstad
8
46. Nordre Bye svarer for
1 Fjeldslette "14
47. Søndre Bye
" 6
48. Østre Berg
" 8
Alle disse sletter er beliggen.de i
Faanetdalen av den Staten tilhørende
Indals Alminding.
I Leksdals Staten tilhørende Alminding
Vides ikke at existere.
I Malsaae Statens Alminding
I Leksdals Do. Alminding
Inden Statens eiende Leksdals
Alminding.
I Juldals eller Væra Alminding der
er privat Eiendom og medtaget ved
den> nye matriculering.
I Brækfjeldet der støder op til og
er skyldlagt underet med selve Eien
dommen den omgrendses af Indals
private alminding.
I Indahls Staten tilhørende Alminding.
I samme Alminding.
I Faanetdalen sv Indahls•■ Statens
Alminding.
I Sognedalen av Inds Alminding,
privat og skyldsat Eiendom.
I den Staten tilhørende Indahls
Alminding og deraf i Faanetdalen
I Hoaas Staten tilhørende Alminding
Søndenfor Kamfjeldet i Hoaas
Alminding eller paa Grendserne af
Skogns Alminding. I Mands Minde
_vides ingen af disse Sletter at
være benyttede under de anførte
Gaarde.

----
638 SS-B
----
Denne efter innhentede specielle Oplysninger og foreløbig
examination affattede Fortegnelse, bedes gjennemgaatt inden
nærværende Wærdals Thing.
Wærdalens Thingsted 6.2. 1839
(sign.) Mttller
Fremlagt og examineret inden Generalthingsvidnet for Værdalen
den, 6. februar 1839»
(sign.) Klykken
Denne fortegnelse blev paa tinget fremlagt og eksaminert og
erkjent i det hele med undtagelse av at man ikke kjendte noget
til det på nr. 40. Østre Indahl anførte engslette.
(sign.) Gunnar Tank
Avskrift av avskrift
Verdal, den 24. 1. 1980
0¥

----
639 SS-B
----
Brevet fra Herr Forstmester Asbjørnsen;
Afskrift af Skrivelse fra Forstmester Barth til Finants
Departementet, dat. 29. October 1857.
Do Skrivelse fra Lensmand Rygh til Foged i Stør og
Wærdals Fogderi, Schive, dat. 27 April 1858.
Do af Skrivelse fra Fogden i Stør og Wærdals Fogderi,
til Amtmanden i Nordre Trondhjems Amt, dateret 7 d
September 1858.
Herfor - iberegnet Tilleg af 4 Ark Papir -" - 2 ort
Wærdalsøren, den 29de October 1861
ærbødigst
O. Halvorsen
Betalt, thi qwitteos
O. Halvorsen
Gjenpart af Skrivelse fra Forstmester Barth til Finants-
Departementet, dateret 29de October 1857.
Ifølge Departementets Skrivelse af Gaars Dato om nærmere at
erklære mig i anledning de i min Indberetning om Alminding
skovene Side 83-84 og 84-85 indehoidte Ytringer, betræffende
forskjellige Eiendomsindgreb i Statens Almindingskove, skal
jeg herved underdaning forklare mig som følger.
(Dernest følger en omtale av Røå ålmenning og Grønning ål
menning, som ikke har noen interesse her.)
Hvad dernest det i min Indberetning om Almindingsskovene Side
84-85 Ytrede angaar, skal jeg ligeledes tillade mig, af for
nævnte mine Optegnelser at anføre følgende :
"Indals Alminding. Støder i Vest sammen med Hoaas Alminding
"og omgives forresten af Nikolai Jenssens Skove og Svarthoved
"Alminding„ Den ved Indals-Flven paa sammes Væstside nærmest
"liggende Deel af Jenssens Skow, skal egentlig høre Almindingen
"til og per occupationem være tåget fra samme.
Dette berettedes mig af min Veiviser N. Jenssens Leilænding
Lars Tromsdal, som viste mig Stykket qvæstionis med Bemerkning,
at Indals-Elven dannede den egentlige rette Grændse mellem
Almindingen og Jenssens Skov. Det omhandlede Skovstykke
kunde efter et løseligt Skjøn at dømme, være omtrent 1 Fjerding
langt, i Begyndelsen ganske smalt, men med tiltagende Bredde,
jo mere man nærmede sig Indals-Elvens Udløb. Det særdeles
godlændt og bestokket med verdifuid, saavel Tømmer som Vexterskow
"Svarthoved Alminding.Op tage r Høi fjeldst rakteren, überegnede
"den øverste ): sydligste Del af fornævnte Indalen og omringes
"af Indals Alminding, fra hvilken den paa en Strækning adskilles
"ved Elven, samt Jenssens Skov, der paa Elvens østside støder
"til Almindingens Nordgrændse. Den nordligste og bedste
"Del af Almindingen skal paa samme Maade som ved Indals
"Almindingen omtalt, være gaaet over til Jenssens Eiendom.
"Det samme siges ogsaa ot være Tilfældet med de bedste Stykker

----
640 SS-B
----
" af Ramsaas- og Hoaas Almindinger. Det fortelles tillige, at
" der ogsaa ellers i Svarthoved-Alminding skal være hugget
" adskilligt Tømmer for Jenssens Regning.
Det omtalte Stykke af Qværndals Alminding paavistes mig
ligeledes af Lars Tromsdal. Dog saa jeg samme kun poa Afstand
/: omtrent i Miil, og kan saaledes ikke udtale mig videre
derom, det saa skovbevoxet ud. Stykkerne qvæstioms
i Hoaas og Ramsaas Almindinger viste mig min Vejviser, i disse,
selvejende Gaardmand Arnt Flotten. De udgjøre disse Almindingers
nordligste Fortsætte Ise, ere hvert for sig af temmelig betydelig
Udstrækning (: omtrent i Miil i Omkreds ettersom det for mig
saaend til :), og af samme gode Heskaffenhed, baade hvad
Jordbunden og Bestokmngen angaar, som det ovenbeskrevne
Stykke af Indals-Almindingen.-
"Qværndals Alminding. Skoven der saagodtsom udelukkende bestaar
"af Fjeldskov, strækker sig i omtrent 3 Fjerdingers Længde,
-med neppe * Fjerdings Bredde paa begge Sider af Qværndalen
"indtil * Mils Vej østlig for Qværnmo, hvor den støder
"sammen med Jenssens Skov, som ogsaa der skulle være bleven
"udvidede - som det fortælles - paa Almindingens Bekostning.
"Derimod er Almindingens nederste og bedste Del bleven stserkt
"medtaqet - som det siges - derved, at der i samme stadigen
"har været hugget for Jenssens Regning, idet 20 o 30 lylvter
" S u»rt Saugtømmer ad Gangen skal være fremdrevet.
Dette fortaltes mig af min Vejviser selvejende Gaardmand og
Skydsskaffer Ole Garnæs, ligesaa omtaltes det samme for mig af
Jenssens Lejlending Christoffer Aarstad, der ledsagede mig
til Volden, hvor Folkene, ligeledes Jenssens Lejlendinge,
ogsaa ytrede sig bekjendte med Ovenstaaende.
•Malsaa Alminding. Skoven er saagodtsom udelukkende reen
"Fjeldskov, har kun i sin væstligste og østligste Deel, til
"Nød flødbare Votérmg og ligger ' idetheletaget saa afsides, at
"den ikke har været benyttet af den egentlige skovmonglende
"Bygd, men kun af de, den nærmestliggende Gaarde. Alligevel
"er Størstedelen af Skoven saa udhugget, at den fordetmeste
"kun kan siges at bestaae af enkeltstaaende Trær. Mest skal
"Almindingen - som det siges - have lidt ved Tømmerhugst for
"Jenssens Regning, idet denne Bedrift, her skal være bleven
''drevet i det Store. . . .„_
Min Hjemmelsmand for denne specielle Ankepost er min Vejviser
i Malsaa og Lexdalens Almindinger, Jenssens Lejlending og
Flødningshusbond Gundbjørn eller Gunder Green.
Forøvngt erklærede sig enhver af de navngivne Personer
lalmindelighed bekjente med, at samtlige ovenomhandlede
Ejendomsindgreb saavelsom ogsaa de øvrige i min Indberetnmg
om Almindingsskovene lov citato anførte Omstændigheder
paasagdes Jenssen ikke alene af alle hans Lei lend inger,
omtrent 80 i tallet, men ogsaa af samtlige Selvejere i
Wærdalens Præstegjeld. Da meest omfattende Oplysnmger i saa
Henseende erholdte jeg ellers af Lensmand Rygh og fornævnte
Ole Garnes. Ogsaa Handelsmand Moe i Værdalsøren blev mig -
saavidt erindres af Lensmanden - opgivet som En, der skulde
vide god Besked om det Foranstaaende.

----
641 SS-B
----
Gjenpart
af Skrivelse fra Lensmanden i Wærdalen, Ryfh, til Foged i
Stør- og Wærdals Pogderie, Schive, dateret 27 d. April 1858.
I Anledning af Hr Pogdens Skrivelse af 19d. S. H. grundet
paa det Kongelige Finants-Departements Opfordring af 16d.
næstforhen, giver jeg mig herved, efterat have søgt endeel
Oplysninger, den Ære at meddele Pølgende angaaende de her
værende Staten tilhørende Almindinger.
At disse Almindinger i Aarenes Løb, have været udsatte for en
utilbørlig Paavirkning, deels ved Udvidelse paa Almindingens
Bekostning af de modstødende private Eiendomme, og deels ved
ulovligt Aavirke, det er TJoget, som jeg stadig har hørt omtale
i de flere Aar under hvilke jeg har fungeret som Lensmand her i
OmEgnen, ligesom jeg derom synes at have vundet Erfaring ved
Besøg i seter Almindingen. Herom har jeg udjfcalt mig til mine
Foresatte ved enliver leilighed, at Almindingerne have været
paa Bane, og navnlig har jeg lagt Vegt paa den Uvished, som
gives om Grændserne for Almindingen, Noget, som selvfølgelig
maa flyde deraf, at omtrent 80 Aar ere forløbne siden nogen
Opgang af disse Merker er foregaaet, saamegetmeer som der
seiv da i 1787, ikke foretoges nogen egentlig Befåring af Aastederne
hvorimod hele Rettens Personale sees at have opholdt sig paa en
enkelt Gaard i Thinglaget og der paa Sliunp angivet Mærkepuncter,
der tildeels ere beliggende omtrent en hel Miil fra hinanden,
og, som ingen nu Gjenlevende mere kan paavise. Naar nu hertil'
tages i Betragtning, at de Almindingen modstødende private
Eiere selvfølgelig have varetaget sine Eiendomme, medens Almin
ingerne have været uden noget egentlig Tilsyn, saa er det let at
slutte, hvordan dette Forhold i Aarenes Løb har udviklet sig
til Skade for Almindingerne.
For 100 Aar og meer tilbage, er der saaledes al Sandsynlighed for
- saa gaaer og Sagnet - at Almindingerne have havt en e-anske
anden Udstrekning, men imidlertid staaer dette ikke i min Magt
at angive hvilke bestemte Strekninger Almindingerne efterhaanden
maate have tabt, og jeg frygter for, at Hr Kand: Barth vil
komme i Forlegenhed, dersom han skulde bevise sit mere bestemte
Paasagn i denne Hensenede, Hans Hjemmelsmand, hvad Indals
Alminding angaar, Lars Tromsdal er imidlertid død, saa at jeg for
ham ikke nar lamnet erholde nogen Oplysning. Hr Barths Angave
om, at Indals Elven skal danne den rette Grændse mellem Indals
Alminding og N. Jenssens Eiendom, har jeg ikke hørt bekræftet
af nogen lokaliseret Mand, og den strider i al Fald stik mod
Befåringen af 1787. Sagen er den, at Forholdet efterhaanden og
gradviis har udviklet sig gjennem en lang Aarrække, hvoraf følger,
at der gives en Uvished om baade hvad der har været og er de
rette Merker. Derfor hører man giennern løst Snak, da besynderligste
Paastande, medens det under en retlig Behandling vil være
vanskeligt at erholde nogen fast Holdepunkt. Kun deri er man ening,
at Almindingerne under denne Udvikling have været den Lidende
men om Tabets Udstrekning svæver Uvisheden.
Hvad det ulovlige Aavirke i Almindingen angaar, da er den
almxndelige Mening, at samme, især nogle Aar tilbage, foregik
i større Mon, men at angive og bevise, af hvem en saadan Hugst
er forøvet, og i hvilken Udstrækning samme er foregaaet, er en hel

----
642 SS-B
----
vanskelig Sag, fornemmelig fordi, at de, der nesrmest vide
Sked hiromT dels seiv ere de Skyldige og dels saa afhengige af
de Delagtige deri, at det sande Forhold ikke kan bringes for
Lvset, toget, som Erfaring noksom synes at have lært. Navnlig
tror ier Hr Barth vil komme i Forlegeniied, dersom han skulde
o-odtg øré de Indgreb i Almindingen, som han tillegger N. Jenssen;
iaifald maa jeg benegte hans Berettigelse til at angive_mig som
hans Hjemmelsmand for den Forklaring, som han derom angiver,_og
det samme er Tilfellet med de øvrige Mænd, som i hans Beretnmg
navngives, ligesom. jeg høiligen betvivler , at den Forklaring
om Forholdet, som lir Barth meddeler, vil xremkomme ira Hr
Jenssens Forpagterstok, dersom en retlig Forføining Forhørmg
fandt Sted.
Ter for min Del har kun sagt, og kan kan sige, at ulovlig_Hugst
i Almindingerne har foregaaet, og at den almindelige Mening
er/ at endel af dette ulovlige Aavirke er bleven k 3 øbt af og
brast paa Fr F. Jenssens Brug, der ved Elvedrag staaer i For
bSdelst med de fleste Almind inger. Kerved er det ulovlige Brug
i Almindingen bleven lettet og befordret, og rimeligvns maa
Kioberen have havt Eundskab om Forholdet, siden Sælgerne og
nemlig Sans egne Folk ikke have havt Adgang til at tilveiebringe
Skov fra andre Fold end Almindingerne. At Godseier N. Jenssen
skulde have foranstaltet Brug for egen Regning i Strækninger
som vitterlig ere Almindingen, er Noget som jeg ikke har hørt
førend Fr Barth heretter samme.
anden 3ar er det, at Fr Jenssen er den, som med sine Skove
Ss?moLtøderAlmindingen, at han som saadan ifølge de almmdelige
Omdømme har i Aarenes Løb vundet Tærræn paa Almindmgens
sSostninp-. og at han i disse tilvundne Strækninger kan have
ladet foretage Fugst, men her kommer man atter tilbage til den
foran udhævede Uvished om, hvad der er Almindmg eller ikke.
Forøvrigt kan jeg ikke undlate at tilføie, at for nogle Aar tilbage
og navnlig efter Aaret 1849, var det meget almindeligt, at
AmtmandenVv Bevilling til Hugst og Plankeskur mod en simpel
Pekognition. Dette var virkelig visselig paa den ene Side en
Velpierninf/-, forsaavidt da mange Trængende derved reddede sig
fra Mangel? men paa den anden Side gav ogsaa denne lovlige
AdFanp til hvorved ingen videre Kontrol blev ført,
vistnok o-saa lige lighed til ulovlig Fugst. laifald fremstod
leroefterhaanden en°mere bøirøstet Tale, og ifølge
af 2den Juni 1853, blev ogsaa 7 af Godseier Jenssens Forpagtere efte
Sniwideise af straff edl for ulovlig Fugst i Almindingen ligesom
der i Aaret 1855 blev reist Sag i samme Anledning mod 3de a±
Jenssens Husmømd, hvilke ogsaa under 30. Juli og 4d August s. A.
bleve dorafeldte.
Hedens denne Sag stod under Behandling, foretog jeg den 29ae rlai
1855, under det værste tTføre, en selvstendjg Feise til Qvsrndals
Alminding, hvor jeg oodagede en større ulovlig Hugst. i l - ev ™
afgav ieg Indberetning og indkaldte en hel Del Personer, dels
som V/idner til Afhørelse under det berammede kontmuationsf ornør
den 9d. Juni 1855.
Forhøret begyndte den 19de Hai nsostforhen, - men uagtet jeg syntes
at have bragt Sagen ien ganske holdbar Stilling, saa kom aer dog

----
643 SS-B
----
af dertne fornyede Anmeldelse, saagodtson intet IMbytte, og dette
bestyrkede mig eridmeer i, kvad jeg fomid vidste, hvor vanskeligt
det er at faae opklaret det sande Forhold med Bedriften i Almind
ingerne hvoroin man neppe ter ytre avad man personlig med moralsk
Vislied ved, nåar det kan oostaae Spørgsmaal om juridisk at
bevise samme.
Jeg skulde imidlertid ønske, at lir Fogden maatte finde Anledning
til at tillogge denne Sag med en Udskrift af det ommeldte
Forløb, thi dette vil formentlig for endeel bekrefte, kvad jeg har
tilladt mig at anføre.
Gjenpart
af Skriveise fra Fogden i Stør- og Wærdals Fogderi, til Amt
manden i Nordre Trondhjems Amt, dateret 7de September 1858.
Ved det ærede Amts Skriveise af 24de Marti d. A. blev jeg
communiceret det Kongelige Finants-Departements Skriveise af
16 f M, angaaende endeel uretmæssige Indgreb, som Proprietær
Testmann og N. Jenssen skulle, ifølge Forstmester Barths
Indberetning af 29d October f. A. til bemeldte Departement, have
foretaget i endel Staten tilhørende Almindinger i Stør- og
Wærdals Fogderie. Jeg blev derfor opfordret til, i Sagens
Anledning at afgive Erklæring - efterat have indhentet de for
nødne Oplysninger fra vedkommende Lensmænd. Som følge heraf
blev Lensmændene Rygh, Lynum og Moen, under 29 d Marts d. A.
tilskrevet det Fornødne, og følger herved nævnte Lensmænds
Indberetninger, Lensmand Moens med 1 Bilag.
Under 31 Mai d. A. modtog jeg fra Sagfører Gellein den hermed
følgende Forestilling betræffende Forholdene med Statens
Almindinger i Skogns Thinglaug og da jeg paa den Tid enda ikke
havde modtaget Indberetning fra Lensmand Lynum, oversendte jeg
ham Gelleins Skriveise til Afbenyttelse under de attraade
Oplysningers Indhentelse, ligesom han blev oversendt det med
Lensmand Moens Skriveise fulgte Bilag. Først under 4. f. M.
modtog jeg Sagen tilbage fra Lensmand Lynum, efter derom skeet
Erindring, og da Sommertingene strax derpaa paabegyndtes, er
dette Grunden til, at den heromhandlede Sag nu først indkommer
til det ærede Amt. Betræffende de Indgreb, som Forstmester Barth
omtaler i sin Indberetning til det Kongelige Finants-Departement,
der uretmæssig skulle være foretagne i Indals og de flere i
Wærdalen beliggende Statsalmindinger, fornemmelig af Godsejer
og Grosserer N. Jenssen, da maa jeg henvise til Lensmand Ryghs
indberetning, da jeg i det Vesentlige er enig i, hvad han deri
har anbragt. At Almindingeme gjennem Aarenes Rekke, været
udsatte for Bemægtigeiser fra tilstødende private Fjeres Side,
samt at der med Skovene i samme har været tyraniseret i en
utilbørlig Grad, fornemmelig som en Følge af uklare Lovbestem
melser, Almindingsvæsenet betreffende, og det ligegyldige og
slappe Gpsyn med samme, er utvivlsomt, men det er ligesaa vist,
at nåar der opstcar Spørgsmaal om derfor at drage visse Fersoner
til Ansvar, da skorter der alletider paa Beviis, og Frifindelse
følger som oftest p.:>a dislige Søgsmaal. Jeg antager derfor, at
Bind VI B —41

----
644 SS-B
----
det lidet vil nytte om at søge Noget tilbage af Almindingerne
i Wærdalens Thinglog, hverken fra Kl. Jenssen eller Andre. Der
bør kun sørges for, at der gjøres hvad gjøres kan for at hævde
hvad der endnu er tilbage.
Angaaende de paaklagede Misligheder med de i Skogns Præstegjeld
værende Staten tilhørende Almindinger, med hvilke forhenværende
Godsbesidder Testmann skal have skaltede og valtede efter Behag,
da maa jeg henvise til forannævnte Skrivelse fra Sagfører Gellein
idet jeg skal tillade mig, at anbefale hvad han deri har forklaret.
Som Følge deraf, tillader jeg mig at indstille, at der
snarest muligt beordres en Sagfører til at intervenere for
Statens vedkommende, samt at der under samme Sag paa lovbefalet
Maade sker Tilstevning til ved Dom at faa Grendserne for de
i Skogn beliggende og i Forretning af 1787 omtalte Statens
Almindinger fastsatte.
Det var visselig ønskeligt, at der ogsaa for de øvrige Statens
Almindingers Vedkommende i dette Fogderie, samtidigén eller snarest
muligt blev afholdt Aastedsbefaringer, saaledes at disse
Befaringer tilstevnes paa lovbefalet Maade og berammes af
Sorenskriveren, for at de Tvistigheder , der maatte ogsaa
betreffende Grændserne m. v. ved Dom endeligen blive_ afgjorte.
At dette skeer, -anseer jeg at være af første Nødvendighed,
da der neppe giver en af de mange forskjellige Almindinger
her i Fogderiet, uden at der jo existerer Tvist og Uover-
ensstemmelse Grændserne betreffende.
Forretningerne af 1787 ere allerede fra først af upaalidelige
og uefterrettelige som en Følge af den uforsvarlige Maade
hvorpaa de fremholdtes, idet Retten blev sat og fremmet paa
en eller anden Gaard nede i Bygden mileviis fra vedkommende
Alminding for hvilken Grændsepunkter og Kompaslinier m. v.
fastsattes. Senere ere ved Indgreb, større eller mindre
Strækninger fratagne Almindingerne, hvilke Strækninger nu
vanskelig ville kunne vindiceres, ligesom vel ogsaa Grændserne
for Almindingerne paa enkelte Steder efter 1787 ere forandrede
efter senere afsagte Dommer. I Aarene 1853 og 1854, foretoges
riktignok af Fogden med tiltagne Mænd, Befaringer af de fleste
Almindinger i Stør- og Wærdalen, men ligesom der ogsaa efter
disse Forretninger fremdeles existerer Uklarhed betreffende
Grændserne, saaledes respecteres heller ikke disse Forretmger
af de private Ejere, der angive anderledes gaaende Grændser
og som derfor have udvidet sine Fjendomme paa Almindingernes
Bekostning. Man kommer derfor aldrig til noget endeligt
Resultat med deslige Befaringsforretninger, hvorimod den
dømmende Myndighed maa tiikaldes, for at Sagen kan vorde
endeligen afgjort ved Dom. Saalenge dette ikke er skeet, kan
Lidet eller Intet foretages, for at hævde og frede Almindingerne,
da - saaledes som i dette Fogderie er Tilfellet - da forskjellige
Interesser opgive og paastaar forskjellige Grændser for
Statens Almindinger.
Jeg tillader mig saaledes ærbødigst at andrage paa
a at der snarest muligt beordres en Sagfører til for Statens
Vedkommende at intervenere i den af Sagfører Gellein om
handlede Sag, betreffende Almindingerne i Skogns Thinglag,

----
645 SS-B
----
samt at der under samme Sag, stevnes til ved Dom, at see
Grændserne for Statens Almindinge i bemeldte Thinglag
fastsatte .
b at ligeledes en Sagfører beordres til ved Aastedsbefaringer,
og i fornødent Fald, ved Dom, at foranledige Grændserne
for de øvrige Staten tilhørende i Stør- og Værdals Fogderi
beliggende Almindinger bestemte og fastsatte.
Da det af flere Grunde vil være ønskeligt, at Fogden er tilstede
ved disse Forretninger, skal jeg derfor tillade mig at foreslaa
at den udnævnendes Sagfører tilholdes at meddele Fogden
Underretning om Forretningernes Berammelse, samt at Fogden
beordres at være tilsteede, for at iagttage Statens Tarv og
derfor benytte Anledningen til at gjøre sig bekjendt med
Almindingernes Grændser, deres Skove og Sæterbrug m. v.
Sluttelig tillader jeg mig at bemerke, at det af Sagfører Gelein
i hans vedlagte Forestilling omtalte Andragende fra Skogns
Formandksab er herfrå indsendt til Amtet, den 22de April 1856.
Forstmester Barths Skrivelse og Be faringsforretningerne -af
1787, remitteres.
Avskrift av xerox-kopier
Verdal, den 19. oktober 1979
ØM/

----
646 SS-B
----
U t s 1: r
f t
av STJtfR- oe "'ERDAL Sorenskriveris ski "te- or; pantebok Litra M folio 57
orsaovidt anisar den S/l -64 tingi -ste dokument.
*
I elet underdanigste Foredrag, der ligger til Grund for Kongelig Resoluti
af 25de Fetøuar a. /.. om det Offentliges ErhvervtlGe Jiaf Ins .-.1,-rdnding
kar Departementet lort den Forudsætninr til Grund, at der efter indh.cn
tede Oplysninger ikke er Grund til at droge i Tvivl Grosserar N. Jensser
bona fides med Hensyn til Erhvervelsen o. besiddelsen af n vnte Almindir
efter Grosserer N. Jenssens Foplangende meddeles ( iirklssrir-g
Den Kongelige "orske Regjerings Departement for-det Indre, Gfcristxionio
den 17de April 1863. Bretteville Bonnevie.
)
rfor betlot kr. 1.60 rodt- )
)
jort statskassen ved benyttede )
tslcriftens riftflchet bekræftes
)
)
)
)
)
)
)
)
)
)
)
)
)
)
)
)
)
)
)
stempelmerker
J aJ l^
«X
lU-k.
V" j4 T

 

 

----
647 SS-B
----
Utskrift
av STJØR- og VERDAL Sorenskriveris skjøte- og pantebok litra M
folio 6 forsaavidt angaar efterstaaende den 1 I_te Juni 1863 tinglæste
dokument.
No 15 C R. Bsp 4 96) 1863. Underskrevne Grosserer Jens Nikolai Jenssen er
kjender herved at have solgt til den Kongelige Norske Regjerings
Departement for det Indre v/, paa Statens Vegne efternævnte mig ved
Skjøde af 27de October thinglest 7,de December 1832 hjemlede Eiendom
Matr Ne 283 Løbe=No 37*+> I ns eller Suuls Alminding beliggende i
Værdalens Thinglag, Stør- og Vårdals Fogderi, Nordre Thjems Amt
og af Skyld 1 Dir. 1 e 21 Shilling paa følgende Vilkaar: _1 Almindingen
hjemles med de Grændser som ere anførte paa det af Premierløitnant
Adffner optagne Croquis, nemlig fra en Bugt eller Viig i Nærheden af
og lidt østlig for «n liden holme i den østligste Ende af den største
af de saakaldte Suulsøer til Rigsgrændse - Røsen No 16 5 ved Storsøen
efter en ben Linie, derfrå langs Rigsgrændsen, forbi Røserne No 166,
167 og 168 til den paa Aarvildhaugen staaende grændse. Røs No 169»
hvorfra Linien gaar i Sydvest til en Bugt i den østlige Ende af Stor-
Billingsvandet, og herfrå gaar linien ret paa Maerraskarkieven, idet den
fører over den nordvestlige Ende af Svartvegen og overskjærer Invandet
indtil den nåar bemeldte Mærraskarklev omtrent ved den østlige Ende
af tjernet, ved Mærraskaret, hvorefter Linien endeligt gaar been til
ovennævnte Udgangspunct, ved den største Suulsø. Disse grændser
skulle af Staten inden 2 Aar fra dette Skjødes Datum tydeliggjøres ved
et tilstrækkelig Antal faste og varige Mærker.
2 Den Brødrene John og Rasmus Bardosønner tilfæstede Brug af den østre
Deel af den østre Insvold forbeholdes Dem paa deres og Enkes Livstid,
mod at de til Staten opfylder de Forpliktelser, som de i den Anledning
have paataget sig. _3- De Rettigheter til Slaat, Brændefang
m.v. som maatte tilkomme de nær Almindingens Grændser liggende Sæter
brug, Nordre Insvolden og Jerndals eller Holdensæterens og maaske
Støre Billingen eller Monradsæteren samt ligeledes den Rettighed til
Slaat, som tilligger Gaarden østre Suulstuen, 'maaske ogsaa Brænde
orden blive vedkommende Brug forbeholdne. h I aarlig Afgift af det
paa min Grund udenfor Almindingen liggende Herbergested Kongstuen
ved Carl-Johansveien erlægger det Offentlige til mig og sednere Eiere
10 - ti - Speciedaler fra Iste Januar d.A., hvilken Afgift saafremt
Herberget ikke inden 10 Aar eller 31te December 1872 skulde være ned
lagt og falde tilbage til Grundeieren forhøies til 30 - tredive -
Speciedaler aarlig. j> Kjøbesummen er 1050 - et Tusinde og femti -
Speciedaler med s°/c aarlig Rente deraf fra Iste Januar 1862, indtil
Betaling sker. 6 Alle Almindingen fra Begyndelsen af Aaret 1862
paakomne Skatter, Offentlige Udredelstr og Byrder udredes af Staten,
som derimod fra samme Tid erholder de Indtægter, den Afkaster. Det
Offentlige udreder ogsaa Omkostningerne i Anledning af Salget. Da
den omforenede Kjøbesum med Renter er mig betalt saa skjøder og
overdrager jeg herved Ins Alminding av Beliggenhet og Skyld som oven
anført og forøvrigt paa forannævnte Vilkaar til den Kongelige Norske
Regjerings Departement for det Indre paa Statens Vegne. Nedre Holmen
13de Mai 1863. N. Jenssen.

----
648 SS-B
----
Utskrift
av og VERDAL Sorenskriveris skjøte- og pantebok litro M folio 57
forsaavidt angaarefterstaaende den 8/1 - 1364 tinglceste dokument.
Erklæring. Ifølge det af G iosseier Jenssen til undertegndde Departement
poa Statens Vegne under 12de mai de.tte Aar udtstedte og den ll_te Juni
næstefter thinglæste Skj.ade pae Ins Alminding i Værdalens Thinglag,
har det Offentlige vedtaket cf det paa Joossens Grund udenfor Almindingen
liggende Herbergarsted Kongrfstuen ved Carl Johansveien i aarlig Afgift
for Benyttelseri at svare til barn og senere Eiere 10 - ti - Speciedaler
fro Iste Januar 1863, hvilken Afgift, saafremt Herberget ikloft- inden 10
aar eller 31de December 1878 skulde være nedlagt og faldt tilbarre til
Grundeieren, forhøies til 20 - tredive - Speciedaler aarlig. Hvor**H/
herved efter Grosserer K. Jenssens Begjæring meddeles udtrykkelig Er
klæring. Den Kongelige Norske Regjeringa Departement for det Indre,
Christianis den 17 de August 1863. Bretteville C. Lie.
Herfor betalt kr. 1.60.g0dt- )
gjort statskassen vea benytteda ) Utskriftens rictijhet bekræftes.


----
649 SS-B
----
Vedt^Rter
§ 1.
Aktieselskabet Vajrdalsbrugat er et uansvarligt sel skab ,hvia formaal
er4t drive sagbrug , &Svleri eller ander, trsf oridlingsvirks omhed vedåe selska
bet "tilhore-ie skove.
Storre udstrækning maa selskabets virksomhed alene gives forsaavidt
dette kan bidrage til at lette el"er fremme dan bedrift som er selskabets
egentlige formaal .
5 2
"elskabets formue er fordelt paa 120 aktier og bes tåar av de N.Jeasseni
arvinger tidligere tilhorende faste eiendom:e i Værdaler, ned dampsag op hovleri,
brygger og oplag i Trondhjem samt beholdninger , driftsmidler og udasta-.ende
fordringer .
5 3 .
Selskabet bestyres av en direksjon paa 3 medlemmer av hvilke den ene
er administrerende direktor . Direksjonens medlemmer v*lges paa generalfor
samling med absolut flertal av stem.er blandt aktieeierne og de fungerer i 3
aar , saaledes at ett medlem udtræder hvert aar, de tvende forste efter lod
trékning . Oeneralforsamlingen bestemmer hvilken av direktorene skal være den
administrerende .
§ 4
Inden udlobet av den tid f r hvilken valget har fundet sted kan
medlem av direksjonen fjernes ved beslutning fart tet paa generalforsamling
med absolut flertal av stemmer det representerer mindst t trediedeleav samt
lige aktier .
5 5 .
Til ar.tagelse og avskedigelse av drifts- og salgsfuldmegtige og av
revisorer til gjennémgaaelse av disses regnskaber udfordres den samlede
direksjons beslutning . Det av den administrerende direktor forfat - '.ede
aarsopgjor gjennemgaaes og medunderskrives av meddirektorene . Det pa' ligger
direksjonen at efterse selskabets kassabeholdning mindst et par gange om aaret.
Hvert aar inden 15. august avholdes generalforsamling , hvor aars
opgjor foreleg,.es til vedtagelse samt de i j 3 ornhandlede valg foretages .
Overordentlig generalforsamling indkaldes nåar nogen av direktorene eller
aktieeiere der representerer mindst 12 aktier saa forl nge .

 

----
650 SS-B
----
§ 7 .
Gcneralforsamlingen sammenkaldes af den administrerende direktor
med mindst 11 dages varsel , og i indkaldelsen angives de sager som blive at
"behandle hvorhos en gjenpart av åssopgjoret medfolger til
den almindelige aarlige generalforsamling . Paa generalforsamlingen
giver hver aktie en stemme , dog har den der er eier av flere aktier
aléne for de forste 6 aktier 1 stemme , men for de neste 6 aktier l/2
stemme og for de overskydende l/4 stemme pr aktie .
5 8
Ha-r en aktieeier vil overdrage nogen aktier iaa herotn meddelelse
ske til direksjonen der har ret til for selskabets regning :t indkjd%e aktien
for det tyvedobbelte av aarsutbyttet , iaaledes som dette gjennemsnitlig har
været i de 10 sidste aar ♦ Direksjonens bestemmelse herom maa avgives inden
4 uger etter meddelelsen . Er.hver overdragexse maa være aruueldT, 10 ' direk
sjonen mindst en maaned for neste generalforsamling for at give den nye eittr
stemmeret .
5'9
Bsslutning om selskabets oplosning eller forandring av
vedt»gterne kan kui ske med absolut flertal av stemmer der representerer
mindst to trediedeler av samtlige aktier . ( = 80 aktier )
Trondhjem 8. september 1891

----
651 SS-B
----
PANTOBLI G A T I 0 N.
Værdalens kommune erkjendcr herved i anledning av et av det
offentlige til kommunens indkjøp av aktieselskabet Værdals
brukets samtlige eiendele ydet laan at være blevet Fondet
for invalide- og alderdomsforsikring skyldig et beløp stort
kr. - to millioner fire hundrede tusinde kroner
hvilket beløp kommunen forpligter sig til at forrente og til
bakebetale overensstemmende med efterstaaende for laanet op
stillede vilkaar:
1. Laanebeløpet forrentes fra utbetalingen med den til en
hver tid for Invalidefondet gjældende rentefot for pante
laan, for tiden k-f - fire en halv - prosent aarlig.
2. Laanet tilbakebetales med likestore paa hinanden følgende
halvaarlige terminer, hver paa kr. 00, hvorhos
kommunen yderligere er forpliktet til efter nedenstaaende
post 5 at betale extraordinære avdrag, når nogen del av
eiendommen sælges, eller utbyttet av driften dertil gir
anledning.
Kommunen er berettiget til naarsomhelst at indbetale stør
re avdrag eller helt at indfri laanet.
3. Renter og avdrag erlægges hvert aars 31. mars og 30. sep
tember. Renter erlægges første gang 30. september 1908
og avdrag første gang 30. september 1909.
h. Saafremt renterne ikke erlægges i ret tid, svares rentes
rente efter 5 pet. aarlig.
5. Salg av skoggrund, jordbruk eller anden fast eiendom,
bygninger eller anlæg kan kun ske med Landbruksdepartement
ets samtykke og saaledes, at kjøpesummen anvendes til extra
ordinære avdrag av statens laan. Nettoutbyttet av skog
driften med nuværende og senere anlæg av ethvert slags til
forædling av skogprodukter blir, saavidt tilstrækker, at
anvende til forrentning av den gjæld, som kommunen stifter
ved indkjøpet, samt forøvrig til avdrag paa statens laan,
først til dækkelse av de ordinære avdrag,og forøvrig til
extraordinære avdrag paa samme laan i den udstrækning,
som Landbruksdepartementet maatte bestemme.
6. Handelens fuldbyrdelse skal ske ved, at løsøre, fordringer
og rettigheder av enhver art overdrages, og de faste
eiendomme tilskjøtes kommunen, som derefter erholder sig
samtlige aktier overdraget og snarest mulig har at dra
omsorg for, at Aktieselskapet Værdalsbruket anmeldes som
opløst.
7. Kommunen pligter at ansætte en disponent, en forvalter av
skogene og jordegodset og et tilsynsraad. Deres virksomhed
skal herredsstyret ordne ved instruks, som er undergit
Landbruksdepartementets godkjendelse. For samtlige disse

----
652 SS-B
----
funksjonærer kan Landbruksdepartementet fastsætte en
mindsteløn.
Finder Landbruksdepartementet, at disponent eller for
valter ikke utfylder sine stillinger paa tilfredsstillende
maate, kan de av departementet forlanges fjernet.
Saafremt Landbruksdepartementet maatte finde det paakrævet,
skal der anlægges brandstationer til varsling og slukning
av skogbrand paa dertil beleilige steder.
Det offentlige forbeholdes ret til at la kommunens skoge
bevare og inspicere naarsomhelst paa kommunens bekostning,
og har kommunen i tilfælde at rette sig efter de paalæg,
som Landbruksdepartementet maatte gi for skogens drift og
skjøtsel.
Kommunen forpligtes til at føre særskilt aarsregnskap for
de indkjøpte eiendomme med tilhørende anlæg og bedrift av
ethvert slags og at holde disse midler adskilt fra kommunens
øvrige midler og regnskaper.
Regnskapet blir at revidere paa kommunens bekostning.
Landbruksdepartementet forbeholdes ret til at beskikke en
av revisorene. En extrakt av det reviderte aarsregnskap
blir senest 3 maaneder efter regnskapsaarets utløp at ind
sende til Landbruksdepartementet. Ved hvert regnskaps
halvaars utgang blir at indlevere saavel til Finansdeparte
mentet som til Landbruksdepartementet en summarisk regnskaps
extrakt utvisende eiendommenes indtægter, utgifter og
beholdninger.
Skulde det offentlige ønske avgit grund eller vand i for
svarsøyemect, sKal saactant Kunne Kræves avgit uten forud
gaaende ekspropriationsskjøn og i saadan utstrækning, som
det offentlige forlanger, mot erstatning, der i mangel av
mindelig overenskomst fastsættes ved skjøn av uvillige
mænd.
Det er forutsætningen, at restbeløpet av kjøpesummen for
eiendommene henstaar uopsigelig i 10 - ti - aar og ikke
forrentes høiere end 5 - fem - procent aarlig.
Forsaavidt avdrag eller renter ikke erlægges i ret tid,
eller nogen av de øvrige for laanet fastsatte betingelser
ikke overholdes nøiagtig, er det hele laan straks forfaldent
til betaling.
Til sikkerhet for kapital, renter og mulige omkostninger
pantsættes herved kommunen til Invalidefondet med Iste
prioritet efterstaaende den tilhørende eiendomme med ret
tigheter og herligheter av enhver art, med paastaaende og
senere opførendes bygninger og alt tilbehør, der efter lov
no. 1 av 8. juni 1895 § 2 kan pantsættes som saadant, samt
eiendommenes assurancesum:

----
653 SS-B
----
I Værdalen (Stør- og Værdalen sorenskriveri )
Grn. 18 brn. 2 Mikvold søndre av skyld mark 0.03
" 18 " 3 Halsan og Mikvold vestre " " " 25.76
" 80 " 2 Aasaskogen " " " 1.05
" 130 " 3 Guddingsskog vestre " " " 2.79
" 130 " 5 Guddings tuskogen " " " 0.20
" 130 " 7 Guddlngskog østre " " " 2.77
" 130 " 9 Guddingstuen " " " 1.00
11
" 130 " 10 Liapladsen " " " 10.09
" 146 " 1 Hjellan mellem vestre og
østre " " " 15.97
" 146 " 2 Hjellan østre " " " 11.08
" 153 " 1 Ulvillen sag " " " 0.32
" 154 " 1 Saukinn " " " 1.08
155 " 1 og 2 Vangstad " " " 11.32
" 156 " 1 Kjesbu " " " 5.00
" 162 " 1 Holmlien vestre " " " 10.84
162 " 2 Holmlien mellem " " " 8.81
" 170 " 1 Lillegaarden " " " 1.06
" 173 " 1 Langdalen store " " " 6.02
" 173 " 2 Langaaker " " " 2.41
" 174 " 1 Sæter " " " 4.81
" 175 " 1 Tosteigan " " " 2.13
" 177 " 1 Green nedre " " " 4.32
" 178 " 1 Nonset " " " 1.25
" 178 " 2 Nordmarken øvre " " " 0.26
" 178 " 3 Nordmarken nedre " " " 0.22
" 179 " 1 Leirset " " " 7.21
" 185 " 1 Haugan " " " 2.41
" 186 » 1 Bjartan " " " 5.35
" 187 " 1 Aakervolden " " " 2.10
188 » 1 Aakran " " " 5.79
" 189 " 1 Skjækermoen " " " 2.89
" 190 " 1 Helgaasen vestre " " " 3.73
" 191 " 1 Helgaasen østre " " " 4.13
" 192 " 1 Kleppen " " " 2.41
" 193 " 1 Otmoen " " " 3.37
" 194 " 1 Brattaasen " " " 2.89
" 195 " 1 Storlunet " " " 2.17
" 196 " 1 Væren nordre " " " 2.17
n
" 197 " 1 Sisselvolden " " " 2.17
" 196 " 2 Væren nordre ■ " " " 2.17
" 198 " 1 Væren søndre " " " 2.17
" 198 " 2 Væren søndre " " " 2.17
" 198 " 3 Væren søndre • " " " 2.17
" 199 " 1 Tronsmoen " " " 2.17
" 200 " 1 Juldalsalmening " " " 12.99
" 201 " 1 Snedkermoen " " " 2.89
" 202 " 1 Julnesset " " " 4.32
" 203 " 1 Hjelmoen " " " 4.81
" 204 " 1 Neset " " " 4.32
" 205 " 1 Mælen " " " 3.13

 

----
654 SS-B
----
Grn. 206 brn. 1 Overmoen av skyld mark 6.56
" 209 " 1 Øverholmen søndre .__» " " 7.95
" 213 " 1 Fossnesset østre " " " 2.27
" 217 " 1 Holmen nedre " " " 30.81
" 218 " 1 Aarstad nordre " " " 3-75
" 218 " 2 Aarstad mellem " " " 7.21
" 218 " 3 Aarstad søndre " " " 4.62
" 219 " 1 Lindset " " " 2.32
" 221 " 2 Skavhaug nedre " " " 4.94
" 222 " 1 Indalen vestre " " " 9.14
" 223 " 1 Indalen mellem " " " 10. 60
" 224 " 1 Indalen østre " " " 12.03
" 225 " 1 Stormoen ■ " " " 2.41
" 226 " 1 Lillemoen " " " 4.08
11 227 " 1 Vestgaarden " " " 4.03
" 228 " 1 Tømte " " " 4.22
" 229 " 1 Østergaarden " " " 3-75
11 230 " 1 Sulstuen østre " " " 5.85
" 231 " 1 Sulstuen vestre " " " 4.11
» 232 " 1 Karlgaard " " " 4.32
i" 233 " 1 Brenna østre " " " 2.41
" 233 " 2 Brenna vestre " " " 2.41
11 2 40 " 1 Molden " " " 4.03
" 241 " 1 Stene sondre " " " 17.84
n 2 43 " 1 Dillan " " " 14.92
" 253 " 1 Levring østre " " " 7.72
" 253 " 2 Levring vestre " " " 8.21
" 255 " 2 Kvelloskogen " " " 1.90
•i 255 " 3 Kvellomoen " " " 0.75
" 255 " 4 Grindgjerdet " " " 1.05
" 236 " 1 Færens ålmenning ■-" " 2.29
samt jordstykket "Kaarenget" af grn. 14° brn. 3 i Midt-grundan
I Levanger by:
Sjøbod matr.nr. 25 til Sjøgaden
do " 11 27 " do
Gaard " " 4 2a » do
Gaard » " Z ( 2b " Gu
42b " Gunlaug Ormstungas gade

 

 

 


----
655 SS-B
----
Dampsag- og høvleribygning, damptørrehus og 5 lagerskur uten nr.
Alle hus© er beliggende på byxlet grund.
I Trondhjem
Tomt nr, 16 til Dokgaden
do " 18 " do
I tilfælde av misligholdelse fra
være berettiget til ikke blot at
til pantets mulige senere eiere,
debitors side skal fondet
holde sig til kommunen og
men ogsaa til uten lovmaal
og dom og uten hinder av løsningsret, som herved fraskrives,
at realisere pantet ved offentlig auktion til skadesløs dækning
av kapital med renter og omkostninger.
I tilfælde av søgsmaal vedtages for kommunen og efterfølgende
eiere Værdalens forligelseskommision og ting efter varsel som
for indenbygds boende, forkyndt for kommunen eller, hvis eie
ren bor utenfor tinglaget, for den der paa eierens vegne fører
tilsyn med eiendommene.
Fra foranstaaende pantsættelse undtages tomter for herefter
anlæggendes træforædlingsfabriker og de paa samme opførendes
bygværker med tilbehør, medens den tilliggende vandkraft med
eventuelle udbygninger og kraftstation fremdeles omfattes av
pantsættelsen, saafremt ikke særlig overenskomst træffes for
det enkelte tilfælde.
Den ovenfor nævnte undtagelse fra pantsættelsen gjælder dog
ikke, forinden:
1. Nordre Tronhjems amtskommune udtrykkelig har meddelt sit
samtykke til undtagelsen, og
2. at sælgeren for sin 2den prioritets obligation paa
kr. 1.500.000 har samtykket i tilsvarende undtagelse fra
pantsættelsen.
Værdalens formandskap Iste mai 1908
Til vitterlighed:
0. Holan
ordfører
Harald Tesfen
Th. Berg.
For laanets rigtige forrentning, avdragning og tilbakebetaling
overensstemmende med de foran opstillede vilkaar indgaar
Nordre Trondhjems amts kommune herved som selvskyldnerkautionist,
forsaavidt angaar den del av statens tilgodehavende, som ikke
maatte dækkes ved tvangssalg av pantet.
Nordre Trondhjems amt 1. mai 1908


----
656 SS-B
----
Beregninger
for anlæg av et
træsliperi
ved
Værdal sø ren.
Av
ingeniør V. B. Lange.
Værdalsøren.
V;iTilalens boktrykkeri
1912.

----
657 SS-B
----
3if
Q
kommune.
Efter opdrag har un cl ert egn ede i december f. a. foretat be
faringer og opmaalinger i hensigt at klargjøre raulighetene for et
sliperianlæg inden Værdal ens grænser og i tilfælde bringe i forslag
en hensigtssvarende plass for et eventuelt anlæg.
Efter de foretagne opmaalinger og efter et grundig studium
av de fra tidligere undersøkelser foreliggende karter og beregnin
ger linder jeg ikke a.t kunne anvise nogen anden beliggenhet av et
eventuelt sliperi end paa Onnælen ved Rindelvens utløp i Trond
hjemsf jorden. Det eneste sted, der foruten Ørmælen kunne komme
i betragtning, er Holmen, men seiv om man ser bort fra, at dette
alternativ er adskillig dyrcre, linder jeg dog ikke, under henvisning
til erklæring (bil. nr. 1) fra hi-. Høtningsiuspektør Blakstad, at kun
ne anbefale Holmen, som stedet for sliperiet. 1 denne forbindelse
tor jeg likeledes hen vise til hr. amtsingeniør Munchs trvkte „Frem
stilling" side 2 og 3. Idet jeg saaledes finder at maatte anbefale
Onnælen som det eneste sted, der kan komme i betragtning, skal

----
658 SS-B
----
jeg i det følgende tillate mig at fremkomme med en nærmere ut
redning av et
træsliperi paa Ørmælen
for en aarlig produktion av 15,000 ton.s 50 " „ vant masse med
utvidelsesmulighet til IH,OOO tons.
Planen er opgjort under nøie hensyntagen til, at Levanger
sagen med tiden skal kunne flyttes tilbake til Værdalen. De ut
videlser, som da blir nødvendige, er paa tegning nr. 1. antydet med
stregede linjer. I nærværende beskrivelse og overslag gaaes ut
fra det nuværende forhold med sagbruget paa Levanger og at alt
saa slijteripf iiJcih- imui bæn- (ille utyiftvr ogsaa til anlæg, der erter
sagbrnkets flytning likesaameget vi! komme dette til gode. Ei hel
ler er tat hensvn til, at f. eks. kaianlægget ogsaa vil komme tiL
at benyttes av almeuheten, for hvis skyld der er projektert et vei
anlæg fra kaien til hovedveien ved gaardén „Nøisoniliet." Dilfos
scn kraftanlæg er likeledes foreslaat utbygget mere end nødvendig
for sliperiets behov, idet der efter den foreslaaede første utbygning
vil være ea. :">OO hk. disponible for bygdens behov, med anledning
til vderligere installation av l*i()0 hk., nten ntvidelse av kraftsta
tionsby gni ngen, nåar bygdens behov kræver det. Den kraft, som
sliperiet avgir til private, er imidlertid ført til indtægt for sliperiet.
Efter disse abnindelige bennerkninger, skal jeg tillate mig
partvis at gjennemgaa anlæggets forskjellige dele.
I. Kraftstationen ved Diifossen.
Denne er projektert utbygget med indtaksdam og tunel for
regulert vandføring av 4- ni/' pr. sek. motsvarende ea. 4800 turbin
hestekræfter, rørledning og kraftstationsbygning for 3900 hk., hvor
av foreløpig kun installeres 2000 hk.
Ved fastsættelsen av disse tal, har følgende momenter gjort
sig gjældende :
1. Et sliperi paa 15000 tons vil gjenneinsnitlig kræve
ea. 1000 hk. nåar nødvendige lysanlæg ete. medregnes. f
sliperiet vil dog summen av samtlige installerte motorer overstige
dette tal, idet motoren er beregnet paji sliperiets ntvidelse til
tons; seiv for IHOOO tons vil imidlertid ikke alle motorer

----
659 SS-B
----
gaa fuldt belastet til enhver tid. Saaledes vil kjerrat- og rense
motorene kim gaa om dagen, det samme vil være tilfældet med
værkstedsmotorene, likesom det hele anlæg staar paa helligdage.
2. Fil eierne av Rindelven skal i døgnets 10 timer avgives
160 hk., festen av tiden 40 hk. Gjennemsnitlig blir dette ca. 54
eller rund r, regnet (>0 hk.
'■]. A"ed kraftoverføringen tapes en vis del av den primære
kraft. I anbudsindbydelserne til de elektriske firmaer er dette
tap fastslaat til 7°/ 0 'eller e,a. 180 hk.
4. Privat forbruk. I en bygd av Værdalens størrelse, fol
kemængde og økonomiske evne er det indlysende at krave! paa
elektrisk energi til kraft og belysning har gjort sig sterkt gjæl
dende. Værdalen besidder imidlertid ikke noget vandfald, der eg
ner sig for utbygning alene for privat forbruk, og saken har der
for hittil ikke vært gjennomførlig. Anderledes stiller det sig, nåar
en kraftledning føres frem gjennem bygden umiddelbart forbi gaard
og grænd. Der vil da være anledning til med billige anlægsut
gifter at forsyne sin gaard med lys og kraft, forutsat, at der it
kraft tilovers.
Ang. mængden av den kraft, der bor reserveres bygden, hen
vises til forholdene i Stjørdalen, der er nogenlunde analoge med
Værdalen. 1 Stjørdalen har man nu sit egct elektrioitetsværk, der
saavidt mig bekjendt er utbygget for 300 hk., men allerede nu
1 aar eiter dr jf tens begyndelse viser det sig paakrævet at foreta videre
utbygning.
Ved den forestaaende første instalation i Dilfossen — 2600
hk. Ira dynamoerne — blir der tilovers for privat forbruk med rundt
tal 300 hk. Denne energimængde antas tilstrækkelig for de
torste aar; men efter den erfaring, man har andetsteds fra, vil be
hovet snart stige, der vil vokse frem nye industrielle bedrifter med
behov for kraft og av hensyn hertil er der aapnet adgang til at
installere nok et agregat paa 1300 hk., hvorved bygden vil være
sikret kraft for lange tider. Da vandføringen i Dillfossen imidler
tid med rimelige omkostninger lar sig regulere til 4 m 3 pr. sek.
motsvarende ca. 4800 turbinhestekræfter ved døgndrift og ca.
4800 hk. ved 7000 brukstimer aarlig, vil det være kortsynt ikke
straks at bygge indtaksdam og tunnel med den endelige vandfø
ring for øie. Hvis dette ikke gjøres straks, vil det senere ikke
være adgang til at nyttiggjøre sig den fulde vandføring uten en
meget lang driftstands, hvilket selvfølgelig er utelukket, Efter
det foreliggende projekt kan der ved oplægning av et rør nr. 2
Bind VI B — 42

----
660 SS-B
----
og utvidelse av kraftstationsbygningen indstalleres yderligerc 2000
hk. I kraftstation vil der da ialt være installert 0500 hk.
Beskrivelse av utbygningsarbeidene.
A. Reguleringen
Ved en utbygning paa 2000 hk. fra dynamoen vil man un
der hensyn til faldtap og maskineriets virkningsgrad samt under
hensyntaken til isdannelser i Inna, maatte lægges beslag paa 2.1 m 3
vand pr. sek. For at erholde denne vandmængde kontinuerlig
vilde der ifl. de av Vattenbygnadsbyraen atarbeidede avløpskur
ver for Inna (tegning XVl)'i aarene 1905 —1900 og 1900—1907
ingen regulering være nødvendig, mens man i aarene 1901 —1902,
1902—1908 og 1904—1905 hadde maattet ha et magasin paa hen
holdsvis 5,2, (5,6 og 2,0 mill. m 3. Da der muligens kan indtra-ffe
tørrere aar bør man vistnok for ovennævnte vandføring disponere
et magasin paa mindst 3 mill. m 3, som blir at anvende i vinter
maancderne. Da de reguleringsarbeider i Inn våndet, som \ ær
dalsbruket nu lar foreta i Møtningsøiemed, repræsenterer et maga
sin paa 12 mill. ra :J er man saaledes fuldt garantert ; den nu op
førendes dam utføres av sten i eementmørtel og faar et fuldt til
fredsstillende profil, saaledes, at den senere kan paabygges tilstrek
kelig for opnaaelse av fidd regulering i forbindelse med sænkning
av utløpet.
Da Innas løp fra Innsvandet til Dillfossen er meget langt
kan det indtræffe, at våndet paa særlig kolde dager kan fryse
delvis bort. Man niaa derfor sørge for nærmere Dillfossen at lia
et reservoir, der kan træ støttende til under saadanne omstændig
lieter. Et saadant reservoir kan faaes ved en
Dam ved Trangdøla bru. (Tegning nr. II)
Ved 5 ni. opdæmning her faar man, eiter hr. amtsingenior
Munehs beregning, ea. 550,000 m 3 vand eller tilstrækkelig for 3
dages fuld drift uten noget tilskud fra Inna.
Dammen opføres av brnddsten i cement med luke i jerns
føringt-r. Paa dammen føreligger anbud (bil. nr. 2) fra Xorden
fjeldske eementindustri og paa lukemaskineriet fra Kværner bruk
og Myrens mek. værksted (bil. nr. 3). Dammen og dertwed regu
leringens kostende blir ifølge disse anbud kr. 7900.00.

----
661 SS-B
----
B. Vandbygningsarbeider i Dillfossen.
ln ilt aks dammen.
Denne er efter hr. amtsingeniør Munch's plan projektert
som naaledam overensstemmendc med tenning nr. 3. Den
ne type er valgt fur at hindre opstnvning av våndet i flom, idet
naalene fjernes under denne, saa damprofilet blir frit. Naar naa
lene er indsat vil vandstanden staa paa cote 131,5. Dammen er
utstyrt med skylleluke paa cote 146,3 og indtaktsluke med grov
varegrind paa cote 147,5. — Ved to m. vanddybde i kanal og
tunnel har man to meters tapningshøide i indtaksbassinet. der paa
denne høide rnmmer 680,000 m :! (teg. ni-. XVII) og derfor kan
avgi tilstrækkelig vand til 3 1 ~ dogns fuld drift. Ved dette be
tydelige indtaksbassin blir det mulig at regne med anlæggets ukent
lige gjennemsnitsbelastning idet bassinet kan opta de storste døgn
variationer. Fra indtaksdammens luker forer en kort kanal til
Tunne 1 1 e n
der faar ca. 600 in. hengde og 2,5 x 2,5 m. tversnit og føres
omtrent horizontalt frem til
Indtaks k u m m e n
ret op for kraftstationen. Indtakskummen utstyres med fin
varegrind av jern samt skylleluke og overløp med ledeskjærm av
heton for bortledning av ovorløpsvand forvoldt ved pludselige av
slag av belastningen, der ikke optakes av rørledningens trykventil. —•
Fra indtaktsdammen fører
taket en diameter av 1200 m in. der efterhvert redueeres til kun
1000 in in ved kraftstationen. Ledningens hengde er ea. 500 m.
•»g den utføres av klinkede staalplater overensstemmende med
aubud fra Kværner bruk (bil. 4). 1 (i m. avstand lagres den op
paa betonfundamenter og forankres i henhold til tegningen. —
Hkjæringsmasser og betonfundamenter er beregnet paa grundlag
av det av hr. amtsingeniør Munch i 1906 optagne kart, hvor
grundens beskaffenhet ved borhuller er angit meget nøiagtig.
Kopi av amtsingeniørens kart vedhegges som tegning XVIII.
Kraftst a t i o n e n
(tegning V) blir liggende like nedenfor den gamle dam og
staar overalt paa fjeld. — Den er tænkt utført av 40 cm. tyk
Aalesundsmur mot forskalling indvendig. Mellemviegge utføres


----
662 SS-B
----
av mursten, en sten tykke, (iulvet er av beton og taket tækket
med asfaltpap. —
Ved den første utbygning blir der plass for tre agregater,
li vert paa 1: J >oo hk. og Ved senere tilbygning, efter de strekede
linjer, blir der plass for et agregat paa*2ooo hk. Apparatrummet
er'i tn etager adskilt ved betonhvælv. Bygningen er derlios for
svnet med et mindre verk.sted. Løpekran blir at installere.
Maski n e 11 ti tst y r.
Paa turbinen er indltentet anbud fra AS Kværner bruk (bil
4) og AS Mvrens mek. verksted (bil. 5). Paa det elektriske ut
styr er anbud' indhentet fra Flektrioitets A/S A.E.G. (bil. li) og
AS Norsk Klektrisk og Brown Hoveri (bil. 7). Saavel for tur
biner som dvnamoer og transformatorers vedkommende er anbu
<lene indhentet alternativt for et agregat paa 2000 hk. og to min
dre, hvert paa HiOO hk. Det første er adskillig billigere bande
livad maskineri og bygning angaar. Da man imidlertid ved knu
el agregat staar totalt uten kraft forsaavidt noget skulde koinnii
paa med turbine eller dynamo, anbefales det at installere to min
dre agregater. \ overslaget er dette forutsat, idet Kværners og
A. F. (!.'s anbud er lagt til grund.
11. Kraftoverføringen.
Fra dynamoerne med spænding :10()0 volt blir strømmen op
transfonnert til ;>O,OOO v. og gjennem maksimalbrytcre og lynavle
derarrangement ført ut paa fjernledningen. Denne ophegges av
2"> mm- kobbertraad paa træstolper i gjennemsnitlig :!o _ m. av
stand og føres paa VærdalseK ens sydside frem til sliperiet. Fra
et paa tegning I. angit punkt avgrenes en ledning til Rindsem,
livor strømmen ved en transformator paa 100 hk. anbragt niellem
stolper nedtransformere* til 200 volt. Ved sliperiet
strommen for de mindre motorer.- vedk. likeledes til 250 volt,
mens de større motorer for strøm av 3000 volt spænding. Sliperi
transfonnatorene installeres i et eget hus av sten.
Hvorsomhelst paa ledningen vil der være anledning td at
grene ut stikledninger til private forbrukere. Paa stolpereisningen
er indhentet anbud fra Ivar Olesen (bil. X), lydende paa kr. 4,00
pr. stolpe. For transformatorers og selve ledningens vedk. er ind
hentet anbud fra A.F.Ci, og Norsk Klektrisk A: Brown Bovori.
Anbudene omfatter leveranee av alt materiel in cl. fra gt, sjau og
nmntage.

----
663 SS-B
----
I overslaget er A.E.G.'s anbud lagt til grund (bil. 6.)
Værdalsbruket leverer stolpene fremkjørt og barket for 4,50
pr. styk. Overføringens samlede kostende blir kr. 76,000. Itig.
bil. 9 har samtlige grundeiere som berøres av ledningen avstaat fri
grund til denne.
111. Friskvandsforsyningen for sliperiet.
Denne er projektert fra Rindelven, hvis eiere iflg. bil. 10 paa
særdeles gunstige vilkaar har overdrat sine rettigheter til Værda
lens konunune. Efter lndhentede erklæringer fra Kværner bruk
og Myrens niek. verksted (bil. 11) er det tilstrækkelig, nåar slipe
riet er sikret 120 resp. 180 sekl. Herfor tiltrænges iflg. det av
hr. amtsingeniør Munch utarbeidede aidøpsdiagram for Rindelven
(tegning) et magasin paa ea. 200,000 m :! . Da det imidlertid byder
nere driftsfordele og driftslettelser likesom det i brandtilfælde er
ønskelig at disponere rikelig frisk vand foreslaaes det at regulere
Jlindelven til 300 sek.l. hvortil der ing. ovennævnte diagram ut—
kræves et magasin paa ca. 350,000 m :! .
De rettigheter, som kommunen har erhvervet tillater imidler
tid 2. m. opdæmning av Elvfosdammen hvorved det opnaadde re
servoir utgjor ca. 500,000 m :! (se tegn. IXX). Eor seiv de aller
tørreste aar at være fuldstændig paa den sikre side foreslaaes det
straks at skride til fuld opdæmning. Qverslaget er opgjort under
denne forutsætning.
Ved ivindsem paa den nu værende dams sted er den nye ind
taksdam projektert i samme høide som den gamle. Fra denne
dam fører en rørledning med 450 mm. diameter og paa 2800 m.
længde våndet til sliperiet. Rørledningen er dimensionert for
fremstilling av 300 sek.l med 14 —15 meters overtryk ved sliperiet.
For saavel Elvfosdammen, Rindsemdammen og rørledningen
foreligger der (henholdsvis nr. 6, 7 og 8) og
er i henhold til disse for damarbeidets og ledningsgrøftens vedk.
anbud indhentet fra Xordenfjeldske cementindustri (se bil. 2 og
bil. 12) og for rørledningen med utstyr og damluker fra firmaet
Nilsen & Danielsen, Kristiania (bil. 13) og A/S Myrens niek.
verks. (bil. 14). Det første av disse firmaer leverer saakaldte lap
sveiseede staalmufferør mens det siste leverer vanlig klinkede
staalrør av 5 mm. plater. I overslaget er Myrens anbud lagt til
grund.

----
664 SS-B
----
Yedopdænming av Elvfos vil en mindre v eianlagning bli
nødvendig. Anbud herpaa er indhentet fra hr. sergent Sørheim
(bilag 1.").)
V og V. Sliperianlægget.
Firer konferanee med Værdalsbrukets vedk., likesom jeg i sa
kens anledning har konferert med fli v. fører av PS .Værdalen"
lir. kapt. G renne, skal det være mulig at utsortere endel slipetøm
mer allerede i lænsen ved Værdalsrøen. Denne del av tømret
skulde saaledes kunne slæpes direkte til det projekterte tømmer
bassin, hvorved en betydelig indsparelse vil kunne opnaaes. Da
der vel ialfald foreløpig vil kunne klæbe endel u visl iet ved dette
arrangement der saavidt jeg vet endnu ikke har vært prøvet, idet
slipetømret til Follafos utsortere» i Levanger, har jeg i nærvæ
rende utredning gaat ut fra, at saalænge sagbruket er paa Levan
ger vil man maatte regne med at slæpe tømret herfrå, eventuelt
ira Skaanes, forsaavidt denne lænse atter tas ibruk.
Hvadenten tømret imidlertid kommer fra elvelænsen, Skaanes
eller Levanger, blir det at slæpe til det ret utenfor sliperiet pro
jekterte tommerbassiu.
Som tegning IX viser er dette tilveiebragt ved mudring av ca.
35000 ni- og er givet :U0 ni. længde og 50 m. bredde med 1 / 2 m. yand
dybde paa kveste observerte vandstand. I hensigt at forkorte kjerra
tens længde samt for altid at kunne arbeide i roligt vand seiv un
der sterk storm er bassinet i den ene ende forsynt med en kor
tere kanal ind til kjerraten. Rundt bassinet er nedrammet 7 pæ
ler kant i kant for nord og vestsidens vedk. og med en stoks
mellemrum for de ovrige sider. Pæl ene nedrammes 3 m. og ra
ker 1 m. over hoiest forekoinmende vandstand (stormfio.) Paa
indvendige side er de beklædt med 8" pl. til 1 na. høide over om
givende terræn for at hindre ijenoring, likesom syd og ostsiden
over ])lankekhedningen er beklædt med bakhun for at hindre tøm
mer fra at kile sig ind i mellemrummet mellem stokkene og l)ryte
disse fra hinanden. Pælene er desuten forbundet med langbjelker
dei- igjen er avstivet ved skraa])æle saaledes, at pælegaren skal
kunne motstaa de sterkeste bølgeslag. Paa søndre væg er anord
net en 10 ni. bred aapning for indstikning av tømmer. Aapnin
gen er forsvarlig hikket ved bommer av speeiel konstruktion.
Bassinet er tilstrækkelig stort til at rumine en maaneds tom-

----
665 SS-B
----
merforbruk uten sopning og ved sopning ialfald være tilstrækkelig
for 1 / 2 aars drift. Bassinet er beregnet at skulle koste 60,000 kro
ner. Angaaende mudringen henviSes til skrivelse ira hr. stats
ingeniør Grøndahl (bil. lb).
Kjerra t.
Fra bassinet fører en kjerrat tømret til sliperiet. Kjerraten
er git en solid underbygning og er overdækket med en gangbro
med rækværk. Kjærraten er fort saa høit op, at den gaar klar
av bølgeslag. Det er forutsætningen, at kjærraten knu blir at
drive om dagen. Hvis det av en eller anden grund skulde være
onskelig at lagre endel tømmer paa land, er der forutsat plass her
til mellem strandlinjen og vedrenseriet, som antydet paa tegning
I. likesom der ogsaa er sorger for oplagstomt for bakved, forsaa
vidt saadan blir at slipe.
Kjerraten forer tømret direkte ind i
V e d r e n s e r i e t (tegn. XX ).
der er projektert opført av sten i forbindelse med kjedelhus
for eentralopvarmning. Da alt tømmer har vært lagret i rent
sjøvand trænges ingen speeiel vaskning av kubben, mon denne fø
res fra kapsagen direkte gjennem barketromlerne til et vandbassin.
hvor den sorteres ; det blir saaledes kun delvis nødvendig at høvle
kubben. For tilfælde bakved blir at slipe er der forutsat plass for
dennes haandbarkning i et tilbygge.
Fra renseriet føres kubben med transportør til
Sliperi et (tegning XXI).
Dette er projekter for en produktion av 15000 tons 50 °/
va at masse med adgang til utvidelse til 18000 tons. Bygningen
er projektert av sten med betongulv og tak av asfaltpap paa jern
takstoler.
For saavel renseriets som sliperiets vedkommende er for det
maskinelle utstyr indhentet anbud fra Kværner bruk (bil. 17) og
fra Myrens mek. værksted (bil. 18 tegning XXII). Anbudsbetin
gelsene er, at maskinneriet skal leveres i komplet stand incl. fragt,
transport, sjau og montage. I anbudene er endvidere niedtat trans
missioner, vandledninger, transportbaner og eentralopvarmningsanlæg.
Ved at sammenligne de to anbud synes det at fremgaa (se
bil. 19) at Kværner bruk har offerert et mere komplet og rike
ligere dimensionert maskinelt utstyr, hvorfor dette anbud lægges til
grund for omkostningsoverslaget og rentabilitetsberegningen. Kvær
ner brurk har forøvrig utarbeidet toprojekter (bil.2otegningXXllll),

----
666 SS-B
----
for begge er iraidlertig alt maskineri fælles, idet bes])arelsen for
det andet maskinenes verfkommende ligger i en noget billigere
bygningskonstruktion. Da besparelsen ikke er særlig stor, er det
dvreste alternativ lagt til grund, da dette synes heldigere for drif
ten. For de nodvendige motorer for drift av sliperi- og rensema
skinerne er anbud indhentet fra A.E.G, (bil. (i) og Xorsk Elektrisk
ev Brown P>overi (bil. 7). Xorsk Elektrisk <\: Brown Boveris an
bud er noget dyrere (se bil. 21), men da dette anbud er overen
stemmende med Kværner bruks projekt maa allikevel dette lægges
til grund. Ved eventuel forretning kan man vistnok gaa ut ira,
at anbudssummen kan rcduerees.
Fra sliperiet føres den færdige masse ved trallebane eller
transportør til
VI. Lageret
der ligger 50 meter fra sliperiet. Til lagerbygning er tænkt ind
kjøpt en dertil egnet bygning fra Hommelvik Værk (bil. 22, tegn.X.)
Midt gjennom lageret gaar en 000 mm. sporbane for transport
av masser til kaien. Banens længde fra lageret til kaiehodet er ea.
:!50 m. For skinner og pensers vedkommende er indhentet anbud
fra (i. Hartmann, Kristiania (bil. 25) fra hvem likele<les foreligger
anbud paa 10 vogner samt lokomotiver i to alternativer, nemlig et
ildlost og et almindelig fyringslokomotiv. Det ildløse lokomotiv
bvder hYre fordele likeoverfor assuraneeselskapene likesom betje
ning og drift er betydelig billigere og enklere. Lokomotiverne er
stærke nok til at trække tog a 40 toms nyttelast paa horizontal
bane. Disse lokomotiver kan pr. døgn transportere 1000 tuns masse
fra lageret til skibssiden. Lokomotivdrift ansees imidlertid ikke
;it være paakrævet for efter sagbrukets flytning idet sliperiet ind
til da vil kunne greie sig med hestetransport, Anbudene er imid
lertid indhentet forsaavidt kommunen vil ta under overveielse at
forhenge banen f. eks. til Yærdalsoren.
Kaianlægget.
Som togn. 1 viser er kaien ført saa langt syd som mulig
nten at fråvike fordringen om, at den skal ligge i Værdalen, Den
ligger saaledes paa grænsen mellen Værdalen og Levanger land
sogn. Landgangen er ført i vestlig retning, mens seiv kaien pe
ker nordvest, da storm herifrå er den eneste der kan tænkes at

----
667 SS-B
----
hindre lastningen. For imidlertid at bringe forholdet paa det rene
har jeg indhentet vedlagte erklæring (bil. 24) ira fhv. kaptein paa
D/S „Værdalen", hr. (i ren ne, der har aarelang erfaring for veir
forholdene i Skaanesbugten. Det vil av denne erklæring seees, at
nåar arrangementet træffes som paa tegning I angit, vil lastingen
kunne foregaa seiv i sterk storm.
Bom tegn. XI viser har jeg utarbeidet to alternativer for
kaiens konstruktion. For begge er det imidlertid en fælles betin
gelse, at der fra mælbakken mudres op et bassin paa ca. 100 in.
længde og 25 ni. bnndbrcdde og med en mindste vanddybde av
7 m. Bassinet beklædes med nedrammede pæler og bakhun for
at hindre igjenøring. Efter alternativ I blir de opmndrede mas
ser anvendt til fyldning i kaihoved og landgang, der begge be
grænses med solid bolverk, mens efter alternativ II de opmndrede
masser styrtes i sjøen og kaien utføres som almindelig pælekai,
Alternativ I stiller sig noget dyrere i anlæg hvorimot man efter
dette samtidig faar opfyldt den projekterte ntvidelse for eventuelt
sagbruk. Da sliperiet imidlertid ikkc retfærdig kan belastes med
utgifter herfor er overslagets alt. II lagt til grund.
VII. Øvrig bebyggelse
Da sliperiet blir beliggende kun 1 km. fra Værdalsøren med
dens omliggende tætte bebvggelse vil, den for underbringelse av
arbeidere og funktionærer nødvendige nybygning bli forholdsvis
übetydelig. Planen for den projekterte bebyggelse er opgjort un
der he.nsyntagen til sagbrnkets senere flytning. Der foreslaaes op
ført en kontorbygning (tegn. XII) som inden sagbrukets flytning
tillike skal tjene sliperiingeniøren og sliperimesteren til bolig. Se
nere blir bygningens torste etage at benytte som Værdalsbrukets
kontor. Anden etage bekvemmelighet for kontorehef og loftseta
gen eventuelt for ugifte funktionærer. Videre foreslaaes bygget
en formandsbolig (tegn. XI III) for 2 familier og arbeiderbolig 8
familier og 8 nngkarer. Paa samtlige bygninger foreligger anbud
fra hr. snekkermester Melbye og hr. murmester Raaen samt for
stenleverancens vedk. fra hr. handelsmand Norum (bil. 25, 26 og 27).
Videre er der projektert et mek. verksted (tegning XV) med
utstyr for sliperiets behov men tilstrækkelig stort til at kunne op
ta fornødne ekstra maskiner for sagbrukets behov. I forbindelse
med verkstedet er projektert «midje med metalstøperi samt i 2den
etage spisesal for folkene.

----
668 SS-B
----
Paa selve bygningen foreligger anbud fra eierne av Hom
melvik værk om leveranee av en derværende bygning der hen
sigtsmæssig kan paabygges en halv etage for spisesalen* vedk. samt
-midje av mursten. Paa maskineri med eentralopvarmning fore
ligger anbnd fra Kværner bruk ved brødrene Sundt (bil. 28.) Ma
skineriet er likeledes offerert av Myrens mek. verksted, der imid
lertid tilbyr et utstyr, som vistnok med riden vil bli at anskaffe,
men som man foreløpig antar at kunne undvære. Paa en 10 hk.
motor til drift av maskineri er anbnd indhentet fra de tidligere
inevnte elektriske firmaer.
VIII. Diverse anlæg
Herunder er opført vand- et kloakanlæg for den samledebe
byggelse idet der foreslaaes lagt vandledning til kontorbygningen
og arbeider og formandsboligen samt kloak fra kontorbygningen.
1 denne er videre projektert to W. C. samt bad.
Yidere er projektert veianlæg inden sliperiomraadet samt en
forbindelsesvei med hovedveien. —
Endelig er der fra A. E. (I. og Norsk Elektrisk & Brown
Hoveri indhentet anbnd paa lvsanlæg for det hele kompleks idet
der forntsættes elektrisk lys i sliperi, vedrendseri, verksted, lager
og kontorbygningen; desuten glodelamper i vandtæt armatur uten
for kaien, kjerraten og paa tomterne.
IX. Grundavstaaelser og rettigheter,
K r a f tani æ g g e t.
Dillfossen ligger i sin helhet paa Værdalsbrukets grund og
eies av dette. — Ved opdæmningen vil kun værdiløs jord tilhør
ende Værdalsbruket sættes under vand. Det samme er tilfældet
for reguleringsdammen ved Trangdøla. For kraftanlæggets ved
kommende blir saaledes erstatningen 0
K raft o v e rf 0 ringe n.
Ifølge bil. 0 har man sikret sig fri grund til denne. Bilaget
er underskrevet av samtlige eiere, der berøres av ledningen. Klau
sulen om erstatning for forringet avling kommer ikke til anven
delsc da arbeidet blir utført paa en tid, da ingen avling er paa
marken. Kraftoverføringen foranlediger saaledes heller ingen ska
deserstatning eller grundavstaaelse. —

----
669 SS-B
----
Friskvands f o r s y n i n g.
Som bil. 10 viser har man sikret sig al ret i Rindelven mot
at vde et visst antal hestekrafter som vederlag. — Utgifterne
hertil er opført under post 11. Desuten overtakes de nuværende
eieres obligation paa hvilken gjenstaar at betale kr. 500.00, samt
videre den aarlige erstatning paa kr. 90 for øket opdæmning. Ka
pitalisert blir dette kr. 1800. — Sandet erstatning for friskvands
ledningen blir saaledes kr. 2300.
Slip e r i e t
Potte er projektert paa Ole Borgens grund, medens be
l>oelseshusene er projektert paa Yærdalsbrukets grund. Ole
Borgen har tilbudt sin samlede skog- og anden eiendom paa Ør
inæl en for kr. 9000 00. Da sliperiet knu optar en øde sandstræk
ning tinder jeg ikke at kunne opfore mere end kr. 1000 som sli
periet vedk. Det totale erstatningsbeløp blir saaledes kr. 3300.
X, Administration og diverse
Da de væsentligste arbeider blir at utføre av entreprenører i
Iren hold til de indhentede anbnd, faar selvfølgelig entreprenørene
bære alle utgifter til riks- og sykeforsikring ete.
Naar dertil kommer at alle anbudsindbvdelser er formet saa
dan, at entreprenørene skal levere vedk. anlæg fuldt færdig til
drift, blir der ikke stort spillerum for uforutseede utgifter.
Under henvisning til foranstaaende beskrivelse og vedlagte
specifikation (bil. 39) tro r jeg, at det hele pro jekt kan sies at
være gjennemgaaende detaljberegnet. Under disse omstændigheter
maa kr. 07,440 sies at vrere mer end tilstrækkelig for administra
tion og diverse.
Den samlede anlægskapital blir saaledes kr. 1,100,000
Ad: Driftsutgiftene
Det er forutsætningen at kun tømmer blir at slipe ; forsaa
vidt bakved kommer til slipning vil rentabilitetsberegningen stille
sig noget gunstigere. For at være paa den sikre side anbefales
det foreløpig ikke at regne hermed. Videre er forutsat at der til
fremstilling av 1 ton 50 °/ 0 vaat masse medgaar ca. 1,3 m s ved,
idet høvling kun kommer til anvendelse. Prisen

----
670 SS-B
----
paa veden er sat overensstemmende med de priser, Værdalsbruket
for tid en oppebær av A/8 Follafos.
Som driftskapital maa man formentlig disponere kr. 100,000.
I haap om at projektet hermed er fvldestgjorende utredet
tillater jeg mig at henvise til efterfølgende omkostningsoverslag og
rentabilitetsberegning.

----
671 SS-B
----
Omkostningsoverslag
for
15,000 tons sliperi for Værdalens kommune.
I. Utbygning av Dillfossen for 2600 hk.
A. Reguleringsarbeidene.
1. Dam for Trangdøla ifølge anbud fra
Nordenfjeldske cementindustri . . 6000
2. Lukemaskineri iflg. anbud fra Kvær
ner bruk med tillæg av træluke og
transport fra Einnan til damsted . 1900
7900
B. Vandbygningsarbeider i Dillfossen.
1. Indtaksdam for Dillfossen incl. naale-
dam, men excl. indtaksmaskineri . 26000
2. Tunnel og kanal, samlet længde 800 m. 96000
3. Indtakskum 14500
4. Fundamentering for rørledntng . . 20000
5. Kraftstationen med fundamenter . 20000
176500
Transp. kr. 184400

----
672 SS-B
----
C. Maskinelt utstyr.
1. Indtaksmaskineri og varegrind etc.
for rørledning ifølge anbud fra Kvær
ner bruk med tillæg av 600 kr. for
ekstra lukeforing . . : \- . :'.;;.'', 300.0
2. Rørledning 1200 mm. diam. ifølge
anbud fra Kværner bruk med tillæg
av 1700 kr. for transport Rinnan —
Dill tomsen 46000
3. 2 turbiner' med tilbehor -for tilsam
men 2800 hk. iflg. anbud fra Kvær
ner bruk med tillæg kr. 820 for
transport Rinnan —Pillfossen samt
2000 kroner for en noget større type 35000
4. Løpekran i kraftstationen .... 2000
5. 2 dvnamoer tilsammem 2600 lik.
ifølge anbud fra A.E.G. Anbodet
lvder paa 2400 hk. og 500 omdrei
ninger. Økes omdreiningsantallet til
750 *il man for samme sum faa to
maskiner paa 2600 hk. ..... 33000
6. 2 oljetransformatorer komp. med olje 16000
7. Apparatanlæg og ledningsforbindel-
sen med lvnavlederarrangement . . 15000
8. Lvsanlæg i kraftstationen ifølge an-
bud fra A.E.G 500
9. Andel i montage for elektrisk ma
skineri og transport 5500
156000
D. MasHnisibolig . nøiagtig som sli
periet? formandsbolig 6500
E. Vei an læg og diverse .... 15100
Sum I.
Eorsaavidt der kun installeres et
stort agregat paa 2600 hk. med plass for
et til av samme størrelse vil sum 1 bli
kr. 825000.
Transp. kr
362000
362000
Transp. 184400

----
673 SS-B
----
Transp.
302000
11. Kraftoverføring fra Dillfossen
A. Horedledimu/en til sliperiet
1. Fjernledning med montage til slipe
riet ing. anbud fra A.E.G, kr. 31000
og 3500 og 500 for transport . . 35000
2. Stolper, 400 stk., le veres av Værdals
bruket fremkjørt for kr. 4.50 pr. stk. 2200
!. Reisning av stolpene ing. anbud fra
telefonerbeider Iver Olsen . . . 1000
4. Transformator med lvnavleder ete.
ved sliperiet ing. anbud fra Norsk
Elektrisk og Brown Boveri med til
læg av montage og transport . . 22500
5 - Transformatorhns 3340
05000
B. Avyrenini) til Rindxem.
1. Fjernledning 2350 m. ing. anbud fra
A.E.G. kr. 4500 og. 500 .... 5000
2. Stolper, 20 stk., levert fra Yærdals
bruket fremkjørt for kr. 4.50 pr. stk. 300
3. Reisning av stolpene ing. anbud fra
telefonarbeider Iver Olsen . . . 320
4. Transformator for 100 hk. irlg. an
bud fra A.E.G. 4750
111. Friskvandsforsyningen
1. Bvgningsarbeide ing. anbud fra Xor
denfjeldske eementindustri alt. II 14050.7(1
2. Lukeiuekanisme ing. anbud fra Kvær
ner bruk med tillæg av træluke og
transport fra Rinnan til damsted . 1500.00
Avrunding 443.30
Transp. kr. 10000 438000

 

----
674 SS-B
----
Transp. 10000
438000
B. Dam ced 'Rhuheni.
1.
Bygningsarbeidet incl. varegrind iflg.
an hud fra Nordenfj. cementindustri
4000
(\ Ledniny til slijiertrt.
1. liørledningen iflg. anbud fra Myrens
mek. værksted med tillæg av transp.
51000
14000
2. (xravning og gjenfvldning . . .
1). Yfniiihetijjct.
Veianlægning iflg. anbud, avrundot
1200
1.
80200
IV. Sliperiet
1. Selvo sliperibvgningen iflg. Kværner
bruks tegning
:;*2OO
2. Jordarbeide
1200
il Uygningsfundainenter ifølge specifi
kation
1080
4. Maskinfundamenter. gulv og kloak
ledninger, ialt ca. 450 m :! . . . .
5. Vedrenseriet iflg. tegning fra Kværner
10520
10810
:100
ti. Jordarbeide
7. Bygningsfnndameuter
450
8. Maskinfundamenter, gulv ete.
4440
70000
Kjerrat for tømmerbassin iflg. anbud
fra Kværner bruk
Vedren.serimaskiner iflg. anbud fra
Kværner bruk
1
10200
•>
13.510
Sliperiniaskiner incl. vandleduinger,
transtnissioner, transportbane, vogne
ete. iflg. anbud fra Kværner bruk .
1:10070
Trans]).
K 50270 7(5000
52-1200

 

----
675 SS-B
----
Transp. 100270 76000
524200
4. Cenlralonvaiinning iHg. anbud fra
Kværner bruk . . . -. . .'• . . 8050
5. Elektriske motorer til drift av oven
nævnte maskiner in cl. forbindelses
ledninger iflg. anbud fra Xorsk Elek
trisk cV: Brown Hoveri 04000
232820
Sum IV
808320
Eorsaavidt Myrens og A.E.G.s anbud
lægges til grund vil sum IV bli kr.
288000, idet der foruten de tidligere ma
skiner vil bli noget billigere bvgninger.
Forsaavidt Kværner bruks alternative
forslag tas vil sum IV bli paa
kr. 298000.
V. Tømmerbassin
A. Muring 25000
E. Pæling med beklædning 35000
(', Kjerratunderbygning 5000
65000
VI. Kaianlæg og lagerbygning.
A. Kaianlæg i fig. xpecifikathon.
1. Muring med bolverk 18000
2. Selve kaien 23400
8 Landgangen 28300
4. Sporarrangement 4200
5. Avrunding 1100
75000
2. Fundamenter 168
3. Selve bygningen ing. anbud
fra hr.
meieribestvrer Mouen med
meieribestyrer Mouen med ekstra
arbeider og maling 2496
3000
78000
975520
Transp.
Bind VI B — 43


----
676 SS-B
----
VII. Øvrig bebyggelse.
A. Kontorbyytihigen.
1. Jordarbeider 90
2. Fundamenter itig. anbud fra hr. No-
rum og Øvre 1710
3. Bvgningen i nei. maling ing. anbud
fra snedkermester Melbv .... 11500
4. Tidfast hvælv 1000
5. Kontorutstyr 700
15000
15. ArbeirierboHy.
1. Jordarbeider 210
2. Fundamentering' og kjælder . . . 1490
3. Bygningen itig. anbud fra snedker-
mester Melbve 10200
4. Uthus itlg. anbud fra Melby med til-
læg av fundamentering 700
12000
J. Jordarbeide 175
2. Fundamentering ing. anbud fra No-
rum og Øvre 875
3. Selve bygningen ing. anbud fra Melby 4050
4. Uthus 100
5800
D. Yærksivd.
1. Jordarbeide 00
2. Fundamentering 300
3. Træbygning itig. anbud fra meieribst.
Mouen med tillæg for paabygge . 2350
4. Smedjen med inventar . 1000
5. Maskinelt utstyr ifølge anbud fra
Kværner bruk og A.E.G 3115
0. Haandverktøi 1085
41400
1010020

 


----
677 SS-B
----
Transp. 1016920
VIII. Diverse anlæg.
A. "Vand- og kloakledning for bebyggelsen . 1800
H. Veianlaég inden sliperiets omraade . . . 8000
('. Lvsanlæg for det samlede anlæg iflg. anbnd
fra A.E.G, med tillæg for stolper . . . 2535
12335
JX. Grundavstaaelser og rettigheter .... 3300
X. Administration 07445
Samlede anlægsomkostninger kr. 1100000.00
Driftskapital ~ 100000.00
Sammenstilling.
I. Utbygning av Dillfossen for 2000 hk. kr. 302000.00
11. Kraftoverføring „ 70000.00
111. Friskvandsforsyningen 80200.00
IV. Sliperiet , 308320.00
V. Tømmerbassin (35000.00
VI. Kaianlæg og lagerbygning ..... 78000.00
VII. Øvrig bebyggelse ' , 41400.00
VIII. Diverse anlæg 12335.00
IX. (Jrundavstaaelser og rettigheter „ 3300.00
X. Administration , 67445.00
Total 1100000.00
Rentabilitetsberegning
Overslag for de aarlige utgifter.

 

----
678 SS-B
----
Transp.
151000.00
1, A v.skrivninger og vedlikehold:
Av I A og B 2 °/„ av 184,400 . . . 3088
Av ICI og 2 2 o u av 40000 . . . 080
Av I V 3 og 4 8 ° „ av 37000 . . . 24M>0
Av I (' 5, ti, 7, 8 og 9 5 °/ () av 70000 3500
Av I 1) 5 % av 0500 325
Av I E 2 u / 0 av 15100 302
Av II 5 "/,, av 70000 3800
15555
2. Forbruksartikler 1845
3. Betjening av kraftstatioiien .... 3000
Elektriker 2000
5000
• )
5000.00
1. Avskrivninger og vedlikehold
Av 111 A, B, Cog 1) 2 °: n av 80200 1724
Av IV A 3 u „ av 70000 2280
Av TV B 1 10 "'„ av 10290 .... 1029
2. Sopning av tømmer i Levanger
samt slæpning
til Ørmælen.
Sopning 15000 tylvter a 0.20
Slæpning 15000 ' , a 0.50
3000
7500
10500
: >. Betjening og drift incl. skatter.
15000 tons 50 °/ n vaat masse a
kr. 8.00 120000
Kr. 101553.00

 

 

----
679 SS-B
----
Transp.
248553.00
1). Aoikriminger oy vedlikehald ai: ørrlye unlmy
Av VI A og 810 °/ u av 70000 . . 7000
5",, av 8000 . . 400
740.0
Av VII A, B, C og I) 5 »/ 0 av 41400 2070
Av VIII A, B, og (" 1 2 " (l av 12335 . 250
9720.00
E. Erstatiiiiiijci
0
F. Tømtnerforhruk 1,3 m :! fast ved pr.
ton masse ing. Værdalsbrukets kontrakt
med Follafos tæsliperi 15,000 1,3 8,5
165000,00
423273.00
Samlede utgifter
G-jennemsnitlig salgspris kr. 34.00
pr. ton 15000 x 34 -- .... kr. 510000.00
Ad ovenstaaende er utgiftene . 423273 00
Netto gevinst kr. 101727.00


----
680 SS-B
----
Dokumenter
vedk. Værdalsbrukets salg.
Værdalens kommune.
Hr. ordfører Kostad Værdalen.
[Jndertegnede advokat Hjalmar Wessel, Kristi
ania, tillater mig herved paa vegne av et konstitu
erandes A/s Værdalsbruket at tilby at avkjøpe og
overta fra Værdalens kommune samtlige Værdals
brukets aktiva og passiva og alle de tilliggende herlig
heter og rettigheter med nedenstaaende undtakelser
ug paa folgende vilkaar:
1. Som kontant kjøpesum utbetales Værdalens
kommune ved overtakelsen kr. 300,000.00 — tre hun
drede tusen kroner.
2. Fra salget undtas alle leilændingseiendommer,
herunder plasser med paastaaende huse og tilliggende
sæterrettigheter samt fjeldslaatter. Disse eiendommer
og plasser skal ha samme beitingsret som hittil for
storfæ og sauer. Den ret til fiske og jagt som hittil har
tilligget opsidderne og de bruksberettigede i Juldals- og
Værens ålmenning samt i Suul forblir uforandret. Likesaa
fisket i Høisjoen forbeholdes. Alt dette skal dog ikke
være til hinder for foretakelse av eventuelle regu
leringer. Gaardene og plassena har ret til at ta for
nøden torvmyr til husbehov paa bekvemt beliggende
steder. Eiendommene undtas med det indmarksareal
som er indhegnet til gaarder og plasser. Hvis gjær
der ikke findes, skal de nuværende grænser for ind
marken respekteres.
I kjøpet medfølger eiendommene Holmen nedre,
Mikvold vestre og Vestly samt tre plasser, hver paa
mindst 20 maal dyrket mark, paa nærmere anvist sted.
Med samtlige leilændingsgaarder og plasser skal
medfolge naaleskog til eiendom, som hvis mulig skal
støte til indmarken i saadan utstrækning som fornødi
ges til husbehov. Det skogareal, som skal tilligge
disse gaarder og plasser, skal samlet utgjøre ikke
mindre end 15000 maal og ikke over 16500 raaa
skogland regnet horisontalt. Bestemmelsen av det
skogland, der skal tillægges hver enkelt gaard
eller plass samt dettes beskaffenhet blir at av
gjore ved skjøn. Ved dette blir at iagta at det med
følgende samlcde skogareala gjennemsnitskarakter sva
rer til hele brukets skoglands gjennemsnitskarakter.
Skjønnet, som endelig avgjør saken, skal beståa av 5
uvillige mænd, hvorav Værdalens kommune opnævner
den ene, leilæhdingerne den anden, kjøperne den 3die
og skogdirektøren de U< siste. Den ene av skogdi
rektøren opnævnte skal være en skogkyndig inand,
bosiddende utenfor amtet, de øvrige fire skal være
gaardbrukere. Kjøperen har ret til at ta tømmerveier
og oplagsplasser for tominer samt bomfæste for fløtning
paa Værdalsbrukets nuværende eiendommer mot erstat
ning for den skade, som herved forvoldes. Gamle faste
tømmerveier og oplagsplasser skal respekteres av begge
parter. Kjøperen forbeholder sig ret til eventuelle nye
reguleringer og dæmminger paa den del av de undtakne
eiendommer som støter til vasdrag, dog mot fuld erstat
ning for herved forvoldt skade. Kjøperen er beret
tiget til inden 3 aar efter overtakelsen at hugge de trær
i den uttakne skog, som holder 8 al. 9' og derover
maalet utenpaa barken og regnet fra høieste rot. Det
som findes paa indmarken til 8 al. 8". Den skog.
som blir at tillægge de undtakne gaarder og plasser,
blir snarest at utskille — senest inden 3 aar.
Tndtil de nuværende brukere opgir sin bruksret
kan ingen indskrænkning gjøres i deres nuværende
rettigheter. Til gjengjæld har kjoperen indtil nævnte
tidspunkt bruksretten] vedk. skog Dog skal de i disse
strækninger ikke kunne av virke under 8 alen 9'
regnet som ovenfor. Avgiften fra leilændinger og plass
mænd oppebæres av kommunen, men skatter og av
gifter av det undtakne gods er kjøperen uvedkommende.
3. Den vandret som tilligger Dillan med plas
ser og nedre Holmen paa vestsiden av iuselven er

----
681 SS-B
----
undtat fra .salget; likesaa grund til dam paa Dillfos
sen, til kraftstatiou og til rørledning (tunnel); videre
skal sælgeren ha fornødne reguleringsrettigheter til
utbvgning av sin halvpart av fossen. Hvis den
anden halvpart av fossen utbygges, skal kommu
nens halvpart utbygges samtidig uten utgift for kom
munen.
Forovrig medfolger alle vandfald iefr. min skr.
av 15. ds.) i salget. Kndviderc er undtatiten del av
nedre Holmen som ligger vestenfor Inna. Dog
forbeholder kjøperen sig ret til tomter og veier for
eventuelle industrielle anheg, samt kraftstatiou og ut
bygning paa den mevnte pareel av nedre Holmen og
av Dillan med plasser. Likeledes nndtas Værdals
brukets ret til Skjækerfossen og Ulvildfossen med for
nødne reguleringsrettigheter. Endvidere brukets ak
tier i Skjækerdalens kobber- og nikkelværk.
Det er en selvfolge, at kjøperens adgang til fløt
ning og reguleringer i fløtningsøiemed ete. forblir
übeskaarel.
4. Kjøperen og de fremtidige eiere skal snarest
mulig og senest inden 5 aar fra 1 , 1013 tinder en løpende
mulkt av kr. 100.00 pr. dag ha overfort forædlingen av
størsteparten av alt sagtømmer fra Værdalsbrukets sko
ger til Værdalen. Ogsaa i de forste 5 aar skal mest mulig
av forædlingen foregaa i Værdalen og aldrig mindre
end 60 000 stok pr. aar. Alt under forutsætning av,
at skogene kan levere saa meget sagtømmer.
Overholdes ikke denne forpligtelse tilsvare* en
godtgjørelse av kr. 2000.00 pr. aar.
5. Kjiiperen paatar sig likeovenfor Værdalens
kommune garanti for kommunens forpligtelser i an
ledning havnesporet paa Levanger, og overtar iøvrig
de forpligtelser som paahviler kommunen som eier av
Værdalsbruket. Herunder indbefattet det for Yær
dalsbruket for 1012 og Iste halvaar 1013 bestemte
skattebeløp.
(3. Omkostninger ved skjotets tinglæsning og
stempling samt ved skjøns- og skylddelingsforretninger
bæres av kjøperen.
7. Skogen skal drives forstmæssig. Herom skal
bestemmelse indtas i skjøtet.
8. Kjøperen skal sørge for, at der for luvali
defondets panteobligation og 2. prioritets panteobli
gation frafaldes pant i de eiendommer og rettighetcr
som er undtat fra salget, likesom kjøperne skal sørge
for, at Invalidefondets panteobligation og 2den priori
tets panteobligation og den gjæld, som ikke er sikret ved
pant, inden overtakelsen er overtat av kjøperen med
befriendr virkuing for Værdalens kommune og amts
konimunoii.
9. Overtakelsen linder sted lode mai 1912, in
den hvilket tidspunkt nærværende tilbud maa være
avgjort, mot at det kontante beløp efter post 1 er be
talt og saafremt kjøper og sælger har opfyldt de for
pligtelser som skal ordnes inden overtakelsen, eller for
hvis opfyldelse senere tidspunkt ikke er bestemt samt
at koncession er git for salget av skogen.
10. Det er en forutsætning at nærværende til
bud helt behandles som strengt konfidentielt og at
dette ogsaa tinder sted indtil sakens endelige avgjørelse.
Det bemerkes, at det paatænkte selskap skal ha
en fuldt indbetalt mininuimskapital stor kr. 750,000.00,
fordelt paa aktier a kr. 5000,, med utelukkende norske
statsborgere som aktionærer og med en valgt direklion
bestaaende av:
5. Advokat Hjalmar Wcxsel, Kristiania,
sistmevnte som formand.
Værdalen den 2(i. april 1012.
Ærbødigst
Hjalmar Wessel,
Det bevidnes lierved, at nærværende tilbud er
overonssteiumende med det av advokat 'Wessel frem
satte og med de av herredsstvret i mote den 2(3. ds.
foretatte og vedtatte ændringer.
Værdalens formandskap den 27de april 1012.
B. R os tad.
Stenkjær den 10. mai 1912.
Merrer hoiesteretsadvokater Flood og Wessel,
Kristiania.
I besvarelse av Deres ærede av 7. ds. meddeles,
at. vi er villige til at godta Værdalsbrukets nye eier,
„A/s Værdalsbruket", som debitor for brukets gjæld

 


----
682 SS-B
----
til os, stor pr. 81 / 8 d. a. kr. 27,891.56 med befriende
virkning for Værdalens kommune.
Med høiagtelse
Indherreds Kreditbank
Harald Hanssen.
K. Brokstad.
I tilslutning til mit kjøpetilbud av 26. april d. a.
avgives herved følgende forklarende og supplerende
erklæring, som for kjøperen A/s Værdalsbruket skal
være retslig forbindende :
Indlfdnhigen :
Eiendomskomplekset med rettighcter og forplig
telser overtakes i den stand, hvori samme for tiden
befinder sig,' og skal Værdalens kommune være uten
ethvert ansvar, om opgaverne over aktiva- og pas
sivapostene skulde vise sig ikke at stemme med de
virkelige forhold.
Post 2 :
a) Kjøperen indgaar paa, at det i post 2 tredie
passus omhandlede skjøn i tilfælde uenighet med binden
de og endelig_,virkning skal efter foriangende av Vær
dalens formandskap eller den, dette dertil bemyudiger,
kunne fastsætte de i post 2 nævnte indmarksarealer.
b) Det i post 2 omhandlede arbeide med at
utskille og tillægge de uttakne gaarder og plasser
eiendomsskog skal av kjøperen søkes igangsat snarest
mulig og senest inden Iste juli førstkommende. Ar
beidet skal derhos uavbrutt fortsættes, saalænge mar
ken er bar, til det er færdig.
Pust ■'>:
Kjøperen har herunder bl. a. overtat de forplig
telser, som kommunen har paatat sig ved den under
1. mai 1908 utstedte og senere tinglæste erklæring
til det offentlige med undtakelse av postcrne 4 og 5.
Under post 2 i denne erklæring foies et tillæg som
liti', c, saalydende :
Det offentlige tillates at benytte kanal- og dæm
ninusanlæg og andre indretninger i Værdalselven me<l
bielve til frenitløtning av tømmer og smaalast fra det
offentliges skoger mot for benyttelsen at betale avgift.
1 mangel av mindelig overenskomst om avgiftens
størrelse bestemmes denne ved skjøn for 10 aar ad
gangen.
Post (i:
Kjøperen skaffer ved overtakelsen eller senest
inden 23. mai førstkommende erklæring fra samtlige
opgivne kreditorer om, at de ved nærværende over
dragelse har godtat kjøperen i Værdalens kommunes
sted, og at de saaledes frafalder ethvert krav paa
denne og paa Nordre Trondhjems amtskomnmne.
Lignende erklæring skaffer kjøperen likeledes fra A s
Folla. Videre skal kjøperen inden samme tidsfrist
som ovenfor bestemt paa behørig maate legitimere,
at panteobligationerne i eiendommene er git paateg
ning om frafaldelse saavel av ansvar som ovenfor
nævnt som av panteret i de undtakne eiendommer.
Disse paategninger er eieren forpligtet til at besørge
tinglæst uten ophold. Det bemerkes i denne forbin
delse, at kjøperen har forpligtet sig til at indbetale
Invalidefondets tilgodehavende efter fondets pante
obligation kontant. De foran nævnte erklæringer og
legitimationer blir at forelægge det kongelige land
bruksdepartement til godkjendelse.
Kristiania 13. mai 1912.
Paa kjøpernes vegne
(u) Hjalmar Wessel.
Intet at bemerke.
(u) B. Rostad,
Værdalens ordforcr.
Til
hr. auitmanden i Nordre Trondhjems amt,
p. t. hotel Westminster
,1. At der i medhold av hiv oin formandskaper
paa landet av 14. januar 1837, g 39, meddeles ap
probation paa Værdalens horredsstyres beslutning av
20. april b 912 angaaende salg av Værdalsgodset og
oprettelse av et fond.
2. At. der i medhold av lov om erhvervelse av
skog av 18. september 1909 gives A/s Værdalsbru
ket tillatelse til i henhold til kjøpekontrakten og den
av kjøperen under 13. mai 1912 avgivne erklæring
at erhverve til eiendom den skoggrund, som det i
foranstaaende post omhandlede salg omfatter, paa føl
gende betingelser :
1. Majoriteten av selskapets aktier maa ikke tilhøre
nogen person, som sitter inde med aktiemajorite
ten i noget andet selskap, der inden Søndre eller
Nordre Trondhjems amter eier skog eller anlæg
til forædling av trævirke. Uten departementets


----
683 SS-B
----
samtykke maa majoriteten av selskapets aktier
heller ikke tilhøre nogen, som indeii nævnte am
t«r eier skog eller anlæg til forædling av træ
virke.
2. Erhververen skal ikke med nogen person eller
noget selskap, som inden Sondre eller Nor
dre Trondbjems amter eier skog eller anlæg til
forædling av trævirke, kanne uten departemen
tets, samtykke træffe kontraktsmæssig ordning,
,-om har til formåa! at regulere driftsutbyttet for
de kontraherende parter ved at tildele den ene an
del i utbyttet av den andens virksomhet.
3. Erhververen maa ikke uten vedkommende de
partements samtykke indgaa i nogen overens
komst til kunstig regulering av prisene paa træ
last.
4. Erhververen har at respektere den bruk av vas
dragene til frcmnøtning av skogprodukter. som
har fundet sted fra gamme! tid av.
5. Erhververen skal saavidt mulig kun benytte
norske arbeidere og norske funktionærer.
(.i. Saafremt herredsstyret i tilfælde av salg ikke be
nytter sig av den det i loven hjemlede forkjops
ret, tilkommer denne staten, som har at erklære
sig om, hvorvidt den vil benytte sig av denne
ret inden 12 uker, etteråt ordføreren har mottat
saken".
Hvilket herved meddeles hr. amtinanden til et
terretning og videre kundgjørelse under henvisning
til hr. amtmandens skrivelse av 1. mai 1912.
Man skal be aktieselskapet gjort opmerksom paa
bestemmelsene i skogkoneessionslovens §§ 7 og 14 om,
bvad der fremtidig paaligger det, idet bemerkes, at
departementet med hensyn til kontrollen med at be
styrelsen og grundkapitalen helt forblir iyr.sk indtil
videre har bestemt, at selskapet aarlig inden utgan
gen av mai maaned gjennem overovrigheten skal ind
sende beretning hertil om mulig stedfundne foran
dringer i bestyrelsens sammensætniug samt en med
den samlede bestyrelses underskrift bekræftet fort-eg
nelse over aktionærene med oplysning om disses bo
]>æl og statsborgerlige stilling.
Den med hr. amtmandens skrivelse av oven
nævnte dato angaaende approbation av herredsstv
rets beslutning som bilag 15 medsendte kjøpekontrakt
følger hoslagt tilbake, hvorhos vedlægges gjenpart av
den ovennævnte erklæring av 13. mai 1912. • — Heroin
er A s Yærdalsbruket idag underrettet.
Kristiania den 15. mai 1912
Erik Enge.
M. Naxluiid.
*
< hersendes med den nævnte kjøpekontrakt og
bilag br. overretssakfører Tessem som kommunens
sakfører i denne sak.
Saken skal sendes videre til Værdalen*
formandskap, men jeg ber Dem ijidtil videre beholde
dokumentene til forberedelse av det berammede møte
i Trondlijem førstkommende måndag, hvor også a jeg
vil være tilstede.
Nordre Trondbjems amt
p. t. Kristiania lii —5—12
Løchen.
Amtinanden i Nordre Trondbjems amt.
Justisdepartementet har med skrivelse av 14.
mai 1912 oversendt hertil en erklæring, som advokat
Wessel paa As Yærdalsbrukets vegne under 13. s.
md. har avgit i tilslutning til aktieselskapets tilbod
av 26. april 1912 om kjøp av Værdalsgodset. Denne
erklærings post 8 er saalydende :
„ Kjøperen skaff er ved overtakelsen eller senest
inden 23. mai førstkommende erklæringer fra samtlige
opgivne kreditorer om, at de ved nærværende over
dragelse har godtat kjøperen i Værdalens kommunes
sted, og at de saaledes frafalder ethvert krav paa
denne og paa Nordre Trondhjems amtskomnnuie. Lig
nende erklæring skaffer kjøperen likeledes fra As
Eolla. Videre skal kjøperen inden samme tidsfrist
som ovenfor bestemt paa behørig maate legitimere, at
panteobligationerne i eiendommene er git paategning
om frafaldelse saavel av ansvar som ovenfor nævnt
som av pauteret i de nndtakne eiendommer. Disse
paategninger er kjøperen forpligtet til at besørge ting
læst uten ophold. Det bemerkes i denne forbindelse,
at kjøperen har forpligtet sig til at indbetale Inva
lidefondets tilgodehavende efter fondets panteobliga
tion kontant. De foran nævnte erklæringer og legi
timationer blir at forelægge det kongelige landbruks
departement til godkjendelse."
Kjøperen har i den anledning den 18. mai 1912
forevist en av Værdalens kommune til fru Elise Jens

----
684 SS-B
----
sen m. fl. under 1. mai 1908 utstedt panteobligation,
stor kr. 1,500,000.00, tinglæst under vedkommende
jurisdiktioner heuholdsvis 2. og 15. mai 1908 samt
16. februar 1909. Obligationen er 1. mai 1912 til
transportert advokat Hjalmar Messel og av denne
forsvnt med paategning av 18. mai 1912 om, at han
for samme frafalder panteret i, hvad der i henhold
til As Værdalsbrukets akeepterede kjøpetilbud av
20. april 1912 post 2 og 3 er tilbakeholdt for Vær
dalens kommune, samt om at personlig ansvar mot
Værdalens kommune er frafaldt.
Man har ikke hat anledning til at gjore sig be
kjendt med eedenternes fuldmagter, men Den Norske
Creditbank* sakfører, overretssakfører Ihlen, oplyste
ved nærvær i departementet idag, at banken hadde
gjennemgaat disse og fundet dem iorden. Han oply
ste villen l , at obligationerne er deponert i banken for
et laau paa kr. 1,500,000.00.
Departementet har efter det oplyste for sin del
intet at erindre mot, at Værdalens kommune godkjen
der den med nævnte obligation trufne ordning, idet
man dog henstiller til overveielse, om ikke kommu
nen bør forbeholde sig at undersøke forholdet nasrmere.
Ifølge en fra Finansdepartementet mottat skri
velse av 18. mai 1912 antakes forholdet med hensyn
til den av Værdalens kommune under 1. mai 1908
utstedte obligation til Invalidefondet, oprindelig stor
kr. 2,400,000.00, at være bragt i orden.
Obligationen er paaført følgende erklæring:
.Av nærværende panteobligations hovedtal er
kr betalt.
Panteret frafaldes herved i, hvad der i den i
gjenpart vedheftede skrivelse fra advokat "Wessel til
Værdalens kommune av 20. april 1912 med Værda
lens formandskaps paategning av 27. s. md. under post
og 3 er tilbakeholdt for Værdalens kommune.
Personlig ansvar efter nærværende obligation
med paategning frafaldes herved likeoverfor Værdalens
kommune samt Nordre Trondhjems amtskominune.
Nærværende panteobligation overdrages herved
til .... dog uten noget ansvar for staten."
Med skrivelse fra Værdalsbruket av 14. mai
1912 har man mottat en kontrabok for Værdalsbru
kets avdragskonto med Aktieselskapet Trondhjems
Handelsbank lydende paa kr. 246,398.03. Boken er
paaført saadan paategning : „Disponeres ikke uten
Landbruksdepartementets samtykke".
I anledning det forestaaende opgjør mellem
Værdalens kommune og A/s Værdalsbruket stilles
kontraboken til kommunens disposition og oversendes
hermed hr. amtmanden. Kontraboken er i nævnte
anledning forsynt med paategning om, at den kan
disponeres uten Landbruksdepartementets samtykke.
Departementet er ikke forelagt nogen opgave
over Værdalsbrukets kreditorer eller i det hele tat
andre dokumenter end de ovenfor nævnte.
Kristiania den 18. mai 1912.
Erik Enge.
H. Kaaterud.
Vi frafalder herved ethvert personlig ansvar
mot Yærdalens kommune i anledning av vor kontrakt
ang. sliperitømmer.
F. t. Trondhjem -" . 1912.
Pr. pr. Akticselskapet Folla
Hjalmar Wessel.
Værdalen, 2 % 1912
For blankokrediten frafaldes personlig ansvar
likeoverfor kommunen.
Værdalens Sparebank
Rygh.
I anledning av Værdalsbrukets
salg fra Værdalens kommune til A/s
Værdalsbruket avholdtes i Trond
hjem den 20. mai 1912 et mote,
li vori følgende deltok :
Fra A/s Værdalsbruket: Det
tes direktion, nemlig advokat Hjal
mar Wessel, godseier Tollef Kilde,
skogeier Olav Nergaard, direktør
Andr. G. Wefring og overretssak
fører Asm. Skjeflo.
For Værdalens kommune : Ord
fører Rostad samt de øvrige med
lemmer av brukets styre, nemlig:
gaardbruker O. Hotan, gaardbru
ker John Myhr, redaktør Joh.s Aas
og disponent Horne. Derhos var
tilstede amtmand Løehen og kom
munens sakfører, overretssakfører
Tessem.
Amtmanden fremla:
1. Skrivelse fra Landbruksdepartementet av
15 / 5 1912 om, at Værdalens herredsstyres beslutning
av 26. april 1912 ang. salg av Yærdalsgodset og op
rettclse av et fond er approberet ved kgl, res<>lution

----
685 SS-B
----
av 15. mal 1012, og at der er meddelt A s Værdals
bruket tillatelse til i henhold til kjøpekontrakten og den
av kjøperen linder 13. mai 1012 avgivne erklæring
at erhverve til eiendom den skoggrnnd som omfattes
av salget, paa visse betingelser.
2. Hen forannævute kjøpekontrakt, nemlig ad
vokat Wessels kjøpetilbud av 2ti. april 1012 med paa
tegning av Værdalens formandskap av 27. april 1012.
3. Gjenpart av den foran nævnte tillægserklæ
ring Ira advokat Wessel av 13. mai 1012 med paa
tegning av ordfører Rostad.
4. Skrivelse fra Landbruksdepartementet av
18. mai 1912, indeholdende bl. a. redegjorelse om
panteretsfrafaldelse i de fra salget undtakne eiendom
iner og rettigheter og om kommunens fritakelse for
ansvar ianledning av de paa Værdalsgodset nu hvi
lende panteobligationer.
I anledning av opgjoret mellem Værdalens kom
mune og As Værdalsbruket overdrog amtmanden til
ordfører Rostad en kontrabok no. 51340 for Yær
dalsbrukets avdiagskonto med As Trondhjems Han
delsbank, lydende paa kr. 240,308.03 til disposition
foi - Værdalens kommune. Herfor mottok amtmanden
ord føreren s kvittering.
Med heiisyii. til gjældsovertakelsen fattedes del
elter følgende beslutninger :
1. Værdalsbrukets styre og Værdalens ordfø
rer godtok de avgivne paategninger paa obligationen
til Invalidefondet og paa 2den prioritets pantobli
gation som fyldestgjorende. Direktionen for A s
Værdalsbruket vedtok, at paategningen paa 2den
prioritets obligation uten ophold blir at tinglæse og
at gjenta tinglæsningen om frafaldelse av pant, for
saavidt panteboksføreren kræver det, saasnart skyld
deling av de undtakne eicndommer og rettigheter
føreligger. For obligationen til Invalidefondet er alt
bragt i orden efter Landbruksdepartementets skrivelse
av 18. mai sistl.
2. Følgende øvrige kreditorer blev av Vær
dalsbrukets styre opgit :
a) Indherreds Kreditbank kr. 27891.56. A s Vær-
dalsbruket fremla her skrivelse fra banken av 10.
mai d. a., hvorefter den godtar A/s Værdalsbruket
som debitor for nævnte gjæld med befricnde virk-
ning for Værdalens kommune.
b| Værdalens Sparebank, kassakreditlaan kr.70778.ø0,
vekselobligationslaan kr. 44500.00.
Fra Værdalens Sparebank fremlagdes telegram
av idag, hvorefter banken fur blankokrediten fra-
falder personlig ansvar likeoverfor kommunen.
For vekselobligationsgjælden overleverte A s
Værdalsbruket en sparebankbok lvdende paa
Værdalens Sparebank til disposition ved indfri-
Else av denne og den under ltr c. nævnte veksel
obligationsgjæld.
c) Levanger og Skogus Sparebank, kassakreditlaan
kr. 41302.77, vekselobligationslaan tila. 23150.00.
For kassakreditlaanet overlevertes kvittering
for at der d. d. er utbetalt i Nordenfjeldske
kreditbank nævnte beløp til sparebankens kredit.
For vekselobligationsgjælden stilles den under
punkt b nævnte sparebankbok til disposition for
kommunens indfrielse av gjælden. Den herom
bandlede kontrabok lyder paa kr. 67650.00. ()ver
skuddet efter indfrielse av vekselobligationerne
tilfalder A/s Værdalsbruket.
d) Angaaende den ovrige gjæld, hvorover speeifi
sert opgave ikke forelaa, erklærte direktioneus
medlemmer at denne gjæld skulde bli indfriet
ved fortald.
e) A/s Værdalsbruket fremla skrivelse av idag Ira
A s Folla om at personlig ansvar mot kommu
nen er frafaldt i anledning av kontrakten om
leverance av sliperitommer.
Værdalsbrukets styre og Værdalens ord forer
godtok den ordning som er truffet under merv.
post 2.
As Værdalsbruket gjentok, at del bar ai
opfylde alle lorpligtelser, som paabviler det nu
værende Værdalsbruk, seiv om de overstiger eller
ligger utenfor, bvad der foran er anført.
3. A/s Værdalsbruket avgjorde den kontante
kjøpesum kr. 300,000.00 saaledes :
Tils. kr. 300^000.00.
4. Skjøte utstedes idag paa Mikvold i Værda-
len og paa eiendominene i Levanger samt paa d s
Værdalen. Skjote paa de øvrige eiendommer utsteder
\ ærdalens kommune, nåar forholdene er bragt i or-


----
686 SS-B
----
den ved skvlddelinger, idet det selvfølgelig hlir kjo*
]>erens sak at erliverve yderligere nødvendige konees
sioner. — As Yærdalsbruket forpligter sig til at la
indta i skjotet de bestemmelser i kjøpekontrakten og
tillægserklæringen, som kommunen maatte forlange.
5. Kjøperen- er gjort bekjendt med at to av
gaardene paa Levanger er solgt ved kjøpekontrakt.
men medtas ogsaa disse i skjøtet til kjøperen.
ii. Til kjøperen overdrages følgende pantobli-
a) O. Johnsen, ti. T .. 1908 med pant i Aldershvile
i Strinden for oprindelig kr. SOOO.oo, tilrest kr.
4700.00, idet bemerkes, at den nuværende eier
maa vedta obligationen for dette beløp.
bi Era Martin Solberg, tinglæst - s 1907 med pant
i Volds Minde 24 i Trondhjem for kr. 4,400.
ei Era John .1. Soknies, tinglæst - 5 , 1899 for op
rindelig kr.. SOOO.oo, tilrest ea. kr. 2050.n0 med
pant i (iamle Kongevei nr. 14 i Trondhjem.
d) 2 obligationer fra Peter Eggen, tinglæst ls / s 1897
og w rJ 1897 for kr. SOOO.oo og kr. 2000.00 med
pant i Sorvold nr. 7 i Trondhjem. Paa begge
resterer tils. kr. 4550.
e. Fra A. 8. Alstad, tinglæst ** B 1908 med pant
i Elisero i Strinden for kr. 4500.00.
7. Eadossementsansvar, som paahviler det
nuværende Værdalsbruk overtas av kjøperen, idet
sælgeren vedtar at vde sin medvirkiiiug til utnyttelse
av stillede sikkerheter, hvilke er overlevert kjøperen.
Efter dette overtar kjøperen idag de solgte
eiendommer med tilbehør overensstemmende med kjø
pekontrakten og tillægsærklæringen av 13. mai A. a.
Xærværende dokumenter er utfærdiget i 2
eksemplarer.
P. t. Tmndhjem 20. mai 1912.
Aktieselskapet Vierdalsbnikets direktion.
Hjalmar Wessel. Tollef Kilde. Olav Nergaard
Andr. G. Wefring. Asm. Skjeflo.
KW Værilalens kommune og Vserdalsbrukets styre
D. u. s.
B. Rostad. Ole Holan. Johs Aas
[ntet at benierke
Løchen. Harald Tessem


----
687
----

----
688
----


----
689
----


----
690
----

 

----
691
----

----
692
----

----
697
----


----
695
----


----
694 SS-B
----




 
 Verdal samvirkelags historie            Verdalsboka


VERDALSBOKA


VERDAL SAMVIRKELAGS HISTORIE 
FRA IDÉ TIL HANDLING


AV
ERLING AURSTAD
UTGITT AV VERDAL SAMVIRKELAG I SAMARBEID MED BYGDEBOKNEMNDA
VERDAL 1988

----
6 Vsl
----
Sats og trykk: Verdal Grafiske A/S
Innbinding: Julius Maske A/S
ISBN 82-990950-3-4

----
7 Vsl
----
INNHOLD
Side
IDEEN 15
Rochdale 16
Ideen kom til Norge 19
Også til Verdal og Vuku 22
Stiklestad 26
ØRENS HANDELSFORENING 29
Krise 31
Nytt håp 32
Ordning med kreditorene 33
Ny driftskapital ved lån 33
Det sto en kvinne bak 35
Bedre varekontroll 36
Utestående fordringer 36
Konkurranse 38
Næssgården 38
Varepriser ved århundreskiftet 40
Leie eller kjøp — forsøk på lureri 42
Vennes 44
Fleskhus 45
Bygging 45
Nytt forsøk på å stifte landsforening 47
Ønske om eget bakeri 48
Kredittuvesenet 49
Manufakturavdeling 50
Krigsfrykt 1914 51
Slakteri og pølsemakeri 51
Ørens Handels for ening 25 år 52
Eget rasjoneringssystem 52
Sikringsfond 53
Navneendring 53
Bankvirksomhet? 53
Mølle 54
Møllebrannene 55
Mer plass 57

----
8 Vsl
----
Kraftfor og handelsgjødsel 57
Melk og kjøtt — tilbud om andre stillinger 58
30-årsjubileum 59
Fiskavdeling 60
Garveri — Lærfabrikk 60
Filial i Vuku 61
Statens kornmagasin 62
Folkebad 63
Chaufør og Chevrolet 64
Revisjon, kontroll, utestående . . 65
Nabohjelp til Sparbu og Røra 66
Huskjøp — nye kontorer og systue 67
Smør og egg 68
Ønske om filial på Lysthaugen 69
Ulvilla 71
Leksdal 71
Eget hus også i Ulvilla 73
Nybygg, Vuku og Lysthaugen 74
Inndal — Leirådal 74
Vannverksaken 76
Samvirkelaget blir anmeldt 77
900-årsjubileet på Stiklestad 78
Da partipolitikerne ville overta 80
Bensinstasjon — radio m.v 84
Ullvarefabrikk 85
Representantskap 88
Johs. Dahl — 22 år som styreformann 89
Livdyromsetning 90
Hjørnegården 90
Andre saker fra 1920- og 1930-åra 92
Behov for mer lagerplass 97
Ny krigstid 98
Realskole 106
Brenselproblemer — ved og generatorknott 107
Nasjonal Samling presser på 111
Andre saker fra krigsåra 113
Etterkrigstid 121
Minsaas overlater roret 124

----
9 Vsl
----
Lars Hoøen — ny disponent 127
Tomter 128
Kai og lager, Skånes 128
Flere filialer? Sjøbygda, Skjækerfossen og Ørmelen 128
Bolighus blir flyttet 132
Fiskmatkjøkken 132
Magasinet. Jernvarer m.v 133
Kafeteria 134
lagerbygg 135
Slakterisaken 136
Sagbruk. Snekkerifabrikk 142
Gullsmedavdeling 143
Jordbruksavdeling 143
Rørlegger avdeling 144
Håndverkerforeningen murrer 145
Fryseboksanlegg ved filialene 145
Maskinavdeling 146
Andre saker fra åra 1947-60 147
Salg av boligtomter 159
Læregutt blir lærejente 159
Butikkinspektør 160
Salg av varme til kinoen 161
A/L Fellesproduksjon. Samarbeid — kjøttsektoren 162
Trones Handelslag 165
Røra Samvirkelag 176
Inderøy Samvirkelag sa nei 181
Matsentret 181
Kjøp av tomter på Tinden 183
Tomter i sentrum 183
Blanding av kraftfor 184
Andre saker fra 1960-62 184
Disponent Lars Hoøen går bort 187
Konstituering 188
Ny disponent 189
Verdaling med i NKLs styre 189
Nytt bakeri 190
Baker Konrad Ellewsen — 53' A års arbeid i samvirkelaget . . 192
Levanger Samvirkelag 193

----
10 Vsl
----
Fram vestre 226
A/L Trønderfrukt 227
Bygging — bygging 229
Garasjebygg 229
Bygging av Postgården 230
Medaljer 231
Varehusbygget 232
Bygging av ny mølle 235
Lagerbygg ved Verdal hamn 237
Forretningsbygg — Levangernesset 238
Nye salgs- og lagerlokaler, Levanger hamn, OK-senter 239
Nybygg — avdeling Ørmelen 241
Andre saker 1962-69 242
Plastfabrikk? 249
Verdal Samvirkelag — 75 år 250
Rørleggeravdelingen vokser 252
Trasige saker 253
Utleie til kjolefabrikk 254
Styring og ledelse 254
Lang og tro tjeneste — medaljer 255
Flyttesjau ved Møllegata 256
Ny kretsinndeling og valgnemndordning 257
Rusdrikkdebatt 257
På bok 258
Varehusforeningen DOMUS 259
Om Oms og Moms og misforståelser 259
Revisjonsordningen — ny revisor 260
Nybygg for avdeling Frol 262
Ny ordfører i representantskapet , 263
Andre saker omkring 1970 263
Snekkerifabrikkens skjebne 266
OK-senter Verdal på Tinden 267
Pelletering av formjøl 268
Tilbygg til Matsenteret 268
Kafeteriaen får nytt utstyr 269
Begrensing av funksjonstid? 269
Styret blir utvidet 269
Gomanbakeri 270

----
11 Vsl
----
Bedehustomta 272
Ny styreformann 273
Kornsiloer av stål 274
Andre saker 1971-74 275
Vedtektsendringer 1975 287
Utvidelse ved Varehuset, Levanger 289
Ny utvidelse ved Varehuset i Verdal 291
Dagligvareavdeling i Vinne 292
VS-NYTT 293
Nasjonalt oljeselskap 295
Medaljer til medarbeidere og tillitsvalgt 297
A/S Røra Fabrikker 299
Avvikling, Granfoss Mølle 299
Andre saker 1974-76 299
Nytt renseanlegg for såkorn 308
En interessant naboavtale med Thor Hermann 308
Vuku Forbrugsforening 310
Arbeidstid — kontoret 311
Lov om arbeidervern og arbeidsmiljø 312
Medaljer til medarbeidere 312
Filialforespørsel fra Vollen 312
Heis med glassvegger 315
S-RØR-avdeling i Levanger 315
Gammelmeieriet 316
Samarbeidsavtale mellom Landbrukets Sentralforbund og
Norges Kooperative Landsforening 317
Den årlige gaveutdelingen 318
Avdeling Kirkegata, Levanger 318
Ny leder ved avdeling S-RØR 319
Andre saker fra 1977 til 1979 320
Varebestilling over EDB-terminal 333
Bygg- og 80-varene, utredning 333
Ny opplærings- og driftskonsulent 334
Bruksplan for Minsaas Plass 334
Lederopplæring 335
Salgsvilkår og kredittoppfølging 335
Bestyrer Arnt O. Basmo går bort 336
Ny varehussjef, DOMUS Levanger 336

----
12 Vsl
----
Filialtilsynet ved avdeling Trones ønsker bedre butikklokale . 337
Lang og tro tjeneste 337
Grensebeløp for styret 338
Eget EDB-anlegg 339
Alternativ energi i landbruket 340
Valg av styreformann 340
Kampanje for nærbutikkene . 341
Tilbygg til Postgården 341
Tilbud på forretningseiendommer 342
Omsetningen av landbruksmaskiner over til Felleskjøpet .... 343
Silo for havre til byttemaling 345
Andre saker fra 1980-81 346
Mosvik Samvirkelag 352
90-årsjubileet 365
Gråmyra, Levanger 367
Ny disponent 368
Trafikkspørsmål 370
Personalet vil ha flere representanter 370
Kvinnene kommer 371
Skarnsundbru 372
Ny ledelse ved mølla 372
Elektroverkstedet/S-Maskin 374
Ny driftsleder og ny drifts- og opplæringskonsulent 374
8 medarbeidere får Norges Vels medalje 376
Politisk streik i Verdal 376
Andre saker fra 1982-84 376
Oppussing ved avdelingene Frol, Leksdal og Skjækerfossen . . 384
Langtidsplanlegging — strategiarbeid 385
Energi-Spar-Trøndelag A/S 385
Tomt på Industriområdet 385
Bygg °g 80, Levanger 386
Moteklær, sko m. v., DOMUS Levanger 387
Asfaltering av Suuljordet 387
Samvirkelagets Personalforening — årlig tilskott 388
KPA-mesterskap i Verdal 389
NOROL-senter Gråmyra 389
NOROL-sentrene i Levanger og Verdal — kortautomater. . . . 390
Prix lavprisetablering 391

----
13 Vsl
----
Prix Verdal 392
Teknisk senter i Verdal 393
Regler for tilsetting av medarbeidere 393
Bygg og 80, Verdal — Aspelin-Stormbull A/S Verdal 394
Varehussjef, DOMUS Verdal 396
Hva med avdeling Sjøbygda ? 396
NKLs styre på besøk 397
Økonomisjef — regnskapssjef 398
Studietur til Amerika , 398
Fruktavdelingen inn i DOMUS Mat 398
Utleie av lokaler for blomstersalg 399
Postverket ønsker me r plass på Ørmelen 399
Trøndelag Dyrepark A/S 399
Andre saker fra 1985-86 399
Ronglan Samvirkelag — Sammenslutning? 402
Også Hokstad Samvirkelag, Ytterøy? 402
Skogn Handelslag 404
Skogn Handelslags historie 405
Minsåsgrenda 446
Til gagn for medlemmene og samfunnet 447
Etterskrift 450
Oversikter 452
Fotografer 463
Etter ønske fra Bygdeboknemnda i Verdal er personnavn skrevet i
kursiv første gangen de er nevnt.

----
14
----

----
15 Vsl
----
FORORD
Handelsvirksomhet har vært drevet i Verdal så lenge mennesker har eksi
stert her. Men det er et langt sprang fra de eldste tiders varebytte til den mo
derne varehandel. Den første spede begynnelse til handelsvirksomhet på Ver
dalsøra knyttet til faste boder eller hus, ligger mange hundre år tilbake i
tiden. Helt eksakt når de første pakkhusene ble bygget ved Verdalselven, er
ikke mulig å si. De eldste skriftlige kilder om en slik handelsvirksomhet skri
ver seg fra først på 1600-tallet. Det er imidlertid nokså sikkert at virksom
heten må være langt eldre.
Verdal Samvirkelag representerer en videreføring av denne handelsvirk
somheten. Seiv om Samvirkelagets historie er kortere enn 100 år i Verdal,
utgjør den et meget viktig kapitel av Verdals historie. I løpet av kort tid ut
viklet Verdal Samvirkelag seg til å bli den übestridt største handelsbedrift i
Verdal. Ja, i flere år var den den største bedriften i det hele tatt i Verdal. At
Verdalsøra har utviklet seg til å bli et handelssentrum i Innherred, er nok for
en stor del Verdal Samvirkelags fortjeneste.
Det er derfor på sin plass at Verdal Samvirkelags historie blir en del av Ver
dal sbo ka.
Men denne historiefremstillingen har også sin egen historie. Da under
tegnede for en del år siden oppsøkte daværende disponent for Verdal Samvir
kelag — forfatteren av denne historien — var det med tanke på å få skrevet
og gitt ut Samvirkelagets historie som en del av Verdalsboka. Tanken ble
mottatt positivt, og da disponenten ble pensjonist, ble tanken til virkelighet.
Verdal Samvirkelag fant imidlertid historien så pass interessant at man
ønsket å forære den til alle sine medlemmer. Samvirkelaget påtok seg derfor
omkostningene med trykking og innbinding. Men etter som mange av med
lemmene ikke er verdalinger, ønsket man å gi gåven et noe andreledes utse
ende enn Verdalsboka. Derfor er gåven til medlemmene utstyrt med Samvir
kelagets emblem. Og den kalles ikke Verdalsboka.
Men den del av opplaget som ikke er Verdal Samvirkelags gave til sine
medlemmer, har fått samme utstyr som de øvrige bindene av Verdalsboka.
Historien er således et eget bind av Verdalsboka. Dette bindet er det andre
i serien av frittstående bind som ikke er nummerert. Til gjengjeld har det fått
eget navn.
Verdal, i februar 1988
For bygdeboknemnda
Øystein Walberg

----
16 Vsl
----
Forfatter av boka: FRA IDÉ TIL HANDLING,
Erling Aurstad, disponent i Verdal Samvirkelag 1962-82.


----
17 Vsl
----
s
IDEEN
Gjennom lange tider har det vært former for organisert samarbeid.
Dugnad, lottordningen i fisket, beite- og skogsallmenninger,felles se
terdrift 0.1., er eksempler på dette. Samvirke som et spesielt system
for økonomisk samarbeid og drift oppsto under den industrielle revo
lusjon på slutten av 1700-tallet og først på 1800-tallet.
Etter at f.eks. dampmaskinen og spinnemaskinen var oppfunnet og
raskt tatt i bruk i Storbritannia og andre land, ble det stor arbeidsledig
het, fattigdom og elendighet. Arbeiderne gikk enkelte steder til angrep
på maskinene, og særlig i England var det uro og fortvilelse innen ar
beiderklassen. Det var lang arbeidsdag, og barnearbeid var vanlig - for
barna var rimelig arbeidskraft. Samtidig var varekreditt vanlig, og for
brukerne var ofte bundet på grunn av matgjeld til kjøpmannen eller
fabrikkutsalget. Innblanding av mindreverdige og rimelige fyllstoffer
i varene var heller ikke uvanlig. Industrieierne og handelshusene
hadde omtrent all makt.
Det var derfor naturlig at enkelte begynte å drøfte bedre mater å ordne
seg på. Noen tenkte seg former for idealsamfunn, der alle skulle ar
beide for hverandre og hjelpe hverandre. En avlegger av denne tanke
retningen har vi eksempel på gjennom Ole B. Bulls «Oleana» i U.S.A.
Både dette og de fleste liknende tiltak i andre land gikk over ende
ganske raskt.
En annen teori gikk i retning av produksjonsforeninger. Arbeiderne
skulle ikke motarbeide maskinene, men danne egne bedrifter og dra
nytte av maskinene. Den som arbeidet ivrigst for denne formen for
produksjonssamvirke, var engelskmannen Robert Owen, f. 1771 d. 1858.
Han var tekstilfabrikant og ble også kalt utopisk sosialreformator. Owen
arbeidet for kortere arbeidstid og for forbud mot både barnearbeid og
nattarbeid for ungdom. På denne måten skapte han grunnlag for arbei
dervernlovene som kom seinere. Enkelte forfattere regner Robert Owen
som en slags far for samvirke som driftsform. Seiv om hans innsats
var betydelig, er nok den attesten noe feilaktig.
Med Robert Owens produksjonsforeninger gikk det ikke så bra. De
som ivret for dette opplegget, hadde undervurdert betydningen av

----
18 Vsl
----
kapital som nødvendig arbeidsredskap. Det var vanskelig å skaffe
kapital, og det var høg lånerente. Dessuten viste deg seg at der hvor
det gikk noenlunde bra, ble foreningen lukket for nye medlemmer, og
bedriften gikk som regel over til vanlig personlig kompani eller aksje
selskap. Slik gikk det ofte også med forsøkene på å starte produksjons
foreninger innen handverk og industri i andre land, f.eks. Frankrike
og Sveits. Systemet var ikke levedyktig. Det manglet noe — som de
fant fram til seinere.
Fremdeles er det enkelte som ivrer for slike produksjonsforeninger
eller arbeidskooperativer, som de også blir kalt. Det kan være små bak
erier, vaskerier, pizzabarer o.L, særlig i land med utbredt «svart øko
nomi». De er som regel lukkede, private foretak og kan ikke kalles
kooperative.
Allerede på slutten av 1700-tallet ble det i England og Skottland stif
tet forbrukerforeninger med sikte på vareomsetning til medlemmene.
De manglet imidlertid klare vedtekter og retningslinjer for virksomhe
ten. Mange foreninger fikk derfor et kort liv, spesielt de som begynte
med kreditthandel. Fra 1820-åra fikk forbrukerkooperasjonen en ster
kere oppslutning på De britiske øyer. En distriktslege i Brighton, dr.
William King, var svært opptatt av folks levevilkår i fattigkvartalene
og industristrøkene. Dr. King var kveker og sterkt opptatt av å finne
utveger til bedre leveforhold for folk. Som lege hadde han sett den
høge barnedødeligheten, suiten, urensligheten, varegjelden og mismo
tet i arbeiderstrøkene. Han kom til at folk først av alt måtte frigjøre
seg fra matgjeld og fra avhengighet av kjøpmennene. Han ga ut et tids
skrift «The Cooperator», som kom i et opplag på hele 50.000, som var
mye på den tida. I dette bladet ivret han for start av kooperative inn
kjøpslag, og han skrev om retningslinjer for organisering av for
retningsdrift.
Likevel var King forut for sin tid. Fremdeles var det noe som mang
let, og resultatet ble så som så. Mange mente også at det ville ta for
lang tid å fa forbedret forholdene gjennom forbrukerforeninger, og de
gikk derfor i stedet inn for en nærmest revolusjonær politisk aktivitet
- Chartismen. Det var en ytterliggående bevegelse som ville bruke vol
delige midler.
Rochdale
Utenfor Manchester ligger byen Rochdale (Råtsjdeil), som i 1844

----
19 Vsl
----
hadde 14.000 innbyggere. De fleste var tekstilarbeidere, da det var
flere veverier i området. Levevilkåra var fortvilte, og folk diskuterte
hva de skulle gjøre for å bedre situasjonen. Streik var prøvd, - men
den var mislykket. På møtene i arbeiderforeningene var det flere grup
peringer og meninger. Noen foreslo totalavhold, andre religionen, og
atter andre ivret for chartismen. Noen av veverne la fram forslag om
å stifte en kooperativ forening for felles vareinnkjøp. Dette forslaget
fikk flertall, og foreningen som ble stiftet av de 28 veverne, ble regi
strert 24. oktober 1844 med navnet The Rochdale Society of Equitable
Pioneers (Rochdaleforeningen av rettferdspionerer). Vevernes lille bu
tikk ble åpnet 21. desember 1844 og var apen bare om kveldene man
dager og lørdager for fordeling av varer.
Til å begynne med var utvalget magert, bare smør, mjøl, sukker og
talglys. De kunne bygge på erfanngene som dr. William King hadde
høstet med kooperative foreninger. Veverne i Rochdale så at hovedår
saken til feiltrinnene tidligere var for det første avhengigheten av an
dres kapital, og for det andre - kreditthandelen. Veverne bestemte seg
derfor for å holde seg uavhengig av andres kapital. Seiv om det var
et kjempeløft for dem, ville de seiv skaffe til veie den kapitalen de treng
te. De måtte derfor spinke og spare for å klare å betale inn andelen
som var fastsatt til 1 £ pr. medlem (ca. 20 kroner). Veverne såtte opp
bestemte prinsipper som de skulle arbeide etter, og disse grunnreglene
inneholdt i alt 14 punkter. En del av dem var preget av tida, f.eks. om
reine, uforfalskede varer, fullt mål og riktig vekt, arbeid mot forbry
telser og utbytting i samfunnet 0.1. De viktigste punktene er fortsatt
kalt Rochdaleprinsippene, og har stått sin prøve nå i snart 150 år. Små
justeringer i ord og uttrykk har det vært, men hovedinnhold og mening
er stort sett det samme.
Prinsippene lød svært lenge slik:
1. Apent medlemsskap
2. Demokratisk kontroll (ett medlem -én stemme)
3. Utdeling av overskudd i forhold til hvert medlems kjøp
4. Begrenset kapitalrente
5. Politisk og religiøs nøytralitet
6. Kontant handel
7. Støtte til opplysningsarbeid
Innen internasjonalt kooperativt samarbeid er det etter hvert blitt enig
Verdal Samvirkelag — 2

----
20 Vsl
----
het om en del endringer. Medlemsskapet skal være frivillig i tillegg
til åpent. Uttrykket begrenset rente skal gjelde andelskapital, og ikke
frivillig spareinnskudd. Utdeling av overskudd er endret til fordeling
av overskudd, og nødvendig avsetting til fond er understreket sterkere.
Politisk og religiøs nøytralitet er en sjølsagt konsekvens av at medlems
skapet skal være åpent for alle, og er derfor utelatt.
Dessuten er det tatt med at det heller ikke skal være politisk, religi
øs eller rasemessig diskriminering.
Kontant handel er et anerkjent forretningsprinsipp og er derfor etter
hvert utelatt som hovedprinsipp.
Samarbeid mellom samvirkeforetak er sett på som så viktig at det
nå er tatt inn som eget prinsipp.
Den Internasjonale Kooperative Alliansen (ICA) vedtok på kongres
sen i Wien i 1966 ny formulering av prinsippene med tilleggsforkla
ring. Dette skal være et mønster for de enkelte medlemsorganisasjoner,
og NKL har sluttet seg til denne teksten:
1. Frivillig og åpent medlemsskap.
Medlemskapet i et samvirkelag skal være frivillig. Det skal ikke
fore komme noen sosial, politisk, religiøs eller rasemessig dis
kriminering.
Alle som er villig til å påta seg medlemsskapets forpliktelser, skal
ha anledning til å nyttiggjøre seg samvirkeforetakets tjenester.
2. Demokratisk kontroll (ett medlem -én stemme).
Samvirkeforetak er demokratiske organisasjoner. Deres virksom
het skal ledes av medlemmene - eller personer som medlemmene
har valgt til å ivareta deres interesser, og som står ansvarlige over
for medlemmene.
Alle medlemmer skal ha lik anledning til å delta i avgjørelsesprosess
ene. Ett medlem skal bare ha én stemme.
3. Begrenset rente på andelskapital.
Det skal være en begrenset rente på andelskapitalen. Andelskapi-
talen vil si det innskuddet man må betale for å bli medlem. Ingen
skal kunne tjene penger på innskutt kapital.
4. Fordeling av overskudd.
Overskuddet skal avsettes som fond til beste for laget og med-

----
21 Vsl
----
lemmene, og ellers fordeles på medlemmene i forhold til hvor mye
hvert medlem har handlet for i løpet av året.
5. Støtte til opplysningsarbeid.
Det skal sørges for at medlemmer, ansatte, tillitsvalgte og andre skal
få opplysninger om kooperasjonens økonomiske og demokratiske
grunnsetninger og metoden
6. Samarbeid mellom samvirkeforetak på alle plan.
Alle kooperative organisasjoner skal - for å tjene medlemmene og
samfunnets interesser på beste måte - aktivt samarbeide med
andre kooperative organisasjoner, både lokalt, nasjonalt og på det
internasjonale plan.
Her er sundt folkevett satt i system. De 28 veverne i Rochdale fant
fram til mye av det som hadde manglet i tidligere forsøk. De brukte
sine egne penger i form av andelsinnskudd, og de kjøpte inn kontant
og solgte varene kontant.
Etter ett år, ved utgangen av 1845, hadde foreningen 80 medlemmer,
og i 1850 - 600 medlemmer og en årsomsetning på vel 237.000 kroner.
Det året kunne 16.000 kroner tilbakebetales på kjøp.
Rochdaleforeningen fortsatte å vokse med flere og større forret
ninger og hadde i 1950 over 31.000 medlemmer. De 28 veverne i
Rochdale hadde gjennom sitt samvirkelag satt i gang en omfattende sam
virkebevegelse, og det ble stiftet liknende foreninger på en rekke ste
der i England og Skottland. Ganske straks spredte ideen seg også til
andre land, deriblant Norge.
Ideen kom til Norge
Omkring 1850 var Marcus Thrane redaktør av Arbeider-Foreningernes
Blad, der han skrev en del om forsøkene med kooperative tiltak i ut
landet. Det synes som om han var mest opptatt av forsøkene med pro
duksjonsforeninger i Storbritannia og andre land. Han skrev imidlertid
også om forsøkene med forbrukerlag med felles innkjøp av varer for
salg til medlemmene. Enkelte kooperative tiltak for å skaffe arbeider
ne rimelige «fødemidler» kom i gang på forskjellige steder på Østlan
det i 1850-åra, men det gikk stort sett med dem som med forsøkene
i England før Rochdaleforeningen ble stiftet i 1844. - De manglet gode

----
22 Vsl
----
retningslinjer. Det er hevdet at den som holdt det første egentlige ko
operative foredraget her i landet, var presten og sosiologen Eilert Sundt.
I 1862 besøkte han verdensutstillingen i London, og der deltok han i
en stor arbeiderkongress med utsendinger fra mange land. Der fikk han
kjennskap til Rochdalepionerene og deres samvirketiltak.
Eilert Sundt var sterkt sosialt interessert. I 1864 stiftet han Christia
nia Arbeidersamfund, og ett av de første foredragene han holdt i sam
funnet var om Rochdalepionerene og deres virksomhet. Sundt skrev
også om saken i «Folkevennen», som han var redaktør for. Det ble
likevel cand .jur. Jacob Neumann Mohn ved Det Statistiske Centralbu
reau som ble den mest aktive talsmann for kooperasjonen i tida fra 1865
og i 10-12 år framover, ved siden av den kjente foregangsmannen på
flere områder, skogeieren Helge Væringsaasen fra Elverum. I 1868 stiftet
Væringsaasen «Alfarheim Besparelsesforening» i Elverum. Denne for
eningen hadde til formål å «fremme materiell og moralsk Vel i sin Al
mindelighet». I 1870 vedtok foreningen nye vedtekter som var preget
av Rochdaleprinsippene, og foreningen i Elverum ble et mønster for
andre i den tida. Varene ble solgt til dagens vanlige pris mot kontant
betaling. Det står et sted at det ble avsatt 2% av overskuddet til reser
vefond (trolig trykkfeil for 20%?), og mellom 5 og 10% til opplysnings
arbeid. Resten ble fordelt på medlemmene i forhold til deres kjøp.
Salg av alkohol var forbudt. Elverumforeningen fikk rask vekst. I 1866
var det dannet en forbruksforening i Fredrikshald (Halden), og samme
året en forening i Stavanger. 1 «Bondevennen» og «Folketidende» skrev
Søren Jaabæk om forbrukerforeninger, som han støttet sterkt.
Rundt i landet ble det stiftet en rekke liknende foreninger med for
skjellige navn som Spareforening, Husholdningsforening, Forbruks
forening, Handelssamlag. Begrepet samvirkelag kom i bruk seinere.
I 1870 stiftet utsendinger fra 27 forbrukerforeninger det første landsla
get: «Spareforeningernes Samlag» med Helge Væringsaasen som for
mann og Jacob Neumann Mohn som sekretær. Det var da kjennskap
til 147 foreninger rundt i landet.
De to lederne forlot «Spareforeningernes Samlag» i krisetida på slut
ten av 1870-åra, og landslaget opphørte. Først i 1906 var tida moden
for stifting av Norges Kooperative Landsforening - NKL (se: Nytt for
søk på å stifte landsforening).
Til og med 1871 var det stiftet 5 kooperative lag i Nordre Trondhjems
Amt:

----
23 Vsl
----
Levanger Forbruksforening - i 1866
Almanna Samlagshandelen Stjørdalen - 1869
Inderøens Spareforening Kjerknesvaagen - i 1870
Ytterøens Spareforening - i 1871 og
Rørens og Omegn Forbrugsforening, Hylla, i 1870 eller 1871.
Alle disse måtte seinere innstille virksomheten så nær som ett lag
som har vært i kontinuerlig drift fram til i dag, nemlig Inderøens Spa
reforening, i dag Inderøy Forbruksforening, Kjerknesvågen. Forbru
kersamvirket hadde ganske god oppslutning i 1870-åra, særlig ut over
bygdene. Amtmand Motzfeldt i Søndre Trondhjems Amt skriver for
delaktig om forbruksforeningene, og han nevner bl.a.:
«Hvad man i saadanne Forbrugsforeninge forene sig i, er Tilveie
bringelsen af Driftskapital. Fordelen ved denne er stor Adgang til
at blive forsynet med bedre og billigere Varer uden for hvær Gang
at være stedt i den ofte sørgelige Nødvendighed seiv at maatte reise
til Byen og saa det Væsentlige at nogen Tågen paa Borg derved ikke
tilstedes.»
I slutten av 1870-åra og i 1880-åra var det vanskelige tider. Kornpri
sene falt til nærmere det halve etter at det kom inn billige kornlaster
fra Amerika. Dette eksemplet viser situasjonen:
Gjennomsnittspris for 100 kg rug: 1866-70: 1886-90
kr. 16,80 kr. 9,20
Korndyrkingen ble ulønnsom og gikk sterkt tilbake i Norge. Land
bruket måtte legge om til husdyrhold med kjøttproduksjon, melk, smør
og ost. Denne omleggingen var nok årsak til starten av en rekke små
meierier rundt i vårt land. Når viktige rammevilkår endres så brått,
kan det få drastiske følger. Samtidig med denne krisen var emigrasjo
nen på det høyeste. I 1882 utvandret 28.800 nordmenn. I følge Jostein
Molde* reiste det fra Verdal til Amerika 136 personer i 1880, 174 i
1881, 216 i 1882, 90 i 1883 og 72 i 1884.
Det var stor arbeidsledighet, nedgang i lønningene og mange kon
kursen Matbutikkene merker slike tilstander ganske raskt. Denne kri
seperioden rammet derfor også forbruksforeningene. Hovedårsaken var
at foreningene hadde syndet mot kontantprinsippet. Medlemmene hadde
tatt ut varer på kreditt og levd på forskudd. Da det ble trangere tider,
* Verdal Historielags skrifter nr. 5, årbok 1980.

----
24 Vsl
----
klarte de ikke å betale gjelden. Dessuten var revisjonen og kontrollen
noe svakt utbygd, og det ble ofte grepet inn for seint. Mange forenin
ger gikk under i denne krisen.
Også til Verdal og Vuku
Kooperasjon betyr samarbeid, samvirke. Også i Verdal begynte folk
å høre om kooperative foreninger i 1870-åra. Vukuområdet var først
ute med Vuku Forbrugsforening, som ble stiftet 5. mai i 1877. Verdal
Samvirkelag feiret i 1977 100-årsminnet for denne første starten av for
brukerlag i bygda. Ved avdeling Vuku var det da spesiell markering med
flagging, kaffeservering, musikkorps, blomsteroverrekkelse v/styrets for
mann Trond Okkenhaug. Sentralt i denne markeringen sto en proto
kollgransking fra Vuku Forbrugsforenings tid. Styreprotokollen fra
foreningen er heldigvis tatt vare på og er hos Martin Grunnan. En ut
flyttet Vukubygg, Sigrun Tronstad, f. Dillan, hadde skrevet et referat
fra denne protokollen om starten i Vuku og virksomheten der, og dette
materialet var tatt inn i Innherreds Folkeblad & Verdalingen 3. mai 1977.
Sigrun Tronstads artikkel gir et så interessant bilde av dette første for
søket her i Verdal at det er riktig å ta den med her:
«Aar 1877 Tirsdagen den 3. april afholdte Møde hos Ole Holmen
i Anledning Oprettelse af en saakaldet Forbrugsforening for Værda
len.» Slik begynner møteprotokollen, og dette er truleg første for
bruksforeninga i bygda. På dette møtet vart også forslag til lover lagt
fram, og eg vil her gjengi utdrag frå nokre av dei 14 lovparagrafane.
§ 1
«Foreningens Formaal er: a) at forskaffe gode Fornødene husvarer
til billig Pris.
b) at modarbeide Kreditens misbrug.»
§2
«Foreningens Indkjøp og Udsalg sker i Regelen imod contant Beta
ling eller Varebytte ....»
§3
«Foreningens Virkekappital tilveiebringes ved Indskudd. Medlem av
Foreningen kan enhver Mand og Quinde i Værdalen unden Hensyn

----
25 Vsl
----
til Alder og Livstilling blive ved at gjøre et Indskud af mindst 20
kroner og derover ...»
§4
«Af Udbyttet som Foreningens Virksomhed ved Aarsopgjøret måtte
afgive afsættes efter at alle udgifter saasom Lønninger, Renter til
Indskyterne m.m. ere fratragen et Beløb av 20 Prosint til et Kappi
talfond for deraf at dække mulige Tab, sikre Foreningens bestaaen
og utvide dens Virksomhed. Renten (tilbakebetalingen) fordeles mel
lom Kjøberne saaledes at nåar Medlemmer faar 1 Prosint faar ikke
Medlemmer Vi Prosint efter den i Aaret handlede Kappital.»
§ 12
«Den aarlige Generalsamling afholdes i Juni hvert Aar efter 14 da
gers forudgaaende Bekjentgjørelse fra Kirkebakken...»
Alle medlemmene fekk ei innskotsbok. Styret i foreninga talde fem
medlemmer. Desse fem skulle mellom anna fastsetja utsalsprisen på
varene. Etter at lovene var gjennomgått og førebels vedtekne, vart det
vald eit mellombels styre som skulle stå for aksjeteikninga. General
samling skulle haldast når aksjekapitalen hadde komi opp i 6000 kr.
Den 28. april heldt det mellombels styret nytt møte, og til da var
det teikna 253 aksjar. Eg gjengir frå møtet:
«2. Det henstilles til Generalforsamlingen at bemyndige den vor
dende Bestyreise til at tilbyde Vukku Meieriindtresentere, dersom
de vil afgive lokale i Meieriets østre stue en Huusleie af 10 spd.
aarlig saa lenge Handelen seiv forskaffer sig et Reservegulv foran
disken i Handelsboden.
Indskudsbog
med
Vuku Forbrugsforening
Nr. 49
Indskyderens Navn:
Erik J. Stene
(Erik J. Stene som åtte denne boka var med i styret ei tid.)

----
26 Vsl
----
3. Henstilles til Generalsamlingen at fatte Beslutning om at sætte
Handelen i Gang om muligt i Juni eller Juli førstkommcnde.»
Den 5. mai var første generalforsamling. Dei heldt da oppteljing over
teikna aksjar. Det viste seg å vera 156 aksjeeigarar med frå x h til 10
aksjar. Aksjeteiknarane kom frå heile øvre Verdal og heilt ned mot Øra.
Dei som hadde teikna l Æ aksje, fekk ikkje stemmerett i foreininga.
«Dei tilstedeværende konstituerede seg som forening under navn af
«Vukku Forbrugsforening».
Det er altså i år 100 år sidan denne foreninga vart stifta. Det første
styret var: I. Kvello, E. Skrove, O. Opheim, E. Ulvild og Th. Grunden.
Styret skulle få handelen sett i gang og «erhverve lovlig Berettigelse
til Handel». Handelsbrevet vart lydande på /. Kvello sitt namn.
Den 8. mai hadde styret møte og valde E. Skrove til formann. Det
viste seg at dette vervet fekk han ha i mange år. No hadde dei fått lov
på lokaler i meieriet til ei årleg husleie på 40 kr. Den 16. juni var det
møte der dei bestemte seg for å kjøpa John Grunden si gamle stove
ved Ulvilla. Ho skulle setjast opp til pakkbu.
Elles vart det innkjøpt materiale frå forskjellige gardar. Den 7. juli
valde dei Marth. Halseth til handelsbetjent. Lønna skulle vera 200 kr.
for året. Til å gjera vareinnkjøp valde dei 77?. Grunden og E. Skrove.
Skyssbetaling for opp- og nedskyss vart fastsett til 3 kr. til og frå
Verdalsøra og 4 kr. til og frå Levanger. Aksjeeigarane skulle utføra va
reskyssen på omgang. Den 25. august tilsette dei sersjant O. Flyum til
hjelpe-betjent ved handelen. På generalforsamlinga den 20. sept. vart
dei einige om å ta opp eit lån på 2400 kr. til innkjøp av varer. Aksje
eigarane skulle vera selvskyldnerkausjonister. Dette var siste møtet år
1877. Den 20. februar 1878 var det oppgjør på Handelen. I kassa da
var 259,61 kr. Den 10. mai 1879 kom det forslag frå O. Opheim om
å tilsetja ei kvinne som hjelp i Handelen i staden for at det da var to
menn. Dei vart einige om å by Bergitte Johnsdatter Lundskinvald den
ne posten. Lønna hennar skulle vera 80 kr. for året, «og paa Betingelse
at hun foruden at være til Hjælp ved Handelen nåar det behøves tillige
overtager Huusholdningen for seg og Handelsbestyreren samt Vask og
Renholdelse af Handelsværelsene og forøvrig helt offrer sin Tid i Han
delens Indtresse, lige som hun nåar Tid gives kan anvendes til Hjelp
i Meieriet, hun nyder Fri Kost. Huus og Lys. men forskaffer sig sin
Seng og Sengeklæder.»

----
27 Vsl
----
På samme møtet vart dei einige om å få inn utestående fordringer
om nødvendig med søksmål. Kvart år var det vareteljing, og frå vareli
stene legg ein fort merke til at det var andre prisar den gongen. Eit
killingskinn kosta 13 øre, 1 kg flesk 70 øre, ei tønne sild 6 kr., 1 ltr.
melk 10 øre, ein tallerken 6 øre. kaffebrennar 93 øre, dall 1 kr., eit
par tresko 30 øre, stråhatt kr. 1,40 og spyttbakke 40 øre. Det viser seg
at det blir gitt for mykje kreditt, og den 25. oktober 1879 fastset styret:
... at al Kreditt paa Handelen fra idag af ophører undtagen til Folk hvis
soliditet enten er hævet over enhver Tvil eller for hvis Betaling Han
delsbestyreren vil være personlig ansvarlig.»
I året 1881 assureres varebehaldningen for 6000 kr. Frå 1. april 1882
blir Odin Pedersen Stornæsset tilsett som handelsbetjent.
På generalsamlinga den 9. april 1883 blir det vedteke at styret skal
få set i gang eit bakeri på foreininga si rekning. Forbruksforeininga får
tilbu om å kjøpa Meieribygningen for 1600 kr i 1884. Samme år over
tek foreininga N. Indahl og Co. sin handelsmannsgard på Bredings
berg. Handelen tok seg av meieridrifta som har stått stille ei kort tid.
Dette skjer i 1885. Det kjem også fram at foreninga har hatt ansvaret
for postgangen. Men da det i 1885 skal tilsetjast ny postopnar, seier
foreininga frå seg dette ansvaret. Dette året blir også «østreboden» ned
rivi. Forbrugsforeningen kjøper 2 mål jord på Ekerbakken og tenkjer
å flytta forretningen dit der dei har sjølveigartomt, men dette blir det
seinare ikkje meir snakk om.
I året 1886 blir det gjort ein del endringar i lovene, og § 15b kjem
i tillegg, og der står:
«Foreningen vedblir som hidtil at være et uansvarlig Selskab. I Til
fælde den besluttes opløst, bliver dens mulige Overskudd at anvende
til et for Vukku Sogn almennyttig tjenende.»
I 1886 blir det bestemt at Meieribygningen skal få enda ein etasje.
Likeeins skal det lagast kjøken, meieriet skal utvidast da det er for trangt.
Den gamle mysostpanna blir skifta ut med ei større som rommer 5 til
600 liter. Mette Breding blir tilsett som forhandlar for meieriprodukter
i Trondheim. Ho blir «pliktig til i enhver Henseende at behandle vore
Varer saa pent som muligt for at de kan beholde det gode Renome de
hidtil har haft».
Sikre opplysningar om drifta vidare har vi ikkje, men vi veit at Vuku
Forbrugsforening gjekk til i 1897. Same år bygde meieriet nytt bygg
ved Østnes og tok opp drifta der »

----
28 Vsl
----
Trønder-Avisa hadde også omtale av 100-årsminnet 6. mai 1977.
Vuku Forbrugsforening ble altså bare 20 år gammel. Enkelte kilder
har 1894 som startår for foreningen, men det er opplagt galt. Forenin
gen er imidlertid registrert (på nytt?) i 1894. Årsaken til driftsproble
mene og avviklingen synes å være for dårlig kapitaloppbygging,
kredittgiing og fra 1884 sammenblanding av forretningsdrifta med drift
av Vuku Meieri, som også var stiftet i 1877.
I: A/L Innherredsmeieriet 1973-83, står det om det første Vuku Meieri:
«Meieriet kom i gang 1877. Det gjekk bra i mange år framover, men
etter kvart dabba det av. Det økonomiske vart dårlegare, noko som serleg
kom av avsettingsvanskar for osten. Interesse og tilslutning vart
mindre, og til slutt etter ca. 20 års drift vart meieriet nedlagt »
(Vuku Meieri ble i 1897 omdannet til Vuku Smørmeieri, som fort
satte drifta til det gikk inn i Verdal Meieri i 1952.)
Stiklestad
Det er en del tvil omkring organiseringen av enkelte forbrukerfore
ninger i denne pionerperioden på 1800-tallet. En del av dem hadde
ufullstendige vedtekter, og det er uklart om de egentlig kan kalles for
brukerforeninger ut fra Rochdaleprinsippene. Enkelte fungerte som for
brukerforeninger enda de egentlig ikke var åpne for alle. Noen av dem
var åpne bare for bestemte arbeidergrupper, eller for meierimedlem
mer, - altså klart i strid med prinsippet om åpent medlemsskap. Verst
ble det der hvor lokalbefolkningen ikke kunne bli enige om en felles
forening. Heldigvis gikk de fleste lukkede foreninger etter hvert over
til å bli åpne for alle som hadde behov for å bruke foreningen, og de
fulgte prinsippet om politisk og religiøs nøytralitet. Dette var trolig
tilfellet også på Stiklestad. Enkelte vage kilder antyder en forbruker
forening med navnet «Værdalens Meieris Landhandel» og som ble re
gistrert i 1885. Værdalens Meieri på Stiklestad ble stiftet i desember
1883 og kom i drift i 1884.
I: A/L Innherredsmeieriet 1973-83, står det bl.a.:
«— Det ble den 23. sept. 1885 besluttet opprettelse av en landhan
del i forbindelse med meieriet, først i leiet lokale, senere ble det
bygget hus med bakeri. Forretningen var uansvarlig, men meieriet
garanterte for kr. 6.000,—. Man tenkte at interessentene herved
skulle få billigere handelsvarer, likesom man håpet å få byttet ost

----
29 Vsl
----
med varer fra kolonialgrossistene. hvilket vel også for en del
lyktes. Men landhandelen virket ikke bare til det gode. Der ble lett
å få varer «på bok», men de vante kontanter ble for enkelte i all
fall borte, og interessen for å levere melk slappedes. ...»
«— Ved utraset i 1893 fikk meieriet et ulivssår. Over halvparten
av interessentene falt fra, delvis på grunn av at gårdene var vekk
revet og dels fordi adkomsten var brudt. Det synes ganske trøste
løst for de få som var tilbake. Men man fortsatte dog uforandret
i to år inntil man hadde fått nødvendige gjeldsordninger. Fra våren
1895 forpaktedes meieriet til B. Arnesen, og samtidig solgtes land
handelen til Th. Petersen fra Inderøy, og man kom noenlunde ska
desløs fra det hele. ...»
En kan anta at foreningen var ment å være en forbruksforening, og
at den var i drift fra 1885 til 1895 da forretningen som nevnt ble solgt.
Vi ser at mange forbrukerforeninger fikk et kort liv. Det var ingen
rådgivningstjeneste. Det var mangel på folk som hadde greie på orga
nisering og drift. Rochdaleprinsippene ble etter hvert kjent, men be
tydningen av å følge dem ble ikke tatt alvorlig nok.
Bilde fra utraset i 1893, tatt fra Ness mot Stiklestad og Volhaugen.


----
30
----

----
31 Vsl
----
ØRENS HANDELSFORENING
Motgangen som var opplevd med enkelte av de første forsøkene rundt
i landet var heldigvis ikke så stor at den skremte optimistene fra å for
søke på nytt. Det var også beretninger om gode resultater flere steder,
og disse nyhetene nådde også Verdalsøra. Her var det blant arbeider
ne at interessen først meldte seg. De hadde hørt om kooperative fore
ninger som fungerte godt andre steder, og de mente en slik forening
ville være til beste også for folk i Verdal. Det er skrevet om starten
i 1892 i flere skrifter, først i Verdal Samvirkelags 30-årsberetning v/Æ
Bakken i 1922, i 50-årsberetningen skrevet av journalist Snorre Haug
dahl i 1942, og i 75-årsberetningen skrevet av journalist/bonde Ha
rald Wågø i 1967.
Når en tar fram den første møteboka «Forhandlingsprotokol for Ak
tieselskabet Ørens Handelsforening» ser en straks at pionerene på Øra
var litt usikre på hva de skulle ta fatt på. Allerede på forsida av proto
kollen viser de at de ikke var sikker på forskjellen på andelslag og
aksjeselskap, og den usikkerheten ble langvarig. Ordet «Aktie» var med
lenge. Hovedsaken var at de ville starte en kooperativ forening, og
det ble faktisk ordentlig gjort.
I møteboka står det følgende:
«Aar 1892 den 14de Februar holtes i Martin Holmsveets Huus i
Værdalsøren hvor omtr. 50 Mand var samlet, Møde til mulig Dan
nelse af Arbeider-Handelsforening i Værdalsøren:
Hvor da:
1. Udtaltes ønske om at en sådan Forening måtte komme i stand.
2. Foreløbig besluttedes at Handelsforeningen skal have Firma-
navnet Arbeideren..
3. Foreningen dannes og drives som et uansvarligt Selskab.
4. For ingen Credit i Foreningen stemte 7 Mand.
5. Foråt der i Foreningen når den havde virket i 6 Mdr; skulde gives
nogen Credit stemte 35 mot 7 Mand.
6. Besluttedes at der ikke gives større Credit end halvdelen ved
kommendes Aktie eller tegnede Beløb.

----
32 Vsl
----
7. Længere hænstand end 2 Mdr. gives ikke enstemmig besluttet.
8. Er Gjelden ikke indbetalt inden 12 Mdr. udslærtes vedkommende
Debitor som Aktionær af Foreningen, men kommer han førin
den det Tidspunkt og betaler sin Gjeld er han da pligtig at sva
re 6% Renter p.A.; og vedbliver da atter at stå som Aktionær.
9. Aktierne bestemtes indbetalt inden 24de Juni.
10. Der er Andledning til at få tegne sig for flere end 1 een Aktie,
men vedk. tegner har i Møder og Generalforsamlinger kun 1
een Stemme.
11. Til foreløbig Kasserer valgtes Johannes Forbregd.
12. Til foreløbig Bestyreise valgtes Lærer Gustav Olsen, Bank
kasserer Brårud, Kommandersergant Skavhaug, Skrædder
Johan Kristensen og Henrik Øvre. Supleanter Oluf Rinnan, Andr.
Moe, M. Holmsveet, Skomager M. Svendsen og Snedker O.
Ydse. »
Det er interessant å registrere en tidlig respekt for kredittuvesenet.
Punktene 4,5,6,7 og 8 berører dette problemet. Hadde punkt 4 fått
flertall, ville mange problemer seinere vært unngått. Men en må også
huske på pengeknappheten blant arbeidsfolk på denne tida. Det er derfor
naturlig at punkt 5 var et mer populært forslag å stemme for. Med
lemmene skulle jo også skaffe penger til andelene.
Et bilde av pengeverdien får vi i referatet fra neste møte, 23. april
1892, hvor det står:
1. Besluttedes i Nordenfjsk. Tid. at avertere Møde til den Bde Mai.
2. Endel Aktier ble v indbetalt.
3. 20 Mand gjorde frivilligt Indskud af 5 øre hver til Dækkelse af små
Udgifter.»
Av de saker som ble behandlet på møtet 8. mai 1892 kan en nevne
at andelene kunne deles opp og betales inn i parter på 1/10 og med
stemmerett når halvparten av andelene var innbetalt. Samtidig vedtok
de lik stemmerett både for kvinner og menn over 16 år. En kan merke
seg at dette skjedde 21 år før kvinnene fikk stemmerett ved stortings
valg i Norge. En kan også merke seg at det blant medlemmene av det
første styret var bare 1 med tittel «arbeider».
De fleste forbrukerforeninger ble satt i virksomhet fortest mulig et
ter at de var stiftet, ofte for fort og uoverveiet. På Verdalsøra tok de

----
33 Vsl
----
det med ro og sindighet, noe som kanskje skyldtes vansker for med
lemmene med å makte å betale inn andelsbeløpet. I møte 23. oktober
1892 ble det vedtatt at foreningen skulle seige mjøl, og på nytt møte
27. des. samme år ble det vedtatt å kjøpe inn mjøl for de pengene som
var kommet inn som andelskapital til da. Det heter at det ble innkjøpt
3-4 sekker grynmjøl fra Bjølsen Valsemølle, og dette ble solgt i Kvam
gården av Bernt Moe, som dermed fungerte som foreningens første
bestyrer/betjent. Det antas at det også ble innkjøpt og solgt andre fri
handelsvarer. Omsetningen det første året ble knapt 1000 kroner.
Moegården
Navnet «Arbeideren» ble brukt for foreningen de første månedene.
Endelig vedtak om å opprette en handelsforening på Verdalsøra ble
fattet i foreningens møte 7. januar 1893. 34 stemte for, ingen imot.
Herfrå har vi med «Ørens Handelsforening» å gjøre. Samtidig ble sty
ret pålagt å forhandle med Andreas Moe om leie av lokaler som han
hadde tilbudt, eller skaffe annet høvelig lokale. Møtet vedtok også at
«bestyrelsen» (styret) skulle velges hvert halvår, - foruten en del an
dre valgregler. Medlemsmøte skulle holdes 2 ganger årlig, det ene som
ordinær generalforsamling. Leiekontrakten med Andreas Moe om lo-


----
34 Vsl
----
kaier i Moegården ble godkjent i møte 11. januar 1893 og skulle gjel
de fra 15. februar og i ett år. Denne Moegården ble seinere revet og
flyttet til Trondheim, der den ble bygd opp igjen og ble forretnings
gård for det kjente Andr. Moe Glassmagasin.
Moegården lå der Moparken nå er.
Videre ble det avtalt leie av lagerrom, kjeller, butikkinnredning, vek
ter, måleredskaper, sirupspann m/krane m.v. Leien var kr. 100,- pr. år.
På dette møtet ble smed Hartvig Lund, født 1865, valgt til formann,
og Bernt Moe til kasserer.
Endelig utkast til vedtekter, «Love», for foreningen ble enstemmig
vedtatt på møte 23. januar 1893. I samme møte ble Johannes Forbregd
ansatt som midlertidig bestyrer med daglønn kr. 1,60. Han fungerte
i et par måneder.
Ørens Handelsforening ble registrert som handelsforretning i nav
net til formannen, smed Hartvig Lund. Det heter at registreringen skjed
de noe motvillig fra Fogedens Side.
Tilsetting av handelsbestyrer for foreningen ble foretatt på general
forsamlingen 11. mars 1893, og Johan Jenssen ble tilsatt. General
forsamlingen uttalte håp om at handelsbestyreren kunne «tåge endel
Aktier» i foreningen (enda et eksempel på aksjeselskappåvirkningen).
Videre ble styret bedt om å undersøke muligheten for å få ta opp et
lån på kr. 1000,- for å kunne drive videre.
Det ble vedtatt å kjøpe inn mer mjøl.
Den første butikkdame i Ørens Handelsforening ble tilsatt i møte
29. april 1893. Dette var så stor begivenhet at det var innkalt til ek
straordinær generalforsamling. Det var 10 søkere, og Emma Moe ble
tilsatt med en lønn på kr. 150,- pr. år.
Første årsoppgjør i Ørens Handelsforening ble behandlet i general
forsamling 3. mars 1894. Netto overskudd var kr. 815,32. Det be
gynte allerede da å melde seg tap på kreditthandel, og kr. 100,- måtte
fratrekkes til dekning av usikre fordringer. Stillingen begynte å bli an
strengt. For å dekke handelsskatten (avgift) på kr. 100,- måtte med
lemmene betale inn kr. 1,- hver utenom regnskapet. Likevel delte de
ut utbytte på kjøp, og dette kom til å straffe seg. Kapitalmangelen meldte
seg.
Det ble også vedtatt at de som sto i gjeld til foreningen, ikke skulle
få noe utbytte på kjøp hvis ikke gjelden var betalt innen 31. mars s.å.
Bestyrer Johan Jenssen ble syk i januar 1894, og Emma Moe sto

----
35 Vsl
----
inntil videre for forretningsdrifter!. Årsmøtet 3. mars 1894 tilsatte Rudolf
Larsen som ny bestyrer, og han tiltrådte 1. april 1894.
I ekstraordinær generalforsamling 26. mai 1894 ble det innskjerpet
at vedtektene burde følges. Det ble tilsatt en «Butikpige», Lovise Lornt
zen med årslønn kr. 140,-. Det går ikke fram om det dreide seg om
permisjon eller andre forhold, men i styremøte 12. januar 1895 ser
vi at Emma Moe igjen «blev antagen som Butikpige» for ett år fra 10.
januar og med lønn kr. 200.- pr. år.
Andreas Moe og Johannes Minsaas ble i styremøte 19. januar 1895
bedt om å revidere regnskapet for året 1894.
Samtidig vedtok styret å kjøpe 2 «Kulmål».
Årsmøtet 16. februar 1895 vedtok at utbyttet på kjøp skulle god-
skrives medlemmenes andelskonto for å få andelen opp i kr. 50,-, da
det var vanskelig å få medlemmene til å betale inn andelen kontant.
Andelskapitalen var i 1895 samlet kr. 1.414,-og i 1896 kr. 1.726.51.
En ny runde med tilsetting av «Butikpige» ble det på generalforsam
lingen 2. november 1895, og Sofie Olsen fikk stillingen med lønn kr.
150,- pr. år. Samtidig ble det vedtatt et forslag om at tilsetting i bu
tikkdamestillingen kunne avgjøres av styret for ettertida.
Årsoppgjøret for 1895 viste et lite overskudd som ble brukt til rente
på andelsinnskuddene og tilbakebetaling på kjøp. På årsmøtet 29. fe
bruar 1896 ble det også vedtatt det første honorar for tillitsvalgte i for
eningen: «I Erkjendelse af den Nytte Foreningen har af at Herr H. Lund
har staaet og fremdeles indtil videre vil vedblive at staa som Formand
for Foreningen tilkjender Generalforsamlingen ham et Honorar kr. 20,-
pr. Aar.»
«Butikjomfru» er neste tittel som blir brukt da styremøtet 22. august
1896 tilsatte Petra Rinnan. Fra januar 1897 betalte foreningen fast abon
nement med kr. 20,- pr. år for telefon, som de hadde sammen med
dyrlege Hjelde.
Revisorer for året 1896 var Johannes Minsaas og Ole Moe. De ble
oppnevnt av styret 16. januar 1897 og hadde derfor små muligheter
til å gripe inn før årsregnskapet var ferdig.
Krise
Årsoppgjøret for 1896 ble lagt fram på generalforsamlingen 27.
februar 1897. Det ble trolig et dystert møte. Regnskapet viste at laget
Verdal Samvirkelag — 3

----
36 Vsl
----
hadde utestående hos medlemmene for kredittsalg kr. 2.558,68, som
etter vareutvalget å dømme, stort sett dreide seg om matgjeld. Dess
uten viste regnskapet netto underskudd på kr. 859,07 for 1896. Det
var derfor naturlig at første forslag til behandling, ble spørsmål om
foreningens framtid. M. Svendsen foreslo at foreningen skuile fortsette
virksomheten enda et år. Dette ble enstemmig vedtatt. Bestyrer Ru
dolf Larsen la fram sin oppsiing på 3 måneder regnet fra 1. februar.
Dette ble innvilget, men omgjort til fratreden 1. mars med lønn i opp
siingstida (nærmest avskjed). Kassebeholdningen var minimal, bare
kr. 285,95, og vareleverandørene hadde sagt stopp. 2 aksepter forfalt
til betaling om en fjorten dagers tid. Det var derfor en vanskelig sak
for formannen, Hartvig Lund, å lede årsmøtet videre. Han foreslo at
medlemmene skulle betale inn kr. 5.- hver for å hjelpe foreningen over
kneika, men dette fikk ikke flertall. Lund foreslo deretter at de utestå
ende fordringer skulle innkreves, og dette ble vedtatt. Bernt Moe fore
slo at foreningen skulle ta opp et banklån på kr. 1.000,-, men forslaget
ble ikke vedtatt. Medlemmene var nok redd for å garantere for lånet
og redd for totalt havari.
Nytt håp
Likevel var det en sak som ga noe håp: «Generalforsamlingen be
slutter at andsætte Hr. Johs. Minsaas som Bestyrer fra Iste Mars».
Møtet varte til klokka ett om natta. Dagen etter gikk Hartvig Lund
til Minsås for å spørre Johs. Minsaas om han var villig til å forsøke
å lede Ørens Handelsforening videre. Johs. Minsaas var da 25 år og
odelssønn på farsgården. Som revisor i Ørens Handelsforening de
siste tre åra kjente han vel til at foreningen ikke var i stand til å dekke
sine forpliktelser. og at det var aksepter som snart forfalt til betaling,
at kassabeholdningen var minimal, at varebeholdningen delvis var uku
rant, og at tilliten blant medlemmene hadde fått en knekk. Konkurs
hadde vel egentlig vært det rette, men da ville det kanskje tatt mange
år igjen før noen hadde våget seg til å ta opp saken på nytt. Dette opp
tok sikkert Hartvig Lund sterkt da han forhandlet med Johs. Minsaas.
Minsaas var ung og uredd. Han hadde tidligere fullført et handelssko
lekurs med meget godt resultat. Han svarte derfor at han var villig
til å forsøke å drive foreningen videre, og han tiltrådte som bestyrer
1. april 1897. Lønna ble fastsatt til kr. 700,- pr. år med frådrag av

----
37 Vsl
----
kr. 60,- pr. år for husleie (men det står at han da måtte sjøl skaffe
komfyr til kjøkkenet!)
Hva om Minsaas ikke hadde sagt ja - ? Det mest nærliggende er å
anta at Ørens Handelsforening hadde gått dundrende konkurs. Beret
ningen om foreningen hadde da kommet inn i den lange rekken av for
tellinger om forsøk som strandet på grunn av at Rochdaleprinsippene
og foreningens vedtekter ikke ble etterlevd. Styret og ledelsen hadde
sviktet sine oppgåver og ikke fulgt vedtatte retningslinjer. En kan og
så spørre seg om hva som kunne ha skjedd hvis Ørens Handelsfore
ning hadde klart seg så noenlunde året før og hanglet videre uten krisen
i 1897? Da hadde kanskje norske samvirkeorganisasjoner gått glipp
av en ener som Johs. Minsaas (Se Minsåsgrenda).
Ordning med kreditorene
Dette hastet det mest med, og Minsaas reiste straks til Trondheim
for å forhandle med de 20 vareleverandørene som hadde penger til
gode. Enkelte av dem var lite medgjørlige, og ett firma hadde levert
varer for kr. 500,- like før generalforsamlingen. Dette firmaet ville
ha sine penger straks, ellers ville de forlange konkurs innen 8 dager.
Heldigvis møtte Minsaas forståelse hos en av de største kreditorene,
den dyktige grasserer M. Madsen, som hadde til gode ca. 2.000 kro
ner av Ørens Handelsforening. Madsen fikk tillit til Minsaas og gikk
med på en utsettelse på 30 dager med betalingen av varegjelden. De
øvrige kreditorene gikk også med på utsettelse, så nær som han som
hadde truet med konkurs. Grasserer Madsen vurderte situasjonen slik
at ingen ville få noe ved konkurs. Med fortsatt forsiktig drift kunne
det gå bra, og alle kreditorene kunne få sitt. Grasserer Madsen garan
terte derfor for betalingen av de 500 kronene som den mest urolige
kreditoren skulle gi utsettelse med. Grasserer Madsen var også villig
til å levere nødvendige varer på kreditt til Ørens Forbrugsforening,
slik at forretningen kunne drives videre.
—Første runde var vunnet.
Ny driftskapital ved lån
På styremøte 9. mars 1897 ble styret orientert om situasjonen i for
eningen og om resultatet av forhandlingene som Minsaas hadde ført
i Trondheim. Det ble vedtatt å holde generalforsamling 13. mars og
der foreslå å ta opp et banklån på kr. 5.000,- for å kunne dekke for

----
38 Vsl
----
eningens gjeld, og med styrets medlemmer som kausjonister i tilfelle
medlemmene var uvillige til å gå inn som kontrakausjonister. På ge
neralforsamlingen ble styrets forslag vedtatt med 26 stemmer, men 14
stemte imot og trakk seg og frasa seg alt ansvar - «men vilde ligefuldt
staa som Aktionærer og støtte Foreningen med sin Handel.» Hele inn
skuddskapitalen på ca. 1.700 kroner var tapt og ble strøket. Det var
bare å begynne fra grunnen igjen med å bygge opp nødvendig kapital.
En del flere trakk seg som medlemmer etter møtet, og i alt 72 trakk
seg ut ifølge Minsaas. Værdalens Sparebank innvilget lånet med Johs.
Minsaas som låntaker og med kausjonsunderskriftene ordnet.
Helt uten dramatikk gikk det imidlertid ikke. Minsaas skulle hente
ut penger og sende i posten for en aksept som forfalt dagen etter. I
banken ble han imidlertid nektet penger fordi banken mente at det blant
alle underskriftene manglet en underskrift. Minsaas har sjøl fortalt om
denne episoden til journalist Snorre Haugdahl, som har gjengitt den
i Verdal Samvirkelags 50-årsberetning. Journalist Harald Wågø har
også fortalt historien i lagets 75-årsberetning -:
«Lånet ble innvilget i den lokale bank, men da det skulle utbetales,
hadde man oppdaget at en av garantistene eide gården sammen med
sin bror. Påtegningen var derfor ikke gyldig uten brorens medunder
skrift. Tida til posten skulle gå var imidlertid for knapp til at Minsaas
ville rekke å få underskrifta om han skulle følge landevegen dit man
nen bodde, men kanskje var det mulig å ta en snarveg over elva? Isen
lå ennå, men da Minsaas etter en lynspurt kom ned til bredden, viste
det seg at det var flo sjø, og floa har virkning langt opp gjennom Ver
dalselvas nedre deler. Isen fløt flak i flak med mørke råk i mellom.
Som de fleste andre unge hadde imidlertid Minsaas en viss øvelse i
å løpe seier på isen. Etter som det her bokstavelig talt gjaldt pengene
eller livet - nemlig handelforeningens - så betenkte han seg ikke len
ge, men såtte over fra flak til flak så vasspruten sto. Han traff mannen
han var ute etter, fikk underskrifta, og tok samme rute tilbake. Nå var
det virkelig et seiersløp som foregikk. Pengene kom avsted til rett tid.
Handelsforeningen fikk et pusterom og kunne for alvor begynne sin
virksomhet etter at de første vanskeligheter var overvunnet.» -
Nå var Ørens Handelsforening i siget igjen, og med forsiktig forret
ningsdrift og påpasselighet gikk det sakte framover. Avdragene ble
betalt punktlig, og grosserer Madsen fikk bekreftet at han hadde vur
dert evnene til Johs. Minsaas riktig. Også Sparebanken fikk sine avdrag.

----
39 Vsl
----
Det dramatiske året 1897 var slutt. 8. januar 1898 oppnevnte styret
revisorer for årsoppgjøret for 1897: Ole Moe og furer Th. Berg. Va
ramann Ole Holan.
Årsoppgjøret som da var pr. 31. januar viste et underskudd på kr.
493,24, og dette var trolig bedre enn ventet. Generalforsamlingen 12.
februar 1898 vedtok at virksomheten skulle drives videre. Møtet ved
tok også et forslag om at styret skulle forhandle med bestyrer Minsaas
om han kunne påta seg å skaffe nødvendig betjening mot en samlet
godtgjørelse på kr. 800,- pr. år. Videre ble det vedtatt at bestyreren
skulle ha fri rådighet til å foreta nødvendige reiser, f.eks. til Trond
heim i handelsforeningens interesser. Hartvig Lund ble gjenvalgt som
formann.
I styremøte 19. februar 1898 ble det forhandlet med bestyrer Min
saas om han var villig til å påta seg å skaffe betjening, slik det var
drøftet på generalforsamlingen. Handelsforeningens butikkdame fra
trådte, og dette skyndet trolig på i denne saken. Minsaas påtok seg
å skaffe betjening mot en samlet godtgjøring på kr. 840,- pr. år. Ord
ningen hadde også en annen og interessant sammenheng:
Det sto en kvinne bak
Ett kapitel i samvirkelagets historie er nokså lite kjent. Minsaas for
talte meg en del om dette før han døde i 1964. Det gjelder den store
hjelp og støtte Johs. Minsaas fikk av sin kone, Olava. Hun var født
på Follo i Verdal, og hennes fulle navn var Kristianna Olava etter for
eldrene, Kristianna og Olaus Mikvold, og hun var enebarn. Olaus hadde
vært gårdsbestyrer ved den første landbruksskolen nordafjells, på Bu
nes i Verdal, før han giftet seg og kjøpte Follo. De fleste ungjenteåra
var Olava butikk- og kontordame hos handelsmann Oluf Moe, og sei
nere hos handelsmann Gustav Hanssen på Verdalsøra. Johannes og
Olava hadde vært venner i flere år, og i 1895 ble Olava og Johannes
forlovet. Minsaas skriver i boka si at Olava ble læremesteren hans i
praktisk forretnings- og kontorarbeid da han overtok som bestyrer av
Ørens Handelsforening i 1897. «Jeg hadde jo da seiv ingen praksis»,
skriver Minsaas. Her bør vi vel føye til at han sto sterkt på områder
som regnskap, revisjon, finansiering og varekontroll. Dette utgjorde
en meget heldig kombinasjon med Olavas erfaring i butikk- og kontor
arbeid.
Sommeren 1897, et par måneder etter at Johs. Minsaas hadde til

----
40 Vsl
----
trådt som bestyrer av Ørens Handelsforening, giftet det unge paret seg.
Det er antydet at Olava hadde en viss engstelse for å bli husmor på
gården Minsås. Dette ble da heller ikke aktuelt, for Johannes fortsatte
heldigvis som handelsbestyrer, og de bodde på Verdalsøra. Gården
drev Minsaas ved siden av, og med leid hjelp.
Minsaas skriver om Olava: «Hun var et prektig menneske. Vi fikk
to barn, en sønn og en datter. Etter hvert som hun ble mer og mer
opptatt med hjemmet, fikk hun ikke så godt for å hjelpe meg med for
retningen, men jeg tydde alltid til henne når det oppsto situasjoner jeg
ikke var sikker på å mestre. Hennes skjønn og vurdering var alltid
god, og hun gav meg gode råd.»
Dessverre ble Olava syk etter noen år, og hun døde i 1913, da bar
na var 15 og 13 år gamle. Verken i møteprotokoller eller på annen
måte finner vi særlig mye om denne vakre og viktige beretningen om
Olava og hennes utvilsomt store betydning både for familien og for
Ørens Handelsforening - nettopp i de åra det trengtes som mest. En
slik familiemessig sammenblanding i ledelsen av et samvirkelag er i
nyere tid både uvanlig og stort sett uønsket. For Ørens Handelsfore
ning var ordningen uhyre viktig nettopp da. En kan vanskelig tenke
seg et bedre tilskudd av kunnskaper, menneskelige ressurser og erfa
ring nettopp da det trengtes som mest.
Bedre varekontroll
Fra flere styremøter framover i 1898 er det referert om reklamasjo
ner til leverandører på grunn av vareleveranser som ikke holdt mål
kvalitetsmessig eller på grunn av manko, feil pris eller feil fakturavil
kår i forhold til det som var avtalt. Det går tydelig fram at Johs. Min
saas ville ha best mulig styring med hele verdikretsløpet. Han forsto
at varer er det samme som penger, og at varene skal handteres like
nøye som penger. I møte 8. oktober 1898 ble lønna til Minsaas auka
med kr. 100,- til kr. 940,- pr. år, fortsatt mot å holde betjening.
Utestående fordringer
Handelsforeningen praktiserte en forsiktig form for salg på kreditt,
og som alltid tidligere førte dette til übetalte beløp. I styremøte 30.
desember 1898 «gjennomgikkes de til sagfører Bragstad overgivne beløb
til indkasso, og bestemtes: følgende skal forsøges inddrevet: — (5 navn)
— Medens resten drages tilbage, da de ansees umulig at paakoste mere.»

----
41 Vsl
----
Da Johs. Minsaas begynte å føre møteboka i 1897, forsvant de sto
re begynnerbokstavene i substantivene.
Etter forhandlinger ble det i desember 1898 enighet med Andreas
Moe om ert års forlengelse av leiekontrakten for lokale, redskaper m.v.
Han hadde forlangt 300 kroner pr. år i leie mot tidligere 200 kroner.
Forhandlingene førte til enighet om kr. 250,- pr. år.
I styremøte 28. januar 1899 ble Ole Moe og Johs. Holme oppnevnt
som revisorer for årsoppgjøret. Videre heter det: «Gjennomsaa alle
udestaaende fordringer, og det viste sig at ca. kr. 209,00 antagelig er
aldeles uerholdelig.» På styremøte 11. februar 1899 forelå årsregn
skapet ferdig revidert.
Referatet er interessant:
«Revisionens resultater fremlagdes, der viste et overskudd paa sid
ste aars drift af kr. 1181,40. Af dette foreslaaes afdraget som alde
les uerholdeligt kr. 281,00, dernæst foreslaaes kr. 300,- lagt til
reservefond, resten kr. 600,40 bliver at uddele paa aktionærer og
udenforstaaende. Som stemmeberettigede aktionærer foreslaaes kun
dem der har undertegnet som kautionister og kontrakautionister for
det i Værdalens sparebank optagne laan paa kr. 5000,00 da det vi-
ser sig at foreningens opkomst hovedsagelig støtter sig paa samme,
dog staar det fritt for alle handlende før aktionærer der ikke før har
undertegnet som kontrakautionister at gjøre dette, og da paany bli
ve indført i sine forrige rettigheder. Ifald nu udenforstaaende skul-
de ønske at tåge aktie skal dertil være anledning mot kr. 10,00 pr.
aktie, disse bliver som den forrige aktiekapital at forrente med 5 %
ifald forretningen greier det, og ellers underkastes samme regle-
ment som fra foreningens grundlæggelse fastslaaet.»
En kan regne med at det var god stemning på generalforsamlingen
18. februar 1899. Blant de frammøtte var det også enkelte som ikke
hadde våget å kausjonere for lånet i banken i 1897. De fikk høve til
å skrive under kausjonen på møtet, slik at de igjen ble fullverdige med
lemmer med rett til å få sin tilbakebetaling på kjøp av nettooverskuddet.
Styrets forslag om kr. 300,- til reservefond ble av årsmøtet forhøy
et til kr. 400,-. Videre ble det slått fast at hvert medlems tilbakebeta
ling på kjøp skulle legges til andelen til denne nådde opp til vedtatte
beløp, kr. 50,-. Enkelte av Rochdaleprinsippene begynte å slå igjen
nom igjen.

----
42 Vsl
----
Konkurranse
En tid etter at Johs. Minsaas hadde tiltrådt som bestyrer oppsto det
en merkelig konkurransesituasjon. En forretningsmann rett over gata
til Ørens Handelsforening forsøkte å utkonkurrere foreningen. Han be
gynte med slumphandel og helt tilfeldige priser. Enkelte ganger lot
han kunder gi bud som han gjerne godtok, uansett hvor lave de var.
Kjøpmannen hadde fortalt Minsaas at Ørens Handelsforening burde
stenge snarest mulig, for den ville bli utkonkurrert uansett. Nå har det
alltid vist seg at det å seige billig, det kan alle klare en tid. Å drive
seriøs, levedyktig forretningsvirksomhet er noe helt annet, og det krever
adskillig påpasselighet og vurderingsevne. Dette ble bekreftet også i
1899. Kjøpmannen hadde ikke økonomisk styrke til å drive lenger.
Forretningslokalet ble ledig etter at kjøpmannen hadde gått dundren
de konkurs.
Næssgården
Det ledige «konkurs»-lokalet var etter tida moderne og var det ene
ste lokalet med store speilglassruter på Øra. Det ble enighet med eie
ren, fru Emilie Næss, om leieavtale for 5 år fra 1. januar 1900, og
med leie kr. 450,- pr. år for forretningslokalet, nødvendige lagerrom,
og for leilighet på 3 værelser + boder for bestyreren. For leiligheten
skulle bestyrer Minsaas betale kr. 120,- pr. år til handelsforeningen.
(Fru Næss var enke etter kjøpmann Jørginus Næss.)
Leieforholdet i Moe-gården, som hadde vart i 7 år, ble oppsagt. I
styremøte 23. november 1899 ble det vedtatt å flytte årsoppgjøret fra
den vanlige dato, 1. februar, til 1. januar, slik at overflyttingen til de
nye lokalene kunne skje etter hvert som varetellingen ble ferdig etter
3. juledag. «Bestyrelsen bistaar under flytningen paa bedste maade.»
Videre ble det vedtatt å kjøpe inn 2 sirupspann og en ordentlig lam
pe til butikken. En del brukte måle- og vektredskap ble kjøpt av An
dreas Moe. Det ble også vedtatt at: «Alle ældre varer realiseres før
jul yderst billig gjerne under indkjøbspris ifald det kan sælges da. Et
ordentlig avertissement herom indsendes til Nord.fj.tidende.»
Fornuftig vurdering av varebeholdningen var nødvendig for ikke å
narre seg sjøl ved årsoppgjøret. Samtidig ser vi også at markedsfør
ingen var i orden.
Flyttingen ble nok sett på som en stor begivenhet. Styret vedtok:
«Angaaende flytningen bestemmes at den begynder 3die juledag,

----
43 Vsl
----
til at deltage i flytningen indbydes endel, der faar kaffe med brød
til middag, og smørrebrød og the til aftens, samt et glas kordial
og apelsiner efter.»
I samband med årsoppgjøret for 1899 vedtok styret: «Følgende til
holdes strengeligen at betale sin gjæld til forretningen og i mangel af
dækning inden rimelig tid trues med sagfører.» Johs. Minsaas hadde
ikke fått innført Rochdaleprinsippet om kontant handel ennå, men det
er tydelig at det ble kjørt med strammere tøy ler. (Kontanthandel ble
i første omgang vedtatt ved salg av brødvarer fra bakeriet i 1908, og
generelt vedtatt i 1911.)
Generalforsamlingen i februar 1900 hadde et overskudd på hele kr.
1.248,06 å fordele. Styret hadde vært raus og foreslått 6% tilbakebe
taling på kjøp til medlemmene, men O.Baglo holdt igjen og foreslo
5%, og dette ble vedtatt (ikkemedlemmer fikk halvparten så stort ut
bytte som medlemmene fikk, slik det var gjort enkelte år tidligere.)
Resten av overskuddet, vel 500 kroner, ble overført til reservefondet.
Hartvig Lund hadde fungert som styreformann de fleste åra etter star
ten av handelsforeningen. På generalforsamlingen i februar 1900 ble
han avløst av Ole Moe.
Flyttingen til bedre forretningslokaler førte til bedre oppslutning og
auka omsetning. Driftsresultatet ble jevnt og sikkert bedre fra år til
år. Medlemmene fikk rente på andelsinnskuddet og tilbakebetaling på
kjøp, samtidig som reservefondet ble styrket hvert år med en del av
overskuddet. Foreningen begynte så smått å bygge opp en egen kapi
talreserve. I juni 1900 ble det vedtatt å kjøpe inn en del tallerkener,
kopper og glass for utlån til medlemmene ved bryllup og lignende.
Styret vedtok å kjøpe inn egg etter vekt og ikke etter antall som hadde
vært vanlig tidligere.
Ørens Handelsforening hadde etter hvert fått med flere bønder som
medlemmer. På denne tida var det ingen organisert omsetning av land
bruksvarer. Varene ble solgt direkte, eller brukt til byttehandel med
forretningene. Denne omsetningen krevde etter hvert større lagerplass,
spesielt for kornet som foreningen tok imot. «Kul og koks er det også
ønskelig å omsætte mer af straks jernbanen nåar fram til Værdal,» he
ter det i september 1904. (Etter raset i 1893 måtte slike varer kjøres
fra Levanger eller Trones.) Det ble derfor vedtatt at Handelsforen
ingen skulle bygge et lagerskur i bakgården hos fru Næss. I møteboka
finnes detaljert materialbeskrivelse og beskrivelse av byggemåte for

----
44 Vsl
----
skuret. Byggmester Johs. Aas såtte opp lagerbygget for kr. 600,-, og
det sto ferdig før jul 1904.
Varepriser ved århundreskiftet
Det kan kanskje være av interesse å ta med enkelte eksempler på
hva forbrukerne måtte betale for varene omkring år 1900. De fleste
eksemplene er fra 1901, 1902 og 1903.
I par findsko kr. 4,—
1 par tofler « 2,50
«
1 par galoger « 2,25
«
Ikg uld « 2,00
«
1 m tøi « 1,15
«
1 m gardintøi « 0,63
«
Ihl kul « 2,00 til 2,60
«
Vi hl kul « 1,20 til 1,30
«
Ikg uer « 0,25
«
Ikg sild « 0,30
«
Ikg torsk « 0,25
«
Ikg kveite « 0,50
«
1 sekk maismel (med sekk) « 13,50
«
Ikg smør « 1,60
«
1 top raffinade « 5,09
«
Ikg raffinade « 0,45
«
Ikg flesk « 1,10
«
Ikg saukjøtt « 0,60
«
1 sekk hvetemel (med sekk) « 15,50
«
1 sekk bygmel (med sekk) « 13,25
50 kg bygmel « 7,13
«
100 kg havre « 10,00
100 kg bygg « 10,00
«
1 stk. ledig melsekk « 0,50
«
Ihg figen « 0,07
«
1 stk. vaskebret « 0,60
«
1 hat « 2,90
«
1 pk. spiker 4" « 0,70
1 stk. fil « 0,30
«
1 kvartruld skrå « 0,45

----
45 Vsl
----
12 stk. talerkener « 2,16
1 stk. kaffekjedel « 3,00
1 stk. gryde « 0,96
1 fag vinduesbeslag « 0,75
1 stk. piasavakost « 0,75
Ikg mønje « 0,60
Ikg zinkhvidt « 0,60
Ikg blyhvidt « 0,60
1 ltr. linolie « 0,73
1 ltr. malertran « 0,50
1 stk. dørlås med vrider « 2,38
1 stk. kammerpotte « 1,10
1 stk. vognaksel « 7,90
1 stk. trillebørhjul « 1,20
1 rukl pap « 3,80
1 ruld pap « 2,50
1 stk. svøbe « 1,20
1 kulbox « 1,50
1 kulbox « 2,20
Ihg karvet blad « 0,45
1 pk. fyrstikker « 0,10
Ikg bandjern « 0,22
Ikg jern « 0,22
Ikg sålelæder « 2,60
1 stk.øks « 2,50
1 stk. ljå « 1,70
1 stk. sag « 3,60
1 stk. græv « 1,25
1 bunt tagspon « 1,05
1 stk. hæstekjør (tjor) « 1,60
1 stk. spade « 2,40
1 stk. gjødselgrep « 2,00
Nedre Værdalens Damptræskesamlag betalte i 1901 - 1904 disse pris-
ene for f.eks.:
1 lygte kr. 3,50
Maskinolie « 0,32 - 0,38 pr. kg

----
46 Vsl
----
Ellers var det læder til remmen, staal, jern, glasruder, lampeglas 0.l
med beløp men uten oppgitt kvantum.
Gadebelysningskomiteen kjøpte i samme tidsrom bl.a.:
1 stk. lampe 16'" (fra ifjor) kr. 2,60
Astralolie 17,7 - 19 øre pr. kg (parafinolje var litt billigere)
1 stk. lampeglas 12 øre
1 stk. patent lampeglas 25 øre.
Indherreds Folkeblad gjorde også en del innkjøp i perioden 1901 -
1903, og prisene var:
Parafinolie 15 øre pr. liter
De hadde nok for liten dunk, bare 4 liter, og før jul kjøpte de lampe
olje hverannen og hver dag.
Lampeglass kostet 12 øre.
En stk. fremtidsbrænderglas 30 øre (dette måtte være en riktig moder
ne sak).
Maskinolje kostet 27 øre pr. flaske, soda 10 øre pr. kg, sæbe 10 øre,
sæbe -I- kost 35 øre, hyssing 15 øre pr. nøste (i 1902 ble det 20 øre
pr. nøste).
En del varekjøp ble betalt ved varebytte. Ofte mangler kvantum, og
det er oppgitt bare vareslag og sum, f.eks. pr. kjød, pr. smør, 0.1.
Noen eksempler på hva som ble betalt til leverandørene for enkelte va
rer kan likevel finnes:
Havre kr. 0,09 pr. kg, sauskind kr. 1,70 pr. stk., faarekjød kr. 0,60 pr.
kg, spekalv kr. 0,30 pr. kg, kalveskind kr. 2,80 pr. stk, kjød (slakt) kr.
0,40 pr. kg, grisslakt fra 0,67 - 0,75 pr. kg, torsk kr. 0,16 pr. kg, smør
kr. 1,50 pr. kg, løg kr. 0,60 - 0,80 pr. kg, multegrød kr. 0,60 pr. kg,
melk kr. 0,09 pr. 1, poteter kr. 3,75 pr. tønde (100 kg), tagspon kr. 2 ,—
pr. 1000, bord kr. 0,03 pr. alen, sigd kr. 0,75 pr. stk., olderved kr. 8 —
pr. favn, birk kr. 12,— pr. favn, timoteifrø kr. 1,10 pr. kg, og tomsek
ker i retur kr. 0,50 pr. stk.
Leie eller kjøp — forsøk på lureri
Den ordinære generalforsamlingen (årsmøtet) i februar 1904 ved
tok å leie forretningslokalene i Næssgården for nye 5 år fra 1. januar


----
47 Vsl
----
1905. Fru Næss hadde også tilbudt gården til salgs for kr. 8.000,—
men dette spørsmålet ble utsatt.
Ved årsskiftet 1904-05 ønsker fru Næss igjen å seige gården, denne
gangen for kr. 7.000,-. Det var midt oppe i årsoppgjøret, og styret
ønsket å vente med å ta opp spørsmålet om kjøp av eiendommen til
generalforsamlingen i februar. I januar 1905 ble fru Næss syk, og be
styrer Minsaas besøkte henne for å høre hvordan det sto til. Det ble
en uventet og dramatisk beretning. Fru Næss kunne fortelle at hun hadde
solgt gården til Berntine Grenne for 7.000 kroner i rein fortvilelse.
Grunnen var at hun hadde blitt narret til å skrive under et papir. En
luring fra bygda ville berike seg ved å få herredømme over utleierett
en til gården for å kunne tjene penger på ekstra høg husleie fra Ørens
Handelsforening. Vedkommende hadde sagt at han var på utkikk etter
en forretningsgård på Øra for en rik mann i et firma i Christiania, og
han ville derfor ha et skriftlig tilsagn på at Oslomannen kunne få kom
me og se på gården.
Da fru Næss hadde skrevet under, kunne luringen lese opp hele teks
ten. Det viste seg å være en fullstendig kjøpekontrakt, som bekreftet
at hun hadde solgt gården for 8.000 kroner. Noen Oslomann korn
ikke, og fru Næss ble mer og mer fortvilt. For å komme vekk fra det
hele, solgte hun som nevnt gården til fru Grenne for kr. 7.000,—. Da
den første kjøperen fikk høre dette, ble han rasende og kalte fru Næss
bedragerske og forlangte en større erstatningssum. Alt dette gikk så
inn på fru Næss at hun ble sengeliggende. Bestyrer Minsaas tilbød å
hjelpe henne og rådet henne til å søke hjelp hos advokat. Det ble skre
vet forliksklage. Hun ble imidlertid enda mer engstelig og søvnløs,
og dagen før møtet i forliksrådet sendte hun bud til bedrageren med
tilbud om 500,- kroner i erstatning hvis hun kunne få tilbake papiret
hun hadde skrevet under. Dette gikk han med på, men røverhistorien var
ikke slutt med dette. Etter å ha fått sine 500 kroner hos den syke fru
Næss, gikk fyren direkte til Berntine Grenne og fikk håndgiing på Næss
eiendommen, som fru Grenne nylig hadde kjøpt. Deretter gikk han
til Ørens Handelsforening og tilbød eiendommen til salgs for kr.
12.000,—, eller til leie mot å betale nærmere det tredobbelte av tidli
gere leie (auke fra kr. 505,— til 1390,—). Her mente vedkommende
å skaffe seg lett-tjente penger, samtidig som han ville gjøre Ørens Han
delsforening helt avhengig.

----
48 Vsl
----
Vennes
Det kom beskjed om oppsiing av leieforholdet og rydding av lokal
ene etter 3 måneder hvis handelsforeningen ikke gikk inn for kjøp
eller leie. Det måtte derfor reageres raskt. På styremøtet 10. januar
1905 ble det vedtatt å ta kontakt med eieren av Vennes om handgiing
av tomteområdet til generalforsamlingen 1. februar. Johs. Minsaas
hadde allerede før styremøtet - og sammen med et medlem av fore
ningen, banemester Schive - arbeidet i det stille med saken og fått hand
giing på eiendommen. Etter all dramatikk med Næssgården valgte de
to å tie med saken inntil videre for å unngå at noen kunne forpurre
planene.
I styremøte 21. januar 1905 ble det enstemmig vedtatt å foreslå for
generalforsamlingen 1. februar å kjøpe egen gard etter plan som var
under arbeid, og som skulle være mest mulig utredet til møtet. Samti
dig fikk bestyrer Minsaas fullmakt til, hvis mulig, å kjøpe Kindberg
brygga av Johnsen & By lund, Levanger, for inntil kr. 500,— til lager.
Det ble også vedtatt å foreslå for generalforsamlingen å sikre seg mot
å bli uten butikklokale ved å leie reservelokaler hos Olufßaglo, Flesk
hus, til filial.
I et styremøte 30. januar 1905 ble det vedtatt å foreslå å ta opp et
banklån på kr. 10.000,— med kausjon fra styremedlemmene til kjøp
av egen forretningseiendom. Forutsetningen var å overføre lånet til
pantelån straks bygget var ferdig.
Johs. Minsaas fortalte at det var spennende dager før generalfor
samlingen. Kvelden før møtet hadde «luringen» kommet for å høre om
Minsaas trodde det ville bli vedtatt leie eller kjøp av Næssgården. Min
saas hadde da forsiktig antydet at han ikke trodde det ble leie. «Mener
De det blir besluttet å kjøpe imorgen?» «Ja, jeg tror sikkert medlems
møtet går med på kjøp», sa Minsaas, - og med dette svaret hadde han
sine ord i behold, sjøl om de snakket om to forskjellige kjøp. General
forsamlingen i 1905 fikk referert oppsiingen av det gjeldende leiefor
holdet og nytt tilbud om enten leie eller kjøp til ågerpriser. Deretter
la Minsaas og Schive fram Vennesprosjektet med beregninger og byg
geplaner. Etter grundig drøfting talte de fleste for kjøp av eiendom
men «Vennes» med 1,5 mål grunn. Dette ble vedtatt mot 2 stemmer.
Kjøpesummen var 2.900 kroner. I debatten ble det lagt vekt på at Vennes
lå sentralt og nær jernbanen, som var åpnet til Verdal høsten 1904.

----
49 Vsl
----
Vennes. Første byggetrinn uten manufakturdelen.
Følgende ble valgt til byggekomité:
Lars Schaufel, Johan Schive og P. Mikkelsen. Varamedlemmer: Oluf
Ydse og Oluf Brovold.
Hjørnetomta nærmest Nordgata skulle ikke utbygges i første om
gang, men ellers skulle utbyggingen skje langs jernbanen i samsvar
med den planen som var lagt fram på årsmøtet. Styret og byggekomi
teen fikk nødvendige fullmakter, og opptak av byggelån ble vedtatt.
Det står intet om hva «luringen», som da disponerte Næssgården, sa
og tenkte da han fikk høre om vedtaket i Ørens Handelsforening om
bygging av egen gard. Kanskje det ikke hadde egnet seg på trykk heller.
Fleskhus
Filialen på Fleskhus ble også vedtatt opprettet for å ha en reserve
i tilfelle foreningen ble stående uten lokaler en tid. Olufßaglo skulle
leie ut lokalene på Fleskhus for kr. 250,— pr. år og fungere som be
styrer med lønn 900 kroner pr. år. (Denne filialdrifta ble avviklet ved
utgangen av 1906 på grunn av dårlig lønnsomhet.)
Bygging
Nå ble det fart i sakene — med fortløpende møter i byggekomiteen
og styret. Det ble straks avertert anbudsinnbyding på «20 favne grunn
mursten». Graving, steinleveranser og muring skulle utføres av Lud
vig Raaen etter anbud, og Martin Melby fikk godtatt anbudet på tømmer
og snekkerarbeidet. Det skulle graves, mures, tømres o.s.v. på rekord


----
50 Vsl
----
tid. Tømmer ble kjøpt fra flere garder. Nabogrense med bedehuset
måtte korrigeres, og Reguleringskommisionen måtte behandle saken.
En liten fadese ble det under oppføringen av bygget. Minsaas forteller:
«Dagen før graving og muring skulle begynne var Schive og jeg på
tomten og stakk ut merkene for kjellermurene. Jeg måtte reise til Trond
heim med morgentoget, og Schive hadde ikke tid til å møte og forkla
re merkene. Mureren hadde tatt feil av ytter- og innerkant av
kjellermuren på gårdsida, og da jeg kom hjem fra Trondheim, hadde
han allerede murt en god del av muren. Vi holdt råd og kom til det
resultat at vi ikke hadde tid til å forandre hvis vi skulle bli ferdige til
1. mai, og måtte heller kappe av Vi meter på alle gulvbjelker som var
hogd og framkjørt. Den halvmeteren har vi saknet svært gjennom åre
ne, men det var ingen annen råd med den korte frist vi hadde til rå
dighet.»
Folk flest var imidlertid av den mening at bygget var altfor stort for
Ørens Handelsforening. I mars fattet styret og byggekomiteen en vik
tig beslutning: «Mod en stemme besluttedes at anskaffe 2 stk. speil
glassruder til gaden, 1,50 m bred og 2,25 a 2,50 m høi.»
Skiferstein til taket ble kjøpt fra Stjørdal, trematerialer fra Værdals
bruget, og butikkinnredning ble bestilt. Det ble gjort i stand en provi
sorisk butikk i lagret i Vennes fram til 1. juni for å kunne komme ut
av Næssgården før 30. april da leieavtalen gikk ut. I mai ble disker
og innredning malt, vegger oljet, og det ble lagt golvbelegg. Flytt
ingen til det nye forretningslokalet i Vennes ble bestemt til 29., 30.
og 31. mai 1905. Byggearbeidet hadde stort sett gått etter planen, og
bra var det, for det var ikke andre ledige lokaler å få tak i på Øra da.
Den nye forretningsgården Vennes kom fullt ferdig på kr. 15.430,39.
Dette var et stort løft for Ørens Handelsforening, bare 7-8 år etter at
foreningen hadde vært på falittens rand. På grunn av de dystre minner
fra 1897 var det mange som kviet seg for å gå inn som medlem med
andelsinnskudd og forpliktelser. Likevel handlet de i foreningen, og
omsetningen steg. Enda en butikpige måtte tilsettes.
I juni 1905 ble det vedtatt å bygge en stallbygning. Dette med stall
rom for hester var en nødvendighet. Det ble også fattet følgende vedtak:
«Bæk graves lengre inde på garden, 1 m i firkant.» Brønnen ble murt
av 650 stk. «kjælderklinkert og sementmørtel». Vassanlegget var der
med i orden. Året etter ble det bygd hus over brønnen og satt inn pumpe.
Sett i forhold til vassforsyningen var styret dristig i forsikringsspørs

----
51 Vsl
----
målet. Det ble enighet om å vente til 1. juli med takst og forsikring
på den nye eiendommen. <Indtil juli vaages bygningerne som hidtil
av os seiv.»
Innkjøpet av ovner til den nye forretningsgården så slik ut:
Fra Hommelvig Støberi: 1 bryggerpande a kr. 22,—
1 magasinovn No 206 - 2,14 m, usleben,
kr. 60,-.
Fra Ulefos Værk: 2 magasinovne No 338, usleben, a kr. 28,—.
I 2. etasje var det ordnet med betjeningsrom og bestyrerleilighet.
Til jul 1905 «bevilgedes julegåver til betjeningen:
Agnes en verdi af ca. kr. 5,—, Thora ca. kr. I,—, Johs. ca. kr. 2,—
Baglo ca. kr. 5,—, Minsaas ca. kr. 20,—.»
Nytt forsøk på å stifte landsforening
Som nevnt tidligere ble det i 1870 stiftet et «Spareforeningernes Sam
lag», men dette laget gikk inn på slutten av 1870-åra. I 1905 ble det
gjort et nytt forsøk på å samle utsendinger til et landsmøte med sikte
på å stifte en kooperativ landsforening. Dette møtet ble utsatt på grunn
av unionsstriden med Sverige og urolige tider. Nytt møte ble fastsatt
til 26. og 27. juni 1906 i Oslo, og styret for Ørens Handelsforening
ga bestyrer Johs. Minsaas fullmakt til å representere foreningen. Det
te stiftelsesmøtet for Norges Kooperative Landsforening valgte advo
kat Ole Dehli til NKLs første styreformann. Til stiftelsesmøte møtte
41 representanter fra 29 foreninger. Fra vårt fylke møtte Hans Bra
seth fra Sparbu Forbrugslag i tillegg til Johs. Minsaas. Begge disse
er hedret med bl.a. store og gode portrettmalerier som henger på Sam
virkeskolen i Bærum.
Styret for Ørens Handelsforening foreslo å melde foreningen inn i
NKL straks og vedta de vedtekter som NKL hadde vedtatt som møn
ster for kooperative foreninger. Dette møtte imidlertid motstand i ge
neralforsamlingen, som fremdeles ikke var moden til å fordøye be
stemmelsen om kontant handel og faste regler for medlemsskapet. Dess
uten hadde ikke NKL engroslager i Trondheim ennå. I september 1906
behandlet styret et tilbud fra NKL om at h.r.adv. Ole Dehli kunne kom
me og holde foredrag om kooperasjonen og NKL, da han skulle ut
på en foredragsturne i Trøndelag. Styret fattet interessant nok følgen
de vedtak:
Verdal Samvirkelag — 4

----
52 Vsl
----
«Det fixerede honorar kr. 40,— pr. møde synes imidlertid at være for
meget for vore forhold og kan af den grund ikke tilraades.»
Først i 1911 fikk Dehli komme og holde foredrag, og da kostet det
bare 20 kroner + lokale.
I 1909 ble Ørens Handelsforening medlem av Nordenfjeldske
Kooperasjonslag, en forløper til NKLs distriktsforening. Johs. Minsaas
var aktivt med i stiftingen.
Etter ønske fra kjøpmannshold begynte enkelte private grossister og
fabrikker å nekte vareleveranser til kooperative foreninger for å gjøre
det vanskeligere for dem å drive. Denne blokaden ga vel faktisk ko
operasjonen et kraftig puff framover. Det ble fart både i stiftingen av
nye lokale foreninger og utbyggingen av NKLs distrikslagre og fabrikk
anlegg. NKL fikk sitt første engroslager utenfor Oslo i 1911, i Trond
heim. I november 1911 ble Ørens Handelsforening innmeldt som med
lem og medeier av NKL.
Ørens Handelsforening og Sparbu Forbrugslag var de to første med
lemmene av NKL fra Nord-Trøndelag iflg. Randolf Arnesen.*
Ønske om eger bakeri
Dette ønsket ble første gang satt fram av Martin Einarsen på gene
ralforsamlingen i 1906. Saken ble utsatt, men tatt opp igjen på gene
ralforsamlingene i 1907 og 1908. Da var det nære på, 26 stemmer for
og 28 imot. Vedtektene krevde % flertall. Saken kom opp på nytt i
ekstraordinær generalforsamling vel en måned seinere, og da ble det
enstemmig vedtatt å opprette bakeri. Det ble også vedtatt å ta opp et
lån på kr. 5.000,— mot å innfri et restlån i Værdalens Sparebank på
kr. 1.850,—. Byggekomité ble valgt, og besto av Petter Mikkelsen,
Martin Einarsen, Oluf Ydse og Johs. Minsaas. Komiteen fikk bl.a.
med seg følgende beskjed:
«Naar byggekomiteen finder nogen sag for stor at afgjøre for sig alle
ne, tilkaldes bestyrelsen.»
En eldre størhusbygning på gården Ekle ble kjøpt og revet. Med
lemmene kjørte materialene ned til Øra på dugnad. Bakeribygningen
ble ferdig og tatt i bruk med 1 baker i august 1908. Det var 20 søkere
til bakerstillingen, og B. lngeberg ble tilsatt. Han tiltrådte 15. august
* Randolf Arnesen: Samvirkelag i Trøndelag.

----
53 Vsl
----
1908. Salget gikk strykende, og det ble tilsatt en baker til. Bakersvenn
Carl Fransen begynte 1. okt. 1908.
Med innredning av leilighet i 2. etasje og med ovn kostet bakeriet
kr. 5.413,14. I 1913 ble det bygd egen brødbutikk til bakeriet, og i
2. etasje ble det kafé. I 1915 ble det kjøpt elektriske bakerimaskiner
etter at Verdal hadde fått elektrisk strøm i 1914. 79 lamper ble instal
lert i første omgang i Ørens Handelsforening. I 1922 ble det montert
elektrisk bakerovn som kostet hele 23.300 kroner.
Fram gjennom åra ble det foretatt mange forbedringer i bakeriet,
men anlegget ble etter hvert for gammeldags og ble i 1964 avløst av
ny bakeriet på Tinden. Det gamle bakeriet ble sammen med andre gamle
bygg revet i 1966 for å gi plass til utbyggingen av varehuset, — nå
DOMUS (se: Nytt bakeri).
Kredittuvesenet
Samtidig med vedtaket i 1908 om å opprette eget bakeri, skjedde det
noe viktig. Bestyrer Johs. Minsaas hadde lenge arbeidet med å få slutt
på kreditthandelen. Han kjente til Rochdaleprinsippet om kontant han
del og økonomisk uavhengighet. Han kjente også til at kreditthandelen
hadde skylden for de aller fleste konkurser og avviklinger innen sam
virkehandelen i inn- og utland.
For Ørens Handelsforening var det så vidt båten bar i 1897 da Min
saas overtok. Hvert år hadde foreningen hatt tap på utestående fordrin
ger, og på de fleste styremøtene var det drøftinger om seine betalere,
aksepter og rettslig inkasso. Handelen på bok var imidlertid så inngrodd
fra starten av foreningen at medlemmene vanskelig kunne tenke seg noe
annet. Så var det da noen som plutselig hadde reist sin veg uten å beta
le for seg, eller flyttet handelen til en annen forretning når gjelden ble
for stor. Enkelte av medlemmene påførte foreningen tap og beslagla
en betydelig del av den løpende driftskapitalen som foreningen trengte
til drifta og til gode varekjøp. Som forbrukere ble medlemmene ufrie.
Alltid hadde de gjeldsbyrden over seg, fordi de «åt på forskudd». Det
var denne avhengigheten Rochdaleveverne ville bli fri fra, da de i 1844
vedtok prinsippet om kontant handel. Det passet derfor bra å ta opp
kredittspørsmålet på nytt da bakeriet skulle starte opp. Kanskje var det
begrepet «Det daglige brød» og betalingen for det som var lettere å
fatte for medlemmene da. I hvert fall vedtok generalforsamlingen i mars

----
54 Vsl
----
1908: «Besluttedes'enstemmig: Utsalg af brød skal ske mot kontant,
dog kan undtagelser gjøres ved større indkjøp til egen høitid.»
I generalforsamlingen i februar 1909 ble det vedtatt enkelte innskrenk
ninger i kredittsalget. «Alt varesalg skal som regel ske mot kontant be
taling ....»
Endelig, i generalforsamlingen 15. november 1911 ble det enstemmig
vedtatt: «... udelukkende kontanthandel fra 15. Des. førstk.»
Den samme generalforsamlingen vedtok også innmelding av Ørens
Handelsforening som medlem og medeier av Norges Kooperative Lands
forening. Før møtet holdt NKLs disponent, Vesenberg, foredrag i Ar
beiderforeningens lokale, og han var sikkert også inne på både ulempene
med forbrukskreditt og fordelene med medlemsskapet i NKL.
Samtidig med vedtaket om kontant handel ble det vedtatt å kjøpe et
kassakontrollapparat til kr. 1.000,—.
Manufakturavdeling
Fra Handelsforeningens forretningslokale i Vennes ble det solgt om
trent alle slags varer, og det ble etter hvert ønskelig med noe mer spe
sialisering. I 1913 ble det som nevnt bygd et tilbygg til bakeriet for
brødbutikk. Samtidig ble det bygd et tilbygg til Vennes for manufak
turvarene i 1. etasje og med «Kaffestova» i 2.etasje. Forslag på navnet
«Kaffestuggu» ble nedstemt.
Vennes. Manufakturbygget til venstre, bakeriet til høyre.


----
55 Vsl
----
Det passet ikke lenger å seige manufakturvarer sammen med alle andre
varegrupper. Etter den årlige gjennomgangen av varebeholdningen, ble
det gjerne holdt billigsalg på ukurante varer. I mars 1914 ble det vedtatt
å avertere i begge aviser: «Stor Mars-realisation».
Samme år ble det kjøpt regnemaskin til kr. 60,— og skrivemaskin
til kr. 130,-.
KRIGSFRYKT 1914
Krigsfrykten auka sterkt fra august 1914 og førte til store problemer
med vareforsyningen. De fleste leveringsavtaler ble sagt opp, og det
ble oppkjøp av varer i alle ledd innen import, produksjon, grossist
virksomhet og detaljhandel. Folk hamstret, og prisene steg. Det var
ingen rasjoneringsmyndighet i sving ennå. I desember 1914 ble det
etter søknad bevilget kr. 20,— til en innsamling til juletrefest for 13.
kompani som lå på nøytralitetsvakt i Hasselvika.
I 1915 ble det kjøpt 2,5 daa tomt på Tinden med sikte på lagerhus.
Året etter ble det kjøpt enda en tomt mellom jernbanelinjen og det som
i dag heter Møllegata. På denne tomta ble det bygd lagerhus på 300
m 2 grunnflate og i 3 etasjer, og med elektrotalje.
Det ble lagt eget sidespor fra jernbanestasjonen. Dette ga bedre mu
ligheter for lagring av varepartier.
Slakteri og pølsemakeri
I november 1911 behandlet styret en forespørsel fra landbruksfore
ningen om handelsforeningen ville overta kontorfunksjonen for sending
av slaktedyr til Fællesslakteriet i Oslo. Det ble enstemmig vedtatt at
et slikt kontor kunne overtas hvis kostnadene med dette ble dekket, slik
at handel sforeningen ikke fikk noe tap på kontorholdet.
I ekstraordinær generalforsamling i mars 1915 ble spørsmålet om eget
slakteri tatt opp, og styret fikk i oppdrag å utrede saken. Året etter ble
det vedtatt tilbygg til bakeribygningen for å få plass til kjøttforretning
og pølsemakeri. Samtidig ble bygging av slakteri og stall vedtatt. Slak
ter og pølsemaker ble tilsatt, og dessuten butikkdame til kjøttavdel

----
56 Vsl
----
ingen. Slakteri- og pølsemakerivirksomheten gikk ikke helt bra og
viste dårlig lønnsomhet den første tida. I juni 1917 ble han som sto for
denne virksomheten oppsagt. Kjøttutsalget skulle drives fortsatt. En
måned seinere ble det igjen avertert etter slakter og pølsemaker, og
samtidig ble det inngått avtale om tarifflønn for stillingen. Dyrlege
Grøholt ble tilsatt som fast kontrollør ved slakteriet med årlig lønn kr.
200,-. I februar 1918 ble det tatt inn enda en dame i slakteriavdelingen,
blant annet til arbeidet med opplaging av fiskmat. Samtidig ble det
vedtatt kjøp av oppskjærmaskin og ny vekt til kjøttbutikken.
Ørens Handelsforening 25 år
14. februar 1917 var det 25 år siden foreningen ble stiftet, og jubileet
ble feiret med fest på Bakketun Ungdomsskole med ca. 400 medlem
mer, og innbudte. Blant gjestene var NKLs formann, advokat Ole
Dehli, foruten representanter fra de største private leverandørene av
jernvarer, manufaktur m.v., deriblant grasserer M. Madsen, som viste
så stor imøtekommenhet under krisen for foreningen i 1897. Johs. Min
saas holdt foredrag om utviklingen av foreningen, og han hadde laget
en prolog. Et firestemmig sangkor fulgte opp etter hvert som prologen
ble lest. Ute var det et voldsomt uvær som førte til at strømmen gikk.
Stemningen ble derfor noe dyster i mørket, men det hjalp med kaffe
og kaker, og til og med sydfrukter hadde foreningen klart å skaffe til
tross for krigsforholdet.
Eget rasjoneringssystem
Det ble etter hvert problemer med å fordele de tilgjengelige varene
på en rettferdig måte blant medlemmer og kunder. Etter konferanse med
Rationeringsdirektøren vedtok styret i november 1917 å innføre rasjo
neringskort for sukker og mjøl. Egne rasjoneringskort ble trykt og ut
levert for de tre månedene november, desember og januar. Ordningen
ble godt mottatt blant kundene, men kjøpmennene mislikte situasjo
nen. De trodde det hele var satt i gang bare for å kapre kunder.
Før jul 1917 måtte bakeriet slutte med å bruke finsiktet mjøl til bak
ingen. Som trøst skulle medlemmene få bestille 1 julekake a 50 øre
til hvert familiemedlem til jul.
Fra 1. januar 1918 ble den offisielle rasjoneringen satt i gang med
mye ekstra arbeid og problemer. Rasjoneringen av importvarer varte
i mange år etter at 1. verdenskrig var slutt.

----
57 Vsl
----
Sikringsfond
Under krigsåra hadde handelsforeningen betydelig omsetningsauke
og utvikling. Ledelsen regnet med at det kanskje kunne komme ned
gangstid og tilbakeslag etter at krigen tok slutt. Det ble derfor vedtatt
å sette av en del av overskuddet hvert år til et eget reguleringsfond
for å ha noe i bakhand i tilfelle dette skulle bli nødvendig. Fondet var
kommet opp i 72.000 kroner i 1919, da de første tegn til nedgangstid
meldte seg.
Navneendring
En generalforsamling i mars 1918 var ganske hendelsesrik. Navnet
Ørens Handelsforening begynte å bli noe gammelmodig. Foreningen
hadde dessuten fått langt videre og mer omfattende virksomhet enn opp
rinnelig. Styret hadde derfor gått inn for det mer tidsmessige navnet
Værdalens Samvirkelag. Dette navnet ble enstemmig vedtatt av gene
ralforsamlingen. I januar 1919 ble vedtaket om navneendring enstem
mig bekreftet på nytt, og med følgende tillegg: «I tilfælde det endelig
blir fastslaaet at bygdens navn skal være Verdal skal samvirkelaget be
nevnes ligedan.»
Bankvirksomhet ?
Den samme generalforsamlingen (1918) vedtok også et tillegg til for
målsparagrafen i lagets vedtekter vedrørende bankvirksomhet, og den
ne virksomheten skulle hete «Værdalens Samvirkelags Bank». Det var
store pengebeløp i omsetning blant folk de siste krigsåra, og samvirke
laget mente det var riktig å ta del i handteringen av denne pengestrøm
men. Saken ble behandlet på nytt i januar 1919. Norges Bank og
Finansdepartement kunne imidlertid ikke gi samvirkelaget tillatelse til
å drive full bankvirksomhet, da dette etter norsk lov ikke var tillått for
kooperative foreninger. Søknaden fra Verdal Samvirkelag ble til og med
behandlet i sammøte mellom Norges Banks direksjon og regjeringen,
men det ble avslag. Dette var temmelig sikkert et lykkelig avslag for
samvirkelaget. Åra etter krigen ble seinere kalt «tulltida». Det var mye
aksjespekulasjon, og store pengebeløp skiftet eiere stadig. Bankene fikk
inn store beløp som enkelte ganger ble plassert i tvilsomme prosjekter.
Nedgangstida kom for fullt i 1921, og konkursene rystet både nærings
liv og banker. Mange banker gikk overende i 1920-åra, og folk tapte
penger. Det er all grunn til å regne med at de samme konjunkturpro

----
58 Vsl
----
blemene ville ha meldt seg også for samvirkelagets bank, - hvis den
hadde kommet i gang. Som kjent er sparevirksomhet en del av samvir
kelagets formål, og er derfor tatt med i formålsparagrafen. Et samvir
kelag kan og bør ta imot frivillige spareinnskudd fra lagets medlemmer,
i tillegg til det pliktige andelsinnskuddet som hvert medlem skal ha.
Det er kanskje grunn til å anta at tanken om full bankvirksomhet i Ver
dal var en noe misforstått iver etter å gå lenger enn nødvendig i denne
saken.
MØLLE
Den tredje store saken som ble behandlet på medlemsmøtet i mars
1918, var spørsmålet om egen mølle. I løpet av krigsåra 1914-18 ble det
problemer med importen av korn og mjøl. Båtene ble torpedert, og man
ge skipslaster som skulle til det nøytrale Norge, gikk under. Innenlandsk
kornproduksjon auka for å dekke behovet. Myndighetene fryktet for
at krigen kunne bli langvarig. Det ble derfor sendt rundskriv til kom
munene med henstilling om å få i gang møllevirksomhet der det ikke
var møllebruk fra før. Verdal herredstyre, som det hette da, valgte en
komite på 3 medlemmer som skulle vurdere spørsmålet. Johs. Min
saas var medlem av nemnda. Det var et mindre møllebruk fra før i bygda,
men anlegget var for lite for bygdas behov. Nemnda la fram et forslag
til mølleanlegg til vel 70.000,— kroner. Herredstyret behandlet saken
3 ganger, men forslaget ble nedstemt hver gang. De fleste regnet med
at et slikt anlegg ville føre til tap. Saken var først tatt opp på årsmøtet
i samvirkelaget i januar 1918. Ole Landfald ba da om at ingeniør Erling
Samdahl måtte få redegjøre for mulig anlegg av et møllebruk på Ver
dalsøra. Han refererte de beregninger og overslag som var foretatt, og
han foreslo valgt en komite på 3 medlemmer som skulle forberede sa
ken og legge den fram for nytt medlemsmøte. Dette ble vedtatt.
Møllesaken kom opp på nytt i medlemsmøte i mars 1918. Komiteen
la fram sitt forslag, som gikk ut på å bygge et mølleanlegg i samvirke
lagets regi, og med en øvre grense på 80.000,- kroner for bygg og mas
kiner. 95 stemte for og 5 imot. Medlemmene lovte å sette inn penger
som innskudd til finansieringen av mølla, og dette løftet holdt de. Byg

----
59 Vsl
----
gekomite ble ingeniør Erling Samdahl, Johs. Minsaas, Severin H. Bu
ran, Martin Melby og Chr. Nevermo.
let seinere møte ble kostnadsrammen utvidet noe, bl.a. på grunn
av vedtak om maskiner og utstyr til havregrynproduksjon.
Samtidig påtok samvirkelaget seg å bygge et potettørkeri og en stør
re potetkjeller for statens regning, — som en del av sivile beredskaps
tiltak. Potetkjelleren ga et brukbart resultat, men tørkeriet fungerte dårlig
og var i drift bare 19 dager.
Disse kriseanleggene ble kjøpt tilbake fra staten i 1920 på gunstige
vilkår.
O.M. Fossen ble tilsatt som møllemester. Det går fram at vanlig ar
beidstid pr. uke var 54 timer i 1918.
Igangkjøring av mølla var ikke uten problemer. Johs. Minsaas skri
ver at ingen av byggekomiteens medlemmer var fagfolk på møllebygging.
Montørene gjorde en del feil som viste seg da anlegget ble satt i drift
høsten 1918. Møllemesteren kom fra et lite mølleanlegg og var uvant
med moderne anlegg og utstyr. Anlegget ble etter hvert noenlunde kjør
bart, men etter et halvt års drift viste regnskapet et underskudd på 8.000,-
kroner. Det var klart at slik kunne det ikke fortsette, og det ble enighet
om å kjøpe nye maskiner fra et tysk firma gjennom en agent i Oslo.
Dette kjøpet forteller også om det økonomiske sammenbruddet som
alt var i gang i Tyskland i 1919. Maskinleveransen kostet 120.000 tyske
mark, men kursen på mark falt stadig vekk, og ved oppgjøret kom ma
skinene på bare 40.000,— kroner. Ved ny prøvekjøring av mølleanleg
get var det fortsatt en del justeringsproblemer. Først etter 3 måneder
var anlegget endelig i orden og fungerte som det skulle. Da hadde det
også kostet 3 ganger som mye som opprinnelig tenkt, men samtidig
var kapasiteten auka tilsvarende. I 1920 overtok Hans Olsen fra Dan
mark som møllemester. Han var fagutdannet og var vant med drift av
moderne mølleanlegg. Han kom til Verdal fra Stjørdal Mølle.
Møllebrannene
Problemene med mølla var ikke over med dette. Det ble rik anled
ning til fortsatt fornyelse av anlegget, for mølla brann totalt 3 ganger
i løpet av 12 år. Første gang det skjedde var under Olsokfestlighetene
i 1923, andre gang i 1925 - etter bare 4 måneders drift - og tredje gan
gen i 1930.
Minsaas skriver: «Takster, bygging, brann og brannforhør gikk tett

----
60 Vsl
----
Mølla, bygd opp etter brannen i 1930. Sett fra aust.
på hinannen. Både styret og jeg personlig ble trett av alle vanskelighet
ene. Da jeg etter tredje møllebrannen kom til Norges Brandkasse for
å høre deres mening om hvad vi skulle gjøre, fikk jeg til svar at vi måt
te bygge hvis vi ville ha assuransen utbetalt.» Forsikringsselskapet gjorde
det imidlertid klart at premien ville bli høg, trolig 40-50 promille, hvis
mølla ble bygd opp i tre og på samme måte som tidligere. Selskapet
foreslo derfor at mølla heller burde bygges av jernbetong. Denne tan
ken hadde vært framme også etter den forrige brannen, men ingen ville
da påta seg tegning, bygging og montering. Spørsmålet ble drøftet med
byggeteknisk konsulent i Statens Kornforretning, og han ble interessert
i saken og tok på seg å planlegge og tegne det hele. Etter 6 måneder
var planene ferdige, og det var bare å starte byggearbeidet igjen. På
denne måten fikk Verdal det første mølleanlegget bygd av jernbetong
i hele Skandinavia. Både byggearbeidet og maskinmontasjen gikk greit,
og anlegget sto ferdig til jul i 1932 og kostet kr. 600.000,—. Anlegget
fungerte utmerket.
Det gikk opp og ned med resultatet ved mølla fra starten, bl.a. på
grunn av konjunktursvingningene og hyppige prisendringer fra 1920 og
utover. Dessuten var det innimellom enkelte dårlige kornar. Likevel ble
det etter hvert klart for folk at mølla hadde en viktig funksjon for di


----
61 Vsl
----
striktet. Det hadde nok vært en del diskusjon før det endelige vedtaket
om oppbygging etter den siste brannen i 1930. Styret og disponent Min
saas gikk hardt inn for å seige handelsmølleretten og havregrynpro
duksjonen til NKL, og bare bygge opp ei lita bygdemølle. bl.a. for å
fa ut forsikringssummen. En del arbeidsuro ved mølla tidligere hadde
hjulpet på dette standpunktet. Johs. Minsaas truet med å gå av. Det
ble derfor satt som beinhardt vilkår for ny oppbygging at uroen og kon
fliktene ved mølla heretter opphørte, og samarbeidet måtte over i ord
nede forhold etter de avtaler og retningslinjer som gjaldt i arbeidslivet.
Medlemsmøtet i juli 1931 ville fortsatt ha et fullstendig mølleanlegg.
Full gjenoppbygging ble vedtatt med 290 stemmer, mens styrets fram
legg om bare ei lita bygdemølle fikk 23 stemmer.
Før en gikk videre med saken, måtte Møllearbeidernes Forening og
Verdal Samvirkelag underskrive en avtale om å bilegge all strid og
sette en strek over det som tidligere hadde passert.
Mer plass
I 1920 ble golvarealet for kolonialavdelingen utvidet til det dobbelte,
og avdelingen fikk eget lagerlokale. For å gi mer plass til manufaktur
avdelingen ble Kaffestova avviklet samme år. I 1921 ble pølsemakeriet
utvidet.
Kraftfor og handelsgjødsel
I juni 1920 ble det holdt felles møte mellom landbruksforeningens
styre, meieriets styre og styret for samvirkelaget. Møtet ble holdt med
sikte på å komme fram til en ordning med innkjøp og salg av kraftfor
og gjødsel etter at «Næringsnevnden» sluttet med sin virksomhet. Det
ble enighet om følgende: «Under forutsetning av at samvirkelaget kan
få kjøpe potetkjelleren (av staten) på en tilfredsstillende måte, forut
settes det at man seinere må kunne komme fram til enighet om tilfreds
stillende ordning for omsetning av gjødsel og kraftfor.» Omsetning av
gjødsel ble vedtatt av styret i samvirkelaget i august 1920. Betingel
sene fra styrets side var kontant handel og bestilling på forhand når det
ble avertert at gjødsel skulle bestilles. «Når gjødselvognene er kom
met til jernbanestationen, varsles alle Destillere som har telefon, slik
at de kan hente direkte fra vogn uten å betale omkostninger for avlast
ing og innkjøring på lager.» Det var grei beskjed.

----
62 Vsl
----
Melk og kjøtt — tilbud om andre stillinger
Johs. Minsaas var bondesønn og interessert også i organiseringen av
landbrukets samvirketiltak. I 1915 ble det endelig enighet mellom Ørens
Meieri og Værdalens Meieri, Stiklestad, om sammenslutning og bygg
ing av et nytt felles meierianlegg på Øra. Johs. Minsaas ble valgt til
formann i arbeidskomiteen for sammenslutningen og til formann for
byggekomiteen. I 1917 ble han også valgt til formann i meieristyret,
og i mai 1917 begynte ny meieriet å ta imot melk. Grunnen til at dette
nevnes, er at Johs. Minsaas var kjent og aktet som samvirkeorganisa
sjonsmann, og han deltok også på landsplanet både på forbruker- og
produsentsiden. Minsaas forteller om dette: «Mens jeg satt i landssty
ret, ble stillingen som disponent for Oslo Melkeforsyning ledig, og styrets
formann ba meg ta plassen. Lønnen der var kr. 20.000,-. Jeg hadde den
gang i Verdal 7.000 kroner i årslønn utenom hus og brensel, så tilbudet
var nokså fristende, men jeg hadde ikke hjerte til å forlate den virk
somhet jeg hadde opparbeidet der. Dessuten var jeg ikke meieriutdann
et. Det mente man ikke var nødvendig, erfaringene som leder av virk
somheten i Verdal mente man tellet mer.»
«Samme år (1920) ble jeg innvalgt i en komite som skulle planlegge
Bøndernes Salgslag i Trondheim. Det fikk stor tilslutning og kom i gang.
Styret (i BS) ba meg ta stillingen som leder og få den omfattende virk
somheten innarbeidet, men jeg var ikke ledig. Formannen i styret hen
vendte seg da til styret for Verdal Samvirkelag og ba om å få meg fri.
Vårt styre avslo bestemt. Så kom ny forespørsel om styret ville innvil
ge meg et års permisjon. Jeg skulle få en gasje på fem og ty ve tusen
kroner for det år jeg påtok meg arbeidet. Vårt styre sammenkalte da
et møte hvor også varamenn, revisor og revisjonsutvalg var til stede.
Etter å ha drøftet saken kom styrets formann og spurte om jeg ville
bli om de forhøyet min lønn fra syv til femten tusen kroner. Jeg svarte
at jeg hverken ville eller hadde tenkt åsi opp plassen i Verdal....» (Ved
taket lød på 13.000 + 2.000 som dyrtidstillegg.)
Året etter, i 1921, begynte en kraftig nedgangsperiode, og lønning -
ene i arbeidslivet ellers og i samvirkelaget måtte settes ned. Minsaas
sier at han gikk i spissen og såtte ned sin lønn med 20%. I 1922 måtte
lønningene igjen settes ned, og Minsaas gikk ned til 10.000 og året et
ter til 8.000 som igjen ble satt opp til 10.000. Først i 1929 gikk hans
lønn opp til 12.000 igjen. Nedsetting av lønningene på 1920-åra skjedde
i takt med prisfall og nedgang i levekostnadene.

----
63 Vsl
----
30-årsjubileum
Konjunkturfallet i 1921 krevde ekstra nedskrivinger på varebehold
ningene samtidig som kostnadsnivået var høgt. Enkelte avdelinger kom
ut med underskudd det året, og det var så vidt overskuddet rakk til 2
% tilbakebetaling til medlemmene. Dette var mindre enn vanlig, og
på medlemsmøtet i februar 1922 ble det uttrykt ønske om mer.
Minsaas svarte da at dette ikke gikk an uten å angripe lagets reserve
fond, og det var i strid med vedtekter og praksis. Et medlem foreslo
da å sløyfe tilbakebetaling på kjøp det året og heller styrke lagets fond
med beløpet, men til slutt ble styrets forslag om 2% vedtatt.
Til tross for magrere tider ble det bevilget 2.000 til Ørens Brandvæ
sen til brannslukkingsapparater og kr. 5.000 til restaureringen av Stik
lestad kirke. Det siste beløpet skulle fordeles over 8 år. Det kan vel
sies å være noe uvanlig med en bevilgning som forplikter styrer og års
oppgjør i så lang tid.
Medlemsmøtet vedtok også forslag fra styret om fest i samband med
at laget var 30 år, og at Johs. Minsaas hadde vært i lagets tjeneste i
25 år. Festkomite ble valgt med Chr. Nevermo som formann og A.
Bakken som sekretær. Og det ble litt av en fest i Folkets Hus. Stasjons
mester A. Bakken fikk i oppdrag å skrive et jubileumsskrift med en
del bilder, som ble trykt og delt ut (det går ikke fram av festskriftet
at det er skrevet av Bakken. Han var trolig en beskjeden mann). La
gets medlemmer, tilsatte, veteraner fra starten av laget m.fl. ble inn
budt. Festkomiteen hadde ordnet med to orkestre, to sangkor,
kaffeservering med brød, poser med diverse sorter frukt og dessuten
servering av sjokolade med smørbrød. Det var taler av Chr. Nevermo,
som åpnet festen, festtale av NKLs formann, Andreas Juell, tale av sty
rets formann, lærer Johs. Dahl, av disponent Johs. Minsaas, av sekre
tær i NKL og redaktør for Kooperatøren, Randolf Arnesen, og av A.
Bakken som avsluttet det hele. I storsalen i annen etasje var det 600
sitteplasser, og det var omkring 900 festdeltakere. Saken ble ordnet ved
at serveringen foregikk puljevis i første etasje der det var plass for 300
og med «rundkjøring» — ei trapp opp og den andre trappa ned. Det
var nok vanskelig å få særlig sammenheng i det som foregikk, men
de fleste fikk da høre noe av både underholdning og taler, og stemning
en var god, hette det.
Festlig var det ikke alltid. På første styremøte etter festen ble det re
ferert skrivelse fra en som tidligere var sagt opp på grunn av innskrenk

----
64 Vsl
----
ning ved en avdeling: «Opplæstes skrivelse fra N.N. hvori han paastaar
aa være simplere behandlet end noget menneske i Norge i løbet av sid
ste hundre aar. Disponenten paalegges aa tilbakevise den fremsatte be
skyldning.»
Et par styremøter seinere: «Ref skrivelse fra N.N. hvori N.N. til
bakekalder sine uttrykk i brev av .... Saken gir derefter ikke anledning
til videre forføining.»
Fiskavdeling
I styremøte i juli 1922 ble det blant annet protokollert følgende: «Dis
kutertes om anlæg av fiskforretning. En mand fra Hitteren der er an
befalt os som 1. rangs kjender av fisk og fiskprodukter er tilstede. Man
blev enig med ham om ansættelse efter en løn av kr. 300,— pr. md.
med tiltrædelse snarest. Det gjøres i stand fiskbutik med kjælder un
der i den nu ledige vedbod ved siden av slakteriet og mellom dette og
bakeriet.»
Butikkrekken mot Nordgata ble da mer sammenhengende. Mannen
fra Hitra var Ole Ingebrigtsen. Det ble vedtatt å skaffe marmordisk til
fiskavdelingen. Produksjon av fiskmat ble satt i gang et par år seinere.
Ingebrigtsen bestyrte fiskavdelingen helt fram til 1961.
Garveri - lærfabrikk
I desember 1921 fikk samvirkelaget tilbud om å overta et privat gar
veri på Øra, men kjøp ble ikke vedtatt. I august 1923 ble spørsmålet
om garveri tatt opp igjen. En privatperson tilbod samvirkelaget å være
med i et aksjeselskap, alternativt kunne samvirkelaget kjøpe nødven
dige maskiner og utstyr og drive garveriet for egen regning. I med
lemsmøte i september 1923 ble det vedtatt å opprette garveri på tomta
til det tidligere Kværnøs garveri. Kværnø hadde drevet garveri fra 1916
i det gamle Ørens Meieri-lokalene. Kværnøs garveri brann ned under
en større brann på Øra i januar 1922. Samvirkelaget kjøpte nå denne
eiendommen for kr. 3.000,—. Et mindretall i styret gikk inn for ord
ningen med aksjeselskap sammen med vedkommende som hadde mas
kinutstyret, og dette forslaget ble også tatt opp på medlemsmøtet.
Medlemsmøtet vedtok styrets flertallsforslag om kjøp av maskinene og
drift for lagets egen regning. Mindretallet hadde trolig rett denne gang
en. På nyåret 1924 tok produksjonen til så smått i samvirkelagets regi,
og med Anders Rødseth som garverimester.

----
65 Vsl
----
Garveriet kom i gang under en vanskelig periode. Det ble nedgangs
tider, flere skofabrikker måtte innstille. Omsetningen av lær og skinn
gikk ned. Det ble derfor en del år med skiftende resultat, og spørsmå
let om fortsatt drift eller nedlegging ble diskutert flere ganger. I 1931
var det kontakt med NKL om å overta garveriet og havregrynmølla.
Dette var før endelig beslutning om gjenoppbygging av mølleanlegget
etter brannen i 1930 (se MØLLE). Medlemsmøtet i februar 1937 dis
kuterte igjen nedlegging eller fortsatt drift av garveriet. Noe bedre ti
der hadde skapt optimisme igjen, og møtet vedtok enstemmig styrets
forslag om å bygge et nytt og tidsmessig garveri eller lærfabrikk som
det nå ble kalt, i tilfelle en fagkonsulent tilrådde dette. Fabrikken sto
ferdig ut på sommeren 1938 og kostet ca. 190.000 kroner inkl. en del
nye maskiner. Anlegget hadde vel stor kapasitet for det lokale behov.
Det var derfor naturlig å tenke i retning av NKL i denne saken. I 1939
ble lærfabrikken solgt til NKL (sammen med ullvarefabrikken).
NKL bygde seinere nye lokaler for lærfabrikken i Levanger og flytt
et maskinene og behandl ingen av huder og skinn dit. Dette anlegget
åpnet i 1952. Markedet ble imidlertid dårligere etter at rimeligere lær
og skinnvarer bl.a. fra Sør-Amerika, kom for fullt, samtidig som nye
materialer kom i bruk. Virksomheten ved NKLs lærfabrikk i Levanger
ble nedlagt i 1955.
FILIAL I VUKU
Filialforsøket på Fleskhus 1905-07 var som nevnt et nødtiltak for å
ha et forretningslokale i bakhanda under byggingen av Vennes på Øra.
Omkring 1912 kom det en forespørsel fra interesserte i Stiklestadom
rådet om å få «en liden forbrugsforening» der. På grunn av lovmessige
forhold, og dessuten det at Ørens Handelsforening ennå hadde nok med
å holde det gående på Øra, ble det ikke gjort noe med filialønsket fra
Stiklestad.
Vuku Forbrugsforening var i virksomhet, som nevnt foran, fra 1877
til avviklingen i 1897. Spørsmålet om filial i Vuku ble først reist i april

----
66 Vsl
----
1922, da både N. Stene, Haugan og Anna Stornes hadde antydet mu
lighet for salg til samvirkelaget. I august 1922 fikk samvirkelaget handgitt
for 2 år det tomteområdet som Martin Breding hadde leid bort til Odin
Stornes, seinere Anna Stornes. Først i 1924 ble tomteforholdet avklart,
og medlemsmøtet i november 1924 vedtok mot 1 stemme styrets for
slag om å opprette filial i Vuku, kjøpe tomtegrunn og hus og sette lo
kalene i stand for inntil kr. 20.000— (det ble kr. 21.500,—).
Anders Ward ble tilsatt som bestyrer ved Vuku filial.
I 1935 fikk Vuku filial flytte over til nytt og rommelig forretnings
bygg. I dette bygget drives virksomheten fortsatt etter flere større om
bygginger og forandringer av lokalene. Dette blir omtalt seinere.
Statens kornmagasin
Under første verdenskrig og åra etterpå ble det klart at det var behov
for et kornmagasin i Nord-Trøndelag. Spørsmålet ble tatt opp i 1924
av provianteringsdirektøren, og etter at ordningen med korntrygd ble
vedtatt, ble det fart i sakene. I 1926 vedtok Stortinget at et kornmaga
sin skulle bygges i distriktet. De fleste var enige med provianteringsdi
rektøren i at Verdal var det mest naturlige stedsvalg, både ut fra sentral
beliggenhet blant kornbygdene på Innherred, og dessuten var det her
mulighet for plassering ved mølle. Det var naturlig at samvirkelaget
også gikk sterkt inn for denne løsningen. Verdal Samvirkelag var alle
rede innkjøper av korn for Staten, og dette kornkjøpet utgjorde i 1925
vel % mill. kroner. Det ble imidlertid dragkamp om stedsvalget.
Både Langstein, Levanger og Steinkjer gikk hardt inn for å få anlegg
et ved - bl.a. som Steinkjer - å tilby fritt sidespor og tomt m.v. Dispo
nent Johs. Minsaas reiste til Oslo og konfererte med provianteringsdi
rektøren, som mente det var vanskelig å se bort fra de andre tilbudene.
Verdal Samvirkelag, kommunen, eventuelt også NSB, burde ta det meste
av kostnadene med sidespor og innløsning av nødvendige eiendommer
for tomt til anlegget for å få det lagt til Verdal.
16. august 1926 holdt styret møte i kommunelokalet på Stiklestad,
samtidig som herredstyret satt i herredstyresalen og holdt møte om
samme sak: Kornmagasinet.
Ordfører Thomas Berg hadde innkalt herredstyret på kort varsel. Sam
virkelagets styre fikk i siderommet et referat fra disponentens samtaler
i Oslo, der han hadde lagt fram styrets forslag om å stille det ene side
sporet til disposisjon, og dessuten skaffe 10.000,— kroner til nødven

----
67 Vsl
----
dig omlegging av sporet. Videre mente styret at saken var av så stor
betydning at det vedtok å dekke kr. 21.000,—, som var halvparten av
innløsningssummen for de 5 eiendommene som ville gå med til tomt
for anlegget, under forutsetning av at herredstyret vedtok å innløse
eiendommene for kr. 42.000,—. Det var også medtatt en forutsetning
om å få del i eventuelle inntekter ved salg av deler av eiendommene.
Alt i alt kostet denne avtalen kr. 55.000,—f0r samvirkelaget, og kr.
21.000,— for kommunen. Det heter også at samvirkelaget måtte for
skuttere pengene, for kommunen var i pengeknipe. Samvirkelaget kjøpte
i 1932 tilbake kommunens del av to av eiendommene som det ikke ble
bruk for, Soleng og Øvre.
På denne noe innfløkte måten ble det korsiloanlegg i Verdal. Styret
gikk kanskje noe langt i denne saken, uten å få godkjenning av et med
lemsmøte først, men styret skal først og fremst ivareta lagets interess
er, og denne gangen måtte det vises handlekraft og fattes vedtak fort.
Etterpå har det vel vært stor enighet om at vedtakene i samvirkelagets
styre og i herredstyret var riktige og til gagn for bygda og distriktet
rundt. Seinere er det bygd ut tidsmessige komsiloanlegg flere steder
innen fylket, men Statens Kornforretnings anlegg i Verdal er det
største av disse — og god nabo til samvirkelagets mølleanlegg. Gjenn
om røret mellom anleggene er det transportert enorme mengder korn
fra 1927, først til det gamle mølleanlegget, og fra 1967 også til det nye
mølleanlegget.
Folkebad
Et medlemsmøte i januar 1925 godkjente styrets forslag til støtte av
Verdal Sanitetsforenings planer om å opprette et folkebad på Øra, og
møtet bevilget kr. 2.000,— til dette formålet. Sanitetsforeningen hadde
en del oppsparte midler, nærmere 4.000,— kroner, men det var delte
meninger om hvordan badet skulle bygges og drives.
I februar 1928 vedtok medlemsmøtet i Verdal Samvirkelag et forslag
fra styret om bygging av folkebad sammen med Verdal Sanitetsfore
ning i tilknytning til mølleanlegget. Samvirkelaget skulle vederlags
fritt sørge for vannforsyning, vann- og avløpsledninger og spillvarme
fra dampkjelen ved mølla, mens ekstrafyring for badet skulle det beta
les for. Mulig underskudd ved drifta skulle deles likt mellom sanitets
foreningen og samvirkelaget.
Badet kostet ca. kr. 16.500,—. Av dette betalte samvirkelaget ca
Verdal Samvirkelag — 5

----
68 Vsl
----
8.000 kroner og garanterte for et lån på kr. 4.700,— sammen med
sanitetsforeningen, som dekket resten av byggesummen.
Folkebadet skulle ledes av et styre på 5 medlemmer, 2 valgt av sani
tetsforeningen, 2 av samvirkelaget og 1 av herredsstyret. Samvirkela
get valgte Johs. Minsaas og P. Ingvaldsen som lagets første represen
tanter til badestyret. Det må nevnes at Ebba Astrup var en av ildsjele
ne fra sanitetsforeningens side.
Det går fram av seinere refe råter at det fore kom klager på fyringen
av kjelen, slik at det var for lite varmt vann enkelte ganger.
Bedringen av boligstandarden etter siste krig gjorde et slikt folkebad
mindre attraktivt, og omkring 1960 var besøket omtrent opphørt. Folk
begynte etter hvert å snakke om mer moderne badeanlegg med svøm
mebasseng. Det gamle folkebadet ble revet sammen med potetkjeller
lageret og enda et lagerbygg i 1966 for å gi plass for bygging av nymøl
la mellom den gamle møllebygningen og Statens Kornforretning.
Sjåfør Johan Schei med ny lastebil i 1936.
Chaufør og Chevrolet
I et styremøte i mars 1928 ble det vedtatt å kjøpe en VÆ tonns Chev
rolet lastebil. Til stillingen som chaufør var det 47 søkere, og Johan


----
69 Vsl
----
Schei ble tilsatt med lønn kr. 180,— pr. måned. I neste styremøte ble
det vedtatt bygging av en bilgarache. — Dette var nok uvante ord for
møtereferentene, og stavingen ble deretter.
Revisjon, kontroll, utestående
Laget hadde hvert år fra starten valgt revisorer. Disse tok sikkert
oppdragene alvorlig, men kvalifikasjoner og innsats varierte trolig en
del. I mars 1923 ble det vedtatt en mer fullstendig revisjonsinstruks
som bestemte at laget skulle ha en fast revisor, som gjennom hele året
skulle følge forretningens gang. Det valgte revisjonsutvalget skulle stå
for tilsetting av revisor og fastsette lønna i samråd med styret. Alle
transaksjoner vedrørende innkjøp, salg, bokføring, kassekontroll m.v.
ble tatt med i instruksen. Revisjonsbok ble tatt i bruk. Revisjonen
skulle utføres i lagets lokaler, og ingen papirer eller bøker skulle tas
med heim. Det står også at alle bøker og papirer skulle legges på sin
bestemte plass, slik at bokholderen kunne finne sine saker der de tidli
gere var lagt. Videre var framgangsmåten for revisjonen ved eventu
elle misligheter omtalt, og til slutt ble taushetsplikten understreket.
I mai 1923 ble det vedtatt at telleverket på alle kassaapparater skulle
være låst, og nøklene for nullstilling skulle oppbevares på kontoret.
Alt dette var fornuftige og nødvendige tiltak til fordel for alle parter.
Det var igjen nødvendig å innskjerpe bestemmelsene om kontant
salg, og dette ble gjort i et styremøte i september 1925. I november
samme året protokollerte revisjonsutvalget en heller skarp understre
king av reglene. I styremøte sammen med revisjonsutvalget samme
måned vedtok styret å følge opp revisjonsutvalgets pålegg, blant annet
ved at alle fordringer eldre enn 30 dager skulle bli sendt til inkasso.
Forretningsdrivende og andre større kunder skulle for ettertida ikke få
lengre kreditt enn 30 dager. Var ikke beløpet da betalt, skulle leveran
sene opphøre inntil gjelden var oppgjort. Det var vanskelig tider for
mange forretningsdrivende i hele fylket i tida 1925-30, med mange
konkurser og akkordforhandlinger. Flere forretningsdrivende tilbød å
seige butikk og varebeholdning til Verdal Samvirkelag mot å få bli be
styrere..
Verdal Samvirkelag kom opp i flere tap på grunn av leveranser av
brød, kjøttvarer, sålelær og andre varer til forretningsdrivende.
Også enkelte samvirkelag måtte søke akkord. Verdal Samvirkelag
var med og innvilget akkord — med noe tap — både til Inderøy Sam

----
70 Vsl
----
virkelag med 50% og Tynset Samvirkelag med 55 %. På grunn av god
styring med utgiftene, blant annet ved lønnsreduksjoner og forsvarlige
avsetninger til fond og gode avskrivinger i en årrekke, klarte Verdal
Samvirkelag seg godt gjennom nedgangstida.
Nabohjelp til Sparbu og Røra
I april 1927 kom det brev fra Sparbu Forbrukslag v/Hans Ystgård
(seinere landbruksminister i Nygaardsvolds regjering) om Verdal
Samvirkelag kunne yte et lån eller innskudd på kr. 7.000,— til gjen
oppreising av forbrukslaget. (Forbrukslaget hadde vært nødt til å inngi
sitt bo til konkursbehandling, og derfor var det tungt å få med folk på
nye innskudd.)
Søknaden måtte styret i Verdal Samvirkelag avslå. På neste styremø
te forelå det et nytt brev fra Ystgård, der han «uttaler et sterkt ønske
om at Verdal Samvirkelag overtar driften av Sparbu Forbrukslag.* Sty
ret vedtok å undersøke hvordan det kunne la seg gjøre å kunne hjelpe
på en måte som var fullt ut betryggende for samvirkelaget. Advokat
Cappelen fikk til vurdering et utkast til kontrakt med laget i Sparbu.
Han bekreftet at levering av varer i kommisjon til det nye Sparbu Han
delslag var fullt lovlig. Verdal Samvirkelag skulle kjøpe inn og stå som
eier av varene. De pengene som kom inn ved salget skulle gå som av
drag på gjeld for varene som var levert. Av eventuelt overskudd skulle
Verdal Samvirkelag ha 10% for sin risiko, og resten skulle tilfalle han
delslaget. Johs, Minsaas skulle være medlem av styret for Sparbu
Handelslag. Styreformann Hans Braseth sluttførte forhandlingene
med Minsaas.
Eksperimentet fungerte, og til glede for begge parter gikk det over
all forventning bra. Laget hadde fått Sigurd Berg til bestyrer (se Tro
nes Handelslag).
Forbrukerne i Sparbu fikk igjen tilliten til laget sitt. Tilslutningen
auka jevnt og trutt. I løpet av vel tre år hadde handelslaget solid øko
nomisk grunn igjen, og i august 1930 opphørte samkjøringen med
Verdal Samvirkelag. Sparbu Handelslag rettet en takk til Verdal Sam
virkelag for hjelpen og det gode samarbeidet i de tre åra. Berg ble sei
nere tilsatt i NKL som distriktsrevisor og god rådgiver for mange sam
virkelag.
De fleste var klar over at Sparbu Handelslag neppe var kommet i
drift igjen så fort etter konkursen hvis Verdal Samvirkelag ikke var

----
71 Vsl
----
kommet inn i bildet. Likevel kan slik nabohjelp bli glemt. Ved en jubi
leumsfest i Sparbu Handelslag lenge etterpå uttalte en av veteranene
at de sikkert kunne ha klart seg godt fra første stund, hvis ikke Verdal
Samvirkelag skulle ha så mye av overskuddet!
I 1928 kom Røra Handelslag i vanskeligheter. For å dekke akkord
summen i tilfelle laget kunne få akkord, vedtok Verdal Samvirkelag
å overta inventar og varebeholdning for 12.500 kroner og betale dette
kontant. Det ble opprettet en avtale omtrent lik den med Sparbu Han
delslag, og laget på Røra startet opp på nytt med virksomheten under
navnet Røra Samvirkelag. Også her skulle Johs. Minsaas være med
lem av styret. Denne samkjøringen på Røra gikk ikke like bra som i
Sparbu, men tiltaket var likevel til stor nytte for Røra Samvirkelag og
bygda. Forholdet varte i 11 år og ga et samlet tap for Verdal Samvirke
lag på 8.000 kroner.
I 1929 kom det også forespørsel fra Skogn Handelslag om å overta
drifta. Styret i Verdal Samvirkelag syntes da at det var nok med de en
gasjement laget allerede hadde, og så seg derfor nødt til å avslå hjelp
til Skogn.
Også fra Stjørdal Samvirkelag kom det i mai 1931 søknad om øko
nomisk hjelp til å starte en ny kooperativ forretning i Stjørdal på
samme måte som Sparbu og Røra hadde fått støtte. Også denne søkna
den fant styret det best å avslå.
Huskjøp — Nye kontorer og systue
I et ekstraordinært medlemsmøte i april 1926 ble det vedtatt å kjøpe
eiendommen Aasgaard av Levanger Privatbank for kr. 28.000,—.
Mange mente nok at det hadde vært bedre å gjennomføre den plan
lagte utbyggingen av hjørnetomta mellom bakeriet og Vennes. Derfor
ble flertallet for kjøp av Aasgaard knepent, 52 for og 38 imot.
Det var likevel bra at styret fikk medhold, både på grunn av tidsnød
og på grunn av at framtidige tomteinteresser ble ivaretatt. Aasgaard
tomta ligger der DOMUS Mat nå er, ved hjørnet av Nordgata/Johs.
Bruns gate.
Eiendommen ble overtatt straks, og dette huskjøpet ga mulighet for
en del omflyttinger.
Det gamle kontoret i Vennesbygget var for lite. De tidligere banklo
kalene i Aasgaard ble derfor tatt i bruk til standsmessige kontorer for
samvirkelaget. I 2. etasje ble det disponentleilighet.

----
72 Vsl
----
Nye kontorer. Aasgaard.
Det gamle kontorlokalet i Vennes ble tatt i bruk til systue for oppsy
ing av dameklær i første omgang, «med forpliktelse til å bruke tøier
fra samvirkelagets manufakturforretning». Det ble avertert etter en
flink dameskredder, og Bergitte Skogmo ble tilsatt.
I september 1926 ble det vedtatt å opprette «skredderverksted for
herreekvipering». Skreddermester Karl Myhr ble tilsatt som bestyrer
av verkstedet.
Smør og egg
Allerede i april 1924 behandlet styret en forespørsel fra Stiklestad
og Vinne Småbrukerlag om samvirkelaget kunne overta viderebered
ning og omsetning av smør for et eventuelt smørlag. Styret ba om nær
me re opplysninger, blant annet om hvor store leveranser det kunne bli
tale om. Først i 1935 ble det videre utvikling i denne saken. Samvirke
laget påtok seg å fungere som smørlag. Det ble innredet eget rom for
elting og pakking, og «smørbråker» - meierske - ble tilsatt for å ta seg
av smøret. Denne ordningen fortsatte til 1958, da Verdal Meieri over
tok oppgaven.


----
73 Vsl
----
I 1931 tok Verdal Samvirkelag på seg å fungere som egglag og gikk
inn som medlemslag i Trøndelag Eggcentral. Eggleverandørene fikk
sin oppgjør av samvirkelaget. Leveransene av egg gjennom samvirke
laget var betydelige, en del år ca. 100 tonn. Særlig Leksdal var lenge
storleverandør.
Ordningen besto til ut i 70-åra, da hønseholdet i stor utstrekning ble
konsentrert til noen få storprodusenter som av praktiske grunner ble
direkteleverandører til Eggcentralen.
Ønske om filial på Lysthaugen
I styremøte i juni 1926 ble det referert et brev fra medlemmer i Ness
grenda med ønske om filial på Lysthaugen. Styret var på dette tidspunktet
ikke innstilt på å «opprette nogen filial der eller på nogen annen plass»
Det ble likevel arbeidet vide re med saken, og tomt nedafor Bjørk
berga var også på tale.
Høsten 1928 døde handelsmann Anders R. Brendmo på Lysthaugen.
I november 1928 behandlet styret et brev undertegnet av 29 medlem
mer i Sundbygrenda med enstemmig forespørsel om filial på Lyst
haugen. I brevet ble det pekt på at det innen kretsen var størst interesse
for at filialen ble lagt til Lysthaugen. Det ble også sikret handgiing på
Lysthaugen filial før brannen i 1939.


----
74 Vsl
----
ei byggetomt på ca. 1,5 daa av Ole Amundsen Aasheims eiendom i til
felle det ikke gikk i orden med lokaler. Styret ante nok en mulighet
for høvelig lokale, for vedtaket og svaret lød slik: «På betingelse av
at innbyggerne seiv sørger for å skaffe hus som samvirkelaget kan få
leie mot å yde så stor husleie at ikke huseieren taper noget, anlegges
filial på Lysthaugen på samme måte som i Vuku. Skulle det vise sig
at forretningen går bra, blir det senere å ta under overveielse om sam
virkelaget seiv skal skaffe sig hus.»
I nytt styremøte samme måned ble det vedtatt å leie lokaler til filial
i tilfelle kretsen kjøpte et hus som var til salgs. Ole Østgård var
mellommann mellom kretsen og styret, og han kjøpte «husene på
Sundby haugen» - Brendmoeiendommen - på auksjon for 6.000 kroner.
Ole Østgård påtok seg å sette butikklokalet i stand, og uthuset skulle
tekkes med bølgeblikk. Filialen skulle få telefonforbindelse på samme
linje som Ole Østgård og Th. Bjørken.
Forslaget om filial for Nesskretsen ble endelig vedtatt i et medlems
møte i februar i 1929, og Ole Østgård ble valgt som tilsynsmann for
filialen. Filialen ble åpnet på nyåret i 1929 og med Oline Kolshaug som
første bestyrer. Hun tiltrådte 1. februar og hadde datteren Hjørdis (sei
nere gift Guddingsmo) som hjelp. Bestyrerlønna var kr. 100,- pr. må
ned + fritt hus, lys og ved.
Allerede i februar 1929 vedtok medlemsmøtet styrets forslag om å
kjøpe eiendommen av Ole Østgård for samme pris som han hadde betalt.
Samvirkelaget drev kafé på Lysthaugen fra juni 1929. Denne virk
somheten ble lagt ned i 1935.
Etter det store Verdalsraset i 1893, da 112 mennesker omkom, ble
Nessgrenda delvis avstengt. De 33 omkomne som ble funnet innen kret
sen etter raset, kunne ikke begraves verken ved Vinne eller Vuku kirke
på grunn av leirmasser og flom. Disse 33 ble begravd i fellesgrav på
Lysthaugen. Aret etter, i mai 1894, ble det avduket minnestøtte over
de omkomne. Denne støtta står like vest for Lysthaugen filial, og med
arbeiderne ved avdelingen har ofte fungert som guide ved turistbesøk.
Til Olsokfestlighetene på Stiklestad i 1930 (se eget avsnitt) ble det
reist flaggstang ved filialen.
Det var stor turisttrafikk. Kafeen hadde et ekstra tilbud om uteserve
ring for turister som ville ta med kaffekoppen eller brusflaska ut og
samtidig nyte den ekstra fine utsikten fra Lysthaugen. Det ble nemlig
skaffet benker og dessuten et meget sjeldent og stort bord av skifer

----
75 Vsl
----
stein, og dette ble plassert i hagen ved filialen, der det fortsatt står.
Bordet er hogd av ei kjempestor skiferblokk fra Billingsåbruddet i Inns.
Det er ca. 3,45 m langt og ca. 1,35 m bredt og avrundet i endene. Det
er egentlig et klenodium, og vel verdt å se.
Petter Guddingsmo har fortalt om forhold ved avdelingen på Lyst
haugen, der han var godt kjent helt fra starten. Etter å ha arbeidet pe
riodevis ved flere avdelinger innen Verdal Samvirkelag på Øra fra 1937,
kom han i 1944 til Lysthaugen som bestyrer etter Oline Kolshaug, som
døde da. Han hadde denne stillingen til 1978, da han fratrådte ved opp
nådd aldersgrense. Kona - Hjørdis Guddingsmo - født Kolshaug,
hadde også en lang arbeidsinnsats ved avdelingen, fra 1929 til 1977.
(Se nybygg Vuku og Lysthaugen).
Ulvilla
Høsten 1929 kom det søknad fra 48 medlemmer i Ulvilla og Helgå
dalen om å fa filial i Ulvilla. Styret var i første omgang forsiktig. En
kelte innen styret var av den mening at en filial i Ulvilla ville være
med og ta noe av grunnlaget vekk for Vukuavdelingen. De samme
tankene har vel nå og da gjort seg gjeldende seinere også. Det ble like
vel holdt et møte i «forsamlingshuset Ulvild» i oktober 1929 med de
interesserte i Ulvillaområdet, og det ble valgt ei nemnd, Kr. Haugan,
A. Vangstad og Ole Leirhaug, som skulle vurdere spørsmålet videre.
Resultatet ble at det i februar 1930 ble vedtatt å åpne filial i Kr. Hau
gans gard i Ulvilla, med tidligere handelsmann Anton Aamo som be
styrer. Som tilsynsmann ble valgt Kristian Haugan.
Leksdal
Like etter vedtaket om filial i Ulvilla kom det søknad fra 73 med
lemmer i Leksdal om å få opprettet filial der også. Styret behandlet
saken i mai 1930 og vedtok å undersøke forholdene nærmere. I okto
ber 1930 vedtok styret å få en oversikt over kostnad med tomt og bygg
og få utarbeidet en plan for eventuell filial i Leksdal. Det ble holdt et
møte med de interesserte i Leksdal i november. Der antydet styret at
samvirkelaget kunne være villig til å leie lokaler og opprette en filial
i tilfelle de interesserte i kretsen kunne skaffe hus. Møtet valgte ei nemnd
som skulle arbeide videre med spørsmålet: Johs. Musum, K. F. Her
mann, Ole Skrove, Konrad Aksnes og Ingolf Aksnes. Denne nemnda
la i januar 1931 fram et kostnadsoverslag på kr. 12.000,— for et bygg

----
76 Vsl
----
Leksdal filial.
i Leksdal. Styret var noe reservert og utsatte saken. Nemnda ga ikke
opp og la i februar 1931 fram forslag om at medlemmene i Leksdal
skulle stille til rådighet sine innbetalte andeler inntil kr. 150,— og dess
uten mulige nye andeler fra medlemmer som ville melde seg inn i lø
pet av de første 5 år. Dette skulle stå som garanti for bygging av ny
filial. Resten av byggesummen skulle samvirkelaget skaffe mot å få første
prioritets panterett i bygningen. Styret vedtok å gå inn for denne ord
ningen under forutsetning av at samtlige andelseiere i Leksdal var eni
ge. - Og det var de. Huset ble bygd av Leksdal Kooperative Byggeselskap.
Eiendommen i Leksdal kostet 12.500 kroner med tomta, som ble kjøpt
av Lovise Lund.
Fru Petra Ramstad ble bestyrer, og filialen åpnet 7. september 1931.
Omsetningen var i gjennomsnitt 775 kroner pr. uke i starten, og dette
tilsvarte det beløpet som arbeidskomiteen hadde regnet som omsetning,
nemlig ca. 40.000 kroner pr. år. Leksdalprosjektet fikk en noe spesiell
løsning. Eiendommen «Nordmyra» ble overtatt fullt ut av samvirkela
get fra Leksdal Kooperative Byggeselskap i 1937, og dette ble markert
ved et styremøte i Leksdal 27. februar 1937.


----
77 Vsl
----
Ulvilla filial.
Eget hus også i Ulvilla
I 1932 kom det forespørsel fra medlemmene i Ulvilla om å få eget
hus for filialen der også i stedet for å leie lokaler. Det ble enighet om
en lignende ordning som i Leksdal, ved at medlemmene stilte andele
ne sine som garanti. Bygget ble oppført på «Henrikstutomta» og ble
tatt i bruk 15. november 1933. Det kostet 15.515 kroner.

 

----
78 Vsl
----
Lysthaugen filial etter brannen.
Nybygg, Vuku og Lysthaugen
Lokalene som ble kjøpt og satt i stand i 1925 i Vuku ble etter hvert
for små og lite hensiktsmessige. I 1935 ble det vedtatt nybygging. Un
der byggearbeidet leide samvirkelaget lokaler i en tidligere forretnings
gård like ved. Nybygget ble ferdig før jul i 1935 og kostet 31.299 kroner.
I 1938 ble bygningen på Lysthaugen modernisert, og resultatet ble
etter tida meget bra. Gleden over dette varte ikke lenge. 18. august 1939
brann anlegget på Lysthaugen ned til grunnen. Gjenoppbyggingen ble
satt i gang straks, stort sett etter de samme tegningene som var brukt
ved Inndal filial, som nettopp var ferdigbygd. Lysthaugen fikk med dette
nye og tidsmessige lokaler.
Inndal — Leirådal
25. september 1939 ble filialen i Inndal åpnet i nytt forretningsbygg,
som hadde kostet 29.339 kroner. Fru Trine Dahl ble bestyrer ved
denne avdelingen. Trine Dahl bestyrte avdeling Inndal i nærmere 35
år, til 1974, det meste av tida sammen med mannen, Johan Dahl. Han
ble syk i 1973 og måtte fråtre. Etter at de hadde bygd seg hus nærmere
Øra, fortsatte Trine Dahl ved avdelinger på Øra til 1977, da hun fra
trådte etter nesten 38 års arbeidsinnsats i samvirkelaget.


----
79 Vsl
----
Jnndal filial.
Før starten i Inndal var det en del diskusjon om valg av tomt. Enkel
te medlemmer av samvirkelaget hadde også handlet en del i en privat
nærbutikk i grenda. De følte det var leit å gå forbi denne forretningen
og til den nye samvirkefilialen, som de ønsket lagt lengre vest. Forhol
det hadde vel blitt det samme for enkelte uansett tomtevalg. Det nye
byggefeltet i Garnesmarka var det ingen som drømte om i 1939.
I 1939 var det forespørsel om oppretting av filial både fra Stiklestad
området og fra Leirådal. Det ble vedtatt å undersøke disse sakene nær
mere, men Leirådalsaken kom fort tilbake. Guttorm og J. Kulsli tilbød
å leie ut hus til en filial i Leirådal. Samvirkelaget aksepterte dette til
budet, og Leirådal filial ble satt i drift før Inndal. Gudlaug Holmen
var første bestyrer i Leirådal.
I 1946 var det snakk om avvikling da leieforholdet ble oppsagt. Med
lemmene ville ha filial i Leirådal og sa seg villig til å drive fram det
tømmeret som trengtes til fastsatte priser. Bygging ble vedtatt, og ny
bygget stod ferdig høsten 1947. I 1961 ble det gamle lagret revet, og
et nytt og større lagerlokale ble bygd og med rampe i vanlig lastehøyde.


----
80 Vsl
----
Leirådal filial.
Vannverksaken
Det har også tidligere vært debatt i flere runder om vannverkutbygg
ing i Verdal. Særlig etter storbrannen i 1922 og etter den første mølle
brannen i 1923 ble det klart at noe måtte gjøres. De fleste huseierne
hadde brønner med grunnvann, men dette var til liten hjelp ved brann.
Verdal Samvirkelag fikk en tid ta ut vann fra vannledningen til Ver
dal Meieri, men i 1925 ble denne avtalen sagt opp av meieriet. Sam
virkelaget la da inn automatisk pumpe for grunnvann. Dette var likevel
av liten betydning for brannberedskapen. Det var møllebranner både
i 1923 og 1925. Ei uke etter den tredje møllebrannen i november 1930
behandlet styret spørsmålet om den fortvilte vannsituasjonen.
Norges Brandkasse presset også på i saken. Leklemsvatnet var da
nevnt, men de fleste ansa dette prosjektet for å være altfor stort og kost
bart. Styret var imidlertid positivt innstilt til saken og bevilget kr. 300,—
til foreløpige undersøkelser med sikte på et vannverk fra Leklemsvat
net. Dette beløpet ble seinere auka til kr. 1.000,—.
I februar 1931 hadde styret og Verdalsøra Brandstyre et fellesmøte
om vannverksaken. Det ble valgt en vannverkkomite med A.S. Bakken
og R Ingvaldsen fra brannstyret og G. Kvål fra samvirkelaget. På sam
virkelagets årsmøte like etterpå ble styret pålagt å arbeide videre med


----
81 Vsl
----
saken og få den utredet. I november 1931 la arbeidskomiteen fram sitt
anleggs- og driftsoverslag for et vannverk fra Leklemsvatnet med stål
rør for hele anlegget. Byggesum 164.000 kroner og et driftsoverslag
på 7.500 kroner pr. år.
Årsmøtet i februar 1932 behandlet styrets enstemmige forslag som
lød slik: «Der bevilges som gave til anlæg av vannverk for Øra kr. 15.000
utbetalt i anlægsåret, eller samme beløp som blir bevilget av kommu
nen. Intet av bevilgningen utbetales før alle planer er greie, nødvendig
anlægskapital er sikret, og midler til forrentning, vedlikehold og til
strekkelig amortisasjon ordnet ved bindende kontrakter. Når det ydes
et så stort direkte bidrag er det en uttrykkelig forutsetning at samvirke
laget ikke skal betale forholdsvis høiere aarspremie end andre indvå
nere på stedet. Det bevilgede beløp deles likt mellom møllen og
forretningen. Hvis man ikke finner aa kunne avskrive alt straks, kan
beløpet deles på 2 a 3 aar, eventuelt ved tilskud av reservefondet.»
Det var også et forslag om å bevilge 10.000 kroner i stedet for 15.000,—.
Først ble spørsmålet om det i det hele tatt skulle bevilges til vann
verket tatt opp. Bare 15 stemte imot. Deretter ble styrets forslag ved
tatt med 303 stemmer, mens forslaget om 10.000 kroner fikk 141
stemmer. (Denne forslagstilleren fikk som plaster på såret vedtatt en
stemmig sitt forslag om å bevilge 2.000 kroner til innkjøp av såkorn
til utdeling blant «übemidlede av bygdens innvånere»).
Det var trange tider. (En annonse etter læregutt i bakeriet førte til
at 60 søkere meldte seg i løpet av de to første dagene).
Til vannverket fra Leklem bevilget også kommunen 15.000 kroner,
og med det som ble bevilget fra andre bedrifter og institusjoner, kom
beløpet opp i 65.000 kroner. Det manglet da ca. 100.000 kroner som
måtte lånes. Av dette skaffet samvirkelaget 35.000 kroner som lån (kre
ditt) til Verdalsøren Brandkommune. Anlegget ble ferdig i 1933 og ble
et meget bra anlegg. Med mindre påbygginger fungerte det i nærmere
50 år som hovedanlegg for nedre Verdal. Fremdeles brukes anlegget
for deler av bygda.
Samvirkelaget blir anmeldt
Styret behandlet i juli 1926 et skriv fra politimesteren med pålegg
om straks å slutte med salg av varer fra lagerbygget. Det var Verdal
Kjøbmandsforening som hadde klaget. Det ble vedtatt at disponenten
skulle drøfte med advokat en ordning med filialstatus for lagerbygget.

----
82 Vsl
----
Flere tungvaregrupper i lagret kunne vanskelig selges gjennom vanlig
forretningslokale.
Advokat Cappelen og Handelsdepartementet uttalte at salg fra lagret
ikke kunne være ulovlig hvis eget handelsbrev ble løst for dette utsalgs
stedet. Dette ble ordnet. (På dette tidspunktet var handelsbrevet knytt
et til handelsstedet - og ikke til person. Ordningen med handelsbrev
er opphevet.)
I desember 1929 ble handelsloven endret til å gjelde kvalifikasjoner
for bestyrer av utsalgssted. Styret vedtok derfor å avertere etter: «en
betjent med fyldestgjørende vilkår for å erholde handelsbrev, til å be
styre filialen på lagerhuset.»
900-årsjubileet på Stiklestad
I mars 1930 ble det protokollert følgende:
«I henhold til forutgående konferanse med provianteringskomiteen for
Olavsfestlighetene påtår samvirkelaget sig å skaffe de nødvendige por
sjoner middagsmat, bestående av pølser og poteter, samt lån av de kopper
og kar som trengs. Nærmere betingelser for leveransen opsættes sene
re, dog skal hver porsjon ikke overstige 1 krone. Maten serveres på
Stiklestad Olavsdagen efter nærmere bestemt tid på dagen.»
Dette ble litt av en begivenhet og litt av en leveranse! Alle regnet
med storinnrykk fra hele landet, og det meste måtte foregå under apen
himmel. Det var derfor naturlig at de fleste anbydere på serveringen
trakk seg etter å ha sett på forholdene.
Samvirkelaget hadde eget bakeri, slakteri og pølsemakeri, foruten
andre viktige ressurser. Provianteringskomiteen var derfor godt fornøyd
med at samvirkelaget påtok seg oppgaven med serveringen av middags
mat, varme kjøttpølser med smør og poteter for kr. I,— pr. porsjon.
Dessuten skulle samvirkelaget holde nødvendig lager av mineralvann
for salg.
Maskinkapasiteten i pølsemakeriet ble utvidet med dobbelt så stor
motorkraft, en ekstra hurtighakker, eltemaskin, røykovn og pølse
stoppemaskin. Dessuten ble det tatt inn to ekstra pølsemakere.
I bakeriet ble det tatt inn 4 ekstra svenner, og det arbeidet i alt 12
personer for stemnet. Bakeriet påtok seg å levere alle bakeri varene til
friluftsrestauranten på Stiklestad, der det var satt opp spisebrakke med
tak og spisebord for 1100 personer på en gang.

----
83 Vsl
----
900-årsjubileum på Stiklestad. Presteprosesjon.
Av alle de som hadde søkt arbeid med serveringen, ble det valgt ut
100 personer.
Serveringsbrakka ble delt i 3 serveringsstasjoner med 1 sjef for hver.
Utenfor var det ordnet med en lang disk for servering av kaffe, øl, brus
og kaker. Det ble laget opp mat flere dager på forhand. Kjølerommet
var godt å ha. 15 damer var i fullt arbeid i 3 dager med å råskrelle poteter.
Ved spisebrakka ble det opprettet et kjøkken med 3 store komfyrer
for å holde maten varm. En dampkjel var rigget opp for å skaffe nok
varmt vann til stadighet. Samvirkelaget hadde skaffet 2500 bestikk, tal
lerkener, glass og kopper, og dette gikk runde etter runde fra servering
til vask osv.
Maten ble kokt i 5 stk. 2000 liters mysepanner på Verdal Meieri.
Olavsdagen var 2 lastebiler i sving, og hver halvtime kjørte en 2-tonns
lastebil til Stiklestad fullastet med ferdigkokt mat.
Heldigvis var det sol og fint vær også denne dagen, slik hele som
meren i 1930 stort sett var.
Det ble et kolossalt innrykk av folk - flere enn ventet. Det kom 32
ekstratog! Til Trones kai kom det flere båter med folk. En strøm av
biler måtte dirigeres etter bestemte rundkjøringsruter. Antallet biler som
passerte Stiklestad denne dagen ble anslått til ca. 4.000, og antallet be
søkende til i alt ca. 40.000.
Da Olavsdagen var over, pustet sikkert mange lettet ut. Det ble sagt
Verdal Samvirkelag — 6


----
84 Vsl
----
at samvirkelaget kom bra fra sine oppgåver. Kanskje ble det ikke så
svært forretningsmessig resultat av denne store satsingen, men samvir
kelaget var med på å løse en oppgave for bygda og distriktet på en til
fredsstillende måte. Etter at utstyret som var innkjøpt til stemnet, var
solgt, var også omkostningene dekket. Det eneste som sto igjen
usolgt, var en stor hotellkomfyr som ingen ville kjøpe, og den ble satt
på lager. Der sto den til i 1940, da det kom «kjøper» - idet den ble
tatt av den tyske invasjonsstyrken.
Det bør kanskje også nevnes at styret i mai 1928 vedtok: «Bevilge
des det nødvendige til bindingssnører for beplantningen fra Øra til
Haugsgropa.» Stiklestad-alléen skulle fullføres til 900-årsjubileet i 1930.
Denne nydelen av alleen med ungbjørk var ekstra vakker i 1930, og
det ville nok en nyplanting ha blitt nå også.
I mai 1923 bevilget styret enstemmig 1500 kroner som bidrag til nytt
orgel i Stiklestad kirke (se Johs. Minsaas - også som organist).
DA PARTIPOLITIKERNE VILLE OVERTA
Allerede i 1844 vedtok tekstilarbeiderne i Rochdale i England at de
skulle holde partipolitikken utenfor i den nye kooperative foreningen.
Derfor vedtok de prinsippet om «partipolitisk og religiøs nøytralitet»
(se avsnittet: Ideen.)
Enkelte som har gransket kooperativ historie, er kornmet til at
denne formuleringen også skyldtes pågående religiøse sekter.
De som formulerte dette prinsippet, forsto at det var nødvendig. Det
første samvirkeprinsippet slo fast at foreningen skulle være «apen for
alle», og skulle dette prinsippet ha noen mening, måtte foreningen
være nøytral i spørsmål vedrørende partipolitikk og religion. Det har
da også vist seg at brudd med nøytralitetsprinsippet har straffet seg ved
at andre grupper da blir motstandere i stedet for mulige medspillere
og medlemmer.
Også i vårt land var det enkelte forsøk på infiltrasjon. Dette ble ofte
forsøkt ut fra ønsket om å styrke eget parti, og ikke for å fremme ko

----
85 Vsl
----
operasjonen. En del samvirkelag fikk ganske tidlig bred oppslutning,
særlig på landsbygda, men også i enkelte byer. Et brudd på nøytralitets
prinsippet ville da ha virket svært uheldig for oppslutningen fra for
bruke rne.
Ved vurdering av dette forholdet rent historisk må vi huske på at det
fra omkring århundreskiftet hadde vært en sterk utviklingsperiode med
mer arbeiderrørsle, demokrati, parlamentarisme, unionsoppløsning.ut
videt stemmerett og sterkere partipolitisk aktivitet.
Fra 1918 og utover var de partipolitiske forholdene særlig urolige med
mye teoridebatt og partisplittelse på arbeidersiden. Dette førte til skjerpet
kamp om stemmene. Ved Stortingsvalget i 1927 gikk de to regjerings
partiene, Høire og Frisinnede Venstre sterkt tilbake. Andelen stemmer
falt fra 32,5 til 25,5% for disse to partiene. Valgets store seierherre var
Arbeiderpartiet som da hadde kommet seg igjen etter splittelsen (nav
net ble da ofte skrevet med tillegget: De Fore nede Arbeiderpartier, for
å understreke gjenforeningen med de mer moderate sosialdemokrate
ne og etter at Moskvaavhengigheten var oppgitt). Arbeiderpartiet sto
fram som en sterk maktfaktor etter valget, og stemmeandelen for par
tiet auka fra 18,5% til 36,9%. De ikkesosialistiske partiene regnet med
at det måtte bli en mindretallsregjering fra deres rekker. Ingen kunne
da tenke seg en A-regjering.
20. januar 1928 leverte den sittende regjering sin avskjedssøknad.
Det viste seg imidlertid å bli problematisk å få dannet en mindretalls
regjering. Kong Haakon gjorde da det få hadde ventet, men som var
riktig etter valgresultatet, nemlig å be Chr. Hornsrud fra Arbeiderpar
tiet danne regjering. Denne regjeringen (med Johan Nygaardsvold som
landbruksminister) ble bare 18 dager gammel. Den ble felt allerede 8.
februar 1928 på en noe utfordrende programerklæring og på grunn av
sterk motstand fra finanskretser. (Først i 1935 kom Arbeiderpartiet igjen
i regjeringsposisjon og da med stortingspresident Johan Nygaardsvold
som statsminister).
Valgseieren i 1927 skjerpet kamplysten. I november 1929 sendte Det
Norske Arbeiderparti og Arbeidernes Faglige Landsorganisasjon et brev
til NKL med henstilling om å oppnevne deltakere til en fast organisa
sjonsmessig felleskomite. NKL svarte at kooperasjonen alltid ville
være interessert i og villig til å komme med uttalelser vedrørende øko
nomisk politikk, lovgiving, forbrukerspørsmål 0.1. Noe fast organisa
sjonsmessig komitesamarbeid ville imidlertid ikke komme på tale, da

----
86 Vsl
----
dette ville komme i strid med NKLs nøytrale stilling til de politiske
partier.
Dette var klar tale, men svaret falt ikke i smak. Arbeiderbladet
hadde flere artikler med oppfordring til kooperasjonen om å slutte med
nøytraliteten og gå aktivt inn i klassekampen. Det Norske Arbeider
parti sendte deretter ut rundskriv til alle partiavdelingene med oppford
ring til å gå langt mer aktivt inn for å møte opp på medlemsmøtene
i samvirkelaga og sørge for å få valgt inn partifeller i styrene og som
representanter til distriktsmøter og kongressen «Unngå valg av bestyr
ere såfremt disse ikke er partifolk...», hette det i brevet, som var un
dertegnet av den ivrige og dyktige Oscar Torp.
Rundskrivet nådde også Verdal gjennom NKL, og i styremøte i fe
bruar 1930 ble det protokollert følgende om denne saken:
«Referertes skrivelse fra NKLs styre hvori meddeles at Det Norske
Arbeiderparti/De Forenede Arbeiderpartier har til hensigt å erobre
kooperasjonen til fordel for arbeidernes klassekamp.
Efter forslag av disponenten blir nevnte skrivelse å referere på kom
mende medlemsmøte og derefter foreta en avstemning over hvor
vidt Verdal Samvirkelag fremdeles skal arbeide efter de samme
prinsipper som er fastslått i NKLs love som helt upolitisk, eller om
møtet ønsker at det for fremtiden skal tjene et enkelt politisk parti.
Enstemmig.»
På medlemsmøtet 12. februar 1930 ble følgende ført inn i møteboka:
«Angående skrivelsen fra Det Norske arbeiderpartia Sentralstyre,
utviklede der sig en lang, og delvis skarp debat. Besluttedes at
drive samvirkelaget herefter som før som en helt upolitisk forret
ning, med 377 stemmer, mot 38 stemmer som avgaves for det av
N.N. fremsat forslag.»
«Begge forslag om samvirkelagets fremtidige drift indføres i proto
kollen efterpå.»
Disse to forslagene lød slik:
1. N.N.s forslag:
«Den kooperative ide er sprunget frem på grunnlag av arbeidere
og arbeidernes krav om solidaritet og samvirke. Den kooperati
ve organisasjon er uttrykk for en klassesolidaritet og kan ikke
stille sig utenfor den kamp som foregår mot den private spekula
sjon, - likesålidt som den kan underordne sig noe bestemt poli
tisk parti som ikke gir uttrykk for det arbeidende folks interesser.»

----
87 Vsl
----
2. Det vedtatte forslag:
«Kooperasjonen er den tryggeste vei til oppnåelse av sund øko
nomi; og i erkjennelse herav er det en sosial og nasjonal sak av
største betydning at hele befolkningen blir med i bevegelsen.
Kooperasjonen vil søke samarbeid med arbeidernes, fiskernes
og bøndernes faglige organisasjoner, men vil iaktta at alle for
brukere uten hensyn til sosial, politisk eller religiøs stilling kom
mer med i bevegelsen til enig samvirke for å ivareta sine
forbrukerinteresser. Kooperasjonen har fra første dag iakttatt en
streng nøitralitet i religiøse og partipolitiske stridsspørsmål, og
Verdal Samvirkelag vil fastslå denne linje som den eneste som
fører frem til enig samarbeid.
Alle kooperatører oppfordres til å stå vakt om disse anerkjente
kooperative prinsipper således at bevegelsen forblir uavhengig av
ethvert politisk parti.»
Medlemsmøtet i februar 1930 foretok med andre ord en full avkla
ring i denne debatten. Vedtaket kom til å få stor betydning for oppslut
ningen om Verdal Samvirkelag. Og god oppslutning gir bedre resultat
og mer å dele for alle. (Når dette skrives deler Verdal Samvirkelag og
så for foregående år ut større beløp i tilbakebetaling på kjøp enn noe
annet s-lag i landet, vel 5 mill. kroner, i tillegg til god sikring av egen
kapital ved avsetting til fond.)
NKLs kongress sommeren 1930 vedtok en klar uttalelse om forbru
kerkooperasjonens nøytrale stilling i forhold til de politiske partiene.
En liknende uttalelse var også vedtatt på kongressen i 1923.
På landsbasis ble det likevel hengende igjen i lufta et inntrykk av
at kooperasjonen var noe som hadde med partipolitikk å gjøre, og
dette inntrykket har trolig bremset oppslutningen en del. Enkelte ste
der hvor partiaksjonen ikke ble skikkelig behandlet eller kanskje fikk
en del tilslutning, endte samvirkelaget ofte opp med preg av «partibu
tikken», mens det på andre sia av vegen kanskje ble etablert en «bon'bu
tikk» som motvekt. Resultatet ble som oftest at ingen av dem hadde
livskraft nok til å bestå og utvikle seg.
Et inntrykk av partipolitisk tilknytning kan føre til alvorlige situa
sjonen Under den tyske okkupasjonen av landet hadde tyskernes med
hjelpere også gitt uttrykk for at kooperasjonen i Norge var partipolitisk.
Nasjonal Samling og den aggresive ungdomsorganisasjonen Fedrelands

----
88 Vsl
----
laget skrev og talte mot kooperasjonen. De trødde det skulle være slik,
fordi forbrukerkooperasjonens anlegg og verdier i Tyskland allerede
var beslaglagt av nazistyret.
«Norges Kjøbmandsblad» hjalp dessverre til sommeren 1940 ved at
bladet beskyldte kooperasjonen for å være politisk. Hvorfor også
akkurat da? Flere blant NKLs ledelse, tillitsvalgte og funksjonærer og
også folk fra samvirkelaga ble fengslet, skutt eller omkom i konsentra
sjonsleirer i løpet av krigen. Folk fra Verdal Samvirkelag ble også fengs
let og fikk smake tysk tortur.
Allerede 25. september 1940 ble NKLs styreformann, Andreas Juell,
innkalt til Gestapos hovedkvarter på Victoria Terasse i Oslo, der han
fikk beskjed om at alle NKLs eiendeler var beslaglagt, fordi koopera
sjonen var en politisk bevegelse som sto i forbindelse med Det Norske
Arbeiderparti.
Tyskerne forlangte at Juell måtte innestå med sitt liv som garanti for
at ingen verdier eller varer ble fjernet fra NKLs anlegg. Fra NKLs
side ble det protestert, og NKL la fram utskrift av protokoller og kon
gressvedtak som viste at kooperasjonen i Norge alltid har vært og øn
sket å være partipolitisk nøytral. Disse kongressvedtakene om nøytralitet
reddet NKL og Andreas Juell. Beslaget ble ikke satt i verk, men tra
kasseringen fortsatte og skapte store problemer så lenge krigen varte.
Bl.a. ble disponenten ved NKLs Trondheimslager, Ole Espaas, avsatt,
og en nazist ble plassert i stillingen, der han satt til krigen var slutt.
Bensinstasjon — radio m.v.
Allerede i mai 1922 vedtok styret å få plassert en bensintank for 3000
liter på hjørnetomta ved branngavlen mot bakeribygningen ved Nord
gata. Det var Vestlandske Petroleumskompagni (seinere Esso) som var
leverandør av bensin, parafin m.v.
I september 1932 godkjente styret kontrakt mellom selskapet og sam
virkelaget om å opprette bensinstasjon med vaskeplass på eiendommen
Hjemvei, som oljeselskapet hadde kjøpt, ved hjørnet av Stiklestadve
gen/Riksveg 50 (nå Nordgata/Jernbanegata). Stasjonen ble åpnet 1.
juli 1933 med Harald Kalseth som bestyre r. Allerede året etter var det
klart at lokalet var for lite. Samvirkelaget søkte derfor selskapet om
å få kjøpe en del av tomteområdet til et forretningsbygg med leilighet,
og kjøpet kom i stand i 1934. Ved byggingen ble det trolig satt rekord
for den tida. Huset sto nemlig ferdig etter 1 måned. I første etasje ble

----
89
----

■HB i fMK Hi:': fl&
Bensinstasjonen med Hjemvei til venstre.
det avdeling for ovner, kaminer 0.1., en del byggematerialer, våpen, am
munisjon og radio. Bestyrer Kalseth hadde vært på radiokurs i Oslo
og tok på seg salg og service.
Avdelingen ble regnet inn i rekken av filialer, fordi avdelingen lå ute
nom hovedforretningen.
Ullvarefabrikk
På samme måte som med garveriet kom også ullvarefabrikken inn
i Verdal Samvirkelags driftsopplegg på en noe tilfeldig måte. Første pro
tokollering ble foretatt i juni 1926, da styret behandlet søknad fra Sparbu
Uldspinderi om et lån på kr. 3.000,—. «Innvilges ikke» - står det i mø
teboka.
Så i september 1931 behandlet styret et brev fra advokat Gude med
salgstilbud på et konkursbo, Ihlens Uldvarefabrik, i Sparbu. Styret vedtok
å reise til Sparbu dagen etter for å se på anlegget. Den egentlige hen
sikt med reisen til Sparbu var å se om selve bygningen var i en slik
stand at den kunne tas ned og føres opp igjen i Verdal som lagerbyg
ning for samvirkelaget. Besøket synes å ha skjerpet interessen for hele
anlegget, og styret la inn et tilbud på 11.000 kroner med forbehold om
enighet på medlemsmøtet. I januar 1932 meldte namsretten at budet

 

----
90 Vsl
----
Ullvarefabrikken med garveriet.
var godtatt, og i mars ble Ludvig Alver fra Stjørdal tilsatt som bestyrer
for fabrikken. Lønn kr. 300,— pr. måned.
Medlemsmøtet i februar 1932 vedtok mot 6 stemmer: «Sparbu Uld
varefabrik overtakes av Verdal Samvirkelag som den står med maski
ner og inventar på eiendomsgrunn ved Sparbu stasjon, slik som styret
på eget ansvar har overtat den ved kjøp på konkursauktionen 22. des.
sidstleden. Fabrikken settes snarest i drift i den utstrekning forholdene
tillater. Styret og disponenten pålegges å ordne det nødvendige.» —
I mars 1932 vedtok styret at fabrikken skulle hete: Verdal Samvirke
lags Ullvarefabrikk, Sparbu. Deler av den gamle maskinparken ble kjøpt,
sammen med en del nye maskiner, vevstoler m.v.
Grensene til Sparbu Meieri ble avklart. Det viste seg nødvendig å
kjøpe noen kvadratmeter grunn av meieriet, da fabrikkens skorsteins
pipe sto hal v veis inne på meieriets grunn.
Innen utgangen av 1932 kom fabrikken i gang og hadde da ialt kostet
64.000 kroner. Fabrikken leverte produkter av god kvalitet, og det var
vanskelig å skaffe nok av garn, ulltepper 0.1. til kundekretsen.
Det var imidlertid liten stemning for å koste mer på et fabrikkanlegg
som lå så langt unna, og flytting til Verdal kom på tale. Styret behand


----
91 Vsl
----
let spørsmålet om flytting eller salg av ullvarefabrikken flere ganger.
Våren 1937 ble fabrikken tilbudt Sparbu Handelslag og Mære Samvir
kelag for kr. 60.000.—, ettersom disse hadde vist interesse for kjøp tid
ligere. Noe svar kom ikke før det ble holdt ekstraordinært medlemsmøte
i mai 1937. Da ble det vedtatt at fabrikken ikke skulle selges, men flyt
tes til Verdal, der det skulle bygges ny, tidsmessig ullvarefabrikk. Det
ble kjøpt nødvendige tilleggstomter i Verdal. Bestyrer Alver ble sendt
på studiereise til Sverige, Danmark og Tyskland, og på denne turen
fikk han impulser for ny, moderne fabrikk som ble planlagt og tegnet.
Anbud ble utlyst og antatt i juli 1937, og finansiering ble ordnet.
I juni 1938 var bygningen ferdig, og en del maskiner og utstyr ble
overført fra fabrikken i Sparbu, samtidig med at det ble tatt inn ar
beidsfolk. Fabrikken hadde da kostet vel 230.000 kroner.
NKL begynte nå å interessere seg for fabrikken. For Verdal Samvir
kelag hadde produksjonen ved den gamle fabrikken vært for stor, og
hovedtyngden av produksjonen måtte selges utenom laget. Den nye fa
brikken hadde enda større kapasitet, og det lå trolig bedre an med en
eier som fra før hadde et engrossystem. Johs. Minsaas var medlem av
NKLs representantskap (varaordfører), og han forsto nok at et salg var
beste løsning. Styret behandlet i juli 1938 en forespørsel fra NKL om
samvirkelaget kunne tenke seg å overføre ullvarefabrikken til NKL, og
styret sa seg villig til dette, både for ullvare- og lærfabrikken.
Samvirkelaget fikk laget en oppstilling over verdien på tomter, byg
ninger, maskiner og utstyr (se Garveri/lærfabrikk). Styret sammen
med representantskapets utvalg vedtok i april 1939 å foreslå for
representantskapet å gi styret og representantskapets utvalg fullmakt
til å avhende lærfabrikken og ullvarefabrikken til NKL for kr.
440.000,-.
Både samvirkelagets og NKLs representantskap godkjente avtalen.
Samtlige tilsatte ved fabrikkene ble sagt opp, og samvirkelaget henstil
te til NKL å ta inn samtlige på nytt. NKL overtok pr. 1. september
1939. Oppgjør for varebeholdningene ble ordnet etter opptelling og takst.

----
92 Vsl
----
REPRESENTANTSKAP
Verdal Samvirkelag hadde fra starten den organisasjonsformen som
var - og fortsatt er vanlig - for mindre samvirkelag. Laget fungerte som
én krets, og medlemmene møtte til ert medlemsmøte, årsmøtet, der sty
remedlemmer og andre tillitsvalgte ble valgt. Etter hvert som medlems
tallet auka, og samvirkelagets virksomhetsområde ble større, ble det
vanskeligere for folk å møte fram. Det ble etter hvert et spørsmål om
å få plass nok til å avvikle møtene. Ordningen ble faktisk en begrens
ning av demokratiet. På årsmøtet i februar 1922 - da laget var 30 år
- ble spørsmålet om kretser og representantskap reist for første gang.
A.S. Bakken, som var medlem av revisjonsutvalget, henstilte til styret
å «ta denne sak under overveielse».
Årsmøtet i februar 1930 påla styret å legge fram forslag til neste med
lemsmøte om valg av et representantskap for laget. Styret vedtok i ja
nuar 1931 at i henhold til innhentede opplysninger vil for tiden ikke
ordningen være formålstjenlig, og medlemsmøtet i februar slo seg til
ro med dette foreløpig. To år seinere, på årsmøtet i februar 1933, kom
forslaget om representantskap opp på nytt, og det ble vedtatt mot 2 stem
mer. Men saken var fremdeles ikke moden.
Årsmøtet i 1934 behandlet saken på nytt. Etter at et forslag om ut
settelse på übestemt tid var forkastet, ble spørsmålet om representantskap
tatt opp på nytt. Resultatet ble 206 ja og 228 nei. Det var vel på en
måte populært med de store folkemøtene, seiv om de var lett påvirkeli
ge av stemningsbølger.
Årsmøtet i februar 1937 behandlet spørsmålet om representantskap
og nødvendige vedtektsendringer. Formannen, Johs. Dahl, redegjorde
for saken, og etter en del debatt ble forslaget vedtatt mot 65 stemmer,
og 295 stemte for.
Orientering om vedtektsendringene skulle kopieres og sendes ut til
medlemmene. Eventuelle forslag til endringer skulle sendes styret for
behandling før neste medlemsmøte. Ekstraordinært medlemsmøte ble
holdt i mai 1937, og der ble forslaget til vedtektsendringer og represen
tantskap vedtatt mot en stemme mens 202 stemte for. Det hadde da
gått 15 år før endelig vedtak.
I februar 1938 ble det foretatt oppdeling av laget i 7 kretser, og for
deling av de 27 representantene. Fordelingen ble slik:
Verdalsørens krets: 7 representanter

----
93 Vsl
----
Sjøbygdens krets: 4 representanter
Vinne og Ness krets: 4 representanter
Leksdalen krets: 2 representanter
Stiklestad krets: 3 representanter
Vuku krets: 4 representanter
Ulvilla krets: 3 representanter
1938 ble da det første året med kretsmøter, og alle møtene ble av
viklet i mars. Representantskapet holdt sitt første møte 26. mars 1938.
Johs. Musum ble valgt til ordfører, Georg Tromsdal til varaordfører
og Øivind Braarud til sekretær. Disse 3 utgjorde representantskapets
utvalg. Dette utvalget tiltrer styret i samsvar med vedtektene ved be
handling av årsoppgjør, utkast til årsmelding og andre mer omfattende
saker før behandling i representantskapet. Johs. Dahl, som hadde vært
styreformann siden 1917, ble gjenvalgt. Som styremedlemmer ble valgt
Chr. Nevermo, Andr. Haugan, og Johan Nestvold. Disponenten var
fast medlem av styret.
Revisjonsutvalg: J.M. Lyngaas og H. Hof set.
Med dette var ordningen med kretser og representantskap i gjenge.
Johs. Dahl -22 år som styreformann
Styret sammen med representantskapets utvalg hedret i møte i april
1939 den fratredende formann, Johannes Dahl, med en erkjentlighets
gave for det store arbeidet han hadde utført for samvirkelaget under
skiftende forhold fra 1917 til 1939. Ny styreformann ble Johannes
Musum.
Styreformann Johs. Dahl
Styreformann Johannes Musum


----
94 Vsl
----
Livdyromsetning
Med det betydelige husdyrholdet i distriktet var det stor interesse for
best mulig omsetning av både slakt og levende dyr. Det gikk med noe
slakt til butikksalg av kjøtt og til produksjonen i pølsemakeriet, men
hovedtyngden måtte sendes ut av distriktet som slakt til kommisjonæ
rer i Trondheim og Oslo. Det var imidlertid også interesse for levering
av livdyr. Allerede i 1932 vedtok styret å forsøke å løse dette proble
met. Det ble inngått avtale med Bøndernes Salgslag i Oslo som motta
ker og med en lokal oppkjøper som skulle reise rundt og kjøpe inn
dyr for opplasting på jernbanens krøttervogner. En del livdyr ble også
solgt lokalt. En kan si at tiltaket var til nytte for folk, men helt uten
problemer var det ikke for samvirkelaget.
I august 1940 behandlet styret en søknad om erstatning fra en som
hadde kjøpt ei ku av oppkjøperen. Kjøperen hevdet at kua var folke
vond og hadde skadet kona hans, og han ville ha erstattet legeutgifter
og kr. 3,- pr. dag i 6 uker for sykdom. Styret vedtok: «Uten å erkjenne
noen erstatningsplikt, som i tilfelle må påhvile den opprinnelige sel
ger, blir N.N. av billighetshensyn å bevilge som gave kr. 50,— som
bidrag til kjøp av ny ku.»
Det var ellers en del meningsforskjell om oppgjørene, og det var mis
nøye med trekk for skavanker og skjulte mangler, som kvast, jurbetenn
else 0.1.
Hjørnegården
Samvirkelagets butikker på Øra var i hovedsak konsentrert langs jern
banen ved Asbjørnsens gate og ved Nordgata, men selve hjørnetomta
mellom de to husrekkene lå lenge apen og ble brukt til innkjørsel. Det
var bensinpumpe der før bensinstasjonen ble åpnet i 1933. Denne hjør
netomta var en gjenganger i styrets drøftinger, alt etter som en eller
annen avdeling trengte mer plass.
Allerede på medlemsmøtet i februar 1924 spurte M. Lynum om sty
ret snart ville foreslå utbygging, da han mente dette var påkrevet. Han
fikk til svar at planene var på et forberedende stadium. På medlems
møtet i januar 1925 orienterte formannen om at utbygging var vurdert,
spesielt på grunn av vanskelige og trange kontorforhold. Styret fikk
fullmakt til å forberede saken. I februar 1926 forelå en plan som ble
forelagt medlemsmøtet og godkjent mot 8 stemmer. Det dukket imid
lertid opp en ny hjørnegård og andre muligheter. Levanger Privatbank

----
95 Vsl
----
Hjørne gården.
eide gården Aasgaard på hjørnet av Nordgata og Johs. Bruns gate (nå:
DOMUS Mat og Hovedkontoret), og banken skulle avvikle virksom
heten i Verdal.
Styret vedtok derfor i mars 1926 å utsette utbyggingen av hjørnetom
ta inntil videre. Aasgaard ble kjøpt (se: Huskjøp, nye kontorer og sy
stuer). Fra 1926 til 1936 var hjørnetomta lite nevnt. Det var vanskelige
tider med mye arbeidsledighet. Styret så sikkert lysere på markedssi
tuasjonen i februar 1936. Da ble det vedtatt å kjøpe et tomteområde
nord for Aasgaard av fru Heir. Samtidig ble det vedtatt å få utarbeidet
ny plan og kostnadsoverslag for utbygging av hjørnetomta ved jern
banen med sikte på bedre plass for manufakturavdelingen. Dette
kunne gi mulighet for overflytting av brødbutikken til den tidligere ma
nufakturbutikken mot jernbanen. Byggeplanene ble vedtatt av medlems
møtet i mars 1936. Gjennomføringen av planen var avhengig av mulighet
for ny innkjørsel til gardsplassen fra sør/vest, og det ble derfor igjen
tatt opp forhandlinger med fru Dahl om å få kjøpe hennes eiendom
Fridlund. Dette hadde strandet tidligere, men nå var hun villig til å
seige for kr. 17.500,-. (Dahlgården på Fridlund ble utleid til kafé en
tid. Den ble seinere flyttet til Nordåkeren og brukt som
funksjonærbolig.)


----
96 Vsl
----
Samtidig ble NKLs arkitektskontor i Oslo bedt om å utarbeide pla
ner og tegninger for et murbygg med kjeller 4- 3 etasjer på hjørnetom
ta. Arkitektkontoret utførte dette oppdraget for et rimelig honorar, 912
kroner. Reisverket for bygningen som til da var brukt til stall, ble ved
tatt ombygd til lagerlokaler, og ny stall ble bygd i nord/sørretningen
på den nye Dahltomta (Fridlund). Omgjøringen av den gamle stallen
og oppføring av ny stall kom på kr. 7.836,—. Anbudet som ble antatt
for oppføring av Hjørnegården lød på 23.540 kroner med tillegg for
varmeanlegg, sanitær, glass m.v. Hjørnegården sto ferdig i 1937 og
kostet i alt ca. 74.000 kroner. Den ruvet flott i gatebildet med store
og fine fasader, sjøl om golvarealet var forholdsvis knapt.
Billigsalg!
Andre saker fra 1920- og 1930-åra
I juli 1922 ble det referert brev fra skolestyret med forespørsel til
bygdas handlende om å slutte å seige sigaretter i butikken. Enstemmig
vedtak: «Samvirkelaget slutter straks med salg av sigaretter. Beslutnin
gen sendes Kjøpmandsforeningens formann.» Det går ikke fram om
vedtaket ble satt ut i livet.


----
97 Vsl
----
Søknad ira butikkpersonalet i mars 1924 om å få 1 times middags
pause og 14 dagers sommerferie. Vedtak: Kan av hensyn til forret
ningen ikke innvilges.
Fra styremøtet i august 1927: Først referert forhandlinger med NSB
om priser for eventuell lysttur med ekstratog til Snåsa for samvirkelag
ets personale og styre m/ektefeller. Det skulle serveres kaffe på turen.
Vilkåret for lystturen var at NSB kunne gå med på en billettpris tur/re
tur på kr. 5,— for voksne og kr. 2,50 for barn. Samvirkelaget garanter
te et minstebeløp på 600 kroner til NSB. Turen var bestemt til søndag
8. august 1927.
På et medlemsmøte i februar 1928 var det innlegg med kritikk av
«familieære hensyn» ved tilsettinger ved lagets avdelinger.
I juni 1928 behandlet styret søknad fra 6 av personalet om å få 14
dagers ferie. Det går ikke fram av vedtaket om dette ble innvilget, men
vedtaket slår fast at alle innrømmes feriebetaling for 2 uker i forhold
til gjennomsnitt av siste års ukelønn.
I mars 1929 refererte styret brev fra byggmester E. Husby, Hommel
vik, v/ordfører E. Muller, med forespørsel «om man er villig til å tre
i forbindelse med ham for å underhandle om opprettelse av en linfa
brikk i Verdal. Saken blir å undersøke.»
I mai 1929 var byggmester Husby til stede og redegjorde for en lin
fabrikk for det Nordenfjeldske Norge. E. Muller var også innkalt til
møtet som medlem av komiteen til avhjelp av arbeidsledigheten. «Hr.
Husby fremholdt at Verdal var det heldigste sted, både som sentralt be
liggende og av lokale hensyn for selve anlegget.» Styret vedtok å uttale
sympati for tanken om et anlegg for behandling av lin for Trøndelag,
og disponenten fikk i oppdrag å undersøke saken nærme re. Det måtte
avklares om det var interesse for lindyrking i distriktet, og om det ville
bli forsvarlig rentabilitet ved tiltaket. Svar på disse spørsmålene ble
sikkert funnet, men noe mer om lin er det ikke å finne. (Det er synd
når en tenker på hvor vakker en blomstrende linåker er, og lin er bra
tekstilråstoff.)
Fra styremøtet august 1931: «I henhold til søknad fra O.M. Kvaalen
besluttedes å ta aktier for kr. 1.000,— i et eventuelt frørenseri for Ver
dal.» (Grasfrø.)
I juni 1932 vedtok styret: «Besluttedes å tegne samvirkelaget som varig
medlem av Nyttevekstforeningen med en kontingent på kr. 50,— en gang
for alle.»

----
98 Vsl
----
Fra styremøtet i november 1932: «Vedtokes å gi 60 ulltepper til en
verdi av stor kr. 1.000,— til den vordende helseheim i Trøndelag, un
der forutsetning av at den blir lagt til Verdal.»
Styremøte desember 1932: «Besluttedes å oppsi det årlige tilskudd
med kr. 10,— til politibetjentens løn.»
I januar 1933 ble det «referert skrivelse fra Norges Handels- og Kon
torfunksjonærers Forbund med anmodning om å opta forhandlinger
mellom styret for samvirkelaget og nevnte forbund angående løns- og
arbeidsvilkår for handelsbetjeningen.» Vedtak: «Da der f.t. ikke føre
ligger noget ønske fra betjeningen om å gå inn i organisasjonen, er
ikke spørsmålet aktuelt for oss.»
I styremøtet i april 1933 ble det «referert skrivelse fra NKL angåen
de en henvendelse fra NFL (trolig Arbeidernes Faglige Landsorgani
sasjon, AFL) vedkommende en henvendelse om å få butikkbetjeningen
organisert. Disponenten har i sakens anledning tilskrevet NKL om for
ståelsen av en del punkter angående denne sak. Da intet nytt er
kommet til siden forrige gangs behandling, henholder man sig til det
svar som ble gitt ved sakens behandling i møte den 28. januar d.å.»
Året etter ble overenskomsten vedtatt. Saken var vanskelig å løse.
Det hadde vært dårlige tider med bl.a. nedgang i levekostnadene og
lønnsnedsettelser. Etter en runde i voldgiftsretten ble det enighet om
lønnstariffen, som skulle begynne å gjelde fra 1. juli 1934. Funksjo
nærene hadde bedt om å vente til etter ferien. «For dette forhold har
foreningens formann, Georg Øwre, påtatt seg ansvaret overfor organi
sasjonen.» - står det, og det er føyd til at dette gjelder inndeling av
arbeidstiden. (Bakere, slaktere, pølsemakere, garvere, møllere m.fl.
hadde vært fagorganisert i mange år da.)
Fra styremøte i desember 1934: Søknad fra De Arbeidsløses Fore
ning om et bidrag - helst varer - til utdeling blant de trengende til jul.
Besluttedes å utdele 400 kg havregryn og 400 kg byggmel for Øra, 150
kg av hver sort på Vuku filial og 50 kg av samme på Ulvilla, Lysthau
gen og Leksdal.
Styret behandlet i mars 1935 en forespørsel om bidrag til anlegg av
ny kloakkledning på Verdalsøren. Overslag kr. 10.000,—. Enstemmig
besluttet: «Samvirkelaget yter et bidrag av kr. 1.000,— til det planlagte
anlæg.» (Slike bevilgninger ble foretatt i de fleste 30-åra til tross for
vanskelige tider.)
Styremøtet i september 1935: I anledning de bevilgede ulltepper til

----
99 Vsl
----
helseheimen besluttedes å bevilge av samvirkelaget det som teppene
kommer til å koste over kr. 1.000,—.
Styret behandlet i desember 1936 en søknad fra Syke- og fattigpleie
foreningen i Borge i Lofoten v/Alexandra Evjen om å yte noget til tren
gende til jul. «Bevilges som i fjor 100 kg grynmel og 100 kg havregryn.»
Dette er et interessant eksempel på nødhjelp til en kommune i stor nød,
og de fikk litt hjelp i flere år, seiv om det trolig var noe på kanten av
lagets vedtekter.
I februar 1937 vedtok styret å legge inn automatisk hustelefon etter
et tilbud fra Elektrisk Bureau.
Fra styremøtet i mars 1937: «Disponenten og formannen gjennom
går forslaget til nye lover og efter at mulige rettelser er gjort, besørges
utkastet trykt i et antall av 1700.» Dette gjaldt vedtektsendringer etter
vedtaket om kretser og representantskap (se Representantskap).
Under et styremøte i mars 1937 ble det referert «skrivelse fra Levan
ger Samvirkelag med besværing over at vi har opprettet kommisjons
lager på Okkenhaug i Frol. På denne skrivelse er gitt svar med nødvendig
forklaring.»
Fra styremøte i oktober 1937: «... og etterpå gikk styret gjennom samt
lige leiligheter ...» Dette bør nok ikke oppfattes konkret. Det gjaldt
en behandling av husleieregulering.
Styremøte mai 1938: Ang. aktier i «Bærsaftlaget på Røra». Enst. ved
tak: Besluttet å tegne 20 aktier a kr. 50,—.
Vedtak i styremøte i august 1938: «Besluttedes å innføre maskinbok
holderi fra førstkommende nyttår. Anskaffelse av maskine utsettes til
senere.»
I januar 1939 holdt styret felles møte med en deputasjon fra vedpro
dusentene: Per Sundby, Ole Kvaalen og I. Rosvold, som hevdet at pri
sen på råved var for lav med kr. 11,— pr. favn. Samtlige leverandører
var blitt enige om å forlange kr. 13,— pr. favn. «Saken utsettes til sene
re forhandling og overveielse om samhøvet mellom de forskjellige slags
brenselmaterial.»
Styremøte februar 1939: «Sammen med meieribestyrer Granhus og
Trygve Forberg ble det gjort vedtak om å betale kr. 12,— pr. favn for
rå olderved, som blir sams pris både for meieriet og samvirkelaget.»
Et styremøte i mars 1939 behandlet tilbudet om leie av forretning
på Stiklestad til filial under forutsetning av at eieren ble bestyrer. Utsatt.
Verdal Samvirkelag — 7

----
100 Vsl
----
Ny forespørsel i mai 1939 vedrørende Stiklestad. Vedtak: Stilles fore
løpig i bero.
Styret behandlet i juli 1939 et tilbud fra lærer Ingvar Dillan om å
filme samvirkelagets avdelinger. Beslutning: «Under forutsetning av at
billederne finnes tilfredsstillende, bestilles ca. 300 meter smalfilm til
en pris av kr. 1.80 pr. m. + kr. 0,50 pr. linje tekst.»
Styret behandlet i september 1939 søknad fra Røra Saftpresseri om
et midlertidig lån på kr. 10.000,—. Vedtak: «Innvilges mot pant i saft
beholdningen på 31.000 liter og mot kontragaranti fra styret i saftpres
seriet. Betales tilbake innen 30. juli 1940. Rente Vi % over Norges Banks
diskonto.»
I oktober 1939 behandlet styret søknad fra Sulgrenda om oppretteise
av filial. «Styret kan ikke anbefale å opprette filial i Sul.»
Søknad om oppretteise av filial ved Skjækerfossen og Vollen. Utsettes.
I november 1939 behandlet styret søknad med 47 underskrifter fra
Vollen om filial, og om å underhandle med kjøpmann Rotmo, som hadde
sagt seg villig til å seige sin forretningseiendom til samvirkelaget etter
takst. Utsettes.
Fra styremøte i oktober 1939: «Forespørsel fra NKL v/sekr. Randolf
Arnesen om samvirkelaget kan koste utstyr og innredning til ett av elev
rommene på den nye Samvirkeskolen i Bærum. Vedtak: Samvirkela
get vil ikke gå med på et sådant arrangement.»
Det ble et Trøndelagrom på skolen i stedet.
I november 1939 behandlet styret en aktuell sak ang. lønn under nøy
tralitetsvakt. Vedtak: «Gifte arbeidere og funksjonærer ved samvirke
laget sikres inntil halv lønn under nøitralitetstjenesten sålenge Staten
opprettholder de nuværende satser for nøitralitetsvernet.»
Fra styremøte i desember 1939: Spørsmål om å bevilge et beløp til
hjelp for finske flyktninger, som skulle innkvarteres i Levanger og
muligens i Verdal. Beslutning: «Det bevilges kr. 500— til de finske
flyktninger. Beløpet blir å sende innkvarteringsnevnden i Levanger.
NKL har anbefalt slike bevilgninger og ønsker melding om beløp.»
I februar 1940 behandlet styret søknad om bidrag til en kirurgisk bil
til 5. divisjon og vedtok å bevilge kr. 50,—.
Det ligger krig i lufta.

----
101 Vsl
----
Behov for mer lagerplass
I mai 1933 behandlet styret et tilbud på en tomt like ved lagret og
sidesporet til jernbanen. Det var Selnestomta. Styret syntes prisen for
tomta, 19.000 kroner, var for høy. I august samme år vedtok styret å
by 12.000 kroner for tomta. Noen handel ble det ikke da. (Samvirkela
get ble seinere leier - og til slutt eier av denne eiendommen i 1979.)
Årsmøtet i februar 1934 påla styret å arbeide videre med lagerspørs
målet. Styret ba arkitekt Flåa utarbeide tegninger og planer. Allerede
i mars samme år behandlet styret forslaget fra arkitekten. Det gikk ut
på et bygg i 3 etasjer + kjeller med støpte dekker og søyler, og med
vegger oppført i mur, 42,5 m langt og 12 m bredt og med samlet golv
flate på ca. 2400 m 2. Kostnadsoverslag 72.000 kroner. Bygget skulle
reises nord for mølla ved sidesporet. Et ekstraordinært medlemsmøte
behandlet saken like etterpå. Styrets innstilling om bygging av nytt la
ger var enstemmig, og disponent Minsaas redegjorde på medlems
møtet for behovet for mer lagerplass og for byggeplanene. Under dis
kusjonen om saken såtte et medlem fram forslag om at byggingen av
lager skulle utsettes av «finansielle hensyn». Ved skriftlig votering fikk
utsettelsesforslaget 156 stemmer, mens styrets forslag om bygging av
nytt lager fikk 71 stemmer.
Dette var et meget skuffende vedtak for styret. Disponent Minsaas
har tydeligvis tatt resultatet meget tungt, for i margen av protokollen
skrev han følgende: «Den største skade som er overgaaet samvirkela
get i dets historie. Det dårligste forslag som noengang har vært fremsat.»
Det er grunn til å anta at det første Minsaas tenkte på, var det vok
sende behovet for lagerplass for å kunne holde medlemskretsen med
driftsmidler, tungvarer og andre varer på en forsvarlig måte. Han tenk
te nok også på spenningen ute i Europa og forsyningsproblemene ved
en eventuell blokade eller krig, slik det var under 1. verdenskrig.
Dessuten tenkte han sikkert på behovet for en mer tidsmessig orga
nisasjonsform for samvirkelaget, slik at viktige saker kunne behandles
saklig og grundig, uten stemningsfylte benkeforslag i store forsamling
er. (Ordningen med kretser og representantskap var behandlet gang på
gang og utsatt. Ordningen ble vedtatt i 1937 og gjennomført i 1938.
Se: Representantskap.)
Behovet for mer lagerplass ble tydeligere om senn da vareleveranse
ne ble mer usikre etter hvert som krigshandlingene i Europa nærmet
seg. Folk begynte å forstå at vedtaket i det ekstraordinære medlems

----
102 Vsl
----
møtet i samvirkelaget i mars 1934 var en sørgelig og kostbar fadese.
Det virker imidlertid som at styre og disponent mistet motet helt til
vinteren 1939/40. Da ble saken tatt opp på nytt. 4. april 1940 vedtok
styret sammen med representantskapets ordfører å foreslå for repre
sentantskapet at den søndre halvparten av det planlagte lagerbygget fra
1934 skulle bygges snarest. I 1934 skulle hele bygget koste 72.000 kro
ner. I 1940 viste kostnadsoverslaget for halvparten av bygget nærmere
200.000 kroner. Vedtaket inneholdt et interessant tillegg som gikk ut
på å kjøpe mølleutstyr for maling av hvete i tilfelle lagerutbyggingen
ble iverksatt, slik at det kunne bli plass nok. Uka etterpå ble det andre
forhold å tenke på. Noe byggearbeid ble ikke igangsatt.
9. april 1940 var landet vårt i krig.
NY KRIGSTID
Den andre verdenskrigen førte til så mye elendighet - også i vårt land
- og for folk flest også innen Verdal Samvirkelag, at et kort sammen
drag av forspillet kanskje er på sin plass.
Mussolinis Italia herjet i Etiopia og hærtok landet. Vestmaktene var
lunkne. Hvoifor ble det ikke vedtatt sanksjoner? På nyåret 1938 fikk
Italia godkjent overherredømmet over Etiopia.
I borgerkrigen i Spania i 1936/37 fikk general Franco støtte fra Italia
og Tyskland, som med stridsvogner og fly hjalp til med å innføre dik
taturstyre også i Spania.
Det hadde vært spent i Europa i flere år. I mars 1938 okkuperte Hit
lertroppene Østerrike og kalte denne operasjon «Anschluss» (tilslutning).
Hvem skulle bli den neste?
Norge hadde klart seg gjennom første verdenskrig som nøytral stat,
men likevel med store tap. Vår handelsflåte ble stadig angrepet av den
tyske marinen. Fra høsten 1916 hadde tyskerne gjennomført utvidet
übåtkrig uten hensyn til protester fra Norge eller andre land. Et bety
delig antall norske sjøfolk, skip og skipslaster med viktige varer gikk
ned. Likevel regnet de fleste i Norge med at landet skulle klare å holde
seg nøytralt, også i en eventuell ny krig i Europa.

----
103 Vsl
----
Det ble derfor gjort forholdsvis lite for å bu seg på krig. Sommeren
1938 ba kong Haakon forsvarsministeren om bedre utbygging av sivil
forsvaret og om mobilisering av sjøforsvaret. Hosten 1938 ble rekrutt
skolen forlenget fra 72 til 84 dager. Likevel hadde vårt land kort mili
tær tjenestetid i forhold til andre land i Europa.
Munchenmøtet i september 1938 ga det noe optimistiske budskapet
fra Chamberlain om at «freden er sikret i vår tid». De tyske panserko
lonnene rullet imidlertid videre, og i mars 1939 var hele Tsjekkoslova
kia hærtatt, - til tross for det tyske løftet om å la landet være i fred.
Alle avtaler fra Munchen var brutt. 28. april 1939 fortalte Hitler over
radioen at han hadde sagt opp den polsktyske ikkeangrepsavtalen. Spenn
ingen økte. 21. august 1939 kom det ganske uventet melding om tysk
sovjetisk ikkeangrepspakt. Dette var forberedelsen til å ta Polen.
Fra flere land gikk det inntrengende anmodning til utenriksministre
ne Molotov og von Ribbentrop om å løse felles problemer på fredelig
vis gjennom forhandl inger. 28. august 1939 sendte Hitler sitt ultima
tum til Polen, og 1. sept. gikk nazitroppene over den polske grensa.
Dermed var 2. verdenskrig i gang.
Storbritannia og Frankrike hadde forpliktet seg til å gripe inn i tilfel
le Hitler-Tyskland gikk inn i Polen. Nå så de seg nødt til å følge opp
ved å erklære Tyskland krig.
Enkelte episoder til sjøs ble tatt opp på diplomatisk plan mellom Norge
og Tyskland i løpet av 1939, og alt tydet på stadig hardere linje fra tysk
side.
30. november 1939 gikk Sovjetunionen til angrep på Finland etter
at Sovjet ville ha et større sikringsterritorium for forsvaret av Lenin
grad enn hva Finland kunne gå med på.
Vinteren 1939-40 var det stadig angrep på Norge i tyske aviser.
Også i Storbritannia var det irritasjon over at Norge ikke klarte å holde
de tyske übåtene unna norskekysten etter at flere britiske skip var sen
ket langs vår kyst. Fra Moskva kom det også sterk kritikk av norsk
presse for fiendtlig holdning. Frankrike og England ville sende hjel
petropper til Finland og ba om å fa gå gjennom Norge og Sverige. Begge
land nektet gjennommarsj.
Det var med andre ord ikke så greit for den norske regjeringen. Sjø
forsvaret var for svakt i forhold til den lange kysten, og landforsvaret
enda svakere, nærmest for en nøytralitetsvakt å regne, bortsett fra en

----
104 Vsl
----
kelte effektive avdelinger, f.eks. Gardekompaniene og avdelingene
som var med og gjenerobret Narvik fra tyskerne.
Det vil føre for langt her å komme inn på alle aktuelle forhold som
førte til 9. april 1940, men Altmarksaken i februar 1940 gjorde det ganske
klart at det ville bli vanskelig for vårt land å kunne holde seg nøytralt.
(Jøssingfjordsaken.)
Frankrike var sterkt opptatt av å stoppe malmtransporten fra Kiruna
/Narvik til Tyskland. I det øverste allierte krigsrådet gikk britene med
på det franske forslaget om å minelegge enkelte strategiske områder
langs norskekysten for å tvinge malmskipene til Tyskland ut på åpent
hav, der det ville være lettere å angripe dem. Disse minebeltene ble
påstått lagt 8. april 1940, og både Norge og Sverige fikk noter fra de
allierte som saken 5. april.
Alt dette siste skjedde samtidig som en betydelig tysk invasjonsstyr
ke var innlastet i en stor flåte skip og var undervegs til forskjellige mål
i Norge.
Det er ganske utrulig at de norske myndigheter og norske forsvar
styrker var så uforberedt. Dessverre viste det seg også at naziinfiltra
sjonen enkelte steder forhindret norsk ildgiing. Heldigvis klarte storting,
regjering og ikke minst vår konge og stortingspresident å bevare fat
ningen ganske bra. De forhindret kapitulasjon, og de fikk formulert
og vedtatt de nødvendige fullmakter for videreføring av norsk suvere
nitet og folkestyre, seiv om utøvelsen måtte skje fra utlandet så lenge
krigen varte.
I Verdal Samvirkelag var all lagerplass, både i sentrum og ved filial
ene, utnyttet til lagring av viktige varer ved krigsutbruddet 9. april 1940.
Det er grunn til å anta at mange snakket om det planlagte store lager
bygget som det ikke hadde blitt noe av. Nå ville det ha vært til stor nytte.
Minsaas skriver at varebeholdningen var på vel 1,5 mill. kroner og
tilsvarte omkring 3 måneders vanlig omsetning. Forsvaret hadde opp
rettet kontrakter med Verdal Samvirkelag om levering av betydelige va
repartier ved eventuell mobilisering.
Da de militære avdelingene ble satt opp, gikk det med store vare
mengder, og det var problemer med å kunne skaffe alt. Militæret kom
med sine rekvisisjoner på brød, mjøl, fisk, kjøtt, økser, hakker, spa
der m.v. For enkelte vareslag ble samvirkelaget utsolgt før andre og
mindre forretninger på grunn av leveransene til militæret. Det gikk ut
3000 stomp pr. dag til militæret. En dag rekvirerte et kompani økser,

----
105 Vsl
----
hakker og spader, og dagen etter kom det en ny rekvisisjon på 130 spa
der til handmåking av vegen Grong - Lierne. Også denne leveringen
klarte samvirkelaget å formidle.
Tyske avdelinger begynte å nærme seg Innherred og Verdal fra Trond
heim og Stjørdal. 14. april 1940 ble jernbanebrua sprengt av norske
styrker og 15. april ga de norske styrkene ordre om evakuering av si
vilbefolkningen fra Verdalsøra.
Det ble gravd skyttergraver og bygd brystvern, veghinder m.v. med
sikte på forsvaret av Øra. Disponent Minsaas flyttet heim til Minsås
med samvirkelagets arkiv og opprettholdt kontorfunksjonene på et vis
derfrå. Denne uka før tyskerne kom, bodde de fleste sivile utenom Øra,
men passet sitt daglige arbeid som vanlig.
Vakthold på taket av bensinstasjonen.
Søndag morgen, 21. april 1940, begynte kamphandlingene på Øra.
På Ørmelen hadde de norske styrkene satt fyr på enkelte hus for å få
bedre sikt for skyting. De tyske styrkene kom sør fra, langs jernba
nen, tok av ved Kjæran og nærmet seg vegbrua, der det var sperringer
med tømmer og piggtråd. Den norske styrken på Øra var på ca. 100
mann, og besto i hovedsak av en avdeling fra mitraljøse-eskadronen,
DR 3. Under kampen falt en del tyske soldater. 2 norske sivile og 1
soldat falt, og flere ble såret. Soldater fra Verdal falt i kamp også an
dre steder i landet.


----
106 Vsl
----
Avdelinger av et alliert ekspedisjonskorps var landsatt enkelte steder
bl.a. i Åndalsnes og Namsos, og britiske avdelinger fra Namsos var
i området Steinkjer - Inderøy - Røra og Verdal, men kom bare spora
disk i kamp med tyskerne. De engelske soldatene var dårlig trenet og
uvant med snøføre. Før og omkring 20. april 1940 var det uvanlig kraftig
snøfall som hindret operasjonene. Det var en del britiske soldater på
Stiklestad, og en avdeling kom fra Røra til Verdal, og sammen med
avdelingen på Stiklestad tok de seg tilbake nordover. De hadde 2 falne
og 1 såret soldat, og en del britiske soldater ble tatt til fange av tyskerne.
Kampene på Verdalsøra stilnet snart. Etterretningsopplegget var alt
for dårlig. Tyske tropper omgikk den norske avdelingen ved å gå i land
fra båter ved Trones, og kunne nærme seg de norske stillingene bak
frå. Det var bare ett fornuftig valg: Tilbaketrekking oppover bygda. Mye
materiell måtte settes igjen på grunn av snømengdene og uframkom
melige veger. Den norske forsvarsstyrken hadde forsøkt å gjøre det
beste ut av en ganske håpløs situasjon.
Omtrent samtidig med trefningen på Øra dundret bølge etter bølge
med tunge bombefly til og fra Namsos 20. april og Steinkjer 21. april,
som sammen med Molde, Kristiansund, Bodø og flere steder ble ut
slettet av de tyske bombene.
De britiske og franske styrkene trakk seg ut av fylket og gikk om
bord i britiske skip i Namsos natt til 3. mai. Den 4. mai 1940 måtte
de norske styrkene i Nord-Trøndelag kapitulere, og de ble internert som
krigsfanger fram til i juni. Kampene i Nord-Norge fortsatte.
Øra var ganske øde og forlatt den første uka under okkupasjonen.
Minsaas fortalte om situasjonen:
Da han skulle ned for å se hvordan det stod til med samvirkelagets
bygninger og anlegg, møtte han tyske vaktposter. Han måtte til Orts
kommandanten for å få utstedt passérseddel. Tyskerne hadde tatt 3000
kg kjøtt fra fryseriet, men hadde veid og notert uttaket, som ble betalt
seinere. Strømmen ble borte under krigshandlingene, og kjøttet ville
nok blitt ødelagt ved fortsatt lagring. 3000 brød som sto ferdigpakket
for norske styrker ble også tatt av tyskerne, men det kom oppgjør også
for disse. I butikken var 5 dører slått inn, men varene var ikke fjernet,
bortsett fra en del geværer og ammunisjon. Det meste av dette ble sendt
illegalt til Hegra festning der norske tropper fortsatt forsvarte seg mot
tyskerne.
Ortskommandanten, som var tysk major, kalte etter ca. en uke sam

----
107 Vsl
----
men bygdas autoriteter til konferanse, og disponent Minsaas ble også
hentet. Samtlige var samlet på herredstyresalen. Ortkommandanten ledet
konferansen med en lærer som tolk. Kommandanten forlangte at næ
ringslivet i bygda måtte komme i gang snarest.
Verdal jernbanestasjon med tysk transporttog.
Elektrisitetsforsyningen måtte bli ordnet, butikkene måtte åpnes, bak
eri, slakteri og mølle m.v. måtte komme i sving snarest. Redaktøren
for lokalavisa fikk beskjed om å vise respekt for Wehrmacht, som for
langte å forhåndsgodkjenne enhver omtale av krigen. Videre noterte
kommandanten de viktigste varepriser og varslet om at det ikke måtte
tas høye re priser av de tyske soldatene. For de tyske marksedlene
skulle forretningene fa innvekslingskurs. Kursen var kr. 1,66 for 1 mark
og kr. 3,33 for 2 mark.
Det kom snart 2-krone og 1-kronesedler. Folkevittigheten fornektet
seg ikke midt oppe i tragedien. De små nysedlene, 2-kroneseddelen,
ble ganske raskt døpt «Quisling», og 1-kroneseddelen «Usling».
Jernbanebrua i Verdal var ferdig reparert allerede 10. mai 1940, og
da begynte de lange godstogene med militærtransporter å gå nordover.
Alt tilgjengelig jernbanemateriell ble rekvirert av tyskerne, og dette gjor
de det vanskelig å få fram viktige forsyninger til det sivilie samfunnet.


----
108 Vsl
----
Styret for samvirkelaget hadde sitt første ordinære møte etter krigs—
utbruddet 10. mai 1940.
Disponenten redegjorde for det som var passert etter at krigen og
krisen inntrådte, og styret hadde ingen merknad til det som var foretatt
av disponenten.
Styret behandlet samtidig problemene som var oppstått på grunn av
at meieriet ikke hadde utbetalt etterskuddet på melkleveransene til vanlig
tid. Mange som hadde bestilt handelsgjødsel, fikk ikke betalt tidligere
driftsmiddelsaldo i samvirkelaget, og dermed var det stopp for nye ut
tak. Styret vedtok da: «Grunnet de ekstraordinære forhold og for å få
eiendommene tilsådd, finner styret å måtte fråvike den gamle regel og
at det blir høve til ny kreditt for de som ansees solvente. De som ikke
ansees solvente, må skaffe garanti fra Statens Kornforretning..»
Det kom ganske snart krav via lensmannen om at samvirkelaget skulle
skaffe 2 nattvakter for lagets eiendommer på Øra. Først ble det sagt
at det offentlige skulle lønne vaktene, men dette ble straks omgjort til
å være en plikt for samvirkelaget.
I styremøte 4. juni 1940 ble det bl.a. vedtatt at samvirkelaget skulle
betale gjeldende maksimalpriser for ved og kjøpe det som samvirkelag
et hadde lagerplass for. Det hadde vært en uvanlig kald og hard vinter
med mangel på brensel. Styret så derfor for seg enda verre forhold
etter at krigen hadde brutt ut. Bensin var rasjonert, og styret vedtok
i samme møte å pålegge disponenten å undersøke pris og leveringsbe
tingelser for gassgeneratorer til bilene. Styremøtet vedtok også å
underrette lagets arbeidere og funksjonærer om at eventuell nedgang
i omsetning kunne gjøre en del av betjeningen overflødig, og at arbei
det i tilfelle måtte rasjoneres.
31. mai 1940 ga de allierte beskjed om at deres støttestyrker i Nord-
Norge ville bli trukket ut. Det var ikke snakk om norsk kapitulasjon.
Kampene skulle fortsette, ledet av regjeringen fra Storbritannia. I Norge
måtte kampene midlertidig opphøre, som det hette.
En episode med et merkelig «samvirkelag» bør nevnes. Konge, kron
prins og regjering med følge hadde hatt en dramatisk flukt nordover
fra Oslo via Hamar - Elverum (der konge og regjering klart avslo det
tyske kravet om at de skulle utnevne Vidkun Quisling til statsminister),
videre til Nybergsund - Rena og Drevsjø - Tynset - Hjerkinn - Otta
- Åndalsnes - Molde, omtrent hele vegen forfulgt av tyske bombefly
og delvis også fallskjermjegere.

----
109 Vsl
----
I Molde, som var bombet og brent sammen med Åndalsnes, Kristi
ansund og andre byer, gikk følget ombord i krysseren «Glasgow» 29.
april 1940 med kurs for Tromsø. I Tromsø-området var følget forlagt
på flere steder.
Av sikkerhetsmessige grunner hadde regjeringen brukt dekknavn på
reisen helt fra Nybergsund, både ved bruk av telefon, telegraf og ved
andre meldinger. Dekknavnet var «Samvirkelaget» — et godt navn.
Kongen var «sjefen», statsminister Nygaardsvold «gubben», statsråd Torp
«sportsmannen», statsråd Terje Vold «foredragsholderen», statsråd Fri
hagen «banken», statsråd Støstad «papsen» o.s.v. «Gubben» ble legen
darisk.
Omtrent samtidig skjedde andre viktige historiske begivenheter. Det
gikk ut opprop til hele den norske handelsflåte rundt på alle hav om
ikke å gå til norske eller tyskkontrollerte havner, slik tyskerne ønsket.
Ordren gjalt også den norske marinen. Dessuten ble Norges Banks gull
beholdning reddet på en dramatisk måte og sendt i sikkerhet ut av
landet. 7. juni 1940 holdt regjeringen sitt siste statsråd i Tromsø før
reisen til Storbritannia, — for å fortsette kampen mot tyskerne derfrå.
Regjeringen utformet et opprop til det norske folk om situasjonen
og om fortsatt kamp. Oppropet var underskrevet av kong Haakon og
statsminister Nygaardsvold. Oppropet ble holdt tilbake til 9. juni, slik
at krysseren «Devonshire» var på trygg avstand. Da ble det lest opp
over Tromsø radio. Om kvelden 10. juni kom krysseren fram til havn
på Skottlandkysten, og konge, kronprins, regjering og stortingspresi
dent m.fl. kunne ta fatt på turen til London. Samme dag hadde Italia
gått med i krigen på Tysklands side, og uka etter kom meldingen om
Frankrikes kapitulasjon. Situasjonen i Europa var temmelig trist.
Sommeren 1940 var mer dramatisk enn hva folk flest visste om, —
også i vårt land. Tyskerne dominerte i Oslo og forsøkte å påvirke rest
ene av Stortingets presidentskap til å vedta at Kongen skulle abdisere,
og å sette ut av kraft regjeringens Tromsøvedtak om fortsatt kamp.
Kong Haakon ble meget forarget over disse forsøkene på å få tvun
get fram en abdikasjon og på å uskadeliggjøre regjeringen og suvereni
teten. Kongen sendte derfor, etter grundige drøftinger i regjeringen, et
klart og utvetydig avslag til Stortingets presidentskap. Han henviste til
sine konstitusjonelle plikter og rettigheter og redegjorde i en lang er
klæring for de fullmaktene regjeringen hadde fått og for de historiske
og lovmessige forhold som påla han plikten og retten til å fortsette som

----
110 Vsl
----
konge, og for sammen med den lovlig valgte regjeringen å ivareta land
ets interesser. Kongen leste sitt svar over radioen fra London 8. juli
1940, og teksten ble raskt kjent bl.a. i illegale aviser. Tyskerne forbod
omtale av regjeringens og kongens standpunkt. De av stortingsrepre
sentantene som tyskerne fikk samlet, var dårlig informert, men de gikk
imot kravet om abdikasjon. Det ble til slutt brudd i forhandlingene
mellom tyskerne og restene av Stortinget.
Reichskommisar Terboven utnevnte kommisariske statsråder som
under hans ledelse skulle lede den norske statsadministrasjonen etter
førerprinsippet. Alle politiske partier, unntatt Nasjonal Samling, ble
forbudt.
Regjeringen i statsråd i London vedtok en kunngjøring som svar på
dette tyske overgrepet. Der ble det bl.a. slått fast at kongen og regjer
ingen ville fortsette kampen i folkets navn og på folkets vegne inntil
landet hadde vunnet tilbake sin frihet og selvstendighet. Kunngjøring
en ble sendt ut over radioen fra London.
Verdal Samvirkelags styre vedtok 19. juni 1940 å tegne ekstra krigs
forsikring for varebeholdningen. I styremøte sammen med represen
tantskapets utvalg i oktober 1940 ble det referert skriv fra NKL om at
det etter vedtak i NKLs representantskap ikke ville bli noe tilbakebeta
ling på kjøp for foregående år fra NKL til landets samvirkelag, da hele
beløpet, kr. 507.000,-, var avsatt til et fond for støtte til samvirkelag som
på grunn av krigsskade var kommet i økonomiske vansker. Samme sty
remøte behandlet skriv fra bilsakkyndig i Nord-Trøndelag om at den
innkjøpte gassgeneratoren måtte være montert og lastebilen registrert
innen 1.12.1940. I motsatt fall ville tillatelsen til generatordrift falle bort.
Realskole
Et kommunalt nemndarbeid var i gang med spørsmålet om å få opp
rettet kommunal realskole i Verdal, men det var problemer med finan
sieringen. Da styret og representantskapets utvalg på nyåret 1941
behandlet utkast til årsregnskap for 1940, smelte de til med en bevilg
ning på 25.000 kroner til realskolen, og representantskapet vedtok for
slaget, men mot 5 stemmer. Av beløpet skulle 5.000 kroner utbetales
straks, kr. 10.000,- innen nyttår 1941 og kr. 10.000,- innen nyttår 1942.
Pengene skulle fortrinnsvis nyttes til reduksjon av skolepengene og til
stipend.
Disponent Minsaas hadde personlig engasjert seg med å skaffe lær

----
111 Vsl
----
er ved å reise til Oslo før jul, der han avtalte med lektor Elgesem om
å komme så snart det var nok elever påmeldt. Da Minsaas var tilbake
i Verdal, hadde det alt meldt seg 13 elever. Da fikk lektor Elgesem
dette telegrammet: «Kom straks. Elever nok innmeldt.»
Realskolen i Verdal var et stort framskritt for ungdommen i bygda
og distriktet (Verdal - Røra - Inderøy). Tidligere var utvegen å reise
bort og bo på hybel under skolegangen, noe få hadde råd til, eller å
sykle til og fra Levanger. På grunn av krigen og militærtransportene
var dette lite populært.
Brenselsproblemer — ved og generatorknott
I Verdal hadde det vært god tilgang på ved. Det kunne vanligvis skaffes
bra fjellbjørk fra store skogområder. I nedre del av dalen, særlig i om
rådene som var berørt av det store raset i 1893, var det olderskogen
som dominerte. Mye av rasområdet var oppdyrket igjen da krigen kom,
men fremdeles var det store olderskoger på mange gardsbruk, og ol
derskogen voks fort. Det var derfor naturlig at ved var brukt som bren
sel i stor utstrekning.
Samvirkelaget hadde et vedskur som tok ca. 1000 favner. Dessverre
ble vedskuret rekvirert av tyskerne ganske snart, i første omgang for
lagring av høy, men skuret ble frigitt etter en tid. Ved som samvirke
laget hadde bestilt, ble ofte uten videre rekvirert av tyskerne. Resul
tatet var at det gikk med mye mer ved fordi det måtte skaffes ved etter
hvert og fy res med delvis rå ved.
I mars 1941 vedtok styret å kjøpe en lastebil med gassgenerator for
vedkjøringa. Bilen kostet 18.000 kroner. Denne bilen var så bra at den
omgående ble rekvirert av tyskerne. Disponenten fikk ny fullmakt til
å kjøpe en lastebil for vedtransporten.
Midt oppe i disse brenselsproblemene kom det tilbud fra fylkesver
ket om større strømleveranser. Samvirkelaget slo til med å inngå kon
trakt om storleveranse av strøm fra fylkesverket. Ny transformator, nye
kabler og ledninger ble lagt. Før dette var ferdig var også fylkesverkets
leveringsevne så redusert at det ble ingen auke i leveransen til samvir
kelaget. Det ble ingen bedring verken under resten av krigen eller de
første åra etter. Først i 1947 kunne avtalen oppfylles fra fylkesverkets
side.
Disponent Minsaas ble i juli 1941 bemyndiget av styret til å kjøpe

----
112 Vsl
----
Vedlagret.
inn nødvendig maskinelt utstyr for fabrikasjon av knott for generator
biler. Samvirkelaget kjøpte i desember 1941 en vedblink i Inns Stats
skog for en pris av 15 kroner pr. storfavn for gran og kr. 30,- for bjørk,
regnet på rot, men målt ved vegen. I et styremøte i januar 1942 rede
gjorde disponent Minsaas for arbeidet med å dekke samvirkelagets be
hov for ved. Han fikk da fullmakt til å kjøpe inn en 4-hjuls
lastebiltilhenger for vedtransporten etter at fylkesverket hadde avslått
å auke strømleveransen.
I mai 1942 behandlet styret en melding fra herredsskogmester Troms
dal om at samvirkelaget skulle få utvist ved langs Tromsdalsvegen
under forutsetning av at veden ble hogd av bedriftens egne folk, eller
av folk som ikke var skogsarbeidere til vanlig. Dette var i samsvar med
pålegg fra myndighetene. Styret fattet da et vedtak som ble lite popu
lært: «Samvirkelagets betjening forutsettes å bli pålagt vedhogst i den
utstrekning det er mulig under hensyntagen til betjening av de ymse
avdelinger. Samorganisasjonen blir å tilskrive om lønnsvilkåra for be
tjeningen i den tid de utfører skogsarbeid.»
Sosialdepartementet fastsatte seinene lønnssatser for slikt arbeid. 9.
juni 1942 var det befaring i vedskogen. O. R Hallan, Gunnar Kvaal
og Johs. Minsaas reiste til Levring og gikk gjennom den blinken som
Værdalsbruket hadde ordnet for vedhogst til samvirkelaget. Brukets skog
vokter, John Wohlen, var med som kjentmann, og som sakkyndig på
samvirkelagets side var Hermann Nilssen med. Han hadde vært for
mann for hogsten av den skogteigen som samvirkelaget kjøpte året før
av statens skoger i Inns ved Sandvika.


----
113 Vsl
----
Blinken i Tromsdalen var ca. 1500 favner, og det ble enighet om kon
trakt etter en del forhandlinger. De som deltok i hogsten var lite be
geistret. Etter en tid måtte de få 15 % tillegg for bratt lende og noe grissen
og svært kvistet skog . I august 1942 var det klart at hoggingen gikk
for seint, og det var vansker med å få andre til å ta arbeid med ved
hogst, da de minst ville ha betaling som på Østlandet. Styret måtte derfor
skjerpe vedtaket om å pålegge betjeningen å delta i vedhogsten: «I for
nødent fall forutsettes pålegg gitt ved arbeidsformidlingen.» Det går
fram at det var en del uregelmessighet med transporten og delvis pri
vat bruk av bilene. Regelverket ble innskjerpet, og Kåre Skogstad ble
pålagt å overta ledelsen av transporten. I oktober 1942 forelå det mel
ding om at samvirkelaget var tildelt 600 favner olderved til generator
knott. En av samvirkelagets vedhoggere skadet seg under vedhogsten,
og styret «bevilget kr. 100,— som erstatning for dette».
Det ble innført akkordbetaling for kapping og klyving av ved. I lø
pet av krigen ble det kjøpt ved også fra andre skogeiere enn de som
er nevnt hittil, deriblant Johan Getz, Byafossen, og Inntrøndelag
Skogeierlag.
I mars 1943 vedtok styret å kjøpe inn og bygge opp et elektrisk
tørkeanlegg for generatorknott, under forutsetning av strømleveranse
til anlegget. Representantskapet godkjente dette.
I juni samme år hadde samvirkelaget en beholdning på 1407 favner
60 cm ved.
Utstyret til knottfabrikken var da bestilt og var delvis kommet. For
kommende sesong ble samvirkelaget tildelt 1000 favner generator-ved.
I november 1943 overtok transportformidlingen styringen av samvir
kelagets lastebiler. Mikal Woll ble i januar 1944 tilsatt som arbeidsfor
mann ved knottfabrikken med 80 kroner pr. uke i lønn. Det hadde da
vært noe uenighet med det sivile Gassgeneratorstyret, som opprinne
lig påla styret å komme i gang med knottproduksjon og tørkeri. Pris
ene var for lave til å få lønnsom drift ved anlegget, men til slutt ble
det forhandlinger og enighet.
Olderveden i Verdal egnet seg godt til generatorknott. Tyskerne be
gynte å legge seg mer og mer opp i drifta, og dette var ikke i samsvar
med avtalen med Gassgeneratorstyret. Den gikk ut på at knotten
skulle leveres til private forhandlere i Trondheim og Trøndelag, og Gass
generatorstyret skulle ordne med oppgjør. Det var Gassgeneratorkon
toret som skulle ordne med rekvisisjon og oppgjør, også ved levering

----
114 Vsl
----
til tyskerne. Det siste krigsåret begynte tyskerne å kjøre fram rå older
ved til knottfabrikken, og de såtte en tid inn ca. 200 russiske krigsfang
er i vedhogst og kjøring. Mange sivile forsøkte å hjelpe de russiske
krigsfangene med litt mat nå og da, men de var utsultet og led mye
ondt. En del av dem døde under oppholdet i Verdal og ble begravd her.
Den russiske krigsfangegraven med minnesmerket på Ørin er et dys
tert minne om dette.
Gassgeneratorkontoret måtte til slutt innrømme at de hadde gått med
på at tyske avdelinger kunne få hogge og levere ved til nærmeste knott
fabrikk til fastsatt pris og ta ut knott etter behov. Regning for knottle
veransen skulle sendes Generatorstyret som skulle sørge for oppgjør.
Rundskrivet om dette pålegget hadde ikke samvirkelaget fått, og der
for ble leveranser holdt igjen fra samvirkelagets side inntil det skrift
lige pålegget forelå. Da krigen var slutt, hadde samvirkelaget omkring
17 000 kroner til gode for knottleveranser, og dette beløpet ble ikke
dekket. Oppgjørskontoret bestemte at slike fordringer skulle bli dek
ket med 50% på betingelse av at kommunen dekket resten. Kommu
nen gikk ikke med på dette, og da ble det heller ikke noe fra
oppgjørskontoret.
Anleggsomkostningene vedrørende knottfabrikken var avskrevet da
krigen var slutt, og vedskurene stod der som før. Indirekte ga nok knott
produksjonen likevel tap, fordi virksomheten reduserte lagerplassen for
vanlig ved til brensel. Det måtte derfor fy res med rå eller dårlig tørket
ved, og da ble forbruket stort. — Og krigsvintrene var ekstra harde
Biler med gassgenerator for knott.


----
115 Vsl
----
og kalde. Disponent Minsaas mente at det på 4 år ble fyrt opp ved for
en kvart million kroner. Etter prisene som gjaldt da, ble dette store
mengder ved. En god del av dette beløpet og en masse ergrelser kunne
sikkert vært spart om laget hadde latt knottfabrikasjonen være. Den
største skuffelsen ble likevel avdekket i 1947, 2 år etter at krigen var
slutt. Det ble da først kjent at det den 12. juli 1945 var sendt en anmeld
else på samvirkelaget for knottproduksjon med levering også til tysk
erne. Myndighetene hadde ikke funnet grunn til å gjøre noe med saken,
og det ble heller ikke gjort noe seinere. I august 1945 var det liten om
setning av knott, og lagret var fullt. Men samvirkelaget var pålagt å
holde produksjonen gående. Disponenten ble bemyndiget til å stanse
produksjonen når han fant det nødvendig. Dette ble gjort i november
1945. (Knottfabrikkene var delvis i Heimefrontens søkelys, særlig på
Østlandet, der enkelte anlegg ble sprengt.)
Nasjonal Samling presser på
I et styremøte i mai 1941 ble det behandlet et skriv fra den lokale
kretsfører for NS med pålegg om å slå opp plakater i butikkene med
forbud mot politisk agitasjon. Det var bare å adlyde. Men selve datoen
for styremøtet kunne ha blitt oppfattet som provokasjon. Møtet ble nemlig
holdt 17. mai.
I 1942 averterte kst. fylkesmann en henstilling til interesserte i byg
da om å tegne seg på en bidragsliste i lokalavisa for ny Olavsstøtte og
nyanlegg ved Stiklestad. NS var opptatt av Stiklestad, hird og solkors.
Før krigen hadde herredstyret i Verdal oppnevnt en komite som skulle
arbeide med Stiklestad-anlegget. Dette ble av NS delvis brukt som
alibi for tiltaket.
Fylkesmannen var også fylkesfører for NS, og han var ivrig etter å
få samlet inn midler til den nye Olavs støtta og nyanlegget.
Disponent Minsaas har skrevet om denne episoden, og han fortalte
flere ganger om saken. Ved alle fornuftige tiltak i bygda var det vanlig
at samvirkelaget støttet ved å bevilge av de midler som var avsatt av
overskuddet, og som var øremerket for kulturelle, sosiale eller velde
dige formål. Denne gangen var det imidlertid ikke aktuelt å yte noe
bidrag. Disponent Minsaas fikk imidlertid telefon fra redaktøren for
avisa, som spurte om Minsaas ikke hadde lagt merke til annonsen om
bidrag til Stiklestad-anlegget. Minsaas kunne bekrefte at han hadde da
lest om saken, men midlene på samvirkelagets gavekonto var oppbrukt,
Verdal Samvirkelag — 8

----
116 Vsl
----
slik at det ikke var høve til å bli med på noen bevilgning. Etter et par
dager kom redaktøren med beskjed fra fylkesføreren om at samvirke
laget selvsagt måtte melde seg på som giver. Minsaas ba da redaktøren
hilse fylkesføreren med at samvirkelaget denne gangen ikke kunne
være med. Etter enda et par dager var fylkesfullmektigen i telefonen
med beskjed fra fylkesføreren om at samvirkelaget manglet på innsam
lingslista. Fylkesfullmektigen fikk samme svar, kontoen var tom.
Dagen etter ringte fylkesføreren og varslet om at han ikke kunne sende
navnelista til departementet uten at Verdal Samvirkelag — fylkets størs
te forretning — var med. Om gavekontoen er tom, betyr ingen ting,
det er bare å ta beløpet av en eller annen konto — mente fylkesføreren,
som antydet at ett tusen kroner ville klare seg. Minsaas sa at dette i
alle tilfelle var en styresak, men fylkesføreren ville ha tilsagn samme
dag. Til det svarte Minsaas at han hadde vært i samvirkelaget i snart
50 år, og aldri hadde han brukt penger uten bevilgning og var ikke vil
lig til å gjøre det denne gangen heller. Det var allerede innkalt til sty
remøte dagen etter. På grunn av den spente situasjonen var også
representantskapets utvalg innkalt, og saken med fylkesføreren og
Stiklestad-anlegget ble diskutert. Like før var en rekke forretninger,
både i Trondheim og andre steder, stengt og konfiskert av nazi
myndighetene. Bestyrer Ole Espaas ved NKLs lager i Trondheim var
satt i konsentrasjonsleir for «manglende samarbeidsvilje overfor myn
dighetene», og ny nazi-bestyrer var innsatt i stillingen.
I et angiverbrev hadde en lokal nazist kalt Verdal Samvirkelag «den
marksistiske kooperative maktfaktor» som han mente «måtte kjøres
hardt». Det hadde versert rykter om at NS hadde lyst på å overta Ver
dal Samvirkelag, og dette ville ha vært katastrofe for samvirkelaget og
medlemmene. Slik situasjonen var, mente styret at de ivaretok samvir
kelagets interesser best ved å bevilge de 1000 kronene, og dette ble gjort.
På nyåret 1943 kom det søknad fra Nasjonal Samlings Hjelpeorgani
sasjon om bidrag fra samvirkelagets gavekonto. Styret behandlet søk
naden i april og skrev ned følgende vedtak: Spørsmålet om bevilgning
utstår.
I november 1943 forelå det en ny søknad fra NSH v/lokal represen
tant om bidrag. Vedtak: Saka utstår. I samme periode ble det bevilget
penger til andre formål, bl.a. 2000 kroner til trygdestyret for utdeling
blant de alderstrygdede som trengte det mest. Disponent Minsaas tok
med seg de 2000 kronene og leverte beløpet til trygdestyret da utdel

----
117 Vsl
----
ingen skulle foregå. Formannen i styret for samvirkelaget var også innkalt
for å være med på utdelingen. Da utdelingen var foretatt. tok rung.ord
fører i Verdal opp samvirkelagets bevilgning og kalte det en sabotasje
handling mot NS hjelpeorganisasjon. Trygdestyret hadde ikke søkt om
tildeling, men fikk likevel 2000 kroner. NSH hadde sendt søknader,
men ikke fatt noe fra samvirkelaget. Ordføre ren forlangte derfor at
samme beløp ble bevilget til NSH. Styreformannen hadde da pekt på
at de midler som var satt av til utdeling, var oppbrukt. Denne forklar
ingen godtok ikke ordføreren, som forlangte bevilgning omgående. Det
ble en frisk krangel om hvor langt unna de enkelte styremedlemmer
bodde og hvor lang tid det ville ta å samle styret og representantska
pets utvalg med hesteskyss. Ordføreren gikk til slutt med på at styre
møtet i samvirkelaget kunne holdes dagen etter på det vilkåret at
styreformann og disponent personlig tok ansvaret for at 2000 kroner
skulle bli bevilget til NSH. Ingen av de to kunne ta noe slikt ansvar,
men lovte å legge saken fram for styret. Det var tydelig at også de lo
kale nazi-tilhengere visste hvem som hadde makta, og at det var herlig
å bruke den. Under styremøtet dagen etter ble denne situasjonen draf
tet. Arrestasjoner var vanlig i distriktet, og styret følte samme presset
nå som under behandlingen av bevilgningen til Olavsstøtta. Det ble derfor
enighet om å bevilge 1000 kroner til NSH. Dette fikk ordføreren mel
ding om over telefonen, og han fant å slå seg til ro med det. Disse to
motvillige bevilgningene ble forelagt representantskapet i første møte
og ble enstemmig godkjent som u-unngåelige.
I desember 1943 ble Verdal Samvirkelag avkrevd en kontingent på
1,5 promille av netto omsetning til Norges Handelsforbund. Vedtaket
viser at denne kontingenten var lite populær, men det ble fattet følgen
de vedtak: «Etter det foreliggende finner styret at kontingenten må
betales.»
Dette Norges Handelsforbund var noe som ble opprettet av nazisty
ret samtidig med loven om Næringssambandet fra februar 1943.
Mussolinis fascisme spøkte i bakgrunnen med yrkesorganisasjoner di
rekte underlagt førerstyret.
Andre saker fra krigsåra
De som hadde mistet kjøpemerkene sine under krigshandlinger og
brann, fikk i 1941 beregnet tilbakebetaling på kjøp for 1940 i samsvar
med foregående års kjøp.

----
118 Vsl
----
I juli 1941 kom det krav om organisering av bedriftsvern for de en
kelte avdelingene og med Minsaas som leder og Kåre Skogstad som
nestleder. Dessuten ble det ordnet brannvern, og i manufakturkjelle
ren skulle det være provisorisk tilfluktsrom. Alle som var organisert
i bedriftsvernet og brannvernet skulle gjennomgå opplæring.
1 juni 1943 vedtok styret at Kåre Skogstad skulle forfremmes til kon
torsjef.
I 1942 hadde minister Lippestad møtt opp i NKL Oslo, for å overta
NKL og sette seg sjøl inn som styreformann. NKL protesterte og viste
bl.a. til vedtektene som sa at det er kongressen som velger styre og
formann. NKL viste også til flere kongressvedtak om partipolitisk nøyt
ralitet (se: Partipolitikerne vil overta —). Minister Lippestad ga seg
faktisk, men tyskerne hadde da holdt NKLs lager i Oslo stengt i 3 uker
for å kontrollere at NKL ikke holdt varer unna fra omsetningen. Noe
slikt forhold kunne de ikke bevise, men de passet på å gå gjennom lag
rene og beslaglegge de varene som de hadde bruk for. Bl.a. tok tysker
ne 2000 sardinbokser og skaffet etterpå et tilsvarende antall bokser i
krise svartblikk. Svartblikkboksene var da blitt dyrere, og NKL måtte
dekke differansen. NKL kunne etter dette bare skaffe svartblikksardi
ner nå og da til samvirkelagene, så lenge krigen varte.
Nye instrukser for filialbestyrere og for tilsynsrepresentanter for fi
lialene ble vedtatt i mars 1940.
I august 1941 ble det vedtatt å stille en del av potetkjelleren (fra 1.
verdenskrig) til gratis rådighet for Landbruksdepartementet for grønn
saklagring.
Styret og representantskapets utvalg behandlet i september 1941 en
søknad fra A/L Trønderfrukt om et lån på 20.000 kroner mot pant i
varelagret. Anlegget var besiktiget av disponenten og G. Tromsdal.
Søknaden ble innvilget mot sikkerhet i varelagret og ved pantebrev på
eiendommen. Det står også at Trønderfrukts gjeld til samvirkelaget for
utsettes dekket av lånet.
I oktober 1941 behandlet styret et tilbud fra journalist Snorre Haug
dahl om å utarbeide 50-årsberetning for samvirkelaget, og disponent
en ble bemyndiget til å opprette overenkomst med Haugdahl om dette.
På samme møte behandlet styret en forespørsel fra Verdal Kjøbmanns
forening om tidligere stenging av butikkene, og det ble vedtatt å gå med
på at butikkene på Øra skulle stenges kl. 17.00. «—Når det gjelder fili

----
119 Vsl
----
alene, skal spørsmålet drøftes med de private forretningene ut over byg
da», står det.
I april 1942 drøftet styret opplegget for samvirkelagets 50-årsjubileum.
Det ble vedtatt å arrangere en enkel middag i Håndverkeren 1. mai.
Det skulle sendes innbydelse til alle tillitsvalgte, tidligere tillitsvalgte
og stiftere, samtlige tilsatte i samvirkelaget, representanter for NKL,
kommunen, distriktsforeningen og enkelte andre. På samme møte ble
det vedtatt å stille til rådighet inntil 25 000 kroner som jubileumsgåve
til de tilsatte i laget, fordelt på hver enkelt i forhold til vedkommendes
tjenestetid. I mai 1942 vedtok styret å gi Øyvind Braarud godtgjøring
som for styremøter for de dagene han hadde brukt til ordning av jubi
leumsfesten. Videre skulle tegneren Olaf Johansen få kr. 150,— som
godtgjøring for dekorasjon. «Det er da forutsetningen at han av
dette beløpet bruker det nødvendige til et tegnekurs ved korrespondan
seskole.»
I august 1942 behandlet styret ny søknad fra Trønderfrukt om finan
siering. Dette begynte nå å bli en årviss foreteelse, og styret vedtok
derfor å avslå å yte mer lån ut over det som tidligere var gitt til Trøn
derfrukt, og styret forutsatte at driftskapital ble ordnet gjennom opp
bygging av egenkapital eller gjennom bankene.
I mars 1944 ble det opprettet kontrakt med Postverket om utleie av
1. etasje i Hjemvei ved bensinstasjonen, Jernbanegata, til postkontor
fra 1. april 1944. Leie kr. 200.— pr. måned.
I mai 1944 vedtok styret å tegne livsvarig medlemsskap for Verdal
Samvirkelag i Norges Røde Kors og i Foreningen til Kreftens Be
kjempelse.
I juli 1944 behandlet styret brev fra NKL, som minnet om
100-årsjubileet for åpningen av det første egentlige samvirkelaget i Roch
dale i England (Se: Rochdale).
I samme styremøte ble det referert et brev fra NKL om å tenke fram
over. Brevet gjaldt planer om varehus i Oslo og på større steder i land
et etter krigens slutt.
Trøndelag Eggcentral var i likhet med Trønderfrukt sesongvis i penge
knipe. En søknad om lån på 30 000 kroner ble innvilget i juli 1944
mot pant i lagerbeholdningen av preserverte egg. Lånet skulle tilbake
betales til samvirkelagets konto i Bøndernes Bank, Trondheim, etter
hvert som eggene ble solgt.
Etter et brev fra avholdsorganisasjonene i bygda, vedtok styret med

----
120 Vsl
----
3 mot 2 stemmer å si opp kontrakten med A/S Vinmonopolet om tom
flaskesentralen og avvikle denne virksomheten. I styremøte i septem
ber 1944 ble det referert brev fra A/S Vinmonopolet med takk for
samarbeidet.
I januar 1945 ble spørsmålet om pensjonsordning behandlet. (En
foreløpig ordning med pensjonstilskudd var vedtatt i august 1943.)
Den nye ordningen gikk ut på en kollektiv pensjonsforsikring i Sam
virke for damer under 40 år og for herrer under 45 år med et årlig
tilskott fra samvirkelaget på vel 17 000 kroner. Det hette videre at
kollektiv pensjonsforsikring for de eldre ville bli for kostbar. Dispo
nenten og kontorsjefen ble pålagt å utarbeide forslag til privat pensjons
ordning. Denne tilleggsordningen ble vedtatt i nytt møte i januar 1945
og gikk ut på at herrer over 45 år og damer over 40 år skulle ha en
privat pensjonsordning med aldersgrense henholdsvis 70 år og 65 år.
Ordningen skulle godkjennes av representantskapet og Sosialdeparte
mentet.
Samtidig ble det vedtatt at forretningstida for samvirkelagets avde
linger skulle være fra kl. 08.30 til kl. 15.00 på grunn av strømsituasjo
nen. Det var lite varer å seige.
I mars 1945 drøftet styret driftsproblemer ved bensinstasjonen, som
også fungerte som transportsentral. Det ble vedtatt å be Transportsut
valget om å overta både bensinstasjonen og avdelingsbestyreren. Dette
ble det ikke noe av. Bortleie til avdelingsbestyreren ble også sett på
som en utveg, men dette ville ikke bensinselskapet gå med på. Selska
pet henviste til gjeldende kontrakt med samvirkelaget. I oktober 1945
vedtok styret at disponenten skulle konferere med transportmyndighet
ene om en ordning, slik at samvirkelaget kunne fritas for å styre trans
portformidlingssentralen, eller at godtgjøringen for dette kunne bli så
høy at den dekte de faktiske utgiftene samvirkelaget hadde med trans
portformidlingen. Denne saken var seiglivet og var med i mange år.
I løpet av krigsåra var det en rekke dramatiske episoder med både
tyskerne og norske nazister rundt i samvirkelagets avdelinger og ved
lagets kontor. Det kunne være krangel om passérsedler eller om varer
som var vanskelig å -skaffe. Tyskerne hevdet å ha førsterett til varene,
og de rekvirerte uten hensyn til det behovet lagets medlemmer og kun
der hadde. Det ble stadig vanskeligere å skaffe varer, og dette oppfattet
tyskerne som sabotasje eller uvillighet. Avdelingslederne ble ofte truet
med arrestasjon.

----
121 Vsl
----
Verdal fikk oppleve ganske intens kontroll fra tyskernes side. Det
var mange tyske soldater forlagt i de forskjellige brakkeleirene i områ
det. På grunn av vegforbindelsene i retning grensa mot Sverige var
det stadig kontroller. Nasjonal Samling beslagla Bakketun skole i det
siste krigsåret og opprettet en slags videregående hirdskole med bl.a.
praktiske øvelser i rassiaer og arrestasjoner. Mot våren 1945 arresterte
de en av samvirkelagets personale under en nattrassia. En lege fra Ver
dal og flere andre ble også arrestert samme natt. De ble sendt til Trond
heim og møttes hos Rinnan, og de fikk smake hans form for forhør
og tortur. De satt inne til krigen var slutt. Også i Minsaas 1 nærmeste
familie ble det foretatt arrestasjoner. Det var Rinnanbanden og Gesta
po som hadde tatt for seg Verdalsområdet omkring 1. mai 1945. 19
personer ble arrestert i Verdal. Av disse var 8 fra samvirkelaget. Sam
tidig arresterte de 2 fra Levanger. Den ene var overlegen ved sykehus
et. Fangene ble ført til Falstadleiren.
Under rettsaken mot Rinnan kom det fram at egentlig skulle det
arresteres flere i Verdal, men den 8. mai kom, og Rinnan og en del
av hans bande valgte Verdal og Helgådalen som fluktrute, før de ble
arrestert av hjemmestyrkene og norske polititropper i øvre Verdal.
Rinnan ble tatt 14. mai, mens resten av gjengen ble tatt 15. og 16. mai
1945. Krigen varte faktisk lengst i Verdal.
De som satt arrestert på Vollan, Misjonshotellet, Falstad og andre
steder, slapp ut. Enkelte var arrestert allerede i 1941 og 1942 og var
havnet i Tyskland, på Grini eller i Nord-Norge og andre steder på tvangs
arbeid. Mange var merket for resten av livet etter behandlingen de hadde
vært utsatt for.
Ikke alle bevilgninger fra samvirkelaget kunne bli like grundig pro
tokollert under krigen. Noe måtte foregå i det stille. Motstandsgrupp
er, grenseloser, kurerer, flyktninger i dekning og andre måtte få tilskott
av mat enkelte ganger. En real porsjon av f .eks. havregrøt av havregry
na fra samvirkelagets mølle kunne være til hjelp mange ganger under
f.eks. losing av flykninger. Mange fra Verdal , og også fra samvirkela
get, var aktive i den viktige delen av krigsinnsatsen som undergrunns
arbeidet var. Flere siet hardt og pådro seg helsemessige problemer som
var vanskelige å bli helt kvitt. Dette var en gratisinnsats som var en
selvfølge for de som deltok. Fra samvirkelaget deltok det også folk i
den hemmelige militære meldingstjenesten, XU—tjenesten, og på
dette området ble det gitt svært verdifulle bidrag i form av opplysning

----
122 Vsl
----
er om tyske forlegninger, militæravdelinger, veg- og jernbanetranspor
ter, avdelingsnumre og -merker, flyaktivitet m.v., foruten meldinger om
norske nazister og gestapister og deres virke.
Særlig den siste krigsvinteren ble de tyske troppetransportene fra Fin
land via Nord-Norge best identifisert og rapportert i Innherred og av
Verdal/Steinkjer XU. Dette var viktige opplysninger, da det var frykt
for at tyskerne ville fortsette kampen med sine 360 000 soldater fra
Festung Norwegen, seiv etter en kapitulasjon i resten av Europa.
Denne XU-tjenesten skulle det ikke snakkes om. De som deltok har
sagt lite, derfor er denne innsatsen lite kjent.
Lettelsen var stor da meldingen om kapitulasjonen kom. Flaggene
kom fram overalt, så nær som hos enkelte, og f.eks. på Bakketun. Der
var plutselig hirduniformene borte, og de som hadde brukt dem, for
søkte å komme seg vekk mest mulig usett for å reise til sine heimsteder.
Minsaas skriver at på samvirkelagets kontor ble det holdt fest. Kon
torsjef Skogstad hadde klart å skaffe fram et radioapparat, som sto på
hele dagen, da det fortløpende kom meldinger om begivenhetens gang.
«Vi sto som sultne og lyttet til hvert ord. Det var den reneste vellyd
å høre gode norske stemmer etter å ha vært avstengt fra alle nyheter
i årevis.» —
Motstandsgruppen 1940-45 i Verdal er organisert av motstandsfolk
fra krigsåra. Denne organisasjonen har gjort en verdifull innsats også
når det gjelder å få tatt vare på beretninger fra krigsåra. 8. mai 1984
ble krigsminnesmerket i Moparken avduket. Dette minnesmerket ble
reist av Motstandsgruppen 1940-45 i Verdal, og det skal «minne etter
slekten om hva som kan skje når ondskapens vanvidd slipper løs.»
Minnesmerket har med navna på samtlige krigsofre i Verdal og de fra
Verdal som falt under krigsoperasjonene andre steder i landet. Det er
i alt 11 navn på minnesmerket, men det er etterpå klarlagt at det skulle
vært ett navn til.

----
123 Vsl
----
ETTERKRIGSTID
Det første styremøtet etter kapitulasjonen ble holdt 26. mai 1945. En
sak var mindre hyggelig. Styret ble orientert om at en avdeling var uten
sjef, da avdelingssjefen var arrestert for sitt forhold under krigen. På
grunn av stor varemangel mente styret at det ikke hastet med tilsetting
av ny avdelingsleder.
Dette styremøtet vedtok også nyvalg i alle kretser av representanter
til representantskapet. Dette ble ordnet lettvint med 2 a 3 møter pr.
dag, f.eks. en filialkrets kl. 13.00, en kl 15.00 og en kl. 17.00. Møtene
ble holdt i butikken ute i filialene. Var det godvær, ble møtet holdt
rundt trappa.
I styremøte 5. juni 1945 ble spørsmålet om fridag den 7. juni behandlet,
og det ble vedtatt at det skulle gis hel fridag med lønn for samtlige
som var beskjeftiget i samvirkelaget.
Samtidig ble det vedtatt å forsøke å få tak i en habil radioreparatør.
En del av de radioapparatene som tyskerne beslagla under krigen, var
kommet til rette. Samtidig kom de hemmelige radioene fra krigen fram
igjen, og mange trengte overhaling etter oppholdet på de forskjellige
skjulesteder i uthus 0.1.
Styret behandlet også et skriv om utrensking av tilsatte og tillitsvalg
te som ikke hadde holdt mål under krigen. Den avdelingssjefen som
allerede var arrestert, ble betraktet som avskjediget fra stillingen. Blant
de tillitsvalgte var det en som ikke burde fungere før hans sak var retts
lig avgjort og klarert.
I et styremøte 14. juni 1945 sammen med avdelingslederne ved
hovedavdelingene og arkitekt Tagseth ble framtidige byggeplaner draf
tet. Det ble vedtatt å søke departementet om tillatelse til å bruke se
ment til å gjøre i stand kjelleren.
Videre vedtok styret at samvirkelaget skulle be kommunen om å inn
løse Julie Olsens eiendom ved Nordgata mot at samvirkelaget finan
sierte dette inntil kommunen kunne få beløpet med på ordinært budsjett.
Styret fortsatte så med bare styrets medlemmer, og styret behandlet
bl.a. bevilgningen til NS og til NSH under krigen (se Krigstid), og styret
fattet vedtak om å innrapportere til politimesteren at fylkesfører Eggen
og den lokale ordfører hadde truet til seg bevilgningene på henholds
vis 1000 kroner til Stiklestadanlegget og 1000 til NHS. Videre skulle det
settes fram krav om å få bidragene tilbakebetalt. Det var nok ikke så enkelt.

----
124 Vsl
----
I juli 1945 behandlet styret et brev fra NKL som ba alle samvirkelag
være med på å opprette et fond til gjenreising av krigsskadde samvir
kelag ved å betale inn 3 promille av omsetningen året før. For Verdal
Samvirkelag utgjorde dette kr. 1.262,-, og dette beløpet ble bevilget.
Samme møte behandlet innbydelse til nytegning av andelskapital i
andelslaget Inntrøndelag Frukt- og Bærsalgslag S/L (Trønderfrukt), Røra.
Styret hadde tidligere vedtatt å stramme tøylene noe overfor denne noe
brysomme «slektningen», men det ble fattet vedtak om å tegne andeler
for ytterligere kr. 2.000,—. Det var en uttrykkelig forutsetning at inn
betaling skulle skje ved overføring fra samvirkelagets tilgodehavende
for bær m.v., som var levert andelslaget, ca. kr. 10.000,—.
Som ordfører i representantskapet ble Einar M. Musum valgt.
I august 1945 vedtok styret å søke om å få avmontert gassgenerato
ren på Forden, og å søke om tildeling av nødvendig bensin til driften
av denne bilen.
I september 1945 behandlet styret et brev fra NKL med anmodning
om å støtte innsamlingen til hjelp for krigens ofre, Nasjonalhjelpen.
Det ble vedtatt å bevilge 2.000 kroner.
I oktober 1945 kom det muntlig forespørsel om filial på Stiklestad.
Styret vedtok å utsette saken da forholdene ennå ikke gjorde det mulig
å opprette nye filialer.
Samme styremøte behandlet en annen uvanlig sak. Det ble vedtatt
å kjøpe en rottehund til kr. 250,— for å bekjempe rotteplagen. Det var
trolig slakteavfallet og stallen som trakk rottene til området og inn på
gardsplassen.
Studiearbeidet begynte så smått å komme i gang igjen. I desember
behandlet styret brev fra NKL om oppretting av studieringer i en del
fag, og det ble vedtatt å få i gang en ring på Øra med kontorsjef Kåre
Skogstad som leder, og en ring i Vuku med M. Stubskin som leder.
Det ble også vedtatt å få i gang fiskmatkjøkken igjen, foreløpig plas
sert i Dahlgården på Fridlund.
I mars 1946 bevilget styret 3000 kroner til Nasjonalhjelpens lands
innsamling, Frihetsgaven.
På samme styremøte ble det også behandlet «en henvendelse om at
samvirkelaget måtte anlegge steinhuggeri». Forslagsstilleren hadde
allerede utpekt sjef for anlegget. Vedtaket gikk ut på at disponenten
og M. Stubskin skulle undersøke prosjektet nærmere, og det ble ikke
mer å høre om denne saken.

----
125 Vsl
----
Enda en «nestenulykke» ble unngått i 1946, og den gjaldt hotelldrift.
Samvirkelaget fikk tilbud fra Karen Lundschien om å leie Grennes Gjest
giveri. Eventuelt var hun villig til å være med i et aksjeselskap.
Spørsmålet om et hotellsamarbeid med Verdal Meieri ble også reist,
og det ble forhandlet med formannen i meieristyret, T. Forberg, og
meieribestyrer Granhus. Meieristyret ga melding om at de ikke ønsket
å gå inn i aksjeselskap for hotelldrifta. I tilfelle hotellet ble til salgs,
ville meieristyret foreslå for sitt medlemsmøte å kjøpe hotellet og re
staurere bygningen, slik at den foreløpig kunne brukes som gjestgive
ri. Seinere på året tok turistforeningen opp tanken om et aksjeselskap
med 200.000 kroner i aksjekapital med sikte på hotelldrift. Samvirke
laget vedtok å være med på 2000 kroner som foreløpig del av aksjeka
pitalen, i tilfelle det skulle bli noe av planen.
I juni 1946 ble Verdal Samvirkelag innmeldt i den nye arbeidsgiver
organisasjonen for samvirkelag og NKL, Den Kooperative Tarifforening,
DKT. Denne organisasjonen kom til å bety mye i arbeidet for bedre
avtaleverk med egen hovedavtale med LO og bedre forståelse for at over
enskomstene skulle gjøres kjent og følges.
En del av beboerne på Ørmelen klaget i september 1946 over tøm
mingen av slakteavfall og søppel på Ørin. Klagen var sendt til herred
styret og behandlet av formannskapet, som ba samvirkelaget sørge for
at avfallet måtte bli gravd ned forsvarlig etter hvert og med klorkalk.
Styret vedtok å inngå avtale med en person som skulle besørge nedgrav
ingen og føre tilsyn med tømmingen.
Styret hadde en tid drøftet bygging av et bolighus, og i oktober 1946
ble byggeplanene for et boligbygg på Rinde (den gamle garveritomta)
ved Sørgata vedtatt. Det var et 2-etasjes hus med en leilighet i hver
etasje og med ekstra rom i 3. etasje. Mange av samvirkelagets medar
beidere har bodd der kortere eller lengre tid, og huset er fremdeles
i bruk for samme formål.
I 1947 kom Samvirkeskolen i drift, og første kursdeltaker fra Verdal
Samvirkelag var ikke butikk- eller kontorfunksjonær, men bakermes
teren. Det ble arrangert et kurs for bakere fra kooperative bakerier
i april 1947, og bakermester Dahl «gis fri med full lønn» for å delta.
Ennå på denne tida var det lite samordning av markedsføring og «an
siktet utad» innen norsk kooperasjon. I 1947 ble det gjort et første for
søk på å bli enige om en felles farge på bilparken. NKL sendte ut

----
126 Vsl
----
fargeforslag som det skulle stemmes over, og styret i Verdal Samvirke
lag stemte på den fargen som flertallet valgte da, nemlig grønt.
En gruppe håndverkere la i februar 1947 fram forslag om at samvir
kelaget, kommunen og håndverkerne skulle gå sammen om anlegg og
drift av en sementvarefabrikk. Det ble vedtatt at disponenten skulle
undersøke saken nærmere, men noe mer er ikke å finne om denne saken.
MINSAAS OVERLATER RORET
Allerede i 1930 antydet Johan
nes Minsaas at han ønsket å frå
tre (se Mølle). Han var da 58 år.
Helsemessig virket han alltid
sterk, men han hadde i enkelte år
fått fri periodevis for opphold på
kurhjem (ryggen). Han fylte 70
år samme år som Verdal Sam
virkelag hadde 50-årsjubileum.
Dette var i 1942, og det ble enig
het om at det passet dårlig med
noe skifte av leder nettopp da på
grunn av krigsforholdene. Mins
aas skriver at han i representant
skapets møte i mai 1946 spurte
representantene om de mente det
var riktig av ham å fortsette som
disponent, eller om han skulle
trekke seg til fordel for yngre
krefter. Han gjorde da oppmerk-
Disponent Johannes Minsaas.
som på at han var 74 år. Spørsmålsstillingen var kanskje noe kinkig
for representantskapet, men de som hadde ordet mente at Minsaas var
ved god helse og skjøttet stillingen, og da var det liten grunn til å bry
seg om alder.


----
127 Vsl
----
Året etter, i 1947, var Verdal Samvirkelag 55 år, og Minsaas hadde
ledet laget i 50 år. På representantskapets møte i 1947 sa Minsaas: «For
et år siden gjorde jeg oppmerksom på at jeg var 74 år. Nå er jeg 75,
og det må vel kanskje være passende for meg å slutte som leder. Jeg
liker ikke å holde på så lenge at jeg blir nødt til å slutte fordi jeg er
utsikt, slik at folk kommer til å minnes meg som en udugelig krok,
som gikk her til ingen nytte. Det må være riktigere å få en yngre mann
som kan sette seg inn i sakene nå.»
Styret og representantskapet vedtok å holde en festlig tilstelning på
Minsaas' 75-årsdag, 1. mai 1947. Han hadde samtidig, som nevnt,
50-årsjubileum som leder av samvirkelaget, og samvirkelaget var 55
år. Tilstelningen skulle holdes på Bakketun, og Arne Holan, Hildur
Minsaas Iversen og Georg Tromsdal ble valgt som festkomite. Det skulle
serveres middag med sodd, en fiskerett og dessert.
Følgende skulle innbys:
Familie og slektninger til disponent Minsaas, samvirkelagets betjening,
tillitsvalgte, gjenlevende stiftere av laget, eldre tillitsvalgte, represen
tanter for NKL og distriktsforeningen, formannskapet i Verdal og en
del forretningsforbindelser. Betjeningen og tillitsvalgte skulle innbys med
ektefeller hvis plassen tillot det, og festkomiteen klarte å få plass til alle.
Enkelte hadde klaget over at festen på Bakketun kolliderte med 1.-
maiarrangementene, og fagforeningenes fellesstyre sendte brev til sty
ret om dette. Det var umulig å velge en annen dag, for samvirkelaget
hadde allerede sendt ut innbydelsene, men det ble vedtatt at middagen
på Bakketun skulle utsettes til kl. 16.30. Samtidig ba styret om at ho
vedprogrammet for 1. maifeiringen startet så tidlig på dagen, f.eks.
kl. 14.00, at de som ønsket det kunne delta på begge steder.
Det ble en storstilt fest. Styret hadde fått preget en erkjentlighetsme
dalje i gull fra Verdal Samvirkelag til disponent Minsaas for de 50 åra
som leder. Samtidig var det preget tilsvarende medalje i sølv til alle
med minst 25 års tjenestetid. Formannen i styret, Gunnar Kvaal, fore
tok utdeling av medaljene, og det var mange taler på festen. Det var
litt bittert for Minsaas å få høre at det ikke ble noe av den planlagte
tildelingen av Kongens Fortjenestmedalje til ham (se Brenselproblemer
- Ved og Generatorknott), men den uretten ble rettet opp seinere.
Minsaas var med og stiftet NKL i 1906, Nordenfjeldske Koopera
sjonslag i 1909, og han hadde deltatt i NKLs styre 1913-14, og i NKLs
representantskap sammenhengende fra 1915, og dessuten deltatt aktivt

----
128 Vsl
----
i distriktsforeningens virke, periodevis som formann. Han var tildelt
NKLs høyeste hederstegn. Dessuten hadde han tidligere fått Norsk Fjør
feavlslags fortjenestmedalje i gull for sin innsats for samvirkeorgani
sert eggomsetning. Han hadde medvirket aktivt ved stiftelsen av
Bøndernes Salgslag og på andre områder innen produsentsamvirket.
Alle hadde bruk for hans klarsyn når det gjaldt å forstå og tolke sam
virkeprinsippene, og ikke minst å leve etter dem og omsette dem i skap
ende og gagnlig virksomhet, Storparten av denne beretningen så langt
dreier seg om Johannes Minsaas og hans virke sammen med dyktige
medarbeide re og medlemmenes tillitsvalgte.
Den 30. september 1947 overlot Minsaas roret, men han hadde lyst
til å følge med i det som skjedde. Etter anmodning fortsatte han en
kort tid som konsulent og deltok i styremøtene. Denne ordningen var
nok ikke helt enkel for noen part, og etter tre kvart år trådte Minsaas
helt tilbake og flyttet fra Øra til sin bolig i åsen ved Lein/Forbregd.
Kontakt med samvirkelaget ville han fortsatt ha, og han fulgte godt med.
Etter at undertegnede kom til bygda fikk vi flere pratestunder, som var
meget interessante.
Minsaas fikk heldigvis oppleve at sin landsgagnlige innsats ble aner
kjent fullt ut. Styret sendte i 1962 inn ny forespørsel om mulighetene
for tildeling av Kongens Fortjenstmedalje i gull. Alle instanser anbe
falte dette, og medaljen ble tildelt Minsaas ved en tilstelning på sam
virkelagets kafeteria 1. mai 1962 på hans 90-årsdag.
Johs. Minsaas var også musikalsk. Vel 20 år gammel, i 1894, søkte
han om å bli opptatt på Musikkonservatoriet i Oslo, og bestyrer Linde
man tok vel imot den nye eleven. Minsaas ble der ett semester, og
han la an på å få med seg mest mulig av kunnskaper og trening. Han
deltok også i konservatoriets sangkor. Etter at Minsaas var heime igjen,
ble det i 1895 bruk for ny organist ved Stiklestad kirke. Minsaas ble
spurt om å overta, og dette svarte han ja til. Han har skrevet om dette
at det kunne være bitende kaldt i kirken, og han frøs mer enn han
hadde godt av. Det var ingen oppvarming i kirken de første åra. Etter
hvert ble det vanskeligere å ta seg fri fra arbeidet i samvirkelaget for
spilling på hverdager. I 1923 fikk Minsaas en del plager med rygg
smerter og måtte si fra seg organiststillingen etter 28 år.
Det bør også nevnes at Minsaas var aktivt med i styre og stell innen
kommunen.

----
129 Vsl
----
Allerede i 1899 ble han valgt inn som medlem av herredstyret, ikke
som politiker, sa han, men som alminnelig tenkende menneske. Med
unntak av 2 perioder ble han med i herredstyret i 30 år. I 2 perioder
var han medlem av formannskapet, men han ba om å få slippe dette.
Minsaas var partiløs og holdt seg gjerne til upolitisk liste når det ble
stilt slik liste, sikkert av fornuftige hensyn til samvirkelaget og nøytra
litetsprinsippet. Han var mot målfanatisme og målstrid. Det går fram
at han var for navnet Nidaros som et lett og vakkert navn på landets
tidligere hovedstad.
Minsaas var en av initiativtakerne for en bestyrerorganisasjon, først
i Trøndelag i 1909 og seinere på landsbasis.
Det var enkelte ganger tvister og strid på grunn av saker som var
oppe til behandling, og på grunn av verv som Minsaas var pålagt. Mins
aas fortalte at dette ofte føltes bittert, særlig når det hele skyldtes mis
forståelser eller uriktige grunnlag for standpunktene. Han nevnte at det
særlig var vondt for fru Minsaas, som kunne ta seg så nær av det at
hun ikke fikk sove om nettene.
Johs. Minsaas døde 16. februar 1966 i sitt 94. år.
Lars Hoøen — ny disponent
Våren 1947 ble disponentstillingen avertert ledig, og i mai holdt styret
og representantskapets utvalg møte om saken. Det var 30 søkere på
stillingen. Innstillingen til representantskapet gikk ut på Lars Hoøen
som nr. 1, og han ble tilsatt.
Hoøen møtte i et styremøte sist i mai, og han bekreftet da at han
ville overta stillingen etter at hans oppsiingstid var utløpet ved Lev
anger Samvirkelag, der han hadde vært bestyrer i 15 år. Før han over
tok som bestyrer ved Levanger Samvirkelag i 1932 var han bestyrer
av Follafoss Samvirkelag, og før dette hadde han praksisplasser andre
steder. Hoøen var opprinnelig fra Ørlandet.
I juni 1947 vedtok styret at disponent Minsaas inntil videre skulle
få overta en av de nye leilighetene i Rinde, slik at leiligheten i 2. etasje
i Aasgaard, kontorbygningen, ble frigjort til den nye disponenten. Dis
ponent Hoøen sendte enkelte forslag til et styremøte i august 1947. Han
var personlig sterkt interessert i frukt og fruktdyrking, og hans første
forslag gikk ut på at samvirkelaget måtte sende en representant til Sogn
for å kjøpe inn frukt. Styret vedtok å anmode Hoøen om å fa en pålite
lig mann til å kjøpe inn for samvirkelaget.

----
130 Vsl
----
Hoøen hadde lagt fram 2 forslag til. Det ene gikk ut på å få forret
ningsforbindelse med Alta med sikte på omsetning av skiferstein, og
det andre gjaldt tilsetting av en person til å ta seg av omsetningen av
landmannsprodukter. Styret var positivt innstilt til disse forslagene og
så. Til det siste forslaget ble det vedtatt at disponenten og formannen
skulle reise til Trondheim for å forhandle med Bøndernes Salgslag og
NKL om omsetningen av landmannsprodukter.
Disponent Hoøen tiltrådte 1. okt. 1947. Han var sikkert klar over at
han kom til å få nok å gjøre framover. Flere av samvirkelagets eien
dommer var i dårlig forfatning. Filialbygningene hadde stort sett vært
i bra stand ved krigsutbruddet i 1940, men enkelte trengte ominnred
ning og vedlikehold. Verre var det med hovedforretningene på Øra, som
stort sett var eldre og lite hensiktsmessige bygninger. Styret og dispo
nent Minsaas hadde nok vært klar over forholdet, men krigstid, rasjo
nering og byggeforbud hadde gjort det vanskelig å foreta seg særlig mye
på dette området.
Åpningstida i butikkene ble fra 1. okt. 1947 bestemt til kl. 17.00, unntatt
fredager til kl. 18.00 og lørdag til kl. 16.00.
Tomter
Noe av det første disponent Hoøen fant nødvendig å få vedtatt, var
få sikret nødvendige tomtearealer for framtidig behov. Styret var enig
i dette, og i møte i november 1947 fikk formann og disponent fullmakt
til å inngå avtale om kjøp av et areal. Representantskapet var også enig
i å erverve nødvendige tomter, «som det for tiden nu og framover kan
bli bruk for».
Kai og lager, Skånes
Hoøen så også problemene med at Verdal manglet brukbar hamn med
kai og hamnelager for de tungvarene som av fraktmessige grunner
måtte komme med båt. Det ble derfor inngått avtale med Åsmund
Røstad om leie av kai med lagerbygg på Skånes. Avtalen ble fornyet
flere ganger og varte fram til 1976.
Flere filial er? — Sjøbygda, Skjækerfossen og Ørmelen
Både i styret og i representantskapet ble det nå og da spurt om mu
ligheten for å få opprettet flere filialer. Områder som ofte gikk i&jen
var Sjøbygda, Ørmelen, Vinne, Skjækerfossen, Stiklestad, Sul og Vera.

----
131 Vsl
----
Sjøbygda filial.
For Stiklestads vedkommende var det ført forhandlinger allerede i
1939, men saken ble utsatt da. I 1947-49 ble det igjen ført forhand
linger med lokal kjøpmann om en ordning. Partene synes å ha vært
enige flere ganger, og styret fikk fullmakt til å skrive under avtalen
uten at noe skjedde. Hele saken forsvant fra saklista.
I oktober 1949 behandlet styret et tilbud om kjøp av en privat forret
ning ved Fleskhus, men dette ble avslått. Spørsmålet om filial for Sjø
bygda ble tatt opp igjen våren 1951 ved at styret fikk forespørsel med
102 underskrifter fra medlemmer i grenda. Styret vedtok å arbeide vi
dere med saken, og i mai 1951 vedtok representantskapet å gi styret
fullmakt til å kjøpe den andre forretningseiendommen ved Fleskhus,
da denne forretningen også var til salgs da. I august 1951 ble Erik Thing
stad tilsatt som filialbestyrer ved avdeling Sjøbygda. Det måtte kostes
på mye, blant annet kjøleanlegg og kloakkanlegg, som forøvrig ble mer
omfattende enn opprinnelig tenkt ved at det ble et grendeanlegg. Bu
tikklokalet ble pusset opp, og det ble bygd nytt lagerbygg. I 1959 ble
det inngått avtale med eieren av forretningen ved siden av Sjøbygda
filialen om kjøp av hans eiendom Veie og overta varebeholdningen og
skaffe kjøpmannen arbeid ved samvirkelaget. Denne bygningen lå nær
vegkrysset, og vegvesenet var interessert i å fa huset fjernet av hensyn
til oversikten i krysset. Vegvesenet betalte derfor et tilskott for å få ordnet
dette. Bygningen ble avertert til riving, og den ble fjernet. Det ble nød
vendig å utvide butikklokalet. Høsten 1960 vedtok styret forslag fra
Verdal Samvirkelag — 9


----
132 Vsl
----
arkitektkontoret om tilbygg til forretningen, og om flytting av fryseri
og garasje. Byggearbeidet ble utført i 1961. I 1964 ble butikklokalet
utvidet og vareopplegget lagt om til sjølbetjening.
Skjækerfossen-spørsmålet ble aktuelt i mai 1950 da styret behandlet
et tilbud fra Kristian Holmen på hans forretning og varebeholdning for
takstpris. Holmen skulle da fortsette som bestyrer ved avdelingen. Styret
innstilte på å vedta avtalen, og representantskapet sa seg enig. Også
her måtte det kostes på en del for å få butikk, kjeller og lager i brukbar
stand med kjølerom 0.1. Seinere ble det bygd til nytt lager for tyngre
varer, delvis etter påtrykk fra Vera.
Samtidig med starten i Skjækerfossen forelå det tilbud om kjøp av
Raststua i Sul til filiallokale. Styret gikk imot dette da det ikke ville
være grunnlag for levedyktig avdeling der. Representantskapet sa seg
enig i dette synet i møte i juni 1950.
Skjækerfossen filial før ombyggingen.
Filial på Ørmelen ble etterlyst flere ganger. Også der forelå det til
bud om å overta en privat forretning, men styret avslo. Representant
skapet ba i februar 1954 styret om å arbeide videre med saken. NKLs
arkitektkontor ble bedt om å lage utkast og tegninger, og etter en del
endringer og diskusjoner forelå det vinteren 1956/57 ferdige planer for
et forretningsbygg i mur og i en etasje for filial på Ørmelen. Verdal
Samvirkelag var da sterkt engasjert i andre og større byggeprosjekter
(Lagret og Magasinet), og det var derfor naturlig at styret ikke presset
på for å komme i gang med bygging på Ørmelen. I februar 1957
dukket det opp en ny mulighet. Kjøpmann Ingv. Kalseth tilbød forret


----
133 Vsl
----
Ørmelen filial.
ningsgården sin på Ørmelen til samvirkelaget for takstpris og varebe
holdningen til vanlig innkjøpspris. Kalseth fikk avtale om en stilling
ved samvirkelaget. Eiendommen Nordlund med innredning ble kjøpt
for 90.000 kroner etter at representantskapet hadde behandlet saken.
Det var også her behov for en del ombygging og tilbygg for varemottak
og lager, foruten ny innredning for selvbetjeningsopplegg, kjøleutstyr
m.v. Overslaget for dette lød på 70.000 kroner, og representantskapet
godkjente planene i juni 1957.
Filial i Vinne var nevnt flere ganger uten at det kom til noe resultat
før mange år seinere.
Fra Vera ble det også snakket frampå flere ganger om filial, men
styret skjønte nok at driftsgrunnlaget var for tynt. Et par ganger ble
det nevnt at styret «skulle ta seg en tur». I 1957 hadde styret en kon
feranse med representanter for medlemmene i Vera, som ønsket et
varelager i Vera for de fleste vanlige behovsvarer. Ut fra kostnadshen
syn skulle depotlagret være åpent en dag pr. uke. Det ble naturlig nok
ikke noe av dette.
Enkelte av filialene har kanskje ikke alltid gitt noe dekningsbidrag
for felles kostnader og overskudd. Likevel har filialene fungert bra som
nærbutikker, og kundene/medlemmene har lettere følt samhørighet med
øvrige samvirkeavdelinger i sentrum. Enkelte filialer var nok fra star
ten av lagt opp noe for ambisiøst, og med et altfor bredt spesial vareut
valg, som bare ble liggende i skuffer og lagerhyller og påførte laget tap.


----
134 Vsl
----
Bolighus blir flyttet
Reguleringsplanen for Øra sentrum begynte å ta form, og for å få
gjennomført utbyggingsplanene var det nødvendig å fjerne/flytte en
kelte bygninger.
Dahlgården var innkjøpt i 1936 (Fridlund). I 1951 vedtok represen
tantskapet styrets forslag om å flytte denne gården til tomt på Nord
åkeren og bygge den opp igjen til disponentbolig. Eiendommen Johnsrud
(Kilstua) hadde kommunen innløst for å få gjennomført reguleringen.
I juni 1948 kjøpte samvirkelaget Kilstua. Huset ble seinere flyttet til
tomt på Nordåkeren og bygd opp igjen i adskillig forbedret utgave som
funksjonærbolig i 2 etasjer og med 1 leilighet i hver etasje. Disse flytt
ingene og forbedringene av eldre hus ble temmelig sikkert dyrere enn
nybygg. Til nybygg måtte det imidlertid skaffes byggeløyve, og det var
ikke så enkelt å oppnå for slike bygg.
Fiskmatkjøkken
Høsten 1945 ble det satt i drift et fiskmatkjøkken, foreløpig plassert
i Dahlgården (se Etterkrigstid). I oktober 1948 vedtok styret å innhen
te anbud på utgraving av kjeller under fiskavdelingen ved Nordgata med
sikte på fiskmatkjøkken der. Moderne maskiner og utstyr ble kjøpt til
anlegget, som fungerte bra i ca. 15 år, seiv om lokalene var lite hen
siktsmessige.
Fiskmatkjøkken.
Fra v.: Olaug Sende, Olaug Heggdal, Magnhild Bakkmyr Otelie Berg.


----
135 Vsl
----
Magasinet.
Fridlund med Aasgaard i bakgrunnen.
Magasinet. Jernvarer m.v.
Varegruppene verktøy, beslag, skruer og annet utstyr for hus og
heim, malervarer, glass og steintøy, kjøkkenutstyr, papirvarer, sport,
reiseeffekter, leker, kosmetikk 0.1. er ofte blitt omtalt som gruppen jern
varer. En ser da bort fra de tyngre jern- og byggevarene.
I Verdal Samvirkelag var det også snakk om behovet for ny «Jern
vareavdeling» i 1947 og -48. De gamle lokalene i Vennes ved jernba
nen var altfor trange. I november 1948 vedtok derfor styret å få utarbeidet
planer for ny forretningsgård ved Nordgata, vest for kjøttavdelingen og
sørover langs den nye sidegata, Johs. Bruns gate, gjennom tomta der
Kilstua sto før flyttingen.
I desember 1953 behandlet styret planene som NKLs arkitektkontor
hadde utarbeidet for det nye forretningsbygget. Grunnflata var på 575
m 2, og prisoverslaget lød på 1,5 mill. kroner. Representantskapet ga
styret fullmakt til å ta opp nødvendige lån og sette i gang byggearbei
det. Nybygget ble ferdig hosten 1956. I desember 1956 tilsatte styret
leder for en ny avdeling, Tobakk- og fruktavdelingen, som ble lagt til
et lokale i nybygget, ved hjørnet av Nordgata/Johs. Bruns gate, der hvor
inngangspartiet til DOMUS og kafeteriaen er i dag. De øvrige avdel
ingene flyttet over til nybygget fra det gamle og trange Vennes ved jern
banen, og avdelingene ble betydelig utvidet når det gjaldt vareutvalg
og plass, seiv om det også der var trangt. Det ble en stor forandring


----
136 Vsl
----
både for forbrukerne og betjeningen. Hele opplegget var varehusmes
sig og moderne, og avdelingene fikk som felles navn Magasinet. Dette
navnet hadde noe storbypreg over seg og ble ofte brukt da. (Samvirke
laget i Stavanger hadde et varehus, og der brukte de også ordet Maga
sin i navnet). Navnet Magasinet kom først i bruk da åpningen nærmet
seg. I protokollene hette prosjektet Hjørnet, eller hjørnebygget, og ny
norsksekretærene skrev Hyrna eller Hyrnebygget. Det var kjeller
under bygget, og der var det lagerrom, garderober, fyr-rom m.v.
Kafeteria
I 2. etasje av nybygget ble det tidsmessige lokaler for samvirkelag
ets kontorer foruten moderne kafeterialokaler med kjøkken, kjølerom
m.v. Representantskapet hadde i februar 1956 vedtatt å gå i gang med
kafeteriadrift. Kafeteriaen fikk navnet Gullkronen.
Da det ble avertert etter «serveringsjenter», meldte det seg 35 søk
ere. Gullkronen kafeteria hadde hatt sterk auke i omsetning, og ikke
minst i bemanning fra starten. Kostnadene ble store, og det var proble
mer med å få habil ledelse og brukbart driftsresultat. I juni 1959 ved
tok derfor styret å leie bort driften av kafeteriaen til baker AlfDahling
ved samvirkelagets bakeri. Det ble satt opp avtale om leie, vedlikehold,
avskrivinger, regnskapsførsel, garantert minstelønn m.v, og garanti om
å få gå tilbake til bakeriet for leieren, hvis han ikke fant seg til rette
i leieforholdet.
Dahling drev kafeteriaen på leiebasis til ut september 1961, da han
ønsket å slutte. Det ble da tilsatt ny
bestyrer ved kafeteriaen. Det var
enda en bestyrer før mars 1963 da
Ivar Aunøien ble tilsatt som ny le
der av kafeteriaen.
Etter at lagets hovedkontor ble
flyttet i 1963 (se Matsentret) ved
tok styret å bruke de tidligere kon
torlokalene til ungdomssenter.
Tanken var god, og det gikk da
ganske bra til å begynne med. Et
ter hvert ble det så store problemer
med uorden og ødeleggelser at
denne virksomheten måtte legges
Bestyrer Ivar Aunøien.


----
137 Vsl
----
ned i 1968. Lokalene er seinere brukt som kurs- og møterom. Kafete
rialokalene ble utvidet ved varehusutvidelsen, som kom seinere, og
innredning m.v. er fornyet flere ganger. Dette nybygget for Magasinet
m.v. ble første trinn i utbyggingen av det kvartalet som seinere ble
DOMUS-kvartalet.
Fram.
Lagerbygget sett fra aust.
Lagerbygg
Samtidig med vedtaket om det nye forretningsbygget ved Nordgata/
Johs. Bruns gate, - Magasinet -, ble det også vedtatt å søke om bygge
løyve for det planlagte lagerbygget ved jernbanen, nord for mølla. Dette
byggeprosjektet var hindret 2 ganger tidligere (se Behov for mer la
gerplass). I 1934 ble forslaget om bygging nedstemt «av finansielle
grunner». Prisoverslag da: 76.000 kroner. Vedtak om bygging av halve
bygget ble rattet kort før krigsutbruddet i 1940, men bygging kunne
ikke gjennomføres på grunn av krigen. Prisoverslag da: knapt 200.000
kroner for halve bygget. I mai 1954 vedtok representantskapet styrets for
slag om bygging av lagerbygget. Grunnflata var ca. 1300 m 2, og bygget
skulle oppføres i 3 etasjer + kjeller, med armert betong i søyler,-
dekker og tak, og med teglstein i veggene, stort sett etter de tidligere


----
138 Vsl
----
planene. Men nå kostet bygget 1,3 mill. kroner. Bygget ville gi bedre
plass til «tungvarene», f.eks. sement og andre byggevarer, handelsgjødsel,
redskap, jern og stål, ovner, gjerdemateriell, såvarer, kraftfor m.v.
Mølla fikk en del silo- og lagerplass i bygget. Byggearbeidet startet
vinteren 1954/55. Lagret fikk lasteramper både mot gata og mot side
sporet fra jernbanen. Forbindelsen mellom etasjene ble ordnet med
elektrisk drevne transportører som kunne gå begge veger, og dessuten
med sekkerutsjebaner og planrutsj for kartonger 0.1. Gaffeltrucken var
dessverre ikke alminnelig kjent ennå. Dette er forhold en alltid må
regne med ved utbygging. Utviklingen går fort, og etter noen år viser
det seg nye og bedre løsninger. Bygging av lagret noen år seinere ville
ha ført til andre løsninger, bl.a. mye større etasjehøyde med plass for
pallestabling med truck. Likevel har lagerbygget fungert godt, særlig
etter at det ble tatt ut åpning i dekket for truckløfting av paller mellom
1. og 2 etasje.
I september 1955 behandlet styret en forespørsel om å få holde fest
i det nye lagerbygget før det skulle tas i bruk, og fest ble det - for alle
til såtte med partnere.
SLAKTERISAKEN
Denne bedrøvelige saken opptok mange sider i møteprotokollene fra
1948 til 1960. De første planene for nytt slakteri ble utarbeidet i 1948,
men det var mye fram og tilbake med godkjenninger og tomtevalg. Pla
nen var å bygge et anlegg på handgitt tomt nede ved elva. Søknaden
om byggeløyve ble avslått, og det gamle slakteriet inne på gardsplassen
ble planlagt forbedret i den utstrekning det var mulig. Disse planene
ble ikke godkjent av bygningsrådet. Et slakteri midt inne i et sentrums
kvartal hørte egentlig fortida til. I 1949 vedtok styret å få utarbeidet
planer for slakteri med produksjonsverksted ved Bruns gate på tomta
bak Aasgaard og nordover mot vedskuret som var der da (omtrent midt
inne i dagens Domus Mat). Bygningsråd og helseråd ble rådspurt, og
de hadde sikkert sterke motforestillinger, for i november 1949 forelå
det nye planer om bygging, og denne gangen nede ved elva igjen.

----
139 Vsl
----
Denne tomta, - Sagøra på 3 dekar - ble kjøpt i 1951, og i november
1951 var byggeløyve innvilget. Avtale om byggelån ble inngått. Repre
sentantskapet hadde godkjent planene i mai 1951.
— Så begynte det å skje saker. Nord-Trøndelag Fjørfelag sendte en
forespørsel om samvirkelaget var villig til å ta med plass for et fjørfe
slakteri for fylket. Arealbehov og utstyr var spesifisert. Styret behand
let denne saken i februar 1952 uten noe endelig vedtak. Men det ble
fattet et annet vedtak. Det gjaldt forhandlinger om kjøp av et 4-5 dekar
tomteområde som NKL (Ullvarefabrikken) eide på Tinden. Dette
kjøpet var godkjent av representantskapet noen dager tidligere og ført
inn i protokollen etter at det ordinære møtet var slutt og middagen var
over. Et vilkår for kjøpet var at tomta «egner seg til å bygge slaktehus
på». Foreløpige planer for slakteri på Tinden ble behandlet av styret
i mai 1952, og NKLs arkitektkontor fikk i oppdrag å ferdigbehandle
planene for alternativt bare slakteri, eller slakteri også med produk
sjonsanlegg. Sidespor til jernbanen ble også planlagt. Verdal Landbruks
lag og Samstyret for småbrukerlaga ble bedt om å velge hver sin
tilsynsrepresentant for slakteriet, og de valgte henholdsvis Harald
Kvalen og Arne J. Vatterholm.
I august 1952 ble byggeplanene behandlet av styret og representant
skapet, og det ble vedtatt å sette i gang bygging av 1. byggetrinn, slakt
eri med nødvendige kjølerom og med fjøs. Byggesum ca. kr. 640.000
+ kr. 50.000 for sidesporet, -r- kr. 50.000 som var tilskott f ra Nord-
Trøndelag Fjørfelag for fjørfeslakteri. Anbud ble antatt, og kontrakt
med hovedentreprenør ble opprettet. Bøndernes Salgslag, Innherred,
arbeidet samtidig med planer for nytt sentralslakteri for Innherred, og
ei lokal nemnd arbeidet for å få dette slakteriet lagt til Verdal hvis sam
virkelaget ville gi opp planene om bygging. Denne nemnda besto av
Anton Myhr, Odd Ravlo, Harald Kvalen og Reidar Prestmo. Det var
forståelse for nemndas tanke. Styret sammen med representantskapets
utvalg vedtok i august 1952 å foreslå for representantskapet at samvir
kelaget skulle gi opp slakteriplanene på vilkår av at BS skulle bygge
sentralslakteriet for Innherred i Verdal. Representantskapet godkjente
avtalen i januar 1953.
Etter en måneds tid kom det melding fra BS om at det nye sentral
slakteriet skulle legges til Levanger. Samvirkelagets entreprenør fikk
da klarsignal om å sette i gang arbeidet med slakteriet, men mot 1 stem
me i styret. Finansieringen ble ordnet. Det ble lagt kloakkledning fra

----
140 Vsl
----
tomta. Videre ble inngått avtaler om levering av hengebaner for slakt,
for kjøle- og fryseutstyr og for en mengde annet utstyr.
I januar 1953 kom det melding om at stedsvalget for sentralslakteriet
for Innherred fremdeles ikke var fastsatt, og saken var nå overlatt til
Norges Kjøtt- og Fleskesentral, som skulle sende representanter til di
striktet. Styret vedtok å stå ved sitt vedtak fra august om avtale med
BS, men mente at samvirkelaget måtte få dekket sine utlegg så langt.
Dagen etter var det nytt styremøte sammen med representantskapets
utvalg og lokale representanter som arbeidet for å få sentralslakteriet
til Verdal. Dette utvalget hadde deltatt i møte med NKF og med BS
samme dag, og kunne fortelle at sentralslakteriet ville bli lagt til Ver
dal på visse vilkår. Samvirkelaget måtte slutte med egenproduksjon av
kjøttvarer og dessuten bære kostnadene med de deler av slakteriet som
var under bygging, og som ikke kunne innpasses i det nye. Videre var
det visse vilkår overfor Verdal kommune. Styret vedtok å gå inn for
forhandlinger på dette grunnlaget og valgte et forhandlingsutvalg. Ut
valget kom i et forhandlingsmøte i Trondheim fram til avtale om alle
forhold vedrørende avbryting av byggearbeidet og overføring av anlegget
til BS for selvkostende, om entreprenøren, om arbeidsstokken, maski
ner, inngåtte kontrakter m.v. Verdal Samvirkelag skulle ha detaljsalg
og BS all produksjon. Representantskapet godkjente avtalen.
I november 1953 ga styret sin tilslutning til at BS fikk auke tomte
arealet på Tinden fra 4 til ca. 7 dekar, ved å kjøpe et tilleggsareal fra
NKL. Nord-Trøndelag Fjørfelag syntes nå - i et brev til samvirkelaget
- at det gikk seint med å komme i gang med slakteriet. I svaret ble
det referert fra en konferanse nylig med representanter for kommunen
og samvirkelaget, der direktør Eriksmoen i BS hadde opplyst at bygg
ing av slakterianlegg i Verdal skulle bli igangsatt våren 1954.
I mai 1954 hadde samvirkelagets styreformann og disponent en kon
feranse med jurist om slakterisaken. Trønder-Avisa hadde 12. mai re
ferat fra møtet mellom direktør Eriksmoen og en aksjonsgruppe blant
produsentene rundt Steinkjer. Av referatet gikk det fram at det skulle
bli holdt ekstraordinært årsmøte i BS i juni 1954 for behandling av slak
teriutbyggingen i Trøndelag. Det gikk også fram at det var et press i
retning av å bygge ut BS-anleggene i Steinkjer og Levanger i stedet for
nytt sentralslakteri i Verdal.
Styret foreslo derfor å gi BS svarfrist til 15. juli 1954. Ble det ikke
vedtatt bygd sentralslakteri i Verdal, som forutsatt i avtalen, måtte sam-

----
141 Vsl
----
virkelaget realisere de slakteriplanene som ble stoppet hosten 1952. BS
svarte med å referere vedtaket i sitt ekstraordinære årsmøte om bygg
ing av sentralslakteriet i Verdal. Dette var da vedtatt av høyeste organi
sasjonsmessige myndighet i BS. Også representantene fra Steinkjer
området var trolig med på dette møtet i BS, men gikk etterpå sine egne
veger ved å melde seg ut av BS og danne eget lokalt salgslag. Det orga
nisasjonsmessige gangsynet strakk ikke til for en Innherred-løsning.
Deretter skjedde det lite i slakterisaken i Verdal. I 1955 var ei vold
giftsnemnd i arbeid. Nord-Trøndelag Fjørfelag syntes også at det gikk
seint, og i april 1956 ba laget om å få tilbakebetalt de 50.000 kronene
Eggcentralen hadde satt inn i samvirkelaget for anlegg av fjørfeslakte
ri. Samvirkelagets styre ba Fjørfelaget vente til over representantska
pets møte våren 1956. Før dette møtet var styret hardt presset av helseråd
og arbeidstilsyn om å få noe gjort med slakterispørsmålet, da det
gamle anlegget ikke kunne godkjennes lenger. Styret vedtok derfor å
foreslå for representantskapet at BS skulle få frist til 1. august 1956
med å sette i gang bygging av sentralslakteri i Verdal i samsvar med
avtalen. I motsatt fall ville avtalen bli oppsagt, og samvirkelaget ville
bygge for egen regning. Vedtaket i styret og representantskapets utvalg
ble fattet med 6 mot 2 stemmer. Det var altså delte meninger. Dette
kom også fram i representantskapet, som vedtok med 2/3 flertall at sa
ken måtte legges fram for landbrukslaga før endelig vedtak om slakte -
riutbygging i egen regi. Mange håpet i det lengste at fornuften skulle
seire, og at det skulle bli et samlet Innherredsopplegg og med Verdal
som naturlig sentrum ut fra husdyrhold og slaktmengde.
De 50.000 kronene fra Eggcentralen ble etter nytt brev fra Fjørfe
laget tilbakesendt sommeren 1956.
I august 1956 ba Samstyret for småbrukerlaga og Hauka Bonde- og
Småbrukerlag styret for samvirkelaget om å vente med bygging av eget
slakteri, da det endelig så ut til at BS skulle realisere sine slakteriplaner
i Verdal i nær framtid. Det kom skriv både fra Vuku Landbrukslag og
igjen fra Samstyret for småbrukarlaga i september, og disse gikk ut
på at det var like før BS skulle sette i gang med bygging. De ba om
at samvirkelaget ikke måtte «gripe forstyrrende inn».
Så i januar 1957 behandlet styret brev fra BS der det ble vist til kon
trakten av 7. januar 1953 mellom BS og VS. Det var nå enighet med
kommunen, og BS var allerede i gang med å slå ned grunnmurene som
samvirkelaget fikk støypt i 1952. Det forelå fremdeles ingen ordning

----
142 Vsl
----
med erstatning fra BS til samvirkelaget. Styret vedtok derfor å forby
videre nedriving av grunnmurene før samvirkelaget hadde fått dekket
utlegg med rente i samsvar med kontrakten. Det ble også vedtatt å for
handle videre med BS om kontrakten, som måtte betraktes som brutt.
Forutsetningen var at det skulle bygges sentralslakteri for Innherred i
Verdal, men det ble klarere om senn at det ble presset gjennom bygg
ing i Steinkjer. Dessuten var alle tidsfrister brutt fra BSs side.
I november 1957 behandlet representantskapet styrets orientering om
slakterisaken helt fra 1948 fram til dato, som slo fast at avtalen med
BS fra 1953 var brutt. I korthet ble det vedtatt å kreve erstatning fra
BS for det tapet samvirkelaget var påført. Videre ble det vedtatt å byg
ge eget slakteri av høvelig størrelse. Det skulle undersøkes om det fort
satt var interesse for fjørfeslakteri. (Dette ble seinere løst ved anlegg
på Tunga, Trondheim.)
Styret ble pålagt å få utarbeidet forslag til plassering, tegninger, kost
nadsoverslag og finansering.
Representantskapet behandlet i mars 1959 styrets forslag om bygging
av slakteri på Tinden etter tegninger og planer, utarbeidet av NKLs
arkitektkontor, konsulenter og fylkesveterinær. Dette vedtaket var det
full enighet om. Det var enstemmig.
Nå ble byggearbeidene satt i gang igjen, og det nye slakterianlegget
ble åpnet på ettersommeren 1960.
Slakteriet på Tinden.


----
143 Vsl
----
Samvirkelaget fikk etter langdryge forhandlinger delvis dekning av
utgifter og tap som skyldtes bortkastede grunnarbeider, utlegg og ut
settelser på grunn av BS. Beløpet ble 300.000 kroner. Tomta ble til
bakeført til samvirkelaget, og BS betalte samvirkelagets utlegg til jurist.
Det ble altså skilsmisse med BS. Som seg hør og bør ved skilsmisser,
ble det også i dette tilfellet forsøkt med megling med sikte på forsoning.
Det var Det Kgl. Selskap for Norges Vel som i april 1959 sendte brev
til Verdal Samvirkelag om et forhandlingsmøte som var holdt mellom
representanter for slakterisamvirket og forbrukersamvirket, og som
hadde bedt om at slakteriutbyggingen i Verdal måtte tas opp til ny drøft
ing. Styret behandlet henvendelsen i mai 1959, og det ble vedtatt å sen
de følgende svar: «Våre slakteriplaner er nå så langt kommet at en
avvikling vil avstedkomme et lignende oppgjør som det vi nettopp har
hatt med BS. Forøvrig henviser vi til den behandling vi har fått før
når det gjelder slakterisaken i Verdal, og som har ført til at det her
i Verdal mangler den nødvendige tiltro til en eventuell ny avtale med
BS eller NKF. I ca. 6 år ble det forsikret verdalingene at sentralslakte
riet skulle bygges her, og det ble inngått kontrakter undertegnet av høyeste
myndigheter i slakterisamvirket, og ellers i offentlige møter og komi
teer gitt forsikringer om at sentralslakteriet ville bli bygget her, men
da slakterisamvirket mente å ha fordeler av det, brøt man like godt alle
avtaler. Under de forhandlinger som deretter fulgte, gjorde vi oppmerk
som på at vi kom til å bygge slakteri sjøl, og at vi for fremtiden forbe
holdt oss å stå fritt med hensyn til våre disposisjoner. Den eneste som
i dag vil ha fordel av at vi ikke bygger slakteri, er den private slakter
på stedet, som nå har oppført et nytt slakteri. I Deres skriv henvises
til punkt 3 i samarbeidsavtalen, men BS har aldri fulgt denne. Vi hen
viser i den anledning til de nye anleggene og BS-utsalg i Levanger,
Steinkjer og Namsos (detaljsalg). I henhold til ovenstående finner vi
det formålsløst nå å gå inn på forhandlinger med sikte på å stoppe slak
teribygget her på stedet, så meget mer som vi har enstemmig represen
tantskapsbeslutning om at vi skal bygge nytt slakteri i sommer, og vi
har også overfor helsemyndighetene på stedet skriftlig forpliktet oss
til det.»
Slakterianlegget er utvidet et par ganger, blant annet med nedskjær
ingsanlegg og innfrysingsrom i tillegg til kjølerommene. Det har fun
gert godt og har vært blant de mest produktive og effektive slakterianlegg
(Se A/L Fellesproduksjon).

----
144 Vsl
----
Når dette skrives, er ny utvidelse i gang, blant annet med nye miljø
og hygienetiltak i samsvar med nye regler.
Sagbruk. Snekkerifabrikk
I mai 1948 behandlet styret utbygging av sagbruket. Dette krevde plass,
og vedskur måtte flyttes. Enkelte tømmerblinker ble kjøpt. I april 1951
ble det kjøpt en del maskiner til snekkerifabrikken. Aktiviteten krevde
mer plass, og det ble for trangt på områdene nord for Aasgaard ved
Johs. Bruns gate. Ute på Ørmelen var det kjøpt et større tomteområde,
og i februar 1952 vedtok representantskapet et forslag om bygging av
2 større vedskur der. Kostnadsoverslaget lød på 45.000 kroner, og ut
byggingen skulle foregå trinnvis etter behov. I 1954 ble det kjøpt et ca.
20 daa stort tomteområde på Eng ved Stiklestad vegen. Tomteområdet
ga armslag for videre ekspansjonslyst.
Eng snekkeri.
I september 1955 vedtok representantskapet mot 3 stemmer styrets
flertallsforslag om flytting og utvidelse av snekkeriverkstedet og sag
bruket til Eng. Et mindretall i styret ville holde igjen litt.
Da det nye lagerbygget i Møllegata skulle reises, ble det gamle mølle
lagret flyttet til Eng og ombygd til snekkerifabrikk, men i 1 etasje. Til
setting av snekkerimester ble først utsatt, men i juni 1956 ble Jon Solhaug
tilsatt i stillingen. Snekkerimesteren la i januar 1957 fram forslag om
innkjøp av maskiner og utstyr til sagbruket for ca. kr. 33.000,—. Dette


----
145 Vsl
----
ble vedtatt med 3 mot 2 stemmer, og mindretallet ville ha protokolltil
førsel: «Mindretallet mener at innkjøp av nye maskiner bør utsettes til
samvirkelaget har fått tildelt tømmerkvote, og at snekkeriverkstedet be
viser at et visst behov er til stede.» Verken sagbruket eller snekkerifa
brikken ble særlig bidragsytende til driftsresultatet, men ropene om nye
arbeidsplasser var sterke. Likevel må det være lønnsomhet, skal ar
beidsplassene kunne bestå. Denne debatten ble aktuell igjen i 1971, og
vil bli omtalt seinere.
Gullsmedavdeling
Allerede i 1939 forelå det tilbud om å overta en gullsmedforretning,
men styret viste liten interesse for denne bransjen. Det kom også til
bud fra en gullsmed i Stjørdal om å overta varebeholdningen og ta inn
gullsmeden i samvirkelaget. Tilbudet ble avslått. Det første tilbudet ble
gjentatt 2 ganger til i løpet av 1939, men avslått.
I 1952 begynte styret å interessere seg for saken. I mai 1954 vedtok
representantskapet styrets forslag om å opprette gullsmedavdeling i le
dig lokale i Hjemvei, nord for bensinstasjonen, ved riksveg 50 (seine
re Jernbanegata). Beholdning og utstyr fra Svebak Gullsmedforretning,
som var tilbudt allerede for 15 år siden, ble nå overtatt. I juli 1954 ble
gullsmed Eivind Bjørnhaug tilsatt som leder av Gullsmedavdelingen.
Jordbruksavdeling
Allerede i 1947 reiste disponent Hoøen spørsmålet om egen avde
ling for handel med jordbruksvarer. Vedtaket i styret gikk ut på at om
setningen av jordbruksvarer skulle organiseres og utvikles best mulig.
Disponenten ble pålagt å arbeide videre med saken.
I september 1955 vedtok styret å foreslå for representanskapet at det
skulle opprettes en jordbruksavdeling, og dette forslaget ble enstem
mig godkjent av representantskapet. Sevald Hage ble tilsatt som avde
lingssjef. Avdelingen tok imot poteter, rotfrukter, stråfor 0.1. fra
produsentene for viderelevering til andre markeder (Nord-Norge, Trond
heim). Helt problemfri var ikke denne leveransen. Sorteringsreglene
ble ofte dårlig fulgt. Enkelte produsenter mente at f.eks. kålrot var kålrot,
men for butikksalg er det klare regler som må følges.
I enkelte tilfeller var det ønskelig med leveranser som oppgjør for
varegjeld til samvirkelaget, og avdelingene kunne bli nødt til å ta imot
varer som egentlig ikke var etter regelverket. Etter hvert som produ

----
146 Vsl
----
sentenes egen salgsorganisasjon, Gartnerhallen, ble mer utbygd, var
det naturlig å overlate denne funksjonen til der den hørte heime. Jord
bruksavdelingen ble derfor avviklet i 1964.
Rørleggermester Bjarne Sjøvold og arbeidsformann Kristen Sagvold (bak
skyggen).
Rørleggeravdeling
I februar 1952 ble spørsmålet om rørleggeravdeling behandlet for første
gang i representantskapet, og styret fikk fullmakt til å arbeide videre
med saken. Styret vedtok i september 1955 å be representantskapet om
å få opprette rørleggeravdeling, og dette ble vedtatt mot 1 stemme. I
oktober samme år ble rørleggermester Bjarne Sjøvold, Steinkjer, tilsatt.
Den første lærlingen ble tatt inn i februar 1956, og det var Kristen
Olav Sagvold, nå en av arbeidslederne ved avdelingen. Samtidig fikk
rørleggermesteren fullmakt til å ta inn hjelpearbeidere etter behov.


----
147 Vsl
----
Avdelingen holdt i begynnelsen til i lagerbygget, men flyttet snart
over til de ledige lokalene ved Johs. Bruns gate etter at snekkeriverk
stedet var flyttet til Eng. I 1963 flyttet avdelingen til foreløpig leide lo
kaler i Fram Vestre.
Rørleggeravdelingen ekspanderte sterkt med mange rørleggere og
dukket stadig opp i protokollene både for styret og representantskapet.
Det vil derfor bli mer å finne om denne virksomheten også.
Håndverkerforeningen murrer
Styret behandlet i februar 1955 et brev fra Verdal Håndverkerfor
ening som protesterte mot «samvirkelagets okkupasjonstendenser inn
en håndverksfagene». Brevet ga ikke grunn til noe vedtak fra styrets
side. En kan forstå at ekspansjonsiveren fra samvirkelagets side kunne
gjøre enkelte håndverkere betenkt. Aktivitetene fant etter hvert sitt na
turlige leie. Mange innså også at samvirkelagets engasjement dro mer
arbeid med seg, også for øvrige håndverkere. En skal ellers vokte seg
for å tru at en kan gjøre alt best sjøl. Det kan ofte lønne seg å be om
anbud i et konkurrerende marked.
Fryseboksanlegg ved filialene
Oppbevaring av matvarer ved frysing ble mer kjent utover 1950-åra,
og i 1956 vedtok representantskapet styrets forslag om å bygge ut
fryseboksanlegg ved enkelte filialen I første omgang var det Lysthau
gen, Leksdal, Inndal og Ulvilla som fikk slike fryserom med boksan
legg. Ofte var det bonde- og/eller småbrukerlaga som kom med ønskene
om slike anlegg. Etter hvert fikk de fleste filialene fryseboksanlegg.
For medlemmer på Verdalsøra var anlegget ved Ørmelen filial ved brua
det nærmeste innen samvirkelaget. Dette var det siste anlegget som ble
bygd ved de avdelingene som samvirkelaget da hadde, og det ble for
holdsvis dyrt. Kjelleren måtte graves ut for å få plassert fryseboksan
legget.
Disse anleggene kostet en del, både i anlegg og drift. Etter hvert ble
det mer vanlig med hjemmefrysere, og fryseboksanleggene ble derfor
nærmest en reserve for å ta toppene i kortere perioden Det dukket og
så opp en ny ulempe etter hvert, - det var tendenser til nasking fra an
dres bokser i anleggene. Netting- eller plateveggene mellom boksene
ble for svake for de enkelte få som på denne måten forsøkte å skaffe
Verdal Samvirkelag — 10

----
148 Vsl
----
seg rimelig mat på andres bekostning. Det ble derfor ikke forsvarlig
økonomisk grunnlag for å fornye anleggene, og de ble nedlagt etter hvert
som de ble nedslitte ut over 1970-åra. Dette ble gjerne kombinert med
et større pristilbud på frysebokser. Da kunne det bli behov for en hel
jernbanevogn med frysere, og dette ga betydelig fraktinnsparing, og
prisen kunne presses mest mulig. Begynte et fryseboksanlegg å skran
te, ble dette med nedlegging vanligvis tatt opp på kretsmøtet. Medlem
mene forsto grunnene for nedlegging, og det var sjelden motforestillinger.
De fleste syntes det var mer praktisk å ha en eller flere frysere heime.
På ett kretsmøte ble det gjort rede for at fryseboksanlegget sang på
siste verset og kom til å bli nedlagt med det første. Ingen sa noe til
dette, men under kaffepausen etterpå var det en som antydet at det
ville være bra om anlegget kunne få slarke og gå lengst mulig for -
«det er hagleg å ha om det kan bli bra med elgkjøtt nå og da!»
Maskinavdeling
Samvirkelaget hadde i lengre tid formidlet salg av landbruksmaski
ner, motorsager, båtmotorer 0.1. gjennom avdelingen for driftsmidler
og byggevarer, Lagret. Allerede i 1952 holdt Felleskjøpet et visst lager
av aktuelle maskiner, som var utstilt i samvirkelagets vedskur nr. 3 nord
for Aasgaard. Felleskjøpet i Trondheim var hovedleverandør, og både
Felleskjøpet og samvirkelagets folk ønsket seg en mer aktiv markeds
føring gjennom egen avdeling for salg av denne varegruppe. Represen
tantskapet vedtok i mars 1960 styrets forslag om egen maskinavdeling.
Avdelingen fikk til å begynne med salgskontor i Fram sammen med
byggevarer og driftsmidler.
Første avdelingsleder for Maskinavdelingen ble Sverre Letnes fra Røra.
Letnes kom til Verdal fra Felleskjøpet i Molde, og han tiltrådte som
meren 1960. Seinere fikk Maskinavdelingen bra lokaler i Fram Vestre
og lager på Tinden (etter avviklingen av NKLs Ullvarefabrikk). Det
må også nevnes at avdelingen gjorde et eksperiment med import av no
en fa bruktbiler fra Tyskland i 1961. Dette viste seg å være en noe skum
mel bransje, og samvirkelaget fant det klokest å trekke seg ut av denne
handelen.
Omkring 1980 tok Felleskjøpet opp spørsmålet om å opprette egen
avdeling i Verdal (se Omsetningen av landbruksmaskiner over til
Felleskjøpet.)

----
149 Vsl
----
Andre saker fra åra 1947-60:
I desember 1947 vedtok styret å bevilge kr. 1000,— til arbeidet med
å forskjønne Stiklestadområdet. Dette gjaldt oppryddingen etter krigen
og NS-perioden.
Tilsatte i samvirkelaget skulle få beholde lønna og få et reisebidrag
på kr. 100,— når de deltok i kurs ved Samvirkeskolen i Bærum. Dette
ble vedtatt av styret i januar 1948. Seinere ble det full dekning også
av reiseutgifter. Mange samvirkelag var ennå på denne tida noe gjerri
ge med dekning av kurskostnader.
I 1947 og 1948 var spørsmålet om vaskeri og renseri tatt opp flere
ganger. Det ble arbeidet med å skaffe lokaler.
Det ble i 1948 inngått avtale med Sprengstoffinspeksjonen, kommu
nen og grunneieren om bygging av sprengstofflager ved Mikvoldmelen.
I oktober 1948 vedtok styret å kjøpe et hvetemølleanlegg til ca. 50.000
kroner. Tanken var å kunne male finsiktet hvetemjøl, og det var sikkert
problemene under krigen som var bakgrunnen. Dette med siktet hvete
mjøl er ikke så enkelt som det å male bygg og havre. En bør ha tilgang
på flere hvetekvaliteter med forskjellig hårdhetsgrad for å fa mjøl med
riktig bakeevne og egenskaper ellers. Denne hveteautomaten ble så vidt
prøvekjørt, men det ble etter hvert nok tilgang på siktet hvetemjøl. Hve
temøllen ble derfor nedmontert og lå lagret og nærmest glemt i mange
år. På 1960-tallet dukket det opp en forespørsel fra Det Norske Mi
sjonsselskap om å få kjøpe denne hvetemøllen. Selskapet hadde startet
et hjelpeprosjekt i et jordbruksområde på Madagaskar. I sentret for dette
prosjektet hadde de bygd opp et mølleanlegg, og skaffet maken til sam
virkelagets hvetemølle. Gjennom leverandøren, AB Kvarnmaskiner, Sve
rige, hadde de fått oppgitt at Verdal Samvirkelag hadde kjøpt et slikt
anlegg. Nå ville Misjonsselskapet kjøpe samvirkelagets hvetemølle ri
melig til bruk som reservedeler, som ikke var å få lenger. Det ble enig
het om avtalen, og mølledelene ble pakket i svære trekasser og sendt
med båt via Hamburg til Madagaskar.
I 1949 ble Verdal Samvirkelag innmeldt i NKLs Revisjonsavdeling
etter enstemmig vedtak i styret og i representantskapet. Dette hadde
vært en langdryg sak. NKLs Revisjonsavdeling ble opprettet allerede
i 1919 etter vedtak på NKLs kongress det året. Disponent Minsaas var
medlem av NKLs representantskap også da, men han hadde aldri vært
stemt for at Verdal Samvirkelag skulle være medlem av revisjonsavde

----
150 Vsl
----
lingen. Først etter 30 år kom laget med og fikk del i den landsomfat
tende rådgivingstjenesten og i revisjonsopplegget.
Styret behandlet i 1949 brev fra Nord-Trøndelag Kooperative Distrikts
forening om å være oppmerksom på faren ved auke i kredittsalget og
om betydningen av et solid og forsiktig vurdert årsoppgjør og om for
siktighet med tilbakebetaling på kjøp.
NKLs distriktsrevisor påpekte i en rapport i 1949 at 3 kassaappara
ter var defekte, og at det var mangelfull bruk av kontrollstrimler i
kassene. På grunn av krigen hadde det vært vanskelig å skaffe kassa
apparatet
Det kan synes som om styret gikk inn i rustningskappløpet høsten
1949. Det vedtok nemlig å kjøpe kanon! Det var en trykk-kanon med
lukket løp for dampbehandlet korn. Den skulle virke slik at når løpet
plutselig ble åpnet, skulle det sprute ut «puffet» korn. Kjernene med
stort indre trykk skulle utvides på grunn av trykkforandringen.
I et seinere styremøte er plasseringen drøftet. Det går fram at styret
fant det riktig å konferere med brannstyret og forsikringsselskapet.
Året etter behandlet styret en melding fra produsenten som ikke var
leveringsdyktig ennå. Noe mer er det ikke mulig å finne om kanon
prosjektet.
I 1949 var det første årskullet med butikkonsulenter fra Samvirke
skolen i 1948 ute i virksomhet, og styret behandlet i desember et brev
fra distriktsforeningen om at Ulrik Paasche kunne ta på seg oppdrag.
Styret ba om å få ha Paasche i 1 måned. Etter ca. 3 ukers arbeid i sam
virkelaget på nyåret 1950 fikk styret en rapport med forskjellige for
slag, bl.a. om et samrådingsmøte annenhver måned mellom avdelings
og filiallederne for å drøfte drifts- og samarbeidsspørsmål.
I februar 1950 behandlet styret en opplysning fra disponent Hoøen
om at samvirkelaget hadde fått konsesjon på fiskbilrute. Det ble ved
tatt å kjøpe bil til denne rutekjøringen, men kjøpeløyve ble ikke gitt
før i desember. Det var en 2'/2-tonns lastebil som ble kjøpt for påbyg
ging og innredning. Alt dette tok tid, men i desember 1951 var saken
kommet så langt at salgssjåfør ble tilsatt.
Den første ble Aksel Rindsem, og det var 25 søkere. I 1952 ble det
kjøpt kjøleaggregat til bilen. Fiskbilen ble neppe noen særlig lukrativ
affære. Det var med visse mellomrom diskusjoner om ruteoppleggene.
Både Haukågrenda og Leksdal skulle f.eks. ha besøk. I stedet for å
kjøre fram til kommunegrensa og tilbake på begge sider av Leksdals-

----
151 Vsl
----
vatnet, ble ruta kjørt rundt nordenden av vatnet. Dette gikk ikke uten
problemer - det var å trenge seg inn på andres enemerker. Verdal Sam
virkelag fikk til og med refs på et årsmøte i distriktsforeningen.
Etter en tid gikk en over til mindre og rimeligere bil, en kassevogn.
Likevel var det vanskelig å få lønnsomhet i denne fiskbilruta, og den
ble, etter nærmere avtale med vareleverandører m.v., vedtatt overlatt
med bil til salgssjåføren, Magne Hoiing, i 1970. Etter en tid ble ruta
nedlagt.
I 1950 gikk Gunnar Kvaal av som styreformann etter 9 år, men fort
såtte en tid som styremedlem. Arne Holan ble ny styreformann.
Styreformann Gunnar Kvaal.
Ny styreformann Arne Holan.
På et representantskapsmøte i 1950 ble regiontanken drøftet, - trolig
for første gang. Det var da særlig produksjonen av kjøtt, fisk, og brød
varer det ble tenkt på, og det ble pekt på fordelene med samarbeid om
større produksjonsanlegg.
I 1950 var det en annen sak som gikk igjen på et par-tre styremøter.
Det gjaldt en så omstridt og ettertraktet vare som sprit. Både i speke
pølseproduksjonen og til konditoriet var det den gangen tildeling av
mindre kvanta av denne varen, som var nøye påpasset og innlåst i et
skap. Likevel var det tendens til noe uforklarlig svinn, og den ene la
skylda på den andre i tur og orden. Det viste seg at ved å ta ut en skuff
over det låste skapet ble det adgang til dråpene. Det ble derfor bestemt
at denne åpningen under skuffen skulle kles igjen. Videre ble det ved
tatt av styret at nøkkelen til skapet skulle kontorsjef Kåre Skogstad opp-


----
152 Vsl
----
bevare. Det går fram at Skogstad var lite begeistret over dette tillitsvervet,
og han ba seg fritatt. Han mente at avdelingslederne, som brukte sprit
skvettene i produksjonen, også måtte ta ansvaret for lagringen. Styret
holdt på sitt og påla fortsatt Skogstad denne oppgaven med å levere ut
mot rekvisisjon fra avdelingslederne. Et halvår seinere slapp Skogstad
denne ekstraordinære jobben. Styret godkjente at både ansvaret for
lagringen og for beholdningen skulle bli delt på slaktemesteren og kon
ditoren.
I 1950 ble det utenom vanlig gavetildeling vedtatt å gi Bakketun Ung
domskole 25 stk. kalvskinn som gave. —
Et artig vedtak fra mai 1950 bekrefter disponent Hoøens begeistring
for frukttrær. Han fikk med seg styret på et forslag om å plante frukt
trær på en del av samvirkelagets tomter. Samtidig ga dette mulighet
til å bli kvitt en del slakteavfall ved å grave store plantehull og fylle
med slakteavfall og jord. Tiltaket ga neppe noe særlig overskudd, men
ble sikkert populært blant ungene i nabolaget.
I november 1950 vedtok styret en ominnredning og oppussing av kjøtt
forretningen og fiskforretningen mot Nordgata.
Det ble også vedtatt å legge inn lysstoffrør i manufakturavdelingen
og på kontoret. Systuene hadde fått dette moderne lyset tidligere.
I mars 1951 vedtok styret å kjøpe en ny fllmframviser for lydfilm.
Den kostet kr. 4.620,— og ble straks tatt i bruk for filmframvising på
krets møtene.
I 1951 var det også valg til samarbeidsråd mellom tilsatte og samvir
kelaget, og styret valgte styrets formann, Arne Holan, og disponent
Hoøen fra lagets side. Dette samarbeidsrådet ble etter hvert et nyttig
organ for dialog mellom partene.
Samme år var det en større innsamling til utbygging av Radium
hospitalet, og representantskapet vedtok å bevilge kr. 5.000,— til dette
formålet. De årlige bevilgningene til sosiale og kulturelle formål ellers
ble foretatt ved siden av denne bevilgningen.
Styreformann Arne Holan og disponent Hoøen hadde i 1951 drøftin
ger med Trones Handelslag ved styreformann Karl Mathisen og besty
rer Arne Nordgård om mulighetene for sammenslutning i samsvar med
retningslinjer fra NKL. Drøftingene varte et par års tid. Verdal Sam
virkelag var villig til å gå inn for sammenslutning og overta aktiva og
passiva, men Trones Handelslag ville dessuten ha noe ekstra for vare
beholdningen. Det ble derfor ikke noe av sammenslutningen da. Tro

----
153 Vsl
----
nes Handelslag bygde ny forretningsgård med stor dugnadsinnsats.
Sammenslutningen kom i 1962 (se Trones Handelslag).
I november 1951 behandlet styret et brev fra NKL om å begrense
kredittsalg og i hvert fall få slutt på vanlig forbrukskreditt. Det var da
omkring 40 år siden Verdal Samvirkelag gikk inn for dette, og når det
gjaldt forbrukskreditten, var vel retningslinjene stort sett fulgt. Når det
gjaldt kontoført salg ellers, til næringsdrivende, husbyggere og andre,
var det en tendens til at nissen fulgte med på lasset. Dette spørsmålet
dukket derfor opp med visse mellomrom.
I 1951 ble det vedtatt å ta i bruk den midtre vedbua nord for Aas
gaard til garasje for bilene.
Styreformannen når dette skrives, Leifßjørkli, fikk til jul 1951 noe
spennende å pusle med. Han fikk nemlig da tilslaget på samvirkelag
ets gamle stumfilmapparat for kr. 700,—. Bjørkli skulle bruke filmfram
viseren i vegledningstjenesten innen hage- og jordbruk.
I februar 1952 behandlet styret et brev fra Oddmund Suul, som kom
med tanken om å få laget en byste av Johs. Minsaas. Bysten kunne even
tuelt plasseres på kontoret eller i en av avdelingene. En avstøyping av
bysten kunne overrekkes Minsaas.
Billedhogger Lynum hadde lovet å modellere en slik byste for kr.
1.000,— + for støyping. Styret vedtok å legge saken fram for repre
sentantskapet som ga styret fullmakt til å ordne dette. Etter et møte i
representantskapet i februar 1953 ble representantskapet samlet i 1. eta
sje i manufakturavdelingen i Hjørnebygget ved jernbanen sammen
med styret, revisjonsutvalget, revisor Jon Gausen og avdelingssjefene.
Skoleinspektør Johs. Dahl som hadde vært styreformann i åra 1917 til
-39 og herredsekretær Georg Tromsdal, som hadde vært med i styret
i åra fra 1938, derav de fleste som sekretær, var innbudt, foruten
hedersgjesten, Johs. Minsaas. Styreformann Arne Holan holdt tale for
Minsaas og takket for det store arbeidet Minsaas hadde lagt ned for
Verdal Samvirkelag fra den beskjedne starten og fram til en posisjon
som ett av de største samvirkelag i landet. Samvirkelaget, hele koop
erasjonen og bygda er Minsaas stor takk skyldig, sa Holan. Bysten skal
stå her som et synlig tegn på denne takken, men den beste takk vi kan
gi Minsaas er at vi fortsatt slår ring om Verdal Samvirkelag, sa Holan
blant annet. Det var videre taler av ordføreren i representantskapet,
Bernhard Helberg, og av revisor Jon Gausen, som takket fra persona

----
154 Vsl
----
let for godt samarbeid. For godt samarbeid gjennom mange år takket
også tidligere styreformann, skoleinspektør Johs. Dahl.
Minsaas takket for bysten og nevnte at dette tiltaket egentlig var satt
i verk mot hans vilje. Han var likevel glad for å ta imot bysten, og han
ville dele de takkens ord han hadde fått med samvirkelagets medlem
mer, tillitsvalgte og betjeningen, som alle hadde vært med og gitt sitt
bidrag til framgangen. Minsaas ønsket samvirkelaget alt godt videre
framover.
Samme representantskapsmøte vedtok en ekstra bevilgning til Ver
dal Aldersheim på kr. 5.000,—.
I mai 1952 vedtok styret kjøp av ny bokholderimaskin til ca. 26.000
kroner.
Styret vedtok også å avvikle omsetningen av frukttrær og ikke ut
vide frukttrehagene ytterligere.
I 1952, 12 år etter krigsutbruddet, opphørte siste rest av matvarera
sjoneringen. Det var kaffe- og sukkerrasjoneringen som hadde vart
lengst, men som da ble avviklet. Av hensyn til levekostnadsindeksen
hadde disse varene vært subsidiert. Denne subsidieringen ble samtidig
tatt bort, og levekostnadsindeksen spratt opp 2,3 poeng.
Sommeren 1952 var det speiderlandsleir på Trones. Styret behand
let en søknad fra Trondheim Stadsfysikat v/A. Weidemann om tilskott
til badstue som skulle reises i speiderleiren og som etterpå skulle flyt
tes til Sul og bli badstue for Sulgrenda. Kr. 500,— ble bevilget. Dette
var vel midt i badstueperioden her i distriktet. I september 1952 var
ordningen med badstua i havn. Sul Sanitetslag hadde betalt ca. 1.600
kroner for å få badstua.
I september 1952 gikk styret med på en søknad fra Trønderfrukt om
utsettelse til årsskiftet med å betale ca. 45.000 kroner for bærleveran
ser m.v. fra samvirkelaget høsten 1951.
I oktober 1952 hadde butikkonsulent Lars Halgunset sendt en rap
port til styret om besøk ved fiskavdelingen og fiskmatkjøkkenet. Vide
re hadde han vurdert driften av fiskbilen og bensinstasjonen, og han
la fram forslag om bedre opplegg for månedsregnskap og svinnkon
troll. Halgunset er nå når dette skrives, banksjef ved Samvirkebanken
a.s., avdeling Trondheim.
I august 1953 behandlet styret brev fra helserådet, som pekte på at
samvirkelaget burde få i stand melkutsalg rundt i bygda. Men det ble

----
155 Vsl
----
tilføyd at forskriftene måtte følges, og helserådet skulle avgjøre god
kjenning.
I desember 1953 skyldte Trønderfrukt ca. 23.000 kroner, og styret
vedtok at formannen og disponenten burde ta seg en tur for å under
søke om det var mulig å få til en ordning. Samvirkelaget kjøpte hvert
år hage- og skogsbær fra medlemmene, og disse bærpartiene ble levert
til Trønderfrukt som hadde problemer med oppgjørene.
Restaureringen av eiendommen Hjemvei ved Jernbanegata ble ved
tatt i mai 1954 etter at Postverket hadde flyttet ut. Første etasje ble delt
mellom gullsmedavdelingen og elektrisk avdeling, som i tillegg fikk
lokalene i 2. etasje. Representantskapet godkjente opplegget enstemmig.
I august 1954 innvilget styret en lånesøknad fra Verdal Handelsfunk
sjonærers Forening om et byggelån for fullføring av hyttebygg ved Skjør
holm. Hovedtyngden av medlemmene var tilsatt i samvirkelaget, og
det ble ytet stor dugnadsinnsats. Hytta ble seinere innløst av Personal
foreningen, og brukt som personalhytte.
Synet på tobakk har endret seg en god del. I 1950-åra var det sterk
konkurranse og stor reklameinnsats fra tobakkfabrikkene. Fabrikkene
overgikk hverandre med salgsfremmende påfunn. NKL hadde fremde
les egen tobakkfabrikk. I september 1954 innbød fabrikken til en kon
kurranse blant personale om hvilke samvirkelag og avdelinger som klarte
å auke salget av tobakk mest. Brev om dette ble behandlet i styret, som
vedtok å be disponenten å ta seg av saken. NKLs tobakkfabrikk ble
nedlagt omkring 1960.
I november 1954 vedtok styret å holde fest for alle tilsatte i samvir
kelaget i Håndverkerforeningen i samband med utdeling av Selskapet
for Norges Vels medalje for lang og tro tjeneste til 11 personer innen
samvirkelaget. De 11 skulle også bli påskjønnet med et gavekort hver
på kr. 200,—.
De 11 var: Baker Konrad Ellewsen, pølsemaker John Indahl, fyrbø
ter Johannes Berg, møller Bernhard Granlund, møller Albert Kverkild,
møller John Lyng, møller Johan Olsen, møller Alf Stavlund, butikkda
me Anna Heir, avdelingssjef Ole Ingebrigtsen, filialbestyrer Anders
Ward.
I mai 1955 vedtok styret å be representantskapet om fullmakt til å
påbegynne planleggingen av nytt bakeri og nye matvareavdelinger. Dette
ble godkjent av representantskapet.

----
156 Vsl
----
Fra medaljeutdelingen i 1954:
Foranfra v.: Johannes Berg, Konrad Ellewsen, Anna Heir. Ole Ingebrigtsen,
John Lyng.
Bakfrå v.: John Indahl, Alf Stavlund, Johan Olsen, Albert Kverkild, Anders
Ward, Bernhard Granlund.
I august 1955 var planene for et teglverk for Innherred oppe til dis
kusjon, og som ofte ellers, ble det også i denne saken spørsmål om
stedsvalg. Det sto mellom Skogn og Verdal. Styret vedtok at samvirke
laget skulle tegne aksjer for 75.000 kroner under forutsetning av at tegl
verket ble lagt til Verdal, og at Verdal kommune og Verdal Meieri gikk
inn for liknende aksjetegning.
A/S Innherad Teglverk ble stiftet, og anlegget ble bygd ved Stikle
stadvegen. Drifta var noe konjunkturpreget. Det forekom år med
aksjeutbytte, men som regel ble det ikke noe avkastning. Det viktigste
var likevel at det var et teglverk i distriktet. Teglstein er en kostbar
vare å frakte langt. Verket gikk konkurs i 1983, og aksjekapitalen var
dermed tapt. Et nytt selskap overtok verket og driver det videre.
I 1956 ble det draftet en samordning av forretningsdriften i Ulvilla
da den private forretningen, Ulvilla Handelslag A/S, skulle opphøre,
og Odd Holmli skulle bli 1. betjent ved Ulvilla filial fra samme dato,
og fru Holmli skulle bli tilsatt som butikkdame. Avtalen ble underskrevet
i 1958. Avtalen med Holmli inneholdt også vilkår for overføring av va
rebeholdning m.v.


----
157 Vsl
----
Det ble i 1957 vedtatt å auke antallet representanter til representant
skapet fra 27 til 30, og Verdalsøra krets skulle få denne auken (fra 6
til 9). Det var også forslag om å auke antallet medlemmer av styret,
men dette ble det ikke enighet om. Det ble pekt på at representantska
pets utvalg ble innkalt ved behandling av alle større saker, og dette fun
gerte bra.
I desember 1955 arbeidet et utvalg med å få laget en portrettbyste
av skolesinpektør Johs. Dahl, og i april 1956 ble det arbeidet med
byste av Chr. Nevermo. Begge hadde i en årrekke hatt tillitsverv i sam
virkelaget, og styret bevilget i april 1956 kr. 500,— til hvert av tiltakene.
Bestyrer Kristian Holmen, Skjækerfossen filial, hadde flere ganger
tilbudt sitt bolighus ved Skjækerfossen til salgs til samvirkelaget, og
i juni 1956 ble det enighet om kjøp av huset for 18.000 kroner. Samti
dig søkte Holmen om å få bli overflyttet til arbeid på Øra, og dette
ble innvilget. Bestyrerstillingen ved avdeling Skjækerfossen ble aver
tert, og Klara Holmen Lijfb\t tilsatt (Se Flere filialer?)
I juni 1956 var det 50 år siden NKL ble stiftet. Som en del av feir
ingen av 50-årsjubileet hadde NKL lagt opp sykkelstafett blant annet
fra Kirkenes til Oslo. Denne stafetten skulle etter opplegget komme
til Verdal 16. juni kl. 15.30. Verdal Samvirkelag stilte med musikk, og
både disponent Hoøen og kommunens ordfører, E.M. Musum, holdt
taler. Stafetten ble signert og «en spreking skulle bringe stafetten vide
re til Levanger», står det i protokollen. Denne oppgaven ble etter fle
res mening utført av gullsmed Eivind Bjørnhaug.
I september 1956 ble det vedtatt å få registrert i firmaregistret noe
en kan kalle et datterselskap, Verdal Engros A/S. Dette hadde sammen
heng med at samvirkelaget kjøpte inn en del varer sentralt og fordelte
disse varene til avdelingene fra lagerbygget Fram, mellom Møllegata
og jernbanen. Denne virksomheten ble ledet av Christian Prestvik og
seinere av Gunnar Storhaug etter at Prestvik ble tilsatt som revisor et
ter Jon Gausen i mai 1957.
Hovedtyngden av vareutvalget var dagligvarer. Sentrumsavdelingene
fikk en god del av varene direktelevert, men det meste av varene til
filialene gikk over det sentrale lagret. Av den grunn ble navnet Sen
trallagret brukt, og dette navnet henger igjen fortsatt, sjøl om det sen
trale dagligvarelagret ble avviklet i 1962 etter at bestillingsrutinene og
varedistribusjonen fra NKL ble mer effektiv med direktelevering - franco
fritt i hus - som det heter. Sentral lagerfunksjonen ble da et unødvendig

----
158 Vsl
----
mellomledd. Registreringen av Verdal Engros A/S skulle gjøre det lett
ere å få godkjent grossistvilkår på varer fra enkelte leverandører, slik
at noe av kostnadene med lagring og utekspedering kunne bli dekket.
Verdal Engros A/S fikk etter hvert mindre betydning, og ble slettet av
firmaregistret etter at sentrallagerfunksjonen var avviklet.
Prisen på elektrisk kraft var ofte oppe til diskusjon med Verdal Komm.
E.-verk. Et forhandlingsutvalg fra samvirkelaget forhandlet med repre
sentanter for E-verket i november 1956. Samvirkelaget protesterte bl.a.
på kravet om etterbetaling av en minsteavgift fra og med 1953. Denne
saken var med i flere år. Først i 1960 ble det enighet etter de langvarige
forhandlingene, og alt ble opp- og avgjort.
Uttrykket aksje i stedet for andel var seiglivet innen samvirkelaget.
I desember 1956 vedtok styret å foreslå for representantskapet at
«aksje»-innskuddet skulle auke fra 150 til 200 kroner. Representant
skapet var enig.
I 1957 var det 4 nye medarbeidere som fyllte kravene for å bli tildelt
Selskapet for Norges Vels medalje for lang og tro tjeneste. Det var:
førstedame Asbjørg Pedersen, avdelingssjef Johan Iversen, revisor
Chr. Prestvik, møllearbeider Ole Herstad.
Det forekom også målsak. I mars 1957 behandlet styret brev fra Mål
laget Verdølen der styret ble bedt om å legge fram for bladet Koopera
tøren (seinere Vårt Blad) ønsket om mer nynorsk i bladet. Styret kom
seg unna ved å be skriveren utforme et brev direkte til bladet om
saken.
I løpet av 1950-åra ble matvareavdelingene utstyrt med kjøledisker
og etter hvert også med frysedisker.
Ved mølla ble kvernene utstyrt med motorer for direkte drift, og det
ble montert mer pneumatisk intern transport (luft) i stedet for en del
av elevatorene.
Mekanisering og modernisering begynte å gi seg utslag også for fram
komstmidler. Salget av mopeder auka stadig og gjorde det nødvendig
å opprette et serviceverksted. Dette ble vedtatt våren 1957. Det ble og
så vedtatt å skaffe en automatisk blandepumpe på bensinstasjonen for
oljeblandet bensin til mopeder.
Også ved avdeling Vuku ble det gjort et forsøk på samordning av virk
somhet ved at en privat kjøpmann sa seg interessert i å overta den ledi
ge bestyrerstillingen i 1957 og å avvikle egen forretning. Avtale om dette

----
159 Vsl
----
Norges Vels medalje, utdelt i 1957:
Fo ran fr a v.: Johan Iversen, Asbjørg Pedersen, Ole Herstad.
Bak: Chr. Prestvik.
ble inngått. Samtidig vedtok styret planene for en større ombygging
og omlegging av avdelingen til delvis sjølbetjening. Dette kostet en del
og vanskeliggjorde trolig virksomheten noe ved avdelingen i 1958 og
1959. Driftsresultatet ble svakere, og i 1960 fant begge parter det best
å gjøre om avtalen.
Styret vedtok høsten 1958 å kjøpe piano til kafeteriaen.
Problemene med hærverk begynte å melde seg i 1958. Møbeltrekk
ble skaret i stykker på kafeteriaen, og glassruter ble sparket inn. Skad-


----
160 Vsl
----
ene ble anmeldt, men det ble krevd styrevedtak for hver sak. I januar
1959 vedtok derfor styret å gi disponenten fullmakt til å anmelde ska
deverk til politiet.
På nyåret 1959 behandlet styret et brev fra Samstyret for Bonde- og
Småbrukerlaga der samvirkelaget ble bedt om å undersøke muligheten
for å få i gang et kraftforblanderi i Verdal. Med et slikt anlegg kunne
en spare fraktkostnader. Det ble vedtatt at disponenten skulle undersø
ke hvordan Felleskjøpet stilte seg til saken.
Fra 1. mars 1959 ble det innført 45 timers arbeidsuke.
I mars 1959 var Trønderfrukt igjen på saklista. Samvirkelaget hadde
over 50.000 kroner til gode for bærleveranser m.v., og det var vanske
lig å få oppgjør. Disponenten ble pålagt å få inn utestående beløp.
Det var flere som hadde problemer med oppgjørene. Våren 1959 ble
det utlyst tvangsauksjon over en landbrukseiendom i Verdal. Det var
flere kreditorer som hadde pant foran samvirkelaget, som hadde en obli
gasjon i eiendommen på vel 10.000 kroner. For å få dekning måtte sam
virkelaget by inntil 49.000 kroner, og disponent Hoøen fikk fullmakt
til dette. Samvirkelaget fikk tilslaget og ble nokså motvillig eier av bon
degård. Gården ble forpaktet bort inntil den ble kjøpt av interesserte
drivere i 1963.
Våren 1959 ble samvirkelaget overtalt til å ta på prøve en Wurlitzer
automatgrammofon til kafeteriaen. Mot betaling spilte automaten den
plata som var valgt. I oktober vedtok styret å kjøpe anlegget, som
kostet kr. 13.900,- -i- de 2.400 kronene som var «kjørt inn» på ca. 3
måneder. Disse støymaskinene hadde nyhetens interesse, men ble nær
mest en forbannelse på mange kaféer i en ti års tid. På slutten ble det
visstnok levert maskiner med trykk-knapp for å velge pause for å få
fred en stund, - sjølsagt mot betaling det også. Etter en del år var brå
ket slutt, og folk kunne puste ut.
Loftetasjen over stallen ble satt i stand til møterom, og i mars 1959
hadde representantskapet sitt møte i dette lokalet for første gang. Lo
kalet ble kalt både «Stalloftet» og «Stalltjernstu'»
-I 1959 ble Jarle Benum valgt til ny styreformann etter Arne Holan,
som hadde vært formann fra 1950.
Samme år vedtok styret å kjøpe en høypresse med motor av Felles
kjøpet. Pris kr. 7.000,—. Det er interessant å merke seg at vedtaket ble
gjort mot 1 sakkyndig stemme, nemlig fra formannen Jarle Benum.
Han mente trolig at dette med høypressing ikke var samvirkelagets opp

----
161 Vsl
----
gave. En kan anta at vedtaket hadde sammenheng med ønsket om å
få oppgjør av kontoen til enkelte medlemmer. De hadde kanskje strå
for for levering til jordbruksavdelingen, men de hadde problemer med
å få presset stråforet.
I 1960 kjøpte samvirkelaget ca. 5 dekar tomt i Vinne, Brauta, av Olav
Rosvold, og ca. 13 daa av Gustav Ward ved Eng, Stiklestadvegen.
Det var ønskelig å få flyttet Elektrisk avdeling fra Hjemvei til et mer
sentralt lokale. Det ble derfor innledet forhandlinger med Den Nor
denfjeldske Kreditbank (nå: Fokus Bank) om leie av et forretningslokale
med kjellerrom i bankens nybygg ved Nordgata. Avtalen gikk i orden.
Høsten 1960 vedtok styret å kjøpe et bolighus med verkstedbygning
+ tomt på Tinden av kommunen. Det var eiendommen Lindheim. Verk
stedbygningen ble leid bort til blikkenslagerfirmaet Langnes & Bakkan,
som startet sin virksomhet der. Seinere fikk firmaet kjøpe tomt av sam
virkelaget ved Hanskemakergata og bygde eget anlegg der.
Salg av boligtomter
Enkelte av tomteområdene som samvirkelaget hadde kjøpt for for
skjellige formål, ble omregulert eller omdisponert og ledige for andre
formål. Et par tomter på Nordåkeren var solgt til husbyggere blant
samvirkelagets tilsatte. I 1958 ble det pågang om å få kjøpe boligtom
ter av eiendommen Rostad på Ørmelen. Samvirkelaget solgte etter hvert
som kjøperne meldte seg. Prisen var kr. 3,- pr. m 2. Framover til om
kring 1970 hadde kommunen fa tomter å tilby, og derfor ble husbygg
erne vist til samvirkelaget for å kjøpe tomt. Samvirkelagets tomteareal
på Ørmelen ble etter hvert utbygd, bl.a. også med lekeplass. Neste
område som ble aktuelt, lå på Melan. Dette området var kjøpt med
tanke på forretningstomt, men det ble klart at området lå så nær Øra
at det neppe ville være grunnlag for dagligvareutsalg der. Området
ble derfor regulert til boligtomter, og etter hvert solgt til husbyggere.
For å få igjen det som var utlagt, måtte samvirkelaget ha kr. 6.50 pr.
m 2, men takstnemda holdt takst og såtte prisen ned til kr. 5.50 pr. m 2.
Tomtene i Brauta i Vinne gikk seinere også til boligtomter etter make
skifte med kommunen i tomt for avdeling Vinne i Baglan/Berg.
Læregutt blir lærejente
Etter drøftinger med gullsmed Eivind Bjørnhaug ved gullsmedav
delingen vedtok styret i 1959 å avertere etter læregutt i gullsmedfa-

----
162 Vsl
----
Gullsmed Eivind Bjørnhaug og lærling Ragnhild Gregersen.
get. Stillingen ble avertert, og i juli 1959 skulle styret avgjøre saken.
Det var 3 søkere, og Ragnhild Gregersen ble tatt inn som lærling. Inn
føringen i faget gikk fint, men hun sluttet imidlertid etter et par år på
grunn av flytting.
Butikkinspektør
Spørsmålet om noe mer bemanning innen administrasjon og drifts
ledelse ble tatt opp av styret sommeren 1959. Det ble pekt på arbeidet
med driftsspørsmål, utbyggingsplaner og tilsyn med filialene og andre
avdelinger og virksomheter. Styret vedtok derfor i juli 1959 å aver
tere en stilling som butikkinspektør. I et styremøte i oktober 1959 vedtok
styret å sende saken til NKLs tilsettingsråd til uttalelse. Det var i første
omgang 21 søkere. Styret vedtok å gå inn for den kandidaten som NKL
hadde innstilt som nr. 1, og han bekreftet at han kunne overta stilling
en som butikkinspektør ved Verdal Samvirkelag fra 1. mars 1960. Slik
ble det imidlertid ikke. På et styremøte i mars ble det referert brev
fra søkeren der han sa fra seg stillingen. I neste styremøte ble en ny
person tilsatt i stillingen, og det ble ført forhandlinger med vedkom
mende en tid. Dette var omtrent samtidig som undertegnede fikk et
vink om saken fra en av distriktsrevisorene innen NKLs revisjonsav-


----
163 Vsl
----
deling i Oslo. Han mente jeg burde ha søkt stillingen i Verdal. Jeg
hadde tidligere bl.a. hatt stillingen som butikkinspektør i samvirkelag
et Økonom i Stavanger i AV2 år etter at de to samvirkelaga der hadde
sluttet seg sammen. Det ble derfor til at jeg sendte en forespørsel om
stillingen til disponent Hoøen. Han skrev straks tilbake og ba om søk
nad og nødvendige papirer. Styret ble samlet og ganske raskt kom det
telegram: «Ansatt Forsøk kom snarest Hoøen.» Dette ble bekreftet i
påfølgende brev. Jeg var da via NKL plassert som bestyrer i et sam
virkelag på Østlandet. Laget hadde hatt dårlige driftsresultater i flere
år, og hovedoppgaven var å få i det minste balanse i regnskapet og
legge grunnlaget for en sammenslutning av flere lag i området. Straks
oppsiingstid og etterfølger var avklart, kunne jeg tiltre stillingen i Verdal
29. juli 1960. Det ble en interessant tid. Disponent Hoøen, kontorsjef
Skogstad og de øvrige tok godt imot både meg og familien. Bildet av
det omfattende Verdal Samvirkelag ble etter hvert klarere. Seiv om
tall og statistikk var tilgjengelig på forhand, tok det noe tid å bli kjent
med avdelingene og menneskene som holdt hele apparatet gående. Ved
å delta i styrémøtene ble det også lettere å bli kjent med forholdene.
Salg av varme til kinoen
Øras Vel — eller Ørens Vel — som det hette da, hadde det nye kino
lokalet under bygging i 1959, og disponent Lars Hoøen var ivrig leder
i denne saken. Samvirkelaget fikk forespørsel om det var mulig å
bruke fjernvarme fra fyringsanlegget i det nye forretningsbygget Ma
gasinet til kinobygget. Siv.ing. Kr. Gjettum fikk i oppdrag ågi en kon
sulentuttalelse. Han foreslo installert en kalorimetermåler, som registrerte
temperaturdifferansen mellom tur- og returledningen og varmtvann
mengde som gikk gjennom anlegget. Ut fra avlest varmemengde var
det mulig via vedtatt formel å omregne varmemengde til antall liter
fyringsolje. En kunne da regne ut kostnaden etter gjeldende oljepris.
Hver part valgte representanter til et forhandlingsutvalg, som ble enige
om en avtale. Avtalen gikk ut på at kinoen skulle betale for varmen
det som den kostet samvirkelaget + for avskrivning og rente.
Ordningen med fjernvarme har fungert godt for flere av samvirkelag
ets bygg, og det gjorde den vel også for kinoen. Samvirkelaget hadde
imidlertid ingen ting å gjøre med styringen av varmen inne i kino
lokalene. Etter en tid fant begge parter ut at det kanskje var best med
eget fyringsanlegg for kinobygget.
Verdal Samvirkelag —

----
164 Vsl
----
A/L FELLESPRODUKSJON
- SAMARBEID KJØTTSEKTOREN
Høsten 1960 begynte diskusjonen om nye lokaler og framtidig opp
legg for produksjonen av kjøttvarer og spekemat. Bøndernes Salgslag
hadde et produksjonsanlegg i Levanger. Levanger Samvirkelag hadde
også et produksjonsanlegg. Begge anleggene var små og gammeldag
se. Situasjonen var den samme i Verdal. Produksjonsanlegget var gam
meldags og for lite. Alle tre anleggene var i helsemyndighetenes søkelys.
Alle tre virksomhetene arbeidet med planer om nybygg og utvidelser.
Omkring 1960 skjedde det på landsbasis store forandringer på områ
det ferskmatproduksjon og -omsetning. Store anlegg med rasjonell pro
duksjon ble stadig sterkere i konkurransen. Det var derfor naturlig å
reise spørsmålet om det kunne være klokt å investere i tre nye anlegg
innen samme lokalmarked.
Det hadde ikke blitt noe av kjøttprodusentenes planer om den store
samordningen av kreftene i denne sektoren på Innherred (se Slakteri
saken). Besøk i Sverige og også innenlands for å se på moderne anlegg
viste tydelig at det var en utvikling i gang. Det var særlig matvareom
setningen og ferskmatproduksjonen som var av interesse. Etter studie
reisene ble det likesom større bredde over diskusjonen og standpunktene.
Et større felles bakerianlegg var også på tale, men det var særlig dis
kusjonen om kjøttsektoren som fikk en ny dimensjon.
Bestyrer Amt O. Basmo ved Levanger Samvirkelag sammen med
ThoralfS. Stavrum, styremedlem i BS, Levanger, oppsøkte Verdal Sam
virkelag høsten 1960 og la i samtalen fram tanken om et felles opplegg
på kjøttsektoren. Samtalen førte til at Levanger Samvirkelag sendte et
brev om saken, og 16. desember 1960 behandlet styret i Verdal Sam
virkelag dette brevet om produksjon og omsetning av kjøttvarer i
Levanger- og Verdalsdistriktet. Det ble også referert uttalelser fra pro
duksjonskonsulent Willy Ruud Hansen i NKL og fra distriktsforen
ingen om saken. Styret fikk også referat fra en konferanse med under
direktør Holmgren i Norges Kjøtt- og Fleskesentral om status for sam
virkelagets nyslakteri og forholdet mellom NKF og Verdal Samvirkelag.
Det ble ikke fattet noe vedtak i saken, for samme kveld var det avtalt
felles styremøte med Levanger Samvirkelag om samme sak. Det ble
flere møter mellom representantene for partene. I februar 1961 behandlet
styret brev fra NKL og referat fra møter med Levanger Samvirkelag

----
165 Vsl
----
og BS om saken. Til et nytt styremøte i februar 1961 forelå det utkast
til avtale om samarbeid mellom Levanger Samvirkelag, Bøndernes Salgs
lag og Verdal Samvirkelag om drift av slakteri og anlegg for kjøttfor
edling. Planen gikk ut på å danne et eget selskap som skulle overta
og drive slakting, nedskjæring og stykking av kjøtt i Verdal og produk
sjonsanlegg i NKLs ledige lokaler i Levanger. Det var de forholdsvis
nye bygningene til den tidligere lærfabrikken som skulle overtas og byg
ges om til dette formålet.
Forslaget til avtale omhandlet organisasjonsform, virksomhetsområ
de, salgsvilkår, rabattsatser, fagmessig ledelse, regnskapsopplegg, av
skrivninger m.v. Overskudd som regnskapet måtte vise, skulle fordeles
med 50% på BS og 50% på de to samvirkelaga, etter at vanlige rabatt
er var gitt. Behandlingen av saken var orienterende og skulle tas opp
på nytt etter at representantskapet hadde fått behandlet den, og dette
skjedde i mars 1961. NKLs produksjonskonsulent, Willy Ruud Han
sen og distriktsforeningens formann, Ottar Huseby, møtte også i repre
sentantskapet. Opplegget for et felles produksjonsselskap for området
ble grundig diskutert, og en rekke representanter hadde ordet. Repre
sentantskapet vedtok å gi styret fullmakt til å fullføre forhandlingene
og legge saken fram til endelig vedtak i nytt møte i representantskapet.
I mai 1961 ble det i forhandlingsmøte med BS enighet om at slaktingen
i Verdal skulle foregå i samme omfang som før. Slakt kunne sendes
ut av området inntil den planlagte nedskjæringen av kjøtt ville få et slikt
omfang at det meste av slakt ville gå med til nedskjæring. Leiehakking
og leiearbeid for produsentene skulle også utføres. I et felles styremø
te mellom Verdal og Levanger Samvirkelag i juni 1961 ble det enighet
om fordelingen av representasjonen til det nye produksjonsselskapet. Det
ble enstemmig vedtatt å anerkjenne Verdal Samvirkelags ønske om å
få noe sterkere representasjon med 2 av de 3 styremedlemmene fra sam
virkelagsiden i selskapet. Dette var i samsvar med tidligere produk
sjonsforhold. BS skulle også ha 3 medlemmer i styret. Formannsvervet
skulle veksle mellom samvirkelagsiden og BS, og slik at den ene par
ten som ikke hadde styreformannen, skulle til gjengjeld ha formanns
vervet i kontrollutvalget i samme periode. Representantskapet skulle
ha 6 representanter fra samvirkelagsiden og 6 fra BS. I juni 1961 var
saken ferdigbehandlet fra styrets side og ble lagt fram for represen
tantskapet. Forslaget til kontrakt vedrørende stifting av selskapet var
sendt representantene, og en utfyllende protokoll om avtalen mellom

----
166 Vsl
----
partene ble referert. Mange hadde ordet også denne gangen. Slakteri
striden hang i lufta ennå (se Slakterisaken), og enkelte var skeptiske
til samarbeidet med BS. Ved voteringen ble styrets forslag om å si ja
til avtalen vedtatt med 21 mot 7 stemmer.
I september 1961 nærmet stiftingen av selskapet seg. Til medlemmer
av styret i selskapet ble Jarle Benum og Erling Aurstad oppnevnt med
vararepresentant Halvdan Eggen. Valg av styremedlemmer skulle fore
tas av selskapets representantskap. Til representantskapet ble følgende
valgt fra Verdal Samvirkelag: Ingmar Rosvold, Arne J. Solberg, Lars
Hoøen med vararepresentant Einar Kristoffersen.
Så den 13. oktober 1961 ble det nye slakteri- og produksjonsselskap
et stiftet, og det fikk navnet A/L Fellesproduksjon. Første formann i styret
for selskapet ble Jarle Benum. I april 1962 godkjente styret for Verdal
Samvirkelag på grunnlag av representantskapets vedtak den formelle
hjemmelsoverføringen av slakteriet med tomt til A/L Fellesproduksjon
for kr. 574.500,— og maskinelt utstyr for kr. 205.500,—, tilsammen
kr. 780.000-,
A/L Fellesproduksjon, Levanger.
Det lokale området som A/L Fellesproduksjon skulle dekke med kjøtt
varer og fiskmat, både til samvirkelag, private forretninger og spise
steder, var fra Åsen/Frosta i sør til Røra /Inderøy i nord + Mosvik
og Leksvik. Dessuten fikk A/L Fellesproduksjon adgang til engrossalg
på landsbasis til NKL av spekepølse, spekemat og seinere såkalte spe


----
167 Vsl
----
kebrett og hermetikk til samtlige NKLs engroslager i landet for vi
derelevering til landets samvirkelag.
A/L Fellesproduksjon har fra starten utviklet seg til å bli en effektiv
og anerkjent bedrift med høyt kvalitetsnivå. Bedriften har når dette skri
ves ca. 90 tilsatte og er en av de største næringsmiddelbedriftene i fylket.
Enkelte har fremdeles problemer med helt å akseptere dette samar
beidstiltaket. Det har imidlertid betydd mye. blant annet som utgangs
punkt for den landsomfattende avtalen mellom slakterisamvirket og
NKL, den såkal te Gomanavtalen, om ferskmatproduksjon og -omsetning
som kom i 1963. A/L Fellesproduksjon fulgte fra starten de regler og
bestemmelser som gjaldt for råstoffsammensetning og tilsetting i de
forskjellige vareslag. Enkelte kunne merke endringer i smak og farge på
noen produkter. Den første tida etter starten ble det derfor behov for
å forklare grunnene til dette, og etter hvert har forbrukerne fått tillit
til at det er kvalitetsprodukter A/L Fellesproduksjon leverer. Dessverre
er uvitenheten stor når det gjelder kvalitetsbestemmelser og varenavn
for kjøttvarer. Pølser er pølser enten pølsene er laget etter forskriftene
for f.eks. kjøttpølser, eller det dreier seg om blandingsprodukter med
mye fremmedprotein.
TRONES HANDELSLAG
Det første kjente møte vedrørende kooperativ handel på Trones ble
holdt 23. januar 1916. Aksel Gotfredsen ledet møtet, og banevokter Chr.
Nevermo holdt foredrag om kooperasjonen og om reglene for koopera
tive foreninger. Spørsmålet om å få Ørens Handelsforening til å kjøre
ut varer til området var også nevnt, men det var størst stemning for
egen kooperativ forening og egen handel på Trones. Nevermo mente
at avstanden til Øra var for kort for oppretting av eget lag på Trones,
men han nevnte samtidig at Ørens Handelsforening ikke ville legge hin
dringer i vegen for en slik ordning. Det er interessant at kjøbmand Mel
bye var til stede på møtet og fortalte om de vanskeligheter en ny forretning
kan ha å kjempe med, og han tilbod sin forretning (Melbye & Johan-

----
168 Vsl
----
sen) til et eventuelt kooperativt lag på Trones. Det var imidlertid stem
ning for å opprette egen forretning. Møtet valgte en arbeidskomite som
besto av Konrad Katteraas, Aksel Gotfredsen, John Olsen, K.S. Ben
diksen og Godtvard Myhr. Katteraas foreslo at NKLs mønstervedtekt
er for samvirkelag skulle legges til grunn i det videre arbeidet. Aksel
Gotfredsen ble valgt til komiteformann. Konstituerende generalforsam
ling i Trones Handelslag ble holdt 30. januar 1916. 36 medlemmer var
tegnet, og de skulle betale inn minst kr. 10,— på «aktien», andelen.
Det ble vedtatt å ta opp et driftslån på 2.000 kroner. Konrad Katteraas
ble valgt til formann, og styret ellers besto av Olaf Mathisen, John
Olsen, Hovelsen, Aksel Gotfredsen, Godtvard Myhr, J. Trones og K.
S. Bendiksen sekretær. Konrad Katteraas ble valgt til foreløpig forret
ningsfører.
Styret valgte byggekomité, men det var samtidig forhandlinger med
Melbye & Johansen om kjøp av eiendommen Solaas, varebeholdning
m.v. Det ble avertert etter bestyrer, og Sverre Moxnes, Follafoss, ble
tilsatt. Forretningslokale ble leid hos Robert Raade. Bestyrer Moxnes
tiltrådte 1. mars, og Trones Handelslag åpnet forretningen 11. mars 1916.
Styret hadde et møte med NKLs sekretær, Andr. Juell (seinere NKLs
formann) vedrørende regelverket for start av laget, kontrollspørsmål,
forholdet til NKL m.v. Styret hadde også en konferanse med disponent
Horne og advokat Wessel ved Trones Brug. På vegne av bruket stilte
disse seg meget velvillig til hjelp og støtte i startfasen for Trones Han
delslag. De visste at prisen for Melbye & Johansens forretningseien
dom, Solaas, hadde gått ned fra 6.000 til 5.000 kroner, og de tilrådde
kjøp av denne eiendommen. I tilfelle seinere bygging av egne lokaler
ville også bruket tre støttende til. — Trones Handelslag skulle ikke banke
forgjeves på Trones Bruks dør i tilfelle det var noe de kunne hjelpe
med, ble det sagt.
Et ekstrarordinært medlemsmøte vedtok med 22 mot 1 stemme å kjøpe
Melbye & Johansens eiendom Solaas for kr. 5.000—, og dessuten ble
varebeholdningen overtatt. Trones Bruk garanterte for beløpet og til
bod seg å dekke renter og avdrag det første året og dessuten innvilge
driftslån på kr. I.ooo— rentefritt i 2 år. Dette lånet ble langdrygt å få
tilbake. (I 1923 var bare 400 kroner betalt, og bruket krevde da oppgjør.)
En ny arbeidskomite la fram forslag til omgjøring av lokalene, og
forslaget ble godkjent. Strøm til elektrisk lys skulle komme, og det ble
bestilt 250 «lys» (Watt).

----
169 Vsl
----
Styret vedtok at «frk. Østeraas' lønn herefter blir kr. 12— pr. maa
ned». Styret var nok for forsiktig, for like etterpå vedtok de 20— kro
ner pr. måned for Margot Østerås. Seinere på året ble 30 kroner vedtatt,
våren etter 50 kroner pr. måned og like etterpå 80 kroner. Det var
sikkert en flink dame, men dette er også et bilde av pris- og lønns
galoppen under første verdenskrig.
Lørdag 30. juli 1916 holdt det nye laget halvårsmøte med festlig til
stelning for medlemmer med husstand. Entre: 35 øre for de voksne
og 20 øre for børn. Fra 11. mars til 30. juni 1916 var omsetningen vel
15.000 kroner, og etter avskrivninger ble det et lite nettooverskudd som
også ga mulighet for tilbakebetaling på kjøp.
Et ekstraordinært medlemsmøte i desember 1916 godkjente avtale med
Værdalsbrukets Fagforening om at Trones Handelslag skulle overta
spiseforretningen ved spisebrakka, Trones Bruk. — Catering-virksomhet
ville det trolig blitt kalt i dag. Kjøp av kassaapparat ble også vedtatt da.
I april 1917 vedtok styret at «der anskaffes gris til spiseforretningen».
Dette gjaldt levende gris — til utnytting av matrestene. Grisen, som
var 3 uker, kostet kr. 30,— . Grispasser i 2 måneder ble John Olsen
for en godtgjøring på kr. 20,— . I august 1917 var det styrebeslutning
på slakting av grisen. Spiseforretningen ved brukets spisebrakke skulle
få beholde den ene halvparten. Den andre skulle Trones Handelslag
overta. Samtidig «besluttedes at kjøpe en flaske tran til den smaa gris,
spisebrakken». Det var ny gris i vekst. Det går fram at styret hadde
problemer med å bestemme seg for liten og rimelig smågris eller stor
og dyrere gris. Det siste ble etter hvert valgt, for en slik gris forbrukte
mer av matrestene ved spisebrakka. Denne cateringvirksomheten var
arbeidskrevende og noe tvilsom driftsmessig. Ustabile pris- og kost
nadsforhold under og straks etter første verdenskrig gjorde det vanske
lig å få kostnadsdekning.
I oktober 1917 ble det vedtatt å stenge butikken allerede kl. 6 (18.00)
grunnet krigen og oljemangel (til lampene).
I 1918 ble Severin Vaagen valgt til formann.
Bestyrer Moxnes sa opp stillingen i 1919, og Petter Muus, Bangsund,
ble tilsatt som ny bestyrer. Han ble i stillingen bare noen uker før han
sa opp, og stillingen ble avertert igjen. Det ble likevel til at han fortsatte.
Halvårsoppgjøret var noe magert, og medlemsmøtet vedtok forslag
fra Godtvard Myhr om ikke å dele ut utbytte på kjøp.

----
170 Vsl
----
I september 1919 «enstemmig besluttedes og skjenke handelsbetjent
Birger Nordberg 15 kroner i Konfirmationsgave».
Konrad Katteraas ble igjen valgt til formann i 1920, men på hal vars -
møtet i august sa han fra seg vervet da han skulle flytte. K. S. Ben
diksen ble valgt til formann. Styret behandlet spørsmålet om begrensning
av kredittsalget og vedtok inndriving av utestående.
Sommeren 1920 sa bestyrer Muus opp stillingen, som ble avertert
igjen. Ny bestyrer ble Odin Eikrem, Sparbu.
Varetellingen viste noe dårligere resultat, og ved årsoppgjøret nyttår
1921 kom det fram et underskudd som ble dekket av fond. Ny formann
ble A. Haugan.
I mars 1921 var det et noe alvorlig styremøte der H. Bratterud fra
NKL, Trondheim, og Johs. Minsaas, Værdalen Samvirkelag, deltok.
Styreformannen hadde bedt NKL om hjelp, og Bratterud mente det beste
ville være å få overdratt hele boet til Værdalen Samvirkelag. Minsaas
lovte å forelegge spørsmålet for sitt styre. Gikk ikke dette i orden, mente
Bratterud at styret for Trones Handelslag måtte søke betalingsutsettel
se, moratorium. Ingen utbetalinger av innskudd måtte forekomme før
økonomien igjen var ordnet. Styremedlemmene var personlig ansvar
lige for at dette ble fulgt.
Verdal Samvirkelag vedtok å overta ledelsen av Trones Handelslag,
men på vilkår av at moratorium ble godkjent. Dette ble det problemer
med å få ordnet. Uro og fraksjonsvirksomhet preget laget i 1921. Det
førte til at en del av styrets medlemmer la ned sine verv, og det ble
ekstraordinært medlemsmøte i mai 1921. NKL ba om at medlemmene
garanterte for laget, og at denne garantien kunne gi grunnlag for 60%
akkordoppgjør. Både de private kreditorene og NKL godkjente akkor
den, og Trones Handelslag kom i siget igjen. Årsmøtet i 1923 kunne
igjen godkjenne og fordele et nettooverskudd. Olaf Mathisen ble valgt
til formann.
Bestyrer O. Eikrem sa opp stillingen, og Sigurd Berg ble tilsatt som
ny bestyrer. Driftsopplegget og -resultatet ble etter hvert stabilisert og
trygt igjen, men i 1925 skrev bestyrer Berg til styret og sa opp stillin
gen. Årsaken var det utrygge forholdet som kredittgiing skapte. Han
forlangte at styret burde gå med på å vedta slutt på kredittgiingen hvis
han skulle fortsette som bestyrer. Styret vedtok da en kredittgrense
på kr. 30— pr. medlem. På dette grunnlaget fortsatte Berg som bestyrer.
I 1926 feiret Trones Handelslag 10-årsjubileum.

----
171 Vsl
----
Et brukt pengeskap ble kjøpt av A/S Trones Bruk for kr. 540,—.
Sommeren 1926 sa bestyrer Berg opp stillingen da han skulle overta
en annen stilling (se Nabohjelp til Sparbu og Røra). Ny bestyrer ble
O. Støver,men etter betenkningstid sa han fra seg stillingen, og Sverre
Hugaas ble tilsatt som bestyrer.
Årsoppgjøret ved utgangen av 1926 var godt. Sigurd Berg hadde klart
å snu utviklingen i riktig lei. Høsten 1927 var NKLs formann, Andr.
Juell, på besøk og holdt foredrag på et medlemsmøte. Trones Handelslag
ble innmeldt i NKLs revisjonsavdeling i 1928. Samme år sa laget opp
avtalen med den private bakeren om brødleveransen og inngikk avtale
med Verdal Samvirkelag om levering av brødvarer.
Dårlige tider og arbeidsløshet gjenspeiler seg også i møtereferatene
for Trones Handelslag. På nyåret 1929 «besluttedes oppsige butikdame
N.N. til fratredelse lørdag 9. februar d.aa. på grund av den faarestaa
ende arbeidsløshetsperiode».
Melk ble levert direkte fra produsent (Trones gard) til Trones Han
delslag og solgt fra kjølebrønn. I 1929 ble det skiftet leverandør, da
den tidligere leverandøren fant det ulønnsomt å levere. I 1931 var det
igjen denne produsenten som leverte melka. Det går fram at utsalgs
prisen det året var 18 øre pr. liter og innkjøpsprisen 12 øre. Melkepris
en gikk imidlertid opp, og avansen ble redusert i 1930 til 3 øre pr. liter.
I 1932 ble det «melkkrig» i Verdal, og melka ble solgt for 12 øre literen
og helt uten avanse en periode. Denne priskrigen var slutt sommeren
1933, og avansen var 3 øre. Den ble forhøyet til 4 øre før jul 1933.
Trones Handelslag hadde også åpent for melksalg på søndagene før
kirketid.
I mars 1930 sa bestyrer Sverre Hugaas opp stillingen, og etter aver
tering ble Olav Loe tilsatt som bestyrer. Hugaas hadde overtatt still
ingen som bestyrer ved Selsbakk Samvirkelag. I mars 1930 behandlet
styret en henstilling fra Verdal Samvirkelag om å få levere brødvarer
bare annenhver dag «paa grund av den dårlige vei». Styret holdt på at
kontrakten om daglig levering til Trones skulle opprettholdes. Som
meren 1930 «besluttedes efter foretat undersøkelse at foretningen for
søker at forhandle Tiger bensin».
Etter årsmøtet i 1931 ble det holdt 15-årsfest.
Høsten 1932 sa bestyrer Olav Loe opp stillingen da han skulle overta
bestyrerstillingen i Åsenfjord Samvirkelag (seinere bestyrte han Åsen

----
172 Vsl
----
Samvirkelag i mange år). Det meldte seg hele 60 søkere, og Albert Aa
ble tilsatt som ny bestyrer.
I 1933 ble Olaf Mathisen valgt på nytt som formann. Han hadde da
vært formann i 10 år, og det ble vedtatt at han skulle få en «gave til
erindring».
I 1933 foreslo regjeringen et merkelig skatteforslag som ville ha ført
til hardere beskatning av samvirkehandel enn av privat handel. I likhet
med mange andre S-lag rundt i landet sendte Trones Handelslag pro
test til myndighetene. Brevet fra Trones Handelslag lød slik:
Verdal, 10. april 1933.
Til Norges Storting.
Undertegnede styre av Trones Handelslag i Verdal, samlet til møte
måndag den 10. april d. aar. Vil paa medlemmernes vegne faa lov aa
uttrykke vor bestemteste protest imot det av regjeringen fremsatte stats
skatteforslag, som gaar ut paa en haardere beskattning av forbruker
kooperasjon end av den private handelsstand i landet. Dette forslag av
regjeringen kan vi ikke se andet i end et direkte angrep paa koopera
sjon, hvorfor vi protesterer paa det bestemteste. Og haaper vi at det
Norske Storting som vaaker over folkets ve og vel, vil forkaste dette
forslag av regjeringen og ellers støtte kooperasjon i dens samfundsgavn
lige arbeide.
Ærbødigst
I styret for Trones Handelslag
(underskrifter)
Regjeringens skatteforslag ble faktisk likevel vedtatt av stortinget, som
ikke riktig skjønte hva det var narret opp i. Protestene fra alle landsde
ler ble så sterke at vedtaket måtte omgjøres etter få måneder. Koopera
sjonen i Rogaland var ekstra aktiv i å klargjøre det uriktige i lovvedtaket.
Høsten 1935 var det igjen bestyrerskifte. Trones Handelslag var et
typisk «springbrettlag» for bestyrere som ville videre. Dessuten hadde
laget stabil drift og gode driftsresultater fra 1925. Albert Aa sa opp
stillingen for å overta som bestyrer ved Strindheim Samvirkelag. 48
søkere meldte seg, og søknadene fra 16 av dem ble videresendt til NKL
til uttalelse. Styret festet seg med 2 av søkerne, Ole O. Aamo,
Meråker, og Ola Overrein, Mære. Ole O. Aamo ble tilsatt og tok
stillingen.
I mars 1936 ble det holdt 20-årsfest for medlemmer og innbudte.

----
173 Vsl
----
Våren 1938 var det felles styremøte med Verdal Samvirkelags styre
for drøfting av planer som Verdal Samvirkelag var sagt å ha om filial
på Fleskhus. Tronesstyret mente en slik filial ville være til skade for
laget på Trones.
Etter en del debatt gikk styret for Verdal Samvirkelag med på at Trones
Handelslag gjerne kunne undersøke mulighetene for å åpne filial på
Fleskhus. Dette ble gjort, og saken ble drøftet også med disponent Johs.
Minsaas. Det synes som at begge parter mistet motet etter å ha vurdert
filialsaken nærmere.
I desember 1939 sa bestyrer Ole O. Aamo opp stillingen. Han var
tilsatt som bestyrer ved Vikhammer S-lag. Etter avertering meldte det
seg 23 søkere, og Martin Larsen, Meråker, ble tilsatt som ny bestyrer.
Årsmøtet i 1939 vedtok å bygge nytt lager. Snekker Bjørkeng fikk dette
arbeidet etter et anbud på kr. 3.350,—. Med en del tilleggsarbeid og
utstyr kostet bygget ca. 4.250,— kroner.
I 1940 besøkte Sigurd Berg igjen Trones, men da som distriktsrevi
sor for NKL. Hans rapport til styret var full av godord. Krigsforsik
ring ble drøftet i februar 1940, men saken ble utsatt. Få trodde det skulle
bli krig allerede om 2 måneder.
I januar 1941 ble Martin Larsen tilsatt som bestyrer ved Kopperå
Samvirkelag, og han sa opp stillingen ved Trones Handelslag. Etter
avertering kom det inn 24 søknader, og etter drøftinger med NKL ble
Einar N. Aune, Bjørgen, tilsatt som ny bestyrer.
Trones Handelslag var 25 år i 1941. Distriktsrevisor Sigurd Berg hadde
tatt med i rapporten sin en gratulasjon til laget for stabil og god drift
de siste 15 åra. I neste årsrapport var han framme med pekefingeren
og nevnte bl.a. kostnadsstigningen og vanskeligere tider med nedgang
i salget. Han minnet om forholdene under og etter første verdenskrig.
I flere rapporter påpekte Berg at det var satt av for lite til reservefondet
og bevilget for mye til tilbakebetaling på kjøp. Dette ble rettet opp
seinere.
I mars 1946 ble det igjen bestyrerskifte. Einar N. Aune var tilsatt
som bestyrer ved Glomfjord S-lag, og stillingen på Trones ble igjen
avertert. 47 søkere meldte seg, og etter vanlig prosedyre ble Arne
Nordgård, Breide Samvirkelag (og tidligere Sparbu Handelslag), til
satt i stillingen.
30-årsjubileet for laget ble markert med en fest for medlemmene «med
voksen husstand» og innbudte gjester. Årsmøtet i 1948 valgte Karl

----
174 Vsl
----
Mathisen til ny styreformann etter Olaf Mathisen som hadde fungert
i 25 år.
Styret vedtok våren 1948 å kjøpe
«motor kappsag til avbenyttelse for
medlemmene». Sykkeltilhenger
for varetransport ble også kjøpt.
Byggefondet var under oppbygg
ing, og hvert år ble det tilført et be
løp til dette fondet. I 1952 ble
spørsmålet om modernisering av
butikken drøftet. NKLs arkitekt
mente det hele ville komme på
minst 20.000 kroner, og med kjøle
rom 8-10.000 kroner i tillegg.
Olaf Mathisen, formann i 25 år.
På årsmøtet i 1952 ble dette med
bygningsmessig opprustning, ny
bygg eller eventuelt «om Trones
Handelslag skulle selges til Verdal Samvirkelag» drøftet. Styret ble på
lagt å arbeide videre med saken. Styreformann Karl Mathisen og be
styrer Arne Nordgård drøftet saken med diponent Lars Hoøen i Verdal
Samvirkelag (se Andre saker fra åra 1947-60). Spørsmålet om sam
menslutning hadde også vært drøftet i 1921 under driftsvanskelighet
ene ved Trones Handelslag da. Verdal Samvirkelag sa seg villig til å
gå inn for sammenslutning i 1952 etter vanlige regler ved å overta akti
va og passiva i Trones Handelslag. Et ekstraordinært medlemsmøte i
november 1952 vedtok at vilkåra « ikke syntes å være antagelig». Det
ble derfor vedtatt å sende ny forespørsel til Verdal Samvirkelag om
bedre vilkår i tilfelle sammenslutning. Noe mer kom det ikke ut av
forhandlingene før 10 år seinere.
I februar 1953 sa Arne Nordgård opp bestyrerstillingen for å overta
som bestyrer ved Kopperå Samvirkelag (seinere ved Malm Samvirke
lag). Etter avertering var det 26 søkere, og Kåre Teveldal, Meråker,
ble tilsatt som ny bestyrer.
Det ble vedtatt å be NKLs arkitektkontor utarbeide tegninger for nytt
forretningsbygg med innredning. Arkitekten skulle også vurdere om det
ble rimeligere å bygge på ny tomt. Det ble vedtatt avtale med E. Prest
vig om kjøp av tomt til forretning. I desember 1953 godkjente styret
tegningene for nybygget, og det ble vedtatt å søke om byggetillatelse.


----
175 Vsl
----
Helserådet forbød i 1953 salg av upasteurisert melk og påla Trones Han
delslag å ta melka fra Verdal Meieri fra 1. mai 1953.
På årsmøtet i 1954 ble Arne Hogstad valgt til formann etter Karl
Mathisen. Dette møtet vedtok å bygge ny forretningsgård etter de plan
ene som var utarbeidet i 1953. Et ekstraordinært medlemsmøte i mai
1954 behandlet problemene med finanseringen av nybygget. Møtet valgte
følgende til byggekomité: Ole Olsen formann, George Olsen, Konrad
Olsen og Birger Hogstad. Nytt ekstraordinært medlemsmøte i juli 1954
behandlet igjen finanseringen. Lånetilsagnet fra forsikringsselskapet
Samvirke lød på 65.000 kroner, og dette var for lite. Bygging ble like
vel vedtatt med 24 mot 4 stemmer. Verdal Sparebank innvilget et
tilleggslån på 15.000 kroner. Laget fikk 15 % rabatt på alle tremateria
ler hos A/S Trones Bruk. Det ble tegnet egen forsikring for medlem
mene som deltok i dugnadsarbeidet på nybygget. I 1955 skrev
distriktsrevisor Sigurd Berg, NKL bl.a.: « Vi nytter høve til å
uttale vår anerkjennelse for den store og betydningsfulle innsats som
medlemmene har gjort og fremdeles gjør for å skaffe laget nye og mo
derne lokaler. Medlemsinnsatsen på Trones tjener som et eksempel for
andre lag som skal bygge.»
Trones Handelslag.


----
176 Vsl
----
Sekretærjobben i styret ble i 1956 overtatt av Birger Hogstad etter
E. Prestvig, som hadde vært sekretær omtrent helt fra starten av laget.
En søknad til Norsk Tipping A/S i 1955 om å få bli kommisjonær
ble avslått, men gikk i orden et par år seinere.
Årsmøtet i mars 1956 vedtok å avertere den gamle forretningsgården
til salgs. Salget til George Olsen for kr. B.ooo— ble godkjent av
ekstraordinært medlemsmøte. Samtidig ble det vedtatt å markere la
gets 40-årsjubileum og innvielsen av den nye forretningsgården med
en fest. Åpningen av den nye forretningen skjedde tirsdag 20. mars 1956.
En avtale datert 18. april 1956 mellom laget og A/S Trones Bruk gjaldt
adgang til tilknytting til kloakkledningen fra forretningseiendommen
til Trones Bruks ledning.
Det ble arbeidet en del med finanseringen av planlagt fryseboksan
legg i underetasjen, men saken ble utsatt da det var vanskelig å få lån.
Før jul i 1957 meldte postverket at Trones Handelslag hadde fått sta
tus som brevhus. Godtgjøringen var beskjeden, kr. 120,— pr. år fra star
ten. I 1959 ble George Olsen valgt til formann etter at Arne Hogstad
fraba seg gjenvalg.
Kåre Teveldal ble før jul 1959 tilsatt som bestyrer ved Øvre Vardal
S-lag, og stillingen som bestyrer ble avertert. 20 søkere meldte seg,
og etter drøftinger med NKL ble Kjell Teveldal, p.t. Jaren, tilsatt i
stillingen (bror til Kåre).
George Olsen, styreformann
ved sammenslutningen.
Kjell Teveldal, bestyrer
ved sammenslutningen.


----
177 Vsl
----
Distriktsrevisoren uttalte tvil om det var forsvarlig å handle med
manufakturvarer. Han pekte på lav omsetningshastighet og rentetap.
Ellers var det bare godlåt i rapporten.
I 1961 overtok Henry Floan sekretærarbeidet. Styret behandlet i no
vember 1961 igjen spørsmålet om sammenslutning med Verdal Sam
virkelag, etter at denne saken hadde ligget på is i 9-10 år. Nå vedtok
styret enstemmig å kontakte Verdal Samvirkelag. Det ble pekt på be
hovet for rasjonalisering og større enheter. Før eller seinere ville det
tvinge seg gjennom slike løsninger, ble det skrevet i styreprotokollen.
Det var også pekt på vedtak i NKLs kongress om sammenslutning til
større og mer bærekraftige enheter. Et forhandlingsutvalg med deltak
ere fra partene ble enige om en avtale som ble vedtatt av ekstraordi
nært medlemsmøte i Trones Handelslag og av representantskapet i Verdal
Samvirkelag. Som forhandlingsutvalg hadde Trones Handelslag valgt
styrets formann George Olsen, nestformannen Konrad Olsen og be
styrer Kjell Teveldal. På ekstraordinært medlemsmøte i desember 1961
i Trones Handelslag møtte revisjonssjef Olav Hole og distriktsrevisor
Ulrik Paasche fra NKL, foruten disponent Hoøen fra Verdal Samvir
kelag, som gjester. Hole holdt foredrag om utviklingen innen forbruker
kooperasjonen og om tendensen til større enheter. Styrets enstemmige
forslag om sammenslutning fikk ikke bare skryt av de som hadde
ordet. En sa at det var «den svarteste dag» i lagets historie. Ved skrift
lig vortering ble styrets forslag om sammenslutning vedtatt med 32 stem
mer for og 5 stemmer mot. Det var 2 blanke stemmer. Forslaget om
sammenslutning ble behandlet av representantskapet i Verdal Samvir
kelag i desember 1961 og ble enstemmig godkjent. Med dette var
sammenslutningen et faktum fra nyttår 1962.
Siste årmøte i Trones Handelslag ble holdt 24. februar 1962. George
Olsen og Kåre Frøseth ble valgt som representanter til representant
skapet i Verdal Samvirkelag. Personlige vararepresentanter Torbjørn Frø
seth og Arvid Mathisen.
Sammenslutningsavtalen hadde samme ordlyd som avtalen mellom
Røra Samvirkelag og Verdal Samvirkelag (se Røra Samvirkelag).

----
178 Vsl
----
RØRA SAMVIRKELAG
Også fra Røra Samvirkelag kom det signaler i 1961 om interesse for
sammenslutning. Det hadde tidligere vært nært samarbeid med dette
laget (se Nabohjelp til Sparbu og Røra). På årsmøtet i mars 1961 fikk
styret fullmakt til å forhandle med Verdal Samvirkelag om sammen
slutning, og i august forelå det utkast til avtale. Røra Samvirkelag holdt
ekstraordinært medlemsmøte i november 1961 for behandling av avta
leutkastet om sammenslutning. Avtaleteksten var i samsvar med den
som ble brukt i avtalen med Trones Handelslag, og den lød slik:
«År 1961, den 5. juli, ble det på Verdal holdt forhandlingsmøte mellom
representanter for styrene i Røra Samvirkelag og Verdal Samvirkelag.
Følgende var til stede:
Fra Røra Samvirkelag: Styrets formann Kåre Sjøvold og bestyrer Kåre
Austråt.
Fra Verdal Samvirkelag disponent Lars Hoøen og inspektør Erling
Aurstad.
Under forhandlingene ble partene enige om å foreslå for sine styrer
å arbeide videre med følgende forslag:
1. Røra Samvirkelag og Verdal Samvirkelag slår sine virksomheter sam
men pr. 1. januar 1962 med sikte på å kunne stå sterkere i konkur-
ransen.
2. Gjeldende vedtekter for Røra Samvirkelag og Verdal Samvirkelag
samarbeides.
3. Tidligere medlemmer av Røra Samvirkelag får samme rettigheter
og plikter som medlemmer av Verdal Samvirkelag når det gjelder
medlemsskap, representasjon, innskudd, rente, tilbakebetaling på
kjøp m.m.
4. Fast ansatt personale ved Røra Samvirkelag beholder sin ansienni
tet og skal ved sammenslutningen ikke gå ned i lønn. Lønns- og ar
beidsvilkår forøvrig skal være som bestemt i avtalene mellom de
respektive forbund og DKT.
5. De to lags samlede aktiva og passiva slås sammen og går inn i det
nye lag med bokførte beløp.
Det forutsettes at et sammenslutningsoppgjør ved Røra Samvirke
lag blir omtrent like godt som oppgjøret pr. 31.12.1960.
6. Det er en forutsetning at denne sammenslutningsavtalen godkjennes
av Røra Samvirkelags medlemsmøte med det flertall og på den måten

----
179 Vsl
----
som lagets vedtekter fastsetter for oppløsning, og av Verdal Samvir-
kelags representantskap med vanlig flertall.»
Revisjonssjef Olav Hole fra NKL deltok i medlemsmøtet og orien
terte om saken. Da saken ble tatt opp til skriftlig votering, stemte 31
for, 5 imot, og 3 sedler var blanke.
Etter medlemsmøtet sendte styret for Røra Samvirkelag søknad til
Verdal Samvirkelag om sammenslutning basert på avtaleutkastet. Re
presentantskapet i Verdal Samvirkelag godkjente enstemmig i desem
ber 1961 styrets innstilling på sammenslutning fra 1. januar 1962.
På nyåret 1962 dukket det opp et spørsmål som ingen hadde tenkt
på tidligere. Avdeling Røra ville ta brødvarer fra Verdal Samvirkelags
bakeri, men samvirkebakeriet i Sparbu, Produksjonslaget Samvirke,
ville fortsatt beholde leveransene til Røra, og det ble vist til produk
sjonslagets vedtekter, som forutsatte ett års oppsiingstid. Alternativt ville
produksjonslaget ha 10.000 kroner i erstatning for tapt leveranse. For
å få en løsning på saken ble det i første omgang tilbudt 6.000 kroner,
men dette tilbudet ble avslått. Etter et forhandlingsmøte om saken i
februar 1962 gikk Verdal Samvirkelag med på kravet om 10.000 kroner
til produksjonslaget, som nok trengte pengene for å klare seg. — Dette
bakeriet ble etter hvert for lite og ble bortleid og seinere nedlagt.
Det første forsøket på å få organisert samvirkehandel på Røra, var
Rørens og Omegns Forbrugsforening på Hylla omkring 1870.
Skolelærer Karl M. Karlson, opprinnelig fra Beitstad, drev handel
ved Hylla. Ifølge bygdeboka for Inderøy gikk ikke denne forretningen
særlig godt økonomisk. Karlson fikk derfor med seg en del interesser
te, særlig bønder, til å gå sammen i en forbruksforening, som ble stif
tet i 1870 eller 1871. Kristian Ner-Rol var styreformann og lærer Karl
son bestyrer. Medlemsandelen var på 5 spdl. (20 kr.). Vedtektene ble
vedtatt i generalforsamling ved Hylla 4. februar 1871.
I § 1 sto det:
«Rørens og Omegns Forbrugsforenings Formål er ved Indskud af
Aktier at danne og vedligeholde en Handel især med Husholdnings
varer og saaledes forskaffe sine Medlemmer Materiel Fordele hvad
Varers Godhed og Billighed angaar.»
§ 13 lød slik:
«Handelen sker kun mod kontant eller ogsaa mod Bytte af saadanne
Varer, der med lethed igjen kan bringes i Penge. Kredit kan gives
for Medlemmer paa 1/5 af Aktien og paa 1 Maaned.»
Verdal Samvirkelag — 12

----
180 Vsl
----
Røra Samvirkelag.
Vedtektene ble trolig ikke fiilgt godt nok, for driftsresultatet ble etter
hvert dårlig og forbrugsforeningen ble nedlagt omkring 1880.
Hus og forretning ble solgt til Gjermund Olsen Nyeggen, som fortsatte
forretningsdrift ved Hylla. Seinere ble det andre som overtok. Karl M.
Karlson fortsatte som skolelærer til han ble bankkasserer i Inderøens
Sparebank. Han døde i ung alder i 1888.
Det kom til å gå ca. 35 år før neste forsøk på samvirkehandel i Røra
kommune. Dessverre har det ikke vært mulig å oppdrive styreproto
koller eller andre pålitelige dokumenter, bortsett fra siste styreproto
koll før sammenslutningen. Tidligere styreformann i Røra Samvirkelag,
nå ordfører i representantskapet for Verdal Samvirkelag, Kåre Sjøvold,
har skaffet fram en del opplysninger om Røra Handelslag fra 1915 og
framover. Utskrift av skylddelingsforretningen for tomtekjøpet, datert
23. juni 1915 finnes i arkivet og viser at den første tomta på «10 ar»
ble kjøpt av John A. Salberg, Salberg Nedre. Selgeren var visstnok også
medlem av det første styret for Røra Handelslag, der Ole Helberg var
formann. John Aalberg var også med blant stifterne.
Håkon Krogstad, seinere kjøpmann i Steinkjer, var første handels
betjent, og første bestyrer var Peder Eidem fra Selbu. Han ble i 1923
eller 1924 avløst av bestyrer Øyvind Skjånes fra Vikna. Skjånes fun
gerte fram til Verdal Samvirkelag kom inn i samkjøringsforholdet med


----
181 Vsl
----
Røra Handelslag i oktober 1928 etter akkordforhandlinger for Røra Han
delslag (se Nabohjelp til Sparbu og Røra).
Laget på Røra ble fra da av kalt Røra Samvirkelag, og Christian Prest
vik fra Verdal var daglig leder fram til omkring 1934, da Ingvald
Moen ble bestyrer. Samkjøringen med Verdal Samvirkelag varte i 11
år. Lærer og bonde Olaf Berg var styreformann først på 1950-tallet.
Filialen på Hylla ble vedtatt opprettet i 1952 i leide lokaler hos fru
Bragstad. 60 stemte for og 22 imot vedtaket om filial.
Lagerbygget ved jernbanen ble vedtatt bygd i 1953. Prisoverslag ca.
27.000 kroner.
I 1954 sa Olaf Berg fra seg formannsvervet, og John Følstad ble ny
formann.
Ønsket om ny og større forretningsgård gjorde seg stadig gjeldende.
I november 1954 ble det holdt ekstraordinært medlemsmøte i Røra
Samvirkelag for behandling av byggesaken. Bestyrer Moen redegjorde
for byggeplanene og for ønskene om mer plass til alle varegruppene.
NKLs arkitektkontor hadde laget utkast til nybygg, og kostnadsover
slaget var på ca. 380.000 kroner. I ordskiftet var det enighet om at noe
burde gjøres med lokalitetene, men enkelte talere mente at det ville bli
for stort løft for laget å bygge så stort og dyrt. Ordskiftet om dette var
te i en og en halv time og endte med enstemmig vedtak om å gå videre
med byggesaken.
Byggekomité ble valgt: Sverre S. Loraas, Karl Letnes og Anders
Austad.
Det ble arbeidet videre med byggeplanene. og årsmøtet i 1956 ved
tok revidert utkast, som gikk ut på ominnredning av den gamle forret
ningsgården og bygging av nytt lager bakenfor. Kostnadsoverslaget var
på ca.250.000 kroner. Finansieringen var ordnet, og forslaget ble en
stemmig vedtatt.
Driftsåret 1957 ga et underskudd på ca. 26.000 kroner.
Årsmøtet 1958 valgte Kåre Sjøvold til formann.
Et større billigsalg av delvis ukurante varer ble foretatt i 1958.
I 1959 fant styret det nødvendig å forsøke å foreta innskrenking av
personalet, da omsetningen pr. tilsatt var lavere enn i andre s-lag. Drifts
overskuddet i 1958 og 1959 gikk med til avskrivning på eiendom og
inventar.
I april 1959 sa bestyrer Moen opp stillingen. Han hadde da overtatt
en privat forretning og ønsket å fråtre snarest. Styret innvilget dette.

----
182 Vsl
----
Bestyrerstillingen ble avertert, og 33 søkere meldte seg. Kåre Austråt
ble tilsatt som ny bestyrer.
Det går fram at distriktsrevisor Ulrik Paasche var bekymret over
lagets stilling i 1959.
Han pekte på følgende nødvendige tiltak:
1. Kraftig reduksjon av varebeholdningen (delvis ukurant)
2. Tilføring av kapital ved kassakredittlån.
3. Auke av medlemsinnskuddene.
Omlegging av drifta og salg av lagret ved jernbanen ble drøftet.
Regnskapet for 1959 ble oppgjort med et underskudd på vel 42.000
kroner etter vedtektsbestemte avsetninger.
I 1960 ble det solgt ca. 250 m 2 av lagets tomt til naboen, dr. Kjølmo
en (garasjetomt).
Sammenslutningstanken ble drøftet på et styremøte før jul 1960. Års
oppgjøret for 1960 ga mulighet for 2 % tilbakebetaling på kjøp, i tillegg
til avsetning til fond.
Kåre Austråt,
Kåre Sjøvold,
styreformann ved sammenslutningen. bestyrer ved sammenslutningen.
Spørsmålet om sammenslutning med andre lag ble drøftet også på
årsmøtet i 1961. Distriktsforeningens formann, Ottar Huseby, innledet
om saken. Det ble nevnt at styret hadde vært i kontakt med ledelsen
både i Verdal S-lag, Inderøy S-lag og med Inderøy Forbrugsforening,


----
183 Vsl
----
Kjerknesvågen, om saken. Styret fikk fullmakt til å arbeide videre med
spørsmålet.
Så i styremøte 11. oktober 1961 behandlet styret utkast til avtale om
sammenslutning med Verdal Samvirkelag, og denne avtalen ble som
nevnt foran, vedtatt av medlemsmøtet 9. november 1961. Det siste års
møtet for Røra Samvirkelag ble holdt 17. mars 1962. Årsoppgjøret for
1961 var på linje med året før. Følgende representanter med vararepre
sentanter ble valgt til representantskapet i Verdal Samvirkelag:
1. Kåre Austråt med vararepresentant Per Mentsen
2. Kåre Sjøvold med vararepresentant Anton Austad
3. Kr. Haarberg med vararepresentant Tor Holmsve
Avdelingene Trones og Røra har kanskje ikke vært de mest stabile
når det gjelder driftsresultater. Særlig Rora har en tungvint og arbeids
krevende driftsbygning. Likevel har sammenslutningene knyttet med
lemmene nærmere til Verdal Samvirkelag og til avdelingene i sentrum.
Medlemmene fra både Trones og Røra er ofte på Verdalsøra og i sam
virkelagets avdelinger på innkjøp.
Inderøy Samvirkelag sa nei
I 1961 var også Inderøy Samvirkelag i forhandlinger med Verdal Sam
virkelag. Styreformannen og bestyreren for Inderøy Samvirkelag skrev
under et avtaleutkast som styret vedtok å legge fram for et medlems
møte. Medlemmene var ikke enige. Avtaleutkastet om sammenslutning
fikk ikke nødvendig flertall på medlemsmøtet i Inderøy Samvirkelag.
Det ble hevdet at det var en tidligere verdaling som var ivrigste mot
stander av sammenslutningstanken.
Matsentret
Eiendommen Aasgaard ved hjørnet av Nordgata/Johs. Bruns gate og
tomtene nordover var debattert i flere runder. Det hadde vært planer
om slakteri der (se Slakteri saken). Pølsemakeri med butikk var også
nevnt før vedtaket om A/L Fellesproduksjon.
Matvarebutikk med bakeri var også inne i bildet. Andre kombina
sjoner med matvareforretning, postverket, televerket og apoteket ble
også diskutert i 1961. Kommunen hadde behov for kontorer, og en råd
huskombinasjon ble også skissert og var med i drøftingene.
Styret vedtok i april 1961 å få revet et lite bolighus på tomta nord

----
184 Vsl
----
for Aasgaard. I juni 1961 ga representantskapet styret fullmakt til å få
utarbeidet planer for et matvaresenter på Aasgaard tomta. Det ble aver
tert anbudsinnbydelse for riving av den gamle murbygningen på Aas
gaard og utgraving av tomta. Ri vingen av huset kom på 1.500 kroner,
og graving av tomt kostet 7.000 kroner, og det var dessuten satser for
bortkjøring av masse.
Diskusjonen om utforming av bygget var intens, og dette var forståe
lig. Et matvareinnkjøp i samvirkelagets hovedavdelinger foregikk fram
til 1962 gjerne slik at en kjøpte de vanlige kolonialvarene i den gamle
kolonialavdelingen mot jernbanen, brødvarer i brødavdelingen ved si
den av, - fisk, fiskmat og grønnsaker i fiskavdelingen ved Nordgata,
kjøttvarer i kjøttavdelingen ved Nordgata, og skulle en ha melk, måtte
en gå til meieriets utsalg på andre sida av jernbanen - gammelmeieriet.
Mange tenkte derfor i samme vante baner også for det bygget som
skulle komme på Aasgaardtomta. De så i første omgang for seg en løs
ning med adskilte matvarebutikker med egne inngangsdører for hver
butikk. NKLs arkitektkontor ved arkitekt Johan Stensaas var med på
diskusjonene. Det ble etter hvert enighet om planløsning og tegninger
for en stor og tidsmessig selvbetjenings matvarebutikk med ferskvare
avdelinger i samme lokale. Disponeringen av 2. etasje ble også klar
lagt, og det ble vedtatt å flytte samvirkelagets kontorer dit fra 2. etasje
i Magasinet (Fridlund) når bygget ble ferdig.
Anbudene ble behandlet i september 1961. Forsikringsselskapet Sam
virke ga tilsagn om lån på 1.150.000 kroner til bygget. Byggelån ble
gitt av Den Nordenfjeldske Kreditbank/Forretningsbanken.
Styret ba Arne Holan om å føre tilsyn med byggearbeidet, som ble
satt bort til murmester Oddmund Karlgård som hovedentreprenør. Bygget
hadde opprinnelig en total golvflate på 2350 m 2. Salgsarealet for Mat
sentret var til å begynne med 540 m 2. Golvarealet ble kraftig utvidet
seinere. I underetasjen var det lagerplass også for andre avdelinger.
Byggearbeidet gikk etter planen. Åpningen av Matsentret skjedde 12.
november 1962 med stor tilstrømning av folk. Det ble holdt presse
konferanse med omvisning før åpningen.
Salget av melk ble ordnet ved eget måleapparat ved kjøleanlegget.
Det var bare å sette spannet under og trykke på ønsket antall liter.
Som butikksjef for Matsentret tilsatte styret Arnulf Brenne, seinere
varehussjef ved DOMUS Verdal. Kontorlokalene i 2. etasje i Aasgaard
ble ferdige til innflytting på nyåret 1963.

----
185 Vsl
----
Matsentret.
Samla byggekostnad for dette bygget ble vel 1,9 mill. kroner. De tid
ligere kontorlokalene i Magasinbygget ble ominnredet til møterom, og
ble en tid brukt til ungdomssenter (se Kafeteria).
Kjøp av tomter på Tinden
I 1961 gikk NKL med på å seige et tomteområde på Tinden - fra ny
slakteriet og nordover til villabebyggelsen. Representantskapet godkjente
handelen i desember 1961. Det var eiendommene Tomta på 2770 m 2,
Spilageren på 4038 m 2, Slakteriet Nordre på 1121 m 2 og Vårtun på 9005
m 2. Prisen var kr. 3,50 pr. m 2.
NKL hadde i sin tid ervervet disse tomtene med tanke på eventuell
utvidelse av ullvarefabrikken, som ble nedlagt.
Tomter i sentrum
I 1961 ble eiendommen Østby mellom Minsaas Plass og Sørgata kjøpt
av vognmann Mateus Einarsen, og eiendommen Bostad vest for Østby
ble kjøpt av Lise Hofstad mot avtalt pris og avtaler om borett for selg
erne i nyoppført vertikaldelt 2-mannsbolig ved Volhaugvegen. En del
av eiendommen Østby gikk med til det regulerte området for Minsaas
Plass.
Etter at de gamle bolighusene og stallen til Einarsen var sanert, ut
gjorde de to tomtene en fin sentrumstomt som det nok ville bli bruk
for (se Bygging av Postgården).


----
186 Vsl
----
Det ble også forhandlet om å erverve Selnestomta ved jernbanen,
nord for og inn til Fram (lagerbygget). På grunn av en forkjøpsrett til
annen interessent ble det ingen handel. Nå var prisen 275.000 kroner
med en del påstående eldre bygg. Sist det var forhandlet om denne
eiendommen var i 1933, men styret syntes da at prisen var for høy,
19.000 kroner. Denne eiendommen ble kjøpt seinere (1979).
BLANDING AV KRAFTFOR
Ved mølla ble det så smått begynt med å leieblande kraftfor, i første
rekke svinefor, som i hovedsak består av byggrøpp som blir iblandet
forskjellige proteinstoffer, mineraler m.v.
Det var en kostbar runddans å sende bygg til Trondheim for maling
og innblanding av litt konsentrat, ha det i sekker og frakte sekkene til
bake igjen.
I 1961 vedtok styret å kjøpe en «Hvirvelvind» blander for å effektivi
sere blandeprosessen. De første diskusjonene om en utvidelse av
mølla tok til. Samtidig ble det kjent at Felleskjøpet også arbeidet med
planer om et kraftforblanderi for Innherred.
Styret vedtok å gi formann og disponent fullmakt til å kjøpe høvelig
lastebil med spesialutstyr for utkjøring av kraftfor i bulk.
Det var 56 søkere til sjåførstillingen, og Odd Rindsem ble tilsatt som
den første bulkbilsjåføren.
Dette med blanding av kraftfor var begynnelsen til noe som etter
hvert ble en stor sak.
Andre saker fra 1960 til -62
Verdal Apotek v/apoteker Øverland tillot i 1960 salg av de mest van
lige apotekvarer ved de filialene som dette passet for. En slik ordning
hadde vært etterlyst, men hadde tidligere ikke vært tillått.
Rent forretningsmessig dekker neppe ordningen sine egne kostnader
på grunn av lav avanse og omsetningshastighet. Ordningen har imid
lertid vært populær blant medlemmene.

----
187 Vsl
----
Rent historisk kan nevnes at etter 20 år med rasjonering av nybil
salget, ble bilrasjoneringen opphevet i 1960.
Det ble etter hvert mindre behov for damesystua, og styret foreslo
nedlegging. Representantskapet var enig i dette og godkjente vedtaket
i mars 1960.
En del av systua ble i 1961 leid bort for en tid framover til Pauline
Valstad, som hadde bestyrt systua. Resten av lokalene ble overtatt av
herresystua, som forsøkte seg på kjedeproduksjon av herrebenklær for
salg gjennom grossist. Dette var ikke så enkelt i konkurranse med ra
sjonelle konfeksjonsfabrikker. Herresystua ble avviklet i 1964. Ordning
med rettesystue for dame- og herrekonfeksjon fortsatte og er fremde
les i drift.
Hosten 1960 behandlet styret et brev fra bestyrer Ivar Nordnes ved
Ørmelen filial med ønske om salg av melk ved avdelingen. Som ved
legg fulgte underskriftsliste med 51 navn. Et brukt måleapparat for løs
melksalg ble kjøpt og montert ved avdelingen.
Det var også en kontakt med Verdal Indremisjonsforening om mu
lighet for en avtale om Bedehuseiendommen, som lå ved hjørnet av
Asbjørnsens gate/Konsul Moes gate - like ved Venneseiendommen
(DOMUS-kvartalet). Avtalen kom i stand seinere.
Det ble sendt en henvendelse til kommunen om å ta med planer om
nytt bad for Øra ved planlegging av nye kommunale bygg.
På nyåret 1961 behandlet styret en forespørsel fra lærer Ivar Berg
om mer bruk av nynorsk i samvirkelaget, og han ba om å få trykt års
melding og regnskap på nynorsk. Styret fattet følgende vedtak: «Års
meldingen trykkes på nynorsk hvert annet år (radikale former)». Dette
vedtaket er etterlevd, og såvidt en vet, er det ingen andre samvirkelag
som har liknende jamstillingsordning. Verdal Mållag takket samvirke
laget for vedtaket.
Enkelte har hatt motforestillinger, men dialekten i distriktet ligger
nokså nær opp til nynorsk, slik at problemet med å forstå nynorsk
skulle være lite. Parentesen i vedtaket peker i retning av lett og ledig
nynorsk. Det er likevel et spørsmål om denne stadige målstriden
bremser og hindrer en naturlig og gradvis tilnærming og overgang til
ett folkelig skriftspråk med noe av det beste fra begge målformene.
Samvirkelaget fikk sommeren 1961 sterk pågang av styret for Verdal
Museum om å hjelpe til med å holde kafedrifta ved museet i gang i
sommersesongen. Fra samvirkelagets side var det liten interesse for dette

----
188 Vsl
----
opplegget. Med ordnet arbeidstid og tariff-festet lønn og arbeidsvilkår
ville det bli vanskelig å styre dette med bare én person tilsatt. Med
to personer ville underskuddet bli enda større. Pågangen på styrets med
lemmer ble så sterk at det ble gjort et forsøk på å holde drifta gående
i sesongen, men det ble bare den ene sommeren.
I samband med et lastebilkjøp ble det en del diskusjon om lønnsom
heten med at egne folk skulle bygge opp og beslå lasteplatt og karmer,
eller å kjøpe bilen ferdig påbygd. Av hensyn til arbeidsplassene var det
vanlige synet at mest mulig skulle utføres med egne folk. Ved å be om
forhåndskalkyle og pristilbud viste det seg å bli rimeligere å kjøpe
bilen ferdig påbygd.
Våren 1961 vedtok styret kjøp av traktor med løfteutstyr og tilhenger
for gårdskjøringen og lokaltransporten.
I september 1961 behandlet styret et skriv fra politimesteren i Inn-
Trøndelag vedrørende et brev fra samvirkelaget til lensmannen i Verdal
om hærverk. Politimesteren påtalte at anmeldelsen ikke var riktig ut
formet - det skulle gå fram at det ble begjært tiltale (strafferettslig for
føyning) og straff for gjerningsmannen. Videre skulle det følge en
henstilling til påtalemyndigheten om at den under straffesakens behand
ling fremmet samvirkelagets krav om erstatning mot vedkommende.
Det skulle være orden i sakene.
Ved siden av de vanlige bevilgningene ble det i 1961 bevilget kr. 500 —
til aksjonsnemnda i Nord-Trøndelag for Dag Hammarskiølds Minne
fond. Hammarskiøld var FNs generalsekretær og ble drept i en noe
mystisk flyulykke i Afrika, der han var på fredsforhandlinger. Han ble
tildelt Nobels fredspris post mortem.
I 1960 og 1961 var det som en prøveordning gjennomført en innsats
premieordning ved enkelte avdelinger etter et opplegg fra Handel og
Kontor og DKT. Ut fra tidligere omsetningstall skulle det gis en pre
miering for omsetningsauke ved avdelingen. Det ble etter hvert en lite
populær ordning. Det var mye utregningsarbeid for hver uke, og ord
ningen viste seg å kunne virke urettferdig. Dessuten var det avdelinger
som ikke kunne bruke ordningen. Den ble derfor oppsagt av begge parter
og opphørte pr. 30. nov. 1961.
Mot jul 1961 ble det større interesse for fjernsyn. Elektrisk avdeling
trengte egen servicebil og spesialutstyr til TV-verkstedet, og styret vedtok
kjøp.

----
189 Vsl
----
I november 1961 bevilget styret 1.000 kroner til fullføring av det nye
Vinne Samfunnshus.
Samvirkelaget tilbod kommunen å bevilge 5.000 kroner til eventuelt
nytt bad i tillegg til de 15.000 kroner som Verdal Sanitetsforening og
Verdal Samvirkelag hadde innestående i det gamle badet (-5- eventuelt
driftsunderskudd siste år). Ordningen med det gamle badet ved mølla
ble sagt opp med tanke på utbygging.
I januar 1962 bevilget styret en formannsklubbe med inskripsjon som
presang til Levanger Samvirkelags 50-årsjubileum. Denne klubba kom
tilbake til styret etter sammenslutningen og brukes nå som formanns
klubbe for laget.
Våren 1962 ble det sendt et brev til Verdal kommune om Minsaas
Plass, som nærmest var en gjørmet åker, i hvert fall i vårløysninga.
Samvirkelaget ønsket en bedring av forholdet og tilbod å forskuttere
midler til asfaltering av plassen og tilstøtende gater for i alt 40-45.000
kroner mot tilbakebetaling over 2 år med en halvpart pr. år og mot 5 %
rente. Reguleringsplanen var imidlertid ikke tilstrekkelig avklart ennå,
og ordningen ble av den grunn ikke aktuell.
DISPONENT LARS HOØEN GÅR BORT
Våren 1962 skrantet Hoøen en
del, og legen ordnet med innlegging
i sykehuset. Det syntes til å begyn
ne med å utvikle seg bra. Hoøen var
i godt humør og spøkte til besøken
de med sitt høye blodtrykk. I et
møte først i juni ble styret orientert
om at Hoøens sykdom hadde tatt en
mer alvorlig vending. 12. juni 1962
kom meldingen fra sykehuset om at
Lars Hoøen var død, 66 år gammel.
Styret og representantskapets utvalg
holdt møte 14. juni. Før møtet tok
til holdt formannen, Jarle Benum,
minnetale over Hoøen. Møtet ved-
Disponent Lars Hoøen.


----
190 Vsl
----
tok at det i samråd med fru Margit Hoøen skulle avtales om minne
stund m.v.
Lars Hoøen hadde hatt stillingen som disponent for Verdal Samvir
kelag i nesten 15 år (se Lars Hoøen ny disponent). Hoøen var jordnær,
både i direkte og overført betydning. Han var romslig og i godt humør,
og i tillegg til forretningsinteressene var han hage- og jordbruksinter
essert. Han sørget også av den grunn for å bevare slektsgården på Ør
landet, slik at sønnen kunne overta som bonde. Hoøen fikk begynt på
gjennomføringen av den nødvendige fornyelsen av samvirkelagets drifts
bygninger i sentrum. Han så også tidlig betydningen av å sikre tomter
for framtidig utbygging av samvirkelaget. Nye filialer kom i hans funk
sjonsperiode. Slakterisaken, som varte i over 10 år, var tyngende for
Hoøen, og det var strid om andre saker også, f.eks. snekkerifabrikk
en. Det kunne enkelte ganger skinne igjennom at Hoøen ikke alltid hadde
følt seg helt velkommen i Verdal. Han sa en gang at han angret på at
han hadde tatt disponentstillingen. Likevel var han både tiltaksom og
optimistisk i sitt syn på oppgåvene. Lars Hoøen sa flere ganger at han
fant stor støtte og hjelp hos kona, Margit. Hun var alltid et godviljens
menneske, og hun hadde også overskudd til et omfattende foreningsar
beid, bl.a. for Verdal Sanitetsforening.
Hoøen var medlem av NKLs representantskap fra 1948, og han var
styremedlem i distriktsforeningen i flere perioder. Hans rammende og
humoristiske møtereplikker huskes av mange. Som nevnt tidligere var
han aktivt med i Øras Vel og da spesielt i gjennomføringen av kino
bygget i Verdal.
Konstituering
Styret vedtok i juni 1962 å avertere disponentstillingen i Vårt Blad,
i to Oslo- og to Trondheimsaviser + distriktets aviser.
Videre innstilte styret på at undertegnede skulle bli konstituert i still
ingen inntil ny disponent var tilsatt. Det ble vedtatt å gi den konstituer
te disponenten prokura, og nødvendige papirer og underskrifter for dette
ble ordnet av styret.
Representantskapet holdt møte et par dager etterpå. Ordføreren i re
presentantskapet, Ola Lunden, ønsket først de nye representantene fra
Trones og Røra velkommen etter sammenslutningene. Deretter holdt
han minnetale over disponent Lars Hoøen.
Styrets innstilling om konstituering ble godkjent av representantskapet.

----
191 Vsl
----
Ny disponent
Det var 9 søkere til disponentstillingen. I august 1962 vedtok repre
sentantskapet enstemmig styrets innstilling på tilsetting av undertegne
de, Erling Aurstad, som ny disponent. Tilsettingen ble gjort gjeldende
fra 1. september 1962.
Verdaling med i NKLs styre
Som nevnt foran var Johs. Mins
aas med i NKLs styre i 1914-15.
NKLs kongress i 1962 valgte
Jarle Benum, styreformann i Ver
dal Samvirkelag, som medlem av
NKLs styre. Han er fortsatt med
og er i ferd med å sette en etter
trykkelig norsk rekord som kon
gressvalgt og stadig gjenvalgt
styremedlem og mangeårig nest
formann i NKLs styre. Når dette
skrives, er Jarle Benum enstemmig
innstilt av NKLs representantskap
som ny styreformann i NKL etter
Magne Bølvigen. NKLs kongress i
Trondheim avgjør valget i septem
ber 1986. (Benum ble valg til
formann.)
Jarle Benum.
(Det er bare NKLs heltidstilsatte Randolf Arnesen, Andr. Juell og
Peder Søiland som hittil har hatt lengre styrefunksjon enn Jarle
Benum i NKLs historie.)


----
192 Vsl
----
NYTT BAKERI
Samvirkelagets bakeri ved Nordgata ble etter hvert for gammeldags.
Størhusbygningen som i 1908 ble flyttet fra Ekle og bygd opp til bake
ri, hadde fungert brukbart (se Ønske om eget bakeri). Lokalene var
utvidet det som gikk an, men det var vanskelig å auke produksjonen
for levering av bakerivarer til flere avdelinger og S-lag i området. An
legget holdt ikke mål lenger, verken bygningsmessig eller med kjøleut
styr eller tidsmessig maskinpark. Dyktige fagfolk laget bra produkter,
men hele prosessen var tungvint og det var arbeidssomt å holde tids
messig hygienisk standard. Spørsmålet om nytt bakerianlegg var der
for til drøfting både under slakterisaken og under planleggingen av
nytt matvaresenter (se Matsentret).
«Blautkakhistorien» på forsommeren 1960 understreket behovet for
nytt bakeri- og konditorianlegg. Det var en uvanlig varm helg med kon
firmasjon ved flere kirker i distriktet. Bakeriet leverte som vanlig
kaker med forskjellig fyll i stort antall. En av porsjonene med fyll
krem var satt til avkjøling da en velmenende person utenom bakeriets
stab la et lokk over beholderen mens kremen ennå var varm. Resultatet
viste seg å bli ganske dramatisk. En del av kakene som ble fyllt med
denne kremen, førte til ganske alvorlig matforgiftning i det varme
været. Enkelte ble så syke at de måtte til behandling på sykehuset. De
som hadde hatt plass nok for kakene i kjøleskapet, merket ikke noe
übehag.
Avisene og NRK-radioen hadde reportasje om saken. Midt oppe i
alvoret ble det også spøkt med episoden. Kjøringen av syke til syke
huset og magesjauen forøvrig ble lokalt kalt romfart. Det var visstnok
brukt romkrem som fyll i de kakene som skapte problemene. Rom
farten ute i universet var så vidt i gang. De første satelittene hadde truffet
månen allerede året før, og det var tatt bilde av månen. Episoden i ba
keriet var beklagelig, først og fremst for de uheldige som ble syke, men
også bakeriets folk og ledelsen i samvirkelaget tok seg nær av saken
og beklaget den sterkt. Det var naturlig at helserådets lege, dr. Erling
Hammerstad, grep inn. En del alvorsord ble nok både sagt og skrevet.
Det ble straks gjennomført tiltak for å unngå gjentaking og for å få så
bra forhold som mulig ved det gamle anlegget, slik at midlertidig drift
ble godkjent.
Styret fortsatte drøftingene om nytt bakerianlegg, valg av tomt, leve
ringsområde, kapasitet m.v.

----
193 Vsl
----
NKLs produksjonskonsulent, Willy Ruud Hansen, mente at tida var
inne for å tenke i større regioner. En utredning og kalkyle for et di
striktsbakeri ble gjennomgått av styret i 1960, og det ble vedtatt å ar
beide videre med saken.
En grunn til at saken måtte ta noe tid, var at Levanger Samvirkelag
også drev bakeri og hadde under tvil fått utarbeidet byggeplaner for
nytt bakeri. I samband med drøftingene om stiftingen av A/L Felles
produksjon kom det også på tale et felles bakerianlegg.
Eventuell full sammenslutning av de to samvirkelaga ble også disku
tert på et møte.
I et felles styremøte mellom Levanger Samvirkelag og Verdal Sam
virkelag i juni 1961 ble det enstemmig vedtatt å gå inn for felles bakeri
anlegg i Verdal. I oktober 1961 ble styret informert om at NKLs
produksjonskonsulent hadde gått inn for at Verdal Samvirkelag burde
bygge og drive bakeriet, og at Levanger Samvirkelag var enig i dette,
også på grunn av byggeplaner for ny hovedforretning.
Arkitekt Johan Stensaas ved NKLs arkitektkontor og NKLs bakeri
konsulent arbeidet i 1962 fram ferdige tegninger for et vel 700 m 2 ba
kerianlegg på tomta Vårtun ved sidesporet på Tinden, nord for
slakteriet.
Styret behandlet saken i desember 1962 og vedtok bakerikonsulen
tens alternative forslag om en planløsning, slik at bakeribygget kunne
utbygges og anlegget utvides med en tunnelovn når behovet ville
melde seg. Styret vedtok også å søke om byggeløyve for nybakeriet.
I februar 1963 fikk styret signaler om at bakeriet kunne få større le
veringsområde og bli fellesbakeri for Innherred.
Styrets formann, Jarle Benum, var i Industridepartementet for å få
fortgang i behandling av søknaden om byggeløyve, men der var det
lite trøst å få - neppe byggeløyve i -63.
Representantskapet behandlet saken i mars 1963 og vedtok enstem
mig styrets innstilling på bygging av et bakerianlegg på ca. 730 m 2 og
med et prisoverslag totalt på kr. 650.000,—. Styret fikk fullmakt til å
ta opp nødvendige lån og å sette i gang bygging straks byggeløyve ble
gitt. På dette tidspunktet gikk en ut fra at bakeriet skulle dekke områ
det Inderøy til Åsen, eventuelt også Steinkjer-området, hvis forhand
lingene om dette gikk i orden.
Samvirkelaget Steinkjer ville imidlertid drive eget bakerianlegg. Der
med var det ikke behov for å utvide planene i Verdal til også å omfatte

----
194 Vsl
----
tunnelovn, da byggeløyve ble innvilget i oktober 1963. I stedet ble det
enighet med bakerikonsulenten om bestilling av 2 stk. bakerovner med
bevegelig herd og automatiske avsettingsbrett. Med dette var det slutt
med stakingen ved bakerovnene. Ovnene kostet ca. 230.000 kroner med
brettvogner. Dessuten ble det bestilt konditorovn og annet nødvendig
utstyr til nybakeriet. (Tilbygg med tunnelovn kom seinere.)
I januar 1964 vedtok styret å anta murmester Oddmund Karlgårds
anbud på bygging av bakeriet for kr. 520.000— og med byggetid 210
dager. Byggearbeidet ble igangsatt straks. Styret vedtok også denne gang
å be Arne Holan være tilsynsmann i byggeperioden.
A/S Den norske Industribank innvilget et pantelån på kr. 400.000 —
til bakeribygget.
I juni 1964 ble bakermester Odd Johnsen, Mo i Rana, tilsatt som
bakermester ved nybakeriet, som startet produksjonen 30. november
1964.
Det ble vedtatt at bakeriet skulle overta leveransene til Levangerav
delingene fra nyttår 1965, og at en baker og en konditor, som var be
manningen ved Levangerbakeriet, fikk arbeid ved nyanlegget i Verdal.
Det ble etter hvert inngått avtaler med andre samvirkelag om leve
ranser av bakervarer, men enkelte lag var tilbakeholdne. Skogn Han
delslag var inne på tanken om å sette i gang drift av eget bakeri. Laget
inngikk avtale med en privat baker om leveranse, heller enn åta vare
ne fra Verdal.
Fra mai 1965, begynte Ytterøy
Samvirkelag og Hokstad Samvir
kelag, Ytterøy, å ta varer fra det
nye bakeriet i Verdal.
Seinere ble det utvidelse både av
leveranseområdet og av anlegget
(se Gomanbakeri).
Baker Konrad Ellewsen
5314 års arbeid i Samvirkelaget
Baker Konrad Ellewsen fratrådte
i desember 1964, 70 år gammel, og
etter en tjenestetid på hele 53 V 2 år.
Ellewsen begynte som bakerlær- Konrad Ellewsen og Klaus
ling 15. juni 1911, og 1914 var han Stavø til h.


----
195 Vsl
----
ferdig bakersvenn. Styret vedtok i januar 1965 å søke om tildeling av
H.M. Kongens fortenestmedalje til Ellewsen. Søknaden ble raskt inn
vilget. Medalje med diplom ble tildelt Ellewsen under en middag sam
men med representantskapet, styret, revisjonsutvalget og Ellewsens
nærmeste familie. Verdals varaordfører, Klaus Stavø, foretok tildelin
gen av medaljen.
LEVANGER SAMVIRKELAG
Som nevnt i innledningen ble det gjort et forsøk på å få organisert
kooperativ varehandel i Levanger allerede i 1866 ved stiltingen av Le
vanger Forbrugsforening. Denne foreningen hadde ikke fulgt Roch
daleprinsippene godt nok og gikk inn etter få år. Det må være riktig
å få med en del av den historiske bakgrunnen for samvirketiltaka i Le
vangerområdet, som etter hvert er bygd ut til en betydelig del av sam
virkelaget.
I 1911 ble det gjort et nytt forsøk på å få dannet en kooperativ han
delsforening for Levanger og omegn. Et arbeidsutvalg med represen
tanter for forskjellige arbeiderlag i området holdt sitt første møte 9.
april 1911 og valgte smed Paul Holthe til formann og Johan Kjønstad
til sekretær for utvalget. (Arbeiderlaga da hadde langt videre formål
og oppgåver enn det rent politiske.)
Det ble vedtatt å «skrive til Røros, Hommelvikens og Aalens Ko
operative Foreninger og be om å få tilsendt deres love og mulige opp
lysninger». (Verdal var ikke nevnt.)
I et nytt utvalgsmøte i mai 1911 ble det vedtatt å be NKLs formann,
advokat Ole Dehli, komme til Levanger og holde foredrag.
Dehli holdt foredraget 20. juli. Det står at «foredraget var mindre
godt besøkt». Likevel ble det 19. august 1911 holdt konstituerende ge
neralforsamling i Levanger Kooperative Forening etter at 60 medlem
mer hadde tegnet seg på medlemsliste på forhand. Av disse møtte ca.
30 på generalforsamlingen, som valgte Paul Holthe til foreningens før
ste formann.
Verdal Samvirkelag — 13

----
196 Vsl
----
Det første styret i Levanger Samvirkelag.


----
197 Vsl
----
Følgende 8 ble valgt til styremedlemmer: Anton Andersen, Maurits
Mathisen, Johan Eriksen, Johan Kjønstad, Nelius Hallan, Ole Moe,
Carl Vandsvik, Daniel Tingstad.
Som revisorer ble valgt M. Bye og O. Skille.
Det første styremøtet valgte Johan Kjønstad til foreningens første
sekretær. Styret hadde friskt pågangsmot og vedtok å kjøpe forret
ningsgård straks. Det gjaldt Håkon den godes gt. 10. Pris kr.
12.500,—. Generalforsamlingen godkjente enstemmig styrets forslag
om kjøp av gården og om åta opp et vekselobligasjonslån på
kr. 5.000,—. Samtlige medlemmer av foreningen skulle stå solidarisk
ansvarlig. Tidligere eier og selger av gården var Daniel Tingstad,
styremedlem i foreningen.
Innkrevingen av medlemsinnskuddene ble satt i gang. Gården ga
noe leieinntekt, bl.a. av kinodrift og av en leilighet og enkelte andre
lokaler.
I oktober 1911 vedtok styret å bestille butikkreoler og disk foruten
100 medlemsbøker.
Det ble avertert etter kombinert handelsbetjent/bestyrer, og videre
ble det drøftet om det var tilrådelig å åpne handel allerede 1. desember
1911, da det bare var kommet inn 700 kroner som medlemsinnskudd.
Handelsbetjent Robert Midtlyng, Skatval, ble tilsatt som bestyrer.
Det ble vedtatt å melde foreningen inn som medlem av NKL, som
nettopp da åpnet engroslager i Trondheim. Sist i november ble det
kjøpt inn noe kolonialvarer.
Marie Kjønstad ble tilsatt som butikkdame, og salget kom i gang
omkring 1. desember.
Allerede etter en uke forelå det søknader fra to medlemmer om å
få handle på kreditt. Dette ble avslått av styret. let styremøte før jul
sa formannen at det var nødvendig på en eller annen måte å skaffe ca.
kr. 500,—, da medlemmene betalte inn sine andelsinnskudd altfor
seint.
Vi bør ta en titt på det første «årsoppgjøret» etter ca. 1 måneds drift:
Netto overskudd ble kr. 151,43, som ble vedtatt brukt slik:
Til reservefondet 17 tø % kr. 26,29
Til fond etter § 10 V kr. 15,14
Til kjøpeutbytte (4% på kjøp) kr. 100,00
Til fond etter § 10 VII kr. 10,00
kr. 151,43

----
198 Vsl
----
Dette tyder på at bruttoomsetningen hadde vært ca. 2.500 kroner.
Det ble vedtatt at revisorene skulle få som honorar kr. 40,— pr. år.
På nyåret 1912 måtte styret ta opp et akseptlån på kr. 500,—.
Allerede i februar sa bestyrer Midtlyng opp stillingen, og ny bestyr
er ble E. Wigdahl. Det ble også tilsatt handelsbetjent, Lars Kirkbak,
fra Ålen, men han sa opp allerede i august samme år.
I 1912 ble omsetningen kr. 22.516,95, og det ble 2% kjøpeutbytte.
T. Kjesbu ble valgt til styreformann i 1913.
I 1914 diskuterte styret muligheten for å overta en privat fiskforret
ning som var leieboer i kjelleren i lagets gard, men det endte med at
foreningen skulle handle med litt saltet sild og fisk i det ordinære for
retningslokalet og med det faste personalet.
Det ble også vedtatt en utvidelse av forretningslokalet ved å ta med
to lagerrom i butikkarealet.
A. Stavrum ble valgt til formann i 1914.
Fra 1912 til 1915 hadde foreningen et eget valgt husstyre som skulle
stelle med spørsmål vedrørende eiendommen. Det går fram at dette
husstyret stadig fikk pålegg av foreningens styre om å drive inn hus
leie og si opp leieboere som ikke betalte. I juli 1915 mannet styret seg
opp og avviklet husstyret og fremmet krav om utkastelse ved politiet
for leieboere som ikke ville betale for seg.
Også Levanger Kooperative Forening fikk merke vareknapphet
under første verdenskrig. Dessuten var det en del tilfeller av boikott
av leveranser fra private grossister og fabrikker også der.
Klaus Grøneng foreslo i 1915 at foreningen burde åpne kafevirksom
het i 2. etasje i eiendommen. En egen komite arbeidet med saken, men
styret var noe betenkt over å utvide virksomheten for fort. Mangelen
på driftskapital gjorde seg gjeldende, og NKL purret på oppgjør for
vareleveranser.
Anton Andersen ble valgt til styreformann i 1916.
Styret vedtok å kjøpe et pengeskap for kr. 500,—, men kjøp av
kassaapparat ble utsatt flere ganger.
Styret vedtok også å ta opp et lån på kr. 5.000— mot pant i gården
«til at innkjøbe manufaktur for».
Navnet Levanger Koop. Handelssamlag kom etter hvert i bruk, men
trolig skyldtes dette feilskriving.
I ekstraordinær generalforsamling i september 1916 ble det vedtatt
å kjøpe H. Olsens gard, Håkon den godes gt. 8, for kr. 12.000,—. Et

----
199 Vsl
----
mindretall var stemt for å kjøpe Bamberggården av Klaus Grøneng for
kr. 44.000,—, men dette ble nedstemt.
Samme møte vedtok endelig å kjøpe kassaapparat med 4 telle
verk/skuffer.
Med to eiendommer ble det mer av både arbeid og kostnader med
vedlikehold av hus og oppsiing eller flytting av leieboere. Styresakene
ble preget av dette en tid framover. I november 1917 vedtok styret å
rasjonere viktige varer ved å seige hvetemel og margarin bare til med
lemmer, 5 kg hvetemel og 1 mark (1/4 kg) margarin pr. uke pr. med
lem. De som ikke tok ut sin rasjon i løpet av uka, fikk ikke overføre
rasjonen til neste uke.
I mars 1919 vedtok ekstraordinær generalforsamling enstemmig sty
rets forslag om, så snart forholdene tillot det, å opprette en kjøtthandels
avdeling og en landbruksavdeling. Regnskapsmessig skulle disse
avdelingene være adskilt fra kolonial- og manufakturavdelingen.
2 dager etterpå vedtok styret kjøp av maskiner og utstyr for slakteri
og pølsemakeri av Edv. Garnes for kr. 5.500,-. Slakter Ole Nilsen ble
tilsatt som avdelingsbestyrer for denne virksomheten. Samtidig ble det
vedtatt å forsøke å få tatt opp et lån på kr. 10.000,- til maskinkjøpet
og til driftskapital for slakterforretningen. Det ble også innledet for
handlinger med meieriet om å få overta kraftforhandelen og en tomt
ved jernbanen for lager.
Årsmøtet i februar 1920 vedtok styrets forslag om å utvide forret
ningsbygget det tomta tillot, lage kjeller under hele gården og inn
rede hele 2. etasje til salgslokale og lager for manufaktur og skotøy.
Byggingen av et lagerbygg i mur i 3 etasjer + kjeller ble vedtatt. Det
ble også vedtatt å bygge et lite utbygg i mur i indre vinkel av gården
med sikte på å få et ordentlig kontor. Disse byggeplanene skulle gjen
nomføres etter hvert som økonomien tillot det. Det ble vedtatt å ta opp
et kassakredittlån på 50.000 kroner. Dette lånet ble omgjort til pante
lån.
Våren 1920 ble det holdt hypotektakstforretning på Håkon den go
des gate 10; kr. 72.000,- og nr. 8; kr. 22.000,-. Gårdene var da brann
forsikret for kr. 87.100,-.
Etter at et styremøte var ferdig, ble det tilføyd følgende:«Efter un
derskrift var foretat blev der enst. vedtat at forretningen i likhet med
andre steder brugt, betaler for styremedlemmernes kaffe efter møterne.»

----
200 Vsl
----
Ordet «fortæring» var først skrevet, men det var strøket og rettet til det
mer beskjedne ordet «kaffe».
I 1920 ble Otto Røiseng tilsatt som fast revisor i tillegg til det valgte
revisjonsutvalget. Samme år ble det også vedtatt å kjøpe inn et ordent
lig skilt for forretningen.
Medlemstallet var 399 pr. 30. juni 1920.
Arbeidet med utgraving og støyping av kjeller ble utført av firmaet
Sivertsen & Reinaas.
Den private fiskehandleren, O. Bjørgum, som drev i kjelleren, var
oppsagt, og det ble vedtatt å drive egen fiskavdeling. Samme O. Bjør
gum ble tilsatt som leder av samvirkelagets fiskavdeling. Arbeidet med
utvidelsen av butikklokalene ble utført av Odin Olsen.
I 1921 vedtok styret forslag fra bestyrer Wigdahl om å seige en del
ukurante varer til nedsatt pris. Skotøyprisen skulle settes ned med 10%,
og særlig amerikanske herresko skulle selges enda rimeligere, ble det
bestemt.
Årsmøtet i 1921 valgte G. S. Tyldum til styreformann etter Anton An
dersen, som hadde vært formann i 5 år. Årsmøtet vedtok at styret
skulle kjøpe en erkjentlighetsgave til Andersen, og beløpet ble fastsatt
til kr. 200,-.
Styret strakk seg litt lenger for på den måten å kunne kjøpe et gullur
som kostet kr. 225,-. Andersen fikk ikke lang glede av sitt nye gullur,
for 25. november s. å. vedtok styret at det skulle kjøpes krans til An
ton Andersens båre.
Det var egentlig vedtatt at laget skulle holde 10-årsfest høsten 1921.
På grunn av byggeaktiviteten og trolig også på grunn av den tidligere
formannens død, ble 10-årsfesten utsatt til årsmøtet på nyåret 1922.
Bestyrer og styre hadde en tid mye arbeid med tilsetting av betje
ning til manufaktur- og sko-avdelingen. Ved flyttingen av disse avde
lingene opp til 2. etasje ble det frigjort plass i 1. etasje til en
jernvareavdeling, som også måtte ha betjening.
Etter jobbetida begynte nå nedgangstida å melde seg. Styret vedtok
å varsle personalet om at det på nyåret 1922 ville bli nødvendig med
lønnsnedsettelser i samsvar med nedgangen i levekostnadene. En lønns
reduksjon ble vedtatt fra 1. februar.
Det var trangere tider, og driftsresultatet ble deretter. Styret vedtok
å prøve å få forhøyet pantelånet noe.
Det gikk slag i slag med nye varegrupper. I januar 1922 fikk laget

----
201 Vsl
----
et tilbud fra Frol Kommunale Elektricitetsverk om å overta i kommi
sjon verkets salg av «utstyrsgjenstande samt koke- og varmeapparater».
Salgsprovisjonen var 8%, og tilbudet ble godtatt. 2 nye kassa-apparater
ble kjøpt. Det ble vedtatt å levere kjøpemerker på alt salg fra for
retningen.
Til årsmøtet i 1923 foreslo styret - noe motvillig - 2,5% i kjøpeut
bytte, men føyde til at egentlig burde hele beløpet ha gått til avskriv
ning på eiendommene. Konkurransesituasjonen gjorde at de likevel ville
foreslå tilbakebetaling på kjøp. Styret hadde enda en tilføyelse:«Dog
henstilles til styret for neste aar at foreta tilsvarende større avskrivning
paa gaardene».
Styret hadde en pussig sak til behandling. Det gjaldt en klage fra
en person som var misfornøyd med den behandlingen han hadde fått
som kunde. Han hadde da forlangt å bli innskrevet som medlem for
å kunne gå på årsmøtet og klage, men bestyreren hadde nektet å skrive
vedkommende inn som medlem på dette grunnlaget. Styret vedtok en
stemmig å svare at han kunne få bli medlem i samsvar med lagets ved
tekter.
Årsmøtet i 1924 vedtok styrets forslag om 2,5% kjøpeutbytte, men
bestyrer Wigdahl hadde gått inn for 2 % og større avskrivning på eien
dommene. Årsmøtet vedtok også forslaget om å auke medlemmenes
ansvarsinnskudd fra 40 til 50 kroner.
Videre hadde styret bedt om fullmakt til å utrede spørsmålet om å
opprette bakeri, enten i egne lokaler eller ved kjøp av igang væ rende
bakeri.
Styret måtte i 1924 stramme inn reglene for kreditthandel.
Etter årsmøtet i 1924 ble det en del bølger som var preget av by/land
motsetninger på grunn av formannvalget. Paul Holthe ble valgt i stedet
for G. S. Tyldum. En del medlemmer forlangte skriftlig, og i samsvar
med vedtektene, ekstraordinært medlemsmøte. Dette møtet ble holdt,
og etter en del prat gikk lufta ut av hele saken. Flere talere ba dirigen
ten avslutte møtet da det ikke forelå noe forslag til behandling. Det eneste
som ble vedtatt, var ikke å gi avisene noe referat fra møtet. 120 med
lemmer var frammøtt. Paul Holthe fortsatte som formann.
Omtrent samtidig, i april 1924, ble de første forhandlingene ført om
kjøp av den tredje gården, Håkon den godes gt. 6, skredder Larsens
gard. Styret syntes prisen, kr. 45.000,-, var for høy, og saken ble utsatt.

----
202 Vsl
----
I 1925 vedtok årsmøtet å forhøye ansvarsinnskuddet fra 60 til 100
kroner.
Nye lønnsreduksjoner ble vedtatt av styret i 1926 og seinere i 1927,
1930 og 1931 i samsvar med nedgangen i levekostnadene.
I 1927 ble J. Bentzen, Nesna, tilsatt som leder av kjøttavdelingen,
og han fungerte i denne stillingen ut 1929.
I 1928 ble det vedtatt å innstallere kjøleanlegg ved kjøttavdelingen
og fiskforretningen. Fiskforretningen ble da vedtatt drevet sammen med
Levanger og Omegn Fiskerlag, og som eget selskap. Dette gikk ikke
så bra, og årsmøtet i 1929 ga styret fullmakt til å si opp samarbeidsav
talen og på nytt overta drifta for egen regning.
I 1930 ble avdelingen igjen bortleid til fiskhandler O. Bjørgum, som
sa opp leieforholdet igjen i 1931. Ny leier ble Ragnvald Borgsø.
I 1929 vedtok styret å bestille 100 eksemplarer av Randolf Arnesens
brosjyre «Kooperationen i raske træk», som styrets medlemmer skulle
dele ut. Videre ble det holdt et orienteringsmøte med kooperativ film.
Det var fortsatt nedgangstid, og medlemmene hadde mindre å hand
le for. Kjøtt- og fiskavdelingen kom ut med underskudd i 1929, og sty
ret vedtok med knapt flertall å sløyfe tilbakebetalingen på kjøp. Dette
var årsmøtet enig i.
Styret vedtok også å si seg enig i NKLs linje med partipolitisk nøy
tralitet innen forbrukerkooperasjonen, slik det var vedtatt av NKLs kon
gress allerede i 1923.
Levanger Samvirkelag, som laget etter hvert og innimellom ble kalt
(uten noe vedtak om dette), hadde tidlig en ordning med en represen
tant for personalet i styret når det var saker som vedkom personalet.
Representanten hadde tale- og forslagsrett, men ikke stemmerett.
Kjøttavdelingen gikk fortsatt dårlig og hadde i 1931 et underskudd
på ca. 3.000 kroner. Styret foreslo for årsmøtet i 1932 at avdelingen
burde nedlegges. Årsmøtet var ikke enig i dette og vedtok fortsatt drift,
i hvert fall ett år til. Styrets formann, Paul Holthe, og bestyrer
Wigdahl ba om å få tilføyd protokollen at de stemte mot fortsatt drift
av kjøttavdelingen.
Årsmøtet i 1932 valgte S. R. Hegge til formann etter Paul Holthe som
da hadde fungert i 8 år, foruten de to første åra etter starten.
Slakter Nilsen hadde hatt permisjon i 1931.
I 1932 ble han bedt om å komme tilbake og overta kjøttavdelingen

----
203 Vsl
----
igjen, og dette gikk i orden. En nødvendig utvidelse og modernisering
av avdelingen ble også vedtatt.
Levanger Samvirkelag ble stadig ofte re brukt som navn. I 1932 ble
laget innmeldt som medlem av NKLs revisjonsavdeling. Ny fast revi
sor ble Kr. Halsan.
I juli 1932 sa bestyrer E. Wigdahl opp, og bestyrerstillingen i Le
vanger Samvirkelag ble avertert.
49 søkere meldte seg, og Lars Hoøen, som var bestyrer ved Folla
foss Samvirkelag, ble tilsatt. Styret vedtok å gi bestyrer Wigdahl en
erkjentlighetsgave ved fratreden.
NKLs distriktsrevisor Tufte var til stor hjelp ved bestyrerskiftet, og
han vikarierte i noen uker til den nye bestyreren, Lars Hoøen, kunne
overta 1. oktober 1932.
I oktober 1932 ble det kjøpt ny vekt, nytt kassaapparat og skrive
maskin.
Samtidig med bestyrerskiftet ble det foretatt fullstendig regnskapsopp
gjør med noe høyere satser for avskrivning på varebeholdningene. Det
kom da fram et underskudd på ca. 7.400 kroner som ble dekket mot
reservefondet. Dette var sikkert en nødvendig sanering og konsolide
ring av drifta.
Styret besto da av S. P. Hegge formann, Arne Kjønstad, Hilmar
Berget, Otto Langås og Lars Hoøen.
I 1934 var fiskkjelleren uten leier igjen, og det ble vedtatt å inngå
kommisjonsavtale med Edv. Braset, Mosvik, om videre drift.
Omsetningen av landmannsprodukter auka, og dette var en varegruppe
bestyrer Hoøen hadde interesse for.
Bakerispørsmålet fra 1924 ble igjen tatt opp. Det ble sendt søknad
til NKL om lån til bygging av eget bakeri, men dette ble avslått.
I april 1933 vedtok styret å underhandle med Verdal Samvirkelag om
eventuelt lån derfrå, uten at det foreligger mer om denne saken.
Høsten 1933 ble det fart i bakerisaken. Gjennom lensmann Berg kom
det tilbud på baker Hofstads bakeri i Kirkegt. 58 med inventar for
kr. 17.000,-.
Handgiing ble ordnet, og i november behandlet et ekstraordinært
medlemsmøte saken.
Skredder Larsens gard, Håkon den godes gt. 6, var også tilbudt for
16.000,— kroner, og NKL anbefalte kjøp, men medlemsmøtet vedtok

----
204 Vsl
----
enstemmig å kjøpe Hofstads bakeri i Kirkegata 58. Lån ble ordnet i
forsikringsselskapet Samvirke.
Til stillingen som baker- og konditormester kom det inn 25 søkna
der. Olaf Gran, Malm Samvirkelag, ble tilsatt i stillingen. Bakeriut
salget ble ominnredet og pusset opp. Medlemsmøtet hadde vedtatt at
det også måtte finnes noe brød varer ved hovedforretningen, men
kravet var beskjedent: «2 brødsorter og brød varer maa til enhvær tid
finnes i hovedforretningen.»
Etter en del forhandlinger, blant annet med NKL, ble det pussig nok
besluttet å organisere bakeribedriften som aksjeselskap med navnet
Levanger Handel og Bakeri A/S. Dette ble ordnet ved at 1 aksje ble
overdratt til bakermester Gran og 1 aksje til Margit Moksnes, Kontoret.
En 2 x 16-platers bakerovn for vedfyring ble kjøpt, og murmester
Sivertsens anbud på muring ble godtatt.
Det må nevnes en historisk interessant sak:
I referatet fra årsmøtet i 1934 står det at lærer Dillan og flere pekte
på den agitasjonen som ble ført fra Fedrelandslagets side mot koopera
sjonen. Fedrelandslaget var en aggresiv nazistisk og antimarksistisk or
ganisasjon som ved siden av Nasjonal Samling så det som sin oppgave
å følge opp det som hadde skjedd i Tyskland, der nazistene hadde be
slaglagt forbrukerkooperasjonens anlegg og eiendeler. Partipolitisk nøy
tralitet innen kooperasjonen ble understreket på medlemsmøtet (se også
Partipolitikerne vil overta -). Til denne diskusjonen tilføyde nynorsk
tilhengeren Lindgard at det også var riktig med nøytralitet i målspørs
målet. Året etter tok han opp samme sak i skriv til årsmøtet om:
«— jamstilling i målspursmålet soleis at årsmeldinga vert trykt på ny
norsk eller på begge måla».
Styreformann S.P. Hegge såtte fram dette forslaget: «Levanger Sam
virkelag må heretter som hittil holde seg absolutt nøytral i både mål
bruk og politikk. Det må således stå enhver tillitsmann og et hvert styre
fritt å bruke den målform som det faller lettvintest for seg å uttrykke
seg på. Den årlige regnskapsoversikt og årsmelding blir heretter å trykke
på riksmål og nynorsk.»
Øraker støttet forslaget, som ble vedtatt «mot 5 røyster».
I mai 1934 behandlet styret et tilbud fra E.J. Aarhus, som tilbød et
handelssted ved Mule i Frol som filial for Levanger Samvirkelag mot
at han kunne bli filialbestyrer. Med tilbudet fulgte det ei liste med om

----
205 Vsl
----
kring 80 navn på kunder som ønsket å handle på Danielsborg, derav
33 som allerede var medlemmer av samvirkelaget.
Ekstraordinært medlemsmøte i juni 1934 behandlet saken og vedtok
å utsette avgjørelsen til førstkommende årsmøte i 1935. Dette møtet for
kastet først en noe tvilsom tanke om å løse Danielsborgsaken ved å
kjøpe varebil og kjøre rundt varer. Deretter behandlet årsmøtet avtalen
med E.J. Aarhus om filial på Danielsborg, men avtalen ble ikke vedtatt.
I november 1937 vedtok styret tilbud fra E.J. Aarhus om en avtale
om kommisjonslager på Danielsborg fra 1. desember. Fast lønn kr. 1.200
pr. år + 5% av omsetningen. Aarhus skulle da skaffe forretningslokale,
lagerrom, lys, brensel og betjening og påta seg innkjøring av varene
til forretningen. Han skulle også for egen regning utvide forretnings
lokalet noe.
Ved årsmøtet i 1935 sa S.P. Hegge fra seg gjenvalg som styreformann,
og Karl Okkenhaug ble valgt.
Sommeren 1935 vedtok styret i Levanger Samvirkelag en avtale med
Bøndernes Salgslag i Trondheim om at samvirkelaget skulle være opp
kjøper for Norges Kjøtt- og Fleskecentral i Oslo.
BS skulle trekke tilbake sin oppkjøper i Levangerdistriktet. Samvir
kelaget tilsatte Johs. Letnes som den første oppkjøperen. Samme år
ble Harald Thiis tilsatt som avdelingsleder for manufakturavdelingen.
Stillingen som ekspeditør og lagermann for landmannsvarer ble
avertert i mars 1936, og det meldte seg i alt 149 søkere. Saken ble da
utsatt til ny sesong, og i august 1936 ble Harald Hagerup tilsatt.
Kjøp av Håkon den godes gt. 6 var drøftet både i 1924 og 1933. For
3. gang kom spørsmålet om kjøp av denne gården opp til behandling.
I januar 1937 tilbød Guro Larsen gården med uthus for kr. 20.000 —
handgitt til over årsmøtet.
Årsmøtet i mars 1937, som forøvrig ble dirigert av seinere fylkes
mann Leif Granli, vedtok enstemmig kjøp av gården. Samtidig ble det
vedtatt å ta opp et pantelån i Bøndernes Bank. Med dette vedtaket var
gårdene Håkon den godes gt. nr. 10, 8 og 6 samvirkelagets eiendom.
Det ble bekreftet seinere at dette var fornuftige kjøp.
Nærmest på sparket ga årsmøtet styret fullmakt til å kjøpe bryggene
Sjøgata 25 og 27, hvis det kunne oppnås enighet om vilkår. Ett med
lem sa at dette var mye på en gang. Bryggene ble kjøpt for kr. 18.000,—.
I 1937 behandlet styret i Levanger Samvirkelag en situasjon som hadde
oppstått ved at Verdal Samvirkelag hadde innvilget en søknad fra fru

----
206
----


----
207 Vsl
----
Slapgaard-Bye om levering av varer til et kommisjonslager i Okken
haug. Dette betegnet styret i Levanger Samvirkelag som lite kollegialt
og ba om en forklaring. Samtidig vedtok styret å be årsmøtet om full
makt til å gjøre det samme innen eget distrikt i tilfelle dette syntes å
være formålstjenlig og forretningsmessig forsvarlig. Årsmøtet vedtok
denne fullmakten, men det ble føyd til at et slikt lager binder kapital.
Styret i Verdal Samvirkelag behandlet klagen og forklarte grunnen til
at ordningen var kommet i gang. Som ny formann etter Karl Okken
haug valgte årsmøtet i 1937 Oddleiv Spillum.
I 1937 ble det inngått avtale om overenskomst mellom Norges Handels
og Kontorfunksjonærers Forbunds lokalavdeling og Levanger Sam
virkelag.
Lagets 25-årsfest skulle ha vært holdt i 1936, men ble utsatt da og
ble avviklet 10. juli 1937 med Evald Finsvik som formann i festkomiteen.
På årsmøtet i 1938 var også NKLs formann, direktør Andr. Juell og
disponent Ole Espaas, NKL Trondheim, til stede. Juell holdt foredrag.
I 1939 vedtok årsmøtet styrets forslag om bygging av lagerbygget.
Det ble også inngått kommisjonsavtale mellom samvirkelaget og
Personalet fra 1936 i Levanger Samvirkelag.
Første rekke f.v: Gunnlaug Hestø Sørholt, eksp., Hildur Nilsen, eksp., Åse
Berntzen Nevermo, eksp., Jorid Kvam Stavlund, eksp., Åse Rønning Våge,
eksp., Inger Dahl Østerås, eksp, Hilda Halsan Letnes, eksp., Svanhild Karl
gaard, eksp., Gina Nilsen Andersen, eksp., Margit Hegge Aasenhus, eksp.,
Alfhild Gjemble Tronstad, eksp., Gunvor Nilsen, eksp. Margit Moksnes,
kontordame.
Andre rekke f.v.: Harald Hagerup, avd.sj. frørenseriet og lager, Johannes
Letnes, slakter, pølsemaker, Ingrid Karlgaard Østerås, eksp., Bernt Toldnes,
eksp., Astrid Alstad Steen, eksp., Nelly Moan, eksp., Lars Hoøen, bestyrer,
Mette Vist, rengjøringshj., Arthur Brobak, eksp., Margit Vist Østli, ren
gjøringshj., John Nordal, lagerarbeider, Johan Stavrum, eksp., Kristian
Halsan, revisor, Harald Thiis, avd.sj. manufaktur, Olaf Gran, bakermester.
Tredje rekke fv.: Ingvald Steen, baker, Martin Knudsen, visergutt, Einar
Olsen, baker, Erling Nordahl, baker, Ole Olsen, avd.sj. fisk, Kåre Halstrøm,
baker, Anton Eggen, vognmann.
Bak: Ivar Letnes, pølsemaker, Ole Nilsen, slaktermester, Magne Nordgaard,
slakter.
Bildet er tatt i 1936.

----
208 Vsl
----
Levanger Handel & Bakeri A/S, og denne avdelingen ble i realiteten
drevet som en filial.
Maskiner for korn- og frørensing ble innkjøpt, og Oskar Ludvik Gran
ble tilsatt som frørenser på Brygga.
Styret i Levanger Samvirkelag hadde et kort møte 14. april 1940 og
vedtok regler for eventuell utlevering av varer mot garanti eller inne
stående på konto til medlemmer som manglet kontanter etter krigsut
bruddet 9. april. Videre ble det vedtatt regler for fordeling av varer som
det ville bli mangel på.
I neste styremøte, 21. mai, ble det bevilget kr. 500— i varer til lands
innsamlingen for brannherjede byer, øremerket for Steinkjer og Nam
sos.
Kr. Halsan ba om å bli fritatt for revisjonsarbeidet, og som ny revi
sor ble Jarl Voll tilsatt.
Nazistene begynte etter hvert å gjøre seg gjeldende. Styret behand
let i mai 1941 et brev fra kretsføreren i NS, en verdalskar, med klager
over utidig agitasjon i samvirkelagets butikker mot de som han kalte
ansvarlige myndigheter, altså nazistene og tyskerne. Han ba om å få
oppsatt plakater om at slik agitasjon var forbudt. Styret svarte uskyldig
at dette forholdet var helt ukjent for styret, og videre ble det svart at
skulle det brukes slike plakater, så burde alle byens forretninger bli på
lagt dette.
Fiskforretningen ble i oktober 1941 overtatt helt av samvirkelaget
etter at Edv. Braset trakk seg ut av kompaniskapet. Det ble kjøpt en
steikemaskin for fiskekaker og kjøttkaker.
Kjøttavdelingen fikk, som flere andre bedrifter, pålegg om produk
sjon av bl.a. pølser til de tyske troppene som var forlagt i distriktet.
Det var i årevis gitt et beløp til trengende til jul i Frol, Skogn og
Levanger. Dessuten ble det bevilget til andre formål. I 1941 ble det gitt
kr. 200— til restaureringen av Alstadhaug kirke, kr. 200— til Levan
ger kirke og kr. 100— til Innherred Barnehjem.
I januar 1942 vedtok styret å gi Margit Moksnes en erkjentlighetsga
ve i samband medentilstelning for henne etter 25 års tjeneste i Levan
ger Samvirkelag.
Laget hadde nettopp passert 30 år, og styret vedtok samtidig å gi
alle tilsatte en nyttårsgave.
I 1942 ble det kjøpt og montert elektrisk 2 x 16 platers bakerovn
i stedet for den vedfyrte ovnen i bakeriet.

----
209 Vsl
----
Det året dukket tanken om egen mølle opp for første gang i styrets
protokoll.
Arbeidsformidlingen foretok utskriving av en del av personalet til mid
lertidig pliktarbeid.
Det ble inngått kontrakt med Norsk Brændselolje A/S om oppset
ting av tankanlegg ved samvirkelagets brygger ved Sjøgata.
Varebeholdningene var i stor utstrekning utsolgt, og det var vanske
lig å få kjøpt inn nytt. Det var derfor rikelig med disponibel kapital.
Styret gjorde derfor det noe uvanlige vedtaket å pålegge bestyreren å
bremse på større spareinnskudd fra medlemmene.
På grunn av varemangelen i 1942 ble det vedtatt å stenge butikkene
kl. 16.00. Apningstida ble utvidet igjen året etter.
I 1943 ble det vedtatt enten kjøp av motorbåt eller støtte til slikt kjøp
mot pant i båten. Dette var trolig for å gi fiskavdelingen bedre mulig
het for fiskforsyning, foruten transport av passasjerer/kunder.
I september 1943 vedtok styret et tilbud fra Frol kommune om å overta
Granfoss Mølle for takstpris, kr. 31.000,—. Heglefoss Mølle var også
tilbudt, men dette tilbudet var styret ikke interessert i. Kjøpet av Gran
foss Mølle ble enstemmig vedtatt av medlemsmøtet i januar 1944, et
ter at Statens Kornforretning hadde gitt sin tilslutning.
Automattelefonanlegg med 25 lokalnummer og forbindelse til alle
avdelinger ble bestilt.
Årsmøtet i mars 1945 vedtok styrets forslag om å sette av 10.000 kroner
som et grunnbeløp til pensjonsfond for lagets personale.
Første styremøte etter befrielsen og etter tyskernes kapitulasjon, «-
og saaledes det første styremøte i Fritt Norge paa 5 aar» - ble holdt
24. mai 1945.
Formuleringen gjengir noe av den stemningen som rådde, og det er
tilføyd følgende: «Leve Kongen & Fedrelandet!»
Avtalen om kommisjonsordningen på Danielsborg ble sagt opp straks,
da driveren og eieren der ikke var i aktiv virke på grunn av forhold
ene. Samtidig ble det vedtatt å suspendere eventuelle NS-medlemmer
blant personalet.
Det ble vedtatt «å bevilge til felles stall sammen med meieriet
kr. 15.000,—» Kommunen var også med i stallprosjektet.
NKL sendte orientering og informasjon, både om det organisasjons
messige og om vareforsyningen, som det ville ta tid å få i gang igjen.

----
210 Vsl
----
Kr. 2.000— ble bevilget til gjenreisningsfond for krigsskadde sam
virkelag.
To av lagets medarbeidere, Arthur Brobak og Mette Wist, hadde pas
sert 25 års tjenestetid, og de fikk en erkjentlighetsgave for lang og tro
tjeneste.
Iskremmaskin ble kjøpt i februar 1946. Samme år kom det forespør
sel fra en del oppsittere på Nesset om å få opprettet filial. Styret ved
tok å undersøke om det i første omgang kunne skaffes tomt (det gikk
ca. 20 år før avtale om tomt gikk i orden).
Det ble bevilget kr. 2.000— til Nasjonalhjelpen.
Styret vedtok å forhandle med høgskolestyrer Olav Holdhus om ut
arbeiding av et jubileumsskrift i samband med lagets 35-års-jubileum.
1 september 1946 vedtok styret å sette i gang mer regelmessig pro
duksjon av fiskmat.
Det ble arbeidet med planer om et mølleanlegg med kornsilo ved
hamna i Levanger på grunnlag av mølleretten knyttet til Granfoss, uten
at det er mer å finne om denne saken.
I mars 1947 holdt laget sitt 35. årsmøte og vedtok å sette ned ei nemnd
som skulle utrede antall styremedlemmer og spørsmålet om å gå over
til kretser og representantskap (ble vedtatt i 1954).
Styret vedtok i 1947 å sette i stand det gamle slakteriverkstedet og
flytte fiskavdelingen dit. Styret vedtok også å overta Nevermos Bør
steindustri med maskiner og verktøy for 2.515 kroner. Skaftmaskin ble
også kjøpt.
Erik Skjølberg, som hadde gått ut av styret etter mange år som styre
medlem, fikk en erkjentlighetsgave til sin 60-årsdag.
I mai 1947 behandlet styret oppsiing fra bestyrer Lars Hoøen, som
da hadde fått stillingen som disponent ved Verdal Samvirkelag. Styrets
formann, Oddleiv Spillum, takket Hoøen for det store arbeidet han hadde
lagt ned ved Levanger Samvirkelag. Hoøen måtte ha den største ære
for lagets veldige framgang i den perioden han hadde vært bestyrer,
sa Spillum.
Det ble avertert etter ny bestyrer. Før det ble tilsatt ny, vedtok styret
å tilby Hoøen et lønnstillegg på kr. 3.000- pr. år, men dette tilbudet
hadde ingen virkning.
I august vedtok styret tilsetting av Karl Leine, bestyrer ved Mære
Samvirkelag, som ny bestyrer ved Levanger Samvirkelag.
Styret vedtok i september 1947 å imøtekomme møller Inge Lange

----
211 Vsl
----
lands søknad om å få leie og overta drifta av Granfoss Mølle fra 1.
oktober 1947 mot at han betalte noe leie og besørget mindre reparasjoner.
I oktober 1947 vedtok styret å leie forretningslokale på Danielsborg
av E.J. Aarhus og åpne filial der snarest (Frol Samvirkelag). Det går
fram seinere at Martin Sørholt ble filialbestyrer (seinere disponent ved
Vestfold Samvirkelag).
Fiskforretningen hadde gitt bekymringer gjennom mange år, og
bedre ble det neppe etter at styret i januar 1948 vedtok å åpne enda
et fiskutsalg i Nes-gården, «-- for folket i de nedre bydeler». Utsalget
ble nedlagt året etter.
NKLs arkitektkontor hadde utarbeidet planer for ominnredning bå
de av kjøtt- og brødavdelingen, og dette arbeidet ble vedtatt igangsatt
straks materialløyve ble gitt. Motorbåtsaken fra krigstida endte på en
tvilsom måte med et direkte tap på 4.000 kroner foruten rentetapet.
I januar 1949 behandlet styret en formaning fra Den kooperative di
striktsforeningen om å utvise stor forsiktighet med kredittsalg og utde
ling av for nøyt kjøpeutbytte. Årsmøtet i 1949 vedtok styrets forslag
om pensjonsordning for de tilsatte.
I januar 1950 ble det vedtatt å engasjere NKLs butikk-konsulent til
besøk i laget en ukes tid.
Årsmøtet i 1950 vedtok vedtektsendringer som medførte utvidelse
av styret fra 5 til 7 medlemmer.
Etter årsmøtet var styret slik sammensatt: Oddleiv Spillum formann,
Arne Fiskvik nestformann, Olav Nygård sekretær, Odin Vist, Hilmar
Berget, Jardar Vold og bestyrer Karl Leine.
I juni 1950 vedtok styret å søke Det Kgl. Selskap for Norges Vel om
tildeling av medalje for lang og tro tjeneste til Mette Wist, som hadde
arbeidet i laget siden 1920. Søknaden ble innvilget, og medaljen ble
tildelt ved en festlig tilstelning.
I august 1950 hadde styret fått greie på at Okkenhaug Landhandel
var til salgs. Det hadde vært en kontakt mellom eieren, Oddmund Bye,
og styrets formann og bestyrer om kjøp av eiendommen. Etter befa
ring vedtok styret å kjøpe eiendommen Kleivan for takspris + et beløp
for innarbeidet forretning, til en samlet sum inntil kr. 30.000—, for
uten varebeholdningen til innkjøpspris. Det ble søkt om lån i Levanger
og Skogn Sparebank.
Avdeling Okkenhaug ble formelt organisert som et eget samvirke
lag, men drevet som en filial av Levanger Samvirkelag. Dette hadde
Verdal .Samvirkelag — 14

----
212 Vsl
----
trolig sammenheng med at Erol var egen kommune og bestemmelsene
om filialer og kommunegrenser, som gjaldt da (også for Frol Sam
virkelag).
20. september 1950 ble det holdt stiftelsesmøte på Breidablikk for
Okkenhaug Samvirkelag. Vedtektene for Levanger Samvirkelag skulle
gjelde som vedtekter også for Okkenhaugavdelingen, og vedtaket om
stifting av samvirkelag var enstemmig.
Okkenhaug filial.
Organiseringen var noe uvanlig med et eget styre, der styreformannen
og bestyreren i Levanger Samvirkelag var med, og med styreformann
en som formann også for Okkenhaug. Dessuten var Kåre Austråt med
i styret foruten Paul Troseth og T. Okkenhaug. Det ble foretatt hoved
reparasjon på bygningen i 1952.
Verken møteboka for Okkenhaug eller boka for styret i Levanger Sam
virkelag forteller hvem som ble tilsatt som bestyrer ved Okkenhaug,
men det var nok Kåre Austråt. Det ble holdt eget årsmøte hvert år for
Okkenhaug Samvirkelag.
I 1954 ble det vedtatt overgang til kretser og representantskap i Le
vanger Samvirkelag, og fra 1955 ble det valgt 2 representanter fra Ok
kenhaug til representantskapet i samvirkelaget. De to første var Georg
Berg og Per Kvitvang.
I 1962 ble det orientert om planene for sammenslåing av Levanger
Samvirkelag og Verdal Samvirkelag. Ved avstemming ble det 29 stem


----
213 Vsl
----
mer for og 1 stemme imot samme/islutning på møtet i Okkenhaug. Sa
ken ble utsatt av Levanger Samvirkelag, men tatt opp igjen i 1963, og
sammenslutningen ble vedtatt fra 1. januar 1964. Siste årsmøte i
Okkenhaug etter den gamle ordningen ble holdt i mai 1964 for behand
ling av resultatet i 1963.
Møtet valgte Inger Haugan og Pål Venås som de to første represen
tantene til representantskapet i Verdal Samvirkelag.
Styret i Levanger Samvirkelag fikk i 1950 også tilbud om å få kjøpe
filialeiendommen Danielsborg av eieren E.J. Aarhus for takstpris +
et beløp for innarbeidet forretning, tilsammen kr. 61.000,—.
Dette kjøpet ble utsatt, men i 1951 ble leieforholdet oppsagt av Aar
hus. Dette tvang fram nye forhandlinger. Etter mye fram og tilbake ble
det i oktober 1951 vedtatt å kjøpe eiendommen med 14 dekar grunn
for 58.000 kroner.
Nye låneopptak ble vedtatt. Dyrkajorda ved Danielsborg ble bortleid.
Midt oppe i gårdkjøp og låneopptak ble det likevel bevilget kr. 500,—
til ny skytebane for Levanger og Frol Skytterlag, kr. 200,— til arbeids
nemnda for Skogns historie og kr. 500,— til restaurering av Levanger
kirke.
I 1951 var Levanger Samvirkelag 40 år, og styret vedtok å utarbeide
en 40-årsberetning. Dette oppdraget ble gitt til Gunnar Gundersen, Le
vanger.
Nelius Hallan skrev et bidrag til denne beretningen. Ifølge møteboka
handlet dette om starten av laget. I samband med 40-årsjubileet vedtok
styret et forslag fra Jardar Vold om et radioapparat som gave til stue
12 på Innherred sykehus.
Under årsmøtet i 1952, som var det 40.årsmøte, rettet Arne Finsvik
på vegne av styret og laget en takk til styremedlem Hilmar Berget og
styreformann Oddleiv Spillum for deres arbeid for laget i henholdsvis
20 og 15 år, og de to ble overrakt en minnegåve.
Begge hadde ordet etterpå til takk, og de ønsket fortsatt framgang
for laget.
I 1953 ble maskinavdelingen nevnt. Som ekspeditør ved denne avde
lingen ble Vidar Larsen tilsatt.
Styret vedtok i mars 1953 å tegne andeler for kr. 500,— i det nye
lokalbladet for Levangerdistriktet.
Allerede i 1947 ble spørsmålet om representantskap tatt opp, men
omorganiseringen fikk ikke flertall da. I 1953 ble saken reist på nytt,

----
214 Vsl
----
og årsmøtet vedtok da at styret skulle gå gjennom vedtektene og legge
fram forslag i saken til årsmøtet i 1954. Dette årsmøtet vedtok mot 7
stemmer å gå over til organisasjonsformen med kretser, representant
skap og styre foruten revisjonsutvalg.
Samtidig ble NKLs mønstervedtekter for samvirkelag med kretser
og representantskap vedtatt for Levanger Samvirkelag. I avstemming
en deltok ca. 150 medlemmer. De første kretsmøtene ble holdt i mars
1955, og kretsene var: Levanger, Skogn, Hegle og Halsan, Mule, Ok
kenhaug. Kretsene skulle ha egne kretsstyrer. Det første representant
skapsmøtet ble holdt 2. mai 1955. Ved valgene ble LeifDahling ordfø
rer, S.R Hegge varaordfører og Jon Kverneng sekretær.
På dette møtet pekte bestyrer Karl Leine på behovet for bedre drifts
lokaler ved hovedforretningen. Han mente at nybygg var nødvendig,
og at utbyggingen måtte skje i 2 byggetrinn. Laget burde vente med
å opprette flere filialer til hovedforretningen var tidsmessig utbygd,
mente Leine. Styreformannen, Oddleiv Spillum, ba representantskap
et om fullmakt til å få utarbeidet byggeplaner, og dette ble vedtatt.
Det nye styret etter representantskapsmøtet var følgende: Oddleiv
Spillum formann, Arne Finsvik nestformann, Olav Nygård sekretær,
Helmer Jessen, Lars Lie, Jardar Vold og bestyrer Leine.
I 1954 vedtok styret å kjøpe frysedisk for frossen fisk.
Styret behandlet også en henstilling til landets samvirkelag om å
dekke sitt behov for sålelær fra NKLs lærfabrikk, Levanger. Omset
ningen ved fabrikken hadde stagnert, og det var fare for nedlegging.
Styret vedtok en henstilling til styret for lærfabrikken om å styrke
salgsapparatet, slik at nedlegging av fabrikken kanskje kunne unngås.
Som kjent ble det nedlegging av fabrikken i 1955 (se Garveri/Lær
fabrikk).
I 1955 sa Kåre Austråt opp stillingen som bestyrer ved avdeling
Okkenhaug. Ny bestyrer ble Martin Sørholt, som til da hadde vært be
styrer ved avdeling Frol på Mule. Asle Berg ble ny bestyrer ved Frol
Samvirkelag, som det egentlig ble kalt.
På grunn av gamle og uhensiktsmessige lokaler var det stadig pålegg
fra Statens Arbeidstilsyn om forbedringer, særlig ved hovedavdeling
ene. På tross av betenkeligheten med flere filialer, gikk styret i 1955
inn for et tilbud om å leie sokkeletasjen i et planlagt bolighus i Lille
markbakken til filial. Representantskapet godkjente planen. Avdeling

----
215 Vsl
----
en ble åpnet i 1957. (Dette prosjektet ble ikke lønnsomt, og avdelingen
ble nedlagt i 1961.)
Representantskapet fikk en orientering ved arkitekt Johan Stensaas,
NKLs arkitektkontor, om byggeplanene for ny hovedforretning og for
en etappevis utbygging. Finansieringen ville bli vanskelig. Forsik
ringsselskapet Samvirke hadde utlånsstopp på dette tidspunktet.
I 1956 vedtok styret å tegne aksjer for kr. 2.500,— i ferjeselskapet.
Det var antydet nedlegging av slaktehuset i Levanger, og styret for
samvirkelaget fattet følgende vedtak: I tilfelle det nåværende slakteri
i Levanger blir nedlagt, bør samvirkelaget undersøke muligheten av å
få bygd et slaktehus med hengehall samt produksjonsverksted.
Levanger Handel og Bakeri A/S i Kirkegata 58 ble etter hvert kalt
avdeling 2.
I 1955 ble avdelingen oppusset og ominnredet til selvbetjenings
butikk.
Levanger Samvirkelag fungerte som mottaker av egg, og det som
ikke ble solgt lokalt, ble sendt til Trøndelag Eggcentral. Godtgjøring -
en for dette ble i 1955 fastsatt til 4,5%.
Representantskapet behandlet i mars 1956 regnskapet for 1955. Di
striktsrevisors rapport hadde med en del ankepunkter vedrørende for
store varebeholdninger, høge kostnader og noe svak bruttofortjeneste.
Representantskapet vedtok distriktsrevisorens forslag om å redusere
avsetningen til byggefond med 10.000 kroner og heller auke avskriv
ningene på varebeholdningene med samme beløp.
I 1956 ble det tegnet 2 aksjer a kr. 1.000,— i Innherred Teglverk.
Både fra Okkenhaug og Mule krets kom det krav om å få innredet
fryseboksanlegg. Styret ba om bindende påmelding fra et visst antall
leiere. Etter at dette var i orden, og representantskapet hadde godkjent
planene, ble anleggene bygd ut og satt i drift i 1956.
Levanger Uldvarefabriks bygning var til salgs i 1956, og styret vur
derte kjøp med sikte på ominnredning til ny hovedforretning. Det ble
imidlertid ikke noe av dette. Styret for samvirkelaget arbeidet med fi
nansieringsproblemet, og andre kjøpere kom i mellomtida inn i bildet.
Regnskapet for 1956 ble behandlet av representantskapet i mars
1957. Resultatet var betydelig svakere enn vanlig. Samtidig ble det un
derstreket at noe burde gjøres for å få bedre lokaler for hovedforret
ningen. Søknaden om lån var avslått. Det så ikke særlig lyst ut. Som
en midlertidig løsning for kolonialavdelingen ble det vedtatt å ominn

----
216 Vsl
----
rede lokalet til selvbetjeningsbutikk. Arkitektkontoret ble bedt om å
se på muligheten for en full restaurering av bygningene i Håkon den
godes gate i stedet for nybygg.
Arkitekt Stensaas frarådet dette og mente det ble for mye lappverk,
og at det ikke kunne la seg gjøre å få et tilfredsstillende resultat. Re
presentantskapet ba derfor styret arbeide videre med planene for
nybygg.
I juli 1957 tilsatte styret Gunnar Weie som bestyrer ved avdeling
Frol etter Asle Berg som overtok ved avdeling Okkenhaug.
I oktober 1957 var det en alvorlig stemning på styrets møte. Di
striktsrevisor Ulrik Paasche var til stede og redegjorde for sitt syn etter
besøk i laget i tre dager for å gjennomgå driftsopplegget.
De retningslinjer som ble gjennomgått, var hard kost. Lagets drifts
kapital måtte styrkes ved å frigjøre kapital som var bundet i utestående
fordringer og unødig store varebeholdninger. Nye retningslinjer ble
gjennomgått, og brudd på disse burde medføre personlig ansvar, sto
det.
Det går fram at det var for mange som var mer opptatt med å kjøpe
inn varer i stedet for å seige, og dette har alltid vært en farlig situasjon.
Instrukser ble vedtatt, og opplegg for informasjon til avdelingsledere
og personale ble vedtatt. Enkelte tiltak for å få ned lønnskostnadene
ble gjennomført straks. Styrets årsmelding og regnskap for 1957 ble
behandlet av representantskapet i mars 1958. Omsetningen hadde gått
noe ned, og driftsresultatet var forholdsvis svakt. Byggeplanene ble
drøftet videre. Av de 1,7 mill. kronene som byggeprosjektet var bereg
net å koste året før, hadde styret fått tilsagn på et 1. pr. pantelån på
700.000 kroner og et 2. pr. pantelån på kr. 500.000,—. Det manglet
fortsatt 500.000 kroner for å kunne realisere planene.
Det ble vedtatt å auke medlemmenes ansvarsinnskudd fra 150 til 200
kroner.
Styret fikk i mars 1958 oppsiing fra bestyrer Karl Leine, som ønsket
å fråtre 15. juni for å overta en privat forretning i Levanger. Han sa
seg villig til å fungere som bestyrer til ny bestyrer kunne tiltre. Siste
styremøte Leine deltok i var 7. juli 1958.
I representantskapets møte i mai 1958 sa Oddleiv Spillum fra seg
vervet som styreformann etter 21 år.
Ny formann ble Leif Dahling. (Han nektet å ta vervet.) Ved avslut
ningen av møtet rettet ordføreren, Odin Vist, en takk til uttredende

----
217 Vsl
----
styremedlemmer og spesielt til Oddleiv Spillum for hans store arbeid
for laget.
Spillum takket også for samarbeidet i styret, og videre takket han
Karl Leine for samarbeidet i de 11 åra han hadde vært bestyrer. Leine
takket også representantskapet og styret for samarbeidet.
Det var 22 søkere til bestyrerstillingen. Styret vedtok å innkalle
Arnt O. Basmo, Kjerknesvågen, og Kolbjørn Sandvik, Rørvik, til kon
feranse.
Ola Slind, Vågå, var også sterkt på tale, men han meldte fra om at
han ikke tok stillingen.
Deretter ble Arnt O. Basmo enstemmig tilsatt som bestyrer.
Representantskapet hadde ekstraordinært møte i juni 1958 for valg
av formann etter at Leif Dahling hadde nektet å ta vervet. Ny formann
ble Trygve Abotnes.
I desember vedtok styret kjøp av bokholderimaskin.
Det ble også mer fart i byggesaken. Den ledige bygningen etter
NKLs Lærfabrikk var av interesse som hovedforretning for laget.
Prisen for eiendommen var 750.000 kroner, og med ombygging ville
det hele komme på ca. 1,5 mill. kroner.
Saken ble drøftet inngående med NKLs folk, og konklusjonen ble
at en utbygging på egne tomter for hovedforretningen var å føretrekke.
I samband med dette ble det vedtatt å forsøke å få kjøpt Jernbanegata
9, 7 og 5 og eventuelt Håkon den godes gate 4. Dette ville gi plass
til en ordentlig hovedforretning for laget. NKL sa seg villig til å garan
tere for et 2. pr. pantelån.
Representantskapet fikk i april 1959 til behandling styrets årsmel
ding og regnskap for 1958.
Regnskapet viste et underskudd på vel 17.000 kroner + avskrivning
er som skulle ha vært foretatt med ca. 40.000 kroner, i alt vel 57.000
kroner.
Representantskapet ønsket bestyrer Arnt O. Basmo velkommen til
laget.
Styret hadde da allerede fått handgiing på eiendommen Jernbanega
ta 5, eid av Tora Winnberg. Prisen var 30.000 kroner, og styret fikk
fullmakt til å kjøpe gården og til å arbeide videre med byggesaken.
Representantskapet vedtok i juni 1959 styrets forslag om kjøp av Carl
Teigens gard, Jernbanegt. 9, for en pris av inntil kr. 80.000,—, og med

----
218 Vsl
----
avtale om annet husvære. Videre fikk styret fullmakt til å forhandle
med A. Nilsen om Jernbanegata 7.
Det ble enighet om handel, og Nilsen fikk oppsatt hus for seg.
Nå var byggesaka kommet så langt at byggenemnd ble valgt: Lars
Lie, Jardar Vold (seinere Sverre Nilsen), Arne Kjønstad, A.O. Basmo
og Bernt Toldnes.
Styrets forslag om bygging av en 2-mannsbolig ble vedtatt av repre
sentantskapet. Lån ble sikret i Samvirkebanken A/S.
Boligen skulle nyttes til husvære for de som det ble inngått avtaler
med om kjøp av hus til nedriving for å få frigjort tomt for utbygging.
Årsoppgjøret for 1959 ble behandlet av representantskapet i mars
1960. Etter avskrivninger viste regnskapet et nettooverskudd på vel
82.000 kroner, og etter avsetting til fond ble det et kjøpeutbytte på 1%.
I representantskapets møte i juli 1960 ble en betenkning fra distrikts
revisor Nils Morch referert. Den handlet om lønnsomhetsberegninger
og driftsproblemer under en eventuell utbygging i sentrum.
Det ble pekt på fordelen med mest mulig sammenhengende drift og
utbygging med færrest mulige byggetrinn. Videre var bakeridriften
noe i søkelyset, men ellers var distriktsrevisors rapport positiv.
I oktober 1960 forelå byggeplaner for hovedforretningen, utarbeidet
av arkitekt Johan Stensaas.
Bestyrer Basmo reiste til Oslo og konfererte med folk innen NKL
og Samvirkeskolen om saken. NKLs syn var at produksjonen av kjøtt
varer og fiskmat burde sløyfes i det nye bygget. Styret behandlet saken
i november, og arkitekten gjorde rede for planene — alternativt med
og uten produksjonsvirksomhet. Arkitekt Stensaas fikk i oppdrag å
tegne ferdig 1. byggetrinn, som skulle omfatte Håkon den godes gt.
6 og 8.
Under samme styremøte dukket det opp en interessant tanke om å
ta kontakt med andre samvirkelag i distriktet om et felles produksjons
anlegg for ferskmat. NKLs produksjonskonsulent hadde i et brev til
distriktsforeningen, og med kopi til Levanger Samvirkelag, opplyst at
det 16. desember 1960 skulle holdes et forberedende felles styremøte
med Verdal Samvirkelag om produksjonssamarbeid (se A/L Felles
produksjon).
Styret for Levanger Samvirkelag vedtok i desember 1960 å skrive

----
219 Vsl
----
til NKL om at laget hadde droppet planene om å bygge produksjonsan
legg for kjøttvarer på grunn av økonomien.
I januar 1961 vedtok styret å sette opp et nytt lagerrom for spreng
stoff ved Østborg.
Regnskapet for 1960 ble gjort opp med sikte på å styrke avsetning
til fond og sløyfe tilbakebetaling på kjøp.
Representantskapet behandlet årsmelding og regnskap for 1960 i
mars 1961 og vedtok som nevnt avvikling av filialen i Lillegårdsbakk
en innen 1. mai samme år.
Byggeplanene ble drøftet. NKL hadde gitt tilsagn om 1 mill. kroner
i lån til utbygging mot Håkon den godes gate. Låneopptak ble god
kjent, og byggearbeid ble vedtatt satt i gang så snart tegninger, be
skrivelse og finansiering var i orden. Vedtakene var enstemmige.
Representantskapet fikk en orientering om planene om produksjons
samarbeid v/NKLs produksjonskonsulent Willy Ruud Hansen og for
mannen i Nord-Trøndelag kooperative distriktslag, Ottar Huseby (se
A/L Fellesproduksjon). Produksjonssamarbeidet skulle omfatte Lev
anger Samvirkelag, Bøndernes Salgslag, Levanger, og Verdal Sam
virkelag.
Bestyrer Basmo orienterte om forslaget til overenskomst mellom
partene. Styret fikk fullmakt til å arbeide videre med saken og legge
fram konkret forslag på neste møte i representantskapet. Under
behandlingen av denne saken ble også tanken om et distriktsbakeri i
Verdal nevnt.
Møtet vedtok å melde Levanger Samvirkelag inn i Samvirkelagenes
Garantifond og betale nødvendige innskudd til oppbygging av fondet
som skulle garantere for medlemsinnskuddene.
I et møte i april 1961 vedtok styret å avertere til riving Håkon den
godes gate 8 og 6 for å få klargjort tomta til 1. byggetrinn. Jembanegt.
5 ble også vedtatt revet
Videre ble det protokollert at styret drøftet eventuell sammenslåing
med Verdal Samvirkelag. Styret sa seg enig i å arbeide videre med
spørsmålet og seinere legge saken fram for representantskapet, der
som en fant det formålstjenlig.
Representantskapet vedtok i juni 1961 avtalen om produksjonssam
arbeid og opptak av lån til dekning av Levanger Samvirkelags pliktige
låneinnskudd til det nye selskapet som skulle overta bygningen til den
tidligere NKLs Lærfabrikk.

----
220 Vsl
----
Representantskapet vedtok også fortsatt arbeid med å utrede spørs
målet om sammenslutning med Verdal Samvirkelag.
NKL gikk inn for at Verdal Samvirkelag skulle bygge og drive det
planlagte bakeriet i egen regi.
Levanger Samvirkelags andelsinnskudd i A/L Fellesproduksjon på
375.000 kroner ble skaffet ved lån fra NKL. A. O. Basmo, Arne Kjøn
stad og Trygve Åbotnes ble valgt til å delta i stiftelsen av A/L Felles
produksjon.
Avdeling for elektriske artikler ved NKLs lager i Trondheim hadde
arbeidet for å få åpnet en avdeling for TV, radio og elektrisk i Levan
ger Samvirkelags regi. Det ble inngått avtale med styret for Bøndernes
Hus om leie av forretnings- og lagerlokaler.
Representantskapet godkjente saken i desember 1961. Vedtaket krev
de opptak av nytt lån.
Møtet godkjente også planene om utgraving av kjeller under det
planlagte nybygget på Håkon den godes gt. 8 og 6.
Møtet vedtok kjøp av de bygsla tomtene Jernbanegata 5, 7 og 9 og
Håkon den godes gate 6, 8 og 10 av Levanger kommune. (Kjøpet ble
ikke gjennomført før etter sammenslutningen.)
Gunnar Halvari, Lillestrøm, ble tilsatt som den første avdelingssjef
ved Elektrosentret i Bøndernes Hus.
I mars 1962 vedtok styret igjen en innskjerping av reglene for kre
dittsalg. Vanlig kredittsalg skulle opphøre fra 1. april s.å. (Dette var
ikke lett å gjennomføre.) Rentebelastningen på utestående fordringer
ble innført og skulle gjelde alle, også de tilsatte.
Representantskapet holdt møte i mars 1962 og behandlet årsmelding
og regnskap for 1961.
Regnskapsoppgjøret er ikke tatt med i protokolleringen, verken for
styret eller representantskapet, men det ble pekt på at Levanger Sam
virkelag hadde hatt et vanskelig år (underskudd) og ville få vansker
også i det neste. Det ble også gitt uttrykk for at det var tegn som ga
grunn til optimisme.
På kretsmøtene ble det orientert om sammenslutningsspørsmålet.
En del innsparingstiltak ble vedtatt gjennomført rundt i avdelingene,
der dette var mulig.
Lånebehovet for toppfinansieringen av 1. byggetrinn var i juli 1962
ca. 530.000 kroner.
Styret vedtok å søke NKLs styre om en ordning.

----
221 Vsl
----
Fiskbutikken ble vedtatt revet og fjernet, og det ble kjøpt en brakke
til kr. 4.100,- til bruk som midlertidig fiskbutikk.
Innredning og kjøle- og fryseutstyr til nybutikken ble bestilt. Åp
ningen av 1. byggetrinn nærmet seg høsten 1962. Det ble vedtatt å ut
sette kranselaget til neste trinn ble ferdig.
Mange mente at sammenslutning mellom Levanger Samvirkelag og
Verdal Samvirkelag kunne bli vedtatt og gjort gjeldende fra 1. januar
1963.
Representantskapet i Levanger Samvirkelag hadde pålagt styret å ar
beide videre med spørsmålet. 11. oktober 1962 ble det derfor i Verdal
holdt et felles styremøte mellom de to laga. Styreformann Jarle
Benum, Verdal, åpnet møtet. Følgende sakliste ble enstemmig vedtatt:
1. Medlemmenes syn på forslaget om eventuell sammenslutning
mellom L. S. og V. S.
2. Spørsmål om eventuell omlegging av drifta ved enkelte avdelinger
ved Levanger Samvirkelag.
3. Spørsmål om hjelp til vurdering av alle økonomiske og tekniske
spørsmål vedrørende en eventuell sammenslutning.
Styreformann Trygve Abotnes, Levanger, orienterte om de vedtak
som var fattet i Levanger Samvirkelag om fortsatt arbeid med saken
og om behandlingen i krets møtene i Levangerområdet. På krets møtet
stemte 70 % for og 30 % mot. Det var størst flertall i Frolområdet.
Styremedlemmene fra begge lag hadde ordet, og det kom innlegg både
for rask sammenslutning, sammenslutning på et seinere tidspunkt,
sammenslutning innen en større region og ikke sammenslutning.
Vedrørende spørsmålet om større region, så er hvert enkelt lag suve
rent, og derfor kom ikke møtet noen veg med dette.
I Verdal Samvirkelags møtebok er det bare referert i runde vendin
ger om at saken ble drøftet uten at det var grunnlag for videre vedtak.
Levanger Samvirkelags sekretær hadde referert mer grundig og hadde
fått med at Verdal Samvirkelags disponent, Aurstad, og også styrefor
mannen, Benum, «— mente at på det nuværende tidspunktet var det
ikke hensiktsmessig å arbeide videre med detaljene på grunnlag av
den innstillingen flertallet i styret i Levanger Samvirkelag hadde.»
let styremøte sammen med representantskapets utvalg i Levanger
Samvirkelag like etterpå ble protokollen fra fellesmøtet i Verdal refe
rert. Flere var av den mening at styret i Levanger Samvirkelag ikke
hadde gitt klart nok uttrykk for representantskapets vilje og syn, og

----
222 Vsl
----
at representantskapet burde bli innkalt og få orientering om situasjo
nen. Det ble pekt på at en i hvert fall burde ha blitt enig om punkt
3 i saklista for fellesmøtet som var holdt i Verdal.
Virksomheten gikk sin gang. I oktober 1962 vedtok styret i Levan
ger Samvirkelag å lage en avskjedstilstelning for de produksjonsfolka
som da var flyttet over til A/L Fellesproduksjon.
I november 1962 hadde styret et fellesmøte med personalet for drøf
ting av en del saker. Pensjonsordningen ble tatt opp, og personalets re
presentant, Johan Jørgensen, opplyste at personalet enstemmig hadde
valgt Fellesordningen For Tariffestet Pensjon, FTP, som den ble
kalt. (Det var også en kollektiv pensjonsordning i Samvirke.) Videre
ble det en del samtale om personalets kjøp og om samarbeidsspørs
mål. Det ble enighet om at personalet og styret hver for seg skulle vel
ge 2 representanter til et samarbeidsutvalg.
Det ble hardt kjør med å få alt klart til åpningen av første byggetrinn
før jul 1962.
I et styremøte i mellomjula 1962 fikk byggesaken et godt puff fram
over. Kr. Halsan var kjent med at det fra fylkesmannens side var ut
trykt ønske om fortgang med utbygging av et varehus for Levanger
området. Dette hadde sammenheng med kommende industrireising,
utbygging av skoler, sykehus m.v.
Det ble vedtatt å orientere Skogn Handelslag og Verdal Samvirkelag
om saken. Styret vedtok å rive hjørnegården, Håkon den godes gt. 10,
snarest etter innflyttingen for å komme videre med neste byggetrinn.
Styret vedtok også å svare på NKLs forespørsel om å bli orientert
om forhandlingene med Verdal Samvirkelag om sammenslut
ningssaken.
I mars 1963 ble det igjen holdt felles styremøte for Levanger Sam
virkelag og Verdal Samvirkelag i Verdal. Trygve Åbotnes ledet møtet
og refererte vedtak som var fattet i møter i Levanger Samvirkelag.
Følgende sakliste ble enstemmig godkjent:
1: Spørsmålet om sammenslutning av Levanger Samvirkelag og Ver-
dal Samvirkelag.
2: Spørsmålet om å kontakte flere lag i storkommunen Levanger og
andre lag i distriktet.
3: Spørsmålet om hjelp til vurdering av alle økonomiske og tekniske
forhold vedrørende en eventuell sammenslutning.

----
223 Vsl
----
Punkt 1: Spørsmålet om sammenslutning
Etter at flere hadde hatt ordet, ble det enstemmig vedtatt at:
« Styrene i de to lagene er i prinsippet enige i det arbeidet som pågår
for konsentrasjon av samvirkelagenes virksomheter. Ut fra dette syn
vil vi utrede spørsmålet om sammenslutning av laga i distriktet.»
Punkt 2: Spørsmålet om å kontakte flere lag —.
Etter en del debatt ble følgende forslag enstemmig vedtatt:
«Såframt det er ønske om sammenslutning med andre lag i distrikt
et, er vi villig til å drøfte det.»
Punkt 3: Spørsmålet om hjelp til vurdering ■
Følgende nemnd ble valgt til å utrede punkt 3:
«Basmo, Aurstad og Vindal.
Videre ber en om å få organisasjonssekretær Kringtrø, NKL, som
sekretær for nemnda og eventuelt en fra NKLs organisasjonsav
deling i Oslo.»
Representantskapet i Levanger Samvirkelag holdt møte i april 1963
og fikk da en orientering om sammenslutningssaken.
Folk fra NKL skulle være med på en vurdering av den framtidige
verdi rent driftsmessig for hver enkelt avdeling og hver bygning. Etter
avskrivninger ble det et betydelig underskudd i 1962. Flytteomkost
ninger og ekstra utlegg på grunn av byggearbeidene gjorde seg gjel
dende, og det ble avskrevet ekstra dette året.
I mai 1963 hadde styret møte sammen med representantskapets ord
fører, Odin Vist, og konsulent Dullum fra NKL for bl.a. å behandle
spørsmålet om sammenslutning med Verdal Samvirkelag.
Dullum fremmet følgende forslag:
«På bakgrunn av de tilrådinger kretsmøtene fattet vil styret fremme
følgende forslag:
Styret i Levanger Samvirkelag tilrår ovenfor representantskapet:
at Levanger Samvirkelag og Verdal Samvirkelag snarest slutter seg
sammen til én driftsmessig og økonomisk enhet fra det tidspunkt
styrene i lagene bestemmer. Det nye laget fortsetter under navnet
Verdal samvirkelag, avdeling Levanger (for Levangers vedkom
mende). Levanger Samvirkelag blir å melde ut av firmaregisteret.
at Levanger Samvirkelags samtlige aktiva og passiva pr. sammen
slutningsdatoen overføres til Verdal Samvirkelag, slik at Verdal

----
224 Vsl
----
Samvirkelag blir ansvarlig for Levanger Samvirkelag sine forplikt
elser. Styret i Levanger Samvirkelag forplikter seg til skriftlig å be
krefte at status ikke har gjennomgått andre forandringer fra siste
regnskapsavslutning og fram til sammenslutningen skjer enn de
som den naturlige drift har medført.
Forutsetningen for vedtaket er at medlemmene i Levanger Sam
virkelag far samme rettigheter og plikter som medlemmene i Ver
dal Samvirkelag.
Styret i Levanger Samvirkelag besørger i samråd med styret i Ver
dal Samvirkelag de registreringer som er nødvendig i henhold til
den alminnelige lovgivning.»
Etter en del samtaler ble forslaget enstemmig vedtatt, og det ble føre
lagt representantskapets utvalg, som anbefalte forslaget vedtatt i re
presentantskapets møte i juni 1963, der også konsulent Dullum og or
ganisasjonssekretær Kringtrø fra NKL var til stede og orienterte.
Etter en del debatt vedtok representantskapet forslaget med 16 mot
6 stemmer og med 1 seddel blank. Etter valgene kommenterte bestyr
er Arnt O. Basmo driftsspørsmål og sammenslutningssaken og ba
samtlige støtte opp på alle vis om samvirkelaget og bruke samvirkela
get, og han uttalte håp om at de vedtak som var gjort, måtte bli gagn
for laget og medlemmene.
Styret besto da av Trygve Åbotnes formann, Georg Berg nestfor
mann, Olav Nygård sekretær, Einar Bragstad, Olav Løpen, Ottar
Storaunet og bestyrer A. O. Basmo.
Representantskapets utvalg besto av Odin Vist ordfører, Ole Løv
haug varaordfører og Ola Vandvik sekretær.
I juli 1963 vedtok styret å flytte inngangspartiet til hjørnet mot
Sundgata/Håkon den godes gate.
Til forretningsutvalg for behandling av sammenslutningssaken ble
valgt Trygve Åbotnes, A. O. Basmo og Einar Bragstad.
Verdal Samvirkelag hadde valgt Jarle Benum, Sivert Vindal og Er
ling Aurstad.
Kranselag for nybygget ble vedtatt holdt på Bøndernes Hus.
Styret vedtok i november å få gjort noe med grusfortauene. De ble
hellelagt med betongheller.

----
225 Vsl
----
Trygve Abotnes,
styreformann ved sammenslutningen.
Arnt O. Basmo,
bestyrer ved sammenslutningen.
19. november 1963 ble første byggetrinn, del A og B, av varehuset
åpnet, og det var stor stemning og mange frammøtte.
I november 1963 behandlet styret blant annet et referat fra et møte
med personalet der Fjeldsaa fra DKT og Nordøy fra N.H.K.F. deltok,
der følgende ble vedtatt og notert ned i samband med sammenslut
ningen:
«1. Styret sier opp betjeningen.
2. Verdal Samvirkelag sender samtidig et skriv hvor det opplyses
om at de oppsagte kan søke stilling i Verdal Samvirkelag innen
en viss frist, som må overholdes.
3. Det er sannsynlig at den overveiende del av betjeningen blir
inntatt.
4. En går ut fra at vilkåra for betjeningen blir like både i Levanger
og Verdal.
5. Ekstrarabatten som betjeningen på Levanger Samvirkelag har
hatt, faller bort.
6. Pensjonsordningen blir bedre.
7. Ansienniteten blir trolig den samme.
8. Bakeriet blir nedlagt (bakerne blir overført til Verdal).
9. Lønnsgruppene vil beholdes - er mest trolig.»


----
226 Vsl
----
Disse 9 punktene ble enstemmig vedtatt også av styret.
Verdal Samvirkelag behandlet sammenslutningssaken ved at styret
og representantskapets utvalg den 30. oktober 1963 vedtok, mot 1
stemme, å rå representantskapet til å fatte vedtak om sammenslutning.
8. november 1963 behandlet representantskapet i Verdal Samvirke
lag saken og vedtok sammenslutningsavtalen med 31 stemmer for, 4
imot og 2 blanke sedler.
Dermed var sammenslutningen et faktum, og det ble vedtatt at avta
len skulle gjelde fra 1. januar 1964.
Siste styremøte i Levanger Samvirkelag ble holdt i april 1964 for å
behandle årsmelding og regnskap, som skulle forelegges for represen
tantskapet. Samtidig vedtok styret riving av den gamle bebyggelsen på
Jernbanegata 9.
Levangerområdet skulle få 9 representanter til representantskapet i
sammenslutningslaget, og dette ble godkjent av styret og seinere av re
presentantskapet .
Siste møte i Levanger Samvirkelags representantskap ble holdt 29.
april 1964.1 tillegg til årsmelding og regnskap ble det orientert om re
presentasjonen til representantskapet som ble vedtatt slik: 2 fra
Okkenhaug, 2 fra Frol (Mule) og 5 fra Levanger, Skogn og Hegle/Hal
san som ble slått sammen til en krets.
Omsetningen i 1963 var 5,5 mill. kroner netto i Levanger Samvirke
lag. Regnskapet for 1963 var oppgjort med «overskudd» på ca. 30.000
kroner før avskrivninger, som ble foretatt med tillegg av de beløp som
sto på fond, ca. 300.000 kroner. Dermed var fondene brukt og slettet.
Egenkapitalen som var igjen, ca. 163.000 kroner, besto av medlem
menes innskudd. Hvert medlems innskudd ble overført og gjaldt fort
satt i det nye laget.
Ved avslutningen av representantskapets møte var det takkens ord til
alle fra Odin Vist, Trygve Åbotnes, A.O. Basmo, og dessuten fra bu
tikkinspektør Vindal, som sammen med kontorsjef Skogstad møtte fra
Verdal. Alle uttrykte håp om fortsatt oppslutning og interesse for sam
virkelaget, og at vedtakene som var fatlet, ville bli til gagn for for
brukerne/medlemmene.
I 1964 ble Håkon den godes gate 5 kjøpt og tatt i bruk under rivin
gen av eldre bebyggelse for videre utbygging av varehuset.
Etter at kretsmøtene var avviklet, opphørte den organisasjonsmes

----
227 Vsl
----
sige virksomheten i Levanger Samvirkelags navn og fortsatte under
vedtektene for det nye laget.
Jernbanegt. 3 ble kjøpt, og flere større byggesaker i Levangerom
rådet blir omtalt seinere, bl.a. stor utvidelse av varehuset.
Etter å ha gått gjennom Levanger Samvirkelags møteprotokoller og
materiale fram til sammenslutningen er inntrykket enda klarere av at
NKLs mønstervedtekter for lag med representantskap og kretser, har
sine svakheten Ansvaret er ikke i tilstrekkelig grad plassert der det
skal være, og behandlingen av saker kommer delvis i feil rekkefolge.
Verdal Samvirkelags vedtekter er langt mer effektive.
Trofast kooperatør — Anny Hallemfår blomster av møteleder Martin Melby
på årsmøtet i Levanger krets i 1985.
Verdal Samvirkelag — 15


----
228 Vsl
----
De tillitsvalgte og organene som har hatt ansvaret for drift og organi
sasjon, er også med og sluttbehandler resultatet. Så får medlemmene
gjennom kretsmøtene vurdere om de er fornøyd med det som er
skjedd og om de skal gjenvelge de tillitsvalgte eller om de finner det
riktig å velge nye - etter hvert som de er på valg. Verdal Samvirkelags
valgnemndsystem er også effektivt og bidrar til nyrekruttering og til
flere kvinner som tillitsvalgte.
Ordningen med filialtilsyn med de valgte representantene + besty
rer synes å fungere bedre enn kretsstyrene etter mønstervedtektene
som gjaldt da - for å nevne de viktigste forskjellene.
I 1964, første året etter sammenslutningen med Levanger Samvirke
lag, ble samla netto omsetning vel 41 mill. kroner.
Netto omsetning i 1963 var 5,5 mill. kroner i Levanger Samvirkelag
og 32,3 mill. i Verdal Samvirkelag.
Fram Vestre (se Ullvarefabrikk)
Framover mot 1960 gikk omsetningen ved NKLs Ullvarefabrikk i
Verdal stadig ned, og det gikk übønnhørlig i retning av nedlegging.
Fabrikkanlegget ble solgt av NKL til en eiergruppe som besto av De
Forenede Ullvarefabrikker og Christensens Trikotasjefabrikk, Dram
men. Den nye bedriften ble kalt I/S Verdal fabrikken. Dette driftsopp
legget ga heller ikke særlig grunn til å fortsette produksjonen, og alle
rede i desember 1962 hadde samvirkelaget kontakt med eierne om
kjøp eller leie av eiendommen Fram Vestre ved eventuell avvikling.
Det var flere forhandlingsmøter, og Verdal Samvirkelag ga et bud som
i første omgang ble avslått. I juli 1963 ble det inngått avtale om leie
i 10 år av hele 1. etasje og med forkjøpsrett for hele anlegget til en av
talt pris kr. 800.000,- ved handel i løpet av 1964. I de leide lokalene
ble det i første omgang plass til overflytting av Rørleggeravdelingen
med butikk, lager og verksted, og plass til Maskinavdelingen, golvbe
legg, ovner 0.1.
Det ble leid et tomteområde på vel 400m 2 av eiendommen Rustager,
(Riksvoldeiendommen) nord for Fram Vestre, for å få parkeringsmu
lighet foran rørleggeravdelingen. Dette arealet ble kjøpt i 1972.
Sør for Fram Vestre ble det kjøpt et areal av Ingrid Rødseths eien
dom til utelager m.v. (Resten av hennes eiendom ble kjøpt i 1974, bl.a.
for å få plass til siloer for mølla).

----
229 Vsl
----
S-ÆØ/? tercfa/ i 7957
Rørleggeravdelingen åpnet i lokalene i Fram Vestre 2. desember
1963. Samtidig åpnet Maskinavdelingen og avdeling for ovner, kamin
er, golvbelegg m.v. i nye lokaler i Fram Vestre etter flytting over gata
fra Lagret. Dagen før - som var søndag - var det omvisning for tilsatte,
styremedlemmer m.fl.
I 1966 ble det inngått avtale om kjøp av Fram Vestre av I/S Verdal
fabrikken for kr. 875.000,-. Kjøpet gjaldt da fabrikkbygningene med
lager, verksted og følgende tomter: Fram Vestre ca. 3.250 m 2, Farmen
ca. 2.750m 2 , Farmen Søndre ca. 3.450 m 2.
Verdal Samvirkelag overtok et pantelån i Fram Vestre med rest
255.000 kroner.
I 1967 ble også Elektroverkstedet flyttet til denne eiendommen.
A/L Trønderfrukt
Helt fra 1938 hadde styret i Verdal Samvirkelag nå og da behandlet,
og delvis innvilget, søknader fra anlegget på Røra om henstand med
betalingen for levert bær og andre varer, eller om lån. (Opprinnelig
navn var Inntrøndelag Frukt- og Bærsalgslag S/L). Det ble etter hvert
strammet inn, da styret mente at bedriften på Røra måtte sørge for å


----
230 Vsl
----
dekke kapitalbehovet seiv ved oppbygging av egenkapital og ved even
tuelt banklån.
I 1945 ble det foretatt en refinansiering ved nytegning av andeler.
Problemene var ikke over med dette, og søknadene om henstand gjen
tok seg ut over 1950-åra. Det hanglet på et vis. I 1961 skrev Trønder
frukt til Verdal Samvirkelag og ba om hjelp med avsetningen av pro
duktene, slik at samvirkelagets tilgodehavende kunne bli redusert.
Trønderfrukt håpet med samvirkelagets hjelp at NKL kunne ta unna
mer av varene. Dette ble tatt opp med NKL. En del leveranser ble det
da også, men i november 1961 måtte Trønderfrukt innlede akkordfor
handlinger. Samvirkelaget hadde fra før en 1. prioritets panteobliga
sjon på kr. 20.000,- i anlegget. Under akkordbehandlingen kom det
fram at denne obligasjonen i sin tid var avlyst av Trønderfrukt og
banken uten at Verdal Samvirkelag var underrettet eller hadde lagt
merke til annonse om avlysing.
Samvirkelagets krav var dermed havnet som uprioritert fordring.
Ledelsen i Verdal Samvirkelag var noe betenkt over denne fram
gangsmåten, og advokat ble kontaktet om saken, men det var lite å
gjøre med situasjonen. Akkordforhandlingene ble sluttført med 25%
til uprioriterte fordringer.
I september 1962 behandlet styret søknad fra Trønderfrukt om å
delta i ny refinansiering ved å tegne andeler igjen. Styret hadde egent
lig liten lyst til å være med på nye runder, men vedtok likevel å tegne
20 andeler a kr. 100,—.
Det var nok bra at dette gjenopplivingsforsøket lyktes, for ellers
hadde det neppe blitt mer syltetøy, saft, surkål m.v. fra Røra.
Styret for Trønderfrukt arbeidet samtidig med å få ny ledelse for an
legget. Dette lyktes, og det ble ganske raskt andre takter med utbygg
ing av fryseanlegg og forbedring av produksjonsgangen. A/L Trønder
frukt søkte i 1964 om å få kjøpe en 800 m 2 stor tomt av samvirkelagets
eiendom på Røra til tomt for disponentbolig.
Rørarepresentantene til samvirkelagets representantskap ble bedt
om å uttale seg om saken. Etter deres tilråding vedtok styret salg.
Etter omdanning til aksjeselskap i 1975, og med NKL som hovedak
sjonær, ble A/S Røra Fabrikker ytterligere utbygd og modernisert i
flere trinn og er etter hvert blitt en anerkjent storbedrift innen bransjen
(se A/S Røra Fabrikker).

----
231 Vsl
----
BYGGING - BYGGING
Det ble mange hektiske år med utbygging i 1960- og 70-åra. Etter
at Matsentret og lokaler for hovedkontoret på Aasgaardtomta var fer
dig i 1962/63, startet byggingen av det nye bakeriet på Tinden i 1964
(se Nytt bakeri). Ofte var det problemer med venting på byggeløyve
og med utlånstopp på byggelån som var innvilget. Likevel måtte det
tas et løft for å få tidsmessige driftsbygninger.
Garasjebygg
I desember 1962 drøftet styret bygging av et garasjebygg på Tinden
ved Hanskemakergata, nord for Lindheim. Ett av skurene på Nord
åkeren, nord for Aasgaard, ble brukt som garasje. Skuret var imidler
tid trangt og lite tilfredsstillende. Dessuten var det allerede klart at det
ville bli bruk for tomta til utvidelse av Matsentret, nå DOMUS Mat.
Arkitekt Johan Stensaas ved NKLs arkitektkontor arbeidet ut planer
for det nye garasjebygget som skulle gi plass for 16-20 biler. Prisover
slaget lød på ca. 160.000 kroner. Representantskapet behandlet styrets
forslag i 1963 og godkjente planene. Det nye garasjeanlegget på Tin
den ble ferdig og tatt i bruk i 1964.
Hovedentreprenør var Verdal Cementstøperi v/Ottar Berg.
åm <*&&
Garasjebygg på Tinden.


----
232 Vsl
----
Bygging av postgården
På nyåret 1963 var det ny forespørsel fra Postverket, nå v/postmester
Per Christiansen, om å få leie lokaler for nytt postkontor.
Verdal Trygdekontors behov for lokaler ble tatt opp samtidig av
trygdesjef Petter Hallem. Det ble i første omgang sett på muligheten
for bygging på samvirkelagets tomt Rosenlund ved Konsul Moes
gt./ Håkon den Vils allé, og eventuelt på Katrinevold, Indahls eien
dom ved siden av, mot Nordgata. (Denne eiendommen kjøpte samvir
kelaget i 1966 etter at eieren fikk overta en av samvirkelagets bolig
tomter på Holmvikjordet.)
Math. Einarsens eiendom Østby og Lise Hofstads eiendom Bostad,
mellom Minsaas Plass og Sørgata, ble kjøpt i 1963 (se Tomter i
sentrum).
Forhandlingene med postkontoret og trygdekontoret gikk sin gang
- og etter hvert med sikte på et bygg på Østby/Bostadtomta. De gamle
bygningene på Østby og Bostad ble revet. NKLs arkitektkontor ut
arbeidet planer for det nye kontorbygget for utleie til i første rekke
postverket og trygdekontoret, og deres faginstanser deltok i planlegg -
ingen.
Arbeidskontoret og Trønder-Avisa skulle også ha lokaler i bygget.
Representantskapet vedtok styrets forslag om bygging av Postgården i
1964, men først i 1965 ble det gitt byggeløyve. Byggearbeidet ble
igangsatt straks og med murmester Arne Kvistad som hovedentre
prenør. Grunnflata var ca. 400 m 2, og bygget ble oppført i 2 etasjer
+ kjeller. Prisoverslaget for bygget lød på ca. 1 mill. kroner.
Arne Holan ble av styret bedt om å være tilsynsmann også for dette
bygget.
Leieboerne begynte å flytte inn sist i januar 1966, og de hadde da
romslige og tidsmessige lokaler. Verdal Branntrygdelag/Gjensidige
kom også til som leieboere. og seinere Samvirke Forsikring. Da tegn
inger og beskrivelse for Postgården var ferdig utarbeidet og godkjent,
kom en lokal representant for sivilforsvaret og ba om å få bygd enda
flere tilfluktsrom enn hva som var planlagt for bygget. Begrunnelsen
for kravet var at bygging av tilfluktsrom i stor grad var forsømt på Øra.
Merkostnadene skulle bli dekket, ble det lovet. Planene for bygget ble
omarbeidet, og omtrent hele kjelleretasjen ble brukt til 5 tilfluktsrom
og gass-sluse m.v. Dimensjoner og armering i dekke og grunnmur

----
233 Vsl
----
Postgården.
måtte forsterkes, og ledningene for varmeanlegget måtte legges uten
om (over) tilfluktsrommene. Arkitektkontoret beregnet merkostnade
ne til kr. 21.386,—. Forsøk på å få dekket denne merkostnaden stran
det. Ingen ville vedkjenne seg plikt til å betale.
Fra Samvirkelagets side ble det heller ikke gått så hardt på om opp
gjør, da det ble sett på som en fordel for stedet at det ble bygd flere
tilfluktsrom, og samvirkelaget måtte være med på dette. Seinere kom
det til store nye tilfluktsrom i Varehusbygget og i Matsentret i tillegg
til de som var der fra før.
Etter hvert ble lokalene i Postgården for små for Trygdekontoret,
som måtte flytte, og nye leieboere flyttet inn. Verdal Postkontor fikk
en betydelig auke i postmengdene etter hvert. Et tilbygg til Postgården
langs Sørgata - 20 år etter - løste dette problemet.
I 2. etasje av tilbygget fikk landbruksetaten nye kontorer.
Medaljer
I mellomjula 1964 ble det holdt en større tilstelning på kafeteriaen
i forbindelse med at Det Kgl. Selskap for Norges Vels medalje for lang
og tro tjeneste ble tildelt følgende medarbeidere:
Lagerformann Georg Øwre (36 år), innkjøpssjef Birger Nordberg
(36 år), hovedkasserer Magnhild Haldås (35 år), sjåfør Johan Schei


----
234 Vsl
----
Norges Vels medalje 1964:
Foran fra v. : Johan Schei, Magnhild Haldås, Marie Stene, Georg Øwre,
Anton Eggen.
Midterste rekke fra v.: Alf Lyngås, Harald Kalseth, Odd Storhaug, Ingvald
Lyng.
Bakerste rekke fra v.: Birger Nordberg, Olav Halseth, Knut Ramstad, Einar
Olsen, Erling Nordahl, Halvard Olsen.
(35 år), baker Halvard Olsen (34 år), filialbestyrer Knut Ramstad (33
år), sjåfør Ingvald Lyng (32 år), konditor Alf Lyngås (32 år), 1. betjent
Olav Halseth (32 år), avdelingssjef Odd Storhaug (32 år), sjåfør
Anton Eggen (32 år), avdelingssjef Harald Kalseth (31 år), 1. dame
Marie Stene (31 år), baker Einar Olsen (30 år), baker og konditor
mester Erling Nordahl (30 år).
Varehusbygget
Høsten 1956 åpnet Magasinet på Fridlund (se Magasinet). Dette
bygget på 575 m 2 grunnflate ble første del av det store komplekset som
etter flere byggetrinn ble DOMUS Verdal.
Inngangspartiet, kassaområdet, gullsmed- og blomsteravdeling
(flyttet) ligger i det aller første byggetrinnet, Magasinet. Videre ut-


----
235 Vsl
----
bygging av Magasinet ble forhåndsmeldt for året 1964 etter reglene om
regulering av byggevirksomheten. Byggeplaner skulle først forhånds
meldes, og deretter skulle det sendes søknad om byggeløyver. A/S
Forretningsbanken innvilget et byggelån på 1,5 mill. kroner på grunn
lag av tilsagn fra Samvirke Forsikring om et 1. pr. pantelån på samme
beløp.
I februar 1965 godkjente representantskapet forslag fra styret om ut
bygging av varehuset. Bygget var planlagt ut til byggelinjen mot Nord
gata, men kommunen ba om å få nybygget trukket noe tilbake for å
få bredere fortau. Hver kvadratmeter er viktig i en varehustomt. Like
vel gikk styret med på kommunens ønske.
NKLs arkitektkontor v/arkitekt Johan Stensaas hadde i tillegg til
tegninger og beskrivelse laget en modell av varehuset.
Modell av varehuset i Verdal.
Planleggingen var en omstendelig prosess med studiereiser, kurs og
mange drøftinger.
Inspektør, seinere varehussjef, Sivert Vindal sammen med avde
lingslederne var gode medspillere sammen med arkitekt Johan Stens
aas. Styreformann Jarle Benum hadde også gode kontakter og nyttige
drøftinger innen NKL. Det ble i første omgang søkt om byggeløyve
for 1. byggetrinn av tilbygget som gjaldt 1360 m 2 grunnflate, dels med
én etasje og dels to etasjer + kjeller under det hele.


----
236 Vsl
----
I 2. etasje ble det utvidelse av kafeteriaen foruten spiserom, systue
og dekorasjonsverksted m.m. Kostnadsoverslaget for 1. byggetrinn lød
på 2% mill. kroner.
I 1966 ble byggeløyve innvilget. En del av den gamle bebyggelsen
på Vennes ble revet, og i 1967 sto det første byggetrinnet av tilbygget
ferdig.
I årsmeldingen står det: « —6.
september (1967) vart dørene åpna
til eit av dei største varehusa i lan
det. Styret vil takka alle som hjelp
te til med å få omflytting og inn
flytting til å gå så godt som det
gjorde. Medlemene og kundene
skal ha takk for at dei tok vanskane
under byggetida med godt humør.
Varehuset er godt motteke av med
lemene, og salget har auka bra —»
Samtidig med planleggingen av
1. byggetrinn ble også 2. bygge
trinn planlagt. Modellen hadde 2
varianter, en med det gamle hjør
nebygget ved Nordgata/Asbjørn
sens gate og en med nybygg også
på hjørnetomta. Det gamle hjørne-
Arkitekt MNAL Johan Stensaas.
bygget viste seg å bli problematisk å få passet inn i nybygget. Golvpla
nene i kjeller og 1. etasje lå for nøyt i forhold til det nye varehuset,
og den nyttbare grunnflata, ca. 130 m 2, var lita i forhold til de store
fasadene. En ombygging av golvhøyden og senking av kjellerplanet
ville ha blitt dyrere enn nybygg. Styret gikk derfor i mai 1967 inn for
riving også av hjørnebygget sammen med resten av den gamle bebyg
gelsen på Vennes for å få klargjort tomta før 2. byggetrinn, og repre
sentantskapet godkjente saken.
Byggingen av 2. byggetrinn gikk etter programmet, og varehuset -
«samvirkelagets flaggskip» - sto ferdig til åpning 26. august 1968. Det
var 2900 betalende kunder åpningsdagen.
Grunnflata var på 2542 m 2, og samla salgsflate utenom kafeteriaen
var ca. 3200 m 2, derav ca. 1000 m 2 i underetasjen. Bygget hadde da
ei golvflate på ca. 5900 m 2, og med alle byggetrinn så langt og med


----
237 Vsl
----
de avskrivninger som allerede var foretatt, var bokført verdi 4,6 mill.
kroner. I tillegg til det arealet som er nevnt, kommer arealet i Matsent
ret (DOMUS Mat). Varehuset ble seinere utbygd videre. Det ble fattet
vedtak om å bruke en del av underetasjen til salg av møbler og
golvtepper, som var nye varegrupper. I mars 1966 ble butikkinspektør
Sivert Vindal tilsatt som varehussjef ved Varehuset i Verdal Sam
virkelag.
Etter at byggeplanene var godkjent og ganske fastlåst ga bygningsråd
og kommuneingeniør uttrykk for ønsket om bedre vareinntak med mu
lighet for å ta imot større lastebiler enn det som egentlig var mulig inn
enfor den begrensede plassen mot Konsul Moes gate. Kravet var nok
fornuftig, men det var vanskelig å imøtekomme det akkurat da. Gjen
nom flere år hadde det vært kontakt med naboen innen varehus kvarta
let, Verdalsøra Indremisjonsforening, om en eller annen form for
makeskifte eller kjøp. En slik ordning ville ha gitt plass til både roms
ligere vareinntak og ytterligere utvidelse av golvarealet i varehuset.
Dette gikk i orden, men først i 1975 (se Bedehustomta).
Bygging av ny mølle
I løpet av 1964 ble det arbeidet med planer om utvidelse av møllean
legget ved å bygge en ny og tidsmessig mølle sør for og i tillegg til
den gamle og på tomta til det gamle møllelagret og potetkjelleren fra
1. verdenskrig. Møllekonsulentene i Norges Bygdemøllelag samarbei
det med samvirkelagets egne folk, arkitekt Johan Stensaas og byg
ningstekniske konsulenter om best mulig løsning.
Søknad om byggeløyve ble sendt og innvilget i 1965. Selve produk
sjonsfløyen var på 300 m 2 grunnflate og ble oppført med kjeller + 3
etasjer og med delvis 4. etasje. Mellom den nye produksjonsfløyen og
den gamle mølla ble det planlagt nytt møllelager på 270 m 2 og med
6 m takhøyde for pallestabling med truck. Løskornmottak ble planlagt
bygd både mot jernbanesporet og mot Møllegata.
Arne Kvistad hadde laveste hovedanbud på bygget, ca. 825.000 kr.
Dette anbudet ble antatt, og det ble skrevet kontrakt med entreprenør
ene Arne Kvistad og Ivar Kvistad. Det var ganske dyp kjelleretasje,
og grunnvannet gjorde det nødvendig å støype vanntett såle i stedet for
banketter og med vantett overgang til veggene i betongbygget. Auto
matisk grunnvannpumpe ble også montert. En viktig «navlestreng» må
nevnes: Transportrøret fra Statens Kornforretnings anlegg og inn til si

----
238 Vsl
----
Nymølla.
loene i møllebygget. Der har det passert store kornmengder, både til
den gamle og den nye mølla.
Sommeren 1967 sto nymølla ferdig, og prøvekjøringen av maskiner
og utstyr gikk fint. Blanderiet i den gamle møllebygningen ble også
modernisert og utvidet. Nymølla hadde tidsmessig utstyr for intern
transport av korn og mjøl. En stor styrepult med en mengde start- og
stoppbrytere og lamper viste transportvegene og siloene. På styre
pulten kunne en også lese av temperaturen i de forskjellige siloene.
Fra ny kornsesong i august samme år ble det innført byttemaling
ved mølla, vel å merke for korn som kvalitetsmessig ble godkjent for
byttemaling. I alle år fram til 1967 hadde kornet kommet inn til mølla
i sekker fra produsentene, og hver enkelt sekk ble heist opp i elektro
talje til 2. etasje i det gamle møllelagret. Deretter måtte mannskap
med sekketraller transportere sekkene innover i møllebygget. Nymølla
var et nødvendig framskritt, og den ble en anerkjent og konkurranse
dyktig driftsenhet.


----
239 Vsl
----
I 1970 vedtok styret planene om å bygge en gjennomgående silo fra
loft til kjeller i Fram (lagret) inntil mølla og plassere enda en hammer
mølle i tilknytning til denne siloen. På den måten ble det en auke av
både silo- og malekapasiteten ved mølla. På samme styremøte ble
også en videre auke av kapasiteten for kraftforblanderiet drøftet.
Lagerbygg ved Verdal hamn
Før jul i 1962 var det en kontakt med Verdal kommune om mulighe
ten for å få handgitt et areal på hamneområdet ved kai. Formålet var
å fa reist et rasjonelt lagerbygg ved den nye hamna i stedet for Skånes
lagret (se Kai og hamnelager, Skånes). En tid ble det leid noe lager
plass i kommunens nye lagerskur ved hovedkaien, men det var trangt
og lite tilfredsstillende.
I 1967 ble det inngått avtale om leie av ca. 2,5 dekar tomt ved den
nye kaien på nordsida av hamnebassenget. Representantskapet vedtok
enstemmig i mai 1968 styrets forslag om bygging av lager ved Verdal
hamn. Arkitekt Johan Stensaas hadde utarbeidet tegninger og beskriv
else for et bygg på ca. 1000 m 2 grunnflate med én etasje og med 6
meter takhøyde for truckstabling. Byggematerialet var tegl fra det lo
kale teglverket og armert betong i fundament, søyler, golv og tak.
Murmester Oddmund Karlgård ble hovedentreprenør med laveste
hovedanbud på ca. 430.000 kroner. Hamnelagret sto ferdig høsten
\
Lagerbygg ved Verdal hamn.


----
240 Vsl
----
1968, og det ble straks nærmest rekvirert av Statens Kornforretning til
kornlager. Grunnen var store kornavlinger det året og kapasitetspro
blemer for Statens Kornforretnings anlegg i Innherred. Lagret ble
tømt for korn utover vinteren og tatt i bruk som planlagt for handels
gjødsel, sement og andre driftsmidler og tyngre byggevarer, som må
ha rimelig frakt og derfor må komme med båt.
Forretningsbygg - Levangernesset
Så tidlig som i 1946 fikk styret i Levanger Samvirkelag forespør
sel fra en del oppsittere på Nesset om å få opprettet filial. Styret ved
tok å undersøke om det i første omgang kunne skaffes tomt. Under
forhandlingene om sammenslutning i 1962/63 ble spørsmålet tatt opp
igjen. I 1965 ble det søkt om byggeløyve for et forretningsbygg på
Nesset, men søknaden ble ikke innvilget. Det var da inngått avtale
med Alv Henning om kjøp av ca. 5 dekar tomt til filialen. Etter van
lige drøftinger om opplegg og utstyr, ble tegninger, beskrivelser og
kostnadsoverslag levert av arkitekt Johan Stensaas. Kostnadsoverslaget
lød på 350.000 kroner. I 1966 godkjente representantskapet styrets for
slag om bygging, som ble igangsatt våren 1967 med murmester Odd
mund Karlgård som hovedentreprenør. Den nye matvareavdelingen ble
åpnet 5. desember 1967 med Sverre Eggen som avdelingsbestyrer.
Avdelingen ble seinere utvidet (se også Prix Levanger).
Avdeling Levangernesset.


----
241 Vsl
----
Nye salgs- og lagerlokaler, Levanger hamn. OK-senter
De gamle bryggene ved Sjøgata 25, 25 B og 27, som var kjøpt i 1937,
var i dårlig forfatning og dyre å vedlikeholde. Etter sammenslutningen
ble det i 1964 laget en foreløpig plan for nybygg på samme tomt, men
løsningen var ikke særlig god. I 1965 ble det søkt om å få bygsle ny
tomt på et nyoppfyllt kommunalt tomteområde ved hamna. Søknad om
byggeløyve ble også sendt, men søknaden ble avslått i 1965.
Styret drøftet også mulighetene for å flytte salget av bygningsvarer
m.v. til varehusområdet i Levanger, men det var vanskelig å få tak i
tilstrekkelig areal for dette. All denne drøftingen fram og tilbake vakte
interesse hos naboen ved Sjøgata, Felleskjøpet, som hadde behov for
mer plass for utbygging. Spørsmålet ble drøftet i flere runder, og i
1968 ga representantskapet fullmakt til styret i spørsmålet om salg av
Sjøgata 25, 258 og 27 til Felleskjøpet og nybygging av tungvareavde
ling på ny tomt. Avtale med Felleskjøpet ble inngått, og ny tomt på
4190 m 2, Sjøgata 35, ble tildelt av kommunen i 1970.
Tungvareavdeling og OK-senter under bygging.
Sommeren 1971 sto nybygget på 1600 m 2 ferdig. Murmester Odd
mund Karlgård var hovedentreprenør.
I nybygget fikk laget plass for tyngre varer til hus og heim, hage,
handverk, hobby 0.1. En del av varene fra Elektrosentret, som innred
ning for kjøkken og garderober, komfyrer, kjøleskap, frysebokser 0.1.
ble også midlertidig overført til Tungvareavdelingen (ble seinere over


----
242 Vsl
----
ført til varehuset etter utvidelsen). I tillegg ble det oppført en tidsmes
sig bilserviceavdeling med drivstoffsalg, butikk og servicehall med
gjør-det-selv-plasser, — OK-sentret.
Anlegget ble åpnet 30. september 1971 og ble godt mottatt. Salgs
summen for Sjøgata 25, 258 og 27 ble brukt til avskrivning på nyan
legget.
Etter vel 2 måneders drift ble anlegget og varebeholdningen sterkt
skadd av røyk og varme og dessuten av sjøvann.
Brannen 8. desember startet ute på lagret. Brannvesenet var raskt på
plassen, men kom ikke inn porten på grunn av sterk røykutvikling, og
brannfolkene klarte ikke å få herredømme over ilden før det var gjort
stor skade. Lagerfløyen ble hardest skadd og nærmest totalt ødelagt.
Drivstoffsalget kom i gang etter vel en måned, og resten av lokalene
ble tatt i bruk etter hvert som de ble reparert og pusset opp. Det var
kommet inn store leveranser av juletilbudvarer i tillegg til åpningstil
budene. En del av de overførte varene ved Elektrosentret var falt ut
hos forsikringsselskapet. Brannen påførte avdelingen tap, og forsik
ringsoppgjøret var ikke så trivelig sett fra samvirkelagets side.
Styret ble orientert om saken og formulerte derfor følgende berettig
ete vedtak: «Forretningsledelsen og revisjonen blir pålagt å følge opp
med forsikringene til enhver tid, slik at man har full dekning ved even
tuell brann/skade.»
Flyfoto av brannen i Sjøgata 35 i des. 1971.


----
243 Vsl
----
Nybygg - avdeling Ørmelen
Lokalene for avdeling Ørmelen ved brua ble etter hvert for trange.
I 1967 sendte representanter fra Ørmelen en anmodning til styret om
å arbeide videre med planene om utvidelse av avdelingen eller bygging
av nye og romsligere lokaler på Ørmelen. Det ble arbeidet med plane
ne i 1968 og -69, men hele prosjektet måtte vente på reguleringen av
tomteområdet.
Samvirkelaget hadde tidligere ved makeskifte ervervet tomta
Kveldsol, Ørmelen, søraust for aldersheimen. Et tomteområde inntil
Kveldsol, ved tidligere E 6 og Gamlevegen, ble til salgs, og i 1970
vedtok styret kjøp. Arealet var på nærmere 8 dekar.
NKLs arkitektkontor utformet planer og tegninger for anlegget etter
at hele prosjektet var drøftet internt og med NKLs folk. Det ble opp
ført et forretningsbygg med 600 m 2 grunnflate, derav i butikken ca.
400 m 2. Dessuten var det garderober m.v. i underetasjen.
Avdeling Ørmelen flyttet over til nybygget 2. sept. 1971. Bestyrer
Svein Hepsø og øvrige medarbeidere kunne by på en rommelig og tri
velig dagligvareforretning, som etter hvert har utviklet seg til en stor
avdeling (se Prix Verdal).
/
Nybygg Ørmelen.
Verdal Samvirkelag — 16


----
244 Vsl
----
Andre saker 1962-69
Representantskapet hadde ikke brukt å velge valgnemnd. Da tanken
ble reist på et møte i 1962, var det delte meninger. Ved avstemmingen
ble valgnemnd vedtatt med 18 mot 13 stemmer. Etter valgene i 1962
besto representantskapets utvalg av Ola Lunden ordfører, Helge Steinsli
varaordfører og Ivar Berg skriver.
Til styret ble Einar Musum og Arne J. Solberg gjenvalgt. Fra før:
Jarle Benum formann og Klaus Stavø foruten disponenten.
Revisjonsutvalget besto av Jon A. Rødseth, og Anton Høgnes. Jon
A. Rødseth døde i 1962, og 1. vararepresentant, Anders By, kom inn
i revisjonsutvalget det året.
I august 1962 ble Helge Prestmo, Mølla, tilsatt som møllemester et
ter at møllemester Tormod Bjørken hadde sagt opp for å overta annen
stilling.
Avtale om tariffestet pensjon, FTP, ble inngått i 1962. Dessuten var
det fra før en kollektiv pensjonsforsikring i Samvirke for en del av per
sonalet.
Samvirkelagenes Garantifond A/L ble opprettet av NKL i 1962, og
styret vedtok å melde Verdal Samvirkelag inn som medlem av fondet
og betale inn nødvendig innskudd. Fondet står som garanti for innskud
dene fra medlemmene.
Høsten 1962 ble det avertert etter ny butikkinspektør etter underteg
nede, og i november ble Sivert Vindal tilsatt. Han var fra Oppdal og
var da tilsatt i en liknende stilling i Indre Troms Samvirkelag. Vindal
tiltrådte i Verdal Samvirkelag i januar 1963.
I desember 1962 tok styret i bruk ordningen med at den ferdigskrev
ne saklista ble innklebet til venstre i styreprotokollen. Sekretæren had
de da bare å føre inn vedtakene for hver sak på høyre side. Denne
ordningen er brukt siden.
I januar 1963 skjedde det en tragisk arbeidsulykke ved mølla. Møl
learbeider Ole Herstad ble drept på stedet. I samråd med familien ble
det ordnet med det rent praktiske ved begravelsen.
I 1963 ble det gjort et forsøk med en renseautomat for klær. Auto
maten ble plassert i den gamle bebyggelsen i Vennes og ble drevet til
de gamle husa skulle rives.
Samvirkelagets første truck ble innkjøpt i 1963.
Samme år hadde laget en samvirkestudent fra Saudi-Arabia på be
søk en ukes tid for å &jøre seg kjent med laget og virksomheten. Han

----
245 Vsl
----
besøkte flere land i FNs regi, og i en rapport til FN sto det at opphol
det i Verdal var «interessant og vellykket på alle mater». Studenten var
muslim og spiste ikke svinekjøtt, seiv om han var i svinekommunen
Verdal.
Rørleggeravdelingen hadde i 1963 en svensk konsulent til hjelp med
å modernisere og effektivisere kontor-, fakturerings- og kontrollrutinene.
I 1964 innvilget styret søknad fra disponenten om å få delta i et
Solstrand-kurs i administrasjon og ledelse. Kurset gikk over ca. 3 må
neder, fordelt på en vår- og en høstsesjon.
Styret behandlet i 1964 en søknad fra Verdal Aldersheim v/Trygve
Okkenhaug om stønad til et tilbygg til aldersheimen. Kr. 5.000,— ble
bevilget.
Ved innbrudd, hærverk 0.1. var det alltid et problem at politiet ikke
ville ta imot anmeldelse uten at det forelå styrevedtak om dette. Det
ble sendt brev om dette til NKLs juridiske avdeling, og styret og ledel
sen mente det fortsatt måtte gå an å gi disponenten fullmakt til å an
melde slike forhold og begjære tiltale og straff, som det heter.
NKLs jurister ga laget medhold i dette synet og henviste til profes
sor Andenæs' bok i straffeprosess 1962, der det blir pekt på at det er
altfor tungvint å forlange holdt styremøte i en større virksomhet hver
gang det skjer innbrudd, hærverk 0.1. Styret ga slik fullmakt til dispo
nenten, som også skulle sørge for at erstatningsansvar blir gjort
gjeldende.
Dette viste seg å være lettere sagt enn gjort — det var sjelden noe
å fa.
DOMUS-navnet ble registrert i Verdal i 1964 enda det var for tidlig
å ta dette navnet i bruk for varehuset, som ikke var ferdig utbygd ennå.
Det hadde vært eksempel annet sted på at smarte folk hadde registrert
navnet med sikte på å seige det dyrt tilbake til kooperasjonen.
I 1964 ble det enighet med Gartnerhallen om overføring av samvir
kelagets innkjøp av produkter fra produsentene i distriktet til Gartner
hallen. Samvirkelagets jordbruksavdeling ble nedlagt. Gartnerhallen
bygde ut et større fryseanlegg for bær ved Trønderfrukt, Røra.
Spørsmålet om antall styremedlemmer kom opp i representantska
pet i 1964 under drøfting av enkelte vedtektsendringer i samsvar med
NKLs mønstervedtekter.
Enkelte gikk inn for 7 styremedlemmer i stedet for 5, men forslaget
fikk ikke % flertall og måtte derfor behandles på nytt i 1965.

----
246 Vsl
----
Forslaget fikk ikke tilstrekkelig flertall da heller (en utvidelse av
styret kom seinere i samband med medarbeiderrepresentasjon).
Sommeren 1965 arbeidet nåværende adm. direktør i NKL, Knut Vær
dal, som sommerhjelp ved hovedkontoret. Han skulle skrive en opp
gave om Verdal Samvirkelag i samband med eksamen ved økonomisk
gymnas. Han kom igjen også sommeren 1966 og arbeidet ved konto
ret. Han arbeidet da med en oppgave ved NHH om salgsbudsjettering,
prognoser og resultatbudsjettering, og han ville bruke data fra Verdal
Samvirkelag som utgangspunkt for dette.
I 1969 var Knut Værdal igjen på besøk. Han var da siv.økonom og
utredningskonsulent i NKL og foretok en utredning vedrørende plan
lagt nyanlegg for avdeling Ørmelen.
I 1965 begynte NKL å arbeide med å få gjennomført felles merke
og farge i markedsføringen for forbrukerkooperasjonen. Dette var starten
på det arbeidet som seinere gjennom S-utvalget resulterte i S-opplegget,
som ble gjennomført i 1967/68. Det var interessant å delta i S-utvalgets
arbeid der Erik Damman i reklamebyrået Kittelsen & Kværk la fram
sine ideer (Damman ble seinere leder av «Framtiden i våre hender»
og arbeidet med ressurs- og miljøspørsmål).
Fargen som utvalget gikk inn for, og som ble vedtatt, var oransje.
Grunnen var at denne fargen er nøytral og samtidig aktiv. Den blir lagt
merke til. Oransje skilt og flagg lyste etter hvert opp på mer og mindre
anonyme samvirkelags-fasader, og navnet S-laget kom mer i bruk. Farger
blir imidlertid oppfattet forskjellig og kan bli misforstått. Et medlem
i Verdal Samvirkelag ble forarget over den «raude fargen» på flagget
og ba skriftlig om å få melde seg ut av laget.
I svarbrevet fra samvirkelaget ble sammenhengen nærmere forklart,
slik at misforståelsen skulle bli oppklart. Det kom raskt brev tilbake
med bare godord - alt var i orden. En kan ha mistanke om at det kan
skje var nynorsken i svarbrevet fra samvirkelaget som avgjorde saken.
Verdal Faglige Samorganisasjon valgte i 1965 på eget initiativ ei nemnd
på 3 personer for kontakt med samvirkelaget, og nemnda ba om et
orienterings- og kontaktmøte mellom medlemmer av Verdal Faglige
Samorganisasjon og ledelsen i Verdal Samvirkelag.
Innen styret ble det sett på som unødvendig med et slikt møte når
samvirkelaget holder årlige møter i alle kretser og har flere hundre til
litsvalgte. Likevel ble det sagt ja til møtet, og disponenten skulle

----
247 Vsl
----
orientere om samvirkelaget. Møtet ble behørig kunngjort. Interessen
var laber. Det kom 6 personen
I 1966 pågikk utredningene om et stormarked i tilknytning til NKLs
engroslager på Lade. Verdal Samvirkelags styre behandlet en forespørsel
fra NKL om holdning til saken, og styret vedtok å uttale at det var po
sitivt innstilt til tanken.
Et lagerbygg ved jernbanen på Røra ble lite brukt.
I 1966 ble det inngått avtale med A/L Trønderfrukt om utleie av hal
ve golvflata. Lagerbygget ble seinere solgt til Trønderfrukt.
Representantskapet vedtok i 1966 styrets forslag om avvikling av fi
lialen på Hylla. Både lokalet og beliggenheten var ganske håpløs. Fle
re løsninger var drøftet, bl.a. om overtaking av andre forretninger, men
det ville ikke ha blitt forsvarlige løsninger.
EDB - elektronisk behandling av regnskapsdata - ble igangkjørt for
samvirkelaget fra nyttår 1968. I første omgang ble det foretatt punch
ing lokalt og utkjøring av regnskap hos Nor-Data i Trondheim (se Eget
EDB-anlegg).
Representantskapet vedtok i 1968 styrets forslag om avvikling av ved
lagret på Eng. Oljen var rimelig, og vedsalget helt übetydelig.
Samvirkelagets Personalforening ble formelt stiftet 9. mars 1966. Sam
virkelagets styre var representert ved nestformannen Arne J. Solberg.
Personalforeningen valgte følgende til sitt første styre: Ivar Aunøien
formann, Knut Flyum nestformann, Astrid Finstad kasserer, Arne Ward
sekretær, Odd Dahl styremedlem.
L/L Husfliden, Levanger, utvidet aksjekapitalen i 1966 og sendte en
innbydelse til aksjetegning. Det ble vedtatt å tegne aksjer for kr. 1.000,—.
Styret drøftet også i 1966 antydninger fra kunder/medlemmer om til
feller av uoppmerksomhet og mangelfull service ved enkelte avdelin
ger. Kunder hadde påtalt at personalet står gruppevis og prater uteri
å bry seg om arbeidet og kundene. Like ofte var det nok også skryt
av personal standard og service i samvirkelaget.
I 1966 kom det endelig positivt svar på ønsket om å få Møllegata
asfaltert.
Etter hvert ble det klart at en del av spesialvarebeholdningene ved
filialene låmer og mindre på stedet hvil og påførte laget tap. I 1966
ble det valgt ei nemnd som skulle vurdere vareutvalget og legge fram
forslag til retningslinjer for begrensning av utvalget ved filialene. Nemn
da besto av Birger Nordberg, Leiv Nilsen, Egil Strid, Otto Holme og

----
248 Vsl
----
Petter Guddingsmo med butikkinspektør Sivert Vindal som sekretær.
Dette var en forløper til nærbutikkopplegget som kom seinere.
Felleskjøpet arbeidet med planer om en kraftforfabrikk for Innher
red . Det var uklart om det kunne gå i orden med tomt i Steinkjer, og
i 1966 så det en tid ut til at anlegget muligens skulle legges til Verdal
og Ørin. Styret så det slik at det i tilfelle burde finnes en form for sam
arbeid med Felleskjøpet i stedet for å komme opp i en lokal konkur
ransesituasjon. Sterke krefter arbeidet for å få anlegget lagt til
Steinkjer. Det gikk i orden med tomt i Steinkjer, og Felleskjøpets
blanderi havnet der.
I 1966 ble sluttvederlagordningen vedtatt mellom LO og DKT.
Ordningen bygde i store trekk på avtalen mellom LO og NAF.
Ørens Vel feiret 50-årsjubileum jula 1966. Styret i samvirkelaget be
vilget kr. 1.000,- som gave.
I samsvar med den nye hovedavtalen mellom LO og DKT ble det
i 1967 valgt representanter til samarbeidsutvalget fra både medarbei
derne og samvirkelaget, og dette utvalget har vært i regelmessig virk
somhet siden. Det hadde vært perioder med samarbeidsutvalg tid
ligere også, men ikke i så faste former.
Nå og da dukket det opp ønsker fra enkelte grupperinger om særra
batter. Slik var det også i 1967 da en del foreninger innen bygnings
industriarbeiderforbundet gjennom sin representant søkte om å få
«billigere arbeidsklær, arbeidssko og støvler samt verktøy, til med
lemmene mot at de viser fram ajourbetalte foreningsbøker». Et slikt
system ville det være umulig å gå med på. Styret fattet derfor vedtak
som gikk ut på at styret er prinsippielt imot å behandle kunder ulikt.
Det kan ikke gis rabatter ved salg som samtidig gir merarbeid (kon
troll med medlemsbøker). Derimot kan det bli spørsmål om rabatt ved
kvantumskjøp der en forening ordner handelen, slik at det virkelig kan
spares salgskostnader.
Det kan nevnes at nabolandet Sverige gikk over til høyretrafikk i
1967.
Ei tomt på ca. 1,2 dekar på Ørmelen ble i 1967 solgt til kommunen
med sikte på lekeplass.
I 1967 gikk Esso med på å sette opp bensinpumpe ved avdeling
Skjækerfossen mot at samvirkelaget skaffet tank.
Samvirkelaget kom inn i «skjerm»-alderen i 1967 da den første

----
249 Vsl
----
elektroniske kalkulasjonsmaskin med skjerm ble kjøpt og tatt i bruk
av kalkulator Gunnar Storhaug.
Arnulf Brenne kom til samvirkelaget i 1962 som butikksjef ved det
nye Matsentret. I tillegg til andre kurs tidligere ved Samvirkeskolen
tok han i 1967 det ettårige assistent-konsulentkurset. Etter at butikkin
spektør Sivert Vindal ble tilsatt i stillingen som varehussjef ved det
nye varehuset i 1966, ble Arnulf Brenne tilsatt som butikkinspektør i
1967.
I 1968 var det forkorting av arbeidstida fra 45 til 42,5 timers ar
beidsuke.
Verdal Handelsfunksjonærers Forening fikk i 1968 kr. 3.000,- som
stønad til båtnaust for 3 båter ved Skjørholmen ved Leksdalsvatnet.
Naustet ble seinere sammen med personalhytta på Skjørholmsberget
overtatt av Personalforeningen ved samvirkelaget.
Blikkenslagerfirmaet Langnes & Bakkan, som var leieboere i ut
huset på Lindheim, Tinden, fikk i 1968 innvilget søknad om å få kjøpe
tomt av samvirkelagets eiendom Farmen, Tinden, til nybygg.
Lysthaugen Kloakklag v/Arnold Lyngstad og Petter Guddingsmo
søkte i 1968 om et tilskott på kr. 5.000,- til kloakkanlegg for bebyggel
sen på Lysthaugen. Søknaden ble innvilget. Det ble trolig knapt med
penger, for kloakklaget var raskt frampå med ny søknad, men den ble
avslått.
Det kooperative oljeselskapet OK startet virksomhet også i Trønde
lag i 1968 med andel i tankanlegg ved Muruvik. Utkjøring av diesel
olje, parafin og fyringsolje kom i gang i Verdalsområdet etter opprett
ing av eget ordrekontor. Samtidig startet drøftingene om muligheten
for å få OK bilserviceanlegg i Verdal og Levanger.
I 1968 ba NKL i et rundskriv til samvirkelaga om oppslutning om
Riksteatret ved å abonnere på billetter. Slike faste avtaler ga mulighet
for noe rabatt. Verdal Samvirkelag hadde en fast avtale om billetter fra
før, og denne ble auka med en del flere billetter.
Levangeravdelingene gjorde i 1968 ledelsen oppmerksom på at den
nye husmorvikarskolen i Levanger var ferdigbygd, og at samvirkelaget
som fast leverandør til skolen burde gi en gave ved innvielsen. Styret
vedtok å kjøpe inn i et bilde laget av kunstneren Karl Kr. Hildrum til
skolen.
Etter et større innbrudd og tyveri i varehuset i Verdal i 1968 fikk
elektroteknisk konsulent i oppdrag å utarbeide forslag til varslings-

----
250 Vsl
----
system for bygget. Et anlegg basert på ultralyd ble bestilt og montert.
Samvirkelagets Personalforening søkte i 1968 styret om å få gjen
nomført gruppelivsforsikring for lagets medarbeidere. Forsikringen
ble tegnet pr. 1. desember 1968, og premien ble delt likt mellom de
tilsatte og samvirkelaget.
Like før jul 1968 ble det gitt følgende orientering til styret: «Det pe
ker nå i retning av større aktivitet på industriområdet på Ørin. Grunn
arbeidene er denne uke startet opp for et større verkstedbygg for K.
Ellingsen Mek. Verksted, som har kontrakter på produksjon av skips
luker med karmer for skipsverft i utlandet. Det er snakk om arbeid
til 60 - 70 mann, muligens flere på lengre sikt. Dessuten er det antydet
at Verdal vil få avdeling av Selskapet For Industrivekstanlegg (SIVA).
og dette vil trolig medføre flere bedrifter.»
Samvirkelaget hadde i alle år tellet opp penger til lønningene og put
tet pengene i lønningsposer. I 1969 ble det vedtatt å gå over til mer
rasjonelt system. Samvirkelaget hadde da avdelinger spredt i 4 kom
munen Verdal, Levanger, Inderøy og Steinkjer. Postsparebankens opp
legg for lønnskonto med kontantkort kombinert med postgiro ble derfor
valgt. Dette har fungert greit.
Vinteren 1968/69 ble kurset «Sans for Service» gjennomgått i 17 brev
ringer med 155 deltakere blant butikkpersonalet innen Verdal Sam
virkelag. NKLs opplysningsavdeling kunne fortelle at brevringen ved
Varehuset Levanger med varehussjef A. O. Basmo som leder hadde plas
sert seg på 3. plass i landskonkurransen, og deltakerne skulle bli til
delt litografier som premier. Dette kursopplegget ble tilbudt i sam
band med det nye S-opplegget for alle samvirkelag i landet.
Fridtjov M. Tingstad, Levanger, ble i 1969 valgt inn i styret for
Verdal Samvirkelag etter Trygve Åbotnes.
I 1969 ble det vedtatt å inngå avtale med A/S Bedriftskontroll om
butikk-kontroll med kontrollkunder, utpasseringskontroll for tilsatte og
kontroll med transport, varemengde m.v.
Etter søknad fra NKL ble det i 1969 bevilget kr. 1.000,- til flytting
av det gamle forretningsbygget fra Arna og Åsane Samvirkelag for
gjenreising som samvirkemuseum ved Samvirkeskolen i Bærum.
Hvert år foregikk det oppussing av eiendommer og omlegging av av
delinger. I 1969 skrev 32 medlemmer i Inndal under en forespørsel til
styret om å få avdelingen omgjort til selvbetjening. De mente dette vil
le være til nytte både for avdelingens driftsresultat og for kundene.

----
251 Vsl
----
Det frittstående bolighuset ved avdeling Skjækerfossen ble i 1969 solgt
til Martin Helgas.
Verdal Boligbyggelag A/L ble stiftet i 1969, og samvirkelaget tegnet
en ande! a kr. 100,- i samband med påmelding av behov for en leilig
het. Kontorsjef Skogstad ble valgt til styremedlem i Boligbyggelaget.
I 1969 tok det første mennesket en spasertur på månen.
Plastfabrikk ?
I 1966 kom det forespørsel fra en svensk plastfabrikant om mulighet
for å etablere en datterbedrift i Verdal for å fylle opp leveringsavtaler
som han hadde inngått. Kapasiteten var for liten for produksjon av plast
poser ved det svenske anlegget, ble det hevdet.
I Verdal ville det i tilfelle gi 12 faste arbeidsplassen og dette var noe
som interesserte alle gode krefter. Kommune og sparebank var positivt
innstilt. Det ble raskt tale om aksjeselskap, og tegning av aksjekapital
på i alt 180.000,—. Halvparten av dette skulle skaffes lokalt, og den
andre halvparten skulle den svenske direktøren skaffe. Det gjensto til
slutt 20.000 kroner å tegne, og dette beløpet ble øremerket for Verdal
Samvirkelag. Det var da tatt sikte på å legge bedriften til ledige lokaler
i samvirkelagets eiendom Fram Vestre (tidligere Ullvarefabrikken).
Styret vedtok å forhåndstegne aksjer for kr. 20.000,— under forutset
ning av at prosjektet ble fulltegnet og satt i gang.
Konstituerende generalforsamling i selskapet ble holdt, men det
hele virket tregt. Det ble uten resultat purret på innbetaling av den
svenske aksjekapitalen, som skulle være grunnlaget for resten av fin
ansieringen. I et styremøte i samvirkelaget i august 1966 ble følgende
tilføyd: «Dette prosjektet må derfor ansees å være dødfødt». En tid
etterpå forsøkte svensken på nytt å blåse liv i saken. Interessen var da
så laber blant de øvrige interessenter at det hele ble oppløst i stillhet.
En «nestenulykke» var heldigvis unngått.
Verdal kommune sendte et takkebrev til de lokale interessentene for
den interesse som var vist, og for at saken ble handtert på en slik måte
at interessentene ikke ble påført tap eller økonomisk ansvar.

----
252 Vsl
----
I 1966 valgte styret ei nemnd som skulle forberede 75-årsjubileet i
1967. Nemnda besto av Arne J. Solberg fra styret, Halvdan Eggen fra
representantskapet, butikkinspektør Sivert Vindal, kontorsjef Kåre Skog
stad og disponenten. Nemnda la fram et omfattende program. Det skulle
utformes et eget 75-årsemblem som skulle brukes under markeringen.
Dekoratør Øystein Storstad løste den oppgaven. Medlemmene skulle
ved innleveringen av kjøpemerkene få en sølv syltetøyskje med jubile
umsmerket. De som møtte på kretsmøtene skulle få med seg en pose
med diverse dagligvarer (- det har sjelden vært så stort frammøte).
Medarbeiderne skulle også fa gave. Videre ble det enighet om et jubile
umslotteri som skulle starte allerede først i desember og vare til 17.
desember 1966. Kundene fikk en loddseddel ved betaling ved kassene
(dette var tillått da). 1. gevinst var en tur til Syden for 2 personer, verdi
ca. 3.000 kroner, alternativt gavekort. 2. gevinst var opphold på et
høyfjellshotell for 2 personer, verdi 1.000 kr. 3. gevinst var varer etter
fritt valg for kr. 500,-. Dessuten var det 50 gevinster å 1 kg Coop kaffe.
Styret i jubileumsåret:
Fra v.: Arne J. Solberg, Einar M. Musum, Jarle Benum, Trygve Åbotnes,
Erling Aurstad.


----
253 Vsl
----
Nemnda drøftet også det planlagte annonseopplegget for aktiviteter
i flere runder ut over jubileumsåret. Dessuten foreslo nemnda at det
skulle gis en gave til distriktet: 25.000 kroner til bygging av den nye
svømmehallen på Verdalsøra. Styret godkjente nemndas opplegg. Det
ble også bevilget 5.000 kr. til Personalforeningen.
Jubileumsdagen var 14. februar 1967, og en jubileumstilstelning ble
fastsatt tii denne datoen for medlemmer av representantskap, styre,
revisjonsutvalg, gjester og forretningsledelse.
Den store tilstelningen for medarbeiderne med partnere ble avviklet
i 1. trinn av tilbygget som skulle bli varehuset. Til middagen var det
over 500 til bords.
Personalforeningen sto for sel ve arrangementet, og foreningens for
mann, Ivar Aunøien, var toastmaster. Verdal Orkesterforening under
holdt med musikk under middagen. Magnhild Kluken, Kontoret, hadde
forfattet en prolog, som ble lest av lærer Turid Hallem, og det var taler.
R A. Røstads sørget for dansemusikken.
Ved Olsoktider 1967 besøkte NKLs styre Verdal og Verdal Samvirke
lag. De overvar også en av framføringene av Spelet på Stiklestad. Vær
gudene var ikke i humør — det høljeregnet.
Den siste jubileumstilstelningen i 1967 ble holdt i november, og den
var for pensjonistene m/ektefeller foruten en del gjester.
Representantskapets utvalg. Fra v.: Helge Steinsli, Ola Lunden, Ola Røstad.


----
254 Vsl
----
Som nevnt foran skrev journalist Harald Wågø Verdal Samvirkelags
75-årsberetning, som ble trykt i et ganske stort opplag.
Rørleggeravdelingen vokser - (Se Rørleggeravdeling)
I 1966 fikk rørleggermester Bjarne Sjøvold en forespørsel om sam
virkelagets rørleggeravdeling kunne gå inn og overta etter et rørlegger
firma i Steinkjer.
Styret mente at dette spørsmålet måtte legges fram for Samvirkelaget
Steinkjer. Fra deres side kom det klarsignal. De hadde intet imot at rør
leggeravdelingen ved Verdal Samvirkelag gikk i gang med virksomhet
i Steinkjerområdet. Tvert imot ga de uttrykk for at det kunne være hel
dig med noe mer konkurranse innen denne bransjen.
Rørleggeravdelingen hadde alle
rede hatt en del oppdrag i
Steinkjerområdet. Virksomheten
kom så smått i gang fra provisor
iske lokaler, først i underetasjen i
Samvirkelaget Steinkjers hoved
bygg ved torget og deretter på
Nordsileiret. Avdel ingen fikk
navnet S-RØR Steinkjer, og i au
gust 1967 ble Oskar Mathisen fra
det tidligere rørleggerfirmaet til
satt som leder.
I 1968 bygde Samvirkelaget
Steinkjer et forretningsbygg på
Nordsileiret, og det ble inngått av
tale om leie av høvelige lokaler for
S-RØR i dette bygget. Det ble åp-
Avdelingsleder Oskar Mathisen.
ning av de nye lokalene 14. oktober 1968
Styret hadde enkelte ganger følelsen av at rørleggeravdelingen hadde
vel rask vokster. Særlig gjaldt dette oppdrag ved utbygging av enkelte
vassverk i distriktet. Det kunne være store oppdrag med delvis uklart
ansvarsforhold, ofte ved at byggherren delvis holdt materialen En feide
med Levanger kommune i 1968 i samband med vassverkutbyggingen
hadde nok samvirkelaget gjerne ønsket å unngå.
Saken endte opp med et såkalt minnelig sluttoppgjør i 1969.


----
255 Vsl
----
S-RØR Steinkjer.
Trasige saker
Johs. Minsaas fortalte at han etter en tid som bestyrer måtte si takk
for laget til en medarbeider på grunn av uærlighet. Slike tilfeller er
nevnt nå og da i det historiske materiale om Verdal Samvirkelag.
Alle parter, både styret, forretningsledelsen og personalets represen
tanter og tillitsmenn beklager slike saker, og det ville være best for alle
å slippe behandlingen av dem. For forretningsledelsen og styret ville
det være det samme som ikke å gjøre jobben.
I de 22 åra undertegnede var tilsatt i Verdal Samvirkelag, var det i
gjennomsnitt 1 medarbeider pr. år som måtte gå av slike grunner. Det
kunne gå 3-4 år uten tilfeller, og så kunne det være 2-3 tilfeller på ett
år. Slike saker skaper ofte vanskelige forhold, og slike tilfeller var det
også i 1960-åra. Enkelte som ikke kjenner den egentlige sammenheng
en, kan føle trang til å gå inn som forsvarsadvokater uten å undersøke
nærmere. Dette gjør som regel saken enda mer komplisert og trasig.
Arbeidsreglement, kurs, opplæring og informasjon fra arbeidslederne
er viktige forebyggende tiltak mot uærlighet. Ungdommelig übetenk
somhet kan da rettes opp i tide. Etter at ordningen med utplassering av
skoleelever i arbeidslivet kom i gang, har det vært tilfeller av at enkelte
ganske raskt er sendt heim igjen fordi de viste seg å være «fargeblinde»
og ikke hadde hørt om dette med ditt og mitt.


----
256 Vsl
----
Sørgelig er det også med kunder som opererer som butikktyver. Al
le tenkelige og utenkelige metoder er stort sett kjent og opplevd. Folk
fra omtrent alle yrker og alle aldersgrupper finnes i denne kategorien.
Kontrollordninger og anmeldelser er derfor nødvendige tiltak for å unngå
for store tap på dette området. Når kunder blir tatt for ty veri, blir det
enkelte ganger stor ståhei, med utsagn om «aldri sette sin fot i samvir
kelaget mer» 0.1. Heldigvis tar de fleste det fornuftig og fortsetter som
greie kunder. Det er også nødvendig med streng kontroll med varele
verandører, transportører og demonstrasjonspersonale. De kan være
utrulig oppfinnsomme med å bære varer, ikke bare inn, men også ut.
Årvåkenhet, varekontroll og bruttoregnskap er nødvendige tiltak for å
få styring med svinnet og unngå unødige tap for laget og medlemme
ne. Enkelte ganger bør det vises forståelse og tålmodighet. Det gjelder
f.eks. barn som er for små til å skjønne at det er galt å ta noe, og det
gjelder eldre som begynner å «bli barn igjen» og ikke riktig vet hva
de gjør.
Utleie til kjolefabrikk
I august 1968 kom det forespørsel om å få leie 2. etasje i Fram Vest
re, mot Møllegata, til kjolefabrikk for firmaet A/S Benini. Dette tilta
ket skulle gi arbeidsplass for kvinner. Avtale om leie ble inngått, men
det ble etter hvert vansker med å få inn husleia. Utbyggingsfondet var
med i prosjektet og hadde krav på å bli varslet før det kunne sendes
begjæring om utkastelse. Leieren hadde i kontrakten skrevet under på
utkastelse uten dom i tilfelle misligholdt leieavtale i samsvar med tvangs
fullbyrdelsesloven § 3, punkt 9.
I et styremøte i august 1969 ble leieboeren derfor vedtatt oppsagt,
og utkastelse begjært.
Styring og ledelse
I 1969 drøftet styret sitt eget arbeid og ledelsens gjøremål på et mø
te. Disponenten hadde laget en oppsummering som i grove trekk gikk
ut på at styret med disponent skal bearbeide planer og opplegg for den
framtidige drift i samsvar med vedtak i representantskap og styre, og
i samsvar med lagets vedtekter og formålsparagraf. Styret skulle fort
løpende få seg førelagt regnskapsutdrag og rapporter for å kunne regi
strere og vurdere de endringer som etter hvert oppstår. Når det gjaldt
den løpende drift, var det under disponenten ønskelig med en deling

----
257 Vsl
----
mellom en kontoradministrasjonsside med kontorsjefen og en driftsside
med en driftsleder og med styrking av de to ledernes status. Skissen
hadde videre med nærmere detaljer om saken, og opplegget ble etter
hvert fulgt i grove trekk. Laget hadde hatt sterk vokster og auke i drifts
opplegget i flere år uten at apparatet for administrasjon og ledelse
var styrket tilsvarende. I arbeidet med driftsspørmål ved avdelingene
skulle driftslederen etter opplegget ha en butikk-konsulent til hjelp. I
denne stillingen ble Otto Holme tilsatt i september 1971 etter videreut
danning. Stillingen som butikkinspektør gikk over til å bli driftsleder
stilling i 1974, og styret vedtok å tilsette Bjørn Storhaug i denne still
ingen. I stillingen som økonomisekretær og hjelp for kontorlederen
ble Erik Andreas Øyen tilsatt i august 1972.
Lang og tro tjeneste — medaljer
Medarbeider ved Tungvareav
delingen i Levanger gjennom mer
enn 32 år, Harald Hagerup, ble i
november 1968 tildelt Norges Vels
medalje for lang og tro tjeneste i
samvirkelaget. Medaljen ble over
rakt Hagerup ved en tilstelning i
januar 1969. Han fikk også gave fra
samvirkelaget.
I mellomjula 1969 ble det holdt
en tilstelning for 11 av personalet
som hadde gjort seg fortjent til
Selskapet for Norges Vels medalje.
De 11 med over 30 års sammen
hengende tjeneste var: Kontorsjef
Kåre Skogstad, hovedbokholder
Norges Vels medalje 1968:
Harald Hagerup.
Einar Storstad, betjent Johannes Tronstad, betjent Johan Dahl, filial
bestyrer Trine Dahl, filialbestyrer Petter Guddingsmo, butikkdame
Hjørdis Guddingsmo, butikkdame Helga Kaalen, betjent Olav Mel
bye, I.betjent Morten Aamo, butikkdame Sigrun Hjelde. Ved tilstel
ningen på kafeteriaen ble medaljer med diplom tildelt sammen med
gave fra laget.


----
258 Vsl
----
Norges Vels medalje 1969. Sittende fra v. ; Hjørdis Guddingsmo, Trine Dahl,
Morten Aamo, Helga Kaalen, Sigrun Hjelde.
Stående f. v.: Johannes Tronstad, Johan Dahl, Kåre Skogstad, Einar Storstad
Olav Melbye, Petter Guddingsmo.
Flyttesjau ved Møllegata
I 1970 utarbeidet arkitekt Johan Stensaas plan for en forandring som
var drøftet vedrørende Fram og Fram Vestre. Planen gikk ut på en ut
videlse av salgslokalet for avdeling Driftsmidler og Byggevarer i
Fram, flytte tilbake golvbelegg og ovner/kaminer fra Fram Vestre til
Fram og la Maskinavdelingen få den frigjorte plassen i Fram Vestre.
Dette ble gjennomført.


----
259 Vsl
----
NY KRETSINNDELING OG VALGNEMNDORDNING
Ei vedtektsnemd la i 1970 fram forslag til ny kretsinndeling for lag
et. Etter sammenslutningene i 1962 og -64 hadde laget hele 18 kretser
for valg av 47 representanter til representantskapet. Dette ble et altfor
stort og tungvint apparat. Vedtektsnemda og styret foreslo 8 kretser,
og dette forslaget ble vedtatt (seinere utvidet med Mosvik og Skogn).
Forslaget om en reduksjon av antallet representanter til represen
tantskapet ble ikke godkjent. Det ble vedtatt 47 valgte representanter
fra kretsene som før + 2 representanter valgt av Personalforeningen.
Samtidig vedtok representantskapet forslaget fra vedtektsnemnda
om valgnemnder for kretsene. Valgnemndene skulle velges for kom
mende år og legge fram sine forslag for neste års valgmøte i kretsen.
Nemndene skulle bestå av 5 medlemmer, og etter loddtrekning første
gang skulle 2 gå ut og 2 nye velges inn, neste år 2 ut og 2 nye inn,
og 3. året skulle 1 medlem ut og 1 nytt inn o.s.v. For hver representant
til valgnemda skulle det velges personlig vararepresentant. Gjenvalg
skulle ikke forekomme til valgnemndene. Dessuten skulle hver krets
velge 1 representant m/vararepresentant til valgnemnda i represen
tantskapet. Også denne nemnda ble valgt for kommende år og fikk på
den måten ett år på seg for å gjøre grundig arbeid. I denne valg
nemnda skulle de tilsatte også ha med 1 representant. Valgnemndord
ningen som ble vedtatt i 1970 har fungert bra. Gjennom mange av
valgnemndene er det kommet fram interesserte og aktive medlemmer
til vervene som tillitsvalgte. Antallet kvinnerepresentanter er auka,
takket være denne valgnemndordningen.
Rusdrikkdebatt
De fleste vedtektsendringene i 1970 ble vedtatt i samsvar med forslaget
fra vedtektsnemnda og styret. En paragraf ble det debatt om. Det
gjaldt spørsmålet om salg av øl og skjenking av øl og vin. En del lag
og organisasjoner som leide kafeteriaen eller møterommet for sine til
stelninger, hadde i et brev bedt om at styret måtte søke om bevilling
for kafeteriaen på skjenking av øl og vin til slutta lag ved tilstelninger
der dette var aktuelt. De tidligere vedtektene hadde et generelt forbud
mot salg av alkoholholdige varer. Et forslag om å utelate paragrafen
og stille styret fritt ble nedstemt. Forslaget om å opprettholde forbudet
mot salg av rusdrikk ble vedtatt for lagets butikker og med tilføyelsen
Verdal Samvirkelag — 17

----
260 Vsl
----
om at styret kunne søke om løyve til å servere øl og vin til slutta lag
på kafeteriaen. Dette ble gjort etter vedtak i styret med 4 mot 1 stem
me, og ordningen har fungert tilfredsstillende.
Ordningen i Verdal med et eget bryggeriutsalg for øl har fungert bra
og har minsket presset på butikkene om ølsalg. Det er et tankekors at
ølavansen er så bra at forretninger er interessert i salget. Når private
forretninger kjører i veg med ølsalg, har ofte samvirkelag fulgt etter
andre steder i landet. Ofte kan det ende med pristilbud eller lavpris
på øl.
På bok
Til tross for vedtatt regelverk om kontant handel dukket det nå og
da opp noen eksempler på at kunder snakket til seg ordninger. Som
oftest dreide det seg om kunder som var vanskelig å motsi. De kunne
liksom sjøl bestemme om hvordan de ville ha det. Dette kunne f.eks.
være å handle på bok og så betale neste måned. Dessuten ville de gjer
ne ha varene kjørt heim. Det var 2-3 avdelinger som var kommet i
klemme med enkelte kunder på denne måten. Forretningsledelsen ba
derfor i 1970 styret godkjenne at en konsekvent holdning ble fulgt.
Bokkundene fikk beskjed om kontant handel og 1 måned på seg til å
gjøre opp boka — for siste gang. Enkelte murret litt, og noen få flyttet
til andre forretninger. De aller fleste oppdaget imidlertid at de fikk full
og hel råderett over månedslønna i stedet for stadig å betale matgjeld,
og de var glade over å komme seg ut av tilværelsen på bok.
Heimkjøring av varer ble også tatt opp. Ofte er ønsket om heimkjør
ing egentlig et ønske om kreditt. I 1970 ble det ut fra kostnadsnivået
da regnet med kr. 3,50 for å notere, ekspedere, bokføre og pakke en
ordre. Selve utkjøringen kostet minst like mye. Dette er kostnader som
påføres laget og som de andre kundene må bære, hvis det ikke blir be
talt av den som vil ha denne ekstra ytelsen. Styret var enig i at utkjør
ing av varer skulle begrenses mest mulig — «Skal varer bringes, må
de som skal ha ytelsen betale hva det koster», hette det i dette vedtaket.
Det er nyttig for forbrukeren at det er hard konkurranse og effektiv
drift. Historien har vist at det å konkurrere med salg på bok og vare
ombringelse uten å ta betalt for kostnaden, kan gå en kortere periode,
men det er en fordyreise som vil straffe seg i lengden. Dessuten er det
dette med lik behandling av medlemmene.

----
261 Vsl
----
Varehusforeningen DOMUS
De samvirkelag som hadde DOMUS-varehus eller arbeidet med
planer om slike, følte behov for å stifte en rådgivende organisasjon
med eget konsulentapparat. Arbeidet med å organisere en slik fore
ning pågikk i 1969, og i januar 1970 ble det holdt konstituerende møte
i varehusforeningen DOMUS. Representanter for Verdal Samvirkelag
var styreformann Jarle Benum og disponenten.
Om Oms og Moms og Misforståelser
Temaet merverdiavgift MVA, MOMS, var til stadighet oppe til
drøfting i 1969. Likevel syntes hele debatten å gå over hodet på folk
flest. OMS hadde vi hatt fra 1. juli 1935, da det ble vedtatt en midler
tidig avgift på 1 øre til statskassa av hver krone folk kjøpte varer for.
Denne omsetningsavgifta var ikke så enkel å handtere fordi den gjaldt
i alle ledd, bl.a. skapte den problemer for forretninger som tok f.eks.
landmannsvarer i varebytte fra sine kunder.
I 1940 ble omsetningsavgifta omgjort til sisteleddavgift, og samtidig
ble den auka til det dobbelte, 2%. Omsetningsavgifta var «midlertidig»
helt til 1952. Da syntes Finansdepartementet at det var vanskelig å for
svare benevnelsen lenger og foretok ny dåp: Alminnelig omsetnings
avgift. Som nevnt ble det en ny runde i 1969.
Forarbeidet til MOMS eller merverdiavgift hadde bakgrunn i EF
spørsmålet og tendensene på dette avgiftområdet ute i Europa. Kort
oppsummert skulle hvert ledd legge på merverdiavgift som tillegg til
den egentlige vareprisen ved salget. Samtidig ble det gitt frådragsrett
for den merverdiavgifta som var pålagt varen ved innkjøp. Differansen
skulle så hvert ledd i vareomsetningen betale inn til statskassa.
Alle registrerte næringsdrivende skulle ha frådragsrett for inngåen
de merverdiavgift på driftsmidler. På varige driftsmidler skulle det
svares investeringsavgift. Stortingsflertall og opposisjon skiftet en del
på 60-åra, og de som hadde vært for ordningen, kunne etterpå like
gjerne være motstandere, fordi de var i opposisjon.
Påstander og feiltolkinger flagret i 1969, og en driftig handelsstand
nyttet høvet til en sterk markedsføring med sikte på å få folk til å hand
le mest mulig før årsskiftet og momsen. Folk ble nærmest vettskremt
og trodde faktisk at alle varer skulle bli 20% dyrere fra nyttår 1970.
Vi fant det derfor riktig å gå ut med en beroligende annonse høsten
1969 og brukte da som overskrift: «Om OMS og MOMS og Misforstå

----
262 Vsl
----
eiser». I annonsen fortalte vi at vi følte en plikt til å informere med
lemmer og kunder. Den nye avgifta skulle ikke bli 20%, men 16,67%
av utsalgsprisen. Tillegget i avgifta begrenset seg til differansen mel
lom gammel omsetningsavgift og ny avgift, og eksempler ble gitt.
En vare som før hadde kostet kr. 3,50 ville med medverdiavgift
komme til å koste kr. 3,70. Videre ble det pekt på at alle registrerte
næringsdrivende som bønder, småbrukere, håndverkere, entrepenører
0.1. ville få frådragsrett for inngående merverdiavgift, slik at det for
dem var intet å vinne med ekstra oppkjøp før årsskiftet. Det ble også
pekt på rentetap ved å kjøpe varer som det ville bli bruk for først neste
år.
Annonsen var ment å være en orientering for det lokale markedet,
men det ble uventet oppmerksomhet. Noen hadde sendt inn annonsen
til ukebladet NÅ som eksempel på bra informasjon. Ukebladet NÅ
sendte en NÅ-nellik og skrev som ventet at de ikke pleide å rose S
lagene «men dette tiltaket er så realt og godt at vi med glede gjør unn
takelsen. Nellik er avsendt». Bladet skrev også: «Det er ikke spørsmål
om å være for eller imot moms. Spørsmålet er: Hva er moms, og det
haster det med å få svar på. Her kan vi ikke rose Regjeringen. Dens
informasjonsplikt synes dårlig ivaretatt.»
Av hensyn til ønsket om nøytralitet, ble ikke nelliken nevnt fra sam
virkelagets side. Nå må saken kunne nevnes. Varehusforeningen
DOMUS annekterte annonsen og brukte den på landsbasis for
DOMUS-varehusene. Annonsen skapte etter hvert stor oppmerksom
het, og «Verdens Gang» mente at dette måtte da være årets annonse.
En stortingsrepresentant fra Vestfold brukte annonsen som eksempel
under en stortingsdebatt.
Innen Verdal Samvirkelag ble det holdt avdelingsledermøter med
kurs og informasjon om moms-systemet. Også samvirkelaget hadde
kraftig omsetningsauke i 1969 og mindre auke i 1970, slik hele han
delsnæringen opplevde det, og 1970 ble derfor også litt svakere resul
tatmessig enn 1969.
I 1985 hadde omsetningsavgifta 50-årsjubileum, og i dette året kom
det trolig inn over 50 milliarder kroner — til nødvendig oppfylling av
store utgiftsposter på statsbudsjettet. Dessverre er det nok noe lekka
sje undervegs.

----
263 Vsl
----
Revisjonsordningen — ny revisor
I 1970 endret NKL ordningen med revisjons- og regnskapstilsyn for
s-lag. Den tidligere NKLs Revisjonsavdeling med distriktsrevisor ble
avviklet. Ved alle NKLs engroslager rundt i landet ble det tilsatt
drifts- og regnskapskonsulenter som skulle holde kontakten med de
enkelte s-lag.
I alle s-lag skulle det som før være en lokal revisor som sto ansvar
lig for revisjonen i tillegg til det valgte revisjonsutvalget.
I Verdal Samvirkelag hadde Christian Prestvik hatt revisorstillingen
siden 1957. Han nærmet seg pensjonsalderen. Det var derfor tilsatt en
revisorassistent, Lars-Johan Breivik, men han fikk i 1970 stillingen
som kontorleder ved Samvirkelaget Namsos.
Revisorspørsmålet ble drøftet med drifts- og regnskapskonsulentene
ved NKL Trondheim. En mulighet var å melde laget inn i Stjørdal Re
visjonskrets, men lagets virksomhet var så omfattende at egen lokal
revisor ville være en fordel.
Reg. revisor Arne Helge Bjøru med tilsynsrepresentant ved avd. Ørmelen,
Helga Woll.
Etter Lov om Revisjon var Verdal Samvirkelag av en slik størrelse
at statsautorisert revisor var nødvendig. Det var imidlertid mulighet
for dispensasjon fra dette kravet ved søknad til myndighetene gjennom


----
264 Vsl
----
NKLs drifts- og regnskapsavdeling, hvis laget kunne skaffe habil og
øvet registrert revisor.
Drifts- og regnskapskonsulentene ved NKL Trondheim foreslo at
Verdal Samvirkelag skulle ta kontakt med reg. revisor Arne Helge
Bjøru, Vik i Helgeland. Han var da sjef for en revisjonskrets i Nord
land, men var interessert i nye oppgåver. Revisjonsutvalget og repre
sentantskapets utvalg gikk i desember 1970 inn for avtale med Bjøru,
og styret sa seg enig. Bjøru bekreftet at han tok stillingen, og han har
siden hatt dette viktige vervet. Han samarbeider med de valgte med
lemmene av revisjonsutvalget.
Nybygg for avdeling Frol
Gammelbutikken på Danielsborg ved Mule var i skrøpelig forfat
ning, men kundegrunnlaget var egentlig for lite for nybygg. Et forslag
om butikk i sokkeletasjen i et bolighus ble drøftet i 1970, men ble raskt
lagt vekk som lite hensiktsmessig.
Ønsket om nybygg holdt seg, og det ble pekt på muligheten for nytt
boligfelt i nærheten, bare det kunne bli utbygging av det planlagte an
legget for vatn og kloakk for området. På dette grunnlaget ble det i
1971 planlagt et nybygg på 122 m 2 for en selvbetjeningsavdeling. Re
presentantskapet godkjente byggeplanene i juni 1971.
Byggearbeidet ble påbegynt i august, og bygget sto ferdig til avtalt
tid, 15. november. Etter overflyttingen åpnet avdeling Frol med bestyr
er Gunnar Weie 29. november 1971. Det kom til å gå en del år før bo
ligbyggingen kom i gang.
Avdeling Frol.


----
265 Vsl
----
Ny ordfører i representantskapet
Ola Lunden hadde hatt vervet som ordfører i representantskapet si
den 1956. På representantskapets møte i juni 1971 ble Kåre Sjøvold
valgt til ny ordfører, da Lunden gikk av for aldersgrensa iflg. ved
tektene.
Ola Lunden takket for samarbeidet i de åra han hadde vært ordfører,
og styreformann Jarle Benum overrakte blomster og takket for det ar
beidet Lunden hadde lagt ned i samvirkelagets tjeneste. Dette ble også
markert ved en seinere til steining.
Andre saker omkring 1970
På nyåret 1970 hadde styret og 1. vararepresentant en 2-dagers befar
ing til alle avdelinger utenom Verdalsøra sentrum.
Et arbeidsutvalg på 7 personer fra Levangerområdet samarbeidet
med representanter fra Frosta, Verdal og Inderøy kommuner om plan
legging av et industrianlegg for attføring av yrkesvalghemmede i re
gionen.
Både fylket, kommuner, banker og bedrifter ble bedt om å være
med på toppfinansieringen ved å tegne aksjer for i alt 150.000 kroner.
Verdal Samvirkelag ble bedt om å tegne aksjer for 10.000 kroner, og
dette ble vedtatt av styret.
Innherred Produkter A/S ble stiftet, og et pent produksjonsanlegg
ble bygd ved Sjøgata, Levanger, og tatt i bruk 15. februar 1972.
Etter vedtektsendringene i 1970 ble laget, som nevnt tidligere, inn
delt i 8 kretser mot tidligere 18. To av kretsene hadde hatt felles møter,
Øra og Ørmelen, og etter en tid også Levanger og Frol.
Etter sammenslutningene i første halvdel av 60-åra var det derfor
hvert år 16 kretsmøter (valgmøter). Dette var litt av en «vintermanø
ver» hvert år. Mange av møtelokalene var i dårlig forfatning. Bingofe
beren og lokallagviljen hadde ikke bidratt særlig til forbedring av stan
darden på forsamlingshusa ennå på 1960-tallet.
En kan med gru huske f.eks. gamle «Bjartråka». En gang måtte
filmapparatet raskt flyttes til side, for snøen smeltet oppe i det utette
taket på grunn av ovnsvarmen, og det begynte å renne vatn.
Gamle «Soltun» i Sjøbygda var også i dårlig forfatning med utkaste
de vindusruter. Under filmframvising på et møte måtte stativet for
filmlerretet reddes fra å velte under et vindkast gjennom vinduene.
Det gamle huset på Trones —«Spisebrakka»— var også skrøpelig.

----
266 Vsl
----
Felles for de fleste eldre møtelokalene var at de som oftest hadde stått
übrukt lenge og var like kalde som vinteren ute. De som hadde fyr
inga, var godt påkledd og godt fornøyd med ovnsduren. For ordfører
og disponent var det ofte en hustri opplevelse framme med scenekant
en med ryggen mot kaldtrekken fra scenen. Dessuten hadde skikken
vært at de som reiste rundt på motene også skulle bringe med alt nød
vendig til serveringen, bortsett fra kopper. Dette ansvaret ble etter
hvert overlatt til de tillitsvalgte i kretsene, og de klarte oppgaven ut
merket.
Denne rundturen med 16 møter ble gjennomført for siste gang i
1970. Deretter ble det 8 kretsmøter, og møtelokalene ble stadig bedre.
(Seinere kom Mosvik og Skogn med, og det ble 10 møter.)
Det er tatt store løft i de enkelte lokalsamfunn med å bygge ut gren
dehusa.
Styret vedtok i 1970 å kjøpe et tilbudt tomteområde på vel 11 dekar
av Gustav Ward. Dette området sør for Stiklestadvegen lå inn til det
arealet som samvirkelaget hadde ervervet tidligere.
Et eldre bolighus, Håkon den godes gt. 37 B i Levanger, på bygslet
tomt på 378m 2 , ble tilbudt til samvirkelaget i 1970. Eiendommen gren
ser mot tomta til avdeling Kirkegata, og av den grunn vedtok styret å
kjøpe eiendommen.
I 1970 la NKL opp til bruk av Gomanmerket også for brødvarer, og
styret vedtok å søke om å få bruke Gomanmerket på produktene fra
bakeriet. Dette ble godkjent.
Varehussjef Sivert Vindal fikk
nye oppgåver i Trondheim og Om
egn Samvirkelag som varehussjef
ved det kooperative Stormarkedet
på Lade (seinere Obs! Lade). Still
ingen som varehussjef ved vare
huset i Verdal ble avertert. Det var
6 søkere, og styret tilsatte butikk
inspektør Arnulf Brenne som ny
varehussjef. Før han ble tilsatt som
butikkinspektør var han butikksjef
ved Matsenteret fra november
1962.
Til stillingen som ny butikkin- Varehussjef Sivert Vindal.


----
267 Vsl
----
spektør var de naturlig å tenke i retning av Bjørn Storhaug. Storhaug
hadde arbeidet ved flere avdelinger innen laget som ferieavløser fra
1961-62 og som ekspeditør og ferieavløser for filialbestyrerne og avde
lingslederne i 1963-64. Etter militærtjeneste i 1965 gikk han gjennom
den 3-årige lederaspirantutdanningen 1966-68.
Varehussjef Arnulf Brenne.
I 1969 var han varehusassistent ved varehuset i Levanger, og i 1970
tok han den 1-årige assistent/konsulentutdanningen ved Samvirkeskol
en. Styret vedtok å få bekreftet om han var interessert i stillingen. Det
var han, og før jul 1970 ble han tilsatt som butikkinspektør. Denne
stillingen ble seinere utvidet og omgjort til driftslederstilling fra 1974
(se Styring og Ledelse og Ny disponent).
I 1970 bevilget NKL 100.000 kroner som startbeløp til Forbruker
samvirkets Solidaritetsfond, og i et brev til landets samvirkelag opp
fordret NKL alle s-lag om å bevilge penger til fondet. Formålet med
fondet er i samarbeid med andre samvirkeorganisasjoner i Norden å
hjelpe til med opplæring og opplysning for drift av samvirkeforetak i
utviklingsland.
Styret vedtok i 1970 å bevilge 2.000 kroner til fondet. Fra medlem
mene i Verdal Samvirkelag er det kommet gode bidrag til fondet ved
at en del av medlemmene krysser av for en liten gave hvert år ved inn
levering av kjøpemerkene ved nyttår.


----
268 Vsl
----
Direktoratet for Utviklinghjelp (NORAD) skrev i 1971 til samvirke
laget at de med stor interesse hadde lest i Levanger-Avisa 6. mars 1971
om startbevilgningen fra styret i Verdal Samvirkelag og videre om
medlemmenes årlige bidrag av kjøpeutbyttet til samvirketiltak i utvik
lingsland. For året 1970 utgjorde dette beløpet vel 3.000 kroner.
Beløpet auka fra år til år, og i 1980 ble det kr. 9.836,- og i 1985 kr.
15.600,- til dette gode formålet.
På grunn av industrireisingen i Verdal var det boligmangel i 1970.
Formannskapet i Verdal kommune valgte et utvalg som skulle utrede
spørsmålet om å danne et aksjeselskap for reising av boliger med gjen
nomgangsleiligheter for arbeidskraft som kom fra andre kommunen
Samvirkelaget ble bedt om å delta i aksjetegningen, og styret vedtok
å kjøpe 2 aksjer a kr. 1.000,-.
Verdal Samvirkelag hadde trolig et habilt styre også i 1970. Styrets
studiering i emnet «Sans for Samvirke» fikk «Særdeles hederlig omta
le», og oppgavesvarene ble gjengitt i Forbrukeren.
Som nevnt tidligere ble lagets regnskap overført til EDB i 1968. I
1970 ble det for første gang utarbeidet fullstendig budsjett for alle
driftsenheter, eiendommer og kjøretøyer — enkeltvis og samlet. Bud
sjettet ble lagt inn i EDB-systemet, og samtidig med utkjøring av
månedsregnskap kunne en få med budsjettallene og avvik — i tillegg
til tall for tilsvarende periode året før. Dette har siden vært til stor
hjelp ved vurdering av driftsspørsmål og driftsopplegg.
Verdal Museum v/Arne Haldås søkte om tilskott tii utgiing av boka
«Seterbrukets historie i Verdal», og styret bevilget kr. 500,-.
Det ble også bevilget kr. 1.000,- som tilskott til samfunnshus i Vuku.
Leirsjø Vasslag ble videreført i 1971, og andelstegning ble igang
satt. For avdeling Leksdal ble det 8,5 andeler a kr. 500.- = kr. 4.250,-
som andelsinnskudd. Styret vedtok å betale inn andelsbeløpet. I til
legg til innskuddet var det årsavgift å betale.
Snekkerifabrikkens skjebne
(Se Sagbruk. Snekkerifabrikk)
Driftsresultatet ved snekkeribedriften hadde vært så som så i flere
år. Etter at årsoppgjøret for 1970 forelå, fant styret det riktig åta
snekkerifabrikkens framtid opp til grundig drøfting på nytt. Det ble
holdt et møte med samtlige tilsatte ved avdelingen, og det ble enighet
om at mulighetene for lønnsom drift var små uten en drastisk reduk

----
269 Vsl
----
sjon av arbeidsstokken og omlegging av produksjonen. Dette ville i til
felle kreve nye investeringer i maskiner og lokaler, og styret hadde liten
lyst til å ta flere sjanser på dette området. Styret vedtok derfor å fore
slå for representantskapet at snekkerifabrikken skulle bli nedlagt, og
dette ble vedtatt. De tilsatte skulle få en rimelig frist, og dessuten
skulle de bli tilbudt å få leie anlegget. De svarte at de ikke fant grunn
lag for å leie, og vedtak om oppsiing ble gjennomført.
I oktober 1971 ble det inngått avtale med to av de tilsatte, Erling
Granaune og Erik Joar Steinsli, som ønsket å leie snekkerifabrikken
på Eng med bygninger, maskiner og utstyr. Avtalen var 5-årig med rett
til fornying. Dessuten ble det inngått avtale om oppgjør for materialer
m.v.
Samtlige tilsatte ved snekkerifabrikken møtte til en avslutningstil
stelning på kafeteriaen, og dagen etter - 29. oktober 1971, ble drifta
ved avdelingen avsluttet i samvirkelagets regi.
Leierne av anlegget valgte et nøkternt opplegg med redusert mann
skap og synes å ha drevet fornuftig.
Virksomheten ved sagbruket var gradvis avviklet tidligere. Sagbruk
et ble i kortere perioder bortleid, og etter en tid ble sagbruksutstyret
solgt.
OK-senter Verdal på Tinden
I 1971/72 ble det arbeidet med å finne en brukbar tomt for et tids
messig drivstoff- og bilserviceanlegg med gjør-det-selv-plasser også
for Verdalsområdet, noenlunde likt det nye OK-senter Levanger.
OK-senter Verdal.


----
270 Vsl
----
Det kooperative oljeselskapet, A/S Norske Oljekonsum, vanligvis
kalt OK, og NKLs arkitektkontor deltok i planleggingen. Et tomteom
råde mellom Møllegata og Hanskemakergata på Tinden syntes å være
brukbart, særlig med tanke på planlagt ny vegbru over elva. Det ble
tegnet et bygg på 610 m 2 grunnflate, og med pumpefundament,
skjermtak, asfaltering, VVS og elektrisk anlegg m.v lød kostnads
overslaget på 1,2 mill. kroner. I tillegg kom teknisk spesialutstyr.
Representantskapet godkjente opplegget enstemmig.
Murmester Oddmund Karlgård fikk hovedentreprisen. Anlegget ble
åpnet 3. juli 1973 med Ingvar Tronsmo som bestyrer. Han kom fra
samvirkelagets tidligere avdeling Essostasjonen ved Nordgata/Jern
banegata. Det var forhandlet med Esso om at avtalen skulle opphøre
30. juni samme år (Se Bensinstasjon, og Nasjonalt oljeselskap).
Pelletering av formjøl
På nyåret 1972 skrev Verdal Landbrukslag v/Olaus Vinne om inter
esse for pelletert kraftfor fra mølla. Det ble arbeidet med planer og
opplegg for dette, og i september ble det holdt et møte med represen
tanter for Landbrukslaget om saken. Møllemester Helge Prestmo la
fram for styret et forslag til produksjonsgang og maskinpark med
kjørebruvekt, siloer, sikt, dampaggregat, pelletpresse, kjøler og tørke.
Prisoverslag: 400.000 kroner.
Styrets vedtak i november 1972 var kort og greit: Planene godkjen
nes av styret, og arbeidet settes i gang.
Etter et års tid var pelleteringsanlegget i drift, og det ble en populær
tilvekst til det mølla kunne by på.
Tilbygg til Matsentret
Da budsjettet for 1973 var oppe til drøfting før jul 1972, ble det ved
tatt en utvidelse av Matsentret ved Johs. Bruns gate. Utvidelsen skulle
skje nordover og gi plass til nytt vareinntak og lager. Det gamle vare
inntaket mot gata kunne deretter sløyfes, og det ble mulig å utvide
salgslokalet og gi avdelingen nytt vareopplegg, kjøleutstyr og innred
ning. Matsentret fikk også nye inngangsdører. Det var da 10 år siden
åpningen (se Matsentret).
Hovedentreprenør ble ingeniør Ola Fossum. Utvidelsen og ombygg -
ingen ble markert ved en gjenåpning 19. november 1974.

----
271 Vsl
----
Kafeteriaen får nytt utstyr
Samtidig med vedtaket som er nevnt foran, ble det vedtatt at kafete
riaen skulle få ny kafeteriadisk med utstyr, ny innredning og nytt opp
vaskanlegg.
Begrensning av funksjonstid?
Valgnemnda i Vinne/Ness krets hadde i sitt møte på nyåret 1973 ved
tatt et forslag om vedtektsendring med sikte på begrensning av funk
sjonstida for representantene. Kretsmøtet i mars samme år vedtok å
sende forslaget til representantskapet.
Før møtet i representantskapet vedtok styret følgende innstilling:
«Styret vil peke på at de regler som gjelder for valg av representanter
i lagets vedtekter er i samsvar med mønstervedtektene for s-lag og i
samsvar med erfaringer og praksis i andre s-lag. Reglene har fungert
bra, og styret er av den mening at en begrensning av funksjonstida vil
kunne stenge ute interesserte samvirkemedlemmer. I dette spørsmålet
er valgnemndene i kretsene viktige organer. Foran hvert valg skal de
vurdere forslag om gjenvalg eller nyvalg ut fra hva som gagner kretsen
og laget på kort og lang sikt. Styret mener derfor at det ikke er grunn
lag for å begrense funksjonstida for representantene.» Representant
skapet var enig og vedtok denne innstillingen enstemmig.
Styret blir utvidet
Diskusjonen fra 1964 og 1965 om antall styremedlemmer kom opp
igjen i 1972, men da på grunnlag av bestemmelsene om medarbeider
representasjon.
Ei vedtektsnemnd som besto av Arne J. Vatterholm, E.M. Musum
og reg. revisor Arne Helge Bjøru gjorde en del forarbeid som de la
fram i et møte med styret og representantskapets utvalg i mai 1972. I
stedet for et styre på 5 medlemmer (4 styremedlemmer valgt av repre
sentantskapet + disponenten som er fast medlem av styret), gikk det
nye forslaget ut på et styre med 7 medlemmer — 5 valgt av represen
tantskapet, 1 valgt av de tilsatte og dessuten disponenten. Represen
tantskapet vedtok forslaget enstemmig i mai 1972.
På samme møte rettet både styreformannen og ordføreren en takk
til Einar M. Musum for hans innsats for Verdal Samvirkelag, først i
10 år som representant til representantskapet, og deretter 23 år som
medlem av styret.

----
272 Vsl
----
Den første som ble valgt som styremedlem fra de tilsatte, var Bjørn
Thorne, og han var med og signerte årsmelding og regnskap første
gang for året 1972.
GOMANBAKERI
(Se Nytt bakeri)
I 1972 ble spørsmålet om et NKLs Gomanbakeri for området
Stjørdal—Namdal drøftet i flere runder.
Her i Verdal hadde samvirkelaget et nybygd, moderne bakerianlegg
med reservekapasitet, og med skissert utvidelse for tunnelovn med
overliggende raskebaner (damp + varme) m.v. Dette bakeriet leverte
bakervarer til andre s-lag og enkelte privatforretninger foruten til mili
tæret på Rinnleiret og Steinkjersannan. Hver sommer i ferietida lever
te bakeriet også varer til en del s-lag nord for Steinkjer.
Det syntes derfor å være naturlig at bakeriet i Verdal kunne få status
som Gomanbakeri.
Folk fra Samvirkelaget i Steinkjer var imidlertid ivrig frampå over
for NKL med sikte på å få Gomanbakeriet lagt til Steinkjer. Produk
sjonskonsulenten i NKL, sjefkonsulent Willy Ruud Hansen, så det
slik at det nye og forholdsvis store bakerianlegget i Verdal lå best an
for videre utbygging til Gomanbakeri for området. Dette var produk
sjonsrådet i NKL også enig i på et møte i desember 1972, og de skrev
bl.a. følgende:
«Produksjonsrådet anbefaler at Bakeriavdelingen i NKL tar kontakt
med Verdal Samvirkelag med tanke på å overta bakeriet for omorgani
sering til en Gomanbedrift. Dersom forhandlingene med Verdal får et
tilfredsstillende utfall, innkalles til et møte med representanter for lag
ene. På grunnlag av dette tør vi be styret i Verdal Samvirkelag behand
le saken og gi oss et forslag på de betingelser som man vil stille for
å overdra bakeriet.»
I januar 1973 ble det utarbeidet utkast til avtale og vilkår for even
tuell overføring av bakeriet til NKL og med pris for bygninger, tomte
areal, maskiner og utstyr.

----
273 Vsl
----
GOM AN-bakeriet.
Representantskapet ga enstemmig fullmakt til styret om å forhandle
videre med NKL.
Dato for overføring av anlegget ble satt til 1. oktober 1973. Det var
NKL som skulle kjøpe tomt og bygning, og selskapet Gomanbakeriet
skulle betale leie til NKL.
Ovner, maskiner, inventar og utstyr ble kjøpt av Gomanbakeriet
A/S, Verdal, som skulle bli navnet på bakeribedriften.
Forhandlingene førte til følgende oppgjørsbeløp: Bakeribygningen
kr. 1.200.000—, tomt ca. 5 dekar med delvis asfalt, lysmaster og ad
gang til sidespor kr. 50.000—, ovner, maskiner, inventar og utstyr kr.
400.000,—. Omkostningene ved overføringen skulle kjøper betale.
Representantskapet behandlet saken igjen i juni 1973 og vedtok
avtalen enstemmig.
Bygningsrådet godkjente NKLs planer for utbygging av bakeriet, og
byggearbeidet ble igangsatt straks tegninger, beskrivelse og anbud var
ferdigbehandlet. Alle medarbeidere ved bakeriet fulgte med over til
NKL.
Representanter for de s-lag som tok bakervarer fra Gomanbakeriet
skulle velge et produksjonsstyre for Gomanbakeriet Verdal. Det bør
nevnes at Samvirkelaget Steinkjer måtte rive det gamle bakeriet i sam
band med en ombygging av eiendommen. De var lite innstilt på å være
uten eget bakeri. Av en eller annen grunn fikk de NKLs mølle, Nord


----
274 Vsl
----
kronen i Stavanger, til å gå inn for bygging av et mindre bakeri i Stein
kjer, og dette bakeriet fikk også Goman-status.
Bakeriet i Steinkjer var opprinnelig planlagt som et fellesbakeri med
noen andre samvirkelag som deleiere. Det viste seg at omsetnings
grunnlaget ble for lite, samtidig som anlegget ble dyrere enn først an
tatt. NKL gikk inn og overtok en del av maskinkontraktene. Det ble
etter en tid en samkjøring og tilpasning av produksjonen ved an
leggene.
Seinere fikk anlegget i Verdal kontrakt for produksjonen av gril
jermjøl for deler av frossenfiskindustrien. Det dreier seg om omtrent
helautomatisk baking av et loffliknende brød som etterpå blir knust og
brukt som strøbrød. Denne produksjonen går på et ekstra kveldsskift.
Anlegget er blitt en betydelig bakeribedrift.
Gomanbakeriet ble offisielt reåpnet etter utbyggingen 5. okt. 1976.
Det viste seg etter hvert at økonomien ble dårlig for Steinkjeran
legget. Når dette skrives, arbeides det med igjen å ta opp den opp
rinnelige modellen med at Verdalsanlegget blir felles anlegg for om
rådet. (Dette ble gjennomført fra nyttår 1987.)
Bedehustomta
Gjennom flere år hadde det nå og da vært kontakt med naboen innen
varehuskvartalet, Verdalsøra Indremisjonsforening, om bedehustomta
og bedehuset Elim.
Under et styremøte i november 1972 ble det forsiktig nevnt at ledel
sen for bedehuset muligens kunne være interessert i å drøfte en bytte-
ordning.
I mai 1973 behandlet styret referat fra et møte med formannen i styr-
et for Elim, tidligere skoleinspektør Ola Aksnes. På dette møtet var
det drøftet muligheter for avtale om enten skifte av tomt eller nye loka
ler for bedehuset etter nærmere spesifisert rombehov.
Styret valgte Jarle Benum, Fridtjov M. Tingstad og Erling Aurstad
som forhandlingsutvalg.
Representantskapet ble orientert om saken i juni 1973.
Forhandlingsutvalet for samvirkelaget møtte i august forhandlerne
for Verdalsøra Indremisjonsforening, Ola Aksnes, Johan Næss og
Olav Berg.
Det ble klart at Indremisjonsforeningen fortsatt ønsket å stå som eier
av bedehuset, seiv om det ble nybygg. I nye forhandl inger kom det

----
275 Vsl
----
fram at ny tomt for bedehus og salg av det gamle var av størst inter
esse. Videre ble det etter hvert større interesse for den tilbudte samvir
kelagtomta på Ørmelen til nytt bedehus i tillegg til et erstatningsbeløp
for den gamle bedehuseiendommen.
I nytt møte mellom forhandlingsutvalgene i oktober 1973 ble det
inngått avtale om ny bedehustomt på Ørmelen og et erstatningsbeløp
på omkring kr. 185.000—.
Samvirkelagets styre forela saken for representantskapet som i
ekstraordinært møte i november 1973 godkjente avtalen enstemmig. I
1975 ble beløpet etter forhandlinger hevet til kr. 190.000,—. Avtalen
ble da undertegnet av partene.
Det heter at en avtale er best når den er god for begge parter. Indre -
misjonsforeningen fikk en bra tomt ved samvirkelagets parkeringsom
råde. Foreningen oppførte nybygg med utleielokaler og gode lokaler
for bedehusets virksomhet.
For samvirkelaget var det av stor betydning å få plass til videre ut
bygging av varehuset og et bedre opplegg for vareinntak, ramper m.v.
(se Ny utvidelse av Varehuset Verdal).
Ny styreformann
Jarle Benum hadde vært for
mann i styret for Verdal Samvirke
lag siden 1959. I 1973 sa han be
stemt fra til valgnemnda at han øn
sket avløsning. Valgnemnda for
representantskapet med represen
tanter for hver krets og fra de til
satte, og med formann Karl Her
mann, innstilte på Trond Okken
haug med 7 stemmer (Fridtjov M.
Tingstad fikk 2 stemmer).
Valget ble dramatisk. I tillegg til
valgnemndas kandidat ble det også
reist forslag på styremedlem Frid
tjov M. Tingstad som formann.
Ved skriftlig votering fikk Okken-
Styreformann Trond Okkenhaug.

haug 22 stemmer og Tingstad 22 stemmer. Ny skriftlig votering ble
vedtatt, og med følgende resultat: Okkenhaug 22 stemmer, Tingstad
Okkenhaug 22 stemmer, Tingstad
Verdal Samvirkelag — 18


----
276 Vsl
----
22 stemmer. I samsvar med vedtektene ble det foretatt loddtrekking,
og ny styreformann ble Trond Okkenhaug. Begge kandidatene tok
affæren med godt humør, og de samarbeidet godt i styret etterpå.
Samme representantskap valgte Jarle Benum som medlem av revi
sjonsutvalget etter Anders By som ba seg fritatt etter 11 år. Det andre
medlemmet av revisjonsutvalget var da Ivar O. Hafstad. Både Anders
By og Jarle Benum ble takket av ordfører Kåre Sjøvold for det arbeidet
de hadde utført for samvirkelaget, og de ble overrakt gave.
Disponenten hadde laget en oversikt over de mange saker og vedtak
som var gjennomført i Benums tid som styreformann. Det var en lang
liste.
Kornsiloer av stål
Berging av kornavlingene var ofte problematisk, og mangel på
tørke- og silokapasitet forsinket leveringen av kornet. Interessen for
byttemaling auka, men gårdstørkene hadde begrenset kapasitet til å ta
vare på særlig mye av avlingene. Møllemester Helge Prestmo arbeidet
med spørsmålet om en bedring av silokapasiteten ved mølla, og hosten
1973 la han fram et forslag for styret.
Det ble vedtatt å arbeide videre med plan, kostnadsoverslag, tomt
m.v.
Fru Ingrid Rødseth bodde vest for Møllegata. Hun hadde tidligere
solgt en del av tomta til samvirkelaget, og det var dette området som
var interessant for silobygging. Siloene ville i tilfelle komme sør for
fru Rødseths bolig og skygge for sol og lys. Fru Rødseth sa seg villig
til å drøfte eventuelt salg av bolighuset og resten av tomta i tilfelle hun
kunne få tilbud om annet husvære som hun kunne akseptere. Avtale
om dette ble inngått på nyåret 1974.
Planlegging av siloutbyggingen for byttemalingskorn ble videreført
sammen med konsulenter og arkitekt. Løsningen var noe spesiell med
tunnel under Møllegata for transportører fra kornmottak/tørkeanlegg
til siloene, som skulle bygges vest for Møllegata. Mellom siloene ble
det tegnet inn elevatoranlegg med fordeling på toppen av siloene. Vi
dere skulle det være utstyr for uttapping og returtransport av korn til
mølla og kvernene. Bygningsrådet behandlet saken og ga forhånds
godkjenning. Styret ba representantskapet gjøre følgende vedtak: «Re
presentantskapet gir styret fullmakt til å gjennomføre utbyggingen av
silokapasiteten ved mølla etter de planer som føreligger.»

----
277 Vsl
----
Representantskapet var kjent med saken etter en foreløpig orienter
ing i 1973, og på møtet i mars 1974 behandlet representantskapet styr
ets forslag som ble enstemmig vedtatt.
Dette vedtaket ble en milepel for virksomheten ved mølla. Tørkeka
pasiteten ble utbygd, og lagringskapasiteten for byttekorn ble auka
med 3000 tonn i de to stålsiloene. Både for mølla og for kornprodu
sentene var dette en viktig sak. En tredje silo for havre ble planlagt
ganske snart, men søknad om byggeløyve har vandret fram og tilbake
mellom myndigheter og kontorer i årevis uten noen avklaring. Når
dette skrives, er det ny bevegelse i saken (se Silo for havre til bytte
maling).
Andre saker 1971 - 1974
Verdal Svinavlslag var en aktiv organisasjon, og i 1971 vedtok de en
ordning med egen produksjonsrådgiver.
Svinavlslaget søkte om tilskott til ordningen. Møllemester Helge
Prestmo utarbeidet et forslag til avtale om ordningen, og styret vedtok
å være med på et tilskott på 10.000 kroner for første år. Beløpet skulle
vurderes år for år.
I 1971 var tanken om tilsetting av melasse til kraftforet oppe til drøf
ting flere ganger. Innkjøpsordning for melasse, lagertanker, transport
utstyr m.v. ble vurdert. Tanken om egen import var også framme, og
videre ble spørsmålet om å få mølla godkjent som kraftforgrossist
drøftet. Saken hadde flere sider. Blant annet ville da kravet om bered
skapslager komme inn i debatten.
Møllemesteren syntes styret og ledelsen gikk for sakte fram. Styret
behandlet saken for tredje gang i april 1971. På grunn av forfall var
vararepresentant innkalt, og det var herredsagronom Leif Bjørkli (sei
nere styreformann). Det passet da godt å velge et utvalg som skulle
arbeide videre med spørsmålet, og følgende ble valgt: Møllemester
Helge Prestmo, Jarle Benum, Leif Bjørkli og kontorsjef Kåre Skog
stad. Melassetransporten ble i 1976 ordnet ved at en spesial tankvogn
ble oppbygd med sikte på jernbanetransport fra Felleskjøpets lager i
Trondheim, og dette fungerte bra. Seinere gikk mølla over til biltran
sport av melassen.
I 1971 ble det enighet mellom LO og Den Kooperative Tariffore
ning, DKT, om å opprette et opplysnings- og utviklingsfond med for

----
278 Vsl
----
mål å gjennomføre og støtte tiltak til fremme av opplysning og ut
danning i arbeidslivet.
Ved kurs og skolering skulle tilllitsmenn og bedriftsledelse gjøres
kjent med betydningen av rasjonalisering, vernearbeid, produktivitet,
økonomi, samarbeidsspørsmål, avtaleverket i arbeidslivet m.v. Midler
til fondet skulle skaffes ved at bedriftene betalte inn 1 krone pr. uke
og pr. arbeidstaker med mer enn 22 timers uke. Hver arbeidstaker
skulle betale 5o øre pr. uke. Ordningen trådte i kraft 1. juli 1971, sam
tidig med at ny hovedavtale begynte å gjelde. Styret godkjente
ordningen. Den har betydd en god del for heving av kunnskapsnivået
om avtaleverket og bedret gjensidig forståelse og samarbeid.
43 danske samvirkefolk var på Norgesbesøk i mai 1971, og de be
søkte også Verdal Samvirkelag og fikk en orientering om lagets virk
somhet.
Styret hadde synspunkter på NKLs invitasjon til «Kurs for kvinne
lige tillitsvalgte» i 1971, - og lenge før kvinneåret. Det ble fattet følgen
de vedtak: «Styret mener at kvinner bør møte på de ordinære kurs for
tillitsvalgte, og at spesielle kvinnekurs bør opphøre.»
Nordisk Andelsforbund, NAF, ble stiftet i 1918 i Oslo, og med de
nordiske kooperative sentralorganisasjoner som medlemmer og eiere.
NAF fungerer som felles innkjøpsorgan for importvarer til Norden og
har avdelingskontor i San Fransisco, Santos, Buenos Aires, Valencia,
Bologna og Hongkong. De årlige generalforsamlingene går på rund
gang i de nordiske land.
I 1971 var Norge og Trondheim valgt som møtested. Delegatene
hadde en fridag mellom forhandlingene, og for den dagen var det lagt
opp besøk i Verdal og Verdal Samvirkelag. De kom med ekstratog til
Verdal og ble kjørt med busser til Stiklestad, Vuku, Stene Skanse,
Lysthaugen og Øra med besøk i samvirkelaget, og deretter ble det noe
servering og orientering om laget. NKL Oslo sendte takkeskriv for
opplegg og program.
Røra Samvirkelag hadde ved sammenslutningen et lagerbygg ved
Røra stasjon. Etter at stadig mer av varene ble levert direkte til avde
lingene med bil, ble lagerbygget mindre brukt. I første omgang var ca.
halvparten av lagret bortleid til A/L Trønderfrukt. I 1971 ble spørsmål
om salg av lagerbygget til Trønderfrukt drøftet. Fra samvirkelaget ble
det forlangt 75.000 kroner, men styret for Trønderfrukt ville ikke
strekke seg lenger enn til 60.000 kroner. Styret for samvirkelaget gikk

----
279 Vsl
----
med på salg for 60.000 kroner. Avtalen med NSB om å få ha bygget
stående, skulle gjelde fortsatt.
Det gamle butikklokalet og et kjellerlokale på Ørmelen, gamle Ør
melen filial, ble i 1971 bortleid til firmaet Grødem & Dyrseth med
sikte på bilsalg. Det var før bilfirmaet fikk bygd eget anlegg på
Ørmelen.
Verdal Sparebank fikk i 1971 konsesjon på drift av bankfilial på Ør
melen. Banken hadde avtale om lokaler i nybygget til Finstad Elektro,
og dette skulle bli ferdig i løpet av 1972. Det var ønskelig for banken
å komme i gang med virksomheten allerede høsten 1971, og banken
ba derfor om å få plassere ei brakke på samvirkelagets parkeringsom
råde ved den nye samvirkeavdelingen på Ørmelen.
Styret hadde ikke noe imot dette, og tilbod dessuten at banken alter
nativt kunne få komme inn i den forholdsvis rommelige butikken med
disk for bankvirksomheten. Dette syntes banken ble vel mye av det
gode og valgte brakka frarn til lokalet hos Finstad ble ferdig.
Ordningen med å ta inn aspiranter i samråd med NKL og Samvir
keskolen for allsidig 3-årig opplæring med sikte på lederstillinger var
populær i flere år. Høsten 1971 tok Verdal Samvirkelag inn 3 nye aspi
ranter: Steinar Røkke, Kåre John Langberg og Gunnar Lasse Juberg.
Avdelingene Inndal og Ulvilla ble lagt om til selvbetjening i 1971,
og det samme skjedde med avdeling Okkenhaug på nyåret 1972.
I 1971 og 1972 var det flere kontakter med eieren av naboeiendom
men innen varehuskvartalet i Levanger, uten at det førte fram til
avtale.
Ved årsskiftet 1971/72 raste EF-striden, og en lokal avdeling av
Folkebevegelsen mot EEC søkte om stønad til virksomheten. Søk
naden ble ikke imøtekommet, da styret mente at samvirkelaget burde
være nøytralt. Det kom ny søknad om økonomisk støtte, denne gang
til utgiing av en avis for EEC-motstanderne i Inn-Trøndelag. Styret av
slo også denne søknaden.
Den store byggeaktiviteten innen samvirkelaget førte enkelte peri
oder til en del arbeid med finansieringen. Periodevis var det lett å få
ordnet nødvendige byggelån og pantelån, men det var også perioder
med utlånsreguleringer og restriksjoner eller full lånestopp. Forsik
ringsselskapet Samvirke hadde da små kvoter, og NKL satt på sekken
og holdt igjen med godkjenning av lån. Likevel ordnet forholdet seg
på noenlunde brukbar måte, men det var ikke lett. Samvirkebankens

----
280 Vsl
----
Trondheimsavdeling var til stor hjelp med å komme fram til brukbare
ordninger.
Akergruppens utbygging på Ørin var velkommen i alle kretser og
hadde stor betydning for sysselsettingen i distriktet. Likevel var det
enkelte som syntes det gikk vel fort med velviljen innen kommunen
da Aker ønsket å legge deler av virksomheten sør for Hamnevegen og
over et område som var regulert for jernbanespor og trafikkterminal.
Representanter for en del av de bedriftene som var brukere av Verdal
hamn møttes i januar 1972 og utformet et brev til Verdal kommune om
forholdene ved hamna. Det ble gitt til kjenne frykt for at Akergrup
pens ekspansjon sørover ville føre til hard belastning både på landarea
ler, trafikkarealer, kaiplass og plass i bassenget med uforsvarlig tra
fikkavvikling for andre brukere av Verdal hamn. Spesielt ble det pekt
på at en Aker-etablering også på sørsia av vegen ville føre til stadig
kryssende trafikk med folk og materiell over den eneste adkomsten til
hamna. Det ble videre pekt på at det måtte være rikelige muligheter for
å anvise nødvendige arealer for Aker uten å gå sør for Hamnevegen
og bassenget. Området på sørsia burde holdes unna for andre bedrifter
og for trafikkbehov.
Innen kommuneledelsen var det i første omgang liten begeistring for
denne henvendelsen, men adkomsten og arealet ble reddet, og de
fleste innså nok at dette var til fordel for alle parter. En storstilt opp
fylling og utbygging i flere etapper nordover har gikk Aker Verdal A/S
fine arealer, og fremdeles er det plass for store utvidelser.
Vinne Samfunnshus søkte i 1972 om stønad også ved bygging av
vaktmesterbolig, og kr. 500,— ble bevilget «til innkjøp av kamin».
Verdal Havnestyre ba i 1972 samvirkelaget om å fråvike sin for
kjøpsrett til leie av en mindre del av tomta nord for samvirkelagets
hamnelager ved Verdal hamn. Fortrinnsretten til leie ville fortsatt gjel
de for ca. 1 dekar tomt i tillegg til lagerbygget. Omreguleringen
skyldtes Akers behov i området. Styret sa seg enig i ordningen.
Fylkesbilene i Nord-Trøndelag begynte i 1972 å planlegge garasje
bygg i Verdal, og de sa seg interessert i tomt på samvirkelagets område
på Eng, sør for Stiklestadvegen.
Samvirkelagets styre pekte på at det var ønskelig å beholde området
for eventuelle framtidige formål og kunne derfor ikke imøtekomme
søknaden om tomt. Fylkesbilene kom likevel til området, men på na
botomta lenger aust.

----
281 Vsl
----
Verdal kommune foretok i 1971/72 en undersøkelse vedrørende sent
rumsfunksjonene, reguleringsplanene og varehandelen. Dette var i en
periode da bilen nærmest var forfulgt eller sett på som et unødvendig
onde. Enkelte utredere ønsket å gjøre det så surt som mulig for bruk
ere av bil, og parkeringsplasser var upopulært tema. Denne innstill
ingen førte til en del merkelige forslag, men heldigvis var det mulig
å komme med enkelte motforestillinger.
I 1972 ble det gamle innkjøpslaget Oljeforbrukernes Andelslag av
viklet, og de 15 aksjene å kr. 10.000, som Oljeforbrukernes Andelslag
hadde tegnet i A/S Norske Oljekonsum (OK) ble tilbudt til 15 større
samvirkelag. Styret vedtok å kjøpe en aksje a kr. 10.000,— i A/S
Norske OK.
2 gamle forretningsbygg - Hjemvei Nordre ved Essostasjonen, Ver
dal, og Danielsborg - gamle avdeling Frol - ble avertert til nedriving
i 1972, og det meldte seg interesserte rivere.
Avdeling Lysthaugen trengte en oppussing av forretningslokalet og
en del bedre utstyr. Dette ble ordnet i 1972.
Verdal Frørenseri hadde på sitt årsmøte i april 1972 vedtatt enstem
mig å avvikle virksomheten. Bygning og maskiner var nedslitte, og
drifta hadde gått med tap. Hus, maskiner og tomt skulle selges, og da
tomta lå inn til samvirkelagets eiendom Eng, var samvirkelaget inter
essert i kjøp. Det som kom inn av midler skulle tilbakebetales til an
delseierne i frørenseriet. Eiendommen ble avertert, og det ble inngått
avtale om kjøp av tomta.
Eiendommen Rustager 20/14, Riksvold-eiendommen, på hjørnet av
Sørgata-Hanskemakergata ble tilbudt til salgs i 1972. Samvirkelaget
hadde leid og seinere kjøpt et areal av denne eiendommen til adkomst
og parkeringsområde for rørleggeravdelingen og virksomheten ellers
i Fram Vestre. Kjøpet av Rustager var derfor av stor betydning, og sty
ret og representantskapet vedtok kjøp.
I et rundskriv fra NKL til alle s-lag ble det i 1972 gjort oppmerksom
på NKLs vedtak om å få alle byggeplaner og større tomteervervelser
til gjennomgang og vurdering.
Lagerdisponent ved nærmeste NKL-lager sammen med drifts- og
regnskapskonsulenten i NKL skulle utrede og vurdere og deretter lage
en innstilling til Detaljhandelssektoren i NKL, som så skulle god
kjenne planene og eventuelt tilrå lån.
Dette var vel et betimelig dunk i veggen til s-lag som var for ivrige

----
282 Vsl
----
og som etter NKLs mening gikk for fort fram. På den andre sida syn
tes nok mange s-lagledere at det gikk heller seint å få gjennom saker
via den lange vegen om NKL.
På kretsmøtet i krets 2, Stiklestad, ble det i 1972 reist spørsmålet om
å aktivisere representantskapets medlemmer i sterkere grad, f.eks. ved
oppretting av arbeidsutvalg. Styret vedtok å legge spørsmålet fram for
representantskapet, som drøftet saken uten å finne grunnlag for noe
vedtak. Det ble pekt på at verken lagets vedtekter eller mønsterved
tektene for s-lag hadde slike bestemmelser. Ansvarsforholdet syntes
godt klarlagt for representantskap, styre og forretningsledelse.
Ei tomt på ca. 2 dekar nord for riksvegen i Vuku sentrum, rett over
for avdeling Vuku, ble tilbudt til salg i 1971. Reguleringsplanen for
Vuku viste at en del av tomta ville gå med til veggrunn, men resten
var av interesse som parkeringsområde for avdelingen. Det ble enighet
om kjøp i 1972.
Det må nevnes at styret i august 1972 tilsatte Steinar Berg som kon
ditor ved bakeriet, og Berg og familien flyttet til Verdal. I tillegg til
å være habil konditor la han raskt for dagen betydelig viten og evner
på området tegne- og malerkunst, kunsthandverk og restaurering av
gamle gjenstander. Det var derfor naturlig at han ble tilsatt som muse
umsbestyrer ved Verdal Museum.
NKLs styre tildelte i 1972 «Det Kooperative Erkjentlighetsmerke»
med diplom til Ola Lunden og Einar M. Musum for henholdsvis 33
og 34 års innsats som tillitsvalgte i Verdal Samvirkelag. Styret vedtok
at overrekkelsen, sammen med en gave fra laget, skulle foregå ved en
festlig tilstelning.
I 1972 ble Fridtjov M. Tingstad valgt inn i styret for Nord-Trøndelag
Kooperative Fylkeslag etter Einar M. Musum.
En nattvaktordning for Verdalsøra og Ørin ble satt i gang i august
1972 v/sikringsvakt K. Wanderås. Styret vedtok at samvirkelaget
skulle delta i ordningen, og dette kostet da 16.000 kroner pr. år.
A/S Norske Oljekonsum oppførte 2 oljetanker a 2000 m 3 ved Verdal
hamn for distribusjon av autodiesel og parafin. Tankene måtte flyttes
til ny tomt for å gi plass til Akergruppens nye bedding. I 1972 var an
legget driftsklart, og det ble inngått avtale med selskapet om ordre
mottak og satser for kostnader og avanse. Videre inngikk samvirkelag
et avtale med transportøren, Erling Walum.

----
283 Vsl
----
Både Rørleggeravdelingen og S-RØR Steinkjer ble i 1972 styrket
med en VVS-ingeniør hver.
Et tomteområde på ca. 20 dekar sør for og inn til Eng og den tidlig
ere frørenseri tomta, ble av Gustav Ward tilbudt til salgs i 1972. Om
rådet var delvis lavtliggende og skogbevokst beiteland. Avtalen om
kjøp ble undertegnet i 1973.
Det var drøftinger i flere runder også i 1972 av tilbud om eventuelt
makeskifte av tomter, kjøp av eiendommer, om lokaler i eventuelle ny
bygg 0.1. ordninger med flere huseiere uten at det kom så langt som
til inngåtte avtaler. Dette gjaldt f.eks. både Baptistmenigheten og
Losje Ørnen.
Ved årsskiftet 1972-73 fratrådte
Birger Nordberg etter 44 års tjen
este i laget. Han hadde da lenge
hatt tittelen innkjøpssjef, men han
hadde nok like mye fungert som
salgssjef og nærmest som en nest
kommanderende på driftssida,
sammen med både Minsaas, Ho
øen og undertegnede.
Birger Nordberg hadde i tillegg
til den rent faglige viten også fin
sans for humor og en hukommelse,
fortellerevne og -glede som var
enestående.
Varehuset Levanger fikk ny inn
redning i 1. etasje, og vareopplegg
et ble lagt om både i første etasje
og underetasjen i 1972. Det var
Innkjøpssjef Birger Nordberg.
konsulent Otto Holme, seinere varehussjef, som sto for dette
Det spøkte for enkelte av de mindre bygdefilialene med svakt drifts
resultat også omkring 1972. Styret og representantskapet var likevel av
den mening at alle mulige tiltak skulle prøves før det kunne bli snakk
om nedlegging.
Et enklere vareutvalg - og de fleste varer inn i butikken - redusert
timeforbruk og personalkostnad - var blant de tiltak som var nødven
dig å sette i verk.


----
284 Vsl
----
Avdelinger som Leirådal og Ulvilla var i faresonen.
Avdelingene Lysthaugen og Skjækerfossen ble modernisert og
pusset opp i 1972.
Ved årskiftet 1972-73 vedtok styret et forslag om en medlemsgave
som skulle deles ut ved innlevering av kjøpemerkene. Det var en sølv
kaffeskje utformet i en egen modell spesielt for Verdal Samvirkelag og
med S-merket svakt preget på baksida. Denne medlemsgaven ble
meget populær og ble utdelt i 7 år, helt til sølvprisen steg til de store
høyder, og ordningen ble for kostbar. (Det ble kaffeskje igjen i 1982
- se Andre saker 1980-81 og 90-årsjubileet.)
Det var vedtatt at tilbakebetaling på kjøp skulle gjelde bare kontant
kjøp og ikke kontoført kjøp. Dette måtte understrekes på nytt i 1973,
og ordningen skulle gjelde alle kunder uten unntak. «Kontoføring av
salg, skriving av regninger og krav, bokføring av innbetalinger m.v. er
en arbeidskrevende og kostbar salgsmåte sammenlignet med kontant
salg. Kontoføring av salg binder dessuten driftskapital for laget, og det
er derfor ønskelig med tiltak som kan stimulere mer kontant handel
og forhindre unødig kontoføring. Det å få et kjøp kontoført er i seg
seiv en klar økonomisk fordel med rentefri utleveringsmåned og på
følgende måned. Mange har oppdaget dette og utnytter det i betenkelig
grad uten at det er nødvendig av praktiske grunner.» Dette var utdrag
av argumenteringen som ble brukt. Det er grunn til å peke på at det
dreier seg om driftsmidler til næringsdrivende, husbyggere 0.1. og
ikke forbrukskreditt. Styret sa seg enig i innskjerpingen. Salg etter
lovreglene om avbetalingskontrakt fortsatte som tidligere. Etter de
satser for rente som samvirkelaget brukte og bruker, er dette en rime
lig form for kjøp.
Markering av merkedager for lagets medarbeidere ble drøftet i 1973,
og nærmere regler for dette ble utarbeidet og godkjent av styret.
Eiendommene Østvold Nordre og Olstad, tidligere Eik & Hausken
eiendommen, ble i første omgang leid, og leieavtalen gjaldt fra 1. mai
1973. Det var egentlig et framleieforhold med Brødrene Rishaug i
Trondheim. Denne eiendommen ved Sørgata/Møllegata var nabo til
avdeling Driftsmidler/Byggevarer i Fram ved Møllegata og var av stor
interesse for samvirkelaget. Brødrene Rishaug hadde en del år igjen
av sin leieavtale, og eieren i Oslo var ikke interessert i å seige på dette
tidspunktet. Like etter at leieforholdet var ordnet, sendte Verdal Land
brukslag v/Olaus Vinne, et brev om behovet for et landbruksverksted

----
285 Vsl
----
for distriktet, og det ble pekt på at verkstedlokalet i Østvold/Olstad
burde passe bra til formålet. Avdelingsleder John Baglo ved Maskin
avdelingen ble bedt om å utrede spørsmålet nærmere. Det endte med
at Felleskjøpet leide verkstedlokalet av samvirkelaget til verksted for
landbruksmaskiner. Samtidig ble det forhandlet med veterinærene i
Verdal v/distriktsveterinær Kjell Heie om utleie av lokaler i Øst
vold/Olstad til felles veterinærkontorer. Styret godkjente begge leieav
talene.
I 1973 sendte NKL Oslo et rundskriv til alle samvirkelag om ord
ningen med å forhåndsgarantere satser for tilbakebetaling på kjøp.
NKL understreket at det ikke burde forhåndsgaranteres utbytte på kjøp
uten at driftsopplegg og forhåndsavsetninger av midler tilsa at det
samtidig ville bli nok til auke av lagets egenkapital gjennom avsetning
til fond. Dette var en fornuftig formaning.
En privat kjøpmann søkte i 1973 om frivillig akkord på 70%. Sam
virkelaget hadde ca. 6.000 kroner til gode for vareleveranser, hoved
saklig brød. Styret vedtok akkordforslaget.
Styret fikk i 1973 en søknad fra Lions Club, Verdal, om tilskott til
Lions gave til garderobetilbygget for funksjonshemmede ved svømme
hallen i Verdal. Styret vedtok å bevilge kr. 2.000,- til Lions som støtte
til dette formålet.
Vaktmester og assistent holder vanligvis høy standard når det gjeld
er samvirkelagets fortau og arealer. Det har alltid vært en god del fei
ing og rydding. I 1973 ble det vedtatt å kjøpe en selvgående feie
maskin. Denne fungerte bra ved feiing og oppsuging av støv og skitt,
glass-skår m.v., men den støvet en del, særlig ved tømming. Etter en
tid ble feiemaskina overtatt av mølla og brukt i mølleområdet. Nytt
feieutstyr for gårdstraktoren ble seinere kjøpt og tatt i bruk ved feiing
av fortau og parkeringsplasser.
Da OK-Senter Verdal ble tegnet og planlagt, var reguleringsplan
innsendt til arkitekten fra teknisk etat i kommunen. Da anlegget rundt
pumpene skulle opparbeides og asfalteres, måtte det stå igjen et stykke
av det regulerte området mot en nabo, aust for anlegget. Det viste seg
at dette tomtestykket ikke var innløst ennå. I 1973 ble det forsøkt å få
i stand en minnelig avtale med naboen for å unngå å få jord, grus og
smeltevann inn på det asfalterte pumpeområdet. Det ble ikke oppnådd
enighet med naboen, og kommunen ønsket ikke å engasjere seg i

----
286 Vsl
----
saken. Først i 1985, 12 år etter, lyktes det for samvirkelaget å komme
til en ordning ved at huseieren ønsket å seige eiendommen.
En eiendom med et lite bolighus og uthus ved Møllegata, Jevnaker
20/18, like nord for Fram Vestre, ble i 1973 kjøpt fra fru Astrid Prest
vik for å få bedre adkomst til Fram Vestre.
På grunn av regulering av ny gate ble det frådelt en par boligtomter
av arealet rundt avdeling Levangernesset. Et par mindre parseller ble
solgt til oppretting av nabogrenser. Levanger kommune v/ordfører
Jarle Haugan søkte i 1973 om å få kjøpe den største tomta på ca. 1300
m 2 til pensjonistboliger, og dette gikk styret med på.
Verdal kommune regulerte tomteområdet ved Stamphusmyra i 1973,
og i denne tomteplanen var også samvirkelagets tomteområde nr.
283/59 tatt med til boligtomter. Tomteselskapets sekretær, Rolf Olsen,
ba på vegne av kommunen om en handgiing, da kommunen var i en
vanskelig situasjon når det gjaldt byggeklare tomter. Styret godkjente
denne handgiingen, men sa seg interssert i en antydet mulighet for
makeskifte med en forretningstomt i området Baglan/Berg. Dessuten
var det ønskelig at 3 av lagets medarbeidere kunne få overta hver sin
boligtomt. Disse vilkåra ble oppfylt av kommunen.
Verdal kommune arbeidet i 1973 med å forberede gjennomføringen
av Stiklestad Allé under jernbanelinjen . Styret sa i årsmeldingen for
1973 bl.a. at det var arbeidet med åfå flere parkeringsplasser, og laget
har kostet flere parkeringsområder både i Verdal og Levanger. Styret
så det slik at dette med nok parkeringsplasser og fornuftig vegføring
og trafikkavvikling er et vilkår for sentrumsfunksjonene i framtida.
Når en tenker på at det sto riksvegmidler til rådighet for gjennomfør
ingen av Stiklestad Allé under jernbanen, var det synd at det ikke ble
noe av dette prosjektet. Brannutrykking, syketransport. 1. og 17. mai
tog og all ferdsel forøvrig er prisgitt bommene over jernbanelinja i
Nordgata. Alternativet er å ta runden om Melan, Når dette skrives i
1986, er det håp om en annen løsning nemlig omkjøring over Tinden
og åpning under jernbanelinja mellom bakeriet og slakteriet i sam
band med planlagt ny vegbru over elva.
Også i 1973 kom Vinne Samfunnshus med søknad om stønad til ut
videlse. Styret sa seg igjen villig til å være med på et tilskott på kr.
1.000,- under forutsetning av det ble noe av utvidelsen, men denne
gangen var det ikke enstemmig - 2 stemte imot.
Alle avdelingssjefer og filialbestyrere fikk i 1973 tilsendt ny og

----
287 Vsl
----
ajourført oppsummering av de regler og instrukser som gjaldt for be
handling av pengen kassakvitteringer, kontrollstrimler, egne innkjøp
og kontroll med verdikretsløpet m.v. Samtlige medarbeidere skulle
kvittere for at de hadde lest og forstått rundskrivet. Det ble under
streket at avdelingslederen var ansvarlig for ordnede forhold i sin avde
ling og for at alle medarbeidere fantes på navnelista.
På styrets førjulsmøte i 1973 ga styreformann Trond Okkenhaug og
styremedlem Reidar Prestmo et referat fra kurs for tillitsvalgte ved
Samvirkeskolen og fra studiereise i Sverige etter kurset.
På samme møte behandlet styret en forespørsel fra Postverket om
å få leie ca. 55 m 2 netto golvflate til postkontor i et tilbygg til avdeling
Ørmelen. Styret var positivt innstilt i saken, og avtale ble inngått på
nyåret i 1974. Hovedentreprenør for tilbygget ble Vidar Aksnes.
Samme styremøte behandlet også en annen og noe uvant sak. Det
gjaldt en søknad fra firmaet A/S Stål og Stil, Finn Rådmann, om å få
kjøpe en parsell av tomta ved Kilstua 18/21 på Nordåkeren. Det gjaldt
en trekant på ca. 425m 2 , som lå delvis utenfor byggelinjen og i den fri
siktsonen som kreves i krysset Stiklestad Allé/ Håkon Vils Allé.
Søkeren skulle bygge forretningsgård på tomta mot Stiklestad Allé/
Bruns gate og var interessert i tilleggsareal for å legge opp gravemass
er for å spare vekk-kjøring. Det omsøkte arealet var nærmest ingen
mannsland, og styret gikk med på avtalen under forutsetning av at om
rådet ikke kunne bebygges av s-laget. Det viste seg at bygging delvis
var mulig, og søknaden måtte derfor avslåes. Rådmann fikk i stedet
tilbud om at samvirkelaget kunne overta ledig fyllmasse etter nærmere
avtale. Det hele endte med en avtale om et mindre makeskifte av
grunn, slik at Rådmann fikk bygge full ønsket lengde på sitt bygg.
Slike forretningsetableringer utenfra ble som regel møtt med vel
vilje fra flere hold, og litt jenking måtte det være også fra samvir
kelaget.
På nyåret 1974 søkte konsulent Otto Holme om permisjon for å delta
i et opplegg fra NKL og Varehusforeningen DOMUS med sikte på en
varehusutdanning i Sverige. Styret gikk inn for saken.
Butikksjef, seinere varehussjef Kyrre Heiden, gjennomgikk også et
spesialkursopplegg for varehusdrift i 1974.
Det kom nye regler for Samvirkelagenes Garantifond fra og med
1974. Innskuddene til fondet skulle auke i takt med medlemmenes
spareinnskudd i s-laget.

----
288 Vsl
----
Samvirkelaget ble i 1974 tilbudt et eldre bolighus med et lite uthus
ved Hanskemakergata, Vatterholmhuset, Elvegløtt 19/177, med ca. 3/4
dekar tomt. Av dette var ca. 575 m 2 innenfor byggelinjen. Eiendom
men lå rett sør for Vårheim — som samvirkelaget i sin tid kjøpte av
Ingrid Rødseth.
Det var interessant at tverrgata som lå mellom disse eiendommene,
mellom Hanskemakergata og Møllegata, ikke var med på regulerings
planen og kunne eventuelt tas med som tomtegrunn.
Styret valgte Kåre Skogstad, Fridtjov M. Tingstad og Arne J. Vatter
holm til å arbeide med saken. Disse fikk samtidig enda en sak å arbei
de med:
Da byggemelding for stålsiloene var sendt, ga avdelingssjef Johan
Iversen til kjenne at han helst ville seige sin boligeiendom sør for
samme tverrgate og sør for siloene. Forhandlingsnemnda kom fram til
avtale om kjøp av Vatterholmhuset, og styret og representantskapet
vedtok kjøp. Den andre eiendommen ble det ingen avtale om, da part
ene sto altfor langt fra hverandre.
Verdal Handelsfunksjonærers Forening feiret 40-årsjubileum 16.
mars 1974. Samvirkelagets styre vedtok å sende en blomsterhilsen og
et gavebrev på kr. 2.500,— til foreningen. Aksel Olsen var da formann
i foreningen, og han sendte takkebrev.
En gruppe på 3 polske kooperative ledere besøkte Verdal Samvirke
lag i mars 1974. Reiseleder var sekretær Liv Ovesen, NKL Oslo, og
hotellopphold og reise ble ordnet av NKL.
Det var forhandlet i flere år med grasserer Hans Leiknæs, Levan
ger, om kjøp av eiendommen Jernbanegata 3 i Levanger (Ystengår
den), inne i varehuskvartalet. Leiknæs hadde lovet å seige, men han
hadde hatt bruk for gården til lager. I 1974 ble det avtale om kjøp, og
styret og representantskapet godkjente avtalen. Tomta var på ca. 590
m 2 og var bygslet av kommunen. Bygningen var i skrøpelig forfatning,
men kunne eventuelt brukes til lager ved en videre utbygging av vare
huset og deretter rives, da den var saneringsmoden.
Tørkekatastrofe og sult var det i Afrika også i 1974, og et styremed
lem tok opp spørsmålet om samvirkelaget skulle delta i innsamlings
aksjonen som pågikk. Styret vedtok å bevilge kr. 2.000— som ble
sendt gjennom Røde Kors.
Olav Rekstad, Levanger, tok i 1974 opp spørsmålet om en bedre
samordning av virksomheten mellom NKL og Gartnerhallen på

----
289 Vsl
----
grønnsaksektoren. Det var spesielt unødig dobbeltkjøring han ville til
livs. Spørsmålet var drøftet i styremøte også på 60-tallet, og styret var
positivt innstilt til en bedre samordning for å spare krefter og kostna
der, men mente da som nå i 1974 at saken måtte finne sin løsning på
landsplanet mellom de to hovedorganisasjonene.
Soltun grendehus v/Torvald Okkenhaug søkte i 1974 om tilskott til
restaurering av grendehuset. Styret vedtok å bevilge kr. 1.000,—.
Verdal Samvirkelag passerte i 1974 for første gang 100-millioner
grensa for netto omsetning.
Verdal kommune ønsket i 1974 å overta samvirkelagets oppfyllte
område på Eng, Eng vestre, og dessuten Reinsholm på ca. 38 dekar,
sør for Stiklestadvegen, til tomt for videregående skole. Styret var lite
villig til å gi fra seg så sentralt område av hensyn til framtidig behov.
I det minste måtte det bli snakk om makeskifte med annen aktuell
tomt. En pristakst for området ga en altfor lav pris i forhold til tomte -
og oppfyllingskostnadene. Kommunen antydet mulighet for makeskif
te med tomt vest for E 6 på Ørinområdet, og styret var på befaring.
Samtidig fant styret det riktig å forhandle om 16 - 17 dekar tomt
nord for Stiklestadvegen (Klara Stiklestads eiendom), for ikke å bli
stengt helt ute av området ved eventuell avståing av Eng og Reinsholm
til kommunen.
Området nord for Stiklestadvegen var lavtliggende og måtte i tilfelle
bygging, ryddes og fylles opp. Kommunen hadde også muligheter for
tomteareal nok på nordsida av Stiklestadvegen, men der måtte det som
nevnt fylles opp. Denne løsningen ble likevel valgt til slutt. I novem
ber 1976 kom det brev om at kommunen hadde andre planer (nord for
Stiklestadvegen).
Ved Lysthaugen og Trones foregikk det klargjøring av boligtomter
i 1974, og dette kunne gi grunnlag for utvidelser og forbedringer ved
samvirkelagets avdelinger i områdene.
Vedtektsendringer 1975
Representantskapet valgte i februar 1975 følgende medlemmer til
vedtektsnemnd: Reidar Prestmo, Ola Røstad, Eli Spilde, Roar Wærnes
og Roar Steen. Prestmo ble valgt til formann.
Nemnda sammenholdt lagets gjeldende vedtekter med de nye møns
tervedtekter for s-lag med representantskap, vedtatt av NKLs kongress
i 1974, og nemnda la fram sitt forslag til vedtektsendringer i mai 1975.

----
290 Vsl
----
I samsvar med mønstervedtektene fikk nemndas forslag tii vedtekter
ny innledning med innholdsfortegnelse over de enkelte paragrafer. Vi
dere ble det tatt inn en definisjon som blant annet slår fast at Verdal
Samvirkelag bygger på de kooperative prinsipper, som ble gjengitt i
eget avsnitt (se Ideen).
En av betingelsene for at et medlem kan bli valgt til tillitsverv gjel
der minstekjøp i laget siste regnskapsår, og dette kravet ble da auka
fra 1000 til 2000 kroner.
Avdelingene utenom sentrumsområdene i Verdal og Levanger fikk
vedtektsfestet ordningen med filialtilsyn. Dette tilsynet skal være bin
deledd mellom kretsen, avdelingen (filialen) og styret i samvirkela
get, og det består av de valgte representantskapsmedlemmene fra
filial- eller avdelingsområdet, den valgte tilsynsrepresentanten ved av
delingen og avdelingsbestyreren. Kretsmøtet velger formann i tilsynet.
Sentrumsavdelingene har stadig besøk både av tillitsvalgte, revisorer
og folk fra ledelsen, og behovet for eget tilsyn er derfor mindre der.
Vedtektsnemnda foreslo å beholde samme antall representanter til
representantskapet som tidligere, nemlig 47 fra kretsene og 10 fra de
tilsatte i laget — i samsvar med de nye reglene om sterkere medar
beiderrepresentasjon (1/5 av representantskapet).
«Et representantskap på 57 er muligens noe i høyeste laget», heter
det fra nemnda.
Styret gikk derfor inn for 40 + 10, tilsammen 50, men slik at ingen
krets skulle få færre enn 2 representanter.
Verdigrensa for styrets adgang til å avgjøre kjøp og salg av fast eien
dom ble hevet til kr. 250.000— før saken skulle forelegges represen
tantskapet.
Styret skulle fortsatt bestå av 7 medlemmer. Av disse skulle de til
satte i laget velge 2, representantskapet skulle velge 4, og disponenten
er fast styremedlem.
Paragrafen vedrørende opplysning og utdanning fikk fortsatt en vi
dere ramme enn i mønstervedtektene. Det ble fremdeles understreket
at også denne virksomheten er et styreansvar, men styret kan velge et
arbeidsutvalg som skal planlegge opplysningstiltak blant medlemmer,
tillitsvalgte og tilsatte i laget.
Ett av medlemmene ville ha sløyfet adgangen til å søke om bevilling
for å servere øl og vin til slutta lag på kafeteriaen.
Representantskapet behandlet forslaget fra vedtektsnemnda og sty

----
291 Vsl
----
ret i mai 1975, og de vedtektsendringene som var foreslått, ble vedtatt
med få og små endringer.
Styrets ønske om en reduksjon av representantskapet til 40 + 10 ble
ikke imøtekommet. Representantskapet gikk inn for 47 medlemsvalgte
representanter fra kretsene + 10 fra de tilsatte.
Samvirkelagets Personalforening administrerte valgene av persona
lets 10 representanter til representantskapet. Videre foretok Personal
foreningen valg av det andre medlemmet fra medarbeiderne til styret
i samsvar med vedtektsendringen.
Det nye styremedlemmet ble reklamesjef Roar Wærnes. Han ble øn
sket vel møtt av styreformannen, Trond Okkenhaug, i styremøte 2. juli
1975. Den andre medarbeiderrepresentanten i styret var Bjørn Thorne.
Øvrige styremedlemmer var Fridtjov M. Tingstad, Leif Øvrum,
Reidar Prestmo og disponenten.
Ved vedtektsendringer skal de nye vedtektene sendes inn til NKL for
godkjenning. I november 1975 kom det brev fra NKL om at vedtektene
var godkjent.
Utvidelse ved Varehuset, Levanger
I 1974-75 ble det arbeidet med planer om utvidelse av varehuset som
da hadde golvflate på ca. 775 m 2 i første etasje og ca. 450 m 2 i under
etasjen. Reguleringsplanen krevde parkeringsplasser langs Jernbane
gata og Brugata, og dette begrenset mulighetene for full utbygging av
tomta. Både styret og representantskapet gikk inn for full utbygging,
men de endelige planene var avhengig av mulighetene for å få park
eringsbehovet forsvarlig dekket, samtidig med å få mest mulig golv
flate i varehuset. I juli 1975 kom det nye reguleringsplaner som tillot
utbygging helt fram til Jernbanegata mot tilsvarende flere parkerings
plasser i underetasjen. På nyåret 1976 ble det sendt byggemelding til
bygningsrådet for utbygging av varehuset. Det nye tilbygget ble plan
lagt med hele 1400 m 2 grunnflate, slik at samlet grunnflate skulle bli
på ca. 2175 m 2, med utgravd underetasje under hele bygget og dessuten
en andreetasje på ca. 750 m 2. Arkitekt Johan Stensaas, NKL, samar
beidet med NKLs planleggings- og varehusavdeling (Varehusfor
eningen DOMUS), bygningstekniske konsulenter og samvirkelagets
folk om planlegging, utforming, framdrift m.v. Kostnadsoverslaget lød
på 7,1 mill. kroner + 0,4 mill. for riving av gamle lagerbygg, nedkjør
ingsrampe til parkeringsareal i underetasjen, sammenbygging av gam-
Verdal Samvirkelag — 19

----
292 Vsl
----
I '
DOMUS Levanger.
melt og nytt bygg, provisoriske vegger, asfaltering, tilfluktsrom m.v.
I kostnadsoverslaget var det medregnet en investeringsavgift på 0,8
mill. kroner.
Representantskapet behandlet planene i juni 1976 og vedtok enstem
mig forslaget fra styret og representantskapets utvalg om utbygging av
varehuset i Levanger (seinere DOMUS Levanger).
Det var som vanlig vanskelig å få forhåndstilsagn på fast lån. Sam
virkebanken A/S, Trondheim, var hjelpsom denne gangen også og ga
tilsagn om et byggelån på 3 mill. kroner. Banken sa seg også villig til,
sammen med Samvirke Forsikring, å omgjøre dette lånet til et mer
langsiktig lån. Det ble også søkt om lån i NKL for å ha finanseringen
noenlunde i orden, da det var flere byggesaker i emning.
Det var tregt å få tilsagn, og rentesatsene ble oppfattet som høye,
særlig tatt i betrakning av at det dreide seg om å få låne tilbake lagets
egne penger som var forskuddsbetalt til NKL for varer. Resten ble der
for finansiert med lagets egne midler ved å trekke på forskuddsbetalt
beløp for varer i NKL.
Hovedentreprenør for byggearbeidet ble murmester Vidar Aksnes,
og byggearbeidet ble igangsatt i januar 1977. Første byggetrinn av til
bygget ble ferdig og tatt i bruk i september 1977, og hele anlegget ble
ferdig til åpning i mars 1978. Samla byggekostnad kom på ca. Btø mill.


----
293 Vsl
----
kroner inkl. investeringsavgift på ca. 900.000,-. I tilegg kom inventar,
kjøleutstyr m.v. for ca. 1,5 mill. kroner.
Utvidelsen ga også plass til gullsmedavdeling og en liten kaffebar.
Denne utbyggingen av varehuset i Levanger var et storløft for å få
et godt og tidsmessig varehus til forbrukerne i Levangerområdet.
Varehuset ble godkjent som DOMUS-varehus og åpnet 26. april 1978
med full DOMUS-status.
Ordet DOMUS er latin og står for hus, heim, husholdning, - og det
blir brukt for velordna kooperative varehus i flere land. Organisa
sjons- og driftsmessig blir det ingen endring ved å ta i bruk DOMUS
navnet. Samvirkelaget står som før som eier av varehuset og driver det
som andre driftsenheter innen laget.
DOMUS-varehusa har en egen rådgivingstjeneste med konsulenter,
og det er en del samordna innkjøps- og salgsopplegg.
De som i 1911 gikk i spissen for Levanger Forbrugsforening og fore
tok det første dristige kjøpet av gården Håkon den godes gate 10, skul
le ha sett hva det utviklet seg til. (Se Levanger Samvirkelag.)
Ny utvidelse ved varehuset i Verdal
Etter at avtalen med Verdalsøra Indremisjonsforening om bedehus
tomta gikk i orden i 1975 ble det arbeidet med planer for utvidelse av
varehuset. På bedehustomta ble det plass til nytt og bedre varemottak
med forsenket og delvis overbygd kjørelomme. Dessuten ble det
plass for et tilbygg på ca. 280 m 2 grunnflate. Dette ville gi tilsvarende
utvidelse av golvarealet i underetasjen, av salgsflaten i første etasje og
nye lagerlokaler i 2. etasje. Samlet golvflate 840 m 2.
Bygget ble planlagt med vareheisforbindelse mellom de 3 etasjene.
Arkitekten samarbeidet som vanlig med planleggings- og varehusav
delingen i NKL, foruten med lagets egne folk. Kostnadsoverslaget var
på 2,2, mill. kroner, inkl. investeringsavgift. Styret og representant
skapets utvalg foreslo bygging igangsatt, og representantskapet vedtok
forslaget enstemmig i juni 1976. Byggearbeidet kom i gang i 1977 med
murmester Karstein Fredin som hovedentreprenør. Hele opplegget for
varehuset var i samsvar med krava til DOMUS-varehus, og varehuset
fikk full DOMUS-status til den endelige åpningen 15. mars 1978.
Varehuset hadde da samlet golvflate på vel 6700 m 2 (+ DOMUS Mat).

----
294 Vsl
----
Dagligvareavdeling i Vinne
Etter omreguleringen av lagets tomt på Stamphusmyra til boligtomt
er i 1973, ble det av kommunen stilt i utsikt et makeskifte med for
retningstomt i området Brannan 11. Dette nærmet seg en løsning våren
1976, og det ble derfor utarbeidet planer for en dagligvareforretning på
ca. 300 m 2 + lagerrom, kjølerom og sosiale rom. I tillegg ble det
planlagt lokaler for utleie til postkontor og til bankavdeling eller lik
ende. Samlet grunnflate ble planlagt til ca. 500 m 2 -f- rom i under
etasjen for garderober, WC og tilfluktsrom. Byggekostnadene ble i
første omgang løselig anslått til ca. 1,5 mill. kroner. Representant
skapet vedtok også denne byggesaken enstemmig i juni 1976.
Etter anbudsinnbydelsen viste det seg at bygget ble dyrere enn an
tatt. Byggevirksomheten var stor innen fylket, og entreprenørene
hadde nok å gjøre. Arkitekt Johan Stensaas brukte uttrykket «Trond
heimspriser» om anbudene. Han var ellers vant med lavere priser på
Innherred. Hovedentreprenør for bygget ble murmester Vidar Aksnes.
Dagligvareavdelingen - Avdeling Vinne - åpnet 15. februar 1979 med
Steinar Røkke som bestyrer. Postverket og Verdal Sparebank var leie
boere, og de formidlet også et 1. prioritet pantelån til bygget.
Avdeling Vinne.


----
295 Vsl
----
VS-NYTT
I august 1974 behandlet styret for første gang utkast til et informa
sjonsskriv fra styret og ledelsen til alle tillitsvalgte med vararepresen
tanter og til alle avdelingsledere. Styret sa seg enig i denne formen for
informasjon. Det dreide seg om et stensilert rundskriv på 4-5- sider,
og det skulle sendes ut 3 ganger i året, én gang i første halvår, da det
dessuten er kretsmøter, og to ganger i andre halvår. I første utgave i
august 1974 skrev formannen i styret, Trond Okkenhaug, følgende:
«Hvorfor informasjon? Medlemmene har gjennom sine tillitsvalgte
vedtatt retningslinjer - vedtekter - for det organisjonsmessige arbeidet
innen laget og for virksomheten i laget i det hele tatt. Vedtektene må
endres nå og da, for å være i pakt med tida. Dette skjer som regel etter
tilråding fra NKLs kongress, som vedtar såkalte mønstervedtekter for
samvirkelag.
Formålsparagrafen er viktig, og det står mye fornuftig i den. Para
grafen viser hva som er lagets målsetting - formål - som forbruker
organisasjon. Det kan være riktig å referere et lite avsnitt fra denne pa
ragrafen:
«Laget må ordne verksemda slik at alle kostnader ved drifta blir
dekka og bygge opp ny kapital, slik at verksemnda kan utviklast vi-
dare til beste for medlemene.»
Paragrafen om det som styret skal gjøre, § 12, er også omfattende, og
denne paragrafen er noe utvidet i Verdal Samvirkelag i forhold til an
dre lag.
Det gjelder dette avsnittet:
Styret skal arbeide for best mogleg kontakt mellom medlemene og
leiinga av laget, gi opplysning om dei viktigaste oppgåver laget ar
beider med, gjera offentlege føresegner om kjøp og sal kjende for
medlemene, gjera ungdom og ikkjemedlemer kjende med samvir
kerørsla og laget si målsetting for på denne måten å auka oppslutt-
inga om og interessen for laget.»
Styret har sett det som sitt ansvar å sørge for en del organisasjons
messig opplysningsarbeid. Vareavdelingene skal i tillegg til organisa
sjonsmessig samvirkeopplysning også drive informasjonsarbeid om
varene, noe som er like viktig. Når det gjelder orientering om større
saker av mer nasjonal eller internasjonal karakter, vil NKL gjennom
«Vårt Blad» og «Forbrukeren» ta seg av dette. Vi må begrense oss til

----
296 Vsl
----
INFORMASJON
FRA STYRET I
VERDAL SAMVIRKELAG
SEPTEMBER 1987


----
297 Vsl
----
de nære ting. Alle nye medlemmer har siste året fått en folder som
orienterer om laget, i tillegg til vedtektene. Etter hver endring av ved
tektene er disse utdelt på medlemsmøtene og på kontoret. Etter siste
endring (1972) ble vedtektene sendt i posten til alle husstander i dis
triktet.
Dette VS-INFO er i første rekke et forsøk på å informere alle tillits
valgte, men vi har tenkt oss at avdelingssjefene også bør kjenne til den
orienteringen som går ut til de tillitsvalgte - og orientere innen avdel
ingene. Vi har kalt denne stensilerte orienteringen for VS-INFO, og
styret håper skriftet kan være et nyttig tillegg til den informasjonen
som blir gitt gjennom motene og via avdelingene i laget i løpet av året.
I første halvår er det 2 representantskapsmøter i tillegg til de 8 krets
møtene. I dette tidsrommet er det bra dekning av behovet for informa
sjon (vi må forutsette at de tillitsvalgte så vidt mulig møter på møtene).
Likevel kan det tenkes å være behov for et VS-INFO også i første halv
år. I annet halvår tar vi sikte på 2 slike orienteringer.
Styret håper tiltaket blir godt motatt. Vi håper også på informasjon
og kontakt den andre vegen, fra medlemmene og de tillitsvalgte til ad
ministrasjonen eller styret direkte, eller via avdelingene.
Verdal, 15.8. 1974
For styret:
Trond Okkenhaug»
Videre var det utdrag av de saker styret hadde arbeidet med i det
siste. Det første omslaget på VS-INFO var noe primitivt, men allerede
neste utgave, november 1974, bar et mer profesjonelt preg. Den nye
forsida var et fargefoto av styrebordet med styreprotokoll og klubbe!
Dette motivet er brukt fra da av. Det bør nevnes at de første seks åra
ble navnet VS-INFO brukt. I desember 1980 ble navnet VS-NYTT tatt
i bruk.
Verdal Samvirkelag har en mer omfattende vedtektsramme enn i
mønstervedtektene, og tillegget gjelder i første rekke opplysning og
informasjon.
Nasjonalt oljeselskap
De første antydninger til oljefunn på norsk sokkel ble bekreftet i
1968. I 1970 bekreftet Phillipsgruppen et stort oljefunn. I 1971 ble Det
norske oljeselskap stiftet med sikte på oljeleting foruten service og

----
298 Vsl
----
forsyningstjeneste i samband mecl oljeleting. Det navnet vi kjenner
best er STATOIL. I løpet av 1975 ble det ført interessante forhand
linger om mulighetene for å skaffe Statoil et nasjonalt oljeselskap for
raffinering og distribusjon ved siden av det kooperative A/S Norske
Oljekonsum (OK) og alle de utenlandske oljeselskapene. Innkjøps- og
engrossituasjonen ville endre seg betraktelig ved at Nordsjøoljen be
gynte å komme inn på markedet. Fra regjeringens side var det ønske
lig å få større nasjonal tyngde innen omsetningen av oljeprodukter.
Staten v/Industridepartementet oppnevnte et forhandlingsutvalg, som
så det slik at det ville være lettere å komme i gang med et nytt oljesel
skap ved å overta igangværende selskaper. Utvalget førte derfor for
handlinger med Norsk Brændselolje A/S, A/S Norske Oljekonsum og
Norsk Hydro A/S' seksjon for markedsføring av oljeprodukter. For
OKs styre var det intense forhandlinger med det statlige forhandlings
utvalget. Det ble etter hvert klart at det nye selskapet ville få betydelig
tyngde, og at det ville bli vanskelig for OK å stå utenfor. Forhandling
ene endte opp i forslag til avtale som skulle legges fram for Regjer
ingen foruten OKs representantskap og generalforsamling. Forslaget
gikk ut på salg av alle aksjene i OK til Staten, og at OK-selskapet skul
le gå inn i det nye nasjonale selskapet som skulle opprettes.En egen
samarbeidsavtale skulle fastlegge overgangen, og det var forutsetning -
en at detaljleddet, bensinstasjonene, skulle drives som før.
Styret valgte Reidar Prestmo til å møte som representant for Verdal
Samvirkelag til generalforsamlingen i A/S Norske Oljekonsum i sep
tember 1975, og avtalen med Staten ble godkjent av OKs generalfor
samling.
6. januar 1976 vedtok Stortinget avtalen om kjøp av Norsk
Brændselolje A/S, Norsk Hydro A/S' seksjon for markedsføring av
oljeprodukter i Norge og A/S Norske Oljekonsum. Kooperasjonen
fikk fortsatt en viss kontakt med oljesektoren ved at det ble stiftet et
eget kommandittselskap som sto som eier av de aksjene som det nye
selskapet utstedte som oppgjør for A/S Norske Oljekonsum, i samsvar
med avtalen. Det var en viss representasjon fra NKL til styrende orga
ner i det nye selskapet. Dette gjaldt fram til 1979 da Norsk Olje A/S
ble datterselskap av Statoil, og NKL/s-laga ble utløst. Fra 1979 har
NOROL vært eid av Staten med 26,4% og Statoil med 73,6% og har
vært en del av Statoilkonsernet.
NOROL er når dette skrives (1986) landets største distribusjonssel

----
299 Vsl
----
skap for oljeprodukter. Selskapet er framtidsrettet og har god drift.
NOROL klarte også å få norsk språkbruk inn i markedsføringen og in
formasjonen om oljeproduktene, der engelsk hadde vært flittig brukt.
Da Staten overtok, hadde ikke selskapet fått noe navn. Som arbeids
navn ble brukt NB II (etter Norsk Brændselolje). Seinere kom navnet
NOROL i bruk for raffinerings- og distribusjonsselskapet. Sentrale
personer fra Statens side under forhandlingene var industriminister
Ingvald Ulveseth, Industrikomitéens formann Arvid Johansen og for
handlingsleder Finn Lied. Vedtaket i stortinget ble gjort med knapt
flertall, 78 mot 74 stemmer.
Samvirkelagets 2 bil serviceanlegg, OK-Senter Levanger og OK-
Senter Verdal, fikk navnet NOROL-Senter.
I 1983 kom NOROL-Senter Gråmyra i tillegg som avdeling av Verdal
Samvirkelag.
Medaljer til medarbeidere og tillitsvalgt
I 1975 ble førstedame Asbjørg Pedersen, avdelingssjef Johan Iversen
og lagerformann Georg Øwre tildelt H.M. Kongens Fortjenestmedalje

Fra utdelingen av H. M. Kongens Fortjenstmedalje i 1975.
Sittende fra v.: Asbjørg Pedersen, Johan Iversen.
Stående fra v.: Bjarne Bakkan, Gerd Bakkan, Ella Øwre, Olav Øwre.

 

----
300 Vsl
----
i sølv. Alle tre hadde over 50 års tjenestetid i Verdal Samvirkelag.
Dessverre døde Georg Øwre før tildelingen av medaljen, som skulle
foregå på Kafeteriaen 19. november 1975. Fylkesmann Leif Granli og
ordfører Karl Ydsevar enige i tildeling av Øwres medalje post mortem
til hans nærmeste pårørende, samtidig med tildelingen av medaljene
til de øvrige to under tilstelningen på kafeteriaen. De tre var tidligere
tildelt Det Kgl. Selskap for Norges Vels medalje med diplom.
Det Kgl. Selskap for Norges Vel tildelte i 1975 medalje med diplom
for lang og tro tjeneste til Magnhild Kluken, kontoret; Hjørdis Næss,
Varehuset Levanger; Erik Thingstad, rørleggeravdelingen og Bjarne
Jacobsen og Matheus Hallem, Mølla.
Medalje med diplom og gave fra laget ble tildelt ved en tilstelning
på kafeteriaen i januar 1976.
Ved en tilstelning på kafeteriaen i samme måned ble Arne J. Solberg
tildelt Det Kooperative Erkjentlighetsmerke (Samvirkenålen) fra NKL
og gave fra laget for mange års virke som tillitsvalgt i Verdal Samvir
kelag, derav styremedlem fra 1956 til 1975. Han var varaformann i fle
re perioder.
Fra utdelingen av Norges Vels medalje i 1975.
Fra v.: Bjarne Jacobsen, Hjørdis Næss, Matheus Hallem, Magnhild Kluken,
Erik Thingstad.


----
301 Vsl
----
A/S Røra Fabrikker
I 1975 ble det vedtatt ny selskapsform og nytt navn for A/L Trønder
frukts fabrikkanlegg. Endringen hadde sammenheng med at NKL ble
hovedaksjonær (51%) i A/S Røra Fabrikker. Det tidligere andelslaget,
Trønderfrukt, og Gartnerhallen overtok resten av aksjene. Avtalen ble
inngått for å få et sikrere grunnlag for forretningsforbindelsen, da
NKL var hovedavtaker av produktene. En slik avtale ville også gi
sikrere råvareavsetning (bær og grønnsaker) for produsentene i di
striktet. I åra etter omorganiseringen er det skjedd en storstilt utbyg
ging av anlegget på Røra (se A/L Trønderfrukt).
Avvikling, Granfoss Mølle
I 1976 ble deler av mølledammen ødelagt av isgang og flom, og inn
taket til den gamle turbinen fungerte ikke lenger. Hele anlegget var
gammeldags og nedslitt, og videre påkostning var uforsvarlig.
Møller Inge Langeland hadde drevet mølla for egen regning siden
1. oktober 1947 (se Levanger Samvirkelag). Han så seg ikke råd for
å fortsette lenger og var interessert i å avvikle virksomheten.
Avviklingen av mølledriften ble formelt ordnet gjennom Statens
Kornforretning.
Det ble inngått avtale med eieren av Gran Nedre, Tore Svendgård,
om riving av det gamle anlegget etter at spørsmålet om verneverdi var
avklart. Svendgård skulle fjerne avfall og sørge for nødvendig tildekk
ing. Som motytelse skulle Svendgård fa overta hjemmelen på den par
sellen som i hovedsak utgjorde dyrkajorda ved Granfoss mølle og som
var kalt Granfoss Nordre 28/20, ca. 7-8 dekar.
Mølletomta, fallrettigheter ved Granfoss, fiskerett m.v. har samvir
kelaget fortsatt.
Andre saker 1974—76
Nattvaktordningen som ble avtalt i 1972, ble etter hvert overtatt av
A/S Bedriftskontroll og Securitas, og laget hadde avtale om bedrifts
kontroll og natt vaktordning. Dessverre ble en av nattvaktene tatt for
uærlighet ved en besøksrunde i 1974. Selskapet gjorde opp for seg, sa
opp vedkommende og anmeldte forholdet.
I 1974 ble det en ny runde brev fra en fagforening om ekstra rabatt
for foreningens medlemmer ved kjøp av arbeidsklær og verktøy. Det
var tidligere svart at samvirkelaget har mange yrkes- og næringsgrupp

----
302 Vsl
----
er som medlemmer og kunder. De fleste har behov for arbeidstøy og
annet yrkesutstyr, og det vil derfor være vanskelig for samvirkelaget
å gi ekstra fordeler til en bestemt gruppe forbrukere. Arbeidstøy er en
lav-avansegruppe av hensyn til levekostnadsindeksen. En eventuell ra
batt måtte i tilfelle være knyttet til kostnadssparing ved f.eks. kjøp av
25 eller flere plagg i én ekspedisjon. Styret sa seg enig i det stand
punkt som var tatt tidligere om at det ikke vil være mulig å gi ekstra
fordeler til en bestemt gruppe forbrukere.
Verdal Landbrukslag og Verdal Bondekvinnelag ga i et brev i 1974
uttrykk for at det var gått vel langt med pakking og selwalg av kjøttva
rene i Matsentret. Det ble svart at i samband med utvidelse av Mat
sentret skulle ønsket om en betjent ferskvaredisk bli etterkommet —
«i den grad det er hygienisk og økonomisk forsvarlig».
Levanger Menighetshus skulle bygge nytt, og styret søkte samvirke
laget om støtte til tiltaket, bl.a. fordi det i kjelleren skulle bli lokaler
for ungdomsaktiviteter. Styret i samvirkelaget bevilget kr. 500,-, men
det var mot 2 stemmer.
Samvirkelaget fikk i 1974 tilbud på en boligeiendom, 19/433, ved
Hanskemakergata — eier Signe Granheim. Tomta var på ca. 400 m 2
innenfor fortauskant og med et mindre bolighus på Wi etasje. Arne
J. Solberg og Kåre Skogstad ble bedt om å arbeide videre med tilbud
et. Samvirkelaget sa seg i første omgang ikke interessert i kjøp, men
seinere samme år ble det enighet om handel.
I august 1974 vedtok styret å opprette en stilling som driftsassistent
ved mølla, og Reidar K. Olsen ble tilsatt i denne stillingen.
NSB mente at samvirkelagets sidespor langs tomtene på Tinden og
langs Gomanbakeriet og A/L Fellesproduksjons slakteri var for svakt
for kjøring med lokomotiv og større godsvogner. NSB mente derfor
at enten måtte sporbrukerne koste hele forsterkningen og skinneut
skiftningen eller som et alternativ skjote over grunnen til NSB, som
da i tilfelle ville være villig til å koste forsterkningen. Styret vedtok
i 1974 å skjote over grunnen til NSB, og det gjorde trolig de øvrige
grunneierne også.
Styret vedtok å støtte utgiingen av 3. bind av Helge Dillans «Folke
musikk i Trøndelag».
Norsk Nærings- og Nytelsesmiddelarbeiderforbund, NNN, avde
ling 39 Verdal, hvor bl.a. møllearbeiderne er organisert, feiret 50-års

----
303 Vsl
----
jubileum med en festlig tilstelning i november 1974. Det ble sendt hils
ningsbrev og sjekk fra Verdal Samvirkelag.
NKL arbeidet i 1974 med å få stiftet et landsomfattende revisjons
selskap for s-lag, S-revisjon A/L. En forespørsel om innmelding ble
førelagt revisjonsutvalget, som uttalte at Verdal Samvirkelag har en
bra og godkjent revisjonsordning, men at laget burde melde seg inn
i S-revisjon A/L og inntil videre bli stående som passivt medlem.
Styret sluttet seg til dette synet.
Ved årsskiftet 1974/75 fikk samvirkelaget og kafeteriaen en fore
spørsel fra Aker Verdal A/S om å ta på seg drifta av den store brakke
leiren som var opprettet på Ørin for de nærmeste 2-3 åra. Det dreide
seg om ca. 200 mann, fordelt på seksjoner a 32 personer som skulle
ha mat, renhold m.v. etter nærmere spesifisert anbudsgrunnlag. Opp
draget var omfattende og noe uvant, og det ville i tilfelle medføre til
setting av ca. 20 personer for å få arbeidet gjort. Bestyrer Ivar
Aunøien ved Kafeteriaen hadde fått pågang både fra Aker og fra be
driftsklubben, men både Aunøien og styret var betenkt. En annen be
drift tok på seg oppdraget, og styret var lettet.
Omtrent samtidig feiret Losje Ørnen 90-årsjubileum. I samband
med reparasjon av losjelokalet bevilget samvirkelaget kr. 500,-.
I et rundskriv peker NKL på at ordet bank ikke må brukes i samvir
kelagas markedsføring av medlemssparing og medlemsinnskudd. Or
det bank er forbeholdt banker som er organisert i samsvar med Lov
om bankvesen.
På nyåret 1975 ville Verdal Folkebibliotek prøve en nyordning av ut
lånsstasjonen i Leksdal ved å flytte den fra Nord-Leksdal skole til
samvirkelagets avdeling i Leksdal. Noen hyllemeter ble klargjort for
bøker, og utlånet skulle foregå etter selvvalgprinsippet.
I 1975 ble samvirkelaget innmeldt i Helgåa Elveierlag etter et brev
fra laget v/Ola J. Haugan.
Styret behandlet en søknad fra interimstyret for Nordtun grendehus
om tilskott til restaurering og ombygging av forsamlingshuset. Tidlig
ere hadde Nordbygda Ungdomslag stått som eier av huset, men i 1975
ble det tatt sikte på å få eierforholdet ordnet etter de regler som er van
lig for grendehus ved tegning av andeler a kr. 100,-. Samvirkelagets
styre vedtok i 1975 å bevilge kr. 1.000,- til restaureringen under forut
setning av at eierforholdet ble ordnet som for grendehus, og at ombyg
gingen ble gjennomført.

----
304 Vsl
----
Det var flere bevilgninger utenom de årlige gaveutdelingene. Sør-
Leksdal Ungdomslag v/Kjersti Hallem søkte om bidrag til maling og
oppussing av forsamlingshuset Aspheim. Kr. 500,- ble bevilget.
Stiklestad Idrettslag søkte i mai 1975 om bidrag til kjøp av snø
scooter til preparering av løyper og hoppbakker m.v. i skisenteret i
Blommen. Styret hadde problemer med å innvilge søknaden, men det
ble ordnet ved å bevilge kr. 500,- som støtte til lagets arbeid for
ungdom.
På samme møte behandlet styret søknad fra Frol Idrettslag om bi
drag til utbygging av lagets turisthytte, Skallstuggu, ved Vulusjøen.
Kr. 1.000,- ble bevilget. Verdal Røde Kors Hjelpekorps bygde også
hytte for fjellredningstjenesten og søkte om penger. Kr. 1.000,- ble be
vilget til bygningsmaterialer.
En dyster styresak fra 1975 minner om det meningsløse folkemordet
som krigen i Vietnam var. Til en landsomfattende innsamling ble det
bevilget kr. 1.000,- gjennom Røde Kors til hjelpearbeid blant de krigs
rammete.
Sommeren 1975 behandlet styret en forespørsel fra de private hand
lende i Verdal om samvirkelagets syn på spørsmålet om lørdagsstengte
forretninger. Spørsmålet ble forelagt representantskapet og samar
beidsutvalget til uttalelse. Ingen ville gå inn for å stenge på en av de
beste salgsdagene, og spørsmålet kom ikke opp flere ganger.
Sommeren 1975 bevilget styret studietur til disponenten for å stude
re omsetningsformer m.v. i innland og 3-4 andre land i Nord-Europa.
Fra august 1975 fikk Kirsten Kluken ett års permisjon for å delta i
assistentkurset ved Samvirkeskolen. Hun er en av de meget få kvinne
lige deltakere som er tatt opp ved dette kurset.
Avdeling Sjøbygda sammen med grenda rundt hadde i sin tid organi
sert et kloakklag, men denne kloakken gikk over i apen grøft mellom
gårdene Fleskhus og Sem, vest for jernbanen/E6. Eierne av de to
gårdene, Knut Jermstad og Arne My hr, ønsket å få lagt igjen denne
grøfta. Herredsagrom Leif Bjørkli laget et kostnadsoverslag, og det
ble regnet med bidrag fra Innherred Sykeheim, samvirkelaget og
det offentlige. Styret vedtok å bevilge kr. 4.000,- til arbeidet under
forutsetning av at samvirkelaget unngikk framtidige vedlikeholdskost
nader.
I 1975 draftet styret en utredning «Om styremedlemmers ansvar, om
informasjon, taushetsplikt og habilitet». Samme materiell ble også

----
305 Vsl
----
sendt til medlemmene av revisjonsutvalget og representantskapets
utvalg.
Et eldre bolighus med ca. 1 dekar tomt vest for Hanskemakergata,
rett mot samvirkelagets garasjebygg, ble tilbudt til salgs i 1975. Arne
J. Solberg, Fridtjof M. Tingstad og Kåre Skogstad var forhandlingsut
valg. Etter en del forhandlinger vedtok styret kjøp av eiendommen i
1976.
I 1975 vedtok styret stillingsinstruks for forretningsfører/disponent.
Styret vedtok også omarbeidet instruks for tilsynsrepresentanter i
Verdal Samvirkelags avdelinger/filialer.
Levanger Tennisklubb skulle feire 50-årsjubileum i 1975 og søkte
om et tilskott. De oppga at omkring 60 av de 100 medlemmene var
i aldersgruppen 12 til 16 år, og at klubben satset mye på opplærings
virksomhet. Kr. 300,- ble bevilget.
Høsten 1975 ble det inngått avtale med kjøpmann Kåre Berg om
samordning av handelsvirksomheten på Levangernesset og om tilsett
ing av Kåre Berg i lagets tjeneste.
I september 1975 behandlet styret en innbydelse fra Verdal kommu
ne v/ordfører Karl Ydse til et møte med formål å stifte et lokallag av
Foreningen Norden i Verdal.
Før jul 1975 ba Verdal Folkebibliotek om å få starte en utlånsordning
for bøker også ved Skjækerfossen filial i 1976. Det ble nevnt at utlåns
ordningen ved Leksdal filial fungerte bra. Avdelingene skulle få en
liten godtgjøring på kr. 300,- pr. år for arbeidet.
På samme møte fikk styret referat fra Landskurs for tillitsvalgte ved
deltaker Bjørn Thorne og fra Trøndelagskurs for tillitsvalgte ved
Reidar Prestmo.
Samvirkelagets Personalforening v/Roar Wærnes søkte i november
1975 om et tilskott på kr. 5.000,-. Beløpet skulle brukes til kjøp av
hytte, naust og 3 båter ved Skjørholmen, Leksdalsvatnet. Verdal Han
delsfunksjonærers Forening hadde tidligere stått som eier av anlegget.
Denne foreningen hadde tidligere hatt de fleste medlemmene blant
samvirkelagets medarbeidere. De hadde lagt ned stor dugnadsinnsats
på hytta, og samvirkelaget hadde bevilget penger til anlegget. Per
sonalforeningen var derfor interessert i å bevare dette fritidsanlegget
for samvirkelagets personale, og kjøpet var allerede ordnet. Kr.
5.000,- ble bevilget. Det viste seg at hytta hadde kondensskader i taket
og manglet isolasjon. Nye dører var også nødvendig, foruten maling

----
306 Vsl
----
m.v. Året etter ble det derfor etter søknad bevilget kr. 15.000,- til ut
bedringen.
Bingofeberen raste også i 1975, og det var pågang fra foreninger og
lag om leie av kafeteriaen. Bestyrer Ivar Aunøien ville gjerne ha sty
rets syn på eventuell utleie mer enn én kveld pr. uke, da virksomheten
medførte en del slitasje på lokaler og utstyr. Styret mente det måtte
være nok med bingo én kveld i uka.
Året 1975 var verdens kvinneår. Det var da 11 kvinner i represen
tantskapet, 16 kvinner som vararepresentanter til representantskapet,
men ingen i styret — ennå!
Ved årsskiftet 1975/76 kom det forslag fra Levanger kommune om
utvidelse av vegen ved Staupslia. Ut fra tanken om «—Går det, så går
det—» hadde planleggeren like godt stengt adkomsten til avdeling Le
vangernesset og stilt i utsikt en lengre omkjøring i stedet. Vanligvis
var det et åpent og greit forhold til Levanger kommune, og også denne
gangen gikk det an å drøfte saken. Planleggeren innrømmet at han
kanskje hadde gått litt fort fram. Det ble sendt brev om saken, som
ordnet seg på en bra måte.
Fra nyttår 1976 ble 40-timers arbeidsuke innført også for varehande
len. Ved alle slike endringer er det vanskelig å tilgodese alle interesser
og samtidig få ordninger som er forsvarlige både for forbrukerne og
ut fra forretningsmessige vurderinger. Styret behandlet saken og god
kjente de avtalte åpningstidene.
Også i 1975 og -76 behandlet styret flere ganger reguleringsforslag
som dreide seg om begrensing av bilbruken, parkeringsproblemene,
dårlig gatestandard m.v. på Verdalsøra. Det forekom tilfeller av at gater
og gang- og sykkelveger uten videre ble planlagt over samvirkelagets
byggetomter. Protester nådde sjelden fram til de som fattet beslutning
ene, og teknisk etat hevdet at de bare måtte gjennomføre det de folke
valgte hadde vedtatt. I kommunestyret ble det likevel hengt på at forut
setningene med omsyn til lang- og korttidsparkering måtte avklares,
og forholdet til berørte grunneiere måtte bringes i orden før vedtak ble
satt ut i livet.
Det var særlig forholdene ved Postgården, i kvartal X (mellom
Nordgata og Konsul Moes gate), adkomst og varetransport til
DOMUS, parkeringsproblemer generelt og bruken av Suuljordet 0.1.
som ble tatt opp fra samvirkelagets side.
Samvirkelaget mente også at laget allerede hadde kostet på betydeli

----
307 Vsl
----
ge summer på flere parkeringsanlegg, men at disse ble stadig hardere
belastet ved at det ble godkjent byggeplaner for bygg uten at disse i
særlig grad skaffet egne parkeringsarealer. Det ble pekt på at parker
ingsmuligheter har mye å si for alle sentrumsfunksjoner for et landdi
strikt — ikke bare for varehandelen. Skal Verdalsøra utvikle seg som
tettsted, må det være mulig å stoppe der. Trafikken vil ellers gå til an
dre sentra, ble det hevdet fra samvirkelagets side.
Det var også mindre problemer å krangle om: I et leserinnlegg i Inn
herreds Folkeblad og Verdalingen 19. mars 1976 skrev «medlemmer»
at de var imot bruken av nynorsk i årsmeldingen for samvirkelaget.
Det ble kalt et påfunn å trykke meldingen på nynorsk, og det ble pekt
på at det trolig er dyrere også (trykkerikostnad som for utenlands
språk). Styret tok innlegget til orientering, men årsmeldingene ble
fortsatt skrevet og trykt vekselsvis på bokmål og nynorsk. Det er trolig
få som har tatt skade av dette.
I 1976 vedtok styret stillingsinstruks for avdelingsledene, bestyrere av
filialer, kafébestyrer, kontorsjef, butikkonsulent og driftsleder. Still
ingsinstruks for disponent var vedtatt året før.
Styret ga i 1976 sin tilslutning til retningslinjer som ble utarbeidet
i forhandlinger mellom A/L Fellesproduksjon, NKL og Slakterienes
Salgssentral om et salgsarbeid med A/S Røra Fabrikker utenom lokal
distriktet. Det gjaldt bl.a. salg av spekevarer og hermetikk fra FP til
NKLs engroslager rundt i landet, til samvirkelag og til PROMUS, som
er NKLs salgsapparat til storhusholdninger. Det var en del debatt om
definisjonen av den nye pakningen «spekebrett», men saken ordnet
seg, og FP fikk lov til også å markedsføre dette produktet.
I mai 1976 behandlet styret en søknad fra Verdal kommune v/finan
sieringsutvalget for reising av idrettshall om økonomisk støtte til en
fullverdig idrettshall ved den nye videregående skolen som skulle byg
ges ved Stiklestadvegen.
Idrettshallen var kostnadsregnet til ca. 8 mill. kroner. Av dette
skulle kommunen bære 2 A. Finansieringsutvalget ba om støtte fra
foreninger, bedrifter og enkeltpersoner for å få ordentlig utstyr, tribu
nekapasitet m.v. Styret vedtok å bevilge 50.000 kroner.
Det ble i 1976 vedtatt å auke kapasiteten for pelletering av kraftfor
ved mølla ved innkjøp av enda et pelleteringsanlegg. Samtidig ble det
som nevnt vedtatt å anskaffe tankutstyr for melasse med sikte på til
setting av melasse i enkelte kraftforsorter.
Verdal Samvirkelag — 20

----
308 Vsl
----
Sommeren 1976 vedtok styret et forslag om å opprette en stilling
som varehusassistent, og stillingen ble lyst ledig.
Samvirkelaget hadde flere ganger hatt pågang fra organisasjoner om
plassering av myntautomater på kafeteriaen og i varehuset, men hadde
sagt nei til dette. I 1976 ga NKL sin tilslutning til plassering av Røde-
Korsautomater i S-varehus. Styret sa seg derfor enig i at en slik auto
mat ble plassert på kafeteriaen. Seinere kom det slike automater i
DOMUS Verdal og Levanger.
På årsmøtet i Nord-Trøndelag Kooperative Fylkeslag i juni 1976 ble
Fridtjov M. Tingstad valgt som ny styreformann for fylkeslaget og re
presentant til NKLs representantskap (fylkeslaget ble seinere kalt di
striktslag - slik det opprinnelig hette).
A/S Verdal Tomteselskap foreslo i juli 1976 et makeskifte av tomte
arealer ved avdeling Trones. Styret vedtok forslaget, og prismellom
laget ble oppgjort etter pristakst.
I august 1976 hadde samvirkelaget amerikanerbesøk. Det var to
forskere fra Ralph Nader Organisation som drev med forbrukerforsk
ning og arbeidet for fremme av forbrukerrettigheter i USA. De to var
sendt hit til Verdal av NKL, Oslo, for å besøke et s-lag med mer om
fatte nde virksomhet.
Sammen med andre forskere var de to i Europa for å studere
forbruker-kooperasjonen og samle materiale til en rapport som for
brukeradvokaten Ralph Nader skulle gi ut i USA. Han ble internasjo
nal kjendis, blant annet etter at han nærmest slaktet en ny bilmodell
fra en av de store bilprodusentene i USA. Bilen var direkte farlig, hev
det Nader, og han foreslo at fabrikken skulle bruke som reklametekst
«usikker i alle hastigheter».
Høsten 1976 ble det inngått avtale med eierne om leie av en del av
første etasje av Jernbanegt. 11 i Levanger, foreløpig for to år, særlig
med sikte på lager og eventuell salgsplass under utbyggingen av
varehuset.
Verdal Idrettslag arbeidet i 1975 og 1976 med planer for en større
utbygging og forbedring av idrettsanlegget. Utbyggingen skulle foregå
over en 3-årsperiode etter tilsagn om tilskott fra kommunen og be
drifter.
Idrettslaget søkte om tilskott, helst i samband med pristilbud på
byggevarer, gjerdemateriell e.l. til ca. 10.000 kroner.
Vanligvis ble det ikke gitt tilskott til vanlig idrettsarbeid. I dette til

----
309 Vsl
----
fellet vedtok styret å gi tilskott i form av bygningsvarer til halv pris,
slik at avslaget tilsvarte nevnte beløp.
Samme ordning ble det for Stiklestad Idrettslag, som skulle ha tak
plater for ca. 1000 kroner til ei tidtakerbu ved Blommen. Tilskott ble
vedtatt i form av halv pris på varene.
Verdal kommune arbeidet hosten 1976 med planer om bygging av
lager og garasjer for teknisk etat. Teknisk sjef Landberg la fram ønske
om 5-6 dekar tomt av Reinsholm (sør for Eng). Styret valgte formann
en og disponenten til å forhandle med kommunen om eventuelt salg
av tomt, men kommunen fikk andre planer.
Ordningen med støtte til utkantforretninger var kommet i gjenge, og
avdeling Okkenhaug fikk kr. 1000,— i driftstøtte fra Handels- og
Skipsfartsdepartementet for foregående år.
I oktober 1976 behandlet styret et forslag om utvidelse av butikklo
kalet ved avdelingene Lysthaugen og Inndal ved å rive bakveggen og
ta med det nærmeste lagerrommet i butikken.
Arkitekt Johan Stensaas hadde utarbeidet tegninger, planer og kost
nadsoverslag. Byggmester Svein Guddingsmo ble bedt om å gi pris på
arbeidet. Han fikk også i oppdrag å utføre omgjøringen.
Styret for Nord-Trøndelag Kooperative Fylkeslag v/formannen
Fridtjov M. Tingstad foretok høsten 1976 regionvise besøksreiser til
alle s-lag innen fylket for å gjøre seg kjent med forholdene. Først i no
vember besøkte de denne regionen og avsliittet med et fellesmøte for
styremedlemmene i alle s-lag i området Inderøy-Frosta på Backlund
Hotell i Levanger.
Avdeling S-RØR, Steinkjer fikk leie noe mer plass etter at Samvir
kelaget Steinkjer flyttet sin møbelavdeling fra Nordsileiret. Det ble
bedre kontorplass, salgsareal og spiserom.
I tidsrommet 1976-78 var det flere møter med representanter fra Le
vanger kommune som ytret ønske om tomt til utbygging av bl.a. nytt
helsesenter. Kirkegata 58 og Håkon den godes gt. 37 B var framme
i diskusjonen uten at det kom så langt som til enighet om bygging.
Det var også en kontakt med Metodistmenigheten i Levanger som
var inne på tanken om å overlate sin eiendom like ved varehuset i Le
vanger mot å fa ny kirkesal med nødvendige ytre rom i ev. nybygg.
Før jul i 1976 innbød arbeidsutvalget for opplysning og utdanning
alle formennene i filialtilsynene til et orienteringsmøte. Hovedtemaet
var regnskapsopplegget for avdelingene, budsjett, møtevirksomhet,

----
310 Vsl
----
møtebok, utskrift til styret og ønskeligheten om svar på de saker og
spørsmål som blir tatt opp.
Det lakket mot jul i 1976. I førjulsstemningen behandlet styret en
søknad fra Røra Sokneråd v/Sivert O. Berg om tilskott til ny kirke
klokke ved Salberg kirke. Kr. 500,— ble bevilget.
Nytt renseanlegg for såkorn
I 1975 begynte arbeidet med planer for nytt renseanlegg for såkorn.
Møllemester Helge Prestmo foretok en studiereise for å se på moderne
renseanlegg, og saken ble drøftet med møllekonsulenten i Norges
Bygdemøllelag og med fagfolk innen Statens Kornforretning. Det var
også samtaler med formannen i kontraktdyrkerlaget, Jon A. Rostad,
om lagets syn på saken. Leierensing for andre, f.eks. Felleskjøpet, var
også med i vurderingen, men det viste seg å være et komplisert regel
verk for drift av slike anlegg. Det var blant annet nødvendig å søke
om godkjenning som såvareforretning. I tilfelle godkjenning ville det
ikke bli tillått å bruke anlegget for det lokale behovet, som var det vik
tigste. Felleskjøpet skulle også bygge nytt anlegg i Trondheim, og de
meldte fra om at de kom til å bygge uansett. Samvirkelaget var stor
kunde hos Felleskjøpet og solgte bl.a. såvarer fra FK. I oktober 1976
ble representanter for bondelaga og bonde- og småbrukerlaga i om
rådet Åsen - Røra innbudt til en prat om saken med styrets formann,
Trond Okkenhaug, møllemesteren og disponenten.
Det ble arbeidet videre med planene i 1977. Blant annet vedtok styr
et å kjøpe en pallelaster for automatisk opplegging av sekkegods (så
korn, kraftfor) på paller. Med transportbaner kostet pallelasteren ca.
200.000 kroner.
I oktober 1977 vedtok styret planer for nytt renseanlegg i 3. etasje
i «nymølla». En del av taket måtte fjernes for å få plass for høye mas
kiner, filter m.v, og det tidligere takoppbygget - 4. etasje - måtte utvi
des. Dette arbeidet ble utført av byggmester Torbjørn Grande.
Det ble valgt svenske og danske maskiner for rensing, og engelsk
oppsekkingsstasjon. Prisoverslaget lød på ca. 450.000 kroner + av
gift. Anlegget sto ferdig ved årsskiftet 1978/79, og det ble hektisk rens
ing i en noe forkortet sesong i 1979.
En interessant naboavtale med Thor Hermann
På slutten av 1976 kom de første drøftingene med Thor Hermann i

----
311 Vsl
----
gang. Det dreide seg om muligheten for samordning av hans bygge
planer på egen tomt, Krognes Vestre 19/106, på en måte som samtidig
kunne gi betydelige utvidelsesmuligheter for Matsentret i Verdal
(DOMUS Mat). Det var flere møter om saken.
I september 1977 ble det holdt en konferanse mellom Thor Her
mann, ingeniør Aurås, banksjef Næss, representanter for konsulentfir
maene for bygget sammen med arkitekt Johan Stensaas, konsulent
Otto Holme og disponenten.
Formålet var å drøfte gjennomføringen av Hermanns byggeplaner
langs Matsentret og få grunnlag for kostnadsoverslag og leieavtale, av
tale om hvilke kostnader som gjaldt sel ve bygget og hva som * : aldt det
innvendige og som direkte berørte samvirkelaget (VVS, el.strøm, lys,
armaturer, Frengertak o.L).
Representantskapet ga sin tilslutning til planene i mai 1977. Flere al
ternativ var med i diskusjonen fram til våren 1978 da det ble enighet
om at Hermann skulle oppføre bygget med underetasje og 1. etasje for
bortleie til samvirkelaget. Samtidig ble det utarbeidet planer for et
ventilasjons- og varmegjenvinningsanlegg i tilbygg på taket av
DOMUS Mat (som da var vedtatt navn på Matsentret), i forlengelse
av kontoretasjen. Varmen fra kjøleanleggene skulle nyttes til termostat
styrt forvarming av ventilasjonsluft, både for butikken og for kontor
ene via nye ventilasjonskanaler under taket langs ytterveggene i kon
torlokalene. (Styret hadde seiv fått erfare at det var nødvendig med
bedre ventilasjon også på disponentkontoret, der styremøtene ble
holdt. Ved vanlig åpning av vinduene, kom både trafikkstøyen og ek
sosen inn, og det tok på i lengden.)
Alle byggeplaner og avtale om finansiering og leie av lokaler i ny
bygget var i grove trekk ferdige i september 1978. DOMUS Mat ville
få en utvidelse av salgflata på nesten 500 m 2 etter at den gamle ytter
veggen av betong ble saget ut og fjernet i 1. etasje. Dessuten ville det
bli lagerlokaler, tilfluktsrom m.v. i underetasjen, - som ble planlagt
med mulighet for nedkjøring med bil, da det bl.a. skulle lagres varer
for elektrisk avdeling der. Dessuten ble det i første etasje mulighet for
et ekstra inn- og utgangsparti for kunder, mot parkeringsplassen på
nord-sida av avdelingen. Dette med enda et inngangsparti var en idé
som i første omgang sjokkerte mange, men som også fikk mange til
hengere, og som viste seg å bli populært.
Avtalen med Hermann var komplisert, og utkastet gikk fram og til

----
312 Vsl
----
bake for finpuss flere ganger. Banksjef Næss gjorde et godt grunnar
beid, og etter drøftingene hadde advokaten lite å tilføye, bortsett fra
å si at han hadde vært borti mange slags avtaleforhold i sin praksis,
men at det var første gang han hadde vært med på en avtale som
denne. Avtalen ble vedtatt av partene på nyåret 1979.
Også i dette tilfellet ble det bekreftet at det er fornuftig å snakke
sammen, og at en avtale er best når den er god for alle parter.
Byggearbeidet gikk greit, og åpningen etter utvidelsen av DOMUS
Mat skjedde 24. oktober 1979. Avtalen fungerte godt i 5 år. Våren
1984 ble det inngått ny avtale med Hermann, denne gang om kjøp av
nybygget for ca. 3,1 mill. kroner.
Vuku forbrugsforening
100-årsminnet for starten av ett av de første samvirketiltak i Verdal
ble feiret i Vuku 5. mai 1977. Det gjaldt Vuku Forbrugsforening, som
ble startet 5. mai 1877, og som ble avviklet etter 20 års drift i 1897.
Avdeling Vuku hadde fått flaggstang til jubileet, og på 100-årsdagen
var flagget heist.
En plakat fortalte om Vuku Forbrugsforening, og en utstilling som
Evaldßalgård, Johanna Liff, HansJøsås, Sigrun Tronstad, Martin Grunnan.


----
313 Vsl
----
sto hele uka, viste medlemsbok, protokoll og bilder, bl.a. av forening
ens første styreformann, bonde, lærer og kommunekasserer Elling
Skrove. Det var også kaffeservering til medlemmene, og en av repre
sentantene for kretsen, Møyfrid Kvernmo, sto for serveringen.
De tre som hadde gjort forarbeidet med 100-årsfeiringen på det lo
kale planet, fikk blomster. Det var Martin Grunnan, som hadde den
første av Forbrugsforeningens styreprotokoller i forvaring, Hans
Jøsås, som var tidligere representant for Vuku krets, og Sigrun Tron
stad, som hadde skrevet et utdrag av Forbrugsforeningens styreproto
koller. Utdraget var tatt inn i Innherreds Folkeblad & Verdalingen 3.
mai 1977 (se Også til Verdal og Vuku).
Styrets formann, Trond Okkenhaug, og nestformann, Fridtjov M.
Tingstad, møtte fram og foretok blomsteroverrekkelsene, og det ble
blomster også til Johanna Liff, datter av den første butikkdamen ved
Vuku Forbrugsforening.
Arbeidstid - kontoret
Etter den generelle nedsetting av ukentlig arbeidstid fra 42 Vi til 40
timer fra nyttår 1976 ville kontorpersonalet ta opp spørsmålet om kort
ere arbeidstid også ved kontoret. I mai 1977 søkte derfor kontorperso
nalet om å få 37 Vi timers uke fordi de tidligere hadde hatt 40 timers
uke. De hadde på forhand lagt fram spørsmålet for tillitsmannsut
valget, som diplomatisk hadde uttalt at utvalget ikke ville sette seg
imot en slik ordning. Det ble også vist til at et par andre s-lag hadde
kortere ukentlig arbeidstid for kontorfunksjonærene enn for butikk
funksjonærene. Styret måtte legge til grunn at landsoverenskomsten
mellom Handel og Kontor og DKT har kontorfunksjonærene med i
samme gruppe som butikkfunksjonærene, og at «den ordinære og
effektive arbeidstid ikke skal overstige 40 timer pr. uke». Styret måtte
derfor avslå søknaden, og det ble føyd til at «styret er av den mening
at tariffrevisjonen 1975 hadde som intensjon å få fjernet den forskjell
i arbeidstid man hadde hatt».
En ny søknad fra kontorpersonalet om kortere arbeidstid eller
lønnskompensasjon for differansen ble også avslått. DKT viste til at
det ikke var avtalemessig grunnlag for kravet.
Blant butikkpersonalet var det nok liten forståelse for at kontorper
sonalet hadde særlig saklige grunner for å ha kortere arbeidstid enn
ute i avdelingene. Det er imidlertid alltid et problem når det spørres

----
314 Vsl
----
at enkelte andre s-lag, kommuneadministrasjoner, banker 0.1. er snille
og slepphendte med arbeidstidsreglene.
Lov om arbeidervern og arbeidsmiljø
Informasjonsmateriellet fra LO og DKT om den nye loven ble sendt
ut i august 1977. Dette materiellet var spesielt tilpasset handels- og
servicebedriftene. Bedriften skulle inndeles i verneområder, og det
skulle velges verneombud og arbeidsmiljøutvalg som kunne samord
nes med eksisterende utvalg innen bedriften.
Innen Verdal Samvirkelag ble virksomheten inndelt i 9 verneom
råder, og det ble valgt verneombud for hvert område foruten et hoved
verneombud.
Laget hadde fra tidligere et samarbeidsutvalg, som holdt regelmes
sige møter 5 ganger i året, og det ble enighet om å slå sammen dette
utvalget med det nye arbeidsmiljøutvalget. Samarbeids- og arbeids
miljøutvalget fortsatte ordningen med 5 møter i året på fast dag, første
uke i februar, april, juni, september og november, på samme måte
som for samarbeidsutvalget tidligere. Denne ordningen er fulgt siden
og fungerer godt.
Det hadde vært arbeidervernlov tidligere også, men den nye loven
var betydelig utvidet. Ordningen med verneombud ga en ny driv i ar
beidet med bedre arbeidsmiljø, og en rekke saker ble etter hvert løst
på fornuftig måte.
Knut Flyum ble valgt som det første hoved verneombud.
Medaljer til medarbeidere
Før jul 1977 tildelte Det Kgl. Selskap for Norges Vel medalje og di
plom for lang og tro tjeneste til følgende medarbeidere: Betjent Odd
Kr. Dahl, avdelingsleder Johan Jørgensen, syerske Gudlaug Lunnan,
vaktmester Einar Nevermo, butikkdame Johanne Ramstad, seksjons
leder Arne Ward, avdelingsleder Knut Ward og butikkdame Ingrid
Holmsberg.
Tildelingen av medalje med diplom og gave fra samvirkelaget
skjedde ved en tilstelning på kafeteriaen 1. februar 1978.
Filialforespørsel fra Vollen
Spørsmålet om filial i Vollengrenda hadde vært oppe i styret så tid
lig som i 1939. Kjøpmannen som drev forretning der, var da villig til

----
315 Vsl
----
Norges Vels medalje 1977.
Foran fra v.: Ingrid Holmsberg, Johanne Ramstad, Gudlaug Lunnan.
Bak fra v.: Odd Kr. Dahl, Arne Ward, Einar Nevermo, Knut Ward, Johan
Jørgensen.
å seige for takstpris. Styret var lite interessert og vedtok å utsette sa
ken. Det ble en lang utsettelse.
Det var kontakt igjen på 1970-tallet, men fra samvirkelagets side var
det liten interesse.
Like før jul 1977 var Gustava Lein - og seinere Johannes H. Nesse
mo - innom og nevnte at det var tungvint for folk i området å få tak
i varer etter at kjøpmann Rotmo hadde opphørt med forretningen. De
ønsket å vite om samvirkelaget kunne være interessert i å opprette en
filial i området.
Styret drøftet saken og kom til at det ikke ville være driftsgrunnlag
for en filial - med mindre nærmere utredninger viste at det med even
tuelle tilskottsmidler kan være forsvarlig driftsgrunnlag, og at kretsen
i tilfelle støtter opp om avdelingen.

 

----
316 Vsl
----
I august 1978 oversendte Gustava Lein i alt 216 underskrifter på
ønsket om avdeling. Dette måtte være med stort og smått, for det ble
opplyst at ca. 60 familier soknet til Vollen. Gustava Lein hadde også
skrevet til Handelsdepartementet og fått tilsendt orientering om gjeld
ende regler for innvesteringstilskott og driftsstøtte til utkantbutikker.
NKL var bedt om å utrede saken og gi en uttalelse. 2 av NKLs kon
sulenter kom på befaring, og de drøftet saken med styrets formann,
driftsleder og disponent.
NKLs driftskonsulent, Steinar Rønning, konkluderte slik: «Vi må
dessverre på det mest bestemte fraråde laget å gå til opprettelse av ut
salg i Vollen.»
Etter hans beregning ville det årlige driftsunderskuddet bli på om
kring 60.000 kroner.
Etter drøfting med styrets formann ble det enighet om å få en av
Handelsdepartementets fagkonsulenter til også å vurdere saken.
Gjennom fylkets utbyggingsavdeling ble fagkonsulenten for Nam
dal/Helgeland bedt om å se på saken.-
Nå passet det slik at Stortingets Administrasjonskomite var på reise
i Nord-Trøndelag, og særlig Namdalsområdet, for å se på utkantbu
tikkenes problemer.
De 10 komitémedlemmene + sekretær og 2 fra Handelsdeparte
mentet ble invitert til et besøk i Verdal Samvirkelag sammen med fag
konsulenten for Namdal/Helgeland, og de kom som avtalt, 1. sep
tember 1978.
Besøket ble kort på grunn av tidsnød, men Vollensaken ble tatt opp.
Gustava Lein og Johannes H. Nessemo var invitert, foruten ordfører
Ola G. Tromsdal. Fra Forbruker- og heimstellnemnda i kommunen
møtte Birgit Næss, og Reidar Kringtrø møtte fra NKL. Hele styret og
driftslederen møtte fra samvirkelaget.
Stortingets Administrasjonskomite så gjerne at laget aksepterte å
drive en avdeling i Vollen med tap for å hjelpe grenda. Etter å ha fått
orientering om at laget allerede fra før hadde flere underskuddsfilial
er, kom det fram en forståelse for at det ville være en grense for hva
laget kunne tåle av slike byrder. Det ble også pekt på at private gros
sistkjeder bare oppretter avdelinger på sentrale steder. Utkantbutikker
vil de ikke drive.
Det ble også nevnt at 4 private nærbutikker var nedlagt på få år i
Verdal.

----
317 Vsl
----
En forespørsel fra et ektepar om å seige varer fra S-laget på prosent
basis i Vollen var også oppe til drøfting. Konsulentapparatet kom fram
til like negative beregninger og frarådde laget å engasjere seg.
I november 1978 vedtok styret å følge de råd som var kommet om
ikke å engasjere seg i forretningsdrift i Vollen.
Heis med glassvegger
I DOMUS Verdal var det ønskelig med en forbindelse i tillegg til
trappa mellom 1. etasje og underetasjen. Ved byggingen ble det satt
av en utsparing i golvet mellom etasjene med sikte på eventuell rulle
trapp. Tanken om rulletrapp ble liksom aldri helt moden - det var
mange motforestillinger og problemer med en slik løsning. Heis ville
være bedre, også for rullestolbrukere og for kunder og betjening med
varevogner.
Heis gir imidlertid visse kontrollmessige problemer i varehus, da
det vanligvis dreier som et lukket rom. En slik heis ville også virke
noe bastant i varehuset.
Så i 1978 dukket en noe uvant idé opp: Hvorfor ikke lage en
glassheis?
Etter at heis- og brannforskrifter var undersøkt, ble det bedt om
planer og anbud. Elektrokonsulent og arkitekt samarbeidet med heis
firmaet om utforming av en heis i trådspeilglass og aluminium, og re
sultatet ble bra. Med bygningsmessige arbeider kom det hele på ca.
175.000 kroner.
S-RØR-avdeling i Levanger
Elektrovarene ble flyttet over fra Tungvaresentret i Sjøgata til
DOMUS Levanger, som ble reåpnet etter utvidelsen i april 1978. Rør
leggermester Bjarne Sjøvold ved S-RØR Verdal hadde fått signaler fra
Levanger-distriktet om at det også i Levanger hadde vært ønskelig
med en avdeling som kunne tilby de mest vanlige varene innen rør
bransjen. Avdelingen måtte dessuten kunne ta imot monterings- og re
parasjonsoppdrag.
Tilsynsrepresentanten for Tungvaresentret, Olav Rekstad, avdelings
leder Ivar Nordnes og driftsleder Bjørn Storhaug draftet arealforde
ling og nødvendige omgjøringer av lokaler, men det var noe tvil om
mulighetene for lønnsom drift av en S-RØR-avdeling. Styret behandlet
saken i februar 1978 og sa seg enig i rørleggermesterens forslag om

----
318 Vsl
----
å opprette en ny S-RØR-avdeling i Tungvaresentret, - som avdelingen
da ble kalt i Sjøgata 35 (seinere Bygg og Bo).
Gammelmeieriet
A/L Innherredsmeieriet hadde flyttet virksomheten over til sitt nye
anlegg på Ørin i 1976. Det gamle anlegget på Øra fra 1916, med flere
tilbygg, ble til salgs. Tomta var på vel 14 dekar + et bygslet areal på
ca. 4 dekar.
I 1977 var det antydet en pris på 4 mill. kroner for anlegget. Dette
ble nevnt i samvirkelagets styre i desember 1977, uten at det ble regi
strert noe særlig interesse for saken. Verdal kommune var interessert
i Gammelmeieriet, men sa nei til kjøp.
I mars 1978 ble det nevnt at et varehuskonsortium sammen med
Finn Rådmann var i gang med planer om erverv og omgjøring av gam
melmeieriet til forretningslokaler og varehus. Det kom nå og da fore
spørsler til samvirkelaget om eventuell interesse for anlegget, men in
teressen var laber.
I april 1979 fikk samvirkelaget en ny forespørsel etter at det private
varehusprosjektet hadde strandet.
Ved en befaring i anlegget deltok avdelingsledene for de avdeling
ene som kunne tenkes å ha bruk for lokaler. Dessuten deltok styrets
formann sammen med vaktmester og disponent. Meieribestyrer Roall
Hognestad viste rundt i anlegget. Etter gjennomgangen av de for
skjellige etasjer og lokaler ble saken drøftet ut fra samvirkelagets be
hov for lokaler eller tomter i framtida, sett i forhold til lagets egne an
legg og tomter.
Styret sammen med representantskapets utvalg behandlet saken i
mai 1979, og da ble det enighet om å undersøke den nærmere. Arki
tekt Johan Stensaas ble bedt om å gå gjennom Gammelmeieriets lokal
er og vurdere prosjektet og komme med sine synspunkter. Arkitekten
laget en betenkning om bruksmuligheter, fordeler og ulemper, ombyg
gingskostander, offentlige forskrifter og krav m.v. Styreformann Ole
Holan og meieribestyrer Roall Hognestad i A/L Innherredsmeieriet
ba inn samvirkelagets styreformann og disponent til en samtale
sammen med ordføreren og rådmannen i Verdal for å få klarlagt om
kommunen hadde interesse av å leie en del av lokalene i det gamle
meierianlegget. Lokaler for bibliotek og teaterverksted ble nevnt.
Inntrykket av at bygningene var uhensiktsmessige for forretnings

----
319 Vsl
----
drift og i delvis dårlig forfatning forsterket seg. Det ville koste mange
millioner kroner å sette bygningene i stand fra kjeller til tak og få an
legget godkjent med nødvendige tilfluktsrom, brannsikringsopplegg
m.v.
Styret behandlet saken i nytt møte og vedtok at det f.t. ikke var
grunnlag for erverv av eiendommen. Representantskapet sa seg enig
i styrets syn. Seinere ble det stiftet et selskap av en del lokale for
retningsdrivende sammen med kommunen, som viste en uvanlig stor
interesse både med kapitalinnskudd, garanti for kjøpesum og velvilje
ellers. A/S Gammelmeieriet gikk i gang med ombygging og oppussing
av bygningene med sikte på etablering av et kjøpmannsvarehus. Denne
kommunale velviljen hadde nok ikke blitt samvirkelaget til del.
Samarbeidsavtale mellom Landbrukets Sentralforbund og
Norges Kooperative Landsforening
Det første virkelige forsøket på en grenseoppgang og avtale var av
talen om slakt og kjøttvarer fra 1949. Seinere, i 1961-62, kom den loka
le avtalen med Bøndernes Salgslag om A/L Fellesproduksjon, som
også ga grunnlaget for den landsomfattende Gomanavtalen mellom de
to partene.
I 1977 og -78 ble det forhandlet mellom LS og NKL om ny samar
beidsavtale, som ble vedtatt i 1978. Styret i samvirkelaget fikk referat
av avtalen i juli 1978. Avtalen tok sikte på å avklare forholdet mellom
partene og videreføre de retningslinjene for samarbeid mellom land
brukssamvirket og forbrukersamvirket som hadde vært gjeldende de
siste 30 åra, men som ikke alltid var fulgt av partene.
Den nye avtalen gikk mer i bredden og omfattet hele spektret av
matvarer fra norsk landbruk og norsk landbrukssamvirke. De viktigste
punktene i avtalen går ut på at samarbeidet skal reguleres slik at:
Førstehåndsutbudet med tilhørende produsentkontakt og fored
lingen av norske landbruksprodukter skal være landbrukssamvir-
kets arbeid og ansvarsområde, og at
Detaljomsetningen på samme måte skal være forbrukersamvirkets
arbeids- og ansvarsområde.
Det heter videre at «seiv om dette i første omgang vil virke som ge
nerelle programerklæringer, er det helt klart at disse punktene er ut
trykk for mål som partene forplikter seg til å arbeide for å nå.»

----
320 Vsl
----
Det ble også vedtatt en rekke utfyllende regler, og partene opnevnte
en styringsgruppe, som skulle følge opp saken.
Avtalen ble undertegnet av Hans Borgen og Olav Borgan fra Land
brukets Sentralforbund og av Peder Søiland og Knut Moe fra NKL.
Denne avtalen er lite kjent og av den grunn blir den vel heller ikke
alltid fulgt alle steder i landet.
Den årlige gaveutdelingen
Hver vår gikk styret sammen med representantskapets utvalg gjen
nom oversikten over søkere og foretok omkring 100 tildelinger av mid
ler fra disposisjonsfondet. I tida 1977-79 dreide det seg årlig om
25-30.000 kroner til sosiale og kulturelle formål, fordelt på beløp fra
200 til 1000 kroner pr. mottaker.
Hvert år kom det en del etternølere, som hadde glemt å sende søk
nad i rett tid, og disse søknadene ble behandlet på seinere styremøter.
Enkelte mente at det måtte gå an å få tildeling uten å ha bryet med
å sende søknad. Styret holdt imidlertid fast på ordningen med krav om
søknad for å ha garanti for at vedkommende forening eller lag fortsatt
eksisterte og var i drift.
Innimellom de årlige tildelingene behandlet styret søknader om til
skott til spesielle formål. Enkelte år ble det tildelt større beløp på den
ne måten enn ved den vanlige gaveutdelingen (f.eks. 50.000 kroner til
idrettshallen ved videregående skole i Verdal).
I 1978 drøftet styret og representantskapets utvalg om den årlige
gaveutdelingen begynte bli unødvendig, da det kanskje var penger nok
innen de lag og foreninger som vanlig vis søkte. Det ble enighet om
å legge spørsmålet fram for representantskapet til en prinsippdebatt.
Styreformannen, Trond Okkenhaug, orienterte om saken og om de ret
ningslinjer som ble fulgt ved tildelingen av årlig gave. Etter at 7 repre
sentanter hadde hatt ordet, ble det fattet følgende vedtak: «Styret og
representantskapets utvalg tar til etterretning det som er sagt i debatt
en, og konklusjonen er at gaveutdelingen bør fortsette i samsvar med
nåværende praksis.»
Avdeling Kirkegata, Levanger
Eiendommen som denne avdelingen ble drevet i, var uhensiktsmes-

----
321 Vsl
----
sig og i dårlig forfatning både bygningsmessig og når det gjaldt elek
trisk anlegg. I 1979 forelå det bl.a. pålegg om utbedring av det elek
triske anlegget. Dessuten hadde arbeidstilsynet gitt en del pålegg om
forbedringer. Enkelte utbedringer var det gitt utsettelse med, ut fra
diskusjonen om det var forsvarlig å fortsette drifta av dagligvareavde
lingen.
Alternativet var å overføre virksomheten til DOMUS Levanger, og
sette eiendommen så pass i stand at den kunne utleies til andre formål.
Styret vedtok i mai 1979 å be representantskapet om fullmakt til å få
avviklet handelsvirksomheten ved avdeling Kirkegata i løpet av året og
om fullmakt til bortleie av Kirkegata 58 og Håkon den godes gt. 37
B, eller eventuelt makeskifte med høvelig eiendom. Representantskap
et vedtok fullmakten enstemmig. Virksomheten ved avdelingen ble av
viklet 30. juni 1979. Resten av varebeholdningen ble overført til
DOMUS, og medarbeiderne gikk over i stillinger ved DOMUS. Eien
dommene har vært bortleid fra da av.
Ny leder ved avdeling S-RØR
Høsten 1978 ble det nødvendig for ledelsen og styret å oppnevne en
midlertidig styringsgruppe ved avdeling S-RØR Verdal. Denne styr
Rørleggermester Harald Halvorsen.


----
322 Vsl
----
ingsgruppen skulle samarbeide med avdelingslederne ved S-RØR
Steinkjer og S-RØR Levanger, foruten med driftsleder, kontorleder
m.fl. ved hovedkontoret.
Denne ordningen skulle gjelde inntil det ble mulig å få tilsatt ny rør
leggermester som håndverksfaglig leder for virksomheten, da den for
rige fratrådte.
Ved første utlysing av stillingen var det tynt med kvalifiserte søke
re, men i neste runde meldte det seg 9 søkere. Av disse valgte styret
i mars 1979 rørleggeremester Harald Halvorsen som ny leder for rør
leggervirksomheten, og Halvorsen har siden hatt denne viktige stil
lingen.
Andre saker fra 1977 til 1979
På nyåret 1977 behandlet styret brev fra NKL v/formannen Peder
Søiland om kvinnenes representasjon i samvirkelagenes organer. Han
pekte på at kvinnene er svakt representert innen tillitsvervene, og han
tok opp spørsmålet om det kunne gjøres noe med dette forholdet.
Styret vedtok å føre spørsmålet videre gjennom den orienteringen
som hvert år sendes til medlemmene av valgnemndene i laget.
I februar 1977 ble styret orientert om en kundeundersøkelse som var
Avdelingsleder Johan Iversen.
Avdelingsleder Knut Ward.


----
323 Vsl
----
foretatt ved Gullkranen Kafeteria. Gjestene fikk et spørrekort til ut
fylling, og de var jevnt over meget godt fornøyd. Enkelte merknader
ble gjennomgått i et internt møte som bestyrer Ivar Aunøien holdt med
medarbeiderne ved kafeteriaen.
Pinsemenigheten Sion skulle bygge nytt hus på Ørmelen, men tomta
var noe trang for å fylle kravet om tilstrekkelig parkeringsplassen De
søkte derfor tilsagn om å få nytte samvirkelagets parkeringsområde på
eiendommen Kveldsol 18/80 ved avdeling Ørmelen som reserveområ
de for parkering på søndager fra kl. 18.00 til ca. kl. 22.00 og eventuelt
en kveld i uka.
Styret for samvirkelaget vedtok å gi dette tilsagnet, slik at byggingen
av bedehus kunne komme i gang.
Både fra Personalforeningen og fra ledelsen i laget ble det arbeidet
med å få i gang bedriftslegeordning. Det hadde vært en ordning i gang
en kortere periode tidligere, men i flere år hadde legene for mye å
gjøre med vanlig praksis, slik at de måtte si nei til avtale om bedriftsle
geordning. I 1977 gikk Norsk Folkehjelp i gang med å opprette eget
bedriftslegekontor i Verdal. Ledelsen og styret vedtok å gå inn for
dette opplegget.
Valgnemnda i Vuku krets ba i 1977 styret vurdere om det var mulig
at kretsmøtene kunne ambulere mellom de 4 områdene i kretsen fra
år til år (Vuku, Inndal, Ulvilla, Leirådal). Nemnda mente at det særlig
i denne kretsen var ønske om en slik ordning. Marit Tømmerås, Bjørn
Arstadvold, Petter Storstad og Sefanias Kulstad var underskrivere.
Styret vedtok å ta opp spørsmålet på kretsmøtet i Vuku. Der ble for
slaget vedtatt, og ordningen er fulgt siden.
Dette vedtaket spurtes, og på medlemsmøtet i Stiklestad krets (Stik
lestad, Volhaug/Haukå, Leksdal) i 1977 kom Einar Kristoffersen med
dette forslaget: «Møtet har ingen innvending mot at styret, om det
finner det formålstjenlig, for 1978 legger valgmøtet til Leksdal, og da
som en prøveordning.» Denne ordningen med veksling mellom Stikle
stad og Leksdal er fulgt siden.
I juni 1976 ble Knut Ward konstituert som avdelingsleder for avde
ling Driftsmidler/Byggevarer, da avdelingsleder Johan Iversen ble syk.
Iversens arbeidsforhold opphørte i januar 1977, da han fortsatt var syk.
I styremøtet i mars 1977 ble Knut Ward fast tilsatt i stillingen som av
delingsleder.
3. mai 1977 foretok styret og representantskapets utvalg en befaring
Verdal Samvirkelag — 21

----
324 Vsl
----
til varehuset i Levanger, der det var byggearbeid i gang for utvidelse,
videre til avdeling Levangernesset, avdeling Kirkegata, Tungvaresent
ret og NOROL-sentret Levanger.
Fra Personalforeningen ble Aksel Olsen valgt som medlem av sam
virkelagets styre etter Roar Wærnes og med Bjørn Thorne som varare
presentant. Den andre styrerepresentanten fra medarbeiderne var Ivar
Aunøien.
I mai 1977 ble det vedtatt å bruke navnet S-RØR i stedet for Rør
leggeravdelingen, også i Verdal. S-RØR-navnet var brukt for rør
leggeravdelingene i Steinkjer og i Levanger.
Avdelingsleder Odd Storhaug.
Avdelingsleder Alf Bakkan
Sommeren 1977 ble Alf Bakkan tilsatt som avdelingsleder for skoav
delingen ved DOMUS Verdal. Avdelingsleder Odd Storhaug hadde
varslet om at han skulle fråtre i desember samme år ved oppnådd al
dersgrense etter 19 år som avdelingsleder ved skoavdelingen. Det var
Odd Storhaug som i de harde 30-åra, nærmere bestemt 1932, ble til
satt som betjent ved manufakturavdelingen i konkurranse med 152 an
dre søkere. I 1947-48 var han tilsatt som avdelingssjef ved manufak
turavdelingen ved Inderøy Samvirkelag, fra 1948 1. betjent ved manu
fakturavdelingen i Verdal Samvirkelag og fra 1958 avdelingsleder ved
skoavdelingen.


----
325 Vsl
----
Det ble inngått avtale med Steinulf Eriksson om kjøp av hans tomt
ved Asbjørnsens gate, nord for Matsentret og inn til lagets parkerings
område. Avtalen ble inngått med sikte på å sikre mulighet for utvidelse
av parkeringsområdet.
I 1977 ble spørsmålet om ny og bedre tomt for avdeling Røra drøftet
en del. Det ble vedtatt å undersøke mulighetene for ny tomt når veg
planene var nærmere avklart.
Styret vedtok forslag om kjøp av en faktureringsautomat til mølla
med elektroniske regneenheter og minner, for å rasjonalisere regn
skapsføringen med bl.a. lagerbeholdningene både for mølla og for
leverandørene av byttemalingskorn.
Anlegget skulle regne ut og skrive fakturaer og betalingsdokument.
Med spesialprogram for mølleregnskap kostet anlegget ca. 120.000
kroner. Seinere ble mølla direkte tilknyttet lagets EDB-anlegg.
I 1977 ble det sendt søknad til Levanger kommune om mulighetene
for å få kjøpe tomtene Jernbanegata 3, 5, 7, og 9, som laget hadde feste
avtale for. Tomtene Håkon den godes gate 6, 8 og 10 var kjøpt tidlige
re. Disse tomtene tilsammen utgjorde varehustomta. Levanger kom
mune v/formannskapet vedtok å seige de fire tomtene mot Jernbanega
ta, men salget gikk ikke i orden før seinere.
Under planleggingen av vareopplegget ved varehusene i Levanger
og Verdal ble det satt av salgsareal for salg av avskårne blomster og
potteplanter straks varehusene kunne åpnes med DOMUS-status.
Salgsarealene skulle averteres med sikte på avtale med dyktige fagfolk
som kunne drive for egen regning og med en prosentavtale for husleie
m.v. Det ble vedtatt at avtalen skulle forutsette bruk av kassakvittering,
og laget skulle gi tilbakebetaling på kjøp også for blomstersalget.
Salgsarealet for blomster i DOMUS Verdal ble bortleid til Jarle Løe
og i DOMUS Levanger til Oddvar Haugan, som trakk seg, og i stedet
ble det inngått avtale med Svein Fiskvik.
En artikkel i Økonomisk Rapport om styrets ansvar og arbeidsopp
gåver i en bedrift ble gjennomgått og drøftet i 1977. I samband med
dette ga Aksel Olsen en rapport fra Landskurs for tillitsvalgte.
Styret vedtok at samvirkelaget skulle melde seg inn som medlem av
Norsk samband for de forenede nasjoner.
I november 1977 ble Otto Holme tilsatt som varehusassistent ved
DOMUS Levanger. Han fikk da bruk for bl.a. den varehusutdann

----
326 Vsl
----
ingen han hadde fått i svenske DOMUS-varehus og gjennom Varehus
foreningen DOMUS i Norge.
NKL og Samvirkeskolen avviklet et 3-dagers kurs for tillitsvalgte i
s-lag på Verdal Hotell i oktober 1977. Fra Verdal Samvirkelag deltok
både medlemmer av styret, representantskapet og forretningsledelsen.
Deltakerne ellers var fra s-lag i Midt-Norge, og de var med på en
rundgang i enkelte sentrumsavdelinger i Verdal Samvirkelag. Etterpå
var det orientering om laget og en spørrerunde.
Vårt Blad ble i 1977 vedtatt utsendt gratis til hver medlemshusstand
innen lagets virksomhetsområde.
Det første brevet fra NKL til alle s-lag på nyåret 1978 var heller dys
tert. Det gjaldt den alvorlige økonomiske situasjonen som landet var
inne i, og kostnadsstigningen, som hadde vært meget sterk i en del år.
Det ble manet til forsiktighet med nye investeringer og prosjekter.
Varebeholdningene måtte krympes, selvbetjeningsgraden aukes, kost
nadene reduseres o.s.v. Kopi av brevet ble sendt til alle avdelingslede
re, revisjonsutvalget, representantskapets utvalg og arbeidsmiljøut
valget, kontoret, foruten til styrets medlemmer som drøftet brevet i
første styremøte.
I mars 1978 ble avdelingsleder ved DOMUS Mat, Kyrre Heiden, til
satt også som varehusassistent ved DOMUS Verdal. Han hadde tidlig
ere gjennomført varehusutdanning gjennom Varehusforeningen
DOMUS.
Bebyggelsen på eiendommen Lilleborg 19/184, vest for Hanskema
kergata, sto tom og var i elendig forfatning og moden for riving. På
grunn av stadige innbrudd og hærverk ble huset avertert til nedriving,
og tomta ble ryddet.
På kretsmøtene i 1978 ble det som ekstra programpost vist en film om
den første oljeboreplattformen som ble bygd ved Aker Verdal A/S i
1973/74 - Deep Sea Driller - og som seinere havarerte under slep i
uvær ved Feie utenfor Bergen. Plattformen var i 1978 igjen i Verdal
for ombygging og reparasjon etter havariet.
Arbeidsutvalget for opplysning og utdanning ba i juni 1978 om fort
gang med tilsetting av konsulent for opplæring og drift etter Otto
Holme, som var tilsatt som varehusassistent ved DOMUS Levanger.
Det ble vedtatt at stillingen skulle averteres.
I august 1978 vedtok styret å tilsette økonomisekretær Jarle Olsnes
som ny kontorsjef fra 21.10.1978. Kontorsjef Kåre Skogstad hadde tid

----
327 Vsl
----
ligere meldt fra om at han ville fråtre samme dato ved oppnådd alders
grense.
Kontorsjef Jarle Olsnes.
Møllemester Helge Prestmo hadde stort arbeidspress ved mølla,
ikke minst i samband med ny montering av renseanlegget for såkorn.
Det ble derfor drøftet et opplegg som skulle frigjøre Prestmo for en
del av gjøremålene ved å få tilsatt en produksjonsleder for den løpende
mølleproduksjonen, og i denne stillingen ble Reidar K. Olsen tilsatt.
Som ny produksjonsassistent ble John Lilleeng tilsatt, og ny arbeids
formann ble Reidar Molde. Ved denne ordningen ville Helge Prestmo
bli noe avlastet, slik at han etter eget ønske kunne ta seg av maskin
planene og føre tilsyn med montering, prøvekjøring 0.1.
I et rundskriv fra Foreningen Norden, Verdal Lokallag, høsten 1978
ble foreninger og lag invitert til å bli medlemmer av Foreningen Nor
den. Det ble vedtatt å melde laget inn som medlem.
I oktober 1978 vedtok styret kjøp av kontorcomputer for EDB
kjøring av debitorregnskapet og med automatisk utkjøring av beta
lingsbilag og purring ved for sein betaling. Anlegget kostet ca.
200.000 kroner. Hovedregnskapet var da i 10 år kjørt etter EDB
program på leiebasis og med lokal punching.
I november 1978 vedtok styret å være med på en aksjeutvidelse for
A/S Innherad Teglverk. Det kunne tegnes 1 ny aksje for hver 2 gamle


----
328 Vsl
----
aksjer. Samvirkelaget hadde fra før 77 aksjer og var derfor satt opp
med 38 nye aksjer a kr. 1.000,-. Kjøpet ble vedtatt av styret. Det viste
seg seinere å bli en tvilsom transaksjon. Det endte med konkurs for
teglverket, og ny eier overtok.
Den nye arbeidsmiljøloven førte til endringer i arbeidsreglementet.
Enkelte punkter i det tidligere reglementet ble forenklet eller tatt ut,
da de var kommet med i avtaleverket mellom LO og DKT. Andre av
snitt var utvidet eller forandret på grunn av andre lover og forskrifter.
Hovedkasserer Magnhild Haldås og kontorsjef Kåre Skogstad.


----
329 Vsl
----
Dette gjaldt f.eks. bedriftshelsetjenesten og sykelønnsordningen, som
hadde ført til nye regler for melding ved sykdom. Både Statens Ar
beidstilsyn og DKT hadde laget utkast til nytt arbeidsreglement. Dette
materialet ble lagt til grunn for forslag til nytt arbeidsreglement som
ble utarbeidet i samråd med samarbeids- og arbeidsmiljøutvalget og
vedtatt av utvalget og styret.
På siste styremøte før jul 1978 gikk styret gjennom «Styrets arbeid
i større og mindre bedrifter - Noen erfaringer» av Carl Mannerfelt
(tidsskriftartikkel).
På samme møte ble det referert melding om at hovedkasserer Magn
hild Haldås og kontorsjef Kåre Skogstad var tildelt H.M. Kongens
Fortjenstmedalje. Magnhild Haldås skulle fråtre ved årsskiftet, og
Kåre Skogstad hadde fratrådt i oktober, begge ved oppnådd alders
grense og etter en lang og vel utført arbeidsinnsats i lagets tjeneste.
De var begge tidligere tildelt Det Kgl. Selskap for Norges Vels
medalje for lang og tro tjeneste. Tildelingen av H.M. Kongens For
tjenstmedalje ble foretatt av fylkesmann Leif Granli ved en festlig til
stelning på kafeteriaen 10. januar 1979.
Som ny hovedkasserer ble tilsatt
Anne Marie Slottemo, tidligere
assistent ved hovedkassen.
På nyåret 1979 ble det organisert
bedriftshelsetjeneste i Norsk
Folkehjelps regi også i Levanger.
Ytterøy Plastprodukter A/S med
hovedsakelig plastposeproduksjon
hadde vært gjennom en akkord. I
februar 1979 ønsket bedriften å få
tegnet ny aksjekapital. Styret ved
tok å tegne 2 aksjer a kr. 500,-.
Etter en tid gikk fabrikken konkurs
og ble nedlagt.
Opplegget for «S-Nærkjøp» ble
satt i gang i 1979. NKL hadde utar-
Hovedkasserer
Anne Marie Slottemo.
beidet en del hjelpemateriell for mindre dagligvareavdelinger og filia
ler (under 2 mill. kroner i omsetning). Det ble tilrådd sterk rasjonali
sering av drifta og en aktuell, men begrenset varebeholdning med god
omsetningshastighet for å oppnå bedre mulighet for forsvarlig drift og


----
330 Vsl
----
resultat. Styret vedtok at opplegget skulle gjennomgås i møter med
filialtilsynene og med bestyrerne og personalet ved filialene.
Styrene i Sør-Trøndelag og Nord-Trøndelag kooperative fylkeslag
hadde felles møte og befaring i Nord-Trøndelag et par dager i mars
1979, og de besøkte da Verdal Samvirkelag og ble vist rundt og
orientert.
Som ekstra programpost på kretsmøtene i 1979 kåserte museumsbe
styrer Steinar Berg og viste lysbilder fra virksomheten ved Verdal Mu
seum og i distriktet.
Etter at kretsmøtene var avviklet, gikk styret som vanlig gjennom
sammendrag over de sakene som ble tatt opp på kretsmøtene.
Våren 1979 var det ny kontakt med eieren av eiendommen Øst
vold/Olstad - mellom Møllegata og jernbanen - ved Fram, avdeling
Driftsmidler/Byggevarer. I 1973 ble det inngått avtale om framleie av
denne eiendommen med Brødrene Rishaug A/S, som hadde leieavtale
med eieren, Johan Norlie A/S, Oslo. Eieren hadde fått foretatt takst
på eiendommen, og salgssummen var 1,2 mill. kroner. Etter god
kjenning i representanskapet ga styret formann og disponent fullmakt
til å forhandle videre om kjøp av eiendommen. Det ble enighet om
kjøp til en pris av 1 mill. kroner.
De faglige tillitsmenn og hovedtillitsmannen, som var valgt i sam
svar med avtaleverket mellom LO og DKT, hadde ofte en vanskelig
jobb, særlig før de hadde fått satt seg inn i regelverket. De var «mel
lom barken og veden», og det hendte at de ble narret til å ta opp saker
som de ikke hadde noe med i det hele tatt, og som ikke hørte inn under
tillitsmannsordningen. Ved ett tilfelle fikk til og med styret brev fra
tillitsmannsapparatet om en sak som gjaldt arbeidsteknisk opplegg
m.v. i en avdeling. Styret vedtok å skrive tilbake at styret var av den
oppfatning at det måtte bero på en misfortåelse av tillitsmannsopp
gaven når en slik sak ble sendt styret. Styret og ledelsen viste til
§ 6-15, og spesielt til § 9 og 10 (om tillitsmannsordningen og tillits
mannens oppgave) i hovedavtalen mellom LO og DKT. Styret gikk vi
dere ut fra at denne saken måtte bli tatt opp og ordnet på korrekt måte
i samsvar med gjeldende avtaler og med den samarbeidsånd som det
bør være på en arbeidsplass.
Det har alltid vist seg å være en fordel for alle parter med et dyktig
og godt orientert tillitsmannsapparat.
I juni 1979 behandlet styret tilbud på en trappheis for kontorinn

----
331 Vsl
----
gangen og trappa til kontoretasjen. Kostnaden ville i tilfelle bli ca.
50.000 kroner. Prisen var ikke avskrekkende, men det var ikke til
strekkelig tillit til at anlegget var en god nok løsning, og saken ble
utsatt.
Etter henstilling fra Fellesrådet for det sørlige Afrika hadde for
mannskapet i Verdal vedtatt å be Verdal Samvirkelag og Verdal Han
delstands Forening om å boikotte varer fra Sør-Afrika. Styret var fullt
enig i prinsippet om boikott, men syntes at saken var vel utenrikspoli
tisk til å fatte noe spesielt lokalt vedtak. NKL hadde tidligere gått ut
med boikott av varer fra Sør-Afrika, men ble da stående alene i denne
saken. Resultatet ble at en del private fruktimportører kjøpte som tid
ligere fra Sør-Afrika, og s-lag fikk ofte kritikk for at de ikke hadde
«fullstendig utvalg». Regjering og Storting mannet seg ikke opp til
vedtak om boikott før 6 år seinere, i januar 1986.
Våren og sommeren 1979 kom det flere besøksgrupper fra andre
s-lag for å se på opplegget ved de nye DOMUS Verdal og DOMUS
Levanger.
Styret drøftet i juni 1979 det første forslaget til oppsett av et sam
funnsregnskap for Verdal Samvirkelag. Lagets ordinære årsregnskap
ga vanligvis et godt bilde av lagets drift og av eiendeler, gjeld og egen
kapital. Når det gjaldt forholdet til samfunnet rundt og bildet av den
egentlige verdiskapingen, var det vanlige regnskapsoppsettet noe
ufullstendig. Det ble derfor etter hvert vanlig med et eget samfunns
regnskap, som viser brutto verdiskaping, hvilke parter som deler ver
diskapingen og hvor mye det blir på hver part (seinere kalt verdiregn
skap). Styret sa seg enig i å ta med i årsmeldingen et oppsett som viser
samfunnsregnskapet i tillegg til det vanlige regnskapet. Samtidig gikk
laget over til å følge reglene for regnskapsoppsett som var i samsvar
med den nye regnskapsloven og NKLs nye forskrifter. En del detalj
opplysninger som tidligere var tatt inn i selve regnskapsoppsettet ble
fra da av samlet i noter og med henvisningsnummer i selve regn
skapet.
I 1979 var det internasjonale barneåret, men det ble opplyst at ut
nyttingen av barn som billig arbeidskraft var fortsatt vanlig i store de
ler av verden.
Det ble vedtatt en utvidelse og forbedring av varemottak, kjølerom
m.v. ved avdeling Levangernesset. Murmesterfirmaet R Sundland &
Co. utførte hoveddelen av dette arbeidet.

----
332 Vsl
----
NORCEM-konsernet hadde store planer om kalksteinbryting i
Tromsdalen og sementfabrikk med utskipningsanlegg i Børsåsen, Le
vanger. I 1979 var disse planene skrinlagt, men en spesiell sak må nev
nes - nemlig sementmangel. NORCEM-konsernet var også da eneste
produsent og leverandør av sement i landet. Hele våren og sommeren
1979 var det periodevis mangel på sement. Prisen på sement var regu
lert, og prisspørsmålet måtte være årsaken til at sementen ble holdt til
bake fra NORCEMs side. Samvirkelaget hadde både entreprenører og
selvbyggere som kunder, og disse fikk store problemer med framdrift
av byggearbeidene. Fra samvirkelagets side ble det derfor undersøkt
om muligheter for en nødløsning gjennom import. Polen eller Eng
land viste seg å være mest aktuelle, ut fra kvalitet og pris, og det ble
forhandlet om en båtlast, eventuelt sammen med NKL Trondheim.
Etter en del avisomtale av importplanene i Verdal ble NORCEM
ledelsen straks mer forhandlingsvillig. Salgsdirektøren kom til Verdal,
og i en samtale ga han tilsagn om å gjøre det han kunne for snarest
å skaffe fram nok sement. Leveransene kom i gang igjen.
Telefonsentralen ved hovedkontoret begynte å bli for liten. Den var
fra 1963 og var mekanisk, og enkelte deler var noe nedslitte. I 1979
ble det kjøpt ny og større sentral av elektronisk type og med utstyr for
registrering av fjernvalgsamtaler.
Norsk Folkehjelp/Bedriftshelsetjenesten, samarbeids- og arbeids
miljøutvalget og samvirkelagets styre ble i 1979 enige om forpliktende
samarbeid om AKAN-opplegg ved samvirkelagets avdelinger. AKAN
står for arbeidslivets komite mot alkoholisme og narkomani, og komi
teen var opprettet av de store organisasjonene i arbeidslivet. Personal
et skulle velge en hovedkontakt for AKAN-arbeidet, og vedkommen
de skulle samarbeide med bedriftshelsetjenesten og forretningsledel
sen om opplegg som tar sikte på å hindre utgliding og forsøke å redde
personer som er i faresonen før det er for seint. Reglene for dette ar
beidet var basert på det faktum at misbruk av alkohol eller narkotika
og sterke medikamenter i samband med arbeidet er uforenlig med al
minnelig krav om et forsvarlig arbeidsmiljø og er derfor i strid med
gjeldende arbeidsreglement.
Ønsket om å få innført sommertid igjen forsterket seg og ble draftet
i flere organisasjonen Den Kooperative Tarifforening (DKT) ba host
en 1979 alle s-lag om styrets syn på spørsmålet om innføring av som
mertid på nytt i Norge. I Sverige og Danmark ble også spørsmålet

----
333 Vsl
----
diskutert, og det var ønskelig med en felles skandinavisk ordning, som
tidligst kunne gjennomføres i 1981. Styret svarte positivt på spørsmålet
om innføring av sommertid.
Styret og arbeidsutvalget for opplysning- og utdanningsvirksomhet
gikk hosten 1979 gjennom studieplan for «Program for forbrukersam
virket».
Lov om pris- og avansestopp laget en del problemer i 1979 og be
kreftet enda en gang at det er som å forsøke å holde nede lokket på
en kjel som koker.
Ny teknikk kom etter hvert inn også i handteringen av handelsgjød
sel. I 1979 ble det aktuelt med handelsgjødsel i sekker, plastkrympet
på paller. På denne måten kunne denne varen lagres utendørs. I feste
kontrakten fra 1968 med Verdal Havnestyre om tomt for hamnelager
ble det sikret fortrinnsrett til leie av tilleggstomt på 1500 m 2. Dette are
alet ble redusert i 1972 til 1000 m 2 på grunn av byggingen av Aker
beddingen. Styret vedtok høsten 1979 å søke om festekontrakt og å få
fyllt opp utearealet med kjøresterkt dekke og få området inngjerdet
med sikte på utelagring av handelsgjødsel på paller, Lecaprodukter
0.1. pallegods. Festekontrakten gikk i orden.
Styret vedtok før jul 1979 å gå inn for en større opprusting og om
gjøring av kafeteriaen. Arkitekt Eriksen, NKLs arkitektkontor, hadde
kafeteriaer med utstyr, tekstiler, farver m.v. som spesialfelt, og han
laget en helhetsløsning med sikte på å få en triveligere kafeteria. Om
gjøringen og opprustingen m/møbler m.v. var kostnadsberegnet til ca.
350.000 kroner.
Bestyrer Arvid Fjesme ved Gartnerhallen Trøndelag, avdeling
Steinkjer, gjorde i 1979 et nytt forsøk på å få i stand en bedre samord
ning med NKL om tilleggslevering av rotfrukter, grønnsaker og frukt
til lagets avdelinger. Styret behandlet saken og var enig med ledelsen
i at laget inntil videre holdt seg til inngåtte leveringsavtaler med NKL,
og dessuten som før brukte Gartnerhallen som leverandør til enkelte
filialer. Styret vedtok videre å be NKL drøfte saken med sikte på en
organisasjonsmessig avklaring på sentralt hold, som også lagets pro
dusentmedlemmer kunne forstå og akseptere. NKL Trondheim v/dis
ponent Birger Myhre ga uttrykk for forståelse og enighet med de syns
punkter laget hadde gitt uttrykk for vedrørende tilleggsleveransene til
s-lag. Myhre sendte saken videre til NKL Oslo.
Den første bevilgningen i 1977 utenom den årlige gavetildelingen

----
334 Vsl
----
gjaldt restaurering av den gamle smelteovnen ved Malså gruver. Et
arbeidsutvalg ved Verdal Museum søkte om tilskott til dette prosjek
tet, som var kostnadsregnet til nærmere 200.000 kroner. Styret bevil
get kr. 2.000,-.
NKLs museumskomité v/Knut Fjæstad arbeidet med å samle gam
le varer og hjelpemidler til butikken i Samvirkemuseet ved Samvirke -
skolen i Bærum. Alle s-lag ble bedt om å bidra så langt det var mulig.
Det ble undersøkt om Samvirkemuseet hadde vanlige heimgjorte tre
sko i sitt utvalg av gammeldagse varer. Svaret var at slike hadde de
ikke fått tak i. Tresko var jo nærmest en dagligvare i gamle dager. En
prat med Harald K. Aksnes førte til at han tok på seg å lage 5 par tre
sko i forskjellige størrelser, og disse ble sendt til museet. I takke
skrivet fra NKL og Fjæstad sto det bl.a. «Gåven er et storartet bidrag
til vareutvalget i museet, og den er et eksempel til etterfølgelse for
andre s-lag.» Treskoene henger i butikken i samvirkemuseet som fin
brukskunst — til minne også om han som laget dem, og som gikk bort
i 1985.
I januar 1977 organiserte Lionsklubbene en storstilt innsamling for
reising av Valnesfjord Helsesportsenter. De to klubbene innen s-lagets
område fikk 250 kroner hver til formålet.
U.L. Samhug v/Ove Skjerve fikk et tilskott på kr. 500,- til scene
og lysutstyr.
Etterverngruppa for psykisk helsevern v/helsesøster Aslaug Ose
land søkte i 1977 om tilskott til en feriereise, og det ble bevilget
kr. 1.000,-.
Levanger Helsesportslag søkte om tilskott til kjøp av ny buss for
transport av funksjonshemmede i Levanger kommune. Det ble bevil
get kr. 1.000,- under forutsetning av at planen ble realisert.
Verdal Røde Kors Hjelpekorps var flittig søker tii spesielle pro
sjekter. Høsten 1977 var det takplater til Røde Korshytta ved Stormoen
det gjaldt, og styret vedtok å gi et tilskott på kr. 1.000,- som prisavslag.
Soltun grendehus var i gang med tilbygg med bl.a. plass til scene.
Det ble søkt om tilskott. Kr. 1.000,- ble bevilget.
Etterverngruppa søkte også i 1978 om tilskott til en ukes ferie, og
det ble bevilget kr. 1.000,-.
Verdal Landbrukslag var 100 år i 1978. Til jubileumsfesten i Vinne
Samfunnshus i august ble det skaffet en brevordner i skinn og med ju
bilantens navn preget, foruten en hilsen fra samvirkelaget.

----
335 Vsl
----
Inndal Idrettslag skulle bygge lysløype i Garnesmarka og søkte om
tilskott. Kr. 1.000,- ble bevilget.
Verdal Naturvern fikk etter søknad 250 kroner som oppstartings
tilskott.
Etterverngruppa fikk også i 1979 tilskott til feriereise.
Organisasjonen «En båt for Vietnam» søkte om tilskott til hospital
skip for flyktninger, og kr. 500,- ble bevilget.
Til innsamlingsaksjonen «Flyktning 1979» ble det bevilget
kr. 1.000,-.
Verdal Helsesportslag søkte om tilskott til innkjøp av trenings
drakter, og kr. 500,- ble bevilget.
Varebestilling over EDB—terminal
På nyåret 1980 drøftet NKLs konsulenter sammen med driftsleder
Bjørn Storhaug og avdelingslederne opplegget for slik varebestilling
ved avdelingene DOMUS Mat, Ørmelen og Vinne. Disse tre avdeling
ene var de første som tok i bruk det nye systemet for varebestilling
over EDB-terminal med sending av signalene via modem over tele
linje til NKLs lager. EDB ble tatt i bruk i bilagsregistrering og regn
skapsføring innen laget allerede i 1968.
Bygg °g 80-varene, utredning
Avdelingsleder Knut Ward, varehussjef Arnulf Brenne og driftsleder
Bjørn Storhaug hadde drøftinger om det framtidige opplegget for om
setningen av varegruppene som burde komme inn under et nytt Bygg
og 80-opplegg.
Diskusjonene med arkitekt Johan Stenaas, NKLs arkitektkontor, tok
til i 1980, uten at arbeidet ble forsert. Saken hadde mange sider, og
flere tomteområder ble diskutert: Eng/Reinsholm ved Stiklestad
vegen, Østvold/Olstad ved Fram (avdeling Driftsmidler/Byggevarer),
Vårtun — nord for Gomanbakeriet på Tinden, foruten et område vest
for E 6, som ble tilbudt i makeskifte under forhandlingene med kom
munen om tomt til videregående skole.
I mars 1980 var direktør Edvard Nygaard, NKL Oslo, organisa
sjonssjef Reidar Kringtrø, NKL Trondheim, og banksjef Rolf Riise,
Samvirkebanken A/S Trondheim, på besøk og hadde samtaler med
styrets formann, nestformann og disponent. En del avdelinger i Verdal
og Levanger ble besøkt foruten enkelte tomteområder. Forhåndsar

----
336 Vsl
----
beidet med et anlegg for Bygg og 80-varene ble også draftet, og gjest
ene ga uttrykk for at det måtte arbeides videre med planene. Grundig
planlegging, kalkyler og budsjettering ble imidlertid også under
streket.
De som arbeidet videre med Bygg og 80-saken, fant det riktig å gå
grundig til verks og bruke den tida som trengtes. Boligbyggingen,
lånereguleringen for landbruksbygg 0.1. faktorer måtte med i bildet,
og en viss stagnasjon kunne etter hvert merkes. Det tok derfor tid før
saken kom i siget igjen. (Under møtet om denne saken i mars 1980
kom den triste meldingen om ulykken med boligplattformen Alexan
der Kielland på Ekofisk i Nordsjøen, der 123 mennesker mistet livet.)
Ny opplærings- og driftskonsulent
Denne stillingen hadde vært übesatt et par år etter at den tidligere
konsulenten, Otto Holme, ble tilsatt som varehusassistent ved
DOMUS i Levanger før jul i 1977. Arbeidsutvalget for opplysning og
opplæring ba på nyåret 1980 om å undersøke muligheten for å få tilsatt
en ny konsulent. Det ble arbeidet med å finne kvalifisert søker, og i
april godkjente styret tilsettingen av Oddbjørn Kjenstadbakk i still
ingen. Han tiltrådte i august 1980.
Bruksplan for Minsaas Plass
I 1980 la kommunens tekniske utvalg fram en bruksplan for Minsaas
Plass. Planen bygde på et forslag lagt fram av Verdal Handelsstand
Forening, Øras Vel og samvirkelaget, men den foreslåtte korttids
parkeringen for deler av plassen var sløy fet, bortsett fra 3 parker
ingsplasser for funksjonshemmede og plass for varehenting foran sam
virkelagets gullsmedavdeling. Innkjøring for vareleveranser til
DOMUS skulle skje fra sør, alternativt fra vest, med utkjøring mot
øst.
Hele prosjektet med faste installasjoner, steinsetting m.v. var kost
nadsregnet til nærmere 700.000 kroner + mva. Anlegget skulle gjen
nomføres trinnvis. Det var også på tale å bygge turistinformasjon og
offentlige toaletter, og det gikk fram av forslaget at det ville bli rik an
ledning til å være med på å betale, både for handelsstanden, samvirke
laget, Øras Vel og kommunen.
Sommeren 1980 kom varaordfører og bygningssjef på besøk og ba
om tilsagn på tilskott til trinn 1 i opprusting av plassen. De nevnte at

----
337 Vsl
----
Øras Vel hadde gitt tilsagn om 5.000 kroner, og at Verdal Handels
stands Forening, Verdal Håndverkerforening m.fl. også skulle bli
spurt. Styret bevilget kr. 5.000,-, men vedtok å reservere seg mot sei
nere bevilgninger til utbygging og drift av Minsaas Plass. Styret viste
til tidligere brev om bruken av plassen og regnet med at utnyttingen
av plassen kunne vurderes på nytt før investering av store beløp til fa
ste anlegg. Det ble også pekt på at faste installasjoner ville vanskelig
gjøre snøryddingen.
På nyåret 1981 behandlet styret brev fra kommunen v/rådmannen
med ønske om å få oppnevnt en representant til en styringsgruppe som
skulle følge opp planene for framtidlig bruk av Minsaas Plass. Styret
oppnevnte Bjørn Storhaug til dette vervet.
Lederopplæring
Etter at ordningen hadde ligget nede en tid, averterte NKL og Sam
virkeskolen i 1980 et tilbud om lederopplæring ved enkelte s-lag, og
Verdal Samvirkelag var tatt ut som praksislag. Opplæringen skulle
foregå etter bestemt plan over ett år og med vekselvis praktisk arbeid
og kurs ved Samvirkeskolen. Laget skulle betale vanlig tarifflønn og
få refundert 30.000 kroner pr. aspirant/år fra NKL. I annonsen ble det
tatt sikte på ungdom med bra skolemessig bakgrunn og helst noe øvel
se. En som var sommerhjelp ved avdeling Ørmelen, Roger Backlund,
ble etter avtale med NKL tatt inn som aspirant til lederopplæringen.
Salgsvilkår og kredittoppfølging
Også i 1980 var det enkelte tap på utestående fordringer. Ett firma
innen byggevirksomhet og byggevarer drev stort. S-RØR-avdelingene
fikk plutselig firmaet som ny kunde og leverte varer og monterte rør
og sanitærutstyr i boligbygg for betydelige beløp. Alt gikk greit inntil
firmaet plutselig en dag varslet betalingsstopp. Virksomheten endte
i en dundrende konkurs. Kontorledelsen kom for seint inn i denne
saken. Det ble derfor understreket at ingen måtte få kreditt uten at det
forelå bekreftelse fra kontoret. Kontorleder Jarle Olsnes deltok under
styrets behandling av saken, og regler for salgsvilkår og kreditt ble
gjennomgått. Det ble vedtatt å styrke inkassofunksjonen.
Etter oppheving av pris- og avansestoppen ved årsskiftet 1980-81 ble
det adgang til å endre salgsvilkår. Styret vedtok forslag om en del
endringer og oppstramming av regelverket. Dette hadde ingen betyd

----
338 Vsl
----
ning for de næringdrivende og bedrifter som betalte punktlig og før
forfall. Enkelte var seine betalere og regnet nøye på hva som lønte seg
å hale ut, og for disse ble det noe dyrere. Det ble bl.a. vedtatt at den
prosentsatsen som skulle dekke opp rentetap og kostnader ved konto
ført salg, skulle aukes fra 1,5 til 2% pr. måned ved for sein betaling.
Dette var greit for kunder som var registrerte næringsdrivende. Van
lige forbrukere, f.eks. husbyggere, fant fort ut at de hadde et «vern»
i Forbruker- og administrasjonsdepartementets regel om morarente i
forbrukerforhold, og den satsen hadde stått på stedet hvil lenge. Med
satsen 12% p.a. i morarente ble det billigere f.eks. åta ut byggevarer
på kreditt og sette ut betalingen, enn å ta opp skikkelig topplån og
ordne finansieringen ved husbygging. Først 5 år seinere ble denne
merkelige bestemmelsen endret av departementet. Vedtak om regel
verk for kontoført salg og inkasso er nødvendig, men ikke alltid like
populært å vedta og gjennomføre.
Bestyrer Arnt O. Basmo går bort
Fra sammenslutningen mellom Levanger S-lag og Verdal S-lag ved
nyttår 1964 var Arnt O. Basmo sjef for Varehuset, som seinere etter
utbyggingen ble DOMUS Levanger. Visse problemer med helsa be
gynte å melde seg, men sykehusopphold og operasjon ga håp om at
det skulle gå bra. Sykdommen hadde imidlertid ikke sluppet taket, og
i juni 1979 ble Basmo syk igjen. Han døde 2. sept. 1980, vel 63 år.
Basmo var bestyrer av Levanger Samvirkelag fra 1958 (se Levanger
Samvirkelag). Han begynte straks å arbeide med byggeplaner og med
kjøp av eiendommer med sikte på å få tomteareal for utbygging av ny
hovedforretning. Dette var nødvendig for å få driftsopplegget ut av
bakevja i det gamle anlegget. Før han tiltrådte i Levanger, var han be
styrer av Inderøy Forbruksforening på Kjerknesvågen. Basmo var en
av initiativtakerne til stiltingen av A/L Fellesproduksjon, og han var
medlem av styret for FP i en årrekke. Året før han ble syk ble han
valgt til formann i styret for Nordenfjeldske Bestyrerlag.
Ny varehussjef, DOMUS Levanger
Varehusassistent Otto Holme ble konstituert som varehussjef for
DOMUS Levanger fra 1. juli 1969. Etter avertering av stillingen
høsten 1980 ble Holme tilsatt som varehussjef.

----
339 Vsl
----
Varehussjef Otto Holme.
Filialtilsynet ved avdeling Trones ønsker bedre butikklokale
I 1980 ble det arbeidet med sikte på en oppussing av butikklokalet
ved avdeling Trones. Filialtilsynet var ikke fornøyd med planene og ba
i 1981 om et møte med styrets formann, driftsleder og disponent om
saken. Møtet ble holdt, og ønskemålet om utvidelse av salgslokalet ble
imøtekommet etter ny behandlingsrunde. Lagerlokalet bak butikken
ble tatt med i salgslokalet, og ny kjellernedgang ble ordnet. Samlet
kostnad med kjøle- og fryseutstyr kom på ca. 100.000 kroner. I august
1981 besøkte styrets medlemmer avdelingen for å se på resultatet. (Se
Trones Handelslag)
Lang og tro tjeneste
Det Kgl. Selskap for Norges Vel tildelte i 1980 medalje med diplom
for lang og tro tjeneste til lagerbetjent Jodolv Bragstad, puncheleder
Snorre Buran, maskinreparatør Knut Flyum, kontorassistent John
Iversen, butikkbetjent Inge Johnsen, butikkdame Ingrid Kve Ho, ser
vicesjef Bjarne Lein, møllemester Helge Prestmo, kalkulator Gunnar
Storhaug, lagerbetjent Gunnar Vestrum og butikkbetjent Helge Ørsjø
dal. Ved en tilstelning på kafeteriaen på nyåret 1981 ble medalje med
diplom sammen med en gave fra samvirkelaget tildelt disse 11 for over
30 års arbeidsinnsats.
Verdal Samvirkelag — 22


----
340 Vsl
----
Fra medaljeutdelingen i 1981.
Sittende fra v.: Jodolv Bragstad, Ingrid Kvello, Gunnar Storhaug.
Stående fra v.: Snorre Buran, Knut Flyum, Bjarne Lein, Helge Prestmo, Inge
Johnsen, Helge Ørsjødal, Gunnar Westrum. (John Iversen var ikke til stede
da bildet ble tatt.)
Grensebeløp for styret
I lagets vedtekter var det satt grense for styrets adgang til å foreta
kjøp eller salg av fast eiendom, nybygging eller ombygging. Represen
tantskapet hadde i 1975 satt grensebeløpet til 250.000 kroner. I styre
møte sammen med representantskapets utvalg i 1981 ble det innstilt
overfor representantskapet på endring av beløpet til 600.000 kroner.
Representantskapet vedtok forslaget enstemmig.


----
341 Vsl
----
EGET EDB-ANLEGG
Den første styrebehandlingen av spørsmålet om eget EDB-anlegg
var i mars 1981. Det hadde gått greit helt fra 1968 med lokal registrer
ing av data og utkjøring av EDB-regnskap på leiebasis i Trondheim.
Eget anlegg innen huset og direkte tilknyttet terminaler innen laget
syntes likevel å være en fordel. Kontorleder Jarle Olsnes og reg. revi
sor Arne Helge Bjøru arbeidet en del med saken. Et eget anlegg ville
bli en stor sak, både omstillingsmessig og økonomisk, med en kostnad
på mellom Vi og 1 mill. kroner. Administrasjonen ville derfor ha styr
ets godkjenning på å arbeide videre med saken, og styret var enig.
De tilsatte valgte en egen datatillitsmann som fikk alt tilgjengelig
materiale om saken.
Et eget utvalg med representanter fra de tilsatte hadde 2 møter og
la fram følgende innstilling:
«Utvalget finner systemet fra A/S Scanvest EDB tilfredsstillende
som EDB-løsning for Verdal Samvirkelag. Utvalget mener imidler
tid at det må tas forbehold om at det bestilte maskinutstyr tilfreds
stiller eventuelle forskrifter fra arbeidstilsynet om krav til det tek
niske utstyr. Hvis ikke, må A/S Scanvest levere annet terminalut-
styr som er i tråd med forskriftene, uten merkostnad for Verdal
Samvirkelag.»
Styret hadde godkjent en betinget ordre med forbehold om utvalgets
standpunkt. Utvalgets innstilling ble godkjent og innarbeidet i kon
traktutkastet. Det ble også opprettet et dataråd som i første omgang
besto av datatillitsmannen og kontorlederen. EDB-anlegget (Data
point) ble innstallert høsten 1981, og medlemsregister med medlems
konti, debitorregnskap, avdelings- og hovedregnskap, lønningsregn
skap m.v. foruten budsjett ble fra da av kjørt over eget anlegg. Mølla
hadde, som nevnt tidligere, eget anlegg for registrering av både egne
beholdninger og beholdninger av byttemalingskorn for produsentene
og for utkjøring av betalingsdokumenter. Etter en tid ble også mølla
tilknyttet hovedanlegget for EDB-funksjonene. S-RØR-avdelingene i
Verdal og Steinkjer ble etter hvert tilknyttet hovedanlegget. Det for
beredes program for lagerstyring ved disse avdelingene.
EDB-anlegget har gitt mulighet for tekstbehandlingutstyr, og dette
har også lettet utskrivingen av denne boka.

----
342 Vsl
----
Anlegget blir dessuten brukt til prøvekjøring av kalkyler og simule
ring av driftsopplegg og -resultat.
Lagets EDB-anlegg er utvidet en del siden igangkjøringen. Når
dette skrives (1986) er 18 skjermterminaler og 7 skrivere tilknyttet.
Anlegget vil etter hvert også fa mer å gjøre med databehandling direk
te tilknyttet avdelingene og butikksalget, lagerstyring m.v. En forutset
ning for godt resultat ved bruk av avansert EDB-utstyr er likevel dykti
ge medarbeidere, både under utvikling og bruk av anleggene.
Alternativ energi i landbruket
I 1981 kom det i gang et mer systematisk samarbeid om et forsk
ingsprosjekt vedrørende alternativ energi i landbruket. Nord-Trønde
lag Bondelag og fylkeslandbruksstyret var i kontakt med avdelings
leder Oskar Mathisen, S-RØR Steinkjer, og rørleggermester Harald
Halvorsen, S-RØR Verdal, om saken. Det ble arrangert studiereise til
Sverige for å se på anlegg for varmegjenvinning og for fyring med al
ternative brenselslag. Det ble opprettet en prosjektgruppe og en styr
ingsgruppe med representanter fra NTE, N.T. Næringsutvikling A/S,
N.T. landbruksselskap, Distriktshøgskolen i N.T., S-RØR Stein
kjer/Verdal og N.T. Bondelag. Halvorsen ble medlem av prosjekt
gruppa og Mathisen av styringsgruppa, og de deltok med informa
sjonsarbeid. De søkte styret om et tilskott på samlet 10.000 kroner i
form av redusert fortjeneste på prøveanlegg, og styret gikk med på
dette. En del anlegg ble bygd, både
for gjenvinning av varme fra
gjødselkjellere og anlegg for sent
ralfyring med langved, flis 0.1.
Nyttige erfaringer ble høstet og var
til hjelp ved planlegging av nye
anlegg.
Valg av styreformann
Etter at Trond Okkenhaug hadde
sagt fra seg gjenvalg i 1981 måtte
valgnemnda se seg om etter ny for
mann. Okkenhaug hadde vært
formann siden 1973, etter et ganske
spennende valg (se Ny styrefor-
Styreformann Leif Bjørkli.


----
343 Vsl
----
mann). I de åtte åra var Okkenhaug med på mange og store styresaker,
noe denne boka også viser. Han var på ingen måte utslitt som styrefor
mann, men han nektet bestemt gjenvalg i 1981. Representantskapets
valgnemnd innstilte på nestformannen, Fridtjov M. Tingstad, som ny
styreformann. I representantskapets møte kom det et benkeforslag på
Leif Bjørkli som formann, og han fikk flere stemmer enn Tingstad (32
mot 19). Bjørkli var ikke ukjent med styrets arbeid. Han hadde vært
vararepresentant til styret og ellers organisasjonsvant som få, og han
kom derfor raskt inn i styrearbeidet og fant seg godt til rette.
Fra personalet ble Hugo E. Nilssen valgt som nytt styremedlem etter
Aksel Olsen for perioden 1981-83. Den andre styrerepresentanten fra
medarbeiderne var Ivar Aunøien, og øvrige styremedlemmer i 1981
var Fridtjov M. Tingstad, Reidar Prestmo, Arvid Solberg og dispo
nenten.
Kampanje for nærbutikkene
Verdal Forbruker- og Heimstellnemnd v/Kari Lundsaunet skrev i
1981 til styret om denne kampanjen med mottoet «Bruk nærbutikken
— så blir den ikke borte». Avsenderen hadde enkelte synspunkter på
pristilbud 0.1. i filialene i forhold til sentrumsavdelingene. Styret ved
tok å oversende brevet til arbeidsutvalget for opplysning og utdanning
med sikte på et møte mellom utvalget og Verdal Forbruker- og Heim
stellnemnd. Dette møtet ble holdt i september 1981. Ivar Aunøien fra
styret deltok også i møtet, som medlem av den kommunale nemnda.
Tilbygg til postgården
På grunn av auka trafikk og med sikte på rombehovet fram til år
2000 vurderte Postverket i første omgang mulighetene for å leie til
leggslokaler i 2. etasje i Postgården og med trapp- og heisforbindelse.
Arkitekt Johan Stensaas, NKL, gikk gjennom forslaget fra Post
verket og kom til at omgjøringen ville bli både kostbar og lite hen
siktsmessig. Han mente det ville bli langt bedre resultat med et tilbygg
på ledig tomt vestover, slik at Postverket kunne få leie nødvendige lo
kaler i 1. etasje. 2. etasje i tilbygget kunne i tilfelle forbindes med
eksisterende trappegang og leies ut f.eks. til kontorlokalen
Styret vedtok i september 1981 å arbeide videre med planen. Dette
ble gjort, og postsjef Edvard Sandsør og arkitekt Stensaas samarbeidet
med Postverkets fagfolk for å komme fram til planer, tegninger og

----
344 Vsl
----
kostnadsoverslag. Representantskapet vedtok enstemmig byggeplan
ene i mars 1982. Tilbygget var på ca. 220 m 2 grunnflate og i 2 etasjer
for utleie, derav 1. etasje til Postverket. Kostnadsoverslaget lød på ca.
2 mill. kroner + mva., da dette var utleiebygg. Det var da regnet med
en god del omgjøring av postverkets lokaler i eksisterende bygg, blant
annet fjerning av tidligere safe og bygging av ny.
Postgården med det nye tilbygget.
Tilbud på forretningseiendommer
Også i 1980-81 vanket det enkelte tilbud på eiendommer. Et lavpris
firma sto som eier av 2 eldre garder over 3 matrikkelnr. i området
Gamle Storgate/Haakon VII Allé på Verdalsøra. En advokat og en
kjøpmann fra Trondheim representerte eierne, som ville seige mot å
få igjen det de hadde lagt ut i kjøpesum, arkitekthonorar, rentetap og
omkostninger. Bygningene var i dårlig forfatning, og det ville ha blitt
kostbart å sette dem i brukbar stand. Dessuten var det sterke verne
interesser i strøket. Styret var ikke særlig interessert, men vedtok å
undersøke saken nærmere. Etter behandling på nytt vedtok styret i
februar 1980 at det ikke var grunnlag for kjøp av de tilbudte eien
dommene.
I november 1980 fikk styret tilbud gjennom en Steinkjeradvokat på
en forretningsgård på Ørmelen. Eier var et konsulentfirma i Steinkjer.


----
345 Vsl
----
Styret vedtok at det på daværende tidspunkt ikke var interessert i kjøp
av eiendommen.
I november 1981 sendte et advokatfirma i Trondheim tilbud og be
skrivelse på forretningseiendom ved Stiklestad Allé på Verdalsøra.
Denne eiendommen ble bygd i 1974, og det ble åpnet salgsavdelinger
som «sulet» opp etter få år. Styret utsatte behandlingen av tilbudet til
nytt møte, der det ble slått fast at styret f.t. ikke var interessert i kjøp
av eiendommen. Den var av noe tvilsom kvalitet og bygd slik at rasjo
nell varehandtering var vanskelig. Det var også frykt for at bygnings
loven kunne føre til nye krav etter eventuelt kjøp. (Se Andre saker
1971-74.)
Omsetningen av landbruksmaskiner over til Felleskjøpet
Diskusjonene som førte til denne endringen begynte høsten 1979.
Vuku Landbrukslag og Verdal Landbrukslag holdt felles styremøte og
behandlet kapasiteten ved Felleskjøpets Landbruksmaskinverksted,
som leide lokaler i samvirkelagets eiendom Østvold/Olstad ved Mølle
gata. De mente at kapasiteten ved verkstedet burde ha vært bedre. De
var også engstelige for at det kunne bli enda større belastning på verk
stedet i Verdal hvis den planlagte flyttingen av Felleskjøpets Maskin
avdeling i Levanger til Gråmyra i Skogn ble en realitet. Saken dreide
seg i første omgang om bedre verkstedlokaler i Verdal. Den saken var
også drøftet et par år tidligere, uten at det hastet med spørsmålet da.
Samvirkelagets Maskinavdeling solgte maskiner for Felleskjøpet, men
FK hadde også egne selgere ute i markedet for salg av større maskiner
til jord- og skogbruk. Samvirkelaget fungerte som såkalt inkassolag
ved slike salg. Ved årsskiftet 1979/80 begynte nye signaler å dukke
opp. Felleskjøpet ønsket å drøfte spørsmålet videre, ikke bare om lo
kale til nytt verksted, men hel overtaking av maskinsalget. Det ble av
talt møte om saken, og dette ble holdt i februar 1980, der adm. direk
tør Herlaug Trælnes og regiondisponent Jørgen Røflo deltok fra
Felleskjøpet. Nye tanker skaper gjerne noe motstand, og slik var det
også i denne saken, som bølget fram og tilbake i brev og møter.
Styret sammen med representantskapets utvalg behandlet saken i
mai 1980 og vedtok å be representantskapet om fullmakt til å sluttføre
forhandlingene med Felleskjøpet om en akseptabel avtale og løsning
for samvirkelaget. Ett styremedlem syntes det gikk noe fort og

----
346 Vsl
----
fremmet følgende forslag: «Saken forelegges på nytt møte i represen
tantskapet til endelig avgjørelse.» Representantskapets medlemmer
hadde før møtet fått sendt orientering om saken og innstilling fra styr
et vedlagt mindretallsforslaget. I representantskapets møte i mai 1980
orienterte styrets formann, Trond Okkenhaug, om saken. Det ble refe
rert uttalelse fra følgende faglag innen landbruket i Verdal: Verdal
Skogeierlag, Samstyret for småbrukerlaga i Verdal, Vuku Landbruks
lag og Verdal Landbrukslag. Det ble en livlig diskusjon, og 12 repre
sentanter hadde ordet. Mindretallsforslaget om ny behandling på et
seinere møte fikk 17 stemmer. Styrets flertallsforslag fikk 29 stemmer
og ble vedtatt.
På dette grunnlaget forhandlet styret videre, og i september la
Felleskjøpet fram et avtaleutkast som ble bearbeidet videre og tatt opp
til behandling i samvirkelagets styremøte i oktober. Samarbeidsavta
len hadde fått med nødvendig avklaring av de funksjoner som de to
partene skulle ha. Lagets krav om et engangsbeløp på minst 500.000
kroner for opparbeidet marked og overlevering av landbruksmaskin
omsetningen ble godkjent av FKs styre. Salg og verkstedservice
henger nøye sammen i denne bransjen, og det var derfor naturlig at
FK så saken under ett. Verdal Samvirkelag hadde i en årrekke vært
medlemslag i Felleskjøpet, og samvirkelaget fungerte som Felleskjøp
ets detaljistlag for de fleste driftsmiddelgruppene. FK ønsket at sam
virkelaget fortsatt skulle ha inkassofunksjonen for salget av landbruks
maskiner. Det samsvarer vel også godt både med vedtekter og samvir
keprinsipper at samvirkeorganisasjoner samarbeider.
Den planlagte flyttingen av FKs Levangeravdeling til Gråmyra ble
det ikke noe av. Ut over 1981 ble det arbeidet med planer for nytt FK
anlegg nord for Tungvare- og NOROL-sentret i Levanger. Samvirke
laget øynet da mulighet for nye lokaler for S-RØR-avdelingen i Felles
kjøpets tidligere kontor-/butikk- og verkstedbygg. Dette ble det heller
ikke noe av. Tanken om ny maskinavdeling for FK i Verdal - for hele
området - hadde ligget og modnet en tid. Etter en periode med steds
valgdiskusjon ble Verdal og Ørin valgt for nytt Felleskjøpanlegg med
salgsavdeling og nytt og større verksted for landbruksmaskiner. Sam
virkelaget skulle fortsatt ha salget av maskiner og utstyr for handverk,
industri, hage, hobby og friluftsliv, foruten båter og dessuten små
maskiner også til landbruket.

----
347 Vsl
----
Felleskjøpets nye anlegg på Ørin åpnet høsten 1982 - og med tidlig
ere avdelingsleder ved samvirkelagets maskinavdeling, John Baglo,
som bestyren
Silo for havre til byttemaling
Dette ble en langdryg sak. I 1973 ble det søkt om forhåndsgodkjen
ning for bygging av 3 stålsiloer vest for Møllegata og nymølla (se Stål
siloer). Bygningsrådet godkjente søknaden. Etter endelig vedtak i
representantskapet i 1974 ble det i første omgang sendt byggemelding
for 2 siloer, og bygging ble godkjent og gjennomført. Bygging av den
tredje siloen ble utsatt, men havrearealet innen distriktet auka fra år
til år. Det kom derfor ønske om mulighet for også å tørke og lagre hav
re, først og fremst for maling og iblanding i formjøl for byttemaling.
(Havre av kvaliteten grynhavre kommer som regel fra Østlandet).
Søknad om forhåndsgodkjenning for å få bygge den tredje siloen ble
sendt høsten 1979, og i februar 1980 ble søknaden imøtekommet på
visse vilkår vedrørende nabovarsel og støymålinger for hele området
inkl. Statens Kornforretnings rense- og siloanlegg. Saken gikk fram og
tilbake og var også innom Statens Forurensningstilsyn, da det ble lurt
på om eventuell konsesjonsbehandling etter granneloven var nødven
dig. Det viste seg at dette var unødvendig. I februar 1981 vedtok byg
ningsrådet å gi byggetillatelse for siloen. Det hele så da så greit ut at
tillatelsen ble omtalt i årsmeldingen.
Greit var det imidlertid ikke. Naboer engasjerte advokat, og saken
gikk til fylkesmannen, som etterlyste klarere reguleringsplan. Inntil
dette var avklart, opphevet fylkesmannen bygningsrådets vedtak. Fyl
kesmannen pekte imidlertid på at alternativ plassering av siloen ikke
syntes å være drøftet i tilstrekkelig grad. Styret vedtok sommeren 1981
å be bygningsrådet om å ta saken opp på nytt og gjennom regule
ringsplan anvise hvor siloen kunne bygges, da det ikke var mulig å fin
ne plass i møllas lokaler.
Alle ønsker godt forhold til naboene. Slik var det også for samvirke
lagets mølleanlegg og for Statens Kornforretnings anlegg. De naboene
som etter eget valg hadde bygd seg eller kjøpt bolighus inn til disse
anleggene, hadde kanskje ikke regnet med utvidet aktivitet. Dette med
støydemping og avsug for støv og avrens ble først nylig tatt alvorlig,
og det bør såvidt mulig også tas alvorlig. Dette har betydning både for
nabolaget og for det indre arbeidsmiljøet ved anleggene.

----
348 Vsl
----
For bygningsrådet var saken også problematisk. Det kom til å ta tid,
og forsinkelsene skapte problemer både for kornprodusentene og for
mølla. 11982 ble reguleringen avklart ved at det aktuelle området mel
lom Møllegata og Hanskemakergata ble regulert til forretnings- og
industriformål.
I mai 1984 fikk samvirkelaget reguleringsplan fra kommunen. Plan
en var påført forslag til plassering av siloen. Etter nye runder synes
saken å være noenlunde avklart når dette skrives i 1986. Men samtidig
er det drøftinger i gang om videre utbygging av mølleanlegget, steds
valg m.v.
Andre saker fra 1980-81
NKL hadde i flere år arbeidet med en samkjøring av møbelkjøpene
for de ca. 30 samvirkelag som hadde egne møbelavdelinger. Fra nyttår
1980 gikk dette i orden ved at det ble etablert en landsomfattende inn
kjøpskjede, som skulle samarbeide om felles interesser, markedsfø
ring m.v. S-Møbler hadde inngått faktureringsavtale med flere aktuelle
møbelfabrikker. Enkelte produkter ble også importert.
Bensinprisen hadde steget sterkt både i faktisk pris på varen og ved
auka avgifter. Det ble etter hvert mye penger å forskottere for bensin
forhandlerne for hver fylling av tankene. Forhandleravansene hadde
stått på stedet hvil i lengre tid, og prismyndighetene var ikke villige
til å tillate auke av avansen. Trøndelag Bilbransjeforening, avdeling
Nord-Trøndelag, skrev i januar 1980 at de i møte blant bensinforhand
lerne hadde vedtatt stenging av drivstoffpumpene i et visst tidsrom for
å presse myndighetene. De henstilte til Verdal Samvirkelag å gjøre det
samme, og det ble pekt på at det ville bli laget vanskeligheter for de
stasjonene som ikke ville være med på aksjonen.
Styret behandlet saken og var enig i grunnlaget for fortsatte
drøftinger med prismyndighetene og oljeselskapene med sikte på å
oppnå mer realistiske forhandleravanser for drivstoff. Styret var imid
lertid ikke enig i den formen som den foreslåtte streikeaksjonen syntes
å ville få ved at det skulle skapes problemer for 3. part. Det ble pekt
på den daglige kjøringen til og fra arbeidet for en mengde mennesker.
Videre ble det pekt på katastrofale følger allerede etter 2-3 dagers
drivstoffstopp ved kraftformangel utover bygdene. Innhenting og ut
kjøring av melk og andre ferskvarer ville raskt stoppe opp. Bygge- og

----
349 Vsl
----
Avdeling Skjækerfossen etter omgjøringen
handverksvirksomhet ville bli lammet o.s.v. Ut fra pressemeldinger
syntes det å bli små muligheter for dispensasjonen
Styret ba derfor Trøndelag Bilbransjeforening forsøke å nå nødven
dige resultater ved å gå forhandlingsvegen. Styret sa seg likevel villig
til å respektere eventuelt vedtak om kort stans i drivstoffsalget, seiv
om styret i prinsippet var imot denne aksjonsformen. Aksjonen ble
kortvarig og medførte små problemer for folk. De fleste hadde budd
seg godt.
Ved avdeling Ulvilla ble det vedtatt en liten utvidelse av butikkloka
let ved å ta med kontoret og et lite lagerrom i salgsarealet. Byggmester
Ragnar Vangstad utførte arbeidet. Vareopplegget ble ordnet i samsvar
med reglene for S-Nærkjøp.
I 1980 ble Arvid Solberg valgt inn i styret etter Leif Øvrum, og fra
personalet ble Ivar Aunøien gjenvalgt.
I et referat fra filialtilsynet ved avdeling Røra gikk det fram at de
ikke var helt fornøyd med alle sider ved driftsopplegget ved avdel
ingen. Det ble vedtatt at saken skulle følges opp.
Ukebladforlagene hadde oppdaget at f.eks. lettkledde kvinner på
forsidene og litt dristig tekst fremmet salget. I et innlegg til samtlige
aviser i distriktet mente Kvinnefronten i Verdal at det burde være


----
350 Vsl
----
unødvendig for Verdal Samvirkelag å seige blad med innslag av halv
pornografisk karakter, seiv om det kunne betegnes som lovlig porno.
Leserne ble oppfordret til å sende brev til samvirkelaget om saken. Et
utkast til slikt brev var for sikkerhets skyld tatt inn i innlegget. Det
kom ikke et eneste brev om saken. Kvinnenes Fellesaksjon mot porno
grafi, avdeling Levanger, hadde også innlegg i et par aviser og sendte
brev til styret og ba om stans i salget av det de kalte halvpornografiske
blad i Verdal Samvirkelag. Det var en amper aktivitet på dette området
vinteren 1979-80 og stor debatt om definisjoner. Styret fant inntil vide
re ikke grunn til å slå inn på noen annen linje enn den som var fulgt
og ble fulgt ellers i andre forretninger.
Ved avdeling Skjækerfossen ble det foretatt en utvidelse og omgjør
ing våren 1980. Salgsarealet kunne da aukes fra ca. 40m 2 til mellom
60 og 70m 2 . Hallvar Nessemo og Lasse Johnson jr. tok på seg dette
arbeidet.
Våren 1980 ble det laget et lite informasjonshefte som i første rekke
skulle gi orientering til nybegynnere, feriehjelper og julehjelper. Hef
tet hadde med enkelte nødvendige grunnregler for opptreden, opp
merksomhet, villighet til å hjelpe o.s.v. Heftet understreket at det
egentlig er kundene som er arbeidsgivere. Spørsmålet om f.eks. gum
ling av tyggegummi under betjening av kundene var også nevnt. Deko
ratør Sidsel Kristin Skaret hadde illustrert heftet.
Sommeren 1980 draftet styret tidspunkt på dagen for styremøtene.
Opprinnelig var styremøtene kveldsmøter, men hadde da i en del år
startet klokka 15.00. Iblant varte de likevel ut over kvelden. Ett av styr
ets medlemmer hadde problemer med å få fri for å delta i motene om
ettermiddagen. Om formiddagen var det bedre. De fleste lignende or
ganisasjonen som meieri, banker m.fl. hadde sine styremøter om for
middagen. For samvirkelagets styre var tanken ny. Det viste seg imid
lertid at ingen av styrets medlemmer hadde noe imot å begynne styre
møtene f.eks. kl. 10.00. Dette ble vedtatt og er fulgt fra da av.
Stjør- og Verdal Herredsrett behandlet i 1980 et erstatningssøksmål
mot samvirkelaget og Norcem A/S, som gjaldt eternit takplater fra
Norcem A/S, og som samvirkelaget hadde solgt. Begge saksøkte ble
frikjent.
Høsten 1980 var hjemmelsoverføringen fra Levanger kommune på
Jernbanegt. nr. 3, 5, 7 og 9 i orden. Denne hjemmelsoverføringen
hadde tatt 3 år. Sammen med Håkon den godes gt. 6. 8 og 10 var hele

----
351 Vsl
----
DOMUS- tomta nå selveiertomt, og det ble søkt om å få slått sammen
de 7 matrikkelnumrene til ett: Håkon den godes gt. 10 (gikk ikke for
melt i orden før 1984).
Høsten 1980 ble det inngått tariffavtale mellom DKT og Handelsbe
styrerforbundet for varehussjefer ved DOMUS-varehus på minst
1.400m 2 . Det ble også inngått tariffavtale mellom DKT/HBF for drifts
ledere (nestledere) i slike s-lag. Disse gruppene ble organisert og gikk
inn under overenskomsten med HBF fra 1. mai 1980. For Verdal Sam
virkelag gjaldt det driftsleder Bjørn Storhaug foruten varehussjefene
Arnulf Brenne, DOMUS Verdal, og Otto Holme, DOMUS Levanger.
Det ble ført forhandlinger med Norsk Olje A/S (NOROL) om om
setningen av utkjørt parafin, fyringsolje og autodiesel med sikte på en
overgang fra forhandlerstatus til å bli ordremottaker. Norsk Olje A/S
ville da i tilfelle sørge for utkjøring, fakturering og inkasso og holde
nødvendig driftskapital. Samvirkelaget ville få en godtgjøring pr. liter
til NOROL-sentrene for ordremottak og utfylling av kjøreseddel, for
uten årsbonus. Styret vedtok å gå inn for ordningen. Avtalen ble inn
gått og gjort gjeldende fra 1. juli 1981.
Ved mølla ble det foretatt en del investeringer også i 1981. Det gjaldt
enkelte nye maskiner og utstyr for havregrynavdelingen og for kraft
forblanderiet. Dessuten ble det skiftet ut en tankbil for kraftfor. Også
denne bilen hadde utstyr for blåsing av kraftfor over i gårdssiloene og
sugeutstyr for opplessing av returkorn fra produsent.
På nyåret 1981 fikk styret gjennom en advokat tilbud om å få delta
i et planlagt anlegg for bygging og utleie av ukeandelshytter i Verdals
fjellet ved grensa til Sverige. Det var tatt sikte på et turistsenter i høy
klasse, og det skulle dannes et aksjeselskap for anlegg og drift. Seiv
om det var mye positivt i tanken, fant styret at det lå utenfor samvirke
lagets formål å engasjere seg i dette prosjektet.
I 1981 var det en ny kontakt med Inderøy kommune om soneplan,
vegføring m.v. ved Røra sentrum, uten at det ble gjort mer med saken
da.
Styret behandlet søknad fra en ny gruppe forbrukere om særrabatt
på varer. Denne gangen, i 1981, gjaldt det sportsutstyr til medlemmer
av Verdal Jeger- og Fiskeforening. Svaret ble det vanlige: «Søknaden
kan ikke innvilges.»
Stillingen som gruppeleder/rørlegger ved avdeling S-RØR Levanger
ble avertert ledig på nyåret 1981. Tidligere arbeidsleder ved S-RØR

----
352 Vsl
----
Verdal, Einar Hågensli, søkte seg tilbake til samvirkelaget igjen, og
han ble tilsatt i stillingen.
VÅRT BLAD hadde en serie om samvirkelagmedlemmer med ek
stra langt medlemskap. Hovedkasserer Anne Marie Slottemo under
søkte i 1981 om det kunne være medlemmer i lagets register med
ekstra langt medlemskap. Hun kom da fram til at Grete Hansen, enke
etter Benjamin Hansen, hadde medlemskap i Verdal Samvirkelag helt
fra 1905. Medlemmet hadde i 1905 en handelssum på kr. 154,86, og
tilbakebetalingen på kjøp ble kr. 6,18. Grete Hansen fylte 100 år i 1980.
Opplysningene ble sendt til VÅRT BLAD, som brukte dem. Det ble
føyd til at Grete Hansen var åndsfrisk og oppegående, og at hun bodde
på Verdal Aldersheim og hadde fortsatt sitt medlemskap i samvirke
laget i orden. I yngre år brøt ekteparet opp egen nybrottsheim, og de
fikk i alt 10 barn. Benjamin Hansen døde omkring 1950. Kort tid etter
at innlegget sto i VÅRT BLAD gikk også Grete Hansen bort.
Styret vedtok i 1981 å innføre enda en spareform i tillegg til den van
lige medlemskontoen. Det ble en spareordning til 10,5% rente p.a. —
en langtidskonto med uttaksgebyr. Ordningen var beregnet på inn
skuddsbeløp som var mer i ro enn hva som er vanlig på en brukskonto.
Rentesatsene er hevet flere ganger ut over 80-åra.
Våren 1981 behandlet styret en rapport fra drifts- og opplæringskon
sulent Oddbjørn Kjenstadbakk om en rekke kurs som var av viklet for
forskjellige grupper av personalet, både i Levanger og Verdal. Det var
også holdt en del konferanser omkring temaet «Kvalitet i alle ledd» i
samband med NKLs 75-årsjubileum i 1981.
I 1981 gikk styret gjennom og drøftet et NPI-hefte om styrearbeid:
«Å arbeide som styremedlem — om jus, økonomi og fornuftig prak
sis». Heftet ble deretter gjennomgått hver gang det ble endringer i
styret ved at nye styremedlemmer ble valgt inn. Dette skjedde samme
året, og da ble det tatt med som ekstra studiemateriale en artikkelserie
om «Sammenbruddet i Bergensmeieriet». Dette var aktuelt studie
materiale da.
Høsten 1981 ble det enighet om å samle alle løpende og kurante sa
ker om endringer i personalet, permisjoner 0.1. under ett saksnr., refe
ratsaker, i styreprotokollen og med opplysninger om hva som var gjort
med hver sak.
Også i 1981 lå det en større tomtesak i lufta, uten at det kom mer
ut av dette.

----
353 Vsl
----
På et styremøte i oktober 1981 refererte den nye styreformannen,
Leif Bjørkli, fra Landskurs for tillitsvalgte, som han hadde deltatt i.
Reidar Prestmo referterte fra regionens helgekurs for tillitsvalgte som
han hadde deltatt i sammen med Hans Isaksen.
Etter oppussing av kafeteriaen foreslo interiørarkitekten kjøp av et
maleri til den ene veggen. Kunstmaler Roald Stevik, Trondheim, holdt
en utstilling i Verdal høsten 1981, og der hadde han også med bilder
som han hadde malt i Verdal samme året. Museumsbestyrer Steinar
Berg ble bedt om å være rådgiver, og ert av Steviks bilder fra Helgå
dalen og Røesgrenda ble kjøpt.
Høsten 1981 var det noe redusert aktivitet både ved Aker Verdal A/S
og innen bygge- og anleggsbransjen i området.
Før jul i 1981 behandlet styret en forespørsel fra Cresco Bokreditt
Kjøpekort A/S om å gå inn for oppgjørsordningen med kjøpekort (kre
dittkort) for de kundene som var innvilget slike kort og hadde inngått
avtale om betalingsordningen. Kjøpekort A/S hadde gjennomført en
kraftig lokal markedsføringsaksjon og spredt materiell om ordningen.
En del kundér hadde skaffet seg kredittkort, og ordningen spredte seg
derfor, seiv om det er en noe betenkelig måte å handle på. Varehus
sjefene ved DOMUS-varehusene så likevel gjerne at ordningen ble
innført for ikke å miste salg.
Fra og med 1973 fikk medlemmene, som tidligere nevnt, hvert år
en sølv kaffeskje ved innlevering av kjøpemerkene. Etter oljekrisen og
uroen i verdensøkonomien gikk sølvprisen kraftig til værs. I 1980 og
-81 ble det derfor for dyrt med sølv kaffeskje. I stedet fikk medlem
mene et gavekort de to åra. For året 1982, som også var et jubileumsår
for laget (90 år), ble det vedtatt å dele ut sølv kaffeskje igjen, bl.a.
for å fa brukt opp en restbeholdning av skjeer. Etter dette har sølvpris
en vært i høyeste laget for å forsvare en overskuddsfordeling på denne
måten. Den delen av nettooverskuddet som kan tilbakebetales til med
lemmene, skal etter vedtektene fordeles i forhold til hvert medlems
kjøp.
Disponenten hadde styrets fullmakt til å anmelde hærverk, inn
brudd 0.1. lovbrudd til politiet. Før jul 1981 vedtok styret å gi slik full
makt også til driftsleder Bjørn Storhaug.
I tillegg til de årlige gaveutdelingene vedtok styret også i 1980 og
-81 en del tilskott til forskjellige formål. Her er en del eksempler på
slike saker: Frol Idrettslag fikk bevilget kr. 1.000,- til skihytte ved lys

----
354 Vsl
----
løypene ved Jamtkneppet, og Volhaugens Venner fikk bevilget
kr. 1.000,- til ny turisthytte ved Haukåvatnet. Kreftsaken fikk 500 kro
ner i 1980, og A/L Lunheim, Volden, fikk kr. 1.000,- til restaurerings
arbeider på forsamlingshuset i 1981.
MOSVIK SAMVIRKELAG
I januar 1981 dukket spørsmålet om sammenslutning opp for første
gang. Mosvik Samvirkelag hadde vedtatt å sende forespørsel om for
beredende forhandlinger for å få utredet mulighetene for sammenslut
ning. I forespørselen ble det pekt på vansker med å få kvalifisert søker
til bestyrerstillingen, som var avertert flere ganger, men ikke besatt.
Det ble videre pekt på vedtak og retningslinjer fra NKLs kongress i
1980 og tidligere om organisasjonsform og struktur for forbrukersam
virket i 1980-åra med sikte på medlemmenes beste. Fordelene med
mer lettvint regnskapsføring ved å knytte regnskapsdata for Mosvik til
Verdal Samvirkelags EDB-regnskap og rapporteringsopplegg til myn
digheter m.v, ble også nevnt. Mosvik var et forholdsvis lite lag med
ca. 2,6 mill. kroner i netto omsetning. Av dette var omkring halvpar
ten dagligvarer. Resten var driftsmidler og noe jernvarer m.v.
Styret i Verdal Samvirkelag var heller reservert til spørsmålet. Sty
ret vedtok å være villig til å delta i forhandlinger, men mente at først
burde Mosvik-laget forsøke å avklare spørsmålet om sammenslutning
med nabosamvirkelag (Inderøy, Leksvik). Det viste seg at det ikke var
grunnlag for sammenslutning med noe annet s-lag.
Styret i Verdal Samvirkelag valgte et forhandlingsutvalg som skulle
tre inn i tilfelle det ble aktuelt.
I mars 1981 besøkte Trond Okkenhaug, Ivar Aunøien og Bjørn Stor
haug s-laget i Mosvik sammen med organisasjonssjef Reidar Kringtrø
fra NKL og distriktslagets styreformann Fridtjov M. Tingstad. Mosvik
Samvirkelags styreformann og 3 styremedlemmer var til stede og viste
rundt og orienterte om laget, lokaler, drift m.v. I et seinere styremøte
i Verdal Samvirkelag ble det vedtatt at styret fortsatt skulle være villig
til forhandlinger med Mosvik Samvirkelag dersom dette var et ønske
fra medlemmene i Mosviklaget.

----
355 Vsl
----
Mosvik Samvirkelag.
Mosvik Samvirkelag valgte Olav Pedersen, Jorun Dahl og Knut
Berge som medlemmer av forhandlingsutvalget.
Et godt besøkt årsmøte i Mosvik Samvirkelag vedtok enstemmig å
gi forhandlingsutvalget fullmakt til å sluttføre forhandlingene om sam
menslutning med Verdal Samvirkelag og forelegge resultatet for nytt
medlemsmøte i Mosvik. Etter dette vedtok styret i Verdal Samvirkelag
å samarbeide med NKL og fylkeslaget om rammeutkast til sammen
slutningsavtale.
Avtaleutkastet ble drøftet i et felles møte mellom forhandlingsut
valgene først i mai 1981. Deretter skulle de to styrene legge fram inn
stilling før endelig behandling i et medlemsmøte i Mosvik Samvirke
lag og i representantskapets møte i Verdal Samvirkelag. På represen
tantskapets møte i mai 1981 ble avtaleutkastet og innstillingen fra styr
et og representantskapets utvalg om sammenslutning behandlet og en
stemmig vedtatt. Samtidig vedtok representantskapet nødvendige end
ringer av vedtektene med hensyn til antall kretser, antall medlemmer
av representantskapet, av representantskapets valgnemd, — i tilfelle
sammenslutning ble vedtatt også fra Mosviks side.
Mosvik Samvirkelag behandlet utkastet til avtale om sammenslut
ning og styrets innstilling på sitt medlemsmøte 4. juni 1981. Dirigent
Verdal Samvirkelag — 23


----
356 Vsl
----
og styreformann Odd Tangstad og tidligere styreformann Olav Peder
sen orienterte om arbeidet i forhandlingsutvalget og om avtaleutkastet
som forhandlingsutvalgene var kommet fram til. Etter en del debatt
ble avtaleutkastet tatt opp til votering og enstemmig vedtatt av med
lemsmøtet.
Avtaleutkastet hadde denne ordlyden:
Mosvik Samvirkelag - Verdal Samvirkelag
Innstilling fra styrene i Mosvik Samvirkelag og Verdal Samvirkelag:
1. Mosvik Samvirkelag går sammen med Verdal Samvirkelag fra 1.
juli 1981.
2. Medlemsmøtet/representantskapet gir styret fullmakt til å foreta de
praktiske tiltak og de regisreringer som er nødvendig for å gjen
nomføre sammenslutningen ifølge norsk lov og til å undertegne
hjemmeloverføring av fast eiendom.
3. Etter sammenslutningen har tidligere medlemmer av Mosvik Sam
virkelag samme rettigheter og plikter som de øvrige medlemmer i
Verdal Samvirkelag.
4. Lagets vedtekter er vedtekter vedtatt av Verdal Samvirkelags repre
sentantskap 27. mai 1975.
5. Mosvik skal være egen krets med 2 representanter i Verdal Samvir
kelags representantskap.
Mosvik Samvirkelag opphørte med dette vedtaket som eget lag pr.
30. juni 1981, men medlemmene fortsatte i en større forbrukerorgani
sasjon på lik linje med øvrige medlemmer av Verdal Samvirkelag.
Mosvik Samvirkelag hadde fungert som eget lag i 43 år. Laget ble
stiftet 23. april 1938 ved konstituerende møte på Grande skole. Ord
styrer var R. Grande, og T. Tangstad var sekretær. NKLs mønsterved
tekter ble vedtatt som vedtekter for laget, og det ble vedtatt at laget
skulle meldes inn i NKL og NKLs revisjonsavdeling. Tomas Tangstad
ble valgt til lagets første formann, og styremedlemmer ble Anton
Reitan, Paul Kilen, Lorents Troseth og Anton Johansen. 42 medlem
mer skrev under møteboka. Lagets første bestyrer ble Jørund Li med
betjening Leif Elden, Gunvor Brevik, baker Edv. Nervig og baker Ole
Gresdal og med Johan Strand som deltidshjelp.
Det går ikke direkte fram av møteboka, men etableringen av eget
samvirkelag foregikk som en fortsettelse av en tidligere virksomhet på
stedet. I annen sammenheng går det fram at Mosvik Samvirkelag had

----
357 Vsl
----
de tidligere vært avdeling under Saltvikhamn Samvirkelag, som var
stiftet i 1934 (dette laget ble avviklet ved årsskiftet 1984/85).
Virksomheten ved Mosvik Samvirkelag startet 1. mai 1938. Allerede
ved første årsoppgjør, ved utgangen av året, ble det noen kroner til
reservefond, reguleringsfond, kr. 250,- til avskriving på inventar og
2% utbytte på kjøp.
På årsmøtet i 1939 ble K. J. Koppen valgt til styreformann, men på
neste årsmøte ble Tomas Tangstad igjen valgt til formann.
Under krigen, i 1941, vedtok styret å henstille til major Jenssen,
Vinje Bruk, som var huseier, om å få innlagt nytt golv på kontoret og
i mjølbua.
I 1944 diskuterte årsmøtet for første gang spørsmålet om reising av
eget forretningsbygg. Det ble opplyst på møtet at styret hadde sendt
forespørsel til major Jenssen, Vinje Bruk, om kjøp av byggetomt. Det
skulle vise seg å ta mange år før dette kom til å ordne seg. Mosvik
S-lag forsøkte ved advokathjelp åfå løst saken, bl.a. ved tvungen av
ståing av byggetomt.
Både under og etter krigens slutt var det varemangel og noe misnøye
med fordelingen av rasjonerte varer. I 1945 fant styret det riktig å
stramme opp reglene for fordeling av varer som det var lite av, og at
tilsatte måtte gå fram på korrekt måte.
Drifta av bakeriet var trolig noe tvilsom. I 1946 vedtok styret å be
årsmøtet avgjøre om laget fortsatt skulle drive bakeriet. Årsmøtet ved
tok at bakeriet ikke skulle leies bort.
Bestyrer Jørund Li sa opp stillingen i 1946, og etter avertering kom
det inn hele 31 søknader. Ny bestyrer ble Nils Nordbotn.
I 1948 vedtok styret kjøp av kjøleskap til forretningen.
Mosvik Samvirkelag leverte brødvarer fra eget bakeri til Saltvik
hamn Samvirkelag. I mars 1949 behandlet styret et skriv fra Saltvik
hamn vedrørende brødleveransene, og det ble vedtatt å pålegge bestyr
eren å søke departementet om tilleggskvote på sukker, som fremdeles
var rasjonert.
Årsmøtet i 1949 vedtok de nye mønstervedtektene fra NKL som
lagets vedtekter (bortsett fra en liten endring vedrørende salg av rus
drikk. Den gamle formuleringen om forbud ble beholdt). På dette
møtet ble Aksel Saltvik valgt til formann i styret. Han var også for
mann i den komiteen som fortsatt forhandlet med Vinje Bruk om kjøp

----
358 Vsl
----
av handelsstedet eller forretningstomt, og årsmøtet ba ham fortsette i
dette vervet.
Disponent Ole Espaas ved NKL Trondheim var på befaring somme
ren 1949. Hans rapport til lagets styre var dyster. Den sjøbua som laget
leide av Vinje Bruk til forretningslokale, er vanskjøttet og uhensikts
messig, og det er utelukket å kunne få gjennomført sanitær behandling
av varene, og fortsatt drift i lokalene er helsefarlig, hevdet Espaas.
Han foreslo at styret måtte be kommunen med jordlovens § 70 i hand
å ekspropiere byggetomt for samvirkelaget. Dette ble vedtatt, og gjaldt
en tomt på ca. 1,5 dekar av Vinje Bruk, ved vegen mellom Fagerheim
og Stranden.
På årsmøtet i 1950 ble det opplyst at Mosvik formannskap med 10
mot 2 stemmer hadde vedtatt at den tomta som samvirkelaget hadde
søkt om, skulle bli å ekspropriere. Ekspropriasjon av tomta ble god
kjent av departementet.
Det ble en periode med stillingskrig. Vinje Bruk sa opp leieavtalen
med samvirkelaget for forretningslokalet, og samvirkelaget søkte om
å få forlenget leieavtalen til de hadde fått ferdig nye lokaler. Vinje
Bruk nektet forlengelse. Samvirkelaget pekte på at leieforholdet ikke
kunne sies opp uten samtykke fra myndighetene og viste til brevveks
ling med o.r.sakfører Reidar Selmer, Trondheim.
Høsten 1951 forelå utskrift av skjønnsforretning vedr. den nye for
retningstomta på 1,5 dekar. Pris kr. 2,50 pr. kvm. Et styremøte før jul
1953 protokollerte bl.a. at den gamle «Butikkbygningen må snarest
settes i stand da hele bygningen holder på å gå i fjæra. Likeså må taket
tettes da det lekker på mange steder.» Ytterligere skade på varebehold
ningen måtte eieren, Vinje Bruk, bli ansvarlig for, hette det videre.
Ekspropriasjonen ble påanket av Vinje Bruk til Inderøy Herredsrett
som behandlet saken i april og i mai 1954. Retten gjorde godt arbeid
og kom fram til et resultat som kan være til heder for begge parter.
Det ble en minnelig ordning med brukseier Jenssen og Vinje Bruk om
alle forhold vedrørende lokaler, bakeri, leie og bruk av kai og pakk
hus, ny tomt m.v, og om leievilkår i byggeperioden. Voldsgiftsrettens
skjønn fastsatte en erstatning til Anton Jenssen, Vinje Bruk, på 62.500
kroner.
Mosvik Samvirkelag ble i 1954 innmeldt som medlem av Den Koo
perative Tarifforening.
Arkitekt Johan Stensaas ved NKLs arkitektkontor fikk klarsignal for

----
359 Vsl
----
videre arbeid med planlegging og tegning av nybygg. Arbeidet med fi
nansieringen ble også satt i gang, og byggnemnd ble valgt med Ludvig
Lorentsen som formann. Det ble enighet om en kampanje blant med
lemmene for «innskudd av arbeid, materialer og kapital». Lagets om
råde ble delt inn i 7 soner, og det ble oppnevnt en person for hver sone
som skulle arbeide med saken. Ved denne aksjonen kom det inn ca.
kr. 12.000,- i form av materialer, tilsagn om arbeid, kjøring og som
innskudd. Byggekomiteen og styret kom fram til et kostnadsoverslag
på ca. kr. 180.000,-, og bygging ble endelig vedtatt av årsmøtet i mars
1956. I nybygget skulle det også bli fryseboksanlegg, og styret vedtok
et innskudd på kr. 250,- for en 100-liters boks.
Årsmøtet i 1957 valgte Tomas Tangstad til styreformann.
Det gamle forretningsbygget, sjøbua, ble avertert til nedriving, og
Josef Sundseth fikk tilslaget med høyeste anbud kr. 555,-. Finansier
ingen av nybygget ble ordnet ved et byggelån i Bøndernes Bank A/S
og pantelån i Handelsbestyrerforbundets Pensjonskasse og i Samvirke
Forsikring, foruten et tilleggslån i NKL. I nybygget ble det bestyrer
leilighet. Den gamle bestyrerboligen ble bortleid etter at salg var
nedstemt.
I 1959 ble John Saltvik valgt til formann i styret. Det var da noe
spent forhold mellom styrets valgte medlemmer og bestyreren. Det
ble tvist som endte med forhandlinger og at bestyreren sa opp sin still
ing. Hele 23 søkere meldte seg til bestyrerstillingen, deriblant mange
habile. Kristian Roel Lydersen ble tilsatt.
Bakeriregnskapet for året 1959 viste et betydelig underskudd, og
NKL tilrådde nedlegging av bakeriet. Dette var tidligere drøftet gang
på gang uten at nødvendig beslutning var fattet. I 1960 ble det vedtatt
å inngå avtale om å leie bort bakeridrifta til baker Johan Strand. Like
etterpå innredet han bakeri i egne lokalen Han fikk brødleveransene
til samvirkelaget, og han fikk overta en del bakeriutstyr på rimelige
vilkår.
Årsmøtet i 1961 valgte Trygve Åring som styreformann, men han sa
fra seg vervet på grunn av forskrifter som gjaldt for stilling som lig
ningssekretær. Et ekstraordinært medlemsmøte valgte Tomas Tangstad
til formann.
På grunn av sykdom rykket varaformannen, W. Lønvik, opp som
formann sommeren 1961. Dette året fikk S-laget pumpe og tank også
for dieselolje. Utvendig skilt for forretningsgården ble også bestilt og

----
360 Vsl
----
satt opp. Det går fram at drifta var noe anstrengt og at store utestående
fordringer var tyngende.
I 1962 vedtok styret å få satt opp garasje. Årsmøtet i 1962 valgte
Odd Tangstad som formann for ett år. Ved valgene i 1963 ble Odd
Tangstad gjenvalgt som formann.
Mosvik Samvirkelag var 25 år i 1963, og en egen komité tok seg av
markeringen.
NKLs kongress i 1962 vedtok enkelte endringer i mønstervedtektene
for s-lag. Årsmøtet i 1964 i Mosvik S-lag vedtok de nye mønsterved
tektene som vedtekter for laget.
John Nyeng ble valgt til styreformann i 1965.
Høsten 1965 sa bestyrer Kr. Roel Lydersen opp bestyrerstillingen
som ble avertert ledig. Varaformann Kristian Damas fungerte en tid
som formann under John Nyengs sykdom. Det var 8 søkere til be
styrerstillingen. Etter drøftinger med NKL ble Kjetil Ertsås, Verra
botn, innstilt som nr. 1, men han trakk seg , og nr. 2, Asbjørn Bækken,
Eidfjord, ble tilsatt. Inntil han kunne tiltre, ble det avtalt at Steinkjer
Revisjonskrets skulle ta seg av bokføringen, og personalet med ekstra
hjelp skulle ta seg av den daglige drift. Bestyrer Asbjørn Bækken til
trådte i november 1965.
I 1967 ble Bjarne Johansen valgt til formann.
Styret vedtok, som så mange ganger tidligere, å gjøre noe med de
utestående fordringene, men som tidligere ble det gått varsomt fram.
Laget var i økonomiske vansker. NKLs revisjonsavdeling påla styret
å hente inn saldobekreftelse fra debitorene. Forholdet mellom styret
og bestyrer var noe anstrengt. I 1968 ble det registrert auke i tilfeller
av innbrudd i fryseboksene og tyveri av varer fra boksene. Det ble
enighet om å anmelde saken til lensmannen. Han foreslo å kalle inn
samtlige nøkler for kontroll på en bestemt dato. Tyveriene fortsatte.
På årsmøtet i 1969 ble Bjarne Johansen gjenvalgt til styreformann.
Elias Lorentsen hadde sagt fra seg vervet som revisor etter 10 år. Han
fikk takkens ord og erkjentlighetsgave. Det ble vedtatt å overlate revi
sjonsarbeidet til Steinkjer Revisjonskrets fra og med 1969.
Innføring av S-opplegget og S-merket 6. oktober 1969 ble markert
med en enkel bevertning for medlemmene i butikken. I 1970 godkjente
årsmøtet mønstervedtektenes bestemmelse om å auke ansvarsinn
skuddet fra 100 til 200 kroner (Dette var nedstemt på foregående
årsmøte).

----
361 Vsl
----
Bestyrer Asbjørn Bækken sa opp stillingen i juni 1970. Organisa
sjonssjef Reidar Kringtrø og drift- og regnskapskonsulent Steinar
Rønning deltok i styrets møte der oppsiingen ble protokollert. Kring
trø antydet lagets mulighet for å spare kostnader ved å slutte seg til
et annet s-lag. Styret var enig i tanken og vedtok å søke kontakt med
Inderøy S-lag. På et ekstraordinært medlemsmøte i juli 1970 deltok
også Kringtrø og Rønning og orienterte om saken. Ved avstemming
fikk forslaget om sammenslutning følgende medfart: For: 12 stemmer,
mot: 38 stemmer. Stillingen som bestyrer ble deretter vedtatt avertert
ledig. Det kom 9 søknader, og styret tilsatte som nr. 1 Aage Fevik, og
han tok stillingen. Etter kort tid sa Fevik opp, og stillingen måtte aver
teres ledig på nytt. 11 søke re meldte seg, og Aage Lein, Trongsundet,
ble tilsatt i stillingen.
Årsmøtet i 1971 gjenvalgte Bjarne Johansen som formann. Dette
årsmøtet vedtok omlegging av vareopplegget til selvbetjening. Ominn
redningen hadde et prisoverslag på ca. 80.000 kroner. Det ble tatt opp
et lån på 50.000 kroner i Samvirkebanken A/S. Den nyinnredete selv
betjeningsbutikken ble reåpnet, som det heter, 16. juli 1971 med blom
ster og taler. Konsulent Baardsen fra NKL ble takket for godt utført
arbeid, sammen med personalet. Det var servering og gratisutlodning.
I 1971 ble det tilsatt kontorhjelp «etter behov».
En tilstelning for alderstrygdede var populær. Det møtte ca. 50 per
soner som fikk kaffe og kaker. Gratisutlodning var det også. Tiltaket
ble gjentatt året etter og i flere år.
Bjarne Johansen ble gjenvalgt som formann også i 1973.
Lagets 35-årsjubileum ble markert ved en hyggekveld for medlem
mer og kunder i juni 1973.
I 1973 sa Norske Esso opp avtalen om salg av drivstoff, og det ble
forhandlet med A/S Norske Oljekonsum om avtale. Dette gikk i orden
i 1975. (I 1976 ble OK en del av Norsk Olje A/S, NOROL.)
Årsmøtet i 1974 fikk seg forelagt årsoppgjør med underskudd. Like
vel vedtok årsmøtet 2% utbytte på kjøp i 1973, «da dette var anbefalt
på årsmøtet». Årsmøtet godkjente regnskapet enstemmig. Fryseboks
anlegget ble vedtatt nedlagt.
Sommeren 1974 sa baker Strand opp brødleveransene, og det ble
inngått avtale med Gomanbakeriet i Verdal om levering av brød og
kaker. I oktober 1974 sa bestyrer Aage Lein opp stillingen, som ble
avertert igjen. Det kom inn 3 søknader. 2 ble innstilt, men ingen av

----
362 Vsl
----
dem tok stillingen. En søknad fra M/5 Grove, f.t. Nordli, kom inn
etter fristens utløp. Etter anbefaling fra NKL tilsatte styret Nils Grove
som bestyren
Regnskapet for 1974 viste betydelig underskudd. og styret vedtok at
utbytte på kjøp ikke skulle utbetales for 1974.
Årsmøtet i 1975 valgte Odd Tangstad som styreformann. Han var
sykmeldt før årsmøtet 1976, og bestyrer Grove åpnet derfor dette
møtet og ledet det til Bjarne Johansen ble valgt som møteleder. Regn
skapet for 1975 viste stort underskudd. Organisasjonssjef Reidar
Kringtrø fra NKL deltok på årsmøtet, der driftsresultatet ble drøftet.
Han antydet at NKL kunne hjelpe til med å dekke en del av under
skuddet (dette ble innvilget i 1977 og utbetalt i 1978).
På grunn av Odd Tangstads sykdom ble Bjarne Johansen valgt som
styreformann for ett år. På årsmøtet i 1977 ble regnskapet for 1976 re
ferert med et overskudd på noen hundre kroner, og det var stor fram
gang fra året før. Bjarne Johansen ble gjenvalgt som formann.
I et styremøte på nyåret 1978 ble budsjettet for 1978 behandlet.
Årsmøtet 1978 fikk referert et regnskap for 1977 med netto over
skudd på ca. 15.000 kroner. Årsmøtet i 1979 fikk seg førelagt et over
skudd på ca. 22.600 kroner for året 1978.
På dette årsmøtet ble Olav Pedersen valgt til styreformann. Han
hadde i flere år vært medlem av revisjonsutvalget og formann i ut
valget.
I 1979 drøftet styret bedre kontroll med salget av kraftfor og driv
stoff, og styret kom til at det var uforsvarlig å ha lagerdørene stående
åpne om dagen. Kontrollen i butikken ble også diskutert. Kostnadene
med vareombringelsene var også i søkelyset. Det ble slått fast at hu
kommelsen ikke er til å stole på. Korrekt notering etter hvert er nød
vendig, ble det sagt, og dette har alltid vist seg å være nødvendig. Års
oppgjøret for 1979 viste fortsatt framgang. Styret vedtok å foreta et
«ryddesalg» av ukurante varer.
På årsmøtet i 1980 minnet formann Olav Pedersen om starten av
laget i 1938 og om de fem krigsåra og utvikl ingen videre fram til det
driftsåret som var avsluttet. Han var også inne på både de problemene
og de mulighetene laget har. Bjarne Johansen og Ivar Reitan ble tildelt
Det Kooperative Erkjentlighetsmerket for mange års tjeneste i tillits
verv ved Mosvik Samvirkelag.
Våren 1980 sa Nils Grove opp stillingen som bestyrer, da han var

----
363 Vsl
----
tilsatt som bestyrer ved Inderøy Forbruksforening. Kjerknesvågen.
Ved fristens utløp hadde det meldt seg én søker til bestyrerstillingen i
Mosvik. Stillingen ble avertert på nytt, og da kom det til enda en søker.
Ingen av søkerne hadde handelsbrev, og de fylte ikke vilkårene for
stillingen. Det ble derfor enighet om å avertere stillingen på nytt til
høsten. I mellomtida vedtok styret å be Bjørg Sund set h og Gunvor
Gresdal om å forestå den daglige ledelse av samvirkelaget. Etter god
kjenning av Inderøy Forbruksforening ble det inngått avtale med Nils
Grove om at han fortsatt skulle føre regnskapet for Mosvik S-lag.
Styreformann Olav Pedersen skulle også hjelpe til i de daglige gjøre
mål. I september 1980 fant styret at alt syntes å fungere positivt, takket
være god innsats f ra samtlige.
Etter en ny avertering meldte det seg en søker som fylte krava for
tilsetting, og styret vedtok enstemmig tilsetting av søkeren, Asle
Pedersen, Høylandet. Til et styremøte i oktober 1980 var også orga
nisasjonssjef Reidar Kringtrø, NKL, og formannen i styret for Nord-
Trøndelag Koop. Distriktslag innbedt. Den tilsatte bestyreren hadde
ikke tatt stillingen.
Situasjonen var vanskelig. Det ble vedtatt å holde ekstraordinært
medlemsmøte 13. november. Dette møtet var innkalt for å drøfte leder
spørsmålet ved S-laget og eventuelt — sammenslutning med annet
samvirkelag. Styreformann Olav Pedersen ble valgt til møteleder, og
styrets sekretær, Arne Aasan, ble valgt til sekretær. Formannen nevnte
i korte trekk lagets historie fra starten. Han kom inn på hvorfor møtet
ble bestemt. Det var først og fremst lederspørsmålet som måtte av
klares. Videre var det auken i kostnader og spesielt lønnsutgiftene. En
del investeringer var nødvendige. Formannen roste medarbeiderne og
tillitsvalgte for innsats og interesse og reiste så spørsmålet om en even
tuell sammenslutning med et annet s-lag kunne løse alle problemene
for Mosvik S-lag. Svaret var etter hans mening nei, men mange av
problemene ville bli løst, derav det mest sentrale, nemlig lederspørs
målet. En sammenslutning ville imidlertid redusere sjølråderetten
over eget lag. Under debatten ble det spurt om styrets syn på sam
menslutning med annet samvirkelag. Til det svarte formannen at styret
var enig om å stå til tjeneste hvis medlemsmøtet ønsket forhandlinger
om dette. Det ble også drøftet hvilket s-lag som i tilfelle var aktuelt,
og Inderøy Forbruksforening, Kjerknesvågen, ble nevnt. Det ble også

----
364 Vsl
----
gitt uttrykk for ønsket om å forsøke å holde laget fortsatt i gang som
eget lag.
Voteringen gjaldt følgende 2 temaer:
1: Eventuelt innlede forhandlinger om samarbeid med et annet lag.
2: Laget fortsetter som eget lag og enda en gang averteres etter be-
styren
Resultatet ble 10 stemmer for punkt 1 og 16 stemmer for punkt 2.
Det var deretter bare for styret å sette i gang avertering etter bestyrer
igjen. 1 søker meldte seg. Han hadde søkt tidligere, men fylte ikke de
vilkår som stillingen krevde. I styremøte 22. januar 1981 slo styret dette
fast og fattet følgende vedtak: Styret vedtar å oppta forhandlinger med
Verdal Samvirkelag om sammenslutning og å legge forhandlingsresul
tatet fram på et medlemsmøte. Det oppnevnes et forhandlingsutvalg på
3 personer. Følgende ble valgt: Olav Pedersen, Jorun Dahl og Knut
Berge.
Årsmøtet i 1981 vedtok enstemmig i gi styret og forhandlingsutval
get fullmakt til å sluttføre forhandlingene om sammenslutning med
Verdal Samvirkelag. Resultatet forelegges medlemsmøtet til avgjørelse.
På dette årsmøtet ble Odd Tangstad valgt som formann.
Ordlyden på vedtaket om sammenslutning er tatt med foran i dette
Nils Grove, bestyrer ved sammen-
slutningen.
Odd Tangstad, styreformann ved
sammenslutningen.


----
365 Vsl
----
avsnittet om Mosvik Samvirkelag, og forslaget ble som nevnt enstem
mig vedtatt av medlemsmøtet 4. juni 1981.
Sammenslutningen trådte i kraft pr. 1. juli 1981.
Sluttregnskapet for Mosvik Samvirkelag ble oppgjort pr. 30.06.1981
av Nils Grove, som var regnskapsfører, og av revisor Sverre Olsen,
Steinkjer Revisjonskrets. Etter ordinære avskrivninger, finansinn
tekter og -utgifter, kom det fram et underskudd, som ble enda større
ved en sikringsavskrivning på utestående fordringer og på varelager.
Denne sikringsavskrivningen ble i 1982 dekket opp av NKL ved et sa
neringstilskott. Styret i Mosvik Samvirkelag hadde sitt siste møte og
behandlet sluttregnskapet 4. september 1981, og styret i Verdal Sam
virkelag behandlet oppgjøret 24. september s.å.
Det ble lagt ned et stort frivillig arbeid av medlemmer og tillits
valgte i de 43 åra Mosvik Samvirkelag eksisterte som eget lag. Perso
nalet arbeidet under vanskelige forhold i den gamle sjøbua. Etter at
S-laget kom inn i eget bygg, ble det noe bedre forhold, men opplegget
var tungvint, og samtidig steg driftskostnadene kraftig. Etter nødven
dig oppussing og omlegging ved sammenslutningen ble butikken bra.
Medarbeiderne gjorde en god jobb, og opplslutningen fra medlem
mene ble fortsatt god. Sammenslutningssaken i Mosvik bekreftet at
slike saker må ha nødvendig modningstid. Det er sjelden at slike saker
oppnår full enstemmighet i alle organer på begge sider, slik tilfellet
var i Mosvik.
En kan fundere over hva som kunne ha vært gjort på annen måte.
Det synes som om at medlemmene og de tilsatte allerede ved starten
var vant med unoter som det var vanskelig å legge vekk. Dette gjaldt
for det første utlevering av varer uten kontant betaling, og dessuten for
stor forsiktighet med innkrevingen av utestående fordringer. Omtrent
på hvert eneste styremøte gjennom alle år ble innkrevingsproblemet
behandlet. Styret og ledelsen var for forsiktig og ville vente og se om
henstillinger kunne hjelpe. Seine betalere venner seg fort til slik hen
synsfullhet og lar det skure, særlig når det synes å lønne seg. Når dette
kombineres med vareutkjøring, klabber det fort på. Vareutkjøring gir
som regel tap, seiv om varene betales kontant. I 1969 behandlet styret
i Mosvik Samvirkelag et skriv fra Nord-Trøndelag Kooperative Di
striktslag om nye retningslinjer for rentebergning av utestående ford
ringer, der det var vedlagt og anbefalt retningslinjer fra Orkla Samvir
kelag. Det er interessant at dette gjaldt retningslinjer som Verdal Sam

----
366 Vsl
----
virkelag hadde innført ett år tidligere, og som Orkla S-lag hadde
funnet nyttig å bruke. Fra 1975 og utover ble det brukt noe hardere lut
også i Mosvik, men fremdeles gikk mye av salget over konto. Fra 1977
til 1978 gikk utestående fordringer ned med 25% etter en innstram
ming. Styret og forretningsledelsen synes fra starten av å ha drøftet
problemene med innkrevingen, men det egentlige problemet var utle
veringen av varer uten å kreve kontant betaling, og manglende vedtak
om dekning for rentetap. Allerede ved starten i 1938 sto det i lagets
vedtekter:
«Alle salg foregår til rimelige dagspriser mot kontant betaling. Dog
kan laget etter vedtak av styret og i samsvar med lovgivningens reg
ler seige varer mot avdragsbetaling (avbetaling). Skriftlig kontrakt
skal settes opp med hver kjøper.»
Hadde styret og forretningsledelsen fulgt vedtektene, ville renteta
pet og tapet på utestående fordringer vært redusert. Laget kunne da
ha maktet å satse mer på aktiv markedsføring,- og kontant er kontant
i labben, eller forskudd. Ikke noe annet.
I årsmeldingen for Mosvik S-lag for 1978 står det da også at kreditt
handelen fører til:
«Først mister man varen - siden kunden. Kredittsalg er til de grader
så arbeidskrevende og koster laget så mange penger, som kunne
settes inn og brukes på en mer fornuftig måte, og egentlig må vel
alle være enig i, at dette med notering er en stor uskikk.»
Her må det føyes til at svært mange s-lag har vært i samme båt som
Mosvik. Forretningsledelsen har ønsket å auke salget, og de tillitsvalg
te har kviet seg for upopulære vedtak, seiv om dette er styrets klare
ansvar og plikt. Etter sammenslutningen var medlemmene i Mosvik
like gode kontantkunder som i andre kretser. Kontoført salg til næ
ringsdrivende ble også ordnet punktlig.

----
367 Vsl
----
90-ÅRSJUBILEET
Verdal Samvirkelag kunne feire 90-årsjubileum i 1982.
Høsten 1981 valgte styret et jubileumsutvalg, som besto av Leif
Bjørkli, Arnulf Brenne, Otto Holme, Kyrre Heiden, Oddbjørn Kjen
stadbakk, Knut Bruce og Bjørn Storhaug. Utvalget skulle arbeide
med planer for markering av jubileet. Etter flere møter tok opplegget
form. Styret godkjente planene, som var ganske omfattende. Stiftel
sesdatoen var 14. februar 1892.
For å få levert og lagt fram alle tilbudvarene på nyåret, ble jubile
umsaktivitetene lagt til perioden 18. til 27. februar 1982. Samtlige av
delinger kunne da by på spesielt gode varetilbud til medlemmer og
kunder.
Laget oppnådde en del avisomtale i samband med jubileet. Dess
uten ble det gitt ut en egen jubileumsavis, som ble delt ut innen det
området laget har medlemmer og kunder. Denne avisa var på 16 sider.
Likevel ble det trangt om plassen, og noe stoff måtte krympes for å
få plass. Foruten presentasjon av gode tilbud fra de enkelte avdelinger,
var det innlegg om «Laget vårt» ved styrets formann, Leif Bjørkli.
Han pekte bl.a. på hva Verdal Samvirkelag har betydd og fortsatt be
tyr, både for vanlige forbrukere og for de næringsdrivende, ikke minst
Styret i jubileumsåret 1982.
Foran fra v.: Erling Aurstad, Leif Bjørkli, Fridtjov M. Tingstad.
Bakfrå v.: Reidar Prestmo, Ivar Aunøien, Hugo E. Nilssen, Arvid Solberg.


----
368 Vsl
----
innen landbruket. Han pekte
også på hvor viktig det er med
god oppslutning om laget. Dis
ponent Birger Myhre ved NKL
Trondheim hadde skrevet en
hilsen til laget. Det var også his
toriske tilbakeblikk, og dispo
nenten hadde synspunkter på
sin arbeidsoppgåve.
Temaet «Bruk nærbutikken,
så blir den ikke borte» var også
berørt. Tiltak på området opp
læring, utdanning og EDB ble
omtalt, og enkelte større avdel
inger ble nærmere presentert.
Jubileumsavisa hadde med en
kupong med sikte på å få svar på Revisjonsutvalget 1982.
lesernes mening om samvirke
lagets navn var dekkende. Laget
hadde virksomhet i Levanger-
Fra v.: Alf Josve, Arne Helge Bjøru,
Jarle Benum.
området, Steinkjer, Inderøy og Mosvik, foruten i Verdal. Ved even
tuell endring av navn ville det likevel være naturlig at Verdal fortsatt
skulle gå inn som en del av navnet. Det ble spurt om følgende 2 for
slag som eventuelt kunne komme på tale i stedet for Verdal Samvirke
lag: Samvirkelaget Verdal eller Innherred Samvirkelag, Verdal. De
som ønsket å svare, skulle krysse av for enten a: Endring av navnet er
utenkelig, b: Spiller liten rolle med endring eller ikke, c; Navnet bør
gjerne endres. Deretter var det linje for forslag til navn. Oppslutningen
var beskjeden. Det kom inn bare 42 svar. 26 av disse krysset ved a,
7 ved b og 3 ved c. Av de som hadde skrevet forslag til navn, svarte
5 Innherred Samvirkelag Verdal, og bare 1: Samvirkelaget Verdal.
Dette var i grunnen klar tale. Endring av lagets navn er ikke aktuelt.
Jubileumsavisa hadde også med en tippekonkurranse med prøve på
kunnskaper om Verdal Samvirkelag.Det kom inn 52 kupongen Av
disse hadde 14 personer fullt hus med 12 rette, 25 hadde 11 rette og
resten fordelte seg på 10, 9, 7 og 5 rette. De 10 beste etter loddtrekning
var lovet en oppladbar ministøvsuger som premie, og de 10 neste fikk


----
369 Vsl
----
Økonomisjef Jarle Olsnes, disponent Erling Aurstad, driftsleder Bjørn
Storhaug.
velge mellom kikkert eller dagstursekk. Ett av vinnersvarene kom helt
fra Haugesund.
Det ene av de tolv spørsmålene gjaldt hvor mye skatt samvirkelaget
hadde betalt de siste 5 åra. 3 forslag var satt opp. Det var interessant
å registrere at de fleste bommet ved å krysse av ved laveste eller nest
laveste beløp, mens det høyeste beløpet var det riktige. Villfarelsene
om samvirkelag og skatt forekommer også innen egne rekker.
Medlemmene fikk - som nevnt tidligere - en sølv kaffeskje ved inn
levering av kjøpemerkene i jubileumsåret. Lagets medarbeidere fikk
en sølv syltetøyskje hver. Til samvirkelagets personalforening ble det
bevilget 10.000 kroner til styrking av foreningens kasse.
Jubileumstilbudene rundt i avdelingene ble gjentatt i flere runder ut
over året 1982.
Gråmyra, Levanger
I 1982 begynte forhandlingene med Norsk Olje A/S om eventuell
overtaking av NOROL-anlegget på Gråmyra, sørvest for Levanger.
Felleskjøpet hadde da under vurdering å trekke seg ut fra anlegget,
som de opprinnelig hadde tenkt å bygge ut (se Omsetningen av land
bruksmaskiner over til Felleskjøpet). Felleskjøpet averterte anlegget
til salgs. Styret for Verdal Samvirkelag hadde vist interesse for anlegg
et under forutsetning av avtale om forsvarlig pris. Arkitekt Johan
Stensaas ble bedt om å vurdere bygninger og anlegg. Arealet var på


----
370 Vsl
----
16 dekar. Styret vedtok å gi bud på anlegget. Etter forhandlinger
mellom partene ble det i juni 1983 enighet om 3,3, mill. kroner, etter
at representantskapet hadde godkjent kjøpet. Felleskjøpets styre god
kjente salget, og kontrakt ble opprettet. Norsk Olje A/S var sterkt
interessert i å få samvirkelaget som driver av anlegget på Gråmyra.
Selskapet sa seg derfor villig til å være med på delvis finansiering av
utbedring og ombygging av anlegget. Disse investeringene ble bereg
net til ca. 2 mill. kroner. NOROL var villig til å dekke halvparten av
dette, samtidig som de var villig til å bekoste betalingssystem for bruk
av bankkort/NOROLKORT ved betaling av drivstoff. Verkstedlokal
ene ble bortleid til Hell Bilservice A/S.
Hosten 1984 var det anbudsåpning for arbeidet med ombyggingen.
Bygningsmessige arbeider kom på ca. 1.450.000 kroner. I tillegg til
dette kom tekniske installasjoner, konsulenthonorarer m.v.. Mur
mester Vidar Aksnes fikk hovedentreprisen.
NY DISPONENT
I mars 1982 behandlet styret et brev fra disponenten, som viste til
de årlige drøftingene i styret om styrets arbeid og ansvar og om leder
spørmålet. Vide re ble det vist til flere samtaler med styrets formann
om saken. Det ble pekt på at for lang funksjonstid som daglig leder
av en så omfattende bedrift sliter på helsa, særlig når alderen be
gynner å gjøre seg gjeldende. Signaler som hadde meldt seg i det
siste, kunne tyde på noe nedsliting. Helsa syntes ikke å holde mål for
full innsats, slik det nødvendigvis må kreves i en så omfattende
stilling.
I en overgangsperiode sa Aurstad seg villig til å svare på eventuelle
spørsmål i den utstrekning styret og ledelsen ønsket det og så langt
han mente å kunne være til noe hjelp. Brevet sluttet med en takk til
styret for godt samarbeid og med ønsket om videre framgang i åra
framover for Verdal Samvirkelag.

----
371 Vsl
----
Disponent Erling Aurstad.
Bjørn Storhaug, ny disponent.
Styret aksepterte standpunktet, og stillingen ble avertert ledig. Inn
komne søknader ble etter en foreløpig drøfting sendt til NKLs avde
ling for rekruttering og personalutvikling til uttalelse før endelig be
handling i styret. I styremøte sammen med representantskapets utvalg
i juni 1982 ble det fattet følgende vedtak, som ikke var uventet:
«Som disponent for Verdal Samvirkelag fra 1. juli 1982 ansettes
Bjørn Storhaug. Ansettelsen er enstemmig.»
De som har lest foran i denne boka, vil ikke være forbauset over
vedtaket. Allerede mens Storhaug gikk på realskolen, var han tilsatt
som ferievikar, og etter fast tilsetting i 1963, arbeidet han ved flere av
delinger i tur og orden, blant annet også som bestyreravløser ved
filialene. Etter militærtjeneste og befalsopplæring gjennomgikk han i
åra 1966/68 opplegget for lederaspiranter med vekselvis kurs ved
Samvirkeskolen og allsidig praksis. Han arbeidet som varehusassis
tent ved varehuset i Levanger i 1969, og i 1970 gjennomførte han det
ettårige assistent-/konsulentkurset ved Samvirkeskolen. Etter dette
kurset var Storhaug butikkinspektør i 1971-74, og i 1975 vedtok styret
tilsetting av Bjørn Storhaug i stillingen som driftsleder.
Styret vedtok å holde en tilstelning for avtroppende disponent i no
vember 1982 på kafeteriaen. Det ble en storslått tilstelning. Foruten
styrets medlemmer møtte representantskapets utvalg, revisjonsut
valget, revisor, andre nære medarbeidere, representanter for S-lagets
Personalforening, for NKL Trondheim, Samvirkebanken A/S m.fl.
Verdal Samvirkelag — 24


----
372 Vsl
----
Styrets formann, Leif Bjørkli, takket på vegne av styret og overrakte
et stort og meget pent maleri av kunstmaleren Håkon Bleken som gave
fra samvirkelaget.
Samvirkelagets Personalforening vedtok også kjøp av gave. Det var
en bronsebyste av Kong Haakon VII, laget av kunstneren Nils Aas.
Dette meget fine klenodiet ble overrakt av personalforeningens for
mann, Liv Grete Ellewsen Isaksen, ved et større arrangement som per
sonal foreningen avviklet i aulaen ved Verdal videregående skole.
Trafikkspørsmål
I januer 1983 var styreformann og disponent innbudt til et møte i
rådhuset, der det ble orientert om vegvesenets planer for opprusting
av riksveg 757 fra Verdal bru til Garpa. Det var planlagt gang- og
sykkelveg for hele strekningen, og ved krysset Nordgata/Haakon VII
Allé var det foreslått kryss med rundkjøring. Denne løsningen hadde
andre steder vist seg å være både effektiv og trafikksikker, men et slikt
kryss krever noe mer areal enn et vanlig kryss. Det ble derfor spørs
mål om å få overta ca. 250m 2 av samvirkelagets forretningstomt (park)
ved krysset til innkjøring, busslomme, fortau m.v.
Videre ble det gjort rede for planene om lysregulering i krysset
Nordgata/Johs. Bruns gate. Planene gikk også ut på at Johs. Bruns
gate skulle stenges for biltrafikk inn fra Nordgata. Dette ville ha ført
til at 10 parkeringsplasser langs DOMUS Mat ville ha gått tapt. Særlig
trasig ville dette ha blitt for mange funksjonshemmede som brukte
disse plassene.
Etter nærmere forhandlinger med Vegvesenet ble det enighet både
om avståing av grunn til rundkjøringen og om adgang til innkjøring
fra aust med bil til Johs. Bruns gate. Parkeringsplassene langs DO
MUS Mat ble reddet.
Personalet vil ha flere representanter
Ved vedtektsendringen i 1975 ble personalets representasjon utvidet
til 2 medlemmer av styret og til 10 representanter til representant
skapet. Samvirkelagets Personalforening vedtok på sitt årsmøte i 1982
å rette en henstilling til samvirkelaget om å drøfte personalets repre
sentasjon i styre og representantskap. Saken ble drøftet i styremøte
sammen med representantskapets utvalg, og det ble vedtatt at styret

----
373 Vsl
----
skulle arbeide videre med spørsmålet. Styret oppnevnte som forhand -
lingsutvalg Leif Bjørkli, Reidar Prestmo og Jarle Olsnes.
Etter forhandlinger vedtok styret å legge fram saken for represen
tantskapet for å høre representantskapets mening. Styret ønsket ellers
å få mer tid på seg til denne saken. Et mindretall i styret mente at
spørsmålet kunne utstå til det ble andre endringer av vedtektene. Re
presentantskapet behandlet saken i mai 1983.
Etter at et utsettelsesforslag var falt, såtte en av personalets med
lemmer av styret, Ivar Aunøien, fram forslag om at de tilsattes repre
sentasjon skulle aukes fra 10 til 15 representanter (30 % av de med
lemsvalgte). Prosenttallet 30 skulle legges til grunn for de tilsattes re
presentasjon ved en eventuell endring av antall representanter til
representantskapet. Dette forslaget ble vedtatt mot 6 stemmer.
Det er grunn til å anta at enkelte syntes representantskapet med dette
ville bli en altfor stor og arbeidsudyktig forsamling. I 1987 vedtok re
presentantskapet nye vedtekter og med antall representanter til repre
sentantskapet i samsvar med kongressvedtaket: 30 representanter valgt
av kretsene og 15 valgt av medarbeiderne, i alt 45.
KVINNENE KOMMER
Helt fra starten av Verdal Samvirkelag i 1892 var kvinnene likestilt
med menn i spørsmålet om medlemskap, stemmerett og valgbarhet,
hvis de ønsket å stå som medlem. Slik det vanlige familiemønstret var,
ble det som oftest mannen som sto for medlemskapet. Begge ektefeller
var likevel valgbare til tillitsverv etter nærmere regler.
Som ellers i samfunnet tok det tid før kvinnene kom med i tillitsverv
også innen samvirkelaget. I 1982 var tallet på kvinner som represen
tanter til representantskapet kommet opp i 17. Det var litt over x h. I
valgnemndene i kretsene var det samme år 19 kvinner av 45.
Til representantskapets møte våren 1982 hadde valgnemda innstilt
Bjørg Mattingsdal på gjenvalg som vararepresentant til styret. Arvid

----
374 Vsl
----
Solberg hadde frasagt seg gjenvalg som styremedlem. Under valgene
mente representanten Jorun Fornes at det måtte være på tide å få med
en kvinne også som medlem av styret etter Arvid Solberg, og hun fore
slo Bjørg Mattingsdal valgt som styremedlem. Det var et historisk
valg. Representantskapet var enig, og Bjørg Mattingsdal ble første
kvinne som styremedlem i Verdal Samvirkelag. I en aviskommentar
ble det sagt at hun var den første som «braut lydmuren». Det tok 90
år fra starten av laget.
Skarnsundbru
Trafikken over Skarnsundet mellom Mosvik, Fram-Verran og
Leksvik-området på vestsida og Inderøy på austsida hadde i alle tider
foregått med båt. Ferjene ble etter hvert bedre, men det kostet en del
både i ferjepenger og ikke minst i tid. Omkring 1980 dukket tanken
om bru opp for alvor, og dette bruprosjektet tok form uvanlig raskt.
Våren 1983 ble bruselskapet A/S Skarnsundbrua stiftet. Dette sel
skapet skulle arbeide for bruforbindelse over Skarnsundet mellom
Inderøy og Mosvik. Driften av brua skulle baseres på bompenger, og
bruselskapet hadde som hovedformål å finansiere bruprosjektet og
forestå oppkreving av bompenger. Et foreløpig kostnadsoverslag lød
på 135 mill. kroner. Statens Vegvesen skulle planlegge og eventuelt
bygge brua. Det var klart at det ville bli små utsikter til utbytte på
aksjene i selskapet. Likevel følte samvirkelagets styre at det var riktig
å støtte tiltaket og vedtok å tegne inntil 10 aksjer a kr. 500,-, samlet
kr. 5.000,-. Skarnsundbrua er kommet med på vegbudsjettet for 1987,
slik at byggearbeidet snart kan settes i gang.
Ny ledelse ved mølla
Før jul i 1983 antydet møllemester Helge Prestmo et ønske om åfå
noe redusert arbeidsbelastning. Arbeidsoppgåvene og arbeidsplanen
ved mølla ble drøftet mellom Prestmo og disponent Storhaug. Styret
sa seg enig i et forslag om å utlyse en stilling som assistent til mølle
mesteren. Det kom så langt at en søker ble tilsatt, men han tok ikke
stillingen. Prestmo hadde da sykepermisjon og ga til kjenne at han
ikke ønsket å fortsette i stillingen. Han sa seg derfor enig iat stillingen
som møllemester måtte averteres ledig. Han var villig til åta på seg
spesialoppdrag vedrørende mølla ved behov. Ut fra dette vedtok styret
i 1984 å avertere etter ny møllemester. Det kom en del søkere med

----
375 Vsl
----
Møllemester Helge Prestmo.
høyere landbruksutdanning. Styret
tilsatte Geir Fisknes i stillingen.
Han hadde noe bakgrunn fra veg
ledningstjenesten innen landbruket
i tillegg til utdanningen. Fisknes
var imidlertid mer interessert i en
undervisningsstilling, og da han i
1985 fikk lektorstilling ved Mære
Landbruksskole, valgte han den
stillingen.
Møllemesterstillingen måtte av
erteres på nytt, og blandt søkerne
var det denne gangen en søker som
i tillegg til høyere landbruksutdan
ning hadde erfaring fra vegled
ningstjenesten og fra både produk-
Ivar Stokkart,
møllemester fra 1985.
sjon og salg av kraftfor. Styret vedtok å tilsette søkeren, Ivar Stokkart
som ny leder ved mølla. Han tiltrådte 1. desember 1985.

 

----
376 Vsl
----
Elektroverkstedet/S-Maskin
Det som var igjen av avdeling S-Maskin etter avtalen med Felles
kjøpet, ble i 1984 slått sammen med Elektroverkstedet til en avdeling
(se Omsetning av landbruksmaskiner over til Felleskjøpet).
Omsetningen ved S-Maskin viste seg å bli i minste laget for å opp
rettholde avdelingen som egen avdeling. Da fungerende avdelingssjef
og enda en medarbeider ved S-Maskin fratrådte i 1984, vedtok styret
sammen med representantskapets utvalg en innstilling om å overføre
en del av varegruppene fra avdelingen til andre avdelinger, og at avde
lingen skulle avvikles som egen avdeling. Representantskapet god
kjente dette enstemmig, og avdelingen ble avviklet pr. 30. april 1984.
Styret vedtok å flytte Elektroverkstedet fra 2. etasje i Fram Vestre
og ned til lokalene etter S-Maskin i 1. etasje i samme eiendom.
Elektroverkstedet fortsatte salget av en del av småmaskinene, som
f.eks. motorsager, plenklippere, båtmotorer 0.1.
Serviceverkstedene for radio/TV, phono, hvitevarer og sykler,
motorsager m.v., fikk på denne måten bedre og lettere tilgjengelige lo
kaler i 1. etasje.
Ny driftsleder og ny drifts
og opplæringskonsulent
Etter tilsetting av disponent i
1982 ble stillingen som driftsleder
ledig. Styret vedtok å tilsette drifts
og opplæringskonsulent Oddbjørn
Kjenstadbakk i stillingen som
driftsleder fra 1. september 1982.
Stillingen som drifts- og opplær
ingskonsulent ble holdt apen til
nyttår 1984. Da vedtok styret å til
sette avdelingsleder Knut Nevermo,
DOMUS Levanger, i denne still
ingen. Han hadde da gjennomgått
nødvendig tilleggsutdanning for Drifts- og opplæringskonsulent
oppgaven. Knut Nevermo.
Knut Nevermo.


----
377 Vsl
----
Driftsleder Oddbjørn Kjenstadbakk. Kursvirksomhet med Roar Steen og
Solfrid Knudsen blant andre.
Fra utdelingen av Norges Vels medalje januar 1985.
Fra v: John Bakkan, Gunnar Weie, Bjørn Schei, Maja Hepsø, Hans Chr.
Schrøder, Synnøve Flyum, Tore Valbekmo, Asbjørn Valstad.

 

----
378 Vsl
----
8 medarbeidere får Norges Vels medalje
Ved utgangen av 1984 var det igjen en del medarbeidere som hadde
mer enn 30 års tjeneste i Verdal Samvirkelag. Det var: Montør/lager
arbeider John Bakkan, pakkerske Synnøve Flyum, kontorassistent
Maja Hepsø, avdelingsleder Bjørn Schei, butikkleder Hans Chr.
Schrøder, sjåfør Tore Valbekmo, seksjonsleder Asbjørn Valstad, filial
bestyrer Gunnar Weie. Disse ble tildelt Det Kgl. Selskap for Norges
Vels medalje med diplom for lang og tro tjeneste. Tildelingen ble fore
tatt under en festlig tilstelning på kafeteriaen ved årsskiftet. Det vanket
også som vanlig en gave fra samvirkelaget.
Politisk streik i Verdal
Verkstedklubben ved Aker Verdal A/S oppfordret i februar 1982 alle
fagorganiserte i distriktet til 4 timers politisk streik som protest mot
myndighetenes industripolitikk og «mangelen på styring av byggeopp
drag som redere og oljeselskaper hadde i samband med oljevirksom
heten». Mange mente at 1 time streik måtte være nok som en marker
ing. I forhandlinger med tillitsmannsutvalgets formann. Hugo E.
Nilssen. ble det enighet om 2 timers stenging ved samvirkelagets avde
lingar i Verdal. Protesttilstelningen var bestemt til kl. 13.00 på Minsaas
Plass foran Postgården. Mye folk var samlet. og både presse, radio og
TV hadde reportere. Tillitsmannsutvalget ved samvirkelaget ba om å
få slippe lønnstrekk for de streikende de to timene. Etter bestemmels
ene har ingen krav på lønn under streik, og heller ikke under streik
som er definert som politisk streik. En bedrift kan til og med kreve
erstatning for bevislige tap ved driftsstans på grunn av politisk streik.
Styret vedtok likevel å avstå fra lønnstrekk i dette tilfellet.
Det ble en ny runde i november 1982. LOs sekretariat hadde gjort
vedtak om landsomfattende streik i 1 time 4. november, der de fleste
fagorganiserte skulle delta. Streiken var en markering av misnøye med
regjeringens budsjettforslag for 1983. Tillitsmannsutvalget ga beskjed
om at samvirkelagets personale ville delta i streiken og ba om å fa slip
pe trekk i lønna for den timen streiken varte. Denne gangen var styret
ikke enig. De som deltok i streiken, ble trukket i lønn.
Andre saker fra 1982 - 1984
Styret vedtok på nyåret 1982 innføring av ordningen med Sparing
med skattefrådrag. SMS. for medlemmene av Verdal Samvirkelag.

----
379 Vsl
----
EDB-anlegget ble en del utvidet i 1982 for å få kapasitet nok for
større datamengder, bl.a. vedrørende produksjonen ved mølla.
I 1982 ble spørsmålet om bygging av et kaldtlager ved avdeling Mos
vik behandlet, men vilkåret var at det kunne forsvares økonomisk.
Kjellerlagret der var noe tungvint. Det kom så langt at saken ble føre
lagt for representantskapet, som ikke var uenig - i tilfelle driftskal
kyler kunne vise at bygging og drift av et ekstra lager kunne forsvares.
Nærmere utredning av dette viste at et slikt ekstra lagerbygg ville bli
en vel stor økonomisk belastning for avdelingen, og hele saken ble lagt
vekk.
Under en storflom og isgang ble begge hovedvannledningene som
krysset Verdalselva ødelagt lørdag 27. mars 1982. Bebyggelsen i
Ørmelen- og Vinneområdet med bl.a. meieri, sementvarefabrikker og
andre bedrifter med stort vannforbruk, ble etter hvert uten vann. Sam
me dag ble S-RØR engasjert til å skaffe fram ny 250 mm vannledning.
Mannskapet holdt på døgnet rundt til vannforsyningen til området var
i gang igjen natt til måndag. Rådmann Røhmesmo overrakte på ord
førerens og egne vegne stor takk til avdelingens folk for kjempeinn
satsen og måten oppgaven ble løst på. Dette ble populært blant de som
hadde deltatt i oppdraget.
Vinne Vanførelag hadde lest i avisene om tilbygg til Postgården og
ba i et brev om at det måtte bli tatt hensyn til følgende ønsker: Inn
gangsparti for rullestolbrukere, heis - hvis flere etasjer, og toalett for
rullestolbrukere. Alle tre ønskene var allerede dekket i byggeplanene.
Vinne Vanførelag takket for det som allerede var gjort for funksjons
hemmede med f.eks. inngangspartiet for DOMUS og DOMUS Mat,
men laget pekte på at det til da ikke var en eneste kafé i Verdal som
var tilgjengelig for rullestolbrukere. (I butikktida kunne lagerheisen
brukes til kafeteriaen.)
Etter utvidelsen av DOMUS Mat i 1979 ble denne avdelingen etter
hvert en meget stor avdeling omsetningsmessig. Avdelingsleder Kyrre
Heiden hadde fra 1978 også fungert som varehusassistent ved
DOMUS-varehuset etter at han hadde gjennomgått varehusutdanning.
I 1982 fant Heiden ut at arbeidsoppgåvene ved DOMUS Mat var så
store at han fikk liten tid til også å være varehusassistent, og av den
grunn måtte han si fra seg den oppgaven. Stillingen som varehusassi
stent ble lyst ledig internt, og styret tilsatte Hugo E. Nilssen i denne
stillingen.

----
380 Vsl
----
Ligningskontoret hadde gjort om fordelingsforholdet for inntekt av
salg til medlemmer/ikkemedlemmer med tilbakevirkende kraft for åra
1971-1979. Det ble klaget på deler av denne avgjørelsen gjennom advo
kat Thor Backer. I 1982 ble saken avgjort ved at overligningsnemnda
godkjente reduksjon av tilleggsskatten for disse åra med ca. 240.000
kroner.
Sommeren 1982 var omgjøringen ved avdeling Okkenhaug ferdig
gjennomført, og både lokalet og vareopplegget ble mer tidsmessig.
Som utkantbutikk fikk avdel ingen tilskottsmidler til denne
omgjøringen.
Revisjonsutvalget gjennomfører 2 besøksrunder i året til avdeling
ene utenfor sentrumsavdelingene. Etter revisjonsutvalgets rundtur
sommeren 1982 nevnte reg. revisor Arne Helge Bjøru i rapporten til
styret at det var god orden i alle filialer og avdelinger, og at lagets
filialer hadde god standard (enkelte hadde nok gamle og noe uhen
siktsmessige lokaler).
Styret ga i 1982 driftsleder Oddbjørn Kjenstadbakk fullmakt til å
anmelde til politiet innbrudd, hærverk 0.1. Disponenten hadde slik
fullmakt fra før.
Før jul i 1982 vedtok styret å heve renta på medlemmenes sparing
med skattefrådrag (SMS) til 10% p.a..
På nyåret 1983 behandlet styret planer om å auke kapasiteten med
produksjon og pakking av havregryn. NKL hadde da gitt beskjed om
større uttak ved at flere av NKLs engroslagre skulle ta havregryn fra
Verdalsanlegget. Havregrynavdelingen ved mølla ville få en markeds
andel på landsbasis på ca. 25% mot tidligere ca. 15%. For å dekke
auka omsetning var det nødvendig med en investering på vel 1,2 mill.
kroner i ny produksjon- og pakkelinje, og styret vedtok planene. Sam
tidig godkjente styret kjøp av ny tankbil med suge/blåseutstyr til
mølla. Den kostet ca. 600.000 kroner.
Våren 1983 fikk styret brev fra NKL v/styreformann Magne Bøl
viken. Han skrev om viktigheten og betydningen av dyktige og interes
serte tillitsvalgte, forretningsmessige ledere og medarbeidere i alle
ledd rundt om i alle samvirkelag. Som ledd i den videre utviklingen
av hver enkelt minnet han om de mange og varierte opplærings- og
studietilbud som organisasjonen kunne by på. Dette omfattet både
leder- og personalkurs, både ved Samvirkeskolen i Bærum og regio
nalt, ferdige kurspakker for selvstudium og for bedriftsintern opplær

----
381 Vsl
----
ing, og dessuten brevkurs. Ved å dra nytte av slike tiltak kunne kvali
teten i arbeidet og effektiviteten heves, mente Bølviken.
Kvinnefronten i Verdal var i 1983 igjen ute med brev om å få vekk
den «mjuke pornoen» fra dagligvareforretninger, bensinstasjoner og
kiosker i Verdal. Det ble vedtatt å sende brev med forklaring på det
standpunkt samvirkelaget tidligere hadde tatt og fortsatt hadde i dette
spørsmålet (se Andre saker 1980-81).
Styret behandlet i 1982 og -83 flere forespørsler om andelstegning
i det planlagte Verdalshuset A/L. Hele prosjektet var noe uklart, og
det var uvisst om det kom til å bli realisert. Styret vedtok sommeren
1983 å tegne 50 andeler a kr. 100,-, samlet kr. 5.000,- i prosjektet, un
der forutsetning av bygging. Vedtaket ble gjort med 4 mot 3 stemmer,
som gikk inn for flere andeler. Når dette skrives, er bygging ennå ikke
kommet i gang.
Etter forarbeid av disponent Bjørn Storhaug og varehusassistent
Hugo E. Nilssen vedtok styret i 1983 rammer og regelverk for garanti
for banklån til tilsatte.
Høsten 1983 sto S-RØR-avdelingene for tur til å bli direkte tilknyttet
lagets EDB-anlegg. I første omgang ble det tatt sikte på å få med det
kontortekniske med ordrebehandling og fakturering, men det ble også
tatt sikte på å videreføre opplegget for å kunne få med kontantsalg og
lagerstyring med innkjøpsvarsel. Kostnadene for de tre avdelingene
viste seg å komme på vel 600.000 kroner, medregnet system og utstyr
for tekstbehandling og med investeringsavgift. For S-RØR Steinkjer
ble det noe tillegg for linjeleie, modem og multiplexer (se Eget
EDB-anlegg).
Også i 1983 fant styrets medlemmer det nyttig å gå gjennom og
drøfte heftet fra NPI om lederspørsmål, styrearbeid og ansvar.
Ved varetellingene hadde det alltid deltatt tillitsvalgte sammen med
personalet, og tellingen og skrivingen foregikk etter egen instruks. De
større dagligvareavdelingene hadde i flere år brukt bærbare terminaler
ved varebestillingene som ble sendt via modem over telelinje til NKL
Trondheim. Høsten 1983 godkjente styret bruk av Micronic terminal
som hjelpemiddel også ved varetellingen ved de større daglig vareavde
lingene ved nyttår. Varetellingene ville da gå raskere, og utregning og
summering ville bli unødvendig, da dette kunne bli utført i EDB
systemet. En egen instruks var utarbeidet for bruken av terminal, og
revisor hadde godkjent opplegget. Tillitsvalgte skulle fortsatt delta ved

----
382 Vsl
----
tellingen også ved terminalavdelingene, men det ville ikke bli behov
for så mange som tidligere.
Før jul 1983 fikk samvirkelaget forespørsel om å delta i aksjetegning
i et selskap som skulle stå for utbygging av kabel-TV i Verdal, muli
gens også i Levanger og Steinkjer. Styret var forsiktig og vedtok ikke
å delta i denne finanseringen.
Levanger kommune hadde vedtatt å forhøye festeavgifta for eien
dommene Håkon den godes gt. 5 og 37 B fra 1. nov. 1983. Det var
også mulighet for kjøp av tomtene. Styret vedtok fortsatt leie av nr. 5.
Nr. 37 B ble vedtatt kjøpt under forutsetning av at 1. etasje kunne om
reguleres til forretningsformål (naboeiendom med Kirkegt. 58).
I januar 1984 sendte Levanger kommune til uttalelse et forslag til
parkeringsordning for Levanger sentrum. Det ble sendt brev med en
del synspunkter på forslaget.
Avdeling Vuku trengte en ny runde med ombygging og oppussing,
og dette arbeidet var ferdig i februar 1984. Det ble bygd nytt kjølerom
for melk og meieriprodukter, og frysekapasiteten ble utvidet. Det ble
også kjøpt en del nytt innrednings- og butikkutstyr. Total kostnad kom
på ca. 150.000 kroner med utvendig maling. Etter at avdelingen ble
eneste dagligvarebutikk i Vuku, var det nødvendig med denne kapasi
tetsauken. Avdelingen fikk 50.000 kroner i tilskott fra Handelsdeparte
mentet til omgjøringen etter reglene for støtte til utkantbutikken
Våren 1984 behandlet styret søknad fra Personalforeningen v/lede
ren for DOMUS Skytterlag, Tore Trapnes, om tilskott til kjøp av to
nye luftgevær. Personalforeningen hadde skytterlag også ved DOMUS
Levanger. Søknaden dreide seg om avanserte våpen til ca. 3.000 kro
ner pr. stk. «Bevepningen» ble vedtatt enstemmig.
A/S Verdal Tomteselskap ønsket våren 1984 å kjøpe en parsell av
tomta ved avdeling Vinne, som del av tomteområdet for innregulering
av 3 boligtomter. Styret vedtok salg.
Våren 1984 vedtok Verdal Formannskap å opprette Verdal Nærings
råd med formål å styrke kontakten mellom kommunen og nærings
livet, og å arbeide for å fremme næringsliv og sysselsetting i Verdal.
Næringsrådet skulle være et frittstående organ for gjensidig informa
sjon og drøfting av konkrete saker og spørsmål vedrørende nærings
livet og kommunen. Næringsrådet skulle også bidra med ideer og ini
tiativ som ledd i kommunens løpende tiltaksarbeid. Rådet skulle ha 17
medlemmer - 15 fra næringslivet og 2 fra Verdal kommune. Verdal

----
383 Vsl
----
Samvirkelag var tildelt 1 representant, og styret valgte disponenten.
I juni 1984 behandlet styret en forespørsel om å delta med S-RØR
avdelingene ved etableringen av en energisparegruppe. Et svensk fir
ma hadde spesialisert seg på området energisparing og var interessert
i etablering i Norge. Firmaet Albert E. Olsen, Trondheim, er velkjent
innen VVS-bransjen i Midt- og Nord-Norge, og dette firmaet gikk inn
for etablering sammen med det svenske selskapet, og de to partene
ønsket at samvirkelaget skulle delta. Aksjekapitalen var på 50.000 kro
ner med halvparten på den svenske partneren og resten delt på Albert
E. Olsen A/S og samvirkelaget.
Styret fant prosjektet interessant og vedtok å delta. Det var lite gjort
på dette området, fordi ingen hadde spesialisert seg. Avdelingsleder
ne, rørleggermester og styret mente at tiltaket kunne gi kompetanse til
S-RØR-avdelingene. Firmaet fikk det merkelige navnet Energigrup
pen Østersund i Norge (ble seinere endret til Energi-Spar-Trøndelag
A/S).
Sommeren 1984 ble Torstein Lauvbakk tilsatt som bestyrer ved av
deling Mosvik etter Dag Gøran Lyng, som ble leder for den store dag
lig vareavdel ingen ved DOMUS Levanger.
Styret vedtok å kjøpe et areal på ca. 1 dekar ved avdeling Skjæker
fossen av Verdal kommune. Verdal kommune sendte i juni 1984 til ut
talelse et forslag til trafikkregulering på og ved Minsaas Plass, etter
at tilbygget ved Postgården var ferdig og hadde medført noe endret tra
fikkmønster. Styret behandlet saken og vedtok: «Forslaget er ikke til
fredsstillende, og styret ber ledelsen ta opp saken med teknisk etat.»
Kjøp av Jernbanegata 3,5,7 og 9 i Levanger ble vedtatt i 1977, men
handelen komme ikke formelt i stand før i 1984. Prisen var 200 kr.
pr. m 2, og for de 1735 m 2 ble summen 347.000 kroner til kommunen.
Tomtene Jernbanegata 11 og 13 i Levanger hadde vært til salgs, og
det var ført forhandl inger med kommunen om tomtene. Kommunen
solgte til Levanger og Frosta Brannkasse, som i 1984 tilbod samvirke
laget å leie lokaler i 1. etasje i planlagt nybygg. De første planene var
ikke helt etter samvirkelagets ønske, men etter nye drøftinger ble det
enighet om å leie nærmere 500 m 2 salgsflate i det planlagte bygget.
Planleggingarbeidet for arealbruk og vegføring i området søraust
for Øra sentrum var oppe til drøfting i 1984. Styret behandlet saken
og vedtok å sende synspunkter på reguleringen til generalplaniegger

----
384 Vsl
----
ne. Bl.a. ga styret uttrykk for ønsket om at lagets tomteområde aust
for Øra skulle reguleres til forretningsformål.
I 1984 utførte Varehusforeningen DOMUS en markedsundersøkel
se, som ble nøye studert. Det ble et nyttig hjelpemiddel i vurderingen
av planer videre framover.
Høsten 1984 kom innehaveren av en mindre forretning med tilbud
om salg av forretningen. Denne butikken (i Skogn Markabygd) var til
budt også tidligere, men styret hadde avslått. Forretningen lå da uten
for lagets aktuelle virksomhetsområde. Tilbudet ble avslått også denne
gangen.
Hovedavtalen mellom LO og DKT inneholdt en anbefaling om å
opprette dataråd i bedrifter som har EDB-utstyr. Retningslinjer for et
slikt råd ble forelagt tillitsmannsutvalget høsten 1984 og godkjent der.
Styret godkjente også retningslinjene. Hver part valgte 2 medlemmer
til datarådet. Når dette skrives består rådet av: Anne Marie Slottemo,
Ragnar Sivertsen, Bjørn Storhaug og Jarle Olsnes.
Ved valgene i representantskapet i 1983 ble Olav Rekstad valgt som
styremedlem, da Reidar Prestmo hadde frasagt seg gjenvalg etter 12 år
i styret. En av de tilsattes representanter til styret, Hugo E. Nilssen,
gikk også ut, og nytt styremedlem ble Ola A. Sagvold. Ordfører Kåre
Sjøvold rettet en takk til de to avtroppende styremedlemmene.
Ved valgene i 1984 i representantskapet ble Sigrun Lyngsaunet valgt
som medlem av styret etter Bjørg Mattingsdal, som hadde frasagt seg
gjenvalg. En av personalets representanter, Ivar Aunøien, gikk samti
dig ut av styret, og Asle Steinsmo overtok dette vervet. Både Mattings
dal og Aunøien ble takket for arbeidet i styret av ordfører Kåre
Sjøvold.
Også i perioden 1982-84 ble det gitt tilskott til forskjellige tiltak og
formål utenom de årlige gavetildelingene. Enkelte mer spesielle ek
sempler kan kanskje nevnes: Formannen i styret for det nye Levanger
Pensjonistsenter, Marith Bye, søkte om tilskott til sentret, og styret
bevilget 2.500 kroner på nyåret i 1982.
Under innsamlingsaksjonen «Hjelp til Polen» ba NKL landets s-lag
kjøpe gavekort for matvarepakker i 2 størrelser, som NKL skaffet til
redusert pris. Styret vedtok å kjøpe 10 kort for hver av de to gave
pakkestørrelsene (kr. 50,- og kr. 100,-).
«De Norske Lenker, Verdal -81», som skulle arbeide med å tørrleg

----
385 Vsl
----
ge alkoholikere, søkte om støtte til noe utstyr til møterom. Kr. 1.000,-
ble bevilget.
Under restaureringen av Levanger kirke ble det oppdaget store rom
i kjelleren under kirken. Et arbeidsutvalg gikk inn for å lage et møte
rom i kjelleren og søkte om økonomisk støtte til innkjøp av bl.a. be
lysningsarmatur. Kr. 2.500,- ble bevilget.
Under en landskampturnering for juniorlag i fotball i 1982 fikk Le
vanger en deltakergruppe fra Polen. På grunn av den vanskelige situa
sjonen som rådde i Polen da, var dette landslaget svært dårlig utstyrt.
Fra arrangørens side ble det bedt om hjelp på forskjellige mater fra
bedrifter i området. Fra Samvirkelaget ble det gitt 25 pakker med di
verse hygieneprodukter til en samlet utsalgsverdi av ca. 1.200 kroner.
Både spillere og ledere var begeistret for gåven, og generalsekretæren
i Norges Fotballforbund sendte takkebrev.
Støtteforeningen for Frelsesarmeen i Verdal søkte høsten 1982 om
tilskott til kjøp av ovn til festsalen, som var oppusset til 60-årsjubileet.
Kr. 1.000 ble innvilget.
En bevilgning til «rustningskappløpet» ble foretatt før jul 1982.
Olsokfeiringen på Stiklestad kunne i 1983 feire 30-årsjubileum i den
formen feiringen hadde hatt i nyere tid. Stiklestadnemnda hadde valgt
et utvalg som skulle arbeide for å gjenskape de våpentypene som
kongshæren hadde i år 1030. Det viste seg å bli et stort forsvarsbud
sjett også i dette tilfellet. Våpnene skulle delvis lages på eldgammel
vis, og det hele var kostnadsregnet til ca. 80.000 kroner. Utvalget søk
te kommunen og bedrifter om tilskott, og fra samvirkelaget ble det be
vilget 5.000 kroner.
På nyåret 1983 fikk Leksdal Bedehus 1.000 kroner som tilskott til
restaurering av huset.
Verdal Jeger- og Fiskerforening søkte i 1983 om tilskott til et klek
keriprosjekt ved Bjørkbekken med sikte på å få Verdalselva enda
bedre som lakselv. Styret bevilget kr. 1.500,- til tiltaket.
Høsten 1983 søkte Verdal Museum om tilskott til flytting av et gam
melt bakeri fra Garnes for oppsetting på museumsområdet. Kostnads
overslaget lød på vel 143.000 kroner. Norsk Kulturråd støttet prosjek
tet med bevilgning. Styret i samvirkelaget vedtok et tilskott på 2.000
kroner.
Aksjonen «Menneskeverd» pågikk i 1983, og styret vedtok å bevilge
kr. 1.000,-.

----
386 Vsl
----
Folk i Volhauggrenda tok et storløft ved å restaurere bedehuset til
også å være samfunnshus for grenda. Etter søknad bevilget styret for
samvirkelaget 5.000 kroner før jul 1983 til dette tiltaket.
Et liknende tiltak i Halsangrenda i Levanger fikk også 5.000 kroner
på nyåret 1984.
Treningssentret for psykisk utviklinghemmede i Levanger arbeidet
med planer om bygging av hytte ved Innsvatnet for å få et ferie- og av
lastningssted for regionen. Kr. 2.000,- ble bevilget.
Motstandsgruppa 1940-45 i Verdal søkte i 1984 om støtte til utgiing
av bok om den aktive og passive motstanden i Verdal under krigen og
til reising av en bauta i Moparken. Det ble vedtatt et tilskott på
kr. 1.000,-.
Verdal Historielag søkte sommeren 1984 om direkte tilskott til drift
av laget og fikk 500 kroner. Samtidig takket historielaget for god hjelp
ved salg av årbøkene.
Trones Vel var høsten 1984 i gang med bygging av et aktivitetshus
for området. Til dette tiltaket bevilget styret 3.000 kroner.
Norsk Nærings- og Nytelsesmiddelarbeiderforbund (NNN), avd.
39 Verdal, skulle feire 60-årsjubileum i oktober 1984, og formannen
i foreningen, Arvid Hagen, søkte om økonomisk støtte til jubileums
festen. I vedtaket står det at «styret er positivt til å yte et tilskott til
jubileumsmarkeringen. Disponenten gis fullmakt til å ordne dette i
samråd med formannen. Utgiftene belastes mølla».
Ørmelen skole hadde 10-årsjubileum i 1984 og arbeidet med å fi
nansiere kjøp av nytt piano. Styret for samvirkelaget var nok inne på
at dette burde ordnes med offentlige midler. Likevel ble det vedtatt å
bevilge kr. 500,- til saken, og det ble tilføyd at dette var ut fra Ørmelen
skoles funksjon som forsamlingshus for kretsen.
Til den landomfattende innsamlingsaksjonen «Amnesty Internatio
nal» høsten 1984 ble det gitt 1.000 kroner.
Oppussing ved avdelingene Frol, Leksdal og Skjækerfossen
Ved årsskiftet 1984/85 godkjente styret planene for en oppussing av
lokalene ved avdelingene Frol og Leksdal. For avdeling Frol dreide det
seg om en kostnad på ca. 230.000 kroner inkl. investeringsavgift. Va
reopplegget ble samtidig lagt om en del. Ved avdeling Leksdal var det
nødvendig å bygge nytt kjølerom og sosiale rom i tillegg til oppussing
og forbedring av butikklokalene. Arbeidet ble kostnadsregnet til ca.

----
387 Vsl
----
218.000 kroner inkl. avgift. For denne avdelingen ble det søkt om 35 %
investeringsstøtte i samsvar med regelverket for støtte til utkantbu
tikken
Våren 1985 la ledelsen fram planer for en liten utvidelse av salg
arealet ved avdeling Skjækerfossen. Dette var nødvendig for å få et
mer rasjonelt vareopplegg, særlig i sammenheng med innføring av
varebestillinger over EDB-terminal også ved denne avdelingen. Utvid
else, oppussing og noe nytt utstyr var kostnadsregnet til ca. 150.000
kroner.
Langtidsplanlegging — Strategiarbeid
På nyåret 1985 godkjente styret opplegget for et mer langsiktig plan
leggingsarbeid. Det ble pekt på at styret og administrasjonen i mange
år hadde praktisert planleggingsarbeid, men dette hadde som regel
vært begrenset til budsjettarbeidet.
Vedtak om investeringer i nyanlegg og liknende har som regel lang
siktige virkninger, og derfor må det regnes med hvilke følger dette vil
få. Det nye var bruk av mer systematisk opplegg og metoder for tenk
ing og planlegging på noe lengre sikt enn budsjetteringen for kommen
de år. Opplegget omfattet også grundigere vurdering av strategi, eller
valg av retning, driftsopplegg 0.1. Det ble pekt på at dette arbeidet er
tids- og arbeidskrevende, og at det derfor vil ta noe tid å komme i
gang. Etter hvert vil det bli en fortløpende prosess.
Energi-Spar-Trøndelag A/S
Dette selskapet søkte i 1985 om kassakreditt i bank, som igjen ba om
garanti fra aksjonærene i selskapet. Da selskapet ble stiftet, fikk det
et noe merkelig navn: Energigruppen Østersund i Norge (se Andre
saker fra 1982-84). Navneendringen var nok fornuftig. Styret vedtok
å stille garantien. Samme år ble aksjekapitalen i selskapet utvidet, og
styret vedtok å auke samvirkelagets del med kr. 7.500,- til samlet
kr. 20.000,-. Det ble etter hvert færre oppdrag for selskapet, og det ble
avviklet i 1987.
Tomt på industriområdet
Første gang dette tomteområdet var nevnt, var under forhandlingene
med Verdal kommune omkring 1974, da kommunen ville overta sam
virkelagets tomteområde sør for Stiklestadvegen til tomt for videregå
ende skole (se Andre saker 1971-74). I 1985 kom det i gang nye for
Verdal Samvirkelag — 25

----
388 Vsl
----
handlinger med kommunen om eventuelt kjøp av ca. 40 dekar tomt på
Industriområdet, sørvest for E 6. Styret vedtok kjøp med sikte på fram
tidig behov. Representantskapet sa seg enig i kjøpet under forutsetning
av tilstrekkelig frist for bygging. Prisen var av kommunestyret satt til
ki". 40,- pr. m 2. Øvrige salgsvilkår skulle formannskapet fastsette, og
der var det beinhardt: Bygging innen 2 år. Styret søkte om forlengelse
av fristen for å få tid til å vurdere behov og dessuten få tilstrekkelig
tid til forsvarlig prosjektering av eventuelt anlegg. Formannskapet
strakk seg til 3 års frist og var villig til å drøfte saken videre, men
måtte ta hensyn til andre avtaler på Industriområdet. På dette grunn
laget ble det til slutt enighet om kjøp av tomtearealet.
Bygg og 80, Levanger
Anlegget for Tungvareavdelingen og NOROL-sentret ved Sjøgata 35
sto ferdig i 1974 (se Nye salgs- og lagerlokaler ved Levanger hamn).
I 1985 ble det arbeidet med planer for en utvidelse av salgslokalet for
Tungvaresentret ved åta ca. 200 m 2 av lagerlokalet med i salgslokalet.
I tillegg til dette skulle lokalet utvides med et tilbygg på 110 m 2, slik
at samlet salgsflate ble ca. 600 m 2 mot tidligere 250 m 2. Tilbygg og
omgjøring ble kostnadsregnet til ca. 1 mill. kroner + for innredning
og utstyr. Representantskapet vedtok utvidelsen enstemmig.
På nyåret 1986 vedtok styret administrasjonens forslag om å endre
navnet på avdelingen til Bygg og 80, Levanger. Avdelingen ble gjenåp
net 6. februar 1986 med kaffeservering og stort innrykk av kunder/
medlemmer. Omgjøringen førte til pen auke av omsetningen.
Bygg og Bo Levanger.


----
389 Vsl
----
Moteklær, sko m.v. — DOMUS Levanger
I løpet av 1985 ble det ført nye forhandlinger med Levanger og
Frosta Brannkasse om leie av ca. 500 m 2 salgslokaler i nybygget på
Jernbanegt. 11 og 13 (se Andre saker fra 1982 - 84). Formålet med
leieavtalen var å skaffe høvelige salgslokaler for et ordentlig opplegg
av moteklær, og dessuten flytte skoavdelingen og kosmetikkavdelingen
til det nye lokalet. Det ble enighet om avtale, som styret godkjente
høsten 1985. En egen arbeidsgruppe med driftsleder Oddbjørn Kjen
stadbakk som formann la planene for vareopplegg, profil m.v.
Avdelingsleder Anne Husby ved DOMUS Levanger ble tilsatt som
avdelingsleder for det nye DOMUS-anlegget rett over Sundgata. Den
nye DOMUS-tilveksten ble åpnet 13. november 1986 og ble godt mot
tatt av det kjøpende publikum.
DOMUS Levanger. Moteklær, sko m.v.
Asfaltering av Suuljordet
Parkeringsproblemene på Verdalsøra hadde opptatt samvirkelagets
ledelse i mange år (se Andre saker 1971-74). I 1985 skulle kommunen
asfaltere en del sentrumsgater. Teknisk rådmann hadde gått inn for as
faltering også av plassen for langtidsparkering på Suuljordet, men
kommunens budsjett ga ikke mulighet for dette. Samvirkelagets ledel


----
390 Vsl
----
se så det slik at Suuljordet burde ha blitt drenert, asfaltert og ordentlig
oppmerket, slik at bilister kunne se seg råd for å bruke plassen. Det
ble derfor inngått avtale med kommunen om at samvirkelaget skulle
forskottere kostnaden, og rentesats og tilbakebetaling ble nærmere av
talt. Ved reguleringen av Suuljordet ble det også tatt hensyn til behovet
for grøntareal og beplanting med trær og busker. Både for samvirke
laget og for andre næringsdrivende er det av avgj ørende betydning at
folk finner parkeringsmuligheter som er brukbare. Samtidig med as
falteringen av Suuljordet vedtok Forretningsbanken å asfaltere om
rådet ved kinoen. Med dette var de fleste parkeringsplassene i sentrum
asfaltert, og dette var et stort framskritt både for besøkende, og ikke
minst for de som skal holde Øra ryddig og fri for støv og skitt. Det
som fortsatt mangler, er et effektivt middel mot flaskeknuserne.
Samvirkelagets Personalforening -
Årlig tilskott
Foreningen hadde etter hvert
kommet i gang med en rekke
aktiviteter som handball, fotball,
volleyball, årlig skifestival for barn
og voksne med etterfølgende ski
fest, forebyggende trening ved fysi
kalsk institutt, foruten trenings
skyting med luftgevær. Alt dette
ble sett på som positive aktiviteter,
men økonomien kunne tidvis være
anstrengt. Det ble av den grunn
hvert år søkt styret for samvirke
laget om tilskott til enkelte aktivi
teter. Høsten 1985 sendte Personal
foreningen v/daværende leder Jan
Tore Amdahl søknad til styret for
samvirkelaget om å få tilsagn om
""•w Jr"
Formannen i Personalforeningen i
1987, Herbjørg Hagen.
et fast årlig tilskott i tillegg til egen kontingent, slik at Personalfore
ningen kunne budsjettere og legge opp virksomheten på et
fastere grunnlag. Samvirkelagets styre så med velvilje på søknaden og
vedtok et tilskott på 25.000 kroner.


----
391 Vsl
----
KPA — Mesterskap i Verdal
Kooperativ Personal Allianse -
KPA - er en fellesorganisasjon for
kooperative personalorganisasjon
er i de nordiske land og omfatter
personalforeninger både ved S-lag
og ved sentralorganisasj onene.
Formålet er å tilby felles tur- og
reiseopplegg, fritidsaktiviteter, id
rettsaktiviteter 0.1. trivseltiltak.
KPA-mesterskapet går på rundgang
mellom de største foreningene, og
i 1986 fikk personalforeningen ved
Verdal Samvirkelag det ærefulle
oppdraget å stå som arrangør.
Foreningen svarte ja og tok på seg
oppgaven. Det skulle konkurreres i
øvelsene fotball for damer og her-
Personalforeningens leder ved
KPA-mesterskapet i 1986, Randi
Holan Mæhre.
rer og dessuten trimstafett. Person
alforeningens leder, Randi Holan Mæhre, og hennes medhjelpere løste
oppgaven på en utmerket måte og fikk lovord for avviklingen av stev
net som gikk over 2 dager i august og med ca. 300 deltakere. Samvir
kelagets styre så positivt på tiltaket og lot de som skulle hjelpe til fa
fri fra arbeidet. Dessuten ble det vedtatt å spandere en middag pa del-
takerne ved mesterskapet.
Samvirkelagets Personalforening feiret 20 år i 1986.
NOROL-senter Gråmyra
Anlegget ble gjenåpnet 24. oktober 1985 etter en omfattende utbyg
ging og oppussing, og med et butikklokale på ca. 140 m 2 (se Grå
myra). Drivstoffpumpene var da tilknyttet EDB-automater for NOR
OLKORT, bankkort, MULTIKORT og SAMKORT. Vaskeautomat
kunne også anlegget by på. Allerede i juli 1985 ble en av pumpene åp
net for salg av blyfri bensin, og dette var første salgssted for blyfri
bensin i Nord-Trøndelag fylke. Våren 1986 ble utvalget av de mest
gjengse dagligvarer for turister og vegfarende utvidet en del.
Anlegget på Gråmyra har hatt god omsetningsauke, særlig etter om-


----
392 Vsl
----
leggingen av E 6 forbi Levanger. Verdal Samvirkelag er når dette skriv
es, NOROLs største forhandler av drivstoff i Trøndelag.
NOROL-Senter Gråmyra
NOROL-Senter Verdal.
NOROL-sentrene i Levanger og Verdal — Kortautomater
I 1986 ble det sammen med NOROLs fagfolk utarbeidet planer for
utbedring også av disse anleggene, og styret godkjente planene. Salgs
lokalene skulle pusses opp, og en del av drivstoffpumpene skulle i lik
tet med Gråmyraanlegget tilkoples EDB-automat for NOROLKORT,
SAMKORT m.v. Videre ble det vedtatt planer for montering av vaske
automat for personbiler.

 

----
393 Vsl
----
NOROL-Senter Levanger.
PRIX LAVPRISETABLERING
Ledelsen hadde over lengre tid fulgt utviklingen på dagligvareområ
det. Enkelte lavprisetableringer hadde gjennom en intens markeds
føring tatt en del av markedet, særlig blant yngre familier med barn.
Denne utviklingen ble draftet i flere runder i styret, og ved årsskiftet
1985/86 vedtok styret planene for omlegging av avdeling Levangernes
set til Prix lavprisavdeling. Prix er kooperasjonens lavprisopplegg og
hadde allerede da oppnådd å bli landets største minipriskjede. Prix
Levanger ble planlagt med siste nytt i butikk-datasystemer fra Hugin
Trondheim, og var første s-lagavdeling i landet med scannere (lesere)
fast innbygd i kassene og direkte tilknyttet egen computer. Vareprisene
er lagret i datasystemer, og EAN-kodene (strekkodene) på varene blir
avlest ved at varene blir ført over scanneren i kassen, slik at salget blir
registrert i EDB-regnskapet og kommer trykt på kundens kassakvitter
ing sammen med navn på varene. Prismerking av varene blir da
overflødig, - priser på hyllekant og plakater gir informasjon til kunde
ne under handlerunden. Systemet gir svært gode muligheter for styr
ing og kontroll av lønnsomhet og drift, både for varene enkeltvis og
for avdelingen samlet og etter hvert.


----
394 Vsl
----
PRIX Levanger.
All manuell ekspedering og arbeidskrevende service er redusert til
minst mulig. Dette er en forutsetning for lavpristilbudet, og avdeling
en byr dessuten på lang åpningstid, måndag til fredag kl. 10-20 og
lørdag kl 9 til 18.
Avdelingsbestyrer Steinar Røkke fra avdeling Vinne ble tilsatt som
avdelingsbestyrer ved Prix Levanger, som ble åpnet 6. mars 1986. Det
ble en kraftig auke av omsetningen etter omleggingen. Noen medlem
mer savnet det manuelle salget av enkelte ferskvarer, men dette be
hovet kunne dekkes ved DOMUS Levanger. Flere kunder/medlemmer
kjørte bil fra Verdal for å handle ved Prix Levanger - uten bekymring
for kjørekostnaden.
Prix Verdal
De som kjørte til Levanger for å handle på Prix, slapp omsider
dette. Allerede under behandlingen av Prix Levanger, hadde styret
godkjent planene for snarlig omlegging av avdeling Ørmelen til Prix
Verdal. Endelig vedtak om dette ble fattet i juni 1986. Omleggingen
skjedde i løpet av september, og avdelingen ble lagt om etter de sam
me prinsippene og med samme tekniske utstyr og EDB-system som
Prix Levanger. Prix Verdal ble åpnet 11. september 1986 og har vist
samme gode omsetningsauke som Prix Levanger. Prix-avdelingene
bruker fargene gult og rødt på skilt, flagg m.v. i stedet for oransje.


----
395 Vsl
----
PRfX Verdal.
Teknisk senter i Verdal
I fylkesplanen for perioden 1984-87 var det foreslått etablering av
et regionalt teknisk senter i Verdal med sikte på å få et kompetansesen
ter for industriutvikling. Sentret skal arbeide med samling av kompe
tanse og med å knytte kontakt mellom forsknings- og utviklingsmiljøer
og industrien i fylket. Det er tatt sikte på at sentret skal samarbeide med
Verdal videregående skole og med arbeidslivet. Etablering av sentret
vil skje på Industriområdet, og bygget vil få et areal på ca. 1100 m 2.
Sentret organiseres som aksjeselskap med en aksjekapital på
1.250.000 kroner. Både stat, fylke og kommuner er engasjert i pro
sjektet, og det er regnet med betydelige offentlige tilskott. Styret for
Verdal Samvirkelag fikk forespørsel om å delta i tegning av aksjekapi
tal. I januar 1986 vedtok styret å tegne aksjer for kr. 10.000,- i
selskapet.
Regler for tilsetting av medarbeidere
Dette med tilsetting av medarbeidere tok en del tid i styremøtene.
Prosessen var etter hvert noe forenklet for ferieavløsere og tilfeldig
hjelp, men det var ønskelig med enda enklere regelverk. Det ble
undersøkt hvordan andre større s-lag går fram, og på grunnlag av disse
opplysningene la administrasjonen fram forslag til forenkling. Dette
gikk ut på:


----
396 Vsl
----
1: Medarbeidere opp til avdelingsledernivå tilsettes av administra-
sjonen og avdelingsleder i vedkommende avdeling.
2: Avdelingsledere og medarbeidere i høyere stillinger tilsettes som
nå i styremøte.
I lagets vedtekter står det at styret skal ansette og avsette personalet,
slik det står i mønstervedtektene for s-lag, som for de fleste vedkom
mende er mindre lag enn Verdal Samvirkelag. Etter vedtektene må
derfor alle tilsettinger enten godkjennes av styret, eller styret må gi
fullmakt til administrasjonen for visse grupper stillinger, slik det etter
hvert er vanlig i større s-lag. Forslaget om forenkling ble vedtatt av
styret i januar 1986 som en prøveordning ut 1987, men vedtaket var
ikke enstemmig. De tilsattes 2 representanter i styret stemte i mot. De
ønsket å beholde tidligere ordning og ville være med på tilsetting av
alle grupper av medarbeidere.
BYGG OG 80, VERDAL —
ASPELIN-STORMBULL A/S VERDAL
En samordning av salget av Bygg- og 80-varene i et nytt opplegg var
nå og da oppe til drøfting. Allerede i 1980 ble det valgt et arbeidsut
valg som skulle drøfte saken: Trond Okkenhaug og Aksel Olsen fra
styret og dessuten Arnulf Brenne, Knut Ward og Bjørn Storhaug. Ut
valget holdt en del møter, men i samsvar med NKLs syn ble det ikke
skyndet på i denne saken. I 1982 ble Leif Bjørkli valgt inn i utvalget
i stedet for Okkenhaug. Dessuten ble Fridtjov M. Tingstad fra styret
og avdelingsleder Arnstein Lundsvoll, Tungvaresentret Levanger, valgt
i tillegg til de andre medlemmene. Det ble arbeidet videre med en ut
redning fra NKL om varehus for kapitalvarer. Tomtespørsmålet ble
fortsatt drøftet. På nyåret 1986 var planleggingen kommet så langt at
styret vedtok å legge fram for representantskapet et forslag om reising
av et byggevarehus på Tinden, mellom NOROL-sentret og jernbane
sporet. Representantskapet godkjente dette byggeprosjektet i mars
1986. Høsten 1986 forelå anbudene for bygget, og byggekonsulenten
hadde innstilt på laveste anbud på ca. 9,9 mill. kroner inkl. avgift.

----
397 Vsl
----
NORGESBYGG A/S Verdal.
I mellomtida hadde det skjedd adskillig av betydning for vurderin
gen av dette prosjektet. Sommeren 1986 hadde NKL kjøpt den lands
omfattende kjeden A/S Aspelin-Stormbull Bygg. NKL og s-laga sto
dermed som eier av en konkurrerende kjede innen byggevaresektoren,
og fra før hadde Verdalsområdet Aspelin-Stormbull A/S Verdal, på in
dustriområdet. Ble det bygging på Tinden, ville forbrukerkooperasjo
nen fått 2 store anlegg i konkurranse med hverandre i Verdal, og dette
ville være uklokt og økonomisk uforsvarlig. Saken ble grundig drøftet
ut over høsten 1986, både med NKL og med representanter for
Aspelin-Stormbull A/S. Drøftingene resulterte i en aksjonæravtale og
selskapsavtale. Representantskapet måtte behandle Bygg- og 80-saken
på nytt, og dette skjedde i november 1986, der det tidligere vedtak om
bygging på Tinden ble annulert. Representantskapet godkjente at Ver
dal Samvirkelag gikk inn i samarbeid med Aspelin-Stormbull A/S
Verdal. Styret fikk fullmakt til å fatte vedtak om de nødvendige avta
ler. Disse avtalene ble endelig behandlet og godkjent av styret i de
sember 1986. Samvirkelaget overførte dermed sin byggevareomsetning
til anlegget som Aspelin-Stormbull A/S Verdal har på Industriområ
det. Samtidig fikk samvirkelaget overta aksjer og styringsmulighet i
dette selskapet. En del av medarbeiderne ved avdeling Driftsmid
ler/Byggevarer ble overført til Aspelin-Stormbull-anlegget, mens en
del ble igjen for fortsatt å ta seg av driftsmiddelsalget. Det ble vedtatt
å utvide salgslokalene ved Aspelin-Stormbull A/S Verdal med 2 - 300
m 2 for å kunne presentere varene bedre.


----
398 Vsl
----
Gjennom at samvirkelaget overtok aksjer i dette selskapet, ble også
samvirkelagets medlemmer medeiere i selskapet. Fra samvirkelagets
side ble det derfor gitt uttrykk for håpet om at medlemmene slutter
opp om dette byggevarehuset og gjør sine innkjøp der.
Slik endte denne saken - og når dette skrives, er samkjøringen av
byggevaresalget så vidt kommet i gang.
Den kooperative byggevarekjeden Aspelin-Stormbull A/S vil fra
høsten 1987 bruke navnet Norgesbygg A/S.
Varehussjef - DOMUS Verdal
Det ble etter hvert klart at vare
hussjef Arnulf Brenne vanskelig
kunne komme tilbake til denne
stillingen. Våren 1986 hadde Bren
ne vært syk i over ett år, og styret
måtte derfor behandle spørsmålet
om tilsetting av ny varehussjef.
Etter avertering av stillingen ble
Kyrre Heiden enstemmig tilsatt
som varehussjef ved DOMUS Ver
dal. Han hadde god bakgrunn som
assistent for varehussjefen i
1978-82, fra ledelsen av DOMUS
Mat og fra andre stillinger. Han
hadde også gjennomgått utdann
ingen i varehusledelse foruten an
dre lederkurs ved Samvirkeskolen.
Varehussjef Kyrre Heiden
Hva med avdeling Sjøbygda 9
Flere av nærbutikkene hadde problemer med å oppnå forsvarlig
lønnsomhet. Folk flest har bil og liker å bruke den. Dessuten arbeider
mange i sentrum, ofte begge ektefellene. Det er også bra buss
samband med sentrum. Sentrumsbutikkene har naturlig nok noe stør
re utvalg og mer aktiv markedsføring. Avdeling Sjøbygda fikk etter
hvert merke tendensen til svakere omsetningsauke. Dessuten var av
delingen noe nedslitt og burde ha vært opprustet en del. I første om
gang ble saken drøftet i styret, som vedtok å ta den opp med fihal
tilsynet.
Høsten 1986 vedtok styret å legge saken fram for representant


----
399 Vsl
----
skapet, da det syntes å være noe tvilsomt å koste på nødvendig opp
rustning av lokaler og utstyr ved avdeling Sjøbygda uten å få tilstrekke
lig omsetning til dekning av kostnadene. Representantskapet behand
let bygdefilialenes framtid generelt og avdeling Sjøbygda spesielt i
november 1986. Styret hadde innstilt på avvikling av drifta ved avde
ling Sjøbygda. Det ble en grundig debatt, og hele 16 representanter
hadde ordet. Dessuten ble det referert brev fra medlemmer innen
kretsen.
Varaordfører i representantskapet, Martin Melby, såtte fram følgen
de forslag til vedtak: «Representantskapet finner det for drastisk alle
rede på nåværende tidspunkt å legge ned Sjøbygda filial. Represen
tantskapet vedtar å be styret og den daglige ledelse om å finne fram
til en moderat investering når det gjelder oppussing av avdelingen med
tanke på en forsvarlig drift i en prøveperiode på inntil 2 år for å gi
medlemmene i kretsen en mulighet til å vise at de mener alvor med
sin påståtte oppslutning om sin nærbutikk.»
Ved avstemmingen ble de to forslagene satt opp mot hverandre.
Martin Melby's forslag ble vedtatt med 46 stemmer. 7 stemte for styr
ets forslag om nedlegging.
Dette var klar tale. Før møtet i representantskapet var det stor akti
vitet innen kretsen for å bevare avdelingen, og pressen engasjerte seg
aktivt i saken. Vedtaket om fortsatt drift av avdeling Sjøbygda var po
pulært i grenda. Det gjenstår å se om omsetningen blir stor nok til at
avdelingen er liv laga.
NKLs styre på besøk
I dagene 27. -29. juli 1986 var NKLs styre i Verdal. De holdt styre
møte her 28. juli, og Olsokdagen, 29. juli, var NKLs styre gjester hos
samvirkelaget. Etter en orientering om laget og drifta var de med på
rundtur med buss i distriktet, og med samvirkelagets styreformann,
Leif Bjørkli, som guide. Deretter overvar de «Spelet om Heilag Olav»
på Stiklestad. De fikk også oppleve åse et moderne grisehusanlegg
hos Eldbjørg og Jarle Benum, på Minsås Vestre, der de var gjester
etter Stiklestadspelet. NKLs styre besøkte også Inderøy -de måtte se
adm. direktør Knut Værdals heimbygd. Jarle Benum, er mangeårig
medlem av NKLs styre og nestformann i NKL. På NKLs kongress ho
sten 1986 ble han valgt til NKLs formann (se Verdaling med i NKLs
styre, og Minsås-grenda).

----
400 Vsl
----
Økonomisjef — Regnskapssjef
Administrasjonen la i august 1986 fram et forslag som var bearbei
det av kontorleder Jarle Olsnes og gjaldt den framtidige organisering
en av opplegget ved hovedkontoret, særlig med sikte på å styrke både
regnskapssiden og økonomifunksjonen. Forslaget gikk ut på å tilsette
en regnskapssjef, og at kontorleder skulle bli økonomisjef. Styret slut
tet seg til organisasjonsplanen for hovedkontoret og godkjente still
ingsinstrukser. På grunn av avgang førte ikke ordningen til auke i be
manningen. I et seinere møte vedtok styret tilsetting av Ole Martin
Weiseth som regnskapssjef.
Studietur til Amerika
I 1986 inviterte NKL 20 bestyrere av større s-lag til en studietur til
flere stater og steder i USA og Canada for å studere forretningskjeder
og detaljhandel. Styret anbefalte at disponent Bjørn Storhaug deltok
i studieturen, som foregikk i siste halvdel av oktober. Butikk- og
Varehus-avdelingen i NKL hadde planlagt turen i samarbeid med
MMM-sekretariatet i Norge (MMM står for Merchandising-
Marketing-Management: Handel-markedsføring-ledelse). I rapporten
til styret hadde nok Storhaug store ting å fortelle om anlegg som var
adskillig større enn det vi er vant med her til lands. Et positivt trekk
som han opplevde over alt, var den hyggelige og gode tonen som rådde
på arbeidsplassene, og særlig mellom personalet og kundene. Det var
så godt som alltid en hyggelig prat eller bemerkning, og som regel ble
det sluttet med: «Ha en fin dag!» Kanskje noe å tenke på også her hos
oss?
Fruktavdelingen inn i Domus Mat
Styret vedtok før jul 1986 at Fruktavdelingens vareutvalg skulle flyt
tes sammen med DOMUS Mat på nyåret 1987. Tidligere hadde Frukt
og tobakksavdelingen, som den ble kalt da, lengre åpningstid enn de
øvrige DOMUS-avdelinger, men etter hvert er åpningstiden blitt lik
for disse avdelingene. Etter utvidelsen i 1979 fikk DOMUS Mat plass
for utvidet vareutvalg, også av frukt og liknende varer som fruktavdel
ingen har omsatt. Det ble derfor utarbeidet forslag til sammensmelting
av de to avdelingene, og dette var styret enig i. Etter overflyttingen av
varene og det faste personalet fra Fruktavdelingen ble det bruk for lo
kalet til annet formål:

----
401 Vsl
----
Utleie av lokale for blomstersalg
Leieren av golvarealet for blomstersalg i DOMUS-varehuset, Jarle
Løe, hadde sagt opp leieavtalen til utgangen av 1986. Blomstersalget
ble avertert ledig, men nå i lokalet etter tidligere Fruktavdelingen (se
foran). Etter vedtak i styret ble ny avtale inngått med Oddvar Haugan,
Verdal Blomsterforretning og Gravferdsbyrå. Det var flere leiesøkere
som ville seige blomster på prosentbasis også denne gangen. Haugan
åpnet blomstersalget 28. januar 1987.
Postverket ønsker mer plass på Ørmelen
Postverket har i tillegg til leieavtalen for Verdal Postkontor og
Vinnekontoret, også leid lokaler i tilbygg til forretningslokalet på Ør
melen (nå Prix Verdal) siden 1974. I 1986 la Postverket fram ønsket
om utvidelse av lokalene på Ørmelen fra 65 m 2 til 150 m 2. Når dette
skrives, er arbeidet i gang med å finne en løsning.
Trøndelag dyrepark A/S
Før jul 1986 behandlet styret en invitasjon til aksjetegning i dette
selskapet. Det har som formål å vise fram dyr for publikum og drive
virksomhet som naturlig hører sammen med dette. Styret vedtok å teg-
ne 10 aksjer a kr. 1.000,-.
Andre saker fra 1985 - 1986
På nyåret 1985 ba Verdal kommune v/teknisk rådmann samvirkelag
et om å oppnevne en representant til en styringsgruppe for å legge
fram forslag til parkeringsregulering på Verdalsøra. Disponent Stor
haug ble oppnevnt.
Våren 1985 ble det vedtatt å rive det gamle bolighuset på eien
dommen Vårheim, Møllegata, vest for mølla. Tomta var planlagt
brukt til utbygging av silokapasiteten, og bygningsrådet hadde gitt
rivingstillatelse.
Eiendommen Sjåstad på Tinden med ca. 1000 m 2 tomt, mellom
NOROL-sentret og jernbanen ble vedtatt kjøpt våren 1985. Det var
forhandlet i flere år om dette kjøpet, blant annet for å få ferdigregulert
området ved NOROL-sentret.
Ved reguleringsendring på Gråmyra, Levanger, ble det mulig å få
kjøpt ytterligere 4 dekar tomt ved NOROL-sentret. Samvirkelagets
areal ble med dette 20 dekar.

----
402 Vsl
----
Høsten 1985 var det forhandlinger med A/L Forforedling ved Hegle,
Levanger, som viste noe interesse for avrens fra mølla. A/L Forfored
ling foretok en utvidelse av andelskapitølen for å finansere ombygging
av fyringsanlegget til kullfyring. Samvirkelaget vedtok å tegne andeler
for 5.000 kroner.
På nyåret 1986 fikk samvirkelaget tilbud om å delta i tegning av
andelskapital i stiftelsen I/S Sandvika Invest. Hver andel lød på
500.000.- kroner, og formålet var å restaurere og modernisere
bygningene ved Sandvika Fjellstue og bygge ut anlegget. Styret avslo
å delta i prosjektet.
I 1986 var det diskusjoner om å skaffe Verdal Reiselivslag et lokale,
og reiselivslaget søkte både Verdal Handelstands Forening og Verdal
Samvirkelag om garanti for lån til kjøp og flytting av et mindre hus
til kontor for reiselivslaget (det var det gamle ilgodshuset). Kommu
nen var også innstilt på å gi tilskott. Det ble en del debatt om tomte
valg og om muligheten for lokaler for reiselivslaget i Gammelmeie
riet. Huskjøpet ble droppet. Reiselivslaget fikk leie plass for informa
sjonsdisk hos Egil Grøtan A/S, Nordgata, som midlertidig løsning.
Styret godkjente forslag om å tegne en trygghetsforsikring for lagets
medarbeidere. Formålet med denne trygghetsforsikringen er tosidig:
1. å yte full erstatning til arbeidstakere som rammes av yrkessykdom
eller yrkesskade.
2. å dekke et hvert erstatningsansvar som samvirkelaget kan pådra seg
overfor egne ansatte for yrkesskade eller yrkessykdom.
Denne forsikringen skiller seg fra andre forsikringer på 2 punkter:
1. Trygghetsforsikringen utbetales uavhengig av trygdesakens be-
handling.
2. Trygghetsforsikringens ytelser er uavhengig av ytelser fra andre
forsikringer.
Rentesatsene for de forskjellige former for medlemsinnskudd ble
forhøyet flere ganger ut over 1980-åra. Høsten 1986 vedtok styret et
forslag om følgende satser: Innskudd på høyrentekonto: 11% p.a. på
beløp inntil kr. 50.000,-. For høyere beløp 13% p.a. på den delen av
innskuddet som overstiger kr. 50.000,-. Det kan gjøres 2 gebyrfrie ut
tak pr. år ved siden av siste års rente. Rente på sparing med skattefrå
drag, SMS: 10% p.a. På vanlig medlemskonto (brukskonto): Beløp
0-20.000 kroner: 8% p.a. Over 20.000 kroner: 9% p.a.
Også i 1985 og -86 ga styret tilskott til en del formål utenom den

----
403 Vsl
----
årlige gavetildelingen til foreninger og lag i distriktet. Noen
eksempler:
Losje Ørnen var 100 år i mars 1985 og søkte om støtte. Kr. 500,-
ble bevilget.
Årets TV-kampanje i 1985 gjaldt innsamling av midler til ungdoms
prosjekt i Afrika, Asia og Latin-Amerika. Kr. 1.000,- ble gitt.
Aksjonskomiteen for Eldresenter i Vuku v/formannen Margot Skok
nes søkte om tilskott til sentret i 1986. Det var allerede innsamlet over
1 mill. kroner til sentret, og mange hadde tegnet seg for dugnadsinn
sats. Styret vedtok å bevilge 10.000 kroner til utstyr/utsmykning.
Volhaugens Venner søkte om tilskott til snøscooter for oppkjøring
av løyper i Volhaugen Friområde . Kr. 1.000,- ble bevilget.
Høsten 1986 skulle Verdal Baker- og Konditorforening feire
70-årsjubileum, og foreningen søkte om tilskott. Fra starten av fore
ningen i 1916 og fram til samvirkelagets bakeri gikk over til å bli
Gomanbakeriet A/S i 1976 hadde de aller fleste medlemmene i fore
ningen vært tilsatt i samvirkelaget. Kr. 1.000,- ble bevilget til jubileet
i foreningen.
Andelslaget Aspheim, Sør-Leksdal, søkte om tilskott til
restaureringsarbeidet og fikk kr. 1.000,- til dette.
Vuku Idrettslag skulle åpne det nye flerbrukshuset i Vuku 23. aug.
1986, og formannen i idrettslaget ba samvirkelaget om flagg og flagg
stang som gave til åpningen. Gåven ble godkjent av samvirkelagets
styre.
Verdal videregående skole søkte om tilskott til reise for 4 funksjons
hemmede elever og 2 hjelpere til «Romeriksleikene -86», da det ikke
var tilstrekkelige midler på skolens budsjett for denne turen.
Kr. 1.000,- ble bevilget.
Forbrukersamvirkets Solidaritetsfond startet høsten 1986 en
landsomfattende kampanje for støtte til organisering og åpning av
samvirketiltak i Gambia. Solidaritetsfondet samarbeidet med NORAD
og Selskapet for Norges Vel. Fra Verdal Samvirkelag ble det bevilget
kr. 1.000,- til prosjektet.
Til TV-innsamlingen «Hjelp uten grenser» i 1986 ble det bevilget
kr. 1.000,-. I denne sammenhengen kan det nevnes at FN hadde er
klært året 1986 som verdens fredsår. I løpet av året var det likevel krig
i gang på omkring 40 forskjellige steder på kloden! Hovedårsak:
Religiøs fanatisme og sosial urettferdighet.
Verdal Samvirkelag — 26

----
404 Vsl
----
Sportsklubben Nessegutten overtok Nesset Samfunnshus fra nyttår
1986. Det var nødvendig med et større restaureringsarbeid for å heve
standarden, slik at huset kunne leies ut til lag. foreninger og private
tilstelninger i området. Kr. 5.000.- ble bevilget.
Levanger Svinavlslag søkte om tilskott til lagets arbeid. I Verdal
hadde det vært en slik ordning i flere år på grunn av gjensidig
informasjonsarbeid mellom mølla og laget. Kr. 6.000,- ble gitt som til
skott til Levangerlaget.
Ronglan Samvirkelag - sammenslutning?
Våren 1986 kom det nye signaler fra enkelte nabosamvirkelag som
ønsket å drøfte muligheten for sammenslutning med Verdal Samvirke
lag. Ronglan Samvirkelag hadde på sitt årsmøte vedtatt enstemmig at
styret i laget skulle oppta forhandlinger med Verdal Samvirkelag om
sammenslutning. Laget hadde valgt et forhandlingsutvalg på 5 med
lemmer, og søknaden om sammenslutning var datert 2. mai 1986.
Styret i Verdal Samvirkelag valgte som forhandlingutvalg: styrefor
mann Leif Bjørkli. nestformann Fridtjov M. Tingstad og disponent
Bjørn Storhaug, og styret forutsatte at en representant fra NKL også
skulle delta ved forhandlingene. Under forhandlingene kom det fram
enkelte synspunkter på kundegrunnlag, medlemstall, vareutvalg m.v.,
og det var enkelte betenkeligheter. De fleste av styremedlemmene i
Verdal Samvirkelag var med på befaring 16. oktober 1986. I påfølgende
styremøte ble det fattet følgende vedtak: «Verdal Samvirkelag finner
ikke å kunne fusjonere med Ronglan Samvirkelag.» Representant
skapet behandlet saken og var enstemmig av samme mening.
Også Hokstad Samvirkelag, Ytterøy 9
I august 1986 behandlet styret et brev datert 10.7.86 fra Hokstad
Samvirkelag med forespørsel om mulig fusjon. Allerede 29. april
hadde årsmøtet i Hokstad Samvirkelag gitt sitt styre fullmakt til å for
handle med Verdal Samvirkelag om sammenslutning. I mellomtida
hadde Hokstad Samvirkelag i et ekstraordinært medlemsmøte avslått
et tilbud fra Ytterøy Samvirkelag om sammenslutning mellom de to
s-laga på Ytterøy. Hokstad Samvirkelag ville først ha en avklaring
med Verdal Samvirkelag. De valgte et forhandlingsutvalg som besto
av Olav H. Brustad, Erling Forberg og Sigmund Laugsand.
Styret i Verdal Samvirkelag oppnevnte samme forhandlingsutvalg

----
405 Vsl
----
som i Ronglansaken, Leif Bjørkli, Fridtjov M. Tingstad og Bjørn
Storhaug. Styret forutsatte at en representant fra NKL skulle delta i
forhandlingene.
Styret sluttet seg ellers til det som var påpekt i foreløpig skriftlig
svar fra disponent Bjørn Storhaug i juli 1986. Det syntes i være mer
nærliggende i første omgang å samle kreftene på Ytterøy. Med bare
vel 500 mennesker syntes det å være for svakt framtidig grunnlag for
2 adskilte utsalgssteder.
Forhandlingsutvalgene holdt møte 7.10.86, og etter befaring vedtok
styret i Verdal Samvirkelag å rå Hokstad Samvirkelag til å gå inn for
en samordning av virksomheten på Ytterøy. NKLs representant var av
samme mening.
Etter ny henvendelse fattet styret følgende vedtak 13.11.86:« Verdal
Samvirkelag kan ikke fusjonere med Hokstad Samvirkelag med den
lagstruktur kooperasjonen på Ytterøy har i dag.» Representantskapet
var enstemmig av samme mening. Verdal Samvirkelags standpunkt
vakte skuffelse og en del forbitrelse innen Hokstad Samvirkelag, og
enkelte aviser var velvillig med på å formidle denne forargelsen. Etter
hvert ble det understreket at dette gjaldt NKL mer enn Verdal Samvir
kelag. NKL ble i et avisintervju nærmest bedt om å dra et visst sted!
Det som likevel betyr mest når spørsmål om sammenslutning skal
behandles, er å finne levedyktige løsninger som kan fungere også i åra
som kommer. Dette var vel utgangspunktet både for Verdal Samvirke
lag og NKL i denne saken.

----
406 Vsl
----
SKOGN HANDELSLAG
Allerede i 1929 var det en forespørsel fra Skogn Handelslag om fu
sjon. Styret i Verdal Samvirkelag valgte da å si nei på grunn av en del
ekstra hjelpearbeid vedrørende Sparbu Handelslag og Røra Samvirke
lag (se Nabohjelp til Sparbu og Røra). 18.3.86 var det en uformell
samtale med representanter fra NKL og Skogn Handelslag om mulig
hetene for et nærmere samarbeid eller fusjon med Verdal Samvirke
lag. Styret i Skogn Handelslag behandlet saken 25.3.86 og vedtok å
fortsette drøftingene. Skogn Handelslag hadde da et S-varehus i Skogn
sentrum, et tungvaresenter like ved og en filial på Ekne. Laget hadde
dessuten et kaianlegg med lager på Holsand. Laget hadde ca. 1.000
medlemmer og 30 faste medarbeidere, derav 14 på deltid, i alt tilsvar
ende 24 årsverk. Netto omsetning var i 1985: 26 mili. kroner. En god
del av dette var kraftfor fra Felleskjøpet.
Styret i Verdal Samvirkelag oppnevnte igjen Leif Bjørkli, Fridtjov
M. Tingstad og Bjørn Storhaug som forhandlingsutvalg. Dessuten reg
net styret med at en representant fra NKL skulle delta i forhand
lingene.
21. mai ble det holdt forhandlingsmøte, og i styremøte dagen etter
i Verdal Samvirkelag ble det protokollert følgende: «Styret går inn for
en sammenslutning med Skogn Handelslag under den forutsetning at
det blir enighet om betingelsene.»
På grunnlag av forhandlingene la NKL fram et forslag til sammen
slutningsvilkår, som begge lag måtte behandle i samsvar med sine ved
tekter. 22. sept. 1986 holdt Skogn Handelslag ekstraordinært årsmøte
for behandling av sammenslutningsavtalen med Verdal Samvirkelag.
Av de 35 frammøtte stemte 34 for sammenslutning fra nyttår 1987. De
vilkår som var foreslått for sammenslutningen ble også godkjent.
Oppussing av lokalene i Skogn Handelslags S-varehus var allerede
satt i gang. Styrets medlemmer i Verdal Samvirkelag var med på en
befaring i Skogn i oktober, og i styremøte 13. nov. ble det protokollert
følgende: «Styret vil overfor representantskapets møte tilrå:
1. Skogn Handelslag fusjoneres med Verdal Samvirkelag fra 01.01.87.
2. Sammenslutningsvilkår som er utarbeidet mellom lagene med bi-
stand av NKL godkjennes.
3. Under punkt 8 i sammenslutningsvilkårene skal Skogn Handelslag
danne egen krets i laget. Kretsen får 4 medlemmer i representant-

----
407 Vsl
----
skapet inntil vedtektene er revidert og nye regler for representant-
skap føreligger.»
I representantskapets møte i Verdal Samvirkelag 25. nov. ble søkna
den fra Skogn Handelslag om fusjon og sammenslutningsavtalen ved
tatt med 52 stemmer for og 1 stemme imot.
Skogn Handelslags historie
Skogn kooperative handelslag holdt stiftelsesmøte på Reehaug 7. fe
bruar 1915. Etter at navnet var vedtatt, ble forslag til vedtekter, lover,
referert og vedtatt. Norges Kooperative Landsforening var stiftet 9 år
tidligere, og mange samvirkelag hadde vært i drift i flere tiår. Det var
derfor en viss praksis for vedtekter og regler. Ragnvald Myhr ble valgt
til lagets første formann, og som styremedlemmer ble følgende valgt:
Gunnar Næsgaard, Olaf Eggen, Paul Holan og Bernt Hagerup.
Møtet vedtok et andelsinnskudd på 40 kroner pr. medlem. Halv
parten av dette skulle innbetales før 15. mars og resten «inden juni
maaneds udgang». Dagen etter holdt styret sitt første møte og valgte
Gunnar Næsgaard til nestformann. Styret vedtok å be neste medlems
møte vedta innmelding av laget i NKL (ble utsatt). Videre vedtok styr
et å leie lokaler hos Ludvig Holme for 5 år. Leien var 700 kroner pr.
år.
Styremedlem Paul Holan ble pålagt å være kasserer for medlems
innskudd m.v. inntil bestyrer ble tilsatt og kunne tiltre.
Også i Skogn ble uttrykket Aktie brukt i stedet for andel, og det går
fram at det var Skogns landmands- og smaabrukerlag som hadde tatt
opptakten til laget og som sto som innbyder ved andelstegningen. Den
ne innbydelsen var datert oktober 1914 og var undertegnet av Ragnvald
Myhr, Olaf Eggen, A. I. Sjaastad, Gunnar Næsgaard.
I første omgang meldte vel 100 medlemmer seg inn i det nye laget.
Etter innstilling fra styret vedtok medlemsmøtet 20. mars 1915 tilset
ting av Edvard Nordbotn, 23 år, som bestyrer.
Det ble ordnet med en del innredning. Hand vogn til å kjøre varer
med ble bestilt hos smed P. Holthe, samvirkepioner i Levanger. For
mannen ordnet ellers med protokoller, vekt m.v.
Det ble avertert etter kvinnelig eller mannlig betjent, og en dame
fra Skatval ble valgt ut blant de 11 søkerne. Lønn kr. 25,- pr. måned
på egen kost og losji. Dette ble rettet til kr 40,- (hun fratrådte ganske

----
408 Vsl
----
raskt). Dessuten ble Borghild Eggan tilsatt med kr. 18,- pr. måned i
lønn og med fri kost og losji.
I mai 1915 vedtok styret å få handelslaget registrert i firmaregisteret,
men under navnet Skogn Handelslag. Første salgsdag var 5. mai.
Skogn Egglag fikk avtale om eggmottak i handelslagets lokaler mot
årlig godtgjøring kr. 35,-.
På grunn av firmaregistreringen under et annet navn enn opprinne
lig vedtatt, måtte det holdes medlemsmøte for nytt vedtak om navn.
Dette møtet ble holdt 16. mai 1915. Grunnen for endringen var interes
sant og hadde vel noe med krigstida å gjøre. Styret pekte på de kritiske
forhold som rådde, forhold som gjorde det vanskelig for et nystiftet
lag med liten kapital å oppta konkurransen med eldre, innarbeidde for
retninger. «Når laget ikke heter kooperativt staar det mere frit ved
indkjøb av varer, idet varer kan takes saavel gjennom som utenfor den
koop. landsforening.» Navneforslaget Skogn Handelslag ble enstem
mig vedtatt.
Ganske raskt kom det forespørsel fra et par medlemmer om å få
handle på bok. Styret mente at det da måtte betales inn et forskuddsbe
løp (denne regelen skulle de ha fortsatt med).
Eltebord for sammenelting av smør (varebytte) ble kjøpt. En del
reoler for jernvarer og skotøy ble bestilt samtidig med kjelke og sek
ketralle.
Allerede før året var omme, syntes styret at oppslutningen om han
delslaget var så god at de måtte planlegge nye og større lokaler. Års
oppgjøret for perioden mai—desember viste en omsetning på
kr. 40.160,93 og et overskudd på kr 3.052,24 til fordeling på reserve
fond, tilbakebetaling på kjøp, kr. 12,- til revisorene og kr. 40,- til be
styreren for Trondheimsreiser m.v. i tillegg til lønna. Tilbakebetaling -
en på kjøp ble vedtatt tillagt medlemmenes andelsinnskudd for å få
noe driftskapital. Årsmøtet godkjente oppgjøret og ga styret fullmakt
til å arbeide videre med spørsmålet om tomt og eventuelt bygg.
Våren 1916 behandlet styret et antydet forslag om at Skogn Meieri
kunne bygge forretningsbygg og overta driften av handelslaget. Dette
ble også behandlet på et medlemsmøte, der det ble vedtatt å tilby
meieriet å overta. Det ble ikke noe avtale med meieriet.
Høsten 1916 ble det inngått ny avtale med Ludvig Holme om at han
delslaget skulle få adgang til på egen bekostning å bygge et tilbygg på
ca. 5 m lengde til Holmes hovedbygning i vestlig retning. Dessuten

----
409 Vsl
----
kunne laget få bygge en pakkbod i 3 etasjer. Styret vedtok å få utarbei
det tegninger og kostnadsoverslag.
I 1917 søkte styret om å få leie eller kjøpe tomt av Skogn Meieri.
Samtidig ble Ludvig Holme spurt om han var villig til å seige hus og
tomt som laget leide, men det var han ikke. Det gikk i orden med leie
av tomt av meieriet, og laget fikk også tillatelse til å bruke meieriets
vann- og avløpsledninger. Et handelslokale på 10,5 x 21 m i hoved
fløyen og et lagerbygg på 16 m ble planlagt. Anbud på grunnarbeid,
steinbryting, muring, kjøring m.v. ble behandlet og godkjent. Styret
vedtok også å ta opp et lån på 3.500 kroner i Skogn Sparebank. Et
medlemsmøte hosten 1917 godkjente det styret hadde gjort med grunn
mur m.v., og møtet vedtok bygging og et låneopptak på inntil 55.000
kroner med styremedlemmene som garantister.
Byggekomité ble valgt: Fr. Veie, Th. Holberg og Halvdan Holberg.
Byggekomiteen kom fram til et kostnadsoverslag på 61.706 kroner. Det
ble vedtatt å søke om et lån på 40.000 kroner i Levanger og Skogn
Sparebank, og seinere enda et lån på 15.000 kroner. Blant anbyderne
var også byggekomiteen, som fikk sitt anbud på kr. 65.500,- antatt, og
dette var medlemsmøtet enig i. På grunn av dette ble det valgt ny
byggekomité: /. Smistad formann, E. Undhjem og R Rendum.
Medlemsmøtet i februar 1918 behandlet årsoppgjøret som viste et
nettooverskudd på vel 16.000 kroner. Omsetningen i 1917 hadde vært
ca. 203.000 kroner. Av tilbakebetal ingen på kjøp ble halvparten holdt
tilbake på medlemskontiene for å ha mer kapital i byggetida. Paul
Holan ble valgt som styreformann etter at Ragnvald Myhr hadde fra
sagt seg gjenvalg. Stengetid om kveldene ble bestemt til klokka sju,
men lørdagskveldene måtte det være åpent til klokka åtte.
Styret vedtok å bestille 750 w til lys og 750 w til «kraft» ved det på
tenkte lysverket. Det var ikke rom for noe ødsling med strøm.
Også Skogn Handelslag hadde problemer med å få gjennomført
rettferdig fordeling av mangelvarer på grunn av krigen. De gjorde sitt
beste, men ved varemangel blir det alltid enkelte misfornøyde kun
der/medlemmer.
Oppsiing av de leide lokalene ble vedtatt og fastsatt til våren 1919.
Laget begynte å få leieboere. Skogn Poståpneri v/Ivar Aas ønsket å
leie lokale i lagets nybygg. Leie kr. 20,- pr. måned. Skogn Sparebank
søkte også om å få leie lokaler i Handelslagets nybygg. 2 rom ble bort
leid til årlig leie kr. 360,- + for lys, ved og renhold.

----
410 Vsl
----
Karl Leine, seinere bestyrer av bl.a. Mære Samvirkelag og Levan
ger Samvirkelag, var betjent ved Skogn Handelslag. Fra nyttår 1919
skulle han gå på 3 måneders handelsskole, og søkte derfor om å få fri.
Dette ble innvilget mot at han for egen regning skaffet vikar.
Medlemsmøtet i 1919 vedtok styrets forslag om å begynne med kafé.
Videre ble det vedtatt å gå i gang med skoreperasjons- og salmaker
verksted. Dette siste vedtaket ble det ikke noe av, men lokalene ble
bortleid til en skomaker. Det ble også vedtatt å ta imot frivillig inn
skudd fra medlemmene.
Fra legekomitéen i Skogn ble det søkt om å få leie rom til dokter
kontor 2 ganger pr. uke. Det ble overlart til Sparebanken å leie ut ett
av rommene som banken hadde leid.
Våren 1919 vedtok styret å ta opp et kassakredittlån på 6.000 kroner
i Privatbanken Levanger. Videre ble det vedtatt å søke om et pantelån
på 60.000 kroner i Levanger og Skogn Sparebank og innløse bygge
lånet på 40.000 kroner.
Innvielsesfest ble vedtatt, og styret skulle fungere som festkomite.
I kjelleretasjen var det høvelig lokale for eventuelt bakeri. Baker
Nelius Berg ønsket å leie lokalet, og styret vedtok å forhandle om en
ten bortleie eller om tilsetting i laget. Forhandlingene viste seg å ta
tid. Større lokaler ga plass til større varebeholdninger, og høsten 1919
pekte bestyrer Nordbotn på at det av den grunn var behov for å ta opp
enda et lån, et kassakredittlån på 15.000 fra A/S Forretningsbanken,
Trondheim, mot sikkerhet i brannpolisen.
Det ble et ganske brukbart nettoresultat de første månedene i ny
lokalene . Dette førte til en søknad fra de til såtte om å få lønn beregnet
delvis i forhold til overskudd. Dette avslo styret, og det viste seg
ganske snart at personalet kunne være glad for avslaget.
På årsmøtet i 1920 ba Paul Holan seg fritatt for formannsvervet, og
Ragnvald My hr ble igjen valgt til formann.
Endelig sluttregnskap for nybygget viste summen kr. 99.939,66. I til
legg fikk de tre som hadde stått for byggearbeidet kr. 500,- hver i
ekstra påskjønnelse for vel utført arbeid. Dette var årsmøtet enig i.
Møtet var imidlertid ikke enig i et forslag om å melde laget inn i NKL.
Johs. Minsaas fra Verdal orienterte om NKL på møtet. Styret ble bedt
om å utrede saken.
I mai 1920 sa bestyrer Nordbotn opp stillingen, og etter avertering
meldte det seg 37 søkere. Ny bestyrer ble Paul Vestgaard, Lysøysund.

----
411 Vsl
----
Høsten 1920 vedtok styret en henstilling fra bestyreren om kjøp av
skrivemaskin.
På årsmøtet i februar 1921 ble det lagt fram forespørsel fra en ar
beidskomité ved Ronglan om handelslaget var villig til å opprette filial
ved Ronglan stasjon. De hadde fått handgitt lokale i Ronglan Meieri.
Ca. 60 interesserte hadde meldt seg for tegning av andel. Det ble ved
tatt at Ragnvald Myhr, Gunnar Nestgaard og bestyrer Vestgaard skulle
reise til Ronglan og se på lokaler m.v Ronglan Meieri var villig til å
leie bort butikk med kontor og lagerrom, kjeller, stue, kjøkken og 2
loftrom for en årlig leie av kr. 1.000,-. Nytt medlemsmøte i mars 1921
vedtok fullmakt til styret for ordning av leieavtale m.v. for filialen.
Dette møtet behandlet på nytt spørsmålet om innmelding i NKL.
Saken ble utsatt.
Etter forhandlinger med sakfører ble Ronglan filial organisert og
anmeldt til firmaregistret som aksjeselskap. Skogn Handelslag hadde
98 aksjer, og 2 av medlemmene på Ronglan hadde en aksje hver.
Det går fram at kafedrifta i Skogn var problematisk. Styret fattet
følgende vedtak: «Under styresmøterne vil for fremtiden nåar saa
maatte ønskes bli kaffe at nyte paa lagets regning.»
I desember 1921 behandlet styret en henstilling fra formannskapet
i Skogn om å slutte med salg av sigaretter. Styret var enig - på vilkår
av at andre handlende i bygda også sluttet.
Nedgangstida og de økonomiske problemene etter første verdens
krig kunne merkes stadig sterkere i 1922. Også i Skogn Handelslag ble
det nødvendig med nedsetting av lønningene i samsvar med nedgangen
i levekostnadene etter prisfall. Handelslagets nettooverskudd bie nær
mest null i 1921.
Årsmøtet i 1922 behandlet på nytt spørsmålet om innmelding i NKL,
og på nytt kom det utsettelsesforslag, som ble vedtatt - formelt fordi
spørsmålet ikke sto på saklista. Johs. Minsaas, Verdal, og Randolf
Arnesen, NKL, møtte for å orientere om NKL.
Bernhard Bakken ble midlertidig overført fra Skogn til Ronglan som
bestyrer der inntil bestyrer Arne Kjønstad, Levanger, kunne overta.
Kafedrifta i Skogn ble avviklet, og lokalene ble bortleid som lei
lighet.
Det var krisestemning. Prisene gikk ned og ned, og det var trolig
foretatt altfor svake avskrivninger på varebeholdningen i flere år. Lag
et hadde for små reserver å flyte på. Styret tok høsten 1922 et oppgjør

----
412 Vsl
----
med bestyreren vedrørende en del forhold som gjaldt drifta, og det ble
brudd. Årsoppgjøret for 1922 viste tap. Ny bestyrer ble M. J. Gjel ten,
Høylandet.
Spørsmålet om medlemskap i NKL ble utsatt også i 1923. Bakeri
planene i kjellerlokalene var ikke realisert, men ble drøftet nå og da.
Det ble vedtatt å forsøke å få tatt opp enda et lån. et veksellån på inntil
20.000 kroner for å få betalt ned varegjeld til grossister. Grunnen var
store utestående fordringer for varer. Medlemmene skulle garantere,
og 21 garantister skrev seg på lista. Et lån på 10.000 kroner ble tatt
opp. Problemene var så store at laget holdt 2 ekstraordinære årsmøter
etter det ordinære for å få behandlet ferdig alle sakene. På det tredje
møtet ble det så vidt vedtatt å melde laget inn i NKL. Det var nå stort
behov for hjelp.
Ragnvald Myhr fraba seg gjenvalg som formann, og Paul Holan ble
igjen valgt. En bakerikomite ble valgt på det tredje møtet.
Den nye bestyreren fikk vedtatt kjøp av en ordentlig vekt for mer
nøyaktig veiing av varer. En betjent hadde levert ut varer til en kunde
enda han var «bekjent med» at vedkommende skyldte for varer fra før.
Vedtak: Trekk i lønna!
Oppgjøret for 1923 viste et lite «overskudd». som ble brukt til av
skrivning av tap på kunder. Bakeriplanene ble utsatt.
I 1924 ble det vedtatt at butikken skulle stenge kl. 5 e.m. 17. mai.
Høsten 1924 fikk styret forespørsel fm Adolf Jensen. Markabygd, om
filial for grenda. Saken ble utsatt.
På nyåret 1925 var A/S Privatbanken. Levanger, under offentlig ad
ministrasjon, og laget måtte regne med at kassakredittlånet fra denne
banken ville bli oppsagt. Det ble derfor søkt Skogn Sparebank om et
kassakredittlån på 5.000 kroner.
Oppgjøret for 1924 viste et brukbart overskudd, som styrets flertall
ville bruke til avskrivninger og sikring. Et styremedlem la på års
møtet fram et popforslag om 37c tilbakebetaling på kjøp til medlem
mene, riktignok tillagt medlemskontiene. Sjølsagt fikk dette forslaget
flertall. dessverre. Paul Holan sa fra seg gjenvalg som formann, og
Ragnvald Myhr ble igjen valgt.
Bakeriplanene hadde vært framme nå og da helt fra starten. Saken
ble utsatt også i 1925.
Høsten 1925 sendte revisorene Smistad og Ree en rapport til styret
der de gjorde oppmerksom på handelslagets finansielle stilling. Dette

----
413 Vsl
----
temaet ble gjenganger i flere år. Veksler forfalt, og avdrag på lån for
falt. Styret ba revisjonen om jevnlig informasjon. Under et styremøte
ble det protokollert følgende:
«Da handelslagets love paa langt nær ikke er efterkommet, hvad
kontantsalget angaar, paalægges det bestyreren at arbeide i den ret
ning at lovene smaat om send blir mere efterkommet i saa maade.»
Styret og ledelsen begynte smått og forsiktig å bli sitt ansvar bevisst.
Hadde det enda blitt gjennomført. Utestående for varer var temaet på
flere styremøter. Dette gjaldt både vanlig forbruksgjeld og utestående
for landmannsvarer som var innkjøpt og sendt videre til forhandlere.
På grunn av mangelen på driftskapital fikk handelslaget problemer
med å betale i tide og fikk oppleve å få inkassokrav fra vareleveran
dørene, og som regel med tillagt rente og omkostninger. Det ble ved
tatt ikke å fornye veksler som enkelte kunder hadde gående for vare
gjeld. NKL etterga ofte krav om rente på lagets varegjeld, men det ble
understreket at NKL etter hvert ønsket orden i sakene og betaling i rett
tid. På nyåret 1926 skrev revisorene at de fant stillingen for handels
laget slik at forretningen ikke burde fortsette lenger. Det var for lite
kapital til løpende utgifter, og den kapitalen som laget hadde i bruk,
var altfor dyr. De foreslo derfor auke av andelskapitalen. Det ble ved
tatt å drøfte situasjonen med NKLs styre.
I februar 1926 forelå årsoppgjøret. Det var dystre tall, og det ble
slått fast at laget var insolvent. Passiva var ca. 30.000 kroner større
enn aktiva, og da var driftsfond og medlemsinnskudd på samlet 53.000
kroner oppbrukt og tapt. Samlet underskudd var da ca. 80.000 kroner
(ble ca. 70.000). Bestyreren ble løst fra stillingen omgående for å ha
«unlatt å holde styret ajour med den virkelige stilling», og laget var
derfor påført store inkassokostnader. Ole P. Grong ble midlertidig
konstituert som bestyrer.
Styret foreslo for årsmøtet å forsøke reist ny kapital på inntil 50.000
kroner med personlig garanti begrenset fra 500 til 800 kroner pr.
garantist. Dette beløpet skulle dekke avbetaling på kassakredittlånet i
A/S Privatbanken, Levanger, og gi nødvendig driftskapital. Alter
nativet var å åpne akkordforhandlinger med 50% til kreditorene. Da
måtte i tilfelle garanti for 85.000 kroner stilles. Årsmøtet godkjente
styrets forslag om ledelsen i laget, og det ble flertall for å forsøke å
få garantister for reising av ny kapital.
Nytt årsmøte ble holdt, og der måtte styret orientere om at arbeidet

----
414 Vsl
----
med å reise ny kapital ikke hadde vært mulig å gjennomføre. Styret
måtte derfor foreslå at laget skulle oppta offentlig akkordforhandling
og tilby 45 % til uprioriterte fordringer. Det nye årsmøtet vedtok sty
rets forslag, men overlot til styret å fastsette den endelige prosentsat
sen for akkorden. Årsmøtet godkjente også den midlertidige ordning
en med bestyrer.
Årsmøtet valgte Gunnar Nestgaard som formann etter Ragnvald
Myhr.
Garantidokument vedrørende akkorden ble lagt fram for under
skrifter av medlemmene. Dagen etter reiste formannen og varafor
mannen til Levanger og åpnet akkordforhandling. Det måtte foretas
fullstendig oppgjør pr. 8. mars 1926, og underskuddet ble ca. 72.000
kroner. Akkordprosenten ble satt til 50, og Stjør- og Verdal Skifterett
fastsatte terminer for innbetaling av garantibeløp. Det ble en tid med
forfall av veksler og lån, og problemer med å få levert varer. Dette
gikk delvis også ut over filialen på Ronglan, A/S Ronglan Handelslag,
som stort sett hadde klart seg bra. For å få realisert en del av varebe
holdningen og skaffet kontanter, ble det vedtatt å søke politimesteren
om lov til å holde vareauksjon. Det viste seg at slik søknad måtte gå
helt til fylkesmannen.
Årsmøtet i mars 1927 fikk referert nedgang i omsetningen på grunn
av krakk og prisfall. Driftsresultatet for månedene etter akkorden viste
et lite overskudd på ca. 2.700 kroner.
I mai 1927 behandlet styret en forspørsel fra Adolf Jenssen, Marka
bygda, om handelslaget kunne forsøke å få opprettet filial i O. H.
Bergets lokaler i Markabygda. Ellers kunne saken ordnes på samme
måte som på Ronglan, mente Jenssen. Styret vedtok at det skulle ar
beides videre med saken. Bl.a. måtte det undersøkes om det var man
ge nok som ville melde seg som medlemmer og garantister for nød
vendig kapital. Et utvalg skulle arbeide med dette. Andre lokaler var
også på tale. Da handelsmann Skjesol åpnet handel i Bergets lokaler
i Markabygda, vedtok styret å stille saken i bero.
I 1928 kom det forespørsel fra A/S Ronglan Handelslag v/Olai Skil
brigt om å bli utskilt som eget lag. Etter at forhandlinger var ført, ved
tok årsmøtet i Skogn Handelslag at Ronglanlaget skulle skilles ut som
eget lag, Ronglan Samvirkelag, som skulle betale kr. 5.000,- til Skogn
Handelslag ved skilsmissen (opprinnelig forlangte Skogn 8.000 kro
ner, og forhandlingsnemnda tilbød 4.000 kroner). Det ble holdt felles

----
415 Vsl
----
styremøte med Ronglan om sluttoppgjør m.v. Ronglan Samvirkelag
ble formelt stiftet som eget lag 30. mars 1928.
Årsmøtet i Skogn Handelslag godkjente styrets forslag om å bruke
«overskuddet» fra 1927, vel 5.000 kroner til avskrivning på uer
holdelige fordringer og til avskrivning på eiendom og inventar.
Mangelen på driftskapital gjorde det fortsatt vanskelig å drive Skogn
Handelslag. Laget måtte søke om utsettelse med bankavdrag, og be om
tålmodighet hos leverandøren Trufaste medlemmer hjalp laget med
garantier, men problemene var store. Dette var i bankkrakkperioden,
og det var forståelig at bankene gikk på for å få sine penger. På nyåret
1929 vedtok styret å kalle sammen garantistene for å høre om de var
villige til å betale 2-3 renteterminer til Skogn Sparebank «da omset
ning ikke skaffer den nødvendige inntekt som må til på langt nær.»
Overskuddet i 1928 ble vel 3.600 kroner, men i mange år hadde det
vært for små eller ingen avskrivning på driftsmidler eller avsetting til
fond. Det hadde skjedd en langvarig utarming av laget. Konjunkturene
hadde vært dårlige i flere år.
I februar 1929 ble det holdt møte med garantistene. Da ble det opp
lyst at formannen hadde hatt en samtale med disponent Johs. Minsaas
ved Verdal Samvirkelag om «handelslagets stilling i det hele». Minsaas
hadde da uttalt at handelslaget burde kunne drives forsvarlig seiv med
stor gjeld, men en forutsetning for dette var etter Minsaas' mening at
laget måtte ha «en habil mann som styrer». Garantistene fikk opplyst
at flere renteterminer var forfalt, og de ble bedt om å betale de beløp
det hastet mest med. Enda et nødvendig vedtak ble fattet: Bestyrer
stillingen skulle averteres. I et styremøte i mars 1929 ble formannen
pålagt «å underhandle med bestyrer Minsaas, Verdal Samvirkelag, om
dette samvirkelag er villig til å drive hærverende, og i tilfelle på hvilke
betingelser». Et foreløpig muntlig svar fra Minsaas var nærmest posi
tivt, og det ble skissert et eiendomsselskap som skulle overta og ordne
med alle lån. Verdal Samvirkelag skulle overta varebeholdningen til
innkjøpspris og betale denne kontant for å skaffe driftskapital, og beta
le leie for bruk av lokaler o.s.v, i alt 6 punkter. Styret for Skogn Han
delslag sa seg enig i den skisserte løsningen. Som nevnt tidligere var
styret i Verdal Samvirkelag ikke enig, da laget allerede var engasjert
i to liknende prosjekter, Sparbu Handelslag og Røra Samvirkelag. Sty
ret i Verdal Samvirkelag mente at dette var nok (se Nabohjelp til Spar
bu og Røra).

----
416 Vsl
----
I april 1929 holdt styret i Skogn Handelslag møte sammen med dis
ponent Ole Espaas ved NKL, Trondheim. For å hjelpe laget og innvil
ge videre driftskreditt såtte Espaas fram klare krav:
1. Karl Leine ansettes som bestyrer.
2. Varetelling under Leines kontroll.
3. Laget innmeldes i NKLs revisjonsavdeling.
4. Garantistene overtar kr. 36.300 (akkordandelen) og kr. 20.000 av
gjenværende gjeld (kr. 20.000 ble endret til 10.000).
5. NKL skafler da den nødvendige driftskapital til lagets fortsatte drift
(25.000).
Tilbudet var betinget av godkjenning av NKLs styre.
Karl Leine kunne ikke bestemme seg på stående fot. Han svarte
seinere at han heller ønsket å bli konstituert som bestyrer for 2 år.
Dette kunne verken styret i handelslaget eller NKL gå med på.
Det ble vedtatt å rette en ny forespørsel til Verdal Samvirkelag, som
ikke hadde endret mening.
Gjennom NKL ble bestyrer Arne Ingebrigtsen, Enge Samvirkelag,
engasjert til å ta på seg stillingen som bestyrer ved Skogn Handelslag.
Sammen med distriktsrevisor Wiggen, NKLs revisjonsavdeling, be
gynte de varetelling 24. april 1929. Wiggen fungerte som midlertidig
bestyrer fram til Ingebrigtsen kunne overta ca. 1. juni samme år. Inge
brigtsen såtte som vilkår for å overta at:
1. Garantistene betaler sin kontraktmessige andel av akkordgjelden,
2. Laget innmeldes i NKLs revisjonsavdeling fra 1. juni.
3. Kun kontant handel.
4. Ingebrigtsen ansettes som bestyrer.
5. NKL gir laget en løpende varekreditt på inntil kr. 25.000.
Disse vilkåra ble akseptert av styret. Et regnskapsoppgjør viste
underskudd på nesten 29.000 kroner. Bestyreren som hadde fungert,
fratrådte. Allerede første årsoppgjør pr. 31.12.29 viste et lite over
skudd på ca. 7.000 kroner, som gikk til avskrivning på posten udekket
tap på ca. 49.000 pr. 1. mai 1929. Andelskapitalen var gått tapt, og
styret fremmet forslag om oppbygging av nye andelsinnskudd i sam
svar med vedtektene. Årsmøtet var enig. Møtet var også enig i inn
melding i NKLs revisjonsavdeling. Det ble vedtatt å rentebelaste debi
torer som betalte seint, og dette var noe nytt, men det ble føyd til at
vedtaket gjaldt først når gjelden minst var et halvt år gammel! På


----
417 Vsl
----
samme møte ble det behandlet et rundskriv fra NKL om betydningen
av at kooperasjonen er partipolitisk nøytral.
Ved årsskiftet 1930-31 var nettoresultatet vel 9.000 kroner som ble
brukt til avskrivning på tap på fordringer med 1.000 kroner, og resten
ble avskrevet på udekket tap fra tidligere.
I 1931 ble handelslaget innmeldt som medlem av S/L Norges Kjøtt
og Fleskesentral.
Før jul 1931 behandlet styret tilbud fra Indherred Aktie Dampskips
selskap om salg av dampskipselskapets eiendom «Skognshavn» for
kr. 750,-. Styret kjøpte eiendommen med tanke på brygge ved
Holsand.
I 1932 kom det i gang ny behandling av bakerispørsmålet, men da
på grunnlag av forslag fra Aasen Samvirkelag. Laget i Åsen hadde
høvelige lokaler og nødvendig kapital. Styret ba om fullmakt til å for
handle med sikte på en felles løsning. Årsmøtet ga styret nødvendig
fullmakt til å ta brød varene fra Åsen. Møtet godkjente også kjøpet av
Skognshavn.
Ronglan Samvirkelag ble også med i bakerisamarbeidet med Åsen
Samvirkelag.
Før styret rakk å realisere byggeplaner på Skognshavn, kom det til
bud fra Ragnvald Myhr på brygge med kai på Holsand for kr. 4.800,-
og med naust, stabbur og en del jord. En del materialer og utstyr
fulgte også med. Det står at selgeren og lensmannen skulle ha rett til
vederlagsfritt å ha båt i naustet «så lenge som der er naust der». Laget
hadde behov for brygge og betalte hvert år en del i bryggeleie. Spørs
målet var enten å kjøpe anlegget eller å bygge på den tomta som var
kjøpt tidligere. Bygging krevde mer kapital. Styret foreslo derfor å
kjøpe det tilbudte anlegget, men handelen ble utsatt. Høsten 1933 ble
varekjøringen til og fra Holsand utlyst på anbud. Oskar Andersen fikk
etter forhandlinger kjøringen for kr. 1,20 pr. tonn. Årsmøtet i 1934 be
handlet igjen et godt oppgjør, og det ble skrevet av på tidligere tap fra
de magre 20-åra. Det ble vedtatt å kjøpe kornrensemaskin med nød
vendig utstyr for å få bedre sortering og rensing av såkorn for salg og
for bygdas behov.
Da årsoppgjøret for 1934 ble behandlet på nyåret 1935, var det litt
av en begivenhet: Siste rest av «udekket underskudd», kr. 8.771,22, ble
avskrevet og dermed ute av verden.

----
418 Vsl
----
Eltemaskin for smør ble kjøpt og kostet kr. 450,- i innbytte med det
gamle eltebordet.
Laget var 20 år i 1935, og det ble vedtatt å holde en festlig tilstelning
etter årsmøtet 16. mars. Landbrukslærer Jakob Wang eller disponent
Johs. Minsaas skulle tinges til å holde foredrag (det går ikke fram
hvem av dem det ble). På årsmøtet reiste Paul Holan spørsmålet om
handelslaget burde bygge egen kai med lagerbygning på Holsand.
Styret ble pålagt å få utarbeidet planer og kostnadsoverslag. Dette ble
gjort, og overslaget lød på kr. 4.000,- for kaianlegg og kr. 5.400,- for
brygge på 14 x 30 m med kontorrom og frostsikkert rom for poteter.
I 15 meters lengde skulle det være en 2. etasje for lagring av korn.
Styret var inne på å få dannet et eget andelsselskap utenom handelsla
get for realisering og drift av anlegget, og andelstegning ble påbegynt.
Styret hadde imidlertid ikke helt slått fra seg tilbudet fra Ragnvald
My hr som ville seige brygga på Holsand. Han var også villig til å
seige nødvendig tomt til et større lager. Det kom til å gå en del år før
det ble avklaring om anlegg på Holsand/Skognshavn. I 1936 fikk års
møtet framlagt det første årsoppgjøret uten «udekket underskudd» på
mange år. Nettooverskuddet kunne i stedet brukes til avskrivning på
driftsmidler, og dessuten ble det 1% tilbakebetaling på kjøp for 1935.
Årsmøtet godkjente styrets forslag om ombygging og omflytting av lo
kalene for butikk, kontor og lager etter planer fra NKLs arkitekt. Til
årsmøtet i 1937 hadde styret funnet plass for 2% tilbakebetaling på
kjøp, og dette ble vedtatt med glede.
Styret hadde drøyet noe med å svare på spørsmålet om å godta over
enskomsten med NH & KF (Handel og Kontor) i 1936, og det kom
så langt at forbundet varslet oppsiing av stillingene. Forbundet foreslo
voldgift. Styret avslo og foreslo frivillig lokal avtale med personalet.
Forbundet avslo, og det ble til slutt forhandlingmøte og hardt mot
hardt. Overenskomst ble godtatt, og lønnsatser m.v. ble fulgt.
Årsoppgjøret for 1937 ga plass for 2,5% tilbakebetaling på kjøp.
Det ble vedtatt at medlemmenes andelsinnskudd skulle aukes fra 40
til 100 kroner. 4 andeler å 100 kroner ble vedtatt tegnet i Inntrøndelag
Frukt- og Bærsalgslag S/L, som hadde fatt handgitt lokaler i tidligere
Røra Meieri.
Det ble forhandlet med naboer om muligheten for å få kjøpt tomter
for utvidelse av lagerbygget, og arbeidet med byggeplaner begynte. På
nyåret 1939 behandlet styret planer fra NKLs arkitekt for et lagerbygg

----
419 Vsl
----
på 37 x 9 x 9 m., kostnadsregnet til ca. 14.000 kroner. Styret mente
det måtte gjøres noe med bedring av lagerforholdene. Det gamle
lagerbygget var i dårlig forfatning og for lite. Pantelån på kr. 5.000 ble
tatt opp. Årsmøtet vedtok styrets forslag. Det ble føyd til at utbygg
ingen av lager også på Holsand kunne tillate 6 meter kortere lagerbygg
ved forretningen. Det viste seg under gravearbeidet at myrjordlaget
var dypere enn be regnet. Det var derfor fristende å bygge full kjeller
etasje under bygget. Kostnadsoverslaget for dette tilleggsarbeidet med
armert betonggolv viste kr. 1.330,-, og kjelleretasjen ble vedtatt ut
bygd. Kjøleanlegg ble også bestilt til lagret.
På grunn av krigssituasjonen ute i Europa måtte NKL stramme inn
på betalingsfrister for vareleveranser. Det ble derfor avtalt en gjelds
ordning for restgjelden til NKL ved at Samvirkebanken innvilget nød
vendig lån. Krigsforsikring for varelagret ble tegnet.
Handelslaget hadde ofte gitt tilskott til lokale lag og tiltak. Under
de økonomiske vanskelige åra for laget måtte styret avslå slike ytelser.
Etter at driftsresultatet bedret seg ble det igjen gitt tilskott til enkelte
formål. Denne lista over mottakere var på nyåret 1940 også preget av
at det lå krig i lufta. Norske Kvinners Frivillige Verneplikt i 5. Div.
fikk kr. 50,- som tilskott til kirurgisk bil (rullende operasjonsstue).
Skogn Skytterlag fikk kr. 75,- til ammunisjon ved skytetrening for
ungdom.
Handelslaget var 25 år i 1940. Formannen, Gunnar Nestgaard,
minnet om dette på årsmøtet og spurte om det var stemning for
jubileumsfest. Toralv Eggen foreslo spørsmålet overlatt til styret, men
han så helst at festen ble sløyfet, og at laget heller kunne gi et høvelig
beløp til Finlandshjelpen. Forslaget til Eggen ble enstemmig vedtatt
(vinterkrigen i Finland var i gang, se Ny krigstid).
Lagerutbyggingen med kjølerom og utstyr gjorde det nødvendig å
ta opp et byggelån på kr. 15.000 i Samvirkebanken. I et styremøte 4.
april 1940 ble det igjen behandling av spørsmålet om kai og brygge
ved Holsand. Det hadde vært kontakt med Statens Kornforretning om
mulighet for tilskott. Dette var ikke så enkelt, men det ble stilt i utsikt
lagringsgodtgjøring for korn. Bestyrer Ingebrigtsen hadde igjen vært
i kontakt med eieren av Holsand, Ragnvald My hr. Etter en del for
handlinger hadde Ingebrigtsen fått en handgiing på anlegget for kr.
16.500,-. Kjøperen skulle da overta pantelån på anlegget. En del av
kjøpesummen skulle bli stående i eiendommen inntil videre mot 4,5%
Verdal Samvirkelag — 27

----
420 Vsl
----
rente. Restbeløpet skulle betales kontant mot skjote eller kjøpe
kontrakt. Det var videre avtale om forhold vedrørende forpakter av
jord og leiere av enkelte hus på Holsand. Styret vedtok kjøp. Endelig
kjøpekontrakt lød på kr. 15.500,-. Statens Kornforretning ble straks til
budt 500 m 2 lagerplass for korn. Kjøpet av Holsandanlegget ble god
kjent av årsmøtet i 1941. Styret hadde foreslått nybygg av et lagerbygg
på Holsand på 20 x 40 m og 4 m nøyt til raft. Tegningen var ut
arbeidet av NKLs arkitektkontor. Prisoverslag kr. 16.600,- + for
grunnarbeid, pæler og tak. Låneopptak, kr. 15.000,-, ble vedtatt. Års
møtet godkjente planen, men hele saken ble igjen utsatt.
På årsmøtet i mars 1942 holdt formannen, Gunnar Nestgaard, min
netale over Ragnvald Myhr, som hadde vært medlem av styret for
Skogn Handelslag helt fra starten i 1915 og formann i årevis.
Årsmøtet i 1942 vedtok å gjennomføre mønstervedtektenes bestem
melse om bestyreren som styremedlem: «—dertil er handels
bestyreren selvskreven medlem av styret og har stemmerett som
disse. —»
Etter kjøpet av Holsand ble det stadig enkelte styresaker vedrørende
bortforpakning av jord, utleie av hus m.v.
I 1943 vedtok årsmøtet en pensjonsordning for bestyreren.
Spørsmålet om å overta By Mølle i Ekne ble drøftet i 1944 og ut
over, først og fremst med tanke på mølleretten og anlegg av mølle i
Skogn sentrum. Det ble vedtatt å spørre Statens Kornforretning om
mulighetene for lån i silofondet. Statens Kornforretning var villig til
å betale lagerleie for korn, men nytt mølleanlegg var de negative til.
Styret vedtok i desember 1944 å kjøpe andel (aksje) på kr. 500,- i
Bøndernes Bank.
På årsmøtet i mars 1945 ble det minnet om at laget var 30 år og at
det burde bli holdt en festlig tilstelning i løpet av året «hvis forholdene
tillater det». Formannen, Gunnar Nestgaard, rettet en spesiell takk til
Paul Holan, som gikk ut av styret etter å ha vært medlem av styret fra
starten av laget i 1915, og også formann en tid.
Høsten 1945 vedtok styret kjøp av enkelte lagerskur, som hadde blitt
ledige etter tyskerne våren 1945. Det gjaldt 2 lagerskur og et proviso
risk skur (uten vegger og golv) på Holsand og Skognshavn og et lager
bygg ved Skogn stasjon på leid grunn.
Årsmøtet i 1946 vedtok enstemmig å gjennomføre vedtaket fra 1941
om utbygging av anlegg på Holsand. Byggekomiteen fra tidligere ble

----
421 Vsl
----
gjenvalgt: Arne Ingebrigtsen, Einar Verstad og Alf Holberg og med
tillegg av 2 nye: Paul Holan og Tomas Holberg.
Kristen Fostad ble i 1946 valgt til formann i styret og Gunnar Nest
gaard som fraba seg gjenvalg, ble takket for det han hadde gjort for
laget i alle de åra han hadde vært formann.
Våren 1946 blåste et tilbygg til Holsand kai ned.
Møtereferatene gikk over til fin nynorsk i 1946, men enkelte uttrykk
var noe uvante. Førstesvein Nils Nordbotten sa opp. Det skulle aver
teres etter butikksvein.
Kommunen hadde leid enkelte kontorrom i forretningsgården i flere
år og ønsket tilsagn på langsiktig leie. Dette kunne ikke styret gå med
på, på grunn av planer om omgjøring av eiendommen. Inntil videre
skulle kommunen få leie som før.
I 1947 klaget Skogn Sparebank på dårlige ovner i lokalene de leide
av handelslaget. Banken truet med å kjøpe nye ovner for handelslagets
regning hvis det ikke ble gjort noe med saken. Styret for handelslaget
syntes dette var vel freidig. Det ble vedtatt å sette inn ny stein i ovn
ene. På grunn av planer om sentralfyring ville laget ikke koste nye
ovner. Ville ikke banken leie på disse vilkår, «skal det vera den vyrde
banken fritt å flytja til kva tid dei vil».
Årsmøtet fikk vite at byggeløyve var gitt for Holsandprosjektet.
Styret fikk fullmakt til å ta opp et lån på kr. 15.000 i tillegg til det som
bie vedtatt i 1941, til fullføring av utbyggingen.
Årsmøtet vedtok å be kommunen gjøre fortgang med å få ferdig
planlagt ny veg til Holsand. Formannen, Kristen Fostad, takket Boje
Myhr for arbeidet som revisor i handelslaget i 21 år. Han hadde bedt
om å få fråtre, og ny revisor ble Sverre Smemo.
I 1947 begynte arbeidet med erverv av nabotomter for utvidelse av
forretningsbygget. Dette viste seg å ta tid, og det var også tale om
tvungen avståing. Avtalen om tomtekjøpet gikk ikke i orden før i 1952.
I 1948 ble det en ny runde om filial i Markabygda. Hilmar O. Berget
tilbød å seige forretningseiendommen sin til handelslaget og ønsket
tilsetting i laget. Styret ville ha ei nemnd til å vurdere spørsmålet:
Lars Almlid, Johan Hattan, Peder Knipenberg og Harald Fm/e. Det
var flere forhandlingsmøter uten at det kom til enighet om etablering
i Markabygda.
I mars 1949 behandlet styret brev fra et arbeidsutvalg i Ekne med
formål å få i gang et samvirkeutsalg der. Det ble spurt om Skogn

----
422 Vsl
----
Handelslag kunne gå i gang med filial i Ekne, om eventuelle vilkår
for dette og for eventuell utskilling i tilfelle medlemmene i Ekne ville
gå over til å stifte eget lag etter en del år. Styret ba nemnda om å forsø
ke å få tegnet flere medlemmer. På et møte i Ekne vedtok medlemme
ne der å være tilsluttet Skogn Handelslag. De hadde fått tak i tomt ved
Falstadbrua. NKLs arkitektkontor utarbeidet tegninger for et lite for
retningsbygg. Byggenemnd ble valgt: Bestyrer Ingebrigtsen, Alf Hol
berg, Peder Gustad, Paul Holan og Åsmund Revhaug.
Et ekstraordinært medlemsmøte i Skogn Handelslag vedtok filial
saken i Ekne enstemmig. Det ble inngått avtale om representasjon, til
synsutvalg, regnskapsforhold m.v. NKL sa seg enig i opplegget. Kai
på Falstadberget ble vedtatt kjøpt, pris kr. 6.500,-. Åsmund Revhaug,
Ekne, ble valgt inn i styret.
Kjøp eller leie av privat forretning i Ekne ble også drøftet, men
enighet ble ikke oppnådd. Byggearbeidet ble satt i gang. Svein Sør
løkken, bestyrer ved Stemshaug Samvirkelag, ble tilsatt som bestyrer
ved Ekne filial, og det ble tilsatt øvrig butikkhjelp. Filialen i Ekne ble
åpnet 6. juli 1953.
På årsmøtet i 1949 foretok formannen i byggenemnda for Holsand
bygget, Paul Holan, overlevering av bygget til handelslaget. For
mannen i styret, Kristen Fostad, takket byggenemnda for vel utført ar
beid, og Holan fikk en erkjentlighetsgave.
Årsmøtet i 1950 vedtok en del vedtektsendringer. Styret foreslo at års
møtet skulle vedta ansvarsfrihet for styret. Dette ble vedtatt, men var
noe uvant. Innen enkelte firma- og selskapsformer var det mer vanlig,
og enkelte samvirkelag apet etter, men dette var ikke i samsvar med
regelverket eller vanlig praksis. Mønstervedtektene ga mulighet for
enten å velge revisjonsutvalg, som også skal fungere som protokoll
nemnd, eller bare protokollnemnd. Årsmøtet valgte protokollnemnd,
som heller ikke var så vanlig.
De kontorrom som herredskassererkontoret hadde leid i 3. etasje,
ble ledige i 1950. Handelslaget hadde bruk for lokalene som Skogn
Sparebank leide, og banken ble tilbudt å flytte til de ledige lokalene
etter kommunekassen.
Nytt vassverk for grenda ved Skogn stasjon var under planlegging
i 1950, og styret vedtok å melde handelslaget inn som andel seier i
vasslaget.
En oversikt over utestående fordringer viste 60.000 kroner. «Styret

----
423 Vsl
----
finn at dette er så stor kapital at det går for hardt ut over laget sin
driftskapital». De trostet seg med mulig bedring straks det ble levering
av landmannsvarer igjen.
Holsand var også lufthamn. I 1950 behandlet styret brev fra Det
Norske Luftfartselskap A/S, DNL, vedrørende Skogn Flyhavn, Hol
sand. De hadde hatt 8 regulære landinger sommeren 1950. Nødvendig
mellomregnskap ble oppgjort.
Handelslaget hadde søkt om kjøpeløyve for lastebil, og dette gikk
i orden i 1951. En Bedford lastebil ble kjøpt. Pris ca. kr. 18.500,-.
På årsmøtet i 1951 ble det opplyst at handelslaget hadde 248 med
lemmer. Medlemstallet hadde i de fleste åra ligget på vel 200. Styret
vedtok å godta et pristilbud fra kommunen på størhusbygningen på
Holsand for kr. 750,-, og salget gikk i orden. Forespørsel fra kommu
nen om også å få kjøpt tomt, ble avslått. Samtidig ble det vedtatt å få
revet den delen av uthuset på Holsand som var i samme fløy som stør
husbygningen.
I 1953 vedtok styret å be om arkitekthjelp for å få vurdert mulig
hetene for utvidelse, eventuelt omplassering av salgsavdelingene.
Før jul 1953 innvilget styret en søknad fra NKL, Trondheim, om å
få leie ett av de frostsikre rommene på Holsand til pakkelager for mat
poteter i 5 kgs pakningen En Aanonsen frysedisk ble tilbudt gratis på
prøve i 1 måned. Det ble vedtatt å ta imot tilbudet, og disken ble
kjøpt. Salget av frosne varer kom i gang.
I travelheten er det lett å skrive tvetydig: «Vart vedteke å avertere ei
butikkdame».
På årsmøtet i 1954 ble det orientert om at A. Skagsets forretning i
Småland var til leie. Det var delte meninger om eventuell leie av denne
forretningen, som lå ganske nær hovedforretningen, og saken ble ut
satt (til i 1957).
Arkitekt Johan Stensaas, NKLs arkitektkontor, fikk i oppdrag å
tegne nytt opplegg og innredning for hovedforretningen. Han foreslo
at styret tok standpunkt til opplegg for selvbetjening eller betjent for
retning, og styret gikk inn for selvbetjening etter besøk ved slike av
delinger i andre s-lag.
Bestyrer Svein Sørløkken ved avdeling Ekne sa opp stillingen i
1954, og Reidar Kaspersen ble ny bestyrer ved avdelingen.
Skogn Sparebank sa opp leieforholdet hos handelslaget sommeren
1954.

----
424 Vsl
----
Drøftingene om utbygging og modernisering av hovedforretningen
begynte i 1954. Styret så det som beste løsning å bygge en ny
forretningsfløy med fasade mot den påtenkte nye riksvegen. En del av
det gamle anlegget kunne da frigis til lagerplass. Arkitektkontoret i
NKL fikk i oppdrag å legge fram utkast til plan. Denne byggesaken
ble langdryg på grunn av arbeidet med utkast til ny reguleringsplan
med nye veger, parkeringsplass m.v. Årsmøtet i 1955 ga styret nødven
dig fullmakt i byggesaken.
Det ble som nevnt en periode med forhandlinger. I 1956 var det
enighet om opplegget, og årsmøtet godkjente planene. Det hele var
kostnadsreknet til ca. kr. 450.000. Av dette gjalt 270.000 kroner selve
nybygget.
Før utvidelsen ble det vedtatt å kjøpe den tomta som handelslaget
leide av Skogn Meieri. Tomtehandelen gikk i orden, og kr. 4.000,- ble
betalt for tomta. Byggearbeidet ble avertert, og flere habile firma
meldte seg. Tomteområdet var imidlertid ikke byggeklart på grunn av
krav fra vegvesen og fylkesarkitekt. Det hele var så komplisert at
styret i august 1956 etter samråd med arkitekten vedtok å utsette
byggesaken. Etter ny avertering kom det inn 8 delanbud. Murmester
Einar Sørhaug, Verdal, fikk hovedentreprisen, og kontrakt ble opp
rettet.
På nyåret 1955 behandlet styret søknad fra soknerådet om tilskott til
høgtaleranlegg og høreapparater ved Alstadhaug kirke, og kr. 500,- ble
bevilget.
Årsmøtet i 1955 ble spurt om det var interesse for å feire
40-årsjubileet med en fest, og fest ble vedtatt.
I samband med planene om utbygging og omgjøring av hovedfor
retningen ble det vedtatt å opprette en stilling som butikksjef, og be
styrer Johan Rønning ble tilsatt.
Lokalene på Reehaug samfunnshus skulle restaureres, og nemnda
som arbeidet med dette ba om tegning av andeler eller direkte tilskott.
Det ble vedtatt å tegne andeler for kr. 5.000,- på vilkår av at beløpet
ble tatt ut som varer.
Det ble arbeidet med planer for utbygging av avdeling Ekne, og i
1956 ble planene godkjent (saken ble utsalt til i 1961).
Lørdag 16. juni 1956 skulle NKLs jubileumsstafett fra Kirkenes til
Oslo passere Skogn Handelslag. Ved stafettskiftet ble det holdt en kort
tale, og det var hornmusikk. Johan Rønning sy klet stafetten videre til

----
425 Vsl
----
Ronglan Samvirkelag (Rønning er når dette skrives, bestyrer ved
Støren Samvirkelag. Han er fremdeles aktiv friidrettsmannn).
Begge kaiene var i dårlig forfatning i 1956. Styret vedtok reparasjon
med impregnerte stolper m.v. på Holsand kai.
I oktober 1956 behandlet styret et brev fra bestyrer Arne Ingebrigt
sen der han gjorde rede for sin helsesituasjon, som ikke hadde vært
helt bra i det siste. I samråd med legen hadde han derfor bestemt seg
for å søke avskjed fra stillingen pr. 1. desember samme år etter nesten
28 år som bestyrer av Skogn Handelslag. Han takket for godt sam
arbeid og ønsket handelslaget fortsatt framgang. Styret måtte avertere
bestyrerstillingen ledig fra 1.12.1956. Butikksjef Johan Rønning ble i
mellomtida konstituert som bestyrer. 37 søkere meldte seg, og saken
ble drøftet med NKLs revisjonsavdeling. En innstilling fra NKL
hadde Einar Anderssen, Lensvik, på topp. Etter konferanse med en
del av søkerne vedtok styret tilsetting av Johan Bjørnaas, bestyrer ved
Stod Samvirkelag, som ny bestyrer. Han var 37 år og hadde 9 års
praksis som bestyrer.
Styret vedtok å kjøpe en minnegåve til Arne Ingebrigtsen, et sølv
kaffeservise.
Johan Bjørnaas deltok for første gang i styremøtet i Skogn Handels
lag 10. april 1957, og på årsmøtet samme dag ble han ønsket velkom
men av styreformannen, Kristen Fostad, som også holdt takketale til
Arne Ingebrigtsen. Han takket også Sverre Smemo som sluttet som
fast revisor. Ny revisor ble lensm.fullmektig Odd Schei.
Reidar Kaspersen sa opp stillingen som bestyrer ved avdeling Ekne
fra 15. juni 1957. Etter avertering meldte 26 søkere seg. Einar Ris
mark, Åsenfjord, ble ny bestyrer ved avdelingen.
Høsten 1957 vedtok styret å ta opp et kassakredittlån på kr.
250.000,- i A/S Forretningsbanken.
Spørsmålet om filial i Småland ble igjen aktuelt i oktober 1957 ved
at Klara Skogseth Bakken tilbød å leie ut butikkbygningen i Småland.
Husleie var fastsatt til kr. 3.600,- pr. år. Styret vedtok å få opprettet
leiekontrakt under forutsetning av at utleieren ville sette forretnings
lokalene og leiligheten i forsvarlig stand.
I neste styremøte ble det referert at det var 25 søkere på bestyrer
stillingen ved avdeling Småland, og Eivind Volden, Kvikne, ble tilsatt.
Tidligere bestyrer Arne Ingebrigtsen døde i november 1957.
Ved årsskiftet 1957/58 hadde Skogn Handelslag 379 medlemmer, og

----
426 Vsl
----
det hadde vært en netto auke på 14 medlemmer siste året. Av med
lemmene bodde ca. 80 i Ekne.
Netto omsetning var 2.511.000 kroner i 1957. Hele driftsresultatet på
ca. 52.000,- gikk ved dette oppgjøret med til avskrivninger.
I juni 1958 sa butikksjef Johan Rønning opp stillingen, og etter aver
tering meldte 28 søkere seg. Einar Rismark ved avdeling Ekne ble til
satt som butikksjef ved hovedforretningen. Til stillingen som bestyrer
ved avdeling Ekne meldte det seg 18 søkere. Rolf Berg, Buvik, ble til
satt. Etter knapt 3 måneder sa han opp stillingen. 19 søkere meldte
seg, og Tore Fikke, Meldal, ble tilsatt (det ble en del endringer fra inn
stilling til tilsetting, og som ikke alltid ble protokollert).
NKLs revisjonsavdeling v/Sigurd Berg nevnte i sin rapport til styret
for Skogn Handelslag at lagerbeholdningen av manufaktur og skotøy
syntes å være vel stor.
Året 1958 ga et vanlig bra driftsresultat, og det ble tilbakebetaling
på kjøp. I et fellesmøte for Åsenfjord/Åsen/Ronglan/Levanger Sam
virkelag og Skogn Handelslag ble det enighet om ordlyden i et rund
skriv til debitorene om å passe saldoen bedre.
I april 1959 behandlet styret i Skogn Handelslag utestående fordrin
ger i laget og slo fast at utestående beløp var altfor stort. Styret ba års
møtet gjøre følgende vedtak: «Årsmøtet bed styret gjera alt dei kan for
å følgje det kooperative grunnprinsippet - kontant handel. Det må
ikkje gjevast kreditt utan at ein kan rekne med at det vil bli betalt innan
rimeleg tid. Eldre gjeld enn 6 månader blir drive inn etter loven.»
Etter en del debatt vedtok årsmøtet pålegget til styret enstemmig.
Egentlig trengte ikke styret å be om dette, da pålegget allerede var gitt
i vedtektene, og derfor var det styrets klare plikt og ansvar å følge på
legget. Årsmøtet vedtok også et tilskott på 2.000 kroner til restau
rering av Reehaug samfunnshus i tillegg til andelstegning (varer) for
5.000 kroner tidligere.
En ny reparasjon av Holsand kai var nødvendig i 1959.
På nyåret 1960 vedtok styret å seige Falstadberget kai med tomt i
Ekne - eventuelt til nedriving. Anlegget var i dårlig forfatning, og
laget hadde lite bruk for kai der. Kaianlegget ble vedtatt solgt til Odin
Pettersen, Ekne, men det går fram seinere at handelslaget fortsatt sto
som eier.
På årsmøtet i april 1960 sa Kristen Fostad fra at han ikke tok gjen
valg, og Johan Holan ble valgt som ny styreformann.

----
427 Vsl
----
Våren 1960 sa Tore Fikke opp stillingen som bestyrer ved avdeling
Ekne. Det kom inn 7 søkere, og Ola Kosberg ble tilsatt. (I et seinere
styremøte ble det opplyst at brev med søknad fra Torbjørn Brenne var
kommet på avveger og nådde fram 14 dager for seint.)
Styret imøtekom ønsket om å få satt opp et stativ for hestparkering
ved avdeling Ekne.
Skogn Handelslag ble innmeldt i Den Kooperative Tarifforening,
DKT, sommeren 1960.
Rapporten fra distriktsrevisor Ulrik Paasche om foregående års
drift var positiv og med godord om laget.
I november 1960 døde tidligere styreformann Kristen Fostad.
Eivind Volden, avdeling Småland, søkte og fikk innvilget ett års
permisjon. Vikar: Torbjørn Brenne.
I 1961 ble planene for utvidelse av bygget i Ekne funnet fram igjen
etter utsettelsen. Det ble også vedtatt at handelslaget skulle gå inn som
andelseier og ta vatn fra vasslaget i Ekne. 70 andeler a kr. 20,- ble
tegnet under forutsetning av at dette skulle gjelde også etter utbygg
ingen av avdelingen.
På årsmøtet i mars 1961 holdt formannen, Johan Holan, minnetale
over Kristen Fostad, som var formann i 14 år fram til april 1960.
Årsmøtet ga styret fullmakt til å få utarbeidet nye planer og gå i
gang med utbygging av avdeling Ekne - også med leilighet i 2. etasje
- og ordne med finanseringen.
Stillingen som butikksjef etter Einar Rismark ble avertert, og Joralf
Lidbom, Follafoss Samvirkelag, ble tilsatt som ny butikksjef. Styret
vedtok å gi Rismark en gave for «verdifullt arbeid ved laget».
Skogn Handelslag hadde også en debatt om kjøp av presse for strå
for (som i Verdal). Styret behandlet et tilbud fra Alf Arnstad på en
Nyenget høypresse, brukt ett år, pris kr. 5.844,-. Det ble kjøp.
Høsten 1961 behandlet styret et brev fra Verdal Samvirkelag om
bygging av nytt bakeri og levering av bakervarer til området Skogn-
Levanger-Verdal-Røra-Inderøy etter 2 alternativ:
1. Verdal Samvirkelag bygger bakeri. Overskuddet blir fordelt som
bonus på kjøp fra bakeriet.
2. Bakeriet starter som andelslag med innskudd fra hvert samvirkelag.
Vedtak: «Før styret tar standpunkt i denne sak, er det en del lokale

----
428 Vsl
----
forhold som vi vil undersøke og få klarlagt. Hvis Verdal for vårt ved
kommende skulle komme på tale, må det bli etter det første alternativ
i Verdal Samvirkelags skrivelse.»
I oktober 1961 sa Ola Kosberg opp stillingen som bestyrer ved av
deling Ekne. Torbjørn Brenne ved avdeling Småland ble tilsatt som ny
bestyrer. Ny midlertidig bestyrer ved avdelingen ble Otto Holme fra
hovedforretningen.
Tomta ved avdeling Ekne ble etter forslag fra arkitekt Stensaas ut
videt med ca. 1 dekar ved kjøp av tilleggsareal.
Kollektiv Pensjonsforsikring for lagets medarbeidere ble vedtatt teg
net i Samvirke i 1961.
29. november 1961 var det et branntilløp på lagret ved avdeling Små
land. Varene i butikken og på finlagret ble stort sett reddet ut, men
lokalene ble skadet, og det ble driftsstans.
Andelskapitalen i A/L Levanger-Avisa skulle aukes til kr. 50.000,-,
og handelslaget fikk forespørsel om å tegne andeler. Vedtak: Det blir
å tegne 8 andeler a kr. 25,-, tilsammen kr. 200,-.
Skogn Handelslag ble innmeldt i Samvirkelagenes Garantifond A/L
i 1961.
På nyåret 1962 behandlet styret en del klager over brødvarene fra
den lokale leverandøren. Det ble vedtatt å høre med Åsen Samvirkelag
om brødleveranse derfrå, uten at det ble endring av leverandør.
Kostnadsoverslag for tilbygget ved avdeling Ekne ble kr. 100.000,-
for butikkbygg med innredning og kr. 65.000,- for bolig.
I 1962 kom det nytt tilbud fra O. H. Berget, Markabygda, på for
retningshuset som han ønsket å seige. Styret ba om takst på eiendom
men til Berget. Han kom med et prisforlangende, men styret var av
ventende. Det ble vedtatt å drøfte saken med NKLs distriktsrevisor og
organisasjonssekretær. Disse frarådde kjøp av denne forretningen, da
kostnadene ville bli for høge i forhold til den omsetningen som kunne
påregnes. Berget ba flere ganger om avtale. Våren 1963 sa styret for
handelslaget definitivt fra om at laget ikke fant grunnlag for kjøp av
forretningen. Det ble også pekt på at det syntes å være for liten inter
esse i Markabygda for filial, slik at det ville bli for svakt driftsgrunn
lag. (Denne forretningen ble også tilbudt Verdal Samvirkelag både i
1960- og 1980-tallet.)
I desember 1962 protokollerte styret bl.a.: «Da Nordenfjeldske Tre
foredling A/S nu er bestemt skal legges til Skogn, finner styret at det

----
429 Vsl
----
må bli utvidelse av forretningsbygget og det må søkes bistand fra sak
kyndig hold.» Dette gjaldt hovedforretningen.
Tilbygget for avdeling Ekne ble ferdig og åpnet 21. januar 1963.
Dagen før, som var søndag, var det omvisning i lokalene og kaffe
servering for hele lokalbefolkningen. På årsmøtet i 1964 ble bygge
planene for utvidelse og omgjøring av hovedforretningen etterlyst. Det
ble svart at største hindringen hadde vært reguleringsplanen, som
fremdeles ikke var stadfestet.
Ordlyden i enkelte paragrafer i vedtektene ble vedtatt endret og kom
mer i samsvar med de nye mønstervedtektene.
Høsten 1964 fikk Joralf Lidbom innvilget søknad om ett års permi
sjon for å delta i Samvirkeskolens assistent/konsulentkurs. Til vikar
stillingen var det 12 søkere, og Nils Kjøsnes ble tilsatt.
I første styremøte på nyåret i 1965 ble det referert at regulerings
planen for Skogn sentrum fortsatt ikke var ferdigbehandlet fra fylkes
arkitekten. Utbyggingsplanene for Skogn Handelslag var også behand
let i styret for Nord-Trøndelag Koop. Fylkeslag, som i et brev pekte
på at utbygging måtte skje på grunnlag av grundig markedsanalyse
over bosetting og forbruk. Det ble også pekt på betydningen av plass
nok for bilparkering.
Spørsmålet om brødleveranser ble tatt opp på nytt. Åsen Samvirke
lag sa fra at lagets bakeri hadde kapasitet nok for å ta leveransene til
Skogn Handelslag. Samtidig ble det referert at Verdal Samvirkelag
hadde tilbudt 20% avanse på brødvarer fra lagets nye bakeri i Verdal.
Ingen av disse to leverandørene fikk leveransen. Styret vedtok å hen
vende seg til den tidligere leverandøren, Einar Berg, med forespørsel
om han hadde planer om nytt bakeri. Han bekreftet at han skulle bygge
nytt bakeri i Skogn sentrum (det ble også forretningslokaler). Styret
kunne da spille på 3 konkurrenter og valgte å fortsette som brødkunde
hos Berg.
Også i 1965 fikk årsmøtet behandle et godt årsoppgjør for året som
var gått. Store utestående fordringer ble likevel påpekt - nærmere
600.000 kroner. Av dette var knapt kr. 60.000 engroskunder (land
mannsvarer) og ca. 260.000 gjaldt gruppen kraftfor og gjødsel.
Skogn Handelslag var 50 år i 1965. Formannen beklaget på årsmøtet
at plassmangelen gjorde det umulig å avvikle jubileumsfest for alle
medlemmene i laget og for gjester. Det går fram at styret hadde fått

----
430 Vsl
----
utarbeidet en 50-årsberetning i stedet for fest. NKLs representant,
Sverre Hugås, holdt et innlegg på årsmøtet.
Våren 1965 ble det kjøpt 2 tomter av gamle Lysaker for samlet
kr. 13.000,-.
NKL vedtok å holde en konkurranse mellom s-lag om størst
prosentvis auke av medlemsinnskuddene i 1964. Denne innskudds
aksjonen viste at blant lag i gruppen over 200 medlemmer ble Skogn
Handelslag nr. 4. Premie: 7 dagers studietur til Sverige for styrefor
mann og bestyrer, alt betalt av NKL.
Arkitekt Johan Stensaas ved NKLs arkitektkontor foretok en
vurdering av handelslagets tomtemuligheter ved en utbygging av ho
vedforretningen. Han mente at lagets gamle område ville bli altfor
trangt for en tidsmessig utbygging. Han foreslo erverv av et helt nytt
tomteområde. Eierne var Hojem, Skagseth, Skogn Meieri, Holme og
NTE (garasjetomta). Styret vedtok å forsøke å få overta området, og
dette gikk etter hvert i orden.
Styret fikk en del forespørsler om å få i gang handel igjen i Små
land. Styret vedtok å forhandle med Ingeborg Sundlo om leie av lokale
for dagligvareutsalg, og avtalen gikk i orden. Sverre Eggen, Klæbu,
ble tilsatt som bestyrer ved avdeling Småland.
I november 1965 møttes utsendinger fra styret for Ronglan Samvir
kelag og fra Skogn Handelslag for å drøfte mulighetene for sammen
slutning mellom de to laga. NKL var enig i en slik ordning. Det ble
arbeidet videre med saken, og begge styrene var positive. Sist i januar
1966 holdt de to styrene fellesmøte. Distriktsrevisor Paasche og orga
nisasjonssekretær Kringtrø fra NKL deltok i møtet og la fram forslag
til avtale om sammenslutning, som også inneholdt et punkt som var
fornuftig, men vanskelig å få flertall for blant medlemmene i Ronglan
Samvirkelag. Det sto nemlig at «det er en forutsetning at vareutvalget
ved avdeling Ronglan blir lagt opp etter dagligvareprinsippet, og i
samsvar med vanlig forretningsmessige prinsipper for lønnsom drift.»
Saken skulle behandles på årsmøtet i begge lag, men Skogn Han
delslag slapp å behandle saken. Det kom nemlig telefonmelding om
at årsmøtet i Ronglan Samvirkelag hadde avgjort saken med 28
stemmer for og 26 stemmer mot sammenslutning. Vedtektene krevde
% flertall, og sammenslutningen ble det ikke noe av.
Også i 1966 vanket det tilbud på Bergets forretning i Markabygda.
Handelslaget fikk også en oppfordring underskrevet av i alt 99 perso

----
431 Vsl
----
ner om filial i Markabygda. NKLs folk ble bedt om å vurdere saken,
og de frarådde også denne gangen å engasjere seg i grenda. De pekte
på et ekstra kapitalbehov på minst kr. 250.000,- og et underskudd på
omkring 30.000 kroner pr. år. Styret vedtok å avslå tilbudet om lokaler
i Markabygda.
På årsmøtet i 1966 fraba Johan Holan seg gjenvalg som formann i
styret. Etter at et forslag om innføring av valgnemnd var vedtatt, og
nemnda var satt i funksjon, ble Jostein Aarnseth valgt som ny for
mann. Han takket Johan Holan for det arbeidet som var utført i styret
og som formann.
Byggeplanene for ny hovedforretning på det nye tomteområdet ble
drøftet med NKL, og det ble arbeidet med finanseringen. I september
1966 forelå det første utkastet til nybygg fra arkitekt Johan Stensaas.
Etter en del drøftinger ble det enighet om enkelte endringer. På års
møtet i 1967 ble medlemmene orientert om byggesaken og om finansi
eringen. Kostnadsoverslag: 1,8 mill. kroner.
Styrets formann og nestformann sammen med bestyreren skulle
fungere som byggekomité. Murmester Oddmund Karlgård, Verdal,
fikk sitt anbud på knapt 900.000 kroner antatt. Årsmøtet hadde også
tilløp til rusdrikkdebatt. En del medlemmer hadde foreslått å ta ut av
vedtektene setningen «rusdrykk skal ikkje seljast». 51 stemte for end
ringen og 40 imot. Det ble ingen endring, da det kreves % flertall.
Odd Schei hadde sagt opp stillingen som fast revisor etter 10 år. Sty
ret hadde ordnet med en erkjentlighetsgave til Schei.
Årsmøtet ga styret fullmakt til å ordne revisorsaken. Styret ved
tok å søke Stjørdal revisjonskrets, Trondheim, om å få laget med
i revisjonskretsen. Dette gikk i orden, og kretsrevisor Gunnar Aune
tok på seg revisjonen ved handelslaget fra 1. januar 1967.
Våren 1967 ble Karstein Elden tilsatt som butikksjef.
Arbeidet med finansieringen av nybygget tok mye tid. Dette var i en
periode med nærmest full utlånsstopp. Etter hvert ble det en ordning
med byggelån i Samvirkebanken og tilsagn om pantelån i Samvirke
Forsikring.
Høsten 1967 ble det en ny runde med tilbud på forretning i O.H.
Bergets lokaler i Markabygda. Prisen var nå falt betydelig. Arkitekt
Stensaas vurderte eiendommen, beliggenheten (offentlig veg på 2 si
der) og vegmyndighetenes krav. En driftsanalyse viste et kapitalbehov
på ca. 345.000 kroner og et underskudd på 20.000—30.000 kroner pr.

----
432 Vsl
----
år. Styret sa igjen fra at tilbudet fra Berget ikke kunne aksepteres.
Helge D. Ekli, Rindalsskogen, ble tilsatt som bestyrer ved avdeling
3, Småland, i november 1967. Ekli fikk ny stilling og ble bare ut april
1968. Ny bestyrer ble Kjell Ivar Aunmo.
I 1968 vedtok styret at årsmøtet skulle holdes på kveldstid, og bare
med kaffeservering. Styret vedtok også at det skulle være medlemsfest
med servering både på Reehaug, Skogn, og på Haugen, Ekne.
På årsmøtet i 1968 ble det orientert om problemene med finansier
ingen av nybygget for hovedforretningen. Det ble understreket hvor
nødvendig det var å forsøke å fa medlemmene til å betale inn mer av
varegjelden til laget. Dette hadde medlemmene hørt før, og de tok det
nok forholdsvis lett. Det ble reist spørsmål om det var fornuftig å fort
sette med vareombringelsen som laget drev.
I 1968 ble det vedtatt en utvidelse av salgslokalet med ca. 80 m 2 ved
avdeling Ekne. Arbeidet var kostnadsregnet til nærmere 70.000 kro
ner. Torbjørn Brenne og Arne Vestrum, Vang, var byggekomité.
Det viste seg at Eknebygget etter utvidelsen ville bli for stort som
trebygg ifølge brannloven, og det måtte søkes om dispensasjon.
Under et styremøte 23. september 1968 ble programmet for åpning
en av den store ny butikken i Skogn sentrum drøftet og fastlagt. Åp
ningen ble bestemt til 14. oktober 1968. Det ble også vedtatt en velfor
tjent festmiddag på Reehaug for personalet, styret, fungerende varare
presentanter til styret og enkelte innbudte eldre styremedlemmer med
ektemaker (som det hette ennå på den tida).
Etter overflyttingen fra den gamle hovedforretningen ble det ledige
lokaler. Postverket meldte seg interessert i å leie lokaler til Skogn
Postkontor. Styret behandlet saken i februar 1969, og det hele så gan
ske greit ut. Det kom likevel til å ta tid før kontrakten kunne under
skrives. Det ble tautrekking fra begge hold om en rekke punkter i avta
leutkastet. Handelslaget engasjerte til slutt advokat. I styremøte 2.
mars 1971 ble det referert at Postverket hadde skrevet under avtalen.
Årsmøtet i mars 1969 var det første etter overflyttingen til ny hoved
forretning, og det ble gitt uttrykk for glede over tiltaket og honnør til
styret og ledelsen. Ett medlem (Per Flå Trøite) tok tilbake sin kritikk
fra to år tidligere over at det gikk for seint, og han gratulerte med det
nye anlegget. Da var møteleder Johan Holan raskt frampå med forslag
om applaus.
Ett medlem mente at de som kom til lagets avdelinger og hentet med

----
433 Vsl
----
seg de varene de kjøpte og betalte, burde få en ekstra henterabatt i for
hold til den kostbare ordningen med at en del fikk varene gratis heim
kjørt. Det ble da opplyst at styret hadde drøftet innføring av avgift på
vareombringelse. Rapporten fra NKLs revisjonsavdeling for året 1968
nevnte igjen de store utestående krav som laget hadde. Videre ble det
reist tvil om drifta ved avdeling Småland var økonomisk forsvarlig, og
spørsmålet om nedlegging ble reist.
Sommeren 1969 sa bestyrer Aunmo ved avdeling Småland opp stil
lingen, og Kjell Silseth, Agdenes, ble tilsatt.
Ved nyttår 1970 ble det vedtatt at drifta ved avdeling Småland straks
skulle legges ned på grunn av lite tilfredsstillende resultat også i 1969.
Bestyrer Silseth ble oppsagt på grunn av avviklingen.
Høsten 1969 kom det nytt tilbud på forretning i Markabygda, og
denne gangen fra Johan Skjetne. Styret ba NKL, Trondheim, uttale
seg om saken. Driftskonsulent Steinar Rønning og utviklingskonsu
lent Knut Værdal (nå adm. dir. i NKL sentralt) frarådde kjøp av for
retningen. Et nytt tilbud fra Skjetne året etter ble også avslått. Også
i 1971 kom det tilbud gjennom advokat. Samme svar.
Årsmøtet i mars 1969 behandlet vedtektene og var innstilt på å vedta
de nye mønstervedtektene fra NKLs kongress som vedtekter for laget
(behandlingen ble utsatt til neste årsmøte).Ett punkt ble det debatt om.
Det gjaldt linjen om rusdrikk i § 2: «- bør ikke selges». Enkelte hadde
foreslått «--skal ikke selges». Det ble satt fram forslag om å ta denne
linjen ut av vedtektene. Ved voteringen stemte 34 for å fjerne linjen,
og 10 stemte imot. Saken hadde vært oppe til debatt på foregående års
møte også.
Før jul 1969 behandlet styret spørsmålet om å sende søknad om salg
av øl i klasse II for bevillingsperioden 1. april 1970 - 31. mars 1971.
Styret mente at vedtaket på årsmøtet måtte tolkes slik at flertallet var
for en ordning med salg av øl i lagets forretning. Det ble vedtatt å sen
de søknad om bevilling. Styret behandlet også et brev fra NKL med
retningslinjer for kredittsalg, rentebelastning, inkasso m.v. Dette var
sterke saker, og styret utsatte spørsmålet til neste møte. Saken ble
drøftet videre, og det ble vist til at et nabolag hadde vedtatt 1% saldo
gebyr pr. måned (Verdal).
Styret vedtok enstemmig å forhøye renta til 9% p.a. fra 1. januar
1970 på kontoført salg.
På nyåret 1970 behandlet styret problemet med nasking i butikkene.

----
434 Vsl
----
Styret vedtok at voksne naske re skulle meldes til politiet. Blir unge
naskere tatt, skal foreldrene varsles - «Hvis de ikke reagerer positivt,
blir politianmeldelse å foreta.»
Oppgjøret for året 1969 var svakere enn vanlig. Avdeling Småland
og ekstrakostnader etter bygge- og omflyttingsperioden hadde nok gitt
noe utslag. Det går fram at resultatet ble draftet på årsmøtet i 1970.
Debatten om vedtektene som ble utsatt på foregående årsmøte, ble
tatt opp igjen. Mønstervedtektene ble stort sett vedtatt som vedtekter
for laget.
Jostein Aarnseth hadde frasagt seg gjenvalg, og årsmøtet i 1970 valg
te M/5 Rønningen som ny formann. Aarnseth takket for tilliten i de
fire åra han hadde vært formann, og både den nye formannen og be
styrer Bjørnaas takket Aarnseth for arbeidet i styret i en travel
periode.
På grunn av bestemmelsene om aldersgrense gikk også Kr. Ner
gaard ut av styret etter mange års tjeneste som tillitsvalgt, og han ble
takket for samarbeid og innsats.
Varehuset ble etter hvert brukt som navn på det nye forretningsbyg
get i sentrum. I august 1970 vedtok styret å få parkeringsplassen foran
varehuset asfaltert.
Sist i oktober 1970 holdt styret møte på Ekne og vedtok blant annet
å gi en påskjønnelse til 3 personer for hjelp under et branntilløp ved
avdeling Ekne.
Under årsmøtet i 1971 holdt styreformann Nils Rønningen minnetale
over Paul Holan som hadde vært en av veteranene i handelslaget, med
lem av styret fra starten og periodevis styreformann.
Dette årsmøtet vedtok et forslag fra Kolbjørn Nesgaard om godt
gjøring til styreformannen. Forslagstilleren ble valgt til ordstyrer i ste
det for formannen under behandlingen av denne saken. Et forslag fra
Einar Fostad gikk ut på kr. 1.000 pr år til formannen og kr. 30,- pr.
møte til styremedlemmene + kjøregodtgjøring pr. km. Dette ble en
stemmig vedtatt, og det var vel på tide.
I august 1971 forelå overskjønnet for eiendommen Holsand vedr.
E6-omleggingen Ronglan - Korsbakken. Samlet erstatningssum ble
kr. 60.000,-. Det ble vedtatt å kontakte h.r.adv. Svarva vedrørende
eventuell auke av beløpet.
For året 1972 ble det utarbeidet budsjett for virksomheten. Styret
vedtok å sende ut årsmeldingen for 1971 i posten til alle medlemmer.

----
435 Vsl
----
Søknad til kommunen om bevilling for salg av øl ble avslått.
Årsmøtet var fornøyd med årsoppgjøret for 1971.
En søknad fra orgelkomitéen for Alstadhaug kirke resulterte i et
vedtak om tilskott på kr. 10.000,- til nytt orgel.
Sommeren 1972 feiret Skogn Meieri 100-årsjubileum. Fra handels
laget fikk meieriet en formannklubbe i gave.
I august 1972 sa bokholder og kasserer Modulf Knudsen opp still
ingen etter 27 års tjeneste ved Skogn Handelslag. Både Knudsen og
Erling Alstad hadde så lang tjenestetid at de fyllte kravet for tildeling
av NKLs erkjentlighetsmerke, som de ble overrakt sammen med gave
fra laget. Tildelingen ble foretatt på personalfesten før jul.
Det var tidligere (1960) protokollert salg av kai med tomt på Ekne.
Denne handelen synes ikke å ha gått i orden, for på nyåret 1973 vedtok
styret bortleie av det gamle kaianlegget til Ekne videregående skole.
(I 1977 ble det enighet mellom partene om leiekontrakt. Leie kr. 200,-
pr. år.)
På årsmøtet i 1973 holdt styreformann Nils Rønningen minnetale
over tidligere styreformann Johan Holan.
Det var stor pågang etter nausttomter på Holsand. I april 1973 ved
tok styret plan for utbygging, typetegning m.v.
Søknad om bevilling for ølsalg ble på nytt avslått av kommunen.
Det ble forhandlet med fru Laura Holme om å få kjøpe en tilleggs
tomt ved E-verkbygget, og kjøpet gikk i orden.
Asfaltering ved avdeling Ekne ble vedtatt.
I 1973 behandlet styret igjen et brev vedrørende brødleveransene fra
Verdal. Nå gjaldt det Gomanbakeriet i Verdal (tidligere Verdal Sam
virkelags bakeri). Styret vedtok å ta brødvarene fra Einar Berg fort
satt. Etter nytt tilbud fra Gomanbakeriet vedtok styret å forhandle med
Einar Berg om betingelsene, og det ble forhandlet i flere runder med
Berg. Høsten 1975 gikk handelslagets styre med på at laget skulle delta
i Gomanbakeriets tilbudsaktiviteter, men laget ville stå fritt ellers med
å ta brødvarene fra Berg.
I mars 1977 behandlet styret tilbud fra Bjørn Benum (tidligere Einar
Bergs bakeri) om leveranse av brødvarer. «Etter nøye vurderinger fant
en rkke å kunne godta tilbudet —». Styret vedtok enstemmig åla Go
manbakeriet A/S, Verdal, bli leverandør av bakervarer fra da av, vel
15 år etter første Verdalstilbud.
På årsmøtet i 1974 ble det rettet en feil fra året før. Ved en vedtekts
Verda! Samvirkelag — 28

----
436 Vsl
----
endring hadde det blitt misforståelse med hensyn til antall styremed
lemmer, og det ble valgt 3 for mange. Dette ble vedtatt rettet opp over
en 3-årsperiode ved at ert styremedlem gikk ut hvert år uten valg av
nytt. Dette ble enstemmig vedtatt.
Også i 1974 var det tilbud på O. H. Bergets forretning i Markabygda.
Jon Steinvik gikk ut av styret i 1974 og ble takket for arbeidet i styret
i en årrekke.
I august 1974 vedtok styret å tilby lokaler for postkontor i Ekne i
et planlagt tilbygg på ca. 40 m 2. Avtale ble inngått, og postkontoret ble
åpnet hosten 1975. En delegasjon fra styret møtte ved åpningen.
I oktober 1974 behandlet styret oppsiing fra kasserer og bokholder
Arne Klæth. Ny i denne stillingen ble Kjell Opdahl.
Utestående fordringer ble ofte drøftet i styret. I desember 1974 ble
rentesats og vilkår skjerpet en del, og på nyåret ble saken drøftet vi
dere. Utleveringsstopp, bruk av pantobligasjon og inkasso ble drøft
et. Utestande fordringer var da kommet opp i ca. 2,5 mill. kroner.
I 1975 ble Skogn Handelslags 60-årsjubileum markert på årsmøtet
og med medlemsfest.
Avdelingsleder ved kolonialavdelingen, Jarle Hagen, ble innvilget
permisjon i ca. ett år for å gjennomgå assistentutdanningen ved Sam
virkeskolen.
Høsten 1975 ble rente på utestående for varer satt til 1% pr. måned.
Presse for brukt papir og pappemballasje ble kjøpt på nyåret 1977.
Pris ca. 23.500 kroner.
Til lagret på Holsand ble det kjøpt truck.
Det kom nytt tilbud gjennom advokat på Bergets forretning i Marka
bygda. Styret sa ikke nei direkte, men vedtok å forelegge saken for
NKL Trondheim først. Svaret derfrå var som tidligere. De frarådde
engasjement i Markabygda, da det ville bli ulønnsomt. Styret hadde
da helt fra 1924 med visse mellomrom behandlet forespørsler om filial
i Markabygda, i alt 11 - 12 ganger.
Styret vedtok i 1977 å kjøpe en plasthall på 150 m 2 for salg av
camping- og hageutstyr m.v. Hallen kostet ca. 40.000 kroner.
På årsmøtet i 1977 takket styreformann Nils Rønningen for godt
samarbeid innen laget og for et godt driftsresultat.
På nyåret 1978 vedtok styret å heve rentesatsen på utestående ford
ringer til I Va % pr. måned og et purregebyr på kr. 5,-.
Arbeidet med planer om utvidelse av varehuset ble satt i gang.

----
437 Vsl
----
Før årsmøtet i 1978 vedtok styret å forhåndsgarantere tilbakebe
taling på kjøp på 2% av brutto kjøp (tidligere 3% på kjøp ekskl. av
gift). Det ble pekt på mange usikre faktorer ved den økonomiske
situasjonen på landsbasis.
På årsmøtet hadde valgnemnda foreslått gjenvalg av Nils Rønningen
som formann. Etter et benkeforslag ble Iver Ødegaard valgt. Rønning
en hadde da vært styreformann i 8 år, og han ble takket av flere talere.
Før jul 1978 behandlet styret et skriv fra Levanger kommune
vedrørende forhandlinger om salg av Kornmagasinet til Norsk Salgs
sentral A/S. Skogn Handelslag hadde leid 1. og 2. etasje i dette bygget
i ca. 45 år til lokale for kornrensing m.v. Av den grunn ville kommu
nen vite om handelslaget ønsket å gjøre bruk av forkjøpsretten. Styret
vedtok å ikke gjøre forkjøpsrett gjeldende, men laget ba om å få opp
rettholde leieforholdet til 1. juli 1979 på grunn av kornrensingen kom
mende sesong.
Årsmøtet i mars 1979 fikk framlagt et noe anstrengt regnskap der
ca. 140.000 kroner var overført fra reservefondet for å dekke forhånds
garantert tilbakebetaling på kjøp. Utbyttefondet, som var altfor lite,
ca. 67.000, gikk også med.
Årsmeldingen og orienteringen på møtet understreket nødvendig
heten av innsparing på kostnadene med sikte på bedring av driftsresul
tatet. Møtet godkjente årsmelding og regnskap.
Styret behandlet og vedtok et tilbud fra Norsk Folkehjelp om å mel
de handelslaget inn i bedriftshelsetjenesten for Levangerområdet.
Årsoppgjøret for 1979 var bedre, og på årsmøtet i 1980 rettet styre
formannen, Iver Ødegaard, en takk til ledelsen og alle medarbeiderne
for god innsats. En del tap på utestående fordringer måtte tas med i
oppgjøret. Iver Ødegaard ba det nye styret om å få utarbeidet et såkalt
samfunnsregnskap (verdiregnskap) til neste årsmøte for å vise bedre
hva handelslaget betyr i samfunnet. Ødegaard fikk videreføre denne
tanken, for han ble enstemmig gjenvalgt som formann.
Formannen i Nord-Trøndelag Koop. Fylkeslag, Fridtjov M. Ting
stad, kåserte på møtet om de vanskelige økonomiske forhold som
hadde rådd i samfunnet i året som var gått. For samvirkelaga i fylket
hadde det gått bedre enn fryktet. Han pekte på flere usikre faktorer
framover. Det kunne bli vanskelig å auke omsetningen, og hovedopp
gaven ville derfor bli å få en reduksjon av kostnadene. Tingstad orien
terte også om NKL og den kommende kongressen.

----
438 Vsl
----
Rentesatsen på medlemsinnskudd ble i 1980 hevet fra 7tø til 8% p.a.
Rente på utestående for varer ble hevet fra VA til VÆ % pr. måned,
og purregebyret ble satt opp til kr. 10,-.
Etter at årsmøtet var avviklet i 1981 kåserte banksjef Lars Halgun
set, Samvirkebanken A/S, Trondheim, om den raske utviklingen inn
en handelsnæringen. Skjerpet konkurranse, avviklinger og konkurser
var vanlig, samtidig med tekniske framskritt på flere områder. Han
nevnte konkurransen om innskudd mellom bankene og vanskene med
å fa auke i medlemsinnskuddene i s-laga. Fleksibilitet og omstillings
evne ville bli viktig, mente Halgunset.
Ordningen med medlemsinnskudd på langtidskonto ble vedtatt inn
ført i handelslaget fra l.juni 1981.
Før jul 1981 vedtok styret en ny auke av rentesatsen for utestående
for varer. Satsen ble hevet fra VÆ til 2% pr. påbegynt måned. Purre
gebyret ble hevet fra 10,- til 15,- kroner. Et skriv skulle sendes debitor
ene for å få mer fart på dem, men de tar som regel slike brev med stor
ro. Utestående for varer var ved årsskiftet passert 3 mill. kroner, og
året etter var beløpet enda høyere.
Det har alltid vist seg at det er ved utleveringen av varene, og ikke
ved innkrevingen, at problemet kan løses. Det må lønne seg å betale
kontant eller raskest mulig. Det må ikke lønne seg å være en sein beta
ler. A være «snill» på dette området straffer seg.
Eierne av laget - medlemmene - har gjennom vedtektene for lagets
virksomhet pålagt styret å styre laget etter formålsparagraf og øvrige
regler. De skal da gjøre det, men kvier seg ofte for å være for strenge.
Dette blir raskt utnyttet av seine betalere. Dessuten førte trolig omset
ningen av landmannsvarer til både sein betaling av driftsmidler og en
del utestående fordringer for videresolgte varer til forhandlere.
På årsmøtet i 1982 ble Johannes Vongraven enstemmig valgt til for
mann. Iver Ødegaard takket styre og betjening for godt samarbeid og
overlot formannsklubba til Vongraven, som håpet på fortsatt godt
samarbeid.
Året 1982 vedtok styret å tegne 10 aksjer a kr. 100,- i Samvirke
banken A/S.
Bestyrer Bjørnaas gjorde i et styremøte høsten 1982 rede for lagets
økonomiske situasjon, og han betegnet den «ikke altfor lys». Styret be
handlet i desember samme år et brev fra NKL om regnskapsavslut

----
439 Vsl
----
Skogn Handelslag, den gamle bygningen.
ningen. Formannen la spesielt vekt på avsnittet om styrets ansvar.
Budsjettet for 1983 viste nødvendigheten av å gå drastisk til verks,
særlig på kostnadssiden. Bestyrer Bjørnaas og bokholder/kasserer
Kjell Opdahl redegjorde for de framlagte tall. Permisjoner blant per
sonalet ble drøftet.
I et styremøte på nyåret 1983 deltok organisasjonssjef Reidar Kring
trø fra NKL og revisor Gunnar Aune foruten bokholder Opdahl som
la fram tallmaterialet. Situasjonen ble drøftet, og styret ga administra
sjonen fullmakt til videre vedtak med sikte på reduksjon av lagets
driftskostnader, slik at budsjettet kunne balanseres så noenlunde.
På samme møte ble det opplyst at bestyrer Johan Bjørnaas hadde
blitt syk og var sykmeldt. Kjell Opdahl ble konstituert som daglig le
der fra 1. januar 1983 under Bjørnaas' sykdom.
Årsoppgjøret for 1982 ble svakt, og vel 350.000 kroner måtte overfør
es fra reservefondet for å nå opp til 0-resultat. Årsmeldingen fortalte
om problemene i næringslivet generelt med permitteringer og nedlegg
inger, konkurransesituasjonen m.v. Medlemstallet var da kommet opp
i 1470. Av dette hørte 324 til Ekne. Ekstra tiltak for kostnadsreduk
sjoner ble nevnt. Transportkostnadene skulle reduseres ved salg av la
gets lastebil og innsparing av sjåførlønn. Styret påla administrasjonen
å sette i verk ytterligere kostnadsreduserende tiltak. Organisasjonssjef
Reidar Kringtrø deltok på årsmøtet i 1983. Formannen takket som van


----
440 Vsl
----
lig lagets medarbeidere, og det var blomster til Sverre Vestli og Arn
finn Rønning som gikk ut av styret. Det var også sørget for sending
av blomsterhilsen til bestyrer Johan Bjørnaas, som fortsatt var syk og
derfor ikke til stede på møtet.
Høsten 1983 vedtok styret å be NKL avgi en konsulent for grundig
gjennomgang av driftsopplegget innen laget.
Modulf Knudsen ba styret ta vare på gamle ting som kassaapparatet
skilt 0.1. for museumsbruk.
Anlegg for varmegjenvinning ved varehuset ble bestilt.
På nyåret 1984 behandlet styret oppsiing fra bestyrer Bjørnaas som
fortsatt var syk. Det ble vedtatt å avertere bestyrerstillingen.
Johan Bjørnaas,
bestyrer ved sammenslutningen.
Johannes Vongraven, styreformann
ved sammenslutningen.
Etter kontakt med avdeling for rekruttering og personalutvikling ved
NKL ble konst, bestyrer Kjell Opdahl tilsatt i stillingen fra 15. mars
1984. Jarle Hagen ble innstilt som nr. 2.
Oppgjøret for 1983 kom ut i 0 etter en overføring fra reservefondet
med vel 330.000 kroner for å dekke underskuddet. Egenkapitalen var
da redusert til 3,5% av total kapital, og revisor pekte spesielt på dette
forholdet.
På årsmøtet i 1984 rettet styrets formann Johs. Vongraven en takk
til bestyrer Bjørnaas for det arbeidet han hadde lagt ned i 26 år i
Skogn Handelslag.
Vongraven ble gjenvalgt som formann for nye 2 år.


----
441 Vsl
----
Kjell Opdahl ble ønsket velkommen som ny bestyrer.
Budsjettet for 1984 var optimistisk og pekte i retning av overskudd.
Styret hadde i noen møter drøftet spørsmålet om regnskapsføringen
for laget kunne overføres til EDB, enten ved leiekjøring ved Verdal
Samvirkelags EDB-anlegg, eller ved kjøp av eget anlegg. Høsten 1984
valgte styret det siste alternativet. Pris for anlegget ble knapt 90.000
kroner.
Skogn Handelslag var 70 år på nyåret 1985, og det ble vedtatt at
dette skulle markeres på årsmøtet.
Regnskapet for 1984 viste en nedgang i kostnadsprosenten og et
oppgjør noenlunde i balanse.
Det ble vedtatt kjøp av nytt sentralbord til ca. kr. 80.000,-. Det gamle
var nedslitt.
På årsmøtet i 1985 ble det uttalt håp om bedre resultat og mulighet
for tilbakebetaling på kjøp igjen. Budsjettet for 1985 var optimistisk
og ga håp om overskudd.
70-årsjubileet ble markert på årsmøtet ved at tidligere bestyrer Johan
Bjørnaas gikk gjennom Skogn Handelslags historie i grove trekk gjen
nom de 70 åra. I referatet går det fram at Bjørnaas holdt et bredt anlagt
kåseri som forsamlingen såtte stor pris på.
Høsten 1985 behandlet styret forespørsel fra Ekne videregående
skole, som ønsket å kjøpe det kaiområdet i Ekne som skolen hadde
leid i flere år. Denne saken var behandlet flere ganger tidligere, uten
at styret hadde ønsket å seige. Under denne behandlingen av saken
vedtok styret å seige området til leieren for kr. 12,- pr m 2 + omkost
ninger. Styret tok forbehold om forkjøpsrett til området ved eventuelt
salg igjen.
Før jul 1985 vedtok styret kjøp av innbruddsalarm med automatisk
telefonoverføring av varsel. På kort tid hadde det vært flere innbrudd
ved varehuset.
På nyåret 1986 behandlet styret budsjettet for 1986 på nytt, og styret
var ansvarsbevisst og ga uttrykk for noe strammere krav til resultat.
Styret ønsket en nærmere vurdering av hver enkelt avdeling. Etter en
ny runde om saken ble det satt fram som ønske at budsjettet burde vise
minst 2% overskudd av netto omsetning.
Åpningstidene ble en del forlenget.
Da regnskapet for 1985 forelå, viste det seg et udekket underskudd

----
442 Vsl
----
på 240.000 kroner etter at resten av reservefondet, vel 40.000 var
oppbrukt.
I årsmeldningen ble det pekt på skjerpet konkurranse. Hadde med
lemmene vært kjøpetro, ville dette ha betydd en dobling av dagligvare
omsetningen ved varehuset og avdeling Ekne, og dette ville ha gitt et
betydelig bedre resultat.
I tilknytning til regnskapsbehandlingen draftet styret en konsulent
rapport fra NKL om lagets struktur, vareutvalg, bemanning, rutiner,
verdikretsløp m.v. Det ble valgt et utvalg som besto av konsulenten fra
NKL, varehussjefen og bestyreren. Samtidig ble det vedtatt å ta kon
takt med nabolaget i nord, Verdal Samvirkelag, for blant annet å drøfte
eventuelle planer for Gråmyraområdet, slik at planene i området
kunne bli samordnet. Utvalget skulle vurdere forventede kostnader og
inntekter for de nærmeste 2 - 3 åra. Utvalget fikk også i oppdrag å ta
kontakt med Verdal Samvirkelag for å få klarlagt mulige fordeler og
hvilke krav som laget ville komme med ved en eventuell fusjon.
I nytt møte i mars 1986 behandlet styret en rapport fra utvalget og
uttalelser fra personalrepresentantene. På grunnlag av dette og etter
grundig debatt fattet styret følgende enstemmige vedtak:
«Styret vedtar å rette en henvendelse til Verdal Samvirkelag med
sikte på nærmere samarbeid og eventuell fusjon.»
På årsmøtet i 1986 var det godt frammøte. Styreformannen, Johs.
Vongraven, refererte årsmeldingen og understreket den vanskelige
økonomiske situasjonen i laget. Videre redegjorde han for styrets ar
beid med saken. Det ble orientert om kontakten med Verdal Samvirke
lag og om mulighetene for samarbeid eller fusjon. Etter en del debatt
ble årsmeldingen godkjent. Årsmøtet fant det positivt at styret arbeid
et med alternative løsninger for en bedring av situasjonen.
Regnskapet for 1985 ble referert og godkjent.
Konsulent Jarle Svorkmo fra NKL orienterte om konsulent
rapporten som styret hadde fatt framlagt. Svorkmo understreket hvor
nødvendig det var for laget å fornye seg.
Johs. Vongraven ble enstemmig gjenvalgt som styreformann for en
ny 2-årsperiode.
Serviceforeningen i Skogn la fram en plan for beplantning og park
anlegg i Skogn sentrum. Styret for handelslaget vedtok i 1986 å gå inn
for planen, men tok visse forbehold om arealbruken.

----
443 Vsl
----
S-Marked Skogn. Avdelingsleder Bjørn Thorne.
I et styremøte i mai 1986 ble det referert noe svak resultattendens
i forhold til budsjettet.
Formannen gjorde rede for grunnlaget for søknad til Verdal
Samvirkelag om en tilnærming. Styret valgte som forhandlingsutvalg:
Johs. Vongraven, Terje Krogstad og Kjell Opdahl. Første forhand
lingsmøte ble fastsatt til 21. mai med befaring av lagets eiendommer
I juni behandlet styret brev med bekreftelse på at Verdal Samvirke
lag ville gå inn for forslaget om fusjon med Skogn Handelslag under
forutsetning av enighet om betingelsene og om positivt vedtak i repre
sentantskapet.
Styret i Skogn Handelslag ga forhandlingsutvalget fullmakt til å ar
beide videre med saken og bl.a. utarbeide informasjonsbrev til med
lemmene.
Sommeren 1986 måtte fungerende bestyrer fråtre. Varehussjef Kar
stein Elden ble i første omgang konstituert som bestyrer, og Dagrun
Jonsen ble konstituert som varehussjef.
I juli forelå referat v/driftsleder Oddbjørn Kjenstadbakk, Verdal
Samvirkelag, fra befaring vedrørende Skogn Handelslags eiendom
mer. I .referatet gikk det fram hva Kjenstadbakk mente måtte foretas
av vedlikehold og forbedringer vedrørende uteområdet, varehuset ut
vendig og innvendig, forbedring av butikklokalet og omlegging av va


----
444 Vsl
----
Avdeling Ekne. Avdelingsleder Torbjørn Brenne.
reopplegget. tungvaresentret (bygningsmessig, vareutvalg m..v.), for
uten bensinstasjonen. Ekneanlegget var ikke tatt med i denne rap
porten.
Kst. daglig leder Karstein Elden ba av helsemessige grunner om å
bli fritatt for bestyrervervet. og i stedet få fortsette ved varehuset. Sty
ret godkjente dette, og konstituerte bestyrer Torbjørn Brenne, avdeling
Ekne. som bestyrer fram til 31.12.86.
Forslag fra styret i Skogn Handelslag om sammenslutning med Ver
dal Samvirkelag ble behandlet på et orienteringsmøte for medlemme
ne av handelslaget på Reehaug samfunnshus 25. august 1986. Verdal
Samvirkelags forhandlingsutvalg (se foran) deltok. Videre møtte reg.
revisor Gunnar A. Aune. og fra NKL møtte organisasjonskonsulent
Egil Østerås og organisasjonssjef Harald Einstad. 54 medlemmer
møtte fram. Styreformann Johs. Vbngraven orienterte om lagets
stilling og bakgrunnen for styrets enstemmige vedtak om sammen
slutning.
Organisasjonskonsulent Egil Østerås la fram NKLs syn på saken.
Etter en del innlegg i debatten konkluderte Vongraven med at møtet
syntes å være enig i styrets standpunkt, og at en sammenslutning ville
bli den riktige framtidsløsning for Skogn Handelslag. Endelig be


----
445 Vsl
----
handling av saken ble bestemt til ekstraordinært medlemsmøte på Ree
haug 22. september 1986.
På dette møtet orienterte styreformann Vongraven om vedtak som
NKLs kongress hadde fattet om den framtidige s-lagsstrukturen og om
arbeidet med fusjoneringer og driftsomlegging innen s-lag. Videre re
degjorde Vongraven for styrets forarbeid i saken og grunnene for at
styret fant det riktig å tilrå sammenslutning med Verdal Samvirkelag.
Sammenslutningsavtalen inneholdt 9 punkter, og etter en orientering
om disse punktene, ga Vongraven ordet fritt. Det ble gitt uttrykk for
både vemod og positivt syn på fordelene med en sammenslutning. Da
saken ble tatt opp til avstemming, ble resultatet som nevnt foran 34
stemmer for og 1 stemme mot sammenslutning, som dermed var
vedtatt.
Avtaleteksten:
VERDAL SAMVIRKELAG - SKOGN HANDELSLAG
Sammenslutningsvilkår:
1: Verdal Samvirkelag og Skogn Handelslag slutter seg sammen til ett
lag, fra den dato styrene finner det praktisk mulig.
2: Det nye, sammensluttede lag skal hete VERDAL SAMVIRKE
LAG. I tillegg til lagets navn, benyttes lokale stedsnavn for å mar
kere hvilken avdeling det er tale om.
3: Styret får fullmakt til å overføre lagets eiendeler, gjeld og egen
kapital til sammenslutningen.
4: Styret gis videre fullmakt til å foreta de praktiske tiltak og registrer
inger som i henhold til lovgivning er nødvendig for gjennomføring
av sammenslutningen.
5: Medlemmene som blir med i sammenslutningslaget, skal ha like
rettigheter og plikter innen lagets organisasjon og virkeområde.
6: Sammenslutningslaget skal være tilsluttet Samvirkelagenes
Garantifond A/L, som garanti for medlemsinnskuddene .
7: Som vedtekter for sammenslutningslaget vedtas «Vedtekter for Ver
dal Samvirkelag».
8: Skogn og Ekne bør danne egen, ny krets innen Verdal S-lag.
9: NKL bidrar med nødvendig tilskudd til sammenslutningskostnader,
tilsvarende det udekkede underskudd i balansen for Skogn Han
delslag pr. sammen slutningsdato.
En del nødvendige arbeider i samsvar med befaringsrapporten fra

----
446 Vsl
----
driftsleder Kjenstadbakk ble satt i gang høsten 1986 og fortsatte ut
over vinteren 1986/87.
Rente på medlemsinnskudd ble vedtatt samordnet med satser i Ver
dal Samvirkelag høsten 1986.
Til et styremøte i Skogn Handelslag i desember 1986 forelå det be
kreftelse fra Verdal Samvirkelag om vedtaket i representantskapet om
sammenslutningen fra 1. januar 1987. Skogn Handelslag skulle bli
egen krets av laget og ha 4 representanter til representantskapet.
S-Marked Skogn (tidligere Varehuset) ble gjenåpnet etter full opp
pussing og omlegging torsdag 19. februar 1987. Kaffebaren åpner sein
ere på året.
Avsluttende årsmøte i Skogn Handelslag ble holdt 27.4.1987 på
Reehaug.
Styrets årsmelding for 1986 nevnte at omsetningsutviklingen i
Skogn Handelslag hadde vært bekymringsfull, men at det var håp om
bedre utvikling etter at salgslokalene er pusset opp og driftsformen er
lagt om. Omsetningen i 1986 ble vel 24 mill. kroner.
Restaurering og oppussing av eiendommene og omlegging av
S-Marked Skogn, som ble vedtatt gjennomført høsten 1986 i samråd
med NKL og Verdal Samvirkelag, kostet store beløp og bidro til dels
at underskuddet for 1986 ble betydelig. Denne ansiktsløftingen var
imidlertid nødvendig. NKL bidro til utjevning av årsoppgjøret for
Skogn Handelslag for 1986 for å få sammenslutningen vedtatt.
Styret for Skogn Handelslag var i 1986: Johannes Vongraven form..
Terje Krogstad nestformann. Dagrun Johnsen sekretær. Kolbjørn
Brenne. Annbjørg Wanderås, Sigrunn Hjulstad og fung. bestyrer. sist
Torbjørn Brenne (se foran).
I årsmeldingen pekte styret på at sammenslutningen med Verdal
Samvirkelag var naturlig med den driftsutvikling som Skogn Handels
lag hadde hatt de siste åra. «Med de faglige ressurser og styrings
systemer Verdal Samvirkelag har. er muligheten til forsvarlig drift til
stede. Det er bare å håpe at medlemmene støtter opp om samvirkela
get sitt når innkjøp skal gjøres - enten i avdelingene i Skogn eller i Le
vanger. I tillegg til gode tilbud i butikken gir Verdal Samvirkelag 2.5
kjøpeutbytte på kontant handel». - sto det i årsmeldingen.
Konsulent Egil Østerås fra NKL deltok på årsmøtet og redegjorde
for regnskapet, og Modulf Knudsen orienterte om arbeidet i revisjons
utvalget i året som var gått. Disponent Bjørn Storhaug i Verdal Sam

----
447 Vsl
----
virkelag viste lysbilder og orienterte om laget, og gruppa «Hattfokk»
underholdt med sang og musikk. Johannes Vongraven, Kolbjørn
Brenne, Terje Krogstad og Oddrun Myhr ble valgt som representanter
for Skogn krets til representantskapet i Verdal Samvirkelag. Personlige
vararepresentanter: Kåre Hagerup, Jens Kr. Stavdal, Atle Sand og
Milda Russnes.
Johannes Vongraven ble valgt til formann i avdelingstilsynet.
Modulf Knudsen ble valgt som representant fra Skogn til valg-
nemnda i representanskapet.
Ved avslutningen var det takkens ord fra Johannes Vongraven til
både tillitsvalgte og medarbeidere, - som under vanskelige forhold
hadde gjort god innsats. Han takket også NKLs folk og styret i Verdal
Samvirkelag for hjelp til å løse problemene.
Kolbjørn Brenne takket Johannes Vongraven for alt arbeid han
hadde lagt ned som styreformann, og Brenne overrakte en kry stall vase
med roser som takk for innsatsen.
Disponent Storhaug takket styrets medlemmer i Skogn Handelslag
for deres arbeid, og samtlige fikk blomster. Blomster ble det også til
konsulent Egil Østerås, NKL Trondheim, som hadde hjulpet til med
utredningsarbeidet og råd ved sammenslutningen.
Bjørn Thorne, Verdal, er tilsatt som avdelingsleder ved S-Marked
Skogn.

----
448 Vsl
----
MINSÅSGRENDA
Denne grenda ligger i Volhaugen i Verdal, 3 - 4 km nordaust for
Verdalsøra. Opprinnelig var det to Minsåsgårder, Minsås Søndre og
Minsås Nordre. De som har lest denne boka, har sett at Johannes
Minsaas fra Minsås Søndre preget historien om Ørens Handelsfore
ning, seinere Verdal Samvirkelag, og andre samvirketiltak i 50 år fra
1897 til 1947.
Ved starten av Ørens Handelsforening i 1892 var smed Hartvig Lund
med blant pionerene. Han var foreningens første egentlige styrefor
mann, og det var han som sørget for registrering av foreningen hos
fogden (se blant annet Ørens Handel sforening og Krise).
I kapitlet Nytt håp er det nevnt at det dramatiske årsmøtet i 1897
varte til klokka ett om natta. «Dagen etter gikk Hartvig Lund til Min
sås for å spørre Johs. Minsaas om han var villig til å forsøke å lede
Ørens Handel sforening videre ».
Det som kanskje er mindre kjent, er at da var smed Hartvig Lund
flyttet fra Øra til Minsås Nordre og hadde begynt som gårdbruker i
tillegg til smedyrket. Han hadde derfor ikke så lang veg å gå da han
«gikk til Minsås». Det er sagt at Lund gikk til merkegjerdet mellom
gårdene. På andre sia av gjerdet gikk Johs. Minsaas og pløyde, og det
var ved gjerdet de møttes og drøftet saken fram til enighet, mens hest
ene fikk en kvilepause.
Hartvig Lund fortsatte som smed og konstruktør ved sia av gards
drifta. Han laget bl.a. en del gårdsredskap og også utstyr for produk
sjon av takstein, murstein og rør av tegl ved et teglverk som han drev.
Leire var det nok av på gården. Innen grenda skal det fortsatt finnes
produkter fra dette teglverket. Hartvig Lund hadde tilknytning til
Kliiwerslekta.
Minsås Nordre fikk etter hvert nye eiere. Ved et generasjonsskifte
i 1933 ble Minsås Nordre overtatt av Paul Røe. Samtidig ble et betyde
lig areal mot vest frådelt. Mesteparten av dette arealet var da udyrket
skogland. Ny eier av dette nybrottsbruket, Minsås Vestre, ble tidligere
stasjonsmester ved Sparbu stasjon, Paul Benum, svoger til den nye eie
ren av Minsås Nordre, Paul Røe. Benum, som da var pensjonist,
bygde hus og såtte i gang nydyrking på Minsås Vestre. Ett av barna,
Jarle Benum, overtok gården i 1951. Han har bygd nye driftsbygninger
og rustet opp våningshuset, og Minsås Vestre er nå fullt oppdyrket.

----
449 Vsl
----
(I daglig tale blir de tre gårdene omtalt med himmelretningen først,
f.eks. Vest-Minsås.)
I 1959 ble Jarle Benum valgt til formann i styret for Verdal
Samvirkelag (se Andre saker fra åra 1947-60). I de 14 åra fram til 1973
var Jarle Benum som styreformann med og fikk vedtatt en rekke
viktige saker, som er nærmere omtalt i denne boka.
Allerede på NKLs kongress i 1962 ble Benum valgt inn i NKLs sty
re. Han har vært nestformann, og på NKLs kongress hosten 1986 ble
Benum valgt til NKLs styreformann (se bl.a. Verdaling med i NKLs
styre og NKLs styre på besøk).
I flere andre grender, både i Verdal og ellers i landet har det vært
og er samvirkepionerer og aktive samvirkemedlemmer. De tre nabo
gårdene i Minsåsgrenda kan likevel nevnes som noe spesielt når det
gjelder god rekruttering.
TIL GAGN FOR MEDLEMMENE OG SAMFUNNET
Denne boka er i store trekk en fortelling om vedtak og tiltak som
er ment å være til gagn for medlemmene - forbrukerne. Under skiften
de forhold har det vært nødvendig å endre butikk- og produksjonsopp
legg og avdelingsstruktur. Dette er en fortløpende prosess og er en
plikt for styret og forretningsledelsen for å kunne bevare og auke
effektiviteten innen laget.
Det er styrets og ledernes ansvar å holde ved like og helst auke la
gets kapital, som er et viktig og nødvendig arbeidsredskap. Den egen
kapitalen som et lag makter å bygge opp gjennom avsetting til fond,
gir større uavhengighet og stabilitet i drifta. Egenkapital er også rime
ligere å drive med enn stor og dyr fremmedkapital (lån). En annen
form for kapital er også viktig å bevare og styrke. Det er den kunn
skapen og dyktigheten, eller erfaringskapitalen, som lagets medarbei
dere representerer. På dette området er stadig oppfølging viktig og til
gagn både for de enkelte medarbeidere og for samvirkelaget.

----
450 Vsl
----
Ved siden av personal- og butikkstandard, vareutvalg, prisprofil m.v.
er tilbakebetalingen på kjøp den mest nærliggende målestokken når
medlemmene vurderer laget sitt. Historien har dessverre vist eksemp
ler på utarming av mange s-lag gjennom for svake avskrivninger og
for lite avsatt til reservefond og fond for tilbakebetaling. Samtidig er
ofte for stor del av overskuddet brukt som tilbakebetaling på kjøp - så
lenge det har vært noe overskudd å fordele.
Sikring av lagets eksistens og framtid er viktigste oppgave.
Lagets vedtekter er et nyttig redskap å bruke og leve etter for styret.
Når sikringen av laget er i orden, er det ekstra hyggelig for medlem
mene at de dessuten får tilbakebetaling på kjøp hvert år. Verdal Sam
virkelag har i flere år vært det s-lag i landet som har betalt tilbake
størst samlet beløp til medlemmene i form av kjøpeutbytte, og dette
er i tillegg til trygge avskrivninger og avsetting til auke av egenkapital.
For året 1986 ble beregnet tilbakebetaling til medlemmene i alt vel 5
mill. kroner til godskrift på rentebærende medlemskonti eller til utbe
taling. Prosentsatsen har vært den samme i mange år (3% av netto
kjøp, eller 2,5% av brutto kjøp med moms). Samlet beløp auker fra
år til år i takt med omsetningsauken. I løpet av de siste 10 åra har med
lemmene i Verdal Samvirkelag fått i alt ca. 38 mill. kroner i tilbakebe
taling på sine kjøp - 38 millioner!

----
451 Vsl
----
VERDIREGNSKAP
Verdal Samvirkelags verdiskaping og fordelingen av den var i året
1986 slik:
mill. kroner
Driftsinntekter 399,2
-i- bruk av varer og tjenester 329,8
-5- kapitalslit (avskrivninger) 4,6
som er delt slik:
De ansatte:
Brutto lønn og sosiale ytelser 38,8
-s- skattetrekk 10,2
28,6
Kommune r, fylke og stat:
Skatter og avgifter 18,5
+ skattetrekk fra ansatte 10,2
28,7
Medlemmene:
Tilbakebetaling på kjøp og renter 10,6
Samvirkelaget
Til sikring og ny verdiskaping 3,9
71,8
Fordeling av brutto verdiskaping
En slik virksomhet burde
de fleste slutte seg til og dra
fordel av. Og god oppslut-
ning gir enda bedre resultat -
til deling på alle parter.
Verdal Samvirkelag — 29

 

 

----
452 Vsl
----
ETTERSKRIFT
Enkelte tanker melder seg nå når boka er ferdig. Det er både en lett
else og samtidig noe vemodig å legge vekk kildematerialet, kladder og
lydband. Oppdraget syntes noe omfattende, men samtidig så interes
sant at jeg først på 1985 svarte ja til å ta arbeidet med å skrive Verdal
Samvirkelags historie. Det ble avtalt at oppdraget skulle drøftes med
formannen i Bygdeboknemnda i Verdal, Øystein Walberg. Både fra
hans side og fra samvirkelaget ble det ytret ønske om å få med rikelig
med stoff.
Historie er lærerikt, og det har dette oppdraget også vært - på flere
mater. Verdal Samvirkelags historie spenner over et langt tidsrom,
nærmere 100 år. Da manuskriptet på det nærmeste var ferdig, kom
vedtakene om sammenslutningen med Skogn Handelslag fra nyttår
1987. Dermed måtte Skogn Handelslags historie også tas med på
samme måte som for de øvrige 4 sammenslutningslaga tidligere. Dette
er også interessant historie.
Det syntes å være riktig å nevne litt om bakgrunnen for starten av
Ørens Handelsforening, forsøk andre steder, samfunnsforhold m.v.
Plassproblemer gjorde at dette måtte begrenses noe. Det samme var
nødvendig for en mer grundig orientering om de mange og skiftende
tillitsvalgte i laget og den store medarbeiderstaben, nå på vel 400 per
soner på heltid og deltid (311 årsverk i 1986).
Kildematerialet for boka har i hovedsak vært styreprotokollene for
Verdal Samvirkelag og for de øvrige 5 s-laga som er kommet med fra
1962. Samlet representerer dette materialet en stor stabel med bøker.
Dessuten har det vært interessante samtaler med personer som har
hjulpet til med opplysninger og bakgrunnsmateriale. Disse fortjener
takk for hjelpen. Tidligere utgitte historiehefter har også vært til hjelp
(30-, 50- og 75-årsjubileene) sammen med Johs. Minsaas' bok «I sam
virkets tjeneste».
Det har holdt hardt å unngå å kommentere stoffet. Jeg håper det blir
tilgitt at det på enkelte punkter har vært vanskelig å la være.
Gjennomgangen av kildematerialet har bekreftet styrken og fornuft
en i samvirkeprinsippene, som er så vidt forskjellige fra andre
selskapsformer innen bedriftslivet. Blir prinsippene forstått og fulgt,
kan mye verdifullt skapes. Iblant blir det hevdet at dette er noe som
er foreldet. Faktum er at prinsippene er like aktuelle i dag som tidlige

----
453 Vsl
----
re. De stiller imidlertid krav til dyktighet, framdrift og forandrings
kraft, først og fremst hos styremedlemmer og administrativ leder,
men også hos øvrige tillitsvalgte og medarbeidere. Og medlems
demokratiet må fungere. Vedtektene er viktige retningslinjer. Eierne,
medlemmene, velger sine representanter til representantskapet, som
er lagets høyeste myndighet og som vedtar vedtektene for lagets virk
somhet og velger styret og revisjonsutvalget. Styret skal så foreta til
setting av daglig leder, disponent, og styre virksomheten etter vedtekt
ene og gjennom lederen - som skal gjennomføre målsetting og vedtak
og lede virksomheten sammen med dyktige medarbeidere. Det er da
viktig at ansvar og myndighet er klarlagt og at oppgåvene blir gjenn
omgått og drøftet med visse mellomrom, slik styret i Verdal Samvir
kelag har gjort i flere år.
Jeg vil takke styreformann Leif Bjørkli og disponent Bjørn Storhaug
for oppdraget med boka, og jeg ønsker Verdal Samvirkelag lykke til
med åra framover.
Samtidig vil jeg takke medarbeidere ved hovedkontoret og andre av
delinger som har hjulpet til ved behov for opplysninger under skriv
ingen. En spesiell takk vil jeg rette til sekretær Eli Spilde, Hoved
kontoret, som innimellom annet viktig arbeid har utført utskrivingen
av lydbåndene på en utmerket måte på lagets EDB-anlegg for tekstbe
handling. Takk også til Randi Bakkan som har hatt arbeidet med å
skaffe fram det meste av bildematerialet.
Verdal, april 1987


----
454 Vsl
----
Ordførere, varaordførere og sekretærer i representantskapet
Ordførere:
Musum. Johs. 1938-39
Haugan. Andr. 1939-40
Hallan, O. R 1940-45
Musum. Einar M. 1945-48
Høglo. Mateus 1948-52
Helberg. Bernh. 1952-54
Solberg. Arne 1954-56
Lunden. Ola 1956-71
Sjøvold. Kåre 1971-87
Melby. Martin 1987-
Sekretærer:
Braarud. Øiv. 1938-46
Berg. Ivar 1946-47
Høglo. Mateus 1947-48
Østduun. R 1948-49
Berg. Ivar 1949-66
Røstad. Ola 1966-71
Vatterholm, Arne J. 1971-72
Munkeby. Johs. J. 1972-73
Hogstad. Rolf 1973-81
Grindberg. Gunnar 1981-
Varaordførere:
Tromsdal. G. 1938-39
Hallan. O. R 1939-40
Musum. Einar M. 1940-45
Musum. Johs. 1945-51
Lunden. Ola 1951-53
Solberg. Arne 1953-54
Hallem. Olaf 1954-55
Lunden. Ola 1955-56
Haugmark. John 1956-57
Høglo. Mateus 1957-58
Steinsli. Helge 1958-67
Eggen. Halvdan 1967-71
Røstad. Ola 1971-76
Lundkvist. Evald 1976-78
Melby. Martin 1978-87
Vongraven. Johs. 1987-
Representantskapets utvalg 1986 87.
Fra w: Gunnar Grindberg. Kåre Sjøvold, Martin Melby.


----
455 Vsl
----
Revisjonsutvalget i 1986/87.
Fra v.: Sturla Skrove, Alf Josve, Arne Helge Bjøru.
Styreformenn:
Olsen, Gustav (* 1892
Lund, Hartvig 1893, 94, 95, 96, 98, 99
Forbregd, Johs. 1897
Moe, Ole 1900-1906
Fuglaas, Chr. 1907 - 1909
Mikkelsen, P. 1910 - 1914
Lyngaas, Edv. 1915 - 1916
Dahl, Johs. 1917 - 1939
Musum, Johs. 1939 - 1941
Kvaal, Gunnar 1941 - 1950
Holan, Arne 1950 - 1959
Benum, Jarle 1959 - 1973
Okkenhaug, Trond 1973 - 1981
Bjørkli, Leif 1981-1987
Rekstad, Olav 1987
(* Gustav Olsen er nevnt først blant medlemmene av «bestyrelsen» i
1892. Valg av formann ble ikke foretatt da.)
Styremedlemmer:
Braarud, C. sen.
Skavhaug, J.
1892
1892


----
456 Vsl
----
Kristensen, Johan
Øvre, Henrik
Vold, Laurits
Rinnan, Oluf
Olsen, Gustav
Moe, Ole
Ydse, Oluf
Baglo, Oluf
Moe, Bernt
Svendsen, Martinus
Vinne, Olaus
Pedersen, Olaus
Bye, H. P.
Mikkelsen, Petter
Ros vold, A.
Holme, Johs.
Halvorsen, Johs.
Strand, Martin
Buran, H. S.
Ros vold, Johs.
Stene, L. J.
Nevermo, Chr.
Halseth, Ole O.
Suul, E. O.
Kvalen, O. M.
Miiller, E.
Kvaal, Gunnar
Baglo, John
Slapgård, Anton
Kvello, Ole
Musum, Johannes
Haugan, Andreas
Hofstad, Johan
Tromsdal, Georg
Stubskin, Marius
Lunden, Ola
Musum, Einar M.
Steinsli, Helge
1893-95
1892
1892, 1894 og 1897 -
1893, 1895
1893
1894 - 1896
1894 - 1896
1894
1897 - 1900
1898 - 1904
1898 - 1905 og 1910 -
1901 - 1905
1905
1906 - 1909
1906 - 1909
1906 - 1910
1907 - 1916
1911 - 1920
1917 - 1925
1914 - 1943
1917 - 1918
1918 - 1939
1919 - 1932
1921 - 1935
1920 - 1929
1925 - 1926
1927 - 1930 og 1941 -
1930 - 1936
1931 - 1935
1933 - 1937
1936 - 1937
1936, 1938-39
1937 - 1938
1938 - 1951
1939 - 1952
1945 - 1947 og 1952-54
1949 - 1972
1953 - 1957
1906
1912
1950

----
457 Vsl
----
Helberg, Bernhard
Solberg, Arne J.
Eklo, Johs
Stavø, Klaus
Åbotnes, Trygve
Tingstad, Fridtjov M.
Prestmo, Reidar
Øvrum, Leif
Solberg, Arvid
Mattingsdal, Bjørg
Rekstad, Olav
Lyngsaunet, Sigrun
Holan, Arne
1954 - 1955
1956 - 1975
1957 - 1960
1961 - 1964
1965 - 1969
1969 -
1972 - 1983
1972 - 1980
1980 - 1982
1982 - 1984
1983 -
1984
1987
Medarbeidernes representanter i styret (fra 1972)
Thorne, Bjørn 1972 - 1976
Wærnes, Roar 1975 - 1977
Aunøien, Ivar 1976 - 1984
Olsen, Aksel 1977 - 1981
Nilssen, Hugo E. 1981 - 1983
Sagvold, Ola A. 1983 -
Steinsmo, Asle 1984 -
Verdal Samvirkelags styre i 1987/88.
Foran fra v.: Fridtjov M. Tingstad, Olav Rekstad, Bjørn Storhaug.
Bakfrå v: Asle Steinsmo, Arne Holan, Sigrun Lyngsaunet, Ola A. Sagvold.


----
458
----


----
459 Vsl
----
Avdelin
Heltid Deltid Samlet
3
3
Gården
Postgården
Transport
1
1
6
6
16
6
22
Administrasjon
204
207
411
Hovedtillitsmann 1986/87:
Ingolf Helmo.
Hovedverneombud 1987:
Tore Trapnes.


----
460 Vsl
----
Representantskapet 1987-88
Etter valgene i 1987 i kretsene har representantskapet i samvirkela
get og valgnemndene i kretsene følgende medlemmer og vararepre
sentanter (De som er på valg i 1988 er merket med *):
Krets 2: STIKLESTAD
Representanten
Vararepresentanter:
* Halvor Minsås
* Ivar Moholt
* Ivar Sjåstad
* Elisabeth Skrove
* Sigrun Storholmen
* Birger Skrove
Alf Kalseth
Arvid Pedersen
Tordis Lademo
Margit Stiklestad
Arvid Hagen
Randi Moe Hallem


----
461 Vsl
----
Valgnemnd 1988:
* Tore Skjørholmen
Betsy Frøseth
Toril Langåsve
Evald Haug
Alvhild Aksnes
Vararepr. Valgnemnd:
* Annbjørg Røflo Skjørholm
Per Skrove
Torbjørn Lyngås
Odd Marken
Magnus Tiller
Krets 4: VUKU:
Representanter:
* Grethe Kulstad
Vararepresentanter:
* Reidar Thomassen
Einar Dillan
Grete Rotmo
Inger Stene
Leif Hjelde
* Marit Skjerve
Karl Grindberg
* Gunnar Grindberg
Jon Bjørgan
* Pål Holmli
Ellinor Indahl
* Astrid Bergsmo
Tove Leithe Flyum
* Torkjell Østerås
* Irene Øvrum
Emma Bye
Inge Helberg


----
462 Vsl
----
Valgnemnd 1988:
Vararepr. Valgnemnd,
* Benjamin Bjørsmo
* Hanna Marie Elnes
Marit Indal
Irene Svartås
Lasse Johnsson jr.
Nils Egil Steinsli
Harry Stormo
Jon M. Berg
Anne Eklo
Marit Tømmerås
Krets 5: SKJÆKERFOSSEN
Representanten
Vararepresentanten
* Ingrid Jønsson
* Bente Haldorsen
Leif Svartås
Jan Nymoen
Valgnemnd 1988:
* Stig Jønsson
Elfrida Vollan
Anita Helgas
Bente Helgas
Kjell Sellæg
Vararepr. Valgnemnd:
* Harald Olsen
Bjarne Sellæg
Torgeir Bakken
Hilde Nymoen
Modulf Sellæg
Krets 6:RØRA:
Representanter:
* Brynjar Haarberg
* Bergny Østereng
Bjarne Sjøvold
Vararepresentanter:
* Per Mentsen
* Gunnlaug Jule
Gunvor Musum
Valgnemnd 1988:
* Åse Engan
Vararepr. Valgnemnd:
* Kari Grande
Jarle Hembre
Rolf A. Roel
Ola John Hembre
Jorun Støre
Ingvild Gregersen
Marie Hagen
Janne Bue
Bjørn Alstad

----
463 Vsl
----
Krets 7: LEVANGER
Representanten
* Tore Karlsen
* Irene Jørstad
* Johan Karbu
Johan A. Bjerkli
Steinar Tangen
Eva Munkeby
* Bjørn Olav Nygård
Gunnar Walleraunet
Vararepresentanter:
* Jorunn Venseth
* Reidun Sanberg
* Jorulf Salater
Terje Kr. Kjønstad
Paul H. Halvorsen
Steinunn Indgaard
* Knut Bratli
Aud Graadal
Vararepr. Valgnemnd:
* Johan Jørgensen
Valgnemnd 1988:
* Ingebjørg Granaune
Ole Morten Sandnes
Gjertrud Haugskott
Randi Wanderås
Tore Karlsen
Ragnhild Røssing
Magne Nyenget
Roar Eriksen
Inger Folden
Krets 8: OKKENHAUG:
Representanter:
Vararepresentanter:
* Kjellaug Vestrum
Hanna Hogstad
* Arne Per Lian
Ester Reistad
Valgnemnd 1988:
* Bjørn Buran
Irene Røstad
Eli Kvitvang
Aase Matberg
Pål Venås
Vararepr. Valgnemnd:
* Nelius Matberg
Randi Revdal
Greta Sundal
Ragna Olausen
Johanne Venås
Krets 9: MOSVIK:
Representanter:
Vararepresentanter:
* Odd Hamstad
* Knut Berge
Bjarne Bakkhaug
Eldbjørg Berg

----
464 Vsl
----
Valgnemnd 1988:
* Lilja Hamstad
Inger Bakkhaug
Einar Kilen
Karl Olaf Damas
Jorunn Nervik
Krets 10: SKOGN
Representanter:
Johannes Vongraven
Kolbjørn Brenne
Terje Krogstad
Oddrun Myhr
Valgnemnd 1988:
Nils Bøen
Olav Saltvik
Otto A. Sollie
Magnhild Nesgård
Annbjørg Vanderås
Vararepr. Valgnemnd:
* Gunnar Gresdal
Kari Aasan
Asbjørg Saltvik
Judith Staberg
Bjarne Brevik
Vararepresentanter:
Kåre Hagerup
Jens Kr. Stavdal
Atle Sand
Milda Rustnes
Vararepr. Valgnemnd:
Paul Bostad
Gerd Leira
Sverre Daling
Olav Grenne
Jorulf Leira
Medarbeidernes representanter:
Representanter:
* Arne Aurstad
* Bjørn Schei
* Unni Hårnes
* Liv G. E. Isaksen
* Tor Jermstad
* Hugo E. Nilssen
* Inger Aksnes Sund
* Målfrid Pedersen
Kari Lundsaunet
Aud Skrove
Svein A. Arnøy
Liv Snerring
Aslaug Johansson
Emma Bye
Henrik Lindstrøm
Vararepresentanter:
* Halstein Prestmo
* Carin Hanssen
* Kirsten Sæther
* Tore Trapnes
* Rune Storstad
* Svein Hepsø
* Dag Gøran Lyng
* Roar Steen
Randi Holan Mæhre
Åse Mari Isaksen
Solfrid Salberg
Randi Eidsvåg
Edel Sofie Engan
Arne Marken
John Chr. Bergh

----
465 Vsl
----
Formenn i filialtilsyn:
VUKU:
LYSTHAUGEN:
ULVILLA:
LEKSDAL:
LEIRÅDAL:
INNDAL:
SKJÆKERFOSSEN:
SJØBYGDA:
TRONES:
RØRA:
VINNE:
OKKENHAUG:
FROL:
MOSVIK:
SKOGN:
Grete Rotmo
Martin Melby
Pål Holmli
Aud Holmvik
Gunnar Grindberg
Irene Øvrum
Bjørn Skoknes
Per Skjerve
Svein Tore Svendsen
Brynjar Haarberg
Jonas Rein
Arne Per Lian
Bjørn Olav Nygård
Knut Berge
Johannes Vongraven
(Antall representanter ble i 1987 redusert til 45 i samsvar med vedtak
i NKLs kongress 1986 om mønstervedtekter for samvirkelag. 30 re
presentanter er medlemsvalgte, og 15 velges av og blant de tilsatte i
laget.)
Fotografer:
Alstad, Ole, Levanger: Side 225.
Anderson, Henning, Verdal: Side 89, 154, 157.
Brødrene Brandtzæg Sand, Verdal: Side 68, 85, 91.
Fotografen A/S, Verdal: Side 393.
Fotohjørnet A/S, Verdal: Side 369.
Larsens Foto, Verdal: Side 149.
Levanger Avisa, Levanger: Side 339
Olsen, E., Trondheim: Side 27.
Suul, Ingvald, Verdal: Side 101, 103, 108.
Tingstad, Fridtjov M., Levanger: Side 134, 140, 142, 164, 210, 227, 229, 231, 237, 271
320, 322, 340, 342, 365, 366, 367, 375, 386, 389, 390, 391, 395, 437, 441, 442, 452
453, 455, 457.
Trønder Avisa: Side 240, 298, 313.
Wiseth Foto, Verdal: Side 72, 73, 74, 75, 76, 124, 129, 130, 131, 132, 160, 183, 187
232, 250, 251, 255, 256, 264, 281, 320, 322.


----
466
----


----
467
----


----
468
----

----
473
----


----
471
----


----
470




 
 Verdal sparebanks historie            Verdalsboka



VERDAL SPAREBANK  1854 - 1980
FRA FJÆRPENN TIL DATABEHANDLING

AV
SOLVEIG NESS
NB Rane
DepotbibHcteket
UTGITT AV SPAREBANKEN MIDT-NORGE, VERDAL
I SAMARBEID MED BYGDEBOKNEMNDA
VERDAL 1991

----
6 VSB
----

----
7 Vsb
----
Innhold
Side
Om pengar, dikt av Arne Garborg 9
Forord 11
Orientering fra Bygdeboknemnda 13
INNFALLSVINKELEN 15
BANKVESENET I SIN ALMINNELIGHET
OG SPAREBANKENE I SÆRDELESHET 17
- Sparebankenes utvikling 17
- Norge får egen riksbank 18
- Sparebank, og senere også «laaneindretning» 19
BAKGRUNN OG BEHOV I LOKALSAMFUNNET 22
BYGDA VÅR OMKRING 1850 24
- Poteten - en viktig vekst 24
- Livsgrunnlaget for de fleste 25
- Annen virksomhet 26
- Hva folk kunne tjene 27
LODDET ER KASTET 29
MENNENE BAK IDEEN 32
- Peder Strand Rygh 32
- Johannes Groth Monrad 34
- Peder Eriksen Borgen 36
TIDSROMMET 1854-1879 37
- Starten og de første spesiedalerne 37
- Hvem hadde nytte av banken? 39
- Hvem var så de første innskyterne, 42
- Behovet for utlån 45
- Skiftende tider 47
- Kronereformen og ny plan for banken 48
TIDSROMMET 1879-1893 51
- Lokalitetene 51
- Nybygget «ved Einars Moes have» 52
- Gjeldsøkning i jordbruket 54
- Lokale forhold i 1880-åra 55
- Utvandringa 56
- Stor foreningsvirksomhet og politisk aktivitet 56
- Sosiale tiltak 57
- Motbør mot ny sparebanklov 58
- Noen av bankens kasserere 59
- Fra protokollene 60

----
8 Vsb
----
TIDSROMMET 1893-1914 62
- Prøvelser på mange plan 62
- Stor offervilje 63
- «Kommunens fortvivlede Stilling» 64
- Bankens tap 66
- Offentlige hjelpetiltak 68
- Nytt navn og færre forstandere 71
- Verdipapirer, likevel 72
- Omkring sekelskiftet 72
- Nye tanker og ideer 74
- Kursendring 76
- En spennende sommer 79
- Kjøp og salg av Værdalsbruket 83
- «Jula, påska og martnan» 84
- Vekst på flere områder 85
- Besøk hos bankkassereren 1910-15 87
TIDSROMMET 1914-1940 93
- Banken og bygda under første verdenskrig 93
- Pågang etter kontanter 97
- Unormale tider 99
- Lys i ci mørk tid . 102
- Dyrtidstillegg 103
- Offentlig innkjøp av levnetsmidler 105
- Banken får mer plass - 1916 106
- Anlegg av kloakk 106
- Mange tråder i bygdesamfunnet 107
- Automobil til Sandvika og rutebåt på Leksdals vatnet 108
- Fullstendig rasjonering 109
- Jobbetid og aksjespekulasjon 111
- Lokal konkurranse 113
- «Paa rigstelefonen er hele betjeningen syk-» 114
- Mot fred og nytt tiår 115
- De vanskelige tjue- og trettiåra 115
- Noen lyspunkter 117
- Dramatikk på Øra 119
- Problemer for bankvesenet 120
- Banken jubilerer 122
- Jordbrukskrisen 123
- Ny næring i skuddet 125
- Sommeren som huskes av mange 128
- Matlapper og nødsarbeid 128

----
9 Vsb
----
- Spredt boligbygging 131
- Tap av dimensjoner 132
- Optimisme, men hvor lenge? 133
TIDSROMMET 1940-1953 135
- Krig, fred og gjenreisning 135
- Også banken måtte evakuere 135
- Mange nye forordninger 138
- Skolen under krigen 141
- Stort seddelomløp 142
- Levemåten 145
- Svartebørs 147
- Vi blar i styreprotokollen 148
- Arbeidsforhold i banken 149
- Ikke bare bankvirksomhet 150
- På bygda da freden kom 153
- Nye pengesedler - også mot rasjoneringsmerker 155
- Gjenreisning og etterkrigsår 160
- Mangel på foregangsmenn? 161
- Glimt fra næringslivet 164
- Jordbruket 168
- Innsats på flere områder 171
- Ringvirkninger til banken 171
- Skjerpet konkurranse 173
TIDSROMMET 1953-1970 176
- To tiår mcd økonomisk vekst 176
- Vegen videre i lokalsamfunnet 177
- Bankjubileum 1954 180
- Nybygg på ønskelista 181
- Nye rutiner - nye tider mcd kvinner inn i 188
- Store utfordringer 192
TIDSROMMET 1970-1980 208
ET NÆRINGSLIV I UTVIKLING 217
FRA FJÆRPENN TIL DATABEHANDLING 227
- Raskere utvikling - maskinene og teknikken overtar 232
BANKENS LOKALER 239
FILIALVIRKSOMHET 244
STYRING OG ORGANISASJON 247
- Forstanderskap og styre 247
- Banksjefene 254
- Revisjon og kontrollkomite 255
PERSONALET 259

----
10
----

----
11 Vsb
----
OM PENGAR  
Av Arne Garborg 
h 
Pengar har ikkje noko verd i seg sjølve. Du kan ikkje eta dei, |p 
ikkje drikka dei, ikkje kle deg med dei. Du kunne ha lomma full J\ 
av pengar, og svelta, tyrsta, frysa i hel -om det ikkje var mat 
og drikke og klede å få. 
Pengar er langt ifrå det største gode, ikkje det nest største 71
heller. Men dei er eit stort gode for den som bruker dei vitug, w 
For pengar kan ein få alt, heitar det. — Nei, ein kan ikkje det. A 

OM PENGAR
 av Arne Garborg
Ein kan kjøpa seg \
mat, men ikkje mothug,
dropar, men ikkje helse,
mjuke senger, men ikkje svevn.
lærdom, men ikkje vit,
stas, men ikkje venleik,
glans, men ikkje hyggje,
moro, men ikkje glede, 
kameratar, men ikkje venskap,
tenarar, men ikkje truskap,
lærdom, men ikkje vit,
stas, men ikkje venleik,
glans, men ikkje hyggje,
moro, men ikkje glede,
kameratar, men ikkje venskap,
tenarar, men ikkje truskap,
gråe hår, men ikkje ære, i 
rolege dagar, men ikkje fred. 
Skalet av alle ting kan ein få for pengar.
Men ikkje kjernen, den er ikkje for pengar fal.*


* Fal = tilsalgs

----
12
----

----
13 Vsb
----
FORORD
Stoffet som presenteres er fra tidsrommet
1854 og fram til 1980. For å unngå enhver mis-
forståelse, vil jeg gjerne presisere at beretningen handler om sparebanken
som ble stiftet under navnet Værdalens Spareskillingsbank, men som senere
ble kalt både Verdalens og Verdal Sparebank, som igjen ved sammenslutning
fra 1. januar 1980 ble en del av Sparebanken Inn-Trøndelag. Fra 1. mai 1988
er navnet etter nok en fusjon: Sparebanken Midt-Norge Verdal. Skiftende ti
der, men i alle år har den hatt sitt sete i Verdal kommune. I alle år har den
også først og fremst tilbudt sine tjenester til bygdefolket i Verdal.
Arbeidet med denne boka har vært interessant, men tidkrevende. Mange
timer er gått med til lesing av gamle aviser og protokoller, som ikke alltid
var så enkle å tyde. Nærmest et puslespill har det vært å sette sammen denne
presentasjonen av bygdebankens historie. Den er blitt til omtrent «bit for bit
- bilde for bilde». Så får en håpe da, at den gir et mest mulig riktig bilde.
Forfatteren Ivar Eskeland har sagt et sted: — Gud kan ikkje forandre fortida,
men historikarane kan. (Sitat slutt). En skremmende tankegang for den som
bare er amatør og fusker i faget.
Leseren får ha meg unnskyldt om boka er atskillig preget av lokalhistorie.
Men bankens og bygdas historie er vel nærmest som «to alen av samme styk
ke». Så da så.
Til slutt vil jeg takke alle som på en eller annen måte har bidratt til denne
utgivelsen. En spesiell takk til Torgeir Næss og Trond Okkenhaug for gode
råd undervegs, og til Sturla Rindsem som har laget tegningene til boka.
Solveig Ness

 

----
14
----

----
15 Vsb
----
ORIENTERING FRA BYGDEBOKNEMNDA
Dette er historien om bygdens bank. Fra opprettelsen i 1854 og frem til i
dag har den spilt en stor rolle i Verdals historie.
Underveis har det skjedd store forandringer. Om bankens funksjonærer og
brukere anno 1854 hadde kommet inn i banken i dag, hadde de vel knapt ant
det var en bank de var inne i. Bankens ytre har forandret seg. Men også ban
kens indre har forandret seg. Det er stor avstand mellom de gamle, sirlige
førte protokoller og de moderne datamaskiner.
Det er forandringene og utviklingen fra Værdalens Spareskillingsbank til
den moderne bank av i dag denne historien beretter om. Og det er en historie
om en institusjon som har vært, og fremdeles er, nært knyttet til det lokal
samfunnet den er en del av. Bankens posisjon i Verdal har hele tiden vært
solid og grunnfestet.
Det er følgelig helt naturlig at denne bankhistorien blir en del av Verdals
boka. Historien om bygdens bank hører hjemme der. Bygdeboknemda er
meget takknemlig for at banken har tatt på seg arbeidet, både det praktiske
og det økonomiske, med å få skrevet og utgitt denne boken.
Det er mange år siden undertegnede henvendte seg til Verdal Sparebank,
som da var bankens navn, med forespørsel om ikke bankens historie burde
bli skrevet. Og nå er resultatet ferdig. Boken blir et nytt bind av den frittstå
ende delen av Verdalsboka uten nummer, men med eget navn.
Verdal, i februar 1991
Øystein Walberg

----
16
----

----
17 Vsb
----
INNFALLSVINKELEN
Historien om en bank skulle etter alle solemerker bli historien om tall, tall
og atter tall - om renter, agio og inntjening, og hva det nå heter alt sammen.
Tall kan som kjent være både tørre og kjedelige i lengden, så kanskje skal
vi heller gjøre et forsøk på å se det hele fra en annen synsvinkel. La oss heller
prøve og mane fram fra historiens mer eller mindre mørke krok - mennesk
ene bak det hele.
Hvem var innskyterne, låntakerne eller funksjonærene bak skranken?
Hvem var de som startet det hele - innbyderne? Hva var egentlig tanken bak
sparebankene? Hva slags bygdesamfunn var Verdal i 1850-åra? Det blir så
uendelig mange spørsmål som vi gjerne skulle ha besvart. Det er en lang
periode vi skal gjennom - over 130 år og vi har ingen å gå til med våre spørs
mål som personlig har opplevd, i alle fall, den første tida. Vi må derfor ty
til det som finnes av skriftlige kilder, gamle protokoller - både bankens og
andres, aviser 0.1.
Avisene, ja, det fantes bare to aviser her i distriktet den gang, nemlig
Adresseavisen og Nordre Trondhjems Amtstidende, som ble utgitt på Levan
ger (Levanger-Avisa i dag). Abonnentenes antall i Verdal var neppe særlig
stort, og aviser var heller ikke det første man brukte pengene sine til. Når
vi også tar med at slett ikke alle verdalingene var så sikre «udi lese- og skrive
kunsten», kan vi lure på hvordan man bekjentgjorde ting den gang?
Folk «træftes me' kjerka», og på kirkebakken etter gudstjenesten tok man
seg tid til å snakke om løst og fast. Lensmannen sto for den høytidelige opp
lesning og offentliggjøring av saker som almuen skulle ha rede på.
Da direksjonen eller styret i Verdal Sparebank i 1883 vedtok å låne ut «i
Jordegods» kr. 20.000,-, ble dette bekjentgjort på «kirkebakkerne», og to år
senere ble møtet i forstanderskapet gjort kjent fra «samtlige Kirkebakker» i
tillegg til avisene.
Kirka og kirkebakken var således på flere vis et sentrum. De hadde i tillegg
til den religiøse forkynning også en praktisk funksjon. Kirkebakken var
offentlig kunngjøringssted her i landet helt fram til 1920.

----
18
----


----
19 Vsb
----
BANKVESENET
I SIN ALMINNELIGHET OG SPAREBANKENE I SÆRDELESHET
Sparebanken i Verdal har som nevnt drevet sin virksomhet i vel 130 år. Ved
innledningen til vår presentasjon av banken, synes de mange år å være en
uendelighet av tid.
Likevel blir dette for intet å regne i forhold til den lange tid det har vært
(forsøkt) drevet bankvirksomhet generelt. Men fra babylonernes og greker
nes pengetransaksjoner i det 6. århundre f. Kr. og til dagens bank, er det
neppe mange likhetstrekk.
Italienerne har forsåvidt skapt tradisjoner innen bankvesenet, og herfra har
vi opprinnelsen til ordet bank - banco - som egentlig betyr et bord - penge
vekslerens bord.
De første «bankfunksjonærer», om vi kan kalle dem det - i Italia, ble kalt
lombarder. Den tids bankvirksomhet var av helt privat karakter, og mange
av de som drev «bank» kom fra Lombardi. Fra denne tid har vi de såkalte
«lombardlån», som helst ble gitt mot sikker pant og med kort innbetalingstid.
Bankgaten i London - Lombard Street - skal vel også minne om tidligere
tiders bankvirksomhet.
Vi kan neppe stole helt på at privat bankvirksomhet uten lover og regler
slik det var på lombardenes tid, falt like heldig ut bestandig for kundens del.
Ved bankforretninger som gikk med tap, ble nok helst kunden den skade
lidende.
Med bakgrunn i disse uryddige forhold, besluttet staten å ta seg av bank
vesenet, noe den også sjøl hadde fordeler av. Man fikk den første offentlige
bank for 400 år sia (1587) i Venedig - og navnet var Banco di Rialto.
Da aksjebankene, eller forretningsbankene, ble grunnlagt utover i det 18.
århundre, var det England og Nederland som var de dominerende land innen
bankvesenet. Den kjente Bank of England ble grunnlagt i 1694, og noe senere
Bank of Scotland. Med Bank of England som forbilde ble det over tid grunn
lagt nye store bankforetagender rundt omkring i de forskjellige land i Europa.
Sparebankenes utvikling
Forfatteren Daniel Defoe (1660-1731) - kanskje mest kjent som forfatter av
Robinson Crusoe, hadde ideer og tanker som lå ganske nært opp til det som
hundre år senere ble noe av sparebankenes målsetting. Defoe regnes da også
Verdalsboka - 2

----
20 Vsb
----
av enkelte som sparebanktankens far på De britiske øyer. Han mente at spar
ingens formål måtte være at unge, friske mennesker, mens de var i stand til
å skape et overskudd gjennom sitt arbeide, la til side en del av inntekten.
Denne kunne de igjen ta av hvis de var utsatt for en ulykke eller ved alderdom
ikke klarte seg sjøl. Hans forslag får nærmest preg av en slags frivillig forsik
ring, eller pensjonsinnretning. Om Defoe heter det forøvrig at han var en iv
rig talsmann for borgerklassen.
Imidlertid var det i Tyskland man grunnla den første sparebank Hamburger
Sparcasse - i 1778. Denne banken var en del av en såkalt «alminnelig forsør
gelsesanstalt». Den sosiale profilen, som også senere har preget sparebank
vesenet, var med allerede fra starten.
Sparekassen skulle i følge formålsparagrafen være «til nytte for mindre be
midlede personer av begge kjønn, såsom tjenere, kroppsarbeidere, sjøfolk
osv. , for ågi dem mulighet for å legge tilside små beløp og trygt deponere
deres surt ervervede sparepenger mot rente». Som et resultat av dette var da
håpet å få kunder som «gjennom flid og sparsommelighet blir nyttige og be
tydningsfulle for staten».
Redusert levestandard og store offentlige utlegg til fattigunderstøttelse for
stadig flere mennesker, var situasjonen i Storbritannia på slutten av 1700
tallet. Mange tiltak ble forsøkt for å få en bedring av forholda. På denne bak
grunn var det sparebankene utviklet seg i Storbritannia. Presten Henry
Duncan, som i 1810 opprettet sparebank i Ruthwell i Skottland, er sentral i
denne sammenheng.
På noen få år spredte «bevegelsen» seg over hele Skottland og til England.
Da Parlamentet i 1817 vedtok en lov som ga sparebankene flere privilegier,
satte det ekstra fart i oppstartinga. Siktemålet var «hjelp til selvhjelp» for folk
med små inntekter. Målsettinga var å fremme sparing for derved å skape øko
nomisk uavhengighet og trygghet for den enkelte.
Fra den spede begynnelse i Skottland/England spredte ryktet seg om de
nye bankinstitusjonene til mange land. Ja, sjøl USA fikk sin første sparebank
(1816) etter britisk forbilde. De samme idéene vant også gehør i Norden, og
da Stortinget fikk seg forelagt et forslag om å opprette en «almindelig Forsør
gelsesanstalt, begynte snøballen å rulle også her i landet. Men først litt om
en annen viktig sak i økonomisk henseende.
Norge får egen riksbank
Grunnloven fra 1814 på Eidsvoll omhandler i sine 110 paragrafer så mange
slags forordninger. I § 75 pkt. c) heter det:
Det tilkommer Storthinget: at føre Opsyn over Rigets Pengevæsen.

----
21 Vsb
----
På tross av mange ønsker og et reelt behov forut for Eidsvoll, var det først
etter at Norge var blitt «et frit uafhengigt og udeleligt Rige» at man var i stand
til å opprette egen riksbank, som fikk navnet Norges Bank. Dette ble vedtatt
ved lov av 14. juni 1816. Samtidig ble det bestemt at landets mynt skulle være
speciedaler (inndelt i 120 skilling). Banken skulle være en privat innretning
under Stortingets kontroll. Norges Bank fikk samtidig monopol på utstedelse
av sedler, og grunnfondet måtte skaffes ved tvungen aksjetegning (den såkalte
sølvskatten).
Den økonomiske situasjon like etter 1814 var temmelig «broget», og det var
slett ingen enkel oppgave det første ordinære storting sto overfor, da det ble
pålagt å få orden på pengevesenet.
Norge var en liten nasjon - den gang var befolkningen på knapt 900.000.
En befolkning som gjennom flere år måtte tåle mange prøvelser på grunn av
misvekst. Dessuten var det problemer med tilførsel av korn og andre viktige
varer. Man ble nødt til å gripe til bark, fiskemel, halm osv. for å avhjelpe
den verste nød. Dette førte igjen til sykdommer og stor dødelighet.
Man unngikk heller ikke problemene på lokalt hold, og vi har flere beret
ninger om folk som måtte «be seg til» (tigge). Mange verdalsfamilier led stor
nød og levde usselt, og ikke så rent få bukket under som følge av sult. Men
poteten ble redningen for mange.
Det fortelles om dårlige konjunkturer for næringsvegene, problemer i han
delen, lite sysselsetting for handelsflåten, med andre ord - problemer var det
nok av. «Det var en periode av økonomiske trengsler», skriver N. Rygg i
Norges Banks historie.
Dette var noe av bakgrunnen for det arbeid som Stortinget måtte gjennom.
For å sitere Jacob Aall, følte man seg «omringede af Mørke fra alle Kanter»,
da man sommeren 1815 satte i gang arbeidet for å komme ut av de fortvilede
pengeforhold.
I og med at seddelbanken skulle være privat, mente man å fjerne pengeve
senet fra politikken og skape en garanti for en fast pengeverdi.
Det skulle gå mange år før man fikk et velordnet og sterkt pengestell, men
dermed var også «en av forutsetningene for den økonomiske ekspansjon rundt
midten av århundret lagt» (1850), heter det i Norges historie. Norge fikk en
sterk nasjonalbank, og Henrik Wergeland skrev en gang at det var nasjonal
ånden som «krævede og skabte Banken».
Sparebank, og senere også «laaneindretning«
Før vi begir oss ut på presentasjonen av vår lokale sparebanks historie, må
vi ta med oss litt i korte trekk om forholda ellers i landet på denne sektoren.
Om lokalhistorie er det sagt at den peker i to retninger - en innover i bygda

----
22 Vsb
----
Norske, svenske og danske mynter fra før banken ble til. Enkelte var tunge i vekt, men
det var neppe noe stort problem for den alminnelige mann. Folk hadde lite penger
mellom hendene.
og en utover i landet. Slik også med en banks historie - ytre forhold påvirker
de indre - både på godt og ondt.
Det forslag til Stortinget, som vi allerede har nevnt, samt noe komitéar
beid, resulterte i en kongelig kommisjon i 1821. Denne skulle legge fram en
plan for en forsørgelsesanstalt, som man håpet også skulle fungere som
spareinnretning.
Resultatet av kommisjonens arbeid lot ikke vente på seg, og allerede 9.
april 1822 ble det utsendt offentlig innbydelse til stiftelse av Christiania
Sparebank (dss. Oslo Sparebank)*. Banken holdt konstituerende møte 20.
mai, og 3. juni godkjente forstanderskapet vedtektene. Norge hadde fått sin
første sparebank.
Målsettinga for den nye banken går i klartekst fram av §1 i vedtektene. Ban
ken skulle:
motta små summer fra personer av begge kjønn, særlig fra arbeids- og
tjenestefolk, og forrente disse pengene.
Likheten med intensjonene både for den tyske og engelske sparebankvirk
somheten som vi nevnte innledningsvis, er tydelig. Ellers sier vedtektene at
flittige innskytere mot nødvendig sikkerhet skal ha fortrinnsrett til lån ved
Oslo Sparebank er senere ved fusjon blitt en del av Sparebanken ABC, som igjen sammen med en rekke
andre banker på Østlandet har fusjonert til Sparebanken NOR i 1990.


----
23 Vsb
----
etablering i et yrke. Utlånsvirksomheten var ikke noe mål i de aller første
sparebankene, men derimot midlet som skulle gjøre innskyternes penger
«frugtbringende». Den første sparebanken som primært skulle støtte utlåns
virksomheten og lette adgangen til pengelån, var Akers Sparebank (1844).
Man fikk etter hvert flere sparebanker som også fikk karakter av «laanein
dretninger».
Bakgrunnen for opprettelsen av de første sparebankene var egentlig over
gangen fra naturalhusholdning til pengehusholdning. Det oppsto et behov for
en trygg plassering av kontanter, samtidig kunne man motvirke lettsindig
pengeforbruk.
Overgangen til pengehusholdning gjorde også de gamle kornmagasinene
utover landet overflødige. Disse ble solgt, og midlene dannet i mange bygder
grunnfondet i den lokale sparebank.
Stiftelsen av Christiania Sparebank ble hilst med glede og positivt omtalt
av Kongen i trontalen høsten 1822. I følge referat er banken der bl. a. omtalt
slik:
af hvilken Hs. Majestet forventer sig et for det Almindelige gavnligt
Resultat.
Sparebankene ble i loven av 1824 innrømmet en del privilegier, først og
fremst for å gjøre sparebankene til økonomisk trygge og solide institusjoner,
og dermed styrke innskyternes interesser. Myndighetene på sin side hadde
et klart ønske om flere sparebanker, og loven av 1824 var et statens bidrag
til at så kunne skje.
Og flere ble det. I løpet av en fireårsperiode hadde seks byer til fått sin
sparebank, deriblant Trondheim. Der ble sparebanken opprettet i 1823. Den
skal vi nok få høre mer til i vår sammenheng.
Den første bygdesparebank var Ringerikes Sparebank (1833), og i 1840-åra
kom det adskillig flere slike. Fra i alt 26 sparebanker i 1840, økte antallet
til 633 i 1929, da det var på det meste.
Tendensen var lenge slik at hver kommune ønsket sin egen sparebank. Fra
starten er det neppe noe galt i å si at sparebanken det var lokalbanken.
Etableringen av de private bankene, eller forretningsbankene, kom i gang
adskillig senere. Christiania Bank og Kreditkasse ble opprettet i 1848 og
Bergen Privatbank i 1855.
På grunn av storstilte planer om organisert kredittgivning til næringslivet,
tok man i hovedstaden opptakten til en stor privat norsk forretningsbank.
Blant de som gikk inn med kapital i dette foretagendet var også åtte av Kristi
anias største privatbankierer og forretningsdrivende. Man fikk tegnet en ak
sjekapital på 500.000 daler (to millioner kroner), og i 1857 var Den norske
Creditbank en realitet.

----
24 Vsb
----
BAKGRUNN OG BEHOV I LOKALSAMFUNNET
Et nærliggende spørsmål kan være: På hvilken måte fikk folk dekket sitt
kredittbehov før «der var banker til»?
Mens det ennå var naturalhusholdning var det lite penger i omløp, og be
hovet for rede penger var heller ikke så stort. Likevel, i en sammenheng var
nok de fleste nødt til å ty til lånemarkedet, nemlig ved kjøp av gård eller ved
andre eiendomsoverdragelser. Hvis gårdhandelen også falt sammen med et
bo-oppgjør (utløsing av søsken), kunne det bety enda større kontantbehov.
Ved å gjennomgå gardshistorien til et tredvetalls bruk i bygdeboka, har vi
forsøkt å få rede på hvordan verdalingene skaffet seg midler i slike tilfeller,
altså før vi fikk vår lokale bank.
Norges Bank hadde den første tida etter opprettelsen (1816) mer karakter
av privatbank enn sentralbank. Man drev med vanlige banktjenester, bevilget
lån - særlig pantelån - og tok i mot innskudd. Omlag en femtedel av de om
talte gårdbrukerne benyttet seg av Norges Banks pantelån. Da Trondhjems
Sparebank ble stiftet (1823) ble omtrent like mange lånekunder der. Et flertall
ser imidlertid ut til å ha lånt kapital hos private utlånere, slike som Johannes
Groth Monrad, proprietær Jelstrup, grosserer Hans Brun (Trondheim) osv.
Adskillige av gårdbrukerne hadde også en kombinert ordning med lån både
i bank og hos private.
Vi skal ikke påstå at noen av de nevnte herrer drev ågervirksomhet, men
om sparebankene heter det at de var «bondesamfunnets motstøt mot ågerkar
lene». Ved opprettelsen av banker i lokalmiljøet, ble i alle fall bygdefolket
mer uavhengig av fremmed kapital fra kjøpmenn og banker i byene. Med
andre ord - man fikk dekket et behov.
På samme måte som i våre dager var det sjølsagt også tidlig på 1800-tallet
enkelte som gjorde det bedre enn andre, mens andre igjen hadde store proble
mer med å betale sin gjeld.
Bård Arntsen på Skjørholmen (1811-48) var en av de som sto seg godt. «Han
var en økonomisk velsituert mann, som endog hadde penger å låne ut», heter
det i Verdalsboka. Noe lignende fortelles det også om Baro Sevaldsen på
Skrove søndre (1747-73). Han «har utvilsomt vært en dyktig og sparsommelig
mann og satt i en efter den tids forhold solid velstand». Også han hadde pen
ger å låne ut.

----
25 Vsb
----
Vi kan også nevne at både på Akerhus og Auskin fantes det tidlig på
1820-tallet innskudd i Norges Bank. Men disse har trolig sammenheng med
tvangsinnskuddene som ble utlignet for å skaffe penger til grunnfondet i
Norges Bank - sølvskatten, som vi har vært inne på tidligere.
Utbredelsen av sparebankene i Trøndelag gikk sent i forhold til både på
Østlandet og Vestlandet. Trondhjems Sparebank var enerådende i omlag 20
år, før blant andre Levanger og Steinkjer fikk sine sparebanker, i henholdsvis
1843 og 1852, og altså Verdal i 1854.
SAGT OM PENGER
Penger er bedre enn fattigdom, om så bare av økonomiske årsaker.
Woddy Allen
Kan du telle pengene dine, da er du ikke en virkelig rik mann.
Paul Getty
Alle sømmelige mennesker lever over evne nå for tida, og de usømmelige
lever over andres evner.
H. H. Monro

----
26 Vsb
----
BYGDA VÅR OMKRING 1850
Var det mulig, så skulle man gjerne skru «tidsmaskina» tilbake for bedre
å forstå de forhold som bygdefolket den gang levde under. Hva slags samfunn
var det den nye banken skulle tjene?
Amtmannens femårsberetninger om «Rigets Tilstand» er en naturlig kilde
å gå til, når vi skal gjøre forsøk på å fortelle litt om bygda og folket slik livet
artet seg ved inngangen til 1850-åra - altså i den tidsperioden som tanken om
en spareskillingsbank for Verdal grodde fram.
Grunnlaget for disse beretningene er opplysninger fra lensmannen i hver
enkelt bygd. Lensmannen i «vårt» tilfelle var Peder Strand Rygh. I en parentes
bemerket bør vi vel ha i tankene at beretningen kan være noe farget av hans
personlige syn. Når det er sagt, er det likevel klart at den gir oss fakta i
massevis.
For igjen å pense over på bankvirksomhet - den samme Rygh var en av
stifterne av Værdalens Spareskillingsbank. Flere ting tyder på at han var
mannen med ideen og også den som har ført «Indbydelsen» i pennen.
Rygh forteller i sin rapport (1856-60) at jordbruket «er den vigtigste for
ikke at sige den eneste Næringsvei i dette Distrikt, hvor Fiskerie er af liden
eller ingen Betydning og hvor Skovbruget hovedsaklig raades af en enkelt
Mand (Nikolai Jensen), der næsten udelukkende eie de vigtigste Almindinger
og øvrige Skoveiendomme i Distriktets øvre Trakter». Dette må sies å være
Verdalens næringsliv i et nøtteskall anno 1850.
Rygh var sjøl en interessert gårdbruker (på Slottet, Haug), og forteller da
også at han gjennom de 30 år han har bodd i «Egnen» har registrert en økende
interesse for jordbrukets utvikling.
Samtidig har han også erfart «at Mangel paa Formue og Pengemidler danne
den vigtigste Hindring mod et raskere fremadskridende Jordbrug». Her synes
det som om vi har en av årsakene til hans interesse for bankvirksomhet.
I denne omgang skal vi bare kort tilføye Ryghs oppfatning om at «Nylands
brud ikke er ganske übetydeligt».
Poteten - en viktig vekst
Interessen for å drive kornproduksjon var økende i 1850-åra. Høyere priser
på kornproduktene oppmuntret gårdbrukerne til å utvide åkerarealet, noe

----
27 Vsb
----
som igjen ga økning i avlinga. Man prøvde seg til og med på «Avling af
ædlere Kornsorter». Det var særlig kornsortene kveite, rug og bygg som viste
stigning.
En annen og svært viktig vekst - poteten - må vi ikke glemme. Den var
kjent her i landet fra slutten av 1700-tallet, men det måtte både krig og nødsår
(1809 og 1813) til før dyrkinga skjøt riktig fart. Den ga flere kalorier på målet
(pr. da.) enn noen annen vekst.
Kildene kan fortelle om økende interesse også for potetdyrking ved midten
av århundret, og i rapporten om tilstandene i Nordre Trondhjems Amt for
telles det om to årsaker til det:
deels i den sikre Afsetning til Brænderierne deels i at de mindre
Gaardbrugere, og den talrige husmandsklasse fornemmelig lægge sig
efter denne Avl.
Eventyrlige sildefangster tidlig på forrige århundre førte silda inn i det van
lige kostholdet. Kombinasjonen sild og poteter ble en billig og næringsrik
kost. Sikkert også en kjærkommen avveksling til bygg-grauten som før var
den vanlige fattigmannskosten. Vi synes å kunne lese mellom linjene at - sild
som kanskje var kjøpt på «Levangsmartnan» og poteter av egen avling, har
berget mang en husmannsunge i Verdal da armoda herjet som verst.
Når det gjelder krøtterholdet eller fedrifta i Verdal, mener Rygh å vite at
denne gren av jordbruket er mer tilbakestående enn åkerbruket. Bl.a. hevder
han at det fortsatt holdes for store buskaper i forhold til beitemulighetene i
bygda.
I 1850-åra fikk nye metoder og hjelpemidler innpass i jordbruket. Fra en
driftsmåte som gikk ut på sjølberging og naturalhushold, får vi nå en utvik
ling i retning av forretningsj ordbruk og dermed salg av produktene. Kunst
gjødsel, maskiner og nye feraser er på veg inn. Det var gode priser på nesten
alle jordbruksproduktene og pengeforbruket auka.
Den gradvise forandringen i jordbruket med bl.a. investering i nye red
skaper, skapte et behov for rede penger på landsbygda. Her kom spare
bankene inn som en viktig kredittkilde.
Livsgrunnlaget for de fleste
Jorda - for enkelte kombinert med jakt og fiske - var livsgrunnlaget for
flere grupper i bygdesamfunnet. Gårdbrukerne - sjøleierne - er naturlig nok
den gruppe vi først har i tankene og som på denne tid hadde størst innflytelse,
men i antall var husmennene til tider adskillig overlegne.
For å ta med noen tall fra Verdal så er det oppgitt 668 husmenn i 1850,
mens det på samme tid var 386 gårdbrukere. Med andre ord, ikke langt unna
det dobbelte antall husmenn. Medregnet blant gårdbrukerne er også de så

----
28 Vsb
----
kalte leilendingene, som det var mange av i Verdal (Værdalsbruket) til langt
etter siste århundreskiftet. I 1865 var det 375 gårdbrukere i bygda, og av disse
var hele 127 leilendinger.
I antall var altså husmennene en stor gruppe i bygdesamfunnet, men på
rangstigen sto de heller lavt og fikk dårlig betalt for sitt arbeide. En om
flakkende tilværelse med mye flytting fra den ene plassen til den andre preger
ofte husmannsfamilien - slik også i Verdal. Årsakene til dette kan være for
skjellige. Eksistensgrunnlaget var kanskje i mange tilfeller for spinkelt på en
del av plassene. Forholdet til «sjøl mainn» var en annen årsak, sjøl om vi vet
at forholdet husmann-gårdbruker var langt verre i Østlandsområdet.
En lov i 1851 bestemte omsider husmannens vilkår i detalj . Mens det før
denne tid var både manglende opplysning og lav levestandard som kjenneteg
net denne gruppen, åpnet det seg smått om senn nye muligheter til arbeid i
industrien. Utvandringa til USA ble et annet «halmstrå» som mange grep
begjærlig.
I motsetning til tidligere ble det mer vanlig å forlange rede penger som be
taling. På tross av bedring i lovverket og noe mer penger mellom hendene,
ble neppe husmannsstanden og andre fra «de arbeidende Klasser» den store
kundegruppen i Værdalens Spareskillingsbank de første åra.
Som vi nå har vært inne på, var jorda og skogen næringsgrunnlaget for det
store flertall av bygdas befolkning (omlag 90%) ved midten av forrige år
hundre. Men mulighetene for en brukbar leveveg var temmelig forskjellig,
alt etter om bruket lå i flate breibygda ut mot Trondheimsfjorden eller høyt
oppe i brattbakkene i Helgådalen.
Mens Lars på Bjartnes i 1865 eide 6 hester, 16 storfe, 30 sauer og 2 svin,
og sådde 1/4 td. rug, 3 1/2 tdr. bygg, 30 tdr. havre og 15 tdr. poteter, måtte
Beitel på Skoknesset greie seg med 3 kyr, 9 sauer, 2 geiter og 1 svin. Bertel
sådde bare havre - 1 td. og satte 1 1/2 td. poteter.
Annen virksomhet
Vi var såvidt inne på dette med industri. Den industrielle revolusjon gjorde
sitt inntog i Norge i denne tidsperioden. Man fikk nye samferdselsmidler -
jernbaner, bedre vegnett, dampskip osv.
For Verdals vedkommende kan man neppe snakke om noen revolusjon
akkurat - ikke så raskt iallefall. I Nordre Trondhjems Amtstidende for 14.
mars 1854 kan vi imidlertid lese om noe så moderne som «Dampskibsselska
ber». Avisa forteller at aksjetegning i slike er ganske vanlig i byene, men nå
har også bøndene på Innherred planer om et lignende tiltak. Avisa gir ros til
inntrønderne for sin «Foretagelsesaand».

----
29 Vsb
----
Jåmtlandsvegen og samferdselsmulighetene som den ga, har alltid hatt stor
betydning for næringslivet i Verdal. Opprustingen av vegen og ny vegen forbi
Sandvika til Anjan som ble gjennomført tidlig på 1860-tallet, er et eksempel
i så måte. Om denne heter det i en kilde at den betydde:
atskillig arbeidsrørelse og inntekter etter at man begynte plankekjør
ingen fra Meyers sagbruk ved Anjan og frem til utskipingshavn i
Levanger.
Noen egentlig industri i form av fabrikkvirksomhet, var det ikke i Verdal.
Ryghs rapport bekrefter da også dette. Han nevner kvernbrukene i Ulvilla
under denne virksomhet. Det fantes 10 forskjellige bruk «der formedelst
deres Virksomhed og Betydning ere matrikulerede og svare aarlig Skat».
Det var både «Sammals- og Sigtigqværne» i Ulvilla, og møllene var i al
minnelige år helårsdrevet. Ellers hadde Verdal 12 forskjellige «Bække
qværne» og noen «Stampemøller til Beredning af Vadmeel», nok til å tilfreds
stille behovet. Værdalsbrukets sagbruk i Ulvilla og Vuku kan også nevnes i
denne sammenheng.
Handelen som før var knyttet til borgerskap i byene, ble frigitt ved lover
i 1842, 1857 og 1866. Den friere lovgivning resulterte i livligere omsetning.
Nye ting kom på markedet og måtte kjøpes. Man fikk et behov for penger,
samtidig som de ble satt i sirkulasjon. «Paa Strandsidderstedet Verdalsøren
er ansat 5 priviligerede Landhandlere», kan Rygh berette. Videre heter det
at «ved Qværnestedet Ulvilden i de 2de sidste Aar have nedsat sig 2de Mænd
med Handelsbrev efter Loven af 1857». Den ressurs som vannkraften repre
senterte ble således nyttiggjort i Ulvilla lenge før elektrisiteten kom. Han
delsmennene «me Ølvilla» var sikkert en følge av mølle og sagbruksvirksom
heten der.
På Øra drev dessuten tre garvere, to farvere og tre bakere sin virksomhet.
Jektførerne - som Øra hadde tre av i 1857, var en annen yrkesgruppe som
ved sin virksomhet hadde behov for banktjenester. All frakt av varer til og
fra Trondheim for Værdalsbrukets regning gikk sjøvegen med jekter.
Hva folk kunne tjene
Et viktig og nærliggende spørsmål etter at vi nå har «sett« innom det meste
av Verdals næringsliv i 1850-åra er: Hva slags lønninger hørte tida til?
Rygh kan også fortelle noe om folks årlige fortjeneste:
at en Tjenestedræng hos Bønderfolk i Regelen har 8 a 10 Spd (omlag
40 kroner) i contant Løn, samt derhos en heel Deel Naturalier saasom
en Klædning af Vadmeel, Strie og Lærretsskjorte, et Pr Strømper, Van-
ter, Støvler og Skoe samt videre en Tønde Havre og Jord til Udsæd af
1/2 tønde Potætes.

----
30 Vsb
----
En Tjenestepige har 5 a 6 Daler i Løn (omlag 24 kroner) samt endeel
Klædningsstykker, 1/4 Tønde Potædes Udsæd og Foder til et Faar.
Uten naturalier var lønnen 30 spd (120 kroner) for drengen, men bare 12
spd (48 kroner) for den stakkars «Pigen». Akk ja, dette var lenge før like
stillingstankene var kommet i fokus.
Daglønna for en «Arbeidsmand» var i slutten av 1850-åra fra 1 ort til 1 ort
8 Sk + kosten dvs. i underkant av en krone. En lignende lønn hadde også
vanlige håndverkere.
Hva slags levemåte kunne så dette bety? Den alminnelige levestandard her
i landet ble betydelig bedre fra 1850 til 1884, men sjøl da strevde gjennom
snittsfamilien med å overleve. Det ble sjeldnere etter hvert at barn gikk uten
undertøy om vinteren, og blådress og søndagskjole ble mer vanlig. En som
arbeidet i Trondheim kunne kjøpe dobbelt så mye korn for lønna han fikk
i 1870-åra, som i 1850. Med andre ord - det gikk smått om senn framover.
Sjøl om vi nå etter beste evne har gjort forsøk på å belyse det bygdesamfun
net som banken ble opprettet for og i, er det neppe mulig for oss vel 130 år
senere, å ha noe klart inntrykk av forholda. Ting som vi regner for sjølsagte,
var på den tida fullstendig ukjent. De manglet f. eks.:
- telefon - den kom først i 1890, til banken 1897
- bruforbindelse ved Øra - man måtte bruke ferge til 1860
- jernbane - kom til bygda 1904
- innlagt vatn, kloakk osv, osv.
Men nå er det sannelig på tide at vi tar for oss sjølve oppstartinga av
banken.
Dette er kunngjøringa om starten av Verdal Sparebank slik den var formulert i Nordre
Trondhjems Amtstidende 27. jan. 1854.


----
31 Vsb
----
LODDET ER KASTET
Vi gjengir i sin helhet den innbydelsen som ble spredt til bygdas befolk
ning, da opptakten til bankvirksomhet i Verdal ble tatt.
Initiativtakerne - lensmann Peder Strand Rygh, landhandler Johannes
Groth Monrad og gårdbruker Peder Borgen, var alle vel ansette, dyktige
menn som nok hadde almuens tillit, samtidig som de hadde erfaring fra ad
skillige andre verv innen bygdas styre og stell.
Forøvrig må man vel her tilføye at det heller ikke var særlig mange å velge
mellom når de forskjellige verv og ombud skulle fordeles. Begrepet «Torden
skjolds soldater» var ganske framtredende og vel egentlig også forståelig.
Bare et fåtall av bygdefolket hadde mer skolegang og lærdom enn det om
gangsskolen kunne tilby. Det vil si - de aller fleste lærte å lese i bok, og
somme lærte å skrive. Da var det ikke så rart om det ble mange «gjengang
ere» i komiteer og utvalg i bygda. Betegnelsen «med påholden penn» - mpp
- forekommer da også ganske ofte når folk skulle skrive sitt navn på doku
menter 0.1.
Språkdrakten i innbydelsen er med hensikt ikke endret. Sjøl om setningene
er lange og omstendelige, er de godt lesbare og innbydelsen forteller adskillig
«historie» i seg sjøl.
INDBYDELSE
TIL OPRETTELSE AF EN SPARESKILLINGS-BANK I VERDALEN
Under de mangesidige Bestræbelser, som i den senere Tid ere anstillede
for at forbedre de arbeidende Klassers Vilkaar, er ogsaa Ideen om Spare
skillingsbanker opstaaet, og som det synes har den vundet fortjent Aner
kjendelse.
Saaledes har man for nogen Tid siden seet en Indbydelse i denne Retning
fra vor Nabobygd Skogn, men endskjønt ogsaa vi i længere Tid have næret
Tanken om en saadan Indretnings Hensigtsmæssighed for vor Egn uden hidtil
desangaaende formedelst Tidsomstændighederne at have troet at burde fore
tage noget forberedende Skridt, - saa maa vi også tilstaa, at vi ikke i Liighed
med benævnte vore Naboer have beregnet en saadan Indretnings væsenligste
Gavn af den beqvemme Adgang som derigjennem vil aabnes til at erholde
mindre Pengelaan. En slig let Adgang er vel i en vis Udstrækning et Gode

----
32 Vsb
----
og uagtet det erkjendes, at Laan og Kredit til enhver Tid vil blive fornøden
i vore Samfundsforholde, saa vil det formeentlig paa den anden Side indrøm
mes, at Erfaring lærer, at den menneskelige Skrøbelighed ogsaa viser sig i
den Retning, at en alt for beqvem Adgang til Laan kan blive skadelig, idet
den svækker Sandsen for Erhverv og Selvvirksomhed. Vor Arbeiderklasse
især den paa Landet og efterat den har stiftet Familieforbindelse, virker desu
den i Regelen ikke under saa lønnede Forhold, at den for det daglige Behov
kan have noget tilovers til Betaling af Renter og Erfaring viser derfor ogsaa
som oftest, at naar deslige extra Udgifter paakræves, nærmer Armoden sig
med stedse voxende Skridt.
Overalt maa det vel erkjendes for en utvilvsom Setning, at den er bedre
faren, som kan staae paa egne Been, end den, som maa søge fremmed Hjælp.
Og det er derfor især som et Middel til at undgaa Trang til at søge Laan at
vi have troet at finde den væsentligste Nytte i Spareskillingsbankers Tilvær
og Søgning. Vi have nemlig haft vor Opmerksomhed henvendt paa den
Kjendsgjerning, at det i den foregaaende pengetrange Tid især har været
Tjenerklassen og den fremvoxende Ungdom, der jevnlig have havt en contant
Skilling mellem sig og endskjønt vi ikke have den Erfaring at dette Erhverv
i Regelen bortødsles i Letsindighet, hvorimod man maa ære saavel den frem
herskende Sands for en pyntelig Klædning, som den tilvæxende Trang hos
Ungdommen til at anskaffe sig enkelte Eiendele, hvorfor Brug i de kommen
de Dage paaregnes, - saa kan dog neppe den opmærksomme lagttager af
disse Forhold nægte, at Letsindigheden under disse Erhverv ogsaa ofte kræ
ver sin Andeel og at det i al Fald vilde være til mere fremtidigt Gavn at nogle
Dalere vare sammensparede indtil de paakrævedes ved ægteskabelig Forbin
delse eller ved anden forandret Livsstilling. Der trænges nemlig da som oftest
Huus og Hjem, Kreature og i det Hele taget ganske andre Ting end en stadse
lig Kjole, Komode, Chathold, Lommeuhr og Tobakspibe m.m., som i Tje
nerstanden er erhvervet, have i sin Tid kostet adskillige Penge og have imid
lertid lagt frugtesløse, imedens Eiendelene ere blevne forringede og derfor
ofte inden kort Tid efter Tjenernes Ægteskab faldbydes for en Spotpriis paa
Auctioner, de saakaldte Paakast* og flere slige Maader. Det er derfor ogsaa
temmelig almindeligt, at saadanne Familier væsentlig sætte Boe ved Hjelp af
Laan og Kredit og gjennem Forrentingen og Afbetalingen af denne Gjæld,
saaveldsom den, der sædvanligviis er en Følge af de lidet bifaldsværdige
Brudlopshøitider, trykkes Familien stadig i den Grad, at saafremt enten Fa
milien forøges eller et Uheld tilstøder, er man strax og det endog tildeels i
den bedste Alder Fattigvæsenet hjemfalden, og den forbausende Grad i hvil
ken Fattigudgifterne Aar for Aar tiltage kan ikke andet end vække Uro og Be
kymring hos hver den, der med Opmærksomhed betragte vore Forhold. Hvis
det derimod kunde blive en mere almindelig Trang, især blandt Ungdommen
*
KAST = Spillelag hvor innsatsen var å betrakte som hjelp til verten, også kalt påkast.

----
33 Vsb
----
og Tjenerklassen, allerede fra det første Erhverv den kunde gjøre at sammen
spare en contant Skilling, ja, hvis det kunde blive en fremherskende Skik og
Mode at finde mere Fornøielse i at vise sine Omgangskamerater en indholds
rig Sparebankbok, end stadselige Klæder og andre Eiendele, der kun have
en betinget Værdi, da vilde man visselig for en stor Deel undgaae at stifte
hiin Gjæld og da vilde i det Hele taget en mere heldbringende Fremtid utvivl
somt forberedes. I den Formening at en saadan Trang vil vækkes og tiltage
ved en Spareskillingsbanks Tilvær i selve Egnen og i den Tanke, at den nær
værende Periode er heldig for Iværksættelsen af en saadan Indretning tillade
vi os at opfordre vore Bøigdemænd at samvirke til Sammes Istandbringelse,
deels ved Bidrag en Gang for alle til Protokollers og Contrabøgers Anskaff
else m.m. og deels ved Antegning af Indskud i den paatenkte Bank, hvis den
kommer istand; thi udenat have nogen Vished om, at en saadan Indretning
i nogen Grad har Almenvillien for sig, vil det være forgjæves at virke for dens
Istandbringelse. For ikke at vidløftiggjøre Bogførselen alt formeget have vi
tenkt os, at det første Indskud maatte bestemmes til mindst 24 sk. , imedens
Efterskud kunne fastsættes til 12 Sk. . Hvis det efterat denne Opfordring har
cirkuleret maatte vise sig, at denne Idee i nogen Grad maatte have den almin
delig Mening for sig, vil man nærmere foranledige en Samling blandt de der
maatte tegne sig for Bidrag til Grundfond for at vedtage nogle Bestemmelser,
som Laan for Indretningen og at vælge Bestyrelse m.m. Vi tillade os at til
føie,at ihvorvel vi, som foran bemerket ikke paaregne en Spareskillings
banks væsentlige Nytte af dens Virksomhed som Laaneindretning, saa over
see vi heller ikke det Gavn, som den i saa Henseende kan stifte, blandt mere
at flere Individer kunne undgaae Aagerkarles tildeels üblue Behandling.
løvrigt er det en Selvfølge, at det forutsættes som givet, at man med fuld
kommen Tryghed kan anvende sin Spareskilling til Forøgelse ved Forrent
ning i en saadan Indretning, imedens man hidtil tildels har erfaret at flere
Ungdomme med prisværdig Omtanke har sammensparet Overskuddet af
deres Virksomhed og under Løfte om god Rente udlaant samme til trængende
Slægtninge og Bekjendte, men efterat have henstaaet i flere Aar har Laanet
tilslut vist sig at være uerholdeligt og man har saaledes haft den nedslaaende
Erfaring, at see Frugten af sin Flid og Sparsomhed tilintetgjort - ved Forfæn
gelighed og Letsindighed af de, som man har troet at gjøre en Tjeneste.
Verdalen, i December 1853
P. Rygh J.G. Monrad R Borgen

----
34 Vsb
----
MENNENE BAK IDEEN
Innbydelsen til opprettelse av en sparebank i Verdal er som nevnt under
tegnet av tre menn - P. Rygh, J.G.Monrad og P.Borgen. Felles for dem alle
var at de hadde en finger med i det meste som skjedde her i bygda på denne
tida.
La oss se litt nærmere på hver enkelt av initiativtakerne ved å ta med litt
av deres vita.
PEDER STRAND RYGH (1800 - 1868)
Da verdalingene i 1832 fikk ny lensmann, kom det til bygda en person som
skulle sette spor etter seg på flere vis. Ved sida av norsk juridisk eksamen
(1826) hadde han allerede bak seg flere år som fogdkontorist og sorenskriver
fullmektig. Han stilte med de beste skussmål fra sine tidligere arbeidsgivere
og ble etter hvert høyt verdsatt både av bygdefolket og andre. Navnet var
Peder Strand Rygh - gårdbrukersønn fra Overhalla.
I Verdal fikk han etter hvert alle tenkelige lokale tillitsverv, dessuten satt
han som stortingsmann fra 1839 og i en årrekke framover. Han var medlem
av Lagtinget og hadde sitt virke bl.a. i justiskomiteen og vegkomiteen. Som
politiker tilhørte han den såkalte bondeopposisjonen (Ueland, Valstad m.fl.
og senere Johan Sverdrup).
Av sine politiske motstandere ble han karakterisert som et kvikt hode, som
hurtig kunne sette seg inn i sakene. Han ble derfor holdt for å være blant de
dyktigste av opposisjonens menn.
Rygh tilhørte den mest sparsomme fløy blant bøndene på Stortinget, men
på den annen side arbeidet han for å fremme bevilgninger til universitet og
skolevesen.
Rygh var spesielt opptatt av utviklingen av det kommunale sjølstyre, og ar
beidet ivrig for å få folkevalgte ombudsmenn i stedet for embedsmenn. Hans
forslag om å overføre tilsynet med de umyndiges midler fra sorenskriverne
til kommunevalgte formyndere ble vedtatt i lovs form i 1857.
Mest kjent er kanskje Rygh for sin holdning i jurysaken. Han stemte for
jury loven i 1857, men da ble loven nektet sanksjon. Ved ny behandling i
1862/63 ble den vedtatt i Odelstinget. Lagtinget forkastet imidlertid loven
etter forslag fra Rygh. Med Jaabæks sparepolitikk som bakgrunn, skiftet fle
re av bøndene på Stortinget mening i jurysaken.

----
35 Vsb
----
Denne snuoperasjonen falt enkelte tungt for brystet. Jonas Lie var en av
disse. I et brev til Bjørnstjerne Bjørnson beklager han lovens fall som bl.a.
skyldes «en Lendsmand Rygh, der kun er mærkelig derved, at han kan gjøre
Børn, som faa præceteris i alle Fag til Examen». Det siktes her til hans tre
sønner Oluf, Karl og Evald Rygh, som alle ble landskjent for sin innsats i
samfunnet - de to første som vitenskapsmenn og Evald som statsråd og bor
germester i Oslo.
Peder Strand Rygh (1800-1868) lens
mann og gårdbruker på Slottet (Haug)
var en av bankens stiftere og medlem i
styret 1854-1868.
Vi nevnte at Rygh ivret for det kom
munale sjølstyre. Hans interesse for å
stifte sparebank i heimbygda har nok
sammenheng med dette. Dagens histo
rieskrivere mener at sparebankene var
den enkelte bygds forsøk på å oppnå
større sjølstendighet i økonomiske sa
ker i forholdet til sentrale institusjo
ner. På dette området hadde Rygh
samme syn som en av sine ledere på
Stortinget - Ole Gabriel Ueland.
Evald Rygh skildrer ellers sin far som
en politiker med en sjølstendig og
nøktern karakter.
Rygh var medlem av direksjonen el
ler styret i banken fra stiftelsen i 1854
og til sin død i 1868. Som nevnt var
Rygh stortingsmann og i hans fravær
møtte varamannen O. Sehm i banksty
ret bl.a. hele 1854.
Direksjonsmøtene ble holdt en gang
i måneden det første året. To av direk-
tørene møtte i banken for å undertegne kontrabøkene hver lørdag, idet man
da tok imot innskudd fra kl. 1400 - 1600. Peder Strand Rygh som også var
gårdbruker på Slottet (Haug) kjørte gjerne sammen med Johannes Groth
Monrad fra Ekle til møtene i banken.
Lensmann Rygh var gift med Ingeborg Marie (f. Bentsen). De hadde seks
barn som alle vokste opp på Slottet. Ryghs yngste datter Gusta har skildret
livet og de mange besøkende på farsgården i en artikkel i Verdal Historielags
Årbok for 1950 (s. 17).
På tross av de mange gjøremål som nødvendigvis hørte med til gårds
driften, hadde alle i familien stor leselyst. Det var nok ikke bare lensmannen
og hans tre begavede sønner som hadde et kvikt hode der på gården.
Verdalsboka - 3


----
36 Vsb
----
JOHANNES GROTH MONRAD (1797/1803 - 1873)
Som navnet også tyder på var Johs. G. Monrad utlending. Han var født i
Velje i Danmark og var sønn av sogneprest Johannes Monrad. Årstallet for
hans fødsel er noe uklart, idet en kilde har 1797, mens en annen oppgir 1803.
Regimentskirurg Johannes Monrad (1765-1840) på Ekle var en onkel av
ham, og denne forbindelsen er trolig bakgrunnen for at han slo seg ned i Ver
dal. Ifølge et utsagn kom han til bygda «ganske ung og vistnok helt übemid
let». Han giftet seg i 1831 med Jomfru Maren Andrea Muller fra Skogn. Ved
denne anledning omtales han som «Handelsmand på Øren, og opholder sig
paa Øren» .Ut fra dette skulle man tro at han ble verdaling i slutten av
1820-åra.
I prinsippet var retten til å drive handel på denne tid knyttet til byene (bor
gerskap). Tradisjonen vil ha det til at Johannes Groth Monrad var «Borger
af Trondhjem», uten at dette er nærmere bevist. Av praktiske grunner fikk
enkelte handle mot såkalt kongelig bevilgning også utenom byene. Dette var
å betrakte som et privilegium, og mange av disse landhandlerne sto seg i al
minnelighet godt. Kanskje var Monrad en av disse? At han sto seg godt, det
er sikkert. I ettertid ble han nemlig kalt «Bygdens Krøsus» - altså en søkkrik
mann.
Vi skal ikke spekulere så mye på hvordan han skapte sin formue, men en
flink mann med forstand på forretninger må han ha vært. Han ble imidlertid
karakterisert som «heftig og urimelig» av en av sine samtidige - lensmann
og samarbeidspartner i banken - Peder Strand Rygh. Omtalen får stå for
Rygh sin regning, men gir oss likevel et visst hint om mannen.
Trolig fikk han noe midler ved sine to giftemål, idet begge ektefellene var
av familier som tilhørte det såkalte øvre sjikt på rangstigen.
Vi nevnte hans landhandel, som han neppe drev uten fortjeneste. I den for
bindelse er det nærliggende å minne om «bøgdaturan» som folk fra Frøya og
Hitra gjorde bl.a. til Verdalsøra. Monrads eiendom (samme tomt som Erik
sengården), lå jo helt inn til Almenningen. Der trakk frøyværingene o.a.
båtene på land og byttet sine varer med verdalingene - sild og fisk mot korn,
poteter og kålrabi. Samtidig vet vi at det hørte to brygger til Monradeiendom
men, og det skal være rart om ikke denne virksomheten hadde adskillig be
tydning for omsetningen i Monrads landhandleri.
Vi forstår at Øras ansikt den gang var vendt mot elva, og kommunikasjons
messig var fjorden og sjøen langt viktigere enn i senere tid. Vegene var ofte
i en dårlig forfatning, og det manglet bru over elva og jernbane.
Den kapital som Monrad ervervet seg etter hvert, investerte han i fast eien
dom. Han eide i kortere eller lengre tid bl.a. disse gårdene i bygda: Holm
sveet, Mikvold store og Landstad. Da hans onkel på Ekle døde, giftet han
seg like godt med enken i 1847. Hun var datter av rittmester Bernhoft på Ros-

----
37 Vsb
----
Johannes Groth Monrad (1797/1803 -
1873) landhandler på Øra og senere
proprietær, var en av dem som ivret
mest for å starte en spareskillingsbank
i Verdal. Formann i styret 1854-1873.
voll og het Martha Nicoline. Dermed
ble han eier av Ekle, og landhandleren
Monrad var blitt til proprietær (god
seier) Monrad.
Monrads dyktigheter som gårdbru
ker kjenner vi ikke til. Vi merker oss
imidlertid adskillig økning i besetnin
gen på Ekle i tiåret 1865-75. Johannes
Groth Monrad eller «gamle Monrad»
eide gården i åtte av disse årene. Som
nevnt innledningsvis døde han i 1873
og hans eneste sønn (av 1. ekteskap)
Anton Bendix ble da proprietær på
Ekle.
Med bakgrunn i det vi nå har hørt
om Monrad, er det lett å forstå hans
interesse for å få igang bankvirksom
het i lokalmiljøet.
Da han startet sin landhandel i Ver
dal, var det ingen bank nærmere enn
Trondheim. Levanger Sparebank ble
imidlertid stiftet i 1843, og da var
landhandler J. G. Monrad en av stift-
erne. Det kan neppe være noen annen enn «gamle Monrad»
Bankforbindelse på Levanger og forretning på Verdalsøra var lite praktisk,
særlig om vi tenker oss tilbake til omkring midten av forrige århundre.
Da tanken om en lokal sparebank for Verdal ble unnfanget, synes det som
om Monrad var den ivrigste av alle. Han satset hele 7 Spd. i grunnfondet.
Dette var det største bidraget, men kanskje var det også han som hadde mest
å unnvære.
Monrad ble naturlig nok formann i direksjonen (styret) for den nystiftede
banken, et verv som han skjøttet til sin død i 1873.
Monrad hadde mange tillitsverv i årenes løp, og var bygdas ordfører i peri
oden 1843-49. I 1862 solgte han sin eiendom i Gamle Storgate på Øra og
Tvistvold for til sammen 2500 Spd. Kjøper var Carl Julius Sættem, først han
delsbetjent, senere kompanjong hos Monrad, også kjent som Verdal Spare
banks første kasserer.
Som eneste arving var det en betydelig formue hans sønn Anton Bendix
overtok i 1873. På farens begravelsesdag ga han 200 Spd. «til Beklædning af
fattige Børn inden Bygden».


----
38 Vsb
----
PEDER ERIKSEN BORGEN (1793 - 1874)
Det finnes neppe noen tvil om at de to stifterne som vi allerede har forsøkt
å skildre var personligheter som folk la merke til, og som enda ikke er glemt,
sjøl over hundre år etter sin død. Den tredje av stifterne - Peder Eriksen
Borgen - synes kanskje i ettertid å komme noe i skyggen av sine mer kjente
medspillere. Men når det er sagt, skal vi straks legge til at Peder Eriksen
Borgen slett ikke var noen hvem som helst.
Per Borgen som han ble kalt til daglig, var født på Trygstad store i 1793.
Foreldrene var Erik Pedersen Trygstad og Marit Iverdsdtr. Østgaard. Tryg
stad store var en av de mange gårder som ble ødelagt ved rasulykken i 1893.
Allerede som attenåring ble han ansatt som omgangsskolelærer etter Jacob
Balgaard. Trolig hadde han sjøl gått på skole hos den samme Balgaard, som
var en særdeles dyktig lærer i sin tid. Peder Eriksen Trygstad tilegnet seg
gode kunnskaper, og hans dyktighet var alminnelig kjent.
Borgennavnet fikk han da han giftet seg med dattera på Borgen - Sirianna,
og ble gårdbruker der etter Hans Pentz Borgen i 1825. Ekteparet fikk sju
barn, hvorav den ene Peter Andreas Pedersen Borgen var kasserer i banken
fra 1873 til 1886. Om ham heter det at han hadde en sjelden flott håndskrift
og førte bankens bøker på en utmerket måte, sjøl med bare folkeskolen som
utdannelse.
Lokalmiljøet fikk i mange år glede av Peder E. Borgens dyktighet, idet han
foruten å være styremedlem i banken (1854-65) også var medlem av herreds
styret, forlikskommissær (1848-65), kirkeverge i Stiklestad og hadde dess
uten mange andre kommunale verv.
Borgen ble valgt til stortingsrepresentant for Nordre Trondhjems Amt i
1836 og var medlem av næringskomiteen.
I kulturbindet av Verdalsboka heter det i en omtale at ingen av bygdefolket
som var av bondeslekt, var så mye med i det offentlige liv utover i det forrige
århundre, som Peder Borgen.

----
39 Vsb
----
TIDSROMMET 1854 - 1879
Starten og de første spesiedalerne
Hva slags mottagelse fikk så tanken om en spareskillingsbank for Verdal?
Innbydelsen fra herrene Rygh, Monrad og Borgen ble også inntatt i Nordre
Trondhjems Amtstidende (3. januar 1854), som den gang var nærmeste avis
til Verdal.
Avisas redaktør roser tiltaket og uttrykker ønske om at de «værdalske
Indbyderes patriotiske Foretagende fremmes og lykkes». Videre skriver avisa
at tiltaket vil være en rettesnor for andre bygder, som vil ha nytte av de erfa
ringene man gjør i Verdal.
Redaktøren avslutter med at bygda er heldig som i sin midte har «nogle for
Almenvellet virksomme Indvaanere, der forhaabentlig ikke opgive en i sig
selv overmaade god Plan, om den end mulig i Begyndelsen ikke fremmes
efter ønske; thi Almenaand det er, hvad næsten alle Bygder fattes».
Bekjentgjørelsen om bankens start står i Amtstidende for 27. januar 1854.
Avisa har følgende kommentar til håndteringen av saken:
det kan man kalde at faae en Ting istand i en Fart, og forsaavidt maa
Værdalen virkelig staa for andre Præstegjelde som et lysende Exempel.
I bekjentgjørelsen får vi bl.a. vite:
At den under 14de dennes grundlagte og oprettede Spareskillings-Bank
for Værdalens Prestegjeld vil begynde sin Virksomhed fra førstkom-
mende 4de Februar osv.
Denne bekjentgjørelse gir oss svar på et tidligere übesvart spørsmål, nem
lig bankens egentlige stiftelsesdato. Det var altså 14 .januar - samme dato
som bankens første plan ble vedtatt, mens åpningsdagen overfor publikum
var 4. februar 1854.
Annonsen er underskrevet av samtlige i «Directionen» - eller styret - J.G.
Monrad, P. Borgen, Mort. Moe, O. Sehm og O. Hage. Peder Strand Rygh
var også «directør», men han var stortingsmann på denne tid, og O. Sehm
var hans varamann i bankstyret.
Som nevnt innledningsvis vil vi forsøke å unngå for mye terping på tall i
denne beretning, men helt utenom tall kommer vi naturligvis ikke.
Til det såkalte grunnfondet ble det tegnet bidrag for til sammen 58 spd og
60 sk, altså omkring kr. 230,-. Et heller spinkelt grunnlag å starte en bank
på, sjøl om pengeverdien var en helt annen den gang. Til sammenligning kan

----
40 Vsb
----
nevnes at Trondhjems Sparebank ble opprettet i 1823 med et grunnfond på
1.569 spd, Levanger og Skogns Sparebank i 1843 med 120 spd og Stod Spare
bank (senere Stod og Steinkjer) i 1825 med 41 spd.
I et tidligere avsnitt nevnte vi de såkalte kornmagasinene som ble opprettet
i flere bygder utover landet fra slutten av 1700-tallet. Etter hvert som dette
fellesforetagendet ble solgt omkring 1850, ble midlene brukt som grunnfond
i svært mange av de sparebankene som ble opprettet på denne tid.
Dette var ikke tilfelle her i bygda. Til grunnfondet i Værdalens Spareskil
lingsbank var det iflg. liste og regnskap bare private bidragsytere.
Enkelte av bygdesparebankene var iflg. statuttene så tilknyttet kommunens
organer at formannskapet ble bankens styre og kommunestyret ble forstan
derskap.
I Verdal kan en heller ikke finne noe i bankens første plan som tilsier at
bankens organer skulle være identiske med kommunens. En annen sak er det
imidlertid at de aller fleste av bankens ledelse også var innvalgt i Verdalens
Herredsstyrelse.
«plan
®partf!iQings»B3(inFm grunblaggtS »eb be 3nb|?ub, forn
(Snfjoft fiioiQig trgntr fig for og forn forbtierr rentefrie og
uopfagtt i minbft 3 Har. Sjtni gormaal er at mobtage
t>enge, ifctr of Irbeib»» og Zjener>JtlaSfen, for at gjsre
©ammf ftugtbringenbe for (Surne teb Seregning af 9?tn«
ter og eeb at lagge Renterne til .Kapitalen. Snbffubent
tiltre ben, for fcoiJ Stegning be ere gjorte, og baat til
benneft Siaabigbeb, ooerenSflemtnenbe meb be oebtagne 9leg»
ler, üben at tatt uncerfafiebe noget Slags Xfbrag cllec
jDmfoftninger for beret Soroaltning.
8 2.
3nbffubene, ber ferde ©ang gjøreS i fßanfen, maae
ei vare unber 24 QftDing SptcieS. Giben mobtaget 3n6»
(Tuft af minbft 12 CfiQing for ivtt ©ang. 92aar SnbfTu*
bet er 60 G tiUing forrentes bet of 33anfen firar meb 4rc
$rocent aarlige Stenter. Dt inbflubte Summet antegnet
Utsnitt av bankens første plan eller vedtekter, datert 14. jan. 1854.


----
41 Vsb
----
Men hvem var så de «dristige» menn som satte sine spareskillinger inn i
dette for verdalingene nokså ukjente foretak?
Av «Indbydelse til Oprettelse af en Spareskillingsbank i Verdalen» ser vi
allerede i første avsnittet at «Ideen om Spareskillingsbanker» er oppstått i for
bindelse med forsøk på å bedre «de arbeidende Klassers Vilkaar».
Hvis vi imidlertid tar for oss listen med de 40 bidragsyterne til grunnfon
det, er det svært få som yrkesmessig og sosialt kan plasseres i arbeider
klassen. På samme måte er det også med innskyterne den første tida, men
dette skal vi komme tilbake til.
Gårdbrukerne er den dominerende gruppen blant bidragsyterne, de utgjor
de mer enn halvparten. Ikke særlig overraskende i ei jordbruksbygd som Ver
dal. Ellers finner vi både lensmannen, skolelæreren og poståpneren på lista
vår. To landhandlere, to «overjegere» og en kaptein er også blant bidrags
yterne. Geistligheten er bra representert med både sognepresten, kapellanen,
to kirkesangere og en organist.
Den eneste av bidragsyterne til grunnfondet som man kan si har direkte til
knytning til tjener- eller arbeiderklassen er strandsitter Michal Gevig (Skje
vig) i Rostadgården. En strandsitter var nærmest en husmann som satt på lei
et eller bygslet jord. Gårdene Mikvold, Maritvold, Borgen og Østvold, som
på denne tida var grunneiere på Verdalsøra,hadde såkalte strandsittere på sin
grunn. Gevigs bidrag var på 1/2 spd (kr. 2,-). Ellers var bidragene i størrel
sesorden fra 1/2 til 7 spd.
Hvor i bygda var så interessen størst for «en saadan Indretning»? De fleste
bidragsyterne var bosatt i nedre del av bygda (Vinne og Stiklestad), Øra er
representert, et par fra Inndalen, og fra Vuku kom bl. a. sønn av «Volsmeden»
Aage Wohlen og naboen Andor Wohlen med sine bidrag. Kirkesanger Ole
Hage på Ekren, som forøvrig var ordfører i bygda på denne tida, var nokså
sjølskreven skulle en tro. Omgangsskolelærer Ole Efastsen fra Holmlia kom
også med sin skjerv, men så er det et langt sprang - helt til svenskegrensa.
Ryktet om den nye banken har kommet «Fjeldbonde Ole Straadal» for øre.
Innbydelsen til å starte banken er datert desember 1853, så kanskje har den
gode Ole vært «me Vukukjerka på julmess» og der hørt innbydelsen opplest
på kirkebakken?
Det er lite trolig at han sjøl reiste den lange vegen til stiftelsesmøte midt
vinters, men vi kan kanskje tenke oss at ordfører og kirkesanger Ole Hage
var hans budbringer.
Hvem hadde nytte av banken?
I startfasen for banken var åpningstida heller kort. Av bekjentgjøring i
avisa går det fram at det hos bankens kasserer C.J.Sættem vil kunne gjøres

----
42 Vsb
----
Bankens første kassabok.


----
43 Vsb
----
På side 1 i kassaboka er innbetalingene til grunnfondet postert.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

----
44 Vsb
----
«Indskud hver Løverdags Ettermiddag fra kl. 2 - 4, ligesom ogsaa Ansøgnin
ger om Pengelaan modtages - »
Vi har gått gjennom de aller første protokollene både for innskudd og ut
lån, for om mulig å få fram et inntrykk av hvem som besøkte Sættems kontor
de to første åra (1854-55). Med andre ord hvem som brukte banken, og hva
slags ærend de var ute i.
Banken ble naturligvis mest brukt
av verdalinger - ettersom det jo var i
Verdal kommune den hadde sitt sete.
Imidlertid viser det seg at også en del
fra de nærmeste bygder fant vegen dit
allerede fra starten. Av de 190 inn
skudd som ble foretatt i 1854 og 1855
var det hele 165 kunder som var her
fra bygda, mens det fra Røra var 16
innskytere og fra Inderøy 6. En beit
støing og en sparbygg hadde også noen
skillinger å sette på bankbok. Den
mest langvegsfarende innskyter var
imidlertid «Niels Anderssen Ramsvi
gen af Lofoten». Hans førsteinnskudd
var på 100 spd (kr. 400,-) i 1854, og
kontoforholdet varte helt til 1870. Den
samme «Niels» har muligens i en peri-
Carl Julius Sættem. En av stifterne og
ode eller to bodd her i bygda. Kanskje kasserer 1854-1872.
kan hans kontakt med Verdal ha sammenheng med Lofotfisket? Enkelte ver
dalinger prøvde seg jo også på dette eventyret.
Tar vi for oss størrelsen på de første innskudd er det små beløp sett med
våre øyne. Godt over det halve av innskuddene var fra 1-20 spd, mens 10
innskytere hadde et førstegangsinnskudd mellom 100 - 200 spd, og det
største innskudd var på 300 spd (kr. 1.200,-). Dette skulle kanskje tyde på at
verdalingene var forsiktige og en smule skeptiske til dette nye og moderne
foretak som en bank var den gangen. Sjøl om kontanter etter hvert ble mer
vanlig som betalingsmiddel, var det stor verdi på pengene, og i den vanlige
hverdagen ble nok tjenester ofte betalt med varer. Folk flest hadde neppe
mange skillinger liggende på kistebunnen.
Hvem var så de første innskyterne, og hva drev de med i det daglige?
Allerede i den første plan (vedtekter) for Værdalens Spareskillingsbank står
det i §4: «Enhver Indskyder er pliktig til at opgive sit rette Navn og sin Næ
ringsvei.»


----
45 Vsb
----
Dessverre er ikke dette punktet i vedtektene fulgt opp hundre prosent, slik
at vi mangler næringsveg eller yrkesbetegnelse på en del. Men tendensen sy
nes å være at gårdbrukere og husmenn til sammen utgjør omlag 20% av an
tall innskudd, og lønnsmottakere omlag den samme andel. Handel og hånd
verkere er det heller få representanter for, og innskudd fra det offentlige og
institusjoner er det også lite av. Institusjoner, ja - det var bare et fåtall som
fantes av slike på denne tida. Men en er i hvert fall adskillig eldre enn ban
ken, nemlig «Wærdalens Brandassurance Selskab» (oppr. 1832), senere Ver
dal Gjensidige Branntrygdelag. Allerede på bankens første kontordag ble det
åpnet konto av laget - innskudd 25 spd - et kundeforhold som fremdeles eksi
sterer. Forhåpentligvis til glede og gagn for begge parter. Verdal kommune
var naturlig nok blant de aller første kunder. Ole Hage, som var ordfører den
gang, sørget for et innskudd fra «Wærdalens Fattigcasse», og både Stiklestad
og Vinne kirker plasserte også noen av sine midler i banken. En annen og
ganske dominerende gruppe av innskytere var de såkalte myndlinger. Dette
var midler som tilhørte barn (altså umyndige), som etter å ha mistet mor eller
før hadde arvet midler. Under overformynderiet hørte også penger som til
hørte personer som på grunn av sykdom var umyndiggjort. Disse midlene be
tydde nok en «stabil» og verdifull innskuddsmasse for den nye banken. På den
annen side må man kunne anta at banken både for overformynderen og andre
som hadde andres penger i sin varetekt, var med og dekket et behov - i dette
tilfelle for en sikker og trygg oppbevaring.
Før vi forlater innskyterne og hva de var beskjeftiget med, skal vi ta med
litt om noen for oss i dag uvanlige titler. Blant de første innskyterne finner
vi tre jomfruer, en enkemadam, to frøkener og fire gardmanns sønner. Begrep
som frue og frøken, madam og jomfru, for å ta med spinnesida, har gjennom
århundrene skiftet betydning og med ulik hastighet gått nedover på rangsti
gen. Ordet madam ble i siste halvdel av forrige århundre brukt om gifte kvin
ner av borgerskapet og de lavere klasser av embedsstanden. Mens vi i dag
forbinder ordet jomfru med dyd og ærbarhet, hadde ordet tidligere en annen
betydning. Døtre av madamer ble titulert som jomfruer, uansett hvordan det
sto til med ærbarheten.
Den ene av de tre jomfruene som var innskytere i banken i 1854 var Chris
tiane Bentsen. Hun bodde i 1865 på Haug og brukte også da samme tittel.
Hun var en søster av lensmann Ryghs kone, som kalles «Madame». Som titler
på de tre døtrene på gården bruktes også «jomfru» ved samme anledning.
Johs. Groth Monrads kone ble også kalt «Madame». Da den tredje av ban
kens stiftere, Peder Borgen, åpnet konti for sine barn like etter starten av ban
ken, ble de imidlertid kalt henholdsvis «ungkarl» og «pige». Dette var nok
et utslag av den tids sosiale rangering. Som nevnt tidligere var Peder Strand
Rygh bygdas lensmann med juridisk embedseksamen, og Monrad skal ha

----
46
----

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

----
47 Vsb
----
vært «Borger av Trondhjem» (og meget formuende), mens Borgen, på tross
av at han var stortingsmann og vel ansett - var av gårdbrukerslekt. Både be
tegnelsen «dreng», «ungkarl» og «pige» går igjen svært ofte som titler på inn
skytere.
Tilsynelatende ble disse brukt om ugifte menn og kvinner av «folket» og
behøvde ikke bety tjenestedreng eller pike.
Behovet for utlån
I bankens to første driftsår ga «Directionen» klarsignal for utbetaling av i
alt 212 lån, omtrent like mange hvert år. Hvor mange som mer eller mindre
skuffet måtte godta «ikke innvilget», kjenner vi imidlertid ikke til.
Av de utbetalte lån gikk de aller fleste til verdalinger, men to fra Levanger,
to fra Skogn, tre fra Røra og en fra Sparbu var også låntakere i den nyopp
rettede banken.
Ser vi på den yrkesmessige fordelinga er det så absolutt gårdbrukere og
husmenn som dominerer bildet - altså primærnæringen. Vel fem prosent av
de utbetalte lån er gått til gruppen håndverk og handel, og vel seks til lønns
mottakere. På Øra bodde det i 1865 til sammen 43 personer som drev et eller
annet håndverk. Sjøl om det fantes håndverkere utover bygda, var nok de
fleste bosatt på Øra. Av utbetalte lån i 1864 og 1865 var det bare seks som
ble opptatt av håndverkergruppen. Om vi skal ta dette som uttrykk for forsik
tighet med å ta opp lån, eller at kravet til kontante driftsmidler var lite, er
ikke godt å si. For en etablert håndverker var det trolig lite å investere i, og
billig arbeidskraft var neppe mangelvare. Dette kan være noe av forklaringa
på det beskjedne lånebehovet for håndverkergruppen.
For å få fram et bilde av det som rørte seg på Øra og i bankens nærmeste
omkrets - skal vi ta med oss noen tall fra folketellinga i 1865. I tillegg til
håndverkerne, som vi allerede har nevnt og som var en stor gruppe i «bybil
det», fantes det 10 fiskere, 4 handelsmenn, jordmor og lærerinne. Adskillige
handverkssvenner og drenger må vi også ha med og dessuten ølbrygger, vin
handlerske og en «spillemand». Når vi også tar med Einar Moe, som var poli
ti og skulle holde styr på det hele, er bildet av Øra anno 1865 så noenlunde
gjengitt.
Kommunale oppgaver som bl. a. bygging av skoler, helsevesen og vegstell
var enda ikke kommet ordentlig i gang på midten av attenhundretallet. Skole
bygninger fantes bare på Øra og i Vuku, ellers ble skolen holdt rundt omkring
på gårdene i hver skolekrets. Med andre ord, det var heller smått med offent
lig virksomhet. Dette er også et inntrykk man sitter igjen med etter å ha gått
gjennom bankens låneprotokoller. I løpet av bankens femten første driftsår

----
48 Vsb
----
er «Werdalens Commune» innvilget tre lån, og alle var forholdsvis små og
kortsiktige.
Vi var inne på dette med skolebygninger. Fra 1850 og framover var det ge
nerelt ei framgangsrik tid både for skolen og opplysningsarbeidet.
Særlig etter 1860 fikk man en rivende utvikling. Ett av de største problem
i den gamle omgangsskolen var mangelen på «examinerede» lærere. Utover
landsbygda var det nemlig svært få av lærerne som hadde gått seminariet (læ
rerskolen). Nå ble det smått om senn en forandring på dette - stadig flere
tok eksamen fra fagskole, og utdannelsen ble mer krevende. Men hva har nå
dette med bankens historie å gjøre? Sjøl om studielån i organiserte former
nok var et ukjent begrep enda, kan vi finne adskillige både studenter og semi
narister når vi blar litt i bankens låneprotokoller. Et lite eksempel:
Høsten 1864 fikk seminaristene Jacob Aas, Johannes Faber og Lars John
sen Aasen omtrent samtidig utbetalt nye lån i banken. De gikk da alle tre på
Klæbu seminar, og sto foran et nytt skoleår der. Johannes Dahl skriver i Ver
dalsboka at «vegen om seminariet var både lang og dyr». Det finner vi ingen
grunn til å betvile, men alle tre ble etter eksamen flinke lærere i heimbygda,
og satte positive spor etter seg blant ungdommen i bygda. Banken på sin side
kunne konstatere enda et bevis på behovet for institusjonen.
Johannes Groth Monrad og Peder Strand Rygh kjørte ofte sammen til styremøtene i
Sparebanken.


----
49 Vsb
----
Skiftende tider
Bankens historie er naturligvis svært nære knyttet til bygdas historie i sin
alminnelighet, og skulle på forskjellig vis være et slags speilbilde av bygde
samfunnet som banken har sitt virke i.
Detaljer og vedtak fra styrets side i bankens første 25-årsperiode er vi av
skåret fra å gi, da protokollen fra den gang er borte.
Imidlertid skjedde det ting både ute i verden og her heime, som i tur og
orden fikk betydning for folk i lokalmiljøet, og dermed også for banken.
Høykonjunktur og problemer med tilførsel av korn under Krimkrigen
(1853-56) førte til høye priser på jordbruksvarer. Etter en kriseperiode om
kring 1860, ble det igjen bedre betaling for disse varene under den fransk/
tyske krig (1870-71). Med andre ord var det økonomiske oppgangstider, og
folk fikk mer kontanter mellom hendene.
Dette kan vi også registrere i bankens regnskaper. Fra 1865-69 steg inn
skuddene med vel 8.000 spd, men i det neste femåret steg de med hele 27.000
spd.
Av amtmannens femårsberetninger framgår da også at den økonomiske til
stand som var i tilbakegang i vårt fylke i sekstiåra, i høy grad har bedret seg
i perioden 1871-75.
Dette hadde sin bakgrunn i «jævnt gode Aarringer» og høye priser både i
jord- og skogbruk. Folk fikk bedre betalt for sitt arbeide, noe som igjen kom
kommunene til gode. Det ble mer penger til veger, skoler osv.
Vanskeligheter med å få tak i «Tjenestetyende og Dagarbeidere* kan imid
lertid iflg. amtmannen være en hindring for en videre positiv utvikling.
Kriseperioden først på 1860-tallet som vi var inne på, forårsaket bl. a. en
omlegging av driftsmåten i jordbruket. Fra kornavl gikk man over til husdyr
bruk. I Trøndelag økte husdyrbestanden mest mot 1875, det skjedde her en
nokså rask omlegging fra korn til husdyr.
Omlegginga til melkeproduksjon satte fart i utbygginga av meierier og yste
rier. Fra 1876 kan vi registrere den første spede begynnelse til meieridrift i
Verdal, idet både Volhaug Ysteri og Leirådalen Meieri kom i gang da.
Forbindelsen mellom meieribruket og dermed melkeleverandørene og Spa
rebanken var et faktum fra første stund. En forbindelse som synes å ha vært
til nytte for begge parter.
Stadig ut fra amtmannens beretninger kan vi registrere en større framgang
i fedriften enn i jordbruket forøvrig i perioden 1876-80. «Almuen» har fått
øynene opp for at rikelig foring, bedre behandling av melken, gode avlsdyr
og større, lysere fjøs, hadde stor betydning for resultatet.
For den økonomiske tilstand i sin alminnelighet slår imidlertid amtmannen
fast at det har vært tilbakegang i nevnte femårsperiode. Som grunnlag for

----
50 Vsb
----
dette bruker han oppgaver over samlet pantegjeld, avholdte utpantinger, an
tall tvangsauksjoner, osv. Amtmannen har ingen annen umiddelbar forkla
ring, men nevner at nedgang i prisene både for skogs- og landmannsproduk
ter kan være en mulig årsak, og tilføyer:
Muligt er Almuens levesæt heller ikke længere ganske saa tarveligt,
som det tidligere har været.
Slutten av 1870-åra er da også beskrevet som en krisepreget periode av da
gens historieskrivere. Adskillige konkurser kjennetegnet året 1879 generelt,
og i «vår bank» var det nedgang både i forvaltningskapital og innskudd dette
året. Med andre ord: Folk måtte ty til reservene.
Hvorvidt det hadde sammenheng med de trange tider vet vi ikke sikkert,
men i styremøtet for juni 1879 ble det ganske enkelt vedtatt:
Udlaan bliver ikke bevilget for denne Maaned.
Dette var «mot normalt», som det heter i en annen sammenheng. Senere
på året, i desember - ser det ut som om situasjonen har endret seg noe. Da
har man i alle fall kr. 1.600,- til overs, som styret vedtar å plassere i Den Nor
denfjeldske Kreditbank.
I Amtstidende for 9. juni 1876 forteller avisas korrespondent løst og fast
fra Verdal, og nevner bl. a. oppstartinga av meieridrift. Han framhever dette
som «heldige Foretagender fremfor Oprettelse af Brænderi», som det altså
ble arbeidet for allerede da.
Den samme korrespondenten forteller også om stor snøsmelting i fjellet,
som igjen gjør at elva går over sine bredder «og Jensens (Nikolai) store Tøm
mermasser faar nu hurtig Skyds ned til hans Dampsag nede ved Øren».
I et annet nummer av Amtstidende kan vi lese følgende annonse, som for
teller om en annen virksomhet:
Tøndebunder
af Gran kjøbes af
Værdalsørens Tøndefabrik
Som en konklusjon på disse våre små glimt fra arbeidslivet i Verdal kan
vi si: På tross av enkelte nye tiltak, var det lite endringer i næringslivet i den
periode som vi nå har vært gjennom. Vi blir stadig minnet om at det meste
av virksomheten har tilknytning til jord- og skogbruk.
Kronereformen og ny plan for banken
Fra 1816 og til 1875 hadde vi her i landet dette myntsystem: 1 speciedaler
= 5 ort = 120 skilling. Norge ble tilsluttet den skandinaviske myntunion fra
1875, og da fikk vi den myntenheten som vi kjenner i dag: 1 kroner = 100
øre.

----
51 Vsb
----
Gammel rentetabell som har tilhørt
Elling Ellefsen Indahl. Myntenheten er
spesiedaler og etter som kronereformen
kom i 1875, må den være eldre enn som
så. Den er nok ført i pennen av skrive
lærer Ole Halvorsen, som bodde på
Spellåkeren på Øra. Han er omtalt
nærmere i Verdal Historielags Årbok
Verdalsboka — 4

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

----
52 Vsb
----
Imidlertid ble ikke speciedaleren borte over natta, og det er først fra nyttår
to år senere at det brukes kroner og øre i bankens regnskapsbøker. Forholdet
speciedaler og kroner ble da slik:
Vi er nå endelig kommet så langt fram i tid at vi har styrets og forstander
skapets protokoller intakt. Vi skal referere noe fra det første møte som er om
talt i protokollen - nemlig fra forstanderskapet:
Aar 1878 den 19de December, blev efter forudgaaet Bekjendtgjørelse
den ifølge § 16 i Spareskillingsbanken Plan bestemte aarlige General
forsamling afholdt i Spareskillingsbanken Lokale paa Verdalsøren ved
hvilken undertegnede, Bankens Bestyrelse og Medlemmer af Forstan
derskabet vare tilstede, og foretoges
Da!
1) Den af Directionen i dag fremlagde nye Plan for Værdalens Spare-
skillingsbank blev i helhed enstemmig vedtaget, og bliver kongelig Ap
probation at indhente.
Av andre saker som ble behandlet på samme møte kan nevnes:
Innlånsrenten ble bestemt til 5% og utlånsrenten til 6% «Direktørernes
Honorar» ble satt til kr. 80,- og formannens til kr. 120,-.
Til møtet var det også kommet en søknad om bidrag fra «Værdalsørens Op
siddere» til «Nattepatrullen» eller den tids brannvakt eller vekterordning. For
standerskapet bevilget kr. 20,- for 1879.
Den nye planen for banken som altså kom i 1878, har lite nytt i seg. Det
dreier seg mest om den språklige utforming.
Etter bankens første plan var det en alvorlig sak å være fraværende fra ban
kens møter uten gyldig grunn. Da risikerte man bot til «Bankens Fond», og
var dessuten medansvarlig for de vedtak som ble fattet. Denne bestemmelsen
ble tatt bort i 1878.
Som en kuriositet kan nevnes at både den gamle og den nye planen innehol
der bestemmelser om begrensning av innskuddene. I § 4 i planen fra 1878
heter det:
Ingen maa i Spareskillingsbanken eie mer end 5.000 Kroner, med min
dre Direktionen skulle finde det for Indretningen gavnligt. Direktionen
kan nægte at modtage større Indskud end 500 Kroner ad gangen.
Ved unødig stor innskuddsmasse og forholdsvis lite pågang etter lån, eller
små muligheter for andre «frugtbringende» plasseringer, lå det en fare for sto
re renteutgifter for banken.
Et annet moment var at styret i sine disposisjoner måtte ta «Hensyn til den
størst mulige Sikkerhed» ved plassering av bankens midler.


----
53 Vsb
----
TIDSROMMET 1879 - 1893
Lokalitetene
Ved inngangen til en ny periode av bankens historie, kan det være naturlig
å se på hvor banken hadde sitt tilhold den første tida.
Bankens ledelse var sjølsagt interessert i lokaler i sentrum av Øra, som den
gang var nærmere elva. Butikker, fergested og vegforbindelse nord/sør var
da å finne i strøket Gamle Storgate/ Veita.
Og sentralt ble det - man fikk nemlig fra starten av lokale hos kjøpmann
Sættem i Gamle Storgate. Han stilte sitt kontor til disposisjon for banken, og
var også som nevnt den første kasserer. I denne gården drev landhandler og
bankdireksjonens formann fra 1854 til 1873 - Johannes Groth Monrad - sin
virksomhet fra ca. 1831. 1 dag er det Eriksengården som står på denne tomta.
Dette bildet er utlånt fra Sparebankforeningen og er ikke Værdalens Spareskillings
banks pengekiste. Trolig var det noe lignende man brukte her også, før man fikk
«indmuret Jernskab».


----
54 Vsb
----
Monrad sto formelt som eier av gården til 20. august 1862, da Carl J.
Sætten^ fikk skjøte på eiendommen. Sættem var egentlig fra Orkdal, og kom
til Verdal som handelsbetjent hos Monrad. Senere ble de kompanjonger, og
enda i 1861 er post til firmaet adressert slik: «Herr Kjøbmand Sættem eller
Handelshuset Monrad, Værdalsøren». Den samme Monrad, som var en inn
flytelsesrik herre i bygda, slapp vel ikke sånn uten videre tøylene fra seg, sjøl
om han på denne tid bl.a. var eier av gården Ekle.
Den eiendommen som Sættem overtok besto av følgende hus: «1 Vaanehus
med Tilbygning, 2 Brygger, 2 Stabur, 1 Fjøs, Stald- og Ladebygning, 1 Bor
gerstue og 1 Bryggerhusbygning.» Bygningsmassen bærer preg av en mange
sidig virksomhet, og alt dette var midt inne i Øra.
Muligens som en følge av nedtrapping hos Sættem (han døde i 1875) flyttet
imidlertid banken i 1873 til Kindberggården. Som kjent ligger også denne
gården i Gamle Storgate, så man flyttet bare litt lenger sør i samme gate.
I Kindberggården var det stor aktivitet med bl.a. skyss-stasjon, utkjøring
av post, garveri og losjihus. Alt dette var jo virksomheter som hadde nytte og
behov for en bank i sin nærhet. Husleia i Kindberggården var 30 spd for året
(ca. kr. 120,-), som senere steg til kr. 160,-.
Nybygget «ved Einar Moes have».
Tanken om - og behovet for - et eget hus for banken, ble naturlig nok mer
aktuelt etter hvert som banken fikk bevist sin berettigelse i bygdemiljøet.
Øket arbeidsmengde var utvilsomt en av årsakene til bankens byggeplaner,
som ble tatt opp til alvorlig overveielse mot slutten av 1880.
Etter at handelsnæringen på bygdene ble frigitt (1842), fikk man adskillig
nyetablering av gruppen «handlende». I tredveårsperioden 1845-75 steg antal
let landhandlere, eller såkalte frihandlere, med 1.200 i Norge. På Verdalsøra
var det i 1865 (folketellinga) 4 stk. som kalte seg handlende, mens det ti år
senere var øket til 11. Dette var en gruppe næringsdrivende som gjennom en
sterkt økende vareomsetning, førte til en travlere dag for bankkassereren og
de to «direktørene» som i følge planen hadde ansvaret for den daglige dont
ved bankskranken.
En annen viktig årsak, som nok også var med og framskyndet planene om
eget hus, var mangelen på en sikker oppbevaring av verdiene som banken for
valtet. Flere vedtak i styret og forstanderskapet i 1880 tyder på at «Bestyrel
sen» har hatt problemer med dette.
Etter en henstilling fra kassereren besluttet styret i augustmøtet at «der til
Bankens Vexelobligationers Opbevaring anskaffes et Blikskrin, og at dette
midlertidig opbevares paa Postkontoret».

----
55 Vsb
----
Så er vi kommet fram til generalforsamlinga som ble avholdt den 11. no
vember 1880. Vi refererer fra protokollen:
Directionen fremsatte forslag om grundet paa den Usikkerhed, der i
den senere Tid har vist sig ligeoverfor lignende Jernskab som det Ban
ken nu faar, nemlig i Ildebrandstilfælde at man burde faa nevnte Skab
herstedes indmuret, at man først da føle Sikkerhed for Bankens ivæ-
rende Bøger og kontante Beholdninger.
Videre foreslo styret for forstanderskapet «at opføre et eget Lokale for deri
at anbringe et Ildfast Skab tilligemed Bolig for Cassereren».
Generalforsamlinga nedsatte en komite til å arbeide videre med spørsmålet
om tilfredsstillende lokaler for banken. Den skulle bestå av tre av styrets
medlemmer, og dessuten lensmann Wessel og løitnant Holst. Komiteen fikk
som oppgave å beregne kostnaden av å ha egen gård, i motsetning til å leie
lokaler. Det er tydelig at forstanderskapet ønsket en snarlig avklaring på sa
ken, for komiteen fikk frist på seg til den 15. januar 1881.
Tanken på de katastrofale følger som et «Ildebrandstilfælde« kunne få for
banken, har nok påskyndet byggeplanene. For allerede i møte den 28. desem
ber ble det gjort vedtak om bygging av eget hus (mot 4 stemmer). Bygningen
med uthus var kostnadsberegnet til kr. 5.200,-. Martin D. Muller, Holst,
Petter Lyng og A.B. Monrad ble samtidig valgt til byggekomité, og med en
forvaltningskapital på vel 422.000 kroner og et fond i underkant av 40.000
kroner som bakgrunn, ble prosjektet gjennomført.
Vi har vært inne på at sentrum på Øra tidligere var ved elva. Her sto husene
tett i tett, og det fantes neppe noen ledig tomt for bankens nybygg. Nei, da
var det bedre plass i Nordgata. Man hadde allerede håndgitt ei tomt der -
«ved siden af Posthuset», trolig der jernbanelinja nå går. Det ble imidlertid
til at man valgte nabotomta. Om den heter det at den lå «ved Einar Moes
have» - og er identisk med tomta som banken bebodde til 1985 (altså over
100 år) og som i dag eies av Bremseth Sport.
På nyåret 1882 sto bankbygningen ferdig, men først etter en ekstrabevilg
ning på 250 kroner til «Inventarium og Bygningernes fuldførelse».
Så endelig - etter 28 års virksomhet som leieboer - fikk man drive bank
under eget tak. Både «Bestyrelsen» og kundene kunne sove tryggere i viss
heten om at penger og andre verdisaker lå oppbevart i et «Jernskab» som til
og med var «indmuret». Dessuten gikk fortsatt «Nattepatrullen» sine vanlige
runder i Øras gater, i håp om å hindre ethvert tilløp til «Ildebrand».
I og med at banken flyttet sin virksomhet til Nordgata (Postkontoret var
der før), synes det som om aktivitetene og sentrum på Øra var i ferd med
å strekke seg lengre mot øst. Med andre ord, gatebildet skiftet karakter. Dette
ble senere forsterket ved Verdal Samvirkelags utbygging, anlegget av jern
banen og Verdal Meieri bl.a.

----
56 Vsb
----
Gjeldsøkning i jordbruket
Nikolai Rygg (sjef for Norges Bank 1920-45) skriver i sin utredning om de
økonomiske og finansielle forhold i 1870- og 1880-åra at dette er to tiår som
henger nøye sammen (Norges Banks historie bind II).
Mye av det som skjedde i 80-åra, kom som en følge av 70-åras disposisjo
ner. 70-åra er kjennetegnet av sterke svingninger opp og ned, mens 80-åra
forløp roligere og med en mer beskjeden oppgang i næringslivet. Rystelsene
i 80-åra var delvis ettervirkninger fra krisene på 1870-tallet.
Fra kriseåret 1879, som vi allerede har nevnt, via bedring i 1880 til et par
middelsår, er vi igjen tilbake til nedgangstider fram mot 1888. Da svinger
pendelen igjen i positiv retning, og 1889 blir karakterisert som et godt år med
lysere syn på framtida og stigende foretaksomhet. Mot slutten av 1890 er det
igjen prisfall i trelastbransjen og dårlig avsetning — man er inne i en ny de
presjon.
Rygg betegner 80-åra som en mindre gunstig periode for jordbruket, med
priser på produktene som i annen halvdel av tiåret var nede på et lavmål. For
å bøte på de trange tider var det nærliggende å ty til skogen, som av den
grunn ble sterkt belastet. Tømmerprisene var stort sett lite lønnsomme.
Et annet fenomen som virket negativt på bygdene var utvandringa til USA.
Den hadde naturlig nok nær sammenheng med de økonomiske forhold til en
hver tid. I årene 1880-83 utvandret det vel 97000 mennesker. De fleste fra
de distrikter som var hardest rammet av de trange tider i jordbruket. I samme
fireårsperiode utvandret det minst 616 bare fra Verdal. Både utvandringa og
tilstrømningen til byene måtte bety et stort tap av ungdommelig og billig ar
beidskraft for bygde-Norge.
Jordbruket fikk tåle en økende gjeldsbyrde i siste halvdel av 1800-tallet, og
pantegjelden som hvilte på norske gårdsbruk ble mer enn fordoblet fra 1865
til 1887. Tredveårsperioden 1865-95 omtales som sterkt trykkende for jord
bruket, og Inge Krokanns skildring av perioden går ut på «en eneste lang
seigpining» for de norske bønder. Prisene og konjunkturene var da heller
ikke akkurat på gårdbrukernes side.
Billig importert korn fra Nord-Amerika forårsaket lave kornpriser. Utbyg
ginga av jernbanenettet «rev bort tradisjonelle markeder» for kornleveran
dørene her til lands. Tollbestemmelsene forsterket problemene ytterligere. På
den annen side var det fordelaktig for dem som likevel måtte kjøpe matkornet.
Dagens historieskrivere benekter ikke at det var vanskelige tider for jord
bruket, men minner om at gårdens størrelse, personlige forutsetninger og den
geografiske plassering i landet også hadde sin betydning for vanskelighets
graden.

----
57 Vsb
----
På tross av de negative sider ved tyngende gjeldsforpliktelser, hadde jord
bruket likevel maktet for en stor del å investere i varige verdier som nye
driftsbygninger, maskinelle hjelpemidler, forbedring av jorda osv. Verdier
som senere skulle vise seg å gi resultater.
Lokale forhold i 1880-åra
Hvordan klarte så lokalsamfunnet Verdal og dermed også banken å tilpasse
seg denne situasjonen?
Sparebankene hadde generelt framgang i virksomheten, i det antallet vok
ser fra 262 i 1870 til 311 i 1880 og 350 i 1890. Imidlertid er det flere år i perio
den med stagnasjon i innskuddsmassen. Året 1879 var ett og i 1885-87 kom
en ny stagnasjon, forteller Rygg.
Det ble tatt ut mer penger enn det ble satt inn. Tilbakegangen ble likevel
de fleste år dekket av tilskrevne renter. For vår banks vedkommende gikk
innskuddene ned med ca. 30.000 kroner i 1886 og 20.000 i 1887. I 1888 er
de igjen på veg oppover, og året etter har de passert nivået fra før stagna
sjonen.
Lignende forhold hersket også i Steinkjerdistriktet. Ludv. Fjærli skriver i
Stod og Steinkjer Sparebanks hundreårsberetning: «Det er virkningen av den
alminnelige nedgang ute og hjemme i årene forut som viser seg i bankens
regnskap osv.».
De trykkende kår i jordbruket har nok forplantet seg til bankenes
regnskaper.
Også for utlån viser regnskapet for 1886 og 1887 nedgang i kroner, hen
holdsvis 29.000 og 33.000 kroner. Antallet bevilgede lån øker imidlertid fra
233 i 1885 til 247 i 1886, men minker igjen til 208 året etter.
Dette forhold kan tyde på at flere kunder har hatt behov for lån, men på
grunn av nedgangstider har kanskje både banken og kundene lagt vekt på å
minske lånebeløpets størrelse.
Til sammenligning kan nevnes at vi i 1987 - altså 100 år senere - bevilget
2.800 lån, som igjen var 400 mindre enn året før.
Alle klarte ikke å ordne sine forpliktelser like presist, og av styreprotokol
len for 5. mai 1880 forstår vi at banken har måttet ty til inkasso gjennom sak
fører for å få inn sitt tilgodehavende. Imidlertid har nok heller ikke dette ført
fram. Styret overlater derfor til formannen å ta kontakt med sakføreren, som
får en 14 dagers frist til å besørge et for banken tilfredsstillende resultat. I
motsatt fall: «bliver efter den tid Bankens samtlige Fordringer at overdrage
Lensmand Vessel». Den samme Vessel omtales senere som «Bankens Incas
sator», og deri skulle resultatet av denne episoden ligge.
Det falt også i «direktørenes» lodd å ta upopulære avgjørelser. Et vedtak

----
58 Vsb
----
fra 1886 er ett eksempel på det. Gårdbruker N.N.s «Gjeld til Banken bliver
uopholdeligt at indrive».
Diskusjon og delvis strid om meieridrift hadde vi også for hundre år sida.
Vi tenker da på lokale forhold her i bygda. Fram til 1884 var det anlegg både
i Volhaugen og i Leirådalen, men som da ble avløst av de såkalte høyre- og
venstremeieriene, henholdsvis på Øra og Stiklestad. I Vuku var det også mei
eri (fra 1877), slik at det hele tida var tre forskjellige i virksomhet. Det skal
ikke legges skjul på at alle med jevne mellomrom dukker opp i bankens pro
tokoller med sine lånebehov. Forholda ellers i jordbruket satte vel også sitt
preg på denne gren av næringen.
Utvandringa
Vi nevnte i et tidligere avsnitt den store utvandringa i 1880-åra. I direk
sjonsmøte 16. juli 1881, ser vi at en låntaker søker om å bruke ny kausjonist
«istedenfor N. N. , der har reist til Amerika». Dette var nok ikke noe eneståen
de tilfelle, for i samme møte og neste sak dukker spørsmålet opp på nytt.
Etter kausjonistens navn står det: «- der ogsaa har reist til Amerika».
Amtstidendes Verdalskorrespondent gir oss et lite bilde av situasjonen, i
avisa den 21. juli 1882. Han forteller om «Amerikafeberen» i Verdal, og at
«Noget over 100 Mennesker har vist reist fra bygden dette år». Han fortsetter:
Mange flere havde vist reist, om de havde haft Penge eller faaet solgt
sine Hjem, for ikke at nævne de mange Husmænd, som vist ønsker sig
derover. Unge, skjønne og modige Drenge og Piger reiser og gjør det
vel godt med sin Reise for det meste; men ogsaa Gaardmandsfolk ved
sin 50 Aars alder med større Familier Sælger sin Gaard og sit Gods
og reiser, tildels med mange og smaa Børn,fra sit gamle, kjære Hjem,
rigtignok for Mange en tung Time, ned til Levanger eller Trones for
pr. Dampskib at komme paa Tur til Amerika.
Året 1882 var rekord for utvandringa fra Verdal. Da forlot 216 personer
heimbygda for å søke lykken på den andre sida av Atlanterhavet.
Stor foreningsvirksomhet og politisk aktivitet
Forøvrig var det her i bygda som ellers i landet, en oppblomstring av fore
ningslivet i 1880-åra.
Stadig med Amtstidende som kilde (1881), ser vi at man hadde «mange
Slags Foreninger». Av disse nevnes:
en Samtaleforening og en Sogneforening, i hvilken sidste nu sees at
komme paa Dagsordenen blandt mere ogsaa om Husmændenes Kaar,
som i Almindelighed her er mindre misundelsesværdig.

----
59 Vsb
----
Verdalens Arbeiderforening, «hvis Formaal er Udvikling og Selvhjelp»
(1884) synes å høre heime blant de upolitiske arbeiderforeningene fra
1860-åra, som søkte å jevne ut skillene mellom samfunnsgruppene, ikke peke
på forskjellene.
Denne foreningen arbeidet bl.a. for å skaffe «Belysning af Strandstedet
Værdalsøren», og søkte i den anledning banken om kr. 100,- i bidrag. Forstan
derskapet fattet følgende beslutning:
Foranlediget med de i Dag under Sagens Behandling fremkomne Udta
lelser fra de tilstedeværende Indvaanere af Værdalsøren, besluttedes
enstemmig Andragendet indvilges ikke.
Bakgrunnen for avslaget kjenner vi ikke, tida var kanskje enda ikke moden
for slik «luksus».
Den politiske atmosfæren før systemskiftet og Sverdrupregjeringen i 1884
var atskillig opphetet og skapte store motsetninger i privatlivet. «Av politi
ske grunner hilste ikke gamle venner på hverandre når de møttes på gaten»,
fortelles det i Norges historie (Cappelen).
Her i Verdal deltok man også i kampens hete, og ifølge Amtstidende (kon
servativ) foregikk det en utrenskning av høyremenn ved formannskapsvalget
i 1881. Den toneangivende innen venstre i Verdal var rittmester Peter Holst,
og han ble ordfører i bygda fra 1882.
En begivenhet som gjorde inntrykk - og som var samtaleemne i lang tid
etterpå, var det store folkemøtet som venstrefolk arrangerte på Stiklestad i
1882. Her talte bl.a. Bjørnstjerne Bjørnson til flere tusen begeistrede til
hørere - de fleste bønder fra Inn-Trøndelag, men med mange tilreisende også
fra andre kanter av landet.
Avisenes spalter har til stadighet anonyme politiske innlegg som slett ikke
alltid går på sak, men ofte går på person. Rittmester Holst (medlem av ban
kens byggekomité, og senere også medlem i tilsynskomiteen) var en av dem
som fikk gjennomgå i avisene.
Sosiale tiltak
Hvor mange som kan regnes til gruppen «fattige» i Verdal i 1880-åra er van
skelig å si. At det var adskillige skulle være hevet over tvil. La oss igjen ta
et eksempel fra Amtstidende.
Tidlig på 80-tallet drev en kvinneforening med «Mad. Rygh som Forenin
gens Bestyrerinde» en respektabel form for sosialhjelp på Øra. Av «skjænke
de brugte Beklædningssager» skaffet man «Juleforæringer til fattige Børn i og
under den skolepliktige Alder».
Gavene var utstilt på Fastskolen og besto bl.a. av: «Benklæder, Trøier,
Skjorter, Kaaber, Kjoler, Skjørter, Linneder» - osv. Dette og mer til ble da

----
60 Vsb
----
utdelt til 30 skolepliktige barn og 22 under skolepliktig alder. En konfirmant
fikk til og med «fuldstændig Dragt» til en verdi av kr. 180,-. Avisa takker for
gavene på vegne av «de mange Fattige», og framhever også håndverkerne og
«sypigene«som arbeidet gratis for tiltaket. Så ble det kan hende litt mindre
trafikk hos fattigforstanderen til denne jula.
Til slutt framholder avisa et annet positivt poeng ved tiltaket, i det man
også støtter «Skolens Gjerning i at indskrænke de ikke saa faa Forsømmelser
hvortil Mangel paa Klæder angives som Grund».
«Skolens Gjerning» ja, det var en sak som også «bank- direktørene» i Nord
gata hadde i tankene. Til jul i 1884 bevilget man etter søknad fra «Værdalens
Formandskab» kr. 160,- årlig til to «Lærerinder for Smaabørn». I samme
møte besluttet man inntil videre å yte kr. 200,- «som Bidrag for übemidlede
Børn af Værdalen til at søge Værdalens Privatskole». Betingelsene var imid
lertid at styret fikk være medbestemmende i midlenes anvendelse og «det
henstilles til Kommunebesty reisen at yde Bidrag i samme Øiemed».
Den del av lokalmiljøet som vi her har hentet noen små inntrykk fra, sto
kanskje noe fjernt fra bankvirksomheten. Imidlertid forteller de noe om
sparebankenes sosiale profil.
Motbør mot ny sparebanklov med verdalinger på banen
I 1887 var tilstanden slik i sparebankvesenet at man trengte nye lovbestem
melser bl.a. for å trygge virksomheten.
I §8 i den nye loven het det at minst 1/10 av en sparebanks forvaltningskapi
tal skulle være anbragt i «let realisable Værdipapirer som Aktier i Norges
Bank, Stats- og Hypothekbanks eller Kommuneobligationer».
Hensikten skulle være å styrke likviditeten fordi bankene i mange tilfeller
i for stor grad hadde lånt ut midler mot personlig sikkerhet. Dermed var mid
lene bundet, og man fikk problemer i pengeknappe tider i mangel av
reserver.
Bestemmelsene i § 8 falt nok Bestyrelsen i Værdalens Spareskillingsbank
tungt for brystet. Her var det nemlig ingen beholdning av verdipapirer på det
te tidspunkt.
For sparebankenes vedkommende var renten på pantobligasjonslån bundet
ved lov til 5 % fra 1842 til 1888, mens renten på vekselobligasjoner stort sett
var fri i denne perioden. Med andre ord: Rentelovgivningen etter 1842 var
klart til fordel for utlån mot personlig sikkerhet. Dette synes da også å være
bakgrunnen for situasjonen i vår bank. Her bør vel tilføyes at forskjellen mel
lom innskudds- og utlånsrenten bare var fra 1/2 - 1%, så fortjenesten på
rentemarginen var neppe særlig stor.
Før 1889 vet vi ikke hvor mye som var utlånt i pantelån, fordi det ikke er

----
61 Vsb
----
spesifisert i regnskapet. Det kan være en tilfeldighet, men vi merker oss at
omlegginga av bokføringa på dette punkt faller sammen med at renten på
pantelån ble frigitt. I 1889 utgjorde pantelån 25% av hele utlånsmassen. Ved
tak fra 1883 og 1884 tyder imidlertid på at man da bevisst gikk inn for å øké
denne type lån. «Fra kirkebakkerne» ble det nemlig gjort kjent at man ønsket
å låne ut henholdsvis kr. 20.000,- og kr. 30.000,- mot pant i «jordegods».
Da forslaget til den nye sparebankloven ble behandlet i Stortinget, ble det
adskillig debatt i Lagtinget, særlig fikk § 8 motbør. Man hevdet at plassering
i verdipapirer ville tappe bygdene for sårt tiltrengte midler, til fordel for sen
trale institusjoner. J.M. Ueland sa det bl.a. slik: «Man ved, at Bygderne træn
ge al den Kapital, de kan skaffe til sine Sparebanker.» På tross av motbør,
ble loven likevel vedtatt 6. juli 1887.
Men nå var protestlysten våknet «her paa Bjerget», og i forstanderskaps
møte 19. desember 1887 gjorde man følgende vedtak:
Forstanderskabet paalægger Direktionen at indgaa til Stortinget med
Forestilling om ikke Pantobligationer kunne træde istedenfor de i § 8
nævnte Wærdidokumenter.
Vedtaket kan være interessant på flere måter. For det første tyder det på
at verdalingene ikke sånn uten videre kunne godta bestemmelser fra myndig
hetene. Her var man da av den formening at pantobligasjoner skulle kunne
utgjøre likvide reserver for sparebankene. Dette skal ha sin bakgrunn i at
pantelån ikke var så alminnelig nord for Dovre, og derfor var lettere å selge
her enn sønnenfjells.
I et skriv som fulgte med forslaget til Stortinget fra Værdalens Spareskil
lingsbank, heter det at lovbestemmelsen vil komme til «at øve en hemmende
Indflydelse paa Bankens Laanevirksomhed» og «være forbundet med unødigt
Besvær og Omkostninger».
For det andre fikk denne henvendelsen fra Verdal støtte fra 17 andre spare
banker i Trøndelag, og er trolig det første eksemplet på en organisert sam
ordning av sparebankinteressene i større målestokk. Forslaget fikk støtte av
i alt 51 sparebanker (de fleste bygdesparebanker). Saken ble fremmet i Stor
tinget, men førte ikke fram. Man oppnådde imidlertid utsettelse et par gan
ger, og i 1903 ble likviditetskravet opphevet. Imidlertid kom det med tilsva
rende bestemmelser i sparebankloven av 1924.
Noen av bankens kasserere
Bankens ledelse kan neppe lastes for å ha for mange personer på lønnings
listen i den første tid den var i virksomhet. Mye tyder på at det gikk omlag
50 år før kassereren fikk assistenthjelp (1905). Kassereren, som også var
«Bogholder», hadde sikkert god hjelp av de «tvende Directeurer» som overvar
«Ind- og Udtællingerne». Disse var dessuten pålagt en viss kontrollfunksjon.

----
62 Vsb
----
Vi har tidligere stiftet bekjents
kap med den første kasserer, Carl
Julius Sættem, som var i bankens
tjeneste til 1872. Han ble da avløst
av Anton Bendix Monrad, som
hadde jobben bare en kort periode,
fra 1872 til 1873. Han var sønn av
en av bankens stiftere og mange
årig medlem av styret - Johannes
Groth Monrad. Den neste kassere
ren Petter Andreas Borgens utdan
nelse var bare folkeskolen, men
han hadde en sjelden flott hånd
skrift, og førte bankens bøker på
en mønsterverdig måte. Han var
sønn av Peder Eriksen Borgen, en
annen av bankens stiftere. Bor
gen var kasserer til 1886, da Johan-
Carl Johan Braarud, kasserer 1888 - 1918.
nes Groth Monrad d.y. tok over og Braarud var utdannet lærer og var bestyrer
hadde jobben til han døde to år
senere.
på middelskolen i Verdal 1881 - 1914.
Men den neste som fikk ansvaret for å «modtage og udbetale Penge
paa Bankens vegne», skulle komme til å fungere adskillig lenger. Carl Johan
Braarud ble ansatt i 1888, og hadde altså ved sin død i 1918 oppnådd 30 års
tjenestetid. Braarud var en mann med mange interesser. For å nevne noe:
Lærer ved middelskolen på Stiklestad (senere på Øra) 1881 - 1914, medlem
av kommunestyret 1897 - 1904, drev eget jordsbruk Fridheim (inne i Øra),
medlem av det første styret i Ørens Handelsforening (senere Verdal
Samvirkelag) osv.
Fra protokollene
Idet vi går inn i et nytt tiår, kan det være på sin plass med noen detaljer
fra styrets og forstanderskapets protokoll.
Styret behandlet i julimøtet 1890 en «forestilling» fra kasserer Braarud, der
han gjør oppmerksom på at man mangler rent og godt vatn i banken. Styret
vedtok: «- at bekoste gravet en liten Brønd, og at de dermed forbundne Udgif
ter utredes af Bankens Midler.»
Ved en slik rask gjennomlesing av side opp og side ned i protokollen, er
det et utall av navn, og dermed også menneskeskjebner, som passerer revy
for vårt indre øye. Bare et fåtall klarer vi å plassere, og her er et navn som
vi stusser ved, John Jensen Skalstufjeldet (1891). Hvem var han? Trolig var


----
63 Vsb
----
han svensk statsborger som måtte krysse en landegrense for å komme til
nærmeste bank.
Protokollen fra aprilmøtet i 1893 forteller om adskillig pågang etter lån (23
søknader). I samme møte ble 9 søknader avslått «paa grund af Pengemangel».
I mai ble det også bevilget et lignende antall nye lån. Mye tyder på at ver
dalingene rustet seg til våronna. Bruken av handelsgjødning var økende på
denne tid, og Verdal var neppe noe unntak i så måte.
Forøvrig vet N. Rygg å fortelle i Norges Banks historie at 1891 og de tre
påfølgende år var preget av lave priser, mindre beskjeftigelse og dårlig fortje
neste. Enkelte av lånesøknadene kan vel også ha en viss sammenheng med
disse forhold.
Helt til slutt i møteprotokollen for mai 1893 - faktisk etter «Mødet hævet»,
står det:
Forstandermøde bestemtes til Mandag den 19de Mai* førstk. kl. 1
efterm.
Protokollen er underskrevet av styrets medlemmer - P. Moe, M.D. Muller,
Rygh, E.M. Moe og N. Garness, i lykkelig uvitenhet om det Ragnarokk som
skulle komme over bygda før det berammede møtet kunne avvikles.
SAGT OM PENGER
Største føremonen med å ha pengar er det at du slepp å syte fordi du ikkje
har dei.
(Ivar Eskeland)
Trolig feilskrevet for juni, møtet ble i alle fall avviklet 19. juni.

----
64 Vsb
----
TIDSROMMET 1893 - 1914
Prøvelser på mange plan
En ulykke kommer sjelden alene, blir det gjerne sagt, og det viser seg
dessverre ofte å være riktig. I alle fall fikk befolkningen i Verdal sørgelig erfa
ring for det i det Herrens år 1893.
Det begynte som de fleste vet med Verdalsraset - natta til den 19. mai.
Denne «dommedagsnatta» kom til å prege både enkeltmennesker og kommu
nen i mange år framover. Senere på året ble den etterfulgt av mer dramatikk.
Vi skal ikke i denne sammenheng berøre sjølve raset og hendelsesforløpet
i særlig grad - det er omtalt adskillig før. Imidlertid kan vi straks slå fast at
tragedien hadde slike dimensjoner at man i folks bevissthet fikk en ny tids
regning i Verdal: Før - og etter raset, eller flauget, som enkelte gamle sa.
Den enorme mengde masse som gled ut er beregnet til 55 millioner m3m 3 -
en mengde som kan være vanskelig å fatte. La oss ta ett eksempel.
Vi kan tenke oss denne mengden opplastet på lastebiler som er ca. 10 meter
lange og kan lesse 10 m3m 3 pr. lass. Hvis lastebilene er oppstilt etter hverandre
blir det en sammenhengende linje som er 55.000 km lang eller ca. 1 1/3
ganger rundt ekvator.
Tapet av de 112 menneskeliv og de store lidelser som både mennesker og
dyr måtte gjennomgå i forbindelse med katastrofen, overskygger sjølsagt alle
tap av økonomisk karakter. Men likevel, i denne beretningen skal vi gjøre
forsøk på i hovedsak å se på den økonomiske sida av tragedien.
Lensmann Wessels rapport til fogden var bakgrunnen for følgende tele
gram (avsendt fra Levanger kl. 08.45 form.), som lå på Arbeidsdepartemen
tets bord den 19. mai om formiddagen:
Værdalens Lensmand melder: Stort Jordskred inat Værdals- elven, 10
a 12 større og mindre Gaarde udgaaet totalt, mange andre overfyldt af
Lermasse. Mange Mennesker omkommet. Ulykken endnu ikke over-
skuelig; mulig Fortsættelse ved Oversvømmelse.
Telegrammets alvorlige innhold førte til raske reaksjoner i departementet,
og kanaldirektøren og hans assistent ble anmodet om«uopholdelig at afreise
til Ulykkesstedet». Midlertidig ledelse av redningsarbeidet ble telegrafisk på

----
65 Vsb
----
lagt amtsvegmester Klæstad, samtidig som militære mannskaper ble inn
koblet.
Av kanaldirektørens rapport får vi også vite litt om den tids framkomstmid
ler. Han reiste fra Oslo den 19. mai kl. 2.40 ettermiddag med det vanlige to
get til Hamar. Derfra «var Extratog og Extradampskib stillet til vor Disposi
tion, og vi ankom derfor allerede (!) kl. 4.00 efterm. den følgende Dag til
Værdalen». Altså en reisetid på vel 25 timer, og da ble ekstratiltak satt inn.
Stor offervilje
Med telegrafen og avisenes hjelp ble meldingen om tragedien som hadde
rammet Verdal ganske fort kjent utover hele landet.
Hjelpetiltak av forskjellig slag ble straks satt i gang. Et enstemmig storting
vedtok etter forslag fra amtets representanter en bevilgning på kr. 10.000,- for
å avhjelpe den øyeblikkelige nød, og dessuten fikk Verdal ettergitt den utlig
nede statsskatt på 3 - 4.000 kroner.
Stemningen i bygda på dette tidspunkt kan sikkert kjennetegnes best med
to ord - sorg og fortvilelse. For en befolkning ivrig opptatt med våronna og
med forhåpninger om et heldig år til alles beste, var forholda bokstavelig talt
endret over natta.
I onsdagsavisa av Amtstidende (17. mai) merker vi oss Værdalens Spare
banks vanlige kunngjøring av sine åpningstider - som den gang var torsdag,
fredag og lørdag fra 9 - 12 og 2 - 5 for innskudd og uttak. I lørdagsavisa
(20. mai) er det imidlertid andre ting som tar oppmerksomheten, nemlig de
første rapportene om det som var skjedd her i bygda. I følge avisa ble den
«smukkeste, bedst dyrkede og frugtbareste del af Værdalen», ødelagt av raset
i løpet av noen få minutter. Avisa slutter slik:
Hjælp, hurtig hjælp, er her fornøden. De af Storthinget bevilgede
10.000,- kr. strækker ikke langt, neppe længere end til at dække de
første skrigende krav.
Skulde her ikke være en passende Anvendelse for de Brandlidtes
Fond?
Innsamlingsaksjoner ble organisert over hele landet med ofring i alle lan
dets kirker, og dessuten la avisene ut lister, slik at publikum kunne vise sin
medfølelse. Morgenbladet, Oslo, skrev i sitt opprop i sakens anledning at er
statning til de skadelidende ikke kunne forventes bare av offentlige midler,
og fortsatte:
Tabet, af hvilket intet vil blive godtgjort ved tegnet Assurance, der ikke
omfatter Skade af denne Art, vil dels falde Banke og Pantekreditorer
tillast, dels Eiendomsbesidderne selv, og samtlige Beboere af de øde
lagte Eiendomme. Vi indbyde Medborgere til at tegne seg for Bidrag.

----
66 Vsb
----
Mange ga personlige bidrag på både 500 og 1.000 kroner, og bare på Mor
genbladets lister kom det inn ca. 30.000,- kroner.
Vi skal ikke her gå nærmere inn på de forskjellige former for hjelp som
ble verdalingene til del i 1893, men alt i alt kom det inn 313.000 kroner i fri
villige bidrag.
Mynter fra før unionsoppløsningen 1905.
«Kommunens fortvivlede Stilling»
En ulykke av slike dimensjoner som Verdalsraset måtte nødvendigvis føre
til økonomiske tap for mange. En av de skadelidende parter var Verdal
kommune.
Det var nok en av tilstanden merket forsamling av formenn og representan
ter som fant sine plasser i kommunelokalet på Stiklestad til det første møtet
i herredssty reisen etter raset.
Ordfører Andreas Tessems plass sto tom, og av formennene manglet
Johannes Kaalen. Tessem var som kjent blant de 112 som mistet livet, mens


----
67 Vsb
----
Kaalen fikk sin gård ødelagt og hadde vel i den forbindelse andre viktige ting
fore.
Sakene som ble behandlet hadde alle tilknytning til det som var skjedd.
Protokollen er imidlertid svært så formell, og er lite preget av den sinnsstem
ning som representantene sikkert befant seg i. Møtet som fant sted den 26.
mai, ble iflg. protokollen avholdt «foranlediget ved Telegram af igaar fra for
henværende Statsraad Holst (fra Verdal) og Amtets Storthingsrepresentan
ter». Dette hadde trolig sammenheng med ordfører Tessems bortgang, forøv
rig tyder protokollen på at det var en handlekraftig herredsstyrelse som var
samlet. For å få fram litt om situasjonen i kommunen, skal vi referere sak 7:
Paa grund af Kommunens fortvivlede Stilling foranlediget ved den
indtrufne Ulykke og for at hindre at den Kommunale Institutionen paa
Grund af manglende Evne skal gaa i staa, bemyndiges Ordføreren en
stemmig til at indgaa til Storthinget med Andragende om et indtil vide-
re rentefrit Laan stort kr. 20.000,-.
Med andre ord, det var en «tøff» periode man nå gikk inn i med Martin
Eggen som ordfører.
Lånet fra staten gikk i orden ganske fort, idet Holst allerede 31. mai tele
graferte fra Stortinget til ordføreren: «- Sikret Kommunen 20.000,- Laan.
Nermere Brev.» Den samme Holst ble senere (19. juni) utnevnt til formann i
Statens Verdalskomite, og fikk der en stor og krevende oppgave, som vi skal
komme tilbake til litt nærmere. Komiteen ble pålagt å komme med motivert
forslag til de nødvendige tiltak fra statens side i forbindelse med ulykken i
Verdal.
Alt i alt var nok Peter Holst en god mann for Verdal kommune i denne situ
asjonen, sjøl om han et tiår tidligere ble utskjelt i avisene bl.a. som «Ven
strepave».
Raset fikk negative følger for Verdal kommune på forskjellige områder -
både direkte og indirekte. Vi vet at vegforbindelsen ble brutt på begge sider
av elva, og sjøl om staten gikk inn med ekstra bevilgninger, fikk kommunen
likevel betydelige utgifter bl.a. til vedlikehold av vegstrekninger som fikk
stor belastning p.g.a. omdirigering av trafikken - og på «veistykker hvor ved
kommende Veistykkhavere paa grund af Ulykken er sat ud af Stand til at ud
føre det».
Det årlige skattetapet for Verdal kommune ble beregnet til kr. 4. 600,- og på
legater kr. 1.500,-. Vi må heller ikke glemme Trøgstad skole, som ble ødelagt
av raset, og som dermed var tapt. Verdalskomitéen anslo kommunens tap til
kr. 20.000,-.
Av andre - neppe målbare - ting, kan nevnes: Politibetjentposten på Øra
ble inndratt fra 1. januar 1894, og da man fikk tilbud om å ha amtskolen i
Verdalsboka - 5

----
68 Vsb
----
bygda for skoleåret 1894/95, fattet kommunestyret følgende enstemmige be
slutning:
Paa grund af Kommunens finansielle stilling ønskes ikke amtskolen til
næste aar.
Bankens tap
I den situasjon som nå hersket i Verdal, var det sikkert grobunn for rykter
og spekulasjoner både om dette og hint. Sannsynligvis for å forebygge
«storm» på banken, hadde ledelsen følgende orientering i Amtstidende for 31.
mai:
Til Beroligelse for Indskyderne i Værdalens Spareskillingsbank skal
undertegnede, Bankens Direktion, oplyse, at Bankens Tab paa de foru
lykkede Eiendomme m.v. ikke vil komme til at overskride kr. 47.000,-
- syv og fireti Tusinde - men sansynligvis bliver mindre, saa at Banken
fremdeles faar en beholden Formue af mindst kr. 30.000,-.
Værdalen 26. Mai 1893
I Direktionen for Værdalens Spareskillingsbank
P. Moe E.M. Moe M.D. Muller
J. Rygh N. Garness
Henvendelsen til avisa er ikke nevnt i protokollen, men er trolig en spontan
reaksjon fra ledelsen for å roe ned gemyttene.
Det første styremøtet etter raset ble nemlig ikke holdt før den 10. juni, og
protokollen derfra forteller lite eller intet om tragedien som nettopp hadde
heimsøkt bygda. Vi noterer imidlertid at det bare ble bevilget 4 nye lån, mot
forrige møte 22. Dette synes å være et uttrykk for den sjokktilstand som na
turlig nok preget virksomheten i bygda like etter katastrofen.
Utvilsomt ble det gjengitt mange gripende beretninger i direksjonsværelset
på dette møtet. Beretninger som ikke hørte heime i bankprotokollen.
Ingen av styrets medlemmer var direkte skadelidende av raset, men for for
mannen, Peder Moe på Haugslia, var det nære på. Som kjent ble elva opp
demt av raset, man fikk den såkalte Vukusjøen, som var omtrent en halv mil
lang. Da vatnet gikk over demningen, var det bare så vidt man greide å for
hindre at elva tok nytt løp mellom Holmsveet og Haugslia. Verdalsøra var
også i faresonen, men med stor innsats bl.a. fra militære styrker, ble både
gårdene og Øra berget.
Men tilbake til direksjonsværelset. Nils Garness var den av direktørene
som hadde lengst veg til møtene. Ettersom den provisoriske vegen Bjørken
- Kålen ikke var ferdig før tre dager senere, ble kanskje turen denne gang
ekstra lang.

----
69 Vsb
----
Men livet måtte tross alt gå videre, også etter Verdalsulykken. Kanskje for
tere enn en skulle vente kom de med igjen i det som rørte seg også de som
var direkte skadelidende av raset. Til forstanderskapets møte i juni var riktig
nok bare 18 av 30 forstandere til stede, men vi merker oss navn som Anders
Faaren, Ole Volen, Gustav Faaren og Elias Næss. Alle gårdbrukere som mer
og mindre fikk føling med naturkreftene i ei mainatt som de aldri glemte -
og helst ikke snakket om.
Tilgangen på innskudd var heller dårlig i 1893, idet økningen var bare på
vel 2.000 kroner. Den enkleste forklaring kan være sammenheng med raset,
men vi minner om at det var en viss pengemangel også før ulykken.
Utlånsvirksomheten i siste halvdel av 1893 synes også å ha vært noe beskje
den. I flere møter er det bevilget bare 3-4 nye lån, og i augustmøtet ble
flere lån avslått «paa Grund af Pengemangel». I november ble fire lån avslått
med denne begrunnelse: «- Kunde fortiden ikke bevilges.»
Overskuddet både for 1892 og 1893 var svakt, idet man tilførte fondet hen
holdsvis kr. 936,50 og kr. 195,94.
Forklaringa bak disse tall synes å være en kombinasjon av uheldige om
stendigheter i lokalmiljøet (Raset), og en for jordbruket ugunstig pris- og
konjunkturutvikling framover mot 1895.
Et par henvendelser fra Statens Verdalskomité leder hen mot det som måtte
komme - et direkte tap på de låntakerne som ble skadelidende ved raset. Et
forslag til foreløbig oppgjør fra komiteen førte til følgende vedtak i styret:
Det af Komiteen opstillede Forslag til Opgjør med de Skadelidte Debi
torer vedtages med mulige Forandringer som Direktionen i Bankens
Interesse maatte finde tjenligt.
Forstanderskapet bifalt styrets vedtak to dager senere, men det endelige tap
ble ikke bokført før i 1894. Beløpet ble heldigvis langt mindre enn først anty
det, og utgjorde kr. 20.802,16, som ble avskrevet på bankens fond.
Før vi igjen retter blikket mot bygda og befolkningen som omgå banken,
skal vi ta med et par punkter som forteller noe om hverdagen i bankvirksom
heten tidlig på nittitallet.
Mye tyder på økende aktivitet og en travlere hverdag for bankkasserer
Braarud utover høsten 1893. Han foreslår nemlig utvidet åpningstid slik at
banken blir åpen alle dager i uken, unntatt mandag, fra 2-5 og lørdag som
før fra 9-12 og 2-5 e.m. utelukkende for innskudd og uttak.
Ett års tid senere forstår vi at Braarud trenger leiet hjelp med «at overføre
kautionisterne paa ny Bog m.m. og at saadan blir at erholde for 3 kr. pr.
Dag». Styret har forståelse for dette, og vedtar at utgiftene skal «bestrides af
Bankens midler».
Det tap som banken ble påført på grunn av raset gjorde nok sitt til at «di
rektørene» måtte kjøre med noe strammere tøyler i de etterfølgende år. I

----
70 Vsb
----
Vuku var det mot slutten av 1894 planer om forsamlingshus. M. Dillan søkte
på vegne av Vuku Sogns Arbeiderforening om et bidrag på kr. 500,- fra ban
ken til formålet. Vukubyggene mente å ha gode kort på hånden, i og med at
de visste om en tidligere bevilgning til Arbeiderforeningen på Øra. Men
dessverre - svaret fra banken var slik:
Da Bankens Fond fortiden er under det lovmæssige Beløb (1/10 af Ban-
kens Forpligtelser) kan Direktionen ikke indstille paa nogen Bevilg
ning.
Saken ble behandlet i forstanderskapet den 17. desember, hvor man bare
kunne bekrefte styrets syn på saken.
Offentlige hjelpetiltak
Men hvordan gikk det så med alle de enkeltmennesker som ble skadeliden
de av Verdalsraset? Hva ble gjort for at de økonomisk skulle komme seg på
fote igjen?
Vi har allerede nevnt Statens Verdalskomité. Komiteens grunnprinsipp og
målsetting var:
De Skadelidte søges gjennem Bidrag sat istand til at ernære sig og sine
saavidt mulig paa samme Maade som hidtil.
Dette hørtes jo enkelt ut, men det måtte et storarbeid til før man hadde
grunnlagsmateriale nok til å utbetale erstatningene.
Komiteen mente det var sjølsagt at bidraget skulle stå i noenlunde forhold
til tapet. I utgangspunktet hadde man tenkt seg en minimumserstatning av den
halve skadens verdi for gårdbrukerne. Imidlertid måtte dette fravikes i mange
tilfelle, på grunn av den ulike økonomiske stilling som de skadelidende befant
seg i før ulykken. Mens enkelte hadde liten eller ingen gjeld, var andre ad
skillig «belemret» med gjeld.
Vi har nevnt de skadelidende gårdbrukerne, men andre grupper var også
berørt - som husmenn, kårfolk, tjenere og «inderster« (leieboere). Grupper
som hver for seg krevde sine egne behandlingsregler fra komiteens side.
Verdalskomitéen beregnet det totale tap ved raset slik:
Tap på fast eiendom, løsøre og husmannshus kr. 487. 550,-
Kår, kapitalisert med 10% » 48.570,-
Kommunens tap » 20.000,-
Meieriet » 10.000,-
Lensmannen » 4.000,-
Tap av avling » 40.000,-
kr. 610.120,-
De midler som komiteen hadde til sin rådighet for de skadelidende var i

----
71 Vsb
----
alt kr.509.000,-. I første omgang ble det fordelt kr.456.000,- av dette, og
resten vel 50.000,- kroner ble avsatt til et fond for Verdalen - «Værdalsfon
det». Styret var iflg. statuttene fylkesmannen (formann), to medlemmer ble
valgt av departementet og to av kommunestyret.
Det synes uten videre klart at Verdalskomitéen har nedlagt et stort arbeide
for å hjelpe den enkelte av de skadelidende. Mange fikk assistanse ved kjøp
av jord eller ny gård, f. eks. med lånesøknader og ordning av betalingsvilkår.
Alle gode krefter ble sjølsagt satt inn for at bygda igjen skulle fungere.
Vi merker oss et par setninger fra komiteens innstilling (dat. 13. juli 1894):
man har ogsaa den Tilfredsstillelse, at de fleste allerede er i fuld Virk-
somhed igjen.
Tjenere som ble arbeidsledige på grunn av raset hadde mulighet til sesong
arbeid i de omkringliggende bygder, men da var det verre for familiefolk
som kanskje hadde berget dyra, men manglet hus for å komme seg i gang.
Mens enkelte måtte selge buskapen, valgte Ole Volen en annen løsning. Han
fikk høre om at det var en ledig gård i Stalltjårnstugan, og flyttet dit med
både familien og dyra for en periode. Hans eiendom - Volen østre - ble som
kjent oversvømt av Vukusjøen.
Etter Verdalsraset i 1893 flyttet Ole Volen med familien og hele buskapen til en ledig
gård i Stalltjårnstugan. På veg østover overnattet de i Sulstua. Oppholdet i utlandet
varte til våren 1895.


----
72 Vsb
----
Myndighetene la vekt på at de bidrag som ble hver enkelt til del, skulle
brukes til fortsatt «Erhverv inden Værdalens Herred». Om dette lyktes hun
dre prosent er tvilsomt. Vi kjenner i alle fall to eksempler på skadelidende
gårdbrukere som gjorde frolinger av seg, og kjøpte nye gårder der.
Tanken på utvandring til USA var sikkert ikke langt borte hos mange ver
dalinger i denne situasjonen.
Lensmann Wessel sier i et intervju med bladet Nidaros (1902) at emigrant
protokollene vil vise - at mange av dem som var hardest rammet av ulykken
har reist til USA for å skape seg ei ny framtid der.
For om mulig å få dette nærmere belyst slår vi opp i Verdal Historielags
årbok 1980, hvor Jostein Molde tar for seg utvandringa fra Verdal. Ganske
riktig - det var et stort antall - 136 - som utvandret fra bygda i 1893, mot
65 året før og bare 12 året etter.
Men som ofte ellers, er det også her et - men. Ifølge Molde utvandret
nemlig mer enn halvparten av disse før 19. mai (86 personer). Av de reste
rende 50 hadde hele 39 personer gratisbillett. Her må vi bare bygge på anta
gelser, men det skulle være rart om ikke noen av disse var et håndslag over
Atlanteren til folk i heimbygda, som på grunn av raset var i pengeknipe.
Molde kan fortelle at nyheten om raset nådde Amerika ganske fort. Han me
ner forøvrig at en av årsakene til den lave utvandringa de første åra etter
1893 kan ha sammenheng med raset. Ønsket om å utvandre måtte kanskje
droppes på grunn av dårlig økonomi.
Vi nevnte innledningsvis i dette kapitlet at flere ulykker ofte følges ad. Det
måtte nødvendigvis ta tid før forholda i rasområdet stabiliserte seg. Store
nedbørsmengder utover høsten 1893 forverret situasjonen. Resultatet ble
nye ras både ved Jermstad og Prestegården (den gamle). Elva ble oppdemt
så den var tørr til Haga, og nyvegen, som var under arbeid på nordsida av
elva, måtte stikkes flere ganger. Når vi også tar med at Hærfossen tok seg
nytt løp, samtidig som Østnesbrua ble tatt av vannmassene, løftet av karene
og flyttet helt ut til Auskin, er det klart at både problemene og uhyggestem
ningen var til å ta og føle på.
Henimot jul 1893 fikk ordfører Martin Eggen brev fra noen av de skadeli
dende med søknad om skattenedsettelse. Brevene forteller adskillig om den
økonomiske situasjon mange befant seg i, så vi skal referere noen av dem
her.
Gustav Faaren skriver at han har måttet selge det meste av besetningen,
og at han lider et stort «Næringstab» ved Verdalsulykken.
Anders Rosvold nevner at han har mistet mer enn en tredjedel av sin eien
dom «og det var tillige af min bedste Jord». Han har fått liten høy avling, så
besetningen er redusert til det halve, og han avslutter slik:

----
73 Vsb
----
Muligens vi kan jelpe os med korn til husholdningen til neste aar, da
her blev lidet tilsaad paa grund af ulykken saa det blir intet til salgs.
Til slutt tar vi med Anders Faarens søknad, som lyder slik:
Grundet dette andragende maa anføres, at jeg siden ulykken den 19de
mai foregik, kun faa stunder har opholdt mig paa Faaren, men siden
det sidste store ras gled ut, da maatte jeg paa grund af frygt og redsel,
indlogere mig og mine andre steder. Hele denne tid har for mig gaaet
op i bare tøv.
Vi kjenner ikke resultatet av søknadene, men de ble oversendt Verdals
komitéen til uttalelse.
Mange vil kanskje synes at dette blir noe på sida av bankens historie, men
vi vet at 23 bruk forsvant helt i raset, 50 ble sterkt overslammet og ytter
ligere 32 bruk ble mer og mindre berørt. Med dette som bakgrunn er det
ikke så vanskelig å forstå at de skadelidendes økonomiske situasjon også
måtte få betydning for de framtidige tall i bankens regnskaper.
Vi skal igjen se litt på hva som foregikk innenfor bankens vegger.
Nytt navn og færre forstandere
Den nye sparebankloven (1887) gjorde det nødvendig med ny plan eller
vedtekter for banken. En slik ble «vedtat i fuldtalig forstandermøte 18/6-90».
Men det skulle gå fem år før den ble stadfestet og trådte i kraft (23. febr.
1895).
Det første vi merker oss er at navnet er endret til Værdalens Sparebank.
Bestemmelser i den nye planen førte også til organisasjonsmessige forandrin
ger, idet antallet forstandere ble nedsatt til 24 (mot før 30). Av andre nye ting
kan nevnes at etter 1895 skulle forstanderskapet sjøl velge sin egen ordfører
og varaordfører. Styrets medlemmer var ikke valgbare til disse verv. Tid
ligere ble forstanderskapets møter ledet av direksjonens/styrets formann.
Med bakgrunn i det vi tidligere har nevnt om plasseringsplikten (§ 8 i spa
rebankloven), skal vi sitere § 21 i bankens nye plan (noe forkortet):
Under iaktagelse av bestemmelserne i lov av 6te juli 1887 § 8 og § 9
Jfr. § 18 og lov av 14de juni 1890 besørger direktionen bankens midler
snarest mulig gjort frugtbringende paa den mest betryggende og forde-
laktigste maate, mottar andragender banken vedkommende og bevilger
pengelaan.
Man har altså tatt Sparebankloven til etterretning også hva § 8 angår.
Vi har allerede nevnt flere eksempler som tyder på at Sparebanken var noe
forsiktig med å gi både lån og stønad til sine kunder tidlig i 1890-åra. Vi har
også nevnt en konkret årsak, nemlig bankens tap p.g.a. Verdalsraset. Men det

----
74 Vsb
----
var nok flere årsaker. I tillegg til frykt for større tap i forbindelse med raset,
hadde man også lovens bestemmelser å forholde seg til.
For det første var man forpliktet til å anskaffe de før omtalte, og i Verdal
så lite populære, verdipapirene. Dessuten var bankens fond som vi allerede
har hørt, under det lovmessige beløp på dette tidspunkt. Forvaltningskapita
len var f.eks. i 1894 på 676.000 kroner, mens fondet var på 57.000 - og altså
10.000 for lite.
Det behøver derfor ikke å bety at det ikke fantes penger i kassen, fordi om
man avslo lån p.g.a. «pengemangel».
Verdipapirer, likevel
Nå skulle alt være klart for anskaffelse av verdipapirer. Man vedtok først
(6. juli 1895) å trykke den nye planen i 2 a 3.000 ekspl., og i neste sak er
det gjort følgende vedtak:
Man besluttede derfor at kjøbe en del Værdipapirer, i hvilken Anled
ning gjøres Forespørsel til Statsraad Ryg, om hvilke Papirer kunde
være mest fordelaktig, og om han muligens kunde paatage sig Indkjø
bet mot rimelig Godtgjørelse. Et tilbud fra Hans Grøn, Christiania om
Indkjøb af Bankaktier til en Pris af 4 1/2% Renter med 1/4% kommiti
onsgebyr bliver i tilfælde at antage, og befuldmægtiger Formanden til
for Utfaldet at slutte Akkord med vedkommende.
Vi forstår at en handel med verdipapirer den gangen var en omstendelig
affære. Man fant det fornuftig å søke råd hos statsråd Rygh, som slett ikke
var noen hvem som helst i finansspørsmål. Han var identisk med Evald Rygh,
sønn av en av bankens stiftere, Peder Strand Rygh, og altså sjøl verdaling.
På dette tidspunkt var han adm. direktør i Christiania Sparebank (1893-1918),
og hadde da bl. a. som bakgrunn en toårsperiode som statsråd i finansdeparte
mentet. Som mangeårig borgermester i Christiania høstet han stor aner
kjennelse.
Vi kjenner ikke til hvorvidt Evald Rygh ble den som formidlet kjøpet, men
noen handel ble det ikke før i 1896. Da ble det plassert 44.940 kroner i verdi
papirer, mens «verdipapirers konto» ved utgangen av 1905 viser en behold
ning på kr.91.750,-.
Omkring sekelskiftet
Fra pengeknappe tider - både av lokale og utenforliggende årsaker - i
første halvdel av nittiåra, kommer vendepunktet i 1895. Fram til 1900 regnes
for en høykonjunkturperiode. La oss se litt på hvilke resultater bankvirksom
heten i Nordgata kunne frambringe i en slik situasjon.

----
75 Vsb
----
For de fire åra 1896-1899 kunne kasserer Braarud føye jevne, store over
skudd til bankens fond, i alt kr. 23.453,-. Ved utgangen av 1899 var fondet
eller formuen kommet opp i kr. 83.991,-. Med andre ord - tapet som banken
fikk på grunn av Verdalsraset ble dekket i denne perioden. Men sjøl om ban
ken greidde å «slikke sine sår» i kroner og øre ganske fort, var det mange,
mange andre sår som skulle gro i bygdemiljøet rundt banken.
Vi nærmer oss med raske skritt århundreskiftet, og i den anledning kan det
være naturlig med et lite tilbakeblikk. Resultatet av bankens virksomhet etter
de første 50 år kan være av interesse.
Jevnt og sikkert er krone lagt til krone, og grunnfondet - som i starten var
på kr. 230,- økte til kr. 99.855,- i 1904. Året etter passerte formuen det første
hundretusen.
Vann og vannforsyning har fra tid til annen vært et omdiskutert tema i Ver
dal - slik også i 1897. Styret behandlet da et skriv fra Ørens Meieri, som kla
ger på et for stort vannforbruk til banken «af Meieriets vandledning». Trolig
har banken aller nådigst fått anledning til å koble seg inn på meieriets led
ningsnett. Skrivet utløser en klar beskjed fra styret til kassereren om «ikke
at benytte ledningen til sit private Brug undtagen til tider at Vandmengden
er tilstrækkelig, saaledes at Vandforsyningen til Meieriet ikke hemmes osv.».
Akk ja, dette var ikke så greit for fru Braarud, som hadde flere små, og stor
klesvask på denne tida.
Vannspørsmålet er også oppe til behandling på neste møte i styret, trolig
er det kommet flere opplysninger på bordet, etter som det er protokollert
slik:
besluttedes, at det ikke tillades uvedkommende at tåge Vand af Ban-
kens Brønd.
Dette skulle tyde på at det var flere enn familien Braarud som hadde vann
problemer på Øra.
Utviklingen gikk imidlertid sin gang - både i banken og utenfor, og nye
hjelpemidler ble tilgjengelige. Banken fikk innlagt telefon (1897), og et par
år senere ble det anskaffet «Gadelykter paa Værdalsøren». Banken bidro med
kr. 20,- til formålet.
I Vuku satset gårdbrukerne på nye maskiner, idet Vuku Træskecompagni
fikk bevilget kr. 5.200,- i lån. Det er nærliggende å tro at vukubyggene med
dette gikk til anskaffelse av ei Hornsby treske, trolig den første i Vuku. Året
var 1897.
Signaler om stadig ny utvikling på samferdelssektoren kan vi også lese ut
fra bankens protokoller. Flere søknader om å frafalle pant for ekspropriert
jord til Hell-Sunnanbanen ble behandlet allerede i 1900. Men det var ikke før
i 1904 (off. åpnet i 1905) at verdalingene kunne ta toget om de skulle få lyst
på en Trondheimstur.

----
76 Vsb
----
Den økonomiske situasjon like før århundreskiftet er preget av en rekke
bankfallitter og forretningskonkurser. Problemer i byggevirksomheten i Oslo
førte til den såkalte Kristianiakrisen. Året 1900 blir regnet som et internasjo
nalt kriseår, som også framover mot 1905 fikk ringvirkninger til Norge. Det
er igjen snakk om magre år.
Hvor stor betydning dette hadde for vår bank er ikke godt å si. Vi merker
oss nedgang på innskudd i 1900, samtidig som det ved flere anledninger ble
avslått lån «grundet Pengemangel» både i 1900 og 1901.
Værdalen
Gammelt bilde fra Vera, men ikke eldre enn 1899, for da ble kapellet reist.
Nye tanker og ideer
Minst en av styrets medlemmer var ifølge vedtektene pålagt, sammen med
kassereren, å ta del i det rent praktiske bankarbeidet enda i 1905, og kasser
eren, det var fortsatt Carl Braarud.
I et innlegg i Innherreds Folkeblad (2. jan. 1905), trolig skrevet av bladets
redaktør Johannes Aas, er banken gjenstand for ikke bare ros, men også noe
kritikk. Vi tror det kan være nyttig med en gjennomgang av stoffet. Kanskje
kan vi få et visst inntrykk av banken sett fra kundenes synsvinkel?
Avisa tar på oppfordring opp bankvirksomheten i Verdal til diskusjon, og
skriver blant annet at banken alltid har «været i besiddelse af den tillid som
udkræves for at folk med tryghed kunde sætte sine Kapitaler ind i den - osv.».


----
77 Vsb
----
Samtidig far banken godt skussmål for sin utlånsvirksomhet, som er ført slik
at banken har vært lite utsatt for tap. Avisa fortsetter:
Det har forsaavidt været en folkebank i fuld betydning, en hjælp for
bygdens indvaanere. Alle som har villet sætte noget i værk, det være
forretninger, industri eller hvad det saa maate være, har aldrig været
nødt til at gaa udenom bygden efter kapital.
Vi får også høre at banken har ydet adskillig lån mot pant i «jordeien
domme», men hypoteklån hadde en lavere rente, og av den grunn ble det fore
tatt en del ombytting til slike.
La oss se litt på den kritiske del av artikkelen. Avisa peker på at tida og
utviklingen fører med seg nye krav, dette gjelder ikke minst pengevesenet.
Det er muligheten for å diskontere veksler man her sikter til, og ifølge avisa
var det på dette tidspunkt omtrent bare Værdalens Sparebank av bankene i
Innherred som ikke hadde innlatt seg på disse papirene. Nå mener avisa at
det er på tide at også verdalingene får muligheten til innen bygda å oppta
«korte løse laan».
Avisa unnlater ikke å nevne at papirene kan være «ganske farlige», og at
renten er høy - «indtil 7%» på Levanger. På tross av disse negative ting,
reiser man «i flok og følge» til Levanger for å få slike lån, heter det. Før re
daktøren lar dette temaet falle, antyder han at det er nærmest «uundgaaeligt
længer» for Værdalens Sparebank ikke å benytte denne måten for utlån. Sam
tidig som det er tungvint for låntakerne å reise utenbygds, er det også tap
både for banken og for bankens samtlige debitorer, hevder avisa.
Dette med at veksler kan være «ganske farlige», vet vi i ettertid at også
mang en verdaling har fått erfare.
Men avisa har flere kritiske bemerkninger. Den mener å vite at banken har
plassert 60-70.000 kroner på folio i andre banker til en såvidt lav rente som
VÆ til 2%.
Det må bare innrømmes at dette ikke høres bra ut. Utlånsrenten må holdes
unødvendig høy, og dermed blir låntakerne skadelidende, er avisens hjerte
sukk, som hevder at den uttaler seg på vegne av mange lesere. Lesere som
altså ønsker en forandring i utlånsreglene, noe som avisa framholder vil være
både til bankens og bygdas beste.
Avisa er også inne på bankens «avance» - rentemargin, og behandlingen av
gjeldspapirer i forlikskommisjonen.
Tanken om å ansette en administrerende direktør blir også lansert samtidig
- noe som ifølge avisa er vanlig andre steder. Uvisst av hvilken grunn, men
det skulle gå mange år før Værdalens Sparebank fikk sin første administre
rende direktør.
Avisinnlegget var såpass kraftig kost at det krevde tiltak og reaksjon fra
bankens side. Allerede i neste avis har M. Rygh, som da var formann i styret,

----
78 Vsb
----
et kort innlegg som blant annet slår fast at de før omtalte innskudd ikke står
på folio, men på alminnelig sparebankvilkår og som for det meste har vært
forrentet til 4%.
Men avisskriveriene var ikke slutt med det. I avisa 9. januar offentliggjør
Braarud bankens regnskap for 1904, og dermed skulle tallenes tale være klar
for alt folket. I tillegg til regnskapet har redaktøren igjen noen sikkert velme
nende råd til bankledelsen. Han skriver bl.a.:
Værdalens Sparebank burde ordne sig saa at den tilfredsstillede alle
behov inden bygden, og at den vilde tjene derpaa.
Litt ablegøyer i Øras gater. Stedet er Snevegården i krysset mellom Gamle Storgate
og Nordgata.
Hvor berettiget avisas kritikk var, er det litt vanskelig å bedømme i ettertid.
Men kritiske kunder skulle tyde på engasjement og interesse for bankens
virksomhet, og det er jo i seg sjøl positivt. Man må likevel få tilføye at den
samme redaktør Aas nok var kjent for å føre en kvass penn. Han avslutter
slik:
Det har længe været følt som et savn, og aldrig større end nu, at man
med gode navn skal maa vente uger og maaneder for at faa et laan paa
grund af forældede bestemmelser. Dette bør forandres og det snart.
Kursendring
Med bakgrunn i det som nettopp er fortalt, må vi nesten gå ut fra at en
smule nytenkning var på sin plass innenfor bankens fire vegger. I samråd med
kasserer Braarud tok herrene M. Rygh, Johan Getz, N. Garness, B. Rostad


----
79 Vsb
----
og P.M. Landfald, som da satt i styret, en rekke initiativ for å imøtekomme
noen av ønskene.
Signaler om at noe er på gang får vi i avisa allerede den 16. januar i form
av en annonse:
Fra
VÆRDALENS SPAREBANK
Vexelobligationslaan saavel 6 maaneder som paa kortere Tid, kan er-
holdes ogsaa udenom de ordinære Direktionsmøder ved Henvendelse
til Banken.
Direktionen
I april samme år var det tid for å diskutere diskontering av veksler, og i
den anledning holdt man et spesielt styremøte. Man ble enige om å bekjent
gjøre at veksler kan diskonteres hver onsdag og lørdag fra kl. 2 til 4 (e.m.)
på følgende betingelser:
Renten fastsattes til 5 - fem Prosent + 1/3% Provision.
Maksimumsbeløb for Udlaan blev bestemt til kr. 1.000,- et tusen
Kroner, undtagen ved samlet Direktionsmøde, der kan laanes ud et
større Beløb.
Det synes ikke som om banken ble nedrent av kunder scm var interessert
i veksler, men fra mai 1905 kom ordningen i gang. Minimumsbeløpet for
denne type utlån ble satt til kr. 40,-, noe som senere i året ble redusert til
kr. 20,-. Beløpene kan synes utrolige små, men sett i sammenheng med vare
priser og lønninger blir det hele mer forståelig. Vekselporteføljen er ikke spe
sifisert i regnskapet før i 1909, og utgjorde da kr. 86.000,- eller 8,6% av
bankens utlån. I 1914 var prosenten 8,8.
Å handle på kreditt er som kjent ingen god løsning verken for kjøpmannen
eller kunden, men det forhindrer jo ikke at det ble gjort.
For folk på sørsida av elva var Veimo et aktuelt handelssted. Vareutvalget
var ganske allsidig, og her kunne man få kjøpe både manufaktur, kolonial,
kraftfor, sild og fisk, lær og skotøy, ja, til og med glass og porselen var å
finne i hyllene.
En av kundene hos R.M. Veimo var Sef. Guddingsmo. Vi har bladd litt
i hans etterlatte regninger, og noterer at prisen på 1 kg kaffe i 1905 var kr.
1,20, 1 kg flesk kostet kr. 1,00 og for kr. 2,50 kunne man få 1/4 td. sild, mens
torsken gikk for 25 øre (!) kiloen. Oppgjør i form av kontanter var ikke alltid
så enkelt å skaffe, men etter som Sefanias hadde hest, tok han på seg leiekjø
ring for Veimo.
På den måten kunne han med arbeid få ned noe av sin varegjeld. For å kjø
re 4 skr. mel til Nybygget i Sul fikk han kr. 6,-, og en tur til Melen ble betalt
med kr. 10,-.

----
80 Vsb
----
Disse bildene fra omkring århundreskiftet er trolig de eldste som finnes av Øra sent
rum. Begge bildene er fra Nordgata. Det øverste er tatt mot øst med Landfaldgården
(Hedman TV/Radio idag) lengst til høyre, videre Tømmeråsgarden (senere Richard
Kristiansen), nå er gården revet. Så følger Kilstua og Dahlgården. Begge ble kjøpt
av Verdal Samvirkelag, revet og flyttet til Nordåkeren. På venstre side av gata skimter
vi Austadgården.
Det nederste bildet er tatt mot vest og fra høyre ser vi Suulgården, Følstadgården,
Elstadgården og på tvers nederst skimter vi Ryghgården. Gården på venstre side er
Byegården, senere Indahl. Damen til høyre er Lovise Rygh og mannen er trolig Bernt
Moe.


----
81 Vsb
----
Til en viss tid kunne kjøpmannen gi henstand med betalinga for mellom
laget. Men når han ble i knipe, var det altså nå en mulighet for å diskontere
en veksel hos kasserer Braarud. Vekslene, eller de såkalte «langpapir» som
omtales med en viss frykt, var nok en kostbar oppgjørsmåte for kundene.
Mot slutten av 1905 kan protokollen fortelle om et nytt initiativ som tyder
på at man mer bevisst går inn for en bedre plassering av bankens midler for
dermed å oppnå en større rentefortjeneste. Vi siterer:
Besluttedes at forandre Indskuden i Trondhjems Bankerne saaledes at
vi kan faa ca. kr. 30.000,- paa 6 mndrs. Opsigelse.
Like etter århundreskiftet ble det reist flere skolebygg i Verdal. Nord-Leksdalen
(Nordly) skole som ble bygd i 1908, var en av dem. Prisen for hus og 20 mål jord
var kr. 8.200,-.
En spennende sommer
Blant de mange årstall som vi både lærer og hører om i historiesammen
heng, er det enkelte som merker seg ut og liksom trer ekstra klart fram i min
net. Et slikt årstall er 1905. Hva det betydde for landet som helhet, skal vi
ikke komme særlig inn på her, men kanskje bør vi stanse litt ved hvordan
verdalingene i sin alminnelighet opplevde dette året.
I lokalbladet for 10. april kan vi lese et lite innlegg fra ni aktverdige borgere
med lensmannen i spissen. Innlegget er i seg sjøl et lite tidsbilde som neppe
trenger særlig kommentar:


----
82 Vsb
----
FORÆLDRE!
Undertegnde tør herved paa det mest indtrængende anmode Forældre
og Foresatte om ikke at lade sine Børn drive om paa Gader, Veie og
Bazarer uden forsvarlig Følge og Tilsyn.
- Nærmere at paavise det moralsk fordærvelige i en saadan Driven om
kring til sent paa Kveld anser vi for overflødig ligeoverfor rettænkende
mennesker.
H.H. Wessel Lensmand O. Moe J.A. Lerstad Chr. Fuglaas
J. Dahl C. Braarud Gustav Olsen L. Reitan J. Skavhoug
Avisa vet også å fortelle at vinteren 1905 muligens var «den største sne
vinter i den sidste mandsalder». Det var store mengder snø i Vera, skogsar
beidet ble hemmet og samferdselen med den øvrige del av bygda var brutt.
Om feiringen av nasjonaldagen heter det:
17. mai blev iaar feiret paa en mere alvorlig og høitidelig maade end
vanlig.
Den store nyheten om unionsoppløsningen 7. juni, etterfulgt av regjerin
gens beslutning om det rene norske flagg, ble sjølsagt kommentert og feiret
også her i bygda.
Alle militære avdelinger på Rinnleiret var frammøtt til parade, og det nye
flagget ble heist under en salutt av 21 skudd.
«Efterpaa saaes flagning over den ganske bygd saalangt øyet kunde naa»,
skriver Innherreds Folkeblad.
Dette huset (bygd 1901) representerer lange håndverkstradisjoner. Vi er hos baker
Thomsen (idag Innherredsbakeriet).


----
83 Vsb
----
Da jernbanen ble midlertidig åpnet til Verdal 1. november 1904, ble det sagt at det
var det største som hadde skjedd i bygda til da. Den offisielle åpning for strekningen
Levanger-Sunnan var 14. november 1905.
Verdalsboka — 6

 

----
84 Vsb
----
Fra 1905 ble det anledning til åfå diskontert veksler i Verdal Sparebank, delvis med
bakgrunn i en noe kritisk avisartikkel.
Vexelobligation.
-o®r-
Kr. ylo
O, sex Maaneder fra Dato betaler Undertegnede mod denne sin Vexelobligation til
Værdalens Sparebank eller Ordre den Summa Jr<J
Kroner. Valuta modtaget. Renter pCt. ere forud erlagte. For skadesløs tilbagebe
taling indgaa

solidarisk som Selvskyldnerkautionister. Hvis denne Obligation ikke til Forfaldsdag indfries
eller fornyes, befuldmægtiger jeg herved f-sV 7 *-* 1 -'-*-*^*^—

til for mig inden Værdalens Forligelseskomfnission at afslutte Forlig med Forpligtelser for
mig til under Exekutions Tvang inden 6 Uger fra Forligets Dato at betale ovennævnte Gjæld
med 6 pCt. Renter fra Forfaldsdag, samt Kr. 1.50 i Forligsoinkostninger.
Til Vitterlighed :
Som Selvskyldnerkautionister med Forpligtelser og med
Vedtagelse af Fuldmagt til at indgaa Forlig som oven anført
Vekselobligasjon fra 1906. Renten var den gang 5%, og de tre kausjonistene måtte
skrive på for hver fornyelse.

 

 

----
85 Vsb
----
Sommeren 1905 var nok spesielt spennende i ei grensebygd som Verdal.
Ryktene svirret om mobilisering, snart var det Norge, snart Sverige som
hadde gått til dette drastiske skritt. Militærøvelsene, eller sommersamling
ene, varte ekstra lenge og foregikk både i juni, juli, august og september. I
Skalstugan var det de siste dagene av august stasjonert 1.000 svenske soldater.
Rykteflommen kunne fa følger for så mangt. Avisa Nidaros skrev blant annet:
Redde sjeler
tar pengene sine ut av bankene av frykt for krig. Det er både skjendig
og tåpelig. Tåpelig fordi pengene lettere kan stjeles fra kistebunnen
enn fra bankens hvelv, skjendig fordi pengene kan gjøre fedrelandet
nytte når de står i banken.
Pågangen i bankene etter kontanter var adskillig større lenger sør i landet,
hvor man var nærmere begivenhetenes sentrum. Nikolai Rygg nevner Hal
densdistriktet som et eksempel, der det var mer og mindre run på bankene
hele sommeren. Verdalingene ser ut til å ha tatt det roligere. Likevel merker
vi oss at uttaksbeløpene er større enn de innsatte beløp de fleste av årets må
neder. Økningen på innskudd for året som helhet var bare kr. 15.000,-, mens
den året etter var 3tø ganger så stor.
Som kjent var det to folkeavstemninger i 1905, og da verdalingene gikk til
urnene for annen gang - søndag den 12. november - skal vi merke oss resul
tatet. Avstemningen gjaldt som kjent et ja eller nei til kongedømme. I Verdal
ble det i likhet med seks andre kommuner i Trøndelag flertall for republikk.
356 stemte for republikk og 311 for kongedømme.
Mange vektige innlegg ble avgitt både for og mot, og aldri har vi sett så
store og fete typer brukt i Innherreds Folkeblad som lørdag før avstemnin
gen. Det ene lyder kort og godt: STEM NEI!, mens Verdals populære lens
mann har denne korte appell:
Enhver ærlig Nordman
som ønsker et frit, selvstændigt og selvstyret Norge i Fred, som ikke
vil staa sammen med Norges Fiender, særlig Storsvensken, han møde
frem paa Søndag og stemme
JA
H.H.Wessel
Kjøp og salg av Værdalsbruket
Vi kan nesten ikke forlate denne tidsperioden uten å nevne Verdal kommu
nes kjøp og senere salg av Værdalsbruket. I den fireårsperioden (1908-12),
som Verdal kommune sto som eier av bruket, ble det utkjempet adskillige
dueller, som vi ikke skal komme særlig inn på her.

----
86 Vsb
----
Personstrid, injurieprosesser og rettssaker, som det delvis enda går gjetord
om, satte spor etter seg i bygdemiljøet.
Kommunen hadde problemer med å få til lønnsom drift av bruket, og måtte
flere ganger be om utsettelse med betaling av statslånet på 2,4 millioner, som
ble tatt opp ved kjøpet. På tross av styrets anstrengelser med tanke på indu
strireising lyktes ikke dette, og kommunen måtte gå til salg av bruket. Prisen
ble satt til kr. 4. 055.000,-.
Salget foregikk slett ikke uten «sverdslag», og sogneprest Veel var leder for
den minoritet i herredsstyret som gikk mot salg. Da salget var et faktum,
skrev avisa «Nidaros» til slutt i en kommentar:
Det er ikke til å undre seg over at dersom kommunen setter mere pris
på en øyeblikkelig fortjeneste enn på å beholde et varig og solid grunn-
lag for bygdens økonomi, så kan bruket utvilsomt selges med for
tjeneste.
«Jula, påska og martnan»
Blant de sentrale begivenheter fra nyhetsbildet i disse førkrigsåra var Roald
Amundsens bragd, da han som førstemann nådde Sydpolen (1911). Oscar
Mathisens mange seire på skøytebanen og tragedien da verdens største damp
skip «Titanic» møtte sin skjebne på jomfruturen til USA (1912), gjorde sterke
inntrykk, hver på sin måte.
Men i lokalmiljøet var kan hende Martnan (på Levanger) den store begi
venheten. Da fikk også tjenestefolk seg en fridag. Framkomstmidlet var
gjerne hest og slede, og det kunne bli temmelig kaldt i «skrinna», før man
omsider nådde Levanger. Men frosten var snart glemt etter en runde i han
delsbodene på Torvet, hvor også spåkjerringa hørte med til attraksjonene.
Ei lita historie fra «Nidaros» forteller adskillig om hvilken rolle martnan
spilte i folks bevissthet. En konfirmant skulle fortelle om de store høytider
i kirkeåret, og svaret kom ganske raskt. Det måtte være jula, påska og
martnan.
Ja, martnan var møteplass for mange, og erfaringer kunne utveksles om
både dette og hint. Nye hjelpemidler i landbruket ble stadig mer alminnelig,
og smått om senn fikk de også innpass på de mange små bruk. Hos Sefanias
Guddingsmo kom det separator til gårds i 1912, og prisen på den var kr. 61,-.
Året etter ble det mindre bruk for ljåen, for da ble det anskaffet en en-hesters
Deerings slåmaskin sammen med naboen, Johan Kristensen Melby på
Graven. Slåmaskinen kostet da kr. 192,-.

----
87 Vsb
----
£tø var /angf mellom husa på Garpa omkring 1907. Betegnelsen «Panorama» er
kanskje noe tvilsom.
Vekst på flere områder
For landet som helhet var perioden fra 1884 til 1914 preget av vekst og ny
tenkning på det økonomiske området. Det foregikk en omlegging i tradisjo
nelle næringer, nye økonomiske virksomheter kom i gang, og økningen i pro
duksjon og konsum var stor. Men det er ikke snakk om noen jevn utvikling,
for som vi også har vært inne på, konjunkturene svingte nærmest rytmisk og
delte perioden i markerte avsnitt.
Man fikk etter hvert bygd opp en moderne industri, handelen ble utvidet,
og i et forbedret landbruk ble resultatet en mer intensiv drift. Også i bankve
senet foregikk det en rask utvikling, og kredittforholda ble mer tilfredsstil
lende. Følgende tall viser at innskudd og formue for alle landets banker er
omtrent fordoblet på 13 år:
Antall Innskudd Formue
mill. kr.
mill. kr.
1900 1913
1900 1913 1900 1913
Aksjebanker 76 116 257 592 68 126
Sparebanker 413 519 306 607 37 71
413 519 306 607 37 71
Verdal Sparebank hadde også en lignende utvikling. Innskuddsmassen her
var ved århundreskiftet 803.000 kroner, mens den i 1913 var steget til


----
88 Vsb
----
1.536.000 kroner. Formuen var på samme tid 85.000 kroner og tretten år
senere var den vokst til 173.000.
Ifølge Nikolai Rygg var de økonomiske forhold før 1914 vel fundert og
den økonomiske stilling sunn, men så kom krigsutbruddet og «satte kjepper
i hjulet» for en videre gunstig utvikling.
Stiklestad Kirke omkring 1910.
Sentrum på Øra ble gradvis flyttet lenger mot øst. Dette bildet fra omkring 1910 viser
t. v. Samvirkelagets først forretningsgård. I huset midt på bildet holdt Postkontoret
til i noen år, senere gullsmed Svebak og idag Woxholts bokhandel. Helt til høyre
ligger bankbygningen.

 

----
89 Vsb
----
Besøk hos bankkassereren omkring 1910-15
Da banken bygde eget hus i 1881, ble det innredet med leilighet for kasse
reren i den vestlige halvdel. Banklokalet og direksjonsværelset lå mot øst.
Hit var det altså Carl Johan Braarud flyttet med sin lille familie i juni 1888,
da han ble ansatt som bankens kasserer.
Han var kommet til Verdal sju år tidligere som lærer for middelskolen,
som det het den gang, og fortsatte som lærer til 1914 i tillegg til sin virksom
het som kasserer i banken. Han var født i Våler og hadde eksamen fra Klæbu
seminar og noen års praksis som lærer bak seg, da han kom til bygda.
Julie Hansdtr. Forbregdsvald fra Gjeilvolden i Volhaugen ble hans kone,
og Braarud gjorde verdaling av seg for godt.
Familien Braarud vokste etter hvert, og da mor Julie i en alder av vel 40
år satte «punktum» med tvillingene - Ella og Trygve i 1903, var det ialt blitt
en barneflokk på ni. Slett ikke uvanlig den gang.
Ella Braarud Wisth gjenga for red. i 1987 noen av sine minner fra opp
veksten i Nordgata. Ved hjelp av disse skal vi avlegge et «besøk» i banken
som vi kan datere til 1910-15.
Inngangen både til banklokalene og «privaten» var den tida på nordsida av
huset, altså inne fra gårdsplassen. Mot Nordgata var det et ganske høyt plan
kegjerde med en stor port, så gårdsplassen var skjermet for innsyn fra gata.
Denne porten ble alltid stengt om natta. Plankegjerdet endte mot veggen av
stallbygningen, som sto med langsida mot «Nyveien» (nå Jernbanegata).
Bilen hadde enda ikke overtatt som framkomstmiddel, og like viktig som det
idag er med parkeringsplass for bilene, var det den gang med stallplass for
hestene. Stallen var bl. a. bygget for at «direktørene» (styret) skulle ha plass
til sine hester ved møtene i banken. Med jevne mellomrom måtte gårds
plassen sopes og pusses. Hestene kunne gjerne legge igjen sitt, og ettersom
gårdsplassen også bruktes til litt aktiviteter - krokket bl. a. - var pussen
høyst nødvendig.
Rostad på Trones var en av dem som brukte «bankstallen». En av hestene
hans var temmelig urolig av seg og trivdes nok dårlig på Øra. Han tok seg
ut fra stallen nærmest gjennom stengte dører og sprang likegodt herreløs
heim til Trones.
Når det gjelder banklokalet, minnes Ella Wisth dette som et litt mørkt,
men ellers trivelig rom. Elektrisk lys ble installert på Øra i 1914, så dette
var før den tid. Det sto to lange bjørkmalte bord der med mange hyller og
skuffer. Det fantes også en bokhylle, og langs et par av veggene sto det noen
lange benker, trolig beregnet på kundene. Om det fantes noe innmuret hvelv
i banken, kan hun ikke huske sikkert. Etter stengetid hendte det at familien
oppholdt seg i banklokalet, særlig på mørke vinterkvelder. Da var det godt

----
90 Vsb
----
og varmt der. Braaruds gyngestol av jern, som også sto i lokalet, er en av
de ting hun husker best. Her satt da familiefaren med sin lange tobakkspipe
og leste Dagbladet, mens tvillingene lekte rundt ham. Av og til kom også
mor Julie inn og satt der med sin stopping eller lapping. Da hendte det nok
at vi gjorde noe som ikke var tillatt. De store protokollene så litt spennende
ut, og som unger flest hadde vi lyst til å tegne. Hvis det skulle finnes blyant
streker eller tegninger i noen av disse, så kan det være et produkt fra denne
tida. (Red. kan bekrefte at det fortsatt finnes noen «mystiske tegninger» i en
kelte av de gamle innskuddsprotokollene).
Sommeren 1904 inne i bankgården. Sittende f. a. Signe Braarud, Julie Braarud med
tvillingene Ella og Trygve på fanget. Bak f. v. Harald, Øivind, Carl Johan, Katrine
og Carl Braarud. Inngangen til banklokalene til venstre og privaten til høyre. Legg
merke til vannposten midt på bildet.


----
91 Vsb
----
Fra bankhagen 1905/06. Helt t.v. skimtes Kirsti Braarud. De andre på bildet er
Trygve, Øivind, Ella og Katrine. I bakgrunnen til høyre ser vi godshuset på
Jernbanen.


----
92 Vsb
----
Braarudfamilien fotografert utenfor mastubygningen i 1905. Sittende foran f. v.:
Kirsti og Katrine, Øivind står mellom dem. 2. rekke f. v. : barnepiken Julie Hallem
med Trygve på armen videre Harald, Signe og Carl. 3. rekke f. v.: Carl Johan Braa
rud og hans kone Julie med Ella (gift Wisth) på armen og Marie Larsen (sydame).
Bakerst står Marie Nesset som var hushjelp.


----
93 Vsb
----
Braarudtvillingene Ella og Trygve trolig 1906.
Direksjonsværelset lå ved sida av og like inntil banklokalet, og hadde to
vinduer mot syd. Møbleringen her var et bokskap og en sofa med svart
skinntrekk. På sofaen lå en fin perlebrodert pute som Braarud hadde fått i
sine ungkarsdager, og på et bjørkmalt bord sto det vannkaraffel og glass. En
stor vaskestol som gjorde inntrykk på oss barna, hørte også med til inventa
ret. På direksjonsmøtene ble det gjerne servert te. Av og til fikk vi barna
sitte på direksjonsværelset etter møtene og se i noen store bøker med bilder
fra hele landet. Da lå det alltid en eim av sigarlukt i rommet.
For å få plass ble både banklokalet og direksjonsværelset benyttet til for
standerskapsmøtene. Serveringen var te eller kaffe med store tekaker som
ble innkjøpt fra baker, i tillegg til formkakene fra fru Braaruds kjøkken.
Leiligheten som var innredet for kassereren, lå altså i den vestlige delen
av bankbygningen. Kjøkkenet hadde bare ett vindu og det var nordvendt, så
rommet var noe mørkt. Her var det stort spisskammer - et kjærkomment
hjelpemiddel for husmora, som etter hvert fikk en stor familie å stelle for.


----
94 Vsb
----
Dagligstua var ganske stor og hadde vindu mot nord og vest, mens finstua
som med sine røde vegger ble kalt «rødstua», var noe mindre. 1 2. etasje var
det to soverom med full takhøyde - ett i hver ende av bygningen. På sidene
var det kott, og tre av disse ble brukt til soverom for barna. For å skaffe
dagslys her var det laget takvindu. Sjøl om det var strengt forbudt, ble vi
av og til fristet til å åpne disse, og da hadde vi en fin oversikt bl. a. til Arbei
derforeningen (Håndverker 'n) på andro sida av gata, hvor som kjent stedets
offentlige fester ble arrangert.
Dette med å bo sentralt i strøket kan ha både positive og negative sider.
Med festlivet fulgte det da som nå endel støy og leven. En lørdagskveld det
ble arrangert fest i Arbeiderforeningen, lå en av mine søstre svært syk i gikt
feber. Da var det at fru Braarud tok loven i egen hånd, gikk over gata, for
klarte situasjonen og sa: «Nå må det bli stilt!» - og stilt ble det.
Som mange andre familier flyttet også familien Braarud over til mastubyg
ningen sommerstid. Her var det lyst og trivelig med et panelt oppholdsrom
ved sida av masturommet.
I hagen som hørte med til bankgården, var det store bærbusker og mulig
heter for å dyrke grønnsaker og poteter. Hagen hadde vi mye glede av, og
vi oppholdt oss ofte der. Far var nok foran sin tid når det gjaldt både dyrking
og bruk av grønnsaker. Det ble dyrket timian og portulakk, foruten de mest
vanlige grønnsaksorter som bl. a. mainepe, reddik, salat og erter. Mor Braa
rud fikk buntet og hengt opp timian til tørk - og i blant fikk folk helt fra
Helgådalen tak i timian hos oss.
Etter dette tidsbildet fra Øra og banken omkring 1910-15 kan vi godt for
stå Ella Wisth sin sluttkommentar:
- Et herlig sted å bo.

----
95 Vsb
----
TIDSROMMET 1914-1940
Banken og bygda under første verdenskrig
Sommeren og året 1914 ble på mange måter et minnerikt år både på godt
og ondt. Livet i lokalsamfunnet gikk imidlertid sin vante gang, folk var helst
opptatt med fredelige sysler. Avisene var den tids nyhetsformidlere, og bragte
nok en og annen sjokkmelding. Men i sin alminnelighet var Europa og den
store verden nokså fjernt for den vanlige verdaling. Kringkasting hørte med
til 1920-åras tekniske nyvinninger her i landet, og fjernsynet var helt ukjent
enda.
Beretningen om bankens liv og virke må i hovedsak hentes fram fra de pro
tokoller som er tilgjengelige. Imidlertid er både kommentarer og vedtak tem
melig ordknappe, og det sier seg sjøl at en må ty til andre hjelpemidler, spe
sielt for å få fram noe om den vanlige «kvarda'n» i lokalmiljøet og om virk
somheter i bygda. Da er - som vi også har vært inne på tidligere - avisene
gode å ty til. Aviser ja, på denne tida var det to av det slaget her i Verdal.
Innherreds Folkeblad var den ene, og så kanskje noe mindre kjent - Værda
lens Blad. «Greit venstreblad» står det som undertittel på førstesida.
Problemer og stridigheter omkring kjøp og salg av A/S Værdalsbruket var
nå såvidt passert. I forbindelse med salget ble det igjen opprettet et Verdals
fond, og fondets midler ble til innskudd i Verdal Sparebank.
Ellers feiret man 100-årsjubiléet for Grunnloven med bl.a. stor utstilling
i Oslo. Det fine været sommeren og høsten 1914, er også blant det positive
som blir husket fra dette året. En liten notis fra Innherreds Folkeblad fra 8.
juli gir oss et tips om årsveksten:
STÆRK VARME
har det nu været i flere dage - optil 30 grader i skyggen. Efter at der
kom regn er enget vokset betydeligt og det vil i almindelighet bli et sto
rartet foraar. Den stærke varme gjør dog at man paa de mere utsatte
steder maa ta fat paa slaataannen. Flere har allerede begyndt.
Arbeidet med å skaffe bygda strøm (Ulvilla) var godt i gang, og på bankens
direksjonsmøte (styremøte) i februar 1914 ble følgende vedtak fattet:
Besluttedes at indlægge elektrisklys i bankens lokaler, samt i kasserer-
ens private rum og i brygstuen.
For oss i dag er det neppe mulig å skjønne hvilken enorm omveltning det
var å få innlagt strøm. Vi tar det hele som en sjølsagt ting. Bankens ledelse

----
96 Vsb
----
VÆRDALENS PRO VI ANTERINGSRAAD.
Disse merker kan kun brukes ved kjøp av mel, brød, sukker, kjød, flesk, smør,
ost, sild, fisk, poteter, skotøi og ved, naar indkjøpet er mindst dobbelt saa stort som
merkernes paalydende.
Virkningen av inflasjonen under 1. verdenskrig ble forsøkt dempet med dyrtidsbidrag.
Etter søknad som ble vurdert av provianteringsrådet fikk man utlevert slike kuponger
pålydende navn.
nølte ikke med sitt vedtak, og angret neppe dette sia. Før vi forlater elektrisi
tetens komme i Verdal, skal vi ta med en liten situasjonsrapport fra IF av 1.
juli:


----
97 Vsb
----
ELETRICITETSVERKET
I Ulvilden holder man for tiden paa med montering av maskinene.
Med stolpereisningen gaar det nu raskt for haanden, idet 3 arbeidslag
stadig er beskjeftiget dermed. Om nogle dage skal man ogsaa begynde
at lægge høispendtledningen. Ogsaa endel transformatorer er ankom-
met saa der er al grund til at tro at lyset kan faa skinne paa mange ste
der til høsten.
Med grundeierne er der truffet mindelig overenskomst ialfald hvad de
fleste angaar. Kun paa et enkelt sted ser det ut til at man nødes til at
ekspropriere. Der stilles nemlig et saa meningsløst forlangende at sty
ret ikke kan gaa med derpaa.
På tross av at «Anbud paa kjøring av endel cement til Vaterholmen» er ut
lyst i avisa denne sommeren, er det lite som ligner på en nær forestående
krigssituasjon. Men bak det hele var det mørke, truende skyer under opp
seiling.
Noen boligbygging av betydning var det neppe verken på Øra eller ellers
i bygda, men muligheter for tomter var det i alle fall. I slutten av juni averte
rer Ole Grande (senere bankens revisor) at han har tomter til salgs. «Pent og
sentralt beliggende», heter det i annonsen. Et par uker senere får potensielle
husbyggere tilbud om nødvendig utstyr til bygging fra Karl Grindberg. Han
har nok merket endel konkurranse utenfra, for han appellerer til folks lokal
patriotisme:
DE SOM SKAL BYGGE BØR I TIDE BESTILLE
Døre, Vinduer og Trapper og indredningsarbeider for øvrig fra mit
verksted. Godt arbeide. Rimelige priser. Støt indenbygds industri.
Telefon Karl Grindberg
Blant de avisoverskriftene som også folk her i bygda merket seg i juni 1914,
var utvilsomt de nå så meget omtalte «skuddene i Sarajevo» og meldingen om
at det østerrikske tronfølgerparet Frantz Ferdinand og hans «gemalinne» var
myrdet. At det skulle få slike katastrofale følger, var det neppe noen som ante
den gang.
Det spente forholdet mellom Østerrike/Ungarn og Serbia preger nyhetsbil
det i avisene lokalt, og 23. juli spør IF:
Er krigen utbrutt?
I samme avisa kan vi også lese om et ultimatum fra Østerrike/Ungarn til
Serbia, et ultimatum som omtales slik i avisa:
Ultimatet har vakt stor forstyrrelse i det europæiske pengemarket og
bevægelsen på Berlins børs antok fredag karakteren af en panik. De
østerrikske og russiske papirer faldt fra 10 - 16%.

----
98 Vsb
----
Vi konstaterer bare at politisk uro straks gir utslag på børsen og i den øko
nomiske situasjon. Lokalavisa fortsetter med sjokkoverskrifter som: «En
verdenskrig? Europa skjælver!» Den forteller videre at stormaktenes «ge
sandter og ambassadører» arbeider hardt for å unngå konflikt, et syn som
bare de mest optimistiske har.
Mandag den 3. august er det mye trist å lese i IF
EUROPA I FLAMMER!
Tyskland erklærer Russland krig!
Sverige mobiliserer hele sin hær og flaate
Norges trafik paa utlandet stoppet
Stortinget er indkalt.
Marinen mobiliserer. Mobiliseringsordre utsendt for Kristiansandske
og Bergenskes brigader. Alt befal og bemanding av kystartilleriet er
indkaldt.
Automobilen gjorde sitt inntog i Verdal under 1. verdenskrig. Her er en av de tidlige
modellene fotografert ved Olavsbrua.
Avisa henstiller til slutt om å glemme partistridigheter og stå samlet i kam
pen for å bevare nøytraliteten.
Fra en optimistisk og trygg førkrigs stemning sto folk plutselig midt oppe
i en situasjon med nærmest panikkartet uhygge. Sjøl om både Norge og våre
naboland Sverige og Danmark erklærte seg nøytrale, fikk vi etter hvert føle


----
99 Vsb
----
på kroppen virkninger av det som skjedde rundt om i Europa. På tross av
endel dystre spådommer om en forestående storkrig, var det ledere fra flere
land som enda på forsommeren 1914 ikke anså situasjonen for særlig bekym
ringsfull. Blant disse var statsminister Gunnar Knudsen, som i februar 1914
på en henstilling om å styrke forsvaret, bl.a. svarte:
For tiden er da forholdet det at den politiske himmel, verdenspolitisk
sett, er sky fri i en grad som ikke har vært tilfelle på mange år.
Nok om det - krigen var et sørgelig faktum. Blant ledere på begge sider
i konflikten var det en vanlig oppfatning den første tida, at krigen ikke ville
bli særlig langvarig. Disse spådommene slo dessverre ikke til.
Pågang etter kontanter.
Men tilbake til den lokale arena. Hva slags innvirkning kunne konfliktene
ute i Europa få for folket, bygda og banken her i Verdal?
For å ta det siste først. I direksjonsmøte den 8. august får vi et hint om
at ikke alt er som det skal være. I pkt. 3 på saklista står det å lese:
Referertes amtets skriv av 3. d.m. angaaende finansdepartementets te
legram av samme dato angaaende opsigelser av beløb indestaaende i
banken.
Dette innebar at bankene fra sentralt hold fikk beskjed om å praktisere ved
tatte forskrifter om oppsigelse ved uttak av oppsparte midler. Noe som igjen
førte til nærmest storm på bankene. Pågangen etter penger var nok størst i
de store byene, men over hele landet førte krigssituasjonen til uro. Matvarer
ble hamstret og stemningen var både nervøs og panikkartet.
Vi har sett litt på hvordan verdalingene reagerte på situasjonen. Trøndere
i sin alminnelighet synes å være både rolige og besindige av seg, men det
spørs likevel om ikke rykteflommen og hendingene ute i verden kom til å pre
ge også verdalingene den første uken i august 1914.
På denne tida var banken åpen for innskudd og uttak bare to dager i uken,
nemlig onsdag og lørdag kl. 2 - 5 em. Sammenligner vi antall uttak og inn
skudd den 5. og 8. august med tilsvarende åpningsdager måneden før, ser vi
at det på de to dagene i august ble ekspedert i alt 89 uttak og 10 innskudd,
mens de samme tall for juli var henholdsvis 20 og 23. Altså mer enn fire
dobling av antall uttak, mens innskuddene gikk ned til under det halve i an
tall. Det er neppe riktig å kalle dette «run» på banken, men trolig ble det ar
beidet overtid på disse hektiske dagene. Imidlertid har nok «stormen» lagt seg
ganske fort. Ved årets slutt var det nemlig en økning på innskuddene på om
trent 150.000 kroner i forhold til året før. Konklusjonen må derfor bli at ban
ken tålte påkjenningen bra.
Verdalsboka - 7

----
100 Vsb
----
Pengeflommen under 1. verdenskrig gjenspeiler seg også i regnskapet for Verdal
Sparebank. Innskuddene økte til det tredobb elte fra 1913-1920. Skillemynt var imidler
tid mangelvare, og det ble utstedt en- og tokronere av papir. Populært ble de kalt «bol
sjevikere» og «rødegardister». Ørens Handelsforening/Verdal Samvirkelag tok i bruk
skillemynt av papp.


----
101 Vsb
----
Påbudet fra Finansdepartementet ble praktisert litt forskjellig omkring i
bankene. De nærmeste dagene etter krigsutbruddet ble det satt en grense for
hvor mye hver kunde kunne ta ut. I Verdal Sparebank (som i mange andre
banker) ser den ut til å ha vært kr. 50,-.
Unormale tider.
Forårsaket av den oppståtte situasjon og på anmodning av amtmannen valg
te herredsstyret en komité for å undersøke bygdas beholdning av korn, for
og poteter, og samtidig ble utbetalinga av lån fra Hypotekbanken og Bolig
banken foreløpig stanset. Lokalmiljøet var allerede preget av unormale tider.
Blant de som fikk merke dette var norskamerikanere på besøk i gamlelan
det. På By og Rindsem i Vinne hadde de denne sommeren besøk av Fredrik
Kjeldseth og kone, samt Karl Bye og Knut Knutsen (Rindsem). Tanken var
at de skulle reise fra Norge 10. august, men etter at krigen brøt ut «ved de
ikke med nogen sikkerhed naar de kan drage ut», skriver IF i en liten notis.
Livet må som kjent gå videre - sjøl om det butter litt imot fra tid til annen.
Vi tar igjen fram de gamle protokoller for å se hvordan kasserer Braarud,
assistert av sin datter Anne Katrine og de til enhver tid sittende «directeurer»
håndterte den unormale situasjonen. Muligens er det en følge av usikkerhet
for hva som var på gang, men i møte 12. september er det bevilget svært få
lån, og flere har fatt avslag på sine søknader. Under sak 5 på saklista heter
det:
Paa grund af det stærke Behov for Penge inden Bygden Elektrisitets
værket m.v. nødsages man til at opsige A/S Værdalsbrugets Kassakre-
På samme møte har man anvist regning for installasjon i banken kr. 264,13.
I styrets desembermøte er Bakketun Ungdomsskole nevnt for første gang.
Skolen var da under oppbygging og sto ferdig i 1915. Et skoletilbud som kan
skje fikk særlig stor betydning i mellomkrigstida, da mulighetene for videre
skolegang nærmest var lik null i Verdal kommune.
På samme møte vedtok også styret å slutte seg til «Oprettelsen af Lokal
foreningen for Sparebanker». Banken må ved samme anledning ha hatt mid
ler til overs, idet man vedtok å tegne seg for kr. 30.000,- i det «indenlandske
Statslaan af 1915».
Oppslutningen om møtene i bankens organer har endret seg fra tid til
annen. Av forstanderskapets protokoll framgår at det såkalte «valgmøte» i
1914 som ble holdt 7. desember, ble tillyst på følgende måte:
fra kirkebakkerne samt Innherreds Folkeblad og Værdalens Blad.


----
102 Vsb
----
Hr.
I
"<?
Deres gjæld til Værdalens spare
obligation nr.™ Y\ , for falden *V
stor kr. z..*.,..2 maa ordnes
omkostninger vil undgaaes.
Værdalen den ?_/_& 19$^
v
maa ordnes snarest mulig om
C. Braarud.
a
b —
Deres Accept No. ol' af /~* stor Kr. v » for f alder
til Indfrielse & MAA-Aj O g maa ordnes den Dag hvis Protest vil
undgaaes.
C. Braarud.

 


----
103 Vsb
----
Forskjellige former for purring av lån. Sjøl med tilsynelatende små lånebeløp, var det
nok ofte problemer for låntakeren å overholde betalingsfristene.
Etter møtet kan vi lese følgende innledning til et referat i IF:
Valg paa forstandere i de uttrædendes sted foregik i møte mandag. De
møteendes antal var denne gang ringe imot hvad det mange ganger un
der stridens hede tidligere har vært, osv.
Med «stridens hede» sikter nok avisa til urolighetene omkring kommunens
engasjement i A/S Værdal sbruket.


----
104 Vsb
----
Som nevnt tidligere var kasserer Braarud også lærer av profesjon. Han slut
tet imidlertid i skolen i 1914, og i den anledning forteller IF den 21. de
sember:
Vakker og velfortjent gave
Bankkasserer Braarud blev igaar ved fruerne Svendsen, Holm-
Pettersen og hr. Bernhard Rostad overrakt som gave kr. 420,- fra for
henværende elever ved middelskolen.
Braarud var da en aldrende mann (73 år) og at han ønsket å trappe ned
virksomheten var bare naturlig. Nå fikk han bedre tid for sitt arbeid i banken,
og der ble det stadig flere arbeidsoppgaver å ta seg av.
Lys i ei mørk tid
Vi har nå lagt 1914 bak oss, og har sett på noe av det som opptok banken
og bygdefolket det første krigsåret. På tross av stadige meldinger og telegram
i lokalavisene om Europakrigen, var det nok en lokal begivenhet som over
gikk alt annet til jul dette året. Øra og en stor del av bygda fikk elektrisk lys
og kraft.
Litt reklame måtte også til den gang, og vi tar med et eksempel på det fra
IF:
Lys over Værdalen
erholdes nu ved at kjøpe vore bekjendte Wotanlamper.
Alt elektrisk utstyr samt vore anerkjendte motorer
kjøpes billigst hos Norsk aktieselskap Siemens-Schuckert
Utstilling: Valbergs gaard, Verdalsøren
De gamle oljelampene hadde gjort sin misjon, men tie ikke satt på loftet
av den grunn. Nei, de ble omgjort slik at de kunne brukes for strøm. Hos
kassereren privat gikk man til anskaffelse av bl. a. en måneskinnslampe, og
i banklokalet var det spesielt en stor lampe som lyste godt opp. Det gjorde
et voldsomt inntrykk da strømmen ble slått på, minnes Ella Wisth, som var
11 år den gangen.
Påkoblinga av det elektriske lyset betydde en ekstra julegave til mange ver
dalinger i ei ellers mørk tid.
IF for mandag den 21. desember hadde denne skildringa av begivenheten:
LYSET ER KOMMET!
Det elektriske lys kom lørdag aften til Verdalsøren og omegn. Det vak-
te stor jubel og folk gikk og gratulerte hinanden og det lot til for et
øieblikk som alle klagemaal var forsvunndet.
I virkeligheten er det elektriske lys en herlighet hvor det kommer ind.
Det stadfester sig overalt fra andre steder, og det samme er sked i de
faa uker man har hat det i Vuku. Den ene efter den anden som tidligere
har vist motstand, søker nu om at faa det saa snart som er gjørligt.

----
105 Vsb
----
Interiør fra en sparebank. Vi ser ialt seks ansatte, så bildet er trolig fra en bybank.
Legg merke til ståpulten i høyre billedkant.
Dyrtidstillegg
For landet som helhet gjorde krigskonjunkturene seg gjeldende fra høsten
1914, kjennetegnet av kraftig prisstigning og økt etterspørsel etter varer og
tjenester. De første åra av verdenskrigen var en god, om enn unormal tid for
økonomi og næringsliv.
Også verdalingene fikk føle prisstigningen på kroppen. Behovet for de så
kalte «dyrtidstillegg» ble etter hvert et berettiget krav, noe som også banken
måtte ta sin del av. Det framgår da også av protokollene at både kassereren
og assistenten fikk bevilget slike tillegg ved flere anledninger i løpet av krigs
åra. Dette og den generelle prisstigning forøvrig, er nok årsaken til at ban
kens omkostninger steg til det tredobbelte i åra 1913/19.
Det ser ut til at pågangen etter lån våren 1915, var noe større enn ellers.
På styremøtene for april, mai og juni ble det til sammen bevilget 78 lån. Vi
kjenner ikke årsaken, ei heller hva låna skulle brukes til. Kanskje var det en
naturlig investering i forbindelse med våronna, kanskje var det en følge av
prisstigningen, eller også en blanding av begge deler.
La oss se litt på noen priser på utstyrsvarer fra høsten 1915. Av en regning
fra den gang framgår det at ei kjøttkvern kostet kr. 5,50, mens kaffekverna


----
106 Vsb
----
gikk for 5,40, en emaljert kasserolle kostet kr. 2,30, mens en av kobber kom
på 6,80. Seng og madrass (dobbel) kunne man få for kr. 50,-. På regninga er
tydelig anført at alt er gamle priser.
Men hva slags lønn hadde folk på denne tida? En lønnet baker på Øra tjente
i underkant av kr. 1.000,- pr. år, mens butikkdama med flere års erfaring
hadde omkring kr. 400,- og kosten. En gjetergutt på bygda måtte imidlertid
være fornøyd med kosten og kanskje ei vindtrøye og ei skilue som betaling
- klingende mynt var bare noe han kunne drømme om. Av dette må vi kunne
slå fast at det var dyrt å sette bo også den gang - trolig ble det heller lite
til overs for å sette i banken.
En kjent skikkelse fra håndverksmiljøet på Øra — bakermester Anton M. Muller foto
grafert i 1917. Damen til venstre er Olga Anderson, og til høyre står hennes mor Anna
Larsson senere gift Indahl.
For jordbruket var det ingen avsetningsvansker og prisene var stort sett
gode. Johannes Minsaas som vi helst forbinder med Verdal Samvirkelag, var
også gårdbruker i sin tid og drev Minsås under 1. verdenkrig. Han forteller
i sin bok, «I samvirkets tjeneste», at bruttoinntekten steg til det mangedobbel
te under krigen. «Selv om utgiftene også steg voldsomt, ga gården år om an
net et pent nettooverskudd — .»


----
107 Vsb
----
Offentlig innkjøp av levnetsmidler
Straks etter krigsutbruddet i 1914 ble Statens provianteringskommisjon
opprettet, som bl. a. skulle sørge for innkjøp av korn og mel slik at man hadde
nok til 5 måneders forbruk. Disse og andre varer ble innkjøpt, lagret og solgt
videre i statlig regi.
I en lov fra juli 1916 ble samtlige landets kommuner pålagt å organisere lo
kale provianteringsråd. Her i Verdal var et slikt råd i arbeid allerede i 1914,
og en gjennomgang av rådets protokoller kan gi oss en rekke tidsbilder.
Provianteringsrådet sørget bl.a. for salg av frøkorn «inden bygden». Kornet
ble mot en viss godtgjørelse lagret på forskjellige gårder, og rådsmedlem
mene på sin side måtte ta kontrollrunder i hver sin krets for å se over korn
lagrene.
Høsten 1915 besluttet provianteringsrådet å kjøpe inn 100 tønner sild -
«hvis varen er god». Noe senere fikk man tak i 30 tønner, hvorav 5 tønner
skulle fordeles direkte til private og 25 til fordeling blant bygdas handels
menn. I forbindelse med denne «sildesaken» ble rådets formann pålagt
følgende:
formanden skal være tilstede og dele ud silden til hver enkelt, som skal
have naar den kommer, samt bestemme utsalgsprisen - osv.
Av referat i et senere møte får vi vite at overskuddet av sildesalget ble kr.
14,43, som gikk inn i kommunens regnskap. Utsalgsprisen har nok vært satt
i høyeste laget, for i et nytt møte i provianteringsrådet ble det fattet følgende
vedtak:
besluttedes at utsalgsprisen paa den indkjøpte sild ikke maa udgjøre
mere end 0,04 øre pr. kg i fortjeneste.
Men til provianteringsrådets innkjøp av varer trengtes det midler, og da var
det rimelig at man tydde til banken. I styrets møte 11. mars 1916 ble det be
sluttet:
Værdalens kommune bevilges en kassakredit optil kr. 10.000,- som for
valtes af provianteringskommissionens formand O. Rostad. Pengene
skal bruges til indkjøb af levnetsmidler og efterhvert penger kommer
ind, blir disse at indbetale i banken.
På samme møte ble det bevilget et annet etter den tids stort lån - nemlig
en kassakreditt på kr. 90.000,- til Værdalens Meieri «for opførelse av nye byg
ninger» som da var under planlegging. En annen lånesøknad ble avslått med
følgende begrunnelse: «- kan f.t. ikke bevilges paa grund av pengemangel.»
Styrets begrunnelse får tale for seg sjøl, men faktum var at banken på dette
tidspunkt hadde lånt ut adskillige midler til bl.a. Verdal kommunes utbygging
av skolene i bygda, og spesielt til reisningen av kraftstasjonen i Ulvilla. Den
pengeflom som det snakkes om under 1. verdenskrig, var enda ikke nådd våre

----
108 Vsb
----
breddegrader. Pengemangel kan neppe være årsak til to andre avslag på
samme møte. Den ene søknaden var på kr. 150,- med tre kausjonister, og den
andre på kr. 350,- med to kausjonister. Begge lånesøkerne fikk samme
beskjed:
indvilges ikke. Maa skaffes en solid kaution ved siden av de opgivne.
Sjøl om pengene hadde helt andre verdier den gang, synes det som om ban
kens ledelse kjørte en forsiktig linje.
Banken får mer plass - 1916
På de 35 år som nå var gått fra Værdalens Sparebank fikk egen bygning
i 1882, var det skjedd mye såvel utenfor som innenfor bankens vegger. Både
forvaltningskapitalen og innskuddsmassen var mer enn femdoblet i perioden,
og det er forståelig at noe måtte gjøres for å få bedre lokaler. I forstanderska
pets møte 10. april 1916, fikk styret fullmakt til å «innhente anbud og foreta
restaurering av bankens bygning».
På samme møte forelå også et tilbud fra redaktør Aas om kjøp eller bytte
av hans nye «stengaard», som var bygd i Nordgata, på samme tomta som DO
MUS MAT ligger i dag. Banken valgte imidlertid å beholde sin gamle tomt.
Vi skal senere komme tilbake til annen virksomhet i denne gården.
Bankens lille 1 1/2-etasjes bygning ble i løpet av sommeren 1916 påbygd
både i høyden og bredden av byggmester Martin Melby og hans mannskap
- etter arkitekt Claus Hj eltes tegninger. Med bratt røstet valmtak og flere ut
bygg på taket (også kalt ark) ble det værelser i tre etasjer, og således etter
den tid et ganske ruvende bygg i gatebildet på Øra. Man fikk ved ombygginga
frigitt hele 1. etasje for bankvirksomhet. Huset står fortsatt det, bare med en
litt annen fasade og med en annen plassering.
Anlegg av kloakk
For å få fram en tilstandsrapport om verdalingenes «gjøren og laden» har
vi igjen gått til avisspaltene. 8. mai 1916 meldes om fint, godt vær, full virk
somhet med våronna og nær forestående «saatid». Videre heter det:
Nogen fbrmangel er det ikke, tvertom. Der er mange som faldbyr hø
og halm.
I avisa senere i mai får Verdal kommune ros for at det ble oppkjøpt så mye
godt korn det første krigsåret. Nesten alle gårdbrukerne måtte kjøpe såkorn,
men man fikk likevel sådd tilstrekkelig i bygda. Men potetene måtte kjøpes
utenfra, noe som foregikk i regi av provianteringsrådet. Disse sørget også for
innkjøp av sild, fisk, farin og raffinade. Prisen ble da noe mindre enn hos
handelsmennene.
Værdalens skilag arrangerte på samme tid en såkalt «kurvfest». Det var en

----
109 Vsb
----
fest som både festkomiteen og publikum hadde ære og glede av, hevder avisa.
Amatørteater var også populært den gang, idet Stiklestad spellag «præsterte
godt spil i SLURVESTEL». Inngangspengene var 50 øre, men damer som
hadde med kurv gikk inn gratis.
Kloakk- og avløpsforholda på Øra var dårlige på denne tida, gårdeierne la
synkekummer straks utenfor sine hus, og gatenes tilstand var heller ikke sær
lig å skryte av. Både Nordgata og Sørgata var nærmest uframkommelige, sær
lig høst og vår, og «sjømannslorten» (søla i gata) var et begrep som særlig
de gående mer og mindre ufrivillig fikk stifte bekjentskap med. Anlegget av
kloakken kom i stand på privat initiativ, og ble finansiert med et bidrag fra
kommunen på kr. 10.000,- i form av et rentefritt banklån, og resten kr.
4-5.000,- ble besørget av private. Av ordfører Veels søknad til banken i sakens
anledning framgår det at kloakkledningen bare omfattet de mest sentrale de
ler av Øra. Vi siterer:
Kloaken lægges fra elven efter almenningen ved Husum til hovedgaten,
derfra op Nordgaten til dr. Swensen (Fritidssenteret) samt fra Husum
- hovedgaten til Berntine Andersen - op Sørgaten under jernbanen til
apotheket.
En viss knapphet på penger må det ha vært enda høsten 1916, da styret igjen
avslo to lån p.g.a. «for lite penger». På et skriv fra ligningsnemnda angående
inntektsstigning som følge av krigskonjunkturen for budsjettåret 1/7 1916 -
30/6 1917, svarte styret ganske kategorisk:
Nogen saadan merindtægt findes ikke her.
Provianteringsrådet fikk etter hvert problemer med plass for varene som
ble innkjøpt, og behovet for å «anskaffe et magasin» meldte seg. Denne saken
fikk sin løsning året etter da«Kornmagasinet» ble bygd. (Identisk med dagens
restaurant med samme navn).
Et nytt begrep - maksimalpriser - ble også en sak som provianteringsrådet
måtte hanskes med. Disse skulle fastsettes for både mat og brensel. Nysilt
melk kostet 24 øre pr. liter og potetene kr. 7,- pr. 100 kg, mens en favn older
ved kostet kr. 20,-.
Mange tråder ut i bygdesamfunnet
Bankens tilknytning til jordbruket i bygda - og omvendt, har det aldri vært
noen grunn til å betvile. Den blir bare bekreftet gang på gang, når man går
gjennom bankens protokoller. Slik også på denne tida. Lag og foreninger
som har sammenheng med jordbruket, dukker til stadighet opp i bøkene.
Bare for å nevne noen - feavlslag, frørenseri, torvstrølag, saglag, hingstsam
lag osv. Ja, også «træskelag» da. Det er tydelig å se at både Hornsbytreska
og andre utgaver av treskeverk etter hvert fant vegen til hver ei lita grend i

----
110 Vsb
----
bygda. Og banken - ja, den fikk flere og flere tråder trukket ut over i bygde
samfunnet.
Ifølge avisene fikk verdalsbøndene seg en støkk i livet for avlinga, da man
allerede i september 1916 fikk et stort snøfall, enda mens både korn og pote
ter sto ute. Snøen forsvant imidlertid igjen, og etter en tørrværsperiode, var
det meste berget omkring midten av oktober.
«Europakrigen» som man til stadighet meldte om i avisene, skapte imidler
tid også problemer for de nøytrale land. Det ble etter hvert vansker med varer
til sivilbefolkningen og produksjonslivet. Man måtte ty til restriksjoner også
her i landet.
Verdal Provianteringsråd hadde fått tak i 100 skr. sam. hvetemel like før
jul, og fattet slikt vedtak:
Ingen skal kjøpe over 20 kg for hver familie.
Automobil til Sandvika og rutebåt på Leksdalsvatnet
Utenfor norskekysten drev tyskerne en såkalt «uinnskrenket übåtkrig», og
uhygge og uvisshet for framtida satte sitt preg på stemningen i Norge under
den vanskelige vinteren 1916/17. Den krigen som man innledningsvis trodde
skulle bli av kort varighet dro dessverre ut i langdrag. På tross av alle proble
mer som etter hvert dukket opp som en følge av de unormale tidene, var det
også gledelige begivenheter på lokalplanet. Vi noterer oss at Verdal Meieri
sto ferdig i mai 1917, og i den anledning skrev IF:
Av de mange meierier som i løpet av nogle aar er reist ved Hell-
Sunnanbanens stationer, er Verdalens meieri det største og vakreste og
sandsynligvis ogsaa det kostbareste.
Etter mange år med meieridrift på flere kanter av bygda, var endelig res
sursene samlet i nedre del av Verdal. Anlegget kostet kr. 200.000,- en pris som
også meierifolk syntes var i drøyeste laget i forhold til melkemengden.
Av andre gledelige begivenheter kan nevnes : Ny automobilrute fra Øra til
Sandvika ble oppstartet denne sommeren, og på Leksdalsvatnet gjorde mo
torbåten «Trygg» sine turer - forhåpentligvis til glede for folket på de kanter
av bygda.
Tildragelsen med den tyske hjelpekrysseren «Berlin» ble slått stort opp i
avisene, og var nok samtaleemnet blant folk i Trøndelag under hele krigen.
16. november 1914 kom båten forbi Agdenes festning uten å bli observert og
inn på Trondheim havn. Båten og besetningen på 450 ble internert i Hommel
vik. Båten var et spennede objekt for den vanlige trønder, og det ble nærmest
valfart for å se på vidunderet.
Flere soldater fra Verdal fikk periodevis oppleve tur til Hommelvik, hvor
de gikk vakt over «Berlin». Vaktholdet var neppe strengt nok, for det rømte

----
111 Vsb
----
tyskere til stadighet. Da båten forlot distriktet våren 1919, var det nemlig bare
70 mann igjen av besetningen.
Flere verdalinger gikk vakt over den tyske hjelpekrysseren «Berlin», som ble internert
og lå i Hommelvik omtrent under hele 1. verdenskrig. Nr. 2 og 3 f.v. i 1. rekke synes
å være tyskere, nr. 4 er Ole S. Saxhaugfra Inderøy og nr. 5 er Søren Bergsmo. John
Baglo står i midten i 2. rekke
Fullstendig rasjonering
Året 1917 ble preget av stadige nye innskrenkninger og forordninger som
grep inn i folks hverdag. Mangelen på varer ble følbar over alt i landet, og
særlig ille ble det etter at USA kom med i krigen fra april. Våren kom sent
dette året, så arealet med åker var mindre enn vanlig. På landsbygda kunne
det enda gå an, men i byene og på tettsteder var det ille - blant arbeiderbe
folkningen var det matmangel.
For å bedre på situasjonen ble det truffet forskjellige tiltak. IF forteller i
mars 1917 at Verdal Formannskap har valgt fire nevnder for å planlegge øk
ning av jordbruksproduksjonen i bygda. Dessuten ble disse pålagt straks å un
dersøke «hvorledes forholdene vil bli i de enkelte heimer om importen


----
112 Vsb
----
stanser, om hvor meget der behøves av såfrø, settepoteter, kunstgjødsel, ma
skiner m.v. til den økede produksjon». På søknad fra kommunen ble det fra
bankens side bevilget kr. 1.000,- til formålet.
Et annet tiltak var det A/S Værdalsbruket som sto for. De eide dyrket jord
både på Trones og på Ørmelen. Brukets arbeidere fikk disponere areal av
dette, slik at de kunne skaffe seg poteter og grønnsaker.
Bankens protokoller bærer forsåvidt også et visst preg av situasjonen. I no
vembermøtet ble Verdal kommune bevilget en kassakreditt til «fuldførelse av
lagerbygningen» - Kornmagasinet, og i samme møte ble provianteringsrådet
bevilget kr. 50.000,- til sin virksomhet.
I provianteringsrådets regi ble det foretatt tellinger både av dette og hint
- alt av matvarer både hos private, i butikkene og i de kommunale korn- og
mellagre måtte registreres. Resultatet var nedslående, i det de fleste fjellbyg
dene i Trøndelag ikke hadde nok matkorn til å berge over vinteren. Proviante
ringsrådet brukte en slags kvotetildeling av hvetemel allerede i 1916, men kvo
tene ble stadig mindre, og i januar 1918 ble det innført fullstendig rasjone
ring. Alle måtte ha sine rasjoneringskort for å få handle - et system som
fungerte svært så rettferdig.
Sukkerrasjonen var ett kilo pr. person pr. måned, av melvarer ble det tildelt
200 gram pr. dag, og man kunne kjøpe to myke brød for hver uke.
Det melet som var i handelen - landsmelet - var av en dårlig kvalitet, og
«heimbaktkaka» hadde som regel ei temmelig «tjukk rårainn». Hos bakeren
fikk man kjøpe landsbrød til en pris på kr. 0,36, og med sirup for kr. 0,42.
I mai kom det imidlertid forbud mot å tilsette sirup, så da ble utvalget enda
dårligere.
Rasjoneringen hadde egentlig to årsaker - matmangel p.g.a. sjøkrigen, og
urettferdig fordeling p.g.a. hamstring og svartebørs. En vukubygg har et lite
«hjertesukk» i avisa, som forteller at det også var noe positivt med rasjone
ringen:
Vi lever i dyrtidens tryk; kort maa man ha paa nesten alt, hvad man
trenger, det vi skal spise, det vi skal drikke og det vi skal klæde os
med. Men det skal sies, at det var en heldig ordning, den rationerin
gen, som nu er traadt i kraft, hvorved den enkelte er avskaaret fra at
samle i lader - osv.
En annen viktig ting som manglet var belysningsolje. Som nevnt tidligere
hadde elektrisiteten gjort sitt inntog i bygda, men på tross av det, var det enda
høsten 1917, 700 familier som hadde behov for belysningsolje. Verdalingene
fikk imidlertid tildelt 250 karbidlamper etter lang ventetid, men det var bare
så altfor lite for å dekke behovet.
Folk opplevde altså på flere måter ei «mørk» og skuffende tid. Skuffet ble
nok også Maren Anna Valberg, som søkte om tilleggsrasjon på 6 kilo sukker

----
113 Vsb
----
og 3 kilo kaffe til sin kafévirksomhet og fikk blankt avslag av provianterings
rådet. Men var det da ingen ting som kunne oppmuntre folk? Hva fantes av
tilbud som kunne være «blott til lyst»? En mulighet var «kinematografen».
Blant repertoaret her i februar var «Terje Vigen, filmskuespil i 4 akter efter
Henrik Ibsens berømte digt. Voksne: 60 øre, barn 30 øre», går det fram av
en annonse i IF.
På samme tid har avisa følgende referat fra en konsertbegi vennet på Øra:
Den unge hardangerviolinist Hilmar Alexandersen holdt lørdag kveld
koncert i Goodtemplarlokalet hersteds. Tiltrods for sin unge alder, kun
13 aar, har han opnaadd forbausende færdighed paa sit instrument og
høstet livlig bifald.
Nærmere presentasjon skulle være unødvendig. Alexandersen var på den
tida Norges yngste hardangerviolinist, og var allerede premiert ved en kapp
leik i Trondheim.
Jobbetid og aksjespekulasjon
Som vi også har nevnt tidligere opplevde man under krigen en sterk pris
stigning - både i de nøytrale og i de krigførende land. En av årsakene her
i landet var den pengepolitikk som ble ført av regjeringen og Norges Bank.
Man fikk en voldsom økning i den sirkulerende seddelmengden, som i åra
1915-20 vokste fra 134 millioner til 492 millioner. Den påfølgende prisstig
ning her i landet var den verste sia det økonomiske kaos omkring 1814.
Ryktene om eventyrlig fortjeneste på aksjer kom sjølsagt også hit til bygda.
Falkbergets figur Bør Børson - Olderdalens store sønn - ble et kjent begrep,
og vi skal slett ikke utelukke at det også ble avlet en og annen «Bør» her i
Verdal. En lånesak fra mars 1918 skulle tyde på det. Fire sindige gårdbrukere
fra øvre Verdal søkte da om kr. 10.000,- til kjøp av skipsaksjer.(l) Sjøl med
to kausjonister som sikkerhet svarte styret enstemmig «Kan f.t. ikke bevil
ges». Flere ting tyder på at de samme gårdbrukerne i ettertid var takknemlige
for styrets negative syn på lånesøknaden.
For landet som helhet ble det tegnet aksjer for omlag 2 milliarder kroner.
Omsetningen foregikk slett ikke alltid i seriøse former, og virksomheten blir
av fagfolk karakterisert som en lite tiltalende side ved samfunnsbildet fra
denne tidsperioden.
Den tidligere omtalte pengeflom under krigstida kom etterhvert til uttrykk
i bankenes regnskaper. I Verdal Sparebank økte innskuddsmassen til det tre
dobbelte fra 1913 til 1920, med prosentvis størst stigning i 1918 og 1919.
Denne økningen la igjen grunnlaget for en stor stigning på utlån. I Verdal ga
dette seg mest utslag på pantelån, som ble omtrent tredoblet på ett år (1921).

----
114 Vsb
----
Overfloden av penger kom imidlertid ikke den vanlige lønnsmottaker til
del. De høye matprisene førte til at mange levde fra hånd til munn. For de
heldige som hadde noen spareskillinger ble disse stadig mindre verdt, p.g.a.
inflasjonen. Folk som håvet inn penger på jobbing og spekulasjon var ikke
så mange i antall, men levde gjerne «høyt på strå» i sterk kontrast til folk som
arbeidet i andre folks brød.
Dette skapte adskillig uro i landets arbeidermiljøer, og den 6. juni 1917 ble
det arrangert en landsomfattende demonstrasjon som fremmet forskjellige
krav til Regjeringen og myndighetene. I likhet med andre tettsteder ble det
også her på Øra holdt en dyrtidsdemonstrasjon med 4-500 deltakere. Arran
gør var «Værdalens arbeiderparti». Styret henstilte på forhånd i avisa til alle
som følte «dyrtidens trykk» om å delta i demonstrasjonen. «Likesom alt ar
beide maa hvile den dag», står det i annonsen.
Folkets Hus, senere Herredshuset slik det opprinnelig ble bygd i 1919.
Toget gikk fra Moparken opp Nordgata til folkeskolen og ned Sørgata med
en avstikker til det nye meieriet, som av et par årsaker var viet togets opp
merksomhet. Iflg. Værdalens Blad var toget adskillig større enn et vanlig 1.
mai-tog på den tida, bl.a. var det mange husmødre med i demonstrasjonen.
Det ble brukt ganske sterke ord av talerne på møtet etterpå. Den lokale re
presentanten, slaktersvenn Storåa, tok særlig for seg skjevhetene i bygda.
Værdalen, sa han, styrtes av storbønder og jobbere, og disse hadde og-
saa magten i herredsstyret.


----
115 Vsb
----
Han kritiserte også storbøndene for å ha bygget det nye meieriet, og stilte
krav om at melkeprisen skulle settes ned med minst 10% og vedprisen med
20%.
«Væk med fordyringsregjeringen», var ett av kravene som ble satt fram på
de mange «faner» som var med i demonstrasjonen.
Arbeidsfolk var innstilt på å kjempe for bedre tider, og ordet revolusjon
var ofte i bruk. Det ble utvist en stor politisk aktivitet, noe som blir bekreftet
av Einar Gerhardsen i hans ungdomserindringer:
Det var en voldsom interesse for den russiske revolusjon.
Lokal konkurranse
Som vi tidligere har nevnt hadde Sparebanken i 1916 et tilbud om å kjøpe
«Stengaarden», som til da tilhørte redaktør Aas. Dette ble det ikke noe av,
men det skulle vise seg at det likevel ble banklokale i denne gården. Privat
banken på Levanger, som allerede i 1916 hadde planer om filial på Øra, slo
til og kjøpte gården i 1918.
I januar året etter var filialen en realitet, og Sparebanken hadde fatt en lo
kal konkurrent.
På denne tid var det nødvendig med adskillige endringer lokalt i banken.
Åpningstida var en av disse. Mens man tidligere mest hadde ettermiddags
åpent, ble den fra januar 1919 lagt om til fra 10.00 - 14.00 hver dag, samt
Denne maskinen ble innkjøpt i 1918. Den har to sett tastaturer — små og store bok
staver.
Verdalsboka — 8


----
116 Vsb
----
lørdag ettermiddag fra 16.00 - 17.00. Da Privatbanken åpnet sin filial i slutten
av måneden, satset de på en times lengere åpningstid enn konkurrenten.
Av andre nyheter kan nevnes innkjøp av skrivemaskin - trolig bankens før
ste. Såvidt vi har kunnet fastslå er den identisk med maskinen som er avbildet
i dette kapitlet. Den er fortsatt brukbar og er av typen Smith Premier mod.
10. Det noe spesielle med denne maskinen er at den mangler «skiftlås», og
er derfor utstyrt med dobbelt tastatur - store og små bokstaver. «Maskinalde
ren» var i sin begynnelse også i banken. Lite ante vel den tids funksjonærer
at man 70 år lengre fram i tid, skulle ha maskiner og databehandling som
kan brukes på/til nær sagt hva som helst.
Også på et annet område var dette en tid for endringer, men det var på per
sonalsida. Bankens kasserer helt fra 1888 - C.J. Braarud - døde i august 1918.
Som en siste ære fra bankens side ble hans kiste båret til graven av medlem
mer av styre og forstanderskap. Braaruds datter, Katrine, som var assistent
i banken fra 1911, ble ansatt som midlertidig kasserer, og Kaare Landfald be
satte assistentjobben for en kortere periode.
«Paa rikstelefonen er hele betjeningen syk ...»
I krigens kjølvatn følger så mange slags problemer og tragedier.
I tillegg til alt annet brøt det også ut en verdensomfattende influensaepide-
mi - spanskesyken. Her i distriktet var den hardest vinteren 1918-19, og for
landet som helhet var det den verste epidemi i dette århundre. Mange døds
fall, sorg og fortvilelse i alle bygder, ingen medisin fantes, og legene var nær
mest hjelpeløse. En rapport fra distriktslege Svendsen forteller noe om situa
sjonen:
Man hjelper hverandre på gårdene så godt man kan. Bygdens to leger
og ene apotek har det ualminnelig travelt.
Innherreds Folkeblad skriver den 9. oktober 1918:
Den spanske syke
herjer noksaa slemt hermde fortiden. Det er en hel del folk syke, og
der er ogsaa indtruffet dødsfald som følge av sykdommen. Paa rigstele
fonen er hele betjeningen syk og telefonen har kun delvis været aapen
i de sidste dage. Helseraadet har beordret kinematografen stængt, og
hvis sykdommen yderligere brer seg vil alle offentlige møter bli
forbudt.
Dette var noe av verdalingenes hverdag høsten 1918, men det skulle bli
verre.
En ung lærerskoleelev fra Melby døde av sykdommen i oktober, og da han
skulle begraves var begge de to andre mannfolka på gården så syke at de ikke
kunne være med i hans begravelse, og ingen visste da utfallet på deres syk

----
117 Vsb
----
dom. Avisene i november med alle sine dødsannonser er sørgelig lesestoff.
I ei avis står det tre dødsfall - 18, 20 og 31 år gamle, mens neste avis har seks,
alle fra 11 til 31 år. Det ligger mye tragedie bak disse opplysningene.
Spesielt i de tilfeller der familieforsørgeren falt fra, er det ikke vanskelig
å skjønne at også epidemien skapte store økonomiske problemer for de som
ble igjen.
Men la oss endelig også ta med en positiv historie. Onsdag 16. oktober 1918
ble det feiret bryllup på Fæby. Frøken Ebba Astrup, som allerede da hadde
et navn som «Mor Rostad», ble fru Sofus Eggen. Verdal fikk dermed en ny
innbygger som skulle komme til å sette spor etter seg - og det nettopp på hel
sesektoren. Men det er en annen historie.
Mot fred og nytt tiår
Men verdenskrigen måtte omsider ta slutt, og dermed får også vi en natur
lig avslutning på en noe spesiell periode av bankens historie.
Vi vet at våpenstillstanden kom i november 1918, og den egentlige fred ble
undertegnet i Versailles midtsommers 1919. Men «krigskonjunkturene» sluttet
ikke brått med fredstraktaten i Frankrike, og den ukontrollerte inflasjonen i
Norge kulminerte først i 1920. Både faghistorikere og andre har tatt årene
1919 og 1920 med i krigsperioden, først og fremst p.g.a. de mange likhets
trekk med krigsåra.
Når det gjelder presentasjonen av bankens historie, har også vi funnet det
riktig med den samme inndeling, men det har i tillegg sin årsak i lokale for
hold av organisasjonsmessig art.
De vanskelige tjue- og trettiåra
De to tiår som vi nå skal gjennom - mellomkrigstida, blir av fagfolk kalt
en problem- og konfliktfylt tidsperiode. Svært mange av dagens pensjonister
kan uten å blunke skrive under på det. Som unge har de i bokstavelig forstand
følt problemene på kroppen.
I norsk økonomi var det tre kriser i perioden, 1921, 1926-27 og 1931-34,
mens det for de sosiale og politiske tilstander blir betraktet som én lang krise
periode fram til 1935. Arbeidsløsheten var det store spøkelset, og i 1933 gikk
hver tredje fagorganisert arbeider ledig. Blant ikke-organiserte skal ledighe
ten ha vært enda større, og det verste var at folk kunne bli gående opptil flere
år uten arbeid.
Vi har før vært inne på den voldsomme inflasjonen som preget krigstida.
Nå forsøkte myndighetene å få prisene, pengeverdien og pengevolumet til
bake til det som var i 1914. Men da kom man på kollisjonskurs med fagfore
ningene. Både inflasjonen og den deflasjon som kom etter krigen, var større

----
118 Vsb
----
her i landet enn i flere land som hadde vært med i krigen. Den samme infla
sjonen var også den direkte bakgrunnen for de mange arbeidskonflikter i
1920-åra, samtidig som den virket negativt på folk som kunne ha noe å in
vestere.
Året 1921 kjennetegnes av stor prisnedgang. Fraktene i skipsfarten falt til
det halve mot året før, og likeså i tømmerprisene var det stort fall. Landets
eksportvarer fikk også en lignende nedgang, som igjen fikk ringvirkninger
for eiendomsverdiene f.eks. på sagbruk- og tremassefabrikker. Dermed ble
bankenes sikkerhet også redusert.
Folkeskolen på Øra som ble bygd i 1896. Bygget midt på bildet var skolebygning og
lærerbolig fra 1847. Huset ble solgt og oppsatt som forsamlingshus i Ness i 1922.
Beretningen for 1921 fra Norges Bank forteller litt om situasjonen på et
annet område:
Produsentene og de handlende ble sittende med sine lagre av dyre va-
rer. Ja, produksjonen har endog fortsatt til de gamle priser. Derved ble
forretningsstandens stilling meget vanskelig.
«Å haindel på krita» var et velkjent fenomen blant folk, men sjølsagt ingen
ønskesituasjon verken for kjøpmannen eller den annen part. På et medlems
møte i Verdalens Kjøpmannsforening fant man det nødvendig med følgende
«programerklæring* :
Paa grund av de stramme pengeforholde og som følge derav skjerpede
betalingsvilkaar fra grossisternes side, besluttedes at kreditsalg til for
brukerne nødvendigvis ogsaa maa ophøre.
Fra et kravbrev som en mangeårig landhandler sendte til en av sine kunder,
har vi hentet et annet eksempel på tilstanden:
På grund av stor varebeholdning og sen omsetning er det for tiden van
skelig om penger.
Å satse på boligbygging i disse trengselstider var nok ikke så enkelt, og
noen stor boligbygging er det ikke snakk om. Imidlertid ble det likevel reist


----
119 Vsb
----
enkelte hus på Øra, særlig på Tinden og deler av Prærien. De fleste hus
byggere finner vi da også igjen som låntakere. Kausjonister var vanlig som
sikkerhet, men enkelte har også deponert skadesløsbrev med pant i eiendom
men. I noen tilfeller er sikkerhet en kombinasjon av begge.
Fra Nordgata, mot øst trolig tidlig i 1920 åra.
Noen lyspunkter
Men heller ikke mellomkrigstida hadde bare negative og problemfylte
sider ved seg. Mens flere næringer var kjennetegnet av mer og mindre stag
nasjon, kom nye bransjer til med positiv vekst og utvikling. Bilen og elektri
siteten fikk stadig større utbredelse, noe som igjen skapte nye arbeidsplasser
på bensinstasjoner, bilverksteder o.s.v. Nye «landevinninger» som radio,
elektriske komfyrer og strykejern kom smått om senn også inn i de «tusen
hjem». Det skal likevel tilføyes at enkelte av disse godene ikke ble helt alle
mannseie før etter siste krig. En og annen så seg kanskje råd for å kjøpe
grammofon, og ellers var et kinobesøk en annen mulighet for underholdning.
NRK's sendinger i radio fikk mange nye lyttere fra 1936. Da kom den såkalte
«folkemottaker» på markedet. Den kostet kr.79,- og kunne kjøpes på rimelig
avbetaling.
Også i det lokale næringsliv skjedde det ting av gledelig karakter, ja, fak
tisk noe «knoppskyting». Både A/S Verdal Kassefabrikk og A/S Albertsen &
Dillan har sin opprinnelse i de tidlige tjueåra, og bidrog etter hvert med kjær
komne arbeidsplasser.


----
120 Vsb
----
For å starte en bedrift på denne tida trengtes det både mot og adskillig
«kløkt». Når det gjelder A/S Albertsen og Dillan, startet det hele med tak
steinsproduksjon med bokstavelig talt bare et «tak» over hodet. Fabrikken ble
sakte, men sikkert utbygd, og det i pakt med en av lederne - Thor Albertsens
leveregel:
Bedriften skulle utvides i takt med hvorvidt det var flo eller fjære i
pungen.
Firmaet ble anlagt på ei tomt som besto av sand og grus, og da Statens
Kornforretning anla sin kornsilo i Verdal, fikk A/S Albertsen & Dillan leve
ransen av all grusen dit. Et velkomment oppdrag i ei tid da det var smått med
vareleveranser. Statens Kornforretnings anlegg var av stor betydning for byg
da som helhet og for banken skulle det bli et viktig kundeforhold. Men det
skal vi komme tilbake til.
Hovedbygning og uthus bygd sammen i ett, var lenge vanlig byggeskikk på små bruk.
Bildet er fra 1924 og viser Barlia i Ness. Den kvite bygningen midt på bildet er Ness
skole.
Tanken om et kornmagasin for Innherredsbygdene var framme allerede i
1923. Tiltaket var høyst berettiget både av praktiske og økonomiske årsaker,
men p.g.a. høye byggepriser og de finansielle forhold, ble bygging foreløpig
lagt på is. Fire år senere sto imidlertid kornsiloen ferdig, for senere å være
et karakteristisk trekk og landemerke i den ellers lave bygningsmassen på
Øra.


----
121 Vsb
----
At Verdal ble foretrukket ved stedsvalget hadde bl. a. sin bakgrunn iat Ver
dal Samvirkelag allerede hadde en (etter den tid) moderne bygdemølle på na
botomta, og at det var solid byggegrunn på stedet. Det manglet såvisst ikke
på andre interesserte kommuner.
Det første kornlasset ble tatt inn i oktober 1927, og magasinet ble bygd for
4000 tonn tungt korn med en tørkekapasitet på 3 tonn pr. time. Sjølve maga
sinanlegget kom på vel kr.800.000,- og to funksjonærboliger og kontorbygnin
ger kostet omlag kr. 49.000,-.
Fra Nordgata og Elstadhjørnet mot øst. Nærmest t.v. Elstadgården (tidligere Gustav
Hansen), videre Følstadgården (Erik M. Moe), bakerst skimter vi Suulgården. I huset
på høyre side av gata hadde skredder Stensaas sin forretning (tidligere Maggi Moe
med hattefor retning).
Dramatikk på Øra
Når «den røde hane galer», kan det som kjent få katastrofale følger - sjøl
med våre dagers utstyr. Langt større fare var dette i tjueåra, med alt overvei
ende trehusbebyggelse og et brannutstyr som ikke fungerte når det gjaldt som
mest.
Natten til den 18. januar 1922 ble Øra «hjemsøkt av en ganske voldsom
ildebrann — den største i Verdalsørens historie hvorved 4 gaarde lagdes i aske
og 5 familier blev husvilde», skriver IF. På denne tida hadde Øra et såkalt
borgerbrannvern som var utstyrt med noe så moderne som en motorsprøyte.
Dette hjalp imidlertid lite, for det fantes nemlig ikke slanger nok til å nå fram
med vatnet.


----
122 Vsb
----
Avisa gir ros til «en hel del personers aandsnærværelse, mot og ihærdighet»
i forbindelse med redningsarbeidet. Men her som ofte ellers i slike situasjo
ner, skjedde det også mange underlige ting. Avisa forteller at i en gård slo
en kone, «som kom for at hjælpe til at redde, istykker en vindusrute for at
kaste ut to lommetørklær». Ved samme anledning nevner avisa en annen epi
sode: «At rive ned ovner og kaste ut er ogsaa et arbeide man kan spare sig.
En mand fik alle sine ovner ødelagt paa denne måte.»
Aldri så galt at det ikke er godt for noe. Brannen førte i alle fall til en opp
rusting og omorganisering av brannvesenet på Øra. Og banken på sin side
fikk ved utlån både til myndigheter og private være til nytte både for bygde
samfunnet generelt og for den vanlige borger spesielt.
Dette bildet er tatt fra Verdal Sparebanks balkong omkring 1925, og viser barn og for
eldre som deltok i et barnelosjestevne i Håndverkeren. Bygningen til høyre er brann
stasjonen.
Problemer for bankvesenet
Men hvordan gikk det så med bankene i de krisebetonte tjueåra? Hvordan
greidde vår lokalbank å manøvrere seg videre i så mye «urent farvatn»?
Rundt om i landet fikk både sparebanker og privatbanker etter hvert store
vanskeligheter. Allerede høsten 1920 innstilte to banker i Finnmark sine beta
linger, og det skulle bli verre. Norges Bank forsøkte med en del støtte-tiltak,
men tilsynelatende med mindre effekt enn tiltenkt. I 1923 var situasjonen så
alvorlig at en ny lov ble vedtatt - Administrasjonsloven. Den skulle hindre


----
123 Vsb
----
et banksammenbrudd i landet. Mot søknad til Norges Bank kunne banker i
vanskelighet komme under administrasjon. Det ble satt uttakssperre, og nytt
styre ble utnevnt av Norges Bank og Finansdepartementet.
Men heller ikke administrasjonsloven var medisin god nok. Norge hadde
i 1920 åtte storbanker (med forvaltningskapital over 100 millioner), men i
1926 var det bare tre igjen. Staten tapte 100 millioner av 123 som ble bevilget
til bankstøtte. Sparebankene avskrev 275 millioner og innskyterne mistet ca.
50 millioner. I forretningsbankene var tallene adskillig høyere - innskyterne
tapte her minst 400 millioner.
Bankkrisen nådde også vårt distrikt, og Stenkjær Privatbank var den første
som måtte stanse sine betalinger (1922). Indtrøndelag Handelsbank kom un
der offentlig administrasjon i 1925, og i desember 1927 var krisen et faktum
for den tredje Steinkjerbank, nemlig Stod- og Steinkjer Sparebank. Denne
banken fikk imidlertid i stand en frivillig ordning med sine innskytere om
å avsette 10% av sitt innskudd til et garantifond. Dette ble da redningen for
Stod- og Steinkjer Sparebank.
Før vi tar for oss Verdal Sparebanks stilling i denne problematiske situasjo
nen, skal vi bare kort nevne noen organisasjonsmessige forandringer som var
nødvendige internt i banken.
Vi lar Trones Handelsfag representere de mange nærbutikkene som grodde fram i mel
lomkrigstida. En tegning er grunnlaget for dette prospektkortet fra omkring 1925.
Iflg. bankens plan fra 1895 fungerte den ansatte kasserer også som bokhol
der, regnskapsfører og sekretær i tillegg til at han «alene tilkommer at motta
og utbetale penge paa bankens vegne i de bestemte møter». Dette var nå blitt
for mange oppgaver for en og samme person. Fra 1919 ble det derfor opp


----
124 Vsb
----
rettet egen bokholderstilling, og Kaare Landfald ble ansatt i jobben. Da fun
gerende kasserer, Katrine Braarud sa opp sin stilling i 1920, fant styret og
kontrollkomiteen i et fellesmøte at tida var inne for å ansette banksjef.
Stillingen ble avertert for tiltredelse 1. september 1920, og det kom inn 28
søknader. Blant søkerne var Carl Braarud, sønn av bankens tidligere kasse
rer. Han var da 28 år gammel, og hadde etter avsluttet skolegang bl.a. 8 års
praksis fra bank. Braarud ble ansatt som banksjef med en lønn på kr. 8.000,
den 15. juni 1920 - en stilling som for ham nærmest ble en livsoppgave, og
som han kom til ha i mer enn 40 år. Bokstavelig talt må det kunne sies at
han fulgte i sin fars fotspor.
Som vi har hørt innledningsvis i dette avsnittet fikk stadig flere banker pro
blemer, og vanskelighetene gikk sjølsagt heller ikke forbi Verdal. Samtlige
privatbanker i fylket måtte innstille, deriblant Privatbanken på Levanger og
dens filial i Verdal, den siste i 1925.
Sparebankene fikk også etter hvert problemer og flere måtte søke akkord.
Kommuner i store økonomiske vansker og deres kundeforhold i sparebank
ene, var ofte årsaken.
Det var således en «tøff» start for den nye banksjefen. Under de rådende
forhold er det lett å forstå at både han og styret måtte bruke en heller forsiktig
linje. Noe som synes å ha preget banken gjennom hele Braaruds periode. Av
enkelte kanskje oppfattet som unødvendig i mange situasjoner, men som igjen
har sin forklaring i erfaringer fra mellomkrigstida.
Tap p.g.a. andre bankers vansker kan vi registrere allerede i 1920 (vel
12.000 kroner). Styrets protokoll har flere eksempler på privatkundenes si
tuasjon:
- Besluttedes at utslette som uerholdelig - osv. (1922)
- Besluttedes at rekvirere auktion afholdt i henhold til foretagen exeku
tion hos - osv. (1923)
Innskuddene derimot fortsatte å stige fram til 1924 da de var på 5,32 mill.
Den samme tendensen for innskudd hadde man også i andre sparebanker -
bl.a. både for Levanger og Steinkjer. Noe av forklaringa på dette skal være
at privatbankene ikke hadde den samme tillit hos publikum, noe som igjen
førte til en viss flytting av kapital til sparebankene.
Banken jubilerer
Fra 1925 er imidlertid innskuddene igjen på tur nedover, og tap var et årlig
fenomen i tjueåra. Auksjoner forlangtes, akkordforslag ble tilbudt, og slett
ikke alt dette slo positivt ut for banken. På de tre årene 1923-25 måtte banken
avskrive som tap vel kr. 134.000,- men likevel ble det lagt til bankens formue
kr. 33.000,- også på disse åra. Ved bankens 75-års jubileum i 1929 var for

----
125 Vsb
----
muen (grunnfondet) kommet på kr. 470.665,07, og utgjorde 10,5% av forplik
telsene.
Apropos 75-års jubileet. På tross av trange tider ønsket man å markere
denne milepel, og det ble gjort med følgende tiltak: - Banksjefen - Carl Braa
rud - forfattet en beretning om bankens virksomhet fra starten. Beretningen
inneholder både bilder og biografier, og er fremdeles til stor hjelp når man
skal gjøre forsøk på å gjenfortelle bankens historie.
Et gledelig tiltak for bygdefolk i pengeknipe framgår av følgende vedtak:
Besluttedes i anledning 75 årsdagen å bevilge kr. 2.000,- til bidrag av
innkjøp av såkorn innen bygden.
Den festlige del av jubileet ble arrangert i Arbeiderforeningen med middag
for ca. 80 personer og med taler, sanger og hilsningstelegrammer, kort sagt
- stor festivitas.
Innherreds Folkeblad hadde en lang reportasje i anledning jubileet, og
skriver bl. a.:
Bankens stilling i dag er i det store og hele en komplimang til dens
forskjellige ledende menn.
Blant de mange telegrammer banken mottok var også et fra Olav Braarud
(sønn av kasserer C. Braarud). Det slutter slik:
Måtte den trives,
og med skjønnsomhet drives
i fremtid, som nu, og i årene før-
Det skulle vise seg at nettopp «skjønnsomhet» ble det god bruk for i det
nye tiår som banken nå gikk inn i.
Jordbrukskrisen
Nye maskiner og nye driftsmetoder ga muligheter for økning og rasjonali
sering av produksjonen innen jordbruket. Men også jordbruket var utsatt for
kriser i mellomkrigstida, så sjøl om mulighetene var der, ble det vansker med
å utnytte dem.
Jordbruksbefolkningen utgjorde i perioden omlag 300.000 voksne mennes
ker. Imidlertid ble det p.g.a. nyere teknikk mulig å klare seg med færre tjen
estefolk. Utvandringa til USA, som tidligere for mange fortonte seg som den
store muligheten, ble begrenset ved flere lover i tjueåra. Arbeidsledigheten
gjorde innenlandsk flytting lite attraktivt. Bygdene fikk befolkningsover
skudd. De mange uorganiserte landarbeiderne måtte konkurrere om få ar
beidsplasser, og lønningene ble presset nedover.
Nybrott og bureising var ett av tiltakene ut av uføret. Man fikk en ordning
med statsstøtte, og den største virksomheten var fra 1925 til 1940. Her i bygda
kan vi nevne gjenvinning og dyrking i Raset og bureisingsfeltet Tømmeråsen
i Leksdalen bl. a.

----
126 Vsb
----
Fra Inndalen i mellomkrigstida. Vegstandarden er nok så som så, legg merke til de
dype hjulspora.
Imidlertid var tida preget av overproduksjon, avsetningsvansker og dårlige
priser. Inntektene av jordbruket sank, og likeså eiendomsprisene. Ekstra ille
ble det nå for de som satt med store lån fra krigstida eller like før 1920. Beta
lingsevnen ble heller skral, og gjeldsmegling for å oppnå en akkordordning
ble halmstrået som mange måtte klamre seg til.
En undersøkelse med bakgrunn i skatteligningen for året 1932-33 (Statis
tisk sentralbyrå) viser at her i fylket var gårdbrukernes gjeldsprosent i snitt
over 40. Samme undersøkelse viser også at for landet som helhet var det
7.000 gårdbrukere som hadde en gjeldsprosent på over 100. Gjelda var altså
større enn hele eiendomsverdien - de var insolvente, som det heter.
Tvangsauksjon var for alle et skremmende ord, som nok spøkte i bakhodet
til både den ene og den andre i jordbrukssammenheng. På 15 år (1921-1935)
ble til sammen ca. 50.000 bruk solgt på tvangsauksjon her i landet. Bak disse
talla skjuler det seg mang en menneskelig tragedie, og boikott av tvangsauk
sjonene ble ganske alminnelig. Med tanke på småbrukerne søkte man innen
hele arbeiderbevegelsen å skape holdninger slik at ingen møtte på de tillyste
auksjoner, og blant større bønder var det også motvilje mot slike kjøp.
Resultatet av auksjonene kunne derfor i mange tilfeller bli at kommunen
eller banken ble sittende igjen med pantet. I neste omgang var det da ganske


----
127 Vsb
----
naturlig at den gamle eier eller en av hans familie fikk gjøre gjenkjøp, men
da med noe rimeligere gjeld.
På tross av dette ble likevel omkring 1.300 bruk solgt til fremmede eiere
i 1933 og 1934.
Vi nevnte dette med gjeldsmegling for jordbruket som kom i 1934.
I styrets protokoll for 1934 og 1935 går saker med gjeldsmeglingsmannens
forslag til gjeldsoppgjør som en vond føljetong fra side til side. Noen ble
godtatt av banken, mens andre måtte vurderes på nytt. I alle fall medførte
ordningen også tap for banken, men dog ikke verre enn at de ble avskrevet
i hvert års regnskap.
Folks følelser i denne situasjonen kan ikke direkte leses ut av noen bok,
men mellom linjene i både bankprotokoll, aviser og ikke minst herredsstyrets
forhandlingsprotokoll, kan man ane at bygdefolk flest nok hadde problemer
med nattesøvnen mang en gang. Særlig da i frykt for å miste både heimen
og næringsgrunnlaget.
Ny næring i skuddet
«Revefeberen» nådde også våre bredde
grader, og på bildet ser vi John Skav
dal som sammen med naboer drev
Nybo revavlsgård i Leirådalen. 1 1928
fantes det nær 30.000 sølvrev i Norge,
mens tallet var steget til nesten en halv
million i 1939.
Omkring midten av tjueåra fattet
bønder og kanskje særlig småbrukere,
interesse for en attåtnæring som skulle
vise seg å få stor betydning. Det var
pelsdyravl av sølvrev, og senere plati
na og mink.
En kan nesten fristes til å si at «reve
feberen» gikk som en farsott over lan
det. Fra 1929 med 2.500 revegarder
steg tallet til 17.000 i 1936, og tre år se
nere fantes det 21.000 revegarder i
Norge.
Verdalingene ble også smittet av fe
beren, og så vidt en kjenner til fantes
det i perioder av mellomkrigsåra et
femtentalls slike «farmer» her i bygda.
Innkjøp av avlsdyr var kostbart, og et
revepar kostet like mye som et små
bruk - 5-6.000 kroner i slutten av tjue
åra. Naboer slo seg som regel sammen
om oppgaven, og sparebankene finan
sierte mye av virksomheten. Flere av
revegardene i Verdal var såpass store
at man hadde ansatt fast røkter.


----
128 Vsb
----
v
Det var utrolig mye folk på Stiklestad Olavsdagen 1930. Tallet blir anslått til nærmere 40.000.

----
129
----


----
130 Vsb
----
Sommeren som huskes av mange
Sommeren 1930 og jubileumsfeiringen på Stiklestad måtte fortone seg som
et velkomment innslag for bygdefolket midt oppe i alle krisene som vi har
gjort forsøk på å skildre. De mange forskjellige arrangementene, med konge
besøk og tilreisende i hopetall, måtte virke som et friskt pust utenfra. Kan
skje glemte verdalingene den grå hverdagen, og fikk med seg opplevelser
som var til å «leve» på. Det går enda frasagn om alle menneskene, det fine
været, og så alle bilene da - mellom 3 og 4.000 står det i en kilde.
Klimaks på feiringen var naturlig nok Olsok-dagen. «Til friluftsgudstjene
sten ved Olavsstøtta var det samlet 40.000 mennesker», skriver Nidaros, og
fortsetter:
Folkemengden sto tett i tett fra støtten, ned liene og bortover jordene
så hele området frem til Vukuveien var et bølgende folkehav.
«Stiklestad 1930 blev et av de skjønneste blad i norsk kirkehistorie», skri
ver Oluf Kolsrud i sin skildring av Olavsjubiléet 1930.
Men før dette var det nedlagt et kjempearbeid både av kommunen og byg
das befolkning med forberedelser og fram for alt restaurering av kirken, som
før 1930 var i en dårlig forfatning.
Til alt dette trengtes imidlertid penger. Økonomien ble ordnet ved bidrag
fra Kirkedepartementet, Det norske pengelotteri, og flere innsamlingsaksjo
nen Særlig bygdas kvinner får honnør for sin aktive innsats ved denne anled
ning. Banken på sin side deltok med bidrag, lån og garanti.
Som eksempel på de gunstige værforhold denne sommeren, kan nevnes at
på Rosvold sto havren kvit allerede olsokdagen.
Matlapper og nødsarbeid
Hverdagen for den alminnelige mann i trettiåra var neppe noen dans på ro
ser. Av historikere er denne perioden kalt «depresjonens tiår» og det sikkert
med rette.
Årsaken til depresjonen kan være så mangt. Mangel på arbeid er en av
dem. Fra arbeidsløshet til forsorgen var ikke vegen lang, ettersom loven om
arbeidsløshetstrygd ikke kom før i 1938. De hardeste kriseåra var 1932-33.
For Verdals vedkommende melder avisa om 400 arbeidsledige først i februar
1932. For å avhjelpe ledigheten ble det satt i gang såkalt nødsarbeid, bl. a.
med ekstratiltak både på Jemtlandsvegen og Helgådalsvegen. Til dette fikk
kommunen noe statsstøtte.
Systemet med matlapper i stedet for penger fra forsorgen var et mildt sagt
lite populært tiltak fra kommunens side. Fra De arbeidsløses forening i Ver
dal ble det sendt protest til kommunen med krav om at fattigstyret måtte
endre sin beslutning om denne form for «hjelp». Motviljen mot matlappene

----
131 Vsb
----
skyldtes først og fremst at voksne mennesker dermed ble dirigert til å handle
omtrent bare de av myndighetene forutbestemte varer.
Fra Edvard Bulls skildring i Norges historie om akkurat dette, siterer vi
en verdaling som hadde litt befatning med fattigvesenet, men som sjøl slapp
matlappene:
Jeg er glad jeg ikke har det systemet på samvittigheta, at jeg ikke var
den mannen som satte i gang det.
Det var imidlertid romslige tomter på Øra den gang, og enkelte hadde nær
mest et «boligbruk». De som var så heldige å disponere litt jord, kunne klare
seg noe bedre, sjøl uten lønnsarbeid.
- Tre mål jord på Verdalsøra kunne gi potet og bygg og grunnlag for å fore
opp en gris, og selv om det var svart for fisk ute i Trondheimsfjorden, var
det flyndre i elveoset, forteller Edvard Bull videre.
For oss som er vant med dagens overflod, er det vanskelig å forstå fullt
ut hva slags forhold folk levde under. En verdaling (f. 1914) forteller:
Vi som vokste opp på denne tida var ikke høyt vant, vi visste ikke av
noe annet, og levde oss inn i tida.
La oss ta med et par historier som forteller adskillig om forholda:
På et småbruk i nedre del av bygda var det en stor ungeflokk, og den eneste
grisen, som skulle bli julemat, hadde de egentlig god bruk for til eget hus
hold. Men for å få penger til «Hypotekrenta» så man seg nødt til å selge både
ribba og kotelettene.
Deler av Øra sentrum omkring 1930. Til venstre over meieritaket ser vi den gamle sko
lebygningen, lengst til venstre lærerboligen og Folkets Hus.
Verdalsboka — 9


----
132 Vsb
----
Det var ikke mange husa på Tinden omkring 1930. Bildet er tatt fra Kornsiloen mot
Jernbanebrua.
På en av folkeskolene i Verdal forsømte en av guttene skolen, og da han
kom tilbake ville læreren vite grunnen til at han hadde vært borte. Mora til
gutten var enke, og hun maktet ikke i denne vanskelige tida å skaffe midler
til alt. Mangel på skotøy var guttens problem. Da læreren fikk vite det, sa
han:
Men du hi da vel suslabba?
Jo da, sa gutten, men dæm skuill da broren min bruk.
I herredsstyrets protokoll er det heller ikke vanskelig å finne eksempler på
hvor prekær den økonomiske situasjonen var for mange av bygdefolket.
I 1932 ble det gitt fattigunderstøttelse til 391 hovedpersoner i Verdal. Året
etter kom det inn 80-90 søknader til kommunen om hjelp til å betale renteter
minen, i tillegg til de mange som søkte om å få skatten nedsatt eller ettergitt.
Blant de mange henvendelser til kommunen finner vi nærmest en «bønn»
fra en krets i den øvre del av bygda, hvor man ber om at det blir satt i gang
arbeide «for å lindre nøden i kredsen». I et enstemmig vedtak henstilte så
herredsstyret til lensmannen å bruke kr. 3.000,- av bensinavgiften til deler av
Helgådalsvegen og resten på Leksdalsvegen. Virkningene på kommunens
økonomi uteble da heller ikke, og man så seg nødt til bl. a. å søke Stortinget
om utsettelse med betaling av kommunens egne låneterminer. Dessuten ble
det forhandlet om lønnsnedslag både for vegvoktere og lærere. Det var like
vel kommuner som var verre stillet enn Verdal, men det skal vi komme til
bake til.


----
133 Vsb
----
MEMORANDUM
'i- r a
3Qttita{tn>* Sfyarebank
Kamsmanden i Verdal
Verdalen den 23- Oktober 19 }}
Verdal
Den 17. mars d. a. oversendte vi 2 vekselobligaajoner med
anmodning om utleggsforretning hoa 4PMHMW og tbr vi anmoie om at denne
blir fremmet snarest mulig.

id ho lagt ela e _
■r^-j ■J' /V-fJ^&is-Z' /■*•
Betalingsevnen var nok ikke alltid like god, og da ble det gjerne aktuelt med utleggs
forretning.
«Ledighet er rota til alt ondt», heter det i et ordtak, og vi trenger neppe
betvile de arbeidslediges ønske om å få seg en jobb. Da Verdal Samvirkelag
søkte etter sjåfør i februar 1932 var det 52 søkere. En måned senere var det
en læreguttplass i bakeriet ledig, og da var det 59 søkere.
Men hva har nå alt dette med bankhistorie å gjøre? Ser vi litt på noen tall
fra bankens regnskaper, er det en klar nedgang både i forvaltningskapital og
innskudd i tiårsperioden 1925-35. Depresjonstida blant bygdefolket gjenspei
ler seg også i bankens regnskaper. Folk som hadde noen kroner i banken
måtte tære på dem. Andre som var avhengige av matlapper og nødsarbeid,
fikk sjølsagt ingen penger til overs.
Spredt boligbygging
Noen organisert utbygging av boligfelt fra kommunens side foregikk ikke
før siste verdenskrig. På tross av de dårlige tider ble det likevel reist endel
boliger, særlig da på Prærien og på Tinden.
En av de som fikk opp ny bolig på Prærien var Sigurd Risan. Han kjøpte
1 mål jord av Verdal kommune og ga kr. 600,- for den. Bygginga ble påbegynt
våren 1934, og snekkerne hadde da kr. 5,- pr. dag. I oktober var huset såpass
ferdig at familien kunne flytte inn, men det var umalt inne og bordkledning
ble gjort året etter.

 

 

 

----
134 Vsb
----
Finansieringen ble ordnet med kommunegarantert lån i Småbruk- og Bo
ligbanken på kr. 2.300,-, og taksten på huset ble satt til kr. 4.380,-. Risan ar
beidet på Verdal Meieri med en lønn på kr. 150,- pr. måned. Dårlig betaling
kan vi si, men arbeidet var fast - og det var nok det viktigste. Det ble neppe
noen penger til luksus. Mat måtte man imidlertid ha, og her er noen priser
på endel viktige varer: Hvetemel kr. 0,32 pr. kg, farin kr. 0,67, tabletter kr.
0,77. Kaffen kostet malt kr. 3,15 pr. kg, mens margarin gikk for kr. 1,10.
I tillegg til lån i statsbank måtte de aller fleste av de som bygde seg hus,
ha kausjonslån eller lignende i lokalbanken.
På tross av de dårlige tider ble det likevel reist endel boliger på 1930-tallet. Slik så
det utpå Prærien i 1937 - spredt villabebyggelse, men med jordbruket som det domine
rende i bildet.
Tap av dimensjoner
Vi nevnte i et tidligere avsnitt kommunens økonomiske problemer. Særlig
små kommuner var ille ute, og da Røra innstilte sine betalinger, skulle det
forårsake tap som kom til å svi adskillig for Verdal Sparebank. Allerede i
februar 1935 forelå det et forslag til gjeldsordning. Styret fant imidlertid ikke
å kunne godta dette, og saken måtte gå rundt flere ganger, før man endelig
i juli 1936 kom til enighet om 8% dividende. Resultatet ble dermed et tap
på kr. 146. 574, 57, som ble avskrevet på grunnfondet.
Allerede fra starten av Verdal Sparebank i 1854 har både privatpersoner og
offentlige myndigheter i tidligere Røra kommune, benyttet vår bank for å få
utført sine banktjenester. Så sjøl om tapet i kriseåra nok svei noe den gang,


----
135 Vsb
----
har det vært både hyggelige og forhåpentligvis for begge parter nyttige forbi
ndelser med grensebygda mot nord - både før og etter 1936.
Optimisme, men hvor lenge?
Den siste femårsperioden av mellomkrigstida kan by på en positiv utvik
ling både når det gjelder banken og bygdesamfunnet i sin alminnelighet.
For landet som helhet ble den økonomiske stilling stadig bedre fram mot
1940. Jordbruksprisene bedret seg, mulighetene og lysten for investering
likeså.
Verdal Samvirkelags nye bygninger for lær- og ullvarefabrikk sto ferdig i
1938 - et tiltak som skaffet både kjærkomne arbeidsplasser og avsetning for
noen av jordbruksproduktene fra bygda. Fabrikkene ble som kjent senere
overtatt av NKL.
Fra helsesektoren kan nevnes at Innherred helseheim (den nå så meget om
talte sykeheimen) ble innviet i 1935 som et viktig hjelpemiddel i bekjempel
sen av tuberkulosen, som forresten da var på tilbakegang. Også på andre felt
er det optimisme å spore. I 1939 ble det utarbeidet planer for modernisering
og nybygg ved folkeskolen på Øra, og noe senere forelå det forslag til ny re
guleringsplan for stedet. «Planen vil gi Verdalsøra et monumentalt preg»,
skrev Nidaros. Men både disse og andre planer fikk jo som kjent små sjanser
til å bli fullført. Først og fremst p.g.a. en tysker ved navn Adolf Hitler.
Å frakte tømmeret til sagbruket vannvegen, var i mange år det mest naturlige. Bildet
er tatt nedenfor Saghullet i Trongdøla i 1939. Fløytinga tok slutt på 1960-tallet.


----
136 Vsb
----
Situasjonen for banken viste også en positiv vekst, idet forvaltningskapita
len steg adskillig fra 1937 av, til den i 1940 var på 5.451.293 kroner. Innskud
dene økte i samme periode fra 3.797.433 kroner til 4.913.254 kroner i 1940.
Driftsoverskuddet lå i gjennomsnitt på ca. 40.000 kroner i perioden. Men vi
bør heller ikke glemme at banken enda slet med avskrivninger på tap som
i snitt pr. år lå på omlag 12.000 kroner.
La oss til slutt ta med et sitat fra boka «Sparing og Sparebankvesen» (artik
kel av Helge W. Nordvik). Som økonom ser han i historisk perspektiv også
positive sider ved mellomkrigstida, som alle krisene til tross også «var en pe
riode med betydelig, om enn ujevn økonomisk vekst».
Mellomkrigstida var på mange vis ei brytningstid. Det lå i luften at noe
måtte skje, og da Nygårdsvold-regj er ingen kom på banen i 1935 med en ny
politisk kurs, ga det håp for mange. Dette med å kreve sin rett ble et begrep
som folk flest fikk øynene opp for. Man ante lyset i enden av den mørke tun
nellen, som man lenge hadde følt seg innestengt i. Gleden over dette ble dess
verre så alt for kortvarig.
SAGT OM PENGER
Dei som har pengar, har problem med dei; dei som ikkje har pengar, har
problem utan.
(Ivar Eskeland)
Pengar er ikkje alt; men det kan ikkje nektast at dei verkar roande på nerve
systemet.
(Ivar Eskeland)

----
137 Vsb
----
TIDSROMMET 1940 - 1953
Krig, fred og gjenreisning
Det traff seg slik at styret i Verdal Sparebank hadde bestemt møte til den
9. april 1940. Møtet ble avholdt, men var sikkert preget av de sjokkerende
meldinger både fra radioen og i Innherreds Folkeblad: Det tyske overfallet
på Norge var et faktum. Utenfor banklokalet i Nordgata samlet det seg utover
dagen større og mindre grupper med mennesker som rådville og i spenning
ventet på nye meldinger.
Saklista på dette styremøtet var heller kort. Kassajournalen for 31. mars
ble ført til protokolls, seks veksler bevilget av banksjefen ble referert, og så
bevilget man to lån. Det var det hele.
Vi tar det som en sjølsagt ting at både landets og bankens situasjon ble dis
kutert, sjøl om protokollen ikke forteller noe om det.
Fraværende på møtet var imidlertid lensmann Jon M. Suul, som hadde
høyst gyldig grunn for sitt fravær. Han var nemlig på dette tidspunkt travelt
opptatt med å få opp mobiliseringsplakatene utover bygda. Uhyggen var til
å ta og føle på.
For den som opplevde krigsutbruddet og aprildagene i 1940 som seks
sjuåring, er det ganske få, men sterke minner som har festet seg i hukommel
sen. Opplevelser som hadde med krigen å gjøre, vil helst fortrenge minner
fra før 1940. Som barn forsto man sjølsagt lite av situasjonen, men foreldre
som gråtende sto tett opp til radioen for å få med seg de skremmende nyhete
ne, var ikke dagligdags og gjorde sterkt inntrykk.
Fly i lav høyde over Øra gjorde oss mer nysgjerrige, enn redde. Men da
vi brått ble vekket sent en kveld, plassert i en kald lastebil og fraktet ut på
bygda, var det en uhyggelig opplevelse, som ikke er så lett å glemme. Det
hjalp ikke om foreldrene var med, og turen gikk til besteforeldrene. Dette var
ikke som det skulle være.
Også banken måtte evakuere
De unormale tider som alltid følger med en krigssituasjon, fikk man føling
med i banken lenge før noen tysk soldat hadde satt sin fot innenfor bygdas
grenser.
Utbetaling av etterskudd til melkeleverandørene medførte adskillig behov
for kontanter, og bankens kasserer reiste personlig til Trondheim for å styrke

----
138 Vsb
----
innHallingsnrdre lil neytralftetsuaht.
Til
iSlJls^U
De beordres å møte på Rinn leiret tirsdag den 9. april 1940
kl. 10 fm.
Ta med: Kniv, skje, gaffel, kam, såpe, barbersaker, håndbok, ver
nepliktsbok, lommetørkl æ, håndklæ m. v.
De som har høve til det må ta med minst 2 sett undertøy
og minst 3 par strømper, skjerf, votter og raggsokker, 1
par sko og 1 par støvler.
De som har med dette vil få godtgjørelse for det.
Merk: Har De forsørgelsesbyrde må De til legitimasjon av denne
ta med skattseddel eller ligningsattest. Er forsørgelses
byrden en annen enn skatteseddelen viser, må De ta
med annen legitimasjon fra lensmann (politi).
Ta med ras joner ingskort.
Riv av kvitteringen, skriv under, legg den i konvolutt til fordelin
gen, merk konvolutten «Militærsak» og fordelingsjefens
adresse og postlegg den uten frimerke.

Adresse ...U..ff^.fy v^rrTr.
Mange unge var innkalt på nøytralitetsvakt i 1940.

 

----
139 Vsb
----
beholdningen. Imidlertid hadde tyskerne allerede skapt stor forvirring i
Trondheim (dette var 9. april), og kassereren fikk ikke tatt ut penger i noen
av byens banker. Det var ingen annen råd, utbetalinga som skulle ha skjedd
den 10. april måtte utsettes. Noe som igjen skapte problemer for meieriets
leverandører. Etterskuddet på melka skulle brukes til så mangt, bl.a. til beta
ling av kunstgjødsel.
Ettersom Øra fikk mer og mer preg av de militære (foreløpig norske), ble
det også aktuelt med evakuering av banken. I den uklare situasjonen man nå
befant seg i, var det ikke hvem som helst som så seg råd for å ta imot banken
- folk var redde og skeptiske. Men da ordren om å flytte ut kom den 16. april,
hadde banksjef Braarud fått til en avtale med Anton Høknes på Stiklestad.
På Høknes fikk banken disponere ei stue, og det fantes også en bra skrive
pult som var å få låne. Med bare det aller nødvendigste utstyr og i beskjedent
omfang, ble virksomheten holdt igang her, i trange, men likevel brukbare
omgivelser. Banksjefen og kasserer Reitan var visstnok de eneste bak «skran
ken». For kundene var det også trangt, så ved flere besøkende samtidig ble
«køen» ordnet bortover gårdsplassen på Høknes. Det rådet en usikker stem
ning i disse dagene, og det fortelles at det var lite snakk blant folket som ven
tet på tur.
Krigssituasjonen forårsaket en akutt pengemangel, og enkelte institusjoner så seg
nødt til å lage sine egne penger. Verdal Samvirkelags «nødpenger» så slik ut.


----
140 Vsb
----
Beholdningen av rede penger var nok liten og übetydelig på bankens nye
tilholdssted. Som en følge av krigssituasjonen, oppsto det nemlig en akutt
pengemangel. Sparebanken, Verdal Samvirkelag og Verdal kommune så seg
derfor nødt til å lage sine egne sedler - de såkalte «nødpenger». Bankens nød
penger fantes i valørene fem, ti, tyve og femtikronere, og Universitetes mynt
kabinett har fremdeles noen få i sitt eie. På lokalt hold finnes det neppe noen
i dag.
Nå var banken kommet i hus, men slett ikke alle kundene visste hvor den
hadde sitt tilholdssted. For å rette på noe av dette var det vel at Braarud ringte
til Lysthaugen filial med beskjed til melkeleverandørene som kom innom bu
tikken, at melkeoppgjøret kunne hentes på Høknes. Ettersom isen lå lenge
i 1940, hadde Nessbyggene solid «bru» ved Haga på turen til Høknes.
Men for Anton Høknes og familien hans, var det nok ekstra kummerlig
med plass i de ca. tre ukene de holdt banken med lokale, fordi de også huset
andre evakuerte samtidig.
En annen viktig institusjon som også måtte flytte på bygda var Postkonto
ret. Kontoret som den gang hadde sitt tilholdssted på jernbanestasjonen, fore
tok nærmest en gradvis evakuering. Postmester Magnussen holdt først kontor
hos Lyngås på Holmsveet, deretter på Stiklestad (kommunelokalet/gammel
skolen) for så å ende opp hos Ingemar Skavhaug på Lyng. Postmesteren eva
kuerte også sin familie dit, og i noen spennende døgn hadde Magnussen in
gen annen oppbevaringsplass for Postverkets kontanter og verdisaker enn
under senga.
Anna Magnussen Brandhaug som var ekstrahjelp på Postkontoret da krigen
brøt ut, minnes enda uhyggesstemningen på stasjonen i disse dagene, hvor
alle tog kjørte med nedrullede gardiner. Hennes oppgave var å hente posten
på toget hver kveld, og å få den under sikker oppbevaring på kontoret. Situa
sjonen innbød ikke akkurat til noen ekstra heft. Lite ante folk om dagene som
lå foran - heldigvis.
Evakueringen av Øra var nå et faktum, og all virksomhet ble etter hvert
lammet. I strøket ved Moparken og Veita gikk folk fra DR 3 i stilling - over
gangen over Verdalselva skulle holdes og Øra forsvares. Etter noen dager
med mange rykter og stor spenning kom tyskerne 21. april. Utfallet kjenner
vi - vi måtte bare godta at tyskerne etter hvert ble et dominerende innslag
i gatebildet på Øra og senere også i resten av bygda.
Mange nye forordninger
Etter det ufrivillige oppholdet på Høknes kunne bankvirksomheten igjen
den 7. mai starte opp i lokalene i Nordgata. Da viste det seg at banken hadde
sluppet heldig fra «herrefolkets» ankomst til bygda. Lokalene var intakt og

----
141 Vsb
----
Grupp* Trondliei»
St»-Qu.,d«n 22.4.40
Herr. &f&l^&..^&?h?&&*ttk V
ist fci«r-^<
seiawa kt:.
Helaatort •ntlasB«n wordøn.
*'-\-
»
\ # &'
\
Sturla Rindsem var blant de sivile verdalingene som ble arrestert av tyskerne 21. april
1940. Etter en utrivelig Trondheimstur med forhør av hver enkelt, ble de sluppet på
gata dagen derpå, utstyrt med denne passerseddel.
ikke heimsøkt av tyskerne. Ellers på Øra ble endel forretninger bestjålet,
mens enkelte private fikk ødelagt innbo i sine hus. Stort sett slapp verdalinge
ne rimelig bra fra konfrontasjonen med Hitlers utsendte. Verdal ble ikke
bombet slik som Steinkjer og Namsos.
Smått om senn begynte lokalsamfunnet igjen å fungere. Men det tok tid,
og det likte ikke tyskerne.
Den 27. april ble det etter påtrykk fra dem kunngjort et opprop fra ordfører
Nevermo. Hensikten med oppropet var bl. a. at befolkningen snarest skulle
flytte tilbake til heimene sine på Øra. Det ble dannet en komite som skulle
være behjelpelig med en normalisering av forholda, hvor bl. a. banksjef Braa
rud var medlem.
Etter bankens «landflyktighet» til Stiklestad var styret igjen samlet til møte
den 9. mai. Både Hermann og Suul var da fraværende.
På møtet ble det bare bevilget ett eneste lån og i sak 2 får vi en liten situa
sjonsrapport som vi gjengir i sin helhet:

 


----
142 Vsb
----
I anledning krigssituasjonen er der opstått mange vansker for bankens
virksomhet. Bankchefen redegjorde for de midlertidige tiltak som i den
anledning er sat i værk. Den trufne ordning godkjennes. - På grund
av mangel på sedler og skillemynt søkes disse mest mulig beholdt inn
en distriktet og chekker benyttet ved innkjøp utenfra.
Blant norske soldater som ble holdt som krigsfanger på Snåsa i 1940, var Jens Hof
stad. Han står helt til venstre på bildet, videre Rudolf Kojan, en tysk vaktsoldat,
Bjarne Kojan og Mikal Avelsgård.
Den nye situasjonen som landet og bygda befant seg i, medførte et utall av
forordninger og bestemmelser. Aldri verken før eller senere har vel banksty
ret hatt så mye høytlesing som den 30. mai 1940. Da ble det behandlet en
lånesak og referert 14 forskjellige sirkulærer og skriv. De fleste fra Centralfo
reningen for Norges sparebanker. På samme møte ble det etter pålegg fra
adm. rådet fastsatt følgende rentesatser for inn- og utlån:
Innskudsrenten for såvel 6 mndr. innskudd som innskudd på alm.
spbk. vilkår - 2 %.
Utlånsrenten: Pantelån 3 1/2 %, vekselobl. og veksler 4 %, kassa
kredit 4 1/2 % .
Før krigsutbruddet var renten 1 % høyere over hele skalaen, bortsett fra
6 mndr. innskudd, hvor den var 1 1/2 % høyere.
Bankens protokoller er ellers ikke preget av de helt store sakene resten av
det første krigsåret. Som kjent ble endel bolighus, de fleste på Ørmelen, to


----
143 Vsb
----
talskadd av brann under krigshandlingene. Som en håndsrekning til «de
brandlidte» i Verdal, bevilget forstanderskapet kr. 3.000,- på sitt møte i juni.
Samtidig ble det bevilget kr. 500,- til det samme formål i Steinkjer og
Namsos.
Gjenreising av husa som brant ned i 1940, var ikke så enkelt p.g.a. den
knappe varetilgangen som etter hvert gjorde seg gjeldende. Men allerede i
august s.å. forteller styreprotokollen om et bevilget lån til en av de berørte.
Lånet ble bevilget «mot pant i tomt og opførendes huse.» Såvidt en kjenner
til ble minst fem hus til, gjenreist i løpet av krigens første to-tre år.
Ved inngangen til en mørk og temmelig usikker periode både for banken
og bygda, er det godt å se at det tross alt fantes lyse islett i bygdemiljøet. Bu
reising i Tromsdalsåsene er et eksempel på det. Den var såvidt oppstartet før
krigen, og i 1940 og 1941 ble det bygd hus på to heimer. Dette skulle være
et bevis for at pågangsmotet og trua på framtida - tross alt, ikke var så lett
å knekke.
Skolen under krigen
For oss som begynte på folkeskolen høsten 1940, kan det ikke nektes at
skolegangen til tider ble adskillig preget av «den nye tid». Det ble på flere
vis en urolig skolesituasjon, mangel på lokaler og stadig skifte av lærere var
årsak til det. Sju forskjellige lærere på fem skoleår var ikke uvanlig den gang.
Mot slutten av krigen hadde vi en nazist til lærer. Han gikk alltid med sol
korsmerket på jakken, men var ellers en grei lærer. Men når han og skolesty
reformannen som også var nazist, skulle hilse på hverandre, var det opp med
høyre arm og «Heil og sæl».
En episode som gjorde sterkt inntrykk på oss elevene skjedde midt under
en time hos Blybakken. På den tida (etter 1942) var skoleinspektøren NS
mann. Han gikk med en ekstra svart Hitlerbart og virket temmelig følelses
løs. Blybakken ble kalt ut på gangen, mens vi elevene både måpende og
redde måtte overvære en temmelig høylydt skjennepreken. Bakgrunnen var
visstnok denne: På tross av protester fra foreldrene, var det bestemt at sjuen
deklassingene skulle ha undervisning i tysk.
Nå hadde skoleinspektøren oppdaget at det var en eller annen som hadde
satt ett kryss over ordet «tysk» på timeplanen som sto oppslått i gangen på
skolen. Dette var det Blybakken som måtte unngjelde for. Både læreren og
elevene var temmelig bleke da undervisningen omsider kunne fortsette. Ja,
slik kunne det være i skolesituasjonen i krigstida.

----
144 Vsb
----
Stort seddelomløp
Folk flest var ikke vant med å ha så mange penger mellom hendene før kri
gen. For en del ble det nå forandringer i så måte. Vi skal se litt på årsakene
til dette.
I krigens første fase drømte som kjent tyskerne om et forenet Europa under
tysk styring. Norge og nordmenn skulle vinnes som allierte. Slagordet «Tysk
land seirer på alle fronter» fikk også verdalingene både se og høre seg leie
på. Kort sagt: Optimismen var stor hos herrefolket. I den forbindelse ble det
satt igang en rekke anleggsarbeider, særlig for å forbedre kommunikasjonene
- som jernbaner og flyplasser.
Her i bygda ga utbedringsarbeidene av flyplassen på Fætten, arbeid til
mange under krigen. Tyskernes planer om en storflyplass her, endte imidler
tid opp med at det bare ble en nødfly plass.
Oppbygginga av soldatforlegningen på Tinden sommeren 1940 og senere
«Politileiren» på Ørmelen var et hint til bygdefolket om at «gjestene» hadde
tenkt å bli en stund - opprusting og nybygging på Rinnleiret likeså.
Oppdragene ga arbeid til mange og folk tjente penger, sjøl om det i ettertid
ikke var direkte populært å ha vært på tyskarbeid. Årsaken til at folk kom
på slikt arbeid kunne være så forskjellig. Noen reiste av egen vilje, mens
andre ble tvangsutskrevet av Nasjonal Arbeidsinnsats som det het. De høye
tyske lønningene virket tillokkende på mange, slik at både deler av indu
strien, jord- og skogbruk og fiske hadde problemer med å få nok folk.
Tyskerne innfant seg også i banklokalene med forskjellige oppdrag, slik at
funksjonærene fikk prøve sine språkkunnskaper. Verdalinger som drev entre
prenørvirksomhet for tyskerne var også med og satte sitt preg på hverdagen
i banken. Folk fra lokalmiljøet hadde samtidig oppdrag ute i distriktet - bl. a.
på Ørlandet og på Persaunet. «Brakkebaron» som nærmest ble et skjellsord,
var således heller ikke noe ukjent begrep her.
Befolkningen tjente penger, javel, men hva nytte hadde man av dem, hvis
det ikke fantes varer i butikkene?
Regjeringen Nygårdsvold har måttet tåle kritikk for sine manglende militæ
re forberedelser før krigen kom til Norge. Regjeringen hadde imidlertid sør
get for bra med sivile forsyninger, bedriftene lå med store lagre, samtidig
som den norske produksjonen var på topp. Utgangspunktet var med andre ord
bra.
Alvorlig varemangel ble det først langt ut i 1941. Rasjonering for de vik
tigste matvarene ble imidlertid innført i løpet av 1940, for kaffe og sukker
allerede høsten 1939. Fra sommeren 1941 ble vi utstyrt med melkebøker og
fra høsten 1942 fikk Ola Nordmann også potetkort å holde styr på i tillegg
til resten av kortbunken. Et vareslag som gjær var imidlertid mangelvare tid-

----
145 Vsb
----
lig, og allerede 7. mai 1940 kan vi lese i lokalbladet oppskrifter på erstat
ninger - så som humlegjær og surdeig.
6 8 L 9 V e Z i
d3 d3 d3 d3 d3 d3 d3 d3
Rasjoneringskort fra 2. verdenskrig.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 


----
146 Vsb
----
Næringslivet ble underlagt kontroll og produksjonskvoter fastsatt. Etter
hvert som det ble mangel på råstoff, fikk man surrogater for det utroligste,
og all produksjon ble solgt. Fortjenesten var bra for vanlige bedrifter, etter
som lønningene var låst fast. Resultatet ble stort sett en oppsamling av penger
i bankene.
Tyskerne hadde ingen skrupler med å rekvirere nye millioner til sin an
leggsvirksomhet, og adskillige penger tjent på tyskarbeid ble overlatt til ban
kens forvaltning. Den stadig økende varemangelen i butikkenes hyller førte
til økende pengebinger. Vi skal se litt på hva dette førte til i vår bank.
Utviklingen for innskudd og utlån (dvs. pantelån, vekselobligasjoner og
gjeldsbrev) var slik: (Tallene i mill. kr.)
År Innskudd Utlån
1940 4.9 3.1
1941 6.0 2.8
1942 7.0 2.5
1943 8.3 2.4
1944 9.3 2.2
1945 10.5 2.2.
Vi merker oss at innskuddene øker med vel 1 million hvert år i perioden,
som igjen gir en fordobling av innskuddsmassen i løpet av krigsåra.
Utlånene derimot gikk den motsatte vegen. Særlig utlånsformen veksel
obligasjoner og gjeldsbrev gikk ned i beløp til mindre enn 1/3 av det den var
ved krigsutbruddet. Folk kvittet seg altså med gjeld etter hvert som de fikk
mer penger å rutte med.
Nå fikk bankene problemer med å plassere innskuddsmassen på en lønn
som måte, ettersom publikum ikke var særlig interessert i låneopptak.
PANTELÅN
bevilges mot god pantesikkerhet. Rente 3*/2%.
Verdal Sparebank
Bankene fikk problemer med å plassere sine midler «frugtbringende» under krigen.
Denne annonsen sto i lokalbladet allerede i aug. 1941. Våren 1943 kom lignende til
bud gjentagne ganger i avisa, men kundene var lite interessert.
Fra 1941 ble det høve til å kjøpe de såkalte statsveksler. Dette var et tiltak
fra myndighetenes side for å trekke til seg de store ledige kassabeholdningene
hos landets banker.
Plassering av midler i verdipapirer måtte nyttes i større grad enn tidligere.

----
147 Vsb
----
Beholdningen under krigstida var slik:
Vi ser at beholdningen var 7-8 ganger større ved utgangen av fredsåret.
Samtidig var bankens forvaltningskapital 11.4 mill., og av dette var nesten 8
mill. plassert i statsveksler og verdipapirer.
Levemåten
Hva slags levemåte kunne det så bli i bygdesamfunnet Verdal i ei tid da de
mest vanlige dagligvarer var rasjonert og i mange tilfeller ikke var å
oppdrive?
Det var neppe noen som direkte sultet, men alle måtte klare seg med min
dre enn før. Gårdbrukerne hadde vel fordeler med egne produkter, men også
de var pålagt leveringsplikt, som i alle fall til en viss grad var kontrollerbart.
Allerede 20. sept. 1940 sto følgende annonse fra Forsyningsnemnda i lo
kalbladet:
Oppgave over kornbeholdning, innmarksareal og husdyrbistand m.v.
pr. 20. sept. 1940 må være levert innen 25. sept.
Fra og med 21. sept. er det ikke tillatt å male korn uten etter anvisning
fra Forsyningsnemnda. Anvisninger blir ikke gitt før oppgaven er inn-
levert.
Annonsen taler egentlig for seg sjøl - her var det bare å innordne seg makt
haverne. Det måtte altså anvisninger til for å male sitt eget korn, og mel og
brødmerkene ble redusert tilsvarende. Det foregikk imidlertid en god del ma
ling utover kvotene, og tjuvmaling ble etter hvert et kjent begrep. Da var det
bra for ørbyggene å ha et søskenbarn (eller en bror) ikke på Gjøvik som
Prøysen synger om, men kanskje i Ulvilla eller i Vinne.
Møllemestrene både på Grunnan og Rindsem var behjelpelig med tjuvma
ling. Martin Røstad på Rindsem ofret mang ei natt for å hjelpe folk med litt
ekstra mel. Forholdet ble aldri anmeldt, men det var nok ganske pinibelt
mang en gang. Oppgjøret måtte sjølsagt skje «svart», og smør, egg, flesk eller
brennevin var brukbare betalingsmidler. I ettertid har Martin fortalt at han
til slutt ble «lei av all denne karveakevitten», og han var ikke akkurat kjent
for å spytte i glasset.
Verdalsboka — 10

 

 

 

 

 

 

 

----
148 Vsb
----
Verdal Meieri ble pålagt suppleringsleveranser av melk til Trondheim under krigen.
Kvitkledte «meierigutter» på veg til jernbanestasjonen med kjelken eller handvogna
juli av store melkespann var et dagligdags syn på Øra.
Enda under 2. verdenskrig hadde huseierne på Øra ganske store tomte
areal, noe som ga folk høve til å ha en potetflekk. Mange holdt kaniner som
sammen med villagrisen ble en viktig del av kostholdet.
Grisene fikk lite mel den gangen, men ble både runde og trivelige på litt
byggmel, småpoteter og husholdningsavfall. Som unger fikk vi jo et visst for
hold til både kaninene og villagrisen. Så da Johannes Valset dukket opp like
før jul iført kvit arbeidsjakke og med slaktemaska i ei gammel handveske,
var det en trist dag. Han gjorde inntrykk der han sto bøyd over grisen inn
hyllet i røyk og damp, og gjorde jobben sin med rask og sikker hånd.
Men da det verste ståket etter heimeslaktinga hadde lagt seg, og resultatet
kom på bordet i form av blod-pudding, hakkpølse, innmat-kaker osv. , var det
meste glemt, og både store og små kunne i gleden over et godt måltid for
trenge noe av rykteflommen om all elendigheten ute i verden. Glemme synet
av tyskerne som syngende marsjerte i gatene på Øra eller spredde uhygge
med sine tanks og store motorkjøretøyer i bygdemiljøet.
«Matauk» ble en nødvendighet, men også en av faktorene som styrket sam
holdet i den enkelte familie under krigen. For å skaffe det som trengtes måtte
alle ta sin tørn - både i bærskogen og på potetåkeren. Bak de etter hvert så


----
149 Vsb
----
forhatte blendingsgardinene strevde husmødrene med å holde en temmelig
nedslitt garderobe så noenlunde brukbar. Det er neppe noen overdrivelse å
si at man «bøtte bota».
Svartebørs
I det misforhold som etterhvert oppsto p.g.a. økende pengerikelighet og
stadig minkende vareutvalg, var det grobunn for svartebørs.
Enkelte gårdbrukere hadde sogar kontakter med profesjonelle svartebørs
handlere fra Trondheim. Smør og egg var hard valuta på børsen, tobakk ek
stra hard.
Tyskerne var svært ivrige etter å kjøpe skinnvarer, særlig var det populært
å sende reveskinn til Tyskland - som present til sin «Frau» eller «Fråulein»
må vite. Folk som hadde revefarm og var villige til å handle med tyskerne,
tjente nok mer enn naturlig på slik omsetning.
På tross av maksimalpriser på de fleste varer, var det høye priser. Prisene
på svartebørsen passet best for de som ellers hadde sin fortjeneste på krigs
situasjonen. I Hjemmefrontens opprop til produsenter av matvarer blir imid
lertid handel med tyskerne utover det som var rekvirert, regnet som forræderi
mot landet.
Blant folk flest foregikk det en livlig byttehandel. De utroligste ting ble
budt fram for å skaffe seg det man manglet. La oss ta med noen eksempler
fra lokalavisa.
Se her!
En ny Økonom platekomfyr, kr. 460,- byttes i byggetomt i nærheten av Øra.
Eksp. anv.
Sykkel med god gummi, verdi kr. 200,- ønskes byttet i et trekkspill, 3
kor., sv. system.
Eksp. anv.
Stor prismekikkert
med lærfutteral, som ny v. kr. 150,- ønskes byttet i herresykkel med bra
gummi.
Eksp. anv.
Et godt sykkelkjede
verdi kr. 8,- ønskes byttet i et herre armbåndsur. Mellomlag.
Eksp. anv.

----
150 Vsb
----
Pen stripet dress
übet. brukt str. 48 v. kr. 200,- ø. b. i vårkappe nr. 50
Bill. mrk. «Kapplaus»
Behovet for byttehandel bare økte og økte. I Adresseavisen for 3. mai 1945
står det i alt 134 bytteannonser - det sier litt om omfanget.
Vi blar i styreprotokollen
Av de korte referatene i protokollen, kan man neppe lese seg til hvilke tan
ker og følelser styret og ledelsen hadde for situasjonen i Verdal. Noen normal
drift av banken kunne det ikke bli så lenge krigen varte.
I ett av de mange sirkulærer fra Centralforeningen det første krigsåret,
kom påbudet om at 17. mai skulle være vanlig arbeidsdag. Senere i 1942 -
referertes et skriv til samtlige banker angående jødiske formuer.
Til julimøtet s.å. fikk styret forelagt en søknad som trolig voldte noe hode
bry. Fra NSs stevneledelse for et arrangement på Stiklestad Olavsdagen fore
lå søknad om bidrag. Men Eliseus Muller og hans styre hadde svaret klart
i dette enstemmige vedtaket:
Bevilgninger git av forstanderskapet for inneværende år er disponert og
styret for sparebanken har ingen anledning til yterligere bevilgning.
Dermed var situasjonen avklart. Men det skulle komme flere slike henven
delser.
Allerede før jul i 1942 lå en ny søknad på bordet. Denne gang fra selveste
fylkesmannen. Nazistenes tanke om nytt minnesmerke på Stiklestad var nå
lansert. Styret hadde også denne gang en unnskyldning på rede hånd. Følgen
de enstemmige innstilling ble forelagt forstanderskapet:
Da en for tiden ingen sikker oversikt har over sparebankens drifts
regnskap for inneværende år og hvor store beløp forstanderskapet i
henhold hertil får å disponere til veldedige øiemed, tilrår styret å utset
te behandlingen av saken til næste møte i forstanderskapet.
I forstanderskapet som hadde møte samme dag, ble styrets forslag enstem
mig vedtatt. Noen videre behandling framgår ikke av protokollen, og saken
synes dermed å være «glemt». Ganske underlig at banken slapp så lettvint.
Nazistene hadde ikke for vane å gi seg så lett.
I midten av august 1943 fikk banken for alvor merke de høyst unormale
tider, og nå gikk det ut over både styret og personalet. Medlem av styret,
lensmann Jon M. Suul og assistent, rittmester Johan Weisæth ble arrestert
samtidig. Arrestasjonene var en følge av tyskernes landsomfattende aksjoner
mot det norske politi og norske offiserer.

----
151 Vsb
----
Suul ble sendt til Falstad og fikk et ufrivillig opphold der på vel 6 mnd.,
mens Weisæth havnet i Tyskland og satt som fange helt til freden.
Skjebnen ville det slik at 1. varamann til styret var Arne Voll sen. Ettersom
han var utnevnt til ordfører i Verdal under krigen og medlem av NS, ble altså
styret enten man ville eller ei, tilført et nytt politisk element.
Johan Skavhaug som senere ble ansatt som assistent etter Weisæth, var
kjent som aktiv motstandsmann. «Allsidigheten» skulle derfor være upåkla
gelig innenfor bankens fire vegger.
Før vi helt slipper taket i styreprotokollen fra krigstida, skal vi ta med en
sak til. Nazistenes store planer om å erverve A/S Værdalsbrukets eiendom
mer må vel kunne regnes som et PR-framstøt av dimensjoner. Planene kom
opp i 1943-44, og gikk ut på å skaffe skog til skogløse bruk og/eller jord til
bureising.
Finansieringen måtte klargjøres og i styremøte den 16. mars 1944 forelå en
lånesøknad på inntil ca. 2.7 mill. fra Verdal kommune v/ordføreren. Ordføre
ren var visstnok ikke av de ivrigste i denne saken, men ble presset av både
fylkesmannen og andre partikolleger.
Styret var i sakens anledning forsterket med L. Grøholt og J. Hofstad fra
kontrollkomiteen .
Styrets medlemmer Hermann, Hallan og banksjef Braarud, som også var
representanter i herredstinget, hadde på forhånd sagt klart fra der, at de var
imot å erverve hele Værdalsbrukets eiendommer.
P.g.a. lånets størrelse hadde da heller ikke bankstyret noen problemer med
argumentene for å avslå søknaden.
Referatene fra styremøtene under krigen bekrefter bare de tall vi tidligere
har nevnt angående utlånsutviklingen. Det var yderst lite man kunne investere
i, utlånsvirksomheten var nærmest lik null.
Arbeidsforhold i banken
Verdal Sparebank hadde ikke mange navn på lønningslista tidlig på 1940
tallet. Foruten banksjefen - Carl Braarud, var det kasserer Helge Reitan,
bokholder Einar Wisth og Johan Weisæth, senere avløst av Johan Skavhaug.
Interiøret var en blanding av vanlige skrivebord og pulter, hvor man arbei
det stående. Braarud som gjerne ekspederte sjøl og Reitan hadde sine ar
beidsplasser på hver sin side av ståskranken, som var plassert med enden mot
kundene. Begrepet ståskranke er altså ikke så moderne som man skulle tro.
Første del av ekspedisjonen evt. renteberegning og postering, sørget bank
sjefen for, hvoretter kasserer Reitan fikk saken overlevert for ut- eller innbeta
ling. Han var plassert ved nordveggen av lokalet og forretningen var ikke av
sluttet, før begge høytidelig hadde signert med blekk og skrapende penn.

----
152 Vsb
----
Ved sydveggen sto det en lang smal ståskranke hvor 10-11 store og tunge
innskuddsprotokoller lå plassert. Bokholderen hadde sin arbeidsplass her,
mens han posterte forrige dags innskudd/uttak på den enkeltes konto.
Atmosfæren eller miljøet i banklokalet var nok noe anderledes enn i våre
dager - mer høytidelig liksom. De som hadde ærend i banken var helst
mannfolk - ofte gårdbrukere med vindjakke og så sekk på ryggen. Etter at
sekken var «parkert» ved inngangsdøra, kom kunden noe andektig fram mot
ekspedisjonsplassen. Folk tok seg god tid, og svært få hevet stemmen særlig
høyt i samtale med andre kunder eller funksjonærene.
Pantelån hadde sine faste forfallsdager - 11. juni og 11. desember. Nærmest
som en sjargong ble dagene kalt «fandens fødselsdag». Hvis utbetalinga til
melkeprodusentene og pantelånsforfall kom på samme dag, var det travle da
ger i banken. Da lå det gjerne en ekstra «dåm» i lufta, en snev av fjøs eller
stall-lukt, særlig hvis det var fuktig vær ute.
Kvinnfolka var så absolutt i mindretall blant kundene. De var da neppe hel
ler ikke betrodd å hente melkeoppgjøret.
Men det man husker best fra bankarbeidet i 1940- og 50-åra, er tida om
kring årsskiftet og regnskapsavslutning. Det var svært lite maskiner til rådig
het enda - bare et par manuelle regnemaskiner og så en stor elektrisk skyttel
maskin (Burroughs) som det bl. a. ble kjørt innskuddsopptak på. Ellers gikk
det mye på hoderegning. Her var banksjefen sjøl en hel mester. Han summer
te lange tallkolonner både fort og sikkert.
En av Braaruds intensjoner var nemlig at han skulle være først ute med
regnskapet etter nyttår. Dette krevde topp innsats av hele staben, og særlig
i mellomjula kunne arbeidet vare både til kl. 11 og 12 om kvelden. Johan
Skavhaug som var assistent et par år i slutten av krigstida, forteller at det
hendte han stakk innom festlokalet på Stiklestad ved midnattstider, da var han
på tur heim fra arbeid.
Lokalbladet hadde også lagt merke til rutinene i Sparebanken og kommen
terte regnskapet for 1945 slik:
Det er det første bankregnskapet vi har sett i år, så det er ingen sommel
i bygdebanken.
Ikke bare bankvirksomhet
Vi var såvidt inne på dette med illegalt arbeid. Bankens eiendom som altså
inneholdt banklokale i 1. etasje og leilighet for banksjefen i 2. var sentralt
plassert i gatebildet på Øra. Med Nordlandsbanen som nærmeste nabo mot
vest og riksveg 50 mot sør og øst, var den et utmerket sted for observasjoner.

----
153 Vsb
----
Vi skal slett ikke påstå at Johan Skavhaug
ikke passet jobben sin i banken, men i etter
tid vet vi at han også hadde andre ting i tan
kene enn debet og kredit. En viktig del av
den illegale virksomhet var notater og rap
porter. Fra sin arbeidsplass kunne han få et
inntrykk av tyskernes forflytning av både
mannskap og materiell. Særlig under tysker
nes tilbaketrekning fra Finnmark og Nord-
Norge ble det gjort viktige notater.
Skavhaug hadde gjemt unna en liten radio
heime på Fagerhøy, slik at han i all stillhet
kunne referere morgennyhetene fra London
Johan Skavhaug som var assi- for sine kolleger, før arbeidsdagen tok til. På
stent i Verdal Sparebank på slut- fritida (særlig vinteren 1944-45) deltok Skav
ten av krigstida, var aktivt med
i motstandsbevegelsen.
haug ved flere anledninger i transporter av
flyktninger til Sverige. Noe som pågikk fram
til 1. mai 1945, da han sammen med mange
andre verdalinger ble arrestert under Rinnanbandens storaksjon mot heime
fronten i Verdal.
Heime på Fagerhøy hadde Skavhaug radio, og kunne derfor fortelle siste nytt fra Lon
don før arbeidstid i banken.

 

----
154 Vsb
----
Men det skulle vise seg at det var flere som hadde øynene med seg i den
grå bankbygningen i Nordgata. Bak gardinene i 2. etasje gjorde Braaruds eld
ste datter Kirsten en god jobb som medarbeider i Etterretningstjenesten. Hun
skaffet detaljerte opplysninger om våpentransporter, kjennetegn på tyskernes
biler, vimpler osv. slik at man kunne få fram tilhørigheten for transportene.
En annen av hennes oppgave var å holde øye med Bakketun og det som fore
gikk på hirdførerskolen der. Bl. a. var det interessant hvorvidt man drev med
våpenøvelser.
Hvor mye disse to visste om hverandres virksomhet er noe uklart. Som
kjent var det ganske viktig å vite minst mulig. Kirsten Braarud hadde i hvert
fall greie på hva Johan Skavhaug drev med i jula 1944/45. På hennes anmod
ning hjalp han da til med to flyktninger som måtte til Sverige.
Andre spennende oppdrag som disse var involvert i, er nærmere omtalt i
Verdalsboka: Krig-Okkupasjon-Motstand av Morten Veimo.
Sedler utgin under 2. verdenskrig. Skillemynt var igjen mangelvare, og vi fikk en- og
tokronere av papir. Denne gang ble de kalt «uslinger» og «quislinger».


----
155 Vsb
----
På bygda da freden kom
Vi hadde vel en anelse om at store ting var på gang, da vi til vanlig skoletid
møtte fram for nazistlæreren vår den 8. mai 1945. Men bekreftelsen på at det
var blitt fred fikk vi av læreren, som noe blekere enn vanlig ba oss synge:
Ja, vi elsker - Det undret oss at vi fikk lov, sjøl gikk han jo en uviss tid i
møte. Resten av dagen fikk vi fri.
Fred ja, hva var nå det? Som femteklassinger forsto vi neppe hva det inne
bar - vi husket knapt annet enn krigstilstander.
Etter hvert som de gode nyhetene ble kjent, ble det trangt om plassen i
Skilleparken. Fra et vindu på Herredshuset kunne man høre radio, og folk
var sultne på nyheter. En av meldingene ga beskjed om at blendingspåbudet
var opphevet med øyeblikkelig virkning - stor jubel.
Arresterte nazister ble fraktet til og fra «Finka» i Herredshuset, og det var
ikke fritt for at vi ungene spyttet etter bilene for å vise vår forakt. Vi kan jo
trekke på smilebåndet av slike opptrinn i dag, men undertrykte følelser måtte
bare ha sin utløsning. Gleden og begeistringen var likevil hovedsaken - hel
digvis. Midt oppe i all denne feiringen, var det neppe mange som tenkte på
at tyskerne fortsatt var i bygda - og at de var bevepnet.
Utover bygda pågikk det våronnarbeid, men etter hvert som flaggene gikk
til topps og nyhetene spredde seg, ble hestene satt på stallen. Folk samlet seg
til improviserte fester på «lokalet» eller dro på Øra for å feire friheten.
Endelig var det fred — og både små og store samlet seg i gatene på Øra.


----
156 Vsb
----
Flaggheising på Innherreds Sykeheim.
Hornmusikken kunne igjen spille kjente og kjære toner.

 

----
157 Vsb
----
Begeistringen var stor og midt i gledesrusen var det neppe mange som tenkte på at
tyskerne fortsatt var i bygda — og at de var bevepnet. Her er det amerikanske soldater
som hadde oppholdt seg på Gjåvsjøen som marsjerer forbi bankhjørnet.
Det skjedde noe til stadighet i disse maidagene - de arresterte kom heim,
politistyrkene kom med tog fra Sverige, amerikanske fallskjermsoldater fra
«Operasjon Rype» marsjerte i gatene på Øra, mens tyske soldater var tause
tilskuere ved Godtemplarlokalet.
Både store og små samlet seg i sentrum, og på jernbanen var det stadig
«mottakelser». I ettertid fortoner det hele seg som en eneste lang 17. mai
feiring.
Apropos 17. mai. Den utnevnte komiteen for dagen med sogneprest Hov
den i spissen, fikk ikke mange dagene til forberedelser. Både barnetoget og
folketoget gikk fra Øra til Stiklestad. Det var neppe noen som syntes turen
var for lang, på tross av temmelig utslitt skotøy hos de fleste.
Vi som var av årgang 1933 hadde mye å ta igjen, vi hadde egentlig gått
glipp av så mye. 17. maifeiringen var bare et vagt minne.
Nye pengesedler - også mot rasjoneringsmerker
At krigsåra var en unormal tid såvel for banker som for folk flest skulle
være klart. Men året 1945 ble også ganske spesielt, og for bankene ganske


----
158 Vsb
----
brysomt. Halvt var det et krigs
år, halvt fredsår. Samtidig som
det var høyst nødvendig å få or
den på landets pengevesen, ven
tet det bankene store oppgaver
med å finansiere gjenreis
ningen.
Bortsett fra de minnerike
maidagene og feiringen av fre
den, er kanskje seddelinnveks
lingen noe av det som folk hus
ker best fra 1945.
Vi har tidligere vært inne på
den pengeflommen som ble re
sultatet av krigstida. Seddelom
løpet eller publikums behold
ning av sedler økte fra 700 mill.
i 1940 til (ca.) 3.000 mill. ved
frigjøringa i 1945. Da freden
kom hadde både banker og pu
blikum en bedre betalingsevne
(likviditet) enn før krigen. Pro
duksjonen derimot var mindre
enn i 1939.
De russiske krigsfangene som hadde holdt til
i en fangeleir på Ørmelen, satte en ekstra
spiss på feiringen av freden. De bidro både
med musikk og dans.
Myndighetene ønsket å binde og inndra noe av dette overskuddet, og i.h.t.
pengesaneringsloven (sept. 1945) ble det gjennomført endel tiltak for å få or
den på pengevesenet:
Alle gamle sedler ble ugyldige og måtte byttes i nye.
Deler av publikums beholdning av sedler og bankinnskudd ble overført
til «riksinnskudd» og sperret for en tid.
Registrering av bankinnskudd og andre former for formue.
Evt. formuesøkning i løpet av krigsåra var så beregningsgrunnlaget for den
«engangsskatt» som ble vedtatt i 1946. Dermed skulle man hindre at folk beri
ket seg på krigen.
Stadige rykter og skriving i avisene om en snarlig seddelinnløsning førte
til adskillig trafikk i bankene og stor økning av innskuddsmassen sommeren
1945.
«Også verdalinger frykter seddelombytte» skriver Meldingsblad for Verdal
den 3. august. Fra bankhold kan avisa fortelle at 60 - 70 innskytere kom med
til sammen 70 - 80 tusen kroner på en dag, en utvikling man tror vil fortsette.
Avisa føyer til for egen regning:


----
159 Vsb
----
Der er altså ganske pene beløp som i disse dager vandrer fra kistebot
ner og strømpelegger til bankene,
blir altfor interessert!
Bare no ikke ligningsmyndighetene
Fra skuffer og skap ble det hentet fram sedler, som fant vegen til banken i de to ukene
innvekslingen pågikk.

 

----
160 Vsb
----
Lmsalg 10 øre.
MELDINGSBLAD FOR VERDAL
Organ for Heimefronten og Fagorganisasjonen
1. årg.
Nr. 9.
Tirsdag den 12. juni 1945.
Innbydelse til andelstegning
Undertegnede innbyr herved al- C.OO. For de tegnede andeler blir §9. § 13.
le interesserte til å tegn* andeler i det utstedt andelsbrev. Disse kan Styret holder møte så ofte det Representantskapet møter ledes
et selskap hvis formål er å utgi en lyde på 1, sog 10 andeler. er nødvendig. Møtet ledes av for- av formannen som i tilfele av
lokal-avis for Verdal. Forskott ved ingen andelseier er ansvarlig ut- mannen. For gyldig vedtak kreves stemmelikhet har den avgjørende
første gangs tegning betales med O ver den sum de av ham tegnede a ' minst 3 medlemmer er tilstede stemme. Er det stemmelikhet ved
kr. 5.00 pr. andel. Beløpet blir inn- andeler lyder på. °g stemmer for vedtaket. valghandlinger skjer avgjørelsen
satt på konto i Verdal Sparebank 4 Styret skal føre møtebok. ved loddtrekking.
inntil andelslaget er konstituert. De , 9ka , fø J over §10. § ,4.
Tegningslister blir utlagt på over .^elseler- Styret skal vareta og lede lagets For gy , dig vedtak kreves at
bygdens poststeder og forretmn, namn s|cotekre(s de drift og det kan treffe alle de ved- minst 7 medlemmer er tilstede og
ger. Organisasjoner som ønsker . tak som lickl , ved vedtekter eller sternmel for vedtaket.
tegningslister kan hente sådanne lov posjt,^ er overlatt til andre or- Representantskapet skal føre
på «Meldingsblad for Verdal.s §5. ganer . møtebok.
ekspedisjon i Herredshuset. For at overgang av andel til ny Det skal således:
Tegningsfrist 30. juni 1945. eier skal være gyldig i forhold til ] ) Tilsette og avskjedige lagets =5 -
Umiddelbart etter tegningsfris- laget må melding om overgangen. funksjonærer og arbeidere, una- Representantskapet skal somire
tni utløp vil andelstakerne bil være .endt til styret. O^rgan.en , t . i*» «' ho f e ™f 2 ««« ™"
r ... ...i.r._ ._.. . ,r.- mpn p lprs Qa nftp K<fm npis tnr-
TCns utløp vil ariuei7ii«*ciirc un * i»->v -^uu» *■• .«_• . «... .-..-. ■-;_-.. „- —^ t .. .-.i*.
innkalt til konstituerende møte, skal noteres i andelsboka og an- 2 ) Gi instrukser for funksjonæ- men ellers så ofte , som dets io '-_
hvor da følgende forslag til ved- delsbrevet skal få påskrift om at rer og arbeidere, unntatt redaktø- mann eller en tredjepart av med-
tekte, for andelslaget vil bli be- dette er gjort. ren, og føre tilsyn med at disse '™mene eller lagets styre ønsker
icKlCi hji «åuuciaingti vii un ut. ■•»..»•■. gj — -• ■■>*() "^ ■ «■.». ...~j — — -
handlet: Overdratt andel gir først stem- oppfyller sine plikter. det -
mere» 4 uker etter at overgangen 3) Fastsette hvilke funksjonærer § 16.
er notert som skal stille- gSranti og å fast- Representantskapet skal føre
FOrSlag Ul Vedtekter * 6 set.eden. overtilsyn. med driften og våke
. . . . . s 4) Sørge for at det blir ført et over at vedtektene blir fulgt. Det
fOr aßßelSlaget utøvende organer i laget er: orden(| . g og nayak(jg regnskap Qg kan ay styre , krew a||e opp i ysnin .
«Verdalingen». g gl n ,an,ska Pc« P e«
g ! 3 ' Fellesmøtet - re . kan pa | a gets vegne ta opp lån blir forelagt.
Andelslaget «Verdahngen» er et §7 - P å ' alt kr - 'ft ooooo °% kan P ant " Det avgjør enhver administra
uansvarlig selskap med skiftende Styret skal ha 5 medlemmer med sette selskapets aktiva for slike s j on ssak som styret forelegger,
medlemstall og kapital. Det har persorriige varamenn og bør ha re- la "- Videre tillegger det representant-
til formål å drive avisutgiving og presentanter for de forskjellige be- 9'l- skapet:
forlagsvirksomhet og mulig annet folkningsslag. Styreformannen eller 2 styre- 1.) A tilsette og avskjedige re-
som står i sammenheng med delte Medlemmene velges for 3år om medlemmer i fellesskap forplikter daktør og fastsette lønn og in-
f. eks. drift av trykkeri, bokbinder gangen. De førete 2år trer 2 med- la get. Styret kan meddele lagets struks for ham
og papirfo/retning, enten sjarsten- lemmer ut hvert år, tredje år 1 prokura. 2). A tilsette 2 revisorer og fast-
dig eller ved erverv av aksjer (an- medlem. De første 2 år trer med- § 12. sette deres lønn. For revisorene
deler) i selskap . som driver med lemmene ut etter loddtrekking, se- Representantskapet skal ha 12 skal gi eMe den instruks som de-
slikt. ■ nere etter tur. medlemmer med personlige vara- PP a rtemen.tet har fastsett for revi-
Den avis som laget gir ut skal Medlemmene og varamennene menn, alle valgt på fellesmøte. sorer i aksjeselskaper.
ikke representere noe bestemt po- ve |g es f or 3år om gangen. Medlemmene velges for 3år om 3.) A avgjøre spørsmål om salg
litisk parti, men skal stå åpen for Df . styremedlemmer og E a "gen. Hvert år trer tredjeparten av fast eiendom og om opptak av
fri meningsutveksling. varamenn tiltrer umiddelbart etter medlemmene ut, de første 2år lån som vil føre med seg at lagets
82. det fellesmøte der de er valgt. etter loddtrekking, senere etter tur. gjeld blir over 10,000.—, og om
' DiwirnKMf^ntclr^ut \ralrror fr\r 1 ntuifUnfT pUpr inngir rpt\ kina av la-
, ,'. . Representantskatet velgeT for 1 utviding eller innskrenking av la-
Andelslaget skal ha forretmngs- § g fomann Qg ya _ virksomhet innenfor rammen
korjtor og sete , Verdal. %^ fom)ann ra)ormann av )omal wm er mmt { § „
§3. og varaformann. Er stemmetallet De nyvalgte representanter og 4) A avgjere hvordan overskud-
"Andelskapitalen skaffes til veie likt, blir valget avgjort ved lodd- varamenn tiltrer umidelbart etter det av driften skal brukes.
ved salg av andeler, hver på kr. trekking. det fellesmøte der de er valgt. 5) A fastsette lønn for styret.
Innherreds Folkeblad kom ikke ut under siste del av krigstida, og da freden kom var
det inga lokalavis for Verdal. Heimefronten og Fagorganisasjonen gikk så sammen om
å gi ut Meldingsblad for Verdal som en midlertidig ordning. Fra 2. oktober 1945 kom
Verdalingen ut med sitt første nummer.

----
161 Vsb
----
En måned senere kan samme avis fortelle om stadig tilgang av innskudd
i Sparebanken:
1,5 mill. innsatt på en måned.
Avisa karakteriserer situasjonen slik:
det bakvendte runet på bankene.
Samtidig som man fryktet seddelombytte, håpet folk at innvekslingen ville
medføre en bedre varetilgang.
Lørdag den 8. september var det omsider klart for ombytting til nye sedler.
Mot klipp av ekstramerke på rasjoneringskortene, fikk man veksle inn
kr.lOO,- pr. person. For beløp ut over dette måtte et skjema utfylles, og 40
% ble sperret til såkalte riksinnskudd. «Beløp over kr. 5.000,- blir å innsette
på en spesiell foliokonto», heter det i kunngjøringen fra banken.
Det var sparsomt med orientering fra myndighetene på forhånd, noe som
også ble kritisert i avisene. Noen forberedelser var det likevel blitt tid til hos
Braarud og co. Åpningstida var adskillig utvidet og noe ekstra mannskap var
tilkalt. En av disse var Leif Indahl. Han hadde sin debut som bankmann på
første innvekslingsdagen, og vi lar ham fortelle litt av det han husker:
«Etter en kort orientering av Braarud om hvordan det hele skulle organise
res, fikk jeg utlevert en kasse med litt penger, og før den første timen var
gått, var jeg i sving med innvekslingen. Jeg syntes jeg fikk stor tillit fra første
stund. Det var utrolig mye folk foran skranken, men alt gikk rolig og disipli
nert for seg.
Både store og små beløp fant vegen til banken i de to ukene innvekslingen
pågikk. Størst inntrykk gjorde nok mannen som kom med 90 tusenlapper.
Det syntes vi var fenomenalt. Han hadde drevet sin egen næring, og måtte
sjølsagt som alle andre bidra med sitt riksinnskudd.
Sedlene som kom inn, ble bare lagt i haug på dagtid. Ordning og pakking
måtte gjøres etter stengetid. En kveld det lå dunger med penger på alle bord
og benker i lokalet, kom lyset bort. Det var jo litt nifst da, men alt gikk bra.
Hele innvekslingen var en ganske stor belastning på personalet. Kasserer
Reitan som behandlet sedlene både raskt og sikkert, ble nærmest sår på fing
rene. Spesielt nye sedler var hardt for skinnet.
Da det hele var over ble det sendt 3 - tre - mill. kroner til Norges Bank.
Sedlene som var pakket i sekker, ble fraktet av to mann til Postkontoret på
ei handvogn». Så langt Leif Indahl.
På folkemunne verserer det enda historier som utspant seg i forbindelse
med seddelinnvekslingen. En som hadde tjent «for mye« foretrakk å brenne
noe av beholdningen, heller enn å legge det fram for myndighetene.
Ettersom innvekslingen var knyttet til rasjoneringskortene, ble barnerike

----
162 Vsb
----
«Da det hele var over ble det sendt 3 - tre - mill. kroner til Norges Bank. Sedlene
som var pakket i sekker, ble fraktet av to mann til Postkontoret på ei handvogn.»
familier forespurt om å låne ut rasjoneringskort, mens andre familier ble til
godesett med uventede gaver. Sannhetsgehalten her kan neppe garanteres.
Den saneringspolitikk som Norges Bank la opp til fikk imidlertid en blan
det mottakelse. Avisa Vårt Land (okt. 1945) kaller tiltakene - et kjempemes
sig slag i luften, og hevder at - det eneste man har oppnådd er å legge nye
vansker i vegen for publikum og bedrifter.
Virkningen av tiltakene ble da heller ikke som de var tenkt. Seddelomløpet
var riktignok gått ned med 1/3 etter pengeombyttingen, men steg igjen år om
annet slik at det i 1951 var på 2600 mill. Resultatet ble nærmest en omplasse
ring av likvide midler fra publikum og til bankene.
Gjenreisning og etterkrigsår
Ved inngangen til den oppbyggingsperioden som nødvendigvis måtte til et
ter krigen, skal vi se litt på situasjonen i bygdemiljøet som banken skulle
være med å betjene.

 

 

 

----
163 Vsb
----
Varetilgangen var ikke særlig å skryte av, all den stund vi måtte tåle rasjo
nering av enkelte vareslag enda tidlig på femtitallet.
Lokalbladets lille intervju med kjøpmannen på hjørnet, Eivind Elstad gir
oss et visst inntrykk av tilstanden:
Den første fredsjula skal ikke bli så verst likevel. Vi har kveitmjøl av
god kvalitet, 100 gram ekstra kaffe, spisesjokolade til alle, og av frisk
frukt har vi både epler og appelsiner.
Blant andre gledelige meldinger som så absolutt gjorde hverdagen lysere
for folk noterer vi:
Tobakksrasjoneringen blir opphevet 23. februar 1946.
Forbrukere under 20 år kan kjøpe 1 - ett - kilo bananer mot rasjone-
ringsmerke vel og merke i den forretning de er inntegnet som
fruktkunde.
På samme tid blir også forbudet fra 1941, om å selge nybakt brød opphevet.
Mangel på foregangsmenn?
Ut fra tall som Meldingsbladet refererer til høsten 1945, fastslår avisa at
Verdal kommunes økonomiske situasjon «kan sies å være god». Avisa karak
teriserer samtidig det tidligere nazistyret som «forholdsvis moderat» i sin be
handling av kommunale midler. Til rene naziformål ble det bevilget vel kr.
4.000,-, noe som skal være småtterier i forhold til nazistenes økonomiske
transaksjoner i andre kommuner.
Etter så mange års stillstand var sjølsagt kommunens oppgaver mange.
Man var nødt til å prioritere. Boligbygging sto høyt oppe på ønskelista, skole
bygg på Øra, lys og kraft til de som enda manglet det, skikkelig havn likeså.
Den gamle barneskolen på Øra var for liten allerede ved krigsutbruddet,
men krigen satte en stopper for byggeplanene da. Etter som den nye barne
skolen ikke sto ferdig før i 1954, var det mange årskull som sammen med
sine lærere førte en kummerlig tilværelse i skolesituasjonen. Atskillige av oss
som var skolepliktige den gang har slitt skolepulten på Bedehuset, Betel,
Frelsesarmeen, Godtemplarlokalet, Herredshuset eller Verdal Maskinstasjon
for den saks skyld.
Planene for å skaffe bygda skikkelig havn var også påbegynt før 1940. Både
myndigheter og menigmann var skjønt enige om at nettopp havna ville åpne
nye muligheter - muligheter for ny industri som igjen skulle skape vekst og
utvikling i kommunen.
Lokalbladet Verdalingen etterlyser i et innlegg fra 1950, foregangsmenn
som kan få hjulene til å surre, eller menn med ideer og innsikt. Avisa konklu
derer med at vi ikke for framtida kan leve av å bygge hus for hverandre. Det
må reises industri.
Verdalsboka - II

----
164 Vsb
----
Det skulle gå mange år før havneanlegget var ferdig (1961-62), og enda len
ger før det kom særlig fart i industrietableringen.
For å legge forholda til rette for den høyt prioriterte boligbygginga, var det
nødvendig med investeringer både i gater, vann og kloakk. Da var det bare
naturlig at man gikk til bygdebanken for å få hjelp til finansieringen.
Vannforsyninga var det Verdalsøra Brannkommune som var ansvarlig for,
og kilden var som før Leklemsvatnet (kommunen tok over fra 1960). Somme
ren 1946 ble Leklemsvatnet oppdemt ytterligere 1 meter og samtidig ble de
første 15 abbonentene på Ørmelen tilkoblet ledningsnettet. Den videre utbyg
ging og tilkobling på Ørmelen ble delvis hemmet av mangel på rør. Med an
dre ord: Det var igjen den knappe tilgangen på varer som forsinket ut
bygginga.
Da resultatet av formuesregistreringen fra 1945 forelå (i 1947), viste det
seg at det for hele landet var unndratt for beskatning hele 4 milliarder. Verda
lingene på sin side var en «god« nr. 1 i Nord-Trøndelag og hadde unndratt
8 mill.
Den etterligning som ble resultatet av unndragelsene var lite populær, og
ble heller ikke den gullgruve for kommunen som man i første omgang hadde
tenkt seg. Enkelte gårdbrukere gikk til rettssak. Den endte med tap for kom
munen, som dermed frafalt sine krav.
Blant kommunens mange høyst nødvendige investeringer var utbygging av
elektrisitetsverkets linjenett. Dette var en av årsakene til at Verdal kommunes
lånegjeld pr. 30. juni 1950 var på kr. 243.000,- en økning på kr. 210.000,- fra
året før.
Boligsituasjonen var som nevnt ikke bra, og for å avhjelpe den øyeblikkelige
husnød, ble de såkalte Politibrakkene på Ørmelen omgjort til 14 leiligheter.
Det var imidlertid 22 søkere. Av de 15 hus som brente under krigen var bare
det halve bygd opp igjen i september 1945.
Den knappe tilgangen på bygningsvarer la nok en kraftig demper på bolig
bygginga lenge etter krigen. Murstein, kalk og spiker var mangelvare enda
i 1953. For ikke å snakke om sement. For å dryge ut den, ble det brukt stein
i grunnmurene, såkalt prosentstein.
Men hva med finansieringen, var det penger å få låne? Ett par annonser
fra lokalpressen i 1946 forteller oss at Sparebanken hadde midler til rådighet,
idet man tilbyr pantelån til 3 % rente. Styreprotokollen gir oss flere bevis på
ny fart i bygdesamfunnet. Antall lånesøknader øker betraktelig. I et styre
møte s.juli f.eks. blir det bevilget 27 lån, de fleste med 1. pr. pant i fast eien
dom eller mot skadesløsbrev. Samtidig blir det også bevilget 10 såkalte bygge
lån. Dvs. lån som ble gitt mot tilsagn om Husbanklån.

----
165 Vsb
----
Det var ingen særlig fart i boligbygginga enda i 1953. Bebyggelsen var nokså spredt
og tomtene så store at man kunne dyrke adskillig poteter og grønnsaker. Bildet er tatt
fra Kornsiloen mot vegbrua og Ørmelen.
Det var første gang slike lån ble bevilget, idet Husbanken som kjent ble
opprettet ved lov av 1. mars 1946. Men det skulle bli flere, mange flere etter
hvert.
Lånerammene synes imidlertid små. Husbanken bevilget lån til 18 enebo
liger i Verdal i 1946. Lånebeløpet var i snitt kr. 17.400,-. Folk flest hadde da
heller ikke store lønninger å betale sine forpliktelser med. Skatteligningen
som ble utlagt i 1946, forteller at en tekstilarbeider hadde en antatt årsinntekt
på kr. 3.050,-, et postbud kr. 3.250,-, en meieriarbeider kr. 3.400,- og en sta
sjonsbetjent kr. 4.000,-.
Ingemar Lund, som var Småbruk- og Bustadbankens tillitsmann i Verdal,
forteller i et avisintervju i 1952 om stor utlånsvirksomhet etter krigen.
«Men», sier han, «etter dagens høye priser er maksimum lånesum nå alt for
lav».
Lånegrensene for regulert strøk var da kr. 15.000,-, mens et ferdig hus kom
på kr. 30 - 40.000,-. Rentefoten var 2 1/2 % i Småbruk- og Bustadbanken,
mens vanlig sparebankrente var 3 % .
Det var ikke enkelt å få byggetillatelse, og ved ett tilfelle i 1947 var det 86
søkere fra Verdal, men bare 11 fikk byggetillatelse. Materialkvotene var for
små, og Namsos og Steinkjer var prioritert p.g.a. bombingen der. Men på


----
166 Vsb
----
tross av vanskene ble det bygd 93 nye leiligheter (73 hus) i løpet av treårsperi
oden 1947-1950. Likevel - «bolignøden er prekær i Verdal», skrev lokalbladet
høsten 1950.
Glimt fra næringslivet
Direkte oppramsing av tall fra bankens regnskaper, er kanskje ikke den
mest interessante lesnad. Av og til må vi likevel hente fram noen, for å holde
oss orientert om utviklingen.
Fra en kommentar til regnskapet for 1946 (Verdalingen, jan. 1947) tar vi
med et lite sitat som forteller adskillig både om bankens og bygdas situasjon:
På grunn av den økende virksomhet i forretningslivet, stor byggevirk
somhet og store nyanskaffelser i jordbruket, har forvaltningskapitalen
gått ned med ca. 850.000,-, hvorav det meste faller på folioinnskudd.
Fra samme regnskap kan også nevnes at samlet utlån økte med 1,3
mill. kroner, og det halve av beløpet var økning på pantelån.
Vi nevnte såvidt problemene med en lønnsom plassering av midlene under
krigen, noe som igjen gjorde sin virkning på driftsresultatet. I gjennomsnitt
hadde Sparebanken et brutto overskudd på vel 28.000,- kroner pr. år for fem
årsperioden 1941-45. Den neste femårsperioden 1946-1950 ga et resultat i snitt
på 51.000,-. Det må en kunne kalle en gledelig utvikling.
For utlånsvirksomheten kan vi i samme femårsperiode registrere stor øk
ning i kroner og øre. Økningen var på 43 % fra 1946 til 1950. Hvem var så
låntakerne bak denne økningen? Med fem års stagnasjon som bakgrunn, var
det neppe vanskelig å finne områder der man trengte finansiering til både ny
anskaffelser og vedlikehold.
Blant Sparebankens næringslivskunder var Verdal Meieri en av flere som
hadde behov for store investeringer. Tidlig på 1950-tallet ble det foretatt store
bygningsmessige utvidelser og maskininvesteringer for å kunne ta hånd om
den økende melkeleveransen. Meieriet drev i tillegg endel sidevirksomheter
som halmluting, potetkokeri og fryseboksanlegg, alt sammen tiltak som
skulle finansieres.
Verdal Meieri var også hotelleier en kort periode (1946-1952), idet man
gikk til innkjøp av gamle Grenne Hotell. Her var det imidlertid behov for
en kraftig rehabilitering, og meieriet investerte vel 300.000,- kroner i hotell
prosjektet. Verdal Meieri skaffet dermed bygda et tidsmessig hotell, samtidig
som man oppnådde å sikre «meieriet tomteområder for kommende tider».
Dette var meieriets egentlige tanke med hotellkjøpet, og derfor beholdt man
ca. 1000 m 2m 2 ved salget i 1952. Etter vel 20 års utvikling ble det likevel for
trangt inne i Øra. Nytt meieri ble som vi vet bygd på Ørin, og det sto ferdig
i 1976.

----
167 Vsb
----
Den smule hotellhistorie som vi her har flettet inn, er altså opprinnelsen
til det Verdal Hotell som vi kjenner i dag. Et sted hvor nybygg og opprusting
stadig har høynet standarden, og som dermed vil få det tilreisende publikum
til å kjenne seg velkommen til bygda vår.
A/S Albertsen og Dillan, A/S Verdal Kassefabrikk, Trones Bruk og A/L
Trønderfrukt, Røra, var industriforetak som både moderniserte og utvidet
sine bedrifter i de første etterkrigsåra. Alle sammen viktige brikker for ar
beidslivet, hver på sitt felt.
Trones Bruk f.eks. beskjeftiget til tider 100 mann i 1950-åra, og man var
bl.a. opptatt av å skjære hollandsstav. Bedriften holdt den gang til på Trones.
Det nye sagbruket på Ørmelen kom ikke i drift før i 1966.
Mens vi er inne på dette med arbeidsplasser, må vi nevne en bedrift som
særlig har skaffet kvinnelige arbeidsplasser. Vi tenker på Stiklestad Plante
skole. Gjennom 50 års virksomhet har den vært en betydelig arbeidsplass,
sjøl om langt de fleste var sesongarbeidere. På det meste omkring 1960, var
arbeidsstokken i sommermånedene på over 100 personer. Bygninger og areal
er betydelig utvidet. Fra det første skuret som ble reist i 1939, og til de enor
me drivhusene som idag (sommers tid er det 9 stk.) brukes i produksjonen,
er det levert over 180 millioner planter, som igjen har gitt grunnlag for ca.
900.000 dekar ny skog.
Fra Planteskolens drift til A/S Værdalsbruket og skogbruk i sin alminnelig
het, er overgangen både myk og naturlig.
Under krigen ble avvirkningen på Værdalsbruket holdt på et lavmål, nær
mest som en boikott mot okkupasjonsmakten. Fra 1946 var det imidlertid full
fart igjen. Tømmerhogsten var grunnlaget for all gjenreisning, og i avisene
fra de første etterkrigsåra er det til stadighet spørsmål etter arbeidskraft til
skogbruket. I snitt ble det avvirket 32.600 m3 fra 1946-51. Rekordåret var
imidlertid vinteren 1950-51, da Værdalsbruket drev ut hele 39.200 m3. Stor
aktivitet var det også i gårdsskogene og herredsskogmester Tromsdal forteller
til lokalbladet om full drift enda 10. april og bebuder hogstrekord for Verdal.
Avisa skriver også om tømmertransport over Kjesbuvatnet, hvor «store
lastebiler kjører på kryss og tvers av den store isflata».
Perioden var preget av gode priser, fine driftsforhold og en stadig økende
mekanisering i skogbruket. Den første motorsaga kom til Verdal i 1947, og
på slutten av 1950-tallet ble motorsaga helt alminnelig i skogen. Tigersvansen
ble hengt på en knagg for godt, og barkespaden ble overflødig. Skogsarbeide
rens hverdag var totalt forandret.
Noen få etableringer av ny virksomhet kan vi spore, bl.a. et sementstøperi
og en møbelfabrikk. På samferdselssektoren må vi ta med at Fylkesbilene i
Nord-Trøndelag opprettet nytt kontor og venterom i Verdal i 1949. Etter som

----
168 Vsb
----
Motorsaga gjorde sitt til at skogsarbeiderens hverdag ble totalt forandret mot slutten
av 1950-åra. Den første motorsaga kom til Verdal i 1947, og den blir her demonstrert
av Bernhard Skei for herrene Øverland, Bergestad og Nygaardfra A/S Værdalsbrukets
ledelse.
Tømmerlunning nordøst for Strådalen ettersommeren 1952. Det ble brukt en liten Oli
wer beltetraktor med lunnetraug. Selv om en stadig økende mekanisering preget skog
bruket, ble opplessinga enda gjort manuelt. Paul Aune og Kåre Haugan sto for lunnin
ga, mens hogsten ble utført av et åttemanns-lag.

 

----
169 Vsb
----
På tross av belter kan redskapen bli sittende fast i myra. Kvantumet som ble drevet
fram var 1800 m 3 , så det ble mange turer med Oliwer'n. Fra lunningsplassen ble tøm
meret kjørt på vinterføret fram til Veresvatnet med to større traktorer.
Fylkesbilene i Nord-Trøndelag etablerte seg med eget kontor i Verdal i 1949.

 

----
170 Vsb
----
rutenettet også ble utbygd, ble det enklere for bygdefolket som skulle på Øra
i forretninger. Privatbilen var enda ikke noe allemannseie, så mange var av
hengige av å ta «ruta».
Samferdsel far oss til å tenke på en annen form for næring, som ble leve
brød for adskillige verdalinger etter krigen. Vi tenker på lastebiltransport.
Muligheten for å skaffe seg brukbare biler bedret seg etter hvert, og i 1950
var det 22 lastebilbevilgninger i Verdal. Noen av disse hadde faste oppdrag
for Vegvesenet, mens andre drev med grusleveranser.
Grus og sand, ja, det var en etterspurt vare. Særlig til gjenreisningen av
Steinkjer var behovet stort. På bygda heter det gjerne enda at Steinkjer ble
bygd opp av grus og sand fra Verdal sel va. Elva har i årenes løp forårsaket
mange tragedier og problemer både for bygdefolket og for kommunen. På
den annen side har den også vært - og er fortsatt, en ressurs, man har høstet
av. Grusforekomstene fra elva har gitt verdifulle arbeidsplasser - og dermed
også en viss økonomisk gevinst.
Jordbruket
Det går utrolig mange tråder eller kontakter fra banken og ut til bygdas næ
ringsliv. Spesielt mange til primærnæringene i ei jordbruksbygd som Verdal.
En skal ikke snu mange blad i styrets protokoller før det blir bekreftet. La
oss derfor se litt på situasjonen i jordbruket i etterkrigsåra.
Formannen i jordstyret i 1946, Sverre Vestvik, uttalte til avisene at jordbru
kets største problem var de altfor små bruk. Av bygdas 1000 bruk, var det
hele 540 som hadde areal mellom 5 og 50 mål.
Prisene og økonomien i jordbruket var heller skral de første åra, særlig på
de mange små bruk var det nok nødvendig med forsiktighet både i levesett
og med investeringer på bruket.
Svak økomomi ble delvis oppveid av stor optimisme og samarbeidsvilje.
Matproduksjonen ble prioritert og avlingene større etter hvert som man fikk
nok kunstgjødsel. Folk satset på nydyrking og var aktivt med i forskjellig
lagsvirksomhet som gjaldt næringen. Nye forskningsresultater om foring,
gjødsling, dyrkingsmåter osv. ble både belyst og diskutert på møter omkring
i bygda.
Men for å sette tingene inn i sin rette sammenheng, skal vi ta med et lite
eksempel, som forteller noe om hverdagen i bygde-Norge tidlig på 50-tallet.
I et intervju med Verdalingen (31. januar 1950) forteller Leif Bjørkli at det
er 539 bruk i Verdal som ikke har innlagt vatn. Dvs. at det må kjøres eller
bæres vatn til 2603 mennesker og 1700 dyr. Atskillige dagsverk gikk altså
med bare for å skaffe nok vatn utover bygda.
Bjørkli var året før ansatt som herredsagronom i kommunen med planleg

----
171 Vsb
----
ging av vassanlegg som en prioritert oppgave. «Vatn inn i alle heimer», ble
nærmest et slagord, og mer enn 350 slike anlegg ble fullført i en
10-årsperiode.
Mekaniseringa var på tur inn i jordbruket, sjøl om det enda manglet enkel
te tekniske hjelpemidler. Melkemaskinen ble vanlig også i små og mellomsto
re fjøs, og ute på åker og eng ble det stadig flere av de små og lette Ferguson
traktorene. Enda i 1950 måtte man ha kjøpetillatelse for å skaffe seg traktor,
og i mangel av traktorredskap ble den gamle hesteredskapen brukt mid
lertidig.
Det var litt av en revolusjon, da høysvan
sen ble oppfunnet og tatt i bruk i 1953. Det
te bildet som er fra høykjøring i Vinne er
tatt i 1962.
vi ikke nevnt kanskje det viktigste - driftsbygningene
Salget av traktorer ble omsider
frigitt, og i 1957 var det like mange
traktorer som hester i bygda.
Skurtreska gjorde sitt inntog i
Verdal i 1949 (hos Harald Kvaalen
på Ekle), og lokalbladet omtalte
hendelsen slik:
Det store eventyret fra Midt
vesten og Canadas prærier
er i ferd med å vinne innpass
i Verdal.
Avisa forteller ellers at skurtres
ka skjærer 4 mål og tresker 15 sek
ker i timen. Det var den gang det,
mens dagens tresker presterer 8 -
10 mål pr. time.
Men all denne nye teknikken
kostet penger i en annen grad enn
det gamle jordbruket, og enda har
I de aller første etterkrigsår var det særlig på de mindre bruk, man satset
på en opprusting av driftsbygningene. Småbruk- og Bustadbanken kunne
skaffe en etter måten rimelige lån.
I den såkalte særskilte finansieringsordningen som kom i 1956, var det en
forutsetning at førsteprioritetslånene skulle skaffes til veie gjennom de lokale
sparebankene, i tillegg til nødvendige lån i Småbruk- og Bustadbanken og
statstilskott. Denne ordningen var knyttet til en driftsplan for bruket, og
driftsbygningen måtte bygges deretter.
Driftskredittkassen for jordbruket var en annen viktig finansieringskilde.
Den ga lån til kjøp av maskiner og husdyr.
Fra myndighetenes side ble det ført en bevisst politikk for å stimulere til


----
172 Vsb
----
Den første skurtreska kom til Verdal i 1949. Dette bildet er imidlertid tatt i 1984. Det
er Thomas Berg som skurtresker en åker på Fætten i Vinne.
Kornet tappes over på traktortilhengeren.

 

----
173 Vsb
----
større matproduksjon, og tilskottsordninger var til god hjelp både ved kraft
for- og kunstgjødselkjøp.
Men på tross av statlige ordninger med lån og tilskott - det måtte likevel
skaffes en viss egenandel. På atskillige bruk var det behov for både ny drifts
bygning, traktor og andre redskaper i løpet av noen få år. Med andre ord -
et økonomisk storløft for den enkelte gårdbruker. I slike situasjoner kom det
gjerne en lånesøknad til bygdebanken. Sjøl om det her ble ført en delvis
streng utlånspolitikk, ble det gjerne ei råd.
Med tredveåras gjeldsmeglinger i friskt minne, må vi regne med at de
fleste søknadene om lån var nøye overveid.
Jordbruket var enda tidlig på 1970-tallet sparebankenes største nærings
messige lånekunde. Slik var det også i Verdal. I bygdebankene generelt var
utlån til jord- og skogbruk omkring 1/3 av utlånsmassen på samme tid. I Ver
dal derimot var utlånsprosenten i overkant av 40 siste halvdel av 1960-åra,
mens den i 1970 var sunket til 35,9 % .
Innsats på flere områder
Men det var ikke bare næringslivet som hadde behov for finansiering. Inn
enfor helsesektoren trengtes også en opprusting, og Sparebanken var delaktig
i finansieringen av utbygging og modernisering ved Innherreds Sykehus og
Verdal Aldersheim.
Mens det på Øra ble drevet et såkalt folkebad i mange år før krigen, var
det heller smått med bademuligheter utover landsbygda. Man var nærmest av
hengig av vaskefatet og/eller stampen enda på slutten av 1940-tallet.
Da var det at sanitetskvinnene tok saken i egne hender. Badstusaken ble
satt høyt på dagsordenen, og i løpet av et lite tiår fikk de fleste grendelag
sin egen badstue. Med iherdige sanitetskvinner som pådrivere og dugnads
innsats fra resten av grenda, kunne vaskestampen settes bort i de fleste
heimer.
Banken på sin side var involvert på lånesida, men også med årlige bidrag
til det enkelte laget.
Et annet positivt bygdetiltak fra etterkrigstida er anlegget av Stevneplassen
på Stiklestad. Stiklestadnemnda og bygdefolkets anstrengelser for de årlige
arrangement ved Olsoktider er både velkjent og anerkjent. En liten tildeling
av bankens overskudd til formålet, skapte derfor neppe noen diskusjon i for
standerskapet.
Ringvirkninger til banken
Etter våre «besøk» ute i bygdesamfunnet er det igjen på tide å vende blikket
mot banken. Hva betydde den virksomhet som vi nettopp har forsøkt å skil-

----
174 Vsb
----
Med iherdige sanitetskvinner som pådrivere kom det opp badstue i de fleste grende
lag. Dette er badstua i Ness som ble bygd i 1950. Badstuene hadde gjerne torvtak og
var reist av laftet plank.
Dugnadsinnsatsen var stor for å løse badstusaken. Rundvasken på badstua ble også
unnagjort med felles innsats. Her blir en dugnadsgjeng servert kaffe og mat av Karen
Leirset (t.v.) og Maria Ness foran til høyre.
dre for institusjonen Verdal Sparebank og for banksjefen og hans medar
beidere?
Det første vi merker oss er forvaltningskapitalen. Den var i 1950 på 12.790
mill. kroner, en stigning på 12 % i forhold til året 1945. Dette til tross for
nedgangen i 1946, som vi allerede har nevnt.

 

----
175 Vsb
----
Kassaomsetningen i samme tidsrom er omtrent tredoblet, noe som igjen
skulle indikere en økende arbeidsmengde.
En overenskomst fra 1949 med Statens Kornforretning var også av de ting
som hadde en viss betydning - både tallmessig og bemanningsmessig. Spare
banken tok da på seg å forskuttere kornkjøpet for Nord-Trøndelag og Nord
land, mot at Kornforretningen dekket de utlagte beløp for hver måned. Kon
toen ble renteberégnet med 2,5 % .
For bedre å takle den økende arbeidsmengde, ble det tidlig i femti-åra fore
tatt en opprusting av Sparebanken både av bygningen og av organisasjonen.
Bankbygningen var nærmest uforandret siden ombygginga i 1916, så nå var
det på tide med en fornyelse. Økning i publikumsbesøket og flere ansatte
krevde hver på sin måte en omfattende forandring av lokalene. Tanken om
et helt nytt bygg ble drøftet, men p.g.a. problemene med byggetillatelse, måt
te det droppes. Et tilbygg var heller ingen løsning av reguleringsmessige årsa
ker. Man var da henvist til å modernisere de gamle lokalene, og på beste måte
utnytte det golv-arealet som var til rådighet.
Etter at virksomheten hadde holdt til i Herredshuset ca. 3 mndr. sommeren
1951, kunne man igjen ta imot publikum i den gamle tradisjonsrike bankbyg
ningen som opprinnelig ble bygd i 1881, men nå til en sikrere og hurtigere
ekspedisjon i lyse og trivelige omgivelser. Den svære muren som tidligere sto
midt i lokalet ble fjernet ved ombygginga, og man fikk bedre plass. Samtidig
ble det montert ny skranke, og man gikk over til sittende ekspedering. Sjøl
om det var ønskelig ble det i denne omgang ikke plass for bokshvelv, spise
rom, egne rom for styret og revisjon. Det måtte bare utstå til neste korsveg.
Den organisasjonsmessige endringen ble godkjent av forstanderskapet i
april 1952. Fra nå av hadde banken følgende funksjonærer: Kasserer, sekre
tær, bokholder, revisor og to assistenter.
Kassereren ble nå avlastet for noen av sine tidligere arbeidsoppgaver, slik
at han bare skulle ha ansvar for bankens seddelbeholdning til en hver tid og
sørge for inn- og utbetalinger i kassen.
Banken fikk samtidig revisor i heldags stilling - Einar Wisth - som tidlig
ere hadde vært bokholder. Ole Rostad og Ole Grande som begge hadde stått
for kontroll og revisjon i mange år, sluttet etter oppnådd aldersgrense.
Men det spørs om ikke denne opprustingen av banken også hadde en annen
bakgrunn?
Skjerpet konkurranse
Fra sommeren 1952 var nemlig ikke Verdal Sparebank lenger alene om å
drive bankvirksomhet i kommunen. Den Nordenfjeldske Kreditbank etabler

----
176 Vsb
----
te seg med filial i bygda. Denne banken ble som kjent senere slått sammen
med A/S Forretningsbanken eller Fokus som den heter idag.
Forut for denne etableringen var det imidlertid skjedd en del interessante
ting.
Saken ble behandlet både i formannskap og herredsstyre, og det falt vekt
ige innlegg både for og imot etablering. Sparebanken fikk anledning til å
komme med en uttalelse, fordi man mente at det var framkommet feilaktige
opplysninger under behandlingen av denne saken. Uttalelsen inneholdt en
orientering om bankens drift og noen synspunkter på nyetableringen. Spare
banken konkluderte med at etableringen av enda en bank ikke ville være til
noen fordel for bygda.
Muligens er det bare tilfeldigheter, men myndighetenes behandling av Kre
ditbankens søknad og etableringen av bankens filial i Verdal, fant sted nær
mest samtidig med Sparebankens opprusting, som vi nettopp har fortalt om.
Trolig var tiltakene i bygdebanken en naturlig reaksjon for bedre å takle den
nye konkurransesituasjonen.
Sommeren 1952 etablerte Den Nordenfjeldske Kreditbank seg i Følstadgården. Spare-
banken var ikke lenger alene i bransjen.


----
177 Vsb
----
Formannskapet erklærte etter å ha behandlet saken to ganger at Spareban
ken tilfredsstilte bygdas krav til banktjenester både forretningsmessig og sam
funnsmessig. Men med bakgrunn i fylkesmannens uttalelser om at Den Nor
denfjeldske Kreditbank ville få hele fylket som virkeområde og hans anbefa
ling av søknaden, fant også formannskapet å ville gå inn for etablering.
Under herredsstyrets behandling sto påstand mot påstand. Motstanderne
hevdet: Den nye banken kommer ikke for å tjene bygda, men for å tjene på
bygda. Tilhengerne på sin side hevdet: Kreditbanken blir det finansieringsin
stitutt som skal få fart på industrireisinga.
Fylkesmannens anbefaling og formannskapets innstilling hadde nok atskil
lig betydning for stemningen i herredsstyret også. Resultatet av avstemningen
ble at 21 gikk inn for enda en bank i Verdal, mens 12 representanter stemte
imot. Ved avstemningen ble det forlangt navneopprop.
Sparebankens kundemasse har alltid vært stabil, og banken har fått en utro
lig oppslutning av bygdefolket. Et par tall vil illustrere dette. Antall inn
skuddskonti ved utgangen av fredsåret var 7427. Til samme tid fem år senere
hadde banken fått omtrent 1000 nye konti. Med andre ord: Antall innskudds
konti var nærmest identisk med folkemengden i bygda (pr. 30. juni 1950 =
8406 mennesker). Men denne nyetableringen ga kanskje likevel ledelsen noe
å tenke på. Var det muligens noen behov som ikke var godt nok dekket?
Imidlertid - konkurranse er jo som bekjent sunt og inspirerte vel egentlig
bare til å ta opp hansken. Slagordet - Bruk bygdas bank - ble lansert på denne
tid, og var i seg sjøl både en appell til lokalmiljøet og et reklameframstøt.
Vi har før nevnt jordbrukets optimistiske satsing i etterkrigsåra. Man
trengte til en fornyelse ettersom både redskaper og utstyr var temmelig ned
slitt. Både Blakken og Svarten hadde sett sine beste dager som trekk-kraft,
og traktorkjøp var bakgrunnen for mang en lånesøknad.
Sparebankens noe strenge utlånspolitikk - kanskje særlig med hensyn til
maskinkjøp, var muligens noe av bakgrunnen for avstemmingsresultatet i
Verdal Herredsstyre.
I ettertid må det kunne sies at det var marked eller plass for begge parter.

----
178 Vsb
----
TIDSROMMET 1953 - 1970
To tiår med økonomisk vekst
Som leseren vel forlengst har oppdaget, har man helt fra starten av denne
beretning forsøkt å dele stoffet inn i naturlige tidsavsnitt eller perioder. Dette
er ikke så helt enkelt. Det er slett ikke så sikkert at utviklingen og forandrin
gen i banken, bygda eller verden utenom er helt sammenfallende. Vi må gjøre
et valg.
Dagens historieskrivere setter en grense for etterkrigstida ved årstallet
1953. De mange brikker som ufrivillig ble flyttet på under krigen, var da
nærmest falt på plass. Gjenreisningen i Nord-Norge var bortimot fullført, ra
sjoneringen av dagligvarer var opphørt, og vi hadde lagt det meste av lands
svikoppgjøret bak oss.
Forholda ute i verden var preget av den kalde krigen, og stormaktene hadde
hver sin vannstoffbombe på samvittigheten. Vissheten om dette satte nok sine
spor også i Ola Nordmann, sjøl om optimisme kjennetegnet mange ting i
1950- og 60-åra.
Kildene forteller om en svært jevn økonomisk vekst her i landet, faktisk
uavbrutt i tredve år fra 1945. I 1950- og 60-åra var veksten omkring 4 %.
Man unngikk de store konjunktursvingningene til beste for næringslivet. I en
tredveårsperiode ble Norge spart for alvorlige økonomiske kriser.
Noe forenklet kan en si at den økonomiske veksten ga den alminnelige
mann bedre råd. Vi ble etter hvert både bileiere og TV-seere - på godt og
ondt. I 1950 var det 145.000 motorkjøretøyer i Norge. 25 år senere var tallet
omtrent tidoblet. Denne økningen var også et uttrykk for økonomisk vekst,
fordelene med denne veksten er det nok delte meninger om.
I kjølvatnet av alt dette bilsalget og ønskene om andre materielle goder,
fulgte en stadig økende kreditthandel. I 1954 ble det omsatt for nesten 60
mill. kroner gjennom bokreditt. Sjøl om avbetalingshandel kan være høyst
berettiget i enkelte tilfeller, er alt som smaker av overdrivelse neppe av det
gode.
Mange goder ble oss til del gjennom denne utviklingen som vi har skissert
ovenfor, men kanskje har vi også mistet noen på vegen?

----
179 Vsb
----
Vegen videre i lokalsamfunnet
Femtiåra ble nok dessverre ikke det tiåret som fikk «fart på industrireis
inga» i Verdal. Det hjalp ikke stort sjøl om det nå var to banker i bygda, og
kommunen nedsatte ei spesiell tiltaksnemnd. Alle gode makter ble påkalt
både i lokalbladet og i herredsstyret, men dessverre resultatene uteble. Et he
derlig unntak var A/S Innherad Teglverk som ble startet i 1957.
NKLs fabrikker som like før krigen hadde bidratt med kjærkomne arbeids
plasser ble også borte. Lærfabrikken ble flyttet til Levanger i 1950 og Ull
varefabrikken ble nedlagt omlag ti år senere. Det var ikke fritt for at det fore
gikk en viss utflytting fra bygda.
Men på tross av alt dette - det skjedde også noe positivt i perioden. Hjula
sto slett ikke stille, og vi merker oss positiv utvikling i det eksisterende næ
ringsliv. Noe som vi allerede har vært inne på.
Verdal Samvirkelag hadde stadig byggeprosjekter på gang og økte sin om
setning betraktelig i femtiåra. I 1952 var omsetningen 14.1 mill. og ti år sene
re var den på 34.5 mill. (uten avgift).
Ved Statens Kornforretnings avdeling i Verdal ble det i 1953 oppført et til
bygg som økte lagerkapasiteten med 3000 tonn og tørkekapasiteten med 4
tonn pr. time. Etter en større utbygging i 1969 er lagerkapasiteten i dag (1990)
12.000 tonn, mens tørkekapasiteten er 37 tonn pr. time.
Fra ysteriet på Verdal Meieri omkring midten av 1950-tallet. Det er Karl Finnseth t.v.
og Johannes Risan som driver med forpressing av ost. Produksjonen foregikk manuelt
enda, og det var mange tunge tak før produktene var kinre fnr snlo
Verdalsboka - 12


----
180 Vsb
----
Sentrum på Øra i 1950-åra


----
181 Vsb
----
Selv om mangel på endel byggevarer hemmet boligbygginga noe tidlig i tiåret, var det
atskillige familier som fikk nye og bedre boliger på denne tida.

 

----
182 Vsb
----
Bankjubileum 1954
Ved inngangen til en ny tidsperiode skal vi se litt på hvordan resten av tiåret
utviklet seg for Verdal Sparebank.
Etter at den nye konkurransesituasjonen var et faktum, ble avisene tatt mer
systematisk til hjelp i markedsføringa.
I januar 1952 kan Innherreds Folkeblad fortelle at Sparebankens gavebøker
til barna i bygda, har resultert i et oppspart beløp på nærmere 1/2 mill. kro
ner. Til da var det utdelt i alt 3200 slike bankbøker, og hvert barn fikk den
gangen kr. 5,- som dåpsgave.
Banken fortsatte sitt «race» for å være først ute med regnskapet. I 1951 ble
alle rekorder slått - da var nemlig årsregnskapet ferdig kl. 1800 nyttårskvel
den, så enda var det altså en halv dag igjen av gamleåret.
Man nærmet seg nå bankens hundreårsjubileum, noe man ønsket å marke
re på en måte som var jubilanten verdig.
Allerede fra 1945 var det årlig satt av midler til et fond som ved jubileet
var på kr. 50.000,-. Følgende fikk utdelt gaver fra dette fondet:
Aldersheimen, til utstyr kr. 20.000,
Verdal Museum kr. 8.000,
Øras gravkapell kr. 7.000,
Vuku kirkes restaurering kr. 5.000,
Vinne kirkes restaurering kr. 5.000,
Sanitetsforeningene, til nye badstuer kr. 5.000,-
Banken fikk dermed en fin anledning til å vise den sosiale profil som har
preget sparebankene helt fra starten. Den årlige liste med bidrag til bygdas
lag og foreninger kom i tillegg med kr. 5.000,-. Bankens funksjonærer fikk
også sin påskjønnelse i form av et gratiale.
La oss heller ikke glemme at journalist Snorre Haugdahl var mannen bak
den interessante hundreårsberetningen som ble laget. Boka som er på vel 140
sider, er også bl.a. brukt som en hendig kilde for denne boka.
Hundreårsjubileet var sjølsagt en god mulighet for å markedsføre banken,
og det er tydelig at man også ønsket å lage en festlig ramme omkring det hele.
Bankbygningen var for anledningen pyntet utvendig med årstallene 1854 og
1954 og vegg-guirlandere av grønt.
Jubileumsmiddagen ble servert i gamle Håndverker 'n. Med et vakkert pyn
tet festbord som midtpunkt, var det av mindre betydning at omgivelsene bar
preg av flittig bruk gjennom mange år. Forøvrig var det neppe noe annet lo
kale på Øra, hvor man kunne servere så mange gjester på en gang.
Gjestene ja, det var bankens styre, forstanderskap og ansatte, representan
ter for bygdas myndigheter og næringsliv og ikke å forglemme utenbygds re
presentanter for bankforbindelser og faglige organisasjonen Alle stilte i sitt

----
183 Vsb
----
beste antrekk, og sjelden så man vel så mange nystivede skjortebryst samlet
på en gang. Middagen var nærmest for et herreselskap å regne. Eneste dame
var assistent i banken, Karen Johanne Ingebrigtsen. Vi registrerer at kvinne
ne var dårlig representert i arbeidslivet enda.
Det ble servert en «splendid middag», skriver lokalbladet, og talernes
rekke var sjølsagt lang ved en slik anledning. Formannen i forstanderskapet
- Grøholt, karakteriserte i sin tale banken som en løftestang for bygda, og
framholdt det gode samarbeidet mellom banken og kommunen. Banksjef
Braarud på sin side utbrakte en skål for pressen, som han betegnet som en
enda større makt enn pengemakten.
Etter middagen fortsatte festen på Verdal Hotell, og dermed var også ban
kens hundreårsjubileum historie.
Jordbruksorganisasjonene gratulerte med hundreårsjubileet på denne måten.
Nybygg på ønskelista
Vi husker at tanken om et nytt, større og mer tidsmessig bankbygg var ak
tuell allerede ved moderniseringen i 1951. I siste halvdel av 1950-åra ble det
enklere å få byggetillatelse på forretningsgårder, og da fant ledelsen det på
tide å gjøre alvor av planene. Den bygningsmessige ramme rundt banken var
bokstavelig talt sprengt. Et par talleksempler kan bevise det. Forvaltningska
pitalen ble fordoblet fra 1948-1959 (fra 10 til 20,5 mill.) og omsetningen økte
fra 71 mill. til 341 mill. i samme tidsrom.

 


----
184 Vsb
----
Hundreårsjubileet ble markert på forskjellig vis. Utvendig var bankbygningen pyntet
med grønt. De tre andre bildene viser interiøret i banken i 1954.

 

----
185
----


----
186 Vsb
----
Impulser utenfra er alltid gode å ta med, og styret fant det riktig å besøke
andre banker for å orientere seg i en for banken så viktig sak. Man behøvde
ikke reise særlig langt. På Namsos var det nemlig reist helt ny bankbygning,
og på Steinkjer fikk styret se på Stod og Steinkjer Sparebanks bygning fra
1948.
Inntrykkene fra turen har nok vært positive, for samme dag - vi skriver
28. august 1957 - fattet styret slikt vedtak:
Styret besluttet å anmode banksjefen om å sette seg i forbindelse med
en førsteklasses arkitekt som har erfaring i lignende arbeider for å få
en foreløbig plan for utnyttelse av Sparebankens tomt og eventuelt for-
eløbig utkast til ny bankbygning
Bankbygningen fotografert fra Jernbane- Dette bildet er fra samme tid, men tatt
gata omkring midten av 1950-tallet. Til fra øst. Til høyre stallen og mastua.
høyre skimter vi Anna Hegdahls forret
ning og den gamle brannstasjonen.
Plan ja, det kunne saktens trenges, for det var jo ikke bare å sette spaden
i jorda, som det ofte heter. Hva skulle man f.eks. gjøre med den gamle bank
bygningen som var reist omtrent 80 år før? Bygget som tidligere var påbygd
både i høyden og bredden og senere modernisert. Det enkleste hadde kanskje
vært å rive Jiele greia?
Den naturlige plassering av «nybanken» var med fasade mot Nordgata.
Bankens tomt var imidlertid såpass stor at det også var plass for den gamle
trebygningen, og man fikk den geniale ide å flytte den hel til ny grunnmur
lengst nord på tomta. Nå begynte saker og ting å skje.
Styrets byggeplaner ble godkjent av forstanderskapet i desember 1957, og
til byggekomité ble valgt: Formannen i forstanderskapet Richter Falstad, for
mannen i styret Leif Lykke og banksjefen.

 

----
187 Vsb
----
Vi skriver 1957 og riksveg 50 er under omlegging gjennom Øra.
Øra i forandring — det gamle huset må rives for å gi plass for ny bolig som ble bygd
med fasade mot riksveg 50.

 

----
188 Vsb
----
Både for banken og for kundene var det av stor viktighet å holde virksom
heten i gang også under byggeperioden. Det gjaldt å finne en brukbar provi
sorisk løsning. Redningen ble også denne gang Herredshuset, hvor det var
ledig i Realskolens tidligere lokaler. Så fra den 9. juni 1958 og mens den
gamle bankbygningen ble flyttet og oppusset, holdt banken til under kommu
nens tak.
Flyttinga ja, den var det Brødr. Odd og Leif Myrvold som var ansvarlige
for. Samme firma hadde også råbygget til den nye bankbygningen.
Det fortelles at styret var noe skeptisk til flyttinga, mens Braarud var opti
mist. Han nærmet seg nå pensjonsalderen, og ønsket seg naturlig nok sin
gamle leilighet som pensjonistbolig.
Den gamle bygningen ble avstivet og nærmest skrudd sammen med svære
jernstenger, både vertikalt og horisontalt, forteller Leif Myrvold. Huset ble
deretter jekket opp på jernskinner, trebjelker og ruller og så trukket på plass
ved hjelp av store taljer. Flyttinga tok ca. 3 uker og 6 - 7 personer var med
på jobben.
Sjøl om det gamle huset knirket i sine sammenføyninger undervegs, gikk
det hele bra, svært bra. Da huset kom på sin nye plass, var både dører og
vinduer fullt brukbare, og tapeter og bygningsplater nærmest uskadd.
/ 1958 ble Verdal Sparebanks bygg som opprinnelig ble oppført i 1881, flyttet til ny
grunnmur lengst nord på bankens tomt. Dermed fikk man frigitt areal slik at «ny-
banken» fikk fasade mot Nordgata.


----
189 Vsb
----
Fra utgravinga av tomta til nybygget som ble tatt i bruk 13. juni 1960.
Det var en stolt og glad banksjef som kunne berømme Brødr. Myrvold og
arbeidsstokken for godt utført arbeid.
Nå var det omsider klart for oppstarting av nybanken. Utgraving og grunn
arbeid gikk greit, og i januar 1959 forteller lokalbladet at huset begynner å
ta form. Men bygningen var stor, og det tok sin tid før det var innflyt
tingsklart.
Så endelig mandag 13. juni 1960 kunne banken ta i bruk de nye lokalene.
Vi som var med på flyttelasset den gang, syntes vi hadde fått en utmerket ar
beidsplass.
Det gikk fort å tilpasse seg, sjøl om det var nesten rart å ha så godt rom.
Faktisk var det noen ledige arbeidsplasser ved skranken. Braarud som gjerne
tok med seg folk rundt på en omvisning, syntes nok også at det var noe glis
sent mellom funksjonærene. Det var ved en slik anledning at han snudde
skråa og sa:
Vi må vel te å ansætt nå meir følk fer å fy ill ti plassan.
Og slik ble det. Idag har pipa fatt en annen lyd. Virksomheten bare økte etter
at banken kom under nytt tak, så det var ingen problemer med aktivisering
av de to som da ble ansatt.


----
190 Vsb
----
ctxxxxxxxxxxxxxxxrzxxxxxzizxxxxixxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxT
r'
Verdal Sparebank
Vi utfører alle Deres bankforretninger
og De er ve/kommen / våre
nye lokaler
— og slik ønsket Braarud og hans medarbeidere velkommen til nytt bygg i 1960.
Nye rutiner - nye tider med kvinner inn i organisasjonen
Flyttinga til ny bank og inngangen til 1960-åra markerer på flere vis et
skille i Verdal Sparebanks historie. Ei ny tid var i emning. Maskinbokholde
riets verden Jiadde nådd også til vår bank, og de gamle, store og tunge inn
skuddsprotokollene kunne settes ned i arkivet for godt. Arbeidsmetoder og
hjelpemidler som var brukt nesten uforandret i bankens hundreårige historie,
ble erstattet med nye rutiner.
Både bak skranken og i de styrende organer var det enda tydelig mannsdo
minans. Fra 1946 og helt til 1960 var det kun en kvinnelig funksjonær. Fra
1960 ble det imidlertid tre kvinnelige funksjonærer, og senere har kvinnean
delen økt stadig.


----
191 Vsb
----
I forstanderskapet var det ingen kvinner før i 1975, da Anna Berg og Åse
Dahl ble valgt.
I styret for Verdal Sparebank satt det aldri noen fra spinnesida. Det kom
først etter at banken ble en avdeling av Sparebanken Inn-Trøndelag. Men da
kom det til gjengjeld to samtidig, nemlig Karin Sandstad og Torill Hjelde,
som begge ble valgt i mars 1985.
På tross av at den store industrietableringen fortsatt manglet tidlig på
1960-tallet, var det likevel enkelte gledelige ting på gang i Verdal. Styreproto
kollen forteller i form av gitte garantier om virksomhet innen bygg og anlegg.
På Rindsem Mølle var det økt aktivitet og Verdal Samvirkelag fikk bygd
sitt sentralbakeri på Tinden i 1964. A/S Albertsen & Dillan startet leveranse
av ferdigbetong i 1962, og arbeidsstokken der var på vel 30 mann. Kraftgrønt
høstet grasavlinga av 2500 mål i 1963, og nådde sin største produksjon til da
- 1872 tonn grasmel. Bedriften beskjeftiget da 19 sesongarbeidere og 4
formenn.
Da Nordenfjeldske Treforedling (Norske Skog) ble stiftet i 1962, vedtok
banken å kjøpe aksjer for kr. 10.000,- i selskapet. Vi får ta dette som et bevis
på styrets tro på tiltaket og på positive ringvirkninger for distriktet. Den
første papirmaskinen på Skogn ble satt i produksjon i september 1966.
Øra sentrum med stasjonsområdet i slutten av 1950-åra.


----
192 Vsb
----
Sentrum av Øra tidlig i 1960-åra.
Flere utbygginger og forbedringer står bak det Verdal Hotell som vi kjenner ved inn
gangen til nittiåra. Slik så hotellet ut omkring 1960.

 

----
193 Vsb
----
Verdal kommune hadde mange oppgaver som måtte løses i etterkrigstida — skolebygg
på Øra var en av dem. Skolen ble reist i to byggetrinn og sto ferdig høsten 1960.
Da Industriselskapet Hafslund fattet interesse for en etablering i Verdal,
var betingelsene en moderne havn og ferdig industriområde. Kommunen
etterkom ønsket om det, og utbygginga sto ferdig i 1961/62. På tross av store
investeringer fra Verdal kommunes side, var dette likevel industrihåpet som
glapp.
Nå hadde Verdal både havn og industriområde, men ingen ny industri,
«bare» en gjeld på 10 mill. Sysselsettingsproblemer og en viss nedgang i fol
ketallet var et faktum.
Et tysk firmas planer om silisiumskarbidverk i Verdal ble også en skuff
else. Lokalbladet skriver i april 1965 at antall sysselsatte lønnsmottakere i
Verdal gikk ned fra ca. 1800 til ca. 1600 på 2 - 3 år. Både kommuneadmini
strasjonen og befolkningen ellers fikk en langvarig tålmodighetsprøve. Ord
fører Støa var neppe alene som ikke helt turde tro på at industrietableringen
ble en realitet, før man så fabrikkbygningene reise seg ute på Ørin.
Vi nevnte innledningsvis i dette avsnittet at det kom mye nytt inn i bank
virksomheten tidlig på 1960-tallet. Ikke bare nye arbeidsmetoder og hjelpe
midler, men også medarbeidere. Carl Braarud var blitt 70 år, og hans lange
arbeidsdag i banken nærmet seg uvilkårlig en avslutning. Styremøtet den 3.
april 1963 får vi kalle historisk. Protokollen for møtet er nemlig underskrevet
av to banksjefer og i siste punkt av referatet heter det:
Banksjef Torgeir Næss har tiltrådt sin stilling og var til stede i styre-
møte sammen med banksjef Braarud.
En ny mann satt i sjefstolen - inderøyningen Torgeir Næss.


----
194 Vsb
----
Store utfordringer
Vi er nå inne i en meget aktiv og interessant tidsperiode for Verdal Spare
bank, med som allerede nevnt mye nytt på forskjellige felt.
Det faller derfor helt naturlig å be den daværende nye banksjef - Torgeir
Næss om å se litt tilbake på viktige hendelser i perioden. Ved hjelp av et in
tervju vil han gi oss noen inntrykk fra sine første år som banksjef i Verdal:
- Var det spesielle ting som gjorde at du søkte banksjefstillingen da den ble
ledig i 1963? Var det banken eller distriktet som var interessant?
- Jeg var ansatt som banksjef i Christiania Bank og Kreditkasse sin avdeling
på Tynset den gang, og hadde meget gode arbeidsforhold. Hele familien triv
des der, og det var ikke uten betenkning at jeg søkte på stillingen i Verdal.
Lille julaften 1962 fikk jeg telefon fra banksjef Braarud om at jeg hadde fått
stillingen. Jula ble derfor delvis brukt til overveielse: Skal/skal ikke ta stil
lingen.
Mange gode argumenter for flytting til Verdal kom fram: Jeg var opplært
i sparebank og mine interesser for driftsmåte og struktur i sparebankene var
nok sterkere enn i forretningsbankenes. Å arbeide for en bygdebank syntes
for meg mer verdifullt. Dessuten var Verdal Sparebank en sjølstendig enhet,
og dermed ble banksjefstillingen mer interessant der, enn i en filial av en
større bank.
Samtidig må jeg vel si at også bygda og distriktet i betydelig grad virket
tillokkende. Ved å komme til Verdal var jeg mer på heimlige trakter og bedre
kjent med forholda. Hele familien kom nærmere slekt og gamle venner.
- Hva var førsteinntrykket av banken og bygda?
- Litt kjennskap hadde jeg til banken før jeg kom til Verdal, både fra min
tid i Stod og Steinkjer Sparebank og ved å se på regnskapene for de siste åra.
Da jeg tiltrådte stillingen som banksjef 1. april 1963, gikk jeg kritisk og
detaljert gjennom både regnskaper og rutiner. Mitt inntrykk av banken var
meget godt. Det var en solid bank - med orden og god styring. Noen rutiner
som virket «gammeldagse», var det sjølsagt. Noe som alltid vil være slik, når
en yngre sjef tar over roret etter en eldre. Dette var imidlertid for småting
å regne. Det viktige var at bankens stilling var god, og at den hadde en meget
sterk posisjon i bygda. Den kunne med rette kalle seg bygdas bank. Vi har
ingen statistikk eller måling av bankens andel i kundemassen i Verdal, men
jeg skulle anta at andelen den gang lå på 70-80%.
Møtet med de ansatte eller de som skulle bli mine medarbeidere, var noe
jeg imøteså med stor spenning. Her kan jeg straks si at jeg ble svært godt
fornøyd. Det var et godt arbeidsteam, der alle gikk inn for bankens beste og
var villige til å gjøre en solid innsats. Det var pålitelige og rolige funksjonæ
rer som kunne sitt arbeid. Jeg ble møtt med tillit fra første dag, noe som var

----
195 Vsb
----
Dette pengeskrinet ble brukt enda på 1960-tallet.
Pengesedlene hadde tidligere atskillig større format.

 

----
196 Vsb
----
av stor betydning både for meg og familien, og for det arbeid jeg skulle
utføre.
Bankens lokaler ga også et positivt inntrykk. Det var nytt bankbygg, som
etter min mening, var godt funksjonelt, pent, solid og uten gjeld. Jo, dette
så ut til å skulle bli en trivelig arbeidsplass - nå var det opp til meg å gjøre
en innsats.
Hva så med bygda og dens næringsliv? Det var primærnæringene og spe
sielt jordbruket, som var de dominerende, i et ellers noe ensidig næringsliv.
Det var lite industri, men atskillig av håndverk og entreprenørvirksomhet.
Når det gjaldt handel, var Verdal Samvirkelag den ledende. Men arbeidsløs
heten var stor, og det foregikk et intens arbeid for å skaffe arbeidsplasser til
bygda.
Folket ga et godt og ekte inntrykk. Gårdbrukerstanden syntes solid, og de
fleste av de bedriftene som fantes ble godt drevet.
Fra kulturlivet må særlig Olsokspelet på Stiklestad nevnes som det store
arrangementet, og som jeg ganske fort kom til å stifte et nært bekjentskap
med. Sang- og musikklivet i bygda utmerket seg spesielt.
Det blir gjerne sagt at vi inntrøndere er noe trege og kanskje litt for rolige.
Her er neppe verdalingene noe unntak. Det å beholde roen er meget verdi
fullt og har sikkert hjulpet mang en verdaling i en vanskelig situasjon. Som
vi vet er det bedre å tenke seg om før man handler, enn motsatt.
- Hva så du på som din viktigste oppgave de første åra som banksjef? Er
det spesielle ting som du husker godt fra den første tida?
- Som allerede nevnt fant jeg tilstanden i Verdal Sparebank god, og med
dette som bakgrunn så jeg det som min hovedoppgave å fortsette driften av
banken etter de retningslinjer som allerede var trukket opp, og om mulig i
enda sterkere grad gjøre den til bygdas bank.
Enkelte rutiner måtte nok moderniseres noe, men det var ting som falt lett.
En grundig gjennomgåelse av lånemassen ble foretatt (sammen med Malmo),
og lånetida ble for en del lån sterkt nedsatt. Dette gjaldt spesielt pantelån,
da enkelte av disse ikke ble nedbetalt overhodet. Det var om å gjøre å få de
midler man disponerte til å sirkulere så fort som mulig, slik at flest mulig
kunne få nytte av dem.
En annen viktig oppgave var å styrke forbindelsen med kommunen. Man
så sjølsagt gjerne at Sparebanken skulle være kommunens hovedbankfor
bindelse.
En bedring av kontakten med næringslivet var også ønskelig. Et stort indu
striområde var opparbeidet, men ingen bedrifter var etablert der. Det var der
for av den største interesse for næringslivet og kommunen å få til virksomhet
ute på Ørin. Så vel styret som banksjefen var interessert i å styrke næringsli
vet og få opprettet flere arbeidsplasser.

----
197 Vsb
----
Noen inntrykk fra Verdal Museum - et kulturtiltak som Spare
banken i en årrekke har gitt sin støtte til.
Fra den gamle butikken

 

----
198 Vsb
----
Bakeribygningen og bakeren med noen av sine produkter.
Man søkte åfå kontakt med foreninger og lag, for bl. a. på den måten å
drive reklame for banken. Interessen for slike tiltak var bra, og det gikk greit
å få slippe til med foredrag og omtale av banken og dens tjenester.
Videre ble det tatt kontakt med skolene, og skolesparekasser ble opprettet.
Man ble godt mottatt på bygda, sjøl om man i enkelte tilfeller også kunne
ane en viss skepsis. Verdalingene er nå en gang slik at man ikke godtar en
fremmed i første omgang. Man skal først vurdere vedkommende, og om det
er noe viktig han har å fare med.
Fra gammelt av - kanskje noe som hang igjen fra de vanskelige trettiåra
- var det å gå i banken forbundet med en viss frykt og høytidelighet.
Enda i 1963 kunne man merke enkelte som stilte noe nervøs med en andek
tig mine og med lua i handa. Hvordan var den nye banksjefen? Var han folke
lig og tilsnakkendes eller var han vrang? Etter hvert som vi ble kjent, ble jeg
godtatt og fikk mange hyggelige bekjentskaper.


----
199 Vsb
----
Bankbygget fra 1960 ble fort for lite, og allerede i 1971 måtte man ta deler av 2. etasje
i bruk som banklokale.
Fra 1960-åra økte inflasjonen i stigende tempo, og i 1978 var den norske krona verd
bare ca. 25 prosent av krona i 1938.

 

----
200 Vsb
----
- Driftskredittordningen for landbruket kom i 1967. Hva slags følger fikk
det for Verdal Sparebank?
- Driftskredittordningen for landbruket ble for Trøndelags vedkommende
først opptatt og innført av Bøndernes Bank, Trondheim. Denne banken var
interessert i at ordningen kom igang på flere steder i Trøndelag, og anmodet
sparebankene om å ta opp saken til vurdering. Bøndernes Bank var på denne
tida hovedforbindelsen for en rekke sparebanker i Trøndelag, og samarbeidet
med disse var meget godt. En annen grunn til at sparebankene fikk denne
anmodningen var at de hadde flest kunder i jordbruksnæringen.
Saken ble raskt tatt opp i bankens styre, som vedtok at vi skulle prøve ord
ningen. Styret hadde imidlertid visse betenkeligheter.
Driftskredittordningen var en form for kassekreditt - en noe uvanlig låne
form for gårdbrukerne. Man fryktet at enkelte kanskje ville bruke kontoen
ufornuftig. Jordbruksorganisasjonenes forslag til limitgrense var 40 % av
omsetningen, hvilket syntes å være noe høyt i vårt distrikt. Bestemmelsen
passet nok bedre der korn var hovedproduktet. Det skulle ikke beregnes pro
visjon av limit, som på vanlig kassekreditt. Av den grunn så man også en fare
for at grensen for kreditt ble satt unødig høyt. Dette var lån, men kunne av
enkelte bli sett på som en kontoordning. Noe som igjen kunne forlede folk
til å bruke pengene til kjøp av mindre viktige ting.
Styret var derfor av den mening at man burde være forsiktig med å innvilge
full limit, og at hver søknad burde vurderes. Verdal Sparebank var en av de
første sparebankene som innførte ordningen.
Det skulle vise seg å bli en meget god låneform og et godt hjelpemiddel
for en stor del gårdbrukere, samtidig som det også skaffet banken mange
kunder. Økende etterspørsel etter lån skapte delvis problemer med å skaffe
kapital den første tida. Men etter hvert som oppgjørene for produktene
strømmet inn, kom det også kapital inn i banken. Det hele jevnet seg til en
viss grad ut, og omsetningen økte betraktelig.
I kjølvatnet av driftskredittordningen fulgte mange andre tjenester som
banken utførte for kundene. Noen ønsket å ha sjekkhefte og å bruke sjekker
som betalingsmiddel, men de fleste brukte bankgiro. Gårdbrukerne leverte
inn sine regninger i banken, og den sørget for betaling av disse. Dermed økte
arbeidsmengden betraktelig og bemanninga måtte også bedres.
Særlig mellomjula var ei travel tid. Da ble store mengder regninger innle
vert som helst skulle betales før nyttår.
Som nevnt fikk banken flere faste kunder i forbindelse med ordningen,
men man påtok seg også større forpliktelser overfor kundene. Kundene kunne
nærmest få utført «alt» i banken, og forventet vel også å få hjelp til andre lån,
når de hadde behov for det.

----
201 Vsb
----
Idyll fra jordbruksbygda Verdal. Midt på bildet Rindsem Mølle.
Ordningen kostet banken ganske mye fordi sjekk og giro var gratis den
gang, men økt tilgang på kapital og kunder oppveiet trolig dette. Samtidig
økte bankens popularitet merkbart, folk ble bedre kjent med hva vi sto for
og visste at de ble hjulpet. Tilliten til banken ble betydelig styrket.
- Hvordan utviklet kredittbehovet seg?
- 1 første del av 60-åra var etterspørselen etter kreditt forholdsvis moderat
i Verdal. Det var heller liten boligbygging og utviklingen i næringslivet, bort
sett fra jordbruket, må man si sto på stedet hvil. Industriområdet sto ferdig
til bruk, men intet skjedde. Arbeidsløsheten var forholdsvis stor og en viss
skepsis utviklet seg helt naturlig, noe som var utslagsgivende spesielt når det
gjaldt boligbygginga.
Men i jordbruket skjedde det likevel ganske mye. Det var investeringer i
bygninger, særlig driftsbygg, maskiner og utstyr. Nye typer maskiner kom på
markedet - stadig flere traktorer og skurtreskere - maskiner som hadde stør
re kapasitet. Når det gjaldt finansiering av driftsbygg i jordbruket, hadde vi
et samarbeid med Statens Landbruksbank. Her kom Sparebanken inn med
et 1. prioritets pantelån på spesielle betingelser, og etter den avtale som var
inngått var banken nærmest forpliktet til å yde slike lån når Landbruksbanken
hadde sagt ja. I 1967 kom som allerede nevnt driftskredittordningen for land
bruket.
På slutten av 60-åra kom det virksomhet i gang på industriområdet, og da
ble etterspørselen etter lån betydelig større. Også andre næringer fikk behov
for investeringslån og driftskreditter.


----
202 Vsb
----
Verdal, du ligg her med Noreg sitt sterke,
dyraste hjarteblod drøypt i din barm.
Stiklestad lyfter eit strålande merke
bore av Herrens allmektige arm!
(Bjarne Slapgard: Verdalssongen)


----
203 Vsb
----
»'


----
204 Vsb
----
Bruken av sjekk som betalingsmiddel har avtatt til fordel for minibank og andre typer
plastkort. Bankgiro er stadig blitt en bedre betalingsform, mens det nye systemet med
Autogiro nå i 1991 er på full fart inn.


----
205 Vsb
----
Boligbygginga tok seg etter hvert opp og da Aker-utbygginga kom i gang
for alvor, må man vel nærmest si at det ble en eksplosjon i kredittbehovet.
Se tabellen nedenfor.
Prosentvis fordeling av Verdal Sparebanks utlån i 1960- og 1970-åra.
Når det gjaldt næringslivet, kan man si at i 60-åra var det vesentlig lån
til jordbruket det dreide seg om. I 70-åra ble det imidlertid industri, hånd
verk, handel og ikke minst entreprenørene som hadde størst behov. Jordbru
ket skal likevel ikke glemmes, da investeringene her fortsatte også i 70-åra,
med anskaffelse av produksjonsutstyr og bygging av, spesielt driftsbyg
ninger.
Men det som kanskje var den største påkjenningen for Sparebanken, var
det store behovet for byggelån. Dette var da lån som senere skulle konverte
res i pantelån i Husbanken og i enkelte tilfeller i Landbruksbanken. Spare
banken hadde vel i 1970-åra 80 - 90 % av alle byggelån til boliger i Verdal.
Med den store boligbygginga som da fant sted, var dette en påkjenning som
banken ikke kunne klare med egen kapital. Dette skal vi komme tilbake til.
Det ble også bygd andre hus, forretninger, industribygg, kontorbygg, sko
ler. I mange av disse sakene måtte Sparebanken også være behjelpelig med
å skaffe konverteringslån. Banken tok kontakt med Distriktenes Utbyggings
fond, Den Norske Industribank, Sparebankkreditt, Bykreditt, Kredittfore
ningen for Næringslivet og Landkreditt m.fl. Banken hjalp til med å sette
opp finansieringsplaner og søknader til de nevnte låneinstitusjoner, og fikk
i de fleste tilfeller ordnet gode lån til finansieringen. Det kostet mye arbeid,
men banken fikk et godt navn på seg og det ble etter hvert arbeidsplasser.
Banksjefen reiste ofte til Trondheim og Oslo på denne tid for å skaffe midler
til utlån for slike investeringer.
Når det gjaldt utlånsformer, skjedde det også en betydelig forandring i
1960- og 70-åra. Mens det enda i 60-åra ble innvilget en del pantelån mot
1. pr. pant, ble det i 70-åra mer spørsmål om 2. prioritets lån, og gjeldsbrev
lån ble mer og mer brukt. 70-åra var ei hard tid for banken for utviklingen
gikk meget fort. En befolkningsøkning fra 10.000 til ca. 13.000 satte sine
spor. Det var ei interessant tid med en gledelig utvikling både for bygda og
banken.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

----
206 Vsb
----
Fra boligfeltet i Ydsedalen mot Nordbergshaugen i 1979.
Vel ti år senere også fra Ydsedalen, men i motsatt retning. Hagene er grodd til og
trær og busker har vokst atskillig.

 

----
207 Vsb
----
Boligfeltet i Brannart fotografert i 1979.
Samme boligfelt, men bildet er fra 1990. Vi ser igjen et eksempel på hvordan hagene
og vegetasjonen forandrer og beriker helhetsinntrykket.
- Tidlig i 1960-åra fikk vi nye innskuddsformer bl. a. 9 mndrs. og 12
mndrs. oppsigelse. Hadde dette noen betydning for driftsresultatet?
- Dette med nye innskuddsformer har alltid vært en viktig ting for bankene
og en stor del av markedsføringa. Man skulle stadig ha noe nytt og fristende
å tilby kundene når det gjaldt fordeler med å plassere penger i bank.
1 1961 kom innskuddsformen 9. måneders oppsigelse. Vi må vel dessverre
si at dette var en innskuddsform som egentlig ikke slo an og aldri nådde de
store høyder.
1 1965 fikk vi så 12. mndrs. oppsigelse, samtidig som også lønnskontoord
ningen ble innført. Dessuten begynte man med innskudd på «andre vilkår»,
- denne formen var spesielt brukt for store innskudd. Det var også noe som

 

----
208 Vsb
----
ble kalt innskudd på 18 mndrs opps.. Betegnelsen «andre innskudd» har se
nere gått over til å bli termininnskudd. Sparing med skattefradrag kom i
1967, og trippelkonto ble innført i 1978.
I 1950-åra fantes bare innskuddsformene alm. sparebankvilkår, 6. mndr.
opps. og folio. 9. mndr. kom i 1961 og 12. mndr. i 1965. 1 tabellen nedenfor
er lønnskonti og kreditsaldi på driftskreditter tatt med sammen med folio.
SMS eller Sparing med skattefradrag er slått sammen med 12. mndr. opps.
Prosentvis fordeling på de forskjellige innskuddsformer.
Etter hvert som det kom nye innskuddsformer ble folk mer og mer rente
bevisst, og innskudd som tidligere hadde stått på konti med liten rente ble
overført til konti med høyere forrentning. Innskuddene økte likevel betyde
lig etter hvert som de nye innskuddsformer med bedre forrentning kom.
Konkurransen om innskudd med bl. a. Verdal Samvirkelag bevirket at folk
i Verdal var mer rentebevisst enn ellers.
Men når innskuddsrentene ble større, økte også utgiftene for banken, og
det var ikke alltid man kunne sette opp utlånsrenten for å dekke merutgiftene
som innskuddsrentene forårsaket. Her spilte avkastningen av de plasseringer
banken måtte foreta i verdipapirer en ganske stor rolle. Det lønte seg godt
å arbeide med disse tingene, da endel papirer, spesielt obligasjoner, kastet
mer av seg enn andre.
Som nevnt ovenfor, var etterspørselen etter lån i vår bank meget stor, sær
lig i 70-åra. Bankens utlånsaktivitet økte kraftig og utlånsprosenten i forhold
til forvaltningskapitalen lå på et, til dels, meget høyt nivå.
Her skal likevel nevnes at renten på byggelån for konvertering av bygge
lån til Husbanken var meget lav, da den var bestemt av det offentlige. Det
kunne jo derfor være noe betenkelig for banken å yde så mange slike lån.
Styrets resonnement var at man måtte støtte opp om utviklingen i bygda og
bistå med denne type lån på tross av lav inntjening. Dette viste seg å være
et riktig resonnement, da banken på grunn av sin velvilje på denne sektoren,
skaffet seg svært mange kunder - kunder som var kommet for å bli.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

----
209 Vsb
----
På grunn av de forhold som her er nevnt, spesielt i første halvdel av
1970-åra, var ikke driftsresultatet så bra som man kunne ønske. Styrets me
ning var imidlertid å arbeide på lang sikt, noe som senere viste seg å være
riktig.
Ett gløtt bak skranken i 1979.


----
210 Vsb
----
TIDSROMMET 1970 - 1980
Da Innherreds Folkeblad og Verdalingen skulle gå i trykken 2. nov. 1971
var det all grunn til å bruke store og feite bokstaver i overskriften:
GRØNT LYS FOR VERDALS SEILAS INN I OLJEEVENTYRET
Videre het det:
Aker Mek. Verksted har tatt den definitive avgjørelse om etablering i
Verdal.
Endelig, etter mange års strev for en industrietablering hadde det lyktes for
verdalingene, og skuffelsene over ting som glapp, kom i bakgrunnen. Ifølge
direktør Onarheim ble Verdal valgt p.g.a. sin «sentrale beliggenhet i for
bindelse med den kommende oljeletingen nordover langs kysten, og fordi det
i Nord-Trøndelag var god tilgang på arbeidskraft».
I kommunestyret fikk kommunens forhandlere ros for sitt arbeid med
Akeravtaien, og Johan Støa uttalte i samme forbindelse at verdalingene nå
gikk «ei ny tid i møte». Samtidig minnet han også om hvor viktig det nå ville
bli å skape et trivelig miljø.
Apropos miljø - en annen gledelig ting med Akers etablering var at virk
somheten ikke var forurensende.
Allerede sist i august 1972 var Akers svære beddingkran på plass. Den ra
get vel 50 meter over bakken og syntes dermed i vid omkrets. Fra nå av var
det ganske enkelt å orientere seg i geografien - sjøl om en var ukjent.
Vi fortsetter vårt intervju med Torgeir Næss og spør videre:
- En kommune i forandring må være en bra karakteristikk av Verdal i
1970-åra. Stikkordet er: Akeretablering. Dine inntrykk fra utviklingen?
- Ja, karakteristikken passer bra for Verdal kommune. Et ensidig nærings
liv dominert av primærnæringene preget bygda ved inngangen til 1970-åra.
Bortsett fra primærnæringene, var det heller liten utvikling i det øvrige næ
ringsliv.
Til gjengjeld kan man si at driften på gårdene var meget god. Det er neppe
for mye sagt at jordbruket i Verdal kunne stå som eksempel for mange andre
bygder. Etter som det var få nyetableringer i de andre næringene, ble det
heller ikke skapt nye arbeidsplasser. Det ble utført et intenst arbeid fra det
offentliges side for å skape arbeidsplasser med utbygging av et stort og fint
industriområde med kai bl.a. På tross av Verdals gode beliggenhet, viste det
seg meget vanskelig å få tilført kommunen nye tiltak. Utbygginga av industri

----
211 Vsb
----
Aker Verdals første stålunderstell (jacket) under bygging. Konstruksjonen ble levert
høsten 1976. Tilsammen 9 slike stålkonstruksjoner er levert - det 10. er under bygging
(1991). I bakgrunnen sees en av de 10 Aker H-3 riggene som bedriften leverte i tids
rommet 1973-84.
området var kostbar, men her stilte staten seg meget velvillig, idet man fikk
et rentefritt lån - foreløpig - inntil kommunens økonomi kunne bedre seg.
Kommunens økonomi var svak. Situasjonen skapte motløshet, ikke bare blant
politikerne, men også blant folket, handelstanden, entreprenørene m. fl.
Men lille julaften i 1968 kom det lenge ventede positive budskapet. Det ble
da besluttet å plassere et Statens Industrivekstanlegg (SIVA) i Verdal - en ju
legave som ble mottatt med stor begeistring og optimisme. Det ble rørelse
på industriområdet, en stor industrihall ble reist og en Trondheimsbedrift
etablerte seg ganske fort. Denne bedriften ble så i 1971 overtatt av Akergrup
pen, og nå skjedde utviklingen fort. Det ble skapt en bedrift for 1000 ar
beidsplasser og situasjonen i Verdal var en helt annen.
Var så Verdal kommune budd på en slik utvikling, sjøl etter så lang vente
tid? Bygdas befolkning økte med 2-3000 i løpet av tre-fire år. Nye arbeids
plasser skapte nye krav, bare for å ha nevnt noen: Planlegging og klargjøring
av boligfelt, veger og gater, skoler, helse- og sosialvesen, forretninger og par
keringsplasser. Hva slags boliger skulle man satse på - eneboliger eller bolig
blokker osv? Jo, det var mange ting å tenke på. Men alle ble etter hvert inn
stilt på «den nye tid» og man må si at det hele gikk meget bra, - uten at de
Verdalsboka - 14


----
212 Vsb
----
store problemer oppsto. Se tabellen som viser til tall fra den årlige befolk
ningsutvikling.
Årlig befolkningsutvikling i Verdal for perioden 1970-1980.
År 1970 1971 1972 1973 1974 1975 1976 1977 1978 1979 1980
Folketall 9950 10215 10762 11365 11966 12239 12331 12425 12686 12912 12979
Årlig. økn. 265 547 603 601 275 92 94 261 226 67
Årlig økn. \ % 2.7 5.4 5.6 5.3 2.3 0.8 0.8 2.1 1.8 0.5
Den gamle trebebyggelsen i Veita og Nerbyen sto lenge i fare for nedriving. Bevar
ingstanken har heldigvis vunnet, og takket være optimistiske huseiere og en bedre til
rettelegging fra myndighetenes side, er atskillig av gamle Øra berget.
Følstadgården sett fra Veita.
Hynne søndre er slått sammen med naboeiendommen t. v.

 

----
213 Vsb
----
Det er trangt i Veita, men likevel — her gikk i sin tid riksvegen til Nord-Norge.
Hynnetun.

 

----
214 Vsb
----
Nye institusjoner ble stiftet, tomteselskap, boligbyggelag og boligselskap
(boliger for innflyttere). Kommunens tekniske avdeling arbeidet på spreng og
fant løsninger på de forskjellige spørsmål.
I kjølvannet av den store bedriften, ble det opprettet flere mindre bedrifter,
verksteder, industri. Etter hvert som befolkningen økte, ble det også behov
for flere forretninger. Et forretningsområde ble anlagt på Ørmelen og man
fikk nye butikker der.
Spesielt vil jeg nevne entreprenørvirksomheten, som tok seg opp meget
sterkt. Her kom det godt med at Verdal hadde mange flinke entreprenører
og håndverkere som nå fikk utfolde seg. Det kom sjølsagt også entreprenører
fra andre plasser, bl.a. ferdighusfabrikker, og fikk entrepriser, men verdalin
gene tok storparten av disse arbeidene.
Hva så med det økonomiske? Økonomien i Verdal kommune var, som
nevnt, ikke særlig sterk og for å kunne tilfredstille flest mulige ønskemål og
krav, var man nødt til å oppta forholdsvis store lån. Inntjeninga i form av stør
re skatteinntekter for Verdal kommune kom imidlertid langt senere enn inve
steringene. Se tabellen nedenfor ang. gjennomsnittsinntekt.
Skatteytere/Inntekt pr. skatteyter i Verdal kommune.
1971 1972 1973 1974 1975 1976 1977 1978 1979 1980
Ant. innenb.
skatteytere ... 3641 3876 4126 4432 4716 4992 5263 5445 5756 6266
Gj.sn.innt. pr.
pers. innenb.
skatteyter .... 22241 24160 28277 32733 38381 45516 49705 53740 54284 59078
Gj. snitt for
fylket 22509 24049 27402 31149 37019 43269 47587 51908 53034 57045
Tabellen viser en jevn økning hele perioden både i antall skatteytere og i
gjennomsnittsinntekt. Til sammenligning kan vi notere at Verdal ligger over
gjennomsnittet ellers i fylket helt fra 1972.
Også i Sparebanken ble det en hektisk tid og det store problemet for
banken var å skaffe kapital til finansieringen av den store utbygginga som
skjedde. Innskuddene i banken økte etter som kundetilgangen vokste, men
kapitalinngangen var ikke tilstrekkelig til å møte det store lånebehovet som
meldte seg. Banken måtte søke hjelp hos andre og større banker. Det var i
første rekke Fellesbanken og Trondhjems Sparebank som hjalp til med å
skaffe nødvendig kapital. Ellers sto Den Norske Stats Husbank for storparten
av finansieringen til boligbygginga. Kommunen finansierte vel storparten av
sin utbygging gjennom Kommunalbanken, men Sparebanken trådte også her
til, spesielt da med byggelån.
1970-åra var ei tid med voksende aktivitet på alle områder i Verdal. En be
folkningsøkning på 30 % måtte skape store omveltninger. Sjølsagt kunne

----
215 Vsb
----
sikkert mange ting vært gjort annerledes, men i ettertid synes det som om
det hele gikk meget bra. Det ble skapt nye og gode arbeidsplasser og nye,
fine boligområder hvor folk trives. Det er sjølsagt også en fare for en liten
kommune å fa en så stor bedrift. Skulle det bli stopp der, ville utslaget med
arbeidsledighet og følger derav slå hardt ut. Stort sett må man vel si at det
har gått meget bra, idet sysselsettingen ved storbedriften, har holdt seg på
et bra nivå. Jeg vil også nevne en spesiell ting, nemlig at vi her i Verdal unn
gikk spekulasjoner i forbindelse med utbygginga. Det ble ingen dyrtid eller
jappetid for å bruke et moderne uttrykk.
- Fikk Akeretableringen betydning for det eksisterende næringsliv, f.eks.
jordbruket eller andre grener av næringslivet?
- Ringvirkninger av Akeretableringen fikk meget stor betydning for næ
ringslivet i bygda. Jeg tenker da ikke bare på de nyetableringer som kom,
men også på det eksisterende næringsliv. De nakne tall sier sitt om dette: To
talsysselsetting i Verdal i 1970 lå på 3.086 personer, mens den i 1979 lå på
4.500 personer. Jfr. tabellen nedenfor.
For primærnæringene er det svært liten endring i antall sysselsatte. Bygda
hadde imidlertid et intenst og meget godt drevet jordbruk før 1970, og kanskje
spredte optimismen seg noe også i denne næringen. Det kan i hvert fall slåes
fast at bygda hadde en stab av meget flinke jordbrukere, som drev sine eien
dommer på en mønstergyldig måte. En annen ting skal også nevnes, og det
er kampen som jordbruksmyndighetene førte for å berge dyrket jord for at
denne ikke ble tatt til tomtearealer. Stort sett gikk nok også dette bra etter
en del ordskifte.
Ser vi på de enkelte næringers andel av den totale sysselsetting, vil vi se
at det foregikk store forandringer i løpet av 1970-åra. Som vi ser av tabellen
øverst på neste side gikk primærnæringens andel av den totale sysselsetting
ned fra 29,1 % til 20,0 %. Av forskjellige grunner har denne andel også sun
ket i andre kommuner, for hele fylket var således de samme tallene henholds
vis 27,1 % og 22,5 % . Så det er tydelig at virkningen var større i Verdal enn
ellers.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

----
216 Vsb
----
Sysselsettingsstruktur i Verdal sammenlignet med Nord-Trøndelag og landet forøvrig.
Akeretableringen medførte betydelig større endringer i andre næringsgre
ner, spesielt gjelder dette bergverk og industri, samt servicenæringene. Her
skal også nevnes bygg og anlegg. Jfr. tabellen nedenfor.
Endringer i den totale sysselsetting — Verdal kommune.
Sysselsatte
Endringer i %
Næringsgruppe
1970
1979
1970-79
1. Primærnæringene
2. Bergverk og industri
900
900
0
563
1500
166%
3. Bygg og anlegg, kraft og vann
4. Servicenæringene
551
600
9%
1072
1500
39%
Sum
3086
4500
+46%
- Den store aktiviteten i bygda måtte vel nødvendigvis påvirke beman
ningssituasjonen og dermed administrasjonsomkostningene i Verdal Spa
rebank?
- Ja, det er helt klart.
Da jeg kom til Verdal som banksjef i 1963 hadde banken ganske nylig flyt
tet inn i nytt bankbygg. Min forgjenger, Carl Braarud, bemerket da at nå
hadde banken fått så pass til lokaler at jeg ikke trengte å tenke på noen utvi
delse av disse i min tid som banksjef. På grunn av de nye aktiviteter, ble
det imidlertid nødvendig å utvide lokalene allerede i 1971, da vi også måtte
ta deler av byggets 2. etasje i bruk som banklokale.
Det var ikke bare det at befolkningen i bygda økte med ca. 30 % i løpet
av tiårsperioden 1970-80, bruken av sjekker, bankgiro, og betalingstjen
ester, bl. a. kjøp og salg av utenlandsk valuta, økte stadig. Dessuten var
driftskonto-ordningen i jordbruket nettopp innført og denne bredte mer og
mer om seg på denne tida. Videre begynte bedriftene å ordne utlønningene
over bank og opprettelse av lønnskonti økte jevnt. Bankens tjenestespekter
ble etter hvert langt større enn tidligere. Alt dette påvirket bemanningssitua
sjonen, og antall ansatte viste mer enn en fordobling i løpet av tiårsperioden.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

----
217 Vsb
----
For best mulig å utnytte tomtearealene ble det bygd blokkleiligheter på Prærien og
Garpa. Her er noen av dem fotografert i 1990.
Industrietableringen førte til press på boligmarkedet først på 1970-tallet, og flere nye
boligfelt ble anlagt. Ett av dem var Lysthaugen, hvor det så slik ut i 1990.

 

----
218 Vsb
----
På tross av stadig flere ansatte var trafikken og arbeidsmengden tildels en
påkjenning for bankens funksjonærer. Alle viste imidlertid forståelse for si
tuasjonen og gjorde en utmerket innsats til beste for banken og vel også for
bygda. Dette bidrog til å skape et godt arbeidsmiljø, noe som er av uvurder
lig betydning for en bedrift.
Andre ting som påvirket administrasjonsomkostningene, var kjøp av ma
skiner og utstyr. Etter hvert sqm flere ble ansatt, måtte det også skaffes nye
hjelpemidler, kontormøbler, maskiner m.m. Dessuten var vi kommet inn i
data-alderen og kostbart datautstyr måtte innkjøpes. Ser vi på bankens admi
nistrasjonsutgifter finner vi følgende tall:
1970 - kr. 920.000,- herav personalutgifter kr. 600.000,-
1979 - kr. 4.700.000,- » » kr. 2.700.000,-
Her skal vi også huske på at vi i samme tidsrom hadde en kraftig inflasjon,
noe som påvirket tallene adskillig. I gjennomsnitt var prisstigningen 8,4 %
pr. år i tiårsperioden. Denne utgiftsøkningen kan kanskje virke veldig stor,
men det skal heller ikke glemmes at inntektssida også hadde en kraftig
økning:
1970 - Rente- og provisjonsinntekter kr. 3,1 mill.
1979 - - » - kr. 22,3 mill.
Inntektsøkningen var likevel ikke større enn den måtte være for å oppfylle
sparebanklovens krav om avsetninger til fonds og reserver for å møte even
tuelle tap. Pliktige avsetninger til fonds beregnes i prosent av bankens forvalt
ningskapital og etter hvert som denne økte, ble også kravet til avsetninger
større.

----
219 Vsb
----
ET NÆRINGSLIV I UTVIKLING
Næringslivet i bygda er allerede atskillig omtalt i denne beretningen. For
å vise noe av den enorme utviklingen som har funnet sted, har vi plukket
fram noen bilder fra enkelte bedrifter. Banken på sin side har hatt den glede
å delta med finansiering i mye av det som har foregått.
Vi «besøker» først A/S Albertsen & Dillan. Firmaet har skiftet eiere og he
ter nå Midt-Norsk Betong Verdal.
Den aller første produksjonen foregikk nærmest under åpen himmel. Fra starten av
firmaet i 1922 var produktene grå og rød takstein. Karene på bildet skal være Thor
Albertsen, Marius Dillan, Nestor Ekman og Peder Iver Pedersen, bedre kjent som
«Petter-Iver Nejfer». Han drev kjøring for firmaet med hest.


----
220 Vsb
----
Firmaets første produksjonshus bygd 1922/23.
40 år senere ble en moderne stasjon for ferdigbetong satt i drift, og fra 1972 tok man
i bruk en ny rørhall og produktene de var både nye og langt flere.

 

----
221 Vsb
----
Mens vi er på denne sida av elva, tar vi turen til Vinne og til Rindsem
Mølle. På Rindsem har det vært mølledrift fra gammelt - med stor vekst de
siste 25-30 år og ekstra stor etter 1980.
Fra 1965 gikk mølla over til produksjon av kraftforblandinger og fra 1980
også til leierensing av såkorn.
Mølla er oppkjøper av korn for Statens Kornforretning, og man tørker, be
handler og lagrer kornet. Fra 1984 har kvantumet økt kraftig. Leverandørene
får oppgjør fra Statens Kornforretning, og mølla kjøper igjen korn til egen
produksjon. 1 1989 kjøpte Rindsem Mølle 12.000 tonn korn fra produsentene.
Fra 1980 ble blandemaskinene datastyrt. Mølla var en av de første i landet
som monterte slikt utstyr. I 1990 har man 13 ansatte som utgjør 11,5 årsverk.
Rindsem Mølle fotografi fra 1915-20. Man drev den gang leiemaling av korn til mat
og dyrefor.


----
222 Vsb
----
Fra mølla omlag 70 år senere. Moderne tappeutstyr som vi her ser i bruk, ble instal
lert i 1985.


----
223 Vsb
----
Vårt neste stoppested er Stiklestad Planteskole. Planteskolen produserer
årlig 5,5 - 6 mill. planter, og skogbruket i Verdal kommune (samlet) tar 10%
av denne produksjonen. Norske Skog på Skogn trenger imidlertid hele 4
mill. trær til sin virksomhet, så her er det snakk om et stort behov til fornyel
se av den skog som forbrukes.
Den første arbeidsstokken på Stiklestad Planteskole, som ble anlagt våren 1939. Be
styrer Anton Kjeldset står ytterst til venstre. Kontordame i mange år Anna Hendrum,
er nr. to fra høyre blant damene i fremste rekke.
Hendrum forteller fra Planteskolens første tid at Kjeldset syklet (!) på Øra hver 14.
dag for å ta ut penger i banken til lønningene.
Flyfoto av Stiklestad Planteskole med Stiklestad kirke i bakgrunnen. Det første av
plastveksthusene ble oppsatt i 1974.

 

----
224 Vsb
----
Opptak av barrotsplanter omkring 1960. Damene er fra venstre Anna Hendrum, Ellen
Tiller, Alvhild Høyem, Ingebjørg Aksnes, Hjørdis Indahl, Emma Jacobsen, Judith
Solbakken, Jenny Solbakken og Magna Kolstad.
Omlegginga fra produksjon av bare barrotsplanter i 1974, og til at man fem år senere
produserte 80% av salgskvantumet som pluggplanter, blir fra plante skolehold beteg
net som en stille revolusjon. Pluggplantene krever mindre arbeidskraft og mindre
areal.

 

----
225 Vsb
----
Når det gjelder utviklingen innenfor varehandelen, er Verdal Samvirkelag
en naturlig representant.
Ørens Handelsforening som det het den gang, fikk egen forretningsgård «Vennes» fra
1905. Tidligere handlet man i leide lokaler. I Vennesbygget var det alskens varer i hyl
ler fra golv til tak. Ja, varene hang til og med utstilt fra taket - med andre ord en
landhandel.
Høsten 1962 ble Matsentret åpnet. Fra da av foregikk handelen etter sjølbetjenings-
prinsippet. De store lange diskene var en saga blott, og man kunne kjøpe alle fersk-
varer under samme tak. Dette bildet er fra 1967.

 

----
226 Vsb
----
Store og gjennomgripende forandringer av driften har også preget meieri
bruket. Omlegginga fra spannlevering til gårdstankanlegg og henting med
tankbil var en av dem.
Fra mottakelsen ved Verdal Meieri 1952. Enda var hesten i bruk til melketransporten.
Utplasseringen av gardstanker startet på nyåret i 1967 og var fullført i 1972. Tidligere
var transporten av leverandørmelka produsentenes ansvar. Fra 1. januar 1967 var det
meieriet som overtok, og tankbilene ble et kjent trekk i trafikkbildet på bygda.

 

----
227 Vsb
----
Vi skal avslutte denne billedkavalkaden fra næringslivet med noen ord om
Statens Kornforretnings anlegg.
Det manglet såvisst ikke på andre interesserte kommuner, da anlegget ble reist i 1927.
Fra det første analyserommet. Til høyre på arbeidsbenken - grøppkvern for maling av
kornprøvene for tørking. På veggen tørkeskap for bestemmelse av vannprosent. Appa
ratet til venstre ble brukt til veiing av kornprøvene for bestemmelse av vannprosent
og hektolitervekt.
Verdalsboka - 15

 

----
228 Vsb
----
Anlegget er utvidet og modernisert flere ganger. Dette bildet er tatt etter tilbygget i
1953, men i 1969 ble det også foretatt en større utbygging.


----
229 Vsb
----
FRA FJÆRPENN TIL DATABEHANDLING
I hvilket som helst fag eller håndverk er man avhengig av redskaper eller
verktøy. Snekkeren trenger både hammer og sag, for maleren er gode koster
et viktig hjelpemiddel, og i banken er bl. a. skriveredskapen høyst nødvendig.
Vi skal her ta for oss litt om utstyr til bankfaget henhørende.
Den enorme utvikling på alle områder i samfunnet fra midten av 1800
tallet til våre dager er åpenbar - slik også i banksammenheng. Det kan neppe
sies at utviklingen gikk særlig fort det første hundreåret. Fjærpenn var nok
i bruk enda da banken ble stiftet, men ble omtrent samtidig avløst av stål
penner. Interiøret var preget av de store folianter (protokoller) og penn og
blekk (senere fyllepenn) var arbeidsredskaper som ble brukt til langt ut i
1950-åra.
Den idag så velkjente kulepenna eller tørrblekkpenna, kom på markedet
her i landet i 1945/46. Både dårlig kvalitet og høy pris preget dette produktet
de aller første år. Pennene var ikke lysekte, og således heller ikke godkjent
for underskrift på f.eks. pantobligasjoner. Man så med skepsis på nykom
lingen på flere hold, og det var aksjoner på gang for å få stoppet bruken av
tørrblekkpenner ved bl. a. undertegning av sjekker. Både Poststyret, Norges
Bank og Centralforeningen for Norges Sparebanker sto bak slike tiltak.
Såvidt man kjenner til ble kulepenna godkjent for alminnelig bruk nær
mere 1960, og med stadige forbedringer har den nærmest fortrengt fyllepen
na, også i banksammenheng.
Uvisst av hvilken grunn, men da telefonen kom til Verdal i 1890, var ikke
Verdal Sparebank blant de første som «hoppet på» det nye tiltaket.
Det ser nesten ut som om et leserinnlegg i N.T. Amtstidende i 1896 har
gjort utslaget. Leseren klager over at Verdal Sparebank ennå ikke har innlagt
telefon, som visstnok snart den eneste bank i landet. Ett år senere (jan. 1897)
fatter endelig direksjonen/styret følgende vedtak:
Besluttedes anskaffet Telefon for Banken, og at de dermed forbundne
Udgifter udredes af Bankens Midler.
Hjelpemidler i form av maskiner kan en ikke finne nevnt i protokollen før
i 1911. Da er det snakk om en regnemaskin, og styret gjorde slikt vedtak den
21. januar:
Besluttedes at indkjøbe den hidsendte Regnemaskinen Kvimos (?) for
Bankens Regning.

----
230 Vsb
----
Kontorutstyr fra en svunnen tid.


----
231 Vsb
----
Pengeforsendelser var en omstendelig affære, som krevde spesielle konvolutter eller
sekker. Til slutt ble sendingen forseglet med lakk og påført bankens segl, som var et
stempel utført i messing.
«Det fornødne beløb» til innkjøp av en skrivemaskin - trolig bankens første
- ble bevilget i juni 1918. Kasserer Braarud (1841-1918) som den gang var en
gammel mann, har neppe brukt en så moderne innretning i sitt arbeide. Hans
datter derimot - Katrine, var utdannet som stenograf og maskinskriverske.
Som tidligere nevnt var hun kasserer i to år etter farens død. Det er derfor
nærliggende å tro at det var Katrine Braarud som brukte dette nye vidunderet
til å besørge bankens korrespondanse. Maskinen er en Smith Premier Model
nr. 10 med dobbelt tastatur - store og små bokstaver.
Et vedtak fra mars 1922 minner oss om bankens ansvar for en sikker opp
bevaring av de verdier som den forvalter:
Bevilgedes det nødvendige til brandsikker panserdør for det murede
rum (hvelvet i l.etasje?) til opbevaring av verdipapirer og kontanter.
Tilstrekkelige og praktiske skrivepulter er en svært så viktig del av banklo-
kalet. Vedtaket fra 1925 forteller at man slett ikke alltid kjøpte nye ting:
Besluttedes at indkjøpe en dobbel skrivepult av Privatbanken for
kr. 800,-.


----
232 Vsb
----
En veteran blant maskinene i banken er denne Burroughs skyttelmaskinen fra 1927.
Dette var vel nærmest et opphørssalg, idet Privatbanken i Verdal innstilte
sin virksomhet 2. juni 1925.
Året etter synes Bankinspeksjonen å ha vært innom Verdal Sparebank på
et av sine kontrolloppdrag. På anmodning fra denne ble det innkjøpt et stål
skap for oppbevaring av risikokort. Skapet med kortsystemet skulle avløse de
såkalte kausjonsprotokoller.


----
233 Vsb
----
Utviklingen gikk sin gang også i Sparebanken, sjøl om man neppe kan si
at den gikk fort når det gjaldt anskaffelser av maskiner. For sammenlignin
gens skyld kan vi ta med litt bakgrunnsstoff om regnemaskiner i sin alminne
lighet.
Fabrikkmessige framstilte regnemaskiner kom i handelen i 1870-åra, og fra
1905 fantes det maskiner med elektrisk motor istedenfor håndsveiv.
Den første elektriske regnemaskinen hos Carl Braarud og hans medhjelp
ere var sannsynligvis den store tunge Burroughs skyttelmaskinen som ble
innkjøpt i 1927. Den var litt av et unikum for sin tid og hadde bl.a. flere
regneverk, men så kostet den da også hele 2.800,- kroner. Den ble særlig be
nyttet under årsoppgjøret for opptak og avstemming av innskuddsmassen. At
skillige bankfunksjonærer har i årenes løp fatt sin ilddåp ved denne maski
nen, som fortsatt er i bankens eie.
Det virker nærmest påfallende, men fra slutten av 1920-åra og henimot
1950, ser det ut som investeringene i maskiner og kontorutstyr omtrent er lik
null. Det kan imidlertid være kjøpt hjelpemidler uten at det er referert i styre-
Kasserer Reitans manuelle regnemaskin plassert side om side med banksjef Braaruds
personlige skrivemaskin - en manuell Continental. Regnemaskinen hadde nok sett
sine beste dager da den ble erstattet med ny maskin omkring 1960, men skrivemaski
nen var fullt brukbar og god å skrive på.


----
234 Vsb
----
protokollen. Sjøl om vi ser bort fra de fem krigsåra, da det neppe fantes
brukbare maskiner i handelen, virker den manglende maskininteressen noe
underlig.
Det er nærliggende å sette dette i sammenheng med mellomkrigstidas øko
nomiske problemer. Man kjørte med stramme tøyler, for på beste måten å
ri stormen av. I mangel av maskiner er det neppe noen overdrivelse å si at
bankfunksjonærene fikk god trening i hoderegning på denne tida.
Raskere utvikling - maskinene og teknikken overtar
Vi har også tidligere vært inne på den økende arbeidsmengden tidlig på
1950-tallet. Omløpet av både sedler og mynt var stigende. Dette kombinert
med for lite hvelvplass gjorde anskaffelsen av et eget ildfast skap for skille
mynten høyst nødvendig i 1952.
Høsten samme år ble det også innkjøpt en frankeringsmaskin som den
gang kostet kr. 2.200,-. Fra da sto det «BRUK BYGDAS BANK» på hvert ene
ste brev som ble postlagt. Samtidig ble også ansvarshavende for postforsen
delsen (vanligvis den sist ansatte) endelig fri jobben som frimerkeslikker.
Da man gikk til anskaffelse av utstyr for maskinbokføring i 1959, ble de store og solid
innbundne protokollene overflødige. Til enkelte kontotyper ble det brukt protokoller
med løsbladsystem mot slutten av 1950-tallet.


----
235 Vsb
----
Verdal Sparebank var heller ikke spesielt tidlig ute med å anskaffe bokfø
ringsmaskin og dermed kontokort. Enda mot slutten av 1950-åra var rutinen
med 13-14 innskuddsprotokoller som skulle ut og inn i hvelvet, dagligdags
kost for bankens funksjonærer. Banker på Levanger og Steinkjer hadde alle
rede slikt utstyr, og ryktene om fordelen med maskinbokføring har nok på
virket interessen også i vår bank.
Den første bokføringsmaskinen - en Kienzle 204/62 - ble kjøpt høsten
1959, og prisen var da kr. 25.300,-. Maskin nr. 2 ble anskaffet knappe fire
år senere. Vedtaket ble gjort på et av banksjef Braaruds siste styremøter. Med
andre ord: Han kunne gå fra borde i forvissning om at hans etterfølger tok
over en moderne bank med ny bankbygning og maskinell bokføring.
I prinsippet var overgangen til maskinbokføring og kort ingen forandring
av sjølve bokføringa. Endringene ga imidlertid store regnemessige fordeler,
og hoderegningen - ja, den var på veg ut.
Et populært tiltak for bankens kunder innen handelsstanden var installerin
gen av nattsafe i 1965 - en tjeneste som byr på fordeler både for kunden og
banken. Kunden oppnår en trygg oppbevaring av sin omsetning allerede fra
stengetid, og banken på sin side får raskere dra nytte av kontantene fra sine
forretningsforbindelser.
Fra 1965 har banken hatt nattsafe - en tjeneste som byr på fordeler både for kunden
og banken.


----
236 Vsb
----
Årstallet 1968 markerer på flere vis en ny epoke i utviklingen av maskiner
og teknikk i banken. Kassaboka var inntil da kassererens «arbeidsbok» som
ved dagens regnskapsoppgjør skulle avstemmes mot en kassajournal. Nå fikk
man kasserermaskin og såkalte enmannsbetjente kasser. Innsky ternes bank
bøker ble heretter ført maskinelt, både innskudd, uttak og renter. Omlegg
inga til kasserermaskin var av stor betydning for å redusere feilmulighetene
i kassefunksjonen.
Styret nevner i sin beretning for 1968 at man med bakgrunn i større omset
ning og betydelig økende antall ekspedisjoner har «foretatt utbedrings- og ra
sjonaliseringtiltak i driften». Tiltakene besto bl. a. i installering av to perma
nente kasser og omlegging av bankens regnskap til elektronisk databehand
ling (EDB). Dette siste måtte nødvendigvis ta noe tid, og ble først fullført
to-tre år senere.
Heller ikke omlegginga fra maskinbokføring til EDB førte til endringer i
prinsippene for bokføringa. Dermed er det ikke sagt at den var uten betyd
ning. En av fordelene med omlegginga var at renteregningen ble automati
sert, noe som var et arbeidsmessig stort framskritt. Samtidig ble man fri det
svært tidkrevende innskuddsopptaket ved årsskiftet, som igjen sparte banken
for adskillige omkostninger til overtid.
Uten nødvendig utstyr var sjølsagt heller ikke overgangen til EDB mulig.
Man trengte først og fremst en punchemaskin, og en hullbåndpunch av typen
Salg av utenlandsk valuta var nærmest kvoteregulert, og turistvaluta ble høytidelig
innført i den enkeltes pass.

 

 

----
237 Vsb
----
Reglene for denne tjenesten er gradvis oppmyket, og nå er det ingen problemer med
å få den valuta man trenger.
Addo med utstyr ble innkjøpt for kr. 44.100,- i 1968. Det var en numerisk
punch bare for tallbehandling. Dagens bilag ble punchet, dvs. maskinen stan
set hull i en tape som etter arbeidstid ble sendt til datasentralen i Trondheim
for videre bearbeiding. I datasentralen ble kontomassen oppdatert i løpet av
kvelden og natta, og tidlig neste dag fikk vår bank resultatet i retur i form
av datalister og fra 1975 også filmkort (microfiche).
Den eksplosive utviklingen i Verdal, bl. a. som en følge av Aker-etabler
ingen (1971) medførte også atskillige utvidelser i «maskinparken» i Spare
banken. Ytterligere to punchemaskiner ble innkjøpt for å få unna bokføringa.
Sjøl med flere nyansettelser i tillegg måtte man likevel ty til overtidsarbeid
omkring midten av 1970-åra.
Vi nevnte filmkort. Deres viktigste funksjon er sikkerhetskopier i tilfelle
informasjonene i terminalsystemet skulle svikte. Opplysningene på filmkor
tene er nedfotografert slik at de i arkivsammenheng også er svært praktiske
og plassbesvarende.
1970-åras innkjøp av maskiner og utstyr var i forhold til tidligere ganske
allsidig, og representerer typer som vi neppe hadde hørt om bare noen få år
før. Vi nevner i fleng:
Elektronisk myntsorteringsmaskin, overvåkningsanlegg
kopieringsmaskin, utstyr for microfilming, makuleringsmaskin osv.


----
238 Vsb
----
Mot slutten av tiåret ble det nærmest en sjølsagt ting at regnemaskin, såvel
som skrivemaskin hørte med til utstyret på den enkeltes arbeidsplass.
Den store revolusjonen i banken kom i 1979. Man fikk da installert et ter
minalsystem med direkte tilgang (dvs. online) på kunde- og kontoopplysnin
ger. Fra da av kunne en skrankefunsjonær framskaffe oppdaterte informasjo
ner, og i tillegg få bokført de daglige bevegelsene på den enkeltes bankkonto
med det samme. Foruten vanlig regnskapsføring kan man altså ved hjelp av
datautstyret få fram såvel konto- som personopplysninger.
Vedtaket fra mai 1980 forteller igjen om nytt utstyr, den første minibank
eller kontantautomat ble innkjøpt. Vi var på veg inn i plastkortalderen.
Men alt dette utstyret kostet imidlertid mange penger. Anslagsvis ble det
investert for kr. 1.250.000,- i datautstyr og andre maskiner fra 1978-80.
De såkalte filmkort (microfiche) er sikkerhetskopier i tilfelle informasjonene i termi
nalsystemet skulle svikte. Bildet viser et leseapparat for slike kort.


----
239 Vsb
----
To eksempler på moderne datautstyr.


----
240 Vsb
----
Øverst kasseterminal og under kommunikasjonsutstyr (D 16) mot bankens datasentral
i Nordata i Trondheim.

 

----
241 Vsb
----
BANKENS LOKALER
Verdal Sparebank har drevet sin virksomhet i flere forskjellige lokaler opp
gjennom årene. Noe stoff omkring dette er tatt med i den fortløpende skild
ring av bankens historie. For sammenhengens skyld tar vi likevel med et
tekstet oppsett i bilder.
Fra starten 4. februar 1854 og til 1873 leide Værdalens Spareskillings-Bank som den
het da, lokaler i Sættemgården. Carl Julius Sættem (bankens første kasserer) kjøpte
gården av Johannes Groth Monrad i 1862, og den sto på samme tomta som Eriksen
gården ligger i dag. Arne Risan er eier nå.


----
242 Vsb
----
Dette er Kindberg-gården som den står i dag. Her holdt banken hus fra 1873 og til
1882. Denne gården ligger også i Gamle Storgate, og den eies nå av Eva Holan og
Svenn Wiseth.
Fra nyttår 1882 kunne banken begynne sin virksomhet under eget tak. Tomta lå i Nord
gata og helt inn til jernbanelinjen. Bygningen var i en etasje, og det hele kom seg
på kr. 5.450,- (med inventar). Vi merker oss at sentrum på Øra var i ferd med å strekke
seg lengre mot øst.

 

----
243 Vsb
----
Den første og opprinnelige bankbygningen tegnet omkring århundreskiftet av Olav
Braarud (f.1885) - sønn av daværende kasserer Carl Johan Braarud. Mastua til ven
stre ble flyttet nord for hovedbygningen, da jernbanen kom i 1905.
Sommeren 1916 fikk bankbygningen en kraftig rehabilitering. Huset ble påbygd både
i høyden og bredden, og hele 1. etasje ble frigitt til bankvirksomhet.
Verdalsboka - 16

 

----
244 Vsb
----
En ny omgjøring var høyst påkrevet etter krigen, og i 1951 ble det foretatt en omfatten
de modernisering. De gamle «ståpultene» ble utskiftet, og man fikk en ny skranke med
glass-skjerm på toppen og sittende ekspedering. Bygget ble flyttet «helt» til ny tomt
i 1958.
Nå skriver vi 1960, og et flunkende nytt bankbygg er på plass i Nordgata. Vi funksjo
nærer syntes vi hadde fått skikkelig god plass, men det skulle ikke vare så lenge. Ny
bygget, flytting og oppussing av det gamle, kom seg på kr. 767.000,-.

 

----
245 Vsb
----
Akeretableringen og de virksomheter som fulgte med den, sprengte mange slags ram
mer i Verdal. Etter noen få år var det igjen nødvendig med nytt bygg. Gjennom tomte
kjøp og et makeskifte fikk man tomt i Jernbanegata og våren 1985 sto dagens bank
ferdig.


----
246 Vsb
----
FILIALVIRKSOMHET
Den stadig økende virksomhet i bygdebanken skapte nærmest en akutt
plassmangel i banklokalene tidlig i 1970-åra. Allerede høsten 1971 måtte man
ta i bruk deler av 2. etasje for å skaffe plass til bokholderi, revisjon og til
spiserom, og fra våren 1975 var hele bygget tatt i bruk til bankens gjøremål.
Parallelt med endringene på Øra arbeidet man også med opprettelse av en
filial på Ørmelen. Antallet beboere der vokste enormt i forbindelse med
Aker-etableringen. Opprettelsen av bankens filial var et tilbud til hele befol
kningen i området, samtidig som det også var en bra avlastning av hovedkon
toret. På Ørmelen var det dessuten rikelig med plass til den stadig voksende
bilparken - en viktig faktor ved plasseringen av en filial.
Filialen på Ørmelen ble åpnet 8. november 1971. Lokalene var temmelig
kummerlige i starten - en velbrukt brakke eller bu gjorde tjenesten, og tomta
Fra Ørmelen filial 1979


----
247 Vsb
----
den var «like ved Verdal Samvirkelags filial» som det står i annonsen for åp
ninga. Brakka var ikke større enn at bankrøvere kunne ta med seg hele ban
ken på en lastebil, som lokalbladet så vittig bemerket ved en anledning.
Lokalene var da heller ikke tenkt som noen permanent løsning, og da Fin
stadgården sto ferdig, fikk man sjansen til en forandring. Fra 19. mars 1973
har filialen holdt til der, og både kunder og betjening kunne ta i bruk nye
og langt mer hensiktsmessige lokaler.
På Ørmelen ble det montert datautstyr som ved hovedkontoret, og dette er
senere utviklet og modernisert flere ganger.
Man la vekt på å utstyre filialen slik at det ekspedisjonsmessig kunne utfø
res de samme tjenester der som på hovedkontoret. Filialen har installert natt
safe som forretningene i strøket har god nytte av, og det er neppe tvil om at
filialen har vært og er en viktig del av det pulserende dagligliv på Ørmelen.
Av sikkerhetsmessige grunner får vi nye seddelutgaver fra tid til annen. Disse sedlene
brukes ikke lenger, men er fortsatt gyldige. Fra 1984 ble det slutt på tikronere av
papir, istedet fikk vi tikronersmynter.


----
248 Vsb
----
Bakgrunnen for filialen i Vinne som kom i 1979, var noe av det samme som
på Ørmelen. Verdal Sparebank feiret sitt 125 årsjubileum, og et av tiltakene
i jubileumsåret var ekspansjonen i Vinne.
Filialen var tenkt som en service til folk som bodde i det etter hvert store
boligfeltet og ellers til nærmiljøet i Vinne. Både Verdal Samvirkelag og Post
verket etablerte seg i området og Sparebanken holdt til i leide lokaler av Sam
virkelaget.
Dessverre var ikke filialen i Vinne liv laga. Besøket ble ganske enkelt for
lite, så det hele ble ikke regningssvarende. Sikkerhetsmessig var løsningen
med enmannsbetjent filial uheldig - både fra bankens og de ansattes syns
punkt. Ytterligere betjening ville bare bety en enda svakere inntjening. Med
dette i tankene var det kroken på døra i mars 1985.
SAGT OM PENGER
Pengar kan vera ei forbanning, men du finn alltid dei som er viljuge til å ta
over forbanninga.
(Ivar Eskeland)
Pengar er ikkje alt, men dei er overlag greie å ha når du ikkje har kredittkort.
(Ivar Eskeland)
Rik eller fattig - det er gildt å ha pengar.
(Ivar Eskeland)

----
249 Vsb
----
STYRING OG ORGANISASJON
Forstanderskap og styre
Den første sparebanklov som kom i 1824, inneholdt ingen regler for hvor
dan bankene skulle organiseres, ei heller om virksomheten generelt. Stifterne
av Værdalens Spareskillingsbank med herrene Rygh, Monrad og Borgen i
spissen, sto altså forsåvidt fritt, da de skulle utarbeide bankens første plan
eller vedtekter ved starten i 1854.
Imidlertid fulgte det bestemte rettigheter med loven, som igjen var betinget
av offentlig godkjennelse av den enkelte banks vedtekter. En av disse rettighe
tene var at banken kunne ta 5% årlig rente på utlånsmassen, og innkassere
renten forskuddsvis for hvert halvår.
Myndighetene var som vi forstår, sikret en viss innflytelse på regelverket
for sparebankene og deres oppbygning med bakgrunn i denne godkjennings
fullmakten. Vår banks 1. plan ble bifalt ved kongelig res. av 8. april 1856.
Da vedtektene for Værdalens Spareskillingsbank skulle føres i pennen,
hadde initiativtagerne ingen offentlige normalvedtekter å se etter. De kom
ikke før i 1860.
Trolig har vedtektene for Levanger og Skogns Sparebank og Trondhjems
Sparebank, tjent som en mal for vår bank. Flere av paragrafene i vedtektene
her er nemlig ordrett formulert som Levangerbankens.
Vi tar neppe mye feil når vi tror at landhandler Monrad var den som sørget
for forbindelsen med Levanger. Han var som vi har nevnt tidligere en av stif
terne av sparebanken på Levanger og medlem av det første forstanderskapet
der.
Sparebankens organisasjonsform er omtalt i flere av vedtektenes paragra
fer. Bankens øverste myndighet eller overordnede organ er forstanderskapet,
også kalt overbestyrelsen i de aller første driftsår.
Forstanderskapets viktigste oppgaver er å fastsette bankens vedtekter, velge
styre og kontrollkomite, fastsette bankens årsregnskap og føre kontroll med
bankens virksomhet.
Verdal Sparebanks vedtekter fra 1878 hadde ingen nye bestemmelser som
endret bankens organisasjon. Antallet forstandere skulle fortsatt være minst
30, og styret eller direksjonen besto av fem medlemmer.
Bestemmelsen i bankens første vedtekter om bot til de «directeurer» som
uteble fra et møte uten gyldig grunn ble imidlertid tatt bort.

----
250
----

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

----
251 Vsb
----
Noen år senere (1887) kom det en ny sparebanklov. Nå ble det for første
gang i lovs form fastsatt regler for sparebankenes organisasjon og virksom
het. Loven innførte bl.a. forbud mot «selvsupplering» av forstanderskapet.
Den innførte også bestemmelser som skulle hindre at bankens ledende tillits
og tjenestemenn, misbrukte sin stilling til å skaffe seg eller andre lån uten
tilstrekkelig sikkerhet.
Den nye sparebankloven gjorde det igjen nødvendig med en gjennomgang
av vedtektene, og i 1890 vedtok forstanderskapet for 3. gang nye vedtekter.
Disse ble imidlertid først stadfestet og gjort gjeldende i 1895.
Styret trolig fotografert i 1944 (90-årsjubileet). Ev. foran Jon M. Suul, Eliseus Muller,
Karl E Hermann og O. P. Hallon. Bak f.v. John O. Wohlen og Carl Braarud.
Som vi også har nevnt under omtalen av den aktuelle tidsperioden, fikk
banken fra da av navnet Værdalens Sparebank. Forstandernes antall ble nå
satt til 24, og vi merker oss ellers at «Bankens betjente kan ikke være for
standere».
Om sparebankloven fra 1924 heter det at den trakk opp et skarpere skille
mellom forstanderskap og styre. La oss se litt på styrets oppgaver.
Styret skal lede sparebankens virksomhet i samsvar med lover, vedtekter
og nærmere forskrifter, som blir gitt av forstanderskapet. Styret har ansvaret
for driften eller forvaltningen av banken, slik at det skal sette ut i livet vedtak
som blir fattet i forstanderskapet.


----
252 Vsb
----
Oppgaven som medlem av styret har nok endret karakter i årenes løp. I
mange år var styrets medlemmer langt mer direkte i kontakt med bankens
kunder, enn tilfelle har vært senere. Iflg. vedtektene skulle «tyende» (to) av
dem turvis inspisere inn- og utbetalingene. Av et vedtak i forstanderskapet
fra 1918 framgår det at styret «har å ordne med kontorpersonale, og en direk
tør (styremedlem) har å være tilstede i banken i kontortiden hverannen dag».
Underskriftene i gamle innskuddsbøker er et bevis på at så har skjedd, idet
de er undertegnet av ett/to styremedlem og kassereren. Vi kan med rette si
at styrets medlemmer sammen med kassereren var bankens ansikt utad. Både
bankens regnskapsbøker og kassebeholdning skulle legges fram for de to sty
remedlemmene for kontroll «før forretningernes begynnelse».
Ordningen med to ekspederende styremedlemmer ble endret til «minst ett
medlem», da vedtektene fra 1890 trådte i kraft fem år senere. Vi merker oss
at den samme regel også kom med i 1925, da vedtektene atter en gang var
gjenstand for endringer. På det tidspunkt var det ansatt banksjef som iflg. §
10 i vedtektene skulle ha den daglige ledelsen av banken. Det kan synes som
om tanken med de arbeidende styremedlemmene var å styrke den interne
kontroll i banken.
Hvordan fungerte så bankens organisasjon i praksis? Kan det tenkes at for
slag fra styret møtte motbør i forstanderskapet?
Ved 100-årsjubileet satt disse i styret foran f. v. O. R Hallan, Carl Braarud og Jon
M. Suvl. Bak f .v. Johan Hofstad, Leif Lykke og Arne Voll.


----
253 Vsb
----
Rundt styrets bord ved neste milepel - 125 år - er følgende -f.v. John J. Wohlen, Arne
Voll jr. , Ole Holan, Tormod Hofstad, Torgeir Næss, Kåre Lein og Jan Juberg
Ut fra de protokoller en har gjennomgått er det lite som tyder på noen store
motsetninger. Det synes som om styrets medlemmer hadde forstanderskapets
fulle tillit, og det var sjelden at noen opponerte mot de forslag som ble
framsatt.
En sak som nok skapte adskillig diskusjon i forstanderskapet, var da fu
sjonsplanene med Levanger og Skogns Sparebank var oppe til behandling i
1972.
Forstanderskapet var ellers ikke kjent for å være et forum for de store og
lange debatter, sjøl om dette har endret seg noe med åra. Tidligere var det
nærmest uhørt om noen forlangte ordet under møtene.
Fra tidlig på 1960-tallet fortelles det om en nyvalgt forstander som debuter
te med å stille et spørsmål til regnskapet som ble lagt fram. Forsamlinga var
nærmest rystet.
Ved valg av tillitsmenn ble det lagt vekt på at man skulle få med represen
tanter fra alle deler av bygda. Vi merker oss ellers flere eksempler på at det
er valgt tillitsmenn fra samme familie i både to og tre generasjoner. Det er
altså ingen mangel på kontinuitet.
Hvilke yrkesgrupper var det som var representert i forstanderskapet?
Det overrasker neppe noen at gårdbrukerne var i stort flertall omkring 1950
og 1960. Av forstanderskapets 24 medlemmer var hele 20 gårdbrukere i 1960.
Gruppen var redusert til 14 i 1970 og ti år senere satt det bare 6 gårdbrukere
i forstanderskapet. Det øvrige næringsliv hadde flertallet i 1975, da hadde
også omsider lønnskontokundene fått sine representanter.
De forskjellige yrkesgruppers representasjon i forstanderskapet utviklet
seg nærmest som et speilbilde av utviklingen i bygdas næringsliv. Det var
bare en forskjell: I banken var man naturlig nok på etterskudd, idet forstan
derskapets medlemmer velges for 4 år.


----
254 Vsb
----
Fra tunet på Garnes tidlig i 1920-åra. Her var det landhandel, skyss-stasjon og gjest-
giveri. Tre av eierne satt i tur og orden i bankens styre.
Ole Garness (1819-1903) Nils Garness (1847-1931)
var en av stifterne og sty- styremedlem 1889-1909.
remedlem 1855-1877. Gårdbruker på Garnes
Gårdbruker på Garnes 1884-1916.
1843-1884.
John 0. Wohlen (1880-1959)
styremedlem 1939-1953.
Gårdbruker på Garnes
1916-1939.
Etter som utviklingen gikk i retning av større og geografisk mer omfatten
de sparebankenheter, var det viktig å opprettholde sparebankenes naturlige
og tradisjonelle tilknytning til nærmiljøet. Ved revisjon av sparebankloven i
1977 ble det derfor gitt anledning til å opprette de såkalte lokale forstan
derskap.

 

----
255 Vsb
----
I skrivende stund (1990) har imidlertid utviklingens pendel svingt i motsatt
retning. Sparebanken Midt-Norge har nå under behandling Hilmoutvalgets
forslag om nedleggelse av de lokale forstanderskap. Spørsmålet om de lokale
styrer skal bestå er også oppe til debatt. Region Inn-Trøndelag går inn for:
Lokale og regionale forstanderskap avvikles, men lokale styrer beholdes og
med samme ansvarsforhold som idag.
Så gjenstår det da å se om endringene som er foreslått får gjennomslag,
og om sparebankene i Midt-Norge i framtida med rette kan kalle seg «bygde
banker».
Det vil føre for langt å omtale hver enkelt tillitsmann som opp gjennom
årtiene har fungert i Verdal Sparebank. Vi har likevel lyst til å gjøre ett unn
tak, og vi tenker da på Eliseus Muller.
Muller kom inn i forstanderskapet alle
rede i 1904 og var medlem av tilsynsko
miteen fra 1905 til 1909. Han var medlem
av styret i en årrekke og styrets formann
fra 1922-1953. Vi nevner ikke Muller spe
sielt bare for hans lange funksjonstid i
banken, men også fordi han i tillegg had
de mange andre krevende og viktige opp
gaver å ta seg av både i og utenfor bygda.
Stortingsmann, ordfører, formann i styret
for Verdal Aldersheim er bare noen av
hans mange verv. Og sist, men ikke minst
var han en dyktig gårdbruker på Vist
nedre.
Som politiker gikk han aldri til angrep
på noen - det lå ikke for ham. Det er nep
pe noen tvil: Muller var en hedersmann
og et overskuddsmenneske, som nøt stor
anerkjennelse i vide kretser. En mann
Eliseus Muller, formann i styret
1922-1953.
som også Verdal Sparebank fikk dra nytte av gjennom mange år.
Følgende har vært formenn i forstanderskapet:

 

 

 

 


----
256 Vsb
----
Banksjefen har den daglige ledelse og skal følge den instruks og de pålegg
som styret i banken gir.
På tross av Verdal Sparebanks lange historie har banken bare hatt to bank
sjefer fram til den første fusjonen i 1980. En av forklaringene på det er at
banken ble drevet uten banksjef helt fram til 1920. Som allerede nevnt var
styrets medlemmer langt mer involvert i den daglige drift før den tid, samti
dig som bankkassereren nok har spilt en viktigere rolle i bankens ledelse.
Carl Braarud f. 18. april 1892 var den første banksjef, og han ble ansatt
den 15. juni 1920. Han og hans betydning for Verdal Sparebank er omtalt
tidligere, kanskje mest i avsnittet: - Problemer for bankvesenet.
Gjennom sitt mer enn 40-årige virke som banksjef i Verdal, lærte han det
meste om sine sambygdingers økonomiske stilling. En som kjente ham godt
hevder at han kunne ha foretatt «ligning» av hver eneste verdaling i blinde.
Banksjef Carl Braarud.
Banksjef Torgeir Ncess.

 

 

 

 

 


----
257 Vsb
----
Carl Braarud ledet banken forbi mange skjær i mellomkrigstida, og under
2. verdenskrig var nok en spesiell lederstil nødvendig. Braaruds siste perio
de som banksjef ble preget av gjenreising og oppbygging i etterkrigsåra med
en stor økonomisk vekst. Like før han gikk av med pensjon kunne han glede
seg over at det lenge planlagte nybygg sto ferdig.
Da Torgeir Næss ble ansatt som banksjef fra 1 . april 1963, var det mange
og store utfordringer å satse på.
Næss var født på Inderøy 31. januar 1924. Etter å ha gjort unna artium
og eksamen ved Trondhjems Handelsgymnas (ettårig studentlinje), begynte
han som assistent i Stod og Steinkjer Sparebank i 1946. Han ble kasserer
i 1952, og seks år senere fikk han jobb som direksjonssekretær. I 1960 tok
han eksamen ved Den Høyere Bankskole, og ble året etter sjef for Christia
nia Bank og Kreditkasses avdeling på Tynset. Derfra kom han til Verdal som
banksjef i 1963.
I Torgeir Næss sin periode skjedde det utrolig mye både i bygda og ban
ken. Vi skal ikke gå nærmere inn på detaljene her, det er nok å minne om
Akers etablering og alt det som den førte med seg. Forøvrig kan man lese
mer om dette og andre hendelser under avsnittet: - Store utfordringer.
Men en ting er klart: Torgeir Næss fikk god bruk for sin enorme arbeids
lyst og sin evne til å stå på når det trengtes som mest.
Revisjon og kontrollkomite
Blant de ting som skulle foregå på den årlige generalforsamling i desem
ber var valg av en revisor og en varamann. Samtidig valgte man også tre
desisorer, som skulle «gjennomgaa de gjorte Antegnelser, og de derpaa af
givne Besvarelser med Vedtegninger, samt at decidere Regnskabet». Deci
dere betyr å avgjøre, spesielt om revisjonsbemerkninger gir grunn til videre
forføyninger. Regnskapet skulle dessuten være ferdig til revisjon innen 1.
april. Slik var bestemmelsene i bankens første vedtekter.
Vedtektene fra 1878 sier imidlertid at det skal velges to menn til å revidere
bankens regnskap. Revisorene skulle bl.a. kontrollere kassabeholdningen,
gjeldsdokumentene og andre verdipapirer. I sin innstilling var det revisors
plikt å gi melding om sine erfaringer.
Hvem som var valgt til revisor i de første 25 år er noe uklart, og det er
heller ikke utbetalt noe honorar for revisjon før i 1873. Da fikk kaptein Holst
og Carl J. Sættem utbetalt 16 spd. (kr. 64,-) hver for å ha revidert regnskapet
for 1872. Seks år senere var honoraret øket til kr. 100,- på hver.
Etter vedtektsendring i 1925 fikk man fast ansatte revisorer, og fra 1927 var
det Ludvig Reitan og Ole Rostad som hadde ansvaret for denne delen av
bankvirksomheten. Den økende aktivitet ellers i banken skapte sjølsagt også

----
258 Vsb
----
større arbeidsmengde for revisjonen, og fra 1952 ble det ansatt revisor i hel
dagsstilling - Einar Wisth. 1 1965 måtte imidlertid Wisth slutte p.g.a. svikten
de helse, og Torgny Iversen ble ny revisor.
Hieronymus Heyerdahl Wessel, kanskje
best kjent som lensmann Wessel. Bankens
revisor 1879-1912 og formann i forstander
skapet 1896-1911.
Den generelle utvikling for regn
skapsførsel og innføring av elektro
nisk databehandling (EDB) har et
ter hvert skapt større krav til fag
kunnskaper også på dette området.
Ved lov om revisjon og revisorer
kom bestemmelsen om de såkalte
registrerte revisorer i 1964. 1 spare
banklovens § 34 er sparebankene
pålagt å ha statsautorisert eller re
gistrert revisor. Iversen ble regi
strert revisor i 1968.
Revisors hverdag er ikke lenger
preget av den evindelige kryssing
av bilag. I de senere år har man fatt
andre former for kontroll, og den
interne kontrollen i bankene er
bedret.
Fortsatt er revisors hovedoppga
ve å revidere regnskapet og påse at
årsoppgjøret blir avgitt i samsvar
med sparebanklovens og Bankin
speksjonens bestemmelser.
Følgende har hatt ansvaret for bankens revisjon
H. H. Wessel 1879 - 1912 A. Rostad
1879 - 1912 A. Rostad 1917 - 1919
A.C. Aagaard 1879 - 1885 Ludvig Reitan 1919 - 1934
M. Eggen 1885 - 1917 Ole Grande 1934 - 1952
1912 - 1916 Einar Wisth 1952 - 1965
Ole Rostad 1926 _ {952 Torgny Iyersen 1%5 _ 1980
N. Skrove 1916 - 1926
Foruten revisjonen skal en sparebank ha enda en kontrollinstans - en til
synskomite, eller som det heter idag - kontrollkomite. Denne komiteen ble
ikke lovbestemt før i sparebankloven av 1887. Forstanderskapet ble da på
lagt å velge tre menn som uanmeldt og til übestemte tider skulle gjennomgå
bankens bøker og verdipapirer. En annen av komiteens oppgaver var å fore
ta kassakontroll. Kontrollene skulle skje en gang hvert halvår, og styremed
lemmer eller revisjonen kunne naturlig nok ikke sitte som medlemmer av
kontrollkomiteen .


----
259 Vsb
----
Årlig valg av revisor var en av forstanderskapets oppgaver før 1925.
Også på dette området har det naturligvis vært behov for endringer under
vegs. Reglene om antallet komitemedlemmer ble i 1970 endret til «minst
tre», samtidig ble også bestemmelsen om de beholdningskontrollene, kassa
tellingene osv., som var pålagt komiteen, tatt bort.
Verdalsboka — 17


----
260 Vsb
----
Av kontrollkomiteens oppgaver kan nevnes: Gjennomgang av styrets pro
tokoll, revisjonsprotokollen, revisors beretning og prøve sikkerheten for
forskjellige utlån. Med andre ord: Påse at forvaltningen av sparebankens
midler foregår etter gjeldene lover og regler.
Da fusjonen mellom Sparebanken Midt-Norge og Sparebanken Inn-Trøn
delag var et faktum i 1988, ble kontrollkomiteenes arbeide omorganisert. I
dag har vi regionale kontrollkomiteer som får sine instrukser fra hovedkon
trollkomiteen. Ved avviklinga av den lokale kontrollkomiteen hadde den alt
så vært i virksomhet i 100 år.
Denne lille gjennomgang og gløtt inn i Sparebankens styring og organisa
sjon, er imidlertid ikke noe fullstendig bilde av det som er passert.
Vi kan konkludere med at bankens vedtekter er endret flere ganger under
vegs - både for å stemme overens med sparebankloven, og for å tilpasse
bankens drift og organisasjon til den utvikling som er skjedd ellers i sam
funnet.
Einar Wisth, bokholder 1941-1952 og
revisor 1952-1965.
Torgny Iversen, revisor 1965-1980.


----
261 Vsb
----
PERSONALET
Noen inngående beretning om personalet som har arbeidet i Verdal Spare
bank gjennom alle år, vil føre for langt i denne sammenheng. Men likevel
- som allerede nevnt i innledningskapitlet, kan kanskje menneskene bak det
hele være vel så interessante som alle de tørre tall man gjerne forbinder med
en banks virksomhet.
Mang en verdaling har nok ofte satt nærmest likhetstegn mellom institusjo
nen Verdal Sparebank og personen Carl Braarud sen. Han ble på folkemunne
ofte kalt Kalle Banken, uten at det lå noe negativt i det. Han kjente nærmest
alt folk i bygda, og alle kjente ham. Han var banksjefen som trakk i trådene
og hadde sin vektige andel i både små og store avgjørelser.
Men en annen som også var like kjent blant bygdefolket, var Helge Reitan.
Han var den utøvende som i praksis hadde den direkte kontakten med kunde
ne i skranken.
Reitan som ble født i 1904, tok middelskoleeksamen på Steinkjer i 1921 og
ble ansatt som assistent i Verdal Sparebank året etter. Fra 1934 ble han ansatt
som bankens kasserer, en jobb han hadde til han gikk av med pensjon i 1968.
Reitan var altså ansvarlig for bankens kontantbeholdning gjennom mange år,
og presterte etter hvert en utrolig rask pengebehandling. Når han satte igang
sin «tellemaskin» (tre fingre) gikk det unna, og før kunden fikk sukk for seg,
var store seddelbunker opptalt og kontrollert.
Tømming av sparebøssa var gjerne en årlig foreteelse blant bankens yngste
kunder. Samtlige bankbøker ble ført for hånden den gang, og måtte signeres
av to funksjonærer hver gang de var i bruk. Et besøk i banken var med andre
ord både høytidelig og omstendelig. Reitans signatur som ble påført med en
egen snert og presisjon ble lagt merke til, når bankboka omsider ble utlevert
av kassereren bak glassveggen.
Rekrutteringen til personalet i Verdal Sparebank har for de flestes vedkom
mende skjedd fra bygda. Banken har vært en sikker og trivelig arbeidsplass
i alle år, sjøl om det er en kjensgjerning at arbeidsplassene i bank generelt
er noe mer utrygge ved inngangen til 1990-åra.
På tross av bra forhold på arbeidsplassen, fant personalet det både riktig
og naturlig å bli medlemmer av Norske Bankfunksjonærers Forbund i 1958.
Dette falt ikke riktig i smak hos ledelsen den gang, men ble likevel akseptert

----
262 Vsb
----
etter en tid. Tillitsmannsapparatet ble innarbeidet og har vært et hendig og
nyttig redskap, såvel for personalet som for banken.
Helge Reitan, bankens kasserer
1934-1968.
Magne Malmo, bokholder 1952-1985.
Et annet noe omstridt tiltak - lørdagsstengte banker - ble gjennomført fra
1. november 1968. Det var ikke snakk om noen nedsettelse av arbeidstida -
og man fikk langåpent på torsdager som en kompensasjon.
Revisjonen av sparebankloven i 1977 markerer en milepel i forholdet spare
bank/ansatte. Da fikk nemlig de ansatte representasjonsrett i forstanderskap
og styre. I paragraf 8 står det:
De ansatte i banken velger blant de ansatte en fjerdedel av forstander-
skapets medlemmer og en fjerdedel av varamedlemmene.
I paragraf 14 om valg av styret heter det videre:
I banker som har 15 ansatte eller flere, velges ett av styremedlemmene
blant de ansatte i banken.
Som et ledd i den alminnelige demokratiseringen av næringslivet var turen
også kommet til sparebankvesenet.
Arbeidsområdet for den enkelte stilling i bankene i sin alminnelighet har
endret seg med åra. I vår bank hadde kassereren fra starten og i mange år
framover flere administrative oppgaver. Etter at man ansatte banksjef i 1920,
var imidlertid den daglige ledelse hans ansvar. Kassereren på sin side skulle
stå for alle ut- og innbetalinger, føre den foreskrevne kassabok og ha ansvaret
for bankens kassabeholdning. Kassereren undertegnet også på bankens vegne
alle ekspedisjoner sammen med banksjefen.
Bortsett fra en kort periode før 1920, da Kaare Landfald hadde tittel som
bokholder, kan en ikke se at det ble opprettet bokholderstilling før i 1941.

 

----
263 Vsb
----
Banksjef og funksjonærer ved 100-årsjubileet i 1954. Foran fv. Helge Reitan, Carl
Braarud og Einar Wisth. Bak f .v. Carl Braarudjr., Karen J. Østduun Ingebrigtsen,
Torgny Iversen og Magne Malmo.
Skrankepersonalet i 1979. Ev. Håkon Alstad, Karin Guddingstua, Brit Kari Y. Hagen,
Svein Arne Flyum, Berit Christiansen, Eva Holan Wiseth, Kari Nordli og Solveig
Ness.

 

----
264 Vsb
----
Med dette som bakgrunn, synes det rimelig at kassereren også deltok i ban
kens bokføring.
Endringer i organisasjonsmønsteret har også senere ført til noe omlegging.
I tillegg til ansvaret for bankens kassabeholdning (norsk og utenlandsk) er
dette noe av hovedkassens oppgaver idag: Nattsafetjenesten, klargjøring av
sedler for minibankene, forskjellige avregnings- og avstemmingsoppgaver
osv.
Disse har vært bokholdere i Verdal Sparebank
Einar Wisth 1941-1952
Magne Malmo 1952-1985
Følgende har vært kasserere i Verdal Sparebank:
Carl J. Sættem 1854-1872
Anton B. Monrad 1872-1873
Peter A. Borgen 1873-1886
1873-1886
Disse hadde også tildels
administrative oppgaver.
Johs. Monrad 1886-1888

Carl Johan Braarud 1888-1918
Katrine Braarud 1918-1920
1918-1920
Kåre Landfald
Helge Reitan
Solveig Ness
1920-1934
1934-1968
1968-
Følgende har vært ansatt i Sparebanken:
Albertsen, Ruth
Bakken, Anne Marie
Bakkenget, Eli
Bergstad, Bodil
Bjerkem, Berit Larsen
Borgen, Peter A.
Brøndbo, Astrid
Braarud, sen., Carl
Braarud, jr., Carl
Braarud, Katrine
Braarud, Carl Johan
Eggen, Martin
Eidem, Toralf
Ellingsen, Torvald
Flyum, Svein Arne
Frisli, Anne-Margrete
Grande, Ole
Hofstad, Jens
Holberg, Anne G. Prestmo
Husby, Odd
Indahl, Leif
Ingebrigtsen, Karen J. Østduun
Iversen, Rolf M.
Iversen, Torgny
Johnsen, Signe
Landfald, Kaare
Letnes, Jan
Malmo, Magne
Monrad, Anton B.
Monrad, Johs.
Måøy, Birger
Ness, Solveig Skavhaug
Næss, Torgeir
Pedersen, Trond
Ravlo, Turid
Reitan, Helge

----
265 Vsb
----
Reitan, Ludvig
Rostad, Ole
Rostad, A.
Seines, Aud
Skavhaug, Johan
Skrove, N.
Steinsmo, Pauline
Sættem, Carl J.
Vada, Torstein
Varslott, Ola
Vollan, Elfrida
Ansatte pr. 1. januar 1991:
Aksnes, Stein
Alstad, Håkon
Aulie, Hege
Bangstad, Elsa
Bjartnes, Sturla
Christiansen, Berit
Einarsen, Elin Sakshaug
Fikse, Eva Maja
Grevskott, Eli
Guddingstua, Karin
Hagen, Brit Kari
Hallem, Aud Elin
Hanssen, Aud
Haugen, Marit H. Einarsen
Hjeltereie, Stein Erik
Juberg, Jan Torstein
Juul, Aasta
Krieg, Ann
Kvernmo, Kenny Holger
Larsen, Odd Magne
Lein, Signe
Letnes, Sissel
Lyng, Solbjørg Elisabeth
Woll, Tore D.
Weisæth, Johan
Wessel, H.H.
Westerdahl, Inger
Winnberg, Mary
Wiseth, Eva Holan
Wisth, Einar
Aagaard, A.C.
Aamo, Inger A. Holmvik
Aarstad, Eva
Mathisen, Bodil
Mikkelborg, Arnfinn
Musum, Bjørn Idar
Musum, Berit Marie
Myrvang, Kjell Morten
Ness, Solveig
Nordli, Kari
Seines, Svein Edvard
Seines, Bjørg
Sende, Bjørg Astrid
Sigurden, Kjell Woll
Sivertsen, Edvin
Solvik, Berit
Svensson, Inge
Tiller, Svenn Tormod
Trønsdal, Ingebjørg
Valstad, Line Grethe
Valstad, Idar
Vatterholm, John
Vinne, Siri-Gunn
Wohlen, Mai-Britt
Årstadvold, Hanne

----
266 Vsb
----
GAVETILDELINGER OG JUBILEUMSFOND
En sosial profil har gjennom tidene vært et kjennetegn for sparebankvese
net. Dette har gjort seg utslag på flere vis. Tidligere banksjef Torgeir Næss
forteller at man bl.a. tok sosiale hensyn ved bevilgning av lån.
Mest har kanskje utdelinga av gaver til såkalte almennyttige formål vist
sparebankenes vilje til å tenke og handle sosialt. Skolene i bygda var av de
aller første som fikk nyte godt av Verdal Sparebanks midler. Senere er et utall
formål både offentlige og humanitære, tilgodesett med større og mindre be
løp opp gjennom åra. Fram til 125-årsjubileet i 1979, var det utdelt gaver for
mer enn 700.000,- kroner. Ved nær sagt alle slags felles økonomiske løft som
skulle takes, var det naturlig for bygdefolket å gå til banken. Like naturlig
var det for banken å bidra med det man i.h.t. vedtektene hadde høve til, nem
lig en viss prosent av overskuddet.
Her er et lite eksempel på gaveutdeling fra Verdal Sparebank: Nordahl Rolfsens lese
bok er gitt til skolen i Vera.

 

 

----
267 Vsb
----
Bankens første bidrag til almen
nyttige formål var kr. 100,- til
Olavsstøtta på Stiklestad.
- og på Stiklestad blir det sikkert behov for flere bidrag før dette bygget står ferdig.

 

----
268 Vsb
----
Formålet kunne være så forskjellig, fra restaurering av Stiklestad Kirke til
drift av bygdas sykepleieforeninger, fra svømmehall på Øra til badstue i Inn
dalen og mange flere.
Dagens situasjon er imidlertid en annen. Trangere økonomi og bankenes
store tap generelt, har nødvendiggjort en omlegging av ordningen med gaver
og tilskudd til foreningslivet. De har nå mer karakter som avtaler med gjen
ytelser i form av reklame. Banken betaler annonser ved forskjellige arrange
ment, og fortsatt gis det såkalte dåpsgaver til alle barn født i Verdal kom
mune. Konfirmantene far også litt oppmerksomhet, så mulighetene for gaver
er fortsatt tilstede.
Sparebankens jubileum i 1979 ble markert på forskjellig vis. Et stipendie
fond på kr. 100.000,- til fremme av bygdas næringsliv er et eksempel på det.
Rentene av kapitalen i fondet skal deles ut til personer som arbeider i næ
ringslivet i bygda, «som ønsker å utdanne seg videre eller på en annen måte
vil søke å dyktiggjøre seg for sitt arbeide. Utdeling skal kunne skje både til
ansatte og til selvstendig næringsdrivende i jord- og skogbruk, industri,
håndverk, handel og annen næringsvirksomhet».
Til nå er ti personer tilgodesett av fondet, og det er ialt utdelt kr. 100.000,-.
Dåpsgaver til alle barn født i Verdal har banken gitt i mange, mange år, og mange
forskjellige sparebøsser har vært i bruk.


----
269 Vsb
----
KOMMUNEN OG BANKEN
Som vi har nevnt i innledningskapitlene til denne boka, var Verdal kom
mune blant bankens aller første kunder ved starten i 1854. Ja, allerede sam
me år innfridde kommunen et lån man hadde tatt opp i en låneinstitusjon i
Trondheim ved å låne penger i den nystartede bygdebanken. Med ordfører
Ole Hage i spissen var det mange blant de kommunevalgte som også var akti
ve da Sparebanken ble startet.
Banksjef Carl Braarud forteller i sin beretning til bankens 75-årsjubileum
(1929) om forholdet til kommunen. Sparebanken hadde til da skaffet kommu
nen lån til kommunekassen, elektrisitetsverket, kornmagasinet og skolene.
Renten lå på 1/2 % under vanlig utlånsrente. Forøvrig var nok skolene blant
dem som rett ofte ble tilgodesett når det gjaldt støtte til de forskjelligste for
mål. Verdal kommune oppnådde også fra tid til annen rentefrie lån.
Ved Verdal Sparebanks 100-årsjubileum skrev Adresseavisen om bankens
nære tilknytning til bygda, og karakteriserte banken som en løftestang for
bygdas næringsliv. I all beskjedenhet må man vel kunne si at dette har kom
met Verdal kommune og dens befolkning tilgode.
Da industrietablering og Akerutbygging endelig var et faktum tidlig i
1970-åra, fikk Verdal kommune økonomiske utfordringer på løpende bånd.
Alt har som kjent sin pris, og kostnadssida måtte ha sin løsning både for små
og store prosjekter.
For å høre litt mer om dette fra kommunens side har vi kontaktet Karl
Ydse, som var ordfører fra 1969 og til 1976.
Ydse nevner straks den store befolkningstilveksten som på det meste var
5-6% årlig. Dette var bortimot topp i landsmålestokk, og gjorde en utstrakt
utbygging av boligområder nødvendig. Verdal kommune fikk store utgifter til
grunnlagsinvesteringer (vann og kloakk), men ingen sto på venteliste når det
gjaldt byggeklare tomter, fortsetter han.
Boligbygging og fornyelse av skolene i bygda gikk nærmest hånd i hånd,
og man bygde omtrent en skole hvert annet år på denne tida.
Til alt dette trengtes både økonomisk rådgivning og lånemidler, og her var
Verdal Sparebank den naturlige samarbeidspartner for kommunen, sier Ydse.
Torgeir Næss var en sentral skikkelse og en nøkkelperson i denne sammen
heng. Han hadde kontakter med finansinstitusjoner utenfor bygda som kunne
skaffe kommunen lån, hvis lokalbanken ikke strakk til.

----
270 Vsb
----
Verdal Sparebank og Torgeir Næss betydde kolossalt mye for Verdal kom
mune - i denne for kommunen og bygda så viktige periode, sier Karl Ydse
til slutt.
Luftfoto av Øra og Ørmelen tidlig i 1970-åra.


----
271 Vsb
----
DE STORE ENHETER —
ENDRINGER I SPAREBANKVESENET
Den første offentlige komite som tok for seg sparebankstrukturen ble opp
nevnt så tidlig som i 1960. Behovet for sammenslutninger eller fusjoner ble
fastslått allerede da, og ett av argumentene var kredittforsyninga i distriktene.
Både Bankkomiteen og Finansdepartementet var enige om at sammenslut
ningene skulle gjennomføres på frivillig grunnlag. Departementet på sin side
uttalte i en Stortingsmelding at den også fant det påkrevet med en hurtig kon
sentrasjon i sparebankvesenet. På dette tidspunkt var det 598 sparebanker i
hele landet og mange av disse var svært små. Fram til slutten av 1920-åra fan
tes det sparebanker i praktisk talt alle bygder og byer i Norge (1929 = 633
sparebanker).
I Stortinget ga også finans- og tollkomiteen sin tilslutning til innstillinga
fra Bankkomiteen av 1960 og fant det naturlig med bare en sparebank i hver
kommune.
1960-åra vil bli husket bl .a. for de mange kommunesammenslutninger,
skolesentralisering osv. Man så på de store enheter som framtidas løsen, og
bankvesenet var altså heller intet unntak i så måte.
Den såkalte Områdekomiteen av 1965 (oppnevnt av Sparebankforeningen)
kom i 1967 med konkrete forslag til nye sparebankenheter. Komiteen tok sikte
på at sparebankene fortsatt skulle være distriktsbanker, men likevel gjennom
oppbygginga av sin organisasjon beholde den lokale tilknytning.
Områdekomiteens innstilling nådde også Verdal Sparebank og ble behand
let av styret i august 1968. Myndighetenes ønske om en konsentrasjon av spa
rebankene på vår kant av landet, vant ikke akkurat gehør i Bygdas Bank, ikke
foreløpig. Styret fant ikke noe «påtrengende behov» for sammenslutning i di
striktet, og var ellers av den mening at sammenslutninger først og fremst bur
de drøftes i kommuner der det allerede var flere sparebanker. Styret ga også
uttrykk for at det syntes som om komiteen hadde gått noe langt i sine sam
menslutningsplaner.
Hvorfor denne negative holdning? Kanskje lå det en viss frykt for å «miste»
banken, slik at man ikke lenger var herre i eget hus? Gjennom sitt mer enn
hundreårige virke hadde Verdal Sparebank til fulle bevist sin eksistensberetti
gelse. Bare naturlig da, at man ikke sånn uten videre bet på de nye tanker.
Men utviklingen gikk fort og plutselig var industriutbygginga og alt det

----
272 Vsb
----
som den førte med seg i full gang (SIVA-utbygging vedtatt i 1968 og Aker
kom i 1971).
En stadig økende etterspørsel etter lån går som en rød tråd gjennom styrets
beretninger omkring 1970. Man anstrengte seg til det ytterste for å etterkom
me lånebehovet, men var nødt til å legge vekt på egne kunders låneønsker.
Utlån til utbygging av næringslivet og byggelån ble prioritert. Et par eksemp
ler på situasjonen:
I 1969 ble det bevilget byggelån til 100 leiligheter med tilsagn fra Hus
banken. Det var omtrent det dobbelte antall av bevilgningene året før.
Stigningen for byggelån fra 1970 til 1971 var 26 % .
For 1972 karakteriserer styret kredittbehovet som særdeles stort, og
samlet utlån steg med 31 %.
Med god hjelp av samarbeidsordninger med andre banker (særlig Felles
banken A/S), klarte man likevel å løse store finansieringsoppgaver. Ved slike
ordninger ble distriktet tilført 14-15 millioner kroner i 1972.
Konklusjonen skulle derfor bli: Store endringer i næringslivet i bankens di
strikt synes å være en direkte årsak til styrets helomvending i sitt syn på beho
vet for et banksamarbeid/sammenslutning i distriktet.
Like over nyttår 1972 foregikk det nemlig uformelle drøftinger om en sam
menslutning av de to største sparebankene i sørdelen av Nord-Trøndelag Fyl
ke - Levanger og Skogns Sparebank og Verdal Sparebank.
Ledelsens orientering til forstanderskapet i februar kom nok noe over
raskende på deltakerne, ettersom saken ikke sto på møtekartet. Forstander
skapet var stort sett positiv til tanken, og styret fikk fullmakt til nærmere ut
redninger. Oppfatningene på Levanger var også positive. Det ble valgt komi
teer til å arbeide videre med planene, noe som pågikk over et par år. Planene
strandet imidlertid, og en av årsakene var uenighet om stedsvalget for hoved
kontoret.
Mens saken nærmest lå på is her i distriktet, arbeidet man videre med pro
blemene på sentralt hold. Planleggingskomiteen eller Myrvollkomiteen som
kom med sin innstilling i 1974, var adskillig opptatt av sparebankenes mar
kedsandel av samlet innskudd i sparebankene, forretningsbankene, Postspa
rebanken og postgiro. Den hadde nemlig gått ned fra 50.3 % til 42.2 % i
perioden 1960 til 1973. Komiteen så en sammenheng mellom denne nedgan
gen og den såkalte bankstrukturen. Av sparebankvesenets mange enheter var
de fleste relativt små, mens forretningsbankene hadde sine midler mer kon
sentrert, og Postsparebanken var en landsomfattende institusjon.
Komiteen pekte på sparebankenes muligheter til å skape sterke distrikts
banker i alle fylker, og ga også en beskrivelse av de økonomiske virkningene
av sparebanksammenslutningene. Disse var bl.a.:

----
273 Vsb
----
- Større utlånsevne
- Høyere lånegrense til hver enkelt kunde
- Økt kapitaltilførsel utenfra
- Bedre driftsøkonomiske ressurser
- Muligheter for rasjonell drift
Myrvollkomiteens innstilling var en av hovedårsakene til at sammenslut
ningsplanene igjen kom i fokus i Trøndelag. Særlig karakteriseres strukturde
batten i Sør-Trøndelag som ganske heftig, mens det i vårt fylke gikk atskillig
roligere for seg. Saken ble tatt opp ved flere anledninger i Trøndelag Spare
banklag, og interessen for fusjoner her i distriktet har nok til en viss grad
sin bakgrunn i påvirkning fra sparebanklagets side.
Utviklingen i Nord-Trøndelag når det gjelder banksammenslutninger er
skjedd nærmest i tråd med såvel Sparebankforeningen som myndighetenes
syn. Men la oss bare kort ta med noen fakta om det videre forløp.
Den såkalte strukturdebatten i sparebankvesenet krevde imidlertid også en
gjennomgang på lokalt hold, og i desember 1974 orienterte banksjefen for
standerskapet i Verdal Sparebank om Myrvollkomiteens innstilling. I februar
året etter er saken igjen på møtekartet, og styret ble bedt om å drøfte innstil
linga nærmere og å komme med en uttalelse. Dette må vel kunne taes som
et uttrykk for positiv interesse for synspunktene fra Myrvollkomiteen og for
samarbeidstanker generelt.
Nærmest i regi av Trøndelag Sparebanklag ble sparebankene både i Nord
og Sør-Trøndelag inndelt i grupper innenfor naturlige geografiske og mar
kedslike områder. Hensikten var bl. a. å bedre samarbeidet mellom bankene.
Sparebankene i Inn-Trøndelag utgjorde en slik gruppe, og det første møtet
ble holdt i Verdal i januar 1977. Gruppen besto av 10 banker som alle var re
presentert ved sine daglige ledere. På møtet ble det tatt opp emner som mar
kedsføring, utlånssamarbeid, organisasjon, opplæring og målsetting.
I den arbeidskomiteen som nå ble valgt var både Torgeir Næss og Kjell
Woll Sigurdsen (den gang banksjef på Snåsa) medlemmer.
I de videre utredninger var man enige om å få fram både fordeler og ulem
per ved sammenslåing til større enheter. Behovet for å bedre samarbeidet
bankene imellom ble begrunnet med bl. a. skjerpet konkurranse, banklovens
begrensninger og evnen til å løse framtidige oppgaver for sparebankene.
Mot full sammenslåing
Med den raske utvikling og det økende kredittbehov her i Verdal til langt
ut i 1970-åra, var det nok spesielt interessant med et samarbeid på utlåns- og
likviditetssida for Verdal Sparebank. Etterspørselen etter lån var stor, på tross
av myndighetenes innstrammingstiltak. Man var nødt til å foreta en priorite

----
274 Vsb
----
ring etter formål og kundeforhold. A meta-lån* med andre banker utenfor
distriktet ble etter hvert vanskelig å oppnå, og banken maktet ikke på langt
nær å etterkomme alle lånesøknader.
I november 1978 var man kommet så langt at utkastet til samarbeidsavtale
kunne behandles i bankenes styrer og forstanderskap. Som nevnt var det i ut
gangspunktet snakk om et samarbeid/fusjon mellom 10 banker. Dette var spa
rebankene i Frosta, Inderøy, Levanger, Mosvik, Osen, Snåsa, Steinkjer, Ver
dal, Verran og Åsen.
I Verdal gikk forslagene om fusjon ganske glatt gjennom, men forøvrig er
det en kjensgjerning at det foregikk en betydelig avskalling. Hele seks banker
falt av lasset under den lokale behandlingen. Likevel pr. idag (1990) er som
kjent åtte av de ti, medlemmer av Sparebanken Midt-Norgefamilien.
De fire som ble enige om sammenslutning i 1979 var følgende:
- Inderøy Sparebank
- Snåsa Sparebank
- Steinkjer Sparebank m/Namdalseid Sparebank
- Verdal Sparebank
Alle fire bankene ble likestilte enheter i den nye banken i.h.t. Myrvollko
miteens målsetting om et desentralisert organisasjonsmønster. Lokalt sjøl
styre og beslutningsrett ble beholdt, samtidig som lokalbanken oppnådde
innflytelse gjennom sin representasjon i den sammensluttede banken. Den
nye bankens navn ble:
INN-TRØNDELAG SPAREBANK
Fra 1. januar 1980 het sparebanken i Verdal:
VERDAL SPAREBANK
Tilsluttet Inn-Trøndelag Sparebank
Bankens tid som sjølstendig enhet var slutt. De framtidige intensjonene for
den nye banken var bl. a. at man i fellesskap skulle makte både flere og større
oppgaver til beste for den enkelte bygd og for bankens kunder.
Med andre ord: Bygdebanken fra 1854 var inne i en ny og spennende epo
ke. Dette gir oss en passende anledning til å sette punktum for denne be
retning.
*
Lån som ytes av to eller flere banker sammen — ofte et samarbeid mellom en liten bank og en større.

----
275 Vsb
----
SPAREBANKEN MOT ÅRHUNDRESKIFTET
Vi lar banksjefen i 1991, Kjell Woll Sigurdsen, få ordet:
De siste årene har vært vanskelige for mange
banker. Tapene har vært store og det har gått
hardt utover egenkapitalen. Vår konsernbank
har også sine problemer med store tap.
Hvorvidt vi i fremtiden forblir en selvstendig
bank, avhenger av om vi kan tjene nok penger
til å klare oss selv. En fusjonsmodell det ofte
snakkes om er etablering av finansholdingselskaper, med bl.a. bank og for
sikring. Kanskje vår bank blir en del av en slik paraplyorganisasjon? Det er
også et viktig strategisk spørsmål om det vil være riktig vei å gå, dersom
myndighetene åpner for slike konstellasjoner.
Uansett hva som skjer av sammenslutninger, vil det fortsatt være et spare
bankkontor i Verdal - et kontor med sterk forankring og drivkraft for sin
virksomhet som bygger på den lokale sparebanks tradisjon.
Bankarbeid er å gjøre en god kundejobb, og da trenger vi erfarne og godt
utdannede bankfolk, som kan sitt fag, og som utvikler sine kunnskaper for
at banken skal være konkurransedyktig.
Det må drives effektivt og tjenes penger i et godt arbeidsmiljø. Makter vi
disse oppgaver vil det fortsatt være en slagkraftig sparebank i bygda. Alle
som har sitt arbeid i sparebanken eller tjener den som tillitsvalgt, har en sterk
forpliktelse til å føre videre det betydelige arbeid som over år er lagt ned,
siden starten i 1854.

 

----
276 Vsb
----
TRE AKTUELLE ÅR MED STORE OMVELTNINGER I VERDAL
VIST I «BLØTKAKEFIGURER».
Her kan en klart se hvordan «den industrielle revolusjon» har påvirket ban
kens utlånsmasse.
Spesielt legger vi merke til hvordan utlån til industri/håndverk økte i siste
del av 60-åra, mens boligbygginga skjøt fart i første del av 70-åra. Se også
tabellen side 203.

 

 

----
277
----

MILL KR.
210
Bankens innskudds- og utlånsutvikling fra hundreårsjubileet i 1954 til fusjonen med
Inn-Trøndelag i 1980.

 

 

----
278 Vsb
----
KILDER
Adresseavisen (Kongelig allene priviligerede Trondhiems Adressen Contoirs
Efterretning).
Amdahl, Kjell E. m/fl.: Trondhjems Sparebank 1823-1973.
Aurstad, Erling:
Berggren, Berit:
Verdal Samvirkelag - Fra ide til handling.
Artikkel i Dugnad, tidsskr. for
folkelivsgransking.
Braarud, Carl
Verdalens Sparebank 1854-1929.
Faldby, Imsen, Winge: Norsk historisk leksikon.
Fjærli, Ludv.:
Friestad, A.:
Generalplan for Verdal.
Hartmann og Lykke:
Haugdahl, Snorre:
Helland, Amund:
Hodne, Fritz:
Innherreds Folkeblad og Verdalingen.
Jensen, Munthe, Skjerstad,
Strømme Svendsen:
Kolsrud, Oluf:
Landfald, Kaare:
Levanger-Avisa (Nordre Trondhjems Amtstidende).
Meldingsblad for Verdal.
Minsaas, Johannes:
I samvirkets tjeneste.
Verdalsboka.
Musum, Einar:
Mykland, Knut:
Pettersen, Reidar:
Rygg, Nikolai:
Sandnes og Stuberg:
Sparebankforeningen
i Norge:
Norges historie.
Sparebankforeningen
i Norge:
Sparebankloven.
Stod og Steinkjer Sparebank 1852-1952.
Artikkel i Lykkesmeden.
Værdalsbrukets Historie 1640-1975.
Verdal Sparebank 1854-1954.
Norges Land og Folk.
Norges økonomiske historie 1815-1970.
Sparing og sparebankvesen i Norge 1822-1972.
Nidaros og Stiklestad, Olavsjubileet 1930.
Levanger og Skogns Sparebank 1843-1943.
Innherredsmeieriet 1973-1983.
Norges Banks historie bd. I og 11.
Bank i bygda - Snåsa Sparebank 100 år.
Sparebankvesenets fremtidige utvikling.
Sparebankstrukturen .

----
279 Vsb
----
Store Norske, leksikon (1981)
Søraa, Gerd:
— det sto i avisa 1900-1920 og 1920-1940.
Krig - okkupasjon - motstand.
Veimo, Morten:
Verdal Branntrygdelag: Protokoll.
Verdal kommune:
Verdal Sparebank:
Verdalingen.
Arkiv.
Arkiv.
Wold, Knut:
Trøndelag Sparebanklag 75 år 1915-1990.
Wærdalens Blad.
Wågø, Harald:
Verdal Sparebank 125 år.
Følgende har levert bilder til boka:
Andersson, Henning.
Berg, Thomas.
Braarud, Olav.
Dahl, Roald.
Fotografen A/S.
Fotohjørnet A/S.
Indahl, Leif.
Larsson, L. E.
Ness, Solveig.
Rindsem, Sturla.
Snekkermo, O.
Øvrige bilder: Ukjent fotograf.

----
280
----

----
281
----

----
282
----

----
283
----

----
284
----

----
289
----

----
285
----

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

----
286
----

 




 
 Bygda og biblioteket            Verdalsboka



VERDALSBOKA

Bygda og biblioteket


----
4 Bib
----
Utgiver: Verdal Kommune i samarbeid med Bygdeboknemnda, 16. november 1998.
ISBN: 82-990950-9-3.
Produksjon: Verdal Grafiske Senter as.
Trykt på 1 15 gr. Multiart Silk.
Innbinding: Gjøvik Bokbinderi as.

----
5 Bib
----
VERDALSBOKA
Bygda og biblioteket
Verdal bibliotek 1848 - 1998
Jubileumsberetning
Av
Eli Kristoffersen og Anders Bendiksen

----
6
----

----
7 Bib
----
Innhold
Forord side 7
Orientering fra Bygdeboknemnda side 8
Forfatterne side 9
Dikt, «Boken» side 11
Værdalens Communes Almuebibliothek 1848 - 1900
Innledning side 13
Den første spede spire side 16
«Værdalens Almuebibliothek» side 18
Grunnleggerne side 31
Skolesituasjonen i Verdal side 43
Bibliotekets litteraturtilbud side 49
Videre drift i årene 1849- 1852 side 57
Nygiv side 60
De nye grunnleggerne side 65
Skolesituasjonen 1869 - 1900 side 69
Bibliotekets litteraturtilbud 1869 side 72
Bibliotekets drift 1869 - 1900 side 78
Stiklestad folkeboksamling 1918 - 1972 ....side 93
Avdelingene blir en realitet side 99
Hva årsmeldingen for 1 920/2 1 kan fortelle ... side 101
Biblioteklova i 1935 side 106
Ny bibliotekar på Øra mcd mange idéer side 109
Krigens innvirkning på bibliotekdrifta side 112
1950 -Ny nytting og skifte av bibliotekar side 117
Hodestups inn i 1960-åra side 120
Biblioteket på ungdomsskolen side 126

----
8 Bib
----
Vuku folkebibliotek 1904 - 1972 side 133
1925 -og nye koster side 140
Nytt styre for Vuku folkeboksamling side 1 49
Biblioteklokale hos Martin Holmen side 152
Biblioteklokaler i ungdomsskolen side 154
Vinne folkeboksamling 1900 - 1972 side 157
1912 - tid for oppsummering side 165
1935 -ny biblioteklov og ny giv side 169
Krigsåra side 175
Inn i 1950-årene side 177
Lokalhistorisk arkiv side 183
Verdal folkebibliotek 1972 - 1998 side 191
Til åpningen 1989 side 195
Opplysningstjenesten side 201
Inf otek-prosj ektet side 202
Ung-info i Verdal side 204
Bokbussen side 205
Budsjett, bokkjøp og kommentarer side 211
Dagens situasjon side 213
«Til em bibliotekar» side 216
Personalet i jubileumsåret side 218
Kilder og litteratur side 220

----
9 Bib
----
FORORD
Det har vært vanlig i Verdal å utgi en eller annen form for beretning ved store
jubileer. Hovedutvalg for kultur vedtok i februar -97 at når biblioteket fylte
150 år, burde også det markeres med en jubileumsbok. Nå foreligger boka, -
en fin tilvekst til bygdas øvrige lokalhistorie. Den utgis derfor som en selv
stendig del av Verdalsboka.
Hovedutvalgets vedtak om en jubileumsberetning utløste imidlertid ingen
midler til skriving og utgivelse av bibliotekhistorien. Det ble derfor nødvendig
å søke støtte hos det lokale næringsliv, samt hos frivillige lag og foreninger.
Verdal historielag reagerte spontant på forespørsel om bidrag til utgivelsen.
Laget hadde fått en minnegave ved Arne Eklos båre. Minnegaven skulle gå til
lokalhistorisk arbeid i Verdal. I forståelse med de pårørende ble gaven i sin
helhet gitt til utgivelse av bibliotekets historie. Boka er dessuten utgitt med
støtte fra Verdal Samvirkelag, Rindsem mølle, Trones bruk, Woxholt bok- og
papirhus, Verdal fjellstyre, Verdal kommunale fagforening, Verdal bonde
kvinnelag, Vinne sanitetslag og Sør-Leksdal sanitetsforening.
Vi takker dere alle for bidraget!
En stor takk går dessuten til Eli Kristoffersen og Anders Bendiksen som i
løpet av det siste året har ofret mye fritid, men også en del nattesøvn, på dette
prosjektet.
De har studert protokoller og foretatt intervjuer. De har drevet detektivar
beid der de har måttet "tette hullene" hvor protokoller manglet. Mange vet
sikkert om forhold som burde vært tatt med. Vi ønsker velkommen alle nye
opplysninger. Det kan bli aktuelt på et senere tidspunkt å publisere det i en
historielags-årbok. Eller kanskje det blir mulig med en revidert utgave av jubi
leumsboka en gang.
Vi imøteser publikums reaksjoner på jubileumsboka med spenning, og
ønsker alle dens lesere god fornøyelse!
Bjorg Lein
kst. biblioteksjef

----
10 Bib
----
ORIENTERING FRA BYGDEBOKNEMNDA
Dette er en bok om bøker, eller rettere, dette er en bok om en samling av
bøker. Det er en bok om Verdal bibliotek. Verdal bibliotek feirer i år 150 år. I
løpet av disse årene har det skjedd mange forandringer. Lokalitetene er foran
dret og flyttet mange ganger. Navnet er også forandret. Men boken har vært
der hele tiden, selv om den også har gjennomgått forandringer. Både papir,
innbinding, utsytr og utseende har forandret seg. Men stort sett er boken den
samme som den var, da biblioteket startet for 150 år siden.
I vår moderne dataalder kan man spørre seg om boken er på vei til å bli
gammeldags, at den er på vei til å bli skiftet ut med mer tidsmessig datautstyr.
Til det er det å si at boken er kommet for å bli. Boken har, og vil være, den
beste måte å lagre og formidle tanker, erfaringer og kunnskap på. Riktignok
kan bokens utseende forandre seg. Det er ikke sikkert at vi har funnet den bes
te løsningen på hvordan en bok skal se ut. Men uansett vil boken være en sam
ling av ord, satt sammen på en slik måte at teksten gir mening for leseren.
I forrige århundre var det få analfabeter igjen i vårt land, selv om de nok
fantes. Men bøker var ikke allemannseie. De var for kostbare for alminnelige
mennesker. De mennene som tok initiativet til å etablere et almuebibliotek i
Verdal, en boksamling hvor alle folk kunne låne bøker vederlagsfritt, var der
for fremsynte. De forsto at skulle det bli fremgang og velstand, var det nød
vendig med opplysning.
«Da fjellet ikke kom til Muhammed, gikk Muhammed til fjellet» er et
kjent uttrykk. Så lenge folk ikke hadde råd og anledning til å kjøpe bøker selv,
var folkeopplysning bare tomme ord, hvis ikke bøker ble stilt dem til disposi
sjon. Her gjorde initiativtakerne som Muhammed, de gikk til fjellet. De la
grunnlaget for en bokstamme, og det er denne bokstammen som har vokst til
vårt moderne bibliotek i dag.
Bibliotekets historie blir nå et bind av Verdalsboka. Det er helt på sin
plass, for bygdebokarbeidet er nært knyttet til biblioteket. Lokalhistorisk arkiv
er plassert på Verdal bibliotek, og arkivet er hjertet i lokalhistorisk arbeid i
Verdal. Bygdeboknemnda og Lokalhistorisk arkiv er to alen av samme styk
ke.
Det er derfor med stor glede at Bygdeboknemnda kan innlemme Verdal
biblioteks historie som et bind i serien av Verdalsbøker.
I oktober 1998
for Bygdeboknemnda
Øystein Walberg

----
11 Bib
----
FORFATTERNE
Eli Kristoffersen
f. 1951 i Leirådal i Verdal, er biblioteksjef ved Inderøy bibliotek. Hun tok
eksamen ved Høgskolen i Oslo, avd. for journalistikk, bibliotek- og informa
sjonsfag våren -97, og skrev i sin hovedoppgave om oppstarten av bibliotek i
Verdal. Det var derfor naturlig for henne å konsentrere seg om denne perioden
når hun skulle være med å skrive bibliotekets historie.
Anders Bendiks en
f. 1941 i Vuku i Verdal, er lærer ved Vuku ungdomsskole. Han er levende
interessert i lokalhistorie og har gjennom mange år vært en trofast bidragsyter
til bl. a. Verdal historielags årbøker. Han har vært bibliotekar ved avdelingen i
Vuku, og har derfor god kjennskap til bibliotekdrift. Han har skrevet bibliote
kets historie fra ca. 1900 og fram til idag.
Begge forfatterne vil rette en takk til de som har hjulpet oss med bilder,
opplysninger og kommet med verdifulle tips. En spesiell takk til perso
nene i det lokalhistoriske miljøet og til Eystein Ness. arkivansvarlig i
Verdal kommune.

 

----
12
----

----
13 Bib
----
Boken
Den riktige bok er en havegrind
til et land du får skjenket som gave.
For enhver står den åpen! Envher kan gå inn
og bli gjest i en eventyrhage.
De skjønneste planter, hvis blomster er ord,
står stille og gror i haven.
Her er det bokstavenes trollmenn bor,
og svinger med tryllestaven.
André Bjerke


----
14
----

----
15 Bib
----
Værdalens Communes
Almuebibliothek 1848 - 1900
Innledning
"Et av de beste Midler til at fremme Oplysning er Læsning av
gode Bøger. At læse gode Bøger er det samme som at omgaaes
oplyste Mænd og hos dem udtale sine Tanker. Jo hyppigere vi
omgaaes gode, kundskapsrige Mænd, jo bedre blive vi, saafremt
vi ere mottagelige for det Gode. "
Dette er innledningen i den første protokollen til nåværende Verdal
bibliotek, datert 9. april 1848. Allerede den gang var det altså noen
som var klar over lesningens betydning i et menneskes liv. Det ble sett
på som en forutsetning for å kunne bli gode mennesker at man hadde
anledning til å lese bøker. I dagens samfunn kan man vanskelig tenke
seg hvordan det var å leve uten tilgang til bøker, men dette var realite
ten for de fleste på midten av 1800-tallet.
Det bodde ca. 6000 mennesker i Verdal kommune på den tida
(1860), og det var en variert og sammensatt befolkning. Det var en stor
og fattig husmannsstand, samtidig som det i de sentrale deler av kom
munen var en god del såkalte "kondisjonerte" familier. Mellom disse
var så bønder, handelsmenn og håndverkere. Det var derfor et stort
klasseskille i kommunen. Det blir hevdet at klasseskillet var større her
enn i tilsvarende samfunn ellers i landet (Kildal 1949 s. 160).
Jordbruket var den viktigste næringsveien i bygda. I 1840-åra ble det
en oppgang for næringen, i det man da begynte å ta i bruk etter den tida
moderne hjelpemidler og dyrkingsmåter.

----
16 Bib
----
Sentrum i kommunen var Stiklestad. De viktigste embetsmennene
bodde på de store gårdene her. Alt administrativt arbeid foregikk på
gårdene i området. Kommunestyremøtene ble holdt på en av Stikle
stadgårdene fram til ca. 1847. Etter den tid ble antagelig motene holdt
på fastskolen på Verdalsøra fram til 1866. Da fikk kommunestyret egne
lokaler i den nybygde skolen på Stiklestad. Bortsett fra kirkelig arbeid
var det lite som skjedde innen kulturlivet i det forrige århundre. Noen
forsøk på kulturarbeid var det likevel i årene for 1850. Kirkesanger Ole
Hage stiftet et sangkor i Vuku i 1840-årene. og han prøvde også å få i
sans lagsarbeid mot brennevinsdnkkmg. uten å lykkes. I 1845 ble
"Værdalens Missionsforening" stiftet, og dette laget tikk fort mange
medlemmer. Det var nok typisk for tida at det var misjonsarbeidet som
best lyktes i å få med seg den store hop av folket.
Den første spede begynnelse til bibliotekdrift i kommunen startet i
1848. Det hadde visstnok eksistert et leseselskap også for den tid. men
om dette selskapet finnes det nesten ingen opplysninger. Det er derfor
vanskelig åsi hvor omfattende dette var. 1 1 848 ble oppstarten proto
kollført, slik at det finnes skriftlig dokumentasjon på det. Forholdene
lås nok ikke helt til rette for bibliotekdrift på dette tidspunktet, for etter
3-4 år dabbet interessen av. I 1869 ble biblioteksaken tatt opp igjen og
siden da har det vært kontinuerlig bibliotekdrift i kommunen, selv om
aktiviteten varierte en del i de første årene. Verdal biblioteks historie
spenner altså over en periode på 150 år.
Kilder og litteratur
Alt historisk materiale om Verdal bibliotek er plassert i kommunens
arkiv pa Rådhuset. Her var også den første protokollen til «Værdalens
Communes Almuebibliothek». Denne protokollen ble den viktigste
kilden i arbeidet med historia fram til 1900. Den første sida i protokol
len var transkribert og vedlagt i maskinskrevet form. Resten måttet
tydes, og det har ikke alltid vært så enkelt, for håndskrifta til de enkelte
sekretærer var ikke alltid lettlest!
Da det skulle finnes fram opplysninger om de enkelte personer som
var med ved grunnleggelsen, måtte de først identifiseres. Flere av dem
hadde ikke skrevet under med fullt fornavn, de fleste brukte bare forste
bokstav i fornavnet. I utlånsprotokollen fantes noen fornavn, men også
her var initialer brukt. De fleste lærere finnes det opplysninger om i
kulturbmdet av Verdalsboka. For de personer som horte til på en gard.

----
17 Bib
----
kunne gardshistoriene i Verdalsboka brukes for å finne fullt navn. I til
legg fantes en del opplysninger i kirkebøkene om familieforhold 0.1. I
det hele kan man si at dette kapitlet er preget av puslespillarbeid, hvor
man fant en brikke her og en der, og fikk til slutt sammen et noenlunde
helt bilde. Opplysninger om den første bibliotekaren fantes i
Statsarkivet i Trondheim i protokollene for Klæbu seminar (senere
Levanger lærerskole). Disse protokollene var imidlertid skrevet med
en fin, forståelig håndskrift slik at de var lette å lese. Medlemmer av
Verdal Historielag har også hjulpet til med å finne opplysninger om
enkelte av personene. Det finnes svært lite kommunalt arkivstoff fra
den første perioden med kommunalt selvstyre (1837-1893) for det ble
borte i Verdalsraset i 1893. Ordfører Tessem oppbevarte protokoller og
annet kommunalt stoff heime hos seg, og både huset, ordføreren og
papirene ble tatt av raset og forsvant i leirmassene.
Hvis en ser på kildesituasjonen etter 1900, er den svært ulik for de
tre bibliotekene. Dette har selvsagt preget framstillinga. Der kildene
stort sett består av tall (regnskap, medlemslister, utlånsstatistikker), har
dette forholdet framtvunget mye tallmateriale i det endelige produktet.
Der møteprotokollen er fyldig med hensyn til styrets arbeid, styresved
tak 0.1, har det preget vinklinga i stoffet.
Gjentagelser har ikke vært til å unngå. Det håper vi leseren bærer
over med. Like ens feilskrivinger av navn. Vi har konsekvent fulgt kil
dens skrivemåte. Kildene som er brukt er de møteprotokollene som har
vært tilgjengelig, like ens utlånsprotokoller, regnskap og tilvekstlister.
Endel stoff er funnet i lokalpressen.
Litteratur
De fremste sekundærkilder når det gjelder lokalt stoff har, i tillegg til
Verdalsboka, vært årbøkene til Verdal Historielag, spesielt det som er
skrevet av og om familien Rygh. Her var også mye kulturhistorie og
samtidshistorie innflettet. Arne Kildals bibliotekhistorie fra 1949 er
brukt for å få en oversikt over bibliotekarbeidet på landsbasis. Denne
boka tar for seg biblioteksarbeid fram til 1902. For å finne fullstendige
opplysninger om de enkelte boktitlene. ble «Norsk Bogfortegnelse
1814 - 1847». «Norsk forfatterleksikon 1814-1880» og svensk littera
turhistorie brukt. En del titler er også funnet etter søk på Internett.
For tida etter 1900 har Geir Vestheims bok «Fornuft, kultur 02 vel
ferd» blitt brukt for å se på mer landsdekkende forhold.

----
18 Bib
----
DEN FØRSTE SPEDE SPIRE...
Bibliotekarbeid i Norge før 1848
For å forstå hvordan tanken om å starte bibliotek kom til Verdal, er det
nødvendig å se på hva som skjedde innen opplysning og bibliotekar
beid ellers i landet rundt år 1800. Man må gå til slutten av 1700-tallet
for å finne grunnlaget for bibliotekstanken. Opplysningstida i andre
halvdel av 1700-tallet sto for kamp mot uvitenhet, overtro og fordom
mer. Som et resultat av denne tidas ideer ble «Selskapet for Norges
Vel» stiftet 29. desember 1809. Selskapets formål var å "utbrede
Moralitet og Oplysning ved nyttige skrifter og paa andre hensiktsmes
sige Maader". Det skulle "fremme Jorddyrkningen, Huusflid,
Oplysning og Sæderlighed" (sitert etter Kildal 1949 s. 67). «Bud
stikken» var Norges Veis organ, hvor meninger og ideer ble spredt over
hele landet. I tillegg hadde man distriktskomrnisjoner som igjen hadde
sogneselskaper som underavdelinger. En av selskapets viktigste opp
gaver var å danne leseselskaper eller almuebiblioteker. Leseselskapene
hadde medlemsskap og alle medlemmer betalte kontingent. På slutten
av 1700-tallet ble det stiftet en del større bibliotek, blant annet
Videnskabsselskabets bibliotek (nå Universitetsbibliotket i Trondheim)
og Deichmanske bibliotek i Oslo. Det første folkebiblioteket i Norge
ble stiftet i Volda i 1797.
Interessen for «Selskapet for Norges Vel» dabbet av ganske fort,
men i 1829 ble det reorganisert, samtidig med at Henrik Wergeland til
bød seg å arbeide for selskapet. Han agiterte sterkt for biblioteksaken
og reiste rundt i Sør-Norge og stiftet bibliotek. Så langt nord som til
Verdal kom han nok aldri, men tankene og idéene hans spredte seg
over hele landet. Han prøvde å skape interesse for lesing og opplysning
blant «almuen» og han skrev på en slik måte at de fleste kunne forstå
skriftene hans. I 1830 publiserte han en «oppmuntringstale» i
«Budstikken» hvor han kom inn på betydningen av lesing og opplys
ning. Han mente at f olkeboks armingene skulle fylle ut og fortsette sko
lens arbeid. Samme år sendte han ut det første heftet av tidsskriftet
«For Almuen». Her skrev han også om lesingens betydning, han hadde

----
19 Bib
----
forslag til bøker som passet i ei boksamling og han hadde forslag til
lover og regler for ei slik samling. Av kontingenten som medlemmene
betalte gikk 1/3 til Selskapet for Norges Vel. Til gjengjeld fikk sogne
selskapet bøker og populære avhandlinger.
Aviser og tidsskrifter ble mer vanlig over hele landet på denne tida
og mange flere fikk innsikt i hva som rørte seg i tida. I tillegg bidro nye
politiske forhold til økt interesse for folkeopplysning. Formannsskaps
lovene ble innført i 1837 og bøndene ble klar over hvilken makt de
kunne ha, og at de måtte ha mer kunnskap for å kunne bruke denne
makta. Det ble en nasjonal reisning som slo ut i sterkere krav om norsk
språk og norsk kultur. Norsk litteratur fikk en oppblomstring på 1840
-tallet og det ble også en ny giv for landbruket i disse årene.

----
20 Bib
----
«VÆRDALENS
ALMUEBIBLIOTHEK»
Forløpere for biblioteket i Verdal
Ideen med leseselskaper eller sogneselskaper nådde også til Trøndelag.
Trondhjem distrikt hadde 7 sogneselskaper og 4 av dem var i Nordre
Trondhjems Amt: Stod. Beitstad. Skogn og Verdal. Sogneselskapet kan
nok kalles en forløper til biblioteket, selv om man ikke vet hvilken
betydning det hadde. Man kan imidlertid ikke se bort fra at idé og
inspirasjon til bibliotekstanken kom til Verdal gjennom Norges Veis
organ «Budstikken».
Verdal sogneselskap
eller «Selskapet for Værdalens prestegjelds Vei» ble stiftet i 1811 med
major Kliiver som formann og pastor Dreyer som sekretær. Det finnes
få opplysninger om selskapet, men i 1815 er det sendt en innberetning
til distriktskommisjonen om hvordan det hadde gått med frøene som
selskapet hadde fått til utdeling for trengende familier. Det var sådd
gulrot, kålrot og hodekål. Men på grunn av en sen vår ble ikke resulta
tet helt vellykket. 11818 kom det en anmodning fra sogneselskapet om
å få tilsendt 1 lodd tobakksfro til forsøk med tobakksplanting.
Selskapet for Norges Vel hadde tidligere spredt en del litteratur om
dyrking av bær. tobakk og humle, og dette hadde da verdalingene lyst
til å prove. Hvordan det gikk med dette forsøket, vet man ikke. Som
man ser så var det til a begynne med landbruk og forbedring av dette
man arbeidet med. men man skal ikke se bort fra at den litteraturen
som pa den måten ble spredd mellom bøndene, inspirerte til videre
lesing.
Leseselskap?
Gusta Rygh var født i 1850 og i sine memoarer offentliggjort i Verdal
Historielass årbok for 1951 skriver hun at det for hennes tid skai ha

----
21 Bib
----
Den 9. april 1848 var det kalt sammen til møte for å prøve å opprette et
almuebibliotek i bygda. Det ble da sendt ut innbydelse til å tegne seg
som medlem ved å betale et bidrag. Man ville se om det var stor nok
interesse for å starte et bibliotek. I løpet av våren og sommeren pågikk
medlemsvervingen. Interessen så ut til å være tilstede og på et møte 27.
august kunne man vedta å starte opp med bibliotek. Det hadde da kom
met inn tilsammen 25 speciedaler 2 ort 12 skilling. På slutten av 1840
-åra begynte staten å gi små bidrag til bibliotekdrift uten at det var noe
fast system i dette. Det synes ikke som at noe slikt tilskudd ble gitt til
boksamlinga i Verdal. Hele drifta var basert på medlemskontingenten
og etterhvert inntekter fra bøteleggelse ved for sein innlevering av
bøker. Av protokollen kan man se at det var en del møtevirksomhet for
å få det hele i gang. Det er referert fra 3 møter i løpet av året, først 9.
april, så 27. august og det egentlige stiftelsesmøtet den 16. november
1848. Da ble det holdt generalforsamling hvor lover og regler ble ved
tatt og det ble valgt styre, sekretær, kasserer og bibliotekar. Det er den
ne datoen som regnes som stiftelsesdag, for fra da av var biblioteket i
drift.
Referat fra det første møtet
"9. April 1848 udgik der en Indby deise til at tægne sig
for Bidrag til grundlæggelsen af et Almuebibliothek i Værdalen
af følgende Indhold:

 

----
22 Bib
----
Et af de bedste Midler til at fremme Oplysning er Læs
ning af gode Bøger. At læse gode Bøger er det samme som
at omgaaes oplyste Mænd og hos dem udtale sine Tanker.
Jo hyppigere vi omgaaes gode, kundskabsrige Mænd, jo bedre
blive vi, saafremt vi ere modtagelige for det Gode. For
enkelt Mand vil det imidlertid ofte være vanskeligt og for
bunden med for store bekostninger at anskaffe sig de
fornødne Bøger. Dette kan med Lethedrog liden Be
kostning skee, naar flere af Menigheden forene sig
for at grundlægge et Almuebibliothek. De, som ville
fremme ovennævnte Foretagende, erklære sig ved
paa medfølgende Liste at tegne sig for Bidrag.
Tegne saamange sig, at man kan skride til Gjennem
førelse af den paatænkte Plan, kjøbes et laasferdigt
Bogskab og en Protocol, hvori Navnene paa Med
lemmerne, indkjøbte Bøger og de ydede Bidrag
indføres. - Skrifter af religiøst, historisk (især
vedkommende Fædrenelandet) og idetheletaget
almennyttigt Indhold kjøbes. Bøger, der inde
holde fordærvelige Grundsætninger for Stat og
Kirke, kjøbes ikke.
Vinder Foretagendet Bifald, skal en Generalforsamling
holdes, hvor Hovedbestemmelserne og Lovene, angaaende
Bøgernes ordning og Udlaan osv., forelægges de sig indfin
dende Medlemmer. Valg paa Bibliothekar, Secretær og Kas
serer foretages derpaa. Ved Stemmeflerhed afgiøres Sa
gen.
Værdalen 9 April 1848"
Hvem som sto i spissen for tiltaket, vet man ikke sikkert. Det kan ikke
pekes ut en enkeltperson som grunnlegger, det må heller kalles et
"teamwork". Alle som skrev under den første protokollen er derfor kalt
grunnleggere. Referatet fra det første møtet er underskrevet av H.
Nilsen. Han var på den tida lærer i Verdal. Han ble valgt til sekretær på
møtet i november og det var først etter dette møtet at protokollen ble
innkjøpt, slik at referatene fra de to første møtene ble skrevet inn i pro-
Referatet fra det første møte.

----
23 Bib
----
■

----
24 Bib
----
tokollen i ettertid, og da med Nilsen som skriver. Man kan ikke se bort
fra at Hans Nilsen var en av de viktigste pådriverne for biblioteksaken.
Før den første generalforsamlinga ble det utarbeidet følgende forslag
til lover og regler for biblioteket:
"§1
Værdalens Almuebibliothek er nu grundlagt med frivillige
Bidrag, for til Formaal at fræmmt Oplysning og Sans for
Læsning af nyttige Skrifter.
§2
Skrifter af religiøst, historisk og idetheletaget almennyttig
Indhold kjøbes. Bøger, der indeholde fordærvelige Grund
setninger for Kirke og Stat kjøbes ikke.
§3
Medlemmer af Almuebibliotheket er de der ved Indtrædelsen
erlegger minst 12 sk, samt senere gir et aarlig Bidrag af minst 8
- otte skilling. De, der har Interesse for Almuebibliothekets
Fremgang vill forhåpentlig gi Bidrag efter Evne (...)
§4
Det staar Enhver f rit for at mælde sig ud som Medlem, naar han
vil; men han kan intet Vederlag fordre for det af han erlagte
Bidrag, da Bibliotheket betragtes som Værdalens Communes
eiendom.
§5
Der vælges 1 sekretær, der bestiller de fornødne Bøger, 1 kasse
rer der indkræver bidragene og (...) af sekretæren for kjøbte
bøger (...) til Bibliotheket indsendte Regninger og 1
Bibliothekar, derfaar Overopsyn med Bøgerne.
§6
Den valgte Bibliothekar besørger at laasferdigt Bogskab anskaf
fes, samt en Protokol, hvor de nedtegnede Bestemmelser ned
skrives, samt Titlene paa de anskaffede Bøger. Bøgerne erfalt

----
25 Bib
----
No. Laantagernes Navn og No paa de laante Bøger antegnes i
Protokollen.
§7
Udlaan av Bøger og Indlevering fungerer saadan: Lørdag
Eftermiddag paa Fastskolen ved Øren. Bøger kan ogsaa hver
dag udlaanes naar man fremmøter paa en tid, Bibliothekaren er
hjemme og fri for Skolen. Ingen Bog laaner nogen, førend de av
han mottagne Bøger er tilbagelevert.
§8
Laanetiden ansættes til 1 maaned. Den, der beholder en Bog
over den fastsatte Tid, er pliktig at erlegge en Mulkt til
Almuebibliothekets kasse fra 8-24 skilling efter den længre eller
kortere Tid Bogen er beholdt mod den nedtegnede Bestemmelse.
§9
Beskadigelse af Bøger erstattes af Laantageren og tagseres af
Bestyrelsen.
§10
Til Bestyrelse indgaar, foruden Bibliothekaren, Sekretæren og
Kassereren, 6 mænd som velges hvert Aar ved den afholdte
Generalforsamling i December Maaned. Intet Medlem kan und
dra sig for Valg. Den som har fungert i I Aar, kan vægre sig for
Valg for det følgende.
§U
Der er Bibliothekarens Pligt at anmælde for Kassereren naar en
ifølge §§ 8 og 9 er pligtig at erlegge Mulkt og for Kassereren at
indkræve Mulkten.
§12
Bestyrelsen [kontrollerer?] hvert Aars Generalforsamling,
Bibliotheket, Protokollen, Regnskaberne angaaende de udlaante
Bøger og erlagte Mulkter. Ved Stemmeflerhed drages nu ved
kommende Bibliothekar, Sekretær og Kasserer til ansvar ifald
nogen af dem ei har opfylt sin Plikt.

----
26 Bib
----
§13
Den aarlige Kontingent betales hvert Aar i begyndelsen af
December Maaned til Kassereren.
§14
Den der ei betaler den aarlige Kontingent til bestemt Tid, uagtet
erindring af Kassereren, betragtes som utgaaet af
Almuebiblotheket; hans Navn udslettesH Protokollen og han f aar
ingen Bog laant.
§15
Naar der med Tiden er kommen saamange Boger i Biblioiheket,
at der (...) ere nogle i Bogskabet, tillates de Tattige Adgang til,
uden Godtgjørelse atfaa laant de Boger, han ønsker, mot at et
Medlem skriftlig vedgaar at rille paa sit Ansvar (...) [garantere]
med de for Biblioiheket nedtegnede Bestemmelser.
§16
Det paalegges Bibliothekaren at gjøre Laantagerne opmerksom
paa de antegnede Bestemmelser En Af skrift af disse klebes mod
Siden av Bogskabet. Enhver skriver i Protokollen sit navn under
de for antagne Statutter for han modtager nogen Bog (...). De
der ikke har tegnet sig for aarligt Bidrag, vil Bibliothekaren
anmode derom naar de laaner Boger og indforer Eaaneren i den
dertil ordnede Rubrik i Protokollen. "
Loven følger samme monster som lover for andre boksamlinger og
bibliotek på den tida. med paragrafer som regulerer medlemmenes ret
tigheter og plikter, pliktene til de forskjellige tillitsvalgte og styrets
oppgaver. Alle måtte altså betale medlemskontingent for å få låne.
Minstesatsen for å melde seg inn var 12 skilling og senere var det en
årlig kontingent på 8 skilling som skulle betales i begynnelsen av
desember hvert år. Ved å studere medlemslista, ser man at bidragene
varierer fra 12 skilling til 3 speciedaler 1 1 speciedaler = 120 skilling). 1
§3 blir det uttrykt håp om at de som hadde råd og var spesielt interes
sen i bibhoteksaken. ville ei bidrag "efterÆvne". Denne oppfordring

----
27 Bib
----
en førte fram, for de mest velstående har gitt mye mer enn minstesat
sen. Det var strenge regler ved for sein betaling. Betalte man ikke til
rett tid, ble navnet strøket fra protokollen og man hadde ikke lenger rett
til å låne. Man kunne melde seg ut igjen når man ville, men da hadde
man ikke krav på å få tilbakebetalt kontingenten. Det er bestemmelser
om lånetid, om «overtidsbetaling» og om erstatning av skadde bøker.
Det ble foretatt valg på sekretær, kasserer, bibliotekar og styre. Den
første sekretær ble lærer Hans Nilsen, kasserer ble poståpner Ole Moe
og bibliotekar ble seminarist Lars Grande. Til styre ble valgt "kirke
sanger Haga, seminarist Rygh, skolelærer Hallon, gaardbruger Tron
Wold, kirkesanger O. Sehm og kirkesanger Aagaard". Bibliotekaren
fikk av generalforsamlinga i oppdrag å anskaffe et låsbart bokskap og
en protokoll. I protokollen ble nummer og tittel på de innkjøpte bøkene
skrevet inn i ei liste med overskrift "Fortegnelse over de til Værdalens
Almuebibliothek tilhørende Bøger".
Bibliotekarens jobb var å ha tilsyn med bøkene, foreta utlån og sør
ge for å få bøkene tilbake igjen til fastlagt tid. Lånetida var 1 måned og
hadde man bøkene for lenge, måtte det betales "mulkt", alt etter hvor
lenge man beholdt boka ut over den fastlagte lånetida. Det var også
bibliotekarens ansvar å passe på hvem som skulle betale, mens det var
kassereren som skulle kreve inn pengene. Han skulle kreve inn både
kontingent og mulkter og det var hans jobb å betale bøkene som ble
innkjøpt. Sekretæren skulle bestille bøkene og skrive referat fra møte
ne. Styret skulle kontrollere at alle oppgavene ble utført. Man kan mer
ke seg at bibliotekaren hadde ingen ting med bokutvelgelsen å gjøre,
det var styret som bestemte hvilke bøker som skulle kjøpes inn. I de
fleste bibliotek på den tida var det eneste kvalitetskravet til biblioteka
ren at han bodde på et gunstig sted, for biblioteket ble som oftest plas
sert heime hos bibliotekaren.
Den store protokollen som ble innkjøpt var også utlånsprotokoll.
Hvert medlem fikk ca. 1/3 side til disposisjon. I venstre marg ble nav
net på låneren skrevet ned. Så fulgte kolonner med bokas tittel eller
nummer, lånedato, innleveringsdato og rubrikker for betaling, både
innmeldingssummen og den årlige kontingenten. Utlån og innlevering
skulle foregå lørdag ettermiddag på fastskolen på Øra. Man kunne også
låne til andre tider hvis bibliotekaren hadde fri fra skolen og var hjem
me. Bibliotekaren var lærer og bodde sannsynligvis på skolen. Lærer-

----
28 Bib
----
Hvor den første generalforsamlingen ble holdt har man ingen opp
lysninger om. men man kan vel gå ut fra at det var på en av de større
gårdene rundt Stiklestad eller i skolelokalene på Verdalsøra. Mange av
bøndene rundt Stiklestad var med på grunnlegginga og i referatet fra
motet i august står det at dette møtet ble -holdt hos Amt Stiklestad på
Stiklestad ostre. På Øra ble det bygd ny skole i 1846 og et rom der ble
brukt til kommunalt møterom ei tid. Her ble nok også kommunestyre
møtene holdt. Biblioteket fikk plass i dette huset og muligens holdt de
møtene her. men sikre opplysninger om hvor motet den 16. november
ble holdt, finnes ikke.
Protokollen fra den forste generalforsamlingen er underskrevet den
16. november 1848 av 21 menn. 20 av dem har skrevet navnet sitt selv.
mens den siste har signert «med påholden penn». Det viser at selv om
de gikk helhjertet inn for biblioteksaken. så var det ikke alle som kunne
skrive - ikke ensans navnet sitt!

 

----
29 Bib
----
Begrunnelse for å starte almuebibliotek
Det var noen av de mest skolerte menn i bygda som kom på ideen med
å opprette et bibliotek som skulle være tilgjengelig for almuen. Det var
opplysningstanken som slo igjennom, for i begrunnelsen for dette tilta
ket ble det lagt vekt på at man på denne måten fikk spre opplysning og
øke leseevnen og leselysten. Man var klar over at ikke mange hadde
råd til å anskaffe seg bøker selv, men viss man gikk sammen om inn
kjøp av bøker, ville ei slik boksamling kunne øke interessen for lesing
og gjøre det lettere for folk flest å få lest bøker. Man var svært bevisst
på hvilke bøker som hørte heime i ei slik samling. Det ble lagt vekt på
å fremme moral, gudstro og nasjonal bevissthet. Man ville ikke kjøpe
bøker som ikke var forenelig med det å være en god kristen eller en
god nordmann. Historiske bøker "især vedkommende Fædrenelandet"
ble ansett som spesielt verdifulle, for på denne tida var det om å gjøre å
vekke folks bevissthet for det norske og for Norges historie og kultur I
det hele ble det lagt vekt på det nyttige. Det var begrensede midler å
bruke til bokkjøp og når man samtidig såg at det var stor mangel på
kunnskap hos folk flest, så var det naturlig at kunnskapsstoff var det
første de tenkte på.
Almuebibliotek - bibliotek for alle?
Man hadde nå dannet et almuebibliotek, men var det for alle? I
utgangspunktet var det ikke det, ettersom man måtte betale kontingent
for å få låne. Biblioteket var altså organisert som de gamle leseselska
pene med medlemmer som betalte årlig kontingent, men ettersom
grunnleggerne selv kalte det bibliotek, må vi forholde oss til det. Et
almuebibliotek skal være for alle, men det var slett ikke alle som hadde
råd til å betale den medlemskontingenten som ble krevd. Imidlertid var
det tatt inn en paragraf i lova som sa at også fattige kunne låne. viss de
fikk et av medlemmene til å garantere for seg. De behøvde altså ikke
betale medlemskontingent. Om noen benyttet seg av dette tilbudet
vites ikke, for antagelig ble lånene ført opp på de som var garantister.
Man vet altså hvem som lånte bøkene, men ikke hvem som leste dem.

----
30 Bib
----
Fortegnelse over medlemmene 1848-1852
Medlemslista viser 65 forskjellige navn med oversikt over hva den
enkelte lånte og hvor mye hver enkelt betalte i kontingent. (Dette er en
bearbeidet utgave av lista i protokollen. Navnene er skrevet slik de står
i protokollen).
Bet. ved start Årlig
'Navn
Antall lån
i hele perioden
0
1 Spd
60 ort
60
24 sk
1. H Nilsen
24 sk
2. Ole Mo
8
13
24
3. Tron Wold
60
60
24
60
12
24
S
24
60
8
8
8
12
24
24
60
60
1 spd.
1 spd.
72
3 spd.
60
36
0
60
60
72
60

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 


----
31 Bib
----
30. Holan 0 24
31. Einar Mo 1 24
32. Midtlyng 0 24
33. Ole Nilsen. Skredder 39 12 8
34. Thomas Næstvold flyttet til Levanger (strøket)
35. Bager Krog 0 24
36. Th. Østgaard 6 24
37. Lars Bj ertne s 4 60
38. Andr. Steen 1 72 12
39. O. Nilsen. Skredder. (Flyttet til nr. 33 da sida var fullskrevet)
40. Seminarist Rygh 1 24
41. O. Lyng 8 24 12
42. Bentzen 7 36 24
43. Balhald 2 48 8
44. Ole Høilo 6 48
45. Elling Vinne 2 24 8
46. O. Sørager 10 24
47. A. Hallon, skolelærer 11 24 8
48. Berg 12 24
49. A. Holum/Hulin(?) 0 24
50. A[rnt] Flotten 3 24
51. J. Grunden 1 60 8
52. Mikkel Prestegaard 0 24
53. Hage, kirkesanger 3 24 8
54. E. Indahl 4 24 8
55. John Halseth 10 24 8
56. Isak Olsen Øren (Flyttet fra nr 69)
57. Johannes Holme 16 36 8
58. Anders Haldorsen Sehm 0 12 8
59. Jonas Auskin (?) 5 24
60. Efasten, skolelærer 3 24 12
61. Anders Sehm 0 24
62. Fixe, skolelærer $ 24 8
63. A. Stubskin 1 24 16
64. Sevald Stubskin 2 24
65. Trygstad, skolelærer 17 24 8
66. E. Skrove 12 24 8
67. Erik Hof stad W 12

----
32 Bib
----
(Flyttet til nr. 56 da sida var fullskrevet)
Til høyre for navnet til Lars Grande står følgende anmerkning: "10 sk.
betalt. NB ikke som aarligt Bidrag, da jeg ikke agter at kræve mig for
noget saadant". Med annen skrift: "NB §3 og §14. H. Nilsen". Så føl
ger en uleselig kommentar fra Grande. Etet er tydelig at bibliotekaren
synes han kan slippe å betale årlig medlemskontingent. Han utførte jo
bibliotekartj enesten uten noe som helst vederlag. Nilsen er tydeligvis
mer opptatt av at alle skal følge reglene!
Disse bøkene ble lånt i tidsrommet 26. november 1848 til 27. januar
1852. Ole Nilsen var den ivrigste låner. Han lånte siste boka 27.
desember 1851 og leverte den 27. januar 1852. Etter den tid er det ikke
protokollført noe utlån.
Hvordan så et bibliotek ut på den tida?
Bibliotekene på 1800-tallet kan ikke sammenlignes med de vi har i
dag. Det var ingen åpne hyller hvor låneme kunne gå rundt og kikke.
Alle bøker sto bak stengte dører. Slik var det også i Verdal. Her ble det
i 1848 innkjøpt et låsbart bokskap for oppbevaring av bøkene og der
var det kun bibliotekaren som hadde tilgang. Bøkene var oppstilt etter
tilvekstnummer. Det førte til at bøker av samme forfatter ble spredt
utover hyllene. Det samme gjaldt bøker om samme emne. også disse
ble spredt rundt om på hyllene. Fra 1848 til 1852 var det bare 65 bøker
i bokskapet, så det var en enkel sak for bibliotekaren å ha oversikt.
Hvordan lånerne fikk oversikt over det som fantes, er ikke godt å vite.
Muligens var det utarbeidet en liste over bøkene, eller kanskje var det
bibliotekaren som plukket ut de bøkene han syntes passet den enkelte
låner.

 

 

 

 

----
33 Bib
----
GRUNNLEGGERNE
I dette kapitlet er det sett litt nærmere på de personene som skrev under
protokollen etter den første generalforsamlingen. Det var interessant å
finne ut hvem de egentlig var, de som gikk foran og brøytet veg for
bibliotekarbeidet i kommunen. (I overskriftene for hver enkelt er nav
net skrevet slik de selv skrev det i protokollen.)
Hans Nilsen
Bildet er utlånt av Hans Nordberg,
H. Nilsen
Hans Olaus Nilssen, f. i Drammen
1812, død i Sparbu 1880. Mens han
var i Verdal, bodde han på Hallem.
Han var lærer og en slags hjelpe
prest i Verdal. Han var cand. theol
og ble i 1861 sogneprest i Sparbu.
Senere ble han prost i Nordre
Innherred Prosti. Han var gift med
Anna Beate Steen, datter til presten
Steen i Verdal. I kallsboken for
Sparbu heter det at han var "en
aaben og bramfri Mand, der med
Kjærlighed og Nidkjærhed tog sig
af sin Menighed. " (sitert etter
Dybdahl 1983 s. 277). Han var den
siste presten som selv drev Tuv
prestegård. Han ble valgt til den
første sekretær for boksamlingen
og har skrevet protokollen fra starten av, og var den som skrev under
protokollen etter det aller første møtet. Også i Sparbu arbeidet han for
biblioteksaken. Han skrev også selv noen religiøse bøker, blant annet
«Spredte Bemærkninger for Hjemmet og Almueskolen ved
Gjennemgaaelsen af Luthers lille Katekismus». Man kan anta at Hans
Nilsen var den viktigste foregangsmannen i arbeidet med å stifte
biblioteket.


----
34 Bib
----
Lars Grande
Lars Grande, f. i Leksvik 1812, d. i Sparbu 1875. 7. januar 1839
begynte han på Klæbu seminar (senere Levanger lærerskole), som en
av 13 studenter. Dette var første året seminaret var i drift. Han kalles da
Lars Andersen Yttregrande, er født i «Lexvigen» og døpt andre søndag
i faste i 1812. Senere kalles han Lars Grande. Han gikk opp til eksa
men i juli 1841 og fikk da følgende karakterer (beste karakter er 1):
"Religion 2, Methodik 2, Regning 2, Historie og Geographie 2,
Sjælelære 2, Udarbeidelse i Norsk 3, Musik 2, Skrivning 2, kate
kistisk Udarbeidelse 2, Practiske Prøver 2. : Hovedkarakter
Meget duelig. "
Protokollen er underskrevet av H. J. Darre.
Lenger bak i protokollen er det en vurdering av elevene, og der står
følgende:
"Lars Grande fra Lexvigen. Lærecursus 2 1/2 år.
Hovedkarakter: Meget duelig. Hans sangstemme lægger ingen
Hindring iveien for at han jo kan anføre Kirkesang. (...) Da
bemeldte Lars Grande saaledes har godtgjort at han besidder de
for en Almue skolelærer fornødne Forkundskaber da han med en
særdeles Lærelyst forbinder meget gode Anlæg og med
Beskedenhed pletfrie Sæder, tør Seminariumbestyrelsen forven
te, at han naar han i Fremtiden bygger paa den her ved
Seminaret lagte Grundvold og i Følelsen af det viktige Kald han
har viet sig til bevarer og nærer en christelig Aand til Foresattes
fuldkomne Tilfredshed vil kunne bestyre enhver Almueskole det
være sig enten i By eller paa Land. Dertil give ham Gud sin
Naadefor Jesu Christ Skyld. "
I protokoll over dimmitterte står følgende om Lars Grande
"No. 6 Lars Andersen Grande, født i Lexvigen, døbt 2den
Søndag i faste 1812. Indsk. i Sem. 7.1.39. Dimitt i Juli
1841 medHovedkar. M.D.
O.L. paa Strinden - Fastskol. paa Værdalsøren - Kirkes, i
Sparbo"

----
35 Bib
----
Han gikk ut fra seminaret med en god attest og ble altså først omgangs
skolelærer på Strinda. Så kom han til Verdal og her ble han lærer på
fastskolen på Øra og dessuten Verdals første bibliotekar. Etter ei tid
flyttet han til Sparbu. Han står som eier av gården Naust i 1856 og ble
betraktet som en dyktig bonde. Han var også her lærer og skolen holdt
til på gården hans i noen år. Han var klokker i Mære i ca. 20 år. Han var
gift med Elen Kristofersd. Hoven fra Leksvik. De hadde ingen barn.
0. Sehm
Ole Ingebrigtsen Sehm, f. i Semsbjørgen 28. november 1811, død på
Hallem vestre 31. mars 1902. Han var visergutt hos prost Brandt, og
ble omgangsskolelærer i 1832. Samtidig ble han konstituert klokker i
Vinne. Fra nyttår 1834 ble han fast ansatt som klokker og i 1853 ble
han klokker i Stiklestad. Han sluttet da som lærer, men fortsatte som
klokker til 1865.
I 1840 bygsla han Hallem vestre og i 1861 kjøpte han gården. Han
ble ansett for å være en driftig og flink gårdbruker (Dahl 1956 s. 248).
Han ble i 1837 gift med Olava Olsd. Øgstad, f. 1817, død 1863. De fikk
ei datter. Han ble senere gift med Trine Ulrikke Heiberg, f. i
Trondheim 1815, død på Hallem 1888. Han overdrog gården til sin svi
gersønn i 1868 og etter den tid drev han et lite teglverk ved Brustuen,
dessuten hadde han ei tid landhandel i kårboligen på gården. Han had
de flere tillitsverv, bl. a. satt han i kommunestyret i perioden 1843 -
1867 og han var medlem av overstyret for landbruksskolen på Bunes.
Han ble medlem av Værdalens Missionsforening i desember 1845. Da
han ble valgt inn i styret for biblioteket i 1849 hadde han tittelen «ser
sjant».
J. C. Aagaard
Jørgen Christian Aagaard, 1804-1853.
Han var sønnesønn av Torber Klokker og sønn av Ole Torbersen
Aagaard og Margrete Jørgensdatter på Stiklestad Vestre. Han ble opp
dratt hos prost Brandt, og ble visergutt og dreng der. Han ble i 1823
lærer i omgangsskolen og siden 1826 lærer ved den faste skolen på

----
36 Bib
----
Øra. I 1826 ble han gift med Anna Iversdatter Østgård, f. 1804, d.
1887. De fikk 6 barn.
I 1832 ble han kirkesanger i Stiklestad. Han kjøpte Holmsveet søn
dre i 1837, senere kjøpte han også Holmsveet nordre. Han bodde på
Holmsveet til han druknet i Verdalselva i april 1853. Han hadde da
vært lærer og kirkesanger i 22 år.
Rygh
Johannes Rygh, født på Frosta 1817, død på Haug 1908.
Han vokste opp hos bestemor si og begynte sin yrkeskarriere som
gårdsgutt. Tanken var å bli lærer, men økonomien satte en stopper for
det. 26 år gammel kunne han likevel begynne på Klæbu seminar, tak
ket være stor sparsomhet og venner som var villige til å låne han peng
er. Han ble uteksaminert 12. desember 1845 som kullets beste elev.
Året etter, den 2. november 1846, kom han til Vuku som lærer ved
fastskolen der. Han skriver selv om dette: "Veiret var surt og kaldt,
men der var rent og varmt. Ak, hvor glade vi var at vi var kommet til
fast hjem." (sitert etter Dahl 1956 s. 244). Han var gift med Sofie
Margrete Nygarden fra Frosta. Hun døde i 1859 og han ble senere gift
med hennes søster Bergitte Nygarden, som døde på Haug i 1909.
I 1851 ble han lærer ved den faste skolen på Øra og den stillingen
hadde han til 14. oktober 1879. I 1853 ble han konstituert som kirke
sanger i Stiklestad, og fast ansatt i 1856. Han hadde den stillingen til
1881. Han ble holdt for å være en svært god lærer. Han var alltid i godt
humør og brukte ofte morsomme og treffende bilder slik at det de skul
le lære ble både klart og lett å huske (Dahl 1956 s. 244). Han var den
første læreren som hadde seminarutdanning. Som kirkesanger ved
hovedkirka hadde han etter skolelova i 1827 plikt til å lære opp de som
ville bli omgangsskolelærere. Han lærte opp den siste av de heimelær
de lærerne, Johannes Kluken. Fra 1852 og utover til 90-åra var han
poståpner på Øra og fra 1870 var han direktør i Verdal Sparebank. Han
satt som medlem av kommunestyret i perioden 1857-1879. I 70-års
alderen tok han avskjed fra alle offentlige verv og flytta til gården
Haug som han hadde kjøpt i 1857. Man kan tenke seg at han samtidig
med lærerjobben på Verdalsøra også fikk ansvaret for biblioteket, men
dette finnes det ingen dokumentasjon på.

----
37 Bib
----
Ole Moe
Ole Tommassen Moe, f.p. Øren 1805, død på Øren 1851. Han var post
åpner og kjøpmann på Øra. Han overtok Kausmo etter faren i 1 841 og
ble samme året gift med Kristiane Margrete Bjerkan fra Inderøy. De
fikk to barn. Han ble valgt til boksamlingens første kasserer. Som kjøp
mann hadde han vel en viss innsikt i regnskapsførsel og kunne styre
med penger.
E. Skrove
Elling Ellingsen Skrove, f. p. Skrove nedre østre 1822, død på Grunnan
1893.
"Han var ein av dei heimelærde" (Dahl 1956 s. 250), fikk litt pri
vatundervisning og begynte som omgangskolelærer i 1843. I 1844 gif
tet han seg med Maren Jakobsd. Halset, f. 1817. De fikk 4 barn. De
flytta til Grunnan i 1855 og han var lærer i kretsen der til 1874. Han ble
første gang valgt inn i kommunestyret i 1857 og satt da en periode. I
1871 ble han valgt inn igjen og satt da til 1879. 1 1882 ble han kommu
nekasserer, og den stillingen hadde han til 1891.
"Han var ein allsidig og praktisk mann. I mi 11 omstundene dreiv
han med smiing, snikring og måling. Ei lang tid var han vaksi
nator. Endå han sjølv rekna seg for å vera konservativ, var han
fremste talsmann for mange av dei nye idéar og reformer som
melde seg i 1870-80 åra, særlig når det galdt næringslivet og
økonomiske spørsmål. Han var såleis den som arbeidde mest for
åfå skipa Vuku Meieri og forbruksforening. Han var ei lang tid
formann for desse samskipnader (...) Han synte i dette og mangt
anna at han hadde syn for kor vegane skulle gå i framtida".
(Dahl 1956 s. 250)
J. M. Johnsen
Johan Magnus Johnsen, f.p. Øren 1812. død 1874.
Han ble omgangsskolelærer i 4. distrikt i Stiklestad ( Volhaugen og
N. Leksdal) i 1833. Senere ble han lærer i Sør-Leksdal. Trøgstad og
Skrovegrenda. Han slutta som lærer i 1865. Ved folketellinsa dette året

----
38 Bib
----
hadde han tittelen «husmand». Han bodde i et hus ved Follo og drev
med litt jordbruk og glassmakerarbeid. På en tur til Levanger ble han
plutselig syk og døde der i 1874. Enka etter han, Golloug, omkom i
Verdalsraset. 81 år gammel. De hadde en fostersønn, Johannes Johnsen
Lundsaunet.
J. Fixe
Johannes Pedersen Fikse, f. i Skogn 1820. Han var lærer og gårdbruker
på Musum lille søndre. Han var sønn av Peder Jensen som var forpak
ter av Fikse i noen år.
S. Sehm
Sivert Ingebrigtsen Sehm, f.p. Semsvald 1817, død på Øren i 1901.
Han var en stund omgangsskolelærer, dessuten var han organist og
vaksinatør. (Koppevaksinering ble innført i Norge ved forordning av
03. april 1810. Offentlige vaksinatører ble ansatt i hver bygd og man
passet nøye på at de gjorde sin plikt). Han satt en periode i kommune
styret, fra 1855 til 1859. Han giftet seg i 1845 med Anne Marta
Andersd. Leklem, f. 1823, død 1865. De fikk 9 barn. Han kjøpte
Holmen i 1847 og solgte gården til Jelstrup i 1872. Holmsveet kjøpte
han av Jørgen Chr. Aagaard. Man vet ikke sikkert når, men i 1865 står
Sehm som eier av «Holmsveet begge». I 1865 krevde han boet sitt kon
kurs og Holmsveet ble solgt på auksjon. Holmsveet søndre ble solgt til
Anne Aagaard som igjen solgte den til Martin Eriksen Svinhammer.
Holmsveet nordre ble solgt til Adam David Jelstrup i 1872. Både
Holmsveet og Holmen var deler av den gamle gården Haug som i 1784
ble delt i 10 parter. Ved folketellingen i 1865 hadde han tittelen
"Olgernist". Han var da enkemann, 49 år. og 7 ugifte barn bodde hei
me.
O. Hage
Ole Sevaldsen Hage. f .p. Lennes 1805. død på Ekren 1871.
I 1830 ble han omgangsskolelærer i distriktet fra Gudding til
Rosvold. Han begynte som kirkesanger i Vuku i 1843 og hadde den

----
39 Bib
----
jobben til 1871. Han sluttet som lærer allerede i 1849. I 1843 bygsla
han gården Ekren.
"Han var ein allsidig og mykje gåverik mann. Han var sers
musikalsk, hadde ei kraftig og vakker songrøyst og spela fiolin,
men helst cello. Alt i 50-åra skipa han Vuku songkor [Nordnes
1953 s. 9 sier at dette skjedde allerede i 40-åra], som visstnok
var eit av dei fyrste på landsbygdene her. Han hadde ei uvanleg
fin handskrift og sers god målføring og vart difor mykje brukt til
å skrive dokument. (...) Etter som folket fikk meir og meir å seie i
det offentlege liv, måtte dei sjå seg om etter brukbare folk til det
te. Hage var sjølvskreven og fekk såleis om lag alle tillitspostar
som fanst. "
(Dahl 1956 s. 227)
Han ble valgt inn i kommunestyret i 1839, i formannsskapet i 1845 og
satt som ordfører i perioden 1850-1861. Han var den første ordfører
som ikke hadde høyere utdanning. Han var også kommunekasserer.
Han meldte seg inn i misjonsforeningen i desember 1845, og i februar
1846 ble han valgt til sekretær for foreningen. Han var dessuten med
lem av skole- og fattigkommisjon og mye annet.
"Hage hadde såleis mykje å stå i, og ikkje så reint lite av mot
gang av ymse slag, men å sjå til var han likevel alltid i jamvekt.
Mellom vener og i godt lag kunde han vera kvikk og trøysam, og
var mykje vitug og råmande i sine svar. Han var ein mann som
var både avhalden og høgvyrd av alle som kjende han. "
(Dahl 1956 s. 227)
A. Hallan
Anders Sørensen Hallan, f. på Hallan 1803, død på Hallan 1895.
Han var omgangsskolelærer fra 1823 til 1832 i stedet for militærtje
neste. Han kjøpte Hallan nedre i 1829 og Blybakken i 1835. Denne
gården drev han som underbruk under Hallan. I 1833 kjøpte han halv
delen av Hallan sag. Han ble i 1830 gift med Sirianna Bårdsd, f. 1805,
d. 1878. De fikk 6 barn. Han var medlem av kommunestyret fra 1839

----
40 Bib
----
--1843. Da Værdalens missionsforening ble stiftet i 1845, ble han ganske
snart medlem der.
"Han skulle vera svært hendt til all slags kvinnfolkarbeid. Helst
dreiv han med spinning, veving og binding. Han var ein sers
godlynt og gudeleg mann, som arbeidde mykje for misjon og
avholdssak Såleis var han ein av dei som gjorde mest for å f å
reist bedehuset på Ørmelen i 1870-åm. "
(Dahl 1956 s. 229)
A. Stiklestad
Arnt Andersen Grundan Stiklestad, f. p. Midtholmen 1806, død på
Stiklestad 1852. Han ble gift første gang i 1833 med Guru Olsdatter
Grundan. f.p. Overholmen 1802. død på Østgrundan 1841. Hun hadde
da arvet Østgrundan store etter sin far. De fikk 3 barn i dette ekteska
pet. Arnt Andersen fikk halvparten av Midtholmen etter sin far. Han
ble i 1839 valgt inn i kommunestyret og satt i en periode. I 1842 ble
han gift på ny med Sirianna Ellingsdatter Stiklestad, f.p. Melby 1806
og fikk to barn med henne. Arnt ble da eier av Stiklestad østre. Slik
kom Arnt Grundan til Stiklestad og til det kulturelle sentrum i kommu
nen. Etter som faren hadde utdannelse som veterinær, kan man kunne
gå ut fra at han ikke var ukjent med bøker og lesing, slik at det var
naturlig for han å støtte biblioteksaken.
0. Eggen
Ole Gundersen Eggen. f. i Skogn 1805. d. på Fæby 1894. Han gikk
underoffiserskolen i Trondheim og ble uteksaminert i 1832. Han bygs
let først Nordlyng i 1836. kjøpte så Fæby i 1843 og Nordlyng i 1870.
Han satt i kommunestyret i perioden 1853-1873. I tillegg var han både
snekker og smed. Han var gift med Martha Ellingsd. Melby. De hadde
åtte barn.

----
41 Bib
----
Ellev Hegstad
Ellev Anderssen Hegstad, f.p. Fåren 1802, død på Hegstad 1877. Han
kom til Hegstad i 1832 da han ble gift med Anne Halvorsdatter
Hegstad, som da sto som eier av gården. Hun var datter av lensmann
Halvor Hegstad. Ellev bygde opp nye hus på gården og satte den i god
stand. I tillegg til Hegstad drev han ei tid også Mo, som han forpaktet
av løytnant Berg. Anne Halvordsdatter døde i 1861. De fikk ingen
barn. Ellev giftet seg på nytt i 1862 med Oline Olsdatter Fåren og fikk
tre barn med henne. Han ble valgt inn i det første kommunestyret i
1837, og satt da en periode. Senere ble han valgt inn igjen og satt da fra
1845 til 1853.
Jacob Stiklestad
Jacob Sevaldsen Stiklestad, født på Stiklestad 1816 og døde der i 1892.
Han ble gift i 1841 med Karen Jonsd. Mikvold. De fikk 3 barn. Han
overtok Stiklestad Nordre etter faren i 1849. I 1871 overtok lensmann
Wessel gården og Jakob fikk leiekontrakt på livstid på et jordstykke av
Stiklestad.
Ole Nilsen Øren
Ole Nilsen (Nielsen) Øren 1809-1886. Han var skredder og den perso
nen som lånte flest bøker (39 lån) i den perioden biblioteket var i virk
somhet. Han ble gift 25.03.1836 med Bergitha (Birgitte) Baardsd, f.
1813. De fikk iallefall 2 barn. Ved folketellingen i 1865 kan man lese
dette om han: Er selv. skredder og bor på Verdalsøren sammen med
kone, svigermor (Martha Pedersd., enke, 78 år) og fostersønn. Har "6
får og 2 gjeder". I oversikten over døde kalles han Ole Nilsen
Maritvold, husmann, gift.
P. Bentsen
Han var sønn av den tidligere lensmann i Verdal, Karl Fredrik
Bentsen og bror til fru Rygh på Slottet. Han var garver og senere ble
han bordskriver ved Verdalsbruket.


----
42 Bib
----
J. Grunnen
Jon Olsen Garnes Grundan, f. p. Garnes 1813, død på Grunnan 1896.
Han ble i 1841 gift med Marit Lassesd. Grundan vestre og kom på
den måten til Grunnan. De fikk tre barn. Jon Grunnan var en av bygdas
mest ansette menn. Han var med i kommunestyret fra 1851-1863 og fra
1869-1877, hele tida i formannsskapet.
Isak Øren m.p.P.
Han skrev under protokollen med påholden penn, dvs. han var sann
synligvis ikke i stand til å skrive navnet sitt selv. Han kunne sikkert
lese, for han var en av dem som lånte flest bøker i hele perioden. I
oversikten over døde er han omtalt som Isak Olsen Øren (Verdalsøren),
f. 1824, d. 1912. Enkemann. Han lånte i alt 19 bøker i perioden, men
flere av dem lånte han flere ganger.
Her er en oversikt over Isak Olsen Ørens lån:
"Snorre
Saxild
MisjonsTidende
Skilling-Magazin
Huslig Andagt
Wallins Prædikener
Levnetsbeskrivelser af Mærkelige Mænd og Quinder
Veien til rigdom
Deconomiske samlinger
Munsters Predikener
Fredrik den store
Fredens vei
Elisa
Indledning til Naturvidenskaben "
Johannes Holme
Johannes Ellewsen Holme 1814-1883.
Han ble valgt inn i «bestyrelsen» i 1849. I 1872 ble han gift med
enka Anne Marte Snausen. De bodde da på Fleskhusvald. De hadde

----
43 Bib
----
ingen barn. Ellev var en velstandsmann, og på skiftet etter hans første
kone i 1820 er det notert betydelig bedre utstyr enn det som var vanlig
på den tida, bl. a. to jernovner, stueur, kaffekjel, messing-strykejern, to
speil, stoler, bord og senger.
Trond Jonsen Wold
Trond Jonsen Wold, f.p. Tynset 1799, død på Jøsås 1857.
Han er registrert innflyttet fra «Tønset» 16. mars 1847, 47 år gam
mel. Kona Kari Johnsd. var 40 år. De hadde med seg 8 barn, som alle
var fødd på Tynset. Han fikk skjøte på Holme søndre 21. mars 1846,
tinglyst 19. august 1846, for 1300 spd. Han kjøpte Auskin ved skjøte
datert 1847, tinglyst 1849 og solgte da Holme for samme pris som han
selv hadde gitt for gården til Elling Johansen Hokstad av Inderøy. Han
kalles i skjøtet Trond Holme. Han hadde ikke Auskin lenge heller, men
kjøpte ganske snart Jøsås, hvor han døde i 1857. Han ble valgt inn i
kommunestyret i 1851 og satt der en periode.
I 1848 bodde trolig Trond på Holme og han ble valgt inn i det første
styret for boksamlingen. Han har ikke underskrevet protokollen, det
kan vel bety at han ble valgt selv om han ikke var til stede på general
forsamlingen. Han hadde muligens med seg kunnskap om og interesse
for bøker fra Tynset. Ved en av disse gårdhandlene blir han kalt "Trond
Jonsen Wold, en innflytter fra Tyldalen" . Når man ser på bibliotekhis
toria til Tynset, kan man se at i Tyldalen eksisterte det en underavde
ling av leseselskapet på Tynset. Leseselskapet på Tynset ble stiftet i
1833 og oppløst i 1843 (Grøndalen 1995). Det er ikke urimelig å anta
at kjennskapen til leseselskapet var den direkte årsak til at han ble valgt
inn i styret.
«Bygdens fremste menn...»
Når man summerer opp, ser man at av disse 22 navnene var det 12 som
underviste eller hadde undervist (5 lærere og kirkesangere, 5 lærere
(selvsagt i kombinasjon med andre yrker, som regel bondeyrket) og 2
seminarister), 1 poståpner, 1 skredder, 6 bønder og 2 som en ikke vet
yrket til. I alle fall 4 av dem var innflyttere til kommunen. Man kan gå
ut fra at i det minste 12 av dem hadde fått litt mer utdannelse enn folk

----
44 Bib
----
flest. De som var lærere, hadde fått undervisning av presten, eller de
var selvlærte. Presten i bygda sto sentralt når det gjaldt utdanning av
nye lærere. Det var de flinkeste elevene som fikk spesiell undervisning
av presten slik at de kunne undervise andre igjen. De to seminaristene
var begge innflyttere og hadde gått på lærerskole. Når så mange som
12 av 22 livnærte seg helt eller delvis av å undervise, er det klart at de
så bedre enn noen andre behovet for økt opplysning hos almuen. De
hadde ganske sikkert lest en del selv, og syntes det beriket livet og ville
gjeme at flest mulig skulle få muligheten til å oppdage glede og nytte
ved lesing.
Bøndene som var med, var alle fra noen av de største gårdene i byg
da og de fleste av dem var velstående folk etter den tids målestokk.
Nesten halvparten av medlemmene hadde vært eller var medlemmer av
kommunestyret. De hadde derfor en viktig posisjon i samfunnet og
kunne være med og styre utviklinga. Man kan si at det var ressursper
soner som var aktive på flere områder som gikk i spissen for bibliotek
saka.
Selv om de fleste av grunnleggerne hørte til «bygdens fremste
menn», så hadde de nok forståelse for at ikke alle hadde råd til å
anskaffe seg lesestoff selv. Lærerne som var omgangsskolelærere reiste
rundt i bygda og så hvordan det sto til i de forskjellige heimene.
Bøndene hadde oversikt over de økonomiske forholdene for husmen
nene og visste at der fantes det få bøker. Derfor ville de ved å opprette
ei almueboksamling legge til rette for at flere skulle få mulighet til å
lese bøker og få innsikt i de tanker og meninger som mer utdannede
mennesker hadde. De som var innflyttere hadde muligens vært i kon
takt med biblioteksaken i sine heimkommuner. Geografisk var de aller
fleste heimehørende i området Stiklestad/Øra. Bare fem-seks personer
var bosatt i andre deler av kommunen. Avstandene spilte selvsagt en
stor rolle for hvem det var som møtte opp til generalforsamlinga. Den
ble holdt 16. november og det er ikke alltid den mest gunstige tida når
det gjelder vær og føre i Trøndelag. At det ikke var flere fra mer perife
re strok av kommunen, skyldes nok mer avstanden enn interessen, for
det var selvsagt lærere og beleste folk andre steder også. Det mest
interessante navnet på lista, er han som skrev under protokollen "med
påholden penn". Når man i tillegg ser i utlånsregisteret at han er en av
dem som har lånt mest. så kan man lure på hva slags kar det var.

----
45 Bib
----
Skolesituasjonen i Verdal i 1848
Det har vært nødvendig å se litt på skolesystemet for å få et bilde av
hvordan det sto til med leseferdighetene blant folk flest, om de i det
hele tatt hadde mulighet til å lære seg å lese. Skoleordningen av 1739
var enda gyldig i 1 848 og den tilsa obligatorisk skole for alle, og barna
skulle gå på skole til de hadde lært å lese. Det ble understreket at pugg
ikke var nok, de måtte lære seg såpass at de forsto det de leste og kun
ne svare med egne ord. All undervisning ble lagt opp som forberedelse
til konfirmasjonen som var inngangsporten til de voksnes verden.
Ukonfirmert, eldre ungdom var til en viss grad annenrangs borgere i
samfunnet.
I 1848 var det to faste skoler i Verdal, en i Vuku og en på Øra. I
resten av bygda var det fortsatt omgangsskole. Det var ikke noe helhet
lig opplegg for skolene, barna fikk ulik undervisning alt etter hvor de
bodde. På fastskolene gikk barn under 12 år på skole 2 dager i uka i 40
uker, mens de over 12 år måtte arbeide mer og fikk derfor noe mindre
skolegang. På omgangsskolene gikk barna på skole 2-3 måneder hvert
år. Året var da delt slik at de gikk 1 måned på skole, hadde 2 måneder
fri, 1 måned skole osv. Omgangsskolen måtte ta til takke med forskjel
lig slags lokaler. Ofte ble samme rommet benyttet både til skolerom,
kjøkken og soverom. Da kan man selv tenke seg hvor vanskelig det var
å drive undervisning. Ofte kunne det være vanskelig å få foreldrene til
å sende barna sine til skolen også. Det kunne være flere grunner til det,
f.eks. at de hadde liten forståelse for skolens betydning, de trengte bar
na heime som arbeidskraft eller at barna manglet klær eller sko. Det
var vanskelig å forene skolegang med kampen for tilværelsen. De for
eldrene som holdt barna heime, ble ilagt en mulkt og faktisk var det
slik at disse mulktene var en stor del av skolens inntekter! Skolen tjen
te altså på at elevene ble holdt heime.
Det var ikke så enkelt å få kvalifiserte lærere heller, for læreryrket
var ikke særlig populært. Omgangsskolelæreren hadde lav status. Ofte
ble lærerne rekruttert fra elevflokken. de flinkeste elevene fikk litt eks
tra undervisning av presten og ble brukt som lærere. Noen tok på seg
lærerjobb i 7 år for å få slippe militærtjeneste, for skolen var et paradis
i forhold til hæren. Lærerne hadde så lav inntekt at det var en forutset
ning at de hadde en gård eller annen inntekt ved siden av. Den første
lærer med «seminar»-utdanning var Johannes Rygh som ble ansatt i
Vuku i 1846.

----
46 Bib
----
Skolen var først og fremst kirkas ansvar. I styret for skolen var pres
ten selvskreven formann. Presten utdannet lærerne også, så det er klart
at hans innstilling til skolevesenet hadde alt å si for hvordan skolene
ble drevet. Det var likevel lokalbefolkningen som hadde avgjørende
myndighet når det ble spørsmål om penger, slik at alle tiltak som ville
medføre økte utgifter for bøndene som regel ble nedstemt. Det var der
for ikke lett å nå fram med nye ideer og få til en utvikling av skolene.
Lærebøkene var også preget av at det var presten som bestemte. Det
var religionsbøker som ble brukt både som lærebøker og lesebøker.
I 1808 hadde major Elling Lyng på Moe stiftet et legat, hvor en del
av rentene skulle gå til lønn for «en dugelig skolelærer i skrivning og
regning». Dette førte til at det i 1839 ble stiftet en skole til opplæring i
skriving og regning med Ole Halvorsen som lærer. Denne skolen gikk
på omgang i bygda mellom de som var interesserte. Skrive- og regne
skolen besto til 1870-årene.
Interessen for lesing
Å lese var for mange forbundet med plikt, strev og tårer og det ble mer
ei straff enn en fornøyelse. Den viktigste grunnen til å lære og lese var
at man da ble i stand til å pugge katekismen og salmeversene.
Leseferdigheten var stort sett knyttet til kjent tekst, man hadde liten
trening i å lese ukjente tekster. Mangel på riktig lesestoff gjorde at lese
evnen heller ikke ble holdt vedlike. Landbruks skrifter og religiøs litte
ratur var ikke akkurat det som var lettest å lese for folk som nettopp
hadde lært kunsten, det var ikke noe som fremmet leselysten. Helt opp
til 1880-90 årene var denne litteraturen den eneste befatning vanlige
folk hadde med litteratur. Språket var ofte vanskelig tilgjengelig og
dårlig lys og lita tid til lesing var også faktorer som påvirket. I noen
heimer fantes det likevel bøker, og var det bøker i en familie, var det
også sikkert at det var en eller flere i den familien som kunne lese. Det
var også slik at foreldre som kunne lese. hadde barn som også leste bra.
I en periode kom det motreaksjon mot opplysningstidas idealer.
Mange mente at opplysning var skadelig for alminnelige folk.
'•Bonden må ikke blive oplyst, (...) hvis han blive det, rebeller han."
(sitert etter Kildal 1949 s. 32). Dette synet holdt seg lenge. Så sent som
i 1852 skriver Ole Vis i «Folkevennen» at mange tror "at jo mere folk

----
47 Bib
----
leser, jo verre blir de" (sitert etter Kildal 1949 s. 33). 10 år senere
snakkes det fremdeles om farene ved en almen folkeopplysning (Kildal
1949 s. 33). Man mente at for mye opplysning var skadelig, at arbei
derklassen ble distrahert i arbeidet viss de hadde for mye kunnskap og
kunne tenke selvstendige tanker! Denne frykten for kunnskap har man
sett flere ganger opp gjennom historien. Det store klasseskillet i bygda
førte til at situasjonen for de forskjellige grupper av mennesker var vidt
forskjellig. De som var best økonomisk stilt, hadde også best anledning
og størst interesse av lesing.
Litteraturtilbudet i Norge
Norge fikk sitt første boktrykkeri i 1643, men vi hadde ikke et eget
skriftspråk så de få bøkene som kom ut ble trykket på dansk. Før år
1800 var det Bergen som hadde størst bokproduksjon av de norske
byene, etter 1814 ble det Christiania. I 1849 var det 53 trykkerier i
Norge. Etter at Norge ble skilt fra Danmark i 1814, var landet enda i
mange år en kulturell provins av Danmark. Landet hadde ikke sitt eget
riksspråk og heller ikke universitet eller universitetsbibliotek. Antall
geistlige og embetsmenn i Norge var lavt. Det var derfor ikke så stor
etterspørsel etter bøker og nedskrevet tekst. Når de «kondisjonerte» i
tillegg regnet det for udannet å lese norske bøker, kunne ikke produk
sjonen bli stor. Men i 1820 og 30-åra forandret dette seg. Det ble da en
betydelig spredning av litteratur, ikke minst takket være Selskabet for
Norges Vel. Oppbyggingen av politiske institusjoner og utdanningsin
stitusjoner og framvekst av et borgerskap gjorde at det ble en større og
mer opplyst leserskare. Etter 400 års dvale var nasjonen i ferd med å
våkne til nytt liv, både sosialt, politisk og kulturelt. På denne tida var
bøker en luksus som svært få hadde råd til å kjøpe. Det var ikke så
mange bøker som kom ut. og de bøkene som kom ut, kom i små opp
lag. En bok ble lest av mange personer, for låning privatpersoner mel
lom var ganske vanlig. Profesjonelle forleggere og forlag fantes ikke,
det var boktrykkerne som sto for utgivelsene og de ville være garantert
mot tap slik at de ga ut bøker som de trodde flest mulig ville kjøpe.
Bare religiøse bøker ble skikkelige salgs-suksesser. Katekismer og sal
mebøker var ofte de eneste bøkene som fantes i hjemmene til husmenn,
arbeidere og fattigfolk.

----
48 Bib
----
Lesestoff for de kondisjonerte
I 1830-åra begynte interessen for skjønnlitteratur å våkne hos embets
standen. Man fikk da for første gang en litteraturkritikk, og man begyn
te å få den oppfatning at den "skjønne" litteratur var den egentlige litte
ratur. De fleste romaner som fantes, var oversatt utenlandsk litteratur.
På det norske markedet var det lyrikken som dominerte, med
Wergeland og Welhaven i spissen. Det ble imidlertid et gjennombrudd
for den nasjonale litteraturen i 1840-åreriß. Behovet for nasjonal selv
hevdelse var stor og norske diktere var opptatt av å formulere en nasjo
nal ideologi. De viktigste forfatterne på denne tida var Henrik
Wergeland. Johan Sebastian Welhaven, Magnus Bostrup Landstad.
Peter Christian Asbjørnsen og Jørgen Moe. Ellers ble det lest en del
filosofiske verker, tyske og svenske vitenskapelige verker og juridiske
verker.
I 1830-årene begynte vi også å få en egen barnelitteratur på norsk. I
1837 kom Asbjornsens første eventyrsamling og senere kom en storre
samling utgitt sammen med Jørgen Moe. I 1838 kom barnebladet
«Billed-Magazin for Born», redigert av M. C. Hansen og K. O.
Knutzen (kom ut bare i 1838 og 39). I 1843 kom «Børnevennen» redi
gert av N. A. Biørn. Henrik Wergeland ga ut sin «Vinterblommer i bar
nekammeret» i 1839-40. Denne boka var den første norske barneboka.
Gusta Rygh skriver at mora og tantene hennes snakket om boker de
hadde lest og at hun fant rester etter leseselskapets boker på loftet, bl. a.
en del romaner av den svenske forfatteren Emilie Flygare-Carlen. og
hun nevner spesielt «Eneboerne paa Johannesskjæret» og «Valdemar
Klein». Emilie Flygare-Carlen (1807-1892) var i sin tid Sveriges mest
leste forfatter. Hun skrev om natur- og folkeliv og bokene hennes har
gode miljøskildringer. Andre boker som Gusta Rygh nevner er svenske
samtidige romaner av Alma Maria Schwarts, Heinr. Steffens «Walseth
os Leith» og flere andre av hans boker, oversatte franske romaner.
f.eks. «Standparallelerne» og Eugene Sues «Mathilde : En ung Kones
Memoirer» (Rygh. Gusta 1951 s. 18).
Det er klart at Gusta Rygh og hennes søsken var priviligerte. De
horte til i en svært kulturinteressert familie som var spesielt glad i å
lese og som også hadde en del boker heime. Bestefaren, tidligere lens
mann Karl Fredrik Berntsen, etterlot seg mange boker (300-400). dess
uten hadde de kontakt med andre likesinnede som også hadde boker

----
49 Bib
----
heime, og fikk dermed anledning til å låne en del. Det var nok ikke
mange i hennes situasjon i Verdal på den tida. Det var bare embetsmen
nene som hadde tilgang til slik litteratur og også bare de som hadde
interesse av skjønnlitteratur.
Hun nevner i sine memoarer tidsskriftene «Hermoder» og «Bien».
«Hermoder» ble utgitt i tidsrommet 1821-27 og «Bien» i tidsrommet
1832-38. Begge la vekt på den litterære underholdning. De hadde
mange noveller og fortellinger av europeiske forfattere, men også av
noen norske. Mauritz Hansen skrev de fleste av sine verker som fort
settelsesfortellinger i disse tidsskriftene. Andre lignende tidsskrifter
var «Den Norske Huusven» (1827-30), «For Almuen» (1830-39), «For
Arbeiderklassen» (1839-45) og «Skilling-Magazin» (1835-91).
«Skilling-Magazin» var det første illustrerte ukeblad. Det hadde kunn
skapgivende stoff, forankret i opplysningstidas ideer og idealer. Det
var et blad som var mye utbredt, det sies at det rundt 1840 hadde rang
etter Bibelen og salmeboka! Ukebladet «Almuevennen» ble stiftet i
1849. Tidsskriftene var til å begynne med laget for og av personer fra
embetsstand og borgerskap, men med bladet «For Almuen» og «For
Arbeiderklassen» prøvde Henrik Wergeland å nå andre samfunnsgrup
per.
Lesestoff for almuen
Hos almuen var ikke leseevnen så stor at de kunne nyttiggjøre seg all
slags lesestoff.
Lesekunsten hadde blitt allmenn, men det å kjøpe og eie mange
bøker eller lese aviser og tidsskrifter, var for de få. Det hadde vært
gjort enkelte forsøk på å skrive og gi ut bøker for almuen.
Skillingsviser og folkebøker var populære til høytlesing. Folkebøkene
var ofte moraliserende med røtter i den europeiske ridderkulturen. De
ble av de mer beleste vurdert som vulgære, men ved siden av religiøse
skrifter var det bokhandlernes mest populære vare til langt utpå 1800
--tallet. Likevel var det de religiøse bøkene som dominerte. Folk flest
hadde lært seg å lese ved hjelp av katekisma, salmebøker og lignende.
Det var den slags tekster de var kjent med. og den slags tekster de syn
tes det var mest nyttig å lese. Fikk de andre tekster avlese så forsto de
dem ikke. Religiøse bøker var dessuten ikke sosialt avgrenset, de ble

----
50 Bib
----
lest av alle. Skjønnlitteratur interesserte ikke folk flest, det skulle være
noe nyttig. Man leste ikke for fornøyelsens skyld på den tida. når det
var så mye annet nyttig som skulle gjøres. Det var først i 1850-60-åra
at interessen for skjønnlitteratur kom til Trøndelag. Statistikken viser at
i perioden 1814-20 kom det ut 20 bøker pr. år i Norge, i 1850 kom det
ut 150 bøker. Det var i det store og hele ikke så mye lesestoff man had
de å velge mellom. Bortsett fra disse få bokene og tidskriftene var det
religiøse skrifter, salmer, noen landbraksskrifter og enkelte aviser man
kunne lese.

----
51 Bib
----
BIBLIOTEKETS
LITTERATURTILBUD
Dette er lista over de bøkene som fantes i det første biblioteket. Først
står innførslene slik de er skrevet i protokollen (skrevet med fete typer
her), deretter slik de finnes i Norsk bokfortegnelse 1814-1847.
"Fortegnelse over de til Værdalens Almuebibliothek indkjøbte
Bøger:
No 1 For Huuslig Andagt af Kenser og Bjørn (ældre)
For huuslig Andagt udg. afC. N. Kenser og N. A. Bjørn.
Et Ugeskrift. Chra. 1842-45
2 Snorre Sturlasons (...) (ældre) afAal
3 Snorre Sturlasons (...) (ældre) afAal
4 Nogle No. af Skilling Magazinet (ældre)
Skilling- Magazin til almeennytige Kundskabers
Udbredelse. Hver Aar gang bestaar af 52 No. eller
Ark med Register
5 Fredens Vei afAbbot
Abbot, Joh. S. Fredens Vei. En praktisk Veiledning til Dyd
og (...) salighed. Chr. 1844
6 Barndomshjemmet afAbbot
Abbot, Joh. S. Barndomshjemmet, eller Hjertet i dets
bedste Dannelsestid. En Bog for Ungdommen. Chra. 1840
Søndagen, et folkeskrift af Krummacher
Søndager. Et skrift for Folket.
Overs. afEdv. Munch. Chra. 1822
8 Kort anvisning til en frugtbar Bibellæsning af Maler

----
52 Bib
----
9 Bondepraktika af Lunde qvist
Lundeqvist, R. W. Bondepraktika for Ager, Eng og
Buskap. Overs, fra Svensk. Chra. 1840
10 Frandes Liv og levnet af Gueriecke
Guerike, Hem: Ernst Ferd. August Hermann Frandes Liv
og Levnet tilligemed Udtag afhans Skrifter. 1836
11 Livets Sande Vei, en postil ~
Retzius, L.C. Livets Sande vei, aabnet for alle alvorligt
søgende i Jesu Christi, som er veien, sandheten og livet;
eenfoldige betraktninger over alle søn- og festdagers
evangelier, for største delen udarbeidede efter en i
Sverige udgiv en po stille. Chra. 1848
12 Wallins Prædikener
Wallin, Joh. Prædikener over de aarlige Søn- og
helligdages Evangelier.
13 Milnsters Betraktninger Ist. del
14 Miinsters Betraktninger 2de. del
Minister, Jacob Peter. Betraktninger over De christlige
Troe slær domme. Chra. 1833
15 Elisa af Krummacher
Krummacher, Friedrich Wilhelm. Elisa : Atten
Betraktninger over 2 Kong. 2, 19-5, 27.
Over sat af Hans Holmboe. B. 1. Bergen, 1846.
16 Elisa af Krummacher
1 7 Livets Sande Vei
18 ste aargang av Skilling Magazin
1 9 3die aargang av Skilling Magazin
20 Nogle tanker om Opdragelse af Friiauf
(Friiauf, J. R.) Nogle Tanker om Opdragelse af en gammel
Opdrager. Oversat (afKrag). 1841. 60 s. 2det oplag 1843.

----
53 Bib
----
2 1 Den første Altergang af Gagner
Gagner,(...) L. Den første Altergang. Kristelige Raad og
anvisninger for Vandringen gjennom Livet.
Konfirmationsgave. Oversat fra det svenske.
1 udg. 1840. 2den udgave 1842.
22 Nogle Tanker om Opdragelse
23 Nogle Tanker om Opdragelse
24 Den første Altergang
25 Forsøg til en liten brevbog afSaxild
Saxild, Erik Nicol. Forsøg til en liten Brevbog, tilligemed
en kort Veiledning til andre skriftelige Opsatser, der
bruges i det practiske Liv. Med nærmest hensyn til de
Norske Almue- og Søndagsskoler, samt en veiledning for
Ældre af almue standen, som ei have Øvelse i den sædvan
lige Brevskrivning m.m. 1839.
26 Mester (...) og hans Svend
27 Hestedyrlægen efter Billing
28 Den første Altergang
29 Den første Altergang
30 En Moders veiledende ord til sin Datter
Gislesen, Henriette. En moders veiledende Ord til sin
Datter, udgivne efter Opfordring. Chra. 1843
31 (?)
32 Haandbog i Aflwldsreformen af Andresen
Andresen, Kjekl Ric. Haandbog i Afliol ds reform ens
Grundsætninger. Chra. 1848
33 Norske Misjons Tidende af Hauge
Missions-Jidende, Norsk. Udg. af Andreas Hauge.
(Begynt Juni 1845). Aarlig 12 No.

----
54 Bib
----
34 Indledning til Naturvidenskaben af Guldberg
Guldberg, Carl August. Indledning til Naturvidenskaben.
Udarbeidet til skolebrug og Selvundervisning. Chra. 1848
35 Landstad med sin Chr. religionsundervisning
Landstad, Magnus Brostrup. Hjertesut til hver Dag i
Ugen, Morgen og Aften, saavelsom ved andre
Anledninger, samlede, omarbeideede, tildels ogsaa
forfattede. Udg. af Selskabet for christelige
Undervisnings- og Andagts-Bøgers Udgivelse.
Chra. 1841.
36 Norske Misjons Tidende af Hauge
37 Thalowsf?] christelige Andagtstimer
38 Reformations (...) af Stenersen 1. del
39 Reformations (...) af Stenersen 2. del
Stenersen, S. I. Udsigt over den Lutherske Reformation,
med en Indledning om Kirkens Tilstand før samme.
Del 1 og 2. Chra. 1818-19
40 Veiledning til den udkomne Lærebog
41 Frugthaugen af Lundstrøm
Lundstrøm, A. Frugthaugen eller Anvisning til almuen til
at opædle Frugttræer afKjærner, samt om Frugttræers
Plantning. Chra. 1841
42 Veien til Rigdom af Franklin
Franklin, Benj. Veien til rigdom, eller hvorledes man kan
blive rig og lykkelig. Chra. 1841
43 (...) sidste Betraktninger
44 Veien til Rigdom af Franklin
45 Fortellinger og Anekdoter om Fredrik den Store
Fortellinger og Anekdoter om Fredrik den Stores
Liv og Levnet. Chra. 1839

----
55 Bib
----
46 Fortellinger og Anekdoter om Fredrik den Store
4 7 Nogle Ord til Norges Kirke af Schreuder
Schreuder, Hans. Nogle Ord til Norges Kirke om
christelig Pligt med hensyn til Omsorg for ikkechristne
Medbrødres Salighed. Chra, 1842.
48 Veien til Rigdom afFranklin
49 Bondevennen af Guldberg. 1 7 bind al2 sk
50 Bondevennen af Guldberg
51 En Christens Arv efter Dr. Clarke
Clarke, Sam. En Christens Arv, eller en udvalgt Samling
afden hellige Skrift s fortsættelser. Til Trøst og
Opmuntring for alle Troende under Livets forskjellige
Omskiftelser. Chra. 1837
52 Levnetsbeskrivelser af mærkelige Mænd og Quinder
Levnetsbeskrivelser af mærkelige Mænd og Quinder af
alle Tidsaldre og Nationer. Udgivne af Skilling
Magazinets Redaktion. Iste hefte. Med 5 Portrætter.
Chra. 1838
53 Kortfattet fremstilling afden lutherske Reformation
54 Den quindelige Ungdoms (...) af Martin
55 Fuldstendig Brev og Formularbog m.m.
Rolfsen, O. H. Formularbog, indeholdende Regler og
Formularer for de forskjellige Kontrakter, dokumenter,
Ansøgninger m.v. Chra. 1842
56 Mallings store og gode Handlinger
Mailing, Ove. Store og gode Handlinger af Danske,
Norske og Holsterne. Kbh. 1777
(Denne boka ble brukt som lesebok i skolen og kom i mange
opplag. Personene i boka og alle deres gode dyder har en ting

----
56 Bib
----
felles: De er borgere i den dansk-norske enhetsstaten. Målet er
å styrke fellesskapsfølelsen og følelsen av å løfte i flokk mot ei
felles framtid).
Ist del
57 Munsters Predikener
58 Munsters Predikener
2de del
59 Huslig Andagt (udgivet i Nummer) (ældre)
60 Johan Arndt Sande Christendom (ældre) 20 bind
Sex Bøger om den sande Christendom, Hvortil er følet syv
av den salig Mands Sendebreve, og hans Betraktning over
den saakaldte tydske Theologi, hans Levnetsløb og tyende
Testamenter, tiligemed hans Paradiis-Urtegaard.
Chr. 1844.
(Fire av disse bøkene kom ut på tysk allerede i 1605-1609)
61 Afholdstidende (6te Aargang)
Afholdstidende. Udgiven av Afholdsforeningene i
Christiania.
62 Afholdstidende (ste Aargang)
63 Deconomiske samlinger
1
64 Deconomiske samlinger 2
Deinboll, Peter Vogelius. Deconomiske samlinger.
Udgivne af Romsdals Amts Landhusholdningsselskab.
Molde 1845-50.
65 Agerdyrkingens Catechismus
Fleicher, Esaias. Agerdyrkingskatekismus. Kbh. 1780"

----
57
----

 

----
58 Bib
----
Kommentarer til litteraturen
Det var altså 65 nummererte bøker eller tidsskrifter, men bare vel 40
forskjellige titler, for det var flere eksemplarer av enkelte. Det var klare
kriterier for bokvalg. I lova står det:
"Skifter af religiøst, historisk og idetheletaget almennyttig
Inhold kjøbes. Bøger, der indeholder fordærvelige
Grundsætninger for Stat og Kirke, kjø±>es ikke. "
Det ble altså presisert at boksamlingen ikke skulle inneholde bøker
som var skadelige eller villedende for almuen. Vurdering av hva som
kunne være skadelig eller villedende var det styret som gjorde, og
ettersom styret som regel besto av flest klokkere og lærere så er det vel
heller ikke så rart at det var mest religiøse bøker som ble innkjøpt. De
fleste medlemmer i styret var kirkas menn, eller hadde fått undervis
ning av presten. De hadde knapt lest annen slags litteratur selv heller,
og såg det som naturlig at det var den slags bøker som skulle være i
biblioteket. Det var jo også slike tekster folk flest var vant til å lese.
Av de 65 bøkene er det minst 28 av dem som har et religiøst inn
hold, mens 5 handler om oppdragelse 0.1. Det er 8 landbruksskrifter, 6
historiske og 3 omhandler avholdssak. Det finnes 3 eks. av Franklins
«Veien til Rigdom» og 3 nummer omfatter hele årganger av «Skilling-
Magazin». 2 havner i gruppa "diverse" og 7 i potten "übestemmelig"
eller "vet ikke". Det er ikke alltid at tittelen sier så mye, og når det da
ikke finnes nærmere opplysninger om dem, er det vanskelig å si hva
slags bøker det er. I protokollen ble tittelen dessuten som oftest forkor
tet, så av og til er det vanskelig å finne ut hvilken bok det er av den
grunn. At bøkene er nyttige og oppbyggelige, det kan man være ganske
sikker på. Det letteste lesestoffet her er muligens «Skilling-Magazin».
Også det hadde kunnskapsbringende stoff, men tidsskriftet ble veldig
populært over hele landet, så det er mye som tyder på at det var noen
lunde lettlest.
Det norske litteraturtilbudet var begrenset på denne tida. slik at mye
av litteraturen var oversatt fra andre språk. Som tidligere nevnt fantes
det en del oversatte utenlandske romaner som også ble lest i Norge,
men ingen av disse fantes ved biblioteket i Verdal. Det litteraturtilbudet
som var ved biblioteket her, var nok svært representativt for lignende

----
59 Bib
----
bibliotek rundt om i landet. At det var 65 medlemmer av almuebiblio
teket og 65 nummer i boklista var neppe tilfeldig. Man anskaffet bøker
slik at samtlige medlemmer kunne ha ei bok til låns samtidig.
Her er en oversikt over de ti mest utlånte titlene i perioden 1848 -
1851:
"Skilling-Magazin
Norske Misjonstiende
Munsters Betraktninger
Elisa
Snorre
Wallins Prædikener
Ba rndomshjemmet
Indledning til Naturvidenskaben
Bondepraktka
Deconomiske samlinger
Reformations(. ..)"
At «Skilling-Magazin» skårer så bra er ikke overraskende, for man
hadde mange eksemplarer og flere årganger. Dessuten var det noe av
det letteste lesestoffet som var i biblioteket. Det hadde mange bilder og
lettfattelig tekst. Det kom ut i peioden 1835 - 1891 og var det første
illustrerte ukebladet. Også Norsk Misjonstidende fantes i mange
eksemplarer og årganger. For mange lånere var det nok enklere å lese
et blad enn ei bok.
Videre drift av biblioteket i årene 1849 - 1852
Den 23. desember 1849 ble boksamlingens andre generalforsamling
holdt. Regnskapet ble først lagt fram. Man hadde da fått inn 30 specie
daler 10 ort 16 sk i medlemskontingent og betalt ut 25 speciedaler 2 ort
og 8 sk til bokkjøp. bokbinder 0.1. Nå ble det besluttet at den årlige
generalforsamlingen i framtida skulle holdes 1. oktober hvert år.
Dessuten "Man var enig i at Protokollen maatte behandles omhyggelig
og at der bruges Blyant". Cand. theol A. Steen ble nå valgt til ny sek
retær, bibliotekar Grande og kasserer Moe fortsatte som før, til
"Bestyrelsen valgtes kirkesanger Hage, Seminarist Rygh, Skolelærer

----
60 Bib
----
Hallon, Johannes Ellewsen Holme, Sersjant 0. Sehm og Aagaard" .
Det ble slått fast at personer som ikke hadde betalt kontingenten ikke
skulle få låne boker og bibliotekaren fikk streng beskjed om å passe på
dette!
1. november 1850 ble det avholdt generalforsamling i den faste sko
lens lokale ved Verdalsøren. Det ble også nå innskjerpet at det ikke
skulle lånes ut til de som ikke hadde betalt kontingent, likeså fikk kas
sereren pålegg om å kreve inn utestående fordringer snarest. Mange
var også ilagt mulkt fordi de ikke hadde leven inn bokene til rett tid.
Man kan ut fra dette tolke det dithen at leselysten var langt storre enn
betalingsevnen. Leselysten var kanskje også storre enn leseevnen og
ikke minst ledig tid til lesing.
Også i 1852 er det referat fra generalforsamlingen, og vi får da høre
at kasserer Ole Moe er dod. Denne generalforsamlingen bie holdt 2.
februar. Ole Moe dode i 1851 og generalforsamlingen ble kanskje av
den grunn utsatt noen måneder. Kirkesanger Aagaard ble valgt til ny
kasserer. Etter februar 1852 finnes det ikke noen opplysninger om
bibliotekdrifta for i 1869. I referatene fra generalforsamlingene er det
tydeligvis det økonomiske som er det viktigste. Det er referert hvem
som har betalt kontingent, hvem som ikke har betalt og konsekvensene
viss de ikke betaler innen ei viss tid. Man ville helst at alle bokene
skulle være innlevert til biblioteket for generalforsamlingen, slik at de
fikk inspisere dem og se hvordan tilstanden pa bokene var. I flere tilfel
le ser det ut til at bibliotekaren går god for at de bokene som ikke er
innlevert er i god stand.
Medlemslistene fra denne perioden viser at det fra starten av var 65
medlemmer som betalte kontingent. De fleste, men ikke alle. lånte
boker. Noen betalte vel bare for å stotte saken, de mest velstående
betalte langt mer enn den ordinære kontingenten og mange av dem lån
te ikke i det hele tatt. 1 perioden 26. november 1848 til 27. januar 1852
hadde biblioteket tilsammen 416 utlån.
Det er vanskelig å si noe om grunnen til at interessen dabbet av etter
kort tid. En av grunnene kan være vanskelige levevilkår for folk i byg
da. Det var et meget ustabilt vær i denne perioden, noe som forte til
dårlige avlinger. Det må betraktes som uår i bygda bade hosten 1848
og 1849. I 1849 matte mange drøye brødmelet med furubark iSuul
1951 s. 68). Man måtte også importere korn. noe som forte til ekstra

----
61 Bib
----
kostnader. Derfor hadde folk flest nok med å holde sulten fra døra, og
da er det naturlig at lesing og bibliotekbruk måtte vike plassen for mer
livsnødvendige ting.
Usikre inntekter for biblioteket førte til at drifta ble uregelmessig.
Man hadde ikke råd til å kjøpe nye bøker. Bokbestanden ble dermed
ikke fornyet og dette virket helt sikkert inn på interessen. Å skaffe de
riktige bøkene til biblioteket ble heller ikke vektlagt nok. Mange av
bøkene var holdt i et høytidelig og vanskelig språk som gjorde at de ble
vanskelig tilgjengelig. Folk mistet rett og slett interessen for lesing for
de forsto ikke det som sto skrevet. For de som var noenlunde lesekyn
dige var innholdet i de religiøse bøkene kjent, så det var lite som appel
lerte til fantasien og stimulerte leselysten.
Kanskje var en av grunnen at noen av de sentrale personer enten
døde eller fikk andre ting å konsentere seg om. Ole Moe og Arnt
Stiklestad døde, og Trond Johnsen Wold flyttet lengre opp i bygda. Det
er mye som tyder på at bibliotekar Lars Grande sluttet som lærer på
Øra i 1851 og at han da forlot bygda. Han har skrevet under protokol
len i november 1850, men ikke i februar 1852. Johannes Rygh ble
ansatt som lærer ved skolen på Øra i 1851. Det er ikke nevnt noe om at
han ble valgt til bibliotekar. Likevel er det grunn til å anta at han tok
over den jobben etter Lars Grande, ettersom biblioteket var plassert på
skolen. Det var kanskje så selvsagt at bibliotekarstillingen fulgte lærer
stillingen at det ikke var nødvendig å nevne det i møtereferatene.
Biblioteket fikk altså ny kasserer og ny bibliotekar på omtrent samme
tid, og dette skiftet av nøkkelpersoner har tydeligvis virket uheldig på
den videre drifta. Selv om biblioteket som ble stiftet i 1848 ikke besto i
så mange år, så var det likevel en viktig hendelse for bygda. Ideen med
bibliotek døde aldri helt, og dette første forsøket på bibliotekdrift i
1848 la grunnlaget for det nye biblioteket som ble stiftet i 1869.

----
62 Bib
----
NYGIV
Bibliotekarbeid i Norge i 1860-åra
Interessen for biblioteket i Verdal ble etter hvert mindre og det er ikke
registrert noen aktivitet etter februar 1852. Det merkelige er at det net
topp på denne tida ble en oppblomstring for bibliotek og folkeopplys
ning i andre deler av landet. «Selskabet for Folkeoplysningens
Fremme» ble stiftet i september 1851. Man hadde sett at mange var
uvitende og manglet vurderingsevne, og derfor fort ble revet med av
bevegelser som thranitterbevegelsen og mormonismen. Man så en
nasjonal fare i denne utviklingen og mente at det beste middel for å
motarbeide denne tendensen var opplysning. Selskapet gikk inn for en
allmenmenneskelig opplysning. Dette møtte motbør i kirka, som mente
at det religiøse var det viktigste. Det var en prest som mente at mange
av de bøkene som ble formidlet var " elskovsbøker som Bondedamene
læste istedenfor at gaa i Fjøset. " (sitert etter Kildal 1949 s. 120.) Det
var en alminnelig mening at det ikke var verdt å lese annet enn religiø
se bøker. Selskapets arbeid førte likevel fram, og det ga ut tidsskriftet
«Folkevennen» med Ole Vig fra Stjørdal som den første redaktør. Han
skrev folkelig og godt forståelig, og bladet ble veldig populært over
hele landet. Han fremhevet hvor viktig det var for menigmann å stå
godt rustet åndelig nå når han hadde fått større politisk makt og dermed
et større medansvar for samfunnet.
Eilert Sundt ble neste redaktør av «Folkevennen» og han agiterte og
talte bibliotekenes sak overalt. Han fremhevet leselyst og lesing av
gode romaner. Man skulle ikke bare lese det nyttige. De eksisterende
bibliotek ble forbedret og utviklet, bokutvalget ble mer variert og lese
ferdigheten økte. Fra 1840 ble det sporadisk gitt statlige bidrag til
bibliotekdrift, men det var først etter at biblioteket var opprettet. Man
måtte vise interesse lokalt før man kunne få tilskudd. Etter 1851 ble det
enkelte år bevilget penger på statsbudsjettet, men fra 1863 til 1876 var
statsstøtten helt borte.
På slutten av 1860-åra ble det ei nedgangstid innen kultur og ånds
liv i Norge, noe som selvsagt også virket inn på bibliotekarbeidet.
Manglende statsstøtte, avtagende agitasjon, økonomisk nedgangstid og

----
63 Bib
----
stigende utvandring førte til nedgang i aktiviteten på bibliotekfronten
mange steder i landet. I Verdal var det nettopp på denne tida at det ble
ny giv for biblioteket.
Biblioteket i Verdal får nytt liv i 1869
Den første spede spire til bibliotekdrift visnet i 1852, men frøet som
var sådd, døde ikke. Det var det noen ildsjeler som ikke ville gi seg. I et
juleselskap i 1868 hos res.kap. Muller i Vuku tok Karl Rygh initiativ til
gjenopprettelse av biblioteket. På denne tida var han adjunkt, senere
ble han overlærer ved Trondhjem katedralskole.
Fra protokollen kan vi lese:
"Efterat det i 1848 i Verdalen oprettede Almuebibliothek efter
faa Aar var gaaet ind qf Mangel paa Interesse for Sagen beslut
tedes i Januar 1869 atforsøge oprettet en ny Almuebogsamling.
Prost Koch, Kaptein Holst og Adjunkt Rygh satte Sagen igang
og ved en Sammenkomst i Julen blev til en Begyndelse sammen
skudt 10 Spd 30 sk. Siden bl eve Lister udsendte til Tegning af
Medlemmer der skulde betale en aarlig Kontingent af24 sk. Alle
Folke-oplysningselskabets Skrifter og 19 Aargange af
Skillingsmagasinet samt en del andre Bøger bleve forærede til
Bogsamlingen. Verdalen Sparebank bevilgede paa Adj. Ryghs
Navn et Laan af2s Spd og for disse og de før indsamlede Penge
blev gjort Indkjøb af Bøger saa at Bogsamlingen den Iste Juli
1869 blev aabnet paa Gaarden Haug med 115 Bind. Provst
Koch, Kapt. Holst og Pastor Muller erklærede sig villige til ind
til videre at danne en Bestyrelse, og Adjunkt Rygh overtog som
Mellommand at besørge Anskaffelse af Bøger. Den nærmere
Opsigt med Bogsamlingen og Besørgelsen af Udlaan blev over
ta get af Petra og Gusta Rygh. "
Dette er et sitat fra den første protokollen, og det er sikkert Gusta Rygh
som i ettertid skrev det inn i protokollen. Det er skrevet med ei fin og
forståelig håndskrift, i stor kontrast til resten av det som finnes i samme
protokoll. Den samme fine håndskrifta finnes igjen i noen regnskaper
fra 1869 og i utlånsprotokollen fra samme året.

----
64 Bib
----
I et brev av 24. januar 1869 fra Gusta Rygh til broren Evald beskri
ver hun oppstarten slik:
Forst holdt Karl en lang Tale og gikk rilsist om med en Tallerken
for at faa samlet til Grundleggelsen. Forst Damerne og dernæst
Herrerne gav saa godt som alle dertil og som det syntes med
Glæde. Han fik mdsamlet over 10 Spd. Der er nu udsendt Lister
til itidsamling red Skolelærerne crg Provsten. Præsten og
Kapteinen (Holst I har sat sig i Spulsen for Sagen, saa det skulde
synes aa maatte blive til noget. hvis ikke Folk er alt for træge. C.
Sættem har forærer 19 Aargange av Skillingsmagasinet og U.
Knoffalle Folkeophsningsselskabets Skrifter.
(sitert etter Midler 1965 s. 13)
I et nytt brev fra Gusta til Evald datert 13. oktober 1869 skriver hun litt
om hvilket arbeid broren Karl gjorde for å få i gang biblioteket. Det var
tydeligvis ikke helt enkelt å starte opp et slikt foretak, men det synes
som det ble godt mottatt da det forst var der.
"Karl gjorde indkjob av Boger, laante paa eget Savn i
Sparebanken - riktignok med Haab om aa fan de 25 Spd eftergi
vet. og strævede mot mange Hindringer til Bogsamlingen i juli
Maaned blev aapnet. Den tæller nu 180 Bind og omtrent 100
Medlemmer. Kontingenten er 1 ort aurlig - for Husvnvnd 12 sk. 1
de Maaneder Biblioteket har bestaaet har der gjennomsnittlig
vært 40-50 Udlån pr. Maaned. Mange er flittige Laantagere og
viser Sands for Læsning og mere Oplysning end man skulde tro.
Petra og jeg besørger i fællesskab Udlaanet og fineler den en
behagelig Avveksling i hverdagslivets Ensformighed. "
i sitert etter Midler 1965 s. 14)
Begrunnelse for å starte biblioteket på nytt
I referatet fra motet hos res. kap. Muller i Yuku. skruer Gusta Rygh at
broren Karl forst holdt en lang tale. Ettersom det ikke er noe referat fra
denne talen, er det vanskelig a si hva han snakket om. men man rna ga
ut fra at han agiterte for bibliotekdrift og snakket om viktigheten av a

----
65 Bib
----
gi vanlige folk lett tilgang til bøker. Han og andre likesinnede så klart
at opplysning og lesing var viktig for «almuen» og at det var viktig å
bevisstgjøre den vanlige mann. De som hadde fått utdannelse takket
være foreldrenes velstand og interesse, såg det som sin oppgave å for
midle opplysning videre til de som ikke hadde hatt de samme mulighe
tene. I 1860-årene begynte dessuten interessen for skjønnlitteratur å
gjøre seg gjeldende også i Trøndelag. De første oljelampene kom også
i dette tiåret og det førte til bedre vilkår for lesing.
At Karl Rygh kunne ha mer personlige motiver for å stifte bibliotek
er heller ikke umulig. Hans søstre Petra og Gusta ble ansatt som biblio
tekarer. De hadde ingen godtgjøring for arbeidet sitt, men så det som et
privilegium å få noen avbrekk i hverdagen med å låne ut bøker og hol
de orden i boksamlinga. Kanskje var det nettopp dette som var bak
grunnen for å stifte bibliotek, nemlig det å hjelpe søstrene ut av den
ensformigheten og kjedsomheten de følte? I et brev av 21. november
1868 fra Petra til Karl beklager hun seg over hvor kjedelig og ensfor
mig liv det er å sitte ved rokken dag ut og dag inn.
"Dagerne ere saa ensformige at jeg ofte i mit stille Sind undres
over, om der kan gives noget saa ensformigt som Slottet i
Verdalen. Vi spinder og spinder og spinder. (...) Så sidder man
da der med hver sine egne Tanker den utslagne Dag, saa
Tankerne tilsids blive ganske besværlige. "
(sitert etter Midler 1965 s. 11-12)
Det er klart at døtrene på Slottet hadde evner og anlegg som kunne ha
vært brukt til mer intellektuelle ting enn spinning, men på den tida var
det ikke særlig stor mulighet for kvinner til å gjøre noe annet enn hus
arbeid. Man kan derfor tenke seg at Karl så dette og skjønte at biblio
tekarbeidet ville avhjelpe denne situasjonen litt.
Var biblioteket for alle?
Bibliotekarene hadde inntrykk av at boksamlinga ble brukt av folk fra
hele bygda (Rygh, Gusta 1951 s. 20). Dette er nok en sannhet med
modifikasjoner. Når man ser på hvem det var som lånte, er inntrykket
at det stort sett var folk fra de sentrale deler av bygda som benyttet

----
66 Bib
----
biblioteket. Veldig få personer bosatt ovenfor Vuku var medlemmer.
De fleste bodde rundt Øra og Stiklestad, men det fantes også lånere fra
mer perifere strøk av kommunen, bl. a. Nord-Leksdal og Kulstadvika.
Ettersom biblioteket var sentralt plassert, skapte lange avstander selv
sagt problemer for folk i utkantene, slik at det var bare de mest lese
lystne som trosset avstandene. Et forsøk på å gjøre biblioteket mer til
gjengelig for vanlige folk, var differensiert kontingent. Kontingenten
var forskjellig for bonde og husmann. Bøndene og velstående folk måt
te betale dobbelt så mye som husmenn, inderster og andre fattige.
Noen betalte også bare halvårskontingent. Dette var nok også et middel
til å få flere som medlemmer, i og med at man da ikke måtte ut med så
mye penger på en gang. I 1869 var det 121 betalende medlemmer.
Noen få kvinner hadde kommet med som medlemmer, tiltross for at det
langt opp i 1860-åra ble ansett som meningsløst at kvinner skulle sysle
med slike åndelige interesser som å lese. Biblioteket åpnet 1. juli og
det ble foretatt i alt 316 utlån dette første året.

----
67 Bib
----
DE NYE GRUNNLEGGERNE
I følge Gusta Rygh var det broren Karl som gjorde det meste av det
praktiske arbeidet for å få biblioteket i gang. I tillegg til han var pres
ten, prosten og kapteinen viktige aktører. Lærerne hjalp også til med å
verve medlemmer, men de var bare medspillere, slik at de er ikke vur
dert som grunnleggere.
Familien Rygh
Det er utenkelig å skrive om biblioteksaken i Verdal uten å ta med en
nærmere presentasjon av familien Rygh på Slottet, som på alle vis had
de mye å si for kulturlivet i bygda. Bøker og lesing sto sentralt i denne
heimen, og ettersom familien hadde en fremskutt posisjon i bygda, var
de sentrale når det gjaldt å spre litteratur og informasjon. Deres
omgangskrets var først og fremst «de kondisjonerte», som presten,
læreren, kapteinen og storbøndene.
Lensmann og stortingsmann Peder Strand Rygh (1800-1868) ble
født i Overhalla. I 1832 ble han lensmann i Verdal og flytta da til byg
da. Han kjøpte en part av den gamle kongsgården Haug, i dagligtale
kalt Slottet. Han var stortingsmann for Nordre Trondhjems Amt fra
1839 til 1866. Han abonnerte på flere aviser, enten alene eller sammen
med andre, så han var etter den tids standard en belest mann. Hans
kone var Ingeborg Marie Bentzen (1809-1878). Sønnen Evald beskri
ver henne som en mer enn alminnelig begavet kvinne med mange
interesser og selvstendige meninger. Hun hadde ingen utdannelse, kun
ne ikke skrive noe særlig, men hadde en spesiell interesse av bøker og
lesing (Rygh, Evald 1950 s. 23). De fikk tre sønner, Oluf, Karl og
Evald, og tre døtre, Rikka. Petra og Gusta. Sønnene fikk alle høy
utdannelse, mens døtrene "måtte nøye seg med de smuler der falt fra
de rikes bord. Men smulene falt forholdsvis rikelig og ble vel nyttet. "
(Muller 1965 s. 9). De som fikk størst direkte betydning for bibliotek
saken i Verdal var Karl, Petra og Gusta.

----
68 Bib
----
Karl Ditlevßygh (1839-1915)
Sin første skolegang fikk Karl Rygh hos Nilsen på Hallem og hos Chr.
Schmidt på Stiklestad. Senere reiste han til Trondheim på skole. Han
ble student i 1857, adjunkt i 1865 og var overlærer ved Trondhjem
katedralskole fra 1887 til 1899. Han var spesielt interessert i historie,
og skrev en del historiske verker om oldtidsfunn og arkeologi i
Trøndelag. Han gjorde en stor innsats for oldsakssamlingen i
Trondheim, bl. a. ved å lage kataloger sl* at den ble lettere tilgjengelig
for forskerne. Han var bestyrer for oldsakssamlingen fra 1870 til han
døde i 1915. Etter at broren Oluf døde. bisto han med utgivelsen av
hans etterlatte verker om norske gårdsnavn. Han var aktiv lokalpoliti
ker i Trondheim på den konservative sida. og han var også på
Stortinget ei tid (Verdalsboka 1930 b. 111 s. 266).
Petra Rygh (1845-1918)
Hun var sammen med søstra Gusta bibliotekar fra 1869. I 1874 giftet
hun seg med Martin Daniel Miiller på Vist og som kone på en stor gård
fikk hun da andre arbeidsoppgaver. (Hennes sønn Eliseus Miiller har et
referat fra bryllupet hennes og ellers beskrevet livet på Vist i boka
«Minner omkring familien Rygh på Haug i Verdal»).
Gusta Rygh (1850-1928)
Hun ble tidlig interessert i bøker og lesing og hun skriver selv at hun
antagelig var bare 6 år da hun fikk den store ære å lese høgt fra «Onkel
Toms hytte» for resten av kvinnene på gården. Hun var for lita til å gjø
re nytte for seg i kardingen, derfor fikk hun underholde dem med
lesing. Hun leste alt hun kom over. romaner like så vel som juridiske
skrifter - "Læsehungeren var umættelig" (Rygh. Gusta 1951 s. 18).
Man kan trygt si at hun fikk interessen for litteratur inn med morsmel
ken, og hun ble også Verdals første kvinnelige bibliotekar, og hadde
jobben fra 1869 til 1878. til å begynne med sammen med sin soster
Petra. Etter at Petra giftet seg i 1874 var Gusta alene om jobben til hun
reiste fra bygda i 1880. Sostrene forte sirlige regnskaper over inntekter
og utgifter, selv om det ikke var så mange poster. I 1880 flyttet Gusta
Rygh til Kristiania 02 ble ansatt i Morgenbladet, hvor hun arbeidet

----
69 Bib
----
Karl Ditlev Rygh
Petra Rygh
Gusta Rygh
Bildene er kopier fra boka «Minner omkring familien Rygh på Haug i Verdal»

 

----
70 Bib
----
med en daglig utklipningsfoljetong som hun redigerte og oversatte.
Hun skrev også litteratur-anmeldelser og små artikler om litterære
emner og oversettelser fra utenlandske aviser og tidsskrifter. Hun had
de svak helse slik at hun noen år etter århundreskiftet måtte slutte i sitt
faste arbeide, men hun skrev fortsatt av og til bokanmeldelser og lig
nende. Hun dode i Oslo 8. april 1928.
Presten
Andreas Nicolai Hesselberg Mliller.
Han ble født i Bergen i 1833 og var var res. kap. i Verdal fra 1865
-1873. Senere ble han sogneprest i Lavik iYtre Sogn. i Brevik og i 1886
ble han sykehusprest i Bergen. Han ble i 1861 gift med Konstance
Matilde Poppe. De hadde ei datter.
Prosten
Truls Krog Koch.
Han var prest i Verdal fra 1856-1879 og prost i Sondre Innherred
Prosti 1857-73. Han hadde stor interesse for skolen og gjorde mye for a
forbedre den. bl. a. sto han i spissen for åfå bygd Trøgstad skole. Han
var gift med Katarina Secilie Holm. Koch dode i Kristiania 1884.
Kapteinen
Wilhelm Kristian Wessel Holst (1816-1887) overtok i 1847 Stiklestad
Vestre etter sin far. Han var da korpsadjutant og premiereloytnant.
senere ble han kaptein. "Kaptein Holst var en dyktig og meget ansett
mann" (Verdalsboka 1930 b. 111 s. 315). Han satt i kommunestyret i
perioden 1849-1853. og fra 1864 til 1871 var han ordfører. I 1860- og
70 ara var han amtveimester og betydde mye for veibygginga i distrik
tet. Han ble betraktet som en foregangsmann som gardbruker og i hans
tid ble garden et mønsterbruk. Han var ridder av St. Olavs orden og av
Wasa ordenen. Han var gift med Sofie Amalie Schmidt. "Hun ble reg
net for Bygdens grande Dame. og deres hjem ansaaes for at være
Bygdens fine Hus. " (Rygh. Gusta 1951 s. 28).

----
71 Bib
----
I 1860 kom ei ny lov om skolevesenet på landsbygda. Skolepliktig
alder var 8 år, og alle skulle ha minst 9 uker undervisning hvert år fram
til konfirmasjonen. En skoleuke var 6 dager å 6 timer. Det ble strengere
krav både til skolelokaler og lærere. Det ble bestemt at i kretser med
mer enn 30 barn skulle det være skole på et fast sted. I Verdal ble byg
da delt inn i27 kretser. 11 6 kretser ble det fastskole, mens det ide res
terende 1 1 kretser fortsatt var omgangsskole. Bare de to skolene i Vuku
og Øra hadde i 1860 egne lokaler. For de andre fastskolene ble det leid
rom på gårder i de enkelte kretser. Trøgstad skole ble bygd i 1865 (øde
lagt av raset i 1893). Stiklestad skole sto ferdig i 1881 og her ble det
også lokaler for kommunestyret. De andre skolene fikk egne lokaler i
1 890-åra og etter århundreskiftet. Det ble etterhvert seminarutdannede
lærere i alle kretser, slik at den tida var over da prestene sto for lærerut
danninga. Den siste læreren uten utdanning var Johannes Kluken i
Helgådal/Vera. Han hadde fått sin utdannelse av seminarist Johannes
Rygh. Alle lærerne, unntatt de i Vuku og Øra, måtte undervise i to kret
ser. I 1 867 ble det tillatt å bruke kvinner som lærere for de yngste bar
na, men noen lærerinne fikk ikke Verdal før i 1883. Det kom også nye
regler for styret for skolen. Det var ikke lenger bare prestene som skul
le ha hånd om skolevesenet, men også folkevalgte fra kommunestyret
skulle være med i skolekommisjonen, dessuten skulle lærerne ha en
representant.
Den nye lova førte til at det ble en økende interesse for skole og
opplysning utover i 1860-åra. Fremdeles var hovedfaget på skolen
kristendom, men på undervisningsplanene sto også lesing, regning,
skriving, historie, geografi og naturfag. I disse tre siste fagene fantes
det ikke lærebøker, men R A. Jensens lesebok ble brukt både som lese
bok og lærebok. Den kom ut i 1864 og ble en veldig populær bok. Selv
om skriving sto på undervisningsplana, så ble det likevel lagt lite vekt
på skriftlig framstilling. I perioden 1877 - 1890 var det en egen sløyd
skole, inntil sløydundervisninga kom inn i vanlig skole. Handarbeids
skole for kvinner ble opprettet i 1895.
I 1 867 ble det forsøkt med et kurs med videregående undervisning
ved skolen på Verdalsøra. men det ble bare med dette ene kurset. I
1881 ble Værdalens private middelskole opprettet. Foruten almuesko
len var det i perioden 1856-1860 statlig landbruksskole på Bunes. og


----
72 Bib
----
fra 1860-1870 drev Jacob von der Lippe Hansen privat landbruksskole
der. Bøndene i distriktet ble ikke særlig imponert over de nye land
brukskandidatene. Det ble undervist i jordbruk etter utenlandsk møn
ster, og når elevene skulle omsette sine kunnskaper i praksis, gikk det
ikke alltid så bra. Utenlandsk teori passet ikke alltid med trønderske
forhold! (Rygh, Evald 1950 s. 18).
Annen kultur i perioden
Det ble stiftet misjonsforeninger flere steder i kommunen i 1870 - og -
80 åra. Volhaugen var først ute. Her ble foreningen stiftet i 1872. Så
fulgte Volden i 1875, Ness 1879, Verdalsøra 1881 og Stiklestad 1885.
Senere kom avholds- og ungdomsbevegelsen i gang. Den første spire
til ungdomslag i Vuku var antagelig allerede i 1877, mens den egentli
ge stiftinga av ungdomslag i Vuku, Leirådal og Verdalsøra var i perio
den 1883 - 85. Det kom også i gang musikkorps på denne tida. Vuku
hornmusikklag ble stiftet i 1895. Vinne musikkforening (nåværende
Vinne musikkorps) ble stiftet i 1893. 1 følge beretning til 40-års jubile
et i 1933 (årsskrift 1976) kjøpte de instumenter av "steksta-byggen".
Det må derfor ha vært musikkorps på Stiklestad før denne tid. Det var
lite politisk arbeid før på 1880-tallet. Vuku arbeiderforening ble stiftet i
1886. En thranitterforening eksisterte i kort tid i 1850, men ellers var
det ingen aktivitet. Nordre Trondhjems Amtstidende (nå Levanger
avisa) ble grunnlagt i 1 848 og var lenge den eneste avisa i distriktet.
Litteraturen i Norge 1869 - 1900
I denne perioden kom norsk skjønnlitteratur for alvor på banen, derfor
er det naturlig å ta med litt om den litteraturen som fantes og de forfat
terne som la grunnlaget for den store og blomstrende produksjon vi har
av bøker her til lands. Mange av våre fremste forfattere var virksom i
denne perioden. «De fire store» i norsk litteratur, Ibsen, Bjørnson,
Kielland og Lie, hadde sine glansperioder i dette tidsrommet. De hadde
riktignok debutert adskillig tidligere, men det er de verkene de skapte i
denne perioden som er blitt husket. Bjørnstjerne Bjørnson skrev vek
selvis bondefortellinger, sagadramaer og samfunnskritiske drama. Han
var også politisk engasjert på venstresida i norsk politikk, og det var

----
73 Bib
----
som politiker og folketaler han kom til Stiklestad i 1882 og talte på det
store folkemøtet der. Henrik Ibsen debuterte i 1855. Fram til 1875
skrev han drama med historisk tendens, men fra 1877 begynte han å
skrive realistiske samfunnsdrama. Flere av bøkene til Alexander
Kielland ble innkjøpt til biblioteket så fort de kom ut, det samme gjaldt
Jonas Lies bøker. Det var også andre store forfattere i Norge på den
tida og mange av dem skapte skuespill og romaner som fremdelses er
like aktuelle. Før denne tida var det helst dikt eller skuespill som ble
skrevet. Nå ble romanskriving mer vanlig og det var med på å skape
en stigende interesse for skjønnlitteratur, slik at etterspørselen etter
denne litteraturen økte kraftig. Rundt 1870 oppsto også en ny måte å
skrive litteratur på. Det er det som kalles «det moderne gjennombrudd»
i litteraturens verden. Det var dansken Georg Brandes som gikk inn for
en ny skrivemåte. Man skulle skrive slik at man «satte problemene
under debatt», det vil si skrive slik det egentlig var og ikke idyllisere.
Folks leselyst og leseevne hadde utviklet seg mye på slutten av 1800
---tallet. Samtidig var det stor endring i samfunnet. Det var en stor økning
i det lesende publikum på grunn av bedre lys, bedre opplæring, bedre
produksjon og distribusjon. Det meste av norskprodusert litteratur ble
imidlertid utgitt på dansk på danske forlag. Fra midten av 1850-åra
oppsto det riktignok en hel del små forlag her til lands. De ga ut skole
bøker, andaktsbøker, populære fagbøker og oversatt, utenlandsk
skjønnlitteratur. Da det rundt 1860 kom en ny forfattertype som i sti
gende grad prøvde å leve av forfatterskapet sitt, kunne ikke disse små
forlagene betale dem tilstekkelig for bøkene. Derfor måtte forfatterne
henvende seg til danske forlag. Utgitt på danske forlag, og samtidig i
Norge og Danmark, fikk de et publikum som var stort nok til å lage sto
re opplag. Dermed kunne de tjene nok til å innta en fri stilling som for
fattere. Bøkene deres ble lest i hele Norden, det litterære miljø var fel
lesnordisk på den tida. Veien til Europa ble også kortere når bøkene ble
utgitt i Danmark. Norsk diktning ble ei stormakt i europeisk litteratur.
Ulempen var at hensynet til det danske publikum hemmet fornorsk
ningen av skriftspråket. På slutten av 1870-åra begynte forlagene H.
Aschehoug. A. Cammermeyer. J.W.Cappelen og P.T. Mailing et samar
beid for å kunne tilby forfatterne bedre vilkår i Norge. De stiftet «Den
Norske Forlagsforening». Foreningen var Oslo-dominert til å begynne
med, men i 1895 ble forlagsforeningen mer landsomfattende o^

----
74 Bib
----
omdøpt til «Den norske Forleggerforening». Det var likevel ikke før i
1925 at de "fire store" ble "kjøpt heim" fra Gyldendal i København til
Norge for 3 millioner kroner, midler som ble fremskaffet ved en nasjo
nal innsamlingsaksjon.
Bibliotekets litteraturtilbud i 1869.
"Fortegnelse over de til Værdalens Almuebogsamling hørende Bøger"
(avskrift fra protokollen):
"No
Aars, Udvalgte norske Oldkvad
Arnulf, Sigrid
1
2
Arrhenius, J. Om Husdyrenes Fodring i Misvækster
Auerbach, Storbonden og hans Sønner. 2 exempl.
Bang, Fortæl Unger for folket
3
4
5
6
Berlin, Naturlære
Bjørnson, Arne
do. Smaastykker
Blandinger. 2 Bind
7
8
9-10
Bohr, Peter Tordenskjold
11
Boye sen, Vexelbrugets Grundsætninger
Boisen, Vandringer i det hellige Land
Brun, Korstogene
12
13
14
15
Bærentzen, Atlas
Daae, Jordbeskrivelse. 3 Bind
16-18
19
Daae, Throndhjems Stift s geistlige Historie
Dorph, Kongespeilet
20
Eriksen, Veiledning i Jordbruget
Faye, Karl 12. i Norge
21
23
do. Norge i 1814
Fibiger, Lyset
24
Folkelæsning. 3 Bind
Folkevennen.
25-27
28-44
45
Folkelæsninger. En Tylvt
46
Fayuett, Gustav Adolf s Historie
do. Gustav Vasas Historie
47

----
75 Bib
----
48 Gjessing, Den ældre Edda
49 Grønlund, Plantenes bygning og Liv
50 Holberg, Udvalgte Skrifter
51 Jensenius, Beskrivelse over Bratbergs amt
52 a-b Keyser, Norges Historie 2 Bind
53 Lieblein, De gamle Egyptere
54 Løberg, Norges Fiskerier
55 Meltzer, Smaabilleder af Folkelivet
56 Miertssching, Reisedagbog
57 Munch, Gude og Heltesagn
58 do. Snorre Sturlasons Kongesagaer
59 Naturvidenskabelig Læsning
60 Nielsen, Bondeliv
61 Petersen, Fortællinger af Fædrelandets Historie
62 Rasch, Den kunstige Fiskeformerelse
63 Rasmussen, Blodvidnerne
64 Rieck, Fra Fjeld og Hav
65-68 Rosing, Landmandsbog for 1865
do. 1866 2 Exempl
do. 1867
69 Rygh, Gunlaug Ormstunges Saga
70 do. Sigmund Brestesons Saga
71-74 Schroder, Ugebladfor den norske Landmand 4 Bind
75-76 Schiibeler, Havebog. 2 Exempl
Selmer, Skildringer afLand og Folk
79-100 Skillingsmagasinet 15 Aarg. 22 Bind
101 Sommerschiekl Garibaldi og hans Alpejægere
102-103 Stenersen, Reformationshistorie 2 B.
104 Storm, Trondhjems Omegns Flora
105 Stowe, Onkel Toms Hxtte
106 Sundt, Om Dødeligheden i Norge
107 do. Egedes Dagbog
108 do. Om Giftermaal i Norge
109 do. Om Husfliden i Norge
110 do. Om Piperviken og Ruselokbakken
111 Sørensen, Krigen i Norditalien
112 Vig, O. Sange og Rim for det norske Folk

----
76 Bib
----
113 do. Jillæg til samme
114 Vogt. Reise i det hellige Land
115 do. Det hellige Land"
Det er mye som tyder på at dette var de bokene som ble innkjøpt til
starten av biblioteket og at man senere samme år kjopte inn de som er
skrevet inn i tilleggskatalogen. Bokene er ført i alfabetisk rekkefolge
etter etternavnet til forfatteren, for så å begynne på a igjen i tilleggska
talogen.
"Tillægskatalog
116 Ahlfeldt, Menneskelivet i Guds Ords Lxs
117 Aall, Erindringer af Norges Historie
118 Asbjørnsen, Landmandsbog 1869 2 Exempl
119 Auerbach. Barbene
120 Carstensen. Japans Hovedstad
121 ab Folkelæsning 2 Bind
122 Fornuftigt Madstel
123 Gloger C. De nyttige Dyr
124 Gjessing. Den ældre Edda. Nyt No 105
125 Goldschmidt, Den Vagelsindede paa Graahede
126 do. Sma Fortællinger
127 HoegJi. Folkets Helse
128 Moe. J. En Viden Julegave
129 Nilsen, Sex kirkehistoriske Foredrag
130 Parry, En sand Kristens Levnetslob
131 Petersen. S. Fortællinger af Fædrelandets Historie
132 Petersen. Martin Luthers Levnet
133 Rosenberg. Hvorledes Norge blev selvstendigt
134 Runeberg. Fenrik Ståls Sægner
135 Reiseberetning om Industriudstillingen i Stockholm 1866
136 Sandberg. Om Fattigdommen
137 Spurgeon. Gode Raad
138 Strindberg. Gustav Vasa
139 Storå svenska Man
140 Strauss. Reise i det hellige Land
141 Tegner. Frithjofs Saga
143 Trall. R.T. Helsolåran

----
77 Bib
----
145 Udvalgte Fortællinger aj Chriap ostens Feuilleton
146 do. 2ed Bind
147 Ulo, Otto. Reen og Sund Luft "
Hit er det ført alfabetisk, for så å begynne med a igjen.
"169 Asbjørnsen. Norske Huldreeventyr og Folkesagn
170 do. Norsk Landmandbog 1870
1 71 Bjørnson. Synnøve Solbakken
1 72 Clausen, Om Pietismen
1 73 Collett. Rugekasser for vore smaafugle
174 Ein Soge-Bundel (norske folkeeventyr)
175 Grundtvig. Digte
1 76 Grundtvig, Danske kæmpeviser
1 77 do Kong Knud den Hellige
178 Lassen, H. Natur- og folkeliv sbille der fra Norge
180-181 Meltzer. Smaabilleder af Folkelivet
182 do. "
Her kommer en del bøker som også var med i det første biblioteket
1848:
"155 Gagner, den første Altergang
156 For huslig Andagt
158 Hestedyrlægen
161 Mynster, Predikene r
164 Thaulow, Andagtstimer
165 Munsters Betraktninger
166 « «
«
167 Aall, Snorre Sturlasons Kongesagaer
168
« «
184 Opdagelsesreiser til den nye Verden
185 Opdagelser, de viktigste iforskj. Verdensdele
186-190 Penningmagasin
191-195 Rundt paa Jorden
196 Spiselige Svampe og Lavarter
197 Vaupell, Fredricaslaget

----
78 Bib
----
1 98 Wessel Udvalgte Skrifter. Digre
199 Winsnes, Aftenerne paa Egelund
201-211 Norsk folkekalender
212 Conscience, H. Blade av Naturens Bog
213 Eriksen & Paulsen, Norsk Læsebog
214 do. do.
II Del
111 Del "
I 1870 opplyses det at katalogen besto a^ca 200 bind. Ettersom det er
noen nummer her som er hoppet over. kan det tenkes at de som er listet
opp hittil, var de bokene biblioteket hadde sommeren 1870.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 


----
79 Bib
----
99
Frithjofs Saga i Landsmaal
Groth, Fortellinger
113
138 a)
Jensenius. Om oksehold
do Lidt Jordbrugsstatistikk
b)
139
Ingemann. Erik Menveds Barndom
do Valdemar seier
140
151
Lassen, Den sidste europæiske Krig
Martens, E. Fortellinger
163
772
En Moders veiledende Ord til sin Datter
Molboernes Bedrifter
173
178
Munch, R A. Nordens ældste Historie
Nationale Fortællinger for Bondestanden
Nicolaysen, Trondhjems Domkirke
180
183
232
Reuter, Smaahistorier
do Reisen til Belglen
233
235
Rimestad, Grækenland og det græske Folk
237
Rise, Fortellinger af de europeiske folkeslags Historie
Rosenberg. Internationale : en historisk fremstilling
Schulz.e, Fra Lofoten og Solør
240
260
296-97
305
Solstraalefortellinger 2 b.
Wexelsen, Marie. Steffen : En gammel Præstedatters
Ungdomsminder
309
Wang, J. Storm. 10 norske Eventyr
Søegaard, Einbu-Guten
322
327-32
Thyregod, Blandt Bønder 6 b.
For Ungdommen 3 Aarg.
Vambery, Reise i Mellemasien
342-44
346
348
Warren, Husholdningsførelse uden at stifte gjæld
Welhaven, E Fra Staden og Stranden
351
352
do Fra gamle Dage
Vig, Til Folkelæsning
355
356
do Liv i Norge: vinteraftenlæsning for den norske
ungdom
360
Vinje. Digtsamling
367
Wolff. Louis Napoleon Bonaparte
372-73
375
Øde, Ole T. Om KuiTermagerarbeide og Straafletning
Østgaard, En Fjeldbygd : billeder fra Østerdalen. "

----
80 Bib
----
Det var en del utskiftninger i boksamlinga og ofte tok man i bruk gam
le nummer for de nye bøkene.
Bibliotekets drift 1869 - 1900
Det første utlånet i det nye biblioteket foregikk 7. juli 1869 og det var
Martinius Stabelstuen som lånte bok nr-77: «Skildringer af Lande og
Folk af Selmer». Den 11. juli var det 3 utlån: John Sehm lånte «Gude
og Heltesagn», Olaus Eriksen lånte «Reisedagbog» og Jakob Stiklestad
lånte «Storbonden og hans sønner». Slik fortsatte det utover året og det
var aktivitet nesten hver dag. 17. og 19. juli var toppdager, da var 8
personer innom. Bibliotektilbudet var nytt og folk var nok ivrig etter å
prøve det. Til og med julaften var det 6 personer som kom og lånte
bøker. Det var ikke anledning til å låne mer enn ei bok hver gang, og
den måtte leveres tilbake før man fikk låne ny bok. Det ble foretatt i alt
315 utlån fra 7. juli og ut året. Dette første året ble det handlet inn en
god del bøker fra forskjellig hold og det ble brukt adskillig mer til
bokkjøp i 1869 enn det som ble brukt i de påfølgende år, tilsammen 21
spd 4 sk. Dette var de samlede utgiftene til bokkjøp og innbinding.
Bøkene som ble utgitt den gang var nemlig ikke innbundet. Det var det
hvert enkelt bibliotek som måtte sørge for. Utgiftene er ført samlet i
regnskapet, derfor er det umulig å finne ut hvor mye som ble brukt til
anskaffelse av nye bøker og hvor mye som ble brukt til innbinding. Det
ble kjøpt bøker fra «Boghandler Brækstad» for 12 spd 49 sk, hos
«Boghandler Andersens Enke» for 8 spd 55 sk og til «Bokbinder
Knudsen» ble det betalt inn 7 spd 106 sk. Dessuten ble det kjøpt «en
Bog Papir til Beviser» for 8 sk og det ble betalt 1 spd 48 sk til boktryk
ker Petersen for trykking av regler. Man må gå ut fra at bevisene var et
slags medlemskort som lånerne fikk når de hadde betalt medlemskon
tingenten.
Inntektene fikk man fra innsamlede midler og medlemskontingen
ten. Man fikk samlet sammen en bra startkapital, dessuten pågikk en
iherdig medlemsverving, slik at det ga forholdsvis store inntekter. I alt
kom det inn 18 spd 4 sk i medlemskontingent det første året. 92 med
lemmer betalte kontingenten, 24 eller 12 skilling alt etter deres stilling
02 stand. Året etter derimot, kom det inn bare 2 spd 64 sk.

----
81 Bib
----
— 128 —
Brækstad & Co.
Papirhandel & Kontorudstyrsforretning
Handel med Fotografier af Norske Prospecter
Lithografisk Anstalt
Proto ko If ab ri k
Linier-Etablissemen t
Indehaisere af
Trondhjems Bypost.
Hjørnet af Søndre & Carl Jotians Gade.
Bokhandel Brækstad & Co var en av leverandørene av bøker i perioden etter 1869.
Hva var det så folk fikk tilbud om å lese i 1869? Fra starten av had-
de medlemmene 64 forskjellige titler å velge mellom. Det var flere
eksemplarer av hver tittel, ialt 115 bøker. Hvis man sammenligner med
litteraturtilbudet i 1848 så var det en ganske stor forskjell. For det før-
ste var det flere bøker å velge mellom, dernest var litteraturen mer vari-
ert. Den største forskjellen var at det i 1869 ikke var de religiøse bøke-
ne som dominerte. Av de 214 bøkene som står på lista fra 1869/70 er
det tilsammen 48 bøker som tilhører kategorien skjønnlitteratur/folke -
lesing. 20 bøker er landbruksfaglige, 29 historiske, 12 geografi/reises-
kildringer og bare 10 religiøse. 6 av disse 10 er bøker som hørte til den
første boksamlinga fra 1848. Nyinnkjøp av religiøs litteratur ble tyde-
ligvis ikke prioritert. Det hadde mye å si for boksamling hvem det var
som valgte ut bøkene som skulle kjøpes inn, men samtidig hadde det
kanskje enda mer å si hva som virkelig fantes på bokmarkedet. I 1848
var det for det meste religiøs litteratur og landbruksskrifter som ble gitt
ut, mens det i 1869 var et helt annet tilbud å velge mellom. Det som
dominerte i boksamlinga i 1 869 og videre framover og som ble mest

----
82 Bib
----
utlånt, var lettere litteratur, såkalt «folkelesing». Til den kategorien
horte flere årganger av ukebladene «Skilling-Magazin» og «Folke
vennen». Det ble abonnert på «Skilling-Magazin» fra 1870. men det
var også eldre årganger i biblioteket slik at det tilsammen ble mange
eksemplarer. Skilling-Magasin hadde variert innhold om fremmede
verdensdeler, historiske begivenheter, store personligheter, rare dyr i
Afrika, storm og jordskjelv, jordbruksmetoder. tekniske vidundre, emi
granter, stortingsdebatter, nytt fra det store utland, dikt og småfortel
iinger med moraliserende tendens. Det ble lagt stor vekt på illustrasjo
nene. Det var derfor et blad som egnet seg for veldig mange.
«Folkevennen» var tyngre. Den besto av små avhandlinger, det var få
skjønnlitterære bidrag og få illustrasjoner. I biblioteket var det dessuten
flere titler som «Fortellinger for folket». «Folkelæsmng». «Småbil
leder af Folkelivet» 0.1. Alt dette kommer inn under fellesbenevnelsen
«Folkelesning». I det store og hele var det underholdningsbøker folk
ville ha. korte fortellinger og boker med bilder i var mest populært.
Dette hadde selvsagt noe å gjore med folks leseevne. Av de mest kjen
te forfatterne var Bjørnstjerne Bjørnson representert med 3 bøker.
Holberg. Ole Vig. Jørgen Moe. Grundtvig og Asbjørnsen var også
representert.
Biblioteket startet altså sin utlånsvirksomhet allerede i juli 1 869.
men det var ikke for i februar året etter at det ble kalt sammen til mote
for å danne generalforsamling. Bare 8 medlemmer motte opp. slik at
det ble bestemt å innkalle til nytt mote på et gunstigere tidspunkt.
Derfor ble det nye motet holdt 10. juli 1 870. Vinteren 1869/70 var
hard og kald. og for mange var det nok enklere å reise til Stiklestad om
sommeren i stedet for midt på kaldeste vinteren. Ett år etter at bibliote
ket hadde startet opp. hadde boksamlingen okt til nærmere 200 bind.
«Hr. Adjunkt Rygh» (Karl Rygh) la fram regnskapsoversikt, og kassa
beholdningen var på vel 14 spd. Det ble nå satt fram forslag om at kon
tingenten skulle være lik for alle. Man ville gå bort fra ordningen som
ble innført ved oppstarten da det ble bestemt at gardbrukere og andre
bedrestilte skulle betale dobbelt så mye som husmenn, inderster 0.1.
Det ble nå forandret på dette, slik at medlemskontingenten ble på 12
sk. pr. år for alle. I 1870 var det 60 som betalte medlemskontingenten,
dette er en betydelig nedgang i forhold til året for.

----
83 Bib
----
Neste generalforsamling var 2. april 1872. "Frøken Rygh la fram
regnskapet" . Om det her menes Gusta eller Petra Rygh, vites ikke. 46
medlemmer hadde betalt kontingent. Mye av medlemskontingenten
var utestående og generalforsamlinga ville ha ei liste av frøken Rygh
over de som ikke hadde betalt for 1871, samtidig som hun ble bedt om
å kreve inn denne kontingenten snarest mulig. Det er tydelig at det var
et problem å holde interessen for boksamlingen oppe. Muligens var
viljen der, men at evnen til å betale var mindre. Den eneste utgifta som
er bokført er kjøp og innbinding av bøker. Utgifter til lønn, husleie 0.1.
fantes ikke.
Fra 1. juli 1871 til 1. april 1872 var det foretatt 390 utlån.
Protokollen ble underskrevet av Koch, Sommerschield og Aagaard.
Truls Krog Koch (1808-1884) var sogneprest i Verdal i perioden 1856
-79. Sommerschield var kaptein eller oberst. Han bodde i 1865 på
Nestvold som losjerende. Annæus Kristian Ågård, f.p. Holmsveet
1838, d 1902 på Sakshaugvang på Inderøy. Fra 1887 var han underkon
trollør for brennevins- og malttilvirkningen i det «oplandsk-trondhjem
ske distrikt». Han satt i representantskapet 1869 og 1877, og var også
kommunekasserer noen år. Året etter var antall medlemmer 47, mens
utlånet var økt betydelig, til 694. Nå finnes det ikke noe nytt møterefe
rat før i 1882, men utlånsprotokoll og regnskapsbok viser at det var
aktivitet hele tiden. Om styret hadde møter vites ikke, men det er mulig
at møter ble avholdt uten at referat ble skrevet, eller at referatene ble
skrevet et annet sted. Fram til juli 1879 var det Gusta Rygh som førte
utlånsprotokoll og regnskapsbok. Hun flyttet da til Oslo og en annen
tok over, men det har ikke lykkes å finne ut hvem det var.
Fram til 1877 hadde biblioteket vært selvfinansierende, når en ser
bort fra startkapitalen som ble til ved hjelp av innsamling. Inntekta
besto av medlemskontingent og overdagbetaling, mens utgiftene besto
av bokkjøp. alt etter hvor stor inntekt de fikk. Myndighetene hadde
ingen ting med bibliotekdrifta å gjøre, det hele var et privat foretagen
de. Det var derfor ikke så rart at bibliotekaren flere ganger ble pålagt å
drive inn det utestående, ettersom dette var de eneste midler de hadde
til nyanskaffelser. Man brukte aldri opp hele inntekta, det var alltid en
liten reserve i kassa slik at man hadde noe å starte nytt år med. I 1877
kom så det første kommunebidraget på 20 kr. Tilveksten av bøker var i
1877 kun 13 bind. Kommunebidraget kom i slutten av året. slik at det

----
84 Bib
----
ble først året etter at dette tilskuddet kommer til syne i form av flere
boker. I 1875 gikk man i Norge over fra den gamle myntenheten daler
og skilling til kroner og ore. men i bibliotekets regnskaper var det først
fra 1. juli 1877 man tok i bruk den nye enheten. Det første statsbidraget
ble regnskapsfoit i 1880. Da er det ført kr 180 i statsbidrag og kr 20 i
kommunebidrag. Det er sannsynlig at statsbidraget dekker 3 år. for
senere har biblioteket fatt bidrag på kr 60 pr år. Den nye økonomiske
situasjonen gjorde selvsagt sitt til at arbeidet med biblioteket ble lette
re.
I 1882 var det Otto M. Hansen som tok over styringa av biblioteket
og aktiviteten okte for ei stund. Hansen kom til Verdal som prest i 1880
og var tydelig engasjert i mange saker i kommunen, bl. a. var han en av
initiativtakerne til opprettelse av «Værdalens private middelskole» i
1881. Han skrev også noen boker selv. bla. «Fortegnelse over vort
Lands Geistlighed og theologiske Candidater». De øvrige i styret var
ritmester Peter Holzt og godseier Muller. Det ble holdt styresmoter
både i august og oktober. I august bestemte styret hvilke boker som
skulle kjopes inn. Frøken Rygh hadde sagt seg villig til å besørge inn
kjøpene. Som tidligere nevnt hadde Gusta Rygh bosatt seg i Oslo og
hadde der anledning til å kjøpe boker. Det var 28 boker i tilvekst i
1882. og av dem var det nesten ingen religiøse boker, men mye skjønn
litteratur. I oktober ble det satt grundig søkelys på økonomien.
Bibliotekaren (hvem det var vites ikke) la fram regnskap slik at styret
skulle få en foreløbig oversikt over den økonomiske tilstanden.
Regninger som hadde ligget i flere måneder ble anvist, bl. a. ei regning
til Boghandler Bruun datert 31. desember 1881 på kr 79.05. og ei reg
ning til bokbinder Gustav Hansen av 21. januar 1882 på kr 13.30.
Kreditorene hadde tydeligvis stor tålmodighet pa den tida! Ei ny inn
tektskilde hadde kommet til . Man hadde i 1882 solgt kataloger for til
sammen kr 4.20. Katalogen var en oversikt over hvilke boker bibliote
ket hadde. Det var nesten nødvendig at hver låner hadde en slik katalog
etter hvert som det ble flere og flere boker i biblioteket. Det var den
eneste måten lånerne kunne få greie på hvilke boker som fantes, etter
som de ikke hadde tilgang til hyllene hvor bokene sto. De som leste
aviser kunne der folge med i hva som ble utgitt, for blant annet i
Nordre Trondhjems Amtstidende var det regelmessige bokanmeldelser.
Bokhandlerne hadde også mange annonser i avisa som fortalte når de

----
85 Bib
----
hadde fått inn nye bøker. I 1883 var tilveksten i biblioteket 30 bøker.
Regnskapet for 1883 viser at da ble det innkjøpt ei bokhylle til kr 6,00,
mens det i 1884 ble betalt avdrag av gjeld for kataloger og dessuten
brannassuranse premie med kr 1,45.
"Tilvekstliste for 1882
Heggtvedt,
Nilsen,
Fra Nordens natur
5,00
Den norske Bondestand
Gaa Paa
2,00
Lie,
4,50
Kjelland,
Nyblom,
Marryath,
Fris,
Skipper Vorse
Noveller
4,00
3,50
B ørnene i Nyskoven
Fra Finnmarken
Billeder af Livet
Den norske Natur
En Reise rundt Jorden
Husholdningsbog
2,00
3,00
Edgren,
Barth,
2,00
2,00
Larsen,
Vinsnes,
Feragen,
Blom,
2,00
1,20
Hjem og Skole
1,60
Reise i Jerusalem
1,60
Kjennerud,
Thrap,
Arbeidsskolen for gutter
Thomas von Vesten
0,70
1,80
Brunn,
Admiral Nilson
1,00
Topelius,
Hagerup,
Hall
Feltlægens Historie. 6b.
Saa gaar det
3,50
0,50
Onkel Sams pengeskrin
Digterverker
1,00
Vergeland,
,50
Illustrert Folkelæsning
Pressen og vantroen
Veiledning i Naturhistorien
Den norske Landbrugshistorie
Hytten paa Stranden
2,00
0,80
Sahlertz,
Smith,
2,75
1,35
2,00
Stowe,
Maiblomsten
7,76»
Caspari,
Abrahams kaldelse
Digterverker
0,80
Vergeland,
2,00"

----
86 Bib
----
Tilsammen innkjøpt for kr 61,80. Resten av utgiftsbeløpet gikk antage
lig til innbinding av bøkene.
Helt siden starten av bibliotekvesenet hadde presten vært selvskre
ven som medlem av bibliotekstyret. Det ble hevdet at det var vanskelig
å finne folk med tilstrekkelig kjennskap til litteratur som kunne erstatte
han. Fra 1886 ble det imidlertid en forandring på dette. Da ble det ikke
lenger nødvendig å ha med presten i styret. Bibliotekstyret skulle nå
velges av 3 menn fra kommunestyret. Dermed fikk kommunene full
frihet til å utforme sin egen bibliotekpolitikk. Andreas Tessem ble den
første ikke-geistlige formann, og heller ikke blant styremedlemmene
var det noen prest. Tessem ble valgt inn i styret i 1887. Han var født i
Beitstad i 1838 og kom til Verdal som lærer ved Trøgstad skole (fra
1865). Han var interessert i politikk og samfunnsspørsmål og var mye
med i det offentlige liv. Han satt i kommunestyret fra 1875, fra 1890
var han ordfører til han omkom i Verdalsraset i 1893. På møte 7. januar
1887 ble det
"besluttet indkjøb af følgende bøger:
Sne af Kielland
(utg. 1886)
(utg. 1886)
(ikke kjøbt)
Kommand. Døttre - Lie
Øverlands Norgesh. fra 1814-84
Buckle, Præstevældet i Skotland
Strindberg Tjenestepigens søn
Kr. Gloerze. Fra Nord og Syd
Jaabæk. Kongers og Keiseres Liv.
Schandorff. Det gl Apothek
(ikke kjøbt)
i Mid.
A. Welde. Fra By og Bygd
A. Kielland. GifT
(utg. 1883)
Det er tydelig at ny, norsk skjønnlitteratur for alvor fikk fotfeste i bibli
oteket på denne tida. Både «Sne» av Alexander Kielland og
«Kommandørens døtre» av Jonas Lie ble utgitt i 1886 og altså innkjøpt
til biblioteket allerede året etter. Det ser ut til at bokkjøp ble foretatt
annet hvert år, ialle fall ble utgiftene bokført annet hvert år. Her er en
oversikt over utgifter til bokkjøp og innbinding og en oversikt over
inntektene fra 1869 til 1887. (1 spd = 4 kr)

----
87 Bib
----
Brukt til bokkjøp: Inntekter:
1869 21 spd (ca 84 kr) 18 spd
Grunnen til at statsbidraget synes å være fraværende enkelte år, kan
være at pengene ble brukt direkte til bokkjøp uten å ha gått veien om
regnskapsboka. Etter 1887 finnes det ikke noe regnskap som viser
bibliotekets drift. I februar 1888 refereres det i protokollen til "afde
lingen paa Øren". Man savnet "opgavefra G. Hansen over indtekter
og udgifterfor afdelingen paa Øren ". Bibliotekaren ble pålagt å skaffe
til veie regnskapet "fra afdelingen flyttedes dit til adgangen av f Aar".
Dette er første gang det blir nevnt at det finnes en avdeling på Øra.
Gustav Hansen var bokbinder på Øra. Dette må bety at han også hadde
bøker til utlån. Det er mye som tyder på at avdelingen på Øra ble opp
rettet en aller annen gang i lopet av 1 887. Det var ganske vanlig med to
eller flere bibliotekavdelinger utover bygdene, slik at folk skulle få
bedre tilgang til bibliteket. Året etter, i desember 1889. var det gjenta

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

----
88 Bib
----
kelse av pålegget. Regnskapet hadde enda ikke dukket opp. Dessuten
var det samme pålegget som tidligere år om å kreve inn utestående
kontingent så fort som mulig. 28. juli 1890 var det styremøte hvor sty
ret så over bøkene både for avdelingen på Øra og på Stiklestad, "hvor
med flere fandtes at være fraværende og atskillig udrangerte". Man var
altså ikke fornøyd med samlingens tilstand og det ble bestemt "ved
lønnet Hjælp at utferdige ny Katalog hvorefter Bøgerne ordnes i føl
gende grupper: -
"a) Religiøse
b) Skjønnlitteratur
c) Reisebeskrivelser
d) Historiske
e) Naturalistiske
f) Landøkonomiske
g) Blandet indhold"
Man hadde nå fått så mange bøker
at det ble for uoversiktlig å sette
dem etter tilvekstnummer. Kata
logen skulle trykkes og selges for
10 øre pr. stk. Bøker med like num
mer skulle sendes på Øra, og de
med ulike nummer skulle plasseres
på Stiklestad. Unntatt her var
"sammenhengende Værker". Som
bibliotekar for avdelingen på Øra
ble ansatt Lovise Rygh (1848 -
1928) med ei årlig lønn på kr 15.-.
Dette ble sannsynligvis den første
bibliotekaren i Verdal som fikk
lønn for arbeidet. Senere ble hun
også ansatt som styrer av rikstele
fonsentralen. Hun var en aktiv
Lovise Rygh
Privat foto.
dame og var sentral i flere lag og foreninger på Øra.
På samme møte ble det bestemt at noen av de «udrangerede» bøke-
ne skulle sendes til bokbinder G. Hansen dels til ny innbinding og dels


----
89 Bib
----
til reparasjon, og at ingen bøker kunne utlånes før nye regler for utlån
og instruks for bibliotekarene var laget, noe som ble gjort samme høst.
"Regler for Udlaan af Bøger:
1) Adgang til Laan har enhver Indvaaner af Stiklestad og Vinne,
som antages at behandle Bøgerne ordentlig, mod forskudsvis
at betale 25 øre halvaarlig efter Kal ende råaret.
2) Ingen maa laane mer enn 1 Bind hver gang og ikke beholde
det længre end 6 Uger. Store Bøger kan efter forudgiven
Tilladelse beholdes i 8 Uger.
3) Bøgerne maa ikke skidnes eller sunderrives; der maa ikke
sættes Mærker eller skrives i dem.
4) Enhver Laantager vedtager paa forhaand at betale en Mulkt
afs øre for hver Uge han beholder Bogen over den bestemte
Tid; hvis den faar betydelig Skade hos nogen, erstattes det.
Ødelegges en Bog af en Laantager, maa han betale dens ver-
dt.
5) Bestyrelsen afgjør, hvorvidt nogen, der maatte behandle
Bogen ille eller ikke erlegger de vedtagne Mulkter, skal neg
tes adgang til fremtidigt Laan.
6) Fremlaan av laante Bøger til andre er strengt forbudt. "
Reglene ble trykt i 600 eksemplarer og limt inn i hver enkelt bok. Det
ble også laget instruks for bibliotekaren:
"Instruxfor Bibliothekaren i Stiklestad og Vinne:
1. Bogsamlingen holdes aaben for udlaan og antegning af
Bøger hver Onsdag fra Kl 5 til 7 og hver Lørdag fra Kl 4 til 7
Eftermidddag og ellers, naar Bibliothekaren dertil er villig.

----
90 Bib
----
2.
De Bøger, som ikke er udlaante, bør til enhver Tid staa i reo
lerne i Nummerfølge.
Enhver Laantager er berettiget til et erholde udlaant den
Bog, hvis Nr og Navn han opgiver efter Katalogen, saafremt
denfindes i af deling og ikke allerede er udlaant.
3,
Bibliothekaren anmærker i Udlaansbogen ved ethvert
Udlaan: Datum naar udlaant, Bogens Nr og Navn,
Laantagerens Navn, samt Datum, naar Bogen tilbageleveres.
Udlaansbogen bør til enhver Tid udvise hvilke Bøger samt til
hvem de er udlaante.
4.
5.
Bibliothekaren fører nøiaktig Fortegnelse over Laantagerne
og indkræver Halvaarskontingenten forskudsvis efter kalen
deraaret.
For resterende kontingent ved Halvaarets slutning er
Bibliothekaren ansvarlig.
6.
Bibliothekaren indkræver Mulkter, Godtgjørelse for
Beskadigelse af Bøger, samt Erstatning i Tilfælle nogen Bog
forkommes.
7.
8,
Tvistigheder, som maatte opstaa mellem Bibliothekaren og
Laantagerne skal, naar disse ikke belægges i Mindelighed,
forelægges Bestyrelsen.
Bibliothekaren fører nøiaktig Regnskab over de Bibliotheket
tilhørende Pengemidler han modtager og forvalter og for
lægges det foregaaende Aars Regnskab inden Januar
Maaneds Udgang for Bestyrelsen til Revision.
9,
Bibliothekaren er ansvarlig for Bøger undtagen i
Ildebrandtilfælde og af gang formedelst Slitage. "
10,

----
91 Bib
----
Bibliotekarens rolle
Av disse reglene kan man se at det var ingen enkel oppgave å være
bibliotekar. Han hadde svært dårlig betaling for arbeidet og i tillegg var
han økonomisk ansvarlig for utestående kontingent. Han hadde også
den vanskelige jobben å kreve inn kontingent og overdagspenger.
Reglene ble utformet slik at det var i bibliotekarens egen interesse å få
inn så mye som mulig, men det er vanskelig å tenke seg at jobben kun
ne gå med overskudd. Dessuten var bibliotekaren også ansvarlig for
bøker som kom på avveie eller ble ødelagt. En viktig paragraf for den
enkelte låner var paragraf 3 som sa at alle skulle få låne den bøka de
ønsket, så sant den ikke var utlånt i fra før. Det betydde at bibliotekaren
ikke kunne bestemme hva den enkelte skulle lese, de skulle fritt få vel
ge selv. Når denne § er tatt inn, kan det tenkes at det var fordi bibliote
karen tidligere hadde lagt seg borti hva hver enkelt skulle få låne.
Vanligvis var det lærere eller kirkesangere som fikk jobben som biblio
tekar. Den holdningen de hadde til litteratur hadde nok mye å si for hva
som ble lest, for bibliotekaren var den som kjente bøkene og lånerne
var i stor grad avhengig av hva bibliotekaren anbefalte.
Nye koster...
Det er tydelig at aktiviteten økte hver gang styret fikk ny formann, men
at den avtok igjen når vedkommende hadde sittet som formann ett år
eller to. Nytt styre gikk på med stort pågangsmot, men entusiasmen
dabbet fort av. Carl Braarud kom i 1881 til Verdal som bestyrer av mid
delskolen. Senere ble han også kasserer i Verdal sparebank og i august
1893 ble han valgt til bibliotekstyrets formann. Den forrige formannen,
Andreas Tessem, hadde om våren omkommet i raset. Regnskapet for
de tre foregående år ble lagt fram på møte 23. august, slik at det er
tydelig at det hadde ikke vært noen møtevirksomhet på ei stund. Det
ble da bestemt å sende søknad til "Herredssty reisen " om å slå sammen
begge boksamlingene på et sted på Verdalsøra. Det ble også satt fram
forslag om å sløyfe medlemskontingenten, mot at alle medlemmene
kjøpte en katalog til 25 øre. Dette var et. slags forsøk på å innføre gra
tisprinsippet i Verdal, dvs at alle har rett til gratis å få låne det de vil.
Medlemmene skulle riktignok forplikte seg til å kjøpe hver sin katalog,
men det som kaltes medlemskontingent skulle bort. Herredsstyret
behandlet søknaden på møte 13. oktober og vedtok at biblioteket skulle

----
92 Bib
----
flyttes til Øra med Lovise Rygh som bibliotekar. Hun skulle få en årlig
godtgjørelse på 25 kroner. Medlemskontingenten skulle være som før.
Bibliotekstyret bestemte at flytting skulle skje så fort som mulig.
Herrene O. Moe og Slapgaard skulle pakke ned bøkene. Man må gå ut
fra at dette skjedde før jul i 1893. Dermed var en epoke i bibliotekets
historie over, samtidig som biblioteket ble ført tilbake omtrent til det
stedet det startet i 1848. Det er ikke nevnt noe nærmere om hvor bibli
oteket var lokalisert, men man må gå ut fra at det var heime hos Lovise
Rygh. Hun hadde fire små barn på den tida, så det er mest trolig hun
kombinerte husmorrollen med bibliotekarrollen. Stiklestad mistet sitt
bibliotek i gavnet, men ikke i navnet, for boksamlinga ble hetende
Stiklestad og Vinne folkeboksamling selv om den ble plassert på Øra.
1893 var et meget dramatisk år for kommunen, men etter å ha stu
dert protokollen finnes det ingen ting som tyder på at bibliotekdrifta
ble vesentlig hindret av Raset. Kanskje virket det slik at denne oppbyg
gingsperioden for kommunen inspirerte til ny giv for biblioteket også?
Fra 1894 til 1898 ble ingen ting skrevet i protokollen. Derfor finnes
det heller ingen antydning om at det i denne perioden ble opprettet
bibliotek i Vuku. Derimot finnes det i kommunestyredokument fra 24.
oktober 1896 bevis for at det allerede da var bibliotek i Vuku. "Enst.
bevilgedes til Stiklestad og Vinne folkebogsamling for 1896 Kr 30,00
og kr 20,00 til Vuku ". Nå var det nok slik at biblioteket i Vuku ble opp
rettet helt uavhengig av det på Øra, så forsåvidt hadde den saken ingen
ting i protokollen for Stiklestad og Vinne folkeboksamling å gjøre.
Videre ble det i kommunestyremøte den 13. desember 1897 behandlet
søknader både fra Stiklestad og Vinne folkeboksamling og fra Vuku
folkeboksamling om å få fordoblet tilskudd for dette året, noe som ble
enstemmig vedtatt. I budsjettene for kommunen er ikke utgifter til
bibliotekene ført opp som egne poster. Antagelig hører det heime under
«Kommunevæsenet - tilfeldige udgifter». Fram til desember 1899 ble
det holdt noen få møte med ujevne mellomrom, men den 18. desember
var det et svært viktig møte for da ble det endelig bestemt at Vinne
skulle få sin egen boksamling med "særegen bevilgning og styre". I
kommunestyreprotokollen fra 6. november 1899 kan det leses:
"Andragende fra Stiklestad og Vinne folkebibliotek ved Braarud
om bidrag af Kr 30.00 f0r 1899.

----
93 Bib
----
Enst. besl.
Udsættes indtil videre
I kommunestyremøtet 1 1 . desember 1 899 er følgende punkter angåen
de biblioteket referert:
"32 ) Andragende fra Stiklestad og Vinne samt Vukufolkebog
samling om bidrag hendholdsvis Kr 30, 00 og Kr 20, 00
samt fra Vinne om Kr 15,00.
Enst. besl.
De ansøgte bidrag bevilges.
33) Til bestyrelsen av Vinne folkebogsamling valgte s (...)
J. Kålen, Th. Berg og Kirkesanger Fuglås.
34) Som nyt medlem for Stiklestad folkebogsamling valgtes (...)
Joh. Getz.
35) Som nyt medlem for Vuku folkebogsamling istedetfor Ole
Storvuku valgtes (...) Lærer Dahl. "
Dermed fikk kommunen fra århundreskiftet tre selvstendige folkebok
samlinger, Stiklestad, Vinne og Vuku folkeboksamlinger.

----
94
----

----
95 Bib
----
Stiklestad folkeboksamling 1918 - 1972
Gamle Arbeider 'n. Bildet er utlånt av Ingvald Suul.
Til grunn for denne beretningen ligger en protokoll som er kalt:
«Møtebok for Stiklestad folkeboksamling 1918-1972». Andre verdi
fulle kildeskrifter som låntagerlister, tilvekstlister og regnskap for de
første åra, har det ikke vært mulig å finne. Med ett unntak: På den siste
referatsida i «Protocol for Værdalens Communes Almuebibliotek» står
det to referater fra 1907. Møteboka er ført sammenhengende fram til
1900, men så oppstår det en lakune på sju år før det kommer to refera


----
96 Bib
----
ter h.h.v. 21. august og 11. september i 1907. Dette tomrommet er
meget pussig, for både Vinne og Vuku har fyldige bibliotekopptegnel
ser nettopp fra denne periode. I ettertid er det umulig å gjette hva som
har skjedd, så la oss derfor i stedet dvele litt ved de to nevnte referate
ne.
Den første nedtegnelsen forteller at de to gjenværende av styret. O.
Moe og C. Braarud. har gjort opp regnskapet og kan bokføre en kapital
på kr 37.38. Summen er innsatt på kontrabok. Videre heter det:
'■Forhandlingsprotokoll og regnskabsbog besluttedes oversendt den
nye bestyrelsens formand hr. lærer J. Dahl".
Bare tre uker seinere møtes det nyvalgte styret til møte på
Verdalsora. Etter å ha valgt J. Dahl til formann, opplyser møteboka:
"Bogsamlingen blev i folge herredstyrets beslutning delt saale
des, at det halve av bogsamlingen stationeres paa Stiklestad og
den anden Halvdel forblir er paa Verdalsoren. Som bibliothekar
for Stiklestad antages handelsmann N. Skrove. Som bibliothe
karlon oppebærer han forelobig den kontingent, som kommer
ind.
J.Dahl A. Swensen Henriette Bodom"
Det har likevel vært mulig å rekonstruere deler av virksomheten via
møteboka og stoff i lokalpressa. Men beretningen har ikke blitt så fyl
dig som onskelig.
Like etter århundreskiftet var det nye tanker om organiseringen av
bibliotek: idealet ble "det åpne bibliotek". Men det gikk lenge før dette
ble en realitet i Verdal.
1918 ■ et aktivt bibliotekar
Det er visse ting i møteprotokollen som kan tyde på at 1918 har vært et
merkeår i bibliotekets historie. Her siteres i sin helhet moteprotokollen
for 4. april 1918:
•Aar 1918 den 4de april hadde styret for Stiklestad folkebok
samling mote hos amtsgartner Aas.
Hvor da:

----
97 Bib
----
1. Valgtes amts gartner Aas tilformand.
2. Besluttedes at andrage departementet om et bidrag på 200 kr
til indkjøp av bøker samt kr 30,00 som bidrag til bibliotekarløn,
samt kr 100,00 til katalogisering.
3. Andrager styret for Ørens arbeiderforening om at faa leie et
rum til boksamlingen i arbeiderforeningens lokale.
4. Refererede tilbud fra I ære foreningen om at biblioteket faar
erholde en del bøker mot at boksamlingen besørger indbinding
av bøkerne.
5. Besluttedes at anskaffe et bokskap.
Møtet slutt
J. Dahl A. Swensen Johs. Aas. "
De tre som signerte protokollen er øyensynlig styresmedlemmene.
Johannes Dahl var lærer i Verdal. Han var født i 1870. Han arbeidet
som lærer i heimbygda til han ble skoleinspektør i 1918. De ti forutgå
ende åra hadde han vært medlem av skolestyret. Det var med andre ord
en erfaren skolemann som sikkert så den positive innvirkning bibliote
ket kunne ha for den oppvoksende slekt.
A. Swensen var lege. Han var født i Odalen i 1871. Han begynte
som lege i bygda rundt århundreskiftet. I 1917 ble han ansatt som dis
triktslege i det nyopprettede Verdalens distrikt. Han reiste i 1919 til
Moelven der han ble distriktslege. I biblioteksammenheng vet vi ikke
så mye om ham, annet enn at han i mai 1919 skjenket en bokgave på 10
bind til Stiklestad folkeboksamling.
Den tredje personen som underskrev møteprotokollen var Johannes
Aas. Han var egentlig fra Åsen i Leksdalen. Her tituleres han som
amtsgartner. Seinere ble han bestyrer ved Støp hagebruksskole.
Vi kan med stor sikkerhet si at det er et slagkraftig styre som etable
res. De ønsker å gi biblioteket et løft: de vil betale en person som skal
stå for utlånet, de vil inn i nye lokaler og de ønsker å opprette en kata
log for boksamlinga.
Ei landsdekkende lov for bibliotekene i Norge kom ikke før i 1935.
Men fra sentralt hold ble det stadig flikket på de tilskuddsordninger
som gjaldt. Det hadde etterhånden blitt strengere med kravene til regn

----
98 Bib
----
skap, protokollførsel fra styresmøtene 0.1. Hva det var som gjorde at
denne oppblomstringa for Stiklestad folkeboksamling kom i 1918, vet
vi ikke.
Styrets jakt på nye lokaler ble kronet med hell. Møtet som ble holdt
den 11. mars 1919, ble avviklet "i smaasalen i Arbeiderforeningen paa
Øra". Styret som underskrev protokollen etter dette møtet var følgen
de: J. Bjerkevaag, B. P. Nordset, Ola M. Nygaard, John P. Aksnes og
O. M. Kaalen.
Ut fra vedtakene på dette møtet må vi kunne si at de fortsatte arbei
det med å gjøre biblioteket mer kjent. På dette møtet får vi også kon
krete opplysninger om bibliotekarens lønn. Fru Olga Aas ble ansatt
som "bibliothekar ved avdelingen paa Øren for en aarlig godtgjørelse
av kr 50". Vuku hadde allerede i 1909 gått inn for en beskjeden godt
gjørelse. Fru Aas fikk nå det femdobbelte. Heller ikke det var noen
avskrekkende sum.
Vedtaket fra året før om et bokskap ble også realisert. Karl Grind
berg ordnet et bokskap til den nette sum av kr 225. Sett i forhold til
bibliotekarens godtgjørelse var summen relativt høy!
Bøker hadde en også råd til. I «Innherreds Folkeblad» for fredag 23.
mai 1919 er det inntatt en oversikt over boktilveksten dette året. Bare
det å sette dette i bladet vitner om at styret ønsket mer blest om biblio
teket. Nok om det, i styrets redegjørelse framgår det at tilveksten dette
året er på totalt 166 bind. Her er gaver fra leselaget, fra lærer
Bjerkevaag, lege Swensen, fra amtsgartner Aas og redaktør Eriksen
medregnet. De andre bøkene ble innkjøpt hos bokhandler Paulsen på
Levanger for kr 285,50.
Styret besluttet videre å gruppere bøkene i forskjellige kategorier;
norsk skjønnlitteratur var gruppe A, utenlandsk skjønnlitteratur gruppe
B osv. Det ser i det heletatt ut til at styret gjorde mye for å organisere
biblioteket.
Formannen (Bjerkevaag) og nestformannen (Nordset) ble også
pålagt å utarbeide regler for boksamlinga. Og her reagerte de forbløf
fende fort. Allerede på møtet den 22. april hadde de utkast til regle
ment klart. Dessuten ville styret nå opprette underavdelinger av bok
samlinga i Stiklestad, Leksdalen og Ness.
Opplysninga om en filial på Stiklestad er interessant. Da boksam
linga på Øra ble delt i 1907 etter et herredsstyrevedtak, ble Stiklestads

----
99 Bib
----
Regler for Stiklestad folkeboksamling
"1. Alle som bur i Stiklestad sokn og som er over 14 aar, har rett
til aa laana bøker i folkeboksamlinga naar de betaler 1,00 kr
i aarspengar.
2. Utlaanstida i gruppe A og B (skjønnlitteratur) er 14 dagar,
for bøker i andre grupper (faglitteratur) 3 viker. Vil nokon ha
ei bok lenger, kan utlaanet fornyast for ei tid upptil 14 dagar.
Kjem ei bok ikkje inn til rett tid, vert det rekna 20 øyre for
vika i overtidspengar.
3. Laantakaren er pliktig til aa fara pent med høkerne. Vert ei
bok skadd eller kjem burt er laantakaren (kautionisten) skyl
dig aa betala det boka kostar. "
Det er ikke så mye å kommentere disse reglene med. En kan likevel
merke seg at medlemsavgifta her var det dobbelte av hva den var i
Vinne og Vuku. En ser også at ordet "kautionist" er brukt. Det siktes
da formodentlig til at de yngste låntakerne måtte ha foreldrene i bak
handa om de selv skulle være så uheldige å ødelegge eller miste ei bok.
Politisk press - nei takk!
Møtet den 22. april fikk seg forelagt et skriv med politiske undertoner,
og ble av styret sikkert oppfattet som politisk motivert. «Værdals
arbeiderparti» ville gi kr 100 hvis partiet som en motytelse kunne få en
mann med i styret, og at "den sosialistiske litteraturen skulle behand
les på lik linje med anden litteratur" .
Det vil i denne sammenheng være på sin plass å løfte blikket og se i
en litt større sammenheng.
En av de fremste teoretikerne innen arbeiderbevegelsen var profes
sor Edvard Bull d.e. I heftet «Folkeboksamlinger» hadde han i 1914 en


----
100 Bib
----
artikkel med tittelen: «Arbeiderne og bibliotekene». Bull skriver bl. a.:
"Ingen samfundsklasse har saa meget bruk for bibliotekene som arbei
derne. Netop fordi de har det haarde, ensformige, kropslige slitet
dagen igjennem, trænger de bruke sin fritid til læsning, skal de ikke bli
til arbeidsmaskiner. Den lem, den muskel som ikke blir brukt, blir slåp
og kraftløs, og slik er det med aandsevnerne ogsaa, lar en sine tanke
og sine følelser ligge i brak, saa sovne de væk; men gir man sin aand
noget aa arbeide med, kan en føle sin "evne og sin forstand vokse fra
maaned til maaned, ens liv blir rikere, mer glædefylt. Netop for arbei
derne, den klasse hvis tal og betydning nu i vaare dage stiger sterkere
enn nogen anden klasses, er det viktig aa staa rustet med kunskaper og
tanker i den store sociale og politiske strid; hvordan skal man kunde ta
sit standpunkt ogfegtefor det med alvor og dugelighet uten aa kjende
grunder og motgrunder, uten aa vite hvad som er sant og falskt". Og,
nærmest som den berømte gulrota, trekker Bull fram det økonomiske
utbytte ved å bruke bibliotekene: "Jo bedre en kjenner sit fag, des mer
blir hans arbeide værdt, læsning av faglitteratur gir utbytte som like
frem kan vurderes i penger. Og det samme gjelder for den saks skyld
ogsaa arbeide med regning, regnskapsførsel, bokholderi, fremmede
sprog og mangfoldige andre ting. "
De tanker som Bull gjorde seg her, fant klangbunn i mange arbei
derforeninger. Den kunnskapsbank som folkebibliotekene representer
te, var av vital betydning for arbeidernes sjanser for å hevde seg både i
økonomisk og sosial sammenheng. Det er mot denne bakgrunnen vi
kan se henvendelsen fra arbeiderpartiet i Verdal. Vi husker også selv
sagt at partiet mer eller mindre opptrådte som husvert for boksamlinga.
Henstillingen falt neppe i god jord. Av prinsippielle grunner kunne
de avslå. De understreket at styret ikke var den rette adressat når det
gjaldt styrets sammensetning: "Det tilkjem ikkje styret for boksam
linga, men heradsstyret aa velja styremedlemmar" .
Men for ytterligere å markere sin mening, føyer styret til: "Styret vil
staa fritt i utval og innkjøp av bøker til folkeboksamlinga og daa kjem
ogso socialistisk literatur- etter styret si meining, paa like fot med
annan literatur".

----
101 Bib
----
Dette ble raskt en realitet. Allerede på styremøte den 11. mars 1919
vedtok en å bevilge kr 25 til hver av avdelingslederne.
Dessverre inneholder ikke protokollen navn på de fungerende bib
liotekarene. Heller ikke vet vi med sikkerhet hvor avdelingene holdt
hus. Men det er trolig at i de fleste tilfeller var bøkene plassert på sko
lene, og at det som oftest var lærerne som stod for utlånet. Følger vi
denne tankegangen stod Ole Haugdahl for utlånet i Leksdalen og Ola
M. Nygaard i Ness. For Stiklestads vedkommende er usikkerheten
større, som før antydet.
Nytt styre og økonomiske forviklinger
Den 6. oktober 1919 holdes det "hjaa lærar Bjerkevaag på Øra" nær
mest et krisemøte. Bakgrunnen er at Bjerkevaag har søkt ny jobb og er
på flyttefot til Ålesund. I tillegg er nestformannen syk. Her trengs med
andre ord en ny formann, samt et nytt medlem til styret. Bonde O. M.
Kaalen ble valgt til formann inntil nytt valg kunne holdes. Styret tillot
seg også overfor formannskapet å foreslå to kandidater til den ledige
taburetten; "bakar J. Brønstad eller sersjant Jon Suul. " Det ble sist
nevnte.
Styret på slutten av 1919 bestod da av følgende: B. R Nordset, Ola
M. Nygaard, O. M. Kaalen, John R Aksnes og Jon Suul. Etter ei tid tok
Nordset over formannsvervet.
Den nyvalgte formannens første representasjonsoppgaver var å for
handle med lederen i arbeiderlaget om visse praktiske løsninger på
deres ihopehav hva angikk lokaliteter. Protokollen forteller: "Etter det
te skalfolkeboksamlinga skaffe til huse 1/2 famn god kipved kvar haust
og vaske lokalet og trappeopgangen saa ofte det trengs. "
Det var flere steder en kunne henvende seg for å få tilskudd til bibli
otekdrifta. Dette i seg selv vitner om at folkeboksamlingene ble høyt
ansett i samtida. Den 16. desember 1919 vedtok styret å sende disse
søknadene:


----
102 Bib
----
"Til kommunen
Banken
kr 75
fer 100
Samvirkelaget
Kinoen
kr 250
kr 200"
De refererte tall kan gi grunn for mange refleksjoner. At en institusjon
som kinoen var bidragsyter kan virke noe påfallende. En skulle kanskje
tro at kinoen så på biblioteket som en konkurrent om folks fritid. At
soknadssummen til kinoen var såpass høy, skulle også indikere at den
satt med en del kapital.
Størrelsesforholdet mellom banken og samvirkelaget er også inter
essant, uten at en vil kommentere det noe nærmere. Et halvt år seinere
soktes det om et statstilskudd på kr 500. Søknaden skulle komme til å
gi styret mye hodebry. Staten hadde regler å holde seg til. Og byråkra
tene var nitide i sin kontroll av hvorvidt regelverket ble overholdt. I
folge avtaleverket kunne staten gi et tilskudd som tilsvarte den sum en
fikk lokalt. Når en så sokte om kr 500 fra staten, lå det implisitt i dette
at en hadde tilsvarende sum fra kommune og lokale institusjoner. I et
krast brev datert Kristiania 3. september 1921 skriver Karl Fischer føl
gende:
"Styret har kun kino kr 230, kontingent kr 103, overdagspenger
kr 46.65. (å dekke de kr 500 med. Forf. anm. ) Beholdningen kan
ikke uten nærmere forklaring godtas som stedelig bidrag. Der
sokes nu om kr 50 til lon uten at der opgis til hvilket stedelig
bidrag dette støtter seg til. Forklaring utbedes (...) uten
ophold. "
Fischer var ingen hvem som helst. Han var nemlig departementets kon
sulent for folkeboksamlingene. Når han nå begynner å rasle med sabe
len, var det full grunn til å være på vakt.
Det ble styreformann Nordset som tikk oppgaven med "å slukke
ilden". I sitt svar legger styreformannen seg flat for byråkratiet, og med
hensyn til de kr 50 i lønnstilskudd skriver han: "-Det var feil av meg å
sokje om desse kr 50 nar grunnlaget ikkje var ul stades: men teilen var
uvilje s. " Og Nordset hadde et lite poeng til: tilskuddet fra kinoen ble kr
50 hovere enn de hadde regnet med: "Om dette no kan takast som

----
103 Bib
----
grunnlag for kr 50 i statstilskot til løn, veit ikkje eg; men eg er så fri
vørdsamt å søkje om det. "
Saka var imidlertid ikke ute av verden. I et dagbokspreget notat i
protokollen skriver Nordset: "6. april (1922) skreiv eg til kyrkjedepar
tementet og tok opp svaret mitt av 10/9 1921 (...) og spurde kvifor stats
tilskotet ikkje kjem. "
Brevvekslinga fortsatte gjennom et nytt brev signert Fleischer.
Angående stridens kjerne, beholdningen på kr 334,24, sier nå byråkra
ten "(...) Det bemerkes at beholdningen ikke kan godtas som stedlig
bidrag da det deri kan skjule sig tidligere statsbidrag med tilsvarende
stadlige ytelser. Nyt utdrag bedes sendt snarest. Skjema vedlegges.
Ærbødigst (...)."
Tonen i dette brevet synes å være en annen, og etter at O. M.
Kaalen, som nå hadde overtatt som formann, hadde skrevet sitt svar,
synes saka å ha fått sin avklaring. Kaalen anfører at søknaden for
1 920/2 1 bygde på de samme forutsetninger som den fra året før, men at
disse forutsetningene ikke holdt da Samvirkelagets bidrag på kr 250 i
1919, ble inndratt det påfølgende år.
Hva årsmeldinga for 1920/21 forteller
A følge den forrige sak til bunns, har gjort at vi har måttet gi kronolo
gien på båten. For å vite noe om drifta av biblioteket må vi ty til ei års
melding. Dessverre er det ikke mange av dem i protokollen. Hva får vi
så høre?
Vi får bekreftet at Stiklestad folkeboksamling har fire utlånsfilialer.
De har vi allerede nevnt. Vi får høre at bøkene skiftes én gang årlig, og
rulleres gjennom et finurlig system; Leksdalen får f.eks første år bok 1,
1 1 . 2 1 og neste år bok 2. 1 2 og 22.
Vi får vite at det nå er til sammen 961 bøker i bibliotekets eie. Det
er registrert 145 låntakere, utlånet ligger på 1812 bøker, og utlånstida
tilsammen 246 timer. Årsmeldinga kunne videre fortelle at interessen
var tiltagende, og at bøkene til Jakob B. Bull. Bernt Lie og Johan Bojer
var de mest populære.
Protokollen gir oss imidlertid anledning til å splitte opp disse sam
letallene som hittil er referert: I Leksdalen har det vært 124 utlån for
delt på 22 lånere. Anders Musum har vært bibliotekar. Han har unnlatt

----
104 Bib
----
å kreve inn overdagspenger, og derfor holder ikke budsjettet for denne
avdelingen, men: "(...) han vil heller ikkje ha løna si (kr 25. Forf.
anm.), og såleis balanserar rekneskapen. "
I Ness har det bare vært 20 utlån fordelt på tre låntagere fordi "i
lærarskifte og bibliotekarskifte var det ikkje grei ordning med bibliote
ket. " (Ola M. Nygaard reiste til Frol og Endre Gudvangen kom som
lærer til Ness. Forf. anm.) På Stiklestad har det vært 145 utlån fordelt
på 17 låntakere. Og endelig, ved IL hovedbølet" på Øra 1523 utlån for
delt på 103 låntakere. Regner vi ut et gjennomsnitt, er Øra suverent på
topp. Avstanden til utlånsstedet kan være en av årsakene.
I følge reglene var biblioteket åpent for utlån til personer over 14 år.
På et møte 6. september 192 1 ville styret råde bot på dette: "(...) Tok ut
59 bind barnebøker som med innbinding vil koste rundt kr 270 (...). Da
det no skal vera særskildt utlånstime for born, og det viser seg at born
låner, finn styret det rett å supplere barnebøkerne rikeleg. "
Dette er en utvikling som sammenfaller med tendensen også ved de
andre bibliotekene i bygda.
1925 - nytt styre og nye bekymringer
Styrets møtebok for 30. september 1925 bærer bud om at det er kom
met mye nytt blod inn i styret. Nå støter en på navn som sogneprest
Krohn. lærer Hofset. redaktør Eriksen og H. Laagnes, mens lærer
Anders Musum fortsatte.
En av styrets bekymringer var det eksepsjonelt låge utlånet ved
Stiklestad-filialen. (Stiklestad-filialen hadde flyttet til Theodor Stikle
stad. Stiklestad Øvre. i 1925. Forf. anm.) Vi tar her med en utlånssta
tistikk som bakgrunnsstoff. For sammenligningens skyld tar vi med
tallene for Leksdalen. (Tabell neste side.)
Protokollen gir ingen forklaring, allikevel kan vi indirekte trekke
noen slutninger hvis vi følger utviklinga i "saka".
Det skulle bli verre. Ja. faktisk så galt at styret alvorlig overveide i
sitt mote 18. oktober 1929 å legge ned filialen! For i året 1928 hadde en
bare to lånere! Men "sftret enedes dog om at forsoge den (filialen)
opretholdt ennu et år men at man underhandler med pedellen på
Stiklestad forsamlingshus (Odin Kålen. Forf. anm.) om han er villig til

----
105 Bib
----
å bestyre filialen da man finner at ungdomshuset er mere centralt enn
Øvre- Stiklestad. "
Etter styrets mening er altså plasseringa av filialen den vesentligste
årsak til det labre besøket.
Ettertida gav dem rett; det påfølgende år kunne det rapporteres om
17 lånere og et totalt utlån på 274. Ut fra dette kan en kanskje trekke
den slutningen at det har funnet sted en flytting til ungdomshuset på
Stiklestad.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 


----
106 Bib
----
kr 60 000 i 1933. Hvis en regner med endringer i konsumprisindeksen
for perioden 1923 - 1933, er reduksjonen noe mindre enn de nominelle
tallene kan gi inntrykk av, men likevel gikk bevilgningene ned med
40% (Vestheim 1997). Bibliotekene opplevde ikke bare sterkt reduser
te bevilgninger, men stod laglig til for hogg fra tidens sparepolitikere.
Både i 1923 og 1927 foreslo statlig oppnevnte "forenklings- og spare
komitear" å oppløse bibliotekkontoret i Kirkedepartementet og avskaf
fe konsulentstillingen der. Dette ble det «genting av. Heldigvis var det
andre som så hele det kulturpolitiske arbeidet under ett og maktet å se
bibliotekenes rolle som en integrert del av nasjonens kulturpolitikk. En
slik mann var Arne Kildal. I 1933 ble han ansatt som bibliotekkonsu
lent i Kirkedepartementet etter å ha vært sjef for biblioteket i Bergen.
Kildal foreslo at departementet "skulle nemne opp ei folkeopplysnings
nemnd som skulle ha til oppgåve å samordne departementet og dei fri
viljuge sin innsats i folkeopplysning" - slik ble det. Kirkedeparte
mentets opplysningsnemnd ble etablert i 1934. Hele 27 organisasjoner
ble med i nemnda. Ikke bare frivillige organisasjoner var representert.
Her tar vi med ei liste over de organisasjonene som var med, og de per
sonene som var deres representanter:
Selskapet for Norges Vel - Ole Hershaug
Studentersamfundets Friundervisning - Kåre Glømmen
Noregs Ungdomslag - Aslak Torjussen
Norsk Bibliotekforening - Henrik H. Hjartøy
Arbeidernes Oplysningsforbund - Håkon Lie
Norsk Rikskringkasting - F. Chr. Wildhagen
Statens Filmcensur - Bernt H. Nissen
Nasjonalgalleriet - Johan Langgård
Norske Museers Landsforbund - Sigurd Grieg
Folketeaterforeningen - Håkon Meyer
lOGT - Erling Sørli
F olkeakademienes Landsforbund - Arne Arnesen
Filologenes og Realistenes Landsforening - Hans H. Eitrem
Norsk Lærerlag - Erik Eide
Norsk Lærerinneforbund - Anna Sethne
Norske Kvinners Nasjonalråd - Betzy Kjelsberg
Verdensforbundet for Folkeoplysning - Gunnar Stenersen

----
107 Bib
----
Noregs Høgskulelag - Ingvald Forfang
Noregs Fylke sskulelærarlag - E. Grjotheim
Noregs Ungdomsskulelærarlag - Knut Handeland
Landsrådet for Edruelighetsundervisning - (Navn ikke oppgitt i kilden)
Norges Byforbund - Einar Lie
Norges Herredsforbund - Magnus Hydle
Norges Husmorforbund - A. Borreby
Arbeidernes Aftenskole - Trygve Friis Bull
Kyrkje- og undervisningsdepartementet - Arne Kildal.
Allerede i oktober 1934 kunne nemnda legge fram "Tilråding frå
Kulturdepartementets folkeopplysningsnemnd. " Nemnda drar opplys
ningsarbeidet direkte inn i den politiske hverdagen som rår først på 30
-tallet:
"Jamvel um arbeidsløysa skulde vera eit problem som ein kjem
til å vinna over, vil samfundet i framtidi truleg måtta rekna med
stuttare arbeidstid for alle og dermed og ei so mykje lenger fri
tid. Det er sjølvsagt eit framsteg at folk fær større fritid å råda
over. Men romlegare fritid for alle set nye krav til samfundet.
Dei einskilde krev å f å lut i åndsverdiane, åf å lettare høve til å
nå dei menneskjelege verde som ligg høgare. Og samfundet hev
skyldnad i å koma deim til møtes. Verdiane skal ikkje lenger vera
berre for ei einskild klasse, dei skal vera tilgjengele
ge for alle borgarar. "
På bakgrunn av den situasjonen som rådet på bibliotekfronten, må
målene sies å være ambisiøse. Krisen i bibliotekene er på en utmerket
måte synliggjort av formann i Norsk Bibliotekforening Henrik J.
Hjartøy i ei brosjyre fra 1934:
"For de fleste biblioteker er stillingen nu så vanskelig at man i
mange tilfeller endog kan snakke om et fullstendig forfall Den
økonomiske krise har medført sterkt synkende bevilgninger, og
mange kommuner som tidligere kanskje har xdet pene tilskudd
til folkeboksamlingene har mer eller mindre nodtvungent latt


----
108 Bib
----
den seile sin egen sjo. Statens karrige bevilgninger er også sta
dig blitt nedsatt. Og særlig utover landsbygden er det boksam
linger som bare har noen få, utslitte boker som nok i mange til
feller enten er nedpakket i kasser eller som driver omkring uten
tilsyn. Fattigdommen utover bygdene er ofte så stor at det er
umulig å opdrive tilskudd til folkeboksamlingene, og mange
andre steder er de kommunale myndigheters interesse så sterkt
avslappet på grunn av krisen og på gmmn av manglende interes
se fra statens side, at det som kunde gjøres ikke blir gjort (...).
På den annen side har krisen medført en større kunnskapstørst
og et større behov for gode folkeboksamlinger enn noensinne
tidligere. De boksamlinger som så noenlunde klarer å holde det
gående, melder alle om en så sterkt stigende sokning og en slik
eftersporsel efter opplysende litteratur, at bibliotekarene ofte er
fortvilelsen nær. Efterspørselen kan man ikke drømme om å til
fredsstille. Og alle de arbeidsledige? All den ledige ungdom i
Norges bygder og byer? Samfunnet har intet å by dem. Selv med
et vagt håp om å kunne dyktiggjøre seg i kampen for tilværelsen
med å oke sine kunnskaper må denne ungdom se knust. Det
eneste den får av åndelig næring er meget ofte bare slette uke
blad og gratis valgforedrag. "
Biblioteklova i 1935
Både blant ledende bibliotekfolk og politikere som onsket å se biblio
tekenes virksomhet i en brei kulturpolitisk sammenheng, ble en etter
hvert mer og mer klar over at den eneste løsningen var å få vedtatt ei
lov om folkebibliotek gjeldende for heile landet. Arbeidet med et lov
forslag var allerede godt igang i 1930. Da kunne bibliotekkonsulent
Karl Fischer på et mote på Stortinget uttale: '7 spørsmålet om en bibli
oteklov har det vært et fruktbringende samarbeid mellom bibliotekkon
sulentene og foreningens (Norsk Bibliotekforening) styre, idet styret
har drøftet og erklært seg enig i konsulentens forslag". Regjeringa
Mowinkel la 25. januar 1935 fram lovproposisjon. Kirke- og undervis
ningsminister Knut Liestol i Venstreregjeringa understreket særlig de
vanskelige kår folkeboksamlingene i Norge hadde: "Både skorten på

----
109 Bib
----
fast skipnad og den ting at det økonomiske grunnlaget for boksamling
ane er so utrygt, hev ført til at det hev vakse fram eit krav um ei norsk
biblioteklov som kan draga upp grensone for arbeidsumrådet åt bok
samlingane og leggja eit fastare markert grunnlag for verksemdi deira.
Dei organisatoriske fyresegnene som bibliotekskipnaden vår kviler på,
er so mangelfull og ufullstendig at det er mykje påkravt at dei kjem inn
i fastare former".
Lova ble sanksjonert 16. mai 1935 av regjeringa Nygaardsvold. At
vi her stod overfor et regjeringsskifte, spilte i den sammenheng mindre
rolle. Venstre og Arbeiderpartiet hadde stått skulder ved skulder i dette
arbeidet.
Hva den nye lova bestemte
§ 1 i lova peker ut formålet med folkeboksamlingene: "å arbeide for
auka folkeopplysning med å låne ut bøker". Her blir fokus satt direkte
på bibliotekenes rolle i folkeopplysningens tjeneste. Lova ble satt i
kraft fra 1. juli 1935. Lova sin § 2 fastslo at "ein by eller heradskom
mune må vera eigaren". Dermed ble det fastslått at kommunen hadde
ansvaret for folkebibliotekene. Den økonomiske sida av saka kom også
inn i lovteksten. Nedre grense for det kommunale tilskuddet var kr 50
årlig. Og prinsippet her var at statens tilskudd skulle tilsvare den kom
munale ytelsen. Dette gjaldt inntil kr 500. "Taket" ble satt på kr 3000.
"De harde trettiåra"
Vi har tidligere sett at styret forutsatte at medarbeiderne ved filialene
skulle ha en godtgjørelse på kr 25 årlig. En har ikke hatt tilgang på
regnskapene under skriving av denne boka. Vi vet derfor ikke om
pengene i realiteten ble utbetalt, og hvilken sum de i så fall fikk. Men
møteboka for 17. september 1932 sier: "Besluttedes å yde biblioteka
ren i Ness, John Guddingsstua, en årlig godtgjørelse av kr 10". På
samme møte har Guddingsstua underskrevet protokollen, så det er nær
liggende å tro at han er nyinnvalgt styresmedlem. Men de kr 10 trenger
en forklaring. Var det slik at filialbestyrernes lønn var en papirbestem
melse for å få ut mest mulig statsstøtte, eller var reduksjonen et resultat
av de tøffe tider rent økonomisk? Det siste er mest sannsynlig.
Formodningen støttes av en opplysning fra 1933:

----
110 Bib
----
" — ansatte frk. Ingrid Lyngaas som bibliotekar. Det pålegges
formannen å underhandle med henne om å godta en godtgjørel
se av kr 70 - mot nu 80 som lonn. "
På motet den 2. november 1933 ble det framlagt "andragende fra
lærer Vist i Volhaugen". Som talsmann for kretsen onsket han i sin
henstilling at også volhaugbyggene skulle nyte godt av bibliotekets tje
nester. Styret behandlet soknaden positivt. Dessverre er det ikke så
mye en kan finne ut. bare at formannen i bibliotekstyret skulle ta kon
takt med lærer Vist for å "finne den hensiktsmessigste måte å ordne
utldnsstedet på. "
I 1936 kom bibhotekarbeidet i kretsen opp på nytt. Bakgrunnen var
at lærer Vist hadde fått jobb på Stiklestad, og en trengte en til å erstatte
ham. Men også dette gikk greitt. Allerede 16. januar 1937 kunne davæ
rende formann Rolf Nevermo fortelle det øvrige styret at Konrad
Heggli. som hadde overtatt som lærer i kretsen, også kunne å tenke seg
å stå for bokutlånet.
De "siste" sikre fakta
Hittil har en som grunnlag for denne beretningen hatt en relativt fyldig
moteprotokoll.
Utover 1930-tallet blir imidlertid opplysningene mer spredte.
Tallene for 1933 er faktisk de siste på lang tid som forteller noe om
utlånet.
"Øra 35 lånere

Stiklestad 10 lånere
Leksdal 33 lånere
Ness 22 lånere
22 lånere
730 utlån
120 utlån
131 utlån
200 utlån "
Bokbeholdmngen var på ca. 950 bind.
I herredsstyrets mote den 25. februar 1935 ble følgende valgt til sty
re for Stiklestad folkeboksamling for perioden 1935-1937: Rolf Never
mo. formann, Anders Musum. O. M. Kvaalen. J. Guddingsstua og
Einar Indahl. Seinere ble styret supplert med Paul Vist og Sverre
Strand. Nå ble det også valgt varamenn, og disse var Georg Josve.
Georg Olsen og Anders Spilde.

----
111 Bib
----
Sammenholder vi tallene for 1933 med et drøyt tiår tidligere, er det
Øra-tallene som sett fra et styresynspunkt er mest bekymringsfulle.
Riktignok er de som låner, flittige lesere. Men tallet på låntakere har
gått katastrofalt ned. Det kan være flere årsaker. Kan det være at boka
har fått konkurranse fra filmen? Kan det være misnøye med bokutval
get? Kan det være misnøye med lokalitetene? I ettertid er det vanskelig
å bedømme dette. Det eneste vi kan gjøre er å finne ut hva styret gjør.
fordi vi antar at deres handlinger springer ut fra en tanke.
For alle de tre bibliotekene i Verdal har Sparebanken, Samvirke
laget og kinoen vært "faste" bidragsytere ved siden av det kommunale
og statlige tilskuddet. Nå var det nye styret på jakt etter flere kilder.
«Verdal Selskapelige Forening» ble forespurt, og ga kr 50. I tillegg ba
en om en forhøyelse av det kommunale tilskuddet, hvilket resulterte i
kr 100 mer. Her håpet en selvsagt på at denne gesten fra kommunens
side skulle øke statens bidrag.
Dessuten slo det private initiativ igjennom for første gang, med en
glødende kommunist som formann! Det ble nemlig vedtatt å sette i
gang et lotteri. Herrene Nevermo og Indahl fikk "jullmagt til å ordne
det nødvendige, for å få igang den tidligere besluttede utlodning til
inntegtfor boksamlingen ".
På et styremøte i romjula 1935 kan de legge fram liste over gevin
stene. To av dem var gaver, nemlig et røkebord til en verdi av kr 25,
skjenket av bokhandler H. E. Eide, samt en gaudaost (!) gitt av stedets
meieri. De andre gevinstene var et speil, en reisekoffert, samt ei torv
veske.
Ny bibliotekar på Øra med mange ideer
Allerede etter to år som bibliotekar sa frk. Lyngaas opp sin stilling. Til
den utlyste stillingen meldte det seg sju søkere, to kvinner og fem
menn. Styret ansatte enstemmig Sverre Vestvik i jobben. I Vestvik fikk
biblioteket en skikkelig drivkraft, full av nye ideer. Det første han tok
tak i var å finne mer egnede lokaler. I 1935 ble det bestemt at det skul
le leies lokaler hos Albert Lein for kr 60 årlig. I denne prisen var rein
holdet inkludert.


----
112 Bib
----
" — Gjennom folkeboksamlingen får man låne bøker i et helt år
for den billige penge av kr 1,00, og dette er muliggjort med
bidrag fra stat og kommune samt fra en del institusjoner i byg
da. Det er all grunn til å gjøre bygdens innvånere opmerksom på
den adgang de har til for en meget billig kontingent å f å lese de
beste bøker som til enhver tid kommer, det være sig fag- eller
skjønnlitteratur. Det er en rikdom av livsvisdom og fremtidsver
dier som ligger i de 1300 bind som folkeboksamlingen nu råder
over, og allesammen kan få bli delaktig i disse rikdommer. Gå
derfor til folkeboksamlingen og se hvad de kan byde dig, du vil
alltid finne noe som interesserer.
Vi har nu følgende avdelinger som er underlagt Stiklestad folke
boksamling: Leksdalen, Trones, Volhaugen, Ness, Stiklestad og
Øra.
S.V.
Styret for Stiklestad Folkeboksamling ble mer og mer klar over at
lokalet de leide hos Lein. ikke holdt mål. For å gjøre noe med den pre
kære romsituasjonen, ble det innkalt til et møte på Kaffistova den 25.
februar 1938. Foruten det fulltallige styret som ble valgt i 1935, møtte
skoleinspektør Sandnes, E. Lyngås og Chr. Nevermo fra Verdal kino,
fra Verdal arbeiderparti av NKP Johs. Berg og for Verdal Forenede
Arbeiderparti E. M. Musum, Dessuten var redaktør Eriksen og O. Rog
nan til stede.
På dette møte kom ideen om lokaler i det nye herredshuset fram.
Vestvik lanserte også tanken om et leseværelse i tilknytning til biblio
teket.
Vestviks syn var at biblioteket måtte gjøres mer brukervennlig, og
at en allerede i folkeskolealderen måtte lære seg å bruke biblioteket.
Derfor mente Vestvik leseværelset burde organiseres "i samarbeid med
folkeskolen". (Herredshuset og folkeskolen lå jo nesten vegg i vegg.
Forf. anm.) Igjen ser vi at Vestvik har vyer!
Det er ofte slik at det nye trenger en viss tid for å modnes. Men
allerede på et møte den 1. oktober 1938 blir hans tanker bifalt av skole
folk. For anledningen var skolen representert av skoleinspektør Sand
nes, skolestyrets formann Georg Tromsdal samt lærer E. M. Musum.

----
113 Bib
----
Samme høst kan formann Nevermo gi melding om at ''boksamling
en får et rum til leseværelse i det nye herredshuset, sannsynligvis får en
også et kjellerrumfor boksamlingen. "
Allerede på samme møte kan Vestvik legge fram en skisse på hvor
dan lese værelset skal ordnes. Dernest ber han om styrets fullmakt til å
lage en "tilstelning til inntekt for leseværelset", og endelig vil han søke
Nord-Trøndelag biblioteklag om å få åpningsmøtet for propagandau
ken som de skal arrangere. Et innlegg i Verdalingen den 29. desember
1938 signert S. V. forteller litt om hvordan resultatet av Vestviks
anstrengelser ble:
"(...) Aftenunderholdning 14.12 1938 kr 60. Gaver: fra AIL Falk
kr 10, Verdal arbeidsmannsforening 5, Bakernes fagforening 5,
Møllearbeidernes fagforening 5, Skind-og I ær arbeidernes fag
forening 5 (...). Dessuten har pikespeiderne lovet å skaffe oss kr
25 med det første (...). Fra distrikt slæge Wold har vi mottatt en
gave på 22 bøker. Deriblant mange barnebøker. Når vi nu får
rigget opp de barnebøker vi har fra før kan barna ta til å låne
igjen (...).
Samtidig vil Nord-Trøndelag biblioteklag arrangere en utstilling
som gir et oversyn over boksamlingenes stilling i fylket.
Leselysten er stigende og husnøden blir mer og mer skrikende.
Vi er nu oppe i 120 låntakere. Det gjelder å gjøre sig smal og
smøre sig med tålmodighet om man vil forsere sig fram til reo
lerne og få en bok.
Det er på tide det blir en forandring
Listen over giverne til leseværelseprosjektet er interessant. Den støtten
som her framkommer er fra fagforeningene. Hvorfor det er slik, er van
skelig å si. Var det fordi Vestvik, som selv var kommunist, måtte hente
oppbackinga fra "sine egne"?
Ut fra referatet går det også fram at mange av de ideene han hadde
lansert, også ble gjennomført. Var det så at alt han foretok seg ble kro
net med hell 9 Nei. ett skikkelig nederlag gikk han på; sammenslåings
ldéen. I jobben som bibliotekar hadde Vestvik lagt merke til at flere
vinnesbygger også brukte boksamlinga på Øra. Nå lanserte han tanken
om en sammenslåing av de to bibliotekene. Han ba om et møte med

----
114 Bib
----
Johs. Dahl
Etter maleri av fru Torbjørg Sætevik.
Sverre Vestvik
Bildet er utlånt av Gunnar Vestvik.
Vinne folkeboksamling for å drøfte dette. Men først allierte han seg
med ekspertisen for å overbevise ''motparten".
På et møte som ble holdt 15. april 1939 redegjorde bibliotekinspek
tør frk. Skancke om måten slike samarbeid fungerte på. I sin redegjø
relse gikk hun spesielt inn på modellen med sentralbibliotek og utlåns
stasjoner. Hennes vinkling av saka var nesten som å vifte med en rød
klut! Å bli redusert fra å være et selvstendig bibliotek til en utlånssta
sjon administrert fra Øra var fullstendig uakseptabelt. Fr. Bye og M.
Høilo hadde klare direktiver fra sitt styre, de ville avvise tanken om en
sammenslåing: "de forstod det slik at det ikke var stemning for en sam
menslåing i Vinne. " Så diplomatisk kan det sies! Likevel sa de seg enig
i å møte en gang til. Men Vestvik hadde tapt saka. Derfor heter det nok
så lakonisk fra møteprotokollen 28. oktober 1939: "Vedtak: Saka vert
lagt bort til så lenge" Og så kom krigen!
Krigens innvirkning på bibliotekdrifta
Til styresmøte den 21. september 1940 forelå det et brev som signali
serte at de nye makthaverne også ville ha et ord med i laget når det
gjaldt drifta av biblioteket på Øra:


----
115 Bib
----
"Til styret for Stiklestad folkeboksamling.
Gebietskommisaren i Trondheim har meddelt mig at han under
de nuværende forhold ikke finner at den nuværende bibliotekar
ved boksamlingen Sverre Vestvik er den rette mann på plassen.
Gebietskommisaren antar at en folkeskolelærer bør kunne over
ta stillingen.
Jeg går ut fra at styret treffer de fornødne forføininger overen
stemmende med det som er anført av gebietskommisaren.
Verdal 2O.sept 1940
Nord- Trøndelag fylke
Håkon Five "

 

 

 

 

 

 

----
116 Bib
----
En kan saktens undres over tyskernes/nazistenes reaksjon i ettertid.
Men det betyr vel at til og med slike små institusjoner skulle nazifise
res. Brevet var en oppsigelse av Vestvik. Det er grunn til å tro at
Vestviks politiske engasjement lå bak brevet fra Five. Vestvik var en av
frontfigurene for kommunistene i Verdal. Litt påfallende er det også at
fylkesmannen kommer med et nokså konkret forslag om etterfølger.
Antydningen er såpass konkret at en må undres om det er en spesiell
av lærerne i Verdal som Five har i tankene. Da styret fikk meldinga, var
bare halvparten av styret til stede. Det ble vedtatt å stenge boksam
linga, og nytt møte skulle holdes 5. oktober. Hvorvidt det ble holdt,
skal være usagt. Protokollen inneholder ikke noe møtereferat fra den
datoen. Det er derfor trolig at møtet ikke kom i stand.
Først 3. mai 1941 henviser møteboka til et møte. Første punkt der er
opplesing av et brev fra «Verdal heradskontor» der det framgår at et
nytt styre er oppnevnt. Det består av Ole Selnæs, O. M. Kvaalen, Inge
mar Rossvoll. Anders Musum og R Sandnes. Hverken Guddingsstua,
Indahl eller formannen Ne vermo har fått fornyet tillit. I likhet med
Vestvik kan det være hans kommunistiske sympatier som har felt
Nevermo. Under konstitueringa ble P. Sandnes formann. A. Musum
nestformann og Selnæs kasserer. Nå gjaldt det å få ny bibliotekar. Saka
ble behandlet som post 4 i møtet den 3. mai 1941:
"77/ bibliotekar vart Tilsett skuleinspektor h.v. Johannes Dahl på
same lonsvilkår som den farre bibliotekaren hadde. "
Kasse og arkiv går tapt
På møtet den 18. juli 1941 refererer formannen R Sandnes til en hen
delse som skulle få vidtrekkende konsekvenser. Her gjengis fra proto
kollen for den angjeldende dato:
"Den 16.07.41 fekk underskrevne vete at Ole Selnæs var reist
bort på uviss tid. Han vart vald til kassestyrar i styret for
Stiklestad f. b. samling på mote 3.5.-41. Han har ikkje gjeve fra
seg kasse-arkivet til noke styresmedlem. 1 heimen hans kan det
ikkje finnast heller (...)."

----
117 Bib
----
Dermed var både kassen og regnskapene borte. Ingen av delene er
senere kommet til rette. For denne framstillinga har dette vært en stor
mangel. Det er ikke sikkert at det forsvunne beløpet var så stort. Men
regnskapsmangelen skulle komme til å volde styret mye bry. Et av pro
blemene var å få utbetalt statstilskuddet når regnskap fra forrige år ikke
kunne vedlegges. Men det ble også problemer av en mer praktisk art.
Departementet rettet i et brev datert 18. november 1941 tre konkrete
spørsmål til styret:
"1. Kven skal kvittere for eventuelt rikstilskot?
2. Kan det skaffast rekneskap for 1939-40?
3. Er samarbeidet mellom folkeboksamlingane i kommunen
kome i gang?"
Vi kan legge merke til at det i løpet av 1941 ble foretatt én endring i
styret. Ole M. Kvaalen hadde vært medlem av bibliotekstyret helt
siden 1919. Nå ba han om avløsning, og ble erstattet av sønnen Harald.
Den første saka Harald Kvalen tok opp i styret var forholdene
omkring bokfilialen på Stiklestad. Vi har fra før sett at utlånet til tider
var labert, og at de har flyttet for å bedre forholdene. Nå kunne Kvalen
fortelle at kjøpmann Heir på Stiklestad hadde gitt løfte om et rom i
butikkbygningen. Til overmål skulle de kunne benytte det gratis. Styret
kunne ikke godt si nei til en slik generøsitet. Beslutningen ble derfor
positiv, men med forbehold om å greie å skaffe "ein pålitande bibliote
kar utan utlegg for boksamlinga. "
Dette kan tolkes som at den gamle ordninga med en, riktignok sym
bolsk, godtgjørelse for utlånsarbeidet var forlatt. Den andre muligheten
er at bibliotekavdelingene er mer eller mindre ut av funksjon.
Det er flere indisier på at ikke alt er såre vel. Da bibliotekinspektør
Molly Skancke kom og ordnet hovedbiblioteket seinhøsten 1941, kun
ne styret konstatere at heile 250 bøker var borte. "Nokre av dei må vel
koma inn att" heiter det lakonisk i protokollen. Et annet eksempel skri
ver seg fra bibliotekfilialen på Lysthaugen. Høsten 1941 hadde styret
"skrive til John P. Guddingsstua og bedt han sende nedover til hoved
boksamlinga dei bøkene dei truleg (underst, av forf.) hadde der . "
Hvor mange bøker fikk de så inn? I alle fall ikke nok til å tilfredstil
le styret, for på møtet den 18. juni 1942 besluttet de: "Vart gjort vedtak
om at dei bøkene som er utlånte skal krevjast inn no (underst av
forf.)".

----
118 Bib
----
Det er neppe å ta for sterkt i å hevde at det bare så vidt "hangla og
gikk" i åra under krigen. Skifting av bøker ved filialene var mangelfull,
hovedbibliotekets oversikt mangelfull, og styrets arbeid opp mot de
bevilgende myndigheter skrantet. Om dette utelukkende skyldtes fade
sen med det forsvunnede arkiv og regnskap, skal være usagt. En annen
forklaring kan være politiske spenninger innad i styret som gjorde det
lite funksjonsdyktig. Ut fra protokollen kan vi likevel fastslå at drifta
som helhet led av store mangler.
Krigen er over
En kunne skrive 2. mars 1946 da det første møte i Stiklestad folkebok
samling ble holdt etter krigen. Bibliotekar Johannes Dahl kunne da
opplyse at bibliotekets kassabeholdning var på kr 2077, vesentlig p.g.a.
"(...) at det ikkje er blitt kjøpt inn bøker dei siste åra. " Ei nemnd bestå
ende av bibliotekaren, Johan Støa og I. O. Mo, bibliotekinspektør i
Nord-Trøndelag, skulle bøte på dette forholdet.
Innkjøpskomiteen brukte bare 14 dager på å sette opp et forslag til
bokkjøp. Det er tydelig at okkupasjonsårene hadde satt sine spor i alle
fall på disse tre karene. Blant de 28 titlene som ble foreslått var:
"Karlsen: «Kirkefronten i Norge under okkupasjonen
Scheldrup: «Gudshus i fangeleiren»
Hoel: «Tanker i en mørketid»
Bull: «Tretten taler på Grini»
Hambro: «Taler i krig»
Aase: «Fra fengselstiden på Grini»
Brandt: «Krigen i Norge»
Manus: «Det vil helst gå godt»
Arnulf: «Krigen kommer til gårds»
Evensmo: «Englandsfarere» "
Bibliotekinspektør Mo skulle ellers komme til å bringe bibliotekloka
lenes beskaffenhet på bane. Han var meget betenkt over romsituasjo
nen. Især trakk han fram forholdene på Stiklestad. Politikeren Støa
ønsket å undersøke hvorvidt Øra-biblioteket kunne innpasses i de pla
ner som Faglig Fellesstyre syslet med angående et Folkets Hus på Øra.

----
119 Bib
----
Men dette var bare løse planer, og det var biblioteket ikke tjent med.
Det ser ikke ut som bibliotekets behov for rom ble diskutert i de kom
munale fora. En får inntrykk av at dette utelukkende ble betraktet som
bibliotekstyrets anliggende.
På denne tida arbeidet dessuten sentralbiblioteket i Trondheim med
planer om en bokbuss. Opplegget var allerede kommet så langt at bibli
otekstyret hadde sendt inn ønsker om aktuelle stoppesteder; i Vinne
skulle bokbussen stanse ved bibliotekfilialen på skolen, i Garnes hos
lærer Figenschau, på Lysthaugen hos Petter Guddingsmo, i Vuku på
skolen, på Stiklestad hos lærer Vist og på Verdalsøra ved «Innherreds
Folkeblad & Verdalingen»s kontor.
Oversikten viser til fulle at styret anså skolene for å være det
naturlige stoppestedet i de fleste tilfeller. For å gjøre folk oppmerksom
me på bokbuss-tilbudet, skulle Hafstad sende "(...) en utredning til
«Verdalingen». Ein vil også be om eit særtrykk av artikkelen og få det
sendt til skoleungdom og ut over bygda elles. "
Offensiven kan kanskje også ses på bakgrunn av at en nå hadde fått
et nytt styre; nemlig Ingebjørg Elgesem, Thor Bonesmo og Ivar
Granlund. Disse var alle nyvalgte styresmedlemmer. Fru Elgesem fun
gerte også som bibliotekar.
På den tida leide biblioteket på Øra rom hos Mette Rostad, for den
23. oktober 1948 behandlet styret en søknad fra henne om "tillegg for
husleige og reinhald". Det ble vedtatt å tilby kr 30 pr. måned, en sum
som litt seinere ble justert til kr 35.
Av annet som skjedde det året kan nevnes at utlånsstasjonen i Ness
vart "skipa på filialen og i Leksdalen på skolen. "
1950 - ny flytting og skifte av bibliotekar
På slutten av 1950 var det møte hos fru Elgesem. Styret, som bestod av
Martin Aksnes, Petter Guddingsmo. Ivar Granlund og Thor Bonesmo
foruten før nevnte frue, fikk seg forelagt relativt storstilte planer:
Biblioteket kunne få flytte til Suul-gården. Bibliotekaren hadde allere
de drøftet saka med herredssekretær Tromsdal. Han hadde gitt grønt
lys til å bruke arkitekt Hofset når det gjaldt innredningsspørsmålet.
Videre hadde snekkermester Hermann levert anbud på trearbeid for kr
1500, E- verket opererte med en kalkyle på kr 850. og endelig hadde

----
120 Bib
----
Bjarne Østbo
Utsnitt av realskolebilde.
rørlegger Johansen anslått arbeid til
kr 150 innenfor sitt felt. Johannes
Dahl ønsket å slutte som bibliote
kar. På dette møtet ble derfor lærer
ved realskolen, Bjarne Østbø,
ansatt som bibliotekar fra 1. januar
1951.
Det tok ett år å få alt på plass i
Suulgården. Selv om vesentlig ting
gjenstod, kunne Østbø skrive en
positiv møteprotokoll for møtet
som ble holdt 3. november 1951.
Foruten styret var både ordfører
Musum, herredssekretær Georg
Tromsdal, forhenværende skolesjef
og bibliotekar Dahl samt bibliotek
inspektør Strand tilstede for å ta
lokaliteten i øyensyn. Det ble ellers gjort litt stas på Dahl som hadde
fungert som bibliotekar de siste 10 åra. Han fikk ei pengegave, samt en
mengde fagre ord under den "kaffekvila " som fulgte på Verdal hotell.
Biblioteket populært
Enhver serviceinstitusjon håper selvsagt at de disposisjoner den foretar
seg overfor publikum blir godt mottatt. I så måte var biblioteket på Øra
trolig ikke noe unntak. Da bibliotekar Østbø gjorde opp status etter et
halvt års drift den 27. juni 1952 kan han referere til følgende tall: På 26
utlånskvelder (Biblioteket var åpent torsdager 17.00 - 20.00. Forf.
anm.) hadde utlånet vært 1090 bind. Før flyttinga var gjennomsnittet
28 bøker pr. kveld, nå var dette steget til over 40. Antall låntagere var
nå 1 1 1 personer.
Pågangen førte til nye utfordringer: spesielt fokuseres det nå på nye
bøker. Bibliotekaren opplyser at han har kjøpt inn 128 titler denne
våren, mange "beinveges frå bokhandelen da det går så seint å få
boker frå Folkebibliotekets ekspedisjon' 1 .
Det synes også som det kommunale engasjement etterhvert ble ster
kere. Da styret fremmet et forslas om tilskudd på kr 2785, ble dette


----
121 Bib
----
bifalt av herredsstyret. Og den positive trenden fortsatte. Det ble ved
tatt å øke utlånstida med en time pr. kveld, da "talet på låntakarar har
auka så sterkt. " Og her lyver ikke statistikken; fra juni 1951 til på sam
me tid i 1952 hadde tallet på låntakere blitt fordoblet. På en kveld ble
det registrert utlån av 254 bøker!
En av grunnene til denne utlånseksplosjonen skyldtes tilsiget av
unge låntakere. I protokollen for 12. juni 1952 heiter det: "(...) vart
drøfta å setje ei aldersgrense nedover for utlån, da svært mange born
melder seg som låntakarar. "
Årsmeldinga for 1954/55
Det har tidligere vært pekt på de sparsomme kildene for Stiklestad fol
keboksamlings vedkommende. Denne årsmeldinga er med og gir oss et
stillbilde av situasjonen for biblioteket på Øra. Derfor refereres årsmel
dinga i sin helhet:
"Melding for 1954-1955 ("bibliotekåret" gikk fra juni til juni.
Forf.anm.)
Opningstid: 3t. i 75 utlånsdagar, i alt 175 t. (Viser det at Østbø
ikke var matematikklærer? Forf. anm.) Låntakarar: 221
Utlån i alt 4167 band, av det 3002 band skjønnlitteratur og 1165
band faglitteratur. Jamt over pr. utlånsdag 56 band, største utlån
136 band.
Pr. 1. juli 1955 hadde boksamlinga iflg. tilvoksterprotokollen
1557 band skjønnlitteratur og 1183 band faglitteratur, i alt 2740
band.
Men ca. 300 band av dette er gamle bøker som ft. er tatt ut av
hyllene. Etter den tid er kjøpt inn 72 band faglitteratur og 124
baud skjønnlitteratur, til saman 2936 band.
For tida har u.l. "Fjell", Vera 75 band til låns.
Trygdesummen er auka til kr 19500.
Utdrag av rekneskapen:
Innkome: Kommunalt tilskot
kr 3760,00
kr 1890,00
kr 87,25
Statstilskot
Overdagspengar

----
122 Bib
----
kr 3284,09
kr 525,36
kr 1264,88
kr 700,00
kr 62,50
kr 103,85"
Utlegg: Bøker, tidskrift
Innb. og materiell
Husleige, vask
Løn til bib
Trygding
Ymse
Det er flere slutninger en kan trekke ut fra meldinga, la oss ta noen: For
det første er vi vitne til en meget sterk satsning når det gjelder innkjøp
av nye bøker. En tilvekst på 200 bøker på ett år er sterkt. Åpnings
tidene var også betydelig utvidet: Nå var biblioteket åpent både tirsda
ger og fredager fra 16.00 til 19.00, noe som samtidig hadde økt biblio
tekarens lønn fra kr 500 til kr 700. En ser også at "gamle" penger må
ha ligget inne i systemet, fordi utgiftene er betydelig høyere enn inn
tektene.
Endelig kan vi dvele ved det faktum at de forsynte veresbyggene
med bøker helt fra Øra. Det er kanskje litt underlig at ikke biblioteket i
Vuku sørget for sine "sognebarn". Men fra annet hold vet vi at i Vuku
slet en med bibliotekarbeidet i denne perioden.
Hodestups inn i 1960-åra
Vi må konstatere at det skippertaket Bjarne Østbø tok med hensyn til
innføring av årsmelding i protokollen, dessverre ble en engangsforete
else. Det vi vet fra annet hold er at følgende satt i styret på slutten av
1950-tallet: Berit Koteng, Martin Aksnes, Olav Ydse og Petter Gud
dingsmo. Bjarne Østbø var bibliotekar, og en leide lokaler i Suul-går
den.
I «Innherreds Folkeblad & Verdalingen» for 20. april 1 960 finner vi
utlysning av stillingen som bibliotekar for Stiklestad folkeboksamling.
Av teksten framgår det at årslønna er stipulert til ca. kr 2000, utlånstida
er to dager i uka fra 16.00 - 20.00 i 70 utlånsdager årlig.
10. juni ble det foretatt ansettelse av Torgny Iversen, med Sverre
Kristiansen som varamann. Østbø ville gjerne gi etterfølgeren gode
råd, spesielt i hans omgang med bokagenter.

----
123 Bib
----
PROMEMORIA UåZtvitJUvuU. } )
dU*s
Pass på desse serieverka,som p.c. er ukomplette:
Jisær,? s av H.E.Eides bokh. )
Bull o.a. : Norsk Litteraturhistorie.
Norsk Allkunnebok
Kjeldstadli: Hjemmestyrkene
Grimberg: Menneskenes liv .
Boksamlinga burde vel ha enda fleire større leksika.
Pass på å forny tinginga av
dei tidsskrift vi har 1 :
80-nytt
Samtiden
Syn og Segn
Possgrimen
Jorda rundt
Fleire tidsskrift burde vel
tingast, d . d.
Vinduet
Tidens ifikko
Internasjonal Politikk
(Kan hende også fagtidsskrift i praktiske fag?)
Etter mi meining burde boksamlinga ha fleire bøker for
småborn f under ' skolealderen) og for alderen 14 år og opp
over.
Oe så til sist: Ver varsam med bokagentar!
I en liten notis i «Trønder- Avisa» den 2. juli 1960 kan en lese:
"Folkebibliotek på vandring. Stiklestad folkeboksamling i Verdal som
til nå har hatt sitt tilhold i gården til tidligere lensmann Suvl ble i går
(forf . underst.) flyttet til sine nye lokaler. Den skal heretter ha sin plass i
dei] nye brannstasjonen på Øra".
Det ble naturlig nok en hyppig møtevirksomhet utover 1960. Først
og fremst gjaldt det planlegging av innredningsarbeidet i de nye loka-
lene. Til slutt valgte en å følge forslaget fra Statens Bibliotektilsyn,
som Torgny Iversen hadde samarbeidet godt med.

----
124 Bib
----
Av mer administrativ art var beslutningen om at innkjøp av boker
var bibliotekarens ansvar, men at styresmedlemmene hadde forslags
rett. I 1960 bestod styret av Margit Sveli (senere Svensson). Tove N.
hersen. Petter Guddingsmo og Ivar Granlund.
Etter hvert kom forespørsel om hjelp for bibliotekaren fram. I første
runde var anmodningen veldig beskjeden, bare 1.5 time pr. utlans
kveld. Muligens kan vi tolke dette som at sokningen til biblioteket var
stadig stigende. Det skulle bli Målfrid Balgaard fra Sjøbygda som fikk
jobben. Selv opplyser hun i sin søknad: "Jeg er 16 år og går i 2. real.
Jeg er svært interessert i boker og er "en fast gjest" på Biblioteket
hver uke". Da hun mottok jobben, ble hun avlønnet med kr- 6 pr. time.
ei krone mindre enn bibliotekaren selv hadde.
Andre utlånssteder
Den 13. april 1961 forelå det brev fra Haukåa om lan av bokkasser.
Soknaden er datert 20. februar 1961.
"Vi tillater oss å soke om å låne bokkasser å 50 bind. Om beta
ling for husrom og vasking til den som skal ordne med utlån i
grenda, har vi snakket med de Komunale myndigheter, men vart
henvist til boksamlinga, da de har tilskott frå kommunen for
kvart år. Håper det kan ordnes så det blir litt vederlag til den
som skal ordne med utlånet. "
Brevet er signert av Einar Kristoffersen, Olaf Storstad. Einar Skjør
holm og Alf Moe.
I første omgang skjov kommunen saka over til styret for Stiklestad
folkeboksamling. Påskuddet kommunen prøvde seg med. er sikkert
korrekt i haukåbyggenes brev. Men for biblioteket betydde dette en
uforutsett utgiftspost. Enden på visa ble at en sokte kommunen om en
tilleggsbevilgning på kr" 400. som skulle gi husleie og litt godtgjørelse
til Alf Moe. Dette ble innvilget
1 Leksdalen har det vært litt opp og ned med organisert utlånsvirk
somhet. Men årsmeldinga for Stiklestad folkeboksamling for 1954/55
setter fokus på nettopp Leksdalen. "Snret er av den meining at så sant
det er råd. bor ein få fleire filialar. Særleg var Leksdal på tale (...). "

----
125 Bib
----
Dette harmonerer godt med de opplysninger Oskar Rydning har gitt.
Rydning losjerte på skolen i Nord-Leksdalen fra 1954. Han kan
ikke bekrefte akkurat når han begynte med utlånet, men meiner nokså
sikkert at det var ganske snart etter at familien hadde flyttet til skolen.
Utlånet foregikk to kvelder i uka. Han anslår at 10-12 personer utgjor
de den harde kjerne, og at Ingemar Karmhus var den absolutt ivrigste.
Bøkene hentet Rydning på hovedbiblioteket på Øra, der han i samar
beid med bibliotekaren kunne plukke etterspurt litteratur fra hyllene.
Knut Slinning Bjordal og Bjørn Storhaug. Bok-depotpå Nord-Leksdals filial. 1972-73.
Bibliotekets fotoarkiv.
Det neste styresvedtaket som angår Leksdalen er fra 1968. Da for
teller protokollen at Rydning tilbys en godtgjørelse på kr 10 per kveld
biblioteket er åpent. I arbeidssammenheng ble Rydning ukependler i
1970. Og han finner det ikke usannsynlig at andre har stått for utlånet i
hans fravær. Men i 1972 sa han formelt opp jobben. Han ble etterfulgt
av Erik Holmvik som muligens i ei tid hadde fungert for Rydning.
Holmvik bekrefter Rydnings opplysninger både når det gjelder antall
lånere og rutinene ved bokhenting. Da Holmvik bosatte seg på Øra


----
126 Bib
----
Fra filialen i Leksdal. Bibliotekets fotoarkh


----
127 Bib
----
opphørte naturlig nok hans engasjement. Det har ikke vært mulig å fin
ne hvem som eventuelt tok over. Mest trolig er det at filialvirksomhe
ten i Leksdalen har gått over til å bli bokutlån fra bokkasse plassert ved
Samvirkelagets avdeling i Nord-Leksdalen. En tilsvarende ordning
hadde Vuku folkebibliotek med samvirkefilialen i Skjækerfossen.
Andre biblioteker
Forfatteren Inge Krokann kaller slutten av det forrige århundre for
"Det store hamskiftet". Noe av det nye var representert av lag og fore
ninger; samtalelag, avholdslag, ungdomslag og losjer. Og det var ikke
uvanlig at disse foreningene hadde bøker til utlån. I denne framstillinga
er fenomenet såvidt berørt i kapitlet om Vinne. Det har selvsagt vært
umulig å oppspore alle disse lesetilbudene, en har heller ikke funnet
det riktig å ta det med i dette skriftet. Men det som kanskje er litt ukjent
er at også religiøse trossamfunn drev former for leserringer. Med Ivar
Indahl som hjemmelsmann kan jeg fortelle at blant baptistene i
Inndalen var det slike leserringer . Han kan huske at blant bøkene som
sirkulerte der opp var titler som «Lensmannsdatteren» og «Gullkorset»
av Lars Rustbøle. Om det var inntrykk fra boka «Det lille banevokter
huset», som også fantes i denne samlinga som ble utslagsgivende for
Indahls yrkesvalg seinere, skal være usagt.
Skredder Steinsaas
Vi har fra flere hold fått opplysninger om at skredder Steinsaas drev en
form for utlånsvirksomhet. (Opplysningene er gitt av Olga Anderson,
født 22. mars 1896, til datterdatter Ingjerd Søvik.) Det er ikke godt å si
i hvilken regi dette skjedde.
Det som synes å være på det rene er at Steinsaas personlig hadde et
innholdsrikt bibliotek. Han var dessuten en av frontfigurene innen bap
tistmenigheten på Øra. Det kan vel tenkes at bokutvalget stort sett har
bestått av mer oppbyggelig litteratur.
Som et kuriosum kan nevnes at en av informantene kan huske at det
var lagt gråpapir på alle bøkene, og at det kostet 50 øre å få låne ei bok.
I 1940- åra var det mye penger for et slikt tilbud!

----
128 Bib
----
BIBLIOTEKET PA UNGDOMSSKOLEN
I 1965 begynte planene for den nye ungdomsskolen på Øra å ta form.
Dermed var det en gylden anledning for å få flyttet boksamlinga opp på
nyskolen, og arbeidet med å innpasse behovet i byggeplanene tok til.
Til styresmøte den 7. juni 1966 forelå oppsigelse fra Torgny Iversen.
Som ny bibliotekar innstilte styret Inger Westerdahl, under forutset
ning av at hun tok de nødvendige kurs
Inger Westerdal
Privat foto.
Torgny Iversen
Privat foto.
Fru Westerdahl bestyrte biblioteket på Øra i en veldig rolig periode
"Stø kurs" er vel den enkleste periodebeskrivelsen.
Fru Westerdahl ble i 1969 avløst av Helge Aksnes som bibliotekar
for Stiklestad folkeboksamling. Flyttinga til ungdomsskolen var nå en
realitet, og Aksnes hadde sitt arbeid der. Hans jobb ble i første omgang
å forberede flyttinga fra brannstasjonen. I et styresmøte som ble holdt
1. desember 1969 var det listet opp en hel rekke oppgaver som skulle
løses.
Det er klart at den økonomiske sida av saka kom i sentrum etter
hvert. Mye nytt utstyr skulle kjøpes, og flyttinga skjedde midt i et bud
sjettår. Styret, ved bibliotekaren, ble derfor nødt til å vende seg til for


----
129 Bib
----
mannskapet for å få hjelp til finansieringa. Styresprotokollen for 22.
oktober 1970 er skrevet på ungdomsskolen. Det viktigste fra brukernes
synspunkt var at nå ble bibliotekets åpningstider vesentlig utvidet. Fra
nå av hadde publikum adgang tre dager i uka fra kl. 17.00-20.00.
En kan med rette si at den brukertilpasningen som dermed fant sted,
økte søkningen til biblioteket. Institusjonen ble så populær at en måtte
ty til begrensninger. I styresprotokollen heter det: "På grunn av sterk
pågang foreslår bibliotekaren at barn under 12 år ikke får adgang uten
ifølge med foreldre eller andre voksne".
I realiteten "stenges" dermed adgangen for framtidas brukere. Selv
følgelig var dette dramatisk, men på samme tid fungerte det sikkert
som en vekker for de bevilgende myndigheter. Det satte dessuten fing
eren på et ømt punkt: bemanningen på biblioteket. Det ble også etter
hvert nødvendig å få lønningene i samsvar med sentrale avtaler.
Det ble i styret vedtatt at en skulle legge avtalen med Norges by-og
herredsforbund av 1. mai 1969 til grunn. Den totale arbeidstid ved
biblioteket på Øra ble nå stipulert til 16 timer pr. uke; 7 timer på biblio
tekaren og 9 timer på assistenten.
Den 8. mars 1971 ble Bjørg Helene Lein tilsatt som assistent etter at
Kari Ward hadde sagt opp sin stilling. Og allerede nå ble en bedt om å
drøfte hva som burde skje når den nye biblioteklova tok til å gjelde fra
1. januar 1972.
Tanker omkring den nye lova
Både fra sentralt og kommunalt hold forelå det tanker om organisering
av biblioteket når den nye lova trådte i kraft. I egenskap av bibliotekar
utarbeidet Helge Aksnes en betenkning om saka allerede i juni 1971.
Han hadde hatt adgang til lovproposisjonen, og mente bestemt at lov
teksten ville tvinge fram en sammenslutning av bibliotekene i Verdal
under en felles ledelse. Kravet om en fagutdannet bibliotekar i kommu
ner på Verdals størrelse pekte i den lei, det samme gjorde lovens
bestemmelse om at utbetalingene fra staten ble gitt samlet for heile
kommunen.
Aksnes så flere positive sider ved å få inn en fagperson; "(han vil)
ha ansvar for alt hibliotekteknisk arbeid; innkjøp av bøker, listeføring,
katalogisering, klargjøring av bøker, regnskap m.v. Dette vil avlaste
utlånsstyrerne ved de øvrige avdelingene for et arbeid som de fleste fm-

----
130 Bib
----
Stiklestad fohisilin
Mandag
IToø -XJoo
Onsdag kl
HAR iKk£ AD6AN&
VOKSNE
SARN UNDER 12 ÅR
UTEN I FØL6E MED
ner vanskelig og som de er lite kompetente til å utfare riktig".
Likeledes peker han på meir rasjonelle innkjøp i det boker med for
holdsvis liten etterspørsel kan lånes avdelingene imellom.
Aksnes" betenkning ble behandlet i formannskapet 19. august 1971.
Her ble det nedsatt et utvalg som skulle avgi innstilling om den framti
dige bibliotekdrifta i kommunen. Utvalget bestod av Tove Iversen, for
mann (formann i Stiklestad folkeboksamling). Sven Svensson (for
mann i Vuku folkeboksamling). Einar Lein (medlem av Vinne folke
boksamling). Olav Røhmesmo (rådmann i Verdal) og Helge Aksnes.
Den 13. september 1971 ble det avgitt innstilling. 1 store trekk er til
rådinga i tråd med de refleksjoner Aksnes tidligere hadde forfektet
m.h.t. lovens konsekvenser for Verdal kommune.
Utvalget hadde i tillegg en uttalelse om styret for et "fellesbiblio
tek": "Det velges ett styre for boksamlingene med 5 medlemmer. Det
bor være en representant fra Vuku og en fra Vinne og to fra Stiklestad
avdeling samt en som representerer kommunen, samtlige med personli
ge varamenn. Styrene oppnevnes av kommunestyret.
Utvalget var også veldig oppmerksomt på hva som kunne skje: at
en ikke fikk noen utdannet søker til bibliotekarstillinga. Utvalget sier:

----
131 Bib
----
"Hvis det i en overgangstid blir
vanskelig å få besatt stillinga som
bibliotekar, må boksamlingene dri
ves hver for seg under utlåns sta
sjonene som nå (...). Styret for bok
samlingene må da foreta en forde
ling av de bevilgede midler i for
hold til innbyggertallet (...). "
Til slutt sveiper de såvidt innom
navnespørsmålet og uttaler: "Man
antar at den riktige fellesbetegnel
sen må bli Verdal folkebibliotek,
men at man ved de enkelte avde
lingene beholder de nåværende
navn Stiklestad-, Vinne- og Vuku
folkebibliotek. "
Helge Aksnes
Privat foto.
Vinne uttrykker misnøye
Innstillinga fra utvalget ble sendt de respektive styrene for bibliotekene
ganske raskt.
I Vuku ble saka styresbehandlet 23. september 1971:
"Styret har ingen merknad til forslaget. "
I styret for Stiklestad folkeboksamling gikk det like smertefritt:
"Styret slutter seg til utvalgets innstilling. "
Vinnesbyggene ville imidlertid ikke gi seg uten sverdslag. Styret synes
det er rart at "(...) ikkje styra i Vinne og Vuku folkeboksamlingar er til
skriva om same sak". (Det de sikter til her er et brev fra bibliotekin
spektør Kjell Lillevik som bare er sendt Stiklestad folkeboksamling til
uttalelse. Forf. anm.)
Dette er en formell feil. Men de alvorligste anklagene følger lengre
nede i brevet. De peker videre på at to ganger tidligere har bibliotek
ordninga for kommunen vært oppe til behandling og "(...) Kvar gong
har styra for biblioteka vorti tilskriva og dei har fått uttala seg og sagt
si meining. Vi bed om åfå saka til uttale. "


----
132 Bib
----
■r * j fWm -TWå
/;

 

----
133 Bib
----
Brevet fra Vinne penneført av Einar Larsen har utvilsomt et poeng
her. Hvem som skal klandres for den første formelle feilen, skal være
usagt, men at det er skjedd en glipp er hevet over tvil. Men kanskje lå
det noe annet bak brevet, noe som brevskriverne ikke direkte ville si.
For studerer vi sammensetningen av den gruppa formannskapet hadde
valgt til å avgi innstilling, finner vi ett påfallende trekk; de øvrige bibli
otekene var representert ved formennene, men i Vinne gikk en forbi
formann Larsen og tok med Einar Lein som "bare" var styresmedlem.
Med andre ord; formannen var forbigått!
Etterhvert fikk Vinne uttale seg. I brev datert 26. november 1971 og
underskrevet av Einar Larsen (formann) og Johs. Gudding (styresmed
lem) heter det: "(...) Vi i Vinne såg helst at boksamlinga fekk ha sitt
eige styre som før. Dersom det blir samanslåing vil ein peika på punkt
3 bokstav A (Styret består av 5 medl. Forf anm.) Der meiner styret for
Vinne folkeboksamling at det bør vera 3 medlemmer i det nye styret.
Ein frå Vinne, ein frå Vuku og ein frå Stiklestad. Vedteke med 2 mot 1
stemme (Einar Lein - utvalgsmedlem.)".
Det er litt usikkerhet om Lein virkelig var til stede på dette møtet.
Han har i alle fall ikke underskrevet møteboka!
Vinne folkeboksamlings reaksjon var forståelig. Når de går inn for å
redusere "det nye" styret til tre personer, vil de dermed redusere
Verdalsøras dominans. De fryktet nok at "alt" skulle havne på Øra og
avdelingene bli avspist med smulene. Bare framtida kunne vise om
frykten var begrunnet. Men en viss grunn for engstelse kunne nok være
forståelig.
Heltidsbibliotekar
I april 1972 ble det avertert etter heltidsbibliotekar for Verdal kommu
ne. Til tross for annonse i flere aviser og oppslag på Statens bibliotek
skole kom det bare inn en søknad. Og da kandidaten litt seinere sa fra
seg jobben, var en like langt.
Etter en ny utlysningsrunde fikk en endelig napp. Og fra høsten
1973 ble Knut Slinning Bjørdal fra Oslo ansatt. Det var denne gangen
tre søkere til stillingen, men Bjørdal var den eneste med de nødvendige
kvalifikasjoner. Det som verdalingene i ettertid husker Slinning
Bjørdal mest for. er hans engasjement under opprettelsen av lokal
historisk arkiv.

----
134
----

----
135 Bib
----
Vuku folkebibliotek 1904 - 1972
Gammelskolen i Vuku ca. 1910. Bilde etter maleri av Ingvar Dillan.
Det er vanskelig å si hvor lenge det har vært drevet bibliotek i Vuku.
Den eldste bevarte forhandlingsprotokollen er fra 1904. Gjennom de to
møtereferatene fra dette året kan vi få mange interessante opplysninger
som peker noen år lengre tilbake i tid:


----
136 Bib
----
"Aar 1904 den 4. februar holdtes det mode paa prestegaarden i
styret for Vuku folkebibliotek. Tilstede var de 3 medlemmer af
styret, nemlig 0. Kveila, M. Grunden og E, Solum stimt bibliote
karen, kirkesanger Dillcm. Der blev besluttet at indkalle alle de
udlaante boger for at se dem igjennem. De übrugelige skal kas
seres, og de som trenger til indbinding og reparation skal sendes
til bogbinder.
Til form and valgte s pastor E. Solumr
Modet lurvet. "
På seinhosten samme året mottes de igjen. Bakgrunnen for dette motet
er noe mer delikat:
"Bibliotekaren fremla gdes skrivelse fra amtmanden af Ist febr.
d.a.. hvori meddeles, at kirkedepartementet i henhold til skrivel
se af 25te januar d.a. forlanger regnskab og redegjørelse for
anvendelsen af de af det offentlige og kommunene tilstaaede
bidrag tilsammen kr ISO for aret IS9S. Bibliotekaren fremlagde
eopi af regninger for boger kjobt hos boghandler Stabell.
Trondh jem for tilsammen kr 126,60.
Der besluttedes
Bibliotekaren paalegges at henvende sig til sogneprest Klutefor
atfiia redegjørelse for de resterende kr 53,40 < ... ). "
I sum gir disse to møtereferatene mange taktiske opplysninger:
Bibliotekdrifta i Vuku kan i alle fall strekkes tilbake til IS9S. Men sel
ve formuleringene i referatet indikerer at vi trolig kan gå noe lengre til
bake i tid. Bokene har selvsagt ikke i løpet av seks år blitt sa slitte at
mange er kassable. Dernest får vi vite at kirkesanger Dillan er bibliote
kar. Mikal Dillan var vukubygg. I ISS6 kom han tilbake til heimbygda
som lærer i Vuku. Fra 1595 var han i tillegg kirkesanger (klokken, og
denne yrkeskombinasjonen drev han med til han gikk av i 1919. Vi ser
også at pastor Solum er formann i styret. Formannsjobben var nok
verdsatt Styret i biblioteket på den tid hadde nemlig i tillegg til a styre
med budsjett, og således forvaltning av en slump penger, arbeidet med
å plukke ut hvilke boker som skulle kjøpes. Og dette arbeidet ønsket
nok presten å være med på.

----
137 Bib
----
I referatet nevnes også pastor Klute. Han ble residerende kapellan i
Vuku i 1888. Da dette møtet ble holdt, hadde Klute forlatt bygda. Fra
1 902 hadde han vært sogneprest i Tynset. Når Dillan nå får i oppdrag å
"henvende sig til" sin tidligere kirkelige overordnede, måtte det nød
vendigvis skje pr. brev. Men den korrespondansen finnes ikke.
Hvilke bøker ble kjøpt inn? I bibliotekenes første tid, kan vi stort
sett dele inn bøkene i tre kategorier; oppbyggelige skrifter, bøker med
historisk tema og bøker for å fremme jordbruket. Alle disse kate
goriene samsvarer godt med ideen med leseselskapene - forløperne til
de første bibliotekene. Det matnyttige forenes med den norske historie
- og som en klangbunn over det hele - det åndelige. Går vi til innkjøps
lista for 1904 ser vi en annen tendens; skjønnlitteraturen er på full
marsj inn. Blant de 35 nyinnkjøpte titlene finner vi forfatternavn som
Aasen, Bjørnson, Garborg, Ibsen, Kielland. Sivle, Aanrud, Lie og
Vinje. I tillegg utenlandske forfattere som Tolstoj, Dostojevski og
Shakespeare. Heile innkjøpet kommer på kr 66,53, altså i underkant av
kr 2 pr. bind. Billigste bok er Shakespeares «Hamlet», mens Aasens
«Udvalgte Skrifter» kostet kr 4, men her var det antakelig flere bind.
I 1906 drar styret skikkelig til - i det de anskaffer Øverlands
«Illustrert Norgeshistorie», til kr 60, som representerer over 60% av
budsjettet dette år. Barnelitteratur finnes det svært lite av. Det nærmes
te en kommer er antagelig «Norske folkeeventyr», men i 1906 kjøpes
både Lølands: «Norsk eventyrbog I» samt «Norske barnerim og leikar
med tone» inn. Om denne oppmykningen skyldes yngre lesere er vel
tvilsomt. Men ettersom bibliotekaren også var lærer og boksamlinga
plassert på "Vuku fastskole", så er det vel ikke urimelig å tro at disse
bøkene ble benyttet både til opplesning og sang. Men vi vet det ikke.
Økonomi
Som det har framgått tidligere, synes ikke den finansielle side av bibli
otekdrifta i Vuku å ha vært tilfredsstillende. Amtmannens brev i 1904
avslører det. Protokollen er naturlig nok vag i sine formuleringer, og
det utpekes ingen syndebukk. Imidlertid får vi opplyst at "1 1905 er
intet bidrag aj stat ell. kommune modtatt". Dette kan indikere at
Dillans "oppklaringsrunde" med sin fordums sjef har tatt tid! Regn

----
138 Bib
----
skapet for 1906 bærer bud om at "saka"" er ordnet opp. Pastor Klute har
"betalt efter regning kr 126.60". Bibliotekar Dillan har lykkes i a
bringe balanse i regnskapet. For at bibliotekdrifta heretter skal foregå i
foreskrevne former med møtebok og årsregnskap, ble det derfor beslut
tet a gå til anskaffelse av forhandlingsprotokoll - og det ble gjort net
topp i dette aret. Men her star vi overfor et mysterium. Hvordan kan en
protokoll som er nyinnkjøpt i 1906 bh benyttet som protokoll for
1904°
Vi vet at bibliotekstyret i perioden 1903-1908 besto av de samme
medlemmer: Pastor Solum. Ole Kvello og Martin Grundan. Hele peri
oden fungerte Mikal Dillan som bibliotekar. Kan forklaringen være at
amtmannens brev har satt en stokk i dem og at de simpelthen har
"■rekonstruert" protokollen for 1904? Igjen må vi ty til gjetninger. Det
er som en formelig kan fole styrets lettelse nar de kan gå los på året
1907 etter en tid som nok har vært litt turbulent. De avslutter inntekts
sida i 1906 med en samlesum og folgende kommentar:
"Modtaget indtil 31/12-06
kr 375.00"
og på utgiftssida:
"Sum indtil 31/12-06
kr 375.98"
Og hva kunne da være mer naturlig enn å innlede påfølgende år ( 1907)
med skikkelig bokføring:
"Udlæg fra forrige aar
kr 0.98"
og det påfølgende:
"Til deps sagkyndige konsulent
kr 2.00"
Bordet er ryddet!

----
139 Bib
----
Stat, kommune og medlemmer bidrar
Fra 1907 og utover føres det ordinært regnskap for Vuku folkeboksam
ling og vi får for første gang se de tilskudd som ytes fra sentralt hold.
Nå følger ikke ytelsene kalenderåret, men splitter vi opp regnskapet,
ser vi at årlig tilskudd beløper seg til kr 40 med halvparten på hver av
bidragsyterne. Fra 1907 får vi ei ny bidragskilde, nemlig medlemsav
gift. Dette året bokføres medlemskontingenten med kr 5. Summen
skulle tyde på at medlemstallet er på 20 personer. Men det ville være
forhastet å trekke den slutningen at når medlemstallet er lavt, er det få
som låner bøkene. For det første kunne alle i en familie lese boka når
den først var i huset. For det andre inneholdt vedtektene en passus om
at "übemidlede" kunne benytte boksamlinga uten å være medlemmer.
Ikke før i 1909 syner regnskapet at bibliotekaren har fått utbetalt
lønn. Da finner vi posten:
"5/8
Bibliotekaren
kr 10,00
For å sette godtgjørelsen i et lønnsperspektiv kan en opplyse at for
1912 mottok lærer Dillan kr 1064 i årslønn. Honnoraret som bibliote
kar skulle derfor være ca. 1% av årslønn - ikke akkurat noe å slå seg
opp på.
Utvidelse av bibliotekets virkefelt
Møtet for 1910 rommer en nyhet. Bakgrunnen er følgende: Det rettes
en henvendelse til biblioteket fra formannskapet i Verdal kommune.
De har nemlig mottatt en henvendelse fra ungdomslagene i Ulvilla,
Helgådalen og Inndalen der de ønsker å komme med som filialer av
biblioteket i Vuku. Møtet, som forresten ble holdt i Vuku den 18. janu
ar 1910. stilte seg positivt til henvendelsen. For at alle formalia skulle
være i orden, setter de opp seks punkter som skal danne rammen om
avtalen:
"1. De nødvendige anskaffelser av kasser bekostes av de 3 ung-
domslag med 1/3 av hvert lag.
2. Der oppgives for hvert lag 1 person, som er villig til at ta
imot høkerne og forrette som bibliotekar ved filialen. Denne
bibliotekar har ansvar for at bøkerne blir tilbakesendt i rett
tid.

----
140 Bib
----
3. Hver laantager ved filialerne betaler til boksamlingen en
aarskontingent paa 25 øre. Denne kontingent blir samlet at
indbetale til styrets formand mot slutningen av hvert aar.
Desuten betaler hvert av de 3 lagene et bidrag til boksam
lingen stort kr 2,00 pr. aar Laantagerne ved filialerne har
adgang til uden forhøiet kontingent ogsaa at jaa bøker
udlaantfra hovedstammen i Vuku.
4. Bibliotekarene ved filialerne fører protokoll over udlaanere
og er forpligtigt til mod udgangen av hvert aar at avgi beret
ning til styret om antal av laantagere, antal udlaan m.m.
5. Hver bokkassse forbliver ved filialen i 6 mnd., hvoretter den
indsendes eller ombyttes efter styrets nærmere bestemmelse.
6. Eftersom man (nåder?) erfaring angående cirkulationen, for
beholder styret sig ret til at foreta forandringer i disse
regler.
J. Urbye (sign) "
Presten fornekter seg ikke! Her er det ikke snakk om personer til å "stå
for utlånet" - nei, de skal "forrette" utlånet! Siste punktet blir også nok
så meningsløst. Ordet "nåder" er fullstendig meningsløst i sammen
Mikal Dillan
Bildet er avfotografert fra boka om Dillanslekta.
Klara Sørager
Bildet er utlånt av Nils Aarsta


----
141 Bib
----
hengen. Gir utdraget oss bilde av en overarbeidet prest som førte møte
bok samtidig som han i "ånden" skriver sin preken? Hvorom alt er,
saka fikk si løsning, bokkasser ble det!
Styret beslutter også at bibliotekarens lønn økes fra kr 10 til kr 13
pr. år. i 1911 "saalenge filialene paa Indal, Ulvillen og Bjartan er
igang". Vi ser også at Klara Sørager har avløst Dillan som bibliotekar.
Året 1912. Hva regnskapets inntektsside forteller
Kassabeholdning fra 1911 kr 13,23
1/2 Bidrag fra Værdalens sparebank kr 50,00
28/1 Statsbidrag kontant kr 61,75
4/2 Bidrag fra Ulvillens Ungdomslag 1912 kr 2,00
Medlemskontingent 1912
kr 4,75
28/2 Bidrag fra Indalens Ungdomslag kr 2,00
Medlemskontingent kr 2,80
Medlemskontingent fra Vuku kr 6,00
2/4 Kommunens bidrag kr 20,00
7/4 Bankens bidrag for 1913 kr 25,00"
Årsregnskapet er interessant i flere sammenhenger. Hvis vi retter søke
lyset mot det økonomiske, ser vi at for første gang kommer det bidrag
fra andre enn stat og kommune. Mest monnet nok pengene fra
Sparebanken, tilsammen kr 75 - en sum som representerte 40% av inn
tektene dette året. Statsbidraget var også betydelig høyere. Det er van
skelig å si hvorfor. Men antagelig har staten begynt å bruke en annen
beregningsmåte for utbetalinger fra nå av. En annen forklaring kan
være at opprettelsen av filialene har utløst mer statsstøtte.
I følge avtalen med filialene skulle disse også stå inne for et mindre
beløp til biblioteket i Vuku. Det er verdt å merke ses at bare inndaling
ene og ulvillbyggene har sendt penger. Om en derav kan slutte at
Bjartan ikke kom med allerede fra starten, er ikke sodt å si.
Størrelsen på kontingenten ved de to filialene forteller at det er
omtrent like mange medlemmer der som "hovedbølet". 11917 kom Sul
også med på filialordningen. I Sul er det 13 personer som betaler med
lemskontingent dette året. Og for første gang får vi et bokført antall

----
142 Bib
----
låntagere. I regnskapet finner vi folgende post:
"46 laantagere d kr 0,25 (tilsammen) kr 11,50".
Dette tallet representerer antagelig både Vuku. Ulvilla og Inndalen for
di det er ikke fort noe medlemskontingent fra filialene dette året.
Legger vi til tallet fra Sul. betyr det at det er totale antall betalende
medlemmer er 59. Bokene erobrer gradvis mer og mer terreng.
Hvor kjopte de bokene 0 Av regnskapet går det fram at de aller fleste
bokene bestilles gjennom Biblioteksentralen, men det kjopes dessuten
hos Thurn-Paulsen på Levanger. Ja. enkelte ar står Levanger-bokhan
delen for langt den største leveransen av bokene.
Nye formenn, men samme spor
Vi har allerede vært inne på tendensen til å velge presten i sognet som
formann i bibhotekstyret. I perioden fra 1908 til 1925 hadde kirka i
Vuku tre prester: Urbye. Holan og Flognfeldt. Denne trioen etterfølger
også hverandre som formenn for bibhotekstyret. Bokbestillmgene og
regnskapene forteller at drifta er på det jevne. Det eneste ■•spesielle" i
perioden er et brev fra cand. jur. B. Torstensen. Han spor hvorvidt hans
tilbud om "spiritistisk literatur sendt som gave til boksamlingen vil
mottages og indlemmes i samlingen". Og han får - kanskje noe over
raskende - positiv tilbakemelding.
1925 ■ og nye koster
Fra 1. januar 1925 bestod styret i folkebiblioteket av Johs. Nordnes.
Harald Balgård og Bjarne Kvello. For første gang er presten ute av sty
ret, og alle medlemmene er nyvalgte. Som nevnt tidligere bærer proto
kollen bud om at det har vært en rolig periode, hvor det har "hanglet
og gått". Med lærer Nordnes i ledelsen blir det driv i sakene. For etter
tida blir det mer a rinne ut. fordi møteprotokollen fores fyldigere. Det
nye styret ville ha inn alle bokene som er bibliotekets eiendom - boke
ne skal ettersees og det skal utarbeides en ny katalog. Dessuten:
"Formannen skriv til heradskasserar Landfald og får greie på kor
mykje tilskot boksamlinga kannfå hos heradet" Regnskapet viser at
det kommunale tilskuddet har opphørt i 1917. Tilskuddet fra staten har

----
143 Bib
----
Harald Balgård
Bildet er utlånt av Ole Balgård.
Johannes Nordnes
Bildet er utlånt av Ivar Nordnes.
falt bort fra samme år. Så i heile perioden mellom 1920 og 1925 har
Vuku folkebibliotek bare mottatt betaling fra låntagerne samt årlige
gaver fra Verdal Sparebank og Samvirkelaget.
Det nyvalgte styret vil gjenopprette de finansielle kanaler for bok
samlinga. Formannen sender brev både til Kirkedepartementet, til ord
fører Holan, til herredskasserer Landfald og til bibliotekkontoret i
Oslo. Styrets aktivitet blir kronet med hell. Allerede ved utgangen av
1925 kan de bokføre et tilskudd fra banken og et samlet kommunetil
skudd for perioden 1918-1924 på kr 140. Så da regnskapet gjøres opp,
sitter kassereren inne med kr 260,35. De har også sikret seg revisjon av
regnskapet i det Ole Kvello har signert 1925-regnskapet. Hvorfor han
ikke har revidert regnskapet for "dei siste år" som han den 1 1. februar
1925 ble bedt om, se det vet vi ingenting om. Styret har også tatt mål
av seg til å foreta en gjennomgang av bokmassen. I løpet av to høst
kvelder får de utarbeidet en ny katalog med totalt 388 bøker. 34 bøker
ble kassert og "3 bokkassar er vaska og innsette i ungdomshuset".
Hvilke bokkasser det her siktes til. er ikke godt å si. Den første tanke
kunne kanskje være at sending av bokkasser ut til kretsene er opphørt,
men det er neppe riktig. For på møte 11. november 1925 forteller pro


----
144 Bib
----
tokollen: "Vart vedteki at årspengar for låntakarar blir set til kr 0,50.
Like eins vart vedteke at årspengane som kjem inn på dei stader som
får utlånt bokkasse, skal koma boksamlinga tilgode". Kanskje er tallet
på filialer redusert?
Bibliotekets omflakkende tilværelse
Ei boksamling er jo ment å være en serviceinstitusjon. Det er derfor
nødvendig at den får en plassering "der folket ferdes". Møteproto
kollen for Vuku folkebibliotek inneholder ingen konkrete opplysninger
om hvor bøkene lånes ut. Men det er neppe noen dristig antagelse at lit
teraturen er hvor bibliotekaren bor. Mikal Dillan var, som før nevnt.
lærer og bodde på skolen i Vuku. Biblioteket var nok også plassert der.
Seinere overtok Klara Sørager som bibliotekar. Hun drev telegrafsta
sjonen i Vuku og bodde ved foten av Østnesbrua. vis a via Verdal
Samvirkelags filial - også dette en gunstig plassering. I 1925 overtok
Harald Balgård. Hans kone var poståpner i Vuku. Borgny Eng. datter
til Harald Balgård. født 1923. kan huske fra sin tidligste barndom at det
var bokskap plassert inne på postkontoret og at faren sendte ut bokkas
ser. Postkontoret lå sentralt til på Bredingsberg og bokkassene kunne
sendes med rutebil som hadde stoppested der. Så valget av Harald
Balgård som bibliotekar var gjennomtenkt. Det hektiske året 1925 er
nesten over da Johs. Nordnes stolt kan fore til protokolls: "Det er no
406 boker som er inne i den nye nr. lista. Utlåna er no byrja - 8/12-
1925".
Hva en kort årsmelding kan fortelle
"Aarsmelding 1925-26.
Tal på bokene
425
Tal på låntakarar: Vuku 21
Tal på utlån: Vuku 12
Vuku 126
For første gang får en konkrete tall på personer som bruker biblioteket.
Vi får i tillegg bekreftet var mistanke når det gjelder de utlånskassene
som foreløpig er deponert på Vonheim forsamlingshus. Av de opprin


----
145 Bib
----
nelige fire utlånsstedene ute i skolekretsen er det nå bare Inndalen
igjen. 21 låntakere i Vuku og halvparten i Inndalen virker ikke særlig
imponerende. Men her må en huske hva som tidligere er blitt under
streket, at som "låntagere" må betegnes bare de som betaler den årlig
avgiften. Andre familiemedlemmer kan selvsagt også lese bøkene, men
de fanges ikke opp av denne statistikken.
Når Johs. Nordnes i sitt regnskap fører opp også bibliotekets korre
spondanse, kan det i denne sammenheng gi oss verdifulle opplysning
er, bl. a. dette: Statstilskuddet må det hvert år søkes om, og ett av vilkå
rene fra statens side til å yte bidraget er en årsmelding. Regnskapet set
ter også bibliotekarens lønn inn i et perspektiv: Harald Balgård mottar
kr 20 pr. år for bibliotekararbeidet, mens snekker Skrove arbeider for et
bokskap til den doble pengesum. Skrove har sikkert både utgifter til
"materialer og hengsler", men likevel. Det var neppe lønna som drev
noen til å bli bibliotekar!

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

----
146 Bib
----
Status ved inngangen til 1930-åra
Det kan være på sin plass å trekke noen linjer gjennom de første tretti
åra av folkeboksamlinga sitt protokollerte virke. Årsmeldinga for 1929
forteller at det ved utgangen av året finnes 583 bøker i samlinga. Tallet
på låntagere i Vuku er nå kommet opp i heile 52 dette året, en økning
på 250% fra tre år tidligere! Det er spesielt i 1928 og -29 at tallet på
låntagere viser en formidabel økning. Økningen er såpass markant at
her må det ligge noe bak. Utlånsprotokoilen gir antagelig en del av for
klaringa - ungdommen har fått øynene opp for biblioteket! Hvorfor?
Som enhver forretning er også biblioteket avhengig av å føre den
varen kundene etterspør. Hvis vi studerer innkjøpslistene fra de første
åra, kunne vi grovt sett samle dem under begrepene: religion, norsk
historie og praktisk landbruk. Sammenligner vi dette med bokinnkjø
pet i 1929, er forskjellen slående: Oskar Braaten er representert med to,
J.B. Bull med fire, Peter Egge med tre, Falkberget med tre, Garborg
med fire. Av de andre store forfatterne kan nevnes Vinje, Duun og
Ibsen. Hvorvidt det fra styrets side var en bevisst dreining, skal være
usagt. Forandringen kan like gjeme skyldes at styret anså seg for å
være godt nok forspent med historie- og forkynnelseslitteratur.
Inn i 1930-åra - med politiske ytringer fra styret
Fram til 1930 hadde biblioteket hatt sine inntekter fra stat og kommu
ne. I tillegg til dette har boksamlinga nytt godt av gaver fra såvel
Sparebanken som Samvirkelaget. Etterhvert melder kravet om at myn
dighetene, staten, må komme sterkere inn. Bibliotekdrift blir en poli
tisk sak! Ser vi på vårt bibliotek i denne sammenhengen, har staten til
sammen ydet kr 852,35 på disse vel tretti år, eller rundt regnet kr 30 pr.
år. De totale inntektene for samme tidsrom er kr 4875,02. Med andre
ord står staten i gjennomsnitt for omlag 17,5% av de midler Vuku fol
kebibliotek har vært i drift. Og glidningen bort fra det statlig engasje
mentet er merkbar og aksellerende. I 1907 stod staten for 50% av inn
tektene, i 1925 ca. 9%. Det stadige tilskuddet har vært veldig ujevnt,
og enkelte ganger har det totalt opphørt. Det kan være av interesse å se
på prisutviklinga innen bokbransjen i den før omtalte 30- årsperioden
(vi går her ut fra at de innkjøpte bøkene representere et gjennomsnitt):
De 35 bøkene som ble innkjøpt i 1904, kostet i gjennomsnitt kr 1,90. 1

----
147 Bib
----
1930 kostet de 23 innkjøpte titlene i gjennomsnitt kr 3,66. Dette betyr
at bokprisen langt på vei hadde steget til det dobbelte! Situasjonen ved
biblioteket i Vuku er neppe spesiell. Og når vi står på terskelen til 30
--åra, står vi ved den spede begynnelse til mediesamfunnet:
Avisopplagene øker, ukebladene kommer for fullt, radioen er på sterk
fremmarsj, og kinoen dukker opp med sine tilbud. Bibliotekene har fått
hard konkurranse - og lederne i bibliotekvirksomheten utover i landet
samstemmer i ropet på sterkere statlig og kommunalt engasjement for
bibliotekene. Det er på den bakgrunn vi må se oppropet fra Norske
Bibliotekforening. Nemnda som hadde forfattet oppropet bad om en ny
giv for bibliotekene. Fra de åtte punktene som fikk mest å si for folke
bibliotekene, siteres de to første, da de i høgste grad ble de viktigste:
"7. Øket økonomisk støtte til boksamlingene fra statens side
2. Vedtagelse av en biblioteklov som trekker opp faste linjer
for bibliotekvirksomheten i landet. "
Vi har tidligere sett hvordan det statlige og kommunale engasjement i
bibliotekdrifta har reelt skrumpet inn. Med den harde økonomiske vir
kelighet myndighetene befant seg i først i 1930-åra, er det ikke vanske
lig å skjønne hvis valget stod mellom "brød og bøker".
Oppropet ble behandlet på møtet 6. desember 1930. Begge kravene
får støtte av det sittende styret i Vuku folkebibliotek. Men hjalp det?
De første årene etter 1930 fram til 1936 mottar Vuku folkebibliotek
kr 20 årlig. Framstøtet på kommunalt hold har altså ikke ført til noen
umiddelbar økning. Hva så med staten? Statstilskuddet i 1930 var på kr
70. De første årene etterpå variere tilskuddet fra kr 55 opp til kr 90. De
fleste med interesse for biblioteket så nok med forventning fram til en
ny giv for bibliotekene.
Går vi tilbake til den lokale andedam kan vi merke oss to ting som
skjer rundt midten av 1930-åra: Til møtet den 19. desember 1935 fore
ligger en forespørsel fra bokhandler Eide om han kan få levere bøkene
som skal kjøpes fra private bokhandlere det året. Bibliotekstyret aksep
terte tilbudet. Av regnskapet går det fram at Eide solgte bøker for kr
1 1 1.35 dette året. Målt mot Biblioteksentralens kr 62.41 må en kunne
si at Eide fikk en stor del av kaka. Det er mye som tyder på at bibliote
ket skifter bibliotekar dette året. Møteprotokollen forteller ingenting
om tildragelsen, men i regnskapet finner vi følgende opplysning: "Års

----
148 Bib
----
pengar ved overtaking frå Bal gård kr 11,00. " Det er trolig at Balgård
er blitt avløst av Johs. Nordnes som bibliotekar. Dette har sannsynlig
vis medført at selve boksamlinga har blitt flytta fra posthuset til folke
skolebygningen i Vuku.
Fra 1933 begynte en ny inndeling av "bibliotekåret", i det budsjett
året startet 1. juli og ble avsluttet 30. juni året etter.
De tre bibliotekene i Verdal vil samarbeide
Den 16. mai 1939 behandlet styret for Vuku folkebibliotek en sak som
skulle få stor betydning - opprettelsen av et kommunalt folkeopplys
ningsråd. Styret i Stiklestad folkeboksamling hadde da allerede gjort
vedtak i saka og foreslo et kommunalt folkeopplysningsråd sammen
satt av representanter fra 13 forskjellige "kurs", for å sitere protokol
len. I tillegg meinte styret i Vuku at Verdal Lærarlag og soknerådet i
bygda skulle være representert. På nyåret kom oppfølgingsmøtet, et
mote der representanter skulle velges. Og for første gang foretas det en
bortimot politisk avstemming: Johs. Nordnes fikk to stemmer, mens en
stemme ble avgitt for Sverre Vestvik (fra Verdalsora). Som varamann
ble Bjarne Kvello valgt, også han med to stemmer mot Vestviks ene.
Det kan neppe være tvil om at Harald Balgård representerte det sosia
listiske mindretallet i styret. Om en hard meningsutveksling er bak
grunnen for at nevnte Balgård ikke signerte protokollen etter dette
motet, skal være usagt!
Biblioteket i krigsåra
Drifta i Vuku folkebibliotek fortsatte også i krigsåra. I krigsperioden
sett under ett kan en hefte seg med ett påfallende trekk - beholdningen
i kassa oker. Med andre ord: Det kjopes færre boker enn okonomien
kunne tillatt. Således er det i juni 1946 hele kr 1473.97 "til gode", året
etter kr 2129.50 og i 1948 hele kr 2554.77. En stor pengesum sett med
datidens oyne. Det kan være fristende å sporre om årsaken til dette. For
det første har de offentlig tilskudd okt (Tabell neste side).
Innkjopene har vært på et betydelig lavere nivå. 1 1940 ble det kjøpt
boker for kr 208.40. og i heile krigsperioden ligger det årlige innkjopet
på ca. ki" 300. Når det offentlige tilskudd var det tredobbelte og en i til-

----
149 Bib
----
Statlige og kommunale tilskudd
Statstilskudd
Kommunalt tilskudd
legg mottok gaver fra banken og samvirkelaget, seier det seg selv at det
ble penger til gode. Eller var en kanskje redd for å bruke alt. I krigsti
den var det vanskelig å forutsi hva neste års budsjett ville bringe. Et
annet bevis for romsligere økonomi er at bibliotekarlønna økes fra kr
20 til kr 50 etter forslag fra H. Balgård. Dette kan vi ta som et indisium
på at han gikk av som bibliotekar i 1941. Han ble erstattet av Bergljot
Nordnes og selve utlånsstedet ble flyttet til Vuku skole.
Bokutlånet i krigsåra
I sin bok «By. bok. borger» skrevet til jubileet for det Deichmanske
bibliotek hevder historikeren N. J. Ringdal at krigsårene viste en for
midabel økning hva bokutlån angikk. Det kan være interessant å se om
samme tendens gjorde seg gjeldende også i en liten folkeboksamling
på landsbygda. (Tabell neste side).
Disse tallene må tas med litt forbehold. I 1938/39 sier Nordnes
uttrykkelig at: "Eg har føn opp berre ein utlånsstad på meldinga (altså
Vuku - forf. anm.) då eg ikkje har fått melding frå Inndalen og Ulvilla
som no har boker. Frå Bjartan fekk eg bøkene att i sumar". To år sei
nere bokfører han 71 voksne lånere i Vuku og 37 i Inndalen. mens inn
dalingene mangler året etter. Sjølv om vi har denne usikkerhetsfakto

 

 

 

 

 

 

 

 

----
150 Bib
----
ren angående muligheter for manglende rapportering fra filialene, er
tallene fra 1942/43 og utover såvidt mye større at vi kan slå fast - krigs
tid var lesetid her i Verdal.
Årsmeldinga for 1946/47 ble den siste Johs. Nordnes førte i pennen.
Mer enn 20 års sammenhengende tjeneste som formann i biblioteksty
ret i Vuku var dermed over. Det kan derfor være på sin plass å dvele litt
ved det regnskapet han etterlot seg: Da han overtok som formann i
1925 inneholdt boksamlinga 388 bøker. I løpet av Nordnes si for
mannstid har dette tallet økt til 1177. altså en tredobling av bokstam
men. I 1925/26 var det tilsammen 31 låntagere i Vuku og Inndalen, nå
var det 114. Nordnes ga ikke helt slipp på bøkene ennå. Da han flyttet
fra lærerleiligheten på Vuku skole i 1947 og bygde Nordnesset, bare et

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 


----
151 Bib
----
Bergljot Nordnes.
Bildel er utlånt av Ivar Nordnes.
steinkast borte, tilbød han også
husrom for biblioteket. Kona hans,
Bergljot, født Dillan, fortsatte å
bestyre utlånet heilt til sommeren
1956.
Revisjon av biblioteklova i 1947
Mens lova i 1935 ga retningslinjer
om bibliotekdrifta rundt om i lan
det, gav den revidert utgaven i
1947 et klart pålegg til kommune
ne: I § 1 heter det nå: "/ kvar kom
mune skal det ve ra ei folkeboksam
ling (i tilfelle med filialar) som skal
ha eit fast årleg minstetilskot frå
kommunen til bøker og bibliotekar
lønn. Tilskotet skal vera minst 25
øre for kvar innbyggjar i kommunen" . Lova slo fast at alle skulle få
låne bøker fritt. Videre ble det reist krav om at bibliotekaren skulle ha
eit minimum av utdanning. "Boksamlinga må ha ein lønt bibliotekar,
som har gjennomgått eit godkjent kurs i biblioteklære eller har arbeidd
ved ei godkjend boksamling". Bakgrunnen for dette kravet var at
Norge i 1940 hadde fått en bibliotekskole, og at bibliotekkursa ellers
hadde blitt mer systematiske.
Nytt styre for Vuku folkeboksamling i 1948
Jeg siterer fra møteboka: "År 1948, den 24/4, hadde styret for Vuku fol
keboksamling møte på Leira skule. Styret: Lærar Gunnar Grendstad,
Oskar Kvelstad og Ingv. Leirset møtte (...)". Styret representerte ingen
kontinuitet fra tidligere. Grenstad var lærer i Bjartan, Kvelstad snekker
fra Vuku. og Leirset lærer i Leirådalen. Hadde den nye lova noe å si for
sammensetningen av dette styret '? Fra sin forgjenger hadde det nye
styret overtatt en god del oppsparte midler - kr 2554.77 var mye peng
er etter datidens målestokk. Jeg sier med vilje forgjenger, for i følge
protokollen har ingen andre enn Nordnes sianert møteboka i krigsåra -


----
152 Bib
----
og trolig kan en anta at det har vært heller liten møtevirksomhet hva
grunnen enn kan være. Det nye styret gikk trøstig i vei med bokbestil
linger. Allerede på første møte bestilte de bøker for kr 563.01. Men de
hadde også planer for å utvide bibliotekets nedslagsfelt. Igjen vender vi
oss til møteboka fra 24. april 1948: "Vart vedtekt åfå gjort 3 bokkassar
for utlån i dei ymse krinsane. Etter dei opplysningar ein sit inne med ei
det bokkassar i Ulvilla, Inndalen og Snid. I tillegg til desse utlånssta
dene vil ein prove få til utlånsstader i Bjartan, Volden og Leirådalen i
tilfelle ein får kassane plassert på skulane og lærarane vil stå for utlå
net. Vart vedteki å rykkje inn ein notis i Verdalingen med opplysningar
om bokkassane og utlånsstadene og med oppmoding til folk om å nytte
boksamlinga".
Hvordan ble så tilbudet mottatt? Da Ingv. Leirset sendte inn sin års
melding for 1947/48 oppga han følgende tall:
Som det fremgår av dette, maktet de ikke med én gang å etablere så
mange utlånssteder som de i utgangspunketet onsket. Alle de stedene
Leirset nevner, hadde hatt bokutlån tidligere. Forsi i 1949/50-regnska
pet finner vi opplysninger som tyder på en viss fremgang i saken:
"Regning mai 20. K. Grindberg 2 bokkassar - kr 120". Året etter fin
ner vi: "Des 27. (1950) Frakt på bokkassar (Volden - Bjartan) kr
2.00". Ut fra dette kan vi konkludere med at i lopet av to år hadde bok
samlinga med hovedsete i Vuku fått et betydelig større nedslagsfelt.
Bokbil bringes på banen
Den 17. september 1948 var representanter fra alle tre folkeboksam
lingene innkalt til fellesmote. Bakgrunnen for sammenkomsten var et
skriv fra Trøndelag Sentralbibliotek som onsket kommunal stotte til
kjøring av bokbil. Formannsskapet hadde prinsippielt stottet tanken,
men det ble nå styrets anliggende å finne inndekning av belopet.
Sentralbiblioteket i Trøndelag hadde kr 75 pr. år som minimumsbeløp
for stopp på ett sted. og i tillegg kom kr 20 årlig for hvert stoppested.

 

 

 

 

 

 

----
153 Bib
----
Formannskapet hadde gjort det klart at hvis folkeboksamlingsstyrene
gikk inn for ordningen, måtte midlene tas av bibliotekenes budsjett.
Utsendingene til møtet (Ingebjørg Elgesem, Ivar Granlund og Martin
Aksnes fra Stiklestad, Kåre Segtnan fra Vinne og Ingv. Leirset fra
Vuku) følte nok at de ikke hadde noe valg:
"a. Boksamlingsstyrene vil i anledning formannskapets vedtak
på sin side uttale at det er beklagelig at det skal takes til
dette av de midler som er bevilget til boksamlingene i kom
munen. Men for at tiltaket med bokbil ikke skal gå i stå på
grunn av manglende stønad fra kommunen, vil boksam
lingsstyret avstå av sine bevilgede midler for dette ene året.
b. Det skal være stoppested ved Vinne folkeboksamling,
Lysthaugen, Garnes skole, Leira skole, Stiklestad skole og
Verdalsøra - i alt 6 stoppesteder (...). "
Totalutlegget på kr 175 ble fordelt med kr 95 til Stiklestad, kr 29 på
Vinne og kr 51 på Vuku. Hvilken formel dette er utregnet etter, vet vi
ikke.
Boksamlinga ser seg om etter husrom
I juni 1950 kom spørsmålet om nytt lokale for folkeboksamlinga i
Vuku opp. Som nevnt tidligere hadde Nordnes tilbudt "tak over hodet"
for bøkene da han selv bygde villa i 1947. Men her var det ikke snakk
om utlånslokaler i tradisjonell forstand. Bøkene ble stablet sammen i to
små kott ute i gangen på Nordnesset. Det var total mangel på system og
oversikt. Selvsagt fikk du låne bøker nærmest til alle døgnets tider, den
ros skal Bergljot Nordnes ha. Men du kom jo inn i en privat heim.
Utlånet hadde derfor gått radikalt ned. I 1950 opererte Vuku med 44
lånere og et utlån på bare 201 bøker. Vel kunne det være trivelig å slå
av en prat. men styret innså nok at her måtte noe gjøres - å skaffe mer
tidsmessige lokaler var absolutt nødvendig.

----
154 Bib
----
Biblioteklokale hos Martin Holmen
1956 markerer på mange måter en ny giv for Vuku folkeboksamling,
iallefall hva husrom angikk. Endelig hadde en lyktes i å få biblioteket i
et eget lokale, riktignok ikke i noe stort rom. Men styret, som bestod av
Ingvar Leirset. John Huseby og Marie Gresset, anså nok flyttinga som
et stort framskritt. På styremotet som ble holdt 5. juni. behandlet en
både leiekontrakt og spørsmålet om en ny person i bibliotekarfunksjo
nen. Leia ble satt til kr 50 pr. mnd. Innkalkulert i disse kr- 600 årlig var
lys. vanne og renhold. Det ble videre bestemt å kjope inn reoler og
annet inventar til selve bibliotekrommet. Nå manglet bare en bibliote
kar! Da styret møttes igjen tre måneder seinere var viktigste gjøremål å

 

 

 

 

 

 

 

 


----
155 Bib
----
tilsette en person for å sørge for utlånet. Allerede på møtet i juni forelå
det skriv fra bibliotektilsynet om at bibliotekaren måtte i det minste ha
et bibliotekarkurs. Et slikt opplæringstiltak over 4 dager ble sommeren
1956 arrangert på Namdal folkehøgskole. Martin Holmen hadde gått
dette kurset, og da han var eneste søker og "hadde papirene i orden " -
ble han bibliotekar. Han fikk kr 522 i årslønn - utrekna etter 120
arbeidstimer.
Styret forsøkte etter beste evne å legge forholdene til rette for
bibliotekdrifta. Innkjøp av nye bøker er en indikator i så måte. (Tabell
forrige side.)
I de første fem åra etter krigen ble det årlig innkjøpt omlag 50
bøker. Da den nye bibliotekaren overtok i bibliotekåret 1956/57, kjøpte
en inn 67 titler. Men biblioteket i Vuku, på samme måte som i landet
forøvrig, opplever en kamp om kundene. På sentralt hold ble det ned
satt et propagandautvalg som gjennom media skulle drive reklame for
bibliotekenes tjenester. Styret for biblioteket i Vuku vedtok å gi ut "eit
lite prent til spreiing i heimane " og videre "styret vil prøve å gjere
noko for åfå til ei tilstelning ved dette høvet, i forbindelse med enpro
pagandaaksjon i Nord-Trøndelag høsten 1957", Resultatet av denne
kampanjen vet en ikke noe om. Ettersom møteboka ikke inneholder
noe om resultatet av framstøtet, er det nærliggende å tro at det heile ble
bare med tanken.
Styret resignerer?
Det er flere tegn som tyder på at biblioteket i Vuku rundt 1960 ikke
fungerte etter intensjonene. Her som ellers i landet hadde boka fått en
innbitt konkurrent i fjernsynet. I Innherred kom fjernsynet for fullt
rundt 1960/61. Tilbakegangen hadde nok også lokale forklaringer -
uoverensstemmelser som selvsagt ingen møtebok vil røpe, men som
kan leses mellom linjene: Det blir lenge mellom møtene. I 1958 ett
møte, ingen i 1959. ett i 1960. 1961 og 1962, og så blir det ikke ført
protokoll før i 1967. Da begynner styreformann Leirset arbeidet med å
skaffe biblioteket lokaler når 2. byggetrinn av Vuku ungdomsskole
skal bygges. Dette tyder på liten aktivitet. Men at bibliotekaren uteblir
fra styresmøtet den 6. februar 1962 til tross for at det blir holdt i hans
egen heim, synes mer enn merkverdig!

----
156 Bib
----
Bibliotek i Vuku innarbeides i utbyggingsplanene for ungdomsskolen
Da 2. byggetrinn (administrasjonsbygget) ved ungdomsskolen i Vuku
ble ferdig i 1967. hadde biblioteket blitt tilgodesett med nødvendig are
al både til utlånsrom og kontor for bibliotekaren. I skolestyret og kom
munestyret hadde pohtikerene påpekt behovet for mer tidsmessige
lokaler enn de 11 m : de hadde disponert de siste ti årene. I august 1967
jobbet bibliotekmspektorassistent Sverre Aune fra Egge. samt et par
personer fra lokalmiljøet med å bringe biblioteket a jour med katalogi
sering 0.1. Martin Holmen ville gjerne slutte som bibliotekar av helse
messige årsaker, og den 15. september. 1967 ble det nye biblioteket i
Vuku åpnet, nå med Anders Bendiksen som midlertidig fungerende
bibliotekar.


----
157 Bib
----
seinere, ble Sven Svensson valgt til formann, mens Jens Hofstad ble
nestformann. Styrets første oppgave var nå å markedsføre biblioteket. I
Vuku var bare noen få personer sporadiske brukere av biblioteket. En
hadde nå i alle fall fått til en langt bedre plassering av biblioteket, en
ville ordne faste åpningstider og prøve å tilpasse utlån også i skoletida.
Vuku folkebibliotek hadde i alle fall en viktig forutsetning for å lykkes.
Da den fungerende bibliotekaren fikk overrakt regnskapet den 24.
februar 1968, stod det kr 15723,96 på bankkonto!
Budsjettet for 1969 viser en forsiktig linje.
Det nye styret la seg ikke på noen radikal linje med hensyn til
pengeforbruk:
Fra bibliotekets side var det selvsagt en besparelse å komme inn i et
kommunalt bygg.
Mange nye låntagere
De nye lokalene for Vuku folkeboksamling ble tatt i bruk 15. septem
ber 1967. I løpet av høsten var det hele 63 personer som lånte bøker.
Biblioteket fikk med andre ord en god start. Hvis vi studere fortegnel
sen over lånerne, var nesten 60% i aldersgruppen 10-20 år. Selvsagt
hadde dette flere årsaker. Til en viss grad ble biblioteket "et sted å
være". På bibliotekets kontor fikk en inn både aviser og tidsskrifter, og
mange benyttet nok anledningen til å treffe kamerater og hygge seg i
bibliotekets lokaler. At biblioteket ble holdt åpent en dag i uka i skole
tida, ga også skoleelevene lettere adgang til bøkene. De aller fleste lån

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 


----
158 Bib
----
tagere kom fra gamle Vuku skolekrets. Et tredje forhold som spilte inn
var selvsagt at biblioteket hadde relativt godt med penger og kunne
innrette mye av nyinnkjøpet nettopp mot denne aldersgruppen.
Og så kom sammenslåingen!

----
159 Bib
----
Vinne folkeboksamling 1900 - 1972
Gammelskolene i Vinne. I begynnelsen hadde biblioteket tilhold i bygget nærmest.
Bildet er utlånt av Thomas Berg.
"3die Januar 1900 sammentraadte paa Kaalen den af Herredstyrelsen
valgte bestyrelse for det nyopprettede ''Vinne folkeboksamling", Th.
Berg, Johannes Kaalen og Chr. Fuglaas" - slik innledes den eldste
protokollen for Vinne. Men vi vet med sikkerhet at det har eksistert
former for utlån tidligere. Da var det Vinne samtalelag som drev en
"utlånsstasjon'". Så tidlig som 15. oktober 1895 sender de et brev til


----
160 Bib
----
formannskapet der de ønsker en bibliotekavdeling mer av samme
karakter som på Verdalsøra. Brevet, som er undertegnet av formannen
Thomas Berg, hevder at riktignok finnes det "et fælles bibliotek for
Stiklestad og Vinne på Værdalsøren. Men det har vist seg at ingen her
fra sognet har benyttet seg av dette (...). " Brevet opplyser videre at de
søker om kr 15 til formålet. Om det var dette som satte saka i bevegel
se, vet en ikke sikkert. Men året etter finner vi den første møteprotokol
len for Vinne folkeboksamling. Hvis viiiolder oss videre til det første
møtereferat, får vi høre at Chr. Fuglaas "valgtes til bestyrelsens for
mandfor 1900 samt til bibliotekar". (Den omtalte Fuglaas hadde to år
tidligere kommet til Vinne som lærer og klokker, og holdt fram der til
han gikk av i 1927. Forf. anm.). Møtet foretok også det første innkjøp
av bøker til boksamlinga. Vi tar med bestillinga i sin helhet:
"No. 1 B. Bjørnson Fortællinger I
No. 2 B. Bjørnson Fortællinger II
No. 3 Asbjs Moe
No. 4 Asbjs Moe
No. 5 Jonas Lie
No. 6 Const. Flood Under Kapperflag
No. 7 Jacob B. Bull Eventyr & historier
No. 8 C. Aamot
No. 9 Snorre
2 kr 30 øre
2 kr 30 øre
Norske Folkeeventyr I 2 kr 40 øre
Norske Folkeeventyr II 2kr 40 øre
Naar sol gaar ned 3 kr 55 øre
3 kr 30 øre
1 kr 50 øre
Gjennem de gules land skr 60 øre
Kongesagaerne 2 kr 50 øre "
Totalt utgjorde denne bestillingen en sum på kr 25,85. Når en i tillegg
kostet på seg to protokoller på henholdsvis kr 1 og 2, og måtte ut med
kr 0,55 i brevporto, hadde en bare 34 øre i kassabeholdningen. Den
gode bokhandler Bertrand Jensen hadde nemlig vært ufin nok til å sen
de ei bokregning på kr 26,11 i stedet for deres bestilling på kr 25.85!
Men, de berget likevel innenfor budsjettet som var på kr 30,00. Staten
og kommunen hadde bidratt med kr 15,00 hver. Alle regnskapsposte
ringene er foretatt den 31. desember. Trolig er det først da man har alle
formalia i orden og de omtalte to protokoller kan tas i bruk.
Regnskapsbok føres så nøyaktig at en nå, nesten 100 år seinere, kan
følge framveksten av biblioteket i Vinne fra år til år.

----
161 Bib
----
Thomas Berg
Bildet er utlånt av Thomas Berg.
Christian Fuglaas
Bildet er kopiert fra Verdalsboka, bind lIA.
Bokinnkjøpene
På møtet den 3. januar 1901 besluttet styret å kjøpe inn ytterligere 14
titler. Det kan være litt interessant å se hvilke kategorier bøker som fant
veien til boksamlinga i Vinne. Og plusser vi på innkjøpene for 1901 til
de første titlene, slik at vi kan ha et breiere spekter ved vurderinga, trer
følgende fram: Det var nesten utelukkende norske forfattere som ble
kjøpt inn. Harriet B. Stowes «Onkel Toms hytte» er det eneste unnta
ket! Videre er det litterære tungvektere som Bjørnson, Lie og Bull som
foretrekkes. Ved siden av disse, historiske "lærebøker" som O. A.
Øverlands «Historien i fortellinger» og norsk folkediktning med even
tyr, kongesagaer 0.1. Som et lite kuriosum kan en nevne at folkebok
samlinga fikk "2 eksempl. af Snorre «Norske kongesagaer» skjænket af
der offentlig" . Angående denne gaven noterte bibliotekaren i sin proto
koll: "Snorre: Kongesagaerne (skriftsprog) Ds. Ds (Landsmaal)",
hvilket må bety at begge de offentlige målformene var representert.
Et annet trekk er fraværet av den oppbyggelige kristne litteraturen
som kjennetegnet de to andre boksamlingene i den første tida. Om det
te skyldes at det her var en lærer istedet for presten som var formann,
skal være usagt. Men at det kan ha influert på utvelgelsen, kan nok
hende.


----
162 Bib
----
Variasjoner i antall betalende medlemmer
En statistikk for medlemsmassen de første seks år, viser følgende tall:
1900 (37). 1901 (37). 1902 (35). 1903 (19). 1904 (25) og 1905 (11).
Som en ser er tallene svært ujevne og en kan få en mistanke om at de
tall som framkommer av regnskapet, ikke er reelle. En halvering i 1903
i forhold til året for synes unaturlig. Hva kan forklaringen være 9 For
det første må en sporre - var det slik at det bare var den som til enhver
tid hadde betalt sin kontingent, som fikk låne bøker? Eller var det slik
at bibliotekaren så litt mellom fingrene med akkurat det? At det å få
bøkene i omløp var viktigere enn en nitidig kontroll av årspengene'? Ja.
dette vet vi ikke. vi kan bare konstatere at tallet på betalende låntakere
varierer mistenkelig mye.
Det horer med til bibliotekets historie å understreke det faktum at i
starten var låntakerne medlemmer av bibliotekene mot å betale en viss
årlig avgift. I Vinne var årspengene satt til 25 øre pr. person, en sum
styret hadde bestemt på sitt første mote.
Bibliotekets økonomi den første tida
Biblioteket hadde tre inntekskilder: statlig bidrag, kommunalt bidrag
og medlemskontingent. I alle åra fram til 1908 er dette de eneste inn
tektskilder biblioteket i Vinne har. Kommunens tilskudd er i hele denne
perioden årlig på kr 15. Statens skjerv er mer variabel, og for 1906 får
vi et skikkelig hjertesukk fra bibliotekar Fuglaas: "Desuden modtoges
fra departementet «Gamle norske hjem og bohave» kr 4 og «Unionens
oplosmng 1905» kr 4,00 istedenfor statsbidrag i contanter hvorved
bogsamlingen kom adskillig i underbalance". (Staten hadde begynt å
gi deler av sitt tilskudd i form av boker. Forf. anm.) Dette forte til at
bibliotekaren så seg nodt til. for å fa balanse i regnskapet, "å indskræn
ke bogkjobetfor 1907". Men Fuglaas satte tæring etter næring og kun
ne gjore opp regnskapet for 1907 med et overskudd på kr 4.14. hvilket
ble avsatt til et "fond" for anskaffelse av et "bogskab". Et sted måtte
boksamlingens 112 boker stå! Men det skulle gå bade vinter og vår før
bokskapet ble en realitet.

----
163 Bib
----
Status for bokstammen ved utløpet av 1907
Vi har allerede skrevet litt om bokstammen de første to årene der nor
ske forfattere og historiske tema dominerte. Velger vi å se på den neste
5-års-perioden, kan vi se andre tendenser. De utenlandske forfatterne er
representert med 19 av de 90 bøkene som kjøpes fra 1902 til 1907.
Bjørnsons samlede 1-11 kjøpes inn på nytt (!). Bjørnsons bondefortel
linger var "slageren" i Vinne rundt århundreskiftet, så mye "håndtert"
at de mest populære måtte brennes opp pga. slitasje tre tiår seinere.
Samme skjebne fikk også en utlending, nemlig Topelius': «Feltlægens
historie» i 6 bind som alle ble flammens bytte i 1936. Jonas Lie, en
annen av De fire store, ble kjøpt inn som samlede verker, mens både
Ibsen og Kielland glimret med sitt fravær - likeledes den yngre garde,
som f.eks. Hamsun.
Bokkjøp. Ungdomslaget vil ha et ord med i laget
Som før nevnt fikk en tak i de første bøkene til boksamlinga i Vinne
hos Bertrand Jensen, men fra 1903 ser det ut for at «Cammermeyers
Boghandel» i Kristiania står for det vesentligste av bokleveransene. De
første årene etter 1903 har han monopol på boksalget til vinnesbygge
ne. Den 22. november 1908 forteller regnskapsboka at Vinne folkebok
samling har fått en gave på kr 15 fra ungdomslaget. I samråd med
Anton Røstad som ungdomslagets representant, ble Hans Jægers
«Illustrert norsk litteraturhistorie» i 4 bind innkjøpt. Verket, som kostet
kr 20, ble bokført som statsbidrag da staten fortsatte sin politikk med å
pålegge bibliotekene bestemte innkjøp og redusere staten sitt tilskudd i
form av kontanter.
Åpningstider - et ukjent begrep
Det første utlån som ble registrert i Vinne folkeboksamling ble foretatt
av Lars Vestrum den 18. januar i 1901. Da lånte han Bjørnstjerne
Bjørnsons: «Fortællinger I» - ei bok han beholdt til 30. januar. To dager
seinere ekspederte bibliotekar Fuglaas herrene Roald Veimo og
Andreas Sørager. Førstnevnte dro hjem med C. Aamots: «Gjennom de
gules land», ei bok som etter lånetida å dømme var litt av en jobb å
komme igjennom da den ble tilbakelevert nesten 2 måneder seinere.
Sørager sikret seg Jonas Lies: «Naar sol gaar ned». I løpet av de første

----
164 Bib
----
éfiecjfW f&t udtaan
fra
Vinne sogns folkeboksamling
0-0
Adgang til udlaan har enhver af Vinne sogn
der melder sig ind som medlem og betaler
25 øre forskudsvis aarlig.
1 .
Ingen maa laane mere end et bind ad gan
gen og ikke beholde det længere end den
for hver bog fastsatte tid.
2
De udlaante bøger maa ikke smudses, brettes
eller paa anden maade beskadiges og ikke
beholdes over -v uger.
Beskadigelse af bøger tilpligtes laantageren
at erstatte. Ødelægges en bog, betales dens
fulde værd, ligesom enhver laantager paa for
haand vedtager at betale et tillæg af 5 øre
for hver tige en bog beholdes længere end
bestemt.
3-
4-
Bestyrelsen bestemmer, hvorvidt nogen der
behandler bøgerne ilde eller nægter at erstatte
skaden skal nægtes udlaan for eftertiden.
Fremlaan af udlaante bøger til andre maa
paa ingen Maade finde sted.
5'
6.
7
d^H
li. f^_ f. y^


----
165 Bib
----
14 dagene må bibliotekaren i aksjon heile åtte forskjellige datoer.
Boksamlinga var plassert i skolebygget så på en måte hadde bibliote-
karen arbeidet "hjemme", men etterhvert som bokstammen økte og tal-
let låntagere steg, ble det mye "rendsel". Vi må her ta i betraktning at
bibliotekaren ikke hadde noen form for lønn!
En har ved hjelp av utlånsprotokollen forsøkt å finne lokale lesehes-
ter det første året boksamlinga fungerte:
Totalt utlån
"Lars Vestrum, 50 år 17
Roald Veimo, 26 år 7
Andreas Sørager, 25 år 4
Johan Leirfald, 25 år 7
Olina Røstad, 27 år 5
Anton Slotsve, 51 år 6
Andreas Røstad, 43 år 8
Christian Fuglaas, 37 år 1
Axel Larsen, 22 år 9
Olaus Vinne, 54 år 7
Martin Kaalen, 27 år 11
Oluf Reinsberg, 29 år 1
Ole Valstad, 32 år 6
Helena Høilovald, 12 år 12
Hans R By, 68 år 2
Stefanias Leirfald, 49 år 6
Elling Baglo, 71 år 5
Petter Nygaard, 67 år 10
Klara Stamphusmyr, 14 år 15
Johannes Valdstadmo, 41 år 5
Lars Tiller, 67 år 1
Martin By, 50 år 75
Søren Sørmorken, 16 år 11
Paul Rein, 45 år 7
Erik Baglo, 67 år 6
Søren Valstad, 15 år 77
Th. Berg, 41 år 5
Ellen Baglo, 63 år 7
Lars Torgaard, 22 år 5
Ellen Anna Larsen, 66 år 13

----
166 Bib
----
For det første kan vi fastslå at i løpet av det første utlånsåret benyttet
33 personer seg av tilbudet. Hvis vi går nærmere inn på tallene, ser vi
at heile 27 av disse var menn! Den lokale lesehest var Lars Vestrum
med 17 boklån i løpet av året. Når vi tar i betraktning at tilbudet den
gang var 23 titler, må vi kunne si at Lars Vestrum lånte et bredt spekter
av det som biblioteket hadde å by på. Variasjonen i antall lånte bøker
pr. år er stor, fra 1 til 17 bøker, men i gjennomsnitt lånte de 6,3 bøker
hver.
Hvor mange av medlemmene lånte bøker?
I 1901 hadde Vinne folkeboksamling 38 registrerte medlemmer, men
regnskapet viser at bare 37 av dem hadde betalt medlemsavgifta på kr
0,25. Styret opererte derfor med medlemstallet 37. Av de 33 låntagerne
det første året var fire av dem ikke-betalende medlemmer. Det motsatte
kunne selvsagt også skje. Av de 37 medlemmene er det 8 som ikke bru
ker bibliotektjenesten. Kanskje var det blant dem noen idealister som
gjerne ville at en skulle få i gang biblioteket, og at medlemskontingen
ten var deres bidrag til dette.
Gjennomtrekk i medlemsmassen
Som nevnt regnet en 37 medlemmer det første året. Det kan være moro
å lage en statistikk over utviklinga i antallet medlemmer de første åra.
(Tabell neste side.)
Det er noen åpenbare trekk i dette materialet. Det mest iøyenfallen
de er mennenes dominans. Vi ser, selvfølgelig, den samme tendens her
som blant låntagerne. Det andre er at etter et relativt høyt medlemstall
de to første åra, faller det med 50% ganske raskt. For en som har hatt
anledning til å gå nøye inn i bakgrunnsmaterialet, er de to første åra
også interessante. Vel er tallene for 1901 og 1902 veldig like. Men de
skjuler en hemmelighet. For hvis vi spør hvor mange som var medlem
mer både det første og det andre året, er svaret bare 19. Dette forteller
oss at bare halvparten av de som tegnet seg som medlemmer i 1901,
fornyet sitt medlemsskap året etter! Og det var overraskende.

 

----
167 Bib
----
1912 - tid for en oppsummering
Ut fra det tilgjengelige materialet synes det å passe med en oppsumme
ring dette året. Ikke bare er en innkjøringsfase over, men det har skjedd
noe med sekretærfunksjonen i biblioteket: Styret har sluttet å føre
møteprotokoll, så fra kildesynspunkt blir det mer sparsomt med opp
lysninger. Nå er det bare regnskapsprotokollen og bokbestillingslistene
som kan fortelle oss noe om aktiviteten i Vinne folkeboksamling. Hva
er status etter de første 12 år? Vi vet at Chr. Fuglaas fungerte som bibli
otekar i alle disse åra, og uten noen form for lønn. Vi vet at Thomas
Berg var medlem av styret og har signert møteprotokollen siste gang i
1909. Vi støter på navnet hans seinere også, men da som revisor. Vi vet
at fra 1907 og fram til i alle fall 1930 spiller Axel Larsen en sentral rol
le i Vinne folkeboksamling. Vi vet at ved utgangen av 1910 hadde
biblioteket tilsammen 159 bøker. Og 1911?
"Aar 1911 blev intet indkjøp av bøker foretat da ordførerens
utskrift angaaende kommune bidraget ikke kunde faaes saa
betids at ansøgning om statsbidrag kunde indsendes inden den
foresatte frist rar utløben. Chr. Fuglaas (sign.)"
Vi vet at medlemstallet varierte mellom 10 og 37. men at betalt kon
tingent ikke var absolutt nødvendig. Styret og kanskje i første rekke
bibliotekaren inntok en pragmatisk holdning til akkurat det spørsmålet.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

----
168 Bib
----
Vi vet ikke hvorfor møteprotokollen ikke ble ført fra 1912 til 1930. Fra
1930 er det et tomrom igjen fram til 1936. Mangelen kan ikke skyldes
protokollmangel - for den første protokollen inneholder medlemsover
sikter fra 1901 til 1927 og utlånsprotokoll for perioden fram til 1934.
Bokskapet - endelig
For oss nåtidsmennesker synes det litt kuriøst når det for regnskapsåret
1908 avsettes kr 4,14 til anskaffelse av et bokskap. I realiteten var det
ikke noe lite løft, det viser 1912-regnskapet.
"Aug. 23. Melby for et bokskap, contant kr 27,50.
Dec. 23. Kjøring av bokskapet fra V.øren kr 1,50".
Det totale utlegget skulle dermed bli kr 29. Men for sammenligningens
skyld kan vi opplyse at Vinne folkeboksamlings budsjett det året var kr
108,71. Med andre ord, skapkjøpet utgjorde over 25% av pengene de
hadde å rutte med.
Andre bidragsytere kom til
Vi har allerede nevnt de tre inntekskildene som boksamlinga hadde å
støtte seg til. Nå kommer det etterhvert også andre som yter en skjerv.
Den 1. januar 1914 bokføres en gave "Indsamlet av Vinne ungdoms
lag" på kr 53,86. Dessverre finnes ikke ungdomslagets protokoller for
denne perioden så vi vet derfor ikke bakgrunnen for at biblioteket fikk
denne summen. Vi kan bare konstatere at den finnes. I 1915 kommer
Sparebanken med et samlet tilskudd på kr 25. Da samlet bidrag fra stat
og kommune dette året var kr 63,10, var dette selvsagt en håndsrekning
som virkelig betydde noe. Og økt tilgang på penger, gjorde det selvsagt
mulig med innkjøp av flere bøker. I 1917 får biblioteket inn 50 nye
bøker, 50% meir enn i forutgående år. Gjennomsnittsprisen for bøkene
som ble innkjøpt i 1917 var kr 3,33. Fra 1919 kom det også gaver fra
Verdal Samvirkelag på hele kr 100, omlag 30% av budsjettet for det
året. Også samvirkelagets skjerv varierte en god del, fra de omtalte kr
100 i 1919, kr 160 i 1921/22, kr 50 i 1922/23 og kr 50 i 1923/24. Det er
hevet over tvil at disse ytelsene kom godt med i en anstrengt bibliotek
økonomi. De første åra ble bøkene innkjøpt enten hos Bibliotek

----
169 Bib
----
sentralen eller Cammermeyers forlag i Oslo. Fra 1912 kommer Olaf
Nordlis forlag sterkt inn i bildet, ja vi kan vel si at forlaget i løpet av de
kommende åra opparbeider seg en dominerende rolle. Den lokale
Eriksen & Eides bokhandel figurerer for første gang med en bokbestil
ling i 1923/24 for kr 116,50. Det året representerer dette beløpet det
totale bokinnkjøp.
Varierende statsbidrag
Ut fra foreliggende materiale er det umulig å fastslå hvilke kriterier
staten la til grunn ved tildeling av penger til bibliotekene. Det vi kan
fastslå, er at rundt 1920 begynner statsbidragene å variere sterkt. (En
annen omlegging som fant sted var at fra 1914 begynte bibliotekåret å
vare fra april til april - ukjent av hvilken grunn.)

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

----
170 Bib
----
på medlemmer holdt seg. like ens i stor grad utlånsaktiviteten. Men
hva som egentlig foregikk er vanskelig å si. Møteprotokollen har ikke
noe referat i perioden mellom 16. juni 1912 og 17. januar 1930! Årsa
ken til denne lakunen vet vi ikke.
Litt nytt i 1930
Vi skal prove a se litt nærmere på året 1930. Det er ting som tyder på at
aret kan være en liten rehabilitering av virksomheten. For det første gir
møteprotokollen følgende opplysninger:
"- 17/1 1930 heldt styret for Vinne folkeboksamling mote. Til
formann vart vald Aksel Larsen. Som bibliotekar for vaksenav
delinga vart tilsett P. Ostduun og for barneavdelinga frk. R.
Austad (...). Vart vedteke å søkje Verdal Samvirkelag. Verdal
kommune og Vinne Ungdomslag om bidrag for 1929-30. Mote
slut
A.Larsen Fredrik Bx P. Ostduun"
Her får vi mange verdifulle opplysninger. Mest interessant fra et bibli
oteksynspunkt er kanskje at Vinne folkeboksamling legger forholdene
til rette for utlån blant barn. Til a ta seg av denne sida av saka ansatte
de frk. R. Austad. Ragna Austad arbeidde som lærerinne i Vinne fra
1903 til 1936. Ostduun hadde også sin gjerning i skolestua. I Vinne
arbeidde han fra 1927 til 1934. Det ser ikke ut som de har hatt noe
lønn. Blant underskriverne i møteboka miner vi Axel Larsen. I Selv sig
nerte han slik. ikke som referert i møteboka. Forf. anm. I Han represen
terte kontinuiteten i denne sammenhengen i det han har vært med i sty
ret helt fra 1909. Hvordan gikk det sa med deres bonn om penger? Hei
er hva regnskapsboka for 1930/31 kan fortelle:

 

 

 

 

 

 

----
171 Bib
----
Et nøkternt regnskap, spør du meg. Etter at biblioteket noen år tidligere
hadde tre ganger så stort budsjett, drev en nå på sparebluss. Inngangen
til de harde 30-åra sparte ingen. I likhet med andre institusjoner og den
vanlige mann fungerte også bibliotekene på eksistensminimum.
1935 - Ny biblioteklov og ny giv
Den første biblioteklova for Norge kom i 1935. I Vinne hadde en
bestemt seg for å organisere biblioteket etter de krav lova stilte.
Allerede 31. januar 1936 var styret som bestod av Fr. By, R O. Balhald
Peder Østduun
Fredrik Bw
Bildel er k
Verdalsboka, bind ILA
Bildet er utlånt av Bjørg Mattingsdal.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

----
172 Bib
----
og Reidar Berg (varamann for M. Høglo) samlet på skolen til møte.
Der besluttet de ikke å sende inn årsmelding "da det har gått so lang
tid frå årsmeldinga skulde v era innsend" . Deretter bestilte de 20 bøker
til den samlede sum av kr 1 146,50, for tilslutt å velge Fr. By som for
mann i styret. Som bibliotekar og regnskapsfører vart vald fru
Østduun. "K. Heggli vart vald til å styre med utlånet medan skulen
vara" . Det går ikke klart fram hva som var Hegglis funksjon. Trolig
skulle han fungere som bibliotekar resten av dette skoleåret.
På møtet 7. juni samme år går en videre med organiseringa som
lova krevde. Styret tinger lærer Østduun til å føre kartotekkort og num
merere bøkene. Av protokollen framgår det videre at tanken om en
sammenslåing av boksamlingene i bygda har vært luftet, men "samtli
ge (var) imot sammenslutning av mange grunder".
Den første norske biblioteklova trådte i kraft 1. juli 1935. Der trakk
staten opp rammene for bibliotekdrifta, bl. a. at vedtektene for bibliote
kene skulle godkjennes av staten. Med andre ord trengte en at bibliote
kene utarbeidet skrevne regler. Det ble gjort på dette møtet i Vinne i
1936. Lova bestemte videre at utlånet var gratis og åpent for alle, ikke
betinget av noe medlemsskap. En skulle derfor tro at ordningen med
medlemspenger opphørte, men det er ikke tilfelle. I Vinne utgjør med
lemspenger en post i regnskapet helt til 1938/39. Når alle fikk adgang
til å låne, fordret det selvsagt offentlig kjente åpningstider. Nå måtte
dette komme, og som vi ser inneholder vedtektene en opplysning i så
henseende. I utgangspunktet fastsatte lova bare ei boksamling i hver
kommune og at kommunene stod som eier. Men lova åpnet adgang til
flere bibliotek i samme kommune, og i Vinne gikk en inn for dette.
Men lovbestemmelsen innebar at regnskapet måtte revideres i kommu
neadministrasjonen. Av protokollen ser en at det er blitt gjort, i det
1936/37-regnskapet er blitt revidert 30. juni 1938 av K. Haugan. En ny
utgiftspost når det offentlige overtok, var en brannforsikring. Av regn
skapet går det fram at "Sept 28 Betalt "Samvirke" for brandpolise kr
4,25". Samme dato: "Betalt bibliotekaren for nyordning og utskriving
ar kartotek og bokkort kr 25" . Det er første gang en har funnet utbeta
ling av godtgjørelse i denne boksamlinga. Ellers ser en at datidens syk
domssvøpe, tæringa, har hatt sitt å si også for bibliotekets virksomhet.

----
173 Bib
----
Regler for utlånsvirksomheten vedtas
"/. Adgang til utlån har enhver av Vinne sogn der melder sig ind
som medlem, og betaler 50 øre forskutsvis årlig.
2. Ingen må låne mere end et hind av hver sort, skjøn- og faglit
teratur ad gangen, og ikke beholde det lengere enn den for
hver bok fastsatte tid, som er 2 uker, med adgang til engangs
fornyelse for faglitteratur. Overskridelse av fastsatte tid,
betales med kr 0, 15 pr. påbegynt uke.
3. De utlånte bøker må ikke smudses, brettes eller på anden
måte beskadiges.
4. Beskadiges, eller ødelegges en bok ved skjødesløs behand
ling, betaler låneren bokens kostende plus indbinding.
5. (Originalen inneholder ikke noe punkt 5. Forf. anm.)
6. Til hus hvor det er smittsom sykdom utlånes ikke bøker.
7. Boksamlingen er åpen for utlån kvar torsdag fra k1.4 - 8 eftm.
i tiden fra l.ste september til utgangen av mai. "
Lånere i Vinne i 1930/31 og 1935/36
Det viser seg at ved de relativt små folkebibliotekene var det en trofast
kjerne av låntagere. Var det slik i Vinne ? For å få ei peiling på det, har
en gjennomgått utlånsprotokollen for 1930/31 og sammenlignet den
med låntagerne i 1935/36. Det er faktisk ni lånere som er registrert som
lånere begge disse årene og som går igjen i de mellomliggende år,
nemlig Ragna Austad, Kjerstine Ekren, Olav Elverum, Fenger Hagen,
Gunvor Hallan, Trygve Haugan, Ole Lein, Kåre Segtnan og Alf
Øvrum.
Vinne folkeboksamling fra 1936 til krigsutbruddet
Det kan være interessant å se litt på budsjettene for 1930-åra når det
gjelder biblioteket. Da vil vi ta med totalbudsjett, derav kommunalt til
skudd, statsbidrag og andre tilskudd (Tabell neste side.).
Det er selvsagt mye som kan sies om en fingransker disse tallene.
At statsbidraget er uteblitt for 1935/36 skyldes at årsmelding ikke var
innsendt for foregående år. og det var en forutsetning. Et annet viktig
kjennetegn er den forholdsvis høye andelen av '^andre gaver". De før

----
174 Bib
----
ste årene ytes disse tilskuddene bare av Verdal Sparebank, mens etter
1936 kommer bidragene både fra banken og Verdal Samvirkelag.
1938/39: Brev til biblioteka om folkeopplysningsråd
Den 21. februar 1939 behandlet styret i Vinne folkeboksamling et for
slag fra Stiklestad folkeboksamling angående et folkeopplysningsråd
for Verdal. De hadde ingen innvendinger og stottet opp om forslaget
der folkeboksamlmga skulle være representert med ett medlem av
rådet. På sommeren samme året var det et fellesmote mellom Vinne

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

----
175 Bib
----
folkeboksamling, lærerne i Vinne samt sognestyret. Diskusjonstemaet
var forslaget om å slå sammen Vinne folkeboksamling og Stiklestad
folkeboksamling, som hadde lokaler på Øra. Fra sentralt hold hadde
det blitt oppfordret til slike fusjoner. Men vinnesbyggene var imot et
slikt prosjekt. Det ble gjort følgende vedtak:
"Møtet finn at det for tida ikkje kan gå med på samanslåing. Som
grunnar kan ein nemna:
1. Folket i Vinne har på fleire måtar og ved fleire høve støtta
folkeboksamlinga økonomisk.
2. Utlånet vil heilt sikkert i det store og heile gå ned ved ei
eventuell samanslåing.
3. Vi vil og nemna at utlånet i Vinne ligg fullt på høgd med utlå
net i Stiklestad reknar ein etter i samhøve med folketalet.
4. Vi finn og at det vil gå alt for lang tid før bøkene kjem ut til
kvar einskildt låntakar i tilfelle samanslåing, og at bibliote
ket blir nødt til å kjøpe fleire eksemplar av same boka.
5. Etter dette finn vi at det vert ingen fordel for biblioteket, men
heller tilbakegang for det, ved ei slik samanslåing . "
Møtereferatet er underskrevet av Einar A. Larsen, Fredrik By, Matæus
Høglo, Ivar Berg, R O. Balhald, O. R Hallan, Odin Blybakken og
Ingemar Lund. Vi dveler litt ved dette referatet, fordi det er interessant
på fleire måter.
Det første som er litt påfallende er det forumet som er sammenkalt.
Her er det ikke bare bibliotekstyret som uttaler seg. Skolen, represen
tert med Larsen og Berg, får gi sitt besyv. Men til og med soknestyret
(soknerådet?) tas med i drøftingene. Det hefter litt usikkerhet med sist
nevntes virkefelt, men trolig er det et kirkelig styre for Vinne sogn.
Hva de har med et bibliotekpolitisk spørsmål å gjøre, skal være usagt.
Hva som er sikkert (og sikkert også kjent for bibliotekstyret på davæ
rende tidspunkt) er deres syn på sammenslåinga. Møtet er altså enstem
mig i sitt syn mot sammenslåing. Fra møtet nevnes motargumentene.
Og flere av dem er sikkert reelle nok. Arbeidet med denne historikken
har vist at vinnesbyggen var opptatt av og glad i boksamlinga si. Det de
nevner om gaver er sant nok. Det ble gitt gaver fra lag og foreninger til
biblioteket i Vinne. Det er hovedessensen i deres vedtak osså: Det er

----
176 Bib
----
vårt! Vi vet hva vi har. men ikke hva vi får. Men det er det selvfølgelig
farlig, og uklokt, å si høyt. Referatet viser at vinnesbyggene også
behersker diplomatiets kunst. Punktene 2 og 3 er også reelle nok. Ei
sammenslåing ville sikkert fore til ei flytting av bokene til Verdalsora.
Og tenker vi datidens framkomstmåter og framkomstmiddel, ville tro
lig færre vinnesbygger låne hvis biblioteket lå på Øra enn om det lå i
Vinne. Et godt argument! Da er første delen av punkt 4 verre å skjønne.
Om det skyldes referenten eller denne skribenten får leserne avgjøre.
Nytt rom for biblioteket og ny bibliotekar
Det er andre ting som peker på okt bruk av biblioteket. Olav Lund har
fått utbetalt kr 230 i 1940 for "ymse arbeid" . Arbeidet bestod i å få
istandsatt "et rom for Biblioteker". Av regnskapet går det dessuten
fram at de har betalt Verdal kommunale elektrisitetsverk kr 20.85 for
installasjon av lys. Senere ble det innkjøpt elektrisk ovn. Ellers gir
møtereferatet fra 9. januar 1940 en konsis oppfatning av situasjonen:
"Beholdning ved årets begynnelse kr 115,33
Lånere siste året: 27
Årskontingent ei- opphevet fra 1/7 1939
Vinne folkeboksamling foreslo lærer Johs. Nordnes (Vuku) som
medlem av den for omtalte folkeopplysningsnemnda.
Lærer Nicolai Hafstad er ansatt som bibliotekar fra 1/7 1939 . "
(fra 1940 hadde han kr 50 i lønn pr. år. Forf. anm. )
Hjelp fra sentralt hold ■ og til inntekts ervervelse
Som tidligere nevnt betydde året 1939/40 en ny giv. Vi har allerede sett
at styret fikk innredet nytt rom med elektriske installasjoner. Xå ønsker
de at bibliotekinspektøren i Nord-Trøndelag, Molly Skancke, skal
komme hit "og hjelpe til a ordne med Biblioteket for åfå det i god
skikk i det nye rommet". Ved siden av det reint praktiske bibhotekar
beidet. ble hun også bedt om å holde et foredrag på Valstadmoen der
bibliotekstyret planla en festkveld for å skaffe inntekt til boksamlinga.
Det planlagte programmet var som folger:

----
177 Bib
----
"1. Foredrag av bibliotekinspektør Molly Skancke
2. Film
3. Auksjon av korger
4. Ei snor
5. Re stur ang
6. Radiomusikk
7. Billettpris kr 0,50. Dei som har med korg går fritt.
Men alle gode intensjoner til tross - festen ble utsatt fra 21. april til 10.
november. Men den ble holdt - selv ikke krigen satte en stopper for det!
Krigsåra
Det kan være fristende å stille følgende spørsmål: Hva fikk krigen å si
for bibliotekdrifta og for den bibliotekpolitikk som ble ført? For å ta
det siste først: Bibliotekstyret signaliserer i sitt møte den 10. november
1940 en (pålagt?) holdning: "2. Vart besluttet at alle bøker av Sigrid
Undseth, som er i biblioteket fjernes, likeens høkerne av Halvdan
Kokt". (Disse forfatterne var svartelistet av nazistene. Forf. anm.) I
1943 forteller protokollen at N.N. har vært på biblioteket og fjernet 5
bøker "Nærmere om saken vert å utstå til N.N. vert tilstede på møte, og
får segjafrå om ovennevnte sak". Et annet tilfelle i samme møte: Boka
«De tre kamerater» av Remarque er blitt ødelagt hos N.N. Den uheldi
ge har sagt seg villig til å betale erstatning, men "styret finner i dette
tilfelle å avstå frå noko vederlag, da den likevel hadde blidt beslag
la kt" (understr. av forf.).
Drifta ellers?
Krigstida førte på ingen måte til noen innskrenking som kan framgå av
et regnskap. Det ble innkjøpt bøker for ca. kr 200, den omtalte korgfes
ten innbragte kr 238,13, statstilskuddet var på kr 150, og de fikk kr 50
som tilskudd fra pengelotteriets fond. kr 87.50 fra kommunen og kr 40
fra samvirkelaget. Det eneste "unormale'" var ei krigsskadetrygd på kr
18,00 som de måtte ut med. Generelt for krigsåra kan en si at bevilg
ningene til biblioteket økte merkbart. Økninga kom fra alle bidragsyte
re. I 1942/43 overstiger budsjettet for første gang kr 1000. Da opplever

----
178 Bib
----
en også at biblioteket legger seg opp penger. Våren 1945 har Vinne fol
keboksamling faktisk kr 928,43 "i kassa". Under krigen får biblioteket
i Vinne et tilskudd på kr 150 fra Verdal Kino. Av annet nytt kan en
ellers fortelle at Ivar Berg ble ansatt som bibliotekar fra 1. januar 1943
og fikk for jobben en årlig godtgjørelse på kr 50. Dette var 3. året det
ble utbetalt bibliotekarlønn. Det var forresten i forbindelse med biblio
tekinspektørens besøk i 1940 at spørsmålet om lønn ble reist - av
Molly Skance selv!
Utlån i krigstida - status ved krigens slutt
På styresmøte 11. august 1944 får vi konkrete tall for biblioteket i
Vinne. Det har 792 bøker (6 er beslaglagt). Av disse er 282 bind faglit
teratur og 516 bind skjønnlitteratur. Det er blitt foretatt 485 utlån, for
delt på 53 låntagere. Dette er det eneste krigsåret vi har detaljerte opp
lysninger fra. Ut fra de foreliggende tall, må en trygt kunne si at biblio
teket i Vinne også i disse vanskelige årene fyller en funksjon. Men nå
som ellers går en forsiktig til verks. Ved utgangen av bibliotekåret
1944/45 kan regnskapet fortelle at det siste året er handlet inn bøker for
kr 277,31.
Den første etterkigstida
Møteboka viser at det ikke er holdt møter i bibliotekstyret fra 28. april
1946 til 17. desember 1948. Mye kan tyde på at det foregikk et genera
sjonsskifte. Både Fredrik By og M. Høglo gikk ut av styret, og Hafstad
fikk avløsning som bibliotekar. Bare Per Brønstad fortsatte og ble med
i det nye styret, som forøvrig besto av Kåre Segtnan og Ella Vestrum.
Hun ble dermed det første kvinnelige styremedlem i Vinne folkebok
samling.
Tendensen til å legge seg opp penger som vi så i krigsårene, fortsat
te også etter det var blitt fred. Våren 1946 er det kr 1189,20 i kassa,
året etter har denne summen økt med kr 300. to år etter til nesten kr
1800. I 1950 er kassabeholdningen på hele kr 2296,30. Det er lett å
skjønne årsaker. Både de statlige og de kommunale tilskuddene hadde
økt. Når det da kjøpes bøker for mindre en det statlige tilskuddet, måt
te det bli penger igjen. Hvordan kan vi forklare denne politikken? Det

----
179 Bib
----
er nærliggende å anta at drifta ikke var heilt på topp - eller at styret
ikke fungerte heilt bra. Vi har sett at møtene var veldig sjeldne. Proto
kollen for møtet 17. desember 1948 peker også i samme retning: "For
mannen gjorde greie for at boksamlinga ikkje hadde fått statstilskot på
to år. Granden er truleg at det ikkje er innsendt søknad (...)".
Inn i 50 - årene
I perioden fra 1950 og til og med 31. januar 1958 ble det jevnt over
holdt ett møte hvert år. Den sentrale personen som virker hele denne
perioden var bibliotekaren Ivar Berg. Andre personer stod nok sentralt,
Ivar Berg
Bildet er kopiert fra Verdalsboka, bind HA.
Einar A. Larsen
Bilder er kopiert fra Verdalsboka, bind HA.
kanskje spesielt da Ella Vestrum, Fredrik By og Einar Larsen. Fra 1956
var også Johs. Gudding med. Hvis vi i første rekke konsentrerer oss om
forhold som framgår av regnskapet, er som før nevnt den etter måten
store kassabeholdningen et forhold som springer i øynene. Årsaken har
vi prøvd å peke på tidligere. I 1949/50 ble det bare brukt kr 49,15 til
bokkjøp, mens en satte kr 1050 inn i banken! Heldigvis er dette et unn
taksår, for allerede året etter kjøpes litteratur for ca. kr 700, men frem


----
180 Bib
----
deles er tilskudd og gaver høyere enn bokinnkjøpet. Det var få ting
bortsett fra bokkjøp som bibliotekstyret arbeidet med. Likevel innehol
der protkollen noen små drypp ut over de tørre fakta: I februar 1953
har de arbeidet ut et nytt reglement. Likeledes har bibliotekaren fått en
lønnsforhøyelse til kr 100 årlig. Selv om dette representerte en fordob
ling av tidligere godtgjørelse var timelønna neppe avskrekkende høy.
Året etter vedtar styret at boksamlinga skal melde seg inn i Verdal his
torielag "og få tak i dei årbøkene som e-f-utkomne om det er råd". Og
det var det. For regnskapsboka forteller at 21. januar i 1954 har laget
betalt kr 9,50 for tre årganger av årbøkene. Den eldste, fra 1949, ble
raskt utsolgt, så den har de ikke greidd å skaffe seg. Dessuten skulle en
bestille 60- års skriftet til Vinne musikkorps og fra verdenslitteraturen
slo en til med 10 bind av Shakespears skuespill - så her var spekteret
vidt!
Nynorsk-patriotisme?
Fra 1950 kommer Noregs boklag inn som en viktig distributør av
bøker til folkeboksamlinga i Vinne. Hvis vi f.eks. ser på bokkjøpet i
1954/55, kan vi lese følgende angående bokkjøp:
Tendensen til at Noregs boklag tar over en stadig større del av "marke
det" i Vinne er markert heilt fra begynnelsen av 1950-tallet. En slik
preferanse av ett forlag er i seg selv ikke noe bevis for at styret i Vinne
folkeboksamling kjørte en svært pro-nynorsk linje. Vi har imidlertid
flere forhold som understreker denne godviljen for nynorsken:
I 1952 vurderer styret å tinge tidsskrifta «Økt innsats», «Fritt slag»
og «Heimen». Spørsmålet ble ikke realitetsbehandlet, det ble utsatt til
neste møte. Men det møtereferatet inneholder ingen ting om den saka.
Vi vet ikke hvorfor dette spørsmålet ble reist, heller ikke hvem som tok
det opp og hvorfor "det rant ut i sand". Det vi kan slå fast er at tids
skriftet «Fossegrimen» smatt gjennom nåløyet. Det har vi sekretær Ivar
Bergs ord på. Vi vet også at tidsskriftet kostet kr 15,60 i 1956, det viser

 

----
181 Bib
----
kassererens tall. Ellers kan en, ved å studere bestillinger som er ført
direkte inn i regnskapsprotokollen, også ane litt av hva overskrifta
åpner for. Året 1956/57 er følgende bøker kjøpt inn: 2 stk.
«Tenestemålet» av Edv. Os, «Ordbok» av Ivar Aasen, «Bragder og
kvardag», «Okkupasjonshistorie» av Magne Skodvin, samt 4 bind av
«Verdalsboka». Den er ihvertfall ikke på nynorsk! Som et lite kurio
sum kan en se at etter at bibliotekaren også overtok regnskapsførselen,
er det mye anvendte ordet "balanse" erstattet med "jamvekt". Skal det
være, så skal det være!
Kampvotering og en takk til Fredrik By
Fra møtet den 2. juli 1956 har protokollen et etter forholdene fyldig
referat. Her fremgår det at Ella Vestrum, Einar Larsen og Johannes
Gudding utgjør det nye styret for Vinne folkeboksamling. Da styret
skal konstituere seg, oppstår det uenighet og vi opplever kampvote
ring. Enden på visa blir imidlertid at Einar Larsen velges som formann.
Han får to av tre stemmer. Varaformann blir Ella Vestrum med samme
stemmetall.
I 1955 hadde det kommet en ny lov om folkeboksamlingen På
møtet blir både lov og forskrifter referert, like ens den nye ordningen
om utbetaling av statstilskudd. Og så var det tid for å hylle en tro bibli
otekvenn. Vi lytter til bibliotekaren (Ivar Berg): "Bibliotekaren takka
form. Fredrik Byfor hans store arbeid i Vinne folkeboksamling. By har
vori i styret frå 1930, formann frå 1932 til no undateki ein periode" .
Lønnsauke med tilbakevirkende kraft og nye lokaler
Å være bibliotekar var vel nærmest å se på som en æresbevisning. De
første åra mottok bibliotekaren i Vinne ingen form for godtgjørelse. I
1941 ble det vedtatt å gi kr 50 årlig som en påskjønnelse, i 1952 ble det
årlige beløpet økt til kr 100, og nå i 1956 økes summen til kr 400. Her
er det altså snakk om en fordobling, og til overmål føyes det til:
"Vedtaket gjeld også for budsjettåret 1955-56".
Møtet den 30. januar i 1958 utgjør en viktig milepel i historia til
Vinne folkeboksamling. Igjen kan vi sitere fra Ivar Bergs pertentlig
førte møtebok:

----
182 Bib
----
"Da romet som boksamlinga no har i 3. høgda på gamalskolen
er uheldig på fleire måtar vart det vedteki å flytta boksamlinga
til eit ledig rom i ny skolen (...). Sverre Flotten vert tinga til å
utføre arbeidet".
Mye tyder på at dette er et proforma vedtak for allerede ti dager tid
ligere er det bokført kjøp av materialer - i regnskapsprotokollen heter
det: "21/1 Materialer til Bib. rom 221,21 ". Og arbeidet kom hurtig
igang, for 20 mai er det utbetalt kr 167,00 for "innreiing av Bibl. rom".
Møtet i januar vedtok i tillegg å søke om statstilskudd til flyttinga. Og
kassaboka viser at boksamlinga har fått kr 300 fra staten til formålet.
Mangel på kilder
Helt fram til og med 1958 har vi stort sett hatt sporadiske møterefera
ter, utlånsprotokoll, dagbøker, oversikt over lånere og regnskapene å
holde oss til når vi skulle ha beskrevet aktiviteten. Fra 1958 mister vi
en viktig kilde, nemlig møteprotokollen for perioden 1958 - 1972.
Dermed står vi uten kilder for aktiviteten til styret i denne viktige peri
oden. Så får vi heller prøve "å koke suppe på en spiker"!
Betydde nye lokaliteter en ny giv for biblioteket ?
Da styret tok sin beslutning om å flytte "til eit ledig rom på ny skolen "
så må det være fordi de mente at lokalene egnet seg bedre, og at flyt
tinga ville føre til økt aktivitet. La oss nå, ved hjelp av de tilgjengelige
kilder, forsøke å besvare det spørsmålet som reises i overskriften. En
indikator på styrets nye strategi vil være å undersøke antallet nye bøker
som ble kjøpt inn. Vi vil derfor prøve å finne ut noe om bokkjøpet i
1956/57 og 1958/59. Ser vi noen markert forskjell? Regnskapet for det
første året viser at det tilsammen er kjøpt bøker for kr 866,86, med
rekna abonnement på tidsskrift 0.1. To år seinare er innkjøpssummen
økt til kr 2467,72, altså nær en tre-dobling. Dette skulle tyde på ei
bevisst satsing fra bibliotekets side. Bak dette relativt høge tallet skju
ler det seg heile 345 nye titler. Og dette er uvanlig mye. Nå fikk en
plutselig bruk for "gammelpengan". Ved sluttoppgjøret for 1957/58
hadde biblioteket nemlig kr 971,93 i kontanter og kr 2119,31 i banken!

----
183 Bib
----
Nå hadde de råd til å satse! Men regnskapet for 1958/59 kan også for
telle om andre forhold som indikerer en bevisst satsing. Biblioteket
subskriberer fra nå av på flere tidsskrift : «Fossegrimen», «Syn og
segn», «Årbok for Den Norske Turistforening», «Form og farge». Like
ens er de "om seg" for å handle billig. Mange av bøkene kjøpes på
Børsum bokauksjon, Cappelens antikvariat, Nordli antikvariat, Damm
antikvariat og hos fru Kari Holm (derfra kjøpes heile 53 titler).
Sammenfatter vi dette kan vi slå fast at styret i 1958 virkelig anstreng
te seg for å gi folkebiblioteket i Vinne et nytt løft! Trolig spiller
åpningstidene også en vesentlig rolle m.h.t. utlånet. Dagboka for Vinne
folkeboksamling forteller at i 1957/58 har biblioteket åpnet 2. septem
ber 1957 og avsluttet utlånsperioden 23. mai 1958, i alt 34 utlånskvel
der. Biblioteket opplyser at boksamlinga totalt har vært åpen 60 timer.
Hovedregelen var at biblioteket var åpent en kveld å 2 timer pr. uke.
På denne tida er det lånt ut 382 bøker fra biblioteket, samt 40 bind fra
bokbilen. Utlånet varierer nokså mye med årstida. Den 20. desember
har vinnesbyggen sikret seg julelektyre, for da er heile 49 bøker utlånt
samme kveld, mens en andre ganger er helt nede i 2 bøker.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 


----
184 Bib
----
De tallene som gjengis her, gir en indikasjon på at det "nye" biblioteket
i Vinne førte til økt utlån. En stigning på 50% på to år er ikke å forakte.
Men så ser vi en katastrofal tilbakegang før det igjen foregår en norma
lisering. Hva kan forklare denne utlånssvikten? Det er fristende å se
den i sammenheng med det nye mediet som for fullt erobret distriktet
nettopp på begynnelsen av 60-tallet: TV 'en kom og ble etterhvert alle
mannseie. Fjernsynet oppnådde i løpet av kort tid å bli uhyre populært.
I begynnelsen stjal den nok mye av den-tida som ellers ville blitt boka
til del. Men så viste det seg etterhvert at folk ikke så "alt". I tillegg ble
mange inspirert til å søke utdypende stoff i tema som fjernsynet hadde
berørt. Også gjennom bokkjøpet prøvde bibliotekstyret å følge opp,
selv om det gikk lenge før innsatsen på kjøpefronten var like høg som i
1958.
1960 og begynnelsen av 1970-tallet - preget av stabilitet
Hvis vi, på grunn av våre sparsommelige kilder, skal dra noen linjer
gjennom 1960-åra, er stabilitet det mest iøyenfallende trekket. Tallet på
utlånte bøker svinger mellom 550 og 750 pr. år. Åpningstidene varierer
også lite og ligger på 64 - 90 t pr. år. Variasjonen her skyldes ikke leng
re åpningstid eller oftere bibliotekåpent, men avhenger av lengden på
bibliotekåret. Også når det gjelder det budsjettmessige går det i samme
dur. I 1962 har budsjettet kommet opp i ca. kr 6800. I forhold til året
før var dette en stigning på 100%. Det er en skjebnens ironi at biblio
tekstyrets innsats faller sammen med den dramatiske nedgangen i utlå
net. Vi husker at fra 1961 til 1962 stupte utlånet ned ca. 30%. Fra 1962
og resten av tiåret varierer budsjettet fra ca. kr 7000 oppover mot kr
9000 årlig. I 1964 har det kommunale tilskuddet økt til kr 2000, mens
statstilskuddet innsett i Biblioteksentralen (ja, i regnskapet står det fak
tisk slik) er på kr 1200, mens det direkte statstilskuddet er kr 630.
Fremdeles må biblioteket sies å være relativt velsituert da det har kr
2000 på bok i bakhanda. Vi skal også ha i minnet at utover 1960-tallet
var prisstigningen relativt stor, så det er ikke sikkert budsjettøkningene
betydde en reell oppgang.
Og så kom filialtilværelsen i 1972!

----
185 Bib
----
Lokalhistorisk arkiv
I «Innherreds Folkeblad og Verdalingen» for 30. mai 1998 kan vi lese
om en begivenhet på Verdal Folkebibliotek. Overskrifta på Roald Dahls
artikkel er: «Lokalhistorie på data» - nokså prosaisk i forhold til de fak
ta som lå bak. Men i ingressen slipper forfatteren seg løs- hør bare:
"Lokalhistorisk arkiv for Verdal er i særklasse, ligger foran de
aller fleste og er nesten enestående på landsbasis. — Verdal har
vært en foregangskommune når det gjelder å samle lokalhisto
risk stoff på en måte som har får stor omtale i fagpresse. Og det
kan vi i stor grad takke ildsjelene i Verdal historielag, bygdebok
nemnda og de andre i lokalhistorisk arkiv for (...). Hvor betyd
ningsfull denne samlingen er kan illustreres ved at folk som hen
vender seg til Statsarkivet i Trondheim, ofte blir henvist til
Verdal folkebibliotek fordi det her er enklere å finne fram".
Sitatene får stå for journalistens mening. Men avkledt alle fagre ord, er
kjernen; Verdal har et meget godt og et mye besøkt lokalhistorisk arkiv.
Hvordan fikk det denne posisjonen?
Den første skisse til et lokalhistorisk arkiv finnes i et skriv til Verdal
formannskap datert 13. mars 1976. I brevet trekker Øystein Walberg
fram behovet for et lokalhistorisk arkiv, dernest plassering og hvilke
hjelpemidler en antar var nødvendig: "arkivavdelingen må innbefatte
dokumenter, skrifter, protokoller (...) av betydning for bygda, både av
offentlige og private saker. "
Det neste som framheves som svært ønskelig er kopier og mikrofil
mer av stoff som foreløpig bare finnes i offentlige arkiver, særlig i

----
186 Bib
----
Stats- og Riksarkiv. Kjelleren på ungdomsskolen peker seg ut som
arkivplass, særlig også fordi biblioteket nå hadde lokaler i samme
bygg-
Knut Slinning Bjørdal
Privat foto.
Erling Bergh
Privat foto.
To måneder senere passerte
saka formannskapet som ikke
umiddelbart åpnet pengesekken.
Det ble nedsatt et utvalg "for å
arbeide videre med saken og legge
fram et forslag til opprettelse og
drift av lokalhistorisk arkiv. "
Medlemmer av utvalget ble
biblioteksjef Knut Slinning Bjør
dal, kommuneingeniør Erling
Bergh og formann i bygdebok
nemnda Øystein Walberg. Sist
nevnte ble formann.
Her gjaldt det å smi mens jarnet
var varmt. Uten at det ennå var
bevilget fem øre, fikk de tilbud fra
«Fjellanger/Widerøe A/S» om å
Øystein Walberg
Privat foto.

 


----
187 Bib
----
kjøpe flyfotografier fra bygda. Bildene var i det vesentligste fra 1950
-åra, altså et materiale som var midt i blinken sett fra et lokalhistorisk
synspunkt. Prisen var kr 15 000 + m.v.a. Tremannsutvalget hadde vide
re funnet behov for et mikrofilmapparat m/ tilbehør for kr 22 700,
arkivskap 0.1. til kr 6 500, og beregnet kr 20 000 til innkjøp av mikro
filmer. "Det totale behov blir følgelig kr 58 000" for å sitere protokol
len.
Hva gjorde så formannskapet? Det klubber forslaget enstemmig
gjennom! Det sies ofte at det er viktig å ha rette personer på rett sted til
rett tid. Opprettelsen av lokalhistorisk arkiv er et glimrende eksempel
på gyldigheten av dette "ordspråket": Arkivet hadde framsynte pådri
vere, kommunen hadde velvillige politikere og rådmann, og - de hadde
penger!
Og hva så med tilbudet fra «Fjellanger /Widerøe A/S»?
Bare 12 dager etter den første generøse behandlingen kan rådmann
Olav Røhmesmo skrive slik i sitt saksframlegg til formannskapets
medlemmer:
"1. Verdal kommune går til innkjøp av det tilbudte flyfotomateri
alet fra Fjellanger/Widerøe A/S.
2. Innkjøpet realiseres ved at kr 18000 dekkes (...). "
(Ved tilsvarende nedskjæringer på en av formannskapets sek
keposter. Forf. anm.)
I løpet av noen hektiske sommermåneder hadde lokalhistorisk arkiv
fått tilført kr 76 000 fra kommunen. En prestasjon fra begge sider.
Sett fra dagens situasjon fortoner oppstarten seg som de reneste
hvetebrødsdager! Så kanskje det i dette tilfelle ikke var noen "sider"?
Kanskje var alle opptatt av et felles mål? At tremannsutvalget hadde
sterke lokalhistoriske og faglig interesser er hevet over tvil. Pådriveren
var nok Walberg som snart i en mannsalder har ivret for det lokalhisto
riske arbeid. Han har vært formann i arkivet fra dets opprettelse, og
dessuten forfatter av fleire lokalhistoriske bøker. Han er kjent for sitt
glødende engasjement når han først "tenner" på en sak.
Slinning Bjørdal hadde den faglige balasten som var nødvendig for
opprettelsen av arkivet.
Kommuneingeniør Bergh hadde også interesser i lokalhistorisk
arbeid.

----
188 Bib
----
Erling Bergh ved et av leseapparatene. Privat torp.
Formannskapets medlemmer: Ola G. Tromsdal (A), ordfører,
Martin Melby (A). Marie Hansen (A). Arnold Grytbakk (A). Alf Josve
(A). Odd Nestvold (Sp). Olav Lerfald (Sp). Bjørn Steinsli (Sp). Einar
Brenne (Krf). Ivar Granlund (Sv) og Magnar Forbord (Lib. f.)
Retningslinjer for arkivet
Tremannsutvalget innså nokså fort at det matte utarbeides retningslin
jer for arkivet. Allerede pa mote den 3. november 1976 ble det fram
lagt et forslag som klart definerte formålet med arkivet:
"Lokalhistorisk arkiv har som formal a gi folk mulighet til å gjo
re seg kjent med bygdas historie, og sikre for etterslekten materi
ale som ellers lett vil gå tapt".
For a leve opp til dette, skulle arkivet ta imot og oppbevare dokumen
ter, protokoller 0.1.


----
189 Bib
----
Arkivet skulle bestyres av et arkivråd som hadde det faglige ansva
ret. Medlemmer av rådet var formann i bygdeboknemnda, formann i
bibliotekstyret samt et medlem oppnevnt av formannskapet. Dessuten
hadde Verdal historielag og Verdal museum representasjonsrett, men
ikke stemmerett. Utvalget laget en egen passus om at arkivmaterialet
bare var tilgjengelig i bibliotekets åpningstid, men arkivrådet forbe
holdt seg retten til å ta avgjørelser i forbindelse med "originale" arkiv
saker.
Det tjener utvalget til ære at de innså hvilke problemer som kunne
dukke opp. Biblioteksjef Slinning Bjørdal hadde "røynsle" fra arkivar
beid i løpet av studietida, og det var utvilsomt positivt at disse retnings
linjene ble laget.
Solveig Ness og Jørgen Johnsen. Te av ildsjelene i lokalhistorisk arbeid. Her foran en utstilling
av konfirmantbilder fra tidlig på 1920-tallet. som de hadde ideen til og ansvaret for.
B iblio teke ts fo toa rkh '.
Publikumsreaksjoner
Lokalhistorisk arkiv har vært en skikkelig suksess. En avlegger av
arkivet har vært de mange slektskurs som har vært holdt i arkivlokalet.


----
190 Bib
----
I 1977 ble det opprettet et slektsutvalg innen Verdal historielag.
Einar Hjelde ble den første formann. I samarbeid med Friunder
visninga kom de såkalte slektskurs i gang fra 1977.
Det er vanskelig å finne ut eksakt hvor mange kurs som er blitt
holdt siden oppstarten. Utvalget mener selv at et snitt på to kurs årlig er
veldig nær "sannheten". Det skulle derfor dreie seg om totalt 40 kurs i
den 20-årsperioden vi hittil har lagt bak oss.
Men ikke alt svarte til intensjonene^ Tilbudet om deponering av
lagsprotokoller har ikke vært noen stor suksess. En mengde lokalhisto
risk materiale betraktes av mange som privat eiendom. Faren er bare at
det er ikke er sikkert at den neste generasjon ser verdien av slike origi
naldokumenter, og det kastes som skrap. Historien er, dessverre, spek
ket med slike skrekkeksempler.
Publikumstilstrømningen til arkivet ble stor. Så stor at i mars 1978
vedtok nemnda for arkivet:
"(at det) snarest bør opprettes en hel bibliotekar stilling ved
folkebiblioteket med lokalhistorisk arkiv som hovedsaklig
arbeidsfelt. "
I nemnda hadde det nå blitt forskjellige utskiftninger. Slinning Bjørdal
og Bergh var byttet ut til fordel for Erlend Haga og Tove N. Iversen.
Arkivet utvides gradvis
Protokollene inneholder lite om budsjettene de første åra. Men kom
mer vi fram til 1983, har vi budsjettene for tre påfølgende år. Bevilg
ningene fra kommunen disse tre åra var h.h.v. kr 14 500, kr 17 500 og
kr 15 000. Alle disse åra vitner budsjett-teksten om at det er innkjøp av
mikrofilm og annet arkivstoff som reiser med pengene.
I 1986 gikk en til innkjøp av et bærbart leseapparat for mikrofilm.
Apparatet skulle lette det lokalhistoriske arbeidet for arkivet, Verdal
historielag, «Helgådalsnytt», og Verdal museum. Det ble i instruksen
spesielt poengtert at det var adgang til hjemlån av apparatet, men at
låneren måtte være bosatt i Verdal kommune.
Av kildemessige årsaker er vi nå nødt til å hoppe fram til 1988. Da
innkalles det til et møte på biblioteket for å løse et problem som har

----
191 Bib
----
dukket opp; lokalhistorisk arkiv beslaglegger for mye av plassen på
biblioteket (Biblioteket befant seg da i 1. etasje på Saga-sentret.
Forf.anm.). På møtet deltok følgende: Reidar Prestmo, Ivar Indahl,
Trond Okkenhaug, William Johansen, Evald Lundkvist, Øystein
Walberg og biblioteksjef Kari Woll. Dessuten møte Knut Tveita i egen
skap av formann i kulturstyret.
Walbergs redegjørelse på møtet forteller oss om noe av det arkivet
hadde: "Arkivet eier tre bærbare leseapparater 1 stort leseapparat, 2
microficheapparater. Lesesalen som arkivet benytter i dag er 38-40
kvadratmeter. " I meningsutvekslingen som fulgte, var det spesielt
Johansen som gjorde seg til talsmann for en flytting av biblioteket til
den nyrestaurerte Fram-gården. Men det ser ikke ut for at noen av de
andre møtedeltakerne tok opp den hansken.
Ellers ser det ut til at debatten har vært nokså ustrukturert, og refe
rent Woll har hatt store problemer med å finne en tråd.
Enden på visa ble at Walberg og Woll i fellesskap skulle formulere
et skriv til Hovedutvalg for kultur der de skulle dokumentere arkivets
behov.
Tore Rønning, Jørgen Johnsen og Ivar Indahl. Fra lokaHnsrori.sk arkiv hvor erfaringer kan /me-
kles også på tvers av generasjonene. Merk bokkassene som ble brukt til forsendelse av bøker.
Bibliotekets fotoarkh


----
192 Bib
----
Utover åra ble avdelingen for lokalhistorie et av de mest populære
tilholdssteder på biblioteket. Vi kan, sett med "litt"' patriotiske øyne
underskrive det meste av Dahls avisartikkel som vi innledet med.

----
193 Bib
----
Verdal folkebibliotek 1972 - 1998
Som det tidligere har framgått, ble bibliotekene slått sammen i 1972.
Fra å ha operert som separate enheter, gikk en nå over til å bli filialer i
Vinne og Vuku, underlagt hovedbiblioteket på Øra. For de respektive
bibliotekarene oppstod dermed en ny situasjon. Ingen hadde selvsagt
noe i mot å få faglig assistanse både til katalogisering, bokkjøp og
regnskapsføring. Men begge bibliotekene hadde tidligere hatt betydeli
ge midler og kunne dermed foreta også spontane innkjøp. Den mulig
heten falt nå bort. Vi kan også merke oss at i denne «filial-perioden»
sluttet begge de som var ansatt som bibliotekarer. I Vinne sa Ivar Berg
takk for seg etter 28 års tjeneste. Dette skjedde i 1975. Fire år seinere
sa Anders Bendiksen opp sin stilling i Vuku etter å ha innehatt jobben i
12 år.
Reaksjonene i lokalmiljøene på underordninga var nokså entydige.
Bibliotekene i Vuku og Vinne hadde begge en "hard kjerne" som hadde
et forhold til bøker rundt seg, og som betraktet biblioteket som "sitt"
bibliotek. For dem ble nok omorganiseringen et heller trist kapittel.
Men forandringer kan også innebære noe positivt. For da bibliote
karene takket av, ble de etterfulgt av hver sin kreative dame; Bjørg
Lein i Vinne og Ingjerd Melhuus i Vuku. Vi lytter gjerne til den første.
"Jeg ble ansatt som filialstyrer ved avdelingen i Vinne høsten
1976. Ivar Berg var da gått av med pensjon og boksamlinga
skulle flyttes til nyskolen. Lokalene var ennå ikke ferdige, så fra
skirien av bestod jobben i å klargjøre boksamlinga for flytting.
Bøkene skulle plastes og flikkes på og pakkes i kasser for trans
port. Denne gjennomgangen var en fin måte for meg til å få en
oversikt over hvilke bøker vi hadde.

----
194 Bib
----
Da lokalene i sokkelen på Vinne skole var ferdige, ble det
flyttesjau. Jeg fikk inntrykk av at folk i Vinne var veldig opptatt
av biblioteket sitt. Mange var nok redde for at bibliotektilbudet
skulle bli dårligere etter at det ble en avdeling under hovedbibli
oteket på Øra. Dessuten var det bibliotekar fra Volhaugen. Jeg
burde nok helst vært vinnesbygg!
Likevel følte jeg at jeg ble godt mottatt av de gamle trofaste
lånerne i Vinne. Dessuten var det mange «nye» vinnesbygger på
den tida. Boligbygging og tilflytting til kretsen var på sitt mest
intense akkurat i denne perioden, og biblioteket var et av de
svært få fritidstilbud. Til åpningsfesten hadde vi invitert Anne
Karin Elstad som da hadde utgitt sin første bok: «Folket på
Innhaug». Hun holdt foredrag for fullt hus!
Reåpninga av biblioteket i Vinne fikk en fin start, og biblio
teksjef Knut Slinning Bjørdal var svært bevisst på at tilbudet til
befolkninga i Vinne ikke skulle bli noe dårligere enn da kretsen
hadde eget bibliotek.»
Gratis bokutlån på Minsaas Pluss, Bildet er utlånt av Knut Slinning Bjørdal.


----
195 Bib
----
Anne-Birgitt Haugskott Dahl
Privat foto.
Arve Storvik
Privat foto.
Kari Woll
Bibliotekets fotoarkiv.
Hovedbiblioteket fikk ny sjef i
oktober 1978. Arve Storvik fra
Kristiansund gjorde verdaling av
seg for en kortere periode. Allerede
i september 1982 tiltrådte han
biblioteksjef stillingen i heimbyen,
og Kari Woll kom til Verdal
Anne-Birgitt Haugskott Dahl
ble ansatt som filialstyrer i Vinne i
1982. Hun gikk av med pensjon
samtidig med at filialen ble nedlagt
og erstattet med bokbuss i 1993.
I Vuku overtok Ingjerd Melhuus
i 1979. Hun var bibliotekarutdan
net. På en måte kan en si at hun
bygde opp avdelingen i Vuku. Hun
greidde også å få til en avtale med
Vuku skole slik at biblioteket kun-

 

----
196 Bib
----
ne være oppe skoletida. Når en tenker på de store avstandene i øvre del
av bygda, var nok dette fornuftig trekk fra Melhuus sin side. Da Karen
Stene overtok i 1983. bygde hun videre på denne overenskomsten med
skolen. Men etter ei tid ble det slutt på tilbudet til elevene, og igjen var
det økonomiske vurderinger som lå bak fra kommunens/skolens side.
Arve Storvik rettleder elevene på biblioteket. Biblioteke


----
197 Bib
----
PROLOG
TIL ÅPNINGEN AV VERDAL FOLKEBIBLIOTEK 11/2-1989.
I 1984 flyttet biblioteket fra Verdalsøra ungdomsskole til Gammel
meieriet, som Saga Senter het den gangen. Biblioteket leide i de fem
første årene lokaler i 1. etasje, men siden 1989 har det hatt tilhold i 2.
etasje. Her disponerer kommunen 680 m 2 til bibliotek og lokalhistorisk
arkiv. Til reåpningen i februar 1989 hadde Arnulf Haga skrevet en pro
log, som ble framført av Hildegunn Eggen.
Åpning på Gammelmeieriet -ja skynd dokk
følli me -jafølli me det skjer store ting.
Me flagging å feiring å rættele hakkfokk
å ordførar Tromsdal som straks e i sving
me saks fer å kløpp over snora
- å tala
fråfølk som betyr nå i Verdala vala:
Om lerdom å visdom å domm-dom et cetra
om sækshunne r påkosta kvaderatmetra
fer mæ da - å dæ da - å di da å aill sju
å unga i donga å kailla å fin-fru
- å drag gå me dokk en bestefar
"På Gammelmei net" må duferklar
"e det reineste 17. mai feiring
på svarteste 1 1 . februar" .
Åpning på Gammelmeieriet -ja - NEIDA
Det e ikke salg
å ikke nå lavpris.
Neida - det e ikke Skatteparradis
Det e åpning tå nå som bestandi e gratis!
Det gjell ikke materielle verdia
men åndelig føde - som nærmest ligg øde
hos videogenerasjon nu fer tida.
Nei - nu e det boker det dreie sæ om,
- kilometer me blåe reola
som spenne frå Shakespeare re kaptein Vom
- å ikke ei eneste flaske me Cola.
Prologen ble fremført av
Hildegunn Eggen.
Bibliotekets fotoarkiv.


----
198 Bib
----
Det var n
'ioteket på Saga-senteret. Bibliotekets fotoarki


----
199 Bib
----
Ordfører Ola G. Tromsdal sto for den offisielle åpningen. Bibliotekets fotoarkiv
Ka æ snakke om?
Ja dæm skjønne nu det
- dæm som hi venta i fleire måna på åfå gjænnoppta boklåna
Vi føle oss nærmest åncTle maroder.
Hi itj bytta hok sia først i oktober!
- ja fekk nu ei bok i jul gava da
men ka e EI bok når det går me et SNES
me bøker i månanfer den som les!
Men æ å mått smør mæ me tølmo
"Vi vet itte akkurat no når vi åpne vi inni åttini
for politikera dom har sitt å si" ,
ferklart a boksjæfen, Kari Woll
Fer de va vesst både tussa å troll som villa bestæmm kæm
- som sk bestæmm kæm

 

----
200 Bib
----
- som sku bestæm
- tå dæm sku bestæmm
Kommunens Bøkers Endlige Hjæm!
Hit hi dæm kommi.
Hen ska dæm bli.
Som en del tå et godt gammelt meieri.
Men ikke ålein - nei spælle på lag me anna kultura
- teater å næringslivets figura
fer det e vanle praksis i dag
- samle ting punni såmmå tak det hi en god demokratisk smak.
Ja, tænk på Saga-hotællet - aill gonga
gjæstan kainn sitti på sine balkonga med sin ekvipasje
å vinke missunle te oss som les bøker i såmmå etasje!
Ja, det e en stor dag fer VerdaVn idag
å kultur" n f øle stor vælbehag.
Ja, klart at kulturen kainn vårrå kry.
Men skjønne de aill da, -ka det bety?
Når nedgangstid får herje å råde å pessimismen hceng der å fråde.
Da e det KULTUREN som vi må dyrke
- det efrå KULTUREN vi hente styrke.
Om lainne efattV- SKA kulturen ha pæng
vi veit at det finns millioner iflæng
men dæm lures da bort sju - i ulendt terræng!
Så dæffer e det en seier idag
oppi hen vanskele armodstia me konkurs på annakvar avissida
- kor just ikke mang kainn vifte me fjøra
at det e BØKERN som åpne døra.
Ailler såg vi sånn ei boksamling på Ør"n.
Romsle som et storkonsørn
Et kulturlandskap tå pærma
Tidsskrifter i store sverma
Infoteke informere - offentlige presentere.
Veinnt te du sjer sennce- skranken
like lang som sparebanken
ute fi rent på låna
Bøker så det blåna
overallt - te bægge sida
står det bøker som e via den som finn det VÆRD å lesa....
Lesa innholdet i ord å ikke bærre parrantesa!

----
201 Bib
----
Det e ord vi trøng i tia
ORD som gir oss nye fantasia.
Om det kjæmfrå Gudbrand oppi Lia eller Gabriel Garcia
e det BOKA - e det ORDET
som ska gi oss evne te å snakke rundt forhandlingsbordet!
Ordet - du som bli te boka
du som skjerpe vårres sinn
- bildet det e bra å ha,
men for all del Bevare Boka
Boka den e IN!
VerdaVn e, takk å pris, a jour
vi har vårres ega nye storstue med alskens littratur
fer mæ da - å dæ da - å di da å aill sju
fer unga i dunga å kailla åfin-fru
å trivsel du - over heile lina
ja te å me nysydde FRANSKE GARDINA!
Skynd dokk å kom da fer nu e det dåpen
fer ti tusen bøker vi seinar ska åpen.
Så still dokk i kø^n så vi får befæsta
at VerdaPn e stappfull tå lesehæsta.
A sjå te å vækk opp aill som hi dorma
å få dæm i kø^n tå bok-orma!
Alle veia føre te Rom
-ja nættopp - te VerdaVns leserom
inn gjænnom gata
opp gjænnom trappa
følli du bærre pilan som peke
da går du dæ rætt inn te BIBLIOTEKET!

----
202 Bib
----
■
Di
I

 

----
203 Bib
----
OPPLYSNINGSTJENESTEN
Den 8. januar 1990 undertegnet rådmann Olav Røhmesmo i Verdal en
avtale med Statens Informasjonstjeneste. Avtalen gjaldt opprettelsen
av en lokal opplysningstjeneste for kommunal, fylkeskommunal og
statlig informasjon. Opplysningstjenesten ble lagt til biblioteket, som
skulle gi svar på spørsmål innen offentlig forvaltning, eller formidle
kontakt med den rette instans.
I klartekst betydde det at Verdal folkebibliotek blant sine ansatte
skulle ha personell som var kvalifisert til å veilede publikum i "alle"
spørsmål som måtte dukke opp.
Til å begynne med ble denne muligheten mye brukt. Dette skyldtes
kanskje i første rekke en solid markedsføring av tiltaket fra Statens
Informasjonstjeneste sin side idet en egen folder ble sendt til alle hus
stander i kommunen. I dag nøyer tjenesten seg med et telefonnummer i
"forretningsdelen" av telefonkatalogen.
I 1997 laget en en undersøkelse over bruken av den kommunale
informasjonstjeneste. Statistikken viser aktiviteten i februar måned
dette året: Totalt har en mottatt 28 henvendelser, 19 fra menn og 9 fra
kvinner. Spørsmålenes innhold er mangslungent: Det spenner fra Bern
konvensjonen via Stortingsvalg til hundeskatt! Bare ett spørsmål forble
übesvart.

----
204 Bib
----
INFOTEK-PROSJEKTET
På slutten av 1980-åra vant informasjonsteknologi stadig sterkere inn
pass i folks hverdag. Et ord som hittil for de fleste hadde manglet reelt
innhold, ble noe "alle" fikk et forhold til.
De tre Nord-Trøndelagskommunene-Nærøy, Steinkjer og Verdal
ble, som de første i landet, med i et pilotprosjekt. Kommune-Data
Midt-Norge stod som faglig ansvarlig. Prosjektleder Bernt Gausen
trekker i en artikkel i «Trønder- Avisa» 22. oktober 1988 opp framtids
perspektivene: "Målsettinga er todelt; åfå spredd offentlig informa
sjon fra de svære lagrene innen forvaltning og næringsliv. I tillegg
styrke bibliotekene sin rolle som informasjonskanal. "
Den 6. januar 1990 kunne Infoteket ved Verdal folkebibliotek
åpnes. Infoteket hadde fått en egen avdeling med datamaskin, og
Anngjerd Granum ble infotekansvarlig.
Anngjerd S. Granum hadde ansvaret for Infoteket i Verdal. Bibliotekets fotoarkiv.


----
205 Bib
----
Da Unni Minsås i egenskap av prosjektleder i 1990 skulle levere sitt
regnskap etter ett års drift, hadde hun følgende tall å vise til:
''Maskinvare
Bruk av databaser
Utviklingsarbeid
Prøvedrift
Markedsføring
Prosjektledelse, kurser, reiser
Diverse
Sum:
kr 195.629
kr 263.246
kr 99.410
kr 400.812
kr 173.784
kr 701.683
kr 24.892
kr 1.859.456'
Prosjektet med Infoteket varte i ett år. I sin rapport datert 17. januar
1991 skriver prosjektansvarlig Anngjerd Granum: "/ ettertid mener vi
at ansatte i Verdal kommune kunne gått inn på Infoteket på sitt arbeids
sted for å f å et inntrykk av basene (...). Prøvebrukerne skuffet. - Vi
hadde ment at disse ville komme uten spesielle påtrykk fra oss, men det
skjedde ikke (...)."
Lest mellom linjene uttrykker hun sin skuffelse. Dette mediet var
nytt. Foregangsmennene så nok utviklingsmulighetene i det nye, men
den "jevne mann" hang ved det gamle. Granum mener åpenbart at
kommunens folk er for lite opptatt av å se hvilke muligheter det ligger
i et infotek. "Prøvebrukerne" som hun henviser til i sin rapport var for
Verdals vedkommende Aker Verdal og Verdal videregående skole.
Men også der synes interessen å være laber.
Var det så ikke noe positivt? For å holde oss til omtalte rapport,
trekker Granum fram ett spesielt forhold "(...) De lånerne som har
brukt Infoteket har kanskje fått et annet syn på biblioteket" Infoteket
trakk med andre ord til seg en gruppe mennesker som tidligere ikke
søkte biblioteket for å få svar på sine spørsmål - og det var jo positivt.
Det er mulig at det var for å markere at en var blitt mer moderne at
institusjonen «Verdal folkebibliotek» i 1990 forandret navnet til
«Verdal bibliotek».

----
206 Bib
----
UNG-INFO VERDAL
Ved hjelp av såkalte Kafu-prosjektmidler startet biblioteket høsten
1992 et prosjekt ved navn «Ung-Info» Verdal. Oppdragsgiver var
Kulturkontoret i Verdal. Kafu, en forkortelse for «Kulturarbeid for
ungdom», var dratt igang av Fylkeskommunen (Den enkelte kommune
kunne søke om midler. Engasjementene var på årsbasis. Forf. anm.).
Linda Bøkestad og Ole Kristian Austad. Ung-Info-tjenesten ved
Verdal Bibliotek. Bildet er fra internavisa «Vita».
Informasjon om
skole og arbeidsliv
var satsningsområde
nummer ett. I praksis
betydde det at de to
ansatte, Linda Bøke
stad og Ole Kr.
Austad skulle stå for
distribusjon av bro
sjyremateriell til sko
lene i Verdal, annon
sere i lokalpressa og
sette opp plakater.
Men de fikk også en
mer personlig kon
takt med den enkelte
i det de skulle hjelpe
til med å skrive søknader og finne fram stoff for særoppgaver, stiler og
foredrag.
Det skulle vise seg at tjenesten ble meget populær. I løpet av de fire
første månedene i 1993 mottok de i alt 220 henvendelser. Likevel var
ikke de ansatte fornøyd. I en rapport skriver de: "Det ville vært en for
del om Verdal kommune hadde gitt oss retningslinjer for hvordan en
slik informasjonsbase skulle drives ".
Til kommunens unnskyldning må det kunne sies at de ansatte der
neppe hadde mer kompetanse og flere ideer enn disse to ungdommene.


----
207 Bib
----
BOKBUSSEN
Den første bokbussen. Bibliotekets fotoarkiv.
Det første møtet som berører denne saka ble holdt på Levanger biblio
tek 22. juni 1990. Møtet kom istand på fylkesbibliotekens initiativ.
Hensikten var å lodde stemningen for et bokbuss-samarbeid mellom de
tre kommunene Levanger, Steinkjer og Verdal. Samarbeidet ble etter
hvert uaktuelt; Levanger stilte saka i bero, og verdalingene fant ut at de
hadde behov for sin egen bokbuss. Men tanken om en bokbuss var alt
så framkommet.
Var det så noe i tida som gjorde tanken om en bokbuss aktuell?
Går vi til den formelle lovhjemlinga. sier «Lov om folkebibliotek
av 20. desember 1985» følgende:
"Folkebibliotekene skal ha til oppgave å fremme opplysning,
utdanning og annen kulturell virksomhet gjennom informasjons-


----
208 Bib
----
arbeid og ved å stille boker og annet egnet materiale gratis til
disposisjon for alle som bor i landet (...). Folkebibliotekvirk
somheten omfatter også bibliotektjenester for pasienter i syke
hus og helseinstitusjoner og andre som har vansker med å bruke
biblioteket" '('Understreket av forf.)
På begynnelsen av 1990- åra begynte begrepet informasjonssamfunn å
få betydning og reelt innhold for den jevne mann. Stadig flere tok til å
skjønne at for å henge med i hverdagen ble det nødvendig å ha tilgang
til stadig mer informasjon. Nøkkelen til å holde orden på all denne
informasjonen var datateknologi. Lova fastslo at bibliotekene skulle
stå sentralt i arbeidet med å gjore informasjonsteknologi tilgjengelig
for alle.
Hvordan var så biblioteksituasjonen i Verdal i 1990'? Hoved
biblioteket lå på Verdalsora. men bare omlag halvparten av kommu
nens 13 000 innbyggere sognet naturlig hit. Videre var det filialer i
Vinne og Vuku. I tillegg var det utlånsstasjoner ved samvirkelagets fili
aler i Nord-Leksdal og Skjækerfossen.
Dersom vi i tillegg nevner noen bokdepoter som var ved forskjelli
ge institusjoner, har vi i grove trekk nevnt det som representerer biblio
tekvirksomheten innen kommunens grenser. Både politikere og biblio
tekfolk innså nokså tidlig at denne strukturen var uforenlig med
bestemmelsene i lova fra 1985. Løsninga ble å etablere en oppsøkende
virksomhet etter "•fiskebilprinsippet" som det så treffende kalles i saks
papirene.
Ideen får en positiv mottagelse
En slik "budnite" kunne i tillegg til boker og annet informasjonsmate
riell også videreformidle andre kommunale tjenester. Saka ble lagt
fram for etatsjef ene i Verdal som kom med mange ideer, noen av dem
realistiske, andre på grensa til utopi. Men oppbackinga fra etatsjefene
hadde utvilsomt en politisk effekt. Det gjaldt å markedsføre bokbussen
som noe mer enn bare boker. I praktisk politikk hadde det nemlig vist
seg at budsjettet til biblioteket stod "laglig til for hogg"" når det ble
snakk om nedskjæringer.
Det viste seg da også at saka gikk relativt greitt gjennom de politis
ke kanaler, bare Bård Ove Myhr 02 Karl Ydse hadde innvendinger.

----
209 Bib
----
Førstnevnte sa nei til heile ordninga, mens Ydse ville utsette saka og
sette den inn i en budsjettsammenheng før den ble realitetsbehandlet.
Det var likevel et annet forhold som for mange veide tyngre enn det
bibliotekpolitiske; skolenes plassbehov.
Det faktum at begge filialene hadde sine lokaler i skolebygningene
både i Vinne og Vuku, kom etterhvert sterkere i fokus. Rektorene ved
skolene hadde selvsagt ikke noe mot kombinasjonen skole-bibliotek.
Men det faktum at filialen i Vuku "la beslag på" 60 kvadratmeter av
ungdomsskolens areal for å ha åpent 4 timer i uka gikk selvsagt ikke
upåaktet hen. Når avdelingen i tillegg bare var åpen utenom skoletid,
hadde en ikke alt for gode argumenter for å beholde ordningen.
I Vinne var romsituasjonen ved skolen like prekær. I sum gjorde
dette at tanken om å få biblioteket til skolen i form av bokbuss, var
besnærende. Når biblioteket i tillegg kunne love en heil dags buss
stopp ved hver av disse skolene, var den politiske pillen tilstrekkelig
sukret.
Konkrete forslag og bussen i drift
Beslutningen om bokbuss var tatt, og nå skulle planene settes ut i livet.
Fra faglig hold var det satt visse rammer for kjøpet. En begrensning var
at bussens totalvekt ikke måtte overstige 7,5 tonn. Dermed holdt en seg
innenfor grensene for førerkort klasse B.
Etter en omfattende anbudsrunde havnet en på et anbud fra firmaet
«Bil & Tilhenger A/S». Steinkjer. De kunne selge en IVECO 65 E 12 -
lastebil, ferdiginnredet og med EDB-system for kr 775 360. Denne
investering ville, iflg. kommunens beregninger gi kommunen en netto
utbetaling på kr 115 000.
I løpet av august 1993 kom bokbussen i drift. 1993 var på landsba
sis utpekt som Bibliotekåret. Hva kunne da passe bedre enn en bokbuss
til kommunens innbyggere?
Det ble planlagt bibliotek-stafett gjennom fylket, og bokbussen i
Verdal skulle føre budstikka fra Stjørdal til Verdal. Som vanlig ble det
tidsnød. Da ordfører Alf Daniel Moen i Stjørdal overleverte budstikka
til Kari Woll, lå en mekaniker fra Aunes karosseriverksted på Stjørdal
under Verdals-bussen og gjorde de siste finjusteringer!

----
210 Bib
----
To dager seinere, den 11. august 1993, ble bussen presentert for ver
dalingene, først på Minsås plass, seinere la en ut på en sjarmoffensiv til
Vinne, Vuku, Skjækerfossen, Nord-Leksdalen og via Fleskhus til
Aldersheimen.
Etter kort tid forelå det et detaljert oppsett for bokbussens kjørerute.
I følge oppsettet var bussens første stoppested i ordinær drift Vera
kapell mandag 13. september 1993 kl. 9.30.
Det ble etablert en turnusordning slik-at ei uke kjørte bussen nordre
dalføret, neste uke sørleia. I førstninga var bokbussen i drift fem dager
i uka. I tillegg til skoler, barnehager og offentlige institusjoner, drev
bussen også oppsøkende virksomhet. Mange eldre fikk besøk heime.
Enkelte steder møttes flere til kombinert kaffe og boklån.
Det kan også nevnes at ved årets slutt i 1993 hadde bokbussen en
total kjøretid på 105 timer. I en artikkel i «Innherreds Folkeblad og
Verdalingen» den 19. november 1993, uttalte biblioteksjef Kari Woll
stor tilfredshet med den oppslutning som hadde blitt om tiltaket. Og
dette var selvsagt ei fjær i hatten til både Hovedutvalg for kultur, for
biblioteket og for politikerne. Trass i alle nedskjæringer og rokkeringer
greidde en å beholde tilbudet til hjemmelånerne utover bygda - en av
hovedintensjonene i lova!
Bokbussbrann
Tirsdag 21. mai 1996 ble bokbussen flammenes rov. Etter at kommu
nens lagerbygning, som også fungerte som bokbussens garasje, ble
totalskadet i en eksplosiv brann, var det bare å konstatere at bokbussen
var fullstendig ødelagt.
Det manglet ikke på medfølelse for dem som mistet "medhjelpe
ren". Fra flere bibliotek mottok bibliotekpersonalet medfølende ord. og
kultursjef Henrik Petersen brukte ordene "tragisk brann for bibliote
ket" for å betegne situasjonen: 2800 bøker brant opp, i tillegg en TV,
videomaskin og datautstyr til kr 40 000.
Samme dag som bokbussen brant, hadde Asbjørg Jakobsen (H) i
Hovedutvalg for kultur tatt til orde for å avskaffe heile bokbussord
ninga. Kommunen ville årlig spare kr 170 000. hevdet hun. Hennes
regnestykke ble sterkt tilbakevist av kultursjefen. Nå kunne det se ut
som skjebnen spilte på lag med Jakobsen. Men en eventuell nedleggel

----
211 Bib
----
se i kjølvannet av brannen, ble raskt torpedert. På et ekstraordinært
møte i HUK var omkvedet heile tida; det er ikke noe spørsmål om ned
legging, det er et spørsmål om hvor fort bussen vil komme i drift igjen.
Sp-politikeren Jostein Grande uttrykte nok klarest det mange følte:
"Kommunestyret har vedtatt at vi skal ha bokbussordning i Verdal. Jeg
synes det er politisk ufint å starte en debatt om vi skal fortsette eller
ikke etter at det har vært en brann ".
På dette møtet kunne biblioteksjef Bjørg Lein opplyse at en ny buss
ville beløpe seg til ca. kr 770 000,
Den nye bokbussen
Allerede i møte den 16. september 1996 sluttet kommunestyret seg til
planene om å kjøpe en ny bokbuss. Finansieringa var sikret da en had
de fullverdiforsikring på den oppbrente bussen, samt statstilskudd og
brannforsikring på de tapte bøkene.
Det ble deretter utlyst en anbudsrunde i «Adresseavisen» og
«Trønderavisa». Et firemannsutvalg fikk i oppdrag å finne det beste til
budet, og 15. oktober var det anbudsåpning. Valget falt igjen på stein
kjerfirmaet «Bil og Tilhenger A/S». Utvalgets vurdering var krystall
klar: "Utifrå en totalvurdering vil vi anbefale at det inngås forhand
linger med «Bil og Tilhenger A/S» med sikte på å inngå kontrakt om
kjøp av bokbuss. «Bil og Tilhenger A/S» er billigste alternativ.
Samtidig har en positive erfaringer med firmaet etter samarbeid med
den forrige bussen. Både faglig og kommunikasjonsmessig har samar
beidet hele tiden vært det beste ". Det er ikke hverdagskost at best er
billigst, så det er ikke å undres over at kommunestyret slo til på dette
tilbudet som totalt kom seg på kr 794 589, inklusive moms.
Kommunestyret hadde i sin saksbehandling forutsatt at den nye
bokbussen skulle rulle på verdalsveiene fra nyttår 1997. Det skulle
imidlertid drøye et halvt år før nyervervelsen ble tatt i bruk. Dette skyl
tes at biblioteket hadde mistet sin plass i "ordrekøen" hos Aunes karos
seri verksted på grunn av den lange saksbehandlinga i kommunen.
Den 17. juni 1997 kunne imidlertid biblioteket og gjester feire den
nye bussen. Æresgjester ved denne anledninga var seksåringene ved
Stiklestad skolefritidsordning som hadde døpt bussen: «Bokfinken».

----
212 Bib
----
Bokfinkdåp - 1997. Bibliotekets fotoarkiv.
Dagens situasjon
Sammenholder vi det første bokbuss-opplegget med det som kjøres i
juni 1998, er det heller små forandringer. Men på grunn av nedskjæ
ringer i budsjettene, har biblioteket måttet gå over til tre dagers kjøring
pr. uke. En konsekvens av dette har vært at en, i alle fall foreløpig, har
sløyfet bokbuss ved skolen i Vinne. Verdalsøra og Ørmelen skole har
ikke fått noe tilbud om bokbuss. Elevene der har tross alt en rimelig
avstand til hovedbiblioteket.
Det største utlånet via bokbussen står, naturlig nok, skoleelever og
pensjonister for.


----
213 Bib
----
BUDSJETT, BOKKJØP OG
KOMMENTARER
Det er fra enkelte hold blitt hevdet at bibliotekene er blitt avspist med
en mindre del av de kommunale bevilgninger nå enn tidligere. Er dette
riktig? For å undersøke dette har vi satt sammen noen tall fra den siste
tredveårsperioden. Årstallene er vilkårlig valgt, men det har vært viktig
å få med årstall da bibliotekene var selvstendige enheter, da de var
organisert som filialer og hovedbibliotek, og endelig når filialene var
nedlagt.
Vi har med vilje valgt budsjettene, da det er der politikerne avslører
intensjonene med pengebruken. At de reelle tall til syvende og sist
samsvarte nøyaktig med det som var stipulert, betyr mindre i denne
sammenheng.
Nå skal en være forsiktig med å sammenligne alt for mye.
Regnskapsforskriftene forandret seg i perioden, og nye utgifter kom
med og ble etterhvert tunge poster, f.eks. husleie og bokbuss. For
beholdene til tross er det klart at mens bibliotekene var selvstendige
enheter, fikk de mindre enn i de senere år. Men da var det "ingen" som
klaget. En av grunnene til det er at det fantes en god del oppsparte mid

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 


----
214 Bib
----
ler både i Vinne og Vuku. Et annet forhold er selvsagt at særlig ved fili
alene var "bibliotek" synonymt med ""boker"". Når dagens publikum
blir konfrontert med nedskjæringer på tilbudet på aviser og tidsskrif
ter, eller nedskjæringer på åpningstidene, så er det protester som de
ansatte får fole på kroppen.
Det synes videre som bevilgningene rundt 1990 er de beste. Året
1995 vil for alltid stå som et mørkt kapittel i bibliotekhistona for
Verdal, I bibliotekkretser snakket en lertge om "Verdalstilstander"" der
bibliotekene fikk en stemoderlig behandling i budsjettsammenheng.
En rask kikk på bokbudsjettene de senere år forteller mye om trang
ere tider. For at leseren selv skal kunne bedømme de kalde fakta, hit
settes budsjettet for bokkjop de siste åra:
1975
kr 101 800
kr 138 114
ki- 170 924
ki- 121 800
kr 127 000
ki- 150 000
kr 150 000
ki- 154 558
kr 165 000
ki- 200 000
ki- 260 000
kr 290 000
kr 290 000
kr 290 000
kr 290 000
kr 300 000
ki- 310 000
ki- 316 500
kr 329 000
kr 229 000
ki- 71 705
kr 150 000
kr 250 000
kr 270 000
1976
1977
1978
1979
1980
1981
1982
1983
1984
1985
1986
1987
1988
1989
1990
1991
1992
1993
1994
1995
1996
1997
1998

----
215 Bib
----
Budsjett-tallene viser at en i dag befinner seg på det samme nivå
som for ti år siden når det gjelder tilskudd fra kommunen. Men her må
en selvsagt ha i mente at prisene har forandret seg mye. Mens fagbøke
ne i 1986 hadde en gjennomsnittspris på kr 196, har den idag steget til
kr 305, en prisstigning på heile 55 %!
Dette vil i sin tur ramme biblioteket og dets popularitet. Når ram
mene blir såvidt trange som i dag er ledelsen ved institusjonen nødt til
å fremme knallharde prioriteringer: Åpningstidene reduseres, antallet
tidsskrifter og aviser skjæres ned, og det blir vanskeligere å holde inn
kjøpet av nye bøker på et forsvarlig nivå. En er kommet inn i en ond
sirkel!
Dagens situasjon
De siste tjue åra har bydd på mange forandringer i samfunnet. Tenk
bare på hvordan etermediene og data-teknologien har forandret sam
funnet vårt. For bibliotekene har dette vært en enorm utfordring. Som
en fokusert offentlig institusjon har den daglig blitt konfrontert med
publikums krav til å være oppdatert. Vi må kunne fastslå at Verdal
bibliotek har greidd denne oppgaven godt.
Verdal Bibliotek regis
trerer ca. 70.000 besøken
de pr. år. Bak dette tallet
skjuler det seg ikke bare
"boklånere". Stadig flere
bruker biblioteket som stu
diested, møteplass eller
venterom. Kombinasjonen
varehus/bibliotek fungerer
fint. Lokaliseringen er
dessuten gunstig for skole
elever og andre som benyt
ter bibliotekets avis- og
tidsskriftskrok mens de
venter på buss eller tog.
eller for de som har det
som daslia rutine å lese
Utlån fordelt på aldersgrupper


----
216 Bib
----
avisene i biblioteket. Mange av våre nye landsmenn leser hver dag avi
ser fra hjemlandet i biblioteket, eller de låner bøker på sitt eget språk,
innlånt på depot fra Deicmanske bibliotek i Oslo.
Bibliotekets PCer for Internett og CD-rom er populære blant den
yngre garde. Tendensen går mot større interesse for IT også blant den
litt eldre del av befolkningen.
Biblioteket ønsker å være en god samarbeidspartner for grunnsko
len. Nye læreplaner fokuserer på at elevene skal lære ved selv å finne
og vurdere informasjon. Biblioteket inviterer derfor hvert år et årskull
fra ungdomsskolen til et to-timers undervisningsopplegg. Etter omvis
ning og orientering skal de ved hjelp av Internett og bibliotekets publi
kumskatalog løse et sett oppgaver. Dessuten inviteres alle bygdas 3.
klasser til en "bli-kjent-dag" i biblioteket.
For å skape litt ekstra blest om det å lære seg å finne fram i et bibli
otek, arrangerte Internett Innherred, Saga Senter, TV-Nord-Trøndelag
og Verdal bibliotek konkurransen «Skarpingene» våren 1998. Ung
domsskolene i bygda stilte med tre-mannslag, og lagene konkurrerte
med lokal-TV til stede om å løse flest mulig oppgaver i løpet av 10
/ samarbeid med Posten ble det arrangert "Frimerkets Dag ", september 1997.
Bibliotekets fotoarkh


----
217 Bib
----
" Skarpingene ". Bibliotekets fotoarkiv.
minutter. Vinnerne ble premiert med Internett-abonnement fra Internett
Innherred og tursekker og caps fra Sparebank 1 Midt-Norge. TV-pro
grammet ble vist umiddelbart etter konkurransen, og lagenes innsats
kan studeres nærmere på http://www.skarpingene.no.
Enkelte av oss fryser litt på ryggen når vi hører at i nær framtid vil
vi via hjemme-PC og Internett kunne finne ut hvilke bøker som finnes
på biblioteket, og foreta våre bestillinger ut fra det. Dagens unge repre
senterer framtidas bibliotek-brukere. For dem er data-teknologien
hverdagskost.
Så får det ikke hjelpe at mange av oss foretrekker "gammelmåten".
I vår hektiske tid representerer bibliotek-besøket et friskt pust fra våre
venner- bøkene!
Vi lar forfatteren Bjarne Slapgards dikt til bibliotek-institusjonen
Bannv Riksvold formidle tankene fra de manse bibliotekbrukerne:


----
218 Bib
----
TIL EIN BIBLIOTEKAR
(Banita Riksvold)
Du går mellom tettpakkajiyller
med boker i rekkje og rad.
Dei kunne nok fylle ut vegen
frå Øra til Stiklestad.
- Men. tenk deg om namna på boker,
ja. dei som har skrive og skriv,
steig ned ifrå hylla på golvet
og der vart til folk att med liv!
Då fekk du nok redsle i barmen,
og ustyrleg lyst til å fly
for alle dei fæle og fjonge
som vakna til live på ny!
Kolonnene ville marsjere
fra Stiklestad vakre alle"
til Vinne og Vera i Vuku
og tidobbelt lengre enn det!
Om alle personar i boker
kom stomlande hit inn til deg.
det vart til ei milelang skrede
av folk på den breiaste veg!
- Så gled deg når bokene står der
med gløymde og halvgløymde ord.
når berre ein einaste står her
og legg nokre vers pa ditt bord!

----
219 Bib
----
Men eitt veit eg visst : at det lever
frå bøker så mangt i ditt sinn!
Du går her og møter det livet
som blømer og leitar seg inn ...,
med solskin når dagane grånar
mot haustleg og vinterleg natt!
Du lærer i stille reolar
at v å r e n skal melde seg att!
"Symretun", mot vinter 1978. Bjarne Slapgard

----
220 Bib
----
Personaler på Verdal bibliotek i jubileumsåre
Bak fra venstre: Anngjerd S. Granum. Ketil Sellæg, Jorid Stormo og Lillian Johansen
Foran fra venstre: Karen Stene. Bjorz Lein og Anne M. Sakshaug


----
221
----

----
222 Bib
----
KILDER OG LITTERATUR
Kilder
Bogliste og Udlaansbog for Vinne folkebogsamling 1900 -
Examensprotokoll 1838 - 1847. [Klæbu seminar], [Manuskript]
Innflytta til Verdal 1829 -1880. [Manuskript] Avskrift (håndskrevet) v/Jostein Molde
Kirkebok for Verdal 1830 - 1860 [Manuskript] Avskrift (håndskrevet)
Kommunedata Vestlandet. Kirkebok for Verdal: dode 1800-1922. Datautskrift
Lokalhistorisk arkiv 1976 - 1988
Møtebok for Stiklestad folkeboksamling 1918-1972
Motebok for Vinne folkeboksamling 1936 - 1958
Møtebok for Vuku folkebibliotek 1969 - 1972
Protokol over Klæbo Seminars Dimittender 1840 - 1912. [Manuskript]
Protokol for Værdalens Communes Almuebibliothek 1848 - . [Manuskript]
Protokoll for Vuku folkebibliotek 1904 - 1962
Protokoller for Verdal kommunestyre 1893 - 1898 og 1899 -
Registreringssentral forhistoriske data. Folketellinga 1865 for 1721 Verdal. Tromsø :
Universitetet. Datautskrift
Litteratur
Aksnes. Helge (1987). 150 års skoleutvikling i Verdal. - S. 154-160. - I: Kommunalt selvstyre
150 ar i 1987 / Verdal historielag.
Bergsgård, Ame (1964). Norsk historie 1814-1880. - 2. utg. av "Frå 17. mai til 9. april". Ved
Dagfinn Mannsåker og Magne Skodevin. - Oslo : Samlaget. - 261 s.
Boyesen. Emar ( 1953). Noen blad av norsk bokhandels og norsk kulturkamps historie. Oslo : ?
Bygdebok for Sparbu, og Ogndal (1988): b. 3. Gårds- og slektshistorie - Sparbu:
Bygdeboknemnda.
Dahl. Johannes (1956). Skule- og opplysningsarbeid. - S. 147-271. - I : Verdalsboka b. lIA. kul-
turhistorie. - Trondheim : [s.n.] (Trondheim : Nidaros og Trondelagens boktrykkeri)
Dybdahl. Audun (1983). Sparbu sogneprestembete. - S. 269-280. - I: Bygdebok for Sparbu og
Ogndal : b. 1. Allmenhistorie. - [Steinkjer] : Bygdeboknemnda
Fet. Jostein 1 1995). Lesande bonder. - Oslo: Univ.forl. - 442 s.
Grankvist. Rolf ( 1966). Thranittbevegelsen i Trondelag. Hovedoppgave i historie.
- Trondheim : Trondhjem historiske forening. [92 s.]
Grøndalen, Kristin Kleppo (1995). Tynset folkebibliotek 1888-1994. Hovedoppgave ved
Hogskolen i Oslo. avd. for bibliotek- og informasjonsfag. - Oslo : Hogskolen. - 43 bi.
Halvorsen. J. B 1 1888). Norsk forfatter-lexikon 1814-1880. - Kristiania : Norsk forlagsforening.
6 b.
Kildal. Arne (1949). Norske folkeboksamlinger : fra leseselskapets tid til bibliotekreformen a\
1902 : utarbeidet på grunnlag av bibliotekkonsulent Karl Fishers etterlatte papirer. - Oslo :
Aschehoug. - 303 s.
Medisinsk leksikon. - [Oslo] : Cappelen. 1984. - ISBN: 82-02-09150-0

----
223 Bib
----
Myrmo, Andreas (1953). "Indberetning fra Værdalens Sogne Selskab". -S. 77-78. - 1: Årbok for
... / Verdal historielag. - Årg. 4 (1952).
Muller, E[leseus] (1965). Minner omkring familien Rygh på Haug i Verdal. - Verdal : [s.n.]
(Verdal : Verdal boktrykkeri). - 43 s.
Nordnes, Johannes (1953). "Songkoret". - S. 9-20. -I: Årbok for ... / Verdal historielag. - Årg. 4
(1952).
Norges litteraturhistorie. Redigert av Edvard Beyer. B. 2. Fra Wergeland til Vinje. - Oslo
Cappelen, 1995. - 540 s. - ISBN 82-02-15340-9
Norsk Bog-fortegnelse 1814-1847. Samlet og udgiven av Mart. Rissen. - Kristiania : Feldberg &
Landmarks forlag, 1848. - 215 s.
Ringdal, Nils Johan (1985). By, bok og borger : deichmanske bibliotek gjennom 200 år. Oslo :
Aschehoug, - 283 s.
Rygh, Evald (1950). Optegnelser fra barne- og ungdomsaarene. - S. 11-30. - I: Årbok for ... /
Verdal historielag. - Årg. 1 (1949).
Rygh, Gusta (1951). Hjemmet i Verdalen. -S. 17-50. - 1: Årbok for ... / Verdal historielag. - Årg.
2(1950)
Suul, Jon ( 195 1). Hvordan folk kunne leve i gammel tid. -S. 63-68. - 1: Årbok for ... / Verdal his
torielag. -Årg. 2(1950).
Sørensen, Marte (1987). Verdal folkebibliotek. - S. 174-176. - I: Kommunalt selvstyre 150 år i
1987 /Verdal historielag
Tigerstedt, E.N. (1969). Svensk litteraturhistoria. - Stockholm : Natur och kultur. - 618 s.
Veimo, Morten (1995). 150 år for misjonen i Verdal. -S. 174-179. - 1: Skrifter 22 : årbok 1995 /
Verdal historielag.
Verdalsboka : en bygdebok om Verdal. - Trondhjem : [s.n], 1930- (Trondhjem : Nidaros og
Trøndelagens trykkeri). - b.
B IIA: Musum, Einar (1956). Kulturhistorie. Redigert ved Johs. Dahl
B 111-V: Musum, Einar (1930-31). Gårds- og slektshistorie. - Faks.utg. - 3 b.
Verdal landbrukslag 100 år 1878-1978. Red. Morten Veimo. - Verdal : Landbrukslaget, 1978. -
182 s.
Vestheim, Geir (1997) Fornuft, kultur og velferd: ein historisk-sosiologisk studie av norsk folke
bibliotekpolitikk. - Oslo : Samlaget. - 508 s.
Walberg, Øystein (1987). Kommunalt selvstyre 150 år i 1987. Utgitt av Verdal kommune i sam
arbeid med Verdal historielag. - Verdal : Historielaget. - 205 s. - ISBN: 82-90216-14-9.
Utgitt som : Verdal historielags skrifter 13

----
224
----

----
225
----

----
226
----

----
227
----

----
228
----


----
232
----


----
231
----


----
230 Bib
----




 
 Krig-okkupasjon-motstand            Verdalsboka


VERDALSBOKA
KRIG — OKKUPASJON — MOTSTAND
VERDAL 1940- 1945
AV
MORTEN VEIMO
UTGITT AV MOTSTANDSGRUPPEN 1940-1945, VERDAL
VERDAL 1987

----
6 Krig
----
Sats og trykk: Verdal Grafiske A/S
Innbinding: Steinkjer Trykkeri A/S
ISBN 82-991340-0-5

----
7 Krig
----
Innhold
KRIG — OKKUPASJON — MOTSTAND
Side
Forord 9
Orientering fra bygdeboknemnda 10
Innledning 11
KRIG — ÅRET 1940 15
Krig i Verdal 15
Dagene 9. - 21. April 1940 21
Søndag 21. April 1940 49
Ei viktig bru faller (Tysk beretning) 99
Britenes innsats 104
Sivile sjåfører i kampsonen 113
Regimentsjefens tale 115
Rettstjenesten klikket 117
Brann og skader på eiendommer 118
Tyskerne brer seg utover bygda 119
Svein Haugan: «Dæm sjøt da vel itt følk» 121
Verdalinger kjempet i nord, sør og vest 122
Motormitraljøseeskadron/DR3 129
Forslag til dekorering 134
Over fjellet med ammunisjon til Hegra 139
Gunnar Oskar Ahlgren 141
Torolf Getz Wold 142
Ludvik Ottar Harsvik 143
Odd Lervold 144
Jostein Blomberg 145
Per Getz 147
OKKUPASJON — MOTSTAND 149
Livet går videre 149
Kommunestyret avsettes 154
Forholdene skjerpes 158
Skjendselsmordet i Gjevingåsen 168
Nervøsitet i NS 172
Svein Haugan: Om NS-medlemmer 176

----
8 Krig
----
Tysk Byggevirksomhet 181
Fraternisering 187
Tyskfiendtlig virksomhet 189
En spennende Snåsatur 194
NS-landsstevner på Stiklestad 197
Strafgefangenenlåger Falstad 206
Shetlandsgjengen gjennom Verdal 210
Unntakstilstand 215
Karen Valbekmo 219
Rasjonering 220
Egil By: «Glimt fra arbeidet i Verdal forsyningsnemnd» 229
Produksjon av generatorknott 235
Jøssinger og borgervakt 237
Svein Haugan: «Nazistenes planer om å erverve Værdalsbruket» . . 241
Omstendigheter omkring vedhogst 248
GESTAPO 250
Russiske krigsfanger 251
Kulturlivet blomstret 260
Heimefronten i Verdal 265
Lærerfronten 282
Propaganda — Psykologisk krigføring 295
Lokal etterretningstjeneste 312
Sandvika — Tyskernes utpost mot Sverige 328
Oskar Øwres virksomhet og arrestasjon 333
Studenter i konsentrasjonsleir 351
Pliktig arbeidstjeneste — AT 354
Kurerer og kurertrafikk 364
Den hvite mann 377
Fritjov Kristiansen: «Vår krig» 378
Verdalinger ute 400
Øystein Hovden: «Kyrkjas kamp» 417
Rassia mot norske offiserer og politi 441
Flyktninger 450
Milorg-ruta , 464
Stiklestad-ruta 478
Levanger-ruta 485
Flyktningrute fra Røra 487
Mor og datter fire døgn i Verdalsfjella 488
Tre jugoslaver 493
Med Lingekarer over høgfjellet 494
Rolf Nevermo — Fangenskap og flukt 504
Flukta til Bing Johansen 511
Tragedie i høyløa på Ottmoenget 513

----
9 Krig
----
Manufakturhandler på flukt 514
Kjempen som sang 516
Et nåløye i flyktningtrafikken 525
Oddvar Nestvold — flyktning nr. 1 fra Falstad 527
Petter O. Balhald 532
Rinnanagent på flukt 535
Faneflukt fra tyske avdelinger 542
GESTAPO slår til 550
Finnmarkstragedien 562
Fred 563
Jakta på Rinnanbanden 566
Verdalinger som ble arrestert 577
Motstandsgruppen 1940-45 581
Georg Sjåstad: «Snu deg» 595

----
10 Krig
----
Vår konge i utlendighet ble det nasjonale symbol for fred ogfrihet.
(«Haakon VII», Gyldendal 1980)


----
11 Krig
----
FORORD
1940-45
Motstandsgruppen som er utgiver av boka, vil takke alle som på en
eller annen måte har hjulpet til, enten med opplysninger og bilder, som
har stilt seg velvillig til intervjuer eller som seiv har skrevet ned og stilt til
disposisjon hendinger av historisk betydning.
Motstandsgruppa takker spesielt forfatteren av boka, Morten Veimo,
som etter henstilling tok på seg oppgaven.
Motstandsgruppa har ikke «sensurert» noe av Veimos arbeider, men
gruppas styre og redaksjonskomité har stått til rådighet for forfatteren
når han har bedt om det.
Det har ikke blitt plass til alt innsamlet stoff i boka. Forfatteren har
heller ikke villet ta med alt, blant annet fordi vår «krigshistorie» fra
1940-1945 ennå er vår «nære» historie.
Motstandsgruppa vil takke alle som har bidratt økonomisk og gjort
utgi velsen av denne boka mulig.
Det materiell som er samlet inn, men som ikke er nyttet i boka, blir
arkivert.
Verdal i oktober 1987
for
MOTSTANDSGR UPPENI94O-45
Styret


----
12 Krig
----
ORIENTERING FRA BYGDEBOKNEMNDA
Med dette kan et nytt bind av Verdalsboka legges frem. Men dette
bindet representerer nye nytt. Utgiveren er ikke Bygdeboknemnda.
Utgiveren er Motstandsgruppa. Bygdeboknemnda har bare «lånt» ut
sitt navn. Bindet er således Motstandsgruppas verk fullt og helt. Men
ved samarbeid har det vært mulig å gjøre dette bindet til en del av
Verdalsboka.
Historien som beskrives her, er en del av Verdals historie. Den har
derfor sin naturlige plass i Verdalsboka. Fremstillingen dekker en meget
viktig del av Verdals moderne historie. «Krigen» representerer for en
stor del av den voksne generasjon en periode man minnes med uhygge
og sorg. Men for en stor del av dagens verdalinger er «krigen» bare noe
man har hørt om. For alle, enten man har opplevd krigen, eller man
bare har hørt om den, vil derfor denne historien være en verdifull
tilvekst til litteraturen om lokalmiljøet.
Bygdeboknemnda er følgelig meget glad over at dette samarbeidet har
resultert i et nytt bind av Verdalsboka.
Av praktiske grunner nummereres ikke dette bindet i likhet med
tidligere bind. Det får sin egen selvstendige tittel. Dette bindet er det
første i hva vi håper skal bli en serie av selvstendige bøker innenfor
rammen av Verdalsboka.
Verdal, i august 1987
For Bygdeboknemnda
Øystein Walberg

----
13 Krig
----
INNLEDNING
For noen år siden fikk jeg av den lokale veteranforeningen, «Mot
standsgruppen 1940-1945», henstilling om å hjelpe til med innsamling
av opplysninger og stoff om forholda i Verdal under de fem okkupa
sjonsåra. Også Svein Haugan ble trukket inn i dette arbeidet, men måtte
dessverre etter ei tid trekke seg grun net sjukdom. Han rakk imidlertid å
gå gjennom deler av fylkesarkivet, det som angikk Verdal for denne
tida. Dessverre er nok mye der kommet på avveie, eller brent i all hast
da det ble klart at kapitulasjonen var et faktum 8. mai 1945.
Senere kom Ingvald Suul med i arbeidet. Han var lensmannsbetjent i
Verdal under krigen fram til høsten 1943, da Gestapo arresterte ham for
illegal motstandsvirksomhet. Foruten at han har stilt til rådighet et
betydelig billedmateriale, har han bidratt med viktige opplysninger og
notaterfra lensmannskontoret fra det aktuelle tidsrommet.
Arbeidet har vært tidkrevende og da det har mattet foregå i tillegg til
daglig fast arbeide m.a. har det vært umulig å holde kontinuitet som
ønsket og nødvendig. Innsamlingsarbeidet og skrivinga har derfor tatt
mye lengre tid enn det en trodde ved starten. Ennå kunne mye ha vært
gjort. Nye kilder har dukket opp helt til det siste. På noen områder har
en ikke hatt mulighet til å ofre tilstrekkelig tid og kostnad, reiser m.v.,
slik som det skulle ha vært gjort. Det vil derfor også i framtida være
rom for, og nødvendig, med videre forskning omkring lokale forhold i
disse åra. Det var ei helt spesiell tid, en spesiell tidsepoke også for lokal
samfunnet.
Sentrale personer innen motstandsrørsla i Verdal har vært tilbake
holdne med åf or telle, bl.a. av frykt for åf å noe slags helteglorie over
seg. Under behandling av konkrete hendinger, har det ikke vært til å
unngå at noen er blitt trukket fram. Såframt de har fått noe heltepreg,
er det i alle f all mot deres vilje. De som var knyt tet til den lokale etter
retningstjenesten, hadde avlagt et nærmest livsvarig taushetsløfte. Dette
er det nå lettet endelpå, slik at en på dette området også har kunnet gi et
bilde av hvordan detforegikk, seiv om bildet fortsott er noe diffust.
I første omgang var intensjonene å samle inn stoff og arkivere det for
senere bruk. Det kom imidlertid krav om at det som var samla måtte
bearbeides og publiseres. Det viktigste i første omgang var å ta vare på

----
14 Krig
----
historia omkring den organiserte motstandsrørsla. Ganske snart ble det
imidlertid klart at andre forhold også måtte få plass, bl.a. hendingene
aprildagene 1940, rasjonering m. v.
Framveksten av motstandsrørsla i bygda, organisasjon og tilknytting
til sentralledelsen for heimefronten i Norge, er for Verdals vedkom
mende uklar. Bortsett fra lærer fronten, kan en ikke se at direktiver fra
sentralt hold har funnet vegen til Verdal. Også når det gjelder milorg
grupperinger, har en ikke funnet annet enn spredte tilløp. Det virker
som om distriktsledelsen ikke har våget å opprette væpnede grupper i
Verdal. Kanskje fordi en her hadde en heimefront uten politisk
sortering. Personlige egenskaper og om en var «Nordmann» og kunne
holde kjeft, var det som telletfor den lokale ledelsen.
Derimot var det flere forgreninger av organisert motstand på andre
områder som var dirigert fra mer sentralt hold. Det foregikk en livlig
kurervirksomhet og våpentransport over Verdal. Etterretningstjenesten
var dyktig organisert og det var stor trafikk av flyktninger gjennom
bygda, med flere faste ruter og en stab med dyktige loser som gjorde en
glimrende innsats. Propaganda og holdningsskapende arbeid ble også
drevet effektivt.
Selvsagt har en også her støtt på bagateller som er egnet til å kaste
skygger over motstandsarbeidet. Dette har imidlertid ingen innvirkning
på helhetsbildet og skyldes for en stor del misforståelser i forbindelse
med sikringstiltak. Ett er i alle fall sikkert, det var ikke de aktive heime
front folka som profitterte på krigen. I så måte var de vel blandt de
dårligst stilte. De fleste valgte å stå i det arbeidet de hadde før krigen, og
på den sivile sektoren var lønningene låst fast under hele krigstida, mens
lønningene på de tyske anleggene tildels nådde de store høyder. Sam
tidig var det heimefrontfolk som måtte skofte arbeidet for å utføre opp
drag de ikke hadde en eneste øre for. Hos enkelte ble det direkte nød
p.g.a. innsatsen, mens de som hadde hatt store fortjenester, som følge
av krigssituasjonen, la seg opp penger, og på tross av spådommer
kunne nyte godt av dette da det hele var over.
En må også være oppmerksom på at det er seierherrenes framstilling
en har hatt som grunnlagsmateriale. Så langt det har vært mulig, har en
søkt å unngå og ripe opp i sår fra ei vond tid, ei tid med bitre motset
ninger i bygdemiljøet, mellom naboer og innen familie. Et samfunn som
var kløvd etter helt spesielle og ukjente skillelinjer.
Det var heller ikke ei tid med klare standpunkter, for eller mot. De
første åra var det mange som stilte seg passive og likegyldige og ikke tok
noe klart standpunkt. Mange nok var det også av dem som en ikke visste
hvor en hadde, eller la for dagen sympatier med fienden uten å ta de
fulle konsekvensene — såkal te stripete.

----
15 Krig
----
Beretninga vil også ha hulter fordi flere av de som aktivt var med er
gått bort.
Mye av det som foregikk i Verdal under krigen er tidligere publisert i
avisartikler og historiebøker. Det foreliggende vil derfor kanskje ikke
være så attraktiv lesning som en ellers kunne ha ønsket.
Enkelte vil nok synest at framstillinga er for detaljert. Men når vår
lokale krigshistorie en gang i framtida vil bli satt under sterkere lupe, vil
detalj ene ha betydningfor helhetsbildet.
Etter at det hele var over i 1945, og etter at det uunngåelige retts
oppgjøret var unnagjort, var den alminnelige oppfatning at vi var
ferdige med nazisme og rasehat for godt, at de vonde fem åra burde
glemmes fortest mulig slik at sår og motsetninger ble leget til bestefor
den oppvoksende slekt.
Det skulle imidlertid vise seg at nazismen ikke var død. Den viser atter
klør bl.a. i form av rasehat, terror og systematisk historieforfalskning.
Av hensyn til de mange som aktivt kjempet mot nazismen og okkupa
sjonen, de tusener nordmenn som ga sitt liv i kampen, og alle de som ble
påført übotelig skade på kropp og sjel, bør ikke det som skjedde i de
fem krigsåra bli glemt.
Såframt det foreliggende produktet på noen måte kan bidra til at de
nye slekter kan få kjennskap til hv or dan folket i Verdal levde, arbeidet,
kjempet og led i denne vonde tida, vil noe av hensikten være nådd.
Morten Vei mo

----
16
----


----
17 Krig
----
KRIG — ÅRETI94O
KRIG I VERDAL
«Det blir krig». Disse tre orda representerer noe av det dystreste en
kan tenke seg.
Sommeren 1936 gjorde daværende student fra Verdal, Oddmund
Suul, en fottur som vakte oppsikt, fra Verdal til Roma og retur. En
høstkveld, etter at han var kommet heim, kom han med denne spå
dommen. Den hadde bakgrunn i den store militære aktiviteten han
hadde lagt merke til både i Tyskland og Italia, og som han mente måtte
være uttrykk for alt annet enn fredelige hensikter. Han fikk rett.
Men krig i Verdal var så sent som vinteren 1940 en fantastisk og
uvirkelig tanke for de fleste verdalinger. Det gikk heller ikke mange år
etter at det hele var over, før en slik tanke igjen ble fjern og uvirkelig.
Det var vel ingen her i bygda som helt ut kunne forutse det som skulle
komme, og folket var ikke mentalt rustet for sjokket da det kom. Noen
fryktet det verste, men det var helst fra øst man så trusselen. Historia
viser at knapt noen bygd i Trøndelag har vært mere utsatt for ufred enn
Verdal. Alltid var det fra øst at krigen hadde kommet. Denne gangen
ble det annerledes.
Vinterkrigen i Finland, 30. november 1939 til 13. mars 1940, skremte
mange. Dette samt utraderinga av de baltiske stater et par måneder
tidligere, viste hvor lite hensyn stormakter tar til små nasjoner når de er
i deres interesseområde, og det var verdalinger som ga uttrykk for at
Norge kunne bli krigsskueplass når som helst, også etter at
Finlandskrigen var over.
Krise og sikringstiltak
Etter utbruddet av andre verdenskrig høsten 1939 og vinterkrigen i
Finland, ble det gitt påbud og iverksatt en rekke sikkerhetsmessige
tiltak. Ved lensmannskontoret i Verdal ble det mange og nye oppgåver å
ta seg av. Det ble innført skjerpelse av fremmedkontrollen, meldeplikt
for utlendinger, og lensmannen ble pålagt å sende inn oppgave over alle
utlendinger som oppholdt seg i Verdal. Overvåkningstjenesten, bl.a. av
jernbanen, ble betydelig skjerpet. Det ble innført strengere kontroll med
kjøpetillatelse for våpen og ammunisjon.
Så godt som mulig ble overvåkningstjenesten holdt hemmelig, og
politikammeret i Inntrøndelag la i november 1939 ned forbud mot å
informere pressen i slike saker. Det hadde allerede vist seg at pressens

----
18 Krig
----
Over havet på veg til Norge og Verdal,
offentliggjøring skapte vansker og hindringer i etterforskningene.
Fremmede personers tiltakende interesse for faste etablissementer, viste
at dette var nødvendige tiltak.
Den 8. november 1939 ble en tysk statsborger, Hermann Schuster,
avvist ved tollen i Vera. I midten av februar 1940 ble to fremmede
arrestert og transportert til Trondheim, fordi de la for dagen en mis
tenkelig nysgjerrighet. En tysk montør som hadde oppdrag ved en av
NKL's fabrikker i Verdal, oppførte seg slik at han fikk reisepass. Den 2.
mars var en tysker i bokhandelen hos H. E. Eide og ville kjøpe kart
over Verdal. Dette ble nektet og Eide rapporterte hendinga til
lensmannen. Tyskeren kjøpte imidlertid en rekke prospektkort, bl.a. av
kornsiloen, vegbrua, Moe-parken, Stiklestad kirke, jernbanestasjonen
og parti av Verdalsøra. Med andre ord, motiver lett kjennelig fra lufta.
Dette og mye annet viste at Verdal var interessant objekt for utlend
inger.
P/aner om luftvern
Av mer konkrete ting kan nevnes aktivt luftvern av Verdalsøra. En
sak lensmann Jon Suul tok opp og viet stor oppmerksomhet.
Allerede i januar 1940, gir han i brev til sin venn Bernt Karlgaard
(kontorsjef i Statens kornforretning i Oslo), uttrykk for frykt for at vårt


----
19 Krig
----
land når som helst kunne bli krigsskueplass, og at det var på tide å
forberede seg på det verste. Det går fram at det spesielt var aktivt luft
vern av Verdalsøra han hadde i tankene. Dette ut fra stedets kommu
nikasjonsmessige, strategiske beliggenhet — bruene over elva — samt
forsyningsmessig viktige bedrifter som kornsiloen, mølla og NKL's to
fabrikker, og de store lagre disse bedrifter hadde.
Eventuell bombing av disse anleggene ville fjerne forsyninger for en
stor landsdel samt dele landet i to med hensyn til landtrafikk. I
samarbeid med militære faginstanser, fikk han utarbeidet planer for det
minimum av luftsikring som ble ansett nødvendig, nemlig ett maskin
kanonbatteri på to kanoner og tre eller fire mitraljøsetropper, hver med
tre mitraljøser. Tilsammen ble dette kalkulert til 250.000 kroner.
Den 17. februar sendte lensmannen søknad til sjefen for det sivile
luftvern i justisdepartementet om aktivt luftvern av Verdalsøra, med
konkrete forslag for plassering og omfang.
Den offentlige kvern malte imidlertid langsomt også den gangen.
Dessuten hadde beskyttelse av privat eiendom og sivile i krigstilfelle lav
prioritet hos myndighetene. Også i de truende tider var dette et penge
spørsmål. Seiv om de nevnte bedrifter, pluss Verdal Sparebank, skriftlig
erklærte at de var villige til å bære halve kostnadene, lykkes det ikke å
få til noen ordning med luftvern før krigsutbruddet kom.
Finske soldat er i V åter holmen
Finlands kamp mot overmakta vakte beundring og sympati. Innsam
lingsaksjoner og tilstelninger til støtte for finnene, hadde brei oppslut
ning også i Verdal, som i landet forøvrig. Men det ble nok mest med
sympatien. En viss føling med det som skjedde i Finland, fikk bygda da
en del finske soldater, som kom over grensa i Finnmark, ble internert i
Vaterholmen.
Sympatien med Finland var det nok også som gjorde at vaktholdet
over disse interneringsfangene var heller sløvt. De kom i adskillig kontakt
med bygdefolket. Historier de hadde å fortelle fra krigen i heimlandet
forsterket følelsene med det finske folket. Med bygdefolkets hjelp stakk
de fleste av før den egentlige interneringstida var over, slik at fange
leiren nesten oppløste seg seiv av mangel på klientell.
Også på Ingstadkleiva i Hegra var det opprettet interneringsleir for
finske soldater. Ansvaret for vaktholdet var tillagt DR3 og sjef for
begge leirene var major Hartmann. I mars var det så få igjen i begge
leirene, at de som var igjen på Ingstadkleiva ble overført til Vater
holmen.
Den 6. april 1940 var det bare to finner igjen i Vaterholmen. Disse ble
gitt midlertidig oppholdstillatelse og overført til politiets ansvar, og
interneringsleiren opphørte.
Verdalsboka — 2

----
20 Krig
----
Evakueringsplaner
Om hendingene i øst medførte utrygghet, var det nok få tanker om
krig i Verdal. Det var nordpå, helst i Finnmark man fryktet konfronta
sjoner med russerne. Derfor ble det utarbeidet planer for evakuering av
folket i finnmarksbyene, og Verdal fikk pålegg om å gjøre klart for å ta
i mot hele 2500 finnmarkinger. Ei oppnevnt evakueringsnemnd gjorde
skikkelig arbeid og hadde planene klare for innkvartering av 2117
evakuerte. Bl.a. gjorde lærerne i bygda et betydelig arbeid i forbindelse
med dette, ved registrering av værelser på gårdene og utarbeiding av
romprogram for hver enkelt gard. Det var bare de som bodde utover
bygda som fikk pålegg om å bu seg på å ta mot evakuerte nordfrå.
Det ble ikke bruk for dette i 1940. Senere kom imidlertid planene godt
med, og det ble finnmarkinger som fikk nytte dem i 1944, da tyskerne
tvangsevakuerte, brente og raserte hele landsdelen.
Virkeligheten ble noe annet
Den første aning om noe forestående fikk en den 4. april 1940. Et
stort fly, i stor høyde, kom inn over Trondheimsfjorden, passerte over
Verdal og la deretter kursen tilbake.
Dette flyet var forskjellig fra de norske militærflyene, som en ellers en
sjelden gang kunne se. Det blinket som i sølv i det, marsjfarten var stor
og det var lett å se at dette var et firemotors fly. Fra lensmannskontoret
ble straks melding sendt Værnes flyplass.
Dagen etter kunne avisene fortelle at norsk luftterritorium var
krenket av et aluminiumsfarget fly av ukjent nasjonalitet. Etter få dager
ble det klart for alle at det var et tysk flybesøk vi hadde hatt.
Det tyske overfallet på Norge, tirsdag 9. april 1940, kom uventet på
de fleste, og det tok tid før virkeligheten fullt ut gikk opp for folk. Det
var imidlertid også folk i Verdal som på forhand så det alvorlige i situa
sjonen, og som etter å ha hørt kveldsnyhetene i radio den 8. april, og på
tross av myndighetenes forsikringer, spådde at vi dagen etter ville ha
tyskerne i landet. De fikk dessverre rett. Noen oppfatning om hva en
moderne storkrig var, var det vel ingen som hadde.
Den militære beredskapen og besluttsomheten var på langt nær hva
den burde være. Den norske innsatsen i Nord-Trøndelag må, sett under
ett, karakteriseres som bedrøvelig. Foruten kampene om Hegra festning
og britenes engasjement ved Vist, var kampen om Verdalsøra, 21. april,
eneste motstand av betydning.
Grytidlig, den 9. april, besatte en forholdsvis beskjeden tysk styrke
Trondheim. I løpet av natta hadde tyske krigsskip passert Agdenes etter
übetydelig motstand fra festningens side. For mange i Trøndelag var
dette det første sjokket. I folks bevissthet var befestningene på Agdenes/

----
21 Krig
----
Innherreds Folkeblad, tirsdag 9. april 1940:
Kiip il pg pank pi!
Tyske sklb forserer en rekke norske havner,
derlblandt Trondheim, Oslo, Kristiansand, Ber-
gen og Narvik. — Igdenes befestninger be
salt av lyske tropper.
Der loreWgger klag sørgelige
op opsiktsvektende meldinger.
Sam fø|ge av det uoivervelede og
mfeningsløsie skritt som britiske
sjøstridskrefter foretok natt til 1
går har tyste krigsskib Inatt
trengt inn i de norske fjorder og
hesatt alle viktige byer. Hverken
Oslof Jordens, Bergens eller Ag
denes befestninger har klart å
hindre aksjonens gjememiøilelse.
Agdenes befestninger er helt t>e
satt og tyste tropper er berrer i
Trondheim, og såvidt vi forstår
når dette skrives, også i de an
dre norske byer. De norste mili
tære myndigheiter må ha savet
da intet synes å være gjort for å
stansa angrepene, tiltross for at
det var all grunn til på forhand
å ta alle mulige skritt for å hin
dre et slikt angrep.
Den norske regjering og visst
nok også stortinget skal ha flyttet
til Hamar. De første evakuerings
påbud er utsendt i Oslo og dette
tyder på at byen emu ikte er i
tyskernes makt.
Det var lyktes etpar akib å
kommie forbi fftstrringenß, og de
skal ha bombardert Horten. Det
enc av de tyske skib skal ha gått
pd grunn.
Såvel telefonforbindelsen herfrå
til Trondheim og fra Trondheim
til Oslo, som kringkpstingforbin
defeen med Oslo er nu brutt.
TRONDHEIM HELT I
TYSKERNES MAKT
Der loreligger ermu ikte, iaet
bladet går i pressen, nærmare
ertkelthetør olm hvor langt beset
telsen av byene utenom Trond
heim er kommet, men i Trond
heim har ordfører Skjånes i
kringkesttngen sendt en medde
letse til befolkningen som går ut
på at byen helt og holdent er i
tyskernes makt. Ordføreren op
fordrer befolkningen om i ta si
tuasjonen med ro.
OGSÅ DANMARK BE-
SETTES
Tyskerne har også foretatt en
lignende aksjon overfor Danmark
Danskb havner skal være besatt
av tyske krigaskib og tyske trop
per har gått over den sønder
jydske grense.
Som følge av mange foruroligende meldinger, fryktet redaktøren av
lokalavisa, Wilhelm Eriksen, at noe forferdelig kom til å skje, og hans
avis var eneste morgenavis i Trøndelag som bragte de sørge/ige ny
hetene, samme dag, 9. april 1940.

----
22 Krig
----
Verdalsøra 9. april. Mye folk i gatene. Frykt, spenning, uvisshet, ny het
er og ryk ter. Hva kommer til å skje?
Brettinen ansett som umulig å forsere av fiendtlige krigsskip. Etter kort
tid var flyplassen på Værnes i tyskernes hender, uskadd og med samtlige
etablissementer intakt. Skuffelsen blant folk var stor over den svake mot
standen som ble budt inntrengerne.
I Verdal ble det noen dager i uvisshet, spenning og engstelse over det
som alle forsto måtte komme.


----
23 Krig
----
DAGENE 9. - 21. APRIL 1940
Da Innherreds Folkeblad om morgenen den 9. april kom ut med de
første meldinger om den tyske invasjonen, var det som alt arbeid på Øra
stoppet opp. Folk leste de korte, tragiske meldingene og ble stående på
gatehjørnene og kommentere det som var hendt, og rundt om i heimene
samlet en seg om radioen og ventet på de neste meldingene. Folk var
med ett blitt så rådville og usikre.
Den første umiddelbare føling med begivenhetene omkring 9. april
fikk en i middagstida, da mobiliseringsplakatene kom opp. 1 halv-seks
tida kom det første flybesøket over Verdal. To sølvgrå to-motors sjøfly,
med dyprøde kors under vingene, seilte oppunder vårhimmelen. Det ene
merket T A D V og det andre T A D Q. Det var vanskelig for folk å føre
stille seg at det kunne være noen fare med disse fremmede storfuglene.
Både voksne og ikke minst ungene stilte seg opp på gatehjørnene og
iakttok flyene. Slik fortsatte det også etter at situasjonen var blitt mer
alvorlig. I stedet for å følge luftvernets instrukser om å søke ly når
flyene kom, samla folk seg i klynger og fulgte flyene med øynene så
lenge de kunne sees.
Mobiliseringsplakatene som ble slått opp ble studert nøye. Her ved
Arbeider foreningen som var Øras kino/okale.


----
24 Krig
----
N»«w*~». • *»^w^
Oslo e
Oslo evakueres
•—« -«—■» W■« „ '"W*** *"j 1y,.).
om Kristiansand!
Folk drept og såret
ved luftangrep.
Arbeider-Avisa 9. april 1940, som var middagsavis, hadde foruten
meldinga om det tyske overfallet, også et opprop fra okkupantene.

 


----
25 Krig
----
.^_^_^^^^_^^—^—
M.-skirna 77,
Mobiliseringsindkaldelse
Ordre er utgaat om almindelig mobilisering
av hæren. _
regnes som 1. mobiliseringsdag.
Alt fastlønnet personel og alle vernepligtige
skal møte til tjeneste paa tid og sted som angit i
underretningen for iaar om fremmøte ved mobili
sering.
Mandskaper som ikKe har mottat nogen saa
dan underretning og er i tvil om sine vernepligts
forhold, maa henvende sig til nærmeste krigs
kommissær, militæravdeling, politimester eller
lensmand.
Alle kvarterhester og utstationerte hester skal
avleveres paa tid og sted som angit i krigs
avleveringsordren for iaar.
Ruter for ekstratog og ekstradampskiber er opslaat paa
iernbanestationßne og dampskibsanløpsstedene.
Distriktskommandochefen.

Opslaat Jen £g Jj,^,y
ifølge ordre regiment

 


----
26 Krig
----
VARSEL
Til
Verdalsøras bebuere!
«Morklegging» av Ora ansees påkrevet for trygging mot luftfare.
Bebuerne pålegges derfor inntil videre ikke i bruke belysning som er
synlig utenfra i den morke tid av døgnet.
Folk som bor i Oras tettbygde strek: (Elven—Folkeskolen, Nord
gaten-Sergaten), bør søke å skaffe seg oattely utenfor nevnte strøk for
tilfelle av fare på nattetid. 1 a 2 mann bør dog overnatte! hver gard for
tilfelle ildebrann.
Luftangrep av fly vil om dagen bli søkt varslet med sirenen
på Spinneriet med gjentatte korte støt Folk må da straks fjer
ne seg fra apen gate eller plass og søke splintsikre rum i kjellere e. I.
Faren over varsles med 3 lange stet i sirenen
— Om natten vil bli holdt vakt i brannstasjonen.
Verdal, 10-4-40
Lensmannen.

----
27 Krig
----
Om kvelden kom 2. bataljon av IR 13 kjørende gjennom Øra på sine
biler. Bataljonen var allerede satt opp på Steinkjer, for å sendes nord
over som avløsning av de som lå på nøytralitetsvakt. Nå ble den kjørt
sørover til Åsen og Skatval for å møte tyskerne der. Det gikk raskt å få
avdelingene på plass. Et helt tog med lastebiler passerte gjennom
Verdal, og det var i det hele stor trafikk på vegene. Det ble ropt hurra og
skrålet da bilene passerte Øra. Krigsstemningen var på topp, spesielt
blant de som sto på gatehjørnene og betraktet det trygt fra sidelinja.
Sent på kvelden kom imidlertid troppene tilbake og det undret folk seg
storlig over. Dette, samt evakueringstogene fra Trondheim, som kom
utover kvelden, skapte en adskillig dystrere stemning. Som vanlig i den
tida, var det oppmøtt mye folk til togtidene. De mørklagte vognene,
bare enslige små bluss, angsten og spenninga som prega ansikta til de
som flykta, fikk en til å forstå at det en hadde hørt fra Finland noen
uker før, nå holdt på å bli virkelighet også heime hos oss.
Ved sida av de sørgelige nyhetene som nå strømmet på, tok rykte
flommen til. I stor grad hårreisende historier, tildels fabrikerte for å
skape forvirring.
Dagen etter kom det opp varselplakater om blending, og om kvelden
ble strømmen frakoblet slik at Øra var helt mørklagt. Det ble etablert
alarm for varsling av flyangrep, samtidig som lensmannen oppfordret
til frivillig evakuering fra Øra og nærmeste områder.
Plakatene, med Divisjonskommandoens ordre av 13. april, om at
Norge var blitt krigsskueplass og at militær straffelov med krigsrett og
dødsstraff var innført, understreket alvoret og uhyggen i situasjonen.
Evak uer ing fra Flesk h us.


----
28 Krig
----
5. Divisjonskommando har 13. april utstedt følgende
Ordre
I og med at Norge er blitt krigsskueplass er
den militære straffelov trådt i kraft. Krigsretten innført
og dødsstraffen gjennemført.
Spesielt innskjerpes:
Militære eller sivile som utspreder falske for
lydender eller gir uvedkommende militære opplysninger
blir stillet for krigsrett og dømt etter den militære straf
felov.
Som krigsdommer ved Divisjonen er beordret,
kaptein sorenskriver 11. Lindboe.
Denne ordre leses foran avdelingens front.
Wettre.
S. Henschien.

----
29 Krig
----
Ør as befolkning flyttet på bygda
Smått om senn tok folk til å forlate Øra. Særlig forsøkte en å få små
barna bragt i sikkerhet. Alle som flyttet ut ble godt mottatt på gårdene.
Det var evakuerte spredt utover nesten hele bygda.
På gårdene fortjener de ros for holdningen i denne tida. Enkelte fikk
husstanden mangedoblet og så langt det lot seg gjøre, fikk de tilflyttede
den maten de trengte. De fleste forsøkte å gjøre nytte for seg ved å ta del
i det daglige arbeidet. Likevel ble det nok en påkjenning å ha alle disse
gjestene.
Enkelte misforsto imidlertid situasjonen totalt, og tok evakueringa
som en behagelig avveksling og et ekstra ferieopphold. Om det heldigvis
ikke var så mange, var det mange nok. De evakuerte var årsak til mange
rykter som ikke hadde noe med virkeligheten å gjøre.
Evakuering fra området ved Rinnbrua i Vinne.
Kaos og falske rykter
Ved lensmannskontoret var dagene 9.-21. april ei svært hektisk tid.
De ansatte fikk, mer enn de fleste, føle det kaos som oppsto som følge
av krigssituasjonen. Fra fylkesmann, politimester og militære myndig
heter mottok de ordrer og pålegg, kontraordrer og nye pålegg. Oppsatte
mobiliseringsplaner og forutsatte disposisjoner var, som følge av den
uventede situasjonen, kastet om kull. Da mobiliseringa ble gjenopptatt,
etter å ha vært avbrutt som følge av Quislings radiotale, fikk lensmann
en først pålegg om å varsle de heimsendte mannskapene i Verdal om at


----
30 Krig
----
Norske stabsoffiserer ankommer lensmannskontoret.
Noen av de som evakuerte til Slapgård på Ha/set. De f leste fra Ørme/en,
bl.a. Wilhelm Olsen med familien.

 

----
31 Krig
----
de på nytt skulle møte på Rinnleiret straks. Knapt en time etter kom det
ordre fra annet militært hold om at de skulle møte på Sunnan. Døgnet
11. - 12. april var lensmannskontoret nærmest stabskvarter for regi
mentstaben på Rinnleiret. Divisjonskommandoen var og innom
kontoret. Det var militært personell inn og ut av dørene i ett sett.
Da det ble gitt ordre om at militæret skulle rykke nordover, var trolig
et falskt rykte årsak til at det ble hastverk. Det kom nemlig melding om
at tyske krigsskip hadde lagt til på Skånesbukta. Dette oppskaket, og
skapte det kaos som kanskje var hensikten. Ved etterforskning kunne
ryktet spores tilbake til en som hadde vært innom samvirkelagets filial i
Leirådalen og fortalt dette i fleres påhør.
I forbindelse med mobiliseringsordren hersket det adskillig uklarhet.
Mange troppet opp på lensmannskontoret for å få nærmere opplys
ninger. Dette gjaldt særlig uklarhet om hvilke årsklasser som skulle
møte, samt at vernepliktige som ikke kunne komme til sine oppsetninger
også meldte seg her for å få forholdsordre.
Lensmannen ble til og med pålagt å reise til Sverige for å sondere
stemningen der og om vegen over Skalstufjellet. Dette etter ønske fra
generalen. Noen reise til Sverige ble det ikke. Derimot skapte forholda
ved grensa adskillig arbeid for lensmannsetaten. Bl.a. var det to
personer i Sandvika angivelig for å undersøke telefonforbindelsen over
til Sverige. Ingeborg Eriksson rapporterte dette straks, men før lens
mannsfolka rakk til Sandvika, stakk de over grensa.
Dertil var det rekvisisjoner i øst og vest. Hakker, spader og mye annet
som militæret ba om. Kl. 02.30, natt til 11. april innløp ordre om å
rekvirere biler for evakuering av Rinnleiret.
I løpet av en time klarte lensmannskontoret å rekvirere hele 50 biler.
Det var nesten samtlige i bygda den gangen. I løpet av nok en time var
alle de rekvirerte bilene på Rinnleiret.
Landvernkompaniet som møtte på Haugslia, etterlot seg store
mengder materiell, noe lensmannskontoret også måtte ta seg av. Der lå
bl.a. 256 Krag-Jørgensengeværer med bajonetter, bekledningsutstyr,
soveposer, kokekar og mye annet. Samtidig ble de som meldte seg
frivillig de første dagene, avvist grunnet manglende utrustning.
I disse aprildagene var Verdal helt isolert fra omverdenen og mange
ekstraordinære tiltak måtte igangsettes, bl.a. med omsyn til finanser og
matforsyninger. Det oppsto en akutt pengemangel, og det ble satt i gang
et lokalt papirpengesystem, slik at folk kunne kjøpe mat og det de
trengte til daglig. Som følge av den ekstraordinære og uklare finans
situasjonen, bestemte fylkesmannen, at det skulle innføres midlertidig
betalingsutsettelse for forfallen gjeld.
Løytnant Gisle Mortensen ble fra den 15. april beordret som stasjons
kommandant for Verdal og var fra det øyeblikk øverste myndighet i

----
32 Krig
----
IlliOlertiSig
betalingsutsettelse
Stjør- og Verdal sorenskriver
embede, 18. april 1940.
F. Midelfart.


----
33 Krig
----
bygda. Menn i vernepliktig alder fikk forbud mot å forlate distriktet
uten spesiell tillatelse fra politi eller den militære kommandant.
Samtidig ble kontroll- og sikringstiltakene rundt Øra adskillig skjerpet.
Med unntak av over telefon, var nå folket på sør-sida av elva helt
avskåret fra Øra og resten av bygda. De lå med andre ord i ingenmanns
land.
Angiveri og arrestasjoner
I dagene 14. til 18. april ble 10 personer i Verdal tatt i forvaring og
innsatt i Steinkjer hjelpefengsel. Deriblant et ektepar som forlangte å få
med seg sine to barn. I alt ble 12 personer holdt i forvaring noen dager.
De fleste av disse ble mistenkt for å ha sterke sympatier med fienden og
for at de kunne representere en fare i situasjonen som var oppstått. Det
er kanskje tvilsomt at noen av dem var noe risikomoment militært sett.
For de fleste skulle det imidlertid vise seg at det med tyske sympatier
holdt stikk. I tillegg til disse, ble fire personer anholdt etter direkte ordre
fra militære myndigheter. Disse ble holdt i forvaring på Snåsa helt til
kapitulasjonen i 1940.
Noe av årsakene til arrestasjonene var direkte dum oppførsel, ufor
skammethet overfor norske soldater på vakt, uoverveide uttalelser og
lign. Det var tross alt noen som ikke forsto konsekvensene av krigstil
standen og at militær straffelov var innført.
Noen så nær sagt noe mistenkelig i nesten alle og det var flere som
oppsøkte lensmannskontoret for å rapportere. En angivelig kunstmaler,
som hadde tilhold på Øra og som malte billige bilder på papp for salg,
var blant dem som ble tatt i forvaring. Han levde mystisk og tilbake
holdent, ble det sagt. Inne fra gården, der han bodde, var det noen som
mente de hadde hørt mannsstemmer som sa: «Prikk, prikk - strek,
strek», og så sørget ryktemakere for resten. Ei fjær ble til fem høns, —
angiveri og anholdelse.
Verdalspolitiet sto også for arrestasjonen av en mann i Levanger.
Dette var i alle fall velbegrunnet. Ved stortingsvalget sto mannen som
første kandidat på Nasjonal samlings nord-trønderliste. Det var også
andre forhold som gjorde arrestasjonen berettiget.
Etter at tyskerne og nasistene overtok, fikk lensmannen adskillig
übehageligheter som følge av arrestasjonene. Med et par unntak for
langte samtlige oppreisning og erstatning for tort og svie. Lensmannen
kunne imidlertid ikke lastes. Han handlet ut fra streng ordre fra
militære myndigheter.
Allerede den 8. april mottok lensmannskontoret en lengere rapport
fra et bestemt hold, med angivelse av flere personer som burde sikres i
krigstilfelle. Stort sett var årsakene som ble angitt oppspinn, bl.a. om

----
34 Krig
----
manuell radiosender og bølgelengde som ble nyttet. Det ble ikke lagt
vekt på denne rapporten ved de arrestasjoner som senere ble foretatt.
Derimot ble mannen bak rapporten tatt i forvaring.
Uhyggen vokser
Et par dager før den 21. april var Øra så å si tømt for folk som ikke
hadde noen spesiell funksjon å utføre. Forretningene var stengt og de
fleste bedriftene sto. Samvirkelagets bakeri arbeidet imidlertid på
spreng med å bake stomp til militæret. Mølla var også i drift. For Mølla
ble det etablert spesielt vakthold for varsling når flyalarmen gikk. De
som arbeidet der kunne ikke høre sirenene på grunn av larmen fra
maskinene. Fire mann fikk jobben med dette vaktholdet. En av dem
måtte til stadighet være i nærheten av Mølla og stikke inn for å varsle
arbeiderne når flyalarmen gikk. De var innlosjert i huset til Matheus
Einarsen.
Etter at Verdal var lagt under militær kommando økte spenningen og
uhyggen fra time til time. Melding fra lensmannen om at alle kvinner og
barn skulle forlate Øra, de hyppige flybesøkene og mitraljøsenes nytte
løse hamring mot flyene, gjorde at den siste evakueringsfasen nærmest
fikk karakter av flukt.
Norsk soldat pa taket av lensmannskontoret, speider etter tyske fly.


----
35 Krig
----
Militært hovedkvarter i gården til tannlege Sørhuus
De som ble igjen på Verdalsøra var politivakta, brannvesenet,
betjeninga på telefonsentralen og på jernbanestasjonen.
Den militære kommandanten på Øra hadde først hovedkvarter på
jernbanestasjonen, senere i Sørhuus-gården. Kommandanten, løytnant
Gisle Mortensen, var en grei kar og slik en sjef bør være i en slik situa
sjon. Tusen ting hadde han å gjøre dagene før tyskerne kom. Det gjaldt
både evakuerings- og forsyningspørsmål, ordrer og meldinger. Dertil
måtte han besvare hundrevis av spørsmål og henvendelser og løse opp
floker som andre hadde gitt opp å greie ut med. Løytnantens karakteri
stikk av lokalbefolkningen fra denne tida er rosende.
Om samtlige — som hadde et eller annet å gjøre i samband med situa
sjonen — kan sies at de passet sin gjerning uten tanke på annet, og seiv
den minneverdige søndagen, 21. april, var det få som «mistet hodet».
Mobilisering —
Verdal under militær kommando
At det gikk hele 11 dager fra selve invasjonen før tyskerne rykket
videre nordover fra Stjørdal, gjorde at mobiliseringa i Nord-Trøndelag
foregikk under ganske gunstige forhold, uten nevneverdige forstyrrelser
fra fienden, i motsetning til mange andre steder i landet.
Verdalsboka — 3


----
36 Krig
----
På Haugslia møtte ett landvernskompani. Ferdig oppsatt ble kompa
niet, på ca. 100 mann, forflyttet til Spillum i Namdalen.
På Rinnleiret var det allerede 8. og 9. april møtt avdelinger som var
innkalt til øvelse og nøytralitetsvakt. Da den første mobiliseringsordren
ble sendt ut, befant seg på Rinnleiret en bombekastertropp, oppsatt med
hestekjøretøyer, videre halve styrken av en stabseskadron, en motor
mitraljøsetropp og to hjulryttereskadroner, hver på 3 tropper.
Den 9. april, klokken kvart på fire om morgenen, kom følgende
telefonbeskjed fra 5. Divisjon:
«Fremmede krigsskip forsert Agdenes festning kl. 03.30.»
Divisjonssjefen, generalmajor Laurantzon, som da var på Rinnleiret,
ga straks muntlig ordre om å mobilisere hele regimentet. Regimentet
fikk ordre om å rykke til strøket omkring Mære med alle oppsatte
avdelinger og mest mulig materiell. Senere på dagen kom så Quislings
radiotale og forræderi, med ordre om at all mobilisering og motstand
overfor tyskerne skulle innstilles. Om kvelden, klokka kvart over elleve
kom telefonisk ordre fra divisjonssjefen, som da var i Steinkjer, om
ikke under noen omstendighet å ta opp kamp. De utsendte mobiliser
ingsordrene skulle tilbakekalles. Regimentet fikk ordre om å bli på
Rinnleiret.
Ritt/nester Kolbjørn Spilhaug, som var sjef for 5. hjulrytterkompani, i
samtale med lensmann Jon Suul foran lensmannskontoret.


----
37 Krig
----
Flere av offiserene på Rinnleiret hørte Quislings radiotale. Rittmester
Johan Weisæth karakteriserte dette som det bitreste øyeblikket under
hele krigsoperasjonene i Nord-Trøndelag i 1940. Ikke minst av den
grunn at det blant offiserene fantes et par skrevne NS-medlemmer som
viftet med partikortet og forkynte at det var oppstått en ny situasjon.
Ordren om demobilisering gikk ikke ut til avdelingene før neste
morgen. Mannskaper som hadde møtt i samsvar med mobiliserings
ordren ble sendt heim, men de fikk beskjed om å være forberedt på å
møte på kort varsel. Avdelingene som var møtt til øvelse, fikk ordre om
fredsforlegning og gjenopptaking av programmet for nøytralitetsvern.
Mannskaper fra 5. hjulrytterkompani passerer gjennom Verdalsøra på
veg nordover.
Motormitraljøsetroppen, som var satt opp med løytnant Gisle
Mortensen som sjef, hadde allerede den 9. april rykket nordover til
Mære, i samsvar med ordren, men halvparten av troppen kom ikke
tilbake til Rinnleiret før om morgenen den 10. april.
Troppen var den mest moderne avdelingen dragonregimentet rådde
over i 1940. Hestene var skiftet ut til fordel for lette lastebiler, helt nye
Opel Blitz, av tysk fabrikat. Fra militært hold var det et gammelt krav
om slik utskifting, helt fra 1920-årene. I 1935 fikk våre tre dragonregi
menter pålegg om å sette opp en motormitraljøseeskadron hver.
(Eskadron i kavaleriet tilsvarer kompani i infanteriet). Pålegget ble
imidlertid ikke fulgt opp med bevilgninger til anskaffelse av materiell,
og ennå i 1940, da en slik oppsetning i virkeligheten var foreldet,
manglet vesentlig, bl.a. motorsykler som var bestilt fra Tyskland.


----
38 Krig
----
Depotene på Rinn/eiret ble tømt. Materiell og forråd ble sendt til
Sunnan. Til transporten ble nyt tet både biler og hes ter.
Trøndelag dragonregiment fant i 1940 å kunne utruste en tropp av
Skogns eskadron som motormitraljøseavdeling. Troppen ble senere, i
Verdal utvidet til motormitraljøseeskadron. Fullt oppsatt hadde den 142
korporaler og menige, 11 befal og 11 lastebiler. Stort sett besto avde
lingen av utvalgt personell.
Om kvelden 10. april, ble avdelingene på Rinnleiret igjen satt i alarm
beredskap. Utstyr, som tidligere på dagen var innlevert som følge av
ordren om demobilisering, ble tatt ut på nytt.
Klokken kvart over ett, natt til 11. april, kom ny ordre fra 5.
Divisjon:
«Da Kongen har avslått å forhandle med de tyske myndigheter land
satt i Norge, og på grunnlag av regjeringen Nygårdsvolds avgang, (?)
bestemmer divisjonen at regimentet så snart det blir marsjklart,
rykker tilbake til Sunnan - Stod.
Ordren om at det ikke skal gjøres motstand, oppheves.»
På basis av denne ordren fra divisjonen, ga regimentsjefen, oberst
Wettre, muntlig ordre til avdelingssjefene:
«3. hjulryttereskadron skal sperre veien vest for Mule skole og om
mulig forsvare dette området til Rinnleiret er evakuert.
Motormitraljøsetroppen besetter broen ved Verdalsøra.
Resten av regimentets avdelinger marsjerer snarest til Sunnan.»


----
39 Krig
----
Klokken fire om morgenen den 11. april var Motormitraljøsetroppen
på plass i Verdal og hadde etablert stillinger. To mitraljøselag ble sendt
til Vuku for å besette bruene der, mens resten av troppen konsentrerte
seg om bruene ved Øra.
Litt senere ble Verdalsøra også besatt av 5. hjulryttereskadron, der
etter ankom stabseskadronen. Bombekastertroppen kom til Nestvold og
3. hjulryttereskadron ble trukket tilbake til Stod.
Mange av beboerne på Øra var evakuert til garder lenger oppe i
bygda. I alle fall valgte mange å tilbringe nettene utenfor tettbebyggel
sen. De som om morgenen den 11. april vendte tilbake til Øra, med
militær over alt, oppfattet nok situasjonen slik, at nå var tyskerne
ventet når som helst. Det sier seg seiv at det var en fortettet og nervøs
spenning. Folk var engstelige for hva som kom til å skje. Det var også en
voldsom trafikk gjennom Øra. Foruten mange evakuerte, bl.a. fra
Trondheim, var det satt i gang evakuering av magasinene på Rinnleiret.
Til dette var det rekvirert biler gjennom lensmennene, og Verdal skaffet
hele 50 biler til dette formålet. Magasinbeholdningene ble flyttet til
Binde. Høy og annet hestefor, som det var ganske mye av, ble tildels
kjørt dit og dels til de nærmest liggende gårdene. I det hele var det nå en
situasjon så helt forskjellig fra det en var vant til i bygda, og at folk var
rådvill av den grunn er vel et mildt uttrykk.
Da så militæret ut på dagen forlot Verdal, tilsynelatende i all hast,
vakte det ikke bare undring blant folk, men direkte forvirring. Bortsett
fra tre-fire som hadde telefonvakt, var Rinnleiret da en øde leir, og
Verdal lå apen for tyskerne. Men det kom ingen tyskere den 11. april.
De ventet på forsterkninger og hadde ikke på daværende tidspunkt til
strekkelige styrker å sette inn for å utvide sitt område nordover. De
hadde problemer mer enn nok sør for Trondheim. (Jfr. «Krigen i Norge
1940»).
Tidlig om morgenen, kl. 03.00, den 14. april ble folk i nedre del av
bygda vekket av et voldsomt smell. Er tyskerne kommet, eller ble Øra
bombet, var de første tankene hos mange. På vegene ble det straks
trafikk. Folk som ennå ikke hadde evakuert, kom seg nå i veg med en
viss fart. En kunne bl.a. se gamle og sjuke, som måtte ha hjelp, ble
trukket på kjelke etter nesten bar veg. — Sterke karer dro så eldmørja
nesten lå som ei stripe etter kjelken.
Det var motormitraljøsetroppen som igjen hadde inntatt Verdalsøra,
og den kraftige salutten som den markerte dette med, var da jernbane
brua ble sprengt. Troppen, som hadde vært trukket tilbake til Sunnan,
fikk sent på kvelden den 13. april slik ordre: «Kjør til Verdalsøra straks,
besett og sperr bruene, hold stillingen i det lengste og avvent ordre.»
Troppen ankom Verdalsøra kl. halv to natt til den 14. På det

----
40 Krig
----
Det øst re brukaret under jernbanebrua er sprengt vekk.
tidspunktet hadde det allerede kommet ordre fra 5. Divisjon, til lens
mannen, om at Jernbanebrua skulle sprenges, noe som troppen da tok
seg av. Det var dette smellet som i tre-tida oppskaket folket langt opp
over bygda.
Det har vært noe dissens om hvem som besørget brusprenginga. Etter
løytnant Mortensens rapport og utsagn, var det ham personlig som sto
for dette — fylte de tre kamrene som var beregnet for slikt, med
dynamitt, kappet til lunte — 3 meter til hvert kammer, såtte på feng
hetter m.m. Den store lengden på luntene skyldtes at tjærelunta som var
tilgjengelig, bar preg av lengre tids lagring. Eskadronsjefen var det også
som fyrte på de tre luntene samtidig. Flere skuelystne hadde fått greie på
at noe skulle foregå, og noen opplevde vel dette så intens at de følte at
dette var de delaktig i.
Etter å ha søkt dekning, ble det lenge å vente på detonasjonen. Det
var nære på at de som var tilstede skulle gå fram for å undersøke da


----
41 Krig
----
Slik så brua og skinnegangen ut etter sprenginga i 1940.
braket kom — braket som vekte folket i stor omkrets. Det viste seg at
dynamitten hadde eksplodert i bare to av kamrene. Det var også
Mortensen som personlig samla sammen den udetonerte dynamitten.
Det var det østre brukaret som ble sprengt vekk slik at brua der falt ned.
Senere viste det seg at det var en kurrant sak å reparere brua.
Etter dette gikk troppen i stilling. Forskansningsarbeider ble satt i
gane og det ble rekognosert framover.
I de nærmeste par dagene ble troppen omorganisert og utvidet til
eskadron med tilskudd av personell fra andre kavaleriavdelinger. Om
morgenen den 14. april sprang en mann fra hus til hus på Ørmelen og
banket på dørene og der det var folk tilstede ble det gitt ordre om at:
«Alle våpenføre menn skal melde seg på jernbanestasjonen». Dette
dramatiske budskapet nådde helt til nedre del av Vinne, Sjøbygda
og Stiklestad. Nå skulle det kjempes. Tyskernes angrep var ventende når
som helst, trodde de som mottok ordren. En mann tok med seg


----
42 Krig
----
krageren og 40 skarpe patroner. Men på stasjonen ville de ikke ha noen
frivillige soldater. Derimot holdt det hardt for mannen å berge våpenet,
for det ville de beslaglegge. Det kom nesten til håndgripeligheter.
Mannen spaserte imidlertid heim med krageren og den er i behold den
dag i dag.
Det var frivillige til å grave og bygge forskansninger ordren om
frammøte gjalt. Noen tallrik flokk som meldte seg ble det ikke. Vinteren
hadde vært kald og telen var djup. Det var hardt arbeid. Pigghakka var
eneste redskapet som dugde. Noen ble satt til å forsterke sperringene på
brua, andre til å lage piggtrådsperringer i elvemelen på vestre side.
De store balsamtrærne i Moe-parken ble hugget ned og nyttet i for
skansningene.
Kanskje var det ikke de en først skulle kunne rekne med i slik frivillig
innsats — ungdom i beste år, som meldte seg på. De eldre var nok i fler
tall. Blant dem som sto i med å strekke piggtråd, med blod og rift på
fingrene, var gammelbestyreren på Bakketun, Bernt Nordset.
Senere ble tilgangen på frivillig hjelp bedre. Det må imidlertid
bemerkes at for enkelte var det for å få høve til å sjikanere de norske
soldatene de møtte opp.
Et par dager senere ble husa nærmest brua, på vestsida av elva ladet
opp med petroleum for å brennes da de kunne gi fienden fordeler som
forskansningsreder, samtidig som det gjaldt å åpne skuddlinjen for


----
43
----

Den første vegsperringa ble satt opp på østenden av brua og hadde sivil
vakt. De på bildet er Olaf Larsen, Eiwind Magnussen og Eivind Olsen.
avdelingen på Øra. Arbeidet med å plassere petroleumskanner ble ledet
av fenrik Alf E. Dahl fra Leksvik. Forretningen til Ingvald Kalset var
blant det som skulle brennes. I hyllene var det ennå varer, tobakk,
sjokolade etc. Dette ville gå med i flammene og en skal ikke undres over
at soldater og andre puttet litt i lommene. Fenrik Dahl tok også to plater
sjokolade. For dette la han full betaling i den ellers tomme pengeskuffa.
En bagatell kanskje, men slik redelighet gjorde inntrykk.
Motorsykkelordonnanser kom bort
Om kvelden den 18. eller natt til 19. april ble seks motorsykkel
ordonnanser hjulpet over sperringa på brua og sendt sørover til Skogn/
Åsen som stasjonære observatører. Observatørene skulle levere melding
hver time og de måtte kjøre med meldingene, da de fryktet avlytting på
telefonen. Dette viste seg uholdbart og ble omgjort til annen hver time.
Om meldingene ble levert presist til å begynne med, ble de etter hvert
mer sporadiske. 1 alle fall passerte ingen motorsykkelordonnans vakt
posten ved Bergsgrav mellom kl. 22.00 lørdag den 20. april og søndag
morgen da tyskerne kom. I eskadronsjefens rapport er fem av observa
tørene angitt som forsvunnet på observasjonspost. Den ene, Odd Refsås
fra Steinkjer, klarte å ta seg fram til eskadronen den 22. april, da den
var trukket tilbake til Henning.

 

----
44 Krig
----
Kristian Gjone, Muruvik. Dyktig
motorsykkelordonnans i avdeling
en som kjempet mot tyskerne på
Verdalsøra. (Ifinsk uniform.)
de kunne følge kampene ved Øra.
Kampdagen, 21. april, hadde
eskadronen kun en motorsykkelor
donnans tilbake, Kristian Gjone fra
Muruvik. Han kom til å spille en
viktig rolle og gjorde en glimrende
jobb. Som frivillig i Finlandskrigen,
var Gjone en av de få som hadde
krigserfaring.
Rittmester Mortensen kan ikke
huske, 40 år etter om han i det hele
tatt hadde kontakt med ordonnans
ene etter at de ble sendt avgarde.
Hans daglige notater sier heller intet
om dette. Trolig har meldingene
ikke vært av slik viktighet, at han
fant det nødvendig å notere. Den
gang trodde han at de fem som ble
borte, var tatt av tyskerne. Det var
ikke tilfelle.
To av ordonnansene var verdal
inger, Petter Guddingsmo, som
hadde meldt seg frivillig med eget
kjøretøy, og John Ekren. Etter at
de var passert av det tyske troppe
toget, forsøkte de å komme tilbake
til eskadronen ved å ta seg fram
etter side- og utkantveger. De kom
fram til Hallbakkan i Vinne hvorfra
Dagen etter forsøkte de å komme i kontakt med eskadronen, men de
kom ikke lenger enn til Hallem, ved Stiklestad, hvor de møtte lens
mannen. Han ba de to ta det med ro og vente, for nordmennene kom
tilbake. Han var sikker på at Øra ville bli gjenerobret.
En tredje ordonnans, Odd Refsås, hadde en både dramatisk og stra
basiøs tur før han nådde eskadronen. Han var stasjonert på Kolsum,
nesten på grensa mot Åsen. Da det tyske troppetoget passerte, prøvde
han å varsle over telefon, men forbindelsen var brutt. Ikke lenge etter
toget kom tyskerne med biler, og Refsås kjørte mellom disse og kom seg
til Ekne, hvor han fikk ordnet båtskyss over til Vangshylla og videre
mot Verdal. I nærheten av Fleskhus fikk han greie på hva som hadde
skjedd, og returnerte da til Sparbu, hvor han bl.a. kom i kontakt med
engelskmennene, og kjørte som ordonnans for dem hele denne dagen.


----
45 Krig
----
Han tok seg fram til eskadronen i Henning dagen etter, og etter hva han
seiv har fortalt, trodde ikke eskadronsjefen sine egne øyne da han
meldte seg.
For to av de forsvunne motorsykkelordonnansene, er det berettiget
mistanke om desertering.
Forøvrig er det bare ett sikkert tilfelle av desertering fra avdelingen,
også det en motorsykkelordonnans, som hadde i oppdrag å bringe
meldinger mellom kommandoplassen på Øra og mitraljøseposten i
Vuku. Han forsvant den 15. april under oppdrag. Motorsykkelen ble
funnet i nærheten av Haga, og fotspor viste at han hadde tatt vegen over
elva, mot sør. Mannen hørte heime i ei bygd lengre sør i fylket. Under
landsvikoppgjøret, etter krigen, ble han dømt til 10 års rettighetstap for
medlemskap i Nasjonal samling.
Flyvarslingsposter
Med bakgrunn i Finlandskrigen, ble det på nyåret 1940 bestemt at det
skulle etableres flyvarslingsposter på strategiske steder i Verdal. Vars
lingspostene skulle ligge så langt øst som mulig, og følgende steder ble
valgt: Kulslivolden i Helgådalen, Tronsmoen i Vera og Brennmoen i
Sul.
I februar ble en del dragoner, verdalinger, tatt ut som flyobserva
tører, og innkalt til kurs i flykjenning på Værnes. Hovedsakelig var det
russiske fly de fikk lære å kjenne. I opplæringa hørte og med en flytur i
en av de gamle foker-maskinene. Turen i de åpne maskinene foregikk i
kaldt vintervær og var en opplevelse de kom til å huske. Dette var for at
de skulle få et innblikk i hvordan terrenget tok seg ut fra lufta.
Meldingsteneste var forøvrig en viktig del av opplæringa.
Etter endt kurs, ble mannskapene utrustet av IR 3, og gitt beskjed om
å holde seg i beredskap for å besette varslingspostene på kort varsel.
Det ble ikke aktuelt for mannskapene å møte mens Finlandskrigen
varte. Men om kvelden den 12. april fikk de ordre om å besette vars
lingspostene straks, og i løpet av neste dag var samtlige på plass. Da
kom og den første melding: «10 tyske fly passerer Skjækerdalen på veg
nordover».
Lengste vegen hadde de som møtte i Vera, med rutebil til Sandvika og
på ski derfrå til de møtte Johannes Tronsmo på fjellet, som kom mot
dem med hest og slede for å frakte pakninger og utstyr.
Mannskapene i Sul flyttet imidlertid ganske raskt til Bjørkenget, hos
From, der telefonsentralen var.
Varslingspostene fikk nok å gjøre da tyskerne allerede fra starten var
meget aktive i lufta. Nordgående trafikk la de så nære svenskegrensa
som mulig, og enkelte ganger måtte de være øst for grensa ifølge
observatørene.

----
46 Krig
----
Varslingspostene hadde direkte telefonforbindelse med Steinkjer, og
meldingene strømmet inn.
Den 20. april, da flya som bombet Namsos passerte, ble forbindelsen
brutt samtidig for de som var på Kulslivollen og Tronsmoen. Over
Kulslivollen demonstrerte de tyske flya flere ganger, at de visste av
posten, ved å stupe ned mot husa da de passerte. Ingen har klart å finne
ut hvor og hvordan telefonbruddet skjedde.
Flya som bombet Steinkjer den 21. april passerte også over varslings
postene, men da var det bare posten i Sul som fikk fram meldinga, og
det var den siste derfrå.
Konrad Heggli var vaktsjef på Tronsmoen og mannskapene forøvrig
var Trygve Hofstad, Ingemar Rosvold, Sigurd Granlund og Einar
Risan.
Mannskapene på Kulslivollen var Ingvar Helmo, Arne Leirset,
Bernhard Varslott, Kristian Holmen, Johannes Nonset og Brynjulf
Dillan.
Arne Eklo var vaktsjef i Sul. De øvrige der var Jeremias Austli,
Martinus Baglo og Ole Garli.
Den 20. april, da forbindelsen med postene i Vera og Kulslivollen var
brutt, gikk Konrad Heggli og Trygve Hofstad på ski til Ulvilla og syklet
videre til Øra for å kontakte militærkommandoen, da de ikke så noen
hensikt i å være på post lenger. Løytnant Mortensen ville imidlertid at
de skulle fortsette og de gjorde seg klar for å dra oppover neste dag. Til
varslingsposten kom de ikke mere. Morgenen etter slo tyskerne til og
besatte Verdalsøra. Heggli ble tatt til fange og satt innesperret til onsdag
den 24. april.
Varslingsposten på Kulslivollen var betjent akkurat en måned. Dillan
forlot imidlertid posten etter bare et par dager. Også mannskapene i
Vera var på plass et godt stykke ut på mai. De som hadde fått opplæring
til varslingsoppdraget, hadde uniform og våpen, mens de øvrige var
sivile. Ordren var imidlertid at de under ingen omstendighet skulle
skyte, ikke en gang i selvforsvar.
Lag fra Hegra til Verdal
Den 18. april fikk Motormitraljøseeskadronen uventet personell
tilskudd. Et lag på ett befal og tolv frivillige soldater meldte seg til
tjeneste. Til å begynne med hadde de vært på Hegra festning, men ble
av major Holtermann sendt til Flornes for å vokte og sperre vegen.
Tyskerne rykket imidlertid fram langs jernbanen på motsatt side av
Stjørdalselva og de måtte trekke seg videre opp over dalen. De prøvde å
rive opp skinnegangen på Meråkerbanen, men ble hindret og forsinket
av et evakueringstog til Sverige. De fleste av mannskapene hørte heime i
dalføret, men i stedet for å gi opp, gikk de, under ledelse av fenrik

----
47 Krig
----
Fridthjov Brun, på ski over fjellet fra Meråker til Sul. Derfrå ble de av
Magnus Eriksson fraktet til Øra. På fjellet hadde de skilt lag og kom
fram i to patruljer, slik at Eriksson måtte kjøre to turer for å få mann
skapene fram.
Fenrik Brun reiste samme dag videre nordover og meldte seg for
oberst Wettre. Mannskapene ble innkvartert på en gard i nærheten av
Øra.
Etter oppsetningslistene å dømme, er det tydelig at løytnant Morten
sen tenkte å ta laget opp i eskadronen. Men dagen etter ga DR3 ordre
om at disse mannskapene skulle melde seg ved regimentets depot på
Sunnan.
Den lille avdelingen av frivillige, som såtte så mye inn på å kjempe for
landet, fortjener å nevnes, og besto av: Fenrik Fridthjov Brun, Ranheim
(AR3), Bjørn Bakke, Thor Bakke, Johan Ysti, Stjørdal, Kåre Øverkil,
Hegra, Magne Horten, Hegra, Darre Berg, Reidar Pettersen, Rolf
Lundberg, Jon Fremstad, Hegra, Erling Hansen, Jens Sagør, Trond
heim, Harry Hernes. En har dessverre ikke klart å oppspore heimstedet
til alle.
Manglende sikring avflankene
Regimentsjefen, oberst Wettre, inspiserte avdelingen og stillingene på
Verdalsøra den 18. april.
For å kunne settes inn som sikring av Hankene og mot eventuelt slipp
av tyske fallskjermtropper på Leksdalsvatnet, hadde eskadronsjefen
plassert en mitraljøsetropp ved Stiklestad. Etter ordre fra regiment
sjefen, ble denne inndradd. Eskadronen skulle kun konsentrere seg om
bruene. Den måtte ikke bli avskåret og vesentlige tap av mannskap og
materiell måtte unngås. Slik var operasjonsordren eskadronen fikk av
regimentet. Mangelfull sikring av flankene, kombinert med sambands
svikt, ble avgjørende i slaget om bruene og Verdalsøra.
Bh tene kommer
Fredag den 19. april ankom et kompani engelske soldater til Stikle
stad og inntok den posisjon som eskadronens mitraljøsepost hadde hatt
tidligere. Kompaniet passerte gjennom Øras gater i løpet av natta på
lastebiler tildekket med presenninger.
Norske soldater som spurte om hvordan de engelske uniformene så
ut, kunne ikke få noen opplysninger. At det ikke var gitt noen informa
sjon i uniformskjenning, holdt senere på å få katastrofale følger. Noe
nært samarbeid mellom de engelske og norske styrkene kom ikke i gang.
Engelskmennene ga nærmest inntrykk av å betrakte seg seiv som okku
panter og la for dagen en markert mistro overfor de norske militære. En
mistro som etter hvert ble absolutt gjensidig.

----
48 Krig
----
>
En britisk Carrier (mekanikervogn) som var i Verdal 20. april 1940. Den
har og demoleringsutstyr troligfor evt. sprenging av vegbrua.
Sprengninga av jernbanebrua ble nå ansett som et feiltak, og ordren
til eskadronen, den 19. april, gikk ut på at bruene under ingen omsten
dighet måtte sprenges. På Østnesbrua i Vuku ble sperringene fjernet og
det ble igangsatt reparasjonsarbeid på brua. Allierte styrker som var
gått i land i Namsos, skulle nemlig rykke fram sørover og rense
Trøndelag for tyskere. Da måtte bruene være inntakte for at ikke fram
marsjen skulle hindres. Den 20. april var to engelske ingeniøroffiserer
på besøk og vurderte reparasjon av jernbanebrua.
Forskjellige sikringstiltak
Dagene som var gått siden eskadronen etablerte seg på Verdalsøra ble
nyttet til å forbedre forskansningene og sperringene. Lasarett var
etablert i en jernbanevogn, samtidig som Bakketun ungdomsskole var


----
49 Krig
----
innredet til sykehus. Sykehus var og opprettet i Vuku. Dr. Erling
Larsen, som på den tid praktiserte i Verdal, var beordret som lege for
feltlasarettet i jernbanevognen. (Dr. Larsens familie har senere endret
slektsnavn til Brande. Erling er bosatt i Ålesund).
På telefonsentralen var det etablert døgnvakt, noe som ellers ikke var
vanlig i denne tida. Også samvirkelagets telefonsentral var betjent
døgnet rundt.

Brannkorpset var i høyeste beredskap i aprildagene 1940 og hadde bia.
ansvaret for flyvarsling. Her med den hånddrevne sirenen på taket av
Essostasjonen. De som har vakt er Johan Tiller og Knut Sørhaug.
En del av Verdal brannkorps hadde i flere dager vært klar til øye
blikkelig innsats. Jernbanestasjonen var også betjent av beredskaps
messige årsaker. Flere steder gjorde frivillige lotter en verdifull innsats i
forbindelse med forpleining av både militære mannskaper og andre som
hadde tjeneste av beredskapsmessig karakter.
Som nevnt hadde personellet ved lensmannskontoret i disse dagene ei
svært krevende og strevsom tid. Det var ikke bare det som foregikk på
Øra de måtte ta seg av, men forskjellige ting utover hele bygda. De
måtte sørge for transport av viktige personer som kom over grensa ved
Sandvika, militære og andre. Den 18. april ble korrespondent for
«Dagens Nyheter» i Stockholm, Barbara Alving, hentet ved grensa.
Hun ble kjørt til Steinkjer i forhengt bil.

 

----
50 Krig
----
Kurerer, militært personell og reportere som ville inn i landet kom til
Sandvika.
Fredag, den 19. april, drev tyskerne ganske livlig rekognoseringsvirk
somhet på fjorden. Norske småfartøyer som de hadde lagt beslag på og
armert, var helt inn til flere av hamnene, bl.a. ved Trones. Dette ble av
eskadronen varslet til divisjonskommandoen, uten at det er registrert
tiltak for å sikre hamnene. Det hevdes at en vakt- eller observasjonspost
på Blåberget ved Trones, ble trukket inn sent fredag kveld. Det skulle
ikke mangle personell til slike sikringstiltak. I Nord-Trøndelag var
styrkeforholdet som 10 mot 1 i nordmennenes favør. Av oberst Østbyes
bok om krigen i Norge, synes det imidlertid som om divisjonskomman
doen hadde en nærmest overdreven skrekk for eventuelt tysk skips
artilleri.
I toppen av Kornsiloen var etablert observasjonspost for å holde øye
med og rapportere om trafikk på fjorden. Dette var en strategisk godt
plassert utkikspost som hadde god oversikt over den livlige trafikken på
fjorden fredag 19. april. Bl.a. observerte de båten som var helt inne på
Tronesbukta, og avgå full rapport om dette. Båten var antagelig D/S
Steinkjer. Fra land kunne observeres tyske offiserer med kikkerter som
studerte omgivelsene på land. Dette ble også rapportert til divisjons
staben.


----
51 Krig
----
Det har ikke lykkes å bringe på det rene hva slags vaktpost som var
plassert på Blåberget. Enkelte hevder at det var et mitraljøselag. Det
som imidlertid er sikkert, er at det var ett eller annet plassert på Blå
berget, og at disse mannskapene ble dratt inn sent fredag kveld, samme
dag som tyskerne drev livlig rekognosering utfor hamnene i Innherred.
Det var bl.a. på tale å erstatte disse med noen av de som hadde utkiks
vakt i kornsiloen. Dette ble det ikke noe av.
Etter at D/S Steinkjer hadde vært så nært inn til Trones, ble motor
sykkelordonnans Kristian Gjone sendt dit ut for å undersøke om noen
tyskere hadde gått i land. Han fant selvsagt ingen, men på eget initiativ
nyttet han høve til å gjøre seg kjent med vegnettet omkring Øra og Sjø
bygda. Dette fikk han senere nytte av.
I disse dagene fikk bygda oppleve flyalarm på alvor. Tyske fly fløy
flere ganger lavt over Øra på speiding. De første dagene spilte mitral
jøsene opp mot flya. En kunne følge sporlysa mot flykroppen, men uten
virkning. Senere ble skytinga mot flya innstilt bl.a. for ikke å røpe still
ingene. Det hendte at flya åpnet ild når de så noe rørte seg i omegnen.
Bl.a. var prosjektiler fra et fly ganske nærgående mot en mann som var
på veg mot Øra da han passerte Haugsgropa. Han beklaget seg overfor
noen soldater ved Essostasjonen, i en tone som at han ventet at dette var
noe soldatene måtte gjøre noe ved. «Er du såret?» spurte en av soldat
ene ganske rolig. Mannen gikk sin vei uten å svare.
Flyalarm ble varslet fra to sirener, en plassert på taket av Essostasjon
en og en på Spinneriet. De var hånddrevne og stadig var det vakter fra
brannkorpset ved sirenene. Når fly nærmet seg ble de sveivet igang —
korte støt ved alarm og lang tone ved faren over.
Søndag 21. april 1940
Denne dagen vil bli stående som en historisk dag i Verdal. Løytnant
Mortensen skriver i sin dagbok bl.a.:
«Kl. 0345 mottas melding fra lensmannen i Levanger om at tyskerne
har passert Åsen for et kvarter siden (pr. tog). Dette ble straks med
delt regimentsadjutanten pr. telefon. Men troppene ble ikke alarmert
av hensyn til at de måtte få hvile lengst mulig. Kl. 0350 melding fra
samme lensmann: «Tyskerne ventes Levanger hvert øyeblikk,
antakelig 200 mann — flere meldinger blir ikke å få».
Kl. 0400 ga jeg følgende ordrer: Til administrasjonssjefen: «Pakk,
klar til avmarsj, angrep ventes.» Til troppene: «Pakk, klar til even
tuell avmarsj, angrep ventes. I stilling».»
Mellom klokken 0400 og 0545 inspiserte eskadronsjefen samtlige
stillinger. Troppene hadde gjort sine forberedelser i samsvar med
ordren. Motormitraljøseeskadron/DR3 var klar til kamp. I skytter
Verdalsboka — 4

----
52 Krig
----
gravene og forskansningene stirret de norske soldatene mot den andre
elvebredden. De vet hva som kommer. Tankene om hva de neste timer
vil bringe er fylt av usikkerhet og angst.
Det var få sivile som tilbragte de siste nettene på Øra før trefningen.
Stedet var helt mørklagt og det hersket en dyster stemning i venting.
Natta til den 21. april ble samtlige som en mente kunne unnværes
beordret vekk. Dette gjaldt bl.a. de som gikk vakt omkring Mølla,
observatørene i Kornsiloen, betjeningen på telefonsentralen samt tele
fonvakta på Samvirkelaget. At det nå ikke var betjening på telefonsen
tralen og ingen utkik i silotårnet, kom til å bli av de ting som hjalp
tyskerne.
Alfred Wågø og Gunnar Storhaug som brannstiftere
Husa nærmest eksploderte i flammer, kuler hvinte, svart røyk, rop og
skrip fylte lufta. Slik var situasjonen for Alfred Wågø og Gunnar
Storhaug den gråkalde søndagsmorgenen 21. april 1940. De befant seg i
ingenmannsland under åpningsfasen i kampen om Verdalsøra. Frivillig
hadde de to tatt på seg oppdraget å sette fyr på husa nærmest brua, på
sørsida av Verdalselva. Ei hending som ga dem minner for livet.
Mange sivile gjorde frivillig innsats under de militære operasjonene i
Verdal 1940. De grov skyttergraver, laget forskansninger og piggtråd
sperringer, utførte vaktoppdrag, sambands- og kjøkkentjeneste o.s.v.
Slik var det også med Alfred Wågø og Gunnar Storhaug. Wågø hadde
tatt på seg dette livsfarlige oppdraget og engasjerte Storhaug til hjelp.
Kanskje kan det settes spørsmålstegn ved å gi slikt oppdrag til sivile,
uten mulighet til å forsvare seg, og ingen dekningsstyrke eller annen
form for sikring av retretten. De var overlatt til seg seiv og skjebnen.
Om de hadde blitt tatt til fange av tyskerne, kunne de ikke ventet noen
skånsel. Farlige oppdrag er imidlertid noe som hører med i krig.
Bygningene var noen dager i forveien «ladet opp» med petroleum på
kanner. Oppdraget hadde Wågø og Storhaug planlagt på forhand og
delt mellom seg, slik at de opererte på hver sin side av vegen. I grålys
ninga mente Storhaug han skimtet mennesker som beveget seg ved
Bergsgrav, ca. 2 km borte. (Det var ikke så mange hus på Ørmelen den
gangen). Han varslet vaktavdelingen, som oppholdt seg på samme side
av elva. På det tidspunkt var en 3-mann sterk patrulje på veg over brua
for å patruljere framover i retning Gravabrua. Vaktlaget trakk seg da
tilbake. Tre soldater hadde meldt seg frivillig, Fredrik Brandt (frivillig
under Finlandskrigen), Odd Leirvold, som senere falt, samt verdalingen
Sverre M. Green.
De kom imidlertid ikke mange skritt før det, i samsvar med ordren,
ble avfyrt varselsskudd. Tyskerne var da like foran dem. Det første

----
53 Krig
----
Sverre M. Green og Gunnar Storhaug foran Verdalsbrua hvor begge var
farlig i ild linjen 21. april 1940.
varselskuddet, som Green avfyrte, var signalet for «brannstifterne»,
men før de rakk så langt, spilte norske mitraljøser opp og ildgivningen
var i full gang på begge sider. Patruljen trakk seg i hast tilbake over
brusperringa til egne linjer, slik de hadde ordre om.
Wågø og Storhaug fullførte sitt oppdrag. Etter å ha skvettet petrole
um på vegger og inventar, eller bare rett og slett sparket til kanna, tok
det fyr nærmest ved eksplosjon, forteller Gunnar Storhaug, såvidt de
ikke seiv tok fyr. Det var som om flammene kom etter dem.
Storhaug var den første som tente på. Wågø, som var på motsatt
side, i forretningen til Ingvald Kalset, var litt avventende, følte det
meningsløst å tenne på huset, og sto ganske rolig og åt druer han fant i
forretningen da han fikk se at Storhaug fyrte opp. Dermed var det bare
å sparke til kanna, kaste fra seg ei fyrstikk og huset nærmest eksplo
derte i samme øyeblikk, slik som Wågø seiv beskrev det.
Retretten var dramatisk. Elvemelen var solid sperret med piggtråd.
Wågø, som tross piggtråden entret ned i elvemelen, hadde problemer
med kalosjene og sprang rett og slett ut av dem. Gunnar Storhaug var
ikke klar over hvor nære tyskerne var, og sprang til å begynne med langs
selve melkanten, men kom seg fort ned i melen da det ble skutt heftig fra
begge sider.


----
54 Krig
----
Ingvald Kalsets forretningsgård på Ørmelen som nordmennene såtte fyr
på om morgenen 21. april 1940.
Seks tyskere kom fram til Kalsets hus umiddelbart, og gjorde faktisk
forsøk på å slukke. Etter hva som fortelles fra norsk soldathold ble en
eller to av dem skutt da de sprang ut av huset etter det forgjeves sluk
ningsforsøket.
De andre søkte dekning bak en vedstabel. Hvordan det gikk med
dem er uvisst. Vedstabelen ble i alle fall utsatt for heftig ild fra nord
mennenes side.
Wågø og Storhaug kom seg raskt ut til elveutløpet hvor de skulle ha
en robåt i beredskap. Båten var imidlertid borte, evakuerende hadde tatt
den. Noen på den andre sida ble oppmerksom på dem og kom over og
hentet de to.
Alfred Wågø ble innstilt til dekorering for sin innsats. Eskadron
sjefen var imidlertid ikke oppmerksom på at Gunnar Storhaug i høg
grad var delaktig i at oppdraget lot seg gjennomføre.
Tyskerne angriper
Hittil hadde tyskerne uforstyrret kunne befeste sin stilling på og
omkring Værnes, når en ser bort fra kampene om festningen på Hegra.
Uten hinder hadde de kunnet skaffe seg etterretninger om de norske


----
55 Krig
----
og allierte styrkers disponeringer i Nord-Trøndelag, og det er trolig de
hadde sine etterretningsfolk helt inn i de norske styrkene. Daglig hadde
Verdal hatt flere flybesøk. De tyske flyene fløy lavt over Verdalsøra
opptil flere ganger daglig, og flyalarmen gikk ganske ofte. Særlig var
det hyppig besøk av et Henschel sjøfly, et rekognoseringsfly som var på
vingene svært mye, spesielt etter de alliertes landgang i Namsos.
Foruten overvåkning av Verdal, hadde flyet tydelig som oppdrag å
passe på den britiske bataljonen som hadde sine styrker sør for
Steinkjer, herunder kompaniet på Stiklestad. Britene la selvsagt sitt eget
navn på flyet: «George».
Den norske mitraljøseilden mot flyene hadde ingen virkning. 1
dagene som hadde gått, hadde tyskerne prioritert å utvide sine områder
sør for Trondheim i den hensikt fortest mulig å få kontakt med styrkene
som kjempet opp over Gudbrandsdalen og Østerdalen.
Etter den britiske og franske landsettingen i Namsos, så de nok mulig
heten for et alliert angrep mot Værnes og Trondheim. Det gjalt å
komme dette i forkjøpet, noe de klarte med glans.
Om ettermiddagen den 20. april landet transportflyene ganske tett på
Værnes, deriblant den styrken som fikk i oppdrag å støte nordover for å
ta de viktige bruene over Verdalselva ved Øra.
Oppdraget ble gitt til to forsterkede kompanier fra 1. bataljon av 130.
regiment. Styrken ble organisert i to kampgrupper. Den ene skulle tran
sporteres nordover med jernbane, den andre med skip og landsettes på
Trones og angripe nordmennene i ryggen, og etter planen skulle begge
gruppene angripe samtidig. Taktikken var med andre ord den tyske
knipetanga.
Kaptein Dittrich var sjef for kompaniet som rykket fram landvegs.
Som sikkerhetsforanstaltning mot eventuelle miner, kjørte toget med
noen tomme vogner foran. Etter en kort stopp på Levanger, fortsatte
toget til Rinnan, hvor styrken ble låstet ut. Blant materiellet de hadde
med var et bergbatteri. Dette fikk de ikke full nytte av da de manglet
trekk-kraft. Bare deler av batteriet ble oppmontert like ved Rinnan
stasjon. Det var trenede soldater tyskerne her såtte inn, veteraner fra
felttoget i Polen. Under framrykningen mot Verdalsøra ble 1. tropp
sendt fram langs riksvegen, mens 2. tropp fulgte jernbanelinja. 3. tropp,
som også stort sett fulgte vegen, ble holdt igjen ved Kjæran som reserve.
Ved Stamphusmyra sveipet et lag av 1. tropp litt østover og tok her
under fire sivile nordmenn til fange. I sin rapport hevdet tyskerne at
dette var forkledde norske soldater som skulle sprenge bruene når
tyskerne nærmet seg. Denne påstanden er grepet helt ut av lufta.
De fire var, som vi senere skal se, folk som søkte å komme seg i
sikkerhet. De ble imidlertid øyevitner til noe av det som skjedde under
angrepet og tilstanden på Ørmelen like etterpå.

----
56
----


----
57 Krig
----
2. tropp som fulgte jernbanelinja,
ble først tatt under ild av nord
mennene. Samtidig med at mitral
jøsene spilte opp ved jernbanebrua,
veltet svart røk opp fra husa som
nordmennene tente på ved brufot
en, og den røken kom fort. Dette
vakte undring hos tyskerne.
Frampartiet av tyskernes 2. tropp
nådde helt fram til foten av jern
banebrua før de ble tatt under ild av
Motormitraljøseeskadronens 2.
tropp, hvor troppsjefen, verdaling
en Alf Tiller på forhand hadde
sørget for at avstanden over elva
var målt opp, slik at både mitraljøs
er og geværer kunne finstilles, og
trolig var det her tyskerne hadde
sine største tap under angrepet. En
tysk gefreiter, som hørte til i denne
troppen og som nærmest var blitt
hysterisk, brølte bl.a.: «Hvorfor
skyter nordmennene på oss, vi er da
mennesker, min hele tropp er skutt i
stykker»!
Blant de foranstaltninger som
Motormitraljøseeskadronen hadde
tatt ved jernbanebrua, var en ar
mert jernbanevogn som var gjort
mobil ved å hekte i en skiftetraktor.
Skiftetraktoren ble ført av jern
banebetjent Ellev Indahl. I enkelte
rapporter er dette betegnet som en
pansret jernbanevogn. Det var en
av de gamle grusvognene som var
forskanset av en ring sandsekker.
På denne vogna var troppens to
De tyske soldatene var rustet til
tennene. Her en maskingevær
skytter.
mitraljøser montert. Etter det første forsøket, gjorde tyskerne intet
forsøk på å storme jernbanebrua og de hadde heller ingen sjanse. Når
mitraljøsene på jernbanebrua spilte opp, ble brua tatt under pottetett ild
og det gnistret voldsomt fra skinnene ved inngangen til brua, når mitral
jøseprosjektilene traff stålet.


----
58 Krig
----
Også tyskernes 1. tropp, som hadde vegbrua som mål, ble tatt under
tett og virkningsfull ild fra de norske stillingene. liden var faktisk så
velrettet, at kompanisjefen, Dittrich, trodde de ble beskutt fra husa på
Ørmelen, og ga ordre om å rense opp i disse «motstandsredene». I hus
etter hus klirret håndgranater gjennom vinduene. I alt 15 heimer ble satt
i brann og lagt i ruiner på denne måten om morgenen 21. april. De
eneste som tyskerne nedkjempet, var to skrepphandlere som hadde søkt
nattely i huset til Anna Fikse. De ble skutt ned med det samme de kom
seg ut av det brennende huset. Til og med husa så langt inne på Ørmelen
som hos Gustav Karlsen og Martin Lyng ble satt i brann. Det var hos
Lyng denne tyske operasjonen tok til, og kanskje var årsaken at
tyskerne her mistet et bombekasterlag som de var i ferd med å montere
opp. De gjorde og et kraftig forsøk på å storme vegbrua. Dette ble
kontant avvist og kostet dem store tap. Noen tyskere forsøkte å forsere
seg fram på utsida av sperringen på bruas vestside. Disse ble tatt under
ild fra troppen ved Eriksengården og ingen av tyskerne kom levende fra
dette, men havnet i elva og ble oppslukt av isvatnet. Det var i det hele
intet tegn til svikt hos de norske forsvarerne under denne bataljen, før
de ble angrepet i ryggen av tyskernes nordparti.
Kampområdet sett gjennom bunkeråpningen ved Eriksengården.
Under kampene ble det skutt en del granater fra bergartillerienheten
som var satt opp like øst for Rinnleiret. Disse gikk høyt over de norske
stillingene og var trolig tiltenkt som sjokkvirkning, samt at tyskerne
måtte ta hensyn til sitt eget nordparti som var under framrykning.


----
59 Krig
----
Som nevnt skulle de to partiene starte angrepet samtidig. Ved motor
mitraljøseeskadronen oppsnappet de noe av tyskernes radiosamband og
kl. 6 var et tidspunkt som ble nevnt flere ganger. Nordpartiet var
adskillig forsinket, og sørpartiet som angrep før det fastsatte tidspunkt,
ble tatt under langt kraftigere ild enn de hadde reknet med. Gjentagne
rop om «munisjon» tyder også på at de hadde problemer med hurtig nok
etterforsyning. Radiosambandet mellom de to partier sviktet totalt, og
det er klart at operasjonene ikke gikk helt etter planen. Tåpene var
større enn forutsatt og reservetroppen ved Kjæran ble satt inn i
kampene etter bare kort tid.
Eskadronen i kamp og retrett
Som nevnt ble den opprinnelige motormitraljøse-troppen omorgani
sert og utvidet til eskadron, med betegnelsen Motor-mitraljøseeska
dron/DR3. Opprinnelig styrke var 12 befal og 142 mannskaper. Som
følge av overføringer til andre avdelinger, dimittering, sykdom,
desertering etc., var eskadronens samlede styrke kampdagen 130 mann
skaper og 11 befal. Styrken i de fire troppene som hadde gått i stilling
ved elvebredden på Øra utgjorde i alt 104 mann pluss 8 befal. Dertil var
det 13 mann og 2 befal i stabstroppen og samme antall menn og 1 befal i
trentroppen.
De var gruppert slik:
Trentroppen med løytnant Leif Myhr, Skogn, som sjef, var plassert på
Nestvold. Som hjelpere hadde trentroppen lotter: Jenny Weisæth,
Målfrid Nestvold Lillesand, Signe Togstad og Anne Sørli.
Stabstroppen: Hovedkvarter for eskadronsstaben var i Sørhuusgården.
Ellers var mannskapene plassert på forskjellige steder, alt etter gjøre
mål. Eskadronsjef: Løytnant Gisle Mortensen med fenrik Thorvald W.
Amundsen, Moss, som nestkommanderende.
/. Tropp med sersjant Arthur Sørensen, Trondheim, som sjef. Nest
kommanderende var sjersant Jorulf Arntsen fra Hegra. Bosatte seg
senere i Buran, Levanger. Denne troppen hadde stillingene sine i om
rådet Husum-Eriksensgården og hadde som oppgave å dekke nedre Ør
melen, men da tyskerne konsentrerte angrepet om bruene, kom troppen
noe ut av stilling for å kunne gi effektiv ild mot fienden. Inkl. befal var
troppen på 24 mann kampdagen.
2. Tropp hadde stillingene ved jernbanebrua. Troppsjef var fenrik Alf
Tiller, Verdal, med sersjant Per Getz, Byafossen, som nestkommander
ende. Som nevnt hadde de sine 2 mitraljøser montert på en mobil, for
skanset jernbanevogn, samt et geværlag på hver side av brua. Inkl. befal
var troppen på 26 mann kampdagen.
3. Tropp hadde sine stillinger i området Godtemplarlokalet/Brækken-

----
60 Krig
----
Fenrik Anders By, Verdal.
Sjef for 3. tropp.
Løytnant Gisle Mortensen,
sjef for Motormitraljøse
eskadronen og høyeste
myndighet i Verdal etter at
bygda ble lagt under militær
kommando.
Arthur Sørensen, Trondheim,
var ung sersjant i 1940 og sjef
for 1. tropp.
Sersjant Jorulf Arntsen, Frol,
nestkommanderende i 1.
tropp.

 


----
61 Krig
----
/ bakgrunnen skiftetraktoren som ble nyttet som trekkraft til den arm
erte jernbanevognen ved jernbanebrua. Personene er en britisk offiser
av ukjent identitet, t.v. fenrik Willy Amundsen som var nestkomman
derende i eskadronen.
gården. Sjef var fenrik Anders By, Verdal, med sersjant Ivar Lehn,
Inderøy, som nestkommanderende. Inkl. befal var troppen på 24 mann
kampdagen.
Disse tre troppene hadde hver 2 mitraljøser.
4. Tropp besto av fire maskingeværlag. Troppsjef var fenrik Alf E.
Dahl, Leksvik, og sersjant Fridthjof Hansen nestkommanderende.
Troppen hadde stillingene ved vegbrua. Troppsjefen med 1. og 2. mg
lag på sida mot Moe-parken, sjt. Hansen med 3. og 4. mg-lag mellom
Selnesgården og Godtemplarlokalet. Dette var den tallrikeste troppen,
38 mann inkl. befal. Under signaturen «Troppsjef» skrev Anders By en
artikkel i lokalavisa like etter krigen om stemningen blant soldatene i
troppene ved elvebredden, før og under selve det tyske angrepet. Da
dette er god førstehåndsskildring, gjengis deler av artikkelen:
«Natten faller på. Ennå en natt i tærende uro og angst. Vi har ventet
dag etter dag på det som måtte komme. Tyskerne må gjennom våre


----
62 Krig
----
stillinger, skal de videre nordover. Denne ventetida tar hardt på
mange av oss, mye hardere enn selve kampen. Om dagen de stadige
innflyginger av tyske jagere og oppklaringsfly, og rapportene om
tyskernes fantastiske framgang. Om natten de påtrengende tankene.
Hvis noen spør meg idag hva som gjorde sterkest inntrykk på meg
under krigshandlingene i 1940, vil jeg svare at det var en natt
omkring 15. april. Sersjant Ystad og jeg sto ute på vegbrua, fylte
sprengstoffkamrene i det ene brukaret og gjorde klart til sprenging.
Det var en gjennomtrengende, vond vind denne mørke natta. Jeg
hadde på forhand mottatt ordre om å ta ut en mann til å sprenge
brua i det øyeblikk tyskerne ville storme den. Vi manglet både
detonerende lunte og elektrisk tenning. Den som fikk jobben måtte
altså under brua og tenne på, og deretter gi seg skjebnen i vold.
Hele min sivile innstilling gjorde opprør mot å sende en av mine
egne gutter i døden. Jeg følte meg fysisk syk ved tanken. Men saken
var meget viktig og av stor militær betydning. Ordren måtte selv
følgelig utføres, og en måtte ta sjansen. Den natta glemmer jeg aldri.
Et par dager senere mottok vi ordre om at brua under ingen omsten
dighet skulle sprenges.
Vegbrua fotografert fra en av stillingene mellom bruene på Verdalsøra.


----
63 Krig
----
Natta før 21. april
Guttene er gått til ro, men våre vaktposter er ute, årvakne som
aldri før. De ser nesten ingen ting, men de bruker ørene desto bedre.
Kl. 03.00 om natta kommer en ordonnans inn til meg med beskjed
om at tyskerne er på veg innover. Pr. jernbane hadde de passert
Åsen. Jeg orienterer guttene om nyheten, gir dem ordre om å kle på
seg, men ta det med ro inne og hvile. Bare et par mann får tørne ut til
forsterkning av postene. Kl. 04.30 får vi igjen melding om at tyskerne
er nådd Rinnan. Vi tar våpen, smyger oss ut i våre stillinger, og
stirrer framover mot den andre elvebredden.
Minuttene går. Da smeller det plutselig 2-3 iltre skudd borte på
Ørmelen, røk begynner å velte ut fra et par bygninger der borte.
Mørke skygger dukker opp på linje bortenfor jernbanebrua. Det er
tyskere. Andre passerer idrettsplassen i retning vegbrua. Så spiller
våre mitraljøser og maskingeværer opp. Geværskuddene smeller.
Noen av guttene brenner løs uten å se mål. Andre tar rolig fienden på
kornet før de trekker av. Tyskerne løper, og mange stuper, drept
eller såret. Vår plutselige ildåpning har lammet motstanderen for en
stund. Men snart tar kulene til å smelle over hodene på oss.
Fienden disponerer maskinpistoler og geværer, lette og tunge
maskingeværer, og snart tar også granater fra infanterikanoner og
lette bombekastere til å falle omkring oss. Det meste av ilden går over
våre hoder. En brøkdel går i eller foran stillingene. Tyskerne er nå
desperate. De har tatt sine angrepspastiller og har ordre om å storme
og ta våre stillinger, samme hva det koster. Våre våpen gjør dype inn
hugg blant dem. Noen av dem forsøker å forsere elven overfor
bruene. Det koster dem livet. Andre mener å komme fram til husene
på elvebredden. Det blir dem en dyr historie. Snart står flere
bygninger på Ørmelen i brann, antent av tyskerne eller våre egne.
Tyskerne skal aldri greie å slå seg gjennom våre stillinger forfra.
Humøret stiger. Guttene spøker og ler. En og annen er vel litt blek og
alvorlig, men nervene holder hos alle. Vi har forbindelse med de
andre troppene også, og får vite at ikke en eneste av guttene er såret
ennå.»
Nordmennene åpnet ild kl. 05.45. Det var en velrettet ild fra forsvar
erne. Tyskerne angrep ved sprangvis framrykning og skjøt fra hofta.
Om deres ildgivning var svært heftig så var presisjonen tilsvarende
vilkårlig. I Moe-parken hadde nordmennene satt opp pappmarkører.
Disse ble skutt helt i filler av tyskerne. Enkelte av nordmennene fore
trakk etter ei stund å ta stilling i andre etasje i de nærmeste husa, for å
få bedre oversikt.

----
64 Krig
----
Etter ca. ett kvarters kamp, var det klart at det var et ganske massivt
tysk angrep som var under utvikling. Eskadronsjefen sendte derfor sin
motorsykkelordonnans, Kristian Gjone, til Stiklestad for å alarmere den
engelske avdelingen. Britene forlangte 2 lastebiler som de fikk ganske
omgående. Kl. 06.35 ankom en engelsk tropp. Eskadronsjefen, fenrik
Amundsen, ble avgitt til støtte for britene. En kjenner lite til denne
troppens innsats under kampene på Øra. Den er beskylt for passivitet,
og kanskje er det noe i det. Noe samarbeid mellom den engelske styrken
og nordmennene var det ikke mulig å etablere. Sikkert er det i alle fall,
den var ikke så langt fram som til stillingene ved elvebredden.
Et lag forsøkte å komme seg inn i kornsiloen fra stasjonssida, men det
lyktes ikke. Sikkert er det imidlertid, at engelskmennene kom i kamp
med tyskerne som kom nordfrå, og at deres innsats hadde betydning for
de norske troppenes retrett. Både fenrik Dahl og sersjant Arntsen
kunne, hver for seg, se to britiske soldater som var døde, og etter
Arntsens utsang, ille tilredt og trolig utsatt for håndgranatangrep.
Retretten deres var imidlertid noe panikkartet og troppen trakk seg
tilbake før eskadronen hadde gjennomført sin retrett, kanskje unntatt
en mindre enhet som trakk seg opp på platået i området Bakketun/
Borgen. Trolig den engelske pionertroppen som tyskerne fanget.
Fenrik Alf Dahl, Leksvik. Sjef for Fenrik Alf Tiller, Verdal. Sjef for
4. tropp.
2. tropp.


----
65 Krig
----
Lastebilen til Lars Valbekmo, ble skutt i brann på Fæbyenget.
Lars Valbekmo, som var en av de som transporterte engelskmennene,
mistet ved dette høve sin lastebil. Før han visste ordet av det, stjal de
bilen for å returnere til Stiklestad, slik at han som sjåfør ble stående
igjen og måtte ta beina fatt for å komme seg unna. Engelskmennene
kom imidlertid ikke langt opp over Stiklestadveien, før bilen ble skutt i
brann og totalhavarerte.
Men tilbake til forsvarerne ved elvebredden. Eskadronen hadde
situasjonen under full kontroll og det tydet på at det kunne bli en lang
varig feide. Eskadronsjefen sendte derfor motorsykkelordonnansen til
trentroppen, løytnant Myhr, med ordre om å skaffe fram mat til
troppene. Situasjonen endret seg nå på et blunk, for på Trones hadde
det skjedd saker og ting.
Georg Olsen var en av de som hadde vakt ved Mølla og som hadde
fått beskjed om å komme seg i sikkerhet. Han drog heim til Trones.
Etter å ha kokt seg en kopp kaffe, fikk han se røyk fra en båt ved kaia.
Det var Innherredske «Kong Oscar» som hadde lagt til og tyskere holdt
på å gå i land. Olsen sprang straks til Trones gard for å ringe til
eskadronsjefen om det han så. Men på telefonsentralen var det intet
svar å få. Etter at tyskerne hadde passert Åkerhus, prøvde han å ringe
derfrå, men også nå med negativt resultat. Sentralbetjeningen var
permittert uten at det var satt inn militær betjening. Georg Olsen mener


----
66 Krig
----
Jordbunkeren ved Eriksengården med utsikt over kampområdet.
også at det var en vaktpost på Blåberget, men at denne ble trukket inn
sent fredag kveld. Petter Woll, som var en av observatørene i kornsiloen
og som det var på tale skulle fortsette tjenesten på Blåberget, mener det
samme, uten at noen av dem kan si hva det var for slags vaktpost. Olsen
mener at styrken som gikk iland på Trones var på knapt hundre mann.
Denne antakelse støttes av andre øyenvitner.
Da motorsykkelordonnans Kristian Gjone kom til Nestvold, så han
ingen tyskere. Han ble stående inne på gården og pratet noen ord med
løytnant Myhr. Et par minutter, mener han. Da han skulle returnere til
Øra, får han, i det han skal runde hjørnet på stuelåna på Nestvold, se at
tyskerne er i ferd med å passere gårdsvegen. Han bråstopper, blir et
øyeblikk stående og se på tyskerne, «og tyskerne så på meg», forteller
Gjone. Han bråvendte og kjørte ut andre vegen, om Holtekrysset,
Bakketun og på Øra hvor han straks varslet løytnant Mortensen om hva
han hadde observert. Etter at han hadde bragt frem retrettordre til
troppene, ble han bedt om å undersøke hvordan det var gått med tren
troppen. Han tar da samme vegen, om Bakketun. Undervegs møter han
Ellen Louise Forberg, som er på veg mot Øra for å avløse på telefon
sentralen. Hun returnerer da hun får høre hvordan situasjonen er. Litt
lenger fram treffer han Jenny Weisæth, hun kommer fra Nestvold, hvor
hun har tjenestegjort som lotte, og kan berette at trentroppen er tatt av


----
67 Krig
----
tyskerne. Gjone returnerer, men nå legger han vegen om Gudmundhus
og Haugslia. Nå kom det godt med at han på eget initiativ hadde fore
tatt vegrekognosering på forhand. Tyskerne hadde nå tatt til å rette
ilden bort over slettene nord for Øra, og Jenny Weisæth får ei kule
gjennom sykkelhjulet mens hun fortest mulig tar seg heim for å ta seg av
barna som var alene heime ikke langt unna.
Hos Ole Borgen på Mikvold lille, ble nedslaga fra bergartillerienheten
ved Rinnleiret så nærgående, at de i all hast måtte flykte heimefra. Det
ble ei dramatisk flukt. Foruten Ole, var det kona, Elise, og
datteren Maja. De ble nærmest tatt under systematisk ild av tyskerne
som kom nordfrå, og det var ved sprangvis framrykning mellom gjød
seldunger, som var kjørt ut, at de berget seg. Ole ble imidlertid truffet i
arma og så alvorlig såret at den aldri ble funksjonell mer. Maja var også
nære på, ei kule gikk gjennom håret. Etter at de kom fram til vegen
Nestvold - Holte, hadde de god dekning i veggrøfta. Gårdshunden, som
de hadde med, røpet imidlertid hele tida hvor de befant seg. Ved
Holtekrysset, hvor de måtte over vegen, var det nærmest et under at de
klarte seg, for akkurat der var kulenedslaga tett omkring dem.
Situasjonen for eskadronen var med ett blitt prekær. Veien nordover,
som var beregnet retrettveg, var blokkert av fienden og det var over
hengende fare for å bli omringet. Samme hvilken måte man snur og
vender på det, er det klart at eskadronssjefen i denne situasjonen
handlet iskaldt og med stor fatning. Eneste retrettveg var mot Stikle
stad.
Stillingen i Veita sett forfra. Et ansikt kan skimtes i bunkeråpningen.
Verdalsboka — 5


----
68 Krig
----
Løytnant Leif Myhr, Skogn, sjef
for tren troppen.
Fridthjof Hansen, nestkomman -
der ende i 4. tropp, sersjant i
1940, senere rittmester, eneste
befalingsmann som ble dekorert
etter krigshandlingene i Nord-
Trøndelag.
Ordren til eskadronen var å holde bruene lengst mulig, men nå var
situasjonen håpløs. Retrett var det eneste mulige for å berge styrken,
men det gjaldt og å unngå en panikkartet flukt med det tap av
menneskeliv det kunne medføre. Først foretok løytnant Mortensen en
omgruppering, i og med at to lag av 4. tropp, med fenrik Dahl, ble
trukket ut av stillingene ved elva og tilbake til området Essostasjonen-
Nyveien, for å demme opp for innmarsjen nordfrå og som sikring for at
retrett kunne foretas. Deretter tok eskadronssjefen, pr. telefon, kontakt
med regimentet. Av regimentsadjutanten fikk han da vite at regiment
sjefens ordre om retrett til Stiklestad allerede var gitt. Denne ordren
kom imidlertid ikke fram til eskadronen, noe som representerer en ufor
klarlig svikt, med eller uten hensikt, i ett eller annet sambandsledd.
Kampene fortsatte ennå ei stund, men kl. 07.30 var retretten i full gang i
følgende orden: Først 3. tropp ved Godtemplarlokalet, deretter fulgte 1.
tropp (ved Eriksengården) og 2. tropp (ved jernbanebrua) som i første
omgang ble beordret til gatekrysset ved Essostasjonen. I dette øyeblikk
var det bare resten av 4. tropp, under kommando av sersjant Hansen
som lå igjen i stilling ved vegbrua, som dekket retretten for eskadronen.
I følge Frithjof Hansen fikk hans lag ingen ordre om retrett. Det riktige
er nok at ordren var ufullstendig og ble misforstått.

 

----
69 Krig
----
Under retretten kom 3. tropp i ganske heftig skuddveksling ved
Sparebankhjørnet. Mens derimot fenrik Dahl med sin halvtropp som
bl.a. hadde gått i stilling i Næssgården, ikke fant det formålstjenlig for
retrettens skyld å åpne ild mot tyskerne som rykket fram langs jern
banelinja. Den engelske troppen var et øyeblikk involvert i ganske heftig
skuddveksling med tyskerne som falt nordmennene i ryggen, men trakk
seg tilbake før den norske retretten kom i gang.
Tilbake i stillingene ved elvebredden lå sersjant Hansen med 3. og 4.
lag av 4. tropp. De fikk tyskerne helt opp i sine stillinger og var i en
meget prekær situasjon, og det kom til nærkamp. Da Ludvig Harsvik,
som var sjåfør på ammunisjonsbilen, skulle snu bilen, klar til retrett,
fikk han en tysk handgranat så å si inn i bilen til seg og ble så hardt såret
at han døde kort tid etterpå. Bilen ble totalvrak og dermed hadde eska
dronen også mistet ammunisjonsbilen. Det ble nå adskillig dramatikk
ved Godtemplarlokalet og Selnesgården. Dette har en ganske gode
beretninger om fra sersjant Hansen, Fredrik Brandt, Følling, og Ole
Halsan, Levanger.
En tysk håndganat raserte eskadronens ammimisjonsbil og drepte sjå
føren Ludvig Harsvik.
Plutselig fikk hjulryttersoldat Odd Lervold og Fredrik Brandt se tre
tyskere i ferd med å klargjøre for angrep med håndgranater. De reagerer
lynkjapt, setter på bajonett og går til angrep med krigshyl. Lervold først


----
70 Krig
----
med Brandt hakk i hel. Tyskerne kan
ikke kaste granatene, for nordmenn
ene kommer for nære og de flykter.
Den ene som sto på trappa til
Godtemplarlokalet, smetter inn der.
De to andre innom porten til Gravås
gården, men for den ene var det
såvidt «katta nådde nova», for
bajonettspissen til Lervold var
uhyggelig nære ryggen på ham.
«Hadde vi stoppet opp og skutt,
hadde vi tatt dem», forteller Brandt.
Men her lar vi sersjant, senere ritt
mester, Fridthjof Hansen fortelle slik
som han opplevde det:
«Etter at alarmen var gått om
morgenen, fikk jeg ordre fra eska
dronsjefen om å sende ut en
patrulje for å undersøke hvor
Odd Lervold. An/ørte i bajo
netangrep.
tyskerne holdt til, og om mulig finne ut når vi kunne vente dem.
Patruljen ble ledet av Fredrik Brandt og de to øvrige var Sverre M.
Green fra Helgådalen og Odd Lervold fra Trondheim. Brandt ble
senere fenrik i kompani Linge.
Patruljen havnet i en tysk avdeling, og ble beskutt. Disse første
skuddene falt ca. 10 minutter på klokken 6 om morgenen. Patruljen
besvarte ilden og trakk seg tilbake over brua. Melding om dette
første sammenstøtet med fienden ble sendt tilbake til eskadronsjefen.
Mange av soldatene i laga hadde nå, etter to timers venting i
spenning, lyst til å åpne ild mot fienden, men for ikke å røpe våre
automatvåpen, ga jeg ordre om at ingen måtte åpne ild før etter
kommando.
Det var mitraljøsene på jernbanebrua som innledet ildgivninga. Da
hadde tyskerne kommet helt fram på elvebredda på andre sida. Jeg
kommanderte ild og det smalt samtidig fra samtlige våpen i de to laga
jeg hadde kommandoen over.
Angsten som hadde kommet sammen med den uutholdelige
spenninga på forhand, var nå som blåst bort hos alle. Det virker
kanskje grotesk, men da den første tysker rullet ned elveskråningen,
var det en av soldatene som utbrøt: «Hurra der datt den første».
Etter ei tid fikk vi, av en ordonnans fra eskadronsjefen, ordre om å
trekke oss tilbake til bensinstasjonen. Den gang var jeg lite kjent på
Øra, og visste om bare en bensinstasjon, den til Gustav Eklo. Men


----
71 Krig
----
det var til Esso-stasjonen, ovenfor sparebanken, vi skulle ha trukket
oss.
Jeg ga ordre om at vi skulle trekke oss ut av stillingene og samles
ved Eklos bensinstasjon, men der fant vi ingen andre. Jeg sendte ut
to mann for å undersøke i stillingene til 3. tropp og stillingene til
fenrik Dahls to lag. Disse stillingene var forlatt. Da kommer imidler
tid en ordonnans med ordre om at vi skulle tilbake til våre stillinger
og holde brua ennå minst 15 minutter. len viss fart kom vi oss
tilbake i stillingene, fikk åpnet ild og holdt tyskerne borte fra brua.
Like etter at vi var kommet i stilling, kom en av mine soldater fra en
liten gruppe lenger bak, bort til meg og sier: «Hansen, æ tru de e tyskera
oppi gata.» Jeg visste det lå engelskmenn på Stiklestad, men på det
tidspunkt hadde jeg ingen greie på at tyskerne hadde gått i land på
Trones, og fant soldatens opplysning usannsynlig. Jeg sa til ham:
«Dette er ikke noe du bare må tro, du må være sikker. Undersøk en
gang til». Om ei stund kommer han tilbake og holder, litt tvilrådig på
sitt: «Æ trur de e tyskera ja». Sammen med meg i skyttergrava hadde
jeg Ole Halsan fra Levanger. Han kjente jeg godt fra før og visste
jeg kunne stole på ham. «Gå du og undersøk saken nøye», sier jeg til
ham. Om ei kort stund kommer Halsan tilbake med beskjed om at
soldaten nok hadde rett. «Vi er fullstendig omringet» — var
beskjeden Halsan kunne gi. På trappa til losjelokalet får jeg plutselig
se en tysk soldat som gjør klar til å kaste en handgranat, men i stedet
for å kaste granaten, smetter han inn i losjelokalet. (Tyskeren flyktet
for Lervold og Brandts bajonettutfall, som Hansen ikke kunne se
fra sin posisjon). Jeg roper da ut ordre om tilbaketrekning og
samling bak Selnesgården, hvor vi hadde bilene våre. Vi blir da heftig
beskutt av tyskere fra andre enden av huset og det er umulig ånå
bilene, som vi imidlertid må ha med oss. Lervold såtte seg da rolig
ned på ei trapp og skjøt sammenhengende og hurtig mot tyskerne og
dekket oss slik at vi kunne entre bilene. En liten tropp tyskere kom nå
østfra over en liten potetåker mot oss, samtidig roper en av våre, at
Gravåsgården er full av tyskere. Vi har tyskerne like inn på oss og er
fullstendig omringet. Jeg roper da: «Slå att porten på Gravåsgården
og skyt gjennom bordveggen». Det ble forferdelig skriking på
tyskerne som var fanget inne i gården. Ved Eklos bensinstasjon, som
vi måtte forbi såframt vi skulle ta oss ut, hadde tyskerne nå fått opp
en lett mitraljøse. Da vi hadde fått sakene våre opp på bilene og
kjørte mot mitraljøsen, ble taket på den første bilen nærmest skutt
vekk med et forferdelig brak og rammel. Sjåføren fikk panikk og
hoppet ut. Jeg fikk stoppet ham og truet ham med colten til åta plass
bak rattet igjen. Det var meningen at han skulle kjøre ned mitraljøse
stillingen, men denne ordren oppfattet han sannsynlig ikke, for han

----
72 Krig
----
Fredrik Brandt var den yngste av de
norske soldatene i kampene i Verdal.
Med fire ukers fronttjeneste i Fin
land, en av få med krigserfaring.
Senere til England, og kompani
Linge. Ble fenrik og opererte i Øst-
Norge 1944/45. Gårdbruker i Følling.
Ole Ha/san, Levanger.
svingte opp Sørgata, like foran stillingen. Tyskerne ble trolig så for
fjamset over at vi kom kjørende mot dem, slik at de glemte å skyte.
Men i det vi svingte og fikk langsida på bilen mot tyskerne var det en
som kastet en handgranat opp i lasteplatten til oss. En høyst
übehagelig situasjon. Noen prøvde så godt de kunne å sparke
granaten vekk fra sine egne ben, mens andre forsøkte å få tak i den.
Jeg tror det var Per Ravlo som til slutt fikk vippet den ut av laste-
platten. Etter retrettplanen skulle vi nå ha kjørt i retning av Fleskhus,
men sjåføren, som var nærmest i sjokktilstand, oppfattet nok ikke
denne ordren, for i stedet for å svinge til venstre ved sparebanken,
kjører han opp Stiklestadveien, og først nå får han koplet om fra
første gear, som det hittil har gått på med fullt turtall på motoren.
At det nå bar mot Stiklestad, mot mine planer og instruks, var et
hell og vår redning.»
Både Ole Halsan og Fredrik Brandt, som begge tjenestegjorde under
sersjant Hansen, bekrefter Hansens skildring av det som foregikk. På
ingen måte overdramatisert, sier Halsan. Brandt mener at årsaken til at

 

----
73 Krig
----
de ikke ble tatt under ild av mitraljøsen ved Eklos bensinstasjon, var at
de kom uventet på tyskerne og for nære mitraljøsen, slik at de ikke fikk
mitraljøsemunningen tilstrekkelig høyt. Geværilden de var utsatt for
gjorde imidlertid adskillig skade og flere ble såret, derav Odd Lervold
dødelig. Han ble i første omgang fraktet til Vuku feltsykehus, senere til
Innherred sykehus, hvor han døde 5. mai. Allerede under oppholdet i
Vuku var Leirvold klar over sin skjebne, etter utsagn fra de som var i
tale med ham der.
Da fenrik Dahl, med deler av 4. tropp, trakk seg ut av stillingen i
Nyvegen og retirerte til Stiklestad, ble en patrulje av denne avdelingen
beordret opp på platået foran Bakketun for videre sikring og observa
sjon, deriblandt verdalingen Leif Ness. Eskadronsjefen fulgte med i
siste pulje og trodde da at de var de siste av nordmennene som forlot
Øra.
Sersjant Hansen med sine to Mg-lag kjempet imidlertid ennå i sine
stillinger, og det var etter at de øvrige hadde forlatt Øra, at de hadde den
største påkjenning. I nærheten av Slottet traff de eskadronen da den
rykket mot Øra på nytt. Etter dette måtte sersjant Hansens avdeling
være minst 10 minutter etter de andre.
Stort sett må en si at retretten ble gjennomført på en mesterlig måte.
Den norske styrken rant faktisk som sand ut mellom fingrene på
tyskerne.
Engelsk kompani ved Flesk hus
Etter at tyskerne hadde gått i land på Trones, kunne de uhindret
marsjere etter Tronesvegen mot Øra. Langt unna konfrontasjon med en
engelsk avdeling, på marsj fra Røra mot Verdal, var det ikke. Den
engelske avdelingen var kommet så langt som til Bjørga da tyskerne
var i ferd med å forlate båten, og til Fleskhus da tyskerne passerte
Holme. Det kan ikke være tvil om at engelskmennene måtte ha obser
vert den tyske avdelingen. Engelskmennene stoppet på Fleskhus hvor de
trolig oppholdt seg ei god stund, helt passive, inntil de fikk ordre om å
trekke seg nordover, om Leksdalsvatnet.
Her kommer Georg Olsen på nytt inn i bildet, han ble nemlig
engasjert som tolk og vegviser for avdelingen. Engelskmennene er
ukjente i området og rådville om hvor de skal ta vegen. Et kart ble
skaffet til veie fra sivilt hold, og med Olsen som vegviser, sattes kursen
mot Leksdalsvatnet. I nærheten av Lein ble de tatt under ild av
tyskerne. Engelskmennene besvarte ilden, men søkte for det meste
dekning i skogen og fortsatte retretten. De nådde ut på dagen nord
enden av Leksdalsvatnet, og var da meget glade og takknemlige for
hjelpa og over å være i sikkerhet.

----
74 Krig
----
En britisk soldat ved Fleskhus får låne sykkelen til Jon Gausen. De
andre t. v. er Åsmund Gausen, Gudrun Gausen Bjartnes og Anny Holm
Jacobsen.
Tren troppen fanget
I forbindelse med at trentroppen ble tatt ved Nestvold, oppsto det
mange historier som intet har med virkeligheten å gjøre.
Det er riktig at løytnant Myhr først trodde det var engelskmenn. Ikke
så merkelig ettersom han visste det lå engelske tropper både på Stikle
stad og Røra. Også her gjorde manglende informasjon seg gjeldende.
Johan Hynne, som var frivillig sjåfør i trentroppen og egentlig sivil,
sto på det tidspunkt vakt og for at det skulle være reglementert, hadde
han på uniformsfrakk og lue. Han så tyskerne nærme seg, men var
overbevist om at det var engelske soldater. Han smilte ved tanken på at
nå skulle tyskerne, som hadde gått til angrep, virkelig få noe å bryne seg
på. Smilet forsvant, og det var for sent da feiltakelsen ble oppdaget.
At tyskerne oppdaget trentroppen på Nestvold, berodde mye på
uheldige omstendigheter. I følge eskadronsjefens ordre: «Pakk klar til
avmarsj», var bilene låstet opp og kjørt fram til riksvegen, ettersom


----
75 Krig
----
planen for eventuell retrett var til Fleskhus. Bilene og en soldat på
motorsykkel (Gjone) røpet trolig at trentroppen oppholdt seg på
gården, og den hadde ingen mulighet til å komme seg unna. Lottene
som tjenestegjorde i troppen unngikk fangenskap, delvis ved hjelp av
overkokken, Egil Hynne.
I og med tapet av trentroppen, mistet eskadronen mye utstyr og all
ammunisjonen ettersom en ammunisjonsbil også gikk tapt på Øra. Det
hevdes at den tyske underoffiseren som ledet aksjonen mot trentroppen,
ble dekorert med jernkorset for bragden.
Etter at troppen hadde overgitt seg, ble den ført mot Øra. På
Nestvoldslettene ble de beskutt fra området Mikvold-Bakketun.
Egil Hynne ved inngangsdøra til
Gravåsgården 40 år etter de dra
matiske og uhyggelige hendingene
der.
Mot Øra på nytt
Den engelske troppen som for
søkte å rykke fram på høyre flanke
til troppene ved elvebredden, kunne
kanskje hatt en mulighet til å av
skjære tyskerne. Av de som var i
trentroppen hevdes at de også ble
beskutt av norske sivile under
marsjen mot Øra. Snøplogkantene
var her imidlertid ennå så høge at de
ga beskyttelse mot ilden.
På Øra ble trentroppen holdt i
forvaring i Gravåsgården. Fire
mann, deriblandt Egil Hynne,
måtte ta seg av Ludvig Harsvik,
som ennå satt i bilen. Han ble bragt
inn i bolighuset til Gravas og levde
ennå. De fire fikk ikke forlate
rommet før Harsvik var død.
Dr. Erling Larsen, som var
blandt de fangede sivile, ble som
lege beordret til den hardt sårede.
Til Larsen klarte Harsvik å gi opp
lysninger om familie og adresse,
men døde etter få minutter.
Det var en adskillig redusert eskadron som kom til Stiklestad i halv
åttetida om morgenen. Foruten trentroppen, som var tapt, manglet de
sersjant Hansen og hans to lag av 4. tropp, samt det laget, eller gruppen
som under retretten ble dirigert til området ved Bakketun.
På Stiklestad fikk eskadronen straks ordre av den engelske kapteinen
om å kjøre på Øra igjen. Løytnant Mortensen protesterte, da han ansa


----
76 Krig
----
Veteraner fra Motormitr.esk/DR3 sam/et under treff på Rinnleiret
1981. Nr. 4 f.h. er eskadronsjefen Gisle Mortensen. De øvrige er f .v.
verdalingene Arnold Kjesbu, Arne Storlunet, Anders By, Alf Tiller,
Petter Guddingsmo, Sverre M. Green, Leif Ness og Egil Hynne.
de fullastede lastebilene for ideelle mål for tyskernes automatvåpen.
Han fikk utvirket at i alle fall de tunge mitraljøsene med ammunisjon
ble satt igjen, men ellers var protesten fånyttes. Etter bare fem minutters
opphold, rykket eskadronen, opplastet på bilene, fram mot Øra på nytt.
Undervegs møtte de sersjant Hansen og hans avdeling, som fikk ordre
om å slutte seg til eskadronen. I Haugsgropa ble de tatt under ild av
tyskerne, både fra fly og fra området nord for Garpa. Eskadronen gikk
da i dekning i grøfta på sør side av vegen. Fenrik Alf Tiller forteller at
tyske automatvåpen nesten flerret opp asfalten rundt bena på dem da de
hoppet av bilene.
Eskadronsjefen valgte nå å rykke fram over Gudmundhus. På
bakken ovenfor Haugslia, ble etablert en beredskapsstilling for observa
sjon. På grunn av det flate, åpne terrenget, valgtes framrykningsveg
nord for Gudmundhus, etter Glåma, dal-sløgda nord for gården. En
rekognoseringspatrulje ble sendt fram, men den ble ganske snart tatt
under ild av tyskerne. Etter hva motorsykkelordonnans Gjone forteller,
ville eskadronsjefen forsøke å ta att Nestvold. Mortensen hadde vel
et ørlite håp om at trentroppen ble holdt i forvaring der, samtidig som
dette ville være strategisk riktig for et motangrep mot Øra, ettersom


----
77 Krig
----
engelskmennene forsøkte å rykke fram langs Stiklestadvegen. Gjone
fikk i oppdrag å meddele den engelske kapteinen dette. Etter Gjones
beskrivelse, hadde kaptein Puttock da kommandoplass i nærheten av
Haugsgropa. Denne ga imidlertid beskjed om at løytnant Mortensen
måtte avstå fra dette og at engelskmennene nå trakk seg tilbake til
Stiklestad. Gjone kunne ikke nytte motorsykkelen, da vegen mot
Haugslia var under tett tysk ild. Han måtte løpe over de blaute jordene
for å nå igjen eskadronsjefen og troppen som rykket mot Nestvold. Men
før han nådde fram med beskjeden, så nordmennene at de engelske
soldatene flyktet mot Stiklestad i sine biler. Etter kaptein Puttocks råd
ble det gitt ordre om at eskadronen skulle trekke seg tilbake til
Stiklestad. Som retrettveg fulgtes områdene nord for Stiklestadvegen,
mens bilene og sjåførene returnerte etter vegen.
Under retretten holdt det på å skulle skje en katastrofe. Da en
avdeling av de norske nærmet seg engelskmennene, ble de tatt for
tyskere og fikk engelskmennens maskingeværer rettet mot seg. Ifølge
Kristian Gjone, var det sersjant Jorulf Arntsen som klarte å forhindre at
engelskmennene åpnet ild mot de norske soldatene.
Jostein Blomberg faller
På nytt fikk sersjant Hansen og hans mannskaper ordre om å dekke
retretten. De trakk seg litt lengere østover og etablerte ny stilling. Mens
de holdt på med dette, strømmet engelskmennene forbi. De oppfordret
nordmennene til å rømme stillingen, for tyskerne var like innpå.
Avdelingen hadde imidlertid ordre om å bli på stedet. For å sikre høyre
flanke ble en soldat sendt ut som sikring. Jostein Blomberg fikk dette
oppdraget. Han gikk så langt som forbi husa på Gudmundhus og opp
langs hekken i retning vegen, for å få oversikt, da ei kule traff ham i
magen og han falt om. Det var imidlertid ei norsk kule som felte
Blomberg. Han var en av de få norske soldatene som nyttet hjelm under
kampene i Verdal, og dette var årsaken til at en av nordmennene, under
retretten, tok ham for tysker og skjøt mot ham. Prosjektilet streifet
først ei bjørk i alleen og kom trolig i spinn før den traff Blomberg og an
rettet så stor skade i mageregionen at han døde av det. Mens han lå ved
hekken, forsøkte han å påkalle oppmerksomhet, men eskadronen var
nå under full retrett og Blomberg ble igjen. Ved egen hjelp fikk han
slept seg inn i stallen på Gudmundhus.
Folka på Gudmundhus, familien Slaatsve, fant det om morgenen
klokest å rømme heimefra og søkte tilflukt i skogen et stykke unna. Fru
Karen Slaatsve fikk imidlertid følelse av at noen kalte på henne, at hun
måtte heim. Mannen John Slaatsve og sønnen, Hans, ble også med. 1
stallen fant de Blomberg hardt medtatt. De fikk lagt ham på en divan og

----
78 Krig
----
Ph
Pk
o
ti
■p
ro
CU
rH
0)


----
79
----

Fra Gudmundhus. Steinen midt på bildet, har Hans Slaatsve plassert
der hvor Blomberg falt.

John og Karen Slaatsve viste både mot og barmhjertighet slik de tok seg
av og stelte den dødende Jostein Blomberg.

 

 

----
80 Krig
----
De /o dagbokbladene som Jostein Blomberg skrev si siste helsing på,
mens han lå i stallen på Gudmundhus.
bar han inn i stua, hvor fru Slaatsve stelte ham så godt hun kunne. Hun
var utdannet sykepleier og således var han i beste hender. De forsøkte
å få tak i lege, men forgjeves. Jostein Blomberg døde i stua på
Gudmundhus samme dag.
Han var ved full bevissthet til siste slutt. Mens han lå i stallen skrev
han i sin lommealmanakk ei helsing til sin forlovede og til sin far:
«Idag er jeg skutt gjennom underlivet på utpost. Jeg ligger alene
igjen her - orker ikke røre meg. Jeg dør sikkert. Min sak med Gud er
oppgjort. Kjære Anna - dette er min siste, triste, hilsen til deg. Takk
for alt. Hiis far og si takk for alt.
Jostein»
Den vesle dagboka ble sendt til henne som skulle ha helsinga.


----
81 Krig
----
Ny retrett
Det var ingen samlet eskadron som trakk seg tilbake etter den
siste framrykninga. I lag og puljer returnerte de til Stiklestad og nyttet
terrengmulighetene til dekning så godt det lot seg gjøre. Det var imidler
tid ett lag retrettordren ikke nådde fram til. Sersjant Per Getz med noen
soldater oppholdt seg så å si hele dagen på Sandheim (hos Weisæth), og
det var først mot kveldinga at de så mulighet til å komme seg unna.
Da løytnant Mortensen ankom til Stiklestad, hadde den engelske
kapteinen lagt beslag på hans motorsykkel, eskadronens biler og mitral
jøser, som meget motvillig ble levert tilbake.
Etter tapet av trentroppen, måtte forsyningstjenesten reorganiseres
og ny administrasjonsoffiser utnevnes. Per Ravlo ble disponert i denne
stillingen. Eskadronsjefen roser Ravlo for den måten han raskt fikk for
syningstjenesten til å fungere igjen.
Mens mitraljøseeskadronen og den engelske avdelingen oppholdt seg
på Stiklestad, fløy tyske fly lavt over flere ganger og en må undre seg
over at området ikke ble bombet. I løpet av dagen foretok eskadronen
rekognoseringer og gikk i nye stillinger og innrettet seg for kommende
natt i disse.
Motorsykkelordonnans Kristian Gjone var imidlertid stadig på farten.
Ikke før var han kommet til Stiklestad, så fikk han beskjed om straks å
melde seg for den engelske kapteinen, og fikk da ordre om hurtigst
mulig å bringe ei viktig melding til engelskmennene i Sparbu. Om han
klarte det, skulle han få medalje.
Vi lar Gjone seiv fortelte hvordan han utførte oppdraget:
«Jeg la iveg opp over Leksdalen, men måtte etter å ha kjørt en del av
vegen sette igjen motorsykkelen da vegen var sperret av store snø
fonner. På Øra og Stiklestad var det bart, mens det i Leksdalen var
tildels djup snø.
Jeg sprang opp til en gard ovenfor vegen og fikk straks låne hest,
samtidig som jeg ba mannen på gården om å ringe til en gard ca. 6-7
km lenger fram om å ha en ny hest klar. Videre ba jeg ham ringe til
Sparbu og be dem sende en bil mot meg så langt det kunne kjøres
med bil.
Da jeg kom dit hvor to smågutter sto med den neste hesten klar,
hoppet jeg av, men klarte nesten ikke holde meg på føttene. Jeg
hadde ikke sadel og var temmelig lemster av rideturen.
Det var ikke langt opp til gården, og jeg fikk nå lånt meg
slede. Mens jeg kjørte, fløy en hel del tyske bombefly lavt over vegen
mot Steinkjer. Kort etter fikk jeg se svarte røykskyer velte opp.
Jeg vet ikke hvor langt jeg hadde kjørt da jeg kom til en bil som sto
og ventet. Med bilen gikk det raskt til Sparbu og jeg fikk levert

----
82 Krig
----
meldinga. En norsk offiser, Matheson, som var hos engelskmennene,
ordnet med mat til meg. Men før jeg rakk å sette meg til bordet, kom
den engelske sjefen og sa at jeg ikke kunne spise, men måtte straks
dra tilbake til Stiklestad med ei melding. Så gikk det tilbake på
samme måten, med bilen dit hest og slede sto, med slede til ridehesten
og med denne til motorsykkelen. Det var et forferdelig føre.»
Hos engelskmennene på Stiklestad fikk Gjone endelig sitte i fred og
spise et godt måltid. Men noen medalje hørte han aldri mere om.
På gårdene omkring Stiklestad ble de norske soldatene godt mottatt
denne dagen. Det er flere eksempler på at det ble laget mat til dem, bl.a.
rømmegrøt. Gjone har en liten historie om dette, som ikke bare viser
gjestfriheten, men hvor lite folk den gang forsto av krig.
«Ved alleen til prestegården ble det laget et mitraljøserede. Da det
var ferdig og guttene satt på kanten, kom ei jente fra prestegården
med et brett med kaffe og kaker til dem. Hun hadde også med et par
småbarn. Tyske fly fløy lavt over dem flere ganger mens serveringa
foregikk.»
Styrke ne trekker seg nordover
Seiv om løytnant Mortensen fra 15. april var beordret som militær
kommandant i Verdal, ansa den engelske kapteinen seg som den som
hadde kommandoen over både de norske og de britiske styrkene. Denne
holdningen førte selvsagt ikke til det ønskede samarbeide.
Ca. kl. 17.00 ga kaptein Puttock ordre om å trekke nordover.
Løytnant Mortensen fikk nå valget mellom å stille seg under kapteinens
kommando, eller føre sin avdeling seiv. Mortensen hadde ingen beten
keligheter, han valgte straks det siste alternativet.
Eskadronens nestkommanderende, fenrik Amundsen, ble sammen
med motorsykkelordonnans Gjone sendt til Aksnes i Leksdalen for å
rekvirere hester og sleder. Etter militær ordre var ikke vegen fra Aksnes
og nordover brøytet. Gjone forteller om dette oppdraget at han gruet
seg for å gi beskjed til bøndene om å skaffe hester. Våronna var ikke
langt unna og de hadde sikkert god bruk for hestene seiv. Bøndene var
imidlertid både vennlige og hjelpsomme, så det ble ikke så übehagelig,
sier Gjone.
Ved Aksnes ble eskadronens utstyr omlastet på sleder og så måtte de
ta i bruk den gamle, tradisjonelle trekkrafta i Kavaleriet, hesten. Bilene
ble satt igjen, men ikke ødelagt, for som Mortensen sier i sin rapport,
det var ennå håp om å se dem igjen.
Gjone såtte igjen motorsykkelen der han tidligere på dagen lånte ride
hest. Neste dag dro han tilbake, sammen med Odd Refsås, som ad
omveger hadde kommet tilbake til eskadronen fra Skogn. Tross snøen,

----
83 Krig
----
fikk de basket motorsykkelen over til Henning. To motorsykler var det
eneste motoriserte eskadronen hadde i behold etter bataljen i Verdal.
Eskadronen hadde ankommet Henning i midnattstida og ble inn
kvartert i skolen og forsamlingshuset. Hester og sleder ble sendt tilbake
til eierne. Eskadronen ble forflyttet til Binde, senere Jørstad og til slutt
til Svarva øvre på Snåsa. I denne tida ble eskadronen reorganisert, fikk
delvis nytt utstyr og mannskapene øvet og trimmet, slik at da kapitula
sjonen kom, var den bedre rustet til kamp enn noen gang tidligere i sin
korte historie.
Motormitraljøseeskadron/DR3 ble satt opp i Verdal under ekstra
ordinære og vanskelige forhold. Den var en nyskapning i Kavaleriet.
Eskadronen ble ikke reetablert etter krigen. Dens historie ble kort,
hektisk og dramatisk. Seiv om det ikke var så mange verdalinger i denne
avdelingen, så vil den i historisk henseende, i all framtid, ha sin spesielle
tilknytning til bygda.
Løytnant Mortensens rapport om krigshandlingene i 1940 inneholder
ganske skarp kritikk mot engelskmennene. Denne del av rapporten har
ikke vært tilgjengelig. Men mellom linjene i det foreliggende, som er
meget konsentrert og ordknapt, kan en lese skuffelse over engelsk
mennenes oppførsel, passivitet, egenrådige opptreden og mangel på
samarbeidsvilje.
Om befal og mannskaper i eskadronen, sier Mortensen, at de den
gangen lå godt over det norske gjennomsnittet. De kjempet godt og det
var lite tegn til svikt mens troppene lå i stillingene. I forhold til de tyske
soldatene, var de imidlertid å betrakte som helt uøvde, og eskadron
sjefen tror ikke det ville ha gått særlig bra om han hadde blitt nødt til å
manøvrere med dem.
Konklusjon etter kampene ved Verdalsøra
Det var tyskerne som sto på valen som den desiderte seierherre. Både
norske befalingsmenn, soldater og sivilfolket hadde ettertrykkelig fått
demonstrert den tyske krigsmaskinens slagkraft og effektivitet.
Tyskerne gikk ikke til angrep med noen overveldende overlegenhet i
styrke, trolig knapt 300 mann, og tross forholdsvis stort tap av
mennesker, hadde de fullført oppgaven de var pålagt.
Hvor mange tyskere som falt i Verdal 21. april 1940 vil kanskje aldri
bli helt klarlagt. Om dette er det ulike oppfatninger og det verserer ulike
tall. En angivelig tysk rapport skal ha angitt tåpene til hele 278 falne.
Denne rapporten har det ikke lykkes å oppdrive. Tallet synes urimelig
høyt og er kanskje en forveksling med den samlede tyske styrken. Øyen
vitner til landgangen på Trones, anslår denne styrken til i underkant av
100 mann, og da en vet at togtransporten førte ca. 200 mann (et
Verdalsboka — 6

----
84 Krig
----
forsterket kompani), skulle dette styrke teorien om at den samlede
styrke var omkring 278 mann.
Sivile som ble ført over Ørmelen kort tid etter at kampen ved bruene
opphørte, mener å ha registrert ca. 30 kropper som lå bort over jordene,
på og ved vegen. Disse kunne imidlertid ikke se området ved jernbane
brua, samt at det var foretatt delvis opprydning da de passerte vegbrua.
Det tyske nordpartiet hadde også sine tap under den dramatiske slutt
fasen. En haug med blodige uniformseffekter som var samlet sammen i
Selnesgården fortalte sitt tydelige språk.
Etter dette og utsagn fra noen av de som deltok i forsvaret av
Verdalsøra, skulle tyskernes tap sannsynlig ligge et sted mellom 50-70
falne og sårede i Verdal. Det var i tilfelle et meget stort tap.
Ut fra innhentet materiale fra annet hold, er det realistisk å tro at
tallet døde tyskere var i nærheten av 20, men et betydelig større antall
sårede pluss savnede.
Hva angår landgangen på Trones, så kunne den kanskje ha vært
forhindret med en forholdsvis liten norsk styrke på plass. Tyskerne
hadde ingen mulighet til å klare å forsere bruene, og kompaniet som her
gikk til angrep, ble så mye skadeskutt, at det neppe ville klart å kaste
nordmennene ut av stillingene ved å gå over isen og angripe i flanken.
Såframt tyskerne hadde blitt stanset ved Verdalselva, hva ville da ha
skjedd? Mest trolig ville tyskerne ha angrepet med flybombing. Flyene
var på plass nesten med det samme Øra var i fiendens hender, og grønne
signaler gikk opp fra bakkestyrkene om at alt var under kontroll.
Ved at nordmennene totalt manglet luftvern, kunne tyske fly uhindret
ha gått til presisjonsbombing av de norske stillingene, og utradert Øra
fullstendig.
Etterpå, når en kjenner det videre forløp, kan verdalingene og de som
kjempet, tross alt være glade at det ikke gikk verre enn det gjorde.
Skuffelse
Det var stor skuffelse blandt folket over utfallet av trefningen ved
Verdalsøra. Skuffelse fordi det hadde vært en entydig tillit til at det
skrøpelige norske forsvaret der skulle stanse tyskerne, ja, til og med jage
dem på flukt. Det som hadde rådet av optimisme, ble snudd til engstelse
for hva de nærmeste dagene ville bringe. En ting var imidlertid nesten
alle sikre på, at norske og allierte styrker ville slå til og gjenerobre
Verdalsøra. I denne forbindelse oppsto det mange ville rykter. At
tyskerne grov seg ned og laget forskansninger ble og tolket som at mot
angrep var ventet når som helst.
Uvissheten og arrestasjoner som tyskerne foretok den første dagen,
gjorde at de som hadde heimene sine på og omkring Øra, kviet seg for å
vende tilbake. De foretrakk å være evakuerte ennå ei stund. Flere hen-

----
85 Krig
----
Mange ventet at norske styrker ville gjenerobre Verdalsøra. De kom
tilbake, men da som en slagen arme. Her en kavaleriavdeling på veg til
Rinnleiret først i juni. Den fremste rytteren er løytnant Svein Hofstad
fra Verdal.
vendte seg til lensmannen, som hadde etablert improvisert kontor på
Hegstad.
For å få mere visshet, ble politibetjent Ola Ahlgren, natt til 26. april, i
all hemmelighet sendt på ski over fjellet til Snåsa for å kontakte den
norske kommandoen. Også fra norske militære myndigheter ble til
bakeflytting bestemt frarådet. Håpet på, og frykten for motangrepet,
som folket var opptatt av, var således realistisk nok. Motangrepet kom
aldri. Med skituren til Snåsa, var Ola Ahlgren i virkeligheten den første
kureren fra Verdal som tysk besatt område.
Av instanser som i disse aprildagene etablerte improviserte tilhold ute
på bygda, kan nevnes: Distriktslegen hos Nils Wohlen, apoteket på
Lyng, samt at doktor Schnitler prøvde å holde praksisen gående fra
Hallem Vestre.
Modige jenter
Det tok noen dager før folk våget seg på Øra igjen etter at stedet var
tatt av tyskerne. Særlig ble det ansett som vågalt for mannfolk de første
dagene, og det var noe i dette. Tyskerne arresterte nesten det de kom
over av mannfolk. De som hadde helt nødvendig ærend på Øra, valgte

 

----
86 Krig
----
derfor å sende kvinnfolka. Blant annet var det ikke så få av innbyggerne
på Øra som hadde gris, og de som hadde eiendom var selvsagt spent på
hvordan det sto til.
Hos Jakobsen i Veita hadde de gris. Så nære de norske stillingene som
det var, fant de det tryggest å evakuere litt på grisen også, til Johannes
Risan, et par hundre meter lenger unna.
Da det led så langt som til onsdag, måtte noen sørge for at grisen fikk
mat såframt den ikke skulle svelte ihjel. Den hadde ikke fått hverken
vått eller tørt siden lørdag. Søstrene Klara og Ragnhild Jakobsen, senere
gift henholdsvis Leinum og Johansen, tok på seg turen til Øra for å se til
grisen. De fikk med seg ei som hadde middelskole til tolk. Da de kom så
langt som til gamle lensmannsgården ovenfor Garpa, dukket plutselig
en tysker opp av veggrøfta. Han var kamuflert både med kvister og
gras. De ble selvsagt redde. Det var virkelig prekært. Middelskoletysken
hjalp heller ikke så mye så de prøvde å hjelpe til med litt norsk. —
«Hjem - gris», måtte da vel tyskerne forstå. Flere ganger ble gjentatt
«Hjem - gris». Omsider kom det til forståelse. De måtte gå til Grennes
Hotell for å få passerseddel. Da de passerte apoteket kom det ut en
nordmann og ville ha dem inn der. Men de var pålagt å få tak i passer
seddel, så det kunne de ikke.
De fikk imidlertid nærmest ordre om å komme tilbake til apoteket
når de hadde vært på hotellet. På hotellet traff de Helmer Hofset, som
fungerte som tolk for tyskerne. Han advarte dem mot å gå tilbake til
apoteket, for der var det tyskere som bare hadde ett i tankene, nemlig å
få tak i kvinnfolk, og nordmannen var deres hjelper.
Klara og Ragnhild skulle imidlertid heim for å mate grisen. Fortsatt
gikk det på «Hjem - gris», når de ble stoppet av tyskere. Heime i Veita
skar de opp rå poteter til grisen. Mens den ene var i kjelleren og skar
poteter, sto den andre vakt i porten. Da de kom fram til Risans bolig,
var det heller ikke så enkelt. Det var tyskere der også. Nå var de og uten
tolk, men «gris - mat» måtte da vel tyskerne forstå. Tyskerne ville
imidlertid heller slakte grisen enn å gi den mat. Omsider fikk de slippe til
og fikk måtet grisen skikkelig, før de tok seg tilbake til evakuerings
stedet i Volhaugen.
Historia forteller litt om forholda den første tida etter at tyskerne
kom.
Tyskerne vil ha folket tilbake
Tyskerne mislikte denne situasjonen. De ville ha ørbyggene tilbake til
heimene sine. En av årsakene til dette var nok at de regnet med at det
ville ta noe av brodden av det ventede motangrepet såframt nord
mennene risikerte å skyte på egne landsmenn. Dertil var tyskerne

----
87 Krig
----
utrygge over egen sikkerhet ved ikke å ha den fulle kontroll over befolk
ningen. De kunne registrere at folk belaget seg på lengere tids evakuer
ing, ved at flere var på Øra og hentet nødvendig husgeråd.
Etter påtrykk fra tyskerne, sendte ordfører Nevermo ut følgende
opprop den 27. april:
1. Jeg har idag opptatt mitt arbeide i Herredshuset.
2. For å ivareta alle forhold som skal føre til et normalt og fredelig
liv for innbyggerne og til en god forståelse med det tyske militæret,
er det dannet en komite. Denne består av følgende personer:
Banksjef Braarud, ordfører Nevermo, dyrlege Grøholt, gård
bruker Forberg og apoteker Elstad.
3. Det tyske militæret kan på grunn av sin sikkerhet ikke tillate at
folk ukontrollert kommer og går. Derfor ber komiteen i interesse
av et godt samarbeide og for at befolkningen skal få beholde sine
egne saker, igjen vende tilbake til sine boliger og ikke bringe hus
geråd bort fra Verdalsøra.
Når det er helt nødvendig å bringe husgeråd ut, da skriver jeg ut
en passerseddel.
4. Borgerne i Verdal som igjen vender tilbake til husene sine, blir
garantert fritt å kunne gjenoppta sitt arbeide. Deres liv og eien
dom blir beskyttet av tyske militære.
5. Enhver innbygger i Verdalsøra må ha et pass som er underskrevet
av meg og militærforvaltningen.
6. Disse anordninger trer iverk straks.
Seiv om oppropet hjalp noe, følte mange evakuerte seg ennå usikre,
og det ble ikke noe fart i tilbakeflyttinga før de norske styrkene nord i
fylket kapitulerte den 4. mai. Da var det til stor lettelse for de som
hadde mattet huse alle disse evakueringsgjestene.
Det var imidlertid ikke så lett å få hjulene i gang. Særlig skapte penge
mangelen problemer. Stor hjelp var det i det lokale penge
systemet som var etablert, anvisningene som sparebanken, kommunen
og samvirkelaget utstedte.
Det kan nevnes at dette var noe spesielt for Verdal, og Myntkabinettet
var etter krigen svært interessert i å få tak i noen av disse kriseanvis
ningene.
Beredskapen ved bruene
Etter krigsutbruddet 9. april, ble de viktigste bruene i Verdal besatt av
sivile vaktmannskaper, først og fremst i den hensikt å hindre sabotasje.
De var bevepnet med kragere, skarpe skudd og som markering hadde de
hvite armbind. I virkeligheten var dette en gammel beredskapsordning

----
88 Krig
----
som skrev seg fra den tida man hadde lagtroppsordning i skytterlagene.
Foruten bruene ved Øra, var det de to bruene i Vuku, Steinsbrua og St.
Olavs bru som var belagt med slikt vakthold.
Det er ikke så mye konkret en har å holde seg til om dette vaktholdet.
På Øra var Ole Borgen vaktsjef. Om morgenen 12. april melder han fra
til lensmannskontoret, at det sivile vaktholdet opphørte da militæret
overtok. Motormitraljøsetroppen hadde imidlertid forlatt Øra etter
middagen før. Det gikk bare en time etter at Borgen hadde levert sin
melding, så kom det ordre fra divisjonskommandoen at sivil bruvakt
skulle etableres på nytt. 1 Vuku skjedde omtrent det samme. Her ble
imidlertid vaktholdet overtatt av landvernssoldater med sersjant Søren
Bergsmo som vaktsjef.
På Steinsbrua var Gustav Væren vaktsjef for sivilvakta, ellers var det
for det meste medlemmer av Inndal skytterlag som gikk vakt her. Etter
noen dager ble disse også utstyrt med uniformer. Pensjonert løytnant og
vaktmann i Vaterholmen, Bøe, overtok kommandoen.
En av de første dagene det var sivilvakt, skjedde det en episode ved
Steinsbrua som såtte en støkk både i vaktmennene og de som bodde i
nærheten. Et tysk fly kom østfra og nedover dalen. Tause betraktet de
fire mennene på brua flyet som nærmet seg. Ikke et ord ble sagt, men
plutselig hørtes det ladegrep hos vaktsjefen og så smalt det. Nummer to
fulgte eksempel, deretter nummer tre, mens den fjerde som ikke var
aktiv skytter ble for sen. Trolig traff de flyet, for over Finnmyra vendte
det om og kom lavt mot brua, liksom det gikk til angrep. Vaktmennene
smatt lynkjapt under brua. Intet hendte, men episoden skremte folket i
nærheten og vaktene fikk alvorlig henstilling om ikke å skyte på flyene
oftere. Vaktlaget som sto for episoden ble etterpå kalt «skytterlaget».
Både vakta i Vuku og ved Steinsbrua var intakt til et par dager etter at
tyskerne hadde inntatt Øra, men da det kom telefonbeskjed om at
tyskerne var på veg opp over dalen, fant vaktene det klokest å fordufte
litt brennkvikt. Noen stakk til og med til skogs. Like vel kan man si at
det var på disse to stedene at den siste norske skanse falt i Verdal i april
1940.
Bruvakt ved Bergsgrav
Vegbrua ved Øra var i første omgang sperret slik at sivil trafikk kunne
passere, men ganske snart ble sperringene gjort total. Samtidig ble det
opprettet sivil vakt ved Bergsgrav der vegen krysser jernbanen. Her ble
det nyttet jerntønner med vegsalt som sperring.
Dette var en utsatt vaktpost, og militært sett, i ingenmannsland. De
første dagene var det adskillig påtrykk av folk som ville nordover, bl.a.
evakuerende fra Trondheim, slike som hadde slekt og familie lenger

----
89 Krig
----
nord i fylket og ungdommer som ville melde seg frivillig til krigstjeneste.
For de som gikk vakt kunne det bli übehagelige dialoger med de som
måtte gjøre vendereis. Men instruksen var klar: Alle personer og kjøre
tøyer, som vanlig ikke hadde tilhold i området, skulle stoppes og på
legges å returnere. For de mest pågående og slike som oppga viktig
grunn for å komme seg nordover, ble pr. telefon tatt kontakt med mili
tærkommandoen på Øra. Løytnant Mortensen var imidlertid konse
kvent og bare i helt spesielle tilfeller hvor det forelå militær betydning,
ble det sluppet folk gjennom sperringene. Alt i alt må det sies at plass
kommandanten på Øra hadde ganske god kontroll med inn- og ut
passering av det militære området, som Verdalsøra nå var.
Vakttjenesten ved Bergsgrav var også frivillig. Gustav Norum som
bodde i Stamphusmyra, hadde det organisasjonsmessige ansvar for
vakta, samt å skaffe personell. Så svært mange villige var det ikke.
På Rinnleiret var det telefonvakt på 3 mann. Like før midnatt, lørdag
den 20. april, nøyaktig kl. 23.40, kom den ene av telefonvaktene fram til
Bergsgrav, og ba om at følgende melding, mottatt fra Levanger jern
banestasjon, måtte meddeles militærkommandoen på Verdalsøra:
«Tyskerne passerte Langstein pr. tog på veg nord-over kl. 11.30». Bud
bringeren ba om at det måtte tilføyes, at meldinga ikke var bekreftet
(skriftlig).
Meldinga ble omgående, fra telefonen hos handelsmann Norum,
meddelt løytnant Mortensen personlig. Hvilken tiltro løytnanten hadde
til meldinga er ukjent. Den er i allefall ikke nevnt i noen rapport. Den er
også ganske merkelig, såframt tyskernes egen rapport er riktig hva
angår tidspunktet da troppetoget startet fra Stjørdal, nemlig ikke før kl.
01.00, hvilket er Vå time senere enn meldinga. Opprinnelsen for
meldinga vil kanskje være et mysterium for alltid.
Vaktposten ved Bergsgrav er ikke nevnt blant de sikringstiltak som
ble gjort i forbindelse med den militære situasjonen i Verdal i april
dagene 1940. Sikkert er det imidlertid, den tok av for et ellers stort press
for vaktholdet av vegbrua ved Øra.
Denne vaktposten var intakt helt til det tyske troppetoget stoppet på
Rinnan. Siste vaktavløsning skjedde kl. 02.00 den 21. april, og den siste
vakta var det Lars Tingstad og Ivar Krokstad som hadde. Etter at tele
fonvaktene på Rinnleiret hadde passert, og hadde bekreftet at det var
tyskerne som hadde kommet, hadde de ikke annet å gjøre enn å komme
seg vekk.
En umulig vaktmann ved Graven bro
Onsdag 17. april 1940 var en finværsdag. Klart og blikkstille, men
kjølig. Ved vaktposten på Bergsgrav hadde det vært ei rolig natt. At

----
90 Krig
----
vegen var sperret var tydelig kjent slik at pågangen om passering var
minimal. Denne morgenen skulle likevel arte seg litt annerledes.
De to som hadde vakt, en mann i 60-åra, og en ungdom på 19, var
helt forskjellige på mange vis. Den eldre som hadde adskillig tid bak seg
som leirarbeider i en militærforlegning, underholdt uavbrutt med histo
rier fra militærlivet, en etat han beundret, særlig offiserskorpset. Hans
fortellermåte var ganske spesiell, han nyttet mye fakter i stedet for ord,
slo sammen hæla, gjorde honnør o.s.v.
19-åringen, som syntes han var en betydningsfull person med vakt
oppdraget, følte seg innerst inne liten og utilstrekkelig. I den svarte
skinnlua hadde han et stort, rundt sølvmerke, medalje fra verdals
mesterskapet i fotball. Dette for å gi litt mer autorativt inntrykk, og på
brystet en gammel teaterkikkert, hengende i ei skoreim.
Praten stoppet plutselig, motordur trengte gjennom morgenstillheten,
og i den låge morgensola blinket det av bil i Mulelia. Kikkerten kom
opp. En rød-brun bil nærmet seg med stor fart. Den passerte Rinnleiret
og det var sikkert den ville komme fram til sperringa. Kunne det være
tyskere? «Vi må gjemme oss», sa den eldre. Han var redd. Det smittet
over på den andre, som kanskje ikke hadde vett nok til å forstå alvoret i
situasjonen. Bak en bergknatt like ovenfor vegen fant de skjul. Bilen ble
fulgt med øynene helt til den stoppet for sperringa. Det var 2 personer i
bilen, sjåføren og en passasjer. De ble sittende. «Vi må snakke med
dem», mente den yngste. «Nei! Nei! - Du blir skutt, skutt», sa den andre
og tok tak i ermet for liksom å holde den yngste igjen.
Ungdommen som så det uholdbare i situasjonen, nærmet seg
bilen forsiktig, med sansene i høgspenn, bak seg hørte han, nær
mest som høg hvisking: - blir skutt, skutt... Han måtte ta seg
sammen og åpnet bildøra ganske bestemt, på vakt om noen i bilen trakk
våpen. Intet dramatisk skjedde. To eldre menn satt i bilen, den eldste
ca. 60 år med lua godt nedover ørene og et kraftig skjerf gikk nesten
sammen med lua. Sjåføren var kjøpmann O. Eikrem fra Levanger. Det
var den 60-årige passasjeren som førte ordet og den unge vaktmannen
kom ikke til orde før han fikk beskjed om å slippe dem fram. De var ute
i meget viktig ærend, måtte nordover til generalen og det gjaldt 200
norske menneskeliv. Dette hørtes svært dramatisk, men vaktmannen
holdt seg til ordren om at ingen skulle slippes fram. Han kunne jo ringe
kommandanten i Verdal og sprang til Stamphusmyra hvor telefon var
disponibel for vakta. Løytnant Mortensen svarte i andre enden på
tråden. Det var imidlertid blankt avslag. «De får dra tilbake hvor de
kom fra», var hans korte svar.
Mannen i bilen var tydelig irritert over beskjeden, og sa: «Jeg er
løytnant Aksel Næss. Jeg kommer fra festningen på Hegra, har passert

----
91 Krig
----
de tyske linjer i natt og ble beskutt. På festningen mangler vi ammuni
sjon og andre forsyninger, og jeg må konferere med generalen. Du må
ringe på nytt, men nevn ikke mitt navn i telefonen».
Det ble ny springmarsj til Stamphusmyra. Løytnant Mortensen ga til
latelse til passering. Den unge vaktmannen fikk beskjed om personlig å
være med i bilen, om Vuku, og stanse på Øra ved gården til tannlege
Sørhuus. «Gjør tydelig anskrik såframt de ikke vil stoppe», sa løyt
nanten.
Dette var noe ganske annet til beskjed å komme tilbake med, og du
verden, hvor spennende dette var. Nå måtte imidlertid den eldre vakt
mannen fram fra sitt skjulested. Men da han fikk høre at han kom til å
bli ensom ei stund, såtte han seg på bakbeina og sa klart fra, at såframt
den andre ble med i bilen, gikk han av vakta, for her torde han ikke
være alene, men ville gå heim. Ungdommen måtte ta til fornuft, slik at
den andre ble med i bilen.
Etter et par timer kom han tilbake. Nå hadde han hatt store opplev
elser. Løytnant Næss hadde takket ham i handa for hjelpa og gitt ham
et klapp på skuldra. På nytt ble det å slå sammen hæla, militær hilsen
o.s.v. for å illustrere møte mellom de to løytnantene.
Etter at krigen var over, skrev Aksel Næss en avisartikkel om sin
dramatiske tur til generalen i april 1940. Artikkelen hadde som over
skrift: «En umulig vaktmann ved Graven bro». Det var attesten den
unge vaktmannen fikk. I motsetning til den eldre, hjelpsom og
fornuftig. Da de passerte Stene, hadde mannen rettet seg opp i bilen og
gjort honnør for bautaen over major Visborg, og Næss avsluttet
artikkelen med, at det var slike menn vi hadde bruk for i 1940.
Tyskerne arresterte sivile
Den sure og kalde vårdagen, 21. april 1940, ga mange verdalinger
minner for livet, ikke minst for de som ble arrestert av tyskerne. Utover
morgenen og formiddagen tok tyskerne i forvaring det de kom over av
sivile på Øra og i nærmeste omegn.
De første som ble tatt ble innestengt i Gravåsgården under streng og
truende bevoktning. Her samlet de sammen 28 sivile, pluss trentroppen
som ble fanget ved Nestvold. Blandt fangene var det ei kvinne, Gunnvor
Bye. Hun bestyrte Narvesenkiosken på jernbanestasjonen. Stasjons
betjeningen ble også tatt. De hadde sine uniformer på og tyskerne
trodde det var marinepersonell.
Gustav Ward ble tatt med det samme han stakk hodet opp av kjeller
luka heime. Mens skytinga pågikk hadde han søkt tilflukt i kjelleren.
Uheldigvis var det en tysker som tittet inn med det samme han kom opp.
Noen karer fra Levanger og Skogndistriktet, som skulle innover for å se
på krigen, ble tatt på Gravabrua, og ble ført til Gravåsgården. En som

----
92 Krig
----
fikk ekstra streng bevoktning var Sigmund Hage fordi han hadde noe
ammunisjon på seg da han ble pågrepet. Men det var og en soldat som
holdt seg til den sivile flokken, Bjarne Bulling fra Beitstad. Han var
reservesjåfør på ammunisjonsbilen som ble sprengt i filler av en hand
granat, da sjåføren, Harsvik, ble drept. Skrekkslagen smatt Bulling
under Gravåsbrygga. Der kvittet han seg med våpen og uniform og da
det stilnet, kom han fram i bare undertøyet og strømpelesten, i snø
slapset. På den måten håpet han på å bli tatt som sivilist og slippe lengre
fangenskap. Sivilstanden ble i første omgang ikke av lang varighet, for
tyskerne hengte på ham en norsk uniformsfrakk og et par tyske soldat
støvler.
Etter ca. en times opphold i Gravåsgården ble de sivile fangene ført
bort til fotballbanen og ombord i toget som var kjørt fram dit. Med
toget ble de transportert til Trondheim, ei hustri og kald jernbanereise
som foregikk i ei av de gamle postvognene. Det var dør i begge endene
på vogna og de sto på vidt gap med truende vaktsoldater ferdige til å
gripe inn. Tyskerne ga inntrykk av at de ansa disse sivile som meget
farlige. Det snødde og trekken i den åpne vogna var forferdelig, mest
for Bulling som hadde bare makkoen under frakken. Han skalv og
hakket tenner og med hendene prøvde han å pakke for og holde over
skrittet, for det var nok der trekken var mest plagsom.
Togreisa til Trondheim tok hele 14 timer.
Årsaken til at transporten tok såvidt lang tid, var bl.a. et flere timer
langt opphold på Hell stasjon. Fangene måtte her forlate toget og ble
sperret inne på venterommet, bak tildekte vinduer og med strengt
forbud mot å prøve å se ut.
Noen klarte imidlertid å finne en gløtt og kunne observere at det fore
gikk hektisk virksomhet med førstehjelpsbårer, bandasjerte mennesker
o.s.v. Om det var av- eller pålasting som foregikk er usikkert, men mest
trolig var det falne og sårede fra kampene i Verdal som ble låstet over på
biler.
Toget kom til Trondheim ved midnattstida. Fangene ble satt i vare
tekt i kjelleren under Katedralskolen. Gunnvor Bye fikk eget rom. Hage
ble også skilt fra de andre og fikk flere dagers forvaring, og etter det
som ble fortalt, var han i adskillig hardt vær under forhørene.
På kjellergulvet var det adskillig med halm å ligge i. Bulling som
fortsatt var engstelig for å bli tatt for soldat, fikk i et übevoktet øyeblikk
gjemt uniformsfrakken i halmen. Han fikk ei jakke av Gustav Ward og
bukse av Morten Veimo, begge deler flere nummer for store, men i alle
fall var antrekket nå mer anstendig.
Kjelleroppholdet ble heldigvis ikke av lang varighet. Dagen etter
måtte samtlige til forhør. Bulling klarte å bli betraktet som sivilist og

----
93 Krig
----
tjente på det. Strengt tatt skulle han etter frigivelsen ha meldt seg for sin
avdeling. I rapporten er han meldt savnet.
Etter at fangene, enkeltvis, hadde vært til forhør, ble flokken sluppet
på gata. Årsaken til arrestasjonene er vanskelig å forstå, men det kom
fram bl.a. at tyskerne mente de var blitt beskutt med ureglementert
våpen og ammunisjon, miniatyrgevær samt med dum-dum-kuler, og
dette var noe de så alvorlig på. Under visitasjonen i kjelleren, fant
tyskerne i en ryggsekk et laken som var sydd av brukte hvetemelssekker,
amerikanske og nokså fargerike. Dette ble studert nøye og de ga faktisk
inntrykk av at de trodde det var en fane.
Om tyskerne sørget for transport til Trondheim følte de ikke noe
ansvar for tilbakereise. Togtrafikken var innstilt og det led langt på dag.
De færreste hadde kjenninger i Trondheim. Da det var umulig å komme
Sivile som tyskerne tok og sendte til Trondheim 21. april 1940, fotograf
ert forein Arbeiderforeningen i Trondheim etter løslatelsen. Personene
er f.v.: Einar Indahl, Alfred Haugen, Arne Haugen, Steinkjer, Harald
Reinsberg, John Sagmo, Levanger, Gunvor Bye, Gustav Ward, Arnold
Melbye. Bjarne Bulling, Beitstad, Erling Larsen, Petter Jørgensen, Olav
Vestum, Levanger, Albert Rygh, Aneus Rindsem, Sturla Rindsem,
Karl Hynne, Morten Veimo, Johan Hynne, Johan Nestvold, Ragnar
Veimo, Lars Veimo, Sverre Johansen, Levanger.


----
94 Krig
----
nordover til Verdal denne dagen, var det bare ett å gjøre, henvende seg
til politiet. Der var det god hjelp å få. Det ble ordnet med overnatting i
lokalet til Trondheim arbeiderforening. Seiv om det nå også var i
halmen, var stemningen betydelig høyere enn natta før. Middag denne
dagen og frokost den neste, ble servert på Dampkjøkkenets restaurant
— og tirsdag 23. april ble det ordnet med buss til Verdal, alt på
Trondheim kommunes bekostning.
Trondheim dampkjøkken eides den gangen av familien Garnes, og
der ble verdalingene betraktet som sambygdinger og meget vel mottatt.
Den underlige flokken vakte ikke så lite oppsikt der den vanket i by
gatene, og det var kanskje ikke så rart, for ingen var vel antrukket for
bytur, og etter to overnattinger i halm, så de nokså pjuskete ut. Noe
sammenstimling rundt dem ble det også. Mange ville høre hva som
hadde foregått på Innherred. Ville rykter var i omløp, bl.a. at det hadde
vært et stort slag på Stiklestad.
Da bussen stoppet ved Stamphusmyra for å sette av noen, var det
noen karer som oppholdt seg i butikken der og som fikk det travelt med
å komme seg til skogs. De trodde at tyskerne kom for å hente flere.
Femti verdalinger skulle sky tes
Innesperret i jernbanevogn
Tyskerne fortsatte å arrestere omkring på Øra ut over dagen. De gikk
faktisk på jakt etter sivile. Den neste puljen ble først samlet sammen i
Selnesgården, men senere flyttet og innesperret i en jernbanevogn på
stasjonen, hvor ca. 30 satt helt til onsdag kveld. Disse hadde det mer
uhyggelig, med trusler om represalier, skyting, hengende over seg, ifølge
det som en som var med forteller. Tyskerne var av den mening at fem av
dem som falt på Ørmelen, ble skutt av sivile nordmenn. Som straff
skulle de skyte 10 nordmenn for hver tysker. Målet for tyskerne var
således å samle sammen femti sivile, og når dette tallet var nådd, skulle
represaliene utføres.
De ble flyttet fra Selnesgården fordi tyskerne ventet nye kamp
handlinger og hevdet at det sannsynlig kom til å brenne der. Da de
marsjerte til stasjonen, hadde hver fange en halmtapp under den ene
arma og ett eller annet husgeråd fra Selnes i den andre, noe de ble bedt
om å ta med.
Tyskerne virket svært bitre og oppførte seg utrivelig overfor disse
fangene. De drakk tett, var beruset og kom til stadighet med trusler.
Smått med mat var det til fangene og de led av tørst. Omsider fikk de
vann fra Grennes hotell, i en grøtterrin. Det ble ikke store skvetten på
hver.
Avhørene de måtte gjennom, ble foretatt på Grennes. Offiseren som

----
95 Krig
----
ledet dette, var heller ingen trivelig type. I alle fall hadde han ikke ut
seende med seg. Han manglet det ene øret og fra øretomta til ene munn
vika gikk et stygt arr.
Onsdag den 24. april, kom det nye tyske tropper og overtok Verdal,
og om kvelden ble fangene sluppet løs.
Helmer Hofset var blant fangene og det var nok et hell, for han hadde
gode tyskkunnskaper og fungerte som tolk, en jobb han ble tvunget til å
fortsette med i flere dager.
Sivile f anger blant tyskerne under kampen
«Hvorfor skyter nordmennene på oss? — Vi er da mennesker vi også.
— Hele min tropp er skutt i stykker!» Slik brølte en tysk soldat som
kom stormende mot oss fire sivile som var tyskernes fanger mens
kampen om Verdalsøra pågikk, den 21. april 1940. Soldaten virket helt
vill og med grep om karabinløpet, hevet han våpenet til slag. Vaktsol
daten, som passa på oss, kasta seg imidlertid mellom og parerte slaget
med sitt gevær, og hindret at den av oss som var tiltenkt slaget, fikk
hodet knust. Den sinte soldaten løp videre og brølte. Han hadde nok
seiv vært nære på, for et prosjektil hadde flerret opp plysjkragen i
nakken på uniformen hans.
Ca. to timer hadde det gått siden vi ble arrestert av tyskerne, da vi
forsøkte å komme oss heimefra for å unngå å komme i kampsonen
under framrykninga mot Øra. Om natta hadde far og jeg gått vakt på
Gravabrua til kl. to. Litt over kl. halv tolv kom telefonvakta på Rinn
leiret fram til Gravabrua med melding om at tyskerne hadde passert
Langstein i tog på veg nordover. Men da de ennå ikke var kommet kl.
to, resonnerte vi som så, at da kom de ikke denne natta, for det måtte da
være måte på somlekjøring med tog, seiv den gangen. Vi gikk heim og la
oss. Ut på morgenkvisten ble vi vekket av naboen som dundra i veggen
og ropte at tyskerne hadde kommet til Rinnan. Men før vi rakk å
komme oss ut, var utgangen stengt av grønnkledde tyske soldater. Der
sto vi, far og tre sønner, rådville hvordan vi skulle gripe det an. Vi gikk
ut bakvegen, men kom bare ca. 100 meter før vi ble anholdt og kropps
visitert. I den ene ryggsekken, jeg tror det var min, fant de en bra stor
kniv, «Bergans sliring» og ei feltlommelykt. «Halbt soldat», sa tyskeren
som visiterte. På grunn av alderen fikk far gå videre, mens vi tre andre,
Ragnar, Lars og jeg ble arrestert. Harald Reinsberg på Veie, kom ut på
trappa for å se hva som foregikk, dermed ble han også tatt.
Vi ble ført mot Øra. Etter at Kjæran var passert braket den første
mitraljøsesalven fra forsvarerne ved jernbanebrua, og samtidig veltet
det svart røyk opp fra husa ved vegbrua. Jeg stoppa opp, men vakta
beordra oss videre. Mange slags tanker for gjennom hodet. Vi hadde

----
96 Krig
----
hørt at tyskerne tvang sivile til å gå foran under framrykning. Ville de
også nytte oss til dette? Hva annen grunn hadde de for å ta oss til fange?
Det var dystre utsikter og motet var sviktende. Jeg var redd.
Skuddvekslinga ble heftigere, og sammen med vakta måtte vi søke
dekning i veggrøfta. Kulene hvinte over hodene på oss, slo ned i asfalten
og rikosjerte videre med intense hvin. Lyden av granatene som ble skutt
ut i nærheten av Rinnleiret var uhyggelig. Det var skrik og rop foran
oss, i fremste linje. Det eneste som kunne oppfattes var gjentagne rop
om ammunisjon. Etter ca. 1 Vi times skyting stilnet det, bare ett og
annet skudd hørtes. Vaktsoldaten stakk hodet over vegkanten og smilte
da han vinket oss fram for å se at tyskerne sprang over brua. For ham
var dette sikkert en oppmuntring. For oss svært deprimerende, vi trodde
tyskerne skulle bli stansa her. Årsaken til at det gikk så raskt å ta Øra,
fikk vi høre ganske snart. Litt senere undersøkte vaktsoldaten uthuset
på Vestre, der hvor Hofstad bodde. Der fant han et kalkunegg, stakk
hull i begge endene og tømte innholdet i seg i en slurk. Ingen ting å si på
appetitten, kanskje var det ei skål for seieren.
Litt lenger framme var det vi møtte villmannen som ville banke oss
med geværet.
På Ørmelen var det uhyggelig denne morgenen. Bort over jordene lå
det kropper, lik og sårede. Det samme på og langs vegen. Forsøk på å gå
utenom en som lå midt i vegen, på ryggen, med vidåpne øyne og apen
munn, ble av vakta parert med et bajonettrisp i frakken og ordren:
Videre.
Det brant på begge sider av vegen og heten var sterk. Husa nærmest
brua visste vi var satt fyr på av nordmennene. Men de øvrige brannene
måtte være forårsaket av tyskerne. Like ved det brennende huset til
Anna Fikse, lå to omstreifere som hadde overnattet der. De ble skutt
med det samme de kom ut, og så nære varmen at hår og klær var delvis
avbrent og kroppene svidd. Et uhyggelig syn. Vi fryktet for hvordan det
var på Øra-sida. Men der var det tomt og nordmennene hadde kommet
seg unna.
Som nevnt, ble vi stengt inne bak plankegjerdet i Gravåsgården, hvor
vi såvidt fikk høve til å veksle noen ord med sjefen for trentroppen og
fikk høre årsaken til at bruene måtte oppgis så raskt.
M.V.
Tyskerne holdt begravelse på Ørmelen
Samtidig med at de sivile fangene ble ført til toget for transport til
Trondheim, holdt tyskerne begravelse i kanten av furulunden ved
Aldersheimen.
Her begrov de Ludvig Harsvik og to av tyskerne som falt på Ørmelen.

----
97 Krig
----
Grava til Ludvig Harsvik ved Aldersheimen.
Ved at de la igjen kun to av de som de mistet, ga de inntrykk av å ha hatt
svært små tap. Dette bl.a. for ikke å skade sin egen soldatmoral.
De samme mannskapene fra trentroppen, som bar Harsvik inn i hus i
Gravåsgården, måtte nå bære ham over brua og på Ørmelen. Til båre
nyttet de ei dør fra Selnesgården. Ved eiendommen til Anna Fikse,
måtte de legge ham ved siden av de to sivile som lå der døde og halvt
oppbrente. Tyskerne fant imidlertid at de ville gi Harsvik samme soldat
ære som sine egne og la ham ved siden av de to tyskerne. Her reiste de
fine trekors med navnene på og hang hjelmer på korsene.
Et par dager senere ble holdt mer sermoniell begravelse med honnør
og salutt.
Ingvald Suul, som tilfeldigvis av en tysk soldat, hadde fått greie på
hva som skulle foregå ved aldersheimen, gikk dit for å se hvordan sere
monien artet seg, og om mulig fotografere begivenheten i smug, noe
som delvis lykkes.
Ved forsiktig spørring, fikk han greie på hvor de hadde gravd ned de
to sivile. På potetteigen til Anna Fikse fant han grava. Der var hverken
trekors eller hjelm, men som symbol over grava hadde tyskerne hvelvet
ei gammel jerngryte.
Etter ei tid ble tyskerne flyttet til krigskirkegården ved Trondheim,
mens Harsvik lå ved aldersheimen helt til sommeren 1941. Da ble han
flyttet til Lademoen kirkegård.


----
98 Krig
----
De to omførselshandlerne som ble skutt pa Ørmelen fikk ikke militær
honnør, men ei hvelvet jerngryte over grava si.
De to tyske krigsgravene pa or melen. I bakgrunnen ses den tyske
vaktposten ved inngangen til aldersheimen som tyskeme tok til forleg
ning.

 

----
99 Krig
----
De to omførselshandlerne som ble drept, under tyskernes framryk
ning, var Fredrik Kristiansen, 57 år, fra Moelv, og den 33 år gamle Paul
Simonsen, fra Brøttum.
De hadde oppholdt seg noen dager i Verdal og natta til den 21. april
hadde de søkt ly i bolighuset til Anna Fikse. Hun hadde evakuert. Da
tyskerne såtte huset i brann, ble de tvunget ut og straks meid ned av
tyskernes automatvåpen.
Noen dager senere ble de gravlagt ved Stikelstad kirke som to ukjente.
Såredepå Verdalsøra 21/4 1940
Under trefningen ved Verdalsøra 21. april 1940, gikk det hardest ut
over 4. tropp, og da i særdeleshet de to laga til sersjant Fridthjof
Hansen, med tre falne og tre så hardt såret at de måtte legges igjen.
Oppgaven over sårede er i samsvar med den offisielle som ble sendt
distriktslegen i Verdal den 4. juli 1940.
Det er bare de som var så alvorlig såret at de ble sendt sykestue/syke
hus oppgaven omfatter. De som ble lettere såret, og som fortsatte i
eskadronen har en ingen oppgave over.
Sårede:
Hans Petter Figenschou, Verdal.
Vådeskudd i fot og sendt Sund lasarett.
Nils Sponås, Torkjulsvågen.
Såret i overarm 21/4.
Innlagt sykestue i Vuku.
Harald Øyahals, Ottersøy.
Såret i skulder (flere skudd) 21/4.
Innlagt sykestue i Vuku.
Harald Stene, Faksdal.
Sykemeldt, såret 21/4
og lagt igjen på Haugslia.
John Anton Rognan, Sparbu.
Såret i fot 21/4.
Lagt igjen på Verdalsøra
Arnfinn Augdal, Skogn.
Såret i arm.
Lagt igjen på Verdalsøra
I tillegg til disse ble to britiske soldater såret. Den ene ble tatt
hand om av norske sivile og bragt til Vuku sykestue. Den andre fraktet
tyskerne til St. Elisabeth i Trondheim.
Verdalsboka — 7

----
100 Krig
----
Briten som ble fraktet til Vuku ble liggende igjen på Fæbyenget.
Stridssekken ble funnet av familien Ward og beror nå ved Verdal
museum. Kulehull i den ene stroppen viser hvordan skuddet traff.
Stridssekken som ble funnet på Fæbyenget. Prosjektilet har gått inn ved
a og ut ved b etter å ha passert gjennom soldatens høyre skulder.
Til høyre Gisle Mortensen, eskadronsjef og militær kommandant i
Verdal 1940. Her på kampstedet 41 år etter i samtale med daværende
sjef for DR3, oberst Kjell Øst li.

 

----
101 Krig
----
EI VIKTIG BRU FALLER
Trefningene på Verdalsøra sett fra angripernes side
(Oversettelse av hauptmann Dittrichs artikkel i soldatbladet «Wacht im
Norden»).
Stille faller et fint snødrev fra himmelen og innhyller kompaniet litt
etter litt i en hvit kappe.
Skumringen senker seg over det norske landskapet, som vi strever oss
gjennom mot vårt dagsmål, ekserserplassen Værnes.
Ennå ringer i oss den enestående, over 600 km lange lufttransporten
langs Norge. Hver enkelt kjenner i seg spenningen av det enestående,
det ukjente og det fremtidige.
Seiv i denne opplevelsen, er ansiktene til våre unge, marsjerende
soldater, preget av disiplin. Når jeg ser i øynene deres, utstråler de en
ild, en innvendig beredskap. Ved å lese i øynene til mine gutter, kjenner
jeg en übendig lykkefølelse, som enhver leder føler når han vet: «Med
disse gutta skal jeg klare det!»
Allerede de neste timer skulle gi meg visshet for dette.
Knapt hadde vi nådd motstandernes, flyktige ryddede, leirbrakker,
da vår regimentsjef dukket opp, og i et kort, men klart offisersmøte,
bekjentgjorde divisjonsbefalingen om øyeblikkelig innsats. Vi gamle
verdenskrigsdeltakere vekslet fort blikk. — Et kort nikk fra kamerat til
kamerat og hver visste: «Jeg kan stole på deg!»
Det var ikke tid til videre gjennomtenkning. Befalingen om øye
blikkelig innsats, var så dristig og uvanlig, at vår militære interesse var
vekket til fulle.
I korthet lød den omtrent slik:
«Første bataljon tar i de tidlige morgentimer den viktige broen ved
Verdal og holder den.»
Tillegg: «To kampgrupper skal dannes. Den ene støter fra sør mot
nord pr. jernbane. Den andre ankommer i fiendens rygg ved skips
transport. Klokken 06.00 går begge grupper til angrep, kaster
fienden ut og tar broen».
Kompaniets første kampoppdrag var riktig et slikt oppdrag som ville
vise om vi besto prøven, om vi svarte til forventningene. Bataljons
sjefens beslutning forsterket den frydefulle spenningen. Vårt kompani

----
102 Krig
----
Verdalsbrua som var tysk er nes fremste angrepsmål i Verdal.
hadde fått oppdraget å støte inn i det ukjente og føre angrepet fra sør,
mens bataljonssjefen med 3. kompani ville ta opp kampen fra nord.
Da jeg meddelte mine menn kampoppdraget, var tretthet og behov
for hvile som blåst bort, og da jeg avsluttet med ordene: «Vis nå hva 2.
kompani kan!» — Da sporet jeg av holdning og blikk: «Det vil lykkes».
To timer senere var kompaniet på nattlig marsj mot Stjørdal jern
banestasjon.
Snøfokket var blitt tettere og vi hadde ingen sikt. Intet lys var å se
gjennom natten, ingen lyd trengte seg til våre ører, og det eventyrlige i
stunden grep oss alle.
Den tunge pakningen, de trykkende ammunisjonsveskene ble ikke
enset, og i toglignende marsj ankom vi jernbanestasjonen som bestemt.
Stille og forlatt lå den i nattlig ro. Stasjonsmesteren ble tilkalt, men han
visste ikke om noen togavgang. Gjennom en rolig samtale, lykkes det å
få ham til å skaffe forbindelse med Trondheim.
I mellomtiden hadde jeg latt mannskapene innta stasjonslokalene og
en personvogn, som sto på sporet, til beskyttelse mot snødrevet. Et
sterkt belte av vaktposter sørget for sikkerheten.
Da beskjeden endelig kom, om at avgangen ble forsinket med VA
time, bestemte jeg meg for å drive toget framover så nært kampplassen


----
103 Krig
----
som mulig. Klokken 01.00 ankom toget endelig. Foran lokomotivet ble
koblet et par tomme vogner til beskyttelse mot miner, som vi måtte
regne med på den ukjente strekningen. Disse forholdsregler skremte det
norske togpersonellet, slik at de vegret seg for å kjøre toget. Men vårt
foretagende kunne ikke stoppe på en slik motstand. Etter korte,
entydige forhandlinger ble de overbeviste om at all vegring var nyttes
løst. De måtte føye seg for det uunngåelige og reisen til det uvisse kunne
ta til.
På lokomotivet inntok løytnant Wø med to mann sine poster. Snart
dampet toget inn i nattemørket og snødrevet. — Gjennom dype klippe
skar, mellom bratte stupet i fjorden til venstre og steile klippevegger til
høyre, søkte toget utrettelig videre. Klatrende fra stigbrett til stigbrett,
besøkte jeg samtlige vogner hvor der hersket en anspent oppmerksom
het og spenning. Ved vinduene holdt kamuflerte mg-poster observasjon
og utkikk. Übevisst lyttet og ventet alle på det «boms» man ventet skulle
komme fra foran. Men det uteble. Kilometer for kilometer ble tilbake
lagt, snart langsomt søkende, så igjen i susende fart, alt etter strekning
ens beskaffenhet.
I Levanger stoppet plutselig toget. «Er vi allerede framme?» Straks
var gruppene ute av toget og i ildstilling. Men intet kunne spores til
fienden. Jeg ble kalt opp over radio og får de siste ordrer av regiment
sjefen, som på grunn av motorstopp, ikke kom tidsnok til avgangen.
Ferden gikk videre. I mellomtiden kom morgengryet og været bedret
seg, noe som ga et godt overblikk over landskapet. Da toget nådde
Rinnan stasjon, hadde vi lykkelig overstått 60 km. Det ga oss visshet om
at også andre del av vårt oppdrag ville lykkes. Lynraskt ble det inntatt
en piggsvinstilling, og i beskyttelse av denne ble utlasting foretatt.
Bergbatteriet vi var tildelt, kunne ikke delta i frammarsjen da det ikke
hadde noen trekkvogner. Dette gikk derfor i stilling i nærheten av jern
banestasjonen. Med lette patruljer som sikret marsjen til høyre og
venstre, såtte kompaniet seg i bevegelse. Ett av disse sikringstiltakene,
oppbragte, etter ca. en halv time, noen menn, sivilkledde norske
soldater som skulle sprenge brua når motstanderne nærmet seg. Ved
bestemt inngripen av underoffiser H, ble denne faren avverget.
Nå var det klart, at vi hadde med en kjempende motstander å gjøre.
I en stor bue gikk vegen under en jernbanebru. Da jeg fra dette punkt
av måtte regne med fiendtlig motstand, ga jeg ordre om gruppering av
kompaniet.
Første tropp under ledelse av oversersjant M, ble plassert til venstre
og høyre for vegen, med første kampmål å nå hitsiden av brua.
Andre tropp, under ledelse av sersjant T, gikk til venstre for jern
banesporet, understøttet av to tunge maskingevær, med oppdrag å ta

----
104 Krig
----
hitsiden av den sprengte jernbanebrua så raskt som mulig, for derfrå
med virkningsild holde motstanderen nede.
Tredje tropp, under ledelse av sersjant W, ble holdt igjen som reserve
ved jernbaneovergangen. Ordre ble gitt til troppsjefene, og uten opp
hold såtte de to troppene i marsj videre mot det første kampmål.
Akkurat da teten, under ledelse av oversersjant M, nådde de første
husene i Verdal, pep de første kulene mot dem. Nå var det klart. «Uten
kamp var det ikke mulig å ta brua.»
Kompaniet arbeidet seg framover. Med husveggen på en bondegård
som beskyttelse, tok jeg et første overblikk over situasjonen. Sterk
maskingevær- og geværild lå over framrykningsområdet. Ikke bare fra
begge sider av elven, men også fra husene i Verdal. Fra minutt til minutt
økte ilden, slik at jeg først ble tvunget til å nøytralisere de enkelte redene
i husene.
Da oversersjant M, som med tetgruppen i samlet innsats, nådde elve
bredden, hadde han den ildsprutende elvebredden foran seg, og redene i
husene bak seg.
Andre tropp fikk den sterkeste ilden mot seg fra retning jernbane
brua, slik at den bare kunne arbeide seg sprangvis framover mot brua.
Dette var min første oversikt av kampsituasjonen.
Klokka var blitt 06.15. Etter planen skulle nordpartiet nå ha grepet
inn i kampen. Sambandet som var tildelt for å skape forbindelse med
gruppe Nord, falt ut, slik at jeg ikke hadde andre forbindelsesmulig
heter enn lyspatroner. Men fikk intet svar på slik oppskyting.
Jeg bestemte meg derfor å fortsette kampen alene.
Da den fiendtlige ildkraften stadig forsterket seg, drev jeg 2. tropp
sterkere fram mot jernbanebrua, slik at fienden kunne bli holdt nede.
Dette lykkes. I mellomtiden nøytraliserte jeg, med Gruppe H, redene
som skjøt fra husene. Underoffiser H og skytter L utmerket seg spesielt
under dette. Katteaktig smøg de seg fram ved utnyttelse av lendet til de
nådde husfronten. Straks gled håndgranatene ut av deres hand og inn i
et vindu og snart sto huset i flammer.
Nå gjaldt det å komme til brua.
Tidvis så jeg enkelte kamerater i kompaniet liggende såret eller falne.
Den fiendtlige ilden ble stadig sterkere, og fortsatt var det intet å se til
nord-gruppen. Kampen om husa varte ca. en time, da jeg bestemte meg
for å våge en storm på brua alene.
Kaptein H, som med sin mg-tropp og to tunge maskingeværer, virk
ningsfullt hadde understøttet kompaniet, fikk nå beskyttelsen av den
åpne venstre flanke, og sersjant W fikk ordre om straks å bringe sin
tropp hit og sette den inn. Med støtte av denne troppen, trengte jeg meg
fram til bruhodet, til oversersjant M, som hadde skaffet fri vei gjennom
huskampene.

----
105 Krig
----
7ys-£ SÅ:/55-e over kampområdet i Verdal.
Ennå gjensto å rense to reder i et hus umiddelbart ved broen. Etter
kort rådslagning med prektige troppsjef M, sprintet vi bort til huset,
våre håndgranater klirret gjennom rutene og skuddfeltet til den andre
bredden var fritt.
Mine maskingeværer gikk i stilling, kaptein H førte fram begge sine
MG-er, og nå kunne ingen mere heve nesen sin på den andre bredden,
eller knapt våge forsøket på å sprenge brua.
Med en overlegen ildstyrke hadde jeg denne siden av elvebredden i
min hand. Nå var det ikke lenger vanskelig å ta brua. Kaptein H og
løytnant W overtok ledelsen av ildgivningen, mens jeg og oversersjant


----
106 Krig
----
M ville ta brua med en sterk støtavdeling. Vi hadde løpt over halve brua,
da jeg fikk se skikkelser dukke opp i den andre enden av brua. Vi presset
oss hardt mot jernbøylene på brua, og på mitt tegn tilbake skulle ild
utløses fra samtlige MG-er. Da nådde ropet fra løytnant W meg: «Det er
tyskere!» —Og riktig, nå gjenkjente jeg min gamle troppssjef fra polen
felttoget, bataljonsadjutanten, som tilhørte gruppe Nord.
I ett var jeg over brusperringen på den andre siden av brua, og
jublende klang det fra hans og min munn samtidig: «Toeren klarte det
først».
Deretter dukket deler av nordgruppen opp og sluttet seg til de rester
ende deler av mitt kompani som kom over brua, samt de underlagte
tropper fra 4. kompani.
Knasende sank de brennende husene på andre bredden sammen. 1 Vi
time hadde vi kjempet og stridt. Kjære kamerater ble liggende igjen.
Stadig vekk hadde vi speidet lengselsfullt etter nordgruppen, men nå var
alt glemt. Brua var vår, og 2. kompani hadde oppfylt sitt tildelte opp
drag.
Det er ganske betegnende hvor stor vekt hauptmann Dittrichs i sin
artikkel legger på «Huskampene» på Ørmelen. En hel time kjempet
han, med sine menn, mot tomme og forlatte hus. En har mistanke om at
Dittrichs skriver litt for sin syke mor. Det var nemlig nord-partiet som
sto for den avgjørende innsatsen.
Den noe romantiske framstillinga må nok sees på bakgrunn av at det
gjalt å støtte opp under soldatmoralen til de som var forlagt i nord, samt
en understrekning av tyskernes «uovervinnelighet».
Artikkelen kom like før jul i 1940 og skulle vel være julelesing for de
tyske soldatene i Norge.
Britenes innsats
Etter kapitulasjonen i 1940 ble det, blant folk, tildels reist kritikk mot
de britiske avdelingene for passivitet under operasjonene i Nord-Trøn
delag. Det ble og hevdet at mannskapene for en stor del var «boms»
som i farten var rasket sammen i havneområdene i de engelske sjøfarts
byene. Disse påstandene synes å være lite i samsvar med virkeligheten,
og bunner mye i skuffelsen over utfallet av krigen i 1940. Den britiske
hær var i 1940, som nå, en vervet hær med store erfaringer fra alle
verdenshjørner, og brigaden som deltok i Nord-Trøndelag var ordinære
styrker.
Under operasjonene på Innherred 20.-22. april, viser fakta, at det var
de britiske avdelingene som tok den hardeste støyten og hadde de største
tåpene.

----
107 Krig
----
Trefningen i Verdal kan ikke ses isolert fra det som skjedde forøvrig
disse dagene i området Steinkjer - Verdal.
Intensjonene med landsetting av allierte styrker i Namsos, var å rykke
fram mot Trondheim for å forsøke å kaste tyskerne ut av Trøndelag.
Styrkene manglet imidlertid vesentlig og helt nødvendig utrustning for
at en slik operasjon skulle ha noen sjanse for å lykkes, bl.a. luftskyts,
lett mobilt artilleri, kjøretøyer m.v. Tyskerne hadde fullstendig herre
dømme i lufta, samt at en framrykning sørover ville ha en helt übeskytt
et flanke mot sjøen som også ble behersket av tyskerne. Den engelske
brigaden hadde lovnad på at utstyr skulle komme ca. 25. april til ut
lastingstedet Namsos. I britisk arkivmateriale går fram at flere av
kompanisjefene i brigaden fryktet at dette ville være for sent. En frykt
som viste seg berettiget. Dette forklarer i grunnen britenes noe avvent
ende holdning.
Det lovte materiellet kom 27. april og aldri lengere enn til havna i
Namsos.
Et alliert be/tekjøretøy som ikke kom lengre enn til landsettingsstedet,
Namsos.
I «History of The King's own Yorkshire Light Infantery»
(K.0.Y.L.1.) går det fram at kompanisjefene stilte seg uforstående og
skeptisk til brigadesjefens disponering av den engelske brigaden. Den
var nemlig spredt over et område på 88 km, mellom Namdalseid og


----
108 Krig
----
Stiklestad. Den 21. april hadde britene to bataljoner mellom Steinkjer
og Verdal. KOYLI-bataljonen hadde sine fire kompanier disponert slik:
Kp.A ved Strømmen, Kp.B Stiklestad, Kp.C i reserve ved Sparbu, hvor
bataljonskommando var opprettet. Kp.D holdt Røra. Bak lå Lincoln
shire-bataljonen i området Vist. Disse disponeringene var etter ordre fra
brigadesjefen C. G. Phillips. Om dette står i nevnte historiske beretning
bl.a.:
«Slike disposisjoner kunne ansees merkelige under enhver om
stendighet, men under rådende forhold var de rett og slett oppsikts
vekkende. Nesten hele høyre flanke av brigaden var apen mot
fjorden som fienden hadde herredømmet over. På mange steder gikk
veg og jernbane tett ned til stranden, og uten truger eller ski kunne
ikke de britiske avdelingene bevege seg utenom vegene. Tyskerne
hadde mulighet for å landsette tropper nesten overalt langs denne
åpne flanken, og uten artilleri eller transport kunne ikke bataljonen
gjøre noe med dette, hvis ikke fienden var så dum å prøve å gå i land
ved et av de aktuelle stedene som britene holdt. Seiv da, uten artilleri,
ville disse isolerte kompaniene kunne gjøre lite for å stoppe et virke
lig målbevisst forsøk på landsetting.
Situasjonen var kanskje ikke så opplagt for overkommandoen,
eller hvem det måtte være som beordret disse disposisjonene, men
det var pinlig klart for KO YLI.
Kompanisjefen ba febrislk, om ikke med stort håp, om at Skarn
sundet ble minelagt. Bataljonssjefen, oberst Hibbert, protesterte
overfor brigadekommandoen. Han forutså at hvis tyskerne landsatte
styrker, hvor som helst nær Fleskhus, Røra eller Strømmen, kunne
han lett miste et eller to komplette kompanier. Men skulle brua over
elva i Steinkjer bli ødelagt ved bombing, eller Lincolnbataljonen
miste stillingene ved Vist, kunne hele bataljonen hans være håpløst
fanget.
I mellomtiden gjorde bataljonssjefen klart for å møte tyskerne og
lyktes i å finne og rekvirere åtte gamle lastebiler og to gebrekkelige
busser som transportmidler (til en hel bataljon!).
Mens KOYLI var i Steinkjer, gjorde de bekjentskap med
«George», et tysk Henschel sjøfly, som tydelig hadde i oppdrag å
overvake bataljonen. Han hadde vært meget nøye i sokningen. Vide
kretser over Steinkjer ble redusert til små sirkler over sentrum av
byen, til det var mulig for ham å se soldater gjennom vinduene på
skolen. De neste fire dagene var «George» i konstant nærhet av
KOYLI-bataljonen. Han var svært mistenksom til Sparbu og hadde
hyppige kikk på Verdal, Røra og Strømmen. «George» foretok ingen
offensive handlinger, men tross kompanienes skjul, hadde han
tydelig godt kjennskap til hvor de var.

----
109 Krig
----
«George» over det bombeherjede Steinkjer.
Klokken 16.00 om ettermiddagen den 20. april dampet en tysk
krysser og et tankskip inn i Beitstadfjorden gjennom Skarnsundet.
Noe senere rapporterte B-kompaniets kapt. A. Puttock (på Stikle
stad), at omtrent 200 tyskere var landsatt sør for Verdal (Stjørdal) og
rykket fram. En senere rapport gikk ut på at flere fiender var landsatt
mellom Fleskhus og Verdal. Kl. 18.00 om ettermiddagen landsattes
ca. 400 tyskere nord for Strømmen. Det kommende stridsbilde ble
fort klart. Krigen hadde begynt nøyaktig slik som bataljonssjefen,
oberst Hibbert, hadde fryktet og forgjeves forutsagt.
Det er viktig å holde klart for seg hvilke forhold denne kampen ble
ført under. Tyskerne hadde landsatt tilsvarende to bataljoner for
innsats mot KOYLI- og Lincolnbataljonene, men mulighetene var
langt fra like. Fienden hadde fullstendig herredømme i lufta og de to
neste dagene nyttet han sine fly til kraftig og praktisk talt vedvarende
støtte til sine markstyrker. Det tyske infanteriet hadde bragt i land et
stort antall bombekastere og hadde støtte av kanonene til krysseren
og flere destroyere. KOYLI-bataljonen hadde intet tilsvarende.
Snøen var fire fot dyp og dette tvang britene til å slåss fra vegene,
som var opplagte mål for flyangrep. Tyskerne derimot, var utstyrt
med ski, truger og sleder, og altså fullt mobile. En avgjørende strid
kunne bare få et resultat.
Hvis Lincoln-bataljonen ble tvunget til å trekke seg tilbake, hadde
de muligheten til å gå tilbake til Steinkjer, men på grunn av spred
ningspolitikken var sannsynligheten stor for at KOYLI ville bli
oppspist bit for bit.


----
110 Krig
----
Den britiske hær hadde aldri tidligere kjempet i tilsvarende om
givelser, som dette kalde landskapet med bratte åser og trange daler,
dype, stille vann og elver med sterk hvirvlende strøm. Noen av åsene,
spesielt ved fjordene, var helt nakne, men storparten bevokst med
tett furuskog. På denne tiden av året lå det snø overalt. Tøvær om
dagen og streng kulde om natten, gjorde vegene vanskelige seiv for å
marsjere på. Utenfor vegen ble en, uten truger, sittende fast som flue
på fluepapir, og like bra synlig fra luften. Fire timer hver natt var alt
en kunne håpe på av skikkelig mørke.»
Tyskernes landsettinger 21. april
For ordens skyld repeteres de tyske landsettingene på Innherred den
21. april. I tillegg til styrkene som rykket fram mot Verdal fra Stjørdal
og landsettingen på Trones, landsattes i halvsekstida om morgenen ca.
400 mann ved Skjenstadaune ved Kirknesvågen. Samtidig landsattes en
styrke, av ukjent størrelse, ved Kirknes i samme område. Den først
nevnte rykket fram mot Lincolnshire-bataljonens stillinger ved Vist.
Den andre gikk mot Strømmen. Litt senere gikk en avdeling i land ved
Vangshylla.
Etter dette var de tyske styrkene som opererte mellom Steinkjer og
Verdal omtrent i samme størrelse som forsvarernes (britiske og norske).
Likevel ble det en ulik kamp. Tyskerne var delvis utrustet med ski og
truger og kunne angripe som kiler mellom de britiske disponeringene.
Dertil disponerte tyskerne fly og artilleri, samt at de monterte bombe
kastere og lette feltkanoner på sleder, og ikke minst, de hadde kamp
trening.
Mange vil kanskje spekulere på hvorfor forsvarerne ikke konsentrerte
styrkene omkring landsettingsstedene. Til det hevdes fra britisk hold at
angriperne, ved effektiv flyspeiding, hadde god greie på deres disposi
sjoner og at tyskerne hadde flere andre muligheter for landsetting, bl.a.
Steinkjerhalvøya som ville ha vært mye farligere, særlig hvis de britiske
styrkene hadde vært enda mere spredt. Det var trefninger flere steder
denne dagen, med tap på begge sider, men størst og farligst var det
harde presset mot bataljonen ved Vist.
Kompani C, ved Sparbu, ble beordret til unnsetning ved Strømmen.
Transportproblemene var imidlertid store. To gamle busser hadde det
lyktes å rekvirere og de fraktet en del av kompaniet, mens en tropp
(15. tropp) måtte marsjere etter vegen.
C-kompaniet mot Verdal
C-kompaniet var bare så vidt kommet frem, da det kom nødrop fra
Kompaniet ved Stiklestad. Om dette heretter den britiske publika
sjonen:

----
111 Krig
----
«De to troppene gikk ombord i bussene igjen og passerte tropp 15 på
marsj ved Røra. «George» holdt seg hensynsfullt over Verdal, der
han kunne sees kaste ned meldinger.
Ved Fleskhus deler vegen seg, en går direkte til Verdal og en annen
østover mot Stiklestad. Omtrent 1300 meter fra dette vegdekt kunne
man se tyskerne holde en høyde som liknet et Gibraltar i miniatyr.
(Nordbergshaugen). For å kunne slutte seg til kp. B, måtte de to
troppene fra Kp. C. stige av bussene og gjennomføre den übehagelige
militære operasjonen å marsjere foran fiendens front under observa
sjon. Dette ble gjennomført med hell og en tropp ble satt igjen i en
god stilling for å dekke vegdelet ved Fleskhus, mens den andre klarte
å kravle seg opp på en høyde med utsikt til Verdal omtrent halvannen
kilometer lenger framme. Kort etter ankom den tredje troppen til
fots etter over 16 km marsj på isete veger med snøslaps.
I Verdal hadde tyskerne hatt en meget vellykket trefning. Nord
mennene hadde ødelagt jernbanebrua noen dager før, men vegen var
fremdeles brukbar. Vegen ble dekket av en avdeling norske soldater
med seks middelstunge maskingeværer. Kaptein A. G. Puttock (Kp.
B. ved Stiklestad) sendte en avdeling på 20 ingeniørsoldater til brua,
der det var avlastet demoleringsutstyr, seiv om det var gitt ordre om
at brua ikke skulle ødelegges. Idet ingeniørsoldatene marsjerte ned
vegen, kom de akkurat tidsnok til å se trefningen.
Tyskerne åpnet ild mot nordmennene som straks trakk seg tilbake.
Fienden krysset deretter brua. Ingeniørsoldatene engasjerte tyskerne
med geværene sine og hadde tap, men ble så beordret til å trekke seg
tilbake og slutte seg til Kp B igjen.
Fienden hadde sikret en rute for å få fram forsterkninger etter veg,
og ved Fleskhus hadde de avskåret Kp B og C samt ingeniørtroppen.
Hvis KOYLI-bataljonen kunne kommet ut av vegene, kunne de ha
kastet tyskerne tilbake over brua. Men å rykke fram etter en rett,
apen veg uten hekker, med fienden på den andre enden, er en umulig
framgangsmåte i krig med moderne våpen.
Kampene utviklet seg fort også andre steder, slik oberst Hibbert
hadde spådd. Fordi han tvilte på at Lincoln-bataljonen var i stand til
å holde posisjonene ved Vist, beordret han Kp. A (Sparbu) å rykke til
Mære, i skumringen, for å dekke vegkrysset der. Kp. D ble også i
kveldingen, under kapt. N. F. McGrath, beordret til å trekke ut av
Røra til et sted omtrent halvannen kilometer syd for Sparbu. Han
beordret videre Kp. B og C til å trekke tilbake langs østsiden av Leks
dalsvatnet til Fisknes.
Klokken halv ti om kvelden, i mørkningen, kom det ordrer fra
brigadekommandoen om at kompaniene skulle forbli i stillingene ved
Strømmen, Røra og Stiklestad natta over, og trekke tilbake neste

----
112 Krig
----
NORDMENN!
De norske og de tyske tro pper beskytter
i fellesskap Deres hjemland. La Dere ikke
opskake av forbryterske engelske agenter,
som vil gjøre Deres land til krigsskueplass.
Legg ned utone! - la op iglen arbeidet
Den øverstkommanderende gjør bekjent:
For krigsretten kommer den som
understøtter den av den forhenværende
regjering utstedte mobiliseringsordre eller
utspreder falske rykter. Skutt blir enhver
civilperson som blir påtruffet med våben
i hand. Skutt blir den som ødelegger anlegg
som tjener trafikken og etterretningsvesenet
Skutt blir den som anvende r krigsmidlar
som står i strid med folkeretten.
Nordmenn! Den som virkelig elsker
sitt fedreland tar op arbeidet igjen.
Ctykk 1 AkSSSjBESSii, Trondbjwn.
George» kastet flygeblad over Verdal.

----
113 Krig
----
morgen over land til Henning. Disse ordrene viste igjen hvor kom
plett uten føling brigadens hovedkvarter var med realitetene i enga
sjementet. Tilbaketrekking om natten var eneste mulige handling,
fordi enhver bevegelse på vegene om dagen ville utløse kraftige luft
angrep. Forflytning gjennom terrenget var ren og skjær fysisk
umulighet.
Kompaniene hadde allerede begynt å marsjere, og oberst Hibbert
besluttet å opprettholde sine ordrer og fullføre tilbaketrekningen til
Henning neste morgen. At han gjorde det riktige, viste seg neste
morgen, da det kom ordre om at hele brigaden skulle trekke seg
tilbake til Namdalseidet.
Den 22. april begynte dårlig for KOYLI, en dag som skulle bli
desperat. «George» viste seg og fløy meget lavt fram og tilbake over
Sparbu. Klokken kvart på åtte om morgenen oppdaget piloten D
kompaniet sør for tettbebyggelsen og kastet et bluss som signal for
tyskerne til angrep. Kort etterpå kom det sørgelige nyheter fra
Lincoln-bataljonen. De to kompaniene ved Vist var tvunget tilbake
av landtropper, støttet av kanonild fra sjøen og flyangrep. Brua i
Steinkjer var også under ild. Nå var KOYLI-bataljonen sikkert og
visst avskåret fra resten av brigaden, som var i ferd med å trekke
tilbake til en linje 80 km lengre nord.»
Britenes beretning om engasjementet i Verdal avviker adskillig i
forhold til det en har kunnet rekonstruere ut fra den norske rapporten,
øyenvitner, også i forhold til den tyske.
Bl.a. må det være en del uriktige tidsangivelser. Ifølge øyenvitner
kom britene marsjerende etter vegen, langs Bjørga og til Fleskhus. Det
de forteller om tyskernes slipp av flygeblad over Verdal, skjedde ikke
før skytinga så å si var opphørt.
Men samtidig forklarer beretningen enkelte forhold hvor en har vært
usikker. Det var således trolig soldater fra kompaniet ved Fleskhus, som
mannskaper fra den norske I.troppen var i kontakt med i området
Borgen-Bakketun, og at det nok var disse som skjøt mot vegen på Nest
voldslettene samtidig som den fangede trentroppen ble ført mot Øra.
En får også en forklaring på hvorfor kompaniet ved Stiklestad ikke
begynte tilbaketrekningen før om morgenen 22. april, etter ordre fra
Brigaden, mens, som nevnt tidligere, de ved Fleskhus trakk seg tilbake
til nordenden av Leksdalsvatnet ganske tidlig på dagen den 21. april,
ved hjelp av Georg Olsen som vegviser.
Det er og verd å merke seg det som nevnes om de 20 ingeniørsoldat
ene, som hevdes å tilhøre B-kompaniet ved Stiklestad. Et brev fra Royal
Engineers Museum, til oblt. K. Nagel Dahl ved DR3, forteller at
troppen var 3. tropp ved 55. Feltkompani, at troppen kom til Verdal den

----
114 Krig
----
20. april (dagen før kampene), og at de trakk seg tilbake til området
Vist-Steinkjer om morgenen den 21. april, etter å ha vært i kamp med
fienden.
Den tyske krigsdagboka har noen korte notater om dette. Den 21.
april ble bl.a. en sivilperson og en såret engelskmann bragt inn til 181.
infanteribrigade i Trondheim, på samme tid som de sivile fangene fra
Verdal. Briten tilhørte Royal Engineer og ble innlagt på St. Elisabeths
hospital i Trondheim.
22. april: - blandt de engelske fangene i Verdal var det en liten
ingeniørtropp -.
23. april: - i Verdal traff man 1 offiser og 74 engelskmenn. Fangene
ble dagen etter transportert til Stjørdal, og den 25. april holdt tyskerne
propagandamarsj i Trondheim med de engelske krigsfangene.
Dette kan tyde på at den engelske ingeniørtroppen ble fanget, og ikke
kom seg tilbake til utgangspunktet, Vist.
Den tyske krigsdagboken forteller at Verdalsøra ble tatt etter to
timers kamp fra hus til hus, men dette er nok en smule overdrevet.
Egil Hynne, som så oppmarsjen med engelskmennene, forteller at det
også var med noen norske dragoner.
Det britiske B-kompaniets noe overraskende og fluktbetonte retrett
etter det mislykte forsøket i å rykke fram mot Øra sammen med Motor
mitraljøseeskadronen, må nok sees tildels på bakgrunn av den situasjon
som hadde oppstått, og tildels av norske styrkers übesluttsomhet og
mangel på handlekraft til å sikre retretten på begge sider av Leksdals
vainet, som det ble bedt om.
Det britiske hovedkvarteret hadde nemlig anmodet om at DR3's to
skieskadroner (Hjulryttereskadronene) ble sendt fram til Sem og Seli
ved nordenden av Leksdalsvatnet, og et klart direktiv fra britene om å
sikre og sperre vegene på begge sider av vatnet. Den ene over Sem -
Viken - Skjørholm, den andre over Seli - Hofstad - Hallem.
Dragonregimentets første ordre til skieskadronene, for å løse opp
draget, var klar nok, og meldte til britenes hovedkvarter bl.a.:
«To eskadroner på ski, ca. 280 mann er beordret til Henning. Det vil
bli sendt 50 mann til Sem og 50 til Seli, med maskingeværer og rikelig
med ammunisjon. De skal sperre vegene og prøve å stanse fienden-.»
Skiavdelingene kom i det hele tatt ikke så langt som til Leksdals
vatnet. De ble av sjefen for dragonregimentet stoppet allerede ved
Ogndal kirke, av frykt for at vegen Ogndal - Steinkjer skulle bli til
stoppet av tyskerne. Derved kunne retrettmuligheten gå tapt. Det ble
forlangt at britene skulle sikre vegen, men de meldte tilbake at det ikke

----
115 Krig
----
var noen overhengende fare for vegen Ogndal - Steinkjer. De gjentok
sitt forlangende om støtte av skiavdelingen, men dette ble ikke oppfylt.
Dagen etter, den 22. april, ble skieskadronene trukket tilbake helt til
Stod.
Oberst Gudbrand Østby behandler dette ganske inngående i boka
«Operasjonene i Nord-Trøndelag» med ganske kritiske bemerkninger,
som han avslutter slik:
«Som ovenfor nevnt vegret dragonregimentet seg for å sende ski
eskadronene sørover som ønsket av britene, fordi regimentet ikke
hadde noen tropper til sikring av veien Steinkjer - Ogndal og derfor
fryktet for at eskadronene ville bli avskåret hvis ikke britene sikret
denne veien.
Hertil kan kort bemerkes at denne dag, 21. april kjempet de
forreste tyske avdelinger dels ved Verdalsøra og dels ved Vist, begge
steder langt sønnafor veien Steinkjer - Ogndal. Det var først om
kvelden 22. april at tyske tropper, landsatt fra fartøyer, besatte
Steinkjer, etter at britene 21. og 22. april hadde kjempet sønnafor
byen mot de tyske tropper. Det var altså ingen risiko for at ski
eskadronene kunne bli avskåret noen av disse dagene. Forresten bør
skiavdelinger kunne finne en retrettvei seiv om storveien skulle være
sperret.»
Dette forklarer hvorfor britene viste stor grad av bitterhet overfor de
to lastebilsjåførene, Sverre Fikse og Ivar Jakobsen, som ble tvunget til å
yde transporthjelp i Leksdalen den 22. april, og hvor britene hevdet at
de var blitt lurt og narret av nordmennene.
Folk som oppholdt seg på høgdedraga i Vinne, kunne mens kampene
pågikk ved Verdalsøra, se et marinefartøy som lå utenfor munningen av
Verdalselva. Dette bekreftes i den tyske krigsdagboka, som viser at en
motortorpedobåt ble satt inn til støtte for landstyrkene, men at den gikk
på grunn. Den kom ikke løs før neste dag og gikk da mot Steinkjer.
Båten hadde tydelig seilt etter gammelt kart, fra før Verdalsraset, som
viste at fartøyer kunne gå helt opp til Verdalsøra.
Sivile sjåfører i kampsonen
Ivar Jakobsen og Sverre Fikse møtte på Steinkjer med sine lastebiler
etter at ordre om mobilisering var kunngjort. Først ble de utrustet som
soldater, med uniform og utstyr. Da det ble klart at de skulle være sjå
fører på egne biler, måtte de levere inn soldateffektene, for da kunne de
være sivile. Slik var den merkelige beslutningen som ble tatt for deres
vedkommende.
Lørdag 20. april fikk de permisjon for å tilbringe helga heime i
Verdal. Det ble ei dramatisk permisjonshelg.
Verdalsboka — 8

----
116 Krig
----
I midnattstida fikk de ordre om å møte med bilene bak de norske
stillingene på Øra. Ivar Jakobsen fikk beskjed om å parkere i nærheten
av Losjelokalet, mens Sverre Fikse, med bilen, ble plassert i Veita.
Etter at kampene og skytinga hadde vart ei stund, fant Jakobsen at
han ville se hvordan det sto til hos kameraten borte i Veita. Han tok seg
fram bak hus og gjennom hager bak stillingene. Sverre Fikse var ikke å
se ved bilen. Derimot fikk han øye på ham i vinduet i tredje etasje i
Eriksengården, med krager og i full gang med å skyte mot fienden på
Ørmelen. Jakobsen mener at Fikse da hadde på ei befals uniforms
kappe.
Om dette forteller Sverre Fikse, at han ble oppmerksom på en norsk
soldat som satt på trappa til fotograf Henning Andersson, passiv,
apatisk og i tydelig sjokktilstand. Fikse mente imidlertid at situasjonen
tilsa, at nå måtte alle tilgjengelige våpen nyttes. Han tok fra soldaten
geværet, patronene og hjelmen, uten at denne syntes å ense noen ting,
og ga seg aktivt med i forsvaret av Øra. Først i dekning bak en av de
gamle stabbesteinene i Veita, men fant snart at dette var for lavt og ga
ingen oversikt over området hvor tyskerne rykket fram. Han tok seg da
opp i tredje etasje i Eriksengården, og fra vinduet der var det ypperlig
oversikt. Fikse var vant med skytevåpen og tok omhyggelig sikte og
kunne se resultatet.
Fikse forteller at en av de norske befalingsmennene mislikte hans
foretak, men da han ikke var villig til å innstille, leverte befalings
mannen ham ei uniformskappe og sa: «Ta i allefall denne».
Etter retretten til Stiklestad, var både Fikse og Jakobsen med da eska
dronen rykket fram på nytt.
I Haugsgropa måtte de søke dekning i veggrøfta for de nærgående
flyene.
Engelskmennene truet med skytevåpen
Etter at de hadde vært med på å transportere eskadronen til Leks
dalen, returnerte de så snart de hadde blitt kvitt lasten med tanke på å
bringe lastebilene i sikkerhet. De kom imidlertid ikke lengre enn til
Lund i Leksdalen, da de ble stoppet av den engelske avdelingen. Nå var
det irriterte og mistenksomme englendere, som ga uttrykk for at - «De
hadde blitt narret så mye denne dagen, at nå ville de ikke vite av mere
tull fra nordmennenes side» - og de to sjåførene hadde hele tida geværer
og pistoler rettet mot seg. Etter mange viderverdigheter samt ved hjelp
av lokal tolk, var det klart at de hadde bare ett å gjøre, å transportere
den engelske avdelingen videre nordover så langt som vegen var brøytet.
Men hele tida med skytevåpen rettet mot seg.
Det må innskytes at den engelske avdelingen ikke hadde egne kjøre

----
117 Krig
----
tøyer og at de befant seg i en vanskelig situasjon. Trolig ventet de at
nordmennene hadde hjulpet dem med transport. Episoden er et bevis på
det manglende samarbeid mellom de norske og engelske styrkene og
skyldes nok i stor grad misforståelse og gjensidig mistro.
Sverre Fikse etterlyst
De ble ikke kvitt den engelske lasten før neste dag, men bestemte seg
på nytt for å prøve å få bilene i sikkerhet og da helst over på svensk side.
Men nå fryktet de at tyskerne hadde kommet til Stiklestad og var for
beredt på å bli beskutt. Da de nærmet seg Stiklestadkrysset, kjørte de
opp lasteplanene som vern mot eventuell skyting bakfrå. Men intet
dramatisk skjedde, de stoppet ikke før i Garnes. Der var det
imidlertid en ny overraskelse. Fru Hegbom kom ut og spurte etter
Sverre Fikse, han var etterlyst fordi han hadde skutt tyskere i et hus på
Øra. (Riktig var vel fra hus). Han måtte fortest mulig flykte til Sverige.
Dette var selvsagt et sjokk for Fikse, og til sin siste dag undret han seg
på hvem som allerede på det tidspunktet hadde rapportert episoden i
Eriksengården til tyskerne.
De fortsatte til Sul-stua og tenkte å stoppe der til dagen etter. Ut på
kvelden fikk de imidlertid se billys i svingen øst for Kvernbrua. Tyskere,
trodde de, og gjemte seg i uthusa. Det var imidlertid løytnant Bøe som
kom med geværer og ammunisjon fra Vaterholmen. Fikse og Jakobsen
påtok seg å bringe dette i sikkerhet i Sandvika. Begge var på det tids
punkt overbevist om at norske og allierte styrker slo til og tok tilbake
Verdalsøra, og det ganske snart også. Etter at bilene var trygt plasserte
øst for grensa, tok de til med skyteøvelser med utstyret fra Vater
holmen. De skulle jo gå mot Øra igjen og det gjalt å være budd.
Skytinga skremte de svenske vaktene øst for grensa, og der ble slått
alarm, for de trodde tyskerne nærmet seg. Da det hele ble avklaret, fikk
nordmennene henstilling om å slutte med øvelsene.
Det tok tid før Sverre Fikse våget seg på Øra og heim. Han slo seg til i
Sul ei god stund utover sommeren, helt til det kom påbud om at alle
skulle ha pass, de første små, røde identitetskortene. Da merket han
intet til noen etterlysning.
Regimentsjefen, oberst Wettres tale ved siste oppstilling
av Trøndelag dragonregiment nr. 3, 10. mai 1940
«Det norske folk har ikke villet ofre på vårt forsvar det som var nød
vendig for å sikre landets nøytralitet — til tross for at Norge vel er
lettere å forsvare enn kanskje noe annet land.

----
118 Krig
----
Trøndelag dragonregiment oppstilt på Snåsa etter kapitulasjonen i 1940
og under oberst Wettres tale til dragonene.
Vi ser idag resultatet av denne sørgelige innstilling.
Vårt fedreland er hærtatt land.
De tyske tropper har vist at de i løpet av noen dager med små styrker
og meget ufullstendige midler — meget mindre enn vi kunne råde
over — har satt våre flyplasser og kystfestninger i slik stand at seiv
Englands mektige flåte er maktesløs.
Vi kommer til å betale dyrt for hva vi her har forsømt.
La oss håpe at vi en gang i fremtiden atter blir frie menn, og at vi da
har lært at forsvarets forfall og landets forfall i alle tider har gått
hand i hand.
Idag står Trøndelag dragonregiment nr. 3 for første — og kanskje
siste gang — samlet omkring sin standart.
For oss militære er det vel de tristeste begivenheter i vårt liv.
I en måned har vi vært i krig.
Kravene til disiplin og moral, humør og utholdenhet har vært meget
store. Det er det store lyspunkt idag at regimentet har vist å holde
mål på disse feiter. Jeg vil takke dere alle for hva dere har ydet. Jeg
tror ikke noe regiment, med så utilstrekkelig øvelse og så små for
svarsmidler mot fiendens fly, kanoner og øvrige våpen, hadde
kunnet klare påkjenningen bedre enn DR3 har gjort.


----
119 Krig
----
Jeg er ikke i tvil om at hadde vi fått ytterligere rimelig tid til ut
dannelse, tilstrekkelig våpen og ammunisjon som var oss lovet av
England, og en alliert som hadde støttet oss slik som vi hadde grunn
til å vente — og ikke bare gjort situasjonen vanskeligere for oss — så
skulle vi ha hevdet oss i kampen mot en hvilken som helst fiende.
Da våpnene ble nedlagt, var regimentet fullt beredt til å gå i kamp for
atter å ta vårt land i besiddelse. Men våre ansvarlige sjefer fant at
efter at engelske og franske tropper uten varsel forlot landet, ville en
fortsettelse uten hjelp med et par dagers ammunisjon, sviktende for
syninger og intet oppnåelig mål å kjempe for, være uforsvarlig.
Under våpenstillstandsforhandlingene, tok jeg med mitt personlige
æresord ansvaret for regimentets disiplin og samhold skulle opprett
holdes hvis vi fikk bli liggende fritt i våre kvarterer og seiv beholde
våre våpen under egen væpnet vakt.
Jeg stolte på dere alle sammen. Og det har vist seg at jeg hadde rett.
Jeg tror dere alle med meg, senere i livet vil være glad for at Trønde
lag dragonregiment nr. 3 ikke behøvde å gå i fangenskap, og at vi
fikk leve som frie soldater til regimentet ble demobilisert. Jeg mener
at det er en æresbevisning mot oss fra våre fienders side som vi ikke
bør glemme.
Vi opplever vel nå et av de mørkeste avsnitt i Norges historie.
Men jeg vil takke alt befal som med utrettelig omsorg har tatt seg av
sine avdelinger under slit og kamp denne måned, og alle soldater som
med sin gode holdning har gjort at vi kan gå hjem med løftet panne i
bevisstheten om at Trøndelag dragonregiment nr. 3 har gått
igjennom denne prøve med ære.»
Rettstjenesten klikket
I skriv til oberst Getz, sommeren 1940, kritiserer oberst Wettre, at
rettstjenesten for DR3's vedkommende klikket fullstendig. Særlig på
peker han det uheldige i hva angår de 4 som ble arrestert i Verdal og at
saken av hensyn til disiplinen burde vært pådømt straks, og skriver
bl.a.:
«De fornødne skritt ble uten ophold tatt fra regimentets side — og
forberedelser gjort av de juridiske myndigheter. Men så snart kamp
virksomheten begynte for alvor, forsvant disse myndigheter.
Resultatet var at alle de arresterte (verdalingene) måtte holdes under
vakt hele resten av den tid operasjonene varte. Det voldte meget bry
og var på mange mater uheldig.
Jeg må derfor fremholde at om vi i fremtiden atter får et forsvar, må
den ordning av juridisk art som under vårt korte felttog har vist seg
ganske übrukelig, tas opp til revisjon.»

----
120 Krig
----
Den brannherjede eiendommen til Johannes Barstad på Ør/ne/en.
Brann og skader på eiendommer
Det var et bedrøvelig syn og ei tung stund for de som fant heimene
rasert da de smått om senn vendte tilbake fra evakueringa. De hadde
nok sett røyken fra brannene som raste samtidig som kampene pågikk,
men håpet kanskje likevel at det ikke var deres heim som gikk opp i
røyk. For noen var dette likevel den bitre virkelighet. I alt ble 15 heimer
brannherjet og totalskadd i de tidlige morgentimene den 21. april 13
på Ørmelen og 2 på Tinna. Samlet var det 32 hus som brant ned til
grunnen. Dertil var det en lang rekke skader på andre eiendommer som
følge av kamphandlingene, eller hærverk forvoldt av tyske soldater i
forbindelse med innbrudd. Et bolighus på Ørmelen fikk så omfattende
skader, at eieren ikke fant det formålstjenlig å reparere det, men rev ned
og bygget nytt. Flere av heimene ble ikke bygd opp før etter krigen, da
tyskerne la beslag på alt som het bygningsmaterialer til sine anlegg.
Medrekna de brannherjede, ble det registrert og taksert skade på 132
eiendommer sommeren 1940.
Ellers kan det ikke sies at tyskerne gjorde seg skyld i noen systematisk
plyndring på Øra og nærmeste omegn. Det gikk nok hardt ut over vare
beholdningen i noen av forretningene, samt på meieriet. I flere heimer
var det også ting som kom bort. Blant det som kunne registreres samme


----
121 Krig
----
morgen, var at tyske soldater hadde rustet seg med nye sykler fra de 3
sportsforretningene, og at de gasset seg med ost, smør, sjokolade o.s.v.
Følgende eiendommer ble totalskadde av brann 21. april 1940, og
representerer den største brannherjing bygda har vært utsatt for:
Nordlund g.nr. 18 b.nr. 50 Ingvald Kalset 2 hus
Heggnæs g.nr. 18 b.nr. 38 Marie og Agnes Nilsen 3 hus
Hegglund g.nr. 18 b.nr. 39 Signy Valberg 2 hus
Leiet grunn g.nr. 18 b.nr. 3 Johan Kverkild 2 hus
Sletmo g.nr. 18 b.nr. 33 Ole A. Olsen 2 hus
Solstad g.nr. 18 b.nr. 23 Oskar Olsen 2 hus
Prøven g.nr. 18 b.nr. 46 Peder P. Pedersen 2 hus
Leiet grunn g.nr. 18 b.nr. 46 Maren Thomsen 1 hus
Formo g.nr. 18 b.nr. 19 Martin Lyng 4 hus
Orgon g.nr. 18 b.nr. 93 Gustav Karlsen 1 hus
Barstad g.nr. 18 b.nr. 30 Johannes Barstad 3 hus
Leiet grunn g.nr. 18 b.nr. 3 Anna Fikse 3 hus
Leiet grunn Gustav Mikalsen 1 hus
Lindheim g.nr. 20 b.nr. 19 og 13 Andreas Bye 3 hus
Rosenborg g.nr. 19 b.nr. 102 Nils Nilsen 1 hus
I tillegg til dette ble bolighuset til Karl Hynne, g.nr. 18 b.nr. 49, så
rasert av håndgranater at det måtte rives.
Tyske rne brer seg utover bygda
Etter at tyskerne hadde erobret Verdalsøra, la de i første omgang an
på å befeste og sikre det bruhodet de hadde skaffet seg nord for den
viktige Verdalselva.
De grov og bygde små forsvarsreder omkring Øra, og med unntak av
spredt patruljering, gikk det ennå noen dager før de tok til å bre seg
utover bygda i noen særlig grad.
Onsdag 24. april tok nye styrker over kontrollen i Verdal. Patruljer
inga ble hyppigere, men de gikk svært forsiktig og mistenksomt fram.
Telefonutbygginga i Verdal var den gang slik at mange abonnenter
var på samme telefonlinje. Når en tysk patrulje var på veg opp over
bygda, ble det ringt fra gard til gard og varslet. For det meste holdt folk
seg da inne. Enkelte flyktet til skogs, og det var tydelig at respekten for
disse grønnkledte soldatene, med stålhjelm, håndgranater i både belte
og støvleskafter, var stor.
Til Vuku kom det mange slike bud den første uka, uten at tyskerne
viste seg der. Da det aller første budet kom, var det tilløp til panikk. Om
det ikke var snakk om noen direkte flukt, så var det mange som ikke
fant det trygt å oppholde seg i heimene rundt Bredingsberga.

----
122 Krig
----
De første tyskerne kom til Vuku søndag den 28. april, og da traff de
vukubyggene heime. De mange falske alarmene hadde kanskje gjort sitt
til at respekten var redusert.
Da de første tyskerne passerte Haga, holdt et par karer på med ved
hogst i nærheten. I tyskernes øyne var kippvedstablene mistenkelige
saker. Da tyskerne nærmet seg med geværene parat, var nok vedhugg
erne fristet til å ta bena fatt, men heldigvis holdt de seg i ro. Mens ved
stablene ble nøye undersøkt, måtte de to karene stå med hendene i
været. Ellers artet nok det første møte med de tyske soldatene seg på
forskjellig vis for den enkelte verdaling.
Til Leksdalen kom de første tyskerne den 1. mai. En patrulje kom da
fram til Lund hvor den gikk i forsvarsstilling og såtte opp maskingevær.
Ut på dagen trakk de seg tilbake og etter hva det har kunnet registreres,
følte tyskerne seg ennå usikre på om det var engelske soldater i
Leksdalen.
På dette tidspunkt hadde en del leksdalinger satt igang forsøk på å
berge de norske militærbilene som var satt igjen ved Aksnes. To biler
hadde de fått tauet et stykke innover Markavegen og dekt til godt med
granbar, den tredje sto på tunet på Hofstad. Det var snekkermester
Konrad Hermann som gikk i spissen for dette. Han var evakuert til
Leksdalen, og under hele okkupasjonstida hadde han en kompromissløs
holdning overfor inntrengerne. Det var nok ikke langt unna at hans
første møte med tyskerne kunne ha endt med forferdelse.
Så langt opp som til Sandvika, kom ikke tyskerne før 17. mai, og til
Vera en gang ut på juni.
Mismot og ryk ter
Etter hvert som dagene og den ventede motaksjon fra norske og
allierte styrker uteble, spredte mismotet seg og folk klamret seg til et
hvert halmstrå som hadde snev av oppmuntring. Rykter og historier
som gikk i tyskernes disfavør, ble mottatt med begeistring. Gjenerob
ringa av Narvik de siste dager i mai var noe som holdt motet oppe. Det
samme med den seige motstanden til mannskapene på Hegra festning.
Det som imidlertid overskygget alt var meldingene over radio og i avis
ene om tyskernes fantastiske framgang. Et eksempel på de mange
ryktene de første dagene etter at Verdalsøra falt, er at en mann en dag
kunne fortelle naboen at nå var engelskmennene gått i land på Skånes,
hvorpå naboen repliserte: «De denne trur æ itj nå på, men arti å hør'e
læl».
Det gikk imidlertid ikke mange dagene før også de siste skansene falt.
Engelskmenn og franskmenn forlot Nord-Trøndelag 3. mai uten å
orientere den norske militærkommandoen nord i fylket, helt over

----
123 Krig
----
raskende. De norske styrkene i Nord-Trøndelag kapitulerte 4. mai, og
dagen etter festningen på Hegra. Den 10. juni underskrev general Ruge
kapitulasjonserklæringen for hele landet. Vi var okkupert.
«DÆMSJØTDA VEL ITT' FØLK»
A v Svein Haugan
Tyskernes komme til tettstedet Bredingsberg i Vuku, gjorde folk
forvirret og usikker. Denne forvirringen gav seg utslag i mange pussige
episoder, som det i ettertiden nok er dratt på smilebandet av. Folk i
Vuku hadde også levd i fred. Vel hadde de fulgt med i den spente situa
sjon, men det angikk ikke dem direkte. Derfor kom dette med krig og
invasjon som litt av et sjokk for de fleste.
Landvernssoldatene under kommando av de pensjonerte løytnanter
Bergsmo og Aal, voktet på Østnesbrua og Holmsbrua, i en periode. De
bodde i mastua hos handelsmann Storness, og hadde som kokke Emma
Tromsdal. De skaffet seg forsyninger, og etter sigende levde de godt,
blant annet på en okse de kjøpte inn. Livet gikk sin vante gang for disse
soldatene. Man skiftet vakt både ved Østnes og Holmen, og intet virket
urovekkende. Men så begynte det å gå forlydender om at tyskerne var
på veg til Vuku og Bredingsberg. Da kom nervene på høykant hos noen
og hver. En ettermiddag kom det et rykte om at tyskerne var på veg til
Vuku etter «Sørvegen» og ned Østnesbakkene. Da pakket landvernet i
hop våpen og ammunisjon og mer eller mindre rømte til Vesthellan.
Man var ikke forberedt på noen kontakt med fienden. Dette utløste full
evakuering fra Vuku sentrum.
Folk fikk vel mer eller mindre panikk. Men likevel var de jordnære
nok til å ruste med seg både sengklær og andre ting de måtte komme til
å få bruk for. Det er fortalt at Aagot Stene hadde satt brød inn i steike
ovnen like før budet om evakuering kom. Hun ble med soldatene til
Vesthellan, og de uferdige brøda tok hun med seg, og fortsatte steikinga
ved fremkomsten til Vesthellan. Det var forresten mye folk som kom dit
denne kvelden. Andre dro til andre garder som lå mere i utkanten. Aust
grunnan og Vangstad var evakueringsplass for den som skriver disse
linjer.
Residerende kapellan i Vuku, Skogsholm, og mange flere, tok inn på
Austhellan. Denne natta var det bare to mennesker igjen på Bredings
berg. Det var bakermester Ludvig Sørager og handelsmann Nils Stene.
Sørager gikk og la seg som om intet hadde hendt. Nils Stene forskanset
seg i jordkjelleren. Med kikkehull i døra til kjelleren, lå han klar med
krageren. Etterpå sa han at han ikke hadde sett så mye som en svart katt
den natta.

----
124 Krig
----
De siste som reiste fra Bredingsberg, og lot de to noe eldre karene bli
tilbake, var Arne Breding og Kjell Haugan. De kjørte til Brekka i Ulvilla
og overnattet der. Kjell Haugan var med og passet telefonsentralen i
Vuku, men nå fikk den klare seg seiv en stund.
Det kom ingen tyskere. Stadig var det blind alarm, men den kvelden
landvernsoldatene forlot vaktobjektene — broene over Verdalselva —
hadde tyskerne snudd ved Levringan, så noe var det i ryktene som gikk.
Da de første tyskere kom til Vuku — det skjedde visst en søndag i april
— var det ingen som evakuerte. John Stene hadde gravd ut noen
terrasser oppe i Stenehaugen og plantet frukttrær. Dette var de første
tyskere interessert i, de trodde det var stillinger, og de undersøkte nøye.
I minnet fra denne anledning er fastspikret at tyskerne spanderte siga
retter på noen av mannfolka i Vuku.
De fleste som reiste fra heimene sine kom relativt fort tilbake. Andre
slo seg til ro, og det kan vel hende at gardsfolka syntes det var en viss
festivitas med så mye folk å snakke med.
En liten episode til slutt, som gir en god illustrasjon av hvordan folk
flest oppfattet krigssituasjonen. En mann skulle avsted nedpå «Berga»
for å se på tyskerne. Mor hans var engstelig og advarte ham at han
måtte være forsiktig så han ikke ble skutt. Da kom det lakonisk: «Dæm
sjøt da vel itt' følk».
Verdalinger kjempet i nord, sør og vest
Mange verdalinger var ute i krigen 1940. Både i nord, sør og vest i
landet kjempet befal og soldater fra Verdal mot den tyske invasjons
hæren, og i de dagene var det ikke mange ungdommer i vernepliktig
alder som var heime. I enkelte heimer var det flere sønner som la i veg
for å melde seg for sin avdeling da ordren om mobilisering kom. For
foreldre og søsken kunne det være adskillig påkjenning og ei tung stund
når en eller flere måtte gi seg i veg ut i krigen og uvisse om de noen gang
kom til å se hverandre igjen.
Som f.eks. hos familien Green i Helgådalen hvor tre brødre reiste
samme dag, Magne, Sverre og Kåre.
I kampen om Verdalsøra var det 14 verdalinger med. 1 Narvik
området var det hele 68 som var på nøytralitetsvakt ved krigsutbruddet
og ble med i kampene der. De langt fleste var imidlertid blant de norske
styrkene som opererte lengere nord i fylket. Men også på Østlandet og
Vestlandet var det verdalinger med. Sersjant Toralf Getz Wold studerte
i Oslo ved krigsutbruddet. Han var med i flere trefninger med fienden
på Østlandet før han falt ved Kotsøy i Sør-Trøndelag så å si siste kamp
dagen. Arne Ward avtjente førstegangstjenesten i Garden og var med i

----
125 Krig
----
Et norsk geværlag i forsvinningsdrakt et sted i Nord-Trøndetag 1940.
Mannen t.h. er trolig ritt mester Johan Weisæth som var sjef for Gevær
eskadron/DR3.
flere trefninger opp gjennom Gudbrandsdalen, og ble såret under
kampene ved Tretten.
En vil også nevne to eldre befalingsmenn som tok ordren på krigs
tjenestekortet om frammøte ved mobilisering alvorlig. Det gjelder 60-
årige vernepliktig løytnant K.F. Hermann, gårdbruker på Hofstad i
Leksdalen og den ca. 10 år yngre lærer på Bakketun, Henrik Hofset,
som var vernepliktig sanitetsløytnant. Begge var pålagt frammøte så
langt unna at de måtte reise gjennom fiendtlig besatte områder. Felles for
dem er og at de pakket sitt mobiliseringsutstyr i ryggsekken og la ut på ei
reise i det uvisse om de noen gang kom fram, eller heim igjen.
Hermann skulle møte på Hvalsmoen ved Hønefoss. Han kom fram
etter ei både spennende og problematisk reise. Alt utstyret hadde han
mistet og ved framkomsten var militærleiren på Hvalsmoen lagt i ruiner
av tyskerne. Han kom imidlertid i forbindelse med sin avdeling og var
med i flere trefninger på Hadeland og i Gudbrandsdalen. Var bl.a. med
i den avdelingen som marsjerte over Mjøsa. Han endte til slutt i
Åndalsnes samme dag som gullbeholdningen til Norges Bank ble skipet
nordover.


----
126 Krig
----
Henrik Hofset kom også fram til sitt frammøtested, Åndalsnes, hvor
han tjenestegjorde til han etter noen dager ble rammet av akutt magesår.
Han rakk såvidt å komme tilbake og ble innlagt ved sykehuset i
Levanger før tyskerne okkuperte Verdal.
Det var sikkert flere verdalinger som kjempet i andre landsdeler enn
de som her er nevnt.
Einar Bjart nes og Per Ah/gren som var blant de mange verda/ingene på
nøytralitetsvakt i Narvikområdet samt med i kumpene på Bjørnefjell.
En liten norsk avdeling under krigen i 1940.

 

----
127 Krig
----
K. F. Hermann som tok seg fram
gjennom fiendtlig besatte om
råder for å møte ved Hønefoss.
Disse tre soldatene er fra gardekom
paniet som kjempet mot tyskerne i
Gudbrandsdalen. Han til høyre er
verda/ingen A rne W ard.
Verdalinger i kamp på Bjørnefjell
I den norske styrken som i april 1940 var innviklet i harde kamper
mot tyskerne langs Ofotbanen og opp over mot Bjørnefjell, var det flere
verdalinger.
Dessverre kjenner en ikke til hvor mange og kan således ikke sette opp
noen navneliste. I Verdal historielags årbok 1979 er det imidlertid en
oversikt over verdalinger som i 1940 møtte krigen i Narvikdistriktet. En
viser også til artikler i samme årbok av Oskar Øwre og Magnus Hallem.
På nyåret i 1940 ble ca. 70 verdalinger innkalt til nøytralitetsvakt i
Narvikområdet, — den såkalte Nord-Trønderbataljonen som var
forlagt på Elvegårdsmoen. Etter planen skulle mannskapene avløses,
dimitteres og sendes heim den 10. april. Men om kvelden den 8. april ble
bataljonen satt i alarmberedskap. Mannskapene fikk utlevert skarpe
skudd og fikk ordre om å marsjere til Narvik. 1 snøfokk og mørke ble
marsjen en hard tørn for soldatene. For å komme over Rombakfjorden
måtte de på ferge, men da ferga hadde liten kapasitet, ble det lang og
hustri ventetid ved fergestedet.


----
128 Krig
----
Trønderkompaniet oppstilt på Elvegårdsmoen i 1940.
Grytidlig om morgenen 9. april kom bataljonen til Narvik, midt
under den verste ildmørja da panserskipene «Norge» og «Eidsvoll» ble
senket.
Blandt mange som omkom da de to skipene ble senket, var Reidar
Austad, 21 år. Han var vokst opp i Verdal, men flyttet til Røra i 14-års
alderen.
En del av mannskapene ble anvist stillinger i Hamneområdet. De
skulle forsøke å hindre tyskerne i å gå i land. Oberst Sundlo gikk
imidlertid til forhandlinger med tyskerne og overgå byen uten kamp.
Deler av bataljonen samlet seg inne på skolegården i Narvik og gjorde
seg klar til avmarsj. De var imidlertid omringet av tyskere på alle
kanter. Avdelingen presterte da den mest forunderlige tilbaketrekning
som ble gjort under krigen i 1940. Frekt og freidig, med geværet i rem
over skuldra, marsjerte ca. 200 mann ut skoleporten, på ett geledd,
anført av to majorer, major Spjeldnes i spissen og major Omdal midt i
marsjrekken. Slik marsjerte de gjennom hele byen, forbi jernbane
stasjonen på den andre siden og videre langs Ofotbanen i retning
Bjørnefjell.
I gatene var det en masse tyske soldater og befal. De så på opptrinnet
med stor undring — forsto ingen ting. Noen av dem utbrøt: «Wass los»,
andre smilte og vinket til nordmennene som marsjerte forbi, og som da
vinket tilbake.
Da tyskerne fikk summet seg og forsto at nordmennene hadde
kommet seg unna, sendte de en patrulje etter dem. Da var den norske
styrken kommet så langt som til den første tunellen på Ofotbanen og det
tyske forsøket på å stoppe dem ble kontant avvist.


----
129 Krig
----
Verdalinger på Bjørnefjell i 1940. Ncermest Oddvin Wahlberg, Einar
Bjart nes, Gunnar Ahlgren, Olav Stavlund og Birger Vangstad. Bi/det er
tatt 12. april.
Det var ikke hele bataljonen som kom seg ut på denne måten. Bagasje
og skiutstyr måtte også etterlates i skolegården.
Styrken gikk i første omgang i stilling ved Djupvik. Derfrå og videre
østover langs Ofotbanen kjempet de en heltemodig kamp mot overlegne
tyske styrker i ei hel uke. Ved nærmest et kupp klarte de også åfåut et
malmtog til transport. Tyskerne
bindelsen, men de var ikke straks
og den ble nyttet for å få ut toget,
middel de første dagene.
hadde kontrollen over telefonfor
oppmerksom på jernbanetelegrafen
samt at den var et viktig sambands-
Den 11. april var styrken kommet så langt øst som til Nordalsbrua i
Hundalen. Der prøvde en tysk patrulje å falle nordmennene i ryggen.
Det var østerrikere som hadde gått på ski fra Elvegårdsmoen. På Elve
gårdsmoen hadde tyskerne forsynt seg rikelig av det etterlatte norske
materiellet. De hadde også iført seg norske militære vindjakker, slik at
de lignet på norske soldater. Angrepet ble avvist og nordmennene tok en
oberstløytnant og tolv soldater til fanger. Et hovedoppdrag var å holde
Nordalsbrua for å forhindre at tyskerne fikk kontrollen over
Ofotbanen. Tunellen, øst for brua, ble tilstoppet ved at et par malm
vogner ble sprengt inne i tunellen, samt at selve brua ble sprengt. De
holdt stillingen helt til den 15. april. På hele denne tida hadde de ikke


----
130 Krig
----
vært i hus. De hadde ikke hatt muligheter til å tørke klærne som de
måtte ha på seg både natt og dag. Stadig hadde de vært i kamp og bered
skap, og var adskillig utslitt. Sengeklærne de hadde ble tatt ut i stilling
ene, slik at de som var ved våpnene hadde noe til vern mot en bitende
kald vind. Om nettene var temperaturen omkring 15 minusgrader.
Den 15. april bestemte sjefen, major Omdal, seg for å føre styrken
over til Salangsdalen. Men så medtatt som de var av kulde, slit og
mangel på søvn, lot han dem overnatte i husene på Bjørnefjell natt til
16. april. I firetida om morgenen gikk tyskerne overraskende til angrep
med en større styrke. Overraskende fordi at sambandet de hadde hatt
ved hjelp av jernbanepersonellet, og som hele tida hadde varslet om
tyske framrykninger, hadde det lykkes tyskerne å bryte uten at nord
mennene var klar over det. Det utspant seg heftige kamper, tildels på
nært hold, 25-30 meter.
Angrepet var i to faser og etter ca. tre timer var den norske styrken så
hardt presset at en god del av dem ble drevet over svenskegrensa og de
hadde betydelige tap.
Under tilbaketrekninga ble Gunnar Ahlgren, fra Verdal, truffet og
segnet om og døde.
I alt falt 6 norske soldater under kampene ved Bjørnefjell, fem nord
trøndere og en fra Sør-Trøndelag. De øvrige som falt var: Olav
Hembre, Hegra, Arne Brustad, Frosta, Olav Nordtug, Beitstad, Olav
Katmo, Overhalla og Petter Johannes Hårsaker, Stadsbygd.


----
131 Krig
----
16 ble alvorlig såret, deriblant verdalingene Martel Slottemo og
Walter Gregersen.
I alt ble 45 tatt til fange, mens resten av styrken gikk over grensa til
Sverige.
Mot orm itraljøseeskadron/DR3
Motormitraljøseeskadron/DR3 var ingen mobiliseringsavdeling som
var satt opp på forhand, men den ble satt opp under helt spesielle
forhold. Personellet var en blanding av dragoner, hjulryttere og noen
frivillige.
Kavaleriet såtte den gang, som nå, opp mobile oppklaringsenheter,
beregnet for operasjoner framover. Dette gjaldt også for Motor
mitraljøseeskadronen. En kan derfor undre seg over divisjonskomman
doens disponering, ved å beordre en kavaleriavdeling til et så typisk
infanterioppdrag, som å møte fienden i faste stillinger ved elvebredden,
skyttergraver og jordbunkere. I henhold til både gammel og ny strids
taktikk skulle vel en slik avdeling ha operert framover, f.eks. mot
Skogn, Åsen, Langstein og utnyttet sin mobilitet i forsøk på å hindre
fienden i å rykke fram nordover. - (Dette er betraktninger bokskriveren
har gjort seg). Eskadronen måtte holde seg til ordrer og direktiver den
hadde fått.
1*
Veteraner fra Motormitr.esk. har tatt oppstilling på Rinnleiret ved
veterant raff i 1981.
Verdalsboka — 9


----
132 Krig
----
Eskadronen førte fullstendig personelliste over oppsetningen, ajour
ført med av- og tilgang til og med 20. april. Det må imidlertid ha
kommet noe tilgang like før trefningen. En vet med sikkerhet at Karle
Berre kjempet sammen med mannskaper i 1. tropp, nærmere bestemt
ved Brækkengården.
Listen som ble satt opp var beregnet for internt bruk, og personellet
er i stor grad ført opp med bare soldatnummer og etternavn. Noen med
bare de to siste sifre i soldatnummeret. Det har derfor ikke lykkes å
finne fram til fullt navn og bosted for samtlige, da flere ikke fantes i de
mannskapsrullene som var tilgjengelige.
I listen som følger er tatt med de som var i eskadronen den minnerike
dagen 21. april 1940.
Stab og stabstropp:
Stilling:
Grad/Nr.
Eskadronsjef Ltn
Nestkom. Fenr.
Eskass 5870/37
5885/39
Signalist 5832/37
Sykekorporal 2071/38
Sjåfør 5859/37
Trompeter 68
Motorsykkel- 7203/29
ordonans
Sykebærer 1272/34
Trompeter 54/35
Oppasser 5887/37
Motorsykkel
ordonans 5526/36
Motorsykkel-
ordonans 1703
Motorsykkel-
ordonans 6637/36
Kvarter- Frivillig
mester 5555/32
Kjøkkenass. 114/31
7. tropp
Tr.sjef Fenr.
Nestkom. Sjt.
Navn:
Gisle Mortensen,
Heimdal. Senere vpl. rittm.
Thorvald Willy Amundsen, Moss
Arne Ivar Olsen, Namsos
Harald Stene, Seierstad
Astor Røstad, Leksvik
Odd Molde, Verdal
JimThørn, Brekkvasselv
Haugan
Kristian Gjone
Muruvik. Frivillig i Finland
Tronæs
Peter Fiskum, Skorovatn
Gerhard Dahl-Sivertsen,
Sjølstad. Flyttet til Eidsberg
John Ekren, Verdal
Moum
Odd Refsås, Steinkjer
Per Ravlo,
Stjørdal. Frivillig i Finland
Bjarne A. Johnsen, Trondheim
Anders By, Verdal Senere vpl. løytnant
Ivar Lehn,
Trondheim. Oberstltn. sjef HV-12

----
133 Krig
----
Lagfører 5797/37
Korporal
1. skytter 5773/37
2. skytter 5766/37
3. skytter 5830/37
4. skytter 5835/37
5784/37
5826/37
5838/37
5581/36
Observatør 5975/38
Sjåfør 5794/38
Lag 2
1. skytter 5596/36
2. skytter 5376/35
3. skytter 5110/33
444/36
5412/35
5493/35
5269/34
5361/35
5592/36
Sjåfør Frivillig
4756/31
Motors.ord.
Motors.ord. 5074/34
5787/37
2. tropp
Troppsjef Fenrik
Nestkom. Sjt.
Lagfører 5792/37
1. skytter 5703/37
2. skytter 5786/37
3. skytter 5783/37
5083/33
4441/29
5429/35
5798/37
5888/37
5793/37
Sjåfør 5763/37
Johannes Rotabakk,
Leksvik
Sverre Reistadmo, Okkenhaug, Levanger
Johannes Faren, Åsenfjord
Teodor Ophaug, Brekstad
Artur Toralf Sivertsvik, Hasselvik
Ole A. Brovold, Stadsbygd
Reidar Margido Schjølberg, Storfosna
Karl K. Stoum, Rissa
Olav Austmo, Okkenhaug, Levanger
Oddvar Pettersen, Levanger
Gunnar Gravas, Vanvikan
Harald Haug, Ekne
Petter Hallan, Vinne, Verdal
Ingvald Brustad, Ytterøy
Karle Berre, Bangdalen - flyttet til Verdal
Erling Bjørås, Frol, Levanger
Rolf Olsen, Levanger
Bjarne Kristian Øvre, Ytterøy
Sivert Aasen, Sakshaug
Erling Glæstad, Skogn, Levanger
Leif Skogmo, Spillum i Namdalen
Arne Storlunet, Verdal
Elnan
Arne Hovelsen, Steinkjer
Alfred Haugen, Leksvik
Alf Tiller, Verdal
Per Getz, Byafossen
Einar Lindgjerdet, (Leksvik), Trondheim
Martin Hagen, Lundamo
Reidar J. Hermstad, Stadsbygd
Armang Leveras, Ekne
Odd Nyberg, Okkenhaug
Trygve Flatås, Frol, Levanger
Gunnar Modell, Beitstad
Edvard Hamstad, Mosvik
Hermod Oterbekk, Spillum
Ole Asbj. Dalsaune, Vanvikan
Jon Arthur Olberg, Åsen
(Flyttet til Rakkestad)

----
134 Krig
----
Observatør 5594/36 Ole Bernh. Storsve, Skogn Markabygd
John Langfjæran, Trondheim
(Flyttet til Gjøvik)
1. skytter 5797/37
2. skytter 5091/33
3. skytter 5837/37
Georg A. Sjåstad, Skogn
Knut Martin Bakøy, Rissa
4897/32
Harald Musum, Leksdalen, Verdal
Johannes Moås, Skogn
4303/27
5819/37
Alf Sørensen, Fillan, Hitra
Mitr.skytter 5774/37
Einar Venås, Okkenhaug, Levanger
Ivar Vassli, Frosta
5768/37
Sjåfør 641/37
Blengsli
4972/32 Toralf Asbj. Lindseth, Follafoss
Einar J. Aalberg, Sakshaug
John Følstad
5360/35
Motors, ord.
3. tropp
Troppsjef Sjt.
Arthur Sørensen, Trondheim
Senere vpl. rittmester
Jorulf Arntsen, Buran, Levanger
Ole Flatnes, Brekstad
Nestkom. Sjt.
Lagfører 5828/37
1. skytter 5811/37
Ingvald Viseth, Steinkjer
2. skytter 5585/36 Carl F. Stedenfeldt, Levanger
3. skytter 5593/36 Karl Langåssve, Verdal
5785/37 Benjamin Brødreskift, Trondheim
6294/39 Ottar Johnsen, Vikna
(Flyttet til Grubhei)
4606/30 Sigmund J. Moberg, Sandvollan
Sjåfør 5844/37
Observatør 5834/37
Martin Edvin Enebakk, Husbysjøen
Johan Gjelvold, Opphaug
5856/37
Per O. Gartland, Harran
Ingemar Eid, Ytterøy
1. skytter 5795/37
2. skytter 5584/36 Jarle Slåtsve, Frol, Levanger
3. skytter 5840/37
Arne Oksvold, Oksvoll
Karl Sigurd Talmo, Leksvik
5788/37
5791/37
Arthur Krogh Skjelbred, Trondheim
Arnfinn Augdal, Skogn
5786/
Ivar Olderen, Steinkjer
Leif E. Ness, Verdal
4904/32
5518/36 Sverre Sivertsen, Sandvollan
5831 /37 Alf Borg, Brekstad
Sjåfør
4620/30 Helge Laugtug, Kristiansund

----
135 Krig
----
4. tropp (Geværtropp)
Troppsjef Fenrik
Sjt.
nestkom.
1. MG-lag
Lagfører
1. skytter
5567/36
2. skytter
5858/37
5852/37
5948/38
4907/32
5274/34
382/35
Lagfører
1. skytter
2. skytter
Sjåfør
1. skytter
2. skytter
Sjåfør
Lagfører
1. skytter
2. MG-lag
27064/34
5883/37
6069/38
5969/38
5913/38
5853/37
5025/33
5067/33
Frivillig
3. MG-lag
5387/35
5060/33
4919/32
5759/37
4566/30
4411/29
6302/39
5799/37
4. MG-lag
445/36
402/36
Alf Dahl, Leksvik
Senere kapt. i Luftforsvaret
Frithjof Hansen, Verdal
Rittm. v/DR 3
Aune
Bjarne Bulling, Beitstad
Flyttet til Lindås
Johan Storlie, Overhalla
Rafael Smevik, Øysletta
Egil Ingv. Skjelvan, Steinkjer
Sverre M. Green, Verdal
Arnold Kjesbu, Verdal
Johan A. Rognan, Røra
Johan Nilsen Eikrem, Øydegard
Kåre M. Lein, Lauvsnes
Oddvar Vanebo, Skage i Namdalen
Anders Kvam, Levanger
(Flyttet til Trandum)
Viktor Vikan, Kjerknesvågen
Johannes Bye, Bergsmo
Peter Bolkan, Sakshaug
Arne Brynjar Hammer, Steinkjer
Ludvik Harsvik, Trondheim
Sigurd Hjelmset, Steinkjer
Johan Aune, Henning
Sverre Asmund Sotberg, Mære
Roar Jensen, Steinkjer
Ole Halsan, Levanger
Marius Voldseth, Nesset, Levanger
Fredrik Brandt, Følling, Steinkjer
Frivillig i Finland. Fenrik i kp. Linge
Eilert Marius Nakstad, Melhus
Einar E. Hallkjellsvik, Volda
(Flyttet til Mosjøen)
Nils Sponås, Torhjulsvågen
Krigsmedaljen
Fenrik

----
136 Krig
----
Forslag til dekorering etter kamphandlingene i Verdal
Som bilag til sin rapport om krigshendingene i 1940, foreslår løytnant
Mortensen en del personer samt Verdal brannvesen dekorert for sin
innsats. Dette fant han riktig på tross av at offiserene, etter kapitula
sjonen i 1940, var enige om at ingen burde dekoreres for krigsinnsatsen.
En finner det riktig å ta med løytnantens forslag, da en er kjent med
at flere av de som er foreslått, ikke har fått noen erkjentlighet for
innsatsen. Mortensen har heller aldri fått noen underretning om utfallet
av forslagene.
Soldat Odd Leirvold, Trondheim.
Under trefningen i Verdal, 21/4 1940 hadde den tropp som soldaten
hørte til fått ordre om å trekke seg ut av stilling og gjøre seg fri fra
det fiendtlige angrep. Enkelte av de fiendtlige soldater var kommet


----
137 Krig
----
helt opp i troppens stilling under manøveren. For å dekke sine
kameraters oppsitting på bilene, gjorde Leirvold — efter å ha skutt
sitt gevær tomt — et utfall med bajonetten mot fiendtlige soldater
som forberedte seg til å angripe med håndgranater. (De hadde
nettopp ødelagt en av troppens biler med håndgranater). De
fiendtlige soldatene tok flukten. At Leirvolds resolutte og modige
opptreden reddet flere norske soldaters liv, er det grunn til å anta.
Jeg anbefaler soldat Leirvold dekorert for resolutt og modig opp
treden i nærkamp med fienden.
Såvidt vites døde han på Levanger sykehus
Sersjant Fridthjof Hansen.
Under trefningen i Verdal 21/4 1940 hadde sersjant Hansen
kommandoen over de to lag av gev.tr. som under retretten holdt
kampen gående, mens motormitr.esk. forøvrig ble trukket ut av
stilling og gjort marsjklar. Under tilbaketrekningen av sine to lag
fikk sersjant Hansens bil motorstopp og et par fiendtlige soldater
angrep med håndgranater, men angrepet ble avverget. Sersjant
Hansen førte sine lag tilbake etter ordren, om enn med flere sårede.
Det er grunn til å anta at sersjant Hansens personlige mot, ro,
koldblodighet og sikre føring av avdelingen bidrog vesentlig til det —
tross alt — heldige resultat av denne episode.
Jeg anbefaler sersjant Hansen dekorert for utvist mot i nærkamp
med fienden og fortjenstfull føring av avdeling.
Skreddermester Alfred Waagø, Verdal.
1 planen for forsvaret av Verdalsøra inngikk at to hus som sto på
sydsiden av Verdalselva, like ved veibroen skulle stikkes i brann for å
hindre fienden i å bruke dem som skjul og dekning under angrep på
broen. Om nettene måtte «brannstifteren» ligge i de forøvrig
evakuerte hus, for å kunne utføre sitt arbeide ved et eventuelt over
raskende nattangrep. Husene lå slik til at «brannstifteren» måtte
regne med å passere terreng bestrøket av såvel egne avdelinger som
fienden. Skreddermester Alfred Waagø var sivil, men tok på seg
dette arbeide frivillig. Etter ordre og til rett tid tendte han de to hus i
brann.
Jeg anbefaler skreddermester Alfred Waagø dekorert for offervillig
het, mot og tapper holdning under fiendtlig angrep.
Telefonformann Ingvald Bjørge og sentralborddame Ingrid Rødseth,
begge Verdal.
Begge to hadde vakt på Verdal telefonsentral 21/4 1940. Kl. 03.45
formidlet sentralen melding fra Lensmannen i Levanger om fore-

----
138 Krig
----
stående fiendtlig angrep. Telefonsentralens betjening fikk ordre om
ikke å forlate sentralen uten min uttrykkelige ordre, -og først da det
fiendtlige angrep var en kjennsgjerning, forlot betjeningen stasjonen
(efter min ordre) efter å ha skaffet meg forbindelse direkte til
D.R.3's telefonvakt.
Jeg anbefaler sentralens betjening dekorert for å ha vist mot i farefull
situasjon og for å ha ydet min avdeling tjeneste under fiendtlig
angrep.
Verdal brannvesen.
I tiden 15 - 21/4 var en del av Verdal brannvesen i stadig tjeneste for
å være klar til øieblikkelig innsats ved behov. Under det fiendtlige
angrep 21/4 var de vakthavende i branntjenesten tilstede og de forlot
ikke stedet under trefningen, men sto hele tiden klar til innsats.
Jeg vil anbefale Verdal brannvesen dekorert eller tilstillet diplom for
særdeles fortjenstfull holdning under meget farefulle omstendigheter
under fiendtlig angrep.
Følgende «lotter» gjorde tjeneste ved Motormitr.esk./DR3 til
forskjellig tid og sted i tidsrommet 18 - 21/4 1940 og skulle være
berettiget til krigsdeltagermedalje: Elen Grøholdt, Solveig Vangstad,
Målfrid Nestvold, Anne Sørli, Signe Togstad, Jenny Weisæth, alle
fra Verdal. Rut Schive og frk. Schieflo, begge Steinkjer.
Målfrid Nestvold Lillesand
Lillemor Grøholdt


----
139 Krig
----
Solveig Vangstad
Ingrid Rødseth


----
140 Krig
----
I tillegg til disse gjorde Anna Følstad Sundseth lottetjeneste under
krigsoperasjonene i 1940. Hun ble innkalt til å møte på Rinnleiret
allerede den 6. april. Da avdelingene på Rinnleiret flyttet nordover til
Sunnan og Stod fulgte hun med og fortsatte tjenesten til hun ble
dimittert den 20. april, dagen før tyskerne kom til Verdal. Også Solveig
Vangstad var innkalt til Rinnleiret, men hun fulgte ikke med nordover,
men fortsatte å tjenestegjøre for Motormitraljøseeskadronen på Øra.
Verdal brannvesen
Om brannkorpset på Øra sier løytnant Mortensen i sin rapport:
«I tiden 15-21/4 var en del av Verdal brannvesen i stadig tjeneste for
å være klar til øyeblikkelig innsats ved behov. Under det fiendtlige
angrep 21/4 var de vakthavende i branntjenesten tilstede og de forlot
ikke stedet under trefningen, men sto hele tiden klar til innsats. Jeg
vil anbefale Verdal brannvesen dekorert eller tilstillet diplom for
særlig fortjenstfull holdning under meget farefulle omstendigheter
under fiendtlig angrep.»
Brannkorpset forlot ikke kampområdet før de fikk ordre fra plass
kommandanten om å trekke seg ut. På det tidspunktet var tyskerne
allerede i gatene nedenfor jernbanelinja. Fra området Mikvold-Bakke
tun beskjøt de gatene i Overbyen og deler av Stiklestadvegen. Eneste
retrettmulighet for brannmannskapene var over sumpområdene mellom
Stiklestadvegen og kassefabrikken. Da de passerte kunne de se at
lastebilen til Lars Valbekmo sto i brann bortpå vegen.
Snekkermester Konrad Hermann var blandt de brannmannskapene
som hadde beredskap denne natta. Men i stedet for å rømme sammen
med de andre, la han vegen bortom eiendommen sin (i nåværende
Lektor Musums gate). Tross skytinga, ville han prøve å få med seg sin
forholdsvis nye bil, Opel Olympia. Dette klarte han, men i det han
passerte Sørhuusgården på tur ut, ble han oppmerksom på en såret
norsk soldat. Det var John Anton Rognan fra Røra, som hadde et stygt
skuddsår i ene benet. Hermann hjalp Rognan inn i bilen og kjørte til
Bakketun, for å få ham inn på sykestua som var opprettet der. Da var
imidlertid tyskerne kommet dit og de tok seg da av Rognan. Men
Hermann ville de ikke gi slipp på. Han ble tvunget til å kjøre til
Innherred sykehus med Ole Borgen, som nesten hadde fått skutt av ene
arma. En tysk soldat var med som vakt. Da de passerte Ørmelen kunne
Hermann se de sivile fangene som ble ført om bord i toget.
Da Konrad Hermann kom tilbake til Bakketun, sammen med den
tyske soldaten, takket de for hjelpa på en noe eiendommelig måte. Han
ble sperret inne og bilen hans la de beslag på. Først fem år senere fikk
han den tilbake. Da Hermann omsider ble sluppet fri, tok han seg til

----
141 Krig
----
barndomsheimen sin, Hofstad i Leksdalen. Dette var den første
konfrontasjonen Hermann hadde med tyskerne. I løpet av de fem
okkupasjonsåra skulle det bli flere.
John Anton Rognan forteller at tyskerne behandlet ham på helt
korrekt måte. I første omgang ble han lagt på ei sekkebåre og de bar
ham til Grennes hotell. Etter å ha blitt forhørt ble han fraktet ombord i
toget og sendt til Innherred sykehus.
Ifølge det Konrad Hermann skal ha fortalt, falt de to britiske
soldatene ved distriktslegegården (nåværende fritidssenteret). Han så
begge.
Over fjellet med ammunisjon til Hegra —
kurerpost til Sul
På Hegra festning ble det fortsatt kjempet et par uker etter at
tyskerne hadde besatt sentrale områder av Inntrøndelag. Men etter
hvert som tyskerne fikk fastere kontroll i distriktene, ble forsynings
linjene til festningen vanskeligere, bl.a. skortet det på ammunisjon.
Løytnant Aksel Næss fra Frol, som var forsyningssjef på festningen,
var stadig på farten i de tyskbesatte områdene for å skrape sammen
forsyninger. Han kom også i kontakt med representanter for skytter
lagene Verdal søndre og Frol.
Som følge av den spente situasjonen utover vinteren 1940, hadde flere
skytterlag lagt opp litt ekstra forråd av ammunisjon. Dette var en
reserve det var godt å ty til. I de to skytterlagene var det en betydelig
ammunisjonsbeholdning. Etter henstilling fra løytnant Næss bestemte
man seg til å forsøke å få ammunisjonen over til Hegra festning. Eneste
muligheten var å frakte den over fjellet. Men før man kom så langt
måtte transporten foregå gjennom bebygde områder, hvor risikoen for
tyske kontroller var stor.
Petter O. Balhald påtok seg å frakte ammunisjonen med lastebil til
Buran. Der tok fire skiløpere over. Det var Angel Hallan, Magne
Valstad, Ottar Storbakken og Andreas Rørvik som hadde påtatt seg å
frakte ammunisjonen over fjellet. De hadde dryge bører da de la
avgarde. Første etappe gikk til baker Hansens hytte ved Vulusjøen. Der
opprettet de en slags base. Derfrå gikk Ottar Storbakken og Andreas
Rørvik over fjellet med hver si tunge ammunisjonsbør, mens de to andre
ble igjen for å holde vakt over ammunisjonen som lå i hytta og som
sikring bakover om noe skjedde. Begge var bevepnet med kragere.
De to ammunisjonsbærerne hadde gnistrende skareføre og sol fra helt
klar himmel på turen. På de svette ansiktene brente sola noe forferdelig,
særlig Rørvik ble skambrent. Han arbeidet til daglig innendørs på

----
142 Krig
----
Verdal meieri og hadde lite beskyttelse mot det sterke sollyset. Flere
ganger måtte de også søke dekning for fly.
De kom fram til Forrbygda, hvor ammunisjonen skulle leveres i ei
skogskoie bak festningen. De fant uten problemer fram til koia og der
var også patruljen som skulle overta. Blant disse var stortingsmann Jon
Leirfall.
Andreas Rørvik var forlovet med ei dame fra Hegra. Post og telefon
hadde ikke fungert på lengre tid, og når han var på disse kanter, var det
rimelig at han ville avlegge en snarvisitt hos sin utvalgte. Ottar
Storbakken skulle imens vente i skogskoia. Da Rørviks forlovede, som
var sykepleier, fikk se det oppbrente ansiktet hans, la hun kategorisk
ned forbud mot at han på nytt skulle til fjells. Mens kameraten ventet i
skogskoia, kapitulerte festningen som den siste norske skanse i Nord-
Trøndelag. Ottar Storbakken gikk da alene over fjellet og helt heim til
Hallbakkan i Vinne hvor han bodde.
Kurerpost til Sul
Mens ammunisjonsbærerne var undervegs til Hegra, fikk Angel
Hallan og Magne Valstad, som var igjen i hytta ved Vulusjøen, besøk av
Paul Musum fra Levanger. Han var ute i viktig ærend, brev fra oberst
Wettre, som da oppholdt seg på Snåsa med sitt regiment. Brevet måtte
uten opphold bringes til Sverige med kurer og under ingen omstendig
heter komme i fiendens hender eller kunnskap.
Brevet var adressert til fru Wettre som oppholdt seg i Sverige. Det
gjaldt å få brevet fram til Sul, hvor John N. Suul skulle besørge det
videre.
Angel Hallan var aktiv skiløper og i fin form. Hadde nylig gått
Arnljot-Gellinerennet. Dette ble nesten samme leia og han så ikke mørkt
på å ta en slik skitur.
Under krigsåra var det adskillig ulv i Verdalsfjella, og ved Hermann
snasa møtte Hallan et digert beist som hadde et eller annet bytte den
holdt på med. Han prøvde å skremme dyret, men da mønstret ulven og
flekket tenner til skiløperen. Etter dette skuffet Angel Hallan på litt mer
enn han ellers ville ha gjort på resten av turen.
Brevet ble levert som befalt, men han hadde ikke lyst til å møte ulven
en gang til og ble derfor med en buss tilbake fra Sul.

----
143 Krig
----
Gunnar Ahlgren
GUNNAR OSKAR AHLGREN,
født 31. mai 1918 i Jåmtland. Falt 16. april 1940 på Bjørnefjell under
tyskernes framrykning langs Ofotbanen.
Gunnar A hlgren var sønn av Petra og Oskar A hlgren og den yngste av
tre brødre. Faren døde samme året som Gunnar ble født. Etter dette
flyttet familien til Verdal og bosatte seg hos ei søster som hadde heim i
Jermstadgrenda.
Sammen med mange andre verdalinger ble Ahlgren innkalt til nøy
tralitetsvakt i Narvikområdet på nyåret 1940. Etter planen skulle disse
avløses og dimitteres den 10. april, men som det på grunn av det tyske
overfallet på Norge, ikke ble noe av.
Han var med i den bataljonen på 209 mann som på en eventyrlig og
frekk måte marsjerte ut fra Narvik om morgenen den 9. april, midt
foran øynene på undrende tyske soldater. Langs Ofotbanen kjempet de
mot tyskerne iflere dager. Den 16. april hadde de vært innviklet i harde
kamper og det var under tilbaketrekning at Gunnar Ahlgren ble rammet
av ei kule og falt om. Under kampene tjenestegjorde han som maskin
geværskytter.
Han ble f raklet over til Sverige med et svensk sanitetstog og bisatt i
Kiruna den 20. april 1940. Den 22. mars 1943 ble han gravlagt ved
Stiklestad kirke under meget stor deltakelse.


----
144 Krig
----
Gunnar Ahlgren var en målbevisst ungdom. En allsidig og fin idretts
mann, real og liketil i all sin framferd — egenskaper som gjorde at han
hadde en stor kameratflokk i Verdal. Verneplikten avtjente han i H. M.
Kongens garde.
På tross av at han voks opp i heller små kår, hadde han skaff et seg en
solid fagutdannelse i motor/ære og sveising ved Gøteborg tekniske
institutt.
Da budskapet kom om at Gunnar Ahlgren hadde falt i kampen mot
tyskerne, ble det mottatt med stor sorg over så å si hele bygda. For Petra
Ahlgren ble krigsåra ei tung tid med mange, lange og ensomme stunder.
I tillegg til at den yngste sønnen falt i krigen, måtte hennes to andre
sønner, Per og Ola, rømme fra landet.
Sersjant Tor oljGetz Wold —
falt ved Kotsøy i Sør- Trøndelag.
TOROLF GETZ WOLD
født i Verdal 10. mars 1917 som yngste sønn av distrikts/ege Trygve
Wold og hustru Ella, født Getz. Han falt ved Kotsøy i Gau Ida len natt til
4. mai 1940.


----
145 Krig
----
Getz Wold hadde gjennomgått infanteriets befalsskole og hadde
sersjants grad. Han var med i kampene mot tyskerne i deres fram
rykning sørover fra Trondheim så å si fra første stund. Første dager i
mai var det ennå små avdelinger som holdt kampene gående i
Gauldalen. De var presset både fra sør og nord. Getz Wold hadde
kommandoen over en avdeling ved Singsås. Den 3. mai fikk han over
telefon henstil/ing om å komme en hardt trengt avdeling ved Kotsøy til
unnsetning.
Han oppfordret frivillige til å melde seg og sent på kvelden den 3. mai
dro åtte mann avgarde i to biler. Getz Wold kjørte seiv den første bilen
og hadde ved siden av seg en soldat, K. Hagerup. Da de nærmet seg
Kotsøy slo de av billysene. Omtrent en kilometer før de nådde brua ved
Kotsøy var vegen sperret. Getz Wold stoppet bilen og gikk ut, det gjorde
også de andre. Det var mørkt, men om litt begynte de å skimte folk som
lå i snøen på begge sidene av vegen. Plutselig ble det ropt: «Hande
hoch» og straks ble det åpnet ild med automatvåpen. Wold stupte ved
den første salven og i fallet puffet han den andre befalingsmannen, J.
Matheson Brun overende. Tyskerne skjøt til de var sikker på at alle var
satt ut av kamp. Også Hagerup ble drept. Årsaken til at tyskerne var så
raske til å åpne ild var trolig at noen fra den bakre bilen løp unna og
berget seg på det. Getz Wold og Hagerup ble liggende på vegkanten til
neste dag. Da ble de brakt opp til kirkegården ved Singsås.
Torolf Getz Wold hadde mange ungdomsvenner i Verdal og da han
ble begravet ved Stiklestad kirke på selve grunnlovsdagen, 17. mai 1940,
var det en stor skare som var møtt opp.
Torolf Getz Wold var en begavet ungdom som hadde bestemt seg til å
gå i sin fars fotspor, og han var godt i gang med medisinerstudiet.
LUDVIK OTTAR HARSVIK, TRONDHEIM
født 23. mars 1902 i Bjørnør.
Harsvik meldte seg frivillig til tjeneste ved Motormitraljøseeska
dron/DR3 i Verdal. Han hadde med seg egen lastebil og bensin på
kanner. Eskadronsjefen, løytnant Mortensen, hadde begrensede mulig
heter til å engasjere frivillige på grunn av utstyrsmangel. Men sjåfør
med lastebil hadde han absolutt behov for i oppsetningen.
Harsvik var militærnekter, personlig kristen og aktivt med i Frelses
armeen i Trondheim. Det tyske overfallet på Norgefikk ham til å endre
oppfatning om våpenbruk. Særlig var terrorbombinga av Møre-byene
utslagsgivendefor hans nye tankegang. Til en han var i kontakt med da
han kom for å melde seg til tjeneste, uttrykte han seg omtrent slik: «Når
landet bl ir så hensynsløst voldtatt, da er det hver nordmanns plikt å
forsvare det».

----
146 Krig
----
Ludvik Ottar Harsvik som falt i
Verdal 21. april 1940.
Ludvik Harsvik ofret alt. Enkeltheter omkring dette kan leses i
kapitlet om kampene i Verdal.
I Trondheim drev Harsvik egen transportforretning. Han var gift
med Anna Marie Strøm fra Bodin. Foruten henne etterlot han seg tre
barn.
ODD LERVOLD, TRONDHEIM
født 11. april 1915.
Odd Lervold døde på Innherred sykehus 7. mai 1940 etter at han ble
dødelig såret under kampene i Verdal 21. april.
Lervold var med i sikringsstyrken som ble lagt igjen ved Verdalsbrua
for å dekke eskadronens retrett. Herunder kjempet han på en måte som
ble lagt merke til. Etter at de var omringet, anførte han i et bajonett
utfall mot fienden og maktet å drive dem så mye tilbake at den norske
styrken klarte å entre lastebilen de hadde og kom seg ut fra knipetanga
de var i. Bilen ble sterkt beskutt av tyskerne i det den ruste oppover
gata, og Lervold ble rammet av to kuler. Han ble først innlagt på felt
lasarettet i Vuku, men ble overført til Innherred sykehus så fort som
mulig. I 17 døgn kjempet han mot døden. Den ene dagen kunne


----
147 Krig
----
vektskåla tippe i hans favør, neste dag for døden. Siste dagen han er så
pass at han kan skrive notater i dagboka si og forstår at døden har
vunnet, skrev han: «Trist 1. mai».
Det er hevet over tvil, det var Lervolds fortjeneste at den norske
styrken ved dette høvet kom seg ut av en meget prekær situasjon. Da det
ble spørsmål om å sende en patrulje framover mot tyskerne, var Lervold
en av de som meldte seg frivillig. En tapper soldat som ga alt.
Odd Lervold var sønn av Peder og Martha Lervold. I 1934 ble han
gift med Mary Lovise Larsen. De hadde to barn.
Odd Lervold var en dyktig og ivrig idrettsmann og hadde som sådan
en stor venne- og bekjentskapskrets. Også ved tidligere anledninger
hadde han vist mot og besluttsomhet. 11935 ble han tildelt Trondhjems
Svømme- og Livredningsklubs Gullmedalje for edel dåd.
Han ble begravet ved Moholt kirkegård søndag 11. mai 1940.
I sin rapport fra kampene i Verdal innstilte eskadronsjefen, løytnant
Gisle Mortensen, på at Lervold skulle tildeles krigsmedaljen Post
mortem.
JOSTEIN BLOMBERG
født 10. september 1914 — falt ved Gudmundhus 21. april 1940.
Jostein Blomberg var fra Sykkylven, sønn til Tomas og Gjartrud
Blomberg. Han ble kalt inn til nøytralitetsvakt i 1940 og møtte på
Rinnleiret 8. april. Da Motormitraljøseeskadron/DR3 ble satt opp som
en eliteavdeling som skulle forsøke å stanse tyskernes framrykning
nordover ved Verdalsøra, kom han med i denne avdelingen. Han var
bland t de som i kampens siste f ase fikk i oppdrag å holde tyskerne vekk
fra Verdalsbrua for å sikre retretten til eskadronen. De ble omringet av
fienden, men klarte under stor dramatikk å kjempe seg ut. Under
norske og engelske styrkers forsøk på motangrep, men som også end te
med retrett, kom Blomberg på nytt med i sikringsstyrken. Han ble sendt
framover i rekognoseringsoppdrag. Herunder ble han, ved gården
Gudmundhus, truffet i underlivet av ei kule og dødelig såret. Det
skjedde om morgenen den 21. april. Noen timer senere fant folka på
gården ham i stallen. Han ble båret inn i stua. Tross iherdige forsøk
lykkes det ikke åfå tak i hverken norsk eller tysk lege. Kona på gården,
Karen Slaatsve, som var utdannet sykepleier stelte såret og gjorde det
som var mulig for å lindre smertene. Men livet sto ikke til å redde, og da
det begynte å lysne av ny dag, ved ha/vtretida den 22. april, åndet
Jostein Blomberg ut.
Verdalsboka — 10

----
148 Krig
----
Jostein Blomberg
Under de rådende forhold var det ikke mulig å oppdrive likkiste.
Skolestyrer Bernt Nordset snekret kiste og Blomberg ble gravlagt ved
Stiklestad kirke. Ved bisettelsen holdt Nordset en gripende tale. Jord
festinga fant sted på selve grunnlovsdagen, 17. mai.
Jostein Blomberg var en begavet mann, stille og beskjeden i all sin
framferd. De som sto ham nær under de hektiske aprildagene i Verdal,
skildrer ham som en kjernekar som ikke vek tilbake i farens stund.
På folkeskolen viste han uvanlige evner og læreren oppfordret
foreldrene om å gi gut ten boklig lærdom utover folkeskolen. Men det
var trange tider og Jostein Blomberg valgte å gå i sin fars fotspor og ble
skredder, og avla svenneprøven i faget. Ved krigsutbruddet var han
tilsatt i en skredderbedrift i Trondheim. I heimbygda hadde han en stor
kameratflokk og var med i ungdomslag og musikkorpset «Lurlåt».
Etter krigen reiste Sykkylven ungdomslag minnesmerke på grava
hans.


----
149 Krig
----
Secound Lieutnant i kompani
Linge, Per Getz.
PER GETZ
født 1919, student, falt i kampen for Norge februar/mars 1943
Han var av verdalsætt, sønn av direktør Johan Getz. Per Getz var
med i kampene i Verdal 21. april 1940, som ung sersjant og nest
kommanderende i 2. tropp.
Da de norske styrkene kapitulerte våren 1940, betydde ikke det
slutten på krigen for Per Getz. Han drog over til England, ble second
Lieutenant (fenrik) i kompani Linge. Under tjenesten i dette sagnom
suste kompaniet, var han med på Måløyraidet, sprengningen av
omformerstasjonen på Thamshavnbanen samt at han ledet aksjonen
mot Fosdalen gruver i Malm i 1942. På nyåret 1943 var Getz klar for nye
oppdrag på norskekysten. Han skulle settes i land fra übåten «Uredd».
Uredd for sv ant imidlertid og i mange år var det et mysterium. I senere
tid er båten funnet igjen på kysten av Nord-Norge, hvor den trolig gikk
på ei mine og forliste med alle ombord.
Stede t hvor båten ligger er vigs let som krigsgrav.
Per Getz hadde flere krigsdekorasjoner.


----
150
----


----
151 Krig
----
OKKUPASJON — MOTSTAND
LIVET GÅR VIDERE
Smått om senn kom livet i tilnærmet normalt gjenge. De fleste tok
opp sin daglige dont, og utover bygda gikk våronna som normalt. Det
hadde imidlertid kommet noe fremmed inn i bygdemiljøet, og det var
lett å merke at en ikke var herre i eget hus. Ved at påbud, forbud og
forordninger kom fra Administrasjonsrådet for de besatte områder, ble
det skapt et inntrykk av at vi hadde et snev av indre selvstyre. Blant de
første påminninger om hva vi hadde mistet, fikk en ved forbudet mot å
feire 17. mai. I Verdal var 17. mai 1940 en dag preget av sorg. Da ble
Torolf Getz Wold, som falt i kampen mot fienden, stedt til hvile på
Stiklestad. En stor skare var oppmøtt.
Den første tida etter okkupasjonen ble for mange verdalinger ei
vanskelig tid. Helt fram til krigsutbruddet hadde bygda hatt adskillig
arbeidsløyse. På pengemarkedet var det forvirring og stor mangel på
kontanter. For de som hadde gått ledige i lengre tid og ikke hadde noen
form for reserve å ty til, var det ikke så greit. Mange var det nå som ville
ha arbeid på gårdene, men heller ikke bøndene hadde kontanter å lønne
med. At enkelte var så flåsete å hevde overfor arbeidstakere, at nå
Taktfast og uhyggelig, men folk vennet seg til det.


----
152 Krig
----
kunne det hende de fikk være glade over å få bare kosten for arbeidet,
var uheldig og ble selvsagt tatt ille opp. Men bevares, mange av gård
brukerne var hjelpsomme overfor de som hadde det vanskeligst også
denne tida.
Det skulle bli okkupantene som løste både pengekrisen og ledig
gangen. Først kastet de medbrakte krigspenger, Reichskredtittkassen
scheine, på markedet. Den urunde kursen disse pengene måtte reknes
etter, skapte problemer for folk samtidig som de var upraktiske i forret
ningene. Det gikk derfor ikke så lang tid før tyskerne tvang Norges
Bank til å trykke norske sedler for seg.
Ganske snart kom arbeide i gang på de tyske krigsanleggene, i første
omgang reparasjon av veger og bygging av soldatbrakker. De som
hadde meldt seg ledige eller meldte seg ledige, hadde ikke noe valg
såframt de ville ha arbeid og noe å leve av. De måtte ta til takke med
såkalt tysk-arbeid. I Verdal var det ikke så mye tyskarbeide å få til å
begynne med, så det var mange som reiste ut til andre distrikter på slikt
arbeid. Det var ikke så rent få verdalinger som ved slikt arbeid fikk sin
første skikkelige arbeidslønning.
Helt fra sommeren 1940 var Hitler redd for britisk landgang på
norskekysten. Av den grunn ble det holdt uforholdsmessig store
militære styrker i Norge. Dette krevde mange og tildels store militær
forlegninger. Invasjonstrusselen og Hitlers planer om å kunne angripe
England fra baser i Norge førte til en stor utbygging av flyplasser og
festningsanlegg langs hele kysten. Dette, samt at de store soldatansam
lingene også krevde et visst underhold av det norske produksjons- og
næringsliv, førte ganske snart til press på arbeidsmarkedet. På kort tid
var situasjonen endret til mangel på arbeidskraft. Tyskerne presset
lønningene opp, mens de i det sivile ble låst fast. For mange betydde
dette at de nå kunne kjøpe ting de tidligere bare hadde kunnet drømme
om, for utover sommeren og høsten var det ennå ganske bra med varer i
butikkene. Det tilsynelatende økonomiske oppsvinget gjorde at ikke så
rent få så med sympati på okkupantene. En viss betryggelse var det at
tyskerne allerede den 15. april hadde avsatt Vidkun Quisling som stats
minister, hvilket han seiv utropte seg til ved forræderiet den 9. april. I
førstninga gikk tyskerne forsiktig til verks med nazifiseringa, og det så
ut som de foretrakk å forhandle med toppfolk som sto utenfor
Quislings naziparti. Kort sagt kan en si at mange hadde en sløvet og like
gyldig innstilling overfor okkupantene sommeren 1940.
Vi var imidlertid ikke herrer i eget hus. De som ville oppnå noe, måtte
finne seg i å stille bak okkupantene. Alle slag bygningsmaterialer ble
forbeholdt de tyske anleggene. Dette førte bl.a. til at seiv de brannlidte
på Ørmelen ikke fikk bygd opp heimene sine før etter krigen.
Etter hvert vennet folk seg til å se tyske soldater patruljere i gatene og

----
153 Krig
----
En tysk vaktpost i Ver dals fjella, desember 1940.
på vegene. Ut over sommeren 1940 ble det flere og flere tyskere i Verdal.
Den 21. mai kom det alpetropper, for det meste østerrikere. De hadde
med hester og kjøretøyer i stort antall, store, tunge vogner av uvanlige
typer lite egnet for norske forhold, da de måtte trekkes av flerspann. De
slo seg ned på gårdene omkring Øra og nedre del av bygda, hvor de
rekvirerte rom for soldater og hester, og skapte ikke lite übehag for
folka som ble utsatt for dette. Også kirkestallene på Stiklestad var fullt
belagt med store «Ardennerhester». Til soldatforlegninger ble også
Aldersheimen, Betel og Bedehuset beslaglagt. I denne tida holdt
pasientene på Aldersheimen til i forsamlingslokalet på Baglo i Vinne og
på Bakketun.
I juni kom det SS-soldater som tok over patruljeringa, til fots og på
sykkel. De opprettet også vakthold i Vaterholmen og festningsanleggene
i Sogna.
Innskjerpinger og restriksjoner kom på løpende band. Den 1. juni ble
svenske aviser beslaglagt. Fra da av var dette forbudt lektyre, samtidig
som avisene ble hardere og hardere sensurert etterhvert som krigen
skred fram. Det norske politiet ble pålagt hilseplikt for tyske offiserer
og politi. Daværende politibetjenter på Øra tok ikke dette så høytidelig
og neglisjerte påbudet så godt de kunne uten å virke alt for provoser
ende.


----
154 Krig
----
Tyskerne la beslag på Aldersheimen. Her er vaktposten ved innkjørsla.
Beslaglagte motorsykler oppstilt inne i lensmannsgården på Øra.

 

----
155 Krig
----
Private biler og motorsykler ble etter påbud fra Justisdepartementet,
rekvirert til den tyske krigsmakta. Bare yrkesbiler, leger o.L, unngikk
dette. Det var nok ikke med lett hjerte at de som hadde klart å skaffe seg
privat bil, måtte levere kjøretøyet til okkupantene. De så dem heller
aldri mere.
Den 21. juni kom det ordre til lensmannskontoret om at radio
apparater hos jøder skulle beslaglegges og noen dager senere forbud
mot politiske møter. Den 5. juli ble innført grensesone Øst, slik at alle
voksne verdalinger måtte ha det grønne, spesielle grenseboerbeviset som
var nødvendig hele krigstida. For andre ble det forbudt å oppholde seg i
Verdal uten tillatelse. Slik gikk det slag i slag med innføring av
restriksjoner og innskrenkninger i vår frihet.
Mange av forbuda og forordningene virket banale, og folk flest stilte
seg hoderystende uforstående til det meste.
På det viset virket 1940 som et merkelig år i forhold til det samfunnet
en var vant med, men etterhvert vennet en seg jo til at det kom merkelige
og uvante inngrep og påbud.
Tidlig kom det forbud mot all slags propaganda for kongen og
kongehuset, og ekstra innskjerpelse med forbud mot flagging på Kong
Haakons fødselsdag, 3. august, eller enhver form for markering av
dagen, blomst i knapphullet m.v.
Dette skjerpet bare appetitten på illegal propaganda og kongens
fødselsdag ble nok feiret i mange heimer som ellers ikke ville ha enset
dagen noe videre. Dette gjaldt både i 1940 og senere under krigen. «Leve
kongen» ble både skrevet og malt på hus og vegger og det ble ansett som
modig å tale og skåle for kongen i festlig lag.
Frimerker med kongens portrett ble forbudt, likeens å nytte skille
mynt som foreningsmerker. Skillemynt fra før krigen hadde H7-merket,
og når blankpussede kobbermynter ble nyttet som jakkeslagmerker,
ertet det og provoserte særlig NS-medlemmene noe forferdelig.
Men de herskende mente det alvorlig, det fikk en understreket på
Bildet av skiløpere som laget «Leve Kongen» ble spredt over hele landet.


----
156 Krig
----
forskjellig vis. Bl.a. kunne en i lokalavisa lese at en mann fra Snåsa, av
folkedomstol, var dømt for hederlig omtale av kongefamilien.
Da den første dødsdommen i Trøndelag ble kunngjort, fikk man en
følelse av å være satt mer enn hundre år tilbake. Det var trondheims
advokaten Carlo Santi som i august 1940 ble dømt til døden fordi han
under en krangel hadde skutt en tysk flyger.
Tida var merkelig på mange vis, men også folket tok til å forandre
seg. Ei historie fra ei nabobygd er ganske betegnende:
En gårdbruker oppdaget en dag at han hadde besøk i potetåkeren.
Han gikk bort til den fremmede mannen som holdt på å forsyne seg
med poteter: «Jassa, du held på å tar opp poteter?» «Ja - det vart ei
underlig tid», sa potettjuven og tok den fulle potetbøtta og gikk sin
veg.
Om det til å begynne med var en nærmest sløvet holdning til okku
pantene, så tok det snart til å skje små episoder slik at de tyske soldatene
klart følte at de ikke var velkomne. En temperamentsfull soldat på
Rinnleiret, en rødhåret herr Fritz, huskes nok av flere og var årsak til
adskillig knubsing med norske ungdommer. Ble det ropt «Roth-Fox»
(rødrev), så han hørte det, tente han på alle plugger. Utover høsten 1940
ble faktisk stemningen så opphetet, at de tyske soldatene på Rinnleiret
fikk påbud om minst å være to når de gikk etter vegen på kveldstid.
En augustkveld i 1940 troppet to ungdommer, Nils Ward og Thor
Hermann, opp på Kaffestova i engelske uniformer. Kafeen var stappfull
av tyskere, og dette tok absolutt «Hus i gal stue». Noen tyske offiserer
spratt momentant opp og de to ble straks arrestert. Først bar det til
fyllearresten, under Herredshuset, deretter til Trondheim, hvor de satt
14 dager, med daglige forhør, før de ble satt fri.
Årsaken til påfunnet var av demonstrativ art, samt at det var
spennende å se hvor mye tyskerne tålte av provokasjon.
Demonstrasjon på Levanger kino mot bilde av Adolf Hitler på
lerretet, ble nok betraktet som en mere ondsinnet episode.
Begge hendingene var av übetydelig karakter, men oppmuntret ikke
så lite. Men etterretningstjenesten fant det interessant, for begge
episodene ble nevnt i nyhetene fra London.
Kommunestyret avsettes — Nyordning inn/øres
Høsten 1940 skulle det ha vært kommunevalg. Dette ble avlyst, og det
skulle innføres nyordning etter førerprinsippet. Bygdefolket skulle ikke
lenger, ved valg, seiv bestemme hvem som skulle lede og administrere
bygdesamfunnet. I Indredepartementets forordning av 31. desember
1940, ble samtlige kommunestyrer i landet avsatt. Ifølge forordningen
skulle kommunene nå ledes av en ordfører og varaordfører. Ved sin side

----
157 Krig
----
skulle de ha et råd, formenn, som i antall skulle være ca. en tredjedel av
det tidligere herredsstyre.
Etter nyordningen fikk ordføreren en suveren stilling. Han skulle ta
avgjørelsen i alle saker. I motene med rådet, herredstinget, skulle han
legge fram sakene etter at avgjørelsen var tatt. De som var uenige hadde
plikt til å gi uttrykk for dette og det skulle føres i protokollen. Men
vedtak var ene og alene ordførerens ansvar.
Noen dager rådet det stor spenning i bygda om hvem som kom til å bli
utnevnt til ordfører, varaordfører og medlemmer i rådet. Alle var klar
over at ordføreren kom til å bli en NS-mann og det gikk rykter som
gjorde at mange fryktet det verste.
Den 3. januar kunne lokalavisa meddele at leksdalsbonden Arne Voll
var utnevnt til ordfører, og noen dager senere kom meldinga om at O.P.
Hallan var utnevnt til varaordfører.
Den 6. januar hadde den nye ordføreren følgende opprop i Innherreds
Folkeblad:
«Til Verdal befolkning
Da jeg av Innenriksdepartementet fra 1. januar i år er oppnevnt til
ordfører for Verdal, vil jeg på denne måte rette følgende oppfordring
til bygdas folk:
«Den nyordning som nu bryter sig fram er en naturlig følge av de
begivenheter som ligger bak.
En skulle nu vente at disse begivenheter er kommet på en passe av
stand, så en og hver ser hvad som har foregått, og foregår. Den
eneste måte nu, for å være med å arbeide for samfundets og bygdas
trivsel og fremgang, er å slutte op om NS og ta de tak som må til.
Vi må ikke tape troen på oss seiv, eller gå med skyggelapper. Derfor
verdalinger: Reis Dere seiv og vær med og reise landet.
Gå inn i NS!!»
Den 7. februar kom så listen over formennene som fylkesmannen
hadde oppnevnt. Den inneholdt forbausende mange jøssinger, faktisk
stor overvekt.
Etter forlangende av fylkesmannen, var det på forhand innsendt
forslag på formannskandidater, bl.a. fra lensmannen i Verdal. Dette
gjenspeiler seg i sammensetningen av herredstinget til å begynne med,
hvor det var mye bra folk, tildels med politisk erfaring, og navn som
innen NS-kretser ble betraktet som «Erke-jøssinger». NS i Verdal
sendte trolig eget forslag.
Følgende ble oppnevnt til formenn i Verdal:
Kjøpmann Olaf Selnæs
Bonde Arne Holan

----
158 Krig
----
Forstmester Leif Lykke
Elektriker Rolf Nevermo
Lærer Nikolai Hafstad
Handelsbestyrer Elias Schrøder
Agronom Harald Kvalen
Løytnant K. F. Hermann
Bonde J. A. Indal
Bonde Olav Kvelstad
Banksjef Carl Braarud
Oppsynsmann Anton Sørheim
Løytnant J. M. Lyngaas
Handelsbestyrer A. P. Ward
Fabrikkbestyrer Ludvig Alver
Bonde Nils Suul

Rolf Nevermo klarte abh fritatt Ldf L sQm m
under paskuddl av at han var kasser- koimf lse ,- herredstinget om at
er for Stiklestad folkeboksamhng og tø yfl/ . me(J
saledes hadde regnskapsmessig og
økonomisk ansvar overfor kommunen. Flere av jøssingene på listen
mislikte sterkt det de var kommet med i mot sin vilje. Snart ble de og lei
av å sitte på møtene og høre på at sakene ble lest opp og ordførerens; Jeg
har fattet følgende vedtak o.s.v. Det var ikke lenger politisk frihet, å gi
uttrykk for mishag kunne føre til at en ble trukket til ansvar. Flere
klarte etter ei tid å komme seg fri, eller ble sjaltet ut og erstattet med
personer som NS mente hadde ei politisk innstilling som kunne godtas.
Fra NS-hold ble det i alle fall presset på for å få inn flere NS-medlemmer
i forvaltningen. At det til å begynne med var så få av dem, var vel at det
innen partiet var skralt med personer med politisk erfaring.
Leif Lykke sier det slik:
«Det satt mange bra verdalinger der, som ikke var medlemmer av
NS, og formentlig hadde påtatt seg dette übehagelige vervet for om
mulig å berge det som berges kunne for kommunen og den sivile
administrasjon».
Om det konstituerende møte 28. mars 1941 forteller han:
«Jeg greide ikke sitte å høre på alt det vrøvl som ble sagt fra lokalt
NS-hold i dette møtet og ba om protokolltilførsel».
I protokollen fra møtet står bl.a.:
«Lykke bad om å få bokført følgende:
«Jeg er ikke enig i Nasjonal Samlings fremgangsmåter. Jeg sitter her
mot min vilje og tross ansøkninger til ordføreren, fylkesmannen og
departementet om å bli fritatt for vervet som formann».


----
159 Krig
----
Kort tid etter dette ble Lykke fritatt for å møte. Episoden blir
betegnet som en modig handling i herredstinget under krigen.
Når det gjelder utnevnelsen av ordfører, var bygda heldig, tross alt.
Han hørte til den liberale fløy innen NS-partiet og det hevdes at dette
betydde noe for at bygda slapp så vidt bra fra den «galne tida» som
tilfellet var.
Om det innen mer ekstreme NS-kretser var misnøye med ordførerens
liberale holdning, så var det også misnøye med at det var for få NS-med
lemmer i bygdas styre og stell. I denne forbindelse siteres fra et skriv fra
fylkesføreren til ordføreren i Verdal:
«Gjennom fylkesorganisasjonsleder har jeg fått melding om at
lagfører er misfornøyd med at det i forvaltningen i Verdal er for
lite NS-folk. Han peker på, etter det referat jeg har fått, at jordstyret
er uten NS-medlemmer, og at det i kommunens tjeneste innsettes
folk som ikke er prøvet av NS POT.
»
Videre i skrivet blir det pekt på at hjemvendt legionær B.A. bør
kunne brukes og at denne bør prøves i lensmannsetaten. Legionærene
var jo på forhand lovet «Gull og grønne skoger», noe vedkommende
tydelig hadde sett lite til.
Skrivet slutter med en oppfordring til ordføreren om å ta kontakt
med nevnte lagfører seiv, så det ble full forståelse i samarbeidet og at
felles retningslinjer ble fulgt.

----
160 Krig
----
FORHOLDENE SKJERPES
Utover 1941 skjerpet forholdet seg mellom NS og den øvrige befolk
ningen i betydelig grad. Den oppgitthet og nederlagsstemning som rådde
utover 1940, endret seg til en hikket trassig holdning. I sin hjelpe
løshet knyttet folk hendene i bukselomma, eller ved sin adferd ga
tilkjenne sin holdning. Ikke minst var NS og hirdens tiltakende overgrep
med på å øke motsetningene. Mistanke om å tilhøre NS, var nok til å
brennemerke en person som landsforræder og tysk spion. Å snakke med
en tysk soldat kunne tolereres, men et NS-medlem, helst ikke åpenlyst.
Det skulle svært lite til for å provosere en hirdmann. Banale ting som
et binders i jakkeslaget, for å symbolisere samhold, fikk de fleste hird
menn til å se rødt. Det var også verdalinger som fikk føle hirdens køller,
eller en susende kilevink, for slike småting. Rød topplue ble slett ikke
tålt. Foruten at fargen var sosialistisk, var det symbol på norskdom.
Men så lenge tyskerne hadde framgang, følte nazistene seg ovenpå.
ADVARSEL
Forbindelse med fienden straffes med døden
Trondheim, den 5. 2. 1941.
Der Admiral der norwegischen Nordkuste
Flygeblad.
Dette går bl.a. fram av et referat i Innherreds Folkeblad, 7/1 1941:
«Verdal lag av N.S. hilste det nye året velkommen med en ØL OG
PØLSEFEST i Grennes gjestgiveri lørdag kveld. De av medlemmene
som hadde møtt fram, danset og hygget seg som bare NS-kamerater

----
161 Krig
----
kan gjøre det. Festen ble ledet av K.f. bestyrer A. Ved bordet kåserte
K.f. hirdfører S. om frimurerne og fortalte meget interessant om sine
inntrykk fra storlosjen i Oslo som for en tid er blitt museum. Lag
fører Ss. sa noen ord om arbeidet i året som er gått. K.f. H. holdt
talen for NS' fører. Et hilsningstelegram ble samtidig sendt til denne
mann som mer enn noen annen bærer ansvaret for landet i det nye år.
Møtet ble hevet ved midnattstid - men de fleste ble sittende for å
samtale om de oppgåver som skal løses i det nye år.
Verdal lag av NS er et lag i sterk vekst. For hver dag som går forstår
flere og flere i bygda at den vei som Nasjonal Samling peker på, også
er bygget for alle verdalinger.
Vårt nyttårsønske: Også Verdal for Quisling i det nye år —»
Anklager og trusler
Skriv fra en av de ledende NS-medlemmene i Verdal til disponent
Johannes Minsås, Verdal samvirkelag, inneholder både anklager og
trusler og forteller noe om både holdning og stemning som rådde i 1941:
«Da jeg håper De vil fortsette med et samarbeide som er påbegynt
med, at Ortskommandantur åpnet det gjennom lensmann Suul, med
å sammenkalle de største arbeidsgivere til møter i anledning den
agressive som unødig holdning som har vært tilstede her i bygden
mot de tyske myndigheter, og gjelder likeså Nasjonal Samling.
Da det nu blir strengere om senn slik at det trenges et godt sam
arbeide mellom de ledende i NS og de større arbeidsgivere, som også
vil gi en spore til efterfølgelse for andre, - vil jeg hermed meddele at
der i Ulvillen iflg. flere rapporter som er innløpet fra rodeførere og
lagfører er det et ondt forhold, tilmed mot unge piker som er forlovet
med NS-gutter der blir også kastet sten efter dem, - slik at de ikke
kan gå ut om kveldene, der er flere som er nevnt, men M. Aa er nevnt
som en av de ledende, derfor sender jeg denne skrivelse til Dem, slik
at vi unngår at det blir fra en viss leir og linje at disse skikkelserne har
sit utspring. Husk i så måte historien på Bredingsberg i vinter, da
Deres betjening efter endt dagsverk her på Øra, reiste til Berga ute
lukkende for å lede det sjofle optrin som der fant sted, hvorfra de
den gang slapp alt for billig, nu er det mange ganger verre.
Pass derfor på at vi ikke her får en linje i optøier og agresivitet, til
skade for Deres forretning og hele Verdals befolkning.»
Heil og Sæl
Det som det siktes til med «historien på Bredingsberg» var forstyrrel
ser og episoder i forbindelse med et åpent NS-møte som ble holdt i for
samlingshuset i Vuku, i februar 1941. Når skylda for de opptrinn som

----
162 Krig
----
fant sted legges på betjeningen ved Verdal samvirkelag, så er det en for
vrengning av sannheten.
Det som skjedde var i første rekke en spontan reaksjon mot arroganse
og overgrep fra NS som en hadde vært vitne til. Selve møtet ble bl.a.
forstyrret ved at tømmerstokker ble kjørt mot veggene, snøballkasting
og støy. Flere av de som deltok på møtet hadde kommet med hesteskyss.
Da de etter møtet skulle kjøre heim, var hjula på vognene sperret med
kornstaur, og enkelte var så redde at de i en skur av snøballer og
skjellsord, hivde seg på doningen, slo på hesten og kjørte av garde med
blokkerte hjul. Det ble også satt opp snubletråd over vegen der NS-folk
skulle passere og ungdommer lå i bakhold med snøballer.
Flere møtedeltakere, som ikke var medlemmer av partiet, fikk seg i
alle fall en skikkelig påminning, slik at de senere holdt seg borte fra slike
tilstelninger.
Det ble ingen represalier etter møtet. Med litt velvilje fra lensmanns
kontoret ble saken henlagt med karakteristikken: «Vanlige pøbel
streker». Forsamlingshuset i Vuku ble imidlertid stengt for videre bruk
under krigen. Som hevnaksjon mot dette gikk ungdommer til aksjon og
kastet ut vinduene i huset. Gode Vukuborgere, som ikke hadde noe med
episodene å gjøre, måtte sette inn nye vindusruter.
«Nu er det mange ganger verre», sa brevskriveren, og det skal være
sikkert. Det var ikke langt mellom hvert nytt påbud og forbud som inn
skrenket folks frihet. Ofte banale ting, men som var med på å sette
nasjonalsosialismen i det rette lys. Tidlig på sommeren i 1940 ble
svenske aviser beslaglagt, og ved flagging eller annen markering av
kongens fødselsdag risikertes fengsel, og det ble forbudt å nytte fri
merker som hadde portrett av kongen. Den 4. september holdt tyskerne
skarpskyting fra Lein mot mål i Volhaugen. Kunngjøring om dette sto i
lokalavisa dagen før og da flere heimer måtte rømmes, var det et svært
kort varsel. Etter som tida gikk, ble det mer og mer tydelig at tyskerne
så på nordmennene som noe mindreverdig. Da det på Vestlandet ble
skutt to tyske politimenn, ble 18 nordmenn henrettet som straff. Ganske
tidlig ble det innført forbud mot dansetilstelninger og offentlige fester.
Midt oppe i all elendigheten med innskrenkninger i folks frihet,
rasjonering og knapphet på alt, passtvang og grensesone med
innskrenkninger i bevegelsesfriheten, bl.a. forbud mot å ferdes på
vegene på nattens tid, var krigsvintrene harde.
I 1940 kom vinteren allerede i november. Den 8. måtte alle veger snø
brøytes og det var ingen dag med mildvær før 27. februar i 1941. I
januar var temperaturen flere dager omkring 30 minusgrader. Våren
kom sent. Bygda var daglig snødekt helt til 20 mai. Men så kom varmen
for alvor og den 25 var lauvet utsprunget og den dagen ble målt 27
grader i skyggen. Også nettene var varme. Utover sommeren var det

----
163 Krig
----
skikkelige varmeperioder, særlig omkring Olsok med flere dager med
temperatur omkring 30 grader. Rekorden var den 30 juli med hele 33
grader i skyggen. Men allerede 8. august var det nattefrost og snø i
fjellet. Også vinteren 1942 var bister, bl.a. med store frostskader på
potetkjellere. På landsbasis frøs 70 prosent av alle frukttrær denne
vinteren.
Til tider kunne tyskerne virke både irriterte og aggressive, i større grad
enn vanlig. Selvsagt forekom det også provokasjoner fra sivilbefolk
ningens side. De var jo våre fiender. Særlig høsten 1941 var det en del
slike tendenser. En person ble i august anholdt av tyskerne og ilagt en
kraftig bot, kanskje nærmest for å statuere eksempel. Ortskomman
danten i Verdal syntes nok dette var et passende høve til å vise litt
storsinn, og bestemte at boten skulle gå til almennyttige formål i Verdal,
og sa videre at vedkommende egentlig skulle ha vært sendt til
Trondheim og stilt for tysk krigsrett, men lot nåde gå for rett.
Gjentakelse ville imidlertid ikke bli tålt.
Men ellers hardnet nok forholdet adskillig i løpet av 1941 og en fikk
oppleve de første arrestasj onene som tyskerne foretok på grunnlag av
motstandstendenser.
Tyske soldater hygger seg i militærleiren ved Vaterholmen.
Verdalsboka — 11


----
164 Krig
----
Radioene inndras
Avisene, som ikke på et tidlig tidspunkt ble forbudt, utviklet seg fort
til nærmest å bli organ for tyskere og Nasjonal Samling. Sensuren var
konsekvent og effektiv. Nyhetsmeldingene fra krigsfrontene var full
stendig ensrettet og fortalte bare om tyskernes framgang og store seire,
samt bakvaskelser av jøder og andre folkegrupper som ikke var av arisk
rase. I det hele nedslående lesning. Også radioprogrammene fra NRK var
gjennomsyret av samme slag.
De norske sendingene fra London, i noen grad også svenske nyheter,
var i denne tida det eneste oppmuntrende på mediasektoren, og meget
viktig for å holde motet oppe for ei tru på framtida. Men tyskerne og
NS mente de skulle få tilstoppet disse nyhetskildene, og laget forordning
om at alle radiomottakere hos nordmenn, som ikke var medlemmer av
NS, skulle inndras. I Verdal foregikk tvangslevering av radioene 1.-4.
september 1941. Det ble straffbart å være i besittelse av radio. Å lytte til
sendingene fra London nesten livsfarlig. Tross dette var det ikke så få
radioapparater som ble holdt unna. Disse ble meget verdifulle og
plassert på de forunderligste steder, i vedkasser, luftventiler, kjeller og
loft, i uthuset, til og med i gjødselrommet og ute i terrenget. De fleste
apparatene var flittig i bruk og sendingene fra London viktigere enn
noen gang. Nyheter om krigens gang og om tyskernes grusomheter i
Einar Lund hadde radioen gjemt under gulvet i snekkerverkstedet, men
den ble tatt fram når det var nyheter fra London.


----
165 Krig
----
besatte områder ble spredt fra mann til mann. Butikken, kvinne
foreninger m.m. kunne i mange høve virke som rene nyhetssentraler.
Men det måtte bare hviskes og tiskes, for ingen visste hvem som kunne
være potensielle angivere. I byene og andre sentrale steder såtte
motstandsgrupper nyhetsspredningen i system ved å notere ned, og en
fikk de illegale avisene. I Verdal foregikk trolig ikke dette i noe stort
omfang. Derimot tilfløt det bygda illegale aviser periodevis fra andre
steder som motstandsbevegelsen tok seg av distribusjon av.
Denne radioen var i bruk under hele krigen, og var gjemt i tårnet på
Vukukirka.
De beslaglagte radioene ble lagret på Herredshuset. Heimefronten i
Verdal hadde imidlertid behov for en radio og det var jo mest naturlig å
ta den der det var mye, fra lageret på Herredshuset. Selve «tyveriet» var
trolig ikke noe problem. Transporten gjennom Øra og til hovedkvart
eret heime hos Lillesand var mere risikofylt, da en ikke kunne utelukke
kontroll. Radioen ble plassert i en kasse, sammen med en smågris.
Kassen ble satt på ei hestekjerre og på kassen såtte Ivar Lillesand seg,
hyppet på hesten og kjørte gjennom Øra. Han hadde liksom vært på
grisehenting, en vanlig ting i den tida, da alle som hadde en mulighet
holdt gris.


----
166 Krig
----
Olaf Framnes. Drev ulovlig reparasjon av radioer.
Men det var kanskje i trangeste laget for grisen i kassen, i allefall ga
den ganske høylydt uttrykk for misnøye. Opp over Nyvegbakken kom
transporten midt inn i en avdeling tyske soldater. De hadde moro av å
herme etter gryntinga fra kassen. Arne Suul kom gående den motsatte
vegen. Han visste om transporten og risikoen, men så det komiske i
situasjonen. Det gjorde nok også Ivar Lillesand, for han smilte breitt og
hadde det tilsynelatende moro der han satt på grisekassen.
Men det var ikke bare heimefronten som hentet radio fra lageret på
Herredshuset. De beste mottakerne hadde en tendens til å havne hos
tyske offiserer og NS-topper. Som nevnt fikk NS-medlemmer tillatelse
til å ha radio mot forpliktende erklæring om bruk av apparatene.
Gamle, utrangerte radiomottakere ble funnet fram og ombygd eller
forbedret, og det var ikke så få mottakere som ble lurt unna. Enkelte
fingernemme personer, med teknisk innsikt, bygde seiv enkle
mottakere med høretelefoner. Senere under krigen fikk sentrale heime
frontfolk noen små, engelske mottakere fra Sverige.
Det hendte at de ulovlige radioene sluttet å virke. Da gjaldt det å finne
en reparatør som torde befatte seg med slikt. Også på dette området var
det flere som gjorde verdifull innsats. Sikkert flere enn de en kjenner til,
men nevner Einar Lindseth, Helge Storhaug, Ingvald Flyum, Olaf
Framnes, Nils Overrein, Anders Bjørkmann, Henning Andersson.
Reservedeler var mangelvare. Dette måtte organiseres fra tyskernes


----
167 Krig
----
beholdninger, noe som kunne skje på forskjellig vis. Det var profesjo
nelle reparatører som ordnet seg et lite reservedelslager ved at de skiftet
ut ikke defekte deler når de hadde apparater fra tyskerne til reparasjon.
De som drev systematisk lytting til de norske sendingene fra London
og formidlet nyhetene til så mange som mulig, gjorde både en farlig og
verdifull innsats. Det samme må sies om de som tok sjansen på å
reparere de ulovlige radioene.
A ndre rekvireringer og beslag
I sine krigsoppsetninger hadde tyskerne mange hester, både i feltavdel
ingene og som arbeidskommandoer. For å fø disse var det behov for
store mengder stråfor, og dette måtte det norske jordbruket skaffe. For
ei bygd som Verdal, med stort husdyrhold, ble dette meget følbart. Det
var og store mengder som ble tvangsrekvirert av tyskerne. Høsten 1940
måtte bønder og småbrukere i bygda levere 1200 tonn presset høy.
Allerede i januar 1941 måtte de ut med nye 1400 tonn og leveringsfristen
var både kort og streng. Siste frist for levering var 31. januar. I Verdal
foregikk det derfor høypressing på spreng hele denne måneden, og det
på tross av usedvanlig streng kulde. Både høypresser drevet med motor
og handpresser gikk for fullt.
Seiv om dette i første omgang rammet jordbruket, ble det også merk
bart for den øvrige befolkningen. I februar var melkeproduksjonen i
Verdal gått ned med nesten en fjerdedel, samt at det betinget redusert
husdyrhold som førte til mindre husdyrgjødsel og med den knapphet
som hersket på kunstgjødning, fikk tvangslevering av høy, som
foregikk under hele krigen, negativ virkning for jordbruksproduksjonen
i denne tida.
Tyskerne hadde i sine krigsoperasjoner stort forbruk av hester. Det
gikk hardt utover de stakkars dyra. I løpet av krigsåra ble et stort antall
hester tvangsutskrevet fra Verdal. Med jevne mellomrom forlangte de at
så og så mange hester skulle vises. Så plukket de ut de beste. Mange av
oppdretterne leverte hestene med tungt hjerte, for de hadde jo ved
selvsyn sett at behandlingen kunne være svært hardhendt. Men det var
også de som spekulerte i det tyske hestemarkedet.
Men tyskerne nøyde seg ikke bare med hester, høy og andre jord
bruksvarer. Personbilene og motorsyklene var rekvirert tidligere, og i
april 1941 kom turen til lastebileierne. Lastebilene ble forlangt framstilt
for mønstring 17. april.
Det var knapphet på bensin og rasjoneringen var så streng, at flere
lastebileiere hadde gått over til generatordrift — de nyttet småkappet
olderved, knott, som drivstoff til bilene. Disse ble i førte omgang
unntatt. Seiv om det ble gjort opp etter en slags takst, foretatt av

----
168 Krig
----
tyskerne, ble beslagene nesten oppfattet som ran. Penger betydde så lite.
Vareknappheten gjorde at det var lite å få kjøpt.
Ut på høstparten kom det pålegg om tvangslevering av ulltepper.
Innleveringa foregikk 29. og 30. september og i alt ble det i Verdal
rekvirert 480 ulltepper. Telt, teltduker, vindbukser, ryggsekker og
anorakker skulle også leveres. Hvor mange ryggsekker og anorakker
som ble levert kjenner en ikke til, men det ble inndradd 24 fire-manns
telt, 1 teltduk og 12 vindbukser.
Allerede i 1941 begynte det å tære så pass på Tysklands ressurser, at
det ble kunngjort tvungen innlevering av diverse skrapmetall, bl.a. slikt
som tomme hermetikkbokser av blikk og aluminium. Dette ble nok i
stor grad sabotert. Langt alvorligere syntes det da det ble forlangt
oppgave over kirkeklokkene i bygda. Heldigvis ble det ikke noe av at de
skulle tas ned og sendes til våpenproduksjon i Tyskland. Derimot var
det tvangslevering av metallgjenstander i alle statseide bygg. De fine
dørvriderne av messing på jernbanestasjonen ble således plukket ned og
sendt i smeltedigelen.
Frontkjempere
Nasjonal Samling ønsket å ta mere aktivt del i krigen. På denne tida
hadde Hitlers armeer stor framgang og behersket store deler av Europa.
I januar kom kunngjøring om opprettelse av «Regiment Nordland» som
avdeling for frivillige som ønsket å kjempe på tyskernes side. Fem
verdalinger meldte seg til slik frivillig tjeneste for nazismens sak.

Frontkjempere og hird. På et stevne i Verdal

 

----
169 Krig
----
I lokalavisa ble det holdt kronerulling som julegave til frontkjemp
erne. Utrolig mange verdalinger ga sin skjerv og det er med stor undring
en leser navnene på de som ga penger til dette formålet.
17. mai-salutt
Feiring eller markering av 17. mai var forbudt. Men på nasjonaldagen
i 1942 smalt det skikkelig på Øra, da en dynamittladning som var
plassert under vegbrua ble detonert. Tyskerne reagerte voldsomt. All
trafikk over brua stoppet øyeblikkelig og det ble straks etablert streng
kontroll. Tyskerne var tydelig av den mening at sabotører hadde vært
på ferde. Det ble ikke anrettet skade på brua, men ladningen var så
kraftig, at hvis den hadde vært riktig plassert så kunne virkningen ha
vært der etter.
Det var fire gutter i alderen 14 - 16 år som sto bak det kraftige smellet.
De hadde «organisert» noe dynamitt, fenghetter og lunte fra et sivilt
lager, og trolig hadde de brua i tankene da ladningen ble plassert. De
hadde alibi for seiv sprengningsøyeblikket, for lunta de nyttet var så
lang at de delvis kom seg heim før det smalt.
Til å begynne med sto tyskerne helt uten spor. Men guttene hadde
mere dynamitt, og da to av dem, dagen etter, detonerte en ladning i
området Kvisla, bak skolen, ble de oppdaget og avslørt. Den 19. mai ble
de to eldste av guttene arrestert og satt i fangenskap til sist i august. De
to yngste slapp med en alvorlig advarsel. Om episoden hadde skjedd noe
senere i krigen, ville nok reaksjonen fra tyskernes side vært adskillig
hardere.

----
170 Krig
----
SKJENDSELSMORDET I GJEVINGÅSEN
En fin sommedag, tirsdag 6. august i
1940, la den 21 år gamle Ragna
Kvalen, datter av Marie og Ole M.
Kvalen på Ekle, ut på sykkeltur til
Trondheim for å besøke ei venninne.
Hun kom aldri fram til bestemmelses
stedet. Da hun såtte seg på sykkelen og
vinket farvel, var det siste gangen de
heime på gården så henne i live.
Lørdag den 10. august ble hun
funnet i skogen på Gevingåsen, myrdet
og skjendet, skutt gjennom brystet
med grovkalibret pistol.
Det var en 14 år gammel gjetergutt,
Sigurd Kvål, som fant henne, etter
først å ha funnet sykkelen med rygg
sekken, som han tok vare på. Gjen
lagte sykler var den gangen uvanlig og
gutten ville derfor undersøke litt
nærmere og gjorde da det sørgelige
funnet.
Ragna Kvalen.
Den grufulle ugjerningen vakte avsky og oppskaket folket i hele
landsdelen. Ryktet tok snart til å gå om at dette var forvoldt av tysk
militærperson.
Etterforskinga ble overtatt av trondheimspolitiet som straks såtte i
gang et intenst arbeide. Det tyske politiet la også tilsynelatende stor iver
for dagen og hjalp det norske politiet i etterforskningsarbeidet. Men
etter ganske kort tid endret tyskerne holdning, og de la direkte vansker i
vegen for de norske etterforskerne. Dette økte mistanken og ryktet om
at gjerningsmannen befant seg i en av de tyske forlegningene. Dette til
tross for at tyskerne gjorde hva de kunne for at det skulle se ut som mest
sannsynlig at det var gjort av en nordmann.
På grunn av tyskernes negative holdning, måtte etterforskninga inn
stilles uten resultat. Man begynte å tro at dette skulle bli stående som ei
av krigstidas uoppklarte forbrytelser.


----
171 Krig
----
Ragna Kvalen legger ut på den skjebnesvangre sykkelturen.
Hos politiet var imidlertid ikke saka glemt, og etter tyskernes kapitu
lasjon i 1945, ble den tatt opp igjen. Arresterte tyske gestapister var da
mer meddelsomme enn de hadde vært det under krigen. Det viste seg at
det som sivet ut i 1940, at tyskerne hadde arrestert gjerningsmannen
ganske tidlig og dømt ham, var riktig. Mistanken hadde blitt rettet mot
en 22 år gammel gefreiter i luftvernet på Værnes. Til å begynne med
hadde han nektet, men til slutt hadde indisiene mot ham blitt så sterke,
at han gikk til full tilståelse. Han ble dømt til døden av tysk krigsrett og
skutt på Kristiansten festning.
Det viste seg også at tyskerne hadde lekt gjemsel med det norske
politiet, slik at det fra norsk side ble etterforsket i saken lenge etter at
tyskerne hadde oppklart den. Av frykt for å få opposisjonen mot seg,
forlangte Gestapo at saken skulle holdes strengt hemmelig, og at den
som røpet noe, risikerte dødsstraff. Tross det sivet det altså ut ganske
riktige opplysninger.
Med tysk tillatelse ble det til og med holdt omfattende konfronta
sjoner både på Værnes og i Trondheim, etter at tyskerne hadde avsluttet
saken.
Da det grufulle budskapet kom til Verdal ble hele bygda lamslått, og i
heimen hennes ble det en hjerteskjærende og tung sorg å bære. Ragna
Kvaalen var evnerik, avholdt og vakker. Det var en lovende livsbane


----
172 Krig
----
Sigurd Kvål, gjetergutten som f ant Ragna Kvalen. Her 45 år senere og
sammen med Ragnas søster, Åsta Kvalen Eklo.
som så brutalt hadde blitt avbrutt. Hun var aktivt med i det kristne
ungdomsmiljøet, bl.a. var hun leder for en speidertropp av K.F.U.K.
som hun sammen med en søster hadde stiftet i heimgrenda. Som
livsbane hadde Ragna Kvalen tatt mål av seg til å bli lærer, og skulle ha
begynt på det andre året ved Levanger lærerskole bare noen dager etter
den grufulle hendinga. Hun var meget musikalsk og spilte flere instru
menter, fiolin, fløyte og orgel. Lag og foreninger nyttet henne ofte til å
spille ved fester og andre sammenkomster. Det hun aller helst ville med
musikken sin, var å bære fram det kristne budskapet. En liten dikt
samling, som hun etterlot seg, viste at Ragna Kvalen også hadde evner i
den retningen.
Da Ragna Kvalen ble begravet ved Stiklestad kirke, torsdag 15.
august, vaiet flaggene på halv stang over store deler av bygda, og mange
var møtt fram. Det var et veid av kranser og blomster som ble lagt på
kista — fra nær og fjern, fra et utali av lag, foreninger og enkelt
personer, som til fulle viste hvor engasjert og avholdt Ragna Kvalen
hadde vært.


----
173 Krig
----
Ei tung stund på Ekle - Ragna's båre settes på vogna for den siste turen
til Stiklestad kirkegård.
En stor skare fulgte Ragna Kvalen til hennes siste hvilested.

 

----
174 Krig
----
Som siste helsing og æresbevisning fra speiderne, senket Marit Schei
speiderfanen over Ragna Kvalens grav.
Nervøsitet i NS
Ved inngangen til 1942, følte mange at dette året ville bli avgjørende
for krigens gang. U.S.A. hadde kommet med. Tyskernes stormmarsj i
Russland hadde stoppet opp både på grunn av sovjethærens bastante
motstand og den uvanlig harde vinteren på Østfronten.
Tyskerne fryktet alliert invasjon i Norge og ansa Trøndelag som
særlig utsatt. Blant ledende NS-folk var det tydelig nervøsitet, de følte
det voksende hatet mot seg og fryktet hva som kom til å skje med dem
ved en eventuell invasjon og de lovløse tilstander som da kunne oppstå.
Britenes raid i Lofoten, hvor en del NS-folk ble tatt med over til
England, virket nok også skremmende. På denne bakgrunn ble det
utarbeidet planer for beskyttelse av NS-medlemmer, bl.a. i Verdal, i
tilfelle invasjon.
I et hemmeligstemplet brev skriver NS-fylkesfører Y. Martens
følgende til kretsfører i Verdal (ordføreren):
«Den utenlandske situasjonen bærer bud om at 1942 vil stille såvel
den bolsjevistiske som de angelsaksiske stater til den avgjørende
kamp.
Hvor angrep og avlastningsoffensiver vil bli satt inn, kan ikke forut
sies, men vi vet at den tyske Wehrmacht har initiativet fullt i sin
hand.


----
175 Krig
----
Tyske offiserer inne i Suulgården.
Under ordspråket «Bedre føre var enn etter snar» for mulig
invasjonsforsøk av fienden på norsk område, er min plan for
beskyttelse av NS-medlemmer under invasjonsfare blitt godkjent av
«Føreren» under betingelse av taushetsplikt og at færrest mulig blir
kjent med planen.
Da vi går sterkt mot våren, og den militære virksomhet dermed vil
tilta, finner jeg nu å måtte orientere mine kretsførere, samtidig som
dere bærer det hele ansvar for den videre gjennomføring av planen
hver for Deres krets.
1. Alle medlemmer av NS vil bli tatt under beskyttelse av den tyske
vernemakt.
2. Ortskommandantene har fra høyeste Wehrmachthold fått ordre
og er orientert.
3. Kretsfører har å sette seg i forbindelse med ortskommandantene
innen sin krets og få oppgitt samlepunktet for NS medlemmene.
4. Ortskommandanten er herfrå tilstillet copi av medlemslisten som
følger vedlagt.
5. Kretsfører danner bindeleddet mellom Wehrmacht og NS-orga
nisasjonen.
6. Wehrmacht overtar først beskyttelsen av NS-medlemmene, etter
at disse er inntruffet på samlepunktet, og har meldt sitt komme.
(Dette gjelder ikke økonomisk ansvar).
7. Ethvert medlem har fra dette øyeblikk å etterkomme den fore
sattes ordre.


----
176 Krig
----
8. Det forutsettes at enhver stiller sin fulle person og kraft til dispo-
sisjon for eventuelle arbeider eller oppdrag som måtte bli pålagt
han/henne. »
Fylkesførerens ordre til kretsføreren, om beskyttelse av NS-med
lemmer, er på hele 21 punkter, og dokumentet er en uforbeholden inn
rømmelse av at NS-organisasjonen ikke kunne eksistere uten beskytt
else av tyske bajonetter. Det viser også at de, som seiv hadde oppkastet
seg til det statsbærende partiet, med ansvar for folk og land, ikke følte
det minste ansvar for sivilbefolkningen i sin helhet i en så kritisk
situasjon som en eventuell invasjon ville ha vært.
I ordren gis det retningslinjer for makulering av arkivstoff i en slik
situasjon, samt presisering av nødvendigheten av at planen ble holdt
hemmelig. Ingen lengre ned enn lagførere skulle ha kjennskap til dette,
og både kretsfører og lagførere ble avkrevet bekreftelse på taushets
plikten.
Den 21. april sendte fylkesføreren nytt skriv til ordføreren i Verdal.
Nærmest en purring på svar og ny forlangende om bekreftelse på taus
hetsplikten og opplysninger om de tiltak som var truffet.
NS-ordføreren i Verdal var imidlertid en besindig og rolig mann. Han
bekrefter i skriv dagen etter mottakelsen av skrivene, og at han har
merket seg innholdet, men anser ikke situasjonen slik at det skulle være
nødvendig å foreta seg noe særlig. Som vedlegg til dette skrivet ble sendt
«Jøssingliste» fra Frosta. Slik liste for Verdal var innsendt tidligere.
I skriv 21. mai er fylkesføreren tydelig irritert, da det forlanges at de
gitte ordrer i denne sak skal utføres omgående. Ifølge et blyantnotat har
kretsføreren den 24. mai endelig erklært absolutt taushet i saken, og
melder at det nødvendige er foretatt og at han personlig har ordnet det
med lagførerne i Verdal, Frol, Levanger, Skogn og Frosta.
Ellers var 1942 et styrkeprøvens år mot naziideologiene, hvor kampen
om skolen og ungdomstjenesten, samt kirkas kamp nådde sitt klimaks.
Statsakta på Akershus, hvor Quisling utropte seg seiv til minister
president og landets fører, var et gedigent, men latterlig skuespill og
politisk uten betydning. Rikskommissar sa det rett ut, omtrent slik:
«Det er jeg som er den øverste politiske myndighet i Norge». Det
egentlige systemskifte skjedde ikke ved statsakta, men i september 1940.
Da Quisling trodde han hadde makta, ville han bruke den på egne
landsmenn, til å oppdra og tukte. I virkeligheten var både han og hans
ministre visergutter for Terboven.
Offentlig flagging ble påbudt i hele tre dager i forbindelse med
statsakta, og fra offentlige bygninger vaiet flagget også her i Verdal i
disse dagene. Men på Stiklestad prestegard var det imidlertid en nesten

----
177 Krig
----
komisk flaggstrid ved denne anledning, med sokneprest Øystein
Hovden i hovedrollen. (Se under kapitlet «Kirkas kamp»).
Men oppfordringa om allmenn flagging fikk nesten null respons.
Tyskerne var storlig forundret over at så få flagg var oppe. De trodde
faktisk at dette måtte være et stort øyeblikk for Norge. For at publikum
på Øra skulle få følge med i begivenheten, var det oppsatt radioer på
kafeene. Men til NS store skuffelse lot svært få seg lokke, men
demonstrerte ved fråvær.

----
178 Krig
----
OM NS MEDLEMMER I VERDAL
A v Svein Haugan
Allerede i året 1931 grunnla Vidkun Quisling «Den norske folkereis
ning». Denne organisasjonen ble i 1933 omdannet til partiet «Nasjonal
Samling» (NS). Partiet stilte til valg ved stortingsvalget i 1933, men fikk
bare 27.000 stemmer og intet mandat. Ved valget i 1936 gikk partiet
ytterligere tilbake, og var ved krigsutbruddet 9. april 1940, nærmest i
oppløsningstilstand. Men nå så Quisling sin store sjanse til å erobre
makten i Norge. NS hadde hele tiden etterapet den tyske nasjonalsosial
ismen, og dets fører Adolf Hitler. Etter 9. april 1940 ble NS erklært som
det eneste lovlige parti i landet.
1 Verdal var det svært få medlemmer av NS før krigsutbruddet i 1940.
Bare en handfull mennesker var med. Men partiet hadde nok sine
sympatisører, og vi vet at også enkelte verdalinger fikk radiohilsen fra
Adolf Hitler, gjennom Køningsberg radio. Noen av disse ble arrestert
umiddelbart etter 9. april, og tatt i forvaring av norsk politi.
Fra høsten 1940 såtte NS i gang en storstilt kampanje for å få nord
menn til å melde seg inn i partiet. NS kunne arbeide uten konkurranse.
De andre partier og mange slags organisasjoner var nedlagt av tyskerne.
Med de tyske bajonetter i bakhånden, og med enorme pengemidler,
samt en ensporet og vennligstemt presse, forsøkte nazistene å tvinge
folk inn i NS. Men folket sto steilt i mot. I 1945 var det registrert 46.904
medlemmer i Nasjonal Samling. Dette utgjorde bare 1,66 prosent av den
samlede befolkning. Så noen stor suksess gjorde ikke partiet, seiv om de
hadde alle odds med seg.
Også i Verdal ble det drevet sterk agitasjon for NS. Men det gikk her
som på landsbasis. De store medlemstall kom ikke, og det må vel først
og fremst kreditteres Heimefronten, som gjorde hva den kunne, for å
demme opp for nazifiseringen.
Noe av det første nazistene gjorde, var å sikre seg kontrollen med det
kommunale selvstyre. Det ble innsatt NS-ordfører som hadde diktator
isk myndighet. Vel var det også oppnevnt et såkalt «herredsting», men
sakene ble avgjort av ordføreren uten avstemming. Førerprinsippet var
innført. På tross av store anstrengelser fra NS side, kom ikke medlem
mene i noen store skårer i Verdal heller. Tyskerne hevdet i begynnelsen
at de kom som venner til Norge, og ville hjelpe oss mot England. Etter

----
179 Krig
----
Jentehird marsjerer i gatene på Øra
hvert fikk pipa en annen låt, og da de tok til å arrestere folk, og
henrettet mange, fikk også verdalingene enda mere avsky for «herre
folket» og deres norske lakeier.
Men utover høsten 1940 og senere kom det da til noen medlemmer til
Nasjonal Samling i Verdal. Likevel ble Verdal aldri noen stor NS-bygd.
Det er mange oppgåver over medlemstall fra flere perioder under
krigen. Heimefronten registrerte alle nazister i 1945. Det er også opp
gåver som er utarbeid av partiets egne gruppe- og rodeledere. Den siste
oppgaven fra dette hold er fra februar 1945. Denne oppgaven innehold
er også en situasjonsbedømmelse over muligheten til å verve nye med
lemmer. De fleste rapporter fra den tid er preget av mismot. Seiv
nazistene så vel nå hvor det hele bar. Det gikk dårlig for tyskerne på alle
fronter, og det var bare tidsspørsmål når det hele var over.
1 en rapport fra en gruppeleder i Verdal fra denne tida, heter det blant
annet: «... men som stillingen er i dag så tror jeg det er lite gagn i å få
disse (sympatisører) som medlemmer.» En annen gruppeleder sier det
slik: «A verve noen medlemmer nu synes håpløst.» Fra en tredje tar vi
med: «Når det gjeld verving no so er det ein ting som er å merkja seg.
Folk spør om NS er eit politisk parti, eller om det er ein militær organi
sasjon. Eg vil ikkje narra folk til å bera uniform om dei ikkje sjølv vil
det.» Og til slutt en smakebit fra en rodeleder: «Resten her i (navnet på
Verdalsboka — 12


----
180 Krig
----
grenda) er totalt umulige og man kan ikke vente annet. De har jo i ca.
300 år vert Værdalsbrukets livegne. Her finnes ikke engang antydning til
en selvstendig tanke. De tør ikke tenke mot sin arbeidsgiver, sin sjele
sorger og sin skolelærer.»
Som en ser var det ikke akkurat optimismens ånd som preget nazist
ene i Verdal på denne tiden.
Medlemstallet var størst i 1943 i Verdal. Da det var på det høyeste vai
det registrert 144 medlemmer. Siden gikk noen ut av partiet. De for
søkte vel å redde skinnet i tide. Medlemstallet representerte ca. 1,5% av
den samlede befolkning i bygda. Altså noe under landsgjennomsnittet.
Med partiets egne oppgåver kan vi sette opp følgende medlemstall i de
forskjellige kretser i Verdal:
I tallet for Vuku er medtatt hele dalføret fra Vuku til Vera. Ovenfor
Vuku var det aldri mere enn ett medlem på noe tidspunkt.
Av dette totaltallet på 144 medlemmer var det 57 kvinner, eller i under
kant av 40 prosent.
En skulle tro at det var stor enighet innen et parti med så få medlem
mer. Men slik var det ikke. Vi kjenner til at det gikk for seg en til dels
skarp rivalisering mellom toppene i partiet. Flere brev som er funnet i
arkivet etter fylkesfører Torbjørn Eggen, vitner om dette. Man anga
hverandre for å ikke handle slik som føreren Quisling befalte. Spesielt
var det noen som var mindre fornøyd med at ikke «jøssinger» som satt i
kommunale styrer og utvalg, ble utskiftet med NS-folk. Denne rivaliser
ingen gikk ikke dypt inn i partiet, men det beviser at det var stor strid
om toppstillingene innen bygda. Ja, det gikk så vidt at NS-ordføreren
ble angitt for unnfallenhet og satt i forhør hos den tyske kommandant
på Levanger i flere døgn. Mange år senere fortalte vedkommende


----
181 Krig
----
ordfører at denne episoden hadde forhindret ham i å bli minister i
Quislings naziregjering. Kanskje var han glad for dette da freden og
oppgjørets time kom.
Nazistene i Verdal hadde som andre nazister fordeler framfor befolk
ningen forøvrig. Da tyskerne beslagla alle radioapparater i Norge i sep
tember 1941, fikk nazistene beholde sine. Også skytevåpen fikk de
beholde. I 1945 beslagla Heimefronten nesten 40 geværer av diverse
typer hos nazistene. I tillegg til dette hadde alle hirdmenn våpen. Hird
menn var alle menn i riktig alder.
Også på andre mater forsøkte nazistene å få særfordeler. Og det
lykkes dem i mange tilfeller. Av brev funnet i Nord-Trøndelag fylkes
arkiv, går det fram at man ikke var smålåten i sine krav. En fillesak som
salg av potetmel fantes også der. En NS-mann i Verdal som drev handel,
klaget over at han i forhold til Verdal Samvirkelag fikk for liten kvote
potetmel. Saken gikk helt til Handelsdepartementet, der nazistatsråden
avgjorde saken til NS-mannens fordel.
De fleste medlemmer av NS i Verdal var besindige rolige mennesker.
Andre var mere agressive, og drev som angivere ovenfor tyskerne. Dette
førte til arrestasjoner av gode nordmenn, og forvoldte mange lidelser.
Også i personlige uoverensstemmelser brukte enkelte sin makt, og vant
dessverre også fram i noen tilfeller. Det er et tankekors at så få personer
som det var som var medlemmer av NS i Verdal, likevel fikk slik posi
sjon og makt. Men vi må hele tiden huske at nazistene handlet i god
trygghet bak tyske våpen. Og ordene til Per Sivle rinner oss i hu: «Og
støtt det nordmenn lyt vera med, når Noregs merkje skal hoggast ned.»
Også barna til nazistene var innvolvert. Fra en oppgave skrevet i nov
ember 1943, går det fram hvor mange barn i Verdal som hadde nazis
tiske foreldre. Det skulle holdes juletrefest for dem på Bakketun, som
da var NS Førerskole. Barna hadde selvsagt ingen skyld i det som
hendte, og verdalingene skal ha stor ros for at ikke barna på noen måte
ble hetset etter krigen. Barna var jo uskyldige og hadde ingen innflytelse
på det som hendte.
Foruten organiserte nazister, var det også i Verdal endel sympatisør
en Disse ble kalt «stripete» av Jøssingene. Hvor mange disse var, finnes
det selvsagt ingen talloppgave over, men Heimefronten registrerte 33
navn etter krigen. En må vel gå ut fra at dette var de «grove» tilfeller.
Hvem var det så som var medlemmer i NS i Verdal, og støttet de tyske
inntrengere? Stort sett kan en si at det var folk fra alle samfunnsslag,
men med en stor overvekt av bønder. Om dette kan skyldes at føreren,
Quisling, var forsvarsminister i en bondepartiregjering i mellomkrigs
årene, finnes det intet belegg for. Men det er vel ikke så usannsynlig.
Ellers finner vi folk i mange yrker. Noen få skogsarbeidere og enkelte
forretningsdrivende. Medlemsstokken fordeler seg på få familier, og i

----
182 Krig
----
enkelte kretser var det kun folk fra en og samme familie som var med
lemmer.
Noen av nazistene i Verdal var med i det tysk-kontrollerte politiet, og
var med og arresterte sambygdninger. Andre meldte seg til tjeneste og
deltok på østfronten som «frontkjempere». Og som vi har streifet oven
for, var alle menn i rette alder «Hirdmenn». Disse drev i slutten av
krigen våpenøvelser, blant annet på Rinnleiret. Da var det at noen fikk
«kalde føtter» og ville trekke seg. Lagføreren i Verdal slo hardt ned på
slike tilfeller, og det utspant seg en del korrespondanse med Fylkes
partiet om slike forhold.
Hvorfor folk meldte seg inn i Nasjonal Samling, er det vanskelig å gi
noe entydig svar på. Grunnstammen var overbeviste nazister fra før
krigen. De andre som kom til etter hver, ble vel på mange mater presset
av familie og venner. Atter andre så muligheten for en jobb med høyere
status, og man kan vel heller ikke utelukke at enkelte meldte seg inn i NS
for å få bedre tilgang på mat, røyk og brennevin.
Propagandaapparatet til NS var i stadig virksomhet. Og særlig for
fulgte nazistene det borgerlige Norges skrekk for bolsjevismen, både i
skrift og tale. Vi vet at norske offiserer like før krigen deltok i manøvre i
Tyskland. Og det er ingen hemmelighet at disse offiserer hadde stor
sympati med Hitler. «Vel var Hitler en diktator. Men han var nå eneste
bolverket mot bolsjevismen da.» Vi kan ikke se bort fra at enkelte
mennesker meldte seg inn i Nasjonal Samling av samme grunn. Også i
Verdal.

----
183 Krig
----
TYSK BYGGEVIRKSOMHET
Tyskerne fant det nok uholdbart med soldatforlegninger på gårdene,
på Aldersheimen, Bedehuset, Betel og Bakketun. Og da de såtte igang
bygging av brakkeleiren på Tinna sommeren 1940, ble det klart for alle
at de ikke var her bare på en snarvisitt. I februar 1941 begynte de å flytte
inn i leiren. Betel ble da frigitt, senere også de øvrige beslaglagte
lokalene.
I desember la tyskerne beslag på jord tilhørende Maren Prestegard på
Ørmelen, hvor det også ble igangsatt bygging av brakker. Da dette ble
etablissement for tyske politisoldater, gikk den under betegnelsen
«Politileiren».
Den største soldatforlegningen som tyskerne hadde i umiddelbar
nærhet var på Rinnleiret. Sommeren 1940 averterte en byggmester fra
Verdal etter 30 vante snekkere, for arbeid på Rinnleiret, hvor det ble
igangsatt en omfattende forbedring av eksisterende brakker og andre
bygninger, samt nybygging. På gården Svedjan, like inn til militærleiren
som Forsvaret hadde kjøpt før krigen, ble det store uthuset ominnredet
til forlegningsrom. Av nybygg nevnes en stor kinosal, bilverksted og
garasjer og et stort bygg tenkt til sykehus, men som de måtte forlate
halvferdig.
Dertil ble bygget forsvarsverker, gravd skyttergraver og forskans
ninger over alt i bygda. De mest markerte av slike anlegg var utkikks
Tyskerleirenpå Tinna hvor tyskerne bia. hadde ortskommandanturet.


----
184 Krig
----
tårnet for flyobservasjoner på Helloporten i Hellomarka og ved
Godbekktjønn, sør for Sandvika. Helloporten var forøvrig en av de
viktigste flyobservasjonspostene i Trøndelag. Nevnes må vel også den
store garasjen på Ørmelen og garasjene som var gravd inn i bakken i
Baglåsen.
W.
'~^^F
mm

Fr a polit ileiren på Ørmelen hvor politisoldatene holderfest.

 

----
185 Krig
----
Garnesporten
På gården Garnes, i Inndalen, var den ene fløya av uthusene bygget
over mellomriksvegen, slik at det var et nåløye i trafikken. Tyskerne så
seg lei på dette, det var en hindring for trafikken deres. I april troppet
fire tyske offiserer opp på lensmannskontoret med sterkt forlangende
om at porten måtte vekk. Men så enkelt var det ikke, det gjaldt jo drifts
bygningene på en gard. Etter mange befaringer, press og mye om og
men, fikk de viljen sin.
I mer enn hundre år hadde Garnesporten vært et kjent trekk i bildet
på Jåmtlandsvegen, omskrevet i reiseberetninger. Det ble derfor en liten
begivenhet da den ble fjernet.
Flyplassen på Fætten
«Notflughafen - Rinnleiret»
Flyplassen på Fætten var under krigen en av de største arbeids
plassene i Verdal.
Før krigen hadde det norske flyvåpnet plassen som feltflyplass, med
øvelser og teltforlegning et par uker hver sommer i 1930-årene.
For den lokale befolkningen var disse sommerbesøkene og flyene litt
av en attraksjon og om kveldene kunne det være ganske folksomt der.
Som kontakt og oppsynsmann for plassen hadde flyvåpnet engasjert
en teknisk velutdannet mann som bodde like i nærheten. Han titulerte
seg som overingeniør og hadde trolig en liten godtgjøring for tilsynet
med plassen. Da tyskerne okkuperte landet, gikk mannen straks i deres
tjeneste. De var tiltrukket av det flate landskapet utover Fætta og
Rinnleiret og så mulighetene for en stor-flyplass. Vestover skulle
Skånesbukta oppfylles, østover skulle mange heimer raseres for at
området skulle legges til flyplassen. På tross av at det ble arbeidet der
under hele krigstida, ble den aldri noe mere enn en nødflyplass og på
ingen måte brukbar for tyske kampfly.
Tyskerne såtte ganske fort i gang arbeider for å utbedre plassen,
særlig for å få til en brukbar rullebane. Dette gjorde de ved å legge ned
trerammer av planker. Rammene, ca. 1 Vi meter i firkant, var oppdelt i
seller og ble fyllt med sand. Slik gikk de fram også andre steder i
Trøndelag, bl.a. på Værnes, Lade og Øysand. Rammeprodusenter
dukket opp som paddehatter, og de gjorde store penger på produksjon
av flyplassrammer. Noen av disse rammeprodusentene vokste til rene
entreprenørbedrifter i tyskernes tjeneste.
På Fætten ble inntatt mye folk med nevnte oppsynsmann som leder.
Nå tok han tittel som «Oberingeniør und Bauleiter WL» for «Notflug
hafen - Rinnleiret».

----
186 Krig
----
For kommunen var det positivt at det kom i gang arbeider, man
trengte skattepenger den gangen også. Men bauleiteren var ikke sam
arbeidsvillig overfor norske sivile myndigheter. Under krigsoperasjon
ene i april 1940, ble han arrestert, mistenkt for sympatier med fienden,
og følte seg nok urettferdig behandlet og var bitter av den grunn. I alle
fall nektet han konsekvent å foreta skattetrekk av arbeiderne eller gi
navnlig oppgave over folk han hadde i sin tjeneste. Dette til tross for at
saken gikk til både fylkesmann og departement. Verdal formannskap
svarte han slik:
«En militær avdeling har hverken rett eller plikt til å gi opplysninger
om mannskapsbelegget.»
Til fylkesmannen anfører han at militære formasjoner er satt inn for
dette arbeide, og at det av bestemmelsene ikke framgår at militære, og
derfor konfidensielle arbeider, har oppgaveplikt.
Ut fra det han hevdet, betraktet han seg som tilknyttet den tyske
Wehrmacht, for seiv om kommunen gikk til de høyeste sivile myndig
heter, kom de ingen veg. Han var beskyttet av fienden. Saken ble av
herredskassereren tatt opp på nytt i 1945, og det tjente da selvsagt ikke
til mannens fordel.
Skattetrekk og oppgave kom omsider i gang, da en av kontoristene
ved anlegget gjorde dette bak bauleiterens rygg. Men kommunen hadde
tapt mange penger.
Ledende NS-medlemmer i Verdal raste også over mannens negative
holdning. Dette kommer godt fram i et brev til fylkesføreren, 21. april
1941:
«Refererer til flere konferanser oss imellom angående ovennevnte
person som jeg personlig har vegret mig for å ta det avgjørende
skritt med, grunnen er kjendt oss imellem og den er blitt respektert,
men den siste trussel fra denne person, på tross av mitt godsinn og
gode prøvelser som ikke fører frem, — har jeg funnet å måtte ta
avfære, slik at vi i kommuneadministrasjonen, som arbeider for ny
ordningen fullt og helt, og har mere enn nok av motstand allikevel,
om vi ikke også skal ha det fra våre medlemmer.
Jeg har derfor avfordret en beretning med bilag både fra herreds
sekretæren og Verdal lag av N.S. I fra samtlige vedlagte dokumenter
og bilag til belysning av sakens gang angående (bauleiteren) er det at
min innstilling er tatt og som lyder slik:
1. Overingeniør .... blir å stryke som medlem av Nasjonal Samling.
2. Og samtidig vil jeg henstille til den Tyske arbeidsadministrasjon
om de kan sette en annen skikket mann i (bauleiterens) sted, en
mann som det kan la seg gjøre å samarbeide med også for oss i
siviladministrasjonen — Nasjonal Samling.

----
187 Krig
----
Det er fra mitt synspunkt helt umulig å gjennomføre nyordningen
hvis vi skal ha slike personer å plages med, og jeg håper at denne
min innstilling blir bifalt både fra N.S. og den tyske arbeids
administrasjon.
Heil og Sæl
N.N. »
Utover senhøsten 1940 tok det til å gå rykter om tyskernes planer om
storflyplass. Etter det som ble lansert på folkemunne, var det ikke
småtterier det var snakk om. Nesten slik at hele nedre Vinne ville bli
rasert. I januar 1941 hadde tyskerne klart å få hit den gang landets
eneste firma som drev grunnundersøkelser på profesjonell basis, Norsk
Teknisk Byggekontroll, til å undersøke grunnen i det aktuelle området.
Omfattende horinger ble foretatt både på land og på flåte utover sjøen.
Grunnboring i forbindelse med flyplassplanene på Fætten.
Øst for Rinnelva, helt til munningen av Verdalselva, var det tilfreds
stillende grunnforhold, mange meter nedover med fast, fin sand. På
Frolsida var bildet et annet. Ekserserplassen på Rinnleiret hadde høyst
flytende undergrunn, men avgjørende ble forholdene ut over Skånes
bukta, hvor grunnen besto av svært bløt leire, uegnet for den store
oppfyllinga som var planlagt. Norske geologer advarte mot utbygginga
utover sjøen, noe tyskerne rettet seg etter. Planene om storflyplass ble
skrinlagt.


----
188 Krig
----
I mellomtida hadde saken gått sin gang. I februar kom det første
forlangende om evakuering av beboerne på Fætten, og 14. mars 1941
meddelte Innenriksdepartementet at følgende eiendommer og deler av
eiendommer, var ekspropriert for flyplassutbygging, ifølge ordre fra Der
Reichskommisar flir die besetzen Norwegischen Gebiete:
Sandberg eier J. Storstad
Vestvik » Sverre Vestvik
Sandberg » Johan Sandberg
Vestvik » Kari Vestvik
Flaten » Arne Matberg
Fætten Øst » Johannes Nestvold
Fætten » Fenger Hagen
Strand » Tomas Strand
Østvik » Arne Storstad
Strand » John Strand
Sandaker » Hans Smulan
Øia » Bernhard Johnsen
Bolighus » Anton Haugberg
Bolighus » Karl Thomassen
Bolighus » Anton Thomassen
Av følgende eiendommer ble beslaglagt beiteland og skog:
Kjæran Olav Rosvold
Rindsem Arne Røstad
Berg vestre Bernt Berg
Berg østre Ingrid Berg
Berg søndre Anton Nesset
Dertil beiterettighetene hos gårdene Blybakken og Valbekmoen, og
«Noen tvilsomme beiterettigheter», som det står i dokumentet. Takst
over eiendommene var berammet til før påske.
I herredstinget ble saken behandlet 28. mars 1941. Kommunen var da
svært oppsatt på å skaffe nye eiendommer til de berørte, ved å nytte
forkjøpsretten. I første omgang gjalt det eiendommene Haugli og
Kausmo.
Det kom jo også litt i lokalavisa om saken, tross sensuren. Dette falt
ikke i god jord hos bauleiteren, som sendte følgende kraftige advarsel til
kommunen: «Opplysning om militære arbeider på Fætten gjennom
lokalavisa må ikke forekomme mere».
Utsiktene til å miste heimene vakte selvsagt bitterhet hos de som var
berørt. I juni tar Sikkerhetspolitiet seg av en sak angående istykkerskutt
vindu hos bauleiter. Utfallet av dette er ukjent. Etter hvert ble det
stillere om planene, men en har ikke funnet noe om at ekspropriasjonen
var frafalt. De berørte heimene fikk i alle fall stå urørte.

----
189 Krig
----
På flyplassen gikk imidlertid arbeidet sin gang helt til våren 1945.
Virksomheten var adskillig mangeartet. Det ble bl.a. drevet både
jordbruk og hagebruk, — dyrket korn og hageprodukter både på
friland og under glass.
Nå er det få spor etter fem års anleggsarbeide. Moloen, som det ennå
er rester igjen av, og som ble bygget for å stenge floa ute, var noe av det
første som ble igangsatt. Den hadde et lukesystem for å slippe ut
eventuelt vann som likevel kunne trenge seg inn. Huset som Veimo og
Molde bilverksted holder til i, hørte til etablissementene for flyplassen.
Der var det stort snekkerverksted med allsidig produksjon, til og med
fabrikasjon av ferdighus, solide hus av plankematerialer.
For flere verdalinger var beskjeftigelsen på flyplassen en redning fra å
bli tvangsutskrevet på tyskerarbeide langt unna. I slike tilfeller kunne
bauleiteren være direkte hjelpsom, samtidig som han fikk knyttet til seg
en rekke dyktige arbeidere, og etter hva en har klart å bringe på det
rene, var han ikke urimelig å arbeide for.
Fraternisering
Stort sett behandlet sivilbefolkningen i Verdal de tyske okkupantene
med en korrekt kjølighet. Det skal imidlertid ikke underslås, at det var
nok av dem som inntok en velvillig og intim holdning overfor dem, men
som voktet seg vel for å ta noe politisk standpunkt. Gode nordmenn på
overflaten, men som ikke unnså seg for å gjøre fienden tjenester for god
betaling, eller leverte rasjonerte varer til tyskerne til skyhøye priser, eller
i bytte for tobakk og brennevin. Disse var vel og blandt de som
økonomisk kom best ut av krigstida. En del såkalte «tyskertøser» var
det også i Verdal. — Jenter som sto i med tyske soldater og offiserer,
festet og drakk sammen med dem. At slik fraternisering med fienden ble
sett på med avsky og betraktet som unasjonalt var naturlig. Denne
uverdige trafikken ble holdt gående også etter at tyskerne hadde
kapitulert og var internert i leirene sine. Det var også noen som prøvde å
skjule tyskere i heimene. Etter at tyskerne var sendt heim ble slike
forhold fort glemt. Samfunnet hadde alvorligere og viktigere ting å ta
seg av.
Om disse forhold skrev lokalavisa i Steinkjer følgende 1. september
1945:
«Hverken tysktøsene eller tyskhandlerne vil gi opp geskjeften, får vi
høre hos den militære vaktavdelingen på Sannan. Tysktøser blir
brakt inn hver dag. Det er kvinnfolk helt fra Oslo og Fredrikstad som
er kommet oppover for å besøke sine tyske kjærester. Hver dag blir
det også bragt inn både smør og egg som tyskhandlere vil bytte bort
til tyskerne i leiren. Hva som gjelder tyskhandlerne, så vil nå alle som

----
190 Krig
----
for framtida blir grepet i dette få en alvorlig straff og navnet offent-
liggjort. Og annet fortjener slik folk ikke heller.»
Sett i ettertid, må det innrømmes at tyskerne som okkupasjons
soldater, hadde god disiplin og at dette i stor grad var medvirkende til at
vi slapp så heldig. Selvfølgelig fantes unntak, og en må ikke glemme den
grusomme framferda i andre okkuperte områder i Europa som følge av
rasepolitikken. Heller ikke den terror, de represalier og rassiaer som
sikkerhetspoliti, statspoliti og hirden sto for, utryggheten og mangelen
på rettsikkerhet som selve systemet representerte. Folk var redde, en
daglig angst for hva som kunne komme til å skje, et psykisk press som
bare økte utover krigstida. Tyskerne lot seg heller ikke hemme av inter
nasjonale rettsprinsipper og mange fikk etter hvert føle at de var
temmelig nådeløst i hendene på en hensynsløs okkupant.
Krigen utvides
Hendinga som overskygget alt sommeren 1941, var uten tvil krigstil
standen mellom Tyskland/Italia på den ene sida, og Russland. Grytidlig
den 22. juni marsjerte tyske tropper inn i Sovjetsamveldet. Det som
preget krigsbildet i Verdal i forbindelse med dette, var de mange og
store transportene nordover, både før og etter selve invasjonen. Det var
materiell og soldater som skulle settes inn på nordfronten i Finland, som
passerte Verdal. De store utskrivningene av hester og tvangslevering av
høy hadde nok mye sammenheng med dette.
En merket det og på at tyskerne allerede kvelden før innførte skjerpet
beredskap i Verdal.
Den 8. desember erklærte Japan U.S.A krig. Tre dager senere gjorde
Tyskland og Italia det samme. Nesten hele verden var i brann.

----
191 Krig
----
TYSKFIENDTLIG VIRKSOMHET!
Fødselsdagslag og rassia på Nybygget
I ly av tyskernes fantastiske framgang både i øst og vest sommeren
1941, var det en oppløftet stemning i NS-kretser, ikke så lite preget av
agressivitet overfor deres politiske motstandere, «Jøssingene». Noen
var også uhemmet villig til å gå ærend for det tyske sikkerhetspolitiet
ved å peke ut folk som tyskfiendtlige. Episoden på Nybygget i juni 1941
var et utslag av dette, med angiveri og beskyldning om slik virksomhet.
Hytta på Nybygget med tyske vaktposter omkring.
Blant gjestene i fødselsdagsselskapet var lensmann Jon Suul, og en skal
ikke se bort fra at aksjonen var et forsøk på å få noe på ham, til fordel for
en annen. Affæren ble i alle fall en übehagelig belastning for NS og
kanskje også for sikkerhetspolitiet.
Framgangsmåten til sikkerhetspolitiet ved dette høve, oppfattet Suul


----
192 Krig
----
som en personlig krenkelse, i alle fall gir han uttrykk for det i neden
stående rapport, stilet til Tyske sikkerhetspoliti v/herr H. Besgen. Det
var den samme Besgen som ledet forhørene over Oskar Øwre, på
Falstad, og som endte sine dager under dramaet i Gjevingåsen, da
trondheimspatrioten Odd Wullum ble tatt av dage.
Det gjøres klart til storm av hytta på nybygget. Mannen i den mørke
uniformen er en hirdmannfra Verdal som var tolk og kjentmann.
Rapport
Lørdag den 21. juni 1941, var jeg invitert i et forsinket gebursdags
selskap hos skogassistent, herr John Wohlen, i sportshytta tilhørende
stud. med Lundschien på Nybygget, øst for Sul her i Verdal. Wohlen
skulle ha feiret sin 60-årsdag 17/4 1940, men krigen forhindret
feiringen den dagen.
En del av hans kjenninger og venner hadde vist ham oppmerksomhet
i anledning dagen, og Wohlen ville nå gjøre litt gjengjeld ved å
invitere dem til dette hytteselskapet i fjellet.
Jeg er også hans kjenning og venn fra unge dager og var invitert til
middag i hytten nevnte dag kl. 18. Hytten hadde Wohlen leiet for
anledningen. Jeg hadde ingen andre betenkeligheter, enn at det ved
sådanne anledninger kan bli litt for meget traktemang, men for
honnørs skyld ville jeg ikke skuffe en god venn ved å utebli. Jeg
innfandt meg derfor til fastsatt tid.


----
193 Krig
----
Dagen i forveien hadde jeg reist til min fedrenegård, Sulstua, hvor
jeg overnattet. På reisen hadde jeg et par tjenester å utføre, bl.a. i
tollstasjonen på retur, så reisen var ikke utelukkende av privat grunn.
Jeg hadde på forhand ikke kjennskap til hvilke personer som var
invitert til selskapet. Etterhvert som gjestene ankom, viste det seg at
det var en del fra Sulgårdene, Sandvika og ute fra Verdal. Noen var
blitt forsinket underveis, så vi som var kommen ble 1 time forsinket
buden til bords til en bedre middag med fjellørret, kjøttrett og snaps i
denne prektige sportshytta. Frk. Valborg From var kokke og
oppvarter til de 12 som var ankommet.
Mens vi etter måltidet satt og nøt tobakk, foran bålet på peisen, kom
plutselig en del bevepnet tysk militærpoliti springende inn i hytten,
gjennom begge inngangsdørene, og en løytnant, Scherbichler, rettet
sin pistol mot oss og ropte: «Hands upp!» —
Som alle andre ble jeg meget forbauset, og med hendene i været gikk
jeg et skritt frem mot løytnanten og sa: «Dette er lensmannen» — to
ganger, uten at det hadde noen virkning. Vi ble foreholdt, ved tolk
O.H. at vi ikke fikk snakke, men bli rolig der vi var, da der skulle
undersøkes. Vi ble deretter, en om senn, ført ut i kjøkkenet og der
eksaminert og ransaket. Jeg var den første som ble behandlet, idet
jeg ble inngående eksaminert om når jeg var kommet, da jeg ikke
kunne sees være passert vakten ved Vaterholmen bro, hva hensikten
med samværet var, om jeg ikke var kjendt med at det var et tysk
fiendtlig selskap. Løytnanten som ransaket uttalte, at det var beviser
for at der skulle foregå tyskfiendtlig virksomhet, noe jeg uttrykte
min store forbauselse over, og som jeg ikke hadde noe kjennskap til.
Jeg opplyste at jeg fredag, 20/6, hadde reist forbi Vaterholmen i
rutebilen og vist frem mitt tjenestebevis for vakten, som såvidt jeg
forsto ikke hadde notert meg, som det ble gjort med en annen
passasjer, men bare nikket og leverte meg tjenestebeviset tilbake. Jeg
kunne og vise frem rutebilletten som bevis. Under ransakingen ble
mine lommers innhold inngående gransket. Det var lommebok med
penger og en del papirer, almanakk, pengepung med innhold, 2 par
briller, penn og blyant samt mitt polititegn på vesten. Dessuten ble
jeg to ganger fotografert, med blitzlys, mens jeg ble eksaminert av
løytnanten med tolk. Jeg følte meg behandlet som en forbryter, men
gjorde ingen innvendinger. Derpå ble jeg pålagt å gå inn i peisestua
og der forholde meg taus og rolig, hvorpå nestemann ble kalt inn.
Mens samtlige enkeltvis ble undersøkt inne på kjøkkenet, satt de
øvrige tause inne i peisestua, bevoktet av bevepnede menn ved begge
utgangene, samt rundt hytten utvendig. Deretter ble samtlige pålagt å
gå ut og stå taus og rolig. Imens ble huset innvendig nøye undersøkt.
Dette tok også en god stund, hvorpå alle ble befalt å gå inn igjen.

----
194
----

Tyske politisoldater rykker fram mot hytta på Nybygget
Sjefen for det tyske politiet, oberløytnant Buchelmaier, som såvidt
jeg forsto, førte kommandoen over de ca. 20 mann som bevoktet
hytten, erklærte derpå, ved tolken, at undersøkelsen var avsluttet og
at resultatet var negativt. Selskapet kunne derfor fortsette. Noen av
gjestene manglet pass og de måtte bli med et stykke, også lens
mannen måtte bli med.
Utenfor huset ble de som manglet pass nøyere forespurt om grunnen,
og da det viste seg at de var fra de nærmeste gårdene i Sul og
Sandvika, fikk de tillatelse til å bli tilbake, mens jeg fortsatte
sammen med de tyske offiserene og tolken, bort fra hytten i retning
veien. Et stykke fra hytten stoppet jeg opp for å gjenta min beklag
else, likeoverfor offiserene, at jeg var kommet ut for dette, hvortil
politisjefen uttalte at det ikke skulle bli til skade for mitt tjeneste
forhold, men at det kastet et uheldig lys over meg, at jeg var i dette
selskapet som han anga for å være tyskfiendtlige personer. Jeg
framholdt at jeg ikke var kjent med det og kunne ikke forstå det.
Sjefen bemerket, at jeg som lensmann måtte kjenne til at alle der i
selskapet var slike personer. Jeg fremholdt at jeg ikke kjente nøye
hver enkelts innstilling, for en lensmann hadde ikke noe spionsystem
og gransket ikke hjerter og nyrer på folk. Jeg opplyste og at jeg ikke
innlot meg i politiske samtaler med folk, at jeg ikke var politisk
interessert og at jeg aldri hadde stått i noe politisk parti.
Politisjefen bemerket at jeg ikke alltid hadde hilst på ham på gaten. -
Videre at jeg kunne gå tilbake til selskapet, men da jeg ikke ønsket
dette, ble jeg tilbudt skyss med dem til Verdalsøra, hvilket jeg takket

 

----
195 Krig
----
for. Jeg gjorde offiserene oppmerksom på, at foruten min lens
mannsstilling, hadde jeg fremdeles løytnants grad etter tjeneste
gjøring som aktiv militær befalingsmann i 31 år og passiv i 3 år, siden
jeg ble lensmann, og at jeg av den grunn var i tvil om min hilseplikt.
Da vi kom ned til veien, var det 3-4 av gjestene som hadde mattet
vente der. De fikk da fortsette til hytten, men jeg ble med offiserene i
deres bil utover til Verdalsøra.
Vi ankom Verdalsøra ca. kl. 2 om natten mellom 21. og 22. juni.
Fra rassiaen på Nybygget - sivilisten nærmest med hendene i været er
P.K. Haugan. Lengre bak ses en som ligner på Bjørn Rygg, men han er
ikkepå Visten over de som var med i selskapet?
De personer som var i gebursdagsselskapet under ransakingen i
sportshytten på Nybygget var:
1) John Wohlen, skogassistent
2) Erik Eriksson, fjellstuemann
3) Mikal Suul, gårdbruker
4) John N. Suul, gårdbruker
5) John Karlgård, gårdbruker
6) John Brendmo, gårdbruker
7) Valborg From, kokke
Verdalsboka — 13


----
196 Krig
----
8) Harald Ellingsen, kreaturhandler
9) Petter Balhald, gårdbruker
10) Olav Hallan, revfarmeier
11) Per K. Haugan, handverksfurer
12) Jon Marius Suul, lensmann
De som var underveis til hytten, på veien var:
13) Kåre Haugan, herredskasserer
14) Knut Norum, sjåfør
15) Rikard Kristiansen, sykkelreparatør
16) Kåre Vestgård, småbruker og arb.
De tyske befalingsmenn som sammen med en vebnet politistyrke
foretok ransakingen av gjestene og sportshytten var:
1) Oberløytnant Biichelmaier, sjef for tyske politi
2) Oberløytnant Scherbickler, nestkom. for tyske politi
3) Løytnant Gerland, Ortskommandant i Verdal
4) Sharfurer Lisck, Grensepolitisjef i Sandvika
Som lensmann i Verdal er jeg underlagt den sivile polititjeneste i
dette mitt distrikt og har til denne tjeneste 4 underordnede også med
politimyndighet. Jeg føler meg krenket og fornærmet ved den
ransaking som av ob.ltn. Scherbickler ble foretatt mot min person
ved det omhandlede selskap i sportshytten.
Jeg kan ikke annet forstå enn at det hele var helt ugrunnet.»
En spennende Snåsatur
Da de norske styrkene i Nord-Trøndelag kapitulerte i mai 1940, var
ikke alle soldatene i de norske avdelingene enige i at dette var slutten på
krigen, men at kampen for et fritt Norge da begynte. En av de som
tenkte slik var Erling Walum fra Verdal. Han var kavalerist og da
kapitulasjonsordren kom, var han sammen med sin avdeling forlagt på
gården Sandnes på Snåsa.
En streng og utvetydig ordre om at alle våpen skulle innleveres, fant
han heller ikke å kunne innordne seg. Det kunne bli bruk for våpen
igjen og i samråd med mannen på gården, Johannes Sandnes, ble det
gjemt unna et Krag-Jørgensen gevær, en Krag skolekarabin og en pistol.
Våpna ble gjemt over underloftet på et rom i andre etasje i hoved
bygninga. Begge mente at der lå de trygt til det eventuelt ble bruk for
dem.
Høsten 1941 fikk Walum brev fra Johannes Sandnes, om at han
måtte komme til Sandnes og gjøre ferdig det skogsarbeidet han hadde
reist fra. Walum forsto straks hva det gjaldt. Han forsto også det

----
197 Krig
----
utrivelige med disse våpna i den rådende situasjonen, da en ikke visste
hvor tyskerne slo til med kontroll og rassia.
Han bestemte seg for å dra til Snåsa for å hente utstyret. Ved fram
komsten viste det seg at det var vanskeligheter av dimensjoner. En tysk
avdeling hadde nemlig tilhold på gården, og det som verre var, de hadde
bl.a. lagt beslag på rommet hvor våpna var gjemt. Problemet så nesten
uløselig ut. Men så en dag drog tyskerne på Heia for å holde øvelse,
unntatt kokken. Seiv om kokken også var et problem, så var det nå eller
aldri. Walum som hadde lett for å komme i kontakt med mennesker, ble
snart godvenner med kokken, og da den gemyttlige nordmannen bød på
snaps, var tyskeren villig med på det. Så ble det karskdrikking. De
blandet sterkere og sterkere til kokken, mens Sandnes og Walum mest
drakk tynn kaffeerstatning. Virkningen uteble ikke. Tyskeren ble pussa
til gangs, og da Walum fant at det var på tide å gå til aksjon, spilte han
at han ble sjuk av karskene, at han, til stor fornøyelse for tyskeren,
måtte ut å brekke seg. Men i stedet for å gå bak nova for å kaste opp,
stakk han lynkjapt opp på loftet og lempet våpna ut vinduet og ned
mellom bærbuskene i hagen.
Men nå gjaldt det å få kokken så pass edru at han fikk til maten til
tyskerne kom att fra øvelsen, så det ikke ble bråk av den grunn.
Erling Walum med kragkarabinen han hentet ogfraktetfra Snåsa under
spennende omstendigheter. (Den ble senere ombygget tiljaktbruk.)


----
198 Krig
----
Sandnes, som var en spenstig kar, foreslo at idrettsøvelser måtte være
mest effektivt. Så bar det til med kappspringning, fra gården og ned til
vatnet og tilbake. Først mellom tyskeren og Sandnes. Tyskeren vant
hver gang og Sandnes krevde revansje flere ganger. Så ble det Walums
tur. Også han tapte og ville ha revansje. Kuren så sannelig ut til å virke
og rusen avtok raskt hos tyskeren. Da var det imidlertid så lite tid igjen
før avdelingen var ventende tilbake fra øvelsen, at Sandnes og Walum
måtte hjelpe til med potetskrellinga. Og kokken, han syntes han hadde
hatt en artig dag.
Om kvelden, etter at det var blitt mørkt og stille på Sandnes, var
Walum i hagen og tok vare på våpna. Krageren ble gitt et sikrere
gjemmested på gården. Men karabinen og pistolen ville han ha med til
Verdal. Karabinen ble pakket inn i en oppsprettet salpetersekk, av den
gamle sorten, og ut av pakningen, som var solid surret med ståltråd,
stakk skjeftet av en «Tigersvans». Pistolen og ammunisjonen ble lagt i
ryggsekken, og opp av den stakk et møkkete økseskaft. Dagen etter
skulle skogsarbeideren Erling Walum reise tilbake til Verdal. På Jørstad
stasjon travet han fram og tilbake, ventet på et tog som ikke kom. Det
hadde fått maskinskade og sto på Grong, og slikt var ikke uvanlig i den
tida.
Men av velvillige tyskere på stasjonen fikk han bli med et troppetog
som kom. I togkupeen moret Walum seg så godt han kunne sammen
med tyskerne og de såtte tydelig pris på den artige nordmannen.
På Fleskhus sto han av toget og var glad da han kom heim med den
farlige lasten. Men da meldte reaksjonen seg også. Det hadde vært litt
for spennende, seiv for Erling Walum.
I løpet av krigsåra samla Walum og stakk unna våpen ved flere høve,
så da freden kom, kunne han overlevere lensmannen nesten et lite
arsenal av våpen, noe som kom godt med til en ellers noe svakt
bevæpnet heimefront.

----
199 Krig
----
NS-LANDSSTEVNER PÅ STIKLESTAD
I olsokhelga 1942 skulle Verdal være skueplass for en massemønst
ring i Nasjonal Samlings regi. Et landsstevne som var ment som et
propagandaframstøt av dimensjoner for å markere NS-styrke. Hva
oppslutningen angår så ble det vel i virkeligheten et bedrøvelig skuespill.
På tross av at flere av Quislings ministre, fylkesmann og NS-fylkesfører
og med ministerpresidenten seiv i spissen, skulle «kaste glans» over
festen, så sviktet bygdefolket. I sin dagbok skrev lensmann Suul: «Over
1000 tilstede — vesentlig hird og politi».
Altså slike som en skulle anta hadde møteplikt.
Flere måneder i forveien tok de nazikontrollerte avisene til å trykke
forhåndspropaganda, artikler de av rikspropagandalederen var pålagt å
ta inn. I et intervju som lokalavisa hadde med den stedlige organisa
sjonslederen, ble det forespeilet flere ekstratog til Verdal og ekstra
båtanløp til Trones som skulle frakte stevnedeltakere fra hele landet.
Både til disse transportene og kolonner av syklister som var ventet, var
det ordnet med leirplasser og innkvartering. Det ble ikke behov for
verken ekstratog eller skipsanløp. De store sykkelkolonnene var det
heller ikke så mye å se til. Men med tusen hird og politi tilstede må det jo
sies at naziuniformene såtte sitt preg på de sentrale stedene, Øra,
Stiklestad og Bakketun, hvor det meste av arrangementet foregikk.
Festlighetene begynte den 28. juli, med mottakelse av minister
presidenten ved fylkesgrensa, hvor han ble ønsket velkommen av fylkes
fører Yngvar Martens og paraderende rikshird.
I referat fra stevnet skrev lokalavisa om en anseelig mengde folk, og i
flere nummer gikk fullstendige referater av taler, prekenen i kirka m.v.
som en trøttende føljetong.
Da folketoget gikk fra Øra til Stiklestad foretok heimefronten en
ganske nøyaktig telling fra vinduene på E-verkets kontor. I oppmarsjen
gikk tre og tre i bredden og det var en enkel sak å telle rekkene. Opp
lysning om deltakertallet og karakteristikk av stevnet ble spredt som
stensilert trykksak, og sendt til flere steder i landet.
Mens det til vanlig var rene folkevandringene av verdalinger til høg
messene i Stiklestad kirke i krigsåra, var det en ny sort menighet på
benkene under olsokmessa, som ble forrettet av NS-biskop Einar Lothe.
Utenom den pliktige flagginga på offentlige bygninger, var det nesten

----
200 Krig
----
NS-landsstevnepå Stiklestad 1942 -er dette stor oppslutning?
ikke flagg å se på private stenger denne dagen. På Stiklestad prestegard
utviklet det seg til rene flaggkomedien i regi av sokneprest Hovden (se
under Kyrkjas kamp).
Bitterheten over at NS-stevnet ikke ble som ventet, kom ganske godt
til uttrykk på lederplass i Adresseavisen:
«Det finnes sikkert dem som synes at Stiklestadstevnet var et litet og
übetydelig stevne, fordi de ikke seiv var med. Det finnes kanskje dem
som vil gjøre politikk og drive agitasjon på saken og si at det var liten
tilslutning til Stiklestadstevnet.
Og vi sier: Herre tilgi dem, De vet ikke hvad de sier og gjør.
Stiklestadstevnet var en strålende mønstring av norsk evne, av norsk
framtidsvilje og norske kjernetropper. Ingen ventet og ingen ønsket
at de norske bønder skulde gå ifrå slåttonna i dette skjebneår og
mannjamt være med på stevnet. De deltok i Stiklestadstevnet hver
enkelt bonde, hver eneste bondekone, hver eneste tjener og arbeider i
hver gard og grend. Alle deltok i tanken. De deltok i ønsket om et
fritt og stort og lykkelig Norge. Aldri har Stiklestad vært så omfattet
av det norske folks kjærlighet og von som i 1942.
Jøssingene, det vil si de norske landsforædere, kan gå heim og legge
seg! De har intet de skulle ha sagt om Stiklestadstevnet. De er over
flødig. De er utenfor. De er fiender av dette land og dette folk. De er
forrædere mot det helligste i Hellig Olavs tanke. De er forrædere mot
det dyreste i det norske folks tanke og sinn. De bør holde sin munn


----
201 Krig
----
Mønstring avjentehirden.
og skamme seg og skjule seg med sine falske blikk, som vi kjenner så
godt.
Stiklestadstevnet i år samlet akkurat de som hadde tid til å være til
stede.» —
I tillegg til føreren, Vidkun Quisling, deltok hele fem av hans ministre
i stevnet, Fretheim, Schanke, Stang, Lunde og Lippestad. Taler og
innhold forøvrig, var gjennomsyret av persondyrkelse. Tirsdag 28. juli
var det foruten en rekke særmøter, åpent bondemøte på stevneplassen
bak herredshuset. Arrangementer for hird og ungdomsfylking. Pro
grammet for Olsokdagen var og ganske omfattende, med bl.a.
mønstring for føreren som en programpost, og defilering for føreren,
som en annen. Når så også folketoget til Stiklestad foregikk i stramme
linjer, ble det mye marsjering, til folkestevne å være.
Selve høydepunktet var friluftsstevnet på Stiklestad og tale av Vidkun
Quisling, hvor han bl.a. seiv assosierte seg med Olav Haraldson og hans
verk, og at han hadde statsapparatet i sin hand. Stevneplassen den
gangen var Olavsstøtta og bakken nedenfor. Om deltakerne sto ganske
spredt, var det ikke noe stort område de fyllte opp.
Til de mange særmøtene var lagt beslag på det som kunne oppdrives
av møtelokaler på Øra og Bakketun: Kinoen, Betel, Bedehuset,


----
202 Krig
----
Meierisalen, Herredshuset, Frelsesarmeen, samt de to kafeene, Strand
og Kaffestova, Grennes hotell og Følstads gjestgiveri. Nazistene hadde
ventet seg mye av dette landsstevne. Det ble først og fremst en mani
festasjon av hvor liten tilslutning Nasjonal Samling hadde.
Under stevnet ble reist kritikk mot det «uskjønne» Olavsmonu
mentet, og aller verst, det var ikke norsk materiale i det, men dansk
sandsten. Minister Lunde lovet å gjøre noe med dette.

Quisling og en rekke i naziuniformer har tatt oppstilling i Skilleparken
på Verdalsøra.
Nytt Stiklestadmonument
Som følge av nazistenes misnøye med den «uskjønne» Olavsstøtta og
minister Lundes lovnad, ble arbeid med nytt anlegg satt i gang. Nasjonal
Samlings olsokstevne i 1943 var av mer beskjedent omfang, nærmest et
fylkesstevne. Men minister Skancke, som var hovedtaler, bebudet at
Olavstanken skulle reises et nytt monument, et stykke norsk grunnfjell
skulle reise seg mot Stiklestadhimmelen.
De første planer for et Stiklestadmonument, som ble tenkt tatt i bruk,
var laget av en NS-arkitekt ved NTH. Disse ble av flere ansett som helt
übrukbare. Øystein Hovden og Per Stiklestad, som ellers holdt seg på
avstand fra alt som hadde med NS å gjøre, blandet seg nå bort i det og
foreslo at man nyttet en plan som tidligere var utarbeidet av professor
Holmgren, men som det aldri var stilt midler til disposisjon for å reali-

 

----
203 Krig
----
Fra NS-stevnet på Stiklestad Olsokdagen 1944. Den nye, høye bautaen
er kommet opp.
sere. Nå så de sjansen. Forslaget ble mottatt med begeistring og det
skortet ikke på penger. I Holmgrens plan var symbolikken en akse,
Stiklestad kirke og Olavsstøtta.
Etter ordre fra fylkesfører Eggen skulle gammelstøtta knuses til pukk
og nyttes i fundamentet til ny støtte. Formannen i fortidsminneforen
ingen, Erling Gjone, (Heimefrontleder i Trøndelag) henvendte seg til
Per Stiklestad og ba han gjøre det han kunne for å redde støtta. Med
bistand fra NS-ordføreren i Verdal og arbeidsformannen i firmaet som
hadde nyanlegget, ble støtta på nattens tid fraktet på Øra og lagt inntil
veggen på enden av uthuset til urmaker Richter Falstad. Der lå den til
etter krigen. Da ble den fraktet tilbake og plassert på sin gamle plass.
Det nye anlegget sto ferdig til Nasjonal Samlings «storstevne» i
Olsokhelga 1944. Det var et gedigent og flott monument. Ei brei
granittrapp gikk opp over Olavshaugen, og på toppen ruvet en 7-8 meter
høy, slank bauta av Oppdalssten. Mellom bautaen og inngangsporten til
Stiklestad kirke, dannet trappa ei rett linje. Det symboliserte på en fin
måte sammenhengen mellom kirka og stedet hvor Olav den Hellige ble
lagt inn i et skur etter slaget i 1030. Høgt oppe på bautaen var innhogd
solkorset. Muren foran støtta var prydet med relieffer med motiver fra
Snorre, men også der en del NS-symboler.
I 1945 ble alt rasert. Dette på tross av at sterke krefter nesten bønnfalt
om at noe måtte bli berget. Relieffene på muren var laget i gips og
midlertidige. De kunne lett fjernes eller erstattes med nye. Solkorset på
bautaen ville vel heller ikke vært noe problem. Men en sterk deputasjon
fra Trondheim, Gjone og Tverdal, var übøyelige. De ville ikke at det på
Stiklestad skulle være noe som kunne tolkes som minnesmerke etter NS


----
204 Krig
----
og Quisling. Avgjørelsen om rasering ble presset fram. Den høge støtta
ble felt ned i ei oppgravd grøft, og granittrappa ble knust og gravd ned i
Korsådalen.
Quisling taler på Stiklestad olsok 1944. Legg merke til den nye støtta og
reliefene med sagamotiv.

Vidkun Quisling med følge kommer opp granittrappa til Stiklestad
stevnet, olsok 1944.

 


----
205 Krig
----
Landsstevnet i 1944
I 1944 var det ti år siden Nasjonal Samling holdt sitt første stevne på
Stiklestad. Også den gangen var Quisling hovedpersonen. Olsokstevnet i
1944 var lagt opp som stort landsstevne og 10-årsjubileum. Seiv om de
to stevnene ble holdt under helt forskjellige forhold, var det adskillige
likhetspunkter, bl.a. var det statspoliti i stålhjelmer tilstede begge
gangene. I 1934 vakte dette adskillig oppsikt. Ti år senere var en blitt
mere tilvent. (Statspolitiet ble opprettet i 1931, avskaff et i 1936, men
reetablert av Quisling under krigen).
Blandt hedersgjestene denne gangen var nordsjøflygeren Trygve
Gran. Den 30. juli var det 30 år siden han foretok sin dristige flygeferd
over Nordsjøen, fra Skottland til Norge, i et enmotors åpent fly. I 1914
var dette en verdenssensasjon. Når NS hadde en slik personlighet innen
sine rekker, ble dette utnyttet maksimalt i propagandaen. I forbindelse
med olsokstevnet ble han hyllet under eget arrangement på selve dagen
for bedriften som hadde gjort ham berømt.
Hird ogfrontkjempere defilerte i gatene på Øra.
Olsokdagen i 1944 var på en lørdag. Stemningen da var adskillig mere
anstrengt og ikke så optimistisk som for to år siden. NS hadde fått føle
den massive motstanden i folket. De allierte hadde gått i land i
Normandie og stormmarsjen mot det stortyske rike var i full gang. En
tankevekker var det nok også at Quislings forbilde, Hitler, bare noen
dager i forveien var utsatt for attentat. Sikkerhetstiltakene var derfor
adskillig mer omfattende i 1944 enn ved det forrige landsstevnet. Under
utøvelse av sikringskontroller utspant seg en del latterlige episoder.


----
206 Krig
----
Programmet for Olsokstevnet var ganske omfattende. Om formid
dagen var det minnehøytid, på Hirdførerskolen på Bakketun, over 42
falne frontkjempere fra Trøndelag. 30 ungdommer fra Sør-Trøndelag
og 12 fra Nord-Trøndelag hadde gitt sine liv for nazismen. Det var opp
hengt store portretter av samtlige og disse ble høytidelig avduket av
«Føreren». Bildene skulle henge på Bakketun inntil de var innhogd i
granitt på Stiklestad.
Olsokgudstjenesten i Stiklestad kirke var også denne gangen ved
biskop Lothe. Kirka var fullsatt, de fleste i uniform og med Quisling
NS-biskopen Lothe ønsker Føreren velkommen til Olsokmesse i Stikle
stad kirke.


----
207 Krig
----
fremst. Da biskopen gikk foran alteret, vendte han seg først mot
«Føreren», strakte høyre hand i været til nazihilsen - «Heil og Sæl».
«En uhyggelig gudstjeneste», sier Per Sundby, som måtte være tilstede
som organist.
Høydepunktet under landsstevnet var selvsagt folkemøtet på
Stiklestad, med avduking av det nye minnesmerket. Seremonien og
avdukingstalen var ved minister Fuglesang. Til dette var det laget en ny
komposisjon: «Stiklestadslaget» av Max Raebel. Hovedtaler var
Vidkun Quisling. Hans gjennomgangstema var kampen mot bolsje
vismen. Alle motstandere av nazismen var kommunister i hans øyne.
Om kvelden ble det holdt folkefest på Verdølatun, hvor en rekke
prominerte gjester, tyske og norske, var tilstede.
Også i 1944 strakte landsstevnet seg over to dager. Fra programmet
den 30. juli nevnes: Stafettløp fra Stiklestad til Idrettsplassen, appell for
uniformerte avdelinger og forbimarsj for føreren.
Denne gangen ble det kringkastet fra stevnet. Mens radioreporteren
fortalte at «tusener på tusener strømmet til Stiklestad», trampet en hird
avdeling på stedet marsj, for at fottrinna skulle høres gjennom mikro
fonen. Dette skjedde på vegen like ved gården til Johan Hofstad. Han
gikk bort på vegen og trampet i lag med dem. På bena hadde han tresko.
Etter stevnet skrev avisene om en massiv oppslutning om Stiklestad.
Morgenposten: «Tross reisevansker og travelt arbeid med matproduk-
sjon, var en anseelig skare kampfeller samlet på Stiklestad».
Ifølge avisreferat var stevnet også en slags «Konfirmasjon» for hird og
frontkjempere, i og med at de fornyet sitt løfte til føreren.
Om tilslutningen til Olsokstevnet i 1944 var noe større enn i 1942, var
den beskjeden til landsstevne å være. Gode nordmenn voktet seg vel for
å vise noen som helst interesse for stevnet. Det var det samme som å bli
registrert som nazist. Likevel var det noen som ikke kunne styre sin
nysgjerrighet.
Uniformer dominerte folkemøtet som NS holdt på Verdølatun. I midten
foran ses «Føreren», Vidkun Quisling.


----
208 Krig
----
STRAFGEFANGENENLAGER FALSTAD
Falstad skolehjem på Ekne, som det tyske sikkerhetspoliti,
GESTAPO, beslagla og gjorde om til straffangeleir, var i krigsåra det
rene skrekkens tempel, hvor drap og mishandling hørte til dagens
orden. Et bilde på hva Hitlers nazisme bygget sin makt på, en virkelig
het på det mest groteske når «bunnfallet» blant mennesker får posisjon
og makt. På mange vis dumme, enfoldige mennesker, men uhyre opp
finnsomme når det gjalt å plage medmennesker, fysisk som psykisk helt
til døde, hvis det behaget dem, noe det gjorde så altfor ofte. De som
regjerte på Falstad under krigen var nazisystemets utvalgte.
Seiv om tyskerne gjorde hva de kunne for å mørklegge og hermetisere
forholda på Falstad, så sivet det ut så pass mye, at selve navnet Falstad
under krigen var forbundet med kald gufs og skrekk. Dette visste de
som var engasjert i illegal motstandsvirksomhet, og var klar over hva
Falstadfanger — Mannen t.v. øverst er lensmann Jon Suul. Nr. 2 i
andre rekke er Kolbjørn Rygg.


----
209 Krig
----
som risikertes om de ble avslørt. En stadig psykisk påkjenning, som for
fleres vedkommende ble vanskelig å kvitte seg med. Men når virkelig
heten omkring Falstad, etter frigjøringa, ble avdekket i sin fulle og hele
grusomhet, var det mange ganger verre enn noen hadde kunnet forestille
seg.
Mange verdalinger måtte og friste lengre eller kortere tilværelse i
denne fangeleiren. En av dem med lengst opphold, nesten 3 år, var Rolf
Nevermo, og en gjengir noe av hans beretning om hvorledes han
opplevde Falstad.
Under kapitlet «Fangenskap og flukt» skildrer han sitt første møte
med fangeleiren og omstendigheter omkring de første henrettelser i
Falstadskogen. Videre forteller han slik:
Utover våren 1942 fikk fangene etterhvert komme ut på arbeide, i
og omkring leiren. Alltid var det noe å gjøre, for de var flinke til å
finne på det mest utrolige. Det var ikke spørsmål om det var noe
gavn i det som ble utført, det skulle jo være straffarbeide. Aldri var
det tale om å ta noen pause i arbeidet, var det en som rettet ryggen,
var straks vakta der og ordnet opp: «Los - los», spark og slag.
En god del jøder var kommet til leiren, og disse var til stadighet
gjenstand for vaktens oppmerksomhet. Til å begynne med måtte de
bære stein fra steinbruddet, som lå ca. 200 meter fra leiren, og fram
til vegen. Det ble laget bårer med fire bærearmer og det var således
fire som bar, men oppe på lasset måtte det alltid sitte en jøde, som
ropte: «Vi jøder er verdens største svin».
Inne på gardsplassen sto ei svær bjørk. Om høsten, når løvet falt,
måtte jødene plukke ett og ett blad, løpe med det ut porten og bort til
en søppelplass et stykke unna. Når så alle blad var fjernet, måtte de
koste gardsplassen med tannbørster. Vanvittig, vil en si, men den
rene sannhet.
En gang, mens de arbeidet i steinbruddet, gikk vakta plutselig løs
på en eldre jøde med spark og slag. Til slutt lå stakkaren og jamret
seg: «Jeg dør - jeg dør». Plutselig fikk tyskeren en ide: «Du er død.
Rør deg ikke!» Så beordret han de andre til å grave en grav, og jøden
ble lagt ned i så bare nesen stakk over jorda. Deretter måtte hans
sønn, som også var der, foreta jordpåkastelse og forrette etter det
jødiske rirualet. Under alt dette frydet tyskeren seg kostelig. Dette
skulle bli noe å fortelle kameratene, «Heil Hitler!» — En behøver ikke
å tvile på at han høstet stort bifall blant sine «Ariske kamerater» for
sin geniale ide.
Straffeeksersis
Når nye fanger kom, skulle de alltid ha en ekstra velkomst i form
av straffeeksersis. En gang ble alle ryggsekker som fantes i leiren tatt

----
210 Krig
----
og fylt med murstein og bundet på ryggen til ofrene. Så fikk de
gjennomgå hele repertoaret, rulle framlengs og baklengs, stupe
kråke, krype og åle seg fram, hoppe med bøyde knær og hendene
strakt fram. Imens sprang vaktene omkring dem, sparket og slo med
tykke stokker til ryggsekker og klær var bare filler og ryggene skinn
løse. Mange måtte bæres inn på sykestua, helt sprengt, og sikkert:
Flere fikk mén for livet av denne omgangen.
Jo da, en fikk lære å kjenne Hitlerkulturen og nazistisk mentalitet på
kroppen.
Ei tid ble det praktisert at alle skulle ha to timers eksersis hver dag,
under tysk kommando. For nye fanger var det svært vanskelig å
forstå kommandoen, og da vanket det straffeeksersis på alle. Det hele
var arrangert for at vaktene skulle få høve til å plage oss litt ekstra.
Som oftest var det ca. 300 mann som deltok. Eksersisen foregikk
ute på ei myr og fullt av vann overalt. Han som kommanderte kunne
plutselig snu seg rundt og gi tegn til oppstilling på linje. En-to-tre! og
vi skulle være ferdige i snorrette linjer. Dette var helt umulig å få til
på så kort tid, hvilket heller ikke var meningen, men som straff måtte
vi krype og åle oss i gjørma, og tilslutt samling omkring tyskeren,
som oftest tok oppstilling på ei tue, og her måtte vi ligge i skitten og
synge for ham.
Det kan høres rart at vi fant oss i dette. Men vi var fullt klar over at
tyskerne forsøkte å provosere. Det gikk vakter over alt, med maskin
pistolene i beredskap og ved det minste tegn til bråk, ville det smelle.
Jeg glemmer heller ikke en del Ålesundere som kom til leiren. De
var tatt fordi de hadde organisert og hjulpet folk over til England.
Mottakelsen de fikk på Falstad, vil de nok sent glemme. Det var slag
og spark i alle variasjoner. Innimellom måtte de synge: «Wir fahren
gegen Engeland». De ble slått til blods i cellegangen, og en av dem,
en løytnant som senere ble skutt, måtte ligge på gulvet og slikke opp
blod — menneskeblod.
Hardt arbeide fra 6 morgen til 7 om kvelden, svært lite og meget
dårlig mat, straffeeksersis og juling, var i grove trekk livsmønsteret
på Falstad i denne tida. Men midt i all elendigheten, var det en livs
betingelse for oss å holde motet oppe. Nye fanger som kom, gikk nok
og sturet, men det sørget de eldre fangene for å ta av dem. Verst var
det med maten. Stadig sto det noen ved søppeltønnene i kjelleren for
å prøve å stille suiten. Men man kan vel forstå at det ikke var mye å
bli fet av det som kom dit.
Men som sagt, vi holdt humøret oppe så godt det lot seg gjøre, og
moret oss ofte over tyskerne, hvor dumme og enfoldige de kunne
være etter våre begreper.
De hadde beslaglagt grisehuset på skolehjemmet, hvor de drev

----
211 Krig
----
oppdrett av slaktegris for Gestapos regning. En gang skulle det
sendes åtte griser til Trondheim for slakting. Leirkommandanten,
Gneist, forøvrig en av de verste plageånder vi hadde, skulle seiv lede
opplastinga av grisene. Dette foregikk tidlig en morgen, før det ble
lyst, og etter kommandantens ordre på følgende måte: Han beordret
lagt fire tomsbord fra grisehuset og bort til bilen et stykke unna, og
en smal planke opp på bilen. I sin enfoldighet trodde han virkelig at
grisene skulle spasere etter dette. Det hjalp ikke om man sa at dette
ikke nyttet, her var det han som kommanderte. Den første grisen ble
sluppet ut og et komisk skuespill tok til med grisen og sturmschar
fiihrer Gneist i hovedrollene. Resultatet ble at grisen stakk til skogs.
Det var ikke tale om å forsøke å få tak i den. Gneist hadde fått blod
på tann og beordret en ny gris ut, han skulle vise de «norske svina»
hvem som hadde makta her i gården. Men den nye grisen var om
mulig enda mere gjenstridig. Det hjalp ikke hvor mye komman
danten kommanderte og dominerte. Til slutt måtte han kapitulere
overfor grisenes manglende forståelse av «tyske metoder».
På leirområdet var det oppført et fjøs hvor det var kuer. En av
fangene hadde funksjon som fjøsmester for dette. En gang skulle
fjøsmesteren til okse med ei av kuene. Slike svippturer ut på bygda,
var et privilegium han hadde, men han måtte ha utgangstillatelse fra
kommandanten. Nå var det kommet en ny kommandant, en brysk
herremann som ville sørge for at fangene ikke hadde noen friheter,
en ekte arier som skulle lære de dumme nordmennene hvordan sakene
skulle ordnes. Han ble straks mistenksom overfor fjøsmesteren.
Dette var nok forsøk på å bløffe seg til turer på bygda. Slike uvaner
skulle han sette stopper for. Fjøsmesteren hadde vel hørt om rasjonali
sering? Dermed beordret han at alle kyrne skulle føres til oksen på en
gang, denne renninga med ei og ei ku ville han ikke ha noe av, det var
bare lureri fra fjøsmesterens side og det skulle han ikke ha noe av,
basta!
At det gikk an å lure tyskerne både moret oss og holdt motet oppe.
En gang tok jeg ca. 3 tonn poteter fra dem og ga bort til skole
hjemmet.
Jeg skulle forestå mottaking av ca. 20 tonn poteter som var inn
kjøpt til leiren og dette skulle lagres i en kjeller på skolehjemmet.
Mens vi holdt på med dette, kom gårdsbestyreren og fortalte at deres
potetbeholdning snart var oppbrukt, og at det var vanskelig å få tak i
grunnet tyskernes rekvireringer. Vi ble enige om å forsøke et kupp og
tippe et billass i feil kjeller. Dette gikk fint. Riktignok syntes
kommandanten at de 20 tonn poteter var svært udryge. Jeg skyldte
på at det var så mye råttent som måtte kastes, noe som var sant.
Siden hørte vi ikke mere om dette.»
Verdalsboka — 14

----
212 Krig
----
SHETLANDSGJENGEN GJENNOM VERDAL
Drama i Sul
Den 3. november 1942 innløp til bl.a. Verdal lensmannskontor,
melding om at det var funnet en senket motorbåt ved Frosta.
Den 5. november skjedde et drama i Sul, i kveldsmørket i svingen
nedenfor Sulstua, et sammenstøt mellom grensepoliti og en gruppe på
fem som forsøkte å ta seg fram med Sverige som mål. Det ble kamp og
skuddveksling. To mann, en grensepoliti og en britisk soldat ble
liggende igjen på vegen såret, mens de andre kom seg unna.
Til å begynne med var det vel
ingen som tenkte på noen forbind
else mellom båtfunnet utenfor
Tautra og episoden i Sul.
De som var på ferde denne no
vemberkvelden var ingen ringere
enn kaptein Leif Larsen, «Sjetlands-
Larsen», og fire av hans menn,
nordmannen Johannes Kalve og
britene Bob Evans, Billy Tebb og
«Shorty» Graig. De var i ferd med å
ta seg over til Sverige, etter et mis
lykket forsøk på å senke det tyske
slagskipet «Admiral von Tirpitz»
som lå i Åsenfjorden. Mer om dette
finner en i boka «Sjetlands-Larsen»
av Frithjof Sælen, som er hoved
kilden til denne artikkelen. Boka gir
imidlertid et noe forvrengt bilde når
det gjelder Sjetlands-Larsens møte
med sulingene.
Leif Larsen.
(Foto fra boka: Sjetlands-Larsen)
Ifølge planen skulle Sjetlandsgjengen, som besto av ti personer,
komme i land et sted mellom Stjørdalshalsen og Hundhamaren etter
fullført oppdrag. Der lå det milorgmannskaper utplassert på strategiske
punkter for å ta imot og bringe dem i sikkerhet. Blandt mannskapene
var også verdalingen Sverre Fikse, som hadde post i nærheten av sjø
kanten utenfor Hundhamaren. Men det gikk ikke som planlagt for


----
213 Krig
----
Sjetlands-Larsen denne gangen. Etter å ha senket motorbåten
«Arthur», som hadde fraktet dem over fra Skottland, gikk de den 31.
oktober i land et sted på Frostalandet, tok seg fram gjennom Asen og
Skogn og opp til Markabygda. Der var de innom et par garder hvor de
fikk mat og hvilte seg før de ga seg fjellet i vold.
Gruppen delte seg, slik at den ene halvparten tok seg fram etter ei rute
nord for Færen og Sulsjøene, og kom fram uten annen dramatikk enn
at de hadde en strabasiøs tur, med adskillige forfrysninger.
Den andre gruppen, som hadde Larsen som leder, valgte ei nordligere
lei, i retning Tverrvola, Kråkfjellet, med tanke på å passere grensa
gjennom Mærraskaret.
I fjellet var det kommet en god del våt nysnø, og våtsnø lavet ned.
Dette var sjøfolk og slett ikke fjellvandrere. Etter å ha passert Tverrvola
tvang både føret og terrenget dem ned mot vegen.
De kom fram til Brennmoen i Sul, klissvåte og utslitte. Klærne deres
var da blitt adskillig medtatt og fillete, og de hadde skaret seg stokker
som de støttet seg til. Noen av dem gikk inn i hovedbygninga og ifølge
boka skal de ha bedt om å få ligge på låven ei stund. De møtte
kårmannen på gården som var alene inne. Han var nervøs og skeptisk til
disse fremmede, fillete folka, og ansa dem trolig for provokatører. Han
ville ikke ha noe med dem å gjøre.
Det var i melkingstida og kona på gården, Sofie Karlgård, var i fjøset
og holdt på med melkinga. De kom inn i fjøset og ba om melk og det
skulle de få. Sofie tilbød å gå inn etter glass til dem. Men det hadde de
ikke tid til og de drakk direkte av melkebøtta. Imens hadde kårmannen
ringt til grensepolitiet som hadde tilhold på Sulstua. De to grense
politiene, Pettersen og Knutsen, tok med seg våpen og gikk for å under
søke. De var forberedt på å møte fremmede.
Etter å ha drukket seg utørste på melk, la gruppen i veg videre østover
etter vegen. Da de kom til svingen nedenfor Sulstua, sto plutselig to
uniformerte menn foran dem og de fikk våpen rettet mot seg på kloss
hold. Den ene i grå-grønn uniform, rettet et automatgevær mot Larsen,
den andre i mørk-blå uniform, holdt en pistol med fingeren på
avtrekkeren: «Hvor skal dere»?! «Hvem er det som spør» sier Larsen
rolig. «Hold kjeft»! skriker den blå, «det er jeg som spør». Situasjonen
var prekær, men Larsen som hadde commandostrening, fant et beleilig
øyeblikk til å gjøre et utfall mot de to politifølkene, han kastet seg fram
og får dem litt tilbake og ut av stilling. I det samme bråker det fra
pistolen til den ene engelskmannen, og den blå grensepolisen, Knutsen,
siger sammen. Den andre politimannen skyter mot dem i samme
øyeblikk som han kaster seg ut for vegen og ruller ned skråningen. Bob
Evans ble truffet i ene låret og stygt skadet. De andre hadde også fått

----
214 Krig
----
/ svingen nedenfor Sulstua var det at Sjetlandsgjengen møtte de to
grensepolisene.
fram våpnene og skuddene smalt i forsøk på å treffe ham som forsvant i
mørket ned skråningen.
Larsen undersøkte Evans og ansa at det ikke var mulig å få ham med
videre. Evans var i britisk soldatuniform, og i forvissing om at han ville
bli behandlet som krigsfange, tok Larsen avskjed med ham, der han lå
på vegen.
Etter å ha virret litt fram og tilbake i forsøk på å finne den andre
politimannen, som kanskje kunne være truffet, mistet de kontakten
med Kalve. De tre, Larsen og de to andre britene, tok seg ned til elva og
fortsatte østover langs denne og ble da sett av gardsfolka i Sulstua, men
de gjorde ikke noe anskrik. Men snart måtte de opp på vegen igjen.
Ved Hjellfossen, nedenfor tollstasjonen, møtte de en hestekjører. De
hørte ham på lang lei, for det skranglet i støttingkjettingene. Det var
Arne Karlgård. Han var den gangen bruker på Brennmoen og det var
hos hans kone de hadde fått melk. Nå var han på veg heim fra Innsmoen
hvor han hadde holdt på med framkjøring av noe skogsvirke. Larsen
stoppet Karlgård og spurte om det var langt til grensa og om eventuelt
vakthold. Karlgård fortalte at det var tyskere på tollstasjonen og i
Sandvika, samt hvor langt det var til grensa. Han rådet dem til å gå over
elva på dammen nedenfor utløpet av Innsvatnet, og ta seg opp på Karl-
Johansvegen og følge denne til de passerte grensa. Å følge hovedvegen
ansa Karlgård for risikabelt.


----
215 Krig
----
Kaptein Larsen og de to britene gjorde som Karlgård hadde sagt.
Over dammen gikk de baklengs og laget bare ett spor.
Ut på morgenkvisten, den 6. november, passerte de grensa. Da trodde
Larsen at to mann var tapt, ettersom han savnet Kalve.
Kalve vendte tilbake for å hjelpe Bob Evans. Han ville ikke la vennen
ligge igjen på vegen, og klarte vel på et vis å stable ham på bena. De tok
leia opp over bakkene, mot Østgård og Tømte. Derfrå videre østover i
retning Drivsjøen. Der har trolig ikke Evans maktet mere og han ble
igjen i Værdalsbrukets hytte, som disponertes av skogforvalter Moen.
Kalve fortsatte mot grensa og kom fram til Åbo. Derfrå ble han fraktet
til Skalstugan og kom dit ca. åtte timer senere enn Larsen og de to andre
britene.
Dagen etter ble det satt i gang stor rassia i Sultraktene med både tysk
og norsk politi i aksjon, ca. hundre mann i alt. I første omgang var
politiet uten spor. De heftet seg ikke med det ene sporet som gikk over
dammen, dessuten gikk det den gale vegen. I Sulgrenda ble det derfor en
omfattende husundersøkelse, da man fryktet at disse farlige folka
skjulte seg på en av gårdene. Først sent på dagen ble sporet over
dammen undersøkt nøyere og fulgt på andre sida av elva. Tyskerne fikk
da se at sporet snudde og at ett spor ble til tre, at de gikk i retning
Sverige og hadde krysset grensa.
Neste dag, den 7. november, kom to unge stapomenn fram til hytta
ved Drivsjøen. På anrop kom Bob Evans fram i døra. På norsk ble ropt:
«Hendene i været»! Men dette forsto ikke Evans og statspoliti Østern
skjøt mot ham. Evans ble truffet i det andre låret.
Arne Karlgård ble tilsagt for å hente Evans med hest og slede. Han
forteller at den sårede hadde store smerter under stransporten ned fra
hytta, og mest i det første såret som det trolig hadde begynt å gå
betennelse i. Vel framme i Sul, tok tyskerne tilsynelatende humant imot
engelskmannen. Han ble lagt på båre og fikk tepper over seg. Distrikts
lege Thor Hegbom ble budsendt. Han trodde det skulle gis førstehjelp.
Men det fikk han ikke lov til. Han fikk bare se Evans og forsto naturlig
vis ikke vitsen med at han skulle bli tilkalt.
Bob Evans var 22 år gammel. Heime i England hadde han foreldre og
søsken. Han reagerte ikke så mye når dette ble bragt på bane, men da
han fikk høre at de andre hadde kommet seg over til Sverige, kom
tårene. De hadde vært heldige.
Tyskerne la ham inn på St. Elisabeths hospital i Trondheim. Etter at
de hadde gjort han frisk, ble han henrettet. Dette var krigsforbrytelse og
ble et av anklagepunktene under Niirnbergprosessen. Evans' riktige
fornavn var Robert.
Statspolitimannen Knutsen ble som nevnt såret under episoden
nedenfor Sulstua. Han ble lagt inn på Innherreds sykehus. Da han var

----
216 Krig
----
blitt frisk, kom han tilbake til tjenesten i Sul. Men natt til den 26. mai
1943 stakk han av til Sverige. Om morgenen fant Bergljot Suul et brev i
brødboksen. Det var fra Knutsen og der fortalte han at han hadde
rømt. I brevet ga han nazistyret det glatte lag, og hevdet å være lurt med
i NS og polititjeneste på falske premisser. Knutsen var i politiuniform
og tok med seg karabinen han hadde fått utlevert da han forlot Sulstua.
Men før han passerte grensa kastet han våpnet, men tok ut sluttstykket
og kastet det i en annen retning.
Aksel Kristianson, i Skalstugan, var ute og lette og fant karabinen,
men ikke sluttstykket.
Om den engelske etterretningstjenesten hadde fått feilaktige informa
sjoner om hendingene i Sul, eller om de misforsto, skal være usagt. Men
de oppfattet det i allefall som at det var to engelske soldater som var
blitt såret og at de var innlagt på Innherred Sykehus. Ved et kupp ville de
forsøke å ta ut disse to. En gruppe frivillige, samtlige norske, kom over
grensa, gjennom Verdal og helt fram til målet i Levanger. En mann gikk
inn på sykehuset for å rekognosere, men kom ganske fort ut bestyrtet.
Det var ingen engelske soldater på sykehuset! Et øyeblikk så det ut som
om de var lurt i en felle. De kom seg imidlertid helskinnet tilbake samme
vegen som de kom.
Det er mulig at pålegget Gustav Eklo fikk, om å møte ved kaia i
Levanger, med lastebil, knottsekker og trematerialer, kan settes i
forbindelse med denne aksjonen.
Under ransaking av hytta ved Drivsjøen, fant statspolitiet noen jakt
geværer som skogforvalter Morten Moen hadde gjemt der oppe. Moen
ble arrestert, men ble sluppet ut etter tre dager.
Etter frigjøringa, da nærmere omstendigheter og følger i forbindelse
med episoden nedenfor Sulstua ble kjent, gikk det hardt inn på
kårmannen på Brennmoen. Han ble så nedtynget av skyldfølelse at han
ble sjuk og levde ikke så lenge etterpå.

----
217 Krig
----
UNNTAKSTILSTAND
6. -12. oktober 1942
Sommeren og høsten 1942 var det en spent og amper stemning i Trøn
delag. N.S. hadde lidd nederlag i kampen om skolen, ungdomstjenesten
og kom ingen veg med nazifiseringsforsøka med kirka.
På Trøndelags- og Helgelandskysten hadde norske commandos, fra
England, utført aksjoner. Det var også utført sabotasje mot krigsviktige
anlegg som Thamshavnbanen i Orkdal og Fosdalen Bergverk i Malm.
Det siste natt til 5. oktober. Det ble ledet av den verdalsættede sersjant
Per Getz. Han deltok i kampene i Verdal som befal i april 1940.
Ved Majavatn var det stort oppstyr og nærmest massearrestasjoner i
forbindelse med en våpensending fra England som var blitt oppdaget.
Trolig var det de to siste aksjonene som fikk begeret til å flyte over for
tyskerne. Allerede den 5. oktober begynte man her i Verdal å ane at noe
spesielt var i gjære. Tidlig på morgenen ble alle viktige veger sperret og
streng kontroll innført som et ledd i jakta på Malmsabotørene. På
Verdalsøra ble oppsatt radioer på kafeene og høytalere på sentrale
steder. Radio i privat eie var jo strengt forbudt. Tyskerne overtok også
kontrollen med telefonsentralen.
Om morgenen den 6. oktober kom meldinga om at det var innført
unntakstilstand i Trøndelag. Nå avløste den ene uhyggesmeldinga den
andre. I disse dagene sto tyskerne for den verste udåden i Norge under
hele krigen, noe som savner sidestykke i norsk historie.
Samtidig med meldinga om denne «uhyggestilstanden» kom nyheten
om at ti kjente personer i Trondheim var dømt til døden og at
dødsdommene var fullbyrdet.
I sitt raseri over våpenaffæren i Majavatn, arresterte tyskerne nesten
alle de ungdommene de kom over, og den 7. oktober kom ny uhygges
melding, enda verre, 15 av Majavatnfolka var dømt til døden og skutt i
Falstadskogen. Men ennå var ikke tyskernes blodtørst over. Dagen etter
led ytterligere ni samme skjebne. I løpet av tre dager var 34 nordmenn
myrdet ved standrett, uten at de hadde fått prøvd sine saker for noen
som helst form for domstol og uten at det var ført det minste bevis for at
de hadde gjort seg skyldig i noe som helst.
Hvordan reagerte så NS-medlemmene i Verdal på dette forferdelige? -
kan en spørre. Overhodet ikke, i allefall tilsynelatende. Kun ett NS

----
218 Krig
----
medlem tok konsekvensene av denne groteske blottlegginga av systemet
og meldte seg ut av partiet.
Verdalingen Rolf Nevermo, som var fange på Falstad, så folka fra
Majavatn både før og like etter at dødsdommene var avsagt, og han
skildrer dette slik:
«Den 5. oktober, om kvelden, kom det nye vakter til leiren, videre en
del S.D.-folk som vi ikke hadde sett tidligere. Vi forsto at noe måtte
være i gjære. Morgenen etter fikk vi beskjed om at alle skulle holde
seg inne. Leiren var helt sperret. Det var erklært undtagelsestilstand i
Trøndelag. Senere på dagen ble det generalappell. Alle fangene måtte
stille opp og en offiser kom med en liste og begynte å lese navn. De
som ble opplest måtte tre til side og flere vakter med maskinpistol ble
plassert omkring dem. Det var folka fra Majavatn det gjalt.
De skulle stilles for standrett og denne ble satt inne i den såkalte
turnhallen i leiren. Her presiderte bl.a. gestaposjefen Flesch, som
visstnok var rettens formann, samt en del andre tyskere.
Så ble de ført inn, en etter en, og var inne noen få minutter. 15 av
dem ble dømt til døden og dommen ble forkynt ved at Flesch sa: «Jeg
beklager å måtte la dere skyte».
De dømte skulle få søke om benådning, og vi så at de sto og skrev
sine søknader med papiret mot veggen. Da var klokka 8 om kvelden.
Men allerede i Trondheims-avisene, som kom ut straks over middag,
sto dødsdommene med fete typer på første side, og at benådnings
søknadene var avslått og dommene eksekvert ved skyting.
Først kl. 4 om morgenen etter ble de dømte hentet av bødlene. Vi
hørte de ble jaget ned i kjelleren. Her ble de sikkert også kledd av og
ranet for det de hadde på seg, for vi så en hel del av deres eiendeler
der nede dagen etter, ting som bødlene ikke hadde brydd seg med å
ta. Så ble de jaget inn i en stor bil, sammen med to tønner klorkalk
og kjørt opp i skogen. Dette er min teori om hvordan det foregikk,
og etter hva jeg så, både før og etter, er det nok riktig.»
Ingen dødsdommer rammet Verdal i disse dagene. Men uhyggesstem
ningen var tilstede i fullt mon. I gatene og på vegene patruljerte tyske
soldater i full bevæpning. Det var forbudt å oppholde seg ute etter at det
ble mørkt om kvelden og til i grålysinga om morgenen. Om nettene var
patruljene ekstra tallrike og kontrollen streng. Blendingsforskriftene ble
ekstra strengt håndhevet. Såframt den minste lysstrime var synlig ved en
vinduskant, risikerte en at en tysk vakt banket på med streng irette
settelse og trussel om straff. I krigsåra var jo bygda helt mørklagt, men
under unntakstilstanden virket dette ekstra uhyggelig.
En mann som kom med nattoget til Rinnan og skulle gå et stykke bort

----
219 Krig
----
i Vinnesbygda, ble kontrollert tre ganger i løpet av et par kilometer, og
ved den ene kontrollen måtte han til og med ta av seg støvlene.
I denne tida virket tyskerne svært ampre, lette å provosere og de
kjørte tildels grassat med motorkjøretøyene gjennom gatene. Den mest
tragiske hendinga i Verdal under unntakstilstanden var trolig en følge av
dette. Karen Valbekmo ble kjørt ned og drept av en tysk stridsvogn,
mens hun sto på trappa til samvirkelagets brødbutikk, som den gangen
hadde inngang fra Asbjørnsens gt. Hun var gift med Lars Valbekmo og
mor til tre mindreårige barn og ventet det fjerde.
Ved bensinstasjonen ses tyske stridsvogner. Legg merke til bilen
nærmest som har påmontert knottgenerator.
Hendinga gjorde sjølsagt dypt inntrykk i lokalmiljøet.
I hus og heimer var det mange politirassiaer og politikontroller, bl.a.
på leting etter ulovlige våpen og radioer. Selvsagt kunne ikke Stiklestad
prestegard og sokneprest Øystein Hovden unngå dette, så uredd og
erklært jøssing som han var. Om dette forteller han slik:
«Fredag 9. oktober kjem far min på vitjing. Tross unntakstilstandet
har han merkeleg nok fått reiseløyve til «Grensesone Øst», som elles
nå er stengt for tilreisende. Vi har ikkje før kome inn i prestegarden
og sett oss fredeleg og koseleg ned i stova med alle lamper tendra,
glade over gjesten vår — kva i all verda er det eg brått oppdagar rett
framfor meg, midt inne på stovegolvet? Der står sanneleg 3


----
220 Krig
----
uniformerte menn, alle med gevær! Korleis dei er komne inn? Eg veit
ikkje. Heilt lydlaust er det skjedd. Uforskamma, tenkte eg. Astrid
skvett til — kva gjeld det? Arrestasjon? Men nei. Alle, minus meg
sjølv, får ordre om å halda seg i ro. Eg lyt fylgja med.
Dermed tek dei til med lynfart å gjennomgranska alle rom, oppe
og nede. Kjøkkenet, matrommet, kontoret. Alle skuffer og skap og
alle papir! Loft og kjeller må også til, og for all del ikkje gløyma
soveroma. På soveromet mitt legg den energiske «snormannen» seg
flat ned inn under senga mi og lyser lenge med lommelykt opp i
madrassen. Jau, her måtte truleg «ein skjult hemmelighet» vera å
finna, kven veit? Men nei takk, den gang ei. Ingenting finst. Så
interessant var nok ikkje senga mi. Dei går grundig tilverks, men ikke
grundig nok. «Her er og et rom» peikar eg, og åpnar ei skapdør inn
til eit lite kott, dei synest oversjå. Vi er inne på gjesteromet. Her finst
ikkje noko anna enn berre 4 gamaldagse, utrangerte potter eller
nattmøbler, som står der bortgøymde i rekke og rad, fint oppstilte,
dei minner om «feldweblar» på geledd. Ja, skal det vera, så skal det
vera, tenkte eg. Kva dei tenkte, veit eg ikkje, men dei kom seg iallfall
fort derifrå.
Eg må med skam vedgå mine synder, inne i prestemannen sit der
akkurat da ein liten «djevel» og smiler og gliser til heile greia, enda
han nok aner og forstår, grunnen under han er visseleg temmeleg
«vulkansk».
Stiklestad kyrkje blir og stengd. — Gudstenesta søndag 11.
oktober forbode. —»
Noe av hensikten med unntakstilstanden og de bestialske dråpene var
nok å skremme til passivitet og lydighet.
At folk ble enda mere engstelig for hva framtida ville bringe av
uhygge, er vel sikkert. Men motstanden og holdningen overfor okkupa
sjonsmakta og NS ble bare enda hardere og mere kompromissløs av
dette.

----
221 Krig
----
KAREN VALBEKMO
født 10. mai 1913
Karen Valbekmo sto på trappa til Verdal Samvirkelags brødbutikk,
som den gang hadde inngang fra Asbjørnsens gate, da en tysk strids
vogn i stor fart skjenet ut, kjørte ned og dreptefru Valbekmo mens hun
pratet noen ord med ei venninne som oppholdt seg på andre sida av
gata.
Hun var mor til tre mindreårige barn og ventet det fjerde. Den
meningsløse tragedien gjorde et sterkt og dypt inntrykk i lokalmiljøet.
Opprinnelig var Karen Valbekmo fra Farstad i Romsdalen. Som jente
hadde hun Austad som slektsnavn. f 1930 flyttet hun sammen med sin
mor til Byafossen. Til Verdal kom hun først som hushjelp hos John
Ydse. I 1935 ble hun gift med Lars Valbekmo og flyttet da på Øra. I
løpet av de åra hun bodde i Verdal rakk hun åf å en stor vennekrets,
hvor hun var avholdt.


----
222 Krig
----
RASJONERING
Etter utbruddet av andre verdenskrig høsten 1939, ble Forsynings
departementet opprettet ved Stortingsvedtak 13/9 1939. I samtlige
kommuner var det opprettet forsyningsnemnder for å ivareta kommun
ens forsyningsinteresser. Inntil april 1940 var forsyningsnemndenes
oppgave å kontrollere omsetning av forskjellige vareslag, forsøk på å
hindre hamstring og de henstilte til forretningsdrivende om å holde så
store varelagre som mulig. På det tidspunkt krigen kom hit til landet,
hadde forretningene i Verdal ganske store varelagre. Utover sommeren
1940 var det så å si ingen mangler, og forretningene hadde nærmest
rekordomsetning. Ikke minst gjorde de tyske soldatene og offiserene
betydelige innkjøp.
Men bildet endret seg. Flere og flere vareslag ble rasjonert. Behold
ningene av såvel matvarer, sko, klær og tekstiler av alle arter forsvant.
Når det oppsto mangel på en vare, ble den straks listet for rasjonering
og rasjoneringskort ble utstedt. Ved slutten av krigen fantes det knapt
vareslag som ikke var rasjonert.
Forretningene fikk tildelt kvoter av de vareslag de førte. Om de
forsøkte å hemmeligholde når kvotene ankom, visste folk som regel
dette, og møtte opp flere timer før forretningene åpnet, noe som førte til
et av krigstidens største fenomener, kødannelse. I køene kunne det
oppstå uenighet om plassen, for noen ble etter hvert eksperter i dette
også, klarte å albue seg fram til en plass lengre framme. Derfor hendte
det at politi måtte tilkalles for å holde orden på køene. Særlig for kjøtt
varer, tobakk og klær kunne folk møte opp timevis før butikken åpnet.
De som sto først i køen fikk slippe inn mens utvalget var størst. De
lengst bak ofte ikke før varene var utsolgt.
På matvaresektoren var kaffe et vareslag som forsvant ganske fort.
Det ble å ty til kaffeerstatning som butikkene førte. Flere sorter var på
markedet. «Trio» var en sort som var ettertraktet, men den ble fort
vanskelig å få tak i. Etter hva som ble sagt, besto den av korn og løve
tannrøtter. Den mest kjente sorten var «Kornelius» som besto bare av
brent korn. Men også erstatningene ble etter ei tid rasjonert og kunne
bare kjøpes mot klipp av kaffemerker. Etter hvert ble folk ganske flinke
til å lage kaffeerstatninger seiv og mange hadde sine egne oppskrifter.
For det meste var det korn og erter som ble nyttet og gamle kaffe
brennere kom til heder og verdighet.

----
223 Krig
----
Tobakkskø utenfor Husebys forretning.
I ei melding fra Statens opplysningskontor for husstell, som sto i alle
landets aviser hosten 1941, anbefaltes å nytte skrell av kokte poteter
som kaffeerstatning.
Alt av mel og brødvarer var rasjonert. Rasjonene var utregnet etter
det minimumsbehov som folk trengte for å overleve. Skogsarbeidere og
andre kroppsarbeidere fikk noe større rasjon enn de med fysisk lett
arbeid. De som arbeidet i jordbruket var blant de som fikk litt mere. De
større brødrasjonene var noe av årsaken til at det de siste krigsåra var
økende pågang etter arbeid i jordbruket.
Rasjoneringskort for hvetemel var det bare barn under 2 år og de som
hadde legeattest som fikk. Spesielle kontrolleger kontrollerte privat
praktiserende leger slik at de ikke utstedte legeattest for hvetemel til
andre enn de som måtte ha hvetemel for å berge helsa.
Det ordinære brødmelet var av dårlig kvalitet. At det var grov
formaling var vel ikke skadelig, men det besto nok ikke av bare korn.
Til brød var det vanskelig å få det til å heve seg og nesten umulig å få
brødet skikkelig stekt. Det ble ei hard skorpe utvendig og en halvrå
masse innvendig. Mange fikk magebesvær av dette. Humoren manglet
imidlertid ikke, og det ble laga mange vitser om krisebrødmelet. F.eks.
at kløe i baken skyldtes snarp og småhalm i brødmelet.
Kjøtt var rasjonert på samme måte og f ors vant nesten totalt fra
butikkene. For det meste var det dårlig kjøttfarse som ble tilbudt. Seiv


----
224 Krig
----
Gamle kaffebrennere kom til nytte.
om den kunne inneholde svært lite kjøtt, gikk det på den tildelte kvoten.
På tross av strenge kontrolltiltak, fikk de fleste produsentene til litt
på si, både til eget bruk, til slektninger og venner, samt at det ikke gikk
så lite på svartebørsen. I oppgåvene var det kuer som ikke kalvet hvert
år. Dødsprosenten og dødfødte kalver var i overkant i krigsåra. Det
samme gjaldt sau og gris. Det var svært få sauer som fødte tvillinger og
smågriskulla var ofte små, i alle fall etter oppgåvene.
Fisk og fiskvarer ble også listet for rasjonering, og etter hvert ble det
mangel på slike varer også.
De fleste som hadde en jordflekk dyrka endel poteter og grønnsaker.
Ved utdeling av rasjoneringskort ble det klippet fra merker tilsvarende
den avling de normalt skulle ha. Begrepet «villagris» var noe som
oppsto under krigen, og der det overhodet var mulighet til det, ble det
holdt gris.
Kaninavlen tok seg voldsomt opp og representerte for mange et kjær
komment tilskudd til kjøttrasjonen.
Egg var nesten ikke å oppdrive på annen måte enn hos produsentene.
Melkeprodusentene som leverte til meieriet hadde leveringsplikt av
melk. De som produserte smør hadde plikt til å levere dette. Betydelige
kvanta melk ble holdt igjen for smørproduksjon som ble solgt på det
illegale markedet. Derfor kom det påbud om at alle melkeprodusenter,
unntatt de som leverte smør, skulle levere fra seg separatorkulene. I
Verdal var det meieriet som var pålagt å ta i mot og lagre separatorkul
ene. 1 kjelleren på meieriet sto det separatorkuler fra samtlige leve
randører, fint oppstilt i lange hyller med nummerlapp på. En god del av
disse kulene var imidlertid fra gamle, kasserte separatorer.


----
225 Krig
----
Produsentene manglet ikke venner i denne tida. Ofte dukket det opp
fjerne og hittil ukjente slektninger på gårdene, og andre fra bystrøka
som var ute på matauketurer. Etter krigen, da varetilgangen tok seg
opp, uteble både slektningene og de nye vennene, men det ble og knytta
varige band gjennom dette.
Smør, margarin og matfett var det stor knapphet på. Også for slike
vareslag gjorde mangelen seg mest gjeldende hos ikke-produsenter. Det
var ikke uvanlig at smør og fett til fisk måtte blandes med vann. Smøret
ble gjort drygere ved innblanding av potetmos. Til stekefett var det ikke
så få som tydde til medisintran.
I samvirkelagets skoavdeling var det god plass i hyllene.
Skotøy var sterkt rasjonert. For å få anvisning på sko, måtte det
leveres personlig søknad. Forsyningsnemnda avgjorde hver enkelt
søknad etter vurdering, behov og varetilgang. At det på denne måten
kunne oppstå skjevheter var uunngåelig. De som var flinkest til å
framstille sin nød kom naturligvis best ut. Mange syntes nok det fore
gikk forskjellsbehandling. Det var så lett å se at naboen hadde fått
bedre behandling enn en seiv. Men de som hadde oppgaven med å
fordele de knappe varene, hadde det sannelig ikke enkelt, og det
manglet ikke på überettigede vondord.
Etter 1942 var de fleste sko laga med tresåler. Overdelen kunne være
så forskjellig, men det mest vanlige var fiskeskinn og papirstrie. Det var
dårlig fottøy som ikke tålte vann og revnet ofte etter kort tid. Gummi


----
226 Krig
----
fottøy, som forekom, var av syntetisk gummi. Dette materialet var lite
elastisk og fottøyet lite holdbart. Etter hvert ble det bare slike som var
avhengig av gummifottøy i arbeidet som fikk anvisning.
Sykkeldekk var rasjonert på samme måte som skotøy. Også til dette
ble nyttet syntetisk gummi. Dekka var stive og tunge å sykle med.
Derfor forsøkte de fleste å nytte de gamle lengst mulig, og ble etter hvert
svært flinke til å lappa sykkeldekka. Vulkaniseringsverksteda hadde
stortid både med å reparere sykkeldekk og gummifottøy.
Manufakturvarer ble det i de tre siste krigsåra så lite av at de fleste
hadde merker tilgode. Også på dette området hadde produsentene
fordel. På mest alle garder fantes det sauer, og spinnerokken og
vevstolene var flittig i bruk. Husmødrene ble etter hvert svært flinke til
å lappe og sy om klær. Som eksempel kan nevnes: En slitt dress ble
omsydd til drakt til kona, senere bukse og vest til en femårig sønn. Det
ble vist stor oppfinnsomhet også på dette området. Å kaste en tøybit var
det ikke snakk om. Var det ikke lenger brukbart til bot på et annet
klesplagg, ble fillene samla opp og levert til fabrikk i bytte for tøy laget
av oppkarda filler. Ullfiller var svært verdifulle.

For det meste var det tomt i hyllene i manufakturbutikkene, slik som
her ved samvirkelagets manufakturavdeling.
Nåler til symaskinene ble også mangelvare. Det var således mange
problemer og ingen enkel sak å holde garderoben i orden.
Mange følte tobakksrasjoneringa som det verste. Ei eske tobakk
måtte som regel rekke 2 uker. For mange rakk det nok knapt ei uke. Det
ble prøvd mange slags erstatninger, kirsebærblader og andre blader ble
tørket og stappet i pipa. Det var også erstatninger å få kjøpt. En sort som

 

----
227 Krig
----
kaltes Ho-Ho, var laga av humle og luktet noe forferdelig. En mann
som sykla over Ør-brua en vinterdag, syntes det lukta så vondt av
kloakkløpet og at det måtte bety at mildvær var i vente. Litt lenger
framme tok han att en som gikk og røkte humle. Det var årsaken til
lukta. Det var og noe tobakklignende som hette «Marihuana» i
handelen.
Mange ble flinke til å dyrke tobakk seiv og hos gartnerne var tobakks
planter en storartikkel. Det grodde og opp gartnere som utelukkende
satset på tobakksplanter. De kunne tilby flere sorter, Hawana, Wirgina
og Porturica var de mest vanlige. Maryland var en sort som ga stor
avling og var god til å lage snus og skråtobakk av, men egnet seg mindre
til røyking. Etter hvert ble det mye ekspertise i tobakksdyrkinga, og
mang en fagprat skjedde over hagegjerdet naboer imellom. Tilberedinga
av den heimavla tobakken ble litt av en vitenskap. Til sausing og
fermentering ble nyttet forskjellige slag ingredienser. Litt peppermynte
olje gjorde seg i snusen.
Under krigen var det mange slike tobaksplantasjer i Verdal.
Til kutting av tobakken ble det konstruert apparater og maskiner av
forskjellige typer. En nevenyttig kar laga en maskin som var selv
matende og med flere innstillinger for grovheten på snittet. Denne
maskinen gikk mye på lån og kom dessverre bort på den måten.
Etter hvert tok tobakksfabrikkene over tillaginga. Når det ble inn
levert råvarer, fikk en røyketobakk eller sigaretter etter ønske. Denne
tobakken ble ikke så aller verst, men den skilte seg adskillig fra den
vanlige fabrikktobakken.
Verdalsboka — 15


----
228 Krig
----
Brennevin var rasjonert. Det
varierte hvor ofte en fikk kjøpt ei
flaske mot klipp av rasjonerings
kort. Da det var stor knapphet på
sukker, ble det imidlertid lite heime
brenning under krigen. Brennevins
sortene som var å få kjøpt kunne og
være så forskjellige og adskillig
krisebetonte. En sort som hette
«Borgerakkevitt» var vel noe av det
simpleste. Sorten fikk betegnelsen:
«Nakkeskudd».
Sukker var selvsagt rasjonert. Så
framt en kjøpte melis eller sirup
gikk det på sukkerrasjonen. Mye av
sukkeret var av dårlig kvalitet,
brunt, grovt og dårlig raffinert, slik
at det nærmest var som en tykk
grøt. Flere som hadde litt jord
dyrka sukkerbeter og laga sirup
Her heises tobakksplanter oppfor
tørk og lagring. Riktig ettermod
ning var en viktig del av tobakks
produksjonen.
seiv. Den var slett ikke så verst og godt brukbar på brødskiva og grøten.
På gårdene ble det også laga mye potetmel. Poteten var uten tvil det
viktigste næringsemne under krigen, og mange reddet seg nok på den.
Med jernbanen var det forbudt å sende poteter, grønnsaker og andre
landbruksvarer, unntatt kålrot. Mye ble sendt likevel. Jernbanefolka
visste det var mat til landsmenn og var som regel hjelpsomme. Både
poteter, gulrøtter og hodekål ble ekspedert som kålrot.
Svartebørs
Under krigen var det innført maksimalpriser på de fleste vareslag.
Dette forhindret ikke at vareknappheten ble utnyttet og varer budt fram
til skyhøye priser. Dette kom først og fremst de tilgode som hadde store
fortjenester som følge av krigssituasjonen. De med vanlige lønninger i
sivilt arbeid, hadde liten mulighet til å skaffe seg rasjonerte varer på
svartebørsen. Kjøpere manglet det imidlertid ikke. Både tyske soldater
og andre skydde nesten ingen ting for å få tak i ettertraktede varer.
De som drev såkalt svarthandel uhemmet både til tyskere og andre
«storfolk», ble ganske snart registrert hos den øvrige befolkning, og
fikk dårlig ord på seg. Som eksempel kan nevnes at gårdssmør også her i
Verdal ble omsatt for opptil kr. 150,- pr. kg. Samme forhold gjorde seg
gjeldende for andre matvarer og for skinn. Særlig tyskerne var ivrige på


----
229 Krig
----
Maskinen som ble nyttet til å kutte heimavla tobakk.
skinnvarer. Det var verdier som kunne tas med til Tyskland. I
forretninger var det lettere å oppnå noe, når man hadde ett eller annet å
tilby som mellomlag. Særlig gjorde dette seg gjeldende for klær og
manufaktur. Smør var under hele krigen «hard valuta». Det samme
med tobakk. Nesten alle hadde tobakkskort, enten de røykte eller ikke,
og tobakken var god å friste med. Til en viss grad også brennevin. I det
hele så foregikk det mye tuskhandel med rasjonerte varer.
Til belysning av dette gjengis et opprop fra Heimefronten:
«Til det Norske Folk
Til alle bønder og produsenter av levnetsmidler
Vi har erfart at det drives en uhørt handel med matvarer på svarte
børsen og til priser som er vanvittig høge. Man må være oppmerk
som på at en stor del av befolkningen har forholdsvis mindre for
tjeneste nu enn før krigen. For å ta ett eksempel kan nevnes at krise-


----
230 Krig
----
tillegget for de regulerte lønninger ikke tilnærmelsesvis oppveier
prisstigningen på mat- og klævarer, så en stor del av folket ingen
sjanse har til å få i noe mat utenom hva de tilkommer på rasjoner
ingskortene etter de priser som delvis forlanges.
Merk: Rasjoneringskortene angir hvor mye man har rett til å få,
men gir ingen garanti for at man får det man har rett til.
Vi har også erfart at en stor del av produsentene selger matvarer m.v.
til tyskerne, utenom hvad som er rekvirert.
Dette må det nu bli slutt på.
De som selger matvarer m.v. til tyskerne, utenom hvad som er
rekvirert hos vedkommende, støtter frivillig den tyske krigsmakt, og
vil bli betraktet som forræder mot sitt eget land og kommer til å bli
trukket til ansvar for dette.
Opprop.
1. Slutt med svartebørshandelen og svartebørsprisene.
2. Driv ingen handel med tyskerne utenom rekvisisjonene.
3. Seig det dere kan unnvære av matvarer til dem av befolkningen
som mest trenger det og ta ikke høyere priser enn at dere dekker
produksjonsomkostningene + en rimelig fortjeneste.»

----
231 Krig
----
GLIMT FRA ARBEIDET I VERDAL FORSYNINGSNEMND
A v Egil By
Forsyningsnemnd ble valgt av formannskapet i møtet den 29. august
1939.
Valgt ble: Formann Arne Holan, videre K.F. Hermann, J.O. Wohlen,
Anders P. Ward, Matheus Høglo og Lilly Braarud.
Nemnda hadde første møte den 2. september samme år. Allerede da
forelå kunngjøringer fra Handelsdepartementet om foreløpig rasjoner
ing av forskjellige varer. Dertil skulle handelsstanden underrettes og
orienteres om rasjoneringsopplegget. Det ble bestemt at det skulle lages
navnelister over samtlige husstander i bygda. En støtte i dette arbeidet
hadde en i det nylig opprettede folkeregisteret.
Forsyningsnemnda kom til å få et
hardt arbeidspress, møter og ar
beidsoppdrag, og oppdragene økte
etter hvert. Forsyningsnemnda fikk
eget kontor og Matheus Høglo ble
tilsatt som forretningsfører.
Den første tida var 3 mann tilsatt
på kontoret, samt at formannen var
til stede hele tida. Alle oppgåvene
som nemnda etter hvert fikk, gjorde
at det enkelte ganger kunne bli
svært lange arbeidsdager, ikke så
sjelden til midnatt. Både formann
en og forretningsføreren viste seg
som dyktige arbeidsledere.
I løpet av krigsåra kom det
mange og lange forordninger og all
tid var det pålegg som gikk ut over
Egil By, avdelingssjef ved Verdal

sivilfolket, innskrenkninger i tildel- forsyningsnemnd og hovedansvar
ing av mat, tekstiler m.m. Ug for landbruksavdelingen.
Ug for landbruksavdelingen.
Oppgaven som psykisk tok mest (Foto: Innh. Folkeblad og Verdalingen).
på, var utskrivinga av hester, høy,
poteter, kjøtt m.m. til tyskerne. De som hadde ansvaret for dette hadde
mange tunge stunder.


----
232 Krig
----
Da arbeidspresset var på det største, var 15-20 personer beskjeftiget
på forsyningsnemnda. Dertil ble leid ekstra hjelp til stempling av kort ei
uke for hvert kvartal. Oppgåvene måtte deles inn i avdelinger og hver
avdeling fikk sin avdelingsleder.
Det var følgende avdelinger:
Avd. for rasjoneringskort for matvarer
« « tekstil og skotøy
« « kjøtt og flesk
« « kraftfor, korn og maling
« « byggesaker
I tillegg hadde fortsatt den valgte nemnda utskrivningene til tyskerne.
Flere av krigsåra tok tyskerne så mye høy at flere bønder hadde
vanskeligheter med å fore fram buskapen om våren. Verdal var likevel
heldig i og med at den forrike bygda Skogn ikke var langt unna. Det ble
kjøpt mye høy derfrå til erstatning for det tyskerne tok.
Utdelinga av de vanlige rasjoneringskorta ble foretatt kretsvis, enten
ved at de som ble sendt med kortene etablerte seg hos landhandlerne
eller ved skolene. Kortutdelerne måtte ha med registreringskorta, men
en god del flytting mellom kretsene, særlig av ungdommer, skapte
tildels store problemer. Når kortutdelinga for et kvartal var avsluttet,
var det et svært og komplisert arbeide å få kortregnskapet til å stemme.
Alle merker måtte telles som penger — og det måtte stemme.
Det kunne være deprimerende stunder i forsyningsarbeidet. Fortvilte
fedre eller mødre over at mel og brødrasjonen ikke strakk til. I familier
med flere ungdommer eller skogsarbeidere, ble de knapt tilmålte rasjon
ene i minste laget.
Avdelingen for tekstil og skotøy hadde nok de vanskeligste oppgåv
ene. Der var det ofte bråk og ikke så enkelt å være ekspeditør i denne
luka. Men også der var det mange som tok skuffelsene med smil. Håpet
om snarlig fred og bedre tider var sterkt.
I avdelingen for korn og kraftfor gikk det som regel stille for seg. Men
en gang ble det også her problemer, av en annen dimensjon. Kraftfor til
melkekyr var strengt rasjonert og tildelingen foregikk etter gjennom
snittlig melkeytelse pr. ku i året. Dette var gradert slik: Besetninger med
1500 liter i gjennomsnitt fikk tildeling etter laveste sats. Besetninger med
1501 til 2500 liter fikk etter den mellomste, og de med 2501 eller høyere
fikk etter høgste sats.
Etter innlevering av husdyrskjemaene kunne det reknes fram til den
kraftforkvote som burde tas ut i bygda. Det viste seg at flere husdyr
holdere, særlig i øvre del av bygda, ikke tok ut det kraftforet de tilkom.
Etter første kvartalsoppgjøret ble ikke så små kvanta kraftfor tilgode,
etter den beregningsmåten som var nyttet.

----
233 Krig
----
Egil By, som var avdelingsleder på denne sektoren, fant da ut at det
måtte kunne gjøres noe for å holde melkeproduksjonen i bygda mest
mulig oppe. Han flyttet alle besetningene, som i kraftforregnskapet var
plassert i de to laveste klassene, ett trinn opp. Det ble da ingen beset
ninger i den laveste kraftforgruppen. Dette var en alvorlig, ulovlig
handlemåte, og forretningsføreren og formannen ble holdt utenfor i til
felle sprekk og bråk.
De offentlige kontrollørene var helt pålitelige, sett med gode nord
menns øyne og de gransket ikke dette regnskapet. Men så hendte det,
telegram fra forsyningsdirektoratet til Verdal forsyningsnemnd, med
ordre om at all kraftfortildeling skulle stanses. Feilen i kraftforregn
skapet skulle rettes opp og funksjonæren som hadde ansvaret for
regnskapet skulle straks fråtre stillingen. Dette ville bl.a. føre til stans i
kraftfortildelinga til skogshester, som det var mange av i Verdal den
gangen. Forretningsføreren som tok i mot telegrammet ble ikke så lite
forferdet. By la alle kort på bordet og tok på seg hele ansvaret for
handlingen. Høglo ville likevel ikke uten videre la avdelingslederen for
late kontorplassen, og formannen, Arne Holan, ble anmodet om å
komme til konferanse. Holan kom, som alltid rolig og besinnet, tross
han forsto at noe galt måtte være på ferde. Men ble en smule tankefull
etter å ha lest telegrammet og fått alle kort lagt på bordet, samt By's er
klæring om straks å fråtre.
Etter en kort betenkning sa Holan:
«Du Høglo skal straks ringe forsyningsdirektoratet og si fra at synderen
angående kraftforregnskapet har meldt seg og har tatt det fulle ansvar
for handlingen - han alene.
Synderen er formannen i Verdal forsyningsnemnd, Arne Holan, og han
vil straks fråtre som formann i nemnda.»
Tross protester fra de to andre, var Holan übøyelig i sin avgjørelse.
Holan var vel ansett for sin rettskaffenhet, også inne i direktoratet, men
det var lite trolig at det var denne reaksjonen de hadde ventet.
Nytt telegram fra Oslo lot ikke vente lenge på seg: «Avvent nærmere
beskjed». Beskjeden kom i løpet av en time - som ordre:
«Kraftforregnskapet skal straks rettes opp. Formannen i Verdal for
syningsnemnd får ikke fråtre vervet.»
Det ble ingen krakk tom og noen avskjedigelse ved forsyningsnemnda
av dette, men hendinga er et bevis på, at det på alle fronter ble tatt
farlige sjanser for å avhjelpe nød og for å motarbeide tyskerne og «den
nye tid».
Det var streng kontroll med bruken av eget korn og korn til maling.
Småbrukere og bønder, som produserte korn, fikk anvisninger med til
latelse til å male av eget korn, men mot tilsvarende reduksjon av mel og
brødmerker. De fleste kornprodusentene fikk malt noe utover det an-

----
234 Krig
----
_ Skjema nr. 101 c.
-v,., An „
MaaaasÆ - f »—e k» 19682
x*/ V utstet
Navn: j£g Slij e raa „,. lp
'■ Ti. drif. .v motm . ogn , TREXULL-KORT vo
Kje nn c m e rte(r) fe, vedl %f 4pril 1945
11 Forsynings- og
Forsynings- °9 »* ' Gjenreismngsdepartemenlet.
Gjenreisnmgs(lP|iartementet. m
TEKSTILKORT ''TZL å I ,„™. STBØMPEKORT

KKMII.MIIII „k«. Ul .nar. hrm» .1 1 ni/HU li»"'
( I. korlutuelio*) .?.,".« in-Jr.iw .r for kvinner over 14
Noen eksempler på rasjoneringskort som eksisterte under krigen.
4

 


----
235 Krig
----
visningene lød på. Under krigen ble det malt uforholdsmessig mye melle
(ugrasfrø frasortert under tresking) til dyrefor. Men det var nok ikke
ugrasfrø i alle sekkene som gikk til mølla og som var merket med slik
vare.
Verdal hadde på den tid tre møller, og det er kjent sak at møllemest
rene hjalp mange med ekstra maling utover kvotene, seiv om det inne
bar risiko for hard straff. Særlig mestrene ved de to private møllene,
Martin Røstad, ved Rindsem og Arne Grunnan, Grunn-mølla, tok
sjanser for å gi ulovlig hjelp. Ved samvirkelagets mølle, med de mange
ansatte, var det adskillig verre. Det var jo ei tid da man ikke torde stole
på noen. Likevel ble det også ved denne mølla malt ikke så lite på si.
Mange kvernsteiner, fra tidligere tider, som lå spredt ut over bygda,
kom nå til sin rett og det viste seg å være flere gode kvernsteiner som ble
tatt i bruk. En del av disse gamle kvernene ble de første krigsåra
plombert slik at de ikke skulle kunne nyttes. Men plomberinga var nok
noe mangelfull. Ved pliktkontrollene synte det seg i alle fall at det var
mye nytt mel på treverket, og det var sikkert bra for mange.
Under treskinga på gårdene om høsten måtte det være kornveiere,
oppnevnt av forsyningsnemnda, tilstede. Disse hadde strenge instrukser
om at alt korn skulle innveies og påse at korn ikke ble gjemt unna. Etter
at treskinga var ferdig kom kornkontrollører oppnevnt av lensmannen,
for å påse at alt hadde foregått etter instruksen. Likevel ble en del korn
gjemt unna tyskerne.
Også møllene var underlagt ganske streng kontroll.
For-sellulosen, som jordbrukerne kunne få kjøpt, var et sterkt krise
preget foremne. Dette ble laget av papirfabrikkene og kjørt på markedet
som dyrefor. Forverdien var minimal, mest som hjelp til at dyra kunne
overleve.
At det ble omsatt og nyttet store mengder av dette, understreker
alvofet i mangelen på dyrefér, som var en følge av tyskernes rekvisi
sjoner.
Det gikk ikke lang tid etter krigen før dette kriseforet, som hadde
konsistens som tynne, myke papplater og markedsført i store baller,
forsvant som noe verdiløst. Bøndene hadde store plager med åfå alle
tall til å balansere. Spesielt gjaldt dette slakt til eget bruk og kornbing
ene.
Produsentene måtte søke om løyve til å ta ut sin kjøttrasjon av eget
oppdrett. Ved søknad måtte ca. slaktvekt oppgis og disse kiloene gikk til
frådrag i den tilmålte kjøttrasjon. Kontrollører kontrollerte vekta på alt
slakt til eget bruk. De fleste kontrollører, både for korn og slakt, attes
terte som regel vekta produsenten hadde ført på.
Alle husdyr skulle være registrert og det ble gjennomført husdyrtell-

----
236 Krig
----
Inger hvert år. Dertil måtte det ved alle søknader om slakteløyve og om
tildeling av kraftfor oppgis husdyrbestand pr. 1/1 hvert år.
Under krigen og i flere år etter, var det streng rasjonering på alle slags
bygningsmaterialer. Sement, trelast, spiker m.m. var nesten ikke å
oppdrive. Det måtte søkes på slike varer og enkelte slike søknader måtte
helt til Oslo for anvisning. Avslag kom ofte på løpende band.
Et stykke ut i krigsåra, brant stuebygninga på et gardsbruk. Familien
innrettet seg i ei redskapsbu for sommeren, med kjøkken og soveplass.
Det ble straks søkt direktoratet om byggetillatelse og om anvisninger for
de nødvendige materialene. Forsyningsnemnda regnet sikkert med at
søknaden ville få positiv avgjørelse. Bygging ble derfor satt i gang, for
hus å bo i måtte familien ha. Da boligen var på det nærmeste ferdig til
innflytting, kom avslaget. En ytterst vanskelig situasjon, og både bygg
herren og forsyningsnemnda hadde ikke annet å lite på enn at freden
måtte være like om hjørnet.
Etter at krigen var slutt og varetilgangen etter hvert ble bedre, ble
arbeidet ved forsyningsnemnda sterkt nedtrappet. De tilsatte som alle
var midlertidig, søkte andre jobber. Men rasjoneringa av byggevarer ble
hengende med i mange år.
Seiv om en nå ikke kan finne forsyningsnemndas kontor i kommun
ens etablissement, så er forsyningsapparatet fortsatt inntakt.

----
237 Krig
----
PRODUKSJON AV GENERATORKNOTT
Seiv om de private bilene og motorsyklene ble beslaglagt av tyskerne,
ble bensinen den varen det var størst mangel på i krigsåra. Da heller ikke
de som drev bilkjøring som yrke kunne få bensin, ble det allerede i 1940
klart at man måtte finne noe som kunne erstatte bensin som drivstoff til
motorkjøretøyer.
I Verdal var det betydelige arealer med velvoksen olderskog, og ut av
dette treslaget kunne fåes så pass mye gass at det kunne få en for
brenningsmotor til å drive et kjøretøy. Lastebiler, varebiler, busser og
drosjer ble påmontert gassgeneratorer som ble fylt med små trebiter,
knott. Sjåførene måtte fyre opp i god tid før turen, og undervegs måtte
det ofte stoppes for å stakes og etterfylles med ved. Traktorer var det
ikke så mange av ennå, men de som fantes måtte også nytte knott som
drivstoff.
Effektiviteten kunne ikke på langt nær måle seg med bensinen.
Kneiker og bratte bakker kunne være vanskelige å greie uten å ta fart,
og ikke sjelden måtte busspassasjerene hjelpe til med å skyve for å greie
den siste kneika.
At det i Verdal var lett tilgang på det best egnede råstoffet, older, var
vel årsaken til at Gustav Eklo, Leif Lykke og Sverre Øverland, så at
knottproduksjonen kunne være noe å satse på. Det førte til etablering av
knottfabrikken i Heggegården. De var tidlig ute, faktisk de første i
Trøndelag som kom i gang med knottproduksjon i større målestokk. På
grunn av svært få privatbiler, ble produksjonen lagt opp for leveranser i
større partier. Blandt de større, faste avtakere utenbygds nevnes
drosjene i Trondheim, NSB og fangeleiren på Falstad.
Økonomisk kunne ikke knotten konkurrere med bensinen. På en tur
til Trondheim med lastebil, gikk det med ca. 3-4 hl. knott. I pengeutlegg
svarte dette til ca. 20 kroner, og da bensinprisen var knapt 50 øre literen,
ble knotten betydelig dyrere som drivstoff. På en slik tur måtte det
stoppes for staking flere ganger, samt at knott måtte etterfylles minst en
gang hver lei. Papirsekken var den tids drivstoffbeholder. Sjåførene,
som det før krigen ofte luktet bensin av, fikk nå en annen odør, noe som
liknet på bekksot. Seiv kunne de ofte være ganske svarte, og bilene bar
innvendig preg av sot og fyring.
Etter si tid var knottproduksjonen i Heggegården nokså avansert. Det

----
238 Krig
----
En generatordrevet lastebil.
første som ble gjort var å sende Arthur Aune til en nyopprettet fabrikk
sørpå, og på hans anvisninger ble anlegget etablert.
Produksjonen var maskinell og til å frakte det ferdige produktet til
lageret i andre etasje, ble nyttet et kjerratsystem. Lagerkapasiteten
måtte imidlertid snart utvides og det ble bygget et lagerbygg på Tinna.
Til å begynne med ble nyttet vanlig favnved, men en gikk snart over
på tre-meters lengder.
Knottfabrikken i Heggegården ble en arbeidsplass av betydning. På
det meste beskjeftiget den 25 mann, og vanlig døgnproduksjon, på tre
skift, var 80 hektoliter.
Arthur Aune, som var utlånt av Værdalsbruket, fungerte den første
tida som arbeidsformann. Senere overtok Olaf Solberg denne
funksjonen. Daglig leder, disponent og primus motor bak bedriften var
imidlertid Gustav Eklo.
Man var imidlertid klar over at dette var et krise- og erstatnings
produkt som ikke kunne konkurrere med bensinen. I 1944, da man
begynte å øyne slutten på elendigheta, og hadde betydelig knott på lager,
ble produksjonen trappet ned. Men det ble nødvendig å nytte knott som
drivstoff minst ett år etter frigjøringa.
Verdal Samvirkelag hadde også en betydelig produksjon av
generatorknott.


----
239 Krig
----
JØSSINGER OG BORGERVAKT
Oppnavnet «Jøssing» skriver seg fra episoden i Jøssingfjorden den
16. februar 1940, da den britiske jageren «Cossack» bordet det tyske
hjelpeskipet «Altmark» og befridde 300 britiske krigsfanger som var
stuet sammen i lasterommene på det tyske skipet. Affæren var en
opplagt krenkelse av landets nøytralitet, som tyskere og nazister
utnyttet i propagandaen, og hevdet at norske myndigheter oppførte seg
tåpelig engelskvennlig i saken. De nyttet uttrykket «Jøssing» i ned
settende betydning på de som viste engelskvennlig og antinazistisk
holdning under krigen. Betegnelsen ble imidlertid i de flestes ører
oppfattet som en hederstittel.
Utnavnet «Jøssing» ble første gangen lansert i det svenske nazibladet
«Fritt Sverige», den 31. januar 1941, og da i nedsettende betydning.
Kort tid etter ble det opptatt i nazistenes hovedorgan i Norge, «Fritt
Folk».
Betegnelsen Jøssinger fikk ingen internasjonal utbredelse i motset
ning til ordet «quislinger», som for over verden som en løpeild som
internasjonal betegnelse på landsvik og foræderi.
Når det på Verdalsøra ble utkommandert sivile vakter ved oppslags
tavlene for nazistiske propagandaplakater, fordi de var blitt revet ned,
var det alltid jøssinger som ble pålagt slikt vakthold.
Høsten 1943 var det stor utkommandering av verdalinger til vakthold
ved Steinsbrua. Det var lokale nazister som etter pålegg fra Det tyske
sikkerhetspolitiet plukket ut folk til vakter, og da slike de mente for
tjente å belemres med dette som et spark eller straff for bl.a. opposisjo
nell holdning. De som ble utkommandert var selvfølgelig irritert over
det tåpelige påfunnet, men samtidig oppfattet mange av dem pålegget
som en attest for nasjonal holdning. Offisielt hette det borgervakt, men
seg imellom nyttet nazistene konsekvent betegnelsen «Jøssingvakt». I
andre og mer ekstreme tilfeller kan en også se at uttrykket «Erke
jøssing» nyttes.
Eivind Stubbe ble pålagt å fungere som vaktsjef for borgervakta, og
forutsetningene for vaktholdet var sannelig alvorlig nok. Innkallingene
ble utstedt av lensmannen og lydde slik:
«Etter ordre fra Det tyske sikkerhetspoliti er De uttatt som borger-
vakt, hvis oppgave det er å sikre visse trafikkpunkter.

----
240 Krig
----
Deres oppgave er sikring av Tronesvolden (Stene) veibru. De er med
Deres person og Deres formue ansvarlig for effektiv bevoktning.»
Lensmann i Verdal
H. Gansmo
Nazistene frydet seg over å kunne utkommandere jøssinger til slikt.
Mens de som måtte gå vakt fleipet med oppdraget. Således ble det
forlangt våpen for at vaktholdet kunne bli effektivt. Dette ble selvsagt
avslått. Det utspant seg også en alvorlig episode. Knut Norum mente at
kravet om legitimasjon måtte gjelde alle og da han gjorde kravet
gjeldende overfor noen tyske politigendarmer, som kom kjørende i en
bil, ble han overhøvlet til gangs. Han mente imidlertid at han hadde
retten på sin side og tok tak i den nærmeste tyskeren og dro han ut av
bilen og ned på vegen, med det resultat at tyskerne kastet seg over ham i
fullt raseri og slo ham ned. De kastet Norum inn i bilen og tok ham med
til Sandvika og julte ham opp til det ukjennelige. Dagen etter ble han
sendt til Trondheim til Det tyske sikkerhetspolitis varetekt. For Norum
var det en ytterst alvorlig situasjon, men det var også noen som frydet
seg over dette. Det viser et brev skrevet av en NS-mann: Brevet viser og
hvor vond og motsetningsfylt denne tida var, og at det ikke var bare
fryd og gammen innen nazistenes egne rekker:
«Jeg skrev forrige lørdagskveld til deg som du ennu ikke har mottatt,
skjønner jeg. Jeg vil likevel i kveld sende deg nogle ord, fordi jeg kan
meddele deg, at der atter er falt en hovedhjørnesten vekk for de
personer som skulle ta dø på oss to og nasjonalsosialismen i Verdal
— nemlig Knut Norum.
Vi har nemlig, efter ordre fra sikkerhetspolitiet, å peke ut folk til
vakthold (jøssingvakt som vi kaller det), hvor slike personer som
K.N., med flere blir utpekt. Denne K.N. tok vakten nokså høytidelig
og avfordret legitimasjonsbevis for alle som passerte stedet hvor
denne vakt var plassert, og avfordret også en polisarbil, med det
resultat, at han måtte bruke den vanlige overfallsmetode, som mot
meg, som du husker. Det ble ordinær krig. Vaktmannen ble slått ned
og kjørt med til polisarenes losji, for dagen efter å leveres over til
lensmannen for videre befordring til sikkerhetspolitiets hoved
kontor. Det er uvisst når han nu slipper fra det, hvor god han end har
vært tidligere. Det var O. som fikk i oppdrag å følge ham til
bestemmelsesstedet.
Men tror du at det hadde lykkes å få denne personen på vakt, hvis det
hadde vært den forrige lagfører —. Nei langtifra. Fortsetter det slik
med denne bøyg, som har laget alt ondt mot oss og bevegelsen, så blir
det snart som jeg tidligere har forutsagt, at ærlighet og utholdenhet
skal seire alikevel.

----
241 Krig
----
Ja, det var denne nyhet jeg ville meddele deg, og jeg antar at du ikke
har noget imot at det klarner for oss på hjemmefronten også. Men
det er ikke mange, seiv i min egen familie, som forstår dette spill som
har vært drevet, og drives fremdeles blant deres nærmeste. En gang
skal det bli forstått alt sammen, og håper det nu vil fortsette med
rakning for alle dem som har ondt i sinnet, med hat og undergraving.
Alt er bare bra med alle hjemme. NN har vært på jakt i Ulsberg og
ringte hjem idag om at han hadde sekken full av ryper, og skulle
fortsette i morgen.
Vi hører gjerne fra deg.
Heil og Sæl »

Som minne om borgervakta på Steinsbrua, såtte Eivind Stubbe opp
fullstendig liste over de som voktet brua fra 27. september og ei tid
brua fra 27. september og ei tid
utover høsten:
Vakt nr. 1:
Vakt nr. 4:
Arne Gudding
Johan Hofstad
Eivind Stubbe
Leonhard Tingstad
Per Stiklestad
Bjarne Kvello
Johannes Eklo
Paul Røe
Arne Bjørsmo
Thomas Holmsberg
Petter O. Balhald
Ivar Rein
Otte Haugan
Vakt nr. 2:
Vakt nr. 5:
Ingvar Stubbe
Johan Iversen
Per Forberg
Edvard Wiig
John Strand
Arne Gudding
Arne Bjørsmo
Oddmund Stensmo
Johan Dahl
Kåre Karlgård
Bjørn Rygh
John N. Suul
Sefanias Kulstad
Ivar Nordnes
Vakt nr. 6:
Paul Gjersing
AlfDahling
Knut Norum
Vakt nr. 3:
Johannes Skansen
Lars Bye
Magner Storhaug
Marius Dillan
Ole Rein
Johan Stene
Vakt nr. 7:
Anders Segtnan
Arne Røstad
Harald Kvaalen
Tormod Karlsen
Anton Høgnes
Per Sundby
Lars Valstad
Olaf Lund

----
242 Krig
----
Vakt nr. 8:
Ivar Nordnes
Olaf Borgen
Ole Skrove
Olav Nonset
Vakt nr. 9:
Olaf Solberg
Olav Melby
Kåre Johansen
John Rostad
Vakt nr. 10:
Oskar Lyng
Leif Stene
Helge Hofstad
Odd Storhaug
Vakt nr. 11:
Kåre Rømo
Karl Oliversen
Julius (Julie) Oliversen
Martin Liabakk
Vakt nr. 12:
Arne Rømo
Johan Sende
Ottar Haga
Olaf Bjartan
Vakt nr. 13:
Per Sende
Jarle Eklo
Paul Lyng
Ole Landfald
Det første vaktlaget ved borgervakta ved Steinsbrua -f.v. Arne Gudd
ing, Arne Bjørsmo, Bjarne Kvello, Eivind Stubbe, Johannes Eklo og
Otte Haugan.


----
243 Krig
----
NAZISTENES PLANER OM Å ERVERVE A/S VÆRDALSBRUKET
A v Svein Haugan
Med denne planen hadde vel de ledende nazister i Verdal et håp om å
snu stemningen blant folk i bygda, til fordel for «den nye tid». Hadde
det lyktes for dem å erverve A/S Værdalsbrukets jord og skogeiendom
mer, og å fordele disse blant bygdas skogløse og skogfattige gardsbruk,
så er det vel en viss fare for at den psykologiske motstandskampen mer
eller mindre hadde brutt sammen. Videre kunne denne saken - om den
var gått i lås - utløst større appetitt hos nazister både i Trøndelag og i
andre landsdeler. Heldig var det derfor, at saken kom opp først i siste
del av krigen, i 1943-44, og at tiden ble for knapp.
Værdalsbruket var på flere mater en torn i øyet på mange verdalinger.
Striden som oppsto i bygda da kommunen eide bruket, hadde satt dype
merker etter seg. Enkelte var av denne grunn - på tross av at de ikke var
nazister - lystne på revansj. Så det var nok ikke tilfeldig at denne saken
ble tatt opp. Nazistene visste på forhand at dette var et emne som ville
fange stor og almen interesse.
Den 24. oktober 1943 oppnevnte NS lagfører i Verdal, Einar
Slapgård, en skognemnd, som fikk i oppdrag «å søke ervervet skog til
skogløse og skogfattige gardsbruk i Verdal». Nemnda hadde slik
sammensetning: Peder Valstad, Albert Tromsdal, Nils Suul og Evald
Kvernmo. Alle fra NS
Nemnda tok straks fatt på oppgaven, og utarbeidet en statistikk over
gardsbruk som hadde behov for skog.
Det sies ingen ting i mandatet til nemnda, hvor skogen skulle taes fra.
Imidlertid vet vi at det lenge før denne nemda så dagens lys, hadde
versert endel brevskriving til fylkesfører Torbjørn Eggen på Steinkjer,
blant annet om «de store stygge ulvene», Verdal Samvirkelag og A/S
Værdalsbruket. Denne brevskrivingen hadde flere hensikter. Ledelsen
for NS i Verdal ville gjøre fylkesføreren oppmerksom på diverse forhold
i bygda. Samtidig ble det indirekte lagt press på ordføreren. Seiv om
ordføreren, Arne Voll, var NS mann, så ser det ut som om partiet ikke
fikk ham med på hva som helst. Derfor var det nødvendig å ha parti
apparatet og fylkesføreren i ryggen. Det kan ikke herske tvil om at det
fra første stund av var skogeiendommene til A/S Værdalsbruket man
hadde kastet sine øyne på.
Verdalsboka— 16

----
244 Krig
----
Skognemdas arbeide munnet ut i en innstilling til Verdal herredsting
om å gå til ervervelse av A/S Værdalsbrukets eiendommer i Verdal. Inn
stillingen har denne ordlyd:
Skognemda foreslår for Herredstinget å fatte følgende vedtak:
1. Ordføreren søker myndighetene om tillatelse til etter jordlovens
paragraf 16 å ekspropriere A/S Værdalsbrukets skog og fjelltrakter i
Verdal med alle rettigheter og herligheter som tilligger nevnte eien
dommer, til fordel for kommunen og dens innvånere.
2. Det eksproprierte skogareal blir i framtida å drive som fellesskog
(bygdealmenning) hvor de skogfattige og skogløse jordbrukere gis
anledning til å dekke sitt behov for trevirke.
3. Fellesskogen skal ledes av et styre bestående av tre medlemmer
med nødvendige faglig og forretningsmessig innsikt og sosial forstå
else.
4. Skogstrekninger som hensiktsmessig kan utstykkes i parseller
skal styret etter jordstyrets anbefaling og ordførerens godkjennelse
seige til skogløse og skogfattige jordbrukere i Verdal. Det samme
gjelder jord som etter jordstyrets mening er skikket til oppdyrking og
bureising.
5. En regulering av hamnerettighetene ide eksproprierte fjelltrakt
er foretas, og beitelag organiseres for full utnyttelse av fjellbeitene i
framtida.
6. Ordføreren søker om tilladelse til å benytte de disponible midler
av Verdalsfondet til nevnte formål, samt søke Verdal Sparebank om
lån til videre dekning av kjøpesummen.
Verdal, den 9. mars 1944
Albert Tromsdal
Peder Valstad
Nils Suul
Evald Kvernmo
En vil henlede oppmerksomheten mot innstillingens punkt fire. Her
går det fram at styret for de eksproprierte arealer skulle ha en svært
utvidet fullmakt til å anvise skog, seige parseller osv. Det står ingen ting
om faglig og økonomisk ledelse, utenom de tre styremedlemmene, så
man hadde lært sørgelig lite av det organisasjonsvirvar som hersket da
kommunen eide bruket fra 1908 til 1912. Videre bør man merke seg at
det var ordføreren og ikke herredstinget som skulle godkjenne styrets
disposisjoner. Demokratiske behandlingsmåter var sluttet å virke. Nå
var det «førerprinsippet» som var det bestemmende.
Saken kom opp til behandling i Verdal herredsting i mars måned
1944. Ordføreren ser ut til å være noe tilbakeholden. Han mener at man
ikke må vedta noe i dette møtet, men ta det som en foreløpig behand

----
245 Krig
----
ling. Imidlertid var han hardt presset både fra partihold i Verdal og fra
fylkesmannen. Arkivstoffet bærer tydelig preg av dette. Saken førte til
en lang debatt der en lang rekke talere deltok. Saken er behørlig referert
i den NS kontrollerte lokalpresse. Det var Peder Valstad som forlangte
saken realitetsbehandlet. Mange av representantene talte mot å gå til er
vervelse av hele eiendommen. Særlig gikk representantene Braarud og
Holan mot forslaget. Holan minnet om at kommunen hadde eiet bruket
tidligere, og han var fristet til å be Gud fri seg for de tilstander som
rådet da. Ellers var argumentene mot forslaget at kommunen ikke
hadde økonomisk bæreevne til å erverve A/S Værdalsbrukets eiendom
mer. Representanten Brønstad hadde lange innlegg der han kom inn på
historien omkring bruket, og han holdt fram det uheldige ved at «kapi
talistene» satt med disse eiendommene. Enkelte mente, som ordføreren,
at man ikke burde realitetsbehandle forslaget nå, men sende det over til
jordstyret. Valstad holdt likevel på at saken måtte avgjøres. Represen
tantene Hermann, Braarud, Holan, Hallan og Lyngaas forlangte en
protokolltilførsel der de sa seg uenige i at kommunen skulle gå til det
skritt å erverve hele A/S Værdalsbrukets eiendommer. De begrunnet
protesten med de finansielle konsekvenser dette ville ha for kommunen.
Imidlertid var de enige i at skog og beitestrekninger ble ervervet i den
utstrekning forholdene tilsa.
Ordføreren fattet til slutt følgende vedtak:
Ordføreren søker myndighetene om tilladelse til etter jordlovens
paragraf 16 å ekspropriere A/S Værdalsbrukets skog og fjellstrek
ninger i Verdal med alle rettigheter og herligheter som tilligger nevnte
eiendommer, til fordel for kommunen og dens innvånere. Før det
søkes om ekspropriasjon undersøkes gjennom jordstyret om A/S
Værdalsbruket er villig til minnelig overdragelse.
Senere ble det offentliggjort en uttalelse fra jordstyret. Denne uttal
elsen er en lang tirade, som imidlertid er så rund i kantene at den ingen
mening har, egentlig. Produktet er underskrevet av Odd Ravlo, og han
sier seiv i uttalelsen at den må betraktes som en personlig mening bygget
på viten en kjenner fra før. Den skarpe leser vil oppdage at skognemdas
innstilling ikke hadde et eneste ord om minnelig overtagelse av eiendom
mene. Ordføreren derimot, har i sitt vedtak tatt med en pasus om dette.
Så var det duket for ekspropriasjon, og mulighet for NS til å sole seg i
medgang. Kommunen averterte i lokalpressen sist i mars, at de som var
interessert i å kjøpe skog av A/S Værdalsbrukets eiendommer, måtte
henvende seg til ordføreren. Det meldte seg hele 257 søkere, så saken var
av stor interesse i bygda.
I «A/S Værdalsbrukets historie», er det medtatt noe stoff fra krigs
tida. Da dette stoffet berører emnet som blir behandlet her - og belyser

----
246 Krig
----
avslutningen av saken - hitsettes dette stoffet som avslutning på denne
artikkelen. Det er forfattet av forstmester Leif Lykke, og han har gitt
samtykke til at stoffet brukes.
FraA/S Værdalsbrukets historie
Av Leif Lykke
Værdalsbruket hadde vinteren 1939/40 drevet ca. 25.000 m 3 som, da
landet ble okkupert, lå klar ved vassdragene for nedfløting til fjorden.
Som følge av krigshandlingene og all den forvirring som oppstod i for
bindelse med disse, ble arbeidet med pæling og utlegging av lensen på
Verdalsøra sterkt forsinket. Tømmeret kom derfor ikke ned i lensen før
sent på høsten dette år.
Sommeren 1940 ble det ikke avholdt styremøte i Verdal, men disp.
Øverland og forstmester Lykke møtte i dagene 27.-28. juli til konferanse
med adv. Nygaard på hans hytte ved Røros. Her ble bl.a. driftskvantum
for 1940/41 fastsatt til 25.000 m\ og efter forslag fra Lykke ble det
besluttet å la den offentlige tømmermåling overta driftsmålingen av
Værdalsbrukets tømmer på velteplassene ved vassdragene. Disse beslut
ninger ble senere approbert av styrets øvrige medlemmer.
Det ble fort mangel på drivstoff til bilene efter krigsutbruddet.
Trones Bruk anskaffet en trekullgenerator for lastebil, og Værdalsbruk
et en lignende generator for forstmester Lykkes bil. Den sistnevnte bil
gikk til senhøsten 1945 med samme trekullgenerator. Trekull for eget
bruk og for salg brente Værdalsbruket seiv i miler på Veresfjellet og ved
Stormoen i Sul.
Allerede i desember 1940 kom den første rekvisisjon til Værdalsbruk
et fra okkupasjonsmakten. Det gjaldt juletrær til militærforlegningene
ved Ortskomandantur i Verdal.
Rekvisisjonen lød på 15 trær på 1,5 m, 20 trær på 2,0 m, 10 trær på 3 m
o.s.v. Prisen var kr. I,— pr. m. Trærne ble hugget i skogen på Ørmelen
og sortert i riktige lengder. Regning ble sendt på så og så mange trær på
1,5 m, 2 m o.s.v. Regningen kom i retur fra Ortskomandantur Verdal
med anmodning om følgende oppdeling:
Einheit Feldpostnr. 12107
75 m Weihnachtsbaume kr. 75,00
2.2 Pol. 8t1.302
29 m Weihnachtsbaume kr. 29,00
Det er første og hittil eneste gang Værdalsbruket har solgt juletrær i
metervis.


----
247 Krig
----
Så snart krigshandlingene var opphørt i Trøndelag på forsommeren
1940 såtte tyskerne igang store anleggsarbeider over hele landsdelen.
Det ble bygget brakker, flyplasser, veier, jernbanespor, forsvarsanlegg
m.m. Det var den halvmilitære byggeorganisasjonen Todt, Oberbaulei
tung Trondhjem, som stod for all anleggsvirksomhet. Denne organisa
sjon tok inn all den sivile arbeidskraft den kunne få tak i. Lønningene lå
vesentlig høyere enn norske arbeidsgivere kunne betale, og tilstrømning
en til tysk anleggsvirksomhet var meget stor. De fleste som søkte slikt
arbeide lot ikke til å reflektere over at deres innsats var av meget stor
verdi for okkupasjonsmakter
Mangelen på arbeidskraft i skogbruket gjorde seg sterkt gjeldende
allerede fra sommeren 1940, og den ble verre og verre under hele krigen.
Men det var ikke bare mangel på arbeidskraft. Mat til folk og for til
hester, klær og sko, redskap, og sist men ikke minst, snus, tobakk og
kaffe ble fort mangelvare. Den menneskelige oppfinsomhet er stor, og
det dukket snart opp de utroligste surrogater for disse mangelvarer. Et
felles trekk for disse surrogater var at de hadde svært liten likhet med de
varer de skulle erstatte. Et av krigsårene fikk Værdalsbruket gjennom
den lokale forsyningsnemd tilsendt flere tønner med saltet hvalspekk,
som skulle fordeles blant skogsarbeiderne. Det var en ufyselig vare, og
det ble neppe brukt noe av den som menneskeføde. Derimot egnet
spekket seg utmerket som skosmurning, og til å tenne opp i ovnen med.
Det ble jo efter hånden klart at mangel på arbeidskraft og alle øvrige
mangler ikke var noen ulykke i seg seiv, fordi det alt vesentlige av det
som ble hugget og skaret gikk til okkupantenes eget behov. Driften av
tømmer og slipvirke i de private skoger ble mindre og mindre gjennom
alle krigsår, mens veddriftene øket. Veden gikk hovedsakelig til sivilt
bruk i byer og tettsteder. Efter hvert som tømmerkvantumet sank fikk
skogeierne stadig økende pålegg om tvangshugst. Da heller ikke dette
hjalp synderlig, rekvirerte tyske myndigheter store kvanta tømmer på
rot for seiv å administrere driften. Dette ble heller ikke noen suksess.

----
248 Krig
----
Nedenstående oppstilling viser hvordan tømmerdriften forløp i de 5
okkupasjonsår.
Utdrevet fra egne skoger pr. år i perioden ca. 12000 m 3. Hertil kom
drift av ved og salg av ved på rot i ikke übetydelig omfang.
Det kvantum som ble rekvirert fra Værdalsbruket ble blinket ut i Ris
vassdalen, Krikaberga og ved Kvellovatnet. Alle områder lå på svak
bonitet og bestokningen bestod stort sett av gammel skog med relativt
små dimensjoner.
Driftsforholdene, spesielt i Krikaberga, hvor det største kvantum ble
blinket var vanskelige.
Driften av de rekvirerte rotblinker ble administrert av det tyske firma
Herman Møller. Som lokal sjef i Verdal hadde firmaet en NS kar fra
Trondhjem. Han var efter sigende pølsemaker av profesjon, og man får
håpe han hadde bedre rede på pølser enn på skogsdrift. Det hadde
hverken han eller hans stab rede på. Betalingen for arbeidet i de tyske
drifter lå ca. 100% over den pris Værdalsbruket kunne tilby, og fordi
mange dyktige skogsarbeidere fra Verdal tok arbeide i disse drifter gikk
arbeidet ikke helt i stå.
I mars 1944 gikk Nasjonal Samlings lokale ledelse i Verdal Herreds
ting til angrep på Værdalsbruket. Initiativtakere var NS lagfører i
Verdal, Einar Slapgaard, NS skogråd med sterk støtte av fylkesfører
Torbjørn Eggen.
I styresmøte 20.3.1944 refererte Nygaard et telegram fra ordføreren,
hvor denne meddeler at kommunen vil ekspropriere skogene efter Jord
lovens § 16, og spør om bruket er villig til å overdra eiendommene i


----
249 Krig
----
minnelighet. Styret svarer omgående at Værdalsbruket ikke er interes
sert i å seige sine eiendommer. I Verdal Herredsting var det delte men
inger under behandlingen av ekspropriasjonssaken. Flere av de eldre
medlemmer minnet om at Verdal kommune hadde eiet Værdalsbruket i
perioden 1908-12, og ba Gud bevare seg for å komme opp i slike til
stander igjen. Ordfører Arne Voll var tilbakeholdende, men NS lagfører
i Verdal og NS fylkesfører i Nord-Trøndelag presset hardt på, og
Herredstinget vedtok å gå til ekspropriasjon.
I slutten av mars 1944 rykket Verdal kommune inn en annonse i lokal
pressen hvor alle som ønsket å kjøpe skog i Værdalsbrukets eien
dommer måtte meddele dette til ordføreren. Det var selvfølgelig mange
som ville kjøpe skog, og det meldte seg over 300 ansøkere. Saken vakte
også stor oppmerksomhet i pressen. Alle aviser var NS-kontrollerte, og
det fremkom stadig uvederheftige angrep på Værdalsbruket som ble
fremstilt som den store stygge ulven ned gjennom alle tider.
I hele 1944 og til april 1945 gikk saken frem og tilbake mellom De
partementet, Verdal kommune og Værdalsbruket, uten synderlig frem
gang fordi Departementet og Verdal kommune ikke ble enige om
hvordan eiendommen skulle anvendes. Verdal kommune fikk motbør i
Landbruksdepartementet. Under et møte i Landbruksdepartementet
24.3.45 mellom statsråd Fretheim og advokat Nygaard, meddelte stats
råden at Landbruksdepartementet ikke ville anbefale at Verdal
kommune kjøpte skogene og parsellerte dem ut til bøndene. Staten
skulle kjøpe skogene og derefter overdra endel av dem som bygdeal
menning til Verdal kommune. 1 den gjenværende del av skogene som
staten beholdt skulle alle rettigheter som gårdene hadde avleses.
Denne plan vitner om en utrolig og total mangel på kjennskap til
Verdals geografi, topografi og bosettingsmønster, og var helt ugjen
nomførbar.
Da statens planer ble kjent i Verdal kjølnet interessen i lokalsamfunnet
betydelig.
I møte i det nye herredsstyre i september 1945 tok Verdal kommune
definitivt avstand fra nazistenes planer om å erverve Værdalsbrukets
skoger og eiendommer.
Fra departementet hørte man intet mere om saken.

----
250 Krig
----
OMSTENDIGHETER OMKRING VEDHOGST
Rett mann på rett plass
Okkupasjonsåra var på mange mater ei rar tid. Ikke minst som følge
av mange forunderlige forordninger og bestemmelser som myndighet
ene såtte i verk, bl.a. regulering av arbeidslivet og konkurransen om
arbeidskrafta. Okkupasjonsmakta hadde frie tøyler, mens det sivile
næringslivet hadde strenge restriksjoner. Det var et utslag av dette som
gjorde at Verdal Samvirkelag i september 1942 såtte inn følgende
annonse i lokalavisa:
« Vante møllere
Grunnet vedhogst for det faste
personale kan noen vante møllere
straks få arbeide 1 måned eller 2.
Verdal Samvirkelag»
En av de ledende NS-medlemmene i bygda syntes imidlertid at
annonsen var så mystisk at det var nødvendig å orientere myndighetene,
og han skrev derfor følgende til ordfører Voll:
«Som vi tidligere har konferert om, likesom jeg også tidligere til
Fylkets myndigheter har besværet meg over den Marksistiske Koop
erative maktfaktor i alle dens grener, samarbeider mot vår bevægelse
(NS) i alle mulige ting, vil jeg med dette be deg som ordfører,
sammen med fylkesmannen, holde et øye med den videre utvikling,
som her nu foregår med hensyn til Verdal Samvirkelags mølle m.v.
Jeg vedlegger en annonse, som et utslag av hvad hensyn der blir
tatt til å sette den rette mann på den rette plass. Det er ønskelig å ta
en undersøkelse på, om møllen produserer melvarer tilstrekkelig eller
ikke, efter min kjennskap til dette er der korn nok til maling inntil
den nye høst kommer på markedet, men det er svært lite mel, og de
nærliggende distrikter søker nu hit til Verdal med sine kjøp av
grynmel, dette er hvad jeg her vil meddele, og grunnen til at mølle
arbeiderne har blitt sendt til skogen kjenner du ifølge våre tidligere
samtaler angående både Samvirkelaget og A/S Verdalsbruket, og
håper De ut fra denne skrivelse vil finne grund for Deres oppmerk
somhet, i kommunens og fylkets interesse, og tegner
Heil og Sæl
N.N.

----
251 Krig
----
Kanskje trodde brevskriveren at det under dekke av vedhogst
foregikk illegal, tyskfiendtlig virksomhet.
Ordføreren sendte skrivet over til fylkesmannen og i påtegning skriver
han bl.a.: «Dette ser virkelig rart ut».
Den 16. september skrev kst. fylkesmann, Torbjørn Eggen, til Verdal
Samvirkelag og ba om forklaring på hvorfor kvalifiserte arbeidere ble
satt på vedhogst når det måtte søkes erstatning for dem i deres daglige
arbeide.
Svar fra Verdal Samvirkelag forelå etter noen dager og de redegjør
for saken i et langt og omfattende skriv. Innledningsvis pekes på at
ifølge forordning fra de styrende, skulle bedriftene seiv sørge for å
hugge veden bedriften trenger. Årsbehovet for samvirkelaget var ca.
1.500 favner og de hadde fått utblinket 50.000 trær hos Værdalsbruket.
Bruket ville imidlertid ha kontraktfestet som betingelse, at samvirkelag
et skulle hugge veden med sine egne folk, for at de ikke skulle komme i
konkurranse med Værdalsbrukets eget behov for skogsfolk. Dette
kunne ikke samvirkelaget gå med på og de fikk bruket til å innrømme
dem rett til å leie inntil 10 mann utenom egne folk, men dette måtte
være folk som ellers ikke hadde noe med Værdalsbruket å gjøre. Det var
først og fremst mølla til samvirkelaget som slukte enorme mengder ved
da det i krigsåra ikke var kull å oppdrive.
Etter å ha annonsert i lokalavisa fikk samvirkelaget det «lovlige»
antall vedhuggere som tok til i skogen. Lønna var i henhold til sosial
departementets forordning: «Særregler om vedhogst i Oslo-området og
om ekstraordinær vedhogst av bedrifter hvor som helst i landet».
Fagorganisasjonens hovedstyre gjorde imidlertid innsigelser, så mye
hadde ikke samvirkelaget lov til å betale. Ifølge innfløkte, men lovlige
tariffbestemmelser, ville bedriftens egne ansatte tape ca. kr. 30,- pr. uke
av si lønn ved å arbeide i skogen. Likevel tok de fleste av de mannlige
ansatte sin tørn. Etter lovlig tariff ville reisvedhogst gi en fortjeneste på
ca. 50 øre timen. Samtidig drev et sivilt firma vedhogst i Verdalsskogene
for tyskerne, og de betalte kr. 2,- pr. time pluss fri middagsmat. De
hadde ingen problemer med å få folk til å arbeide for seg, mens de som
samvirkelaget hadde tatt inn sluttet på grunn av lønnsforholdene.
Det var på denne bakgrunn at samvirkelaget forsøkte å leie folk til
mølla som erstatning mens de faste var i skogen. Leiearbeiderne kunne
da betales ordinær lønn. Responsen på annonsen var imidlertid så liten
at det ikke ble aktuelt å ta inn noen. Fortjenesten var større på de tyske
anleggene og i bedrifter som utførte tjenester for okkupasjonsmakta.

----
252 Krig
----
GESTAPO
Ordet GESTAPO er nyttet flere steder i boka. De som opplevde krigs
åra trenger ingen forklaring på dette. Det kan kanskje stille seg litt
annerledes for de som har kommet til etter krigen. Gestapo ble oppfatt
et som en fellesbetegnelse for uhygge, svik, pinsler og terror - tortur og
drap. Først og fremst knyttet til personene: Flesch, Gemmecke og
Rinnan.
Gestapo er forkortelse for: Geheime Statspolizei, opprettet av de
tyske nazister i 1933. Det sikret nazistyret ved bruk av terror.
Gestapo i Trøndelag var underlagt SICHERHEITSPOLIZEI UND
SD, DRONTHEIM, og i denne organisasjonen ført opp som AVD IV,
med Gruppe N som betegnelse på den hemmelige delen. Rinnanbanden
var en del av denne gruppen. Gemmecke var gruppesjef.
Karene i Avd IV besto av harde, brutale banditter, bøddeltyper, som
ikke vek tilbake for å ta i bruk de meste brutale midler ved arrestasjoner
og forhør.
Gemmecke deltok aldri i arrestasjoner. Bruk av makt eller brutal opp
førsel var tilsynelatende fremmede metoder hos ham. Men det må ikke
glemmes at det var Gemmecke som hadde Rinnan, Dudek, Gutknecht,
m.fl. i sin tjeneste.
Rinnanbanden hadde på det meste 40 medlemmer. Til lønninger og
omkostninger fikk Rinnan jevnlig ca. 30-35.000 kroner i måneden.
Sjefen for den tyske sikkerhetstjenesten i Trøndelag, kommandør
Gerhard Flesch var ansvarlig for 75 nordmenns død under krigen, og
flere hundre russere, jugoslaver og andre utenlandske krigsfanger i
Norge. Etter hans ordre ble ca. 5000 nordmenn arrestert og ca. 250 ble
mishandlet eller torturert.
Det regnes med at ialt 110 nordmenn arbeidet for det tyske sikker
hetspolitiet i Trøndelag.

----
253 Krig
----
RUSSISKE KRIGSFANGER OG RUSSERLEIREN
I strømmen, sammen med retretten til den tyske Finnlandsarmeen,
fulgte mange russiske krigsfanger, som ble drevet sørover helt fra
Finnmark. Først i uker og måneder etter landeveg, før de kom så langt
sør at de kunne lastes på jernbane. Hvor mange av dem som omkom i
denne tragediemarsjen er vel aldri blitt klarlagt.
I januar-februar 1945, ble det etablert fangeleir på Ørmelen for ca.
240 russiske fanger nordfrå. Hvordan forholda var inne i denne leiren,
er det vel heller ingen som har fullt kjennskap til. Men synlig for alle var
at det måtte være et terror og hungerens helvete.
Til Verdal kom russerne i uoppvarmede godsvogner. Jernbanetrans
porten tok flere døgn og flere var døde ved framkomsten, av frost og
mangel på mat. Mange så avkreftet og elendige at de måtte støttes av
sine kamerater. Disse stakkarene gjorde et uutslettelig inntrykk, fillete
og uflidde, med klær som nesten ikke hang sammen på kroppen i vinter
kulda. Med de utslitte uniformsjakkene og sekkefillene på bena måtte
de fryse noe forferdelig. En grotesk kontrast til de tyske vaktene, i varme
peiser eller polstrede jakker, som var tatt fra russerne som krigsbytte.
Ikke lenge etter ankomsten ble de jaget ut i skogen for å hugge ved til
knottproduksjon for de tyske bilene, eller ved for at tyskerne skulle ha
det godt og varmt i leirene sine. Skogen de gikk løs på var på Ørin,
olderskogen ved Fæby og Grønnøra. I nedre del av bygda var det store
områder med olderskog som ble snauet, og et bredt belte av Værdals
brukets skog på Ørin. Det var forferdelig å se på at disse skjelettene,
innenfor fillene, måtte bære eller slepe på de tunge trestokkene for å
lunne dem sammen.
Blandt folket i bygda var det mange som reagerte på den behandlinga
fangene fikk, og begynte å legge ut matpakker i vegkanten i håp om at
fangene fikk lov til å ta dem opp. Noen av vaktene var så humane at de
tillot dette, andre var mer restriktive. Men tyskerne merket nok hold
ningen blant verdalingene, og utover vinteren tillot de mer og mer av
den slags. Det fantes tilfeller der de tillot fangen å gå inn til folk for å få
en matbit. Men det måtte bare være lynvisitter, noe annet tillot ikke
vaktene, ellers kunne det få katastrofale følger. Alle var ikke klar over
dette, og i ett tilfelle endte det i katastrofe. En russer, som arbeidet på
Grønnøra, lurte seg inn til en heim i Vinne, på det mest uheldige tids
punkt som kunne tenkes, like før det skulle være appell, og da en var

----
254 Krig
----
Minnesmerket over de russiske krigsfangene som døde i Verdal,
januar/februar 1945.


----
255 Krig
----
borte, ble det oppstyr. Vaktene fant ham og jaget ham foran seg
bortover jordene, og straks de kom ned på Grønnøra, avrettet de ham,
så og si for apen scene. Noen gutter sto nemlig og så på ugjerninga som
åpenbart ble utført i fullt sinne. Retterstedet var ytterst på tangen
mellom de to gamle elvefarene nedenfor Baglo Nordre.
Thora Karlsen, på Ørmelen, var ivrig til å legge ut matpakker til
russeravdelingene passerte forbi. Men en gang skar det seg alvorlig. Det
ble oppdaget av en tysk offiser som var i kjølvannet. Han ble fykende
sint og kjeftet opp fru Karlsen ettertrykkelig, og deiset matpakken i
entrédøra. Thora var imidlertid ikke skvetten og overhøvlet tyskeren
etter beste evne, til slutt sang hun Internasjonalen etter dem.
Dagen etter ble Thora Karlsen arrestert og satt i kvinnefengslet i Trond
heim til krigen sluttet.
En guttegjeng i Vinne, såtte i gang så å si organisert mathjelp i form
av matpakker til russerne som arbeidet på Grønnøra. Og det gikk bra,
de ble godt kjente med både russerne og de fleste vaktene.
Men det var også tilfeller hvor de tyske vaktene seiv tok matpakkene.
Sanitetsforeningenes hjelpeaksjon
Det som imidlertid overskygger alle enkelttiltaka for å gi hjelp til de
russiske krigsfangene, var sanitetsforeningenes suppeaksjon, som seiv
på landsbasis var ganske enestående, velorganisert og effektivt.
En som sto sentralt i dette, var daværende sokneprest i Verdal,
Øystein Hovden. En gjengir noe av det han har skildret om hjelpe
aksjonen og russertida:
«Å, for eit syn å sjå desse russarane der dei blir drevne og jaga i veg
til og frå arbeidsplassen ute i olderskogen på Kjæran og andre stader.
Nærmast levande, sjanglande lik som knapt greier gå, men må
likevel, på eit slags geledd, med kjeppar i hendene, for å halda seg
oppreiste og berre filler og sekkelerver til klær og fotbunad. Og
vinteren er sprengkald. Stadig døyr ein eller annan, innanfor leiren
eller og utanfor. Ein dag blir og ein stakkar beintfram plaffa ned av
vakta og slengt borti eit skogholt, som anna vrakgods. Ei botnlaus
liding like utanfor stovedøra vår. Heile bygda kjenner det slik: Her
må noko gjerast, men kva og korleis?
Folk er snille. Dei prøver, til å begynne med, av sin egen spinkle
brødrasjon å laga matpakkar, som dei legg langs vegane der stakkar
ane sjanglar forbi - i von om at dei finn deim og får lov, utan juling,
å ta deim opp. Men nei, dette går ikkje lenger. Skal det monne noko,
må mykje meir gjerast. Og æra vere verdalingane, det vart gjort! Det
var ikkje lett å få det til, på grunn av våre eigne nazistar, men det
lukkast til slutt. I brodden her gjekk «De unges Sanitetsforening» på

----
256 Krig
----
De russiske krigsfangene i Verdal f eiret f reden med stor glede.
Øra. Dei skreiv til Røde Kors, Trondheim. Men fekk ikkje svar. Da
så Nazi-lensmannen i Verdal, laurdag 3. februar, slår opp sitt brutale
oppslag på Øra og gjer kjent, at det heretter er forbode å gi mat til
russiske fangar, da blir eg kontakta og går naturlegvis straks i gang
med å gjera alt eg kan. Det hastar. Eg ringer iltelefon til Røde Kors,
Trondheim, som lovar å gjera sitt snarast, men nei - dagane går og
ingenting skjedde. Eg driv på best eg kan. Først heimsøker eg nazi
sjefane i bygda. 5. og 6. februar, lensmannen, ordføraren og
propagandasjefen. Hos alle tre krev eg som prest å få greie på om dei
verkeleg har vore med og utstedt forbodet mot å hjelpa russer
fangane med mat og klær? Korleis eg ordla meg? Notatane mine


----
257 Krig
----
viser, eg avslutta på denne måten: «Stakkars dei som i det store opp
gjerdet som kjem, vil ha dette tunge loddet i vektskåla, at dei har
hindra folk i å utføra den miskunnsame samaritans gjerning!» Men
nei - ingen av desse karane ville ta på seg noko skuld for forbods
plakaten. Eg går da til ortskommandanten på Tinden, i same ærend.
Men nei, utan resultat. Kva skal eg så gjera? Eg sender da same dag
(onsdag 7. februar) brev til Røde Kors, Trondheim - såleis:
«Vi har i Verdal for tida ein russisk fangeleir med ca. 230-240
krigsfangar. Vi forstår alle at noko raust liv er det ikkje å vera fange
såleis, korkje her eller andre stader. Krigen er nå eingong slik. Men
når det, som her i Verdal, er klårt for alle at dei lid sår mangel både
på mat og klær, ville vi gjerne prøva å hjelpa. At nauda er der og at
ho er stor, forstår vi ikkje berre når vi ser dei skindmagre, uttærde
stakkarane der dei skrid fram i sine filler og dessutan veit at, så å
seia, dagleg døyr ein eller fleire av deim. Den tyske kommandanten
gav i si tid jamvel direkte løyve til at dei som ville og kunne her i
Verdal — ja, «anmodet» deim om å hjelpa. Lensmannen slo da opp
plakat om dette, og det vart kjent for folk, og hjelp kom! Dette var
laurdag 27. januar. Laurdag 3. februar kom oppslag om forbod mot
hjelp!
I samtale med ortskommandanten same dag, opplyser han at
opptaket til dette forbodet er kome frå norske styresmakter, ved
Tiden er kommet - de russiske krigsfangene skal heim - her en avskjeds
darts på jernbanestasjonen.


----
258 Krig
----
Olav Lillesand holdt avskjedstale for de russiske krigsfangene.
fylkesmannen i Nord-Trøndelag og lensmannen i Verdal. Sjølvsagt
er det ikkje råd, korkje for meg eller Røde Kors, å blanda oss bort i
dei militære forordningar osb., men det er ikkje mogeleg for menn
eske med vanleg menneskelege kjenslar og med noko av kristen
kulturarv og ånd i seg, roleg å sjå på dette at menneske skal måtte
lida slik utan at vi prøver å få koma til hjelp etter fattig evne i desse
tider.
At det blir sett forbod mot å gjera den barmhjertige samaritans
gjerning, synest meg stå stikk i strid med den kristendom vi vil verna
om og reknar som grunnlaget for heile vår kultur. Det er barbari!
Som prest her i Verdal vender eg meg til Røde Kors og bed Dykk
hjelpa så langt råd er å åpna veg for hjartelaget like overfor dei
stakkarane det her gjeld. For menneskelege naud må alle politiske
skrankar falle.
Eg tør be Røde Kors, snarast, ta seg av saka, som er ei sak som ligg
midt inne i Røde Kors si eigentlege oppgåve og kall i verda, og venda
seg til fylkesføraren i Nord-Trøndelag, herr fylkesmann Eggen,
Steinkjer. Kan kanskje vera at han, som hadde makt til å få forbodet
utstedt, også har makt nok til å få det avlyst?
Verdal soknekall 7/2 1945
Med vyrdnad
Øystein Hovden»


----
259 Krig
----
Men dagane går. Det hastar, men ingenting skjer. Det er forferde
leg.
Måndag 12. februar har eg påny konferanse med Ortskomman
danten om saka. Dei har ingenting høyrt, korkje frå fylkesmannen
eller Røde Kors. Dette var mykje nedslåande. Men gudskjelov -
seinare same dag ringer Røde Kors og gir beskjed: Det er i orden.
Forbodet skal opphevast. Nærmare melding kjem.
Mykje glad går eg da torsdag 15. februar til den russiske fange
leiren og bed om konferanse med leirkommandanten. Det går i
orden.
Det blir ein lang samtale.
Eg presenterar meg - og han det same. Han er frå Munchen
kanten, katolikk, men kona hans protestant. Det blir først litt prat
om dette. Eg sit samstundes og tenker: «Tyskarane, som folk flest
forresten, er svake for smiger» - Dermed går eg i gang: «Jaså, De er
frå Miinchen, frå Bayern? Eg har ein gong vore der. Det var eit
jovialt og hyggeleg folkeferd, som det var ein fest å vera ilag med,
både på Hofbråuhaus og elles, hugsar eg. Sei meg, herr Komman
dant, er det ikkje rett å meina at folket der sør er gemytlegare og meir
hjartelege enn tilfellet er lenger nord, f.eks. i Berlin og Preusen?»
Han spratt opp, skundar seg og let at døra, som sto på glytt ut til
gangen. Ingen måtte høyra, og seier svært vennleg og blid: «Richtig!
Richtig!» - Vel! Etter dette preludiet synest eg tida er inne til sjølve
ærendet mitt, den hjelpa eg gjerne ville få ordna, med mat til fang
ane. Eg greier ut korleis vi hadde tenkt det, at sanitetsforeningane i
bygda vil ta seg av det osb.
«Hels damene og sei: De skal få lov å koma her i ettermiddag kl. 17.
Men gløym ikkje, det må vera slik mat som fangane toler, og det må
vera dei same damer som ordnar det her i leiren kvar dag og til same
klokkeslett. De kan vera sikker på at ingen tyskar iallfall skal
forgripe seg på maten.»
Ei tung bør var tatt ifrå meg!
Sanitetskvinnene frå alle åtte lag i bygda går fluksens i gang. Same
dag kl. 18 møtest dei hos gardbrukar Stuberg på Mikvold og alt blir
klarlagt. Hjelpeaksjonen blir ordna slik, at kvart sanitetslag i bygda
skal kvar dag i kvar si veke køyra suppe eller annan ferdiglaga og
lettfordøyeleg kost til leiren kl. 17 og dele ut der. Ordninga viser seg å
vera framifrå. Det går med liv og lyst og stort humør. Folk over alt i
bygda er meir enn villige både til å gi mat og til å køyra han fram -
alltid med hest, på grunn av bensinrasjoneringa naturlegvis. Ein dag
møter eg henne som nærmast er krumtappen i heile greia, fru Ingrid
Minsaas: «Korleis går det?» spør eg interessert. Fort og fyndig kjem
Verdalsboka — 17

----
260 Krig
----
svaret: «Å jau da, det er sanneleg morosamt å vera kokka hans
Stalin!»
Det var morosamt, det er sikkert, men naturlegvis også uendeleg
mykje meir. Dei 3-4 månadene dette står på, gjer verdalingane ein
innsats i nestekjærleikens teneste som det står respekt av. Dei bergar
menneskeliv og samtundes reiser dei eit uvisneleg monument over
kvaliteten og hjartelaget i dem sjølve.»
1 følge opplysninger en har fått, døde i alt 29 av de russiske
krigsfangene i Verdal vinteren 1945. Tre i januar, resten i februar. Det
er ingen tvil. - Det var sanitetsforeningenes hjelpeaksjon som var årsak
til at det stoppet opp med dette.
Den 9. mai var Russlands fredsdag og freden var et faktum for alle.
At gleden var stor også hos de uttærde fangene i leiren på Ørmelen er
lett å forstå. Derimot var nok stemningen nokså laber hos de tyske
soldatene og offiserene.
Om dette forteller Øystein Hovden slik:
«Av ein eller annan grunn får eg i oppdrag å reise ned til russer
leiren og kontakta sjefen. Eg blir henta i bil av Gustav Eklo. Det
gjeld å forvissa seg om at fangane den dagen får sleppa ut or leiren og
vera med på høgtida som da skal haldast på gravplassen til dei
landsmenn og kamerater som hadde døydd i leiren og nå låg grav-
lagde derute i skogen på Ørmelen.
Det var ei kort men underleg gripande høgtidsstund derute, ilag
med fangane og nokre tyske offiserar. Alt gjekk roleg og fint for seg.
Etter høgtida går eg tilbake til leiren ilag med leirsjefen. Det er ikkje
mykje att av den stolte, stormodige herren nå. Han pratar i eit køyr:
«Nå er vi ferdige! Vi som var på tindane - nå er vi ramla ned i
avgrunnen. Ingen av oss kan heller vita om vi nokon gong kjem
tilbake til «unser Heimat» osb. Han bed oss to nordmenn gjera vårt
til at folket ikkje samlar seg kringom leiren. Det kan føra til uro.
Halde de fred utanfor, så skal vi prøva halde fred og orden innanfor.
Flere av de russiske krigsfangene avslørte seg som rene kunsthand
verken. Med primitive hjelpemidler, ofte bare en spiker, laget de nyde
lige ting som smykkeskrin, tobakksdåser og sigarettetuier m.a. av tre og
tomme aluminiumsbokser. Mange av disse små kunstverkene ble igjen i
Verdal og noen er tatt vel vare på og er idag verdifulle suvenir.
Etter frigjøringa gikk russerne ganske fritt omkring og tok del i freds
rusen sammen med bygdefolket, spilte og oppførte danser. Det tok tid
før heimsendinga kom i stand og på flere garder var det russere som tok
del i våronnarbeide i 1945. I den tyske og nazistiske propagandaen,
under krigen, ble de hundretusener av russiske krigsfanger som

----
261 Krig
----
£>i ærerik avskjed med russerne, med mye folk, hornmusikk m. v. —
Hvordan ble mottakelsen i Sovjet, med blomster og heder, eller?
oppholdt seg her i landet, karakterisert som usiviliserte horder. I første
tida etter frigjøringa, da de her i Verdal kunne leve som folk sammen
med bygdefolket, ble disse påstandene gjort ettertrykkelig til skamme.
Det ble og knyttet mange vennskapsbånd i disse dagene, men senere har
ingen av de som oppholdt seg i Verdal, gitt livstegn fra seg.
Hvilken skjebne møtte dem da de kom heim til Russland? Ble de
betraktet som desertører? Mange har i etterkrigstida stilt seg slike
spørsmål.
Gravplassen, der de som omkom i Verdal ble gravlagt, ble etter fri
gjøringa ombygd til minnelund med en fin bauta og innhegning.
Avdukinga fant sted søndag 6. oktober 1946. Blant de ca. tusen fram
møtte, var det representanter for både norske og russiske styremakter,
og sokneprest Øystein Hovden holdt en manende og vakker avdukings
tale.


----
262 Krig
----
KULTURLIVET BLOMSTRET
Nyordning og nazifisering umuliggjorde mye av organisasjonsarbeide
under krigen. Tidlig ble det forbud mot dansefester og offentlige
sammenkomster. Okkupasjonsmakta var redd større, ukontrollerte
ansamlinger av folk.
Quisling og NS såtte mye inn på å få innflytelse og kontroll med lag
og foreninger. Sammen med de store næringsorganisasjonene, skolen
og kirka m.m. skulle disse danne grunnlaget for det rikstinget føreren
drømte om.
Bonde- og landbrukslaga var noe av de første det ble gjort framstøt
mot, og NS tok kontrollen over Norges Bondelag. Dette medførte
følgende skrivelse fra Verdal landbrukslag, 19. april 1941:
«Da landbrukslaget er kjent med at Norges Bondelag ikke lenger er
en fri og selvstendig fagorganisasjon, som styres og ledes etter lagets
lover, blir forbindelsen med Bondelagets hovedkontor straks å bryte.»
I februar 1941 fikk fylkene påbud om at alle lag og foreninger skulle
registreres. Dette var en overrumpling som NS var heldig med. Regi
streringa av foreningene gikk glatt. Det ble opprettet et nytt kontor
under Innenriksdepartementet som fikk fullmakt til å nyordne samtlige
foreninger og sammenslutninger i Norge etter nazistiske prinsipper.
Men da de skulle til å praktisere dette, var det bare skallet igjen av
foreningene over hele landet. Medlemmene hadde enten meldt seg ut
eller sluttet å gå på møtene. Styrene hadde lagt ned vervene i svært
mange tilfeller. Hele framstøtet fra NS overfor foreningslivet ble et slag
i lufta. Situasjonen i Verdal går fram av en rapport fra NS-lagfører til
ordføreren, 14. april 1942, hvor det bl.a. står:
«Ad. ungdomslagene.
Det ser ut som at alle lagene ligger nede, og så vidt vites er det ingen
av lagene som driver lagsarbeide. Det ser forsåvidt ganske mørkt ut
med håpet om at lagsarbeide kan holde fram.
Innstillingen hos de aller fleste styremedlemmer er nok negativt. A
skifte ut styrer anser jeg formålsløst, da vi ikke har nok folk å sette i
stedet. Det er mulig at for et par lags vedkommende, bør skifting av
styrer skje, og vårt lag vil ha oppmerksomheten henledet på saken og

----
263 Krig
----
foreta de nødvendige undersøkelser. Jeg mener således at det måtte
kunne gjøres noe i den retning med Vuku Ungdomslag, hvor vi har
endel av våre folk ....»
Idrettsstreiken var også effektiv i Verdal. Det tok imidlertid tid før
alle var oppmerksom på hva som hadde skjedd med den sentrale idretts
organisasjonen. Flere skirenn ble således arrangert ennå vinteren 1941.
Senere under krigen ble skirenn og andre idrettsarrangement holdt ille
galt. NS prøvde å holde idrettslivet i gang så godt de kunne, og i Verdal
klarte de således å stable på bena et fotballag som på krets- og landsnivå
hevdet seg forunderlig godt.
På tross av danseforbud, idrettsstreik og at foreningsarbeide lå nede,
blomstret kulturlivet også under okkupasjonen. Folkelivet forma seg
etter forholda. Samhørigheten ble større. Folk gikk hyppigere til
hverandre og alle høve til å komme sammen til festlige lag ble nyttet og
utnyttet. Bokringer, brigdelag, syforeninger m.v. grodde opp i hopetall.
Kirkesøkningen var større enn noen gang, og på misjonsmøtene var det
trangt om plassen.
Ungdommenes overskudd og trang til livsutfoldelse lot seg ikke
kue. Foruten illegale idrettsarrangementer ble det under krigen
holdt utallige ulovlige dansetilstelninger. Særlig var dans på låven
populært, eller at en flokk ungdommer fant seg en åpning i skogen og
danset til musikken fra en grammofon, eller i beste fall en enslig trekk
spiller. I de fleste tilfeller gikk det godt, men ikke alltid. Dans på Haga
midtsommerskvelden i 1942 førte til at Ola Haga fikk ei bot på 250
kroner, som den gangen var et betydelig beløp. Under lørdagsdans på
Rømo i Leksdalen slo tyskerne til med en betydelig styrke og mange ble
bøtelagt etter denne episoden.
Dansen på Strandholmen
De mest dramatiske følgene av lørdagsdans som en kjenner til, gjelder
dansen på Strandholmen i Ekne en augustkveld i 1942. Svein Westrum,
Verdal og bygdas sosialsjef i mange år, Kyrre Brenne, var med på dette.
Adskillige ungdommer var samla på holmen da tyskere i full
kamputrustning slo til og omringet feststedet. Jentene fikk gå, men et
trettitalls gutter ble arrestert og ført til fangeleiren på Falstad. Situa
sjonen var uhyggelig fordi tyskerne var beruset og fmgret skjødesløst og
truende med våpna og skarp ammunisjon.
Under oppstilling måtte de arresterte levere fra seg alt de hadde i
lommene. Uheldigvis ble det funnet ei fyrstikkeske litt bakenfor de opp
stilte «forbryterne». Dette resulterte i straffeeksersis for en del av gutt
ene. Dagen etter ble gjengen satt i arbeide. De fikk jobb med å hugge

----
264 Krig
----
opp sotbrente stubber. Dette var ikke noe særlig hyggelig, for de fleste
hadde stasklærne på. At arbeidsiveren ikke var særlig stor var forståe
lig, men unnasluntring ble ikke tålt av tyskerne og dermed måtte noen
av dem på nytt ut i straffeeksersis, deriblant Kyrre Brenne. Oppskrifta
var femti knebøyninger og samtidig holde ei rot på strake armer over
seg.
Måndagen ble de løslatt, men også da oppførte tyskerne seg underlig
usympatisk. Da guttene var på veg ut av leiren, såtte de schåferhundene
etter dem. Det var foreldrene som måtte betale bøtene for de fleste som
var med på dette.
Ellers viste ungdommene stor oppfinnsomhet når det gjaldt
aktiviteter for å ha det hyggelig og moro. Om det ikke hører inn under
kulturell virksomhet, så var det i alle fall ungdommelig kåthet som
gjorde at tre brødre i Leksdalen heiste ordførerens sykkel opp i flagg
stanga. For dette ble de belønnet med tre måneders opphold i
straffangeleiren på Grini.
Konserter og kabaret
De to musikkorpsa, Arbeidernes og Vinne, måtte legge ned virksom
heten straks okkupasjonen var et faktum. For å berge instrumenta ble
det hevdet at disse var medlemmenes private eiendom. Mannskoret
holdt det gående med øvinger ei god stund. Men da det ble spørsmål om
å synge i forbindelse med Quislings besøk på Hirdførerskolen, på
Bakketun, var det slutt. Det oppsto da en mannskvartett på 8-10 sangere
som holdt det gående under hele krigen og ble meget populære. De
opptrådte aldri offentlig, men sang i begravelser og andre private
arrangementer.
Verdal trekkspillorkester hadde derimot en glansperiode under krigen
med meget stor tilslutning. De holdt flere konserter i Arbeiderforening
en med allsidig program og høstet stor applaus. Blant de som gjorde
lykke ved disse forestillingene var Alf Thomsen som spilte på sag. Også
Storhaugan hadde i alle fall en vellykket forestilling i Arbeideren,
kanskje flere.
Det nyttet ikke for lag eller organisasjoner å holde slike underhold
ningsarrangementer. Alf Eriksen opptrådte som impressario og fikk til
en kabaret som hadde stor tilslutning fra lokale kunstnere. Kabareten
ble kjørt i mange forestillinger både i Arbeideren og i forsamlingshusa
utover bygda.
Den hadde et stort og allsidig program og var meget populær hos
publikum. Blant de som deltok i kabaretene var Olav Halseth og Johan
Solberg, bl.a. som henholdsvis «Enok» og «Ellev Blispent».
Musikkinnslagene var ved Ola Storhaug, Ivan Carlsson, Snorre Haug-

----
265 Krig
----
Dahl og Johan Ingvaldsen. En nevner også Ellinor Andersson og Alf
Wold som framførte noen festlige duetter, men da en her bare har
husken å bygge på kan en ikke trekke fram flere av aktørene.
Det som her er nevnt er bare eksempler på at også krigstida hadde sine
oppmuntrende og lyse sider. Det var ikke bare ei tid med motsetninger,
dysterhet og elendighet.
Dertil var det så fint med disse kabaretforestillingene at en der i stor
grad var fri tyskerne, i motsetning til på kinoforestillingene.
Johan Solberg hadde mange roller i kabareten. Her som El lev Blispent
sjømann og Mette.


----
266 Krig
----
Kabaretmusikerne, som er i kostymer er f. v. Ola Storhaug, Snorre
Haugdahl, Olav Halseth, Ivan Carlsson og Johan Ingvaldsen.

Scene fra den populære kabareten. Ellinor Andersson og Alf Wold
framførte sykkelvisa.

 


----
267 Krig
----
HEIMEFRONTEN I VERDAL
Når og hvordan den organiserte motstanden i Verdal, mot tysk okku
pasjon og nazistyret ble til, er difust og uklart, unntatt for kommunist
ene som begynte å bygge opp motstandsgrupper omkring det lokale
partiapparatet etter at partiet ble forbudt og måtte gå under jorda.
For fleres vedkommende grodde spiren til skjult motstand i samme
øyeblikk som de norske militæravdelingene i Nord-Trøndelag kapitul
erte for tyskerne i mai 1940. De følte forbitrelse og avmakt over å måtte
legge ned våpna uten å ha vært i kamp med fienden. Forrådt, var et ord
som gikk igjen, særlig i forbindelse med de alliertes plutselige tilbake
trekning fra landsdelen.
Kapitulasjonen ble for mange begynnelsen til krig og
frigjøringskamp. Kommanderende general, Otto Ruges tale til soldat
ene, da de siste norske styrkene la ned våpna i Nord-Norge en måned
senere, kom nok også til å bli rettesnor for mange.
Han sa bl.a.:
«Jeg vet at det er dem iblant dere idag som hater englenderne mere
enn tyskerne. Jeg hater hverken Tyskland eller England. Men jeg
liker ikke å se mitt land med lus på kroppen og jeg ser fram til den
dagen da vi påny skal bli fri for fremmed makt her i landet. Jeg er
sikker på dagen kommer.
Ingen stat kan reise seg igjen bare ved å vente på at noe skal skje,
at hjelp skal komme utenfra. Den må være klar til å hjelpe seg seiv
når tiden er inne. Jeg ber dere hjelpe, hver i deres krets, til å holde
tanken varm til dagen er der.
Vent og tro og vær beredt!»
Det gjaldt å holde motet oppe, seiv om det så mørkt og håpløst ut.
Såframt det fantes rettferdighet, kunne ikke Hitler og nazismen gå
seirende ut av den verdensbrann som var tent. Slike og lignende tanker
gjorde sitt til at håpet og drømmen om at vi igjen skulle bli et fritt land
og folk, ble holdt levende.
Det som unge frøken Else Storhaug skildrer i stiloppgaven: «EN
DRØM», i årsprøven ved Verdalsøra skole i 1941 illustrerer ganske godt
håpet og drømmen mange bar på.

----
268 Krig
----
Landet fikk lus på kroppen.
Slik lyder Elses besvarelse på stiloppgaven:
«Huff, de drømmene! Jeg kan ikke få fred for dem ei natt», tenkte
jeg da jeg vakna. Det skulle ha vært sant alt det en drømmer. Ja, da
hadde det blitt mye moro.
I natt drømte jeg at jeg var i Stiklestad kirke og hadde stilprøve.
Det var ikke nok at læreren og presten var der. Men tenk selveste
kong Haakon! Han hadde flyggi over Tyskland. Så syntes han at han
kunne fare til Norge med det samme og se hvorledes vi hadde det.
«Det var et lykketreff», sa han da han fikk høre at vi hadde stilprøve.
Jeg var så nervøs at jeg skalv over hele kroppen. - Vi fikk da høre stil
oppgåva og begynte å skrive. Med ett for presten opp og sa: «Vi må
synge Gud sign vår konge god!» Vi begynte å skrive. Vi skreiv og
skreiv, men ble aldri ferdig. Kongen gikk rundt og så på oss. Han
snakka med oss alle og sa: «Vær nordmann!»
Til slutt sa kongen: «Nå må jeg nok fare tilbake til England». Vi
var meget imot at han skulle reise. Vi sa adjø til ham og bad ham
hilse familien sin. «Jeg kommer snart tilbake!» Ropte han. «Gud
være med deg» sa presten. Vi stod og så etter han, til vi ikke så ham
noe mer. «Vi skriv ikke mer», sa presten, «vi synger heller om
kongen og fedrelandet».
«Å for en deilig drøm», sa jeg da jeg vakna. Enn om det hadde
vært sant!»


----
269 Krig
----
Begrepet motstand femnet vidt. Foruten det som kommer inn under
kjente begreper som etterretning, kurertjeneste, organisert flyktninge
transport, propaganda og milorggrupperinger, var spektret av aktiv
motstand stort. Mye av det som skjedde var spontane handlinger ut fra
gitte situasjoner eller oppdrag utenfra. Holdningskampanjen var uten
tvil den viktigste formen for aktiv motstand. Uredde, frittalende
personer, som åpenlyst la for dagen en kompromissløs holdning overfor
okkupantene og nazistene, spilte i denne sammenheng en viktig rolle. På
tross av inndragning og forbud mot å ha radio, var det adskillige radio
mottakere i bruk for lytting på de norske sendingene fra London.
Radiolyttere som forsto betydningen av og tore ta risikoen ved å spre
nyhetene betydde mye for holdningen blant folket. På dette området
oppsto det også grupperinger. Det var knapt noen i bygda som ikke på
en eller annen måte hadde tilgang på slike nyheter. Syforeninger, kortlag
0.1. kunne være rene nyhetssentralene.
Spredning av falske nyheter og rykter som gikk i disfavør av fienden
og nazistene, var også med på å holde motstandsviljen oppe.
Flyktninger og flyktningtransporter er behandlet på annet sted. Men
det er mange enkelttilfeller som ikke er tatt med, hvor det ble gitt hjelp
til flykninger på forskjellige vis, transport, husrom, mat, klær, ski m.m.
Mange var villige til å ta en risiko i gitte tilfeller. Det motsatte forekom
også, folk som var gode jøssinger helt til det ble spørsmål om å yte noe.
Når det gjelder framveksten av organisert motstand, er en på usikker
grunn. Bortsett fra spontane handlinger, mest av demonstrativ karakter,
ser det ut som etterretningstjeneste var det første som kom i gang i
organiserte former. I denne forbindelse sto personer som lensmann
Jon Suul, Arne Suul og Arnt S. Bakken, sentralt.
Daværende distriktlege Thor Hegbom kom også tidlig med i illegal
virksomhet. Det samme gjelder tollbestyrer Bjørn Rygg.
I begynnelsen ser det ut som det var mer enkeltpersoner enn grupper
som motarbeidet tyskerne og NS, at det skjedde sånn smått om senn.
Kontakter ble knyttet gjennom bekjentskaper, slektskap eller ut fra anbe
faling. De som er nevnt hadde egne kontakter utad, eller rettere sagt, de
var engasjert som kontakter i Verdal.
Snart ble det behov for kontakter lengre oppe i bygda. Ola J. Haugan
kom med som medarbeider for Morten Aamo. I Helgådalen ble det
snart en egen gruppe omkring Haugan. Green-karene, Sverre M. Kåre
og Magne, var kjernen ien gruppe i denne del av bygda, bl.a. som
kontakter for Anders By. Noe lignende var det ved Ulvilla, med John
Kluken, Ingvald Flyum og Magne Berg.
1 dette området må nevnes John Holmli, som tidlig ble en av
kontaktene til Arne Suul. Holmli utmerket seg allerede under felttoget i

----
270 Krig
----
1940 og var en av få som ble dekorert med krigsmedaljen. Han arbeidet
illegalt under hele krigen.
Ingvald Suul ble svært tidlig engasjert i illegal virksomhet. Han og
noen kamerater fulgte nesten hakk i hel med de tyske troppene da de
rykket nordover i fylket, for å samle våpen som de allierte hadde etter
latt seg. De var i den sammenheng helt til Namsos. Drivkrafta var trua
på at dette ville det bli bruk for. Det var nesten et lite arsenal det han
gjemte unna ovenpå himlingen over lensmannskontoret. Dette lå der
uoppdaget under hele krigen.
John Holmli —
dekorert med krigsmedaljen.
Ingvald Suul som ung lensmanns
betjent under krigen.
Ingvald ble arrestert i juni 1943 og ingen andre, utenom hans brødre,
Oddmund og Torgeir, visste om skjulestedet.
Det var alvorlige ting Gestapo anklaget Ingvald for. Verst var
kanskje at han overfor tyskerne hadde gitt inntrykk av at de kunne stole
på ham. Han hadde utstrakt adgang til tyske forlegninger. Etter arre
stasjonen ble han tatt under lange og harde forhør, enecelle, juling og
tortur. Etter seks måneder på Vollan og tre måneder på Falstad, ble
Ingvald Suul, sammen med ca. hundre andre Falstadfanger, ført
ombord i transportskipet «ALKAID» som fraktet ca. 500 norske fanger
til Nord-Norge, til straffangeleiren på Bardufoss.
Forøvrig vises til: «Krigstiden 1940-45 slik jeg opplevde den - Et
fotoalbum av Ingvald Suul». (Ascheoug 1982).
(Ascheoug 1982).

 

----
271 Krig
----
Kommunistpartiet forbudt —
Organisasjonen under jorda
Den 15. august 1940 slo tyskerne til mot Norges kommunistiske parti.
Partiet ble oppløst og forbudt. I femtida, om morgenen 16. august, ble
boligene til ledende partimedlemmer i Verdal omringet av tungt bevep
net tysk politi, med en lokal NS-politimann som kjentmann og assistent.
Partiets eiendeler og arkiv ble beslaglagt, men ingen arrestert. Det skulle
komme senere.
Senere ble også andre politiske partier forbudt, unntatt Nasjonal
samling.
Etter aksjonene gikk Norges kommunistiske parti under jorda. Men
tross senere aksjoner, opprullinger og mange arrestasjoner, klarte
partiet å holde partiapparatet inntakt under hele krigen. Spesielt kom
partiet i søkelyset hos det tyske politiet og norske nazimyndigheter etter
at Hitler angrep Sovjet i juni 1941. Også i Verdal var partiet inntakt
under hele krigen, men opphørte som egen illegal gruppering i mot
standskampen i 1943.
På landsbasis oppsto det dessverre et markert motsetningsforhold
mellom kommunistenes motstandsorganisajon og heimefronten
forøvrig. Dette ga seg utslag i flere uheldige forhold bl. a. en del
gjensidige angrep i svensk presse, noe som ikke var med på å styrke
landets omdømme.
Ifølge partiets egen beretning, organiserte kommunistpartiet i Verdal
sine første illegale grupper på nyåret 1941. Gruppene var på 3-5 pers
oner, med en formann som leder, og det var ikke bare partimedlemmer
som var med i gruppene. Gruppeformennene utgjorde partistyret. Snart
ble det tatt kontakt med andre grupperinger, som imidlertid ikke ante
noe om at det sto en partiorganisasjon bak. Denne strømlinjede organis
asjonsformen var imidlertid ikke det beste i illegalt arbeide. Det ble for
mange som visste om hverandre, og da enkelte, til sin forskrekkelse,
fikk høre igjen saker og ting nærmest på gata, trakk de seg unna videre
samarbeid. Helt slutt på kontakten ble det ikke, men samarbeidet fore
gikk kanskje noe mere på avstand.
Fra høsten 1943, da Trondheimsseksjonen i kommunistenes landsom
fattende organisasjon, nærmest brøt sammen som følge av infiltrasjon
og opprulling, ble også det lokale kommunistpartiets forbindelser utad
brutt og ble ikke gjennopprettet så lenge krigen varte. Fra da av kan sies
at det i Verdal var enhetlig heimefront, hvor politisk tilhørighet ikke
spilte noen rolle. Begge parter kjempet mot samme fiende.
Det er dissens om fra hvilket tidspunkt kommunistene ble med i kampen
mot de tyske okkupantene. Etter de fleste historikeres oppfatning
skjedde ikke dette før etter 21. juni 1941. Dette er kanskje rett. På den

----
272 Krig
----
annen side må man være oppmerksom på at nazismen hele tida var
kommunistenes hovedfiende, og at partiet ikke gav opp om det ble er-
Tdært forbudt i august 1940. De hevdet bl. a. at vestmaktenes krig mot
Hitler var krig mellom imperialister, noe som var arbeiderklassen uved
kommende.
Sommeren 1941 hadde kommunistpartiet i Verdal besøk av sentral
komitemedlem, senere stortingsmann, Emil Løvlien. Fra da av ble kon
taktene utad fastere med et nærmere samarbeid med tilsvarende grupper
i Trondheim. Illegale aviser begynte å komme og ble distribuert
gjennom gruppene. Lite ante de at Trondheimsorganisasjonen var til de
grader infiltrert av Henry Rinnan, at han nærmest dirigerte det hele.
Han opptrådte under navnet Fiskvik, sjømann, patriot og bror til lokal
politikeren Arne Fiskvik i Verdal, et navn som hadde tillit innen krets
ene i Trondheim.
En gang verdalingene ventet en forsendelse aviser, kom Gestapo i
stedet for avispakken. 1 dette tilfellet var avisene stensilert på hybelen til
Rinnan, i samarbeid med patrioter i Trondheim. Rinnan fikk det som
han ville, han skulle bringe avisene til Verdal. I stedet kjørte han direkte
til Gestapos hovedkvarter, Misjonshotellet, med avispakkene. Følgen
ble en større opprulling av kommunistiske motstandsgrupper i
Trøndelag. Sist i september 1941 ble i alt 64 partimedlemmer arrestert,
deriblandt verdalingene Rolf Nevermo, Hans Øvre og Arne Fiskvik.
Oddvar Nestvold, som oppholdt seg i Sauda, ble arrestert under samme
aksjon. Øvre ble løslatt etter bare ei uke på Vollan og Fiskvik etter ca.
en måneds opphold. Senere kan en ikke se at de to var i søkelyset eller
aktivt med i motstandsarbeidet. Nevermo og Nestvold var blant de
første som fikk opphold på Falstad, noe som er omtalt på annen plass.
Hos Gestapo hadde denne aksjonen betegnelsen «Kommunist 1» og
var i virkeligheten Rinnans «svenneprøve» som angiver.
Arrestasjonene av de tre verdalingene var imidlertid ingen opprulling
av partiets motstandsarbeide.
Kring årsskiftet 1942/43 ble det holdt konferanser med de øvrige
gruppene i Verdal i forbindelse med forsøk på etablering av milorg
grupper. Arbeidet hittil hadde, foruten distribusjon av illegale skrifter,
bestått av innsamling av penger og matvarer til familier i Trøndelag
hvor forsørgeren satt i fangenskap.
Spredning av nyheter, fra de norske sendingene fra London ble også
satt i system.
Tilgangen på illegale skrifter og aviser fortsatte også. I motsetning til
den første perioden, da materiellet for det meste ble bragt til Verdal
direkte fra Trondheim, gikk man over på kurersystemet. En del av
materiellet kom med toget hvor togpersonellet sto for kurertjenesten,
men det meste hentet Oskar Øwre i Levanger hos Eilif Solheim.

----
273 Krig
----
Her må imidlertid innskytes, at ganske mye illegalt skriftlig materiell
tilfløt bygda fra Sverige, bragt inn i landet av Sigmund Eriksson i Sand
vika, mens broren, Magnus Eriksson, besørget transporten videre til
mottaker på Øra, som i de fleste tilfeller var Arne Suul. Både over
Skalstugan og Melen kom det slikt materiell.
Det er imidlertid uklart hvordan dette ble distribuert og nyttet i mot
standsarbeidet.
I denne tida ble kommunistpartiet ledet av Sverre Vestvik.
På nyåret 1943 var det en ny arrestasjonsbølge i Trondheim og da
Vestvik hadde hatt forbindelse med flere av de arresterte, ble det
besluttet at han skulle gå i dekning i et på forhand innredet rom under
uthuset hos Lillesand. I april fant man det tryggest at Vestvik reiste til
Sverige
Sverre Vestvik.
Ivar Lillesand.
Det var den såkalte Wærdahlgruppa i Trondheim som i denne tida
hadde ei forlenget arm i Verdal med Oskar Øvre som kontakt. Flere av
medlemmene i denne gruppa var gamle venner av Øvre gjennom av
holdsarbeidet i NGU i 1930-åra.
Men også denne trondheimsorganisasjonen var sterk kompromittert
ved storangiveren Karl Adding. Han var av halvt jødisk opprinnelse, delvis
invalid, men likevel årsak til at mange patrioter, norske og jugoslaviske
havnet på retterstedet. Han var til og med utgiver av ei illegal avis.
Adding var under krigen, før han døde på uforklarlig måte på et syke
hus, flere ganger i Verdal, bl. a. i Vera med flykninger som han hjalp til
Sverige for å skaffe seg tillit i heimefrontkretser, eller for å plante
provokatører i Sverige.


----
274 Krig
----
Høsten 1943 ble Wærdahlgruppa fullstenig opprullet, noe som også
førte til at Oskar Øwre ble arrestert. Ti av medlemmene ble dømt til
døden. Flere av dem halvdøde på forhand etter ukelang tortur.
Oskar Øwre, Eilif Solheim og en del andre ble sendt til konsentra
sjonsleir i Tyskland.
Heller ikke denne affæren førte til videre opprulling av organiserte
motstandskretser i Verdal. Noen arrestasjoner ble med jevne mellom
rom foretatt under hele okkupasjonstida, men det skyldes for det meste
enkeltepisoder, angiveri på grunn av mistanke, gisseltaking m.v.
Men kommunistpartiets forbindelser utad var brutt og ble ikke gjen
opprettet så lenge krigen varte.
Da Sverre Vestvik måtte stikke av, overtok Ivar Lillesand ledelsen av
partiet. Han var en av de mest aktive motstandsmenn under krigen, men
motstandsarbeidet og partiarbeidet ble holdt adskilt.
Milorg
Milorg er forkortelse for militærorganisasjon.
I Trøndelag ble det etablert milorggrupper flere steder som skulle være
støttepunkter for allierte avdelinger ved en eventuell invasjon.
I 1941/42 hadde britene seriøse planer om invasjon på kysten av
Trøndelag og Nordland. Da ble det smuglet inn ca. hundre tonn våpen
som skulle være til norske kampgrupper. Depoter ble lagt opp flere
steder. I Hopla i Åsen ble det lagt opp depot som skulle forsyne milorg
grupper på Innherred, nærmere bestemt hos Martin Håpet. Også i
Verdal ble det gjort forberedelser for etablering av milorggrupper. Det
ble imidlertid bare med forberedelser. Ut på forsommeren 1943 ble
britenes planer om invasjon i Norge stilt i bero. De allierte valgte å sette
kreftene inn sør i Europa. Under invasjonsforberedelsene ble det også
lagt press på den svenske regjeringen for bl.a. gjennommarsj av
tropper. Dette førte bl.a. til at tyskerne i Verdal etablerte skjerpet
beredskap østover våren og sommeren 1942.
Organisasjonen LARK, i Trondheim, sto bak etablering av
milorggrupper flere steder utover distriktene. Høsten 1942 tok organis
asjonen initiativ for etablering av slike grupper i Verdal. Ola Ahlgren
var en av hovedkontaktene. Hans forbindelse med LARK var via Otto
Hansen, fra Vikhamar.
I november skulle Ahlgrens gruppe i Verdal forsynes med våpen, i
første omgang med et Stengun treningssett for å lære opp mannskaper
med. Dette måtte hentes i Hopla og Ahlgren inviterte Alf Dahling med
på sykkeltur til Åsen. Da de nærmet seg Hopla fikk ikke Dahling lov til
å være med lenger, men måtte stå igjen og holde utkikk.

----
275 Krig
----
Litt lenger framme møtte Ahlgren en mann og av denne fikk han ut
styret han skulle hente.
På tilbaketuren gikk alt greit til de kom på Verdalsbrua. For sent opp
daget de at tyskerne, mens de var borte, hadde satt ut vakter på østre
ende av brua og som kontrollerte trafikken. De kunne ikke vende om,
for det ville straks ha vakt mistanke. Å forsøke å passere vakten med et
innpakket våpen var for risikabelt. Eneste mulighet var å få lempet
pakken på elva så übemerket som mulig, hvilket lykkes, og det var
farvel med det verdifulle utstyret. Dette var nok eneste gangen, under
hele krigen, at det ble gjort realistisk forsøk på vepning av milorgmann
skaper i Verdal.
Omtrent på samme tid kom en kurer til Verdal, angivelig en løytnant.
Kureren kom i kontakt med kommunistenes gruppe som på sin side tok
kontakt med øvrige grupper gjennom tidligere kanaler. Dette resulterte i
et møte hos Einar Indahl hvor, foruten kureren, Arne Suul, Sverre Vest
vik, Ivar Lillesand og Georg Øvre var tilstede.
Oppdraget til kureren var etablering av sanitetsgrupper som kunne bi
stå eventuelle invasjonsstyrker. Kureren skulle komme igjen når
arbeidet var kommet i gang. De så imidlertid aldri noe mere til ham. Det
er vel trolig at dette også var et initiativ fra LARK. Denne organisasjon
en ble nemlig like etter rystet inntil grunnvollene av opprulling. Mange
ble arrestert og flere av kjernen i organisasjonen måtte dra i utlendighet.
Arbeidet med opprettelse av sanitetsgrupper gikk imidlertid sin gang.
Problemet var mangel på personer som hadde kunnskaper i slikt.
Gjennom fagforeningenes fellesstyre ble gjort henvendelse til den lokale
sjefen for det sivile luftvern, som var det identisk med NS-kulturleder i
bygda. Han ble faktisk begeistret over initiativet fra fagforeningene.
Det ble igangsatt førstehjelpkurs og heimefronten fikk med sine folk på
kurset. NS-ordføreren bevilget til og med penger av kommunekassa til
dekning av kursutgiftene. De skulle bare ha visst hvem som sto bak
dette!
Nazistene hadde kneblet det frie kulturlivet, og de sto nærmest makt
esløse for å få igang kulturaktiviteter på deres premisser, derfor var det
med en viss stolthet at kulturlederen i Verdal kunne melde til fylkes
føreren om vellykket førstehjelpskurs på Verdalsøra.
Utover vinteren og våren 1943 ble det også gjort forberedelser for å
møte en eventuell invasjon. 81. a. ble det lagt opp verktøy og diverse
byggematerialer på betryggende sted, og det ble utpekt folk som skulle
ha til oppgave å reparere bruer, bygge forskansninger m.v. Med andre
ord en slags pionertjeneste.
Vinteren 1942 ble det plantet et rykte om at et fremmed fly hadde
vært nede på Leksdalsvatnet. Dette for å avlede oppmerksomheten fra
et britisk fly som slapp fra seg noe på Guddingsvatnet.
Verdalsboka— 18

----
276 Krig
----
Ola A hl gren.
AlfDahling.
Einar Indahl.
Sentral person i heimefronten.

 

----
277 Krig
----
Ryktemakeriet var eneste befatning heimefronten i Verdal hadde med
dette å gjøre.
Etter nokså intense milorgforberedelser høsten og vinteren 1942/43
ble planene etter hvert lagt på is. Impulsene utenfra uteble. Sverre Fikse
og Ola Ahlgren, som begge hadde tilknytting til LARK, hadde mattet
flykte til Sverige. Sverre Vestvik, som var leder for kommunistenes
gruppe, måtte emigrere samme vegen, og i juni ble Ingvald Suul arre
stert. Dette var ting som gjorde at 1943 stort sett ble ei laber tid i mot
standsarbeidet. Dertil hadde britene gått bort fra planene om invasjon i
Norge, og den norske Londonregjeringa påla heimefronten en passiv
holdning.
Etter de alliertes landgang i Nordmandie, 6. juni 1944, tillot reg
jeringa at Milorg ble mere aktiv igjen, og pånytt kom det inn til heime
fronten betydelige mengder våpen og ammunisjon, både som flyslipp og
smuglet inn fra Sverige.
Til Verdal kom det imidlertid ingen slike forsyninger, og seiv om det
ble gjort forberedelser til lokale milorggrupper, ble det lite konkret på
grunn av mangel på utstyr. Under slike forhold hadde det heller ingen
hensikt å ta risikoen med å forsøke å rekruttere flere mannskaper.
I 1944 og vinteren 1945 kom det flere signaler om at det kunne ventes
forsyninger til heimefronten i Verdal. Kanskje var det misforståelser og
blindalarmer. Flere var imidlertid på leting etter slipp.
Først ute var vel Olav Sagvold og John Haugan, som fikk beskjed fra
John Holmli om at de måtte dra til fjells. Det aktuelle området var
Glupen i Juldalen. Men de fant ingen ting. Også Glupen i Skjækerdalen
ble undersøkt.
Glupen i Juldalen var på nytt aktuell i januar/februar 1945. Ingvald
Tronsmo fikk da i oppgave å holde oppsikt med området, men heller
ikke da skjedde det noen ting.
Senhøstes 1944 var Anders By og Arne Ward på leting i Malsådalen i
retning Hardbakken. All denne aktiviteten var på grunn av meldinger
som var mottatt. Men heimefronten i Verdal mottok aldri særmelding
eller bestemt dato for slipp og det ble heller ikke rekognosert eller gjort
konkrete forberedelser for eventuell droppeplass fra fly.
I april 1945 var det imidlertid alvor. Da skulle det komme våpentran
sport fra Sverige og mottaket skulle skje på Stor-Vukuvolden i Tverå
dalen. Tre dager etter at siste av tre særmeldinger var kommet på
radioen fra London, skulle transporten komme.
De tre særmeldingene:«Kuling på kysten», «Storm på kysten» og
«Orkan på kysten», var blant det som ble lest opp i radio, men i siste
liten kom det kjelker i vegen på grunn av arrestasjonene i Verdal.
Ved påsketider i 1945 var Sverre Fikse og Torgeir Suul sendt inn fra
Sverige for å etablere ei transportrute til Verdal. De overnattet på høy

----
278 Krig
----
lemmen på gården Varslott i Volden, og ifølge Fikse gjalt det bl.a. å
engasjere hestetransporter. Mens de oppholdt seg i Volden kom Arne
Skoknes med ilbud om at de skulle avslutte oppdraget og returnere til
Sverige. Det er nærliggende å tro at dette var forberedelser for inn
smugling av våpen til heimefronten i Verdal, en oppfatning også Sverre
Fikse hadde. Noen forklaring på kontraordren hadde han ikke. Kansje
hadde ansvarlige ved legasjonen i Stocholm fått mistanke om at heime
fronten i Verdal var infiltrert ved en eller annen negativ kontakt. Om
stendigheter omkring opprullinga, helt på slutten av krigen, kan tyde på
at en eventuell slik mistanke var berettiget.
Like før frigjøringa, våren 1945, ble det droppet et betydelig flyslipp
på Bellingtjønna i Lakadalen. Mottakere var de to etterretningsagentene
Morten Koldaas og Håkon Utvik fra Steinkjer.
Siste krigsvinteren opererte de to i dette fjellområdet med en radio
sender. Etter hva en har fått opplyst, var dette slippet til etterrettnings
tjenesten på Innherred og trolig var noe også tiltenkt verdalingene. På
det tidspunktet var heimefronten i Verdal fullstendig satt ut av spill på
grunnav opprulling.
Mesteparten av dette utstyret ble bragt til Steinkjer i frigjørings
dagene og sommeren 1945. Men noe ble igjen i depoet som var lagt opp
ute i terrenget og mer eller mindre glemt i nesten 40 år.

En del av våpenfunnet i Lakadalen

 

----
279 Krig
----
Under rypejakta 1984 ble det helt tilfeldig funnet av to jegere, John
Åge Johnsen og Dagfinn Hynne. De varslet politiet om funnet. Politiet
kontaktet Motstandsgruppen 1940 - 45 (heimefronten) som senere på
hosten, med hjelp fra Forsvaret og etter omfattende forberedelser,
sørget for at resten av depoet ble hentet.
Omtrent samtidig med flyslippet i Lakadalen, kom det en våpen
sending fra Sverige til Grønningstugu ved Verdals-Grønningen. Dette
ble hentet på selve frigjøringsdagen av motstandsfolk fra Meråker.
Johannes Fostad, fra Skogn, oppholdt seg også ved Grønningen. Han
ventet våpenforsyning luftvegen og droppeplass var klargjort sør for
Grønningen. Men da freden var et faktum, kom heller ikke dette.
Kanskje var det en skuffelse for noen av heimefrontfolka i Verdal at
det ikke ble noen våpenforsyninger, og under den oppgaven som heime
fronten hadde like etter fredsslutningen, var det nærmest en prekær
våpenmangel. Da hadde de mest bare bortgjemte kragere å ty til. Men i
ettertid må en nok være glad for at det gikk som det gjorde. Flere steder
i Trøndelag kostet våpensmuglinga både liv og helse. Store ofre som
kanskje var forgjeves. Mye av dette ble en spart for i Verdal.
Det som heimefronten i Verdal i første omgang tok sikte på, om det
skulle komme våpen, var å ruste opp flyktninglosene til milorgmann
skaper og det samme med propagandagruppa. De som var engasjert i
etterretningstjenesten ble også stilt i utsikt at det snart skulle bli
«handfenn» å få.
Den eneste konkrete milorggrupperingen en har registrert i Verdal,
var en liten gruppe på fire mann i Inndalen, under ledelse av Eivind
Stubbe. Høsten 1944 fikk han oppfordring om å forsøke å få til en
gruppe. John Molden og Ingvar Stubbe, som ikke var ukjent med ille
galt arbeide, var straks klare for å bli med. Tre mann var imidlertid i
minste laget, men da Eivind Stubbe skulle forsøke å få med flere, fikk
han avslag allerede på første henvendelse, noe som var en alvorlig på
minning om hvor farlig dette var. Han hadde vel mest lyst til å droppe
hele greia, ikke fordi han mistenkte vedkommende for å slarve, men
skulle det bli flere ville det bli uholdbart.
Han dristet seg likevel til å kontakte Johannes Skansen, og han var
mere modig. Eivind og Johannes arbeidet sammen med
tømmerhugging. En dag mens de rastet pratet de om krigen, tyskerne og
nazistene. Holdningen som Johannes la for dagen gjorde at Eivind
dristet seg frampå med en forsiktig forespørsel om han ville være med i
en gruppe i Inndalen. Det ble stille ei lang stund. Johannes satt bare og så
rett fram for seg. Omsider kom det: «De denne e styggeli fale» - Ny
pause - «Men live mett e itj meir val einn andres, æ bli me».
Femtemann, Oddmund Stensmo, ble med i sluttfasen. Unnalurte
kragere var utrustninga til gruppen i Inndalen.

----
280 Krig
----
Milorggruppen i lundalen på patruljeoppdrag i fjellområdene. F.v.:
Ingvar Stubbe, Eivind Stubbe, Johannes Skansen, Oddmund Stensmo
og Jon Molden.
I mars 1945 rømte Einar Skjørholm og to andre AT-gutter fra leiren
på Okkenhaug. De var inspirert av oppfordringene fra Londom om å
slutte seg til heimefronten. De klarte virkelig å komme i kontakt med
heimefronten i Verdal. Men «Gutta på skauen», som de hadde hørt om,
eksisterte ikke her. Eneste tilbudet heimefronten hadde til dem var hjelp
til å flykte til Sverige og de tre hadde ikke noe valg i den situasjonen de
var i. De var de siste som ble transportert etter den såkalte milorgruta.
Hvem var sjefen ?
I frigjøringsdagene sto Arne Suul fram som sjef for heimefronten i
Verdal. Dette til overraskelse for mange. Det var vel få utenforstående,
kanskje ingen, som mistenkte kontoristen på E-verket for å inneha noen
slik funksjon. Han som til daglig gikk med brun skjorte og svart slips,
slik som hirden. Arne Suul så heller ikke på seg seiv som noen sjef for
den illegale organisasjonen, hvis en kan nytte en slik betegnelse. Det var
nemlig ingen pyramidelignende oppbygging. At noen så på seg seiv som
«småsjefer», var nok riktig i flere høve, og et bevis på ansvarsfølelse for
oppdraga de fikk.
Tross iherdige forsøk, i ettertid, på å rulle opp heimefronten i Verdal,
må innrømmes at en på ingen måte har klart å komme til bunns i dette.


----
281 Krig
----
Arne Suul har presisert at han ikke på noe tidspunkt under krigen ble
pålagt noen sjefsfunksjon for det illegale arbeidet i Verdal.
Sikkert er det imidlertid, han trakk i trådene, eller hadde en finger
med i det meste av det som foregikk på den illegale fronten, og var
således den som naturlig pekte seg ut som sjef da spørsmålet ble aktuelt.
I februar 1945 ble det holdt et møte i det «hemmelige hovedkvarteret»
hos Ivar Lillesand. Hos de som møtte der, var det ingen tvil om hvem
som var sjefen. Arne Suul hadde innkalt til møtet, han ledet forhand
lingene. De han hadde bedt om å møte var Ivar Lillesand, Anders By og
Arne Ward.
På dette tidspunktet var det forlengst klart at Tyskland kom til å tape
krigen. Det store spørsmålet var: Hvordan ville dette skje i Norge? I alle
tilfeller ville heimefronten bli pålagt viktige oppgåver. Overgang til
demokrati ville bety omfattende omveltninger også i den kommunale
forvaltningen. Nazister som «nyordningen» hadde plassert i ledende
stillinger måtte vekk og på møtet ble bl.a. bestemt at kommunestyret,
som nazistene hadde avsatt, skulle tre i funksjon straks tyskerne kapitu
lerte.
Den 8. mai, da freden ble proklamert, satt mesteparten av heime
fronten som fanger på Falstad og Vollan. I den uryddige situasjonen
som da rådde, var det en alminnelig oppfatning, også i heimefrontkrets
er, at daværende lensmann i Verdal, Amund Bråthen, nazist og
stapomann, var heimefrontens leder i bygda.
Ut på dagen den 8. mai, ble de arresterte verdalingene på Falstad og
Vollan sluppet fri og heimefronten skulle tre i funksjon. Først da ble
sjefsspørsmålet påtrengende og et offentlig anliggende, da rapport
måtte sendes til sjefen for Nord-Trøndelag heimefrontavsnitt. Ledelsen
Arne Suul.
Anders By.


----
282 Krig
----
konstituerte seg da med Arne Suul som sjef, Anders By som adjutant og
Ivar Lillesand ble nestleder. Denne løsningen var det forøvrig full
enighet om på daværende tidspunkt.
I den vanskelige tida som fulgte var Arne Suul en sterk og dyktig
leder for det sikrings- og oppryddingsarbeide som var nødvendig.
Distriktslegen
Daværende distrikslege i Verdal, Thor B. Hegbom, motarbeidet
tyskerne og NS på en dristig og omfattende måte under så åsi hele
krigstida. Kanskje vel dristig, for det var nesten en ålmenn oppfatning
at Hegbom drev med illegale saker. Ledende nazister i bygda var mildt
sagt forbannet på distriktslegen for den måten han motarbeidet dem på.
Ikke minst var dette tilfelle med «bauleiteren» på flyplassen på Fætten,
for når folk var tvangsutskrevet til å arbeide på flyplassen, eller andre
tyske anlegg, så ble det ofte til at Hegbom sykmeldte dem, eller skrev ut
legeattest slik at de kom seg unna tvangsutskrivinga. Mange oppsøkte
ham for å få attest for å slippe arbeidstjenesten, og Hegbom ga hjelp
så langt han torde. Det var imidlertid en annen lege som hadde kontroll
en, og han kunne friskmelde de Hegbom hadde sjukmeldt. Dette gjorde
at han fikk tildels dårlig ry på seg, samt at mange hadde en tendens til å
skryte av at de hadde klart å lure seg unna ved hjelp av Hegbom. Dette
syntes han var litt bittert, og han hadde ikke så lite übehageligheter i sin
legegjerning på grunn av dette.
Übehagelig syntes han også det
var at tyskerne og nazistene til tider
viet ham litt for påtrengende inter
esse. En gang da han følte seg ekstra
utrygg, inviterte han en av de høy
ere offiserene på ortskommandan
turet heim til seg og gjorde litt stas
på ham. Dette lot han komme ut,
for på den måten å avlede noe av
oppmerksomheten mot seg. Da
Hegbom ble arrestert i april 1945,
var det først og fremst fordi nazist
ene trodde han var sjefen for heime
fronten i Verdal.
Hegbom var en ivrig radiolytter
under krigen og hadde kontakter
flere steder utover bygda hvor han
kunne stikke innom for å høre ny
hetene og meldingene fra London.
Distriktslege Thor Hegbom.
Senere fikk han en spesialbygd radio med kurer, fra Sverige


----
283 Krig
----
Mest kjent er nok Hegboms innsats med å hjelpe flyktninger. I løpet
av krigen var det mange som kom seg unna ved hans hjelp. Foruten at
han seiv fraktet flyktninger, organiserte han, eller var mellommann, for
mange transporter. Til å begynne med tok han med flyktninger når han
kjørte oppover dalen i sykebesøk, eller han ga uttrykk for at dette var
årsaken. Men bensinrasjonene var knappe, og krympet snart inn til så å
si intet, seiv for distriktslegen.
Andre transportører ble derfor engasjert, i første omgang Bjarne
Valstad, senere var det vel mest Ingemann Liff og Erling Walum. Petter
Balhald og kanskje andre også, som en ikke kjenner til, ble implisert i
denne farlige trafikken som Hegbom drev.
Det hendte, kanskje nokså ofte, at han dirigerte flyktninger inn på de
eksisterende flyktningerutene. De fleste av flyktningelosene opp over
dalen, kan fortelle at de tok mot flyktninger som var sendt av Hegbom.
Det var motstandsgrupper både i Trondheim og i andre distrikter som
hadde Hegbom som kontakt for å få unna folk som var i faresonen.
Hegbom var seiv i faresonen, mer enn han ante.
Sommeren 1943 ble det gjort framstøt fra provokatører for å lure
ham til å bli negativ kontakt i Rinnans skumle virksomhet. Han fikk
besøk av en dame, som kalte seg frøken Andersen. Hun hadde med brev
f ra en mann ved navn Haugan. I brevet sto det at frøken Andersen var
med i en illegal organisasjon som Haugan var sjef for, og Hegbom ble i
brevet anmodet om å etablere ei flyktningerute til Sverige over Verdal,
noe Hegbom sa seg villig til når det ble aktuelt. Det gikk nesten et år
uten at noe skjedde. Da kom det en fremmed mann, en herr Odde, som
refererte til frøken Andersen og brevet fra Haugan. Odde fortalte at han
tilhørte samme organisasjon og spurte om Hegbom var villig til å hjelpe
studenter over til Sverige, og Hegbom sa seg igjen villig. Månedene gikk
og intet skjedde denne gangen heller.
Utpå høsten 1944 kom Odde tilbake og nå var det spørsmål om
Hegbom kunne sette seg i spissen for en organisasjon som skulle hjelpe
studenter. Hegbom sendte bud på Morten Aamo som var adskillig
engasjert i illegalt arbeide og han hadde kjennskap til Milorggruppa. De
hadde fått stor tillit til Odde, og sammen ble de tre enige om å starte en
flyktningeorganisasjon. Det kom aldri noen flyktninger fra denne
kanten til Hegbom, og bra var nok det, for her var det nære på at hele
heimefronten i Verdal kunne ha blitt rullet opp allerede høsten 1944.

----
284 Krig
----
LÆRERFRONTEN
Kampen om skolen — Kampen mot ungdomstjenesten
Nasjonal Samling så det som oppgave å omskolere Norge til et
nazistisk samfunn, og de kastet ganske snart sine øyne på skoleung
dommen. Heimene sto utenfor deres kontroll, men skolene så de det
som maktpåliggende å få kontroll over, etter mønster fra Hitlers
Tyskland.
Lærerne skulle, helt fra småskolen, påvirke barna slik at de ble opp
dratt i nazistisk ånd og lære. Barne- og ungdomsorganisasjonene var det
andre viktige fundamentet i det nazistiske oppdragersystemet.
Etter at administrasjonsrådet ble avsatt og Terbowen holdt sin tale
25. september 1940, hvor han avsatte Kongen og regjeringa, og slo fast
at eneste veg til gjenvinning av vår tapte frihet var gjennom NS og
Quisling, økte presset på skolen betraktelig. Nazistene så denne datoen
som D-dag for å sette i gang revolusjonsbetonte metoder for å nazifisere
landet. En rekke steder sto hirden for stygge overgrep, hvor både lærere
og elever ble utsatt for nedverdigende behandling. Det gikk så vidt at
tyskerne til slutt grep inn for å dempe den farlige uroa som tok til å gripe
om seg.
Den 20. november sendte kirkedepartementet ut et rundskriv til alle
lærere, hvor det ble forlangt aktiv holdning fra lærernes side til den nye
tid, med plikt til å gi den enkelte elev den rette forståelse for tida en var
oppe i. Rundskrivet sluttet med krav om å undertegne en erklæring og
med henvisning til at offentlige tjenestemenn som ikke med hele sin
kraft ville medvirke til den politiske nyordning kunne avskjediges.
Forlangende i rundskrivet og erklæringen var så godt som innmelding
i NS. I lærerorganisasjonene hadde de imidlertid fått organisert mot
standen. Det ble svart med ei moterklæring, som ble sendt lærerne
utover hele landet:
«I anledning av den mottatte henvendelse erklærer jeg herved at jeg
vil være tro mot mitt lærerkall og min samvittighet, og at jeg på
grunnlag herav, heretter som hittil, følger de bestemmelser for mitt
arbeide i stillingen som rettmessig blir gitt av mine overordnede.»
Vinteren 1940/41 var en hard påkjenning for skolen og lærerne, samt
for yrkesorganisasjonene. Unntakstilstanden i Oslo og dødsdommer
over fagforeningsledere, ga dystre perspektiver for videre motstand.

----
285 Krig
----
Lærerfronten ble imidlertid fastere, ca. 90 prosent av landets lærere
holdt stand.
Da statsakten foregikk på Akershus festning, 1. februar 1942, hadde
Quisling to viktige lover ferdige til å settes ut i livet, seiv om de var datert
noen dager senere, 5. februar. Nemlig Lov om nasjonal ungdoms
tjeneste og Lov om Norges lærersamband.
Paragraf 1 i loven om nasjonal ungdomstjeneste lød slik:
«Enhver norsk gutt og jente skal for sin nasjonale oppdragelses skyld
og for å tjene sitt folk og fedreland tjenestegjøre i Nasjonal Samlings
ungdomsfylking. Plikten til ungdomstjeneste begynner 1. januar det
år tiårsalder fylles og opphører 31. desember det år attenårsalder
nås.»
Loven om Norsk lærersamband innebar pliktig medlemskap for alle
lærere og dermed kollektivt medlemskap i NS, oppløsing av Norsk
lærerlag, Norsk lærerinnelag, Norsk lektorlag m.v. På toppen av lærer
sambandet tronet en «landsleder» som hadde myndighet til å ekskludere
og avsette medlemmene fra deres stillinger. Ifølge loven skulle lærerne
tvinges til å arbeide aktivt for ungdomstjenesten. I virkeligheten var
lærerorganisasjonene overtatt av nazistene tidlig på 1941, ved at det var
innsatt kommisariske NS-formenn, slik at arbeidet til lærerfronten i
stor grad var gått «under jorda» da de to lovene kom. En nesten samlet
norsk lærerstand svarte på lovene med å melde seg ut av sine lokallag og
dermed også ut av sambandet. Nå bestemte Quisling seg for virkelig å
gjøre opp med de gjenstridige lærerne, og for lærerne ble 1942 et år med
stor påkjenning.
Lærerfronten i Verdal
Medregnet Bakketun ungdomsskole og den nyopprettede realskolen,
var det høsten 1940 i alt 42 tilsatte lærere i Verdal. Av disse var det kun
en som sviktet i kampen mot nazifiseringa av skolen. I viktige stillinger
som skoleinspektør og formann i skolestyret, satt henholdsvis Pål
Sandnes og Nikolai Hafstad, til de ble avsatt og forvist høsten 1942.
Begge gode nordmenn med kompromissløs holdning til okkupasjons
makta og Nasjonal Samling.
Ivar Berg var formann i Verdal lærerlag, en uhyre viktig og sentral
stilling i denne for skolen så vanskelige tid. Han mottok alle rundskriv
og paroler fra den sentrale ledelse i lærerfronten og hadde ansvar for at
innhold, retningslinjer og tilrådinger fra sentralledelsen kom til lærerne.
Særlig etter at det var innsatt kommisariske formenn i lærerorganisa
sjonene, og enda mere etter opprettelsen av Norges lærersamband, var
denne oppgaven ikke så lite risikofylt. Det var illegal virksomhet som
ved avsløring kunne ha ført til de alvorligste konsekvenser. Etter januar

----
286 Krig
----
1942 kom paroler og annet materiale fra sentralledelsen med kurerer.
For Berg ble det da maktpåliggende å opptre forsiktig og ikke markere
seg for åpenlyst, dette for å unngå å få mistanke rettet mot seg. For å få
meldingene og parolene ut til de øvrige lærerne, nyttet han i stor grad
budstikkesystemet.
Presset på skolen tok til ganske tidlig også i Verdal. Noe av det første
var forbud mot å synge kongesangen i skolen, forbud mot bilder av
kongefamilien både på klasserom og lærerrom. Skolene fikk tilsendt
NS-hovedorganet «Fritt Folk» og nærmest påbud om å abonnere på
bladet, men da ingen av lærerne reagerte, ble skolestyret pålagt å betale
abonnementet på bladet. Nazistisk undervisningsmateriale som kom,
ble lagt til side. Ingen av verdalslærerne la to pinner i kors til fordel for
den pliktige ungdomstjenesten.
Et av de første rundskriv til lærerlaget, som bar bud om hva som
skulle komme, var Innenriksdepartementets av 16. desember 1940, som
inneholdt pålegg til alle i offentlig stilling om aktivt å arbeide for
Nasjonal Samlings framgang o.s.v. Særlig er de to siste setningene i
skrivet ganske typiske: «Den ringeste form for svikt blir betraktet som
statsfiendtlig» og «Drastiske straffer vil heretter ramme enhver fiende
av staten».
Senere gikk det slag i slag med nye rundskriv fra NS-myndighetene,
det var pålegg, forordninger og trusler. Lærerlaget var imidlertid
effektivt. Moterklæringer fra Norges lærerlag, paroler m.v. ble promte
gjort kjent for medlemmene, slik at det ble felles opptreden og fast
front. Nazimyndighetene forsøkte med en så sjofel måte som anonymt
kjedebrev for å slå sprekker i lærerfronten, om at motstand syntes
nytteløs, at det bare kunne føre til strenge straffer og tortur. Den
enkelte lærer ble straks anbefalt å sende telegrafisk tilslutning til lærer
sambandet. Ingen av lærerne i Verdal gikk i denne lumske fella.
Disiplinen var god og intet som kom utenom de faste kanaler ble tatt til
følge.
Utmelding av lærersambandet
Etter at lærerorganisasj onene var avskaffet og erstattet med Norges
lærersamband, ble også lærerne i Verdal tvangsorganisert i dette nye.
De fikk tilsendt bladet «Den norske skole», samt nye retningslinjer for
opplæring og oppdragelse etter nazistisk mønster. Bladet, som skulle
være et fagblad, var i virkeligheten intet annet enn et propagandaskrift,
og ble returnert, under påskudd av at de ikke var medlemmer i
sambandet.
Den 26. februar 1942, var medlemmene i Verdal lærerlag samla hos
Peder Brønstad, for å ta stilling til den oppståtte situasjonen. På det

----
287 Krig
----
Lærer Ivar Berg.
Lærer Einar A. Larsen.
tidspunktet var det inntrådt møteforbud, slik at dette var et illegalt
møte. Det ble derfor ikke skrevet protokoll på ordinær måte, men på
løst ark, som det imidlertid ikke har lykkes å oppspore. Lærerlagets
protokoll har derfor ikke et eneste ord fra dette, kanskje det viktigste
møtet i lagets historie.
Møtet gjaldt først og fremst om man skulle følge parolen fra lærer
frontens sentralledelse, om at den enkelte lærer skulle melde seg ut av
lærerlaget, og dermed også lærersambandet. Saken ble selvsagt inn
gående drøftet og konsekvensene for utmelding nøye vurdert. Samtlige
frammøtte lærere gikk inn for utmelding, ingen hadde motforestillinger
på møtet.
Dagen etter tok utmeldingene til å strømme inn til formannen i lærer
laget. Den første utmeldinga som kom var fra skoleinspektøren, Pål
Sandnes, og i løpet av to dager var utmelding kommet fra samtlige,
unntatt en, som det heller ikke kom noe fra. Noen dager senere ble det
kjent at vedkommende lærer støttet den nye skolepolitikken. Han
hadde deltatt på møtet uten å tone flagg. For formannen i lærerlaget var
dette en kritisk situasjon. Han hadde innkalt til et ulovlig møte, ledet
møtet og lagt fram parolen som hadde kommet med kurer. Men intet
skjedde, noe vedkommende lærer tross alt fortjener en liten blomst for,
men han sto tilbake alene som sambandslærer i Verdal.

 

----
288 Krig
----
Pål Sandnes
Hans Petter Figenschou
Einar Musum
A nders Spilde

 


----
289 Krig
----
I tusenvis strømmet nå slike utmeldinger til Oslo, fra alle kanter av
landet. Quisling ble rasende, og med tyskernes hjelp bestemte han seg
for å gjøre opp med de gjenstridige lærerne. Alle lærere som ikke ville ta
tilbake utmeldingene, skulle avsettes og fratas lønna, eller arresteres og
settes i konsentrasjonsleir. Men en samlet lærerstand sto fast. Den
nærmeste tida var opphetet og ladet.
Den 18. mars fikk lensmannen i Verdal, fra statspolitiet, pålegg om
telegrafisk å sende oppgave over lærere i Verdal. Den 19. mars kom det
arrestordre på Einar A. Larsen og Hans P. Figenschou, som ble
arrestert om morgenen den 20. mars og transportert til Falstad. Den 24.
mars kom det telegrafisk arrestordre på Ola I. Mo, som og ble anholdt
og sendt til Falstad.
Arrestasjonsbølgen gikk over hele landet, ca. 1000 lærere ble arrestert
i første omgang. Ca. halvparten ble sendt til Kirkenes på straffarbeid.
De hadde en forferdelig tur med D/S Skjerstad.
Om Falstadoppholdet har Ola I. Mo fortalt slik:
Av dei ca. fem hundre fangane som den gongen var på Falstad, vart
somme torturerte og lei vondt. Dette gjorde ikke opphaldet meir
hyggeleg. Dessutan var leirsjefen en dum og innbilsk tysk sadist av
verste sort. Og han gjekk i gang med sjokkbehandling av lærarane
frå første dag.
«De veit», sa han, «at arresterte Austlandslærarar no vert sende
nordover med båten «Skjerstad» til slavearbeid på Kirkenes. Og vil
ikkje de no underskrive ei lojalitetserklæring straks, så skal de sendes
til kolgrubene i Polen, og der ifrå er det ingen av dykk som kjem
levande heimatt.»
Det var ikkje lett for fangane å vite om dette berre var skremmeskot
eller fullt alvor. Tyskarane var truande til alt. Men lærarane tok
vågnaden og nekta likevel, endå det gjekk hardt på nervane til
mange, og nokre hamna på sjukehuset i Levanger.
Dei første dagane la sjefen ut lister til underskrift på fangeroma. Då
ingen skreiv under, endra han taktikk og sa at dei som ville bli fri
kunne kome einskildvis på hans kontor og ordna saka der. Han fekk
besøk av fire redde lærarar — fire av over to hundre i alt.»
Den 24. april kom det til en ordning for Falstadlærerne og de ble
sluppet fri. Quisling hadde rekna med at lærerfronten skulle sprekke
nokså fort, men det motsatte skjedde.
Erklæringa som Falstadlærerne underskrev for å sleppe fri, ble i
første omgang oppfattet som svikt i lærerfronten. Senere viste det seg at
de hadde gjort det rette. Situasjonen var presset til det ytterste og ytter
ligere steilhet kunne ha fått katastrofale følger. Stort sett inneholdt
erklæringen at lærerne forpliktet seg til å ta opp arbeidet i skolen. Deres
videre holdning var det intet å utsette på.

----
290 Krig
----
Ifølge informasjoner som kom fra Falstad til de andre lærerne i
Verdal, var oppfatningen at de arresterte lærerne skulle tvinges til å
underskrive erklæring om lojalitet og medlemskap i lærersambandet. I
et møte 20. april var de heimeværende lærerne blitt enige om ikke å gi
etter for presset. Denne innstillinga rådde også etter at Falstadlærerne
var kommet heim.
Som følge av dette, og spesielt motstand mot et nytt rundskriv fra
Kirke- og undervisningsdepartementet, 25. april, fikk lensmanns
kontoret, den 30. april, ordre om å arrestere seks lærere i Verdal, og
transportere dem til Falstad, men arrestordren skulle ikke settes i verk
før etter nærmere ordre.
I ei melding om Verdal lærerlag i okkupasjonstida, skriver Ivar Berg
om dette:
«1. mai kom lærarane saman på Verdalsøra til samråding. Det vart
eit dramatisk møte. Spørsmålet var om lærarane ville gje seg for da
ville arrestordren bli teken attende. Under møtet reiste Hafstad, Vist
og Spilde med bil til Levanger for å samrå seg med Sandnes som låg
på sjukehuset. Der møtte dei ein kurer frå Trondheim. Han hadde
forma svar på rundskrivet frå Kyrkje- og undervisningsdeparte
mentet av 25. april. Svaret var forma slik at det løyste floken, og det
vart ingen Falstad-tur på dei seks som skulle dit.»
Dei som var i unåde og skulle arresteres var: Pål Sandnes, Anders
Spilde, Marius Blybakken, Nikolai Hafstad, Einar M. Musum og Ole
Elgesem.
På det tidspunktet hadde NS i virkeligheten tapt i kampen om skolen.
Tyskerne ga ordre om å innstille aksjoner i et spill som det ikke fantes
mulighet til å vinne. I en tordentale til en flokk lærere ga Quisling
uttrykk for at lærerne hadde ødelagt alt for ham.
Forsøk på å nazifisere skolen fortsatte imidlertid både gjennom
propaganda, trusler og på annen måte. Lærerne hadde det vanskelig.
Elever fra nasjonalsosialistiske heimer overvaket og rapporterte. Også i
Verdal ble lærere innkalt til forhør på slikt grunnlag.
Bitterhet over retretten ga seg imidlertid utslag i enkelte hevnak
sjoner. Under unntakstilstanden høsten 1942, ble følgende lærere i
Verdal utvist fra bygda og Trøndelag forøvrig: Pål Sandnes, Anders
Spilde, Nikolai Hafstad og Henrik Hofset. Som eksempel gjengis utvis
ningsskrivet til Henrik Hofset, som ikke akkurat er noe hyggelig
dokument:
«I medhold av bestemmelsene av 6. oktober 1942 av de Høhere S.S.
und Polizeifuhrer Nord, S.S. Obergruppenfiihrer der Polizei,
Rediess, meddeles at De av N.S. Fylkesfører i Sør-Trøndelag er
avskjediget fra deres stilling med virkning fra 11.12.42.

----
291 Krig
----
De er videre utvist fra fylkene Nord- og Sør-Trøndelag, unntatt Vinje
herred, for all framtid. De må ha forlatt området innen lørdag 24.
oktober kl. 24.00 d.å.
Y. Martens»
Som en ser var det fylkesføreren i Sør-Trøndelag, Henrik Rogstad,
som forlangte utvising. Han hadde vært gårdskar hos Forberg på Reitan
før krigen, og således nesten nabo med Bakketun. Allerede da var han
fullblods nazist. Sto foran speilet og holdt taler til seg seiv.
De utviste lærerne reiste sør- og vestover. Skoleinspektør Sandnes
hadde ikke helse til å tåle utvisningstida. Etter at han kom heim våren
1945, ble han sjuk og døde samme høsten, bare 53 år gammel.
Familiene til de utviste lærerne fikk imidlertid lov til fortsatt å opp
holde seg i bygda. Men fra nazimyndighetenes side ble det ikke gjort noe
for at de skulle ha noe å leve av. Lærerne var ikke bare utvist, men
avsatt og lønna stoppet. Her gjorde lærerlaget en flott innsats. Ifølge et
notat av Ivar Berg, ble i alt innsamlet 7.590 kroner som ble fordelt til
disse familiene, slik at de led ingen direkte nød.
Etter utvisningene kom det som skoleinspektør en NS-mann,
Landerud. Til erstatning for Hafstad ved Vinne skole, en sambands
lærer fra Vestlandet og som ny skolestyreformann ble utpekt en lokal
NS-mann. Ingen av disse fikk noe fruktbart samarbeide eller kontakt
med de øvrige lærerne i Verdal, og de arbeidet nok håpløst tungt. Rett
som det var fikk lærerne innkalling til politiske møter, med plikt til
oppmøte. Men blokaden mot slike møter var nesten hundre prosent.
Tida var ikke helt uten humoristiske innslag, og humoren kunne
tildels være frodig. Lærerlagsformann Ivar Berg drev litt gardsbruk. En
dag han var på veg til stamokseholderen med ei ku, møtte han en NS
mann som var puttet inn ien kommunal stilling og som bl.a. hadde
oppgaven med å sende ut innkalling til NS-propagandamøter. Denne
kom kjørende med hest og fant dette høvet passende til å gi Berg ei
skrape for manglende samarbeid, og fyrte løs: «Du verden kor gælin æ
e på dæ — hi sendt dæ innkalling på innkalling, men møte gjær du itj».
Berg svarte: «Æ e gælin æ å, men pån Arne Valstad, nu e de tredje
gongen æ må åt oksa hans me kun, men det bli itj kælv tå di».
NS-mannen hyppet på hesten og kjørte videre.
Offisielt var Verdal lærerlag oppløst og lagt ned i og med utmelding
ene i februar 1942. Virksomheten fortsatte imidlertid i det skjulte, tross
møteforbud. Begivenheter som fødselsdager 0.1. innen lærerfamiliene
ble nyttet som påskudd for å komme sammen, drøfte parolene, den
generelle situasjonen m.v. Slik ble det sams holdning mot alle framstøt
fra nazimyndighetenes side og en fast lærerfront i Verdal så lenge krigen
varte.
Verdalsboka— 19

----
292 Krig
----
Særlig må lærerne berømmes for den holdning de viste ved innkall
inger til propagandamøter som nazimyndighetene arrangerte. Det siste
var 21. januar 1945 til et foredrag av fylkesfører Eggen i Arbeider
foreningen. Lærerne ble enige om ikke å gå. Etterpå fikk de et strengt
brev med pålegg om å komme med årsakene til at de ikke møtte.
Lærerne holdt møte og ble enige om ikke å svare på brevet.
I meldinga om lærerlaget under okkupasjonen skriver Ivar Berg til
slutt slik:
«Det som var den beste hjelpa vår i denne tida, var parolane ein fekk
frå leiarane i fronten vår. Det gav oss kjensle av samhald. Vår mann i
dette arbeidet var E. M. Musum, og ein er samd om at han gjorde et
godt arbeid. Han kravde også inn den illegale kontingenten, som var
kr. 15,- pr. måned.»
Bakketun ungdomsskole — ble hirdførerskole
Bakketun ungdomsskole (senere folkehøgskole) var übetinget den
institusjonen i Verdal som led mest de fem okkupasjonsåra. Tyskerne
og nazistene raserte og påførte bygningene store skader, og de førte
vekk inventar og utstyr for store summer. Seiv om det var okkupasjons
makta og de den gang rådende myndigheter som var ansvarlig for
raseringene, fikk ikke skolen noen form for krigsskadeerstatning etter
frigjøringa. Omfanget av skadene var slik at det nesten ikke kan
beskrives. I stor grad var de 20 første åra etter frigjøringa ei gjenreis
ingstid for skolen.
Bakketun.


----
293 Krig
----
Den 9. april 1940 var en hektisk og opprivende dag på skolen. Elevene
var opptatt med avslutningseksamen. Både lærere og elever forberedte
seg på ei festlig avslutning på skoleåret. Det ble noe ganske annet.
Mange av elevene kom langveis fra, og den første vanskelige oppgaven
var å få elevene trygt til sine heimsteder. Flere måtte gjennom, eller til,
okkupert område. Så langt det lot seg gjøre under de rådende forhold,
ble det tatt kontakt med heimene til de som måtte legge ut på ei usikker
reise. Tross alle vansker kom alle trygt fram dit de skulle.
Lasarett
Ifølge Hærens sanitets beredskapsplaner, var Bakketun utpekt til
lasarett i tilfelle krigssituasjon. Straks elevene var sendt heim, ble det
satt igang tiltak for at skolen skulle fylle også denne oppgaven. Under
ledelse av Anna Tjærvåg, som til daglig var oversøster ved Innherred
helseheim, ble de nødvendige ominnredninger gjort, etablering av
sykerom m.v. Hun såtte i gang førstehjelpskurs for opplæring av fri
villig personell.
Det ble ikke nevneverdig bruk for lasarettet som følge av krigshand
lingene i Verdal. Eneste pasienten som kom inn var Ole Borgen, med
stygt skuddsår i ene arma. Han ble straks tatt hand om av oversøster.
En tysk lege, som kom til, ville amputere arma straks. Dette såtte hun
seg bestemt i mot. To syn på saken tørnet virkelig sammen, men Anna
seiret. Hun tok Borgen med seg til sykehuset, og han berget arma.
Beslag og rasering
Etter at tyskerne var kommet til Verdal i april 1940, tok det ikke lang
tid før de installerte seg på Bakketun. Protester fra skolestyrer Bernt
Nordset hjalp ikke. Ut på høsten, det første krigsåret, flyttet imidlertid
tyskerne ut fra skolen, og et nytt vinterkurs kunne ta til og det fikk
såpass arbeidsro, at det kunne avsluttes nesten normalt våren 1941.
Tross rasjonering og andre restriksjoner, kunne et vellykket elevstevne
avvikles høsten 1940. Etter at vinterkurset var avsluttet, startet et
praktisk sommerkurs for jenter. Men gleden av fortsatt å ha noe råde
rett over skolen fikk en brå slutt. Den 6. juni tok tyskerne skolen på
nytt. Lærere og elever ble jaget ut før sommerkurset var ferdig, men
hverken denne eller første gangen leverte tyskerne noen skriftlig rekvisi
sjon på skolen.
Den 10. februar 1942 døde skolestyrer Bernt Nordset plutselig. På
kjenninga med misbruket og vandalisering av skolen ble for tungt for
den sjukdommen han led av. Det var her han hadde sitt livsverk. Henrik
Hof set tok da over styrerfunksjonen og tilsynet med skolen. Under unn
takstilstanden om høsten, ble han, som omtalt annet sted, utvist fra

----
294 Krig
----
Trøndelag. Stortingsmann Eliseus Muller skulle da føre tilsyn med
skolen så godt det lot seg gjøre.
På Bakketun hadde tyskerne hele 17 kontorer, og mange offiserer
bodde der. Ut over sommeren 1942 ble de engelske bombetoktene mot
mål i Norge hyppigere, og tyskerne fant det for risikabelt åha en
konsentrasjon av offiserer på Bakketun, så apen og dominerende som
beliggenheten var. De flyttet igjen ut og offiserene ble i stor grad
innkvartert i private heimer på Øra. Da tyskerne nå flyttet ut, stjal de og
tok med seg det de kunne få til. Maskiner og verktøy fra skolens
moderne verksted, smie og maskinhall, tok de med seg, samt alt utstyr
på skolen forøvrig. Elektriske installasjoner, kontakter og lamper rev de
ned fra veggene og tok det med. En stor verkstedbygning, for repara
sjoner av biler og tanks, som en entreprenør hadde ført opp for dem, ble
også revet og fjernet.
Bernt Nordset.
Henrik Hof set.
Hirdførerskole
Straks tyskerne var flyttet ut, slo NS til, med fylkesfører Martens og
propagandalederen for Nord-Trøndelag, som var verdaling, og beslagla
skolen. Hele etablissementet skulle nyttes i «statsøyemed». Fra departe
mentet var krav om utlevering av alt skolen eide, også det som var gjemt
unna. Lokalkjente folk som visste hva skolen hadde, var med på
aksjonen. De hjalp NS og tyskerne så godt de kunne og det var uråd å
holde nevneverdig unna. Bare noen ulltepper fikk skolen beholde, til det

 

----
295 Krig
----
bruk den var utsett til i krigstilfelle, nemlig lasarett for den norske
sanitet. Nazistene ville ta alt uten videre, men måtte til slutt gå med på å
kvittere på lister for det de beslagla.
De prøvde seg først med ungdomsskolekurs. Men Bakketun, som
hadde hatt oversøknad, flere enn de som kunne gis plass, fikk nå bare
17 ungdommer som tok til med kurs, og de reiste også etter hvert.
Bittert var det nok for nazistene å se hvor lite folket ønsket å ha med
dem å gjøre.
Fra 10. januar 1943 ble det etablert hirdførerskole på Bakketun, samt
at skolen ble nyttet til andre kurs, fester og NS-stemner. Quisling var
der også ved et stemne.
De som nå ble elever ved Bakketun var hirdungdommer som hadde
vist germanske føreregenskaper. Ut fra den framferd som hirden hadde
vist, var nok alle enige i at disse hordene trengte skolering, men på en
annen måte enn de fikk nå. Slik ble Bakketun nyttet helt til frigjøringa.
Hvor mange elever hirdførerskolen hadde, er ikke kjent. I frigjørings
dagene ble de som ikke hadde rukket å stikke av arrestert av heime
fronten.
Det var også verdalsungdommer som var elever ved hirdførerskolen.
En historie fra denne tida er verd å ta med.
En verdalsgutt som var ferdig med utdanninga si skulle heim. Han ble
hentet av far sin. Hesteskyss var vanlig i den tida. Pappaen var tydelig
stolt over gutten sin, som hadde fått slik fin utdanning og glitrende,
flott uniform. Noen gutter hadde imidlertid fått greie på transporten
som var på veg. De tok oppstilling på ei bru den måtte over. På hver side
langs gelenderet ved enden av brua sto de oppstilt. Da ekvipasjen
svingte inn på brua, kommanderte anføreren for guttegjengen: Nu! —
og på kommando snudde samtlige seg med baken til de kjørende mens
de passerte. At det måtte være vondt for den nybakte hirdføreren, å se
hvordan hans tidligere kamerater vendte ham ryggen på en slik ned
verdigende måte, er nok sikkert. Det viste og hvordan splittelsen i denne
vonde tida grep om seg helt ned i de yngre rekkene.
Etter frigjøringa tok heimefronten og norske militære over Bakketun.
Bl.a. skulle det drives omskolering av norske offiserer. Men nå mønstret
skolestyrer Hofset på en måte som ikke var til å misforstå. Skolen ble
frigitt og om høsten kunne nytt kurs starte, på stumpene av det som var
igjen av utstyr.
Etter de fem krigsåra så skolen utvendig noen lunde uskadd ut. Men
innvendig var mye rasert, spor etter ei framferd en ikke skulle tro var
mulig av slike som ville være de førende i denne tida. Gulv, dører og
vinduer var stygt ramponerte. Det meste av indrevinduene var tatt ut og
nyttet til drivhus. De hadde stått ute både vinter og sommer. En god del
av dem var også borte. Begge fyrkjelene var sprengt, den ene helt i

----
296 Krig
----
stykker. Komfyrer og ovner var og borte eller ødelagt, bl.a. i under
visningskjøkkenet. Borte var mesteparten av senger og stoler. Det som
var igjen var sterkt ramponert. Også når det gjalt undervisnings
materiell, dekketøy, m.v. var så å si alt vekk.
Men innvendig var det plenty med veggdekorasjoner. Foruten et stort
bilde av «Føreren» og forstørrede portretter av trønderske front
kjempere som hadde falt på østfronten, var veggene dekorert av en tysk
dekorasjons- og skiltmaler, Lothar Mulskat. Han ble etter krigen
verdensberømt for forfalskning, kopieringer, av berømte middelalder
kunstnere. Etter hva det er fortalt var spesielt peisestua vakkert
dekorert. I spisesalen skal han ha malt en kavalkade over tyske militær
uniformer fra middelalderen og fram til 1940. Etter krigen var det flere
bilder av Mulskat i privat eie i Verdal. Om de fortsatt er i behold kan de
representere en betydelig verdi.
På tross av all vandaliseringa av skolen, skrev skolestyrer Hofset i
første melding etter krigen: «Ein ting til skal vi vera glade for: Vår
nasjonale og åndelege fane har vår skule heldt rein frå første stund og til
slutt. — Det var ikkje lefling og kompromiss—

----
297 Krig
----
PROPAGANDA
Psykologisk krigføring
Ordet propaganda lyder i manges ører som noe negativt og selvsagt
aller verst når det dreier som om løgnpropaganda. Dette var noe de krig
førende, på begge sider, nyttet eller utnyttet til det ytterste. Men da hette
det: Psykologisk krigføring.
Den voldsomme propagandaen tyskerne og NS kjørte opp med i 1940
og 1941 var noe helt uvant for verdalingene. Det var i den grad over
drevet, at folk i liten grad lot seg påvirke.
Offentlige kontorer måtte sette opp et sant mylder av plakater. På hus
vegger, i aviser, oppslagstavler og selvsagt på kinoen, måtte en finne seg
i å få dette slengt mot seg både som reklame og kortfilmer. Overalt
hadde en dette grinende mot seg.
På Ørmelen ble det satt opp nærmest som en portal over vegen, hvor
det sto: «Tyskland seirer på alle fronter». Akkurat denne teksten fikk
en servert i mange sammenhenger. Selvsagt ble folk lei og mislikte dette.
Trafikkerende syklet og gikk utenom portalen på Ørmelen, slik at det
ble en hårdtråkket sti ned og opp av veggrøfta på begge sider. Men dette
Tyskernes seiersportalpå Ørmelen.


----
298 Krig
----
«Seiersplakaten» som heimefronten såtte opp til NS-stevnet i olsokhelga
1944. De tyske armeene begynte da å rakne for alvor.


----
299 Krig
----
ville ikke tyskerne ha noe av, og mente tydelig at den som ikke ville, han
skulle, for de flyttet portalen til enden av brua. Da var det ingen veg
utenom. Alle som for etter vegen måtte passere under denne propa
gandaportalen.
Høsten 1941 ble en del tyske propagandaplakater revet ned og skadet
på Verdalsøra. Det var vanskelig å finne de skyldige, men noen måtte
selvsagt straffes. Snekkermester Konrad Hermann ble utkommandert til
å klistre opp plakatene på nytt, mens andre jøssinger måtte holde vakt
ved plakatene. Ingen av de som ble utkommandert hadde hatt noe med
nedrivinga å gjøre.
All slags motpropaganda ble betraktet som tyskfiendtlig virksomhet.
Det var farlig, for når tyskerne fikk mistanke om slikt, slo de til hardt
og konsekvent. Bl.a. tok det til å versere antityske slagord på penge
sedler. Dermed ble kunngjort straff for ikke å levere inn slike til politiet.
Som følge av risikoen, ble det ikke noe motpropaganda av omfang før i
1944. Spredte tilfeller som forekom, hadde som siktemål å holde motet
og kamplysten oppe hos befolkningen, samt å erte tyskerne og NS.
Noe av det som ertet mest var bilder, slagord og propaganda til fordel
for kongehuset. Det var forbudt å henge opp bilder av kongelige og
positiv omtale av kongen ble ikke tålt. Men tross det, «Leve Kongen»
0.1. ble malt og skrevet på husvegger og andre godt synlige steder, samt i
snøen langs skiløypene.
Natt til 11. januar 1943 ble det slått opp mange portretter av kong
Haakon i sentrum på Øra. Dette vakte oppsikt og ble særlig spennende
fordi det samtidig ble satt ut rykter om at det var commandosoldater fra
England som hadde vært på ferde. Ryktet spredte seg over hele bygda
med utrolig fart og propagandamessig fikk affæren stor effekt.
Sannheten var imidlertid at dette billedmateriellet var kommet fra
Sverige, over Strådalen, adressert til Arne Ward, og det var heimefront
en i Verdal som klistret opp bildene i løpet av noen nattetimer, og slett
ikke englandsfarere som mange trodde.
Etter hvert som det gikk dårligere for tyskerne, på alle frontene, for
svant seiersplakatene. Men olsokdagen i 1944, kunne det igjen sees to
plakater, på en telefonstolpe, like inntil Stiklestadvegen øst for Garpa,
som hadde en tekst som minnet om de tidligere propagandaplakatene:
«TYSKLAND SEIRER PÅ ALLE FRONTER
Bli med i Tysklands seierrike frammarsj.
Slutt opp om NS!
Quisling»
Men oppslaget denne gangen var gjort av to mann fra heimefronten,
Alf Dahling og Olav Halseth. De som tok seg tid til å lese plakaten så
det paradoksale i teksten. Det gjorde nok også nazistene, for ut på

----
300 Krig
----
dagen ble plakatene fjernet. Tidspunktet var ikke tilfeldig valgt. Den 29.
juli holdt NS landsstemne på Stiklestad og en god del nazister på veg til
stemnet kunne se de fine plakatene. De to som såtte opp plakatene
prøvde først å finne passende plass i sentrum, men på grunn av
stemnet, med Quisling og flere ministre, var det mye politi og hird i
gatene også om natta, slik at det ikke var mulig å få den opp på selve
Øra uten å bli oppdaget. I november, etter at de allierte hadde rykket
over den tyske grensa, dukket plakaten opp på nytt på Øra, men denne
gangen på postkontoret. Den var da sendt ut til alle postkontorer i
Trøndelag, med en falsk skrivelse fra «fylkespropagandaledelsen», om
at plakaten skulle slåes opp på et godt synlig sted og skulle henge til ny
plakat ankom.
Plakaten ble revet ned av NS-lagfører i Verdal.
Durham
Midtvinters i 1944 startet tre unge menn fra Stockholm med Trond
heim som mål. Det var Ingebrigt Gausland, Erik Gjems Onstad og
Harald Larsen. Larsen var fra Steinkjer og var med som kjentmann og
hjelp til å bære. De hadde svære bører. De kom inn i Trøndelag
gjennom Skjækerfjella, Ogndalen og til Steinkjer. Der snudde Larsen
for å returnere til Stockholm, mens de to andre fortsatte til Trondheim.
Oppdraget deres var psykologisk krigføring mot tyskerne og NS i
Trøndelag.
Dette var opptakten til noe av den mest utspekulerte og frekkeste form
for krigføring som forekom i landsdelen.
Intensjonene med oppdraget, som var gitt av den britiske legasjon i
Stockholm, var å svekke tyskernes kampmoral, øke antallet desertering
er, skape uro innen de tyske avdelingene, samt å irritere og skape ner
vøsitet blant NS. For å forsøke å få til dette, ble det satt i gang en om
fattende propagandaaksjon. Ikke på den vanlige tradisjonelle måten
med patriotiske slagord 0.1. Nei, det skulle se ut som det var tyske
undergrunnsbevegelser som arbeidet. Organisasjonen som ble bygget
opp til dette formålet, ble ledet fra Trondheim og hadde undergrupper
på de fleste større, sentrale stedene i Trøndelag. Dekknavnet til organi
sasjonen var: DURHAM, men det var det vel bare ledelsen som var
kjent med.
I Verdal fikk Ivar Lillesand oppdraget med å organisere en propa
gandagruppe. Lillesand mener det var Ketil Malmo som engasjerte ham.
Malmo var opprinnelig Steinkjergutt, student ved NTH, men familien
flyttet til Oslo flere år før krigsutbruddet. Handelsmann Anton
Rønning fungerte som sambandsledd mellom Malmo og Lillesand. Fra
før var Ivar Lillesand sjef for flyktningeruta, som nå også DURHAM

----
301 Krig
----
Propagandagruppen som var aktiv i Verdal høsten og vinteren 1944/45.
Foran fra v. Ivar Dahling, Ronglan, Alf Dahling, Ivar Lillesand
(gruppesjef), Morten Aamo, Odd Brandzæg-Sand.
Bak: Gunnar Indahl, Georg Øvre, Olav Halseth, Alf Brandzæg-Sand,
Arnold Iversen, Otto Brandzæg-Sand. Aktiv i gruppa forøvrig var
Arvid og Erling Hof set og Johan Ska haug.
kom til å nytte. Han var implisert i etterretningstjenesten og når han
dertil ble gruppesjef for den lokale papirkrigen, innebar det at han
stadig var på farten i forbindelse med illegalt arbeide.
Tretten personer var med i propagandagruppen i Verdal, pluss at de
tre tyskerne på Rinnleiret, som skaffet opplysninger til E-tjenesten, også
hjalp til med å distribuere propagandamateriell i militærleiren der.
(Walter Neumann, Richard Voidnok og Frantz Bayer) Tyskerne hadde
kullager på Rinnleiret og blant arbeidet til de tre var å fylle kull i sekker
som ble sendt til andre leirer. I sekkene la de antitysk propaganda de
hadde fått fra gruppen i Verdal. Evald Lillesand var kontaktmann med
de tre tyskerne.
Georg Øwre var ansvarlig for materiellageret. Han arbeidet på lageret
til Verdal samvirkelag. Som lagringssted for det illegale materiellet
hadde han et lite kott i andre etasje i det gamle lagerbygget. De øvrige
som var med og som vesentlig beskjeftiget seg med distribusjon var: Alf
Dahling, Morten Aamo, Gunnar Indahl, Olav Halseth, Arnold Iversen,
Johan Skavhaug, Arvid og Erling Hofset og tre brødre Brandtzæg-
Sand, Otto, Odd og Alf.
Ivar Dahling, Ronglan, hørte også til verdalsgruppen. Han plasserte
ut propagandamateriell i området Ronglan-Ekne, samt at han ga opp-


----
302 Krig
----
En av de små plakatene heimefronten såtte opp: «Denne krigen har jeg
forberedt, som ingen annen krig tidligere, og det har seg rikelig be
lønnet. De materielle offer er ganske betydningsløse».
Dette sa Hitler november 1940. Høs ten 1944 var situasjonen en annen.
lysninger til gruppen om forhold i fangeleiren på Falstad. Det som ble
distribuert i Verdal var for det meste plakater, brosjyrer og småskrifter i
mange variasjoner. En del av utvalget finnes i krigsutstillingen ved
Verdal museum.
Det Tyske Frihetsparti, avd. Trondheim, var representert med ei lita
avis - D.F.P. Trondheimsavdelingen av frihetspartiet eksisterte imidler
tid bare i fantasien til de norske motstandsfolka som sto bak utgivelsen
av avisa. Formatet var lite og sammenbrettet var det enkelt å stikke ned i
frakkelomma til tyske offiserer og soldater, f.eks. på kafeene der
tyskerne hengte av seg ytterplaggene. I kinokøene på Øra havnet en god
del slikt propagandamateriell i tyske lommer. I mangel på adspredelse,
var sokningen til kinoen stor. Også tyskerne var ivrige kinogjengere.
Det var kø foran hver forestilling, og den knubsing og trengsel som det
ofte blir i slike situasjoner var gunstig for å plassere ting i andres
lommer. Noen sigarettpapir-pakninger, som inneholdt remser med små
skrifter var også hendige for slik anbringelse.


----
303 Krig
----
,Ch '" ».., rt '"««5.,0,,, h< " «cl, vo *"" <"<efc
* ure aehr au ' 2i " dea r>tJh ere
**»Srte r "" ml ' ***-'& I *XBH tr " kei ">
"" ">«. ~' " ori "S"> „v, ' lM « '"«er, J ~"tøli
fu t „_. U " er 11. Gr... n ' i "'o. .... .' te ".. Lu., ....
t „, e nr *« M, ' e,> t '."«" :,,< " , l B V»-
Vert >•»' "*£*».
Au»j, *re. yein „ r ein e ° un d
Ze f e _ 1C at au r.'" ordn un 6.
,*•«*. ,Ann "• .lie» in en ,
T»W> l " „ .nat 41 " 1 *
. eine 1 " »'
If/,. «■ S» ne "

< u *«..";" " le <*«... . "*"' «•»» n a „, * "«77
t»åt dee W lBt: ""» 28 m " ee " Sta d
Obithommonta i(rm.HtmQd|t '° S N«St '«'»%>'■ de, ' USt 1942
*. (M m c*™— »„ ».».*. ...il..* ee ". z u e„ e/^ a «fe von i 0 % h *<iea
' ' Ta Sen,
1.) lon tin von Pahrer und Cbersten r
b.auftragt, Ihra Aufnorksa.keit i

all. g..lgn.t.„ ~:...„.,».„ e .t S^^W*>*sr ,Bt ' 8.*"""- /Cr ote*' • 0 >"
»„!.«.»„ «u. .on •* 2 /
Ont.toffi.l.p. und ni.dr.g. if.ft";" 15 ''- C™"*""-!, '"'" r " . ■ '""" f«». ""'- Pl„ Si ""'r V
.ichtlg.r St.llun, »' 1- «>***? <Æ55
På utspekulerte mater ble slike små trykksaker distribuert blant tyske
soldater.
En metode som ble nyttet av verdalsgruppen var å rulle sammen slike
papirer i spiralfjær for da å kaste sakene inn i militærleiren på Tinna og
politileiren på Ør melen.
Hvordan alt dette virket på tyskerne skal være usagt. Men ei liste over
sønderbombete byer og gater i heimlandet måtte virke svært deprimer
ende, særlig på de som fant heimbyen og gata si på dette registret, som
var langt som et vondt år.
Men hvordan ble det oppfattet av de som var engasjert i aksjonen? De
en har spurt gir inntrykk av at de var fullt oppmerksom på at hele greia

 

 

----
304 Krig
----
var falskneri og løgn. Det er vel mest sannsynlig at tyskerne oppfattet
det på samme måten.
Hos Jønssons i Esingen får en imidlertid opplyst at det var en del
tyskere blant flyktningene de siste krigsmånedene.
Erling Hof set
Aktiv i den psykologiske krig
føringa i Verdal.
Arvid Hof set
Aktiv i den illegale propaganda
gruppa.
Om de i verdalsgruppen var oppmerksom på at det var svart propa
ganda de drev med, så undret nok en del av dem på hvor dette finurlige
propagandamateriellet kom fra. Ingen hadde greie på at dette kom inn i
landet over Verdalen. Norske kurerer bar på hundrevis av kilo med
trykksaker fra Skalstugan til tollstasjonen i Sul, hvor tollbestyrer Bjørn
Rygg tok vare på det til Ingemann Liff kunne transportere sakene til
Trondheim. Han hadde kanskje en av de farligste jobbene. Bl.a. måtte
han gjennom sperringa og kontrollen ved Vaterholmen, samt at risikoen
for kontroller på vegene var stor før han var framme i Trondheim. I
Trondheim fordelte DURHAM-ledelsen materiellet på de forskjellige
gruppene i byen og ut over distriktet. Det som gruppene i Verdal og
Steinkjer skulle ha, ble bragt til Ivar Lillesand av Ketil Malmo. Lille
sand drog til Steinkjer med det som skulle dit. Han leverte det til jern
banemannen Arnold Haugan. Haugan plasserte det mottatte i oppbe
varinga på jernbanestasjonen. Der ble det hentet av kinosjefen i byen.
Innledningen på propagandaaksjonen i Verdal i 1944 var de to plakat
ene som ble satt opp i olsokhelga, forøvrig de to første av denne typen


----
305 Krig
----
som ble utplassert i Trøndelag. Men noen fart i aksjonen ble det ikke før
ut på høsten, da det kunne opereres i ly av mørket. For det meste
skjedde det som samlet aksjon av hele gruppen, for at virkningen skulle
bli størst mulig. To og to opererte sammen.
At dette var tyskfiendtlig virksomhet i høyeste grad, er det ingen tvil
om. De som ga seg frivillig i kast med slikt, var ikke bare patrioter, men
også i besittelse av en god porsjon mot.
Noen ganger oppsto det pinible situasjoner, som f.eks. en gang Ivar
Lillesand og Arvid Hofset hadde leiren på Tinna som operasjonsmål og
det var på hekta de skulle bli tatt av en tysk vaktpost.
Eller da Alf Dahling og kompissen måtte springe for livet for å riste
av seg en politibetjent. De måtte et godt stykke utenom sentrum før de
var kvitt ham. De holdt på med plakatklistring på det daværende
kontorbygget til samvirkelaget da de ble oppdaget. Etterpå skiftet de
ytterjakker og gikk tilbake ned i gata for å se hvordan situasjonen utvik
let seg.
De mest vanlige stedene for plakater var ellers herredshuset, jernbane
stasjonen, posthuset, telefonstolper, oppslagstavler m.v.
Ei lørdagsnatt hadde gruppen en meget vellykket aksjon. Mye propa
gandamateriell ble spredt og de fikk opp et stort antall plakater som
søndag morgen var til fornøyelse for noen og til ergrelse for andre.
Ut på formiddagen ble Konrad Hermann atter en gang kommandert
ut, men denne gangen for å ta ned plakater. Imens sto noen av de
«skyldige» på fortauet og gliste. Hermann var selvsagt fykende sint
fordi han måtte lide for det andre hadde gjort.
Ut på senvinteren i 1945 ble aksjonene innstilt. Nettene ble lysere og
det ble vanskeligere å operere, gruppen fikk beskjed om at de snart ville
få andre oppdrag. De hadde fullført jobben uten tap.
Nazistene hadde et spesielt øye til Konrad Hermann fordi han ikke la
skjul på at han hadde en uforsonlig holdning til tyskerne og den «nye
tida». I så måte representerte han et friskt pust i den ellers så dystre tid.
Da tyskerne kom i gang med bygge- og anleggsvirksomhet plasserte
de bestillinger på dører, vinduer etc. hos de fleste snekker-verksteder.
Men Konrad Hermann sa nei! Slikt arbeide ville han ikke ha og sa bent
fram hvorfor. I denne forbindelse hadde han flere sammenstøt både med
tyske offiserer, ledende NS-folk og ikke minst med byggelederen på fly
plassen på Fætten. Til slutt ble situasjonen så tilspisset at Hermann ble
bragt til ortskommandanten på Tinna. Heller ikke overfor denne høye
herren ville Hermann bøye av. Han gikk imidlertid med på et kompro
miss. Inntil to tyske snekkere kunne plasseres på hans verksted for å
utføre slike arbeider. Men han, og hans karer, skulle ikke arbeide for
okkupasjonsmakta, det standpunktet holdt han fast på.

----
306 Krig
----
Etter at sovjetiske styrker hadde rykket inn i Finnmark, økte nazistenes
skremselspropaganda. Dette kortet, i farger, forestiller bolsjevismens
klo som river i landet (flagget) vårt.
Det var lærer Ivar Berg som fikk dette med påskrift: Hv or står du idag?


----
307 Krig
----
PtmiLCfh Wtri Wl^t)
V
At far Uvit/* f. **l/t m*tv*w
hi fV&rfrÅ-tWV /il rr77iff*H
£ ott fil fe/*Åry/*lf>/
Vi v*t foilfen t*#tt///i'iff A*
£
s.
oy Jomfru* MJ* til Kotnmunitmtn
%'/• /Cf 4 i 0'£ k *
//<zr t/ymttt til k+rctrnrij'
x.
-A
7?l ttizrf ?*r, f fe/ V/ rit*
£ kui/f? -tttJrtttf for &»»*
<yt?7y />tit* </?/ T7£?77 <t~ZÉÅ_
t<?m >£/r £ r.
fl
*4
fe l
fe
i
■y
Slike brev var nazistenes svar på den svarte propagandaen som ble
drevet overfor tyskerne, bl.a. i Verdal. Beskyldningene mot familien
Ward er helt grunnløse.
Verdalsboka — 20

 


----
308 Krig
----
Pressen —
et farlig våpen i nazistenes hender
Pressen var tyskernes og nazistenes viktigste våpen i nerve- og propa
gandakrigen mot gjenstridige nordmenn under krigen. Avisene kunne
ikke som f.eks. en radio slåes av om en ikke likte det som ble servert.
Her fikk en alle talene som Hitler, Quisling og andre nazitopper holdt.
Avisene inneholdt også alle de forordninger, påbud og trusler som
flommet ut over det norske folket i disse åra. Avisene var viktig for
fienden, for ellers ville ikke alle påbudene, truslene, henrettelsene,
mordene, fengslingene og mishandlinger hatt noen hensikt, hvis folk
ikke fikk vite om det.
Avisene, som før krigen var et forum for det frie ord, ble under nazi
styret hundre prosent ensrettet og er i ettertid et nifst bilde på tyskernes
og nazistenes brutale undertrykking. Men også et farlig våpen i deres
hender i kampen om den norske folkesjela, noe som de utnyttet fullt ut.
At så få lot seg påvirke må bero på at de gjorde det på en klosset og
brutal måte.
De satset tydelig på et mindre antall aviser i forhold til det som kom
ut før krigen. Dette gjorde det enklere for dem å føre en streng sensur og
kontroll. Avisene som måtte gå inn, ble stoppet både for det som ikke
kom på trykk og for det som ble trykket, men som sensuren ikke kunne
godta.
Det er kanskje verd å merke seg at de større avisene som fikk lov til å
holde det gående, stort sett hørte til den konservative pressen. Like vel
synes det galt, som mange har gjort, å legge hele skylden på avisene for
det de måtte trykke. De hadde intet valg såfremt de ville forsøke å holde
det gående. En må imidlertid huske at avisene også under krigen var
viktige for folket f.eks. kunngjøringer og bestemmelser. Det var ingen
unnskyldning, da som nå, at en ikke kjente til bestemmelsene. Dertil var
de et meget verdifullt møtested for handel og varebytte.
De mest utbredte avisene i Verdal før krigsutbruddet var, foruten
lokalavisa «Innherreds Folkeblad», Trondheimsavisene: Adresseavisen,
Arbeider-Avisa, Nidaros og Ny Tid. Samtlige hadde sin spesielle
politiske farge. Dertil abonnerte en del gårdbrukere på Nationen, som
kom ut i Oslo. En annen Trondheimsavis: Dagposten, gikk frivillig over
til organ for Nasjonal Samling.
Arbeider-Avisa, Nidaros og Ny Tid stoppet nazistene ganske tidlig.
Adresseavisen kom imidlertid ut regelmessig under hele krigen og for de
fleste fortonet den seg som et lojalt organ for «Den nye tid», som
nazistene yndet å kalle åra de hadde makta. Men også Adressa var hardt
ut å kjøre i den første tida, og avisa ble vel nærmest tvunget til å

----
309 Krig
----
innordne seg systemet ved at nazistene delvis såtte inn nye folk i redak
sjonen.
Om lokalavisa må vel dessverre sies, at den for å overleve, nokså
lojalt trykte det som makthaverne forlangte skulle stå i avisa. Den
bidrog på den måten til å bringe nazipropaganda inn i de fleste heimene
i Verdal.
Mot dette hadde motstandsbevegelsen lite å stille opp i sin holdnings
skapende virksomhet. I fagforenings- og heimefrontkretser ble derfor
lokalavisa sterkt mislikt. De hadde heller sett at avisa hadde inntatt en
mere rakrygget holdning og eventuelt tatt folgene av dette, og gått ned
«Med flagget til tops». En ordning i likhet med hva tilfellet var i Le
vanger, med et lokalt meldingsblad, ble ansett som bedre i den rådende
situasjonen.
Nordre Trondhjems Amtstidende, som avisa i Levanger den gang
het, ble stoppet 29. april 1941, fordi den ikke trykket propagandastoff
den fikk tilsendt. Et halvt år senere besluttet kjøpmannsforeningen i
Levanger å gi ut «Levanger og Omegns Lysingsblad». Dette bladet som
var av lite format kom ut en gang i uka og inneholdt bare annonser og
kunngjøringer, men var adskillig populært.
Stillingen for Innherreds Folkeblad ble etter hvert mer og mer vanske
lig. Pressedirektivene fra høyeste hold ble hardere etter hvert og ble
alltid avrundet med trusler om følger for avisa såframt direktivene ikke
ble fulgt. Forhåndssensurerte krigsnyheter og propagandastoff for
trengte vanlig lokalstoff fordi det alltid var påbud om når stoffet skulle
trykkes og plassering i avisa.
Til slutt fant innehaver og redaktør for Innherreds Folkeblad, W.
Eriksen, vilkåra så uholdbare at han besluttet å stoppe videre utgivelse.
Siste nummer kom ut fredag den 28. april 1944. En av årsakene til at
Eriksen tok denne beslutningen, var klare signaler om at nazistene
ønsket å ta over lokalavisa fordi de skulle gi ut ei lokal avis seiv. I
Innherreds Folkeblads avskjedsnummer ble dette annonsert: «Inn
herad» som eneste lokalavis for Levanger og Verdal.
I Levanger hadde NS begynt å gi ut «Levanger Avis». Lysningsbladet
hadde fått forbud. Levanger Avis hadde svært liten tilslutning. Dette
mente utgiverne ville rette seg hvis Innherreds Folkeblad gikk inn.
Offisielt hette det derfor at de to avisene ble slått sammen.
Kort sagt, så ble nazistenes engasjement som utgivere av lokalavis i
Levanger-Verdaldistriktet en stor fiasko.
I den første tida etter frigjøringa ble Innherreds Folkeblad nektet ut
givelse. Ganske tidlig under krigen tok kretser innen fagforeningene og
Heimefronten til å planlegge utgivelse av ei ny avis når den tid kom.
Som et resultat av dette kom «Meldingsblad for Verdal» i frigjørings
dagene og nærmeste tida etter.

----
310 Krig
----
■Hl I VIUL
Organ for Heimefronten og Fagorganisasjonen
Måndag den 14. mai 1945.
1. årg.
Nr. 1.
Kronprin* Olav er aller heime i Norqe
Kom til Oslo med en alliert flåteavdeling i går. Voldsom begeistring blant folkemassen
Ved middagstider igår ankret en ser. Med kronprinsen fulgte en del
alliert flåteavdeling opp i Oslo- a\ regjeringens medlemmer, bl. a.
fjorden. Med denne fulgte Norges statsråd Støstad. Kronprins Olav
kronprins Olav. Kl. 16 steg kron- foretak straks inspeksjon av de på
prinsen i land på Honnørbryggen Rådhusplassen oppstilte Heime
i Oslo, hvor han ble hilst med en- frontstyrker og allierte avdelinger.
deløs jubel av veldige folkemas- Deretter ble kronprinsen hilst vel-
kommen av fylkesmann og ordfø
rer, som begge tolket folkets gle
de over atter å ha sin kronprins
heime. Kronprins Olav tolket sin
gjensynsgledeyunder store ovasjo
ner fra folkemassen.
Frihet under for-
piikteise.
Heimefrontens ledelse vil i dag
giennom dette blad overbringe sin
helsing til befolkningen i Verdal,
som under hele okkupasjonstiden
har opptrått så disiplinert og be
sindig trass i de store prøvelser og
uhyggelige inngrep.
Vi opplever nå endelig at det
knugende åk er revet bort, og at
a . samordne alle byggende og]
framskrittselskende krefter for å!
oppnå det tilsiktede resultat.
Nå etter at den nasistiske og
middelalderske blindgate er elimi
nert, appellerer vi lii alle folke
grupper at de sammen skal gjøre
alt for å føre utviklingen inn på
det rette spor.
Bevar derfor den faste bestem
melsen dere har tatt for oppbygg
ingen av den nye verden og avfei
all lunkenhet.
Heimefronten.
De russiske krigs
fanger takker.
Etter befrielsen har også de rus
siske krigsfanger fått mere beve
gelsesfrihet. Etter de harde lidelser
med sult og savn, er 'de lykkelige
over å ha kommet så vidt helskin
net fra det. Men ikke alle har vært
så heldige, de rom taler gravene
sitt tause sprog. De overlevende
har ikke rosende ord nok om be
vårt folk atter kan puste fritt. En
kan igjen begynne å arbeide med
ae ymse oppgåver som skal føre
fram til det store mål: Det frie de
mokratiske samfunn. Grunnlaget
tor dette er lagt i den tidsepoke vi
har passert mens vi viste et sam
hold og en vilje til å løfte i flokk,
slik at det berømmes over hele den
siviliserte verden.
For ikke å svikte dette ry har vi
plikt til å gjøre alt som står i vår
makt for å gjennomføre de oppgå
ver som nå ligger foran oss. Unn
fallenhet og fordømmer må ikke få
hindre at folket når fram til en be
dre og lykkeligere framtid. En har
såleis foran seg den store oppgave
Fra lederen for Helme
fronten i Verdal.
Det henstilles til befolk
ningen å respektere de av
gjgrelser og disposisjonen
som blir foretatt av politiet.
Vis disiplin!
Arne Suul.
folkningen i Verdal for deres inn
sats til fordel for fangene.
1 tilslutning til foranstående tar
vi her inn en skrivelse som russer
ne har avfattet (fritt oversatt):
«På de russiske krigsfangers
vegne vil avdelingens læge og
sjef Sorokin herved framføre sin
hjerteligste takk til Verdals be
folkning for den enestående
hjelpsomhet de viste oss under
fangenskapet ved å dele med oss
av sine på forhand knappe ra
sjoner.»
Vedkommende opplyser videre
at det nå er ordnet med tilstrekke
lig forpleining.

----
311 Krig
----
Hovedorganet for Nasjonal Samling var avisa «Fritt Folk». Den
begynte å komme ut i Oslo midt på 1930-åra som dagavis. Men få
abonnenter gjorde at den ganske snart gikk over til ukeblad. Etter at
Arbeiderbladet, i Oslo, ble stoppet i april 1940, overtok NS dette tryk
keriet. Fra da av kom Fritt Folk ut daglig, og var under krigen oppe i
111000 ekspl.
For medlemmer i NS var det nærmest en selvfølge å holde Fritt Folk.
Offentlige kontorer fikk avisa tilsendt og en del offentlige tjenestemenn
fikk påbud om å abonnere, deriblandt lærerne. Med et par unntak, var
det ingen av lærerne i Verdal som ville ha Fritt Folk. De fikk avisa
tilsendt likevel og abonnementene ble belastet bygdas skolebudsjett.
Redaktøren for «Ordet»
Prestegårdene i Verdal var under krigen åpne for slike som var i
vanskeligheter og trengte hjelp. Begge prestene var gode, uredde jøss
inger. Da sokneprest Øystein Hovden ble oppsøkt av en mann som ba
om hjelp til å redde to damer som var i alvorlige vanskeligheter, unn
drog Hovden seg ikke for å ta en slik risiko. Han hadde all grunn til å
stole på mannen, og først lenge etterpå ble han klar over at han hadde
gått på limpinnen for en provokatør.
Både Gestapo og deres norske SD-hjelpere var nok klar over at det i
Verdal eksisterte en omfattende, organisert hjelp til flyktninger.
Arsaken til at det ikke straks ble reagert overfor de impliserte hverken i
denne affæren eller andre forsøk som var gjort (Ola J. Haugan og Thor
Hegbom), var trolig at det ikke lykkes å komme inn på noen av de
organiserte rutene. Flere fikk imidlertid mistanke mot denne mannen,
som ikke klarte å oppnå negativ kontakt med andre enn Hovden og
Erling Valum.
Om denne saken forteller sokneprest Hovden:
«Ein dag stansa ein Trondheimsbil ute på tunet mitt. Inn på kontoret
stig ein stor rørslig kar. «Kjenner soknepresten meg igjen? Eg er redak
tør av det kristelige bladet «ORDET»! - Jau, eg kjenner han att. Eg
hadde møtt han før oppe på kyrkjeplassen ein sommardag, han var på
sykkeltur. Og nå står han altså der på mitt kontor. «Eg vender meg til
Dykk. Eg veit De er å lita på. De er jo ein prest som har lagt ned embet
et. Nå ber eg Dykk hjelpe meg!» Og så kjem ei lang historie:
«Eg kjenner m.a. i Trondheim to kristeligsinnede damer som nå er i
dekning der og må hjelpast over til Sverige. Korleis skal vi få det til?»
Eg stussa litt på heile greia. Nyleg hadde eg preika over teksten: «Ta
dykk i vare for dei falske profetar» osb. Men eg tenkte: Står det om livet
for damene må sjølvsagt nokon ta risken og hjelpa. Dessutan kunne eg
da aldri tenke meg at ein redaktør av eit kristeleg blad som skal hjelpa to

----
312 Krig
----
kristeligsinnede damer, fer med fant og falskneri. Eg slår til. Vi fekk i
stand ei hjelpekjede gjennom dalen, med to prektige karer, Ingvald
Tronsmo og Erling Walum i brodden.
Dei to damene og fleire med vart ekspederte over grensa. Alt gjekk bra.
Seinare prøvde denne redaktøren nokre gonger til å få kontakt med
meg, men noko nærmare samarbeid vart det ikkje. Eg må nok seia meg
glad for det!
Men kva slags kar var dette?
For å gjera ei lang historie kort: Måndag 15. desember 1947, kl. 9 fm.
møtte eg som vitne i landsviksak ved lagmannsretten i Trondheim Ting
hus. Der sat mannen i klageboksen! Mange vitne er tilstades. Han hadde
eit stort synderegister å svara for, - brotsverk frå mange kantar av
landet. Det er slett ikkje artig å høyra på.
Sjåfør Erling Walum sto i vitneboksen og var akkurat ferdig med for
klaringa si. Eg var ferdig før og sat og høyrde på. Lagmannen spør så
tiltalte: «Har tiltale noko å merka?» - Dermed kom det - han var mykje
veltalande: «Ja, herr lagmann! Det er meget beklagelig at retten ikke vil
tro meg osb.» Lagmannen slo i bordet: Ingen irettesetting av retten! -
Tiltalte nikka bort mot Walum: «Herr Walum vil nok huske. Vi hadde
vært i Vera og biler bort mot Levanger. Da sier jeg: Hvordan liker De
dette? Det er mitt liv, svarte Walum. Da ble jeg så begeistret for ham,
jeg skulle gjerne omfavnet ham. Jeg tenkte: Dette er mann etter mitt
hjerte - god, uredd nordmann! Og det vil jeg si både herr Walum og herr
Hovden, at hadde jeg vært den jeg blir beskyldt for å være, hadde nok
disse karene knapt vært her idag og kommet gjennom krigsårene såpass
som de gjorde» - «Forresten vil jeg få lov til, da jeg ikke har hatt
anledning til det før, å si de herrer Walum og Hovden, en hjertelig takk
for deres norske holdning gjennom alle årene -!»
Lagmann såg strengt på han, klubbar og ba han holde seg til saka!
Dommen fall eit par dagar seinare og lydde på mange års straff!»
Denne redaktøren mistet trolig interessen for sokneprest Hovden da
han ikke fikk snøret helt i bunnen og ikke kom inn i noen organisasjon.
Men han forsøkte seg på andre hold, bl.a. hos Liff i Vuku. Der møtte
han fru Johanna Liff, men hun var skeptisk og ville ikke ha noe med
ham å gjøre. Derfrå dro han videre til Vera, men lovte å komme igjen. I
Vera prøvde han seg hos Ingvald Tronsmo.
Kanskje hadde han greie på at Ingvald var implisert i transporten av
de to damene. Men Ingvald følte at det direkte luktet provokatør av
redaktøren og var helt utilnærmelig. Mannen måtte også der returnere
med uforrettet sak. Men Ingvald telefonerte straks til fru Liff og sa at
«Fiskekassen hun hadde sendt oppover var sur». Da mannen på nytt
oppsøkte Johanna Liff, var hun ennå sikrere i sin oppfatning av ham.

----
313 Krig
----
Ved et annet og lignende høve telefonerte Ingvald Tronsmo til Johanna
Liff og sa at personen som kom nedover var smittsom.
Redaktørens riktige navn var Ole Tormod Hofstad. Som provokatør
opererte han også under navnet Øien. I Trondheim var Hofstad ingen
ukjent mann. Etter å ha forsøkt seg, og mislyktes, ved Kavaleriets
underoffisersskole, ble han glødende kommunist og knyttet til bladet
Ny Tid. Da dette ikke passet ham lenger, gikk han til Dagposten med
noen angivelig hemmelig planer kommunistene hadde i tilfelle opptøyer.
Mest beryktet ble Hofstad etter et rått overfall og ran på en eldre dame.
For dette fikk han flere års fengsel. Da han slapp ut fant han alle dører
stengt, bare en kristen frimenighet hadde tiltro og ga Hofstad en sjanse,
ved å ansette ham som redaktør av bladet «Ordet». Som redaktør og
legpredikant holdt han det gående til tyskerne kom, da lot han seg verve
som agent for ABWEHR. (Tyskernes militære etterretningstjeneste. Ble
lagt under Gestapo etter overfallet på Hitler i 1944.)

----
314 Krig
----
LOKAL ETTERRETNINGSTJENESTE
Etterretning, eller spionasje, er en meget farlig, men viktig form for
krigstjeneste og har alltid blitt strengt straffet av den krigsmakt den er
blitt rettet mot.
Tyskerne hadde nesten bare en straff for slikt, nemlig dødsstraff.
Dette forhindret ikke at det under krigen foregikk en ganske
omfattende, lokal etterretningstjeneste både mot tyskerne og NS.
Noen av de som var implisert i dette er døde, andre har det ennå i seg,
at dette skal det ikke snakkes noe videre om. Tjenesten lærte dem å tie.
De som sto sentralt i tjenesten hadde avlagt nærmest et livsvarig
taushetsløfte.
Det begynte ganske tidlig med meldinger og rapporter fra Verdal.
Mye tyder på at det i første omgang var svenskene som var interessert i å
få greie på hva som foregikk i «nabolaget». Bjørn Rygg ble kontaktet av
en svensk etterretningsoffiser allerede natta til 21. april 1940.
Sentrale personer i den lokale etterretningstjenesten synes ellers å ha
vært lensmann Jon Suul, stasjonsmester Arnt S. Bakken, Arne Suul,
Arne Ward og Ivar Lillesand. Men også andre ble engasjert til konkrete
oppdrag. Lensmann Jon Suul som ledet etterretningstjenesten til i
august 1943, spilte virkelig et høyt spill inntil han ble stoppet ved
arrestasjon.
Meldingene og rapportene som ble sendt dekket et stort spekter, men
mest omfattende var nok kartlegging og registrering av tyske troppe
transporter, materiell og troppekategorier som var på flyttefot, samt
opplysninger om tyskerne som oppholdt seg i Verdal, deres aktivitet,
befestninger og forsvarverker, øvinger, beredskapstiltak, arrestasjoner,
flyktninger, innkallinger til AT m.v.
Hva angår tyske troppetransporter gjennom Verdal og nordover, var
det særlig tre perioder under krigen at trafikken var ekstra stor, og som
hadde sammenheng med spesielle situasjoner - våren og forsommeren
1940 i forbindelse med tyskernes befestning av de nordlige landsdelene,
våren 1941 under oppmarsjen for angrepet på Sovjet 22. juni, og
tyskernes tilbaketog fra Finnlandsfronten og Finnmark vinteren
1944/45. i august 1941 var det også store og mange transporter med
jernbanen, faktisk i så stort omfang at det tok så å si hele kapasiteten,
slik at sivil trafikk nesten måtte innstilles.

----
315 Krig
----
Tre sentrale personer i den illegale motstanden i Verdal, Ingvald, Arne
og Jon Suul. Bildet ble tatt da Ingvald kom heim fra fangenskap.
Takket være notater i forbindelse med rapporteringa, har en fått noe
innblikk i omfanget av transportaktiviteten den første tida. Også nord
gående flytrafikk ble registrert og rapportert.
Hovedvegen, nord-sør, riksveg 50, som tilsvarer nåværende E 6, gikk
den gangen gjennom Verdalsøra. Fra sør, over brua, langs Mo-parken,
gjennom Gamle storgt. og opp Nordgata til Sparebanken hvor den
svingte til venstre opp Jernbanegata (den gang Nyvegbakken) og mot
Nestvold.
Etter denne kronglete traseen sa det seg seiv at farten på trafikken var
liten gjennom Øra. Det hendte at det ble stopp på grunn av kork og som
følge av kryssing med jernbanen.


----
316 Krig
----
Etter vegen gikk det lange kolonner.
Verdalsøra var således et gunstig sted for dette arbeidet. Tyskerne var
nok oppmerksomme og vakne for at slikt kunne foregå. Sommeren
1942 ble fem gutter i 8-9 års alderen arrestert fordi de skrev opp
bilnummer. En sport som de fleste gutter har vært med på og det var
også den gang konkurranse om hvem som hadde flest bilnummer i
notisboka. De var kanskje vel så ivrige i sin hobby. Tre av dem var inne i
Bedehusgården og noterte bilene som var parkert der. De ble øyeblikke
lig anholdt og ført til den stedelige kommandanten, som da hadde
kontor i det gamle E-verksbygget. På veg dit knep tyskerne to til på
fersk gjerning som var i aksjon ved kinohjørnet.
Etter å ha blitt avhørt ble guttene sluppet fri og de trodde vel de var
ferdige med denne uskyldige affæren. Men nei - tre dager senere kom
politiet med bud om at de skulle møte hos kommandanten på nytt og nå
måtte de ta med nistepakke. Hverken guttene eller foreldrene kunne
forstå at dette var noe alvorlig, men da de ikke kom heim til kvelds, ble
det selvsagt engstelse i heimene. Men noen opplysninger hos tyskerne
om hvor det var blitt av dem kunne de ikke få, før en av mødrene møtte
opp hos kommandanten og virkelig slo i bordet. Guttene var
transportert til Trondheim til avhør hos Gestapo. Først ble de fraktet
med lastebil til Levanger og derfrå med tog videre. Ved framkomsten
ble åtte-åringene satt i celle på Vollan kretsfengsel og derpå til inngå
ende forhør hos Gestapo som var svært mistenksomme til det guttene
hadde drevet med. Men omsider ble de satt fri med kraftig formaning
om å slutte med denne sporten.


----
317 Krig
----
Nistepakkene de hadde med var
ikke beregnet for slik langtur og da
tyskerne ikke unte dem noen form
for forpleining, var de selvsagt
skrubbsultne. Under togturen heim
ble de tatt hand om av togpersonell
et, som tok dem med inn på kon
duktørvogna og lot dem gasse seg i
deres nistekofferter.
Men det var flere enn disse fem
som drev med denne sporten og det
hersket en viss engstelse om det var
gitt opp navn på andre også. Særlig
en fikk kalde føtter. Foruten ei lang
rekke med bilnummer, hadde han et
omfattende kartotek over jenter
som sto i med tyskerne. Han ble
redd og brente hele greia.
Guttene som fikk stifte bekjent
skap med Gestapo i forbindelse med
Harry Storhaug var en av gut te ne
som tyskerne arresterte og sendte
til Trondheim uten at foreldrene
visste om det.
denne affæren var: Harry Storhaug, William Wass, Harry Thorne,
«Nikken» Liabakk og Oskar Gjersing.
Det gikk mange ekstratog med militært materiell.

 

----
318 Krig
----
Den første tida etter at tyskerne erobret Verdal, gikk all landtransport
etter riksveg 50, men etter at jernbanebrua var reparert og kjørbar, 10.
mai, tok troppetogene til å rulle i stort omfang. Ekstratogene var
mange, særlig om nettene. Natta til 20. juni var faktisk første natta uten
noen ekstratog siden brua ble kjørbar, og i følge stasjonsmester
Bakken, gikk det i tida 10. mai til 20. juni hele 150 ekstratog og 90
ordinære.
Både trafikken etter vegen, på jernbanen og i lufta ble tellet. Etter
retningstjenesten hadde folk plassert på strategiske punkter, og ikke
sjelden ble samme trafikk tellet på mer enn en plass. Flere av de som
senere ble med i motstandsbevegelsen, var med på tellinga, kanskje uten
at de den gangen var oppmerksom på hvilket viktig oppdrag de hadde.
De allierte fulgte nemlig nordtrafikken med den største oppmerksomhet
og Verdal lå strategisk til for registrering.
Som eksempel gjengis resultatet av tellinga for døgnet 20. mai 1940:
Kl. 0600 25 store biler med tropper
Kl. 0630 15 personbiler med soldater
Kl. 0700 5 lastebiler med soldater
Kl. 0800 4 store transportbusser med soldater
Kl. 0900 30 hester med 1 batteri
Kl. 1700 4 batterier med 16 kanoner og antiluftskyts, 16 store po
tonger, 2 store beltebiler og ca. 50 transportbiler.
6 store belte-transportbiler.
Kl. 2100 Troppetog med 30 jernbanevogner.
Den 1. juni gikk det i alt 9 troppetog, 100 transportfly, kløvhest
avdeling, to kanoner trukket av beltebiler og mange transportbiler i
løpet av natta.
Dette er bare eksempler og når slik registrering foregikk daglig, var
det ikke noen liten oppgave E-tjenesten hadde.
Høsten 1941 kom lensmann Jon Suul inn på den landsomfattende
XU-tjenesten, som etterretningskontakt i Verdal. Han ble da engasjert
av en kurer fra den Norske legasjonen i Stockholm.
Kureren hadde tenkt seg Jon Fikse som slik kontakt, men fikk vel
nærmest undervegs beskjed om at Jon Suul var øremerket for denne
viktige oppgaven, noe kureren senere har betegnet som et meget heldig
valg, kanskje ikke så rart, ettersom lensmannen allerede var i godt
gjenge og hadde erfaring i slik tjeneste. Virksomheten fikk fra da av en
annen karakter med spesielle retningslinjer for utførelse og skjerming.
Han kunne heller ikke befatte seg med noe annet som hadde karakter av
illegal virksomhet. Dette forklarer årsaken til at enkelte innen heime
fronten i Trøndelag ikke hadde hell med seg når de prøvde å komme i

----
319 Krig
----
kontakt med Suul, og at han derfor ble sett på med en viss skepsis innen
enkelte kretser.
Gestapo klarte aldri å avsløre Jon Suul som XU-mann. Da han ble
arrestert 16. august 1943, var det i forbindelse med aksjonen mot norske
politimenn. Hadde de ant hvilken storfugl de den gangen såtte i arrest
på Falstad, ville det nok fått skjebnesvangre folger.
XU hadde imidlertid mistet kontakten med Verdal. Arne Suul og
Torgeir Suul var kanskje de eneste som visste dette og var klar over
konsekvensen. De ble enige om at Torgeir Suul derfor burde reise til
Sverige, og de avtalte stikkord, om det var noe han ville. Flukta til
Sverige gjennomførte Torgeir Suul på en utrolig frekk og utspekulert
måte, han haiket med Gestapo opp til St.Olavs bru, under påskudd av
at han skulle på bærtur.
Det gikk ikke så svært lenge før en fremmed troppet opp hos Arne
Suul på E-verkskontoret, med helsing fra Torgeir og avtalt stikkord, og
den fremmedes ærend var opprettelse av etterretningsgruppe i Verdal.
Det var en litt fornøyelig episode i møte mellom de to. Arne Suul gikk
gjerne med brun skjorte og mørkt slips i denne tida, lik det som hirden
nyttet. Som svar på helsinga fra Torgeir, pekte han på skjorta si og sa:
«Du ser vel hva slags skjorte jeg har». Den fremmede rygget uvilkårlig
litt og ble heller blek om nebbet. «Du får bli med inn på verkstedet», sa
Arne, for der kunne de snakke mere fritt.
XU-kontakten med Verdal ble gjenopprettet og stort sett ble det
satset på de som tidligere var implisert, bortsett fra at Ivar Lillesand nå
også ble trukket inn i denne tjenesten. Arne Ward ble tildelt funksjonen
som gruppesjef og XU-agent i Verdal, og fikk pålegg om ikke å befatte
seg med noe annet illegalt arbeide. Kontakten i Verdal hadde betegnels
en XU4II. På «kartet» over XU i Inn-Trøndelag er det imidlertid Arne
Suul som står oppført under dette nummeret. At han overgå funksjonen
til Arne Ward skyldes nok bl.a. at han seiv var implisert iså mye. Slik
som tjenesten etter dette utviklet seg, var nok dette også et heldig valg.
Ut fra etterretningstjenestens spesielle karakter, er det naturligvis
minimum av skriftlige kilder som kan belyse hvordan dette foregikk i
praksis og i detalj, og at det var lite dramatikk omkring dette, viser bare
at tjenesten ble utført på en god og forsvarlig måte.
Innsamlingen av opplysninger omfattet mange områder og for en
utenforstående kan mye av det virke banalt og uforståelig. På enkelte
områder var det faste observatører som rapporterte, som f.eks. trafikk
og transportregistreringer. Men mange viktige opplysninger kom inn
ved dagligdagse samtaler. Løsmunnethet var da, som nå, etterretnings
tjenestens beste forbundsfelle. Arbeidere på de tyske anleggene og i leir
ene kunne være gode brikker å spille med. Som eksempel nevnes - En

----
320 Krig
----
som arbeidet i den tyske politileiren på Ørmelen mente at jobben hans
var av slik karakter at det berettiget til tilleggsrasjon på mel, for brød
rasjonen var knapp. Han henvendte seg derfor til forsyningsnemnda
med søknad. Det traff seg slik at ekspeditøren han møtte var involvert i
dette, og da denne liksom i forbifarten spurte om hvor mange mann
han jobbet for, nølte ikke mannen med å fortelle hvor mange politi
soldater det var i leiren, og da de som var forlagt i Vaterholmen og
Sandvika hørte til samme kompaniet, oppga han dette også, uopp
fordret. Mannen fikk tilleggskort, men bare for ei uke om senn. Der
med var E-tjenesten i Verdal sikret ukentlige opplysninger om den tyske
politistyrken i Verdal, uten å be om det.
E-tjenesten hadde således sine følere på mange hold, ja, til og med
innen tyskernes egne rekker.
Høsten 1943 fikk Ivar Lillesand anmodning fra Arne Suul om mulig
heten for å skaffe en fastere etterretningskontakt på Rinnleiret, som var
en av tyskernes større forlegninger i distriktet. Gjennom Ivars bror,
Evald Lillesand, ble det kontakt med tre tyske soldater som var villige til
å gjøre innsats for Norges sak, eller kanskje mest for å motarbeide naz
ismen og Hitler.
Disse tre, Walter Naumann,
Richard Voidniok og Frantz Bayer
hørte til i en verkstedavdeling som
var fast forlagt på Rinnleiret og de
hadde lavere befalsgrad. Samtlige i
førtiårsalderen. Ved flere ganger å
utsette seg for fare, gjorde de en ut
merket jobb og rapporterte til E
tjenesten, samme vegen som kon
takten var opprettet, om styrkefor
holdet i leiren til enhver tid, om
skifte av belegget, øvinger og avdel
inger på flyttefot og gjennomreise
m.v.
Evald Lillesand.
Da den psykologiske krigføringa
ble intensivert høsten 1944, deltok
de i betydelig grad også i dette, ved å spre og plante antitysk
propagandamateriell blandt tyskerne på Rinnleiret.
Etter frigjøringa fikk heimefronten i Verdal pålegg fra avsnittsjefen i
Nord-Trøndelag om skriftlig bekreftelse på innsatsen til tyskere som
hadde samarbeidet med motstandsbevegelsen.
Sett med bakgrunn i at tyskerne, etter kapitulasjonen fortsatt hadde
jurisdiksjonen over egne styrker, og hva som senere er kommet fram om
idømmelse av harde straffer for bl.a. foræderi, er det ikke sikkert at er


----
321 Krig
----
klæringene ble så heldige for de tre. Sikkert er det i alle fall, de ble ikke
møtt med blomster og ære i sitt eget land, om de noen gang kom dit.
Som nevnt foregikk E-tjenesten i Verdal stort sett uten dramatikk.
Sommeren 1942 fikk imidlertid Arne Suul og Arne Ward en kraftig
påminning om at det de drev med ikke var noen «lek». Mens de holdt på
med et fotograferingsoppdrag ved festningene i Sogna, begynte det
plutselig å smelle og kulenedslag var så nære at det sprutet stein kring
dem. De var observert av en tysk vaktpost. Da fikk de det travelt. I en
fart ble filmen tatt ut av kameraet og puttet i lomma, slik at den raskt
kunne ødelegges av lys om de ble anholdt. Vegen bort til syklene ble
ikke gjort lenger enn nødvendig, og det var to tause menn som tråkket
«for livet» nedover dalen: Bare en tørr bemerkning fra Arna Suul til
kompissen: «Æ synes du e bleik».
Det gikk i ett helt til de hadde passert Steinsbrua. Da var det behov
for en pust og litt avslappet vurdering av situasjonen.
De forlot vegen og søkte skjul i skogen ovenfor Stubbe, og det var
kanskje på høg tid, for like etter kom to biler med tyskere i samme
retning, og det var vel ikke vanskelig å gjette seg til hvem de var på
utkikk etter. Da de omsider våget seg fram på vegen igjen, tok de av til
Vuku og heim. Men det var vanskelig å kople ut dagens hendelser. De
kunne også ha blitt opservert av lokale angivere. Om kvelden gikk Arne
Tyskerne inntok også festningene i Sogna, og det var her det smalt da
Arne Suul og Arne Ward var ute på spionasjeoppdrag.


----
322 Krig
----
Suul på losjemøte, mens Arne Ward drog til sin søster og svoger som på
den tida bodde i Vinne.
Våren 1942 skjedde det noe på den storpolitiske arena som gjorde at
tyskerne plutselig fikk det for seg, at det var fra øst og Sverige trusselen
om alliert invasjon forelå. Dermed snudde de sine våpen i Verdal i
denne retningen. Det begynte 19. mai med «Gross Alarm» og militær
besettelse av rikstelefonsentralen på Øra. I to dager var telefonen i
bygda sperret. Langs mellomriksvegen, fra Levring til Vaterholmen,
fikk tyskerne det travelt med å bygge forskansinger og forsvarsverker.
Alt rettet østover. De hadde heller ikke tid til noen forhandlinger med
grunneierne, men de tok seg til rette.
Her var noen av tyskernes forsvarsverker på Bergylen, fortelter heime
frontmannen Eivind Stubbe.
Det var disse forsvarstiltakene Arne Suul og Arne Ward fikk i
oppdrag å fotografere og de var så å si kommet til veis ende med
oppdraget da det smalt.
I Sogna la tyskerne miner i vegen. De ble gravd ned og spora etter
gravinga avslørte stedene. Dette vakte selvsagt E-tjenestens interesse og
det var viktig å få punktene plottet nøyaktig inn.
Oppdraget med å foreta de nødvendige oppmålinger ble gitt til John
Molden fra Inndalen. På denne tida drev han med tømmerhogst i Sul og
syklet forbi stedet til og fra arbeidet.


----
323 Krig
----
Men også han fikk en nervepirrende opplevelse som fikk pulsen til å
slå litt raskere. Mens han var i ferd med å måle avstander, kom en tysk
bil kjørende. Han var imidlertid snartenkt, som avledningsmanøver
begynte han å fikle med sykkelen mens bilen passerte, og tyskerne hadde
nok ingen mistanke om at det var en spion som var i arbeid. Molden
utførte jobben i samsvar med det oppdraget han hadde fått av Ward.
Et ledd i tyskernes skjerpede beredskap i denne tida var det vel også når
pansertropper, den 18. juni 1942, overtok kommandoen i Verdal.
De forlot bygda 28. november, men etterlot seg et tragisk krigsminne,
nemlig nedkjøringa og drapet av Karen Valbekmo.
Den mest hektiske tida for E-tjenesten i Verdal var utvilsomt høsten
og vintreren 1944/45 i forbindelse med tyskernes tilbaketrekning av den
store Finlandsarmeen som er anslått til ca. 200000 mann og store
mengder kjøretøyer av mange slag, utstyr og hester. Mesteparten av
dette, pluss avdelingene som hadde okkupert Finnmark, måtte gjennom
Verdalsøra enten de kom etter landevegen eller med jernbanen.
Dette var tropper som tyskerne mente å sette inn på frontene i Europa
hvor de nå led det ene nederlaget etter det andre og var hardt trengt.
Gjennom E-tjenestens rapporter kunne de allierte følge med hvordan
forflytninga foregikk, hvor spredt og hvor de til enhver tid hadde denne
store armeen, og i hvilken kategorirekkefølge den drog sørover.
Derfor ville E-tjenesten i London ha så detaljerte rapporter som
mulig og for hver uke.
Dette såtte store krav til E-gruppen i Verdal, som besto av personer
som skulle skjøtte sitt daglige arbeide. Det ble nødvendig å utvide
gruppen. Gruppesjefen, Arne Ward, klarte å få med nye gode med
arbeidere, i første rekke Kirsten Braarud, og for å holde et nøye øye
med mellomriksvegen, Eivind Stubbe.
Familien Braarud bodde i andre etasje over banklokalet, en strategisk
meget bra plassering. Når det gjelder registrering av trafikken og tran
sporten etter vegen gjorde Kirsten en glimrende jobb. Hun fikk notert
det meste av kjennetegn på de tyske kjøretøyene, avdelingsmerker,
vimpler og kommandoflagg, noe som var av stor verdi for E-tjenesten.
Men hun fikk oppdrag som kunne synes mere farefult enn dette, i alle
fall mere nervepirrende. Som f. eks. i februar 1945 da hun, under
dramatiske forhold, med stort oppbud av politi på vegen og hyppige
kontroller, fraktet en illegal radiosender gjennom Verdal.
Senderen hadde vært i aktiv tjeneste i Skogn, men måtte innstille da
Gestapo slo til med rassia mot gruppen som rådde om den, og da de
impliserte, Sigfast Sivertsen, Karl Holberg, Torbjørn Rønning og tele
grafisten Morten Koldaas, bare så vidt kom seg unna, måtte de la send
eren bli igjen. På tross av at tyskerne nok ante at den eksisterte, klarte
de ikke å oppspore radiosenderen.
Verdalsboka — 21

----
324 Krig
----
Omstendigheter kring dette er godt beskrevet i bladet «Skogn-Idrett»
desember 1983.
Motstandsfolk i Skogn klarte imidlertid å redde senderen og fikk den,
ad omveger, til Okkenhaug østre. Derfrå skulle kurerene Arne
Sivertsen, Skogn, og namsosingen, Trygve Bakke, frakte den gjenom
Verdal og over til Sverige.
På grunn av politioppstyret ville det ha vakt farlig oppsikt og vært
forbundet med stor risiko, om de to, i turantrekk, ski og annen opp
pakning også skulle ha fraktet med seg sekken med den tunge senderen.
Under disse omstendigheter ble Kirsten Braarud budsendt. Hun
møtte opp på Okkenhaug med sparkstøtting, tok senderen på denne
farkosten og fraktet den fram gjennom bygda, over Verdalsbrua, som
var bevoktet og det mest kritiske punktet, og til Øra.
De som eventuelt la merke til henne, mens hun strevet seg fram med
sparkstøtting og ryggsekk, trodde sikkert det var ei jente som var ute på
matauk. Det var noe av dagliglivet under krigen. Men absolutt modig og
iskaldt gjort av ei ung jente.
Videre fra Øra tok de to kurerene over transporten av radiosenderen.
De entret melkebilen fra Vuku meieri og skulle være med denne opp til
Volden, men på Bredingsberga fikk bilen motorstopp og de måtte gå til
fots videre med de svære oppakningene. Fra Volden fikk de hesteskyss.
På melkebilen kom de i selskap med en flyktning, Aksel Andersson fra
Øra. På forhand var ordnet med overnatting hos Tormod Skoknes. Han
ventet de to, men når det kom tre, fikk han betenkeligheter. Under
Bratåsen, neste dag, skilte de lag. Andersson gikk alene til Vera, mens
Sivertsen og Bakke tok ei anna lei.
Over Veresfjella og inn i Sverige, siet de to kurerene seiv med seg det
tunge radioutstyret i tillegg til egne oppakninger.
Det gikk ikke mange dagene etter dette før senderen, som hadde
dekknavnet: «Buri», var på lufta fra ei jakthytte øverst i Russdalen,
nord-øst for Strådalen og «Sockertoppen» og den var i virksomhet helt til
frigjøringa med å sende meldinger for E-tjenesten i Inntrøndelag,
direkte til London.
Da denne senderen ble satt ut av drift i Skogn, først på nyåret 1945, var
den plassert på gården til Torstein og Martha Hagen, ved Hojemstjønna.
Som nevnt måtte gruppen emigrere som følge av rassia. Senderen ble da
gjemt i høyet på låven hos Hagen. Under flukta til Sverige, lå karene et
par døgn i dekning i Getzgården på Ørmelen, der Dagmar Getz Wold var
en av deres kontakter.
Gjengen var bevæpnet, og da de var i ferd med å bryte opp tok en av
dem fram colten for å ta en sjekk av våpnet og tok herunder ladegrep.
Dermed ruset det ut noen skudd, og inne i stua smalt dette nærmest som
fra en kanon. Det var en utrivelig episode, ikke minst på grunn av at den

----
325 Krig
----
tyske politileiren ikke var langt unna. Noen større skade ble det ikke,
for kulene gikk i en diger poff som sto der.
Etter oppbruddet fra Getzgården drog Torbjørn Rønning til
Levanger for rådslagning, før han såtte kursen for svenskegrensa. Sigfast
Sivertsen og Karl Holberg, som hadde Sverige som mål, ønsket imid
lertid assistanse på den første delen av strekningen og kontaktet Kirsten
Braarud. Hun sendte sin bror, Carl, opp til Arne Ward som så
organiserte nødvendig transportstøtte til de to.
Kirsten Braarud
Stasjonsmester Arnt S. Bakken
Johan Skavhaug skysset dem med hest til sommerfjøset ved Volen.
Der møtte Arne Ward og Ingemann Liff opp med Liffs personbil og
kjørte dem til gården Haugan, vest for Volden. Derfrå hadde de ingen
problemer med å ta seg fram på egen hand.
For sin befatning med dette fikk Arne Ward en reprimande fra sjefen
sin, som etterretningsagent skulle han holde seg unna slikt.
Den fjerde som var i dekning i Getzgården, Morten Koldås, ventet til
Torbjørn Rønning kom tilbake. Så gikk de sammen opp til Vera og over
til Esingen.
Morten kunne snart overta sin gamle sender oppe i Russtdalen. Tor
bjørn gikk telegrafistkurs og var tilbake i Norge - i Osloområdet - da
freden kom.
Ca. en måned senere startet Arne Sivertsen og Trygve Bakke fra
Kolåsen i Kall, med Okkenhaug som mål for å hente «Buri», en opera
sjon som er beskrevet foran.
Når det gjelder trafikken etter vegen og på jernbanen under
Finnlandsarmeens retrett, har en få tall for å belyse dette, men det var


----
326 Krig
----
rett og slett en enorm trafikk, faktisk så stor at sivile til tider hadde
vanskelig for å komme fram etter hovedvegen. Dette såtte store krav til
E-tjenesten.
Om kvelden og natta til den 23. november 1944, passerte det gjennom
Verdalsøra ca. 2-3 biler i minuttet i gjennomsnitt. Dette er bare et eks
empel og kanskje var det ennå tettere trafikk andre tider. I tidsrommet
24/11 -4/12 passerte det Verdal stasjon hele 37 troppetog, med ca. 1100
jernbanevogner sørover, derav et helt tog med sårede og syke soldater.
I tillegg til den motoriserte trafikken var det et stort antall marsjerende
avdelinger som passerte Verdal, samt hjulrytteravdelinger.
At E-tjenesten i Verdal gjorde en god innsats, viser et brev av 5/12-
44, f ra XU 413 (i dette tilfelle Håkon Utvik) hvor det gis ros for gode
rapporter, samt uttrykkes håp om at agenten (Ward) også i tida
framover har høve til å ofre tid på denne «hobbyen».
1 et PS sies at julerøyken er i farvannet. Foruten at dette var en god
nyhet, var det en anerkjennelse for godt utført arbeide.
Hvordan ble så disse rapportene bragt videre slik at de kom fram til
etterretningskontoret ved den Norske legasjonen i Stockholm eller til
London?
For denne delen av E-tjenesten i Verdal er en på usikker grunn. I den
første tida, i 1940, mens det ennå var ganske lett å passere grensa til
Sverige, var det ikke vanskelig å få slike brev videre. Trolig gikk noe
som vanlig post, adressert til Direktoratet for brendte steders gjenreis
ning til Oddmund Suul, som var tilsatt der. Han fikk imidlertid
mistanke mot seg og var ei tid arrestert.
Stasjonsmester A. S. Bakken var under hele krigen en sentral person i
den lokale etterretningstjenesten når det gjalt videresending av rapport
ene fra Verdal. I et interju i forbindelse med hans 75 - årsdag, forteller
han litt om dette, og at meldingene ble sendt til Sverige ved Magnus
Eriksson i Sandvika. Da er det nærliggende å tro at Sigmund Eriksson
og tolleren i Skalstugan, Olle Huttsten, var viktige ledd i denne tran
sportkjeden.
Det siste halvåret av krigen, fra høsten 1944, er det tydelig at Bakken
nesten konsekvent nyttet jernbanens illegale transportsystem til dette.
Stasjonsmester Bakken var implisert i mye mere enn
etterretningstjeneste under krigen, bl. a. som kontaktmann for flere
flyktningtransporter, samt at han løste forskjellige andre transport
oppdrag for motstandsbevegelsen.
Nevnes må også Johan Skavhaug som leverte rapporter om militære
transporter m.v. til operatorene ved radiosenderen i Skogn.
Både dette og andre ting viser at det foregikk adskillig overlapping
når det gjelder rapportering.

----
327 Krig
----
Et av de mest arbeidskrevende oppdrag som E-tjenesten i Verdal fikk,
var avskriving av fraktbrev over gods som kom inn og gikk ut over jern
banestasjonen i Verdal. Også ved dette høve viste stasjonsmesteren stor
dristighet. En må beundre at han klarte å unngå å bli tatt. At det ble
gjennomført rassia heime hos ham under unntakstilstanden, viser at han
var i søkelyset.
For at det ikke skal være noen misoppfatning i gangen i rapport
eringa, nevnes at Arne Ward leverte samtlige rapporter til sin sjef, Arne
Suul. Derfrå fikk han også direktivene og ordrene.
Erling Aurstad, som ble disponent ved Verdal samvirkelag, var under
krigen norsk etterretningsoffiser i England, knyttet til Hærens over
kommando i London, og hadde etterretningstjenesten for en del av
Midt-Norge som arbeidsfelt. Ifølge opplysninger fra ham, var bl.a.
rapportene fra Verdal meget gode og verdifulle fordi agentene forsto
betydningen av å få med detaljene, tegn og skilting på kjøretøyer m.v.
XU i Nord- Trøndelag april 1945
XU4II Arne Suul, Verdalsøra
XU4I2 Asbjørn Rodum, Steinkjer
XU4I3 Magne Utvik, Steinkjer
H4O Portier Johansen, Steinkjer
H4l Finn Kristiansen, Steinkjer
XU4I4 Rikoll Nestaas, Malm
XU4IS Jakob Lingaas, Snåsa
H5O Pål Mørkved, Namsos
531 Henry Bertnem, Overhalla
Egel Håvard Nessheim, Namsos
Samband og transport
A. Stasjonsmester Schive, Steinkjer
B. Stasjonsmester Arnt S. Bakken, Verdal
C. Stasjonsmester i Asen
D. Forbindelse i Åsen
E. Telegrafist Toldnes, Snåsa stasjon
F. Sjåfør Øksnes, Steinkjer
G. Havnefogd Lund, Steinkjer
H. Øystein Dyrstad, Steinkjer
I. Birger Jørstad, Politiet i Steinkjer
J. Ing. Tverdahl, Vegvesenet, Steinkjer
K. Sjåfør Anzjøn, Namsos
L. Forbindelse i Grong

----
328 Krig
----
M. Forbindelse på Værnes flyplass
N. «Morte» i Ytre Namdal
O. «Tyristua» like ved Steinkjer med Arne Sivertsen
P. «Buri» like ved grensa nord for Vera med telegrafist Morten Koldaas
og Håkon Utvik.
XU i Verdal 1944/45

Ivar Lillesand > ARNE SUUL

Arne Ward <•
Eivind Stubbe
/\
Evald Lillesand
Kirsten Braarud
/s
Rinnleiret:
Walter Naumann
Richard Voidniok
Erantz Bayer
v
A.S. Bakken
CP
o
4-> d
u
O "D
Cl C
to en
C _Q
CD E
U CO
t— en
Etterretningsrapport fra Verdal 8. desember 1944:
TilTXUfra4ll.
Åsen: 4/12. For en tid siden kom 4 übåter til Lofjorden. Tre er gått ut.
Hvorhen vites ikke. Den ene ligger der framleis.
Stavangerfjord som ligger i Lofjorden blir nu armert (muligens for å
brukes som transportbåt). Brakkene i Åsen og Lofjorden blir nu gjort
istand for å ta mot avdelinger som kommer nordfrå.
Styrken i Åsen er nu ca. 30 mann, dessuten noen få marinesoldater.
Levanger: 4/12. Et veterinærkompani har ligget der i lengre tid. I den
senere tid er det kommet en del nye soldater dit så den samlede styrke er
ca. 270 mann. Kjøretøyene til de sist ankomne er merket WH - i hvitt.
Rinnan: 30/11. Skyting med kanoner mellom Ravlo og Buran av avd.
som ligger på Rinnleiret. Skarpskytingen var ikke bekjentgjort i avisene
som vanlig. Det er kommet en del SS til Rinnleiret, men styrke og avd.
vites ikke ennu.

 

----
329 Krig
----
Verdal: 27/11. 2 kanoner av typen Pak 38 eller 40 sett under øvelser.
Andre kjennetegn såes ikke. 10-12 mann på hver kanon. Hvit våpen
farge. Mannskapene dro kanonene. Visstnok stasjonert på Verdalsøra,
leir 1. 4/11. Passerte Verdal på åpne godsvogner 5 båter med presenn
ing over. Båtene 5-6 m lang, litt avrundet ovenpå. Vanskelig å se. 1
vaktmann på hver vogn. Skulle til Mosjøen. lalt er sendt 15 stk. (Er
dette sprengbåter eller enmannstorpedoer?)
3/12. Kl. 18.00 passerte Verdal i sørlig retn. ca. 450 biler, vesentlig laste
biler. Mellom kl. 17.00-19.00. De fleste merket SS noen WH.
Fra 24/11 til 4/12 har følgende passert Verdal (sørover): 37 transporttog
med ca. 1100 jernbanevogner, laste og personbiler, endel kanoner,
antiluftskyts og mannskaper. Ett sanitetstog med sårede soldater. Hvert
transporttog har en apen vogn med høye gavler for luftskytset. Det
meldes om mye forsinkelser på grunn av opplastningen og på grunn av
skaden på Nidelvbrua.
4/12. Kl. 18.00 passerte ca. 20 lastebiler Verdal, på vei sørover. De var
merket SS (pluss gjengitt figur).
I den senere tid har det vært mange veipatruljer som foretar passvisita
sjon. På Verdalsøra har tyskerne drevet øvelser i gatekamper. Hvor
også de av 27/11 nevnte kanoner tok del
Kolbjørn Rygg -f. 1905
Om den lokale etterretningstjenesten
foregikk uten større dramatikk eller tap,
så endte det med tragedie for verdal
ingen Kolbjørn Rygg og hans familie.
Han var knyttet til XU-tjenesten i
Trondheim. Han fikk tyskernes mis
tanke mot seg samt at han måtte bøye
seg for sterke beviser som de la fram.
Rygg ble arrestert den 3. mars 1943.
Etter opphold på Falstad, ble han sendt
til Grini og videre til konsentrasjons
leiren Natzweiler i Tyskland. Der døde
han den 25. oktober 1944.
Kolbjørn Rygg var sønn av Søren og
Kjersti Rygg på Ådalsvollen i Suul.
Han var tilsatt i tolletaten og tjeneste
gjorde i Trondheim. Han var gift med
Ase Alstad fra Nesna, og foruten
henne, etterlot han seg to mindreårige
barn.


----
330 Krig
----
SANDVIKA
Tyskernes utpost mot Sverige
Her i bygda var Sandvika tyskernes ytterste utpost mot Sverige. Da de
kom dit, omkring 17. mai 1940, kuttet de straks telefonforbindelsen
med nabolandet. De la beslag på gjestgiveribygninga til husvære. Opp
sitteren, Erik Eriksson hadde da tatt ned skiltet med Statens fjellstue på.
Dermed visste ikke tyskerne at det var offentlig eiendom de hadde lagt
beslag på.
I Sandvika etablerte tyskerne fast vaktpost ved vegen og såtte opp
skilderhus. Bare noen hundre meter unna hadde svenskene sine for
svarsverker, ovenfor svingene i Sandvikåsene. Der hadde de bunkere,
skyttergraver, svære piggtrådsperringer. Ammunisjonslager var sprengt
inn i fjellet og vegen var sperret med en solid bom og panserhindringer
oppe i svingene. Dertil var det hus til vaktavdelingen. På begge sider ble
grensa overvaket med stor oppmerksomhet. Hovedkvarteret for den
svenske grensevaktavdelingen var i Skalstugan. Det må presiseres at
militæravdelingen i Skalstugan og de svenske tollerne var to helt for
skjellige etater. Også på Melen, ved Anjan, hadde svenskene en
vaktavdeling som var underlagt hovedkvarteret i Skalstugan. I tillegg til
bevoktning av grenseovergangene, drev både svenskene og tyskerne
patruljevirksomhet langs grensa.
Den tyske vaktavdelingen besto til å begynne med av vanlige wer
macht-soldater. Senere kom det tyske ordenspoliti og utpå høsten 1940
Sandvika fjellstue.


----
331 Krig
----
også SD-politi. En liten avdeling av Luftwaffe slo seg også ned i
Sandvika. Disse må vel nærmest karakteriseres som en observasjonsav
deling, som etablerte utkiks- og luftvarslingspost på en bergkolle ved
Godbekktjønn. Men det kunne observeres at de hadde andre
spesialoppdrag også, som tydet på at de drev avlytting rettet mot
svenskene. Da tyskerne i Sandvika koplet seg inn på telefonnettet,
gjorde de det på en så primitiv måte at samtalene deres kunne avlyttes
på Erikssons private telefon. Dette visste seg å være nyttig ved flere
høve.
Men på dette stedet var vakthold og patruljering det viktigste også for
tyskerne. Om sommeren og når det ellers var bar mark, foregikk patrul
jeringa for det meste langs vegen og ofte på sykkel. Når det var skiføre
kunne de patruljere så langt som til Fersdalen i sør og Vera i nord. Flere
av de som hadde tjeneste i Sandvika var østerrikere og dyktige på ski.
Vaktholdet og passkontrollen i Vaterholmen ble skjøttet av soldater fra
samme avdelinger som til enhver tid var i Sandvika. Men
hovedkvarteret var politileiren på Ørmelen. Også på tollstasjonen i Sul
var det tyskere.
Forholdet mellom den svenske vaktstyrken og tyskerne var korrekt,
men heller ikke mer. Det sa seg seiv at det måtte være noe kontakt
mellom dem. Det foregikk for det meste som konferanser eller møter på
selve grensepunktet, på vegen eller på brua over Vargåa.
De som bodde i Sandvika under krigen var Erik og Ingeborg
Eriksson, tre sønner Magnus, Sigmund og Odd, samt hushjelp. Den
yngste sønnen, Ernst, var i Sverige da krigen begynte, og ei datter, Marit
fikk visum i 1941 for å gå på skole i Sverige.
Medjevne mellomrom møttes svenske og tyske offiserer ved grensa.


----
332 Krig
----
Med tyskerne så nære innpå seg, som tilfellet var i Sandvika, så måtte
det bli noe omgang mellom gardsfolka og vaktstyrken. Men konfron
tasjoner var heller ikke til å unngå, om det ikke var av alvorlig art. Som
f.eks. da en av luftvaktene oppdaget at Eriksson hadde en båt på låven og
ville låne den. Da bles sjølmannen på gården, Erik Eriksson, opp til
gangs. - Om han hadde hatt ti båter, ville de ikke fått lånt noen! Han var
arg fordi de for å «snoka», som han sa. Han sa også sin klare mening da
statspolitiet kom til gards og beskyldte dem for å være i ulovlig
besittelse av radio. Tyskerne ble også styggelig sint på Ingeborg
Eriksson en gang, og holdt henne innesperret en hel dag. Det samme
skjedde med svensktolleren Olle Huttsten. Han hadde et ærend til
Sandvika og fikk komme over grensa. Mens de holdt ham innesperret
moret tyskerne seg med å råkjøre med Volvoen hans.
Politistyrken som holdt til i Sandvika var vanligvis på 15-16 mann.
Noen flere eller færre i enkelte perioder. Luftwaffe hadde ca. 10 mann.
I tillegg kunne det komme spesialister av forskjellige slag for kortere
perioder.
Til å begynne med, utover sommeren 1940, var det ganske frie
forhold ved grenseovergangen, og de kunne ta seg over grensa uten at
tyskerne sa noe. Hos den svenske styrken hentet de kjøkkenavfall til
svinefér, og aviser. Men etter at det kom SD-politi utpå høsten, ble det
strengere og snart helt forbud mot å krysse grensa til Sverige.
Stort sett var tjenesten til tyskerne rolig og rutinemessig. Men i
perioder med skjerpet beredskap kunne det være adskillig halloi. Som
f.eks. i 1941 da tyskerne marsjerte inn i Sovjet. Under unntakstilstanden
høsten 1942 ble portforbudet også håndhevet i Sandvika. Ampert var
det også i august 1943 da tyskerne gikk til aksjon mot norske offiserer
og politi. Som vanlig var det midt på natta det startet. Med
geværkolbene dundret de på døra og ville inn hos Eriksson, og ble
utålmodige fordi de måtte vente. En radio måtte nemlig skjules før de
kunne slippe inn. Det var telefonen som skulle besettes.
Under den spente situasjonen i 1942, da det ble bygget forsvarsverker
opp over bygda, merket man dette også i Sandvika. Det kom noen
spesialmannskaper til luftvaktgruppen og de hadde med seg diverse
instrumenter. En kveld Sigmund Eriksson hadde vært ute med noen
rypesnarer, rente han seg på og kuttet en tråd. Etterpå gjorde han seg
ærend bort over mot grensa og kunne konstatere at tråden gikk i retning
svenskevaktene. Svenskene ble varslet og de fant ut at tyskerne kunne
avlytte telefonen deres ved hjelp av tråden og ei antenne. Det var også
andre høver at tyskerne foretok seg ting, både nede ved sjøen og andre
steder, som svenskene såtte pris på å bli underrettet om.
Etter freden kom svenskene og studerte tyskernes lytteanlegg med stor
interesse.

----
333 Krig
----
Både Magnus og Sigmund Eriksson, i noen grad også Odd, var
engasjert i illegalt arbeide. I Sverige hentet de aviser og propaganda
materiell som ble videresendt til motstandsbevegelsen i Verdal, eller
rettere sagt, til Arne Suul. De visste ikke om noen annen i motstands
bevegelsen. Avisene hentet de hos den svenske vaktstyrken. Men annet
materiell måtte gå utenom militæret. Dette ble for det meste hentet hos
gårdbrukeren i Åbo, Per Attsten og noen ganger hos Hiittsten i Skal
stugan. Brosjyrer og propagandamateriell kom fra Stockholm med
Hiittsten som mellommann.
I et intervju med Sigvart Tøsse, ved Historisk institutt, Universitetet i
Trondheim, forteller Sigmund Eriksson at han under krigen gjorde
mange turer over grensa, både til Åbo og Skalstugan, for å hente
materiell som skulle til heimefronten i Verdal. Men som en forstår var
det Magnus Eriksson som var hovedmannen i denne virksomheten og
som brakte materiellet til Arne Suul på Verdalsøra. Magnus hadde laste
bil og drev transportvirksomhet og hadde bl.a. snøbrøytinga mellom
Sandvika og Sul. Også han tok noen turer over grensa på sommerføre.
Men på vinters tid kunne det bli spørsmål om ham i forbindelse med
brøytinga og da kunne det bli vanskelig om han var fraværende og ingen
visste hvor han var.
Sigmund forteller også at det gikk rapporter den andre vegen, for det
meste rapporter om trafikk, bevegelser, forlegninger m.v. Han var og
mellommann når det var noe svenskene ville ha greie på. Når han var i
Åbo eller oppe hos svenskevakta, ble det alltid opprettet telefonfor
bindelse med Skalstugan og Hiittsten
Magnus Eriksson med en spesial-
bygget radio han nyt tet til å lytte En tysk ski tropp legger ut fra
på London.
Sandvika.


----
334 Krig
----
Turene til Sverige representerte alltid en risiko for å bli tatt. Tyskerne
hadde jo som oppgave å passe på slikt, og en visste aldri når de ville
starte ut på patruljering. Vanskeligst var det på vintertida og spora som
oppsto. En gang la Sigmund i veg til Åbo på selve julaften. Da trodde
han at tyskerne holdt jul. Men han forregnet seg. Politisoldatene hadde
feiret jula dagen før, med julenisse og gåver. Da han på tilbaketuren
kom inn på vegen, i nærheten av grensa, fikk han se skispora av en
patrulje som hadde gått ut. Når de kom tilbake ville de se spora hans.
Han måtte komme seg heim før de kom og tok han igjen. Han hadde ei
skikkelig bør å bære. Han passerte ei høyløe og vurderte å gjemme det
der. Men tyskerne ville oppdage spora bort til løa. Mens han sto og
vurderte dette fikk han høre tyskerne komme, ca. en kilometer bak, og
da var de høyrøstet. Ikke utenkelig at det var spora hans som hadde
opphisset dem. Han klarte imidlertid å komme til gards før tyskerne.
Ved vegkrysset sto vakta, men han lurte seg bak uthuset og kom seg inn
i fjøset. Der kastet han sakene opp på høylemmen, rotet høy over og
skyndte seg inn. Da var mor hans, Ingeborg, engstelig for at han skulle
ha jumpa bort i tyskerne på turen.
Den siste krigsvinteren ble det meste av materiellet som skulle inn i
Norge fraktet inn med kurerer. Da såtte Magnus Eriksson inn lastebilen
og skylte på at en aksling var røket. Han fikk tyskerne til å skyve bilen
inn i garasjen. Da ble han truet med utskriving til nasjonal arbeidsinn
sats ved Skorovass gruver. Da måtte brøytinga av vegen foregå med
hestetrekk slik som i gamle dager.
På en utpost som Sandvika fikk de ha radioen lengre enn hva som var
vanlig. Tyskerne kunne også komme inn til dem og høre. Men så ble de
angitt for å lytte på London, og statspolitiet kom. Det var da Eriksson
bles opp og svor på at det var «Forbannet løgn de for med».
Det ble til at de måtte sette vekk radioen inntil videre, men den ble snart
tatt fram igjen og de lyttet som før inntil de fikk beskjed om å levere den
fråseg.
Da fikk Magnus tak i en gammel mottaker fra Sverige. Senere fikk de
en som var bygd på bestilling av en slektning som var tilsatt hos Siemens
i Oslo. Den kom sendende som vanlig postpakke, men på fingert navn.
Denne radioen, som var forholdsvis liten, men god, ble skjult i ventilen
til badet når den ikke var i bruk.
Skifte av vaktavdeling i Sandvika fulgte ingen fast rutine, men ingen
avdeling var der lengre enn ett år. De som var der sist var lengst. Flere av
politisoldatene tilkjennega at de var antinazistisk innstilt, men alltid var
det noen rettruende blandt dem som passet på. Den siste tida før freden
festet de for det meste, og da kom det klart til syne hvem som var
«Passopp» blandt dem.

----
335 Krig
----
OSKAR ØWRES VIRKSOMHET OG ARRESTASJON
Som nevnt i kapitlet: Heime
fronten i Verdal, var det gjennom
medlemskap og venner i NGU at
Oskar Øwre ble engasjert som kon
taktmann i Verdal for Wærdahl
gruppa i Trondheim, med distribu
sjon av illegale skrifter og aviser
som hovedsak. Oppbygginga av det
lokale distribusjonsapparatet, var
slik at den enkelte skulle ha færrest
mulig kontakter. Bare de som ble
ansett som helt sikre fikk slikt
materiale direkte. Andre kunne få
det ved mere anonym veg. Lokalt
var virksomheten godt skjermet, ja
faktisk så godt at Oskar Øwre fikk
stukket i neven slikt som han seiv
hadde fraktet hit.
Oskar Øwre
som var NN-fange i tyske konsen
trasjonsleir.
Til å begynne med hentet Oskar Øwre avispakkene på jernbanesta
sjonen hos lokomotivfyrbøter Harald Rusten, som kjørte forbi Verdal
rett som det var. Senere hentet han pakkene hos Eilif Solheim i
Levanger. Oppbevaringssted og lager var på lageret til Verdal samvirke
lag og Georg Øwres ansvar. Utallige ganger syklet Oskar Øwre strek
ningen Levanger-Verdal med slikt materiale, noe som absolutt ikke var
noen lek, men i høg grad livsfarlig virksomhet. Gjennom avisene,
plakatoppslag m.m. hadde tyskerne klar tale: «Skutt blir den 0.5.v.-»
Da Verdal hørte til grensesone ØST, var det hyppige kontroller på
vegene, og det øket risikoen ved slik virksomhet.
Våren 1943 ble det kritisk. Henry Thingstad, med flere, ble arrestert i
Trondheim, og senere dømt til døden og skutt. Da det var trader fra
denne gruppa som kunne peke til Verdal, kom det ordre om at Ivar
Lillesand og Oskar Øwre skulle gå i dekning. De forsto ikke alvoret i
det, og det skjedde heller ingen ting.
I oktober 1943 sprakk det for alvor.
Gestapisten, obersturmfuhrer Gemmeche i Trondheim ansa Wærdahl


----
336 Krig
----
gruppen for den farligste for okkupasjonsmakta i Midt-Norge. Den
tyske fronten i Italia hadde slått sprekker og Gemmeche var overbevist
om at de allierte hadde til hensikt å slå til mot bl.a. Trøndelag for å opp
rette en ny front. Derfor gjaldt det å uskadeliggjøre Wærdahlgruppa. I
dette var Adding en viktig brikke. Ved å utnytte motsetningsforholdet
mellom Adding og Rinnan, ble det arrangert et attentat mot Rinnan,
samtidig som han var underrettet om det forestående. Ved at Adding
fikk medlemmer av Wærdahl-gruppa med på dette, var det grunnlag for
å gå til aksjon og få gruppa stilt for krigsrett.
Flere av de som ble arrestert, dømt til døden og skutt, hadde Oskar
Øwre hatt kontakt med, bl.a. Kolbjørn Wiggen, som i grunnen var hans
første kontakt. Lokomotivfyrbøter Harald Rusten var og blant de arre
sterte og gjennomgikk umenneskelig tortur. Nevnes må at attentatet
skjedde i full forståelse med gestaposjefen i Trondheim, Gerhard
Flesch.
Nå var det klart at Oskar Øwre måtte over grensa og til Sverige.
Vennen og medarbeideren Eilif Solheim, ville han imidlertid ikke late i
stikka. Han måtte varsles, slik at de kunne komme seg i veg samtidig.
Dette ble skjebnesvangert. Solheim var på den tid lærer på Namdalseid
og ikke å treffe heime i Levanger. Til vanlig var han heime i helgene,
men ikke denne helga og Oskar foretrakk å vente til han hadde fått
kontakt med Solheim. Frykt for at broren, Georg, skulle bli tatt som
gissel, holdt ham nok også tilbake. Georg, som var med i arbeidet, ville
imidlertid at Oskar skulle dra straks. Men de forsto Oskars holdning, og
til slutt ble det enighet om at han skulle vente.
Lørdag var Oskar i Levanger og konfererte med fru Solheim, som
hadde god greie på hva de arbeidet med. Hun så det som en fordel for
mannen sin om Oskar ventet, slik at de kunne dra i lag, og hun skulle
forsøke å komme i kontakt med ham straks.
På den tida arbeidet Oskar Øwre på Samvirkelaget, mest i knottbua.
Måndag syklet han på arbeid som vanlig, men hadde vonde fornemm
elser om at noe kom til å skje. Som vanlig skulle han sykle heim til
middag. Oskar bodde på Ørmelen, og i det han svingte inn på brua, får
han se bilen til en av nazistene i Verdal på den andre enden av brua. Det
var for sent å snu. Med i bilen var herr Løkenflaen, statspoliti i Verdal,
samt lensmannsbetjenten som også var NS-mann. Oskar var overbevist
om at det var ham de skulle ha tak i, men hadde ingen mulighet for å
slippe unna. Midt på brua ble han tatt. Det kunne ha vært redningen
hvis de to verdalingene i bilen hadde vært så humane sambygdinger, at
de hadde kjørt forbi, for Løkenflaen kjente ikke Oskar.
Det ble husundersøkelse fra loft til kjeller. Løkenflaen var svært så
morsk og arrogant, lensmannsbetjenten mere moderat. Det var ei skuff
i pidestallen som ikke var å få opp. Oskar måtte seiv gå etter øks og

----
337 Krig
----
bryte den opp. Der fantes intet annet enn protokollen til a.i.l. Falk, som
Oskar på forhand hadde sagt. Protester hjalp ikke, protokollen tok
statspolisen, men ellers ble det magert resultat, da intet provoserende
var å finne.
Deretter bar det til Falstad, hvor Oskar ble overtatt av SS-vaktene og
stengt inne på et brakkerom. Det ble overfylt på Falstad den natta, ca.
80 ungdommer ble tatt i en rassia over hele Trøndelag.
Oskar Øwre måtte gjennom harde forhør, anført av to brutale gestap
ister, Besgen og Dudeck. Han ble først ført inn til Dudeck, han hadde
tolk, den andre snakket norsk. Da Oskar kom inn, reiste gestapo
mannen seg og slo med stor kraft en gummitamp i bordplata. Han blir
konfrontert med en rekke navn, Wærdahl-brødrene, Harald Rusten,
Eilif Solheim, Kolbjørn og Ivar Wiggen. Alle disse innrømmet Oskar at
han kjente gjennom N.G.U. Han fikk også forespørsel om han kjente
andre personer, som han riktig nok benektet, men ingen spørsmål om
personer fra Verdal. Undergravingsvirksomhet av alle kategorier ble
framtrukket, men før han rakk å svare fikk han en knakende ørefik, så
han nesten ramla av stolen. «Svar og tilstå!» brøler gestapisten, og
Oskar får juling, slik at han er temmelig mørbanka og ør da han ble ført
ut, samtidig som Dudeck lovte at det ble verre neste gang.
Tolken henstilte til Oskar om å tilstå, de visste alt likevel, sa han, og
viste fram en tilståelse fra en av de andre i gruppa, en som Oskar kjente
handskrifta til. Han bestemte seg for å tilstå dette med avisene. Dette
ble nok oppfattet som at nå hadde de fått verdalingen på gli, og gikk
hardere på med nye slag og spark. Særlig gikk de hardt på om arbeidet
innen N.K.P. Noe kjennskap til dette nektet imidlertid Oskar hardnakk
et. Inngående måtte han forklare seg om systemet med spredning av
avisene, at de skulle ha minst mulig kjennskap til hverandre, og prøvde
så godt han kunne å bagatellisere det hele. Han hadde kun å hente og
bringe pakkene. Som kontaktmann oppga han til slutt Sverre Vestvik.
Han hadde tidligere flyktet til Sverige.
Tyskerne hadde liten tiltro til dette og gikk sterkt på for å få
opplysninger om andre i Verdal, partiarbeidet, kurervirksomhet,
milorg-virksomhet, sabotasjer m.v., noe Oskar konsekvent nektet for.
Ingen andre navn i Verdal ble gitt opp.
Men så hendte det noe. Obersturmfurer Besgen, som var sjef for for
hørene og sakene på Falstad, ble skutt av Odd Wullum i Gjevingåsen. Ei
hending som er vel kjent. Dermed ble det slutt med forhørene over
resten av Wærdahlsgruppa. 10 var på det tidspunkt allerede dømt til
døden og skutt. (De pårørende familiene ble ikke underrettet før flere
måneder senere.)
Det Oskar tilsto og skrev under på, stemte godt med det gestapo visste
på forhand. Om avisene var de godt informert, nesten i detalj, bl.a.

----
338 Krig
----
datoer og nøyaktige tidspunkter når Oskar hentet pakker hos Eilif
Solheim i Levanger.
Det er lite trolig at Adding seiv hadde registrert dette i detalj, til det
hadde han for mange jern i ilden, da han infiltrerte flere motstandsgrupp
er på samme tid, men han hadde hjelpere også i vårt lokale miljø.
Da nyhetene om de 10 som var skutt nådde Falstad og rommet som
Oskar var på, ble det mildt sagt en dyster stemning. Det var alle venner
og kamerater. På rommet var tvillingbror Ivar og far til Kolbjørn
Wiggen. Samtidig visste de at Gestapo ikke var ferdig med dem.
Obersturmfiirer Besgens fall i Gjevingåsen endret situasjonen og det
videre utfallet. Tyskerne besluttet å sende hele gjengen til Tyskland som
NN-fanger.
"i
Etter 4-5 uker på Falstad er det oppstilling for kommandant Gerhard
Flesch, som inspiserer og triumferer på typisk gestapo-vis. En rekke
navn blir ropt opp, og deriblant Oskar Øwre.
Om kvelden ble de transportert til Trondheim med buss. Derfrå med
tog til Oslo. Hele tida var de bundet på hender og føtter, hendene bak
på ryggen. Etter hvert som de måtte på do, fikk de hendene bundet
foran, men ved framkomsten til Oslo ble de bakbundet på nytt, men
bindingen på føttene ble omgjort slik at det var ca. halv meter tøm. Slik
måtte de marsjere gjennom Oslos gater, i stummende mørke, til Møller
gata 19. Etter flere timers stående venting, bar det til Oslo havn, og med
slaveskipet «Donau» til Stettin. Der ble det plukket ut 61 fanger,
deriblant Oskar Øwre. De skulle til tysk tilintetgjøringsleir.
Over halvparten av dem kom ikke tilbake, deriblant Eilif Solheim.
NN-fangen Oskar Øwre —
flere ganger dødens kandidat
Det er gått ett år siden Oskar Øwre ble arrestert på Ørabrua. Vi
treffer ham nå som NN-fange i den tyske konsentrasjonsleiren Neuen
gamme, et par mil sør for Hamburg.
NN står for «Nacht und Nebel» (Natt og tåke), som tyskerne nyttet
som betegnelse på fangene i sine tilintetgjøringsleirer. Å komme i kate
gorien NN-fange, var i grunnen en dødsstraff, uten domsavsigelse. Det
Stor-Tyske rike ville nemlig utnytte den ressurs som lå i NN-fangenes
arbeidskraft, før de utpint av sult eller sjukdom skulle dø. Når det ikke
var mere å hente og naturens gang ikke gikk raskt nok, hjalp de til med
gasskamrene så langt de hadde kapasitet. Det hendte at de gikk
benvegen til krematoriet.
Neuengamme hadde et belegg på opptil 10.000 fanger.
Det nærmet seg siste krigsjula, Oskar er «pasient» på en av leirens
tuberkulosebrakker. For den som ikke har opplevd noe tilnærmet, er

----
339 Krig
----
det vanskelig å fatte den grufulle virkelighet han i det følgende skildrer.
I lengre tid kviet han seg for offentliggjøring av dette, ikke for at han
blotter seg seiv, men av frykt for at han ikke skal bli trodd.
I forhold til mange andre skildringer om forholda for NN-fanger, er
kanskje ikke Oskar Øwres skildring enestående, men et lokalt bevis på
nazismens brutale kynisme overfor medmennesker. En kan heller ikke
fri seg fra den tanken at det skjedde under, da det så ut som om time
glasset var tømt.
Oskar Øwre var innom hele fire konsentrasjonsleirer. Foruten en
gjennomgangsleir, Paulitz, ved Stettin, var det Natzwailer, på fransk
område noen mil fra Strassburg, Dachau og til slutt altså Neuengamme.
Det er således bare en liten del av fangetida han skildrer her, men nok
den verste.
Muselmann og vraket
Jeg ligger apatisk, hverken fysisk eller psykisk er det mye igjen av
meg, med andre ord på bann. To års mareritt er snart bak meg, eller er
det kanskje bare en vond drøm, at jeg er i ferd med å vakne, eller
kanskje er jeg død. Smertene forteller at jeg lever og drømmen er den
brutale virkelighet.
Ute er det et tynt snølag på frosset mark. Fra korridoren trenger larm
Natzweiler konsentrasjonsleir.
Verdalsboka — 22


----
340 Krig
----
fra kauk og skrål inn til meg. Tyske skjellsord og brøl har en vent seg til
og det går hus forbi.
Jeg prøver å vurdere min egen situasjon. Det har ingen hensikt, i
virkeligheten ligger jeg og venter. På hva? Døden selvsagt. Har sett den
hver dag, at noen blir båret ut, ja opptil flere i løpet av dagen. Døden er
ikke bare gjest her, den har fast tilhold. I morgen er det kanskje min tur.
Det anrører meg i grunnen ikke, en dag fra eller til spiller ingen rolle, og
ville det ikke være en befrielse?
Tørsten er forferdelig. Men jeg har sett mange tatt sitt eget liv ved å
kaste seg under springen for å drikke og drikke, for de vet, at om et par
dager vil det være slutt. Når en har dysenteri, og det i siste stadium, er
det livsfarlig å drikke.
Jeg må på latrinen, det er et ork og tærer på de siste rester av mine
krefter, for det blir så alt for ofte. I det siste har også vannlatinga vært
smertefull. Ute i korridoren er det hektisk aktivitet, fanger ut og inn
gjennom dørene i hver ende på korridoren.
Kulda slår som et sjokk gjennom den utmagra kroppen min. Dørene
står kontinuerlig åpne. Dette er et ledd i systemet og behandlinga, for
dess bedre og fortere går det å få de usle kroppene opp gjennom pipa
(krematoriet).
På latrinen er det en polsk medfange som drikker rent herlig av
springen. Kameratene kjefter ham opp, men det bare preller av — han
har bestemt seg. Vannet ble hans befrielse.
Hadde det ennå ikke vært så forbannet vondt å pisse, men det svir og
brenner noe forferdelig.
Føttene mine er fulle av sår, og halve baken er oppskåret på grunn av
en svær byll. Det var denne som var årsaken til at jeg kom på syke
brakka. Smertene i brystet blir verre og verre. Jeg har våt pleuritt og er
blitt tappet flere ganger.
Jeg har nå alle symtomer på en muselmann. Sist jeg var på vekta,
veiet jeg 46 kg. (Veiing foregikk omtrent hver måned). Nesten alle på
rommet har samme symptomene. Noen få er kunstig tykkere. Det er
slike som har mulighet til å «orge». Det foregikk mye slikt. En ekstra
potet her, en skvett kålsuppe der, kunne gjøre underverker. Om morg
enen har vi poser under øynene. Det ble sagt at det kom av at vi lå, at
vannet steg til hodet. Når vi var ute på arbeid, pleide det å forsvinne i
løpet av dagen, men ikke nå.
Føttene mine er tunge som bly og sårene er følge av underernæring.
Etter hvert ble en spesialist på noe en før ikke visste hva var, kalorier.
Det ble hevdet at vi, under de bedre forhold, fikk innpå 200 kalorier. På
dette område spilte flaks, eller uflaks, en vesentlig rolle. Ifølge forsk
ning, skal det ikke være mulig å leve over lengre tid på 200 kalorier.

----
341 Krig
----
Tanker ved do-vinduet
Jeg titter ut av vinduet på latrina. Ute virker det ufyselig kaldt.
Fanger stilles opp i kolonner. Det er tidlig morgen, arbeidsordningen
streng og effektiv, alle må ut, ingen skal sluntre unna.
Tenker på når jeg seiv var i arbeidskommando, hastet avsted for å
unngå slag og spark. Det skulle så lite til for slik avstraffelse og så vil
kårlig. Alltid måtte en være årvaken, rede til å møte uforutsette ting. Til
slutt ble det som et instinkt. Derfor var det vanskelig å komme som ny
fange til en kolonne før en kjente mønstret.
Her jeg står ved vinduet og ser på mine medfanger som skal inn i
kolonnen og med de mange farer som dagen innebærer for dem, så vet
jeg de har ennå en liten sjanse til å overleve da de kan godtas i en
arbeidskolonne, ennå er det en liten rest av krefter som nazistene kan
pine ut av stakkarene.
Men hva med oss på sykebrakka? Hos oss er det intet mere å hente, vi
er kastet på skraphaugen, og såframt naturen ikke går sin gang raskt
nok for dem, så har de midlene - gasskamrene. Dette var selvsagt et
stående tema for oss. Senere var jeg seiv så nære, så nære på.
Innerst inne vet jeg at for oss er det bare en mulighet. Det er slutten.
Jeg vet det, men håpet er der likevel. Kan ikke være så syk som jeg tror
all den tid jeg kan stå og meditere, drømme at kanskje vil Tyskland
Natzweiler — den 3. september 1944 ble hele leiren evakuert.


----
342 Krig
----
plutselig kapitulere, eller at fronten kan komme så nær at de må gi opp,
ett eller annet som kunne skje i Tysklands indre, slik at vi ble fri. Å hvor
mange tanker en kan ha. Det er eneste avvekslingen en kan ha her. Det
er herlig å ha oppløftende tanker om framtida. En følelse av å kunne
snyte Gestapo og SS-vaktene for noe. At en har en styrke som de ikke
kan ta fra en med noen av sine djevelske midler. Tankene kan også være
lindring når tørst og sult river i kroppen. Nesten hyggelig å vakne om
natta, alt er stille og en ligger våken og fantaserer om god mat og å
drikke seg utørst. Men alltid skjer det ett eller annet som brutalt river en
ut av illusjonene og tilbake til den grinende virkelighet.
Nå er arbeidskolonnen på marsj. Jeg har stått her alt for lenge og
fryser ganske forferdelig, men jeg har vært borte en stakket stund.
En ting er klinkende klart for meg, jeg kommer aldri til å tilhøre noen
arbeidskolonne mere. De siste rester av krefter som svina ikke rakk å ta,
har sult og sykdom tatt. Alle konsentrasjonsleir-fanger er fullstendig
klar over, at hvis man kommer på sykebrakka, må man snarest mulig
komme seg der fra, for der er det farlig.
Ensomhet og språkvansker
På denne brakka er jeg alene som nordmann, og det tynger meg.
Språket er et stort problem og jeg angrer at jeg ikke i den tida som er
gått av fangetida, la meg litt mer i selen for å lære litt mer. Jeg forstår
det vesentligste av det som blir sagt på tysk, men har dårlig for å
uttrykke meg. Nå er dette et stor handikap. Da jeg var på den andre
sykebrakka, hvor absessen i baken ble operert bort, var jeg sammen
med noen dansker. Jeg delte seng med Vincent Lind og vi ble gode
venner. Til denne ble jeg flyttet da plevritten meldte seg. For meg er det
her bare sorgen. Gebrokne samtaler kommer nok i gang, fingerspråket
er godt å ty til. Noe intimt bekjentskap kan det ikke bli. Savner de
mange samtaler vi nordmenn hadde om all verdens ting mens vi var
sammen i Natzwailer, Dachau, og under den siste transporten hit til
Neuengamme. Ofte var det om krigen, men aldri nevnt med et ord annet
enn at det ville være over om 2-3 måneder. Det var en uskreven regel, en
slags terapi, at det ikke ble nevnt noe lengre tid. Det gjaldt å holde motet
oppe. Men hver for oss hadde vi nok våre kriser. Jeg også.
Alle her i Neuengamme er fullstendig klar over at det er siste krigsjula
som står for døra. Det syns på alt og merkelig nok, vi er ganske godt
informert om utviklinga. Jungeltelegrafen fungerer godt. Ellers ser vi jo
de svære flysveipene inn over Tyskland. Det har nå pågått snart 1 Vi år.
Bombedrønnene kommer nærmere etter hvert.
Nå begynner jeg å lure på om jeg i det hele tatt har krefter til å over
leve, og om så er, hvordan kan jeg bli i stand til å leve et normalt liv

----
343 Krig
----
igjen? — Kan det bli en normal verden etter dette? Ja, slik går tankene
om mye og mangt mens jeg beskuer mine medfanger fra latrinevinduet.
Papirforbindingen over halve baken er gått i oppløsning. Jeg river
den av, en medfange sier det ser stygt ut, at det kan bli betennelse i såret,
(flegmone kalte de det), og da er det slutten.
Lukta er übeskrivelig her inne på latrinen, men hva gjør det, for her kan
en i alle fall regne med å få være i fred.
Jeg kommer meg tilbake til brakkerommet og kravler under teppet
igjen. Jeg deler seng med en russer fra Stalingrad. Det er en grei kar.
Han har holdt senga varm mens jeg var borte. Merkelig nok er han i
bedre hold enn meg, men ellers typisk muselmann. Han har også
tuberkulose. At han har noen flere gram på beina sine, skyldes at noen
venner av ham har mulighet til å orge litt, en ekstra potet eller en suppe
skvett. Så godt vi kan prøver vi å forstå hverandre. Han snakker om
Quisling, det er tydelig blitt internasjonalt begrep om alle forædere. Jeg
forstår og at han fryder seg over tyskernes fall ved Stalingrad.
Romsjefen, en tysker som har sittet i flere år, har jeg ikke noe å utsette
på. Han plager oss ikke i utide. En annen sak når inspeksjon av SS-ere
er ventende. Da må alt være i orden. Jeg kom forresten i et spesielt
forhold til denne tyskeren. Han ble redningen da det så ut som mitt
timeglass var runnet ut. Forøvrig hadde vi sjelden inspeksjon. Tyskerne
holdt seg helst vekk fra tuberkulose-brakka.
Det mørkner
Denne dagen hendte noe spesielt. Jeg er svært syk og nedfor og det
vises nok altfor godt. Max, som romsjefen heter, kommer bort til senga
vår: «Øwre, jeg tror vi må flytte deg». Jeg forsto straks - en isende
redsel gikk gjennom meg, jeg var altså moden for «dødskabinettet». I
det ene hjørne av brakka sto 3 køyer, hvortil ble lagt pasienter som
tydelig ikke hadde lenge igjen. Så svak var jeg altså blitt. Det døde pasi
enter i de andre sengene også, men dette var det opplagte «dødskabi
nettet». De som ble lagt dit, var alle slike som ikke lenger kunnde holde
hverken urin eller avføring. De led av dysenteriens siste herjinger, ofte
kombinert med kvelingsanfall på grunn av lungetuberkulose. I den tida
jeg var på rommet, var jeg den eneste som, merkelig nok, kom levende
fra dette uhyggeshjørne.
Max forbereder meg så skånsomt som mulig, om en 2-3 dager, sier
han. For øyeblikket er ingen plass ledig der, men oftest dør de fort, og
Max gjør sikre kalkulasjonen Jeg var klar over at det sto dårlig til med
meg, men jeg var bevisst og registrerte alt omkring meg, syntes jeg seiv.
Det er merkelig hvor disse køyene var sunket ned i vår bevissthet som de
absolutte dødssenger. Seiv om alle køyer i rommet i grunnen var døds

----
344 Krig
----
senger, var det sterk gradsforskjell. Det var en tung resignasjon jeg
måtte gjennom. Kunne ikke forstå annet enn at freden var like om
hjørnet. Men nå måtte jeg altså godta at det var slutt. I 1 Vi år hadde jeg
levd i 3 beinharde «fornichtungslager» som N.N.-fange. F.eks. i
Natzwailer, hvor vi var over 500 nordmenn. Av disse døde ca. 50% i
leiren, deriblant mange av mine beste kamerater. Hittil hadde jeg over
levd, men altså nå. Mange slike tanker gikk gjennom hodet mitt denne
dagen, samtidig som det var livlig diskusjon om krigssituasjonen, og
som vanlig var det mange optimistiske nyheter. Mange var nok sanne,
for Tyskland var i ferd med å gå i oppløsning. Alle hadde vi en tanke, å
overleve. Bare overleve selve krigen, så kunne en gjerne dø etterpå.
Ryktene svirret som gresshopper i rommet, og de fleste av oss ventet
nok underverker.
Det er 2-3 dager før julaften, og diskusjonene dreier seg selvsagt om
dette med lekre retter og om vi kom til å få noen ekstra forpleining jule
aften o.s.v. Men nå blir jeg ikke så engasjert i diskusjonen som jeg ellers
pleide å bli.
Det brer seg en uhyggesstemning i brakka. En fange kommer inn og
hvisker til en kamerat, og snart er det kjent, at i morgen tidlig skal det
gå en transport med fanger til lasarett for at de skal få det bedre. Vi vet
hva det er, gasskammeret. Det er fanger som det Stor-Tyske rike ikke
har mere bruk for. De er utsultet og kan ikke gjøre mere nytte for seg.
Dette er en av farene ved å komme på rewier.
Stadig nedover
Det ble ei natt med lite søvn. Flere ganger må jeg opp. Tørsten er
grenselos, det er også fristelsen ved vannkranen, og hvorfor ikke drikke
nå, jeg har jo ingen sjanse, skal flyttes til dødssenga. Jeg forstår ikke
den hyppige vannlatinga. Er klar over blærekataren, men jeg tar jo inn
så lite drikke og mat. Jeg har feber, hvor høy vet jeg ikke. Tempen blir
ikke målt her. Ved den forrige sykebrakka jeg var på, ble feberen målt
hver dag, og uten feber var det fiks ut i arbeidskolonnen. Men her er jeg
bare en gjenstand som venter på å gå i pipa. I Natzwailer hadde jeg
mange kjære venner. Venner som hadde omsorg for hverandres ve og
vel, og medfølelsen over en kamerat som var meget syk, var stor. Her,
alene som nordmann og uten å få kontakt med andre grunnet språket.
Jeg merker likevel medfølende blikk fra utsultede mennesker. De fleste
har vettet i behold, men så også det motsatte. Grenseland er ikke langt
unna.
Vi deler felles skjebne under meget vanskelige forhold. Jeg kom ikke i
kontakt med noen som orget. Jeg kunne heller ikke vente at noen ville
dette for meg, for regelen var å bytte, og hva hadde jeg, intet.

----
345 Krig
----
Gjør opp status med minner
Mye passerer revy i tankene. Uten å legge an på det, er det som jeg
gjør opp status.
Det hendte at Seland kom på besøk til meg, han var med samme
transporten hit. På en eller annen merkelig måte var han blitt godtatt
som mekaniker på verksted, og etter forholdene i noen lunde form, altså
slik vi fanger la i begrepet form. Han holdt kontakten mellom meg og
min gode venn Eilif Solheim. Han kom til Neuengamme med samme
transporten og lå nå på en annen tuberkulosebrakke.
Pokker også, hvorfor kom jeg ikke på samme brakka som Eilif da jeg
ble overflyttet fra såravdelingen. Men der kunne jo hendt noe annet. Du
verden hvor godt vi kunne hatt det på samme brakka, godt i den for
stand at vi kunne ha pratet. Praten var det eneste som hadde noe med å
leve i en fangeleir. Også Knut Villoch besøkte meg. Vi hadde felles
minner og mye å snakke om. Det var forresten han som hjalp meg å
komme på sykebrakka da jeg var helt nedfor.
Villoch og Seland tok en meget stor risiko ved å besøke oss på
smittebrakka, og de ville nok ikke klart straffa om de var blitt tatt. Knut
hadde fått seg brukbar jobb, jeg tror det var i mottaket på en sykeavdel
ing. Han kunne flere språk, og i denne jobben var det selvsagt større
muligheter på flere feiter av fangelivets mangfoldige irrganger. Han var
et friskt pust de gangene han kom.
Er det meg neste gang?
Neste morgen har jeg igjen karret meg på latrina og står og speider ut.
Det er stor aktivitet. Fanger blir kastet som kippved opp i biler for å
transporteres til gasskammer. Altså: meldinga i går var sann — «fang
ene som skal til lasarett og få det godt».
Gjennom lengere tids fangenskap er jeg blitt herdet, men dette er det
grusomste. Mennesker det ennå er liv i blir lempet som tomsekker. Dette
kan ikke beskrives, et begrep som grotesk, strekker ikke til. Vi som
beskuer opptrinnet, er fra flere nasjoner, men ikke en lyd fra noen, det
hersker en dyster taushet. Alle har sikkert samme tanke som jeg — neste
gang—.
Mine egne plager er idag verre enn verst, plagene med vannlatinga og
såra på føttene bare tiltar. Særlig gjør et sår på lilletåa besatt vondt, og
jeg har stort besvær med å puste, den går i korte hiv. Jeg må nok tappes
igjen. Det er forsåvidt greit, for det er mange flinke leger blant fangene,
av forskjellige nasjoner. Men de har så sørgelig lite å hjelpe seg med.
Tilbake på brakka snakker jeg med Max om lege. Legen kommer og
det blir tapping. Det foregår på den enkle måten at ei større nål blir
presset mellom ribbena, en slange virker som hevert og så renner det

----
346 Krig
----
pent og sirlig ned i et ganske vanlig spann. Resultatet er at jeg puster
bedre igjen, og det er da noe.
Jeg kommer meg bort i køya, utslitt etter turen på latrinen.
Opptrinnet der og tappinga har tatt sterkt på.
Jul i dødskabinettet
Max kommer inn døra og blikket har han i retning meg. Jeg vet at det
er blitt ledig plass i dødssengene. Han nærmer seg, jeg prøver å se bort,
for liksom å få noe ut av de siste sekundene sammen med den vennlige
russeren jeg deler køye med. Jeg tror Max forstår min reaksjon. Han
sier: Vel, er du klar. Jeg bare nikker, stavrer meg opp, det er så vidt jeg
orker og det er en tung gang mot den ledige køyplassen. En nederlender
ligger der fra før. Han er irritert over ikke å få være alene med sine
smerter. Også han er full av sår. Det skal så lite til når vi kommer i
berøring med hverandre, før det gjør forferdelig vondt. I køya er det en
forderdelig stank, vått av urin og rinnende avføring. Såvidt jeg husker
var dette dagen før julaften.
Den første natta var som i trance. Det var så uvirkelig. Jeg hadde
heller ikke den følelsen at jeg var ferdig til å dø, seiv om jeg med sikker
het visste at det kom til å skje.
Julaftens morgen opprandt. Også denne dagen kom jeg meg på
latrinen, men i de kommende 6-7 dagene klarte jeg det bare en gang.
Her gikk praten om det ble noe ekstra i forbindelse med jula. Men det
interesserte meg ikke, og jeg tenkte, er jeg virkelig kommet så langt, at
mat ikke interesserer. Det var noe annet som ruvet i mitt indre - vann,
rinnende, klart vann. Tørsten var uutholdelig. Hva var skjedd med
meg? Og hvorfor drakk jeg ikke når nå likevel —. Jeg kom meg tilbake
til rommet og med store anstrengelser over sengekameraten til innerste
plassen, som var min. Litt småkrangel når vi uforvarende, men uunngåe
lig berørte hverandre. Det var vondt over alt, både utvendig og
innvendig.
På brakka er spenningen stor om det blir noe ekstra til jul. Merkelig
nok er ikke lysten på mat helt borte her jeg ligger i senga. Det ble ikke så
mye som en påfylling av kålrabisuppe. Første juledag: Jeg er klam og
elendig. Nederlenderen er nesten bevistløs. Han spiser ikke den lille
brødskalken som er rasjonen, men gjemmer den under hodeputa. Der
har han flere og er ennå så bevisst at han vet å ligge med hodet på dem,
for at ingen skal stjele beholdningen fra ham.
Idag orker jeg ikke gå på latrinen, alt går i senga. Her er så mye fra
før, så i grunnen spiller det ingen rolle. Det er trangt og begge er vi util
pass. Sammenlignet med hollenderen, som nå ikke kan ha mange timene
igjen, synes jeg å være noen lunde iorden, og jeg mener jeg registrerer

----
347 Krig
----
det meste om meg. Tørsten, nei kanskje suiten, nei, det er tørsten som
plager verst.
Ut på kvelden kommer den karakteristiske gurglelyden fra min
sengekamerat, hollenderen er ferdig med livet. Det som opptar meg er
bl.a. når kommer de og henter ham. Det blir vel ikke før i morgen, men
da blir det ei utrivelig natt, ikke akkurat fordi han er død, men det blir
så trangt slik som han ligger, på ryggen med utstrakte føtter. Jeg har
ikke krefter til å flytte på ham, knapt nok løfte ei arm. Så kommer det
to landsmenn av ham, som ikke bor i vår brakke. Det er merkelig hvor
fort nyheten sprer seg, for de visste tydeligvis at han er død. De gjør
korsets tegn, og sier brød, brød, brød. Jeg nikker sløvt og interesseløst
mot hans hodepute. Lynkjapt rasker de til seg brødskalkene og for
svinner. På gangen er det forferdelig bråk, og de risikerer å bli tatt for å
ha vært på brakka. Jeg kunne lett ha spist opp brødskalkene før de
kom, jeg visste hvor de var og ingen ville ha merket det. Men jeg har
ikke initiativ og næringsvett lenger.
Det ble ei übeskrivelig natt. Stank og lukt er jeg blitt immun mot, men
smertene i såra på føttene og i baken gir meg ikke fred. Papirforbind
ingen på baken holder ikke, den blir oppbløtt med en gang av dysenter
ien. Alt går i senga og jeg bryr meg ikke om det, smertene når jeg later
urinen er i alle fall ikke bedre.
Jeg gjør ikke noe forsøk på å komme opp, vet ikke om jeg ville ha
klart det, men liket tar for mye plass av køya. Kaffesurrogaten som
kommer neste morgen er nydelig å suge i seg, for i natt har tørsten vært
forferdelig. Mon tro når de henter liket? Kålsuppa kommer og da må
klokka være 12 eller 13, enda har de ikke tatt det.
Jeg setter suppeskåla på brystet av hollenderen, tar fram skeia, stør
hodet mot ei arm og spiser. Skåla står støtt der den står.
Skal tro om jeg noen gang kommer heim for å få fortalt denne
makabre situasjonen. Jeg spiser tross alt opp suppa, og kan ikke være
ferdig til å dø likevel. Klokka var kanskje 16 eller 17 da de hentet liket.
Straks kom det en ny, en franskmann. Han levde bare en time. Det siste
han hvisket var: «Norvegisjen godte kammerat». Hvordan han kunne
vite noe om det begriper jeg ikke, vi hadde jo nesten ikke vekslet ord.
Jeg vil ikke gå mer i detalj om de nærmeste dagene. Men hver dag i 7
dager kom det ny fange i senga til meg, og alle døde etter 2-3 timer.
Likene ble båret ut morgenen etter, så jeg lå sammen med et lik hver
natt.
En av dagene kom en av hjelperne og dro av oss ullfiltene og bar dem
ut til vask. Det ble forferdelig kalt, trodde vi skulle få nye, men tida
gikk. Polakken jeg delte seng med, døde mens filtene var ute. Etter 4-5
timer kom de same filtene tilbake, antagelig bare skyllet i vann og de var

----
348 Krig
----
ennå våte. Jeg frøs forferdelig hele natta, klamt og klissent, vaskinga
hjalp ikke noe mot stanken. Det damper faktisk av senga.
Denne uka var jeg både bevisst og übevisst, men jeg syntes seiv jeg
registrerte det meste. Ingen brydde seg om oss, bortsett fra venner av de
jeg lå sammen med. Om kveldene kom de for å rappe til seg
brødrasjonen. Men det var mindre system i denne beryktede leiren, enn i
de andre leirene, og det lykkes ikke hver gang.
Ensomhetsfølelsen er sterk. Alle de som har ligget sammen med
meg, har vært så syke at det ikke har vært mulig å få til noen prat med
den lille tysken jeg får til. Her er intet vindu så jeg kan få et glimt av
livet ute i leiren. Det virker trykkende og gir følelse av å være innelukket
i hermetikkboks. Om jeg begynner å fable om noe bedre, så kommer
smertene og river det i stykker.
Jeg har sett snerten av Max en og annen gang, men han har ikke sagt
et ord. Tørsten er forferdelig. Jeg tror det er nyttårsaften og jeg har
bestemt meg. Vil forsøke å komme meg opp på latrina, der er det vann
spring, og da —. I alle fall kan jeg vekke litt oppmerksomhet med dette.
Mitt første forsøk på å komme opp av senga mislykkes. På det andre
klarer jeg å stå oppreist ved senga. Klamrer meg til sengegavlen og
kreker meg sakte mot døra til korridoren. Men i herrens navn, hvordan
skal dette gå når jeg kommer ut i korridoren, der er det intet å klamre
seg til, bare veggen å stø seg mot. Max er inne og jeg ser han studerer
meg intens, forundret over mitt foretak. Han sier intet, men mot
formodning så lever jeg ennå. Jeg må videre, retur er håpløst nå. Men
jeg tror ikke jeg kommer levende til køya.
I korridoren er det isende kalt, og kanskje er det denne kulda som
gjør at jeg faktisk greier å gå med hendene stødd mot veggen. Du verden
hvor jeg skal drikke.
Ved latrinedøra faller jeg om. Max har heldigvis ikke sett det, men det
er flere fanger her og de hjelper meg opp og inn på latrina. Jeg får
faktisk satt meg, det bløte slimet fra endetarmen flyter ut. Det er faktisk
godt å sitte her, i stedet for å gjøre det i køya. Blant de øvrige fangene
på latrina går krigspraten livlig. Nå var det spørsmål om bare dager før
Tyskland måtte kapitulere, ikke en uke en gang, ble det sagt. Jeg var
faktisk så pass at jeg stilte spørsmål og deltok i diskusjonen - eller
kanskje det var noe jeg trodde jeg gjorde. Der er vannspringet. Ja —
men, det snakkes om dager — sett om dette er sant.
Det må være sant. Det går på sjette året, vi har sett herjingene og hørt
om de store nederlagene og de kan ikke holde ut i evighet. Jo, jeg tror på
meldingene, og drikker jeg vann nå er det den visse død. Eller skal jeg
det likevel? Slike og mange andre tanker gikk gjennom hodet mitt hin
januardag i 1945, men å omsette det i ord er vanskelig.
Omsider stavrer jeg meg tilbake til rommet, og det går bedre tilbake.

----
349 Krig
----
Kanskje er det de oppmuntrende meldingene om krigen, og sympatien
jeg møtte av medfangene på latrina, som gjør det. Ennå har jeg virkelig
en snev av selvoppholdelsdrift igjen. Jeg passerer Max inne på rommet
og prøver å manne meg opp ennå litt til. Om det lykkes, vet jeg ikke.
Elendigheten på rommet er nå så stor, at jeg ikke er sikker på om det er
bedre i noen annen køye. Jo — det må være det. Vi får suppe idag også,
jeg har ikke lyst på den, men truer den i meg. Det er et dårlig tegn - et
meget dårlig sådant. Jeg husker hvor glupske vi var ute i kommando
gruppene. Suppa og brødskalken var hele tilværelsen og stående sam
taleemne, mang en humoristisk replikk har det og vært gjenstand for.
Tilbake til køya — pakker og rykter om svensk redning
Ut på ettermiddagen samme dag kommer Max bort til køya mi. Jeg har
ennå ikke fått noen ny kamerat etter at den siste døde. Dette måtte bety
noe, jeg ble overrasket og spent. Hva kom til å skje? Til det bedre eller
verre? Han hadde lagt merke til at jeg hadde vært på latrina idag og spurte
om jeg var bedre? Jeg la ut det beste jeg kunne om at jeg var mye bedre.
Han ristet på hodet, kunne liksom ikke forstå dette, at jeg ikke hadde
bukket under i løpet av uka som han fra først hadde trodd ville skje
uansett, en situasjon han kunne gjøre hverken fra eller til med.
Enden på samtalen var en mumling fra hans side om at jeg kanskje burde
få en sjanse. Han spurte meg også ut litt, om Norge, hvilke leire jeg hadde
vært i o.s.v.
Ikke lenge etter ble jeg anvist plass sammen med min russiske venn som
jeg skilte lag med for en uke siden. Et oppmuntrende blikk fra Max og en
replikk om å holde motet oppe, gjorde meg godt.
Om det var fælt i hele rommet, så var det å komme fra dødssenga og hit,
som å komme til paradis. Her var det i alle fall ikke urin og avføring å ligge
i.Måtte også love Max å gå på latrina. Jeg grudde ikke så lite for hvordan
det ville gå, så sterkt avkreftet som jeg var.
Dagen etter kom en dansk f angelege på rommet for bl. a. å foreta vann
tapping. Jeg ropte på ham straks, og en befriende samtale kom igang. Selv
sagt mye om krigens gang. Han stakk ut en tur, og kom tilbake med noen
trantabletter og to-tre kjeks.
Det var tydelig å merke at han syntes jeg var i elendig forfatning. Men du
verden for en oppmuntring. Mye hadde skjedd på kort tid. At Max hadde
flyttet meg på eget initiativ var nok det største.
Nå framover skjedde begivenhetene raskt for min del. Den danske legen
hadde nok muligheter for å orge litt, og kom tid om annet på rommet med
små rasjoner. Til og med ei skive med hvitt brød fikk jeg en gang - noe helt
storartet.

----
350 Krig
----
Det viktigste var at lysten på mat tok seg opp, og mer enn noen gang
syntes jeg at jeg sultet. Svært übehagelig, men likevel, rent medisinsk, opp
tattet jeg det positivt.
En dag kom den danske legen på rommet og fortalte at alle dansker og
nordmenn hadde fått pakker til jul, men etter de undersøkelser han hadde
gjort, var jeg øyensynlig avglemt. Trolig hadde det fra brakkehold gått ut
melding om at jeg var død. Dette selvsagt ikke med vilje. Legen sa han
skulle se hva han kunne gjøre.
I midten av januar kom pakken - du verden. Max kom med den, men jeg
fikk den ikke. Hvorfor! Max hadde stor makt, men ikke så stor. Når jeg
fikk pakke hadde det stor betydning på praktisk talt alle feiter, orging,
jobb, brukbar sådan. Jeg ble mildt talt forarget. Men Max visste nok hva
han gjorde. Han smilte og sa: «Øwre, du har vært en dødens kandidat,
kanskje flere ganger. Nå har du sjansen til å overleve, men får du pakken,
kommer du til å spise deg i hjel.» Max hadde så evig rett. Han porsjonerte
pakken i meg. Først ørsmåe rasjoner, og dess mer han porsjonerte, dess
mer suiten ble jeg. Det kom flere pakker. Men det å være eneste pakkemot
taker på rommet, blant utsultede kamerater, er en forferdelig påkjenning.
Det gikk bra mens Max porsjonerte i meg. Men grusomt for alle når jeg
fikk mere råderett over pakkene seiv.
I slutten av januar tar det til ågå rykter. jeg får bl.a. besøk av Knut, som
forteller at det er en storstilt hjelpeaksjon i gang, av Svenske Røde Kors,
med Folke Bernadotte i spissen for å prøve å redde nordmenn og dansker
ut av Tyskland. Min første reaksjon var hånlatter, røverhistorier. Trodde
noen virkelig, at vi, fornichtungs-fanger med stor N.N. på ryggen, ville
komme ut av dette mens det Stor-Tyske rike eksisterte, å nei. Knut trodde
det heller ikke, men han var nå på skrivestua og hadde sine forbindelser.
Etter at han var gått, lå jeg lenge og tenkte på dette. Fikk ikke regnestykket
til å gå opp - bare tull. Men framover ble dette dagenes samtaleemne.
Samtidig som krigsmeldingene var dystre for tyskerne, og blant oss fanger
var det selvsagt fortsatt bare dager att.
Vi nærmer oss slutten av januar 1945. Jeg er fortsatt i meget elendig
forfatning, men går på latrina uten altfor mye besvær, synes jeg seiv i alle
fall. Porsjonene til Max har jeg hatt i 14 dager og det har gjort sitt. Men
dysenterien, plevritten, blærekataren, såra på føttene og i baken er fortsatt
besatt. Optimismens lys er imidlertid tent, om ikke annet kanskje å få se
krigens avslutning. Men bable om svensk redning, det er for fantastisk til å
tro på.
På dødens terskel
Men så oppsto det rykter som la dystre skygger over tilværelsen. Rykter
som dessverre skulle vise seg å være sanne. Flere på vårt rom skal på

----
351 Krig
----
lasarett å få det godt - igjen utplukking til gasskammer. En av f årene, som
tidligere nevnt, ved å ligge på rewier. Nå skulle vi altså få se folgene. Jeg var
opplagt gasskammerkandidat og fryktet nå det verste. - Nå, når alt så lysere
ut, skal kanskje dette hende. Alltid noe som hender - alltid noe som går på
tverke. Flaks eller uflaks, det siste er absolutt å frykte. På rommet hersker
dyster resignasjon. Men kanskje er det å dø i gasskammer ikke verre enn
noe annet. Slik tenkte jeg faktisk. Men å få slike rykter nå var hardt.
30. januar - en dato - en dag som aldri, nei aldri vil gå ut av mitt sinn.
Tidlig på morgenen hører vi snakk på gangen, det er mange føtter som
tramper - SS-legen er i anmarsj. De har begynt i ene enden på brakka. Vi
vet hva det betyr, gasskammerkandidatene skal utplukkes. Jeg ble
voldsomt oppskaket med det samme jeg fikk høre at de hadde begynt. Det
var altså ikke bare rykter likevel, og for min del svant håpet. Brakkesjefen,
en tidligere fange kom først inn. Han ropte: Achtung! Alle ble komman
dert opp for å stå i stram giv akt foran senga. Det ble trangt, for sengene
var i 3 høyder. Deretter kom to vaktsoldater inn. Disse måtte være med, for
SS-legen måtte beskyttes mot oss, avkreftede og utsultede fanger. Så kom
SS-legen, deretter tre fangeleger og helt til slutt vår romsjef, Max. SS-legen
hadde blokk og blyant og skrev bare nummer. Han følte flyktig på armer,
ben og mager, som om han vurderte slaktefe, men det var for å konstatere
om det var noe arbeidsemne att. Det gikk raskt, plutselig sto han foran
meg. De i dødssengene er sikre, jeg også, ansa gasskammer for uunngåelig.
Han tar meg flyktig på armen og magen, blyanten er hevet for skriving. Da
skjer det noe bak der. Det er Max, han roper: «Skal utskrives på arbeid om
tre dager!» SS-legen blir tydelig i villrede, «Warom», sier han, men
stepper videre, for dette skal tydelig foregå med tempo.
Jeg hadde berga, takket være Max's dristighet. For meg skjedde det
faktisk et under. Over halve rommet ble utplukka. Da de gikk falt jeg
helt sammen, var ikke i stand til å stå. Andre sørget for å få meg i køya.
Dødens kandidat skal heim til Norge
Sjokket med SS-legen forverret helsetilstanden for Oskar Øwre. Det
gikk flere dager før han igjen ble så pass at han kom seg på latrina.
Dager og netter hvor urin og avføring igjen gikk fritt i køya, samt en
voldsom psykisk kamp mellom håp og resignasjon.
Ut over vinteren ble håpet etter hvert det sterkeste. Ryktene om den
svenske redningsaksjonen og Folke Bernadotte ble etter hvert mer inten
se, og til slutt en vidunderlig virkelighet, da Max en dag smilende
kommer og snakker om en «Dødets kandidat som skulle heim til
Norge!»
Ennå i midten av mars er Oskar fortsatt på sykebrakka, men han har

----
352 Krig
----
kommet seg litt. Turene på latrina blir oftere, ikke minst for gjennom
vinduet å kunne følge med livet i leiren og se transportene komme. Det
er opprettet en egen oppsamlingsavdeling for dansker og nordmenn i
leiren. Han vet det er kommet nordmenn dit, og ventinga er pirrende
febrilsk. Gjennom vinduet får han en dag se gamle venner fra Trond
heim, Ivar Wiggen og Ola Thingstad. Han ropte på dem, men de kjente
ham ikke før den avmagrede og herjede verdalingen sa navnet sitt. At
gjensynsgleden var übeskrivelig er forståelig. Drittstøvler - Lamoramp,
sa Oskar da de ikke kjente ham. Det er sannelig ikke langt mellom
resignasjon og humør.
Oskar Øwre kom med den første Røde-Kors-transporten til Sverige.
Er han bitter for det han måtte gjennom? Rommer det hat? Han vet
ikke riktig, ikke mot enkeltmennesker, men mot nazismen, den vil han
kjempe mot så lenge han lever.
Han er overbevist kommunist og mener at noe slikt må verden aldri
oppleve mere. Men frykter det verste, all den tid menneskene ikke klarer
å komme fram til en mer likelig fordeling av verdens ressurser og goder.
Det må finnes en annen utveg enn å slå hverandre ihjel for å få orden på
dette, er Oskars mening.

----
353 Krig
----
STUDENTER I KONSENTRASJONSLEIR
I anstrengelsene for å nazifisere det norske samfunnet hadde nazist
ene tapt kampen om skolen og ungdomstjenesten. De hadde heller ikke
kommet noen veg med kirka og de halsstarrige prestene.
Det tredje store området i nazifiseringsbestrebelsene var universitetet
og studentene. Heller ikke her kom de noen veg hverken med trusler
eller lokking, men forårsaket store forstyrrelser i studiene og langvarige
avbrudd. Etter storaksjonen senhøstes 1943, ble universitetet stengt
resten av krigstida.
Med et branntilløp som påskudd slo de til den 30. november 1943 og
arresterte 11-1200 studenter. Presis klokken fem over elve om formid
dagen tømte tyske biler ut sin last av fullt væpnede soldater ved univers
itetsinstitusjonene i Oslo. Av de arresterte ble ca. 600 sendt til tysk
konsentrasjonsleir, deriblant Svein Hofstad fra Stiklestad og eksverdal
ingen Karl Krohn. Av de som ble sendt til Tyskland døde 17, og den
første var Karl Krohn. Han var sønn av tidligere sogneprest i Verdal,
Conrad W. Krohn. Da han ble arrestert hadde han nettopp tatt første
avdeling i juss. Bare en måned etter arrestasjonen ble han syk og han
døde på sykehuset i Miilhausen den 2. februar 1944. Han er begravet på
familiens gravsted på Stiklestad.
Gutten til venstre er Karl Krohn, slik jevnaldrende kamerater i Verdal
husker ham. Her sammen med Åsmund Dahl og Svein Hofstad.


----
354 Krig
----
I to puljer ble studentene sendt til Tyskland. Svein Hofstad var i den
andre puljen og forteller bl.a.:
«Vi ble fraktet fra Stavern til Oslo den 7. januar 1944. (Der ble de
holdt i forvaring etter arrestasjonen)
Vel ett døgn senere gikk ferden med troppetransportskipet Donau til
Stettin og videre med tog til Buchenwald i nærheten av Weimar. Det
var mildt sagt en lei overraskelse for oss å havne i konsentrasjonsleir
bl.a. fordi dette stemte ikke med kunngjøringen fra politisjefen Redi
ess i Aulaen arrestasjonsdagen.
Mottakelsesritualet i leiren og brakketilværelsen, underhold m.v. de
første 14 dagene var på vanlig fangevis, og grunnlag for sykdom og
senere flere dødsfall ble skapt. Etter to ukers opphold kom en positiv
overraskelse. Vi fikk beskjed om at vi ikke lenger skulle behandles som
vanlige fanger. Vi skulle få tillatelse til å motta pakker, slippe å ar
beide, besøke kinosalen, skrive hjem o.s.v.
Om ikke lenge flyttet vi over i en større brakke med egen seng på hver.
Etter hvert fikk vi rikelig med forsyninger, både kroppslig og åndelig
føde. Vi ble populære blant fangebrørne på andre siden av piggtråd
gjerdet, og mye varebytte foregikk i tre kvart år. Brakkelivet opp
levde vi naturligvis som en kuet, kjedelig tilværelse. Men samholdet i
studentflokken var godt, og miljøet og den gjensidige påvirkningen
ga mulighet for inspirasjon og personlig berikelse.
Den 7. juli 1944 kunne 120 stud
enter forlate Buchenwald og bli
gjenforent med kameratene i
Elsass. I august ble 50 studenter tatt
ut til et feriekurs i Heidelberg for
utlendinger. Under oppholdet der i
fem uker hadde de forelesninger og
utflukter og utstrakt frihet til å be
vege seg på egen hand.
Vi som var igjen i Buchenwald opp
levde en fullstendig bombing av de
tilliggende våpenfabrikkene før vi i
slutten av oktober ble overflyttet til
Elsass. Dette ble gjort på tross av
sannsynligheten for et snarlig
gjennombrudd i sør av de allierte
styrker. Tre uker etter vår ankomst
ble plutselig en ny pulje på 25 mann
Svein Hofstad.
sendt til universitetene i Freiburg og Heidelberg. Jeg hadde flaks og
kom med i gruppen til Heidelberg. De gjenværende kameratene i


----
355 Krig
----
Elsass stod foran en dramatisk tid. Innen en uke var de tvunget til
evakuering øst for Rhinen, og innen en måned var de tilbake i
Buchenwald etter en vill og farefull ferd til fots og med tog.
Å komme til Heidelberg etter ett års fangenskap var en overgang så
stor at jeg betraktet meg nærmest som fri mann. Vi hadde hele tiden
en SS-offiser som «oppasser.» Men vi kunne bevege oss fritt i byen og
omegnen, vi fikk penger til mat, vi bodde brukbart, og vi ble gitt
muligheten til å følge universitetsforelesninger. Det siste ble det skralt
med, spesielt fordi stadig flyalarm tvang oss til å søke dekning. Vi
tydde ofte til Heidelberg slott med sine muromkransete arealer som lå
i nærheten av vårt bosted. Derfrå kunne vi høre og skimte bombing
av byer ved Rhinen, bl.a. Mannheim og Ludwigshafen, og vi regist
rerte pulje etter pulje av tunge amerikanske bombefly på tokt østover.
Heidelberg ble i det store og hele spart for bombing.
Ut over i mars ble det tydelig at de allierte nærmet seg Heidelberg.
Gjennombruddet ved Rhinen kom 7. mars da amerikanerne fikk et
ablert et bruhode ved Remagen. Vi studenter tok vår beslutning da vi
syntes krigsstøyen var kommet faretruende nær. Vi stakk til skogs,
enkeltvis eller to-tre i følge og gjemte oss etter beste evne. Etter et par
døgn stilnet det av og vi kom fram til en by befridd for tyske militære
og nazipamper, herunder vår egen oppasser. Vi fikk hurtig kontakt
med de amerikanske erobrerne. Vi fikk uniform og utførte kantine
tjenester.
Det drog ut før vi ble oppsporet av en norsk liasonoffiser. I et par
uker oppholdt vi oss i en internasjonal interneringsleir i Darmstadt
før det ble klart for flytransport til Fornebu.
Jeg husker at daværende kronprins Olav var på flyplassen på utreise
da vi landet. Kronprinsen benyttet anledningen til å hilse på hver av
oss. Dette var i begynnelsen av juni måned.»
Svein Hofstad hadde studert sosialøkonomi siden høsten 1939 da han
ble arrestert. Dertil var han vernepliktig offiser i Kavaleriet. Under
krigsoperasjonene i Nord-Trøndelag i 1940 gjorde han tjeneste som
løytnant og troppsjef i Bombekastereskadron/DR3.
Verdalsboka — 23

----
356 Krig
----
PLIKTIG ARBEIDSTJENESTE — AT
Pliktig arbeidstjeneste og ungdom i AT-uniformer var et trekk i
samfunnsbildet som hørte krigstida til, og mange 20 åringer i Verdal av
tjente slik tjeneste. Det hersket imidlertid en utbredt skepsis til hele
ordningen, og mange fryktet at AT skulle bli grunnlaget for en nasjonal
hær i hendene på Quisling, som en fryktet ville bli satt inn i krigen på
tysk side i en eller annen form. I andre okkuperte land i Europa var
titusener tvangsutskrevet til arbeidsinnsats bak de tyske krigsfrontene.
Dertil var det tydelig at makthaverne ikke la størst vekt på den arbeids
innsats som ble utført, men på propaganda som et ledd i å nazifisere
norsk ungdom.
Opprinnelig var det Administrasjonsrådet som såtte dette ut i livet
sommeren 1940, som en frivillig ordning for å hjelpe jord- og skogbruk
et i en vanskelig tid.
Da tyskerne og Nasjonal samling helt overtok styringa høsten 1940,
ble også arbeidstjenesten omorganisert. Den ble gjort tvungen for alle
menn ved 20 år, fikk et utpreget militært preg etter tysk mønster, og den
tyske nazihilsen ble innført. AT-avdelinger ble og nyttet til parader for
Quisling, tyske offiserer m.v.
A t-leiren på Okkenhaug.


----
357 Krig
----
Den første sesjon i Verdal, for utskriving til AT, ble holdt på herreds
huset 26. februar 1941, og de første innkallinger forelå ut på høsten
samme år.
Hos mange ungdommer var mistroen til AT stor, samtidig som de
følte at det var å underkaste seg nazimyndighetene å møte til tjeneste, å
marsjere under kommando fra befal som for de flestes vedkommende
hadde sluttet seg til Quisling og hans parti, virket nok i mange tilfeller
frastøtende.
De første innkallinger til AT var årsak til en nesten masseflukt fra
landet av ungdommer i den aktuelle alderen. For Verdals vedkommende
går dette tydelig fram av en protokoll: «Rømt ut av landet - », som
politiet førte under okkupasjonen. Rømningene fra Verdal startet denne
høsten. Første rømning er i protokollen registrert 7. oktober 1941 og de
aller fleste av de mange som rømte før årsskiftet 1941/42 hørte til års
klassene som var utskrivningspliktige.
I Verdal hadde en ingen AT-leir, men Sparbu og Okkenhaug, hvortil
mannskapene fra Verdal som regel ble innkalt, var ikke langt unna.
For de fleste fortonet nok AT-tjenesten seg nokså harmløs, eksersis i
sluttet orden, spadeeksersis, ved- og tømmerhogst, vegarbeide m.v.
Men det var og verdalinger som ble beordret til mer krigsviktig tjeneste
f.eks. vegbygging på Saltfjellet, noe som hadde stor betydning for
tyskerne, ikke minst under den store retretten vinteren 1944/45.
Dette gjelder bl.a. innkallingen som møtte på Okkenhaug våren 1943.
Nord-Trøndelag var i AT-sammenheng inndelt i «sveiter», (egentlig be
tegnelse på en formasjon av fly) og de som residerte i Okkenhaugleiren,
var Nord-Trøndelags 5. sveit. I denne innkallingen var det mange ver
dalinger. Etter tre måneders grunnopplæring og samfunnsgavnlig
innsats i nærliggende distrikter, ble sveiten overført til Rognan i Salten.
Halvparten ble forlagt i telt på Saltfjellet og satt til veg- og jernbane
bygging. Den andre halvparten ble værende på Rognan og var for det
meste beskjeftiget med lossing av tyske båter, under oppsikt av tyskere
fra organisasjonen Todt. De som var på Rognan kom også i nær
kontakt med serberne som arbeidet på den såkalte «Blodveien», og en
av AT-guttene forteller at vaktenes behandling av serberne var et sjokk
å oppleve.
Kamp mot AT
For den sentrale heimefrontledelse i Norge, var det en overordnet
målsetting å beskytte barn og ungdom mot nazifisering. Herunder kamp
mot AT, og nasjonal arbeidsinnsats, som Quisling lanserte i februar
1943, og de senere planer om mobilisering av fem årsklasser. Store

----
358 Krig
----
Nylandsarbeide var blant det som A T-gutter kunne bli pålagt. På bildet
Asbjørn Lundgren, Eivind Valstad og Einar Norum på stubbryting hos
Karl Haug i Frol.
Verdalsgutter inne til arbeidstjenestepå Saltfjelletsommeren 1943. F.v.
Ivar Tromsdal, Einar Norum, Tørge Suul, Asbj. Lundgren, Eivind
Valstad, Hojem, Gunnar Lyng.

 

----
359 Krig
----
deler av den arbeidsdyktige befolkningen skulle registreres. Dette var et
ledd i tyskernes bunnskraping etter arbeidsressurser over hele Europa.
At en kontingent AT-gutter, nesten samtidig med Quislings prokla
masjon, ble sendt til Finnland for innsats bak fronten, var noe som
skremte. Etter dette ble kampen mot AT mere intensiv. Mobilisering av
årsklassene 1941-45 var faretruende, og i mars 1944 proklamerte den
sentrale heimefront fullstendig blokade av AT, som var mest utsatt for å
tjene som springbrett for eventuell mobilisering. Kampen mot AT ble
sett på som en prøve på folkets holdning og retningsgivende for hvordan
kampen skulle føres i framtida.
I parolene som ble sendt ut til kontaktpunktene over hele landet, het
det bl.a.:
«Streik mot AT»
«For landets og din egen skyld følg parolen»
«Vær sterk og gjør andre sterk»
En kan imidlertid ikke finne noe som tyder på at heimefronten i
Verdal var med på denne landsomfattende aksjonen. Her møtte gutter i
utskrivningspliktig alder på sesjon og tjeneste uten å ha fått noen for
håndsorientering fra organisert motstandshold.
Dette viser, ganske oppsiktsvekkende, at ingen trader fra den sen
trale koordinasjonskomiteen (KK) førte til Verdal.
I følge protokollen for rømte fra landet var det få AT-pliktige som
stakk over grensa i 1944, mens det derimot var ganske tallrikt året før.
Parolene fra Heimefronten ble imidlertid også sendt ut i de norske
radiosendingene fra London, og det er eksempler på at det var verdal
inger som fulgte parolene ut fra dette, bl.a. ved å rømme fra AT-tjenest
en.
Gisler
Å reise ut av landet var forbudt og belagt med meget streng straff
såframt en ble tatt under fluktforsøk. Som følge av den sterke økningen
av ungdom som således ulovlig rømte til Sverige, ble vaktholdet ved
grensa skjerpet.
Den 15. januar 1942 kom grensepolitiet til Verdal, og fire statspoliti
betjenter etablerte hovedkvarter i Sulstua. Tidvis var det også grense
politiet som hadde vaktholdet i Vera, forlagt på Tronsmoen.
Men flyktningestrømmen bare økte. I forsøk på å demme opp for dette
slo NS og tyskerne inn på terroraktige metoder, slik at for hver som
rømte ut av landet skulle det arresteres et annet familiemedlem som
straff og represalie. I spesielle tilfeller var det til og med høve til å gå
utenom familien. Dertil skulle rømlingens eiendom og formue beslag
legges.

----
360 Krig
----
Å unnlate å melde fra når noen hadde kommet bort fra sin bopel, var
like straffbart og risikabelt. Slike trusler la nok en demper på lysten til å
dra over grensa. Likevel var det ca. to hundre verdalinger som flyktet til
Sverige i krigsåra. Politiets protokoll over rømlinger fra Verdal inne
holder 172 navn, men alle er ikke kommet med der. Det høgste tallet
finner en for 1942, da det er registrert 70 rømninger fra Verdal. Også
tallet for 1943 er ganske høyt, mens det var betydelig nedgang i 1944.
Det en risikerte å utsette andre familiemedlemmer for, var noe av
årsaken til nedgangen.
Med så mange rømninger fra Verdal ble det også tatt ganske mange
gisler som måtte tilbringe en god del av krigstida i tyske fangeleirer eller
fengsel. Gislenes stilling var ganske utsatt. En visste jo ikke hva tyskerne
og nazistene kunne finne på. Det er nok å vise til unntakstilstanden i
Trøndelag høsten 1942, da ti gisler ble skutt for noe som andre hadde
gjort. Men dette var noe som hørte til systemet som Quisling og hans til
hengere ville tvinge på det norske folket.
I forbindelse med proklamasjon av nasjonal arbeidsinnsats i begynn
elsen av 1943 ble praksisen med arrestasjon av gisler innskjerpet. Av
rundskriv fra Statspolitiet den 13. april 1943, ser en noe av retnings
linjene politiet hadde å gå etter i slike saker:
«.... Etter ordre fra der Befehlhaber der Sicherheitspolizei und des
SD foretas nedenstående forandringer i nevnte rundskriv. Forand-
ringene får anvendelse på rømningstilfeller inntruffet etter 31/3-43.
1. Punkt 111 i rundskrivet skal etter endringene lyde:
Arrestasjoner:
For hver nordmann som forlater landet ulovlig, skal et mannlig
familiemedlem arresteres som gissel, og da i følgende rekkefolge:
sønner, fedre, brødre til den flyktede. Ved valg av gisler må deres
politiske holdning bli tatt hensyn til. Har den landsflyktige bare en
mannlig pårørende, skal arrestasjon av denne bare undlates hvor
denne beviselig er tysk- og NS-vennlig.
Aldersgrensen 16-60 år gjelder som før.
Arresterte gisler overføres til nærmeste avdeling av Det tyske sikker-
hetspoliti.
Foranstående bestemmelse om arrestasjon må håndheves strengt.
Beslagleggelse av formue omfatter såvel savnedes egen som ektefell
ens og for mindreårige flyktningers vedkommende, d.v.s. når den
flyktede er under 21 år, også de oppdragelsesberettigedes (som regel
foreldre) formue.
I et senere rundskriv ble presisert at de nye bestemmelsene ikke skal

----
361 Krig
----
ha tilbakevirkende kraft, slik at gissel ikke skulle tas hvis rømningen var
foregått før 15. mai 1943, såfremt arrestasjonen ikke allerede var fore
tatt. I samme skriv gis det og tillatelse til å ta gissel utenom den flyktedes
familie.
I Verdal ble det tatt gisler både før nevnte dato og gissel utenom
familie til den rømte.
Rundskriv av 12. juni 1943 har bestemmelser om at norske
flyktninger i Sverige, som ikke er under forføyning for noe annet straff
bart forhold enn rømming, kunne vende tilbake til Norge uten å bli arre
stert, men skulle ledsages til Oslo hvor statspolitiet hadde samleleir for
slike, og hvor de fikk bo med full forpleining til saken var undersøkt. I
slike tilfeller ble eventuelt anholdte gisler sluppet fri og eventuelt beslag i
formue opphevet.
I Verdal hadde en et par slike tilfeller. Den ene av de hjemvendte
flyktningene opptrådte til og med i radio og hadde lite godt å si om for
holdene i Sverige. En annen verdaling, som var blandt de første flykt
ningene, kom tilbake på et så tidlig tidspunkt, at han satt arrestert på
Falstad omtrent et helt år før de nye bestemmelsene kom. Felles for
begge var at de flyktet til Sverige på nytt.
Flere av statspolitiets direktiver for flyktningesaker, har en tilføyelse
som kan virke besynderlig, nemlig:
«Meddelelse herom må ikke inntas i pressen, men kunnskap om det bes
søkt spredt ved underhåndsopplysninger gjennom politiet og lensmenn.»
De fleste gislene som ble arrestert i Verdal ble tatt i 1943, og mange av
dem ble holdt i fangenskap helt til frigjøringa. Blandt de arresterte var
det også ei jente, 19 år gamle Marit Juberg (senere gift med lensmann
Rolf Moe i Stjørdal). Bakgrunnen for arrestasjonen var at ei dame fra
Snåsa, som arbeidet i en frisørsalong på Øra, flyktet til Sverige den 29.
juni 1943. Omtrent to måneder senere ble Marit arrestert. Samtidig ble
også Magne Flyum tatt. Seiv om de begge hørte til den forholdsvis
beskjedne bekjentskapskrets Snåsadamen hadde i Verdal, må begge
disse arrestasjonene karakteriseres som et grovt overgrep, sett ut fra de
gitte direktiver for gisseltaking.
Marit Juberg Moe forteller at de to ikke kunne karakteriseres som
venninner, men at de hadde vært sammen noen få ganger, bl.a. i kirka
dagen før flukta. Hun fikk da høre om fluktplanene og spørsmål om
hun ville postlegge et par brev etter noen dager, noe hun påtok seg og
gjorde allerede dagen etter flukta, men tror ikke at det var noe i brevene
som kunne peke på henne.
Den 20. september troppet to statspolitibetjenter opp på Kaffestova,
hvor Marit arbeidet, med våpen i ferdigstilling tvang de henne til å bli
med, som hun gikk og sto.
I første omgang ble hun plassert i fyllearresten i Steinkjer - et nitrist

----
362 Krig
----
losji, i mørke og absolutt ensomhet, forbud mot besøk eller annen form
for kontakt med familien eller verden utenfor.
Etter ei uke ble hun flyttet til
kvinnefengslet, bak Tinghuset i
Trondheim. Det var tross alt noe
bedre. Her delte hun celle med en
annen patriot, ei eldre dame fra
Namdalen. Cellen hadde bare en
smal brisk og den overlot Marit til
den gamle dåmen. Seiv lå hun på
gulvet, med ei matte til underlag og
et utslitt ullteppe over. Dette var
bedre fordi hun nå ble satt i arbeid.
Morgen og kveld marsjerte hun
sammen med andre fanger, under
streng bevoktning over torvet i
Trondheim, til Misjonshotellet,
Gestapos hovedkvarter og skrekk
bule, hvor hennes hovedbeskjeftig
else var potetskrelling i kjelleren
under hotellet. Et kaldt arbeids-sted
forteller hun. «Jeg frøs noe for
ferdelig i denne tida. Ble tatt som
Marit Ju berg Moe
som ble arrestert f ordi ei
anna jente rømte.
jeg sto og gikk på jobben, i silkestrømper og småsko. De heime forsøkte
å finne ut hvor jeg var, men de møtte en mur av uvilje, ingen visste noen
ting.»
Etter en måned ble Marit sluppet fri, men også det på en usympatisk
måte. Ble rett og slett satt på gata, sent en høstkveld, i en stummende
mørk og totalt blendet by - ukjent og forvirret. Hun forstår ennå ikke
hvordan hun til slutt fant frem til en onkel hun hadde i byen.
Om fengselsoppholdet ikke påførte henne fysiske men, så blir hun
aldri kvitt de mange dystre og uutslettige inntrykkene, noe som kan
være plagsomt nok.
Magne Flyum satt i fangenskap et helt år på grunn av denne rømm
inga.
For de familier som ble rammet ved at f.eks. hovedpersonen, forsørg
eren, ble arrestert kunne situasjonen bli problematisk, ikke minst i jord
bruket hvor det var mangel på arbeidskraft.
Naboer, venner og andre med ansvarsfølelse var ofte hjelpsomme. Men
en ble etter hvert nokså avstumpet og reagerte ikke så mye på arresta
sjonene, det hørte liksom med til dagens orden. Lite kjent var vel også
forholdene i fangeleirene og fengslene.
På grunn av vanskene arrestasjonene medførte var det de som søkte


----
363 Krig
----
om frigivelse av arresterte, men det førte aldri fram. Makthaverne var
nokså kyniske og lot seg ikke påvirke av verken sosiale eller økonomiske
forhold.
Et eksempel har en i forbindelse med at Asbjørn Hybertsen, som for å
unngå AT-tjeneste, flyktet til Sverige høsten 1943. Knapt en måned etter
ble broren, Ola Hybertsen, tatt som gissel. Han arbeidet på gården hos
Olav O. Borgen i Vuku. På tross av at jordbruket på mange mater skulle
prioriteres i denne tida, hadde fylkesføreren i Nord-Trøndelag ingen
forståelse for de argumenter Borgen anførte i søknad om å få gisselet
frigitt. Det skriftlige svaret han fikk er interessant på flere mater og
gjengis:
I anledning Deres søknad av 28. april i år om frigivelse av Ola
Hybertsen gjør jeg oppmerksom på at det no er anledning til gjenn
om Nasjonal Samling å skrive til vedkommende i Sverige med an
modning om å vende hjem igjen. Det vender no daglig flyktninger
tilbake fra Sverige. Hvis vedkommende vender tilbake, vil gisselen
bli løslatt.
Det opplyses forøvrig at det er bare en effektiv måte for å oppnå
den fulle tillit hos såvel norske som tyske myndigheter, nemlig med
lemskap i Nasjonal Samling. Kun under siste forutsetning vil saken
kunne bli nærmere prøvet av meg.»
Torbj. Eggen
Fylkesmann
Fylkesfører
Gissel lagt i jern
Arrestasjonen av Jean Myhre, 15. september 1944, var i sin karakter
en litt spesiell gisselsak. Omstendighetene tyder på at det var noe annet
som lå bak anholdelsen i første omgang.
Med bakgrunn i hans befatning med flukta til Irene Klein, fryktet han
nok seiv også. Han ble varslet og hadde tid til å stikke av, men han var
overbevist om at da ville far hans bli tatt og han hadde ikke helse for å
tåle et fangenskap. Attenårige Jean tok en beslutning, han ville ta
konsekvensene av det han hadde vært med på, for å spare far sin.
Det var vanlig at statspolitiet anholdt gislene, men i dette tilfelle var
det tysk militærpoliti som sto for arrestasjonen. Til vanlig gikk det en
måned, eller mer, fra rømming til arrestasjon. Men i dette tilfelle ble
ikke den vanlige saksgangen fulgt, for arrestasjonen skjedde samme dag
som den dramatiske flukta til hans brødre Ingolf og Sigurd Myhre. Det
var først etter at Jean var bragt til Gestapos hovedkvarter i Trondheim,
Misjonshotellet, at han fikk status som gissel.

----
364 Krig
----
Jean Myhre var gårdskar på Berg i Vinne og fikk forhåndsvarsel av
Einar Norum om det forestående og hadde tid til å komme seg unna.
Han gikk straks heim, slik at foreldrene skulle være orientert. Mor hans
møtte ham på gardstunet, opphisset og ba ham kjære søte om å komme
seg vekk. Men Jean hadde tatt sin beslutning. Han gikk tilbake til Berg,
såtte seg oppe i haugen like ved gården og ventet. Der satt han og så
politibilen komme og var forberedt. Det tyske politiet var også forberedt
- fire bevepnede politisoldater for å ta unggutten.
I første omgang ble han bragt til Rinnleiret og der ble han lagt i
håndjern. Jean forteller at det var tjukt omkring bilen av tyske politisol
dater som glodde på ham, som om han skulle være et rart dyr eller en
farlig forbryter. Fra Rinnleiret bar det til «finka» i Levanger, hvor han
ble holdt i to døgn og forhørt. Deretter ble han transportert med tog til
Trondheim, en transport som Jean ikke glemmer. Han ble sammen med
en ung stapomann, som bak sin rygg hadde tilnamnet «Trasten»,
plassert i egen kupe som på døra hadde plakat: «Fangetransport». På
den ene benken satt Jean, med håndjern på, og rett overfor ham
«Trasten» med dragen pistol, som han tildels lekte seg med ved å snurre
den rundt på ene pekefingeren.
Jean er ingen storvokst kar og av utseende så han vel den gangen
yngre ut enn han var. Togpassasjerer som gikk forbi og kunne se inn i
fangekupeen, la for dagen både undring og forskrekkelse over det de så.
På Misjonshotellet ble han satt i en celle i kjelleren, og det ble nye
forhør, men han verken visste eller forsto noen ting av dette, og det
synes som Gestapo ganske fort innså at de ikke hadde gjort den
fangsten de håpet på. Jean ble satt til tjeneste som ganggutt, bl.a. med å
hjelpe til med å bære ting som åpenbart var tyvegods. Her traff han
også verdalsjenta Marit Juberg, som han delte skjebne med. Jean led
således ingen direkte overlast på Misjonshotellet. Men skrika om nett
ene, fra de som ble torturert var forferdelig å høre på, forteller han. De
som i så henseende hadde det aller verst, var noen tyskere som var tatt.
De var lagt i jern og om nettene kom de verste skrikene derfrå. De ble
slått og mishandlet til det ugjenkjennelige, forteller han.
Etter ca. ei uke på Misjonshotellet, var han innom Vollan. Det var
mye nifst å se der også. Etter noen dager på Vollan bar det til brakke
leiren i Asen, nærmest for overnatting, før han til slutt hamnet i fange
leiren i Lanke, blant de seks første som kom dit, og hvor han ble til fri
gjøringa.
Det Jean skildrer fra dette fangeoppholdet er nærmest for solskinns
historie å rekne, i forhold til redselsskildringene fra andre leirer under
krigen. Men selvsagt, det var straffarbeid og for det meste risikofylt
arbeid med ammunisjon og sprenglegemer, tildels sammen med russiske
krigsfanger. Lite mat var det, men også de tyske vaktene manglet mat.

----
365 Krig
----
Vi fikk ta mot besøk og pakker, sier han, og vi hadde god kontakt med
bygdefolket i Lanke som var enestående mot oss med både melk og mat.
Luseplagen var forferdelig for de andre fangene, men lusa likte tydelig
ikke meg, sier han.
Med en gammel tysk krigsveteran fra første verdenskrig, som var
arbeidsleder, ble det nesten vennskap mellom ham og fangene, og gam
lingen gråt da freden kom over å måtte skilles fra nordmennene. Sjefen
var imidlertid en ekte, bustete prøyser.
En eneste gang fikk Jean straffeksersis, 30 armbøyninger, men da han
like så godt tok femti, fikk han seg en susende ørefik. Han skulle holde
seg til ordren - tysk system.

----
366 Krig
----
KURERER OG KURERTRAFIKK
Straks Verdal var okkupert av tyskerne oppsto det behov for kontakt
med frie, norske myndigheter. Allerede i slutten av april 1940, ble den
første kureren sendt utenom området på hemmelig oppdrag. Det var
daværende politikonstabel Ola Ahlgren, som ble sendt til Snåsa for å
hente informasjoner hos den norske militærkommandoen. Det ble en
lang tur på ski gjennom skog og fjellterreng. Med kurerer ble det også
sendt ammunisjon til Hegra festning. Post til Sverige, før kapitula
sjonen i 1940, som man ikke våget å sende etter vegen, ble sendt med
skiløper som gikk fjelleia.
Senere ble kurervirksomheten mere planmessig og behovet for denne
kontakten mer påtrengende etterhvert som krigen skred fram.
Verdals geografiske beliggenhet, med ei lang grense mot Sverige,
gjorde at det ble en omfattende kurertrafikk gjennom bygda. Mulig
hetene for å kunne passere riksgrensa, utenom tyskernes og grense
politiets kontroll, var mange. Mange for gjennom bygda i slikt ærend,
uten å ha kontakt med lokale hjelpere eller støttepunkter. Denne
virksomheten har en ikke hatt mulighet til å granske.
Oppdraga ble gitt til utvalgte personer, dyktige, uredde og anonyme.
Mange av dem har foretrukket å være anonyme også etter at det hele var
over.
Utover sommeren 1940 var det ingen alvorlige hindringer for f.eks. å
få et brev til Sverige, eller aviser derfrå. Ut over høsten hardnet det til.
Tyskerne krevde at grensa skulle være helt lukket. Det norske folket
skulle ikke få annen informasjon om krigens gang enn det tyskerne og
nazistene bestemte. Gjennom aviser og radio, som en kunne ha det
første året, ble en foret med propagandastoff. Gjennom alt gikk som en
rød tråd at Tyskland seiret på alle fronter. Etter beslaget av radioene,
som skulle hindre at nordmenn lyttet til de norske sendingene fra
London, ble behovet for usensurerte opplysninger om situasjonen ved
fronten påtrengende, for framfor alt gjalt det å holde motet oppe i
folket. Dette førte bl.a. til øket kurertrafikk.
Foruten aviser og annet informasjonsmateriell, fraktet kurerene inn
våpen, sambandsutstyr og meldinger til og fra den norske legasjonen i
Stockholm. Noen kurerer gikk i rene etterretningsoppdrag. Det kom og
inn en god del spesialbygde radioer for å nyttes til lytting på London.

----
367 Krig
----
I 1944 gikk motstandsfronten i Trøndelag til motangrep på nazistenes
ensidige propagandamaskineri, da den psykologiske krigføringa
ble innledet. Denne såkalte «papirkrigen» var godt organisert i Verdal,
og mye propagandamateriell, som var kommet inn med kurer, ble
spredt blant tyskerne og i forlegningene.
Det var farlige oppdrag kurerene utførte. Ble de tatt av tyskerne,
statspolitiet eller grensepolitiet, var de ille ute og risikerte det verste.
Derfor var de alltid bevepnet. Jaget vilt var de også av det svenske stats
politiet.
Flyktningene kunne være et problem for dem. Derfor ble det i stor
grad nyttet ruter utenom de vanlige flyktningerutene. Mange som stakk
over til Sverige, trodde at når de var kommet til et fritt land, kunne de
bare plapre i veg. Kurerene opptrådte under falskt navn og hadde
personlige papirer deretter. Når de f.eks. møtte en kjenning som
åpenlyst tiltalte dem med det riktige navnet, kunne det få alvorlige
følger. Motparten hadde også sine folk i Sverige.
Etterretnings- eller XU-tjenesten, hadde egne kurerer og var en
spesiell type kurertjeneste. En annen type var sivil og militær kurer
virksomhet, og så godt det lot seg gjøre, ble ikke disse tjenestene blandet
sammen.
Skalstugan — Ådalsvollen
Om tyskerne, Gestapo, hadde ant hvor omfattende kurertrafikken
var mellom Skalstugan og Ådalsvollen, ville de nok ha satt mye inn på å
få stoppet dette. Mistanke hadde de, men det hjalp så lite når de ikke
klarte å plotte inn personene som drev på. Når en i ettertid har klart å
nøste opp noe av dette, får en nesten inntrykk av at Skalstugan - Ådals
vollen - Verdal - Trondheim, var som en gammeldags «Trafikkled»,
men dette foregikk på illegalt vis. Store mengder materiell, post, våpen,
sprengstoff, sambandsutstyr og propagandamateriell kom inn i landet
denne vegen. Fraktet over fjellet på ryggen, eller i pulk, av uredde menn
som frivillig tok på seg strabasene i ugjestmildt fjellterreng, i snøstorm,
regn og kulde. Noen ganger vasset de i løssnø til knes. Andre ganger
kunne de fyke av garde på gnistrende skareføre.
I Skalstugan hadde de uvurderlig støtte av tollbestyreren, Olle
Hiittsten. En norgesvenn som hjalp kurerene i kinkige situasjoner, med
husrom og mat, og løste mer enn en floke når de hadde problemer med
det svenske militæret. Hos Hiittsten holdt heimefrontledere i Trøndelag
konferanse med norske myndigheter i Sverige.
For sin innsats under krigen, ble Olle Hiittsten dekorert med Kong
Haakon Vll's frihetskors, innstiftet ved Kgl. res. 18/5 1943, for
fremragende fortjeneste for Norges sak. Dette er den høyeste norske
krigsdekorasjon en sivil eller militær utlending kan få.

----
368 Krig
----
Ådalsvollen tollstasjon i Sul.
Bjørn Rygg hadde ansvaret for den videre transport av materiellet fra
Ådalsvollen. Dette i tillegg til at han seiv gjorde mer enn 50 turer til
Skalstugan i samme øyemed, og at hans sønn, Inge Rygg, ofte var på
farten. En kjenner ikke alle vegene han nyttet for å få materiellet videre.
Men Ingemann Liff var en hovedtransportør, samt at Erling Walum og
Petter Balhald gjorde turer til Trondheim for Bjørn Rygg. I denne
forbindelse må og nevnes Arnt S. Bakken på Verdal jernbanestasjon,
som en viktig medspiller, da ikke så lite av dette gikk med jernbanen inn
til Trondheim.
En av mange
Sturla Hornnes var 18 år gammel og gymnasiast da krigen kom hit til
landet 9. april 1940. Som mange andre skoleungdommer og studenter
hadde han en konsekvent og kompromissløs holdning til både okku
pantene og deres medløpere. Han kom derfor ganske snart med i aktivt
motstandsarbeid og det siste krigsåret foregikk mye av innsatsen hans i
Verdalsfjella. I forhold til de oppgåver han kom til å få i løpet av
krigen, kan det vel sies at motstandsarbeidet begynte i det små for
Hornnes sitt vedkommende, som «avisgutt», med spredning av illegale
aviser.
Aktiviteten og omfanget vokste imidlertid. Sommeren 1943 ble det litt
for hett for ham, bl.a. ble han utsatt for en av Rinnans negative
kontakter, og han fant det best å komme seg unna ei stund. Han tok seg
da drengtjeneste på Aust-Hellan i Vuku.
Etter noen måneder i Verdal dro Hornnes tilbake til Trondheim og ble


----
369 Krig
----
da bindeledd mellom motstandsorganisasjonen LARK og inngående
meldinger fra England og Sverige. Dette pågikk til ut på sommeren
1944, da LARK ble utsatt for delvis opprulling.
Etter noen døgn i dekning i
Trondheim, så organisasjonen ingen
annen råd enn å få Hornnes over til
Sverige, for skulle han bli arrestert,
ville toppledelsen i LARK føle seg
sterkt kompromittert. Med andre
ord, han visste for mye. Hans nær
meste sjef og svoger, Magne Nord
nes, tok seg seiv av transporten og
fulgte Hornnes på reisa til Sverige.
Først med båt til Levanger, hvorfra
de syklet til Vuku og overnattet
heime hos foreldrene til Nordnes,
Johannes og Bergliot Nordnes.
Neste dag syklet de freidig opp til
tollstasjonen i Sul, hvor Nordnes
hadde en av sine viktigste kontak
ter, vennen Bjørn Rygg. Derfrå tok
Hornnes fjelleia over til Skalstugan,
Sturla Hornnes
ei rute som han senere skulle komme til å farte mange ganger. I Skal
stugan ble han tatt hand om av tollbestyreren, Olle Huttsten. Både
Hiittsten og Bjørn Rygg kom til å bli viktige nøkkelpersoner i det
Hornnes senere foretok seg.
Etter å ha gjennomgått de vanlige rutinene for norske flyktninger i
Sverige, kom Hornnes snart i kontakt med sentrale personer i aktiviteten
på Norge, Odd Sørlie, Kirsten Åsen, Erik Gjems Onstad, og den siste må
vel sies å være årsak til at Hornnes kom til å bryte et løfte han hadde gitt
Nordnes, om ikke å komme tilbake til Norge mens krigen varte.
I Trondheim var et ledd satt ut av funksjon ved opprulling. Dette var
det viktig å få bøtet på, og etter inntrengende henstilling fra Gjems
Onstad, gikk Hornnes med på å bli med til Trondheim, med nytt utstyr
og bygge opp det som var raknet.
Ved Den norske legasjonen i Stockholm fikk de sine instrukser, og i
begynnelsen av november startet de med kurs for Trondheim. Tog til
Duved, videre over Skalstugan til Ådalsvollen, hvor Rygg skaffet dem
sykler. I ly av nattemørket bar det så nedover dalen. De kom seg forbi
sperringene ved Vaterholmen og til Vuku og tok igjen inn hos Nordnes.
Derfrå rake vegen til Trondheim med en av drosjene i Verdal.
Etter å ha hjulpet Gjems Onstad med etableringa i Trondheim, med
kontakter, senderstasjon m.v., drog Sturla Hornnes tilbake til Sverige,


----
370 Krig
----
også denne gangen sammen med Magne Nordnes, som imidlertid ikke
hadde unnlatt å gi Hornnes en «fortjent» korreks for at han hadde
kommet tilbake. Samme ruta ble fulgt, ei rute som også Nordnes etter
hvert ble godt kjent på, for det ble da noen turer også for ham over
grensa i løpet av krigen.
Han gjorde mange turer til Verdal i embeds medfør, og det hendte
nok at det bar over til Skalstugan til konferanse hos Hiittsten.
På turen over fjellet fikk Hornnes denne gangen oppleve hva grense
fjella har å by på i styggvær. Men da han gikk inn med et pulklass med
våpen og sprengstoff den 10. januar 1945 var det nok adskillig verre. Da
var fjella dekket av tung laussnø. Etter ordre fra Hiittsten, fikk han
hjelp til å dra et godt stykke inn på norsk område. Men føret var så
håpløst at han brukte seks timer på den siste halvmila før han kom fram
til Bjørn Rygg.
På tilbaketuren var Inge Rygg med ham opp på høgfjellet for å sette
ham på rett kurs, for det var varslet uvær. Uværetkomja,enavde verste
snøstormene som raste over landsdelen i krigsåra. Kompasset slo seg
vrangt av en eller annen grunn, men ved å holde stø kurs i forhold til
vinden, passerte han den svenske vaktposten, som sto der med schafer
hund, på ca. 15 meters avstand, uten at vakta ble var ham. Hornnes var
da helt nediset, og da han måtte bøye seg for å rette på en skibinding,
sprakk klærne hans med et smell. Lyden vekte vakta som på et blunk
var foran ham med maskinpistolen. Hornnes ble da arrestert. Gang på
gang hevdet han å ville ha kontakt med Hiittsten, uten at det ble reagert.
Til slutt kom en svensk sanitetsfurer ham til hjelp. Han hadde sett
Hornnes gå ut kvelden før, og varslet Hiittsten som kom og løste floken.
Fra en kurers dagbok
I løpet av vinteren 1945 gjorde Hornnes mange turer inn på norsk
område. Det vil føre for langt å omtale alle sammen. De fleste gangene
gikk han alene, men i krigens siste fase ofte sammen med Inge Rygg.
Hans lommedagbok er unik som kilde. De korte notatene gir et bilde av
en kurers hverdag og en gjengir noen av dem:
22. febr. Fremme hos Bjørn kl. 06.00. Jævlig slit. - Sov 5 timer. Retur
1945: kl. 18.00. Forrykende snøstorm. Skalstugan kl. 22.00.
1. mars: Til Duved. Måtte overnatte p.g.a. snøstorm.
2. mars: Kom avgarde først ved 17-18.00-tida. Hest og slede til
bagasjen.
3. mars: Til Skalstugan. Ny overnatting p.g.a. snøstorm. To siste
milene fraktet vi seiv.

----
371 Krig
----
4. mars: Pakket om i sekker. Avgang kl. 19.00. Kom fram ca. 24.00.
Retur ca. 01.00. Skalstugan 04.30. Tungt føre.
12. mars: Reiste 20.20 til Duved (fra Stockholm).
14. mars: Til Skalstugan i natt.
15. mars: Gikk over ca. kl. 16.30. Dårlig vær og føre. Holdt på å slite
oss ut over Mærraskaret. Hvilte i Kråksjøhytta, hvor vi la
igjen lasten.
16. mars: Til Skalstugan ca. kl. 05.00. På ski i 13 timer.
17. mars: Helt utkjørt. Klarte ikke å lure vakta. Bestemte oss for å dra
over igjen i ettermiddag. Avgang 18.30. Bra føre - god fart.
Trakk lodd om hvem som skulle gå inn først. Ble meg - med
spent Colt 45. (Kråksjøhytta).
18. mars: Spurtet tilbake på 2 timer.
19. mars: Rapport på legasjonen.
13. april: Drog i veg i «Jådrens» snøstorm. Langt ned i bygda. Gikk
tilsammen 13 timer. Holdt på å gå gjennom råk på Storsjøen.
21. april: Skalstugan kl. 19.00. Sov i kjelleren hos Hiittsten - da over
fylt av flyktninger.
22. og Startet kl. 20.30. Gikk i ett til kl. 17.00. Kvernsetra. Bra vær
23. april: og føre. Fyren arrestert. - Retur 05.30. Hvilte i Juldalen.
Gikk gjennom isen på Julåa. Rota oss inn til Åbo. Godt
mottatt.
24. april: Kaffe på senga. Frokost senere. Blodforgiftning. Inge ville
operere. Fikk ikke lov av kona. (Kona - fru Atsten i Åbo).
I slutten av april var Magne Nordnes i Skalstugan til konferanse hos
Hiittsten og noen av heimefrontens ledere som oppholdt seg i Sverige.
Mye stoff skulle han ha med på tilbaketuren, sammen med Sturla
Hornnes og Inge Rygg. Opplegget måtte imidlertid bli et annet. Bjørn
Rygg var arrestert, og familien var under bevoktning av statspolitiet. De
håpet å kunne slå kloa i Inge Rygg som de trodde snart måtte innfinne
seg. I Skalstugan var de underrettet om hva som hadde skjedd. Lasten
måtte imidlertid inn og ny kontakt var etablert i Verdal.
Da de kom over ble kursen satt mot en annen av gårdene i Sul. Da
mannen på gården fikk se dem, ble han så forskrekket at han fikk
brekninger og måtte ut i striregnet og djupsnøen for å kaste opp.
Grenda var oppskaket etter alt bråket omkring arrestasjonen av
Bjørn Rygg, så det var kanskje ikke så merkelig at mannen reagerte slik.
Men de måtte i hus for å tørke seg etter vedvarende regnvær over fjellet
og for å legge igjen lasten. De fikk komme inn i mastua på gården. Der
Verdalsboka — 24

----
372 Krig
----
var det kaldt, med de fikk skiftet tøy og tok straks fatt på tilbaketuren.
Nordnes la seg for på låven. Kommet et stykke opp i lia fikk de se en
stapomann komme etter vegen. Det hadde vært vaktskifte på toll
stasjonen. Stapomannen ble oppmerksom på skispora som krysset
vegen, og oppe i lia kunne de to, til sin forskrekkelse, se at han tok til å
følge spora. Fra låven kunne Nordnes se det samme, at mannen tok opp
forfølgelsen av de to skiløperne, uten at han kunne gjøre noe, og
stapomannen var kjent som en bra skiløper.
Med Sturla Hornnes og Inge Rygg ble det en vill fart innover fjella,
uten stopp, forbi Kråktjønna, Storsjøen, hvor Rygg plumpet gjennom
isen, og ferden stoppet ikke før i en snøskavl trygt inne på svensk side,
hvor begge ble liggende å le av hele greia.
Etter dette måtte Nordnes, alene, ta hand om lasten som var gjenlagt
på gården, noe han klarte uten andre problemer enn noen skikkelige
gnagsår.
Siste dagen i april og fram til frigjøringa oppholdt Hornnes og Rygg
seg nesten kontinuerlig i grensestrøka. I radioen, den 7. mai om
kvelden, hørte de om tyskernes kapitulasjon. Det måtte være underlig
for de to, fredløse i sitt eget land, å sitte for seg seiv inne i fjellheimen
da gledesmeldinga kom. Ingen å dele jubelen med — hva måtte de føle?
I dagboka er notert: «Hørte på radio ved Kråktjønna kl. 18.30 om
fred som skal proklameres i morgen. Inges fine fødselsdagspresang!».
Den 8. mai tok Hornnes og Rygg seg den frihet å gjøre en rekognoser
ingstur mot Helgådalen, for nå var det uhyre interessant å se hvordan
stemningen og livet artet seg. De kom fram til Helgåsen midt under
oppstyret omkring flukta til Rinnanbanden, som da nettopp hadde
stukket til skogs. Men under disse omstendigheter fant de det riktigst å
returnere til Skalstugan, hvor de tok kontakt med legasjonen for
eventuell ny ordre. De fikk imidlertid beskjed om å holde seg parat, for
lasten de hadde, måtte inn i Norge.
Dagen etter kom klarsignal. Det var et fritt land de nå skulle inn i.
Men helt enkelt var det ikke. Ved Sandvika var det ennå tyskerne som
hadde kontrollen, og nå ville de gå dit. Seiv om de hadde fått beskjed
om at tyskerne ville få varsel om at de kom, var det med ulidelig
spenning de nærmet seg grensa.
Forvarslet var ordnet ved at Hiittsten, som på ett eller annet vis hadde
kontakt med Eriksson i Sandvika, ba ham om å gå mot grensa da de
nærmet seg. Ham fikk de kontakt med. Overfor den tyske offiseren,
som sto der med en illsint schaferhund, ble det forklart at Hornnes og
Rygg nylig var rømt til Sverige, men ville vende tilbake straks da det var
blitt fred, og at dette var godkjent fra tysk hold.
Tyskeren var ikke dummere enn at han forsto hva slags karer det var,
kledd i forsvinningsdrakter, brune som negre, US-karabin som stakk

----
373 Krig
----
opp av de struttende ryggsekkene og pistol hengende på magen.
Offiseren tok mot dem med stram militær honnør og faktisk bukket
dem inn i Norge — hvor den første velkomsten ble en bedre rypemiddag
på Sandvika fjellstue.
Hvein var han ?
På forsommeren 1942 var Magnus Eriksson opptatt med å frakte ved
med lastebilen fra området ved Innsvatnet og til Verdalsøra. En dag
mens han holdt på og låstet opp ved Damkoia, kom en fremmed mann
fram på vegen og bort til ham, og spurte om han kunne få skyss ned
over dalen. Han fortalte at han kom fra Storlien.
Magnus Eriksson var skeptisk. Den fremmede fortalte litt for
åpenlyst hvor han kom fra, noe som betydde at han måtte ha krysset
grensa. Kunne det være en som var ute for å få ham til å gå på lim
pinnen? På Fersdalen hadde de nylig vært utsatt for provokatører som
hadde utgitt seg for å være flyktninger. I Sulstua var det grensepoliti, og
da Magnus var implisert i noe illegalt arbeid, hadde han all grunn til å
være forsiktig. Det virket også mistenkelig at han var så påfallende redd
for ryggsekken sin. På den annen side var det tydelig at den fremmede
hadde oppholdt seg ute i terrenget ei tid. Han var pjuskete i klærne og
virket sliten.
I første omgang lot Magnus den fremmede få sitte på til Sulstua. Der
fikk han tak i John N. Suul og de to gikk inn i stallen for å rådslå om
hvordan dette skulle takles. John trodde mannen hørte til på rett side og
mente Magnus kunne la han få sitte på. Da de kom på Øra, ba mannen
om hjelp til å få tak i drosje, for han skulle til Trondheim. Petter Lyng
tok på seg å skysse ham dit. Da han betalte drosjeregninga kunne Lyng
se at passasjeren hadde bra med penger.
Ut på høsten, i multetida, kom mannen tilbake. Freidig spaserte han
etter vegen gjennom Sulgrenda og ble stoppet av grensepolitiet. Overfor
politiet hevdet han at han var på fisketur, og at de var tre som var
sammen. De to andre var lengre oppe ved elva. Politimannen ville
imidlertid forvisse seg om at mannen snakket sant. Tilfeldigvis var Karl
Hamrem fra Sparbu i Sul, da han skysset multeplukkere. Han ble pålagt
å kjøre oppover med grensepolitiet og den fremmede. Mellom Damkoia
og St. Olavsbrua stoppet de og gikk ut av bilen. «Der er de», sa den
fremmede og pekte. Polisen så uvilkårlig i samme retningen og var et
øyeblikk uoppmerksom. I samme øyeblikket fikk han seg et slag så han
segnet om. Den fremmede la på sprang i retning utløpet av Innsvatnet.
Politimannen kom seg imidlertid på bena, dro opp pistolen og skjøt
etter han som flyktet, og kunne se at han traff. Men flyktningen var
ikke dårligere enn at han skjøt tilbake, for også han hadde fått fram
pistolen. Politimannen ble ikke truffet, men han våget ikke forfølge

----
374 Krig
----
mannen videre, men ilte tilbake til Sulstua. Derfrå telefonerte han til
tyskerne i Sandvika og varslet om den «farlige mannen».
På tross av at mannen var hardt såret svømte han over ved Innsoset
og klarte å ta seg opp på Karl-Johansvegen.
I Sandvika ble telefonsamtalen mellom polisen i Sul og tyskerne
avlyttet på Erikssons private telefon. Sigmund Eriksson stakk promte til
skogs og tok seg opp til svenskevakta og varslet om at de måtte være på
utkikk etter en såret flyktning. Dette bidrog til å redde liv. Da
flyktningen kom fram til grensa, sto svenskene og ventet på ham, og den
som tok mot ham var Aksel Kristiansson, som tjenestegjorde som
løytnant i den svenske vaktstyrken. Mannen var da så hardt medtatt at
det sto om livet. Han var truffet i ryggen og skuddet hadde gått
gjennom den ene lunga. Under svømmeturen hadde han trukket vann
gjennom såret og inn i lunga.
Kristiansson fikk tak i Sven Svensson, på Saxwallen. Han hadde
drosje som gikk på generator. Flyktningen måtte til Østersund på
sykehus så fort som bare mulig, og under turen dit ble generatoren fyrt
med det den kunne ta unna, og det gikk nok unna, for Kristiansson
forteller at han knapt noen gang har vært med på så grassat kjøring.
Takket være Sigmund Erikssons besluttsomhet og den raske måten
mannen ble bragt til sykehuset på, reddet han livet.
På sykehuset ble den sårede nordmannen innskrevet som Kristiansen
Det var uriktig navn.
Men hvem var han?
Ådalsvollen et nøkkelpunkt
Bjørn Rygg gjorde 52 turer til Sverige.
Ådalsvollen tollstasjon var et
nøkkelpunkt for deler av den trøn
derske heimefronten når det gjaldt
kontakt med grupper i Sverige, og
en innfallsport av materiell til den
illegale kampen mot okkupasjons
makta. Og nøkkelpersonen, toll
bestyrer Bjørn Rygg, kom svært
tidlig med i illegalt arbeid for vår
frihetskamp.
Han tyvstartet faktisk. Kontakt
en var opprettet allerede før tysker
ne kom til Verdal i 1940.
En svensk etterretningsmajor ba
om møte med Rygg, et møte som
Signe og Bjørn Rygg
fant sted på svensk side, i ly av nattemørket, den 20. april 1940


----
375 Krig
----
Dermed var kontakten opprettet og spiren lagt til en omfattende
kurertrafikk og våpentransport til norske motstandsgrupper.
I løpet av krigen gjorde Bjørn Rygg hele 52 turer til Sverige, og da de
fleste turene var til Skalstugan, ble det en distanse på ca. 5 mil, tur retur,
eller samlet vel 2500 km.
Luftforandring idag
De første krigsåra var trafikken noe sporadisk. Men fra 1943 fikk
virksomheten virkelige dimensjoner. Da bestemte ikke Rygg seiv når
han måtte i veg. Ordren kom som særmelding i de norske radiosending
ene fra London. Når særmeldinga «Luftforandring idag» kom, var det
direkte ordre til Rygg at han måtte sette kursen for grensa og
Skalstugan.
At det var en stor fysisk og ikke minst psykisk påkjenning, er
forståelig. Det var nesten konstant å leve i en ulidelig spenning, ikke
minst for fru Signe Rygg, for dette var noe hun og Bjørn var sammen
om. Foruten at Signe enkelte ganger måtte tre støttende til for å få saker
og ting bort fra øyesynet, måtte hun finne på forklaringer og skrøner
når det var spørsmål om hvor mannen var, for det var ofte han ikke var
å treffe. Det var ikke bare turene til Sverige som tok tid, men og mange
turer på Verdalsøra og Lrondheim i forbindelse med videretransport av
materiell og ikke minst i utmarka hvor midlertidige lagringsplasser
måtte ordnes og passes.
Luta lei hele greia
Signe og Bjørn Rygg er noe tilbakeholdne når det gjelder å fortelle fra
krigstida. De er redd det skal fortone seg som skryt. «Da krigen var
over, var jeg så luta lei hele greia, at jeg helst ville skyve det fra meg»
sier Bjørn, «og nå, 40 år etter, er det vanskelig å rekonstruere hending
ene korrekt». Rygg gir uttrykk for at det var som å vakne opp etter en vond
drøm. «Vi følte oss svært isolert i denne tida», legger fru Signe Rygg til.
«For sikkerhetens skyld måtte vi ha minst mulig kontakt med både
naboer og andre».
Bjørn Rygg hadde ingen kontakt med den organiserte motstands
gruppen i Verdal. Han ble vervet til organisert milorgarbeide av Magne
Nordnes.
Det var ikke egen søken etter spenning eller utpreget kamplyst som
drev ham. Han ble kontaktet for å være et viktig ledd i motstands
kampen i Trøndelag og så det som sin plikt å ta på seg dette. De mange
oppdraga ble etter hvert en sterk belastning. Det hadde nok vært mye
enklere å være på «sidelinja».

----
376 Krig
----
Bjørn og Signe Ryggs innsats i frihetskampen, må også sees i ly av
hans stilling som tollbestyrer. en vanskelig kombinasjon etter som
tollstasjonen nesten kontinuerlig ble overvaket av tysk politi.
Liten tue - - og det rak net
Den mest brukte ruta var etter gamle Karl-Johansvegen. Den hadde
imidlertid en kritisk strekning, hvor vegen var synlig og overvaket fra
utkikstårnet ved Godbekktjønn, sør for Sandvika og som Luftwaffe
hadde etablert. Sporene i snøen på vinters tid, fortalte sitt. For å viske
ut ble det kjørt med hest og bjørkeris, men om våren sto skispora som
høge rygger og sladret. Det er ingen tvil om annet enn at tysk politi og
deres etterretningsgrupper hadde mistanke, og Rygg forteller at det ble
forsøkt med provokatører for å avsløre hva som foregikk. Det holdt
imidlertid nesten hele krigen. Det som til slutt felte Rygg, var en
bagatell, en liten papirlapp.
Tragedien ikke langt unna
Inge Rygg, Bjørns sønn, var også sterkt engasjert i frihetskampen,
både som kurer og etterretningsmann. Under siste fase av krigen var han
faktisk en sentral person i kurervirksomheten i Verdal.
Ganske betegnende er at far og sønn i lengre tid ikke var oppmerksom
på hverandres virksomhet. Senere kom det imidlertid til et visst
samarbeid om enkelte oppdrag. Men ingen av dem visste hvem som var
den andres kontakt og oppdragsgiver.
Slik gjennomført skjerming av virksomheten var uten tvil årsaken til at
det kunne holdes gående nesten til krigen opphørte.
I ett tilfelle kunne det imidlertid lett ha ført til tragedie. En kveld
møttes Bjørn og Inge på fjellet. Den ene på veg til Sverige, den andre på
tur tilbake. Det var nesten mørkt og på avstand kjente de ikke hver
andre. Begge var bevepnet og begge fikk en alvorlig støkk, da de fikk se
en person komme i mot. Det ble ikke vekslet mange ord da de passerte,
men senere sa Inge til far sin: «Det var så vidt jeg ikke skjøt på deg far.»
Store mengder materiell
Det illegale materiellet Bjørn Rygg fikk i oppdrag å bringe inn i landet
og fram til bestemmelsestedet, var, mildt sagt, ganske assortert. Foruten
våpen, var det sprengstoff, sambandsmateriell og propagandamateriell.
Mest komplisert var transporten ned i bygda, gjennom sterkt bevoktede
områder som Sul-grenda og Vaterholmen, og Rygg måtte ta farlige og
dristige sjanser.
En gang skulle en omfangsrik radiosender til Trondheim. Da haiket
Rygg med Ingemar Stormo, bak på lastebilen, i selskap med radiosend

----
377 Krig
----
eren og en NS-mann som ble betraktet som farlig og aktiv. Andre ganger
leiet han skyss direkte til Trondheim med materiellet, og den mest
nyttede transportøren var Ingemann Liff - «en fin mann til dette» sier
Rygg. Liff spurte aldri om noen ting, men utførte oppdragene slik som
bestemt. Petter Balhald ble og nyttet i transportoppdrag, også han
påliteligheten seiv.
De farligste turene for Rygg var likevel de gangene han seiv fraktet
materiellet med rutebil eller tilfeldig skyss, og ikke så sjelden med
nazister som medpassasjerer. En gang satt han på bussen med fanget
fullt av plastik-sprengstoff, (mange ganger så mye som f.eks. behøvdes
for å sprenge Verdalsøra i lufta). Mye materiell ble videresendt med
jernbanen fra Verdal. På stasjonen tok Arnt S. Bakken over, også han
sikkerheten seiv.
Frekkhet måtte til. Det hendte at Rygg nyttet nazister med bil i tran
sportøyemed. De skulle bare ha visst...!
En av de meste nervepirrende situasjoner Bjørn Rygg opplevde, var
utvilsomt da han kom på Verdalsøra med fire store kofferter fulle av
handvåpen. Mens han var av sted for å få tak i kjelke for å frakte det
videre, ble koffertene oppbevart hos smed Strand. Koffertene skulle på
stasjonen. Kjelken han fikk låne manglet dragtau og i gatene var det
glatte isen.
Da han skulle passere Strand Kafé med lasset, måtte han runde forbi en
klynge tyske offiserer som sto og pratet. Under denne manøveren ramla
hele lasset av kjelken og det skramlet noe forferdelig i innholdet. Rygg
syntes det var merkelig at offiserene ikke forsto hva det var.
Framme på jernbanestasjonen, ble det også prekært. Situasjonen
hadde endret seg siden sist. Stasjonsmester Bakken var nærmest satt ut
av spill, for tyskerne hadde overtatt administrasjonen av stasjonen.
Tilbaketrekninga nordfrå hadde nemlig tatt til. For stasjonsmesteren
var situasjonen meget vanskelig. En diskusjon kunne vekke oppsikt, og
ordren fra Rygg innbød heller ikke til parlamentering: «Du har å
ekspedere dette til Trondheim, og denne konvolutten, med nøkkelen,
sender du separat». Den kaldblodige stasjonsmesteren mestret opp
gaven og sendingen kom fram i god behold.
Bjørn Rygg er livende redd for skryt, og de opplysninger han har gitt,
er under lovnad at slikt ikke skal forekomme. Det som er gjenngitt er
derfor et utdrag av nakne fakta om hans og familiens krigsinnsats. For å
kunne vurdere dette, må tas i betraktning mer enn hva de 52 turene til
Sverige innebar. Nesten hver gang ble det fraktet mange kg. materiell.
Det hendte det måtte hest til for å klare børene. Ikke så sjelden måtte
ruta omlegges, slik at det ble betydelig lengere, og som en forstår var det
ikke med noen glede han mottok særmeldingen «Luftforandring idag».
I tillegg til strabasene, var risikoen overhengende.

----
378 Krig
----
Den siste og største våpensendingen, som var adressert til Bjørn Rygg,
så han aldri noe til. Han tror den ble omdirigert til Storlien. Sannsynlig
som følge av at han var arrestert og at freden var like om hjørnet, men
papirene fikk han, mest en halv jernbanevogn, forteller Rygg.
En ting undrer Rygg seg på, og det er hva en viktig beskjed til ham fra
Gjevsjøen inneholdt. Han visste den var undervegs da han ble arrestert.
Personen som var budbringer kom så langt som til Stormoen, og var der
da Rygg ble fraktet nedover som arrestant. De observerte hverandre, og
Rygg mener han kunne konstatere at vedkommende ble likblek da han
så at han var tatt. Ja, krigsåra etterlot seg mange übesvarte spørsmål,
både for enkelte og almennheten.
Flyktningetransport av noe omfang kom ikke Rygg borti. Noen få
sentrale personer i motstandskampen ble dirigert om ham, bl.a. stor
tingsmann Olav Benum, Trygve Silseth, ved fylkeskontoret, professor
Inge Lysø og Erik Gjems Onstad som gjorde flere turer. Rygg hadde
ikke så lite med ham å gjøre under krigen. Han karakteriserer Onstad
som en friskus, men kanskje noe uvøren dristig.

----
379 Krig
----
DEN HVITE MANN
En ung mann, som de første krigsåra flere ganger reiste gjennom
Verdal som kurer fra legasjonen i Stockholm, fikk tilnamnet, «Den
hvite mann». Flere så den fremmede unge mannen, på bussen, vegen
eller i terrenget. De som la merke til ham forsto at han var ute i spesielle
ærender, men han bare kom og forsvant igjen. Noen få kjente hans
identitet, de utvalgte og pålitelige kontaktene han hadde knyttet til seg
her i bygda.
Seiv om det ble unngått å snakke høyt om denne ungdommen, så
måtte han ha en betegnelse, og så ble det «Den hvite mann».
Mannen er Fritjov Kristiansen. Opprinnelig fra Hamar, av yrke
flykaptein i SAS. Mellom ham og de få menneskene han hadde valgt til
støtte og hjelp, ble det varig vennskap. Hvert år, etter krigen, har han
besøkt bygda og vennene, bl.a. som rypejeger i Veresfjella.
I all beskjedenhet har Fritjov Kristiansen skrevet en beretning om noe
av sin virksomhet under krigen. Nøkternt og udramatisk gir han et bilde
av problemene og forholda en kurer fra legasjonen i Stockholm kunne
ha, både med tyskere, grensepoliti og nazister i vårt okkuperte land,
samtidig som han stadig var jaget av det svenske statspolitiet på den
andre sida av grensa.
Velvilligst har han stilt sin beretning til disposisjon for Motstands
gruppen 1940-45. Sitt falske grenseboerbevis og det ekte legitimasjons
kortet, har han gitt som gave til motstandsgruppens krigsutstilling.
Det falske passet lyder på Hugo Johansen, meierilærling, og utstedt av
lensmannen i Verdal.
Vi tar med det Kristiansen har ment som bakgrunnsorientering da det
viser hvordan norsk skoleungdom i 1940, reagerte på den tyske okkupa
sjonen og nazistenes forræderi. Men først og fremst viser artikkelen
hvordan frie norske myndigheter opprettholdt forbindelsen med det
okkuperte Norge, bl.a. ved ei kurerrute over Verdal.

----
380 Krig
----
«VÅR KRIG»
A v Fritjov Kristiansen
Begynne/sen
Felttoget i Norge 1940, var knapt nok over før en del av mine like
sinnede venner fra Hamar, ble enige om at for vår del var ikke denne
krigen over, tvertom, dette var begynnelsen på «vår» krig.
Odd Hjort Sørensen ble vår selvskrevne leder. Han var litt eldre enn
oss andre, hadde gode økonomiske forbindelser som lettet arbeidet vårt
betraktelig, og så lenge vi ikke behøvde å bekymre oss for kroner og
ører, gikk arbeidet greit.
Hovedsakelig besto det i å samle bortgjemte våpen fra felttoget
Senere fikk vi nye oppdrag. Bl.a. vil
jeg nevne en episode fra lensmanns
kontoret i Hamar, som senere skulle
få en viss betydning for meg.
vpttcwiaørv.
En ivrig motstandsmann, utenfor
vår krets, rømte tidlig til Sverige, i
håp om å komme videre til England.
Men det var ikke så helt enkelt å
komme fra Sverige til England på
den tiden, slik at han ble gående i
Stockholm en tid. Her fikk han
imidlertid kontakt med etterret
ningstjenesten, ble utstyrt med
radiosender og sendt tilbake til
Hamar for å sende opplysninger om
troppebevegelser gjennom byen.
jM&fe |cmuu?tv J^_.

ff
I mk i
Han hadde ikke vært borte fra
Hamar så mange ukene, og vi fikk i
oppdrag å finne ut om han var etter
søkt av det såkalte «Statspolitiet».
Hvis han ikke var det, ville det bli
betraktelig enklere for ham å ope
rere.
pODftøftrøEß
LENSMANNSKONTOR
Legimitasjonskortet til Frithjof
Kristiansen som viser at han var
bare 18 år da han begynte å gå
som kurer på Norge.
Vi var jo i høyeste grad amatører
når det gjaldt etterretning. Vi nyttet
vårt sunne bondevett, som det heter,

 

 


----
381 Krig
----
men som ikke hver gang var på så høyt intelligensnivå. Når jeg tenker
tilbake på ting vi foretok oss, kan jeg ikke annet enn le over hvor
enfoldige vi var. Eneste forklaring jeg kan finne på at vi ikke ble tatt av
tyskerne på et tidlig tidspunkt, er at de måtte være like enfoldige som
oss, noe vi også fikk bevis for.
Vissheten om at vi sto ovenfor en jevnbyrdig, og ikke overlegen fiende,
gjorde at pågangsmotet økte i betydelig grad.
Men tilbake til vårt oppdrag, som vi forsøkte å løse på følgende måte:
Lensmannskontoret i Hamar besto av lensmannen (ivrig nazist), samt
en kontordame og en kontormann. Vi ble enige om at vi måtte forsøke
med en bløff i håp om å lykkes. Vi ringte til lensmannskontoret og sa
det var fra «Kontoret for frivillig arbeidstjeneste» og sa vi savnet en
mann som hadde meldt seg til tjenesten, men ikke hadde møtt til avtalt
tid, og vi lurte på om hans navn mulig var på listen over ettersøkte
personer, og anmodet kontordamen som tok telefonen, om hun ville
være så vennlig å kontrollere dette. Planen vår var, at hvis han var
ettersøkt, måtte han gå i dekning. Hvis han ikke var det, skulle vi ringe
opp igjen og si at han nå var møtt fram og alt var i orden. Det ville bety
at han kunne arbeide mye friere. Men dåmen svarte at hun dessverre
ikke kunne hjelpe oss, da denne listen ble oppbevart i lensmannens
pengeskap inne på hans eget kontor. Vi ble selvfølgelig skuffet over
svaret, men senere skulle det vise seg at denne opplysningen skulle bli
gull verdt for mitt vedkommende.
Det viste seg også at vår mann ikke var etterlyst og han gjorde en
utmerket jobb helt til krigens siste dager, da ble han skutt av tyskerne
nær svenskegrensa. Hans navn var Erik Bern.
Arrestert for første gang
En regnfull vårnatt i 1941, ble vår familie vekket av et forferdelig
bråk utenfor huset vårt. Det ble banket på ruter og dører, og så hørte vi
noen rope: «Dette er politiet - Åpne døren med en gang». Vi fikk jo et
sjokk, men min far klarte omsider å få åpnet entrédøra, og inn stormet
lensmannen og to politibetjenter. Jeg fikk ett minutt på å komme meg i
klærne, og så bar det av sted til politistasjonen. Jeg var 17 år da dette
hendte, men glemmer det nok aldri. På veien ned til politistasjonen
forsøkte jeg å klarne hjernen litt, for liksom å forberede meg på hva
som nå kom til å skje. Jeg tok det som en selvfølge at nazistene nå hadde
kommet over vårt våpenlager, og at vi som arbeidet i cellen var arre
sterte. Bestemte meg for at jeg ville nekte på alt inntil de la bevisene på
bordet, seiv om det skulle medføre tortur. Jeg var forberedt på det
verste da jeg ble slengt gjennom døra til politistasjonen. Til min store
undring, så jeg der flere av mine klassekamerater, som lo og hadde det

----
382 Krig
----
pokker så morsomt. Jeg forsto ingen verdens ting, inntil en av dem
fortalte at vi var alle arresterte fordi vi hadde sunget Kongesangen. Vi
hadde nemlig tidligere på kvelden hatt fest hjemme hos en av gutta i
klassen, og der var det blitt spilt og sunget, bl.a. Kongesangen. En
nazist hadde vel gått forbi og selvfølgelig angitt oss til lensmannen. Jeg
tror ikke jeg noen gang har vært så glad, som da sammenhengen gikk
opp for meg. Jeg tilsto gladelig da politiet spurte om jeg hadde sunget
Kongesangen og ropt «Leve Kongen». Politiet antok vel derfor at jeg
var en av «Oppviglerne», og tidlig på morgenen ble jeg transportert til
«Kavringbakken» (Oppnavnet på fengslet i Hamar).
Her ble jeg sittende noen dager, til lensmannen en dag troppet opp og ga
meg et forelegg på 800 kroner for dårlig oppførsel. Videre kunne jeg bli
satt fri om jeg undertegnet på et dokument han la fram for meg. Der sto
det, at jeg skulle slippe videre fengselstraff om jeg for fremtiden avsto
fra å fornærme N.S. og «Vernemakta».
For første gang i mitt liv undertegnet jeg et dokument fra en offentlig
myndighet, hvor jeg, vel vitende, kom til å bryte hvert eneste løfte. -
Forandringen med meg var begynt.
Flyktning i Sverige
Samme dagen som jeg ble satt fri oppsøkte jeg Odd Hjort Sørensen,
som allerede visste hva som hadde hendt. Han var fly forbanna fordi jeg
hadde rotet meg bort i denne affæren. Saken ble diskutert og fant at det
beste, både for meg og de andre, var at jeg tok turen over til Sverige,
dermed kunne cellen operere videre.
Odd ba meg henvende meg til rittmester Aamodt, ved den norske
ambassaden i Stockholm. Turen over til Sverige gikk greit, men det var
ikke bare å reise videre til Stockholm. Det bød på mange vanskeligheter.
Jeg ble sendt til en interneringsleir, Øreryd i Småland. Her traff jeg
Kristoffer Framstad. Vi ble meget gode venner. Han hadde gått befals
skolen før krigen og var ansatt i Oslo politi da krigen brøt ut.
Etter mange vanskeligheter, klarte vi å ta oss til Stockholm og kom i
forbindelse med rittmester Aamodt, som såtte oss i forbindelse med
ambassaderåd Wendelbo. Etter en del møter med de to, ble det bestemt
at Kristoffer og jeg skulle ta oss tilbake til Norge og ved hjelp av Odd
Hjort Sørensen, skulle vi kartlegge det som fantes av våpenlagre i
Gudbrandsdalen.
Forberedelsene tok noen dager. I mellomtiden bodde vi på
Norskehjemmet i Tegnergaten i Stockholm. Her traff jeg Henry Brym
for første gang, vi spilte fotball på det norske flyktningelaget. Vi skulle
møtes også senere.

----
383 Krig
----
En mislykket tur til Norge
På sensommeren 1941 var det klart for oppdrag. Kristoffer og jeg
såtte kursen for Norge. Han hadde pådratt seg influensa, men mente å
være på bedringens vei da vi forlot Stockholm. Vi kom imidlertid ikke
lenger enn til Sårna da Kristoffer for alvor ble syk og måtte legges inn på
sykehus for dobbelsidig lungebetennelse. Dette var før penicillinets
dager, og det var med nød og neppe han overlevde.
Jeg returnerte til Stockholm for å få nye instrukser, og fikk
inntroduksjoner til Capt. Marx ved den engelske ambassaden, et av de
flotteste mennesker jeg noen gang har truffet. Han ville ha meg til et
spesielt oppdrag i Norge, og ba meg ta det med ro i Stockholm noen
dager. Men alle gjør vi feil, slik også med Marx. Etter et utrolig klosset
forsøk på å befri en etterretningsagent ut fra Langholmes Statsfengsel i
Stockholm, ble en svensk proffbokser arrestert og tilsto at han arbeidet
for Marx. Dermed var engelskmannens stockholmsdager talte. Han ble
utvist på kort varsel. Jeg ble henvist til en person ved Den Norske
Ambassade, som hadde samarbeidet med Capt. Marx.
Stockholm et eldorado for spioner
Stockholm var på denne tiden et eldorado for spionasje, kontra
spionasje og til med kontra - kontraspionasje. Alle nasjoner hadde sine
agenter i arbeid her, og selvfølgelig svenskene seiv. Men deres såkalte
«Spanere» var de aller største amatører av oss alle. Det var den enkleste
sak å plukke de ut, for de opptrådte med en helt utrolig naivitet. Det
kunne fortelles mange fornøyelige historier om disse, da vi mange
ganger såtte dem i forlegenhet. Ofte hendte det at de var satt til å skygge
oss, noe som kunne slutte slik som det gjorde en gang Kristoffer og jeg
ble skygget.
Etter å ha dratt på en av disse «Spanerne» en hel ettermiddag, gikk vi
til slutt inn på en liten bar i Drottninggatan. Den ble kalt «55-an». Span
eren fulgte selvfølgelig med. Etter noen drinker, måtte Kristoffer på
toalettet, men før han gikk dit, stakk han over til spaneren og sa: «Jeg
må dessverre ut på toalettet en tur, kanskje du vil være så vennlig å
holde øye med min venn i mellomtiden». Ja, det var mye morsomt i
Stockholm på den tiden.
Kontaktmannen jeg fikk i ambassaden, fortalte at etterhvert som
norske flyktninger strømmet til Sverige, øket presset på den norske
ambassaden, og i samarbeid med den engelske, arbeidet de for å åpne en
rute fra Sverige, over Norge, til England. De fleste flyktninger var full
av iver etter å delta aktivt i kampen mot tyskerne. Han fortalte at de
hadde en mann i «Marka», og så snart han var tilbake, skulle de gå i
gang med planlegging for den første sendingen.

----
384 Krig
----
Mannen i «Marka» viste seg senere å være den ikke ukjente etter
retningsagenten, Claus Hellberg, nå ansatt i den Norske Turistforening.
Hellberg hadde tatt på seg dette oppdraget for Capt. Marx, og hadde,
etter en del undersøkelser funnet ut, at Bremanger egnet seg godt til
utskiping av norske flyktninger fra Sverige. På øya hadde han og funnet
fram til den rette mannen, Ivar Solheim, en usedvanlig sterk og
rakrygget mann. Noe komplisert var det, da det viste seg at Solheim
allerede var involert med våpentransport fra England. Men han mente,
at hvis han ble tatt, ble han skutt i alle fall, så han påtok seg oppdraget
med å huse og forpleie norske flyktninger i påvente av båt over til
England. Solheim ble senere tatt av tyskerne. Heldigvis ble han ikke
skutt, men sendt til de verste konsentrasjonsleirene i Tyskland. Om han
berget livet, så fikk han en alvorlig knekk av dette oppholdet.
Til Norge
Den 25. oktober 1941 var alt klart for den første prøvesendingen til
England over Norge. Vi var i alt åtte prøvekluten
Ingeniør Rolf Arnesen
Advokat Henry Brym
Inspektør Claus Hellberg
Direktør Gunnar Sønsteby
Overlege Per Wexel
Arne Ødegård
Høvik pluss undertegnede. Høvik har jeg ikke klart å oppspore.
Puljevis ble vi innkalt til kontaktkontoret vårt i ambassaden, hvor vi
ble orientert om planen. Av sikkerhetshensyn var det stor hemmelighet
om hvordan det hele skulle foregå. Vi fikk vite, at vi var flere stykker
som skulle sendes etter forskjellige ruter, for så å møtes et sted på den
Norske vestkysten, hvor vi skulle bli hentet av båt som skulle ta oss over
til England.
Halvparten av oss skulle gå over til Verdal, men på daværende tids
punkt visste jeg bare hvem jeg skulle gå sammen med, nemlig Arne
Ødegård. Han var forlovet med datter til konsul Sande, eier av National
Kassaregister, og som hadde store eiendommer rundt Stor-Rensjøn,
hvor vi skulle gå. Han kjente de fleste svenskene i dette området og
hadde fått oppgitt navn på en del av disse som de mente ville hjelpe oss.
Vi ble utstyrt med penger, rasjoneringskort og grenseboerbevis for
Møre og Romsdal, men ikke grenseboerbevis for Verdal, da dette ikke
kunne skaffes. Dette fikk jeg imidlertid ordnet senere. Lensmann Suul
utstedte først et falskt grenseboerbevis til meg, samt sendte med meg ca.
et dusin blanke som skulle nyttes av etterretningstjenesten.

----
385 Krig
----
Henry Brym og Rolf Arnesen skulle gå samme rute som Ødegård og
jeg, men det visste vi ikke på daværende tidspunkt. Claus Hellberg skulle
gå i pulje med Gunnar Sønsteby, nærmere presentasjon av ham er
unødvendig. De skulle ta seg over grensa sør for Røros. Deres tur ble
dramatisk da de ikke var utrustet for lengre tur over fjellet i sterk
vinterkulde. Det endte med at Gunnar forfrøs benene og måtte legges
inn på Røros sykehus. Om jeg husker riktig, ville sykehuset amputere
benene, men Sønsteby stakk av, og med store smerter, klarte han å
komme seg til Oslo, kom under legebehandling og unngikk amputasjon.
Men dermed var det satt sluttstrek for hans reise til England for denne
gangen. Om denne turen kan leses i Gunnar Sønstebys bok: «Rapport
24». Per Wexel og Høvik tok en rute enda lengre sør og kom vel fram til
Stranda, som var møtestedet.
Alle mine senere turer kom til å gå over de samme stedene som på
denne første turen og hjelp og støtte ydet av de samme personene som
her nevnes.
Vi tok toget fra Stockholm til Duved. Her ble vi møtt av eieren av
Håggsjøbrenne pensjonat, Høgbom. Vi ble innlosjert på pensjonatet,
sammen med en masse svenske turister. Ingen la merke til oss, eller ante
noe om hva slags ærend vi var ute i. Høgbom og hans kone er vi stor
takk skyldig for all hjelpen vi fikk, og for den medfølelse de viste for
Norge og nordmenn. Etter krigen ble det et hjertelig «Återseende», da
jeg kom på besøk med min familie, for å besøke de og alle de andre på
svensk side som ga oss verdifull hjelp i en vanskelig tid.
Fra Håggsjøbrenna gikk turen, til fots, til Rensjøneset, hvor Erik
Svensson bodde. Han ble senere til stor hjelp for oss og Rensjøneset ble
vårt faste tilholdssted. Videre båtskyss over til Rensjøgårdene, hvor
Edin Gjersing rådet. Han var en praktfull kar, opprinnelig fra
Verdalsøra og gift med Maria, tante til Tronsmokarene i Vera. Her fikk
vi overnatte og fikk god forpleining.
Så langt hadde vi hatt fast grunn under føttene, vi hadde møtt folk vi
visste var å stole på. Men nå skulle vi over grensen og inn i en del av
Norge som var ukjent for oss, hvor vi ikke kjente et eneste menneske.
Ville vi møte gode nordmenn eller nazister? Det var å begi seg inn i det
absolutte ukjente og ta sjanser.
Allerede her gjøres et sidesprang fra denne turen for å komme inn på
noen personer, gode nordmenn, som arbeidet i det stille, men som gjorde
en innsats for Norge som kanskje var vel så stor som innsatsen til de som
kjempet i uniform. Forskjellen er at deres innsats ble ikke kjent.
Følgelig fikk de heller aldri så mye som takk for det de gjorde.
Ofte var det familieforsørgere som måtte forlate både kone og barn og
overlate disse til en høyst uviss skjebne, for seiv å berge liv. Jeg var seiv
årsak til en slik hendelse, og glemmer aldri avskjedsscenen, seiv om det i

----
386
----


----
387 Krig
----
Hanna Skoknes —
vertinne for kurerer ogflyktninger
Bonden i Rensjøn —
Edin Gjersing
nevnte tilfelle endte bra. Her var ikke snakk om å vise heltemot på
slagmarken. Nei, her var alminnelige, norske borgere som uredd sto
fram og tok sin del av byrdene, for at vi igjen skulle få leve i et land fri
for undertrykkelse og tvang. Jeg vet med sikkerhet, hvis vi, etter krigen,
hadde kommet med æresbevisninger og store taler, så ville nok disse
personene stilt seg helt uforstående til ståhei kring deres krigsinnsats.
Sentralt i dette bildet står familiene:
Ingvald, Aslaug og Beda Tronsmo.
Johannes og Berta Tronsmo.
Tormod og Hanna Skoknes.
Nevnes må også lensmann Jon Suul, familiene Ward i Strådalen og Ole
Olsen i Sør-Vera, rutebilsjåfør John Fikse fra Verdalsøra, handelsmann
P.A. Rotmo, som ved flere anledninger huset meg, men som aldri stilte
noen spørsmål, seiv om han nok hadde mistanker. Glemmes skal heller
ikke familien Birger Trettli, Kulsli Nordre, som tok mot meg en gang jeg
hadde tyskerne like inn på livet.
Men tilbake til vår første tur. Samme kveld vi kom fram til Rensjø
gårdene, ble vi godt mottatt av Gjersing og vi hadde en lengre og nyttig
samtale. Vi var interessert i å få vite om folkene som bodde på den
norske siden av grensen. Gjersing var ikke videre pratsom til å begynne
med. Tror han hadde sine mistanker om at vi ikke var de personene vi
Verdalsboka — 25

 

----
388 Krig
----
utga oss for. Men etterhvert fikk han nok tiltro til oss, i alle fall så sa
han, at etter det han visste om Johannes Tronsmo, så ville han være
rette mannen å gå til. Han nevnte ved dette høve ikke et ord om at han
var gift med Tronsmos tante, heller ikke at han var av norsk
avstamning, nærmere bestemt, oppvokst på Verdalsøra. Dette kom
frem først lenge senere, da vi var blitt godt kjent både med ham og hans
kone, Maria, som også var et enestående menneske.
Tidlig neste morgen såtte vi kursen for Vera og Tronsmoen. Her ble vi
møtt med adskillig mistro, for å si det rett ut. Johannes hadde hatt mye
kontakt med nordmenn som dro østover, men at det kom nordmenn
østfra og skulle vestover, det ville han i første omgang ikke godta.
Hvilket ærend vi var ute i, kunne vi selvsagt ikke fortelle, vi regnet
heller ikke med å treffe han senere. Der tok vi feil, vi kom til å møtes
mange ganger etter dette første møtet. Vi ville og ha så lite kontakt med
folk som mulig og gikk skogleies nesten hele veien ned til Stiklestad,
hvorfra vi tok bussen til Verdalsøra. For å gjøre en lang historie kort, vi
kom greit fram til Stranda, hvor vi åtte skulle møtes. Men en mann var
altså missing: Gunnar Sønsteby.
Vi ble hentet som avtalt, med bil ned til havna hvor en fiskeskøyte
ventet og fraktet oss over til Bremanger. Her ble vi innlosjert hos Ivar
Solheim, og fikk en riktig hjertelig mottakelse, nytraktet ekte kaffe,
nylig ankommet fra England, samt engelske sigaretter til den som
ønsket det.
Fiskeskøyten fra England var forsinket på grunn av uvær i Nordsjøen
og vi fikk rikelig tid til å bli kjent med Solheims. Da vi hadde ventet en
uke utover avtalt dato, uten at noen fiskeskøyte var å se, måtte vi innse
sannheten, at en tung retur til Stockholm nå lå foran oss. Gruppen ble
splittet opp slik at hver enkelt fikk ta seg tilbake på beste måte.
Jeg valgte samme rute tilbake, over Verdal. Fra Verdalsøra tenkte jeg
Tronsmoen i \ era.

----
389 Krig
----
å ta buss til Stiklestad og derfrå til fots skogleies inn til grensa. Til alt
hell kom jeg nå i kontakt med John Fikse. Jeg sto bak rutebilen med ski
og ryggsekk for å få låstet det i bagasjerommet, da Fikse kom. Han
gjennomskuet meg straks: «Du skal vel til Skjækerfossen du, kan jeg
tenke meg», sa han. Jeg ble helt paff, ble vel bare stående å måpe uten å
svare, for han skyndte seg å tilføye: «Du kjører trygt fram til
Skjækerfossen og så vidt jeg vet, er det heller ingen tyske vakter innover
dalen». Dette var første gang jeg traff Fikse, hans åpenhet og vennlighet
ga meg slik trygghetsfølelse, at jeg fikk tillit til denne mannen med en
gang. Han hadde imidlertid lært meg en ting: «Møt aldri opp på
Verdalsøra med ski og ryggsekk for å ta rutebil mot svenskegrensa når
en er fremmed i bygda». Hvis tyskerne hadde vært like observante,
kunne de nok ha tatt mange norske flyktninger på denne måten.
Turen videre, til Vera og Tronsmoen, gikk greit. Nå var det imidlertid
en helt annen Johannes Tronsmo jeg møtte. Siden turen nå gikk
østover, ante han nok sammen
hengen. Vi ble sittende til langt på
natt og pratet. Noe avslørte jeg, for
jeg var overbevist om, at Johannes
kunne jeg stole på. Da vi skiltes
neste morgen ymtet jeg frampå om
at det ikke var umulig annet, enn at
jeg kom tilbake en dag. Han for
talte da, at han hadde fått henvend
else fra nazistene om at de ville ha
stasjonert en grensepatrulje på
Tronsmoen, men at han hadde
vegret seg, funnet på alle mulige
unnskyldninger for å slippe å huse
disse soldatene, men visste ikke hva
det ble til. Ble han tvunget til å ta
Johannes Tronsmo
imot dem, var det ikke mye han kunne gjøre med det
Hvordan det gikk med Englandsruten, vet jeg ikke. Tror den ble
skrinlagt da det var for mange usikkerhetsmomenter forbundet med
slike transporter. Hadde vi imidlertid blitt på Bremanger en dag lengre,
ville vi ha kommet til England, båten kom nemlig dagen etter. Flere
personer kom seg over på denne måten, men noe transport i stor måle
stokk, som planlagt, ble det nok ikke.
Jeg fikk imidlertid nå i oppdrag å organisere en kurer-rute over
Verdal til Trondheim. På svensk side var ruten forsåvidt klar, men på
norsk side gjaldt det å finne de rette personene, på de strategisk riktige
stedene. Det ble planlagt med en kontaktmann i Vera, en midtvegs
mellom Vera og Verdalsøra, helst to på Øra og minst to i Trondheim.


----
390 Krig
----
Alle måtte være i besittelse av telefon, for hurtig kommunikasjon i
påkomne tilfeller. Det måtte og være personer som kunne stoles på i alle
tenkbare situasjoner som kunne oppstå, men de skulle ikke informeres
om at de skulle arbeide for en etterretningsorganisasjon, for hvis de ble
tatt skulle de vite så lite som mulig. Trengte vi hjelp i et eller annet
oppdrag, skulle de bare informeres om det strengt nødvendige. Dette
for deres egen sikkerhets skyld.
Kontakten i Vera var allerede klar, Johannes Tronsmo. Men ble det
stasjonert tyskere på gården, kunne han ikke brukes. Oppholdet i
Stockholm ble denne gangen av kort varighet.
Tur nr. 2
Denne turen ble på grunn av værforholdene noe komplisert. Etter at
jeg startet fra Rensjønåset, ble det væromslag, flere varmegrader og våt
snø. Jeg var forberedt på kulde og hadde bare skismørning deretter.
Skiene ble tråere og tråere og det ble tyngre å gå etterhvert som jeg
nærmet meg grensa. I den siste oppstigningen mot det høyeste punktet,
begynte det å regne så pass at jeg ble våt helt inntil skinnet. Det ble
mørkt og jeg bestemte meg for å grave meg en snøhule, prøve å gjøre
opp varme for å få tørket noe av undertøyet. Jeg fikk rasket sammen en
del kvist, men det var umulig å få det til å brenne. Kulden fikk overtaket
og jeg tok til å fryse. Bestemte meg derfor til å fortsette, for om mulig å
få varmen i kroppen tilbake. Det var blitt belg mørkt, så bare noen få
meter framover, og så skjedde uhellet. - Jeg gikk utfor et stup. Hvor
høyt, eller hvor lenge jeg lå besvimt, vet jeg ikke. Da jeg våknet var jeg
stiv av kulde og kikket rett opp på en stjerneklar himmel. Først forsto
jeg ikke hva som hadde hendt. Den ene skien var brukket like ved
bindingen, og det verket i hele kroppen. En nesten håpløs situasjon.
Heldigvis var det nå for det meste utfor ned til Tronsmoen. Det var blitt
flere kuldegrader, noe som lettet resten av turen som gikk på en ski.
Jeg kom fram til Tronsmoen sent på natta. Spørsmålet var nå om det
var tyskere på gården? Men jeg begynte å bli syk og måtte i hus så snart
råd var. Jeg torde ikke ta sjansen på å vekke folkene på gården, gikk
derfor til fjøset, fant litt høy og la meg tett inntil ei ku, som tilsynelat
ende ikke hadde noe mot å få besøk, seiv midt på natta.
Tidlig neste morgen kom Berta Tronsmo for å melke. For ikke å
skremme henne, kalte jeg henne ved hennes navn, for at hun skulle
forstå at det var kjent folk som hadde tatt seg til rette i hennes fjøs. Hun
fikk seg nok en forskrekkelse, men heldigvis for meg, var det ikke
tyskere på gården. Jeg var nå blitt så syk at jeg knapt klarte å reise meg.
Berta løp derfor etter Johannes, som hjalp meg i hus og i seng. Jeg fikk
varm melk, mat og fikk ligge i saueskinnsfeller. Johannes ville sende

----
391 Krig
----
bud på «Doktorn», men det forbød jeg på det strengeste. Jeg mente at
hvis han gjorde det, ville det bety vanskeligheter for oss begge. Jeg visste
ikke den gang at «Doktorn» var en av de aller beste av «Gode nord
menn».
Etter et par dager til sengs og godt stell, følte jeg meg kar om å
fortsette til tross for at Johannes ville jeg skulle bli i ro til jeg var helt
frisk. Forhørte meg litt med ham før jeg dro videre, om han kjente til
noen lengre ut i bygda det kunne stoles på. Han tenkte seg om lenge, før
han foreslo at jeg skulle ta kontakt med en som hette Tormod Skoknes.
Han visste Skoknes var god nordmann, men noe mer ville han ikke si.
Hjemme hos Skoknes, var ikke Tormod til stede. Det var hans kone,
Hanna, som tok imot meg. Jeg ble usikker på hvordan jeg skulle bære
meg ad, og spurte om jeg kunne få låne sparken hennes ned til Skjæker
fossen, for det var blitt holke på vegen etter mildveret. Hun så
mistenksomt på meg, trodde sikkert jeg var en av de mange omflakk
ende som fantes før krigen, og svaret var selvsagt «Nei». Jeg kunne ikke
annet enn le da jeg gikk videre, over hvor klossete jeg hadde opptrådt.
Det ble ikke gjort noe forsøk på å komme i forbindelse med John
Fikse. Regnet som sikkert at han ville være rette mann for oss på
Verdalsøra. Slik gikk det imidlertid ikke. Lensmann Suul ble senere
utpekt til vår kontakt. Hvem som utpekte ham, vet jeg ikke, men han
ble til stor nytte for oss.
I Trondheim tok jeg inn hos bankkasserer Værnes, som bodde litt i
utkanten av byen. Hans sønn, Erik, som var flyktning i Stockholm var
en god venn av meg. Dessverre var det ikke så lett å finne en brukbar
kontaktmann i Trondheim da jeg nesten ikke hadde kjente i denne byen.
Forsøket ble oppgitt og overlatt andre som var bedre kjent.
Jeg returnerte til Verdal, og kom til Skoknes på kvelden og regnet
med at det var lettere å treffe Skoknes på denne tida. Jeg fortalte hvem
jeg var, men heller ikke særlig mere. Forsto imidlertid ganske snart at
her hadde jeg med en kar som vi nok skulle få mye glede av i framtida,
noe han til fulle senere beviste.
På Tronsmoen hadde de ikke fått nye henvendelser fra tyskerne, og
Johannes håpet at de kanskje hadde oppgitt planene om å stasjonere
tyskere på gården, men han advarte meg, kom jeg tilbake, måtte jeg gå
forsiktig tilverks, seiv om han spøkefullt la til, at han håpet det ikke
skulle bli nødvendig å ta i bruk fjøset for overnatting.
Det er i begynnelsen av 1942. Våre allierte stormakter, England,
Russland og Amerika fokuserte nå på Norge. Grunnen var at Tysklands
to største slagskip: Scharnhorst og Tirpitz lå oppankret i Åsenfjorden.
Etterretningen ble opptrappet da det gjaldt å få så mange opplysninger
som mulig om disse skipene.

----
392 Krig
----
I februar ble jeg bedt om å ta en tur til Trondheim for å hente en
meget viktig pakke, innholdet var en hemmelighet seiv for meg. Kristof
fer Framstad, som var blitt frisk igjen, skulle til Oslo på oppdrag, men
han skulle gå sammen med meg, for han skulle lære å kjenne denne
ruta. Turen gikk greit på svensk side, bortsett fra været, som også denne
gangen skulle gjøre det vanskelig for oss. Da vi startet fra Rensjønåset
viste termometeret minst 34 grader, og som om den bitende kulda ikke
var nok, blåste det opp også. Det ble en slitsom tur over fjellet, og da vi
kom fram til Tronsmoen blåste det kuling. I frykt for at det kunne være
tyskere på gården, gikk vi varsomt fram. Det var sent på kveld og vi
regnet med, at om det var tyskere på gården, ville disse nå mest trolig ha
gått til sengs. Men det var lys på kjøkkenet og vi kunne ikke se bort fra
muligheten for at det kunne være et par som ennå ikke hadde lagt seg,
og som kanskje oppholdt seg på kjøkkenet. Vi listet oss fram til
vinduene, men rutene var så påiset at det var umulig å kikke inn. Å høre
noen samtale innenfra var og umulig på grunn av den kraftige vinden.
På disse turene var vi alltid bevepnet. Som regel hadde vi maskinpistol
samt en liten pistol, som vi hadde med oss overalt. Denne gangen hadde
vi bare en grovkalibret colt samt kniv.
Vi la følgende plan: Jeg skulle gå inn alene og übevepnet. Kristoffer
skulle gjemme seg under trappa i den mørklagte gangen. Han skulle ha
både kniv og colten i beredskap. Hvis det var en eller et par tyskere på
kjøkkenet, skulle jeg la meg arrestere. I det vi så skulle gå ut av
kjøkkenet, ville delen av gangen, foran trappa, bli opplyst, og
Kristoffer skulle gå til verks mot tyskerne. Spørsmålet var, skulle han
bruke kniv eller colten. Dette skulle jeg avgjøre på den måten, at hvis
jeg kremtet skulle Kristoffer bruke kniven. Men hvis jeg hostet, sto vi
overfor større fare enn vi hadde regnet med, og da skulle colten i bruk.
Jeg gikk inn på kjøkkenet, men rakk ikke å lukke døra bak meg, før
Johannes kom farende mot meg og vinket meg ut av kjøkkenet.
Heldigvis oppfattet Kristoffer situasjonen og alle tre kom vi oss ut av
huset. Johannes fortalte, litt opphisset, at det var stasjonert norsk
grensepoliti på gården, men at det var bare to stykker, og at de hadde
gått opp i andre etasje for å legge seg bare minuttet før jeg kom inn.
Johannes var faktisk ute av seg fordi han måtte skysse oss i veg på denne
måten. Vi ble alle tre enige om, at det beste var at vi fortsatte til Skoknes
med det samme. Dit kom vi fram midt på natta, ganske medtatte. Men
familien Skoknes besto sin første prøve med glans. Hanna ville re opp
senger til oss, men vi insisterte på at vi bare ville ligge på gulvet den
natta, og så ble det. Noen vanskeligheter med å falle i søvn var det ikke,
så slitne som vi var.
Både Kristoffer og jeg fikk utført oppdragene. Avtalen mellom oss

----
393 Krig
----
var, at jeg skulle vente i Trondheim til han kom tilbake fra Oslo, slik at
vi sammen kunne gå ruten tilbake til Sverige.
For første gang gikk turen utenom Tronsmoen. Det var tidlig på etter
middagen da vi kom opp på høyden sør for Veresvatnet. Det var lyst og
sikten god denne vinterdagen, men fra sør så vi at uvær nærmet seg
ganske raskt. Vi ble imidlertid sittende ei stund og betraktet den vesle
fjellgrenda. Da ble vi oppmerksom på en skiløper som fulgte skisporene
våre. Avstanden var for stor til at det kunne avgjøres om han var i uni
form. Ei stund ble vi rolig sittende og betrakte forfølgeren. Med den
største letthet kunne vi ha fått ham i ei felle og tatt livet av ham. Men vi
var redde at det ville bli tatt represalier mot beboerne i Vera. Vi krysset i
stedet grensa og lot forfølgeren ta sin egen vei.
Ikke før var vi kommet over på svensk side, så var uværet over oss.
Det blåste opp til storm og bitende kaldt. Vi ble snart klar over at vi ikke
hadde noen sjanse til å komme fram til Rensjønåset. Kursen ble derfor
satt mot Rensjøgårdene, men vi gikk oss vill. Kom til slutt fram til Lille-
Rensjøen, men sikten var for dårlig til at vi kunne bestemme nøyaktig
hvor vi var. Vi fulgte skogkanten langs sjøstranda og håpet på å finne ei
lita koie som Gjersing hadde på en holme, og vi var heldige, gikk rett på
og livsmotet kom tilbake. Fikk sparket bort så mye snø at vi fikk åpnet
døra og kom oss inn.
I koia var det jordgulv og meget kaldt og vi var for slitne til å forsøke
å få gjort opp varme. Til alt hell fant vi under taket en sekk med noen
saueskinnsfeller, og det reddet oss.
Vi la oss tett inn til hverandre på den smale brisken, med saueskinns
feller både over og under, og sovnet straks.
Langt ut på formiddagen ble vi vekket av banking på døra. Utenfor
sto en fem-seks svenske soldater - lederen for troppen sa smilende: «Så
vi fant er til slut i alla fall».
Dette var jo tydelig tale. Svenskene visste om oss. Spørsmålet var:
«Hvordan kunne de det? Svaret var i grunnen enkelt: «Mannen som
fulgte etter oss var den eneste som kunne ha gitt svenskene informa
sjoner». Tyskerne hadde antagelig fulgt samme prosedyre som da
Shetlands-Larsen og hans gjeng krysset grensa litt lenger sør. - Ringt
Skalstugan og informert svenskene om at norske kriminelle elementer
hadde krysset grensa, bedt svenskene arrestere disse, for så å forlange
dem utlevert til Norge.
En skål være klar over, at tyskerne ennå hadde framgang på alle
fronter, og svenskene regnet med som sikkert at tyskerne ville vinne
krigen. De inntok en meget vennlig holdning til tyskerne. Dette gjaldt
ikke bare for de svenske myndigheter, men i like stor grad den alminne
lige svenske. Disse påstander tror jeg nok flesteparten av de norske
flyktninger som kom til Sverige i begynnelsen av krigen vil være enige i.

----
394 Krig
----
Omslaget kom først i 1943, da krigslykken snudde seg. Bortsett fra våre
svenske kontakter, og gode venner langs grensa, traff jeg bare et fåtall
svensker som i denne tida fullt ut aksepterte oss og som vi kunne ha
tiltrotil.
En av disse var Ture Nermann.
Vi ble bedt om å følge med til Skalstugan. Heldigvis kom Kristoffer
og jeg på tomannshand i noen korte øyeblikk, men tilstrekkelig til at vi
fikk avtalt at vi skulle oppgi falske navn, at vi ikke kjente hverandre og
at vi traff hverandre for første gang på bussen til Skjækerfossen.
Kristoffer ble først kalt inn til forhør. Etter ei god stund kom han ut
igjen i tilsynelatende godt humør og jeg regnet med at alt var gått etter
planen. Han så på meg og vinket før han ble ført ut. Det skulle bli siste
gangen jeg så Kristoffer så lenge krigen varte. Bare få dager senere
skulle han lide den forferdeligste skjebne som kunne ramme et
menneske under den andre verdenskrigen. I over tre år måtte han lide
som «Nacht und Nebel»-fange i de verste konsentrasjonsleirene i
Tyskland.
Jeg hadde et dårligere utgangspunkt enn Kristoffer, hadde colten i
min ryggsekk og pakken fra Trondheim bundet fast til innsiden av låret,
denne håpet jeg på å få berget.
Så var det min tur. Forhøret hadde ikke vart mange minuttene før jeg
ble overbevist om at jeg her sto ansikt til ansikt med Gestapos forleng
ede arm inn i Sverige. Så synd at jeg aldri fant ut hvem dette var. Det
ble et helt gjennom motbydelig forhør, som jeg heldigvis ikke opplevde
maken til hverken før eller senere. Først ble colten funnet. Deretter
måtte jeg ta av hvert eneste klesplagg og selvsagt ble også pakken
funnet.
Den inneholdt et detaljert kart over Åsenfjorden, med ankringsplassen
for slagskipet «Tirpitz», übåtnett i fjorden, hele røkananlegget som
skulle røklegge fjorden ved flyangrep. Antiluftskyts-stillinger og meget
annet.
Dermed var min skjebne beseglet for noen måneder, men som
paradoksalt nok skulle forhindre at jeg led samme skjebne som
Kristoffer. Jeg ble transportert til Østersund, stilt for retten, og i falsk
navn dømt til en måneds fengsel, som jeg sonet i Kronohektet i
Østersund. At svenskene ikke klarte å avsløre meg var helt ufattelig.
Politiet klarte heller ikke å avsløre Kristoffer, han gikk fri. Men be
klagelig vis, meldte han seg frivillig til «Kvarstadsbåtene» i Gøteborg.
Den 1. april forlot Kvarstadsbåtene Gøteborg med kurs for England.
Tyskerne var imidlertid godt informert, de lå og ventet like utenfor den
svenske territorialgrensa og begynte nedslakting av såvel båter som
mannskap. Noen av båtene forsøkte å komme seg tilbake til svensk
område, men den svenske marinen sperret retretten og tvang de norske

----
395 Krig
----
båtene ut igjen, og de ble senket av tyskerne. Mange av mannskapene
ble tatt til fange, en av disse var Kristoffer.
En fullstendig mislykket tur
Denne turen var nesten slutt før den var begynt. Vårt kontaktpunkt i
Vera, Johannes Tronsmo, kunne vi ikke lenger nytte. Noe problem var
det egentlig ikke. Av Johannes hadde jeg fått vite at alle som bodde
rundt Vera-sjøen og i Strådalen var folk vi kunne lite på. Spørsmålet var
bare hvor flinke de var til å holde munn. Jeg bestemte meg for å
oppsøke Ingvald Tronsmo, bror til Johannes, og regnet med at eplet
ikke falt så langt fra stammen. Et heldigere valg kunne ikke vært gjort.
Ingvald kjente allerede til «Den hvite mann», men han kjente ikke mitt
rette navn. Vårt første møte ble så hjertelig, at jeg nesten ble rørt til
tårer.
Oppholdet på Sveet denne gangen ble ikke av lang varighet. Tyskerne
hadde nylig vært der for å låne telefonen, og det var frykt for at de kom
tilbake.
Det ble avtalt at jeg skulle komme tilbake på ettermiddagen i håp om at
tyskerne da hadde returnert til Verdalsøra. Videre at hvis tyskerne fort
satt var på gården, skulle Ingvald henge opp en tomsekk på låveveggen.
Jeg kom tilbake som avtalt, men så ingen sekk. Instinktivt følte jeg
Sveet i Vera slik det var under krigen.


----
396 Krig
----
Ingvald og Aslaug Tronsmo.
imidlertid fare. Krøp ned i grøfta på oversiden av vegen, som går forbi
Sveet. Der hadde Ingvald liggende en del materialer som skulle nyttes til
ei hytte, og la meg under materialhaugen for å sondere terrenget.
Plutselig hørte jeg en motorsykkel som startet nede på Sveet. To tyskere
kom kjørende opp vegen mot der jeg lå. Jeg hadde fingeren på
avtrekkeren, på maskinpistolen, og hadde den ene tyskeren på kornet
helt til de forsvant rundt første sving.
Siden jeg ikke så noen sekk på låveveggen, gikk jeg ut fra at Ingvald
ikke hadde fått tid til å henge den opp. Men da jeg krøp fram oppdaget
jeg sekken. Den hang der den skulle. Det var en stokk i materialdungen
som hadde hindret utsikten litt for meg.
Jeg ante at det var flere tyskere på Sveet. Såtte derfor kursen for Strå
dalen hvor jeg overnattet i ei utløe.
Neste dag gikk jeg tilbake til Sveet. Nå var sekken borte og jeg kunne
trygt gå inn.
Dette ble begynnelsen til et varmt vennskap med Beda, Aslaug og
Ingvald Tronsmo. Dessverre så ventet de at tyskerne skulle komme
tilbake. Han frarådet meg imidlertid å fortsette utover Verdalen, da det
fortsatt var stor aktivitet på tyskerne. Ingvald mente også at det ville


----
397 Krig
----
være utrygt å tilbringe ei natt til i samme utløa. Jeg tok derfor med meg
alt utstyret, unntatt ei bukse som hang til tørk pluss en anorakk.
Ut mot elva, på høyden før en kommer til Strådalen, fant jeg en høvelig
plass. Avtalte med Ingvald at jeg skulle komme tilbake til Sveet samme
ettermiddag. Varslet med sekken skulle fortsatt gjelde.
Men så kom det til å hende noe, som jeg seiv idag ikke kan gi noen
fornuftig forklaring på.
Jeg hørte lyden av motorsykkel som kom opp Strådalsvegen og skjønte
straks det var tyskere. Jeg tok min Husquarna pistol og la meg i skjul
ved vegen. Tyskerne kjørte forbi, om ei stund løp jeg etter for åse hva
de hadde fore i Strådalen. Til min forbauselse fikk jeg se at de gikk rett
til den utløa jeg hadde ligget iom natta. Der fant de buksa og
anorakken.
Per Ward har senere fortalt, at hans far, Albert Ward, hadde vanskelig
heter med å forklare hvorfor han hadde noe slikt liggende der.
Da tyskerne returnerte, stoppet de og gikk rett på min nye leir. De tok
selvfølgelig alt jeg eide og hadde.
Det var ingen som visste at jeg
hadde ligget i utløa, og det var bare
Ingvald som visste om stedet jeg
hadde slått meg til ved elva. Han
hadde knapt rukket å komme heim
da tyskerne kom opp Strådalen.
Men her sto jeg, ribbet til skinnet.
Hadde bare pistolen å trøste meg
med. Tyskerne var nå på sporet etter
meg, men det som opptok meg mest
var om dette ville få noen konse
kvenser for folkene i Vera og Strå
dalen. Jeg bestemte meg for å bli ei
natt til, for om mulig å få fastslått
om folket i grenda ble tatt i forhør.
Kontakt med Ingvald kunne jeg
ikke ta, men fortsatte til Sør-Vera.
Her listet jeg meg usett inn på låven.
Albert Ward
Det var bra med høy inne på låven så de hadde tilsynelatende hatt god
høytørk denne sommeren.
Ut på kvelden ble det et forferdelig spetakkel på gårdshunden. Den
løp langs skigjerdet og gjødde mot skogen. Kanskje var det tyskerne
som var på ferde igjen. Det stilnet imidlertid og jeg gravde meg ned i
høyet like ved låveporten og sovnet. Plutselig våknet jeg av raske skritt
på låvebrua. Fikk fram pistolen og stilte meg ved siden av døra. Med det
samme mannen kom inn på låven, stakk jeg pistolen mot hans hals og


----
398 Krig
----
kommanderte: «Hande Hoch». Vi ble nok forbløff et begge, det var
ingen tysker, men en av sønnene på gården som kom sent heim og skulle
en tur inn på låven før han gikk til sengs.
Dagen etter kunne jeg observere mange tyskere rundt Veresvatnet og
jeg bestemte meg for å returnere til Sverige.
Da jeg kom fram til Rensjønåset, hadde jeg ikke smakt mat på to døgn.
Jeg visste ikke at Ingvald hadde satt ut et helt spann med mat til meg,
ved gjerdet på øvre side av vegen ved Sveet.
Høy løa i Strådalen hvor den «Hvite mann» hadde ti/ho/d.
Den mest dramatiske turen
Den 17. august 1942 kom jeg til Verdal på den turen som skulle bli
den mest dramatiske. Oppdraget var å få levert en radiosender til en
adresse i Oslo. Vi var to om oppdraget. Da vi nærmet oss Sveet, såtte
jeg igjen kameraten og radiosenderen ute i skogen, og gikk alene ned til
Sveet. Av Ingvald Tronsmo fikk jeg en orientering om situasjonen
videre utover bygda. Han mente vi kunne nytte vegen helt fram til
Skoknes, da det for øyeblikket var stilt og fredelig. Det norske grense
politiet var fortsatt på Tronsmoen, men vi ansa ikke disse for å være
noen alvorlig trussel da de var bare to. Da vi kom fram til Tormod
Skoknes, kunne han imidlertid fortelle at det var blitt en del uro. En
russisk krigsfange hadde rømt, og tyskerne hadde patruljer ute.
Radiosenderen fikk vi anbragt i et lite anneks hos Skoknes og ville
orientere oss litt om situasjonen utover dalen. Vi ble overrasket av
tyskerne, men takket være deres dårlige skyteferdighet, klarte de ikke å


----
399
----

Værdalsbrukets skogvokterbolig ved Ottmoskogen, hvor Tormod og
Hanna Skoknes var et av «Den hvite manns» sikre støttepunkter.
ta livet av meg, seiv om holdet var kort. Dessverre klarte de å få tatt
kameraten min. Da tumultene var over, kom tyskerne til Skoknes, med
min kamerat som arrestant, og ville låne telefonen. Bak den nærmeste
døra, som var ulåst, lå radiosenderen vi skulle frakte til Oslo. At dette
var et utrivelig øyeblikk og et voldsomt nervepress for Hanna Skoknes,
er forståelig. Men hun bevarte likevekten fullkomment.
Jeg holdt meg skjult i skogen hele dagen på grunn av uroen som
oppsto. Da mørket falt på, gikk jeg for å møte Tormod. På vegen dit,
fikk jeg plutselig høre motorsykkeldur. Jeg løp til nærmeste gard, en
sjanse jeg måtte ta og håpet at jeg ikke kom til nazister. Det var til
Birger Trettli på Kulsli Nordre jeg kom. Fortalte at jeg hadde tyskerne
like i hælene og ba om å få bli på gården ei stund. De hadde intet imot å
hjelpe meg og ville også servere kaffe.
Heime hos Skoknes rådet det en hektisk stemning denne kvelden.
Hanna hadde, ved hjelp av noen slektninger, fått gjemt radiosenderen
ute i skogen.
Vi var sikker på at min kamerat ville bli tatt under harde forhør og vi
måtte regne med at han ville sprekke. Tyskerne kunne komme hvert
øyeblikk og det var overhengende fare for at Tormod kunne bli tatt.
Han hadde intet valg, men måtte bli med øst om grensa.
Mellom Tormod, hans kone og lille sønn, ble det en gripende avskjed,
en scene jeg aldri vil glemme.

 

----
400 Krig
----
Tormod Skoknes og Frithjof Kristiansen har møttes jevn/ig hvert år
siden krigen. Her 40 år siden den dramatiske returen til Sverige.
Sammen la vi i veg mot grensa. Kom til Ole Olsen i Sør-Vera midt på
natta. De hadde intet imot å bli vekket seiv på denne tida av døgnet og
ingen betenkeligheter med å huse oss, seiv etter at vi i grove trekk hadde
fortalt hva som var skjedd.
Han som ble arrestert, klarte seg gjennom forhørene uten sprekk.
Etter noen dager tok Tormod sjansen på å reise heim igjen. Det gikk bra
denne gangen. Men senere måtte Tormod på nytt legge vegen øst om
grensa og i sikkerhet.
Mitt oppdrag var mislykket og jeg returnerte til Stockholm.
Den siste turen
Min bror hadde helt fra okkupasjonen tok til arbeidet illegalt heime i
Norge, men måtte til slutt flykte til Sverige.
Etter at jeg reiste til Sverige første gang, våren 1941, hadde vi hatt lite
kontakt med hverandre.
Da vi en høstdag 1942, helt tilfeldig, møttes på gata i Stockholm, var
overraskelsen stor hos begge. Han ble presentert for mine oppdrags
givere, og det ble bestemt at han skulle være med på neste tur, som var
nær forestående.
Denne turen gikk fint uten noe særlig dramatikk. Samme rute ble
fulgt og de samme folka sto utrøttelig på for å hjelpe oss — Ward,


----
401 Krig
----
Tronsmo og Skoknes. Tyskerne trafikkerte nå vegen til Vera ganske
ofte og vi tok ingen sjanse på noe møte med dem. Vi gikk skogleies,
vasset mellom isflak over Skjækra ved Skjækerfossen og fortsatte helt
ned til Stiklestad.
For å lette slitet fraktet Ward og Skoknes bagasjen vår fra Vera og
helt ned til Skoknes. Som sagt turen gikk fint, uten store problemer, og
vi kom trygt tilbake til Stockholm.
Mellom Ingvald Tronsmo og «Den hvite mann» ble
det et varig vennskap.
Vi visste at vi, helt fra vår første tur, var ettersøkt av det svenske poli
tiet, men hadde som regel ingen problemer med å unngå å bli arrestert,
bortsett fra den ene gangen i koia ved Lille-Rensjøn. Etterhvert negli
sjerte vi vel «Svestapo» litt for meget. De la en felle for meg, som jeg
kunne ha unngått, men for å redde min bror, lot jeg meg arrestere. Det
ble langvarige forhør, både i Stockholm og Østersund og nytt bekjent
skap med svenske fengsler. Endelig hadde de klart å finne ut at de hadde
hatt meg i sine klør tidligere, uten at de den gangen visste hvem jeg var.
Ett år senere klarte de også å sprenge ruta vår. De fleste av våre
kontaktmenn i Sverige ble arrestert og dømt for sin deltagelse i Norges
frihetskamp - deriblant Erik Svensson på Rensjønåset.
For min del endte det med utvisning - noe jeg ikke hadde det aller
minste imot. I mars 1943 ble jeg fløyet over til England, - og et helt nytt
liv skulle begynne her.


----
402 Krig
----
VERDALINGERUTE
I løpet av de fem krigsåra tok et par hundre verdalinger seg over
grensa til Sverige hvor de fikk status som flyktninger.
Våren 1945 var omtrent halvparten av disse med i de norske politi
troppene som ble satt opp i vårt naboland. Noen klarte å komme seg
videre til Storbritania hvor de lot seg innrullere i norske militæravdel
inger som ble utdannet og satt opp i Skottland, eller de tok tjeneste i
handelsflåten.
I Storbritania
Verdalingene som gjorde tjeneste i de norske styrkene i Storbritania
utgjorde ingen stor flokk. Det var begrensede muligheter til å komme
videre fra Sverige, særlig de første krigsåra var det bare prioriterte
personer som fikk plass på den norske flyruten fra Stockholm til
London.
En av de første verdalingene som lykkes i dette var Magne Lein, sønn
av Ingvald og Berntine Lein. Han var kavalerioffiser og tilhørte DR3 på
Rinnleiret. Ved krigsutbruddet i 1940 gikk han på Hærens rideskole i
Oslo. Pr. tog forsøkte han å ta seg nordover til den avdelingen han
skulle møte ved i tilfelle mobilisering. På Oppdal ble han og andre
ungdommer kommandert ut av toget for å brukes i avdelinger IR 12
holdt på å sette opp, og han var med i flere trefninger mot tyskerne i
Sør-Trøndelag i 1940. Etter at kampene var slutt, fikk de lov til å ta seg
heim best de kunne. Han krysset Gaula og tok, sammen med andre, leia
mot Selbu. Derfrå fortsatte han videre alene over Tydalen, Meråker,
Færen og til Sul. Dette var virkelig litt av en skitur, i strålende solskinn,
men så sent på våren bar ikke snøen midt på dagen. Sollyset var så sterkt
at for å spare synet, gikk Lein vekselvis med det ene øyet tildekket.
Rykter høsten 1941 om at befal kunne risikere å bli innkalt til de
avdelingene nazistene såtte opp på østfronten, gjorde at Magne Lein,
sammen med en kollega dro over grensa til Sverige. Derfrå hadde de
hørt at det gikk an å komme videre til Storbritania. Leia for flukta de
valgte gikk om Kjesbuvatnet, Skjækerdalen, Vera og opp Strådalen til
Lappleiren ved Ottsjøen på svensk side.
Det viste seg at det ikke var så enkelt å komme videre. Etter åha
fristet flyktningtilværelse i Sverige ca. ett og ett halvt år fikk Lein plass

----
403 Krig
----
på flyet fra Stockholm i februar 1943. Om dette sier Lein: «I
Storbritania ble vi mottatt som allierte og likeverdige. En herlig føl
else.»
Magne Lein ble sendt til den norske brigaden i Skottland hvor han
tjenestegjorde til krigens slutt. Han ble da beordret til DK-staben i
Trondheim, og fortsatte i militæret til han gikk av på grunn av alder
med grad som oberstløytnant.
Mange ville over
Hos norske ungdommer i Sverige var det den oppfatningen at sjansen
for en aktiv innsats mot tyskerne var større såframt man kom seg over
Nordsjøen. Fra sommeren 1944 var muligheten større da det ble mere
kapasistet på Englandsruten, og ialt har en registrert ti verdalinger som
gjorde tjeneste ved norske avdelinger i Storbritania. Men før den tid var
det flere som gjorde tildels store anstrengelser for å komme seg dit. Ett
eksempel er Olav Albertsen, som såtte så mye inn på dette at det holdt
på å skulle ende med katastrofe. Kort fortalt er historia hans slik:
Den 4. november 1941 fikk Albertsen varsel fra daværende politi
betjent og milorgmann, Ola Ahlgren, om straks å ta seg over til Sverige
fordi han var kommet på tyskernes svarteliste for forhold han var inn
blandet i når det gjaldt å motarbeide tyskerne. Samme kveld bar det i
veg, sammen med Edvin Elstad, Arvid Myhre og en meierilærling, Svein
Den første brakka ved en av åpenleirene for norske politisoldater i
Sverige.
Verdalsboka — 26


----
404 Krig
----
Hoff. Ruta de valgte var sannelig
ingen snarveg. Petter Lyng skysset
dem opp til Levring. Derfrå tok de
skia fatt og i snøstorm og kulde siet
de i tre døgn etter sørfjella før de
var framme i Skalstugan og ble tatt
hand om av tollsjefen Olle Hiitt
sten.
Fram til nyttår 1943 oppholdt
Albertsen seg for det meste i Øster
sund, hvor han bl.a. arbeidet hos
Nestor Ekmann, en svenske som før
krigen var bosatt i Verdal. I denne
tida gjorde han flere henvendelser Rikspolitimannen olav Albert _
til legasjonen i Stockholm om plass sen ■ svenskun iform.
pa flyet til London, men uten
resultat. Sammen med to kamerater, Holtan fra Kongsvinger og Hansen
fra Halden, gjorde han i 1943 et desperat forsøk på å komme ombord i
de såkalte Kvarstadbåtene fra Gøteborg. Heldigvis mislykkes dette slik
at de unngikk denne tragedien. Men for å komme seg unna svensk
politi, som jaktet på dem, søkte de tilflukt i Den norske legasjonen i
Gøteborg. Der fikk de et vanvittig tips om at nordmenn hadde kommet
seg til England over Murmansk, ved at de hadde gått på ski tvers over
Finland. Om de skulle finne på noe slikt så var norske myndigheter i
Sverige interessert i opplysninger om en skjult, finsk, feltflyplass som
skulle ligge et sted i nærheten av den naturlige ruta til Kotka i Russland.
Da de kom tilbake til Østersund, måtte de stå til rette overfor politiet.
Fråværet var nemlig registrert.
Ca. midten i februar 1943 tok de tre kameratene toget til Haparanda
og etter å ha lekt litt «katt og mus» med en svensk politispaner, krysset
de grensa til Finnland med Kotka i Russland som mål. Dette var alvor,
Finnland kjempet på tyskernes side under krigen og de var i fiendeland.
Mer eller mindre bebodde strøk måtte passeres. Uforvarende kom de
inn i en større finsk militærleir, men i forsvinningsdraktene ble de trolig
tatt for finske soldater og fikk passere. Men da de etter en frisk utfor
kjøring plutselig sto i utkanten av en apen plass, som tydelig hadde ti 1—
knytning til en feltflyplass, den som norske myndigheter var interessert
i, var det slutt.
Om dette forteller Albertsen:
«Vi ble på avstand anropt av finske soldater, men vinket freidig
tilbake og fortsatte å gå nærmest i et likegyldig tempo. Da kom det
en maskinpistolsalve som nappet meg i venstre skulder. Da var det


----
405 Krig
----
bare å stoppe, men i den forvirringen som oppsto da vi ble omringet
av soldatene, fikk jeg lirket ut pistolen jeg hadde i høyre lomme og
trampet den ned og fikk skjult den i snøen. De finske soldatene førte
oss til en kamuflert vakthytte. Strengt forhør, deretter surret fast på en
slede og med hest ført til en militærleir. Nytt forhør, deretter bar det
med lastebil til en by, vi senere fikk vite var Rovaniemi. Etter 3-4
dager i et militærfengsel ble vi overført til et fengsel som i flere uker
skulle bli et mareritt for oss.
Vi ble sparket inn i en celle og med en ordbruk vi ikke forsto,
bortsett fra «Satana Norjelasta» - et uttrykk eller seting vi forsto ikke
på noen måte begunstiget oss. Det er tungt å gå i detaljer om opp
holdet der. Psykisk ble det en knekk for oss alle tre. Lite og ingen
mat, lus, vegglus og kakkerlakker krydde over oss der vi satt eller lå
på et konstant fuktig gulv og som hadde tilsig fra et vedliggende og
tilstoppet «klosett», dessuten harde forhør og ting ellers jeg nå ikke
vil gå i detaljer om.
Den ene av kameratene, som hadde fått beholde skjerfet sitt,
forsøkte en natt å henge seg. Vi to andre klarte å forhindre dette ved
rett og slett å slå ham ned med beksømskoene våre.»
Ut over dette vil Albertsen nødig gå nærmere inn på fengselsopp
holdet i Rovaniemi, men det er tydelig at finsk fengselspraksis under
krigen hadde mye til felles med tyskernes.
Etter ca. fem uker fikk de besøk av en finsk oberst, en norgesvenn
som flere ganger hadde vært leder for den finske skitroppen til Holmen
kollen. Overfor denne obersten la de tre nordmennene alle kort på
bordet. Etter dette besøket begynte de å ane en mildere tone hos vakt
ene. En dag fikk de til og med utlevert salve for å behandle sår de hadde
fått av vatersott og som var blitt infisert av lus og kakkerlakker. En
gang i april, flere uker etter arrestasjonen, fikk de, uten forklaring,
utlevert det som var tatt fra dem og ført ombord i en jernbanegodsvogn.
De fikk ingen beskjed om hvor de skulle hen, men håpet at obersten,
kommandanten i Rovaniemi, hadde utvirket utlevering tilbake til
Sverige, og slik gikk det.
Albertsen som den gangen vanlig veide ca. 75 kilo, hadde krympet til
under 50. Seiv om det på nytt ble fengselsopphold noen dager, var for
holdene i svenske fengsel paradisiske i forhold til finske.
Etter ca. et halvt års opphold på Hovid Rekonvalesenthjem var Olav
Albertsen kommet seg så pass at han møtte til politiopplæring på
Johannesberg, Gottøra, som en av de første og var med på oppbygg
inga av leiren på Aksvald og Johannesberg.
Olav Albertsen tjenestegjorde som nestlagfører i spesialtroppen/3.
Rikspolitikompani, og ble i februar satt inn i frigjøringa av Finnmark.
Først i Kautokeino hvor de ankom mens det ennå røk fra ruinene etter

----
406 Krig
----
at tyskerne hadde forlatt byen. I mai ble de satt inn i Narvikdistriktet og
ankom byen 10. mai 1945.
Fra en overnattingsleir under forflytting fra Finnmark til Narvik
distriktet - Bjarne Fikse og Olav Albertsen.
Verda Unger i polititroppene
Våren 1945 var ca. 13000 norske politisoldater i Sverige klar til å
rykke over grensa til Norge for å settes inn i frigjøringa av landet. At
Norge, som et krigførende land, kunne disponere en såvidt stor, velut
rustet og trenet styrke i et nøytralt land var en ganske eiendommelig
situasjon. Det som gjorde dette mulig var at Sverige svinget fra å være et
tyskvennlig land, de første krigsåra, til det motsatte etter at krigslykken
snudde. Opprettelsen av disse norske polititroppene var en omfattende
prosess, som en ikke kan komme inn på her. En viser til boka «Politi
troppene i Sverige» (Gyldendal 1946) av Harry Sødermann, han som
framfor noen har æren for at det lykkes å sette opp en norsk elitestyrke i
Sverige.
Begynnelsen var beskjeden. I all hemmelighet skulle det utdannes 60
norske politisoldater, som ved en eventuell tysk kapitulasjon eller
frigjøring, skulle erstatte nazister som var i politiet. I Sverige kunne ikke
norsk vernepliktslov legges til grunn for innkalling, slik at rekrutteringa
i virkeligheten var en frivillig sak. Blant de 60 første, som i begynnelsen
av juli i 1943, møtte til det første kurset på Johannesberg herregard ved


----
407 Krig
----
Gottøra, var det to verdalinger, nemlig Ola A. Haugan og Thor
Hermann. Disse første kursdeltakerne på Johannesberg, ble kimen til
det såkalte Rikspolitiet.
Utdannelsen rikspolitisoldatene fikk var tilsvarende det svenske felt
politiet, en kombinasjon av politi- og militærutdannelse.
I alt kom den norske rikspolitistyrken opp i 1500 mann, derav 19 ver
dalinger.
Målet for de frie norske myndigheter var imidlertid å gi alle nord
menn i vernepliktig alder mulighet for militær opplæring. Ved opprett
else av Rikspolitiet var det første grunnlaget lagt, og høsten 1943 kom
de et stort skritt videre. Den 3. desember 1943 ga svenske myndigheter
tillatelse til opplæring av 8000 reservepoliti. Vilkåret var imidlertid at
disse soldatene ikke skulle settes inn mot regulære tyske tropper, men
anvendes ved en eventuell tysk kapitulasjon eller tilbaketrekning.
Betegnelsen reservepoliti er ikke dekkende for disse avdelingene, for
noen reservister var de absolutt ikke. Når en ser bort fra de som kom
med de siste månedene, fikk disse soldatene en solid førstegangsopp
læring, og ved flere manøvrer og feltidrett fikk de en beinhard trening,
slik at de mer må betegnes som elitetropper. I alt kom styrken opp i
13.000 mann, derav 80 verdalinger.
Det var således en liten, men velutrustet, norsk hær som ble etablert i
Sverige. Sjef for denne hæren var oberst, senere generalmajor, Ole Berg
Ved hardtrening ble mannskaper i Reservepolitiet elitesoldater, nr. 3
f.h. Verda/ingen Bjarne Kverkild.


----
408 Krig
----
fra Buran i Frol. Først den 10. mai i 1945 ga overkommandoen i
London klarsignal for at polititroppene kunne passere grensa og rykke
inn i Norge. For mange av soldatene var det kanskje en skuffelse at de
måtte vente ved grensa til den største seiersrusen hadde lagt seg. Likevel
artet polititroppenes innmarsj i landet mange steder seg som rene
triumftog.
Verdalingene var ikke samlet i noen spesiell avdeling, men spredt på
kompanier i de forskjellige bataljonene. Slik kom de også til å tjeneste
gjøre utover hele landet den første tida etter frigjøringa. Om det var
noen verdalinger i kompaniet som kom til Verdal i mai 1945, kjenner en
ikke til.
Mange av de norske jentene som var i Sverige som flyktninger under
krigen, hadde, i likhet med gutta, et sterkt ønske om å gjøre en aktiv
innsats. Det ble derfor organisert et frivillig lottekorps som fikk stor
oppslutning og det ble holdt en rekke kurs.
Lottene gjorde en flott innsats rundt om i politileirene, samt at de var
med i feltsykehusene som ble satt opp. I lottekorpset var Verdal repre
sentert, ved Reidun Nilsen.
Frigjøringa av Finnmark
Den 4. september 1944 sluttet Finnland våpenstillstand. De tyske divi
sjonene i Finnland og Finnmark trakk seg tilbake under dekke av den
brente jords taktikk. Dette merket man godt i Verdal både ved de store
På norsk jord igjen - Finnmark vinteren 1945 - Oskar Lindahl og Olav
Albert sen.


----
409 Krig
----
troppetransportene sørover og alle de tvangsevakuerte fra Finnmark
som kom til bygda. Men knapt noen ofret en tanke på at det var
verdalinger med på befrielsen av Finnmark.
Den 23. og 24. oktober 1944 rykket russiske tropper inn i Norge flere
steder langs Pasvikelva. Russerne ønsket at norske styrker skulle være
med på operasjonene, men konvoienes kapasitet var begrenset, slik at
bare ett bergkompani ble overført fra Storbritania. Bergkompaniet fikk
ordre om avreise til Norge den 25. oktober og ankom Murmansk den 6.
november.
Bergkompaniet ble underlagt den russiske divisjonen. Derfrå fikk de
kjøretøyer, bensin, olje og andre forsyninger. Etter at dette kompaniet
ankom på norsk jord, presset ikke russerne på fienden lenger og det ble
bergkompaniets oppgave å operere i fremste linje fram til kapitulasjon
en 8. mai 1945.
Full norsk militær representasjon i Finnmark var imidlertid en
nødvendighet for utøvelse av norsk suverenitet. Deler av polititroppene
i Sverige ble redningen. Men før alle detaljer for overføring var klarlagt,
såtte vinteren inn og stopp for bruk av den såkalte Ishavsveien.
Tre norske bataljoner ble imidlertid overført til svenske leirer i
Øvertorneå. Lengre kom man ikke før amerikanerne opptrådte som
reddende engler. De stilte 10 Dakotafly, under kommando av nord
mannen og flypioneren, oberst Bernt Balchen. Fra flyplassen Kallax ved
Norske politisoldater i Sverige. Nr. 2f. h. Arvid Sende som var en av de
yngste i polititroppene.


----
410 Krig
----
Luleå ble to kompanier av Rikspolitiet, 2. reservepolitibataljon og
feltsykehuset overført luftvegen til Høybuktmoen i januar og februar.
Den aller første flylasten besto av mannskaper fra 1.
Rikspolitikompani, deriblant de to før nevnte verdalingene Thor
Hermann og Ola A. Haugan. De nærmeste dagene ble resten av de
første polititroppene flytransportert til Sør-Varangerområdet, deriblant
2. Reservepolitibataljon, hvor det var flere verdalinger. Den aller yngste
i politistyrkene i Sverige var også en verdaling, nemlig Arvid Sende, som
var bare 16 år da han lot seg innrullere.
Hvilken betydning hadde opprettelsen av polititroppene i Sverige?
Uten disse troppene hadde ikke Norge hatt mulighet til å etablere full
suverenitet over Finnmark allerede vinteren 1945. I Sverige ga tjenesten
livet mål og mening for tusener av ungdommer som ellers ville gått med
en vond følelse av å være satt utenfor. 1 frigjøringsfasen var polititropp
ene en del av den militære maktfaktor som var forutsetningen for en
ordnet overgang fra krig til fred. Ikke minst fikk en demonstrert dette i
Verdal ved polititroppers innsats i jakta på Rinnanbanden. Og da den
norske hær skulle gjenoppbygges ble polititroppene et av fundamentene
det kunne bygges på.
Kp. 2 av 2. bataljon i frammarsj på Finnmarksvidda.


----
411 Krig
----
Blant det som møtte 3. Rikspolitikp. var et styrtet tysk fly. Personen er
en som trosset evakueringsordren.
Soldater av Kp 2 i Pasvikdalen 1945.

 

----
412 Krig
----
En norsk befalingsmann og fire russiske soldater red Kirkenes vinteren
1945.
Da svenske polititropper kom til Verdal i mai 1945, var en stor folke
mengde møtt opp på jernbanestasjonen for å ta mot dem.

 

----
413 Krig
----
Rikspolitiet
Ola Ahlgren
Per J. Ahlgren
Olav Albertsen
Snorre Benum
Olav Berg
Bjarne Fikse
Ole Fikse
Reservepolitiet
Aksel Andersson
Ingolf Austli
Odd Austad
Josef Bjørgvik
Olaf Bjørkmann
Arne Breding
Helge Buran
Edvin Elstad
Magne Ekren
Dan Eriksson
Ernst Eriksson
Odd Eriksson
Magnus Futaker
Kalle Gjersing
Odd P. Green
Bernhard Grenne
Magne Haldorsen
Magnus Hallem
(Verdalsøra)
Fridtjov Hansen
Kjell Haugan
Olav Haugen
Arnold Herstad
John Herstad
Einar Hjelde
Paul Georg Hojem
Militærtjeneste i Storbritania
Erling Aurstad
Knut Bjørgvik
Hans Fagerberg
Sverre Fikse
Steinar Finnseth
Ola A. Haugan
Thor Hermann
Johan J. Hynne
Alf Kulsli
Oskar Lindahl
Bjarne Hoiing
Magne Hoiing
Jan Hynne
Gunnar Hynne
Ivar Iversen
Bjarne Jensvik
Arnold Einar Johansen
Arne Johnsen
Leif Johnsen
Odd Karlgård
Sverre Kjesbu
Guttorm Kulsli
Bjarne Kverkild
Finn Kverkild
Ottar Landfald
Magnus Landfald
Alf Larsson
Sverre Lerfald
Petter Liff
Gunnar Matberg
KåreO. Musum
Ingolf Myhre
Sigurd Myhre
Rolf Nevermo
Oddvar Nestvold
Arve Nilsen
Reidun Nilsen (Lotte)
E-offiser/HOK
Bergkp/Skottland
Bergkp/Skottland
Eivind Magnussen
Arvid Myhre
Sefanias Rotmo
Torgeir Sul
Odd Svegård
Reidar Olsen
Jarle Opøien
Birger A. Ramberg
Harry Riksvold
Magne Rotmo
Bjarne Sakshaug
Per Sakshaug
Ragnar Sakshaug
Ingolf Selnes
Arvid Sende
Hilmar Sende
Alf Skrove
Kåre Skrove
Ole Martin Skrove
Thomas Steen
Bjarne Storhaug
Alf Strand Einarsen
OlaO. Svartås
Øyvind Talmoen
Oskar Valseth
Arne G. Valstad
Svein Vestrum
OlaO. Vollan
Aksel Våde
Oddmund Østgård
Kolbjørn Aasan

----
414 Krig
----
Åsmund Hoiing
Karl Ingebrigtsen
Brian Kverkild
Magne Lein
Oddvar Nilsen
Olav Slottemo
Reidar Svendsen
Flyvåpnet/tekniker
Bergkp/Skottland
Kystartilleriet/Skottland
Offiser/Brigaden i Skottland
Bergkp/Skottland
Kystartilleriet/Skottland
Kystartilleriet/Skottland
Krigsseilere
De norske sjøfolkenes innsats under krigen var mere verdt enn en
million soldater, sa daværende britiske utenriksminister, sir Anthony
Eden, samtidig som det skaffet Norge og nordmenn en utrolig goodwill
både i Storbritania og andre land.
Andre nordmenn som oppholdt seg i England under krigen merket dette
godt og dro ikke lite nytte av det. Den norske handelsflåten seilte inn så
mye valuta at vår regjering i London slapp å gå på tigging, men seiv
kunne bære omkostningene både med polititroppene i Sverige, flyruten
fra Stockholm, Brigaden i Skottland m.v.
Det er regnet med at ca. 30.000 norske sjøfolk gjorde tjeneste på
norske eller allierte skip under siste verdenskrig. Ca. 4000 ble drept ved
krigsforlis eller av andre årsaker mens de var i tjeneste på handelsflåten.
Den 9. april og de nærmeste dagene etter i 1940, gikk de fleste norske
skip som oppholdt seg i internasjonalt farvann til britiske eller allierte
hamner. Noen ble vel også tvunget til britisk hamn, og det var slett ikke
alle norske sjøfolk som gikk frivillig til den livsfarlige tjenesten. De
hadde vel ikke noe valg.
En har funnet fram til fem sjømenn fra Verdal som gjorde tjeneste på
alliert side under krigen.
AlfAksnes-f. 1907
Han mønstret på i utenriksfart tidlig i 1930 åra, og var ute under hele
krigen. Han tjenestegjorde i maskinen og seilte på alle hav med forsyn
inger til bl.a. general Montgomerys arme i Afrika, til armeene i Stille
havsområdene m.v. Blant mye annet opplevde han kanskje den største
dramatikken 9. april 1940. Båten var da på veg til England og Aksnes
skulle mønstre av og reise heim til Verdal og en velfortjent ferie.
Tyske bombefly angrep båten mens den var i rom sjø. De fleste av
mannskapet gikk i båtene men omkom fordi bombene traff ved siden av
skipet. Men Aksnes, som var i maskinrommet, berget seg. Det ble lenge
før Alf Aksnes fikk høve til ferie i Verdal og da han mønstret av for
godt i 1970-åra, hadde han vært ute i 35 år.

----
415 Krig
----
Fridtjof Ingebrigtsen
AlfAksnes
Fridtjof Ingebrigtsen -f. 1921
Ved krigsutbruddet, 1. september 1939, lå båten som Ingebrigtsen var
hyret på, W. Wilhelmsens «Turcoing», i havna i Danzig i Polen. Tyske
fly angrep fra første stund. På tross av et inferno av eksplosjoner, ild og
røyk, klarte båten å komme seg ut. Etter å ha gjort en rundtur til India,
var den igjen i skandinaviske farvann først i april 1940. Den 8. april lå
den i Oslo, men gikk fra kai i ti-tida om kvelden for å gå ut igjen. Ved
Bolærne møtte de imidlertid den tyske innvasjonsflåten og ble tvunget
til å gå inn til Herøya. Senere hadde ikke båten muligheter for å komme
seg ut. For å unngå å komme i tysk tjeneste, måtte Ingebrigtsen holde
seg i dekning og kom ikke heim til Verdal før ut på forsommeren i 1940,
og da ved hjelp av verdalingen Arne Lein, ved politiet i Oslo, som
utstyrte ham med papirer som handelsreisende.
Høsten 1941 ble det på nytt oppbrudd for Fridtjof Ingebrigtsen. Han
fikk da beskjed fra Ola Ahlgren om at han måtte komme seg vekk
tortest mulig fordi han hadde provosert både nazistene og tyskerne så
mye at han måtte regne med å bli arrestert når som helst.
Den 27. oktober krysset han grensa til Sverige sammen med Per
Ahlgren. Men først i januar 1943 fikk han plass på flyet til Storbritania.
Under resten av krigen seilte han som motormann på bunkersbåt for
marinen mellom New York og Liverpool.
Fridtjof Ingebrigtsen mønstret av som aktiv sjømann høsten 1974. De
siste 17 åra seilte han som maskinsjef.


----
416 Krig
----
MartelOlsen-f. 1903
Han reiste ut til sjøs første gangen i 1925. Ved krigsutbruddet i Norge
var båten i rom sjø da det sørgelige telegrammet om overfallet på Norge
nådde båten. Båten ble da straks dirigert til britisk hamn.
Under hele krigen seilte Martel Olsen på norske båter som
motormann og for det meste i fraktfart mellom England og Amerika.
I et intervju med lokalavisa i 1946, da han som snarest var heime en
tur, fortelter han litt om sine krigsopplevelser på sjøen, bl.a. om uhygg
en når lytteapparatene merket übåter i nærheten av konvoien, om
dramatikken når fiendlige fly gikk til angrep og luftkamper over båten.
En gang ble båten hans torpedert, det var i Biskaiabukta i 1942. Mann
skapet rakk å gå i båtene og alle ble reddet. En gang, ved Gibraltar, ble
båten sprengt av en italiensk sabotør. Når fiendtlige fly angrep måtte
det manøvreres godt for å unngå å bli truffet av bomber, forteller
Olsen. Han forteller også om en trist hilsen fra Norge. En italiensk übåt
ble bragt opp. På veggene i mannskapslugaren var klistret bilder av
damer og en hel del var fra Trøndelag. For den som i fem krigsår, daglig
seilte med livet som innsats for Norges sak, var dette deprimerende.
Da Martel Olsen var heime i 1946, ble han overrakt krigsmedaljen av
lensmann Jon Suul.
lp»
Martel Olsen.
Thomas Steen.
Thomas Steen -f. 1922
Han mønstret på i utenriksfart i 1939 før storkrigen brøt ut. 1 april
1940 var båten i norske farvann. Den 7. gikk den ut fra Glomfjord med
aluminium for Newcastle. Utenfor Hustadvika ble de praiet av både
britisk og norsk marinefartøyer som henstilte til dem å gå til hamn igjen

 

----
417 Krig
----
på grunn av minelegging og andre risikofylte forhold akkurat da.
Den 28. april gjorde de et nytt alvorlig forsøk på å komme seg ut. Men
utenfor Stadt ble båten oppdaget av et tysk speiderfly og da var det ikke
lenge før bombeflya var over dem. Etter åtte timers manuvrering og lek
med bombeflya, måtte båten gjøre vendereis og den kom seg ikke uten
riks så lenge krigen varte. Etter dette tok Steen hyre på båt i kysttrafikken.
Da tyskerne i 1942 bestykket båten han da var ombord i, med luft
vernskyts og det gikk rykter om at den skulle gå nordover for å hente
russiske fanger, sa Thomas Steen takk for seg, under påskudd av at han
var innkalt til arbeidstjeneste. Da han kom til Verdal forelå det faktisk
innkalling fra AT. Den 18. august 1942 stakk Thomas Steen, sammen
med et par kamerater, over til Sverige både for å unngå å seile for
tyskerne samt AT, slik parolen var.
Da det ikke lykkes ham å komme seg over til England i 1943, sluttet
han seg til de norske styrkene, reservepolitiet, i Sverige.
Monrad Woll.
Monrad Woll-f. 1921
reiste ut som førstereisgutt i utenriksfart i 1937. 1 april var han nettopp
mønstret av og var i ferd med å skifte båt da tyskerne innvaderte Norge.
Heller ikke denne båten kom seg ut og i likhet med mange andre i denne
situasjonen, måtte han nærmest gå i dekning for ikke å risikere å
komme på båt som seilte for tyskerne. Det gikk et helt år før han kom
heim til Verdal. I mellomtida hadde han bl.a. nydt godt av Frelses
armeens gjestfrihet.
I desember 1942 slo han følge med Alf Kusli og dro til Sverige. Som
den eventyrer Monrad Woll var, opplevde han mange rare ting mens


----
418 Krig
----
han oppholdt seg i Sverige, inntil han i 1943 kom seg over til Storbrit
ania hvor han straks mønstret på norsk båt. Båten gikk imidlertid
ganske snart i opplag og Monrad Woll opplevde det forsmedelige å
måtte gå ledig ei god stund.
Da han på nytt fikk hyre var det på båt som trafikkerte den Engelske
kanal med forsyninger til de allierte, en farefull fart, de faktisk bare
«levde for hver dag».
Monrad Woll ble i 1949 gift med en nederlandsk dame. De utvandret
til Australia, men begge er nå døde. To sønner har imidlertid slått seg
ned i den fjerne verdensdelen for godt.

----
419 Krig
----
KYRKJAS KAMP
A v Øystein Hovden
I bokverket Norges krig 1940-45 siterar professor Einar Mollan ein
engelsk forfattar som i 1943 gav ut ei bok om «Kirkens kamp mot nazis
men».
Der skriv han:
«Denne krig har bragt mange overrask
elser. Ingen ventet at viktige militære
avgjørelser ville inntreffe i Libyas
ørkener eller i Norges fjorder. Enda
mindre kunne man på forhand vite at de
små, hvite kirker på Norges fjellskrenter
og de fornemmere gudshus i byene
skulle bli skueplassen for en av de større
konflikter i den andens kamp som skulle
bli utkjempet i Europa.»
I boka si «Den Norske Kirke i Kamp.
Oslo 1945», skriv H. C. Christie m.a.:
«I det norske folks kamp for å bevare
sin sjel og sin eksistens fikk kirken en
ansvarsfull og en ærefull rolle. Hvem
Øystein Hovden.
kunne ha drømt om det? — Den store mengde, som bare hadde hatt til
feldig berøring med kirken «regnet» ikke for alvor med den, som en
faktor av betydning i folkets liv. Nyordningens menn ventet ikke at
kirken skulle by noe alvorlig problem. Når man bare med passende
mellomrom foreholdt den programposten om kristendommens grunn
verdier, ville kirken visselig ta fornuften fangen, stille seg i køen og
vente på tur til å bli nyordnet som statens øvrige institusjoner. MEN
SLIK GIKK DET IKKE.»
Nei, slik gjekk det ikkje!
Kor fantastisk igrunnen, men når det barst til stykke, viste det seg: Vår
svake og på mange mater temmeleg «blodfattige» kyrkje stig desse åra
fram som aldri før — og blir ein inspirasjon i kampen for menneskerett
og menneskeverd.
Foråt ikkje bilete av kyrkja desse åra skal bli teikna noko skeivt og
urett, samanlikna med andre motstandsgrupper, skundar eg meg her å
Verdalsboka — 27


----
420 Krig
----
sitere nokre ord av professor Molland: «I det bildet av Norges kamp
som almenheten i de frie land har mattet danne seg etter sine aviser (i
krigstida), ruver utvilsomt kirkekampen i Norge meget sterkt, sikkert
uforholdsmessig ved siden av de andre frontavsnitt. Det var jo så mye
som ikke kunne fortelles om de andre fronter.» — Og så nemner han:
Kampen om skulen, om Milorg, den hemmelige presse, og held fram:
«Men i kirken var det så meget som skjedde åpentlyst, så den ga stoff til
dagspressen i den frie verden.»
Dette er nok sant. Lat oss ikkje gløyma det, når vi les denne artikkelen!
Kor gripande, ja, det er eit treff som nærmast ser ut som ein tanke
bakom. Da katastrofen så uventa, som lyn frå klår himmel råka oss -
tenk, da vart vi første søndagen etter sjokket, ved alle gudstenestene
kringom i landet, også i Verdal, møtt med eit herleg evangelieord som i
dagens forvirring og uklåre situasjon kjendest kanskje meir aktuelt og
naudsynt enn nokon gong, nemleg dagens tekst:
Johs. 14: «Lat ikkje hjarta dykkar vera uroleg. Tru på Gud og tru på
Meg!» For mange av oss vart dette ordet eit motto, ei Herrens helsing
som gav stimulans, styrke og perspektiv, tillit og tru gjennom alle slags
opplevingar gjennom dei vonde åra.
Kva var det vel da som skjedde i landet og som gav orsak til at kyrkja
vår og dei kristelege organisasjonane gjekk til aksjon slik dei gjorde?
Først litt ålmenn historikk.
Korleis det gjekk til, da landet vårt 9. april 1940 vart voldtatt av den
tyske Wehrmacht - (førespel og framgangsmåte) er kjent. Skildringa av
dette høyrer ikkje heime i denne artikkelen. Heller ikkje høyrer det
heime her å gi ei nærmare, fullstendig utgreiing om korleis okkupantane
stadig hardare og hardare, skiftevis med lokking, lureri og trugsmål,
skrur skrustikka til omkring oss og snart også med god hjelp frå N.S.
prøver slavebinda oss til lydnad og terrorisera og tyrranisera oss - på
alleslags tenkelege og utenkelege måtar, jamvel om dei i 1940 presen
terte seg som våre vener, som kom berre for å hjelpa oss. Korleis denne
venetenesta arta seg i praksis, har eg alt nemnt noko om.
Bortsett frå den måten Kongen og regjeringa vart handsama på, var
Rettsstellet, våre fremste juridiske embetsmenn, sjølve Høgsterett dei
første som fekk merka «venne-handa». Dei var også dei første som
reagerte kvasst. Dei sa ifrå seg embeta sine. I brev 12. desember 1940, til
Justisdeptet skreiv dei:
«Vi kan ikke følge det syn på domstolenes myndighet som Reichskom
misar har gitt uttrykk for uten å handle i strid med våre plikter som
dommere i Norges Høyesterett. Vi finner derfor ikke å kunne fortsette i
våre embeter.»
Dette kom, som rimeleg var, som eit sjokk både på okkupantane og

----
421 Krig
----
på oss alle. Skotet for baugen var dermed gitt - og ikkje vanskeleg å
tolke!
Framigjennom åra fekk vi oppleva ei rikeleg mengd både av «sjokk og
skot». I utur og uorden kom det, slag i slag. Det vart meir og meir
tydeleg etter kvart, at det norske folket var ikkje berre til å leika seg med
eller skubba seg på. Det fekk både okkupantane og dei norske hjelpes
mennene deira bittert røyna, men hardt gjekk det for seg. Blodig også
stundom, og mange gode nordmenn laut lida mykje vondt. Ja! Kor nifst
det var. — Ut gjennom åra 1940-41 opplever vi som folk det eine hogget
etter det andre, kvasse hogg - også hogg inn mot sjølve altaret. — Det er
sant som H.C. Christie skriv om nettopp denne tida:
«Det var i denne tid mange som følte seg truet i sin eksistens og sam
vittighet. Idretten skulle ensrettes, kunstnerne, skolens elever og lærere
og alle de kommunale funksjonærer. Nettet trakk seg tettere og tettere
sammen. Og ute i gatene og i husene gikk hirden berserkergang. Dens
organ, Hirdmannen, inneholdt opphissende artikler: Vi slår igjen, så de
skal miste syn og hørsel! Hirdmenn, slutt rekkene! Den som slår oss en
gang, ham slår vi tifold igjen, det skal være vår parole!»
Hemmelig politi skygget en hvor en gikk og stod, angiveri florerte,
sensuren ødela gleden ved å lese aviser og høre radio. Ikke en gang post,
telefon og telegraf kunne man trygt benytte. Velkjente embets og bestill
ingsmenn ble avsatt til fordel for nye menn uten kvalifikasjoner og er
faring- 0.5.b.»
I tillegg ble det stadigt et sterkare og sterkare press og påtrykk mot
tenestemennene innan kyrkja, pålegg, ordrar og trugsmål av ymse slag
og på ymse vis. Kyrkjebøna ble forandra, andaktane i radioen sensurer
te, likeins menighetsblada. Den geistlege taushetsplikta avskaffa osv.
Jau, presset var hardt - det er sikkert.
Eit lite smil i alvoret: Det kom og nytt reglement for orgelspel i kyrkj
ene. At dette vart lese og fylgt av organistar, har me eit artig døme på.
Det skulle vera skulegudsteneste i Ullern kyrkje. Skuleungdom fylte
kyrkja, men dei demonstrerte mot heile greia ved ikke å delta i salme
songen. Ikkje ein einaste åpna munnen, enda det var berre kjente og
kjære julesongar. Organisten var ingen ringare enn Geburg Aasland.
Han var kjent for ikkje å vera redd for å nytta sterkaste registrering,
men denne gongen spela han dempa og stillferdig, mest berre med ein
finger, heiter det. Etter messa fekk han ein kvass reprimade av NS
presten: Kvifor han spela slik? «Jau, herr pastor, eg har berre fylgt det
nye reglementet frå kyrkjedepartementet! Der står at organisten ikkje
med spelet sitt må «overdøve salmesongen».
Den 10. juli 1941 blei biskop Berggrav kalla opp til reichskommisar.
Det var komen ordre frå Berlin, at alle norske kyrkjeklokker skulle
takast ned og samlast for å smeltas om til bruk i krigføringa. Eg

----
422 Krig
----
gløymer aldri den vakre julidagen på Stiklestad, eg sat med brevet,
datert 9. juli 1941 og stava meg gjennom det. Det var ei grufull opplev
ing:
«En skal be om at det snarest råd er av hr. sognepresten blir innsendt
direkte til departementet oppgave over
1) Hvor mange kirkeklokker det er i prestegjeldet.
2) Den samlede vekt av disse, og
3) opplysning om hva slags metall eller legering klokkene er laga av.»
Kva skulle eg gjera? Eg hugsar ikkje om eg svara, eller kva eg svara,
men artig var det ikkje.
Me fekk og ein usømeleg hets, ei simpel klappjakt på ymse personar
innan kyrkja og innan den nye kyrkjeleiinga som nå hadde innretta seg
uavhengig av departementet.
Serleg gjekk det ut over biskopane, seinare og prestane.
Heile situasjonen var slik, at det ropte mot oss frå alla kantar: Nå
gjeld det ikkje berre nasjonale, men i høgste grad også moralsketiske
normer og prinsipp og sentrale kristne verdiar, som vart trakka brutalt
ned - og da kunne ikkje kyrkja teia.
Gudskjelov, kyrkja fekk både mot og mæle til å tala!
Først i ord (Protestskriv av ymse slag). Seinare i aktiv demonstrativ
handling. Framfor alle dei overgrep og ordrar trugsmål og freistnader
på nazifisering som me møtte i denne «innkjøringstida», kunne ikkje
kyrkja, med biskopane i brodden, anna enn å gripa inn, tone flagg og
seia tydeleg ifrå. Dette blei og gjort - i handling og skrift som hadde
både «horn og tenner». Ein fekk Kyrkjeleg Opprop og kraftige protest
skriv til styresmaktene. Hyrdebrev 1 og Hyrdebrev 2, med skarpe utfall
og kvasse protestar mot all slags vald og urettferd, terror og tyranni.
Det gjalt foreldre, lærarane, ungdomen og framfor alt jødane i landet
vårt. Det gjæret i samvitet i menighetene, og vi kjende det som plikt å la
«statens menn klårt få høyra kyrkjas røyst», slik det står i eit prome
moria, datert 15. januar 1941.
Mange av desse Hyrdebreva vart mangfoldiggjorde og gjennom
løynde kanalar spreidde ut over heile landet. Nokre og opplese i kyrkj
ene. Dette førde til mykje oppstuss og rabalder. Gestapo og statspoliti
blei mobiliserte. «Vulkanutbrotet» kunne henda når som helst! Slik
kjendest situasjonen! Ei underleg stilla før stormen!
Da det syner seg at at ord ikkje duger i kampen, lyt handling til.
I første rekke er det den blodige og brutale framgansmåten mot
skulen og dei norske lærarane, vidare, alt det som skjedde med og
kringom den såkalla «Statsakta» på Akershus 1. februar 1942, som
nådelaust og nakent sette heile situasjonen på spissen. Men så small det -
og smellen sprengde heile tilhøvet mellom kyrkja og styresmaktene.

----
423 Krig
----
Gneisten som tende lunta, var ein episode ved Nidarosdomen, sam
stundes med statsakta på Akershus.
Professor Mollan skildrar det slik:
«Noen dager tidligere hadde kirkedepartementet meddelt Nidaros
biskop at sokneprest Blessing Dahle skulle overta høymessen i Nidaros
domkirke den 1. februar. Domprost Fjellbu som sto for tur til å forrette
på denne søndagen, gjorde oppmerksom på at han seiv ønsket å forrette
ved høymessen kl. 11, og fremholdt at ifølge kirkelig tradisjon og norsk
lov kan en prest ikke fratas sine ordinære gudstjenester, unntagen
dersom hans biskop ønsker å forrette den. Kirkedepartementet forlang
te på ny at Domkirken skulle åpnes for Blessing Dahles gudstjeneste,
som var arrangert av NSs riksledelse. Fjellbu tillyste så en ordinær
høymesse med altergang kl. 14, for at menigheten skulle få sin guds
tjeneste på denne søndagen.
Den 1. februar holdt Blessing Dahle nazistisk festgudstjeneste i Dom
kirken i anledning Quislings maktovertagelse. Til stede var en handfull
mennesker, de fleste hirdgutter og hirdjenter i uniform og med hirdens
solkorsbanner. Da denne gudstjenesten var slutt, begynte folk å
strømme inn i Domkirken. Klokken kvart over ett kom politiet og
stengte dørene. Da var det allerede noen hundre mennesker innenfor.
Politiet hadde lett etter domprosten om formiddagen, men han hadde
unngått arrestasjon ved å oppholde seg på domkirkearkitektens kontor
fra morgenen av. Derfrå var det inngang gjennom kirkens verksteder
inn i kirken. Kl. 14 forrettet han så høymesse for den frammøtte menig
heten, men først var utspilt en dramatisk scene i sakristiet, hvor politiet
forsøkte å få avlyst gudstjenesten, mens Fjellbu fastholdt at den skulle
holdes.
I mellomtiden hadde det samlet seg en stor menneskeskare utenfor
Domkirken, sikkert et par tusen, som ble hindret av politiet i å komme
inn. Det var bitende kalt, ca. 25 kuldegrader, men mengden ble stående.
En stemte opp: «Vår Gud Han er så fast en borg». Folk blottet sine
hoder og sang med. Deretter «Gud signe vårt dyre fedreland» og «Ja, vi
elsker». Så gikk de hver til sitt.»
(Det var ikke bare politiet som var aktivt ved dette høve, men også
hirden, og særlig etter at sangen tok til, brukte de køllene helt vilkårlig
og brutalt mot folk.)
Denne fantastiske hendinga kom til å få store konsekvenser. Utetter
vårmånadene skjedde det store og avgjerande ting. Fjellbu ble naturlig
vis blankt avsett frå embetet sitt! Tross trugsmål og skremsler frå styres
maktene la kyrkjelege tenestemenn, i tur og orden, ned embeta sine.
Først alle bispane, så prostane og prestane. Dei nekta å ha med staten å

----
424 Krig
----
gjera og ta imot lønn derifrå. Snart fylgde og sokneråda. I denne
aksjonen var og vi, prestane i Verdal, med for fullt, likeins alle tre
sokneråda.
Tross alvoret i aksjonen, blei det nærast noko tragikomisk over det,
når brev i tusental, frå alle kantar av landet, frå alle dei protesterande
tenestemenn i kyrkja, som ein stormfull tett snøkave, kom drivande inn
over skriveborda inne i kyrkjedepartementet. Da var det nok ikkje lett
for de høge herrar å halda hovudet kaldt, sjå klårt og tenke klokt. Noko
dei heller ikkje gjorde. Dei gjorde den eine tabben etter den andre, i sin
åndelege og politiske maktglade blindskap.
To forhold nemnes spesielt: 1. Hyrdebrevet «Kirkens Grunn» og
2. Statstelegram frå kyrkjedepartementet
datert 8. april 1942, på 266 ord!
I denne samanheng er det viktig å merka seg, at innan kyrkja vår
hadde framståande og framsynte kyrkjemenn med biskop Berggrav som
primus motor, fått etablert ei nytt sentralorgan for sjølvstendig styring
av kyrkja, så godt det let seg gjera i den nye vanskelege situasjonen -:
Den Midlertidige Kirkeledelse. (Kristent Samråd.)
Litt etter kvart vart imidlertid alle medlemmene der arresterte og
denne form for «ledelse» gjekk i oppløysing. Men dei gjorde overmåte
godt arbeid, sålenge dei fekk fungera.
Kor spent og alvorleg situasjonen var utetter våren 1942, syner
Hyrdebrevet «Kirkens Grunn» og det berømmelege statstelegrammet.
Tiltandet ute i folket og innan kyrkja, var blitt vond og giftig, med
stadige arrestasjonar, avsetting og forvisningar av geistlege, og ordina
sjonar og tilsetjing av nye, oftast uskolerte naziprestar, gjer at det er
ingen veg forbi: Kyrkja måtte la si røyst høyrast sterkare og kvassare
enn nokon gong. Det skjedde og! Me fekk hyrdebrevet «Kirkens
Grunn». Eit merkeleg og mektig skrift, utarbeid av Den Midlertidige
Kirkeledelse.
Med imponerande fart greide kyrkjeleiinga, på berre nokre dagar,
ved hjelp av uredde kurerar - på dei mest forunderlege og mest løynlege
vegar - å få dette viktige dokumentet spreidt ut over heile landet, til alle
kyrkjelydar i sør og nord. På sjølve påskedag og søndagen deretter, blir
det så høgtideleg opplese i kyrkjene, samtidig med at prestane gjer
offentleg kjent at frå same dag legg dei ned embeta sine. - Dette verka
nærmast som ei bombe på alle, men aller mest på naziregjeringa og
politiet.
Reaksjonen uteblei ikkje. Hadde stormen vore sterk før, så vart han
ikkje mindre nå. Men dei fleste av oss var, tross alt, likevel glade. Lufta
vart straks reinare og sikten klårare, syntes vi!
Korleis denne «stormen» vart møtt av oss prestane i Verdal, kjem eg
nærmare inn på seinare.

----
425 Krig
----
Dei fleste prestane fikk denne påskedagen uventa politibesøk. Slik
også på Stiklestad. Hyrdebrevet er beslaglagt. Værsågod - Ut med det!
lyder ordren. Vel! Politiet får sitt eksemplar. Men dei får ikkje vita
noko om alle dei mange eksemplar, som enda finst att i den attladne
skuffen og som seinare vart delte ut kringom i bygda til opplesing i
foreningar og lag av ymse slag.
Kor hardt og kvast dei nazistiske makthavarane, ilag med sine tyske
vener, akta å gå til verks, kunne me ane av Ministerpresidentens ord i
ein avisartikkel den 8. april: «Disse folk (altså bispane og prestane) må
uten kruseduller behandles som det de er. - Bedragere og forædere. Ved
sin opptreden tvinger de oss seiv til å ødelegge dem! Og de som vil gå
sammen med dem, får forberede seg på også å falle sammen med dem!»
Dette var klåre ord - slett ikkje til å misforstå! Ja, kva nå? Det var
god grunn til å spørja slik, og samtidig vente meir av same beiske slaget.
Og sanneleg det kom. Same kvelden til og med. Og det var ikkje smått
eri. Ei telegram til samtlege norske prestar i embete, statstelegram på
266 ord, underskrive av kyrkjedepartementet, men utarbeidt av minist
erpresidenten sjølv, med hjelp av Jonas Lie, seier kjeldene.
Telegram
«Under henvisning til Ministerpresidentens artikkel: «Nasjonal sam
ling og kirke» i avisene onsdag 8. denne måned kan følgende slåes fast:
1) Nasjonal Samling og den nasjonale regjering ønsker å la kirken ha
full frihet til å forkynne Guds Ord for vårt folk og utføre sitt sosiale
arbeid.
2) Den Norske Kirke kommer til å fortsette som statskirke. Den kirke
lige lovgivning, utnevnelse av embetsmenn, forvaltning av kirkens
eiendommer vil fortsatt bero hos departementet.
3) Den embetsnedleggelse som endel prester har foretatt i forbindelse
med opplesing i kirkene av oppsettet «Kirkens Grunn», vil bli be
handlet som en opprørshandling rettet mot Norges frihet og selvsten
dighet. De som på denne måte deltar i denne farlige aksjon, må regne
med å bli behandlet deretter. Under enhver omstendighet må den
prest som nedlegger sitt embete og deretter får avskjed, innen 8 dager
ha fråflyttet så vel boligen som distriktet. Å skyte seg under sam
vittigheten i dette tilfellet er utilbørlig. Her foreligger ingen trussel
«om å la være å tale eller lære i Jesu navn». Kfr. Apostlenes Gjern
inger 4,18.
Det bør stå klart for alle hvor alvorlig denne sak er og hvilke konse
kvenser den fører med seg for den enkelte. I de aller nærmeste dager
vil begivenheter inntreffe som bør få avgjørende betydning for den
enkeltes standpunkt. Har De allerede nedlagt Deres embete, bes De

----
426 Krig
----
innen den 11. denne måned kl. 14 telegrafere hit at De overtar
embetet igjen, i motsatt fall må de påregne Deres avskjed i løpet av
de følgende dager.
Departementets telegram blir bekreftet på vanlig måte.»
Kirkedepartemen tet
Dette var ikkje til å ta feil av, eller å spøke med. Me veit ikkje korleis
prestane utover det vidstrakte Norges land kjende det, i stunda dei stod
med dette trugsmålstelegrammet i hendene sine. Men korleis dei aller
fleste av dei - også prestane i Verdal - reagerte - det veit me alle idag.
At trugsmålstelegrammet i høgste grad var alvorleg meint, var det
ingen grunn til å tvile på. At dei høge herrar i sin maktbrynde likevel
gjorde heile greia til noko av ei tragikomisk historie, er ei sak for seg.
Fordi ingen let seg skræma, og inga tilbakekalling kom til
departementet innan 11. april kl. 14, var det til stor undring og sjokk for
dei mektige menn, så var telegrammet, datert 12. april, noko av eit
kuvendingstelegram:
«Kirkedepartementet telegraferer: Å nedlegge sitt embete i Statskirk
en uten å ha fått innvilget avskjed er en rettsstridig handling og der
for ugyldig. Ingen har lov til å forlate sitt embete før han har fått be
hørig avskjed. De som ønsker å avslutte sin prestegjerning, må søke
avskjed på vanlig måte. Om dette bes prostene underrettet til kunn
gjørelse for prestene.
Kirkedepartemen tet
Som prest i Verdal 1940 -1945
Jau, dette vart noko til oppstyr. I Verdal fylgde vi og med i dansen.
Da vi, tilliks med dei andre prestane i Sør-Innherad prosti, på grunn av
svikt eller klikk i distribusjonen, dessverre ikkje fekk meldinga om em
betsnedlegging tidsnok og heller ikkje det viktige skriftet «Kirkens
Grunn», opplevde vi det forunderlege, at det berømmelege statstele
grammet, som er omtala ovanfor, kjem oss i hendene jamvel før vi i det
heile veit noko om aksjonen som er sett i sving. I hurten og sturten kalla
prosten alle fem prestane i prostiet saman til møte i Levanger. Der var
sjølvsagt spaning og stor stemning, men ingen angst akkurat, men ein
god porsjon humor.
«Jaså, du har fått den siste olje nå, Hovden?» seier ein vittig kollega,
han ser bilen min og undrast at eg framleis får lov å bruka han.
Telegram og brev vart i all hast underskrive og fluksens ekspedert
avgarde til kyrkjedepartementet. Det hasta nemleg. Det var for oss om å
gjera at departementet fekk meldinga om vårt standpunkt og vårt
vedtak før fristen kl. 14, 11. april.

----
427 Krig
----
I brevet stod bl.a.: «Vi ordinerte prestar i Sør-Innherrad prosti seier
oss samde i fråsegna om «Kirkens Grunn» - og forsåvidt som vi er stats
embetsmenn i Den Norske Kyrkja, ser vi oss nøydde til, også på grunn
av hendingar i kyrkja og skule i den siste tid, av samvetsgrunnar, å legga
ned embeta våre.
Vi vil utføra alt arbeid og den tenest i kyrkjelyden som ein ikkje-embets
mann kan utføra, i samhøve med Skrift, vedkjenning og Altarbok for
Den Norske Kyrkje.»
Levanger, 11. april 1942
Gunnar Hauge. Catrinus Finsaas. Øystein Hovden.
Anton Sætevik. Alfred Skogsholm.
For oss fem, var dette ein stor dag. Merkeleg nok. Vi pusta letta ut,
når dette var gjort. Loddet var kasta. Gudskjelov! Vi takka kvarandre
for samveret, ønskte lukka til og for heim kvar åt sitt, men vi var fullt
klår over at grunnen under oss var mykje vulkansk. Utbrot kunne
ventas når som helst, ikkje minst vi, som istaden for telegrafisk å melda
frå innan 11. april kl. 14, at vi overtok embeta igjen, tvertimot
telegrafisk melde at vi stikk motsett nettopp legg ned embeta våre fra
same dag og tid. Vi var spente, og hugsa trugsmålstelegrammet.
Ved gudstenesta mi i Stiklestad kyrkja dagen etter, 12. april, der eit
par tusen mennesker var tilstades inne og ute, vart heile situasjonen,
med alle skriv og underlege telegram, lagt fram frå preikestolen til
orientering for kyrkjelyden og av meg karakterisera som det einaste rot.
At dette støytte eit par naziobservatørar og skapa ein del bråk i nazileir
en, var nok forståeleg.
Men - å du, for ei oppleving og ufatteleg oppmuntring for meg - tenk,
den tusentallige kyrkjelyden slår også den dagen, som så ofte elles desse
åra, trufast og modig sin vernande vaktring og veng omkring presten
sin, og ga meg, reint spontant, eit offer på altaret av ein storleik som
knapt hadde vore spurt i Stiklestad kyrkje.
Kunne ein vel anna enn bli takksam og glad - tross alt. Og opptimist?
Som kongar -
Korleis verka alle dei ulike fasane i kyrkjekampen på tilhøva i Verdal?
Eller korleis gav alt dette seg utslag i mi geistlege gjerning i mitt forhold
til dei nye styresmenn??
Ein vakker maidag i 1940 sto ein tysk offiser inne i daglegstova, eller
hagestova mi på Stiklestad prestegard. Han var utsendt fra Ortskom
mandantur Verdal. Han hadde eit eller anna ærend, slik det skjedde så
ofte desse vonde åra. Mannen var slett ikkje velkommen. Eg bad han

----
428 Krig
----
ikkje sitja. Difor sto han. Han vart sanneleg ståande der i samfulle 3 -
tre - timar.
Samtalen mellom oss kom fort i gang og vart både heit og hard, og
steig stundom til dei store høgder. Vi kom inn på spørsmålet diktatur
demokrati. Det gnistra frå båe kantar, og tilslutt fall replikken slik:
«nei, noko diktatur vil vi ikkje ha her i landet. Vi er tilfredse med den
styreforma vi har.»
Da skjedde noko. Spontant slo han ut med båe armane sine, merkeleg
nok utan å vera sint, såg han ut gjennom dei store, breie hagestovevind
augo, ut over bygda som låg der framfor oss så apen, brei, byrg og
vakker i sommarsol. Gard etter gard, store åkrar og ekrer i romsleg
avstand, så kom det: «Ja, sjå her! Her går det an! De bur da som
kongar alle mann her!» seier han og peikar utover.
Eg gløymer det aldri.
Kor sant og rett som han sa - Vi budde verkeleg som kongar, alle
mann, både i Verdal og elles over heile Noregs land. Slik kjende vi det.
Vi hadde nok i vårt demokrati. Noko diktatur var ingen av oss interes
sert i.
Brått hadde heile vår situasjon, heile atmosfæren totalt forandra seg,
både på det nasjonale og lokale plan. Det gjekk ikkje mange dagane før
vi bittert og kalt fekk røyna skuggen av diktaturet.
Presten
Når presten i denne tid, også i Verdal, så ofte kom så sterkt fram i
rampelyset, hadde det ikkje, som somme kanskje kunne tru, sin grunn i
at han, meir enn folk flest, hadde slik lyst til å stikka seg fram og setja
nasen bort i forhold og hendingar som strengt tatt ikke vedkom han.
Dertil var risikoen altfor stor. Men eit var sikkert, og det lyt ein hugsa, -
som prest - jamvel om han (frå 1942) hadde lagt ned sitt embete som
statssembetsmann, men ikkje som tenestemann i kyrkjelyden, kom han
snart, både med og mot sin vilje, bort i situasjonar og ting som han
måtte ta åpent standpunkt til og greie opp med. Dermed kom han lett i
fokus, meir enn dei fleste og på ein måte som ikkje alltid var berre be
hageleg.
Reint personleg vil eg i denne samanheng understreka, at i alle mine
år som prest såg eg det alltid som ei oppgåve og glade plikt, ikkje berre
vera kontormann (kontorprest) og vidare forretta mine gudstenester og
andre forretningar og gjeremål, som høyrde til, men framfor alt prøva å
ha best mogleg kontakt med menighetslemene mine, farta omkring i
prestegjeldet, sjå til gamle, sjuke, unge osb. Slik også i Verdalstida mi.
På desse ferdene nytta eg den gongen bil, heilt til krigen sette stoppar
for det. Da laut den gamle sykkelen min til pers. Og det gjekk fint. Eg

----
429 Krig
----
trena meg opp og synest sjølv eg tilslutt blei den reine ræsar på denne
køyredoningen. Alt dette ga meg ein kjennskap og kjærleik til bygda og
folket, som eg vanskeleg kan finna ord for, men som i alle høve ga både
frimod og styrke i dei vonde åra og skapte ein tillit og eit fellesskap
mellom oss, som eg ikkje kunne verdsetja høgt nok.
At folket i Verdal desse åra rekna med meg, ikkje berre som vanleg
prest, men også og ikkje minst som medmenneske og nordmann, gav jo
sjølvsagt også ei ekstra glede og ein ekstra inspirasjon. Det var eit
«folkeleg tillitsvotum», som eg noterte med største takksemd og sanne
leg gledde meg over.
Første møte med «Skuggen frå diktaturet»
Det fall seg så at Toralf Getz Wold og Jostein Blomberg, som begge
fall i kamp med tyskarane, skulle stedast til kvile på sjølvaste 17. mai
1940, og som det da alt hadde kome forbod mot flagging eller å halda
som høgtidsdag.
Sen kveldstid 16. mai fekk eg telefon frå lensmannen. Han hadde ein
ordre til soknepresten frå Ortskommandanten. Den høge herre var
kjend med at presten var tyskfiendtleg og altså engelskvenleg. Ordren
var difor: «Presten må ved gravferden i Stiklestad kyrkje dagen etter,
akta seg og ikkje på nokon som helst måte koma med tyskfiendtlege
formuleringar eller noko slag utfall osb!»
Eg vart både heit og harm. «Vel! Lensmann! Eg skal merka meg
dette.» Men det undra meg ikkje så lite. Korleis kunne ortskomman
danten verkeleg gi slik ordre, han kjende meg da ikkje? Eller fanst det
kanskje angivarar i bygda vår?
Eg forretta dei to gravferdene på nasjonaldagen, medan flagga vaia
på halv stang over heile bygda. — Ein underleg nasjonaldag.
I mi forarging ville eg ikkje utan vidare finna meg i å ta imot ein slik
ordre frå politiet. Difor drog eg næste dag beinast til
Ortskommandantur Verdal og bad om å få tala med sjefen. Måndag 20.
mai kl. 16 skulle eg få sleppa til. Det vart ein interessant, men og mykje
intens og kjenslefylt samtale, frå båe sider. Eg gjengir han ordrett:
«Herr kommandant! De gav meg beskjed 16. mai - kvifor gjorde
De det? Korleis kunne De, ein framand mann utan nokon som helst
kjennskap til meg, gi ein slik beskjed og ein slik ordre?» Han kom
med nokre runde talemåtar. Vel! Lat meg kort få seia - eg personleg
er korkje tyskfiendtleg eller engelskvenleg. Vi vil fred og ingen ting
anna. Både konge, regjering og folk vil det slik. Berre nøytralitet.
Når soldatane Dykkar stadig syng: «Wir fahren gegen Engelland» -
kvifor kjem de da til Norge? Kva vil de her? Dette er da ikkje
England! Eg tala meg varm. Han berre nikkar og lyder på, og teier.

----
430 Krig
----
Eg held da fram: «Vonar herr kommandanten har forstått. Eg er
nordmann, og eg elskar mitt vesle land likeså mykje som De Dykkar
Stor-Tyskland. Difor kan eg ikkje, slik situasjonen er blitt for oss
idag, elska dykk og vera høfleg, venleg, «munter und vergnugt». Det
er tungsamt å vera nordmann idag og kven som har gjort det slik for
oss, vil truleg herr kommandanten forstå?» -
Svar: Der Pfarrer sa: Norges konge og regjering var nøytrale!
Dette er nok ikkje tilfelle. Vi har på falne engelskmenn funne doku
ment og papir som viser noko anna!»
Eg: «Eg har mi meining om alle desse papirfunna som skal vera
gjort i det siste på falne soldatar. Eg korkje vil eller kan diskutera
dette!»
Han: «Vi må elles hugsa - Det er det tyske folks ære det gjeld!»
Eg: «Orsak, herr kommandant, men vi nordmenn, om vi enn er
både få og små, vi har også vår ære, men kva er det blitt av den nå?»
Dermed var audiensen og samtalen slutt. Han skjønte meg visstnok,
for då eg reiste meg for å gå, sa han stilt og intenst nokre ord som vart
meg til signing og styrke under heile krigstida: «Ja! Vi foraktar deim
som ikkje elskar sitt land!»
Det gjorde godt å få tala ut.
Laurdag 1. juni pålag kl. 18 sto eg utanfor Stiklestad skulehus og
prata med klokkar Paul Vist, ein kjernekar og god nordmann. Ein strå
lande finversdag det og. Vi samtala om gudstenesta neste dag, om
salmesetelen og songkoret som skulle syngja, om musikken som skulle
spelast og ikkje minst om ofringa som var planlagd til dei krigsherja
byane Steinkjer og Namsos.
Da kjem seks høgare offiserar, i mektige skinande støvlar og svære
breie snorer overalt - i stram marsj på taktfast prøysenvis, i geledd, ut
frå næraste grannegarden. Dei svinga rett opp mot Stiklestad. Det er
tydeleg, det er meg dei siktar på.
Eg er spent. Hitler-herren, sjølve sjefen med flathuva, velfødd og
rund som ein «Gøring» sett augo i meg. Kvast! «Tyskfiendtleg!» fræsar
han mot meg. Eg rettar meg opp, ganske roleg, sett augo mine frekt inn
i hans og slepper dei ikkje sålenge samtalen varar. «Jaså! Kven har sagt
Dykk det? Kvar har De det ifrå? - Eg gir same forklaring som til
kommandanten 10-12 dagar tidlegare.
Kommandanten, som er ein av dei seks, nikkar. Ferdig med det! Så
kjem andre akt: Skulding nr. 2: - like skarp og kvass som den første:
Her ligg gøymt våpen på kyrkjegarden! Engelske våpen! Kva har De å
seia til det?»
Dette var dramatikk av første klasse - det teikna til litt av kvart. Heile
situasjonen sto med eitt tindrande klår for meg. Tankane og kjenslene

----
431 Krig
----
storma på: Kven hadde vel mest rett til å stå her på Stiklestads heilage
grunn. Desse seks med dei breie gylte snorene, dei svære støvlane og ein
mine som åtte dei all verda - eller eg, vesle, forsvarslause prestemann,
berre med ein gamal sykkel, snadde i handa og hatten på snei. Svaret er
greitt. Eg rettar meg opp, kløner meg fast til min historiske og nasjonale
rett, ser obersten enda meir bestemt inn i augo: «Kva er det De seier?
Våpen på kyrkjegarden? Nei og atter Nei! Det De der seier, er meg totalt
ukjent!» Eg rista på hovudet så hatten var i ferd med å detta av.
Han: «Keine Liige!! - det skein hatefullt i augo.
Eg: (like kvast): Nei, mein Herr, dette er keine Liige!!
Eg slepte ikkje eit sekund taket i augo hans. Forsto at her gjalt det å
halda ut, og understreka sterkt dette endå ein gong. «Eg har så godt og
reint samvet - like reint som den skyfri, klåre blå himmelen over oss her
- at eg med største frimod kan sjå både Dykk, herr oberst, og samtlege
desse høge herrane inn i augo!»
Mannen syntest meg brått noko usikker. Litt famlande kom det: «Det
er da merkeleg - Er De da ikkje presten her på staden? Fører De da ikkje
kontroll med kyrkjegarden?»
Eg: Jau, eg er presten her på staden, men sant å seia, eg har anna å
tenka på og gjera enn å føre kontroll med Dykkar krigføring!» Eg var
harm. Jorda brann under beina mine - det brann også inni meg. Da for
ein engel i meg, kvit eller svart - eg veit ikkje: «Foresten mine herrar! De
skræmar meg ikkje! Eg forstår, De vil tvinge meg til å seie ting eg ikkje
kan! Og trur de meg ikkje, så er eg forsvarslaus. Men samvetet mitt er
tindrande blankt og reint. Her står eg. Eg kan ikkje anna. Gud hjelpe
meg. Amen!»
Det vart ei lita togn. Men så på'n igjen: Skulding nr. 3: «De har våpen
i prestegarden? Antiluftskyts på loftet?
Eg: «Versågod, mine herrar! Mitt hus står åpent. Og kona mi er
heime. Eg bed dykk, samtlege offiserar, straks gå derbort og under
søka!
Dei gjekk ikkje. De såg berre på kvarandre og sa ikkje meir om dette.
Men så kom sjølve rosinen i pølsa - Skulding nr. 4: Ein østerriksk
underoffiser, ein feit, eksplosiv sinnatagg steig fram og anklaga meg.
Dette hadde seg slik: Om føremiddagen same dagen, huslyden min og eg
sat nett og åt middag heime på prestegarden, da det banka på døra til
hagestua. Ein oppgjødd herremann i drusteleg uniform steig inn. Han
skulle ha rom til nokre høgare offiserar! Eg så på kona mi: «Korleis er
det, Astrid, har vi rom? spør eg.-» «Vi har to senger på gjesterommet»,
svara ho, litt usikker og lite glad. Vel. Men så kunne naturlegvis ikkje eg
halda meg: Rom? Javel! Men det vil eg ha sagt med same: Det er ikkje
med min gode vilje eg overlet rom til mine fiendar!»

----
432 Krig
----
Men da skulle du ha sett. Han eksploderte - eld og svovel fossa fram
or Ginungagapet i ein veritabel ordflaum: «Kva er det De seier? Her har
eg reist gjennom heile Norge, men dette er første gongen eg høyrer noko
slikt! Eg skal fortelja presten: Er de klar over at hadde ikkje eg vore ein
rimeleg mann, så hadde De nå blitt plaffa ned, skoten, på staden der De
står! Noko så uforskamma! Tenk! Her kjem eg inn i ein norsk
prestegard - og korleis blir eg motteken? Istadenfor å seia: Versågod,
sitt ned! (Han demonstrera dette ved å setja seg) - så blir eg møtt med
slike ord og slik framferd!»
Dette var altså om føremiddagen.
Obersten spidder meg med blikket sitt og hans kvasse kommando
røyst skingrar i øyro mine: «Kva har vel pastoren å seia til dette?»
Svaret mitt kom kontant og konsist: «Ja, det han seier, har eg sagt, men
ikkje på den måten som den fyren (eg peika på anklagaren) seier det! Sjå
dykk omkring her, mine herrar! Sol frå høg blå himmel over vakre
gardar og grender - med lauvtre i alle lier og fuglar som kvitrar over alt!
Useieleg vakkert, altihop! Dette er mitt fedreland - «Meine Heimat»
retta ein offiser. «Ja, ganske riktig, dette er meine Heimat, som eg er
like glad i som de i dykkar Stor-Tyskland! Og det skal de vite, om det så
er mitt siste ord: Folk som er kommen inn i fedrelandet mitt på den
måten som de er, som soldatar i uniform og med våpen som blir brukt
mot mine eigne landsmenn - kall det tyskarar eller engelskmenn, det er
meg i denne samanheng fullstendig likegyldig, men slike folk kan iallfall
ikkje eg sjå på som mine vener!»
Merkeleg nok: Toreveret uteblei - det vart ikkje meir.
Dei seks såg på kvarandre, snudde seg og marsjerte bort like prøysiske,
presise og komiske som da dei kom. Og der sto eg åleine att - framleis
med sykkelen i eine handa, snadda i den andre - og gamalhatten min på
snei på hovudet. Ei ufatteleg eventyrleg situasjon!
Eit skriftord fall meg i hugen der eg stod - om apostlane: «- og dei
gjekk glade bort frå det høge råd». Dette vart noko av eit kompass for
meg under heile krigen. Eg tenkte: «Giv eg alltid, som prest og nord
mann, må få kraft og klarsyn til å stella meg slik, kva som enn måtte
henda, at eg, lik apostlane, støtt kan «Gå glade bort frå det høge råd»,
m.a.o. aldri av menneskefrykt svikta mi plikt og mitt ansvar og mitt
samvet.
Ja, slik byrja altså konfrontasjonen med okkupasjonsmakta. Seinare
kom også våre eigne nazilandsmenn sterkare med, og da vart den
kyrkjelege situasjonen mykje meir både innvikla, vanskeleg og vond.
Når eg skal prøva skildra den kyrkjelege situasjonen i Verdal desse
åra, er det, som alle bør forstå, nærmast umogeleg for meg, som prest i
bygda i denne tida, å unngå at min person kjem temmeleg sterkt med i
bilete.

----
433 Krig
----
Som lokal representant for kyrkja, med bl.a. tilgjenge til einaste «frie»
talarstol i landet, preikestolen, kom eg lett bort i forhold og situasjonar
av ymse slag som kunne verka utfordrande og farleg. Men for meg var
det slik, at dette forhold gav og presten ei spesiell, forpliktande, sterk
kjensle av ansvar, både likeoverfor Gud og menneske.
At alt dette som nå flaumde innover oss, kom til å verka inn på
arbeidstilhøva i kyrkjelyden og skapa problem, skulle vera temmeleg
lett å forstå. Einaste samlingsstaden som stort sett fekk vera i fred, var
kyrkjehusa i bygda, bortsett frå Stiklestad kyrkje, som måtte finna seg i
nokre få direkte «inngrep». Soleis 13. mai 1940 andre pinsedag. Da
hadde Wehrmakt protestantisk messe der. Ca. 150 møtte. 21. november
1940, kl. 09.00, tysk-katolsk messe med kommunion. Fullsett kyrkje.
Julenattsmesse (katolsk) 24. desember kl. 24.00. Også fullsett kyrkje.
Vidare - to tyske brudevigsler ved tysk prest - og ein «Ferntrauung»
d.v.s. inga brur, berre brudgomen, møter, fylgd av to soldatkameratar
med hjelmane på, mens han sjølv ber hjelmen under armen. Eg er nys
gjerrig og har sett meg på galleriet. Eg lika meg ikkje. Hakekorsflagget
var hengt opp slik at det dekte heile koråpningen. Framfor der eit bord,
der to tyske offiserar sat, ein på kvar side. Båe reiste seg da brudgomen
steig fram. Den eine las ein formel, som brudgommen avla eid på. Der
etter vart ein protokoll underskrive, og alt var ferdig. Samstundes med
denne handlinga, gjekk ei tilsvarande for seg der brura var. Slik kunne
det altså gå for seg - den gongen.
Elles var det nærmast merkeleg kor relativt lite vi i aller første tida
fekk merka av den nye situasjonen. Etter det første sjokket gjekk
arbeidet stort set sin rolege, stillferdige gang. Men at vi levde i skuggen
av diktaturet var ikkje vanskeleg å oppdaga. Gufsen fra Gestapo og
seinare Statspolitiet lura alltid i bakgrunnen. Vi var under permanent
overvaking og fekk i den samanheng oppleva både alvorlege og pussige
historier.
Ein dag sto ein mann på mitt kontor, utsend frå Ortskommandanten,
og skal ha greie på en ung teolog, ein pastor som ei stund hadde verka
som predikant for Den Lutherske finnemisjonen i bygda. Pastoren
hadde bede ortskommandanten om reisepass til Trondheim. Komman
danten hadde eksaminert mannen - men forsto ingen ting. Han syntes
både jobben og mannen verka temmeleg mystisk. Kva driv de med?
spurde kommandanten. «Eg er pastor og reiser for Finnemisjonen», var
svaret. Komm: «Jamen, det er da prest i bygda. Kva i all verda skal det
da vera til å drive misjon her? Nei, han forsto ingenting. I si naud viser
pastoren til meg, og utsendingen sto på kontoret mitt for å få nærmere
greie på mystikken.

----
434 Krig
----
Korleis dei engsteleg passa på oss, den minste ting, vitnar også denne
historia:
En dag fekk eg brev frå Nidaros biskop, dagsett 6. desember 1941, der
det heiter: «Reichskommisar melder: Biskop Berggravs bok «Mannen
Jesus - sjelelegen» må ikke bli omtalt og ingen utdrag av boken må
offentliggjøres.»
Liknande brev var sende alle prestar i landet.
- Skulle ein høyrt på maken? Tenk Reichskommissar - den store tyske
Wehrmakt - var redd den vesle boka om Jesus, som Berggrav hadde
skrive mange, mange år tidlegare! Ja, kvifor var dei vel redde såleis?
Kanskje ei historie som ein kollega fortalde meg etter krigen frå
Sachsenhausen, der han var fange, forklarar noko. Han fortalde, at
vart nokon av fangane der funne å ha hos seg fylgjande to ting: Dyna
mitt eller/og Bibelen, kunne dei utan vidare bli sett mot piggtråden og
skotne!
Dynamitt - Sprengstoff? - det forstod dei. Guds Ord også sprengstoff?
(Guds dynamis. Romarbrevet 1.16) - jau, sanneleg, dei syntes å ane det
og?
Jau, vi er under overvaking og merkar stadig skuggen av diktaturet.
Sommaren 1940 gjekk stort sett elles utan større samanstøytar med
dei nye «vennene» våre. I tida 27. juni til 1. juli hadde me endatil
bispevisitas, som tross dei nye «tingenes tilstand» ga oss nokre gilde og
rike dagar i bygda vår. Men så tok noko til å skje:
Olsokdag - måndag 29. juli kl. 19.00! Frå heile bygda, ja, frå granne
bygdene med, strømde folk til Stiklestad kyrkja. Ei mektig nasjonal
mønstring. Kyrkja vart altfor lita. Stemninga er til å ta på. Korsongen,
salmesongen, alt i hop løfter oss opp til dei store høgder. Eg vart sjølv
sagt ført med og let det stå til for fulle segl. Og så forsnakka eg meg. I
preika mi, som den dagen naturleg krinsar omkring Heilag Olav, kjem
eg, «i begeistringens brus» og utan at eg merkar deg sjølv, å seia kong
Haakon istadenfor kong Olav. Dermed vart preika mi litt for
høgaktuell. Ho fekk ein dobbelklang som ikkje var til å misforstå:
«Vår store norske kong Haakon (Olav) laut jamvel røma landet, veit
vi, på grunn av indre tilhøve, forlata landet og folket. Kvifor? For å
svikta sitt folk kanskje? For å overlata det til framandt velde eller
Hva? Ja, det var verkeleg dei som sa så, men var det slik??
Nei og atter nei! Kor vel vi alle veit, soga seier: Han forlet land og
folk ikkje for å svikta, ikkje for å flykta, men for å koma igjen - og
bli Noregs evige konge!» —
Jau, dette var gode greier - Retteleg ein lekkerbisken for mange. Alle
som sat i kyrkja tenkte nok sitt, hadde i friskt minne den underlege
dagen tidlegare på sommaren, 7. juni, da kong Haakon (liksom Olav i

----
435 Krig
----
si tid) måtte forlata norsk jord og fara utanlands. «Sjå der, han svik sitt
folk. Dette er flukt,» spotta somme. Vi fekk snart sanna, at det var
ikkje slik.
«Neimen, korleis trur du det vil gå deg nå?» smilte ein god verdaling
mot meg, straks eg kom ut av kyrkja. «Du veit da vel det er ei risikabel
historie å omtala kongen nå for tida?
Det gjekk godt.
Men nokre dagar etter kom ein gestapobil frå Trondheim inn på
tunet. To dystre menn steig ut. Kva ville dei? Eg tenkte mitt - Olsok
preika? Men nei. På kontoret byrja samtalen slik: «Vi er kjent med at
presten hissar menigheten «die Gemeinde» - opp mot dei tyske forord
ningar!» Merkeleg nok, eg tok det såre kaldt, retta meg opp i kontor
stolen, tok meg god tid - tende snadda, reiste meg opp og steig fram for
den dystre, arrete gestapisten, som breidde seg frekt i den djupe lene
stolen min.
«Mein Herr. Tru meg! Så dum er korkje prest eller «die gemeinde» her i
Verdal, at vi kan finna på å trosse dei tyske forordningar. Vi er lojale,
men sjølvsagt heller ikkje meir. De kan såleis ikkje kommandera oss til
å elska dykk eller helsa venleg og ærbødig på dykk, slik situasjonen nå
er».
Det var ein lengre samtale. Da han omsider reiste seg og tok farvel, helsa
han meg opp i handa på gamal norsk vis og ikkje med nazihelsing, som
da han kom, og sa bestemt: «Eg går ut frå at presten har forstått kvifor
eg er komen her. Det er alvor». Det var tydeleg å merka det. Det lukta
litt både av svovel og eld og terrorisme, der han vart borte gjennom
døra. Men kong Haakon og olsokpreika vart ikkje nemde med eit ord.
Utetter hausten 1940 gjekk arbeidet på grasrota, det frivillige arbeid i
foreningar og lag sin rolege gang. Likeins gudstenestene. Grunna dei
rekvirerte forsamlingshusa kringom, vart det likevel mindre med offent
lege møte og tilstelningar av ymse slag. Som ein liten kompensasjon for
alt dette, tok vi Stiklestadkyrkja i bruk til litt friare samver i romhelga. -
Julesamver, kalla vi det - med korsong, musikk, tale og noko liturgi, og
framforalt gang rundt juletreet. Desse samvera vart reine folkefestar og
skipa til kvar einaste julehelg, i fleire år også etter krigen.
Utover 1941 byrja også våre eigne NS-folk å «slå på stortromma» mer
fanatisk enn før for å tvinga oss til lydnad både mot deim sjølve og deira
tyske vener.
Ein dag i februar fekk eg tilsendt frå politiet ein plakat med bilete av
Quisling: «Denne plakat er mottatt til oppslag på iøyenfallende sted på
Deres kontor. De anmodes om å slå opp plakaten straks!»
I september kom eit brev, datert 4. sept. 1941, frå fylkesføraren i
Trøndelag: «Jeg ber Dem straks sende meg svar på spørsmålet: Vil De
slutte Dem til Nasjonal Samling?
Verdalsboka — 28

----
436 Krig
----
Nokre veker deretter (8/10-1941) brev igjen, da frå nazi-ordføraren. Det
gjeld eit legionærmøte: «Etter fylkesmannens pålegg blir De herved som
offentlig tjenestemann tilholdt å møte —» o.s.b.
Altså, eit ustanseleg press og påtrykk frå alle kantar. Men sjølvsagt i
papirkorga med altihop!
I februar 1941 kom «Hyrdebrevet», som eg før har omtala, merkeleg
nok sendande i posten. Laurdag 15. februar, kl. 21.00 kom lensmannen
til prestegarden, i full uniform og krevde etter telegrafisk ordre frå
politimesteren, alle eksemplar av hyrdebrevet utlevert. Vel eg leverte
han det eine eksemplar eg hadde i handa, men protesterer og påstår det
er ulovlig handling. Eg skreiv straks til biskopen og varsla om det som
var passert og bad han gjera sitt til at hyrdebrevet vart meg tilbakelevert
og beslaglegginga oppheva.
Ein anna sak var, at eg skaffa meg 100 eksemplar ekstra frå Steinkjer av
brevet, som vart trykt ekstra der - og dette vart delt ut i bygda alle stader
og lese opp i lyd og lag.
Slike brev og dokument kunne som oftast ikkje sendas i posten, men
berre med private kurerar. Nokre gonger fekk eg og den æra og tillit å
fungera som kurer. Første gongen gjalt det «Hyrdebrevet».
Fredag 14. februar var eg i Trondheim. Fekk da i oppdrag å syte for at
dette og nokre andre skriv i samband med det, snarast ble ført fram,
ikkje berre til Sør-Innherad prosti, men og Nord-Innherad og Namdal
prosti. Eg pakka sakene så godt eg kunne, tok så toget til prosten i
Sparbu, som lova å senda kurer vidare så fort det blei dag. Ein annan
gong, i Oslo, november 1943, eg skulle heim. Da laut eg ta med meg ein
rapport frå Den Midlertidige Kirkeledelse, ved presten Bonnevie-Svend
sen, til domprosten i Trondheim. Heile rapporten, på tynnaste slag
papir, blei krølla saman i eit lite tablettglass, som lett kunne knusas om
det gjalt. Men det gjekk godt, heldigvis.
Nye situasjonar dukka stadig opp. Skuggen fra diktaturet blei tettare
og tettare. Jamvel inn i sjølve kyrkjehuset og gudstenesta vår kom etter
kvart både politikontrollen og det som dermed fylgde. Vi fekk mange
underlege, uhyggelege og komiske episodar.
Sundag 24. januar 1942 (3. s.e. kr.op.) blei ein dag som visseleg ingen
av dei som var tilstades nokon gong kom til å gløyma.
Ein finfin vinterdag. Ungdomssekretær (seinare biskop) Bjarne Weider
og eg var ilag om gudstenesta i Stiklestad. Full kyrkje. Heile førarskulen
frå Bakketun var og møtt fram, pålag 35 personar, kvinner og menn,
mest menn. Alle uniformerte. Dei hadde sett seg fremst i kyrkja. Dei
fleiste rett nedfor preikestolen. Jau, dette teikna sanneleg til dramatikk.
Og sant å seia - dramatikk vart det!
Bjarne Weider held preika på dagen, over dagens tekst: Markus ev. 1,21
f. «Jesus driv ut vonde ånder». Alt gjekk pent og roleg. Han preika

----
437 Krig
----
varsamt og godt, som vanleg. Etter preika song me «Vår Gud han er så
fast ei borg».
Som sokneprest i bygda, skulle eg bera fram ei skriftleg helsing frå
kyrkjestyret - Den Midlertidige Kirkeledelse, med bl.a. sterk oppmoding
til alle, unge og gamle, om å stå faste, serleg i kampen mot ungdoms
tenesta, same kva det kostar! Ver tru mot samvetet ditt!
Det gjekk fredeleg utan knirk ei heil stund. Men så sa eg til slutt: «Vi
reiser oss og syng «Mektigste Kristus», «Menighetens Herre» osb. Alle
vers». Da var det gjort, Staupet rann over. Sjefen for hirdskulen, med
dei breie snorene, ein litt eldre mann, spratt fram or benken, rett ut i
midtgangen og stelte seg beint framfor preikestolen og presten, som sto
der og song ilag med kyrkjelyden, slo hælane ihop, så det smalt i kyrkje
veggene - og kommandera kvast: «Kom!»
Momentant marsjerte heile førarskulen ut or kyrkja, nærmast spiss
rotgang, i fine uniformar, men svarte som mulattar i ansiktet, alle
saman, medan orgelet bruste og den store kyrkjelyden song så mest
taket løfta seg:
Mektigste Kriste, menighetens Herre,
den Du har tegnet med Ditt kors til ære!
Skynd Deg å hjelpe oss av fiendens snare,
Ditt folk bevare!
Før Du seiv striden for de barn så svake,
demp Du vår fiende, driv hans makt tilbake!
Hva seg mot Dine lemmer vil opphøye,
seiv Du nedbøye!
I sakristiet etterpå sa gamle, staute Johs. Dahl: «Ja, går dette vel,
Hovden - får du sleppa til fleire gonger på Stiklestad preikestol, er
sanneleg nazistane veikare enn vi trur».
Eg slapp til også neste søndag - og heile krigstida. Det gjekk bra.
Om ettermiddagen, samme søndag var Weider og eg på ei tilstelning
på Øra. Mykje folk. I den store festlyden var og folk som var i kyrkja på
føremiddagen. Ein av dem, Eleseus Miiller, stakk ein liten pakke i
lomma mi der eg gjekk forbi han. «Enkens skjerv», kviskra ham. Straks
eg kom heim om kvelden, åpna eg pakka. «Å, du store mi tid! Cigarillos
- ei eske småsigarar! Betre kunne det ikkje ha vore. Eg var storglad, eg
røykte nemleg den gongen. Inni eska lå eit lite kort med ei påskrift som
gjorde meg enda meir glad:
«Høgvyrde hyrding! Ante ikke før idag at det også er deg gitt å
utdrive onde ånder.»
Hilsen EM.

----
438 Krig
----
For ei helsing! Kan nokon undrast på at soknepresten på Stiklestad
vart glad og gjekk med dette kortet på seg alle dei vonde åra, og har teke
vel vare på det seinare og.
Dette kortet gav meg noko å tenka på både den gongen og tidt seinare.
Tenk, om det hadde vore sant, om eg verkelig i djupaste meining hadde
kunna driva ut «vonde ånder» - både hos meg sjølv og andre i denne
tida. Der var i sanning nok av det slaget den gongen. Det fekk vi alle
tydeleg merka. Det er visst nok av deim idag og!
Frå ei gudsteneste i Stiklestad kyrkje midt i svartaste tida (1942)
minnest eg og ein episode. Kyrkja var full av folk. Mellom dei mange,
og nokre framståande tilhengarar av den «nye» tid, bl.a. ein forfattar,
ei kjend nazidame og så sjølve kommandanten på Hirdskulen. Dei ruva
bra der dei sat, alle tre. Messa var så langt komen, eg var akkurat i ferd
med å samla mine tankar og ord til ei passeleg avslutning på preika.
Dette gjorde eg på denne måten: «Eg må hugsa nokre ord av far min. Eg
vil sitere dei til slutt: Vil Gud slipa, så må jamvel djevelen dra slipestein
en. Og så la eg til: «Kan henda det er noko av det vi opplever idag?
Amen.» Da eg gjekk frå altaret og skulle inn i sakristiet, kyrkjelyden var
på veg ut, alle saman så nær som dei tre, dei sto att. Det var tydeleg det
var noko dei ville. Da kom min gode ven, Miiller, ein spenstig kar, i stor
hast, farande fram i koret, han helsa, takka for dagen og smatt forbi
meg ut gjennom sakristidøra, idet han såg seg flyktig tilbake på dei tre,
smilte lurt og sa: «Ja, ja, sjå der. Der har vi dei som dreg slipesteinen».
Og borte var han. Snakk om humor - med brodd!
Det var sjølvsagt ikkje alltid berre lett å halda motet oppe desse åra,
men den humoristiske sansen imellom folk hjelpte godt på. Og den
blømde både rikt og frodig - Gudskjelov.
Sta (sak ta 1. februar 1942
I samband med statsakta på Akershus festning 1. februar 1942, opp
levde vi på Stiklestad prestegard ein nærmast komisk flaggstrid (men
alvorleg nok) - det reine storspetakel, med telefonoppringingar, klage
skriv i aust og vest, politimeldingar og jamvel statspolitiforhøyr og
trugsmål av ymse slag, både frå ordførar, fylkesførar og fylkesmann.
Dagen før, laurdag 31. januar ringde det frå Verdal Herradskontor:
Det var ordre frå innanriksdepartementet om å flagga 1., 2. og 3.
februar. «Denne ordren er meg uvedkommen», svara eg. Eg har berre
med kyrkjedepartementet å gjera, og derifrå har en ingenting høyrt. Eg
tek ikkje mot ordrar frå andre enn mine overordna. Så lenge dette ikkje
er skjedd, heisar eg ikkje mitt flagg, som dessuten er mitt private. Men
vil De skaffa flagg sjølv, står stonga til disposisjon!»

----
439 Krig
----
Om kvelden, same dag, ca. kl 18-19, fekk eg imidlertid melding fra
kyrkjedepartementet om det same: «Deptet anmoder om at det 1. febr. i
år blir flagget på de prestegårder hvor der er flagg og flaggstang.»
Søndag 1. februar blei likevel ikkje noko flagg heist på prestegarden.
Dette førde til livlege telefonoppringningar, med trugsmål både frå
fylkesmann og ordførar. Grunnen til at ikkje noko flagg blei heist, gav
eg pålag slik: «Noko offentleg flagg har eg ikkje, og mitt private flagg,
som er 15 år gamalt, er dessutan så fillet og sundrive at eg reknar det for
ei skam å heisa det. Skaff flagg - flaggstonga står til rådvelde». Fylkes
mannen svara: «Vi skal skaffa flagg!» Ordføraren derimot førte eit
kvassare språk: «De får heisa dykkar eige flagg idag, (1. februar), same
korleis det ser ut. I morgon skal flagg bli skaffa. Heisar De ikkje
flagget, vil det få følger!»
Dette var tydeleg tale. Vel - la gå - tenkte eg. Eg heiste dette flagget,
som eg likeoverfor ordføraren karakteriserte som «Eit vanærens flagg»,
men som eg innerst inne igrunnen syntes var akkurat høveleg for å
markera denne skjendselens dag i norsk historie, 1. februar 1942. Men
for å gardera meg for skulding for sabotasje e.l. ringde eg til ordføraren
og gav beskjed om at eg fråskreiv meg alt ansvar.
Da ordføraren, på den store dagen, køyrde forbi prestegarden og såg
dette «vanærens» flagg, som nærmast likna ei gamall sundflerra
skjorte, ringde han fluksens og ba meg straks ta flagget ned - det eg
ikkje gjorde før seinkvelden.
Ny flaggstrid
Seinare på året, i samanhang med Olsokfeiringa på Stiklestad, opp
levde eg noko av same slaget, ein komedie omkring flaggheising på
prestegarden.
I dagane 27.-29. juli 1942 hadde NS tillyst storstemne i Verdal, med
gudsteneste olsokdag i Stiklestad kyrkja ved nazibiskopen Lothe.
Quisling og fleire av ministrane hans var tilstades. Sjølv hadde eg fått ei
spesiell, personleg innbyding skriftleg til å møta fram ved gudstenesta.
Men nei! Eg korkje ville eller kunne. Eg hadde tillyst mi årlege sommar
messe i Vera sundag 2. august, og i det høve planlagt nokre feriedager
der, saman med familien min, frå. 30. juli til 4. august. Messa var gjort
kjend i god tid. Tillysinga av denne enkle fjellmessa førde til stor ståhei
og brann i «Rosenes leir». Stats- og grensepolitiet ana «Ugler i mosen»
og gikk til aksjon. Messe i Vera, like ved grensa? Ikkje tala om! Dermed
sette dei forbod, for både prest og folk elles mot å fara dit den helga,
med slik motivering: «Presten har visseleg sine baktanker. Han vil nok
på den måten prøva lokka folket til fjells, bort frå olsokstemna på

----
440 Krig
----
Stiklestad, NS-stemne og såleis også lura eller smugla folk over til
Sverige» - osb osb.
Ein dag steig ein uniformert NS-politi inn på prestekontoret, med eine
arma i veret. Nokså bryskt melde han om forbodet. Det var sytt for
vaktpostar etter vegen til Vera. Forbod for folk deroppe mot å ta mot
gjester dagane kring olsok. Eg vart harm og gikk straks til motaksjon,
protesterte og læst meg mykje såra og vonbroten, ja, beintfram for
nærma over slik framferd. Etter mykje akkordering og telefonsamtalar,
jamvel inn til sjølve hovudkontoret for politiet, blei verkeleg forbodet
oppheva og messa halden som tillyst. Men nede på Stiklestad prestegard
skjedde det diverse ting, bl.a. ein ny flaggkomedie.
Nokre dagar før den store, nazistiske olsokstemna, ringde propa
gandasjefen og spurde om eg heiste flagg desse dagane? Vel. Eg heldt
fast på mitt tidlegare standpunkt: «Eg heisar ikkje mitt flagg, men skaff
flagg, så skal det bli heist!»
Flagg vart skaffa og heist måndag 27. juli, med ein liten baktanke, det
skulle få hanga oppe til og med kong Haakons 70-årsdag, den 3. august.
Flagget hang oppe dag og natt heilt til eg drog til Vera torsdag 30. juli,
men heller ikkje da vart det fira. Tvertimot - eg gav forpaktaren streng
ordre om ikkje å røra flaggstonga medan eg var borte. «Eg kjem att
tysdag 4. august. Flagget skal hanga til da.» Men nei, slik gjekk det
ikkje. Forpaktaren fortalde, at seint torsdag kveld, 30. juli, kom
Noen av de som var med på å feire kongens fødselsdag på Sveet i Vera 3.
august 1942.


----
441 Krig
----
fylkespropagandasjefen inn på prestegardstunet, litt forundre og for
arga: «Jaså, de flaggar enda her». - «Ja, presten har sagt det skulle
hanga til han kom heim att.» Han fira da flagget.
Men da ein viss person i Verdal fekk høyra dette, reagera han med eit
hjartesukk: «Han heiste flagget, det gjorde han, men han fira det ikkje,
den larven.»
Ja, slik gikk tida, uhyggeleg på mange vis, men likevel mykje betre
enn ein kunne ha venta.
Tida var ikkje berre trassig, hard, kald og hustri i Verdal, ikkje utan
lysglimt i mørkret. I skuggen av diktaturet fann me kvarandre meire
enn nokon gong, både kyrkjelyd og prest. Slik ikkje berre med meg,
men og med min gode kollega res.kap. Alfred Skogsholm i Vuku. Kven
kan vel gløyma det hjartelege samhald, den mektige offervilje og felles
innsatshug som vi da fekk røyna? Og så smilet da - og humoren i folket!
Tross alle trugande uversskyer speida vi alle frametter med solrennings
voner i sinnet. Vi venta og trudde tross alt på miraklet som snart måtte
skje, med alvor og skjemt, ikkje minst det siste.
Mismod? Å nei, stort sett ikkje! Pessimisme? Langt derifrå! Matløyse?
Nei, heller ikkje det, iallfall for presten!
Ein dag eg sat i stova og prata med far, som nett da vitja meg, steig
ein mann inn med stor ryggsekk på seg: «Eg slakta her om dagen - så
tenkte eg: Nå treng sikkert Presten vår ei steik. Og her er eg da!» Han
pakka opp! «Versågod!» og dermed for han på dør igjen.
Eg opplevde mange slike ryggsekker desse åra. Det var steik, mjøl, smør
og pengar. Alt saman gåver og varer som nærmast var ulovleg å gi bort i
desse rasjoneringstider - og i alle høve slett ikkje til ein prest som hadde
sett seg på bakbeina mot det nye systemet og sjølvforskyldt var utan
løn. Han skulle helst svelta ihel, meinte og vona «dei»! At så ikkje
skjedde korkje med Vuku-presten eller meg, har vi i høgste grad det
rauste og gavmilde Verdal å takka!
Det vrimla av lysglimt i mørkret!
Kor paradoksalt det enn høyrest, men noko av det som i svartaste tida
gav best og flest lysglimt, var sjukebesøka mine kringom i bygda -.
Stadig var eg på farten, med den gamle sykkelen min. Men eg lyt nok
vedgå, det var slett ikkje alltid berre «sjelesørgeriske» motiv som dreiv
presten, ofte like mykje ønske om å få høyra BBC, siste nytt frå
London. Tross forbod og inndraging av radioapparata, fanst dei på dei
mest forunderlege plassar og gøymsler rundt om i bygda. Eg gløymer
aldri Verdal Meieri. Der gikk det for seg i lengre tid eit intimt og artig
samarbeid mellom «kyrkja» og tjuvlytting. Da Øra bedehus, der vi pla
halda våre søndagsgudstenester, blei rekvirert og tatt frå oss, åpna
Verdal Meieri salen sin til tenestene våre. Mange gilde samver hadde vi
der. Med ei eiga sers kjensle minnest eg: Mest kvar gong eg hadde preika

----
442 Krig
----
dernede, ble døra åpna, stilt og varsamt, presis kl. 12.15. Det var min
gode ven, Olaf Johansen, som ga beskjed: Nå, prest bli ferdig - det er
berre 15 minuttar att til London-nytt. Eg gjorde meg ferdig, sa Amen -
og tok snarleg farvel med kyrkjelyden, og straks etter sat eg der langt
inne i meierikjellaren, bak ei mengd kasser, ilag med ein liten flokk - ei
menighet det og-.
Vinteren 1944-45 fekk vi stadig høyra om noko dei kalla «tyskernes
seierrike tilbaketrekningar» og «den brente jords taktikk». Kva desse
merkelege formuleringar betydde, ja, det fekk vi i sanning i høgste grad,
ganske fort røyna så det sveid både på kropp og sjel, også i Verdal.
Eg nemner serleg: Finnmarkstragedien hausten 1944 og russarleiren på
Ørmelen.
1 Verdal var vi i desse vonde åra, som vanlig, to prestar i arbeid.
Res.kap. Alfred Skogsholm i Vuku og eg på Stiklestad. Om min kjære
kolega frå desse åra vil eg stutt ha sagt: Han var på alle måtar ein
prektig kollega og ven. Utan svik, stødig og solid som menneske og
prest. I alle år og alle situasjonar samarbeidde vi på aller beste vis. Han
hadde sjølvsagt og sine opplevingar og røysler frå denne tida. At ingen
ting av dette kjem med her, er eit faktum som eg berre må seia meg lei
for.
Men nokon endring i det totalbilete eg har gitt av tilhøva i Verdal i
krigsåra, er eg viss om at opplysningar frå ham ikkje ville ha ført til.
A vera prest i Verdal desse åra var ei fantastisk og eventyrleg opp
leving.

----
443 Krig
----
RASSIA MOT NORSKE OFFISERER OG POLITI
Natt til 16. august 1943 ble foretatt tre litt spesielle arrestasjoner i
Verdal. Det var rittmester Johan Weisæth som ble tatt i forbindelse med
en landsomfattende rassia mot norske offiserer.
Lensmann Jon Suul og politibetjent Ingemann Østnes ble tatt i tilsvar
ende rassia mot det norske politiet.
Noe av bakgrunnen for disse aksjonene var nok tyskernes frykt for
innvasjon og håp om å ramme grupper som kunne bistå heimefronten
og innvasjonsstyrkene i en slik situasjon. For politiets vedkommende
gikk det først og fremst utover slike som hadde kommet på NS's og
tyskernes svarteliste.
Etter at krigshandlingene våren 1940 var innstilt, ble alle norske krigs
fanger sluppet fri. Men sommeren 1943 fant tyskerne plutselig ut at de
norske offiserene hadde brutt sitt æresord om ikke å delta i krigshand
linger mot Tyskland. Under påskudd av dette gikk de natt til 16. august
til en overraskende aksjon mot offiserene. Ca. 1500 sto på listene over
de som skulle takes. En god del klarte imidlertid å komme seg unna slik
at hele fangsten ble ca. 1000 offiserer
Som nevnt, var rittmester Johan
Weisæth, fra Verdal, en av disse.
Pågripelsen skjedde etter velkjent
tysk mønster, sent på natta og med
stort oppbud. Flere biler kunne sees
ved og omkring småbruket Sand
heim, hvor Weisæth bodde, og ialt
var det sju tyskere som var med på
aksjonen. Selvsagt var det en lokal
kjentmann med, men som holdt seg
godt i bakgrunnen.
For Weisæth ble det 2 års tysk
krigsfangenskap og meste av den
tida i Polen. Både han og familien
var uforberedt på dette og det ble
tider med både fysisk og psykisk på
kjenning. Han kone, Jenny, ventet
sitt fjerde barn, og ca. ett år etter
Johan Weisæth.


----
444 Krig
----
arrestasjonen skjedde det tragiske at deres førstefødte, en ni år gammel
gutt døde. — Hendingene hvor de hadde behov for hverandres støtte,
men som de måtte leve med i uvisse om de noen gang fikk se hverandre
igjen. Uvissheten var det verste.
Dagen før arrestasjonen, var Weisæth på multeplukking i grense
traktene, i nærheten av Mærraskaret. Da ble det skutt mot ham og
Weisæth var ikke i tvil om at skuddene kom fra grensevakter, tyske,
norske eller kanskje svenske. Men hvorfor?
Offiserene som ble tatt i Trøndelag, ble samlet sammen på Øysand i
Melhus, før de ble transportert videre til Hvalsmoen ved Hønefoss.
Etter ei tid der fikk de forelagt ei erklæring om lojalitet som vilkår for å
slippe fri. Med få unntak, nektet praktisk talt alle, og i to transporter
med fangeskipet «Donau», ble offiserene sendt til Schildberg i Polen
hvor de ble til januar 1945. Da ble de evakuert til Luckenwalde fem mil
sør for Berlin.
Etter at russiske panservogner hadde valset ned piggtråden rundt
fangeleiren, ble det gjort forberedelser til å sende offiserene østover på nytt,
for via Russland settes inn i frigjøringa av Finnmark. Imidlertid kom
kapitulasjonen og fred. Det bar vestover igjen og videre heim til Norge.
For Weisæth ble det en gledelig gjenforening med familien.
De norske offiserene som ble holdt i tysk krigsfangeskap, hadde
adskillig bedre forhold enn de politiske fangene i andre leirer, sannsyn
lig fordi de sto under Wehrmachts kommando, som så noenlunde rettet
seg etter folkeretten.
Under felttoget i Norge i 1940, tjenestegjorde Weisæth som sjef for
Geværeskadron/DR3. Samtidig gjorde hans kone, Jenny, frivillig lotte
tjeneste.
Utrensking i politiet
I alt ble 400 politimenn arrestert natta til 16. august, og i følge tysk
erne var det såkalt upålitelige polititjenestemenn. Med andre ord en
slags utrensking av uønskede elementer i etaten, samtidig som det skulle
virke som en trusel overfor de som var igjen. Justismordet på politifull
mektig Gunnar Eilifsen, Oslo, var et ledd i det samme. Han nektet å
anholde to unge jenter som hadde unndratt seg nasjonal arbeidsinnsats.
For dette ble han dømt til døden og dødsdommen ble fullbyrdet samme
natta som arrestasjonene foregikk.
I Verdal var det lensmann Jon Suul og politibetjent Ingemann Østnes
som hadde kommet i tyskernes unåde. Samme skjebne led verdalingen
Annar Rostad, som tjenestegjorde i Oslopolitiet og Leif Tronsmo ved
Uttrøndelag politikammer. Tronsmo har sine aner fra Vera.

----
445 Krig
----
Østnes, Rostad og Tronsmo fikk
fangetid med felles skjebne og en
tar seg lov til å se på alle tre som
verdalinger.
Ingemann Østnes hadde sluttet i
politiet allerede i februar. Etter unn
takstilstanden, hosten 1942, fant
han det umulig å fortsette i etaten
og han sa opp sin stilling. Han fikk
imidlertid ikke lov til å slutte, men
etter en attest fra overlege Johann
essen, ved Innherreds sykehus,
lykkes det ham å komme seg ut av
det. Likevel ble han arrestert under
samme beskyldning som de andre,
at han var en upålitelig politimann.
Mens han tjenestegjorde i politiet
ble han flere ganger innkalt til orts
kommandanten på Tinna for å motta
refs, bl.a. for åha neglisjert poli-

Lensmann Jon Suul.
tiets hilseplikt overfor tyske offiserer. To ganger var anonymt angiveri
årsaken til at han måtte stå til rette overfor den høye herren. Ren
samvittighet overfor tyskerne hadde nok hverken Suul eller Østnes, og
de hadde grunn til å frykte det verste da de ble tatt. Begge hadde enga
sjert seg aktivt i illegalt motstandsarbeide, men ingen av dem ble utsatt
for noe inngående forhør om slikt.
Politimennene som ble arrestert nordenfjels ble samlet sammen på
Falstad. Der ble de behandlet som de andre fangene og hadde det rela
tivt bra i forhold til det de kom til å oppleve senere.
På Falstad oppdaget tyskerne Jon Suuls eminente evner i treskjæring,
og han ble satt til å arbeide i fangeleirens treskjærerverksted. Trolig var
det dette som berget ham fra å bli sendt til konsentrasjonsleir i
Tyskland, som tilfelle ble for de fleste av de arresterte politimennene.
Suul ble satt fri den 6. mars 1944.
Den 8. desember 1943 ble de fleste arresterte politimennene i Trønde
lag, under sterk bevoktning, transportert til Trondheim og brakt inn på
Oslotoget, og bundet på hender og føtter ble de ført til Oslo. Etter et
kort besøk på Møllergata 19, bar det til havna og ombord i fangeskipet
«Donau», og videre til en av tyskernes verste dødsleirer, Stutthof i
Polen, ca. 10 mil sør Danzig (nå Gdansk). Om denne leiren skriver
politimester Carl M. Frøseth bl.a.:
«Stutthof var en østleir vesentlig beregnet for jøder, russere og
polakker. Levealderen for de fangene som fikk pakker var 3-4

 

----
446 Krig
----
Krematoriet i Stut ho ff le iren er blitt museum. På veggen vises utallige
merker etter kuler da den også ble nyttet som rettersted.
måneder. De fleste fikk ikke pakker. Leiren var bygget for ca. 7000
fanger — det antall den hadde da politiet kom dit den 14. desember.
Seinere var fangetallet oppi 40.000, så krematoriet gikk for full
damp. I tiden 16. desember 1944 til 15. januar 1945 døde f.eks. 7000
faneer.»
Tyskerne forsøkte å omvende de norske politimennene til den rette
trua, for deretter beordre dem til tysk tjeneste. Politifolka ble utsatt for
intens nervekrig med trusler om gasskammer m.v. Den 17. november
1944 fikk de kniven på strupen. Russerne hadde trengt inn i Finnmark
og spørsmålet var om de nå ville kjempe mot bolsjevismen. Da svaret
var et entydig nei, erklærte leirkommandanten dem for Europas fiender
og tok fra nordmennene alle særfordeler de inntil da hadde hatt.
Krigens gang gjorde imidlertid at tyskerne fikk annet å tenke på.
Russerne kom stadig nærmere Stutthof-leiren. Den 25. januar bestemte
tyskerne seg for å evakuere leiren. Det ble en grufull operasjon som
kostet mellom 15-20.000 fanger livet. Fangene ble drevet ut på lande
vegen i 20-25 graders kulde og snøstorm. Særlig jødene gikk det ille ut
over. De hadde på forhand fått den dårligste behandlinga og hadde intet
å møte de harde strabasene med. De som sakket akterut ble uten skånsel
slått ihjel av SS-bødlene. Det lykkes ikke å komme gjennom russernes


----
447 Krig
----
linjer vestover og etter sju uker kom
fangene tilbake til leiren. Helt men
ingsløst hadde de gjennomført en
av de verste dødsmarsjer som en
kjenner fra krigens dager. Av
15.000 jøder kom bare ca. 2.000 til
bake.
Under denne dødsmarsjen ble de
norske politimennene splittet opp i
små avdelinger, slik at flere av dem
ikke møttes mere under fangetida.
En gruppe ble holdt igjen for opp
rydningsarbeider i leiren og en del
av disse ble kommandert til arbeids
innsats i Danzigområdet, deriblant
de tre verdalingene, som i løpet av
de fem ukene dette varte opplevde
mye grotesk og merkelig.
Den 26. april 1945 startet den vir
kelige og dramatiske evakueringa
av Stutthofleiren hvorunder nye
tusener utsultede og utpinte fanger
måtte bøte med livet. Nå fikk de
oppleve en helt utrolig Østersjø
seilas.
Om dette forteller Ingemann
Østnes:
Stutthof-jul 1944.
Sik fortonet 2. juledag seg i
hovedleiren. Ved morgenappellen
ble to fanger - to russere - hengt i
galgen, som i anledning dagen var
plassert like ved det tente juletre -
og her hang likene til 2. juledags
kveid. (lll. fra «Norsk politi bak pigg-
tråd».)
«Nordmenn, russere, polakker og jøder skulle ut på Østersjøen og
evakueres vestover. Vi ble låstet på tre lektere, 800 til 1000 fanger på
hver lekter. I sju døgn levde vi som sild i tønne, uten muligheter til å
ligge nedpå. Matmangelen var nesten total og eneste mulige
væsketlførsel var Østersjøvann. Noen få hvetekorn som vi hadde
stjålet i Danzig, ble knust til grøtmel ved hjelp av flasker. Forholdene
kan ikke beskrives og mange av fangene døde ombord. Vi visste for
mye, tyskerne ville bli kvitt oss. Ved at vi ble sendt ut på sjøen lignet
vi på tyske troppetransporter. På den måten kunne tyskerne få de
allierte til å gjøre jobben for seg.
Evakueringa av leiren startet den 26. april 1945 og innlastinga
foregikk om kvelden den 27. og ferden var, kort sagt, ei lang reise
langs både den polske og tyske østersjøkysten, forbi Bornholm og
inn til Lubeck. De allierte hadde imidlertid tatt denne byen og vi
returnerte til Neustadt, en liten garnisonsby på østsiden av Liibeck
bukta. Dette var om kvelden den 2. mai. På tilbaketuren ble vi


----
448 Krig
----
Tre av Stutthofpolitiet fotografert i Gdansk (Danzig) 8. mai 1986. F.v.
Annar Rostad, Ingemann Øst nes og Bjarne Muggerud.
fortøyd til to store skip som også var søkklastet med fanger. Om
kvelden ble vi slept ut på Østersjøen. Vaktene forlot oss med ordene:
«Leben sie wohl». — Dette var nesten som rottene og det synkende
skipet. Fanger på et av de andre skipene ropte over til oss at vi måtte
forsøke å komme løs fra skipet, for planen var at vi skulle senkes.
Fra slepebåten klarte vi å kapre to robåter og vi besluttet å forsøke å
nå land som vi skimtet noen kilometer borte. Da begynte en underlig
seilas. To og to av oss stilte seg langs den smale midtgangen med
ullteppe mellom seg som seil, og med robåtene som styring klarte vi å
manøvrere oss bort fra området. Ut på morgenkvisten kom vi i land
ved Neustadt. En fisker, som bodde ved stranda, trodde at de allierte
ville komme hit i løpet av dagen, og at SS eller soldater neppe ville
komme på disse kantene.
Dette var en vakker vårmorgen og vi begynte faktisk å tro at vi var
frie. Men så ble vi sannelig innhentet av SS-vakter og ble komman
dert til å marsjere til en idrettsplass ca. 3 km unna.
De som var for svake til å gå, eller ikke rakk å komme seg i land
fort nok, ble skutt på stedet. Det ble et übeskrivelig blodbad. Sjøen
ble rød av blod da ca. 200 mennesker ble meiet ned av tyskerne. De
som overlevde marsjen til idrettsplassen ble møtt av kommandanten


----
449 Krig
----
Under Stutthoffangenes dødsmarsj i Polen
møtte dette dem ved vegen etter en snøstorm.
I bakgrunnen et av de mange krusifiksene
som sto langs vegene. Foran en ihjelfrosset
fange som kråkene har forsynt seg av.
(111. fra «Norsk politi bak piggtråd».)
fra fangeleiren Stutthof. Vi fikk her den vanlige fangekosten, en halv
liter kålrotsuppe, og beskjed om at vi skulle til Danmark. Tyskerne
innrømmet at Tyskland var tapt, men forkynte samtidig at krigen
skulle føres videre fra Danmark og Norge. Vi marsjerte derfor ned til
hamna i Neustadt for å gå ombord i et skip hvor det allerede befant
seg en del fanger. Jeg var blant de siste. Dette var den 3. mai. Plutse
lig ble det liv, svart av fly på himmelen, de allierte gikk til angrep på
byen. Vaktene stakk av først, deretter løp vi alle for å søke ly i en
übåtkaserne like ved. Etter et par timers forferdelig skyting stilnet
det. Vi så ut og et uforglemmelig syn møtte oss. — Allierte strids


----
450 Krig
----
vogner på rekke og rad. På pansrene hadde de tyske SS-offiserer som
galionsfigurer. Amerikanerne ropte og kastet enkeltmannspakninger
til oss. Vi fløy om halsen på hverandre, nå visste vi at vi var fri. —
Øyeblikket og følelsene, kan ikke beskrives.
Mange av de frigitte fangene var syke, men vi som var i stand til
det, fikk utlevert våpen og ble med på jakta på SS-offiserer. Om lag
hundre av de norske politifølkene var aktivt med på frigjøringa av
Neustadt og nå ble vi forlagt i übåtkasserna på skikkelig vis. De
alliertes evne til å organisere var fantastisk.
Lekteren « Wolfgang» som med nesten tusen f anger ombord ble sendt ut
på Østers]øen, deriblant verdalingene Ingemann Øst nes og Annar
R os tad.
Mange av de norske politimennene var syke. Det var særlig flekkty
fusen som herjet. Av de 400 som ble arrestert ble 271 sendt til Stutthof.
14 kom ikke tilbake. Også Østnes, som lenge var optimist, ga til slutt
opp håpet om å komme hjem. Stutthof var en forferdelig dødsleir som
lenge var lite kjent i vest. Det bokførte tallet over døde i leiren er 85.000.
Det virkelige kanskje langt større.
Den 12. mai kom Østnes og hans fangekamerater til Helsingborg i
Sverige. Der fikk de tre ukers rekonvalesens, den 7. juni kom de til
Oslo, forøvrig samme dag som kong Haakon kom tilbake til landet.
Men Østnes stanset ikke for å være med på den jubelfesten. Han ville
fortest mulig heim til Verdal og dit kom han 8. juni 1945.


----
451 Krig
----
På grunn av at de norske politifolka under dødsmarsjen gjennom
Polen ble splittet, kom de til Norge ad forskjellige omveger sommeren
1945. 25 kom over murmansk med båt til Tromsø den 1. juli. Noen kom
over Belgia.
Stutthof-fanger etter befheisen og som hjalp de allierte i den påfølgende
opprensinga. Han med karabinen foran er Ingemann Øst nes.
Verdalsboka — 29


----
452 Krig
----
FLYKTNINGER
Mange måtte rømme fra landet
Mange norske menn og kvinner måtte rømme fra landet under krigen.
Det var et fenomen som hørte krigstida til. For et folk vant med demo
kratisk styre, var dette et høyst uvant forhold. Men det var en følge av
diktaturets knebling av ytringsfrihet og politisk frihet. Da kampen for
frihet og rettferd måtte foregå i det skjulte og på illegalt vis, ble det etter
hvert mange som kom i den situasjon at de måtte ta vegen over grensa til
Sverige for å redde livet, unngå tortur, fengsling eller konsentrasjons
leir. De som ble tatt i forsøk på å forlate landet, ble strengt straffet. Til
og med dødsdommer ble avsagt og fullbyrdet for slike forhold.
Årsakene til at så mange flyktet fra landet var mange.
Det mest vanlige var vel:
— For å melde seg for de norske styrkene i Sverige eller England.
— For å unngå å bli arrestert og i mange høve etter ordre.
— Rømte fra/eller for å unngå arbeidstjeneste eller utskrivning til tysk
arbeide.
— Ren eventyrlyst - eller at de trodde forholdene var bedre i Sverige enn
i Norge.
— Jødene som var i en helt spesiell og utsatt situasjon.
— Forlot landet fordi de var skremt og engstelig på grunn av mange vil
kårlige arrestasjoner.
På grunn av beliggenheten og forholdsvis rimelige grensefjell, var det
en stor flyktningestrøm gjennom Verdal under hele krigen. Folk for
gjennom bygda på kryss og tvers. I denne strømmen var det folk fra
flere nasjoner. Det begynte allerede våren og forsommeren 1940, da
flere tok seg over grensa grunnet krigshandlingene, eller fordi det etter
kapitulasjonen var vanskelig å få arbeide. De fleste av disse vendte
tilbake i løpet av sommeren og høsten, men fra da av var grensa stengt
og overgangene bevoktet.
De fleste verdalingene som rømte til Sverige under krigen, tok seg
fram på egen hand. Det samme gjorde mange fra andre distrikter som
var fjellvante og hadde litt kjennskap til terrenget. Men mange var
avhengig av hjelp fra lokalbefolkningen både for overnatting og rett
ledning, eller til og med ledsagelse.
For flyktningene var det et problem at Verdal lå innenfor den såkalte

----
453 Krig
----
grensesone Øst, som tyskerne opprettet. Samtlige som bodde eller opp
holdt seg i bygda måtte ha det spesielle grenseboerbeviset. Ble flyktning
er stoppet av kontroll eller grensepatrulje, uten å ha dette passet, var de
straks i vanskeligheter. Det hendte at det ble utstedt grenseboerbevis på
falske premisser eller fingert navn. Men det var helst til kurerer og andre
som oppholdt seg i bygda i spesielle illegale oppdrag, samt til flyktning
er som ble transportert etter de organiserte rutene.
Grenseboernes absolutte solidaritet, hjelpsomhet og villighet til å ta
risker, var ofte en forutsetning for at flyktningene kunne ta seg fram.
De måtte også kunne sortere folket i en viss grad. Provokatører prøvde
seg ved flere høver for å få folk til å gå i fella. Litt kløkt og snarrådighet
kunne redde en vanskelig situasjon. Et godt eksempel har en fra Sveet i
Vera. De hadde titt og ofte besøk av tyske grensepoliser som holdt til på
Tronsmoen. En kveld det var slikt besøk, kom det inn døra en fremmed
mann som tydelig ble overrasket over tyskernes nærvær. Ingvald
Tronsmo ble straks klar over situasjonen og sa henvendt til mannen:
«Finn deg en kopp i skapet og skjenk deg kaffe du også». Mannen så
gjorde og såtte seg til bordet, sammen med Ingvald og tyskerne.
Etter ei stund gikk han rolig ut og
var berget. Da en av tyskerne spurte
hvem mannen var, svarte Ingvald at
det var en som kom utant Helgå
dalen, og det var jo riktig. Han
hadde hverken løyet eller gitt aktiv
hjelp til en flyktning, men likevel
avgjørende bistand.
På samtlige garder i Vera var de
implisert i flyktningetrafikken. De
ga verdifull hjelp både i form av
husrom, mat, transport og losing.
Både tyskerne og det norske stats
politiet var oppmerksom på denne
trafikken. Tross rassiaer og forhør
ble ingen tatt. Bl.a. var Rinnan og
hans folk der flere ganger og snuste.
Men ingen i fjellgrenda sviktet og
de forsto betydningen av å holde
munn. Det samme kan sies om det
store flertallet i Helgådalen som
gjorde en fantastisk innsats på dette
området i kampen mot tyskerne og
Ingemar Jønsson
fra Esingen på svensk side hvor
det ble gitt hjelp til mange
flyktninger.
nazismen. Også i Sul og Sandvika fikk de merke dette fenomenet,
rømlingene, som såtte livet på spill for å komme seg over til Sverige.


----
454 Krig
----
Grenseboerne på svensk side fortjener stor takk og honnør for sin
holdning og innsats i disse vanskelige åra. I første rekke folka i Esingen,
på Melen, i Åbo, i Skalstugan og samene som bodde i Grønås.
Samtidig må nevnes de norske samene i Sul, som var hundre prosent
nordmenn og pålitelige både som postbringere og ved å gi støtte til flykt
ninger.
Esingen og Skalstugan fikk de fleste flyktningene fra- eller som pass
erte Verdal. En god del kom også fram til Melen eller Åbo. Noe samlet
tall foreligger ikke, men trolig ligger det et sted mellom 1000 og 1500 for
alle krigsåra.
Oppgave fra Melen tollstasjon viser at 407 personer passerte stasjon
en i tida juni 1943 til mai 1945. Dette gjelder de som kom inn over
Esingen eller Melen. Trafikken over Skalstugan var vel ikke noe mindre.
Flere nasjoner
I fangeleirene på Fosen ble det holdt i forvaring et stort antall øst
europeiske krigsfanger, russere og jugoslaver. De levde under forferde
lige forhold og dødeligheten blant dem var stor.
Mange prøvde å flykte, og for en god del lykkes det, men mange ble
tatt. For de som ble tatt under fluktforsøk, var det bare ett vilkår,
henrettelse. De som ga aktiv hjelp, eller huset slike flyktninger, utsatte
seg for de største farer. Likevel var det mange nordmenn, som med livet
som innsats, tok seg av dem.
Mest kjent er kanskje motstandsgruppen i Leksvik, med Moankar
ene i spissen. De hadde kontakter i Verdal og flere av rømlingene de
hjalp, passerte gjennom bygda.
Blant flyktningene var det også en del som var tvangsutskrevet fra
andre tyskokkuperte land, til arbeid på tyske anlegg i Norge.
Dessverre var det ikke alltid det gikk godt.
Den 2. mai 1942 ble fire engelske flygere tatt av tyskerne i fjelltraktene i
Sul. De var blitt skutt ned under flyangrep mot de tyske slagskipene i
Åsen og reddet seg i fallskjerm. Deres videre skjebne er ukjent. I sep
tember, samme år, ble en danske tatt ved Vaterholmen.
Den 13. desember ble tre ukjente rømlinger, som var på veg mot
Helgådalen, angitt til politiet. Dagen etter ble de arrestert av Gestapo. I
april 1943 ble en russer tatt i Inndalen. Han ble skutt ved Eidsbotn i
Levanger. Dette er bare noen få eksempler som en kjenner til ut fra
notater ved lensmannskontoret.
Sandvika ei f elle for flyktninger
Mellomriksvegen var ikke noen attraktiv rute for flyktninger. Til det
var vegen for strengt bevoktet, bl.a. med vakthold og bom over vegen

----
455 Krig
----
ved Vaterholmen. Grensepoliti i Sul, tyskere på tollstasjonen og streng
bevoktning i Sandvika.
Likevel var det mange som tok seg fram etter sørfjella. For de som
var ukjent, kunne Sandvika være ei farlig felle. De hadde lett for å
komme ned på vegen for tidlig på grunn av terrenget. Det var også de som
trodde de var kommet til Sverige, når de fikk se bebyggelsen i Sandvika.
Det hendte bl.a. med en 17-årig russer som ble tatt her i september 1943.
Han hadde nok hatt norske hjelpere, for nista hans besto av potetkaker.
Under forhør, som straks ble holdt, hevdet han å ha stjålet potetkakene.
Matbura i Norge sto alltid åpne, påsto hans.
Morgenen etter prøvde han å flykte, men ble skutt ned av den tyske
vakta. Han fikk et streifskudd i tinningen. Deretter ble han jult opp og
sendt til Falstad, hvor han ble skutt, ifølge det en tysk sjåfør fortalte til
folka i Sandvika.
En russisk offiser holdt også på å skulle møte skjebnen ved Sandvika,
da han forvillet seg ned på vegen for tidlig. Han ble imidlertid opp
merksom på skilderhuset til den tyske vaktposten og kom seg ut i terr
enget igjen og berget seg over grensa.
I 1941 gikk to engelske flygere seg fast i vaktholdet ved Sandvika.
Også de var skutt ned under luftkamp over Asen.
Høsten 1943 var det nære på for to ungdommer fra Møre, som hadde
rømt fra arbeidstjenesten. Også for disse ble skilderhuset signalet om
fare og de fikk gjemt seg. Sigmund Eriksson oppdaget dem under ei
gran og tok seg av dem. Han fulgte dem forbi de svenske vaktene og et
godt stykke inn på svensk område. Dette fordi det andre steder var
tilfeller hvor svenske grensevakter snudde flyktninger ved grensa. Noe
slikt forekom imidlertid ikke ved noen av overgangene i Verdal.
Flyktningrutene
Etter hvert som det vokste fram grupper som motarbeidet de tyske
okkupantene og NS, økte aktiviteten hos det tyske sikkerhetspolitiet
(Gestapo), med arrestasjoner og opprulling av motstandsgrupper.
Patrioter som følte seg utrygge eller mottok forhåndstips om arresta
sjon, måtte forsøke å komme seg vekk både av hensyn til egen og andres
sikkerhet.
Dette ble en egen kategori flyktninger og et problem som vokste
utover krigsåra, noe som motstandsbevegelsen i Verdal absolutt fikk
merke, da slike flyktninger både fra Trondheim og andre steder søkte
hit for å komme seg over til Sverige.
Mange som kom i denne situasjonen, var avhengig av hjelp fra lokal
kjente, samt så god sikring som mulig under flukta, slik at de ikke ufor
varende kom i kontakt med NS-folk, angivere eller kontroller. Dette

----
456 Krig
----
gjorde det påkrevet at hjelpa kom i så sikre former som mulig og en fikk
de organiserte flyktningrutene.
Innsatsen til de som engasjerte seg i dette kan vanskelig vurderes høyt
nok. Det var en meget farlig virksomhet og fra andre distrikter has
eksempler på at det ble idømt dødsstraff for slikt. Ofte var det familie
folk som utsatte seg for disse farene, i fedrelandets tjeneste.
Det var også organiserte ruter i Verdal hvor flyktningene ble kjørt
med bil så langt opp over dalen som det var tilrådelig og hvor loser så
tok over på forhand avtalt sted, eller at flyktningene tok seg fram på
egen hand den siste fjellstrekningen, med nødvendige instrukser og
kanskje en blyantskisse over leia de måtte følge.
Når flyktningene kom til Verdal, var som regel ankomsten varslet på
forhand. Mange kom med toget, enten som vanlige reisende eller
fordekt ved hjelp av togpersonellet og betjeningen på stasjonen. Men de
kunne også komme på andre mater, bl.a. med bil eller sjøvegen. Ide
fleste tilfelle måtte de ligge i dekning før de kom videre. De som huset
dem gjorde også en farefull innsats. Men dette var nødvendig fordi los
ene og kontaktene videre oppover måtte varsles og flukta planlegges.
Dette kunne ta tid. Det var ikke bare å nytte telefonen eller be andre gi
beskjed. Telefonen ble nok nyttet, men bare i kamuflert språk i denne
virksomheten. I perioder med kontroller og rassiaer måtte det helst ikke
foregå slik trafikk.
Til tider kunne det oppholde seg ganske mange flyktninger i Verdal.
Dette medførte et matproblem. Mat måtte flyktningene ha både mens
de lå i dekning og til niste. Heimefronten hadde imidlertid kontakt
innenfor forsyningsnemnda, som ordnet med noen ekstra brødmerker
til å spe på med. Men for det meste gikk det på potetkaker. Poteten var
redningen i mange høve i disse rasjoneringstidene.
Innsatsen til de husmødrene som sørget for mat til sultne flyktninger
må ikke glemmes. De hadde mange timers ekstra gratisarbeide for
flyktningene. Det hendte også at de reparerte og ga bort klær når det var
nødvendig.
En ung jøde var en av de første flyktningene som var i forpleining og
dekning hos Liff i Vuku. Han hadde så dårlige sko at Johanna Liff ikke
så noen mening i at han skulle legge i veg før skoene var reparert. Hun
tok skoene med til skomakeren, men fikk seg der en påminning om hvor
vanskelig det var med slik illegal virksomhet i et lite og gjennomsiktig
samfunn. Skomakeren så nemlig straks at dette ikke var sko som hørte
heime i Vuku.
EtsmutthullforLAßK
På ei togreise til Trondheim våren 1942, ble Ola Ahlgren kontaktet av
en ukjent person som ville ha Ahlgren til å hjelpe til med å få folk, som

----
457 Krig
----
tilhørte en organisasjon i Trondheim, over til Sverige når det var på
skrevet å eksportere motstandsfolk over grensa. Mannen hadde med
anbefaling fra lensmann Suul, samt at det var Suul som hadde anbefalt
Ahlgren som rette mannen for denne oppgaven. Dette gjorde at han
stolte på den fremmede.
Ola Ahlgren var forretningsdrivende i Verdal og gjorde i denne
forbindelse ofte turer til Trondheim. Kvams begravelsesbyrå ble anvist
som kontaktsted når han var i byen og Otto Hansen, fra Vikhamar, var
hans nærmeste oppdragsgiver.
Dette bekrefter at det var organisasjonen LARK i Trondheim som
ville ha kontakt og et smutthull over Verdal.
Ahlgren hadde allerede vært involvert i illegal virksomhet og nærmeste
kretsen kring ham, Alf Dahling, Thor Hegbom og Ingemann Østnes ble
mer eller mindre med på engasjementet. Skomaker Petter Ward
fungerte som sambandsledd med Vera. Han var gammel veresbygg og
det var ikke noe oppsiktsvekkende om han tok en telefon til fjellgrenda
for å forhøre seg. Hvis det var utrygt, måtte flyktningene holdes skjult
på Øra til det roet seg.
Vinteren 1942/43 hjalp Ola Ahlgren og gjengen hans ca. 20 personer
over til Sverige. For det meste på den måten at det ble anskaffet sykler
til flyktningene og orientering om rute og lei de skulle følge.
Syklene skapte imidlertid et problem, for på enkelte steder hopet de seg
opp i avslørende mengder, seiv om det ble foretatt noe henting. For å
unngå syklene ble bilen til distriktslege Thor Hegbom lånt til flyktninge
transport flere ganger.
Sverre Fikse var en av Ahlgrens nære medarbeidere. Han var også en
av Otto Hansens kontakter og således knyttet til LARK-organisasjonen.
Fikse drev transport med egen lastebil og var som sådan meget god å ha
i flere høve når det var transport om å gjøre. I denne forbindelsen
nevnes jødefamilien Abrahamson fra Trondheim, som Fikse transpor
terte rake vegen fra Trondheim til opp på Veresfjellet. Jødenehadde fått
beskjed om å ha med minst mulig bagasje, noe de neglisjerte og hadde
med så alt for mye. Fikse fulgte dem helt til Esingen, men måtte på
turen delvis ha ryggsekk både foran og bak og dertil kofferter i hendene.
Dette var nokså sent på høsten 1942 og det hadde kommet snø i de
høyere strøka. Turen over grensa ble derfor svært slitsom, og heim fra
Esingen, måtte Sverre Fikse gå til fots helt på Øra. Dette fordi at bilen
ikke kunne bli stående på fjellet mens Sverre fulgte jødene. Hans bror,
Kåre, var med og tok lastebilen med tilbake.
Sverre Fikse var meget aktiv i illegalt motstandsarbeide i denne tida
og kanskje i dristigste laget og i november samme året var han blitt så
sterkt kompromittert at det ikke var noen veg utenom, han fikk beskjed

----
458 Krig
----
om å komme seg unna til Sverige.
Men han kom tilbake flere ganger
som kurer under krigen, både til
Trondheim og på Øra, samtidig som
han var knyttet til Rikspolititropp
ene i Sverige.
Som kurer gikk han bl.a. den
svært krevende ruta om Sylene og
inn til Trondheim. Etter krigen ble
Sverre Fikse tildelt Krigsmedaljen.
Seiv om han hadde grunn til å være
stolt av denne utmerkelsen, kunne
det ikke oppveie at den psykiske
helsa gikk tapt på grunn av krigs
innsatsen. Han var med fra første
stund, og motarbeidet tyskerne fra
april 1940.
Ola Ahlgrens gruppe arbeidet
effektivt helt til det sprakk våren
1943. Ingemann Østnes, som var til-
Sverre Fikse
med diplomet som bekrefter at
han er tildelt krigsmedaljen.
satt på lensmannskontoret, som patruljerende politi var svært nyttig på
grunn av sine kontakter i politiet og på lensmannskontoret. Utover
vinteren 1943 kunne Ahlgren merke at han var under oppsikt. Særlig en
episode på Trondheim jernbanestasjon var urovekkende. Mens han
gikk fram og tilbake på perrongen og ventet på at toget nordover skulle
bli klar til avgang, kom en mann opp på sida av ham og sa: «Ikke snu
deg, det er en mann bak deg i lys kappe som har fulgt deg i hele dag».
Ahlgren gikk noen skritt til før han snudde og passerte da mannen som
ikke lot seg merke med noen ting. Da han gikk av toget på stasjonen i
Verdal, gjorde mannen i den lyse kappa det samme.
Den 6. mai 1943 fikk han en beskjed som ikke var til å misforstå:
«Kom deg vekk øyeblikkelig». Han reagerte straks. Fikk tak i lastebilen
til Petter O. Balhald, med Anders Segtnan som sjåfør, og fikk flyttet ut
sakene sine fra hybelen på Øra og opp til heimen ved Jermstad, og så ble
det hans tur til å sykle opp til Vera og videre til fots inn i Sverige. Bare
noen timer senere slo Rinnan og Gestapo til for å fakke Ahlgren, men
da var fuglen fløyet. Anders Segtnan som i første omgang ikke visste
bakgrunnen for flyttelasset han kjørte opp til Jermstad, kunne på til
baketuren, da han passerte gjennom Øra i de tidlige morgentimene, se et
stort oppbud av tysk politi og NS-spisser i gatene, og begynte da å ane
sammenhengen.
Da Rinnan og Gestapo ikke klarte å fakke Ola Ahlgren, troppet de
samme dag opp hos hans gamle mor, Petra Ahlgren, som bodde alene i


----
459 Krig
----
si stue ved Jermstad. Med maskin
pistoler og halloi såtte gestapistene i
gang en omfattende husundersøkel
se og endevendte alt som var, og
den gamle dåmen ble utsatt for
uforskammet og nærgående forhør.
De prøvde å presse henne til å for
telle hvor sønnen var, men som sant
var, hun visste intet om hva han
hadde drevet med eller hvor han
hadde gjort av seg. Til slutt følte
hun seg så hardt presset at hun rev
opp blusen, blottet brystet og
utbrøt: «Ja - ja, så får dere skyte
meg». Da begynte det kanskje å gå
opp for svina at hun snakket sant.
De ga opp i alle fall.
De som hadde samarbeidet med
Ahlgren gikk ei tid etter denne
affæren med en ulidelig spenning i
P. O. Balhalds lastebil som ble
nyt tet til illegal transport. Påsiden
står fast sjåfør Anders Segtnan.
seg. Men det skjedde ikke noe mere, noe som tydet på at Rinnan ikke
hadde så god greie på hva de hadde drevet med.
Etter at Ola Ahlgren kom til Sverige ble han kalt inn til den norske
legasjonen. Han ble opplært og klarert for nye oppdrag i Norge. Han
skulle settes inn i kurervirksomheten. Alt var klart for den første turen
og han kom så langt som til Østersund, men så slo helsa klikk og det på
en slik måte at det ikke ble aktuelt med slik tjeneste senere heller, men
han kom med i Rikspolitiet.
Flukta til Sverige ble også Ola Ahlgrens farvel til heimbygda.
Skjebnen ville det ikke slik at han skulle busette seg i Verdal etter
krigen.
For fru Petra Ahlgren ble resten av krigsåra ei ensom tid. Av hennes
tre sønner, hadde to blitt tvunget til å rømme landet, Ola og Per, mens
den yngste, Gunnar falt på Bjørnefjell i 1940.


----
460 Krig
----
BILTRANSPORTER OG FLYKTNINGER
De fleste sjåførene i Verdal kom under krigen mer eller mindre i
befatning med illegale transportoppdrag. Det kunne være transport av
flyktninger, kurerer eller materiell til heimefronten. Når sjåførene fri
villig tok på seg slike oppdrag, var det med stor risiko og fare for streng
straff.
Bilmateriellet var nedslitt, og det var ingen muligheter for fornyelse.
De fleste private bilene hadde tyskerne beslaglagt. Når sjåførene i tillegg,
til nedslitt bilmateriell, var henvist til å nytte olderved som drivstoff,
kunne det bli både übehagelige og nervepirrende stopp under slike ulov
lige transporter.
På vegene var det hyppige trafikkontroller og om sjåførene var ganske
godt orientert gjennom underjordiske kanaler, var det ikke alltid mulig
å unngå kontroll.
Det var forbudt å kjøre drosje etter klokken 2200 om kvelden. Bare
en drosje i Verdal hadde dispensasjon for nattkjøring i helt spesielle til
feller.
For de andre var ekstraordinært kjøreløyve for syketransport det en
este mulige. Såfremt flykninger hadde sine papirer i orden, gyldig eller
falskt grenseboerbevis, så hadde sjåførene sitt på det tørre om de skulle
bli stoppet av kontroll. Men blandt de mange som for gjennom bygda
for å slippe unna Gestapo eller statspolitiet, var det en god del som ikke
hadde gyldig legitimasjon for opphold i grensesonen. Sjåførene hadde
plikt til å kontrollere at fremmede pasasjerer hadde legitimasjons
papirene i orden. I motsatt fall skulle de straks melde fra til politiet.
Det var ikke alle tyskerne som tok disse kontrolloppgavene så svært
alvorlig. Da var det adskillig verre hvis det var norsk statspoliti eller hird
med på kontrollene.
Martha Næss, som den gang var tilsatt som assistent på lensmanns
kontoret, var en nyttig brikke for at mange av disse transportene kunne
foregå noenlunde trygt. Hun kunne snappe opp på forhand når det var
kontroller i emning, slik at aktuelle personer ble orientert.Hun utstedte
ekstraordinære kjøreløyver når det var nødvendig og i enkelte tilfeller
grensesonebevis på falske premisser. Det må også nevnes at hun i flere
høve sto bak forvarsler om arrestasjoner, både her i Verdal og andre
steder.

----
461 Krig
----
I forbindelse med arbeid og forsøk på å nøste opp noe om det aktive
motstandsarbeidet som foregikk i Verdal under krigen, er det knapt noe
navn en har støtt på oftere enn Ingemann Liff. Særlig når det gjelder
transporter er det tydelig at han sto ganske sentralt. Hans kone,
Johanna, var også aktivt med på dette. I løpet av krigsåra hadde hun
mange flykninger i hus og forpleining.

Johanna Liff som her viser f ram diplom og radio som mannen fikk for
aktiv innsats under krigen. Innsatsen var imidlertid noe de var sammen
om.
«Alle de potetkakene jeg bakte til flykninger ville ha blitt en stor
dunge», sa hun en gang det var snakk om dette. Blandt mange flykt
ninger hun måtte ta seg av, var det også kvinner og barn.
Enten det gjaldt flyktninger eller andre oppdrag, var de begge konse
kvente og tok ikke på seg noe som ikke kom gjennom sikre kontakter.
Ingemann Liff drev transportforretning med lastebil og drosje i
Vuku, samt bilverksted. Dertil hadde han ansvaret for kjøringa av
melkebilen som fraktet melk fra Vuku meieri til Melkefabrikken i
Levanger. Dette var en ganske stor bil som også hadde noen person
plasser, og det var ikke få som hadde svenskegrensa som mål som kom
med denne bilen.
Da Liff hadde en rakrygget holdning til tyskerne og «Den nye tid»,
var det naturlig at han kom bort i illegal virksomhet og transport. Til å
begynne med tilfeldig og sporadisk. Men fra våren 1943 ble det i mer
organiserte former.

 

----
462 Krig
----
Ingemann Liff ble da oppsøkt av Magne Nordnes. Nordnes var ut
flyttet Vukubygg og således ingen fremmed mann. Han kom tidlig med i
organisert motstandsarbeide i Trondheim. Først i den såkalte«lngeniør
gruppen» som arbeidet jevnsides med den aktive organisasjonen LARK:
Høsten 1942 ble denne organisasjonen utsatt for en omfattende opp
rulling som rystet og rev opp organisasjonen inn til grunnvollene. Under
en møysommelig oppbygning kom Nordnes med i ledelsen.
Så og si alt måtte bygges opp på nytt, deriblant transportlinjene for
materiell og for personer som måtte eksporteres i sikkerhet. Når han
satset på «bilmannen» i Vuku, visste han nok hva han gjorde, og Liff sa
seg villig til å gjøre en innsats for landet når det var behov. Behovene ble
mange, særlig de to siste krigsåra. Flykninger opp over dalen, materiell
som skulle inn til Tronheim og som hadde kommet inn til landet over
tollstasjonen i Sul. Når Liff i tillegg skulle skjøtte den ordinære tran
sportvirksomheten, var han til stadighet på farten. Da var det godt å ha
ei kone som var med på notene, og som kunne bortforklare og finne på
årsaker når mannen ikke var å treffe. I et lite lokalsamfunn som Vuku,
var det ikke så enkelt å drive på med noe andre ikke burde ha greie på,
og når de følte at de ble overvaket, var det nok både med übehagelige og
nervøse følelser de opplevde krigsåra.
Ut på høsten 1943 ble Erling Walum engasjert som sjåfør på drosje
bilen. Den illegale transportvirksomheten øket ikke så lite av den grunn.
Provokatører prøvde seg både overfor Johanna og Ingemann uten å
oppnå noe, for de holdt seg strengt til ikke å ta noe som kom utenom de
faste kontaktene. En gang kom to svenske ungdommer og ville ha skyss
til Levanger. Dette ble konsekvent avslått. Ikke lenge etter ble de to
arrestert etter initiativ av lokale NS-folk. Men Johanna Liff heller sterkt
til den oppfatning, at dette var arrangert for å få dem til å gå på lim
pinnen og gjøre noe ulovlig.
Distriktslege Hegbom synes å ha vært oppdragsgiver eller mellom
mann også når det gjelder virksomheten til Liff.
Utover senvinteren og våren i 1945 syntes Liff at han ble viet litt for
stor oppmerksomhet. Statspoliti og hird patruljerte hver natt i Vuku
sentrum og de hadde litt for påfallende interesse for eiendommen til
Liff. Den 6. april tok han med seg sønnen, Petter og datteren Birgitt og
stakk over til Sverige. Da hadde han ikke våget å sove heime på flere
netter.
Under den store opprullinga av heimefronten i Verdal, natt til 1. mai,
sto også Liff på lista over de som skulle arresteres.
Ut på natta kom tyske politifolk og nærmest stormet huset. Da måtte
Johanna ta støyten. Iført stålhjelmer og med maskinpistoler kom de
busende inn på soverommet og forlangte straks å få «papirer». Johanna
svarte ganske rolig at de fikk vente til hun kom seg opp, for i senga

----
463 Krig
----
hadde hun ingen papirer. Med gevær - og pistolmunninger mot seg ble
hun tatt under forhør. Innvendig ble huset nærmest endevendt. Men
hun tok det hele med stor ro og fatning.
Da nazistene ble klar over at Ingemann Liff hadde stukket av, skulle
eiendommen og inventar konfiskeres, noe som ble satt i verk umiddel
bart. Ifølge Johanna Liff ble dette ledet av fylkesføreren personlig.
Krigen nærmet seg slutten og NS-folka hadde som rimelig var ikke fullt
herredømme over nerver og dømmekraft. Konfiskeringsforretningen
ble nærmest en farse. Blandt det de tok med seg var en papirsekk med
kutterspon. Utenfor veggen lå en innpakket slipestein. «Hva er det i
denne?», spurte fylkesføreren. «En ost», svarte Johanna. Den høge
herren kommanderte papiret av og ble styggelig sint da han fikk se inn
holdet. Han var alldeles ikke opplagt på spøk.
Egil Haugan
en av mange som tok risikoen
med å frakte flyktninger med bil.
Bia. to jugoslav er fra Verrabotn
og opp til Inndalen.
Ingemann Liff
Verdien av innsatsen til Johanna og Ingemann Liff dokumenteres vel
best av det faktum at de fra Sverige fikk en av de små kortbølge
mottakerne for å kunne lytte til sendingene fra London.
Som nevnt ble Erling Walum tilsatt for å kjøre drosjebilen til
Ingemann Liff, og i løpet av de to siste krigsåra utførte han adskillige
transporter med flyktninger. Han var imidlertid ingen nybegynner i
faget, hverken når det gjalt illegale transporter elle andre mater å mot
arbeide tyskerne på. Enten han fikk oppdraga fra sin arbeidsgiver eller
fra annet hold, var det som regel dr. Hegbom som sto bak.

 

----
464 Krig
----
Walum var dristig. Ja, i den grad at både Martha Næss og Hegbom
mer enn en gang fant grunn til å advare ham. Han hadde en egen evne tii
å hanskes med de tyske kontrollene, og han gjorde det som var mulig
for å ha papirer som tilsynelatende var i orden. Papir, litt skøy og smil,
såtte tyskerne pris på, mente han. Men den 1. mai 1945, ble det siste kon
trollen for Walum også. Han sto på lista over de som skulle arresteres
og ble tatt i kontroll ved Hagasvingen. Det bar rett til Falstad. Der kom
han sammen med de andre verdalingene som var tatt i løpet av natta.
Naturligvis var stemningen adskillig trykket og laber. Walum gikk bort
til vinduet, så på jerngitteret og sa: «Sånne gardina ska æ sannele få
kjærringa te å steill te», og straks ble stemningen adskillig lettere.
En medvirkende årsak til arrestasjonen av Walum var uten tvil hans
befatning med en negativ kontakt.
Blant mange transportoppdrag Walum fikk og som han husker
spesielt godt, gjalt å hente tre personer ved kornsiloen i Steinkjer og
transportere dem opp i Helgådalen. Tidspunktet for henting var sent på
kvelden, og kjøreløyve for syketransport var nødvendig. Dette ordnet
Martha Næss.
De tre som skulle transporteres var ved kornsiloen da Walum kom.
Denne kvelden var det imidlertid mye tysk kontroll på vegene og således
ikke det beste for et slikt oppdrag. Transporten kom ikke lengre enn til
Steinkjersannan før den ble stoppet første gangen. Walum fikk lyset fra
ei lommelykt rett i fjeset, opp med bildøra og spørsmål om hva slags
transport? Han leverte kjøreløyve og sa: «Tre tuberkuløse som skal
innlegges Verdal helseheim» - «Wass»!! Tyskerne hadde basilleskrekk
og særlig når det gjalt tuberkulose. Det var nesten som den tyske
offiseren brente seg på papiret Walum leverte. Han slo igjen: «Kjør!» -
Men på bilsetet lå tyskerens gode og fine skinnhansker. Slikt var
mangelvare og de passet godt til Walums never.
Det ble flere kontroller, men med gyldig transportløyve og tre tuberk
uløse gikk det glatt. Ved Fleskhus kunne transporten ta av fra
hovedvegen og ble ikke stoppet senere under transporten opp over
Verdalen.
Den aller første, kanskje også den dristigste flyktningetransporten
Walum utførte skjedde i Tronheim senhøstes i 1942. Den hadde således
ingen tilknytting til Verdal, men en finner likevel å ta med historia.
Han drev da kjøring på tyskanleggene på Nyhavna og transporten
skjedde etter oppfordring og i forbindelse med hans norske arbeids
giver, byggmester Hans Svee.
26 dansker hadde nærmest latt seg lure til Norge på anleggsarbeide
for tyskerne. De hadde avtale om at de skulle få reise hjem til jul.
Avtaler var noe som tyskerne ikke tok så alvorlig. Derimot fikk

----
465 Krig
----
danskene klar beskjed om at de i alle fall måtte finne seg i å bli i Norge
vinteren over.
De lei vondt i de dårlige brakkene. Kiær og utstyr var ikke beregnet
for norsk vinter. De så ingen annen utveg enn flukt.
Etter hardt påtrykk tok Walum på seg å transportere dem så nære
svenskegrensa som mulig. Det ble i dette tilfelle Tydalen. Sent en kveld
hadde danskene lagt seg i skjul i furuskogen ved Leangen. Walum kom
som avtalt. I en fart kom danskene seg på lasteplanet, la seg ned og fikk
pressenning over som ble forsvarlig surret. En sikkerhetsmessig forut
setning var at alle skulle være med. To manglet og det var farlig. Å
droppe hele transporten ville ha vært ennå farligere.
I Tydalen hadde det falt nysnø og bilspora med dekkmøstret ble
stående så altfor tydelige. Trelast ble tatt med som returtast, men
bilspora uroet Walum. Heldigvis hadde han to sterkt nedslitte
reservedekk. Grytidlig neste morgen skiftet han dekk på den bakre hjul
gangen.
På Nyhavna ble det stor oppstandelse over at danskene hadde
forsvunnet. De to som ble igjen fikk gjennomgå hardt, men de var ikke
så godt informert at de hadde noe å fortelle. Tyskerne fant fort fram til
Tydalen, og som Walum hadde fryktet, ble det en omfattende
dekkontroll på alle kjøretøyer som hadde noe med Nyhavna å gjøre.
Men de utslitte dekka til Walum hadde intet til felles med spora i
Tydalen.
Danskene kom seg over til Sverige.

----
466 Krig
----
MILORG-RUTA
Flyktningruta en her skal forsøke å beskrive fikk navnet Milorg-ruta
fordi den ble etablert etter ønske fra milorg i Trondheim. Denne organi
sasjonen hadde forøvrig ei rute til gjennom Verdal, ei såkalt hasterute
over Ådalsvollen, med Bjørn Rygg som kontakt, som ble nyttet når det
var nøkkelpersonell i organisasjonen som skulle over.
Høsten 1943 fikk Ivar Lillesand oppfordring fra Arne Suul om å
organisere ei trygg rute for flyktninger. Ruta skulle være trygg på den
måten at lokalkjente loser skulle følge flyktningene etappevis. En fordel
ved dette var at de som påtok seg losoppdrag ikke ble så lenge borte fra
heimen og arbeidet og med det mindre risiko for å få mistanke mot seg.
Dertil var det om å gjøre at leia ble lagt utenom bebyggelse og veger så
godt det lot seg gjøre.
Fra utgangspunktet var det imidlertid umulig å finne ei lei utenom
åpne jorder og kryssing av veger. De to første etappene var derfor noe
sårbare, men det gikk aldri galt. I tillegg til den ordinære ruta, ble det
ståket ut ei sikringsrute lengre nord. Den var adskilling lengre, men med
små sjanser for å møte andre folk undervegs.
Organisasjonen som ble bygget opp av folk som var lokalkjent i hvert
sitt område, fungerte også som sambandslinje, slik at en til hver tid
hadde kjennskap til aktiviteten hos tyskerne og grensepolitiet oppover
dalen.
Ivar Lillesand fikk funksjonen som gruppesjef. For ham var det om å
gjøre å finne rette folka videre oppover. Såkalt «gode jøssinger» var det
flust av. Men til disse oppgåvene krevdes spesielle egenskaper, god
fysikk og ikke minst viktig - evnen til å holde munn om det de drev med.
Lillesand tok seiv den første etappen. Ottleif Hallem den andre. John
Kluken hadde vært med som los da Sverre Vestvik måtte emigrere
tidligere på året, derfor var det naturlig for Lillesand å kontakte ham.
Hos Kluken var det ikke nei, og han fikk oppdraget med å skaffe loser
videre oppover. Dette var en grei sak, for ruta hadde i virkeligheten
bestått sin prøve da Vestvik ble hjulpet. I Helgådalen hadde Ola J.
Haugan, sammen med broren, John, og Olav Sagvold, allerede vært i
sving et par år med å hjelpe flyktninger. I den øvre delen av ruta, var det
således en på forhand oppbygd organisasjon som tok på seg oppgaven.
Da Sverre Vestvik måtte stikke av, lå han først i dekning ei tid hos
Ivar Lillesand. Ingemann Liff skysset Vestvik med bil til Volden. Der

----
467 Krig
----
Loser på milorgruta samla 40 år etter, f.v. foran Ola J. Haugan,
Johannes Væren, Ivar Lillesand, Solveig Kluken Holm, som hjalp til
med å skjule flyktninger. Bak: Olav Sagvold, John Haugan, Ottleif
Hallem og John Kluken.
møtte John Kluken opp og spurte om det var «jordmorskyssen». Dette
var avtalt stikkord og Vestvik visste at det var rette mannen han hadde
kommet i kontakt med. Kluken loset Vestvik til avtalt sted og hvor Ola
J. Haugan tok over og fulgte ham over grensa. Det var en lang etappe.
Senere ble Vestviks kone, Ella og sønnen Rolf hjulpet over etter noen
lunde samme ruta. De fikk imidlertid hesteskyss et stykke, av Bernt
Haugan og loser ved det høve var John Haugan og Johannes Væren.
Etter avtale var det Sverre Vestviks hensikt å komme tilbake når opp
styret omkring opprullinga av hans kontakter i Trondheim hadde lagt
seg. Han møtte imidlertid uforutsette* hindringer ved grensa og kom
ikke tilbake før etter at krigen var slutt. Seiv mente han bestemt at han
ble overvaket den tida han oppholdt seg i Sverige.
Når flyktninger var ventet fikk Ivar Lillesand beskjed fra Arne Suul
om dette. Som regel kom de med toget til Fleskhus eller Røra. Lillesand
møtte flyktningene på hovedvegen i Sjøbygda og kontakt ble etablert
ved avtalt kjennetegn og stikkord. Han tok dem deretter heim til seg
hvor de ble holdt i dekning til det var klarlagt at det ikke var spesielle
farer som rassia eller skjerpet vakthold oppover dalen og i Vera. Inn
satsen til Petrine Lillesand, mor til Ivar, må nevnes. Hun sørget for
Verdalsboka — 30


----
468 Krig
----
mangt et godt måltid mat til sultne flyktninger, samt niste på turen.
Dette tross knapphet og rasjonering og uten noen godtgjøring.
Arne Suul, som den gang var tilsatt på E-verkskontoret, opprettet et
ganske snedig sambandssystem med maskinisten i Ulvilla kraftstasjon,
Ingvald Flyum. For å få fram beskjed om flyktninger som var i an
marsj, til karene oppe på Kluksbakkene, John Kluken og Magne Berg,
sendte Suul en pakke sikringer til Flyum. Antall sikringer anga antall
flyktninger og amperstyrken fortalte klokkeslettet når losen skulle møte
opp ved Kvellokoia i Skavdalen, i nærheten av Kjesbuvatnet. Eks.: En
10-amper sikring fortalte at en flyktning ville komme til det avtalte
stedet klokka 10 om kvelden. Når Flyum mottok sikringspakken, signali
serte han med lyset til de oppe på høgda, fra kraftstasjonen. Det
betydde at han ville dem noe. Noen ganger sendte han sønnen, Håkon,
med pakken. Ingvald Flyum holdt også oppsikt med trafikken på vegen.
Hvis han oppdaget noe som kunne tyde på at det var rassia eller skjerpet
kontroll i vente, så blunket han med lyset på en avtalt måte for å varsle
kontaktene oppover dalen om fare.
pr 1
W'' ■
Pf
Pet rine Lillesand
Ingvald Flyum
var et viktig ledd i sambands
systemet for milorgruta.
Når Ivar Lillesand hadde fått flyktningene heim til seg, på Melenget i
Sjøbygda, var det mye som skulle ordnes før turen mot grensa kunne
starte. Ottleif Hallem måtte kontaktes og tidspunkt for losskifte i Skav
dalen fastsettes. Arne Suul måtte orienteres slik at han kunne sende det
aktuelle antall sikringer til Ingvald Flyum og forskjellige sikringstiltak
måtte sjekkes. Det kunne derfor gå både ett og to døgn før det kunne
startes. I beste fall kom flyktningene fram til grensa i løpet av to døgn,
men det kunne også gå både tre og fire døgn før de var i sikkerhet.

 

----
469
----

Melenget, heimefrontens hovedkvarter og hvor flyktninger ble holdt
dekning.
I ventetida ble flyktningene holdt skjult i et rom Lillesand hadde inn
redet under uthuset. Trafikken var størst i den mørke årstida og såframt
det var mulig, unngikk man disse transportene i dagslys.
I de fleste tilfellene ble flyktningene utstyrt med grenseboerbevis på
fingert navn. Når svenskegrensa ble passert ble dette inndratt av losen.
Ved å skifte foto kunne det da nyttes på nytt. I navnet kunne således
samme person komme etter ruta mer enn en gang. Særlig var «Petter
Holmli» en nokså hyppig flyktning. Losene spurte aldri flyktningene
om identitet, men det motsatte forekom. Svarene som da ble gitt var
som regel slik at det ikke ble noe mere snakk om dette. I ettertid kjennes
derfor lite til hvilke flyktninger som for etter ruta.
Da Ivar Lillesand startet med flyktningene, la han leia over Minsås
myrene, som den gangen var skogbevokst, videre gikk det langs Leins
myrene og til Hallemsgrenda, heim til Ottleif Hallem. Hans etappe var
da til Kvellokoia i Skavdalen, men som oftest ble Lillesand også med på
denne etappen. Det var en viss trygghet i å være to, man visste jo ikke
hva slags folk en hadde med å gjøre.
I Skavdalen møtte John Kluken opp for å overta. Han sto ikke
åpenlyst og ventet, men kom først fram på avtalt signal eller når han var
sikker på at det var rette folka som hadde kommet. Kluken fulgte så
flyktningene til Severin Sørli, på Åsen. Der ble de på nytt holdt i dek
ning og fikk forpleining. Også her kunne det bli et lengre opphold. For
nå måtte Kluken ta turen til John Haugan og/eller Olav Sagvold. Det
kunne gå både den første natta og neste dag før det var klart for videre
transport. Etter ei tid syntes Sørli at heimen hans begynte å bli utslitt
som dekningssted og at det var for risikabelt å ha alle disse fremmede i
hus.

 

----
470 Krig
----
John Kluken hadde da inga anna råd enn å ta dem heim til Kluken.
Men det var ikke så greit det heller, for han hadde to små søstre som
gikk i folkeskolen og han kunne ikke lite på at de ikke sa noe übetenkt
somt på skolen. Læreren ble nemlig ansett som tvilsom.
Skavdalskoija - losskifte og hvilestedforflyktninger.
Mor til John, Anna Kluken og hans søster Solveig, hun midt i tenår
ene, gjorde en betydelig og oppofrende innsats for flyktninger som de
hadde i hus. De måtte ha skikkelig med mat, for skulle de gå trøtt på
den lange turen, ville det også gå utover losene.
Et rom i andre etasje ble nyttet som «venterom». Når de to skolejent
ene, Gunvor og Ruth, 10 og 12 år, undret på hvorfor den ene loftsdøra
var låst rett som det var, så måtte de finne på ett eller annet til forklar
ing. Kvinnfolka var det også som måtte ta støyten da statspolitiet høsten
1944 kom til gards på rassia etter ulovlig radio. Det var tydelig at de var
blitt angitt på grunn av mistanke, og ikke uten grunn, for radio hadde
de både hos Kluken, John Berg og Severin Sørli.
På samme tid var tilfeldigvis John Kluken og Magne Berg en tur i
Ulvilla. John ble oppmerksom på en fremmed bil som sto parkert ved
forsamlingshuset, en Trondheimsregistrert bil som ga dem bange anel
ser. Den gang var det ikke bilveg opp på Klukshøgda ennå. Politiet
måtte gå oppover om de skulle dit. De øynet derfor muligheten for å


----
471 Krig
----
komme dem i forkjøpet ved å nytte telefonen, seiv om det var risikabelt.
Ola J. Haugan var nylig blitt arrestert og John f ryktet at Haugan
kanskje hadde sprukket og at det var ringvirkninger av dette som var
forestående. Oppe på høgda var det bare Paul O. Green som hadde
telefon og dit ringte de. Der heftet de ikke bort tida. Hushjelpa, Paula
Vollan (senere Holmli) sprang straks over til John Berg og varslet.
Derfrå sprang sønnen, Kåre, det forteste han kunne til Kluken og inn på
kjøkkenet, tok radioen med seg ut i fjøset og skjulte den på et sted som
på forhand var ordnet til. Ikke lenge etterpå troppet seks statspoliser
opp. De gikk straks i gang med å undersøke uthusene. Etter at de var
ferdig med dette, kom de inn på kjøkkenet. Da måtte Solveig være med
dem og vise dem samtlige rom. Til slutt kom de inn på kjøkkenet på nytt
uten å ha funnet noen radio. Anna Kluken satt rolig og spann. Rokken
hadde hun plassert på kjellerluka. «Har dere undersøkt over alt nå da»
spurte hun. Ja, polisene mente det. «Men i kjelleren har dere ikke
vært!» Hun flyttet rokken til side slik at de kom seg ned, men de fant
selvsagt intet der heller. Men etter at rassiaen var over, ble radioen
flyttet til kjelleren og plassert inn i muren like ved kjellerluka. Når det
var norske sendinger fra London, ble høretelefonene tatt opp og lagt på
en tallerken som virket som forsterker slik at flere kunne høre.
Statspolisene fant ingen radio på de andre gårdene heller. Men
Severin Sørli var hardt presset, de sto med handjerna ferdige for å ta
ham med. Men de ga seg til slutt. Men John Kluken og Magne Berg,
som fryktet at det var ennå verre ting på gang, våget ikke å gå heim før
statspolisene hadde dratt sin kos.
Kluken østre, hvor mange flyktninger fikk forpleining og hvile.


----
472 Krig
----
Signalsystemet til Ingvald Flyum virket godt. Men en gang var
kanskje blunkinga med lyset noe unøyaktig. John Kluken oppfattet i
alle fall signalet som varsel om fare. Seiv om han ble litt urolig, stats
politiets besøk satt ennå friskt i minne, gikk han tidlig til sengs og
sovnet. Ut på natta våknet både han og Solveig med en forferdelig
rammel utenfor huset. Var det ny rassia? Han hvisket til Solveig, som lå
i rommet ved siden av, at om hun hadde lyset tent, så måtte hun ikke
slukke, og ikke tenne lys i motsatt fall. Forsiktig dro han gardinet til
side og så flere personer utenfor. Dette så ikke bra ut! Men det var
Ottleif Hallem og Olav Lillesand som kom med en flyktning. De hadde
ikke funnet noen los ved skiftet i Skavdalen og så kom de fram til gård
en. For å vekke John hadde de gått langs stueveggen og dratt skistavene
på tvers av bordkleinga. Innenfor veggene hørtes dette voldsomt. Morg
enen etter sto tre tydelige skispor og fortalte sitt. For å skjule dette fikk
John og Solveig en skikkelig trim med å renne fram og tilbake på ski slik
at det så ut som at det var ungene som hadde leika seg.
Det høres så enkelt og udrama
tisk, det å bare ta over flyktninger
og følge dem videre et stykke. Helt
problemfritt var det sjelden. Dertil
kunne man aldri føle seg trygg på at
flyktningene var det de ga seg ut
for. Det verste John Kluken og
Magne Berg var ute for, var en gang
de kullseilte på Kjesbuvatnet med
fem flyktninger. Dette hendte ei
mørk, regntung høstnatt i 1944. For
å slippe å krangle seg fram langs
stranda i stummende mørke, låntok
de en robåt ved Kjesbuvatnet. Sju
voksne personer ble i meste laget og
det var såvidt båtripa var over vat
net. Like utenfor utløpet støtte de
på et skjær, båten kantret og de sju
Magne Berg
fikk seg et ufrivillig og kaldt bad. Heldigvis var det ikke dypere enn at
de fikk rettet opp båten. Det fortelles at den samme flyktningegruppen
fikk seg ennå et par bad før de var framme, på grunn av flomstore
bekker.
Losene er enige om at tilbaketurene var verst. Som regel begynte det
da å lysne av dag og risikoen for å møte folk var stor. Ivar Lillesand
hadde nok det største problemet i så måte, for han måtte passere
gjennom blankbygda. Mer enn en gang fikk han spørsmål om hvor i all


----
473 Krig
----
verden han hadde vært på denne tida av døgnet — «Hos veikjan» — sa
Ivar og slo opp en trillende latter.
John Klukens etappe med flyktningene gikk til Åsheim på Bjørstad
høgda hvor John Haugan bodde. Den videre losinga sto
helgådalsgruppa for. Men også her hendte det at flyktningene måtte
ligge over før det var klart med videre transport, og at en av dem måtte
til Vera for å undersøke forholda. Etter at Johannes Væren ble enga
sjert som grenselos, ble det adskillig enklere for losene i Helgådalen.
Helgådalsgruppa
Ola J. Haugan og Olav Sagvold kom tidlig i gang med organisert
hjelp til flyktninger. Det begynte allerede i 1941. Da var det hovedsake
lig dansker som hadde kommet til Trondheim på tyskarbeide, men som
ville ha hjelp til å komme seg fri fra tyskerne og over til Sverige.
Olav Sagvold, som den gangen arbeidet på Verdalsøra, tok flyktning
ene med opp til Haugan som sørget for at de fikk husrom, mat, utrust
ning og hjelp til resten av turen.
Etter at det såkalte danskerusjet var over, var trafikken ikke så stor,
men det øket på igjen og ved årsskiftet 1942/43 fant Haugan å måtte
slutte som anleggsarbeider i Verran, for å ofre seg ennå mere for flykt
ningene. Han ble til og med lovet betaling, men hverken han eller de
andre losene så noe vesentlig til slikt. For flere av dem var krigstida ei
virkelig smalhanstid. Eneste inntekta Haugan hadde, fikk han ved å
lage sopelimer som han solgte.
Da Haugan og Sagvold ble engasjert i Milorgruta, kunne de stille til
disposisjon en dreven gruppe som hadde adskillig erfaring i losing og
hjelp til flyktninger, og som foruten de to, besto av Ole Sagvold, bror til
Olav og John Haugan, bror til Ola J. De hadde kontakter videre opp
over Helgådalen og i Vera, noe som kom til å ha betydning. En gang
Haugan var på tilbaketur, etter å ha vært med en flyktning, ble han
oppmerksom på at han ble sett av ei jente som var hushjelp hos en NS
mann. For sikkerhets skyld kontaktet han Rudolf Langdahl, for å få
ham til å bekrefte at han hadde vært hos Langdahl på steinarbeide
denne dagen.
På gården sin, Bergheim, øverst i Helgådalen, drev nemlig Rudolf
Langdahl med produksjon av bryner, og Ola Haugan hadde delvis
hjulpet ham med bergsprengning. Langdahl var villig til å hjelpe
Haugan med alibi. Han var seiv adskillig engasjert i flyktningetrafikken
og forsto at Haugan hadde grunn til å føle seg utrygg. Det kom virkelig
forespørsel til Langdahl.

----
474 Krig
----
Overkonduktør Per Rygh
som var Morten Aamos kontakt
i Trondheim.
Rudolf Langdahl
Brynene fra Bergheim var etterspurt og Langdahl solgte over hele
landet. Han levde faktisk av sin lille industri.
Før milorgruta ble etablert hadde Ola J. Haugan hatt Morten Aamo
som hovedkontakt på Verdalsøra. Aamo på sin side hadde kontakter i
Trondheim, bl.a. med overkonduktør Per Rygh. Rygh sendte, eller
hadde med seg på sine togturer nordover, flyktninger til Verdal, som
Aamo overtok og sendte opp til Ola J. Haugan. Med Per Rygh sendte
også Aamo rapporter, som hadde etterretningsmessig karakter, om
forhold i Verdal.
For å sikre seg mot eventuelle provokatører, ble det innført stikkord
system. Dette til tross unngikk de ikke at andre flyktninger kom inn på
ruta undervegs og at provokatører prøvde seg.
Alt i 1943 begynte Henry Rinnan å vise interesse for Helgådalen og
Vera. Ola J. Haugan kunne se at Rinnan og hans nestkommanderende,
Ivar Grande kjørte forbi og oppover dalen. Han kjente begge av ut
seende. Rinnan fra felttoget i 1940 og fra Sverige hadde han fått bilde av
begge.
Haugan fikk flere besøk av Grande. Første gangen var Haugan en tur
på Øra da Grande kom. Både på Øra og på turen oppover fikk han flere
varsel om at det satt en kar heime hos ham og ventet. Han var således
godt forberedt da han kom heim og fant Grande der, men som nå nyttet

 

----
475 Krig
----
et annet navn. Ærendet til Grande var at han ville helse på en god nord
mann og orientere seg. Men han oppnådde ingen ting hos Haugan.
Nevnes må at Grande nyttet navnet Haugan da han infiltrerte mot
standsgrupper på Vikna, noe som endte med en forferdelig opprulling.
I Helgådalen kunne han ikke godt nytte dette navnet.
Grande kom tilbake 14 dager senere. Da spurte han rett ut om Haugan
ville ta flyktninger fra Trondheim over grensa. Haugan sa nei. Men du
sa du var god nordmann! sa Grande. — Ja, det er riktig, svarte Haugan,
men jeg har fire små barn og jeg driv ikke med slik trafikk. Men du kan
ikke si nei, sa den andre, hvis flyktningene kommer, må du hjelpe dem.
Såfremt det kommer noen, så får de dra på egen hand, forresten e itj du
den karen du gi deg ut fer, sa Haugan litt hissig. Han var både sliten og
arg da han nettop var kommet tilbake etter en slitsom tur med en flykt
ning. Hvorfor tror du slik? spurte Grande. —Næ, æ trur itj sånn kara
fer med bensinbil. Det er mange mater å reise på, svarte Grande i en
advarende tone. I bilen satt Henry Rinnan og ventet. Haugan slo følge
med Grande bort mot bilen der det også satt et kvinnelig medlem av
banden. Grande hadde nok ikke tenkt at Haugan skulle se hvem som
var i bilen, for han småsprang det siste stykket, men Haugan kom så
nære bilen at han så at Rinnan ble oppmerksom på at han ble gjenkjent.
Av slike som kom inn på Helgådalsruta, utenom de faste kanalene,
nevnes kaptein Hjalmar Pedersen fra Trondheim. Han hadde med seg
kone og tre barn, fra fire til seksten år. 1 Helgådalen kom de først i
kontakt med Arnold Kjesbu. Han fulgte dem til Lorentz Rotmo, på
Braset. Alene så ikke Rotmo seg noe råd for dette og sendte derfor bud
på Sagvoldbrødrene, Olav og Ole. Hos Rotmo kunne de ikke bli
værende og derfor bar det videre til Edin Green på Gren nedre. Der ble
de godt mottatt. Kona på gården, Oline, visste nesten ikke hvor godt
hun skulle stelle med dem. Særlig var hun opptatt av de tre ungene som
var på flukt. Der fikk de skikkelig middagsmat, kjøttkaker. Olav
Sagvold måtte imidlertid kontakte sjefen, Ola J. Haugan. Det høvde
imidlertid slik, at han var opptatt med en annen flyktning denne
kvelden. De ble derfor enige om at de tre skulle følge familien til ei
skogskoie inne i Kulstaddalen og så fikk de vente der til dagen etter, til
Haugan kom tilbake.
Haugan følte seg ikke helt trygg på disse flyktningene som hadde
kommet inn på ruta på denne måten. Men mistilliten var nok gjensidig,
for da han dukket opp ved koia dagen etter, måtte han være raskt oppe
med hendene og si fram passordet: «Over de høie fjelle», da kapteinen
kommanderte «Hands up». Det ble imidlertid et bekjentskap som Ole
kom til å sette pris på: Pedersen er en av de få som etter krigen har
funnet vegen tilbake til Helgådalen for å takke for hjelpa.
Ole og Olav gikk sammen om å lose familien over grensa. Da de

----
476 Krig
----
skiltes fikk Olav kapteinens coltpistol og ammunisjon til denne. Peder
sen mente at losene hadde bedre bruk for våpnet enn svenskene, som
ville ta det fra ham i alle tilfeller. Undervegs hadde han imidlertid
demonstrert skytteren for Olav på en noe uvanlig måte, med et skudd i
jorda mellom bena hans. Om det var tilsiktet eller uhell er ikke Olav
sikker på.
Det lykkes ikke for Rinnan å få Ola J. Haugan til å gå på limpinnen
som negativ kontakt. Men de hadde nok sterke mistanker om at Haugan
drev med ett eller annet. Det var trolig også øyne som så for dem, dertil
hadde både Rinnan og Grande sterkt kompromittert seg overfor
Haugan. Det var vel dette tilsammen som gjorde at de slo til og arre
sterte Haugan 2. oktober 1944.
På forhand hadde det kommet varsel om at det var fare for arresta
sjonen Haugan hadde da ei tid hatt følelsen av at han ble overvaket og
etter samråd med de andre i gruppen bestemte han seg for å flytte til
fjells og fortsette å føre flyktninger derfrå. Krageren, som han hadde
gjemt oppe i skogen ble hentet. Etter å ha pusset opp geværet, bar han
det tilbake, men nå hengte han det opp i et tre, i nærheten av ei gammel
stue, slik at det var lettere å få tak i.
Søndag 1. oktober skulle han flytte ut i skogen. Ryggsekken var
pakket med bl.a. mat, klær og ammunisjon til Krageren. Men så kom ei
søster på besøk og Ole fant det uheldig å legge i veg da. Senere ble det
andre hindringer, bl.a. en gjeng gutter som kom og ville sparke fotball
på jorda hans. Han syntes ikke han kunne legge i veg, med den svære
ryggsekken, midt framfor øynene på guttene. Det ble utsatt til dagen
etter, men grytidlig skulle det bære i veg. Men vedvarende striregn
måndag morgen gjorde at det ble ny utsettelse. Hverken Haugan eller
hans kone, Anna, trodde vel at faren var overhengende, og han gjorde
seg klar for å gjøre et ærende på butikken mens han ventet på at været
skulle bedre seg. Plutselig sier Anna: «Det er tyskere utenfor» - klokka
var da blitt 20 minutter over åtte. Gjennom vinduet kunne Ole se Ivar
Grande og en tysk soldat. Hans første tanke var flukt gjennom vinduet
på motsatt side av huset, det som var nærmest skogen. Men der sto bilen
de var kommet med og en mann som satt i framsetet, og samtidig kom
tankene på kona - kom han seg vekk, tok de henne. Han resignerte og
såtte seg på vedkassen.
Grande kom busende inn, såtte pistolen mot ham, kommanderte ham
til å snu seg og Haugan ble bakbundet. Det ble satt i gang ransaking
over hele huset. Anna Haugan prøvde liksom å fortsette å stelle i huset,
men en soldat fulgte henne over alt.
Ved ytterdøra, ute i gangen, sto den ferdigpakka ryggsekken, med
bl.a. geværolje og 60 patroner. Denne hadde de ennå ikke undersøkt.

----
477 Krig
----
Kona gikk ut i gangen, tok sekken og såtte den ned i ei melkiste, uten at
soldaten tilsynelatende reagerte på det, men Haugan syntes å merke at
han blunka til seg.
Rinnan seiv var også med på aksjonen, og da de drog av sted,
såtte de Haugan mellom seg i baksetet. De hadde også en schæfer med.
På turen nedover møtte de Oles bror, John, som kom kjørende med
hest og slede. Ole gjorde et kast med nakken bakover mot bakruta på
bilen, og John så at det var broren.
De øvrige i gruppa ble således raskt kjent med hva som hadde skjedd.
På Øra stoppet transporten ei stund. Rinnan og karene hans skulle ha
seg en kopp kaffe på Kaffestova. Schæferen ble igjen i bilen for å passe
på fangen. Mens bilen sto der, passerte Morten Aamo forbi. Også han
så hvem fangen var, men ingen av dem lot seg merke med noen ting, for
oppe fra kafeen ble det fulgt nøye med hvem som passerte forbi.
Ole J. Haugan ble tatt under hard behandling. Ble slått bevistløs og
sterkt oppfordra til å snakke, men han holdt på sitt - han visste ingen
ting. Tredje kvelden ble han, halvt bevisstløs, kastet inn i ei mørk celle
på Vollan. Han så intet, men hørte at noen rørte på seg. «Er det folk
her?» spør han. Ja, det har nå vært det en gang, svarte en mannsstemme.
Det var en lærer fra Namdalen som hadde sittet i dette mørke hullet i to
måneder.
For de andre i gruppa ble den nærmeste tida etter at Haugan var
arrestert, noen dager i nervøs spenning om hva som videre kom til å
skje. Man kunne jo vente forsøk på fullstendig opprulling. Men beskjed
fra Haugan, smuglet ut fra Falstad etter at de hardeste forhørene var
over: «Jeg er uskyldig» — ble forstått og beroliget. Arbeidet med å
hjelpe flyktninger fortsatte med full kraft helt til i april 1945. Da fikk de
beskjed om at virksomheten var innstilt og at de ville få andre oppdrag.
Grenselosene
Både Hauganbrødrene og Sagvoldbrødrene hørte til kategorien:
«Grenseloser». Som kjennetegn hadde de ei skjorfjær i hatten. Som
regel var de to når de loset flyktninger og de hadde med seg en
coltpistol. Dette fordi de f ryktet at det kunne bli plantet provokatører
blandt de som kom etter ruta.
Trafikken øket og da det meste foregikk i årstida med mørke netter
og mange ganger under vanskelige føreforhold, ble den lange grense
etappen i drygeste laget med for langvarige fråvær. De kunne heller ikke
følge flyktningene stort lenger enn på svenskegrensa på grunn av
risikoen for å møte svenske patruljer og bli internert. Fra grensa og fram
til Esingen var det en strekning på et par kilometer som de ikke hadde
noen kontroll med flyktningene, og dette var et übehagelig usikker
hetsmoment.

----
478 Krig
----
En kontakt i Vera måtte være en bedre løsning, og valget falt på
Johannes Væren.
John Haugan dro opp til Vera for å snakke med Johannes. Han ble godt
mottatt, fikk sterk, ekte svensk kaffe. Det var lenge siden kroppen til
John hadde blitt tilført noe slikt, så han ble nesten beruset. Johannes
Væren var imidlertid skeptisk til det Haugan ville ha ham med på. Det
innebar også at han måtte følge flyktningene helt fram til Jønssons i
Esingen. Han ba om åtte dagers betenkning. Johannes bestemte seg for
å ta på seg oppgaven, men først måtte han kontakte Ingemar Jønsson,
om han var villig til å være med på spillet. Ingemar Jønsson var betenkt.
Andre grenseboere på svensk side hadde fått fengselsstraffer fordi de
hadde huset norske kurerer. Også han ville ha åtte dager til å tenke seg
om. Etter ei uke sa han ja, og det ble et glimrende samarbeide som varte
helt til krigen sluttet.
Grenselosen Johannes
For Johannes Væren var det den menneskelige siden av saken som var
avgjørende da han tok på seg oppgaven som grenselos. Å hjelpe menn
esker som var i nød og fare så han som meningsfylt. Han sto på helt til
krigen sluttet og gjorde en glimrende jobb. Han ble faktisk så verdifull
for ruta, at for å beskytte ham, ble det satt ut rykte om at han var NS
mann. Seiv spilte han og litt på den rollen. Holdt seg inne med tyskerne i
Vera og skaffet dem bl.a. noen snarefangete ryper. Han fikk tilsendt
brosjyrer og propagandamateriell, til og med forespørsel om å gå inn i
partiet. Men noe slikt var ikke i samsvar med hans innstilling.
Johannes Væren er en ekte fjellmann, mild til sinns og stille i sin
framferd, og da det hele var over, trakk han seg beskjedent tilbake. Å
tre fram som noen krigshelt var ikke hans stil og lenge var innsatsen
hans under krigen lite kjent.
Tyskerne i Vera trodde nok også at de hadde en fortrolig venn i
Johannes, og de forsøkte å utspørre ham om han hadde sett eller lagt
merke til flyktninger som for gjennom fjellgrenda. At det for
flyktninger gjennom Vera? Nei, det trodde ikke Johannes. Det var
ulovlig og farlig, sa han til tyskeren som prøvde å utspørre ham. Slike
for i fjellet, mente Johannes. Lignende svar fikk tyskerne også av andre
i Vera som de prøvde seg på samme måte overfor.
I den første tida Johannes var med i Milorgruta, tok han for det meste
over flyktningene fra Ola J. Haugan. Etter at Haugan ble arrestert, var
det Olav Sagvold og John Haugan som var kontaktene.
Samarbeidet fungerte godt og i ettertid har de moret seg over flere
pussige episoder. Sambandet foregikk enten i form av en brevlapp eller
på telefonen. Men aldri i klart språk. En gang tyskerne og grensepolitiet
holdt rassia i Vera, nyttet de hunder i leting etter flyktninger. Da sendte

----
479 Krig
----
Johannes et advarende brev til John
Haugan, om at det herj et smittsom
sykdom i grenda, «Røde hunder» og
at alle i Vera var sengeliggende.
Dette varslet om fare ble forstått.
En annen gang telefonerte Olav
Sagvold for å gi beskjed om en
flyktning som kom, og sa: Jeg sen
der deg en dunk karbid som du
skulle ha. Den blir satt av ved veg
kanten der og da — om du kan hen
te den. Det er greit sa Johannes og
la til: «Æ håpe de e tett kopp».

Dette bare et par eksempler på Grenselosen Johannes Wæren.
hvordan det foregikk.
Johannes Væren hadde ikke noe fast lei som han nyttet på grense
etappen. Føreforholda og aktiviteten til grensevaktene avgjorde om han
skulle føre flyktningene på sør eller nord sida av Veresvatnet.
Det var ikke bare for Milorgruta han var engasjert, men tok også over
flyktninger fra annet hold, bl.a. Greenkarene eller andre kontakter han
kunne stole på. Men alltid som fast regel, at flyktningene måtte ha
avtalt stikkord. Flere ganger avslo han derfor å gi hjelp. Det var uten
tvil denne forsikringen som gjorde at han kunne holde det gående til
krigen var over. Kun en gang avvek han fra dette prinsippet, og da var
det sannelig en provokatør som sto bak. Men han hadde all grunn til å
stole på kontakten, for det var fra Ingvald Tronsmo at han ble anmodet
om å følge to damer fra Trondheim over grensa.
Egentlig var det sokneprest Øystein Hovden som gikk på limpinnen
for en provokatør. Om dette forteller Øystein Hovden seiv i et annet
avsnitt.
Johannes Væren var verdifull for motstandsarbeidet på flere mater.
Det var ikke mye av det som foregikk i Vera under krigen som ikke han
hadde greie på. En gang var en hel gruppe flyktninger på veg mot
grensa. De gikk fram litt åpenlyst og dumt og seiv om Johannes ikke
hadde noe losansvar for dem, fulgte han dem skjult og på avstand for å
se hvordan det gikk, for han fryktet de kunne bli innhentet av grense
politiet. Da han så at de kom seg trygt over grensa, tok han korteste
vegen til Esingen og varslet om flokken som var i anmarsj. Postbud var
han også. I løpet av krigsåra fraktet han mange brev både inn og ut av
landet. Ei tid hadde han sammen med Ingemar Jønsson et hemmelig
poststed i skogen i nærheten av grensa. Dette ble ikke nyttet så mye, for
i Esingen kom og gikk Johannes som han ville. De så på ham først og
fremst som en god nabo og venn.


----
480 Krig
----
STIKLESTAD-RUTA
(Betegnelsen på denne ruta er valgt av forfatteren for å holde den skilt
fra andre ruter.)
For de som var engasjert i flyktningetransporten, var sommeren 1943
ei heller rolig tid. Men utover høsten og vinteren 1945 ble det adskillig
livligere. Dette i takt med at Gestapo og Henry Rinnan, med sin
«Sonderapteilung Lola» øket aktiviteten med opprullinger av mot
standsgrupper i Trøndelag. Omtrent samtidig med at den organiserte tran
sporten fra Levanger, gjennom Verdal tok til, etablerte Anders By og
Johan Skavhaug et annet transportsystem for flyktninger opp over
dalen til så å si samme området som Levangerruta. De hadde Magne
Green, bror til Sverre M., som kontakt og los.
Anders By og Johan Skavhaug var aktive i motstandsarbeidet og
hadde kontakter med flere illegale grupper. Men kanskje mest med
Erling Jørgensen i Levanger, stasjonsmester Bakken i Verdal og John
Holthe ved NSB i Trondheim som de viktigste kontaktene. Holthe
sendte ved flere høve flyktninger med toget til Verdal, hvor enten By
eller Skavhaug tok mot dem. I de fleste tilfellene tok de flyktningene
heim til seg og holdt dem i dekning til det var klart for videre transport.
Således var det folk i dekning både på meieriet, eller heime hos Skav
haug, på Fagerhøy i Stiklestad. På den måten var også Skavhaugs
foreldre implisert i dette, og det skal vel ikke legges skjul på at de somtid
syntes at sønnens illegale virksomhet var en psykisk belastning. Særlig
med de mange fremmede som måtte holdes skjult og forpleies.
Både By og Skavhaug hadde sitt daglige arbeide å passe. By som
forretningsfører på meieriet og Skavhaug i Sparebanken. Men etter
arbeidstid gjorde de flere skiturer med flyktninger fra Stiklestad, over
Leksdalen, Kjesbuvatnet og til Langdalen i Helgådalen, hvor så Green
karene tok over den videre losinga. Særlig siste krigsvinteren hadde de
en del slike friske skiturer.
Været og skiføret kunne være så som så, forteller Skavhaug, men var
det måneskinn var det som regel greit med skiføret også. Spesielt ei natt,
med gnistrende skiføre og fullmåne, husker de godt. Da var det så lyst
midt på natta at kartet kunne leses uten bruk av lommelykt. Noen
ganger måtte de imidlertid nytte landevegen, enten på grunn av vær og
føre, eller at folka som skulle fraktes ikke hadde kondisjon for ågå den

----
481 Krig
----
lange strekningen på ski. Men da det ofte var tyske patruljer ute, var
ikke ruta langs vegen å foretrekke.
Blandt de som kom seg unna etter denne ruta nevnes familien
Bjørnerud, fra Trondheim. Den gangen var det hele sju flyktninger i
dekning på meieriet. Men blandt disse også en som var pådyttet ruta fra
annet hold og som i følge opplysninger By satt inne med, hadde en litt
tvilsom nasjonal holdning. Situasjonen var således både utrivelig og
usikker. Biltransporten til Volden sørget Ingemann Liff for, men for
sikkerhets skyld, fulgte By seiv med transporten oppover. Han
henvendte seg til Alfred Varslott, spurte ikke om han var villig, men nær
mest påla ham å sørge for videre transport, samtidig som han orienterte
Varslott om den usikre personen. Til lederen for flyktningene overlot By
pistolen sin og ga beskjed om hva han hadde å gjøre om den fremmede
fant på noe krøll undervegs. Noe problem iså måte oppsto ikke. Også
losene ble orientert om dette og på svensk side fikk derfor mannen
noe ekstra oppmerksomhet.
Arve Andreas Bjørnerud
Ung flyktning som måtte bæres en
del av turen i grensetraktene.
Alfred Varslott
Bjelleklang, hest og slede hørte den gangen til det vanlige trafikkbilde
på vegene og ingen la noe spesielt i en slik transport. Ved dette høve tok
kjørerne bjellene av seletøyet da de trodde at transporten derved kunne
gå mere übemerket. Virkningen var det motsatte, en hesteskyss, i
mørket, uten bjeller var så oppsiktsvekkende, at folk som bodde langs

 

----
482 Krig
----
vegen forsto at det måtte være noe spesielt. Men heldigvis, helgådal
ingene hadde forstand på å holde munn i denne tida.
I midnattstida kom flyktningene fram til Tormod Skoknes som så
fulgte dem til Storlunet hvor Johannes Væren møtte opp og tok dem
med over grensa.
Den yngste i flokken, femårige Arve Bjørnerud hadde hverken styrke
eller skiferdigheter for den lange turen. Både Tormod Skoknes og
Johannes Væren måtte bære ham lange strekninger, slik at transporten
ble en hard strabas for dem.
Green-gruppa
Til å begynne med opererte Magne og Sverre M.Green hver for seg
ved mottak og losing av flyktninger. Men snart ble virksomheten mere
samordnet og da trafikken økte, ble det nødvendig å engasjere en tredje
bror, Kåre Green, til å ta losoppdrag.
Ved flere høve måtte flyktninger holdes i dekning på heimgarden,
Sagvold, eller på gardens seter. Som eksempel nevnes to brødre Wiik fra
Trondheim som ble holdt igjen ei hel uke før man fant det forsvarlig
med videre transport. Disse bragte forøvrig med seg betydelige verdier
på sin flukt. Under oppholdet på Sagvold ble dette skjult i en kornsekk.
På denne måten ble hele familien implisert i denne farlige virksom
heten. Senior, Martin Green, tok også del i transport av flyktninger. I
Oline og Martin Green.


----
483 Krig
----
tillegg til de som er nevnt hadde Green-gruppa kontakter og hjelpere
lengre oppe i dalen. Nevnes: Rudolf Langdahl, Tormod Skoknes,
Johannes Væren, Ingvald Tronsmo, Petter Pettersen, Wilhelm
Bengtsson og Kristian Holmen.
Under krigen bodde Sverre M. Green hos sin gode venn og med
arbeider, Olaf Varslott i Volden. På den måten hadde de nær kontakt
med hverandre til stadighet. Volden var endepunktet for rutebilen og til
tider kunne det være folksomt der bl.a. av tyskere. F.eks. i påskehelga
1945, da det foruten mange tyskere også oppholdt seg en del hird på
gården som hadde til oppgave å oppspore flyktninger. Samtidig lå
Sverre Fikse og Torgeir Suul på låven, med dragne pistoler, og fulgte
med i det som foregikk. De to var ute i kureroppdrag fra Sverige. Men
for Green og Varslott var Volden strategisk gunstig for deres virksom
het. Kontakten med rutebilsjåførene var god slik at de holdt seg under
rettet om tyskernes aktivitet ute i bygda. Dertil var Sverre postkjører
mellom Volden og Skjækerfossen, noe som ga mulighet for verdifulle
informasjoner fra den andre leia.
Tyskernes nærvær i Volden kunne nok skape problemer for flykt
ningene i enkelte høve. Direkte prekært ble det en kveld i mars 1944. En
gruppe flyktninger var på veg til Volden samtidig med at en tropp tysk
ere ankom gården.
Tyskerne skulle til Vera for å av
løse grensevaktavdelingen på Trons
moen. Været var dårlig og de ville
overnatte i Volden. Både Olaf og
Sverre så gjerne at tyskerne ble der
natta over, for da ville de få noen
timers forsprang med flyktningene.
Men fru Ragnhild Varslott, som
ikke kjente årsaken til mennenes vel
vilje overfor tyskerne, ville ikke ha
dette «pakket» i hus. Sverre klarte å
møte flyktningene og fikk forhindret
at de kom til gards ved rett og slett
jage dem til skogs, og så helst at de
vendte om, for under de rådende
forhold var det for mistenkelig om
de la ut fra gården med hest og slede.
Hesteskyss var det eneste mulige.
Ragnhild Varslott
ville ikke huse «pakket».
Det ble til at gamle Martin Green skysset dem til Skjækerfossen. Sønnen,
Magne, var med for å lose dem videre. Skiføret var imidlertid så skrøpe
lig som det kunne bli, med våt nysnø og helklabb. Magne forsøkte å få
avløsning lengre oppe, men hadde ikke hellet med seg. Av sikkerhets
Verdalsboka — 31


----
484 Krig
----
grunner hadde han ulyst til å bli borte så mange timer som det ville ta på
det elendige føret, og det forteller vel litt, at de brukte tolv timer fra
Skjækerfossen til Vera. Det ble et slit både for flyktningene og losen. På
Veresfjellet mistet den ene motet og ville ikke mere. Magne måtte ty til
alvor for å få ham til å fortsette og først i halvsju-tida om morgenen
nådde de Vera. Da var de så slitne, at på tross av at grenda holdt på å
vakne, matte de ta sjansen på å gå etter isen over Veresvatnet.
Johannes Væren tok over losinga videre. På grunn av føret tok også
han en stor risiko ved å ta flyktningene etter vegen og om Sør-Vera.
Tross vanskene, gikk det godt også denne gangen.
I mars 1944 kom Jakob Vingsand og Hermann Segtnan, fra Lein
strand, uanmeldt inn på ruta til Greenkarene. De to var i den
situasjonen at de måtte komme seg vekk fortest mulig. Anmodning om
transport var gått til kontakten i Verdal. Men returmelding om å vente,
fordi losene var opptatt, nådde ikke fram. De ankom derfor Verdal
stasjon uten at noen møtte dem. På grunn av blendinga var det mørkt i
gatene på Øra, og ukjente som de var, var situasjonen meget vanskelig
for dem. De gikk på måfå. Fra en bakgård hørte de at en bilmotor tok
til å dure. De gikk etter lyden og var heldige. Det var rutebilsjåfør
Andreas Krokstad som holdt på å varme opp fylkesbussen for å kjøre til
Volden og han tok de to med på turen og såtte dem i forbindelse med
Sverre M. Green. Flyktningene presenterte seg selvfølgelig ikke, men
Sverre kjente igjen Vingstad fra et bilde som hadde stått i Norsk Skyt
tertidende. Vingsand var nemlig en av landets beste skyttere og var med
på det norske VM-laget til Lucern i Sveits høsten 1939.
Kåre Green tok på seg å følge dem videre.
På samme tid var Magne Green ute på losing av tre andre flyktninger
og hadde tatt inn på Hardbakvolden med dem, en seter Greenkarene
ofte nyttet som overnattings- og hvilested i slike oppdrag. Magne holdt
vakt mens flyktningene skulle få et par timers søvn. I grålysninga om
morgenen syntes han plutselig han hørte stemmer utenfra. Undervegs
hadde de blitt forsinket på grunn av en grensepatrulje som var på veg til
Mokk i Ogndalen og Magne var kanskje ekstra årvaken av den grunn.
«Nå må de opp!» ropte han til de som sov. De syntes også at de hørte
stemmer og en av dem fikk litt panikk og utbrøt: «Nå blir vi tatt av
tyskerne». Magne var ikke innstilt på å gi tapt uten videre. Halvvegs
rundt seterhuset hadde det lagt seg ei snøfonn. Med pistolene klare,
posterte de med denne som vern, overbevist om at det var tyskerne som
hadde kommet på sporet etter dem. Det var imidlertid Kåre Green, med
sine to flyktninger, som også hadde til hensikt å hvile ei stund på seteren
og som nå fikk pistolene mot seg. Heldigvis var det blitt så pass lyst, at
mistak og ulykke ble unngått.

----
485 Krig
----
Da de brøt opp for å dra videre, var det blitt et gnistrende skiføre og
da både flyktningene og losene var veltrente, gikk det strykende og lett
fram til svenskegrensa.
Brødrene Green, Magne, Sverre M. og Kåre studerer her et papir som
gjelder deres virksomhet under krigen.
Losinga av flyktninger gjennom Helgådalsfjella kunne være et
umenneskelig slit og gå på helsa løs. Som f.eks. en tur Kåre Green hadde
med to som var holdt 14 dager i dekning på Røra.
Det var på strengeste vinteren med store mengder løs snø i fjellet
samtidig som det såtte inn med snøstorm. Ja, uvær i den grad at vante
fjellfolk ikke trodde det var mulig for folk å klare seg i fjellet. De to
flyktningene var i dårlig form og Kåre måtte gå foran og brøyte hele
vegen.
De overnattet på Sagvoldseteren og tidlig morgenen etter tok de leia
over Skjækerdalen øst for Hardbakfjellet, tvers over Lakadalen og kom
fram til Sveet i Vera først i skumringen om kvelden. Ingvald Tronsmo
kunne ikke forstå hvordan de hadde klart å ta seg fram i det forferdelige
været. Han budsendte Johannes Væren for å ta over den siste strekning
en. Tidligere hadde to andre blitt kontaktet om å avløse, noe de imidler
tid ikke våget i styggværet. Men Johannes Væren sa ikke nei, men
seiv han kviet seg for været. På Kåres anmodning om å avløse svarte


----
486 Krig
----
han: «Du har sannelig tatt din tørn og da får vel jeg ta min». Kåre hadde
gått foran og brøytet, i uvær og store mengder løs snø i nesten fire mil
og fikk nok en knekk av denne turen. Han ble sengeliggende i flere
dager.
Også de to flyktningene var utmattet da Johannes kom til Esingen med
dem.
Siste krigsvinteren ble også hirden satt inn i jakta på flyktninger.
Blandt de som jaktet på norske patrioter på flyktningrutene gjennom
Helgådalen, var en kjent skytter og skiløper fra Egge. Losene, som var
lommekjent i terrenget, hadde imidlertid små problemer med å unngå
hirdpatruljene. De mest bare lo av dem.
Utsikt fra Brattåsåsene. Mange flyktninger hvilte i heimene øverst i
Helgådalen før de tok fatt på fjellet.


----
487 Krig
----
LEVANGER-RUTA
Sivilorganisasjonen i Trondheim, (SIVORG) etablerte ganske tidlig ei
flyktningrute over Levanger. Der ble flyktningene tatt hand om av en
motstandsgruppe hvor bl.a. Kristian Halvorsen og Kjell Ertsaas sto
sentralt når det gjaldt eksport av flyktninger. Fra årsskiftet 1943/44
gikk transporten i stor grad gjennom Verdal, med bil fra Levanger
gjennom Verdalsøra, forbi Stiklestad, Vuku og til Volden, hvor Sverre
M. Green og Olaf Varslott var faste kontakter og ansvarlig for flykt
ningenes sikkerhet, videre transport og losing fram til svenskegrensa.
En nøkkelperson i denne tran
sporten fra Levanger, var verdaling
en Guttorm Kulsli. Han var daglig
leder for drosjesentralen der, og fikk
oppdragene med å skaffe skyss til
flyktningene og var ansvarlig for at
kontaktene i Helgådalen ble varslet.
Mest vanlig var at drosjesjåfør
Henry Sivertsen gjorde turene til
Volden, men det hendte også at
ambulansen ved Innherred sykehus
ble nyttet, eller at Kulsli seiv tok på
seg både transporten og losinga helt
fram til svenskegrensa. I disse til
fellene hadde han god støtte av
folket i Sør-Vera. Det meste av
flyktningetransporten foregikk vin
terhalvåret, og ski var da en nød
vendighet for å komme videre. Ut
over senvinteren og våren, med lyse
Petter Varslott
kvelder, kviet sjåf ørene seg for å i age t engangsski til flyktninger.
kjøre opp over dalen med ski på bil-
taket, for det var nesten som å fortelle for all verden hvilket ærende de
var ute i. Det oppsto derfor et problem med å skaffe ski. Det var få i
Helgådalen som hadde mer enn ett par ski, og den gangen var skia en
livsnødvendighet for oppsitterne. Petter Varslott løste problemet ved at
han laget ski av furuplanker, engangs-ski som var beregnet for å kastes


----
488 Krig
----
eller aller helst brennes når målet var nådd. Til skiene måtte det jo også
være bindinger. Dette problemet løste Guttorm Kulsli. Ved sine kon
takter med forretningsstanden i Levanger, sørget han for at en hel sekk
med skibindinger ble sendt til Volden, og det en type som kunne tilpass
es etter fottøyet.
På drosjesentralen kunne Kulsli få kjøreoppdrag av motsatt karakter
i forhold til den illegale virksomheten, nemlig at Henry Rinnan bestilte
drosjeskyss oppover Verdalen. Da ble kontaktene i Helgådalen varslet
omgående.
De første som ble transportert og loset etter denne ruta var tre fra
Hitra, herredskasserer Fridtjof Hjertås, pastor Storås og en student som
en ikke kjenner navnet til. Det var etter en Rinnanaksjon at de måtte
komme seg vekk. Dette var først på januar 1944 og det Sverre M.Green
best husker fra dette, var at det var svinaktig kaldt. Senere kom det
mange og særlig siste krigsvinteren var det betydelig trafikk etter denne
ruta. Ruta ble ikke opprullet og var i funksjon helt til april 1945. Da
begynte opprullinga av motstandsgruppene i Verdal og Kulsli fant det
da litt for hett, og stakk seiv over til Sverige. Der sluttet han seg til de
norske polititroppene og kom tilbake til Norge som politisoldat våren
1945.

----
489 Krig
----
FLYKTNINGERUTE FRA RØRA
Ei av de tidlige, organiserte, flyktningerutene over Verdal var den
som gikk fra Røra, over Volhaugen, Leksdalsvatnet, Marka, Kjesbu,
Høysjøen og videre opp Helgådalen.
Hvilken organisasjon som sto bak denne ruta kjenner en ikke til, men
den ble organisert og ledet av bl.a. Gustav Eklo på Verdalsøra, Aksel
Næss og Per Kjølmoen på Røra samt at Olai Langdal var en meget
viktig brikke. Gustav Eklo har fortalt at han aldri var i kontakt med
flyktningene, Hans oppgave var å holde nødvendige proviantlager, ta i
mot og viderebringe beskjeder, samt enkelte oppdrag som tildels kunne
synes å være uten betydning. Det var imidlertid nærmest en uskreven
lov å utføre det en ble pålagt, uten å spørre, sier han.
Tyngden av flyktningene som ble fraktet etter denne ruta kom fra
Trondheim. I lengere tid hadde den en fast los som fulgte flyktningene
hele vegen fram til grensa. Dette var en stor og anstrengende jobb som
ble utført av en ung student fra Trondheim, som oppholdt seg på en
gard på Røra.
Gustav Eklo
aktiv i motstandsarbeidet med
kontakter i Trondheim og på Røra.
Olai Langdahl
som møtte opp ved Høysjøen og
ga flyktninger viktig informasjon.

 

----
490 Krig
----
Ved Høysjøen møtte Olai Langdal opp med ferske etterretninger om
situasjonen i Helgådalen, tyskernes disposisjoner, patruljering m.v. og
om hvilken rute som tryggest kunne følges videre.
Som eksempel på tåkelagt oppdrag nevner Eklo en nattlig tur til
Levanger som han aldri har forstått hensikten med. Det var på senhøst
en, et av krigsåra, at han fikk beskjed av Aksel Næss om at han om
kvelden skulle sette lastebilen inn i knottfabrikken. Sørge for at fabrik
ken kjørte sundt slik at det ble stopp, og at folka som arbeidet på skift,
av den grunn ble sendt heim. Han skulle lesse på et antall knottsekker og
noen bordbiter, og kjøre til kaia i Levanger og parkere bilen, presis kl.
10 om kvelden, ved å rygge inntil en bestemt port. Gå bort fra bilen og
kaiområdet, og ikke hente den før klokken to om natta. Da han kom
tilbake, var lastebilen ikke rørt, men knottsekkene og bordbitene var
borte.
Nøkkelpersonene i gruppen er borte, og seiv har Eklo i ettertid gjort
lite for å finne ut noe. Da det var over, ville han helst få alt fra denne
vonde tida på avstand.
Men da han spurte oppdragsgiveren bak det nattlige oppdraget til
Levanger, disponent Jakobsen ved A/S Konserv, i Trondheim, fikk han
til svar: «Glem dette!»
Om det var noe som til slutt gikk galt, vet ikke Gustav Eklo, men
natta til 1. mai 1945, under Rinnans storaksjon mot heimefronten i
Verdal, ble han arrestert. Seiv tror han det var angiveri på mistanke.
Høsten 1944 hadde han imidlertid fått varsel om at han var i faresonen,
men vurderte det seiv til at det ikke kunne være noen fare.
Arrestasjonen foregikk i kjent, brutal stil. Grøtte og Mære tvang ham
ned i en stol, hvortil han ble bundet fast og de prøvde med fysisk makt å
få ham til å fortelle. Bl.a. ville de vite hvor sønnen, Knut, oppholdt seg.
Han var på Vulusjøen, men i befippelsen sa Eklo Tomtvatnet.
Det som plaget Eklo etter arrestasjonen, var om sønnen også var
arrestert. Det skjedde imidlertid ikke, men de som var att heime forsto
farens situasjon, og da det tilfeldigvis skulle kjøres knott til Falstad, tok
Knut på seg å gjøre dette. Under påskudd av at han måtte treffe Gustav
Eklo i forbindelse med knottfabrikken, møttes så far og sønn inne på
leirområdet, og begge fikk verdifull orientering om situasjonen.
Mor og datterfire døgn i Verdalsfjella —
Flukta til Irene og Anne Ruth Klein
Like inn under jul i 1942, mens folk flest var opptatt med forbered
elser til høytid, strevde fire menn, ei kvinne og ei fire år gammel jente
seg på ski over verdalsfjella. Sakte gikk det, mot østavind og snødrev.
Målet var Sverige, det forgjettede landet med trygghet for de som
tyskerne og nazistene jaktet på.

----
491 Krig
----
Kvinnen er nærmest hjelpeløs på ski. I motbakker trekker to av
karene henne etter snor. I utforbakkene holder en henne foran seg, slik
man lærer smårollinger å stå på ski.
Det er jødinnen Irene Klein og hennes datter Anne Ruth som er på
flukt. I siste liten hadde de kommet seg ut av Trondheim og unngått
arrestasjon og tilintetgjøring.
Da Quislingregjeringa bestemte at all eiendom tilhørende jøder skulle
beslaglegges, ble de kastet ut av huset sitt. Så snart de fikk seg et kryp
inn, kom nazimyndighetene og kastet dem ut, fra leilighet etter leilighet.
Heldigvis kom de i kontakt med Moangruppen i Leksvik, som tok hand
om dem. I ca. en måned lå de i dekning på Moansetra, og inntil da
hadde fru Klein ikke hatt ski på bena overhodet. Litt øvelse tilegnet hun
seg der, men i forhold til den turen de hadde foran seg, var det
skrøpelig.
Etter flere vurderinger, ble det valgt å legge ruta etter sørfjella i Verdal
og fram til grenserøysa ved Storsjøen, en skitur på ca. fem mil.
Med i Moangruppen var og ex
verdalingen Rikard Myhre, bror til
Julius Myhre i Vinne. I Levanger
hadde han søster og svoger, Ida og
John Nordahl. Med sine kontakter
på denne sida av fjorden, først og
fremst med brorsønnen Ingolf
Myhre, ble Rikard en nøkkelperson
både i planlegginga, forarbeidet og
selve flukta.
Flukta er livaktig skildret i
Asbjørn Øksendahls bok: «Opera
sjon Oleander». En synes ikke be
retningen yter full rettferdighet
overfor Rikard Myhre eller de ver-
Jean Myhre
dalingene som var implisert i det dristige foretaket, Ingolf og Jean
Myhre, Bjarne Valstad og daværende distriktslege i Verdal, Thor
Hegbom.
I første omgang ble det satset på den eldste av Myhrebrødrene,
Sigurd, som kjentmann og los. Så kjent som han var i verdalsfjella, ville
han ha vært rette mannen. For Sigurd kom imidlertid oppdraget svært
übeleilig. Det var nettopp kommet tvillinger i familien, og på grunn av
komplikasjoner var hans kone, Svanhild, sendt på sykehuset, og heime
hadde han fire mindreårige å ta seg av. Seiv om en nabo tilbød seg å ta
seg av barna, syntes ikke Sigurd han kunne reise, for kona var alvorlig
syk. Ingolf syntes ikke han var kvalifisert for oppgaven, da han ikke
hadde brødrenes gode evner til å orientere seg i fjellet.


----
492 Krig
----
Det ble til at den yngste av brødrene, Jean, nettopp fylt 17 år, påtok
seg oppdraget, noe en må si var tøft gjort av en unggutt. Jean hadde
vært gjeter både på Stubskinsvollen og Melbyvollen, og var godt kjent i
det vestlige fjellområdet, men mindre lengre øst.
Julius Myhre tegnet et kart som Jean skulle ha å holde seg til, og han
fikk også det råd, at når de passerte Tvervola, måtte han være oppmerk
som på om han kunne høre hundene hos samene ved Brenntjønnene.
Hvis han hadde dem på venstre side, var de på rett lei.
Om kvelden, den 18. desember, var de to flyktningene og ledsagerne
fra Leksvik, Jon Moan, Ludvik Kruksve og Rikard Myhre, samlet i lei
ligheten til Ida og John Nordahl. Til Levanger hadde de kommet via
omveger med rutebåten «Værdalen».
Fra kaia til Nordahls villa, spaserte de gjennom Levangsgatene med ski
og oppakning på nakken, og fortalte med all tydelighet at følget skulle
på skitur.
Hos Nordahl, hvor også Ingolf Myhre var oppmøtt, ble den forestå
ende turen gjennomgått i detalj, gang på gang, denne kvelden. Den
første mila var de avhengig av transport. Under forberedelsene lykkes
det ikke å få lovnad på noen bil i Levanger. Men på en eller annen måte
kom Ingolf i kontakt med distriktslegen i Verdal, Thor Hegbom. Han
var ikke uvant med å ordne opp i slikt. Tidligere hadde han nyttet
Bjarne Valstad til å kjøre folk mot grensa. Det var ikke nei hos Valstad
denne gangen heller.
I sekstida om morgenen, den 19. desember, var det start fra Nordahl.
Bjarne Valstad var presis, og heftet ikke unødig. Ingen spørsmål eller
snakk utenom det absolutt nødvendige. Han skulle transportere dem
opp til Buran. På vegen dit måtte flere tyske forlegninger passeres, også
AT-leiren ved Okkenhaug. Det var taust i bilen, nervene var på høykant
hos samtlige.
På Åsmoen møtte Jean opp. Han hadde da allerede en bra skitur bak
seg. Der viste det seg at det var en ryggsekk for mye med, for lille Anne
Ruth skulle bæres i en som var beregnet for dette. Da de andre hadde
rikelig med mat og annet utstyr i sekkene, tok Jean bare ut det høyst
nødvendige av sin sekk og sendte den tilbake med Ingolf, som hadde
vært med i bilen oppover, men som skulle returnere sammen med
Valstad. Idet bilen startet, husket han kartet, som far hans hadde laget,
det lå igjen i sekken. Men for sent, bilen forsvant.
På Asmoen tok de av etter den gamle Sjetthullvegen og første etappe
gikk forbi denne nedlagte setervollen og opp til Lyngsvolden, hvor de
skulle overnatte. Det viste seg, at siden Jean var der sist, var kjelskjulet
revet, slik at de måtte ty til fjøset. Fra Lyngsvollen gikk turen til
Stubskinsvollen. I dette terrenget var Jean lommekjent og loset dem
trygt sørom den vanskelige Bård-Erikdalen. Der skulle de oppholde seg

----
493 Krig
----
til det ble skumt, for de våget ikke gå på lysdagen. Mens de var der
skulle Jean og Rikard ut for å rekognosere. Da ble de oppmerksom på
en gruppe jegere som var på veg mot fjellet. Dette var kritisk, for ingen
andre enn NS-folk fikk lov til å ha jaktgevær, og det som verre var, de
hadde kurs mot setervollen. Hva skulle de gjøre? Tok de bena fatt,
fortalte de med all tydelighet at de var ute i ulovlig ærende. Seiv om de
ankomne tok opp forfølgelse, var det store muligheter for at seterhusa
ville bli undersøkt. Da kunne det verste skje. Jean og Rikard gikk
jegerne i møte og ga seg i prat med dem og fortalte at de bare var ute på
en skitur. Om de trodde på dette er uvisst, men tilsynelatende fattet de
ingen mistanke om at det var andre inne i seterhuset. Jaktfølget gikk
forbi.
På Stubskinsvollen var seterdøra låst da de kom dit og de måtte bryte
seg inn. Som erstatning for dette, la de igjen litt penger og en lapp med
takk for losjiet.
Neste etappe var til Melby vollen. Dit var det forholdsvis lett lei,
måneskinn og bra føre, men vinden sved adskillig i fjeset. Irene Klein
var nære på å miste motet flere ganger. For henne var anstrengelsene
voldsomme, så utrenet som hun var med ski på bena. Nesten hele tida
måtte en av dem støtte henne, og så snart skia gled frem av seg seiv,
såtte hun baken nedpå. Fort gikk det således ikke. Anne Ruth skiftet de
om å bære, men helst ville hun være på ryggen til Jon Moan, for ham
kjente hun best.
Også mens de oppholdt seg på Melbyvollen, var Jean og Rikard ute på
rekognosering. Opplevelsen ved Stubskinsvollen manet til varsomhet.
De fant det derfor best å undersøke om eventuelle spor etter folk.
Ennå hadde de det barskeste fjellterrenget foran seg, og neste etappe,
til grenserøysa på Storsjøen, skulle tas i ett strekk. Ca. VA mil uten
muligheter for å finne ly i noe hus.
Nå hadde og vinden frisknet til med generende snødrev. I
unnabakkene holdt Rikard Irene foran seg og kjørte i spora etter de
andre. Det gjorde ikke noe om hun mistet balansen enkelte ganger, hun
hang trygt i de kraftige armene til Rikard Myhre. Han hadde og mattet
ta sekken til Irene Klein, slik at Rikard bar ryggsekk både foran og bak
under den lange turen.
I Tvervola kunne de høre hundene til samene ved Brenntjønnene, slik
som far til Jean hadde sagt, og som bekreftet at de holdt rett kurs. Men
der fikk de seg og en liten påminning om at de ikke var alene i fjellet,
ferske ulvespor som ingen av dem hadde sett tidligere og som de tok seg
tid til å studere. En langt alvorligere påminning fikk de imidlertid i
området ved Sulsjøene, da de krysset skispora til den tyske grensepa
truljen som patruljerte mellom Sandvika og Fersdalen. Ennå kunne de

----
494 Krig
----
langt fra føle seg trygge. Spenningen og nervepresset øket dess lengre øst
de kom.
Etter at Kråkfjellet var passert fikk de i tillegg til snødrevet tett frost
tåke fra Storsjøen. Mellom de stygge fjellrevnene i Mærraskarfjellet ble
det stopp. Vegen østover var sperret av stup, og Jon Moan rutsjet utfor
en høy snøskavl, med Anne Ruth på ryggen, og det gikk langt
nedgjennom bratte ura før det stanset. Han kom seg imidlertid opp til
de andre. Nå var sikten så liten at de knapt kunne skimte den som gikk
foran. De gikk tilbake til et søkk i terrenget med litt le mot været der de
kunne rådslå.
På nytt ble Jean sendt ut på rekognosering, denne gangen sammen
med Ludvik Kruksve. I den tette tåka var det alvorlig fare for at de
kunne komme bort fra de andre. Det gikk imidlertid ikke lang stund før
tåka lettet, slik at de kunne se under den, og foran kunne de se den
store, kvite flata på Storsjøen og lengere unna de ruvende Kjølhaugene.
Nå var den videre kursen grei.
Irene Klein var nå så utmattet at hun ikke ville mere, men ga seg over
og ville dø der oppe i snøen. På sin første skitur hadde hun vært på bena
i mange timer. En ufattelig prestasjon. Det ble laget nærmest skikjelke
av skiene hennes, ryggsekken plassertes slik at hun kunne sitte, og slik
drog Rikard henne videre. Grenserøysa på holmen i Storsjøen ble pass
ert, men de våget ikke å stoppe før de var i østre enden på Storsjøen. Da
kunne ikke tyskerne være noen fare lenger. Her skilte de lag. Jean og
Rikard tok straks på heimvegen. Seiv om de også var adskillig slitne
etter mange timer, gikk det raskt vestover fjella og utpå kvelden, lille
juleaften, kom de til Jeans heim i Vinne.
For Jon Moan og Ludvik Kruksve, som ennå hadde et godt stykke
igjen til Skalstugan var ikke problemene over. Ludvik var nå alene om å
dra Irene og etter ei stund røk skikjelken. Jon Moan måtte da forlate
dem ute i snøen og med Anne Ruth i ryggsekken, kom han fram til den
svenske vaktbrakka, hvorfra en patrulje ble sendt ut på leting etter de
to, som de ganske snart fant.
Flukta var gjennomført. To mennesker var reddet fra den visse død,
slik som det utviklet seg for jødene i Trondheim.
Jean og Rikard Myhre var ikke ferdige med tyskerne med dette. Jean
ble senere arrestert som gissel. Rikard fortsatte sitt illegale arbeide.
Under den store opprullinga av motstandsgrupper på Fosenhalvøya,
våren 1944 - «Operasjon Oleander» - da mange ble arrestert, folk til og
med slått i hjel, kom Rikard seg unna i siste liten. Med Gestapo nesten i
helene på seg gjennomførte han ei dramatisk flukt til Sverige, etter
samme ruta som da de fulgte Irene Klein. Dette var i verste vårløsninga.
Han måtte forsere bekker og elver med isvann til opp under armene.

----
495 Krig
----
Snøen var i oppløsning og han hadde et umenneskelig slit før han var i
sikkerhet på andre sida av grensa.
Den store sterke karen fikk en knekk for livet av denne turen, og han
ble ikke så gammel. Rikard Myhre døde i 1973, 69 år, og er begravet ved
Vinne kirke - i sin barndoms bygd. Blandt de som deltok i begravelsen,
var Irene Klein. Hun hadde ikke glemt.
Tre jugoslav er
Sett under ett, så synes 1943 å ha vært det store flyktningeåret, særlig
når det gjelder rømte krigsfanger fra leirene på Fosen, som forsøkte å
nå friheten og berge livet ved å ta seg fram gjennom Verdal. Inntrykket
er nesten, at de smøg seg fram på kryss og tvers gjennom bygda, og
heldige var de som traff på verdalinger som våget å ta risikoen med å
hjelpe.
I 1936 gjorde leksværingen Lars Øverland verdaling av seg, da han
kjøpte småbruket Graven i Vinne, og flyttet dit sammen med sin kone
Amalie. Ei uke før jul i 1943, var han en tur til Mosvik. Der traff han de
tidligere sambygdingene, Jon og Kristoffer Moan, som var kommet
over fra Leksvik med tre jugoslaviske rømlinger. Der ventet de på en lei
lighet for å få båtskyss over fjorden. Lars Øverland som skulle ha
motorskyss på heimturen til Verdal, var ikke mer skvetten, enn at han
tok med seg jugoslavene, samtidig som han mente å kunne skaffe los for
dem inn til svenskegrensa. Dette lykkes nok ikke, men han har tydelig
satt dem på rett kurs østover, og så fikk de prøve å ta seg fram på egen
hand.
Det synes som de tre har prøvd å ta seg fram langs mellomriksvegen,
som i sannhet var ei livsfarlig rute for dem. De var imidlertid heldige og
kom i kontakt med folk som våget å ta en risiko.
På småbruket Åsheim ved Lysthaugen satt 40 år gamle Oline Åsheim
og hennes mor på kjøkkenet. Det var sparsomt med tent lys og i tuss
mørket lot de tankene fly, kanskje om den forestående jula, den tredje
krigsjula. Ute var det rimfrost på jorda og inne var alt bare fred og ro.
Brått ble freden brutt. Tre fremmedkarer ramlet inn på kjøkkenet. De
var mørkhudet og snakket et språk som ingen av dem forsto. Men som
skikken var, ble de fremmede bedt inn på stua og lyset ble slått på,
samtidig som de to kvinnene gjorde seg klar til å lage traktering, en
kopp kaffeerstatning. Men før de rakk så langt stakk karene ut og til
skogs. Det fantes ikke blendingsgardiner på stua og da lyset ble slått på,
var alt inne synlig fra hovedvegen like utenfor. Ikke lenge etter kom de
fram til småbruket Bjørnstad, hvor mannen sjøl, Kåre Heggås, hus
holdersken Marie Tokstad og den seks år gamle sønnen, Sigvald, tok
mot de fremmede. De forsto straks hva slags folk dette var og tok dem

----
496 Krig
----
inn. Språket var imidlertid problematisk og det ble sendt bud til Petter
Guddingsmo som kunne litt tysk.
På Bjørnstad fikk flyktningene den hjelp som kunne gis. Marie
Tokstad vasket strømpene deres og bakte potetkaker til dem. Petter
Guddingsmo stakk heim etter et brød og et par poser havregryn til niste.
Han tegnet og en kartskisse over den mest hensiktsmessige leia for dem,
og forvisset seg om at de forsto skissen. En av de tre hadde svært skrø
pelige sko og Kåre Heggås syntes så synd på ham, at han ga bort sitt
eneste par gummistøvler. Dette må sees under det faktum at det var
streng rasjonering og stor kanpphet både på mat og fottøy. Et par
gummistøvler var ikke lett å erstatte.
De tre flyktningene var heldige med været og føret. Det var hard
frosset, men tross av at det snart var midtvinters, fantes det nesten ikke
snø i fjellet. Noen dager senere lavet det ned med snø.
Senere under krigen snakket de helst ikke om dette og hendinga ble
vel mer eller mindre glemt. Men Guddingsmo undret seg ofte på
hvordan det hadde gått med de tre.
Først 40 år senere ble Ole Alstad, i Arbeider-Avisa, kjent med
historia. Han sendte den til Jugoslavia, nærmere bestemt til vennen
Sveja Jovanovic, som har forsket mye om hvordan det gikk med jugo
slaver som klarte å flykte fra fangenskapet i Norge.
Da svaret kom, viste det seg at de tre, Velicko Bogdanovic, Djuro
Raucs og Stojan Belovuk, kom seg velberget over til Sverige.
Bogdanovic slo seg ned i Sverige, mens de to andre reiste tilbake til
Jugoslavia etter krigen.
I brevet var det en takk til de på Bjørnstad og Petter Guddingsmo for
den verdifulle hjelpa og omtanken som de ga de tre jugoslavene.
Med Linge ka re r over høgfjellet
Våren 1943 kom det forespørsel fra Richard Myhre, i Leksvik, til
slektningene i Verdal om losing av to Lingekarer over Verdalsfjella fram
til riksgrensa i øst. Sigurd og Ingolf Myhre var ikke redd for en lengre
fjelltur seiv om det var gjennom de mest ugjestmilde fjellområda etter
sør fjella, hvor regn og snøbyger kommer fort og ofte har karakter av
uvær. De tok på seg oppdraget. Noen måneder før hadde deres yngste
bror, Jean, loset Irene Klein og hennes 4-årige datter, Anne Ruth, i
trygghet etter en lang og anstrengende tur nettopp gjennom dette fjell
partiet.
Også denne gangen ble det en strabasiøs og delvis dramatisk tur.
De to Lingekarene var Arnfinn Grande og Kåre Nøstvold. De var
droppet i fallskjerm over Leksvikfjella med spesialoppdrag. Men da
slippet med utstyret kom på avveie, slik at de ikke fant det, ble det for

----
497 Krig
----
risikofylt for dem å oppholde seg i området. Utstyret kunne bli funnet
av uvedkommende og ettersøking satt i gang (Jfr. A. Øksendals
«Operasjon Oleander»).
De kom med båt til Levanger og videre opp til Burgrenda med drosje
bilen til Wilhelm Larsen. På Burmoene møtte de losene.
Så bar det opp Ramsåsen, forbi Sjetthullet og Lyngsvolden til
Melbyvolden, hvor de skulle overnatte i hytta på seteren, det såkalte
annekset. Oppholdet der fikk en brå slutt. De hadde ikke kommet seg
skikkelig til rette i hytta, før hundebjeff utenfor såtte en alvorlig støkk i
dem. Gjennom vinduet kunne de se noen karer med hunder og geværer
på veg mot seteren. Deres første tanke var jegere, men hva det enn var,
de måtte vekk og hadde ikke et sekund å miste. Utstyr og proviant for
turen, hadde de rukket å plassere på hyttelemmen. Dette måtte bare få
ligge, for nå gjaldt det å komme seg usett unna i en viss fart. Senere er
det bragt på det rene at hirden hadde øvelse i fjellet på dette tidspunkt,
så det var nære på at de hadde sittet i saksa.
Nå lå det en lang tur i høgfjellet framfor, uten niste og nødvendige
ytterklær, og ingen skog til vern og ly.
Det var bare å fortsette videre, mellom Lille-Havren og Hermans
snasa, forbi Kråkfjellet og mellom Kjølahaugene fram til grenserøys
164. I motsetning til turen med jødene, torde de ikke denne gangen gå
fram til grenserøys 165 ved Stor-sjøen. Storsjøhytta var nemlig blitt til
holdssted for grensepatruljene og representerte for stor risiko.
Fram til grensa gikk det uten problemer. Der ble det omfavnelse i
glede over fullført oppdrag.
Sigurd og Ingolf tok fatt på tilbaketuren med det samme, men før de
skiltes med Nøstvold og Grande, fikk de overlatt pistolene deres.
Den lange fjellturen tok til å kjennes på kroppen, særlig saknet de
provianten. De følte utmattelsen sige på, dertil var nervene på høgkant. I
nærheten av Hermansnasa fikk de en støkk. De bråstoppet begge,
framfor dem sto en person i uniform, - de dro pistolene, seiv om de ikke
visste hvordan de skulle brukes. — Mens de sto anspent, ble figuren til
ei kvinne i samedrakt og kanskje ikke så farlig likevel. — Det var ei
forkrøpla fjellbjørk. Nå var de psykisk helt på felgen.
Sent på kvelden, i mørket kom de tilbake til Melbyvolden, og håpet at
det som var blitt igjen på hyttelemmen nå kunne komme til nytte, særlig
mat hadde de behov for. Ingolf la handa forsiktig på dørklinka for å
åpne, men slapp brennfort, for innefra kom lyden av hundebjeff og
knurring.
De listet seg inn i seterfjøset, for å få litt hvile, samt fortære noen
sukkerbiter de hadde spart som reserve. Med litt vann til, hjalp det
utrolig, og de fortsatte til Sjetthullet hvor de på nytt tok seg inn i et
seterfjøs for en hvil, før de tok fatt på siste etappen ned mot bygda.

----
498 Krig
----
Her falt de for fristelsen og ville prøve pistolene. Det holdt på å skulle
ende med forferdelse, da de ikke var klar over hvordan de fungerte.
Lenger nede møtte de en ny hindring og måtte ta en omveg. I kanten
av ei myr sto en stor hest og en mann holdt på å lesse ved. De drog
kjensel på ham, en de for bare livet ikke torde møte.
I løpet av natta kom de seg heim og kunne møte på arbeidsplassen dagen
etter, måndag morgen, som intet var hendt.
I påskehelga 1944 kom det faremelding fra Leksvik. Deler av det
mislykkede slippet var funnet av bygdefolk. Engelske sigaretter og
sjokolade kom utover bygda og flere ble arrestert. Myhrekarene gjorde
sekkene klare for flukt. Deres far, Julius Myhre, var på det tidspunkt
alvorlig sjuk og de ville vente for å se hvordan det gikk med ham. Intet
skjedde. Fluktplanene og risikoen for å bli tatt kom på avstand.
Ut på sommeren skjedde noe som foruroliget. Marie Myhre, mor
til Ingolf og Sigurd, fikk besøk av en fremmed mann som presenterte
seg som Johan Moan, og fortalte at han var aktiv heimefrontmann som
hadde hjulpet mange til å flykte. Nå var det nødvendig med ei ny rute til
Sverige. Han skulle skaffe klienter. Det var penger å tjene og spørsmålet
var om ikke sønnene hennes visste om ei god lei. Marie var imidlertid
ikke så lett å lure og sa rett ut at hun ikke trodde han var det han ga seg
ut for. Mannen synte da fram en pistol som skulle være bekreftelse på at
han var patriot. Pistolen var ikke noe bevis, mente Marie. Han dro da
fram ei lita grammofonplate, som ifølge teksten utenpå skulle være
opptak av kong Haakons tale fra London, men hun syntes heller ikke
det var noe bevis, og sa at sønnene hennes slett ikke drev med slikt. De
hadde annet å ta seg til. Mannen ble irritert over hennes manglende vilje
til samarbeid, og sa rett ut at hvis hun ikke sa sannheten, skulle han få
henne arrestert. Dermed hadde han ganske ettertrykkelig avslørt seg seiv
som provokatør.
Dagene gikk og intet skjedde.
Men så! —
Arrestasjon — og flukt
Den 15. september 1944 ble Sigurd Myhre arrestert. Han ble tatt på
arbeidsplassen om ettermiddagen. Tre mann, en fra Rinnanbanden og
to statspoliser, mener han.
Men nå lar vi Sigurd Myhre fortelte:
Først bar det heim for husundersøkelse. De tre var på ingen måte
brutale. Jeg fikk lov til å barbere meg, samt ta på andre klær. Lederen
ville undersøke på loftet etter eventuelle papirer og ulovlig utstyr, radio
og våpen, som jeg forsto de mistenkte meg for å ha. Stua vår var lita og
på loftet var det ikke fast elektrisk installasjon. Jeg tilbød å bli med opp

----
499 Krig
----
for å finne stikkontakten. Dette ble avslått. Mens mannen romsterte der
oppe, ble jeg plutselig übevoktet et øyeblikk. Den ene var opptatt med å
stellemed knottgeneratoren og den andre gikk ut på trappa for å snakke
med ham. Jeg hivde fra meg barberhøvelen - bare den ene sida hadde jeg
rukket å barbere. - «Nå stikker jeg», hvisket jeg til min kone Svanhild.
Stua lå like inntil skogkanten med
soverommet nærmest skogen. Jeg
hoppet ut vinduet, over trådgjerdet
ved skogkanten, som skrek noe for
ferdelig, slik at det måtte høres lang
lei, syntes jeg. Kom meg inn i skog
en og løp det jeg klarte. Ventet å
høre noen bak meg, men nei. Min
første tanke var båten jeg hadde ved
sjøen. Men ga opp det. Hadde ikke
tid til å være redd, men fryktet hva
jeg hadde i vente om jeg ble tatt på
nytt. Jeg var sikker på at de hadde
fått greie på at Ingolf og jeg hadde
hjulpet sabotører over til Sverige og
trodde at han også var tatt.
Et øyeblikk var jeg i villrede om
hvor jeg skulle gjøre av meg. Like ved
Sigurd Myhre
Utmerkelsen han viser fram er for
feltidrett i Sverige.
skogkanten til flyplassen på Fætten, fant jeg ei tett gran med grener helt
ned til bakken. Under denne krøp jeg og gjorde meg så liten som mulig.
Dette var ikke noe dårlig, men et übekvemt skjulested. Etter ei stund
hørte jeg alarmen gikk i militærleiren på Rinnleiret. Jeg var sikker på
det gjaldt meg og ikke lenge etter var Fættaskogen full av tyske soldater,
som jeg trodde var SS eller politisoldater. I alle fall løp de skogen på
kryss og tvers, skjøt med håndvåpnene og lagde et spetakkel uten like.
Kanskje hadde det gått et par timer da det stilnet. Tyskerne tok til å
samle seg ved flyplassen, like ved der jeg lå. De gestikulerte og pratet.
To offiserer kom bort til skogkanten for å slå lens, og valgte seg ut
akkurat den grana som jeg lå under. Det var vemmelig, men angsten var
verre.
Noe merkelig skjedde. Jeg tror den ene offiseren, han som trolig var
sjef for avdelingen, så meg. Han så meg rett i øynene, vi hadde faktisk
øyekontakt ei stund. Brått snudde han seg mot soldatene, blåste i ei
fløyte, kommanderte oppstilling og de marsjerte vekk.
Jeg oppholdt meg under grana ei god stund etter at det var blitt
mørkt. Nå var jeg opptatt av at jeg måtte komme meg til Sverige. Halv
barbert, i bare skjorta og uten hodeplagg, var jeg absolutt ikke rustet
for en lang fjelltur. Samtidig syntes jeg at jeg skulle ha tatt skikkelig
Verdalsboka — 32


----
500 Krig
----
avskjed med Svanhild, det var så mye vi skulle ha snakket om før jeg
dro. Sent på kvelden listet jeg meg heimover, for om mulig å komme i
kontakt med min kone. Men nytteløst, huset vårt var bevoktet. Nå
hadde jeg imidlertid et sterkt behov for å komme i kontakt med noen jeg
kunne lite på. Forsøkte først hos naboen, Arne Storstad, men der hadde
de gått til sengs. Jeg fortsatte til Karl Thomassen, og han lykkes det å få
ut. Han ble satt inn i situasjonen og vi ble enige om at jeg skulle vente
ute. Ved uthusveggen var det et mørkere felt og der søkte jeg ly. Der sto
og noe kornstaur som ga beskyttelse.
Mens jeg sto der kom ei svak lysstripe fra spisskammervinduet og
lyste svakt over bærbuskene i hagen. Døra fra kjøkkenet var blitt åpnet
og det lille spisskammervinduet var ikke blendet. Da sokk det i meg, i
det svake lyset fikk jeg se det blinket i et politiskilt, en som kryper på
fire og nærmet seg huset til Thomassen. Jeg dro kjensel på ham, det var
en av polisene på Øra, en NS-mann. Trodde jeg var oppdaget - tok den
nærmeste stauren - ham eller meg, tenkte jeg. Men besinnet meg heldig
vis på grunn av tanker som for gjennom hodet, om hva som kunne skje
med dem heime om jeg slo ham ihjel, og med Thomassen og grenda i sin
helhet. Såtte forsiktig fra meg stauren og listet meg baklengs over vegen
like ved og inn i skogkanten. Der ble jeg stående. Nå var også Karl
Thomassen i fare om han kom ut og snakket til meg, med mat og klær i
hendene og en slik kar i nærheten. Torde nesten ikke tenke tanken ut. Og
Karl kom, men han plystret bare, jeg våget ikke svare. Noen av ungene
hans kom også ut. De registrerte at det var noen i hagen og gjorde Karl
oppmerksom på det. Han trodde det var uvedkommende som gjestet
bærbuskene og ble tydelig arg. Gikk bort til uthuset og tok faktisk
samme kornstaur som jeg nettopp hadde hatt i hendene, og slo bort
gjennom bærbuskene: «E det bertjyva hen, så ha dokk vekk!»
Jeg kunne ikke annet enn le for meg seiv, men gi meg til kjenne kunne
jeg ikke, og fortsatte til Kjæran. Der hadde de lagt seg. Fulgte derfor
det gamle elvefaret videre østover til min onkel, Anton Dalum. Her ble
det råd med mat, men klær kunne jeg ikke ta mot, for bortsett fra
finklærne, hadde ikke Anton andre enn slikt som var merket med NSB,
hvor han var ansatt.
Ble jeg tatt med slikt på meg, var det lett å føre det tilbake til Anton.
Risikoen ved å hjelpe ettersøkte var vel kjent.
Anton kunne fortelle at det var satt igang omfattende ettersøking av
meg og at flukta var kjent i heile grenda. Jeg følte meg virkelig klemt,
men tross det var det oppløftende å høre at Ingolf hadde kommet seg
unna. Jeg fortsatte østover, men hadde fått avtalt med Anton at han
skulle forsøke å skaffe meg noe mat og klær for fjelltur.

----
501 Krig
----
Nå hadde jeg virkelig behov for å komme i hus å få skikkelig hvile.
Forsøkte på en gard jeg visste at folka var jøssinger, men de torde ikke
ha noe med meg å gjøre.
Asmund Bakkan og jeg var arbeidskamerater. Jeg gikk dit. Det
var en viss sjanse for at jeg kunne bli ettersøkt der også. Men der fikk
jeg komme inn, fikk mat og hvilt meg litt. Noe søvn ble det ikke. Vi
rådslo hva jeg videre skulle gjøre. Asmund og Margits hjelpsomhet det
første døgnet kom til å bety mye. Dette var natt til lørdag, og jeg ble hos
Bakkan til ut på morgenk visten. Da såtte jeg kursen for Ros vold. En god
venn, Knut Thomassen, var dreng der og ham håpet jeg å komme i kon
takt med. Med Asmund Bakkan hadde jeg avtalt at vi skulle møtes igjen
søndag kveld, men til da måtte jeg prøve å holde meg skjult.
På Rosvold tok jeg meg inn på låven og grov meg ned i høyet, nytt
behagelig høy, og sovnet for ei stund. Ut på dagen tok de til med korn
kjøring, men jeg ville ikke gi meg til kjenne. Gardsfolka kunne jeg stole
på, men fant det unødig å involvere flere. Ut på dagen sluttet de med
kornberginga og låveporten ble forsvarlig stengt på utsida til helga. Jeg
var innestengt, men håpet på en eller annen måte å komme i kontakt
med Knut Thomassen. Det lyktes ikke.
I høyet var det godt og jeg sov flere ganger. Det måtte være ved et
slikt høve at Knut hadde vært inne på låven og sett etter meg. Han
hadde hørt om flukta og regnet med at jeg ville forsøke å treffe ham.
På låven lå jeg til søndag kveld. Da måtte jeg ut, jeg skulle treffe
Asmund. Låveporten fikk jeg sprengt opp ved å kaste meg mot den, og
jeg raste opp den bratte bakken sør for gården, uten å bli oppdaget.
Hos Asmund Bakkan våget jeg ikke å gå inn, men holdt meg skjult i
skogkanten like ved. Etter ei stund kom Anton Dalum ut på trappa og
plystret svakt. Nå ble jeg virkelig glad, for jeg var overbevist om at det
ble hjelp å få som kunne sette meg i stand for fjelltur.
Mat var det fra flere, mer enn jeg hadde bruk for. Et helt smørkilo fra
Høglo. Bare de som opplevde krigstida, vet å verdsette dette. Smør var
det beste byttemiddel i den knapphet som rådde. Fra Reidar Buran fikk
jeg ei solid jakke og ei russerlue. Begge noen nummer for stort, men det
spilte ingen rolle. Noe langt opphold ble det ikke. Jeg fikk beskjed om å
møte opp ved gammelgården på Rein, ved midnattstida.
Der var også Ingolf oppmøtt, sammen med far og Anton Dalum. Nå
ble vi to på turen. Likevel ble det en tung avskjed. Bare den som har
prøvd det, vet hvordan det føles å måtte forlate heim, familie og de som
staren nær.
Det som nå gjensto var det enkleste. Begge var vi vant med fjellet. På
høgfjellet fikk vi imidlertid ei regnskur som nesten tok pusten fra oss.
Slikt regn er det sjelden å oppleve. Vi måtte ta oss ned i Steinsdalen,

----
502 Krig
----
hvor vi gjorde opp bål for å varme oss og tørke klær. Den gode jakka
fra Buran fikk under dette stygg medfart da det ene ermet halvveis brant
opp.
Hos den svenske vakta fikk vi hjertelig mottakelse. De hadde ventet
på oss i to døgn, sa løytnanten som tok seg av oss. Det var tydelig at
undergrunnsbevegelsen i Verdal hadde effektivt samband. Tydelig var
det også at jeg var en underlig framtoning i det antrekket jeg hadde, ei
halvt oppbrent jakke, lue som sokk langt nedover og så skjegget da,
som var langt på den ene sida.
Etter noen dager ble Sigurd kalt inn til Legasjonen i Stockholm, for å
bekrefte at en sambygding, en ungdom som hadde meldt seg på til
tjeneste i England, i virkeligheten var nazist. Men det kunne han ikke,
fordet var tre i Verdal med samme navn.
Arsaken til legasjonens mistenksomhet var at en navnebror av denne
ungdommen hadde vært interessert tilhører ved NS-stevnet på
Stiklestad i Olsokhelga og dermed ble navnet registrert, og den unge
patrioten fra Verdal ble holdt igjen da transporten til England gikk.
Han sluttet seg derfor til de norske politistyrkene.
Det er bragt på det rene at det var en SS-avdeling på Rinnleiret i det
aktuelle tidsrommet, og at de tok del i jakta på Myhrekarene. Dertil ble
hirdførerskolen, politi og en del lokale nazister utkommandert for å
fakke dem. Dette gjorde at flukta fort ble kjent over hele bygda. Etter
retningstjenesten rapporterte også straks og det gjorde at de to var
ventet av de svenske grensevaktene.
Samtidig med aksjonen mot Sigurd Myhre, skulle også broren,
Ingolf, takes, men som ved et under slapp også han unna. Seiv mener
Ingolf at det måtte være en høyere makt som styrte tilfeldighetene denne
dagen. Etter det som senere er blitt kjent, hadde Rinnan god greie på det
Ingolf og Sigurd hadde vært med på, bl.a. losinga av Arnfinn Grande
og Kåre Nøstvold, og at Ingolf var hovedkontakten i Verdal for
Leksvikgruppa, spesielt når det gjaldt flukta til Irene Klein.
Etter at Sverre Vestvik måtte flykte, hadde Ingolf sporadisk vært på
Vestvik og hjulpet til med arbeidet på småbruket. Det var ikke noe
spesielt som måtte utføres på Vestvik denne dagen, men likevel fikk
Ingolf for seg at han måtte dit. Det var en dårlig stokk i låvebrua og
denne kunne han jo skifte ut. Mens han holdt på med dette får han se at
det står en bil ved huset til Sigurd. Dette syntes han var litt rart. Han
fikk Inger Vestvik, som var 10 år gammel, til å gå dit bort for åse
hvilken bil det var. Hun kom tilbake og fortalte at Sigurd var arrestert.
Ingolf måtte forsøke å komme seg vekk fortest mulig, men rakk ikke så
mye som å legge fra seg øksa, som han hadde nyttet på brustokken, før
han får se en uniformert person komme mot seg der han står. Mannen
hadde hastverk og i neven hadde han pistol. Ingolf kjente fyren, en

----
503 Krig
----
stornazist fra Sparbu. Før krigen hadde de nemlig arbeidet sammen på
tømmerhogst, men nå trodde Ingolf han kom for å arrestere seg. Øks
mot pistol var ulik væpning, likevel var han innstilt på å seige seg dyrest
mulig. Men nazisten var så opphisset at han trolig ikke så hvem han
snakket til, han spurte: «Har du sett Sigurd Myhre» - «Nei, ikke idag»,
svarte Ingolf, og dermed for mannen videre.
Ingolf måtte heim for å fortelle sin mor om tingenes tilstand. Faren,
Julius, var på arbeid på Trones Bruk. Ikke et sekund kunne han kaste
bort. Kunne heller ikke legge på sprang, for det ville vekke oppsikt.
Flyplassen på Fætten var ikke mange metrene unna. Der var det mye
folk og litt av hvert. Tilfeldigvis var handvogna deres på Vestvik. Denne
tok han og drog med seg rett over sikene på Fætten og heim. Seiv om
han var livende redd for å bli oppdaget, gjorde han dette så rolig som
mulig, for at det ikke skulle virke mistenkelig. Da Marie Myhre fikk
høre riva som hadde skjedd, ville hun at Ingolf skulle gjemme seg i høyet
på låven. «Nei, mor, da blir du nødt til å lyve og det kan bli farlig».
«Jeg drar opp til Heitlodammen og det må du fortelle til Otelie Høglo».
Dette med tanke på vennen Øystein Thomassen som var dreng på
Høglo. «Jeg tar kanskje kontakt med Arne Røstad», sa Ingolf i det
samme han tok fiskestanga og la i veg, slik han sto og gikk. Men han
kom ikke lengre enn bort til riksvegen, da får han se at politibilen
kommer over Gravabrua. Han hadde ingen annen mulighet enn å prøve
å skjule seg i kanten av Valbekken, som krysser vegen der. Og ganske
riktig, bilen svingte av til Lillesand, heimen deres. Ingolf vasset så videre
etter bekken oppover, for han fryktet at forfølgerne hadde sporhunder.
Ei nabokone som så han, med fiskestanga i bekken, syntes det var rent
for gale at vaksne folk ikke skulle ha annet åta seg til, midt på dagen.
Den psykiske påkjenningen hadde allerede vært stor og Ingolf kom
ikke så langt før han kjente seg uvel med magesyke og måtte finne seg et
sted for å løse på buksa. Mens han satt der sammenkrøket, fikk han se
at ca. 50 SS-soldater, i full utrustning marsjerte ut fra leiren på Rinn
leiret.
Jakta på de to Myhrebrødrene hadde allerede kommet i gang med full
styrke.
Ingolf passerte begge Rindsemgårdene. Han visste at folka der kunne
en stole på, men ville foreløpig ikke blande flere enn høyst nødvendig
bort i dette. Ovenfor Rindsem Øvre måtte han på nytt søke dekning for
en bil. Det var P.O. Balhald med lastebilen. Han var god nordmann
som noen og hadde ved flere høve fraktet flyktninger. Men heller ikke
ham ville Ingolf ta kontakt med.
Det var kaldt i området ved Heitlodammen denne natta. Tempera
turen var under null og Ingolf som bare hadde ei enkel skjorte på seg,
frøs noe forferdelig. Øystein Thomassen, som var blitt orientert av fru

----
504 Krig
----
Høglo, drog oppover med både mat og klær. Det var stummende mørkt
og Øystein plystret svakt på melodistrofer som han visste at både han og
Ingolf kunne. Ingolf hørte dette og trodde det var Øystein, men var ikke
helt sikker og våget ikke gi seg til kjenne, seiv om det betydde hjelp. Hele
tida hadde Ingolf den innstillingen at færrest mulig måtte utsettes for
noe på grunn av dette. Han hadde bare seg seiv å takke for den situa
sjonen han var kommet opp i.
Utpå morgenkvisten begynte frosten å ta overhand og Ingolf bestemte
seg for å prøve å komme i kontakt med Arne Røstad på Rindsem Nedre.
Han var godt kjent på gården. Hestene var tjoret ute på beite og han
visste at Arne Røstad sto opp i sekstida for å flytte hestene. Det var
mørkt ennå da han kom fram til gården og derfrå kunne han se lykter
som beveget seg mellom kornstaurene nede ved riksvegen. Han la seg i
skjul ved en kornstaur og før han visste av det, sovnet han for ei stund.
Da han våknet var frosten ennå verre og det var med nød og neppe
han kom seg bort til stallskjulet på gården. Omsider kom Arne Røstad
ut på trappa. Han hadde med seg hunden. Den såtte i å gjø og kom mot
stallskjulet, men Ingolf var så gjennomfrossen at han ikke klarte å få
fram en lyd for å påkalle oppmerksomhet og måtte se at Arne tok
sykkelen og for bort til hestene. Da han kom tilbake fikk Ingolf kontakt
med ham. Arne mente Ingolf var trygg om han grov seg ned i høyet på
låven. Seiv om det var lunt og godt i høystålet, ville ikke frosten slippe
taket i kroppen til Ingolf.
Men nå fikk han mat, egg og epler. Kvinnfolka på gården skulle ikke
vite om gjesten de hadde på låven, og dette var det eneste Arne fikk til å
smugle ut. Egga fra hønsehuset og eplene fra hagen.
Julius Myhre, far til Sigurd og Ingolf, ble straks han kom heim fra
arbeid, tatt i forvaring av tyskerne og holdt internert heime med vakt
over seg. Men etter ett døgn ble dette opphevet, og via Arne Røstad kom
han i kontakt med Ingolf, noe som bedret situasjonen betraktelig.
Samtidig var hjelpeapparatet i gang for å sette de to i stand til
svensketur. De manglet hverken mat eller klær da de i midnattstida, to
døgn etter at det hele begynte, startet fra gammelgården på Rein.
Mens Ingolf lå på låven, kunne han høre folk som for etter vegen
forbi der, og kunne ikke annet enn le, da noen som var på veg til ål
menningen, ropte til Arne Røstad: «Har du hørt at Sigurd og Ingolf
Myhre er arrestert!» «Næ, sei du de!» svarer Arne. Den andre: «Men
det går røkta om at dæm hi slyppi unna!» «Næ jassa».
Men jakta på de to fortsatte. Noen ungdommer fra Vinne, som hørte
til i NS, var beordret til å holde vakt ved Ramsåsvolden, da det ble
reknet med at flyktningene måtte passere der om de la til fjells. Men
disse vaktmannskapene hadde trolig liten lyst på å fakke rømlingene. De
røpet seg i alle fall ved å gjøre opp ild, et skikkelig bål som gnistret og

----
505 Krig
----
lyste lang lei. Sigurd og Ingolf hadde derfor ingen problemer med å
omgå dem, seiv om de måtte ta en dryg omveg.
Da Sigurd Myhre ble arrestert, spurte han automatisk om hvorfor, og
fikk til svar at det måtte han ikke undres over, for han hadde både
våpen og radio. _
Dette hadde altså Gestapo greie på og i tillegg til det øvnge de hadde
vært med på, ville situasjonen for både Sigurd og Ingolf ha vært meget
alvorlig om de ikke hadde kommet seg unna.
For å spare sin syke far, lot Jean Myhre, 17 år og den yngste av
Myhrebrødrene, seg frivillig arrestere samme dag som Sigurd. Som
følge av losinga av Irene Klein, kunne også han frykte en alvorlig
anklage. Men Jean spilte uskyldig så godt at han etter et par uker fikk
status som gissel. (Se forøvrig avsnittet om gisseltaking.)

Sigurd, Arvid og Ingolf Myhre, tre brødre som måtte flykte til Sverige,
og samt Uge tjenestegjorde i polititroppene.

 

----
506 Krig
----
Rolf Nevermo —
Fangenskap og flukt
Flukta fra fangeleiren Falstad på Ekne, som Rolf Nevermo gjennom
førte sommeren 1944 er ofte beskrevet og vil for alltid stå som noe leg
endarisk. Foruten dristig, var den og dyktig og godt planlagt både av
ham seiv og de som hjalp til.
Tyskerne ble ført bak lyset, og det er intet som tyder på at de noen
gang oppdaget at de ble lurt. De impliserte skjermet hele affæren meget
godt, og heimefronten i Verdal utnyttet den på en snedig måte i sin mot
propaganda.
Da Rolf Nevermo ble arrestert
30. september 1941, var han offer
for Henry Rinnans spill. De hadde
intet på ham, utenom de vanlige
propagandafrasene. Det var om å
gjøre for Rinnan å få Nevermo i
forvaring, da Rinnans virksomhet
ellers ville ha blitt avslørt på et tidlig
tidspunkt.
Under navnet Fiskvik, bror til
Arne Fiskvik i Verdal, på den tid en
kjent kommunepolitiker, hadde
Rinnan klart å få innpass i en stor
motstandsgruppe i Trondheim, som
negativ kontakt. I Verdal var
Rinnan godt kjent, og det han
kunne fortelle derfrå om personer i
motstandsarbeidet inngå tillit, og de
måtte tro at «Fiskvik» (Rinnan) var
god og ivrig patriot.
Rolf Nevermo
Det ble besluttet at Rinnan, som lokalkjent, skulle dra til Verdal for å
kontakte Rolf Nevermo. Dette var imidlertid en strek i regningen for
Rinnan, og for å redde situasjonen ble det i Gestapos hovedkvarter i
Trondheim bestemt, at Rolf Nevermo måtte arresteres straks. Hvilket
da skjedde 30. september, og samtidig ble Arne Fiskvik og Hans Øvre
arrestert.
Da Rinnan igjen dukket opp hos heimefrontgruppa i Trondheim
hadde han ei historie klar, nemlig at da han kom på Verdal stasjon,
hadde han møtt en kjenning som kunne fortelle at Nevermo var arres
tert fordi han hadde stått på gata og spredt nyheter fra London.
Historia falt ikke helt i god jord, noe Rinnan også absolutt merket.


----
507 Krig
----
Følgen ble, at det ble slått til mot de han hadde klart å kartlegge og hele
64 personer i Trondheim og andre steder i Trøndelag ble arrestert øye
blikkelig. De arresterte ble innsatt på Vollan Kretsfengsel i Trondheim,
som Gestapo hadde overtatt. Der satt de i ca. 14 dager i uvisse før for
hørene begynte. Den videre beretning gjengis slik Rolf Nevermo seiv har
skrevet det ned.
Forhør og trengsel
Forhørene over oss ble ledet av en gestapist ved navn Otto, en stor og
barskt utseende tysker, som tordnet ivei etter alle kunstens regler. En
norsk dame fungerte som tolk og maskinskriver.
Vi var tiltalt for høyforederi, hadde konspirert mot okkupasjons
makta, var bolsjevikagenter o.s.v. Det så ikke bra ut for oss, men de
fikk nok ikke så mye ut av forhørene.
Takket være trengselen på Vollan, klarte vi å holde kontakten med
hverandre på et vis, slik at vi fikk lurt oss til å veksle noen ord og gitt
beskjeder.
Vollan var normalt beregnet på et belegg av 35 innsatte. Men dette var
jo for intet å rekne for mot det behovet som tyskerne hadde. De puttet
åtte mann inn på enmannscellene og opptil 26 på firemannscellene.
Dertil var det jamt hundre på kvisten. De flyttet om og flyttet om, men
klarte ikke å forhindre at noen av vår gjeng kom sammen, og tiden til
neste omflytting ble nyttet. Vi passet og på å komme på toilettet i
kjelleren samtidig fra flere celler. Om vaktene passet på aldri så godt,
klarte de ikke å forhindre at det ble gitt viktige informasjoner fra for
hørene. Dette hadde stor betydning for oss, men var til stor fortvilelse
for herr Otto, som derved ikke mestret sin oppgave, seiv om noen av oss
f.eks. Vogt, var til forhør ialt 72 timer. De fikk ikke greie på noe ut over
det Rinnan allerede hadde fått tak i.
Senere fikk vi greie på at det var Gestapos hensikt, at vi skulle sendes
til Kiel i Tyskland og stilles for krigsrett der. Istedet ble vi sendt til
Gestapos nyopprettede fangeleir, skolehjemmet Falstad på Ekne. Da
var flokken redusert til 36, derav to kvinner, resten var sluppet fri, deri
blant Hans Øvre og Arne Fiskvik. Av verdalinger var det bare Oddvar
Nestvold og jeg.
Til Falstad som de første
Sammen med fire jøder, ble vi fraktet i to busser innover til Ekne. I
alminnelighet ville turen tatt et par timer, men vi brukte åtte timer. Hva
som lå bak dette er uvisst, men trolig forsiktighetsregler fra tyskernes

----
508 Krig
----
side. Transporten foregikk under streng bevoktning av SS-vakter, med
stålhjelm og maskinpistoler. Underveis stoppet vi flere ganger og kunne
bli stående midt i vegen i timevis.
Da vi endelig kom fram til Ekne, måtte vi marsjere de siste 400
metrene, for vegen var igjenføket. Vi ble stilt opp på to rekker, og med
skrikende og kjeftende SS-menn på begge sider, i fullt krigsutstyr,
marsjerte vi i snøfokk og kulde inn til det som skulle bli vårt tilholdssted
i lange år — «Strafgefangenenlåger Falstad».
Dette tidligere skolehjemmet for gutter med tilpasningsvansker,
Falstad skolehjem, som Gestapo hadde beslaglagt, virket som et kloster.
En stor firkantet murbygning, med søyleganger på tre sider inn mot den
trange gardsplassen.
Her ble vi oppstilt, måtte tømme alle lommene og legge alt vi hadde
fra oss i snøen foran oss. Vi ble kroppsvisitert og absolutt alt tatt fra
oss, og når de endelig følte seg sikker på at vi ikke hadde noe farlige
saker på oss, ble vi ført inn i cellene, 1,8 x 1,5 meter og to mann på
hver celle. Senger eller køyer fantes ikke så vi måtte ligge på gulvet. Vi
fikk en stråmadrass hver og et halvt ullteppe av de som sivilfolket måtte
tvangslevere til tyskerne, og naturlig nok leverte folk det dårligste de
hadde. Når det dertil ikke var varme på cellene, midt på vinteren og
sprettende kaldt, så forstås nok at vi frøs som hunder etter den lang
varige kjøreturen, og gruet oss til natta. Mat hadde vi ikke smakt siden
tidlig på morgenen og her fikk vi intet, slik at både suiten og kulden
gnog. Vi ble enige om å legge oss og forsøke å sove vekk elendigheta. Vi
la oss tett inntil hverandre, derved fikk vi to halve ulltepper over oss og
det var utrolig hvor bra det gikk. Verre var at vi ikke kunne komme på
toilettet og natta var lang. Men heldigvis hadde kameraten kalosjer,
som da fikk gjøre tjeneste som nattmøbel. Det var forresten ikke så lite
komisk, da morgenen kom, da det ut fra celledørene kom fanger ballan
serende med breddfulle kalosjer, og andre tenkelige ting som var tatt i
bruk. Det er utrolig hvor oppfinnsom en kan bli i slike situasjoner. Ti
minutter fikk vi til å gjøre morgentoilettet, deretter innlåst igjen. Mat så
vi fortsatt intet tegn til. — Men så endelig, en tysker åpnet døra og brølte
at det var mattid. Først ble vi oppstilt i et rom ved enden av cellegangen,
og nøyaktig tellet før vi ble eskortert ned trappa av vepnede SS-soldater.
Under oppholdet på matsalen sto vaktene rundt omkring og ved dørene
med maskinpistolene i ferdigstilling.
Maten besto av to tynne skiver tysk soldatbrød og en kopp med svart
kaffeerstatning. Så sultne som vi var, forsvant dette som dugg for sol og
vi var like sultne da vi måtte marsjere opp igjen, og ble innelåst. Vi tok
fatt på det som skulle bli vår hovedbeskjeftigelse i lange dager og netter,
suite og vente på neste matbiten. Tida sneglet seg, den ene dagen kom,

----
509 Krig
----
den andre gikk. I forsøk på å få tida til å gå fikk vi laget et mil-spill, en
liten papirbit, noen trebiter og papirkuler til brikker. Så mye mil har vel
neppe noen spilt som vi gjorde i denne tida på Falstad, og jeg håper
inderlig at jeg aldri mere kommer til å spille mil.
Den første jul i fangenskap
Det nærmet seg første jul på Falstad, men vi såtte ingen forhåpninger
til denne høytida.
Foruten oss, var det endel gisler fra Bodø og Fauske i leiren, samt
80 dansker som var narret hit til Norge for å arbeide for tyskerne, men
som på grunn av forholda hadde prøvd å stikke av til Sverige, men var
blitt tatt og ført hit. Blant fangene var det en prest, Kleivan, fra Fauske.
Julaften hadde han fått tillatelse til å holde en liten andakt i spisesalen.
En annen av fangene nordfrå var organist og på skolehjemmet var lånt
et orgel.
De fleste hørte vel neppe hva presten sa. Tankene var hjemme, hver
hos sine, kanskje mer enn noen gang denne julekvelden. For meg var det
en lettelse å få komme på cellen igjen, der var det i alle fall intet som
minnet om jul.
Andre juledag, om kvelden, fikk vi lov til å oppholde oss på gangen
en time. Vaktene sa at vi kunne få synge om vi ville. Vogt foreslo:
«Frem Kammerater», og vi sang av full hals og stolte på at vaktene ikke
forsto teksten:
Frem kammerater, frem mot krigerånden,
frem mot vold og barbari.
Slå tyraniet, våpnene av hånden
ellers blir vi aldri fri.
Denne kjente arbeidersangen ble sunget så det smalt i veggene, og
tyskerne syntes visst det hørtes bra, for en av vaktene kom og spurte
meg hva det var for slags sang. «Norwegisch Weinachtslied» svarte jeg.
«Schøn, gut», nikket han bifallende.
Serberne kommer
Ut på nyåret fikk vi komme ut på vedhogst, først en time om dagen,
siden øket det på til vi arbeidet fra kl. 06.00 om morgenen til 19.00 om
kvelden, ei tid fra 05.00 til 20.00.
I slutten av februar kom det fem serbere til leiren. Tyskerne sa de
hadde tuberkulose, og det var nok riktig for to av dem, men ellers var de
utsultet, absolutt bare skinn og bein. Den ene var den senere så
populære Ljuban, hans halvbror og tre unge studenter. De ble plassert i

----
510 Krig
----
to avstengte celler, med to jøder som oppassere. Matsmuglinga var
kommet igang gjennom funksjonærene på skolehjemmet og vi fikk
smuglet litt mat opp til serberne. Det var utrolig hvor fort de kom seg,
så nær som den ene som led av langt framskreden tuberkulose. Etter en
tid ble Ljuban så pass at han kunne være med på vedhugginga, noe som
ble hans redning. Også de tre andre begynte å være oppe en stund hver
dag. De satt da gjerne på sørsida når sola var framme om dagen, men
den siste lå på cellen.
En dag fikk leiren besøk av selve Gestaposjefen, general Rediess. På
sin inspeksjonsrunde i leiren fikk han øye på de syke serberne, fikk høre
hva slags folk det var, at de var syke. Han ga straks leirkommandanten
ordre om at de syke serberne straks skulle føres på sanatorium. Vi
syntes dette hørtes pent og menneskelig, men Ljuban kjente tyskerne
bedre enn oss og hadde sin egen mening om den tingen. Dessverre fikk
han rett. Dagen etter, på morgenoppstillinga, ble Ljuban og to russere
kalt fram. De skulle ut på arbeide, fikk utlevert spader og med to vakter
bar det opp i skogen med dem.
Senere på dagen da de kom tilbake, fikk vi høre at de hadde vært i
skogen og gravet en grav. De tyske vaktene hadde moret seg med å for
telle at det var deres egen grav de grov. Lengre ut på dagen ble de syke
serberne ført opp i skogen. De var de første «pasienter» som ble lagt inn
på Gestapos «sanatorium» der oppe. Det skulle bli mange etter dem.
Den dagen arbeidet jeg i hagen. Jeg ville se når bødlene kom tilbake,
og hadde anledning til å være like ved der hvor bilen måtte stoppe. Kl.
11.30 kom de tilbake, og leirete og fæle som de var, så de uhyggelig ut.
De kom i en bil som tilhørte Trondheim politikammer, elve mann i alt
og sterkt beruset. Den siste som ravet ut av bilen bar på et knippe tom
flasker.
Flukt
Med min kone som mellomledd, hadde jeg forbindelse med mot
standsfolk i Verdal. Flere ganger hadde jeg fått tilbud om hjelp til å
rømme fra Falstad, uten at det hadde blitt noe av. En åpenbar rømming
ville sikkert føre til represalier overfor de andre fangene, slik hadde det
alltid vært. Det gjaldt derfor å ordne det på en måte så en unngikk
dette.
Endelig ble det bestemt at jeg skulle stikke av. Det skulle foregå om
morgenen den 22. juli 1944. Seiv skulle jeg ordne med å komme utenom
piggtråden og møte opp på pynten et stykke fra kaia ved Ekne. En båt
skulle komme og hente meg, samt at de skulle ha med klær til meg.
På denne tida fungerte jeg som sjef for jordbruket, gartneriet m.v.
som sorterte under leiren. Deriblant ca. 120 da. som tyskerne hadde
beslaglagt utenfor selve leirområdet. Der ble bl.a. dyrket en god del

----
511 Krig
----
grønnsaker, og som sjef for det hele, hadde jeg kommandantens til
latelse til å foreta enkelte inspeksjonsturer på disse feitene og hadde
såkalt «ausweis». Når man passerte ut måtte dette leveres i vakta,
samtidig som klokkeslett ble notert og det samme i omvendt orden når
man kom inn igjen.
Jeg hadde planlagt å arrangere drukningsulykke, i forsøk på å lure
tyskerne.
Kvelden før serverte jeg en historie, for noen av de jeg visste ville bli
tatt i forhør, når det ble oppdaget at jeg var borte. Det jeg fortalte gikk
ut på at jeg hadde lurt meg ned til sjøen og badet, men vært så uheldig å
miste klokka, og at jeg ville forsøke å finne den igjen, ved å dykke etter
den, når en passende anledning ga seg.
Om morgenen, den 22. juli passerte jeg ut gjennom vakta, og kom
meg utover til møteplassen uten at noen så meg. Men jeg ventet og
ventet, ingen båt kom. Til slutt skjønte jeg at noe hadde klikket og
måtte lure meg tilbake samme vegen.
Utpå ettermiddagen kom kona utover. Jeg fikk da beskjed om å møte
opp på nytt på samme sted måndag morgen.
Da ventet jeg ikke lenge før en båt kom sigende langs stranda, med Ivar
Lillesand, Odd Myrvold og Arvid Arntsen ombord. De hadde rodd fra
Verdal kvelden før, over fjorden og hadde skjult seg av den odden som
stikker ut ved Eknelandet, uten å bli oppdaget fra leiren.
Jeg kledde av meg, la klærne bak en stein og fikk på noen nye traser.
Vi la kursen tvers over mot Ytterøya, i skjul av odden så ikke vaktene i
leiren, som sto i høye tårn og hadde kikkert skulle oppdage oss. Videre
gikk det langs Ytterøylandet og vi var enige om, at såframt vi oppdaget
at vi ble forfulgt, skulle jeg hoppe i land og de tre andre utgi seg for
fiskere. Med tanke på dette var det rikelig med fiskeutstyr i båten.
Da klokka var 12.00 lå vi et stykke utpå utenfor Bjørga og ventet på
at det skulle bli såpass stille på vegen at vi våget oss i land. Da det ble litt
pause i trafikken hoppet Ivar Lillesand og jeg i land. De to andre bega
seg straks på heimveg. Vi passerte vegen og kom oss bak gjerdet ved
Birger Elstads hytte på Herneset. Da kom det en bil som stoppet og to
tyske politifolk steig ut. Med det samme trodde vi det var oss de var ute
etter, men så tok de til å ordne med generatoren på bilen og etter ei
stund dro de videre nordover. Like etter passerte vi det siste åpne
stykket før vi nådde skogkanten. Da følte vi oss ganske trygge.
Vi gikk skogleies fram til et sted på vegen mellom Fleskhus og
Volhaugen. Her skulle jeg vente mens Lillesand var på Øra for å ordne
med bil. Tanken var å kjøre et stykke opp over dalen. Etter fire timer
kom han tilbake. Det hadde ikke lykkes med bilen. Dette berodde
forøvrig på en misforståelse. Petter Lyng var på plass med bilen, noe vi
fikk greie på senere. Ferden gikk derfor videre til fots. Siste biten før

----
512 Krig
----
Leksdalsvegen smøg vi oss fram bak høyhesjer og gjerder. Men her
måtte vi på nytt vente et par timer, for nede på vegkrysset sto noen
ungdommer og pratet og dem var det ikke mulig å komme usett forbi.
Omsider forsvant de og like etter dukket Ottleif Hallem opp, han skulle
lose meg fram til neste post. Lillesand ble imidlertid med videre og vi
fulgte ei gammel veglei fra et sted i Klinga, over Blommen, krysset vegen
mellom Snausen og Finstad og kom fram til Kvello-koia, ikke langt fra
Kjesbuvatnet. Like før fikk jeg utlevert blå briller som jeg måtte sette på
meg. Her skulle ny los overta. De hadde lært seg forsiktighet disse kar
ene, intet var overlatt tilfeldighetene. Den nye losen hadde nemlig ordre
om kun å overta og lose en person med blå briller. Vi så ikke et levende
liv da vi kom fram til koia, men omsider dukket det opp en skikkelse fra
mørket, John Kluken. Han hadde holdt seg skjult og voktet på oss, og
hadde ikke de blå brillene vært på plass, hadde jeg ikke kommet videre,
slik som det gikk.
Med John Kluken i spissen gikk ferden videre, etter at jeg hadde tatt
avskjed med Lillesand og Hallem. Vi kom fram til Kjesbudammen, og
fortsatte videre, en halv times marsj opp til en enslig gard, Åsen-østre.
Her hadde de opprettet mellomstasjon. Mannen på gården, Severin
Sørli, var ensom her oppe og lurte nok på hvem som kom og banket på
kl. fire om natta. Her ble jeg hele neste dag, lå i ei seng på loftet og
hvilte ordentlig ut. Sørli kokte rømmegrøt og visste nesten ikke hva godt
han skulle gjøre meg.
I ti-tida om kvelden kom John Kluken tilbake og fulgte meg fram til
et sted som kalles Skarplassene. Her sto ny los klar til å overta, John
Haugan, og med ham som fører fortsatte det til et stykke ovenfor
Skjækerbrua, hvor det atter var losskifte og Ola Haugan overtok. Han
hadde ordre om at vi skulle vade over elva. Denne var imidlertid temme
lig stor og vi ble enige om å ta risken med å gå over brua.
Ola Haugan hadde undersøkt og bragt på det rene at ingen bil hadde
passert opp over dalen før han gikk hjemmefra. Likevel måtte vi være
ytterst forsiktig. Han gikk foran over brua. Kom tilbake og fortalte at
det sto en bil like ved butikken til Kristian Holmen, men hadde ikke sett
noen folk. Vi ble enige om å fortsette. Haugan gikk ca. 40 meter foran,
med hanen spent på revolveren. Vi smøg oss langs slagghaugene ved
elvebredden og fram på vegen som går opp Skjækerdalen. Vi fikk gå
uforstyrret og etter et stykke tok vi av fra vegen og fulgte snaufjellet
nord for Vera.
Vi kom fram til Stor-Vukuvollen, hvor siste losskifte skulle være.
Omsider kom ny los, det var Olav Sagvold. På forhand hadde han, pr.
sykkel, rekognosert opp til Vera om grensevaktene der var ute og i
aksjon.
Så var det å ta fatt på siste etappe. Vi tok avskjed med Haugan, som

----
513 Krig
----
hadde fått fram fiskeredskapene og skulle fiske nedover elva. Han
kunne jo treffe på folk.
Fortsatt gikk vi forsiktig tilverks. Særlig måtte vi være oppmerk
somme når Strådalsvegen skulle passeres. Men det gikk uten dramatikk
og omsider kunne vi passere grensa. Her skulle vi liksom ta ei kvil før vi
gikk videre, men kleggen og myggen jaget oss. I tretida var vi framme
ved Esingen. Ca. 100 m før gården tok jeg adjø med Sagvold, han
returnerte tilbake over grensa, mens jeg gikk fram til den svenske
grenseposten.
Etter å ha vært innom Malen, Kallseidet og Mattmar, og mens
tyskerne soknet som best i sjøen langs Eknelandet, satt «liket» og koste
seg på «snålltoget» med kurs mot søndra Sverige.
Flukta til Bing Johansen
I morgentimene, 6. september 1943, var en stor Mercedes, bensin
drevet personbil på veg opp mellomriksvegen i Verdal.
Ved Stene svingte den av mot Vuku og videre oppover Helgådalen. Ved
rattet satt storprovokatøren Karl Adding, som hadde infiltrert mye av
heimefronten i Trøndelag. Ved siden av ham i forsetet satt Oskar Hoddø,
patriot og motstandsmann.
I baksetet satt grosserer Bing Johansen fra Trondheim, hans kone,
Olga, og datteren Inglaug på 12 år. Bing Johansen var dømt til døden av
tyskerne, men hadde klart å flykte fra Falstad før dødsdommen ble
eksekvert.
I bagasjerommet lå en russisk flyger ved navn Borris Bykov. Nå var
de i baksetet og russeren på flukt mot Sverige. Oskar Hoddø var med
som organisator av flukta.
Turen startet i Trondheim, med bare Adding og Hoddø i bilen. Ved
kirka i Levanger tok de opp Bing og Olga Johansen og datteren Inglaug.
Olga Johansen var nylig utskrevet fra sykehus etter benbrudd. På ene
foten hadde hun tung gips med gåbøyle. Hun hadde det vondt og
vanskelig for å gå, og måtte nytte to stokker. Fra Levanger gikk turen til
Bjarne Lyngstad på Inderøy, hvor de hentet russeren.
Adding hadde nok helst sett at han kunne ha tatt ei anna lei med
flyktningene, men Hoddø var bevepnet og risikoen for å bli avslørt var
for stor.
Framme i Nord-Vera stoppet kjøreturen. Etter informasjonen som
Bing Johansen hadde fått, trodde han at de skulle kjøres så å si helt
fram. Nå måtte de gå rundt hele Veresvatnet og ennå et godt stykke før
de var i sikkerhet på svensk side. En tur som Olga, med den dårlige
foten, ikke hadde noen mulighet for å klare. De hadde og mye bagasje,
to ryggsekker og to tunge kofferter.

----
514 Krig
----
Ved vasskanten lå båten til Einar Johansen Væren, hvelvet og
nysmurt. Om de tok båten og rodde over vatnet, ville det lette mye.
Adding syntes det var en god ide. De fikk båten på vatnet, bagasjen
ombord og var iferd med å legge fra da Borghild Væren kom løpende og
sa at dette måtte de ikke finne på. Da ville de bli oppdaget av tyskerne
på Tronsmoen og helt sikkert bli tatt. Med slike utsikter ga de opp
båtskyssen og tømte båten for bagasje og folk. Adding stilte seg mere
likegyldig og mente at tyskerne risikerte en jo å møte over alt her ved
grensa, men etter som de ikke ville nytte båten må de gå etter vegen, sa
han, og smatt inn i bilen og slo att bildøra. Hoddø, som ennå var
utenfor bilen, insisterte sterkt på at de måtte søke til skogs, og ønsket
dem god tur. Dermed såtte han seg også inn i bilen og den forsvant.
Flyktningene innså at de ikke kunne bli stående på vegen og kom seg
fortest mulig inn i skogen.
Det tyder på at de tok leia nokså langt nordover, nesten i retning
Auretjønn. Olga Johansen hadde problemer med den vonde foten og
det ujevne terrenget og farten var heller liten. Russeren, som hjalp til
med bagasjen, måtte rett som det var stå lange stunder å vente, noe han
sikkert ble lei av samt at risikoen for å bli tatt var større dess lengre tid
det tok før de kom seg over grensa. Da de skulle over Auretjønnbekken,
måtte Johansen bære kona på ryggen over. Russeren vasset over først
med begge koffertene og ene ryggsekken. Vel over såtte han fra seg
koffertene, kvittet seg med ryggsekken og la på sprang. Dermed var han
borte. Etter dette ble trolig den ene ryggsekken lemnet ved bekken, og
det fortelles at noen gjetergutter fant den senere. Bing Johansen måtte
nå slepe på begge koffertene, og først ut på dagen, neste dag kom de
fram til Strådalen. De følte seg imidlertid usikre på om det var tyskere
på gården og ga seg god tid før de våget å gå fram.
Inglaug gikk fram først og liksom hadde ærend å ville kjøpe melk og
skulle si at hun var på bærtur. Da det ikke var noe farlig åse vinket hun
de andre etter.
Peder Ward var ikke noe villig til
å hjelpe. Han hadde fått flere varsel
om å være forsiktig med fremmede
som ga seg ut for å være flyktninger.
Det var ikke alle som var det de ga
seg ut for. Men da Bing Johansen
fortalte om dødsdommen han hadde
hengende over seg, samt at han
refererte til to kjente verdalinger,
Johannes Minsaas og Rolf Nevermo,
endret Peder holdning. De overnattet
i Strådalen til neste morgen, men for
Peder Ward


----
515 Krig
----
sikkerhets skyld på andre sida av grensa. Neste morgen bar det av sted
med hest og kløv og fru Johansen på hesteryggen og målet var Halvard
Jønsson i Esingen. En tur som nå gikk uten problemer.
Før flyktningene forlot Strådalen, disket fru Martine Ward opp med
frokost og niste til dem.
Det fortelles at Bing Johansen såtte igjen den ene av koffertene ved
Strådøla før han gikk fram til gårdene. Den skulle inneholde familiens
sølvtøy, men at den aldri er blitt funnet igjen. Dette har en ikke klart å
få bekreftet, og det må vel foreløpig betraktes som et rykte.
Ikke lenge etter turen til Vera, fikk Oskar Hoddø bekreftelse på at
Karl Adding var angiver, og i Verdal postla han et brev til Moankarene i
Leksvik om dette. Han hadde mulighet til å komme seg unna, men ville
først til Trondheim for å ta farvel med sin kone Inger og veslebarnet
Eva. Kanskje hadde han også i tankene et oppgjør med Adding. Få
timer etter han var kommet til leiligheten deres ble han arrestert.
Den 6. november 1943, ble han stilt for tysk krigsrett, sammen med
Carstein Wærdal og en del andre og dømt til døden.
Om morgenen, den 17. november, ble ni dødsdømte nordmenn skutt
på Kristiansten festning, deriblant Oskar Hoddø, 27 år gammel.
Som forfatter og tonesetter av sangen «Nidelven» har Oskar Hoddø
gjort sitt navn udødelig.
For de som vil lese mer om Hoddøs, og de andre dødsdømtes innsats
under krigen, vises til Asbj. Øksendals: «Operasjon Oleander».
Tragedie i høy løa på Ottmoenget
I januar 1944 var Johan Moan, fra Leksvik, på veg opp Helgådalen
med en russisk artilleriløytnant, Alksander Nikolajevitsj, som hadde
rømt fra fangeleiren på Ørlandet, og en ungdom fra Trondheim, som
Moan hadde hatt i dekning heime på gården i Leksvik.
Som tidligere nyttet han leia over Leksdalen og fram til Kjesbuvatnet
og tok inn hos Arnt Kjesbu. Der i gården var de ikke uvant med å huse,
gi mat og hjelp til flyktninger som hadde svenskegrensa som mål. Johan
Moan var blitt en kjent gjest i huset.
Det ble imidlertid en skjebnesvanger tur. Trondheimsgutten var en
provokatør som Gestapo hadde «plantet» hos Moan, i den hensikt at de
skulle ta ham på fersk gjerning, i ferd med å hjelpe rømte krigsfanger.
Ungdommen gjorde jobben sin.
I måneskinn og fint skiføre var de kvelden etter kommet nesten til
Ottermoen, og hadde så å si bare Veresfjellet igjen. Da såtte ungdom
men seg på bakbena, under påskudd av at han ikke hadde krefter til å gå
videre. Moan protesterte kraftig, men ga til slutt etter og de overnattet i
Verdalsboka — 33

----
516 Krig
----
i
Kjesbua - et strategisk sted for fly ktninger.
høyløa på Ottmoenget, som måtte være det rene vanvidd så nære vegen
som det var.
Neste dag ble høyløa omringet av tyske grensepoliser og de ble selvfølge
lig arrestert.
Den påfølgende natta ble de holdt i forvaring i skolestua på Kleppen
skole. Der fikk Johan Moan gitt beskjed til læreren, Anders Vandvik,
som via en kollega i Leksvik, verdalingen Sverre Karmhus, fikk gitt
beskjed til Moanfolket. Neste natt satt fangene i arrest på Verdalsøra.
Johan Moan ble satt i enecelle på Vollan ved Trondheim. I forhør hos
gestapo fikk han seg forelagt at de hadde greie på alt Moangruppen
hadde foretatt seg, siden flukta til Irene Klein i 1942. Det hadde stor
provokatøren Karl Adding sørget for.
Natt til 8. mars 1944 ble russeren, sammen med en del andre fanger,
vistnok 17 i alt hengt i fyrrommet på Vollan. Samme skjebne var nok til
tenkt Johan Moan. Men han berget fordi Henry Rinnan først ville ha
ham til behandling. Noe han også fikk, men Moan presterte det
kunststykket å rømme fra bandeklosteret i Jonsvannsveien, på tross av
at han var sterkt torturert.
Se «Operasjon Oleander» av Asbjørn Øksendal.
Manufakturhandler på flukt
I begynnelsen av september 1944 kom det rikstelefon til gårdbruker
Per Sundby i Verdal. Det var manufakturhandler Arne Kvam fra


----
517 Krig
----
Trondheim som var på tråden. Kvam ringte for å fortelle at Sundby ville
motta et brev. Noen lang samtale ble det ikke, men det var tydelig at
manufakturhandleren hadde problemer av ett eller annet slag.
Arne Kvam var formann i landsstyret for det norske Totalavholdssel
skap. Om sommeren hadde DNT avviklet et vellykket landsstevne på
Røstad skole ved Levanger. Per Sundby og Arne Kvam var bekjente fra
før, men under landsstevnet kom de i adskillig nær kontakt. Det viste
seg at de hadde mer enn avholdssak til felles. Begge hadde en klar hold
ning til tyskerne og NS, med andre ord: Renhårige jøssinger.
Dagen etter kom det bebudede brevet. Det var fra en mann ved navn
«Tor Dahl», men Sundby forsto straks at det var Kvam som skjulte seg
bak dette navnet. Av brevet gikk det fram at Kvam var i vanske
ligheter. Han hadde kommet i søkelyset hos Gestapo og måtte komme
seg vekk fortest mulig, og det var spørsmål om Sundby kunne hjelpe.
For ikke å utsette sin kone, Margrethe, for noe ville han ha med henne
og sønnen, Per, som var i tiårsalderen.
For Per Sundby kom ikke dette beleilig. Det var midt i kornberginga
og han hadde mer enn nok å henge fingrene i. Men like klart var det at
han måtte hjelpe vennen fra Trondheim, men hvordan?
Han kom til å tenke på Ingvald Tronsmo på Sveet i Vera. Han visste
hva Tronsmo sto for. De var godt kjent med hverandre. Men det var
langt til Vera, hadde han ennå hatt bilen som tyskerne hadde tatt. Han
så ingen annen mulighet enn å ta sykkelen, og som tenkt så gjort.
Ovenfor Vuku ble han tatt igjen av Sigvald Selnes som kom med laste
bilen. Også han skulle til Vera og Sundby fikk sitte på opp til Storlundet
og da var det ikke langt igjen til Sveet.
Ingvald Tronsmo var ikke uvillig til å hjelpe og da Sundby gikk god
for folka som skulle over, stolte Tronsmo fullt og fast på det. «Jeg må
ha en dag på meg før du kan få svar. Jeg skal ringe så får du beskjed om
jeg vil kjøpe kua», sa Ingvald Tronsmo. Dagen etter ringte han og
varslet om at det var i orden med kuhandelen.
Fredag den 15. september, kom familien Kvam til Levanger med
lokalbåten fra Trondheim. De hadde med sykler og bærspann, for
liksom å gi inntrykk av at de skulle på bærtur. Per Sundby syklet dem i
møte og de møttes i nærheten av Rinnleiret.
Dette var samme dagen som Sigurd og Ingolf Myhre rømte og det var
mye politi på vegene og således ikke noe gunstig tidspunkt for flyktning
er å ferdes etter hovedvegen. Sundby hadde ikke før møtt flyktningene,
så kom det en politibil og det så ut til at den skulle stoppe. Han fikk se at
det var politibetjenten på Øra som satt i framsetet, dermed strakte han
handa høyt til værs og vinket gjennkjennende til politimannen. Denne
smilte og vinket tilbake, og sannelig, sjåføren ga på gass og fortsatte
forbi.

----
518 Krig
----
Flyktningene kom velberget til Sundby østre, men hvordan skulle
man få dem videre til Vera? Søndag skulle Vukupresten, Alfred Skogs
holm, ha gudstjeneste i Vera kapell og måtte således ha skyss dit opp.
Det kunne være en sjanse der. Dermed måtte Sundby igjen ut med sykk
elen for å treffe Skogsholm. Skogsholm mente det måtte bli råd med
skyss. De fikk bare ta det med ro og vente. Søndag morgen svingte
drosjen til Ingemann Liff inn på tunet på Sundby og tok ombord de tre
flyktningene, og sammen med presten bar det nå mot Vera. De kom
imidlertid ikke langt før de ble tatt igjen av en lastebil som var fullt
låstet med hirdmannskaper. Den fulgte hakk i hel oppover og det var
tydelig at hirdfolka var adskillig interessert i bilen foran. Men heldigvis,
ved Kleppen punkterte bilen bakenfor og ble stående.
Da de nærmet seg Vera og det avtalte punktet hvor los skulle møte
opp, fikk de se en mann som sto på en bergknatt ved vegen, og mannen
hadde et hvitt lommetørkle i ene handa. Det var kjennetegnet de skulle
se etter. Det var Johannes Væren, og familien Kvam var i trygge hender.
Turen fra Vera til Esingen ble mer problematisk enn beregnet. Arne
Kvam led av en hjertesjukdom og fikk alvorlige problemer av anstreng
elsene. De hadde adskillig med seg og dette måtte fru Kvam og Johannes
dele mellom seg slik at de også var adskillig slitne da de kom fram til
familien Jønsson i Esingen.
Kjempen som sang
En dag, like under midten av november 1943, holdt Ole Julnes og
sønnen Arne Julnes på med slakting på gården Julneset i Helgådalen.
De var så opptatt med arbeidet at de merket ikke at det satt en mann i
haugen like ovenfor og som med stor oppmerksomhet fulgte med i det
som foregikk nede på gården.
Forsiktig og litt haltende begynte skikkelsen å nærme seg, men de to
slakterne var så opptatt med sitt at de merket intet før mannen var like
ved dem. De kvakk til, for personen som plutselig sto framfor dem var
et selsomt syn. Nærmest en kjempe, ikke langt unna to meter høy. Han
hadde ikke sko på bena, men sekkefiller som var surret med ståltråd.
Han var iført en sid, svart regnfrakk og hadde uker gammelt, uflidd,
svart hår og skjegg. I ene handa holdt han en stor forskjærskniv.
Skikkelsen bar ellers preg av å ha vært lenge ute i terrenget. Han
snakket et språk som var vanskelig å forstå.
De forsto imidlertid straks at dette var et menneske på flukt. En som
var i nød og trengte hjelp, kanskje først og fremst mat og hvile.

----
519 Krig
----
Noe langt opphold på gården kunne det imidlertid ikke bli tale om.
Tysk og norsk politi hadde flere ganger vært innom på Julneset når de
jaktet på flyktninger. Risikabelt kunne det være om andre kom til gards
akkurat da.
Tross språkvanskene forsto de at mannen var jugoslav som hadde
rømt fra tysk fangenskap. De tok ham med inn på kjøkkenet, hvor
Hilda Julnes sørget for at han fikk et solid måltid mat, kald grøt og
rømme.
Einar Julnes, en yngre bror av Arne, var sengeliggende med feber.
Jugoslaven holdt stadig den store kniven i handa, og med det samme
han kom inn, gikk han bort til senga hvor Einar lå, fikserte ham med to
skarpe øyne som glimtet inne i skjeggmassene: «Krank»? Einar som
ikke forsto hva det betydde, ble nesten redd, for skikkelsen med den
store kniven, virket uhyggelig.
Etter en times hvil bar det videre og da i følge med Arne Julnes.
Sekkefillene som jugoslaven hadde på bena, var helt utslitte, slik at han
nesten var barbent i snøen og kuldegradene. Arne fulgte ham så langt
østover at de kunne se inn på svensk side og såtte ham på kurs for at han
skulle komme i sikkerhet.
Under det korte oppholdet på
gården og turen østover, skimtet
Arne et menneske, innenfor fillene
og det store skjegget, som hadde
både intelligens og dannelse.
Om det første møte med jugo
slaven, nede på gården, var selsomt,
så ble ikke avskjeden mindre merke
lig. Han var meget glad for hjelpa,
og da de skiltes takket han på en
måte som Arne kom til å minnes.
Han rev av en bit av den svarte
regnfrakken, som han bød Arne
sitte på. Seiv steg han opp på en
stubbe eller tue, og så sang han for
Arne, med kraftig og klar røst så
det ljomet i fjella.
Dette var ut på ettermiddagen. De
hadde brukt adskillig tid på strek
ningen som var tilbakelagt og Arne
Arne Julnes
kunne se at det var dårlig fatt med Slemmer aldri kjempen som sang
bena til jugoslaven. f or nam -
Det skulle vise seg at han ikke klarte å holde retningen som Arne


----
520 Krig
----
Julnes hadde anvist ham. Han dreide av mot nord, i retning Trons
moen, noe som absolutt var farlig for ham, for der holdt de tyske
grensevaktene til. Han passerte på sørsida langs Tronsmotjønna og
således ikke langt unna husa på gården og det må sies at han var heldig
som ikke ble oppdaget av grensevaktene. Videre gikk han langs Veres
vatnet og ut på kvelden kom han fram til Moen i Sør-Vera, som er siste
gården i Vera før grensa. Her traff han Einar Haga, som den gangen var
en ungdom først i tjueårene. Også dette ble et selsomt møte. Einar
trodde ikke at skikkelsen han hadde foran seg var sann - han hadde aldri
sett så stort et menneske. Håret og skjegget var mer enn svart, nesten
blått, syntes Einar, og han trodde bestemt at det var noen av tyskerne på
Tronsmoen som hadde kledd seg ut for å narre ham, at de hadde fått
mistanke mot ham fordi han flere ganger hadde fulgt flyktninger over
grensa, til og med helt fram til Esingen. Men denne personen tore han
ikke ha noe med. Dette forhindret ikke at de kom litt i prat med hver
andre, så godt som språkvanskene tillot, og Einar fortalte ham hvor han
skulle gå for å komme over grensa og fram til folk på den andre sida.
Før flyktningen startet på siste etappe skrev han navnet sitt på en papir
lapp: Alexander Vukovié. Blant det Einar kan huske at flyktningen
hadde med seg, var en avbrukket forskjærskniv.
Sørmoen i Vera.
Det gikk ikke lang tid før Einar Haga angret at han ikke hadde
hjulpet denne flyktningen, for det var ikke vanskelig å se at han var
adskillig medtatt, og han fikk ikke fred med seg seiv før han hadde vært
til Esingen og fått bekreftet at den kjempestore flyktningen hadde
kommet vel fram.
Jugoslaven kom til Esingen i midnattstida. Det lyste fra vinduet i
bryggstugu og dit gikk han. Inne der satt noen av ungdommene på
gården og spilte kort sammen med soldatene i en svensk patrulje som


----
521 Krig
----
skulle overnatte. Da det banket på døra trodde de det var ei av jentene
på gården, og spøkefullt ble det ropt: «Hopp over hvis du har på tussa!»
(labba), og inn trådte den store lurvete skikkelsen, som virkelig hadde
«tussa» på bena.
Den natta fikk jugoslaven det første skikkelige kjøttmåltidet på lang
tid - ferskkjøttsuppe, og denne natta ble det ingen søvn på folka i
Esingen. I glede over å være i trygghet, tok kjempen til å synge. En gitar
ble funnet fram og jugoslaven spilte og sang til det ble morgen.
Men på grunn av de store frostskadene på bena, ble han sendt til
sykehus den neste dagen.
På Julneset snakket de minst mulig om denne flyktningen senere
under krigen. Ved en tur til seteren, Julnesvollen, kunne de se at jugo
slaven hadde hatt tilhold der, bl.a. var det gjenlagt en klype fiskemel.
Men ellers gikk hendinga mer eller mindre i glemmeboka, seiv om de
undret seg på hvem denne mannen kunne være.
Ei stund etter dette reiste Arne Julnes til Snåsa på skogsarbeide, men
den yngre broren, Einar, nyttet senere under krigen samme leia og
omgangsmåte for å hjelpe norske flyktninger.
I 1964, 21 år senere, fikk Arne Julnes besøk av Arne Sand fra Ekne.
Han hadde med seg ei underlig og dramatisk historie.
Flukt fra gravkanten
I oktober 1943 rømte fire jugoslaver fra fangeleiren på Ørlandet. En
av dem var Alexander Vukovic, av yrke operasanger og skuespiller og
gardekaptein i den jugoslaviske armé. En rørslig kar på 1,94.
Som mange andre rømlinger fra
fangeleirene på Fosen, kom også
disse over til Leksvik. Der stjal de en
båt og rodde over til Ekne-landet.
Der søkkte de båten. Uheldigvis
kom de inn i et område hvor tyskerne
drev ettersøking etter tre andre jugo
slaver som hadde klart å rømme fra
Falstad, og Alexander Vukovic og
kameratene ble tatt. Dette gjorde at
de tre andre fikk litt mere tid på seg
og kom seg unna og til Sverige.
Tyskerne mistet således tre f anger,
men fikk fire nye, som ble satt i
celler på Falstad.
Etter ti døgn på Falstad ble jugoslavene og tretten russere nesten
avkledd, bakbundet og plassert bak på en lastebil med overbygg, og


----
522 Krig
----
kjørt til Falstadskogen for å henrettes. Bødlene tok først ut en gruppe
på tre eller fire, deriblant kameratene til Alxander, og skjøt dem.
Under oppholdet i fangeleiren, fikk Alexander et barberblad av en
norsk fange som bar ut litt suppe til dem som satt på celler.
Barberbladet var skjult under tallerkenen. Under transporten til retter
stedet skjulte Alexander barberbladet i munnen. Mens den første avrett
inga foregikk, kanskje noe før også, skar han løs både seg seiv og med
fangene som var igjen.
I neste pulje som skulle fram på gravkanten stilte Alexander seg
fremst, Han gikk ned stigen fra lastebilen, men holdt hendene på
ryggen. Plutselig løftet han dem og slo ned den nærmeste tyskeren,
snappet til seg hans maskinpistol og la på sprang. Også de andre
fangene løp for livet. Blant tyskerne ble det et øyeblikk full forvirring.
De skjøt vilt! Flere av rømlingene ble truffet, men også noen av deres
egne. Dagen etter fant de to rømlinger et stykke unna som var hardt
såret. Disse ble stukket ihjel på stedet, fortelles det. Alexander ble
truffet av to skudd.
Ett og et halvt døgn etter dette, søndag kveld, den 1. november, fikk
Arne Sand se at en mann gikk inn på høylemmen på gården. Sand gikk
etter og der traff han Alexander Vokuvic. Ei kule hadde gått gjennom
ene arma, like over handleddet, men uten å skade pulsåra. Den andre
hadde truffet ham under hælen, hvor skinn og noe kjøtt var skutt vekk.
Påkledninga var elendig, ei lita fangetrøye som ikke en gang skjulte
ribbena, forteller Sand. Jugoslaven kunne litt tysk og noen norske ord,
og med et slags blandingsspråk hadde vi ingen vansker med å forstå
hverandre, forteller Sand videre. Men skuddsåra ville ikke Alexander ha
noe snakk om. Det var intent å bry seg med. Det han først og fremst
ville ha, var en lang kniv og klær. Dørene står åpne, sa Sand, vi skal
legge fram det vi har og du kan ta det du trenger. Men store nok sko til
den velvoksne jugoslaven hadde de ikke.
I ettida, om natta, kunne Arne Sand høre jugoslaven romstere nede
på kjøkkenet. Han hadde også vært på buret. Der var det fingerfar etter
han i melet. Han hadde forsynt seg rikelig med kalde, kokte poteter,
samt tatt med seg en 25-kilos sekk fiskemel. Ei stor regnkappe som
hadde tilhørt farfar til Arne Sand var også borte.
Ennå var ikke alarmen hos tyskerne avblåst og ettersøkinga pågikk
for fullt. Ikke langt unna gården hadde Alexander slått ned en tysker
som patruljerte på vegen der denne gikk gjennom skog. Det var derfor
høyt spill det Arne Sand drev, med fare for eget liv.
Tolv dager senere ankom Alexander Vukovic til Julneseti Helgådalen.
Der fortalte han at han orienterte seg etter stjernene. Maskinpistolen
hadde han kastet før han kom til Julneset.

----
523 Krig
----
Arne Sand
Ekne, som ved hjelp av en penne
skisse fant fram til Jul ] neset.
Manfred Levr ing
Først 21 år etter dette kom Arne Sand på nytt i kontakt med Alex
ander Vokuvic og har korrespondert med han. Han reiste ikke tilbake til
Jugoslavia, han var ikke enig i Titos system, men slo seg ned i
Frankrike. Ei tid var han også i Amerika. Det var bl.a. ei skisse han
hadde tegnet som hjalp Arne Sand å finne fram til Julneset i 1964.
Sist Sand hadde forbindelse med Alexander Vukovic oppholdt han
seg i Frankrike, og var gift. Hans kone var advokat og han arbeidet på
hennes kontor.
Av de som rømte, så å si fra gravkanten i Falstadskogen den gangen,
var det elve eller tolv som berget seg fra døden. Seks eller sju av russerne
havnet i Ogndalen og traff en tømmerhugger fra Folldalen, som loset
dem inn til grensa.
Barberbladet som reddet så mange liv ble plassert under suppetallerk
enen av Arvid Falkmo fra Trondheim. Han var veteran blant Falstad
fangene, fange nr. 3 og ble holdt i fangenskap helt til frigjøringa.
Men hvordan hadde Alexander Vukovic tatt seg fram fra Ekne til Jul
neset? Tolv døgn var mye. Skuddsåret under foten har nok hemmet
ham adskillig. Han hadde vært innom ei hytte i Frolfjella. Videre har
han trolig passert Ramsåsen, fram gjennom Tromsdalen i retning
Levring.

 

----
524 Krig
----
Kecf /z/W/? av denne skisse, som Vukovic laget etter hukommelsen 21 år
senere, fant Arne Strand fram til Julneset.
Ei hending Svein Molden og to andre gutter fra Inndalen var ute for
senhøstes 1943 styrker denne teorien. Svein var sju år den gangen.
Sammen med broren, Joar Molden og nabogutten Brynjar Levring, drev
de og sanket sammen torv på Tullmyra nedenfor Molden. Jorda var
hardfrosset, men det var ingen snø. Plutselig fikk de se en uvanlig stor
mannsperson komme fram på myra. Han hadde kullsvart hår og skjegg,
hadde på ei sid, svart kappe og sekkefiller på føttene. Da den fremmede
ble oppmerksom på guttene, trakk han seg unna og inn i skogen. Synet
oppskaket guttene og de trodde personen var en kjempestor russer som
hadde rømt fra fangenskap. De løp straks heim og fortalte hva de hadde
sett.
Manfred Levring, far til Brynjar, satt inne på kjøkkenet da gutten
andpusten kom inn døra og fortalte hva de hadde opplevd. Manfred tok
på seg ytterklær, sa intet, men gikk ut og ble borte i flere timer. Da han
kom tilbake sa han intet om hvor han hadde vært. Først etter krigen
fortalte han til sin kone, Borghild, at han klarte å finne kjempen ute i
skogen, og fulgte ham østover Kverndalen så langt som til Kverndals
setra. Der hadde han orientert ham om leia videre, mot svenskegrensa
eller Sør-Vera.
Dette kunne ikke være noen annen enn Alexander Vukovic. Men i
stedet for å krysse Juldalen og fortsette østover, har han fulgt dalen
nedover og havnet på Julneset.


----
525 Krig
----
Manfred Levring døde for flere år siden. Hans kone, Borghild,
forteller at den store jugoslaven ikke var eneste flyktningen Manfred
loset innover Kverndalen. Leia er forholdsvis lett og kanskje den rask
este såframt en skal ta seg fram til fots fra bygda og til Vera. Dertil var
sjansen for å møte patruljer svært liten og det var således ei trygg rute
for flyktninger.
Ikke barepatrioter
Tronesvolden, gården til Manfred og Borghild Levring, lå den gangen
tett inntil mellomriksvegen, øst for den gamle Tronesvolden bru. For
fremmede som kom etter vegen var det naturlig å spørre seg fram her.
Verken under krigen eller etterpå snakket Manfred om det han hadde
vært med på og Borghild kjenner ikke til at mannen var med i noe
organisert opplegg for å hjelpe flyktninger. Men en gang han måtte til
Stubskinnsvolden med mat til noen som skulle komme dit, hadde han
nok fått beskjed på forhand.
Det var også andre ting som tyder på at Manfred Levring hadde
forbindelse med kretser utenfor bygda i slike saker. Hun både forsto og
godtok mannens taushet på dette området. Det var faktisk en nødven
dighet, med NS-folk så nære inn på seg som de hadde.
Blant flyktningene kunne det nok hende at det også var kriminelt
belastede, provokatører eller andre som representerte øket risiko både
for loser og andre som var engasjert med å yte hjelp.
Det kan kanskje settes spørsmål ved to som kom på Tronesvolden i
november 1942. Først kom en av dem inn og spurte etter nærmeste
bilverksted. Manfred Levring forsto at det måtte være noe annet som
var ærendet og ble med ut til den som ventet der. De hevdet da at de var
fanger som hadde rømt fra Falstad. Som kontakt i Verdal hadde de ett
navn: Ingvald Tronsmo. Manfred fant ikke å kunne sende dem vekk
uten videre, men risikoen med å ta dem inn i stuelåna var for stor. De
ble derfor tatt inn i fjøset og forpleiet og holdt i dekning der mens
Manfred ordnet opp. Han måtte til Vuku og kontakte Ingemann Liff,
som tok på seg å frakte dem så langt østover som føret tillot. De kom vel
fram til Sveet i Vera, men hadde det ikke så travelt med å komme
videre. Da de to flyktningene kom på Tronesvolden hadde begge solide
vadmelstrøyer med saueskinnsfor, men da de kom til Vera var det bare
en av dem som hadde slikt yttertøy og den ble hengt igjen som betaling
for oppholdet.
Senere er klarlagt at de to flyktningene hadde rømt fra hjelpefengslet i
Levanger, og det er lite trolig at de hadde vært på Falstad.
De fine svære trøyene hadde de stjålet på Sundby vestre. Det var
kjøremuddene til Lars og Arne Sundby. Samtidig stjal de to kjeledresser

----
526 Krig
----
som til daglig ble nyttet i fjøsarbeidet. På fergestedet, ved Haga, stjal
de båt og rodde over på nordsida av dalen. De var innom Efskin i Vuku
og fikk mat. Videre har de tatt veien tilbake på sørsida og opp til
Inndalen hvor de var så heldige at de gikk inn på Tronesvolden, hvor de
fikk så god hjelp av Manfred og Borghild Levring.
I avisene var de to flyktningene etterlyst som kriminelle. Men ingen
tok notis av slikt, for dette var nazistenes vanlige mønster når mot
standsfolk ble etterlyst.
Hos Tronsmo på Sveet representerte den etterlatte trøya betydelig
risiko slik at den ble skjult i høyet på låven helt til krigen var slutt. Da
ble den hengt fram i håp om at rette eiermann skulle melde seg. Slik gikk
det nesten. Arne Sundby fikk beskjed om at de bortkomne trøyene
kanskje var på Sveet. Det viste seg at det var jakken til Lars Sundby som
var gjenhengt. Arne sin jakke var det nok andre som kom i besittelse av.
Når det gjelder sørsida av dalen og flyktningetrafikken, må nevnes
Jacob Molden, som var flere turer til grensa med folk. Han nyttet
gardens seter, Jervdalsvollen som overnattings- og hvilested for
flyktningene, samtidig som han da kunne rekognosere om risikoen for å
møte patruljer. Tyskerne oppdaget imidlertid at seteren ble nyttet til noe
ureglementert og såtte fyr på seterhusa ut på senvinteren 1945. Jacob
Molden oppdaget tyskernes interesse for seteren og hadde flyttet virk
somheten til Melbyvolden. Omtrent samtidig med avsviinga i Jervdalen,
ble Kråksjøhytta brent fordi tyskerne fant våpen og ammunisjon der.
Tidligere var Storsjøhytta nedbrent. Men der var nok bakgrunnen en
annen, for den ble nyttet av grensepatruljer og nazister.

----
527 Krig
----
ET NÅLØYE I FLYKTNINGTRAFIKKEN
Handelsstedet Skjækerfossen, øverst i Helgådalen, var under krigen
et nåløye i flyktningetrafikken og annen illegal transportvirksomhet.
Handelsmannen på stedet, Kristian Holmen og hans kone Ingeborg,
gled derfor automatisk inn i illegalt motstandsarbeide, kanskje i større
omfang enn de såtte pris på.
Handelsstedet Skjækerfossen.
Mange slags personer for etter vegen oppover Helgådalen i denne
tida, og mange stoppet opp i Skjækerfossen. Enten var de innom
butikken for å få veiledning, eller gjorde seg ærend for liksom å
rekognosere. Det var ikke alltid det kunne avgjøres om det var patrioter
eller provokatører. Men for at unødig mistanke ikke skulle oppstå, ble
alle behandlet likt, på en korrekt og høflig måte. Dette gjaldt også
tyskere og nazister.
Litt anderledes stilte det seg med flyktninger eller transportoppdrag
som kom gjennom faste kontakter som Petter O. Balhald eller distriks
lege Hegbom. Når Balhald var på telefonen og snakket om smågriser, så
gjaldt det flyktninger. Men det kunne også hende at anmodning om å


----
528 Krig
----
frakte smågriser kom andre vegen, f.eks. fra Albert Ward i Strådalen. I
det organiserte arbeidet for flyktningene var det Kristian Holmens
oppgave å skaffe skyss og loser. Det var ofte at det måtte skiftes fra bil
til hesteskyss i Skjækerfossen, eller at loser måtte overta. Om det ikke
var vanlig at flyktninger overnattet hos Holmen, så måtte de ofte likevel
være verter for flyktninger med slikt som mat, niste og tildels klær.
Ingeborg Holmen
Kristian Holmen
En gang kom noen tyskere og ville kjøpe mat. Kristian Holmen klarte
å få ut av dem at de var på jakt etter noen flyktninger. På en gard litt
lenger oppe oppholdt seg noen verdalinger som var på veg til Sverige og
Holmen trodde det var disse tyskerne var ute etter. Han ga derfor
beskjed til sin kone om at hun måtte gi seg ekstra god tid med matlag
inga slik at de heftet litt lengre enn vanlig, for han måtte varsle verdal
ingene, slik at de kom seg avgarde fortest mulig. Men de ble redde og
dro tilbake nedover bygda. Det var flyktninger som overnattet i høyløa
hos Birger Tretli, i Kulslia, tyskerne var ute etter. Tretli hadde sagt til de
i høyløa at de måtte holde seg i ro til det ble mørkt. De gjorde tvert mot
dette rådet og la i veg midt på dagen og ble ganske snart tatt. Hele greia
tydet på avtalt spill, og fru Tretli forteller at politiet, etter krigen, var
svært interessert i denne hendinga og hvem flyktningene var. En tror
ikke dette ble oppklart.

 

----
529 Krig
----
Det kom mye post fra Sverige til
Skjækerfossen for videresending.
Med så mange nordmenn i Sverige
som ønsket å gi livstegn til sine
familier, så oppsto det ganske snart
illegale kanaler for å få fram slikt
og ifølge det som er opplyst så var
Skjækerfossen også et nåløye i dette.
Loser og kurerer hadde med seg ad
skillige brev i retur. Ingemar Jønsson
i Esingen og Johannes Væren hadde
ei tid et hemmelig poststed ute i
skogen like ved grensa, og Johannes
Væren la igjen mange brev i Skjæ
kerfossen.
Også over Strådalen kom det post
til Skjækerfossen. Per A. Ward for
teller at han bl.a. fraktet brev til
Skjækerfossen som hadde påskrift:
«Punkt 7». For disse brevene ble det
tatt ekstra strenge forholdsregler
Per A. Ward
slik at de ikke kom i urettmessige hender, en sikker plass var å skjule det
i seletøyet etter det Ward forteller.
Da tyskerne og nazistene såtte inn med skjerpet vakthold omkring
påsketider i 1945, fikk folka i Skjækerfossen også merke dette da
hirdmannskaper ble innlosjert i nabohuset.
Riktig storinnrykk ble det i mai da rikspolititropper etablerte hoved
kvarter i Skjækerfossen under jakta på Rinnanbanden, og hele landets
presse hadde sine øyne rettet mot dette vesle handelsstedet.
Oddvar Nestvold -
flyktning nr. 1 fra Falstad
Den 19. mai 1942 er en merkedag i historia til fangeleiren på Falstad,
en dag som ingen av de som var fanger der den gangen kom til å
glemme. For første gang i leirens historie sa en av fangene takk for seg
og ble borte. Det var verdalingen Oddvar Nestvold, 26 år og nyutdannet
ingeniør fra NTH. Han forsvant midt for nesen på tyskerne mens han,
sammen med ca. 20 andre fanger, var på arbeid på nordre sida av
Asenfjorden, og borte ble han.
Om dette har en annen fange fortalt:
«De tyske vaktene raste og bar seg som ville bikkjer. Dekunneikke
få fram et eneste ord til å begynne med, men sprang rundt hverandre


----
530 Krig
----
og nærmest gjødde som hunder. Omsider ble det orden i sakene, og
vi fikk gjennomgå. Vi ble jaget ut på myra og det ble et leven som
måtte høres vidt omkring. Slik straffeeksersis som det vi fikk oppleve
skulle en ikke tro var mulig, og det var et under at ingen av fangene
mistet livet. Om noen ble så sprengt at de ikke maktet mere, så skjøt
tyskerne foran bena på dem.
Eneste måten å berge seg var å være med helt til en stupte og ble
liggende. Flere tålte ikke påkjenningene og måtte bæres inn på
sykestua om kvelden.»
Oddvar Nestvold ble arrestert 18. november 1941, i Øvre Årdal, hvor
han nettopp hadde tiltrådt i sin første stilling som ingeniør.
Han ble transportert til Trondheim og kom senere til Falstad sammen
med den første puljen som ble plassert i fangeleiren. Da han rømte
hadde det gått et halvt år siden han ble arrestert. Det hadde begynt å gå
rykter om at fanger fra Falstad skulle sendes til Tyskland. Oddvar var
klar over at det ikke nyttet å vente for å se hvordan det utviklet seg. Han
visste også hva han hadde i vente om han ble tatt under flukt, - dingle
med et rep om halsen som det mest sannsynlige.
Han tenkte på sin kone, Haldis, og deres ett år gamle sønn, Tor. Gikk
det galt, så ville ikke gutten huske noe om sin far.
Den 19. mai fant altså Oddvar Nestvold at mulighetene for å
gjennomføre ei flukt var tilstede. At de var på arbeid så pass langt borte
fra leiren, var gunstig fordi det da ville ta lengre tid før tyskerne kom i
gang med systematisk ettersøking.
Overfor en av vaktene klaget han over magevondt og ba om å få gå
litt til sides for å gjøre sitt fornødne. Dette ble innvilget, og dermed var
han borte.
Oddvar fryktet tyskernes sporhunder. Han søkte derfor ned til
fjorden og svømte over Åsenfjorden. Seiv om det var innerst inne i
fjorden, var det en prestasjon, særlig tatt i betraktning det iskalde
vannet. I høydene var det ennå mye snø.
Den påfølgende natta ble en forferdelig opplevelse for ham, gjennom
våt og utmattet ordnet han seg nattely under noen barkvister, og han
sovnet virkelig. Da han våknet var han stivfrossen samtidig som han fikk
seg et sjokk, for et stykke unna kunne han se tyske soldater som beveget
seg. Han skalv noe forferdelig, men fikk ikke kroppen til å fungere. Den
tilsynelatende håpløse situasjonen gjorde at han opparbeidet et
skikkelig sinne mot seg seiv, og det var nok årsaken til at han omsider
fikk kroppen til å lystre. Tyskerne han syntes å se, var endene på
barkvister han hadde over seg og som rørte på seg fordi han skalv.
1 terrenget var det mye mere snø enn han hadde regnet med. Han tok
nå leia over Åsfjellet i retning Skogn Markabygd og vasset i våt snø til
langt på leggen. Heldigvis hadde han sine egne bekksømsko, men en

----
531 Krig
----
gammel kneskade begynte å bli plagsom og bekymret ham. Suiten
gnaget også. Skalken av ei blodpølse, som han hadde fått fra de heime,
var eneste niste han hadde da han rømte.
Ut på dagen kom han fram til gården Friberg i Markabygda. Da han
kom inn på kjøkkenet var det bare kona, Alfa Friberg og datteren
Gunnvor som var inne. Middagsmaten var kommet på bordet, og om
litt kom også mannen, Martin Friberg, og tre sønner inn til middagsmål
tid. Oddvar skjulte intet, men sa hvem han var og hvorfor han var
kommet til gards. Han ble mottatt på en hjertelig måte, etter det han seiv
har fortalt. Mat og stell fikk han som han skulle være en gjest.
På grunn av det vonde kneet ble han to døgn på Friberg og ble holdt
skjult på et rom i andre etasje. Da Oddvar den første morgenen ble
vekket av noe han syntes var motordur, tok skrekken ham på nytt, han
trodde tyskerne kom til gards for å fakke ham. Duren som oppskaket
ham, var lyden fra separatoren som var i bruk nede på kjøkkenet.
Oddvar Nestvold hadde imidlertid en lang fjelltur foran seg før han
var i sikkerhet. Fra Markabygda, gjennom Verdalsfjella til svenske
grensa i nærheten av Skalstugan. På Friberg ble han utstyrt med klær,
ski, staver, ryggsekk og rikelig med mat. Dette var noe hele nabolaget
gikk sammen om. John Friberg, en av sønnene på gården, og Odd
Troset ble med som loser på turen. Begge var ungdommer først i 20-åra.
Til så langt ut på våren å være, var skiføret bra. Det vonde kneet
hemmet imidlertid Oddvar, slik at farten var ikke så stor. Da de begynte
å nærme seg svenskegrensa og Oddvar følte seg trygg på å komme fram,
foreslo han at losene kunne snu. Han ville ikke hefte dem mere med den
dårlige farten han klarte å prestere. På tilbaketuren holdt de to
veltrenede ungdommene god fart.
Oddvar registrerte ikke nøyaktig når han passerte grensa, men da han
hørte stemmer som snakka svensk, ble han fylt av glede og forsto at red
ninga var faktum. Han var da like i nærheten av leiren til de svenske
grensevaktene.
Etter at Oddvar Nestvold var arrestert flyttet hans kone og deres ett år
gamle sønn, heim til svigerforeldrene i Verdal, Johan og Tine Nestvold,
på småbruket Heimdal i Sjøbygda. (Nå midt inne i boligfeltet
Ydsedalen). De fikk høre at Oddvar var forsvunnet fra Falstad og at
han trolig var drukna. Tyskerne har nok fulgt spora ned til sjøen og
trodde at dette ble skjebnen til fangen. Ut over dette visste ikke familien
hans noen ting. De fikk besøk av en statspolitimann fra Steinkjer. Han
opptrådte hensynsfullt og ville bare forhøre seg litt. For Haldis og for
eldrene ble det uker med ei forferdelig og gnagende uvisse om Oddvars
skjebne. Mor hans ble helt grå i håret på kort tid som følge av på
kjenninga.
Verdalsboka — 34

----
532 Krig
----
Ca. seks uker etter at Oddvar Nestvold forsvant fra Falstad kom
gledesbudskapet til familien i Verdal, om at han hadde kommet seg til
Sverige. Det var Martin Friberg som kom med denne gledelige meld
inga. Han syklet fra Markabygda til Verdal for å underrette familien, og
det var slett ingen ufarlig tur. Han var ukjent og måtte spørre seg fram,
dertil hadde han ikke grenseboerbevis.
Politiet ville sikkert hatt interesse av å komme i kontakt med en
fremmed som spurte etter familien Nestvold. Som erstatning for rygg
sekken de hadde overlatt til Oddvar, fikk Friberg ryggsekken til Johan
Nestvold. Skia kom også i retur.
Brev fra Carl Lundquist
Litt senere fikk Haldis Nestvold et overraskende svenskbrev. Det var
fra en herre ved navn Carl Lundquist, men skrifta var Oddvars. Ut fra
innholdet var det ingen som kunne forbinde avsenderen med Oddvar.
Brevet var kontrollert av sensuren, men hadde fått passere. Haldis
svarte på brevet og nytt brev kom. Slik korresponderte de, men det
kunne være vanskelig å forme breva uten at de naturlige følelsene
mellom mann og kone ble iøyefallende for sensuren. Haldis fikk også
såkalt svenskepakke uten at hun fikk merkbar mistanke mot seg.
I Sverige sluttet Oddvar Nestvold seg til de norske styrkene, de såkalte
reservepolitiet. Som ingeniør kom han naturlig nok med i bygnings
tjenesten, og var med på bygginga av de norske leirene i Sverige. Han
hadde befalsgrad.
Minesøking i Finnmark, Egil Strømsøe og Oddvar Nestvold.


----
533 Krig
----
Familien lykkelig forenet i Sverige - Oddvar og Haldis Nestvold og
sønnen Tor.
På selve frigjøringsdagen, 8. mai 1945, ble han sendt til England på
minekurs og derfrå til Finnmark for å delta i arbeidet med å uskadelig
gjøre de enorme mengder miner som tyskerne hadde plassert da de trakk
seg tilbake.
Ut over 1944 begynte Haldis Nestvold å føle seg utrygg. I løpet av de
to åra siden Oddvar rømte hadde mange brev mellom de to krysset
grensa på ordinært vis og gjennom den strenge sensuren.
En dag i juni 1944, fikk Haldis beskjed om at hun og gutten, som var
blitt tre år, skulle møte opp ved Stiklestad kirke. Der var også Ivar Lille
sand. Om litt kom Ingemann Liff med drosjebilen og skysset de to til
Djupdalen. Der møtte Ola J. Haugan og Olav Sagvold opp og tok seg av
og fulgte Haldis og Tor nesten helt fram til Esingen. Grensa krysset de i
11-tida om kvelden.
De to losene snudde litt før de nådde fram til gården. Haldis tok
gutten på skuldrene den siste biten og straks før hun kom til gards ble
hun møtt av en svensk soldat som undrende spurte om de var norske
flykninger og om de var «ensam». Ja, svarte Haldis, og av sikkerhets
messige grunner kunne hun ikke si noe om hjelpa de hadde hatt. Både
de i den svenske militærpatruljen, som da var i Esingen og folka på
gården var mektig imponert over den norske kvinna og gutten som
hadde tatt seg fram på egen hand og til og med var i fin form etter den
lange fjellturen.
Etter dette gikk det ikke så mange dagene før familien var forenet
etter 3 års adskillelse.


----
534 Krig
----
Rinnanagent på flukt
Ut på vårparten 1944, ikke lenge etter at Ola J. Haugan hadde besøk
av Rinnanagenten Grande, fikk han besøk av en mann i4O-50årsalderen
som sa han kom fra Meråker. Mannen var sendt fra en av Haugans sikre
kontakter, slik at alt tilsynelatende var betryggende. Han hadde med
noen skrifter fra Sverige til utdeling. Ved å bla litt i disse ble Haugan
oppmerksom på et bilde av Henry Rinnan og noen av hans agenter.
Blant disse kjente han igjen ansiktet på den han hadde framfor seg.
Dette gjorde at Haugan var på vakt. Mannen sa at han hadde planer om
å hente familien sin, for å dra til Vera på ferie noen dager, og spørsmål
et var om Haugan ville være behjelpelig med å skaffe skyss. Haugan
forsikret seg om at mannen hadde grenseboerbevis og kunne ikke se
noen fare med å hjelpe ham når han kom tilbake med familien. Haugan
mener at grenseboerbeviset var ut
stedt på navnet Karlsen. Et par uker
senere kom han og hadde med kone
og flere barn. Da hadde han imidler
tid fått ordnet med bilskyss. Haugan
var ikke heime akkurat da, men
fyren la igjen helsing om at han var
på gjennomreise.
Herr Karlsen hadde imidlertid
vært hos Kristian Holmen og klart å
overbevise ham om at han var god
nordmann. Da var det ikke spørsmål
om ferie i Vera, men hjelp til å
komme til Sverige med hele familien.
Dette måtte planlegges skikkelig, og
Holmen sendte bud på Sigvald Sjø
mæling i Sør-Vera, og nå var det
hastverk. Sigvald måtte ta skia fatt,
noen annen mulighet var det ikke.
De siste kilometrene før han var i
Skjækerfossen måtte han traske
Sig va Id Sjømæling
landevegen, for det begynte å minke på snøen. Sigvald hadde nettopp
fylt 18 år.
Sigvald Sjømæling var adskillig skeptisk til oppdraget, men mannen
argumenterte på en slik måte at Sigvald til slutt tok på seg å hjelpe. For
liksom å understreke argumentene og kanskje imponere, la fyren en
amerikansk pistol på bordet foran seg og hevdet at de nok skulle for
svare seg om det ble trøbbel.
Sigvald Sjømæling dro heim til Vera og organiserte et helt hjelpe


----
535 Krig
----
apparat for transporten og på avtalt dag og tidspunkt møtte de opp på
Trygbakken øverst i Brattås-åsene, fire mann sterk for å lose familien
over grensa. Det var absolutt nødvendig med så mange, for ekteparet
hadde hele sju unger i alderen to til atten år, men det som verre var, var
at kona gikk sist i dagene med sitt attende barn og hun var ikke i den
beste forfatning for en slik tur i verste vårløsinga. De som møtte opp for
å bære og dra var foruten Sigvald, hans bror Åsmund Sjømæling, Einar
Haga og Ole Olsen. Fra Skjækerfossen og opp på høgda skysset Martin
Helgas følget med hest og vogn.
Asmund Sjømæling
Einar Haga
Dette var 17. mai 1944 og ennå var det mye snø i fjellet og føret var
etter årstida. Ole Rønning hadde lånt til to såkalte høykjelker, lette
doninger som var til stor nytte, for det var adskillig bagasje som skulle
være med ; De to minste ungene måtte bæres i ryggsekk og det var Einar
Haga og Asmund Sjømæling som fikk denne jobben, mens Sigvald og
Ole drog kjelkene. Mannen beordret ungene til å stå på kne i ryggsekk
ene. Dette ble i lengden for smertefullt og det ble bare gråten med dem.
Det gikk bedre når de fikk reise seg opp og stå og holde om halsen på de
som bar. Fort gikk det ikke. Rett som det var mistet noen av ungene en
vott, skjerf e.l. Da måtte en av losene vende om for å hente. Men det
som heftet mest var den ungdigre kona. Det mest spennende og nerve
pirrende var om hun holdt til de kom fram, for skulle hun begynne å
føde undervegs ville det være en helt håpløs situasjon. (Hun fødte en
uke etter at hun kom til Sverige.)


----
536 Krig
----
I Djupdalen måtte Einar Haga og Åsmund Sjømæling vente adskillig
lenge før resten av følget nådde etter. Åsmund påpekte faren ved at det
gikk så sent med en såvidt stor transport. Det var i alt 13 personer som
var på veg mot grensa. På nytt drog mannen fram pistolen og hevdet at
de ikke hadde noe å frykte. Det var noe uhyggelig ved hele greia syntes
Åsmund. Lengre inne på fjellet var snøen stødigere og det gikk noe
bedre. Da de startet oppe på Brattås-åsene var klokka ca. halv åtte om
kvelden og først ut på morgenkvisten var de i Sør-Vera. Dagen etter var
det samme slitet igjen. Flyktningene ble fulgt helt til Esingen, og før de
drog tilbake forsikret de seg om at de ville bli tatt hand om av svenske
myndigheter.
-s
Det var tross alt noe som ikke
stemte, syntes de. Som takk for
hjelpa fikk Sigvald overta den fine
pistolen, et par magasiner og rikelig
med ammunisjon. Åsmund Sjø
mæling fikk et foto av de to små
rollingene som måtte bæres.
Ut på forsommeren kom det en
liten mørklett fyr til Vera og ville
snakke med Sigvald Sjømæling.
Einar Haga var også tilstede. Den
fremmede kjørte bensinbil, noe som
vakte oppsikt og var mistenkelig da
de aller fleste måtte finne seg i åTo jenter som måtte bæres.
nytte knott. Denne var på leting etter
en venn som hadde dratt til Vera på ferie. Han hadde ikke hørt noe fra
vennen på lenge og var redd for at det kunne ha tilstøtt ham noe.
I halsgropa til den fremmede skimtet Einar Haga noe som lignet et
kjede, og da han hadde sett at tyskerne hadde noe lignende, ble han mis
tenksom. På ett eller annet vis fikk han gitt tegn til Sjømæling. De
forsto godt hvem fyren var på leiting etter, men de fant det tryggest å
ikke vite noen ting.
Den lille tufsen var nokså påståelig og hevdet at Ola Haugan hadde
fortalt at det var Sjømæling som skulle ordne med feriehusvære til
familien, så han måtte da vite noe. De to gikk ikke på den bløffen og
holdt på sitt, dette var helt ukjent for dem. Mannen syntes dette var
svært beklagelig, han hadde med nød og neppe klart å få tak i en bensin
skvett til denne turen og det var synd at det var bortkastet. — Kunne det
tenkes at de hadde tilhold i noen hytte? Det var jo en mulighet, svarte
Sjømæling. Hvor da? Nei e - det måtte eventuelt være i Værdalsbrukets
hytte ved Billingen. - Kan du bli med dit? Det er for langt herfrå, det er


----
537 Krig
----
mye nærmere om du kjører om Sandvika, sa Sjømæling. Mannen var
ikke innstilt på det, for det var nå dette problemet med bensin da. Han
fikk ikke noe greie på vennen. Hele tida hadde Sigvald pistolen i lomma.
Det gikk ikke mange dagene før Einar Haga og Sigvald Sjømæling
fikk oppklart hvem de hadde hatt besøk av - Henry Rinnan, og de
fryktet at han kom tilbake.
Noen dager senere svingte en tyskbil inn på tunet i Sør-Vera. Nå
kommer han, trodde de. Men dette skulle bli siste turen hans til Vera!
De kom seg opp på loftet, fant fram pistolen og nå skulle det gjøres kort
prosess. Sigvald tok stilling ved vinduet og skulle ta Rinnan med det
samme han kom på trappa like under. Han skulle ikke ha noen sjanse til
å unnslippe. Einar sto parat med et ekstra magasin, om det skulle bli
nødvendig. Men det var bare tyskere som var på rutinetur, og ikke så
farlig likevel.
Senere på sommeren ble det ny nervepirrende spenning. I Sør-Vera
fikk de beskjed om at Rinnan hadde passert Nord-Vera. Men de så
imidlertid ikke noe til ham.
En var lenge usikker på identiteten til mannen og familien som ble
hjulpet over. Ola J. Haugan synes å huske at grenseboerbeviset som ble
vist ham, lydde på Johannes Karlsen. Haugan så forøvrig igjen mannen
under rettsaken mot Rinnanbanden. Da satt han på tiltalebenken. Einar
Haga sier at mannen viste fram to grenseboerbevis, på forskjellige
namn. Rinnan hadde benevnt mannen som Bjarne.
I juli 1944, noen måneder etter at denne transporten fant sted, fikk
heimefronten i Verdal ei liste over personer som det advartes mot fordi
de arbeidet for det tyske sikkerhetspolitiet. Der er ført opp en person
ved navn Karlsen. Fornavn er ikke angitt og daværende adresse er
Sparbu. Opplysninger om alder og familie stemmer og det er anført at
vedkommende trolig hadde reist til Sverige.
Det som synes klart er at det var en Rinnanagent som ble hjulpet over
til Sverige. Men det er uklart om han flyktet for å komme seg unna
Rinnan, eller ble plantet i Sverige for å spionere på norske flyktninger.
Rinnanagenten Johannes Karlsen ble dømt til 15 års tukthusstraff.
Petter O. Balhald
Petter O. Balhald var aktivt med i det illegale motstandsarbeidet
under hele krigen. I tillegg til at han var gårdbruker i Vinne, drev han
transportforretning med lastebil, knyttet til daværendetransportsentrali
Verdal. Folk var vant med å se Balhaldbilen på vegen og det vakte ingen
spesiell oppsikt om bilen ble sett oppe i dalen.
I løpet av krigen utførte Balhald mange illegale transportoppdrag.

----
538 Krig
----
Det første allerede i månedskiftet april/mai 1940 i forbindelse med tran
sport av ammunisjon som skulle fraktes over fjellet til Hegra.
Anders Segtnan var fast sjåfør hos Balhald. De fleste «ulovlige»
transportene utførte P.O. Balhald seiv. Segtnan var imidlertid adskillig
implisert og tildels «medskyldig» i det som foregikk. Det samme gjelder
familien og øvrige som var på gården, for flyktninger både overnattet
og ble holdt i dekning på Balhald.
Ingeborg og Petter Balhald.
Eldste sønnen, Anders, var også med på det som faren drev med, og
etter at han fikk førerkort i 1944, utførte også han enkelte turer med
flyktninger på lastebilen.
En har ikke funne noe fast organisert opplegg bak Balhalds innsats
for å hjelpe patrioter ut av landet. Flere kontakter eller oppdragsgivere
gjorde at aktiviteten ble adskillig mangeartet, fra rene transportoppdrag
til planlegging og organisering av flukt. Et interessant tilfelle er flukta til
levangsbyggen Aksel Johannessen, medisinstudent og sønn til
daværende overlege ved Innherreds sykehus, Christian Johannessen.
Studenten var ettersøkt i forbindelse med aksjonen mot studentene og
Universitetet høsten 1944. Han våget ikke oppholde seg i Levanger, men
hadde søkt dekning i Stjørdal.
Overlegen, som hadde hjulpet så mange som hadde kommet i vanske
ligheter, var selvsagt opptatt av hvordan han kunne hjelpe sønnen i
sikkerhet, og tok kontakt med verdalsbonden Petter Balhald. Avtalen


----
539 Krig
----
dem i mellom gikk ut på at Johannessen skulle sørge for bil og sjåfør
som kunne kjøre flyktningen til Skjækerfossen og så skulle Balhald
ordne med kjentmann som kunne være med som los derfrå. I denne tida
var Olav Sjømæling fra Vera gårdskar hos Balhald, og han tok på seg
losoppgaven.
Det mest nærliggende for overlege Johannessen var å nytte ambu
lansebilen ved sykehuset, men for ikke å utsette den faste sjåføren for
noen risiko som kunne gå ut over sykehuset, kontaktet han en av
reservesjåførene, Rolf Ødegård. Han hadde kjørt illegale turer med
ambulansen tidligere og sa seg villig også denne gangen.
Dette var i slutten av november
og på vegene var det hålke, særlig
ille var det opp over dalen. Aksel
Johannessen ble hentet i Stjørdal.
Han ble plassert i sykekorga. Der
fikk han sitte, men med pålegg om å
legge seg såframt bilen stoppet. Alt
gikk greit til de kom til Balhald,
hvor de skulle ta opp losen, Olav
Sjømæling og Anders Balhald, som
skulle være med som assistent.
Der fikk de seg en alvorlig støkk.
Omkring gården, inne på gards
plassen og tildels i uthusa, var det
tyske soldater i stålhjelmer og kamp
utrustning. Dette så ikke bra ut —.
Var transporten oppdaget? Eller var
det rassia mot gården? Det siste
hadde den vært utsatt for tid-
Aksel W. Johannessen
ligere også. Rolf Ødegård stoppet bilen like ved innkjørsla og gikk inn
for å forhøre seg og var forberedt på å bli stoppet for hvert øyeblikk,
men intet skjedde. Heller ikke da de to han skulle hente fulgte med og
såtte seg inn i bilen og kjørte bort. Det så ikke ut til at tyskerne enset
dem i det hele tatt og det var innlysende at de bare holdt øvelse.
Det ble en vanskelig kjøretur, forferdelig holke, regn og stummende
mørkt. I det svake lyset fra de blendede lyskasterne var det ikke stort å
se. Ved Stamphusmyra tok de av fra riksveg 50 og opp Jåmtlandsvegen
til Stene hvor de tok av til Vuku. I Østnesbakkene holdt de på å skulle
kollidere med en hestekjører fordi det var uråd å stoppe på hålka. Ved
et under kom de forbi hverandre, men en hund som var i kjølevannet på
hestekjøreren ble overkjørt.
Ved Østnes stoppet Ødegård og gikk over brua til tettbebyggelsen i
Vuku, der hadde han ordnet seg med en kontakt som skulle følge med


----
540 Krig
----
trafikken på vegen. Der fikk han høre at en av polisene på Øra, NS
mann, hadde kjørt oppover og var ikke kommet tilbake ennå. Det gikk
imidlertid ikke lang tid før han kom og det var fri bane.
Like etter at de hadde passert Volden, røk kjettingen på ene bakhjulet
og det bar übønnhørlig utfor vegen og det ble stopp. Ganske snart kom
det folk til og flyktningen og losen måtte bare komme seg unna så fort
som mulig. De tok derfor skia fatt allerede fra Volden, med svenske
grensa som mål.
Det var mildver helt til fjells, striregn, gjennomvåt nysnø og elendig
skiføre. Klokka var ca. 22.00 da de startet på skituren. De la vegen om
Storlunet og det begynte å bli morgen da de nådde dit. Folka på gården
var ennå ikke stått opp, men Olav Sjømæling, som var kjent, fikk snart
vekket Storlunfolket slik at de fikk komme inn, fikk tørket seg litt, fikk
mat og litt hvil som de sårt trengte.
I Storlunet fikk de høre at den tyske vaktstyrken på Tronsmoen
hadde festet og drukket kvelden før og at de derfor kunne ta snareste
vegen etter isen over Veresvatnet i stedet for å vasse i gjennomvåt snø
den lange omkroken skogleies. De passerte knapt hundre meter fra den
tyske vaktstyrken, men turen over isen ble ingen stor lettelse, for over
vannet gikk nesten til knes. I ni-tida om morgenen var de framme i
Esingen. At to ungdommer, i sin livs form, trengte nesten et halvt døgn
fra Volden til Esingen sier litt om forholdene.
I Storlunet fikk Olav Sjømæling med seg penger som han skulle prøve
å kjøpe såpe for i Esingen. Skikkelig såpe var ikke å oppdrive her i
landet under krigen.
Ved en nesten utrolig runde bortover jordene, over grøfter og gjerde
samt ved hjelp av noen lokalkjente, fikk de to som var tilbake i bilen
kjøretøyet opp på vegen. Tilbaketuren gikk tilsynelatende problemfritt.
Sykehusbilen var imidlertid observert og ble rapportert. Wilhelm
Larsen, drosjeeier i Levanger og fast reservesjåfør på ambulansen, ble
arrestert, for det var han som fikk mistanke mot seg på grunn av kjøre
turen opp Verdalen. Larsen satt i tysk fangeskap helt til krigen var slutt.
Da Rolf Ødegård kom heim etter denne turen gikk han til sengs. I
denne tida sov han vanligvis i bakrommet til sin fars forretning i Kirke
gata. Grytidlig ble han vekket av leven ute i gården og kunne skimte en
tysker oppe på uthustaket.
I en fart fikk han vekk sitt falske grenseboerbevis og andre kompro
mitterende ting før han ble arrestert av sitt bysbarn, Henry Rinnan.
Ødegårds første tanker var at han ble tatt som følge av turen opp i
Verdalen. Under forhørene hos Rinnan ble han ikke spurt om dette i det
hele tatt eller andre ting han hadde greie på og hadde vært borte i, men
om en masse ting han ikke kjente noe til.

----
541 Krig
----
Av grunner og omstendigheter som en her ikke skal komme inn på,
rømte Rolf Ødegård fra fangenskapet i august 1944, sammen med Kåre
Andersen fra Ogndalen, ei flukt som ble gjennomført både frekt og
dristig. De hadde bilskyss direkte til Ådalsvollen tollstasjon i Sul, og
etter at Bjørn Rygg var kontaktet bar det østover etter Karl-
Johansvegen, og grensa ble krysset bare 2Vi time etter at de hadde for
latt Levanger.
I søkelyset
Flyktningeloser og andre som samarbeidet med Balhald, hevder at
han var dristig og uredd. Om nødvendig var han ikke redd for å utføre
en flyktningtransport midt på dagen. Han hadde imidlertid gode
kontakter som kunne gi sikre opplysninger om tyske patruljer eller
politiaktivitet opp over dalen. Den viktigste kontakten i så måte hadde
han nok i Ingemann Østnes på lensmannskontoret, inntil Østnes ble
arrestert i august 1943.
P.O. Balhald var imidlertid i tyskernes eller politiets søkelys, og flere
ganger var gården utsatt for rassia. Det ble aldri funnet noe kompromi
terende, men det var nære på. En gang var det fire ulovlige radioer på
gården, men da fikk de varsel få timer i forvegen om forestående rassia
og rakk å få unna det som var farlig. Den mest avanserte radioen var
innbygget i et nattbord. Under rassiaen, som foregikk om natta, sto
dette radionattbordet foran senga til den ca. 10 år gamle Elling Balhald.
Politimannen som undersøkte rommet, la fra seg pistolen på nattbordet
mens han arbeidet. Om morgenen sa gutten at han kunne ha skutt politi
mannen med hans egen pistol.
Olsokdagen i 1942 var P.O. Balhald ute for et dramatisk uhell som
gjorde at han satt hardt i det. Av transportsentralen fikk han valget
mellom å skysse deltakere til NS-stevnet, som skulle komme med båt til
Trones, eller kjøre for tyskerne til Vater holmen. «Jeg vil ingen av
deiene», svarte Balhald, men under trugsmål om rapportering, valgte
han å kjøre for tyskerne.
Det var madrasser som skulle fraktes fra leiren på Tinna til Vater
holmen. Det ble låstet høyt både på bilen og en tilhenger og noen tyskere
som skulle sitte på, såtte seg øverst på lasset.
Ingen tenkte på jernbanebrua over vegen ved Kjæran og den ene
tyskeren, som satt med ryggen til kjøreretningen, ble ikke oppmerksom
på faren og fikk hodet knust mot jernbjelken. En NS-mann prøvde å
mistenkeliggjøre Balhald og han var virkelig hardt presset i de etter
følgende forhørene hos det tyske politiet, og det hevdes at det kun var
snarrådighet fra Ingemann Østnes som reddet Balhald denne gangen.

----
542 Krig
----
De vanskeligste transportene var når flyktningene kom gruppevis.
Folk var i denne tida vakne og oppmerksomme for seiv små, uvanlige
hendelser. Med flere ukjente personer bak på en lastebil opp dalen, ville
det ikke være noen tvil om hva slags trafikk det var.
Disponent Johan Rosenlund, som var sjef for Riebers fabrikker i
Levanger, var en av Balhalds faste kontakter. En gang hadde disponen
ten en gruppe på sju flyktninger skjult på fabrikkområdet, og som han
ville Balhald skulle transportere mot svenskegrensa. Problemet ble løst
på den måten at lastebilen ble låstet opp med Hiller-plater, men slik at
det ble et oppholdsrom for flyktningene midt inne i lasset. Også denne
gangen var det hålke og vanskelige kjøreforhold. I brattkneiken, øst for
Grunnan, ble det stopp fordi en annen bil sperret vegen oppe på
bakken. Flyktningene inne i lasset, bak på bilen, trodde det var kontroll
og fikk panikk. I full fart kom de seg ut fra skjulestedet sitt og la i veg
oppover den bratte bakken og olderskogen på øvre side av vegen. Men
der var det isete og glatt og de vettskremte folka spønet og klorte
noe forferdelig for å komme seg oppover.
Bilen oppe på bakken var drosjen til Bjarne Valstad. Han var ute i
doktorskyss med distriktslege Thor Hegbom, og slettes ikke noe farlig,
for Hegbom var en av Balhalds medarbeidere. Valstad hadde fått
trøbbel med knottgeneratoren og motorstopp på en svært uheldig plass.
I januar 1945 ble Johan Rosenlund arrestert. Broren, Valentin, ble
tatt samtidig, men overlege Johannessen klarte å få ham innlagt på Inn
herred sykehus under påskudd av at han var alvorlig sjuk. Samtidig ble
det sendt bud til sønnen, Eivind Rosenlund. Han hadde imidlertid gått i
dekning i Namsosdistriktet, men budskapet om farens sjukdom gjorde
at han tok risken med en tur heim.
Undervegs fikk han beskjed om å stå av på Rinnan stasjon. Der ble
han hentet av Anders Balhald som kjørte ham med hest og slede til
gården Balhald. Dit var også faren, Valentin Rosenlund, kommet og
han led ikke av annen sykdom enn svekkelse av å ha ligget åtte dager til
sengs på sykehuset.
En av Balhalds faste kontakter var Peder Ward i Strådalen, og etter at
han hadde telefonert til Strådalsbonden, og i fordekt språk gitt beskjed
om at det kom to som måtte over grensa, startet turen mot Helgådalen.
I den øvre del av ruta organiserte Ward de som skulle hjelpe til.
Petter O. Balhald skysset de to flyktningene til Skjækerfossen, hvor
Kristian Holmen hadde fått beskjed fra Ward. Holmen hadde engasjert
Odd Green til å kjøre videre med hest og slede. Green hadde ikke hest
seiv, men det traff seg slik at han hadde lånt hest av far sin, for å kjøre
sammen ved. Green kjørte til Tormod Skoknes, som bodde i Værdals
brukets vokterbolig på Ottmoskogen. Derfrå ble Skoknes med videre til

----
543 Krig
----
de møtte Peder Ward på Sågåmyra ovenfor Brattås-åsene. Han kom i mot
med hest og slede og uten unødig heft bar det nå direkte til Strådalen
hvor flyktningene fikk noen timers hvil. Neste dag fulgte Ward de
herrer Rosenlund helt til Sandneset ved Esingen på svensk side.
Dette er et eksempel på hvordan Petter O. Balhald og hans hjelpere
arbeidet med å hjelpe flyktninger under krigen, enkelt og ukomplisert,
men effektivt.
Foruten de som er nevnt, hadde Balhald en fast kontakt i Olaf
Varslott ved Volden, og ikke minst i Bjørn Rygg som han hadde flere
oppdrag for.
Johan Rosenlund, som ble arrestert samtidig med broren Valentin,
havnet på Grini. Petter O. Balhald ble tatt under Rinnans storaksjon i
Verdal 1. mai. Overlege Christian Johannessen ble arrestert samtidig.

----
544 Krig
----
FANEFLUKT FRA TYSKE AVDELINGER
I krig vil det alltid være tilfeller hvor soldater begår faneflukt, blir av
hoppere eller desertører som de benevnes. For slikt er det dødsstraff i de
fleste hærer.
Avhopping forekom også fra tyske avdelinger i eller på gjennomreise
i Verdal under okkupasjonen. Men hvor mange er ukjent. Eksakt
kjennes fire tilfeller, hvor avhopperne fikk aktiv hjelp av norske patri
oter. En av disse ble tatt inn på ei organisert flyktningrute. Etter opp
lysninger fra Jønssons i Esingen var det nok flere enn dette som kom
over fra Verdal. Til og med en offiser med majors grad, blir det hevdet.
Cand.mag. Eivind Heide har forsket denne side av krigen, han har i
den forbindelse gått gjennom arkiver både i Norge, Sverige og Tysk
land, uten å ha kommet fram til noe sikkert tall. Heide har kommet til
at ca. 240 mann forsøkte flukt fra tyske avdelinger i Norge, og at 140
lykkes i å komme over grensa til Sverige. Men han utelukker ikke at
tallet kan være høyere. De som ble tatt, fikk i de fleste tilfeller strenge
tukthusstraffer eller dødsdom. Ca. 35 tyskere i Norge ble skutt for
faneflukt eller andre forseelser, sier Heide.
I Sverige ble avhopperne betraktet som desertører og de tre første
krigsåra utlevert til tyskerne. Men etter 1942 ble ingen desertør avvist
eller utlevert. Da hadde jo krigslykken snudd.
Om tilbakesendingene sier Heide at de foregikk på den måten at de
ble jaget over grensa på et sted hvor det ikke var tyske eller norske
grensevakter, og helst i et annet distrikt enn der de var kommet inn i
Sverige.
Om denne framgangsmåten skriver han:
«Svenskene hesthandlet med tyske myndigheter inntil krigslykken
snudde for tyskerne. Jeg skal bare minne om permitenttrafikken,
skytteltogene som gikk gjennom Sverige fra Norge og til Tyskland og
tilbake.
Inntil 1942 hadde svenskene en bindende avtale med tyskerne om
utlevering av soldatrømlingene fra Norge. Etter mitt skjønn en høyst
betenkelig avtale og i strid med folkeretten. Men hvem følger folke-
retten i krig? Skjønt et nøytralt land burde vel gjøre det?»
Heide forteller og at en mur av taushet møtte ham under granskinga
av svenske arkiver, og at man bare kan gjette årsaken til at det var så

----
545 Krig
----
vanskelig å få tilgang til de svenske kildene. Avvisninger av flyktninger
er et lite ærerikt kapittel i svensk historie.
Straffen som tyske domstoler ga disse avhopperne kunne variere.
Dødsdommer ble i mange tilfeller omgjort til tukthus, og i løpet av
soninga kunne fangen bli beæret med tjeneste på østfronten, med en
ærefull død for Der Fiihrer og det stortyske riket.
Heide har også funnet åtte norske frivillige i Waffen SS som
deserterte fra sine avdelinger for å ta seg til Sverige.
Det mest oppsiktsvekkende som kom fram under hans granskinger,
var at seiv etter at tyskerne hadde kapitulert, også i Norge, ble det fort
satt øvet tysk militær justis, hvor tyske dommere og offiserer dømte
rømlinger og andre som hadde begått uønskede handlinger mot
Wehrmacht, til døden.
Under avvæpninga og utskipninga fikk tyskerne seiv holde orden på
sine tropper. Dette førte til flere harde straffer og at tukthusstraffer
måtte sones lenge etter at freden var en kjensgjerning.
Ut fra dette kan det spekuleres på hva skjebnen ble for de tre tyske
soldatene på Rinnleiret som samarbeidet med heimefronten i Verdal.
Kanskje ble erklæringen, som ble gitt om deres innsats, mer til «stølp
enn til hjølp» - En nagle i likkisten?
Også på andre områder kan en sette spørsmålstegn ved svenskenes
nøytralitet. Vinteren 1942 fraktet i alle fall 300 lastebilsjåfører fra Nord-
Sverige og Jåmtland, store mengder livsviktig utstyr og ammunisjon fra
Sverige og inn i Finnland, til de tyske troppene som angrep Sovjet på
fronten i Nord-Finnland.
Opptakten til dette var at svenskene solgte trebrakker til tyskerne på
nordfronten. Kontrakten av både brakkesalget og transporten var
godkjent av det svenske utenriksdepartementet. I UD-dokumentet heter
det bl.a. at de tyske henvendelsene, som kom fra overkommandoen i
Oslo, må tillegges særlig stor politisk betydning, fordi bak den sto ikke
bare vanlige tyske myndigheter, men også Hitler!!
De svenske sjåførene kjørte inn i Finnland utstyrt med
legitimasjonspapirer som sa at de var ansatt av den tyske krigsmakt.
Trafikken tok slutt i april 1942, fordi forsikringsselskapene ikke lenger
ville forsikre bilene. Transporten var nemlig utsatt for en rekke
kollisjoner med tyske biler, samt russiske flyangrep (Eric Bjørklunds
bok: Tysketrafikken.)
Lokalhistorisk har vel ikke dette så stor interesse, utover at det
skjedde i våre svenske nabodistrikter.
Derimot ble det med stor interesse registrert og rapportert at 27 tyske,
store militærbusser, den 22. oktober 1941, kjørte opp mellomriksvegen i
Verdal og inn i Sverige!

----
546 Krig
----
Hans Schulze eller Carl Heidemann
I slutten av april 1940 kom en tysk sersjant til Hofstad i Leksdalen.
Han hadde stukket av fra sin avdeling, men det er ukjent hvilken
avdeling han hørte heime i. Til Leksdalen kom han nordfrå, over
Henning.
Det han oppga som grunn for rømminga, samt andre personlige opp
lysninger er avvikende og derfor lite pålitelige. Det eneste som er
sikkert, han hadde desertert og hadde Sverige som mål.
Til folka på Hofstad oppga han å hete Hans Schulze. Hos Arnt Kjesbu, i
Kjesbua, oppga han Carl Heidemann. Det er ikke sikkert at noen av
disse navnene er korrekte. Han kunne ha sine grunner for å skjule den
rette identiteten. Han skal ha fortalt at hans far var blitt henrettet fordi
han nektet å avlive noen britiske krigsfanger. Videre at han seiv var fall
skjermjeger, sluppet over Dombås tidligere i måneden.
Det var en søndag han kom til Hofstad, mens gardsfolka satt og åt til
middags. I tråd med verdalsk gjestfrihet, ble også tyskeren bedt til
bords.
Allerede samme kveld drog han videre og kom fram til Arnt Kjesbu
ved Kjesbuvatnet. På vegen hadde han vært innom flere steder. I
Kjesbua ble han værende ca. en uke. I denne tida klarte han å skifte
over til sivile klær. Så dukket han plutselig opp på Hofstad igjen, og nå
ble han værende i ro til langt ut i juni og ga ikke inntrykk av å ha hast
verk med å komme seg til Sverige.
Karl Hermann, som den gangen ennå var unggutten, forteller at
tyskeren var både omgjengelig og vennlig. Han tok del i våronnarbeidet
og annet forefallende arbeide på gården og var ingen dårlig arbeidskar.
Om kveldene kunne de to være sammen på fisking i Lundselva. Det
hendte at det kom tyskere på patrulje til Hofstad. Da sprang rømlingen
på loftet og gjemte seg.
I denne tida gjorde han flere turer og korte opphold til Kjesbua. Også
der var han med på gardsarbeidet.
Men å ha tyskeren gående slik, var for risikabelt. 1 slutten av juni
fulgte Arnt Kjesbu ham over til Helgådalen. Der kom tyskeren i kontakt
med Thomas Kleppen, som så loset ham over grensa.
Krigsutstyret han hadde med da han kom til Hofstad er oppgitt å
være uniform, hjelm, patronbelte og mauserkarabin. Han skal også ha
hatt kikkert, som han overlot til Thomas Kleppen, og det fortelles at en
pistol han hadde også ble igjen i Helgådalen, men at denne senere under
krigen ble tilintetgjort. Hvis dette er riktig er det mye mulig at tyskeren
var fallskjermjeger. Til Thomas Kleppen skal han ha fortalt at han var
flyger og hadde hoppet ut i fallskjerm fra et brennende fly.

----
547 Krig
----
Dette kan være en språklig misforståelse, at det var historia om fall
skjermjegeren opp igjen.
Til folka på Hofstad sa han at han ville komme og besøke dem etter
krigen. Lite trolig at han fikk høve til det. Mest sannsynlig utleverte
svenskene ham til tyskerne igjen.
I Verdal historielags «Utdrag av artikler fra Helgådalsnytt» er det en
mere detaljert artikkel om denne tyskeren.
Heller dø i de norske fjell —
Forflytning til Østfronten var kanskje det tyske soldater i Norge
fryktet aller mest. Om tjenesten i nord kunne være både barsk og kald,
var den å foretrekke framfor de blodige slagene på de russiske steppene.
Tyskernes tapslister fortalte sitt og propagandaen klarte ikke å skjule at
de ærerike og taktiske tilbaketrekningene i virkeligheten var store til
bakeslag.
En ung østerriker, som hoppet av et sørgående troppetog på Røra,
utpå ettersommeren 1944, sa det slik: «Jeg kan like gjerne dø i de norske
fjell som å bli torpedert på sjøen eller blø ihjel på Østfronten.»
Han hadde bestemt seg for å desertere. På stasjonen såtte han igjen
karabinen, hjelm, m.v. og tok fatt på marsjen mot øst og det nøytrale
Sverige.
Ukjent som han var, må det sies at han var heldig. Ut på kvelden kom
han fram til Lein i Volhaugen, og der bodde Erling Walum. Han tok
desertøren i bilen og skysset ham på Veresfjellet, orienterte ham om
kursen videre og om vaktholdet i Vera.
Til Walum fortalte soldaten om våpnet og det han hadde satt igjen på
Røra stasjon. Dermed drog Walum direkte dit og hentet utstyret og inn
lemmet det i sitt private arsenal, som i løpet av krigsåra ble ganske inn
holdsrikt.
Senere fikk Walum vite at en tysk soldat hadde kommet til avlusings
stasjonen i Mørsil omtrent på samme tida.
Trolig var det samme tyskeren som Per Ward og Melvin Høglo fulgte
fra Strådalen til Esingen. Ward husker ikke årstallet, men årstida
stemmer i alle fall. Det var ei utbredt mistru til tyskere på flukt og det
var ingen i Strådalen som hadde noen særlig lyst til å lose fyren over
grensa. Etter at de hadde overbevist seg om at han var übevepnet, tok de
to ungdommene sjansen på å følge ham. På den tida var det ikke noe
svensk militær i Esingen og det måtte telefoneres til Melen om tyskerens
ankomst.
For å være helt overbevist om at han ble tatt hand om av svenske
myndigheter, holdt Per Ward og Melvin Høglo tyskeren under oppsikt
helt til en svensk militærpatrulje kom og hentet ham.
Verdalsboka — 35

----
548 Krig
----
Å gi aktiv hjelp til tyske desertører, var noe av det farligste norske
motstandsfolk kunne befatte seg med. Med bakgrunn i de hyppige
kontrollene på Helgådalsvegen og at grensepatruljen i Vera titt og ofte
var i Strådalen, var den hjelpa som ble gitt tyskeren forbundet med stor
risiko, seiv om det var nokså udramatisk.
Maximillian Wilczek
En av de få tyskerne som så sitt snitt til å flykte til Sverige fra Verdal
under krigen var Maximillian Wilczek. Han var av polsk avstamning,
men var blitt tysk statsborger etter Hitlers erobringer. Seiv betraktet han
seg som polakk.
Ved hjelp av heimefrontfolk i Verdal, kom han seg til Sverige over
Vera og Esingen. Etter krigen ble Wilczek svensk statsborger og fikk
beskjeftigelse som kantor ved en av kirkene i Stockholm. To ganger har
han vært på snarvisitt i Verdal etter krigen.
En finværskveld, sommeren 1943, tok Helge Storhaug, på Ørmelen,
med seg sitt trekkspill og grammofon ut på Ørin for å slappe av med litt
musikk og nyte finværet.
Helge Storhaug
som først kom i kontakt med
Max Wilczek.
Max Wilczek kledde seg sivil da
han skulle fotograferes sammen
med Helge Storhaug.
En musikkinteressert tysk soldat hørte tonene og gikk etter lyden.
Med bakgrunn i felles musikkinteresser, kom de i prat med hverandre,
og da tyskeren fikk høre at Storhaug også hadde orgel heime, ble han
svært interessert og spurte om han ikke kunne få komme heim til Stor


----
549 Krig
----
haug. Slik utviklet det seg til litt samkvem mellom dem. Det var tydelig
at Wilczek koste seg når han fikk spille på orgelet, dertil var han meget
interessert i å studere skolebøkene til Storhaugs to barn. Før krigen
hadde han nemlig vært lærer i Polen. I heimen til Storhaug kom
Wilczek i kontakt med daværende distriktslege i Verdal, Thor Hegbom.
En kveld ut på senhøsten kunne Wilczek fortelle at han trolig skulle
forflyttes nordover, men hadde best lyst til å komme seg ut av dette.
Han hadde ingen interesser av å slåss for Hitler og nazismen og ymtet
frampå om hjelp til å komme seg til Sverige. Både Storhaug og Hegbom
var skeptiske. Wilczek var tross alt tysk soldat, han kunne jo være pro
vokatør. Risikoen for å bli lurt opp i noe, som de dyrt fikk betale, måtte
vurderes alvorlig. Omsider ble Storhaug og Hegbom enige om at de
skulle prøve å hjelpe tyskeren, men da med strenge sikkerhetstiltak.
Flere var implisert i planlegging og forberedelser for dette vågale tiltak
et, Richter Falstad, Birger Elstad og Leif Indahl.
Først måtte Wilczek avvæpnes, noe han ikke helt villig var med på,
for tross alt var det noe gjensidig usikkerhet. Karabinen og annet soldat
utstyr ble i første omgang gjemt hos skomaker Ringqvist. Han ble
imidlertid nervøs av å ha dette hos seg, og etter noen dager måtte Stor
haug dit for å hente det, hvoretter han kastet hele greia på elva. Behold
eren med gassmaska, sokk imidlertid ikke, og den fant noen gutter igjen
ved sjøkanten ute på ørin, og det farlige var at den kom på «børsen»
blant gutter og skiftet eier flere ganger.
I fjellet var det blitt vinter og Wilczek måtte utstyres med klær. Det
ble skaffet til veie en velbrukt anorakk. Av Hjørdis Storhaug fikk han
en nesten ny ullgenser, noe som betydde mye i de knappe tider.
Erling Hynne ofret ryggsekken sin og i den ble også lagt litt niste.
Utenpå sekken var det malt to store bokstaver, E.H. For de som skulle
lose tyskeren på turen mot svenskegrensa, ble dette et viktig kjennetegn.
Da alt var klappet og klart, fikk Wilczek ordre om å gå østover, etter
Stiklestadvegen, ta av mot Leksdalsvatnet og ikke kontakte noen før
han seiv ble kontaktet med avtalt stikkord. Ved planteskolen ble han
oppsnappet av Ola J. Haugan, som tok ham på bokstavene på sekken.
En lang tur lå nå foran, særlig for Wilczek. Til fots gikk det delvis
skogleies mot Helgådalen. Der tok John Haugan og Olav Sagvold over
losinga, og de fikk virkelig strabaser. I snøstorm og mørke bar det mot
svenskegrensa. Også de følte seg usikker på tyskeren og undersøkte
nøye om han var bevepnet. Det gjorde det ikke bedre at Wilczek ikke
var i form for en slik strabas. Han ble mektig sliten og da var han heller
ikke samarbeidsvillig. Skulle det ikke lykkes å få ham over, kunne det
bli katastrofe for alle som var implisert. Mens det ennå var drygt igjen,
viste han farlige tretthetstegn. Han tok til å spise snø, gikk med snøball

----
550 Krig
----
under haka og det så slett ikke lyst ut. For å få litt hvil tok de inn i
stallen ved koia i Djupdalen, men bare for ei kort stund.
Etter det Sagvold og Haugan forteller, var været så ille, at det var det
verste de hadde vært ute i, og det sier ikke lite, fjellvante som de var. På
samme tid satt det, i stua til Storhaug, to karer, Helge og distriktslegen.
Også de var nervøse om de som var på veg mot grensa kunne klare seg i
det forferdelige uværet som raste.
På Veresfjellet så det ut som det skulle stoppe opp. Wilczek la seg ned
og ville ikke mere. Følgende bemerkning fra Sagvold fikk imidlertid liv i
ham igjen: «Dette går til helvete, vi får skyfn og kasfn ned i myrholet
der». Wilczeks norskkunnskaper var så pass at dette forsto han, han var
og oppmerksom på at Sagvold hadde coltpistol i sekken sin. Han tok seg
sammen og stavret seg på bena. Ved å støtte ham mellom seg, nesten
skyve ham, kom de to losene omsider fram til Vera med flyktningen.
Men nå var det ingen veg utenom, Wilczek måtte få seg en hvil såframt
de skulle komme videre.
De tok inn hos Johannes Væren, og nå skulle tyskeren få styrke seg
på et par liter varm melk. Men Wilczek, som var helt tappet, fortærte
det meste før melka rakk å bli varm. To timer skulle han få hvile og han
sovnet momentant. To timer var imidlertid for mye for losene, de måtte
tilbake i bygda før det ble dag.
Sagvold stilte derfor samtlige klokker som fantes i rommet fram en
time, til og med tyskerens armbandsur ble fikset.
Etter en time ble Wilczek vekket, han trodde da han hadde fått de
lovte to timene, og han var adskillig piggere da de tok fatt på den siste
etappen. Men det er drygt fra Nordvera til Esingen. Været var like ille
og den aller siste biten var det ikke langt fra at de måtte bære ham.
Haugan og Sagvold fulgte Wilczek fram på trappa og så ham vel innen
for døra hos Jønssons i Esingen. Dette uten at de ble oppdaget. Da var
uværet til beskyttelse, for de risikerte internering i Sverige ved å følge
flyktningen så langt. De tok straks fatt på den lange tilbaketuren. Også
de begynte å kjenne strabasene på kroppen. Dertil var de søkk gjennom
våte og nå hadde de været i mot. Men også det gikk bra. De kom til
bygds uten at noen fattet mistanke.
Tida etter Wilczeks flukt var en hard påkjenning for Hjørdis og Helge
Storhaug. De ble tatt under inngående forhør av tyske politigendarmer.
De hadde fått kjennskap til deres samkvem med soldaten som var for
svunnet. Men Hjørdis og Helge hadde forutsett dette og var blitt enige
om hva de skulle si, og det holdt.
Men for Helges vedkommende var det bare takket medisinsk hjelp fra
Hegbom at nervene holdt så pass at han ikke sprakk, ifølge det han seiv
forteller.

----
551 Krig
----
Max Wilczek t.h. da han for noen år siden var i Verdal og besøkte noen
av de som hjalp til å flykte, videre hans finskfødte kone, Anna og Ola J.
Haugan og hans kone Anna.


----
552 Krig
----
GESTAPO SLÅR TIL
Krigen nærmet seg slutten, og hvilken veg det bar var klart for alle.
De tyske armeene i Sentral-Europa kunne bryte sammen og kapitulere
når som helst. Men hvordan ville de store styrkene i Norge forholde seg?
Rikskommissar Terboven var fast bestemt på å forsvare «Festung
Norwegen». Også de norske nazistene klamret seg til håpet om at Norge
skulle forbli en nazistat, og Gestapo trappet opp kampen mot den ille
gale, norske, heimefronten. Slik var krigsbildet i Norge, i et nøtteskall,
utover mars og april i 1945. På alle hold var det en nervøs og amper
stemning.
Også i Verdal var dette godt merkbart. Fra påske og utover våren ble
vaktholdet i Verdal adskillig skjerpet. Hirden hadde fått våpen og
deltok aktivt i vaktholdet, bl.a. var det hirdmannskaper som hadde
vaktholdet i Vera. Men effektiviteten var kanskje så som så. Noen av
mannskapene holdt seg for det meste til brennevin.
I Sandvika var det fortsatt tysk politi som voktet grensa. Det som ble
forespeilet dem som bodde i Sandvika var lite lystelig. Både Sandvika og
den øvrige bebyggelsen et godt stykke nedover skulle brennes, fordi
tyskerne ventet innfall fra Sverige.
Ved Skjækerfossen etablerte statspolitiet og hirden vakthold, samt at
tyske soldater periodevis patruljerte etter vegen. Både på Øra og
Bredingsberg drev statspolitiet og tyskerne nattpatruljering. Det var i
det hele en uhyggelig atmosfære over bygda.
Både NS og Gestapo var overbevist om at det var en heimefront i
Verdal som burde uskadeliggjøres.
Den 4. april begynte opprullinga av heimefronten. Distrikslege Thor
Hegbom ble narret i ei felle ved at han over telefon nærmest fikk ordre
om å komme til Bakketun til en syk person ved hirdførerskolen. Det var
en NS-mann på Øra som ringte. På veg til Bakketun ble han stoppet av
kontroll, som tydelig var arrangert. Ved ransaking av ham fant de en
papirlapp som var bruksanvisning for en såkalt «Sweethaert»-radio,
som Hegbom hadde fått fra Sverige gjennom Bjørn Rygg, og da hadde
de grunnlag for å arresterte ham.
Natta etter slo Gestapo til på nytt og arresterte fem mann, Anders By,
Morten Aamo, Bjørn Rygg, John Strand og Kåre Haugan.

----
553 Krig
----
Hegbdm ble straks tatt under harde forhør og mishandlet. Den
kompromiterende papirlappen var ikke til å komme forbi. Han visste at
Inge Rygg var i Sverige og tilsto derfor at radioen var kommet fra ham,
noe som forøvrig var riktig da det var Inge Rygg som hadde bragt
radioen inn i landet. Hegbom måtte også tilstå at han hadde et gevær
nedgravet hos Per Sende.
Med grunnlag i signaler fra NS i Verdal og det Hegbom hadde blott
lagt overfor en negativ kontakt høsten 1944, var Gestapo og Rinnan
overbevist om at Hegbom var leder for heimefronten i Verdal og drev de
harde forhørene ut fra dette og påførte Hegbom livsvarige skader.
I løpet av krigen hadde Bjørn Rygg formidlet 17 Sweethaert-radio
mottakere med høretelefoner, og som nevnt var det bruksanvisningen til
en av disse som avslørte ham også.
Utrolig nok hadde Thor Hegbom, etter at han var arrestert, klart å
sende beskjed til Rygg, at han måtte komme seg vekk straks. Rygg visste
således hva som var i vente da han ble arrestert 5. april. Ryggsekken var
pakket og klar og han hadde god tid på seg til å dra over grensa, men
hensynet til familien holdt igjen. Etter nøye overveielse foretrakk han å
ta ansvaret for det han hadde gjort.
Det var Rinnan seiv, med stort oppbud, som ledet aksjonen mot
Bjørn Rygg, og for anledningen var Rinnan i tysk offisersuniform. Han
presenterte seg som major Møller. Det ble adskillig dramatikk omkring
aksjonen, en dramatikk skapt av Rinnan, men som familien Rygg var
tilskuere til. Uten å kontakte det tyske vaktmannskapet på tollstasjon
en, postertes mannskaper fra Rinnanbanden rundt om i terrenget. Vakt
mannskapene misforsto situasjonen og det kom til skyting mellom
Rinnans folk og tyskerne. En av bandemedlemmene ble såret og havnet
på sykehus.
Egentlig var det Inge Rygg Rinnan var ute etter. Det var funnet våpen
som var innsmuglet fra Sverige både i Kråksjøhytta og i høyløa på
Ådalsvollen, og ikke uten grunn, mistenkte Rinnan Inge Rygg for å stå
bak dette. Inge var ventet heim på nytt kureroppdrag da aksjonen ble
satt i gang. Dette hadde nok Rinnan greie på gjennom sine kontakter i
Sverige, men trolig feilregnet han seg på tidspunktet
Arrestasjonen av Bjørn Rygg var uten dramatikk. Rinnans identitet
ble raskt avslørt og det fikk han vite. Han begynte å avhøre fru Signe
Rygg og hun kunne fortelle ham hvem han var.
«Hvordan vet du det», spurte Rinnan? «Jeg så deg mange ganger som
guttunge, med tresko på bena, løpe omkring i Levangsgatene», svarte
fru Rygg, hun husket ham fra da hun var elev ved lærerskolen i
Levanger. Dette var forsmedelig for Rinnan, slikt fottøy ville ikke
«Major Møller» vedkjenne seg, og han overlot til andre å fortsette
forhøret av fru Rygg.

----
554 Krig
----
Signe Rygg og de øvrige familemedlemmene satt innesperret med vakt
over seg i hele 14 dager etter at Bjørn var arrestert. Det var ei utrivelig
tid, har hun fortalt, mest fordi hun kjente noen av vaktene for godt.
Men det som plaget mest var at sønnen, Inge, var ventendes fra Sverige.
Han ville i tilfelle gå rett i saksa. En av de tyske vaktene forsto at det var
noe som plaget og tillot at datteren, Bjørg, sammen med tyskeren fikk
gå et ærend ned til Sulgrenda. Med seg hadde hun brev til Inge, et brev
som nesten kan sammenlignes med «Skrinet med det rare» - det ene
brevet innenfor det andre. Brevet ble levert til Sigmund Karlgård. Da
han åpnet fant han et brev til Ellen Steinfjell og hun et brev til Inge
Rygg. Hun brakte brevet til Skalstugan hvor Inge fikk det. Han var da
kjent med hva som hadde skjedd. Fra Sandvika hadde det straks blitt
sendt beskjed til toller Hiittsten i Skalstugan om hva som hadde hendt.
Rinnan og hans folk ga seg god tid på Ådalsvollen. Han håpet vel at
Inge Rygg skulle innfinne seg. Også ved dette høvet viste han sin forakt
for medmenneskers ve og vel. Han fant på å skulle øve seg i pistolskyt
ing. Skiva måtte Bjørn Rygg holde i mens skytinga pågikk. Han mistet
ikke fatningen, men nyttet høvet til på nytt å fortelle Major Møller
hvem han var: «Du skyter godt Rinnan», sa Rygg.
Under forhørene på Misjonshotellet og i bandeklosteret hos Rinnan
ble Rygg hardt presset. Hele tida forsøkte han å skylde på personer han
visste var i sikkerhet. På den måten klarte han å hale ut tida og ble vel
nærmest reddet av «Gongongen» - Freden brøt ut.
Mens det ennå ble holdt vakt over Signe Rygg og de øvrige familie
medlemmene, fullførte Inge Rygg det planlagte kureroppdraget og kom
til Sul sammen med Magne Nordnes og Sturla Hornnes, men da gikk de
til gården Åsen og Sigmund Karlgård. Karlgård hadde også ved tidligere
høve vært et solid støttepunkt - for illegal trafikk gjennom Sulgrenda.
Det var flere som hadde grunn til å føle seg utrygge etter at Thor
Hegbom var arrestert, ikke minst Morten Aamo, som sammen med
Hegbom og en negativ kontakt, noen måneder tidligere, hadde vært
med på å planlegge ei flyktningrute for Trondheimsstudenter. Samme
dag som Hegbom ble arrestert, fikk Aamo varsel om at han var i fare og
måtte komme seg vekk. Som midlertidig dekningssted dro han opp til
familiens hytte ved Kjesbuvatnet. Ut på kvelden fikk han beskjed, fra
pålitelig hold, om at han ikke var i noen umiddelbar fare, og han dro
derfor heim for å ordne diverse før han stakk av. Ut på ettermidnatta
ble Aamo arrestert. Etter at Aamo hadde forlatt hytta kom det folk dit
på ransaking. Jens Aamo, bror til Morten, fikk greie på at det var
uvedkommende i hytta og han varslet lensmann Bråthen som lovte å ta
seg av dette. Dagen etter varslet lensmannen om at han hadde ordnet
opp i forholdet. De fremmede hadde dradd sin veg og Bråthen kunne
fortsatt nyte tillit i «jøssingkretser».

----
555 Krig
----
Også Tormod Skoknes følte at det brente under føttene. Han hadde
vært en av Hegboms faste kontakter i Helgådalen. Han krysset grensa
og ble flyktning i Sverige. Også i 1943 var det nære på at Skoknes emi
grerte, da etter henstilling fra daværende oppdragsgiver, «Den hvite
mann». Da stoppet han imidlertid opp i Sør-Vera for å være så nære
grensa som mulig om det skulle bli prekært. Den gangen glei faren over
og han kunne fortsette med sitt motstandsarbeide, bl.a. å hjelpe flykt
ninger. Nå følte han at det var alvor og ingen annen utveg.
Da Gestapo, samt folk fra Rinnanbanden og statspolitiet ut på etter
midnatta dundret på hos John Strand, forsto han straks hva som var i
gjære. For å vinne litt tid til å tenke over situasjonen, fikk han kona,
Gea, til å lukke opp og høre hva det gjaldt, og som ventet var det ham
de skulle ha tak i. I forsøk på å vinne ytterligere et par minutter, troppet
John opp i bare underbuksa og trodde han skulle få lov til å kle på seg
skikkelig. Men da feilregnet han seg, han måtte pent bli med i dette
antrekket.
De som ble arrestert denne natta ble i første omgang ført til Hird
førerskolen på Bakketun. Derfrå bar det til Rinnans lokale hovedkvar
ter i Levanger, Leiknes-villaen på Nesset, hvor også grensepolitiet hadde
sitt hovedkvarter. Blant de som holdt vakt over fangene der, var det
også grensepoliser og Stapokarer fra Verdal, men om det var sambygd
inger, ble det fort klart for verdalsfangene at noe sympati fra den
kanten kunne de ikke regne med.
Oppholdet i Levanger ble ikke langvarig. Derfrå bar det til Vollan
kretsfengsel i Trondheim. Dette fengslet var fullstendig overtatt av tysk
ere og var mer enn overfylt. Derfrå ble fangene tatt ut til forhør.
Samme natta banket det på døra til Anders By's leilighet på meieriet.
Uten å reagere nærmere over det, trakk han på seg ei bukse og gikk for å
lukke opp. Mange bodde på meieriet i denne tida og det var ikke noe
oppsiktsvekkende med et besøk. Han åpnet døra og sto ansikt til ansikt
med Rinnanbandens «Jahn» og hans maskinpistol, og i døråpninga til
meierisalen så han gløtten av Rinnan og en til. «Jahn» spurte om By
ville bli med. Han aksepterte, og følget skred ned trappa og ut i kulda.
By barføtt og tynnkledd - hans følgesvenner godt kledd og bevepnet.
Det hele gikk så rolig for seg at kona, Borghild, ikke ante uråd før følget
var vel ute av Øra. By var solid bundet på hendene, på veg mot det
uvisse.
By forteller at han under sitt siste besøk i «Bandeklosteret» i Jons
vannsveien, i slutten av april, under forhør der måtte gi opplysninger
som han mener førte til en dramatisk arrestasjon av Johan Skavhaug
den 1. mai. Ellers gikk forhørene ut på å forsøke å presse ham til å tilstå
samarbeide med Hopla og våpenleveranser derfrå, samt kjennskap til
flyktninger. By var ikke implisert i Hoplaaffæren.

----
556 Krig
----
En episode som har satt seg fast i sinnet hos By gjelder en nattlig
samtale med et par som satt i en nabocelle av ham i «Bandeklosteret».
Det var Bjørnebo og frøken Arentz. De hadde forsøkt å komme seg ut
av arbeidet for Rinnan og som straff skulle de overføres til Rinnleiret
for omskolering. Dette halmstrået klamret de seg til, og By følte inderlig
synd på dem. Etter frigjøringa fikk han høre om drapet på dem og den
påfølgende groteske parteringa.
Fra Bandeklosteret gikk vegen til Misjonshotellet til samtaler med
Gemecke og et par andre i Gestapostaben. De spurte bl.a. om By hadde
fått juling av Rinnan. Det kunne ikke benektes, og han fikk det
inntrykk at forholdet mellom Rinnan og Gemecke ikke var særlig godt.
Først i mai bar det tilbake til Vollan og litt fredeligere forhold.
Både Anders By og Morten Aamo ble banket og torturert av Rinnan.
At de kom fra det uten dødsdom, skyldes nok at det var så nære innpå
tyskernes kapitulasjon.
«Operasjon Friihling»
Ut fra det Rinnan klarte å banke ut av de arresterte verdalingene og
ved opplysninger fra lokale hjelpere, hadde han grunnlag til å sette
igang operasjon «Friihling», en storaksjon mot heimefronten i Verdal og
som førte til nesten fullstendig opprulling.
Natt til 1. mai 1945 ble bruer, strategiske punkter på vegene og
telefonsentralen på Øra besatt av tyske SS-soldater og politi. Rinnan
skulle da sette inn det avgjørende støtet mot heimefronten i Verdal.
Operasjonen ble ledet av Rinnan personlig og han hadde en betydelig
mannskapsstyrke til disposisjon. Foruten de fleste i «Sonderabteilung
Lola», var det en god del tyskere, Gestapo og SS, som var stilt til hans
rådighet. I ly av nattemørket ankom de til Verdal i flere busser, og ifølge
kjøretøyoppbudet var det tydelig at Rinnan reknet med storfangst.
Hovedkvarter ble opprettet på Grennes Hotel, som tyskerne hadde lagt
beslag på til soldatheim allerede i 1940. Herfrå ledet Rinnan aksjonene.
Etter arrestasjonene 4. og 5. april hadde de fleste i motstandsbeveg
elsen delvis gått i dekning. I alle fall valgte de fleste å tilbringe nettene
borte. Noen i skogen, andre hos venner. Men da det gikk flere uker uten
at noe skjedde, begynte utryggheten å avta og de fleste begynte å leve
som normalt igjen. Dette gjaldt imidlertid ikke alle, og om kvelden den
siste april skjedde det noe merkelig. De som ikke hadde flyttet heim fikk
beskjed om at faren var over og at det ikke var nødvendig å ligge i
dekning. Ut på natta ble de arrestert.
I løpet av natta og de tidlige morgentimene ble i alt 19 verdalinger
arrestert og med et par unntak ble samtlige innbragt til Grennes hotell.
Framgangsmåten ved arrestasj onene var noe ulik. Noen ble utsatt for

----
557 Krig
----
brutalitet, slag og spark, men noen ble også tatt hand om på en
mere akseptabel måte. Enkelte ble tatt i forhør straks de var innbragt.
Dette gjaldt bl.a. Georg Øwre som hadde hatt ansvar for oppbevaring
av propagandamateriell i et lite kott på lageret til samvirkelaget.
Overfor Øwre kunne Rinnan triumfere. En detaljert skisse over
lageret på Samvirkelaget og stedet hvor det ulovlige materiellet ble
lagret, var avgjørende bevis, og Øwre hadde ikke annet å gjøre enn å
tilstå.
hadde ansvar for lagerbeholdning
av illegalt propagandamateriell.
Johan Skavhaug
De som ble arrestert under «Operasjon Fruhling» var: Petter O.
Balhald, Alf Dahling, Gustav Eklo, Olav Halseth, Arvid Hofset,
Erling Hofset, Johan Iversen, Arne Lillesand, Evald Lillesand, Olav
Lillesand, Arnold Minsås-Iversen, Petter K. Sellæg, Per Sende, Johan
Skavhaug, Arne Suul, Erling Walum, Arne Ward, Johannes Ørtugen,
Georg Øwre.
Heller ikke denne gangen var alle skikkelig påkledd da de ble bragt til
hotellet. Bl.a. gjaldt dette Alf Dahling. Han anmodet om åfå sendt bud
etter klær, men fikk av bandemedlemmet Grøtte til svar at dette var
unødvendig, Dahling skulle skytes likevel. Noen dager senere ble
Grøtte, sammen med resten av Rinnanbanden, arrestert oppe i
Helgådalen. Tilfeldigvis møttes Dahling og Grøtte på nytt. «Skal tro
hvem av oss som blir skutt først», sa Dahling. Grøtte fikk dødsdom.
Dahling fikk forøvrig noe üblid behandling ved arrestasjonen, da han

 

----
558 Krig
----
ikke kunne svare på hvor Ivar Lillesand befant seg. Den som opplevde
mest dramatikk var kanskje Johan Skavhaug.
To som med god grunn ønsker til lykke med friheten, Alf Dahling og
Petter Selcegg, som slapp fra tysk fangenskap uten varig men.
Skavhaug har fortalt slik:
«Etter at Anders By, og de andre, ble arrestert først på april i 1945,
valgte jeg å gå i dekning om nettene, for som regel var det på nattens
tid at Gestapo slo til. Jeg pakket ryggsekk, sovepose og gjorde klart
skiutstyr og dro ut i skogen om kveldene og tilbrakte nettene under ei
gran. Det var et ufyselig vær på denne tida, delvis regn og sludd, slik
at jeg om morgenene kunne være adskillig redusert av frost. Jeg
bodde den gangen heime hos mine foreldre på Fagerhøy på Stiklestad.
Jeg hadde avtalt med dem at de skulle henge ut et hvitt laken på kle
snorene om morgenen dersom det hadde vært tyskere eller folk fra
Rinnanbanden og spurt etter meg. I slutten av april snødde det
ganske mye, og en morgen da jeg våknet var jeg helt nedsnødd. Da
orket jeg ikke utelivet lenger og tok sjansen på å ligge hjemme. Etter
et par netter slo tyskerne til. Ved 5-tida om morgenen den 1. mai ble
jeg vekket av en voldsom dundring på inngangsdøra, og mor ropte:
«Tyskerne!» På forhand var alt farlig utstyr gjemt unna, slikt som
pistoler, ammunisjon, karter, radio m.v. Jeg lå i andre etasje og hørte
at tyskerne romsterte nede, og jeg så en mulighet for å hoppe ut
vinduet og rømme til skogs. Det var bare 30-40 meter til skogkanten.


----
559 Krig
----
Fagerhøy — Det var fra vinduet i 2. etasje Johan Skavhaug hoppet da
han prøvde å flykte fra tyskerne.
Noe tid til påkledning var det ikke, og da jeg tittet ut så jeg ingen
tyskere, dermed hoppet jeg og la på sprang mot Hegstad. Men
tyskerne hadde plassert en mann i hagen som jeg ikke hadde sett.
Jeg sprang langs gjerdet, men så begynte tyskeren å skyte med
pistol etter meg. Dette alarmerte de andre, som var på gårdsiden, slik
at de også kom løpende og tok til å skyte med maskinpistoler etter
meg. Jeg sprang i sikk-sakk, men jeg var barfot og da det var bløtt
gled jeg og vrikket ene foten i det jeg skulle hoppe over ei grøft. Jeg
var nesten kommet til Hegstad da jeg så situasjonen for håpløs.
Tyskerne hadde halt innpå meg og sjansen for å unnslippe var lik
null. Noen tyskere på gårdsvegen til Hegstad begynte også å skyte
mot meg mens de løp mot meg, slik at jeg var nærmest omringet. Jeg
strakte hendene i været og overgå meg. Tyskerne holdt opp med
skyting, men jeg fikk meg en skikkelig kilevink så jeg ramlet om kull.
Etter kroppsvisitasjon ble jeg ført ned til riksvegen nedenfor
Hegstad. Der sto det en tyskbil, med to gestapister. Jeg ble lempet
inn i bilen og kjørt til Grennes Hotell på Øra.
Ved hotellet på Øra sto det flere busser med Gestapofolk og inne i
hotellet krydde det av slike samt folk fra Rinnanbanden. Rinnan seiv


----
560 Krig
----
satt sammen med en del høyere Gestapooffiserer fra Misjonshotellet
i Trondheim. Rinnan, som antagelig kjente meg fra den tida jeg gikk
på skole i Levanger, utbrøt da han så meg komme barfot og i bare
underbuksa, våt og møkkete: «Nei, se der har vi jo Skavhaug også!»
På bordet sto det brennevin og jeg la spesielt merke til at Rinnan
røkte engelske sigaretter. Jeg ble ført inn i et annet rom. Der satt alle
de andre som var tatt om natta. Alle motstandsfolk fra Verdal, samt
overlege Johannessen og sakfører Smestad fra Levanger. Samtlige
satt nede på gulvet, mens et par karer fra Rinnanbanden passet på
med dragne pistoler.
Jeg kjente de fleste av de som satt der. De ble nokså forskrekket da
de så meg og skjønte vel hva som hadde foregått. Etter et par timer
ble vi alle ført i busser til Falstad, bevoktet av Gestapofolk. I
mellomtida hadde min far kommet ned på Øra med klær til meg, slik
at jeg fikk skiftet. At ikke også han ble tatt, viste tydelig at tyskerne
og Rinnan ikke visste stort om min virksomhet og Fagerhøy som
skjulested for flyktningen»
Uskyldige ble mishandlet
Petter K. Sellæg på Ørtugen i Helgådalen, ble stygt mishandlet under
arrestasjonen den 1. mai. Det var ikke noe grunnlag for å arrestere
Sellæg, derfor nektet han for beskyldningene som ble framført mot
ham. Dette tålte ikke de tyske gestapistene og gikk løs på Sellæg med
bandolærene. Tungt og brutalt traff metallspennene bl.a. i ansiktet og
Sellæg blødde både fra nesen og ørene og hadde flere stygge kutt i
ansiktet. 1 det hele en virkelig stygg affære som Rinnanagentene Mære
og Grøtte tok del i. De skrek og oppfordret tyskerne til bare å slå, for
Sellæg var skyldig.
Sellægs tre sønner var inne og tilskuere til at faren ble
mishandlet. Den yngste hoppet til slutt ut vinduet og rømte til skogs.
Petter K. Sellæg ble så forslått at bena ikke bar ham, men nærmest
drogs med da han ble slept bort til bilen. «Dere må ikke regne med å få
se deres far igjen», sa Grøtte til de to sønnene, Sverre og Peder. Nei!
Nazistenes terror kjente ingen grenser.
At Petter K. Sellæg ble arrestert var en misforståelse. Det var
Johannes Ørtugen gestapistene skulle ha tak i, men ved en feiltagelse slo
de til på gården Ørtugen. Johannes Ørtugen, som bodde i Nordkleiva,
ble arrestert senere på dagen. Han innrømmet forholdet, at en radio
sender som hans svigersønn, Peder Elvereng, i Ogndal skulle ha, var
blitt satt inn hos ham av en kurer. Dette hadde Rinnan fått greie på ved
at kureren var arrestert og torturert. Men at en uskyldig var blitt banket
og mishandlet bekymret ikke Rinnan eller noen av hans folk.

----
561 Krig
----
Til Gjavsjøen
Om Rinnan gjorde storfangst under operasjon «Friihling», var det
likevel noen på den lange lista hans som det ikke lykkes å få tak i.
Ingemann Liff f.eks. tok straks konsekvensene av arrestasjonene i
april og flyktet til Sverige, og Ivar Lillesand klarte å komme seg unna.
Om nettene var han i dekning hos en nabo, Nils Redving på Reitaunet.
Der lå han i et rom ved sida av kjøkkenet og inngangen. I firetida om
morgenen vakna han ved at det banket på ytterdøra, men han trodde det
var sjølmannen som kom heim fra skiftarbeide noe tidligere enn vanlig.
Også hushjelpa, som lå i andre etasje, hadde vakna og kom ned for å
åpne. Da sto hun ansikt til ansikt med en tysk gestapomann og en norsk
statspoliti. De trodde de var kommet til Melenget (heimen til Ivar Lille
sand). Jenta fortalte dem hvor dette var, en halv kilometer unna, men
hun sa ikke noe om gjesten som lå i rommet ved siden av. Etter at de
hadde kontrollert hennes grenseboerbevis, gikk de videre til Melenget.
Der arresterte de Ivar Lillesands tre brødre, Evald, Olav og Arne, men
Ivar fant de ikke. Han hadde hørt hele samtalen mellom tjenestejenta og
polisene, og visste hva klokka var slagen. Ute var det allerede blitt lyst
og Ivar måtte komme seg avsted fortest mulig.
Om dette har han fortalt:
«Jeg visste ingenting om hvordan situasjonen var for de andre som
var med i vår organisasjon, og jeg la i veg til min nærmeste kontakt
på flyktningruta vi hadde til Sverige, Ottleif Hallem. Etter mange
turer opp til Kjesbuvatnet med flyktninger, var jeg i bra form og
sprang mest hele vegen opp til Hallem. Der var det ennå ingen tegn til
at folk hadde begynt å vakne og alle dører var låst. Jeg prøvde å
komme meg inn på låven men det var vanskelig. Omsider kom jeg
meg inn i gjødselhuset og ved å krype gjennom en glugge derfrå, kom
jeg meg videre og opp på låven. Der besto veggene av enkel bordved
og ved å kikke ut gjennom sprinklene kunne jeg følge med om det
kom noen ut på gardsplassen.
Etter ei stund kom Ottleifs bror ut på trappa. Jeg banka i veggen
for å påkalle oppmerksomhet. Han ble tydelig skremt og stakk inn
igjen, men kom like etter tilbake sammen med Ottleif. Jeg kom meg
ned fra låven og fikk fortalt at Rinnan var ute etter meg og at det
antakelig var arrestert flere. Vi ble enige om at Ottleif skulle sykle til
Øra for å undersøke. Folk han traff undervegs kunne fortelle at
mange var arrestert og det viste seg at alle mine kontakter var tatt.
Derimot var vi sikre på at ingen av de som var med på flyktningruta
var tatt. Neste kontakt var John Kluken i Ulvilla og vi drog dit opp.
Der overnatta vi til dagen etter, 2. mai. Samme dag kom to mann fra
Ogndal, Peder Elvereng og Osvald Tømmerås, med beskjed til sine

----
562 Krig
----
kontakter i Helgådalen om at alle måtte gå i dekning grunnet arresta
sjonene i Verdal. Vi dro videre til Edin Greens heim som fungerte
som møteplass.
Hos CIA-sjefen
Etter rådslagninger, bl.a. med Peder Elvereng, ble det bestemt at
vi skulle forsøke å ta oss fram til Gjåvsjøen, en gard som ligger så å si
på grensa mellom Norge og Sverige i Snåsafjella. Der lå det en norsk
amerikansk commandosavdeling som hadde behov for lokalkjente
heimefrontfolk. Sjef for commandosavdelingen var den senere så
berømte ClA.sjefen, William Collby. Det var langt til Gjåvsjøen og
da det i fjellet nærmest var vårløsning var det klart at det ikke ville
bli noen enkel sak å ta seg fram dit. Da vi startet fra Edin Green var
vi blitt en gruppe på tolv mann som hadde behov for å komme seg
unna da de følte at det brente under føttene: Peder Elvereng, John
Kluken, Magne Berg, Magne Green, Ottleif Hallem, Osvald
Tømmerås, Olav Sagvold, John Holmli, John Haugan, Ivar
Lillesand, Peder Ørtugen og Ivar Holmli.
Første etappe gikk over Nordkleiva - Kulstaddalen - Hardbakken -
hengebrua over Tveråa - Skjækerdalen - Tveråholmen - Lakadalen -
Erbehytta og til Burvatnet. Da hadde det gått 18 timer på en
strekning på ca. fem mil, noe som forteller litt om føreforholdene i
fjellet. Neste etappe gikk til ei hytte øst for Gaundalen, 3,5 mil, og
siste etappe til Gjåvsjøen var ca. 1,5 mil. Dit kom vi 6. mai.

Amerikanske comandos som hadde oppholdt seg ved Gjåvsjøen defil
erte i gatene på Øra.

 

----
563 Krig
----
/ de siste krigsdagenefant mange heimefrontfolk vegen til Gjævsjøen og
den amerikanske commandosgruppen der. Bildet er tatt etter at freds
budskapet var mottatt.
Dagen før hadde det utspilt seg et drama på Gjåvsjøen.
Gruppen var blitt overrasket av en tysk patrulje på fem mann, men
utfallet ble at samtlige tyskere ble drept. Under dette ble nordmann
en Karle Berre hardt såret. (At han berget livet skyldes nok at det
gikk raskt å få ham under legebehandling i Sverige. Berre er nå
bosatt i Ydsedalen i Verdal.
Norsk-amerikanere, som var med i gruppen og som har besøkt
Norge etter krigen, hevdet bestemt at Berre reddet livet til de øvrige i
gruppen den gangen. Det samme går fram i major William Collbys
rapport.)
Da vi kom til Gjåvsjøen var commandosgruppen i ferd med å
rømme leiren, og flytte utstyr m.v. over på svensk side. Dette som en
følge av bataljen med tyskerne dagen før. Vi ble satt til å hjelpe til
med flyttinga, men dagen etter måtte vi dra det på kjelke den andre
vegen. Det hadde blitt fred. Vi ble imidlertid innlemmet i gruppen,
fikk våpenopplæring og ble satt til tjeneste, bl.a. kjøkkentjeneste.
Den 10. mai ble besluttet at vi skulle dra tilbake til Verdal. Vi delte
oss da i to grupper. Den ene gruppen drog tilbake samme vegen som
vi kom, mens den andre såtte kursen direkte på Strådalen og videre
ned over bygda. Den første føling med at det var blitt fred fikk vi da
vi passerte Sisselvolden, hvor folk var ute og viftet med flagg i glede
over det som hadde skjedd.»
Verdalsboka — 36


----
564 Krig
----
FINNMARKSTRAGEDIEN
I september 1944 sluttet Finnland fred med Russland og senere på
høsten gjorde de fullstendig helomvending og erklærte Tyskland krig.
Den tyske armeen på nordfronten måtte da rømme Finnland og i
oktober ble bestemt at de tyske styrkene også skulle trekkes ut av Finn
mark og Nord-Troms. De bestemte seg for å nytte den brente jords
taktikk, med tvangsevakuering av folket i landsdelen. Bebyggelsen og
alt som fienden kunne tenkes å dra nytte av skulle tilintetgjøres.
Følgene av dette ble den verste forbrytelsen tyskerne gjorde i Norge,
mot befolkningen i Finnmark. Over 50.000 ble tvangsevakuert til
distrikter lengre sør. Drap og mishandling ble begått overfor dem som
prøvde å unndra seg flyttinga.
Til Verdal kom det mange tvangsevakuerte familier. Folkeregisteret
registrerte i alt 228 innflyttere fra Finnmark i denne tida. Flesteparten
var fra Alta, men ellers var flere distrikter representert. Stort sett tok
verdalingene godt i mot de nye innbyggerne. Mange varige vennskaps
bånd ble knyttet, også giftermål begge veger. Verdalinger som etter
krigen flyttet til Finnmark og finnmarkinger som ble verdalinger.
Det var imidlertid rystende ting de kunne berette om hvordan de bru
talt ble jaget fra hus og heim, fra alt de åtte og var glad i. De hadde ikke
mye mere enn det de sto og gikk i de som kom til Verdal. I Hitlers
evakueringsordre het det bl.a. at det var ikke rom for medlidenhet med
befolkningen. De tyske soldatene utførte ordren til punkt og prikke.
Ingen ble spart, gamle eller syke og det kostet liv. Heldigvis var det en
mild høst og førejulsvinter i 1944. Mange liv ble nok spart av den grunn.
Samtidig med dette kunne verdalingene med egne øyne se hvordan
tyskernes «seierrike tilbaketrekninger», som det så ofte ble sagt i pro
pagandaen, artet seg i virkeligheten. Retretten til den store armeen som
tyskerne hadde i nord, gikk også gjennom Verdal og var alt annet enn
seierrik. Dag etter dag, uke etter uke sjanglet og skranglet et endelaust
tog av utmagra soldater og hester, bilkollonner i hundretall, sykkelav
delinger, marsjerende og på jernbanen. Langs vegen kunne det til og
med sees hestekadaver. Alt et ynkelig syn og endeløs liding både for folk
og dyr.

----
565 Krig
----
FRED
Ut over våren 1945 var det bare et tidsspørsmål når den tyske krigs
makta ville bryte sammen. Den 30. april innså Adolf Hitler slaget for
tapt og tok sitt eget liv. En uke senere fulgte tyskernes mektigste mann i
Norge, Joseph Terboven, førerens eksempel og sprengte seg seiv med
dynamitt. Den 8. mai eksploderte hele nasjonen i jubel: Fred. Krigen
var slutt - tyskerne hadde kapitulert på alle fronter, betingelsesløst. For
Norge hadde det skjedd på den mest gunstige måte som kunne tenkes.
Det var 340.000 veltrenede og topp utrustet tyske soldater i Norge som
kapitulerte uten å ha tapt. Deriblant armeen som hadde rasert Finn
mark. Bare uker i forvegen hadde verken tyskerne eller nazistene tenkt
seg slutten på denne måten. Allerede omkring årsskiftet la tyskerne om
sitt øvingsprogram som tilkjennega at de hadde til hensikt å kjempe
og holde på Norge. Bl.a. øvet de i gatekamper på Øra. Hirden ble
bevepnet og øvet på samme måte og ble satt opp i såkalte borgerkrigs
bataljoner.
Tyskerne hadde imidlertid fortsatt sine våpen og i jubelrusen var det
vel få som tenkte på hvilken kruttønne vi egentlig befant oss på. En kan
ikke ta fra tyskerne at de i denne situasjonen viste en fantastisk disiplin
her i landet. Vi hadde sluppet heldig fra det. Flaggene gikk til topps og
det ble en jubelvår uten like.
Dagene førut var det mange rykter om fred og kapitulasjon. En mann
i Vinne heiste således flagget allerede den 5. mai under påskudd av at
han hadde gebursdag. Tyskerne troppet nemlig opp og spurte om
årsaken til flagginga. Mannen fant heller ingen grunn til å fire flagget
om kvelden, for dagen etter hadde kona gebursdag, den 7. mai meddelte
London radio at tyskernes leder, Dønitz, i løpet av natta hadde under
skrevet kapitulasjonsdokumentene, og det var fortsatt grunn til å
flagge, og den 8. mai var det bare nazistenes flaggstenger som sto
tomme.
I løpet av krigsåra var ca. 30.000 norske kvinner og menn blitt
arrestert av politiske grunner, deriblant 85 verdalinger og på frigjørings
dagen var 37 verdalinger i tysk fangenskap.
Størst var jubelen når fangene kom og var fri. Det skjedde litt om senn,
og da ble det holdt taler og det ble sunget. En liten strofe oppsto i
fredsrusen: «Seiern er vår, seiern er vår. Vi har vinni! Seiern er vår!»

----
566 Krig
----
Denne gikk som en løpeild over hele landet og lever ennå, om enn i
andre sammenhenger.
Her skulle egentlig beretninga om de fem krigsåra slutte. Hvordan vi
behersket freden, rettsoppgjøret og hvordan lokalsamfunnet atter kom i
normalt gjenge, hvis en kan si det slik, får bli en annen historie.
Men krigen i Verdal var tross alt ikke slutt den 8. mai, for i Verdals
fjella befant tyskernes farligste mann seg, Henry Oliver Rinnan og hans
følge, i et desperat forsøk på å slippe unna rettferdigheten.
Kunngjøring
Fienden har kapitulert.
Nordmenn skal aller styre i landet eller norsk lov og gjenreise del frie folkestyre.
Kongen og regjeringen har pålagt undertegnede menn midlertidig
å utøve den øverste sivile og politimessige myndighet i dette fylke inntil
ordinære myndigheter kan tre i funksjon. Vi har idag begyndt vårt arbeide.
1. Alle landssvikere i statens og kommunens tjeneste blir fjernet fra sine
stillinger.
2. Vepnede nasister blir avvepnet av norske hjemmestyrker.
3. Krigsforbrytere, angivere og aktive medlemmer av NS blir fengslet.
Alle landssvikere skal få sin strenge og velfortjente straff.
4. Rikspolitiet har til kjennetegn: Pobtitegn.
De midlertidige myndigheter trenger hjelp og støtte av hver norsk mann
og kvinne for å løse de store og vanskelige oppgåver som foreligger. Alle
må rette seg nøye etter de kunngjøringer og bestemmelser som myndig
hetene utferdiger. Det gjelder å vise i gjerning at vi er verdige til
virkelig frihet.
Pålegg til befolkningen.

----
567
----


----
568 Krig
----
JAKTA PÅ RINNANBANDEN —
Helgådalsfjella 10.-15. mai 1945
I maidagene 1945, mens hele Norge og Europa jublet over freden, var
det fortsatt krig og skyting i Verdal. I Helgådalsfjella foregikk jakta på
en av norgeshistoriens mest forhatte menn - Gestapos mest effektive og
hensynsløse redskap i Norge, Henry Oliver Rinnan, leder for «Sonderab
teilung LOLA», samt en del av hans mest trofaste medhjelpere og
bandemedlemmer.
Bare ei uke etter Rinnans aksjon mot heimefronten i Verdal, er de på
flukt, i de samme traktene som så mange under krigen måtte ta vegen
for å unnslippe Rinnans klør. Målet er tydelig det samme, å komme seg
over til Sverige. Men Rinnan hadde ingen hjelpere i Helgådalen. Ingen
loser som kunne føre ham trygt over grensa. Den lokale kjentmannen
sviktet også. I disse dagene var hele landets øyne rettet mot Helgådalen i
spenning. Hele dalen var på bena og mer eller mindre med på aksjonen,
heimefrontfolk og andre. Sammen med en del av sine mest trofaste
hjelpere møtte Rinnan sin skjebne i Helgådalsfjella.
Da de ble tatt, var de faktisk i området for Milorgs flyktningerute og
som en skjebnens ironi, var to dyktige flyktningeloser fra Helgådalen,
Ole og Olav Sagvold, i høg grad delaktig i pågripelsen av Rinnan og
en del av banden. — «Dramatisk, men likevel så trygt og effektivt, for
alt foregikk under god militær kommando», forteller Olav Sagvold.
Sent på kvelden, den 7. mai, kjører en liten bilkortesje ut fra Trond
heim. To personbiler og en lastebil, med 25 av Rinnanbandens med
lemmer, Rinnans kone samt to gisler, Magnus Caspersen og frk. Inge
borg Holm. Begge er Rinnans fanger, torturert, mishandlet og i dårlig
forfatning.
Rinnan har forstått, eller gjennom sine gestapoforbindelser, fått greie
på at tyskernes kapitulasjon er nær forestående. Han har tydelig fått
kalde føtter for alle sine ugjerninger. Drap, tortur og mishandling i
massevis. Men går fortsatt ikke av vegen for å nytte sjofle midler. - To
hjelpeløse mennesker tvinges med som gisler.
På turen nordover stanser kortesjen i Levanger, hvor Rinnans kone
og to av barna ble satt av. Der møter og verdalingen, Einar Slapgård
opp. Han er tilsagt som vegviser og kjentmann.
Først kjører Rinnan, i en flott Studebaker. Ved sin side har han

----
569 Krig
----
elskerinnen Gunnlaug «Pus» Dundas. lalt er det seks kvinner i følget,
hvorav den ene er gisselet Ingeborg Holm.
Følget overnattet i Vuku og drog videre mot Helgådalen neste dag, 8.
mai. Verdal lensmannskontor fikk greie på at Rinnan oppholdt seg i
Vuku, og lensmannsbetjent, senere lensmann i Stjørdal, Rolf Moe, drog
oppover sammen med noen heimefrontkarer for om mulig å få Rinnan
og Slapgård til å overgi seg.
Men da var «Fuglene» fløyet.
Flukta var oppdaga. Snøballen tok til å rulle, men sakte. Seiv om
Rinnan hadde to og et halvt døgns forsprang, før det ble satt i verk
effektive tiltak for å stoppe ham, klarte han ikke å gjennomføre det han
hadde satt seg fore, å komme seg over til Sverige.
Først om kvelden, den 10. mai, får rikspolitiets kp. 4, som da var
kommet over fra Sverige til Trondheim, ordre om å oppta jakta på
Rinnanbanden. Kompaniets nestkommanderende, It. Chr. Ringnes,
fikk kommandoen over 58 mann og startet nordover samme kveld.
På turen innover var de innom lensmannskontoret i Verdal for å få
informasjoner, samt at de ble supplert med noen lokale heimefront
karer.
Politistyrken opprettet hovedkvarter hos Kristian Holmen ved
Skjækerfossen. Flere lokalkjente ble rekvirert, deriblant milorgkarene
Ole og Olav Sagvold og John Haugan. De var nettopp kommet tilbake
fra den lange turen til den norsk-amerikanske gruppen ved Gjevsjøen i
Snåsafjella, hvortil de fikk ordre om å begi seg den 1. mai, etter opprull
inga av heimefronten i Verdal natta før.
Men tilbake til de som var på flukt.
På turen oppover forsøkte de som satt bak på lastebilen å skjule
ansiktene når de traff noen, men bygdefolket fikk fort mistanke om hva
slags følge dette var. I Vest-Grunnansvingen fikk banden det første
problemet, et hjul på lastebilen punkterte og det ble stopp. Med det
samme kom Iver Holmen kjørende, med hest og vogn, på veg til meie
riet i Vuku. Tyskernes kapitulasjon var da kjent, og Holmen markerte
gleden med et norsk flagg festet til seletøyet på hesten. Dette falt
Rinnanbanden tungt for brystet og en av dem prøvde å rive det av. Men
da brukte Holmen pisken både på fyren og hesten og kom seg videre med
flagget på plass. Banden fikk det travelt og humpet videre på punktert
hjul.
På gården Volden truet de til seg mat, med pistolene. Målet var
tydelig å kjøre til Vera og det ville ikke være langt igjen til grensa. Om
det hadde lykkes ville nok det hele ha fått et annet forløp. Men ved
Helgåsen var det slutt på bensinen. Bilene ble parkert nede ved elva og
gjort übrukbare. Og så bar det ut i villmarka med dem. Men det høyst

----
570 Krig
----
blandede selskap var ikke fysisk rustet for strabaser i terrenget. Ennå
låg det mye snø, det var surt og grått med regn og sludd.
Men verst hadde gislene det. Medtatt som Caspersen var etter torturen
han hadde gjennomgått, vaklet han avsted. Også Ingeborg Holm var
sterkt medtatt og nærmest drog det ene benet med seg.
Banden var godt rustet med automatvåpen, pistoler og ammunisjon.
En radiosender drog de også med seg. Via den hevdet Rinnan at haft sto
i kontakt med en viktig person. Rinnan var godt beslått med penger, åtti
tusen i norske kroner pluss en god del svenske.
Hadde de opptrådt som en homogen gruppe, med snev av disiplin,
kunne oppgaven med å fakke dem ha blitt ennå vanskeligere enn det ble.
Strabasene tok på og det ble ganske snart oppløsningstendenser i flok
ken.
Flukt
Gislene hadde forferdelige døgn i fjellet, med skrøpelige klær og fot
tøy. Om nettene ble de bundet, og mens bandemedlemmene lå i telt eller
under tepper, måtte gislene tilbringe nettene under apen himmel uten
annet enn det de sto og gikk i til beskyttelse mot vær og kulde. Den
første natta var det helt ned i ti minusgrader og Ingeborg Holm forfrøs
begge bena, og pådrog seg frostskader som plaget henne hele resten av
Ottermoen.


----
571 Krig
----
livet. De to måtte gjøre grovarbeidet, samle kvist og ved bl.a. Dertil var
de i livsfare og visste at såframt Rinnan klarte å nå grensa, ville de helt
sikkert bli skutt. De visste for mye til at de kunne bli med inn i Sverige.
Den fjerde dagen klarte Magnus Caspersen å flykte. Dette skjedde
mens han var i ferd med å sanke ved, og i ly av et voldsomt snøver klarte
han å stikke. På turen ned møtte han en tropp av politisoldatene, den
som Ole og Olav Sagvold var med i som kjentmenn. Etter rettledning
fra dem kom han seg fram til Ottermoen. En utslitt, serbisk soldatfrakk
hadde han kastet fra seg ved elva, og da han kom inn på Ottermoen, var
han så medtatt at han falt om på gulvet, men tok seg sammen så pass at
han klarte å ringe lensmannskontoret om hva som hadde skjedd.
På det tidspunktet hadde allerede vegviser Slapgård og bandemed
lemmet Aksel Mære klart å stikke av og tok seg fram til bygds på egen
hand. Omtrent samtidig med Caspersen klarte også fire av banden å
stikke av.
De første fangene bringes inn
Sent på kvelden, den 10. mai opprettet Rikspolitiet hovedkvarter hos
Kristian Holmen, og allerede samme natt ble de første bandemed
lemmene bragt inn.
Sturla Hornnes, fra Trondheim, som det siste krigsåret hadde operert
i Verdalsfjella i kureroppdrag, forøvrig svoger av Magne Nordnes, ble
da freden «brøt ut» avgitt for å assistere Heimefronten i Verdal under
første opprydninga, arrestere nazister m.v. Han ble avgitt fordi heime
frontledelsen i Trondheim ikke torde slippe ham inn i byen før alt var
under kontroll, p.g.a. hans egen sikkerhet.
I Verdal kom han med i ettersøkinga av Rinnanbanden fra første
stund, og fikk bl.a. telefonbeskjed om å reise opp til Ottermoen for å
hente et bandemedlem som hadde kommet inn dit. Sammen med
Morten Aamo dro de oppover i lastebil. Nesten framme hoppet fire
menn ut i vegen og ble stående i lyskjegla fra bilen. De to hoppet straks
ut og våpna kom fram. Med pistolen parat gikk Hornnes fram mot
karene, mens Aamo dekket ham med maskinpistol, en med lyddemper,
som Hornnes hadde lånt ut. Han gjenkjente straks tre av karene som
Rinnans menn i Trondheim, Harald Grøtte, Ole Johan Rygh og
Rønning. Grøtte prøvde seg med ei historie om at de var tømmerhugg
ere som kom ned fra fjellet da de hadde hørt det var blitt fred. «Du vil
ikke si du er blitt tømmerhugger? - Vi er da kjente fra før,» sier
Hornnes. Han: «Er du trondhjemmer du da!» - Hornnes: «Ja - og jeg
vet godt hvem du er- Hendene i været!!»
Grøtte og Rønning skalv da de litt røft ble ransaket og var tydelig
redde. Seiv var Hornnes livredd for hva Grøtte kunne finne på, ut fra

----
572 Krig
----
det kjennskap han hadde til ham fra tidligere. Rygh hadde noe i inner
lomma og Hornnes knepte opp vinterfrakken hans og en tysk uniforms
jakke kom til syne! Henvendt til Grøtte: «Er det slikt utstyr dere har på
tømmerhogst?»
Karene fallerte helt. Spillet var tapt. Pistolen som Hornnes trodde Rygh
hadde i innerlomma, var ei krokpipe.
Disse fire hadde stukket av fra resten av banden, og ville forsøke å
komme seg unna på annen måte. Det endte altså slik, og de ble de første
av Rinnanbanden som ble overlevert Rikspolitiet i Skjækerfossen.
Deretter la Hornnes og Aamo ut på sitt egentlige oppdrag, å hente
karen på Ottermoen, som de hadde fått beskjed om var en av Rinnan
banden. Da de kom fram dit, lå mannen og sov. Hornnes rettet US
karabinen mot brystet hans, og med morsk stemme kommanderte han
mannen opp. Det var gisselet Caspersen som lå på benken. Caspersen
ble slett ikke skremt av mannen som sto over ham, men skjønte at nå
var freden også kommet til ham og ville slett ikke vedgå at han var noe
bandemedlem.
Hornnes holdt imidlertid på sitt. Da dro Caspersen av seg buksa og
viste fram de grusomme spora etter mishandlinga, med bl.a. innbrent
hakekors. All tvil ble ryddet bort - det var styrmann Magnus Caspersen,
som så fikk sitte på til Skjækerfossen, hvor Rikspolitiet også tok seg av
ham, men nok på en annen måte enn de fire første.
Her forlot Rinnanbanden vegen
og stakk til fjells, og det var bare
her de hadde mulighet til å komme
opp, sier Olav Sagvold.
Den videre jakta
Men nå lar vi Olav Sagvold, som
var med da Rinnan ble tatt et par
dager senere, fortelle hvordan han
opplevde dette. (Både Olav og Ole
Sagvold ble utrustet som soldater,
med armbind, våpen og for anled
ningen innlemmet i troppen de var
avgitt til):
«Min bror Ole, John Haugan
og jeg var nettopp kommet til
bake fra Gjevsjøen da vi fikk
ordre om å møte ved Vollbrua til
et bestemt tidspunkt. På avtalt
tid kom en hel bilkollonne kjør
ende. Den første bilen førte
norsk flagg.
Vi fikk plass i den ene bilen, og
fikk da høre at det var såkalte
«Svenskesoldater» som sammen


----
573 Krig
----
med en del motstandsfolk fra Øra var på veg for å ta Rinnan og
følget hans.
Vi var utkommandert for å være med som kjentmenn.
Fra Helgåsen hadde Rinnan, med følge, gått nordover. Et stykke
oppe i lia hadde de slått leir og forskanset seg første natta. De hadde
visst funnet ut at de var for tungt låstet, for de hadde lagt igjen mye,
nesten et depot, bl.a. flere kartonger med brennevin og ellers slikt
som vi ikke hadde sett på lang tid. Derfrå hadde de gått opp til Byna
vola og fram på Vindkleppen, antagelig for å orientere seg. Den ene
av gislene, Caspersen, hadde klart å rømme, og kom etter bekken
ned forbi Ottmoplassen. Han ga verdifulle opplysninger.
Rinnan og følget hans hadde deretter skilt lag. En liten gruppe
hadde gått nordover dalen mellom Bynavola og Fagerlifjellet, mens
storparten hadde tatt leia østover mot Ferlandet. Vi fulgte spora til
disse. Ved Glenna hadde også disse skilt lag, idet sju personer hadde
gått ned mot Fagerlivollen, mens resten hadde tatt leia innover mot
Storbekkdalen. Det ble da drøftet om vi skulle dele patruljen, men da
vi ikke var mer enn ti mann i alt, ble det heldigvis til at vi skulle
konsentrere oss om en patrulje.
Fra Fagerlivollen såg vi røyk og skjønte at de sju holdt til der. Vi
ble da delt i to grupper. Den ene halvparten, med fenrik Pedersen,
fulgte meg rett nedover Glenna, vi sklei på snøen og det gikk med en
Skogskoia i Fagerlifjellet hvor en del av Rinnanbanden ble tatt.


----
574 Krig
----
viss fart. Ole loset de andre østomkring og kom ned et lite dalsøkk
øst for Fagerlivollen og skulle avskjære de sju fra å unnslippe den
leia.
Det var visst vi som kom i stilling først, men Ole og de andre kom seg
fram helt til 20-30 meter fra seterhusa, uten at vi oppdaget dem.
Fenriken lå og fulgte med klokka og på det avtalte tidspunktet,
skaut han det første varselskuddet i murpipa, men ingen reaksjon
innenfra. Så skaut vi alle ei salve i taket. Da kom det en kar ut. Han
speidet både i øst og vest og var visst riktig i villrede. Fenriken ropte
at de skulle overgi seg, men da smatt karen inn og slo att døra etter
seg. En ny salve ble avfyrt og da lenger ned. Det var så vindusrutene
singla og fenriken, som holdt mot døra, åpnet denne for dem. Da
kom de ut med hendene i været. Men den ene var blitt såra, han hadde
fått ei mauserkule gjennom magen og lå i en blodpøl inne i huset. Han
måtte bæres fram til bygda, og uveisomt som det er i Ferlandet, var
det ingen lett oppgave. Jeg ble derfor sendt fram i bygda straks for å
få flere folk til å dra innover og hjelpe til.
Ved Ottermoen var det da full mobilisering med sanitetsfolk som
var på tur innover. De hadde hørt skytinga og fryktet det verste. Jeg
kunne imidlertid berolige dem med at alt hadde gått bra for vårt ved
kommende.
Deretter ble jeg kjørt ned til hovedkvarteret i Skjækerfossen for å
avgi rapport til sjefene der. Da de hørte at Rinnan fortsatt var på
frifot og på veg østover, ble det øyeblikkelig gitt ordre om at et lag
skulle kjøres til Storlunet i Vera. Jeg tok til å bli sliten, men fikk ikke
fri og måtte bli med som kjentmann.
Ordren var da, at såframt det var mulig, skulle Rinnan bringes
tilbake i live.
Fra Storlunet gikk patruljen innover og overnatta på Storvuku
vollen. Dagen etter passertes Tveråa og videre vestover. Ennå var det
adskillig snø, og da spor ikke kunne observeres, var vi sikre på at de
ikke hadde passert østover. Patruljen ble gruppert på skytterlinje, og
jeg hadde venstre flanke.
På røa, vest for Flysetra, gikk jeg meg rett på Rinnan og følget
hans! Kom opp en kneik, da jeg plutselig får se dem, bare 30 meter
unna. Jeg huket meg øyeblikkelig ned og fikk heldigvis gitt tegn til de
andre. Patruljen ble da trukket litt til side og gikk i dekning for plan
legging. De gikk i retning av Flysetra, og vi fulgte etter, ned gjennom
den tjukke skogåsen uten at de ble oppmerksom på oss. Da de kom
fram til seterhusa, lå vi allerede i skogbrynet med fingeren på av
trekkeren, og de fikk ikke en gang tatt av seg ryggsekkene, før
maskingeværet vårt spilte opp. Ganske snart kom det hvitt flagg,
både gjennom det ene vinduet og opp murpipa. En uredd soldat,

----
575 Krig
----
Seteren i Skjækerdalen, hvor Rinnan ble tatt, var også tilholdsstedfor
kurerer og loser under krigen.
korporal Magne Solheim, gikk fram; ut kom Henry Rinnan og fem
personer til. Rinnan ropte at han hadde noe å si, han ville forhandle
om overgivelsen og var nok engstelig for at han skulle bli skutt med
det samme. Men det var bare ett vilkår, - Solheim svarte at de var
omringet av 100 mann, og hvis de ikke øyeblikkelig kastet våpna og
overgå seg ble de skutt på flekken. Rinnan fant det da best å kaste
revolveren. Han skulle ha visst at vi bare var åtte mann!
Senere viste det seg at vi hadde vært heldige med tidspunktet. Bare et
par timer tidligere hadde de hatt tilhold på Humleberget, der de
hadde forskanset seg på ei granvokst kolle med myr rundt om, så der
hadde det ikke vært så enkelt å ta dem.
Flysetra ligger langt fra folk. Seiv om Rinnan og folket hans var
avvæpna, var vi på ingen måte ferdig med oppdraget. Fangene skulle
bringes fram til bygda. De gikk med på å ta seg fram på egne bein,
hvis vi lovte å ikke gjøre dem noe. Det var underlig å se Henry Oliver
Rinnan, en småvokst «slåvå» som snubla og subba der han gikk
framover fjellet fra Flysetra, og jeg tenkte på at der hadde vi
tyskernes farligste mann i Norge under krigen.
Jeg sa til ham, at jeg aldri kunne ha drømt om at jeg skulle være
med på å ta ham akkurat her i dette terrenget. «Hva slags kar er du,
da?» sa han. «Det kan det vårrå det såmmå om,» sa jeg, «men æ hi
nu hjelpt mang vekk ifrå klørom på dæ , æ». - «Å ja, du er en av
dem, jeg har visst om dere lenge, men har ikke fått noe tak på dere,»
svarte Rinnan.


----
576 Krig
----
Spillet er slutt — Henry Rinnan.
Var det ikke merkelig? - Helt siden sommeren 1940, hadde folk
rømt over til Sverige ved å ta seg fram her oppover Helgådalen, og
siden 1942 hadde vi drevet organisert losing av flyktninger, utan at
Rinnan hadde klart å rulle opp organisasjonen vår. Men når Rinnan
sjøl skulle prøve å unnslippe, «stjal» han faktisk flyktningeruta vår!
Turen framover fjellet gikk bra. Sjanser ble ikke tatt noe sted, for
det var farlige og verdifulle fanger vi førte. Da fangene skulle føres
over det smale bruspennet over Helgåa, ved Svensklunet, ga løytnant
Ringnes ordre om at Rinnan skulle over først. En stor, kraftig nord
lending gikk bak Rinnan og holdt ham i nakken - han skulle ikke få
sjansen til å kaste seg på elva.
Også de andre fangene ble passet nøye på. «Pus» Dundas måtte gjøre
sitt fornødne bak ei løe ved Djupdalen, og da fikk jeg ordre om å
følge henne. Jeg måtte ikke slippe henne av syne et sekund. Det er
mye rart en skal oppleve, men at jeg skulle stå «dassfadder» for en
slik «berømthet», det....
På Veresfjellet møtte vi mere militær og mange befalingsmenn.
Fangene ble da en etter en ropt opp med navn og kroppsvisitert. Så
ble de sammenlenket med håndjern, og jamen var det en pen bukett
med «storfugl» på ett brett.
En sykkelordonans hadde tydeligvis vært i klørne på Rinnan
tidligere. Han stilte seg foran Rinnan og sa: «Takk for sist, Rinnan.

 

----
577 Krig
----
Du kjenne vel itj igjen mæ, du?» Rinnan sa at det gjorde han ikke.
«Næ, men den behandlinga du ga mæ gjær at æ i hvert fall ailler
glømme dæ, din dævel. Skuill ferræsten hæls dæ ifråm Dolmen. Æ
træffn på Inderøy'n i aftes. Han e dau, nu, dau som e svesker. Å de
e du snart du å, så my du veit e.» Soldaten var i harnisk, og de måtte
ta ham derfrå med makt, ellers hadde han røket rett på Rinnan.
Da vi kom til Skjækerfossen vrimlet det av folk der. Offiserer og
journalister i fleng. Det ble visst litt av et problem å finne ut hvem
som skulle ha æra av fangsten. Han som var øverstkommanderende
for operasjonen var blitt forsinka, og kom ikke oppover før lenge
etter at jakta var i gang. Og nå fikk journalistene et underlig strev
med å forme pressemeldinga slik at det «vart te måt åt aill».
Den siste gruppen blir tatt
Ingeborg Holm befries
Men ennå var en del av Rinnanbanden på frifot. Gruppen som hadde
Ingeborg Holm med seg hadde tatt leia innover Skjækerdalen i retning
Ogndalen, etter at banden delte seg i tre på Fagerlifjellet.
Ei hel uke hadde de vært ute i terrenget, i verste vårløsinga, snøslaps
og regn. Verst var det for det stakkars gisselet. Folk fryktet det verste.
Så utmattet som Caspersen var da han kom fram til folk, tvilte flere på
om Ingeborg Holm var i live. Men det var godt to i denne jenta. Ennå
slepte hun seg fram sammen med bandemedlemmene. I tillegg til ut
mattelsen og frosten, plagdes hun med å få med seg skoene. De var
bundet sammen med papirsnører som forlengst var gått i oppløsning i
vårbløyta. Nettene var verst. Når de andre satt rundt bålet og varmet
seg, måtte hun sitte eller ligge for seg seiv et stykke unna. En gang gikk
hun i ring for å holde varmen, og nynnet på salmen: «Kjærlighet fra
Gud», mens hun spaserte. Da fikk hun ordre om å holde kjeft og sette
seg i ro. Da gråt hun! - Eneste gangen i løpet av de åtte døgn dette varte.
Ei natt senere fikk hun av den samme som hadde bedt henne holde
kjeft, ordre om å gjøre opp varme for ham, så han ikke kreperte av
kulde. Knapt om mat var det også, og selvsagt aller minst til henne.
Gruppen hadde planlagt å skaffe seg mat undervegs, uten å tenke over
hvordan det skulle foregå. De hadde med ei dobbeltløpet hagle som de
mente å legge ned vilt med. Men av frykt for å røpe hvor de var, torde
de ikke løsne skudd. Fiskeredskaper hadde de og med, men de fleste
tjern og vann var ennå islagt, og mot naturkreftene nyttet det ikke å
sette inn hverken tortur eller annet dævelskap. Det minsket på tøffheten
hos flyktningene. Motet tok til å svikte og de så nok med gru på det de
hadde i vente.

----
578 Krig
----
Vaktmannen som plaget Ingeborg Holm til å gjøre opp varme, spurte
om hun trodde jøssingene ville behandle dem tilsvarende det de hadde
gjort. De klamret seg nok til et lite håp om å kunne skjule sin identitet.
Geværene kastet de fra seg i et åpent vann, kvittet seg med nøkler 0.1. og
brente det de hadde på seg av papirer.
Mye folk var ute på leting etter den siste gruppen av banden, politi
soldater og frivillige. Nesten alle som en var villig til å hjelpe.
Natta til den 15. mai oppdaget John Rydning avtrykk etter en damesko i
en snøskavel, et spor Ingeborg Holm hadde etterlatt seg med vilje på
tross av at hun ble voktet på for ikke å få høve til slikt.
Samme kvelden hadde og Martin Nessemo oppdaget spor etter flykt
ningene i samme området.
På grunnlag av disse meldingene ble det morgenen etter stablet på
beina og satt inn så stor styrke i ettersøkinga som mulig - samtlige politi
soldater som ennå var igjen og så mange frivillige som kunne oppdrives.
I middagstida den 15. mai, etter åtte døgn i fjellet, ble den siste
flokken av Rinnanbanden tatt, vest for Dyrhaugen.
Ingeborg Holm følte at noe var i helene på dem, der hun slepte seg
fram. Hun gløttet bakover og såg snerten av ei soldatlue eller hjelm.
Forsto at det kunne bli skyting og hun kastet seg ned bak en stein. Like
etter braket en salve fra politisoldatene, som var like innpå. Bandemed
lemmene fallerte øyeblikkelig - kom fram med hendene i været, viftet med
hvite lommetørklær på kjepper og overgå seg betingelsesløst.
Tross dramatikken, var dette ei stor lykkestund for Ingeborg Holm,
et klimaks i den grad, at hun husket lite av det som senere hendte. Men
husket bl.a. at hun fikk en pose svensk-drops, at hun klarte åta seg
fram til bygda med egne krefter, og at den første hun møtte da hun
nærmet seg bebyggelsen var Alf Dahling, og at hun av ham fikk ei
flaske melk og tre brødskiver, det var blandt det som kom til å sitte i
minnet.
Framkomsten til bygda beskriver Ingeborg Holm som ei triumfferd.
Folk var møtt fram i hopevis, gamle som unge, de jublet, lo og gråt.
I Helgådalen ble det fest denne kvelden, ikke minst hos Olga og John
Rydning, hvor Ingeborg Holm ble innkvartert. Det ble sunget og danset
og seiv Ingeborg måtte fram på gulvet å svinge seg på sine vonde føtter.
Nå var krigen slutt også i Verdal - uten flere smell!
Ingeborg Holm var 51 år da dette skjedde. Opprinnelig var hun fra
Bindalen i Nordland, men flyttet til Trondheim mens hun var bare jent
ungen for å få seg jobb. Først som hushjelp, deretter i hermetikkindu
strien og til slutt mange år som rengjøringskvinne på jernbanen. De siste
åra som tilsynskvinne. Politisk aktiv var hun helt fra ungdommen da
hun sluttet seg til Norges kommunistiske parti. Årsaken til at hun ble
arrestert 7. februar 1945, var at hun ble angitt av en nabo for sitt poli

----
579 Krig
----
tiske syn og at hun før krigen var abonnent på Ny Tid, samt at hun
hadde mistanken mot seg for illegalt arbeid innen grupperinger de antok
eksisterte ved jernbanen i Trondheim.
Til å begynne med satt hun i kvinnefengslet i Trondheim, men ble etter
noen dager overført til Gestapos hovedkvarter på Misjonshotellet hvor
hun fikk en umenneskelig behandling med langvarige forhør og men
ingsløs tortur.
Bl.a. fikk hun stifte bekjentskap med den berømmelige «Gynga» -
opphengt på en staur, etter sammenbundne hender og føtter, rystet,
sparket og slått. Hun hadde merker på ryggen etter førti sveipeslag.
Behandlinga Gestapo påførte henne, forfrysningene og strabasene i
Verdalsfjella våren 1945, merket Ingeborg Holm for livet. Tross dette
fikk hun ikke sin krigspensjon før hun fylte åtti år, 29 år etterpå.
I 1979 var Ingeborg Holm Motstandsgruppens æresgjest i forbindelse
med årsmøtet på Sveet i Vera. Da fikk hun treffe noen av dem som var
hennes redningsmenn i mai 1945 og se igjen steder som hun kanskje
husket med gru fra fredsvåren.
Verdalinger som ble arrestert somfølge av
okkupasjonen 1940-45


----
580 Krig
----
Iversen, Johan
Jakobsen, Odd
Johnsen, Alf Kristian
Josve, Alf
Juberg, Marit
Karlsen, Tora
Knudsen, Oskar
Krohn, Karl
Kålen, Magnus
Landstad, Gunnar
Larsen, Einar
Lillesand, Arne
Lillesand, Evald
Lillesand, Olav
Løe, Josef
Minsås-Iversen, Arnold
Mo, Ola I.
Moen, Morten
Musum, Eskild J.
Myhr, Anton
Myhre, Jean
Nestvold, Magne
Nestvold, Oddvar
Nevermo, Rolf
Nilsen, Edvin
Norum, Knut
Osland, Alfred P.
Overnesset, Johs.
Rein, Ole
Rostad, Annar
Rosvik, Asbjørn
Rotmo, Magnus
Rygg, Bjørn Opsal
Rygg, Kolbjørn
Rønning, Julian
Rønning, Melvin
Rønning, Oskar
Sagen, Ole
01.05.45 08.05.45
Sist i mai -43
19.05.42
Juli -41
20.09.43
13.04.45
19.05.42
30.11.43
18.04.43
12.05.43
20.03.42
01.05.45
01.05.45
01.05.45
16.08.43
01.05.45
20.03.42
1942
Pinsedag -41
10.10.42
15.09.44
04.01.45
18.11.41
20.09.41
09.09.43
Oktober -43
Nov. -42
Nov. -42
25.09.44
16.08.43
11.09.42
17.09.43
05.04.45
03.03.43
25.08.43
25.08.43
25.08.43
17.09.43
Etter ca. 1 mnd.
Sist i aug. -42
August -41
Etter ca. 1 mnd.
08.05.45
Sist i aug. -42
Døde i konsentrasjonsleir
02.02.44
01.08.43
08.05.45
11.04.42
08.05.45
08.05.45
08.05.45
Januar-45
08.05.45
25.04.42
Etter 3 dager
Etter ca. 3 uker
20.10.42
08.05.45
12.03.45
Rømte fra Falstad
19.05.42
Rømte fra Falstad
27.07.44
Sist i des. -43
Etter ca. 3 uker. Ilagt bot
kr. 400,—.
Etter ca. 14 dager
08.05.45
Konsentrasjonsleir i Polen
Fri 3. mai -45
07.04.43
08.05.45
08.05.45
Døde i konsentrasjonsleir
25.10.44
25.11.43
25.11.43
25.11.43
08.05.45

----
581 Krig
----
Sandberg, Anton
Sellæg, Petter K.
Sende, Aksel
Sende, Per
Skavhaug, Johan
Skjerve, Birger
Solbakken, Arne
Solbakken, Magnus
Solbakken, Sofus
Strand, John
Suul, Arne
Suul, Einar
Suul, Ingvald
Suul, John
Tromsdal, Georg
Valstad, Lars
Vollan, Andor
Vangstad, Jeremias
Walum, Erling
Ward, Arne
Ward, Nils
Weisæth, Johan
Ørtugen, Johannes
Østnes, lngemann
Øwre, Georg
Øwre, Hans
Øwre, Oskar
Aamo, Morten
Arstad, Trygve
Høsten -42 Etter ca. 3 uker
01.05.45 08.05.45
03.09.43 17.09.43
05.04.45 08.05.45
01.05.45 08.05.45
30.08.43 04.09.43 deretter melde-
plikt til 08.05.45
24.06.43 08.05.45
16.08.43 08.03.44
16.06.44 12.07.44
12.02.44 08.05.45
Nov.-42 Etter ca. 14 dager
Jan. -43 Mai -43
01.05.45 08.05.45
01.05.45 08.05.45
Aug. -40 Etter ca. 14 dager
16.08.43 Fange i Tyskland til mai -45
01.05.45 08.05.45
16.08.43 I tysk konsentrasjonsleir i
Polen. Fri 3. mai -45
01.05.45 08.05.45
Sep. -41 Etter ca. en uke
Okt. -43 I tysk konsentrasjonsleir.
Befridd av svensk Røde
Kors april -45
05.04.45 08.05.45
24.11.43 04.09.44


----
582
----


----
583 Krig
----
MOTSTANDSGRUPPEN 1940-45
Som leserne har sett fremst i denne lokalhistoriske beretninga, er det
Motstandsgruppen 1940-45 som er utgiver. Dette er en privat forening,
stiftet 7. juni 1975, med formål å få tatt vare på bygdas krigs- og okku
pasjonshistorie fra åra 1940 til 1945. I og med at dette nå foreligger i
boks form, er motstandsgruppens hovedmålsetning nådd. Medlemmene
i denne veteranforeningen er personer som på en eller annen måte
gjorde en aktiv innsats i kampen mot okkupasjonsmakta og nazistisk
diktaturstyre.
Arbeidet med innsamling og korrigering av stoff har pågått i 12 år, og
mange har nok, etter som åra har gått, stilt seg tvilende til om det ville
bli noe resultat. Når produktet nå foreligger, håper motstandsgruppen
at det blir godt mottatt.
Når boka har fått utforming og redigering i samsvar med Verdals
boka, er dette etter ønske fra bygdeboknemnda og Verdal kommune.
Motstandsgruppen 1940-45 ble som nevnt stiftet 7. juni 1975, og
stiftelsesmøte ble holdt på Sveet gjestgiveri i Vera. Siden har det blitt en
tradisjon å holde årsmøtene der og i alle åra er foreningen blitt godt
mottatt av vertsfolket på Sveet. I 1985 feiret Motstandsgruppen 10-års
jubileum, med jubileumsfest og mange innbudte gjester, i Vera sam
funnshus.
Parallelt med bokarbeidet, har Motstandsgruppen hatt flere større
oppgåver. En nevner i rekkefolge:
Utstilling og samling ved Verdal museum fra krigstida.
Dette «krigsmuseet» ble montert ferdig og åpnet våren 1980 og etter
ferdig montert gitt til Verdal museum. Hovedtyngden av det rikholdige
billedmaterialet er skaffet til veie av Ingvald Suul, samtidig som han
gjorde en verdifull innsats under monteringa av utstillingen.
Krigsutstillingen er blitt godt mottatt og mye besøkt av publikum.
Rosende omtale ble gitt av de kongelige ved deres besøk sommeren
1980. Kong Olavs interesse kan kanskje best beskrives ved at den opp
satte tidsrammen grovt ble overskredet ved omvisninga på krigsut
stillingen.
Arbeidet med å supplere krigsutstillingen vil fortsette, samtidig som
gruppen vil fortsette med å gi bistand ved omvisninger 0.1.

----
584 Krig
----
I 1981 var gruppen delaktig i en veteransamling for soldater og befal
som var med i kampen i Verdal 21. april 1940. Samlinga ble holdt på
Rinnleiret og skjedde ved intimt samarbeid med dragonregimentet.
Det var en smilende kong Olav som kom ut fra krigsutstillingen på
Stiklestad sommeren 1980.
Minnebautaen i Moe-parken
Under en rundtur i Verdal for krigsveteranene som var samla på
Rinnleiret, ble bautaen over falne på Stiklestad besøkt. Den militære
sjefen for Øra i 1940, rittmester Gisle Mortensen reagerte da på at
bautaen på Stiklestad bare hadde tre navn. Motstandsgruppen tok da
opp tanken om å supplere med de navna som manglet.
Dette møtte imidlertid motstand og da gruppen for all del ikke ville
bli innblandet i noen strid om en slik sak, ble det bestemt å reise en full
verdig minnebauta i Moe-parken, midt i kampområdet for striden og
dramatikken i 1940. Stein til formålet ble funnet på Skalstufjellet, og
med velvillig assistanse fra Forsvaret ble den fraktet til Moe-parken.
Bronseplata, som har elleve navn, var et økonomisk løft, som bare var
mulig takket være velvilje fra næringslivet i Verdal og stor interesse fra
enkeltpersoner. Avduking ble foretatt på frigjøringsdagen, 8. mai 1984,
etter en stor dugnadsinnsats av medlemmene i motstandsgruppen.


----
585 Krig
----
Fra avdukinga Krigsminnesmerke i Moe-parken. T. v. Sverre M. Green,
Alf Dahling g Anders Bye. Til høyre æresmedlem i Motstandsgruppen
Karl Ydse og britisk oberstløytnant T. Thomas.
Våpenfunn i Lakadalen
Under høstjakta 1984 gjorde Dagfinn Hynne og John Åge Johnsen et
våpenfunn i Lakadalen som skrev seg fra et flyslipp til
motstandsbevegelsen i Inntrøndelag siste dagene av krigen.
De to jegerne gjorde det eneste riktige, de varslet lensmannen om
funnet, som igjen kontaktet Motstandsgruppen med anmodning om
gruppen kunne ta seg av dette. Etter å ha vurdert flere alternativer for
henting, ble Luftforsvarets overkommando på Kolsås kontaktet om
muligheten for helikoptertransport. Her møtte gruppen en svært positiv
innstilling, og fredag den 9. november tok et av Forsvarets helikopter av
fra flyplassen på Fætten, med de to som gjorde funnet som kjentmenn
og en representant for motstandsgruppen ombord. Henteaksjonen
hadde stor interesse hos pressen, og det var en avis, i iveren etter å være
først, som fortalte om vellykket henting av våpna med helikopter. Men
dessverre, ca. en kilometer før målet ble helikopteret møtt av en vegg
med tåke som gjorde det umulig å gå inn i funnstedet. Noen dager
senere ble våpna hentet ved hjelp av bandvogn fra DR3 på Rinnleiret,
med Brynjar Skrove som vognfører og Stig Jønsson i Storlunet som
kjentmann. Dertil var de to jegerne selvsagt med, en representant for


----
586 Krig
----
Rustkammeret i Trondheim og en fra motstandsgruppen. Av våpna
beror nå to ved krigsutstillingen på Verdal museum, ett ved samlinga på
Falstad og resten har Rustkammeret tatt hand om. I alt besto funnet av
10 Stenguns, ammunisjon og diverse tilbehør. Igjen hadde Motstands
gruppen fått avgjørende bistand hos dragonregimentet på Rinnleiret.
Snø gjorde det vanskelig å finne igjen depotet i Lakadalen, dess større
var gleden når det lykkes.
Frigjøringsjubileum
8. mai 1985 ble 40 årsjubileum for frigjøringa markert over hele
landet. Etter henstilling fra Verdal kommune tok Motstandsgruppen på
seg ansvaret for dette her i bygda. Hovedarrangementet var naturligvis
lagt til Moe-parken, med bekransning av bautaen der. Dertil var det
minnestund og bekransning av bautaen på Stiklestad, fredsgudstjeneste
i Vuku kirke om kvelden og kirkekaffe m.v. i Kjerkstugu umiddelbart
etter gudstjenesten. Dertil ble frigjøringsjubileet markert på skolene og
flere av Motstandsgruppens medlemmer var på skolene og fortalte.
Vellykket gjennomføring av det som her er nevnt skyldes ikke minst
det gode samarbeid og hjelpsomhet fra dragonregimentet på Rinnleiret,
som en her vil nytte høvet til å takke for. Også Verdal kommune har
vist motstandsgruppen stor velvilje.


----
587 Krig
----
Minnekrakk
Motstandsgruppen 1940-45 er en forening av aldrende personer, og
foreningens levetid er begrenset. Som en minneting både for den enkelte
og etterkommere, er innført en tradisjon med minnekrakk til
medlemmene etterhvert som de runder år med jubileumstall. Minne
krakken er også tildelt personer som har gjort seg spesielt fortjent til
det.
Æresmedlem
Da Motstandsgruppen 1940-45
ble stiftet i 1975, skyldes det først
og fremst initiativ fra Karl Ydse.
Han er derfor utnevnt til æresmed
lem i gruppen. Da krigen var slutt
med frihet og seier, ville de fleste
motstandsfolka distansere seg mest
mulig fra den psykiske påkjenninga
krigsåra hadde vært.
Seiv etter 20 år var det liten stem
ning for å rippe opp i de fem vonde
åra. Dette har endret seg betydelig
etter hvert som de fleste har innsett
nødvendigheten av at yngre og
kommende generasjoner får kjenn
skap til det som skjedde og i mange
høve bakgrunnen for det. Det kan
skje på nytt.
Karl Ydse
Æresmedlem i
Motstandsgruppen 1940-45


----
588 Krig
----
Tre flyktningloser f risker opp minner. F.v. John Kluken, Johan
Skavhaug og Tormod Skoknes.
XU-agenter i Verdal, Arne Ward og Arne Suul. Først 30 år etterpå
snakket de sammen om dette.

 

----
589 Krig
----
Hardbakvollen. Mye nyttet som overnattings- og
h vilestedforflyktninger:
De første dagene etter tyskernes kapitulasjon
patruljerte heimefronten i fjellet og undersøkte alle
hytter og setrer. Her på Stor- Vukuvollen.
Glede over freden ogfangenesom vendte heim.

 


----
590 Krig
----
En heimefrontgruppe i Verdal fredsdagene 1945. Foran f.v. Alf
Rindsem, Alf Dahling og Ditlev Olsen. Stående: ArnoldMinsås Iversen,
Magnus Iversen, Aksel Stensmo, Odd Myrvold, Knut Austad og Magne
Sakshaug.
Etter 8. mai 1945 ble rollene byttet. Her blir et tysk kjøretøy kontrollert
av heimefronten.

 

----
591 Krig
----
Da freden var et faktum begynte folk å samles i Øras gater, her ved det
gamle herredshuset.
Den norsk-amerikanske comandos-gruppen på Gjævsjøen defilerer i
Trondheimsgatene.

 

----
592 Krig
----
Os
-^
s
2
s:
Aj
a
K
Aj
3
SP


----
593 Krig
----
k.
•Si
3
c
o
k.
Cu
I
k
2


----
594
----

 

----
595 Krig
----
-5 . §
Verdalsboka — 38

 

----
596 Krig
----
cf
be >
v.
a- -ca
fe
Stf
"I- be
rfe a
O co

 

----
597 Krig
----
Snu deg!
Snu deg mot flagget
og rett deg i ryggen.
Tak av deg lua
med høgtid i sinn.
Tenk på dei slekter
som før oss har streva
og la sin hug i arbeidet inn
Snu deg mot flagget
og tenk på dei falne.
Bøy ned ditt hovud
i vyrdnad for deim.
Dei ofra alt,
sitt liv og si framtid,
Snu deg mot flagget —
da ser du krossen.
Så tindrande klår
i vårt banner han står.
Han var eit anker,
han var eit feste
for folket og landet år etter år
Snu deg mot folket
og rop det ut i mengda:
Finst her ein ungdom
som berar vil bli,
berar av flagget med
krossen sitt merke
så Noreg for oss skulle vera ein heim. inn i vårt folk i komande tid!
Snu deg mot Herren
og knepp dine hender,
Takk for ditt folk,
din heim og ditt land.
Og be for vår framtid
at krossen sitt merke
må høgt vera sett av kvinne og mann
Georg Sjåstad skrev dette diktet til avdukinga av minnesmerket
Moe-parken, 8. juni 1984.
Han var en av soldatene som kjempet mot tyskerne i Verdal, 21
april 1940.


----
598 Krig
----
Motstandsgruppen 1940-45 retter en stor og hjertelig takk til bedrifter,
firma, foreninger og enkeltpersoner som har støttet gruppen økonomisk
i forbindelse med krigsminnesmerket i Moe-parken og utgivelsen av
denne boka:
Verdal kommune
Sparebanken Inn-Trøndelag
Forretningsbanken
A/S Værdalsbruket
Aker Verdal
Torbjørn Grande A/S
O. Kvernmo
Verkstedklubben Aker
Verdal Bygningsarbeiderforening
Trygve Kolstad
A/S Elas
Asbjørn Røstad A/S
AlfE. Dahl, Leksvik
Leif Skogmo, Spillum
Knut Getz Wold, Oslo
Erling Walum
Sverre M. Green
Arthur Sørensen, Trondheim
G. Løckra, Trondheim
Roar Jensen, Steinkjer
Johan Tiller
Trygve Flatås, Levanger
Ingeborg Holmen, Trondheim
Petter Liff
Jon A. Olberg, Skogn
Oddny Halsli, Trondheim
Reidar M. Schjølberg, Kråkvåg
Oddvar Pettersen, Levanger
Olav Lillesand
John J. Haugan
Ferdinand Rasch, Bjugn
Kristian Øwre, Ytterøy
Jenny Weisæth
Ingv. Brustad, Ytterøy
Jarle Slåtsve, Levanger
Sigrun og Svein Haugan
JimThørn, Børsa
Georg Sjåstad, Skogn
Verdal Boktrykkeri
Verdal Samvirkelag
A.L. Trøndelag Meieri
A/S Trones Bruk
Rindsem Mølle A/S
Nordenfjeldske Spennbetong A/S
Øras Vel
Levanger Jern og Metall
Nord-Trøndelag
krigsinvalideforening
Trønderrør A/S
Verdal Grafiske A/S
Grande Gipling
Alf Tiller
Arne Ward
Anders By
Kåre Skjetnemark, Levanger
Ole J. Haugan
Kristian Gjone, Hommelvik
Johan Skavhaug, Stjørdal
Gisle Mortensen, Trondheim
Erling Valbekmo
Johannes Moås, Skogn
Harald Valbekmo
Harald Kvalen
Johan Gjelvold, Opphaug
Olav Austmo, Levanger
Martin Hagen, Lundamo
Sigurd Hjelmseth, Steinkjer
John Holmli
Ingvald Suul
Otte Haugan, Stjørdal
Ole Hafeld, Bjugn
Fredrik Brandt, Følling
Ole Flatnes, Brekstad
Karl Sigurd Talmo, Leksvik
Leif Ness
Sverre Asm. Sotberg, Steinkjer
Sverre Reistadmo, Levanger

----
599 Krig
----
Egil Hynne
Arne Lillesand
John Faaren, Åsenfjord
Viktor Vikan, Kjerknesvågen
Armang Leveras, Skogn
Petter Guddingsmo
Else Harsvik Sivertsen, Trondheim
Anna Sundseth
Aslaug og Alf Dahling
Peter Bolkan, Levanger
Ivar Jacobsen
Aasta Kvalen Eklo
Reidar Svendsen
Målfrid og John Kluken
Kåre M. Green
Målfrid og Ivar Lillesand
Aslaug Tronsmo
E. Thingstad
Kjell Fiskum
Knut Tore Haugan
Bjørn Ramberg, Sandefjord
Haldis Ingvaldssen
O. Chr. Perjord
Josefa og Morten Veimo
Johs. Bjørgvik
Kåre Sundli
Anny Ramberg
Margit Green Kolstad
Nils Langnes
Bodil og Tore Valbekmo
Karen, Ove og Tor Kristian
John Norum
Hjalmar Tiller
Asbjørn Wisth
Alma Musum
Dagny W. Olsen
Anna Eriksson
Gunnar Wold Olsen
Arne Granholt
Karl Buan
Arvid Hagen
Hedvig Molden
Arnt Tore Andersen
Solveig Kluken Holm
Sivert J. Aasen, Sandvollan
Egil Haugan
Eilert Nakstad, Melhus
Johs. Rotabakk, Leksvik
B. Brødreskift, Trondheim
Olav Halseth
Dagmar Stabell, Trondheim
Arnold Kjesbu
Erling Bjørås, Levanger
Erling Glæstad, Levanger
Fridtjof Kristiansen, Asker
Karle Berre
Magne Green
Lillemor Grøholt
Tormod Skoknes
Arne Suul, Steinkjer
Th. Lyngstad
Arne Skoknes
Pål Woxholt
Solveig Nissen
Haldis Bjørkmann
Ake Junge
Trond Okkenhaug
Herdis Høknes
Sverre Kluken
Kåre Lein
Livard Ness
Olaug Langnes
Erling Aurstad
Bjarne Fikse
Harald Aksnes
Andor Storstad
Annfrid og Magne Sørhaug
Gudrun Aslaksen
Hedvig Indahl
Jorun Fornes
Helga Woll
Ottar A. Bye
O. G. Tromsdal
Knut Tveita
Karl Ydse
Rolf Olsen

----
600 Krig
----
KILDER
Følgende skriftlige hjelpekilder er nyttet:
Adresseavisen: Juli-august 1942, juli-august 1944
Arbeider-Avisa: 1945-47
Bakketun folkeh.skole: Årsmeldinger 1940-45
Berg, Ivar: Melding om Verdal lærerlag sitt arbeid i okkupasjonstida.
DR3: Arkiv og ruller.
Hansson, Per: Hvem var Henry Rinnan.
History of The Kings own Yorkskire ligt Infantery 1919-42.
Holbæk Eriksen 1945: «Partisaner, soldater og SD». (Flere forf.).
Innherreds Folkeblad: 1940-44.
Kjelstadli, Sverre: Hjemmestyrkene
Mortensen, Gisle: Rapport om Motormitresk/DR3s operasjoner
Nord-Trøndelag april-mai 1940. Lommedagbok.
Norges Historie: J. W. Cappelens forlag.
«Norges krig»: Gyldendal Norsk forlag.
Nord-Trøndelag fylke: Arkiv.
Norsk militært tidsskr.: Div. nr. og årg.
«Norsk presse under hakekorset».
Nygård, Herulf: «Tortur, flukt og gisler til tross».
Onstad, Erik Gjems: «Durham».
NOU 1979:47: Rapport fraden mil. undersøkelseskom. av 1946.
Skaugstad Diving & Historical Research.
Skogn-Idrett: Desember 1983
Suul, Ingvald: «Krigstiden 1940-45».
Sælen, Frithjof: «Sjetlands-Larsen».
Sødermann, Harry: «Polititroppene i Sverige».
Ulstein, Ragnar: «Svensketrafikken».
Verdalingen: 1945-47.
Verdal kommune: Arkiv.
«Våre Falne».
«Wacht im Norden»: Tysk soldatblad.
Walle, Olaf R.: «Norsk politi bak piggtråd».
Øksendal, Asbjørn: «Operasjon Oleander».
Øksendal, Asbjørn: «Sluttspillet i Rinnans bandekloster».
Østbye, Gudbrand: «Krigen i Norge».

----
601
----


----
602
----


----
603
----


----
604
----


----
609
----


----
607
----


----
606




 
 Heimer og folk i Leksdalen            Verdalsboka


VERDALSBOKA
- Heimer og folk -
Leksdalen 1800 - 1940
Ved Jørgen Johnsen og Magne Årstadvold
Utgitt av Verdal Kommune v/Bygdeboknemnda. Verdal 2002

----
6 H&FLe
----
Tidligere utgifte bygdebøker
111 Gardshistorie.
IV Gardshistorie.
V Gardshistorie.
lIA Kulturhistorie.
VIA Skogbruk og Sagbruk i Verdal
VIB Skogbruk og Sagbruk i Verdal
Krig - Okkupasjon - Motstand
Verdal Samvirkelag
Verdal Sparebank 1884-1980
Ras i Verdal A
Ras i Verdal B
Bygda og Biblioteket
1930 Einar Musum
1930 Einar Musum
1931 Einar Musum
1956 Einar Musum og Johannes Dahl
1982 Øystein Walberg
1982 Øystein Walberg
1987 Morten Veimo
1988 Erling Austad
1991 Solveig Ness
1993 Øystein Walberg
1993 Øystein Walberg
1998 Eli Kristoffersen og
Anders Bendiksen
Bygdeboknemnda i 2002
Anders Bendiksen, Solveig Ness, Øystein Walberg, Magne Årstadvold.
ISBN nr.: 82-92434003
Ansvarlig utgiver: Verdal Kommune v/Bygdeboknemnda. Rådhusgata 2, 7650 Verdal.
Layout: Vestvik Reklame AS, 7650 Verdal. Bilder ved Magne Årstadvold.
Bilde side 4 og 5: Leksdalen sett fra Volhaugen Foto: Magne Årstadvold.
Tegning side 3 og 6: Steinar Berg.
Trykk: Aase Grafiske AS.
Innbinding: Bokbinderiet Johnsen, Skien.
Papir: 100 gr. Multiart Silk.
Fonter: Berkley. Futura.
Første utgivelse: Oktober 2002


----
7 H&FLe
----
INNHOLD
FORORD 13
Av Øystein Walberg
LIVET I LEKSDALEN GJENNOM 140 ÅR 15 *
Av Karl Hermann
TUSET 27
NORD-TUSET64/1 29
Øversveet 38
Gammel-Plassen (Ellingplassen) 39
Tusetenget 64/8 40
MELLEM-TUSET 64/2 44
Kåret 46
Tusetsvedjan 47
SØR-TUSET 64/3 og 64/4 49
Mortenplassen 54
Flatåsen 55
Storsveet øvre 59
Storsveet (Ottarplassen) 60
Storsveet (Olausplassen) 60
Hynne 62
Aronhytta 62
AKSNES 67
AKSNES 65 69
AKSNES NORDRE 65/1 70
AKSNES NORDRE NEDRE 65/1 72
AKSNES MELLEM (AKSNES NORDRE ØVRE) 65/1 75
Brannåsen 80
Haugen 81
AKSNESAUNET (AKSNES LILLE) 65/4 82
AKSNES NORDRE LILLE (AKSNESENGET) 65/3 86
Steintrøa 89
Tilfellet 89
Aksnesgjalet 91

----
8 H&FLe
----
AKSNES SØNDRE ØVRE 65/6 91
Aksnesberget 98
Aksnesenget (Røliplassen) 98
Aksnesenget 1 (Haugan) 65/7 99
Aksnesenget 2 102
Aksneshaugen (Aksneshaugen øvre) 65/8 1 03
Aksneshaugen nedre 65/9 108
AKSNES SØNDRE (BAKKAN) 65/5 110
Myra 1 16
Halvarplassen 116
Aksnesplassen 1 17
DALEMARK 119
DALEMARK66/1 121
Kåret 126
Edellund (Sevaldstu') 127
Sveet (Johanmoen) 129
Ellevmoen (Kleven) 130
Berget 131
TJEURAN (TILLER) 135
TJELLRAN (TILLER) 66 137
SØR-TJELLRAN (SØNDRE TILLER) 66/8 137
Kroken 141
NER-TJELLRAN (TILLER NORDRE NEDRE) 66/5 142
Tillerenget søndre 66/12 147
Tillerenget (Vannvik) 66/10 148
Nord-Leksdal skole (Nordly) 151
NORD-TILLER 66/6 157
Kroken (Tillervoll) 66/11 160
Dalseng 66/14 165
Nordset 66/7 165
Tillerenget nordre 66/9 168
ASPÅS NORDRE LILLE 66/3 172
ASPÅS SØNDRE (STOR-ASPÅSEN) 66/4 1 80
HOFSTAD 185
NER-HOFSTAD (HOFSTAD NEDRE) 67/1 1 87
Kongssveet (Solheim) 67/2 196
Holmen (Holmvik) 67/4 200
Lillemarkbakken 204

----
9 H&FLe
----
Kvernstua 205
Sveet (Sagmesterplassen) 208
Malmo67/5 213
Elvsveet 67/10,11,21 218
Morkaplassen (Morka) 220
Morkaheimen 67/11 223
Kongssveet (Hofstad østre) 67/12 225
ØVER-HOFSTAD (HOFSTAD ØVRE) 67/3 226
Buhaugan (Andersplassen) 232
Buhaugan (Sagplassen) 67/8 235
Elverhøy67/7 240
Sveet østre 242
Hofstadsveet (Dalum) 67/9 243
Solhaug 67/17 248
MARKA 249
MARKA 68 og 69 251
MARKA NORDRE (NERSTU') 68/1 251
Lillemarka (Marka lille) 68/3 255
Marka vestre 68/5 258
Melsveet6B/7 260
Fossum6B/8 262
MARKA ØSTRE (OPPSTU') 68/2 263
MARKA SØNDRE 69/1 269
Vollan69/2 273
Lunnan69/3 274
Kjærenget 283/2 274
RØSENGET 279
RØSENGET7O 281
Spelen (Røsenget østre) 70/2 284
Røsenget vestre 72/6 286
SETRAN 287
SETRAN (MUSEMSENGET) 71/1 289
Setersvedjan 296
LUND 299
LUND 72 301
LUND VESTRE 72/1 301
Lundsmoen 72/5 304

----
10 H&FLe
----
Kvernstua 310
LUND ØSTRE 72/2 312
Berget 316
Leirdals-stua 318
Nyheim72/3 319
Seterenget (Lundsaunet) 72/4 321
Lundsbakken 72/7 325
Dypdal72/8 327
Sagekra (Lundemo) 72/10 330
Leirdal 72/14 332
Lunde 72/15 334
KARMHUS 335
KARMHUS73 337
VESTER-KARMHUS (KARMHUS VESTRE) 73/1 339
ØSTER-KARMHUS (KARMHUS ØSTRE) 73/3 344
Karmhusbakken øvre 73/4 348
Vangli73/5 350
Karmhusbakken søndre 353
Høgvang 73/7 355
BUNES 357
BUNES74/1 359
Brannseggen 74/2 369
Granholt 74/3 374
Nordvik 74/5 378
Bunesbakken (Nordbekk) 74/6 381
Moen (Bunesmoen) 385
Myrvang 74/11 387
Vasseng 74/9 388
Løvmo søndre 74/10 389
Granly 391
TØMMERÅSEN 393
TØMMERÅSEN 75/1 395
Tømmeråsplassen 295
Valøen 401
BUREISINGSFELTET PÅ TØMMERÅSEN 404
Valøya7s/3 404
Buset 75/4 405
Lysgård7s/5 406

----
11 H&FLe
----
Buås7s/6 407
Binde 75/7 409
Flatås7s/8 410
Granli 75/10 411
Tømmeråsen søndre 75/11 413
MUSEM 415
MUSEM76 417
MUSEM VESTRE (NER-MUSEM) 76/1 41 8
Musemsåsen 423
MUSEM ØSTRE (ØVER-MUSEM) 76/2 424
Nebben (Hans-plassen) 429
Storåkeren 430
Svedjan (Musemsaunet) 76/3 431
Musemshøa 76/7 435
Sveet (Musemssvedjan) 76/6 438
Myra (Myrmo) 76/9 442
Musemsrønningen (Blæsterbakken) 76/8 446
Nybo 76/14 449
Musemsåsen 76/15,16 451
MUSEM LILLE SØNDRE (NYGÅRDEN) 76/4 451
MUSEM LILLE NORDRE 76/5 458
Bergan 76/18 462
SENDE 465
SENDE 77 og 78 467
NER-SENDE (SENDE NEDRE) 77 467
Nilsstua (Vester-Sende) 77/5 471
Nilsstua nedre 477
SENDE NEDRE SØNDRE 77/2 478
Bergdalen 77/4,6,7 482
Myrtun 77/15 483
SENDE MIDTRE (SENDRE NEDRE NORDRE) 77/1 484
Svedjan (Sakariasplassen, Sendesaimet) 77/3 489
Myrås 77/13 492
ØVER-SENDE (SENDE ØVRE) 78/1 493
SENDE LILLE NORDRE 78/2 496
SENDE LILLE SØNDRE 78/3 500
Moan7B/4 503
Døljan (Rømo) 78/8 507
Lian 78/11 510
'NNLEDNING 1 1

----
12 H&FLe
----
Kjeldstad 78/14 514
Lilleakeren 515
Lilleakeren nedre 516
Svedjan (Salmonitt-plassen) 51 8
FIKSE 521
FIKSE 79 523
NORD-FIKSE (FIKSE NORDRE) 79/1 526
Erikplassen (Sveet) 529
Langsveet (Fikseaunet) 79/3 532
Fikse østre (Skotrøa) 79/4 537
Sør-Leksdal skole 79/7 541
Myrheim79/9 543
SØR-FIKSE (FIKSE SØNDRE) 79/2 545
Fikseplassen 548
ÅSIN ? 551
ÅSEN 80 553
VESTER-ÅSEN 80/3 561
Veisletta (Åsagjalet) 566
Solås 80/7 568
Arnesborg 80/8 569
AUSA 571
AUSA (LYNGÅS NORDRE) 106/9 573
Lille-Ausa (Ausa nordre) 576

----
13 H&FLe
----
FORORD
Det er med en ikke liten grad av stolthet, men samtidig med en god porsjon spen
ning at Bygdeboknemnda i Verdal nå kan legge frem det første bindet av en serie av
Verdalsboka som er kalt Heimer og folk.
Stoltheten begrunnes med at dette er det første resultatet av en lang og møysom
melig tilblivelsesprosess. Den første spede begynnelsen så dagens lys så tidlig som i
1920-årene da bygdebokforfatter Einar Musum og hans medhjelpere begynte regis
treringsarbeidet med kirkebøker og folketellinger som kilder. Målet var at det skulle
bli en husmannshistorie for Verdal. Musums alt for tidlige bortgang og vanskelige
tider i 30-årene førte til at arbeidet stoppet opp. Krigen gjorde heller ikke situasjo
nen lettere. Tidlig på 50-tallet ble arbeidet tatt opp igjen av skoleinspektør Johannes
Dahl, men i og med at kildene for det meste befant seg i Statsarkivet i Trondheim, var
det en vanskelig jobb. Økonomien tillot heller ikke å leie inn folk til å skrive av kil
dene. Dahl falt også fra, og ut på 60-tallet ble det gjort nye forsøk på å sette i gang
arbeidet, denne gang under den første Einar Musums navnebror Einar Musum,
mangeårig ordfører i Verdal. Også han gikk bort for tidlig, og på nytt stagnerte arbei
det. En ny start fant sted da det ble etablert et lokalhistorisk arkiv i Verdal på 70-tal
let. Da ble kopier og filmer av kildene plassert der, og et livskraftig og meget kom
petent slektsgranskermiljø vokste frem. Dette slektsgranskermiljøet i Verdal har fått
nasjonal anerkjennelse. Det er med bakgrunn i dette miljøet at dette bindet nå fore
ligger. Veien har vært lang, og det har vært mange hindere - også uforutsette - å pas
sere.
Opplegget for serien Heimer og folk trenger en kort forklaring. Som område som
skal dekkes av en bygdebok, er Verdal stort. Over 270 gårdsnumre og bortimot det
tredoble antall bruk gjør at dette blir en formidabel oppgave. Til sammenligning kan
det opplyses at bygder med bare en tredjedel av innbyggertallet i Verdal, har endt opp
med 8 - 10 bind.
Råd er blitt innhentet fra Lokalhistorisk institutt ved Riksarkivet om hvordan
arbeidet skulle legges opp. Det klare rådet var en kombinasjon av "horisontal" og
"vertikal" inndeling av stoffet. Med dette menes en inndeling i tidsepoker - "hori
sontal inndeling", og en inndeling i grender - "vertikal inndeling" . Samtidig ble det
gjort oppmerksom på de strenge reglene som gjaldt om personvern, slik at viktige
kilder var sperret, kirkebøker i 70 år, og folketellinger i 100 år. Dermed var det klart
at husmannsvesenet ville bli litt for snevert som tema, da det var en befolknings
historie for hele kommunen, både for gårder, heimer, plasser, og ikke minst
Verdalsøra, det var tale om.

----
14 H&FLe
----
Bygdeboknemnda har valgt inndeling i tre epoker, nemlig tiden før 1800, tiden
fra ca. 1800 til mellomkrigstiden, og endelig tiden fra ca. 1940 opp til i dag.
Dette bindet om Heimer og folk i Leksdalen tilhører den andre epoken - tiden fra
ca. 1800 til ca. 1940. Som det er sagt ovenfor, var det husmennene man hadde i tan
kene ved oppstarten. Da passer dette ganske bra, da dette omfatter husmannstidens
periode.
Spenningen begrunnes med at utformingen av boken er forandret fra tidligere
bind av Verdalsboka. Formatet er litt større, og likeså er layout anderledes. Moderne
krav til utforming, leservennlighet og bruk av bilder har gjort at Bygdeboknemnda
har valgt en mer moderne utforming, selv om det har skjedd med en viss følelse av
vemod.
Bygdeboknemnda er Jørgen Johnsen og Magne Årstadvold en stor takk skyldig.
Jørgen Johnsen har samlet stoffet, og Magne Årstadvold har bearbeidet det hele til en
boks form.
Bygdeboknemnda i august 2002.
Øystein Walberg

----
15 H&FLe
----
LIVET I LEKSDALEN GJENNOM 140 ÅR
AV KARL HERMANN
Som innledning til gårds- og befolkningshistoria for Leksdalen i tidsrommet fra 1800
til 1940, skal vi her ta for oss utviklinga generelt i Leksdalssamfunnet i det samme
tidsrommet.
De mange store samlingene av gravhauger som finnes i området vitner om at
bygda har vært bebodd i flere tusen år.
Først på 1800-tallet hørte de fleste gårdene i Leksdalen under Leksdalsgodset,
som var eid av familien Kliiver, men rundt 1830 ble gårdene solgt, og brukerne ble
selveiere.
Som i resten av landet på den tida, var næringsgrunnlaget jordbruk, med natu
ralhusholdning. Mot slutten av århundret ble det etter hvert mer pengehusholdning,
men det var likevel slik at mange for en stor del levde av det de dyrka og produser
te på bruket helt fram til andre verdenskrig. Jakt, fiske og bærplukking i skogen og
fjellet bidro også litt til husholdet.
Selv om bygda ligger ganske nært sentrum i kommunen, har den på grunn av
svært dårlig veiforbindelse gjennom Klinga vært noe avstengt fra hoveddalføret. Det
står skrevet at det rundt år 1800 bare var en tarvelig ride- eller kløvvei over Klinga.
Trolig på grunn av at Leksdalen ligger ved siden av hoveddalføret, ble ikke sko
gen i si tid kjøpt opp av Værdalsbruket. Derimot ble noen gårdsskoger kjøpt av By
Bruk og Dampsaga på Steinkjer, fordi de lå naturlig til for fløyting av tømmer i
Lundselva og Figga. Men disse skogteigene er nå for en stor del blitt kjøpt tilbake av
de tidligere eierne.
Leksdal statsallmenning utgjør en betydelig del av arealet i Leksdalen. Mange av
gårdene har hatt seter og slætter i allmenningen. De betalte avgift til Staten for dette,
men hadde rett til ved og tømmer til seterhus.
De gårdene som hadde rett til å slå gras i fjellet, tørka det på jorda, satte opp høy
stakker og kjørte det heim med hest om vinteren, eller drog det heim med kjelke på
skareføre om våren. Når vårknipa meldte seg, var det sikkert godt å ha fjellhøyet å ty
til.
Disse slættene fikk navn etter hvilke gårder som hadde slåtterettigheter. Vi har
navn som Lundsslætta, Aksnesslætta, Musumsslætta osv.
I 1837 ble hele allmenningen rasert av en storstorm, og den skogen som ikke blås
te overende, tørka etter hvert ut på grunn av rotskader. Dette, i tillegg til uvettig
hogst, førte til at skogstilstanden rundt 1850 var meget dårlig. I en rapport fra 1847
er tilstanden i allmenningen beskrevet med "maadelig skov og udugelig jord". Det

----
16 H&FLe
----
skogsvirket som ikke ble drevet fram før det tok skade etter storstormen, fikk byg
defolket kjøpe, så det ble sikkert en ryddeaksjon i åra framover.
Skogen vokste da til etter hvert, og den var en betydelig vinterarbeidsplass inntil
bygdefolket fikk bruksrett i allmenningen i 1938. Resultatet av denne bruksretten
kan vi se på den solide bebyggelsen vi i dag har på alle bruk.
Leksdalsvatnet - en ressurs og trivselsfaktor i landskapet
Uten å bli beskyldt for å være for stor lokalpatriot, må en ha lov til å si at Leksdals
vatnet ligger som ei perle i landskapet.
Og slik har det ligget her siden isbreen smeltet, trakk seg tilbake og etterlot en
endemorene ved Hallem. Denne terskelen hindret vatnet i å rinne ut mot sør og ned
i Verdalselva. Hadde vatnet fått utløp den veien, hadde det i stedet for en innsjø blitt
en dal fra Hallem opp til fast fjell ved Figgaoset. Da hadde det vært et helt annet land
skap enn det er i dag.
I den første tida etter issmeltinga - for åtte til ti tusen år siden - var Leksdalsvatnet
ei arm av Beitstadfj orden. Men etter hvert som trykket av isen lettet og landet hevet
seg, ble vatnet skilt fra fjorden og ble til en innsjø som fikk sitt utløp mot nord
gjennom elva Figga, som rinner ut ved Steinkjer. Vatnet er 13 km langt og har ei
grunnflate på 21, 5 km 2 . Høyden over havet er 67 meter. Det er et forholdsvis grunt
vatn, ca. 18-20 meter djupt, og med største dybde på ca. 25 meter. Den viktigste inn
løpselva er Lundselva. I tillegg er det mange større og mindre bekker.
Foruten å prege landskapet og være en betydelig trivselsfaktor, har Leksdalsvatnet
gjennom alle tider hatt stor økonomisk betydning for befolkningen rundt vatnet. Det
har også en viss betydning ved å stabilisere klimaet.
Vatnet har god bestand av ørret, røye og ål, og det finnes også laks. 1 eldre tider
var det sikkert av umåtelig stor verdi å kunne fange fisk i vatnet og bekkene for å
berge livet. Redskapene var nok andre enn i dag. Det er naturlig å tru at fisken ble
fanget i bekkene om høsten, når den gikk opp for å gyte. Teiner har vært i bruk i
lange tider, men også lystring var en effektiv fangstmåte. Det ble også fra gammelt av
fisket med krok og mark som i dag. Senere ble det garn og not. Fram til nylongarna
kom, var det nesten bare not som var et effektivt redskap for å få tak i røya, selv om
det kanskje ble tatt noe røye på isfiske også tidligere.
Den beste plassen for notdragning var antakelig ved Hodalen, men forholdene for
notdragning der ble ødelagt da nyveien ble bygd langs vatnet der. Det samme skjed
de også ved Staurdalen i Klinga. Et navn som Notvollan på Bunes vitner om at det
har foregått notdragning der også.
1 Skjørholmen var notfisket av så stor økonomisk betydning at det ble verdsatt i
matrikkelen og også omtalt i offentlige dokumenter ved flere anledninger. Så sent
som i 1930-40-åra ble det tatt så store fangster både i Hodalen og Skjørholmen at fis
ken ble kjørt heim med hest og bikkvogn. Det ble også tatt ganske gode fangster av
gangsrøye med håv, fra land eller fra båt ved Klingberga.
Nå blir røya for det meste fanget på nylongarn om sommeren, og den fisken er
selvfølgelig av mye bedre kvalitet enn den gytemodne som ble fanget i not om høs
ten.

----
17 H&FLe
----
Med de dårlige veiene som fantes i tidligere tider, er det rimelig at Leksdalsvatnet ble
tatt i bruk som ferdselsåre, både sommer og vinter. På grunn av den tunge og van
skelige veien i Klingberga var det naturlig at den største trafikken ble fra Bunes og
Ausa til Hallem.
De mange ekteskapene som er inngått mellom folk fra øst- og vestsida av
Leksdalsvatnet viser at det har vært nære forbindelser mellom de forskjellige gren
dene, og at is og vatn har bidratt til å lette dette samkvemmet. Når det var skeiseis og
godt sparkføre brukte barna fra Tuset og Aksnes isen på vei til skolen i Nord-
Leksdalen.
Hildur Tufset har fortalt at ennå så seint som i 1930-40-åra brukte de ofte å ro fra
Haukåa til Vistvik eller Hallem når de skulle på Øra eller til kirka.
En del gårder i Haukåa og Stiklestad har allmenningsrett i Leksdalen. Når de kjør
te med hest, og isen var farbar, var dette en lett og god snarvei. Det har også blitt kjørt
store lass med bil og traktor etter isen.
Men selv om isen er tjukk og egentlig trygg, kan det oppstå trekantsprekker som
kan skape farlige situasjoner. Far min fortake om en slik situasjon: Han kjørte med
hest fra Bunes til Hallem, da Sigvald Seines kom med tømmerlass på lastebilen og
passerte ham. Da den tunge bilen kom over en slik sprekk, ga isflaket etter og ei
vannsøyle ble presset opp, men på grunn av farten kom han seg inn på trygg is. Den
gangen gikk det bra!
Men kirkebøkene for Sparbu og Stiklestad kan fortelle om mange tragiske hen
delser både på isen og på somme rs tid. De kan også til dels gi et bilde av hendelses
forløpet ved ulykkene. De fleste av de druknede har gått gjennom tynn is på førjuls
vinteren, eller på råtten is om våren.
I tidsperioden fra rundt 1850 fram til først i 1950-åra var Leksdalsvassdraget en
viktig transportvei for tømmer ned til sagbrukene og sliperiene ved Steinkjer. I tillegg
til tømmeret som ble fløytt ned Lundselva, ble det også samlet tømmer langs stren
dene ved vatnet. Det ble så ført med spellflåte i klase fram til Figgaoset for deretter å
bli fløytt ned Figga. Noen rodde også sitt eget tømmer i mindre klaser fram til
Figgaoset.
Før kjøleteknikken fikk sitt inntog, ble det saget en god del is på vatnet. Isen ble
oppbevart i sagflis og brukt til kjøling av melk på gårdene og til kjøling av for på de
mange revefarmene som lå rundt vatnet. Også Leksdalens Meieri, som ble drevet
fram til 1917, var en stor isforbruker.
Som arena for fritidsaktiviteter har isen på Leksdalsvatnet vært mye brukt.
Skeisrenning er allerede nevnt. I årbok for Verdal Historielag 1994, side 125, er et
skøyteløp på Leksdalsvatnet den 2. januar 1889 referert med resultatliste. Å lage
karusell av kjelke og et langt reip har vært en populær leik.
I mange år, fram til det ble landbane for travkjøring ved Landfall, var det vanlig
med travløp hver vinter ved Sem i Sparbu og ved Bunes eller Hallemsstøa. Det har
også vært bil- og motorsykkelløp ved Bunes. Under krigen brukte den tyske krigs
makta Leksdalsisen som skytefelt for kanoner. Hva med fisken der granatene falt?

----
18 H&FLe
----
Parti
(ra Leksdalsvandet ;
Fisknt
916 til 192
Rutebåten "Trygg
I åra fra 1916 til 1923 var det rutebåtdrift på Leksdalsvatnet
På konstituerende generalforsamling på Steinkjer den 2. mai 1916 ble
Leksdalsvandets Baadlag A/S stifta, og til styre ble valgt: Johan Kr. Schiefloe, Erling
Samdal og Anton Aksnes. Aksjekapitalen ble fastsatt til kr. 3000,- med aksjer påly
dende kr. 50,-.
Det var kanskje "Mjøsas hvite svane" og Snåsavatnets "Bonden" som var forbilder?
Foruten å frakte passasjerer og gods, skulle båten også slepe tømmer. Det ser ut
til at optimismen har vært ganske stor, for de fleste aksjer ble tegnet av gårdbrukere
bosatt ved eller i nærheten av vatnet. Men blant aksjonærene var også tømmerkjø
pere som A/S Steinkjer Dampsag og Høvleri og A/S Helge Rein By Brug.
Dessverre kom det ikke til å gå så godt med dette foretaket som en kunne ønske.
Båtmotoren som ble innkjøpt, var brukt, og skulle vise seg å være svært upålitelig.
Dette førte til mange situasjoner som kunne være übehagelig både for passasjerene
og båtlaget. Båtens navn var "Trygg", men ble på folkemunne omdøpt til "Utrygg".
Båtfører var Gustav Andstad fra Sparbu. Han fikk sikkert høre mange kommentarer
og sannhetsord under sin tjeneste.
Økonomien i båtlaget var også dårlig, og i 1923 ble båt med naust solgt for kr.
1200,-, og garantistene måtte ut med kr. 100,- hver for å dekke lagets gjeld.
Grunneierlag
Leksdalsvatnet og Lundselva grunneierlag har spilt en viktig rolle når det gjelder å
ivareta Leksdalsvatnet både som en verdi for grunneierne og til glede for allmenn
heten.


----
19 H&FLe
----
Alt så tidlig som i 1927 var det etablert ei form for grunneierlag ved
Leksdalsvatnet. Det går bl. a. fram av de saker som ble ført mellom grunneierne og
en person som var anmeldt for ulovlig fiske. Ved herredsrettsdom den 28. september
1928 ble det slått fast at fiskeretten i Leksdalsvatnet tilhører grunneierne. Den
anmeldte ble dømt " - - etter straffelov ens § 407 til å betale en bot til statskassen, stor kr.
5, - - fem kroner. Hvis boten ikke betales, blir den å avsone med fengsel il - en - dag".
Dommen ble anket til lagmannsretten, men ble stadfestet av Trondhjem lagsogns lag
mannsrett 8. april 1929. Den tiltalte ble i tillegg idømt kr. 25, - i saksomkostninger.
I de følgende åra kan det ikke registreres aktivitet i dette grunneierlaget, men etter
initiativ fra stasjonsmester A. S. Bakken ble det i 1948 gjort forberedelser til å få i
gang et nytt grunneierlag, og det ble nedsatt ei nemnd for å utarbeide forslag til ved
tekter.
På stiftelsesmøte på forsamlingshuset "Fossheim" den 19. juni 1948 ble vedtekter
for grunneierlaget vedtatt, og styre ble valgt med Karl K. Aksnes som formann.
Hensikten med laget var at grunneierne selv skulle forvalte kultivering og bruk av
vatnet i tråd med Innlandsfiskenemndas reglement.
I de vel femti åra som har gått siden starten, har grunneierlaget hatt stor betyd
ning for å organisere fellesansvaret for et av landets beste fiskevatn og for naturen
som omkranser det i nedslagsfeltet. Strandretten til vatnet er av stor betydning for det
enkelte bruk, og kommer kanskje til å få enda større økonomisk betydning i framti
da.
Selv om grunneierne respekterer allemannsretten til bruk av utmark og vatn, er
pleie av naturområdene grunneierlagets ansvar. Grunneierlaget er et eksempel på
godt organisert tiltak for kultivering. Tiltak for vern av miljøet og å bedre innsikten i
de økologiske sammenhengene er gitt stor oppmerksomhet i de seinere år.
Hvem er så grunneiere i Leksdalsvatnet?
Advokat Rygg skriver i 1965:
"Den som eier strandlinje mot vassdrag har også fiskerett i vatnet når intet annet er
bestemt i vedkommende eiers hjemmelsdokumenter. Dette vil også gjelde for den som
får hyttetomt med strandlinje, og dette også om tomten bare er festet av vedkom
mende. "
De første åra betalte grunneierne medlemskontingent. Denne ordningen er nå avvik
let, og alle registrerte grunneiere får gratis fiskekort. I dag er de fleste grunneiere
registrert som medlemmer i laget.
I 1973 ble også grunneierne til Lundselva, opp til Markafossen, tatt med i laget,
og fiskekortene gjelder nå både for vatnet og Lundselva.
Stor virksomhet langs Lundselva
Også Lundselva har i alle tider vært viktig for bygda. Langs elva lå mange sag- og
møllebruk. Det viktigste sagbruket var vel Lund sag, som ser ut til å ha hatt stor
betydning for saging av tømmer både fra allmenningen og privatskogene. Her var det
også høvleri.

----
20 H&FLe
----
Alle disse vassdrevne sagbrukene ble nedlagt da bygda fikk elektrisk kraft i 1914.
Det eneste sagbruket som fortsatt var i drift etter den tid, var vass-saga i Nedre
Markafossen. Den var i bruk helt fram til Markagrenda fikk elektrisk kraft i 1952.
Under andre verdenskrig var det også mølle her.
Også i Dalemarkbekken var det et sagbruk. Det lå i fossen like nedenfor
Aspåstjønna. Dette sagbruket var også i bruk inntil den elektriske krafta kom i 1914.
Her var det også stamphus. Stamping var ei form for toving av tøy for å få det tett og
mjukt. Stampinga foregikk ved hjelp av vatn og en sindig innretning som ble drevet
av et vasshjul.
11811 ble det gitt fornyet bevilling for ei rekke sager i fogderiet, også i Leksdalen.
Alt i 1758 ble det gitt bevilling for saging av et visst antall bord ved Lund sag. Da eie
ren av Leksdalsgodset, Broder Vilhelm Kliiver, døde i 1816, måtte enka Sofie Hersleb
Kluver søke Kong Carl Johan i Stockholm om ny bevilling til saging av "udskipings
bord", som det stod i søknaden. Den ble innvilget i 1818. Også Tuset sag i
Tusetbekken fikk ny bevilling, den tidligere var fra 1771, og Marken sag i Øvre
Markafossen, med bevilling fra 1769, fikk også fortsette.
Hvor lenge disse siste sagbrukene var i drift, veit vi ikke.
Det var møllebruk i Fiksebekken, og trolig også i Tusetbekken.
Som transportvei for tømmer fra allmenningen og gårdsskogene var også elva vik
tig. Det ble fløytet tømmer i elva fram til 1941. Det ble bygd dammer i fjellvatna alt
i 1880-åra for å skaffe vatn til fløytinga.
Lundselva er også lakseførende, og har nok bidratt litt som matkilde. Ved takst av
Hofstad nedre i 1839 står det: "Der var tatt hensyn til at der var anledning til fiskeri i
elven". Men slik har nok likevel Leksdalsvatnet vært viktigere.
Sterk befolkningsvekst
Ser vi på folke tellingene, så steg folketallet i bygda fra 268 til 685 i løpet av hundre
året fra 1800 til 1900. Med mer enn fordobling av folketallet ble det etter hvert van
skelig med arbeid og levebrød for alle, selv om det var stort behov for arbeidskraft
både i jordbruket og i skogen, og også stort behov for håndverkere av alle slag. Alt
av innbo og redskaper ble laget av håndverkere i bygda. Som en utvei for å gi leve
brød til noen, ble det i tida fram til 1860 rydda mange nye husmannsplasser. På det
meste, i 1865, var det 54 husmannsplasser i Nord- og Sør- Leksdalen.
Husmannsvesenet har i ettertid hatt et heller dårlig ord på seg. Det var for en stor
del yngre sønner på gårdene som fikk overta litt av innmarka, og rydda en del av
utmarka i tillegg. Neste generasjon måtte så flytte ut i utmarka for ny rydding på kar
rigere plasser, og levekårene ble etter hvert dårligere.
Vi kan spørre hva alternativet var? Ved at de ble boende i lokalsamfunnet, hadde
de en viss sosial tilhørighet. Hadde alle reist inn til byene, som heller ikke hadde så
mye arbeid å tilby, kunne det blitt en slum rundt byene, slik vi ser det i andre, fatti
ge land i dag.
Antall husmannsplasser skrumpet inn etter hvert fram mot århundreskiftet. Enten
ble de kjøpt av brukerne, eller fraflyttet slik at jorda ble lagt til hovedbruket. Men
ennå i de første åra på 1900-tallet var mange av plassene i bruk.

----
21 H&FLe
----
Utflytting
For å skaffe seg et levebrød, reiste en god del til Trondheim og bosatte seg der. Andre
flyttet til nabokommunene, men det var heller ikke lett å få arbeid andre steder, for
det var befolkningsoverskudd over alt. En del reiste også over til Sverige.
Den største utflyttinga skjedde da emigrasjonen til Amerika kom i gang rundt
1870. Utvandringa var på topp i 1880-åra, men varte helt fram til første verdenskrig.
Fra Leksdalen reiste ca. 150 personer over til Amerika i denne perioden. Fra noen
bruk dro hele familien.
Men det var også endel tilflytting fra andre bygder. På grunn av trange økono
miske perioder, var det ikke alle som klarte forpliktelsene. Mange gårder var "på han
del", og det kom inn nye eiere utenfra.
Skolevesenet
Fram til 1800 var det dårlig med skolegang for allmuen, selv om det eksisterte ei sko
lelov fra 1739 som bestemte at det skulle være allmueskole i hvert kirkesogn. Alle
barn skulle gå på skole i minst tre måneder i året fra de var sju til de var ti år. Senere
skulle de ha skole en eller to dager i uka i vinterhalvåret til de var konfirmert.
Klokkeren skulle være lærer. Presten var pålagt å sørge for organiseringa av skolen,
og kvaliteten på skolegangen avhang av hvor mye arbeid presten la ned. I Stiklestad
prestegjeld har nok presten Jakob Hersleb Krog tatt heller lett på oppgaven, for ved
bispevisitas i 1795 oppmoder biskop Schønheyder sognepresten til "snarest mulig at
bringe skolevesenet i orden".
I 1799 ble Stiklestad sogn og annekset Halle (Vinne) inndelt i tre skolekretser, og
det ble tilsatt tre lærere, seinere fem. Leksdalen tilhørte 1. fjerding, og det ble under
vist her i fem uker fra 13. januar og i to uker fra 9. juni. Om høsten ble det under
vist i tre uker fra 6. oktober. Til sammen ti uker.
Dette var omgangsskolen. Skolen skulle være i åtte dager på hver gård som hadde
rom til det.
Fram til 1827 ble det for det meste undervist i kristendomskunnskap og lesing,
men noen lærte nok også å skrive. Hvem som var lærer i Leksdalen, er uvisst, men
Ole Jermstad (Levring) var husmann på Musemsrønningen fra 1801 og noen år fram
over, så han var trolig lærer i Leksdalen fram til han døde i 1813.
I 1827 kom ei ny skolelov, "Lov om allmueskolen på landet". Men denne lova
satte små krav, så det ble ikke så store forbedringer. Den viktigste forandringen var
at det nå også skulle undervises i skriving og regning. En del lærerskoler var nå kom
met i gang, så lærerne ble etter hvert bedre skolert.
I 1831 ble det ny kretsinndeling. Den nye kretsen omfattet Volhaugen fram til
Lein, Haukågrenda og Nord-Leksdalen, med Ingebrigt Moe som lærer. Sør-Leksdalen
ble nå lagt til Leirådal og Trøgstad krets.
Det fortsatte med omgangskole fram til ny skolelov kom i 1860. Lærebøker etter
elever som gikk på skolen i 1860-åra viser at det da også ble undervist i
Norgeshistorie, verdenshistorie og geografi m.m. Etter den nye skolelova skulle det
være fast skole i alle kretser der så mange som tretti barn kunne komme til skolen.
Andre steder kunne det fortsatt være omgangsskole.

----
22 H&FLe
----
Leksdalen ble nå delt inn i tre kretser: 1. Sende krets, med skole på Sende og
Fikse. 2. Leksdalen Mellom krets (Lund krets), med skole på Øvre Hofstad, Nedre
Hofstad og Nedre Tiller. 3. Dalemark krets, med skole i Dalemark. Haukågrenda
hørte også til denne kretsen fram til 1882. Erik Trøgstad var lærer i samtlige kretser
til han slutta som lærer i 1874. Han eide Dalemark og bodde der.
I 1882 ble de to nordre kretsene slått sammen til Nord-Leksdal skolekrets. Fra
1905 var navnet Tiller krets. Skolen holdt til i Tiller- og Hofstad-gårdene fram til den
nye Nordly skole ble bygd i 1908. Småskolen holdt til på Nedre Hofstad fram til
1910.
Sør-Leksdalen hadde som før nevnt omgangsskole sammen med Leirådalen og
Trøgstad fra 1827 til 1860, da det ble fast skole på Sende og seinere på Fikse. I Sør-
Leksdalen ble det bygd ny skole i 1914.
I 1856 kjøpte Nordre Trondhjems amtskommune Bunes og brukte den som land
bruksskole, med Jakob v. d. Lippe Hansen som bestyrer. Han kjøpte gården i 1860
og drev privat undervisning i noen år.
Det var ikke så mange fra Leksdalen som søkte høyere utdanning i dette tidsrom
met. Det var vanskelig av økonomiske grunner, men det var heller ikke vanlig, og
heller ikke helt godtatt i bygdemiljøet.
Men ikke så få søkte seg inn på underoffisersskolen. Denne utdanninga var gratis,
og elevene hadde også ei lita lønn i skoletida, så de kunne ha penger til toalettsaker
og skokrem. Kanskje også til en kopp kaffe av og til.
Mekanisering og industri
Mot århundreskiftet ble det etter hvert litt mekanisering i jordbruket. Den første slå
maskina kom til Nedre Hofstad i 1892. 2
Det ble tatt i bruk oljemotorer og lokomobiler som drivkraft. Piggmaskina ble
avløst av treskeverk, og det ble organisert treskelag. Treskeverket ble transportert fra
gård til gård og hadde faste maskinister både for treska og motoren.
I denne tida var det gode for
hold for husdyrproduksjon, med
stor eksport av smør til England. I
1918 ble Leksdalen Feavlslag dan
net, og den første stamoksen ble
plassert på Karmhus. For å fored
le melka, ble Leksdalen Meieri
bygd i 1900, og var i drift til 1917.
Etter den tid ble melka kjørt til det
nybygde meieriet på Verdalsøra.
Mens det var landbruksskole
på Bunes, ble det satt i gang tegl
verk på Nordvik. Dette var trolig i
drift til ca. 1910. Åkeren der tegl
verket lå, heter fremdeles
på Ner-Hof:
"Verkenstrøa".
tørste
ask


----
23 H&FLe
----
Etter at den elektriske krafta kom til Leksdalen i 1914, kom det i gang noen gårds
sager. Det ble kjøpt elektriske motorer for å drive hakkelsmaskiner, kappsager, torv
knusere m.m. Foruten at gårdssagene produserte skurlast for salg, ble det på slutten
av 30-åra og i 40-åra produsert en god del snøskjermer for veivesenet på Lunds
bakksaga. Det ble også saget kassebord der, og flere mann hadde arbeid på denne
saga.
Den første traktoren kom til Bunes i 1939.
Et lokalsamfunn i forandring
Det ble på mange vis store forandringer i lokalsamfunnet i Leksdalen rundt århun
dreskiftet. Bl. a. ble det forretning på Lundsbakken. Den ble drevet fram til 1931, da
K : fe#^'^; ; t^
ji
i *L<^
■ isa
--, '■*
■73-
■ .
«*
P 3* ■.'-na ■&C JØ
jl '- «—_... &***'*+* ' ,
-.
*m.
.l^nø^
i tr
'Å
RÆf
; '.
i/ , u ÆÉr y-i.
i ■
JF*.
BnlH MM^^^^Msh
1 907. Leksdalens Meieri er byqninqen midt i bildet (med murpipa). Det står i daa som skolestue på Lyshe
'Parbu. Bakerst til venstre står Lund qård oq til høyre Lundsbakken. Det lille huset foran Lundsbakl-
k
høyre for meieriet ses Kvemstua. Helt til høyi
ved elva liqqer Lunds baq oq Høvle
ikaffe vann til drift

----
24 H&FLe
----
Verdal Samvirkelag bygde sin filial. I en periode like før 1940 drev Sverre Moksnes
også butikk i de gamle butikklokalene på Lundsbakken.
Det var også i noen år bakeri i det gamle skytterhuset oppe ved Lund.
Et bilde fra 1907 viser for en stor del aktiviteten rundt Lund på denne tida.
Leksdal Telefonlag, som var et privat selskap, ble trolig stifta før 1899, for da fikk
Staten ved lov enerett til anlegg og drift av telefon og telegraf. Loven ga anledning til
fortsatt drift av eksisterende lag, og Leksdal Telefonlag fortsatte som privat lag fram
til 1941. Telefonsentralen var hos Elenanna og Martin Leirdal på gamle Leirdal fram
til 1918-19. Da ble den flytta til Andreas og Sofie Nordseth på Nordset. I 1925 kjøp
te Ole Tufset gården, og han dreiv sentralen i mange år.
Den dårlige veien gjennom bygda ble også utbedret etter hvert, med til dels store
anleggsarbeider i Klinga. Fram til 1937 hadde det vært en bygdevei, med grusings
plikt for gårdene. Fra 1937 overtok Staten, og det ble riksvei 759. Veien skulle nå
være en reservevei for riksvei 50 (seinere E6) i en krisesituasjon. En slik situasjon
oppsto allerede i 1940, da både de norske og britiske styrkene trakk seg tilbake over
Leksdalen etter kampene på Verdalsøra. Veien har også seinere vært brukt slik når E6
har vært stengt.
Organisasjonslivet
Sist i 1800-åra og først i 1900-åra var det sterke nasjonale og religiøse strømninger i
landet. Perioden var også ei opplysningstid med sterk kulturell framvekst. Dette kom
på mange måter til å prege samfunnet også i Leksdalen.
Det ble blant annet innført nynorsk som undervisningsspråk på skolen både i
Nord- og Sør-Leksdalen. Denne språkforma var i bruk på begge skolene i ca. nitti år.
Det vokste fram et mangfoldig organisasjonsliv.
Den første møteprotokollen for Leksdal misjonsforening er fra 1888. Da ble det
også stifta kvinneforening. Protokoller for skytterlag og idrettslag finnes ikke, men
det finnes sølvskeier med inskripsjon etter Ingmar Karmhus og Per Aksnes. De ble
utdelt ved skytterlagets 50-årsjubileum i 1932, og det viser at laget ble stifta i 1882.
I tidsrommet 1882-1886 var Johan Gunnerius Ryther lærer i Leksdalen. Ryther
var ei ildsjel og idealist på mange måter. Han stifta godtemplarlosjen "Mjølner" i disse
åra.
Idrettslaget ble trolig stifta i 1901. Laget var tilsluttet "Centralforeningen til utbre
delse av idrett". Da denne opphørte i 1917, fikk Leksdal idrettslag et erindringsdi
plom som henger på "Fossheim".
Den første møteprotokoll for avholdslosje "Gunlaug" er fra 1902. Losje
"Ungdomsly" var stifta i 1907 og var i virksomhet til 1914. Møtene ble holdt omkring
på gårdene i Sør-Leksdalen. I 1917 ble barnelosjen "Nordly" stifta, med Signe
Haugdahl (Rygg) som den første leder.
Leksdal Arbeiderlag ble stifta den 9. april 1917, og ungdomslaget "Leksdølen" i
1922. Lærer Anders Musum, som også var ei ildsjel og en idealist, var med og starta
ungdomslaget og var formann i laget i de fjorten første åra. Ungdomslaget sto i spis
sen for å få bygd forsamlingshuset "Fossheim", som sto ferdig i 1924.
I 1932 ble Leksdal Sanitetslag stifta, og i 1934 Leksdal Småbrukarlag.

----
25 H&FLe
----
I skogstua som lå oppe ved Ny-Setran ble det vinteren 1937 stifta en skog- og
landarbeiderforening. Lærer, seinere ordfører, Einar M. Musum, har skrevet møtebo
ka for stiftelsesmøtet.
Skytterhus ble bygd ved Lund i 1890. Huset ble flytta i 1898 og brukt som bake
ri (se bilde av området ved Lund). Det ble da bygd nytt skytterhus nede ved
Lundsfossen (på Farkslættet). Dette huset var i bruk til 1924, da ungdomshuset
"Fossheim" ble bygd.
Etter at meieriet ble nedlagt, ble det revet og satt opp som skole på Lysheim i
Sparbu. På grunnmuren ble det så bygd bedehus i 1923.
Bureising
Utover 1920- og 1930-åra kom det etter hvert en ny bølge med arbeidsledighet. For
å avhjelpe noe av dette, ble det satt i gang et storstilt bureisingsprogram for hele lan
det. I tillegg til det store feltet i Tømmerås- og Bunesmarka, ble det også rydda flere
enkeltbruk. Fra 1935 og framover ble det rydda og bygd over tjue bruk i Nord- og
Sør-Leksdalen. I disse åra røk det jevnt fra nylandsbål over hele bygda. Brukene ga
levebrød for mange nye innbyggere. De fleste brukene er blitt fine og veldrevne går
der, som har gitt bygda et nytt og forandret preg.
Da krigen kom den 9. april 1940, var de fleste vernepliktige i Leksdalen innkalt. En
god del av dem var blitt innkalt allerede på nyåret og sendt til Narvik og deltok i
kampene der.
Til alt hell mista ingen fra Leksdalen livet under krigen.
NOTER
1 . Se: Solveig Ness: "Da motorbåten "TRYGG" gikk i rute på Leksdalsvatnet". Verdal Historielags Årbok 1991
side 131 ff.
2. Om dette har Trond Okkenhaug skrevet i årbok for Verdal Historielag 1 988.

----
26
----

----
27 H&FLe
----
TUSET

Tegning: Sturta Rindsem

 

----
28
----


----
29 H&FLe
----
TUSET
GNR 64
Tuset var bare én gård fram til 1737. Men dette året delte eieren, Rasmus Olsen
Hagen, gården i to parter, Nord-Tuset og Sør-Tuset. I 1741 ble Nord-Tuset også delt
i to parter, og den ene av disse partene er seinere kalt Mellem-Tuset. Mellem-Tuset
bestod som eget bruk fram til 1883, da det igjen ble lagt til Nord-Tuset.
Nord-Tuset (Tuset nordre)
GNR. 64, BNR. 1
1962.


----
30 H&FLe
----
Kjente brukere fra 1795:
Anders Jensen Tuset (1766-1813) og "Inger Eriksdatter (1752-1805), 2) Anne
Ågesdatter (1767-1849)
Anders Jensen var født i 1766 på Langli i Henning og var sønn av Jens Nilsen og
Kirsten Amundsdatter, som i 1776-1785 var brukere på Sør-Tuset. Anders hadde tit
tel som dragon da han i 1795 ble gift med enka på nabogården, Inger Eriksdatter
Tuset, f. 1752 på Leklemsvald, datter av Erik Johnsen Skjørholmen og kone Ingeborg
Larsdatter, og ble ved giftermålet bruker på Nord-Tuset. Inger hadde tidligere vært
gift med Hans Larsen Tuset, som var bruker på gården fram til han døde i 1794, og
hadde to barn fra dette ekteskapet.
Inger døde i 1805, og Anders ble gift på nytt i 1812 - med Anne Ågesdatter
Hodalen, f. 1867 i Sparbu. Ingers sønn fra første ekteskap, Erik Hansen Tuset, hadde
i mellomtida (1810) lyst odelsrett til gården. Anders Jensen døde så i 1813, og Erik
Hansen, som ennå ikke var blitt myndig, forpaktet i 1814 ved sin kurator, prokura
tor Belboe, bort gården for fire år til Andreas Svendsen Hallem. Forpakteren skulle
svare kår til enka Anne Ågesdatter, og Erik skulle få bo på gården og ha fire dekar
veldyrka åker.
Erik Hansen døde imidlertid allerede i februar 1814, og etter at forpaktningstida
var utløpt i 1818, ble gården overtatt av Anders Olsen Musum, som var gift med Eriks
søster, Anne Hansdatter Tuset.
Nord-Tuset ca. 1937-39.


----
31 H&FLe
----
Anders Olsen Tuset (1786-1864) og Anne Hansdatter (1791-)
Anders Olsen var født i 1786 på Haugan i Helgådalen og var sønn av ugifte foreldre
Ole Iversen Haugan (Hauganslekta) og Marit Johannesdatter Ulvillen. Mora var for
øvrig av Musemslekta og ble seinere gift med Anders Eriksen Karmhus på Musem
lille, og Anders Olsen vokste opp hos mora og stefaren på Musem. I 1815 ble han gift
med Anne Hansdatter Tuset, f. 1791 på Nord-Tuset, som var datter av gårdbruker
Hans Larsen Tuset og Inger Eriksdatter.
Anders overtok gården i 1818. Anne Ågesdatter, enka etter den forrige bruker, var
i 1815 blitt gift på nytt med Ole Andreassen Gulstad fra Sparbu, og i 1821 ble det
opprettet kontrakt mellom Anders Olsen og Ole Andreassen om at Ole skulle få
bruke halvparten av gården på livstid, slik at de skulle dele likt på inntekter og utgif
ter. Hvis gården ble solgt, skulle Ole være nærest berettiget til å bruke halvparten,
etter overenskomst med eieren om betalinga.
Anders Olsen solgte gården i 1822 til Erik Johnsen Dalemarken (Solberg), men
tok ved salget unna et jordstykke i utmarka for si og konas levetid. Dermed oppsto
husmannsplassen Øversveet, og Anders og Anne flyttet dit. Se mer om dem under
husmannsplassen Øversveet.
Erik Johnsen Solberg (1798-1868) og Beret Tomasdatter (1791-1855)
Erik Johnsen var født i 1798 på Solberg vestre og var sønn av bonde Jon Eriksen
Solberg og kone Beret Johansdatter.
I 1820 ble Erik gift med dattera på Dalemark, Beret Tomasdatter. Hun var født på
Tillervald i 1790 og var datter av Tomas Olsen Dalemark.
I åra 1821-27 var Erik og Beret gardsfolk på Nord-Tuset. I 1823 opprettet Erik
Johnsen ny kårkontrakt med Ole Andreassen og Anne Ågesdatter, som gikk ut på at
de skulle ha den gamle plassen under gården, fri havnegang for 1 ku og 6 småfe,
brenneved og 1 dekar pote tj ord. Dermed skulle det tidligere kåret som Anne hadde
av gården, falle bort (se under husmannsplassen Gammelplassen).
I 1827 solgte Erik gården til Svend Larsen Fossum. Erik og Beret flyttet til Henning
og var brukere på en plass under Fisknes fram til 1838. Deretter kom de til Dalemark
og ble gårdbrukere der. Se nærmere omtale av familien under Dalemark.
Hvem Svend Larsen Fossum var, er vi ikke sikker på. Han var født i 1780 og var
ugift. Etternavnet kan tyde på at han var innflytter. Han maktet ikke å holde på går
den, og i 1832 forpaktet han den for ett år til Lorents Jensen på Sør-Tuset, og flyttet
selv til Nordland. Gården var i mellomtida utlyst til auksjon etter rekvisisjon av
madame Nikoline Brun, enke etter fellbereder Lorents A. Brun, som hadde pant i går
den. Madame Brun fikk tilslaget på gården for 300 spesidaler og fikk auksjonsskjøte
24. mai 1832. Ved skjøte av 13. juli 1832, tinglyst 18. april 1833, solgte så madame
Brun gården til Peder Pedersen Bremset for 400 spesidaler.
Peder Pedersen Bremset (1801-) og Ingeborg Anfinnsdatter (1808-)
Både Peder Pedersen Bremset, f. 1801, og kona Ingeborg Anfinnsdatter Stor-Bjørka,
f. 1808, var fra Sparbu.

----
32 H&FLe
----
I 1835 hadde Nord-Tuset en besetning på 1 hest, 5 storfe, 12 sauer, 10 geiter og
1 svin og utsæden var 3/4 tønne bygg, 5 tønner havre og 5 tønner poteter.
Peder og Ingeborg var gardsfolk på Nord-Tuset fram til 1841. Da solgte de gården
til Ingebrigt Olsen Musum eller Kragedal for 400 spesidaler. Peder og familien flyttet til
Henning og ble husmannsfolk under Fossan.
Barn:
81. Petter Andreas, f. 1834 på Tuset. I 1865 arbeidet han som tømmerhogger i
Kolvereid og losjerte på husmannsplassen Rotvikhaug.
82. Iver, f. 1 837 på Tuset. I 1 865 var han ugift tjenestekar på Trana gård i Sparbu.
Ingebrigt Olsen kom fra Østre Musem og er omtalt der. Han solgte straks gården
videre for samme pris til Iver Tørrisen og Johannes Jakobsen Ryan, som delte den
mellom seg. De to var svogere og kom fra Sparbu. Iver Tørrisen solgte sin halvdel til
Johannes Jakobsen i 1847 og kjøpte i 1849 Telsneset i Helgådalen og flyttet dit.
Johannes Jakobsen Ryan (1800-1850) og Kristine Olsdatter (1809-)
Både Johannes Jakobsen Ryan og kona Kristine Olsdatter var fra Sparbu. De kom som
nevnt til Nord-Tuset i 1841, og Johannes var eneeier av gården fra 1847 til han døde
i 1850. Enka og arvingene solgte da gården til Lars Pedersen Eklo for kjøpesum 600
spesidaler pluss kår til enka.
Kristine ble gift på nytt i 1852 med enkemann Lars Johannessen Fossan, som var
eier av Nordre Aspås og er omtalt der.
Lars Pedersen Eklo (1811-1861) og Margrete Ingebrigtsdatter (1808-1892)
Lars Pedersen var født i 1811 på Eklo nordre og var sønn av Peder Tørrissen Eklo og
kone Maria Larsdatter, og sønnesønn av Tørris Pedersen, som var bruker på gården
fra 1777 til 1783. I 1837 ble han gift med Margrete Ingebrigtsdatter Sem, f. 1808 på
Semsvald. Hun var datter av Ingebrigt Olsen og Gollaug Svendsdatter.
Lars Pedersen var bruker på Nord-Tuset fra 1850 til 1860, da han overdrog går
den til dattera Maria, som seinere ble gift med Andreas Pedersen Hjelmset fra Sparbu.
Lars døde på Tuset i 1861, mens Margrete døde på Kleven i 1892.
Barn:
81 . Maria, f. 1 841 på Trøgstad. Gift i 1 863 med Andreas Pedersen Hjelmset, neste
bruker.
82. Guruanna, f. 1844. Gift i 1865 med Nils Pedersen Hjelmset fra Sparbu. De
bodde ei tid på Tusetenget, men flyttet til Hjelmset i Henning i 1 877. Se mer om
dem under Tusetenget.
83. Ingebrigt, f. 1847 på Trøgstad. Gift i 1874 i Levanger med Anne Jørgine
Mikalsdatter Rolien fra Frol. Gift for 2. gang i 1886 i Levanger med Ingeborg
Lorentsdatter Okkenhaugvald fra Frol. Ingebrigt var husmann på Rolivald i Frol og
flyttet derfra til Sverige. I 1 890 bodde de på Hokbåck i Lits forsamling i Jemtland.
Ingebrigt var da jordbruksarbeider.

----
33 H&FLe
----
Andreas Pedersen Hjelmset (1834-) og Maria Larsdatter (1841-)
Andreas Pedersen var født i 1834 på Hjelmset i Henning og ble i 1863 gift med Maria
Larsdatter Tuset, som hadde overtatt gården etter faren i 1860.
I 1865 bodde det to familier på gården, idet også Andreas Pedersens yngre bror,
Nils Pedersen Hjelmset, bodde der med kone. (Nils Pedersen ble seinere husmann på
Tusetenget, se under denne plassen). Gården hadde en besetning på 1 hest, 4 storfe,
11 sauer og 2 geiter og utsæden var 1/2 tønne bygg, 5 tønner havre, 1/4 tønne erter
og 7 tønner poteter. Det var to husmannsplasser, Ellingplassen og Øversveet, der det
til sammen var bosatt ti personer.
1 1875 var besetningen 2 kyr, 1 ungnaut og 16 sauer og lam, og utsæden 1/2 tønne
bygg, 2 1/2 tønner havre og 3 1/2 tønner poteter. Fire husmannsplasser var i bruk.
Andreas Pedersen satt med gården uten tinglyst hjemmel fram til 1883, da ble den
solgt på tvangsauksjon til Ole Ingebrigtsen på Mellem-Tuset. Dermed var det gamle
Nord-Tuset igjen samlet til ett bruk.
Andreas Pedersen var etterpå husmann under Lundskin i noen år, men flyttet før
1900 til dattera Petrine på Fisknes i Henning.
Andreas og Maria hadde åtte barn:
81 . Lars, f. 1 864. Han flyttet i 1 885 til Mo i Rana, der han samme år ble gift med
Alette Susanna Håkensdatter, som var to år eldre enn Lars.
82. Beret Maria, f. 1 866. Hun flyttet til Steinkjer i 1 893.
83. Petrine, f. 1 868. Gift i Henning med Ole Peter Mikalsen Vollan. De bodde på bru
ket Vegmo under Fisknes. Datterdattera Rannveig Sletvold ble gift med Paul
Bruheim, som var eier av Nord-Tuset fra 1 947, så slekter kommer og går!
84. Anton Martin, f. 1 874. Han flyttet til Sparbu i 1 884.
85. Grete, f. 1 877. Hun flyttet til Sparbu i 1 891 og var i 1 900 taus hos onkelen Nils
Hjelmset i Henning. Siden ble hun gift med Severin Nesset på Nordre Nesset i
Sparbu.
86. Ole Kristian, f. 1 879. Flyttet til Sparbu.
87. Johannes, f. 1882. Han reiste til USA i 1905.
88. Nils, f. 1884. I 1909 gift med Petra Bergitte Petersdatter Eklo, f. 1882. Hun var
datter av gårdbruker Peter Eliassen Eklo på Eklo østre og mellem. Nils og Petra flyt
tet til Henning.
Ole Ingebrigtsen Tuset (1829-1888) og Beret Marta Andersdatter (1839-1917)
(Se nærmere omtale av denne familien under Mellem-Tuset) .
Ole Ingebrigtsen satt med gården fra 1883 til han døde i 1888. Enka Beret Marta
satt så et par år i uskiftet bo før hun i 1890 overdrog gården til sønnen Anders Olsen
for 3500 kroner pluss kår.
Beret Marta døde hos dattera Jørgine Selli på Selli nedre i Sparbu i 1917.
Anders Olsen Tuset (1869-1899) og Ingeborg Anna Mikalsdatter (1855-1894)
Anders Olsen var født på Mellem-Tuset i 1869 og var sønn av Ole Ingebrigtsen og
Beret Marta Andersdatter. I 1890 ble han gift med enke Ingeborg Anna Mikalsdatter

----
34 H&FLe
----
J\.
Aksnes, f. 1855 på Aksnes av foreldre Mikal Olsen Aksnesenget og Gurine
Johnsdatter. Ingeborg Anna hadde tidligere blitt gift i Sparbu i 1878 med verdaling
en Kristen Pedersen Overnesset. Han utvandret i 1879-80, og døde i USA i 1884. Fra
dette ekteskapet hadde Ingeborg Anna dattera Margrete, f. 1878, som ble gift i 1900
med Johannes Olsen Storholmen i Helgådalen.
Barn:
81. Dødfødt gutt, f. 1890.
82. Olme, f. 1 892. Etter at foreldrene døde, kom Olme som lita jente til Ole og Ane
Tiller på Dalseng og vokste opp der. Hun betalte for oppholdet med egne midler
som hadde tilfalt henne etter at Nord-Tuset ble solgt. I 191 1 ble hun gift med
Ludvig Neliussen Tiller (se under Tillerenget søndre).
83. Dødfødt gutt, f. 1894.
Ingeborg Anna døde i barselseng i 1894 da hun fødte det tredje barnet. Anders Olsen
døde så i 1899, bare tretti år gammel, og gården ble solgt på auksjon. Olaf Susegg fra
Sparbu fikk auksjonsskjøte på gården, utstedt av lensmann Wessel, for kjøpesum
5500 kroner, skjøte datert 6. januar, tinglyst 16. januar 1900.
Olaf Andersen Susegg (1865-) og Kristianna Johnsdatter (1867-)
Både Olaf Andersen Susegg og kona Kristianna Johnsdatter var fra Sparbu. De var
eiere og brukere på Nord-Tuset fra 1900 til 1908, da gården ble solgt til Ole Larsen
Valbekmo for 9000 kroner. Familien Susegg flyttet tilbake til Sparbu og bosatte seg
på gården Berg under Sem.

 

----
35 H&FLe
----
Ole Larsen Valbekmo (1871-1949) og Mette Pauline Paulsdatter (1881-1948)
Ole Larsen var født på Hallan mellem i 1871 av foreldre Lars Lassesen Haug og hus
tru Ingeborg Anna Olsdatter Hallan mellem. Foreldrene var gårdbrukere på Hallan
mellem før de overtok Valbekkmoen i Vinne en gang etter 1875.
Ole ble gift med Mette Pauline Paulsdatter Rein, f. 1881, datter av gårdbruker
Paul Jonassen Rein og kone Ingeborg Margrete Andreasdatter.
Ole Valbekmo var eier av Nord-Tuset fra 1908 til 1918. I 1912 solgte han en god
del av skogen til By Brug AS på Steinkjer, og i 1918 solgte han gården til Nils
Bruheim for 35000 kroner, skjøte datert 30. mai 1924 og tinglyst 19. juni 1924.
Mette Valbekmo var setertaus på Stuskinsvollen og Melbyvollen i til sammen 1 7
somre.
Ole og Mette hadde sju barn:
81 . Ingeborg Antonie, f. 1902 på Valbekmo. Gift med Gustav Sæther, Kristiansund.
82. Marta Pauline, f. 1904 på Valbekmo. Gift med Johan Schei.
83. Lars, f. 1905 på Valbekmo. Lars Valbekmo var først gift med Karen Austad fra
Romedal, f. 191 2. Karen ble kjørt ned og drept av en tysk beltebil på Verdalsøra
9. oktober 1942. Lars ble seinere gift med Erna Langås, f. 1920, fra Frol.
84. Paul, f. 1909 på Nord-Tuset, d. 1999. Han var sagbruksarbeider hos Gilstad i
Skogn. Gift med Oleanna Ulvin.
85. Ivar, f. 191 1 på Nord-Tuset. Gift i 1943 med Gunvor Holberg, f. 1921. Ivar
Valbekmo var snekker, og de hadde eget hus på Tinda.
86. Magnhild Odbjørg, f. 1913 på Nord-Tuset. Hun reiste som ung til Åre og dreiv
pensjonat der ei tid. Gift med Odd Bruno Nord, som dreiv med husflidsarbeid.
87. Gunnvor Aslaug, f. 1917 på Nord-Tuset. Butikkansatt på Verdal Samvirkelag. Gift i
1 952 med rørlegger Øystein Thomassen, f. 1 922, d. 1 995. Bosatt på Gamle Kjæran.
Nils Rafaelsen Bruheim (1876-1968) og Karen Johanne Petersdatter (1886-1950)
Nils Rafaelsen Bruheim var født i Ogndalen i 1876 og var sønn av Rafael Mortensen
Bruheim, gårdbruker på Brannsegg nordre. Han var gift to ganger, først med Ragna
Antonie Skjefte, f. 1868 i Steinkjer. Hun døde i 1902, og Nils ble gift på nytt i 1910
med Karen Petersdatter Nybo, f. 1886 i Inderøy.
Den første tida etter at han var gift, bodde Nils Bruheim på Steinkjer og dreiv sko
makerverksted. Seinere kjøpte han gården Strand søndre i Henning, og kom derfra
til Tuset. På Tuset fikk både Nils og Karen nok å henge fingrene i. Nils stod i arbeid
seint og tidlig. Han dyrka opp flere dekar nytt land på gården og fikk Ny Jords
diplom som påskjønnelse.
Barn i første ekteskap:
Bl 1 . Reidulf, f. 1 900. Ugift. Reidulf Bruheim var døvstum, men hadde gått på døveskole
og lært seg et forståelig talespråk. Han var utlært skomaker og kom i voksen alder
til Ogndalen, der han praktiserte yrket og samtidig var gårdsarbeider. Han bodde
i eget hus ved Røysing.
B 2'. Rolf Ingemar, f. 1902, død samme år.

----
36 H&FLe
----
I
e eßtesKaj
y
y
y


----
37 H&FLe
----
Familien Bruheim.
Første rekke: Karen Bruheim, f. Nybo. Kari, g. Lundsaunet. Nils Bruheim. Andre rekke: Petra, g. Musum. Nanna, g. Hermann
Magde, g. Austheim. Oddny, g. Tuseth. Tredje rekke: Egil, Paul og Rafael.
B10 2 .Oddny Synnøve, f. 1925. Gift med Johan Tuset, f. 1918. Bosatt på "Tuborg
Verda Isøra.
Bl I 2 . Kari, f. 1930. Gift med Magne Ingmar Lundsaunet, f. 1926, gårdbruker på
Leinsstu i Volhaugen.
Husmannsplasser under Nord-Tuset:
Under Nord-Tuset har en funnet tre kjente husmannsplasser som har vært i bruk til
forskjellige tider: Øversveet, Gammelplassen eller Ellingplassen og Tusetenget, nevnt
i den rekkefølge som det antas at de har vært bebodd.


----
38 H&FLe
----
Øversveet
Husmannsplassen Øversveet lå oppi skogen om lag 650 m fra gården. Dyrka areal var
10 dekar. Den ble brukt som husmannsplass fra 1822 til ca. 1891.
Anders Olsen Tuset (1786-1864) og Anne Hansdatter (1791-)
Anders Olsen Musum tok unna plassen som kår da han solgte Nord-Tuset i 1822. De
bodde på plassen fram til dattera Hanna og svigersønnen overtok i 1855, deretter har
de muligens flyttet til Fosnes, dit dattera Inger Marie og mannen hennes flyttet i 1849
(Se Flatåsen under Sør-Tuset). Arbeidsmann Anders Olsen Tuset er nemlig oppført
død 8. oktober 1864 i Vik sogn i Fosnes.
Barna deres var:
81. Elias, f. 1818, d. 1819.
82. Inger Marie, f. 1 823. Gift i 1 844 med John Jensen Tusetvald. De ble husmanns-
folk på Flatåsen under Sør-Tuset.
83. Hanna, f. 1831. Gift i 1855 med Johannes Johannessen Tuset- neste husmann.
Johannes Johannessen Tuset (1824-) og Hanna Andersdatter (1831-1898)
Johannes Johannessen var født i 1824 på Storsveet øvre under Sør-Tuset og var sønn
av husmann Johannes Nilsen. Gift i 1855 med Hanna Andersdatter, datter av den for
rige husmannen, og de overtok som husmannsfolk på Øversveet samme år.
Johannes og Hanna bodde på Øversveet til først på 1890-tallet. Hvor de gjorde av
seg etterpå er usikkert. Men det er fortalt at sønnen på Sør-Tuset skysset dem med
hest ned til Trones, og derfra hadde de blitt med en båt til Trondheim. På reisa fra
Tuset skal de ha stoppet opp på Klingbakken ved Hallem og sett seg tilbake, og det
var vel siste gangen de gamle så Leksdalen.
Det har versert utsagn om at de gamle reiste til USA, men dette er nok ikke rik
tig. Ei anna fortelling om at de skal ha havnet på et hospital i Trondheim på sine
gamle dager kan stemme bedre, for Hanna Andersdatter Tusetvald finnes død i
Orkdalen i 1898. Hun var enke da, så Johannes kan muligens ha dødd i Trondheim.
Barn:
81 . Johan, f. 1 856. Han flyttet ca. 1 880 til Orkdalen, der han i 1 886 ble gift med
Eli Olsdatter Flåskog fra Orkdalen. Johan var baker på Melandsøra i Geitastrand.
Han reiste i 1 888 til USA. Kona og to barn fulgte etter i 1 890.
82. Andreanna, f. 1 858. Hun flyttet også til Orkdalen, der hun i 1 886 ble gift med
enkemann Fredrik Johansen Husby. De bodde på gården Husby i Orkdalen, der
han var selveier i 1 900. Han nevnes som forhenværende betjent ved straffean
stalten i Trondheim. De hadde visstnok ingen barn.
83. Anton, f. 1 861 . Reiste muligens til Sverige.
84. Bernt, f. 1863. Han utvandret i 1887 til Windom i Minnesota, USA.
85. Olme Margrete, f. 1 866. Det er uvisst hvor det ble av henne. Men hun var enes-

----
39 H&FLe
----
te barn heime på plassen i 1891, så hun ble muligens også med foreldrene da
de reiste ut.
86. John Martin, f. 1 872. Han utvandret til USA i 1 890.
Hanna, Johannes og familien deres var de siste som bodde på Øversveet. Etter at de
flyttet vekk, ble plassjorda drevet sammen med gården til like etter krigen 1940
-1945. Plassen er nå gjenvokst av skog.
Gammelplassen (Elling-plassen)
Kjent som husmannsplass fra 1823 til ca. 1880, men den kan trolig ha vært bebodd
også før den tid. Plassen lå ved skogkanten, nord for Nersveet. I 1865 var besetning
en 2 kyr. Plassen ble sist brukt i 1886.
Ole Andreassen Gulstad (1787-1849) og Anne Ågesdatter (1767-1849)
Ole Andreassen Gulstad fra Sparbu fikk sammen med kona Anne Ågesdatter kår
kontrakt på denne plassen i 1823. Ole var født ca. 1787 i Sparbu. Han ble i 1815 gift
med Anne Ågesdatter Tuset, enke etter gårdeier Anders Jensen Tuset i hans 2. ekte
skap, og var bruker på halvdelen av Nord-Tuset fra 1821 til 1823. Anne og Ole hadde
ingen barn. Begge døde på plassen i 1849.
Etter disse kom han som plassen fikk navn etter, nemlig Elling Andersen.
Elling Andersen Tuset (1800-1886) og Ingeborg Pedersdatter (1800-1876)
Elling Andersen var født i 1800 på Stiklestadvald av foreldre Anders Jørgensen og
Marit Pedersdatter. 1 1827 ble han gift med Ingeborg Pedersdatter Tuset, f. 1800 på
Tusetvald, datter av husmann Peder Andersen på Mortenplassen (se under denne).
Elling kom til Ellingplassen i 1840 og var husmann der til 1873. Han arbeidet
også som treskomaker.
I 1873 ga han over plassen til svigersønnen Ole Hågensen Svarthaug, se nedenfor.
Ingeborg døde i 1876 på Lyngåsvald og Elling i 1886.
Barn:
Bl 0 . Elen Karlsdatter, f. 1 825 på Jelmsetvald i Sparbu - Ingeborgs datter før giftermå
let, faren var Karl Karlsen fra Sparbu. Gift i 1 853 med Aron Jørgensen, født i
Sparbu. De bodde i Aron-hytta oppe på Flatåsen under Sør-Tuset og er nærmere
omtalt der.
82. Ragnhild, f. 1829 på Forbregdsvald. Gift i 1850 med Kristian Iversen
Bremsetvald. De bodde på Nersveet under Nord-Tuset, se nærmere omtale der.
83. Pauline, f. 1 834. Gift i 1 862 med Ole Hågensen, som seinere ble husmann på
plassen.
84. Anne Marta, f. 1 842 på Tusetvald. Gift i 1 863 med Andreas Olsen Hauganvald,
f. 1841 på Ottermoen. De bodde på Lyngås-plassen Ausa nordre i 1865, men
flyttet derfra til Reitbakken under Skrove.

----
40 H&FLe
----
Ole Hågensen (1822-1888) og Pauline Ellingsdatter (1834-1894)
Ole Hågensen Svarthaug var innflytter, f. 1822 i Tolga (Os) i Hedmark. Han er meldt
innflyttet fra Tolga til Verdal i 1862 for å arbeide på veianlegg. Samme år ble han gift
med Pauline Ellingsdatter Tuset. Ole dreiv som skredder og skinnfellmaker, og fami
lien bodde på forskjellige steder før de kom til Ellingplassen i 1873.
Barn og etterslekt:
81. Hans Eliseus, f. 1862 på Skjørdalsvald. Gift i 1892 i Steinkjer med Emilie
Augusta Malmo, født i Beitstad. Hans Olsen begynte som butikksvenn hos han
delsmann Jørginus Næss på Verdalsøra. Han var deretter på Hylla på Røra i noen
år, flyttet så til Steinkjer, der han ble førstemann hos kjøpmann Halvor Toresen.
Hans Olsen overtok forretningen i 1895 og dreiv den til 1922, da firmaet ble
omdannet til aksjeselskap med Hans Olsens eldste sønn Arthur Malmo som dis
ponent.
82. Ingeborg Olme, f. 1865 på Movald. Gift i 1887 med Johan Iversen Bakke, f.
1 864 på Tingvoll i Aure sogn på Nordmøre. Johan Bakke var meieri bestyrer ved
Røske meieri i Inderøy. I 1 891 bodde de på en plass under Skurset i Sparbu, men
flyttet i 1 898 fra Verdal til Tingvoll i Aure og kalte seg da for Torvik. I 1900 er
Johan Torvik meierist ved Tynset elektriske meieri, men Ingeborg og døtrene finnes
ikke i folketellinga.
84. Julianne, f. 1873 på Tusetvald. Gift med K. Koefoed. De hadde et småbruk i
Sjøbygda i Verdal, der Julianne døde i 1944.
Ole og Pauline flyttet fra Ellingplassen først på 1880-tallet. I 1884 flyttet de til Rødøn
i Sverige, der Ole døde i 1888. Pauline bodde i 1890 hos enkemann Nils Nilsson på
Hågra i Rødøn, og døde i 1894.
Ole Hågensen var den siste husmannen på Ellingplassen. Etter at de flyttet ut, ble
plassen nedlagt og jorda lagt til innmarka på Tuset.
Tusetenget
GNR. 64, BNR. 8.
Tusetenget var husmannsplass fra ca. 1875-1933. Plassen var den eneste av plassene
under Tusetgårdene som ble selveierbruk (i 1932), og lå således på samme sted som
nåværende gård med samme navn. Dyrka areal var 15 dekar, og i 1875 var beset
ningen 1 ku, 4 sauer og 2 geiter.


----
41 H&FLe
----
Nils Pedersen Hjelmset (1838-) og Gurianna Larsdatter (1844-)
Den første som slo seg ned som husmann på Tusetenget, var Nils Pedersen Hjelmset;
født i 1838 i Henning i Sparbu. Nils var snekker og kom i 1865 til broren Andreas
Pedersen Hjelmset, som var bruker på Nord-Tuset, og ble samme år gift med
Gurianna Larsdatter, f. 1844 på Trøgstad lille, søster av kona til Andreas Hjelmset.
Nils Pedersen kom til Tusetenget i 1870-åra. Men det er fortalt at han ikke fikk
satt opp mer enn halve stua på plassen før de flyttet til Henning i 1877. Han har vel
derfor trolig bodd hos broren på Nord-Tuset også etter at han ble plassmann og kan
skje leid litt jord hos ham til buskapen.
Nils og Gurianna hadde ingen barn mens de bodde i Leksdalen, men hadde som
pleiesønn:
Anton Nikolaisen, f. 1864 på Tusetvald, sønn av husmann Nikolai Johannessen og
Marta Lorntsdatter på plassen Storsveet øvre, se under denne.
I 1900 var Nils Hjelmset gårdbruker på Hjelmset søndre i Henning.
Samme året som Nils flyttet, kom en ny familie fra Sparbu til Tusetenget:
Martin Lorntsen Tuset (1847-1937) og Margrete Andersdatter (1847-1944)
Martin Lorntsen var født i 1847 i Sparbu, og kom fra Kalsethåggån i Sparbu sammen
med kona Margrete Andersdatter, som var fra Skeistrøa i Sparbu, men var født på
plassen Flatåsen under Sør-Tuset i 1847. Foreldrene hennes var Anders Eriksen
Tusetvald (Flatåsen) og Nikoline Marie Andersdatter Susegg.
Martin tok straks til med å sette i stand husene og dyrke opp jorda, men det før
ste året var det bare stua som var beboelig. De hadde for til bare to sauer og ei geit
da de startet som plassfolk, men etter hvert ble det 15 dekar dyrkajord på Tusetenget.
Martin Tuseteng, som han ble kalt, måtte som så mange andre husmenn ta seg
arbeid utenfor bruket. Han hadde pliktarbeid på gården som måtte passes, og ellers
fartet han omkring i bygda og tok på seg handgrøfting og handsaging, dvs, saging av
bord. Det er fortalt at han og en kamerat fra andre sida av Leksdalsvatnet - Hans
Svedjan - gikk til fots fra Leksdalen og helt til Skalstugan for å utføre saging. Hans
hadde tresko på beina, og saga bar de hvert sitt stykke på veien.
Martin satte også opp "fastbainngal", eller skigard, for folk, og Margrete dreiv mye
som selskapskokke både i Sparbu og Leksdalen, og holdt på med dette til hun var
over åtti år. Ellers dreiv hun med spinning, veving og strikking. Hun hadde sterk
helse, og på sin 95-årsdag var hun fremdeles frisk og rørig.
Martin var husmann på Tusetenget i ei årrekke og var nok en av de siste hus
mennene i Verdalen da han sluttet i 1932. Han døde i 1937 og Margrete i 1944.
Paret hadde to barn:
81. Marie Lovise, f. 1878 i Sparbu. Gift i 1899 med Elling Nilsen Sandvik. Marie
ble neste bruker.
82. Sverre, f. 1881. Gift på Steinkjer og bosatt på Malisveet under Rannem. Kona
hans het Julie.

----
42 H&FLe
----
setenqet ca. 1 9401 945. Husene på bildet ble revet i 1 949. De to kvinnene var fra Steinkjer.
Ellers ser vi av folketellinga i 1900 at mora til Margrete, Nikoline Marie Andersdatter,
som da var 86 år, bodde hos dattera på Tusetenget og ble forsørget av svigersønnen.
Slik var eldreomsorgen på den tida
Tusetenget ble så fradelt
Tuset i 1932 og skyld
satt for 47 øre. Ved
overleveringsforretning
samme år ble bruket
overlevert Stiklestad
småbrukerlag til fordel
for leieren Martin
Tuset eller hans datter
Marie Sandvik mot
løsningsrett i henhold
til skjønnsforretning.
Samme år overdrog
småbrukerlaget retten
sin til Marie Sandvik.
Marqrete og Martin Tusete

 

----
43 H&FLe
----
mak "å» w
Marie Lovise Martinsdatter Sandvik (1878
-1959)
Kar

 

----
44 H&FLe
----
Marie satt med gården til i 1948, da
hun solgte den til Gunnar Hallem,
som var gift med hennes datterdatter
Eldrun Okstad. Marie døde i 1959.
Barn
1902
943
82. Einar Marius, f. 1905 ; d. 1928
906. Gi
Okstad, I
De kløp
yu
rkr
— m
k
*~+"
Mellem-Tuset (Tuset mellem)
GNR. 64, BNR. 2.
Mellem-Tuset var egen gård fr
til Jakob Johnsen Rosvold. De
av Ole Ingebrigtsen og igjen
og Sør-Tuset, på nedre side a^
)d son
««
N
Xbt
Brukere fra 1790:
Ando Johnsen Tuset (1761-1839) og Beret Andersdatter (1768-1829)
\ndo Johnsen var født i 1761 på Mellem-Tuset og var sønn av John (
Vndersdatter Follostuen, f. 1768, datter av Anders Olsen Follostuen
De fikk fem barn:
y^
/
z
Z
799
v

 

----
45 H&FLe
----
85. Ole, f. 1 807. Han døde i 1825, da han gikk gjennom isen på Leksdalsvatnet
den 20. desember og drukna.
Ando Johnsen var eier av Mellem-Tuset i førti år, fra 1790 til 1830. Han ble enke
mann i 1829, og overdrog gården til sønnen Anders Andosen i 1830. Ando fikk kår,
som bestod av et par nærmere beskrevne jordstykker, og når han ikke ville bruke
disse lenger, skulle han ha 1/2 tønne bygg, 2 tønner havre, 2 tønner poteter samt for
til 1 ku og 3 småfe. Dessuten skulle Anders' bror Johannes etter farens død tilståes et
jordstykke som kår, hvis han trengte det.
Ando døde som kårmann på Mellem-Tuset i 1839.
Anders Andosen Tuset (1792-1869) og 1} Anne Nilsdatter (1779-1835),
2) Jørund Oisdatter (1799-1890)
Anders Andosen var gift to ganger. Ca. 1820 med Anne Nilsdatter, som var av ukjent
opphav. Da hun døde i 1835, var alderen hennes oppgitt til 56 år. Hun døde i en "epi
demisk sykdom eller galdefeber" som herjet på gården fra jul og til i juni, "således atjast
ethvert menneske på gården og i denne beliggende pladse har lagt i sygdommen". Derfor
kunne heller ikke skiftet etter Anne holdes før i juni, selv om hun døde i februar. Det
er opplyst ved dette skiftet at husene på gården var gamle og i måtelig stand. Utsæden
var år om annet ? tønne bygg, 4-5 tønner havre og 5 tønner poteter. Kornet ga 5 fold,
potetene 7-8. Besetningen var 1 hest, 4-5 storfe og 10-12 småfe. Gården hadde skog
til salg og tilstrekkelig havnegang. Den ble verdsatt til 330 spesidaler og pantehef
telsen på den var 165 spesidaler. Dessuten var det gjeld på 150 spesidaler til faren
Ando. Aktiva ble 370 spesidaler 2 ort 4 skilling og passiva 419 spesidaler 7 skilling.
Boet var således insolvent.
Ved folketellinga i 1835 oppgis gårdens besetning til 1 hest, 2 storfe, 10 sauer, 6
geiter og 1 svin, og utsæden var 1/2 tønne rug, 1/2 tønne bygg, 3 tønner havre, 1/4
tønne erter og 3 tønner poteter.
Samme år giftet Anders seg på nytt, nå med Jørund Oisdatter Sem, f. ca. 1799 i
Sparbu.
Barn i 1. ekteskap:
Bl'. Dødfødt pike, f. 1820.
B2 1 . Marta, f. 1 821 . I 1837 har hun flyttet til Sparbu. Der ble hun gift med gårdbru-
ker Andreas Andersen på Susegg mellom.
I ekteskapet med Jørund fikk Anders ei datter:
B3 2 . Beret Marta, f. 1839. Gift med Ole Ingebrigtsen Susegg, f. 1829 i Sparbu.
Neste bruker.
Anders solgte i 1858 gården til svigersønnen for 300 spesidaler pluss kår.
Anders døde på Tuset i 1869, mens enka Jørund levde helt til 1890.

----
46 H&FLe
----
Ole Ingebrigtsen Tuset (1829-1888) og Beret Marta Andersdatter (1839-1917)
Ole Ingebrigtsen var født på Susegg i Sparbu i 1828. I 1858 ble han gift med Beret
Marta Andersdatter Tuset, og samme året kjøpte han gården av svigerfaren. De fikk
fire barn:
81. Ingeborg, f. 1860. Gift med Andreas Hofstad, sønn på Rødtellen i Sparbu. De
utvandret til Amerika.
82. Jørgine, f. 1 863. Gift med Ole Pedersen Selli nedre i Sparbu.
83. Kristiane, f. 1866. Hun utvandret til Minneapolis, Minnesota, i 1893.
84. Anders, f. 1 869, neste bruker.
I 1883 kjøpte Ole Ingebrigtsen som før nevnt Nord-Tuset på tvangsauksjon og slo de
to gårdene sammen til ett bruk, det samme som det hadde vært før delinga i 1737.
De etterfølgende eiere/brukere er derfor oppført under Nord-Tuset, bnr. 1 .
Ole Ingebrigtsen døde som bonde på Tuset i 1888. Beret Marta bodde som kår
kone på Nord-Tuset til hun døde i 1917.
Husmannsplasser under Mellem-Tuset:
Ved folketellinga i 1865 er oppført to husmannsplasser under gården; Kåret og
Tusetsvedjan.
Kåret
Kårplassen var vel ingen husmannsplass, men en kårplass som oppsto da Ando
Johnsen Tuset tok av et par jordstykker som kår da han i 1830 solgte gården til søn
nen Anders Andosen. I skjøtet var det dessuten tatt med at den andre sønnen,
Johannes Andosen, etter farens død skulle tilståes et jordstykke som kår hvis han
trengte det. Kårplassen lå på sørsida av bekken like ovenfor riksveien.
Ando Johnsen døde som kårmann på Nord-Tuset i 1839, og etter farens død ble
det uenighet mellom brødrene om betalinga for det jordstykket som Johannes skul
le ha. Johannes stevnet Anders for retten, men Anders ble frikjent for anklagene.
Johannes Andosen Tuset (1803-1868) og X) Sara Andersdatter (1798-1851),
2) Gollaug Johnsdatter (1793-1861)
Johannes var født i 1803 på Tuset av foreldre Ando Johnsen og Beret Andersdatter.
Gift første gang i 1832, med Sara Andersdatter Røsenget, f. 1798 på Røsenget. De
hadde barna:
81 . Benjamin, f. 1 832 på Tuset, d. 1 834.
82. Ole, f. 1836 på Tuset. Gift i Sparbu i 1861 med Marit Johnsdatter Nessvald, f.
1 807 i Verdal. De bosatte seg i Sparbu og ble husmannsfolk på Nessplass. Som
enkemann ble Ole gift på nytt i 1 897 med Anne Margrete Pedersdatter, f. 1 845,
datter av husmann Peder Pedersen på "Hynne"-plassen under Sør-Tuset. I 1 900 var

----
47 H&FLe
----
de husmannsfolk på Svedjan, en heim nord for Viken i Sparbu. Ole gikk under nav
net Ola Sveiom.
Sara døde i 1851, og Johannes giftet seg på nytt i 1852. Den nye kona, Gollaug
Johnsdatter Myrvald, f. 1793, var fra Stangvik på Nordmøre. Hun døde i 1861, og
ved skiftet etter henne i etterlot hun seg disse arvingene:
81 . Andreas Mortensen Hegerberg, Tingvoll på Nordmøre.
82. Anne Pettersdatter, f. 1 823 i Stangvik. Hun ble gift i 1 848 med Andreas Arntsen
Fleskhusvald, f. 1 823. Han døde i 1 873 som husmann under Fleskhus. Anne, som
var baptist, ble gift på nytt (borgerlig) i 1 892 med enkemann Kristen Johnsen, f.
1 831 på Skjækermoen, og de var husmannsfolk på Breigutu under Fleskhus.
83. Mina Johnsdatter. Gift med Hans Johnsen, vognmann i Trondheim.
Johannes døde som enkemann på Kåret i 1868. Deretter ble Kårplassen nedlagt.
Plassen var i bruk som husmannsplass fra 1820 til 1892 og er blitt kalt både
Tusetsvedjan (Svean ved folketellinga i 1865), Nersveet og Trøa.
Plassen lå ved skogkanten, like nord for bekken på nordsida av gården.
Besetning i 1875 er oppgitt til 1 ku, 3 sauer, 2 geiter 1 svin.
Johan Bengtsen Kluken (1770-1831) og 1} Marit Amundsdatter (1778-1807),
2) Agnes Pedersdatter (1773-1843)
Johan Bengtsen var født i 1770 i Kolåsen i Kall og var sønn av Bengt Ågesen Væren
og kone Kerstin Johansdatter. De kom fra Kall i Jemtland og bosatte seg i Vera.
Johan ble i 1798 gift med Marit Amundsdatter Kluken, f. 1778. I 1801 var de
inderster i Kluken og bodde der til kona døde i 1807. Da kom Johan til Lund i
Leksdalen, og han bodde der da han i 1809 ble gift på nytt, nå med Agnes
Pedersdatter Tuset, f. ca. 1773. Hvor Agnes var fra, vites ikke. Fra Lund flyttet de til
Forbregdsvald og Kulstadviken. I skattelistene for 1820-25 er Johan husmann på
Mellem- og Nord-Tuset. Hvilken plass det er snakk om, er vanskelig å si, men det kan
muligens være Tusetsvedjan.
Johan Bengtsen døde på Tusetvald i 1831, og hans andre kone på samme sted i 1843.
Barn:
Bl \ Anders, f. 1 799. Gift i 1 824 med Beret Bårdsdatter Tangen, f. 1 802 i Kvelstad.
Hun var datter av Bård Larsen Kvelstad og kone Sigrid Nilsdatter, som var hus
mannsfolk bl. a. på Klukstangen (se Bjørganætta). Anders Johansen Kluken ble
gårdbruker i Vester-Kluken.
B2 2 . Gjertrud, f. 1810 på Forbregdsvald
B3 2 . Marta, f. 1813 på Forbregdsvald. Hun bodde vekselvis på Tusetplassen og
Aksnesplassen.


----
48 H&FLe
----
Marta Johansdatter Tuset fikk en tragisk skjebne. Hun fødte i alt sju barn utenfor
ekteskap med forskjellige menn. Og det var ikke så enkelt for et kvinnfolk å komme
i uløkka på denne måten, for på den tida var det kvinnfolka som skulle straffes for
slikt i form av straffarbeid på tukthuset i Trondheim. Også Marta måtte, både for
disse forholdene og tyverier i tillegg, sone straff i tukthuset flere ganger. I 1 853 flyt
tet hun fra Leksdalen til en Holdeplass i Henning for å gifte seg. Den utkårne var
en gammel ungkar på sytti år. Hans Iversen Kalstad het han og var født i Gausdal.
De ble gift i Henningkirka i 1 853, men ekteskapet ble kortvarig, for mannen døde
samme året. Marta flyttet så til en plass under Bilstad i Henning, der hun i 1 854
nedkom med sitt sjuende barn, ei datter som fikk navnet Hansine. Far til jenta var
Johan Aksnesplassen. Etter at Marta fikk barn nummer sju, måtte hun sone en tuk
thusdom på to års straffarbeid. Straffa skulle også omfatte tidligere forhold.
I 1 857 kom Marta tilbake fra tukthuset, men hun var da så utslitt av soninga at hun
døde kort tid etter. Slik endte dette arme mennesket sine dager. '
Barna til Marta:
Cl . ukjent.
C2. Petternella Pettersdatter Aksnes, f. 1838 på Aksnesvald. Far: Petter Ottesen
(Olsen) fra Levanger. Petternella ble gift i 1 867 i Vår Frue kirke i Trondheim med
Petter Andreas Johannessen Krogshus (25 år), f. i Trondheim.
C3. Andrea Karlsdafter, f. 1 842 på Tusetvald. Far: Karl Petter Sørensen fra Skogn.
C4. Olina Jensdatter Tuset, f. 1 844 på Tusetvald. Far: Gift mann Jens Larsen
Tusetvald. Olina ble i 1866 gift med Ole Salamonsen Øien (se under
Sendesplassen/Salmonittplassen).
C5. Serine Nilsdatter, f. 1847 på Tukthuset i Trondheim og døpt der samme år.
Serine var i 1 865 tjenestepike på plassen Buhaugan under Øver-Hofstad. I 1 872
flyttet hun til Trondheim og ble gift der med Anton Nordgaard, f. 1 858 i Levanger.
I 1900 bodde de i Petersborggt. 8 i Ila i Trondheim. Mannen arbeidet på gjær-
fabrikken.
C6. Bernt Sevaldsen, f. 1 849 på Tusetvald, d. 1 854. Faren var gift mann Sevald
Tomassen Dalemarkvald (Edellund).
C7. Hansine Johansdatter, f. 1854 i Henning. Far Johan Aksnesplassen. Hansine
flyttet til Storelvdal.
842. Bengt, f. 18 1 6 på Kulstadvik. Gift i 1 834 i Henning med Petronelle Eskildsdatter
(21 år), f. i Trondheim. I 1 865 er han skilt husmann med jord på Holum i Sparbu.
Kristian Iversen (1823-1893) og Ragnhild Ellingsdatter (1829-1900)
Kristian Iversen er den andre husmannen som vi kjenner til har bodd i Trøa. Han var
født i 1823 og kom fra Bremsethåggåen i Sparbu. Han var husmann i Trøa fra 1854
til 1892. I 1850 var han blitt gift med Ragnhild Ellingsdatter Tusetvald, datter av
Elling Andersen på Ellingplassen (se denne).
Om Kristian Iversen er det fortalt at han ofte ble kalt Kristian "Fastan" - et hen
genavn han fikk fordi han brukte å si at han var "fastan" når han kom på besøk hos
folk. Det var nok smalhans heime i Trøa, og når han kom "fastan" fikk han vel som
regel en matbit.

----
49 H&FLe
----
De hadde bare ett barn i ekteskapet, men Kristian hadde ei datter før de ble gift.
Bl 0 . Ingeborg Anna, f. 1 847. Kristians datter før ekteskapet. Mora var Elen Karlsdatter
Tusetvald, som var halvsøster til Kristians kone Ragnhild, se Ellingplassen under
Nord-Tuset. Ingeborg Anna var tjenestejente i Sør-Karmhus i 1 865, og flyttet i
1 873 til Bindalen fra Sendesvald. I 1 875 var hun tjenestepike hos gårdbruker og
lærer Christian Gundersen på Sandvik i Bindalen, mens hun i 1900 bodde hos
mora og stefaren, husmann Ole Arntsen i Grong.
Fra Trøa må Kristian og Ragnhild ha flyttet til en av Tillerengplassene mellom 1891
og 1894, for begge er oppført under Tillereng ved død; Kristian i 1894 og Ragnhild
i 1900.
Sør-Tuset (Tuset søndre)
GNR. 64, BNR. 3 OG 4.
Sør-Tuset er halvparten av den opprinnelige Tusetgården fram til 1737. 1 1740 solg
te Rasmus Olsen Hagen den til Iver Olsen for 65 riksdaler. Iver Olsen overdrog går
den allerede samme år til Kluver på Bjartnes, som i sin tur makeskiftet gården i 1742
til Stiklestad kirke mot kirkas part i Bjartnes. Dermed ble Sør-Tuset kirkegods i tret
ti år. I 1772 solgte fogd Arnet gården til Nils Tuv fra Skogn, som bygslet bort den i
1776 til Jens Nilsen fra Henning.
Jens Nilsen Tuset (1717-1785) og Kirsten Amundsdatter (1730-1807)
Jens Nilsen var fra Langliplass i Henning og var født ca. 1717. Han var gift med
Kirsten Amundsdatter, som var født ca. 1730, men ellers er opphavet hennes ukjent.
Sannsynligvis var også hun fra Henning.
De hadde med seg to barn da de kom til Sør-Tuset:
81 . Anders, f. 1766 på Langli i Henning. Han ble bruker på Nord-Tuset i 1795.
82. Ole, f. 1769 på Langlienget. Ole ble bruker på Lund vestre i 1809.
Jens Nilsen døde i 1785, og på skiftet etter ham ble registrert 2 1/2 hest (!), 4 kyr, 2
unenaut, 5 geiter, 13 sauer og 1 svin. Utsæden var 1 tønne byge og 4 tønner havre.
Ved skiftet benevnes for øvrig enka som Kirsten Andersdatter.
Enka Kirsten giftet seg året etter med den 18 år yngre John Ellevsen Nord-Tuset,
som fikk bygselbrev på gården i 1787.


----
50
----

hEHHHHHhHI IHHHfIHHHHfIHHHBBfIH^^IIiIHHII
Sør-Tuseti 1962.
John Ellevsen Tuset (1748-1804) og Kirsten Amundsdatter (1730-1807)
John Ellevsen var sønn av Ellev Johnsen Øgstad på Nord-Tuset. Han var eier av Nord-
Tuset fra 1773 til 1777. I 1786 ble han gift med Kirsten Amundsdatter, enka etter
Jens Nilsen Sør-Tuset og fikk bygselbrev på gården i 1787.
Rasmus Hagen var nå blitt kirkeeier, og i 1787 stevnet han John Ellevsen til å beta
le bygsel av gården, idet han påberopte seg en gammel forordning av 1733, som
bestemte at kirkene ved salg av gods ikke måtte miste noen av sine rettigheter. Retten
fant imidlertid at det var forskjell mellom "rettighet av" og "herlighet til" en gård, og
John fikk ved dom av 2. november 1789 rett til å beholde gården for sin og sin hus
trus levetid mot å erlegge landskylda.
I 1792 søkte John om erstatning på 58 riksdaler for "3 med smittsom sykdom
bejengte og ihjelskutte hester". Stiftsamtmannen tillot utbetalt av Kongens kasse bare 35
å 40 riksdaler, da han fant taksten for høy. Etter plakatens bestemmelser ble John
pålagt av fogden å grave ned kadavrene og å rive ned eller rense stallen.
Økonomisk greidde John seg dårlig. På skiftet etter John og Kirsten, som døde i
1804 og 1807, viste det seg at boet var fallitt, og skifteauksjonen innbrakte mindre
enn samlet gjeld og skifteomkostninger. John hadde latt husene forfalle, og den nye
eieren, Ole Schjeflo, ble tilkjent en erstatning på 129 riksdaler 9 skilling.
Ved skjøte datert 20. november 1809, tinglyst 3. mars 1810, overdrog Ole
Schjeflo, som bodde på Øvre Sem i Sparbu, gården til svigersønnen Lorents Andreas
Jensen Skjelven for 1000 riksdaler.
Lorents Andreas Jensen Tuset (1785-1849) og Kristiane Olsdatter (1785-)
Lorents Jensen var av prest- og lensmannsslekta Skjelven i Inderøy 2 . Presten Janus
Claudius Gedde Skjelven, som var onkel av Lorents Jensen, skriver følgende om

 

----
51 H&FLe
----
brorsønnen: "Han er svagsynt, har kone og barn og ernærer sig og familien meget kum
merlig av et lidet gaardsbrug beliggende i Værdalens prestegjeld".
Kona Kristiane Olsdatter var født i 1785 i Sparbu og var datter av før nevnte Ole
Schjeflo på Øvre Sem.
Lorents og Kristiane hadde ni barn:
81 . Jens, f. ca. 1 806. Gift med Anna Jakobsdatter Bjørnhus.
82. Beret, f. 1809, d. 1828.
83. Beret Olava, f. 1811. Det er opplyst at hun var sinnssvak. Hun flyttet til Sparbu i
1 839 og i 1 865 bodde hun hos broren Hans på Herviknesset i Beitstad.
84. Ola, f. 1813. Gift i 1 838 i Mære med Grete Rebekka Hansdatter Ranumsplass.
De bodde i Namsos.
85. Gunnar, f. 1815, d. 1833.
86. Hans, f. 1 822. Han var gift med Anne Marta Ingebrigtsdatter, f. 1 8 1 9 i Stod, og
de var husmannsfolk på Herviknesset i Beitstad.
87. Andreas, f. 1 824. Han ble konfirmert i Mære 1 839, og ble muligens gift på Vega
i 1 854. I 1 865 og 1 875 var han gårdbruker (leilending) på Bardal ytre i Nesna
kommune i Nordland, gift med Marianne Larsdatter, f, 1 823 i Mo i Rana. I 1900
var de strandsittere (fattigunderstøttet) på Myrlamoen i Nesna.
88. Benjamin, f. 1 828. Flyttet til Sparbu i 1 839. Gift og bodde på Seines i Overhalla.
89. Gunder, f. 1 833. Flyttet til Sparbu i 1 839. Gift i 1 860 i Mære med Anne Marie
Johannesdatter Bruem. I 1 865 var de husmannsfolk på Bergplassen i Sparbu.
Lorents Tuset hadde gården til 1822, da han solgte den til skolemester Bardo Larsen
Årstad for 750 spesidaler. Men Lorents ble boende på gården til 1832. Da forpaktet
han Nord-Tuset for ett år, og etter det losjerte familien på Nord-Tuset fram til 1839,
da de flyttet til en plass under Stigum i Sparbu. Lorents døde der i 1849 som fattig
husmann.
Bardo Larsen Årstad (1797-1876) og Marta Jakobsdatter (1794-1866)
Bardo Larsen var født på Årstad mellom av foreldre, gårdbruker Lars Ingebrigtsen og
Mali Bardosdatter Leirfall (Leinsætta). I 1818 ble Bardo gift med Marta Jakobsdatter
Auskin, f. 1794 på Auskin. Hun var datter av gårdbruker Jakob Ellingsen Auskin og
Gjertrud Ingebrigtsdatter.
Bardo dreiv sannsynligvis Årstad mellom sammen med mora etter at faren døde i
1816 og fram til han kjøpte Sør-Tuset i 1822. Han benevnes da som skolemester,
uten at en kan finne noe mer om ham i den anledning. Da Bardo solgte Tuset til Ole
Henriksen Haugdal i 1825, flyttet han trolig tilbake til Årstad og dreiv denne gården
videre på moras bygsel fram til hun døde i 1842, for mora benevnes da for kårkone.
Hvor Bardo og Marta deretter gjorde av seg, er ikke kjent før i 1865, da de var føde
rådsfolk på husmannsplassen Havet under Stiklestad vestre. Marta døde der i 1866.
I 1875 var Bardo legdslem i Borgestua på Stiklestad vestre, og døde der i 1876.
Bardo Larsen etterlot seg fem barn, ett fra før han ble gift og fire i ekteskapet med
Marta:

----
52 H&FLe
----
Bl 0 Ole, f. 1816 på Årstad. Mora var Ragnhild Olsdatter. Ole ble gift i 1842 med
Marta Olsdatter Lyngsvald, f. 1812. Død i 1 857 som husmann på Nessvald.
B2'.Lars, f. 1818 på Årstad, d. 1819.
B 3'. Beret Marta, f. 1 820 på Årstad. Beret Marta fødte i 1 852 et barn utenfor ekte-
skap:
Cl°.Sefanias Eriksen, f. 1852. Far: Erik Andersen Vestgrundvald. Sefanias døde
i 1 876 i Aust-Hellan som tjenestedreng.
B4 1 . Gjertrud, f. 1822 på Tuset. Gift med enkemann, snekker og strandsitter på
Verdalsøra, Jens Andersen Rye, f. 1923 på Byneset. De bodde i 1865 på en
plass under Maritvoll, og Gjertrud døde der i 1 873. Enkemannen Jens bodde på
Mikvollvald i 1875, og han ble samme år gift for tredje gang, nå med Ingeborg
Anna Jonasdatter Huseby, f. 1841, datter av Jonas Andersen Skrovevald. De
utvandret til Amerika i 1881. Gjertrud og Jens hadde et barn i ekteskapet:
Cl . Andreas, f. 1 860 på Verdalsøra, d. 1 864.
Bs\ Jakob, f. 1827 på Årstad. Han flyttet til Nordland, og i 1865 var han husmann
på Indre Smedvik, Borge i Lofoten. Han var da gift med Beret Larsdatter, f. 1 830
i Tangs sogn i Lærdal, og de hadde fire barn, alle født i Borge. Både Jakob og
kona levde ennå i 1 900 og bodde på samme plass. Han brukte Bardo som slekts
navn.
Ole Henriksen Haugdal (1792-) og Anne Jakobsdatter (1792-)
Ole Henriksen Haugdal var født i 1792 i Sparbu og ble gift i 1816 med Anne
Jakobsdatter Skurset, f. 1792 i Sparbu (Se Hodalsætta s. 204).
Ole var fra bruker på Hallem nordre fra 1817 til han i 1825 kjøpte Sør-Tuset. Han
betalte 550 spesidaler for gården. Det er skrevet at han beheftet gården sterkt med
lån før han i 1828 solgte den videre til Iver Hansen Skei fra Sparbu for 3000 spesi
daler. Ole Henriksen flyttet da tilbake til Sparbu sammen med kona og fem barn:
Bl.Jonetta, f. 1817 i Sparbu.
82. Marta, f. 1820 på Hallem.
83. Haldor, f. 1823 på Hallem.
84. Gurina, f. 1 825 på Tuset.
85. Andreas, f. 1 827 på Tuset.
Iver Hansen Skei har neppe bodd på Tuset, for i 1836 heter det at Iver Skei i Sparbuen
har bortleid til Otter Ottersen på livstid et stykke jord i Tusets uteng, som Otter har
innhegnet, for ei årlig avgift av 8 spesidaler (se under Storsveet/Ottarplassen).
I 1835 beskrives gården som et underbruk med en besetning på 1 hest, 9 storfe og
29 sauer og en utsæd av 1 1/16 tønne bygg, 8 1/2 tønner havre og 7 tønner poteter.
Iver Skei var eier av gården fram til han døde i 1841, og deretter ble den solgt på
auksjon til Ivers svigersønn, Erik Halsteinsen Datum fra Sparbu.
Heller ikke Erik Halsteinsen bodde på gården, men bortforpaktet den inntil han
solgte den i 1857 til Ole Olsen Aksnes. Ved salget tok han unna et skogstykke som
ble særskilt matrikulert.

----
53 H&FLe
----
Ole Olsen Tuset (1814-1911) og » Marta Pedersdatter (1798-1870), 2
Larsdatter (1833-1885)
Olava
Lars Olsen Tuset (1871-1950)
og Laura Gustava Johnsdatter
(1883-1962)
KKe
B» 3
Kiæran
Krk
r~
mm
< i

 

----
54 H&FLe
----
Myrmoen. Laura vokste opp hos Olaus og Karen Brandsegg på Brannseggen under
Bunes og tok navnet derfra.
Barn:
81 . Olga Marie, f. 1910. Gift med Jørgen Jørgensen Viken, gårdbruker i Lilleviken.
82. Karla Olise, f. 191 3. Gift med Harald Nastad, gårdbruker på AAyrvang i Sparbu.
83. Ola, f. 1916. Han overtok Sør-Tuset i 1944.
84. Johan, f. 1918. Gift med Oddny Bruheim. Johan Tuset var murer og teglverksar-
beider. Bosatt på Verdalsøra.
85. Gyda, f. 1921 . Gift med Ernst Berger, dansk statsborger. Bosatt i København.
86. Åsta, f. 1924. Gift med Einar Bruheim, gårdbruker på Nybo under Midjo i
Ogndalen.
Husmannsplasser under Sør-Tuset:
Under Sør-Tuset har det vært 6-7 husmannsplasser samt en boplass (Aron-hytta).
Mortenplassen
Husmannsplass fra før 1800 til 1835.
I 1801 er nevnt bare en husmannsplass under Sør-Tuset, og det må være
Mortenplassen, for de øvrige husmannsplassene under gården er kommet til seinere.
Etter navnet å dømme må det vel også ha vært en Morten som har rydda plassen,
skjønt det ikke har latt seg gjøre å finne noen husmann med dette navnet under
Tuset. Plassen lå oppe i skogen ovenfor Hynne-plassen.
Den første som vi kjenner til bodde på Mortenplassen, er Peder Andersen. Han
kom dit mellom 1795 og 1800.
Peder Andersen (1771-1804) og Ingeborg Johansdatter (1770-1825)
Peder Andersen var født i 1771 på en Frøsetplass i Sparbu. Kona hans, Ingeborg
Johansdatter, som var født i 1770, var fra gården Øster-Skei i Ogndalen. De kom flyt
tende fra Sparbu. De fikk to barn, det ene ble født etter at de kom til Mortenplassen.
Peder døde allerede i 1804, bare tretti år gammel.
Barn:
81 . Marta, f. ca. 1 795 i Sparbu. I 18 1 8 ble hun gift med Rasmus Thomassen Musum
(se under plassen Blæsterbakken under Østre Musum.
82. Ingeborg, f. 1800 på Tusetvald. Gift i 1827 med Elling Andersen Forbregd. De
ble husmannsfolk på plassen "Elling-plassen" under Nord-Tuset.
Etter Peder Andersens død giftet enka Ingeborg seg i 1807 med enkemann Mons
Kristoffersen Stiklestadvald, f. 1864 i Stange sogn i Hedmark. Mons kom til Verdal

----
55 H&FLe
----
først på 1800-tallet (han finnes ikke i folketellinga i 1801), og tjente på forskjellige
steder. I 1802 ble han gift med den 55-årige husmannsenka Beret Pedersdatter
Huseby. Hennes forrige mann, Erik Ottersen, døde et halvt års tid tidligere, 77 år
gammel. Mons og Beret var trolig husmannsfolk på Flatåsen (se under denne).
Ca. 1815 kom en familie fra Stod til Mortenplassen.
Rasmus Haldorsen Åsum (1782-1835) og Karen Olsdatter (1781-1835)
Rasmus Haldorsen Åsum var født i 1782 i Gaulstad i Ogndalen. Han var sønn av en
gruvearbeider som kom til Gaulstad fra Selbu eller Gudbrandsdalen. I 1806 ble han
gift i Stod med Karen Olsdatter Stranden, f. ca. 1781.
Barn:
81 . Obva, f. 1 806 i Stod. Hun ble både konfirmert og gift i Sparbu, gift i 1 831 med
Ottar Ottersen Skei eller Holde. De kom til Leksdalen og ble husmannsfolk på
Oftarplassen (se nedenfor).
82. Haldor, f. 1 810 i Stod. Konfirmert og gift i Sparbu. Gift i 1828 med søskenbar-
net Guru Pedersdatter Oksvold. Hun var søster av den kjente Abraham "Fjelli" og
Peder Pedersen på Hynne-plassen. Haldor og Guru ble husmannsfolk under
Oksvoll i Sparbu.
85. Karen Malene, f. 1823. Flyttet til Sparbu i 1837 og ble gift der i 1851 med
Anton Olsen Leinsvald.
86. Kristianna, f. 1828. Flyttet til Sparbu i 1842 og ble gift der i 1850 med Tore
Nilsen Hjelmstadvald.
Både Rasmus og Karen døde på Mortenplassen i 1835, og plassen ble da trolig ned
lagt.
Flatåsen
Plassen lå oppe på en skogås som også ble kalt Flatåsen, rett opp for Storsveplassene.
Det er usikkert når Flatåsen ble tatt i bruk som husmannsplass. Den første hus-
mannen som vi kjenner til bodde der, het Mons. Det er sikkert den Mons
Kristoffersen som i 1807 ble gift med enke Ingeborg Johansdatter Tusetvald det er
snakk om. Se omtale av henne under Mortenplassen.
I 1875 hadde plassen en besetning på 1 ku, 7 sauer, 3 geiter, 1 svin. Plassen var i
bruk inntil 1881, da jorda ble lagt til utmarka på Sør-Tuset.
Mons Kristoffersen (1776-1864) og Ingeborg Johansdatter (1770-1825)
Mons Kristoffersen var født i 1776 i Stange sogn i Hedmark. Mons kom til Verdal
først på 1800-tallet (han finnes ikke i folketellinga i 1801), og tjente på forskjellige
steder. I 1802 ble han gift med den 55-årige husmannsenka Beret Pedersdatter
TUSET


----
56 H&FLe
----
Huseby. Hennes forrige mann, Erik Ottersen, døde et halvt års tid tidligere, 77 år
gammel. Etter fem års ekteskap ble Mons enkemann, men giftet seg på nytt i 1807
med enke Ingeborg Johansdatter Tusetvald. Det eneste barnet deres, dattera Ellen, ble
født i 1810.
Fire år seinere, nærmere bestemt den 4. juli 1814, mistet foreldrene Ellen på en
tragisk måte, idet hun ble drept da faren felte et grantre over henne. 3
I 1816 anla Lorents Jensen Tuset sak mot Mons Kristoffersen med krav om fra
flytting fra plassen på grunn av flere forhold. Fra ekstrarettsprotokollen hitsettes: 4
Sagen, anlagt aj Lorentz Jensen Tufset mod Mons Christophersen Tufset-Pladsen blev
aj Dommeren og Laugrettet igjennemgaaet, og derudi eenstemmig
Dømt:
Citanten Lorents Jensen Tufset har ifølge Stevning av 30de August 1816 sin
Huusmand Mons Christophersen til Fravigelse af Pladsen Fladeaasen under hans
Gaard Tufset, samt til Bøders Betaling paa Grund afat han ikke har forrettet Arbeide
for Pladsleien, at han har opførdt sig nastig mod sine Husbondsfolk, at han nægtet at
gjøre Regnskab, at han ulovlig har hugget i gaardens Skov, og at han har taget frem
mede Kreaturer til Havning i Gaardens Udmark og Indeng, ved hvilke Handlinger
han skal have overtraaet dem imellom ham og Citanten den 14de August 1811
oprettede Kontrakt, hvorved Pladsens Bruk blev ham overdraget.
Thi kiendesforßet:
Indstevnte Mons Christophersen Tufset-Pladsen bør forrette Arbeide hos Citanten
Lorentzjensen, naar han dertil af denne vorder tilsagt, imod en saadan Betaling, som
han effter Contracten af 14 August 1811, den han i alle Dele bør holde sig efterret
lig, lovligen tilkommer, og under en Mulct af 24 ?: Species til Stedets Fattigcasse for
hver Dag han efter Tilsigelse maatte udeblive; saa bør han og at betale til Citanten i
denne Sags og foregaaende Forligelsescommissions Omkostninger 8, skriver otte
Speciedalere; for øvrigt bør han for Ciantens videre Tiltale og Paastand vvære fri.
Citantens Ret, i Anledning resterende Plads-Afgift og den paaankede Havning af
Fremmede Creature forbeholdes ham herved efter lovlig Omgang til Tid og Sted. Det
idømte udredes og efterkommes 15ten Dage effter denne Doms lovlige Forkyndelse,
under Fxecutions Tvang.
Etter denne dommen har vel ikke Mons sett seg i stand til å bli lenger på plassen, og
de flyttet fra Flatåsen og bodde på forskjellige steder i bygda, inntil Ingeborg i 1822
kjøpte gården Aksnes søndre (Bakkan). 5 Men etter et års tid som gårdbrukere på
Aksnes søndre braut de opp og flyttet til Nordland, der de slo seg ned i Skjærstad
kommune like sør for Bodø. Ingeborg døde der i 1825, 57 år gammel.
Mons giftet seg for tredje gang i 1827, nå med den 44 år gamle Abigael
Johnsdatter Udvig fra Skjærstad.
Neste husmann som vi veit har bodd på Flatåsen, var Erik Andersen Musum, som
kom dit ca. 1820.

----
57 H&FLe
----
Erik Andersen Tuset (1792-1860) og Marta Andersdatter (1792-1863)
Erik Andersen var født i 1792 på Musem og var sønn av Anders Eriksen Karmhus
lille og Marit Johannesdatter Nesset (Slapgårdsslekta I). I 1817 ble han gift med
Marta Andersdatter Kalset, f. 1790 i Henning. Erik var eier av Musem lille søndre
1813-1820.
Erik Andersen døde på Flatåsen i 1860, og Marta i 1863
Barn og etterslekt:
81. Anders, f. 1817 på Musem. Gift i 1847 i Sparbu med Nikoline Marie
Andersdatter Susegg., f. ca. 1 815 i Henning. De bodde noen år på Flatåsen før
de flyttet til Sparbu og ble husmannsfolk på Skeistrøa.
Barn:
Cl . Margrete, f. 1 847 på Flatåsen. Gift med Martin Lorntsen, som ble husmann
på Tusetenget.
C 2. Rafael, f. 1 847 (tvilling med Margrete). Han ble husmann på Sørenget under
Bremset i Sparbu.
82. Johannes, f. 1817 på Musem (tvilling med Anders). Gift i 1863 med Anne
Rebekka Haldosdatter Aksneshaug. I 1865 bodde de på plassen Aksnesenget,
og flyttet i 1 877 til Stod.
83. Benjamin, f. 1831 på Flatåsen, d. 1846
I 1839 kom en familie fra Beitstad og slo seg ned på plassen. De var opprinnelig fra
Ringsaker i Hedmark. Familien besto av mann og kone og ei datter.
Jens Larsen Høisveet (1792-) og Margrete Andersdatter (1792-)
Jens Larsen Høisveet var født i 1792 i Ringsaker, Hedmark. Kona het Margrete
Andersdatter, f. 1792 i Ringsaker. De er meldt innflyttet til Beitstad i 1831 fra Vang
prestegjeld. Formålet med innflyttinga var å rydde og bygge i Follafoss allmenning.
De kom som nevnt til Flatåsen i 1839 og var der til 1844, da Jens, Margrete og noen
av barna flyttet til Åfjord. Kanskje var det Jens' sidesprang med Marta Johansdatter
Tuset som var årsak til flyttinga?.
Barn og etterslekt:
81. Kristianna, f. ca. 1814 i Ringsaker.
82. Anders, f. ca. 18 1 7 i Ringsaker. Han er meldt flyttet fra Åfjord til Flatanger (Fosnes)
i 1850.
83. John, f. 1818 i Vang. Gift i 1844 med Inger Marie Andersdatter Tusetsveet, f.
1823, datter av Anders Olsen på Øversveet. John og Inger Marie flyttet helt inn
til Skjækervatnet for å livberge seg, og bodde på en av Skjækervollene i noen år.
Det skal også ha vært en mannsperson til som bodde sammen med dem, muligens
en bror av John. Det er fortalt at disse karene skulle være svært så makelige av
seg. Kona til John skal ha uttalt seg slik om karenes innsats på slåttemyrene: -Klar
om kvelden, lat om mårrån, og berre ei riv! I 1 849 flyttet John Jensen med famili
en til Flatanger, der de kjøpte gård på Innvorda. Fra 1 865 til 1900 er John gård-

----
58 H&FLe
----
bruker på Hodøen i Fosnes. I 1900 er han enkemann og har sin ugifte sønn John
Andreas boende på gården.
Barn:
Cl . John Andreas, f. 1 845 på Tusetvald.
C2. Elias, f. 1849 på Skjækervollen.
C3. Elen, f. 1855 i Fosnes.
C4. Kristian, f. 1 859 i Fosnes.
C5. Julianne, f. 1863 i Fosnes.
84. Maria, f. ca. 1822 i Vang.
85. Jens, f. ca. 1825 i Vang. Flyttet til Flatanger i 1849. I 1865 er han sagbruksar
beider på Salsbruket i Fosnes, er gift og har fire barn. Han kaller seg Jens Jensen
Bratberg.
86. Johanna, f. ca. 1 828 i Ringsaker. Gift i Fosnes i 1 853 med enkemann med Hans
Andersen, f. 1 806. I 1 865 var de husmannsfolk på Rendalen i Fosnes og hadde
mange barn.
B7°. Olina, f. 1844 på Tuset (mor: Marta Johansdatter Tuset). Gift i 1866 med Ole
Salamonsen Øien. De ble seinere husmannsfolk på Sendesvald - Salmonittplassen
(se under denne).
Sivert Andersen Kluken (1835-) og Maria Sivertsdatter (1834 -)
Sivert Andersen var født i 1835 i Tosteigan av foreldre, plassmann Anders
Johansen Kluken, f. 1799, og Beret Bårdsdatter, f. 1802 (datter av Bård Larsen og
Sigrid Nilsdatter på Tangen ved Kjesbua - se Bjørganslekta). Sivert ble gift i 1860
med søskenbarnet Maria Sivertsdatter Kluken, f. 1834 i Kluken, datter av Sivert
Tørrissen Kluken (Okkenhaug-slekta) og Anne Bårdsdatter Tangen. I 1866 ble de
husmannsfolk på Flatåsen.
Barn:
81. Anna Birgitte, f. 1860 i Kluken.
82. Anders, f. 1863 i Kluken.
83. Cecilie, f. 1866 i Kluken.
84. Beret, f. 1869 på Tusetvald.
85. Serianna Marie, f. 1871 på Tusetvald
86. Maria, f. 1 873 på Tusetvald.
d. 1872.
87. Sofie, f. 1 877 på Tusetvald.
88. Julie, f. 1880 på Tusetvald.
Sivert Andersen reiste i 1881 til Minnesota, og Maria og barna fulgte etter i 1882. De
reiste fra Inderøy med West Union i Minnesota som reisemål.
Etter at disse reiste ut, ble Flatåsen nedlagt som husmannsplass. Husene på plas
sen ble revet av Nelius Tiller og fraktet til Tillerenget søndre, der de ble satt opp på
nytt.

----
59 H&FLe
----
Storsveet øvre
Husmannsplass fra 1820-1875. Den lå oppe i skogen like ovenfor Ottarplassen. I
1865 føddes 1 ku og 2 sauer på plassen. Plassen var i bruk inntil ca. 1875, da jorda
ble lagt til utmarka på Tuset.
Johannes Nilsen Sem (1795-1885) og Anna Olsdatter (1790-1870)
Johannes Nilsen Sem er den første husmannen vi kjenner til på Storsveet øvre. Han var
født i 1795 i Sparbu. I 1818 ble han gift i Sparbu med Anna Olsdatter Sem, f. 1790.
Johannes kom til Storsveet i 1820 og var husmann der til 1858, da sønnen Nikolai
overtok og Johannes og Anna ble kårfolk. Anna døde som fattiglem på Tuset i 1870,
mens Johannes døde som legdslem på Lund i 1885.
Barn:
81. Nikoline, f. 1 81 9 på Tusetvald, d. 1834.
82. Maria, f. 1821 på Tusetvald, d. 1863.
83. Johannes, f. 1 825. Han ble husmann på Øversveet under Nord-Tuset i 1 855.
84. Beret Marta, f. 1 829.
85. Sakarias, f. 1 831 . Gift i 1 855 med Marta Larsdatter Haugdal, se Hodalsslekta.
De var husmannsfolk på en plass under Oksvoll i Sparbu.
86. Nikolai, f. 1836. Neste husmann.
Nikolai Johannessen Tuset (1836-1871) og Marta Lorntsdatter (1838-1921)
Nikolai overtok som nevnt foran Storsveet etter faren i 1858. Samme år ble han gift
med Marta Lorntsdatter Fossnesvald, f. 1837 på Haugsvald. Hun var datter av ung
kar Lorents Arntsen Leklemsvald og Anne Sivertsdatter Haug.
Nikolai og Marta fikk seks barn:
81. Anna Elisabet, f. 1859, d. 1865.
82. Julianna, f. 1860, d. 1864.
83. Johannes, f. 1 861 . Han reiste til Sverige i 1900
84. Anton, f. 1864. Etter at faren døde i 1871, kom Anton som pleiesønn til
Guruanna og Nils Hjelmset på Tusetenget. Han tjente på Hallem da han i 1 890
ble gift med Anna Olinejohansdatter Lyngås, f. 1 869 på Dalen i Ekne. Anton og
Anna bodde i 1 900 i Trondheim, der han arbeidet ved Trondhjems Mek. Verksted.
Seinere bodde de på Moholt under Forbregd og brukte Moholt som slektsnavn.
Anton Moholt døde i 1 947.
85. Sakarias, f. 1 868. Han reiste til Sverige i 1 892.
86. Nils Martin, f. 1 871 . I 1 875 var han pleiesønn på Bunesmoen. Han flyttet siden
til Henning, der han ble konfirmert fra Haugset i 1 886.
Besetningen på plassen i 1865 var 1 ku og 2 sauer.
Nikolai var husmann på Storsveet til han døde i 1871. Enka Marta var i 1875 tje
ner på Lund østre. I 1880 fikk hun en sønn; Ludvig Bernhard Ellingsen (far: Elling

----
60 H&FLe
----
Olsen), født på en av Aksnesgårdene. Ludvig tok etternavnet Aspås da han var tjener
der, seinere reiste han ut og tok seg anleggsarbeid. Således arbeidet han i 1900 som
gruvearbeider ved Sulitjelma Gruber. Han etterlot seg en sønn her i bygda, Sigurd
Alfred Ludvigsen, f. 1897 (mor: Oline Lorntsdatter fra Sparbu), som ble gårdbruker
på Kroken under Tiller.
Marta fartet omkring i bygda og arbeidet bla. som bakerske og veverske. Til slutt
kom hun til Marka østre, der hun døde i 1921.
Storsveet (Ottar-plassen)
Husmannsplass fra 1836-1895. Den lå oppe på bakken like ovenfor riksveien, sør for
gården, og grenset mot Aksnesmerket.
Plassen er nevnt første gang i 1836, da eieren av Sør-Tuset leide bort et stykke jord
på livstid til snekker og tømmermann Otter Ottersen fra Sparbu.
Otter Ottersen Tuset (1808-1886) og 1} Olava Rasmusdatter (1806-1837),
2) Malena Olsdatter (1813-1891)
Otter Ottersen var født i 1808 på Skei i Sparbu. Gift 1. gang i 1831 i Sparbu med
Olava Rasmusdatter Dalum, f. 1806. Hun var datter av husmann Rasmus Haldorsen
Tusetvald på Mortenplassen. Olava døde året etter at de var kommet til Storsveet, og
Otter ble gift for 2. gang i 1838, med Malena Olsdatter Nordgårdsvald, f. 1813 i
Sparbu. Malena var søskenbarn med Otter.
Otter og Malena fikk tre barn:
8 1 . Ole, f. 1 84 1 , død samme år.
83. Anna, f. 1 851 . Hun overtok Ottarplassen etter foreldrene og dreiv den i noen år
før hun i 1 895 flyttet til Strinda, der hun tok tjeneste på gården Jervan. Der døde
hun ugift i 1909.
Otter døde på Ottarplassen i 1886 og enka Malena samme sted i 1891. Jorda på plas
sen ble så lagt til Olausplassen.
Storsveet (Olaus-plassen)
Olaus-plassen var husmannsplass 1877-1915. Den lå litt nord for Ottarplassen, på
øvre side av riksveien.
Han som dyrka opp jorda og startet som husmann her, var Olaus Ottersen Tuset,
sønn på Ottarplassen, som lå like ved. Han kom dit i 1877 og var husmann der til
han døde i 1908.


----
61 H&FLe
----
Olaus-plassen. Gå
ved grunnmuren etter husene på plassei
Olaus Ottersen Tuset (1844-1908) og Ingeborg Anna Ellingsdatter (1856 -)
Olaus Ottarsen var født i 1844 på Ottarplassen. Ved siden av husmannsyrket arbei
det han også som snekker. I 1876 ble han gift med Ingeborg Anna Ellingsdatter
Aksnes, f. 1856. Hun var datter av Elling Peter Einarsen Aksnesgjalet.
De hadde tre barn:
81 . Ida Marie, f. 1 882 på Storsveet. D. 1 892.
82. Ole, f. 1889, neste husmann på plassen.
83. Marie, f. 1 898. Hun står oppført som telefon istin ne i Vuku da hun i 1 922 blir gift
med skomaker Marius Johannessen Breding, f. 1 900. De bodde på Nyborg på
Bredingsberg, og Marius Breding dreiv med lastebiltransport. De fikk fire sønner:
Olav Ingvar, John Marius, Magnar og Martin.
Ole Olaussen Tuset (1889-1966) og Ida Nikoline Neliusdatter (1886-)
Ole overtok som husmann på Olausplassen etter farens død i 1908. Gift med Ida
Nikoline Neliusdatter Tillereng.
Ole og Ida ble boende på Olausplassen til 1915, da de flyttet til Skogtrøa under
Skrove og seinere til Nordset under Tiller. Familien er nærmere omtalt under
Nordset.
Olausplassen ble nedlagt etter at Ole flyttet, og jorda ble lagt til innmarka på Sør-
Tuset.


----
62 H&FLe
----
Hynne
Husmannsplass fra ca. 1850-ca. 1895. Plassen lå i skogen ovenfor gården, like ved
merket mot Nord-Tuset.
Det var i midten av 1850-åra at en familie fra Sparbu/Henning fikk tildelt et
"hynne"(= hjørne) av Tusetgården.
Dyrka areal var 3-4 dekar. I 1865 var besetningen 2 kyr og 2 sauer, i 1875 hadde
de 9 sauer og 3 geiter. Plassen var i bruk til ca. 1895, deretter ble jorda lagt til utmar
ka på gården.
Peder Pedersen (1818-1877) og Olava Olsdatter (1821-)
Peder Pedersen var født i 1818 i Henning. Han var bror av den mer berømte
Abraham "Fjelli". Peder arbeidet som feier i bygda.
Peders hustru var Olava Olsdatter, f. 1821 på Mære (Langmarkvald).
Barn:
81 . Anne Margrete, f. 1845 på Salberg. Gift i Sparbu i 1 897 med enkemann Ole
Johannessen (Ola Sveiom), f. 1836 på Kårplassen under Nord-Tuset. De var hus
mannsfolk på Svedjan, en heim nord for Viken i Sparbu.
Etter at Peder døde i 1877 satt enka Olava med plassen i flere år. I 1891 ble hun gift
på nytt, nå med enkemann Ole Lorntsen fra Sparbu. Han var født i 1828. Ole
Lorntsen overtok så bruken av plassen, og brukte den fram til han døde i 1895.
Olava har da trolig flyttet til dattera i Sparbu, for hun bodde der i 1900, men var for
sørget av Verdal kommune.
Aron-hytta
Plass (ikke husmannsplass) under Sør-Tuset. Den lå like ved husmannsplassen Flat
åsen, og "hytta" var utgravd i jordmelen og tekt over, og til dør ble brukt ei stor stein
helle. Mannen som oppførte denne "boligen" kom fra Sparbu og het Aron Jørgensen.
Aron Jørgensen (1797-1869) og Elen Karlsdatter (1825-)
Aron Jørgensen var født i 1797 i Sparbu og døde i 1869 på Tusetvald. Gift i 1853
med Elen Karlsdatter Tusetvald, f. 1825. Elen var datter på Ellingplassen under Nord-
Tuset.
Barn:
Bl 0 . Ingeborg Anna Kristiansdatter Tusetvald, f. 1847 på Ellingplassen. Elens datter.
Faren var Kristian Iversen Tusetsveet. Ingeborg flyttet i 1873 til Bindalen. I 1875
var hun tjenestepike hos gårdbruker og lærer Christian Gundersen på Sandvik i
Bindalen, mens hun i 1900 bodde hos mora og stefaren, husmann Ole Arntsen,
i Grong.
HEIMER OG FOLK I LEKSDALEN

----
63 H&FLe
----
82. Jonetta Aronsdatter, f. 1852 på Tusetvald. Hun var tjenestepike på Øver-Musem
og ble der til hun ble konfirmert. Så dro hun til Sverige og ble gift med baker Karl
August Petterson, f. 1 844 i Uddevalla. I 1 890 bodde de på Hamre i Åre.
83. Kristine Aronsdatter, f. 1 855 på Aspåsen. Gift i 1 885 med Bernhard Olaf Olsen
Gustadplass, f. 1866 i Sparbu. De kom til Brattlia i Volhaugen.
B4°.Tale Iversdatter, f. 1858. Dødfødt (Far: Iver Iversen fra Strinda).
Bs°. Eliseus Iversen, f. 1 859 på Dalemarkvald. (Elens 2. leiermål med Iver Iversen.).
86. Tale Aronsdatter, f. 1 862. Hun reiste til Lierne i 1 875, der hun ble tjener hos Lars
Johnsen. Siden ble hun gift med svensk steinarbeider og murer August Blom, f.
1 841 i Filipstad, Sverige. I 1 900 bodde de på Bomomyra i Snåsa og hadde dat
tera Anna Elisabeth, f. 1893 i Snåsa.
Aron og Elen bodde på forskjellige steder i Leksdalen før de kom til Aron-hytta. Det
eneste husdyret de hadde, var visstnok en sau, som "bodde" sammen med folket i
hytta vinters tid.
Det var vel nøden som var skyld i at Aron kom på kant med loven i form av tyve
ri, og han måtte i straffeanstalt for dette. Og det var trolig mens han sonet straffa at
kona fikk to barn med en annen kar. Det ene av disse barna var Eliseus Iversen, og
om han kan berettes at han kom til denne verden i ei snøfonn borte i Tusetlia. Elen,
som på denne tida bodde i Sevaldstua ved Dalemark, skulle et ærend til en av
Tusetgårdene, da hun måtte legge seg ned i snøen og nedkom der. Folka på plassen
Storsveet fant henne, og tok både mora og det nyfødte barnet med seg heim og stel
te dem så godt de formådde.
Etter at Aron var død, flyttet Elen Karlsdatter til Grong i 1873. 1 1875 bodde hun
sammen med sin andre ektemann, Ole Arntsen, på plassen Kjelmoen på Namdalseid.
I 1900 var de fattigunderstøttet husmannsfolk på en plass i Grong.
Gutten som Elen fødte i snøfonna i 1859, fikk navnet Eliseus, eller "Susen", som
var et hengenavn han fikk seinere i livet. Etter at Eliseus vokste til, kom han til Tuset
som tjenestegutt, og der ble han til etter konfirmasjonen. Fra da av ble det ei omflak
kende tilværelse. Han fikk den slemme uvanen at han begynte å stjele fra andre folk,
og for dette måtte han i straffeanstalt. Mens han sonet straffa, fikk han lære seg litt
blikkenslagerarbeid, og dette arbeidet ble levebrødet hans etter at han ble fri mann.
Eliseus fartet omkring mellom gårdene i Verdal og Sparbu. Julehelgene brukte han å
feire hos folket i Tosteigan, en gård inne i Malsådalen. Til Tosteigan hadde han tenkt
seg for å feire jula også i 1923. Han bodde da på Bilstad i Henning og skulle gå på
ski over fjellet til Tosteigan, ei strekning på vel to mil. Han var godt kjent på denne
strekningen fra før.
Men Eliseus kom ikke fram til Tosteigan. Den 10. januar 1924 ble han funnet
ihjelfrossen i ei brakke som sto igjen etter gruvedrifta inne i Malsådalen. Slik endte
denne ensomme vandrer sine dager.
Eliseus var ugift, men hadde ei datter; Marta Eliseusdatter, f. 1883 på Aksnes.
Mora hennes var Anne Olsdatter Sendesvald, f. 1848 på Lundsvald. Marta vokste opp
som pleiedatter hos Bernt Hansen Aksnes på Aksneshaugen nedre, og ble gift med
Martin Johannessen Gran (se under Aksneshaugen nedre).

----
64 H&FLe
----
I tillegg til de husmennene som er oppført foran, har en funnet følgende husmenn
under Tuset som det ikke har vært mulig å knytte til noen bestemt navngitt plass:
I 1801 nevnes to plasser under Nord-Tuset og en plass under Sør-Tuset.
Under Nord-Tuset (kan det ha vært på Gammelplassen?):
Erik Johannessen, f. 1761, d. 1825 på Verdalsøra? Gift i 1788 med Marit Pedersdatter
Molberg, f. ca. 1751, d. 1819 på Verdalsøra? Erik hadde før vært i Hallemsstøa. Han
var skredder.
Barn og etterslekt:
81. Anne, f. 1790 i Hallemsstøa. Gift i 1819 med matros Jakob Jakobsen Holm, f.
1788. De bodde på Molberg i Vinne da de fikk en sønn:
Cl . Even Andreas Jakobsen, f. 1819. Han flyttet i 1 849 til Stadsbygd og ble gift
der, og var i 1865 husmann på Stavikstrand i Bjugn.
82. Peder, f. 1794 i Hallemsstøa, død 1 862 på Verdalsøra. Strandsitter. Gift i 1 81 8
med Beret Henriksdatter Skjerve, f. ca. 1793 i Skogn, død 1 874 på Maritvoll.
Lars Eriksen, 44 år. Husmann uten jord og i dagleie. Gift i 1784 med Marie
Johnsdatter Skjørholm. Død 1813 på Vistvald.
Barn:
81. Ingeborg, f. 1784, d. 1859 på Nessvald. Gift i 1819 med enkemann Henrik
Jensen Hagavald, f. 1793, d. 1870 på Nessvald. De var husmannsfolk under
Haga og på Nesshaugan under Vester-Ness. De hadde to barn:
Cl. Karen, f. 1822 på Hagavald. Gift i 1857 med Ole Bårdsen Mo, f. 1831
på Skjørdalsvald. De var husmannsfolk på Lennessveet under Lennes i Ness i
1 865 og 1 875, men Karen døde som husmannskone på Skjørdalsvald i
1 885, sannsynligvis på plassen Håven, for Ole Bårdsen var husmann der i
1891 sammen med dattera Anna. Karen og Ole hadde nemlig to døtre:
Karen Birgitte, f. 1858, ble gift i 1887 med Johan Martin Kristensen
Baglovald. De flyttet samme år til Skogn og ble gårdbrukere på Moen. Den
andre dattera, Anna Kristine, f. 1860, ble gift i 1895 med enkemann Johan
Anneus Kristensen Melbyvald. Ole Bårdsen døde trolig i Skogn etter at han
hadde flyttet til dattera Karen Birgitte før 1 900.
C2.Lisa, f. 1 826 på Hagavald. Gift i 1 850 med Bård Jakobsen Ness, f. 1 826
på Maritvollvald av ugifte foreldre Jakob Pedersen og Guru Bårdsdatter. De
var husmannsfolk i Jeilstua under Stiklestad østre i 1 865 og på Halsetbakken
i 1 875. I 1900 bodde de i Stuskinssveet, og Lisa døde der i 1902 og Bård
i 1903. De hadde seks barn. Her kan nevnes at en av sønnene deres, Hans
Bårdsen, ble småbruker på Lyngås nordre (Ausa).
82. John, f. 1786 på Vistvald. John Larsen Tuset var tjener på Nord-Tuset i 1801 . I
1 820 ble han gift med Malene Johansdatter Tuset, f. 1 800 i Marka, datter av
Johan Andersen Setran. De bodde og tjente på en av Tusetgårdene før de i 1 835
flyttet til Sparbu og bosatte seg på en plass under Jørum.

----
65 H&FLe
----
83. Marit, f. 1788 på Vistvald. I 1801 tjente hun på Togstad.
84. Erik, f. 1792 på Vistvald, d. 1794.
85. Gjertrud, f. 1 795 på Vistvald. Som tjener på Stiklestad hun tok sitt eget liv i 1 822.
NOTER
1 . Se omtale i Bygdabok for Sparbu og Ogndal, bd. 7, s. 111.
2. Slekta er omtalt i Nord-Trøndelags Årbok for 1927.
3. Jørgen Johnsen: "En tragisk hendelse i Leksdalen". Verdal Historielags Årbok 1995, s. 136-138.
4. Ekstra rettsprotokoll nr. 5, folie 234 b ( 1 8 1 4-1 822) for Stjør- og Verdal Sorenskriverembete.
5. Se omtale i Verdalsboka bind IV, s. 41-42.

----
66
----

----
67 H&FLe
----
83. Marit, f. 1788 på Vistvald. I 1801 tjente hun på Togstad.
84. Erik, f. 1792 på Vistvald, d. 1794.
85. Gjertrud, f. 1 795 på Vistvald. Som tjener på Stiklestad hun tok sitt eget liv i 1 822.
NOTER
1 . Se omtale i Bygdabok for Sparbu og Ogndal, bd. 7, s. 111.
2. Slekta er omtalt i Nord-Trøndelag's Årbok for 1927.
3. Jørgen Johnsen: "En tragisk hendelse i Leksdalen". Verdal Historielags Årbok 1995, s. 136-138.
4. Ekstrarettsprotokoll nr. 5, folie 234 b (1814-1822) for Stjør-og Verdal Sorenskriverembete.
5. Se omtale i Verdalsboka bind IV, s. 41-42.

----
68
----

----
69 H&FLe
----
AKSNES
GeitbeS. Tegning: Steinar Berg


----
70
----


----
71 H&FLe
----
AKSNES
GNR 65
Aksnes var før 1760 én gård. I middelalderen må gården ha tilhørt Holms kloster
(klosteret på Munkholmen, idet 2 øre i Axnneys i lensregnskapet av 1549 er oppført
under Holms gods, som ved reformasjonen gikk over i Kronens eie. På auksjon i
1754 over kongelig gods kjøpte Lars Kierulf gården og fikk skjøte 25. mars 1755,
tinglyst 7. september 1756.
Ved skjøte av 12. august 1755, tinglyst 7. september 1756, overdrog Kierulf går
den til kaptein Herman Bay, og Bay delte gården i to, Aksnes nordre (nåværende bnr.
1) og Søndre Aksnes (nåværende bnr. 5), og siden har gårdene vært brukernes eien
dom. Aksnes nordre ble i 1825 delt i to, og fra da av var Aksnes mellem (nåværende
bnr. 2) egen gård. Siden ble alle disse brukene igjen delt opp i flere parter, og nye
Aksnes-gårder oppstod etter hvert.
962.


----
72 H&FLe
----
Aksnes nordre
Aksnes nordre var den ene halvparten av det opprinnelige Aksnes som kaptein Bay
solgte i 1760 til Ole Olsen Kråg for 150 spesidaler.
Tore Andersen Aksnes (1729-1796) og Karen Pedersdatter (1730-1811)
Tore Andersen Holme var født på Skjærset i 1729. I 1784 gift med Karen
Pedersdatter Bjørgstuen, f. 1730, datter av Peder Andersen Bjørgstuen (Hallanætta).
De hadde barna:
81. Peder, f. 1759. Gift i 1798 i Alstadhaug/Skogn med Elen Arntsdatter, f. ca.
1766 i Verdal. Neste bruker.
82. Gjertrud, f. 1762. Gift i 1786 med enkemann Henrik Haldosen Kjesbu. Gjertrud
døde trolig i 1 792, for det er avholdt skifte etter henne dette året.
83. Anders, f. 1764. Gift første gang i 1791 med Beret Pedersdatter Ovid. Gift 2.
gang i 1 804 med Marit Pedersdatter Skavdal. Anders var eier og bruker i
Kulstadvika.
Tore Andersen var en ganske velstående mann. Boet etter ham viste en beholdning
på 900 riksdaler 15 skilling inklusive gården. Enka og arvingene overdrog ved skjø
te av 27. februar 1797 gården til eldste sønn Peder Toresen for 700 riksdaler.
Peder Toresen Aksnes (1759-) og Elen Arntsdatter (1766-)
Peder hadde gården bare kort tid før han solgte til Ole Olsen Stiklestad, skjøte datert
5. desember 1797, for 950 riksdaler og flyttet til Levanger, der han bosatte seg i
Lillemarka under Veske. I 1798 ble han gift i Alstadhaug/Skogn med Elen
Arntsdatter, som var født ca. 1766 i Verdal.
Ole Olsen Stiklestad (1775-1844) og Gunhild Johansdatter (1771-1833)
Ole Olsen Stiklestad var født på Stiklestad østre i 1775 og var sønn av Ole Olsen
Ler fald, Stiklestad østre og hustru Marit Andersdatter Midtgrundan, f. 1738, i hen
nes 2. ekteskap. Faren var sønn av lensmann Ole Sevaldsen Lerfald (Leinsætta) og
mora var datter av gårdbruker Anders Olsen Midtgrundan vestre (Midtholmsætta).
Ole ble i 1796 gift med Gunhild Johansdatter Lunden, f. 1771, datter av Johan
Olsen Breding (Lunden) og Ingeborg Amundsdatter, født Gudding, i hennes 3. ekte
skap. Ingeborg ble enke i 2. ekteskap etter Ole Ellingsen Berg, som eide 1 spann i
Berg lille og som han hadde kjøpt i 1759, og som ble drevet som underbruk under
Lunden i Ness. Det kan kanskje nevnes at Oles mor, Marit, tidligere hadde vært gift
med enkemann Anders Larsen Stiklestad østre, som var bror til Gunhilds bestefar Ole
Larsen Breding (se Vester Bredingsætta).
Ole Olsen Stiklestad var eier av Aksnes nordre fram til 1802, da han solgte går
den til Peder Olsen Willmann på Aksnes søndre for 1400 riksdaler og flyttet til Lun


----
73 H&FLe
----
den. I 1803 kjøpte han parten i Berg lille av svigerfaren Johan Lunden, men bodde
aldri der. Berg lille ble for øvrig solgt på auksjon til regimentskirurg Johannes Monrad
på Ekle i 1831, og Gunhild og Ole døde som kårfolk på Lunden i 1833 og 1844.
Barn:
81 . Ole, f. 1 796 på Stiklestad, d. 1881 på Lunden. Gift i 1 826 med Marta Olsdatter
Ness, f. 1 801 på Ness, d. 1 886 på Lunden. Ole kjøpte i 1 820 Lunden av beste
faren.
82. Ingeborg, f. 1804, d. 1807.
83. Marit, f. 1806, d. 1807.
Peder Olsen Aksnes søndre (se under denne gård) solgte Aksnes nordre til Bård
Arntsen Haugdal fra Sparbu for 1790 riksdaler, skjøte datert 4. april, tinglyst 7. juli
1803. Og Bård solgte allerede tre år seinere til Andreas Olsen Aksnes, skjøte tinglyst 7.
februar 1806.
Andreas Olsen Aksnes (1772-1819) og Berit Nilsdatter (1773-1852)
Hvor Andreas Olsen kom fra, er ukjent. Han kalte seg Rosvold da han i 1785 ble gift
med Berit Nilsdatter Byvald, f. 1773. Før han kom til Aksnes nordre var han på
Holmsveet, Haugslia og Skjørholmen.
Andreas hadde gården til han døde i 1819. Men han stod seg ikke godt. På skif
tet etter ham ble gården verdsatt til 55 spesidaler, men ved auksjon i 1821 ble den
solgt for 666 riksdaler 1 ort. Det var panteheftelser på eiendommen på til sammen
618 spesidaler, dessuten 220 spesidaler i gjeld ifølge reverser (gjeldsbevis). Det meste
av besetningen var pantsatt for gjeld, og boet viste et underskudd på 158 spesidaler
17 skilling. Ved auksjonen ble gården solgt til Fredrik Jensen Maurvik eller Spildset fra
Åsen, som fikk skjøte utstedt og tinglyst 7. februar 1822.
Andreas og Berit fikk sju barn:
81 . Hilleborg, f. 1787 på Holmsveet. I 1 819 gift med Jonas Olsen, f. 1797 i Skogn.
De ble husmannsfolk i Lilleviken.
82. Kirstina (Kjerstina), f. 1 799 på Holmsveet. Hun fikk i 1 834 en sønn; Ove Andreas
Olsen, født på Bremset i Henning. Faren var Ole Johnsen Karmhus (1 81 3-1 834).
Ove Andreas ble konfirmert fra Hofstadvald i 1 848, men hvor det ble av ham og
mora siden, er ikke kjent.
83. Marta, f. 1 803 på Skjørholmen. I 1 832 gift med enkemann Hans Knutsen Aksnes.
De bodde på Aksnes søndre (Bakkan).
84. Nella, f. 1806 på Aksnes. I 1827 gift i Sparbu med Peder Jakobsen Langli. De
ble husmannsfolk under Aurstad i Henning.
85. Bård, f. 1809, d. 1810.
86. Lornts Kristian, f. 1813 på Aksnes. Gift i 1837 i Sparbu med Maria Olsdatter
Langliplass. De ble husmannsfolk under Kalset i Henning. En sønn av dem, Martin
Lorntsen, ble husmann i Tusetenget.
87. Beret, f. 1817, d. 1818.

----
74 H&FLe
----
Fredrik Jensen Spildset (Maurvik) (1773-1824) og Maren Lucia Hansdatter
(1781-)
Fredrik Jensen og hans familie hadde bodd i Skogn og Åsen før de kom til Aksnes.
Familien flyttet tilbake til Åsen, der Fredrik døde som inderst på Maurvik i august
1824.
Barn:
81. Jens, f. 1808 i Åsen.
82. Hans, f. 1810 i Skogn
83. Sissel, f. 1812 i Skogn
84. Ole, f. 1814 i Åsen.
86. Maren, f. 1823 på Aksnes. Utflyttingsattest til Sparbu 1837.
Ved auksjon i Fredrik Jensens dødsbo ble gården solgt til John Arntsen Solem fra
Klæbu og Tomas Johnsen Øyen, skjøtet tinglyst 12. januar 1826.
Disse delte gården mellom seg. John Arntsens part beholdt navnet Aksnes nordre
(nå Aksnes nordre nedre), mens parten som Tomas Johnsen fikk, kaltes seinere
Aksnes mellem (nå Aksnes nordre øvre).
Aksnes nordre nedre
GNR. 65, BNR. 1.
Brukere etter 1826:
John Arntsen Solem (1802-1847) og Marit Pedersdatter (1797-1867)
Ekteparet kom fra Klæbu til Aksnes nordre nedre. John døde i 1847, men enka Marit
satt med gården til 1854, da hun solgte den til sønnen Peder Johnsen for 350 spesi
daler pluss kår. Marit døde som kårkone på gården i 1867.
John og Marit hadde fem barn:
81. Arnt, f. ca. 1823 i Klæbu, d. 1827.
82. Peder, f. 1 826 på Aksnes, neste bruker. Gift i 1 858 med Beret Olsdatter Lund, f.
1830.
83. Gurianna, f. 1829 på Aksnes. Gift med Mikal Olsen Sellivald, bruker på
Aksnesenget.
85. Marta, f. 1 834 på Aksnes. Gift i 1 864 med Bård Andersen Buhaug, f. 1 833 på
Tillervald, husmann på Buhaugan under Hofstad.

 

----
75 H&FLe
----
1954
Peder Johnsen Aksnes (1826-1907) og Beret Olsdatter (1830-1895)
Kona til Peder, Beret Olsdatter, var født i 1830 på Lund og var datter av Ole Andersen
Lund og hustru Agnes Eskildsdatter Karmhus. Faren gikk gjennom isen på
Leksdalsvatnet og drukna i desember 1831.
Peder Johnsen var bruker på gården fra 1854 til 1894, da solgte han den til søn
nen John Pedersen for 1600 kroner. Kona Beret døde året etter, mens Peder bodde som
kårmann på gården til han døde i 1907.
Barn:
1 . John Oluf, f. 1 862. Gift i 1 896 med K
Nilsdatter Aurstad, f. 1 864 S
kj
Neste bruke
82. Anton A/
A
871. Gift i 189
mfid Sntip
879. Anton Aks
/o
bnkkfi
døde
952
John Oluf Pedersen Aksnes (1862-1930) og Karoline Nilsdatter (1864-1947)
Pedersen overtok gården etter faren
894. I 1896 gift med Karoline Nilsdatte
\urstad, f. 1864 i Sparbu. Karoline var datter av gårdbruker Nils Gjertsen Aurstac
John Pedersen Aksnes var en meget benyttet mann i kommunalt styre og stell
Han var medlem av herredsstyret fra 1898 til 1919, i alt 21 år, hvorav 9 år i for
mannskapet. Han representerte Venstre. Dessuten var han lagrettemann i tretti år.


----
76 H&FLe
----
medlem i lignings- og overlignings
nemnd og var med i styret for Verdal
Sparebank. Kona Karoline var interes
sert i misjonsarbeid og var også med på
å stifte Leksdal Sanitetslag.
John Pedersen Aksnes solgte gården
til svigersønnen Ole Iversen i 1926 for
kjøpesum 5000 kroner pluss kår. John
døde i 1930, mens Karoline levde helt
til 1947.
De hadde tre barn:
81. Borghild, f. 1896, d. 1921 ugift.
82. Marie, f. 1 897. Gift i 1 926 med
Ole Ivers'
uker. Marie
døde i 1932.
83. Julie, f. 1 900, d. 1 926 ugift. Hun
var utdannet lærerinne, og prakti
serte på Ytterøya da hun gikk
Yr-
Ole Iversen (1896-1972) og 1} Marie Johnsdatter (1897-1932), 2) Aslaug
Anneusdatter (1912-1990)
Ole Iversen var født i 1896 i Hegra. I 1926 gift med Marie Johnsdatter Aksnes, f.
1897, d. 1932. Ole Iversens andre hustru var Aslaug
Anneusdatter Tiller, f. 1912. Hun var datter av
gårdbruker Anneus Lorntsen Tiller på
Aksnesenget.

 

 

 

----
77 H&FLe
----
Aksnes mellem (Aksnes nordre øvre)
K£
mas Johnsen Eklesøyen (1783-1838) og Marit Larsdatter (1783-1872)
p
Y\r

 

----
78 H&FLe
----
Rosvoll vestre og solgte Aksnes mellem til Halvor Olsen Tangen fra Fisknes i Sparbu.
Tomas og Marit hadde en sønn:
8 1 . John Andreas, f. 1 8 1 5 på Ekle, d. 1 830 på Eklesøya.
Halvor Olsen Aksnes (1792-1845) og Anne Andersdatter (1793-1860)
Halvor Olsen Tangen var født i 1792 i Skogn og var sønn av husmann Ole Eriksen
og kone Dorte Helgesdatter. Kona Anne Andersdatter var født i 1793 på Altmoen i
Hegra. De kom til Aksnes fra Fisknes i Sparbu i 1829, men fikk skjøte på gården først
i 1838.
Aksnesgårdene var ennå ikke fullstendig utskiftet, idet de i matrikkelen av 1836
er skyldsatt under ett for 4 daler 17 skilling. Dette forholdet voldte naturligvis en del
ulemper og übehageligheter. Således lot Halvor, ved muntlig overenskomst, Anders
Johansen nedsette seg som husmann på gården (se under Brannåsen). John Arntsen
på Aksnes nordre likte ikke dette og braut ned skigarden til husmannen. Ole Olsen
på Aksnes søndre var også med på dette. Begge ble idømt ei bot på 60 spesidaler
pluss omkostninger. Da John ikke ville betale, ble det i 1844 gjort utlegg hos ham.
Ved kontrakt av 17. mai 1839 solgte Halvor Olsen gården til Einar Pedersen.
Skjøte skulle skaffes til kommende vinterting. Hvis ingen av partene ønsket hande
len omgjort før skjøtet ble utstedt, skulle det betales 25 spesidaler i "oppkjøp". Noe
skjøte ble ikke utstedt, men det ble heller ikke stilt krav om at handelen skulle gå om
igjen før langt ut i 1840-åra, da Halvor Olsens bo anla sak. Einar påberopte seg at
avtalen om gjenkjøp kun gjaldt til vintertinget i 1840, og han fikk ved dom av 8.
januar 1847 rettens medhold, hvoretter han fikk skjøte av enka Anne Andersdatter
17. august 1847.
Etter at Halvor Olsen solgte gården ble han husmann under Aksnes. En plass
under Aksnes søndre (Bakkan) ble kalt "Halvarplassen", og det er muligens der at
Halvor var husmann og bodde da han døde i 1845. Han ble funnet død på isen på
Leksdalsvatnet. Kona Anne døde på Tuset i 1860, 71 år gammel.
Halvor og Anne hadde fire barn:
81 . Ingeborg Anna, f. 1823 i Skogn, d. 1824 på Nedre Fisknes.
82. Marta, f. 1 825 i Sparbu. Trolig død før familien kom til Aksnes.
83. Ingeborg Anna, f. 1831 på Aksnes. Hun brukte etternavnet Tuset da hun i 1860
fikk utreiseattest til Strand i Sparbu. I 1 865 bodde hun hos sin søster Olina i Snåsa
(se nedenfor).
84. Olina, f. 1 835. Olina brukte etternavnet Aspås da hun i 1 862 fikk utreiseattest til
Parnas i Snåsa. Gift samme år i Snåsa med Kristoffer Olsen Medias. De var hus
mannsfolk på Mediåsmoen i Snåsa.
Einar Pedersen Aksnes (1787-1883) og "Guru Estensdatter (1802-1857),
2) Beret Pedersdatter (1810-1873)
Einar Pedersen var født ca. 1787 i Frol, trolig sønn av den Peder Johnsen som i 1801
var inderst på Kløvjan. Einar hadde før bodd på Leinsvollen i Haukågrenda. Han var

----
79 H&FLe
----
gift to ganger. Første gang i 1824 i Frol med Guru Estensdatter Hojemsvald. Hun var
datter av husmann Esten Pedersen på Hojemslia i Frol.
Også i Einars tid var det ugreie mellom eierne av de to Aksnesgårdene. Einar
hadde gitt husmannen Anders på Brannåsen lov til å hogge tømmer, og John Arntsen
på Aksnes nordre oppsøkte Einar og brukte stygg kjeft p.g.a. dette. Men Einar, som
var kjent for sin store styrke, tok og kasta ham ut og sa: -Synes du ikke at du ligg
godt, så kan jeg bære deg et stykke til. John var ikke lysten på mer behandling, og
stod opp og gikk heim. Men det hører også med til historien at Einar ved dom ble
kjent überettiget og tilpliktet å erstatte John Arntsen tømmeret.
Det gikk for øvrig mange historier om kreftene til Einar. Ei av dem er fra den tida
han bodde på Leinsvollen. Da bar han ei tønne bygg fra Augla i Volhaugen og heim.
I 1850-åra delte Einar Pedersen gården mellom sine to sønner, Johannes og Peter.
Johannes fikk hovedbølet, mens Peter fikk den halvparten som seinere ble kalt
Aksnes lille eller Aksnesaunet.
Etter at han hadde gitt fra seg gården, ble Einar først kårmann på hovedbølet. Men
i 1865 bodde han på Brannåsen mellem, og i 1866 kjøpte han Musemshøa og flyttet
dit. I mellomtida var han blitt enkemann, idet kona Guru døde i 1857. Einar ble så
gift på nytt i 1864 med enke Beret Pedersdatter Borgenvald, f. 1810 på Skavhaug i
Inndalen. Beret, som var datter av ugifte foreldre Peder Olsen Nygård og Kjersti
Embretsdatter, var enke for andre gang da hun ble gift med Einar Pedersen. Hun
hadde tidligere vært gift med enkemann Mikal Hemmingsen Lyngsvald og enkemann
Jens Andorsen Øren og hadde sju barn med de to første ektemennene.
Einar Pedersen overlevde også kone nummer to, idet Beret døde på Musemshøa i
1873, mens Einar døde på Tillervald i 1883, 96 år gammel.
I ekteskapet med Guru hadde Einar Pedersen to sønner:
81 . Elling Peter, f. 1 827 på Leinsvald. Se under Aksnesenget og Steintrøa.
82. Johannes, f. 1832 på Leinsvald. Neste bruker.
Johannes Einarsen Aksnes (1831-1902) og Elen Mikalsdatter (1829-1907)
Johannes ble i 1853 gift med Elen Mikalsdatter Lyngsvald, f. 1829, datter av Mikal
Hemmingsen og kone Andrianne Larsdatter Lyngsvald. (Mikal Hemmingsen ble i
1833 gift med Johannes' stemor Beret Pedersdatter - se under forrige bruker.).
Johannes hadde hovedbølet uten tinglyst hjemmel fram til 1858, da han solgte det
til Johannes Johnsen Prestegård for 450 spesidaler, skjøtet utstedt av Einar Pedersen 5.
februar 1861, tinglyst samme dato.
Da Johannes i 1858 hadde solgt Aksnes mellem, solgte hans bror Peter Einarsen
halvparten av Aksnesaunet, Aksnes lille nordre, til Johannes (se under Aksnes lille
nordre). Der bodde Johannes til 1862, da han solgte til Peter Olaus Pedersen
Forbregd og flyttet med familien til husmannsplassen Slåkkåa under Stiklestad østre,
der de bodde i 1865. I 1875 var Johannes husmann og sagbruksarbeider på
Hegstadåkeren. I 1883, da sønnen Martin giftet seg, var Johannes Einersen, som han
kalte seg etter at han flyttet fra Aksnes, blitt vognmann på Verdalsøra. I 1891 kjøpte
han Lillesand, gnr. 276, bnr. 8, i Vinne, og ble gårdbruker ved siden av vognmanns

----
80 H&FLe
----
jobben. Han døde på Lillesand i 1902. Elen døde i 1907 hos sønnen Martin Einarsen
på Verdalsøra.
Johannes og Elen hadde tre barn:
81 . Elen Anna, f. 1854 på Aksnes. Gift i 1876 med Oiuf Larsen Lein, f. 1853 på
Forbregdsvald. Att. Sverige 1 897. Tre barn, som alle tok Lillesand som slektsnavn.
82. Martin Edvard, f. 1855 på Aksnes, d. 1939, Gift i 1883 med Anna Olsdatter
Hynne, f. 1862 på Verdalsøra, d. 1941. Martin Einarsen var vognmann på
Verdalsøra. De fikk tre barn.
83. Gunnerius, f. 1859 på Aksneshaugen, d. 1946. Gift i 1886 med Grete Sofie
Andreasdatter Hegstad, f. 1862 på Hegstadvald, d. 1952. Gunnerius Einarsen
var jernbanearbeider og bodde på Verdalsøra i 1900. Fire barn.
Johannes Johnsen Aksnes (1817-1896) og Nikoline Pedersdatter (1824-1914)
Johannes Johnsen (Prestegård) var født i 1817 i Midtgrundan av foreldre John
Andersen og Eli Jensdatter (se Lundsætta). 1 1853 gift med Nikoline Pedersdatter
Skjerve, f. 1824 i Alstadhaug i Skogn. De hadde to sønner:
81. Johan Peder Olaus, f. 1853 på Hallem. Ingen opplysninger, men må trolig ha
dødd før 1 865, for han finnes ikke i folketellinga for dette året.
hold på Botsfengslet. Bakgrunnen for dette ufrivillige "opp
holdet" var at mens han gikk på underoffiserskolen i
Trondheim, braut han seg inn i Vår Frue kirke og stjal
lysestaker fra alteret, og ei tid seinere begikk han
innbrudd i Norges Banks avdeling i Trondheim. Da
ble han pågrepet, og fikk en dom på åtte år og
ble samtidig utvist fra befalsskolen. "Jonte" hadde
en forkjærlighet for gamle militærklær og var
som oftest iført slike både i arbeid og fritid. Den
meget sparsomme levemåten hans var viden
kjent. Men han etterlot seg en ikke übetydelig
pengesum - etter forlydende skulle han ha hatt
bortimot 30000 kroner i banken. John Edvard
Aksnes flyttet på Øra på sine gamle dager og
døde der i 1938. Han var ugift, men var innsatt
som far til Johanna Kristine Johnsdatter, f. 1 896,
mora var Ingeborg Oliva Johannesdatter
Aksnesenget, f. 1 860. Johanna, eller Hanna som hun

til daglig ble kalt, ble gift med Kristian Johnsen Aksnes, f. Maler John E. Aksnes
1 885, (se B3 under neste bruker). 1915.
1915

 

----
81 H&FLe
----
Johannes Johnsen Aksnes solgte gården i 1885 til sin søstersønn John Martinus
Johnsen Leinsvollen for kjøpesum 2000 kroner pluss kår for seg og kona. Skjøtet er
datert 17. august 1886. Johannes døde i 1896 og Nikoline i 1914, begge som føde
rådsfolk på Aksnes.
John Martinus Johnsen Aksnes (1843-1928) og Lovise Johnsdatter (1852
-1920)
John Martinus var født i 1843 på Leinsvollen av foreldre John Johnsen og Karen
Johnsdatter. I 1875 giftet han seg på Nesset i Sparbu med Lovise Johnsdatter Vågan,
f. 1852 i Leka. De bodde i Sparbu til 1882, da de flyttet til Verdal. John reiste over
til Amerika en tur, men kom tilbake og kjøpte Aksnes nordre øvre i 1885.
John Aksnes var kjent som møbelsnekker. Fordi han hadde lånet skjegg, gikk han
under navnet "Skjeggåt-John".
I 1920 solgte han gården til sønnen Johan Johnsen Aksnes for 8000 kroner.
Barn:
81 . Julie, f. 1 876 i Sparbu. Gift i 1 898 med Jonas Åsander, f. 1 856 i Ømskjøldsvik
i Sverige. Jonas Åsander var handelsmann i Stjørdal. Ei datter av dem, Hjørdis,
ble gift med kjøpmann Peder Rotmo i Volden.
82. Johan, f. 1 877 i Sparbu. Neste bruker.
83. Kristian, f. 1885 på Aksnes. Gift med Johanna
Johnsdatter Aksnes, f. 1 896. (Se under forrige
bruker). Kristian ble bruker på Haugen, bnr. 7.
Johan Johnsen Aksnes (1877-1940) og Laura
Olufsdatter (1897-1977)
Johans kone, Laura Olufsdatter Gran, var født i
1897 på Henningplass i Sparbu og var datter av
pike Julie Alette Lorntsdatter og Oluf Toresen
Gran, sønn på Aksnes søndre (Bakkan).
Johan Aksnes var både bygningssnekker og
møbelsnekker. De hadde fire barn:
81. Oddmund, f. 1921. Gift og bosatt i
Steinkjer, der han arbeidet som snekker på
Steinkjersannan.
82. Leif, f. 1923. Neste bruker. Død 1983.
Ugift.
83. Jarle, f. 1930. Seinere bruker. Ugift.
84. Lilly, f. 1930. Tvilling med Jarle. Gift med
Ole Kristian Olsen. Bosatt i Steinkjer.
Laura Olufsdatter Gran og
(Fotograf: L. E. Larsson)

Etter at Johan døde i 1940, Satt enka Laura Aksnes Johan Johnsen Aksnes som brudepar.
med gården til 1960, da sønnen Leif Aksnes overtok. fotograf: i e. La^i


----
82 H&FLe
----
Husmannsplasser:
Brannåsen
Brannåsen var husmannsplass under Aksnes mellem fra 1836 til 1866. Plassen lå
oppi åsen mellom Aksnesenget og merket mot Tuset. Oppdyrka areal var 4 dekar. I
1865 føddes 1 ku, 3 sauer og 2 geiter.
Anders Johansen Aksnes (1803-1866) og l) Agnes Eriksdatter Karmhus (1806
-1852), 2) Ragnhild Andersdatter Hofstadvald (1827-1867)
Anders Johansen var født i 1803 på Røsenget av foreldre Johan Andersen og Marit
Bårdsdatter. Gift første gang i 1826 med Agnes Eriksdatter Karmhus, f. 1806 på
Karmhusvald av foreldre Erik Tomassen og Anne Andersdatter.
Anders Johansen var husmann under Sende fra ca. 1830. Ved muntlig overens
komst med eieren av Aksnes mellem fikk han nedsette seg som husmann på
Brannåsen i 1836. Som nevnt tidligere førte dette til en del übehageligheter mellom
eierne av Aksnes mellem og Aksnes nordre.
Etter å ha satt åtte barn til verden, døde kona Agnes i 1852. Anders ble gift på nytt
i 1858 med Ragnhild Andersdatter Hofstadvald, f. 1827, d. 1867, datter av Anders
Henriksen Buhaug under Hofstad, og de fikk tre barn.
Barn i første ekteskap:
Bl '.Marta, f. 1826 på Sendesvald. Gift i 1855 med Even Iversen, f. 1828 på
Skavhaug i Inndalen, etter at de hadde fått en sønn sammen i 1 852. Foreldrene
til Even Iversen var Iver Evensen Østnes fra Røskaft i Støren og kone Beret
Pedersdatter Østgård (Sul), se Karmhusætta. Foreldrene flyttet fra Lundskinvald til
Sparbu i 1840 og bosatte seg på en plass under Nesset i Henning. Marta og
Even bodde ei tid på Aksnesvald, muligens på Brannåsen. De bodde også der i
1 865, men siden er det ingen opplysninger om dem. Dattera Ja kobi ne var i 1 865
fosterdatter på Skurset i Sparbu.
B2\Ellev, f. 1829 på Musem, d. 1905. Gift i 1854 med Cecilie Johannesdtr.
Karmhus, f. 1 833 i Skogn. Ellev ble husmann og seinere selveier på Kleven under
Dalemark.
B3 I . Johan, f. 1 832 på Sendesvald. Gift i 1 859 med Kristiana Hansdatter Borgenvald,
f. 1837, d. 1914. Husmann på Dalemarkmoen.
B4 1 . Anders, f. 1836 på Sendesvald. Flyttet til Sparbu der han i 1866 ble gift med
Karen Lorentse Larsdatter Ostadhaugen, f. 1838. Han var eier av gården
Svepstad i Sparbu fra 1 887.
B5 1 . Andreas, f. 1 839 på Brannåsen. Konfirmert 1 859. Det er trolig ham som i 1 875
er gift skredder i Trondheim under navnet Andreas Andersen Tiller. Han losjerer da
i Hospitalsløkkan 2 1 , og er gift med Anna Christensdatter, f. 1 839 i Lesja. I 1 900
er han fortsatt skreddermester av yrke, og de bor i Holstveita 1 6.
B6 1 . Anne, f. 1 842 på Brannåsen, d. 1917 på Ørmelen som enke. Gift i 1 866 med
Andreas Tyberteus Olsen Mikvollvald, f. 1 842 i Skogn, d. 1 882 på Mikvollvald.

----
83 H&FLe
----
De bodde i 1 875 på Østvollvald. De fikk fire barn. En sønn av dem var baker
Aksel Olsen, som var gift med Olme Johansdtr. fra Tømmeråsplassen og har stor
etterslekt på Verda lsøra.
B7 I .Olaus, f. 1845 på Brannåsen, d. 1865 på Aspås.
BB'. Bernt, f. 1 848 på Brannåsen. Flyttet til Sparbu i 1 873 og ble gift der samme år
med Elen Kristoffersdtr., f. 1 850. Han tok navnet Austheim da han i 1 895 kjøpte
bruket med samme navn.
Barn i 2. ekteskap:
B9 2 .Julianna, f. 1858 på Brannåsen, d. 1859.
B 10 2 . Ingeborg Anna, f. 1860 på Brannåsen. Gift i 1 884 med Erik Anders Pedersen
Bergsvald, f. 1 864 i Skogn. Husmann og seinere selveier på Østvik under Berg.
Bl 12.I 2 . Anders, f. 1863 på Brannåsen. Han vokste opp hos morfaren og mormora på
Buhaugan. I 1 884 har han fått attest til Sverige.
Anders døde i 1866 og Ragnhild året etter.
Etter Anders Johansens død ble plassen nedlagt og jorda lagt til utmarka på
Aksnes mellem.
Haugen (Plassen)
Haugen var husmannsplass under Aksnes mellem. Plassen lå ved skogkanten ca. 450
m fra gården, like ved Haugabekken. Oppdyrka areal var 8 dekar. 1 1865 føddes på
plassen 1 ku, 2 sauer og i 1875 1 ku og 3 sauer.
Jens Johnsen Aksnes (1776-1855) og Maria Josefsdatter (1777-1828)
Jens Johnsen var født i 1776 på Mellem-Tuset og var sønn av gårdbruker John Olsen
Tuset og hans andre kone Gurine Jensdatter (Tusetætta). I 1796 ble han gift med
Maria Josefsdatter Bergqvist, f. 1777 i Åre. Hun var datter av Josef Mattson Bergqvist
og kone Catrina Adler, som igjen var var datter av gruvfogden på Frøa, Fredrik Adler.
Jens Johnsen ble husmann på Haugen i 1796 og bodde der til han døde i 1855.
Maria døde trolig i 1828.
Barn:
81 . John, f. 1796, d. 1 874. Gift i 1 821 med Marta Mikkelsdatter Follo, f. 1798. De
var husmannsfolk under Follo og seinere (1865) på Mohaugen under SAo.
82. Johannes, f. 1798. Gift i 1821 i Henning med Anne Mortensdatter. De ble hus
mannsfolk på en plass under Sellia i Henning. Johannes kalte seg Bunes da han
ble gift (var tjener på Bunes i 1815).
83. Kristen, f. 1802, d. 1804.


----
84 H&FLe
----
85. Ole, f. 1809, d. 1811.
86. Karen, f. 1812, d. 1900 ugift. Hun var tjener på Fikse i 1865-1875. I 1891
losjerte hun på Musemsvedjan, der hun døde i 1 900.
87. Gurine (Gurianna), f. 1816. Gift i 1848 i Henning med Ole Jakobsen Haugset.
88. Ole, f. 1819, d. 1859 på Aksneshaugen, ugift.
Lornts Bertilsen Grandeplass (1824-) og Guruanna Haldorsdatter (1830-)
Lornts Bertilsen Grandeplass var født i 1824 i Overhalla. Gift i 1854 i Overhalla med
Guruanna Haldorsdatter Aksneshaug, f. 1830. Hun var datter av Haldor Rasmussen
Aksneshaug. Lornts Bertilsen var tømmermann.
Lornts og Guruanna var husmannsfolk på Haugen fra 1860 til 1882, da de reiste
til USA.
Barn:
81 . Bernt Høier, f. 1 855 i Overhalla. Han flyttet til Flatanger i 1 876, der han ble gift
samme år med Karoline Josef inc Hansdatter, f. 1852 i Rendalen.
82. Lovise Gurianna, f. 1857 i Fosnes. Gift i 1876 med Johan Oluf Paulsen
Verdalsøren, f. 1853 på Lyngåsen. De reiste i 1880 til Minneapolis, USA.
83. Anton Olaus, f. 1 861 . Reiste til USA i 1881.
84. Laura Dortea, f. 1864, d. 1868.
Etter at Lornts og Guruanna forlot Haugen, ble den lagt ned som husmannsplass og
jorda lagt til innmarka på gården.
Aksnesaunet (Aksnes lille)
Aksnesaunet var den halvparten av Aksnes mellem som Einar Pedersen Aksnes til
delte sønnen Peter Einarsen da han delte gården i 1850-åra. Gården lå oppe i bakken
like sør for nåværende gård Aksnesenget.
Peter Einarsen Aksnes (1827-1905) og "Ingeborg Anna Larsdatter (1826
-1855), 2) Ellen Kirstine Lorntsdatter (1834-)
Peter Einarsen, som var døpt Elling Peter, var født i 1827 på Leinsvollen av foreldre
husmann Einar Pedersen og Guri Estensdatter. Faren som var fra Kløvjan i Frol, kjøp
te i 1839 Aksnes mellem og hadde gården til i 1850-åra, da han delte den mellom
sønnene Johannes og Peter. Peter fikk den halvparten som seinere ble kalt Aksnes lille
eller Aksnesaunet. Da broren Johannes i 1858 hadde solgt Aksnes mellem, solgte
Peter halvparten av Aksnesaunet, Aksnes nordre lille, til ham. Den gjenværende
halvpart av Aksnesaunet, som nå ble kalt Aksnesenget, solgte Peter i 1860 til Peder


----
85 H&FLe
----
Johnsen Kluken. Ved salget tok Peter unna et areal på ca. 2 dekar som ble kalt
Steintrøa, der han nedsatte seg som husmann (se under Steintrøa).
Peter Einarsen ble gift første gang i 1855 med Ingeborg Anna Larsdatter Hellvald,
f. 1826. Ekteskapet ble meget kortvarig. De var inderster på Aksnes mellem da
Ingeborg døde to måneder etter bryllupet, og 17 dager etter at dattera Ingeborg Anna
ble født.
Som enkemann ble Peter i 1861 far til ei datter som han fikk med kona på en
annen av Aksnesplassene.
Så giftet han seg for 2. gang i 1868 med Ellen Kirstine Lorntsdatter Dullumsvald,
f. 1834 i Åsen. I 1874 kjøpte Peter Musemshøa, og de bodde der til de rundt 1880
kom til Aksnesgjalet. Der var de husmannsfolk til Peter døde i 1905. Når og hvor
Ellen døde, er ikke kjent.
Barn:
Bl 1 . Ingeborg Anna, f. 1855. Gift i 1876 med Olaus Martinus Oftarsen Tuset, f.
1 844, husmann på Storsveet under Tuset (se under denne plassen).
B2°. Anne Marta, f. 1 861 (mora var gift kone Marta Andersdatter Aksnesvald, gift med
Even Iversen). Anne Marta flyttet sammen med mora og stefaren til Sparbu, der hun
ble konfirmert i 1 876. I 1 891 og 1 900 var hun ugift tjener på Fisknes.
Peters andre kone, Ellen Kirstine, hadde før hun ble gift:
B3°. Oline Olausdatter, f. 1867 på Aksnesvald (far: ungkar Olaus Nilsen Jermstad).
Ellen Oline ble i 1 904 gift med enkemann Johannes Andersen Vandvik (se under
Tillereng/Vannvik).
Peder Johnsen (Kluken) (1827-) og Kjerstine Taraldsdatter (1832-)
Peder Johnsen var født i 1827 på Lund vestre av foreldre John Pedersen og hustru
Anne Bårdsdatter. Gift i 1860 med Kjerstine Taraldsdatter Marken, f. 1832, datter av
gårdbruker Tarald Larsen og Sigrid Olsdatter.
De var inderster under Marka og Tuset før de kom til Aksnesaunet i 1860.
Peder Johnsen hadde gården til 1867, da han flyttet med familien til Kluken østre
og ble gårdbruker der. Mor hans, Anne Bårdsdatter, flyttet sammen med dem. I 1887
utvandret Peder, Kjerstine og de tre yngste barna til Pelican Rapids, Minnesota, etter
at de eldste barna hadde dratt før.
Peder og Kjerstine hadde sju barn:
81 . John, f. 1 861 i Marka. Han utvandret i 1 881 til Evansville, Minnesota.
82. Martina, f. 1862 på Tuset. Hun utvandret i 1885 til Pelican Rapids, Minnesota
83. Anna, f. 1865 på Aksnes. Hun utvandret i 1882 til New York.
84. Teodor, f. 1 867 i Kluken. Han utvandret i 1 886 til Pelican Rapids, Minnesota.
85. Severin, f. 1870 i Kluken. Han utvandret i 1887 til Pelican Rapids, Minnesota
87. Kjerstine Pauline, f. 1874 i Kluken. Hun utvandret i 1887 til Pelican Rapids,
Minnesota.
86. Helmer, f. 1 878 i Kluken. Han utvandret i 1 887 til Pelican Rapids, Minnesota

----
86 H&FLe
----
Johannes Iversen Bremsetvald fikk så skjøte på eiendommen 14. august 1867 av Einar
Pedersen Aksnes, da de to foregående eiere ikke hadde tinglyst hjemmel.
Kjøpesummen var 100 spesidaler og kår.
Skjøde. 1
Underskrevne Einar Pedersen Åxnæs gjør vitterligt,
at have solgt og ajhændet, ligesomjeg herved til Johannes Iversen Bræmsætvald sæl
ger, skjøder og overdrager, en fra min eiende Halvdeel ajGaarden Axnæs nordre, Ln°
94, i Verdals Thinglag ved Skyldsætningsjorretning, afholdt ste Februar 1861 skilt
Parcel, Axnæsaunet kaldet, ved nævnte Skyldsætningsjorretning under Ln° 94d
skyldsat jor 10 16 Skilling, for den mellem os omjorenede Kjøbesum 100 Spd og
Kaar bestaaende aj 6 - sex -Voger Havre, 2 -to- Tønder Potetes samt Føde og Røgt
til 2 Smaajæ - alt aarligt -, hvilket Kaar har et aarligt Værd aj 6 - sex - Spededaler
og hvortil Hensyn er taget ved Benyttelsen aj stemplet Papir til nærværende Skjøde.
De betingede Præstationer aj Havre og Potetes leveres inden hvert Aars Udgang og
aj det Bedste som avles paa Eiendommen i Præstationsaaret, dog saaledes, at
Poteterne leveres ved deres Optagning om Høsten. De tvende Smaajæ skal pleies og
røgtes hele Karet om blant Gaardens øvrige Kreature tilligemed sammes Ajjødninger
indtil Høsten. Det bemærkes, at de 4 Spd, som Peder Olsen svarer i Ajgijt aj Pladsen
"Tiljældet" skal jremtidig erlægges til Kjøberen Johannes Iversen saalænge som den
nuværende Fæster aj Pladsen Peder Olsen, beholder den, samt at i Salget og jor
samme Kjøbesum jølger jorholdsvis Andeel i den Gaarden Axnæs nordre tilhørende
Part i Stiklestad Kirkekjøb. Dajoranjørte Kjøbesum paa omjorenet Maade er berig
tiget og Kjøberen herved jorbinder at svare det mig betingede Kaar, skal den solgte
Eiendom, aj LøbeN° og Matrikulskyld som jør nævnt med de paa denne staaende
Huseby gninger samt med til- og underliggende Herligheder, herejter jølge og tilhøre
Kjøperen, Johannes Iversen som hans retmæssige Eiendom, hvorhosjegjor Salget bli
ver hans lovlige Hjemmelsmand.
Dette til Bekræjtelse ved vore Underskrifter i Vidners Overvær.
Thingstedet Haugslid den 14 de august 1867.
Som Kjøber Johannes Iversen m.p.P.
Som Sælger Einar Pedersen Axnæs m.p.P.
Til Vitterlighed K: W: Krog. Jens Rostad.
Johannes Iversen Bremsetvald (1828-1917)
Johannes Iversen var født i 1828 på Bremsethagen i Henning. Han var ugift mens han
bodde på Aksnesenget. I 1876 solgte han heimen til Ole Andersen Sagvollen og flyttet
til husmannsplassen Spelen (Røsenget østre) under Lund og kjøpte plassen i 1888.
Der ble han gift med Ingeborg Anna Johansdatter (Se nærmere under husmanns
plasser under Lund).

----
87 H&FLe
----
Ole Andersen Aksnes (1836-) og Marta Olsdatter (1840-)
Ole Andersen var født i 1836 på Eklovald av foreldre Anders Olsen Fleskhusvald og
Margrete Steffensdatter Gudmundhus. Gift i 1863 med Marta Olsdatter Steinsvald, f.
1840 på Auskinvald. Marta var datter av husmann Ole Pedersen Steinsvald og kone
Sissel Johnsdatter Breding. De var husmannsfolk på Skansen i Inndalen.
I 1875 losjerte Ole Andersen med familien på Sagvollen i Helgådalen og Ole var
gruvearbeider, trolig i Malså gruver. Etter som to av barna var født på Ytterøy, hadde
han trolig også arbeidet i gruvene der tidligere.
Ole Andersen kom fra Sagvollen til Aksnesenget i 1876. Han hadde gården til
1880, da han utvandret til USA, og kona og de fire gjenlevende barna reiste etter i
1882.
Ole og Marta fikk sju barn, tre av dem døde samme år av skarlagensfeber.
81 . Mette, f. 1 863 på Steinsvald.
82. Sofie, f. 1 866 i Ytterøy, d. 1 879 på Aksnesenget.
83. Anna, f. 1869 i Ytterøy.
84. Birgitte, f. 1871 på Fleskhusvald.
85. Marie, f. 1873, d. 1879.
86. Julie, f. 1 877 på Aksnesenget, d. 1 879.
87. Ole Martin, f. 1881 på Aksnesenget.
Neste eier av Aksnesenget ble Mikal Olsen Vatsenget, som kom dit fra Sparbu ca. 1880.
Mikal Olsen Aksnes (1824-1895) og Guruanna Johnsdatter (1829-1900)
Mikal Olsen var født i 1824 på Røsenget av foreldre Ole Mortensen Marken og Marta
Larsdatter. Faren var bruker på Røsenget under Lund og seinere husmann på
Vatsenget (Vassenget?) under Selli i Sparbu. I 1855 ble Mikal gift med Guruanna
Johnsdatter Aksnes nordre nedre, f. 1829, datter av John Arntsen Solem og Marit
Pedersdatter på Aksnes nordre nedre.
Mikal Olsen kjøpte i 1886 også Aksnes nordre lille (nå Aksnesenget) av lærer
Johan Ryther, og dermed ble det gamle Aksnesaunet igjen samlet til én gård.
Mikal og Guruanna hadde fire barn:
81. Ingeborg Anna, f. 1855 på Aksnes. Gift først i Sparbu med Kristen Pedersen
Overnesset fra Helgådal. Kristen reiste til USA, der han døde i 1884. Ingeborg
Anna giftet seg på nytt i 1 890 med Anders Olsen Tuset, gårdbruker på Nord-Tuset.
82. Olme, f. 1862. Ugift. Olme bodde og arbeidet i Levanger, ble kalt Olme
"Levang" av folket sitt i Leksdalen. Hun hadde ei datter; Gusta Pedersdatter, f.
1889, som ble gift med Kristian Benjaminsen Langli i Sparbu.
83. John, f. 1 863 - neste bruker.
84. Martine, f. 1 868. Gift i 1889 med Peder Andersen Vigen. Han var kvern mann
på Lund og Leklem.

----
88 H&FLe
----
Aksnes nordre lille (nå Aksnesenget)
Aksnes nordre lille var halvparten av Aksnesaunet som Peter Einarsen i 1858 solgte
til broren Johannes Einarsen. Men det var først i 1862 at den ved skylddelingsforret
ning ble fradelt Aksnes nordre nedre og skyldsatt for 1 ort 16 skilling.
Om Johannes Einarsen, se under Aksnes mellem.
Johannes solgte i 1862 gården til Peter Olaus Pedersen Forbregd (Verket), men skjø
tet ble utstedt av Einar Pedersen Aksnes (Johannes' far), da Johannes ikke hadde ting
lyst hjemmel.
Peter Olaus Pedersen Forbregd (1840-) og Gurianna Bardosdatter (1828-)
Peter Olaus var født i 1840 på Forbregdsvald av foreldre Peder Johnsen Forbregdsvald
(Dreiermoen) og Sirianna Jørgensdatter Maritvoll. Gift i 1860 med Gurianna
Bardosdatter Svedjan, f. 1828, datter av gårdbruker Bardo Tomassen Svedjan og Kari
Larsdatter.
Allerede året etter at han kjøpte Aksnes nordre lille, solgte Peter Olaus gården til Kri
stian Olsen Brannseggen og ble gårdbruker på Forbregdsaunet. En gang etter 1875 har
de så flyttet til Strinda. I 1900 bor de på Ladehammeren sammen med døtrene Anne,
Petra og Guri Anna. Peter Olaus arbeider som løssjauer og til dels som tømmermann.
Peter og Gurianna hadde fem barn:
81 . Bernt, f. 1 860 på Svedjan. Attest Sverige 1 886. I 1 890 bodde han i Ratansbyn
i Jåmtland, arbeidet som smed og var gift med Anna Svensdofter, f. 1 869 i Kløfsjo.
82. Anne Kristine, f. 1863 på Forbregdsaunet.
83. Petra, f. 1866 på Forbregdsaunet. Bodde hos foreldrene på Ladehammeren i
1900 sammen med sin mann, smed Otto Andreas Kåmpe, f. 1877 i Bratland,
Are, Sverige.
84. Jonetta, f. 1 869 på Forbregdsaunet.
85. Guri Anna, f. 1875 på Forbregdsaunet. I 1900 bor hun hos foreldrene på
Ladehammeren, er ugift, men har ei datter, Gerda Ovedie Andersen, f. 1 895.
Kristian Olsen Brannseggen (1821-) og Sirianna Olsdatter (1825-)
Kristian var født i 1821 på Langdal lille og var sønn av Ole Johnsen Langdal og hus
tru Malena Nilsdatter. Foreldrene hans er omtalt under Aksnes søndre øvre.
I 1847 ble Kristian gift med Sirianna Olsdatter, datter av husmann Ole Monsen på
Brannseggen under Bunes, og de overtok som husmannsfolk på plassen samme år og
var der til 1863, da Kristian kjøpte Aksnes nordre lille. I 1872 flyttet familien til
Flatanger.
Barn:
81 . Oluf, f. 1 849. Oluf ble gift i Flatanger, men i 1900 bodde han som enkemann
med to barn på Søberg i Fosnes og arbeidet på sagbruk.
82. Rafael Olaus, f. 1853.


----
89 H&FLe
----
De neste eiere var Ole Tuset og Tore Jakobsen Skrove, men ingen av dem hadde ting
lyst hjemmel på gården.
Ole Tuset, som var bror av den forrige eier Kristian Olsen, bodde sannsynligvis
heller ikke på gården, da han samtidig var bruker på Sør-Tuset.
Tore Jakobsen Skrove (1832-1909) og Ingeborg Anna Arntsdatter (1827-1906)
Tore Nordset var gårdmannssønn, født på Skrove i 1832 av foreldre Jakob Toresen og
Johanne Pedersdatter. Ingeborg Anna var født i 1827 på Fleskhusvald og var datter
av husmann Arnt Larsen og Marta Johannesdatter. Hun var gårdenke etter Johannes
Andersen Hestegrei (1808-1856), bonde på Aksnes søndre øvre, da hun ble gift på
nytt med Tore i 1857.
Etter giftermålet var Tore og Ingeborg Anna brukere på Aksnes søndre øvre til
1864, da gården ble solgt til Peder Edvard Moe uten tinglyst hjemmel, og i 1865
finner vi igjen Tore og Ingeborg Anna som husmannsfolk på Bunesbakken. Like etter
flyttet de til Ytterøya, der Tore arbeidet ved bergverket i noen år, men kom tilbake og
tok igjen Aksnes søndre øvre, og kjøpte så Aksnes lille nordre før 1875. 1 1881 utvan
dret Tore og sønnen Anton Julius til USA, men Tore kom tilbake og kjøpte Nordset
under Tiller i 1884, mens sønnen ble igjen "over dammen". Etter at Tore kjøpte
Nordset, tok han gårdsnavnet Nordset som slektsnavn.
Mer om Tore og familien hans er å finne under Nordset.
Neste eier var lærer Johan Gunerius Ryther.
Johan Gunerius Ryther (1858-1900) og Beret Monsdatter (1849-)
Johan Gunerius Ryther var født i Kristiansund i 1858. Slekta hans nedstammer fra
Henrik Mogensen Ryther, som flyttet fra Jemtland da det ble svensk
område i 1645, og som seinere ble lensmann i Stangvik på
Nordmøre.

Johan Ryther tok lærereksamen ved Klæbu seminar i
1878 og ble samme år ansatt som lærer i Budal og var
der fram til 1882. Så kom han til Leksdalen og var
lærer der til 1886, fra 1886 til 1893 i Melhus, og fra
1893 i Stadsbygd, der han døde i 1900, knapt 42 år
gammel. I 1900 bodde enka Beret Ryther, som var
født i Melhus, på Hammeren i Stadsbygd sammen
med barna:
83. Johan, f. 1889 i Melhus.
84. Bernhard, f. 1 892 i Melhus
Alle de som kjente Johan Ryther, og særlig de som gikk i
skole hos ham, var enige om at han var en fremragende
lærer. Ved siden av læreryrket var han også en ildsjel som
Johan Gunerius Ryther
Verdalsboka, bd
som var

 

----
90 H&FLe
----
:'
ofret seg for ungdoms-, avholds- og kristelig lagsarbeid. Mens han var i Leksdalen,
startet han godtemplarlosjen "Mjølner".
På Melhus kirkegård er det reist et minnesmerke over Johan Ryther.
Neste eier av Aksnes lille nordre ble så Mikal Olsen Aksnes, eieren av Aksnesenget,
som kjøpte gården i 1886 og dermed samlet Aksnesaunet til én gård igjen. Se nær
mere om Mikal Olsen og familien hans under Aksnesaunet.
Etter Mikal Olsens død i 1895 tok sønnen John Mikalsen over bruken av gården uten
å ha tinglyst hjemmel. Han var bruker fram til 1908, da
flyttet han med familie til Bremset i Sparbu. I
1912 kom de tilbake til Leksdalen og kjøpte
Brannseggen under Bunes.
I 1909 fikk Anneus Tiller auksjonsskjøte
på gården for kjøpesum 3000 kroner.
Anneus Lorntsen Tiller (1877-1964)
og Anna Ellinga Johannesdatter (1888
-1966)
Anneus var født i 1877 i Kålen og var sønn
av gårdbruker Lornts Larsen Tiller og kone
Ingeborg Anna Ågesdatter, f. Hallem.
I unge år arbeidet Anneus Tiller på
Nordlandsbanen. I 1906 ble han gift med Anna

 

----
91 H&FLe
----
Ellinga Johannesdatter Haugset, f. 1888, datter av Johannes Ellingsen Haugset i
Haukågrenda. Samme året kjøpte han Granholt av Johanna Lerseth uten tinglyst
hjemmel og satt med denne gården til 1909. Da solgte han den til Jonas Marken og
kom til Aksnesenget.
Anneus og Ellinga hadde fem barn:
81 . Lornts Ingemar, f. 1906 på Granholt. Bruker på gården fra 1940. Gift med Olga
Nikoline Jensdatter Høyem, f. 1914.
82. Jenny Margot, f. 1909 på Aksnesenget. Gift med Morten Johnsen Lillemo, f.
1910. Gårdbruker på Sanne i Vinne.
83. Aslaug, f. 1912 på Aksnesenget. Gift med enkemann Ole Iversen, gårdbruker på
Aksnes nordre nedre.
84. Erling Alfred, f. 1916 på Aksnesenget. Gift med Agnes Reitan fra Skogn. De
bodde i Levanger, der Erling arbeidet som gårdsarbeider på Røstad skole.
85. Ingrid, f. 1919 på Aksnesenget. Gift med Alf Josve, f. 1921, gårdbruker på
Elvsveet under Hofstad.
Husmannsplasser
Steintrøa
Steintrøa var plass under Aksnesenget. Plassen lå i steinet terreng ved skogkanten
ovenfor Haugen. Dyrka areal var 2 dekar. I 1865 er det ikke registrert noen besetning
der, men en utsæd på 1/4 tønne blandkorn.
Peter Einarsen tok unna denne plassen for seg da han solgte Aksnesenget i 1860,
og det var visstnok første gang det bodde folk på plassen. I 1874 kjøpte Peter gården
Musemshøa og flyttet dit, men kom snart tilbake til Aksnesgrenda, da som husmann
på Aksnesgjalet (se nærmere omtale under denne plassen).
Etter at Peter Einarsen flyttet fra Steintrøa, ble plassen nedlagt og jorda lagt til inn
marka på Aksnesenget.
Tilfellet
Tilfellet var også husmannsplass under Aksnesenget. Plassen lå nede ved
Leksdalsvatnet, nedenfor veien ved Aksnesenget. Plassjorda var bare ei smal remse
langs stranda.
Om stedsnavnets opprinnelse forteller historien at en mann kom kjørende med
hest og vogn, og da han passerte dette stedet datt et hjul av vogna og trillet nedover
mot vannet. -Det var da rart at det tilfeldigvis skulle dette av her, sa mannen. Fra da
av ble stedet kalt "Tilfellet".
I 1849 ble plassen bygslet til Peder Olsen Aksnesvald. Husmannskontrakten lød
som følger: 2

----
92 H&FLe
----
Jeg underskrevne Einar Pedersen Axnæs tilstaar og vitterligjør herved at havefæstet
og overdraget til Peder Olsen Axnæsvald et under min Gaard nordre Axnæs et
Jordstykke, bestaaende aj omtrentlig 4 Mælinger det som ogsaa er bebygget og ligger
under Gaardens Uteng nordre Enget haldet, beliggende paa nedre Side aj Aljarveien,
der strækker sig i nord og syd jra den ene Mærkesgaard til den anden og op jra
Våndet til øvre Kant aj Veien, hvor han jorpligter sig at holde Gjærdesgaard istand.
Dette jordstykke bortjæstes saaledes paa Levetid jor nævnte Peder Olsen og hans
nuværende Kone og det paajølgende Vilkaar:
1. Tillades Peder Olsen at ny de Græsningjor een Ko og 5 -jern - Smaajækreature
eller ingen Ko og 10 - ti - Smaajækreature hele Sommeren og nevnte Kreature
erholder om Vaaren i Utengen jra Vaaren indtil 25de Mai og om Høsten jra 29de
September og saalænge samme kan erholdes, ligesaa tillades Huusmanden ejter
Udvisning Tomt til at opsætte jor sine egne Kreature Eæhuus og haver han selv
Disposition over Gjødselen som avles deri, samt jri Adgang til Gangsti til
Eæhuset.
2. Tillades ham Brændeved og Gjærdesjang i Udmarken til Fornødenhed og det
tåger han, naar han selv jinder jorgodt upaaanket, skulle dette blive Tiljældet at
nogen sætter sig derimot er dette paa Grunneierens Ansvar.
3. Peder Olsen eller Kone betale til Gaardens Opsidder jor bemeldte jordstykke og
øvrige Friheder 4 Spd - skriver jire Speciedaler, hvilke 4 Spd erlægges til
Gaardens Opsidder hvert Nytaar.
4. Antager Gaardens Opsidder sig jri Færsel gjennom Pladsen til Våndet jor de
Træmaterialer som han udjører.
5. Inderster eller indlogerede intages ikke uden Opsidderens Tilladelse.
Denne Contragt er osjorelagt og vedtages til prompte Opjyldelse samt bekræjter med
vores Hænders Underskrifter i 2de Vidners Overvær.
Axnæs den 28de Mai 1849.
Einar Pedersen Axnes med p.b.Pen.
Denne Kontract jorbinder jeg mig i alle Dele at opjylde.
Peder Olsen Axnæsvald m.p.b.h.Pen.
Til Vittelighed.
Torgerj. Hojstad. Johannes Olsen Axnæsvald m.p.b.h.Pen.
Peder Olsen Aksnes var husmann på plassen også i 1865. Kona hans er oppført som
Maria Olsdatter, f. 1821 i Salten i folketellinga i 1865. Men det er muligens ikke rik

----
93 H&FLe
----
tig. Denne Peder Olsen må være sønnen på plassen Myra under Aksnes (Bakkan),
som ble gift i 1848 med Milla Ingebrigtsdatter, f. 1821 i Vefsn.
I 1865 var besetningen 1 ku, 4 sauer og 2 geiter.
Plassen var i bruk til 1874. Peder og Milla reiste da fra plassen og flyttet til
Mosjøen. Der arbeidet Peder som grefter (kirkegårdsgraver). De hadde ingen barn.
Aksnesgjalet
Aksnesgjalet var plass under Aksnesenget. Den lå ved skogkanten nord for gården.
Plassen hadde et dyrka areal på 4 dekar brattlendt jord.
Den eneste husmann vi kjenner til som har bodd på denne plassen er Peter
Einarsen Aksnes, som er omtalt under Aksnesaunet. Han kom til Aksnesgjalet fra
Musemshøa i 1880 og bodde på plassen til han døde i 1905. Etterpå ble plassen lagt
til innjorda på Aksnesenget.
Aksnes søndre øvre
GNR. 65, BNR. 6.
Aksnes søndre øvre var den andre halvparten av det opprinnelige Aksnes, og som
kaptein Herman Bay i 1760 skjøtet til tidligere lensmann Elias Olsen Østvoll. Han
betalte 8 riksdaler kontant og utstedte en pantobligasjon til Bay for restbeløpet.
Elias Olsen Østvoll (1720-1805) og Byrrild Sevaldsdatter (1720-1791)
Elias Olsen Østvoll var født i 1720 på Østvoll og var sønn av gårdbruker og lensmann
Ole Olsen Østvoll og hans andre hustru Eli Ellingsdatter Fæby.
Elias Olsen var blitt lensmann etter faren allerede i 1740 (20 år gammel), og fikk
straks vanskelige år å arbeide under, idet åra 1740-1743 var en av de aller verste
uårsperioder vi har hatt. Det er derfor rimelig å anta at han på grunn av sin unge
alder og de vanskelige forholdene ikke maktet lensmannsstillingen. Han sees ofte å
ha vært i pengevanskeligheter, og han oppga stillingen i 1 743 og bygslet Stiklestad
øvre i 1744.
I 1741 ble Elias Olsen gift med Byrrild Sevaldsdatter Stiklestad østre, f. 1720. Hun
var datter av Sevald Sevaldsen Lein på Stiklestad østre og hustru Beret Olsdatter.
Elias var så leilending på Stiklestad øvre fra 1744 til han i 1760 kjøpte Aksnes
søndre øvre.
Barn:
81 . Ole, f. 1742 på Stiklestad øvre. Gift i 1776 med Brynhild Bårdsdatter Haga, f.
1749. Ole var bruker på Rosvoll vestre 1761-1 803. De hadde ingen barn.
82. Eli, f. 1745 på Stiklestad øvre, d. 1764.

----
94 H&FLe
----
83. Sevald, f. 1749, d. 1773. Gift i 1772 med Ingeborg Ellevsdatter Nord-Tuset.
84. Elling, f. 1753 på Stiklestad øvre. Neste bruker.
Ved skjøte av 4. juli 1777 overdrog Elias Olsen gården til sin yngste sønn Elling
Eliassen for 300 riksdaler og kår til seg og kona. Den eldste sønnen, Ole Eliassen
Rosvold avstod samtidig sin odelsrett for femti riksdaler. Imidlertid ser det ikke ut til
at Elling har overtatt gården før mange år seinere, idet det 21. februar 1784 er opp
rettet en kontrakt mellom ham og faren, der faren har forbeholdt seg retten til å drive
og bruke gården så lenge han lever eller finner seg i stand til det. Siden skulle han og
kona ha kår, nemlig til bruk og benyttelse all den åker og eng som lå sønnafor går
den, strekkende seg ned til vannet, fri fegang, brenneved etc.
Elias Olsen flyttet i 1800 til sin eldste sønn, Ole Eliassen på Rosvold og døde der
i 1805. Beret døde på Aksnes i 1795.
Elling Eliassen Aksnes (1753-1797) og Marit Nilsdatter (1761-1819)
Elling Eliassen var sersjant ved Nordenfjelske Skiløperkorps. I 1785 ble han gift med
Marit Nilsdatter Viken, f. 1761. De fikk fire barn:
81 . Nils, f. 1785, seinere bruker.
82. Elias, f. 1 788. d. 1 868. Bruker på Sørhaugan i Volhaugen. Han var gift to gang
er; i 1810 med Eli Johnsdatter Sørhaug, f. 1 786, d. 1831, og i 1833 med enke
Ragnhild Petterdatter Holmli, f. 1805, d. 1877.
83. Beret, f. 1790. I 1816 gift med korporal Peder Pedersen Ness.
84. Byrrild, f. 1794. I 1817 gift med Jens Hansen Jermstad. Hun døde i 1869 på
Follovald som husmannsenke. Mannen døde i 1 842.
Elling Aksnes døde i 1797. På skiftet etter ham ble gården verdsatt til 550 riksdaler
og delt med en halvpart til enka og den andre til barna.
Enka, Marit Nilsdatter, giftet seg snart etter med Peder Olsen Willmann, som så
overtok gården.
Peder Olsen Willmann (1759-1826) og Marit Nilsdatter (1761-1819)
Peder Olsen Willmann var født på Vestre Stuskin i 1759 og var sønn av kvartermes
ter Ole Johnsen Willmann på Forbregd og Ragnhild Pedersdatter By. Peder Olsen gif
tet seg med enka på Aksnes søndre øvre og overtok gården i 1797. Han ble ved
kontrakt av 12. mars 1797 enig med Elias Olsen om ei årlig ytelse på 17 riksdaler
isteden for det kår som var fastsatt i kontrakten fra 1884.
Peder Olsen hadde gården til 1815. Som nevnt under Aksnes nordre, eide han
også denne gården i 1802-1803, og det var siste gang hele Aksnes var samlet.
Ole Eliassen Rosvold lot i 1799 som formynder for brorsønnen Nils Ellingsen, sønn
av forrige eier, lyse odelsrett til gården, og i 1815 tok Nils den på odel for 1500 riks
daler. Skjøtet er av 27. mai 1815.
Peder Olsen og kona Marit fikk bruke et jordstykke som ble kalt Gammelkåret,
samt et annet stykke på 7 dekar nord for gården, videre stykket Plassenget syd for

----
95 H&FLe
----
søndre øvre i 1 954
gården. Når de ikke lenger ville bruke dette, skulle de ha et kår på 2 tønner bygg, 8
tønner havre, for til 2 kyr og 6 småfe, og land til "småsæd", men ikke over 1 dekar.
Verdien av kåret var anslått til 100 riksdaler.
Marit døde i 1819 og Peder i 1826. Etterkommere:
Ragnhild, f. 1798. Gift i 1824 med Peder Bårdsen Hauka, f. 1799 på Au
Mannen døde i 1861 på Skogn sykehus. Ragnhild døde i 1868 på Mikvolh
81. Ra
>m føderådskone hos svigersønnen Torger Olsen.
Nils Ellingsen Aksnes (1785-) og l) Malena Bårdsdatter (1774-1833), 2) Gollaug
Johnsdatter (1780-)
Nils var født på Aksnes i 1785 og var sønn av før nevnte bruker Elling Eliassen
Aksnes og Marit Nilsdatter. 1 1805 ble han gift med Malena Bårdsdatter Sundby, f. ca.
1774 i Sundby, datter av bonde Bård Olsen Sundby og Maria Bårdsdatter.
Nils fradelte og solgte i 1818 parsellen Aksneshaugen, og ved skjøte datert og
tinglyst 16. august 1822 solgte han halvparten av gården til Ingeborg Johansdatter
Aksnes. Denne halvparten er det nåværende Aksnes søndre (Bakkan).
Nils var far til ett barn før ekteskapet og fikk sju med Malena:

 

----
96 H&FLe
----
Bl 0 . Sivert, f. 1 805. Mora var Anne Simensdatter fra Sparbu. Sivert flyttet med mora
til Sparbu og ble konfirmert der, men kom så tilbake til Verdalen og ble i 1 828 gift
med Anne Olsdatter Lennes, f. 1808. De bodde i 1865 på plassen Smedstua
under Lyng, men reiste i 1 866 til USA.
82. Elling, f. 1 805 i Sundby. Gift i 1 828 med enke Anne Eriksdatter Lerfald, f. 1 787.
Han var husmann i Haukåa.
83. Maria, f. 1807 på Aksnes, d. 1829 i Sundby.
84. Bård, f. 1810. Gift i 1 846 med Marta Olsdattter Musem, f. 1 823. Husmann på
Kroken under Tiller.
85. Marta, f. 1 81 2. Gift i 1 839 med Jakob Ulriksen Eklosvedjan, f. 1 809 på Lyngsvald.
86. Ole, f. 1 8 1 4 på Aksnes. Gift i 1 839 med Berit Johnsdatter Hallemsvald, f. 1819.
Husmann på Ausa under Lyngåsen.
87. Nils, f. 1816. Flyttet i 1843 til Trondheim og ble der gift med Elen Marta
Eliasdatter.
88. Sevald, f. 1819. Gift i 1844 med Ingeborg Haldorsdatter Sundby, f. 1817.
Gårdbruker på Bakkenget under Borgen.
Ved skjøte av 25. april 1825 solgte Nils gården for 600 spesidaler til Lars Olsen
Kvelstad. Nils og Maleria flyttet fra Aksnes og losjerte først på Rosvoll og deretter i
Sørhaugan i Volhaugen. Så flyttet de til Hallem, der kona døde i 1833. Så har Nils
flyttet til en plass under Follo, der han i 1839 ble gift for andre gang, nå med enke
Gollaug Johnsdatter Follovald, 59 år. Gollaug var født i Tingvoll på Nordmøre. Hvor
det ble av dem seinere, er ikke kjent.
Lars Olsen Kvelstad Aksnes (1791-) og Anne Toresdatter (1793-)
Lars Olsen Kvelstad, som kom til Aksnes søndre øvre i 1825, var født i 1791 på
Kvelstadvald av husmannsforeldre Ole Larsen Balgård og Beret Nilsdatter Kvelstad. I
1824 gift med Anne Toresdatter Dalemark, f. ca. 1793. De fikk to barn mens de
bodde på Aksnes:
81. Olaus, f. 1826.
82. Sivert, f. 1828.
Lars Olsen ble ikke lenge på Aksnes. I 1830 solgte han gården for 300 spesidaler til
Ole Johnsen Teslien eller Langdal. Lars, kona og sønnen Sivert flyttet i 1832 til Holde
i Sparbu og ble husmannsfolk der.
Ole Johnsen Langdal (1782-1856) og Malena Nilsdatter (1781-)
Ole Johnsen var født på Teslien i Strinda i 1782 og kona Malena Nilsdatter var født
ca. 1781 i Selbu. De kom fra Langdal lille til Aksnes i 1830. De hadde fire barn:
81. Jonetta, f. 1 810 i Strinda, d. 1832.
82. Ole, f. 1814 på Langdal lille. Neste bruker.
83. Karoline, f. 1818, d. 1848. Ugift.

----
97 H&FLe
----
84. Kristian, f. 1821. Gift i 1847 med Sirianna Olsdatter Brannseggen, f. 1826 på
Bunesvald. Kristian var husmann på Brannseggen under Bunes.
Ole Johnsen stod seg ikke godt på Aksnes, og sønnen Ole Olsen overtok gården for
400 spesidaler i 1844.
Ole døde som kårmann på Aksnes i 1856. Når Malena døde, er ikke kjent.
Ole Olsen Langdal (1814-1911) og Marta Pedersdatter (1798-1870)
Ole Olsen overtok gården etter faren i 1844. I 1846 ble han gift med Marta
Pedersdatter Vekre, f. 1798. De hadde gården til 1856, da den ble solgt til Johannes
Hestegrei for 650 spesidaler. Ole kjøpte Sør-Tuset og flyttet dit. Ekteskapet var barn
løst, og Marta døde i 1870. Samme år giftet Ole seg på nytt, nå med Olava Larsdatter
Haugdal, f. 1833 i Mære (Hodalsætta), og de fikk i 1871 sønnen Lars, som ble neste
bruker på Sør-Tuset.
Olava døde på Sør-Tuset i 1885 og Ole i 1911, 97 år gammel.
Johannes Andersen Aksnes (1808-1856) og Ingeborg Anna Arntsdatter (1826
-1906)
Johannes Andersen var født på Skrove i 1808 og var sønn av Anders Johannessen
Lein på Skrove søndre og kone Marit Gundbjørnsdatter Fåren. I 1841 ble Johannes
gift med enke Anne Johannesdatter på Hestegrei øvre (enke etter Peder Jonassen
Skrove) og var bruker på denne gården fram til han kjøpte Aksnes søndre øvre i
1856. Anne Johannesdatter døde i mellomtida og Johannes ble gift for 2. gang i 1853
med Ingeborg Anna Arntsdatter, f. 1826, datter av Arnt Larsen Fleskhusvald.
Johannes hadde knapt overtatt Aksnes søndre øvre før han døde i 1856. En Lornts
Hundset var så bruker inntil enka Ingeborg Anna i 1857 giftet seg med Tore Jakobsen
Skrove.
Johannes og Ingeborg Anna hadde ei datter:
81 . Anne, f. 1 854 på Aksnes. Hun flyttet i 1 877 til Trondheim, der hun samme år ble
gift i Bakklandet kirke med Ludvig Sivertsen Meistad fra Hitra.
Tore Jakobsen Skrove (1832-1909) og Ingeborg Anna Arntsdatter (1826-1906)
Tore var gårdmannssønn, født på Skrove i 1832 av foreldre Jakob Toresen og Johanne
Pedersdatter. Etter giftermålet var Tore og Ingeborg Anna brukere på Aksnes søndre
øvre til 1864, da gården ble solgt til Peder Evensen Moe uten tinglyst hjemmel, og i
1865 finner vi igjen Tore og Ingeborg Anna som husmannsfolk på Bunesbakken. Like
etter flyttet de til Ytterøya, der Tore arbeidet ved bergverket i noen år, men kom til
bake og tok igjen Aksnes søndre øvre. I 1872 solgte han på nytt gården, nå til Bernt
Pedersen, og kjøpte en annen av Aksnesgårdene, nemlig Aksnes lille nordre, der han
bodde i 1875. I 1881 utvandret Tore og sønnen Anton Julius til USA. Men Tore kom
tilbake og kjøpte Nordset under Tiller i 1884.
Mer om Tore og Ingeborg Anna finnes under Bunesbakken, Aksnes lille nordre og
Nordset under Tiller.

----
98 H&FLe
----
Peder Evensen Moe (1831-) og Marta Marie Hågensdatter (1830-)
Peder Evensen var født i Støren ca. 1831 og var gift med Marta Marie Hågensdatter,
f. ca. 1830 i Skogn. Peder hadde før han kom til Aksnes bodd i Strinda og Åsen. I
Åsen hadde han forpaktet gården Vatn.
Peder Moe dreiv handel på Aksnes. Men økonomisk gikk det dårlig for ham, og
han gikk fra gården i 1867. Han flyttet med familien til Nordland, der de bodde i
Melø sogn i Rødøy.
Peder Moe hadde seks barn:
81. Harald, f. 1854 i Strinda.
82. Even, f. 1857 i Åsen.
83. Matilde, f. 1859 i Åsen.
84. Johannes, f. 1861 i Åsen.
85. Bernt Andreas, f. 1 864 på Aksnes.
86. Petra Marie, f. 1 867 på Aksnes.
Bernt Pedersen Aksnes (1845-1930) og Beret Marta Hansdatter (1847-1930)
Bernt var født i 1845 på Bunesmoen. Han var sønn av husmann Peder Jørgensen (Per
Bunesmoen) og Beret Johansdatter, og ble i 1869 gift med Beret Marta Hansdatter
Musemvald, f. 1847 på Storåkeren. Beret Marta var datter av Hans Pedersen Engen
(Hermo), som kom fra Singsås i 1841 og bosatte seg på "Nebba-plassen" under
Musem.
Bernt og Beret Marta fikk mye å stri med da de tok fatt på Aksnes, og det var
mange som spådde dem ille. Jorda var i dårlig hevd og ga lita avkastning. Første året
fikk de bare tjue lass høy, men Beret Marta kangla så mye lauv at de kunne fø ei ku
og noen småfe over vinteren. Kua mista de om våren! Men tross problemer i starten
hadde både mann og kone arbeidsglede og godt humør, og etter hvert ble de fleste
problemene overvunnet. Og de fikk en stor barneflokk, hele tretten stykker:
81 . Grete Hansine, f. 1 869 på Musemsvald. Gift første gang i 1 891 med enkemann
Kristian O. Mathisen, f. 1819 i Stod. Mannen døde i 1900, og Grete Hansine
ble gift for 2. gang i 1901 i Trondheim Domkirke med Paul Theodorius Thomsen,
f. 1849 i Verdal. Både Mathisen og Thomsen var bakermestere på Verdalsøra.
Grete hadde ei datter i det første ekteskapet og to sønner i det andre.
82. Peder, f. 1870. Han reiste til USA i 1895 og døde i 1920 i Minneapolis. Ugift.
83. Kristine, f. 1873, død samme år.
84. Anna Petrine, f. 1 874. Anna Petrine flyttet til Levanger i 1 890 og var tjener på en
av Gjemble-gårdene. I 1 892 ble hun gift i Alstahaug kirke med sjømann Henrik
Laurits Robertsen, f. 1 868 i Hadsel i Eidfjord (Nordland). Henrik Robertsen ble for-
pakter på Gjemble. De fikk fire barn, men alle døde, og Anna døde i 1 898,
samme år som hun fikk det siste barnet.
85. Berntine Marie, f. 1877. I 1900 bodde hun i Trondheim sammen med tvillings-
østra Kristine Birgitte. Berntine Marie hadde en sønn, Bernhard Edvardsen Aksnes,
f. 1 895 i Verdal, d. 1 896. Faren var garversvenn Edvard Olaus Olsen fra Horten.

----
99 H&FLe
----
86. Kristine Birgitte, f. 1877, tvilling av Berntine Marie. Gift i 1902 med Nils Ludvig
Robertsen, f. 1 870 i Hadsel i Eidfjord (bror av Henrik Robertsen, som var gift med
søstra Anna Petrine?).
87. Hans Petter, f. 1 879, død samme år.
88. Petra Martine, f. 1880. Gift i 1909 i Vår Frue kirke, Trondheim, med Ingvald
Gideon Berg, f. 1 870 i Hitra. Mannen var havnebetjent i Trondheim.
89. Peter, f. 1883. Han reiste til USA og tok der etternavnet Bentson. Gift i 1906 i
den Norske Evangeliske Lutherske kirke i Vindom, Minnesota, med Mary Nelson.
Hun var født der av norske emigranter fra Hitra. Etter at de ble gift, flyttet de til
byen Minneapolis, der Peter arbeidet ved den kjente Washburn Crosby melmølle
til han gikk av med pensjon. Både Peter og kona var sterkt engasjert i kirkelig
arbeid. De hadde ei datter som ble gift, men døde i ung alder. Hun etterlot seg
to døtre. 3
Bl O.Julie Nikoline, f. 1 885. Hun flyttet til Trondheim, der hun var butikkdame før hun i
1910 ble gift i Domkirken med gullsmed Kristian Ferdinand Sørensen.
Bil. Karen, f. 1889, d. 1893.
Bl2.Otelie (Telle), f. 1889, tvilling med Karen. Otelie døde i 1916 av tuberkulose.
Bl 3. Konrad, f. 1891 - neste bruker.
I 1917 solgte Bernt Aksnes gården til sønnen Konrad Aksnes for 3800 kroner pluss
kår til foreldrene av årlig verdi 300 kroner, skjøte datert 10. februar 1921. Både Bernt
og Beret Marta døde som kårfolk på gården i 1930.
Konrad Berntsen Aksnes (1891-1965) og Marta Marie Olsdatter (1893-1948)
Konrad Aksnes var bruker på Aksnes søndre øvre fra 1917 til 1957. Kona Marta
Marie Olsdatter var født i 1893 i Leksvik.
Konrad Aksnes arbeidet også som murer og tok på seg oppdrag rundt omkring i
distriktet. Han hadde også kommunale tillitsverv. Kona Marta var kjent for sin fine
sangstemme.
Barn:
81 . Margot, f. 1915. Gift med Annar Kjesbu, bureiser på Musemsåsen.
82. Bjarne, f. 1918. Gift med Ruth Hansen og ble gårdbruker på Aspås søndre.
83. Gudrun, f. 1921 . Gift med Ole Larsen Tuset, gårdbruker på Sør-Tuset.
84. Kåre, f. 1924. Gift med Kari Holte fra Gausdal. Kåre Aksnes ble i 1950 uteksa-
minert fra Levanger Lærerskole og tok fire år seinere eksamen ved Statens sløyd
og tegnelærerskole på Notodden. I 1955 tok han eksamen i biologi og året etter
sang- og dirigentkurs ved Musikkonservatoriet i Oslo. Kåre Aksnes har vært ansatt
ved Namdal Folkehøgskole i Grong. Kona Kari er håndarbeidslærerinne.
85. Bergljot, f. 1930. Gift med Arne Aurstad - neste bruker.
Konrad Aksnes solgte gården ifølge skjøte datert 4. april 1957 til svigersønnen Arne
Aurstad, sønn av gårdbruker Julius Aurstad i Marka vestre.

----
100 H&FLe
----
Husmannsplasser og fradelte bruk:
Aksnesberget
Aksnesberget var husmannsplass allerede før Aksnes ble delt i 1702. Plassen lå der
hytta til Kåre Aksnes ligger i dag. Etter 1800 har ikke plassen vært bebodd, men det
kan kanskje nevnes at i 1710 bodde sannsynligvis John Olsen Koch Aksnesvald på
denne plassen. Han var gift med Helvig Nilsdatter Haga, som var datter av lensmann
Nils Brun på Haga. Denne Helvig ble i 1707 innstevnet på ekstratinget på Bjartnes
fordi hun sammen med søstra Kristine en søndag ved kirka hadde ropt noen for
skrekkelige injurier etter presten Scheen. Begge pikene fikk sin dom som lød på ei
bot på "3 ganger 4 lod sølv, og ijald middel jattes, at slagis til kagen og bære sten aj by".
Det er - så vidt kjent - eneste gang at straffa "å bære sten aj by" er idømt noen i
Verdal. 4
Denne John Olsen døde for øvrig i Trondheim i 1719 som soldat i krigen mot
Sverige.
En annen husmann som trolig også bodde på denne plassen, var Henrik Mortensen
Aksnes. Han var husmann der i 1746 og kom muligens fra Frosta. Han var gift to
ganger. Hans første kone døde i 1746 og han giftet seg på nytt samme år med enke
Mali Andersdatter Lund, enke etter Iver Olsen Lund, som var bruker på Lund vestre
1710-1744. I det første ekteskapet var det tre barn. En sønn, Ole, ble i 1740 ved
vådeskudd drept av reservedragon Ole Kristoffersen Musum. Dattera Siri ble gift i
1749 med Peder Andersen Eklo, og de bodde på en plass under Kråg. I 1750 ble Siri
i byretten dømt til "å miste øre, liv og gods" for å ha støpt falske penger. Men etter
Kongens benådning skulle hun arbeide resten av sitt liv i tukthus, og hun endte sine
dager i tukthuset i Trondheim.
Aksnesenget (Røliplassen)
Husmannsplass under Aksnes søndre (Bakkan). Den lå på flata nedenfor Haugen,
like ovenfor fylkesveien. Dyrka areal var 15 da, og i 1875 hadde den en besetning på
1 ku, 5 sauer, 2 geiter, 1 svin. Sist brukt i 1905.
Jorda på plassen ble kjøpt av Anneus Tiller og lagt under Aksnesenget.
Kristian Johnsen Røli (1828-1906) og Ingeborg Andersdatter (1825-1905)
Kristian Johnsen var født i Henning i 1828 og kom som husmann til Aksnesenget i
1870. Plassen fikk navn etter plassmannen og ble kalt Røliplassen.
Kristian Røli ble gift i 1864 med Ingeborg Andersdatter Vold, f. 1825 i Rennebu.
Hun var datter av Anders Ingebrigtsen Vold, som i 1837 kom fra Rennebu og kjøp
te gården Lund østre.
Barn:

----
101 H&FLe
----
81. Anton Martin, f. 1865 i Henning, d. 1886. I 1883 gikk han i smedlære på
Levanger.
Ingeborg døde på Røliplassen i desember 1905 og Kristian var enkemann i bare en
måned før han døde i januar året etter.
Aksnesenget 1 (Haugan)
GNR. 65, BNR. 7.
Den nåværende gård Haugan var opprinnelig (før 1865) en husmannsplass under
Aksnes søndre øvre som ble kalt Aksnesenget.
Ole Andersen (1800-1873) og Ingeborg Johnsdatter (1805-1884)
Ole Andersen var født på Røsenget i 1800 og var sønn av bygselmann Anders Olsen
og Kari Nilsdatter. Han ble i 1829 gift med Ingeborg Johnsdatter Bunes, f. 1805 på
Bunes, d. 1884. Ingeborg var datter av John Ingebrigtsen Hofstadsve. Ole er benevnt
som husmann på Bunesvald ved fødselen til de to sønnene deres som ble født i 1831
og 1836. Men hvor lenge han var husmann under Bunes er uvisst, likeså når han kom
til Aksnesenget, men han er oppført som plassmann der ved folketellinga i 1865.
Plassen hadde da en besetning på 1 ku, 1 sau og 1 geit.
Ole og Ingeborg hadde to barn:
Johannes Olsen (1836-1925) og Johanna Kristiansdatter (1832-1910)
Etter Ole Andersen overtok sønnen Johannes Olsen som plassmann. Han fikk byg
selkontrakt på plassen allerede i 1858, jfr. nedenstående kontrakt 5 , men overtok den
først etter at faren døde i 1873.
Byxelbrev.
Undertegnede gjør herved vitterligt at have byxlet ogfæstet, ligesomjeg herved byx
ler ogjæster til Johannes Olsen Axnesval et under min ejende og paaboende Gaard
søndre Axness beliggende Stykke Jord Axnesenget kaldet. Da Johannes Olsen har
betalt mig den akkorderede Byxel, maa han tiltræde og bebo omhandlede Jordstykke
paa sin og Kones Levetid paajølgende Betingelser:
Nævnte Jordstykke grændser til Peter Einersens Eiendom paa nordre Side, saa at
Skigaarden følges opover til en Gjerdesgaard tvers ovenfor Husene og derfra i en ret
Linie i Syd, og derfra nedover til Pladsen tilhørende Haldoe Axneshaugen, saaledes
at det hele Omfang med Tillæg inddeholder 18 -atten Mæling; dette er opgaaet og


----
102 H&FLe
----
afmærket, saaledes at flere Mærker ej gjøres nødvendig
Johannes Olsen skal for nævnte Jordstykke betale til Gaardens Opsidder aarlig 7 -
Spededaler, der besvares saaledes
3 -tre - Spededaler 4 -fire - Ort som betales til hvert Aars 31te December; c
øvrige 3 Spd I ort besvares ved Arbeide i Gaarden til nævnte Tider om Aaret, nem-

I Vaaraanden 12 Dage a 8 s: pr Dag
I Slaataanden 12 Dage a 12 s: pr Do
12 Mæling skaaret a 12 s: nr Mælim
Ort
SP
via
3 SPd I Ort
Tillige f orpligtes Johannes Olsen at ar
Erstatning herfor skal han i Gaarden
nnes Olsen forpligtes til paa
Skigaarden omkring Pladsen mod at h
c
vendige Materialier efter Udvisning
Skigaarden maa ikke tages til Brænde
Inderster maa ikke uden derom foregå
Denne Kontrakt træder i Kraft Iste Jar
Jeg Johannes Olsen erklærer mig som i
Jordstykke først overlades mig til Bru>
Levetid, eller naar bemeldte Ole Andei
lade mig samme til Brug og tillige erklc
Ole Andersen og Kone bruge Pladsen :
ejde i Gaarden 1 Dag før Jul hvert Aar og son
Udmarkfaa tåge 2de Læs med Kvist aarlig.
zgen Bekostning at opføre og vedligeholdi
Gaardens Udmark faar tåge de dertil nt
n Betaling, noget ai de udviste Materialie
ende Tilladelse af Gaardeieren indtages
ar 1858.
Byxelhaver tilfreds med at nævnte Plads elle)
iq og Benyttelse efter Ole Andersen og Kone.
irsen og Kone selv skulle finde forgodt at over
ærer Jeg Tore Jakobsen at Jeg Intet har
saalænge som de selv finde forgodt, r


----
103 H&FLe
----
denne Byxelseddel foreskrevne Regler i Et og alt blive opfyldte. Disse Vilkaar vedta
gerjeg i alle Dele til Opjyldelse og Efterlevelse.
Gaarden Axnes den 15de Marts 1858.
Thore Jakobsen. Johannes Olsen Axnesenget, m.p.P.
Som Kurator P. F Muller.
Som Vidner: E F. Muller. Eliseus Tørrissen.
Johannes ble i 1860 gift med Johanna Kristiansdatter Rannemsplass, f. 1832 på
Mære, d. 1910. Ved folketellinga i 1865 ernærer Johannes seg som skomaker, et yrke
han fortsatte med også etter at han ble husmann.
I 1875 var besetningen 1 ku, 1 kalv, 5 sauer, 2 geiter.
Aksnesenget I var husmannsplass til 1878. Plassen ble da fradelt Aksnes søndre
øvre og skyldsatt for 1 mark 52 øre. Det fradelte bruket fikk gnr. 65, bnr, 7 og ble
kalt Haugan. Johannes Olsen kjøpte samme år bruket for kjøpesum 1000 kroner og
ble selveier. Han døde på Haugan i 1925. Johannes og Johanna hadde ei datter:
81 . Ingeborg Oliva, f. 1 860. Hun gikk under navnet "Murar-Ynnber". Ingeborg Oliva
var ugift, men fikk i 1896 dattera Johanna Kristine Joh nsdatter, f. 1896. Som far
ble innsatt John Edvard Johannessen Aksnes, f. 1 865 på Aksnes mellem (også kalt
"Jonte Maler"). Johanna, eller Hanna som hun til daglig ble kalt, ble gift med
Kristian Johnsen Aksnes, f. 1 885. (Se nedenfor).
Kristian Johnsen Aksnes(lBBs-) og Johanna Kristine Johnsdatter (1896-1920)
Kristian Aksnes var født på Aksnes mellem i 1885 av foreldre gårdbruker John
Johnsen Aksnes og kone Lovise Johnsdatter. Som nevnt foran ble han gift med dat
terdattera til forrige eier, Hanna (Johanna) Kristine Johnsdatter, f. 1896. I 1919 fikk
de trillingene Helga, Lovise og Ivar. På etterjulsvinteren 1920 ble Hanna innlagt i
sykehus og døde der den 17. februar samme år av bronkitt. Alle trillingene døde også
med få dagers mellomrom like etterpå.
Kristian Aksnes, som var tømmermann og treskomaker, kjøpte i 1925 Haugan på
auksjon for 6000 kroner. I 1933 solgte han gården til Harald Karlsen Aksnes for kjø
pesum 4000 kroner, men skjøtet er datert først i 1940. I 1937 bygde Kristian seg ei
lita stue like ved som fikk navnet Vesterhaugen. Han fortsatte som treskomaker både
der og etter at han kom på aldersheimen. Han var treskomaker i 45 år og skal ha pro
dusert om lag 8000 par tresko i løpet av disse åra.
Harald Karlsen Aksnes (1903-1985) og Ingebjørg Olsdatter (1909-1990)
Harald Aksnes var født i 1903 på Aksneshaugen øvre, foreldre Karl Olsen Aksnes og
Eline Sofie, født Stavrum. Gift med Ingebjørg Olsdatter Tufset, f. 1909. Harald
Aksnes kjøpte som før nevnt Haugan i 1933.
Harald Aksnes innehadde flere kommunale tillitsverv.
Barn:

----
104 H&FLe
----
81 . Elsa Kristine, f. 1929. Gift med Jarleiv Magnus Bjørklund.
82. Ola Ingvar, f. 1930, d. 1998. Gift med Liv Astrid Johnsdatter Kokås, f. 1940 i
Henning. Neste eier.
83. Hallvard Ingebrigt, f. 1931.
84. Vidar, f. 1933. Vidar Aksnes startet murerfirmaet Aksnes.
85. Solveig, f. 1934. Ugift.
86. Målfrid, f. 1936. Gift med Sverre Jekteberg fra Vatlandshaug i Ryfylke.
Aksnesenget 2
Under Aksnes søndre øvre var det nok en plass som ble kalt Aksnesenget. Denne
plassen lå sørøst for og like ved Aksnesenget 1 (Haugan).
Plassen oppstod da sønnen på den andre Aksneseng-plassen, Anders Olsen, fikk
festekontrakt på et jordstykke i 1858: 6
Byxelbrev.
Undertegnede gjør herved vitterligt at have byxlet ogjæstet ligesomjeg herved byx
ler ogjæster til Anders Olsen Axnesvaldet et under min ejende og paaboende Gaard
søndre Axness beliggende Stykke Jord, Axnesenget haldet. Da Anders Olsen har
betalt mig den akkorderede Byxel, maa han tiltræde og bebo omhandlede Jordstykke
paa sin og Kones Levetid paa følgende Betingelse:
1 . Nævnte Jordstykke grændser til Pladsen tilhørende Johannes Olsen, og derifra i
Syd til Peder Axness Eiendom og ned til Pladsen tilhørende Haldoe Axneshougen.
Det hele Jordstykke inddeholder 6- sex -Mælinger. Det er opgaaet og afmærket,
saa at flere Mærker ej gjøres nødvendig.-
2. Anders Olsen skal for nævnte Jordstykke betale til Gaardens Opsidder aarlig 3
tre - Spededaler i kontant til Aars Udgang. Denne Kontrakt træder i Kraft fra
Ite Januar 1858.
3. Anders Olsen forpligtes til paa egen Bekostning at opføre og vedligeholde
Skigaarden omkring Pladsen imod at han i Gaardens Udmark faar tåge de der
til nødvendige Materialier efter Udvisning uden Betaling. Noget at de udviste
Materialier til Skigaarden maa ikke tages til Brænde.
Inderster maa ikke indtages uden derom foregaaende Tilladelse at Gaardejeren.-
Disse Vilkaar vedtagerjeg i alle Dele til Opfyldelse og Efterlevelse.
Axness den 20de Marts 1858.
Thore Jakobsen Selger Anders Olsen Axnesvaldet.
Som Vidner: Nikolai 1. Tussetvald. Peder Johnsen Axness m.p.P

----
105 H&FLe
----
Oppdyrka areal var på 6 da og i 1865 og 1875 hadde plassen en besetning på 1 ku
og 1 sau.
Denne plassen ble sist brukt 1876, og jorda ble deretter lagt til Aksnesenget 1
(Haugan).
Anders Olsen Aksnes (1838-1876) og Kirstina Sevaldsdatter (1830-1902)
Anders Olsen var sønn av husmann Ole Andersen (se under Aksnesenget 1
(Haugan)). Han ble titulert som skredder da han fikk bygselkontrakt på plassen i
1858, for øvrig samme år som han ble gift med Kirstina Sevaldsdatter Dalemarkvald,
f. 1830. Hun var datter av husmann Sevald Tomassen Dalemarkvald og kone Beret
Pedersdatter. De hadde ingen barn.
Anders Olsen døde på plassen i 1876, og Kirstina flyttet til Tillerenget, der hun
losjerte i noen år. I 1900 var hun budeie på Landfall, og døde på Sendesvald i 1902.
Aksneshaugen (Aksneshaugen øvre)
Aksneshaugen var husmannsplass ca. 1800-1818 under Aksnes søndre øvre, gnr. 65
bnr. 6. Seinere ble den selvstendig gårdsbruk, Aksneshaugen øvre, gnr. 65 bnr. 8.
Aksneshaugen var nok en meget gammel husmannsplass. Men den første hus
mann vi kjenner til på plassen, er Lars Larsen, som kom dit fra Henning ca. 1800.
Han kjøpte plassen i 1818 for 200 spesidaler, skjøte datert 10. juni, tinglyst 1. okto
ber 1818.
Folket som er på gården i dag, nedstammer fra denne Lars Larsen.
Lars Larsen Aksnes (1769-) og Dordi Olsdatter (1771-1832)
Lars Larsen var født i 1769 og kom fra en plass under Myrslo i Henning. Gift i
Henning i 1795 med Dordi (Dåret) Olsdatter Susegg, f. ca. 1771, d. 1832.
Etterslekt:
81 . Anne, f. 1799. Gift med neste bruker.
82. Andrianna, f. 1 801 , d. 1 830. Gift i 1 829 med Mikal Hemmingsen Lyngsvald, f.
1 81 2, d. 1 839. Einarsen-folket på Verdalsøra nedstammer fra disse to.
Ved skjøte av 7. februar, tinglyst 8. februar 1825 overdrog Lars Larsen gården til svi
gersønnen Haldor Rasmussen fra Bildstad i Henning for 200 spesidaler.
Haldor Rasmussen Aksnes (1794-1833) og Anne Larsdatter (1799-1867)
Haldor Rasmussen var født i 1794 i Henning. I 1822 gift med Anne Larsdatter Aks
nes, f. 1799, d. 1867. Anne var datter av forrige bruker, Lars Larsen og Dåret Olsdatter.
Etterslekt:


----
106 H&FLe
----
81. Anne Rebekka, f. 1823. Gift i 1 863 med Johannes Eriksen Tusetvald, f. 1817 på
Musem (se Flatåsen under Sør-Tuset). De bodde på Aksnesaunet før de i 1 877 flyt
tet til Stod.
Anne hadde ei datter før giftermålet:
Cl o . Harma Lorentse Eliseusdatter, f. 1853 på Tiller. Faren var Eliseus Tørrisen
Hofstad. Hanna flyttet til Sparbu i 1 877, men ble gift i Meråker i 1 878 med
jernbanearbeider Karl Magnus Johannessen, f. 1848 på Bjørnhus i Sparbu.
82. Dortea, f. 1824. Gift i
1 866 med Peder
Pedersen Solum fra Støren.
De bodde på Støren.
83. Elisabet, f. 1826. G
857 med Johannes
øraensen Lorvikplass
k
84. Lornts, f. 1827, d. 1849
85. Guruanna, f. 1829.
854 i O

1854 i Overhalla med W^^ åLL*å
Lornts Bertilsen W ÉPT
Grandeplass. De ble hus- m&
mannsfolk på Haugen
n
ve vie MUS-
k
K
RA
«
kp
RA4
Etter Haldors død i 1833 giftet enka Anne seg for 2. gang i 1835 med Haldor Olsen
Fæby, som så overtok gården.
Haldor Olsen Aksnes (1794-1869) og Anne Larsdatter (1799-1867)
Haldor Olsen var født i 1794 på Fæby og var sønn av husmann Ole Haldosen. Gift i
1835 med enke Anne Larsdatter Aksneshaugen, enke etter husmann Haldor
Rasmussen (se foran).
Haldor og Anne fikk to barn:
H
1864
Kebekka t
82. Mikal, f. 1838. Gift i 1 867 i Henning med Mette Jakobsdatter Selli (25 år). De
kr
Anne Larsdatters sønn i første ekteskap, Ole Haldorsen, overtok gården ifølge kjøpe
kontrakt av 14. mai, tinglyst 17. august 1864. Kjøpesummen var 500 spesidaler samt
kår til mora og stefaren. Men Ole har trolig overtatt gården tidligere, for alt i 1858
bor Haldor Olsen og Anne på plassen Aunet under Aksnes.

 

----
107 H&FLe
----
Ole Haldorsen Aksnes (1831-1898) og "Serianna Lorntsdatter (1843-1877),
2) Ingeborg Marta Sveinsdatter (1840-1893)
Oles første hustru var Serianna Lorntsdatter Sæli, f. 1843 i Henning, d. 1877. De var
inger. Etter Seriannas død i 1877 giftet Ole seg på nytt i 1880 med Ingeborg
Marta Sveinsdatter Flåttavald, f. 1840 i Skogn, d. 1893.
ngebc
■g Marta var datter av Svein Eriksen Mønsterhaug
ra Skogn, men var husmann på Flåttamarka
RA^
90,
82. Lorentse, f. 1868. Gift 191
v
pnkpm
Ole Torp.sp.n Ak.snp.s (sp. Ak
søn
Ke
84. Lornts, f. 1873. Som de flest*
ærpr tikk
sk
HP
kn
og tikk
ø
V)
kp
ør ved Kvæm
v
<O
876
r
bVV
67, sønn på Elverhøy, som uty
inkntr
døde i 1 972
pnkp
døde
940.
RA
k^
kehøqsko
ksskc
eksåme
tinnsknr
k
k
brukshøgskole. btter endt utdan-
neise ble han utskiftingslandmåler
i Nordland fylke og deretter i Sør-
Trøndelag i åra 1908-1916. Så PH*mPT^
ble han utnevnt til formann i Mi __ ' mÆW^X, Wk
Finnmark jordsalgskommisjon og - ]m '■■ ™- *^^ "f
"V
k
■0 r
røndelaq i åra 1908-19
A
?20. J# '| ...
'«.
<
rø
k
k:
VJ

 

----
108 H&FLe
----
Jk)
kt ny I"
93
VO
"Blant de mange Opdagelser, der kunde være anvendelige til Nytte for Landbruger
Drift, har jeg opdaget, og kunde jorfærdige en nyere Sort Træskemaskine, der bruges
og benyttes som ældre Træskemaskiner, og efter at have leveret de opløste Kornbaand
under Maskinen, skal man gjenfinde Halme Avnerne, det modne og umodne Korn
hver paa sit adskilte Sted. Den kan lettelig drives med 2 Heste, eller ogsaa med 1
førig Hest, og jeg vil formode at man kan træske 100 Kornbaand i Timen. Til
Arbeidet udfordres ikke mer end 2 Mennesker foruden de, der maatte behøves til
Kjørselen. De vil koste imellom 20 a 30 Spd., og kan forfærdiges og bruges i et
Værelse, som er 16 Fod høit, hvis man med det samme vil have Kornet renset fra
Muld og Ukrud, og 12 Fod høit naar det sidste indskrænkes. Det skulde ikke være
umulig at give denne Maskine et Tillæg, hvorved man paa samme Maade kunde
træske Byg.

 

----
109 H&FLe
----
zldre Iræskemaskiner kunde ovsaa tortærdiees et Instrument som kunde rer
ner
Kornet tra tialmer
Skulde nogen at det ærede Publikum behage at forsøge Brugen at en saadan
Træskemaskine, saa vil jeg paatage mig at forfærdige den, naar jeg noget i Forveien
udsnav den
'ærdalen den 15de Marts 1856
(lic hfnirlnrsrr
CWc
Karl Olsen i 1896
fr
Karl Olsen Aksnes (1871-1947) og Eline Sofie Martinusdatter (1871-1968)
Karl Aksnes ble gift i 1895 med Eline Sofie Martinusdatter Stavrum, f. 18
Karl Aksnes var legpredikant og reiste i ei årrekke rundt omkring i fjord- og
ndelag som torkynner. Av yrke var han utdannet baker, og ellers arbe


----
110 H&FLe
----
det han også en god del med muring. I kommunesammenheng var han medlem av
herredsstyret og soknerådet. På grunn av sitt gode minne var Karl Aksnes et slags
kommunalt leksikon, og det var han som måtte gi opplysninger når det var spørsmål
om saker og ting som lå bakover i tid. Han representerte Venstre. Kona Eline gikk i
ung alder i skredderlære og reiste deretter omkring på gårdene som sydame. Etter at
hun ble gardkone på Aksneshaugen fikk hun mye å gjøre, for mannen var ofte ute og
reiste. Eline var hendt til alt slags arbeid, bl. a. veving og baking. Ved siden av dette
fikk hun også tid til å delta i misjonsarbeid.
Karl Aksnes døde ved et ulykkestilfelle i 1947. Han hadde vært på Bedehuset i
Leksdalen og slått gras med ljå, da han på heimtur ramlet av sykkelen nede i
Dalemarkbakken og døde av skadene.
Barn:
81 . Sofie, f. 1 896. Gift med Erik Eriksen Syrstad, gårdbruker i Meldal.
82. Marie Olme, f. 1898. Ugift. Lærerinne ved Røstad skole, Levanger.
83. Ellen, f. 1899. Ugift. Hjemmearbeidende.
84. Ola, f. 1902, d. 1993. Eksamen fra Nidaros Lærerskole 1926. Han var lærer i
Fosnes og Buvik før han i 1 946 ble ansatt som førstelærer ved Verdalsøra skole
og skoleinspektør i Verdal.
85. Harald, f. 1903. Gift med Olaug Ingebjørg Olsdatter Tufset, f. 1904. Harald var
gårdbruker på Haugan under Aksnes fra 1933 (Se under denne).
86. Karl Edin, f. 1905. Gift i 1935 med Ingrid Johnsdatter Rye, f. 1910. Karl var
bureiser på Valøya under Tømmeråsen.
87. Martin, f. 1907. Neste bruker på gården. Gift i 1951 med Arna Persdatter Sæli,
f. 1915.
88. Signe, f. 1909. Gift med Eilert Sande fra Gulen. Bosatt i Meråker.
89. Erling, f. 1910. Han var emissær og bodde i Stavanger.
Bl 0 Dødfødt gutt, f. 1912.
Bl I. Eimar, f. 1916. Lærer og skolestyrer i Malm. Gift med Oddbjørg Hilmarsdatter
Bjørken.
Aksneshaugen nedre
Aksneshaugen nedre var selvstendig bruk fra 1889 til 1913, da det ble lagt under
Aksneshaugen øvre.
Bernt Hansen Aksnes (1833-1911) og Ellen Ellingsdatter (1838-1912)
Bernt Hansen var født i 1833 på Dalemarkvald, sønn av husmann og seinere eier av
Aksnes søndre, Hans Knudsen og kone Marta Andreasdatter. Bernt overtok gården
etter faren i 1876, men hadde da vært bruker i ca. 10 år. Da han solgte Aksnes søn


----
111 H&FLe
----
Stua på Aksneshaugen i 1958.
dre til Sefanias Gundersen Fikse i 1889, kjøpte han et jordstykke av Ole Haldorsen
på Aksneshaugen øvre og satte opp hus der. Han var tømmermann av yrke. Bernt ble
gift med Ellen Ellingsdatter, f. 1838 i Sparbu. Bernt og Ellen hadde ingen barn, men
tok til seg som pleiebarn Marta Eliseusdatter, f. 1883 på Aksnes. Gift med neste bru
ker, Martin Johannessen Gran, som overtok i 1905.
Martin Johannessen Gran (1879-1936) og Marta Eliseusdatter (1883-1954)
Martin Johannessen var født i 1879 på Gudmundhusvald. Han var sønn av husmann
Johannes Mikkelsen Molden, som seinere bodde på Gran under Skrove. Faren var
også tømmermann og feier.
Martin Gran var jernbanearbeider og bodde på Steinkjer da han i 1905 ble gift
med pleiedattera på Aksneshaugen; Marta Eliseusdatter, f. 1883 på Aksnes, og som
var datter av ugifte foreldre Eliseus Iversen fra Aron-hytta og Anne Olsdatter
Sendesvald (se under Sør-Tuset).
Martin Gran ble den siste bruker på Aksneshaugen nedre som eget gårdsbruk.
Etter 1913 losjerte familien på forskjellige steder i bygda før de flyttet til Levanger,
der Martin arbeidet som feier.
Barn:


----
112 H&FLe
----
81 . Anna, f. 1907, død samme år.
82. John, f. 1907, død samme år.
83. Bernt, f. 1908, død samme år.
84. Margot, f. 1910, død samme år.
85. Maren Matilde, f. 191 1.
86. Trygve Olaf, f. 1915 på Gran, død samme år.
87. Arna Bergljot, f. 1917 på Gran.
88. Rakel Konstanse, f. 1919 i Marka søndre.
Martin døde på Levanger i 1936, mens Marta døde på Hamar i 1954. De tre barna
som levde opp, flyttet til Hamar.
Aksnes søndre (Bakkan)
GNR. 65, BNR. 5.
Aksnes søndre (Bakkan) er den parten av Aksnes søndre øvre som Nils Ellingsen fra
delte i 1822 og solgte til Ingeborg Johansdatter Tusetvald ifølge et ved forlikskom
misjon inngått forlik for kjøpesum 370 spesidaler.
Mons Kristoffersen (1776-1864) og Ingeborg Johansdatter (1770-1825)
Ingeborg Johansdatter var enke etter Peder Andersen Tusetvald, som døde i 1804 og
som hun hadde to barn med. I 1807 ble Ingeborg gift på nytt, nå med enkemann
Mons Kristoffersen. Etter at de ble gift bodde de på forskjellige steder i bygda, bl. a.
på Flatåsen, Fikse og Lund før de kom til Aksnes søndre i 1822.
Mons Kristoffersen, som var født ca. 1776, var tidligere gift i 1802 med enke Beret
Pedersdatter Huseby, som døde i 1805 på Berg. Beret var igjen enke etter husmann
Erik Ottesen Huseby.
(Se mer utførlig omtale av familien under plassen Flatåsen under Sør-Tuset).
Mons og Ingeborg ble ikke lang tid på Aksnes. Våren 1823 flyttet de til Nordland,
der de slo seg ned i Skjærstad kommune like sør for Bodø. Ingeborg døde der i 1825,
57 år gammel. Ved dødsfallet er hun oppført under navnet Ingeborg Johannesdatter,
som muligens er riktig? Mons giftet seg igjen i 1827 med 44-årige Abigael
Johnsdatter Udvig fra Skjærstad.
Jakob Pedersen Aksnes (1796-1878) og Beret Olsdatter (1797-1866)
Mons Kristoffersen solgte Aksnes til Jakob Pedersen for 300 spesidaler. Skjøtet er
datert 17. april, tinglyst 17. august 1830. Men Jakob har sikkert overtatt gården før
den tid.
Jakob Pedersen var født på Hallem i 1796 og var sønn av Peder Ellingsen Hallem
vestre og Marit Ellingsdatter (Øvre Vist-ætta). I 1829 ble han gift med Beret Olsdatter
Stiklestad, f. 1797, datter av sersjant Ole Bjerkan.

----
113 H&FLe
----
Aksnes søndre i 1954.
Av kjøpesummen for Aksnes skulle Jakob betale til fellbereder Brun i Trondheim
100 spesidaler og 200 spesidaler til Mons og arvingene etter Ingeborg, som døde i
1825. Jakob Pedersen skulle også utrede et kår til Mons, nemlig annethvert år 3 tøn
ner havre, annethvert år 2 tønner havre og 1 tønne bygg, som skulle leveres i
Trondheim etter nærmere avtale. Alt dette maktet ikke Jakob å utrede, og i 1832 sto
fremdeles 84 spesidaler 20 skilling av kjøpesummen, samt hele kårytelsen til rest.
Ved et forlik forpliktet Jakob seg til å betale resten innen 1 år. Men det har han hel
ler ikke greidd, for 15. april 1834 er gården solgt ved tvangsauksjon for 325 spesi
daler til proprietær Jelstrup, som fikk skjøte 21. november 1834, tinglyst 6. februar
1835.
Etter at Jakob måtte gå fra gården, bygslet han et jordstykke under Follo. Hvor det
seinere ble av han og Beret er uklart, men trolig er det de som i 1865 var hus
mannsfolk i Jeilstua under Stiklestad østre, og at Beret døde der i 1866. Jakob var i
1875 legdslem på prestegården på Augla, og døde der i 1878.
Jakob og Beret hadde ikke barn sammen, men Jakob ble far til en gutt før gifte
målet:
Bl 0 . Bård, f. 1826 på Maritvollvald. Mora var Guru Bårdsdatter Lyngsvald. Bård
Jakobsen ble gift i 1 850 med Lisa Henriksdatter Nessvald, f. 1 826 på Hagavald.
De var husmannsfolk i Jeilstua under Stiklestad østre i 1 865 og på Halsetbakken i
1875. i 1900 bodde de i Stuskinssveet, og Lisa døde der i 1902 og Bård i
1903. De hadde seks barn. En av sønnene deres, Hans Bårdsen, ble småbruker
på Lyngås nordre (Ausa).
Y\


----
114 H&FLe
----
Hans Knutsen Aksnes (1791-1882) og Marta Andreasdatter (1803-1888)
Proprietær Jelstrup solgte gården ifølge skjøte av 6. juni 1838 til Hans Knutsen. Han
var født i 1791 og var sønn av reservedragon Knut Andersen Karmhus og pike
Ragnhild Hansdatter Bunesvald.
Hans Knutsen hadde tidligere (1819) vært gift med Beret Pedersdatter Hallem, f.
1791 på Tømmeråsen, datter av Peder Olsen Hallemsvald. Når Beret døde er uvisst,
men Hans ble gift for 2. gang i 1832 med Marta Andreasdatter Aksnes, f. 1802 på
Skjørholm. Marta var datter av Andreas Olsen Aksnes nordre.
Hans Knutsen var bruker på Aksnes fra 1838 til 1865.
Marta hadde ei datter før ekteskapet, og sammen fikk Hans og Marta en sønn:
Bl 0 . Anne Olsdatter, f. 1 826 på Lund. Martas datter med Ole Johnsen Kvelstad. Anne
flyttet til Sparbu, der hun i 1 855 ble gift med Tore Taraldsen Hystad.
82. Bernt Hansen, f. 1833 på Dalemarkvald. Neste bruker.
Bernt Hansen Aksnes (1833-1911) og Elen Anna Ellingsdatter (1838-1912)
Hans Knutsens sønn Bernt Hansen overtok gården for 474 spesidaler og kår ifølge
skjøte fra faren av 15. august 1876, men han hadde da trolig allerede brukt den en ti
års tid.
Bernt ble gift med Elen Anna Ellingsdatter Nesset, f. 1838 i Sparbu. De hadde
ingen barn. Bernt var også hustømmermann.
Ved skjøte av 4. april, tinglyst 11. april 1889, solgte Bernt gården for 3000 kro
ner til Sefanias Fikse. Bernt kjøpte i stedet et jordstykke av Aksneshaugen som han
bygde hus på og flyttet dit. Denne heimen fikk navnet Aksneshaugen nedre (se under
denne).
Sefanias Fikse solgte gården videre til Tore Gran, skjøtet er datert 29. oktober,
tinglyst 3. desember 1894.
Tore Olsen Gran (1847-1930) og Ingeborg Anna Larsdatter (1845-1931)
Tore Olsen Gran var født i 1847 på Lundsmoen og var sønn av Ole Halvorsen
Lundsmoen og kone Sirianna Toresdatter Holmlivald. I 1869 ble Tore gift med
Ingeborg Anna Larsdatter Hellån, f. 1845 på Hellån av gifte foreldre Lars Johnsen og
Susanna Olsdatter. Ingeborg Anna bodde i 1865 på en husmannsplass under Hellån
sammen med mora Susanna Olsdatter og sin stefar Peder Johansen, idet faren Lars
Johnsen døde i 1853.
I 1875 bodde Tore og Ingeborg Anna på husmannsplassen Hallemsvald søndre.
Siden var de husmannsfolk under Øgstad og Eklo, før Tore i april 1892 av Ove
Haugskott kjøpte en utskilt part av Kråg på ca. 40 dekar som de bygde hus på.
Gården fikk navnet Gran. De hadde så vidt kommet seg i orden i sin nye heim da
Verdalsraset gikk i 1893, og både hus og jord forsvant i skredgropa.
Da skredet gikk bodde følgende på Gran:
Tore og Ingeborg Anna, barna Peter Olaus (12 år), Sofie (9 år), Inger Marie (5 år)
og Gustav (1 år), videre Susanna Olsdatter Klokkerhaug (mor til Ingeborg Anna) og
inderst Nils Andersen Fåren (78 år). I de offisielle listene etter Verdalsraset var også

----
115 H&FLe
----
Tores mor Sirianna Toresdatter oppført som inderst på Gran, men i fall hun bodde
der, var hun ikke heime da raset gikk.
Da raset gikk, klarte Tore og Ingeborg Anna, som lå nede sammen med ettåring
en Gustav, så vidt å komme seg ut og fikk med seg barnet. De andre fem, som lå i
andre etasje, forsvant sammen med huset og omkom.
Tore Gran fikk etter raset en erstatning på 1870 kroner. Han kjøpte så Aksnes
søndre av Sefanias Fikse og flyttet dit.
Tore og Ingeborganna hadde ni barn:
søndre bakkan i I W
Ole, f. 1870 på Stiklestad va Id. Nes
- e bruke
82. Sefanias, f. 1872 på Klokkerhauqen
d. 1883
83. Ludvig Kristian, f. 1874 på Halle
svald. Gift i 1900 med Jørgine Berntine
stian Gran var gårdbruker i Haukågrenda.
itter Ness fra Bjugn. Ludvig K
84. Oluf, f. 1 877 på
Marie Nilsdatter Sandvik. Etter at de
vært i USA ei tid, k«
otte sea på Løvli under Biartnes
v
e inge
fiktesk
datte
Aks
u
A
pike Julie Ale
■te
Aksnes me
v
R'
879.
O
ker pa I illere
RA
r>
881, omk<
87. Sofie, f. 1 884, omkom i V<

 

----
116 H&FLe
----
88. Inger Marie, f. 1888, omkom i Verda lsraset.
89. Gustav, f. 1 891 . Gift med Johanna Antonsdatter Grongstad, f. 1 876 på Høylandet.
Ingen barn.
I 1903 ble et skogstykke kalt Aksnesmarka fradelt gården og solgt til Jonas Ravlo.
Skogstykket kom seinere i Anton Aksnes' eie.
I 1909 ble plassen Aksnesenget (Røliplassen) fradelt gården og solgt til Anneus
Tiller på Aksnesenget.
Samme året (1909) solgte Tore Olsen gården til sønnen Ole Toresen for kjøpesum
4300 kroner pluss kår til foreldrene. Tore kjøpe i 1919 tomt på Øra og fikk oppført
gården som ble kalt Garpen, gnr. 20, bnr. 21.
Ole Toresen Aksnes (1870-1955) og I} Elen Anna Kasperdatter (1872-1905),
2) Lorentse Olsdatter (1868-1924), 3) Ragna Rolfsdatter (1886-1940)
Ole Toresen var eldste sønn av forrige eier, Tore Olsen Gran. Ole var kavalerist på
Rinnleiret da Verdalsraset gikk i 1893 og var utkalt til redningsarbeid i forbindelse
med raset. Gift med enke Elen Anna Kasperdatter Tiller, f. 1872 i Sparbu. Hun var
enke etter Anneus Ellefsen Tiller og hadde med ham dattera Emma Anneusdatter,
som ble gift Kvello. Elen Annas mor, Lina Olsdatter Ryanplass fra Henning ble sei
nere gift med John Pedersen Hofstadsve på Sveet (Sagmesterplassen) under Ner-
Hofstad.
Ole Toresen og familien losjerte på gården før han kjøpte den i 1909. 1 denne tida
var han anleggsarbeider på jernbanen.
Den første kona, Elen Anna, døde i 1905, og i 1910 ble Ole gift på nytt, nå med
Lorentse Olsdatter Aksneshaug, f. 1868, datter av Ole Haldorsen på Aksneshaugen
øvre. Samme året solgte Ole gården til Iver Andreas Nordseth for 8000 kroner, og flyt
tet over til andre sida av Leksdalsvatnet og ble gårdbruker på Nesset.
Oles andre kone Lorentse døde i 1924 og Ole ble gift for 3. gang med Ragna
Rolfsdatter, f. 1886, d. 1940.
I ekteskapet med Elen Anna fikk Ole fire barn:
81 . Anna, f. 1898. Gift " i 1917 med Tomas Toresen Lademo, med Olav Olsen
Haugdahl, f. 1 896, tollbetjent ved Adalsvollen tollstasjon.
82. Ingemar, f. 1900. Gift med Anna Devik fra Otterøy. Ingemar arbeidet som bilme
kaniker på Øra, først hos Henning Andersson og seinere i Norumsgården. Deretter
flyttet han til Røra og bodde der siden.
83. Tora, f. 1902. Gift i Trondheim.
84. Inger, f. 1904. Gift med Lars Johannessen Høyem. De bodde på Høyem under
Gudmundhus, seinere på Øra.
Iver Andreas Nordseth klarte ikke å beholde gården. Den gikk på tvangsauksjon,
men ble kjøpt tilbake av kona Anna Sofie Nordset, som så hadde den til 1914 før hun
solgte til John Skatland for 12000 kroner.
Om Iver Andreas Nordseth, se Nordset under Tiller.

----
117 H&FLe
----
John Johannessen Skatland (1848-1938) ogjonetta Bendikke Johannesdatter
(1857-1945)
Johannes Johannessen Skatland var født i 1848 i Namdalseid. John dreiv i sine unge
år Lofotfiske om vinteren og ellers med skogsarbeid og tømmerfløyting. Så flyttet han
til Steinkjer og ble sagbruksarbeider. I 1878 ble han gift i Sparbu med Jonetta
Bendikke Johannesdatter Tranaplass, f. 1857 i Steinkjer. Far hennes, Johannes Nilsen
var fra Røsenget i Leksdalen. Han flyttet til Sparbu og ble gift i 1851 med enke
Bendikke Ingebrigtsdatter Løplass. De flyttet til Steinkjerbakken under Trana.
Etter at John Skatland ble gift og stifta familie, flyttet de til Bangsund, der John
fikk arbeid som sagmester. Fra Bangsund flyttet de til Otterøy og ble husmannsfolk
under gården Brom. Så bar det til Namsos, der det igjen ble sagbruksarbeid før de
kom til Aksnes søndre.
John Skatland hadde ei sterk helse. Han hogg tømmer i Aksnesmarka, og vinte
ren 1924/25, da han var i sitt 77. år, hogg han ca. 3000 trær.
John og Jonetta fikk sju barn, av seks som levde opp reiste tre til Amerika.
81 . Johan Marius, f. 1 878. Ugift. Han utvandret ca. 1903 til USA og bodde i Two
Harbors, Minnesota. Han omkom under fiske der borte.
82. Johannes Bernhard, f. 1881, d. 1900 på Otterøy.
83. Julius Bertinius, f. 1 885. Reiste til USA ca. 1906. Gift med ei svensk kvinne.
84. Konrad Adolf, f. 1 888. Utvandret til USA.
85. Jenny, f. 1 893 i Fosnes. Gift med enkemann Johannes Vandvik, gårdbruker i Vester-
Sende.
86. Harald, f. 1 896. Neste bruker.
87. Borghild, f. 1902 på Otterøy. Gift med Magne Olafsen, gårdbruker på Lundemo
under Lund.
John Skatland solgte gården i 1925 til sønnen Harald Skatland for kjøpesum 11000
kroner pluss kår av årlig verdi 400 kroner.
Harald Johnsen Skatland (1896-1940) og Margot Antonie Mortensdatter
(1900-1949)
Harald Skatland dreiv rutebiltransport, vesentlig melkerute mellom Leksdalen og
Øra, ved siden av gårdsdrifta. Han hadde først en vanlig lastebil, men kjøpte seinere
en med dobbelt førerhus. Han hadde den første melkeruta med bil fra Leksdalen.
Kona Margot var datter av gårdbruker Morten Muller på Dalemark.
Barn:
81. Anna, f. 1922. Gift med Jens Høyem, f. 1918, gårdbruker på Snausen.
82. Jorid Johanne, f. 1 925. Gift med Einar Magnus Olsen Tuseth, f. 1 924. Neste bru-
ker (fra 1949).
83. Helga. Gift Åseng.

----
118 H&FLe
----
Husmannsplasser:
Myra
Husmannsplass under Aksnes søndre (Bakkan).
Husmannen på denne plassen hadde pliktarbeid til to gårder. Jorda på plassen
besto nemlig av et jordstykke som tilhørte Aksnes søndre (Bakkan) og et stykke til
hørende Dalemark oppe ved Kleven. Det siste jordstykket ble kalt "Myra", og plassen
fikk navn etter dette.
I 1865 føddes på plassen 2 sauer og 1 geit. Sist brukt ca. 1870.
Ole Pedersen Aksnes (1797-1855) og Anne Pedersdatter (1795-1868)
Ole Pedersen Aksnes var husmann i Myra fra ca. 1830 til han døde i 1855. Han var
født i 1797 på Hallemsvald og var sønn av husmann Peder Pedersen. I 1818 vart han
gift med Anne Pedersdatter Tillervald, f. 1795 på Tillervald (se Karmhusætta). Anne
var datter av Peder Karlsen på Tillerenget (se under denne plassen).
Barn:
81 . Peder, f. 181 8 på Tillervald. Gift i 1 848 med Milla Ingebrigtsdatter, født i Vefsn.
De ble husmannsfolk på Tilfellet under Aksnes (se under denne).
82. Gisken, f. 1828 på Tillervald. Hun fikk attest til Trondheim i 1848 og kalte seg
da for Tiller.
83. Dødfødt pikebarn, f. 1 837 på Aksnesvald.
Etter Ole Pedersens død satt enka Anne med plassen til hun døde i 1868. Plassen ble
da nedlagt og jorda lagt til innmarka på Dalemark og Aksnes (Bakkan).
Halvar-plassen
Husmannsplass under Aksnes søndre (Bakkan).
Plassen lå like ved merket mot Aksneshaugen og like sør for den gamle gårdsveien
dit. Hvem plassen fikk sitt navn etter, er usikkert, men det kan være til denne plas
sen at Halvor Olsen Aksnes flyttet i 1839 da han solgte gården Aksnes nordre øvre.
Sist brukt ca. 1850.

----
119 H&FLe
----
Uplasserte husmannsplasser:
Aksnesplassen
Fra 1823-1846 var Simen Johnsen husmann på Aksnesplassen. Han var gift med
Ingeborg Markusdatter Grunnt, datter av Markus Grunnt, husmann på en plass
under Volan i Inderøy. Simen kalte seg Haug ved giftermålet, men hans opphav kjen
ner vi ikke. De flyttet fra plassen i 1848 og bosatte seg på Inderøy.
Barn:
82. Kirstine, f. 1812 på Semsvald.
83. Marta, f. 1812 (Tvilling med Kirstine).
84. John (Johan), f. 1 8 1 5 på Aspås. Han flyttet til Sparbu og ble konfirmert på Dyrstad
i 1830.
85. Marte Kirstine, f. 1817 på Dalemarkvald. Gift i Inderøy med Klaus Kristiansen,
husmann i Sakshaugmarka i Inderøy.
86. Markus, f. 1 820 på Dalemarkvald.
87. Simen, f. 1 823 på Aksnesvald. Han flyttet til Sparbu, der han i 1 848 ble gift med
Marit Tøllevsdatter, f. 18 1 2 i Snåsa. Simen kom seinere til Inderøy, der han bodde
på Kvistadg jålet og tok etternavnet Kvistad.
Det kan også ha vært en husmannsplass der Vandvikhytta ligger. Karl K. Aksnes har
fortalt at han hadde vært sammen med John Skatland og rydda kratt på dette styk
ket i 1920-åra i forbindelse med at Skatland skulle ha dette stykket til kårjord, og de
fant da en grunnmur etter gammel bebyggelse på stedet.
NOTER
1 . Utskrift av pantebok N 2C26 (1 866-1 871) for Stjør- & Verdal sorenskriverembete, fol. 143 nr. 8.
2. Ifølge pantebok N 2C26 (1 866-1 871 ) for Stjør- & Verdal sorenskriverembete, fol. 143 nr. 11.
3. Kilde: Innherreds Folkeblad og Verdalingen 4.9.1956.
4. Verdalsboka, bind lIA, s. 379.
5. Utskrift av pantebok litr. K (1 853 1 859) for Stjør- og Verdal sorenskriverembete; autorisert 06.08. 1 853; fol.
360.
6. Utskrift av pantebok litr. K (1 853-1 859) for Stjør- og Verdal sorenskriverembete; autorisert 06.06. 1 853, fol.
361.


----
120
----

----
121 H&FLe
----
DALEMARK
Grindhengsel. Tegning: Stemor Berg

 

----
122
----


----
123 H&FLe
----
DALEMARK
GNR 66. BNR 1
Gården nevnes første gang 13. august 1786, da Broder Vilhelm Kliiver på Bunes
bygslet til ungkar Tomas Olsen Tiller "en nyopryddet husmandsplass under Søndre Tiller,
kalt Dahlemarken, tiligemed en indhegning aj den gamle husmandsplass under Nordre
Tiller". Bygselbrevet er tinglyst 15. august samme år. Plassen ble skilt fra Sør-Tjellran
og ved skyldsettingsforretning av 12. juli 1797 skyldsatt for 18 mkl. Samme år solg
te Kliiver den til oppsitteren Tomas Olsen for 450 riksdaler.
Tomas Olsen Dalemark (1759-1840) og Kirsti Olsdatter (1760-1832)
Tomas Olsen var født i 1759 på Ner-Tjellran og var sønn av Ole Tomassen Tiller og
kone Beret Andersdatter. I 1786 ble han gift med Kirsti Olsdatter Ner-Sende, f. 1760.
De fikk sju barn, og vi ser nedenfor at tre av sønnene ble døpt Ole!
1962


----
124 H&FLe
----
81 . Ole, f. 1787 på Dalemark. Neste bruker.
82. Ole, f. 1788 på Dalemark, d. 1792.
83. Beret, f. 1790 på Dalemark. Gift i 1820 med Erik Johnsen Solberg - se Kåret
under Dalemark.
84. Ole, f. 1 792 på Dalemark.
85. Sevald, f. 1795 på Dalemark. Gift i 1823 med Beret Pedersdatter fra Salberg
(Røra) sogn i Inderøy. Beret var født i 1799. De ble husmannsfolk på plassen
Edellund.
86. Lars, f. 1797 på Dalemark, d. 1801
87. Johannes, f. 1800 på Dalemark, d. 1831. Gift i 1827 med Marit Olsdatter
Viken, f. 1796. De ble gårdbrukere i Kulstadvika.
Tomas Olsen skilte fra en del av Dalemark som ble skyldsatt 9. juni 1801 for 3 mkl
med navn Aspås nordre.
Ved skjøte av 31. oktober 1820 overdrog Tomas gården for 300 spesidaler til søn
nen Ole Tomassen og tok kår.
Ole Tomassen Dalemark (1787-1840) og Jonetta Olsdatter (1789-1866)
Ole Tomassen ble i 1821 gift med Jonetta Olsdatter Lille Ryan, f. 1789 i Henning.
Han solgte Dalemark allerede i 1826 til løytnant Peter Hartvig Lund for 500 spesi
daler og flyttet med familien til Henning, der han ble husmann under Kalset.
Etter at gården i mellomtida hadde to andre brukere, kjøpte Ole Tomassen, sam
men med Erik Johnsen Solberg, på nytt Dalemark i 1838 av proprietær Jelstrup, som
hadde slått til seg gården på tvangsauksjon i 1833. Men de klarte ikke forpliktelsene,
og Ole døde som losjerende på Dalemark i 1840, mens Erik Johnsen Solberg ble hus
mann på Kårplassen (se denne).
Enka etter Ole Tomassen flyttet tilbake til Henning og døde i 1866 hos sønnen
Ole Olsen på Henningsveian.
Ole og Jonetta etterlot seg fire barn:
81 . Kristina, f. 1 823 Dalemark. I 1 847 ble hun gift med Peter Torkildsen Tromsdal, f.
1818 på Tromsdalsvald. De bodde først på en plass under Skrove, men flyttet i
1 860 til Henning, der en i 1 865 finner dem som husmannsfolk under Bjørnhus.
82. Ole, f. 1827 i Henning. Husmann i Henningsveian.
83. Berntine, f. 1831 i Henning. Gift med husmann Ole Arntsen Okstadplass.
84. Olme, f. 1835 i Henning. Gift med Karl Fredrik Pleym. De ble husmannfolk på
en Gjeldsåsplass på Røra.
Peter Hartvig Lund overdrog gården i 1827 til Johannes Sivertsen Valstad for 400 spe
sidaler.
Johannes Sivertsen Valstad (1804-) og Lisbet Jakobsdatter (-)
Johannes Sivertsen var trolig innflytter i likhet med kona Lisbet Jakobsdatter, som var
fra Skurset i Henning. De hadde ikke gården lenger enn til 1832, da Johannes solg

----
125 H&FLe
----
te til svogeren Ole Jakobsen Skurset fra Henning for 300 spesidaler. Johannes og kona
flyttet til broren hennes på Skurset.
Ole Jakobsen Skurset (1795-1887)
Ole Jakobsen Skurset var født på Skurset i Sparbu i 1795 og var sønn av gårdbruker
Jakob Olsen Skurset. Han kjøpte som før nevnt Dalemark av sin svoger i 1833, men
beholdt ikke gården i mer enn ett år. 1 1833 lot nemlig panthaveren i gården, pro
prietær Jelstrup, gården bli solgt på tvangsauksjon sammen med Røsenget, som han
også hadde pant i. Jelstrup slo til seg begge eiendommene for til sammen 600 spesi
daler.
Hvor Ole Jakobsen gjorde av seg i første omgang etter at han ble fratatt gården, er
ikke kjent. Trolig flyttet han til heimgarden i Sparbu, for Skorset i Sparbu er oppført
som bosted da han i 1838 giftet seg med Beret Johnsdatter Tiller, enke etter Bård
Andersen Nord-Tiller. De flyttet til plassen Svartåsen under Skavhaug øvre. Beret må
være død før 1863, for dette året blir Ole gift på nytt, nå med den 48-årige enka Anne
Olsdatter Skavhaug, enke etter Ole Mikkelsen på Skavhaug øvre. Anne var også opp
rinnelig fra Sparbu, født på Skurset i 1815. I 1865 bor de på Svartåsen sammen med
hennes sønn Ole Olsen, f. 1853. I 1875 bor Ole Skurset som tyende, "litt fattig
understøttet", på Tronesvollen i Inndalen og er enkemann, og han døde i 1887 som
fattiglem i Åsan østre i Inndalen. Hvor og når hans andre kone Anne døde, er ikke
kjent.
Som nevnt foran solgte proprietær Jelstrup, ved skjøte av 3. februar 1838, gården til
Ole Tomassen og Erik Jensen Solberg. Men disse klarte heller ikke forpliktelsene, og
i 1841 ble gården på nytt solgt på auksjon, og Ole Bårdsen Tiller fikk auksjonsskjøte.
Ole Bårdsen Tiller (1816-) og Anne Andersdatter (181 0-)
Ole Bårdsen var født i 1816 på Nord-Tiller og var sønn av Bård Andersen Tiller og
kone Beret Johnsdatter. Han var tjener på Vist nedre da han i 1840 ble gift med Anne
Andersdatter Fåren, f. 1810, datter av Anders Gundbjørnsen Fåren.
Ole solgte straks gården videre til Anders Olsen Solberg uten tinglyst hjemmel, og
selv flyttet Ole til Volhaugen, der han ble husmann på Solberghaugen og var det ennå
i 1865. I 1868 utvandret han med kona og dattera Oleanna til Fergus Falls i
Minnesota, de kalte seg da for Skavhaug, og de har trolig i mellomtida bodd på hus
mannsplassen Svartåsen under Skavhaug øvre.
Ole og Anne fikk fem barn:
81. Bergitta, f. 1838 i Fåra, d. 1869. Gift i 1865 med Elling Olsen Hofstadvald, f.
1838. De bodde på Hofstadsveet. Bergitta døde i 1869. Som enkemann fikk
Elling Olsen i 1 880 en sønn med gift kone Marta Lorentsdatter Aksnes (sønnen var
Ludvig Bernhard Ellingsen), og Elling ble i 1882 gift på nytt med tausa Nikoline
Knutsdatter Kvam fra Inderøy. Bergitta og Elling hadde sønnen Ole Andreas, f.
1866 på Hofstadsveet. Som 14-åring utvandret han i 1880 til Melrose,
Minnesota.

----
126 H&FLe
----
82. Bård, f. 1841 på Svinhammer. Utvandret i 1 867 til La Crosse, Wisconsin.
83. Anders, f. 1 843 på Solberg. Utvandret i 1 866 til USA.
84. Bertinus, f. 1 848 på Solbergvald. Utvandret i 1 867 til La Crosse, Wisconsin (sam
men med broren Bård).
85. Oleanna, f. 1852 på Solbergvald. Utvandret i 1868 til Fergus Falls, Minnesota,
sammen med foreldrene.
Anders Olsen Solberg solgte Dalemark til skolelærer Erik Trøgstad i 1847. Skjøtet er
utstedt 17. april 1850 av Ole Bårdsen. Anders Olsen kom til Øver-Musem.
Erik Nilsen Trøgstad (1816-1875) og Sirianna Larsdatter (1824-1907)
Erik Nilsen Trøgstad var født i 1816 på Trøgstad lille av gifte foreldre, Nils
Jensen og Anne Eriksdatter, i farens 2. ekteskap. I kirkeboka er
anført at farskapet ble bestridt av faren, som da var 76 år, mens
mora var bare 29 da Erik ble født. Mora ble for øvrig gift to
ganger til, i 1820 med John Nilsen Kvelstad, og i 1828 med
Elling Nilsen Ekle, husmann under Hallem.
I 1847 ble Erik gift med Sirianna Larsdatter Fikse, f. 1823
på Kråg, datter av forpakter Lars Andersen og kone Beret
Gundersdatter.
Erik Trøgstad var skolelærer i Leksdalen fra 1839 til 1874.
Han var omgangslærer helt til 1863, men da ble de to kret
sene i Nord-Leksdalen slått sammen til én, med skole på
Dalemark.
Erik Trøgstad.
Erik og Sirianna hadde ingen barn selv, men tok til seg som
fosterbarn:
81 . Elen Marie Muller, f. 1 855 på Musemsvald av ugifte foreldre Martin Muller og
Ingeborg Eriksdatter Godøien. Elen Marie ble i 1879 gift med Peder Hermann,
gårdbruker på Ner-Hofstad.
Etter at Erik Trøgstad døde i 1875, skjøtet enka Sirianna den 10. august samme år
gården til Anders Andersen Kjesbu for 850 spesidaler. Sirianna døde på Ner-Hofstad i
1907.
Anders Andersen Kjesbu (1819-1882) og Beret Olsdatter (1815-1905)
Anders Andersen ble født i Vera i 1818 av foreldre Anders Olsen Væren og kone
Anne Haldorsdatter. I 1841 gift med Beret Olsdatter Helmo, f. 1815 på Helmoen av
foreldre Ole Johnsen Helmo og kone Johanne Amundsdatter (se Bjartanætta). De var
inderster på Helmoen inntil Anders ble leilending i Kjesbua i 1847 og bodde der til
han kjøpte Dalemark i 1875. De fikk åtte barn:
81 . Ola, f. 1 839 på Åkervollen. Gift i 1 867 med Beret Taraldsdatter Marken og ble
gårdbruker i Marka søndre.


----
127 H&FLe
----
42
w
I
a
kp
ti/Z
p> ikkp
84. Halvor, f. 1 848 i Kiesbu. Gift i 1 892 med Ingeborg Anna Olsdatter Marken, f
R(SO nn vnr nnrnhrnkp
Y\ a
khet med broren lohannes til USA i 1 872
kkp
86. Anna Berqitte, f. 1 852 i Kiesbu. Gift i 1 877 med Peter Tørrissen L
ø
87. Ingeborg Anna, f. 1 854 i Kiesbu. Gift i 1 877
R SA i Kic
kle
B 9°. Birqitte, f. 1859 i Kiesbu. Mor: Sirianna Sivertsdatter Kluken, f. 1839
a«z.
«92,
Rv
Morten Pedersen Miiller
(1856-1937) og Anna
Margrete Bårdsdatter
(1869-1948)

 

 

 

----
128 H&FLe
----
I 1888 ble han gift med Anna Margrete Bårdsdatter Buhaug, f. 1869 på
Hofstadvald. Hun var datter av husmann Bård Andersen på Buhaugan under Hofstad
og søskenbarn til John M. Aksnes på Brannseggen.
Morten Muller hadde gården til 1921 og solgte da til sønnen Bernhard Muller for
kjøpesum 12000 kroner pluss kår av årlig verdi 600 kroner.
Morten og Anna Muller fikk fire barn:
81. Marie Fredrikke, f. 1889 på Ner-Hofstad, d. 1963. Hun var sydame, ugift og
bodde på Dalemark.
82. Petra, f. 1 892 på Dalemark. Gift med Per Sæli, gårdbruker på Sæli i Sparbu.
83. Bernhard, f. 1895 på Dalemark. Neste bruker.
84. Margot Antonie, f. 1900 på Dalemark. Gift med Harald Johnsen Skotland, gård
bruker på Aksnes søndre (Bakkan).
Bernhard Mortensen Muller (1895-1967) og Åsta Pedersdatter (1900-1974)
Bernhard Muller var bruker på Dalemark fra 1921. Han var gift med Åsta
Pedersdatter Pettersen, datter av gårdbruker Peder Julius Pettersen på Øver-Hofstad.
De hadde fire barn sammen, dessuten hadde Bernhard ei datter fra før:
Bl 0 . Alvhild, f. 1914, mor Olme Olsdatter Sæli. Alvhild ble gift med Ole Dyrstad.
82. Peder Brynjulf, f. 1920 på Dalemark. Gift med Signe Andreasdatter Musum. Skilt.
Per Muller dreiv med gårds- og skogsarbeid, og han bodde mange år i ei hytte
som han satte opp like ved gården. Han døde i 1 991 .
Cl. Olav, f. 1947.
83. Annbjørg, f. 1925 på Dalemark. Gift med Oskar Johansen Rydning, f. 1920.
Oskar Rydning var småbruker og vaktmester, og de bodde på Nordly skole før
han overtok som bruker på Dalemark etter svigerfaren. Som pensjonister flyttet
Oskar og Annbjørg på Ørmelen.
84. Aase Borgny, f. 1 927 på Dalemark. Gift med Arne Nilsen Hallem, f. 1 925, burei
ser i Ner-Fikse.
85. Dagny Helene, f. 1929 på Dalemark. Ugift. Hun bodde heime og tok del i går
dens forskjellige gjøremål. Død 1995.
Husmannsplasser:
Kåret
Plassen ble kårdel under Dalemark da eieren av Dalemark, Tomas Olsen ved skjøte
av 31. oktober 1820 overdrog gården til sønnen Ole Tomassen og tok kår, "bestående
av et jordstykke på 7-8 mål, kallet Karlssvedjan, og et tilliggende skogstykke, kallet
Karlsmyren, samt 1/2 mål potetjord, hus og brenne". Navnet Karlssvedjan kan imid
lertid tyde på at det har vært husmannsplass her før den tid og at den første som
bosatte seg her, het Karl. Plassen lå oppi bakken sør for Dalemarkmoen.

----
129 H&FLe
----
Erik Johnsen Dalemark (1798-1868) og 1} Beret Tomasdatter (1790-1855),
2) Marie Ingebrigtsdatter (1809-1887)
Erik Johnsen var født i 1 798 på Solberg vestre og var sønn av dragon Jon Eriksen og
Beret Johansdatter Solberg. Faren Jon Eriksen var født på Skjærsetvald, men far hans
igjen hadde visstnok seinere vært husmann under Solberg.
Jon Eriksen var gift to ganger. Første gang i 1766 med enka på Solberg vestre, Mali
Tørrisdatter, som døde i 1795, og deretter med dattera på Solberg østre, Beret
Johansdatter.
Erik ble i 1820 gift med dattera på Dalemark, Beret Tomasdatter. Hun var født på
Tillervald i 1790 og var datter av Tomas Olsen Dalemark.
I åra 1821-27 var Erik og Beret gårdeiere på Nord-Tuset. I 1832 flyttet de til
Henning og ble brukere på en plass under Fisknes fram til 1838. Dalemark-gården
hadde i mellomtida skiftet eier flere ganger: Ole Tomassen, som var bror til Beret,
solgte i 1826 gården til løytnant Peder Hartvig Lund, og etter at det hadde vært flere
eiere, slo proprietær Jelstrup til seg Dalemark på tvangsauksjon i 1833. Erik Johnsen
kjøpte så gården sammen med svogeren Ole Tomassen i 1838. Ole Tomassen døde
to år seinere, og i 1841 har Ole Bårdsen Tiller fått auksjonsskjøte på Dalemark. Erik
og Beret flyttet da til Kåret og ble plassfolk.
Beret døde på Kåret i 1855, og Erik ble gift for 2. gang i Sparbu med enka Marie
Ingebrigtsdatter Holeneiet, f. 1809 i Fron i Gudbrandsdalen. Hun kom fra Tolga til
Tuf i Sparbu i 1853 sammen med sin 5 år gamle datter Anne Evensdatter.
Erik bodde på Kåret fram til han døde i 1868. 1 1865 føddes på plassen 1 ku, 3
sauer og 1 geit. Marie døde i 1887 på samme sted.
Erik hadde to barn i ekteskapet med Beret Tomasdatter:
Bl 1 . Beret, f. 1 821 på Dalemark. Gift i Sparbu med Ole Kristoffersen Elisveet, f. 1 834.
B2 1 . Kirstina, f. 1823 på Tuset. Hun er konfirmert i Henning i 1838.
Kåret er ikke nevnt som plass ved folketellinga i 1875. Trolig er den derfor ikke dre
vet som husmannsplass etter at Erik Johnsen døde i 1868, men enka Marie har fått
bo på plassen så lenge hun levde.
Plassen fikk formodentlig navn etter Edele Lund, født Kliiver - kona til Peder Hartvig
Lund, som var eier av Dalemark 1826-1827. I 1826 bygslet Lund bort en urydda
jordteig til husmannen Sevald Tomassen Tuset mot ei årlig avgift av 2 spesidaler og
arbeid etter tilsigelse for vanlig daglønn. Teigen ble kalt Edellund, men plassen ble
seinere kalt "Sevaldstu", oppkalt etter Sevald. Den lå like ved riksveien og på nordsi
da av bekken. Plassen ble nedlagt i 1882 og jorda lagt til innmarka på Dalemark.


----
130 H&FLe
----
Sevald Tomassen (1795-1856) og Beret Pedersdatter (1799-1880)
Sevald var født i 1795 og var sønn av brukeren på Dalemark, Tomas Olsen. Gift i
1823 med Beret Pedersdatter fra Salberg (Røra) sogn i Inderøy. Beret var født i 1799.
Sevald og Beret kom som før nevnt til Edellund i 1826, rydda jorda og satte opp
hus. I tillegg til plassjorda leide Sevald også en bit jord av Ner-Tjellran, og som i dag
ligtale ble kalt for "Sevaldåkeren".
Sevald var husmann i Sevaldstua helt til han døde i 1856. Beret fortsatte til søn
nen Tore Sevaldsen overtok som husmann i 1860. I 1865 bodde Beret på Skjærset
søndre hos kårmannen Ole Nilsen, som var Tores svigerfar. Men ifølge folketeljinga i
1875 var hun da tilbake i Sevaldstua og døde der i 1880.
Beret og Sevald fikk fem barn:
Bl
B 2
Kirstina, f. 1828, d. 1829.
Kirstina, f. 1830. Hun ble i 1858 gift med Anders Olsen Aksnes, husmann på
Aksnesenget, se under denne plassen.
Tore, f. 1834. Han ble neste husmann i Sevaldstua.
Anne Marta, f. 1839, d. 1842.
B 3
B 4
B 5
Anne Marta, f. 1 844. Gift i 1 874 med fotjeger Olaus Haldorsen Stiklestad, f.
1849 på Hallemsvald. De var husmannsfolk på plassen Innhaugen under preste
gården i Vuku, der Anne Marta døde i 1893. I 1900 var Olaus dreng på
Stiklestad nordre, og han døde i Brustua i 1920.
Barn:
Cl°.Sefanias, f. 1 870 på Dalemarkvald. Faren var Olaus Kristiansen Verdalsøren.
I 1 898 gift med Anna Bergitte Olsdtr. Mønnesvald. Sefanias Marken var kir-
C 2. Hanna, f. 1875 på Innhaugen. Hanna var tjenestejente hos Jens Monssen
Skogås på Trøgstad lille søndre under Verdalsraset i 1 893. Gården ble tatt
av raset og Hanna var den eneste som overlevde. Hun ble reddet fra leir
massene neste dag av kavalerister fra Rinnleiret, blant dem var tilfeldigvis hen
nes egen halvbror Sefanias. Hanna ble først brakt til det provisoriske sykehu
set som ble opprettet på Øvre Skjørdal. Seinere ble hun tatt hand om av Ole
Tingstad på Fætten, som var en av redningsmennene hennes, og var hos ham
i fire uker.' I 1900 var Hanna budeie på Jøsås østre, og i 1904 utvandret
hun til New York under navnet Hanna Olausdatter Prestegårdsvald, og ble gift
der med en mann fra Sandefjord.
C 3. Ole, f. 1878 på Innhaugen. I 1900 var Ole dreng på Jøsås østre, og i 1903
utvandret han til New York under navnet Ole Olaussen Prestenget.
C 4. Bernt, f. 1880 på Innhaugen.
C 5. Beret Anna, f. 1883 på Innhaugen, d. 1894.
C 6. Oleanna, f. 1885 på Innhaugen. I 1900 var Oleanna budeie på Ner-
Hofstad, og i 1907 ble hun gift med John Martin Johannessen Skansen, f.
1 878, gårdbruker på Slapgarden i Vuku.
C 7. Teodor, f. 1887 på Innhaugen, d. 1888.


----
131 H&FLe
----
I tillegg til barna med Beret var Sevald også oppført som far til Bernt Sevaldsen, f.
1849, mor Marta Johansdatter Tusetsvedjan (se under denne).
Tore Sevaldsen (1834-1910) og Sirianna Olsdatter (1837-1920)
Sønnen til Sevald Tomassen, Tore Sevaldsen, overtok som husmann på Edellund i
1860, samme år som han giftet seg med Sirianna Olsdatter, f. 1837 på Skjærset.
Sirianna var datter av leilending Ole Nilsen på Skjærset søndre i Sjøbygda.
Sirianna og Tore var husmannsfolk på Edellund fram til 1882, deretter ble de hus
mannsfolk og seinere eiere av Holmvik under Ner-Hofstad. Både Tore og Sirianna
døde som kårfolk på Holmvik.
Sirianna og Tore fikk i alt ti barn mens de bodde på Edellund:
81. Sivert Olaus, f. 1861, d. 1861.
82. Beret Marta, f. 1862. Gift i 1884 med gårdbruker Mortinus Johnsen Kluken, f.
1857 i Vera. Mortinus Johnsen var sønn av John Olsen Væren og kone Beret
Olsdatter. Mortinus utvandret i 1888 til Britton, Sør-Dakota, og Beret Marta fulgte
etter i 1 889 og kalte seg da for Hofstad. Hun døde 5. juni 1920 i Britton.
83. Sefanias, f. 1863. Utvandret til Dell Rapids, S Dakota, i 1884.
84. Ole, f. 1866. Gift i 1888 med Guruanna Olsdatter Rosvoll, f. 1864 på
Nessvald. Hun var datter av husmann Ole Sivertsen Melby. Ole ble gårdbruker
på Røsenget.
85. Nils, f. 1868, d. 1869.
86. Nelius, f. 1870. Utvandret til Dell Rapids, S Dakota, i 1891.
87. Telle Sofie, f. 1872, d. 1877.
88. Martin, f. 1 874. Gift med Olme Arntsdatter Reberg, f. 1 869 i Stjørdal. De flyttet
til Trondheim, og i 1900 bodde de i Rosenborggate 18 og hadde to sønner.
Martin kalte seg Hofstad og var "forretningsfører" av yrke.
89. Erik, f. 1875, d. 1937 (omkom under fløyting i Lundselva). Se nærmere omtale
under Holmvik under Hofstad.
BlO.Teodor, f. 1878, d. 1883.
Da Tore flyttet i 1882, tok han med seg tømmeret fra stua på Edellund til Holmvik
og satte den opp på nytt der.
Sveet (Johanmoen)
Sveet lå like ved Ellevmoen, en annen husmannsplass under Dalemark.
Navnet Johanmoen kan tyde på at den første husmann på plassen het Johan. Ved
folketellinga i 1865 er Johan Andersen Dalemark husmann på plassen, og etter som
han ble født i 1832 er det trolig han som har rydda den også, trolig rundt 1860. Vi
har heller ikke funnet noen som har bodd på plassen utenom Johan Andersen og
familien hans.

----
132 H&FLe
----
Johan Andersen Dalemark (1832-1925) og Kristianna Hansdatter (1838-1914)
Johan Andersen var husmannssønn på Brannåsen under Aksnes, foreldre var Anders
Johansen og Agnes Eriksdatter. En bror av ham, Ellev Andersen, ble husmann på
Ellevplassen (Kleven), se under denne.
I 1859 giftet Johan seg med Kristianna Hansdatter, f. 1838 på Borgenvald. Hun
var datter av ugifte foreldre, ungkar Hans Petersen fra Levanger og pike Karen
Anfinnsdatter Nestvollvald.
Johan dreiv jorda på Sveet fram til ca. 1915. I 1875 hadde de 1 ku, 4 sauer og 2
geiter, i 1900 dyrka de litt korn og potet, men hadde ikke andre husdyr enn noen
høner. Kristianna døde i 1914 og Johan i 1925, 93 år gammel.
Johan var kjent som en driftig kar, og han likte ikke at jorda ble drevet dårlig. Et
ordtak etter ham lever den dag i dag: "Når en larver med jorda, larver jorda tilbake".
Johan og Kristianna fikk seks barn:
81. Karen Anna, f. 1861. Gift i 1887 med tjeneren på Gjermstad, John Andreas
Jensen Våset, f. 1 863 i Sparbu. De var husmannsfolk på Tømmeråsplass i noen år
og flyttet så til Aurstadbakken i Henning. En sønn av dem, Julius Aurstad, f. 1 893,
ble i 1 9 1 7 gift med Hilda Edvardsdatter Marken, f. 1 898, og ble samme år gård
bruker i Marka vestre.
82. Anton (Dypdal), f. 1865. Gift i 1891 med Marta Nikoline Hansdatter Hallem, f.
1 866 på Rosvollvald. Anton var gårdbruker på Dypdal under Lund.
83. Peter Andreas (Tiller), f. 1869. Gift i Trondheim med Emelie Hansine, f. 1870 i
Kristiansund, De bodde i Trondheim, der han arbeidet som glassmester.
84. Johan Kristian, f. 1 872. I åtteårsalderen begynte han som gjeter på Havervollen i
Inndalen. Etter konfirmasjonen ble han gårdsgutt på Sverdrupgården ved Steinkjer.
Siden var han med på anlegget av By Bruk og var der til i 1900, da han fikk
arbeid ved Trana Teglverk, en arbeidsplass han var på i 42 år. Johan Johansen
var gift og bosatt på Steinkjer. Etterkommerne kalte seg Dalemark.
85. Ole, f. 1876, d. 1910.
86. Gustav, f. 1 878. Gustav Johansen var skomakermester og ble i 1914 ansatt som
håndverkssersjant ved Rinnleiret militærleir. Fra 1928 var han regimentsskomaker
med furers grad. Han tok avskjed i 1938 og døde i 1958. Han var gift med
Iverine Gunelle Lingen, og de bodde i Steinkjer.
Stua på Sveet ble revet og flyttet til Melsveet i Marka av Gustav Karlsen Musum.
Ellevmoen (Kleven)
Ellevmoen kalles i 1865 for Moen, med Ellev Andersen som husmann. Trolig er det
han som har rydda plassen. Plassen ble fradelt Dalemark den 10. august 1886 og
solgt til Ellev for 800 kroner, skjøtet tinglyst 18. august 1886. Fra da av fikk bruket
Kleven som gårdsnavn, gnr. 66, bnr. 2. I dagligtale ble heimen kalt "Kleiva", og var
et lite bruk som lå øverst på sletta ovenfor Dalemark.

----
133 H&FLe
----
Ellev Andersen Kleven (1829-1905) og Cecilie Johannesdatter (1833-1909)
Ellev Andersen var også husmannssønn på Brannåsen, men var født på Setran under
Musem. Han var bror av Johan Andersen på Johanmoen. I 1854 ble han gift med
Cecilie Johannesdatter, f. 1833 i Skogn og datter av Johannes Kristensen Sunde, som
var gårdbruker på Øster-Karmhus i noen år.
Ellev og Cecilie var husmannsfolk på Ellevmoen 1860-1886. Etter at de fikk kjøpe
plassen, var de selveiere fram til ca. 1900, da gården ble overtatt av sønnen Edvard,
og Ellev og Cecilie ble kårfolk. Ellev døde i 1905 og Cecilie i 1909.
Barn:
81. Anne Bergitte, f. 1855 på Bunesvald. Gift i 1881 med Ludvig Lorntsen Søraker,
f. 1 860 på Verdalsøra. De bodde på Bredingsberg i Vuku, der mannen var baker.
Bakeriet hans, som lå like inntil brufoten på Østnesbrua, ble revet sommeren
2000.
82. John, f. 1 859 på Aksnesvald. Gift i 1 881 med Kjerstina Arnrsdatter Oppemsvald,
f. 1 856 på Kvellovald. De er omtalt under Malmo under Hofstad.
83. Ingeborg Anna, f. 1863 på Ellevmoen. Gift i 1883 med John Neiius Andersen
Tiller, f. 1 859 på Eklovald, gårdbruker på Tillereng søndre.
84. Anneus, f. 1 870, d. 1 895 på Kleven. Gift i 1 894 med Ellen Anna Kaspersdatter
Susegg, f. 1 872 i Sparbu. Ellen Anna var datter av Line Olsdatter, kona til John
Hofstadsve, og ungkar Kasper Rafaelsen fra Sparbu. Etter at Anneus døde, ble
Ellen Anna gift for 2. gang, nå med Ole Severin Toresen Aksnes, f. 1870 på
Stiklestadvald, se under Aksnes søndre (Bakkan). Anneus og Ellen Anna hadde ett
barn, dattera Emma, se nedenfor.
85. Sefanias Edvard, f. 1873. Neste bruker.
Sefanias Edvard Ellevsen Kleven (1873-1949) og Marie Johansdatter Haugen
(1869-1954)
Edvard Kleven var som nevnt foran, sønn av Ellev Andersen Kleven. Marie var født i
Dovre prestegjeld, men kom i unge år til Ogndalen, der hun var taus hos Killi på
Vibe. Der arbeidet også Edvard som smed, og det ble vennskap og giftermål.
Ekteskapet var barnløst, men de tok til seg Emma Sofie Anneusdatter Aksnes, f.
1894, brordatter til Edvard. Emma ble i 1917 gift med Ivar Olsen Kvello, f. 1885,
som var gårdbruker på Breding i Vuku.
Karl Hermann omtaler Edvard Kleven på følgende måte:
"Edvard Kleven var en meget fargerik personlighet. Han var ikke det en kan kalle for
pen og velstelt, men heller litt original i klesveien. Han gikk alltid, etter det jeg kan
huske, med ei lita grå topplue, brun vindjakke og leggiser av røde bilslanger.
En onkel av Edvard bodde på Johanplassen. En sønn av ham, som var bosatt på
Steinkjer, pleide å si: - Det finnes fire riker. Det er dyreriket, planteriket, dødsriket
og himmelriket, jeg tror Edvard hører til dyreriket.
Marie var født Vigerust og var fra Dovre. Hun var en sterkt motsetning til Edvard i
måten å være på. Hun var nærmest "tertefin", snakket et dannet språk, helst om

----
134 H&FLe
----
storfolk og herskaper, og var spesiell i sin måte å være på. Det sies om Marie at hun
ble sendt til Vibe som ungjente jordi det gikk ut med familien på Dovre.
Til tross for at Edvard Kleven kunne høres nokså skarp og brutal ut, var han et meget
ømhjertet og godt menneske, som delte ut av sitt gode hjertelag både til mennesker
og dyr. Han hadde ikke hjertelag til å ta livet
av dyr, og visste ikke hva godt han kunne
gjøre for dyrene før slakteren kom. Det ble
derfor ofte flere dyr enn bruket kunne fø, og
det ble nødvendig å kjøpe for. En gang var
han på Øvre Hofstad og kjøpte for. Under
lessinga på låven var det ett eller annet som
påkalte hans vrede, for han satte i med si
barske røst: -Nu fole di dåkk in onga,fer nu
må æ bainnas!
Jeg kan gi et bilde på hvordan Edvard med
sitt utseende kunne vekke oppsikt ute blant
folk. Han var i mange år administrator
både av skogsdriftene som Folla Tresliperi
dreiv i statsallmenningen, og for fløy tinga i
Lundselva og Figga. Når fløy tarlaget kom
ned til Steinkjer med det siste tømmeret, var
■A \c
det vanlig at Kleven gikk direkte opp fra elva og gjennom Steinkjer gatene til Follas
kontor for å hente lønninger. Med sin fargerike skikkelse vakte han slik oppsikt i
gaten at en stor del av byens barn strømmet til for å bivåne begivenheten,
feg tror ikke at Kleven kunne sykle, for han gikk alltid til fots, og jeg husker at han
en juledags morgen var til fots på vei til kirke. Det var sludd og styggvær, men jeg
tror ikke at han var redd for dårlig vær.
Etter at Edvard døde og Marie flyttet til Binde, ble Kleiva kjøpt av Einar Tufset og
lagt til Bakkan som tilleggsjord. Husene ble revet og tomta ryddet og planert med
bulldoser. Så nå er det ingen spor som vitner om at det her bodde en fargerik og
arbeidsom personlighet. Et bruk er blitt nedlagt, og det er en heim mindre i
Leksdalen".
Berget
Denne plassen er nevnt i 1865. Den lå oppe på Dalemarkbakken et sted like ved riks
veien. Om den lå på jordstykket kalt "Leiråkeren" på nordsida av veien, eller på
"Gunnarjalet" på sørsida, vites ikke.
I 1865 føddes på plassen 2 får og 1 geit.
I 1875 og seinere er ikke plassen nevnt.


----
135 H&FLe
----
Husmann 1843 - 1867:
Lars Johnsen Aspås (1801-1867) og Marit Pedersdatter (1802-1887)
Lars Johnsen Aspås var født i 1801 på Aspås. Foreldrene hans finner vi på Aspås nor
dre. I 1824 ble han gift med Marit Pedersdatter Hofstad, f. 1802 på Skrove. Hun var
datter av Peder Sevaldsen og kone Maria Johnsdatter, som er nevnt som inderster på
Øver-Sende i 1801.
Lars og Marit var inderster på Aspåsen og luset før de kom til Bergplassen som
husmannsfolk i 1843. Lars døde på plassen i 1867. Enka Marit bodde i 1875 på
naboheimen Tillerenget som fattigunderstøttet. Hun døde i 1887 på Mikvollvald, hos
sin datter Marta.
Barna deres:
Bl
Anne Marie, f. 1 824 på Aspåsen. Gift i 1 856 med enkemann Johannes Andersen
Krågsvald, f. 1807 i Skogn. Han var fra Sundevald i Skogn. Han var først hus
mann på en plass under Kråg, men i 1 865 og til han døde i 1 868 var han hus
mann på Momoen under Nordre Mo. Anne Marie dreiv Momoen også etter at
mannen døde, og bodde der både i 1 875 og 1 891 . Men da hun døde i 1 895,
var hun på en plass under Lund. Anne Marie hadde ingen barn i ekteskapet, men
hadde ei datter før hun ble gift med Johannes. Dattera, Bergitte Andersdatter, var
født i 1 844 i Marka, og faren var gift mann Anders Johannessen Aksnes. Bergitte
bodde heime hos mora både i 1 865 og 1 875 og ernærte seg ved dagarbeide.
I 1891 var hun tjener på Verdalsøra hos enkemann Lars Salamonsen. Hun døde
ugift på Momoen i 1 892.
Marta, f. 1829 på Aspåsen. Gift i 1862 med Johan Pedersen Forbregdsvald, f.
1 834. Familien bodde på en plass under Mikvoll 1 865-1 891 . Johan, som kalte
seg Forbregd, utvandret i 1 880 til Philadelphia, USA, men døde av tyfus i 1 882
i Hamburg på vei heim til Norge. Marta ble etter dette sittende med plassen til hun
døde i 1 894. De hadde en sønn, Johannes Martin Johansen, f. 1 863 på
Mikvollvald. Johannes Forbregd, som var snekker, ble gift i 1 888 med Lovise
Andersdatter Stiklestadvald, f. 1 868. Han utvandret til Chicago i 1902, men kom
tilbake og utvandret på nytt i 1910 til Osakis, Minnesota, sammen med kona og
fire barn.
B2
B3
B4
Birgitte, f. 1832 på Aspåsen. Død 1833 i kopper.
Johannes, f. 1834 på Aspåsen. Han ble konfirmert i 1849, men ingen opplys
ninger om ham etter den tid.
Bergitte, f. 1838 på Tuset. Død 1839.
B5
B5
Marie, f. 1 840 på Tuset. Gift i 1 886 med enkemann og husmann Olaus Pedersen
Tronesvald, f. 1 822. De var husmannsfolk på plassen Jåle under Trones. De hadde
ingen barn.
B6
B7
Lorents, f. 1 843 på Bergplassen. D. 1 857. I kirkeboka er anført at "bon ombrag
te sig selv ved at bænge sig i et træ".
Juliana, f. 1846 på Bergplassen. D. 1851
'■Ti.
DALEMARK

----
136 H&FLe
----
Det var visst også en sønn til på denne plassen; Peder Larsen Aspås, f. ca. 1828. Han
finnes ikke oppført som født her i bygda, men blir i 1843, femten år gammel, kon
firmert på Forbregd. I 1865 finner vi en Peder Larsen, f. 1827, som losjerende på
plassen Momoen. Der bor da også Anne Marie Larsdatter Aspås og hennes mann, og
Peder er da muligens bror til Anne Marie.
I 1875 finner vi igjen ungkar Peder Larsen, f. 1828 i Verdal, i Bersvendsveita i
Trondheim. Han kaller seg Forbregd, og det er anført at han er jernbanearbeider og
tilreisende fra Ålen (NB! Aspås-navnet finnes også i Ålen).
Peder Larsen var gift med Beret Johannesdatter Testad, f. 1844 på Almås i Ålen.
Når og hvor de ble gift har ikke latt seg gjøre å stadfeste, men Beret bodde i 1875 hos
sine foreldre på Testad i Ålen og var ugift på det tidspunktet. Hun hadde da ei dat
ter, Ingeborg Johnsdatter, f. 1873, som seinere ble gift med Bernhard Bonsaksen
Wærnesmoen i Stjørdal.
Peder og Beret flyttet som gifte til Stjørdalen, der de bodde på plassen
Spellmannstrøa under gården Stokkan. I Stjørdalsboka står det at Peder skulle være
en usedvanlig flink spillemann. I 1891 bodde familien på plassen Stokkmoen, Peder
som husmann med jord og grøftegraver. Han døde der i 1895. Han etterlot seg barna
Ludvig Martin, f. 1885, og Petra Berntine, f. 1888, begge barna født i Stjørdal.
I 1900 bodde Beret og dattera Petra på Stokkmoen som offentlig understøttet.
Beret kalte seg da for Beret Stokmo. Sønnen Ludvig, som brukte Aspås som etter
navn, var tjener hos Peter Jakob Bjerve på gården Arnstad østre i Stjørdal.
NOTER
1 . Se "Ras i Verdal B", s. 463-466.

----
137 H&FLe
----
TJELLRAN


----
138 H&FLe
----
■r\
5o
m
V
«RC
TI
* f
im
%
(!*
jn
7


----
139 H&FLe
----
TJELLRAN (TILLER)
GNR. 66.
Tiller har sannsynligvis vært én gård fram til siste halvdel av 1500-åra. Men først på
1600-tallet ble gården delt i to like store parter, Nordre og Søndre Tiller.
I middelalderen lå gården under Holms kloster (Munkholmen), som ved refor
masjonen ble beslaglagt av Kronen. Ved auksjon over krongods i 1754 kom gårdene
over i privat eie og ble seinere lagt under Leksdalsgodset. Broder Vilhelm Kluver på
Bunes, som arvet godset etter sin mor Selle Marie Hagen, solgte i 1800 Søndre Tiller
til Mikkel Toresen Hofstad, etter at han i 1797 hadde frasolgt parten Dalemark til
Tomas Olsen og parten Aspåsen til Ole Johansen. Nordre Tiller ble i 1826 av enka
etter Lorents Didrik Kluver (sønn av Broder Vilhelm K.) solgt til Bård Andersen.
Siden har gårdene vært eid av brukerne.
Sør-Tjellran (Tiller søndre)
GNR. 66, BNR. 8.
Ved bygselbrev av 18. februar, tinglyst 20. februar 1762, bygslet Kluver begge
Tillergårdene til Peder Arntsen Musem. Peder ble samme år gift med Gjertrud
Toresdatter, enka etter John Pedersen Tuset. Både Peder og kona døde i 1764, og nå
skilte Kluver gårdene fra hverandre. Sør-Tjellran bygslet han i 1764 til Anders Bårdsen
Landfall, som hadde den til 1800.
Anders Bårdsen Tiller (1734-1804) og Guru Pedersdatter (1734-1818)
Anders Bårdsen var født på Landfall i 1734 og var sønn av Bård Andersen Landfall
og kone Beret Pedersdatter Krågstuen i Bårds første ekteskap. Mora og tre av søske
na til Anders omkom ved Landfallskredet i oktober 1747.
I 1761 ble Anders gift med Guru Pedersdatter Trøgstad store, født på Hegstad i
1734.
Anders hadde ett barn før ekteskapet og tre sammen med Guru:
Bl 0 . Henrik, f. 1761 . Mor: Kirstine Jensdatter Tokstad. Gift i 1790 med Eli Eriksdatter
Haga, f. ca. 1 765. De var husmannsfolk under Lyng søndre i 1 801 . Henrik døde
i 1829.
82. Beret, f. 1762 på Trøgstad, d. 1763.

----
140 H&FLe
----
83. Margrete, f. 1764 på Tiller, d. 1852 på Stuskin vestre. Hun var gift to ganger.
Første gang med John Ellingsen Auskin og andre gang (i 1 805) med Lars Johnsen
Hallem. Begge ektemennene var brukere på Stuskin vestre.
84. Beret, f. 1768 på Tiller. Gift i 1794 med Mikkel Toresen Hofstad, neste bruker.
I 1800 solgte Kliiver Sør-Tjellran til Mikkel Toresen Hofstad, som var gift med Anders
Bårdsens datter Beret, for 1100 riksdaler samt kår til svigerforeldrene.
I mellomtida (i 1797) hadde Kliiver delt opp gården i tre parter som ble særskilt
skyldsatt i 1797. De tre partene var Sør-Tjellran, Aspåsen søndre (bnr. 4) og
Dalemark (bnr. 1).
Tore døde som kårmann på Tiller i 1806, mens Guru døde hos sønnen Mikkel
Toresen på Øver-Hofstad i 1818.
Mikkel Toresen Hofstad (1769-1842) og Beret Andersdatter (1768-1847)
Mikkel Toresen var født på Øver-Hofstad i 1769 og var sønn av Tore Olsen Hofstad
og kone Lisbet Olsdatter Salberg. 1 1794 ble han gift med Beret Andersdatter Tiller
(se foran). Ekteskapet var barnløst.
1 november 1800 brann begge Tillergårdene samtidig (begge gårdene lå på den
tida på høgda der Sør-Tjellran ligger i dag). Nesten alle husene samt hele kornavlinga
og innboet brann opp, kun ei lita stue og et tørkehus stod igjen. Året etter har Mikkel
Toresen og kårmannen Anders Bårdsen (Mikkels svigerfar) på Nordre Tiller, på søk
nad fått stiftsamtmannens tillatelse til å "omgå i Stjør- og Værdalens, Inderøens og
Namdalens Fogderier i 3 Måneder for at søge goddædige Menneskers Hjælp og
Håndsrækning til nogen Opretningfor den dem overgangne Skade". Dette var den tids
assuranse!
Mikkel Toresen overtok bygselen av farsgården Øver-Hofstad da far hans døde i
1806, og solgte samtidig Sør-Tjellran til Lorentz Didrik Kliiver på Bunes for samme
pris som han hadde gitt for gården i 1800.
Sør-Tjellran lå nå i elleve år som underbruk under Bunes, før Anders Andersen Lund
forpaktet gården i 1817.
Anders Andersen Tiller (1779-1854) og Gjertrud Ellevsdatter (1782-1853)
Anders Andersen var født i 1779 på Lund og var sønn av Anders Johnsen Lund østre
og kone Ragnhild Andersdatter Stuskin. 11811 gift med Gjertrud Ellevsdatter Halset,
f. 1782 på Halset, datter av Ellev Olsen Auskin og hans andre kone Marit
Andersdatter Storvuku. Før Anders kom til Sør-Tjellran, dreiv han en jordteig for ei
kårkone på plassen Kroken.
De hadde ett barn:
81 . Ellev, f. 1815 på Lund. Neste bruker.
I 1832 solgte enka etter Lorentz Didrik Kliiver gården på auksjon, og Anders Andersen
kjøpte den for 851 spesidaler og fikk skjøte 26. juni, tinglyst 16. august 1834.

----
141 H&FLe
----
Ellev Andersen Tiller (1815- 1889) og 1} Beret Marta Andersdatter (1817
-1851), 2) Fransvis Torgersdatter (1807-1892)
K
843, var født i 1817 i Fåra os var datter av Anders G
K
Ke
d
Kse
XX
b£
arta, f. 1 844 på Tiller. Gift i 1 878
Høen. Johc
Munkrøsta
uker i Høa i Volhauqen 1 877-1 896
oZ.
Ve-
/lo
H~)
p\t h\p
Kt
sen Ris
nnen Anders
kro
Ka
889 og 1892.
Anders Ellevsen Tiller (1851-1937) og Riborg Torgersdatter (1851-1934)
3 .rsda
PT)
au,
p
/•ertok.

b^. Mane, f. l«« I på hller, d. IbV
83. Tora, f. 1884 på Tiller, d. 1966
<c

 

----
142 H&FLe
----
'«",<
ÅXZII
•r
- •"^B > _'~
*"Ti>
?l3£
*"•'/ m-^/^B^
■-«■fys
*,
-*
* - J
1 v '
t ::
--:
i...
V,
~»
I^BHBW^BIBB^HIBSHCBnSBBPWIMMaHHBi
Fra gullbrylluppet til Anders og Riborg Tiller i 1928.
86. Anna, f. 1 890 på Tiller. Både Ragna og Anna Tiller var ugifte. De tok del i arbei-
det på gården og ble forbeholdt fri benyttelse av kårstua etter foreldrenes død.
Men i 1958 bygde de hus på Øra og bodde der resten av livet.
87. Marie Antonie, f. 1 899 på Tiller, død 1 900.
Edin Andersen Tiller (1879-1918)
Edin Tiller, som var ugift, hadde gården til han døde i 1918. Etter hans død overtok
Martin Daniel Hermann, som var gift med søstra til Edin, Grete Andersdatter Tiller,.
Martin Daniel Pedersen Hermann (1885-1980) og Grete Andersdatter (1885
-1966)
Martin Daniel Hermann var født i 1885 på Mønnes. Foreldrene hans var seinere
gårdbrukere på Ner-Hofstad, Peder Hermann og Elen Marie, født Muller. Martin ble
gift med Grete Andersdatter Tiller i 1904. I åra 1904-1908 var Martin Hermann i
USA, der han arbeidet på sagbruk. Han var en svær arbeidskar, og alt han foretok seg
gikk i et forrykende tempo. Det er fortalt at da han var i Amerika arbeidet han for to
normale arbeidskarer.
Etter at Martin Daniel Hermann kom tilbake til Norge, fikk han i 1909 auksjons
skjøte på Nordset og hadde denne gården til 1911.
Martin Daniel og Grete fikk ni barn:


----
143 H&FLe
----
81 . Peder Arnolf, f. 1904, d. 1981 . Gift med Borghild Matilde Eriksdatter Holmvik,
f. 1 909, datter av gårdbruker Erik Toresen Holmvik. De var fra 1 938 bureisere på
Lysgård på bureisingsfeltet Tømmeråsen/Bunes i Leksdalen.
82. Matilde, f. 1909, d. 1922.
83. Ruth, f. 1916 på Granholt, død samme år.
84. Einar, f. 1916 på Granholt, død samme år. Tvilling med Ruth.
85. Einar, f. 1917 på Granholt. Bruker på Sør-Tjellran fra 1949. Gift med Ruth
Johnsdatter Slaatsve, f. 1924.
86. Ruth, f. 1921. Gift Tandberg.
87. Trygve, f. 1923. Ugift. Snekker. Bosatt i egen bolig "Tufta" under Stiklestad nor
dre.
88. Gudrun, f. 1925. Gift med kystskipper Øyvind Larsen Nersund fra Leirfjord.
Gudrun var utdannet sykepleier og var i mange år ansatt i helsevesenet i Verdal.
Hun overtok boligen på Verdalsøra etter sine tanter Anna og Ragna Tiller.
89. Ingolf, f. 1926, d. 1992. Lærer, de fleste år på Hamar. Gift med Betty Nyman
Nielsen (dansk).
Husmannsplass under Sør-Tjellran:
Kroken
Under Tillergårdene var det to husmannsplasser som ble kalt Kroken. Plassen som lå
under Sør-Tjellran lå utpå bakken nedenfor Kroken gård (Tillervoll). Så vidt en kjen
ner til, var plassen i bruk i åra 1895-1908.
Johannes Bastiansen Hofstad var husmann på plassen fra 1895-1902. Johannes
kom fra Dalum under Hofstad, der han er omtalt. Sønnen Anton tok over plassen
etter faren.
Anton Johannessen Hofstad (1875-) og Adolfine Adolfsdatter (1877-)
Anton var født i 1875 på Hofstadvald. I 1896 ble han gift med Adolfine Adolfsdatter,
f. 1877 i Trondheim, hennes far var Adolf Johnsen fra Sparbu. De bodde på Kroken
til ca. 1908, da de kjøpte et småbruk i Ogndalen og flyttet dit. Anton arbeidet også
som tømmermann. Han bygde seg seinere eget hus på Steinkjer og arbeidet på jern
banen i mange år. I 1927 flyttet familien tilbake til Verdal og kjøpte småbruket
Kjæran vestre.
Barn:
81 . Ole Ingemar, f. 1 897 på Kroken. Han tok over farsheimen Kjæran vestre og var
i tillegg skredder.
82. Aagot, f. 1899 på Kroken. Gift Nordløv.
Etter at Anton Hofstad flyttet fra Kroken, ble jorda på plassen lagt til Sør-Tjellran.

----
144 H&FLe
----
Ner-Tjellran (Tiller nordre nedre)
GNR. 66, BNR. 5.
Anders Olsen Tiller (1756-1813) og Beret Bårdsdatter (1751-1821)
Anders Olsen var født i 1756 på Fiksevald og var sønn av Ole Tomassen Hofstad og
Beret Andersdatter. Foreldrene var brukere på gården fra 1764, inntil da hadde den
vært underbruk under Sør-Tjellran. Anders fikk bygsel på gården etter farens død i
1786.
Anders ble i 1780 gift med Beret Bårdsdatter Landfald, f. 1751 på Landfall. Beret
var datter av Bård Andersen Landfald og kone Beret Olsdatter.
Anders hadde gården til han døde i 1813, og enka Beret fortsatte som bruker fram
til hun døde i 1821.
De hadde fem barn:
81. Bård, f. 1781 på Tiller. Neste bruker.
82. Ole, f. 1783 på Tiller, d. 1804.
83. Beret, f. 1 786 på Tiller, d. 1789.
84. Beret, f. 1791 på Tiller, d. 1792.
85. Beret, f. 1793 på Tiller. Gift i 1820 med søskenbarnet Ole Pedersen Landfall, f.
1792 på Landfall.
Ved delinga av Leksdalsgodset i 1824 tilfalt Nord-Tiller major Lorentz Diderik Kliiver
(se Bunes), og enka etter han, Birgitte Kliiver, solgte gården ved skjøte av 14. april
1826 til Bård Andersen, som var sønn av den forrige brukeren. Kjøpesummen var 972
spesidaler, dessuten skulle det svares kår til enkefru Sofie Hersleb Kluver på Bunes
ifølge kontrakt av 28. oktober 1823. Videre skulle oppsitteren på plassen Anesveet,
Peder Karlsen og hustru Gisken, få bli sittende for ei årlig avgift på 2 spesidaler.
Bård Andersen Tiller (1781-1829) og Beret Jonsdatter (1780-)
Bård Andersen var som nevnt foran sønn av den forrige brukeren. I 1802 ble han gift
med Beret Jonsdatter Hofstad, f. 1780 på Hofstad. De hadde åtte barn:
81 . Ingeborg Anna, f. 1803 på Tiller. I 1824 gift med Jørgen Bårdsen Haugaae, f.
1803 i Verdal. Jørgen Bårdsen var husmannssønn fra Haukågrenda ved
Leksdalsvatnet. Han var døpt Jørgen Porst, antakelig hadde han dette tilleggsnav-
net fra mora Anne Jørgensdatter, som var født i 1 768 og var datter av Jørgen
(Georg) Arnold Post og hustru Karen Pedersdatter, f. Ovid. 1 Faren til Jørgen
Bårdsen, Bård Pedersen, finner vi i Østre Gjermstadætta (NB! Jørgen (Georg)
Arnold Post var lensmann i Verdal 1762-1766).
Til daglig ble paret kalt "Jørn og Jørns Ymber". I 1827 flyttet de til Bulleråsen i
Båbu allmenning, der de rydda seg en heim like ved Bulleråsvatnet. De fikk dyrka
opp så mye jord at de kunne fø 4-5 kveg og noen sauer og geiter, og de hadde

----
145 H&FLe
----
962
De fikk
>am
ivor av fire døde som sma. ørqen bodde pa
/r-,
R 63 mp
R
p
ied til konas slektninger på Tuset mellom, og der døde han i 1 870. K
nqeborq og sønnen Bård fortsatte å drive gården på Bulleråsen. Ingeborg flytte
ed fra fjellet i 1883, og hun døde som fattiglem på Bilstad i S
896
82. lohn, f. 1805 på Tiller, d. 1806
RO
83. Beret, f. 1808 på Tiller, dø'
84. Anders, f. 1809
er. Han ble husmann pa hllerenqet Vannvik
denne
85. lohn, f. 1 81 3 på Tiller. Han flyttet til Sparbu, der han i 1 834 ble gift med Elisabet
Kristoffersdatter Lanamark (27 årl. I 1 865 var lohn Bårdsen husmann med jord på
Se
■6. Ole, f. 1816. Gift i 1840 med Anne Andersdatter Fåren, f. 1810. Ole kjøp
Dalemark på auksjon i 1 841 , men solgte den straks etterpå o :
868 reiste Ole og Anne sammen med dattera
Olianna, f. 1 852, til Ferqus Falls i Minnesota. De kalte seg da for Skavhauq, og
vært husmannsfolk på Svartåsen under Skavhauq øvre mellom 1 865
RAR
Uolemark
87. Johannes, f. 1816, død samme år. (Tvi Hi
,-j


----
146 H&FLe
----
88. Sirianna, f. 1818. Hun reiste i 1840 til Alstahaug i Nordland, og ble gift der i
1 841 med enkemann og skomaker Andreas Hansen (36 år) fra Trondheim.
Etter Bård Andersens død i 1829 overdrog hans eldste gjenlevende sønn, Anders
Bårdsen, ved skjøte i 1831 halvparten av gården til mora Beret Johnsdatter for 400
spesidaler, og den andre halvparten til Iver Olsen Musem for 450 spesidaler. Den sist
nevnte parten fikk navnet Nord-Tiller, bnr. 6, og blir særskilt omhandlet.
Anders Bårdsen fikk av mora ved kontrakt av 1833 bygslet et engstykke kalt
Norderenget (Tillerenget - seinere Vannvik) og ble husmann der.
Enka Beret Johnsdatter hadde gården til 1831, da solgte hun den til Lars Andersen
Petersborg for 600 spesidaler. I 1838 ble Beret gift på nytt, nå med Ole Jakobsen
Skurset fra Sparbu, f. 1795, og de flyttet til Svartåsen under Skavhaug øvre. (Se også
under Dalemark).
Lars Andersen Tiller (1790-1856) og 1} Anne Johnsdatter (1791-), 2) Marta
Kristensdatter (1816-1887)
Lars Andersen Petersborg og hans første kone Anne Johnsdatter kom fra Sparbu i
1831. Lars Andersen Petersborg af Strinden står det på skjøtet da han kjøper gården i
1831. Han har vel vært gårdskar på gården Petersborg, som lå oppe ved Kristiansten
festning i Trondheim. Men har var født i 1790 på Dullum i Stjørdal av foreldre
Anders Haagensen og kone Beret Larsdatter, f. Foslien. Faren var fra plassen
Mørsetelven i Hegra. I 1801 bodde foreldrene på Rognås i Malvik, men hvor de flyt
tet seinere, er ukjent.
Slekta som er på gården i dag, nedstammer fra Lars Andersen. Hans første kone
døde før 1837, om det var barn i ekteskapet er ikke kjent. Lars ble i 1837 gift på nytt
med Marta Kristensdatter Tillervald (Kroken), f. 1816 på Lyngsholmen. Marta var
datter av husmann Kristen Pedersen Hofstad på Kroken (se under denne).
De fikk åtte barn før Lars døde i 1856. På skiftet etter Lars ble gården verdsatt til
1400 spesidaler. Marta giftet seg på nytt året etter med Andreas Olsen Hofstad, f.
1819, sønn av Ole Mikkelsen Ner-Hofstad. De fikk sønnen Olaus i 1858. Marta over
levde også sin andre mann, som døde i 1877, mens Marta døde ti år seinere.
Barn i Lars' 2. ekteskap:
81. Lornts Martinus, f. 1837. Han ble i 1858 gift med Ingeborganna Ågesdatter
Hallem og var gårdbruker på Hallem søndre i 1 1 år, seinere bodde familien på
flere steder, før Lornts i 1 878 kjøpte heimgarden av mora (se nedenfor).
82. Andreas, f. 1841. Gift i 1871 med Karen Bergifte Ellevsdatter Borgenvald.
Andreas var i noen år gårdbruker på Hallem søndre, før han i 1 875 ble husmann
og seinere eier av Tillervoll (se under Kroken).
83. Bernt Kristian, f. 1843. Gift i 1871 med Anne Marta Johansdatter Midt-Lyng. De
reiste til Canada i 1 871 .
84. Iver, f. 1845, d. 1845.
85. John, f. 1846. Att. Amerika 1870.
86. Helmer, f. 1850. Att. Amerika 1871.

----
147 H&FLe
----
87. Kristian, f. 1 852 Att. Amerika 1 870. (Fergus Falls, Minnesota)
88. Anders, f. 1 855. Anders ble i 1 889 gift i Hustad kirke på Sandvollan med Anna
Pedersdatter Vikan fra Inderøy. Han kjøpte i 1 892 bruket Egge av Kråg, gnr. 106,
bnr. 6. Gården gikk med under Verdalsraset i 1 893, og både Anders, Anna og
deres toårige sønn Laurits Otilius omkom. 2
Andreas Olsen Hofstad (1819-1877) og Marta Kristensdatter (1816-1887)
Andreas Olsen var født i 1819 på Ner-Hofstad og var sønn av Ole Mikkelsen Ner-
Hofstad og kone Ingeborg Andersdatter. Han ble i 1856 gift med enka Marta
Kristensdatter Tiller og var bruker på gården fra 1857 og fram til han døde i 1877.
De hadde 1 barn:
81. Olaus Andreassen, f. 1858. Han ble i 1887 gift i Levanger med Peroline
Mathilde Petersdatter Grythe fra Skogn, f. 1 864 i Trondheim. Olaus var snekker
og satte opp egen gård i Levanger (Tillergården). Der hadde han sitt eget snek
kerverksted som han dreiv i ei årrekke. Olaus var kjent som en dyktig håndverker.
En del av snekkerverktøyet hans er oppbevart på Levanger Museum på Brusve.
Olaus Tiller var også med i Levanger bystyre og dessuten i mange år medlem i
sparebankens forstanderskap. Han døde i 1 926.
Marta Kristensdatter, som i 1877 var blitt enke for annen gang, solgte i 1878 gården
til sønnen fra første ekteskap, Lornts Larsen Tiller, for kjøpesum 3200 kroner pluss kår.
Lornts Larsen Tiller (1838-1917) og Ingeborg Anna Ågesdatter (1838-1916)
Lornts Larsen ble i 1858 gift med Ingeborg Anna Ågesdatter Hallem, f. 1838 på
Hallem, datter av gårdbruker Åge Ellingsen Hallem (se Øvre Stiklestad-ætta). Lornts
overtok i 1860 svigerfarens gård Hallem søndre og hadde den til i 1871. Deretter
bodde familien på flere steder, først på Hofstad og seinere i Hellån, Steine og Kålen
før han i 1878 kjøpte Ner-Tjellran av mora.
Lornts og Ingeborg Anna fikk åtte barn:
81 . Lars Anton, f. 1 858 på Hallem. Gift med Karen Marie Olsdatter Tiller (Dalseng),
f. 1 881 . De var brukere på Dalseng under Tiller fra 1912.
82. Johanna Maria, f. 1 860 på Hallem, d. 1861, 14 dager gammel.
83. Anna, f. 1865 på Hallem. Gift i 1 893 med Johan Arnt Petersen Kvam, gårdbru
ker på Kvam i Volhaugen.
84. Marius, f. 1868. Neste bruker.
85. Julie, f. 1872 på Hofstad. Gift i 1897 i Steinkjer med Kristian Nikolai
Benjaminsen Lorvik fra Sparbu.
86. Kristian, f. 1875 på Steine. Han reiste i 1893 til USA og bodde i Dassel,
Minnesota. Han døde i 1967 i Minneapolis. Gift, men ingen barn.
87. Anneus, f. 1877 i Kålen. Gift i 1906 med Anna Ellinga Johannesdatter Haugset,
f. 1888. Anneus var gårdbruker på Aksnesenget (se under denne).
88. John Edin, f. 1880. Skredder, d. 1902. Ugift.

----
148 H&FLe
----
Lornts Larsen Tiller solgte gården i 1905 til sønnen Marius Tiller for kjøpesum 4000
kroner pluss kår til foreldrene av årlig verdi 250 kroner. Lornts og Ingeborg Anna
døde som kårfolk på gården i 1917 og 1916.
Marius Lorntsen Tiller (1868-1951) og Karen Maria Johannesdatter (1879-
1964)
Marius Lorntsen Tiller reiste i ung alder til USA og var der i 18 år. Han arbeidet først
for et trikkeselskap i fem år og deretter på farm. Etter at han kom tilbake til Norge,
ble han i 1907 gift med Karen Maria Johannesdatter Åsen, f. 1879 i Åsen i Ulvilla,
datter av Johannes Olsen og kone
Kristianne Eriksdatter. Karen var i sin
ungdom en av de få personene i bygda
som tok utdannelse etter folkeskolen.
Hun gikk på Sund Folkehøgskole og på
handelsskole i Trondheim. Likevel ble det
gårdsarbeid på Tiller som ble yrket hen
nes.
Karen og Marius fikk fem barn:
Klara, f. 1908 på Tiller. Gift lens
til
y
V 10. Neste bruke
83. Maqna Karola, f. 1912 på Tiller.
Kolstad, f. 1920. Fra 1946 ei
v^
Verdalsøra, gnr. 1 6, bnr. 39.
84. Olga, f. 1917. Gift med sjåføi
Gerhard Steen, f. 1917 i Trone
heim. Fra 1945 eier av og bosa'
nn k/nrtmo Vornnkirtrn nnr 1 R
z
-ill pa lil er. Gitt med elektromontør (J
917 i Levanger. Fra 1955 eier av og bosatt på Tvistvoll nr. 1 , Verdalsøra
j
Marius Tiller solgte i 1938 gården til sønnen Hjalmar Tiller for kjøpesum 11500 kro
ner pluss kår.
Hjalmar Ludvik Mariussen Tiller (1910-) og Anna Lovise Eriksdatter (191 5-)
Hjalmar Tiller ble eier og bruker av gården fra 1938. Gift dette året med Anna
Eriksdatter Skjørholm, f. 1915, datter av gårdbruker Erik Skjørholm og kone Tora
Amalie Toresdatter, f. Hestegrei.


----
149 H&FLe
----
Af~
k
Husmannsplasser og underbruk under Ner-Tjellran:
Tillerenget søndre
GNR. 66, BNR. 12
N£
VZti
John Nelius Andersen Tiller
(1859-1901) og Ingeborg Anna
Ellevsdatter Kleven (1863
-1931)
z
KLC
\'i
«

 

----
150 H&FLe
----
1883 blir han gift med Ingeborg Anna Ellevsdatter, f. 1863 på Ellevmoen under
Dalemark, datter av husmann Ellev Andersen Kleven (se under Ellevmoen/Kleven).
Nelius Tiller var også skredder, og var som person kjent som en kraftkar. Han
døde på Tillerenget søndre i 1901.
Ingeborg Anna var setertaus på Eklesvollen, Nysetran ogjuldalen i til sammen tju
efire somrer. Hun satt med gården fram til 1928, men overdrog den da til sønnen
Ludvig Tiller. Ludvig kjøpte samme år også Tillerenget nordre og flyttet dit og slo sam
tidig de to brukene sammen til ett.
Nelius og Ingeborg Anna hadde barna:
81 . Eline, f. 1 884. Gift med Lars Grande, gårdbruker på Skei
82. Ida Nikoline, f. 1 886. Gift med Ole Tufset, gårdbruker på Nordset.
83. Ludvig Bernhard, f. 1 890. Fra 1928 gårdbruker på Tillerenget nordre. Gift i 1911
med Olme Andersdatter Tuset, f. 1 892.
84. Alfred, f. 1895. Rutebilsjåfør. Gift med Otelie Mariusdatter Hallem og bosatt på
Inderøy.
Tillerenget (Vannvik)
GNR. 66, BNR. 10.
Muligens har denne plassen også vært nevnt som Anesveet. I så fall har det vært hus
mannsplass her fra ca. 1790 til 1894, da det ble utskilt som et selvstendig bruk på
ca. tjue dekar som ble kalt Vannvik. I 1947 ble eiendommen slått sammen med
Tillereng nordre.
Peder Karlsen Tiller (1757-1837) og Gisken Halvorsdatter (1761-1839)
Peder Karlsen var husmann på Anesveet fra ca. 1790-1833. I folketellinga 1801 er
han oppført som husmann med jord under Tiller, sammen med kona Gisken
Halvorsdatter, f. 1761 på Verdalsøra, og tre barn. Peders far, Karl Pedersen, er inderst
og "ny der almisse af sognet".
Peder og Gisken ble gift i 1784. De døde på Tillerenget i 1837 og 1839.
Barn:
81. Kirstine, f. 1784 på Verdalsøra. Gift i 1809 med Ole Nilsen Hofstadvald
(Buhaugan), f. 1 887, d. 1911. Kirstine Tiller giftet seg for andre gang i 1816 i
Stiklestad kirke under navn Karen Kirstine Tiller. Hennes nye ektemann var enke
mann, handelsmann John Braae fra Trondheim. De bodde i Trondheim, der man
nen døde i 1824. Karen Kristine ble også gift for tredje gang, og ble viet i
Trondheim Domkirke til Anders Larsen Bye, f. på Byneset.
82. Magnhild, f. 1786 (?) på Verdalsøra. Mulig er det henne som er oppført som tje
ner på Snausen i 1 801 og dør som legdslem på Prestegård i 1833.

----
151 H&FLe
----
v
Magnhild Olsdatter (1831-1896)
Anders Bårdsen, som var sønn på Tiller nedre, fikk festekontrakt på Tillerenget av
mora i 1833. Det fulgte med en skogstrekning (Sæterdalen). Anders var også smed.
Han var gift to ganger. Første gang i 1832 med Johanna Rolfsdatter, f. 1804 i Sparbu.
De fikk barna:

 

 

 

 

 

 

 


----
152 H&FLe
----
B3 1 . Johan Rafael, f. 1838. Han utvandret i 1880 til Melrose i M
familie der borte.
B4 1 . Gisken, f. 1840. Gift i 1862 med Martinus Sivertsen Musemshøa,
Lein. I 1 875 var de husmannsfolk på Brannseqqen under Bunes (se un
881 utvandret de til Alexandria
\Ainnesota. De kalte seg Lund de
til Alexandria, Minnesota i 188
B5 1 . Ingeborg Anna, f. 1842. Utvandr
B6 1 . Olme, f. 1844. Gift i 1878 mcc
kemann Eskild Olsen Musem, f. 1818
p
de på Musemsaunet (se unde
d
ne
BAJohn, f. 1845.
yttet til Ove
Minnesota.
875 og tok
B8 1 . Andreas, f. 1848. Gift i 1874
r Y
875
ftftn
oou.
Johanna døde i 1871, og Anders giftet seg for andre gang året etter med Magnr
Olsdatter Skjærset, f. 1831. Magnhild var datter av gardmann Ole Nilsen på Skjæi
og var søster av Jonetta, kona på Tillerenget nordre, og Serianna, kona på Holm
under Ner-Hofstad. (Om Magnhilds slekt, se Hallanætta i Verdalsboka)
Magnhild hadde fra før sønnen Ole Andreas Petersen, f. 1862 på Skjærset, fe
var Peter Andreassen Hestegreiaunet. Ole Andreas oppholdt seg fire år i Amerika
på 1880-tallet. I 1891 ble han gift med Elen Anna Sefaniasdatter Aspås, f. 1871
de ble brukere på Aspåsen nordre samme år.
Sammen fikk Anders oe Magnhild fire barn

 

----
153 H&FLe
----
T;
954.
B9 2 . Dødfødt tvilling, f. 1872.
B 10 2 . Dødfødt tvilling, f. 1872.
Bil 2 . Marta, f. 1 873. Utvandret til USA
Bl 2 2 . Johannes, f. 1875 (se nedenfor).
1893.
Anders Bårdsen Tiller døde i 1876, og enka Magnhild fortsatte som bruker til hun
døde i 1896. I 1894 fikk hun skjøte på Vannvik.
Anders Bårdsen var en kjent og dyktig bygdesmed, og spesielt var han en flink
eggsmed. Han var kjent langt utenfor bygda for sine husnavarer. En navar var et bor
til å bore hull til pinnene som holder tømmerstokkene sammen i et tømret byggverk.
Det er fortalt at Anders brukte en viss del trekull i smikullet når han sveiset inn egg
stålet for at det ikke skulle bli brent. Andre ting han smidde, var ljåer og kniver. Og
ellers smidde han alle slags ting til bruk i forbindelse med jordbruksredskap. Anders
var også kjent for at han dyrka og sausa sin egen tobakk. Han sådde frøet inne tidlig
om våren, og satte tobakksplantene utenfor sørveggen på smia.
Sønnen Johannes Andersen Vandvik overtok gården etter moras død.
Johannes Andersen Vandvik (1875-1962) og l) Henriette Olme Lorntsdatter
(1875-1902), 2) Elen Olme Olausdatter (1867-1915), 3) Jenny Johnsdatter
(1893-1981)
Johannes Vandvik var gift tre ganger. Hans første kone, som han ble gift med i 1899,
var Henriette Olme Lorntsdatter, f. 1875 i Sparbu. Hun var trolig tjenestejente på
.RAN


----
154 H&FLe
----
Vannvik før giftermålet, for hun bodde der da hun i 1897 fikk en sønn; Sigurd Alfred
Ludvigsen, med ungkar Ludvig Ellingsen Aspås, tjener på Skjørholm. (Sigurd Alfred
Ludvigsen ble seinere eier av Tillervoll).
Med Henriette Olme fikk Johannes Vandvik to sønner før hun døde i 1902. 1 1904
ble han gift for andre gang, nå med Elen Olme Olausdatter, f. 1867, som var stedat
ter av Peter Einarsen på Aksnesgjalet. De fikk tre barn før Johannes på nytt ble enke
mann i 1915. Året etter giftet han seg for tredje gang, nå med Jenny Johnsdatter
Skatland, f. 1893 i Fosnes (hennes foreldre finner vi på Aksnes søndre (Bakkan)).
Da stua på Vannvik var falleferdig, kjøpte Johannes omkring 1910 stua på den
nedlagte plassen Hofstadsveet østre, og brukte tømmeret i den til å tømre opp ei ny
stue på Vannvik.
Barn:
Bl 1 . Anders Marius, f. 1899. Gift i 1938 med Ingeborg Hansdatter Neergård, f.
1911 på Røra. Etter eksamen fra Levanger lærerskole ble Anders Vandvik ansatt
som lærer i Kleppen og Vera skolekrets i 1928. Etter siste verdenskrig var han
lærer i Stiklestad og Hauka kretser og seinere ved Verdalsøra skole. Han arbeidet
mye for avholdssaken og hadde 45 års medlemskap og innehadde samtlige gra
der i lOGT og var medlem av Tempelridderordenen. Anders bygde i 1948 ny
bolig på Ørmelen (Solvoll, gnr. 18, bnr. 197).
B2 1 . Ola Ingmar, f. 1 901 . Gift med Ragnhild Viken, født i Frol. Etter lærerskoleeksamen
var Ola Vandvik i to år ansatt som folkeskolelærer i Verdal. I 1 926 ble han ansatt
som lærer ved Røstad off. skole for evneveike, Levanger, og fra 1 939 til han gikk
av for aldersgrensen var han styrer ved skolen.
B3 2 . Marie, f. 1903. Gift i 1929 med veivokter Ivar Johnsen Karlgård, f. 1898. De
bodde i veivokterboligen Tømtåsen i Sul og hadde to barn.
B4 2 . Martin Bernhard, f. 1 904. Ugift. Gårdsarbeider.
B5 2 . Inga Olme, f. 1907. Gift Lauvstad.
B6 2 . Pauline Sofie, f. 1911. Ugift. Hun arbeidet på kontor i Kristiansund, sist hos soren
skriveren, men flyttet heim til Verdalen.
B7 3 . Ingrid Johanne, f. 1916. Gift i 1938 med Arthur Musum, f. 1909. Bureisere på
Bergan under Musem.
B8 3 . Harald, f. 1917. Gift med Dagrun Hansdatter Balgård, f. 1919. Brukere i Vester-
Sendefra 1948.
B9 3 . Signe, f. 1919. Gift med Johan Alstad, gårdbruker på Hamstad i Mosvik.
B 10 3 .Magnhild, f. 1922. Gift i 1947 med småbruker Magnus Forbregdsaunet, f.
1913.
Bl P.Johan, f. 1925. Gift i 1953 med Else Valum, f. 1933. Eier av og bosatt på Elset,
gnr. 29, bnr. 18, Stiklestad.
Bl 2 3 . Helga, f. 1928. Gift Braset.
I 1923 solgte Johannes Vandvik gården til Peder Selli for 16000 kroner og kjøpte
Vester-Sende, der han var gårdbruker fram til 1948 (se under Nilsstua/Vester-Sende).
Før han flyttet til Vester-Sende, losjerte han et par år hos Josef Løe på Verdalsøra.

----
155 H&FLe
----
Peder Selli hadde ikke gården lenger enn til 1925, da han solgte den til Johannes
Kausmo for 14000 kroner og overtok farsgården Selli i Henning.
Johannes Kausmo, som før hadde vært eier av Sende midtre, hadde gården til
1933, da han solgte den til Arne Tiller for 5000 kroner.
Arne Ingemar Ludvigsen Tiller (1911-1996) og Ella Kristine Olsdatter (1909-)
Arne Tiller var født i 1911 på Tillereng av foreldre Ludvig Bernhard Neliussen Tiller
og kone Oline Andersdatter. Gift med Ella Kristine Olsdatter Øvrum, f. 1909 på
Øvrum av foreldre Ole Martin Andersen Øvrum og kone Klara Marie Jakobsdatter.
Arne Tiller var eier fram til 1947, da han solgte jorda på Vannvik til faren, Ludvig
Tiller, som la den under sin gård, Tillerenget nordre. Arne Tiller, som var lastebilsjå
før ved Verdal Kassefabrikk i mange år, flyttet med familien ned til Ørmelen, der han
kjøpte eiendommen Elvevoll, gnr. 18, bnr. 170 og bygde ny bolig der.
Barn:
81. Leif Oskar, f. 1935.
82. Bjørg, f. 1938.
Dermed opphørte Vannvik som eget bruk. Husene ble seinere revet og tømmeret del
vis benyttet som materialer til ei hytte i Sul.
Nord-Leksdal Skole (Nordly)
Som nevnt i innledningsartikkelen i boka var det omgangskole fram til ny skolelov
kom i 1860. Etter den nye skolelova skulle det være fast skole i alle kretser der så
mange som tretti barn kunne komme til skolen. Andre steder kunne det fortsatt være
omgangsskole.
Leksdalen ble nå delt inn i tre kretser: 1. Sende krets, med skole på Sende og
Fikse. 2. Leksdalen Mellom krets (Lund krets), med skole på Øvre Hofstad, Nedre
Hofstad og Nedre Tiller. 3. Dalemark krets, med skole i Dalemark. Haukågrenda
hørte også til denne kretsen fram til 1882. Erik Trøgstad var lærer i samtlige kretser
til han slutta som lærer i 1874. Han eide Dalemark og bodde der.
I 1882 ble de to nordre kretsene slått sammen til Nord-Leksdal skolekrets. Fra
1905 var navnet Tiller krets. Skolen holdt til i Tiller- og Hofstad-gårdene fram til den
nye Nordly skole sto ferdig høsten 1909. Småskolen holdt til på Nedre Hofstad fram
til 1910.
Etter søknad fra skolekretsen i Nord-Leksdalen i 1907 om å få bygd egen skole, ble
plan og kostnadoverslag oversendt de kommunale myndigheter. Planen omfattet
hovedbygning med to klasserom, lærerbolig og et rom for lærerinne, samt uthus.
TJELLRAN (TILLER)

----
156 H&FLe
----
Kostnadsoverslaget lød på 7090 kroner + tillegg på 1200 kroner for 20 mål jord
som det var gitt tilsagn på av Ner-Tjellran.
Midler til hus og jord ble bevilget, og Ole Grindberg tok på seg bygging av skole
og uthus for 6000 kroner. Skolen ble bygd på tomta etter et sommerfjøs og sto fer
dig høsten 1909. Den ble da tatt i bruk av de eldste elevene, mens småklasserommet
i 2. etasje sto ferdig først til nyttår i 1910.
Samlet kostnad for den nye skolen ble 8200 kroner.
Lærer 1909 - 1919:
Ole Sivertsen Haugdahl (1861-1937) og Lovise Johannesdatter (1863-1946)
Ole S. Haugdahl var født på Haugdal (Hodalen) i Sparbu i 1861. Foreldrene hans var
Sivert Olsen Hodalen og kone Sofia Olsdatter, f. Gjermstad. I 1882 tok han lærerek
samen ved Klæbu seminar. Etter at han hadde vært huslærer i Bessaker og på
Froøyene i tre år kom han i 1886 til
Leksdalen som lærer. Fram til 1897
var han lærer i begge skolekretsene i
Leksdalen, d.v.s. Tiller og Sende. Det
var da 3-delt skole i Nord-Leksdalen
og samlet (udelt) skole i Sør-
Leksdalen. I 1897 ble Nord-Leksdal
utskilt som egen krets, og Haugdahl
fikk full post der.
Med noen kvileår fra 1901 til
1904 p. g. a. helsa, var Haugdahl
lærer i Nord-Leksdalen fram til
1920. Han flyttet da til Åsnes i Solør
Nordly skole ca. 1916. og var lærer der i tre vintre før han
ble pensjonist. Så flyttet han til
Levanger. I Levanger kjøpte han først en bygård, men i 1934 kjøpte han villaen
Tønne på Bruborg og bodde der til han døde i 1937.
Haugdahl hadde små vikariat som lærer også etter at han var blitt pensjonist.
Blant annet holdt han skole for dattera Signe Rygg ved Sul skole høsten 1926, og der
etter var han privatlærer for barna til Erik Eriksson i Sandvika i tre vintrer.
Straks etter at Haugdahl kom til Verdal i 1886 ble han gift med Lovise
Johannesdatter Langli fra Sparbu, og de bodde først på Karmhus. I 1889 kjøpte han
Nord-Tjellran, i 1895 kjøpte han jord av Bunes og ryddet og bygde opp Granholt.
Han solgte Granholt i 1900 og kjøpte naboheimen Nyheim under Lund. Familien
bodde på Nyheim til Nordly skole ble bygd i 1909, da de flyttet dit og solgte Nyheim
til Hagen Olsen Sem fra Sparbu.
Haugdahl dyrka også opp jord på skolen, for bare halvparten av den dyrkbare jorda var
oppdyrka før. Han opparbeidet en stor og fin hage, og denne stelte han med slik at den ble
en mønsterhage.
I skolestua var Haugdahl kjent som en streng lærer, som ikke tålte slurv og lat
skap hos elevene. Kanskje glemte han av og til at Vår Herre ikke hadde gitt alle like


----
157 H&FLe
----
stor ballast, men han ville at alle skulle lære noe på skolen. Det var derfor det var
skole, mente han, og det var for å skaffe ungene lærdom at han var plassert der.
Men Haugdahl satte ikke store
krav bare til elevene sine, men
også til seg selv. Han utdannet seg
videre for lærergjerningen
gjennom en mengde kurs og stu
diereiser.
Lovise Haugdahl var av ei
slekt med stor interesse for
musikk. Både far hennes, søskena
og mange andre i slekta var kjen
te felespelemenn. Lovise var også
musikalsk og hadde en vakker og
fyldig sangstemme, men som
husmor og mor for en stor barne
flokk fikk hun lita tid til å dyrke
evnene etter at hun kom til
Leksdalen.
Lærer Ole S. Haugdahl med familie
Ole S. Haugdahl var medlem av Verdal herredsstyre fra 1893 til 1910 og hadde
flere andre offentlige ombud. Mellom de mange særinteressene han hadde kan nev
nes at han var en ivrig gransker av bygdas historie og skreiv mange artikler om slike
emner. Hans studier av gamle kulturminner var omfattende og skaffet ham aner
kjennelse fra høyeste hold.
Haugdahl døde på Levanger i 1937. Han er gravlagt på den gamle kirkegården på
Stiklestad.
Ole S. Haugdahl og kona Lovise Johannesdatter fikk sju barn:
81. Marie, f. 1888 på Karmhus. Gift med Peder Bårdsen Skjørholm, gårdbruker på
Skjørholmen.
82. Sigurd, f. 1891 på Nord-Tjellran. Utvandret til Amerika i 1910 og slo seg ned i
Albert Lea, Minnesota. I USA ble Sigurd Haugdahl en kjent bilracerkjører og ble
verdensmester i terrengbanekjøring flere ganger og satte i 1 922 verdensrekord i
hastighetskjøring med 290 km/t. I sitt yrke var han tilknyttet bil- og oljebransjen og
var teknisk begavet, med biler og mekanikk som spesialområder. I 1 926 gift med
Margrethe Elisabeth Bevan fra Illinois, og de hadde fire barn. Sigurd Haugdahl
døde i 1 970 i Jacksonville, Florida, etter at han de siste atten åra hadde vært inva
lid. 3
83. Signe, f. 1 893 på Nord-Tjellran. Signe Haugdahl tok lærereksamen ved Levanger
lærerskole i 1916. Deretter var hun lærerinne i Furnes i Hedmark, og fra 1919 til
1 948 lærer ved Sul skole. Gift i 1 920 med Bjørn Opsahl Rygg, f. 1 897 i
Engerdal. Bjørn Rygg ble tollstasjonsbetyrer ved Adalsvollen tollstasjon i 1929.
84. Ingolf, f. 1 894 på Nord-Tjellran. Gift med Mary Othilie Olsdtr. Hallem, f. 1908,
datter av Ole Martinsen Hallem og kone Olme Olsdtr., f. Øyen. Ingolf Haugdahl


----
158 H&FLe
----
var ei tid laborant ved Trondheim sykehus og siden ved Innherred sykehus. Deretter
arbeidet han ved Nestlés Melkefabrikk på Levanger.
85. Olaf, født. 1 896 på Granholt. Tolloppsynsmann. Gift første gang i 1917 med
enke Anna Olsdatter Aksnes, f. 1 898. Hun var enke etter Tomas Toresen Lademo.
Gift for andre gang med Elfrid Nilsdatter Suvl.
86. Ludvig, f. 1 898 på Granholt. Gift med Marta Herrem, f. 1 896 på Byåsen i
Strinda. Ludvig Haugdahl var ansatt ved jernbanen. Han var
stasjonsmester ved Lønsdal stasjon i Salten, ved Drivstua
og sist ved Hjerkinn stasjon.
87. Olaug, f. 1902 på Nyheim. Gift
Toralf Eggen på Eggen i Skogn.
med gårdbruker
Lærer 1920 - 1948.
Anders Olsen Musum (1882-1956) og Hilda
Sofie Olsdtr, f. Reppesaunet (1890-1972)
Anders Musum var født i 1882 på Musem og var
sønn av Ole Marius Andersen Musum og kone
Anne Olsdatter på Musem østre.
Anders Musum tok lærereksamen med Levanger
lærerskole i 1914, Han var vikar ved Skogn folke
høgskole 1914-15 og fra 1916-1920 framhaldsskole
lærer i Verdal. Fra 1920 til han tok avskjed i 1948 var
han lærer i Nord-Leksdal skolekrets (Nordly skole).
Lærer Musum var sterkt interessert i ungsdomsarbeid og
arbeid for målsaka, og ble i 1921 formann i det nystartede
Verdal ungdomslag og var lagets formann i tolv år. Han
var også formann i mållaget "Verdølen", formann i Verdal
lærerlag i flere år og formann for Verdal museum fra
Lærer Anders Mv
■735, en Citroen
kiøp
Yr
Y. I IFkT
-£-

 


----
159 H&FLe
----
1945 til 1956. Ellers var han levende opptatt av lokalhistorie og samlet en god del
stoff for etterslekten. Han var også kjent som en dyktig felespiller.
Etter at han tok avskjed som lærer i 1948, bygde Anders Musum hus ved
Kirkehaug.
Anders Musum ble gift i 1923 med Hilda Sofie Olsdatter Reppesaunet, f. 1890 på
Auskinvald, datter av Ole Henriksen Reppesaunet og kone Olme Ellingsdatter. Kona
Hilda Musum var også med i lagsarbeid og sto i spissen for å få i gang Leksdal sani
tetslag. På stiftelsesmøtet for laget på Nordly skole den 11. februar 1932 ble hun valgt
til lagets første leder.
Barn:
81. Magne, f. 1926. Gift med Åse Bodil Nordvik, f. 1929 (fra Steinkjer). Magne
Musum har vært lærer ved Vuku ungdomsskole. Han overtok huset ved Kirkehaug
etter foreldrene.
Nord-Tiller
GNR. 66, BNR. 6.
Nord-Tiller er den halvparten av Ner-Tjellran som ble frasolgt av Anders Bårdsen i
1831. Gården lå på høgda ovenfor Sør-Tjellran.
mmmmmmmmmmm^^^^^
Gården på fotoet er dagens Ner-Tjellran. Nord-Tiller lå oppe på høgda. Vi ser et sommerfjøs, og der stod husene
på Nord-Tiller.


----
160 H&FLe
----
Iver Olsen Musem var første bruker på gården, han fikk skjøte på den i 1831 av
Anders Bårdsen for kjøpesum 450 spesidaler.
Iver Olsen Tiller (1793-1879) og Mali Olsdatter (1802-1880)
Iver Olsen var født i 1793 på Rosvollvald og var sønn av husmann Ole Olsen og kone
Marit Benjaminsdatter. I 1801 var foreldrene husmannsfolk under Vinne. Iver bodde
på Hallem og var trolig tjener der da han i 1827 ble gift med Mali Olsdatter Musem,
f. 1802 på Skrove, datter av inderst og dragon Ole Sivertsen Skrove og kone Ingeborg
Andersdatter.
Iver og Mali hadde to barn:
81 . Ole, f. 1 827 på Musem. Neste bruker.
82. Ingeborg Anna, f. 1 834 på Tiller. Gift i 1 856 med Ole Olsen Skrove (Årstad), f.
1826 på Sunde i Skogn. De flyttet i 1861 til Sparbu, der Ole Olsen ble gård-
bruker på Fisknes nedre. I 1871 kjøpte han Aurstad, bnr. 1, Sparbu. Om Ole
Olsens herkomst, se under Ner-Hofstad.
Ved skjøte av 15. august, tinglyst 16. august 1876 overdrog Iver Olsen gården til søn
nen Ole Iversen for 55 spesidaler og kår. Ole hadde imidlertid overtatt den tidligere,
for han er oppført som eier i 1875.
Ole Iversen Tiller (1827-1912) og Anne Kristoffersdatter (1838-1924)
Ole Iversen arbeidet på farsgården fram til han overtok som eier. I 1876 ble han gift
med Anne Kristoffersdatter Fisknes, f. 1838 i Sparbu. Hun var datter av gårdbruker
Kristoffer Henriksen Fisknes nedre. De hadde ei datter:
81. Karen Marie, f. 1881. Gift med Lars Anton Lomtsen Tiller, f. 1858 på Hallem,
sønn av gårdbruker Lornts Larsen Tiller på Ner-Tjellran. De ble brukere på Dalseng
i 191 2 (se under denne).
Ole Iversen solgte i 1889 gården til skolelærer Ole S. Haugdahl for kjøpesum 2000
kroner og tok kår. I 1897 ble eiendommen Dalseng, bnr. 14, utskilt fra Nord-Tiller,
og Ole Iversen kjøpte den av Ole S. Haugdahl for 500 kroner og flyttet dit sammen
med kona. Ole døde på Dalseng i 1912 og Anne i 1924.
Om Ole S. Haugdahl, se under Nord-Leksdal skole.
Ole Andreas Petersen Tiller (1862-1921) og Elen Anna Sefaniasdatter (1871-1963)
I 1895 er gården kommet i Ole Petersen Tillers eie uten tinglyst hjemmel.
Panteregistret viser at han som eier av gården overtok kåret til Ole Iversen og kone,
som forrige eier Ole S. Haugdahl skulle svare for.
Ole Andreas Petersen var født i 1862 på Skjærset av ugifte foreldre, ungkar Peter
Andreassen Hestegreiaunet og Magnhild Olsdatter Skjærset, f. 1831, datter av gard
mann Ole Nilsen på Skjærset og søster av Jonetta, kona på Tillerenget nordre. Mora
ble seinere gift med Anders Bårdsen Tiller på Tillerenget/Vannvik.

----
161 H&FLe
----
Ole Andreas oppholdt seg fire år i Amerika sist på 1880-tallet. I 1891 ble han gift
med Elen Anna Sefaniasdatter Aspås, f. 1871, datter av Sefanias Arntsen Aspås på
Aspåsen søndre, og var bruker på Aspåsen nordre fra 1891-1895.
Barn:
81. Julianna, f. 1892 på Aspåsen. Hun flyttet til Nøtterøy og ble gift der med Leif
Hansen. De bodde siden på Tronrud ved Stavanger.
82. Anne Karoline, f. 1892 på Aspåsen (tvilling), d. 1893.
83. Klara Sofie, f. 1895 på Tiller. Gift med Martin Johannessen Lund, gårdbruker på
Nordbekk under Bunes.
84. Oskar, f. 1 897 på Tiller. Død ung.
85. Petter Alfred, f. 1 899 i Steinkjer. Gift med Olise Olsdatter Åsagjalet (under Åsen
i Leksdalen). De bodde på Løvold i Stokke, Vestfold.
86. Emma Antonie, f. 1901 på Rein i Beitstad. Hun var tjener på Holme til hun ble
konfirmert, reiste deretter til Trondheim og ble gift Bakken.
87. August, f. 1904 i Beitstad. Han var tjener i Marka østre til han ble konfirmert, reis
te seinere ut og bodde i Mesnalia ved Lillehammer.
Ole Petersen ble ikke lenge på Nord-Tiller. Den 24. august 1896 avholdt han frivil
lig auksjon på gården over diverse løsøre, og i 1897 gikk han fra gården, tok med seg
familien og flyttet til Steinkjer. Der bodde de under bybrannen 15. august 1900 og
mistet alt de eide. Så flyttet de til Rein i Beitstad og deretter til Levanger, der Ole dreiv
som handelsmann i noen år før de flyttet til Trondheim, der Ole døde og ble begravd
i 1921. Kona Elen kom deretter tilbake til Leksdalen.
Etter at Ole Petersen gikk fra gården, ble Nord-Tiller solgt på auksjon, og lærer
Ole S. Haugdahl, som hadde hatt gården tidligere, fikk auksjonsskjøte på den i 1897
for kjøpesum 1900 kroner.
Haugdahl avviklet drifta av gården da han samme år delte den i følgende parseller:
Heggbakken, skyldsatt for 1 mark 27 øre og solgt til Lornts Larsen Tiller.
Dalseng ble solgt til kårmannen Ole Iversen Tiller.
Tillerskogen, skyldsatt for 95 øre og solgt til Johannes Holme for kjøpesum 500
kroner. Skogen ble seinere solgt til By Bruk.
Og endelig ble dyrkajorda skyldsatt for 1 mark 48 øre og solgt til Anders Ellefsen
Sør-Tiller.
Husmannsplasser og underbruk under Nord-Tiller:
På en uregistrert plass under Tiller bodde først på 1800-tallet en familie med til
knytning til Leksdalen:
Peder Sevaldsen Nedre Hallem (ca. 1760-1814) og Maria Johnsdatter (ca.
1771-1828)
Peder Sevaldsen Nedre Hallem var født ca. 1760. I 1791 ble han gift med Maria
Johnsdatter Sør-Hallem, f. ca. 1771.

----
162 H&FLe
----
Peder Sevaldsen var først husmann på Nedre Hallemsvald i ca. 10 år. I 1801
losjerte familien på Øver-Sende, men fikk i 1802 ei datter født på Skrove. Hvor lenge
de bodde der, vites ikke, men familien kom i alle fall tilbake til Leksdalen, der
foreldrene døde, Peder på Tiller i 1814 og Maria på Aksnes i 1828. Barna deres ble
tjenere på Hofstad og Tiller.
Barn:
81. John Pedersen Hallem, f. 1791 på Nedre Hallemsvald. Gift i 1818 med Anne
Sørensdatter Tiller, f. 1 791 . Begge kalte seg Tiller da de ble gift. De ble husmanns
folk på en plass under Hallem. Ei datter av dem, Beret Joh nsdatter, f. 1820, ble
gift med Ole Nilsen Aksnes, som ble husmann på plassen Ausa under Lyngåsen.
82. Ole Pedersen Aksnes, f. 1797 på Nedre Hallemsvald. Gift i 1818 med Anne
Pedersedatter Tillervald, f. 1795 (Karmhus-ætta). De ble husmannsfolk på plassen
Myra under Aksnes (Bakkan).
83. Marta (Anne) Pedersdatter, f. 1800 på Nedre Hallemsvald. I folketellinga for
1801 står det at Peder Sevaldsen har ei datter Anne som er 1 år, det kan ikke
være andre enn hun som er døpt Marta, men som siden ble kalt Anne. Gift i 1 820
med Anders Olsen Tømmeråsplassen (Se Tømmeråsplassen under 75-1)
84. Marit Pedersdatter, f. 1802 på Skrove. Gift i 1824 med Lars Johnsen Aspås. De
var husmannsfolk på Bergplassen under Dalemark.
Kroken (Tillervoll)
Kroken var husmannsplass under Nord-Tiller til den ble utskilt som eget bruk
Tillervoll i 1884.
Peder Jørgensen Tiller (1760-1803) og Guri Pedersdatter (1764-)
Det er noe usikkert om plassen som Peder Jørgensen kom til, var Kroken, men han
var husmann på en plass under Tiller ca. 1798-1803 etter at han tidligere hadde vært
husmann under Ner-Hofstad (Kongssveet?). Han var født i 1760 i Marka og var sønn
av Jørgen Bårdsen Marken. I 1791 ble han gift med Guri Pedersdatter Follo, f. 1764
på Eklovald. Guris foreldre var Peder Larsen Skjørdalsvald og hans første kone
Ingeborg Ellevsdatter Skrovevald (Se Aksnesætta).
Peder hadde ett barn før han ble gift og fem barn med Guri:
Bl 0 . Jørgen, f. 1782. Mora het Elen Olsdatter. Jørgen ble i 1810 gift med Anne
Kristine Pedersdatter, født på Verdalsøra i 1 782 og datter av Peder Hansen Øren.
De ble husmannsfolk på Kongssveet under Hofstad (se under denne plassen).
82. Sølvi, f. 1792 på Sende. Gift med El lev Andersen Skrove (Bjørkenætta). De ble
husmannsfolk på Lyngåsvald.
HEIMER OG FOLK I LEKSDALEN


----
163 H&FLe
----
83. Ingeborg, f. 1793 på Hofstadvald. Mon henne som i 1815 ble gift med Haldo
Pedersen Stuskinsvald?
84. Kirsti, f. 1795 på Hofstadvald, d. 1835. Gift i 1817 med Peter Andreas Nilsen
Hofstad, f. 1790. De var husmannsfolk på Bjørganvald og hadde fem barn.
85. Guru, f. 1798 på Tillervald. Ugift. Død i 1815 i Åsen.
86. Petronella, f. 1801 på Tillervald. Gift i 1826 med Peder Arntsen Råa, f. 1797.
De var husmannsfolk på Lyngåsvald, Follovald og Nessvald.
Tillervoll (Kroken) med nåværende bebyggelse. Pilen vise'
vor husene stod da den vi
.plass.
Kristen Pedersen Hofstad (1775-1848) og Kirstine Henriksdatter (1797-1890)
Hvor Kristen (eller Kristian?) hadde sine røtter, kjenner vi ikke til. Muligens var han
utenbygds fra, for vi finner ham ikke i folketellinga for 1801. 1 1816 ble han gift med
Kirstine Henriksdatter, som var født i 1797 og var datter av Henrik Andersen, hus
mann på Lyngsholmen under Lyng søndre.
Kristen og Kirstine var husmannsfolk på Kroken fra ca. 1830 til 1848. Kristen
døde på Kroken sistnevnte år. 1 1865 finner vi igjen Kirstine som husholderske for
dattersønnene Andreas og Bernt Larsen på Hallem søndre, i 1875 er hun losjerende
føderådsenke på Aspås store, før hun dør på Kroken hos sin dattersønn Andreas i
1890, 93 år gammel.
Kristen og Kirstine hadde dattera.
81. Marta, f. 1816 på Lyngsholmen. Hun ble i 1837 gift med enkemann Lars
Andersen Tiller og ble gårdbrukerkone på hovedbølet (Ner-Tjellran).


----
164 H&FLe
----
Bård Nilsen Tiller (1810-1875) og Marta Olsdatter Musem (1823-1869)
Bård Nilsen overtok som husmann på Kroken i 1849. Han var født i 1810 av forel
dre Nils Ellingsen Aksnes, f. 1785 (Østvollætta), og Malena Bårdsdatter Sundby, f.
1776 (Sundbyætta). I 1846 ble han gift med Marta Olsdatter Musem, f. 1823, datter
av Ole Eriksen Musem.
Bård gikk under navnet Bård Kroken. Han var husmann på Kroken til han døde i
1875, de siste seks åra som enkemann, idet Marta døde i 1869.
Bård og Marta hadde barna:
81. Marie, f. 1847. Hun var gift to ganger, først i 1872 med Johannes Sørensen
Stiklestad. De var inderster på Lyngsvald og seinere husmannsfolk på
Stiklestadvald. De fikk seks barn. Etter at Johannes døde i 1 886, giftet Marie seg
med enkemann og gårdbruker Nils Larsen Hofstad på Valbekken i Vinne. Nils
Hofstad var født i Stjørdalen i 1 840.
82. Nils, f. 1 849. Gift i 1 882 med Julie Olausdatter Semsvald, f. 1 861 . De var hus
mannsfolk på Semsvald. Ingen barn. Nils døde i 1 891 . Julie flyttet til Trondheim
og ble gift med jembanearbeider Johan A. Leistad, f. 1868 i Strinda. I 1900
bodde de i Wessels gate 1 0 i Trondheim og hadde en sønn på to år.
83. Olme, f. 1852. I 1883 fikk hun dattera Beret Marta med enkemann Ole
Henriksen Haugsholmen. Gift i 1 889 med Iver Andersen Bråttåenget, f. 1 864 på
Melbyvald. I 1 890 fikk de dattera Julie Augusta, og alle utvandret til Amerika fra
Bråttåenget i Inndalen i 1892.
84. Marta, f. 1855. Gift i 1882 med Peter Iver Pedersen, f. 1859 på Rosvollvald. I
1 900 bodde familien på bygslet plass under Mikvoll vestre. Peter Iver var jemba
nearbeider. De hadde seks barn.
85. Ingeborg Anna, f. 1 858. Hun var ugift, og var tjener/budeie på Storborg øvre i
Frol i over tretti år.
Andreas Larsen Tiller (1843-1923) og Karen Bergitte Ellevsdatter (1842-1933)
Andreas Larsen overtok som husmann på Kroken etter at Bård Nilsen døde i 1875.
Andreas var sønn av Lars Andersen og Marta Kristensdatter på Ner-Tiller (se foran).
Gift i 1871 med Karen Bergitte Ellevsdatter Borgenvald, f. 1842.
Andreas fikk husmannskontrakt på plassen i 1876. I 1892 ble Kroken fradelt
Tillergårdene og fikk navnet Tillervoll, og Andreas Larsen kjøpte heimen for 600 kro
ner og fikk skjøte datert 17. mai 1895.
Andreas gikk under navnet Andreas Kroken. Han arbeidet mye utenfor bruket
som nybrottsarbeider. Fra han var 30 til 78 år gammel arbeidet han hver sommer
med dette, og braut opp mer enn fem hundre dekar nydyrkingsland i Verdal og
Sparbu. For dette arbeidet ble han påskjønnet med Landbruksdepartementets med
alje samt Nord-Trøndelag Landbruksselskaps sølvmedalje og diplom.
Andreas og Karen hadde hest på Tillervoll, men den ble bare brukt til lystkjøring.
Karen var ei reiselysten dame, og da ble hesten spent for karjolen og det bar av gårde
etter landeveien.
Andreas døde i 1923 og Karen i 1933. De hadde fem barn:

----
165 H&FLe
----
81 . Ludvig, f. 1 871 . Han bodde i Levanger og arbeidet som snekke
82. Martin, f. 1 874. Gift og bosatt på Øi
83. Albert Kristian, f. 1 877. Gift med Kare
og fikk tre barn, som bosatte seg
Trondheim.
84. Marius, f. 1880. Han begynte å arbei
de på jernbanen, men ble oppsagt og
flyttet heim til Kroken, der han gikk i
lang med a skyte og renske vekk stein
a et jordstykke ved Dalsenget. En stein-
arbeidet. Seinere reiste han ut igjen og
kk arbeid som banevokter pa iernba
nen i Oslo, der han også ble gi
85. Julie, f. 1 888. Gift med Alfred Hansen
Dalum, gårdbruker på Dalum under
Øver-Hofstad
I 1921 solgte Andreas Tiller gården til Anton
Aksnes, som samme år solgte den videre til
a, der han arbeidet som male
Elise Odinsdatter Husby. De bodde i Åsen
Jakob Kvemmo for 3800 kroner. Kvernmo Andreas Tiller (sittende i midten) med
bygde nytt uthus før han i 1931 solgte
Tillervoll til Alfred Ludvigsen for 3930 kroner.
Selv flyttet Jakob Kvernmo til Øvrum under
yz
rørte<
Vil. bak til vens'
Skjørdal i Ness.
Sigurd Alfred Ludvigsen (1897-1973)
Sigurd Alfred Ludvigsen var sønn av ungkar Ludvig Ellingsen Aspås, f. 1880, og pike
Henriette Olme Lorntsdatter, f. 1875 i Sparbu. Mora ble seinere gift med Johannes
Vandvik.
Alfred Ludvigsen, som han ble kalt til daglig, kom til Marka østre, der han vokste
opp som fostersønn hos John og Anne Marta Marken. Han dreiv med tømmerhogst,
fløyting og sagbruksarbeid, og han arbeidet blant annet på Selvik sagbruk i Steinvika
ved Steinkjer.
Første året som Alfred bodde på Tillervoll, brann husene på gården, og han måtte
bygge nytt.
Alfred var kjent som en fantasifull person, og historiene hans lever den dag i dag
på folkemunne. Han var ugift, men hadde Olise Lundemo som husholderske hos seg
i alle år til hun døde i 1973.
I 1973 solgte Alfred gården til brødrene Helge og Åsmund Dalum, som la jorda
under sin egen gård Dalum. Stua på Kroken ble seinere brukt som bosted for Dalum
brødrene etter at de solgte Dalum.
Alfred Ludvigsen døde i 1973.

 

----
166 H&FLe
----
Dalseng
GNR. 66, BNR. 14.
Dalseng ble fradelt Nord-Tiller i 1897 og skyldsatt for 53 øre. Gården ble solgt
samme år av Ole S. Haugdahl til Ole Iversen Tiller før kjøpesum 500 kroner.
Ole Iversen Tiller (1827-1912) og Anne Kristoffersdatter (1838-1924)
Ole Iversen var sønn av Iver Olsen på Nord-Tiller og var eier av denne gården fra ca.
1875 til 1889, da han solgte til lærer O. S. Haugdahl og tok kår. Gift ca. 1880 med
Anne Kristoffersdatter Fisknes, f. 1838 i
Sparbu. I 1881 fikk de dattera Karen
Marie, som ble bruker på Dalseng etter
at Ole døde i 1912.
Ole og Anne hadde også ei pleiedat
ter; Oline Tuset, f. 1892. Hun var datter
av Anders Olsen Nord-Tuset og kone
Ingeborg Anna Mikalsdatter. Foreldrene
døde da Oline var bare lita jente. Hun
kom da til Dalseng og ble der til hun ble
gift med Ludvig Tiller på Tillerenget. Dalseng i 1962. Foiowiderø,
Lars Lorntsen Tiller (1858-1929) og Karen Marie Olsdatter (1881-1963)
Lars Lorntsen Tiller var født i 1858 og var sønn av Lornts Larsen Tiller på Ner-
Tjellran. Gift med Karen Marie Olsdatter, dattera til den
forrige brukeren på Dalsenget. De var barnløse. Lars
Tiller døde i 1929. Karen dreiv Dalsenget fram til
1936, men solgte da jorda på bruket til Olaf Aspås
for 1000 kroner pluss kår av årlig verdi 80 kroner.
Samtidig fikk hun fradelt stue og hustomt, som fikk
navnet Dalseng søndre, bnr. 19. Eiendommen ble
etter Karens død brukt som sommerbolig av slekt
ningene hennes.
Om Lars Tiller er fortalt at han skulle være svært
sparsom av seg. En gang Karen lå på sykehuset, ble
han spurt om han hadde ringt til sykehuset for å
høre hvordan det stod til med henne. Lars hadde da
svart: "-En tiøring her og en tiøring der, det blir
penger det også". Det kostet 10 øre å ringe på denne
tida.
Karen Tiller var flink til å veve åkle, og det finnes
fortsatt produkter etter henne i bygda. I mange år var
hun med i misjonsforeningsarbeidet i Leksdalen.
Lars og Karen Tiller var barnløse.
Karen Olsdatter Tiller på Dalseng.

 

----
167 H&FLe
----
Nordset
Nordset ble utskilt fra Nord-Tiller, gnr. 66, bnr. 6, ved skyldsettingsforretning av 1.
mai, tinglyst 12. august 1884. Den ble skyldsatt for 4 ort 14 skilling (1,92 mk) og av
Ole Iversen Tiller solgt til Tore Jakobsen Aksnes for 1200 kroner ifølge skjøte av 29.
mai, tinglyst 22. juni 1886.
Tore Jakobsen Nordset (1832-1909) og Ingeborg Anna Arntsdatter (1827
-1906)
Tore Nordset var gårdmannssønn, født på Skrove i 1832 av foreldre Jakob Toresen og
Johanne Pedersdatter. I 1854 flyttet han til Strinda, men kom tilbake og ble gift i
1857 med enke Ingeborg Anna Arntsdatter Aksnes. Hun var født i 1827 på
Nordset, med Aspås søndre i bakgrunnen.
Widerøe 1962.
Fleskhusvald og var datter av husmann
Arnt Larsen og Marta Johannesdatter. Da
hun ble gift med Tore, var hun gårdenke
etter Johannes Andersen Hestegrei
(1808-1856), bonde på Aksnes søndre
øvre.
Etter giftermålet var Tore og Ingeborg
Anna brukere på Aksnes søndre øvre til
1864, da gården ble solgt til Peder Edvard
Moe, og i 1865 finner vi igjen Tore og
Ingeborg Anna som husmannsfolk på
Bunesbakken. Like etter flyttet de til
Ytterøya, der Tore arbeidet ved bergver
ket i noen år, men kom tilbake og kjøpte
en annen av Aksnesgårdene, nemlig Aksnes lille nordre. Der bodde de i 1875. 1 1881
utvandret Tore og sønnen Anton Julius til USA. Tore kom tilbake og kjøpte Nordset
i 1884, mens sønnen ble igjen "på andre sida av dammen".
Tore dreiv også ei tid med landhandel på Nordset, og han virket også som smed.
Men i 1894 måtte han gi fra seg gården, og boet hans ble tatt under skiftebehandling
som konkursbo. Ny eier ble Tores fostersønn, Andreas Iversen, men Tore og Ingeborg
Anna ble boende på Nordset som kårfolk.
Barna til Tore og Ingeborg Anna:
81 . Anne Johannesdatter, f. 1 854, datter fra Ingeborg Annas første ekteskap. I 1 877
flyttet Anne til Trondheim, og samme år ble hun gift i Bakklandet kirke med sjømann
Ludvig Sivertsen Meistad fra Hitra.
82. Johannes Toresen, f. 1 860. Han flyttet til Trondheim i 1 878, men hvor det ble av
ham etterpå, er ikke kjent.
83. Anton Julius Toresen, f. 1 867 på Ytterøy. Han reiste til USA i 1 881 .

 

----
168 H&FLe
----
I tillegg hadde de som nevnt fostersønnen Andreas Iversen, f. 1875 på Øra.
Ingeborg Anna døde i 1906 på Nordset, og Tore døde som enkemann hos foster-
sønnen Andreas på Jervan i Strinda i 1909.
Iver Andreas Iversen Nordseth (1875-1967) og Anna Sofie Olufsdatter (1876
-1956)
Iver Andreas Iversen var født i 1875 på Verdalsøra og var sønn av strandsitter Iver
Laurits Hansen og Anne Margrete Tellevsdatter. Han ble fostersønn hos Tore og
Ingeborg Anna Nordset og tok etternavnet Nordseth. I sin ungdom var Andreas
bakerlærling hos baker Møller på Øra og arbeidet deretter i faget hos baker Rønning
på Fleskhus.
Andreas kjøpte Nordset av konkursboet etter Tore Nordset i 1894, men hadde
ikke tinglyst hjemmel på gården.
Anna Sofie, som Andreas ble gift med i 1897, var datter av Olu f Andreassen, som
var husmann på Davenget under Storvuku, på Bredingsvollan under Breding og bru
ker på Slapgardsenget (Veie) i Ulvilla. Anna Sofie ble født på Bredingsvollan i 1876.
Andreas og Sofie Nordseth hadde fått to små barn da de i 1907 flyttet til Strinda,
der de var brukere på gården Jervan fram til 1910. Da kjøpte de Aksnes søndre av
Ole Toresen Aksnes. Etter at gården gikk på tvangsauksjon, kjøpte Sofie den tilbake
i sitt navn. Hun solgte så Aksnes søndre i 1914 og kjøpte Nordset for andre gang.
Gården hadde i mellomtida hatt to
eiere (se nedenfor).
Anna Sofie overtok i 1917/18
som bestyrer av telefonsentralen i
Leksdalen etter Elen Anna Leirdal.
I 1925 gikk gården på nytt for
auksjon, og Nordseth-familien flyt
tet først til Volhaugen og seinere
ned på Øra, der de bodde i
Melastuggu i Veita. Andreas var
gårdskar hos kjøpmann Elstad ei
tid.
Nordset.
Andreas og Sofie hadde sju barn:
81 . Ingeborg, f. 1904 på Nordset. Gift med Alfred Elnan. Bosted Beitstad.
82. Tormod, f. 1906 på Nordset. Gift med Åse Svarva fra Beitstad. Bosted Korsenget
i Beitstad. Tormod var bygningsarbeider.
83. Ola, f. 1908 i Strinda. Reiste sønnafjells.
84. Ivar Godtfred, f. 1910, d. 1995. Gift med Aslaug Ingebjørg Karmhus, f. 1908,
d. 1997. Gårdbrukere på Høgvang under Karmhus.
85. Sigrid Antonie, f. 1914. Gift med Arne Hanssen. Bosted Steinkjer, der mannen
arbeidet som frisør.
86. Gunvor, f. 1917. Gift med Alf Skaftnes fra Nærøy. De var bosatt på Spillum i
Namdalen, men Gunvor døde i Moss i 1998.
HEIMER OG FOLK I LEKSDALEN


----
169 H&FLe
----
87. Ottar, f. 1923. Gift i 1944 med Anna Segtnan, f. 1921, datter av gårdbruker
Wilhelm Segtnan på Søraker. I 1 950 bygde de sin egen heim på tomt av Søraker
(Litun, gnr. 280, bnr. 3). Ottar Nordseth startet eget glassmesterfirma på Øra. Han
var også kaptein og områdesjef i Heimevernet i Verdal.
Nordsetfamilie
1 . rekke fra venstre: Ingeborg Nordsefh Elnan, Anna Sofi
2. rekke fra venstre: Ottar, Gunvor Nordseth Skaftnes, K<
Andreas og Tormoi
Ola, Sigrid Nordseth Hanssen, Ivar Godtfred
Johan Arnt Johnsen Hegstad (1881-) og Olga Marie Rafaelsdatter (1892-)
Johan Hegstad kjøpte Nordset i 1911 for 2500 kroner av Martin Daniel Hermann
som i 1909 hadde fått auksjonsskjøte på gården.
Johan var født i Sparbu og ble i 191 1 gift med Olga Marie Rafaelsdatter Brandsegg,
f. 1892 i Sparbu. Olga var søster av Nils Bruheim på Tuset.
Barn:
81. Solveig Regine, f. 1913.
Johan Hegstad solgte gården i 1915 til Anna Sofie Nordset for 6500 kroner (se foran)
og flyttet med familien til Dalekran i Beitstad.


----
170 H&FLe
----
Ole Edvard Olaussen Tufset (1889-1966) og Ida Nikoline Neliusdatter (1886-)
Ole Tufset var sønn av husmann Olaus Ottarsen på Storsveet (Olausplassen) under
Tuset og var selv husmann der i åra 1908-1915. Så kjøpte han Skogtrøa under Skrove
og bodde der til han i 1925 kjøpte Nordset. Kona Ida Nikoline var datter av John
Nelius Andersen Tillereng.
Ole Tufset var bruker på Nordset fra 1925 til 1946. Ved siden av gårdsbruket var
det skogen som var arbeidsplassen hans, først som tømmerhogger og seinere som
blinker og skogvokter, først i Leksdal Skogforvaltning, seinere utvidet til å omfatte
Rødtelle og Haugdal, Volhaug, Lilleallmenningen i Sparbu, Lyngåsen, Heia statsall
menning og Verdal Prestegårdsskog. Denne stillingen hadde Ole i hele 35 år. I 1962
ble han tildelt Kongens fortjenstmedalje i sølv for sin aktive innsats for skogbruket
gjennom femti år.
Ole Tufset var aktivt med i arbeiderbevegelsen og hadde noen kommunale verv.
Kona Ida var bestyrer av telefonsentralen i Leksdalen i mange år.
Ole og Ida Tufset hadde sju barn:
81 . Olaug Ingebjørg, f. 1 909. Gift med Harald Aksnes, gårdbruker på Haugan under
Aksnes.
82. Ingrid Nikoline, f. 1911, d. s. å.
83. Ålvhild Nelly, f. 1914. Gift med Olav Tønne på Våset i Sparbu.
84. Asbjørn Leonhard, f. 1916. Gift med Hildur Jeremiasdatter Hauka, f. 1918.
85. Oddny Ingeborg, f. 1919. Gift med Arvid Fornes, gårdbruker på Nordvik under
Bunes.
86. Sigrun Elfrid, f. 1921 . Gift med Lars Olsen Haugdal, gårdbruker på Fisknes i Sparbu.
87. Einar Magnus, f. 1924. Gift med Jorid Johanna Skotland, f. 1925. De overtok
Aksnes (Bakkan), farsgården hennes, i 1 949.
Martin Olsen Suvl, eller "Nve Martin" som han ble kalt, bodde på Nordset hos Ole
og Ida Tufset i mange år før han døde der i 1942. Martin er omtalt under Musemshøa,
der mor hans var ifra.
Ole Tufset solgte Nordset i 1946 til sønnen Asbjørn Tufset, som ved siden av gårds
drifta også dreiv lastebiltransport. I 1960 overdrog Asbjørn Tufset gården til sviger
sønnen Gunnar Sende, f. 1935, og dattera Solfrid Tufset, f. 1940.
Tillerenget nordre
Tillerenget nordre var fra 1831 husmannsplass under Nord-Tiller. Plassen ble da
bygslet og festet til husmann Halvor Pedersen Tiller. Den var husmannsplass fram til
1884, da den ble utskilt som eget bruk og solgt til daværende husmann Olaus
Andersen. Fra 1928 er bruket slått sammen med Tillerenget søndre til én gård
(Tillereng, gnr. 66, bnr. 12).


----
171 H&FLe
----
Halvor Pedersen (1798-1848) 02 Siri Olsdatter (1800-1870)


----
172 H&FLe
----
overdratt rettighetene fra Snausen på Hallemsvollen i Leksdal allmenning. Hun søkte
fogden om å få bygsle vollen, og i søknaden står følgende: "Enken Siri Olsd. beboende
en plads under gaarden Tiller ønsker at bøgsle den adgang til den saakaldte Hallemssæter
i Leksdal Almending som hun hidtil har hajt". Men søknaden er ikke blitt innvilget, for
i en liten notis i margen står det: "-som husmandsenke kan hun ikke meddeles bygselrett
i almendingen" . Etter avslaget fikk Siri satt opp en seterbolig (Sirivollen), som lå oppe
i åsen nord for Hallemsvollen.
Halvor og Siri hadde sju barn:
81 . Peter, f. 1 828 i Marka. Gift i 1 858 med Sirianna Jakobsdatter Karmhus. Peter var
gårdbruker på Karmhus, og det var i hans eierperiode at de tre Karmhusgårdene
ble samlet til én.
82. Ole, f. 1830. Ugift. Han var fellmaker, og bodde i 1875 hos søstra Olina på
Strandplassen i Henning. Da han døde i 1900, bodde han hos søstra Serianna i
Henning.
83. Serianna, f. 1832. Gift i 1869 med Johan Peter Ellingsen Aurstad. Johan var først
husmann og seinere selveier på Aurstadbakken i Henning. I 1896 kjøpte han
Bjørnhus og flyttet dit. Ekteskapet var barnløst, men Serianna hadde sønnen Ole
Henrik, f. 1 860, før de ble gift, faren var Sakarias Olsen Bremset fra Henning.
84. Bernt, f. 1834. Gift i 1862 med Kristine Kristiansdatter Dalemarkvald, f. 1839.
De var husmannsfolk på Solbergvald.
85. Gisken, f. 1 836. Gift i 1 859 i Sparbu med Hans Tobiassen Hofstadplass. Ble sei
nere gift på nytt, med sersjant Bernt Andreas Kaspersen Smidt (30 år).
86. Olina, f. 1 839. Gift i 1 870 med Magnus Andreassen Strand. De bodde på en
plass under Strand i Henning og fikk åtte barn. En sønn, Martin Strand, bosatte
seg på Øra og arbeidet som smed.
87. Hanna Sofie, f. 1 845. Gift i 1 865 med Jonas Jonassen Marken. Jonas var gård
bruker i Marka østre og Granholt under Bunes.
Olaus Andersen (1847-1933) og Jonetta Olsdatter (1839-1921)
Olaus var født i Mønnes østre og var sønn av gifte foreldre, gårdbruker og leilending
Anders Nilsen og Ingeborg Olsdatter. I 1870 gift med Jonetta Olsdatter Skjærset, f.
1839, datter av gårdbruker Ole Nilsen på Skjærset søndre.
Olaus fikk festekontrakt på Tillereng nordre i 1871. I 1884 ble plassen utskilt fra
Nord-Tiller som eget bruk, og Olaus kjøpte det samme år av Ole Iversen for 800 kro
ner.
Olaus var eier fram til 1917, men solgte da gården til sønnen Albert for 1200 kroner.
Olaus, som tok etternavnet Tiller, var all si tid en arbeidskar mer enn det vanlige.
Utenom arbeidet på bruket, arbeidet han først som veiarbeider og seinere på jernba
nen. Han var arbeidsformann bl. a. under anlegget av Hell-Sunnanbanen.
Olaus og Jonetta hadde to barn:
81 . Inger Marie, f. 1 870. Hun reiste til USA og ble der gift Houkon
82. Albert, f. 1877 (Se nedenfor).

----
173 H&FLe
----
Av folke tellinga for 1900 går det fram at Olaus og Jonetta også hadde ei pleiedatter,
Nikoline Nilsdatter, født i 1891 i Steingrunnan. Nikoline var datter av gårdbruker
Nils Andersen Kolstad i Helgådalen og Olise Olsdatter. Nikoline ble i 1915 gift med
Lasse Ludvigsen Myhre.
Albert Olaussen Tiller (1877-1919) og Trine Julie Toresdatter Gran (Aksnes)
(1879-1950)
Albert overtok som nevnt foran Tillereng etter faren i 1917. Gift med Trine Julie
Toresdatter, f. 1879 på Øgstadvald, der faren da var husmann. Faren Tore Olsen ble
seinere husmann under Eklo før han ble selveier på Gran (Aksnes søndre).
Før han overtok gården, var Albert Tiller maler og maskinagent. I ung alder ødela
han ryggen i tømmerskogen, og måtte seinere bruke jernkorsett. Han fikk ikke anled
ning til å være gårdbruker i mer enn to år. I 1919 døde han, men Trine satt med går
den til 1926 før hun solgte til Martin Lund for 10950 kroner. Trine Tiller, som også
var syerske, flyttet ned på Garpa, der hun overtok eiendommen Garpa, gnr. 20, bnr.
21 ("Tillergården") på hjørnet av Stiklestadveien og Volhaugveien, som hennes far
Tore Gran hadde bygd i 1919 etter at han solgte gården Aksnes. Trine Tiller døde der
i 1950.
Albert og Trine hadde barna:
81 . Oddlaug, f. 1903. Gift med Johan Sæther. De bodde i Trondheim.
82. Astrid, f. 1906. Gift i 1938 med skomaker Jean Prestvik, f. 1905 i Frol. De kjøp
te i 1938 eiendommen Jevnaker, gnr. 20, bnr. 18 på Verdalsøra.
83. Trygve Ingemar, f. 1909. Gift i 1933 med Antonie Martinsdatter Tiller, f. 1910.
De overtok i 1934 gården på Garpa etter Trygves mor, og hadde manufakturfor
retning og skredderverksted der. Trygve Tiller var også skreddermester.
Martin Lund satt ikke med Tillerenget nordre lenger enn til 1928, da han solgte den
til Ludvig Tiller, sønn på Tillerenget søndre, for 9400 kroner. Ludvig Tiller la jorda på
Tillerenget søndre til Tillerenget nordre (se under Tillerenget søndre). Martin Lund
kjøpte i stedet Nordbekk, gnr. 74, bnr. 6, og flyttet dit (se under Bunes).
Ludvig Bernhard Neliussen Tiller (1890-1962) og Olme Andersdatter (1892
-1972)
Ludvig Bernhard Neliussen Tiller var født i 1890 på Tillerenget søndre og var sønn av
husmann John Nelius Andersen Tiller og kone Ingeborg Anna Ellevsdatter. 1 191 1 ble
han gift med Olme Andersdatter Tuset, f. 1892, datter av gårdbruker Anders Olsen
på Nord-Tuset.
Sammen med Lars J. Grande (Skei) var Ludvig Tiller eier av en av Klæbugårdene
i Stod i noen år. Etter at de solgte den, kjøpte Ludvig gården Snausa, og kom derfra
til Tillerenget. Han arbeidet ellers i mange år for veivesenet. Han hadde både bil og
motorsykkel.
Ludvig og Olme Tiller hadde fem barn:

----
174 H&FLe
----
81. Arne Ingemar, f. 191 1, d. 1996. Gift med Ella Kristine Øvrum, f. 1909. Arne
Tiller var gårdbruker på Vannvik under Tiller fra 1 933 til 1 947.
82. Ingrid, f. 1915. Gift med Ottar Musum. Bureisere på Binde i Leksdalen.
83. Ola, f. 1918. Gift med Guri Mollan fra Stjørna. Ola Tiller har vært sjåfør for
Fylkesbilene i Nord-Trøndelag. Bosatt på Verda lsøra.
84. Målfrid, f. 1920. Gift med Hans Isaksen, f. 1918 i Vandre i Helgeland. Neste
bruker.
85. Oddbjørg, f. 1924. Gift med Toralf Eriksen. Bosatt på Ørmelen.
Ludvig Tiller overdrog bruket til svigersønnen Hans Isaksen i 1953.
Aspås nordre lille
Gården er opprinnelig en gammel husmannsplass under Nord-Tiller, nevnt allerede
i 1712. Plassen fulgte med i bygselen da eieren av Tillergårdene, Broder Wilhelm
Kliiver, bygslet Dalemark til Tomas Olsen i 1768. Men etter at Tomas Olsen i 1797
kjøpte Dalemark, skilte han i 1801 fra Aspåsen, som ble skyldsatt for 3 mkl og i 1811
solgt til Svend Andersen Vester Eklevaldet for 414 riksdaler, skjøte datert 6. februar,
tinglyst 7. februar 1811.
Aspåsen nordre.

 

----
175 H&FLe
----
Aspåsen nordre i 1954.
Svend Andersen (1783-1861) og
Lisbet Larsdatter (1775-1855)
Om Svend Andersens opphav veit
vi lite, bortsett fra at han var født i
1783. Ved folketellinga i 1801
finner vi ham som tjener på Mo. I
1807 ble han gift med Lisbet
Larsdatter, f. 1775, datter av hus
mann Lars Tomassen Lyngås. Begge
var da tjenere på Stiklestad preste
gård, men kom seinere til Eklevald
og Minsåsvald.
De fikk tre barn:
81 . Anders, f. 1 807 på Lyngås, d. 1 808.
82. Lars, f. 1810 på Ekle vestre vald.
83. Anne Marta, f. 1817 på Minsåsvald. G
vald, f. 1815 på Sundbyvald. De
Aspåsqårdene 1962.
it i 1 846 med Ole Eriksen Gudmundhus
ismannsfolk under Gudmundhus.
Svend Andersen solgte i 1815 gården til Johannes Rolf sen fra Sparbu for 500 riks
bankdaler, og ble selv husmann under Minsås. Både Svend og Lisbet bodde de siste
åra på Gudmundhusvald (kanskje hos dattera Anne Marta?).

 

----
176 H&FLe
----
Johannes Rolfsen (1787-1868) og Anne Johansdatter (1785-1871)
Både Johannes og kona Anne var født i Sparbu. De hadde ingen barn.
Johannes kjøpte i 1819 Aspås søndre (se under denne), og han solgte da Aspå
nordre til John Olsen Aspås for 100 spesidaler.
John Olsen Aspås (1782-1843) og Anne Larsdatter (1777-1852)
John var sønn av Ole Johnsen på Aspåsen søndre og var husmann uten jord på
Aspåsen søndre før han kom hit. I 1800 ble han gift med Anne Larsdatter Bunes, f.
1777. De fikk fem barn:
G
z
j y
Dalemark
ø
82. Ole, f. 1804. Gift i 1828 m
K"<7ir
bUB i O
Yn
kr
V r
V
Y
Kø
9-1814
H
Y
iprkn
ku. (J
Y
839 fly


----
177 H&FLe
----
Nærøy og ble husmann i Smedvika, en husmannsplass under Nærøy prestegård.
Marianne døde i 1 884, og Ole i 1 891 . De hadde seks barn, fire født mens de
bodde i Verdal.
83. John, f. 1 807 på Aspåsen. Gift i 1 839 med Karen Johnsdatter Midtgrunnan. De
ble husmannsfolk på Leinsvollen (Sjøvoll).
84. Peder, f. 181 1 . Gift i 1 841 med Marit Olsdatter, f. 1 800. De bodde på Minsåsvald
i 1865.
85. Beret Marta, f. 1816. Gift i 1847 med Rafael Johnsen Rolfsen. Han var født i
Sparbu i 1827, men ble oppfostret hos sin onkel Johannes Rolfsen på Aspåsen
søndre og var der til han ble gift. Etterpå flyttet han til Sparbu. I 1 865 var de hus
mannsfolk på Gomorset i Sparbu.
John Olsen har ikke hatt det lett økonomisk, og i Verdalsbokas omtale av gården står
det at han ofte var i pengevansker. 1 1838 solgte han gården for 100 spesidaler til Lars
Johannessen Fossan og tok kår. John døde som kårmann i 1843, mens Anne levde til
1852.
Lars Johannessen Fossan (1810-) og Serianna Eriksdatter (1809-)
Lars Johannessen var født i 1810 i Sparbu og var sønn av Johannes Ingebrigtsen
Fossan. I 1838 gift med Serianna Eriksdatter Nestvoll, f. 1809, datter av Erik Olsen
Nestvoll. De var inderster på Auskin vestre før de kom til Aspåsen. De fikk tre barn:
81 . Beret, f. 1 839 på Auskin vestre. Død før dåp.
82. Eilert Benjamin, f. 1 840 på Aspåsen.
83. Ingeborg Anna, f. 1 843 på Aspåsen.
Lars solgte gården i 1845 til Andreas Jakobsen Ostad for samme pris som han selv
hadde gitt, og flyttet med familien til Sparbu. Men etter at han var blitt enkemann,
kom Lars tilbake til Leksdalen. Han giftet seg i 1852 seg med enka Kirstine Olsdatter
Tuset, og flyttet deretter tilbake til Sparbu på nytt. 4 1 1865 var han gårdeier på Fossan.
Andreas Jakobsen Ostad (1816-) ogjørgine Ellingsdatter (1818-)
Både Andreas og Jørgine var født i Henning, og de var ektefolk med to barn da de
kom til Aspåsen i 1845. Her var de til 1849, deretter har de bodd på en Tusetgård
eller -plass i noen år, før de flyttet tilbake til Henning og ble husmannsfolk under
Henning gård. De fikk fem barn:
81. John, f. 1842.
82. Erling, f. 1844.
83. Martinus, f. 1 846 på Aspåsen. Martinus flyttet til Beitstad, der han i 1 875 ble gift
med Karen Marta Sivertsdatter Jenshus, f. 1851. Martinus kalte seg også for
Jenshus ved giftermålet, så han har vel vært tjener på gården Jenshus. I 1 886 flyt
tet han tilbake til Verdal og ble lagermann hos sin svoger, kjøpmann Karl Petersen
på Verdalsøra. I 1893 kjøpte han Sørhaug i Volhaugen og døde der i 1912.
Karen Marta levde helt til 1942.

----
178 H&FLe
----
84. Elen, f. 1849 på Mo. Hun ble konfirmert i Sparbu i 1864. I 1900 er hun enke,
kaller seg Elen Kvenmo og er husholderske hos enkemann, kjøpmann Anton
Gravas på Steinkjer.
85. Annejonefta, f. 1 853 på Tuset. Konfirmert i Sparbu 1 868. I 1 900 er hun ugift tje
ner hos Edvard Leonhars Solstad, bestyrer av Statens hagebruksskole på Inderøy
og bor på Vårtun i Egge. Hun kaller seg da Annejonette Henning.
Neste bruker på gården ble nok en innflytter fra Sparbu, nemlig Johannes Haldorsen,
som var bruker fra 1849 til 1860 uten tinglyst hjemmel.
Johannes Haldorsen Skurset (1826-) og Olme Kristiansdatter (1827-)
Johannes Haldorsen var født i 1826 på Mære, mens kona Olme Kristiansdatter var
født i 1827 i Sparbu. De hadde tre barn:
81 . Kristine, f. 1 849 på Aspåsen.
82. Kasper Olaus, f. 1853 på Aspåsen.
83. Johan, f. 1858 på Aspåsen.
Familien flyttet til Sparbu i 1862, og ble husmannsfolk under Skurset.
Ole Sevaldsen Ness ble neste bruker, men heller ikke han hadde tinglyst hjemmel.
Ole Sevaldsen Ness (1820-1893) og Mali Andersdatter (1825-1881)
Ole Sevaldsen var født i 1820 på Ness av gifte foreldre, Sevald Jensen Rosvold og
Magnhild Olsdatter, født Gudding. I 1851 ble han gift med Mali Andersdatter Eklo,
f. 1825 på Eklovald. Hun var datter av Anders Nilsen Eklo og kone Ingeborg
Sivertsdatter. De hadde to barn:
81 . Sefanias, f. 1 854 på Guddingsvald. Sefanias ble i ung alder ansatt ved jernba
nen. I 1 880 ble han underkonduktør, og fem år seinere ble han forfremmet til over
konduktør. Han tjenestegjorde i Trondheim distrikt til han tok avskjed i 1921 . De
siste åra arbeidet han som konduktør på nattogene på Rørosbanen. Sefanias var
gift med Anna Lovise Vigendahl, født i Stjørdal, og de hadde flere barn.
82. Ingeborg Anna, f. 1 860 på Aspås. Gift i 1 884 med Hans Nilsen Midjovald, f.
1 857 i Gausdal. Neste bruker.
Ole Sevaldsen overdrog gården sist på 1880-tallet til svigersønnen Hans Nilsen, som
i 1891 ble benevnt som selveier uten at han hadde tinglyst hjemmel. Hans Nilsen
kjøpte så Krågsmoen i 1891 og flyttet dit med familien. Ole Sevaldsen, som var blitt
enkemann i 1881, flyttet også dit sammen med dem.
Den 8. mai 1893 døde Ole Sevaldsen av lungebetennelse, og begravelsen var fast
satt til 2. pinsedag - 22. mai. Men det ble ingen begravelse denne datoen på grunn av
Verdalsraset 19. mai 1893, da Krågsmoen gikk med i raset. Liket av Ole Sevaldsen for
svant under raset, men ble funnet igjen seinere, og begravelsen fant sted den 4. juni.

----
179 H&FLe
----
Hans Nilsen Aspås (1857-1939) og Ingeborg Anna Olsdatter (1860-1932)
Hans Nilsen var født i 1857 i Gausdal og var sønn av Nils Hansen som var husmann
på Midjovald i Sparbu. Hans var utdannet skomaker, og dreiv yrket både på Steinkjer
og etter at han kom til Leksdalen, der han i 1884 ble gift med Ingeborg Anna
A
,_/a
A
Olsdatter Aspås, f. 1860, datter av Ole Sevaldsen (se foran), og overtok som bruker
etter svigerfaren på Aspåsen nordre lille sist på 1880-tallet.
Hans og Ingeborg Anna hadde ni barn:
Sofie, f. 1 884 på Midjoplass. Gift Skjøstad. De bodde i Trondheim
82. Nils Marius, f. 1885 på Midjoplass. Gift med Magda Sofie Johansdatter
Skavhaug, f. 1883 i Molden i Inndalen. Hun var datter av standardjunker og
dbruker Johan Martin Skavhaug og kone Julie Cecilie Jakobsdatter Molden.
s Aspås gikk på Sund Folkehøgskole og seinere på underoffisersskole 1904-
07. Etter ei kortere tid i militæret, begynte han i bankvesenet, og var seinere i he
karriere ansatt i Spareskillingsbanke
der han avanserte til hoved

 

----
180 H&FLe
----
83. Marie Otilie, f. 1887 på Aspåsen, d. 1971 . Gift i 1905 med jernbanearbeider
John Olaussen Rye. De bodde på Moenget i Leirådalen.
84. Ida Matilde, f. 1889 på Aspåsen ; d. 1957. Gift i 1909 med John Anneus
Helmersen Støa (kalte seg seinere Solberg). De bodde på bruket Hegdal i
Volhaugen.
85. Ingeborg, f. 1894 på Tiller, d. 1920.
86. Harald, f. 1 897. Ugift. Harald Aspås tok eksamen ved Levanger lærerskole i
1919, studenteksamen i 1 929, og avla forberedende prøve i filosofi i 1 930. Han
ble i 1 93 1 ansatt ved Strindheim skole i Trondheim, der han ble skolestyrer i
1960. Harald Aspås skreiv mange avhandlinger omkring kristendomsundervis
ningen i skolen, og skreiv også lærebøker i dette faget.
87. Olaf, f. 1898. Neste bruker.
88. Agot, f. 1901. Gift med Harald Lunnan, f. 1900. De ble bureisere på Lunnan i
Raset.
89. Sverre, f. 1908. Gift. Hans kone døde på barselseng. Sverre Aspås var forsik
ringsagent i Samvirke.
Ved skjøte av 8. april, tinglyst 28. april 1891 ble gården solgt til Ole Pettersen Hestegrei
for 1300 kroner. Da de tre forrige eierne ikke hadde tinglyst hjemmel, ble skjøtet
utstedt av Andreas Jakobsen.
Hans Nilsen Aspås og familien flyttet til Krågsmoen, som han kjøpte våren 1892.
Ved Verdalsraset 19. mai 1893 gikk Krågsmoen med i raset. Heldigvis berget alle i
familien livet. Men de mistet alt de eide, bortsett fra 7 sauer og 6 høns.
Nedenfor gjengis den 6-årige dattera Marie Hansdatter Krågsmoens beskrivelse av
hvordan hun opplevde raset (nedskrevet av Margunn Hofstad Lund, hennes datter
datter):
"Vi bodde på Krågsmoen. Vi var syv stykker som bodde her. Det var mor, far, Nils på
9 år, Ida på 5 år, Sofie ca. 1 år, og jeg var 6 år. Det var også en hushjelp hos oss akku
rat da, Berta Momoen. Hun var her fordi bestefar var død, og vi skulle ha begravelse.
Vi våknet med at leire og vann strømmet inn over gulvet. Huset revnet, og vi sprang
ut gjennom et hull i veggen. Berta og jeg skyndte oss ut, og de andre så vi ikke før på
en lang stund. Jeg hørte at mor ropte: "Den e a Marie!".
Sammen med restene av huset ble vi ført ned til mellom Melby og Eklo. Da husres
tene stanset, visste vi ikke hvor vi skulle gjøre av oss. Vi sprang frem og tilbake i vill
redsel. Vi frøs fordi vi var kledt i bare nattklærne, og far laget en seng av halm til oss.
Der vi var, var det utrygg grunn, så vi måtte prøve å komme oss over til gården Eklo.
Far rev løs bord fra huset med fingrene og laget en bro på 200 meter frem til
Eklolandet. Under plankene var det et hav av leirsuppe.
Far skulle bære oss over. Først bar han bror min, Nils, over, og etterpå kom han etter
meg. feg satt på ryggen tilfar, og jeg drog da føttene nedi leiren. Mor og Berta kom
til slutt og bar de to minste søskenene mine.
Da vi kom til Eklo, hadde folkene rømt fra gården. De var redde for at det skulle
komme flere ras.

----
181 H&FLe
----
Vi tok inn i bygningene der og redde opp i høyet. Vi fant også frem mat til oss. Mor
og Berta gikk ut i fjøset og ga dyrene mat. Kyrne melket de også.
Etter at vi hadde spist, fant vi ut at vi ikke kunne være her. Vi måtte prøve å komme
oss på trygg grunn. Det ble langt å gå. Vi gikk til Halset, og det var ca. 3 kilometer.
Der var de hjemme, og vi ble godt mottatt.
Jeg husker også at vi hadde to kyr, Tilleros og Valborg. Jeg så at den ene av dem ble
slått ned av en trestokk. Ryggen på kua ble slått av, og kua forsvant ned i leiren.
Det var hardt for føttene tilfar da han bar oss over til Eklo. I bordene var det mange
spikrer. Far hadde vondt i føttene i tre uker etter raset. I den ene foten var det ni spi
kersår og i den andre ti. "
Ole Andreas Petersen Hestegrei (1862-1921) og Elen Anna Sefaniasdatter
(1871-)
Ole Andreas Petersen var født i 1862 på Skjærset av ugifte foreldre Peter Andreassen
Hestegreiaunet og Magnhild Olsdatter Skjærset, datter av gardmann Ole Nilsen på
Skjærset og søster av Jonetta, kona på Tillerenget nordre. Mora ble seinere gift med
Anders Bårdsen Tiller på Tillerenget/Vannvik.
Ole Andreas oppholdt seg fire år i Amerika sist på 1880-tallet. I 1891 ble han gift
med Elen Anna Sefaniasdatter Aspås, f. 1871, datter av Sefanias Arntsen Aspås på
Aspåsen søndre, og var bruker på Aspåsen nordre fra 1891-1895. Fra 1895 til 1897
var han bruker på Nord-Tiller uten tinglyst hjemmel (se mer omtale under denne
gård).
Hans Nilsen Aspås fikk i 1895 kjøpe igjen gården av Ole Petersen for 1500 kroner,
men skjøtet er datert først i 1909. Før de på nytt kom til Aspåsen, losjerte familien
på Tiller nedre.
Hans Nilsen solgte gården i 1929 til sønnen Olaf Aspås for kjøpesum 4500 kro
ner.
Olaf Hansen Aspås (1898-1985) og Karoline Antonsdatter (1895-1976)
Olaf Aspås ble gift med Karoline Antonsdatter Aspås, f. 1895 på Aspåsen søndre.
Hun var datter av Anton Sefaniassen Aspås, og enke etter Ingvald Hansen, som hun
ble gift med i 1916 (se under Aspåsen søndre). I sitt ekteskap hadde Olaf og Karoline
to barn:
81 . Hallgeir, f. 1935. Gift med Inger Marie Vinje fra Markabygda i Skogn. Skilt.
82. Kolbjørn, f. 1940. Neste bruker.
Karoline hadde i tillegg tre barn fra sitt første ekteskap (se under Aspåsen søndre).

----
182 H&FLe
----
Aspås søndre (Stor-Aspåsen)
GNR. 66, BNR. 4.
Denne gården ble i 1797 utskilt av Sør-Tjellran og skyldsatt for 1 øre 6 mkl. Ved skjø
te utstedt av Broder Vilhelm Kluver 16. august 1797, tinglyst samme dato, ble den
solgt til Ole Johnsen for 550 riksdaler med det servitutt at demningen for Dalemarkas
kvernsted, som stod på Aspåsens grunn, skulle få stå uten avgift. Av kjøpesummen
utredet Ole Johnsen 40 riksdaler kontant, forpliktet seg til å levere sagtømmer for 10
riksdaler, og utstedte en pantobligasjon for de resterende 500 riksdaler.
Ole Johnsen Aspås (1751-1814) og Mali
Ole Johnsen var født på Follo i 1751. Har
1779 gift med Mali Pedersdatter Eklo, f
kone Gollaug Arntsdatter. Ole var bruke
1814
Barn:

 

 

----
183 H&FLe
----
81 . John, f. 1782 på Eklovald. Gift i 1 800 med Anne Larsdatter Bunes. Han var hus
mann under gården til 1819, da han kjøpte Aspås nordre (se under denne).
Enka etter Ole Johnsen, Mali Pedersdatter, solgte ved skjøte av 6. februar, tinglyst 8.
februar 1819, gården til Johannes Rolf sen Aspås for 300 spesidaler og et kår på 3/4
tønne bygg, 2 3/4 tønner havre og for til 1 ku og 4 småfe, samt jord til 1/2 tønne
poteter og 8 mk linfrø.
Johannes Rolfsen (1787-1868) og Anne Johansdatter (1785-1871)
Både Johannes og kona Anne var født i Sparbu. De hadde ingen barn. Johannes
Rolfsen kjøpte i 1815 Aspåsen nordre av Sven Andersen, og hadde denne gården til
1819, da han solgte den til John Olsen og kjøpte i stedet Aspåsen søndre.
Ifølge skjøte av 12. april 1830 kjøpte Johannes kvernbruket på Dalemark av løyt
nant Peder Hartvig Lund for tjue spesidaler.
Johannes Rolfsen overdrog ved skjøte av 4. februar, tinglyst 5. februar 1859, går
den til Sejanias Arntsen fra Breigutu i Sjøbygda. Sefanias' hustru Anna Karoline
Johnsdatter var brordatter av Johannes Rolfsen og fosterdatter hos Johannes og Anne.
Johannes og Anne fikk nå kår.
Sefanias Arntsen Aspås (1829-1881) og Anna Karoline Johnsdatter (1832-1908)
Sefanias Arntsen var født i 1829 på Fleskhusvald og var sønn av Arnt Larsen
Fleskhusvald og kone Marta Johannesdatter Sundby (Vester Bredingsætta). I 1857
gift med Anna Karoline Johnsdatter Rolfsen, f. 1832 i Sparbu (som nevnt foran fos
terdatter hos forrige bruker).
Sefanias Aspås var skogvokter i Leksdal Statsallmenning i tillegg til at han dreiv
gården. Ekteparet hadde fem barn:
81 . Johannes, f. 1 858, d. 1 865 av skarlagensfeber.
82. Anton, f. 1861. Neste bruker.
83. Anne Marta, f. 1 864, d. 1 865 av skarlagensfeber.
84. Anne Marta, f. 1867. Gift i 1895 med John Johannessen Storstad, f. 1875, bru
ker i Marka østre.
85. Elen Anna, f. 1 871 . Gift i 1 891 med Ole Andreas Petersen Tiller, f. 1 862, bru
ker på Nord-Tiller.
Sefanias Aspås døde i 1881 (som dødsårsak er oppgitt tannpine !), og enka Karoline
fikk bevilling til å sitte i uskiftet bo. I 1889 solgte hun gården til sønnen Anton Aspås
for kjøpesum 2500 kroner, men skjøtet er datert og tinglyst først i 1907.
Anton Sefaniassen Aspås (1861-1927) og Josefine Konstanse Pedersdatter
(1854-1935)
Anton Aspås var født i 1861 på Aspåsen søndre og var sønn av forrige eier. I 1887
gift med Josefine Konstanse Pedersdatter Muller, f. 1854 på Ner-Hofstad. Hun var
datter av gårdbruker Peder Frost Miiller (se Miillerætta, Hofstad).

----
184 H&FLe
----
Anton Aspås ble ansatt som skogvokter i Leksdal Statsallmenning etter faren i 1881,
og hadde denne stillingen til han døde i 1927. I 1924 ble han tildelt Kongens for
tjenstmedalje i sølv.
\l~
vu
bøkke
-7>Z
Anton Aspås solgte gården ved skjøte datert 29. april, tinglyst 21. juni 1918 til svi
IQIB
John Kristian Olaussen Haugdal
(1880-1961) og Petra Sofie
på Forbregdsvald av gifte foreldre
husmann Olaus Sivertsen og Gurian
Johnsdatter. Foreldrene ble seinere
med mora, som var blitt enke. I 1910
ble han gift med Petra Sofie
Kristian Haugdal var treskomaker,
gården ble i 1947 solgt til Bjarne Meier
Konradsen Aksnes, f. 1918. Han var gift
med Ruth Hansen, f. 1922 i Trond
heim, søsterdatter til Petra Sofie (se
foran).
V
..

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 


----
185 H&FLe
----
Bjarne Meier Konradsen Aksnes (1918-) og Ruth Ingvaldsdatter (1922-2000)
Bjarne Meier Aksnes var født i 1918 og var sønn av Konrad Berntsen Aksnes og kone
Marta Marie Olsdatter på Aksnes søndre øvre. Gift med Ruth Ingvaldsdatter Hansen,
f. 1922 i Trondheim, d. 2000.
Barn:
81. Kjell Peder, f. 1940.
82. Knut Magnar, f. 1942.
83. Brynjar Rikard, f. 1946.
84. Terje, f. 1951.
Husmenn mens Aspåsen lå under Tiller og Dalemark:
Mons Andersen Tillervald (1742-1803) og Anne Olsdatter (1736-1830)
Mons Andersen var født i 1742 på Verdalsøra og døde i 1803 på Bunesvald. I 1770
gift med Anne Olsdatter Hofstadvald, f. ca. 1736, d. 1830 på Bunesvald. De var tro
lig husmannfolk på Aspåsen fra 1770-åra og fram til 1801, da sønnen Anders over
tok plassen.
Barn:
81 . Anders, f. 1771 , d. 1813 på Sandsvald. Gift i 1794 med Ingeborg Jakobsdatter
Marken nordre. Neste husmann.
82. Ole, f. 1774, d. 1862 på Brannseggen. Gift første gang i 1798 med Beret
Johnsdatter Tillervald og andre gang i 1 824 med Ragnhild Halvorsdatter Bunes.
Ole ble husmann på Brannseggen under Bunes.
Anders Monsen Tiller (1771-1813) og Ingeborg Jakobsdatter (1755-1830?)
Anders var som nevnt over sønn av husmannen Mons Andersen. I 1794 ble han gift
med Ingeborg Jakobsdatter, f. 1755, datter av Jakob Olsen Marken nordre. Ved fol
ketellinga i 1801 er de oppført som husmannsfolk under Dalemark, som Aspåsen da
lå under. Ingeborg hadde ei datter før hun ble gift:
Bl 0 . Anne Lorentzdatter, f. 1783. Far var den ikke ukjente Lorentz Didrik Kluver på
Bjartnes. Anne var gift to ganger. I 1 808 med Anders Tørrissen Fossnesset, f.
1 786. De var husmannsfolk på Bjørkvald under Bjørken, der Anders døde i 1821.
De hadde fire barn. Anne giftet seg på nytt samme år som hennes første mann
døde, nå med Bardo Johnsen Sundby, f. 1779. De fortsatte som husmannsfolk på
Bjørkvald, der Anne døde i 1 853, mens Bardo døde som legdslem i Fåra i 1 873.
Sammen med Bardo Sundby fikk Anne to barn.


----
186 H&FLe
----
Anders og Ingeborg hadde ei datter i ekteskapet:
82. Anne Andersdatter, f. 1 794 på Bunesvald. Hun ble i 1817 gift med Elling Arntsen
Mikvollråen, f. 1 784. Elling var husmann i Fleskhusråa, der han døde i 1 862 og
Anne i 1 886. De hadde ei datter; Andrianna, f. 1 826, gift i 1 850 med Johan
Andersen Fleskhusråen. De fikk fem barn som alle utvandret til Amerika.
Anders og Ingeborg var husmannsfolk på Aspåsen fram til 181 1 . Deretter har de flyt
tet til Sandsvald i Volhaugen, der Anders døde allerede i 1813, bare 42 år gammel.
Enka Ingeborg giftet seg på nytt i 1814 med Ole Hansen Minsås, f. 1790 Røros.
Ingeborg døde på Leinsråa i 1830, og hennes 2. ektemann ble gift på nytt samme år
med Marit Eliasdatter Kausmo, f. 1792 (Kausmoætta). Ole Hansen kjøpte samme året
Kvammet søndre, og var gårdbruker der fram til 1860. Han døde som kårmann i
1881.
Som nevnt tidligere ble husmannsplassen utskilt fra Nord-Tiller i 1801 og i 1811
solgt til Svend Andersen Vester Eklevaldet for 414 riksdaler, skjøte datert 6. februar,
tinglyst 7. februar 1811.
NOTER
1 . Se Ovidætta i Verdalsboka, bd. 111, s. 224.
2. Se "Ras i Verdal B", s. 204 ff.
3. Se artikkel i Verdal Historielags Årbok 1997: "Sigurd Haugdahl", av Morten Veimo.
4. Bygdebok for Sparbu og Ogndalen, bd. 7, s. 11 8.

----
187 H&FLe
----
HOFSTAD
'erk. Tegning: Steinar Berg


----
188 H&FLe
----
M
VJW i sft
v ih
)
9 /r^T
i
b
i
£Lii
/
v^
'-■
o u
«ffi
o
PHi
)
/

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 


----
189 H&FLe
----
NER-H
FSTAD (HOFSTAD NEDRE)
GNR. 67, BNR. 1
Oberstløytnant Lorentz Didrik Kluver (1700-1771), som kjøpte Hofstad i 1755, delte
gården i to. Den ene halvparten, det nåværende Ner-Hofstad, bygslet han i 1763 til
tambur Hans Nilsen. I bygselkontrakten av 4. september 1763 ble bygsleren forplik
tet til å "optage Lunds sag med arbeide og bygning når det behøvdes". Plassen
Hofstadsveet var unntatt fra bygselen, idet den ble forbeholdt Kliivers sagdreng mot
at avgiften av den ble godtgjort oppsitteren på Nedre Hofstad i hans landskyld.
Husmannen på Hofstadsveet skulle likevel være forpliktet til å arbeide for daglønn
hos oppsitteren på Nedre Hofstad når det ikke var arbeid ved saga.
Hans Nilsen var født ca. 1738. I 1763 ble han gift med Gunhild Amundsdatter
Østvoll, f. ca. 1737.
Hans Nilsen var på Ner-Hofstad til først i 1770-åra, deretter flyttet han til Ulvilla,
og døde på Leirhaugen i 1781.


----
190 H&FLe
----
Ved bygselkontrakt av 8. februar 1771 bygslet så oberstløytnant Lorentz Didrik
Kliiver gården til John Ellevsen Skrove.
John Ellevsen Hofstad (1737-1802) og " Ingeborg Jakobsdatter (1736-1772),
2) Ingeborg Ellevsdatter (1739-1808)
John Ellevsen var sønn av Ellev Olsen Melen i Helgådalen, og var født der i 1737.
Foreldrene flyttet i 1742 til Åsen i Leksdalen. I 1765 ble han gift til Skrove nedre ves
tre med enka Ingeborg Jakobsdatter, f. 1736, enke etter Mons Jensen Skrove. John
kjøpte Skrove nedre vestre samme år og ble der til 1771, da han solgte Skrove og
bygslet Ner-Hofstad. Ingeborg Jakobsdatter døde allerede i 1772 etter at hun hadde
gitt John to barn. John ble gift for andre gang i 1774, nå med Ingeborg Ellevsdatter
Tuset, f. 1739, datter av Ellev Johnsen Øgstad på Nord-Tuset. Ingeborg var enke etter
Sevald Eliassen Aksnes, sønn på Aksnes søndre øvre, som døde i 1773, etter at de
hadde vært gift i bare ett år. Sammen med sin andre kone fikk John Ellevsen tre
barn.
Bl '.Marit, f. 1768. Gift i 1790 med Anders Einarsen Folden fra Sparbu. Gårdbruker
på Rødtelle i Sparbu.
B2 1 . Ellev, f. 1771 . Gift i 1 800 med enke Mali Olsdatter Sundby, f. 1744. Ellev var
bruker på Skrove nedre vestre 1 800-1 827. De hadde ingen barn og døde som
kårfolk der, Mali i 1 83 1 og Ellev i 1 840.
B3 2 . Sevald, f. 1775, døde ung.
B4 2 . Ingeborg, f. 1778. Gift i 1809 med enkemann Halvor Olsen Oklan, f. 1774
(Willmannæfta). Ingen barn.
B5 2 . Beret, f. 1 780. Gift i 1 802 med Bård Andersen Tiller, f. 178 1 . Bruker på Nord-
Tiller.
John Ellevsen stod seg godt på Hofstad og ble en velstående mann. Han døde i 1802,
og enka Ingeborg ble i 1805 gift med Ole Mikkelsen Åsen, som fikk bygsel på gården
15. august 1805.
Ole Mikkelsen Hofstad (1773-1842) og 1} Ingeborg Ellevsdatter (1739-1808)
2) Ingeborg Andersdatter (1782-1856)
Ole Mikkelsen var født i 1773 i Åsen og var sønn av gårdbruker Mikkel Olsen Åsen
og hustru Lisbet Olsdatter. 32 år gammel ble han gift med den 66-årige enka på Ner-
Hofstad, Ingeborg Ellevsdatter. Ekteskapet var barnløst, naturlig nok, og varte også i
bare tre år før kona døde i 1808. Samme år ble Ole gift på nytt, nå med 26 år gamle
Ingeborg Andersdatter Lund, f. 1782. Hun var datter av gårdbruker Anders Johnsen
Lund og kone Ragnhild Andersdatter. Ole fikk seks barn i sitt andre ekteskap:
81. Ingeborg, f. 1809, d. 1885. Gift i 1831 med Åge Ellingsen Hallem, f. 1786,
d. 1 882, gårdbruker på Hallem søndre.
82. Ole, f. 18 1 1 , d. 1881. Gift i 1 844 med enke Karen Larsdatter Sundby, f. 1 803,
d. 1881, enke etter John Halvorsen Sundby. Ole var bruker i Sundby 1 844-1 862.

----
191 H&FLe
----
83. Lisbet, f. 18 1 3, d. 1 896. Gift i 1 85 1 med sjømann Ole Pedersen Frank, f. 1818
på Fæbyvald, d. 1 885. De var husmannsfolk under Maritvoll.
84. Ragnhild, f. 18 1 7, d. 1 890. Gift i 1 849 med Tomas Einarsen Moe, f. 1 825 på
Verdalsøra, d. 1902, gårdbruker på Mikkelsgård.
85. Andreas, f. 1819, d. 1 877. Gift i 1857 med enke Marta Kristensdatter Tiller, f.
1816 på Lyng, d. 1887, enke etter Lars Andersen Nord-Tiller. Andreas overtok
konas gård Nord-Tiller i 1 857 og hadde den til han døde i 1 877.
86. Anne, f. 1823, d. 1876. Gift i 1849 med Johannes Pedersen Hestegrei, f.
1 828, d. 1 889. Johannes ble ved giftermålet gårdbruker på Skjørholmen søndre,
som kona Anne og søstera Ragnhild hadde fått av sin stefar Bård Arntsen
Skjørholm i 1848 (se nedenfor).
I Ole Mikkelsens tid som bygselmann på Ner-Hofstad skiftet gården eier. Jens Schive
Lund, som ble gift med enka etter Lorentz Didrik Kliiver, solgte gården i 1839 til
major Abraham Schjelderup Schultz for 950 riksdaler.
Ole Mikkelsen døde i 1842, og Schultz overtok sannsynligvis bruken av gården,
idet han ga enka etter Ole Mikkelsen kår, samtidig som hun avstod fra sin bruksrett.
Ingeborg Andersdatter ble imidlertid gift i 1843 med enkemann Bård Arntsen
Skjørholm, f. 1781, og flyttet til Skjørholmen. I 1848 overdrog Bård gården til ste
døtrene Ragnhild og Anne Olsdatter, og han og Ingeborg tok kår. Ingeborg døde på
Skjørholmen i 1856, mens Bård levde helt til 1873 og ble 92 år gammel.
Oluf Abraham Schjelderup Schultz (1786-) og Johanne Jakobsdatter (1806-)
Abraham Schjelderup Schultz var født i 1786. Han var fenrik ved 1. Trondhjemske
nasjonale infanteriregiments 2. gevorbene grenaderkompani i 1806, forfremmet til
sekondløytnant i 1806, premierløytnant ved regimente ts Sparbuske kompani i 1808
og forflyttet til Overhaldske skiløperkompani i 181 1. Ved den nye hærordning i 1818
ble han plassert ved Trondhjemske infanteribrigade. Kaptein ved samme brigade og
sjef for Frostenske kompani av Indherredske nasjonale musketerkorps i 1823. Hadde
1. gevorbene musketerkompani av Trondhjemske gevorbene musketerkorps i 1835.
Majors grad 1835. Var sjef for Ytterøiske kompani fra 1837. Avskjed i 1854.
Abraham Schultz ble i 1830 gift med Johanne (Jakobine?) Jakobsdatter
Fredriksen, f. 1806. Hun var datter av sogneprest Jakob Fredriksen i Næsne
(Nesna?). Schultz var eier av Østborg i Frol, som var militær sjefsgard, før han kom
til Hofstad. Han flyttet også tilbake dit etter at han solgte Ner-Hofstad, og bodde der
til han tok avskjed i 1854.
Abraham Schultz hadde ei datter utenfor ekteskap som ble født på Salthammer i
1827 og som ble døpt i Vinne kirke. Det var Birgitte Abrahamsdatter, født 1827, mor
Guruanna Eriksdatter Salthammer, som seinere ble gift med Johan Bendik Nilsen
Rinnan, husmann på Berget under Østborg.
Major Schultz solgte gården ved skjøte av 17. september 1845 til Ole Kristensen
Sunde fra Skogn for 2000 spesidaler.

----
192 H&FLe
----
Ole Kristensen Sunde (1786-1861) og Inger Pedersdatter (1790-)
Ole Kristensen var født ca. 1786 i Skogn og var sønn av underoffiser Kristen Nilsen
på Sunde øvre. (Han var også bror av Johannes Kristensen, som var bruker på Øster-
Karmhus.) Gift i Skogn 1810 med Inger Pedersdatter Sandberg, f. ca. 1790.
Ole Kristensen hadde ikke gården i mer enn vel fem år før han solgte den til Peder
Frost Midler. Skjøtet er datert 20. mars og tinglyst 10. april 1851. Med i salget fulgte
også andel i kirkekjøpet, møllebruk og 2/7 i Lunds sag. Salgssummen var 2500 spe
sidaler.
Ole Kristensen døde hos sønnen Kristen på Øster-Karmhus i 1861. Hvor kona
Inger ble av, er ikke kjent (flyttet kanskje til ett av barna i Henning og døde der?).
Ole og Inger hadde fire barn:
81 . Paulina, f. 1 816 på Sunde. Gift med Lars Nilsen Selbo, som var gårdbruker på
Øster-Karmhus i noen år.
82. Ingeranna, f. 1 823. Gift i 1 856 med Erik Eriksen Åsen, f. 1 832 i Åsen i Leksdal,
d. 1 895. Ingeranna fikk 1 2. august 1 856 skjøte på Skrovemelen. Erik Eriksen solg
te gården i 1 860, og han og kona tok kår. I 1 871 flyttet de til Henning og bygs
let gården Fisknes, bnr. 3. Erik fikk også bevilling til å drive landhandel på Fisknes.
I 1 880 oppga han bygselen, og om de straks flyttet tilbake til Verdal vites ikke,
men i 1 891 bor i hvert fall Erik og Ingeranna hos sønnen Ole Eriksen, som da var
eier av Moenaet.
83. Ole, f. 1826 i Skogn. Gift i 1856 med
versdatter Tiller, f. 1834, datter av Iver Ota
Tiller. De flyttet i 1861 til Henning
gårdbruker på Nedre Fisknes og
Aurstad.
O
.ei
84. Kristen, f. 1828 i Skogn. Gift i 1854 med
Ingeborg Jonasdatter Skrove, f. 1826. De
bodde på Skrove i noen år før de overtok
som aårdbrukere på Øster-Karmhus. De
utvandret til Fergus Falls, Minnesota, sam-
men med barna Søren og Inger Mari
890. De fire andre barna deres
hadde
utvandret tidligere og slått seg ned
Minnesota.
Peder Frost Miiller (1823-1866) og Mathea
Fredrikke Danielsdatter (1832-1909)
Peder Frost Miiller var født i 1823 i Holmestrand
og var sønn av fogd Morten Muller og hustru Cecilie
Katrine Frost.
Peder Frost Muller var av ei gammel embets- og
aebora An
Nord
kjøpmannsslekt som kan følges tilbake til begyn- Mathea Muller.
nelsen av 1600-tallet. Han var bror av den berømte Hvem barnet er, er ikke kjent.

 

----
193 H&FLe
----
landskapsmaler Morten Muller og fetter av professor dr. med. Jakob Worm Muller og
brukseier Bernt Ulrik August Muller, sistnevnte var gift med forfatterinna Amalie
Skram.
1 1853 ble han gift i Levanger med Mathea Fredrikke Danielsdatter Wennæs, f.
1832 i Hitra. Far hennes var fra Vennes på Ytterøya.
Barn:
81. Josefine Konstanse, f. 1854 på Hofstad. Gift med Anton Sefaniassen Aspås, f.
1 861 . Han var gårdbruker på Aspås søndre og døde i 1927. Josefine døde i
1935.

82. Morten, f. 1 856 på Hofstad. Gift i 1 888 med HHi WS^M
A ._ . A A i_ DSi I !_. n I i _ £- 1 _. A. ._. I—l **"* * .' -
Anna Margrete Bårdsdatter Hofstadvald
(Buhaug), f. 1 869. Morten Muller var gård
bruker på Dalemark fra 1891, og døde
1937. Kona døde i 1945.
83. Cecilie Dortea, f. 1 860 på Hofstad. Utvandret
til USA i 1 882. Gift med Konrad Rhinelander.
84. Anton Fredrik, f. 1 864 på Hofstad. Utvandret
til USA i 1882. Gift og bodde i Thompson i
Michigan.
Peder Frost Muller døde på Hofstad i 1866, men
dattera; Mathea Muller og Anders A
Bs°. Anna Fredrikke Halvorsdatter, f. 1 869. Faren
var gift mann Halvor Olsen Hofstadvald, f.
1 845 i Skavdalen (Se mer om Halvor Olsen under
Brannseggen under Bunes). Anna Fredrikke utvan
dret til USA i 1 888. Gift med Konrad Kaspersen,
Everett i Washingon.
I 1873 ble enka Mathea Muller gift med tjeneren på
Hofstad, Anders Andersen, som hun fikk et barn med
i 1872 (se nedenfor). Anders Andersen kom dermed
i besittelse av gården.
Anders Andersen Hofstad (1842-1929) og
Mathea Fredrikke Danielsdatter (1832-1909)
Anders Andersen var født i 1842 på Helmoen og var
sønn av gårdbruker Anders Andersen Kjesbu og kone
Beret Olsdatter på Dalemark. Han var som nevnt tjener
på Ner-Hofstad før han ble gift med enka på gården i 1873
Paret fikk før giftermålet sønnen:

 

 

----
194 H&FLe
----
81 . Andreas, f. 1 872 på Hofstad. Han ble i 1 897 gift med Ragnhild Sitara Olsdatter
Hofstad, f. 1872. Kona hadde Hofstadnavnet fra Sparbu, og var datter av Ole
Bertinus Svendsen Hofstad, som var gårdbruker på Skei i Ogndalen. Andreas og
Sitara bosatte seg Trondheim, der Andreas var banksjef.
Morten Pedersen Miiller, eldste sønn av Mathea og Peder Frost Miiller, overtok drif
ta av gården i tidsrommet fra ca. 1886 til 1891, da han ble gårdbruker på Dalemark
(se under denne).
Ved skjøte av 15. juni, tinglyst 15. desember 1891 solgte Anders Andersen går
den med kvernbruk og 2/7 i Lunds sagbruk til sersjant Peder Fredriksen Hermann for
12000 kroner. Anders og kona tok kår samt bruken av en jordteig på 12 dekar
(Andersjorda). Mathea døde som kårkone på Ner-Hofstad i 1909, mens Anders levde
helt til 1929.
Peder Fredriksen Hermann (1854-1912) og Elen Marie Martinsdatter (1855
-1940)
Peder Fredriksen Hermann var født i 1854 i Sparbu. Han var sønn av Kristian
Fredrik Hermann som var gårdbruker på Reitan til 1860 og deretter på Fisknes i
Sparbu. I 1878 ble Peder gift med Elen Marie Martinsdatter Miiller, f. 1855 på
Musemsvald av ugifte foreldre Martin Daniel Miiller (av Miillerætta på Vist) og
Ingeborg Eriksdatter Godøien fra Støren. Mora ble seinere gift med enkemann Erik
Johannessen Bjartnesvald. Elen Marie ble oppfostret hos lærer Erik Trøgstad på
Dalemark.
Peder Hermann ble uteksaminert fra Den Kgl. Norske Kavaleri Brigades underof
fisersskole i 1878. Ulønnet sersjant fra 1879 og lønnet korporal fra 1881. Fra


----
195 H&FLe
----
*
ke K
K
kta i 1905, tok så avsk
TTTIQP
et
HA
y
,a
een til de
ærordnmgi
e i kra
liemske Dragonregime
an ansatt som k
e
er Hermann kom til Ho
epåB

r gårdbruker i Mønnes i Vuk
pr Hprmann var ncmå kipnr
HH
kie
K
kke
v
v
Neste bruk
v
I
«
'7 med kiø
2 på Inndal østre. K
0
"0
v
østre søndre IVUV-IV
fikk to dødfødte tvill
kiø
ker i 1 907
CQ
£>
CJ
P 3

 

 


----
196 H&FLe
----
85. Einar Sverre, f. 1890 i Mønnes. Gift i 1921 med Agnes Marie Johnsen fra
Bergen. Einar Sverre Hermann tok apotekereksamen cand. pharm, i 1914. I
1921-22 studerte han ved universitetet i Bern, der han tok den filosofiske doktor
grad med avhandlingen "Ober den Gedanit". Seinere studerte han med stipend
fra kirkedepartementet i Paris. Han ble provisor ved Nesna Apotek i Lillehammer,
seinere apoteker ved Elgeseter Apotek i Trondheim. Han hadde flere tillitsverv i
Norsk Apotekerforening.
86. Ingolf, f. 1891 på Hofstad, d. 1905.
87. Konrad, f. 1 895 på Hofstad. Gift med Johanne Gismervik fra Haugesund. Konrad
Hermann gikk i snekkerlære i Trondheim, og arbeidet ei tid som bygningssnekker
i Odda før han i 1 921 startet sitt eget snekkerverksted på Verdalsøra.
Etter Peder Hermanns død i 1912 solgte enka Elen Marie gården til sønnen Kristian
Hermann for kjøpesum 16000 kroner pluss kår, skjøte datert 15. juni 1929.
Kristian Fredrik Pedersen Hermann (1880-1960) og "Sara Pauline Johansen
(1887-1912), 2) Emelie Eriksen (1891-1980)
Kristian Hermann gikk i unge år underoffisersskole og gikk gradene til han ved den
nye hærordning i 1930 ble forfremmet til løytnant. Han tjenestegjorde i ingeniørvå
penet og var stasjonert på Hvalsmoen ved Hønefoss.
Han var gift to ganger. Ca. 1910 med Sara Pauline Johansen fra Romsdal, som
døde i 1912. 1 1920 ble han så gift med Emelie Eriksen, f. 1891 i Geitastrand.
Kristian Fredrik Hermann
Emelie Hermann, f. Eriksen,
Kristian Hermanns andre kone

 

----
197 H&FLe
----
I det sivile liv innen bygda var Kristian Fredrik Hermann en kjent politiker og var
i ei årrekke medlem av Verdal herredsstyre og formannskap som representant for
Bondepartiet.
Barn:
Bl'. Helge, f. 1911, d. 1913.
B2 2 . Gunvor Marie, f. 1920. Gift med skipslos Lars Rudolf Stenvik, f. 1915 i
Trondheim. Bosatt i Trondheim.
B3 2 . Ingrid, f. 1 92 1 . Gift med Helge Sende, f. 1 923, gårdbruker på Solås under Åsen
i Leksdal.
B4 2 . Per, f. 1923, død samme år.
B5 2 . Sigrun, f. 1926. Gift med Kåre Nossum fra Inderøy og bosatt der.
B6 2 . Karl Eilif, f. 1 930. Neste bruker.
Toralf Eriksen (1913-1981) kom som tjener til Kristian Hermann på Hofstad i 1926.
Han var født i 1913 i Trondheim og var brorsønn av Emelie Hermann. Mora hans
døde da han var seks år gammel. Som tolvåring kom han til sin tante på Hofstad, og
ble der til han begynte som slakter på Verdal Samvirkelag og bygde seg hus på
Ørmelen i 1951. Gift med Oddbjørg Lovise Ludviksdatter Tiller, f. 1924, datter av
Olme og Ludvik Tiller.
Toralf Eriksen var innkalt til nøytralitetsvakt i Narvik, og var der da tyskerne inva
derte byen i 1940.
Husmannsplasser og fradelte bruk:
Ifølge Verdalsboka, bd. IV, har det opp gjennom åra vært følgende husmannsplasser
under Ner-Hofstad:
I 1801-3 husmannsplasser (Sveet, Kongssveet, ?).
I 1865-5 plasser, (Sveet, Elvsveet, Morken og to Kongssveplasser)
I 1875-4 plasser (Sveet, Elvsveet, Kongssveet).
Ved folketellinga i 1900 er tre husmannsplasser tatt med. (Sveet, Kvernstua og
Kongssveet (Hofstad østre)).
Husmann på übestemt plass:
Lars Pedersen Eklo (1747-1813) og Dåret Olsdatter (1756-1842)
Lars Pedersen Eklo var født i 1747 og i 1782 gift med Dåret Pedersdatter Rosvold,
f. 1756. De var husmannsfolk på Lyngåsvald, der de tre barna deres ble født, før de
kom til Hofstadvald under Ner-Hofstad, der de er registrert bosatt ved folketellinga i
1801. Seinere har de flyttet til en plass under Breding østre, der Lars og to av barna
døde i 1813 og Dåret i 1842. '
Barn:

----
198 H&FLe
----
81 . Kirsten, f. ca. 1787 på Lyngåsvald, d. 18 1 3 på Bredingsvald.
82. Peder, f. 1791 på Lyngåsvald, d. 1 8 1 3 på Bredingsvald.
83. Ole, f. 1795. Han var trolig ungkar, for han bor sammen med mora på
Bredingsvald i 1 825, og det er trolig Ole som dør i Kluken i 1 855 som legdslem.
Kongssveet (Solheim)
GNR. 67, BNR. 2.
På Kongssveet var Jørgen Pedersen husmann fra ca. 1810 til 1850. Men trolig har
hans far, Peder Jørgensen Tillervald vært husmann på plassen før den tid, for to av
barna hans er født på Hofstadvald i 1793 og 1795. Hvem som har vært husmann på
Kongssveet i mellomtida, er uklart. Muligens kan det være Kolbanus Larsen, en av de
tre husmennene som er oppført under Ner-Hofstad i 1801?
Jørgen Pedersen (1782-1855) og Anne Kristine Pedersdatter (1782-1866)
Jørgen Pedersen var født i 1782 i Marka. Han var sønn av ugifte foreldre Peder
Jørgensen Tillervald og Elen Olsdatter. Han var tjener på Ner- Sende i 1801, og ble i
1810 gift med Anne Kristine Pedersdatter Øren, f. 1782.


----
199 H&FLe
----
De kom til Kongssveet som husmannsfolk ca. 1810 og holdt på til 1850, da søn
nen Petter Jørgensen overtok. Jørgen døde på plassen i 1855 og Anne Kristine i 1866.
Barn:
81 . Eli, f. 181 2. Eli bodde på Kongsveet både i 1 865 og 1 875. Hun var ugift, men
hadde ei datter.
Cl°.Kirstine Edvardsdafter, f. 1854. Far Edvard Ottersen fra Trondheim. Gift i
1 879 med Johannes Olsen Bunes, f. 1 847 i Skavdalen, som døde samme år.
Etter mannens død utvandret Kristine til Windom, Minnesota, USA, i 1 881 .
82. Peder, f. 1816. Husmann på Bunesmoen (se under denne).
83. Petter, f. 1821. Neste plassbruker.
Petter Jørgensen Hofstad (1821-1905) og Ragnhild Johannesdatter (1816
-1892)
Petter ble gift i 1849 med Ragnhild Johannesdatter, f. 1816 i Lom. De overtok som
husmannsfolk på Kongssveet etter Petters foreldre i 1850.
Husmannskontrakten var som følger:
Kontragt.
Underskrevne Gaardmand Ole Christensen nedre Hofstad gjør vitterligt at have bøx
let ogjæstet ligesomjeg hærved bøxler ogfæster til velagtet Mand Petter Jørgensen
Hofstadvaldet et under min eiende og paaboende Gaard Hojstad beliggende
Jordstykke-Kongsveet haldet, der er indhegnet med Gjærdesgaar paa samme Maade
som den til nærværende Tid ere indhegnet, og bemeldte Petter Jørgensen betalt mig
den Bøxel naar han tiltræde og beboe omhandlede Jordstykke for sin og Kones
Levetid paa følgende Konditioner:
1. Svarer han mig eller Gaardens Opsider i Aarlig Avgift for nævnte Jordstykke
8-skriver otte Spdl, som besvares dels i Penger, dels i Arbeide saaledes:
I Vaaraanden 8 Dage å 10
sk. Pr Dag-udgjør 3-8 sk
IHaabaalden 6 "10
2-12 sk
IHøeaanden 20 " "10
1-3-8 sk
1 Skjær aanden 12 Ml "12
1-1-Osk.
1 Potetesaanden 6 Dage " 10
2-12 sk
Om Vinteren 29 " " 8
1-3-0 sk
lalt 6spdl-16sk
Dette ovennævnte Arbeide forrettes til den af Opsideren bestemte Tider, og dette
pligtede Arbeide forrettes afHusmanden selv eller i sers Nødstilfælde en i sin Sted
arbeidsdygtig Mand-dog med Undtagelse af det nævnte Vinterarbeide at
Opsideren forbinder sig til at tilsige ham til Arbeide en Bte Dagers Tidforud.
2. De af den aarlige manglende Pladsafgift, der skal erlægges i rede Penger, besva
res til hvert Aars 31. -en og tredive-December.

----
200 H&FLe
----
3. Tillades ham i Gaardens Udmarkfri Havning jor de Kreature som fødes paa
Pladsen før og etter Sættertiden-dog røgtes same af ham selv - samt fri
Gjærdesfang og Kornstør efter Udvisning, og den fornødne Brændeved tåger
han i Udmarken af Qyist, Støbber av Vindfalte ogfortørrede Træer-dog forby
des at berøre noget af Skoven, der ansees tjenlige til anden Benyttelse.
4. Tillades ham Løvskov i Udmarken at benøtte efter eget Godtbefinde.
5. Indster eller Indlogerende maa ham ikke indtage uden Opsidderens
Tilladelse-dog forbydes ham at bortsælge Foder eller Gjødsel af Pladsen.
6. Denne Kontragt tåger sin Begyndelse fra Iste Januar 1851- atten Hundrede en
og femti.
7. Da bemælte Petter Jørgensen og hans nuværende Kone opfylder de i denne
Kontragt beskrevne forpligtelse maa Dem som sagt tiltræde og beboe Pladsen
Kongsveet og gjøre sig nævnte Jordstykke saa gavnlig som mulig i enhver hense
ende og holde sig de foreskrevne Pligter efterretlig til promte Opfyldelse.
Sluttelig bemærkes at nærværende Petter Jørgensen og Konen Ragnile Jonsdtr skal
opføre sig ordentlig med Lydighed og Redelighed mod mig og mine Huusfolk ei hel
ler at foraarsage andre nogen Forargelse i Ord eller Vandel-skulle samme blive
Tilfælde ere Deres Brugsret til Pladsen forbrut.
Hof stad i Værdalen 24. Juni 1850.
Ole Christensen Hofstad.
(sign.).
Vidner:
ErikJ. Hofstad (sign).
E. Trygstad (sign).
Denne Kontragt forbinder jeg mig at opfylde i alle Dele.
Petter Jørgensen Hofstadvald.
m.p.h. Pen.
Til 2 M Post tilføies at dersom Opsidderen ikke skulle trænge alt omhandlede
Arbeide - da skal de manglende erlægges i rede Penger.
Datum ul supra.
Da Bøxelmanden Petter Jørgensen og hans Kone ere bleven Eier af de paa Pladsen
Kongsveet staaende Husebygninger som forhen har været min Faders Eiendom
gives bemælte Jørgen Pedersen og Konen Kirsti Pedersdtr samesteds erholde fri
Husværelse for sin Levetid uden nogen Afgjørelse i Husleie - samt skal han erhol-

----
201 H&FLe
----
de fri Brænde i Udmarken ajStøbber, Qyist og vindfældte Træer, da ikke noget berø
res, der ere tjenlige til anden Benøttelse - og Havn jor 2 Smaaje jør og efter
Settertiden. der bemærkes at jeg som overlader Jordstykket at du har Hukommelse
jor dine gamle Forældre og at vise Dem den Agtelse du skylder Dem som Søn og
være Dem i alle Dele behjælpelig saa dem i sin Alderdoms Dage ikke lider
Mangel.
Hojstad den 24. Juni 1850.
Ole Christensen Hofstad.
(sign.).
Petter Jørgensen Hojstadvald.
m.p.h. Pen.
Som Vidner:
ErikJ. Hofstad (sign).
E. Trygstad (sign).
Petter og Ragnhild var husmannsfolk på Kongssveet til 1880. Da ble plassen utskilt
som eget bruk og fikk gårdsnavnet Solheim og solgt til Petters sønn Bernt Kristian
Pettersen Hofstad for 1900 kroner, skjøte datert 2. januar 1881, tinglyst 18. august
1886. Ved salget ble Petter og Ragnhild sikret kår på bruket. Ragnhild døde i 1892
og Petter i 1905. De hadde barna:
81 . Bernt Kristian, f. 1 850. (se nedenfor).
82. Jørgen, f. 1855. Gift i 1883 i Trondheim Domkirke med Ingeborg Nilsdatter
Eidsøren, f. 1 862 i Tingvoll på Nord-Møre. Jørgen var utdannet lærer og virket i
Nesset i Romsdalen.
Bernt Kristian Pettersen Hofstad (1850-1920) og Karen Arntsdatter, født
Gorset (1851-1916)
Kristian Pettersen var selveier og bruker på Solheim fra 1881 til 1919. Ved siden av
at han dreiv bruket, var han også en dyktig møbelsnekker og tok inn læregutter. Selv
gikk han i lære i Trondheim. Han ble også gift med ei trondheimsjente, Karen
Arntsdatter Gorset. De hadde ingen barn. Karen døde i 1916, og i 1919 solgte
Kristian bruket til konas bror, Ole Arntsen Gorset, for 8000 kroner. Før Ole Gorset
kom til Solheim, var han hotelleier i Trondheim og var bla. restauratør på Skistua
ved Gråkallen. Han var ugift, og mens han bodde på Solheim var hans søster Rosa
Gorset husholderske hos ham. I 1935 ble bruket solgt til Johan Holmvik, og Ole og
Rosa Gorset flyttet til Strinda, der begge døde i 1938.
Siden 1935 har Solheim vært i Holmvikfamiliens eie.

----
202 H&FLe
----
Johan Marius Eriksen Holmvik (1906-)
og Johanna Olsdatter (1908-1998)
Johan Holmvik var født i 1906 på
Holmvik og var sønn av Erik Toresen
Holmvik og Anne Jakobsdatter i Eriks
andre ekteskap. Han var gift med
Johanna Olsdatter Bjørklund, f. 1908 på
Bjørklund. Hun var datter av gårdbruker
og snekker Ole Olaussen Bjørklund og
kone Elen Johannesdatter.
Johan og Johanna fikk tre sønner:
81. Einar, f. 1935.
82. Odd Egil, f. 1939.
83. Annar, f. 1948.
Holmen (Holmvik)
Holmen har trolig vært husmannsplass fra 1882, da Tore Sevaldsen kom dit fra
Edellund under Dalemark. I 1894 ble plassen fradelt Ner-Hofstad og skyldsatt for 36
øre, og har siden vært et selvstendig bruk.
lolmvik.

 


----
203 H&FLe
----
Tore Sevaldsen Hofstad (1834-1910) og Serianna Olsdatter (1837-1920)
Tore var sønn av husmann Sevald Tomassen på Edellund under Dalemark og var født
der i 1834. Han overtok som husmann på Edellund etter faren i 1860, og var der til
1882, da han ble husmann på Holmen. Han tok med seg stua på Edellund og satte
den opp igjen på den nye plassen.
Tores familie er nærmere beskrevet under Edellund. Tore Sevaldsen var en flink
trearbeider (lagger) og laget kopper og kar av tre. Han arbeidet ved Bunes Teglverk i
mange år.
1962. f
Den 24. januar 1894 fikk Tore kjøpekontrakt på jorda på Holmen uten tinglyst
hjemmel. Kjøpesummen var 650 kroner. Ved kontrakten fikk han også rett på 20 år
å hogge til eget behov av skogen ("ikke birk") i skogsstykket "Lillemarken" på Ner-
Hofstad, til en verdi på 50 kroner som var innberegnet i kjøpesummen. Seinere
samme år ble plassen utskilt som eget bruk som fikk navnet Holmvik, og Tore over
drog bruksretten til sønnen Erik Toresen Holmvik. Tore og Serianna ble nå kårfolk på
Holmvik og døde der - Tore i 1910 og Serianna i 1920.
Erik Toresen Holmvik (1875-1937) og » Marie Adolfsdatter (1878-1903),
2) Anne Jakobsdatter (1880-1984)
Erik var nest yngste sønn av Tore Sevaldsen og var født på Edellund under Dalemark
i 1875. Han var gift to ganger, i 1897 med Marie Bergitte Adolfsdatter, f. 1878 på


----
204 H&FLe
----
Momoen under Mo søndre, datter av skredder Ove Adolf Nilsen, født
kone Julianna Kristiansdatter Svedjan. I første ekteskapet kom tre barn
i Be
897, d. 1928
B^.Adolt, t. I «W. Han bodde i Beitstad
901. Gift Asheim i C
4
1940, da hu
Frankrike
Ve
v
u
ieu
"I «8
/
V

 


----
205
----

 

----
206 H&FLe
----
elva. Einar Musum nådde svigerfaren med fløterhaken og Erik grep den med begge
hender. Men like etter måtte han slippe taket med den ene handa for å styre unna en
stokk som kom imot ham, og dermed glapp også taket med den andre handa, og han
forsvant i vannmassene. Han ble funnet drukna nede i Kvernstu fossen.
Etter Erik Holmviks tragiske død ble gården overtatt av sønnen Torleif Holmvik.
Erik Holmviks andre hustru Ane Holmvik ble hele 104 år gammel før hun døde
i 1984.
Denne plassen må ha ligget et sted like ved Holmveien, for skogen der ble kalt for
Lillemarka.
Peder Berntsen Forset (1810-) og Beret Bårdsdatter (18 12-)
Plassen ble i 1856 festet til Peder Forset fra Singsås. Forsetfamilien kom til Verdal i
1839 og bodde først i Dillan, så på Lundsvald, og fra 1850 på Hofstadvald. Både
Peder og Beret var født i Singsås.
De flyttet fra Lillemarkbakken i 1860 og bodde på Mikvollvald til 1863, da de
flyttet til Levanger. I 1875 bodde Peder Forset i Brogade 76 og i 1885 i Sund- og
Bakkegaden i Levanger. Han arbeidet da som gjørtler og hadde Else Forset, f. 1838 i
Singsås, som husholderske begge steder. Peder er oppført som ugift allerede i 1875,
så Beret må være død før den tid.
Barn:
81 . Beret, f. 1 834 i Singsås. Mens hun bodde på Lillemarkbakken, i 1 856, fikk hun
dattera Else med Peter Pedersen (Sende?), men barnet døde året etter. I 1 865 var
Beret Forset registrert som fange ved tukthuset i Trondheim. I 1 875 eide hun et hus
på Hyllan under Ulve i Levanger landsogn og bodde der sammen med søstera
Ingeborg Anna Forset, som var sypike. I 1 900 bodde Beret i Trondheim hos søs
tera Ingeborg Anna (se nedenfor). Hun var ugift.
82. Peder, f. 1 837 i Singsås. Han flyttet i 1 861 til Beitstad og ble samme år gift med
Abel Margrete Pedersdatter Benumsplass, f. 1 832. De kom tilbake til Verdal, men
har flyttet til Levanger før 1 865. I 1 875 bodde de i Akergade 95 i Levanger og
hadde fire barn, og Peder titulertes som messingstøper. I 1 885 var Peder i
Amerika, mens Abel bodde alene med barna i Kirkegaten 22. I 1900 var Abel
blitt enke, og hun bodde i Bakkegaten 48 b sammen med sønnen Bernhard.
83. Bernt, f. 1 839 i Singsås. Han flyttet til Sverige i 1 861 .
84. Else, f. 1843 i Dillan. Ugift. I 1865 var hun i tjeneste hos gårdbruker Anders
Halvorsen på Rosvoll store. I 1 875 var hun tjenestepike på By søndre vestre og
bodde der sammen med sin ti år gamle sønn Petter Iver Lassesen (Petter Iver
Krokstad). Faren hans var Lasse Johnsen Sagen. Else bodde hos sønnen på
Krokstad i Vinne i 1 900.
85. Ole, f. 1848 på Lundsvald. Flyttet til Levanger sammen med foreldrene i 1863.
86. Beret, f. 1 852, døde samme år på Lillemarkbakken.


----
207 H&FLe
----
87. Ingeborg Anna, f. 1854 på Lillemarkbakken. Hun bodde hos søstera Beret på
Hyllan i Levanger i 1 875, men i 1 882 ble hun gift i Bakklandet sogn i Trondheim
med "tobakspinder" Margido Jørginus Øiamo, f. 1854 i Trondheim. I 1900
bodde de i Øvre Møllenberggt. 43D i Trondheim, og kalte seg da for Øiaas.
Kvernstua
Kvernstua var en plass uten jord. Den lå på flata nedenfor Lundsbrua, like ved den
gamle riksveien. Stua ble oppsatt for kvernmannen på Hofstad. Det var et en-etasjes
hus med bare to rom.
Kvernstua under Ner-Hofs'
Kvernmenn
John Jakobsen (1809-1873) og Marta Olsdatter (1809-)
Den første som vi veit bodde her, var John Jakobsen, som var ansatt som kvernmann
på Hofstad fra 1848 til 1861, da han kjøpte Kjærenget oppe i Markagrenda og flyt
tet dit. Det er mulig at han fortsatte som kvernmann også etter at han flyttet til
Kjærenget.
John Jakobsen var født i 1809 på Holmli vestre av foreldre Jakob Olsen og Marit
Mikkelsdatter. I 1833 gift med Marta Olsdatter, f. 1809, datter av Ole Olsen


----
208 H&FLe
----
Eklesvald og Malena Andersdatter. De var inderster på Vangstadhaug og Åsen i
Ulvilla og husmannsfolk under Storstad før de kom til Kvernstua i 1848.
John Jakobsen var kjent som en fremragende spillemann og gikk under navna Jo
Spellmann og Jo Kjærenget.
John døde på Kjærenget i 1873. Enka Marta hadde Kjærenget i tre år etterpå før
hun solgte til Ole Taraldsen Marken og tok kår. Når hun døde, er ikke kjent.
De hadde åtte barn:
81. Ole, f. 1834 på Vangstadhaug. Gift i 1855 med Anne Johnsdatter, f. 1823 i
Melhus. I 1 861 var Ole og Anne husmannsfolk under Bunes og fra 1 863-1 872
husmannsfolk på Lundsberget. Så kjøpte de Kjærenget av Oles far og flyttet dit.
Men oppholdet på Kjærenget ble heller ikke langvarig. I 1874-75 flyttet de til
Holde i Sparbu, der Ole døde i 1 891 .
82. Mikal, f. 1836 på Vangstadhaug, d. 1870. Gift i 1859 med Beret Marta
Jonasdatter, f. 1838 på Valstadvald. De var inderster på Hofstadvald og hus
mannsfolk på Kjærenget og seinere under Leklem.
83. Marta, f. 1838 i Åsen i Ulvilla. Hun tok utflytting til Stjørdal i 1866.
84. Kristiana, f. 1841 på Storstadvald. Flyttet til Strinda i 1869. I 1875 var hun tje
nestepike hos kjøpmann Halvdan Fredrik Klingenberg i Trondheim og kalte seg
Christiane Johnsen.
85. Elen Anna, f. 1844 på Storstadvald. Hun var ugift da hun flyttet til Jemtland i
1875. I 1890 var hun blitt gift med Petter Persson, f. 1841 i Undersåker. De
bodde da på Østervigge i Bergs forsamling i Jemtland og hadde fem barn født i
tidsrommet 1877-1882.
86. Johannes, f. 1 846 på Storstadvald, d. 1 869 i Kjærenget.
87. Olaus, f. 1849 på Hofstadvald. Flyttet til Trondenes i 1873, ellers ingen opplys
ninger.
88. Martinus, f. 1 852 på Hofstadvald. Gift i 1 878 med Marta Ellingsdatter Hellvald,
f. 1 858 i Midtgrunnan. De overtok som husmannsfolk på Josveet under Hellån etter
Martas foreldre Elling Larsen Hellvald og Beret Marta Bardosdatter, og var de siste
som bodde på denne plassen. Martinus og Marta flyttet seinere til Holdeplass i
Sparbu, der de bodde i 1 891 . Martinus var kvernmann og spillemann som faren.
De hadde fire barn.
I 1871 ble Lornts Johnsen ansatt som kvernmann på Hofstad. Men han bodde heller
ikke i Kvernstua, men på plassen Kongssveet under Ner-Hofstad (se under denne).
Bernt Martin Jakobsen (1852-1937) og Elen Anna Sørensdatter (1848-1919)
Den neste som bodde i Kvernstua var Bernt Martin Jakobsen. Han var født i 1852 i
Skogn og var gift med Elen Anna Sørensdatter Lyngsvald. Han er nevnt som kvern
mann på Hofstad i 1882, da sønnen Bernhard ble født, og det samme i 1885, da søn
nen Anton Otelius ble født. Bernt flyttet med familien til Inderøy før 1890 og var ei
tid kvernmann på Straumen. Seinere kom han tilbake til Verdal, og ble kvernmann
ved Leklemskverna, og bodde i 1900 på Møllebakken under Leklem.

----
209 H&FLe
----
I 1899 ble Hans Balgård kvernmann på Hofstad. I 1901 skreiv han treårig kontrakt
med eieren av Ner-Hofstad og fikk samtidig bruke et jordstykke på tre dekar. Dette
ble kalt "Nedre Gylden-stykket".
Hans Balgård bodde i Kvernstua til 1904. Da kjøpte han et jord
stykke av Karmhus, der han bygde seg hus. Heimen fikk navnet
Vangli (se mer om Hans Balgård under denne).
Etter at Hans Balgård sluttet som kvernmann, var det gård
eieren selv som sto for drifta av kverna fram til den ble nedlagt.
Losjerende 1904-1942:
Nelius Johnsen Hofstad (1867-1939) og Beret Marta
Pedersdatter (1861-1941)
Nelius Johnsen var født i 1867 på Forbregdsvald. Han var sønn
av husmann John Nilsen og Ragnhild Olsdatter, som var datter av
Ole Svendsen på Fiksesveet. I 1896 ble han gift med Beret Marta
Pedersdatter Sendesvald, f. 1861. Hun var datter av Peder
Beret Marta
Andreassen Sendesvald (Lilleakeren) og kone Kirstina Pedersdatter Hofstad.
Pedersdatter Bunesmo.
Nelius og Beret Marta bodde på Bunesmoen før de kom til Kvernstua.
Nelius var en stor og svær kar. Han var gårdsarbeider og var også kjent som en
meget flink treskomaker og reparerte sko og hesteseletøy. Sin politiske overbevisning
hadde han på ytterste venstre fløy, og hadde ikke noe særlig til overs for bøndene.
Når kornstaurene ble stående etter at snøen kom om høsten, brukte han å si: "-Det
er så det grør igjennom meg når jeg ser at kornet råtne bort for bønderne".
Beret Marta hadde to barn før hun ble gift med Nelius:
Bl 0 . Kjerstina Antonsdatter, f. 1886 på Bunesmoen, d. 1904. Far hennes var Anton
Nikolaisen AAoholt.
B 2°. Paul Bernhard Johnsen, f. 1890 på Bunesmoen. Far hans var møllearbeider John
Ludvigsen fra Hegra. (Se under Bunesmoen).
Nelius og Beret Marta fikk sju barn, men alle barna døde i ung alder:
83. John Ragnvald, f. 1 896 på Bunesmoen, d. 1907.
84. Marie, f. 1898 på Bunesmoen, d. 1905.
85. Nikolai, f. 1900 på Bunesmoen, d. 1917.
86. Bergitte, f. 1903 på Bunesmoen, d. 1905.
87. Anna Kristine, f. 1904 på Myrmo, d. 1905.
88. Anna Bergitte, f. 1910 i Kvernstua, d. 1923.
89. Martin, f. 1907 i Kvernstua, d. 1942. Martin Neliussen Hofstad bodde heime
hos foreldrene og arbeidet som skomaker og hadde trømaskin. Han hadde et kun
stig ben. Først hadde han bare en trefot, men fikk seinere laget en protese. Tross
handikapet var han med og spilte fotball på treninga til Leksdalslaget. Martin flyt
tet seinere til slektninger i Marka østre og døde der i 1942, 35 år gammel.

 

----
210 H&FLe
----
Kvernstua var en svært dårlig familiebolig, og det var fattigslige forhold i heimen.
Noe som illustrerer dette var da Martin Neliussen satt sammen med noen kamerater
og hørte på radiooverføringa av fotballkampen mellom Norge og Tyskland under
Berlin-olympiaden i 1936. Da Norge scoret sitt andre mål, utbrøt Martin følgende:
"-Dein som ha haft nå' kostbart å sli' sundt !".
Det var også mye sykdom i familien, og både gamle og unge gikk bort i tæring.
Nelius døde i 1939 og Beret Marta to år seinere. Paul Musum satte i stand stua for
Beret Marta etter at hun ble alene, men den ble revet under 2. verdenskrig.
Sveet (Sagmesterplassen)
Plassen lå ved elva vest for Ner-Hofstad. Den første husmann som vi veit bodde her,
var Anders Haldosen Hofstadsve, som var husmann i 1712. Barna Inger Andersdatter
og Ellev Andersen var født her i 1712 og 1716. Det er muligens den samme Anders
Haldosen vi finner igjen på Karmhusbakken i 1717.
Kolbanus Olsen (1762-) og Ingeborg Olsdatter (1756-)
I 1787 fikk Kolbanus Olsen bygselkontrakt på Sveet. Kolbanus var født i 1762 på
Rosvoll. I 1786 ble han gift med Ingeborg Olsdatter Trøgstad, f. 1756.
Husmannskontrakten var som følger:
Broder Wilhelm Klyver Premier Lieutenant aj Jnjanteriet giør vitterligt:
at have Bøxlet og Fæstet og herved Bygsler og Fæster til Dragun Colbanus Olsen en
Huusmands Plads Hofstad Sveet kaldet under min Odels og Eiendoms gaard Nedre
Hojstad som den nu bejindes og til Plads udlagt og indhegnet været haver, mod at han
holder Pladsens Gierder i forsvarlig stand I: hvortil ørke tilligemed Bygningsørke, og
Brændeveed ny der aj Gaardens skauv ejter udviisning aj Landdrott eller Opsidder.
-Tiener Opsidderen paa gaarden med sit Arbejde naar jornødiges, samt i sine Tiider
som Arbejder og Savkarl paa min Eiende Lunds Sav, og hvad ellers maatte udjordres
til mit Savbrugs Drift, Alt under Troeskab og beskeedentlighed.
- Den fastsatte aarlige Afgift vedbliver 2rd 2 ort Medens Gaarden Nedre Hofstad udi
sin Landskyld ej bliver f orhøjet, der betales til Land Drotten med Arbejde, som med
Lejlendingen udi landskylden liqvideres, alt efter som vedtaget og hidtil brugt været
haver.
Og da Colbanus Olsen sig haver tilkiøbt Pladsens Huuse samt den om accorderede
Bygsel betalt beboer hand ovenmeldte Huusmands Plads paa beskrevne vilkaar, og ej
anderleedes sin lives Tiid :/, hvilket under min Haand og Signete bekreftes.- til
Throndiems tugt Huus betales 8 s:
Buenes den 16de Augustii 1787. B: W: Klyver. (L:S:)
Mens de bodde på Sveet, fikk Kolbanus og Ingeborg barna Ole, f. 1787, og Lars, f.
1790.

----
211 H&FLe
----
Ved folketellinga i 1801 er Kolbanus oppført som Kolbanus Larsen.
Ved folketellinga i 1815 bor på Høylovald i Vinne:
Kolbanus Larsen, 53 år, og kona Ingeborg Olsdatter, 61 år. Det må være de samme
personene som er på Hofstadsveet i 1801.
Sønnen deres, Ole Kolbanussen Hofstad, f. 1786, oppholder seg ifølge de militæ
re arkiver i Beitstad i 1811. Det må også være denne Ole Kolbanussen som ble gift i
Grong i 1817 med Beret Kristine Embretsdatter Jørum, f. 1795 i Grong. Han kaller
seg da for Strøm. I 1817 oppholder Ole og Beret Kristine seg i Verdal, der de da får
dattera Anna Josefa på Høylovald. Fadder i dåpen er bl. a. Kolbanus Høylovald. I
1820 får de en sønn; Karl Johan Olsen Strøm, f. på Verdalsøra.
Mellom 1820 og 1830 har familien flyttet til en plass under Svenning i Stod.
Dattera Anna Josefa ble konfirmert der i 1832. Gift i 1842 i Stod med Peder Johnsen
Sandstad fra Snåsa. Familien Dahl i Henning og Verdal er etterkommere av Anna
Josefa og Peder Sandstad.
Sønnen Karl Johan bor i 1875 som ugift skomaker på gården Fagerli i Vefsn kom
mune i Nordland.
Den 1. desember 1801 ble så dragon John Ingebrigtsen Buhaug ansatt som sagmes
ter ved Lund/Hofstad sagbruk. Det ble da bestemt at sagmesteren skulle bo på plas
sen Hofstadsveet som husmann og skulle være forpliktet til å arbeide mot daglønn
hos oppsitteren på Ner-Hofstad når saga ikke var i drift. Det er vel derfor at plassen
også er blitt kalt for Sagmesterplassen.
John Ingebrigtsen Hofstad (1776-) og Anne Larsdatter Marken (1776-1845)
John var sønn av husmann Ingebrigt Johnsen på plassen Buhaugan under Hofstad.
Han kom som nevnt foran til Hofstadsveet i 1801 og ble samme år gift med Anne
Larsdatter Marken, som var datter av bonde Lars Kristoffersen Marken. De var hus
mannsfolk fram til 1827, da svigersønnen Ole Eriksen overtok.
De fikk barna:
81. Anne, f. 1801. Gift med Ole Eriksen Hofstad, f. 1797 (neste husmann på plas
sen).
82. Ingeborg, f. 1 805. Gift med Ole Andersen Aksnesenget.
83. Guru, f. 1810, d. 1839. Guru var ugift, men hadde en sønn; Johannes
Ingebrigtsen, f. 1 832, d. 1 845 i Marka, der han var tjener.
Anne døde på plassen i 1845, men John vet vi ikke mer om.
Ole Eriksen Hofstad (1797-1881) og J) Beret Johansdatter Halset (1790-1820),
2) Anne Johnsdatter Hofstadsveet (1801-1841), 3) Kirsti Haldorsdatter Fisknes
(1807-1883)
Ole Eriksen var husmann på Sveet i over femti år. Han var født i 1797 på Jøsås, og
var gift hele tre ganger. I tillegg var han far til et barn utenfor ekteskap som ble født
to måneder etter hans første ektefødte barn.

----
212 H&FLe
----
I 1817 ble han gift med Beret Johansdatter Halset, f. 1790, datter av husmann
Johan Samuelsen på Limdsaunet. De var losjerende hos foreldrene hennes på
Limdsaunet, og Beret døde der allerede i 1820. I 1823 ble Ole gift for andre gang
med dattera på Sveet, Anne Johnsdatter, og de bodde på Sveet til han i 1824 fikk fes
tekontrakt på Nilsstuplassen under Sende. Fra 1827 til 1878 var han så husmann på
Sveet. Anne døde i 1841, og Ole giftet seg for tredje gang tre år seinere med enke
Kirsti Haldorsdatter Fisknes, f. 1807 på Trana ved Steinkjer.
Ole Eriksen hadde kunstneriske anlegg og tegnet bl. a. dåpsplakater. Det finnes
fremdeles plakater tegnet i 1826 som har initialene "O. E. Hof stad".
Ole døde på Sveet i 1881 og Kirsti to år seinere
Ole var far til følgende barn:
Bl 0 . Ingeborg Olsdcttter, f. 1817 på Storvukuvald, mora var Kari Pedersdatter Stor
vuku. Ingeborg ble i 1852 gift med Peder Matiassen Haugen, f. 1827 på
Haugen i Helgådal, og de fikk i 1 856 dattera Ingeborganna. Ingeborg ble enke
samme år. I 1 875 finner vi henne igjen som husmannsenke med jord på
Elnesvaldet, og i 1 900 på Bakken under Elnes østre, der hun bor hos dattera. Hun
døde i 1905 på Bakken. Dattera Ingeborganna ble gift i 1 878 med stiger Gøran
Bengtson.
82. Ellev, f. 1817 på Lundsvald (i 1. ekteskap), d. 1819.
83. Beret, f. 1 823 på Hofstadsveet. (Beret og de etterfølgende barn nr. 4-9 er fra 2.
ekteskap). Beret flyttet til Sparbu i 1 846 og ble tjener på Langli. I 1 852 gift med
Ole Lorntsen Vekreplass.
84. John, f. 1 826 på Sendesvald. I 1 849 gift med Karen Evensdatter Bollås, f. 1815
i Ogndal. De bodde ei tid på en plass under Bollås, og flyttet derfra til Stod og
ble husmannsfolk på en plass under Indbryn.
85. Birgitte, f. 1829 på Hofstadsveet. Hun flyttet til Sparbu og ble i 1856 gift med
Ole Mortensen Selliplass.
86. Ole, f. 1832 på Hofstadsveet, d. 1840.
87. Anne, f. 1 835 på Hofstadsveet. Gift med Lornts Hofstad, husmann på Kongssveet
(Hofstad østre).
88. Elling, f. 1838 på Hofstadsveet, d. 1883 på Tillervald. Han var gift to ganger.
Hans første kone, som han ble gift med i 1865, var Bergitte Olsdatter Fåren, f.
1 838, d. 1 869 (se under Dalemark). De fikk i 1 866 sønnen Ole Andreas, som
utvandret til Amerika i 1 880, bare 14 år gammel. Ole Andreas dro til Melrose,
Minnesota sammen med Johan Rafael Andersen Tillereng og Anton Martinsen
Bunesvald.
I sitt 2. ekteskap var Elling gift med Nikoline Knutsdatter, f. 1 827 i Salberg sogn,
Inderøy. Nikoline var tjener på Sveet i 1 875, og de ble gift i 1 882 og var inder
ster på Tillervald. Men ekteskapet ble kortvarig, for Elling døde året etter. Nikoline
døde på Verdalsøra i 1 894.
Mellom de to ekteskapene fikk Elling sønnen Ludvig Bernhard med Marta
Lorntsdatter Aksnes. Ludvig var født i 1 880 og tok etternavnet Aspås da han var
tjener på Aspås søndre. Seinere reiste han sønnafjells på anleggsarbeid. I 1940-

----
213 H&FLe
----
åra bodde han i Ådal i Ringen i Buskerud. Ludvig Aspås etterlot seg en sønn her
i bygda, Alfred Ludvigsen (se Kroken under Tiller).
89. Olme, født og døde i 1 841 på Hofstadvald.
810. Andreas, f. 1845 på Hofstadvald, d. 1847 (fra 3. ekteskap)
Fra 1. januar 1882 ble John Pedersen Bunesmoen innsatt som husmann og sagmes
ter på Sveet. Kontrakten hans var som følger:
Jon Pedersen Bunæsmoen indsættes herved paa 1 — et Aarfra 1. Januar 1882 som
Sagmester ved Lunds Sagbrug paajølgende
Betingelser:
1. Sagpladsen Hojstadsveet overdrages ham til Benyttelse. Han ny der fornødent
Brende, Gjerdefang og Havning for de paa Pladsen fødende Kreaturer hos Nedre
Hof stads Opsidder, mod derfor til ham aarlig at svare 20 - tyve Kroner, 12 Dages
Høaandarbeide samt 10 Maal Skur - begge Dele a 40 Øre og Kost pr. Dag.
Saavel Brende som Gjerdefang tages efter Udvisning af Nedre Hof stads Opsidder,
ligesom Kreaturerne gjætes i Udmarken sammen med Opsidderens før og efter
Sætertid.
2. Sagmestrene ny der tilsammen følgende Betaling:
For 4 Alens Bord 7 Øre pr. Tit. og erholder de 3 Øre Tillægfor hver Alens Længde
over 4 indtil 9 Alens som betales med 30 Øre, 10 Alens med 33 Øre pr. Ilt, for at
kløve en Tømmerstok under 12 Alen erholdes 3 Øre og skal den tillige bagskjæ
res erholdes 10 Øre; for atfirskjære en Stok undre 12 Alen 13 Øre. For 4 Alens
Planker 13 Øre pr. Tit. med 7 Øres Tillægfor hver Alen over fire. Af Tømmer som
tilhører Fremmende erholdes: For 4 Alens Bord 20 Øre, 5 Al. 27 Øre, 6 Al. 33
Øre, 7 Al. 40 Øre, 8 Al. 47 Øre, 9 Al. 50 Øre og 10 Al. 67 Øre og for Planker det
dobbelte. 2 Toms firskaarne Planker beregnes med halvanden Pris mod Bord. 2
Toms rundskaaret derimod som Bord. Lægter beregnes med halv Pris mod Bord.
3. For reparationer, hvortil udfordres at Eierne maa skaffe hjelpende Arbeide, beta
les hver Sagmester paa egen Kost 53 Øre. Mindre Reparationer erholde de intet
for.
4. Sagmestrene maa ei skjære for Fremmende uden at de dertil erholde Ordre af
idetmindste en af Sagens Eiere.
5. For at kløve ogfirskjære Tømmer betales efter Længden ligesom for Planker naar
Eierne forlanger saadant - og naar Fremmende vil have saadant Arbeide udført;
betales som for Planker til den Pris, som under Post 2 er anført.
6. Sagmestrene skal sammenstable alt hvad som skjæres, hver Part for sig.

----
214 H&FLe
----
7. Det i Post 1 nævnte Pligtarbeide til Opsidderen paa Nedre Hojstad maa ikke til
nogen Tid hindre Arbeidet paa Sagbruget.
8. Uredeligt Forhold, Opsetsighed, Forsømmelse eller nogensomhelst uvis
Fremgangsmaade, bevirker at Sagmesteren skal, uden Lovmaal og Dom, jorplig
tes til atjravige Pladsen og Bestillingen som Mester fjorten Dage efter at saadant
er ham bekjendtgjort ved fire aj Sagens Eiere.
9. Nærværende Kontrakts Fornyelse sker ved at idetmindste fire aj Sagens Eiere
undertegner den.
Bunæs, 6. Oktbr. 1882.
Hans Lund. Ingbr. Lund. Torger Hojstad. Anders Hojstad. Peder Karmhus. Kristen
Karmhus.
Foranstaaende Kontrakt hvorajjeg har modtaget en ligelydende Gjenpart, vedtages
i et og alt.
d. u. s.
Jon Pedersen.
John Pedersen Hofstad (1851-1934) og » Line Bendikte Olsdatter (1849
-1903), 2) Marit Sigerseth (1869-)
John var sønn av Peder Jørgensen Bimesmoen (Aksnesætta). Han gikk under navnet
John Sveen eller John Sagmester. I 1877 ble han gift med Line Bendikte Olsdatter
Ryanplass, f. 1849 i Sparbu, d. 1903.
Line hadde fra før dattera;
Bl 0 . Elen Anna Kaspersdatter, f. 1 872 i Sparbu. Gift første gang
med Anneus Ellevsen Kleven (se Kleven under Dalemark)
og andre gang med Ole Toresen Aksnes søndre (Bakkan).
Som ungkar hadde John en sønn:
B2°. Iver Andreas Johnsen Bjertnes, f. 1875 på Musem.
Mor til Iver Andreas var tjenestejenta på Musem,
Andrea Ingebrigtsdatter, f. 1 848 på Byneset. Iver
Andreas tok etternavnet Bjertnes da han var tjener på
Bjartnes. I 1 893 begynte han i arbeid på jernbanen,
først ved Hell-Sunnanbanen, og siden som arbeidsfor
mann ved de fleste jernbaneanlegg i landet. Ved åpning
en av Raumabanen i 1 924 ble han tildelt Kongens for
tjenstmedalje for lang og tro tjeneste. Bjertnes var en ivrig
fagforeningsmann og losjemann. Han hadde alle grader
innen lOGT. I 1914 ble han gift med Karoline Energård
fra Dovre. På sine eldre dager bodde de på Gjemlestad
i Kvinesdal i Vest-Agder.
Line Bendikte
Olsdatter Hofstadsve
på Sagmesterplassen.


----
215 H&FLe
----
I ekteskapet fikk John og Line sju barn:
83. Alette Kristense, f. 1 877 i Sparbu. Gift med Edvard Andreas Ingebrigtsen Musum,
gårdbruker på Vester-AAusem (se under denne).
84. Beret Marta, f. 1 880. Gift med Henrik Sende, gårdbruker på Moan under Sende.
85. Julius, f. 1883. Bygningsarbeider. Gift med Anna Andreasdatter Bye fra
Salthammer øvre i Frol, f. 1 884. De kjøpte husmannsplassen Holman under Rinnan
øvre i Frol i 1 909. Han dyrka opp bruket til 60 dekar før han overdrog heimen til
sønnen Arnfinn i 1936. Fra 1949 bodde Julius og Anna på Bruborg i Levanger.
De hadde barna:
Cl. Arnfinn, f. 1904. Gift med Fredrikke Brekken, f. 1909. Eier av Holman fra
1936.
C 2. Helge, f. 1907, d. 2000. Gift med Jorunn Rygh, f. 1913 i Frosta. Helge
kjøpte småbruket Norum i Vinne og bosatte seg der.
C 3. Bergljot, f. 1911. Hun var sydame og gift med Edvard Stavrum, Venneshamn.
86. Olme, f. 1 885. Gift med Ole Nilsen Musum, gårdbruker på Moan under Sende.
87. Laura, f. 1 889. Gift med skomaker Arnt A. Grevskott, Levanger.
88. Bjarne, f. 1 891 . Gift med Margot Martinsdatter Sandvik. De bodde på Heimstad
under Stiklestad østre.
89. Konrad, f. 1896, d. 1916 i Hauka.
Da sagbruket nede i elva ved Hofstad ble nedlagt ca. 1910, ble også Sagplassen ned
lagt som husmannsplass. Jorda ble lagt til innmarka på Hofstad, mens husene ble
revet av Ole Nilsen Musum og brukt til utvidelse av stuebygningen på Moan.
John Pedersen flyttet som enkemann til gården Hauka, der han bodde resten av
sitt liv. Mens han bodde der, giftet han seg på nytt. Han fridde og fikk ja fra tausa på
Ner-Hofstad, Marit Sigerseth, som var fra Bolsøy i Romsdal og var født i 1869.
Malmo
GNR. 67, BNR. 5.
Malmo var ikke husmannsplass, men et lite bruk som lå på høgda like nord for hus
mannsplassen Elvsveet.
Det var John Ellevsen Hojstad som ved kjøpekontrakt av 25. januar 1890 kjøpte et
jordstykke på 18 dekar av Morten Muller på Ner-Hofstad. Kjøpesummen var 500
kroner, og med i handelen fulgte et fjøs som stod på jordstykket.
John Ellevsen Tiller (1859-1892) og Kjerstine Arntsdatter (1856-1946)
John Ellevsen var født i 1859 på Aksnesvald av foreldre inderst Ellev Andersen og
Cecilie Johannesdatter. Faren ble seinere husmann på Kleven under Dalemark (se
under denne).

----
216 H&FLe
----
John Ellevsen var skredder. I 1881 ble han gift med Kjerstine Arntsdatter
Oppemsmoen. Hun var født i 1856 på Kvellovald og var datter av Arnt Pedersen og
Klara Arntsdatter. John og Kjerstine bodde på Kleven de første åra etter at de ble gift.
Siden flyttet de til Sveet østre under Øver-Hofstad, der de var husmannsfolk fram til
1890, og kom derfra til Malmo. John tok med seg stua fra Sveet til Malmo og satte
den opp på nytt der.
John og Kjerstine hadde barna
Anneus Edvard, f. 1 882 på Sveet østre. Anneus må ha vært tjener i Grunna
han fikk utflyttingsattest derfra da han emigrerte til Amerika i 1904.
83. Karoline, f. 1888. Hun var fosterdatter hos sin tante Anna Bergitte og Ludvig
Lorntsen Sørager mens de bodde på Østnes i Vuku, og døde der i 1 891 .
84. Klara Lovise, f. 1891. Også hun var i 1900 fosterdatter hos Anna Bergitte og
Ludvig Sørager. I 1910 gift med skredder Per Korneliussen Haugan, Vuku. De
bodde på Bredingsberg, der Klara var bestyrer av telefonsentralen.
John døde allerede i 1892, og Kjerstine satt igjen med fire små barn. Likevel satt hun
med bruket i to år før hun i 1894 reiste til Sverige og tok seg arbeid der. I 1900 er
hun tilbake i Norge og er tjener hos Martin Grunnan i Vestgrunnan sammen med
sønnen Sigurd.

 

----
217 H&FLe
----
Ca. 1905 kjøpte Kjerstine husene på Småengan i Vuku og forpaktet jorda av pres
tegården. Mora hennes, Klara Arntsdatter, bodde også på Småengan ei tid, og døde
der i 1913. Ved en storflom i 1932 kom elva inn i husene på Småengan. Kjerstine
flyttet da til dattera Klara Lovise og svigersønnen Per Haugan på Bredingsberg. Der
bodde hun til hun flyttet på aldersheimen på Øra og døde der i 1946.
Kjerstine hadde også ei fosterdatter, Gudrun Brandhild Småeng, f. 1904 i Oppem
av foreldre Andreas Olaussen Kvello og Ellen Bergitte Hansdatter Gudding. Gudrun
var i voksen alder sykepleier.
Malmo ble utskilt fra Ner-Hofstad i 1894 og av Peder Hermann solgt til Lornts
Johannessen for 800 kroner. Skjøtet er datert 12. august, tinglyst 14. august 1895.
Lornts Johannessen (1831-1913) og Serianna Amundsdatter (1834-1920)
Lornts Johannessen var født i 1831 på Nordbergsvald av ugifte foreldre Anne Lars
datter Kvelstad (se Nilsstua under Sende) og artillerist Johannes Pedersen Leklem.
I 1854 ble Lornts gift med Serianna Amundsdatter Tangen, f. 1834 på Tangen
under Kjesbu. Serianna var datter av Amund Torkildsen (Åkranætta) og Sirianna
Bårdsdatter (Bjørganætta). Lornts og Serianna var tremenninger.
I 1865 var Lornts husmann uten jord under Elnes østre i Helgådalen og ble
benevnt som dagarbeider. De hadde trolig bodd der siden giftermålet, for det eldste
barnet deres var også født der i 1855. Sist på 1860-tallet var de husmannsfolk i
Nilsstua under Sende, i 1869 var de husmannsfolk på Karmhusbakken, og fra 1882
husmannsfolk på Elvsveet til de kjøpte Malmo i 1894.
Lornts var handsager av profesjon. Han døde på Malmo i 1913. Året etter solgte
Serianna bruket til dattera Anna Marie for 450 kroner. Serianna døde på Malmo i
1920.
Lornts og Serianna hadde en stor barneflokk:
81 . Sefanias, f. 1 855 på Elnes, d. 1 868 i Nilsstua.
82. John Anton, f. 1858 på Elnesvald. Gift i 1881 med Josefine Bergitte
Wilhelmsdatter Ryanplass, f. 1854 i Sparbu. I 1891 bodde de på Hansenget
under Langdal. John utvandret til Fargo, Nord-Dakota i 1893 under navn John
Anton Lorentsen Kolstad. Kona og tre av barna fulgte etter i 1 895, mens den eld
ste dattera utvandret i 1 896/97. Før giftermålet med Josefine hadde John Anton
Lorentsen en sønn:
Cl o . Sefanias Johnsen, f. 1879 på Tillervald. Mora var Karoline Birgitte
Svendsdatter Tillervald, f. 1 848 i Sparbu. Sefanias ble konfirmert fra Kvelstad
i 1 894, og i 1 900 utvandret han til Campbell, Minnesota, under navnet
Sefanias Johnsen Kvelstad.
83. Olaus, f. 1 860 på Elnesvald. Han var gift med Marie, f. 1 858 i Skogn, og de
bodde i Kristiania (Oslo). I 1900 var de bosatt i Harbitz gate på Grønland, og
Olaus dreiv som selvstendig malersvenn. Han kalte seg Olaus Lorentsen Hofstad.
Som enkemann utvandret han i 1904 til Seattle, Washinhton, USA, sammen med
dattera Bergljot Elise. I 1900 hadde de fire barn:

----
218 H&FLe
----
Cl. Hjørdis, f. 1888 i Kristiania.
C 2. Bergljot Elise, f. 1890 i Kristiania.
C 3. Lorents Nikolai, f. 1895 i
Kristiania. Nikolai kom til bestefor
eldra på Malmo og vokste opp der
og tok Malmo som etternavn. Han
ville ikke være med da faren dro til
Amerika, og gjemte seg bort ved
avreisa. Det er fortalt at Nikolai
viste meget gode evner på folke
skolen, spesielt i regning og natur
fag. Men det ble ingen videreut
dannelse på ham, for det var van
skelig for folk uten midler å skaffe
seg penger til skolegang. Han
arbeidet mye i Ogndalen med grøf
ting og tømmerhogst. Vinters tid
gikk han på ski over fjellet fra
Leksdalen.
Nikolai hadde mange interesser.
Han var en allsidig idrettsmann og
deltok både i skirenn, fotball og
— (f-
stikolai Malmo var en meget god skiløper og deltok
Gråkallrennet. Foto tatt i Ogndalen 1922.
sykling. Spesielt var han en god skiløper, og deltok bl. a. i Gråkallrennet.
Nikolai kjøpte seg et fotoapparat til 28 kroner i 1 91 6 for penger han hadde
tjent ved fløyting i Figga. Seinere kjøpte han seg et apparat som kostet 35
kroner. Han fotograferte både i Leksdalen, Røra og Ogndalen, og tok femti
øre for bildene for å dekke omkostningene. Det finnes et
ganske rikholdig fotoarkiv etter Nikolai Malmo. Han
flyttet til Røra i 1923 og ble gift og stifta familie
der.
C 4. Astrid, f. 1898 i Kristiania.
B 4
B 5
Anneus, f. 1863 på Elnesvald. Han reiste til
Sverige i 1 886 og døde der.
Olme Cecilie, f. 1866 i Nilsstua. Gift i 1891
med Bernt Johannessen Hofstad. De bodde på
Elverhøy under Øver-Hofstad .
Sefanias, f. 1 869 i Nilsstua. Sefanias var ei tid
gjetergutt, bl. a. på Hofstad. Han fikk hjelp til
skoleutdannelse av godseier Monrad på Ekle.
Han gjennomgikk folkeskole og Værdalens pri
vate middelskole på Stiklestad. Seinere var han
underlensmann på Inderøya. Så ble han ansatt
ved politiet i Kristiania, der han tok artium i
1 893, og virket etter artium ei tid som emmisær.
B 6
Sefanias Lorentsen Hofstad.

 

----
219 H&FLe
----
i er anrørt at tamilien ikke hadde hørt noe rra ham seinere oa kunne ikk
■ørt at tammen ikke hadde hø
y
kkp
kn p p\/ kn
kr
87. Seila Lovise, f. 1873 på Karmhusbakken, d. 1933. Gift i 1 897 med Ole Marti
wn kTnUli f 187? n IOSD Dp vnr hmkprP nn K
2,6.1 VoO. De var brukere pa Kulshmoen og tikk seks
fie, f 1874 på Karmhusbakken. Hun flyttet i 1889
bok- og papirhandler akob oehn. Ue
kip.nt na nvhnnt k
døde i 1 948
89. Karl Martin, f. 1 876 på Ka
Aarie, f. 1879 på Karmhusvald. Gift med enkemann Olaus Kris
.je
82 på Ka
Køra
Olaus Kristiansen Lund (1855-1933) og Beret Marie Lorntsdatter (1879-1969)
født på Bynavald i 1855. Han var sønn av ugifte foreldre Marit Lars
Kristian Eriksen Inndalsvald. I 1865 er det trolig Olaus (11 år) som
2Utt på Årstad mellom, seinere kom han som tiener til 1
kom han som tiener til Lund og tok


----
220 H&FLe
----
navn som sitt etternavn. Han bodde på Lund til han var konfirmert, reiste så til
Østersund i 1876 og giftet seg der med Anna Marta Bardosdatter, som var født i 1848
på Bjørkenvald i Verdal. I 1890 bodde de i Østersund sammen med dattera:
81 . Emmo Karoline, f. 1 883 i Østersund. Anna Marta døde mens de bodde i Sverige,
og Olaus og dattera flyttet tilbake til Verdal. Emma ble i 1908 gift med Gotfred
Bernhard Gunneriussen Olsen, f. 1884, d. 1930, sønn av verksarbeider
Gunnerius Olsen og Ellen Birgitte Olsdatter. 11914 kjøpte de eiendommen Dale,
gnr. 19, bnr. 89 på Verdalsøra. De hadde en sønn:
Cl . Eivind, f. 1910. Eivind Olsen var telegrafbud på Øra.
Olaus Lund var snekker av yrke og var bla. med under bygginga av brakkene på
Værnes flyplass og jernbanebrua på Øra. I 1904 flyttet han til Trondheim, og i 1905
reiste han til USA og ble der tili 1912, da han flyttet tilbake til Trondheim. Han arbei
det ei tid ved Trondhjems Mek. Verksted
som snekker. Videre var han ei tid i
Amerika.
Da han giftet seg med Beret Marie
Lorntsdatter i 1918 og kom til Malmo, var
Olaus en utslitt mann som ikke var til større
hjelp for Marie, som hadde overtatt Malmo i
1914. Han døde der i 1933.
Marie Lund var setertaus på Hofstadsetra
(Sjuttudalen) i mer enn tjuefem somrer. Hun
dreiv gården fram til 1939, men da solgte
hun jordveien til Arne Morken. Men hun
bodde i stua på Malmo til hun døde i 1969.
Arne Morken hadde til hensikt å legge
jorda på Malmo til farsheimen Morken, men
da han ble gift til Marka østre og bosatte seg
der, solgte han jorda til Alf Josve som til
leggsjord til Elvsveet.
s Kristi'
Elvsveet
GNR. 67, BR. 10, 11 OG 21.
Elvsveet ble husmannsplass under Ner-Hofstad i 1854, da Peder Frost Muller festet
bort et jordstykke til John Olsen.


----
221 H&FLe
----
vsveet (foran) og Malmo i 1 91 9
John Olsen Hofstadvald (1824-1888) og Magnhild Haldosdatter (1823-1880)
John Olsen var av Lundsætta. Han var sønn av Ole Andersen Lund og hustru Agnes
Eskildsdatter Karmhus. Faren var oppsitter på Lund fra 1821 til han omkom ved
drukning i Leksdalsvatnet like før jul i 1831.
John Olsen ble i 1850 gift
med Magnhild Haldosdatter,
født på Stuskinsvald i 1823 og
datter av husmann Haldor
Pedersen.
John Olsen var husmann på
Elvsveet fram til 1882. I 1865
hadde han 2 kyr, 10 sauer og 1
gris, ti år seinere bestod buska
pen av 2 kyr, 9 sauer, 1 ung
naut, 1 geit og 1 gris.
John og Magnhild hadde
tre barn:
81. Ole, f. 1851, d. 1863.
82. Johannes, f. 1856, d. 1863
83. John Martin, f. 1 866. Han har fått utflyttingsattest til Sverige i 1 889. I 1 890 bor
han i Østersund og arbeider som gesell. Han kaller seg da John Martin Jonsson
Olsen.

 


----
222 H&FLe
----
I 1882 overlot John plassen til Lornts Johannessen. John Olsen eide husene på plas
sen og solgte disse til Lornts, som var husmann på Elvsveet fram til 1894. Da flyttet
Lornts til Malmo, som lå like ved Elvsveet. Før han flyttet, bygde han nytt uthus på
Elvsveet.
Lornts Johannessen er mer omtalt under Malmo.
I 1895 ble Elvsveet utskilt fra Ner-Hofstad og skyldsatt for 52 øre. Samme år ble
eiendommen solgt til Gustav Isaksen Lund for 900 kroner. Skjøte datert 27. februar,
tinglyst 10. april 1897.
Gustav Edvard Isaksen Lund (1853-1940) og Maren Birgitte Nilsdatter (1861
1936)
Gustav var født på Nestvoll i 1853 av ugifte foreldre Isak Olsen Verdalsøren og Anne
Eriksdatter Nestvold. Han kom som ung til Leksdalen - allerede som 12-åring var
han dreng på Aspås søndre, og i 1875 var han losjerende gårdsarbeider på Bunes. I
1878 ble han gift med Maren Birgitte Nilsdatter Fleskhusvald, f. 1861. Maren var fra
en plass under Fleskhus som ble kalt "Kjuklingen", og hun var datter av ungkar Nils
Larsen Husan og pike Berit Rasmusdatter Fleskhusvald.
Gustav Lund var tømmermann og treskomaker. Før han kom til Elvsveet, var han
husmann på Lundemo under Lund, og derfra tok han med seg Lund-navnet.
Gustav og Maren fikk i alt ti barn:

 

----
223 H&FLe
----
81. Marius, f. 1878, d. 1880.
82. Marius, f. 1 881 . Utvandret til USA.
83. Edin Bernhard, f. 1 884, se under neste bruker.
84. Ragna, f. 1886. Gift med lagerarbeider Sverre Johnsen Vestrum, f. 1898. De
bodde på Verdalsøra, der de i 1953 sammen med sønnen Svein bygde hus på
eiendommen Elwang, gnr. 21, bnr. 32. Barn:
Cl. Svein, f. 1922. Gift i 1948 med Asbjørg Holand, f. 1922 i Skogn. Død
2000.
C 2. Knut, f. 1925. Gift med Marit Valstad, f. 1921.
85. Axel, f. 1 891 , død samme år.
86. Olaf, f. 1892. Byggmester. Gift med Tora Berntsdatter Elverum. De bodde på
Rostad, 277/12 i Vinne.
87. Grete Karoline, f. 1 894. Hun flyttet til Trondheim og ble gift der.
88. Inga, f. 1 896, ugift. Hun arbeidet i Trondheim og hadde ei datter; Else Lyngvær,
som ble gift med gårdbruker Kristian Hagen på Setran.
89. Berntine Ovedie, f. 1 898. Hun var ugift og bodde heime på Elvsveet. Hun hadde
en sønn; Alf Josve, f. 1 92 1 , far Georg Josve. Alf Josve ble seinere eier av Elvsveet
(se nedenfor).
BlO.lngemar, f. 1899, byggmester. Gift med Olga Johnsdatter, f. 1901. De bodde
på Graven ytre, 277/9 i Vinne.
Gustav Lund solgte gården i 1928 til sønnen Edin Lund for 965 kroner, skjøte datert
20.09, tinglyst 15. oktober.
Edin Bernhard Lund (1884-1955)
Edin Lund var ugift. Han satt med gården til 1942, da han overlot den til sin søster
sønn Alf Josve.
Alf Josve (1921-1993) og Ingrid Anneusdatter (1919-2000)
Alf Josve var født på Elvsveet i 1921 av ugifte foreldre Berntine Ovedie Gustavsdatter
Lund og Georg Nelbergsen Josve. Gift med Ingrid Anneusdatter Tiller, f. 1919 i
Aksnesenget. De hadde to barn.
Alf Josve var sterkt interessert i bygdas styre og stell. Han hadde hele 17 år bak
seg i Verdal kommunestyre som representant for Arbeiderpartiet. Han var medlem av
formannskapet, og var formann eller medlem i flere offentlige styrer, råd og nemn
der. Som hobby lå skyttersporten ham nærmest, og han deltok i skytterstevner over
hele landet. Hans beste prestasjon på skytterbanen var da han i 1958 ble vinner av
Heimevernets landskonkurranse i Elverum. Han døde i 1993 og Ingrid i 2000.
Barn:
81 . Astrid Elfrid, f. 1943 på Elvsveet.Gift med Otte Hallem. Neste eier.
82. Bjørg, f. 1950 på Elvsveet.

----
224 H&FLe
----
Morkaplassen (Morka)
Morkaplassen lå i utmarka på høgdedraget like øst for Elvsveet, i ei brattlendt sør
helling. Plassen er nevnt i folketellinga i 1865, men ikke i 1875 eller seinere, så den
har trolig bare vært i bruk i en kortere periode.
I de seinere år er jorda brukt som hamning på Ner-Hofstad.
Svend Matiassen var husmann på Morkaplassen fra ca. 1860-1870.
Svend Matiassen (1821-1904) og Anne Ellingsdatter (1810-1882)
Svend var født i 1821 på Melbyvald av gifte foreldre, husmann Matias Matiassen og
Kari Svendsdatter.
I 1842 ble han gift med Anne Ellingsdatter, f. 1810 på Steinsli av foreldre, hus
mann Elling Pedersen Steinsli og Marie Eriksdatter.
Før de ble husmannsfolk på Morkaplassen, var Svend og Anne husmannsfolk
under Øster-Ness. De flyttet fra Morkaplassen til Maritvollvald på Øra ca. 1870. I
1875 oppgis Svend å være skinnfellmaker, men har samtidig en liten jordlapp der
han dyrker litt havre, poteter og rotfrukter, og han har to sauer og to geiter. Siden har
de trolig blitt husmannsfolk under Østvoll, for Anne er oppført å være husmannsko
ne på Østvollvald da hun dør i 1882. I 1891 bor Svend på Øra hos sønnen Oluf og
i 1900 hos dattera Karen Marie på Barli i Ness, og dør der i 1904.
Barn av Svend og Anne:
81. Elling, f. 1842 i Melby. Gift i 1867 med Ingeborg Anna Johan nesdatter
Follostuggu østre, f. 1 835. De har fått utflyttingsattest til Steinkjer i 1 871 .
82. Martinus, f. 1845 på Skjørdalsvald. Gift i 1869 med Gurianna Larsdatter. Fra
1 869 var de husmannsfolk med litt jord under Østvoll, og Martinus var skomaker.
De hadde tre barn:
83. Erik Andreas, f. 1848 på Nessvald. Att. Sverige 1867.
84. Karen Marie, f. 1851 på Nessvald. Hun var budeie på Lyng mellem vestre i
1875. I 1880 ble hun gift med husmann og seinere selveier på Barlia i Ness,
Sefanias Johannessen.
85. Oluf, f. } 854 på Ness østre vald. I 1 875 bodde Oluf heime hos foreldrene på
Maritvollvald og arbeidet som skomaker. Gift i 1 880 med Martina Johannesdatter
Musum, f. 1 851 . Martina var datter av gardmann Johannes Pedersen på Musem
søndre. I 1 900 bodde de på Østmo i Sørgata (nå Vektergata) på Øra, sammen
med sine fem barn. Oluf Svendsen var da "Haandverk-Sergeant", dvs. skomaker
på Rinnleiret. Han døde i 1 934.

----
225 H&FLe
----
Morkaheimen
GNR. 67, BNR. 11.
Morkaheimen var ikke husmannsplass, men et bureisingsbruk som Ole Olsen
Lillemarken rydda og bygde opp etter at han i 1895 kjøpte jord av Ner-Hofstad. I
starten var det nærmest utmark, kun 3-4 dekar var oppdyrka da han kom dit. Hele
arealet var på 53 dekar, og prisen 750 kroner. Ole kjøpte husene av sine foreldre i
Lillemarka og flyttet de til Morkaheimen. Foreldrene flyttet også med dit.
Ole dyrka opp jorda, og i 1917 satte han opp nytt uthus, og i 1922 bygde han ny
stue.
Besetningen på Morkaheimen var 1 hest, 3 kyr og noen geiter, sauer og høns
Hesten var en liten islandshest som Ole kjøpte av handelsmann Lyngås på Øra.
Ole arbeidet også med grøfting for gårdbrukerne både i Verdal, Inderøy og
Sparbu. Han grøftet i sju år på Mære Landbruksskole. I 1929 fikk han Nord-
Trøndelag Landbruksselskaps sølvmedalje med diplom og i 1930 selskapet "Ny
Jord"s diplom for vel utført bureisingsarbeid. 3


----
226 H&FLe
----
Ole Olsen Morken (1872-1956) og Ragnhild Cecilie Jakobsdatter (1873-1948)
Ole Marius Olsen var født i 1872 på Bunesvald av husmannsforeldre Ole Ellingsen
og Mette Pedersdatter. Han var ennå ugift da han startet som bureiser i 1895. Først
rundt 1903 skaffet han seg ei kone, Ragnhild Cecilie Jakobsdatter Sørli, f. 1873 på
Holmlivald og datter av husmann Jakob Sørli.
A
Kaqnh
Ole Morken solgte heimen i 1937
til sønnen Arne Morken for 4000
kroner pluss kår. Ole og Ragnhild
flyttet i 1947 til aldersheimen, der
Ragnhild døde i 1948 og Ole i
1956.
Arne Morken, som ble gift til
Marka østre, la jorda i Morka til
denne gården. Den siste som bodde
i Morka var Ole og Ragnhilds sønn
Gunnar Morken. Han arbeidet i
mange år som gårds- og skogsarbei
der i Sverige. Om somrene bodde
han i den gamle stua i Morka inntil
han satte opp ei hytte som han bodde i etter at han ble pensjonist. Gunnar var en
ivrig friluftsmann og hadde mange turer innover Leksdalsfjellet på fiske, jakt og bær
plukking.

 

----
227 H&FLe
----
Kongssveet (Hofstad østre)
Hofstad østre var fra 1862 en husmannsplass som også ble kalt Kongssveet. Det var
Lornts Johnsen Giskåsvald fra Sparbu som ble husmann der etter at han ble gift med
dattera på Hofstadsveet nedre. Men han fikk ikke festekontrakt på plassen før i 1871,
og ble da samtidig ansatt som kvernmann på Ner-Hofstad. Denne jobben hadde han
i ca. tretti år.
Lornts Johnsen Hofstad (1835-) og Anne Olsdatter (1835-1903)
Lornts var som nevnt fra Giskåsvald i Sparbu. I 1862 ble han gift med husmanns
dattera på Sagmesterplassen, Anne Olsdatter, f. 1835 (se under Sveet /Sagmester
plassen), som han hadde fått en sønn med i 1856.
Lornts og Anne hadde åtte barn:
Bl . John Anton, f. 1 856. I 1 880 gift med Justa Martina Lorntsdatter fra Beitstad. De
flyttet til Beitstad i 1 880-åra.
82. Ole Kornelius, f. 1862, d. 1878.
83. Bernt, f. 1864. Neste bruker.
84. Elen Anna, f. 1 868. Gift med Martin Leirdal fra Inderøy. Se Leirdalsstua under Lund.
85. Laurits, f. 1872, d. 1892.
86. Oluf, f. 1 877, død samme år.
87. Bergitte, f. 1870, d. 1902.
88. Gunnerius, f. 1 874. Han utvandret i 1901 til Amerika og ble gift der i 1911 med
Inga Gustav Berntsdatter Enes, f. 1880 på Tronesvald. Inga utvandret i 1910.
Gunnerius var utlært skredder og hadde egen skredderforretning i Elbow Lake,
Minnesota, der han døde i 1933 og Inga i 1967.
Kongsveet ble utskilt fra Ner-Hofstad i 1903 og skyldsatt for 0, 76 øre. Bruket fikk
da navnet Hofstad østre, og solgt samme år til Lornts' sønn Bernt Lorntsen for 1500
kroner. Skjøte datert 26. april, tinglyst 3. mai 1904.
Bernt Lorntsen Hofstad (1864-1946)
Bernt Hofstad var ugift. I yngre år var han i USA to ganger, der han oppholdt seg i
staten Montana.
I mange år hadde Bernt søskenbarnet Anne Selli hos seg som husholderske. På sine el
dre dager var hun så skrøpelig av seg at hun for det meste ble sittende i en stol, og Bernt
måtte pleie henne i nærmere tjue år. Anne døde på Hofstad østre i 1939, 67 år gammel.
I 1936 gikk gården for tvangsauksjon og Kristian Fredrik Hermann fikk auk
sjonsskjøte på den. Men Bernt fikk kjøpt den på nytt, for så å selge den til Anton
Aksnes. Ca. 1945 solgte Anton Aksnes jorda til svigersønnen Georg Josve, som bodde
på naboheimen Solhaug. Dermed var Hofstad østre nedlagt som gårdsbruk.
Bernt Hofstad døde i 1946.


----
228 H&FLe
----
Øver-Hofstad (Hofstad øvre)
GNR. 67, BNR. 3.
Oberstløytnant Lorentz Didrik Kliiver (1700-1771), som kjøpte Hofstad i 1755, delte
gården i to. Før enka etter Bård Pedersen, Marit Toresdatter, døde i 1760, fikk hen
nes sønn fra første ekteskap, Tore Olsen, bygselbrev på halvparten av gården - det
nåværende Øver-Hofstad. Bygselkontrakten ble utstedt 26. oktober 1757, tinglyst
1760. Den andre halvparten ble i 1763 bygslet til tambur Hans Nilsen (se under Ner-
Hofstad).
Tore Olsen Hofstad (1728-1803) og 1} Lisbet Olsdatter (1728-1786), 2) Anne
Olsdatter (1758-1840)
Tore Olsen var født i 1728 på Mo og var sønn av Ole Ellingsen Follo og Marit
Toresdatter Hofstad i hennes første ekteskap (se foran). Tore var gift to ganger. I 1760
med Lisbet Olsdatter Salberg, f. 1728 på Røra. De fikk seks barn før Lisbet døde i
1786, og Tore ble gift på nytt 1787 med Anne Olsdatter Lennes, f. 1758 på Lennes.
I det siste ekteskapet ble fire barn født.
Bl 1 . Ole, f. 1762.
B2 1 . Dødfødt, f. 1767.
B3 1 . Mikkel, f. 1769. Neste bruker.
B4'. Marit, f. 1773, d. 1787. Marit drukna da hun kjørte gjennom isen på
Leksdalsvatnet om kvelden 5. desember 1787 sammen med to andre konfirman
ter etter at de hadde vært hos Jakob Skolemester på Haga. De to andre som
omkom var Ragnhild Sivertsdatter Karmhus, 15 år, og Peder Andersen Ner-
Hofstad, 17 år.
85'.01 e, f. 1776. (Ole Toresen Rosvoll.) Gift i 1806 med enke Marta Joh nsdatter Ros
vold, f. 1 764. Hun var enke etter Peder Olsen Rosvold på Rosvoll mellom, og Ole
ble etter giftermålet gårdbruker på Rosvoll mellom. De hadde ingen barn sammen,
men Marta hadde døtrene Sara, f. 1 799 og Kjersti, f. 1 801 , fra sitt første ekteskap.
B6 1 . Anne, f. 1 780. Gift i 1 800 med Elling Pedersen Jermstad, f. 1 769 på Gjermstad.
(se Østre Gjermstadætta). De var husmannsfolk på Øvre Hofstadvald i noen år før
de kom til Steinslia i Leirådalen.
B7 2 . Ole, f. 1791. (Ole Toresen Vist). Ole var gift to ganger. I 1826 med Anne
Larsdatter Sem, født på Lein 1797, døde på Vist 1834. I ekteskapet var det tre
barn. Ole ble gift på nytt i 1 836 med Ragnhild Pedersdatter Østvoll, f. 1 808, d.
1 884. I ekteskapet med henne fikk Ole to barn. Ole døde på Vist øvre i 1 877.
Han ble nemlig gårdbruker på Vist øvre etter Nils Ellingsen Vist, som i 1 806 ble
gift med Oles mor Anne Olsdatter (se nedenfor).
B8 2 . Marta, f. 1792. Gift i 1 821 med enkemann Jens Jakobsen Austad fra Inderøy.
B9 2 . Sara, f. 1795. Gift i 1819 med Knut Ellevsen Kvam. De kom til gården Austad i
Inderøy.
B 10 2 . Elling, f. 1799, d. 1824. Han var skoleholder og ugift.

----
229 H&FLe
----
.... . •
v iiMii
Hofstad ØVre i 1954. Foto: Widerøe.
Tore Olsen Hofstad satt som leilending på Øver-Hofstad til han døde i 1803. Skiftet
etter ham viste at han var en velstandsmann.
Enka Anne ble gift på nytt i 1806 med Nils Ellingsen Vist øvre, f. 1752, d. 1828.
Ekteskapet var barnløst, og Anne døde som kårkone på Vist øvre i 1840.
Broder Wilhelm Kluver på Bunes bygslet så Øver-Hofstad til Tores sønn Mikkel
Toresen. Bygselbrevet er datert 18. juni 1806.
Mikkel Toresen Hofstad (1769-1843) og Beret Andersdatter (1768-1847)
Mikkel Toresen var, som nevnt foran, sønn av forrige bruker Tore Olsen Hofstad og
hans første kone Lisbet Olsdatter. I 1794 gift med Beret Andersdatter Tiller, f. 1768
på Tiller. Hun var datter av Anders Bårdsen Tiller på Sør-Tjellran. Fra 1800 til han
overtok bygselen av Øver-Hofstad i 1806, var Mikkel eier av Sør-Tjellran (se under
denne).
Ekteskapet mellom Mikkel og Beret var barnløst.
Ved delinga av Leksdalsgodset i 1823 overdrog enka etter Broder Wilhelm Kluver,
Sofie Hersleb Kluver, Øver-Hofstad til sin datter Edele Katrine Kluver.
Hartvig Peter Petersen Lund (1796-1859) og Edele Katrine Thode Kluver
(1796-)
Hartvig Peter Lund var født i 1796 i Trondheim og var sønn av koffardikaptein Peter
Hartvig Lund og kone Maren Susanna Friil. Han var infanterikaptein av yrke. I 1824
gift med Edele Katrine Thode Kluver, f. 1796 på Bunes, datter av Broder Wilhelm

 

----
230 H&FLe
----
Kliiver og hustru Sofie Hersleb Krog. Edele Katrine var tremenning med mor til
Hartvig Peter Lund.
Edele Katrine Kliiver hadde, som nevnt foran, arvet Øver-Hofstad ved delinga av
Leksdalsgodset, og Hartvig Peter Lund ble ved giftermålet eier av Øver-Hofstad.
Hartvig Peter Lund kjøpte Bunes i 1828 og flyttet dit. Øver-Hofstad solgte han ved
skjøte datert i 1929 til ungkar Iver Einarsen fra Sparbu for 1200 spesidaler. Mikkel
Toresen og hustru hadde han ved kontrakt av 1828 sikret kår på gården.
Dermed var leilendingstida ute på Øver-Hofstad, og gården har siden vært eid av
brukerne.
Hartvig Peter Lund og familien hans er nærmere omtalt under Bunes.
Iver Einarsen hadde ikke gården i mer enn et par år før han ved skjøte av 16. august
1831 solgte den ene halvparten til Erik Ingebrigtsen Voll fra Rennebu (bror av Anders
Ingebrigtsen som kom til Lund østre), og den andre halvparten til John Andersen Rise,
også han fra Rennebu. For hver av partene fikk han 600 spesidaler. Det hører med til
historien at da rennbyggene kom til Hofstad for å se på gården, ble de i første omgang
ikke enige med Iver Einarsen om prisen, og de bestemte seg for å gå heim til Rennebu
igjen. Men etter å ha gått til Mule i Frol, ei strekning på ca. to mil, ombestemte de
seg og gikk tilbake til Hofstad og kjøpte gården likevel.
Erik Voll og John Rise disponerte hver sin halvdel av husene på gården.
Erik Ingebrigtsen Voll (1794-1873) og Riborg Johnsdatter (1801-1877)
Erik Ingebrigtsen var født i 1794 på gården Voll i Rennebu av foreldre Ingebrigt
Andersen Skjerve og kone Randi Eriksdatter Bjerkaker. Gift med Riborg Johnsdatter,
f. 1801 i Rennebu. Ekteskapet deres var barnløst. Erik solgte sin halvpart av gården
i 1862 til Torgeir Johnsen Hofstad for 600 spesidaler. Erik og Riborg var så kårfolk på
Øver-Hofstad fram til de døde i 1873 og 1877.
John Andersen Rise (1802-1847) og Fransvis Torgersdatter (1807-1892)
John Andersen Rise var født i 1802 på Rise i Rennebu av gifte foreldre Anders Olsen
Lund og kone Mali Olsdatter Ramsem. Gift i 1829 med Fransvis Torgersdatter
Hårstad, f. 1807 på Hårstad i Rennebu. De hadde to sønner da de kom til Hofstad i
1831:
81. Anders, f. 1828 i Rennebu. Gift med enke Anne Olsdatter Solberg, født på
Oppem 1827, datter av gårdbruker Ole Pedersen Oppem og kone Gollaug
Haldosdatter (se Nedre Fårenætta). Ekteskapet var Anne Olsdatters tredje, idet hun
tidligere hadde vært gift med Sivert Olsen Austad og Andreas Asen. Anders
Hofstad ble gårdbruker på Nordre Salberg på Røra.
82. Torgeir, f. 1 830 i Rennebu. Se neste bruker.
John Andersen var også møbelsnekker og treskjærer, og det finnes fremdeles pro
dukter fra hans hand, både ting som han hadde med seg fra Rennebu og ting som
han laget etter at han kom hit.

----
231 H&FLe
----
John døde i 1847, og enka Fransvis hadde deretter gårdparten i sju år. I 1853 ble
hun gift med enkemann Ellev Andersen Sør-Tiller. Året etter overdrog hun parten til
sønnen Torgeir Johnsen, som fikk skjøte av Ellev Andersen Tiller i 1862.
Kjøpesummen var 200 spesidaler.
Fransvis ble etter at hun var blitt gift for andre gang, gardkone på Sør-Tjellran, og
døde som kårkone der i 1892. Hun var da også blitt enke på nytt, idet Ellev Andersen
døde i 1889.
Torgeir Johnsen Hofstad (1830-1918) og Marit Svendsdatter (1824-1904)
Torgeir Johnsen Hofstad var født i 1830 på Hårstad i Rennebu. I 1850 gift med Marit
Svendsdatter Hårstadhagen, f. 1824 i Rennebu. Marit kom som tjener til Øver-
Hofstad i 1842. Torgeir kjøpte i 1862 begge partene i Øver-Hofstad og samlet igjen
gården på ei hand.
Torgeir Johnsen Hof:
\Aarit Svendsdafter Hol
Torgeir Hofstad var en myndig gårdbruker som ikke tålte slendrian. Det er fortalt
om ham, at en haust i potetonna var det to karer som skulle til Hofstad og hjelpe til
med opptakinga. De trodde de var ute i god tid om morgenen, men da de kom til
gårds, var arbeidet i potetåkeren allerede i full gang. Da sa Torgeir: "Di skull' ha
kømmi om mårrån, så ha' e vørti ei rad på dåkk å!" Torgeir gikk til vanlig under nav
net "Tørge" Hofstad. Et jordstykke på gården blir kalt "Tørge-jalet" den dag i dag.
Torgeir og Marit fikk fire barn:


----
232 H&FLe
----
81. Riborg, f. 1851. Gift i 1878 med Anders Ellevsen Tiller, f. 1851, sønn av Ellev
Andersen på Sør-Tjellran, og gårdbruker der fra 1 877.
82. Jonetta, f. 1853. Gift i 1880 med Johannes Ingebrigtsen Husan, f. 1844.
Gårdbruker på Husan fra 1 879.
83. Sefanias, f. 1856. Gift i 1888 med Laura Sofie Johannesdatter Borgen, f. 1865
på Stiklestad, og ble gårdbruker på Stiklestad østre.
84. Karen, f. 1 863. Gift i 1 885 med Hans Peter Ingebrigtsen Husan, f. 1 849. Neste
bruker.
I 1886 solgte Torgeir Johnsen gården til svigersønnen Hans Peter Husan uten skjøte.
Torgeir og kona fikk kår av årlig verdi 240 kroner ifølge kontrakt av 10.7. 1886, ting
lyst 2.9.1897.
Torgeir døde på Husan i 1918 som enkemann, etter at Marit døde på Hofstad i
1904.
Hans Peter Ingebrigtsen Husan (1849-1934) og Karen Torgeirsdatter
(1863-1936)
Hans Peter Ingebrigtsen var født i 1849 på Husan og var sønn av Ingebrigt
Johannessen Husan og kone Anne Marta Halvorsdatter, født Sem. Hans Peter var
mange år i Amerika før han kom tilbake til Norge og kjøpte Øver-Hofstad i 1886.
Året før var han blitt gift med dattera på Hofstad, Karen Torgeirsdatter, og de fikk
barna:
81 . Trygve, f. 1 886. Reiste til USA.
82. Margot, f. 1 893. Gift med Einar Eriksen.
Ved kontrakt av 25. juni 1888, tinglyst 19. april 1904, opprettet mellom Hans P
Husan og odelssønnen på gården, Sefanias Torgeirsen Hofstad, fikk sistnevnte for si
levetid tilstått hogstrett i et skogstykke under gården. I 1906 avstod han fra denne
retten og fikk i stedet fradelt av Hofstad et skogstykke kalt "Elggravsberga".
Ved kontrakt tinglyst 16. mars 1893, overdrog Hans P Husan plassen Svedjan
østre til eierne av Lunds sagbruk mot at disse ga slipp på retten til sagplassen
"Buhaugan" under gården.
Hans P Husan solgte gården i 1904 til Anton Aksnes for 13200 kroner uten skjø
te. Husan kjøpte den såkalte Thomassengården på Øra. Der bygde han ny gård
(Husangården) og dreiv skysstasjon. Hans døde i 1934 og Karen i 1936.
Anton Aksnes hadde ikke gården lenger enn et års tid før han solgte til Martinus
Solberg, som kjøpte den til sin datter og svigersønn.
Peder Julius Pettersen (1871-1914) og Birgitte Martinusdatter (1876-1921)
Peder Julius Pettersen var født i 1871 på Hestegreiaunet og var sønn av Andreas
Petersen Hestegreiaunet og kone Julianna Johannesdatter Hestegreien. I 1900 ble han
gift med Birgitte Martinusdatter Solberg, f. 1872 på Solberg, foreldre Martinus
Johansen Solberg og kone Otilie Nilsdatter Stavlund. De kom til Øver-Hofstad i 1905.

----
233 H&FLe
----
Peder Pettersen var også kommandersersjant i infanteriet på Steinkjersannan.
Peder og Birgitte fikk sju barn:
81 . Åsta, f. 1900 på Solberg. Gift med Bernhard Mortensen Muller, f. 1895, gård
bruker på Dalemark.
82. Olaug, f. 1903 på Hestegreiaunet. Gift i 1921 med Aksel Hans-Pettersen Sende,
f. 1900 i Hommelvik. Fra 1938 bosatt på Senstad, gnr. 19, bnr. 186,
Verda Isøra
83. Peter Magnus, f. 1906 på Hofstad, d. 1924.
84. Borghild, f. 1908 på Hofstad. Gift med Marius Olsen Fossness, f. 1905 på
Fossnesset, Ulvilla. Marius Fossness var fjøsrøkter på Fæby.
85. Ingrid, f. 1910 på Hofstad. Gift med Peder Edvardsen Flyum, f. 1904. Småbruker
på Musemssvedjan.
86. Solveig, f. 1912. Ugift. Hun vokste opp som pleiebarn hos familien Grønn på
Sand i Vol haugen. Bodde på Verda Isøra.
87. Petra Ingebjørg, f. 1915. Ugift. Hun arbeidet ved Backlund Hotell i Levange
Bosatt på Verdalsøra.
Etter Peder Pettersens død i 1914 ansatte Birgitte agronom Fridtjof Grønn som gårds
bestyrer. Birgitte døde i 1921, og gården ble da av arvingene bortforpaktet til Martin
Lund i påvente av at sønnen Peter Magnus skulle bli gammel nok til å overta. Men i
1924 døde Peter Magnus, og i dødsboet hans ble gården i 1925 solgt ved frivillig auk
sjon. Kjøper var Anton Aksnes, som kjøpte den til sønnen Per Aksnes for 39800 kroner.

 

----
234 H&FLe
----
Peder (Per) Antonsen Aksnes (1902-1991) og Johanne Eriksdatter (1901-1959)
Per Antonsen Aksnes var født i 1902 på Lundsbakken, sønn av Anton Martin
Pedersen Aksnes og kone Sofie Antonie Berntsdatter, født Enes. I 1926 ble han gift
med Johanne Eriksdatter Kjøren, f. 1901 i Geitastrand.
Barn:
81. Arne, f. 1927. Gift med Ruth Kverkild, f.
1934, datter av møllearbeider Albert
Matteus Kverkild og kone Ragna Nilsdatter.
Arne Aksnes var ansatt i Verdal kommune.
Bosatt på Ørmelen.
82. Eivind, f. 1929. Gift med Alfhild Kluken.
Eivind Aksnes overtok i 1 947 farfarens heim
Lundsbakken.
83. Synnøve, f. 1 930. Gift med Alf Stiklestad, f.
1934. De overtok Øver-Hofstad etter Per
Aksnes i 1 96 1 .
84. Odd, f. 1932. Gift med Eldrid
Reinholtsdatter Johnson. Skilt. Odd Aksnes
var ansatt ved teknisk avdeling i Verdal kom
mune.
85. John, f. 1933. Gift med Jorunn Stenstad fra Helge Lund og Per Aksne:
Frol. John Aksnes var kontrollassistent ved
Verdal meieri. Bosatt i Leksdalen.
86. Ingebjørg, f. 1935. Gift med Karl Hermann, gårdbruker på Ner-Hofstad. Skilt.
87. Reidar, f. 1940. Gift første gang med Kari Paulsdatter Hjelde, f. 1944, død. Gift
for annen gang med Elsa Kvam, Levanger, også hun død. Ansatt i Levanger kom
mune. Reidar Aksnes er kjent som trekkspill- og gammeldansmusiker.
Husmannsplasser og fradelte bruk:
Fra folketellinga i 1801 veit vi at det var tre husmenn på Øver-Hofstad, derav en uten
jord. To av plassene ble kalt Buhaugan og den tredje Svedjan (Sveet). I 1865 er bare
de to Buhaugplassene i bruk, men i 1875 er navnet Sveet (Hofstadsveet) igjen i bruk
i tillegg til de to andre. 1 1900 er Sveet østre eneste husmannsplass under Øver-
Hofstad. Den oppstod så sent som i 1882 og ble nedlagt i 1907.
Buhaugan (Anders-plassen)
Denne husmannsplassen lå på høgda like sør for gårdsveien til Buhaugan.
Ole Iversen Aksnes var husmann under Øver-Hofstad 1756-1776, og trolig er det
på Buhaugan - Andersplassen han har bodd. Han var født i 1708 på Aksnes. I 1738


----
235 H&FLe
----
Anders-plassen. Pilen viser hvor husene stod.
ble han gift med Brynhild Andersdatter, f. 1710 på Lund. Etter at hun døde i 1771,
giftet han seg på nytt i 1 774 med Anne Monsdatter Sandvik.
Ole Iversen fikk en tragisk død. Han forsvant i snø fokk på Leksdalsisen om kvel
den 8. februar 1776 og ble funnet ihjelfrosset 11. februar.
Fra 1777 til 1812 var Ingebrigt Johnsen husmann der.
Ingebrigt Johnsen Hofstad (1746-1812) og "Ingeborg Eriksdatter (1745-1804),
2) Agnes Mortensdatter (1756-1813)
Ingebrigt var sønn av husmann John Ingebrigtsen Fleskhusvald. Han var gift to gang
er. I 1772 ble han gift med Ingeborg Eriksdatter Haugsvald, datter av Erik Andersen
Haugsvald. De fikk tre barn:
81. Erik, f. 1774 på Øgstadmyra. Gift med Sara Eliasdatter, og de bygslet Mønnes
nordre fra 1 798 til 1 850 og brukte etternavnet Mønnes.
82. John, f. 1776 på Bunes. I 1801 gift med Anne Larsdatter Marken. John ble hus
mann og sagmester på Sveet under Ner-Hofstad (se under denne plassen).
83. Ingebrigt, f. 1778 på Buhaugan.
Ingeborg døde i 1804, og Ingebrigt giftet seg på nytt i 1806, med Agnes
Mortensdatter Lunden, f. ca. 1756. Ekteskapet var barnløst, naturlig nok. Ingebrigt
døde i 1812 og Agnes i 1813.


----
236 H&FLe
----
Om det var husmenn på Buhaugan de første åra etter at Ingebrigt og Ingeborg
døde, kjenner vi ikke til, men i 1818 er Anders Henriksen husmann der, og etter ham
er plassen blitt kalt Andersplassen.
Anders Henriksen Hofstad (1792-1884) og "Johanna Pedersdatter (1792
-1828), 2) Sara Hansdatter (1785-1851), 3) Lisabet Kristoffersdatter (1812-1885)
Anders Henriksen var født i 1792 på Hagavald under Lyng søndre og var sønn av
husmann Henrik Andersen. Han kom til Andersplassen i 1818. I 1822 fikk han
kontrakt på plassen, men kontrakten ble ikke tinglyst.
Aar 1822 den Ite Januar er Anders Hendriksen overladt, som Husmand under
Gaarden Øvre Hofstad Pladsen "væster Buhaug", saaledes som den nu jindes ind
hegnet, paa følgende Vilkaar:
1. Til Mekkel Thoresen Hofstad svarer han aarligfor Pladsen og Kreaturgang, for
og efter Scetertiden, 5 - siger fem Spededaler.
2. Aarlig at svare eller afarbeide for Pladsen Buhaug 3 Dage ugentlig, om dette
paafordres, Dagpcengene beregnet til 1 0 Skil: daglig om Sommeren og Bte Skilling
om Vinteren ::
3. Brændeveed til husbehov, som ei maae tages af andet end Nedfaldne Træer, tåger
Husmanden i ovre Hofstads Mark - ligesaa tillades han at tåge derfra
Reparationsørke til Pladsens Huse, mod aarlig derfor at svare Fru Sophie sal
Kluwer - 2ort Sp.-
4. Gjerdesgaardene om den udviste plads paaligger det Husmanden at holde i Stand.
Naar bemeldte Husmand Anders Hendriksen trolig og redelig opfvlder desse fore
skrevne Puncter saa kan han omsider gjøre sig Haab om naar han bliver saa gam
mel at han ej mere skjønnes at være istand til at Arbeide, og opfvlde desse foreskrev
ne Forpligtelser, at han da af Gaardbrugeren i Forening med Fru Sophie sal Kluwer
eller hendes Arvinger kan tilstaaes Kaar afhans havende Plads. -
Buences d. ste Novbr. 1821.- Mekkel Thoreson Hofstad med holden Pen.
Vedtoget som foreskrevet. Anders Hendriksen (med holden Pen.).
Til Vitterlighed. Ole Monsen Bran — .
Lorents Kluwer G: Krause.
De paabudne 48 s: til Fru Kluwer er for Aaret 1822 blevet til hende betalt, thi qvit
terer.
G: Krause.
Anders Henriksen var gift hele tre ganger. Første gang i 1817 med Johanna
Pedersdatter Bunes, f. 1792. Med henne fikk han fem barn:
81. Elen Sofie, f. 1818 på Andersplassen. Gift i 1872 med Petter Anders Olsen
Salthammervald, f. 1821 i Skogn, enkemann og husmann på Barli under
Salthammer øvre i Frol.

----
237 H&FLe
----
823. Gift med lona
Johnsen Kolstad, gårdbr. på Kolstad østre.
5. Ragnhild, f. 1827. Gift i 1858 med Anders Johansen Aksnesvald. De ble hus
mannsfolk på Brannåsen under Aksnes.
Johanna døde i 1828, og Anders ble gift på nytt i 1830 med Sara Hansdatter Hallem,
f. 1785. Om Sara veit vi at hun var tjener på Byna i Helgådal i 1801. Muligens var
hun datter av Hans Gundbjørnsen Overholmen.
Ekteskapet med Sara var barnløst, og Anders ble enkemann for annen gang i
1851. Året etter giftet han seg for 3. gang, nå med Lisabet Kristoffersdatter, som var
født i 1812 og var datter av Kristoffer Thomassen Eklovald. Med Lisabet fikk Anders
sønnen
B6 3 . Henrik, f. 1855, d. 1879.
Anders døde i 1884 på Minsås og Lisabet døde på Andersplassen året etter.
Anders Henriksen var den siste husmannen på Andersplassen. Plassjorda hører i
dag til gården Lundsbakken og blir kalt for "øver og ner Andersplassjorda".
Buhaugan (Sagplassen)
EGEN GÅRD FRA 1 894, GNR. 67, BNR. 8
Sagplassen var den andre av
Buhaugplassene som hørte
under Øver-Hofstad, men eierne
av Lunds sagbruk hadde dispo
sisjonsrett over plassen i hvert
fall fra 1806 fram til 1893, da de
ga fra seg denne retten mot at de
fikk overdratt plassen Svedjan
østre isteden. Som navnet fortel
ler, var plassen bosted for sag
mesteren på Lunds sag.
Den første kjente husmann
som bodde på Sagplassen, var
Nils Larsen Hofstad. Han var
husmann der, og antagelig også
sagmester på Lunds sag fra 1780
til ca. 1820.
1962

 

 

 


----
238 H&FLe
----
Nils Larsen Hofstad (1746-1837?) og Maren Eriksdatter (1753-1813)
Hvor Nils Larsen hadde sitt opphav, og hvor han kom fra da han ble husmann på
Sagplassen i 1780, er ikke kjent. 1 1777 ble han gift med Maren Eriksdatter
Haugsvald. Maren døde på Sagplassen i 1813. I kirkeboka er en Nils Larsen oppført
død som legdslem på Forbregd i 1837.
Nils og Maren hadde fem barn:
81 . Lars, f. 1777 på Stiklestad. I 1797 ble han gift med Marit Johnsdatter Karmhus. I
1 801 bodde de på en husmannsplass under Vinne gård og hadde to sønner. Lars
var dragon. Like etter 1 801 flyttet de til Buhaugan som losjerende hos hans forel
dre, og Lars døde der i 1 804. En av de tre sønnene deres, Johannes, f. 1 800,
ble gårdbruker på Musem lille søndre.
82. Erik, f. 1780 på Buhaugan. Gift i 1807 med Kirstine Johnsdatter Reppe. Erik var
husmann under Reitan i 1815.
83. Maria, f. 1782. I 1805 gift med Ole Andersen Hallan, Togstad. (d. 1813.) De
var husmannsfolk på Togstad under daværende Augla prestegård.
84. Ole, f. 1787, d. 1811 på Tillervald. Gift i 1809 med Kirstine Pedersdatter
Tillervald, f. 1784 på Øra. Hun var datter av Peder Karlsen Tillereng. Ole og
Kirstine bodde på Tillerenget. De hadde ingen barn.
85. Ingeborg, f. 1795, d. 1820 ugift.
Ole Bengtsen (1776-) og Siri Bardosdatter (1763-1833)
Ole Bengtsen var husmann på Sagplassen fra 1815 til 1825. Han var født i 1776 i
Vera og var sønn av Bengt Ågesen Vera, som var jemtlending. I 1801 var han tjener i
Øst-Grunnan, og i 1805 ble han gift med Siri Bardosdatter Fossnesset, f. 1763. Hun
var datter av Bardo Ellevsen Fossnesset og hustru Marit Børresdatter Årstad
(Fossness-ætta).
Ole og Siri hadde ikke barn sammen, men Siri hadde en sønn før de ble gift:
Bl 0 . Anders Tørrissen, f. 1 783. Gift i 1 808 med Anne Lorentsdatter. De bodde i Ulvilla
og på Bjørkenvald og fikk fire barn. Anders døde på Bjørkenvald i 1 821 , mens
Anne døde på samme sted i 1853. Hun var da gift for andre gang, nå med
Bardo Johnsen Sundby.
Ole og Siri flyttet fra Buhaugan til en plass under Aksnes, og Siri døde der i 1833.
Det ble holdt skifte etter henne i 1834. Når Ole døde, er ikke kjent.
Fra 1838 til 1859 var det Even Haldorsen Skjerlihaug som var husmann på
Sagplassen.
Even Haldorsen Skjerlihaug (1804-1890) og Beret Olsdatter Presthus (1804
-1853)
Både Even og Beret var innflyttere fra Støren i Sør-Trøndelag. De kom begge som tje
nere til Østnes i 1831 og ble gift samme år som de kom på Sagplassen.

----
239 H&FLe
----
ftfiS
a
a
2 på Øs
i/ r ;
»Z 4
XX
Johan Kristian Johnsen Aspås (1832-1908) og Ingeborg Evensdatter (1832-1913)
BJ2
r.^
Hh
Bård Andersen (1833-1915) og Marta
Johnsdatter (1834-1910)


----
240 H&FLe
----
1 882. I Minnesota ble han gift med sam
bygdingen Maren Anna Bardosdatter
Breding, som var datter av Bardo Breding
("Tresko-Balo"). De var farmere i Bradford,
Minnesota, i noen år før de 1 903 fulgte
med da den norske baptistmenigheten i
Bradford flyttet nordvestover og slo seg
ned på prærien ved Powers Lake i Nord-
Dakota.
Bård og Marta fikk dattera.
82. Anna Margrete, f. 1 869. I 1 888 ble hun
gift med Morten Muller og ble gårdbru
kerkone på Dalemark.
Bård Andersen var husmann på Sagplassen
fram til 1893. Da flyttet han og kona til datter
og svigersønn på Dalemark og ble boende der
til de døde i 1915 og 1910.
Anna Margrete og kon
Bård Andersei
Den neste bruker som kom på Sagplassen var Halvor Andersen Hofstad. Han var
husmann i ett år fra 1893, og selveier fra 1894, da plassen ble utskilt fra Øver-
Hofstad og solgt for 1800 kroner.
Halvor Andersen Hofstad (1848-1900) og Ingeborg Anna Olsdatter (1869-1945)
Halvor Andersen var født i Kjesbu av foreldre Anders Andersen og Beret Olsdatter.
Han var dreng i Marka i 1865, men bodde hos foreldrene i Kjesbua i 1875. Faren,
Anders Andersen, kjøpte Dalemark i 1876, og etter at faren døde, dreiv Halvor
Dalemark sammen med mora fram til 1892, da mora solgte gården til Morten Miiller
mot kår. Året etter byttet så Halvor boplass med Bård Andersen på Sagplassen.
Halvor var 44 år gammel da han i 1892 ble gift med den 23 år gamle Ingeborg
Anna Olsdatter Marken, f. 1869 på Sagen under Holmli østre. Ingeborg Annas forel
dre var husmann Ole Davidsen og Anne Kristiansdatter, som seinere ble gårdbrukere
i Kluken.
Fra 1894 var Halvor eier av Buhaugan. Han døde allerede i 1900, og i 1903 solg
te enka Ingeborg Anna gården for 1900 kroner til Johannes Jakobsen Sørli. Skjøtet er
datert 30. mars 1908, tinglyst 2. oktober 1909. Ingeborg Anna og barna flyttet til
Lund og losjerte der. Barna var tjenere på Lund i mange år og tok Lund som etter
navn. Ingeborg Anna døde i 1945.
Barn:
81 . Bergljot, f. 1 892. Gift med Ole Marius Musum, gårdbruker på Øver-Musem.
82. Ole Albert, f. 1 898. Gift med Ragna Langdal. De ble gårdbrukere på Lundsmoen.
83. Helge, f. 1 900. Gift med Anna Musum. De ble gårdbrukere på Musem lille søndre.

 

----
241 H&FLe
----
Johannes Jakobsen Sørli (1866-1943) og Gurianna Pedersdatter Storstad (1863
-1947)
Johannes var født på Årstadvald i Vuku i 1866 av husmannsforeldre Jakob
Johannessen og Elen Andersdatter. Familien flyttet seinere til husmannsplassen Sørli
under Holmli østre, og Johannes hadde navnet sitt derfra. Gift i 1890 med Gurianna
Pedersdatter Storstad, som var født i 1863. I 1900 er han oppført som sagbruksar
beider og inderst på Sørli. Før det, i 1893, var Johannes og Gurianna en tur til USA,
men kom ganske snart tilbake, da de ikke fikk skaffet seg arbeid der borte. Gurianna
fikk imidlertid ordnet seg en jobb der hun tjente så mye at det rakk til heimreisa. I
1903 kom familien til Buhaugan.
Barn:
81. Elen, f. 1890 i Storstad. Gift i 1914 med
Jeremias Johnsen Vangstadhaug, f. 1895 på
Vangstadhaug østre i Ulvilla. Jermias
Vangstadhaug var veiarbeider, og familien
bodde på Skogmo vestre under Mikvoll store.
82. Gurine, f. 1895 på Holmlivald. Gift med
Konrad Beitstad fra Stjørdal. Gurine var
meierske.
Johannes og Gurianna tok til seg Gusta Oline
Olsdatter, f. 1888 på Åsagjalet. Gusta hadde små
Johannes og Gurianna Buhaug. Til høyre
nabo Georg Josve. Fotoet er tatt i 1919.
evner, men var til stor nytte for familien på Buhaugan, særlig på Guriannas gamle
dager. Gurianna ble nemlig blind, og da trådte Gusta til med både matlaging og andre
gjøremål.
Johannes Sørli hadde Buhaugan fram til 1943, da han solgte til Ingvar Storstad, en
slektning av Gurianna. Johannes døde samme år, mens Gurianna døde i 1947.
Ingvar Johannessen Storstad (1917-1996) ogjonna Emilie Jonasdatter (1908
-1999)
Ingvar Storstad var født i 1917 på Grindgjalet i Inndalen av foreldre, gårdbruker
Johannes Johnsen Storstad (sønn av gårdbruker John Johannessen Storstad og Hanna
Marie Pedersdatter) og Inger Anna Johnsdatter, f. 1896 i Tromsdalen (datter av lei
lending John Arntsen Tromsdal og Anna Petersdatter Jermstad). I 1944 ble han gift
med Jonna Emilie Jonasdatter Svensson, f. 1908 på Sjøvoll i Hauka. Jonna var datter
av Jonas Svensson, f. 1870 i Sverige, og Petrine Emilie Pedersdatter By, f. 1866.
Jonnas foreldre kjøpte Sjøvoll under Lein like etter århundreskiftet. Som riktig ung
fikk Jonna opplæring i flatbrødbaking av mor si, og hun var ei av de siste flatbrød
bakerskene som reiste rundt i heimene og bakte.
Ingvar Storstad kjøpte Buhaugan i 1943 og satte opp nye hus på gården.
Barn:
HOFSTAD

 

----
242 H&FLe
----
fra Xundselvcn, Xeksd^len
i
W^^^^Jkm
V^HT linn J *•"■
i
He
kie
Elverhøy
GNR. 67, BNR. 7.
Elverhøy ble utskilt fra Øver-Hofstad i 1894, skyldsatt for 2 mark 19 øre og solgt
samme år til Ole Olsen Lassenget, som satte opp hus der. Men han fikk ikke tinglyst
hjemmel på eiendommen, som lå ved Lundselva ca. 250 m ovenfor Lundsbrua.
Ole Olsen Lassenget (1842-) og Marta Andersdatter (1843-)
Ole Olsen var født i 1842 på Hellvald (Lassenget) av ugifte foreldre Ole Olsen og
Ingeborg Andersdatter. I 1867 ble han gift med Marta Andersdatter Fossnesset, som
var datter av leilending Anders Nilsen Fossnesset.
Før de kom til Elverhøy, var de husmannsfolk under Bollgarden, Lundskin
(Råddåen) og Vest-Hellan (Lassenget).
Ole og Marta var baptister. Hele familien utvandret til USA. Foreldrene og de min
ste barna emigrerte i 1901, etter at de eldste barna hadde reist tidligere. I Amerika
tok de etternavnet Enget. Alle sønnene ble farmere unntatt Oluf, som ble baptist
prest.
De hadde ni barn:


----
243 H&FLe
----
81 . Ole Andreas, f. 1 867 i Mønnes, der faren da var inderst. Han utvandret i 1 891
fra Hellån til New York. I Amerika tok han navnet Ole Enget og ble gift med Ane
Olsdatter Aksnes, f. 1 876, datter av Ole Haldorsen Aksneshaug. Ane utvandret i
1 889. De hadde i alt ni barn. Ole døde 1940 og Ane i 1972.
82. Julie Pauline, f. 1 870 på Bollgardsvald, d. 1 891 .
83. John Marius, f. 1872 på Lundskinsvald. Han utvandret i 1893 til Quebec.
84. Sefanias, f. 1 874 på Lundskinsvald. Han utvandret i 1 896 til Boston.
85. Oluf, f. 1 877 på Hellvald. Han utvandret i 1 899 fra Elverhøy til Cresco, lowa. I
1 903 ble han ordinert til prest i Den norsk-danske Baptistkirke. Han virket som
prest i Wisconsin, N. Dakota og Tacoma, Washington.
86. Nils, f. 1882 på Hellvald. Utvandret i 1901 til Minnesota.
87. Mette, f. 1884 på Hellvald. Utvandret i 1901.
88. Bernt, f. 1888 på Hellvald. Utvandret i 1901 .
89. Kristine, f. 1888 på Hellvald. Utvandret i 1901 .
Neste eier av Elverhøy var Gustav Arntsen Lunnan, men heller ikke han hadde ting
lyst hjemmel. Gustav Lunnan ble ikke boende på Elverhøy lengre enn til 1905. Da
flyttet han til Lundskingjalet og seinere til Ekeberg under Fåra.
Samme år fikk Albert Tillerenget skjøte på Elverhøy av Torgeir Hofstad.
Kjøpesummen var 1500 kroner. Men heller ikke han hadde gården særlig lenge, for
i 1909 solgte han til Anton Aksnes som la jorda under sin egen gård Lundsbakken.
Siden har det bare vært losjerende folk på Elverhøy.
Bernt Johannessen Hofstad (1861-1945) og Olme Lorntsdatter (1866-1940)
Bernt Elverhøy, som han til daglig ble kalt, var sønn av Johannes Bastiansen Hofstad
på Dalum under Hofstad. 1 1891 ble han gift med Olme Cecilie Lorntsdatter, som var
datter av Lornts Johannessen på Malmo (se
under denne). I 1898 kjøpte han Marka lille
(Lillemarka) og var bruker der til 1904 og
flyttet deretter til Elverhøy.
Bernt Elverhøy var den første postføre
ren i Leksdalen. Han hentet posten på Øra
og brakte den til Leksdal poståpneri som
hadde lokaler hos handelsmann Anton
Aksnes på Lundsbakken. De dagene Aksnes
skulle hente varer på stasjonen, fikk Bernt
låne hesten hans. Bernt var postfører til han
gikk av med pensjon.
Kona Olme, eller Lina som hun ble kalt,
syntes at Bernt var så pen, og sa det slik:
"-Æ e pen æ, - men ham Bernt e som en
keiser ham!"
Bernt og Olme hadde ingen barn selv,
men de tok til seg som pleiebarn Ella
Bernt og Olme Elverhøy i 1919.


----
244 H&FLe
----
Ingeborg Edvardsdatter Inndal, f. 1913 på Kriken under Inndal nedre av foreldre
Edvard Olsen Inndal og hustru Ingeborg Anna Johannesdatter Hofstadvald (Dalum),
som var Bernts søster. Ella ble gift i 1932 med Arne Vangli, f. 1910 på Vangli under
Karmhus, og de var de siste som bodde på Elverhøy. De hadde tre barn:
81 . Anna, gift med Thomas Thomassen i Meråker.
82. Alf, f. 1937. Gift og bosatt i Skogns Markabygd.
83. Elsa, gift og bosatt i Skogn.
Etter at Ella døde i 1946, giftet Arne Vangli seg på nytt i 1947 og flyttet til Beitstad,
der den andre kona hans var ifra. Stua på Elverhøy ble solgt, og noe av tømmeret ble
brukt i ei hytte som ble oppsatt ved Hallem.
Oline døde i 1940 og Bernt i 1945.
Sveet østre
Sveet østre var den siste husmannsplassen på Øver-Hofstad. Opprinnelig var plassen
kårjord som Erik Ingebrigtsen på Øver-Hofstad dyrka opp, men etter at Erik døde,
ble det husmannsplass. Plassen lå mellom Dalum og Solhaug.
Den første husmann på Sveet østre var John Ellevsen Kleven
som var her 1882-1890. John flyttet da til Malmo og er nær
mere omtalt der. Så kom Ola Toresen til plassen i 1892, og
han var husmann der til 1898-99, da han kjøpte Røsenget
(se under denne gården). Den aller siste husmannen på
plassen var Marius Marken, som var der fra 1899 til 1907.
Marius Johannessen Marken (1878-1946) og Anna
Pedersdatter (1864-1922)
Marius var født i 1878 i Marka og var sønn av gårdbruker
Johannes Johannessen Marken og hustru Marie
Halvorsdatter. I 1899 ble han gift med Anna Pedersdatter
Sendesvald, f. 1864. Hun var datter av Peder Andreassen
Sendesvald (Lilleaker) og Kjerstine Pedersdatter Bunesmoen.
Anna hadde to barn før hun ble gift med Marius Marken.
Marius Marken
Bl 0 . Rolf Johnsen, f. 1885 på Hofstadvald, faren var John Sefaniassen Minsås, f.
1 865. I 1 900 var Rolf gjetergutt på Fikse. I 1 904 fikk han dattera Marie Pauline
med Inga Marianne Antonsdatter Fikse, f. 1 885 (Marie Pauline gift med smed Nils
Knutsen, f. 1896 på Helgeland, og de bodde på Garpa). Rolf tok Marken som
etternavn og ble i 1907 gift med Brita Elisabeth Anneusdatter Ekeberg, f. 1 890.
Han var sagbruksarbeider og bodde på Ørmelen. De hadde sju etterkommere.
B2°. Edin Sigvard Olsen, f. 1 896 i Marka, d. 1918 på Granholt. Far til Edin var kår
mannen i Marka, Ole Eskildsen, f. 1 839, d. 1 896.


----
245 H&FLe
----
I ekteskapet fikk Marius og Anna tre barn:
83. Marie, f. 1899. Hun var ugift, men hadde ei datter, Aslaug Nordseth, f. 1925,
og bodde hos henne og svigersønnen Arne Morken i Marka østre.
84. Johannes, f. 1901, ugift. Han døde i 1925 på Hegra Pleiehjem.
85. John, f. 1903, ugift, døde i 1920 på Granholt av tuberkulose.
Marius Marken var sagmester på Lundssaga. Familien bodde på Sveet fram til ca.
1907, deretter flyttet de til Granholt under Bunes og losjerte der.
Jorda på Sveet østre gikk tilbake til gården, seinere ble den kjøpt og lagt til burei
singsbruket Solhaug. Stua på plassen ble kjøpt av Johannes Vandvik og fraktet til
Vannvik, der den ble satt opp på nytt.
Hofstadsveet (Dalum)
GNR. 67, BNR. 9.
Dall
Johannes Bastiansen (1840-1902) og Marit Larsdatter (1835-)
Johannes Bastiansen ble husmann på Hofstadsveet i 1867. Han var sønn av Bastian
Torkildsen, som var husmann under Marka, Lund og Setran. Bastian Torkildsens
familie er nærmere omtalt under Setersvedjan.


----
246 H&FLe
----
Johannes var født på Lundsvald i 1840. Han var bare 19 år gammel da han i 1859
ble gift med Marit Larsdatter Rødsvald, f. 1835 på Bjørstadvald, datter av husmann
Lars Pedersen. Marit hadde før giftermålet en sønn; Olaus Kristiansen, som er omtalt
under Malmo.
I 1865 bodde
Johannes og Marit på
Setersvedjan sammen
med fire av sine etter
kommere. Johannes
var husmann uten jord
og tømmerhogger. På
plassen bodde også
mora til Johannes,
Agnes Olsdatter, som
var blitt enke, videre
søstra Anne Bastians
datter og hennes to
døtre Anne Olsdatter
(18 år) og Beret Anna
Ingebrigtsdatter (2 år),
samt ugift linarbeider
Johannes Villiamsen (66 år). To år seinere - i 1867- var han husmann på
Hofstadsveet. I 1875 føddes på plassen 1 ku, 2 sauer og 3 geiter, og utsæden 2/15
tønne bygg, 1 1/2 tønne havre og 2 1/2 tønne potet.

 

----
247 H&FLe
----
Etter 23 år som husmann fikk Johannes den 30. april 1890 kjøpe Hofstadsveet av
Hans P Husan for 800 kroner, av kjøpesummen måtte han betale 400 kroner straks,
resten utstod inntil oppsigelse mot 4% årlig rente til selgeren.
Men plassen ble utskilt fra Øver-Hofstad først i 1894 og skyldsatt for 43 øre.
Eiendommen fikk da navnet Dalum.
Johannes måtte flytte fra Dalum allerede i 1895, muligens på grunn av mislighol
delse av kjøpekontrakten. Han var deretter husmann på Kroken under Tiller til han
døde i 1902.
Johannes Bastiansen hadde mange etterkommere:
81. Anne Marta, f. 1859 på Musemsvald. Gift i 1883 med Ole Martin Eliseussen
Reitanvald. De utvandret til La Crosse i Wisconsin, Ole dro i 1 883 og kona og
dattera Marie Emilie reiste året etter.
B2°. Pauline, f. 1860 på Hallemsvald (mor: Maria Halvorsdatter). Gift i 1881 med
Johan Anders Kristensen. De bodde på Melbygrava under Melby, der Pauline
døde i 1891.
83. Bernt, f. 1861 på Setranvald. Gift i 1891 med Oline Lorntsdatter Malmo. Bernt
Hofstad var bruker på Dalum fra 1895 til 1898, deretter var han husmann i
Lillemarka og til slutt losjerende på Elverhøy.
84. Lars, f. 1863 på Setranvald. I 1881 tok han utflytting til Østersund, der han i
1884 ble gift med Mette Hanna Halvarsdatter Eklo, f. 1859. De fikk tre barn
mens de bodde i Østersund. I 1 890 flyttet de til Trondheim, der Lars Hofstad arbei
det som hustømmermann. I 1900 bodde de i Gamle Kongevei 7a
85. Oluf, f. 1865 på Setranvald. I 1885 fikk han utenfor ekteskap ei datter; Karen
Marie, med Oline Johnsdafter Guddingsvald. Samme år utvandret han til USA
(Minnesota?). 4 Dattera var i 1900 tjener i Mellom-Ness.
86. Anna, f. 1 867 på Hofstadvald. Anna hadde tre barn før hun ble gift i 1 894 med
Johannes Johnsen Sjøvold, f. 1 847, og som var far til det første barnet. De bodde
på Sjøvoll under Lein. Etter at mannen døde, giftet Anna seg på nytt med enkemann
Edvard Olsen Inndal på plassen Kriken under Inndal nedre. Edvard hadde tidligere
vært gift med søstra til Anna, Ingeborg Anna, som døde i 1915. Anna døde i
1928 på Trones under navnet Anna Inndal. Barn:
Cl 0 . Justine Mati Ide Johan nesdatter, f. 1885 på Hofstadvald, d. 1886.
C2°. John Georg Johnsen, f. 1 887 på Hofstadvald. Faren var skomaker og sal
maker John Martin Jørgensen Tronstadvald fra Inderøy. Gift i 1906 med Oline
Birgitte Olausdatter Graven, f. 1 879.
C3°. Anton Berntsen, f. 1891 på Hofstadvald. Far: Snekker Bernt Marius
Andreasssen Gjersing. Anton døde i 1893 i Bakklandet sogn i Trondheim.
87. Martine, f. 1869 på Hofstadvald. Gift i 1899 i Levanger med Karl Oskar
Pettersen Holm, født i Steinkjer. De utvandret i 1903 fra Levanger til USA.
88. Ingeborg Anna, f. 1 871 på Hofstadvald. Gift med Edvard Olsen Inndal, f. 1 878
på Inndalsvald. De var husmannsfolk på Kriken under Inndal nedre. Ingeborg Anna
døde i 1 91 5, og enkemannen Edvard Inndal ble gift på nytt med Ingeborg Annas
søster Anna (se foran).

----
248 H&FLe
----
89. Beret Marta, f. 1873 på Hofstadvald. Gift i 1898 med Hans Martinussen
Balgård. Hans var kvernmann på Hofstad, seinere eier av Vangli under Karm
hus og fra 1908 ferjemann ved Haga ferjested. De bodde da på Fergestad i
Ness.
Bl O.Anton, f. 1 875 på Hofstadvald. Gift i 1 896 med Adolfinejohnsdatter fra Sparbu.
I 1900 bor de på Tiller nedre, der Anton er gårdsarbeider, og de var husmanns-
folk på Kroken 2 under Tiller i noen år (se under denne).
Bl 1 .Teodor, f. 1 877 på Hofstadvald, d. 1 891 .
Bl 2. Martin, f. 1879 på Hofstadvald. Gift på Steinkjer med Johanne Martine
Johnsdatter Tranaplass. De bodde i Tranabakken og hadde en liten forretning ved
militærleiren på Sannan. De hadde fire barn. En sønn, Arthur Hofstad, f. 1915,
ble gift med Hildur Synnøve Johansdatter Huseby, f. 1917 i Verdal. Hun var dat
ter av Signy og Johan Huseby på Verdalsøra.
Bl 3. Sofie, f. 1 881 på Hofstadvald. I 1900 gift med Odin Eilertsen Togstad, f. 1 876
i Tromsdalen. Odin var sønn av Eilert Kristoffer Olsen Togstad (1837-1897) og
kone Beret Olsdatter, f. Brenden. Foreldrene bodde i mange år i Tromsdalen. Sofie
og Odin bodde på Grindgjalet i Inndalen til de utvandret til USA i 1905 og slo
seg først ned i Crosby, Nord-Dakota. Mens de bodde på Grindgjalet, startet Odin
og brødrene Eliseus og Paul det første fotofirmaet i Verdal - Brødrene Eilertsen,
Vuku. I Crosby dreiv de samme brødrene foto- og urmakerforretningen "Togstad
Brothers". I 1912-13 flyttet de til Osakis, Minnesota. Sofie og Odin ble skilt i
1927. Sofie døde i 1952 og Odin døde i 1965 i Alexandria, Minnesota. De
fikk tolv barn, de to første var født i Norge, de andre i USA. (Svigermora; Beret
Olsdatter, utvandret samtidig).
Oluf Pedersen Salthammer (1833-1913) og Karen Hansdatter (1860-)
I 1898 kom Oluf Salthammer med familie fra Frol og bosatte seg på Dalum, men han
var aldri eier av gården. I 1898 ble det utstedt et skadesløsbrev i sønnen Peder
Hilmars Olufsens navn, og i 1900 er det kona Karen som står som eier av Dalum.
Oluf Salthammer hadde drevet som handelsmann på Krypen under Salthammer
før han kom til Leksdalen. Han hadde med seg restbeholdningen av varene og solg
te disse til leksdalingene. Etter at han kom hit, dreiv han også som skraphandler. Som
trekkdyr på bruket brukte han en okse.
Barn:
Bl 0 . Alfred Parelius Hansen, f. 1888. Karens sønn som hun hadde med Hans Jakob
Petersen fra Skogn før ekteskapet med Oluf Pedersen. Overtok Dalum i 1916.
82. Peder Hilmar, f. 1895 Levanger. Eier av Dalum fra 1909 til 1916. I 1922 reiste
han til USA, og siden lot han ikke høre fra seg.
83. Anna Bergitte, f. 1 899. Hun var tjener på Hallem vestre før hun ble gift med Gus
tav Fagerli. De bodde på heimen til Gustav i Volhaugen de første åra, men kjøp
te siden en gård ved Kjæran (Rosvoll-leiran). Gustav Fagerli døde av tuberkulose i
1937. Etter det bodde Bergitte og barna på Storøra. Hun døde av tuberkulose
hos sin svoger Bernhard Johnsen i 1942. Bergitte og Gustav etterlot seg tre barn:

----
249 H&FLe
----
Cl . Gunnar Bernhard, f. 1921 på Fagerli. Han flyttet til Sverige og ble gift der.
C 2. Målfrid Kristine, f. 1926 på Fagerli. Hun var gift to ganger, først med en
Strøm, som drukna i Movatnet i Skogn. Deretter med Magnus Sveberg i
Vinne. Ingen etterkommere.
C 3. Aslaug. Død i tuberkulose da hun var 16 år gamme
84. Hanna Kaspara, f. 1900. Gift med Bernhard Johnsen. De hadde en heim på
Ørmelen. Ingen barn.
I 1909 fikk sønnen Peder Hilmar Olujsen skjøte på Malmo av Torgeir Hofstad for kjø
pesum 900 kroner. Han solgte igjen i 1916 til halvbroren Alfred Dalum for kjøpesum
600 kroner.
Alfred Parelius Hansen Dalum (1888-1964) og Julie Margrete Andreasdatter
Tiller (1888-1968)
Alfred Parelius Hansen Dalum ble i 1910 gift med Julie Margrete Andreasdatter
Tillervold, f. 1888 på Tillervold. Hun var datter av Andreas Larsen Tiller, gårdbruker
på Kroken under Tiller. Giftemålet kom istand uten forutgående lysning - ikke tid,
står det anført i kirkeboka.
Alfred Dalum arbeidet i mange år som grøftegraver og tømmerhogger hos gård
brukere i Ogndalen. Der var han også da det oppsto brann på Dalum om kvelden den
24. januar i 1929. Brannen oppsto i uthuset, som brann ned,

og tross iherdig innsats fra både folk på gården og andre som ____ . . i §
kom til assistanse, lyktes det heller ikke å redde buskapen. 2
kyr, 1 kalv, 5 sauer, 2 geiter og noen høns ble flammenes rov.
Alfred og Julie Dalum hadde barna:
8 1 . Andreas, f. 1910. Han var ugift, og arbeidet i mange år
med nylandsarbeid og grøftegraving for andre. Han
bodde noen år i egen stue i rasom rådet, men flyttet på
sine eldre dager tilbake til Leksdalen, der han satte opp
ei hytte på Dalums grunn som husvære. Han døde i
1994.
82. Kaia, f. 1918, ugift. Hun flyttet til Røyrvik i Namdalen og
var husholderske hos damvokter Oluf Småvand på fjell
gården "Småvann". Hun døde i 1979.
83. Asmund, f. 1921. Ugift.
84. Frida, f. 1924. Død før stadfestelse av hjemmedåp.
85. Helge, f. 1926. Ug
Åsmund og Helge overtok Dalum i 1963 og dreiv den i fel
lesskap til 1983, da de solgte til John Bjerke. Dalumbrødrene
flyttet til Tillervoll (Kroken) som de hadde kjøpt i 1973 som
tilleggsjord til Dalum. De fikk fradelt stua på Tillervoll som
bolig for seg.
Do

 


----
250 H&FLe
----
Solhaug
GNR. 67, BNR. 17.
Solhaug ble fradelt Øver-Hofstad som bureisingsbruk i 1933 og av Per Aksnes solgt
til Georg Josve.
Jordveien på bruket ble etter hvert utvidet ved kjøp av nabobruket Hofstad østre
eller Kongssveet, samt jorda på den nedlagte husmannsplassen Hofstadsveet.
Bruker 1933-1957:
Georg Ingvald Nelbergsen Josve (1898-1970) og Signe Antonsdatter (1906
-1994)
Georg Josve var født i 1898 på Josveet i Åsen av foreldre, gårdbruker Nelberg
Tellefsen og kone Pauline Evensdatter. Før han kom til Leksdalen, var han i tjeneste
hos hotelleier Ole Arntsen Gorset i Trondheim. I 1919 kjøpte Gorset bruket Solheim,
og Georg Josve ble med til Leksdalen og fortsatte som tjener hos ham til han begyn
te som bureiser på Solhaug i 1933.
Georg Josve deltok i lags- og foreningsarbeid og var bl. a. med og startet småbru
kerlag i Leksdalen. Han var med i fjellstyret i Verdal og var også ei tid formann i
arbeidsutvalgene for fjellstyrene i Nord-Trøndelag. Han var en ivrig friluftsmann, og
fritida ble ofte benyttet til å ferdes i skog og fjell.
Georg Josve var gift med Signe Antonsdatter Aksnes, datter av Anton Aksnes på
Lundsbakken.
Barn:
81 . Solveig, f. 1925 på Lundsbakken. Gift med Harald Myhre, f. 1922 i Vinne. Neste
bruker.
Før han ble gift, fikk Georg Josve i 1921 sønnen Alf Josve med Berntine Ovedie
Gustavsdtr. Lund. Alf Josve ble gårdbruker på Elvsveet under Hofstad (se under
denne).
NOTER
1 Se Verdal Historielags Årbok 1 995, s. 99.
2 Opplysninger skaffet av Jostein Molde.
3 Kilde: Innherreds Folkeblad.
4 Se "Breding Book", s. 251.

----
251 H&FLe
----
MARKA
Dørlås. Tegning: Steinar Bejg

 

----
252 H&FLe
----
«
o
%V\
Ir
'ØESI
$
72M
M
«-
c
»o
72»
Wrøwæ
M.
0
■\i
//
//
/<r ■«- <
15
T2fl
LdA^SMpÉN *
.y
Jr
a
7
<

 

----
253 H&FLe
----
MARKA
GNR. 68 OG 69
Marka er en av de yngre gårdene i Leksdalen. Trolig ble den rydda i første halvdel av
1600-åra, og oppsitterne har vel i starten vært "kongens husmenn".
Første gang gården overhodet er nevnt i noe manntall, er i manntallet over 12
-dalers-skatten i 1645, der det står at Thomas Marchen betalte 2 daler i husmanns
skatt. Men allerede rundt 1660 var det to Marka-gårder, tilsvarende de seinere Marka
nordre og Marka søndre, som er kommet med i matrikkelen for 1886. Fra 1740 er
Marka nordre delt i to, Marka nordre og Marka østre.
Ved auksjon i Teodorus Hagens dødsbo, avholdt på Maritvoll i 1796, ble Hagens
halvpart i Markagårdene med sagbruk solgt til Johan Widerøe Tonning, og parten
gikk over i Verdalsgodset. Og ved auksjon i 1828 i Ole Hagen Rusts dødsbo ble den
andre halvparten solgt til slaktermester Ole Gjemtze fra Trondheim, som var gift med
søsterdatter av Ole Rust. Gjemtze overdrog samme år sin part til grosserer Hilmar
Meincke, og dermed var hele eiendommen samlet i Verdalsgodset.
I 1872 solgte Nikolai Jensens enke og arvinger Marka østre til Jonas Johannessen,
i 1874 solgte de samme Marka nordre til Ole Eskildsen, og Verdalsgodsets eiere skjø
tet i 1882 Marka søndre til Ole Taraldsen. Siden har gårdene tilhørt brukerne.
Marka nordre (Nerstu)
GNR. 68, BNR. 1
Jakob Olsen Marken (1720-1785) og
Anne Torkildsdatter (1734-1817)
Jakob Olsen Ørtugen ble leilending i
Marka i 1773. Han var født i 1720 på
Ørtugen i Helgådalen og var sønn av Ole
Jakobsen Ørtugen og hans andre kone
Marit Jakobsdatter Gren.
Jakob Olsen kom til Leksdalen i 1760
-åra og bodde først på Lund, muligens på
Lund vestre. Deretter var han bruker på
Bunes i noen år før han kom til Marka.
Han arbeidet også med tømring av hus. Marka nordre i 1962. f


----
254 H&FLe
----
I 1753 ble Jakob gift med Anne Torkildsdatter Kulslien, f. 1734 i Kulsli. Hun var
datter av Torkild Pedersen Kulsli og hans andre kone Ingeborg Olsdatter. De hadde
sju barn:
81 . Marit, f. 1753 i Kulslia, d. 1 810 på Sandsvald, ugift.
82. Ingeborg, f. 1 755 på Sagvollen. Gift i 1 794 med Anders Monsen Tiller, f. 1 770.
De var husmannsfolk på Brannseggen under Bunes og i 1 801 på Tillervald. Hun
døde i 1 803 på Leinsvald og mannen i 1 820 på Sandsvald.
83. Ole, f. 1758 på Sagvollen. Neste bruker.
84. Anne, f. 1761 på Sagvollen, d. 1772 på Bunes.
85. Beret, f. 1767 på Lund, d. 1772 på Bunes.
86. Lisbet, f. 1770 på Lund, d. 1772 på Bunes.
87. Paul, f. 1774 i Marka, d. 1779.
Etter Jakob Olsens død i 1785 satt enka Anne med gården til i 1793, da hun oppga
den for sønnen Ole Jakobsen, som fikk bygselbrev av Rust og Teodorus Hagen 14.
august 1793. Anne fikk et kår på 2 dekar åker samt for til 1 ku og 3 småfe.
Ole Jakobsen Marken (1758-1850) og Siri Ingebrigtsdatter (1769-1845)
Ole Jakobsen ble i 1795 gift med Siri Ingebrigtsdatter Marken, f. 1769 i Marka. Hun
var datter av Ingebrigt Jakobsen Kjærenget i Marka. De fikk seks barn:
81. Anne, f. 1795.
82. Jakob, f. 1796, d. 1799.
83. Ole, f. 1 798. Gift i 1 823 med Maria Mortensdatter Marken, f. 1 798. Neste bru
ker.
84. Sigrid, f. 1 800. Gift i 1 827 med Halvor Pedersen Tillerenget. De var husmanns
folk på Tillerenget.
85. Jakob, f. 1804. Gift i 1833 med Eli Johnsdatter Karmhus, f. 1803. Jakob ble
gårdbruker på Karmhus.
86. Johannes, f. 1 807. Han var først i 1 830-åra i tjeneste hos enka Beret Johnsdatter
på Ner-Tjellran. De hadde visst også tanker om å slå seg i lag, men kom ikke til
enighet. Johannes reiste sin vei etter at Beret stevnet ham for noe korn han hadde
fått, mens han til gjengjeld forlangte betaling for arbeid han hadde utført. Ved dom
av 26. september 1 832 ble begge frikjent for hverandres anklager. Men dette skul
le ikke bli siste gang Johannes kom i konflikt med rettssystemet. I 1 836 ble han av
Lars Johnsen Aspås stevnet for å ha tilføyd sistnevnte et sår i det ene øret med kniv,
og 1 6. september 1 836 ble Johannes for dette dømt "til at bøde tyende Gonge 3
-tre- Lod Sølv, eller 4 1/2 Speciedoler, samt at betale Sitantens Saksomkostninger
på 8 Spesiedaler" . Etter disse hendelsene ser det ut til at Johannes har fått nok av
livet i Leksdalen, for i 1 840 fikk han utreiseattest til Helgeland (Alstahaug) i
Nordland. Men det ser ut til at han dreiv med litt av hvert der oppe også. Straks
han kom til Alstahaug, ble han far til et barn, John Jørgen Johannessen, f. 23. okto
ber 1 840. Mora var pike Petronella Jonasdatter Blomsøe fra Alstahaug. I 1 856 flyt-

----
255 H&FLe
----
tet Johannes til Vefsn (Mosjøen), og bodde der i 1 865 som huseier og murer. I
Mosjøen gikk han under navnet "Stikkar-Johannes", det sier vel litt om at kniven satt
laust i sliren hans. Han ble anmeldt for flere lovbrudd, bl. a. brennevinssalg og
ordensforstyrrelser. I 1 874 tok han livet av seg ved henging.
Ole Jakobsens eldste gjenlevende sønn, Ole Olsen, fikk forpaktningskontrakt på går
den av Verdalsgodsets eier Hilmar Meincke 5. april 1830.
Ole Olsen Marken (1798-1869) og Maria Mortensdatter (1798-1887)
Ole Olsen ble i 1823 gift med Maria Mortensdatter Marken, f. 1798. Hun var datter
av Morten Iversen Marken østre. Ole har sannsynligvis overtatt gårdsdrifta før han
fikk forpaktningskontrakt, for han benevnes som gardmann allerede i 1829.
Ole og Marie hadde ei datter:
81. Sirianna, f. 1829. Gift i 1847 med Ole Johannessen Storstad, f. 1828. De var
inderster i Marka og fikk dattera Olme i 1 847. Olme døde i 1 848. Sirianna ble
enke i 1 861 , og gift på nytt i 1 864 med Ole Eskildsen Setran, f. 1 839, som ble
neste bruker på gården.
Ole Eskildsen Marken (1839-1896) og Sirianna Olsdatter (1829-1920)
Ole Eskildsen var født i 1839 på Karmhus og var sønn av Eskild Johnsen Setran og
Sara Olsdatter Musem i Eskilds første ekteskap. Gift i 1864 med enke Sirianna
Olsdatter Marken, se foran. Ole Eskildsen overtok Marka nordre etter svigerfaren i
1869. Fem år seinere (1874) kjøpte han gården for 600 spesidaler av Verdalsgodsets
eiere, Nikolai Jensens enke og arvinger.
Ole og Sirianna hadde ingen barn, men som kårmann ble Ole i 1896 innskrevet
som far til et barn født av tausa på gården, Anna Pedersdatter Marken, f. 1864. Ole
var imidlertid død tre måneder før barnet ble født. Etter at Ole døde i 1896, solgte
Sirianna samme år gården til Edvard Halvorsen for 1400 kroner pluss kår, skjøte
datert 24. oktober 1896, tinglyst 13. august 1897. Sirianna døde som kårkone i
Marka i 1920, 90 år gammel.
Bl 0 . Edin Sigvard Olsen, f. 1896 i Marka. Mora var før nevnte Anna Pedersdatter
Marken, f. 1 864 på Sendesvald. Hun var datter av Peder Andreassen og Kjerstine
Pedersdatter Sendesvald (Lilleakeren), og ble gift i 1 899 med Marius Marken (se
under Hofstadsveet). Edin Sigvard Marken døde i 1918 på Granholt. Han var
sagbruksarbeider og ugift.
Edvard Halvorsen Marken (1870-1942) og Sofie Lovise Eilertsdatter (1877
-1930)
Edvard var født i 1870 på Fossem i Ogndal, og var sønn av Halvor Olsen Hofstad og
kone Ingeborg Anna Eskildsdatter. Foreldrene er omtalt under Brannseggen under
Bunes. Edvard var søstersønn til forrige eier Ole Eskildsen. Han ble gift i 1896 med
Sofie Lovise Eilertsdatter Fossan, f. 1877 i Sparbu.

----
256 H&FLe
----
Edvard og Sofie Marken fikk i alt tret- JP^^^m
ten barn, alle født i Marka: Eb*|£: flf
81. Hilda Ingeborg, f. 1898, d. 1974. ,^d £ fe* Jfl
Gift med Julius Aursfad. De kjøpte tfewl
jord av Marka og bygde opp sin egen RIP
heim Marka vestre.
k
,arkc
kn v
82. Signe Olme, f. 1899, d. 1978.
Olaf Skansen. De
Kvp
. Tora Emilie, f. 1900, d. 1980. Uqift. Tora Marken var først b
Stiklestad presteaård, hos sokneprest Krohn. Presteaården hadd
te pa den nedlaate garden lømmeråsen i Leksdalen Tømmeråsen tilhør
tegården). Da kjørte Tora opp til Tømmeråsen med hest hver kveld og melket ky
overnattet og tikk unnagjort morgenmelkinga tør hun kjørte tilbake
tter disse ara var hun i 3 1 fl år hos Anneus Heqstad, før hun kom som bude
vAuller på Vist. Etter 16 år på Vist flyttet hun i 1944 til Oppem, der hun var tje-
ner og bodde resten av livet. I 1 971 ble hun tildelt Norges Veis Medalje for lang
og tro tjeneste


----
257 H&FLe
----
84. Ludvig Ingemar, f. 1904, d. 1990. Gift i 1937 med Gusta Bergljot Antonsdatter
Musum, f. 1911. Gårdbruker i Marka nordre fra 1937 til 1972.
85. Einar Sverre, f. 1906, d. 1970. Gift i 1936 med Gunvor Rye, f. 1917 i Frol, d.
1998. Småbrukere på Fossum i Leksdalen fra 1936.
86. Inga Lovise, f. 1908. d. 1 957. Gift med skogsarbeider Jørgen Teodor Sjømæling,
Vera, f. 1886, d. 1962. De bodde på Synnerenget, Skjækerfossen.
87. Ingrid Antonie, f. 1 909, d. 1 999. Gift med bureiser Konrad Marius Olafsen Lyng,
f. 1 909. Bureisere på Haga i Raset.
88. Olaug Berntine, f. 191 1 , d. 1986. Gift med Albert Austheim i Henning og bosatt
der. Albert d. 1986.
89. Klara Hansine, f. 191 2, d. 2002. Gift med Ole Teodorsen Elnes, d. 1946. Som
enke kjøpte Klara Elnes Melsveet i 1963. På sine eldre dager flyttet hun på Øra
og bodde på Ørmelen.
Bl O.Gunnhild Anna, f. 1914. Gift med Bernhard Olaussen Nordheim, f. 1908, d.
1984, brukere på Nesshaugan.
Bl I. Sigurd, f. 1916, d. 1999. Gårdbruker på Volla n, gnr. 69, bnr. 2 fra 1948. Gift
1 945 med Målfrid Bergljot Rye, f. 1 920.
Bl2.Torlaug, f. 1920. Gift med Åsmund Sjømæling, f. 1920. Bosatt i Sul.
Bl 3. Gudrun, f. 1923. Gift med Johannes Solli, f. 1 923, d. 2001 , gård-
bruker på Haugset i Haukågrenda.
Lillemarka var husmannsplass under Marka nordre inntil 1898, da den ble fradelt og
skyldsatt for 0,36 mark og ved skjøte datert 11. august, tinglyst 12. august 1898,
solgt til Bernt Johannessen Hofstad for kjøpesum 450 kroner.

 

 


----
258 H&FLe
----
Ole Ellingsen (1831-1920) og Mette Pedersdatter (1839-1909)
Ole Ellingsen var husmann i Lillemarka fra 1887 til 1898. Han var født i 1831 i
Sparbu. I 1863 ble han gift med Mette Pedersdatter Bergdal, f. 1839 på Husanvald,
og som var datter av husmann Peder Haldorsen på Bergdalen under Sende.
Ole og Mette var husmannsfolk på Sendessvedjan 1864-1866, i 1867 var de hus
mannsfolk på Tusetvald da deres tredje barn blir født, i 1872 husmannsfolk under
Bunes, i 1875 på Spelen, og fra ca. 1880 til de ble husmannsfolk i Lillemarka var de
på Seterenget (Lundsaunet).
I 1898 flyttet de til sønnen Ole Olsen Morken i Morken (Morkaheimen - se under
denne). Men etter at dattera Olme Kristine hadde kjøpt tilbake Lillemarka i 1904,
flyttet foreldrene tilbake dit, og både Ole og Mette døde i Lillemarka, Mette i 1909
og Ole i 1920.
Barn:
81 . Olme Kristine, f. 1 864 på Sendesvald, se nærmere omtale nedenfor.
82. Peder, f. 1866 på Sendessvedjan, d. 1880 på Røsenget.
83. Karl Edvard, f. 1867 på Tusetvald. Gift ca. 1892 med Bergitte Pedersdatter
Buraunet, f. 1 856 i Frol. Bergitte var datter av Peder Pedersen Buraunet, f. 1 828
på Lillemoen, og Beret Thomasdatter, f. 1 823 i Fersdalen (Åmo-ætta). Bergitte var
halvsøster av Lass Sagen (de hadde samme mor). Karl Edvard og Bergitte flyttet i
1 892 til Sverige. De bodde i Bodsjøedet og har etterslekt bl. a. i Trångsviken.
84. Ole Marius, f. 1 872 på Bunesvald. (Se nærmere omtale under Morkaheimen
(Morken) under Ner-Hofstad).
85. Hans Petter, f. 1877, d. 1878.
1 1898 ble som nevnt Lillemarka fradelt Marka nordre og solgt til Bernt Johannessen
Hofstad. Bernt er nærmere omtalt under Elverhøy.
Bernt Johannessen satt med gården til 1904, da han solgte den til Ole Ellingsens
datter Olme Kristine Olsdatter Marken for 1000 kroner.
Johannes Pedersen Sundby (1844-1922) og Olme Kristine Olsdatter (1864
-1938)
Olme Kristine Olsdatter Marken ble i 1914 gift med enkemann Johannes Pedersen
Sundby, f. 1844. Før giftermålet hadde hun tre barn:
Bl 0 . Helga Petrine Halvorsdatter, f. 1887, faren var enkemann Halvor Petersen
Strådalen, f. 1 857 i Kall (gårdbruker i Nord-Vera). Helga flyttet til Sverige, der hun
ble gift med Gustav Aronsson fra Medstugan, som var skredder og maler. De
bodde i Medstugan og Såå i Are. 1
I sine unge år var Helga med på en tur som hun sikkert kom til å huske resten av
livet. Det var da hun lørdagskvelden den 25. april 1903 fulgte doktor Johan Arnt
Wetlesen på hans tragiske tilbaketur fra et sykebesøk i Leksdalen. Wetlesen kjørte
med hest og karjol. Helga skulle være med ned til Øra for å hente medisin til den
tre år gamle Tora Marken, som hadde lungebetennelse. På den smale og isete

----
259 H&FLe
----
veien oppe i Klingberget sklei hesten på en issvull, og det bar utfor veikanten med
både hest og folk. Helga rakk å hoppe av, men dr. Wetlesen kom seg ikke unna
i tide og fikk hodet klemt mellom den ene armen på karjolen og en stubbe. Helga
sprang fram til Hallem etter hjelp. En hestekjører og en kar til fots kom til stedet og
fant doktoren liggende bevisstløs. I denne tilstand ble han ført ned til Stiklestad, der
han døde samme kveld. 2
B2°. Mette Oline Mariusdatter, f. 1 894. Far: Arbeider Marius Mikalsen Mønnesvald,
f. 1 874 på Bollgardsvald. Faren ble gift samme år med Karen Anna Olsdatter
Lyngsvald, f. 1867 på Lennesvald.
B3°. Adolf Ingemar, f. 1898. Far: Arbeider John August Adolfsen Momoen, f. 1875.
Adolf utvandret til Amerika.
Ektemannen Johannes Pedersen Sundby var født i 1844 på Leklemsvald, sønn av
husmann Peder Johnsen, som i 1865 var husmann på Minsåsåsen, der Johannes også
bodde da og tjente til livsopphold som skomaker. Ekteskapet med Kristine Marken
var hans fjerde. Han ble gift første gang i 1869 med Guruanna Johansdatter
Halsetvald, f. 1844 på Solbergvald. De var husmannsfolk på Sundbyhammelen og
fikk fem barn:
81 . Julie Marie, f. 1 870. Hun flyttet i 1 894 til Bergen. Baptist fra 1 889.
82. John, f. 1873. Gift med Marie Olausdatter Karlgård og var i 1900 bosatt på
Karlgård (Asen) i Sul og ble seinere gårdbruker der.
83. Peter Anton, f. 1876.
84. Gustav Julius, f. 1880.
85. Anna Bergitte, 1884. Omkom i Verdalsraset 1893.
Johannes ble enkemann i 1887 og giftet seg for andre gang i 1888 med Karen
Arntsdatter Levring, f. 1840 i Levring østre. Karen omkom i Verdalsraset i 1893, og
Johannes giftet seg for tredje gang året etter med Oline Johannesdatter Østgård, f.
1854 på Karlgård i Sul.
Johannes Pedersen fikk oppleve Verdalsraset både på kropp og sjel. Han var hus
mann på Sundbyhammelen allerede før 1875 og bodde også der da raset gikk. Hele
eiendommen ble begravd, og det var bare Johannes som ble reddet av de som bodde
der. Hans andre kone, Karen Arntsdatter, dattera Anna Bergitte fra hans første ekte
skap og ei losjerende eldre kvinne, Marta Bårdsdatter, omkom. 3
Etter raset bodde Johannes ei tid i kårstua i Sundby østre, seinere bodde han på
Jøsåsmoen, før han og kona Oline flyttet til Austgarden i Sul, der han tok over som
leilending etter svigerfaren. Han ble enkemann for tredje gang i 1910, og 72 år gam
mel giftet han seg så for fjerde gang med Kristine Marken og kom til Lillemarka. Der
fordreiv han tida bl. a. med å reparere seletøy for gårdbrukerne i bygda. Han døde i
Lillemarka i 1922.
Johannes hadde som nevnt fem barn i sitt første ekteskap, de øvrige var barnløse.
Etter at Kristine Marken ble enke, ansatte hun Ola Ingebrigtsen Musum som
gårdsarbeider. På sine gamle dager ble hun så dårlig til bens at hun måtte ha hjelp til

----
260 H&FLe
----
å komme seg til butikken. Da tok Ola trillebåra og trillet Kristine den ca. to kilome
ter lange strekningen.
I 1939 utstedte Stjør- og Verdal skifterett, på vegne av Kristine Markens dødsbo,
skjøte på Lillemarka til Karl Andreassen Musum for 3100 kroner.
Karl Andreassen Musum (1918-1987) og Ella Pedersdatter (1911-1972)
Karl Andreassen Musum var født i 1918 på Musem og var sønn av Edvard Andreas
Ingebrigtsen Musum og kone Alette Kristense Johnsdatter. Gift i 1941 med Ella
Pedersdatter Skjerve, f. 1911 på Sand, datter av
Peder Olav Henriksen Skjerve og kone Karen
Lorentse Karlsdatter, f. Grønn.
Barn:
81. Rolf, f. 1940, d. 1941.
82. Steinar, f. 1945.
83. Bjørn, f. 1949.
84. Anne Lise, f. 1953
Marka vestre
Marka vestre ble fradelt Marka nordre i 1918 og skyldsatt for 1 mark 70 øre. Edvard
Marken solgte samme år eiendommen til svigersønnen Julius Aurstad for 4500 kro
ner. Jorda på bruket var for det meste oppdyrka fra før, men litt nydyrking ble fore
tatt seinere.
Bruker 19 18-:
Julius Johnsen Aur
stad (1892-1967) og
Hilda Ingeborg
Edvardsdatter (1898
-1974)
Julius Johnsen var født i
1892 på Tømmeråsen
og var sønn av John
Johnsen Våset fra Spar
bu og kone Maren Anna

Johansdatter fra Dale- wK&%!& Jr
markmoen. Foreldrene
var ei tid husmannsfolk Marka vestre og Skansen i 1962. Foto: wicW

 

 

----
261 H&FLe
----
på Tømmeråsen, men flyttet til Aurstadbakken i Henning. Julius ble gift med Hilda
Ingeborg Edvardsdatter Marken, f. 1898 i Marka nordre. Hilda var datter av Edvard
Halvorsen Marken og kone Sofie Lovise Eilertsdatter, f. Fossan.
Barn:
81 . Hjørdis Alfrida, f. 191 8 i Marka vestre. Tvilling med 82.
82. Sigrun, f. 1918 i Marka vestre. Gift med Knut Martin Johansen Sørhaug, f. 1923.
Bosatt på Øra.
83. Kari, f. 1923 i Marka vestre. Gift med veivokter Oddvar Johnsen Rye, f. 1916,
d. 1991 . Bosatt på Moenget i Leirådalen.
84. Helge, f. 1924 i Marka vestre. Gift i 1958 med Elsa Lundgren, f. 1937. Neste
bruker på gården. D. 2002.
85. Olme, f. 1927 i Marka vestre. Gift med Asbjørn Lundgren, f. 1923.
86. Arne Ingolf, f. 1 930 i Marka vestre. Gift med Bergljot Otelie Aksnes. Arne Aurstad
overtok svigerfarens gård Aksnes søndre øvre.
87. Edith, f. 1933 i Marka vestre. Gift med Bjarne Hamrum. Bosatt i Sparbu.
Julius og Hilda hadde også et fosterbarn:
Ingebjørg Marken, f. 1939. Hun var søsterdatter til Hilda. Ingebjørg Marken ble
gift med Alf Andstad, gårdbruker på Andstad i Sparbu.

 

----
262 H&FLe
----
Melsveet
Melsveet ble fradelt Marka nordre i 1925 og skyldsatt for 12 øre. Edvard Marken
solgte samme år eiendommen til Verdal kommune for 700 kroner.
Brukere fra 1925:
Gustav Karlsen Musum (1865-1961) og Julie Hanna Martinsdatter (1866-1939)
Gustav Karlsen var født i 1865 i Hede socken i Dalarna og var sønn av kurvbinder
Karl Johan Anderssen.
Han var vel fire år gammel da familien kom flyttende fra Sverige til
Verdal. I 1875 bodde han sammen med foreldrene på
Kristianstykket under Vester-Åsan i Inndalsallmenningen, men
ved konfirmasjonen i Vinne i 1881 var han på Rindsem.
Som tjenestedreng på Fikse giftet han seg i 1889 med Julie
Hanna Kristine Martinsdatter Musemshøa, f. 1866 i Sparbu
og datter av Martin Kristiansen på Musemshøa. De bosatte
seg på Musemshøa hos foreldrene hennes. Gustav dreiv med
jordbruksarbeid, og i 1890, da de fikk sitt første barn, var
han også telegrafarbeider som svigerfaren.
Rundt århundreskiftet ser det ut til at ektefellene har skilt
lag ei stund. Gustav finnes ikke bosatt verken i Verdal eller
andre steder i Norge ved folketellinga i 1900, så muligens er
han da i Sverige. Kanskje årsaken er å finne i at kona Julie
Hanna i 1899 får ei datter med gift husmann Bernt Anderssen
Bergsvald. Men sidespranget hennes er tydeligvis tilgitt, for i
1905 får de sitt andre barn sammen, og siden fikk de to til. Gustav Karlsen Musum
Gustav Musum dreiv med forskjellig slags arbeid, bl. a. arbei- ißHde f fa aibum på \ferdai Aidersi
det han ved Nordlandsbanen i noen år. Men han var best kjent
som kurvmaker. Han hadde lært kurvmakerkunsten av faren og ble etter hvert en
habil kurvmaker, og var lærer i dette faget på småbruksskolen på Finsås i Snåsa i flere
år. Materialet som ble brukt var helst av skrinn furu, men da det var mindre tilgang
på dette virket, ble det runde eller kløyvde selje- eller vierkvister som ble mest brukt.
Det var mange størrelser på kurvene som Gustav produserte, men han var mest kjent
for å lage store kurver til å bære halmhakk i. Gustav behersket også et toraders trekk
spill og spilte både til underholdning og dans.
1 1908 kjøpte Gustav gården Musemshøa av svigerfaren. Men i 1913 solgte han
gården til sønnen Martin Konrad for kr. 2000, - og flyttet med resten av familien,
først til Fergeberget i Vuku, og så til Melsveet i 1925.
På Melsveet satte Gustav opp hus samme året som han kom dit. Tømmer til stua
fikk han tak i da han kjøpte og reiv ned stua på den nedlagte plassen Dalemarkmoen.
Gustav og Julie Hanna Musum hadde fem barn - fire sammen:

 

----
263 H&FLe
----
81. Martin Konrad, f. 1890 på Musemshøa. Bruker på Musemshøa fra 1913 (se
under denne gården).
B 2°. Maren Sofie Berntsdatter, f. 1899 på Musemshøa, død i 1909. Faren var gift
husmann Bernt Andersen Bergsvald.
83. Hjalmar, f. 1905 i Skogn, d. 1929 ugift.
84. Anna Kristine, f. 1907 på Musemshøa, døde i 1937 ugift, i 1933 fikk hun søn
nen Asbjørn Brostrøm. Faren var Anna Kristines søskenbarn Jonas Brostrøm. Etter
moras død i 1937 vokste Asbjørn opp hos Ludvig og Gusta Marken. Sommeren
1 957 reiste han til Tynset og ble sauegjeter. Derfra dro han videre til Moss, der
han var mekaniker på en bensinstasjon til han døde i 1 962 av sukkerslag i armene
på sin forlovede, Anne Byløkken fra Vinstra. Han er gravlagt på Stiklestad.
85. Sverre Margido, f. 1910 på Musemshøa. I 1938 gift med Petra Amalie Nilsdatter
Bruheim, f. 1920 på Tuset. De bygde hus på Nordtun under Nord-Tuset og fikk
åtte barn. Sverre døde i 1974 og Petra i 1998.
Etter at Gustav Karlsen ble enkemann, flyttet han fra Melsveet og losjerte siden på
gårdene rundt omkring i bygda og arbeidet for kost og losji. Kurvmakerkunsten
holdt han ved like til han kom langt opp i åra. Han bodde hos Karl Langåssve i
Vester-Åsen sist på 1940-tallet. Det siste kjente bostedet hans var i tyskerbrakkene på
Ørmelen før han flyttet til Verdal aldersheim og døde der i 1961.
Etter at Gustav Musum flyttet fra Melsveet, kom det en familie dit som kalte seg
Liamo, men de bodde der bare et par år under krigen.
I 1942 kom så Marie Landstad dit, og hun kjøpte heimen av Verdal kommune i
1947 for 2000 kr.
Martha Wilhelmina Marie Landstad (1880-1956)
Martha Wilhelmina Marie Landstad var sønnedatter av den kjente salmedikteren M.
B. Landstad. Hun ble født i 1880, sannsynligvis i Christiania, av foreldre Magnus
Brostrup Landstad jr. og hustru Elisabeth Petronelle, f. Timmermann. Marie kom til
Verdal i 1933 etter at hun tidligere hadde bodd i Oslo-området, på Kongsberg og i
Seljord i Telemark. Hun kom først til Landstad i Volhaugen, der hennes bestefar, sal
medikteren Magnus Brostrup Landstad, stammet fra, og søkte husrom. Men der var
det ikke rom for henne, i stedet fikk hun bo i mastua hos Pauline og John Sand på
Sandåker. Deretter bodde hun en kort tid i Skjørholmen før hun i 1934-35 flyttet til
Rein i Vinne. 1 1936 kom hun til Solbergsenget i Volhaugen og var der til hun kom
til Melsveet. Det var Edolf og Åsmund Hestegrei som kjørte Marie og eiendelene hen
nes med hest til Leksdalen.
Marie Landstad var utdannet som maler og gikk for det meste bare under navnet
"malerinna". Mens hun bodde hos John Sand, betalte hun for losjiet med å dekorere
vegger, tak og delvis inventar. Enkelte av sine verker signerte hun med "Marie
Landormstadir", den gammelnorske betegnelsen på Landstad.
Da Marie kom til Melsveet, var heimen i kommunens eie og ble benyttet til bolig
for vanskeligstilte. Men i 1947 fikk hun overdratt eiendommen for 2000 kroner.

----
264 H&FLe
----
Som husdyr hadde Marie noen geiter som hun hadde sammen med seg inne i
stua, med den ille lukta som det medførte. Hun var heller ikke så nøye med sin egen
hygiene. Hun vasket seg sjelden eller aldri - i stedet smurte hun seg inn med salve.
I klesveien var hun heller ikke så nøye på det. En gang sydde hun sammen en kjole
til seg som besto av golvmatter. På Melsveet dyrket hun tobakksplanter, og tobakken
brukte hun selv og rullet sigaretter av.
I 1951 fant Marie at tida var inne til å flytte på seg igjen. Hun ga bort heimen med
et gavebrev til Verdal Røde Kors, med klausul om at Røde Kors skulle arbeide for å
bygge et hjem for bespisning av krigsskadelidte barn, og flyttet selv til Vefsn i
Nordland. Hun døde i Mosjøen i 1956. 4
Verdal Røde Kors solgte Melsveet til Asbjørn Lundgren, som i 1963 solgte heimen
videre til Klara Hansine Elnes. Klara var datter av Edvard Marken og enke etter Ole
Teodorsen Elnes.
Fossum
GNR. 68, BNR. 8
Fossum er et bureisingsbruk som ble fradelt Marka nordre i 1936. Edvard Marken
solgte det til sønnen Einar Marken.


----
265 H&FLe
----
Einar Sverre Edvardsen Marken (1906-1970) og Gunvor Olavsdatter (1917-
1998)
Einar Sverre Marken var født i 1906 i Marka og var sønn av Edvard Halvorsen
Marken og kone Sofie Lovise Eilertsdatter. Han var gift med Gunvor Odny
Olavsdatter Rye, f. 1917. Hun var datter av Olav
Olaussen Rye og kone Gudrun Pauline på
Snausen.
Barn:
81. Erling Sigvald, f. 1936 på Fossum
Neste
bruker.
82. Odd, f. 1940 på Fossum.
83. Sverre, f. 1942 på Fossum.
84. Arne, f. 1944 på Fossum.
85. Gunlaug, f. 1946 på Fossum.
86. Torbjørn, f. 1950 på Fossum.
87. Synnøve, f. 1953 på Fossum.
Gunvor Odny og Einar Sverre Marken
sønnen Erling Sigvald Marken på fanget
Marka østre var den halvparten av
det opprinnelige Marka nordre som
Hans Bastiansen kjøpte i 1740. Han
hadde da fra slutten av 1720-åra
vært bruker på halvparten av Marka
nordre.
Bastian Hansen Marken (1727
-1801) og Kirsten Andersdatter
(1724-)
Bastian Hansen var født i 1727 i
Kålen og var sønn av Hans
Bastiansen Marken og kone Kirsti
Marka ØStre i 1962. Foto: Widerøe
Tomasdatter. Faren kjøpte Marka østre i 1740. Bastian ble i 1754 gift med Kirsten
Andersdatter, og det er trolig henne som ble født i 1724 på Lund, datter av Anders
Gundbjørnsen Lund og søster av Sivert (Sjurd) Andersen i Marka nordre. Bastian
overtok som bruker på gården etter at mora døde i 1753.
De fikk fire barn:

 


----
266 H&FLe
----
81. Kirsten, f. 1755. Gift i 1786 med Johan Samuelsen Langdal, f. ca. 1757, sønn
av Samuel Stor-Langdal. De ble husmannsfolk på Lundsaunet.
82. Anders, f. 1 756. Gift i 1 78 1 med Margrete Ågesdatter Eklo, f. 1 749. Anders ble
bruker på Lille Langdal
84. Anne, f. 1765. Gift i 1799 med Torkild Amundsen Varslotten. De var husmanns
folk under Volden i Helgådalen.
Da Ole Hagen Rust gjorde odelskrav gjeldende, overdrog Bastian og hans to søstre (!)
gården til ham for 24 riksdaler ifølge skjøte av 28. juni 1765. Bastian fikk så bygsel
brev på gården av Ole Hagen Rust fra samme dato og ble leilending fram til 1785, da
han oppga den "formedelst alder og skrøbelighet", samt også fordi Ole Hagen Rust
skulle ha den - som han sa det - "til min egen nøtte, beboelse og bruk". Bastian og
Kirsten fikk kår.
Bastian Hansen døde på Lund i 1801. Kirsten døde trolig før 1800.
Ole Hagen Rust (1746-1827)
Ole Hagen Rust var født i Trondheim i 1 746 og var sønn av gullsmed Johan Peter
Olsen Rust og kone Sille Margrete Olsdatter Hagen, som igjen var barnebarn av
Rasmus Ågesen Hagen på Maritvoll.
Ole Hagen Rust var ugift, og etter hva antikvar Lorentz Didrik Kluver uttrykte seg,
var han litt av en raring og var "bekjendt for sit hermafrodittiske levnet". Under en
akvarell som Kluver laget av Rust var følgende tekst påført:
" Som Herremand og Eremit,
et Mønster var vor Ole.
Og at han passer vel paa sit,
det viser jo hans Kjole".
I bygda gikk han under navnet "Marka-
Rusten". Før og under hans tid som eier av
Marka skal "Nyenget" på Lund ha tilhørt
Marka. Men etter hva eldre folk har fortalt, skal
Ole Hagen Rust under et juleselskap hos Kluver
på Bjartnes ha gitt bort engstykket til Kluver, som
under delinga av Leksdalsgodset la det under Lund
vestre. "Nyenget" ligger fra utløpet av Nyengsbekken
i Lundselva og oppover langs veien til Markagrensa.
Det var snaut for skog på dette engstykket til ut i
1920-åra, men etter hvert vokste det til med granskog.
Ole Hagen Rust.
Akvarell fra 1 809 av L. D. Kliiwei
Ole Hagen Rust bygslet i 1791 gården til Morten Iversen Musum. Hagen forbeholdt
seg til rett bruk av ei stue, stabbur, fjøs og et jordstykke. Han døde som kårmann i
Marka i 1827.

 

----
267 H&FLe
----
Morten Iversen Marken (1758-1824) og Ingeborg Andersdatter (1759-1820)
Morten Iversen var født ca. 1758. Hans opphav kjennes ikke. Muligens var han sønn
på Fossan i Henning, men det har ikke latt seg bekrefte. Han var soldat og kalte seg
Morten Iversen Musem da han kom til Marka østre. 1 1790 ble han gift med Ingeborg
Andersdatter Lund, f. 1759. Hun var datter av ugifte foreldre Anders Arntsen Musem
(se Musemsætta) og Maria Olsdatter Østvoll (se Østvollætta).
Morten og Ingeborg hadde fire barn:
81. Anders, f. 1790, d. 1791.
82. Ole, f. 1 794. Gift ilBl 7 med Marta Larsdatter Marka søndre, f. 1 78 1 . De ble
brukere av halve Røsenget.
83. Iver, f. 1793. I 1801 finner vi ham som tjener (?) på gården Håa på
Levangernesset, hos mormora Maria Olsdatter, som var gardkone der. Hun var
først gift med enkemann Ole Nilsen Haaden og seinere med Svend Svendsen,
begge brukere på Håa. I 1 822 ble Iver gift i Levanger med Johanna Johansdatter
Kjønstad, f. 1796 i Skogn. De bodde på en plass under Kjønstad på
Levangernesset, og Iver døde der i 1 840. De hadde to døtre:
Cl . Anne Fredrikke, f. 1 822. Gift med Carl Olaus Pedersen Adde, sjømann og
husmann på en plass under Gjemble.
C2. Anna, fødselsår ukjent. Gift med enkemann Johan Peder Olsen Bjørgumvald.
84. Maria, f. 1798. Gift i 1823 med Ole Olsen Marken nordre, neste bruker.
Ole Olsen Marken (1798-1869) og Maria Mortensdatter (1798-1887)
Ole Olsen var født i 1798 og var sønn av Ole Jakobsen Marken nordre og kone Siri
Ingebrigtsdatter. Han ble i 1823 gift med Maria Mortensdatter Marken, f. 1798, dat
ter av forrige bruker, og etter svigerfarens død i 1824 overtok han Marka østre. I
1830 fikk han forpaktningskontrakt på farsheimen Marka nordre, og har vel fra da
av drevet Marka østre som et underbruk.
Ole og Maria hadde ei datter:
81. Sirianna, f. 1829. Gift i 1847 med Ole Johannessen Storstad, f. 1828. Enke i
1 861 og gift på nytt i 1 864 med Ole Eskildsen Setran, f. 1 839, som ble neste bru
ker i Marka nordre.
Johannes Johannessen Storstad, Marken (1807-1893) og "Ingeborg Olsdatter
(1796-1871), 2) Maria Halvorsdatter (1834-1893)
Johannes Johannessen var født i 1807 på Sør-Steinsvald (Nordenget) i Inndalen og
var sønn av husmann Johannes Johannessen og kone Beret Olsdatter Skansen.
Foreldrene var husmannsfolk på husmannsplassen Nordenget under Sør-Steine og
seinere på Bjørsmoen under Kvernmoen. I 1827 ble Johannes gift med Ingeborg
Olsdatter Storstad, f. 1796 på Storstad, datter av Ole Svendsen Storstad og kone Beret
Pedersdatter. 5
Johannes Storstad var inderst på Storstad fram til ca. 1840, da han ble husmann
på Bunesvald (Bakken). Til Marka østre kom han trolig først på 1850-tallet.

----
268 H&FLe
----
I ekteskapet med Ingeborg fikk Johannes fire barn:
Bl 1 . Ole, f. 1 828 på Storstad. Gift i 1 847 med Serianna Olsdatter Marken nordre. De
var inderster i Marka fram til Ole døde i 1 861 . Som gift mann fikk Ole i 1 852 et
barn utenfor ekteskap med Anne Bastiansdatter Marken (se under Setersvedjan). Enka
Serianna ble i 1 864 gift med Ole Eskildsen, bruker i Marka nordre, se under denne.
B2 1 . Peter, f. 1 829 på Storstad. Fikk i 1 853 utflyttingsattest til Trondenes i Troms, ble gift
der og fikk ni barn. Familien flyttet seinere til Lasletta i Evenes kommune i Nordland.
B3 1 . Johannes, f. 1832 på Storstad. Gift i 1855 med Olme Ingvaldsdatter Øren. De
bodde på Moenget under Mo og seinere på Kolshaug under Stiklestad.
B4 1 . Bardo, f. 1 837 på Storstad, d. s. å.
B5 I . Jonas, f. 1842 på Bunesvald. Neste bruker.
Ingeborg døde i 1871, og Johannes ble gift for andre gang i 1874, nå med Maria
Halvorsdatter Stuskinsvald, f. 1834. Maria var datter av ugifte foreldre Halvor
Pedersen Eklo og Marta Eriksdatter Lyngåsvald. Johannes var i mellomtida blitt hus
mann på Sæterenget (Lundsaunet) og Marka østre var solgt til sønnen Jonas Marken
i 1872. Men Johannes flyttet tilbake til Marka før 1880 og døde der i 1893.
I ekteskapet med Maria fikk Johannes to barn:
B6 2 . John, f. 1875 på Lundsvald. Seinere bruker på gården.
B7 2 . Marius, f. 1 878 i Marka. Gift i 1 899 med Anna Pedersdatter Sendesvald. Marius
var husmann på Hofstadsveet under Øver-Hofstad.
Maria Halvorsdatter hadde tre barn utenfor ekteskap før hun ble gift med Johannes:
Bl 0 . Mette Larsdatter, f. 1857 i Akre i Jemtland. Faren var gårdmannssønn Lars Olsen
Hammer. Mette var tjenestepike på Lund i 1 875. Hun flyttet til Sverige og ble gift
i Alsen i Jemtland i 1 883 med Olaus Henriksen Vestrum Eggen fra Skogn. De
hadde fem barn. Mette og Olaus utvandret til USA i 1906. Barna ble også med
bortsett fra to, som var:
Cl . Klara Helene, f. 1 883. Gift i Åre med Per Johan Adolf Danielsson. De bodde
i Sverige.
C 2. Per Ludvig, f. 1 889. Han flyttet til Hommelvik.
B 2°. Pauline Johannesdatter, f. 1860 på Hallemsvald. Faren var gift mann Johannes
Bastiansen Sætranvald (omtalt under Dalum under Hofstad). Pauline gift i 1881
med Johan Anneus Kristensen Melby, f. 1 855 på Bjørkenvald. Hun døde i 1 891
på Melbyvald.
B 3°. Martin Petersen (Lundskinvollan, Reppe), f. 1864 på Hagavald. Far: Peter
Andersen Bjørkvald. Gift i 1886 Ingeborg Kristoffersdatter Reppe, f. 1854 på
Hellvald, datter av Kristoffer Olsen Lundskinvollan og kone Marta Ulriksdatter Vuku
(Flyanætta). Ingeborg døde i 1903 og Martin ble gift på nytt i 1904 med Trine
Sofie Olausdatter Hellvald, f. 1878. Trine var datter av husmann Olaus Olsen
Hellvald. Martin Petersen tok Vold som slektsnavn. Han døde i 1950.

----
269 H&FLe
----
Martin Petersen ble far til to barn før han ble gift, begge ble for øvrig født samme
år som han ble gift første gang.
Cl 0 . Julie Kristine, f. 1 886 på Stuskinsvald. Mor Karoline Bergitte Svendsdatter, f.
1 848. Julie ble i 1 902 gift med Ole Lassesen Sagen, f. 1 878. Mora hadde
fra før to barn utenfor ekteskap, ett av dem med John Anton Lorntsen, sønn på
Malmo under Hofstad. I 1901 ble hun gift med enkemann Elling Larsen
Hellvald på Hellsveet i Vuku.
C2°.lnga, f. 1886 på Bjørkenget. Mor: Bergitte Johannesdatter Bjørkenget, f.
1856. Inga ble i 1909 gift med Anton Fredriksen Rømo, f. 1887 på
Midtgrunnvald. Se mer om dem under Rømo.
Martin og Ingeborg hadde barna:
C3'.Marius, f. 1886 på Dillenget, d. 1902.
C4'.Ole, f. 1888 på Auskinmelen.
Cs'.John Marius, f. 1 889 på Nessvald, d. 1906 på Nessvald.
C6 I . Dødfødt gutt, f. 1 892 på Bjørganvald.
C7 I . Gustav, f. 1894 på Lundskinvald, d. 1900 på Lundskinvald.
Og i det andre ekteskapet (med Trine Olausdatter) fikk Martin tre barn
C8 2 .01 e Magnus, f. 1906 på Voll.
C9 2 .Gudlaug, f. 1910 på Voll. Gift med Egil Konrad Eilertsen, f. 1906.
Småbruker på Havstad under Stiklestad vestre.
C 10 2 .01 e Magnus, f. 1926 på Voll.
Jonas Johannessen Marken (1842-1927) og Hanna Sofie Halvorsdatter (1842-)
Jonas var som nevnt foran sønn av forrige bruker. I 1865 gift med Hanna Sofie
Halvorsdatter Tillereng, f. 1842. Hun var datter av Halvor Pedersen Tillereng.
Ekteskapet var barnløst.
I 1900 solgte Jonas gården til halvbroren John Marken for 1500 kroner og flyttet
til Granholt under Bunes.
John Johannessen Marken (1875- 1948) og Anne Marta Sefaniasdatter (1867- 1949)
John og Anne Marta ble gift i 1895. Hun var datter av Sefanias Arntsen Aspås.
John Marken var også snekker og laget bl. a. vasshjul og annet tilbehør til sag- og
kvernbrukene nede i Lundselva. Anne Marta var ei aktet og benyttet selskapskokke i
bygda, og John var med som kjøgemester.
Sammen fikk ikke John og Anne Marta noen etterkommere, men Anne Marta
hadde en sønn da de ble gift:
Bl 0 . Sverre Moksnes, f. 1890 på Aspåsen. Faren var Bernt Kristian Jørgensen
Moksnes, tjener på Ringve ved Trondheim. Sverre Moksnes ble gift med Alfrida
Antonsdatter, f. 1 887, og dreiv som handelsmann på Trones og på Lundsbakken.
Deretter flyttet de til Henning, der han ble ansatt som bestyrer ved Vegmo
Samvirkelag. Barn:
Cl. Astrid, f. 1917. Gift med Johan Kristian Hafstad, gårdbruker på Vestre
Hafstad i Sparbu.
C 2. Kari, f. 1920. Gift med Harald Kierulf. Bosatt i Trondheim.

----
270 H&FLe
----
cx.
John og Anne Marta hadde en *%
fostersønn: I
Alfred Ludvigsen, f. f
lOfl7 „,.„_ 1~1 „ _.8,.J"L~,,K~-. f"
Alfred Ludvigsen, f.
1897, som ble gårdbruker ! , <
på Tillervoll under Tiller. É *
John Marken solgte i A
gården ved skjøte datert " i
7.1.1946 til brordattera W-Wi il |A
Mane Mariusdatter Marken Hk i
for 12000 kroner pluss kår.
Marie overlot straks gårdsdrif
ta til svigersønnen Arne
Morken, men hun fortsatte å bo
der. Marie Mariusdatters foreldre er Anne Marta Sefa
omtalt på Øvre Hofstadsveet. John Johannessi
Johannessen Mc


----
271 H&FLe
----
Marka søndre
I 1789 ga Hagen Rust bygselseddel på gården til Lars Kristoffersen Holmen. Den for
rige brukeren Tomas Ellevsen protesterte ved tinglesingen. Men det ser ut til å være
kommet til et forlik, idet han har godtatt bygselen mot å få kår, mens Lars
Kristoffersen ble leilending.
Lars Kristoffersen Marken (1747-1829) og "Anne Olsdatter (1744-1788),
2) Mali Taraldsdatter (1761-1831)
Lars Kristoffersen var født i 1747 i Ulvilla av foreldre Kristoffer Olsen Ulvild og kone
Lisbet Larsdatter. I 1770 gift med Anne Olsdatter Breding, f. 1744 i Breding østre.
Hun var datter av Ole Haldosen Breding og kone Guru Roaldsdatter. De bodde i
Breding, i Levringan og på Haugen i Helgådal før de først på 1780-tallet bygslet
Overholmen mellem fram til 1788. Anne døde der i 1788, og skifte ble holdt etter
henne samme året. Lars Kristoffersen fikk så bygsel på Marka søndre i 1789 og giftet
seg året etter med Mali Taraldsdatter Holmen, f. 1761, trolig datter av Tarald
Andersen Overmoen.
Barn:
81 1. Anne, f. 1771 i Breding, døde ung.
B2 1 . Lisbet, f. 1773 på Levring. Gift i 1807 med Svend Andersen, f. 1783, sønn av
husmann Anders Eriksen på Mo. De bodde på flere steder før de ble husmanns
folk på Gudmundhusvald.
B3 1 . Anne, f. 1776 på Haugen i Helgådal. Gift i 1801 med John Ingebrigtsen
Hofstadvald (Buhaugan).
B4 1 . Marta, f. 1782. Gift i 1 817 med Ole Mortensen Marken østre (se Røsenget).
B5 2 . Kristoffer, f. 1791 i Marka, d. 1809.
B6 2 . Tarald, f. 1793 i Marka. Neste bruker.
B7 2 . Anne, f. 1796, d. 1852.
B8 2 . Gjertrud, f. 1798 i Marka, d. 1799.
B9 2 . Ole, f. 1800 i Marka, d. 1801.
Lars Kristoffersen oppga i 1820 halve gården til fordel for sønnen Tarald Larsen, som
hadde fått løfte på bygsel av Værdalsgodsets daværende eier, proprietær Muller. Men da
Muller døde, ble bygselseddel utstedt av skifteforvalteren 16. august 1820. Den andre
halvparten av gården fikk Tarald Larsen bygselbrev på av Nikolai Jensen 2. juni 1853.
Lars Kristoffersen døde som kårmann i Marka i 1829 og Mali som enke i 1831.
Tarald Larsen Marken (1793-1879) og ]) Berit Olsdatter (1786-1822, 2) Sigrid
Olsdatter (1798-1881)
Tarald Larsen ble i 1820 gift med Berit Olsdatter Vuku, f. 1786, datter av husmann
på Vuku prestegård, Ole Ulriksen Vuku og kone Anne Johnsdatter Auskin.


----
272 H&FLe
----
(Flyanætta). Berit døde på barselseng i 1822, og Tarald ble i 1823 gift på nytt med
Sigrid Olsdatter Brekken, f. 1898, datter av gårdbruker Ole Gundersen Brekken i
Ulvilia.
Barn:
Bl 1 . Et dødfødt guttebarn, f. 1 822.
B2 2 . Lars, f. 1 824. Lars Taraldsen Marken bodde i Trondheim.
B3 2 . Beret, f. 1 826. Gift med seinere bruker på gården, Ole Kjesbu.
B4 2 . Ole, f. 1828. Neste bruker.
B5 2 . Kristine, f. 1 832. Gift i 1 860 med Peder Johnsen Kluken (Bjørganætta). De reiste
til USA.
B6 2 . Mikal, f. 1838, d. 1853.
Ved ekteskapet med Sigrid Olsdatter ble Tarald Larsen Marken også eier av gården
Brekken, og engsletta Volenget og kvernbruk nummer 10 i Ulvilia ble tildelt ham på
skiftet etter svigerfaren Ole Gundersen i 1838. Disse rettighetene solgte han i 1846.
Tarald døde i 1879, og da enka Sigrid Olsdatter døde i 1881, fikk sønnen Ole
Taraldsen kjøpe gården av Værdalsbrukets eiere, skjøte datert 30. juni 1882.
Kjøpesummen var 2400 kroner.
Ole Taraldsen Marken (1828-1900)
Ole Taraldsen var ugift. Han gikk under navnet "Tarald-Ola".
I Ole Taraldsens tid som eier og bruker av Marka søndre må Ola Andersen Kjesbu
ha blitt medeier i gården, idet begge kalles selveiere i 1891. Ola Andersen var gift
med søstra til Ole Taraldsen, og de bodde på gården da de ble gift.
Ola Andersen Kjesbu Marken (1839-1924) og Beret Taraldsdatter (1826-1908)
Ola Andersen var født i 1839 på Åkervollen og var sønn av ugifte foreldre, Anders
Andersen Væren og Beret Olsdatter Åkervollen. Begge var tjenere på Åkervollen da
Ola ble født. Foreldrene giftet seg i 1841 og var husmannsfolk under Helmoen før de
kom til Kjesbua som leilendinger ca. 1845.
Ola Andersen ble i 1867 gift med Beret Taraldsdatter Marken, og de var inderster
i Marka før Ola gikk inn som medeier sammen med svogeren Ole Taraldsen.
Barn:
81. Sefanias, f. 1870 i Marka.
Etter at svogeren døde i 1900, var Ola eneeier fram til sønnen Sefanias Marken over
tok i ca. 1910.
Beret døde i Marka i 1908, og Ola døde i 1924.
Sefanias Olsen Marken (1870-1957)
Sefanias Marken var en av Verdalens mest kjente elgjegere i sin tid. Han skaut sin før
ste elg som sekstenåring, og i alt skaut han ca. 150 elger. De fleste åra jaktet han i

----
273 H&FLe
----
1926/27. E
893-1979
*v
>y
Leksdal allmenning, og som faste jaktkamerater hadde han Anders Lund, sersjant
Pettersen, John Grunnan, Kristen Sagvold og Nelius Tiller, som alle var kjente jegere.
Men for øvrig var det jegere fra det ganske land som oppholdt seg i Marka, og også
noen utlendinger - tyskere og engelskmenn. Disse leide jaktvald i Leksdal statsall
menning, og Sefanias var los for dem.
Sefanias hadde flere gode jakthunder, bla. elghundene "Tiger" og "Skytt" og
fuglehunden "Leo", en gordonsetter. Under elgjakta en haust gikk ei kule gjennom
elgen og traff hunden "Skytt", som gikk i losen, og hunden måtte avlives.
Hver haust blir det arrangert konkurranseskyting mellom elgjegeme i Leksdalen
til minne om Sefanias Marken.
Sefanias Marken var også en solid smed, og flere gikk i smedlære hos ham. Av tje
nere som arbeidet hos ham kan nevnes Kristine Nilsen Sandvik, som var husholder
ske og trofast tjener i mange år, videre Johan Jakobsen, Knut Frøset, Bernhard
Hofstad og Helge Kjesbu.
Sefanias Marken var ugift, men var far til tre barn:

 

----
274 H&FLe
----
Bl 0 . Anna Kristine, f. 1 888 på Musemaunet. Mora var Ingeborg Anna Andersdatter
Hallemsvald, f. 1 870, og som i 1 895 ble gift med Andreas Mikalsen
Karmhusbakken (Fjesme). Anna Kristine vaks opp hos besteforeldrene i Marka og
ble i 1910 gift med Peter Martinussen Lund, f. 1 878 på Sæter i Helgådalen
ble gårdbrukere på Vollan under Marka søndre.
B 2°. Laura Marie, f. 1895 på Borgenvald. Mora var Lovise Juliane Lorentsdatter, f.
1 869, og som i 1 898 ble gift med smed Hans Petter Johannessen på
Bunesbakken. Laura Marie ble i 1 922 gift med Andreas Andreassen Bye, f. 1 888
i Inderøy. Andreas Bye hadde snekkerverksted på Verdalsøra og de bodde på
Lindheim, gnr. 20, bnr. 19.
B 3°. Magne Ingemann, f. 1 91 8 i Marka, d. 1919 på Lundsmoen. Mora var Sefanias'
taus Inga Martinusdafter Lundsmo, f. 1895. Hun ble siden gift med Nelius
Lyngsaunet, f. 1 895, som fra 1932 var gårdbruker på Visøya under Bjartnes.
Sefanias Marken solgte i 1928 gården til søskenbarnet Ole Halvorsen Lund for 17000
kroner. Ole klarte seg ikke, og Sefanias, som hadde penger stående i gården, kjøpte
den tilbake på tvangsauksjon for 9000 kroner. I 1934 solgte han den på nytt, nå til
Jon Daling for 8700 kroner, skjøte datert 19. desember 1936. Før salget fikk Sefanias
fradelt parsellen Lunnan, satte opp hus der og flyttet dit.
Se mer om Sefanias Marken under Lunnan.
Jon Johnsen Daling (1900-1988) og Karen Marie Sørensdatter (1902-1980)
Jon Daling var født i 1900 i Ekne. Gift i 1925 med Karen Marie Sørensdatter Skrove,
f. 1902, datter av gårdbruker Søren Halvorsen Skrove og kone Anna Serine
Mikalsdatter.
Jon Daling var først forpakter av preste
gården i Aure på Nordmøre i noen år,
kjøpte deretter Vestre Mønnes, men måtte
vike etter ett år p.g.a. odelskrav.
Barn:
81. Olav Sy.
neste bruker. Gift 1957 med
Ingeborg Kjesbu, f. 1936.
84. Jon Magne, f. 1935. Gift med Laila Elisabet Sævik, f. 1945.
85. Lars Hallvard, f. 1938.
86. Bjørg Margit, f. 1940. Gift med Arne Lund, gårdbruker på Fjesme i Henning.
87. Magnhild Kristi, f. 1942. Gift med Olav Tømmemes, f. 1927 i Aure, gårdbruker
drosjeeier i Aure.

 

----
275 H&FLe
----
Vollan
GNR. 69, BNR. 2.
t Marka søndre i 1907 og solgt til Petter Lund som
bruk.
Petter Martinussen Lund (1878-1962) og Anna Kristine Sefaniasdatter (1888-
1978)
und var født i 1878 på Sæter av foreldre Martinus Pedersen og Sirianna
Kristensdatter Sagvolden. (De bodde på Lundsmoe
00 reiste Petter til Echaneba i Michigan, USA, der han ei tid arbeidet som bar-
ender pa en restaurant. Se
.arbeid og tømmerkjøring med hest. i
[et som gikk an, - "for om hesten stav
sin arbeidsgiver fikk han ordre om å lesse på
lere som passet til seletøyet". Etter
kom tilbake fra Amerika, sikl
medlære. I 1907 startet han så som burei
er på Vollan, der han satte opp hus fø
han tok fatt på oppdyrking av jorda. Pette
ble kjent som en dyktig gårdbruker.
Petter ble i 1910 gift med Anna Kristine
Sefaniasdatter Marken, f. 1888 på
Musemaunet av foreldre, gårdbrukersønn
Sefanias Olsen Marken og Ingeborganna
datter Hallemsvald
De fikk sønnen.
Sverre Magnus Lund, f. 1917
1944
k
/k-
9AA
v
u
k
V
n
-z
</
døde
nnp
Petter Lund solgte i 1948 gården til Sigurd Edvardsen Marken, og Petter og Anna
Kristine flyttet til Dypdal, der de losjerte i noen år. Fra høsten 1951 bodde de som
leieboere på Sandmo (Holberg) på Ørmelen, men i 1954 kjøpte de eget hus
denlund", også det på Ørmelen.
Sigurd Marken (1916-1999) var gift med Målfrid Bergljot Olavsdatter Rye, f. 1920.
de hadde ei datter, Gerd Sofie, f. 1945, gift med Odd Haldorsen. De overtok gården.
v*

 

----
276 H&FLe
----
Lunnan
GNR. 69, BNR. 3.
Lunnan ble fradelt Marka søndre i 1934 og skyldsatt for 0, 65 mark.
Sefanias Marken tok unna dette jordstykket og et skogstykke da han solgte Marka
søndre. Etter at han hadde satt opp hus, solgte han bruket etter få år og flyttet på Øra.
Der bodde han i mange år og var et markant trekk i gatebildet. Han losjerte i Støps
boligen på Øra.
Fra 1938 ble Arne Josef sen Okstad ny eier og bruker av Lunnan
Kjærenget var opprinnelig et engstykke som lå oppe i Markagrenda, og hørte under
Kjæran. Eiendommen ble i 1861 solgt til John Jakobsen ("Jo Kjærenget") for 300 spe
sidaler, skjøte datert 14. august, tinglyst 15. august 1861, men det har bodd folk på
Kjærenget lenge før den tid.

 

 


----
277 H&FLe
----
Pilen viser hvor husene på Kjærenget stod.
Jorda på Kjærenget lå nedover bakken mot merket til Marka østre.
Enka etter John Jakobsen solgte Kjærenget til Ole Taraldsen Marken for 240 spe-
sidaler + kår i 1876 (skjøte av 24. januar, tinglyst 2. februar 1876). Dermed opphørte
Kjærenget som eget bruk.
Beboere fra 1769 til ca. 1814:
Ingebrigt Jakobsen Marken (1746-1815) og Olsdatter (1731-1793),
2) Berit Olsdatter ()
Ingebrigt Jakobsen var født i 1746 på Verdalsøra og var sønn av Jakob Andersen
Brustuen under Stiklestad. Gift i 1769 med Sigrid Olsdatter, f. 1731. Hun var datter
av Ole Olsen Tømmerås. De fikk ei datter:
Bl \ Siri, f. 1 869 i Marka. Gift i 1795 med Ole Jakobsen Marken, som var gårdbru
ker i Marka nordre.
Etter at Ingebrigt var blitt enkemann i 1793, var han til Frol og hentet seg ei ny kone,
Berit Olsdatter Haaden, som var tjener på Østborg, men født på gården Håden (Håa)
i Skogn. De ble gift i Verdalen. I sitt andre ekteskap ble Ingebrigt far til tre barn:
Bl 2 . Sevald, f. 1796 i Kjærenget, d. 1798.
B2 2 . Elen, f. 1798 i Kjærenget.
B3 2 . Ole, f. 1803 i Kjærnget, d. 1810.


----
278 H&FLe
----
I folketellinga for 1801 er ikke Kjærenget nevnt, og Ingebrigt og kona finnes ikke
under andre gårder i bygda, så de har muligens oppholdt seg utenbygds på denne
tida. I 1803 er de igjen å finne her da de får døpt sønnen Ole.
At Ingebrigt har drevet med fjellslått i Leksdalsallmenningen, er det bevis på
gjennom ei slåttemyr i vinterveileia fra Marka til Hofstadvollen. Den blir kalt
"Ingebrigtmyra". Det var Marka som hadde slåtteretten på denne myra, og det er gan
ske sikkert at myra har fått navnet etter Ingebrigt i Kjærenget.
Ingebrigt Jakobsen døde som legdslem på Skrove i 1815. Hvor det ble av kona
Berit er ikke klarlagt. Kanskje flyttet hun tilbake til Skogn?
Etter at disse flyttet, har vi ingen opplysninger om at det har bodd folk i Kjærenget
før John Jakobsen (Jo Kjærenget) kom dit.
John Jakobsen (1809-1873) og Marta Olsdatter (1809-1897)
John Jakobsen var født i 1809 på Holmli vestre av foreldre Jakob Olsen og Marit
Mikkelsdatter. I 1833 ble han gift med Marta Olsdatter Vangstad, f. 1809 på
Eklesvald, datter av Ole Olsen Eklesvald og Malena Andersdatter.
De var inderster på Vangstadhaug og Åsen i Ulvilla og husmannsfolk under
Storstad før de kom til Kvernstua under Hofstad i 1848, der John var ansatt som
kvernmann fra 1848 til 1861, da han kjøpte Kjærenget og flyttet dit. Det er mulig at
han fortsatte som kvernmann også etter at han flyttet til Kjærenget.
John Jakobsen (Jo Kjærenget) gikk under navnet Jo Kvennmann etter yrket sitt,
og var ellers en av datidas mest kjente felespillere i Verdal. Han ble også kalt Jo Spell
mann.
De hadde åtte barn. Om disse, se under Kvernstua under Hofstad.
I 1872 utstedte John Jakobsen kjøpekontrakt på gården til sønnen Ole Johnsen
Marken for 250 spesidaler + kår.
John døde på Kjærenget i 1873. Enka Marta hadde Kjærenget i tre år etterpå før
hun solgte til Ole Taraldsen Marken og tok kår. Hun flyttet siden til Sparbu der hun
døde hos sønnen Martinus på Holdeplassen i 1897.
Ole Johnsen Marken (1834-1891) og Anne Johnsdatter (1821-)
Ole Johnsen Marken var født i 1834 på Vangstadhaugen i Ulvilla. Gift i 1855 med
Anne Johnsdatter, f. 1821 i Melhus.
I 1861 var Ole og Anne husmannsfolk under Bunes og fra 1863-1872 hus
mannsfolk på Lundsberget. Så kjøpte de Kjærenget av Oles far og flyttet dit. Men
oppholdet på Kjærenget ble heller ikke langvarig. I 1874-75 flyttet de til Holde i
Sparbu, der Ole døde i 1891.
Se mer om familien under Lundsberget.
Husmann i Kjærenget:
I 1865 er oppført Mikal Johnsen som husmann uten jord i Kjærenget. Det faktiske er
vel heller at han bodde med familien hos foreldrene sine.

----
279 H&FLe
----
Mikal Johnsen Marken (1836-1870) og Beret Marta Jonasdatter (1838-)
Mikal Johnsen var født 1836 på Vangstadhaugen. Gift i 1859 med Beret Marta
Jonasdatter Valstadvald, f. 1838 på Valstadvald. De losjerte i Kvernstua under
Hofstad før de flyttet til Kjærenget. Mikal Johnsen var veiarbeider.
Mikal døde i Kjærenget i 1870. Enka Beret Marta var tjener på Leirfall vestre i
1875, og ble gift på nytt i 1882 med enkemann Anders Ågesen Hage, f. 1828 på
Skrove. Hun ble enke for andre gang i 1883, og ble gift for 3. gang i 1887 med enke
mann og fisker Ole Ellefsen Verdalsøren, f. 1833 i Gausdal. Han døde i 1897. Hvor
det siden ble av Beret Marta, er ikke kjent.
Mikal og Beret Marta fikk fem barn:
81. John Martin, f. 1860 i Kvernstua. I 1875 var han tjener i Sør-Fikse, men flyttet
siden til Snåsa, der han døde i 1883.
82. Jonetta, f. 1862 i Kvernstua. I 1896 ble hun gift med sjømann Jørgen Edvard
Andersen Mollan, f. 1867 i Verran. De bodde i Klokkerstua like ved elva på
Verdalsøra. De hadde ingen barn selv, men tok til seg som adoptivbarn Hulda
Terese Schevenius, f. 1 897 i Sverige, datter av karusell- og skytebaneeier Otto
Teodor Schevenius og Emilie Ellingsdatter Mikvollvald. Jonetta og Jørgen Mollan
ble skilt, og Jonetta ble tilkjent både hus og inventar pluss at mannen måtte betale
henne understøttelse i fire år. 11 921 opprettet Jonetta Mollan testamente, som lød
på at adoptivdattera Hulda Terese skulle være første arvtaker. Adoptivdattera
bodde da i Sverige, og hun utvandret derfra sammen med sin mann Alrik Zerppe
til Minneapolis i Minnesota i 1923.
83. Edvard, f. 1 864 i Kjærenget. Edvard, som var tjener på Lyng søndre, utvandret til
Minneapolis, Minnesota, i 1888 under navnet Edvard Mikalsen Lyng.
84. Johannes, f. 1867 Kjærenget. Han var pleiebarn hos Gunnerius Sørensen på
Borgenvald i 1875, og flyttet til Sparbu i 1882, ellers ingen opplysninger om
ham.
85. Johan, f. 1869 på Leklemsvald. I 1875 bodde han på Leirfall vestre, der mora
var tjener. I 1 887 utvandret han til Fergus Falls, Minnesota, som Johan Mikalsen
Lerfald.
Enka etter Jo Kjærenget solgte altså gården i 1876 til Ole Taraldsen Marken, som la
jorda under sin gård Marka søndre. Med det opphørte Kjærenget som eget bruk.
NOTER
1 . Helga er omtalt på s. 21 5 og 228 i slektsboka "Gransslakten från Skalstugan"
2. Hendelsen er omtalt i Bjarne Slapgards roman "Under regnbogen" fra 1981 .
3. Verdalsboka «Ras i Verdal», bind B, s. 429-43 1 .
4. Se artikkel om Marie Landstad av Alv Okkenhaug i Årbok 2000 for Verdal Historielag, s. 8.
5. Se Haugen-ætta del 11, Joar Olav Nessemo og Bjørn Inge Langdal, Helgådals-Nytf 1987.

----
280
----

----
281 H&FLe
----
RØSENGET
Tegning; Sturfa Rindsem,


----
282
----


----
283 H&FLe
----
RØSENGET
GNR. 70
Røsenget var opprinnelig et uteng og seinere husmannsplass under Mikvoll. Gården
nevnes ikke ved matrikuleringen i 1723, så det ser ut som den på det tidspunktet
ennå ikke var rydda. Etter som den seinere tilhørte Store og Lille Mikvoll i fellesskap,
må den ha kommet under Mikvoll før denne gården ble delt, sannsynligvis en gang
i 1730-åra.
Røsenget ligger slik til at det grenser mot Lund fra alle sider, og derfor har det gan
ske sikkert tilhørt Lund vestre før det kom under Mikvoll, men nøyaktig når og på
hvilken måte dette skjedde, er ukjent.
Første gang Røsenget nevnes, er i 1778, og da kalles det Røen. Ved bygselbrev av
28. desember 1778, tinglyst i 1779, ble "engstykket Røen" av Mikvollgårdenes eiere
bygslet til soldat Anders Olsen for årlig avgift på 6 riksdaler.
Anders Olsen Røseng (1746-1803) og " Karen Dortea Johansdatter (1746
-1793), 2) Karen Nilsdatter (1761-1837)
Anders Olsen var født i Mønnes i 1 746 og var sønn av Oluf (Ole) Haldosen Mønnes
og kone Sara Bårdsdatter Lillevuku. (se Østre Bredingsætta).
Anders var gift to ganger. I 1771 med Karen Dortea Johansdatter Hallemsstøa, f.
ca. 1746, d. 1793. Anders ble gift for andre gang samme år med Karen Nilsdatter
Vestre Skrove, f. ca. 1761.
I de to ekteskapene ble Anders far til åtte barn, men tre av barna døde som sped
barn:
Bl '. Ole, f. 1772 i Hallemsstøa, død samme år.
82 1. Johan, f. 1772 i Hallemsstøa, død samme år. Tvilling.
B 3'. Johan, f. 1 773 på Bredingsvald. Han var inderst og seinere gårdbruker på Setran
1814-1842 (se under Setran).
B4 1 . Ole, f. 1775 i Hallan nedre. Gift i 1795 med Guru Tørrisdatter Nedre Sende.
Ole døde i 1798, og Guru bodde i 1801 hos sine foreldre på en plass under
Hallem nedre sammen med barna Anders Olsen, f. 1795, og Ole Olsen, f.
1799.
B5 2 . Nils, f. 1 794 i Røsenget. Neste bruker.
B6 2 . Ole, f. 1798, død samme år.
B7 2 . Sara, f. 1798, tvilling med Ole. Gift med Johannes Andosen Tuset.
B8 2 . Ole, f. 1 800. Husmann på Nordre Aksnesenget.

----
284 H&FLe
----
Enka Karen Nilsdatter fikk skjøte på eiendommen i 1803 av Ole Trones, eier av Store
Mikvoll, og Ole Johnsen Lille Mikvoll. Eiendommen ble skyldsatt 17. mai 1803 for
6 mkl, hvorav 5 mkl ble regnet for å tilhøre Store Mikvoll og 1 mkl til Lille Mikvoll.
Ved skjøte av 22. desember 1819 solgte Karen Nilsdatter halvparten av eiendom
men til sønnen Nils Andersen og den andre halvparten til Ole Mortensen Marken.
Prisen var 80 spesidaler for hver part.
Nils Andersen Røseng (1794-) og l) Marta Pedersdatter (1800-1841), 2) Lisbet
Svendsdatter (1790-)
Nils Andersen var bruker på den ene halvparten fra 1819 til 1828. I 1822 ble han
gift med Marta Pedersdatter Karmhus, f. 1800 på Hallemsvald, datter av husmann
Peder Olsen Hallemsvald og kone Gjertrud Johnsdatter.
Med Marta fikk Nils fem barn:
81. Anders, f. 1822 på Røsenget, d. 1823.
82. Karen, f. 1825 på Røsenget. Gift i 1847 med husmann og fisker Markus
Henriksen, f. 1828 i Sparbu. I 1865 bodde de på plassen Sørlien under Løe i
Sparbu og hadde fire barn.
83. Johannes, f. 1828 på Røsenget. Han flyttet til Sparbu i 1851 og ble samme år
gift der med enke Bendikka Ingebrigtsdatter Løplass. De bodde først på Løplassen,
men flyttet til Stein kjerbakken ca. 1 860. Johannes dreiv som fisker. Ei datter, Jonetta
Benedikte, ble gift med John Skotland som kjøpte Aksnes (Bakkan).
84. Anders, f. 1 830 på Røsenget. Han flyttet også til Sparbu, der han ble gift i 1 854
med 26-årige Elen Anfinsdatter Wækreplassen. Men han er trolig død før 1864,
og i 1865 er Elen gift med Johan Teodorsen, f. 1836 i Stod, og de losjerer på
husmannsplassen Nysted i Sparbu. Elen har da tre barn, to etter Anders og ett med
sin neste ektemann.
85. Marta, f. 1833 på Røsenget. Gift med Simon Olsen, f. 1 835 i Tynset. De var i
1 865 husmannsfolk under Heir i Frol.
Nils Andersen klarte ikke forpliktelsene, og gården ble solgt på auksjon 1. mars
1828.
Nils fortsatte imidlertid å bo på gården som inderst. Kona Marta døde i 1841, og
i 1842 ble Nils gift på nytt. Den neste kona hans var enke Lisbet Svendsdatter
Aksnesvald, f. ca. 1790 i Flatanger. Hun hadde tidligere (1825) vært gift med Ole
Johnsen Vangstad, som døde i 1833, og hadde ei datter; Serianna, fra første ekteskap.
Dattera flyttet i 1847 til Kristiansund.
Lisbet hadde også to barn som ugift. I 1816 fikk hun en sønn; Ole Andersen, med
Anders Larsen Skavhaug. Ole Andersen ble født på Garnes, og han flyttet til Flakstad
i Lofoten i 1854. Han bodde flere år i Flakstad, men var i 1865 bosatt i Trondenes
utenfor Harstad. Han var da ugift gardsdreng på gården Erikstad.
I 1819 fikk Lisbet sønnen Svend Svendsen mens hun bodde på Lindset i Vuku.
Faren var ungkar Svend Andersen Dillan, som for øvrig drukna under garnfiske i elva
fjorten dager etter at barnet var født.

----
285 H&FLe
----
Etter at Nils Andersen ble gift for andre gang, flyttet han til Aksnesvald (muligens
Brannåsen). Derfra flyttet de til Frol, og i 1865 var de husmannsfolk på Burmoen.
Nils døde på Burmoen i 1873, og kona Lisbet døde samme år som fattiglem på
Tingstadvald.
Ole Mortensen Marken (1794-) og Marta Larsdatter (1782-)
Ole Mortensen var født i 1 794 i Marka østre og var sønn av Morten Iversen Marken
og kone Ingeborg Andersdatter. 11817 gift med Marta Larsdatter Marken søndre, f.
1782, datter av Lars Kristoffersen Marken søndre og kone Anne Olsdatter. Ole
Mortensen var bruker på den andre halvparten av Røsenget fra 1819 til 1827.
Barn:
81. Anne, f. 1818. Gift i 1848 med Johan Magnus Eriksen, f. 1824 i Skogn. Han
var husmann og seinere selveier på Røsenget vestre.
82. Anders, f. 1 821 . Gift i 1 849 med Iverine Caroline Olsdatter, f. på Hitra. Anders
Olsen fikk i 1 839 utflyttingsattest til Trondheim, der han gikk i bakerlære. Der ble
han også kjent med sin seinere kone, og de flyttet til hjemstedet hennes på Hitra,
der Anders arbeidet som baker. Det var tolv barn i familien, men noen av dem
døde som små. De som vokste opp, reiste i voksen alder til USA. En sønn, Martin
Andersen, ble gift på Levanger, men også han og kona reiste til USA. De etterlot
seg en sønn på Levanger, Håkon Margido Martinsen Røssing, som ble etterlatt hos
morforeldrene der. Han har etterslekt på Levanger.
83. Mikal, f. 1824. Gift med Guruanna Johnsdatter Aksnes øvre. De var først hus
mannsfolk på Vassenget under Selli i Sparbu, men kom seinere til Lille Aksnes (Enget).
84. Ingeborg, f. 1827 i Marka, d. 1828.
I likhet med Nils Andersen klarte heller ikke Ole Mortensen forpliktelsene på Røs
enget, og han måtte gå fra gården i 1828. Ole og familien flyttet først til Marka og
losjerte der, før de i 1835 flyttet til Henning og ble husmannsfolk på en plass under
Selli.
Røsenget ble solgt ved auksjon 1. mars 1828 til Johannes Larsen Karmhus for 150 spe
sidaler. Men han overdrog gården allerede samme år til Iver Olsen Musum for 155 spe
sidaler.
Iver Olsen solgte gården i 1830 til Johannes Sivertsen Dalemark for 200 spesidaler.
Men proprietær Jelstrup hadde pant i gården, og da Johannes misligholdt pantobli
gasjonen, ble gården solgt ved tvangsauksjon i 1833 etter rekvisisjon av Jelstrup, som
slo til seg eiendommen.
Allerede i 1835 ble Røsenget drevet som et underbruk av Bunes, og ved skjøte av
7. desember 1836 solgte Jelstrup eiendommen til løytnant Hartvig Peter Lund på
Bunes for 250 spesidaler. Siden ble Røsenget dels brukt som underbruk og dels som
husmannsplass(er) under Bunes (se nedenfor).
I 1838 bodde Amund Torkildsen på Røsenget, men trolig har han bare vært losje
rende.

----
286 H&FLe
----
Amund Torkildsen (1800-1844) og Sirianna Bårdsdatter (1807-)
Amund Torkildsen var født i 1800 på Lille Langdal av foreldre Torkild Amundsen og
kone Anne Bastiansdatter (se Åkranætta). I 1828 gift med Sirianna Bårdsdatter
Tangen, f. 1807 på Inndalsvald. Hun var datter av Bård Larsen Skjeflo og kone Sigrid
Nilsdatter Kvelstad (Bjørganætta).
Barn:
81. Anne, f. 1829 på Karmhusvald. Gift i 1870 med enkemann Ole Andreassen
Leirhaug. Han var gårdbruker på Sende søndre lille.
82. Sirianna, f. 1834 på Klukstangen. Gift i 1854 med Lornts Johannessen, gårdbru
ker på Malmo under Ner-Hofstad.
83. Tore, f. 1 839 på Røsenget. Han fikk utreiseattest til Overhalla i 1 859, og i 1 869
ble han gift i Harran med Lorentse Gurine Mikkelsdatter (31 år). De bodde i
Bjørhusdalen i Harran og flyttet seinere til Velfjord i Nordland.
Det ser ut til at familien Torkildsen har flyttet fram og tilbake mellom Leksdalen og
Ulvilla. Fra Røsenget har de flyttet til Klukstangen, der Amund døde i 1844. Enka
Sirianna giftet seg i 1855 med Ole Olsen Røske fra Inderøy.
I 1856 ble gården solgt til Nordre Trondhjems Amtskommune sammen med Bunes
som landbruksskole og fulgte siden samme gård ved salget til Jakob v. d. Lippe
Hansen i 1861 og til Hans Lund på Bunes i 1870. I 1865 var det ingen oppsitter på
Røsenget, og to år seinere var den oppdelt i to husmannsplasser, Spelen og Røsenget.
Spelen (Røsenget østre)
Spelen var en av de to husmannsplassene som eiendommen Røsenget ble delt opp i
i 1867. Den andre plassen ble kalt Røsenget. Spelen lå like ovenfor nåværende gård
Røsenget og arealet var 22 dekar. I 1875 var besetningen 1 ungnaut, 3 sauer, 4 gei
ter og 1 svin.
Ved skylddelingsforretning av 2. juli, tinglyst 14. august 1888 ble plassen fradelt
Røsenget og særskilt skyldsatt for 17 skilling (ny skyld mk 0, 42) og fikk gårdsnav
net Røsenget østre. Ingeborg Anna Lund solgte bruket til husmannen Johannes
Iversen Hagen for kjøpesum 400 kroner, skjøte datert 27. februar - tinglyst 5. april
1893.
Røsenget østre bestod som eget bruk fram til 1915, da det ble lagt under Røsenget
vestre.


----
287 H&FLe
----
Røsenqet øs
Ole Ellingsen (1831-1920) og Mette Pedersdatter (1839-1909)
Ole Ellingsen var husmann på Spelen fra 1867 til 1876. Han kom seinere til
Lillemarka under Marka nordre, der han er omtalt nærmere. Han ble avløst på Spelen
av Johannes Iversen Hagen.
Johannes Iversen Hagen (1828-1917) og Ingeborganna Johansdatter (1853
-1922)
Johannes Iversen var født i Henning. Hagen-navnet hadde han fra Bremsethåggå'n
(-hagen) i Henning. Han var for øvrig bror av husmannen Kristian "Fastan" Iversen
på Tusetsvedjan. Johannes fikk skjøte på eiendommen Aksnesaunet 14. august 1867
for 100 spesidaler og kår til Einar Pedersen. 1 Ved folketellinga i 1875 bodde Johannes
alene som ugift gårdbruker på Aksnesaunet. Men så solgte han Aksnesaunet i 1876
og bosatte seg som husmann på Spelen. Sannsynligvis var det etter at han kom til
Spelen at han giftet seg med husmannsdattera på naboplassen Røsenget,
Ingeborganna Johansdatter Røseng, som var født på Skeisvald i 1853 og var datter av
Johan Magnus Eriksen og hustru Anne Olsdatter.
Johannes og Ingeborganna var husmannsfolk fram til 1888 og deretter selveiere
til 1915, da Røsenget østre ble solgt til Ola Toresen Røseng for 1500 kroner. Jorda ble
da lagt under Røsenget vestre.
Johannes arbeidet også som snekker. Det er sagt om ham at han skulle være svært
nøye med trematerialene. En gang mens han ennå bodde i Henning, skulle han lage


----
288 H&FLe
----
en høvelbenk, og da gikk han i to dager i skogen før han fant emner til treskruene i
benken som han var fornøyd med.
Ingeborganna var god til å tegne og var regnet som en kunstner i faget.
Johannes døde i Marka i 1917 og Ingeborganna i 1922. De var barnløse.
Røsenget vestre
GNR. 72, BNR. 6.
Røsenget vestre var den andre av de to husmannsplassene som Røsenget ble oppdelt
i i 1867. Året etter kom Johan Magnus Eriksen dit som husmann.
Johan Magnus Eriksen (1824-1897) og Anne Olsdatter (1818-1905)
Johan Magnus Eriksen var født i 1824 i Alstadhaug i Skogn. I 1848 ble han gift med
Anne Olsdatter Marken, f. 1818, datter av Ole Mortensen Marken som var eier av
halvparten av Røsenget fra 1819-1828.
Johan var husmann under Skei og Skrove ei tid. Så flyttet han til Sparbu og bodde
på en plass under Selli, før han kom til Røsenget som husmann i 1868. Han var tøm
mermann og satte selv opp nye hus på Røsenget. Tømmeret han bygde av fikk han
tak i på Lund - det var vindfall som lå igjen etter en storm som hadde herjet med
skogen.
Røsenget vestre ble fradelt Lund 2. oktober 1895 og skyldsatt for 45 øre. Men
Johan Magnus Eriksen kjøpte ikke gården, han benevnes fortsatt som husmann ved
sin død i 1897. Anne er oppført som bosatt på Røsenget da hun dør i 1905.
Barn:
81. Marta Andriana, f. 1849 på Skei. Hun var ugift, men hadde en sønn, Josef
Bårdsen, f. 1 877 i Verdal. Faren var Bård Jørgensen Bullerås (se under Ner-
Tjellran). Marta og sønnen bodde på Røsenget i 1891, seinere flyttet de til
Henning og bosatte seg i Fjesmegrenda. Josef tok navnet Okstad etter at han flyt
tet til Okstadplassen Volen i Henning. Gift med Johanne Johnsdatter Hollåsplass fra
Ogndalen.
82. Erik, f. 1852 på Skeisvald. Død samme dag.
83. Olme, f. 1852 på Skeisvald. Død samme dag. Tvilling med Erik.
84. Ingeborganna, f. 1853 på Skeisvald. Gift med Johannes Iversen Bremsetvald. De
bodde på Røsenget østre (se under denne).
I 1898 kom Ole Toresen til Røsenget vestre. Han fikk skjøte på gården 13. desember
1901, tinglyst 2. april 1902.
Ole Toresen Røseng (1866-1957) og Gurianna Olsdatter (1864-1956)
Ole Røseng var født i 1866 på Dalemarkvald og var sønn av Tore Sevaldsen Holmvik
og Sirianna Olsdatter.

----
289 H&FLe
----
I sine unge år tjente Ole i åtte år hos Anneus Ågård på Hallem vestre. Et varig og
lyst minne fra denne tida var da han som 15-åring skysset Bjørnstjerne Bjørnsson fra
Hallem til Stiklestad, der Bjørnsson skulle holde hovedtalen ved det store venstre
lagsmøtet ved Moksnesgården den 5. juli 1882.
Seinere ble det arbeid på sagbruk, veiarbeid og grøfting, og han var også i Sverige
på skogsarbeid.
Kona Gurianna Olsdatter Ness, som han ble gift med i 1888, var datter av hus
mann Ole Sivertsen og Guri Jensdatter på Nessmoen under Ness østre. Gurianna var
ei kvinne det sto respekt av. En gang hun var på en gård og skulle koke såpe, var det
noen karer som ville drive ap med henne. Hun tok da fatt i den ene av karene og
holdt ham over såpegryta og sa: -Vill' du at æ ska kok' dæ? Dermed ble det slutt med
ablegøyene.
Etter at Ole kom til Røsenget satte han opp nytt uthus, med Johan og Kristian
Aksnes som byggmestere.
Ole og Gurianna fikk barna:
81 . Sofie Gustava, f. 1 888 på Hofstadvald. Hun utvandret til Dakota i USA, der hun
bie gift med Claus Clausen, født i USA av norske foreldre.
82. Torvald, f. 1890 på Karmhus, d. 1972. Gift med Emma Lillesand, f. 1890.
Torva Id arbeidet ved Norges Statsbaner, og de bodde sist ved Tretten i
Gudbrandsdalen.
83. Olaf Ingemar, f. 1 897 på Hofstadvald. Han ble neste bruker på Røsenget.
84. Karoline, f. 1 899 på Røsenget. Gift med Konrad Bratsve, baneformann på
Nordlandsbanen. Familien bodde i Hommelvik.
85. Oskar, f. 1909, d. 1988. Gift med Brita Nyvik, f. 1901 i Røyrvik. Oskar Røseng
var baneformann på Nordlandsbanen. Familien bodde først i Trofors og etter
1957 på Verdalsøra.
Ole Røseng solgte gården i 1923 til sønnen Olaf Røseng for 6000 kroner.
Etter at de solgte gården, bodde Gurianna og Ole på forskjellige gårder. Først på
Karmhus, deretter på Øver-Hofstad, der de var i seks år. I 1937 flyttet de til Granholt
og bodde der til 1952, da de flyttet til Marka nordre, og der opplevde de å feire jern
bryllup (65 års ekteskap) før de gikk bort i 1956 og -57.
Olaf Ingemar Olsen Røseng (1897-1962) og Borghild Edvardsdatter (1902-1994)
Olaf overtok som nevnt gården i 1923. Kona Borghild Edvardsdatter Flyum var født
i 1902 på Holmli og var datter av Edvard Petersen fra Reitan under Fly an i Ulvilla og
kone Hanna Andorsdatter, født Kjesbu.
Olaf Røseng arbeidet utenfor bruket som skogsarbeider (tømmerkjører), og var
også gårdsarbeider på Lund i mange år. Han hadde gården helt til 1961, da han solg
te til Harald Musum. Haralds sønn, Helge Musum, flyttet dit og bygde ny stue i 1974.
Olaf Røseng døde i 1962, mens kona Borghild levde helt til 1994. Hun tilbrakte
sine siste leveår på Ørmelen Bo- og Helsetun.
Olaf og Borghild etterlot seg to døtre og to sønner:

----
290 H&FLe
----
pet til Olaf og Borghild Røseng
81. Hildur Gurine, f. 1924. Gift med Per Iversen Ulvin, gårdbruker på Brattås
Sparbu.
82. Eldbjørg Otilie, f. 1927. Gift med Torstein Hermann, og de bor i Henning.
83. Birger, f. 1930, d. 1976. Gift med Magnhild Sundseth. Bosted Verdalsøra
84. Arne Ingemar, f. 1932. Gift med Mari Kvelstad. Bosted Verdalsøra.


----
291 H&FLe
----
SETRAN
GjerdeStokker Og bend. Tegning: Steinar Berg.

 

----
292 H&FLe
----
IYj
&Æ3
Z
Kjærenget
/
Xj
//,
I
—"sen
ILLEI
(s
\ØR-
/
//
+
s
/
x OV
•♦
o
V
■AM
<o
//^
I) •*&■
\
/
f
s
\
>%
\
i]
\
1^
%
i
\
\
\
tO
\
\
— 7H
w3n
»7*
£■
?2«
i^^«
\
m
/<>
Nfc
»o
T2fl
n/A <>7/O
?><;
1
<3
13
™
z<
LØWSMOÉN f
\\
f j
x^
-->
Sl
)
x
s
§
/
0
\I
0
<»
\

 

----
293 H&FLe
----
SETRAN (MUSEMSENGET)
GNR. 71, BNR 1.
Musemsenget var Musems gamle seter fram til 1788. Ved skjøte av 4. januar 1788,
tinglyst 19. september 1789, solgte Anders Arntsen Store Musem denne gårdens part
i "Musemsseter" til løytnant Elling Lyng for 95 riksdaler. Ole Taraldsen på Musem
lille hadde før solgt den fjerdeparten som tilhørte hans gård til generalauditør Kierulf,
og dermed kom denne parten inn i Verdalsgodset.
Den parten som Lyng hadde kjøpt, og som ble særskilt skyldsatt for 10 riksdaler,
er det nåværende Setran.
'etran i 1962. Foto: Widerøe
Elling Lyng bygslet bort Setran (som da ble kalt Musemsseter) ved kontrakt av 2.
mars 1789 til Jakob Andersen, som ble den første oppsitter på gården. Ved skjøte av
29. juni 1789 solgte Elling Lyng eiendommen til Johan Widerøe Tonning, og dermed
var hele den gamle Musemssetra gått inn i Verdalsgodset.


----
294 H&FLe
----
Jakob Andersen Setran (1733-1813) og Berit Iversdatter ()
Jakob Andersen kalte seg Lund da han i 1761 ble gift med Berit Iversdatter Bunes.
Etter giftermålet var han bruker i Marka søndre i to-tre år, deretter husmann under
Hofstad i tida 1764-1788, og kom så til Setran som bygselmann i 1789.
Jakob og Berit hadde seks barn:
81 . Anders, f. 1762 i Marka, d. 1766.
82. Iver, f. 1764 på Hofstadvald.
85. Brynhild, f. 1773. Gift i 1801 i Vår Frue kirke i Trondheim med Iver Haldosen
Vold. De bodde i Trondheim. Men etter at mannen døde, flyttet Brynhild tilbake til
Leksdalen og ble i 1814 gift med enkemann Johan Andersen Røseng, som ble
neste bruker på Setran.
86. Anders, f. 1 776. Gift i 1 804 med Maria Gundersdatter Karmhus, f. 1 783. Anders
ble husmann på Karmhusbakken.
Hvor lenge Jakob Andersen ble boende på Setran, er usikkert. I folketellinga for 1801
er Setran ikke nevnt, men Jakob er oppført som bosatt der da han døde i 1813. Kona
Berit finnes ikke i dødsprotokollene etter 1800, så hun er trolig død før den tid.
I 1813-14 har Jakobs svigersønn Johan Andersen Røseng bosatt seg på Setran.
Johan Andersen Setran (1773-) og l) Marit Bårdsdatter (1774-1813), 2)
Brynhild Jakobsdatter (1773-1845)
Johan Andersen var født i 1773 på Bredingsvald og var sønn av Anders Olsen Røseng
og kone Karen Dortea Johansdatter. I 1797 gift med Marit Bårdsdatter Mikvoll, født
i 1774. De første åra bodde de på Røsenget, men i 1800 bodde de i Marka, i 1801
var Johan husmann på Karmhusbakken, og flyttet tilbake til Røsenget i 1803. I 1813
bodde de på Hofstad, der kona Marit døde det året. I 1814 giftet Johan seg på nytt,
nå med enka Brynhild Jakobsdatter Setran, datter av forrige bruker, og kom til
Setran. Han benevnes da som "inderst", og er oppført som oppsitter ennå i 1838, selv
om det i 1835 heter at eiendommen da var forpaktet av en husmann under Ner-
Hofstad, og det var oppført ingen besetning, kun utsæd. Når og hvor Johan Andersen
døde, er ikke kjent (det kan være han som dør som inderst på Dalemark i 1841, selv
om fødselsåret hans ikke stemmer), men hans andre kone Brynhild døde som fattig
lem på Bunesmoen i 1845. Trolig bodde hun da hos dattera Beret.
Johan Andersen hadde i alt elleve barn - ett før han ble gift, seks i ekteskapet med
Marit og fire i ekteskapet med Brynhild:
Bl 0 . Mali, f. 1 793. Mora var gift kone Anne Larsdatter Ner-Holmen. Gift i 18 1 3 med
Peder Christensen Slapgård. De var husmannsfolk under Storstad og på
Slapgardsenget i Ulvilla.
B2 1 . Karen Dortea, f. 1797 på Røsenget.


----
295 H&FLe
----
B3 ! .Malena, f. 1800 i Marka. Gift i 1820 med John Larsen Tuset. De bodde og tjen
te på en av Tusetgårdene før de i 1 835 flyttet til Sparbu og bosatte seg på en
plass under Jørum. Malena var blitt enke i 1 865, og losjerte da hos enka etter Ole
Mortensen Marken på en Selliplass og ernærte seg ved spinning.
B 4 !. Anders, f. 1803 på Røsenget. Husmann på Brannåsen under Aksnes mel lem.
B5 1 . Bård, f. 1 806 på Røsenget.
B8 2 . Beret, f. 1814 på Setran. Gift i 1 842 med Peder Jørgensen Bunesmoen. De var
husmannsfolk på Bunesmoen.
B9 2 . Marta, f. 1817 på Setran. Hun reiste i 1 845 til Sparbu for å tjene der, og ble
samme år gift i Sparbu med Hans Andreas Olsen Lein fra Ytterøy. De kom flyttende
til Verdal i 1 862 og bodde på Bunesbakken, og Marta døde der allerede i 1 864.
1 875 losjerte enkemannen på Leinsvald og døde der i 1 879.
Bl O 2 .Serianna, f. 1 819 på Setran. Hun reiste i 1 842 til Hofstad i Sparbu og ble gift
der samme år med John Fredriksen Holde, f. 1 822 i Byneset. I 1 865 var de hus
mannsfolk på Hofstadkringlen i Sparbu og hadde fire barn.
Bl l 2 jakob, f. 1820 på Setran. I 1840 har han fått attest til Helgeland, ellers ingen
opplysninger om ham.
Losjerende på Setran fra 1831 og noen år framover:
Peder Olsen Tillervald (1806-) og Karen Iversdatter (1806-)
Peder Olsen Tillervald var født i 1806 på Tronesvald og var sønn av Ole Jakobsen
Tronesvald og kone Marte Pedersdatter. Gift i 1829 med Karen Iversdatter Setran, f.
1806 i Trondheim. Hun var datter av Brynhild Jakobsdatter Setran i hennes ekteskap
med Iver Haldosen Vold fra Trondheim.
Barn:
81 . Johannes, f. 1 828 på Hofstad.
82. Ole, f. 1830 på Tillervald.
83. Iver, f. 1831 på Setran.
84. Marta, f. 1835 på Setran.
Peder Olsen og familien flyttet i 1838 til Sparbu. De kalte seg Tuset da de flyttet ut,
så de har antagelig bodd på Tuset ei tid. I Sparbu bosatte de seg på plassen Bakken
under Skei. Familien ble utvidet med ytterligere fem barn etter at de flyttet til Sparbu.
Peder Olsen levde ennå i 1900.
Ved skjøte av 25. januar, tinglyst 2. februar 1842 solgte Verdalsgodsets daværende
eier Nikolai Jensen Musemsenget til Johannes Larsen for 200 spesidaler.


----
296 H&FLe
----
Johannes Larsen (1800-) og Marta Eskildsdatter (1798-1883)
Johannes Larsen kom muligens til Setran allerede i 1838.
I 1842 solgte Johannes Larsen deler av skogen på gården ved arvefesteskjøte til
Johannes Groth Monrad på Ekle for 40 spesidaler og til Peder Borgen for samme
beløp. Ved salget av disse skogstykkene ble utmarka på gården sterkt redusert. Før
salget strakk nemlig utmarka seg helt inn til Kjesbuvatnet - ei strekning på ca. 2 km.
Men disse skogstykkene, kalt Ekleskogen og Borgaskogen, ble først ved skyldde
lingsforretning av 19. august 1931 fradelt Setran gård.
Johannes Larsen solgte så hele gården i 1843 til Eskild Johnsen Karmhus for 100
spesidaler. Eskild var halvbror av Marta, kona til Johannes.
Mer omtale av Johannes Larsen finnes under Musem lille søndre.
Eskild Johnsen Setran (1803-1886) og °Sara Olsdatter (1807-1849), 2) Kirstine
Olsdatter (1813-1912)
Eskild Johnsen var født på Karmhus i 1808 og var sønn av John Olsen Karmhus og
kone Beret Larsdatter. I 1835 gift med Sara Olsdatter Musum, f. 1807 på Musem, dat
ter av Ole Siversen Musum og kone Ingeborg Andersdatter (Musemsætta).
De fikk fem barn:
Bl '.John, f. 1 835 på Karmhus. Gift i 1 860 i Grong med Anna Bertine Svendsdatter,
f. 1 830 i Overhalla. John var husmann på Lian under Sende.
B2 1 . Ingeborg Anna, f. 1 837 på Karmhus. Gift i 1 866 med Halvor Olsen Hofstad, f.
1 845 i Skavdalen. De var husmannsfolk på Brannseggen under Bunes.
B3 1 . Ole, f. 1 839 på Karmhus. Gift i 1 864 med Sirianna Olsdatter Marken, f. 1 829.
Ole var bruker i Marka nordre.
B4 I .Olaus, f. 1841 på Karmhus. Gift i 1873 med Oline Andersdatter Brekken, f.
1 842. Olaus var bruker på østre Kolstad.
Bs'.Elen Sofie, f. 1849 på Setran. Gift i 1875 med husmann Andreas Sevaldsen
Leinsstuen, f. 1 829.
Sara døde i 1849, og Eskild ble gift på nytt i 1851 med Kirstine Olsdatter Oppem, f.
1813 på Oppem, datter av Ole Pedersen Oppem og kone Gollaug Haldosdatter
(Nedre Fåren-ætta). De fikk to barn sammen.
B6 2 . Oluf, f. 1853 på Setran. Neste bruker.
B7 2 . Gurianna, f. 1 856 på Setran. Seinere bruker.
Eskild Johnsen Setran var bruker på gården fram til han døde i 1886. Deretter bruk
te sønnen Oluf Eskildsen gården noen år. 1 1891 benevnes han som selveier og er ugift.
Seinere ble han gift til Henning nedre i Henning og overtok denne gården.
Enka Kirstine og arvingene etter Eskild Setran solgte gården rundt 1900 til datte
ra og medarvingen Gurianna Eskildsdatter for 1500 kroner, skjøte datert 15. april -
tinglyst 2. mai 1902, ved lensmann Wessels fullmakt.

----
297 H&FLe
----
Martinus Andersen Setran (1854-1937) og Gurianna Eskildsdatter (1856-1947)
Gurianna var forlovet med Ma
TVfcirHnnc \tc\v fr7Srlt i 1 854 nå T<7ic
\ 4
lasvaia
e Beret Ulsdatter.
Marrinnc; fikk i 1875 nrrpi<;partpc;t til S-\
ær
noei
Hell
Tr.
v
o
k han tør
ettet na
Martinus gikk under navnet "Bisnis" fordi han ofte brukte uttrykket "good
ness". Han snakket nemlig godt engelsk. Han kjøpte seg hest etter at han kom til
Setran, og hesten skodde han bare på framføttene og kjørte slik med den både på
sommer- og vinterføre.
a var ei arbeidskvinne som tok mangt et tungt tak bade på gården og
skogen. Dyra stelte hun spesielt godt med all sin dag, og hun var ei av de få som fikk
om av Dyrenes Beskyttelse for godt stell mec
Martinus Andersen døde i 1937, og Gurianna, som var testamentarisk arving etter
ham, solgte gården samme år til Olaf Ulvin fra Inderøy for 4200 kroner pluss kår
selgeren. Skiøte er datert 1. oktober 1938. Gurianna døde i 194


----
298 H&FLe
----
Olaf Iversen Ulvin (1892-) og Emilie (1897-)
Både Olaf Ulvin og kona Emilie var født i Inderøy. Olaf Ulvin hadde Setran til 1946,
da han solgte den til brorsønnen Per Ulvin for 3500 kroner, skjøte datert 28.1.1947.
Olaf Ulvin flyttet da til Kvam, der han kjøpte Vestre Hatlinghus.
Per Ulvin, som ble gift med Hildur Røseng, solgte gården i 1952 til Kristian Hagen for
8000 kroner. Per og Hildur flyttet til Sparbu, der de overtok gården Brattås, som var
farsheimen til Per.
Setersvedjan
Setersvedjan var en plass uten jord som lå på høgda ovenfor gården, like ved bekken.
Den første husmann som vi med sikkerhet veit bodde på Setersvedjan var Bastian
Torkildsen, som kom dit ca. 1840.
Bastian Torkildsen (1802-1861) og Agnes Olsdatter (1798-1872)
Bastian Torkildsen var født en gang i året 1802 på Varslåtten og var sønn av husmann
under Volden, Torkild Amundsen og kone Anne Bastiansdatter. (Se Åkranætta) I
1825 ble han gift m. Agnes Olsdatter Holmlivald, f. 1798 på Holmlivald. Hun var
datter av husmann og skomaker Ole Johnsen og kone Siri Olsdatter. Før de kom til
Setersvedjan, hadde Bastian og Agnes bodd i Marka, og fra 1831 til 1854-55 på en
plass under Lund (muligens Berget). Fra den siste plassen ble Bastian dømt til å flyt
te, jfr. nedenstående utskrift av domsprotokoll nr. 1 (1849 1858) for Stjør- og Verdal
sorenskriverembete, fol. 145 b:
kar 1854, den 28" September blev Ret sat paa Gaarden Overeggen i Skogn under
Administration aj constitueret Sorenskriver Richter i Overvær at underskrevne
Vidner.-
Hvorda! I Sagen Capitain Lund mod Bastian Torkildsen Lundsvald blev ajsagt saa-
dan
Dom:
Ifølge Stevning aj 21" juli d. A: og Klage til Forligelsescommissionen aj 24" Mai næst-
jorud søger Capitain Lund under nærværende Sag Bastian Torkildsen Lundsvaldet
tilpligtet at jravige sin under Citantens Gaard liggende Huusmandsplads og til at
betale Sagens Ornkostninger-
Da Indstevnte skjønt lovlig varslet ikke har mødt eller ladet møde, maa han blive at
dømme ejter dejremlagte Breve og Beviisligheder-

----
299 H&FLe
----
Af en under Sagen produceret Contract sees det at Indstevnte under 21 Marts 1831
er bleven tiljæstet en Huusmandsplads under Gaarden Lund paa forskjellige i
Documentet opregnede Betingelser. -
Citanten paastaaer nu at Indst: harforbrudt dette Fæste.
a, ved at nægte at præstere det i Contracten betingede Arbeide,
b, ved at bortføre Gjødsel fra Pladsen og
c, ved ikke at fraflytte Pladsen efter Opsigelse.-
At det under Litr b, nævnte Factum ikke vilde kunne begrunne den nedlagte
Domspaastand f ormenes klart, da Contracten ingen Regler indeholder med Hensyn
til Driften af Pladsen, og Husmandslovens § 4 ikke kan gives Anvendelse paa et
Forhold, der er stiftet før dens Emanation. Endnu mindre vil den under c, anførte
Søgsmaalsgrunn kunne lede til Indstevntes Domfældelse, da hans Forpligtelse til at
vige netop er det under nærværende Sag af Citanten agtes bevist- Derimod maa den
nedlagte Paastand ansees begrunnet ved Indsts: Nægtelse af at præstere Arbeide.
Efter Contractens Post 8 paaligger der Indst: Arbeidspligt, og at Undladelse af at
fremmøde til Arbeide har været af den Beskaffenhed at den medfører Fæstets
Forbry deise efter Post 1 0, maa under Indsts: Taushed ansees beviist- Indst: maa saa
ledes blive at dømme efter Acts: Paastand til Fravigelse af Pladsen til 1 " Fardag og
til at udrede Sagens Omkostninger, der bestemmes til 4 Spd.-
Det bemærkes, at Dommeren først den 31 August vendte tilbagefra den Thingreise,
hvorunder Sagen blev optaget-
Thi kjendes for Ret:
Indstevnte Bastian Torkildsen Lundsvald bør til Lovens 1 " Fardag efter at denne
Dom er ham lovlig f orkyndt, under Udkastelsestvang at fraflytte og ryddiggjøre den
under Sagen omhandlede Huusmandsplads, hvorhos han i Sagens Omkostninger
betaler til Citanten Capitain Lund 4 - fire - Spdlr. - Atfuldbyrdes under Adfærd efter
Loven -
O Richter C. F. Kjelsberg. f N Rønning.
Bastian døde på Svedjan i 1861 og kona Agnes på Lundsmoen hos dattera Sirianna
Toresdatter i 1872.
Barn:
Bl 0 . Sirianna Toresdatter (Agnes'datter før ekteskapet), f. 1 822 på Holmlivald. Far hen
nes var Tore Jakobsen Flyum. I 1 845 gift med Ole Halvorsen Lundsmoen, der de
var husmannsfolk (se under denne plassen).
82. Anne Bastiansdatter, f. 1 825 i Marka. Hun var ugift. I 1 865 bodde hun hos bro
ren Johannes Bastiansen sammen med døtrene Anne og Beret Anna. I 1 875 losjer
te hun hos broren Tore på Sende lille østre, men døde som fattiglem på Hofstad i
1 879. Anne hadde fire barn:

----
300 H&FLe
----
Cl 0 . Anne Olsdatter, f. 1 848 på Lundsvald. Faren er i kirkeboka innført med bare
fornavnet Ole. Anne var mentalt tilbakestående. I 1 875 var hun i tjeneste på
Vester-Karmhus og døde som fattiglem i Kjesbu i 1 895.
C 2°. Bernt Olsen, f. 1852 på Lundsvald. Faren var gift mann Ole Johannessen
Marken. Bernt var tjenestedreng i Marka nordre i 1865, reiste til Hitra i
1 870, og i 1 888 ble han gift på Frøya med Johanna Olsdtr. f. 1 864 på
Frøya, etter at de hadde fått en sønn sammen allerede i 1 885. I 1900 er
han gårdbruker og fisker på Skarpnes på Sør-Frøya, og det er seks barn i
familien.
C 3°. Beret Anna Ingebrigtsdatter, f. 1 864 på Setersvedjan. Faren var ungkar
Ingebrigt Evensen og bodde på Hofstad, men var født i 1838 i Tolga og
konfirmert i 1 857 i Beitstad. Beret Anna var tjener i Marka østre i 1 875, ble
i 1 890 gift med smed Gøran Mikkelsen Liff, f. 1 868 i Sverige. De bodde
på Østnesenget i Vuku.
C 4°. Oluf Eskildsen, f. 1 868, døde samme år. Faren var gift mann Eskild Johnsen
Setra n.
83. Tore Bastiansen, f. 1 827 i Marka. Han ble husmann på Sendesvald - Sende lille
søndre (se under denne).
84. Ole Bastiansen, f. 1 832 på Lundsvald. Han ble husmann på Sende lille nordre (se
under denne).
85. Johannes Bastiansen, f. 1840 på Lundsvald. Johannes var husmann på
Setersvedjan i noen år etter faren (til ca. 1 866), og var siste beboer på denne
plassen. Seinere ble han husmann på Dalum under Hofstad og på Kroken under
Tiller. Johannes og hans familie er utførlig omtalt under plassen Hofstadsveet
(Dalum).
Hustomta etter Setersvedjan ble planert bort av Kristian Hagen under nydyrking.
Det skal ha vært en plass til litt sør for Setersvedjan, uten at det har lyktes å skaf
fe opplysninger om den og hvem som eventuelt skal ha bodd der.

----
301 H&FLe
----
LUND


----
302
----


----
303 H&FLe
----
LUND
GNR. 72
Lund var delt i to gårder - Lund vestre og Lund østre - fra middelalderen og fram til
1884, da Hans Lund solgte Lund vestre til Ingebrigt Andersen på Lund østre, og der
med var gårdene samlet til ett bruk etter flere hundre års deling.
Området ved Lundsbrua ca 1929 - samvirkelagets filial (oppført 1931 ) er ennå ikke bygd. T. v. foran: Leksdal
bedehus, som ble bygd på tomta etter Leksdalens meieri. Bak: Lund. T. h. foran: Forsamlingshuset "Fossheim".
Bak: Lundsbakken.
Lund vestre
GNR. 72, BNR. 1.
Brukere fra 1771
Den 16. januar 1771 utstedte major Kluver bygselbrev til Peder Johnsen Musum


----
304 H&FLe
----
f
'. , - rrU •- — •— m^i
■
.....
venstre) og Lundsbakken
Peder Johnsen Lund (1742-1807) og 1} Agnes Johnsdatter (1726-1800), 2) Marit
Larsdatter (1760-1831)
Peder Johnsen var født i 1742 på Øver-Sende og var sønn av John Pedersen Øver-
Sende og kone Maren Olsdatter Skrove (se Musemsætta). I 1766 ble han gift med
Agnes Johnsdatter Musum, f. 1726 på Stiklestadsveet, datter av John Halvorsen
Musum. Ekteskapet var barnløst. Agnes døde i 1800, og Peder ble gift på nytt i 1801
med Marit Larsdatter Østnes, f. 1760 på Østnes. Foreldrene hennes var Lars
Sevaldsen Østnes og kone Marit Larsdatter Midtgrundan.
Med sin andre kone fikk Peder sønnen:
Bl John, f. 1 803 på Lund. I 1 827 gift med Anne Bårdsdatter Tangen, født på Kvelstad
i 1 804. Hun var datter av Bård Larsen Kvelstad og kone Sigrid (Siri) Nilsdatter.
John Pedersen var lottbruker under neste bruker på Lund vestre til han døde i 1 830.
Paret fikk en sønn. Enka Anne Bårdsdatter ble gift på nytt i 1834, med Sivert
Tørrissen Kluken, som bygslet Kluken østre i 1 845.
Cl . Peder, f. 1827 på Lund. I 1860 gift med Kirstina Taraldsdatter Marken, f.
1832. I 1875 var Peder Johnsen oppført som eier av Kluken østre, og var
eier av Kluken mellem da han i 1 887 utvandret til Minesota, USA, sammen
med kone og tre barn.
Peder Johnsen stod seg ikke synderlig godt på Lund, og ved skiftet etter ham i 1808
var boet fallitt.
Enka Marit Larsdatter giftet seg i 1809 med Ole Jensen Tuset, som samme år fikk
bygselbrev på Lund vestre av Broder Wilhelm Kliiver.
*

----
305 H&FLe
----
Ole Jensen Lund (1769-1832) og Marit Larsdatter (1760-1831)
Ole Jensen var født i 1 769 på Langlienget i Henning og var sønn av Jens Nilsen Tuset og
kone Kirsten Amundsdatter. I 1801 var han tjener på Nord-Tuset. I 1809 ble han som
nevnt foran, gift med enka Marit Larsdatter på Lund vestre og ble bygselmann på gården.
Ole Jensen satt som leilending på Lund vestre til 1829, da han fikk kårkontrakt.
Marit døde på Lund i 1831 og Ole i 1832 etter et barnløst ekteskap.
Ole Olsen hennes kjøpte så gården på auksjon i 1830 for 713 spesidaler. Men han fikk
visstnok aldri noe skjøte.
Ole Olsen Lennes (1804-) og Beret Marta Johnsdatter (1803-)
Ole Olsen Lennes var født i 1804 i Levanger. Han var født utenfor ekteskap. Mor
hans ble gift med Hemming Johnsen Heierås i Skogn, og Ole bodde der til han ti år
gammel ble bortsatt til Iver Eliassen Forbregd på Forbregd vestre. Han var dreng på
Landstad da han i 1824 ble forlovet og i 1825 gift med dattera på gården, Beret Marta
Johnsdatter Landstad, f. 1803 på Landstad, datter av John Johnsen Landstad og kone
Eli Sevaldsdatter (Leinsætta). Beret Marta Landstad hadde allerede som 12-åring blitt
eier av Lennes nordre, og etter giftermålet flyttet de dit. Men svigersønnen ble ikke
godtatt av Beret Martas foreldre, og etter flere års prosess, med høyesterettsdom i
1829, måtte de flytte fra Lennes. De bodde ei kort tid på Nessvald før de kom til
Lund vestre i 1830. De hadde tre barn:
81 . Elen Rebekka, f. 1 827 på Lennes.
82. Elling, f. 1830 på Nessvald, d. 1854.
83. Elen Olme, f. 1833 på Lund.
Ole Olsen greidde ikke å svare for forpliktelsene på Lund, og ble nødt til å skille seg
med gården i 1835. Han forpaktet deretter Hoset i Henning i ett år, kjøpte så
Landstad sammen med fosterfaren Iver Forbregd og var der et par år før han solgte
sin part og flyttet til Haga og var forpakter der et års tid. Deretter losjerte han ett år
på Gudmundhus, deretter på Ørmelen, før han i 1839 kom tilbake til Landstad som
losjerende. Siden flyttet familien til Vemundvik.
Lund vestre ble så ved skjøte av 7. februar 1835 solgt til Andreas Bruem eller Røysing
fra Ogndalen mot at han overtok heftende pantegjeld til Trondhjems Sparebank på
800 spesidaler.
Andreas Kristoffersen Røysing (1791-) og Eli Jensdatter (1788-)
Andreas Kristoffersen var født i 1791 i Ogndalen. I 1824 gift med enke Eli Jensdatter
Nygården av Midtgrundan. Eli var født på Oklan i 1788 og var datter av Jens Nilsen
Oklan (Auskin) og kone Malena Olsdatter. Hun var enke etter John Andersen
Nygård, som hun var blitt gift med i 1814 (hans andre ekteskap). John Andersen var
eier av Nygården av Midtgrundan, og døde i 1822, 39 år gammel. I sitt første ekte
skap hadde Eli fire barn (se Lundsætta):

----
306 H&FLe
----
Bl '. Karen Johnsdatter, f. 1815 i Midtgrundan. Gift i 1839 med John Johnsen Aspås,
f. 1 807. Død i 1 899 på Leinsvald.
B2 1 . Johannes Johnsen, f. 1817 i Midtgrundan. Konfirmert i Sparbu. Gift i 1853 med
Nikoline Pedersdatter Prestegårdsvald, f. 1824 i Skogn. Gårdbruker på Aksnes
mellem. Død i 1896.
B3 1 . Jonas Johnsen, f. 1819 på Nygården. Gift i 1848 med Beret Maria Andersdatter
Hofstadvald, f. 1 823. Død i 1901 på Kolstad østre, der han var gårdbruker.
B4 1 . Nils Johnsen, f. 1821 i Midtgrundan. Gift i 1852 med Gurianna Johnsdatter
Hallem, f. 1 825 Død i 1 887 på Ness mellem, der han var gårdbruker fra 1 861 .
Andreas og Eli fikk ett barn i ekteskapet:
B5 2 . Ingeborg Andreasdatter, f. 1 828 i Midtgrundan. Hun ble konfirmert i 1 842, og i
1 865 var hun i tjeneste hos handelsmann Zacharias Lund i Schultz gate i
Trondheim, men ingen andre opplysninger finnes om henne.
Andreas Kristoffersen var på Nygården fram til han kjøpte Lund vestre i 1835.
Han greidde heller ikke forpliktelsene på Lund, og i 1841 ble gården solgt ved
auksjon til Trondhjems Sparebank, som fikk skjøte 25. mai, tinglyst 11. juni samme
år, og ved skjøte datert og tinglyst 11. juni samme år overdrog banken gården til
Hartvig Peder Lund på Bunes.
Hvor Andreas Kristoffersen og kona Eli gjorde av seg etterpå, er ikke kjent.
Etter at Lund vestre kom i Hartvig Peder Lunds eie, ble det i 1843 holdt utskiftings
forretning mellom Lund østre og Lund vestre, og Lund vestre ble nå i mange år dre
vet som underbruk under Bunes. I 1865 fantes det ikke lenger noen hus på gården,
men husmannsplassen Lundsmoen var bebodd og i drift. I 1875 var det to hus
mannsplasser, Lundsmoen og Kvernmannsstua.
Ved skjøte av 30. desember 1884, tinglyst 3. februar 1885, ble Lund vestre solgt
til Ingebrigt Andersen på Lund østre, og dermed var gården, som til da hadde vært delt
i ca. 400 år, igjen samlet til ett bruk.
Husmannsplasser og fradelte bruk:
Lundsmoen
GNR. 72, BNR. 5.
En kjenner til at Lundsmoen har vært husmannsplass fra 1845. 1 1895 ble den utskilt
som eget bruk.
Ole Halvorsen (1820-1880) og Sirianna Toresdatter (1822-1898)
Ole Halvorsen var født i 1820 på Sundbyvald og foreldrene var ungkar Halvor
Pedersen Lillemoen, f. 1795 på Melbyvald, og Gunnhild Guttormsdatter Nesset, f.

----
307 H&FLe
----
\
LL
d
K
A
k
68 fikk
k
k
7A
y
kk
y
ødø
71.
A
47
/
v
ik
4
ksnes sø
kk
k
77
v
k
<
2é
A
)A
/
ø
kal i 1907. De fikk
/
I
A
I
/
4
v
y i pa
ønn fø
v
V.
<
O 3
co
co
CO


----
308 H&FLe
----
84. Petter, f. 1853 på Lundsmoen. Han reiste til Sverige og bosatte seg i Aspås i
Jemtland og ble gift der med Magdalena Nilsdotter, f. 1841. I 1890 var han
gårdbruker på Nygården i Aspås. Han kalte seg Petter Olsson Lund.
85. Beret Marta, f. 1855 på Lundsmoen. Hun fikk flytteattest til Aspås i Jemtland i
1884 og ble gift der i 1888 med Petter Johan Johansson, f. 1856 i Øljehult,
Karlskrona lan. I 1890 bodde de i Trångsviken Ångsåg i Alsen forsamling i
Jemtland. De hadde inntil 1 890 fått fire barn:
Cl . Karl Johan, f. 1 883 i Aspås, Jemtland. Gutten er trolig død som liten, for han
er ikke oppført sammen med resten av familien i 1 890.
C2. Ida Kristina, f. 1886 i Aspås.
Som ugift hadde Beret Marta en sønn i Norge:
86. Ole, f. 1858. Han ble neste husmann
på Lundsmoen.
87. Bernt, f. 1862. I 1888 utvandret han
til La Crosse, Wisconsin, under navn
Bernt Olsen Lund.
88. Sofie, f. 1866, d. 1955. Gift i 1893
med Anneus Iversen Akerhusvald, f.
1860 på Sendesvald. De bodde på
Verdalsøra i 1 900, men Anneus døde
på Fleskhusvald i 1919. De hadde en
sønn:
Cl . Sverre, f. 1903 på Verdalsøra, d.
1921
Fra Lundsmoen
Ole Halvorsen døde på Lundsmoen i 1880. Sirianna døde på Aksnes i 1898, trolig
hos sønnen Tore.
Etter Ole Halvorsens død overtok sønnen Ole Olsen plassen ca. 1888-89
Ole Olsen Granheim (1858-1938?) og Berntine Pedersdatter (1863-1927)
Ole Olsen ble gift i 1885 med Berntine Pedersdatter Lyng, f. 1863. Berntine var født
i Verran, men far hennes, Peder Larsen, bodde på Mikvollvald og var håndverker.
Etter giftermålet bodde de først på Mikvoll, der Ole var tjener da de to første barna
ble født i 1885 og 1887. Da det tredje barnet ble født i 1889, var de blitt hus
mannsfolk på Lundsmoen, og bodde der til ca. 1895, da de flyttet til Stiklestad øvre
og losjerte der til 1904. Dette året fikk Ole kjøpt tjue dekar jord av gården og skap
te sin egen heim som fikk navnet Granheim. Ole og familien tok samtidig Granheim
navnet som slektsnavn.
Barn:
HEIMER OG FOLK I LEKSDALEN

 


----
309 H&FLe
----
81 . Olme Sofie, f. 1 885 på Mikvoll. I 1900 tjente hun som kokkepike på Lyng mel
lem østre, ellers ingen opplysninger.
82. Pauline, f. 1887 på Mikvoll.
83. Odin Bernhard, f. 1 889 på Lundsmoen. Veiarbeider. Gift i 1 91 8 med Maren Sofie
Olsdatter Kulsli, f. 1 898 i Kulslia, d. 1957. Småbrukere på Granheim. Barn:
Cl. Magnus Olav, f. 1919 på Granheim. Gift med Gunvor Berg, f. 1925, d.
1995.
C 2. Bernhard, f. 1920 på Granheim. Gift med Eldbjørg Svartås, f. 1917, d.
2001.
C 3. Sverre, f. 1922 på Granheim, d. 2001 . Gift med Elsa Rotmo, f. 1938. Skilt.
C 4. Per, f. 1924 på Granheim, d. 1957. Gift med Borghild Nordli, f. 1928.
C 5. Ivar, f. 1926 på Granheim. Gift med Nelly Petterine Austli, f. 1929.
C 6. Sara Olme, f. 1928 på Granheim, d. 1929.
C 7. Sara Olme, f. 1930 på Granheim. Gift med Kåre Sigurd Grande, f. 1924.
84. Harald, f. 1901 på Stiklestad øvre.
I 1895 ble Lundsmoen utskilt fra Lund vestre og skyldsatt for 0, 45 mk. Heimen ble
samme år solgt til Martinus Pedersen Seter for 850 kroner - skjøte datert 25. novem
ber, tinglyst 10. desember 1895.
Martinus Pedersen Moen (1852-1926) og I} Siri Anna Kristensdatter (1853
-1888), 2) Margrete Tørresdatter (1863-1914)
Martinus var født i 1852 på Bjartan i Helgådalen av foreldre Peder Matiassen og
Ingeborg Olsdatter. Han var tjener på Varslåtten da han i 1878 ble gift med Siri Anna
Kristensdatter Sagvold, som var født på Sagvollen i 1853 av foreldre Kristen
Simonsen og Anne Nilsdatter. Før det hadde Martinus ei datter utenfor ekteskap.
Martinus var først leilending på Seter, der kona Siri Anna døde i 1888. Siden var
han losjerende på Stor-Langdal, og han var husmann under Vuku prestegård og
Hofstad før han kom til Moen.
Martinus ble gift for andre gang i 1889 med Inger Margrete Tørresdatter Langdal,
f. 1863, d. 1914.
Barn:
Bl 0 . Inger Maria, f. 1874 på Hauganvald (Mor: Olina Johnsdatter Hauganvald, f.
1 848). Gift med Edvard Kålen. De bodde på Leira under Haga nordre og seinere
på Bergli under Melby.
Barn i første ekteskap:
82. Peter, f. 1 878 på Sæter. Gift i 1910 med Anna Kristine Sefaniasdatter Marken, f
1 888 på Musemsaunet. Peter ble gårdbruker på Vollan under Marka søndre.
83. Karl, f. 1 882 på Sæter. Han reiste til USA i 1903 og slo seg ned i Echanaba i
Michigan, der han dreiv med gullgraving. Gift med ei svensk kvinne.
84. Iver Andreas, f. 1 884 på Sæter. Reiste til USA sammen med broren Karl og dreiv
som gullgraver på samme sted. Han døde ugift.

----
310 H&FLe
----
o es
85. Inger Eline, f. 1 887 på Sæter. Hun ble i 191 2 gift med Petter Olsen V
DJ
890, som ble bureiser/qårdbruker på Leira under Haga. Eline døde i 1917
mens de bodde i Vangstad, og Pi
Reinsberg, f. 1892. "
ytt i 1919 med Sofie O
Barn i andre ekteskap
B 6°. Trine Eline Olsdatter, f. 1883 på Langdal, d. 1943 (Margretes datte
Ole Olsen Varslott). Gift i 191 3 med John Olsen Nonset, f. 1 865, d. 1947 (h
2. ekteskap). Gårdbruker på Nonset i Helgådalen.
87. Anne Sofie, f. 1890 på Langdal, d. 1954. Gift i 1915 med sagbruksarbeider
Edvard Julius Larsen, f. 1 890 på Maritvollvald, d. 1934. De bodde på Ørmelen.
88. Martin, f. 1 892 på Prestega rdsva ld, Vuku. Martin tok etternavnet Lustad fra Lustad
i Ogndalen, der han vokste opp. Etter at han ble gift, overtok han Lundsmoen, men
flyttet i 1940 til Helgådalen og ble gårdbruker på Julnesset vestre. Gift i 1918
med Anna Eline Andersdatter Julnes, f. 1 897.
89. Inga, f. 1895 på Elvsveet under Hofstad. Gift med Nelius Lyngsaunet, f. 1895
som fra 1932 var gårdbruker på Visøya under Bjartnes.
Bl O.John Marius, f. 1897 på Lundsmoen. Død i 1897.
K I I FK.c


----
311 H&FLe
----
Y
904
il
v v
r7<.
Z^
•
k'
a
.eirdal solgte
z
ID

 

----
312 H&FLe
----
Ole Albert Halvorsen Lund (1897-1987) og Ragna Ragnvaldsdatter (1902-1979)
Ole Albert Halvorsen Lund var født i 1897 på sagplassen Buhaugan under Øver-
Hofstad av foreldre Halvor Andersen og kone Ingeborg Anna Olsdatter. Han tjente på
Lund i mange år og tok Lund som sitt etternavn. I 1928 ble han gift med Ragna
Ragnvaldsdatter Langdal, f. 1902 på Lille-Langdal, datter av Ragnvald Olsen Langdal
og kone Karen Olsdatter.
Før Ole Lund kom til Lundsmoen, var han ei tid eier av Marka søndre.
Ole og Ragna Lund hadde tre barn:
81 . Kari, f. 1930. Gift med Snorre Buran.
82. Harald, f. 1932. Ugift. Neste bruker.
83. Klara, f. 1934. Ugift.
Kvernstua
Kvernstua var en husmannsplass som lå der "Fossheim" forsamlingshus står i dag. I
1875 benevnes plassen som "Kvernmandsstuggu" og det bor to familier der, en hus
mannsfamilie og en inderst m/familie.
Jakob Pedersen (1831-) og Anne Danielsdatter (1826-1886)
Jakob Pedersen, som ble husmann i Kvernstua i 1875, var født i 1831 i Forr. Kona
Anne Danielsdatter var født i 1826 i Beitstad. Før de kom til Leksdalen, må de ha
bodd både i Beitstad og Følling, for barna deres er født på begge disse stedene. Ved
siden av å være husmann, var Jakob både møllebruksbestyrer og smed. De bodde i
Kvernstua til 1884, da flyttet de til Dalemark og losjerte der. Kona Anne døde på
Dalemark i 1886. Hvor Jakob levde
sine siste dager kjenner vi ikke til med
sikkerhet, men ved folketellingen for
1900 finner vi en Jakob Pedersen, f.
1831 i Stod, som gårdbruker på
Skjerve i Stod. Han er gift med Anne, f.
1855 i Stod, og de har en sønn, Ingolv
Jakobsen, f. 1889 i Stod. Kanskje har
Jakob flyttet tilbake til Stod og giftet
seg på nytt etter at kona døde?
Jakob og Anne hadde barna:
Kvernstua under Lund.
81. Sara Justine, f. 1860 i Beitstad, d. 1877.
82. John, f. 1 868 i Følling. Han utvandret til USA i 1 893
Halvor Olsen (1846-1892) og Ingeborg Anna Eskildsdatter (1837-)
De var inderster i Kvernstua i 1875. Mer om familien finnes under husmannsplassen
Brannseggen under Bunes.


----
313 H&FLe
----
Johan Ludvig Johnsen (1844-) og Nikoline Pedersdatter (1844-)
Det var Johan Ludvig Johnsen som ble neste husmann i Kvernstua. Han kom dit i
1885 og var der til 1890.
Hvor han og kona Nikoline Pedersdatter kom fra, er ukjent. Ingen av dem sees
født i Verdal. Fra Verdal skal de ha flyttet til Bærum og seinere til Hommelvik, og da
de døde, bodde de i Stjørdal. Navnet på tre av barna deres er kjent, og trolig hadde
de flere.
81 . John Ludvigsen, f. 1 870 i Levanger. Han var kvernmann ved Lundskverna. I 1 890
fikk han sønnen Paul Musum med Beret Marta Pedersdatter Bunesvald (se
Kvernstua under Hofstad). John flyttet deretter ut av bygda og ble ansatt som møl
learbeider ved Borås mølle i Hegra. Muligens dro han seinere til USA.
82. Olga Margrete Ludvigsdatter, f. 1886 på Lundsvald. Hun bodde i Oslo.
83. Gudrun Elise Ludvigsdatter, f. 1 889 på Lundsvald. Hun ble gift på Heimdal.
Peder Andersen Wigen (1859-1939) og Grete Martine Mikalsdatter (1868-)
Fra 1890 til 1909 var Peder Andersen Wigen husmann i Kvernstua. Han var samti
dig kvernmann og maskinist ved Leksdalens Meieri, som ble startet i 1900, og sag
mester ved Lunds sag.
Peder var sønn av Anders Pedersen Vikenvald og gift med Grete Martine
Mikalsdatter Aksnes, f. 1868 i Sparbu. Hun var datter av Mikal Olsen Aksnesenget.
Før de ble gift hadde Peder to barn utenfor ekteskap, og sammen hadde Peder og
Grete Martine ni barn:
Bl 0 . Ole Anton, f. 1878 på Sørhaug (mor Ellen Pedersdatter Sørhaug). Utflyttet ti
Amerika 1881.
B2°. Gusta, f. 1 889 på Vikenvald (mor Oline Margrete Mikalsdatter Aksnes). Gift med
Kristian Benjaminsen Langlibakken (Stusve) i Henning.
83. Amunda (Amanda) Gustava, f. 1889. Gift med Lornts Benjaminsen Austmo,
Henning.
84. Arne Marius, f. 1892. Gift med Olga Antonsdatter Sandsaunet, f. 1897. Fra
1939 småbruker på Linheim, gnr. 2, bnr. 14, Fleskhus.
85. Inga Antonie, f. 1 895. Gift Bratvold og bosatt i Vardal ved Gjøvik.
86. Anna Marie, f. 1 897. Gift Persson og bosatt i Duved, Sverige.
87. Petra Margot, f. 1 900. Gift med Kristian Skjærset, f. 1 896. De var gårdbrukere
på Kverkild i Inderøy, men flyttet seinere til Heimtun, gnr. 3, bnr. 32, Fleskhus.
88. Jenny, f. 1903. Gift og bosatt i Oslo.
89. Peder, f. 1905. Gift i 1932 med Ruth Talmoen, f. 1916. Fra 1950 eier av
Skogtun, gnr. 2, bnr. 24, Sjøbygda.
Bl O.lngrid, f. 1908. Gift i 1929 med Arthur Kalseth, gårdbruker på Svarva østre i
Inderøy. Etter at mannen døde i 1962, flyttet Ingrid tilbake til Verdal og bodde i
Sjøbygda og på Verdalsøra. D. 2002.
Bl I.Olaf, f. 1910. Skogvokter. Gift med Oddveig Odinsdatter Lyngås, f. 1912, og
bosatt på Bergly under Råa.

----
314 H&FLe
----
Peder Andersen Wigen flyttet med familien fra Kvernstua til Sjøbygda, der han ble
kvernmann ved Leklemskverna og bodde på Kvernmo. Derfra flyttet han til heimen
Linheim og bodde der resten av livet.
Peder Vigen var den siste husmannen i Kvernstua, og jorda på plassen ble kjøpt
av Anton Aksnes og lagt til Lundsbakken.
Lund østre
Anders Johnsen Lund (1746-1814) og Ragnhild Andersdatter (1754-1829)
Anders Johnsen var født i 1 746 på Lund østre og var sønn av tidligere bruker John
Andersen Lund og kone Anne Sevaldsdatter. I 1777 ble han gift med Ragnhild
Andersdatter Stuskin, f. 1754 på Follo. Hun var datter av Anders Olsen Stuskin og
kone Ingeborg Andosdatter Eklo søndre. (Stuskinsætta II). Anders fikk bygsel på går
den da faren døde i 1777.
Barn:
82. Anders, f. 1779 på Lund. Gift i 1811 med Gjertrud Ellevsdatter Halset, f. 1782
på Halset, datter av Ellev Olsen Auskin og hans andre kone Marit Andersdatter
Storvuku. Anders var bruker på Sør-Tjellran fra 1816.
83. Anne, f. 1780 på Lund. Gift i 1 805 med Andreas Bårdsen Haugdal, f. 1779 på
Haugdal i Sparbu. De flyttet først til Røsæg i Beitstad, men flyttet i 1820 til
Henning, der Andreas forpaktet gården Kalset. 2
84. Ingeborg, f. 1782 på Lund. Gift to ganger. I 1808 gift med Ole Mikkelsen
Hofstad, f. 1773, d. 1842 på Ner-Hofstad, der han var bruker. Etter hans død
ble Ingeborg gift i 1 843 med gårdbruker og enkemann Bård Arntsen Skjørholmen,
f. 1782. Hun døde som kårkone i Skjørholmen i 1 856.
85. John, f. 1785 på Lund. Gift første gang i 1806 med Karen Jeremiasdatter
Midtgrundan, f. 1 777 , d. 1814. Gift andre gang i 1 8 1 4 Eli Jensdatter Oklan, f.
1788. John Andersen var eier av fradelt part Nygården Midtgrundan, der han
døde i 1822.
86. Ole, f. 1793 på Lund. Neste bruker.
87. Lars, f. 1797 på Lund. Gift i 1 823 med enke Beret Gundersdatter Kråg, f. 1795
på Ner-Sende, datter av Gunder Olsen Ner-Sende og enke etter Sivert Sivertsen
(Skrove) Kråg. Lars Andersen var bruker på Fikse, der han døde i 1 845.
Anders Johnsen brukte gården til han døde i 1814. I 1820 fikk sønnen Ole Andersen
forpaktningskontrakt på gården.

 

----
315 H&FLe
----
Ole Andersen Lund (1793-1831) og Agnes Eskildsdatter (1795-1878)
Ole Andersen ble i 1815 gift med Agnes Eskildsdatter Karmhus, f. 1795. Hun var
datter av Eskild Bårdsen Karmhus og hans andre kone Beret Larsdatter.
Barn:
81. Anders, f. 1815 på Lund. Gift i 1848 med Anne Marta Johnsdatter Trones, f.
1 823, datter av ugifte foreldre John Olsen Tronesvald og Lisa Jørgensdatter Trones.
Anders Olsen Haga, som han kalte seg, var husmann på Steinøra under Haga.
82. Eskild, f. 1818 på Lund. Han var gift to ganger, først i 1844 med Guru
Haldosdatter Stuskinsvald, som var født i 1 820, datter av Haldor Pedersen Stuskin
og Ingeborg Pedersdatter. Guru døde i 1 877 og Eskild ble gift på nytt i 1 878
med Olme Andersdatter Vandvik, f. 1 844 på Tillereng, datter av Anders Bårdsen
Tiller og Johanna Rolvsdatter (se under Tillereng/Vannvik). Eskild Olsen Musum var
bruker på Musemsaunet (Svedjan) og døde der i 1 908, og Olme døde på samme
sted i 1914 (Se mer om familien under Musemsaunet).
84. Ragnhild, f. 1820 på Lund. Gift i 1858 med Ole Lorntsen Mikvoll, f. 1827 på
Vist, sønn av Lornts Olsen Tømmerås. Ole Lorntsen var husmann på Mikvollvald.
83. John, f. 1824 på Lund. I 1850 gift med Magnhild Haldosdatter, født på
Stuskinsvald i 1 823 og datter av husmann Haldor Pedersen. John var husmann på
Elvsveet under Hofstad fram til 1882. Han døde i 1888 som enkemann, etter at
kona Magnhild var død i 1 880.
85. Beret, f. 1830 på Lund, d. 1895. Gift i 1858 med Peder Johnsen Aksnes, f.
1826, d. 1907. Brukere på Aksnes nordre.
Ole Andersen Lund drukna ved å gå seg gjennom isen på Leksdalsvatnet den 21.
desember 1831. Han var den siste oppsitter på Lund av ei slekt som i fem ledd, sønn
etter far, hadde brukt gården i mer enn 160 år.
Enka Agnes Eskildsdatter har muligens sittet med gården i noen få år før enkefru
Hegrem ved skjøte av 1837 solgte den til Anders Ingebrigtsen Voll fra Rennebu for 900
spesidaler. Agnes døde som kårenke hos dattera Beret på Aksnes nordre i 1878.
Anders Ingebrigtsen Voll (1792-1869) og Randi Olsdatter (1797-1882)
Anders Ingebrigtsen Voll var født i 1792 på Voll i Rennebu av foreldre Ingebrigt
Andersen Skjerve og kone Randi Eriksdatter, født Bjerkaker. Gift med Randi
Olsdatter Gunnes, f. 1797 i Rennebu. De hadde fire barn da de kom fra Rennebu til
Lund i 1837, og fikk ett barn til etter at de kom dit:
81 . Randi, f. 1 822 i Rennebu. Hun flyttet tilbake til Rennebu og ble gift der ca. 1 860
med søskenbarnet, gårdbruker Ingebrigt Torgersen Skauge. f. 1830 i Rennebu.
82. Ingeborg, f. 1825 i Rennebu. Gift i 1864 med Kristian Johnsen Røli, f. 1828 i
Henning. Kristian Johnsen kom som husmann til Aksnesenget i 1870. Plassen fikk
navn etter plassmannen og ble kalt Røliplassen.
83. Jodda, f. 1 828 i Rennebu. Gift i 1 868 med Lars Johnsen Sundby, f. 1 828 Sundby,
sønn av John Haldorsen. Lars var gårdbruker i Sundby østre.

----
316 H&FLe
----
84. Ola, f. 1 830 i Rennebu, d. 1 857 Lund. Han var ugift og var tjener heime hos for-
eldrene.
85. Ingebrigt, f. 1837 på Lund. Neste bruker.
Etter Anders Ingebrigtsen overtok sønnen Ingebrigt Andersen gården med kirkekjøpet,
1/7 i Lunds sagbruk, 1/7 i sagplassen Hofstadsveet og 1/7 i sagplassen Buhaugan iføl
ge skjøte i 1863, for 600 spesidaler pluss kår.
Ingebrigt Andersen Lund (1837-1891) og Ingeborg Anna Andersdatter (1830
-1901)
Ingebrigt Andersen ble i 1864 gift med Ingeborg Anna Andersdatter Stuskin, f. 1830
på Stuskin. Hun var datter av Anders Jakobsen Stuskin og kone Marta Sevaldsdatter
Balgård (se Stuskinsætta II).
Barn:
81 . Anna Margrete, f. 1 865 på Lund, d. 1 892 ugift.
82. Randi Olme, f. 1868 på Lund. Gift med Johannes Olaussen Holme, f. 1852 på
Holme, sønn av gårdbruker Olaus Ellevsen Holme. Johannes var gårdbruker på
Holme nordre.
83. Anders, f. 1871 på Lund. Neste bruker.

 

----
317 H&FLe
----
Ingebrigt Andersen Lund var med i bygda styre og stell, bl. a. medlem av herredssty
ret i tre perioder.
Som nevnt under Lund vestre kjøpte Ingebrigt Andersen i 1884 også denne går
den og Røsenget og samlet derved hele Lund til én gård.
Ingebrigt døde i 1891, og enka Ingeborg Anna solgte samme år gården til sønnen
Anders Ingebrigtsen. Skjøte er datert 15. juli, tinglyst 16. juli 1895.
Anders Ingebrigtsen Lund (1871-1920) og Marie Lovise Martinusdatter (1868
-1946)
Anders Ingebrigtsen ble i 1893 gift med Marie Lovise Martinusdatter Bjartnes, f. 1868
på Bjartnes. Hun var datter av gårdbruker Martinus Olsen Bjartnes og kone Anne
Marta Andreasdatter, f. Røstad.
Barn:
81. Ingeborg Anna, f. 1894, d
Anders Lund var en dyktig gård
bruker som arbeidet opp gården
til et mønsterbruk. Han var en av
de første i bygda som anskaffet seg
selvbinder for korn. Utenom
gårdsdrifta var han med i bygdas
styre og stell og hadde flere offent
lige verv. Han var overformynder,
i ei årrekke medlem i herredsstyret
som representant for Bonde
partiet, styremedlem i Verdalens
Sparebank, medlem av forstander
skapet fra 1908 og formann i
direksjonen 1912-1920.
Anders og Lovise Lund tok til
seg som pleiebarn Åsta
Mikalsdatter Kluken, f. 1910. Hun
var datter av Lovises halvsøster
Anna Margrete Mikalsdatter Bjart
nes, som var gift med lærer Mikal
Johannessen Kluken. Åsta Kluken
ble i 1932 gift med Harald
Musum, neste bruker på gården.
Anders Lund ble ingen gammel
mann, han døde i 1920 i en alder
av 49 år. Enka Lovise satt med går-
1896.
Lovise og Anders Lund.
den til 1932, da hun overlot drifta til Harald Musum. Musum fikk skjøte på gården
22. april 1938 for kjøpesummen 45000 kroner.
LUND


----
318 H&FLe
----
Harald Johannessen Musum (1911-1991) og Åsta Mikalsdatter (1910-1986)
Harald Musum var født i 1911 på Musemsaunet og var sønn av sersjant og gårdbru
ker Johannes Eskildsen Musum og kone Beret Marie Martinsdatter Lyngås. I 1932 gift
med Åsta Mikalsdatter Kluken, f. 1910 på Vårtun skole, Sjøbygda. Hun var datter av
skolelærer Mikal Johannessen Kluken og kone Anna Margrete Mikalsdatter Bjartnes.
Barn:
Husmannsplasser og fradelte bruk:
Berget
Berget var en husmannsplass som lå på Lundsberget - adkomst etter sti fra lunne
tomta ved Markaveien.
Det skal ha vært bosetting på Lundsberget fra tidlig på 1800-talet. Men de første
vi kjenner til som har bodd der, var en familie som kom fra Horg i Sør-Trøndelag i
1851. Mannen het John, men ble kalt Jo. En anekdote som fremdeles lever, forteller
at i nabolaget til Lundsberget bodde en mann som het Hans. Hans ble litt for god
venn med kona på plassen og hadde ofte ærend der når Jo var borte. Men da varslet
hunden til Jo: -Hans, Hans, Hans, Jo-Jo-Jo-Jo! Og hvis Jo var i nærheten, kom han
omgående heim!
John Asbjørnsen Grinde (1814-1896) og Inger Endresdatter (1814-1902)
John Asbjørnsen var født i 1814 på Grinde i Horg, Størens prestegjeld. Han var gift
med sin sambygding Inger Endresdatter og hadde tre sønner da han kom til
Lundsberget i 1851. Bakgrunnen til at familien kom flyttende fra Horg, var at kona,
Inger Endresdatter, var i slekt med folka på Lund og Hofstad, som i 1830-åra kom til
Leksdalen fra Rennebu.
Familien flyttet fra Lundsberget først på 1860-åra og bodde på "Joplassen" under
Sem i Sjøbygda både i 1865 og 1875. Da John døde i 1896, var han husmann på
Lennesvald. Inger døde hos sønnen John Johnsen på Venås i Volhaugen i 1902.
Barn:
81 . Asbjørn, f. 1 843 i Horg. Gift med Anne Sivertsdatter, f. 1 845 i Vaage. I 1 875
bodde de på Vaaga i Rødøy på Helgeland, og Asbjørn Johnsen var selveiende
gårdbruker, fisker, snekker og tømmermann. De utvandret i 1 882 fra Helgeland til
Barnesville, Minnesota, med fire barn.


----
319 H&FLe
----
82. Esten, f. 1845 i Horg. Gift i 1869 med Bergitte Haldorsdatter, f. 1843, fra
Øverenget under Sem. Esten arbeidet først som smed, seinere ble han husmann på
Øverenget i tillegg til at han var hovslager, før han ble gårdbruker på Hegdal
under Lein. Han døde i 1907 og Bergitte i 1940.
83. Ole, f. 1 848 i Horg. I ungdommen var han tømmermann av yrke, og i 1 875 er
han i Lurøy på Helgeland. Der oppe i nord finner han seg også ei kone, for han
blir gift med Kristense Elisabet Pedersdatter fra Hemnes. De bosatte seg på
Skogenget vestre (Stendal) under Sem og fikk seks barn. Hjørdis Heggli Saur har
i en artikkel i Verdal Historielags årbok for 1992 skrevet følgende om dem:
"Ola og Elisabet Johnsen budde på Steindal og var næraste grannane våre. Eg
minnest Ola som ein liten traust gamalkall med ein liten pukkel på ryggen. Han
var alltid snill og blid; men svært omstendeleg med alt han gjorde. Når han las
avisa tok han til med sitt eige namn som stod øvst på første sida og las slik: Ole
Jonsen-lnnherreds Folkeblad-Blad for Verdal og omliggende bygder-Dato og årstal
årgang osv.-og så endeleg lesestoffet frå ende til annan. Når han flidde i potetå
keren hadde han alltid med seg tre bøtter. I den eine plukka hon litt store steinar
-i den andre småstein og i den tredje samla han opp mark og trepinnar og hes
tehovrøter. Han var godvener med oss borna og vi lika han godt. Såg på han
omtrent som julenissen. Det kom vel av skjegget. Elisabet var vi smått redd. Ho
snakka "Helgelending" all sin dag. Hadde visst komplekser av den grunn og var
alltid på vakt så ikkje avkomet hennar skulle lide nokon overlast, difor fann ho all-
tid eit eller anna å skjelle over, og vi ungane var redd når vi såg henne på farten.
Det er mange ting som vi skjønar i dag som vi ikkje forstod den gongen. "
84. John, f. 1 856 på Lundsberget. I 1 889 kjøpte han Venås, en fradelt part av Lein
vestre, der han dreiv som gårdbruker, smed og snekker og kalte seg John Venås.
Gift i 1908 med Olme Eliseusdatter Kvammet, f. 1 869. John døde i 1940.
Den neste husmannen på Lundsberget var Ole Johnsen Kjærenget, sønn av den kjente
spillemannen Jo Kjærenget, som bodde på Kjærenget oppe i Markagrenda.
Ole Johnsen Kjærenget (1834-1891) og Anne Johnsdatter (1821-)
Ole Johnsen var født i 1834 på Vangstadhaugen i Ulvilla, sønn av daværende inderst
John Jakobsen Vangstad (som seinere ble kvernmann på Hofstad og husmann på
Kjærenget) og kone Marta Olsdatter. Anne Johnsdatter, som Ole ble gift med i 1855,
var født i 1821 i Melhus. Anne ble konfirmert på Ravlo i 1837. Fra 1845 og i ca. ti
år bodde hun i Skogn, der hun var i tjeneste på Alnes og Krogstadvald. I 1855 kom
hun til Leksdalen og hadde da med seg en sønn; Bernt Jakobsen, f. 1852 i Skogn.
I 1861 er Ole og Anne husmannsfolk under Bunes og fra 1863-1872 husmanns
folk på Lundsberget. Så kjøpte de Kjærenget av Oles far og flyttet dit. Men opphol
det på Kjærenget ble heller ikke langvarig. I 1874-75 flyttet de til Holde i Sparbu, der
Ole døde i 1891.
Barn:

----
320 H&FLe
----
Bl 0 . Bernt Jakobsen, f. 1 852 i Skogn. Gift i Sparbu med Elen Anna Sørensdatter Lyng,
f. 1 848 i Verdal. Bernt Jakobsen var kvernmann på Hofstad og seinere ved
Leklemskverna. (se under Hofstad/Kvernstua).
82. John Martin Olsen (Jakobsen), f. 1 861 på Bunesvald. Han flyttet først til Sparbu og
utvandret seinere til USA. Der ble han i 1 888 gift med Berntine Hafstadplass fra
Sparbu. De kom tilbake til Sparbu og kjøpte gården Friberg under Holde. De
hadde ingen barn.
83. Johannes, f. 1864, d. 1865 på Lundsberget.
Etter at Ole og Anne flyttet, ble Lundsberget nedlagt som plass.
Det kan nevnes at i Anders Lunds tid som gårdbruker på Lund (1891-1920) ble
det hvert år holdt St. Hans-moro på Lundsberget.
(STUE PA BYGSLET TOMT UNDER GNR. 72, BNR. 1 .).
Leirdals-stua var en heim (ikke husmannsplass) som lå like nedenfor skibakken
"Leiringen" ved Markaveien.
Det var Martin Leirdal som ca. 1904 fikk bygsel på ei hustomt av Anders Lund.
Ei stue av reisverk og bord ble satt opp av Per Vigen. Ifølge opplysninger gitt av Ole
Leirdal hadde de som bodde i Leirdalsstua
store problemer med ovnsrøyken. Det
skyldtes at vinden som kom ovenfra skibak
ken slo ned i pipa slik at værelsene ble fylt
av røyk.
Martin Jørginussen Leirdal (1867-1942)
og Elen Anna Lorntsdatter Hofstad
(1868-1940)
Martin Leirdal var født på plassen
Leirdalsgjalet i Inderøy, mens kona Elen
Anna, som han ble gift med i 1894, var dat
ter av husmann Lornts Johnsen på
Kongssveet under Ner-Hofstad.
Martin Leirdal var en stor og svær kar
med store krefter. I sin ungdom var han
dreng hos lensmannen i Grong, og det var
der han traff Elen Anna, som da tjente hos
doktoren i Grong.
I 1893 ekserserte Martin som kavalerist
på Rinnleiret. Etter Verdalsraset samme år
Anna og Martin Leirdal med barna Signe og
Lovise?

 

----
321 H&FLe
----
deltok både offiserer og menige fra Rinnleiret under redningsarbeidet, der de i fare
for eget liv gjorde flere heltegjerninger ved å redde folk og fe. Martin var bl. a. med
på å redde sin seinere sambygding Sofie Aksnes ned fra et tre (se under
Lundsbakken). Martin var også en av tre menige soldater som fikk Kong Oscars med
alje for edel dåd under Verdalsraset. Men denne medaljen var han så uheldig å miste.
Martin Leirdal dreiv med både anleggs- og sagbruksarbeid. Som anleggsarbeider
var han med på sprengningen av den 5311 meter lage Gravehalstunnelen på
Bergensbanen. Arbeidet pågikk fra 1895 til gjennomslaget den 6. februar 1902.
I 1919 ble Martin Leirdal ansatt som veivokter i Leksdalen. Kona Elen Anna
hadde telefonsentralen og var bestyrer av den til sentralen ble flyttet til Nordset i
1917/18. På sine gamle dager bodde Martin og Elen Anna hos sønnen Ole Leirdal.
De hadde fem barn:
8 1 . Lovise, f. 1 897. Gift i 1 92 1 med Ingemar Fisknes, f. 1 898 i Sparbu. Ingemar var
snekker og gårdbruker på Dypdal under Lund. De var barnløse.
82. Anna, f. 1 898. Ugift. Hun kom i åtte-årsalderen til Ner-Hofstad, der hun stelte med
fjøsarbeid i tretti år. Etter eget utsagn hadde hun bare en halv fridag på disse åra,
og det var den dagen hun ble konfirmert. Seinere reiste hun rundt i bygda og pleiet
syke og gamle. Hun døde i 1983.
85. Ole, f. 1909. Gift i 1934 med Gudrun Johannesdatter Musum, f. 1908. Ole
Leirdal var eier av Lundsmoen i noen år før han i 1 934 ble bureiser på Leirdal
under Lund.
Leirdalsstua ble kjøpt og revet ned av Ole Kjesbu rundt 1940.
Nyheim
GNR. 72, BNR. 3.
Nyheim ble fradelt Lund 8. mai 1894 og skyldsatt for 2 mark 13 øre, og ved skjøte
datert 12. mai, tinglyst 16. mai 1896 solgt til Anton Vist fra Inderøy for kjøpesum
3000 kroner.
Anton Edvard Steffensen Vist (1861-) og Julie Hansdatter (1869-1898)
Anton Edvard Steffensen var fra Vist øvre på Inderøy. Han skulle visstnok ha kom
met til Leksdalen fra Amerika, og husene som han satte opp på Nyheim, var i ame
rikansk stil. Men han ble ikke lenge på Nyheim. Han averterte gården for salg aller
ede i 1896, den var da på 40 dekar dyrka mark. Men salg ble det ikke noe av før i
1900. Ny eier ble lærer Ole. S. Haugdahl, som fikk skjøte datert 13. mai, tinglyst 19.


----
322 H&FLe
----
juni 1900, for kjøpesum 3000
kroner. Anton Vist ble enke
mann i 1898, da kona Julie
døde like etter at barnet
Julianna ble født. Barnet døde
også kort tid etterpå. Anton
flyttet tilbake til Vist på
Inderøy og ble der gift for
andre gang. Han kjøpte bruket
Lauvhagen på Sandvollan.
Barn:
Bl '.Julianna, f. 1898 på
Nyheim, d. 1 898. Nyheim i 1962. Fo,o:Wi,
Ole Sivertsen Haugdahl (1861-1937) og Lovise Johannesdatter (1863-)
Ole S. Haugdahl var født på Haugdal i Sparbu i 1861. I 1882 tok han lærereksamen
ved Klæbu seminar. Etter at han hadde vært huslærer i Bessaker og på Froøyene i tre
år, kom han i 1886 til Leksdalen som lærer og var der i 33 år før han fra 1920 til
1923, da han tok avskjed, var lærer i Åsnes i Solør.
Etter at Haugdahl kom til Verdal, bodde han og familien først på Karmhus, i 1889
kjøpte han Nord-Tiller, i 1895 kjøpte han Granholt under Bunes og flyttet dit, og
kom så til Nyheim i 1900. Familien bodde på Nyheim til Nordly skole ble bygd i
1909, da flyttet de fra Nyheim, som ble solgt til Hagen Olsen Sem fra Sparbu.
Ole S. Haugdahl og familien hans er utførlig omtalt under Nord-Leksdal skole.
Hagen Olsen Sem (1864-1938) og Gina Petersdatter (1860-1940)
Hagen Olsen Sem var født i 1864 i Sparbu. Etter opphold i Amerika 1884-1890 kom
han heim og giftet seg med Gina Petersdatter fra Henning. Han kjøpte gården
Hjelmset i Sparbu og bodde der til han kjøpte Nyheim i 1909.
Barn:
81 . Petter, f. 1902 i Sparbu, d. 1959.
82. Ole, f. 1904 i Sparbu, d. 1912.
Etter at Hagen og Gina døde, ble
Nyheim i 1947 overført til Petter
Hågensen Nyheim som eneste myndige
og selvskiftende arving etter foreldrene.
Petter Nyheim ble gift med Margot
Johnsdatter Aksnes, f. 1905, d. 1991.
Margot var datter av John Aksnes på
Brannseggen under Bunes. De hadde tre
barn:
Familien Nyheim 1935.
F. v. Margot, Jorun, Petter, Hagen og Gina.

 

----
323 H&FLe
----
V'j
828 på Aksn
Usk
datter
iliseussen Lyngsaunet. Gift med Arne B
936, d. 2002.
Usk
ti/
939, d. 1974
Hnk
Seterenget (Lundsaunet)
Gårdsnavnet kommer av at gården Lund hadde en såkalt heimseter på dette stedet til
ut i 1780-åra, da de fikk seterrett i allmenningen. Fra da av ble Seterenget brukt som
husmannsplass.
Plassen ble i 1895 fradelt Lund og skyldsatt for 0, 49 mk og solgt samme år til
husmannen Johannes Ellingsen for 1000 kroner, skjøte datert 30. mai, tinglyst 3.
august 1896. Fra da av ble heimen kalt Lundsaunet.
Johan Samuelsen Lundsvald (ca. 1757-1847) og Kirsti Bastiansdatter (1755
-1834)
Johan kalte seg for Longdal da han giftet seg i 1786. Han var med stor sannsynlighet
sønn av Samuel Stor-Longdal, som var fra Jemtland. Kona var Kirsti Bastiansdatter
Marken, f. 1755 i Marka (se Tromsdals-ætta).

 

----
324 H&FLe
----
Kirsti døde på Seterenget i 1834 og Johan på samme sted i 1847, nitti år gammel.
Barna de etterlot seg, var:
81. Hans, f. 1786 på Seterenget. Gift i 1814 med Beret Hansdatter Sulstuen. De
bodde på Bunesbakken.
82. Beret, f. 1788. Gift i 1 817 med Ole Eriksen Storvuku. De losjerte på Seterenget,
der Beret døde i 1820. Ekteskapet var barnløst, og Ole Eriksen ble seinere hus
mann på Hofstadsveet.
Hvem som ble neste husmann på Seterenget, er uklart, men i 1865 finner vi Lars
Pedersen der. Han kom trolig dit i 1856, samme året som han giftet seg.
Lars Pedersen Lund (1809-1869) og Magnhild Monsdatter (1801-1868)
Lars var sønn av ungkar Peder Bårdsen Jermstad og pike Marta Larsdatter
Hofstadvald. Gift i 1856 med Magnhild Monsdatter Lyngåsvald. Magnhild finnes
ikke i dåpsregistret for Verdal, men hun ble konfirmert her i 1817 og kalte seg da for
Stiklestad. I gifteregistret er oppført at hun er datter av Mons Carlsen Lundsvald.
Etter at Magnhild døde i 1868 og Lars året etter, ble Johannes Johannessen
Marken husmann på Seterenget. Johannes hadde til da vært bruker i Marka østre, og
han flyttet tilbake dit ca. 1880. Se under Marka østre.
Neste husmann var Ole Ellingsen, som seinere kom til Lillemarka (se under denne).
Og i 1887 kom så Johannes Ellingsen til Seterenget. Han er stamfaren til slekta som
er på Lundsaunet i dag.
Johannes Ellingsen Lundsaunet (1850-1939) og Elen Oliva Ågesdatter (1844-1923)
Johannes var født i 1850 på Bjartnes og var sønn av ungkar Elling Haldorsen Sem
(Åkerhus-ætta) og pike Randi Johnsdatter By. Han vokste opp hos skolelærer Johnsen
på Follomyra. I 1873 ble han gift med Elen Oliva Ågesdatter Hallem, som var datter
av gårdbruker Åge Ellingsen Hallem søndre (se Øvre Stiklestad-ætta). Etter giftermå
let bodde de noen år på Follomyra, deretter bodde de kort tid på Skrovemelen før de
flyttet til Volhaugen, der de bodde både på Leinsvald og Okkelsenget. Og så kom de
til Seterenget i 1887. Etter åtte år som husmann fikk Johannes kjøpe plassen, som nå
fikk navnet Lundsaunet.
Som selveier på Lundsaunet ble det nå å ta fatt på nydyrking, og utenom arbeidet
på bruket arbeidet Johannes også som handgrøfter, han var således i mange år fast
grøfter på Mære Landbruksskole. For nydyrkingsarbeidet på bruket fikk han i 1912
Landbruksdepartementets diplom og 40 kroner (!) som påskjønnelse. Johannes var
også bygdeslakter og sponkløver. Ellers må det nevnes at Johannes også var flink til
å skrive og ble ofte benyttet til å skrive innbydelsesbrev for andre folk i bygda når de
skulle holde selskap.
I 1936 solgte Johannes Lundsaunet gården til sønnen John Johannessen for 5600
kroner.
Barn:

----
325 H&FLe
----
Johannes Lundsaunet.
Elen Lundsaunef.
81 . Marius, f. 1873 på Follomyra. Gift med Julie Fjesme. Marius tok etternavnet Lund
og ble gårdbruker på Fjesme øvre i Henning.
82. Gustav, f. 1875 på Follomyra. Gustav var gift to ganger, først med Sofie
Ellevsdatter Stubbe, f. 1879, d. 1909, og deretter med Inga Anneusdatter
Halsetbakken, f. 1887. Gustav kjøpte småbruket Lundås under Lunden og tok
Lundås som etternavn.
83. Edvard, f. 1 877 på Skrovemelen. Han var gårdsarbeider i Augla i mange år, først
hos Per Augla og seinere hos Odin og Odd Ravlo. Han brukte Augla som etter
navn. Edvard var ugift.
84. Julie, f. 1 879 på Skrovemelen, d. 1926. Hun var ugift, men hadde tre barn:
Cl. Olaf Johnsen, f. 1901 på Lundsaunet (far John Jakobsen Holmen). Olaf ble
bureiser på Løvmo under Bunes.
C 2. Ingemar Østerås, f. 1905 på Bolling, Trones. (Far Karl Johan Østerås).
Sagbruksarbeider. Gift med Olme Langland, f. 1912 i Flå. Bosted Nordly
(Persstua), Trones.
C 3. Sofie, f. 191 1 (far Anders Halvorsen Lundgren). Sofie ble gift med Arne
Johnsen Karlgård, f. 1910, og var gardkone i Mønnes nordre i Vuku.
85. John, f. 1882 på Leinsvald. Jon ble neste bruker på Lundsaunet.
86. Olaf, f. 1885 på Okkelsenget, d. 1892.
87. Johanne Marie, f. 1 888 Lundsvald. Døde ugift i 1959.
88. Martin Bernhard, f. 1890 på Lundsvald. Gift i 1917 med Klara Sofie Olsdatter
Tiller, f. 1895. Han brukte Lund som etternavn og var eier av Bunesbakken
(Nordbekk) fra 1929 til 1959. (Se under Bunesbakken).

 

----
326 H&FLe
----
Eier fra 1936 til 1950:
John Lundsaunet (1882-1979) og Marie Kristiansdatter (1895-1967)
John Lundsaunet var født i 1882 på Leinsvald og var sønn av forrige bruker. Gift med
Marie Kristiansdatter Lorvik, f. 1895 i Sparbu.
I unge år dreiv John Lundsaunet med skogsarbeid (tømmerkjøring) og tømmer
fløyting. Han hadde ei sterk helse og deltok i arbeidet på gården like til han døde.
Barn:
81 . Ella, f. 1916, d. 1998. Gift med Petter Arntsen Kjesbu. De ble bureisere på Lunde
under Lund.
82. Kåre, f. 1918. Gift med Julie Seines, f. 1922, datter av Jeremias Seines på
Musem vestre. De overtok Lundsaunet i 1 950. Kåre fikk oppført nye hus, og han
utvidet gårdens areal ved kjøp og oppdyrking av den åtti mål store Lundsmyra.
83. Oskar, f. 1920. Gift med Ingrid Holan, f. 1922 i Sparbu. Oskar Lundsaunet
hadde sjåførskole på Steinkjer.
84. Hildur, f. 1928. Gift med Sverre Nordgård, f. 1924 i Trondheim. Bosatt på
Steinkjer.
85. Magne, f. 1926. Gift med Kari Nilsdatter Bruheim. Bosted: Leinsstu i Volhaugen.
86. Jorit, f. 1933. Gift med Helge Kristian Bye. Bosatt på Steinkjer.
87. Eivind, f. 1936. Gift første gang med Bjørg Lein, f. 1941, d. 1968. Gift andre
gang med Jenny Verstad, f. 1941 i Inderøy. Eivind og familien bor på fradelt tomt
av Lein i Volhaugen. Han har sitt arbeid på Aker Verdal.

 

----
327 H&FLe
----
Lundsbakken
GNR. 72, BNR. 7.
Lundsbakken ble fradelt Lund 15. januar 1898 og skyldsatt for 17 øre og solgt
samme år til Anton Aksnes.
954
Anton Martin Pedersen Aksnes (1871-1952) og Sofie Antonie Berntsdatter
(1879-1971)
Anton Aksnes var født på Aksnes nordre nedre i 1871 av foreldre, gårdbruker Peder
Johnsen og Beret Olsdatter. Gift i 1898 med Sofie Antonie Berntsdatter Enes, som var
født i 1879 og var datter av Bernt Jakobsen og Sirianna Olsdatter, som bodde på hus
mannsplassen Enes på Trones.
Straks etter at Anton hadde kjøpt Lundsbakken, ble det satt opp stue, mens uthus
først ble satt opp etter at han hadde kjøpt gården Elverhøy i 1909. Seinere ble flere
jordstykker kjøpt til, bl. a. Kvernstuplassen.


----
328 H&FLe
----
Anton Aksnes startet sitt
yrkesaktive liv i 1893, da
han tok eksamen fra In
fanteriets Underoffisers-
skole. Han var
befalingsmann på Stein
kjersannan til 1915, da
han som følge av en fot
skade måtte søke
avskjed. Da han sluttet,
hadde han grad som furer.
landhandel på Lundsbakken og
dreiv den i nærmere førti år. Fra star
ten dreiv han handel i det gamle skyt
terhuset like ved, men det var før han
bygde på Lundsbakken.
Sofie Aksnes opplevde Verdalsraset på dramatisk måte. Av praktiske grunner
bodde hun hos besteforeldrene sine på husmannsplassen Hegstadstuggu rasnatta, for
hun gikk for presten i Stiklestad kirke denne våren. Hegstadstuggu ble truffet av ras
bølgen, og leire og vann strømmet inn i huset. Kort fortalt berget Sofie seg ved å kla
tre ut gjennom et loftsvindu og over i et oldertre som fløt forbi, og satt oppe i treet i
femten timer før hun ble reddet. 3
Barn:
81. Be
Peder, f. 1902. Gift i 1926 med Jo
Geita strand. Peder (Per) Aksnes ble i 19^
1901
83. Signe, f. 1906. Gift med Georg Josve, f. 1898 i Åsen. De
på Solhaug under Øver-Hofstad .

 

 

----
329 H&FLe
----
Dyp da I
GNR. 72, BNR. 8.
Dypdal ble fradelt Lund den 17. april 1899 og skyldsatt for 25 øre og solgt samme
år til Olaus Øien for kjøpesum 600 kroner. Skjøte datert 27. oktober - tinglyst 2.
november 1899.
954.
Olaus Olsen Øien (1871-1906) og Olme Marie Hansdatter (1863-1916)
Olaus Olsen var født i 1871 på Lyngsvald og var sønn av inderst Ole Salamonsen og
kone Olme Jensdatter. Ole Salamonsen ble seinere husmann på Sendesvald
(Salmonittplassen), og Olaus vokste opp der.
Olme Marie, som han ble gift med i 1893, het som pike Olme Marie Hansdatter
Nordvik og var født i 1863 på Ytterøy.
Olaus Øien var baker av yrke. Han arbeidet på Bredingsberg, og familien bodde
på Østnes før de kom til Dypdal. Etter at han kom til Dypdal, hadde Olaus bakeri i
en bygning hos Anton Aksnes på Lundsbakken Etter at han solgte gården i 1904,


----
330
----

bygde han seg hus ved Lund som fungerte
både som husvære og bakeri. Materialene til
huset kom fra det gamle skytterhuset ved
Lundsbakken. mm

1 1904 solgte Olaus Øien gården til
\nton Johansen Dalemark for 1400 kroner,
kjøte datert 26. april, tinglyst 3. mai 1904.
Olaus og Olme hadde barna:
y
A
\nton Johansen Dypdal (1865-1923) og Marta Nikoline Hansdatter (1865-1951)
«(.
<
n
Dypdal se
Anton
sn

 

 

----
331 H&FLe
----
Ingemar Jakobsen Fisknes (1894-1985) og Lovise Martinsdatter (1897-1984)
Jakobsen var født i Sparbu i 1894. Gift i 1921 med Lovise Martinsdatter
dal, f. 1897. Lovise var datter av Martin Jørginussen Leirdal i Leirdalsstua under
der denne). Ingemar og Lovise var beslektet i 3. lede
iar Fisknes var bygningsmann og møbelsnekker. Han arbeidet med tre helt
e hel
fra guttedagene, og læremesteren var hans farbror heime i Sparbu. I yngre år arbei-
Ingemar på Steinkjer Mekaniske Verksted, der han laget hestekjøretøy. Etter a
ian kom til Leksdalen arbeidet han for byggmestrene Ole og Marius Skrove i mange
ar. Seinere arbeidet han med husbygging o
åra
get snekkerverksted heime pa gan
arbeidet i unge år på hotell Lan
og Lovise hadde ingen barn se
reparasjoner for egen regning til han var
en laget han møbler og andre tmg
å Steinkie
men tok til seg som fosterbarn Haldis
ohansen. Haldis var datter av John Oskar Johansen og hustru Olga Dagny
Rolfsdatter Marken. (Haldis reiste ut og ble gift med Einar Bråthen. De bo
e Morken i 1970


----
332 H&FLe
----
Sagekra (Lundemo)
GNR. 72, BNR. 10.
Navnet Sagekra kom av at tømmeret som skulle sages på Hofstadsaga ble lagt på dette
stedet. Fra først på 1890-tallet og fram til 1904 var det husmannsplass på Sagekra.
I 1904 ble plassen fradelt Lund og skyldsatt for 25 øre og fikk navnet Lundemo,
bnr. 10. Størrelsen på bruket var på ca. 18 dekar dyrka mark.
1954.
Gustav Edvard Isaksen Lund (1853-1940) og Maren Birgitte Nilsdatter (1861
-1936)
Gustav Isaksen Lund var den første husmannen på Sagekra. Han var der bare kort tid
før han flyttet til Elvsveet under Hofstad. Han og familien hans er utførlig omtalt
under denne plassen.
Oluf Johannessen Lundemo (1869-1952) og Beret Marta Halvorsdatter (1859
-1938)
Oluf var født i 1869 på Fiksevald (Skotrøa) og var sønn utenfor ekteskap av foreldre,
gift husmann Johannes Olsen Fiksevald og pike Karen Olsdatter Skrovevald. Her kan
kanskje nevnes som en kuriositet at faren var gift med Olufs mormor, husmannsen
ke Inger Gjertsdatter (f. 1816) fra Reitbakken.
Knapt tjue år gammel ble Oluf gift med Beret Marta Halvorsdatter Bjørgåsen, f.
1859 av foreldre husmann Halvor Olsen og Sirianna Pedersdatter Bjørganvald. Før
de kom til Lundemo bodde de noen år i Skotrøa.


----
333 H&FLe
----
len
97!
90
;en (f. 1 900), Anna, a. Kiesbu (f. 1 904), og A
59) og O
869). Bakfra v.: Jøi
90), S
■e
894
V i
.V


----
334 H&FLe
----
Oluf Lundemo var i yngre år en dyktig grøftegraver, og sammen med Ole Marken
handgrøftet han tusenvis av grøftemeter i mange bygder i distriktet. Ellers var han
også en dyktig trearbeider som laget mange slags redskap til bruk i huset - trau, auser
mv. Rivene hans var også kjent over hele Verdalen. Under saging var Oluf så uheldig
å miste noen fingre. I 1905 var han med på grensevakt.
Oluf og Beret Marta fikk seks barn:
81 . Hanna Jørgine, f. 1 890 i Skotrøa. Hanna var ugift og tjente på Lund. 11919 døde
hun av tuberkulose.
82. Karen Sofie, f. 1 892 i Skotrøa. Også Sofie var ugift. Hun arbeidet hos handels
mann Stornes i Vuku til hun døde i 1 946 og var en høyt aktet tjener der.
83. Olise Bergitte, f. 1894 på Lundemo, d. 1973. Ugift. Olise var husholderske hos
Alfred Ludvigsen på Kroken.
84. Anton, f. 1897 på Lundemo. Gift i 1920 med Julie Margot Marti nusdatter
Lundsmoen, f. 1901 . I 1922 kjøpte de Lundemo, og i 1933 ble de bureisere på
Myrvang under Bunes (se under denne).
85. Inga Lovise, f. 1900 på Lundemo. Gift med Olaf Johnsen, f. 1901, bureiser på
Løvmo under Bunes.
86. Anna Margrete, f. 1904 på Lundemo. Gift i 1932 med Angell Arntsen Kjesbu, f
1910. Bosted Granly under Bunes.
Oluf Lundemo solgte heimen til sønnen Anton Lundemo for 3000 kroner - skjøte
datert 6. mai, tinglyst 9. august 1922, og bygde seg nytt hus på bygslet grunn av
Bunes. Heimen fikk navnet Granly.
I 1929 ble Lundemo solgt på tvangsauksjon, og Magne Olajsen fikk auksjonsskjø
te for kjøpesum 3230 kroner.
Leirdal
Leirdal ble fradelt Lund østre som bureisingsbruk i 1934 og av Lovise Lund solgt til
Ole Martinsen Leirdal for 2100 kroner. Hele arealet på bruket var 65 dekar, derav et
stykke ved husene på 8 dekar som var dyrka fra før. Dette stykket hadde før blitt
brukt som kalvtrø. Ole Skrove og Ingemar Fisknes satte opp husene på Leirdal.
Ole Martinsen Leirdal (1909-1995) og Gudrun Johannesdatter (1908-1995)
Ole Martinsen Leirdal var født i Leirdalsstua og var sønn av Martin Jørginussen
Leirdal og kone Elen Anna Lorentsdatter. Gift med Gudrun Johannesdatter Musum,
f. 1908 på Musemsaunet. Gudrun var datter av Johannes Eskildsen Musum og k.
Marie Martinsdatter.
I 1941 ble Ole Leirdal forespurt av postfører Ingolf Aksnes om han kunne tenke
seg å kjøre med posten i stedet for ham på strekningen Stiklestad - Leksdalen. Ole


----
335 H&FLe
----
•^s^
■•
«F
OA^
z;

 

----
336 H&FLe
----
Lunde
GNR. 72, BNR. 15.
Lunde ble fradelt Lund i 1935 og av enka Lovise Lund solgt til Petter Kjesbu for 1800
kroner. Hele arealet på bruket var på 90 dekar, av dette var et stykke som var dyrka
opp tidligere og var av beiteområdet på "Ku-Røsenget" (dalen mot nåværende gård
Røsenget).
Petter Arntsen Kjesbu (1911-2001) og Ella Johnsdatter (1916-1998)
Petter Arntsen Kjesbu var født i 191 1 i Kjesbua og var sønn av Arnt Andorsen Kjesbu
og kone Ingeborg Martinsdatter (se under Nordbekk).
Petter Kjesbu kom i ung alder til Lund.
Han var først gjeter, og seinere gårdskar hos
enka Lovise Lund. Gift i 1935 med Ella
Lundsaunet, f. 1916, datter av John og Marie
Lundsaunet på Lundsaunet.
Petter var en habil felespiller som spilte
både til underholdning og dans.
Barn:
81 . Ingeborg, f. 1936 på Lunde. Gift med
Olav Daling, gårdbruker i Marka søn
dre.
82. Marie, f. 1 938 på Lunde. Gift med John
Leirset, produksjonsveileder ved
Trøndelag Meieris avdeling på
Verdalsøra. De bor på Ørmelen.
83. Arvid, f. 1940 på Lunde. Gift med Brit
Øgstad. De har overtatt farsgården hen
nes, Asiy på Stiklestad.
84. Astrid Lovise, f. 1942 på Lunde. Gift
med Gisle Duvsete, neste bruker på
Lunde.
Ella og Petter Kjesbu.
Petter Kjesbu solgte gården i 1972 til svigersønnen Gisle Duvsete. Petter ble enke
mann i 1998, og døde på Lunde i september 2001, kort tid etter at han hadde fylt
nitti år.
NOTER
1 Se Verdalingen 28.2.1958.
2 Se bygdebok for Sparbu og Ogndal bind V
3 Se "Ras i Verdal B", s. 163 ff.


----
337 H&FLe
----
KARMHUS
Torvhald. Tegning: Steinar Berg.


----
338
----


----
339 H&FLe
----
KARMHUS
GNR. 73
Kn
VS
Kjente brukere fra 1765
Eskild Bårdsen Hofstad fikk bygselbrev på Karmhus 18. desember 1764, tinglyst 20
februar 1865.
Eskild Bårdsen Karmhus (1740-1803) og" Agnes Larsdatter (1719-1792)
Beret Larsdatter (1773-1859)
Eskild Bårdsen var født i 1740 på Hofstad av foreldre Bård Pedersen Moen Hofstad
og kone Marit Toresdatter Hofstad i hennes 2. ekteskap.
I 1764 ble Eskild gift med enka Agnes Larsdatter Karmhus, f. 1719 i Volen. Hun
var datter av Lars Volen og enke etter Erik Andersen Karmhus - forrige bruker.
Eskild og Agnes hadde ingen barn sammen, og Agnes døde i 1792. I 1794 ble
Eskild gift for annen gang, nå med Beret Larsdatter Garnes, f. 1773 på Garnes. Hun
var datter av Lars Karlsen Fikse og Kirsten Pedersdatter Garnes, som ble gift i 1771.


----
340 H&FLe
----
Kirsten Pedersdatter Garnes var enke etter Rasmus Larsen Garnes, og var mor til
Peder Rasmussen Garnes, som ble myrdet ved Garnesmordet i 1806. Etter at Kirsten
var død, måtte Lars Karlsen fravike Garnes pga odelsinnløsning, og han flyttet til dat
tera Beret på Karmhus. På sommertinget i 1804 foreviste han skinnet av en fullvok
sen varg som han i mars måned hadde felt i et skogholt på Karmhus. Lars døde på
Karmhus i 1814 i en alder av 79 år.
Med Beret fikk Eskild Bårdsen barna:
81. Agnes, f. 1795 på Karmhus. Gift i 1815 med dragon Ole Andersen Lund, f.
1 793. Ole Andersen forpaktet Lund østre fra 1 820 til han omkom i 1 83 1 ved å
gå seg ned i Leksdalsvatnet like før jul. Agnes døde i 1 878 på Aksnes.
82. Marta, f. 1798 på Karmhus. Gift i 1823 med Johannes Larsen, f. 1800 på
Vinnesvald. Johannes Larsen ble gårdbruker på Musem lille søndre.
83. Kirsten, f. 1801 på Karmhus, d. samme år.
Eskild Bårdsen dreiv gården godt i de nær førti åra han satt som leilending, og han
døde som en forholdsvis velstående mann i 1803. På skiftet etter ham ble registrert
4 hester, 9 kyr, 4 ungnaut, 27 sauer, 18 geiter og 3 svin. Han etterlot seg foruten
sølvtøy til en verdi av 8 riksdaler, 160 riksdaler i kontanter og 208 riksdaler 3 ort i
utestående fordringer - noe som var ganske enestående for en leilending - så han må
ha vært en særdeles dyktig gårdbruker.
Gården ble så den 17. november 1804 av daværende løytnant Broder Vilhelm
Kluver på Bunes bygslet til John Olsen Stiklestad, som samme år ble gift med enka etter
Eskild Bårdsen.
John Olsen Karmhus (1780-1855) og Beret Larsdatter (1773-1859)
John Olsen var født i 1 780 på Stiklestad av foreldre Ole Ellevsen Stiklestad nordre og
kone Elen Johnsdatter (se Halsetætta). Som nevnt foran ble han i 1804 gift med enka
på Karmhus, Beret Larsdatter. De hadde tre barn:
81. Eli, f. 1805 på Karmhus. Gift i 1833 med Jakob Olsen Marken, f. 1804. Han
ble neste bruker.
82. Eskild, f. 1 808 på Karmhus. I 1 835 gift med Sara Olsdatter Musum, f. 1 807 på
Musem, datter av Ole Sivertsen Musum og kone Ingeborg Andersdatter
(Musemsætta). Eskild ble bruker på Setran.
83. Ole, f. 1813 på Karmhus, d. 1834 ugift. Ole hadde en sønn; Ove Andreas
Olsen, f. 1834 i Henning. Mora var Kjerstina Andreasdatter Bremset, datter av
gårdbruker Andreas Olsen på Aksnes nordre.
John Olsen kjøpte Karmhus ifølge skjøte av 28. juli, tinglyst 14. august 1829. Med i
salget fulgte 2/7 parter i sagplassen Hofstadsveet og 1/7 part i Lunds sagbruk. Unntatt
fra salget var plassen Karmhusbakken nordre, som ble lagt under Bunes.
I 1837 ble Karmhus delt i to, idet John Olsen ved skjøte av 4. april, tinglyst 6.
april overdrog halvparten, Vester-Karmhus, til svigersønnen Jakob Olsen Marken, og

----
341 H&FLe
----
den andre halvpart, Øster-Karmhus, til sønnen Eskild Johnsen, hver part for 400 spe
sidaler.
John og Beret døde som kårfolk på Karmhus, John i 1855 og Beret fire år seinere.
Vester-Karmhus (Karmhus vestre)
GNR. 73, BNR. 1.
Jakob Olsen Karmhus (1804-1890) og Eli Johnsdatter (1805-1882)
Jakob Olsen var født i 1804 i Marka og var sønn av Ole Jakobsen Marken og kone
Siri Ingebrigtsdatter. I 1833 gift med Eli Johnsdatter Karmhus, f. 1805 på Karmhus.
De overtok som nevnt foran Vester-Karmhus i 1837. De hadde tre barn:
Bl 0 . Karoline Olsdatter, f. 1830. Hun var Elis barn med Ole Eriksen Mønnes. Gift i
1881 med enkemann Nils Johansen Ulve i Frol. Han var skysstasjonsholder i
Levanger og drukna i Levangerelva i 1885. I 1891 ble Karoline gift med Peter
Halvorsen Karmhus (se nedenfor).
B2'.Sirianna, f. 1833. Gift i 1858 med Peter Halvorsen, f. 1828. Neste bruker.
B3\Ole, f. 1836, d. 1895 ugift. Ole dreiv med gardsarbeid, både heime på
Karmhus og på andre gårder. Han losjerte i Marka nordre i flere år og døde der.
Ole hadde ei datter:
Cl 0 . Olme Olsdatter, f. 1875. Mora hennes var Ingeborg Nilsdatter Sagvold, f.
1 829. Mor og datter losjerte på Lillegård i 1 875 og utvandret til USA i
1882. Men Olme kom tilbake og ble i 1900 gift med Johannes Jonassen
Vuku, gårdbruker i Kirkevuku. Olme arva faren ved testamente.
Jakob Olsens svigersønn Peter Halvorsen kjøpte i slutten av 1850-åra en del av går
den som seinere ble jorda på småbruket Karmhusbakken øvre, samt et stykke i til
legg. Denne gården fikk navnet Sør-Karmhus, bnr. 2.
Ved skylddelingsforretning av 5. desember 1863, avhjemlet 10. februar 1864, ble
de tre gårdene særskilt skyldsatt:
Vester-Karmhus for 6 daler 2 ort 3 skilling.
Øster-Karmhus for 2 daler 1 ort 10 skilling.
Sør-Karmhus for 2 ort 3 skilling.
Jakob Olsen hadde Vester-Karmhus til 1872, da overdrog han ved skjøte av 13., ting
lyst 14. august, gården til svigersønnen Peter Halvorsen for 833 spesidaler 40 skil
ling pluss kår.

----
342 H&FLe
----
Serianna Jakobsdatter Karmhus (1833-1889
Peter Halvorsen (1828-1905) og 1} Serianna Jakobsdatter (1833-1889),
2) Karoline Olsdatter (1830-1915)
Peter Halvorsen var født i 1828 i Marka og var sønn av Halvor Pedersen Tillerenget
og kone Siri Olsdatter Marken. I 1858 ble han gift med Serianna Jakobsdatter
Karmhus, f. 1833, datter av forrige bruker. De hadde fire barn:
81 . Elen Sofie, f. 1 858 på Karmhus. Død ugift i 1918.
82. Jonetta, f. 1 862 på Karmhus Gift med John Martinussen Herstad, f. 1 862 i Inderøy
(se under Musem lille søndre).
83. Hans Olaus, f. 1865 på Karmhus. Neste bruker.
84. Ole, f. 1 870 på Karmhus. Ole var stykkjunker i militæret og døde i 1927 ved et
ulykkestilfelle i Kristiansund.
Peter Halvorsen kjøpte som før nevnt et stykke av Karmhus i 1850-åra og satte opp
hus der. Denne heimen lå på høgda sør for Karmhusbakken. Etter at han kjøpte svi
gerfarens gård slo han de to brukene sammen.
Kona Serianna døde i 1889, og Peter ble gift på nytt i 1891 med enke Karoline
Olsdatter, f. 1830, som var halvsøster av hans første kone (de hadde samme mor,
men far til Karoline var fotjeger Ole Eriksen Mønnes). Karoline hadde, som nevnt
foran, før vært gift med Nils Johansen Ulve, vognmann og stasjonsholder på
Levanger, som drukna i Levangerelva i 1885.

 

----
343 H&FLe
----
Ole Karmhus (1870-1927).
Sofie Karmhus (1858-1918).
I 1890 kjøpte Peter Halvorsen også
Øster-Karmhus, og dermed var hele
Karmhus atter samlet til én gård. I
1893 solgte han gården til sønnen
Olaus Petersen for kjøpesum 6500 kro
ner, pluss kår.
Peter Halvorsen døde i 1905 og
hans andre kone i 1915.
Hans Olaus Petersen Karmhus
(1865-1939) og Anna Margrete
Johannesdatter (1872-1917)
Hans Olaus, eller bare Olaus Karmhus
som han til daglig kalte seg, ble i 1895
gift med Anna Margrete Johannesdatter
Lyng, f. 1872 på Lyng. Hun var datter
av gårdbruker Johannes Olsen Haga på
Lyng mellem østre og kone Karen
Andersdatter Stubskin.
Olaus Karmhus var med i kommu-
Obus Karmhus m/fam. i 1903. Anna, Karla, Svern
nalt Styre Og Stell Og ble i 1907 valgt inn Olaus m/Marie på fanget. Bak: Ingmar. Foto: Bjerkan

 


----
344 H&FLe
----
Yr
i herredsstyret, der han var med i fem perioder og representerte Venstre. Han var med
i skolestyret i ca. tjue år og hadde også flere andre kommunale tillitsverv.
Barn:
81 . Ingmar, f. 1 896 på Karmhus. Neste
82. Sverre, f. 1 897 på Karmhus. Han bi
uker.
1 922 uteksaminert fra Levanger lærersko-
ie og fikk samme år lærerpost i Leksvik. I 1927 ble han ansatt som læ
Testmann Minnes skole på samme sted. I 1926 gift med Karen Nikoline Bjerka
fra Leksvik.
83. Karen Marie, f. 1899, d. 1922 ugift
84. Karla, f. 1901, d. 1940 ugift.
85. Oskar, f. 1904. Gift med Signe Martinsdatter Leirdal. De ble bureisere på
Høgvang under Karmhus.
86. Aslaug, f. 1 908. Gift med Ivar Nordset. De overtok Høgvang etter Oskar Karm
87. Hildur, f. 1913. Ugift. Bosatt på Verdalsøra. Død 1988.
Olaus Karmhus solgte gården i 1937 til sønnen Ingmar Karmhus for kjøpesum 46800
kroner., skjøte datert 6. mars 1937.


----
345
----


----
346 H&FLe
----
Petter Ingmar Olaussen Karmhus (1896-1976) og Signe Augusta Olsdatter
(1896-1979)
Ingmar Karmhus var gift med Signe Augusta Olsdatter Sæli, f. 1896 i Henning. H
var datter av gårdbruker og skogvokter Ole P Sæli og kone Jørgine Olsdtr. på S
nedre i Henning.
Barn:
937, d. 1947
Øster-Karmhus (Karmhus østre)
GNR. 73, BNR. 3.
Øster-Karmhus var den andre halvparten av Karmhus som John Olsen solgte til søn
nen Eskild Johnsen i 1837.
Eskild Johnsen Karmhus (Setran) (1803-1886) og 15 Sara Olsdatter (1807
1849), 2) Kirstine Olsdatter (1813-1912)

 

----
347 H&FLe
----
wmaam
Eskild Johnsen solgte ved skjøte
datert og tinglyst 6. august 1845
gården til Johannes Larsen Setran,
dvs. at de byttet gårder, da Eskild
samtidig kjøpte Setran av svogeren
Johannes Larsen.
Mer omtale av Eskild Johnsen og
familien hans finnes under Setran.
Johannes Larsen solgte allerede i
1846 gården videre til Lars Nilsen
Selbo fra Skogn for 450 spesidaler.
Johannes Larsen finnes omtalt
under Musem lille.
Pilen viser hvor husa på Øster-Karmhus stod.
Lars Nilsen Selbo (1807-) og Pauline Olsdatter (1816-)
Lars Nilsen var før han kom til Karmhus eier av Selbo gård i Ekne. I 1841 gift med
Pauline Olsdatter Sunde, f. 1816 i Skogn. Hun var datter av Ole Kristensen Sunde
som var gårdbruker på Ner-Hofstad.
Barn:
81. Ragnhild, f. 1841.
82. Kornelius, f. 1843.
83. Inger Olme, f. 1850 på Karmhus. Gift i 1871 med enkemann Sivert Olsen
Bergsvald (Sivert Skavhaug), f. 1 843 på Inndal. De reiste i 1 874 til USA.
84. Lorentse, f. 1 852 på Karmhus. I 1 865 er hun fosterdatter hos Lornts Jensen på
Kvernbakken i Ekne.
Lars Nilsen solgte i 1852 gården til onkelen til kona, Johannes Kristensen fra Skogn,
men han fikk ikke tinglyst hjemmel. Lars Nilsen og familien flyttet tilbake til Skogn.
Johannes Kristensen Brennevald (1797-) og Beret Andersdatter (1812-)
Johannes Kristensen var født i 1797 på Øvre Sunde i Skogn og var sønn av underof
fiser Kristen Nilsen og kone Ingeborg Olsdatter. Han var bror til Ole Kristensen
Sunde på Ner-Hofstad.
Johannes og Beret hadde seks barn:
81 . Jokumina Birgitte, f. 1 83 1 . Hun hadde to barn utenfor ekteskap, som begge flyttet
med mora til Grong/Overhalla i 1858. Jokumina ble gift i Grong med Andreas
Pedersen, som var husmann på Skaret i Grong i 1865. Hun utvandret til Amerika
sammen med sønnen Johannes i 1886. Trolig hadde mannen utvandret tidligere,
for billettene var betalt i Amerika.
Cl 0 . Justinus Olsen, f. 1851 i Skogn.


----
348 H&FLe
----
C 2°. Johannes Toresen, f. 1 854 på Karmhus. Far: Tore Bastiansen Lundsvald (se
under Lille Sende). Johannes ble gift i 1875 i Grong med Sofie Margrete
Johannesdatter, f. 1854 i Grong. I 1875 bodde de på Skaret under
Holandsøen i Grong og hadde da tre barn. Familien på fem utvandret i
1886 fra Grong via Christiania til Ludington, Michigan.
82. Cecilie, f. 1833 på Sunde i Skogn. Gift i 1854 med El lev Andersen Kleven, f.
1 829. Han var husmann og seinere selveier på Kleven under Dalemark.
83. Kristen, f. 1835. Han flyttet til Overhalla i 1857.
84. Anders, f. 1839 på Brennevald. Han flyttet til Overhalla i 1858. I 1866 gift i
Lierne med Beret Arntsdatter Østnor, f. 1 837. Ved giftermålet kalte Anders seg for
Jørum.
85. Ingeborg, f. 1 843, d. 1 875 i Grong. Hun flyttet til Overhalla i 1 858. Gift i 1 872
i Grong med Bardo Eriksen, f. 1 837 på Steinsvald i Verdal. Han var sønn av Erik
Pedersen Steinsvald og kone Marit Olsdatter.
86. Olaus, f. 1847. Flyttet til Overhalla i 1858. Tjenestekar hos lensmann Nyhus på
Vie i Grong i 1 865.
Johannes Kristensen satt med gården uten tinglyst hjemmel i bare noen måneder, for
ved kjøpekontrakt av 18. mai 1852, tinglyst 9. desember 1859, solgte han Karmhus
for 400 spesidaler til Jakob Olsen Vester-Karmhus. Johannes fortsatte å bo på gården til
1858, da de fleste i familien fikk utreiseattest til Grong/Overhalla. I 1865 er Johannes
registrert som husmann uten jord og bosatt på Langmoen i Grong.
Jakob Olsen har vel drevet gården som underbruk av Vester-Karmhus til 1859, da
han overdrog Øster-Karmhus til Kristen Olsen, men Olsen fikk ikke tinglyst hjemmel.
Først ved dom av 15. desember 1880, tinglyst 2. mars 1881, ble Kristen Olsen til
kjent eiendomsrett til gården.
Kristen Olsen Karmhus (1829-) og Ingeborg Jonasdatter (1826-)
Kristen Olsen var født i 1829 i Skogn og var sønn av Ole Kristensen Sunde og kone
Inger Pedersdatter, og var brorsønn av forannevnte Johannes Kristensen. Kristen kom
til Leksdalen i 1845 da faren kjøpte Ner-Hofstad, og ble gift i 1854 med Ingeborg
Jonasdatter Skrove, f. 1826. De bodde på Skrove øvre vestre i noen år før de tok over
som gårdbrukere på Øster-Karmhus. Kristens søster Paulina var gift med tidligere
bruker Lars Nilsen Selbo.
Barn:
81. Ole, f. 1857 på Skrove.
82. Johan Martin, f. 1 859 på Karmhus. Gift i USA med Marta Martinusdatter Skrove
f. 1 870 på Skrove. De bodde i Doran, Minnesota, og fikk ti barn.
83. Sefanias (Sam), f. 1862.
84. Inger Marie, f. 1 864. Gift i USA med enkemann Sefanias (Sam) Johnsen Storvuku,
f. 1 862 i Storvuku. Han utvandret til USA i 1 880.
85. Sigurd, f. 1867.
86. Søren, f. 1 870.

----
349 H&FLe
----
Hele familien reiste til Amerika.
Førstemann som drog av gårde, var
sønnen Johan Martin, som reiste i
april 1881. Noen måneder seinere
samme år fulgte broren Ole etter, og
i 1882 var det Sefanias sin tur. Det
gikk så noen år før nestemann,
Sigurd, dro av gårde i 1889. Og den
30. april 1890 var reisa klar for forel
drene, sønnen Søren og dattera Inger
Marie. Reisemålet var Fergus Falls i
Minnesota, der de fleste av familien slo seg
ned.
Kristen og Ingeborg Karmhus.
Det finnes minner etter Kristen Olsen på gården gjennom navna "Kristenbekken"
- ei vasskilde som familien hentet vann fra, og "Kristenåsen" - del av Øveråsen.
Jorda på denne Karmhusgården ble nå kjøpt og lagt til nåværende gård. Stua ble revet
ned og fraktet til Sand i Volhaugen og satt opp på nytt der.
Vi tar også med losjerende på Østre Karmhus i 1891 iflg. folketellinga
jordbruksarbeider f. 1839 i Inderøy
Jørgen Jensen Ness
Hanna Althsdatter kone
Iver Jørgensen sønn
f. 1842 i Inderøy
f. 1864 i Inderøy
f. 1850 i Kolvereid
f. 1889 på Nord-Fikse
sønn
Karoline Johanne Johannesd. sønnens kone
John Arne Iversen Ivers sønn
Jørgen og Hanna Ness hadde også en sønn, Anton Jørgensen Ness, f. 1866 i Inderøy.
Han fikk en sønn her i bygda i 1888, Anton Sende, som ble gårdbruker på Sende lille
nordre. Anton Ness reiste til USA og døde der før sønnen Anton Sende ble døpt 9.
september 1888.
Jørgen Ness var gårdbruker på Nord-Fikse i noen år før han kom til Karmhus. På
Karmhus losjerte familien i husene på Østre Karmhus, som da var fraflyttet. Familien
Ness flyttet til Strinda i 1891, der dattera Anne Marta ble gift med Andreas Tiller på
Horneberg gård.
Husmannsplasser og underbruk.
Under Karmhus har det vært tre husmannsplasser, alle med navnet "Bakken".
På übestemte plasser under gården er det funnet husmenn så tidlig som i 1707, og
rundt 1800 var Erik Tomassen husmann på en av plassene:


----
350 H&FLe
----
Erik Tomassen Karmhus (1778-1813) og Anne Andersdatter (1780-1828)
Erik Tomassen var født i 1778 og var sønn av Tomas Bardosen, som i 1801 var hus
mann under Ner-Sende. Dette året ble Erik gift med Anne Andersdatter Lund, f. 1780
på Lund. Hun var datter av pike Karen Johnsdatter Øver-Sende og ungkar Anders
Olsen Hallem.
I 1801 var Erik Tomassen inderst på Karmhus, og var husmann der fra 1802 til
1808. Da han døde i 1813, bodde han på en husmannsplass (Spannet?) under
Gjermstad, og i mellomtida var han på Kvam. Enka Anne Andersdatter ble gift på
nytt i 1820, med Peder Ottesen Jermstad, f. 1778. De var inderster på Spannet og
fikk dattera Karen samme år. Anne døde i 1828 i Follo, og Peder Ottesen ble gift på
nytt i 1829, nå med Olava Larsdatter Spannvald, f. 1799 i Fosnes.
Barn etter Erik og Anne:
81 . Karen, f. 1 801 på Musemsvald. I 1 830 gift med Jeremias Nilsen Moe, husmann
på Moen under Vist nedre. Død i 1 887 på Vistvald.
83. Agnes, f. 1806 på Karmhusvald. I 1826 gift med Anders Johansen Aksnesvald,
husmann på Brannåsen under Aksnes. Død der i 1852.
84. Peder, f. 1 808 på Kvam. Konfirmert på Tiller i 1 825.
85. Ole, f. 1811 på Øver-Gjermstad vald.
Karmhusbakken øvre
Karmhusbakken øvre ble fradelt Karmhus i 1897 og skyldsatt for 0, 26 mk og av
Olaus Karmhus solgt til Andreas Mikalsen for kjøpesum 900 kroner. - skjøte datert
19. august., tinglyst 22. august 1897.
Om det har vært husmannsplass på stedet før dette, finnes det ikke sikre bevis for,
men det er sannsynlig. Bruket lå på flata ovenfor nåværende gård Nordbekk og hadde
et areal på ca. tjue dekar. Det ble drevet som selvstendig bruk til 1919.
Andreas Mikalsen (187 5-) og Ingeborg Anna Andersdatter (1870-)
Andreas var født i 1875 på Fiksevald av foreldre Mikal Ågesen, f. 1837 på
Stuskinsvald og Anne Marie Hansdatter, f. 1841 på Ytterøy. I 1895 ble han gift med
søskenbarnet Ingeborg Anna Andersdatter, f. 1870 på Hallemsvald av foreldre, hus
mann Anders Ågesen, f. 1828 på Skrove østre, og kone Kirsten Haldosdatter, f. 1839
på Stuskinsvald. Andreas sine foreldre var ved giftermålet husmannsfolk på
Snausenvald.
Andreas Mikalsen arbeidet i mange år med handgrøfting sammen med Ole
Morken og Oluf Lundemo, ellers dreiv han også med handsaging av tømmer.
Barn:

 

----
351 H&FLe
----
Bl o . Anna Kristine Sefaniasdatter Marken, f. 1888 (Ingeborg Annas datter med
Sefanias Olsen Marken). Gift med Petter Martinussen Lund (Vol lan), f. 1 878 på
Sæter, foreldre Martinus Pedersen og Sirianna Kristensdatter. Petter Lund var gård
bruker på Vollan i Leksdalen, men fra 1 954 bodde de på Frydenlund på Ørmelen.
Cl. Sverre Magnus, f. 1917, d. 1944.
82. Marie, f. 1896. Gift med Martin Susegg.
83. Margot, f. 1898.
84. Ida, f. 1900.
85. Olaf, f. 1903 (Olaf Fjesme). Gift med Anna Fikseaunet.
Andreas solgte Bakken til Anton Aksnes i 1907 og flyttet til Fjesme nedre i Henning.
Anton Aksnes hadde Fjesme før Andreas, så det var vel en slags byttehandel mellom
de to (Om Anton Aksnes, se under Lundsbakken).
Karl Tibertus Johannessen Lyngås (1878- 1935) og Ida Olausdatter (1880
-1913)
Neste eier av Bakken ble Karl Johannessen Lyngås. Karl var født i 1878 i Levanger
landsogn og var gift med Ida Olausdatter, f. 1880, datter av husmann Olaus Olsen
Lyngåsplass. Karl Lyngås fikk skjøte på eiendommen av Andreas Mikalsen i 1909, da
Anton Aksnes ikke hadde tinglyst hjemmel. Kjøpesummen var 3200 kroner.
Barn:
81. Ole Bernhard, f. 1898 på Lyngåsplass. Gift i 1936 med Jenny Edvarda
Lorntsdafter Lyngås, f. 1 897. De bodde fra 1 954 på Steinstad på Stiklestad, gnr.
36, bnr. 34.
Cl. Ingrid, f. 1940.
82. Karen Marie, f. 1900 på Lyngåsplass. Gift med småbruker Oskar Sakariassen
Grande, f. 1 900. Småbruker/bureiser på Krågset under Eklo østre.
83. Johanne, f. 1902. Gift med Ivar Klokkerhaug, f. 1901. Småbruker på Haugan
under Hallem nordre.
84. Ingebjørg, f. 1905 på Stiklestadvald. Gift med Arne Magnus Olsen Klokkerhaug,
f. 1 895. Gårdbrukere på Klokkerhaug under Augla.
85. Kari, f. 1907 i Brustua. Gift med Peder Edvardsen Jensvik, f. 1 897. Småbruker på
Nøysomhet under Kjæran.
86. Anna Mathilde, f. 1910 på Karmhusbakken. Gift med Johan Berntsen Haug, f.
1 894, småbruker på Lauvdal østre. Død i 1993 på Verdal Bo- og Helsetun.
I 1915 solgte Karl Lyngås eiendommen til Arnt Andorsen Kjesbu og flyttet på
Lyngåsen.
Arnt Kjesbu var den siste som bodde på Karmhusbakken øvre. 11919 kjøpte han den
nåværende Karmhusbakken av broren Ole Andorsen Kjesbu og flyttet dit (Se
Bunesbakken under Bunes).

----
352 H&FLe
----
Vangli
GNR. 73, BNR. 5.
Småbruket Vangli ble fradelt Karmhus i 1904 og skyldsatt for 0, 31 mk. Det var Hans
Martinussen Balgård som kjøpte en jordteig for 1500 kroner og satte opp hus der.
Skjøte på eiendommen er datert 3. desember 1904, tinglyst 2. februar 1905.
Vangli i 1962.
Hans Severin Martinussen Balgård (1869-1946) og Beret Marta Johannesdatter
(1873-1955)
Hans Severin Balgård var født på Melbyvald i 1869. Foreldrene hans var Martinus
Bardosen og Beret Marta Halstensdatter. Balgård-navnet tok han trolig da foreldrene
bodde på Hegganeset på Bollgardssletta i Vuku. I 1898 ble Hans gift med Beret Marta
Johannesdatter Hofstadsveet, f. 1873, datter av husmann Johannes Bastiansen og
Marit Larsdatter (se under Hofstadsveet/Dalum).
Hans Balgård var kvernmann hos Hermann på Ner-Hofstad i fem år og bodde i
Kvernstua under Hofstad før han kom til Vangli. I 1908 solgte han Vangli, flyttet til
Fergestua og var ferjemann ved Ness-Haga ferjested helt fram til 1936.
Hans og Beret Marta hadde åtte barn:


----
353 H&FLe
----
81 . Ingolf Matteus, f. 1 899 på Skrovevald.
82. Martel Bernhard, f. 1901 på Hofstadvald, d. 1941. Fergemann ved Ness-Haga
ferjested 1936-1941.
83. Trygve, f. 1903 på Hofstadvald. Gift i 1926 med Ingeborg Kristiansdatter Nilsen,
f. 1 909. Trygve var ferjemann ved Ness-Haga ferjested fra 1 941 til 1 973 og var
den siste ferjemannen i Verdal. Død i 1980.
Barn:
Cl. Helge, f. 1926.
C 2. Borgny, f. 1932.
C3.Tor, f. 1943.
C 4. Turid Ellinor, f.
1947.
84. Hulda Bergitte, f. 1906
på Vangli. Gift med
Magnus Edvardsen
Kålen, f. 1904. De bod
de på Bjørklund under
Mo nordre.
Vang
Ak:
85. Borghild, f. 1909 i Fergestua, Ness. Ugift. Død i 1999 på Verdal Bo- og
Helsetun.
86. Berntine, f. 1910 i Fergestua, Ness. Gift med Bjarne Benjaminsen Hansen, f.
1906. Småbruker på Granli under Tømmeråsen.
87. Sylva Amanda, f. 1916 i Fergestua, Ness. Gift med snekker Konrad Haraldsen
Sandnes, f. 1914. De bodde på Bekkevoll under Leirfall østre.
88. Dagrun, f. 1919 i Fergestua, Ness. Gift med gårdbruker Harald Marius
Johannessen Vandvik, f. 1917. Gårdbruker i Vester-Sende.
Neste eier av Vangli var Anton Mikalsen.
Anton Mikalsen Vangli (1870-1948) og ° Anna Mikalsdatter (1880-1909),
2) Mette Nikoline Mikalsdatter (1881-1914)
Anton Mikalsen var født i 1870 på Jøsåsvald, foreldre var husmann Mikal Henriksen,
f. 1818 i Levanger landsogn, og kone Marta Rasmusdatter Hjelde, f. 1838. Foreldrene
var husmannsfolk under Steine og Bollgarden.
Anton reiste til Sverige i 1895 og var der i noen år. I 1904 ble han gift med Anna
Mikalsdatter Snausagjalet, f. 1880, som var datter av husmann Mikal Ågesen og kone
Marie Hansdatter. Anna var søster av Andreas Mikalsen på Karmhusbakken. Hun
døde i 1909, og Anton giftet seg året etter med Annas søster, Mette Nikoline
Mikalsdatter.
Anton Vangli var gårdsarbeider, bl. a. på Karmhus, og arbeidet ellers i skogen både
i Verdal og Ogndal. Han dreiv også med grøfting. Han var en ivrig sosialist og var
med på stiftelsen av Leksdal arbeiderlag.
Barn:


----
354 H&FLe
----
Bl 0 . Marianne Georgsdatter, f. 1 902 på Karmhus. Annas datter med ungkar og smed
Peter Georg Johannessen, f. 1 884 i Strinda (samme mann hadde for øvrig barn
med tre andre kvinner i Sti klestadom rådet i 1904 før han stakk av fra bygda!).
Marianne hadde ei datter; Anna Vangli, f. 1923, som ble gift med bygningsar
beider Trygve Johannessen Balgård, f. 1919. De bodde på Solvang under Sem.
B2\ Margrete, f. 1904 på Bunes. Hun var ugift og tjente hos Harald Gresset på
Gresset.
B3 1 . Mette Gustava, f. 1906 på Bunes, d. 1907 på Bunes.
B4 1 . Gudrun, f. 1 907 på Bunes. Ugift. Hun tjente på gårdene i Leksdalen og Stiklestad.
Bs'. Petra Matilde, f. 1908 på Vangli. Hun døde da hun var sju måneder gammel.
B6 2 . Arne, f. 1910 på Vangli. Gift i 1932 med Ella Ingeborg Edvardsdatter Inndal, f.
1913 på Kriken under Inndal nedre, og de bodde på Elverhøy under Hofstad.
Etter at Ella døde i 1946, giftet Arne Vangli seg på nytt i 1947 og flyttet til
Beitstad, der hans andre kone var i fra.
B7 2 .Anna, f. 1912 på Vangli.
BB°.Margot Ovedie Martinsdatter, f. 1903 (Mettes datter, far Martin Nilsen Sandvik).
Gift med Bjarne Johnsen Hofstad, bureiser på Heimstad under Stiklestad.
B 9°. Andreas Bemhardsen, f. 1905 på Karmhusvald. (Mettes sønn med Bernhard
Jakobsen). Andreas vokste opp på Myrmoen i Leksdal og tok etternavnet Myrmo
derfra. Andreas Myrmo hadde landbruksskoleutdannelse og var ei tid kontrollas
sistent i Verdal. I 1941 tok han eksamen ved Stavanger tekn. skole, anleggslinja,
med hovedkarakter 1 , 34 - utmerket godt. Han var ansatt som arkivassistent ved
Statsarkivet i Trondheim fra 1947. Andreas Myrmo døde i 1968.
Gården Vangli ble i 1928 solgt på tvangsauksjon for 3500 kroner, og Ragnvald
Sandsaunet fikk auksjonsskjøte datert 21. august, tinglyst 1. oktober 1929.
Ragnvald Mateus Antonsen Sandsaunet (1899-1985) og Olga Olsdatter (1906
-1988)
Ragnvald Sandsaunet var født i 1899 på Sandsaunet i Volhaugen og var sønn av snek
ker Anton Andreassen og Otelie (Telia) Pedersdatter. Gift i 1924 med Olga Olsdatter
Morken, f. 1906 i Morkaheimen, datter av bureiser Ole Marius Olsen Morken og
kone Ragnhild Cecilie Jakobsdatter Sørli, (se under Morkaheimen under Hofstad).
Ragnvald Sandsaunet var en allsidig håndverker, bla. bygningssnekker, murer og
hjulmaker.
Barn:
81 . Alfhild, f. 1925. Gift med Torleif Holmvik, gårdbruker på Holmvik under Hofstad.
82. Sigrun, f. 1927. Gift med Reidar Lein. Bosatt ved Haug, deretter på Ørmelen.
83. Oskar, f. 1929. Gift med Bjørg Synnøve Johansen, f. 1930. Oskar ble gårdbru-
ker på Sende lille søndre i 1952. Bjørg Sandsaunet døde i 1999.
84. Reidar, f. 1933. Gift med Ruth Gjersing. Bosted Øra.
85. Gunvor, f. 1938. Gift med Sverre Arstad. Bosted Stiklestad.

----
355 H&FLe
----
Ragnvald Sandsaunet solgte jorda på Vangli i 1972, og han og kona flyttet på Øra.
Husene på Vangli ble seinere solgt som feriested.
Karmhusbakken søndre
Karmhusbakken søndre er kjent som husmannsplass fra 1801. Plassen lå oppe i
dalen mellom Vangli og Karmhusbakken øvre.
Ved folketellinga for 1801 er Johan Andersen oppført som husmann med jord
under Karmhus, og det er trolig her han har bodd. Men han må ha vært her bare kort
tid, toppen et par år, for i 1800 er han i Marka og i 1803 på Røsenget. Johan
Andersen er nærmere omtalt under Setran.
I 1804 kom Anders Jakobsen til plassen.
Anders Jakobsen Karmhus (1776-1853) og Maria Gundersdatter (ca. 1783
-1867)
Anders Jakobsen var sønn av Jakob Andersen på Setran. I 1801 finnes han ikke nevnt
i folketellinga for Verdal, men han kom til Karmhusbakken som husmann i 1804.
Samme år ble han gift med Maria Gundersdatter, f. ca. 1783 av ukjent herkomst
(muligens datter av Gunder Olsen, som i 1801 er inderst på Hallem nedre?). Hun var
i 1801 tjener på Vist øvre.
Hvor lenge Anders var på Karmhusbakken er uvisst, ifølge registeret døde han i
1853, men hvor han bodde da er ikke nevnt. Som enke bodde Maria i 1865 hos dat
tera Anne og svigersønnen Andreas Olsen på Sandsaunet, og hun bodde også der da
hun døde i 1867.
Anders og Maria hadde fem barn:
81 . Beret, f. 1 805 på Setran. I kirkeboka står anført følgende om Beret: "K. 1 820. Det
var udlyst for hende, men brudgommen Ole Olsen blev syk, gov sig seinere i brød
hos hende og skjænket hende ol sin eiendom. Hun blev 01 .07. 1 836 gm. Elling
Olsen Okkul. Død 17.07. 1 885 som Enke paa Sondsvald". Sitatet trenger kanskje
ei forklaring: Personen det her er tale om, er Ole Olsen Stabelstuen, f. 1 757. Han
kjøpte i 1 799 Svartåsen eller Forbregdsaunet, også kalt "Verket" av kaptein Kluver.
Ole ble enkemann i 18 1 1 , og det har etter alt å dømme vært meningen at han
skulle ha giftet seg på nytt med Beret, men at det er blitt avlyst på grunn av syk
dom og hans høye alder. Men Ole glemte likevel ikke Beret. Ved testamente av 7.
desember 1 835, konfirmert 24. april 1 837, innsatte Ole henne som arving, der
iblant også av Forbregdsaunet. Ole Olsen bodde på Forbregdsaunet til han døde
i 1 837, åtti år gammel. Beret ble gift likevel, i 1 836 med Elling Andersen Oklan,
f. 1 808 på Rødtelle i Sparbu, og Ole Olsen var en av forloverne i bryllupet! Beret
og Elling bodde på Forbregdsaunet og fikk seks barn før mannen døde i 1 850
-åra. Etter mannens død ble gården solgt til Peter Olaus Pedersen, og Beret bodde
i 1 865 på Sveet under Hallem vestre sammen med tre av barna og fosterdattera

----
356 H&FLe
----
Anna Brodersdatter (datter av Broder Wilhelm Kluver Lund). I 1 875 bode
hos søstera Anne og svogeren Andreas Olsen på Sandsaunet, der hun
1885.
82. Marta, f. 1811 på Karmhus. Gift i 1 832 med Sivert Olsen Vistvald, f. 1 798, sønr
av husmann og dragon Ole Sivertsen Vistvald og kone Kjersti Tomasdatter. De vai
husmannsfolk på plassen Haukåa under Forbregd østre, der Marta døde i 1 857.
I 1 875 forsørges Sivert av sønnen Olaus som har overtatt plassen.
83. lohanne, f. 1820 på Karmhusvald, d
182
I 1865 er ikke plassen nevnt, så den må ha vært übebodd noen år. Først på 1870-ta
let kom så Lornts Johannessen dit som husmann og ble der til 1882, da han flyttet t
Elvsveet og seinere til Malmo, begge var plasser under Ner-Hofstad (se under disse
v

 

 

 

----
357 H&FLe
----
Høgvang
T^ar
skar Ka
vu
KKe
Ka
■'• ; :
Oskar Olaussen Karmhus (1904-1960) og
Signe Martinusdatter (1904-1946)
Karm

 


----
358 H&FLe
----
hk
De
K
L
XC
)
C


----
359
----


----
360
----


----
361 H&FLe
----
BUNES
GNR. 74, BNR. 1
Bunes. Hovedbygningen er oppsatt i tida 1784-1790 av broder Wilhelm Kluver.
I 1770-årene var Ole Sevaldsen Leklem eier av Bunes. Jakob Olsen Ørtugen var bru
ker på gården før han ble leilending i Marka nordre i 1773. Mer om Jakob Olsen og
hans familie er oppført under omtalen av denne gården.
Ved skjøte av 15. august 1777 solgte Ole Leklem gården til Ole Torkildsen for 750
riksdaler.
Denne Ole Torkildsen må være samme person som var bygselmann på halve går
den Rø i Helgådalen fra 1764 til 1777.
Ole Torkildsen greidde seg dårlig på Bunes og var stadig stevnet for gjeld. Ved
skjøte av 21. februar 1784 solgte han Bunes til Broder Wilhelm Kluver for 799 riks
daler.
Fra da av kom Bunes, som i lang tid stadig hadde skiftet eiere, til å bli i samme
families eie i ei årrekke.


----
362 H&FLe
----
Broder Wilhelm Kluver (1751-1816) og Sofie Jakobsdatter (1771-1848)
Broder Wilhelm Kluver var født i 1751 på Bjartnes og var sønn av oberstløytnant
Lorentz Didrik Kluver og hans andre kone Selle Marie Hagen. Lorentz Didrik Kluver
var også eier av det såkalte Leksdalsgodset, som bestod av gårdene Karmhus, Lund,
Hofstad og Tiller, altså det meste av Nord-Leksdalen. Etter foreldrenes død tilfalt
Leksdalsgodset Broder Wilhelm Kluver, med Bunes som hovedgård.
Broder Wilhelm Kluver ble i 1773 avgitt til tjeneste ved Den Kgl. Garde til fots i
København. 1 1776 ble han sekondløytnant ved 1. Trondhjemske nasjonale infante
riregiments Nærøiske kompani, men ble forflyttet til Ytterøiske kompani i 1778.
Premierløytnant 1781. Gjorde tjeneste ved samme regiments Sparbuiske kompani fra
1783, og tok avskjed i 1786 med 100 riksdaler i årlig pensjon.
I 1788 ble han gift med Sofie Hersleb Krog, f. 1771, datter av sognepresten i
Verdal, Jakob Krog.
Barn:
Bl 0 . Margrete, f. 1787. Mor: Margrete Andersdatter Sør-Tiiler. AAargrete Brodersdatter
ble først gift i 1 809 med kvartermester Søren Sørensen Lelloe i Skogn, og etter
mannens død giftet hun seg i 1 820 med Ole Mortensen Slapgård (Slapgårdætta
1 ), og de fikk to barn. Hun døde i 1 826. Margrete har etterslekt i Verdal.
B2 1 . Jakob Hersleb Krog, f. 1789. Neste bruker.
B3 1 . Lorentz Didrik, f. 1790, d. 1825. Major og kjent antikvarisk forsker og forfatter.
Gift i 18 } 3 med Anna Birgitte Marie Krog ( 1 789-1 877), datter av sogneprest i
Melhus, Ove Kristian Krog.
B4 1 . Sille Marie, f. 1795, død samme år.
B5 1 . Edel Katrine Thode, f. 1796. Gift i 1824 med Hartvig Lund, seinere bruker på
Bunes.
B6 1 . Sille Marie, f. 1798. Gift med Eilert Kristian Hegrem, løytnant, seinere komman
dant på Vardøhus.
B7 1 . Anna Marie, f. 1800, d. 1809.
BB'. Inger Marie Krog, f. 1 805, d. 1 855. Gift med Henrik Westgård, født i Kall, han
delsmann i Levanger.
Ved allernådigst bevilling av 8. desember 1809 fikk Broder Wilhelm Kluver tillatelse
til å anrette en begravelsesplass for seg og sin familie på gården, men på betingelse av
"at vedkommende kirke og dens betjente derved intet fragår i deres lovlige rettigheter". På
dette gravstedet, som ligger inne i granskogen noen hundre meter nordøst for går
den, ved den såkalte "Jomfrumo", ligger Broder Wilhelm Kluver, hans hustru Sofie
Hersleb Krog Kluver og fem av deres barnebarn.
En innskrift på gravsteinen (er borte) skrevet av Kluvers far lød slik:
"Hil Dig! minjagre Søn - du steeg
Som Nordmand ned i Jorden
Før Norges blide Engel veeg
For evig bortjra Norden."

----
363 H&FLe
----
Sklw
*?:
mmm
wßxmm
'*~
>-~-i.
■P* J^>^-'l.
' .-fiß
.?>:
BBJH
"35
.v;
->
S
<^S
i-*
<§MSfe
iix.r-m
iH
■ *
. -
* &_ 2&-*eSßE^^?
WsfWi
4
.
m
Å^Æff%&&éz&&m&%S&&
v
./!
•Ti
K! 0
Kaptein B
Kluver (1754-1816
Kroa Kluver (1771-1848
sted Kluver (1814-1814
v
;v
kr
r 1
R
834-1834)
839). D
/"..
Y
Ved skjøte av 27. oktober 1823 overdrog enka etter Kluver Leksdalsgodset til sine
barn, og sønnen Jakob Hersleb Krog Kluver fikk Bunes.
Jakob Hersleb Krog Kluver (1789-1828) og Christine Hansdatter (1790-1854)
Jakob Hersleb Krog Kluver var utdannet offiser, fenrik ved 1. Trondhjemske infante
riregiment 1808, sekondløytnant og premierløytnant 1810, kaptein 1814, kammer
junker og kompanisjef ved Trondhjemske infanteribrigade 1818.
Han var først forlovet med Albertine Ovidia Krog, datter av sogneprest Ove
Kristian Krog i Melhus. Men forlovelsen ble hevet, og i 1813 ble han gift med
Christine Bruun Sommer, f. 1790, datter av kjøpmann Hans Jessen Sommer i
Trondheim.
Barn:

----
364 H&FLe
----
81 . Hans Wilhelm Thura Kluver, f. 1 814, d. 1 867 i Trondheim. Gift med Anna Ovidia
Reitan, f. 1828. Hans Wilhelm Thura Jessen Sommer Kluver, som var hans fulle
navn, var underoffiser og assistent ved ingeniøravdelingen i Trondheim og seinere
tollbetjent i Stavanger.
82. Lorentz Kluver, f. 1816, død samme år.
83. Jakob Hersleb Thode Krog Kluver, født ??, d. 1 825.
84. Maren Sofie Kluver, f. 1 820, død samme år.
Jakob Kluver døde i Trondheim i 1828. Etter rekvisisjon fra skiftekommisæren i hans
dødsbo ble Bunes solgt ved auksjon i januar 1829 til Kliivers svoger, løytnant Hartvig
Peter Lund. Lund betalte 716 spesidaler 60 skilling for gården. I salget fulgte med
plassen Bakken under Karmhus (Bunesbakken) samt 2/7 av sagplassen Hofstadsveet
og 1/7 i Lunds sagbruk.
Hartvig Peter Petersen Lund (1796-1859) og Edele Katrine Thode Kluver (1796-)
Hartvig Peter Lund var født i 1796 i Trondheim og var sønn av koffardikaptein Peter
Hartvig Lund og kone Maren Susanna Friil. Han var infanterikaptein av yrke. I 1824
ble han gift med Edele Katrine Thode Kluver, f. 1796 på Bunes. Edele Katrine var for
øvrig tremenning med mor til Hartvig Peter Lund.
Edele Katrine Kluver hadde i 1824 arvet Øver-Hofstad ved delinga av
Leksdalsgodset, og Hartvig Peter Lund ble ved giftermålet eier av denne gården.
Øver-Hofstad solgte han i 1829, samtidig som han kjøpte Bunes.
Barn:
81 . Broder Wilhelm Kluver Lund, f. 1 825 på Øver-Hofstad. Gift første gang i 1 859 i
Snåsa med Henriette Amalie Rynning, datter av sognepresten i Snåsa, Jens
Rynning. Gift andre gang i 1870 med Laura Antonie Dyblie fra Orkdal. Broder
Wilhelm Lund var fanejunker. I 1 857 kjøpte han gården Parnas vestre i Snåsa og
hadde den til 1 875, da han kjøpte gården Mulstad i Kolvereid og flyttet dit. Han
døde der i 1885.
82. Peter Hartvig Lund, f. 1 826 på Øver-Hofstad, d. 1 890 i Snåsa. Gift i 1 856 med
Anne Cathrine Monsdatter Moe, f. 1 826 på Verdalsøra, datter av Mons Eriksen
Moe og hustru Maria Mikkelsdatter. Mons Moe kjøpte i 18 1 5 gården Lorvoll. Han
skal ha hatt flere gårder i Verdal, bl. a. Gudmundhus. Ved sin død i 1842 var
Mons Moe oppført som gjestgiver. Peter Hartvig Lund var korpsbørsemaker. I
1 859 kjøpte han gården Aune søndre i Snåsa. Folketellinga for Verdal viser imid
lertid at han og familien bodde her i bygda ennå i 1 865, da han er oppført som
huseier på Nestvoll lille. Ved neste telling, i 1875, er de bosatt i Snåsa. Ett av
deres barn var Hartvig Peter Lund, f. 1 862 på Nestvoll, gift i 1 887 i Snåsa med
Elsebe Marie Bøkset, f. 1 857. Hartvig Peter Lund ble her i bygda kjent som en
tusenkunstner. Han var smed av yrke, og på Reinsvoll ved Fæby bygde han opp
et moderne mekanisk verksted.
83. Harald Hårfagre Lund, f. 1 828. Gift i 1 856 med Inger Margrete Martinusdatter
Moe, f. 1 835 på Verdalsøra. Hun var datter av gårdbruker Martinus Monsen Moe

----
365 H&FLe
----
på Haugslia. Kona døde i 1883, og Harald Lund ble gift på nytt, med Inger
Sellæg, f. 1863. Harald Lund var lensmann i Otterøy og Flatanger og døde i
1 897 som lensmann i Fosnes.
84. Seraphine Miranda Lund, f. 1 830 på Bunes, død samme år.
85. Sophie Margrethe Lund, f. 1832 på Bunes. Gift med Kristian Fredrik Arendorph
Wangberg. De bodde på Granåsen gård i Strinda.
86. Nathaniel Friil Colban, f. 1 833 på Bunes, død samme år. Gravlagt på Kluvers
gravsted.
87. Edle Catarine Lund, f. 1 834 på Bunes, død samme år. Gravlagt på Kluvers gravsted.
88. Sverre Sterkodder Lund, f. 1836 på Bunes. Død 1854.
89. Håkon Adelstein Lund, f. 1 837 på Bunes. Reiste til USA og døde der i 1 863.
Blo. Christian Friil Lund, f. 1838 på Bunes, d. 1839. Gravlagt på Kluvers gravsted.
Hartvig Peter Lund solgte Bunes til Nordre Trondhjems Amtskommune for 8000 spe
sidaler i 1856. Amtskommunen tok gården i bruk som landbruksskole med Jakob
Lippe Hansen som bestyrer. Lund og familien hans flyttet til Parnas i Snåsa.
Jakob von der Lippe Hansen (1812-1886) og Kristine Hansdatter (1832-)
Jakob von der Lippe Hansen var født i 1812 i Solum i Telemark. Han var gift med
Kristine Hansdatter Haabjørg, f. 1832 i Trondheim.
Jakob von der Lippe Hansen kom til Trøndelag i 1844. Han var da teologisk kan
didat og ble huslærer hos prost Berg på Frosta. Da den første landbruksskolen i fyl
ket ble opprettet på By ved Steinkjer i 1850, ble Hansen ansatt som bestyrer for sko
len. Skolen holdt til på By i seks år før den i 1856 ble flyttet til Bunes.
Skolen på Bunes ble drevet etter samme plan som på By - med en praktisk-teo
retisk undervisning med to års læretid. Men det er trolig at det ble lagt mer vekt på
den praktiske delen etter at den kom til Bunes. Som 2. lærer ble ansatt agronom M.
Storm, og som praktiske lærere ble delvis benyttet tidligere uteksaminerte elever fra
skolen.
Det var harde vilkår for bestyreren. Lønna hans var 1400 spesidaler (tilsvarende
ca. 5000 kroner) i året. Av lønna skulle han holde 2. lærer, to håndverksmestre samt
skaffe fri kost til lærer og elever. I tillegg skulle bestyreren svare for utgiftene på går
den, holde besetning og gårdsredskaper m.m. Til gjengjeld skulle han i tillegg til
lønna få avkastningen av gårdsdrifta. Men det var ikke stort, for jorda på Bunes var
delvis vassjuk og utpint. Frostsikkert var det heller ikke, og forholdene lå i det hele
tatt ikke godt til rette for en landbruksskole på Bunes. I 1860 ble det derfor vedtatt
å legge ned skolen på Bunes og i stedet opprette en felles skole for de to
Trondhjemsamtene på Rotvoll i Strinda.
Jakob von der Lippe Hansen kjøpte så ved auksjon i 1860 Bunes sammen med
Lund vestre og Røsenget. I 1861 anla han Bunes teglverk. Teglverket lå ved
Lundselva, like ovenfor gården Nordvik, og råstoffet ble hentet i elvemelen. Det ble
produsert både teglstein og drensrør, og produktene ble fraktet på pram fram til
Hallemsstøa og sendt videre derfra. Bunes teglverk var ikke i drift i 1866, da det var
underlagt Minsås Verk. Men drifta ble gjenopptatt seinere og varte fram til 1920.

----
366 H&FLe
----
Etter at han kjøpte gården, fortsatte von der Lippe Hansen også med privat land
bruksskole på Bunes med betalende elever, men måtte etter noen år gi opp, for det
viste seg å være vanskelig å opprettholde skolen i konkurranse med amtenes felles
skole, der utdannelsen var gratis. I 1870 gikk alle gårdene hans på tvangsauksjon, og
Lippe Hansen måtte forlate Bunes som en økonomisk ribbet mann.
Han forsøkte seg deretter som forpakter av gården Fossem i Ogndal. Men det gikk
heller ikke, og dermed tok han med seg familien og kjørte med hest og vogn over
Dovre til Kristiania. Han døde som maltkontrollør i Skien i 1886. I 1900 bodde enka
Kristine i Skien hos dattera Aslaug Tobiassen, se nedenfor.
Jakob von der Lippe Hansen satte merker etter seg i Trøndelag på flere områder.
Han stod i spissen for etablering av sparebank både på Frosta og i Steinkjer, og hans
pionerinnsats for landbruksundervisning her i fylket fikk stor betydning i ettertid.
Mange av elevene hans kom til å bli blant distriktets beste jordbrukere. På Bunes ble
det uteksaminert 29 elever.
Jakob von der Lippe Hansen etterlot seg fem barn:
81 . Sigrid von der Lippe Hansen, f. 1 853 i Stod.
82. Aslaug von der Lippe Hansen, f. 1854 i Stod. Hun ble gift i Skien med damp
skipsfører Ole Tobiassen, f. 1 850 i Skien, og i 1900 hadde de seks barn.
83. Trygve von der Lippe Hansen, f. 1 858 på Bunes.
84. Olaf von der Lippe Hansen, f. 1 863 på Bunes.
85. Ragna Marie von der Lippe Hansen, f. 1 868 på Bunes.
Bunes, sammen med Lund vestre og Røsenget, ble solgt på auksjon til Hans Lund for
4225 spesidaler, skjøte datert 30. april 1870.
Hans Katharinus Bygballe Lund (1838-) og Christiane Antonie Holst (1845-)
Hans Lund var født i 1838 på Hitra. Han var av presteslekta Lund fra Stod. Etter å
ha gjennomgått Munkvoll landbruksskole ble han forvalter ved By Brug ved
Steinkjer, og kom derfra til Bunes. I 1873 ble han gift i Stiklestad kirke med
Christiane Antonie Wessel Holst, f. 1845 i Trondheim, datter av kaptein og gårdbru
ker på Stiklestad vestre, Wilhelm Christian Wessel Holst, og hustru Sofie (Wilhelm
Holst var ordfører i Verdal 1865-71).
Barn:
81 . Sofie Margrete, f. 1 874 på Bunes, død samme år.
82. Wilhelmine (Mimi) Sofie, f. 1875 på Bunes. Gift i Kristiania med Arne Berbom,
skipsfører i Otto Thoresens rederi, Oslo.
83. Margit, f. 1876 på Bunes, d. 1879.
84. Valborg, f. 1 879 i Inderøy. Ugift. Hun var bokholder hos høyesterettsadvokat
Butenschiøn i Oslo.
85. Arvid, f. 1880 i Inderøy, d. 1883.
86. Christiane Antonie, f. 1881 i Inderøy. Ugift. Ansatt i Finansdepartementet

----
367 H&FLe
----
Hans Lund ble på Bunes til 1877, da flyttet han til Inderøy og ble forvalter ved
Sundnes Brug og Brenderi. Bunes forpaktet han bort, først til Halvor Olsen Hofstad,
som brukte gården til i 1881, da han ble husmann på plassen Brannseggen (se under
denne).
Den neste forpakteren på Bunes ble Martin Nilsen Suvl.
Martin Nilsen Suvl (1848-1934) og Johanna Elisabeth Olsdatter (1852-1921)
Martin (Martinus) Nilsen Suvl var født i 1848 i Sulstua østre av foreldre Nils Olsen
Sulstuen og kone Maren Olsdatter, født Garnes. I 1882 ble han gift med enke
Johanna Elisabeth Olsdatter Sandviken, f. 1852 på Mønsterhaug i Skogn. Hun var
datter av Ole Andersen Mønsterhaug, og var enke fra 1878 etter Bernt Eliseus
Fredriksen Sundby vestre, f. 1849, som hun ble gift med i 1877. Han drukna i
Verdalselva ved Haga 25. juli 1878. Johanna var for øvrig taus hos Mikal Sevaldsen i
Sandvika da hun ble gift første gang.
Martin og Johanna kom til Bunes i 1882 og var der til 1886, da de flyttet til
Sandvika Fjellstue og overtok som bestyrere der etter Mikal Sevaldsen, mens Mikal
Sevaldsen og kona Jonetta samtidig flyttet til Bunes og overtok som forpaktere der.
I 1896 byttet Martin Suvl og broren Ole Nilsen Suvl bosted og yrke, slik at Martin
ble leilending på farsgården Sulstua, mens Ole ble fjellstuemann i Sandvika. Martin
Suvl døde i Sulstua i 1934.
Barn:
Bl 0 . Anton Aamo, f. 1881 på Fersdalen. Han var Martins sønn med Marit
Andreasdatter Aamo fra Åmoen i Fersdalen. Anton Aamo kom i 1897 som 16
-åring til Garnes som skyssgutt og dreng. Han ble seinere handelsbetjent hos Nils
Garnes og tok over butikken og dreiv den til 1916. Siden ble han handelsmann
i Ulvilla, og fra 1930 filialbestyrer for Verdal Samvirkelags filial i Ulvilla. 11913
ble han gift med menighetssøster Anette Johansdatter Stene, f. 1883. Hun var dat
ter av gårdbruker Johan Melhus fra Stene på Inderøya og kone Marta Andreasdtr,
f. 1 854 på Fleskhusvald.
82. Maren Elisabeth, f. 1883 på Bunes. Gift i 1906 med Petter Marius Johansen
Stene, f. 1 876 på Steine, sønn av gårdbruker Johan Petersen Stene og hustru
Maria Lovise Larsdatter. Gårdbrukere i Steine østre fra 1908.
83. Mikal Julius, f. 1885 på Bunes. Ugift. Gårdbruker i Sulstua fra 191 9 sammen med
broren John Nelius.
84. Ingeborg Matea, f. 1888 i Sandvika. Gift i 1914 med Erik Eriksson, f. 1882 i
Brattåggen, Kall. Bestyrer av Sandvika fjellstue fra 1923.
85. Nils, f. 1890 i Sandvika, d. 1891.
86. Maria Johanne, f. 1892 i Sandvika. Gift i 1916 med Georg Ottosen Moe, f.
1884 i Grong.
87. John Nelius, f. 1894 i Sandvika. Gift med Bergljot Anneusdatter Indahl, f. 1899
på Inndal østre, datter av Anneus Olsen Indahl og kone Gusta Benedikte.
Gårdbrukere i Sulstua fra 1919.

----
368 H&FLe
----
Mikal Sevaldsen Sandviken (1823-1886) og Jonetta Andersdatter (1821-1916)
Mikal Sevaldsen var født i 1823 på Holme og var sønn av Sevald Jensen Holme og
kone Magnhild Olsdatter, født Gudding. I 1852 gift med Jonetta Andersdatter
Gudding, f. 1821 i Skogn. Mikal og Jonetta var først oppsittere på Statens fjellstue på
Nybygget i Inns Allmenning, og da den nye mellomriksveien til Melen var anlagt, ble
Mikal den første fjellstuemannen i Sandvika. Det var i 1863 eller 1864.
Barn:
81. Sefanias, f. 1856 i Nybygget. D. 1865?
82. Anders, f. 1861 i Nybygget. D. samme år.
I 1886 byttet, som nevnt foran, Mikal Sevaldsen gård med Martin Nilsen Siml og flyt
tet til Bunes. Men Mikal Sevaldsen døde på Bunes allerede samme år. Jonetta bodde
på Bunes til hun døde i 1916.
Hans Lund, som fremdeles var eier av Bunes, averterte gården til salgs flere ganger på
1880-tallet. Men ingen kjøpere var interessert før i 1886. Da kjøpte brødrene
Martinus og Anders Halset gården for 12000 kroner - skjøte datert 14., tinglyst 18.
august 1886. Hans Lund flyttet i 1891 fra Inderøy til Kristiania, der han var ansatt
som brennevins- og maltkontrollør.
Brødrene Halset opprettet kårkontrakt med enka Jonetta Sandviken. Det var et
slags familieforhold mellom Jonetta og Halset-brødrene, idet hun var søster av stefa
ren deres, Johannes Andersen Halset (se nedenfor).
Martinus Johnsen Halseth (1852-1934) og Ingeborg Anna Ellevsdatter
(1858-1952)
Martinus Johnsen var født i 1852 på Halset av foreldre John Jakobsen Halset og kone
Beret Andersdatter, født Stuskin. Faren døde i 1852, og mora ble gift for andre gang
i 1862, nå med Johannes Andersen Bye fra Skogn. Han var, som nevnt foran, bror av
Jonetta Sandviken.
Martinus utvandret til Amerika i 1879, og ble gift der i 1880 med Ingeborg Anna
Ellevsdatter Lundskin, f. 1858 på Lundskin. Hun var datter av gårdbruker Ellev
Mikkelsen Lundskin og kone Marta Larsdatter. De kom tilbake til Norge i 1884.
Martinus Halseth ble ikke boende lenge på Bunes, idet han i 1891 kjøpte gården
Oklan og flyttet dit.
Barn:
81. Birgitte, f. 1885 på Lundskin. Gift i 1913 med sitt søskenbarn, lærer Johannes
Martinussen Stensli, f. 1883 på Steinslia, sønn av Martinus Ellevsen Stensli og
kone Hanna Johan nesdatter. (Martinus Stensli var bror av Ingeborg Anna
Ellevsdatter Lundskin.) Johannes Stensli var lærer i Volhaugen 1907-1920. De
hadde to døtre, tvillingene Hildur og Agnes Steinsli, f. 1916.
82. John, f. 1887 på Bunes. Gift med Ingeborg Johan nesdatter Balgård, f. 1900.
Gårdbruker på Oklan.

----
369 H&FLe
----
83. Marta, f. 1 889 på Bunes. Gift med Anton Kristoffersen Lein, f. 1 889. Gårdbruker
på Lein østre.
Anders Johnsen Halseth (1850-1907) og Gunhild Anna Johannesdatter
(1851-1929)
Anders Johnsen Halseth var født i 1850 på Halset, og var som nevnt foran, bror av
Martinus Halseth.
Anders Halseth ble i 1886 gift med Gunhild Anna Johannesdatter Kausmo, f.
1851 på Ytterøy. Hun var datter av gårdbruker Johannes Jonassen og kone Maren
Anna Rasmusdatter på Kausmo. Gunhild Halseth var utdannet jordmor og praktiser
te i bygda i mange år. Hun fortsatte også på privat basis etter at hun ble gift. Men da
arbeidet som husmor tok det meste av tida, sluttet hun i jordmoryrket etter noen år.
Barn:
81 . Berntine, f. 1887. Hun utdannet seg til jordmor og tjenstgjorde i Stjørdalen. Hun
var ugift
82. Marie, f. 1 889. Gift med neste bruker.
83. Johanna, f. 1893. Ugift.
84. Anna, f. 1896. Gift med Anton Gomo fra Rissa. De hadde gård ved Jonsvatnet
ved Trondheim.
85. Ingeborg, f. 1 889. Gift med Johannes Torsmyr. De bodde på Berkåk, der de dreiv
et spiseri.
Etter at mannen døde i 1907, dreiv enka
Gunhild Halseth gården til 1914. Da solgte hun
til svigersønnen Johan Vikaunet fra Stjørdal for
16000 kroner.
Johan Vikaunet (1891-) og Marie
Andersdatter (1889-)
Johan Vikaunet var født i 1891 på Vikaunet i
Stjørdal. Han var sønn av gårdbruker Josias
Johnsen Vikaunet. I 1914 ble han gift med
Marie Andersdatter Halset, f. 1889 på Bunes.
Barn:
81. Alf, f. 1915 på Bunes.
82. Hildur, f. 1917 på Bunes.
83. Gunvor, f. 1921 på Bunes.
84. Jorun, f. 1924 i Stjørdal.
Johan Vikaunet førte opp ny driftsbygning på
Bunes før han i 1923 solgte gården til Johannes
Pedersen Bye uten tinglyst hjemmel. Ved salget
ohan oq Marie Vika


----
370 H&FLe
----
ble en skogteig kalt "Bunesmarka" holdt tilbake og seinere solgt til Anton Aksnes,
som solgte den videre til Landbruksselskapet, som igjen utparsellerte teigen til fire
bureisingsbruk.
Johan Vikaunet hadde tenkt å slå seg til i bygda også etter at han solgte gården,
ved å ta unna et jordstykke og bygge seg ei stue. Men slik ble det ikke. Han tok med
familien og flyttet tilbake til Stjørdal. Svigermora Gunhild Halset ble også med dit.
Hun døde i Stjørdal i 1929, men er gravlagt ved Stiklestad kirke.
Johannes Bye ble ikke lang tid på Bunes, angivelig fordi kona hans ikke fant seg til
rette på denne sida av Leksdalsvatnet, og han solgte gården samme år (1923) til agro
nom Arne Johnsen Voll for kjøpesum 55000 kroner.
Arne Fridtjof Johnsen Voll (1893-1979) og Mathilde Johansdatter Getz, f.
Greger (1890-1981)
Arne Voll var født i 1893 i USA og var sønn av John Johnsen Voll og kone Julie
Ottinusdatter i Ner-"Fåra. Han var gift med enke Mathilde Johansdatter Getz, f.
■y/
y
y
Greger. Hun var enke etter gårdbruker Alf Getz på Stiklestad nordre
Arne Voll kom tidlig med i det offentlige liv. Han ble valgt inn i herredsstyret i
1931 og satt der til krigen kom i 1940. Da ordfører Christian Nevermo ble avsatt av


----
371 H&FLe
----
okkupasjonsmakta i 1940, ble Arne Voll utnevnt til ordfører i Verdal, og fungerte
fram til kapitulasjonen i 1945. Av andre tillitsverv han hadde kan nevnes: Formann
i ligningsnemnda, formann i Verdal landbrukslag, i styret for Verdal Meieri og i bank
styret. Han var også kretssekretær i Norges Bondelag 1917-1922.
Travhesten Gilming med kusk Jakob Berg.
Fotoet er tatt i Bergen.
Arne Voll var sterkt engasjert i trav
sport og hadde flere gode travhester på
stallen. Den mest kjente av hestene hans
var "Gilming", som deltok på travbanene
over hele landet og seiret i flere storløp. I
1934 var "Gilming" mestvinnende kald
blodshest på Bjerkebanen.
Mathilde Voll var engasjert i lagsarbeid
og var med og stifta Verdal Bonde
kvinnelag i 1927 og var lagets første for
mann (forkvinne).
Barn:
81 . Reidar, f. 1924. Gift med Elisabeth Pettersdatter Bjartnes, f. 1930. De ble brukere
på Bunes fra 1 957. Reidar Voll startet i 1 966 med produksjon av meitemark under
firmanavnet Bunes Spesialkulturer.
82. Arne jr., f. 1925. Gift med Johanne Louise Myhr, f. 1935. Bosatt i Bjørga. Arne
Voll jr. ble i 1957 ansatt som disponent ved det nystartede AS Innherred Teglverk
på Stiklestad.
Plasser og fradelte bruk:
Brannseggen
GNR. 74, BNR. 2.
Brannseggen er ikke nevnt i folketellinga i 1801, men plassen kan likevel være eldre.
Den var bebodd av husmenn fram til 1892. I 1894 ble den fradelt og skyldsatt for 1
mark 33 øre og solgt til Olaus Olsen for 1500 kroner, skjøte datert 28. februar 1903
- tinglyst 8. januar 1904.
Den første husmannen vi kjenner til på Brannseggen, var Ole Monsen, som var
husmann der fra rundt 1800 til 1847.
Ole Monsen Bunes (1774-1862) og I} Beret Johnsdatter (1764-1824), 2) Ragnhild
Halvorsdatter (1789-1855)
Ole Monsen var født i 1774 på Tillervald og var sønn av Mons Andersen Tillervald.
Han ble i 1798 gift med Beret Johnsdatter Tillervald, f. ca. 1764. Kona døde i 1824
og Ole ble gift på nytt samme år med Ragnhild Halvorsdatter Bunes, f. 1789.
Barn:


----
372 H&FLe
----
Bl '.John, f. 1798 på Bunesvald, død samme år.
B2'.Mons, f. 1798 på Bunesvald, død samme år (tvilling med John).
B3 2 . Sirianna, f. 1 826 på Bunesvald. Gift i 1 847 med Kristian Olsen Langdal, som ble
neste husmann på plassen.
Ole Monsen døde i 1862 og hans andre hustru i 1855 på Brannseggen.
Kristian Olsen Langdal (1821-) og Sirianna Olsdatter (1825-)
Kristian Olsen var født i 1821 på Langdal lille og var sønn av Ole Johnsen Langdal
på Aksnes søndre øvre og hustru Malena Nilsdatter.
Som nevnt foran ble han i 1847 gift med Sirianna Olsdatter, datter av den forrige
husmannen på Brannseggen, og de overtok som husmannsfolk på plassen samme år
og var der til 1863, da Kristian kjøpte Aksnes lille nordre. I 1872 flyttet familien til
Flatanger. De hadde 2 barn:
82. RafaelOlaus, f. 1853.
I 1865 er ikke plassen nevnt, men i 1874 kom Martinus Sivertsen Musum fra
Bunesbakken hit.
Martinus Sivertsen Musum (183 5-) og Gisken Andersdatter (1840-)
Martinus Sivertsen var født i 1835 på Lein, sønn av inderst Sivert Iversen og hustru
Anne Ellingsdatter. I 1861 kjøpte han gården Musemshøa, men solgte den igjen før
1865 og ble husmann på Bunesbakken i 1866 eller -67. I 1862 giftet han seg med
Gisken Andersdatter Tillereng, f. 1840 på Tillervald, datter av husmann Anders
Bårdsen og hustru Johanna Rolfsdatter (se under Tillerenget). De hadde to barn:
81 . Anton, f. 1 863 på Musemshøa. Utvandret til Melrose ; Minnesota, i 1 880.
82. John Martin, f. 1 873 på Bunesbakken. Utvandret til USA i 1 881 .
Både Martinus og Gisken fulgte med da yngste sønnen utvandret til USA i 1881. De
slo seg ned i Alexandria, Minnesota, og tok Lund som etternavn.
Neste husmann på Brannseggen ble Halvor Olsen Hofstad, som tok over etter
Martinus Sivertsen i 1881.
Halvor Olsen Hofstad (1845-1892) og Ingeborg Anna Eskildsdatter (1837-)
Halvor var sønn av leilending Ole Haldorsen i Skavdalen og var født der i 1845 (i
registret over døpte står han med Halvard som fornavn). Ingeborg Anna
Musemsenget, f. 1837 på Karmhus, som Halvor ble gift med i 1866, var datter av
Eskild Johnsen Musemsenget og kone Sara Olsdatter.
Før han ble gift, var Halvor tjener på Ner-Hofstad og tok navnet sitt derfra.
Familien losjerte også i noen år på Hofstad før de flyttet til Ogndalen, der Halvor var


----
373 H&FLe
----
rådsdreng eller bestyrer for Jakob v. d. Lippe Hansen på gården Fossem. Lippe
Hansen forpaktet Fossem etter at han, som omtalt tidligere, med mindre hell hadde
prøvd å drive privat jordbruksskole på Bunes. Så kom Halvor og familien tilbake til
Leksdalen og losjerte ei tid på plassen Kvernstua under Lund. I åra 1877-1881 var
han forpakter på Bunes, og var så husmann på Brannseggen til han døde i 1892.
Barn:
Bl 0 . Sefanias Bårdsen, f. 1 861 på Setran. Han var Ingeborg Annas sønn før ekteska
pet med Halvor. Faren var Bård Andersen Tillervald, f. 1 833. Sefanias utvandret
til USA i 1 882 og kalte seg Sam Bunes. (Se under Buhaugan/Sagplassen under
Hofstad).
B2 Q . Anna Fredrikke Halvorsdatter, f. 1 869 på Hofstad, hennes mor var enke Matea
Muller på Hofstad. Anna utvandret til USA (New York) i 1 888.
Sammen fikk Halvor og Ingeborg Anna tre barn:
83. Olme, f. 1 866 på Musemsenget. Gift i 1 890 med gårdbrukersønn Bernt Bårdsen
Auskinness (Ness), f. 1 865 på Stiklestadvald. De utvandret til USA i 1 893.
84. Edvard, f. 1870 på Fossem i Ogndal. Han ble gårdbruker i Marka nordre. Gift
med Sofie Lovise Eilertsdatter Fossan, f. 1 877 i Sparbu. Edvard og Sofie Marken
fikk i alt fjorten barn, alle født i Marka.
85. Hans Kristian, f. 1 879 på Bunes. Han utvandret til USA i 1 893.
Halvor Olsen Hofstad døde i 1892, og enka Ingeborg Anna emigrerte til USA sam
men med sønnen Hans Kristian i 1893. Det ble således bare Edvard Marken som ble
igjen i Norge av familien.
Som før nevnt opphørte Brannseggen å være husmannsplass i 1894, da den ble
utskilt og solgt til Olaus Olsen Østnes.
Peter Olaus Olsen Brandsegg (1842-1904) og Karen Andersdatter (1847-)
Peter Olaus Olsen, som var hans fulle navn ved dåpen, var født i 1842 på Østnesvald
i Vuku, og var sønn av husmann Ole Olsen og kone Marta Andersdatter. I 1872 ble
han gift med Karen Andersdatter Jøsåsvald, f. 1847 på Magnusmoen under Jøsås,
datter av husmann Anders Magnussen og kone Beret Olsdatter.
I 1875 bodde Olaus og Karen på Tronesvollen søndre. Seinere var de eiere av
Østnesenget under Østnes før de overtok på Brannseggen.
Olaus arbeidet med hustømring som attåtnæring.
Olaus og Karen hadde ingen barn. I 1875 har de som pleiebarn hos seg treårige
Mette Sefaniasdatter, f. 1872 på Fiksevald. Seinere tok de til seg som fosterbarn Laura
Gustava Johnsdatter, f. 1883 på Kjæranvald. Laura var datter av John Arntsen
Tromsdal og Kristine Andreasdatter Værdalsøren.
I 1903 opprettet Olaus og Karen et gjensidig testament med ordlyd at fosterdat
tera Laura skulle være deres eneste livsarving. Laura ble gift med Lars Olsen Tuset og
ble gardkone på Sør-Tuset.

----
374 H&FLe
----
Olaus døde i 1904 på Brannseggen, og Karen solgte i 1912 gården til John
Mikalsen Aksnes.
John Mikalsen Aksnes (1863-1939) og Engnora Ernstdatter (1867-1956)
John Mikalsen var født i Sparbu. Han var sønn av Mikal Olsen Vatsenget, som rundt
1880 kjøpte Aksnesenget. I ungdomsåra var John tjener på Skalstugan gård og gjest
giveri, hos forvalter Ole Staven, som var fra Namdalseid. I Skalstugan ble John kjent
med ei jente fra Namdalseid, Engnora Ernstdatter Skjerpmo, f. 1867 i Beitstad, som
tjente der på samme tid, og det endte med giftermål ca. 1890.
John dreiv farsgården Aksnesenget i noen år før han i 1908 flyttet med familien
til Bremset i Sparbu. 1 1912 kom de tilbake til Leksdalen og kjøpte Brannseggen. Som
attåtnæring arbeidet han med hustømring og snekring.
John Aksnes solgte gården til sønnen Harald Aksnes i 1938 for 4000 kroner pluss
kår av årlig verdi 50 kroner.
John og Engnora hadde elleve barn:
81 . Marius, f. 1 891 . Han emigrerte til USA, der han arbeidet som skipstømmermann
på amerikanske båter. Hans videre levnetsløp er ukjent, men en tror at han omkom
i ei eksplosjonsulykke i midten av 1930-åra.
82. Tora, f. 1893, d. 1906.


----
375 H&FLe
----
Ragna, f. 1895. Gift
R
med Sverre Trana.
Begge var ei tid tjenere
på Ringstad i Asen. De
hadde ingen barn, og
skilte lag. Sverre ble
ende i Åsen, mens
Ragna bodde i Ver-
en. På sine gamle
ger bodde hun hos
ttera Marie, som hun
kk i 1918 med Ole
Andersen Bull ing fra Familien Aksnes på Brannseggen 1925. Første rekke f. v.:
Sparbu, og som ble gift
Ingnora, John, Ragna og hennes datter Marie. Bakerste
Arne Sørhaug i Vol-
Alf, Ingolv, Eivind og Ol
v.
haugen. Ragna var kjent
som ei flink flatbrødba
kerske og selskapskokke.
84. Eivind f. 1898. Gift med Ella Olsdatter Morken, f. 1903. Eivind var snekker av
yrke og var eier av Mobakk under Haug, gnr. 24, bnr. 28.
85. Harald, f. 1900. Han ble neste bruker på Brannseggen. Ugift. Død i 1955.
86. Olaf, f. 1902. Han ble gårdbruker på Vallem i Kvam.
rannseqqen i 1954. Da var Harald Aksnes eier. Den opphørte som selvstendig bruk i 1955.

 

----
376 H&FLe
----
87. Ingolf, f. 1903. Gift i 1939 med Ruth Mariusdatter Veie, f. 1919. Bureiser på
Vasseng under Bunes fra 1 930.
88. Margot, f. 1905. Gift med Petter Hågensen Nyheim, f. 1902 i Sparbu.
Gårdbrukere på Nyheim under Lund, gnr. 72, bnr. 3.
89. Tora, f. 1907, d. 1919 i Beitstad. Hun var tjenestepike hos Ole Aurstad, som var
bestyrer ved Solberg Meieri i Beitstad.
Bl O.Else, f. 1909. Gift med Arne Augdal, gårdbruker i Åsen.
Bl 1 .Alf, f. 1907. Ugift. Han reiste til sjøs og mønstret på i utenriksfart tidlig i 1930
-åra. Han tjenestegjorde i maskinen og seilte på alle hav. Under 2. verdenskrig var
han med og fraktet forsyninger til bl. a. Montgomerys armé i Afrika og til styrkene
i Stillehavet. I 1 970-åra mønstret han av for godt etter å ha seilt ute i 35 år. Han
kjøpte seg ei blokkleilighet på Garpa på Verdalsøra, der han levde sine siste år.
Harald Aksnes, som var ugift, solgte Brannseggen til broren Ingolf Aksnes i 1955.
Han la jorda under sitt bureisingsbruk Vasseng. Dermed opphørte Brannseggen som
eget bruk.
Granholt
Granholt ble fradelt Bunes i 1895 og skyldsatt for 12 øre og solgt ved skjøte datert
12. august, tinglyst 14. august 1895 til lærer Ole S. Haugdahl for 250 kroner.
Lærer Haugdahl fikk satt opp hus og dyrka opp jorda på Granholt, men flyttet
etter få år til naboheimen Nyheim, og i 1900 solgte han Granholt til enke Johanne
Lerseth for 1500 kroner. Skjøte datert 10. august, tg 1.15. august 1900.
(Om Ole S. Haugdahl, se under Nord-Leksdal skole).
Johanne Gurine Lerseth (1868-1959)
Johanne Gurine Lerseth var født i 1868 i Trondheim og var datter av Johannes
Jakobsen Skrove og kone Elisabet Sofie, f. Sommer. I 1895 ble hun gift med Arnt
Nilsen Lerseth, f. 1866 i Leirset. Han var sønn av Nils Arntsen Lerseth og kone
Ingeborg Andorsdatter, som kom flyttende fra Lom og kjøpte Langdal lille i 1845.
Johanne hadde allerede som 13-åring lært seg søm, men hennes drøm var å bli
lærerinne. Men foreldrene mente at hun var for ustyrlig og vill til å kunne bli det.
Noen år før hun ble gift, var hun husbestyrerinne hos distriktslege Tillisch, og han
tok henne ofte til hjelp på kontoret, så hun lærte nok mye om sykdom og helsestell
av ham. Ved folketellinga i 1891 var hun imidlertid handelsbestyrerinne i Ulvilla, og
det var trolig under oppholdet der at hun ble kjent med Arnt Lerseth.
Arnt og Johanne Lerseth dreiv gården Leirset, men Arnt fikk tuberkulose og var
lenge pasient på Reknes Sanatorium ved Molde. Han kom heim friskmeldt, men syk-


----
377 H&FLe
----
1962.
dommen tok seg opp, og han døde i januar 1899. Johanne og de to barna deres flyt
tet da til Granholt.
Johanne Lerseth satt med gården til 1906, da hun solgte til Anneus Lorntsen Tiller
uten tinglyst hjemmel.
Da Johanne hadde solgt Granholt, flyttet hun til Levanger. Her kjøpte hun gården
Jernbanegata 29 sammen med meierske Johanna Haarberg (meierske ved Leksdalens
Smørmeieri). Gården inneholdt både leiligheter og hybler, og de hadde opptil 8 pen
sjonærer, hovedsakelig lærerskoleelever. 1 tillegg tok Johanne imot søm. Dette ga ikke
stort utbytte, og da hun ca. 1912 ble tilbudt arbeid i Trondhjems Redningsmisjon,
ble det til at hun etter et studieopphold i Sverige overtok stillingen som bestyrer av
Redningsmisjonens Pikehjem. Dette var i praksis et hjem for gatepiker, og Johanne
gikk ofte og patruljerte sammen med politiet og forsøkte å få de unge piker, som ofte
holdt til i bakgårder under meget uverdige forhold, inn på hjemmet. Pikehjemmet
holdt først til i en liten gammel gård i Øvre Møllenberggate, men flyttet derfra til går
r:


----
378 H&FLe
----
den Voll på Moholt (seinere Statens forsøksgård), og derfra til Kvammen på Strinda.
I disse åra hadde hun hjelp av sin far Johannes Skrove, som vaktmester.
Seinere ble Johanne Lerseth bedt om å bli med å starte og bestyre Trondhjems
Kommunale Mødrehjem. Dette hadde tilhold på Møllehaugen ute i Ila. Ei stor kvit
bygning omgitt av en vakker hage, og huset eksisterer fremdeles. Der skapte hun et
godt hjem for ugifte mødre. De kom dit for å føde, og ofte for å få barnet adoptert
bort. Til tross for sitt sterkt religiøse livssyn, var Johanne Lerseth aldri fordømmende,
og hun arbeidet sterkt for at flest mulig av mødrene kunne beholde sine barn selv. På
Mødrehjemmet var hun til hun gikk av med pensjon omkring 1933. Hun bodde
senere hos døtrene sine, men mest på Levanger hos sin eldste datter, der hun ånds
frisk og vital døde i 1959.
Johanne Gurine Lerseth hadde to døtre i ekteskapet med Arnt:
81 . Elisabet Sofie, f. 1 896 i Leirset. Hun ble utdannet ved Levanger Lærerskole og ble
boende på Levanger hele livet. Her bygde hun sin heim, "Vesletun", på Bruborg.
Hun underviste ved Levanger barneskole og var øvingslærer for lærerstudenter.
Hun var aktivt med i politikken, og var med i landsstyret for lærerlaget og i menig
hetsrådet. Hun var også ivrig KFUK-er hele sitt liv, og var i det hele en samfunns
engasjert kvinne. Hun døde ugift og barnløs av kreft i 1984.'
82. Ingrid, f. 1 898 i Leirset. Hun ble også utdannet ved Levanger Lærerskole, men var
først guvernante hos familien Melandsjø på Hitra, og hadde da bare middelsko
len. Etter lærerskolen tok hun lærerpost på Hitra, men ble i 1925 gift med lærer
Karsten Andersen fra Kolvereid. De slo seg ned på Ørlandet og ble boende der
hele sitt liv. De deltok aktivt i det offentlige liv og hadde mange verv, særlig
Karsten. Han var meget musikkinteressert og dirigerte flere kor. Karsten Andersen
døde i 1968, mens Ingrid døde i 1982. De hadde seks barn:
Cl . Knut, f. 1 928. Knut Andersen var utdannet sivilingeniør, og han var vegsjef i
Nord-Trøndelag fram til 1994. Gift med Asbjørg Breitæg fra Oksvoll. Bosatt
i Steinkjer.
C 2. Johanne, f. 1928. Utdannet lærer, bosatt i Hobøl kommune i Østfold og gift
med økonom Bjørn Stokstad.
C 3. Arnt Tore, f. 1933. Arnt Tore Andersen er utdannet lærer, og har arbeidet
både som lærer og seinere som journalist i Adresseavisen. Gift med lærer
Gerd Brønstad fra Snåsa, bosatt i Skogn. De er skilt. Arnt Tore Andersen bor
for det meste i Montenegro.
C 4. Ingrid Elisabeth, f. 1935. Utdannet lærer, gift med tannlege Leif Gangås fra
Orkdal. Bosatt på Ørlandet.
C 5. Nils Eigil, f. 1943. Utdannet som næringsmiddelingeniør, gift med lektor
Anne Marit Lie, Oslo. De har overtatt farsheimen på Ørlandet og bor der.
C 6. Brit Rannveig, f. 1945. Utdannet til sykepleier. Gift med medisinkonsulent
Reidar Rønstad fra Svolvær. Bosatt på Hvitsten i Vestby kommune.
Foruten Johanne og barna bodde også Johanne's far, enkemann Johannes Skrove, og
søstrene Anna Cathrine og Jenny Aagot Skrove på Granholt i 1900.

----
379 H&FLe
----
Johannes Jakobsen Skrove var født i 1841 på Skrove nedre østre (Bergsmo), sønn
av gårdbruker Jakob Toresen Skrove (Hellån) og hustru Johanna Pedersdatter.
Johannes var bl. a. bror til Tore Jakobsen Nordset, som var bruker på Aksnes søndre
øvre, Aksnes nordre lille og Nordset.
Johannes Skrove flyttet til Trondheim allerede som 17-åring i 1859, og vi veit at
han tjente hos Jørgen B. Lysholm. Det var her han traff sin kone Elisabeth Sofie
Sommer, f. 1827 i Trondheim. Senere ble han lokomotivfører på Rørosbanen. De
bodde først i en hjørnegård i Elgesetergata, like over brua på høyre side. Så kjøpte de
et lite hus, Bakklandet 12, og her ble i hvert fall den yngste dattera Aagot født. Dette
huset skal stå den dag i dag og er fredet. Senere flyttet familien til Støren og bodde
på Støren stasjon. Som pensjonister bodde de ei tid på Øvre Stiklestad. Her døde
kona Elisabeth Sofie i 1895. Johannes og dattera Anne Cathrine (Trine) bodde da ei
tid på "Kveldskvile" på Verdalsøra.
Da Johanne Gurine flyttet til Trondheim, ble faren med og hjalp henne i arbeidet.
Men han flyttet tilslutt tilbake til Verdalsøra, og dreiv på sine gamle dager med snek
ker- og glassarbeid, samt laget madrasser på bestilling. Johannes Skrove døde på
Verdalsøra i 1917.
Johannes Skrove var også far til Nikolai Skrove (1866-1926), som først var han
delsbestyrer på Verdalens Meieris landhandel på Stiklestad og seinere ble handels
mann i Skrovesgården (som i
dag eies av Nils Karlsaunet).
Om de to søstrene til
Johanna Lerseth veit vi at
Jenny Aagot, som var født i
1874, gikk inn i
Frelsesarmeen, med Levanger
som bosted. Hun både frøs og
sultet for sin tro, fikk tuberku
lose og døde ung. Anna
Cathrine (Trine), som var født
i 1871, døde ugift, men døds
året er ikke kjent.
Stua på Granholt.
I 1909 kjøpte Jonas Marken gården for 2000 kroner etter at han hadde losjert på går
den før han kjøpte den. Skjøtet ble utstedt av Johanne Lerseth.
Jonas Johannessen Marken (1842-1927) og Hanna Sofie Halvorsdatter (1842-1924)
Jonas Marken hadde før vært bruker i Marka østre. Han var født på Bunesvald i 1842
og ble i 1865 gift med Hanna Sofie Halvorsdatter Tillervald, f. 1842. Ekteskapet deres
var barnløst.
Jonas Marken solgte Granholt ved skjøte datert 16. april, tinglyst 2. mai 1922, til
Johannes Ellevsen Sende for 5500 kroner. Men Johannes Sende hadde gården bare et
års tid før han solgte den videre til Ole Skrove for 6600 kroner, skjøte datert 19. mai,
tinglyst 3. juni 1923.


----
380 H&FLe
----
Ole Andersen Skrove (1892-1979) og Gudrun Neliusdatter (1899-1971)
Ole Skrove var født på Skrove i 1892 og var sønn av gårdbruker Anders Andersen og
hustru Maren Anna Johnsdatter. Gift i 1919 med Gudrun Neliusdatter Gilberg, f.
1899 i Skogn.
Ole Skrove var bygningsmann og hadde flere mann i arbeid. Dessuten var han
snekker, og laget møbler og redskaper på eget verksted på gården. Han var også poli
tisk engasjert og var bl. a. med i
herredsstyret i tre perioder for
Arbeiderpartiet.
Barn:
81. Alfhild, f. 1923. Gift med
Svein Ness, f. 1922.
Bosted Lysthaugen.
2000. Gift
,oth
939. B
83. Birger, f. 1926
eier av Granholt
Nordvik
GNR. 74, BNR. 5
Nordvik var husmannsplass i
bare fire år, fra 1895 til 1899.
Da ble plassen fradelt Bunes og
skyldsatt for 98 øre. Den ble
solgt ved skjøte datert 6.
august, tinglyst 8. august 1903
til Hans Peter Olaussen
Jøsåsvald for 1500 kroner.
Hans Peter Olaussen kom til
Nordvik som husmann i 1895.
Han kom da fra Øverplassen
under Jøsås vestre.
v^v.
Hans Peter Olaussen Nordvik (1863-1933) og Maren Anna Mikalsdatter
(1857-1928)
Hans Peter Olaussen var født i 1863 på Reppe av foreldre, husmann Olaus Halvorsen
Jøsåsvald og Elenanna Paulsdatter. Faren var sønn av husmann Halvor Olsen i

 


----
381 H&FLe
----
på Nordvik.
Jøsåsdalen under Jøsås østre, og mora var datter av rydningsmann Paul Andersen
Lillemo fra Lillemoen i Inndalsallmenningen. Foreldrene var i 1865 inderster og i
1875 husmannsfolk på Stuskinsveet under Stuskin vestre. Samme år var Hans Peter
gjetergutt i Inndalsallmenningen hos mormora, Sirianna Rasmusdatter.
I 1889 ble Hans Peter, som da var dreng på Halset og kalte seg Halset, gift med
Maren Anna Mikalsdatter Tømmeråsvald (Valøya), f. 1857 på Gudmundhusvald.
Hun var datter av husmann Mikal Andersen og kone Anne Nilsdatter på Valøya
under Tømmeråsen.
Hans og Maren Anna var husmannsfolk på Øverplassen under Jøsås vestre i noen
år før de kom til Nordvik.
På Nordvik satte Hans først opp hus på flata like ved elva, men de måtte seinere
flyttes p.g.a. at elva ofte flommet inn i husene.
Hans Nordvik var tømmermann av yrke. Da Leksdalens Meieri ble startet i 1900,
ble han ansatt som maskinist der og hadde trolig denne stillingen til meieriet opp
hørte i 1917. Han arbeidet også med saging av tømmer, og med skogsarbeid. Han
spilte fele og var læremester for andre i faget.
Hans og Maren Anna hadde følgende barn:
Bl 0 . Anna Margrete Olufsdatter, f. 1 879, d. 1 887. Mårens datter med Oluf Eskildsen
Musumeng.


----
382 H&FLe
----
B 2°. Gustava Sefaniasdatter,
f. 1882. Mårens datter
med Sefanias Bårdsen
Buhaugan, f. 1861. Gift
i 1 900 med Ludvig
Mikalsen Snausenvald, f.
1 879. De utvandret i
1902 til Ashby,
Minnesota.
83. Olme Hansdatter, f.
1890. Ugift. Hun var
både skogskokke og
,el-
ska ps kokke og var også
ofte til hjelp ved og etter
barnefødsler.
84. Mikal Hansen, f. 1 894.
Han ble neste bruker på
slordvik.
rWt,
DJ
897, d. 1898
86. Marie
897, død sa
villinq med Hanna.
I tillegg til sine egne barn tok
Hans og Maren seg også av
andre sine barn. Hedvig
Molden, f. 1922 og Einar
Dillan, f. 1925, som begge var
barnebarn av Hans' søster
Hanna Olausdatter Jøsås, vok-
ste opp på Nordvik etter at mora deres døde i 1929. Det samme gjaldt også Magnus
Bjartnes og Kristine Bjørneberg, f. 1916. Kristine var bare lita jente da Hans og Maren
hentet henne på meieriet i Leksdalen. De tullet en filt rundt henne og bar henne hvert
sitt stykke fram til Nordvik. Mor til Kristine var Else Pettersen fra Sortland, som var
meierske ved Leksdalens Meieri. Hun forlot bygda da hun ble gift med en Tågvold,
som var gårdskar på Solheim. De skal ha bosatt seg på Oppdal.
I 1926 solgte Hans Nordvik gården til sønnen Mikal Hansen for 10000 kroner,
skjøtet datert 26. februar, tinglyst 16. mars 1926.
Mikal Hansen var ugift. Ved siden av at han dreiv sin egen gård, var han gårdsar
beider på Bunes og skogsarbeider. Han solgte Nordvik i 1940 til Johan Jakobsen for
7000 kroner, skjøtet datert 8. september, tinglyst 2. november 1940.
Johan Jakobsen var gift med Kristine Bjørneberg, pleiedattera til Hans og Maren
Nordvik.
K l IFKC


----
383 H&FLe
----
Bunesbakken (Nordbekk)
GNR. 74, BNR. 6.
Bunesbakken, eller Bakken, hørte opprinnelig under Karmhus. Under delinga av
Leksdalsgodset etter Broder Wilhelm Kliiver kom plassen under Bunes og ble med i
kjøpet da Kliivers svigersønn Peter Hartvig Lund kjøpte Bunes på auksjon i 1829.
Plassen ble så ført tilbake til Karmhus i 1911, da Olaus Karmhus kjøpte den av
Gunhild Halset, enka etter Anders Halset.
En kjenner til at det har vært husmenn på Bunesbakken fra ca. 1814.
Hans Johansen Lundsvald (1786-1856) og Beret Hansdatter (1790-1870?)
Hans Johansen var sønn av husmann Johan Samuelsen Lundsaunet på Seterenget
under Lund. I 1814 ble han gift med Beret Hansdatter Sulstuen. Beret var født i 1789
på Lilleåbakken i Meråker og var datter av Hans Pedersen Lilleåbakk og kone
Ragnhild Pedersdatter. Hun kom til Verdalen sammen med foreldrene, som ble hus
mannsfolk på Kriken under Inndal nedre ca. 1812.
Hans Johansen ble husmann på Bunesbakken ca. 1814, etter at han hadde tjent
på Bunes i 10-11 år. Hvor lenge han var der, er ikke kjent.
Hans Johansen fikk i 1830 en dom for simpelt tyveri og måtte som straff arbeide
i Trondhjems Tugthus i to måneder.
Hans døde som husmann på Røsenget i 1856. 1 1865 bor ei enke Beret Hansdatter
som legdslem på Nordbergsvald, 78 år gammel og oppført som født i Stjørdal. Hun
dør på samme sted i 1870. Kan det være denne Beret det her er snakk om?
Hans og Beret fikk bare ett barn, dattera Kjersti i 1814, og hun døde samme år.
Hvem som ble husmann etter Hans Johansen er usikkert, men det antas at det var på
denne plassen Johannes Johannessen Storstad bodde før han kjøpte Marka østre en
gang før 1862. Dette året kom det nemlig et parfolk fra Sparbu og bosatte seg på plas
sen:
Hans Andreas Olsen Lein (1818-1879) og Marta Johansdatter (1817-1864)
Hans Olsen var født i Ytterøy, men bodde i Sparbu da han i 1845 ble gift med Marta
Johansdatter, som var født på Setran i Leksdalen og var datter av Johan Andersen og
Brynhild Jakobsdatter. Hans og Marta kom til Bunesbakken i 1862. To år seinere
(1864) døde Marta. Hans bodde fremdeles på plassen i 1865, men da som losjerende
veiarbeider. I 1875 losjerte han på en plass under Lein, og døde der i 1879.
Så vidt en kan se, var Hans og Marta barnløse.
I 1865 var Tore Jakobsen Aksnes husmann på plassen, men han ble der bare en kort
periode, for fra 1866/67 til 1874 var Martinus Sivertsen Musemshøa husmann der
før han flyttet til Brannseggen.

----
384 H&FLe
----
vJordbek
Ved folketellinga i 1875 er ikke Bunesbakken nevnt, så den var sannsynligvis übe
bodd fram til rundt 1880, da Johannes Pettersen Haugsgjalet ble husmann der.
Johannes Pettersen Bunes (1842-1909) og Sirianna Olsdatter (1838-1920)
Johannes Pettersen var født på Storstad i 1842 og var sønn av leilending Petter
Henriksen Storstad og kone Agnes Ellevsdatter Grundanvald. Om foreldrene kan
nevnes at faren døde på Storstad i 1856, og at enka Agnes i 1865 av ukjent årsak bor
hos en husmannsfamilie (Kristian Olsen og Gjertrud Johnsdatter) på en plass under
Allmenningsåsan i Inndalen, og dør der i 1869.
Johannes ble i 1866 gift med Sirianna Olsdatter Haugsgjalet, f. 1838. Sirianna var
halvsøster av Mikal Valøen og tante til Maren Nordvik. Johannes med familie bor i
1875 som husmann på Haugsgjalet og han er samtidig kirkegraver.
Det var mens Hans Lund var eier av Bunes (1870-1886) at Johannes Pettersen ble
tilsatt som møllemester ved Lund mølle, og han fikk samtidig Bunesbakken som
boplass. Han skulle ha hamning for buskapen i marka til Lund vestre i seks uker, og
ellers i Karmhusmarka. Seinere ble det slik at han betalte for hamning i
Karmhusmarka i seks uker. Avgifta var pliktarbeid på Bunes.
Johannes døde i 1909. 1 1911 ble plassen kjøpt tilbake til Karmhus av Olaus
Karmhus. Sirianna, som eide husene, skulle få bo der til 14. april 1914 (14. april var
som kjent flyttedag). Hun døde på Nordvik i 1919.
Johannes og Sirianna fikk i alt fem barn, men fire av dem døde før de nådde vok
sen alder:
81 . Ole Andreas, f. 1 868 på Haugsgjalet, d. 1 879, 1 1 år.
82. Hans Petter, f. 1 873 på Haugsgjalet. Hans Petter titulerte seg som smed da han i


----
385 H&FLe
----
1 898 ble gift med Lovise Juliane Lorntsdaffer Bjartnesvald, f. 1 869. Foreldrene
hennes var husmann Lornts Johannessen og Marta Bårdsdatter Bjartnesvald. De
losjerte på Bunesbakken fram til Hans Petter døde i 1 901 , men da tok Lovise med
seg barna og flyttet ned på Øra, der hun var kokke på Verdal meieri, og ei tid
også på Rinnleiret. Hun arbeidet også som selskapskokke. Lovise døde i 1960.
Hans Petter og Lovise hadde følgende barn:
Cl o . Laura Marie Sefaniasdatter, f. 1895 på Borgenvald. Lovises datter før ekte
skapet. Faren var gårdbrukersønn Sefanias Olsen Marken. Laura ble i 1922
gift med Andreas Andreassen Bye, f. 1888 i Inderøy. Andreas Bye hadde
snekkerverksted på Verdalsøra, og de bodde på Undheim, gnr. 20, bnr. 19.
C 2. Johanna Hansdatter, f. 1898 på Bunesbakken. Gift med Evald Johnsen, f.
1900 på Mikvollvald. De bosatte seg i Frol. Evald Johnsen var ei tid bestyrer
av Arbeider-Avisas kontor i Levanger. Han hadde flere tillitsverv i Frol kom
mune - var medlem av kommunestyret og ei tid også varaordfører.
C 3. Gusta Hansdatter, f. 1900 på Bunesbakken. Ugift. Hun bodde og arbeidet i
Steinkjer.
83. Gustav, f. 1875 på Haugsgjalet, d. 1892, 16 år.
84. Jette Sofie, f. 1879 på Haugsgjalet, d. 1887, 8 år.
85. Ole Andreas, f. 1 882 på Bunesbakken, død samme år, to måneder gammel.
Olaus Karmhus solgte Bunesbakken i 1912 til Ole Kjesbu for 1200 kroner, skjøtet
utstedt av Gunhild Halset er datert 20. april 1912. Eiendommen fikk fra da av gårds
navnet Nordbekk.
Ole Andorsen Kjesbu (1891-) og Anna Sofia Pedersdatter (1890-)
Ole Kjesbu var født i Kjesbua i 1891 og var sønn av gårdbruker Andor Hansen
Kjesbu og Ingeborganna Andersdatter. Han ble i 1912 gift med Anna Sofia
Pedersdatter Øhd (Musemssvedjan), f. 1890 i Trångsviken, Sverige.
Ole Kjesbu solgte i 1919 gården til broren Arnt Kjesbu for 3500 kroner og flyttet
selv til Musemsrønningen. Han og familien er nærmere omtalt der.
Arnt Andorsen Kjesbu (1888-1968) og Ingeborg Martinsdatter (1881-1955)
Arnt Andorsen Kjesbu var født i 1888 i Kjesbua. Foreldrene hans var Andor Hansen
Langdal, seinere Kjesbu, f. 1857, d. 1935, og Ingeborg Anna Andersdatter Væren, f.
1854, d. 1926. Kona Ingeborg Martinsdatter, som Arnt ble gift med i 1909, var født
i 1881 i Sørvika i Verran. Familien bodde ei tid i Kjesbua før Arnt i 1915 kjøpte
Karmhusbakken øvre av Karl Lyngaas. I 1919 kjøpte han så Nordbekk av broren Ole
og flyttet dit.
Arnt Kjesbu slo Karmhusbakken og Nordbekk sammen til ett bruk. Han dyrka i
tillegg opp "Nordbekkskogen", som broren Ole hadde kjøpt til i 1912.
Gjelda ble imidlertid for stor, og i 1928 ble gården solgt på tvangsauksjon. Arnt
Kjesbu og familien flyttet i januar 1929 til Ulvilla, der Arnt samme år overtok fars
heimen Kjesbua.
Barn:

----
386 H&FLe
----
OA?
82. Petter, f. 191 1 i Kjesbu. Gift i 1935 med Ella Lundsaunet, f. 1916. Bureiser på
Lunde. Ella døde i 1998 og Petter i 2001 .
83. Anna Bergljot, f. 1913 i Kjesbu. Gift i 1933 med Paul Severin Skavdal, f. 1901
d. 1980. Gårdbruker i Skavdalen fra 1938.
84. Ingvar, f. 1914 på Karmhusbakken øvre, d. 1917. Han drukna i brønnen på går-
den
85. Ingrid Arnolda, f. 1916 på Karmhusbakken øvre. Gift i 1940 med Ola Ragnvald
Brønstad, f. 1912, d. 2001 . De overtok Kjesbua i 1952.
86. Magne Ingemann, f. 1917 på Karmhusbakken øvre, d. 2001 . Gift i 1943 med
Agnes Magda Overmo, f. 1923. Magne var skogsarbeider på Værdalsbruket i
mer enn femti år, og ble for dette tildelt Kongens fortjenstmedalje i sølv i 1 989.
Bosatt i Nonsetskogen, Helgådalen.
87. Helge, f. 1919 på Karmhusbakken øvre. Smed. Gift i 1939 med Margit
Fossness, f. 1913. Bosatt i Ulvilla.
88. Odd, f. 1921 på Nordbekk, d. 1941.
89. Sverre Edvard, f. 1923 på Nordbekk. Gift i 1949 med Borghild Lydia Sørvik, f.
1922, d. 1984. Bosatt i Verran.
3 FOLK

 

----
387 H&FLe
----
Bl O.Anders, f. 1925 på Nordbekk. Gift i 1948 med Esther Marøy, f. 1927. Bosatt
på Kluksbakkene i Ulvilla.
Bl I . lvar, f. 1926 på Nordbekk. Gift i 1951 med Sigrid Green, f. 1928. Bosted
Leirset.
Ny eier av Nordbekk ble Martin Lund, som fikk auksjonsskjøte på gården i 1929 for
kjøpesum 6000 kroner.
Martin Bernhard Johannessen Lund (1890-1960) og Klara Sofie Olsdatter
(1895-1992)
Martin Lund var sønn på Lundsaunet, foreldre Johannes Ellingsen og Ellen Oliva
Ågesdatter. Han ble i 1917 gift med Klara Sofie Olsdatter Tiller, f. 1895, datter av
gårdbruker Ole Petersen Tiller og hustru Elenanna Sefaniasdatter Aspås på Nord-
Tiller.
Martin Lund arbeidet i noen år på Trones Bruk. Fra 1921-24 forpaktet han Øver-
Hofstad, deretter kjøpte han Tillerenget, men solgte og kjøpte en av Gulling-gårdene
i Beitstad. Han kom derfra da han kjøpte Nordbekk.
Kona Klara dreiv mye med søm for andre, samt hekling.
Martin Lund overdrog i 1959 gården til sønnen Arvid Olai Lund.
Barn:
81. Erling Johannes, f. 1918, d. 1937.
82. Arvid Olai, f. 1923. Gift med Margit Kalset, f. 1921 på Vester-Åsen, datter av
Anton Kalset på Øster-Fikse. Gårdbrukere på Nordbekk fra 1959.
Moen (Bunesmoen)
Moen var en husmannsplass som lå sør for husene på nåværende gård Nyheim. Det
har vært husmenn på plassen fra rundt 1760-1904, men neppe sammenhengende.
Arnt Eriksen ( ) og Marit Ellevsdatter (1720-1766)
Arnt Eriksen kom som husmann til Moen rundt 1760. Legger en fødested for barna
hans til grunn, var han før det også husmann eller inderst på Skrovesvald og Trøgstad
store.
Gift i 1750 med Marit Ellevsdatter, som var født rundt 1720 og som døde i 1766
på Hofstadvald. De fikk barna:
81 . Beret, f. 1753 på Skrovesvald.
82. Maren, f. 1 756 på Trøgstad store. I 1 791 ble hun gift med Peder Larsen Tusetvald.
83. Ellev, f. 1 760 på Bunesvald. Trolig er det han som i 1775 ble konfirmert fra Åsen
i Leksda .
Andre opplysninger om familien foreligger ikke.

----
388 H&FLe
----
Neste husmann som vi veit har bodd på plassen var Gjert Olsen, som kom dit rundt
1810 og ble der til 1840.
Gjert Olsen (1771-1847) og Beret Hansdatter (1773-)
Gjert Olsen var født i 1771. I 1798 ble han gift med Beret Hansdatter Prestegård, f.
ca. 1773, og som trolig var datter av Hans Nilsen Ulvillen, som var bygselmann på
Ner-Hofstad fra 1763 og seinere på Leirhaug (Aunet) i Ulvilla. De var husmannsfolk
under Augla og Minsås før de kom til Bunesmoen. De hadde tre barn:
81. Hans, f. 1799 på Auglavald. Gift i 1825 med Lisbet Ellingsdatter Hofstad, f.
1802. De var inderster på Bunesmoen fra 1825 til rundtl 830, deretter var de
husmannsfolk under Forbregd og Eklo, der Hans døde i 1 838. Lisbet var som enke
tjenestepike på Haliem vestre i 1 865 og døde på Lyngsvald i 1 875.
82. Ole, f. 1802 på Minsåsvald. I 1835 gift med Gunnhild Rasmusdatter, f. 1807,
datter av Rasmus Mikkelsen Sulstuen. Ole og Gunnhild flyttet i 1 841 til Alstahaug
i Nordland.
83. Marit, f. 1 807 på Minsåsvald. Gift i 1 828 med Lars Ellingsen Volen, f. 1 806 på
Hesteg reiva Id. Paret flyttet mye på seg. De første åra etter at de var gift var Lars
husmann, først på Høa, deretter på Kvammet. I 1 844 kjøpte han gården
Kulstadvika og hadde denne til 1 869. I 1 875 var de inderster og bodde i mas
tubygningen på Kjæran og Lars arbeidet som snekker. Marit døde i 1 878 som hus
mannskone på Mikvollvald, mens Lars døde i Østersund i 1 882, antagelig bodde
han da hos ett av de fem barna som han og Marit fikk.
Gjert Olsen var husmann på Bunesmoen fram til rundt 1840. Hvor han da gjorde av
seg, er ikke kjent. Han døde i 1847, uten at det er anført bosted ved dødsfallet.
I 1842 kom Peder Jørgensen som ny husmann.
Peder Jørgensen (1816-1902) og Beret Johansdatter (1814-1900)
Peder Jørgensen var av Aksnesætta. Han var sønn av husmann Jørgen Pedersen på
Kongssveet under Ner-Hofstad, og ble født der i 1816. Samme året som han kom til
Bunesmoen, ble han gift med Beret Johansdatter Setran, f. 1814.
Beret og Peder bodde på Bunesmoen resten av livet. Beret døde der i 1900 og
Peder i 1902.
Barn etter Peder og Beret:
81 . Kirstine, f. 1 842 på Bunesmoen. Gift i 1 861 med Peder Andreassen Sendesvald,
f. 1835 (se Lilleakeren nedre under Sende). Kirstine døde allerede i 1864, etter
at hun i ekteskapet hadde født to barn, som begge ble bortsatt til andre etter at
mora døde. Enkemannen Peder Andreassen ble i 1 867 far til Bernt Pedersen
(Vang), mora var Anna Berg itte Johan nesdatter Nessvald. Bernt finner vi i 1875
på Haugen under Ness mellom, der han er fostersønn hos ugift husmannskvinne
Gurine Kristensdatter (Vang). I 1 900 er han gift jernbanearbeider og bor på Vang

----
389 H&FLe
----
i Vinne. I 1 868 giftet Peder seg med Johanna Johannesdatter Engsveet, f. 1 848 i
Vinne, og flyttet til Frol, der familien i 1 875 bor hos kona sine foreldre på
Engsveet, gnr. 12, bnr. 4 (under Østborg) i Frol. Peder er da skomaker. I 1900
bor familien i Bakkegaten 53e i Levanger by. De hadde flere barn.
82. Bernt, f. 1 845 på Bunesmoen. Han ble i 1 869 gift med Beret Marta Hansdatter
Musemvald, f. 1847 på Storåkeren. I 1872 kjøpte Bernt gården Aksnes søndre
øvre og ble gårdbruker der (se under denne).
83. John, f. 1851 på Bunesmoen. Han ble husmann på Sveet (Sagmesterplassen)
under Ner-Hofstad (se under denne).
Nelius og Beret Marta Hofstad var de siste beboere på Bunesmoen. Etter at de flyttet
derfra, ble plassjorda lagt til innmarka på Bunes. (Om Nelius og Beret Marta, se
Kvernstua under Ner-Hofstad.)
My r vang
Bureisingsbruket Myrvang ble fradelt Bunes i 1932 og solgt til Anton Lundemo.
Arealet var på 70 dekar.
yrvanq m. flere i 1962. Foto; wideræ

 

----
390 H&FLe
----
Anton Olufsen Lundemo (1897- 1979) og Julie Margot Martinusdatter (1901-
1990)
Anton Olufsen Lundemo var født i 1897 på Lundemo under Lund av foreldre Oluf
Johannessen Lundemo og kone Beret Marta Halvorsdatter. Gift
i 1920 med Julie Margot Martinusdatter Lundsmoen, f.
1901. I 1922 kjøpte han farsheimen Lundemo og
dreiv denne til han i 1933 ble bureiser på
Myrvang.
Materialer til stua på bruket fikk Anton tak
i da han kjøpte og reiv ned ei skogstue som lå
inne i Sørelvdalen i Leksdalsallmenningen.
Stua ble satt opp av Eivind Aksnes
(Brannsegg), mens uthuset ble satt opp av Arne
Okstad og Olaf Aspås.
Anton Lundemo dreiv også med saging. På sag
bruket til Anton Aksnes vinteren 1928 var han så
uheldig å sage av seg de tre midterste fingrene på
høyre hand. Han var også skomaker.
Julie og Anton Lundemo.
Barn:
81. Margrete, f. 1923 på Lundemo. Gift med Einar Julnes, gårdbruker på Julnesset
Helgådalen.
Vasseng
GNR. 74, BNR. 9.
Vasseng ble fradelt Bunes i 1929 og av Arne Voll solgt til Ingolf Aksnes. Hele arealet
var på 80 dekar.
Ingolf Johnsen Aksnes (1903-1983) og Ruth Mariusdatter (19 19-)
Ingolf Johnsen Aksnes var født i 1903 på Brannseggen og var sønn av Engnora og
John Mikalsen Aksnes. Gift i 1939 med Ruth Mariusdatter Veie, f. 1919.
Ved siden av bureiseryrket var Ingolf Aksnes fra 1930 til 1941 landpostbud på
ruta Stiklestad - Dalemark. Han kjøpte seg motorsykkel som han brukte ved post
ombringelsen.
Barn:
81 . Ingjard, f. 1 934 på Vasseng. Gift med Else Hansen fra Skien, og de bor i Fossum
ved Skien.
HEIMER OG FOLK I LEKSDALEN

 

----
391 H&FLe
----
VaSSeng 1954: Foto: Widerøe
82. Turid, f. 1940 på Vasseng. Gift med Herbert Andersen fra Ranheim, men skilt. De
bodde i Trondheim.
83. Rolf, f. 1942 på Vasseng. Han er ansatt som byråsjef i Riksrevisjonen og bor i
Oslo. Gift og skilt.
84. Tor, f. 1945 på Vasseng. Gift med Åse Solstad fra Lunner på Hadeland. De bor i
Krokstadelva i Buskerud.
I 1955 kjøpte Ingolf Aksnes farsheimen Brannseggen av broren Harald og la jorda på
denne til Vasseng. I 1965 solgte han Vasseng til Kåre Forbord fra Skatval, og Ingolf og
Ruth Aksnes kjøpte seg bolig på Ørmelen.
Løvmo søndre
GNR. 74, BNR. 10.
Løvmo søndre ble fradelt Bunes i 1932 og solgt samme år til Olaf Johnsen for kjøpe
sum 2750 kroner.


----
392 H&FLe
----
Dette var et av de mindre
bureisingsbrukene, og hele
arealet var på 56 dekar. For å
få det godkjent som burei
singsbruk i Landbruks
selskapet, måtte derfor Arne
Voll som selger avstå et areal
på fem dekar som var oppdyr
ka fra før. Dette arealet, som lå
øst for Bunesmoen, ble i si tid
dyrka av Johan Vikaunet. På
Løvmo.
stedet der stuebygningen ble planlagt oppført, var det en gammel gravhaug som ble
utplanert. Anton Musum og sønnene stod for husbygginga.
Olaf Johnsen (1901-1993) og Inga Lovise Olufsdatter (1900-1973)
Olaf Johnsen var født i 1901 på Lundsaunet. Han var sønn av ungkar
John Jakobsen Holmen (fra Jakob-Hella under Midt-Holmen) og
pike Julie Johannesdatter Lundsaunet.
Olaf vokste opp hos besteforeldrene på Lundsaunet. Han
arbeidet som tjener hos Anders og Lovise Lund i flere år, og æB^^ *1é
ellers ble det tilfeldig gårds- og skogsarbeid. Kona Inga m?
Lovise var datter av Oluf Johannessen Lundemo og kone " V
Beret Marta Halvorsdatter, og var søster til Anton Lundemo
på Myrvang. Hun var tjener på Bunes hos både Vikaunet
og Voll, og ellers dreiv hun med spinning og strikking for J^
andre folk.
Barn: 4ft»
Barn:
BL Borghild, f. 1925 på Lundsaunet. Gift med Johan Holthe,
gårdbruker på Ulsberg. Olaf John
82. Einar, f. 1927 på Lundsaunet, d. 1999. Gift med Jenny
Birgitte Johnsdatter Stiklestad, f. 1930, d. 2002. Hun var
datter av John og Ingeborg Stiklestad på Buset. Einar m^
Johnsen ble neste bruker på Løvmo. Han var gårdskar j
hos Hermann-familien på Ner-Hofstad i 40 år. *^ 3^^P
n o i - . I i 000 ._ ° i i. _. ._ l i__ _ i_ l _ -fi
Johnsen ble neste bruker på Løvmo. Han var gårdskar
hos Hermann-familien på Ner-Hofstad i 40 år.
83. Jørgen, f. 1939 på Lundsaunet. Jørgen Johnsen er ugift.
Han bor på Løvmo og har drevet med gårds- og skogs- -M^.
arbeid. Sammen med faren dreiv han også torvstrøfa- ,d&& jgt
brikken på Nastadmyra i Leksdalen i flere år, først for rna
Leksdal torvlag og siden for egen regning. Jørgen
Johnsen har vært levende interessert i slekts- og lokalhisto-
rie og har samlet en mengde lokalhistorisk stoff om
Leksdalen. Inga Johnsen.


----
393 H&FLe
----
Granly
BYGSLET GRUNN AV BUNES, BNR. 1.
Oluf Johannessen Lundemo (1869-1952) og Beret Marta Halvorsdatter (1859
-1938)
Familien er utførlig omtalt under Sagekra (Lundemo).
Oluf Lundemo fikk i 1923 bygselkontrakt av Johan Vikaunet på en parsell på 3
dekar av utmarka på Bunes. Bygselen var på 30 år og avgifta var 200 kroner en gang
for alle. Oluf Lundemo satte straks opp ei stue på parsellen, og han og kona Beret
flyttet dit etter at de solgte Lundemo til sønnen Anton. Stua fikk navnet Granly.
Dattera til Oluf og Beret, Anna Lundemo, ble i 1932 gift med Angel Arntsen
Kjesbu, og Granly ble også heimen deres.
Angel Arntsen Kjesbu (1910-1991) og Anna Margrete Olufsdatter (1904-1992)
Angel Kjesbu var født i 1910 i Kjesbua og var sønn av Arnt Andorsen Kjesbu og kone
Ingeborg Martinsdatter. Foreldrene kom til Bunesbakken (Nordbekk) i 1919 etter at
de hadde bodd på Karmhusbakken øvre fra 1915.
Angell Kjesbu var gårdskar på Bunes i mange år. I 1967 fikk han Norges Veis med
alje og diplom for lang og tro tjeneste. Han hadde da tjent på Bunes i 36 år.
Etter at Oluf Lundemo døde i 1952, kjøpte Angel Kjesbu stua på Granly av
arvingene, og fikk samtidig forlenget bygselkontrakten med femti år.
NOTER
1 . Opplysninger gift av Ingrid Gangås, Brekstad.

----
394
----

----
395 H&FLe
----
TØMMERASEN
Kbve - grindstengsel. Tegning: Steinar Berg.

 

----
396 H&FLe
----
y-fj
BUÅS


----
397 H&FLe
----
TØMMERASEN
GNR. 75, BNR 1
Tømmeråsen ble trolig rydda først på 1500-tallet og er som alle nyryddede gårder på
den tida blitt Kronens eiendom. Gården er første gang nevnt i matrikkelen for 1590.
Omkring 1660, da Kronen kom i pengevanskeligheter etter krigen 1657-1660 og
måtte avhende mye av sitt gods, ble Tømmeråsen solgt, og opp gjennom åra hadde
den mange forskjellige eiere. 1 1784 kjøpte Aage Torbergsen Aagaard på Stiklestad går
den for 350 riksdaler.
Tømmeråsen var eget bruk fram til 1790. Da solgte Aage Aagaard det for 399 spe
sidaler til broren Ola Aagaard, som eide Stiklestad vestre. Stiklestad vestre ble i 1896
kjøpt av Kirkedepartementet som embetsgard for soknepresten på Stiklestad i stedet
for den gamle prestegården Augla, som ble delvis ødelagt ved utraset i 1893.
Tømmeråsen ble med i dette kjøpet, og siden har den fulgt Stiklestad prestegård, og
dels vært brukt som husmannsplass og dels som seter og havnegang.
Husmannsplasser:
Tømmeråsplassen
Tømmeråsplassen er en gammel plass, nevnt så tidlig som først på 1700-tallet. Om
den har ligget på samme sted opp gjennom åra, blir bare gjetninger. Den
Tømmeråsplass som vi kjenner til, lå like inntil riksveien og gårdsveien til Tømmerås
vestre (gnr. 75, bnr. 11).
Det har trolig vært busetting på Tømmeråsplassen helt fra 1700-tallet.
Fra ca. 1793 til 1801 (og kanskje enda lenger) var Ole Hansen husmann der.
Ole Hansen (ca. 1756-1818) og Barbro Olsdatter (1756-1827)
Hvor Ole stammer fra, er ukjent. I 1793 ble han gift med Barbro Olsdatter
Hallemsstøen, f. 1756. Ved folketellinga i 1801 er de oppført som "huusfolk" under
Stiklestad vestre. En Ole Hansen døde på Vistvald i 1818. Selv om fødselsåret ikke
stemmer, kan det være samme person. Barbro døde som enke og inderst på Nessvald
i 1827.

----
398 H&FLe
----
Her lå Tømmeråsplassen (markert med pil).
Ole Pedersen Tømmerås (1782-1810) og Anne Larsdatter (1779-1859)
Ole Pedersen var født ca. 1782, men hans opphav er ukjent. I 1803 ble han gift med
Anne Larsdatter Stiklestadvald, f. ca. 1779, og som i 1801 er tjenestejente på
Stiklestad vestre. Ole Pedersen var husmann på Tømmeråsplassen fra 1805 til han
døde i 1810, bare 28 år gammel. Etter mannens død losjerte enka Anne på Vester-
Musem, og døde i 1859 på Mønnesvald (Kristiansveet) hos sønnen Peder Olsen.
Barn:
81. Magnhild Katrine, f. 1804 på Stiklestadvald. Gift i 1830 med Jørgen Pedersen
Forbregd, f. ca. 1 800 i Sverige. De var husmannsfolk i Fjærastua under Vist i
1 865 og 1 875. Jørgen døde på Vistvald i 1 879 og Magnhild i Råa i 1 893. De
hadde visstnok ingen barn.
82. Peder, f. 1805 på Tømmeråsen. Gift første gang i 1829 med Sigrid Larsdatter
Holmen, f. 1 806, d. 1 850. De var husmannfolk i Garberg under Garnes og på
en plass under Steine søndre. Peder giftet seg for andre gang i 1 852 med Sigrid
Pedersdatter Storvuku, f. 1799, enke etter Johan Embretsen Storvukuvald. De var
inderster i Kristiansveet under Mønnes i 1 865 og 1 875, og både Peder og Sigrid
døde der i 1 876 og 1 887. Peder hadde sju barn i første ekteskap.
Fra ca. 1815 til 1820 var Ole Arntsen Foss husmann på plassen.
Ole Arntsen Foss (175 7-) og Siri Olsdatter (1761-)
Ole Arntsen Foss stammet fra gården Foss i Soknedal. Gift i 1784 med Siri Olsdatter
Aasenhus, f. 176 1. 1
Familien Foss flyttet fra Soknedalen til Hegra i 1798 og bosatte seg på gården
Brattåsen. Derifra kom de til Verdal. De hadde flere barn, men vi veit at bare tre av
dem kom til Verdalen. Da dattera Ragnhild gifter seg i 1830 (se nedenfor) oppgis far
hennes som husmann bosatt i Stjørdal.

 

----
399 H&FLe
----
81 . Arnt, f. 1 790. Arnt Olsen er stamfaren til Arntsen-folka på Ørmelen.
82. Anders, f. 1795. Han overtok Tømmeråsplassen etter faren.
83. Ragnhild, f. 1 801 . Gift i 1 830 med Iver Andersen Leklem, f. 1 808 i Strinda. De
bodde på Mikkelsgårdsvald, Kleven i Frol og på Baglovald i Vinne, der Ragnhild
døde i 1842. Mannen giftet seg på nytt i 1844 med enke Sara Pedersdatter
Rosvold, f. 1797. Ragnhild fikk tre barn i ekteskapet:
Cl . Anne, f. 1 831 på Mikkelsgårdsvald, d. 1 890 på Mo. Hun var gift to gang
er. Første gang i 1 858 med Olaus Nilsen Moe, f. 1 822 på Haugskott i Frol,
d. 1 871 på Nordre Mo. Andre gang i 1 874 med Elling Pedersen Trøgstad,
f. 1831 på Trøgstad, d. 1 909 på Gjermstad. Begge ektemennene var eiere
av gården Nordre Mo.
C 2. Elen, f. 1836 på Kleven i Frol. I 1863 har hun fått utflyttingsattest til
Trondheim. Ved folketellinga 1 865 finner vi henne bosatt i Vanylven på
Nordmøre, gift med veiarbeider Johannes Olsen Tingstad, f. 1831 i Verdal.
De har en sønn, Iver Johannessen, f. 1 863 i Trondheim. Johannes Olsen, som
var født i 183 1 , er reg. flyttet til Sparbu i 1 847, men oppgis å ha flyttet dit
allerede i 1 833.
C 3. Serianna, f. 1841 på Baglovald. Gift i 1875 med Henrik Johannessen
Buran, f. 1 849 på Nessvald av ugifte foreldre Johannes Andersen Aunet og
Karen Henriksdatter Nessvald. Henrik Johannessen var først gårdbruker på
Bergsløkken i Vinne, seinere kjøpte han Buran nordre i Frol. En sønn av
Serianna og Henrik, Severin Henriksen, ble gårdbruker på Borgen i Verdal.
Fra 1820 til 1856 nevnes Anders Olsen Tømmerås som husmann på plassen:
Anders Olsen Tømmerås (1795-1885) og Anne (Andrea?) Pedersdatter (1800-1890)
Anders Olsen var født i 1795 og var sønn av forrige husmann Ole Arntsen. Gift i
1820 med Anne Pedersdatter Hofstad, født i 1800. Ved dåpen er hun innført i kir
keboka under navnet Martha, datter av husmann på Nedre Hallemsvald, Peder
Sevaldsen, og kone Maria Johnsdatter. Ved folketellinga i 1801 bor familien som
inderster på Øver-Sende og har dattera Anne, ett år gammel. (Anne Pedersdatters for
eldre og søsken er for øvrig omtalt på uregistrert plass under Tiller). Ved giftermålet
bodde Anne på Hofstad.
Anne og Anders fikk fem sønner, og av disse var det bare Even som ble igjen i
Trøndelag (Klæbu). De andre flyttet til Troms.
I mai 1856 flyttet Anders og Anne til Tromsø, og seinere til Skjervøy i Nord-
Troms, der Anders døde i 1885 og Anne i 1890. De er begge gravlagt på Skjervøy
gamle kirkegård. De fikk fem barn:
81. Peder, f. 1820 på Tømmeråsvald. Peder Andersen Tømmerås flyttet i 1841 til
Trondheim og seinere til Troms. I 1 846 fikk han en sønn, Laurits Pedersen, f. i
Trondheim. Mora var Serine Andersdatter Græslie, datter av Anders Græslie som
var forpakter av Inndal øvre i noen år først på 1 830-tallet. Serine Græslie flyttet til
Nordmøre i 1 849.

----
400 H&FLe
----
82. Even, f. 1823 på Tømmeråsvald. Flyttet i 1847 til Trondheim og bodde på
Rosenlund gård i Strinda.
83. Ole, f. 1 826 på Tømmeråsvald. Ole flyttet i 1 843 til Trondheim, men reiste seinere
til Troms, der han ble gift i 1 850 med Eilertine Martine Jensen, f. 1 826, og de fikk
seks barn. Han var handelsfullmektig i firmaet Søren og Theodor Holst i Tromsø.
Deretter leide han handelsstedet på Finnkroken, men døde i Tromsø i 1 864 like før
han skulle overta stedet. Eilertine giftet seg på nytt med lærer/skolebestyrer Ole
Qvam fra Flå i Melhus. I dette ekteskapet var det to døtre, hvorav den ene - Olga
Marie Qvam - var mor til polarforskeren og arkeologen Helge Ingstad. 2
84. Mikal, f. 1 832 på Tømmeråsvald. Han flyttet til Tromsø i 1 850 og bodde der ved
folketellinga i 1 865.
85. Sivert, f. 1 836 på Tømmeråsvald. Flyttet til Tromsø i mai 1 856. Han tok navnet Sivert
Andersen Aas. I 1 865 ble han gift i Skjervøy kirke med Mette Marie Cecilie Jensen,
f. 1 842. Sivert var faktor i Finnkroken i 1 867. Han døde på Lauksletta i Skjervøy i
1 91 3og Mette døde i 1919. Sivert og Mette fikk sju barn. 3
Fra ca. 1860 til ca. 1867 var disse husmannsfolk på Tømmeråsen:
John Olsen Slapgaard (1829-1913) og Anne Marta Pedersdatter (1825-1907)
John Olsen var født i 1829 på Slapgarden og var sønn av gardmann Ole Mortensen
Slapgaard, f. 1762, og hustru Ingeborg Ellevsdatter, f. 1766. I 1850 ble han gift med
Anne Marta Pedersdatter Eklo, f. 1825 på Eklo, datter av Peder Tørrisen Eklo og
kone Marie Larsdatter (Skroveslekta) Før de kom til Tømmeråsen, bodde de på
Skrovesvald. De fikk seks barn:
81 . Beret Maria, f. 1 851 på Slapgarden.
82. Peder, f. 1853 på Slapgarden, d. 1863
83. Olianna, f. 1855 på Skrovesvald.
84. John, f. 1858 på Skrovesvald.
85. Ingeborg Anna, f. 1862 på Tømmeråsen.
86. Julianna, f. 1 864 på Tømmeråsen.
Familien flyttet ca. 1867-71 fra Verdalen til Ytterøya, der de bor i 1875. Derfra har
de vel flyttet til Trondheim, for de oppgir Trondheim som hjemsted da de utvandrer
til Amerika. Vel, ikke alle. Faren John og dattera Julianna (kalles Julie i protokollen)
utvandret i 1883, mens mora Anne Marta kom etter i 1884. Men før alle disse reiste
Beret Maria, trolig direkte fra Verdal. Hun er registrert som Marie Slapgaard, 29 år,
da hun utvandret til Fargo i 1880. Det var til Fargo de andre reiste også. Sønnen
John, som kalte seg Breidablik og var prest, utvandret også i 1883, men finnes ikke
i protokollene. John, Anne, Beret Maria og Julia bodde ved Horace, litt sør for Fargo
i Nord-Dakota. John døde i 1913, Anne i 1907, Maria (gift Haglund) døde i 1908 og
Julia (g.m. John G. Nelson, 1853-1942) i 1918. De ligger alle i ei familiegrav. Ved fol
ketellinga der borte i 1900 er det opplyst at bare 3 av barna er i live (dvs. Maria, Julia
og John). 4

----
401 H&FLe
----
Om dattera Olianna finnes det ingen opplysninger etter 1865. Hun finnes ikke
sammen med familien i folke tellinga for Ytterøy i 1875. Kanskje er hun død på
Ytterøy før den tid?
Johan Iver Johansen Tømmerås (1843-1915) og Marta Johannesdatter (1839-1915)
Johan Iver Johansen var husmann på Tømmeråsplassen fra ca 1867 til ca. 1890. Han
var født i 1843 på Maritvoll og var sønn av strandsitter Johan Nikolai Amundsen og
kone Johanne Andersdatter (hun datter av Anders Sivertsen Fikse). I 1864 ble han
gift med Marta Johannesdatter, f. 1839 på
Rosvollvald, datter av husmann Johannes
Pedersen Skeisvald og kone Karen
Hansdatter (av Nymoætta fra husmanns
plassen Nymoen under Gudding).
Iver Tømmerås, som han ble kalt, og
familien flyttet sist på 1880-tallet fra
Tømmeråsen til Fiksesveet, der de ble til ut
i 1890-åra. Så flyttet de ned til Verdalsøra,
der de bodde på Riddervoll i Nordgata (også
kalt Tømmeråsgården). Dattersønnen
Richard Kristiansen opprettet sportsforret
ningen "Ørnen" i samme bygning.
Iver var tjenestedreng og pantefullmektig
hos lensmann Wessel. I festlig samvær bruk
te han å tralle til dans. Han for også rundt og
vasket (desinfiserte) i heimer der det hadde
vært tæringssyke personer. Kona Marta
dreiv med "kopping" - tapping av ureint
blod av folk med byller og betennelse.
De fikk sju barn barn, seks mens de
bodde på Tømmeråsen:
Johan Iver Johansen og kona Marta Johansdatter
sammen med fostersønn Johan Johansen.
81. Julianna, f. 1865 på Hegsfadvald. Gift i 1886 med John Peter Kristiansen, f.
1 866 i Inderøy. De bodde på Tømmeråsen og på Fiksesveet før de på 1 890 tal
let flyttet ned på Verdalsøra, der de bodde på Riddervoll, gnr. 1 9, bnr. 76. John
Kristiansen var lensmannsdreng og seinere veivokter. De hadde elleve barn.
82. Anna Kristine, f. 1 868 på Tømmeråsen. Gift med Nils Abrahamsson, svenske som
var baker i Abrahamsengården på Øra. De flyttet til Trångsviken i Sverige. Fem
barn:
Cl . Kristian Albert, f. 1 889 på Verdalsøra.
C 2. Tine Margot, f. 1 891 på Verdalsøra.
C 3. Karl Vilhelm August, f. 1901 på Verdalsøra.
C 4. Klara Natalia, f. 1905 på Verdalsøra.
C 5. Einar Olaf, f. 1908 på Verdalsøra. Gift med Gerd Storhaug, datter av Olaf
Mortinussen Storhaug, politibetjent i Trondheim. Bosatt i Østersund.
TØMMERASEN


----
402 H&FLe
----
83. Johanna Marie, f. 1 871 på Tømmeråsen. Gift med Ole Nilsen. De bodde på Øra
en periode før de reiste til USA og slo seg ned som farmere i Minnesota og sei
nere i Powers Lake i N. Dakota. Ei datter av dem, Mimmi, ble gift med journalist
Snorre Haugdahl.
84. Sofie, født og død i 1 873 på Tømmeråsen
85. Sofie, født og død i 1 875 på Tømmeråsen.
86. Olme, f. 1876 på Tømmeråsen. I 1892 fikk hun en sønn, Ingemar Andreassen,
med baker Andreas Martin Andreassen (sønn av kjøpmann Andreas Moe). I 1 896
ble hun gift med baker Aksel Olsen på Verdalsøra, og de fikk sju barn sammen.
87. Johan Kristian, f. 1880 på Tømmeråsen. Gift i 1901 med Anna Jakobsdatter
Holmen, datter av husmann Jakob Jensen Holmen som bodde på Jakob-Hella
under Midt-Holmen. Johan Kristian Johansen, kona Anna samt sønnen Jørgen
William reiste i 1 903 til USA og slo seg ned som farmere ved Doran i Minnesota
De fikk to sønner til i USA.
Tømmeråssfuggu tilhørte Prestegården. Konrad Karlsen AA
m var siste beboer.
Husmann ca. 1890-1896
John Andreas Våset (1863-) og Karen Anna Johansdatter (1861-)
John Våset var født i 1863 i Sparbu. I 1887 ble han gift med Karen Anna Johansdatter
Dalemarkmoen, f. 1861. Hun var datter av husmann Johan Andersen. Fra
Tømmeråsen flyttet John med familie til Aurstadbakken i Henning og tok navnet
Aurstad. De hadde tre barn:
81. Johan, f. 1887.
B2.Julianna, f. 1890.
83. Martin Julius, f. 1 892 på Tømmeråsen. Gift med Hilda Marken. De kjøpte jord av
Marka nordre og bygde seg egen heim som fikk navnet Marka vestre.


----
403 H&FLe
----
Siste husmann på Tømmeråsplassen var Anton Johansen. Han var bror av kona til
den forrige husmannen, John Våset.
Anton Johansen var husmann her fra 1902 til 1904, da han kjøpte Dypdal under
Lund. Han og familien hans er nærmere omtalt under denne plassen.
Jorda på den nedlagte plassen hører nå til bruket Tømmeråsen.
Va løen
Plassen lå på samme sted som bureisingsbruket Valøya ligger i dag.
I likhet med Tømmeråsplassen har det trolig vært busetting på Valøen helt fra
1700-tallet.
Mikal Andersen Valøen (1829-1886) og "Anne Nilsdatter (1819-1876), "Beret
Marta Olsdatter (1850-1929)
Mikal Andersen kom som husmann til Valøya ca. 1858 etter at han i to-tre år hadde
vært husmann under Gudmundhus. Han var født i 1829 på Haugsvald og var sønn
av husmann Anders Pedersen og Gjertrud Henriksdatter. I 1852 ble han gift med
Anne Nilsdatter Sandsvald, f. 1819 på Sandsvald, datter av Nils Paulsen og Marit
Pedersdatter. De fikk fem barn sammen før Anne døde i 1876, og Mikal ble gift på
nytt i 1877 med Beret Marta Olsdatter Stiklestadenget, f. 1850 på Prestegårdsvald i
Vuku. Hun var datter av husmann Ole Johannessen Stiklestadenget, f. 1803 på
Nordsteinsvald, og Guro Olsdatter, f. 1810 på Nordsteinsvald. I dette ekteskapet ble
Mikal far til seks barn til.
På plassen dyrka de i 1865 nok til å fø 1 ku, 6 sauer og 3 geiter.
Mikal Valøen var en av de få som hadde murt seg en ovn som ble brukt til å steke
brød i. 5
Mikal døde på Valøya i 1886 noen måneder før den yngste dattera ble født.
Plassen ble da nedlagt. Enka Beret Marta losjerte i 1900 i Eklestua og kalte seg da for
Beret Valøen. Hun døde i 1929 og kalte seg da Beret Marta Nordberg (dattera Anne
Birgitte var gift med Severin Nordberg fra Sparbu).
Litt av etterslekta til Mikal Valøen:
Barn av Mikal og Anne i Mikals første ekteskap:
81 . Gurianna, f. 1 852 på Haug, d. 1 853 på Haug.
82. Gustav, f. 1 854 på Haug, d. 1 862 på Haug.
83. Maren Anna, f. 1 857 på Gudmundhusvald. Gift i 1 889 med Hans Peter Olaussen
Jøsås. De var gårdbrukere på Nordvik under Bunes (se under denne).
84. Liva, f. 1 860 på Tømmeråsvald. Liva var ugift og døde i barsel i 1 886 på Valøya
etter at hun hadde født sønnen Anton Marius Gustavsen, f. 1886 på
Tømmeråsvald. Faren var sjømann Gustav Malrupsen fra Juleplass på Inderøy.
Anton ble tatt vare på av farens foreldre på Juleplassen i Inderøy. Han vokste opp
der og tok navnet Anton Jule. Han ble seinere feier i Malm. Anton Jule var ikke gift,
men hadde to sønner i Inderøy.

----
404 H&FLe
----
Tre søsken samlet på Ørmelen i 1933 under Ole Mikalsens besøk fra Amerika. Fra v. Hansine Grande, Ole
Mikalsen og Anne Birgitte Nordberg
85. Gustav, f. 1862 på Tømmeråsvald. Han var dreng på Bjartnes og Slottet og sei
nere husmann under Bjartnes i noen år før han ble jernbanearbeider og sag
bruksarbeider. Gift i 1 887 med Anne Birgitte Olsdatter Fåravald, f. 1 854, og de
fikk tre barn før Anne Birgitte døde i 1 896. Gustav ble gift på nytt (borgelig viet)
i 1 897 med Laura Birgitte Eilertsdatter, f. 1 868 i Tromsdalen. Gustav Bjertnes, som
han kalte seg, omkom i ei sykkelulykke i jembaneundergangen ved Fleskhus så tid
lig som i 1 914, og etterlot seg kone samt åtte unger under konfirmasjonsalder. Det
sa seg sjøl at det ble ei vanskelig tid for enka Laura å ta seg av hele ungeflokken
etter at hun ble alene. Guttene havnet på gårdene omkring, og de eldste jentene
måtte også tidlig ut og tjene. Laura Bjertnes døde i 1955.
Barn av Mikal og Beret Marta i Mikals andre ekteskap:
86. Anne Birgitte, f. 1 877 på Tømmeråsvald. Gift med Severin Nordberg fra Sparbu.
De hadde ingen barn.
87. Grete Olme, f. 1 879 på Tømmeråsvald. Død på Levanger Sykehus 1 894.
88. Ole, f. 1881 på Tømmeråsvald. Han var dreng hos Sefanias Hofstad på Stiklestad
før han i 1905 utvandret til USA, der han først var farmer i Minnesota og seinere
forretningsmann i Cidder, Sør-Dakota. Ole Mikalsen Stiklestad, som han kalte seg,
ble gift i USA i 1909 med ei svensk kvinne, Jennie, og har etterslekt i Amerika.
Han døde i 1953 i Carmont, S. Dakota.


----
405 H&FLe
----
0
v^
k
n
Tr*
n
;ås vestre
T
K
d
• d
v
n>


----
406 H&FLe
----
Bureisingsfeltet på Tømmeråsen
Først i 1930-åra var det stor etterspørsel etter jord til nydyrking. Verdal jordstyre ved
formannen Johannes Musum arbeidet for å få lagt ut et nydyrkingsfelt på
Tømmeråsen, og det ble satt i gang forhandlinger med Kirke- og undervisningsde
partementet om å få kjøpe skogen som tilhørte Tømmeråsen med tanke på bureising.
Både kirkemyndighetene og skogvesenet var i første omgang tilbakeholdne til salg,
men ga til slutt etter. Landbruksselskapet kjøpte så 615 dekar av Tømmeråsmarka,
hvor bare en parsell ved Sendesveien ble holdt tilbake. Denne parsellen ble seinere
solgt til Arne Heiberg. Landbruksselskapet kjøpte i tillegg Bunesmarka på 682 dekar
av Anton Aksnes og 127 dekar av Vester-Musem.
Etter at feltene var regulert, delte Landbruksselskapet opp området i sju parseller
som ble utlyst til salgs i 1938. Etter skylddeling og prisfastsettelse for hvert enkelt
bruk kunne kjøperne ta fatt på nybrottsarbeidet samme år.
Valøya
Valøya i 1954.

 

----
407 H&FLe
----
Etter initiativ av prost Hole ga Kirkedepartementet i 1932 samtykke til at det av
Tømmeråsen under Verdal prestegård kunne vekkselges et areal på 183 dekar, og
lørdag 22. oktober 1932 ble det holdt auksjon på denne parsellen. Arnolf Hermann
fikk tilslaget, men han ombestemte seg, og Karl K. Aksnes fikk så kjøpe arealet litt sei
nere.
Karl Aksnes kom ikke skikkelig i gang med nydyrkinga straks, for han inngikk
avtale med jordstyret og landbruksselskapet om å la bruket gå inn i planlegginga av
hele bureisingsfeltet på Tømmeråsen. Valøya, som bruket het, ble da en del omregu
lert fra det opprinnelige. Nesten hele bruket var bevokst med god skog, bortsett fra
jorda på den nedlagte husmannsplassen Valøya samt et jordstykke like ved riksveien,
som hadde tilhørt dyrkajorda på Tømmeråsen.
I 1938 fikk Karl Aksnes skjøte på eiendommen av Nord-Trøndelag
Landbruksselskap for kjøpesummen 4800 kroner.
Husene på Valøya ble satt opp av Anton Musum og sønnene hans.
Karl Edin Karlsen Aksnes (1905-) og Ingrid Antonie Johnsdatter (1910-1984)
Karl Edin Karlsen Aksnes var født i 1905 på Aksneshaugen og var sønn av gårdbru
ker og legpredikant Karl Olsen Aksnes og kone Eline Sofie, født Stavrum. I 1935 gift
med Ingrid Antonie Johnsdatter Rye, f. 1910 på Moenget. Hun var datter av John
Olaussen Rye og kone Marie Otelie Hansdatter.
Karl og Ingrid Aksnes hadde ingen barn, men tok til seg som fosterbarn:
81 . Kiell Solhauq, f. 1944. Kjell Solhaug overtok Valøya i 1969. Han er gift med i
■ H
947.
Buset ble av Landbruksselskapet solgt i 1938 til John Stiklestad for 2900 kroner. Hele are
alet på 183 dekar var av Bunesmarka. Husene på bruket ble satt opp av Ole A. Skrove.

John Briand Johansen Stiklestad f \ x
(1912-1986) og Ingeborg

Olsdatter (1909-1995) - ' _. * '
John Briand Johansen Stiklestad
var født i 1912 på Holmsveet og
var sønn av Johan Marius Johan
nessen Stiklestad og kone Bergitte _- •— ~ ~*QØf\
Otelie Olausdatter, født Lyng. Gift A#P* S&J
med Ingeborg Anna Olsdatter _.---'-
Vollan, f. 1901 på Saukinn, datter
av Ole Andorsen Vollan og kone Wm
Anna Otelie Olufsdatter, født Veie. Buset i 1962. Foto: Widerøe

 

 


----
408 H&FLe
----
Før de begynte som bureisere, losjerte familien på Holmsveet lille, farsheimen til
John.
John Stiklestad fikk ved siden av bureiseryrket også tid til å være med i kommu
nalt styre og stell. Han var medlem av herredsstyret for Arbeiderpartiet og var med i
flere kommunale nemnder, herunder lignings- og overligningsnemnda.
Barn:
81. Jenny Birgitte, f. 1930, d. 2002. Gift med
f. 1958. Ingeborg og John Stiklesta
Det meste av jorda var oppdyrka da John og Ingeborg overga bruket til sønnen Kjell
Stiklestad i 1977.
Lysgård
Lysgård ble av Landbruksselskapet solgt i 1938 til Arnolf Hermann for 1755 kroner.
Hele arealet på 155 dekar var av Bunesmarka.
Peder Arnolf Martinsen Hermann
(1904-1981) og Borghild Mathilde
Eriksdatter (1909-1996)
Peder Arnolf Martinsen Hermann
var født i 1904 på Tiller og var sønn
av Martin Daniel Hermann og kone
Grete Andersdatter, født Tiller. Gift
med Borghild Mathilde Eriksdatter
Holmvik, f. 1909 Holmvik, datter
av gårdbruker Erik Toresen
Holmvik og kone Anne Jakobs
datter.
Før Arnolf Hermann begynte
som bureiser var han med Ole
Stubb-bryting på Lysgård ca. 1940. Fra v.
Arne Hermann, Arnolf Hermann og Borghi
stubben ser vi minstemann Magne Hermar

 

----
409 H&FLe
----
962.
Skrove som bygningssnekker. Det var også Ole Skrove som satte opp husene på
Lysgård. Arnolf Hermann var flink med trearbeid og laget mange bruksting, bl.a.
fleskebauner og smørkjerner.
Barn:
81 . Arne, f. 1932. Neste bruker. Ugift.
82. Mogne, f. 1934, d. 2002. Gift med
Brit Nevermo, f. 1937. Bosatt på Tinna
på Verdalsøra. Magne Hermann var
bestyrer ved AS Vianors avdeling
Verda
83. Bjørg, f. 1 945. Gift med Harald Malvin
Haraldsen. Trondheim.
Buås
GNR. 75, BNR. 6.
Buås ble av Landbruksselskapet solgt i 1938 til Johan Rønning for 3100 kroner. Hele
arealet på 180 dekar var av Bunesmarka.

 

----
410 H&FLe
----
Johan Olsen Rønning (1895
-1988) og Maren Johansdatter
(1893-1986)
Johan Olsen Rønning var født i
1895 på Sisselvollen i Vera av forel
dre Ole Johannessen Rønningen og
kone Beret Benjaminsdatter. I 1920
ble han gift med Maren Anna
Johansdatter Holmen, f. 1893 på
Helgasen, datter av Johan Teodor
Andreassen Helgas og kone Julie
Mikalsdatter. Foreldrene hennes
ble seinere gårdbrukere på Holmen
i Helgådalen.
Buås i 1962. f
Familien Rønning kom til Leksdalen fra Vera, der de losjerte på Rønningen, fars
heimen til Johan. Den første tida som bureiser bodde Johan i ei jordgamme som han
satte opp på feltet. Så satte han opp ei mastue så hele familien kunne flytte nedover,
og der bodde de i flere år til de fikk satt opp den ordinære stua, som ble bygd av
byggmester Trygve Kolstad.
Både Johan og Maren hadde ei sterk helse, og de fikk et langt liv på Buåsen. De
dyrka opp den jorda som var egnet til det på bruket. Johan fikk også tid til å drive
litt jakt, og det var særlig reven som fikk unngjelde, enten for åtesaks eller børse.
Johan var også en mester i å pelse viltet.
Johan Rønning var også en god forteller og hadde et vell av historier om jakt og
fangst i gamle dager.
Barn:
81 . Oskar, f. 1 920. Gift med Annbjørg Mathilde Muller, f. 1 925. Oskar Rydning over
tok svigerfarens gård Dalemark. Som pensjonister flyttet de på Ørmelen.
82. Torfinn, f. 1921 . Gift med Margit Musum, f. 1917. Torfinn var gårdsarbeider på
Karmhus i femti år og fikk Kongens fortjenstmedalje i sølv. Margit dreiv mye med
søm. De bodde i sin egen heim Trøa under Karmhus til de flyttet ned på Øra som
pensjonister.
83. Julian, f. 1923. Ugift. Neste bruker.
84. Borgny, f. 1925. Gift med Alf Hansen, f. 1917, d. 1998. Bosted Alfheim under
Bunes. Borgny bor nå på Øra.
85. Johan Melvin, f. 1926, d. 1999. Bosatt i Malmø. Gift med Mai Miriam Kristina
Johansson. Skilt.
86. Ivar, f. 1929. Gift med Anne Beate Redving, f. 1934. Ivar Rønning arbeidet ved
jernbanen. Bosatt på Verdalsøra.
87. Sverre, f. 1 93 1 . Gift med Inger Skjulhaug fra Meråker. Sverre Rønning arbeidet
ved smelteverket i Kopperå og bor i Kopperå.


----
411 H&FLe
----
Binde
GNR. 75, BNR. 7
Binde ble av Landbruksselskapet solgt i 1938 til Ottar Musum for 4000 kroner. Hele
arealet var på 214 dekar. Bruket fikk navnet "Binde" p.g.a. at gården ble bygd i mer
ket mellom Bunesmarka og Tømmeråsmarka og fikk således tildelt jord av begge
markene, men mest av Tømmeråsmarka. Et lite stykke av Vester-Musem (Moen) ble
også lagt til dette bruket.
1962.
Ottar Johannessen Musum (1915-1996) og Ingrid Nikoline Ludvigsdatter
(1915-1995)
Ottar Johannessen Musum ble født i 1915 på Musem av foreldre Johannes Eskildsen
Musum og kone Beret Marie Martinsdatter. Gift med Ingrid Nikoline Ludvigsdatter
Tiller, f. 1915 på Tillereng, datter av Ludvig Bernhard Neliussen Tiller og kone Oline
Andersdatter, født Tuset.
Barn:
81 . Marit, f. 1933. Gift med lohannes Kjelvik fra Stod <
A^rit f IOQQ n.
pr
82. Oddvar, f. 1937.
1937. N
SR
1944.
1940. De fikk
Rin
enqninasulykke ved Skjøla uten-
mk
972
ke tø
84. Oddrun, f. 1947. Gift med Ottar Bakkan, f. 1945
kkan, f. 1945
949.
r\
954.
95

 


----
412 H&FLe
----
Det meste av jorda på bruket var dyrka opp da Ottar og Ingrid Musum i 1969 fant
tida inne til å la yngre krefter ta over, og det ble sønnen Oddvar Musum som tok over
bruket.
Men verken Ottar eller Ingrid slo seg til ro. Etter at de ga fra seg gården, arbeidet
de for vassdragsvesenet i mange år, han som anleggsarbeider og hun som kokke.
Begge trivdes med å ferdes ute i naturen, og fritida ble ofte benyttet til å besøke
hytta ved Småvasstjønna i Leksdal allmenning.
Ottar Musum var også en ivrig og aktiv elgjeger. Han døde i 1996 på Ørmelen Bo
og Helsetun, etter at kona Ingrid døde året før.
Flatås
Flatås ble av Landbruksselskapet solgt i 1938 til Magne Seines for 3100 kroner. Av
jorda som ble lagt til dette bruket, var 111 dekar av Vester-Musem, 40 dekar av
Tømmeråsmarka pluss 13 dekar av Klattermyra i Bunesmarka til uttak av torv. Et
1962
stykke av parsellen som hadde tilhørt Vester-Musem kaltes for Moen og var dyrka tid
ligere. Det var Olaf Aspås som i sin tid fikk dette stykket på ca. 7 dekar som betaling
for arbeid han hadde utført på Musem, og som dyrka opp det. Seinere solgte han det
tilbake til Musem. Jordstykket lå like ved Musemsveien oppe ved bekken. Vester-
Musem hadde et sagbruk stående der.
Husene på Flatås ble satt opp av Anton Musum og sønnene hans.

 

 


----
413 H&FLe
----
Magne Olaf Jeremiassen Seines (1917-1997)
Magne Olaf Jeremiassen Seines var født i 1917 på Braset (Stamna) i Helgådalen og
var sønn av Jeremias Olaussen Seines og kone Beret Marta Olausdatter, født
Nessemo.
Magne Seines kom til Leksdalen i 1935 da faren kjøpte Vester-Musem. Han la ned
et stort arbeid på Flatås, dyrka opp all jorda og dreiv det fram til et mønsterbruk. På
hobbybasis var han levende opptatt av slekts- og lokalhistorie.
Magne Seines var ugift. Han døde i 1997.
Granli
GNR. 75, BNR. 10.
Granli ble av Landbruksselskapet solgt i 1938 til Bjarne Hansen for 3200 kroner.
Hele arealet på 115 dekar var av Tømmeråsmarka. Et stykke var dyrka fra gam
mel tid og ble kalt for "Ka'l-jalet" Det lå oppå bakken vest for Tømmeråsbekken og
sør for den gamle veien mellom Tømmeråsen og Musem, som tok av ved gårdsveien
til Valøya. Ifølge tradisjonen het mannen som rydda dette stykket, Karl (Ka'l), og den
nåværende Tømmeråsbekken ble kalt Ka'l-jalbekken helt til den seinere tid.
Granli i 1954. f


----
414 H&FLe
----
Tømmeråsgården med underliggende plasser kom som før nevnt under Stiklestad
vestre (Prestegården) i 1790. I 1820 nevnes en husmann Karl Andersen under pres
tegården, så det er ikke usannsynlig det var han som var oppe på Tømmeråsen og
dyrka opp det nevnte jordstykket.
Det fantes imidlertid ikke tufter etter hus på stedet da bureisinga tok til i 1930
-åra.
Bjarne Benjaminsen Hansen (1906-1976) og Berntine Hansdatter (1910-1982)
Bjarne Benjaminsen Hansen var født i 1906 på Fleskhusvald av foreldre, jernbanear-
beider Benjamin Hansen og kone Grete Berhardusdatter Fleskhusvald. Gift med
Berntine Hansdatter Balgård, f. 1910 i Fergestua, Ness, datter av ferjemann Hans
Severin Martinusssen Balgård og kone Beret Marta Johannesdatter.
Barn
929, d. 1995
1945
948

 

----
415 H&FLe
----
Tømmeråsen søndre
GNR. 75, BNR. 11.
Jorda på dette bruket, i alt 100 dekar som var av Tømmeråsmarka, ble av Kirke- og
undervisningsdepartementet solgt i 1940 til Nord-Trøndelag Landbruksselskap for
3500 kroner. Landbruksselskapet solgte det videre for samme pris til Arne Heiberg.
,øndre i 1 962
zr
Arne Iversen Heiberg (1906-1984) og Jenny Teodorsdatter (1914-)
Arne Iversen Heiberg var født i 1906 på Heiberg av foreldre, tømmermann Iver
Andreas Pettersen Heiberg og kone Anna Mikalsdatter. Gift med Jenny Teodorsdatter
Kolstad, f. 1914 på Kolstad, datter av gårdbruker Teodor Olaussen Kolstad og kone
Julie Jakobsdatter.
Barn:
81 . Tore, f. 1943. Gift med Anne Lise Tiller f. 1943. Neste bruke
An
82. Aud, f. 1945. Gift med Roar Smulan, f. 1942, d. 2000. Gårdbruker på By
83. lorid, f. 1947, d. 1970.


----
416 H&FLe
----
84. Inge, f. 1949. Gift med Åsta Karlsdatter Krieg, f. 1949. Inge Heiberg overtok svi-
gerfarens gård Bjørsmoen i Inndalen.
85. Svein, f. 1952.
86. Ruth, født 1954. Gift med Helge Vinje fra Ålesund.
NOTER
1 . Busetnad og liv i Soknedal", bind 3, side 3 under gården Foss.
2. Opplysninger ved Kjell Arne Søreng, Verdal.
3. Opplysninger ved Kjell-Arne Søreng, Verdal, tippoldebarn av Sivert og Mette.
4. Opplysninger ved Jostein Molde.
5. Magne Seines: Bureisinga på Tømmeråsen i Leksdal. Verdal Historielags årbok 1984, s. 51 .

----
417 H&FLe
----
MUSEM
Melkespann. Tegning: Steinar Berg.


----
418
----

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

----
419 H&FLe
----
MUSEM
GNR. 76
Musem er en av gårdene i Verdal som tidligst ble selveiergård, idet den ved skjøte av
8. mai, tinglyst 6. juli 1728 ble solgt av Jens Schjelderup til Arnt Pedersen Øver-Sende,
og siden har den vært brukernes eiendom.
Anders Arntsen Musum (1731-1804) og ° Marit Johnsdatter (1733-1765),
2) Maren Jensdatter (-)
Anders Arntsen var født i 1731 på Musem og var sønn av Arnt Pedersen Musum
(1700-1764) og Ingeborg Andersdatter (1696-1771). Han overtok drifta av gården
etter at faren døde i 1764, og ble ble i 1765 gift med Marit Johnsdatter, f. 1733 på
Øgstad, datter av John Halvorsen som i 1738 hadde kjøpt fjerdeparten av Musem.
Anders og Marit var tremenninger. Men Marit døde i barselseng på bryllupsdagen.
Anders ble gift for andre gang i 1766, nå med Maren Jensdatter Jermstad.
Etter at mora, Ingeborg Andersdatter, døde i 1771, løste Anders Musum ut med
arvingene. Han kjøpte tilbake den fjerdeparten av gården som var solgt til John
Halvorsen, og gården, som nå utgjorde tre fjerdeparter av det opprinnelige Musem,
har trolig allerede da blitt kalt Store Musem.
I 1785 bygslet han til løytnant (seinere major) Elling Lyng for livstid den del av
gårdsskogen som lå mellom Bunesmarka og Tømmeråsmarka. Ved skjøte av 4. janu
ar 1788, tinglyst 19. september 1789, solgte han Store Musems part i "Musemsseter"
til løytnant Lyng for 95 riksdaler. Parten som Lyng kjøpte, og som ble særskilt skyld
satt for 10 riksdaler, er det nåværende Setran.
Barn av Anders Musum:
Bl 0 . Ingeborg, f. 1760. Mora var Maria Olsdatter Østvoll. Ingeborg brukte etternav
net Lund da hun i 1790 ble gift med Morten Iversen Musum, f. 1758, som var
bruker i Marka østre 1791-1 824.
B2 1 . Marit, f. 1765, død samme år.
B3 2 . Arnt, f. 1766, død ung.
B4 2 . Ingeborg, f. 1768. Gift med Ole Sivertsen Hallem, neste bruker.
B5 2 .Jens, f. 1770, d. 1794 ugift.
B6 2 . Ragnhild, f. 1773. Gift i 1794 med Ole Eriksen Holmli, f. 1764, bruker på
Holmli vestre.
B7 2 . Peder, f. 1775, d. 1818 ugift.
B8 2 . Marit, f. 1779. Gift med Gabriel Eriksen Holmli, bruker på Øver-Musem.

----
420 H&FLe
----
I 1802 kjøpte svigersønnene Ole Siv ertsen og Gabriel Eriksen hver sin halvpart av går
den av Anders Arntsen, og dermed var Musem på nytt blitt tre gårder. Store Musem
ble delt ved forretning av 13. september 1802 slik at Ole Sivertsen fikk Vester-Musem
og Gabriel Eriksen fikk Øver-Musem.
Musem vestre (Vester-Musem)
(OGSÅ KALT NER-MUSEM)
GNR. 76, BNR. 1.
1954
1 1
Ole Sivertsen Musum (1770-1849) og Ingeborg Andersdatter (1768-1865)
Ole Sivertsen var født i 1770 på Hallem søndre og var sønn av Sivert Ellingsen
Hallem (Skrove) og kone Mali Olsdatter, født Sundby. I 1796 gift med Ingeborg
Andersdatter Musum, f. 1768 på Musem, datter av Anders Arntsen Musum og kone
Maren Jensdatter, født Jermstad.
Barn:


----
421 H&FLe
----
81. Marta, f. 1797 på Musem, d. 1888. Gift i 1818 med Sakarias Pedersen Åsen,
f. 1793. De var husmannfolk på Svedjan under Ner-Sende.
82. Maren, f. 1799 på Skrove vestre, d. 1829. Gift i 1827 med Peder Johnsen
Skrove vestre, f. 1794. Peder Johnsen var bruker på Skrove vestre. Etter at Maren
døde i 1 829, ble Peder Johnsen gift to ganger til, i 1 830 og 1 835.
83. Mali, f. 1 802 på Skrove vestre. Gift i 1 827 med Iver Olsen Hallem, f. 1 793 på
Rosvollvald. Iver Olsen ble bruker på Nord-Tiller.
84. Anne, f. 1804 på Vester-Musem. Gift i 1831 med Anders Ellingsen Sende, f.
1791 på Hallem, sønn av Elling Johnsen Hallem søndre og kone Mali
Andersdatter. Anne og Anders var tremenninger. Anders Ellingsen var bruker på
Øver-Sende.
85. Sara, f. 1 807 på Vester-Musem. Gift i 1 835 med Eskild Johnsen Setran, bruker på
Setra n.
86. Sirianna, f. 1809 på Vester-Musem. Gift i 1835 med Jonas Andersen Skrove, f.
1812. Neste bruker på Vester-Musem.
Ole Sivertsen brukte gården fram til 1836, da han overdrog den til svigersønnen Jonas
Skrove for 450 spesidaler.
Jonas Andersen Skrove (1812-1847) og Sirianna Olsdatter (1809-1894)
Jonas Andersen var født i 1812 på Skrove nedre og var sønn av Anders Johannessen
Skrove og kone Marit Gimdbjørnsdatter (Leinsætta). I 1835 gift med Sirianna
Olsdatter Musum, f. 1809 på Vester-Musem, datter av forrige bruker.
Barn:
81. Marta, f. 1835 på Vester-Musem. Gift i 1858 med Gundbjørn Eriksen Flyan, f.
1 826 på Holmli. I 1 865 og 1 875 er de gårdbrukere på Moenget øvre. Marta
døde på Moenget i 1 877, og Gundbjørn Eriksen reiste deretter til Amerika.
82. Ole, f. 1838 på Vester-Musem. Gift i 1864 med Bergitte Pedersdatter Råen, f.
1 833 i Råa. I 1 865-1 875 var de inderster på Tokstad i Volhaugen.
83. Ingeborg Anna, f. 1841 på Vester-Musem. Gift i 1875 med enkemann Jens
Andersen Rye, f. 1823 på Byneset. De reiste i 1881 til Amerika.
Jonas Andersen døde i 1847, og Sirianna ble gift på nytt i 1856 med enkemann Knut
Johannessen Huseby, f. 1799 på Husan (se Husanætta), og ble gardkone på Huseby.
Hun ble enke for andre gang i 1873, og døde på Huseby som kårkone i 1894.
Før Jonas døde, solgte han i 1844 gården for 600 spesidaler til en Johan Andersen,
som i 1847 solgte den til Peter Pedersen Datum eller Løe fra Sparbu for 1100 spesi
daler.
Peter Andreas Pedersen Løe (1821-) og Ragnhild Nilsdatter (181 5-)
Peter Andreas Pedersen var født i 1821 i Sparbu og gift i 1844 i Sparbu med Ragnhild
Nilsdatter, f. 1815 i Sparbu.
Barn:

----
422 H&FLe
----
81 . Peter Anton, f. 1 849 på Musem. Utvandret til Fargo, Nord-Dakota, i 1 882.
82. Nikoline Margrete, f. 1 851 på Vester-Musem . I 1 883 ble hun gift med murer Oluf
Torstensen By fra Munkebyvald i Frol, som hun fikk ei datter med allerede i 1 879.
Nikoline og mannen utvandret til USA i 1 883.
Cl. Petra Regine, f. 1879 på Hestegrei. Petra Regine ble igjen hos besteforel
drene, men utvandret sammen med dem i 1 888.
83. Kristoffer, f. 1 854 på Musem. Utvandret til Big Rapids, Michigan, i 1 879.
Peter forpaktet bort gården i ett år til Johannes Pedersen Sende, men solgte den så i
1854 for 800 spesidaler til Ole Jakobsen Vangstadhaug. Peter tok plassen Musemsåsen
som kår og er nærmere omtalt der.
Ole Jakobsen Vangstadvald (1815-1880) og Lisbet Pedersdatter (1812-1872)
Ole Jakobsen var født i 1815 på Vangstadvald av foreldre Jakob Olsen og kone Marit
Mikkelsdatter. I 1842 gift med Lisbet Pedersdatter Fåren, f. 1812 i Leiråstua, datter
av Peder Pedersen Leråstuen og kone Kari Bårdsdatter. Før de kom til Musem, var de
inderster på Lund vestre og Lund østre.
Barn:
81 . Peder, f. 1 842 på Fåravald. Gift i 1 871 med Anne Marta Ellevsdatter Balgård, f.
1834, d. 1915, datter av Ellev Olsen Balqård og kone Sirianna Hansdatter.
Peder var leilending i Bollgarden østre søndre 1 872-1 885 og eier av samme gård
1885-1889, seinere var han eier av Sag-Svedjan under Skrove søndre, og ble
kalt "Per Sved jan". På sine eldre dager flyttet han til dattera Emilie på Trones og
transporterte varer til butikken på Trones, med handvogn om sommeren og med
kjelke om vinteren. Det var på en slik tur med kjelken han 9. april 1925 kollider
te med en stor stein og døde av skadene. 1
Peder og Anne Marta fikk fire barn, men bare tre av dem levde opp.
82. Mikal, f. 1845 på Lund vestre, d. 1914 i Bjørkenget. Gift i 1882 med Anne
Johannesdatter Hellvald, f. 1 848 i Brekken lille. Hun var datter av husmann
Johannes Andersen Holmlivald. Mikal var gårdbruker på Bjørkenget i Leirådalen.
De fikk to barn, i tillegg hadde de ved folketellinga i 1 900 pleiedaftera Borghild
Johanne Johnsdatter, f. 1 897 på Dillanvald (Sagen), datter av ungkar John
Gundersen, Munkeby i Frol og Julie Lassesdatter Sagen.
83. Karen, f. 1851 på Lund østre. Gift i 1874 med Elling Olsen Bjørgan, f. 1848,
sønn av Ole Mortensen Bjørgan. Eier av Auskin vestre fra 1 880.
I 1857 solgte Ole Jakobsen gården for 1600 spesidaler til Ingebrigt Andersen Gaustad,
som kom fra Byneset, og slekta som er på Vester-Musem i dag, nedstammer fra
Ingebrigt Andersen.
Etter salget av Vester-Musem bodde Ole Jakobsen og familien trolig på
Vangstadhaugen i Ulvilla noen år framover, for han brukte etternavnet Vangstadhaug
da han i 1863 fikk auksjonsskjøte på Auskin vestre og var gårdbruker der fram til
han døde i 1880. Han hadde da vært enkemann siden kona Lisbet døde i 1872.

----
423 H&FLe
----
Ingebrigt Andersen Musum (1820-1899) og Inger Larsdatter (1828-1918)
Ingebrigt Andersen var født i 1820 på Gaustad på Byneset utenfor Trondheim. Gift
første gang på Byneset i 1844 med Beret Andersdatter Berg, f. 1822, og de hadde ei
datter før ekteskapet ble oppløst ved skilsmisse. Før han kom til Musem, var
Ingebrigt bruker av gården Gaustadgjerdet på Byneset, som foreldrene hans hadde
brukt før. Gift i Verdal i 1864 med Inger Larsdatter Erlandsen, f. 1828 på Byneset.
Før de ble gift, hadde paret tre barn sammen og Inger ett, og seinere kom det tre til:
Bl 1 . Andrea, f. 1848 på Byneset. Hun flyttet til Sverige i 1887. I 1 890 bodde hun i
Østersund som ugift arbeiderkvinne.
B 2°. Sigrid Evensdatter, f. 1851 på Byneset. Hun var Ingers datter og flyttet tilbake til
Byneset i 1 874.
B3 2 . Olava, f. 1 854 på Byneset. Gift i 1 886 med Adolf Wilhelm Petersson Bovik fra
Jemtland.
B4 2 . Anders, f. 1 858 på Musem, d. 1 877.
B5 2 . Ola, f. 1 863 på Musem. Neste bruker.
B6 2 . Elen Anna, f. 1866, d. 1871.
B7 2 . Ingeborg, f. 1 868, d. 1949. Ugift, men hadde to døtre med gift gårdbruker John
Gustav Martinussen Herstad på Musem lille søndre (se under denne gården).
B8 2 . Edvard Andreas, f. 1 875. Seinere bruker.
Ingebrigt Musum solgte gården i 1896 til sønnen Ola Musum for 5000 kroner pluss
kår.
Ola Ingebrigtsen Musum (1863-1941)
Ola Musum, eller "Døl-Ola" som han ble kalt, var ugift. I 1906 overleverte han går
den til broren Andreas Ingebrigtsen, men skjøtet ble først utstedt i 1920.
Kjøpesummen var 9000 kroner.
Ola fortsatte å bo og arbeide på Musem til i 1920-åra, da flyttet han til Lillemarka
i Markagrenda i Leksdalen, der han hjalp enka Kristine Marken med gårdsdrifta.
Ola Musum skal ha vært en kar med kjempekrefter. Under brannen på Musem i
1918 var han i fjøset og reddet ut buskapen, og det er fortalt at han hadde tatt ei stor
ku og kastet den ut gjennom et vindu. Og etter at han flyttet til Lillemarka var han
nede i Lundsmarka og hentet ei stor tørrgran som han bar heim med kvisten på. De
som fortake historien og hadde sett det, så bare litt av føttene hans da han kom
bærende med treet på skulderen.
Edvard Andreas Ingebrigtsen Musum (1875-1949) og Alette Kristense
Johnsdatter (1877-1971)
Edvard Andreas Musum var som nevnt foran, bror av forrige bruker. I 1906 gift med
Alette Kristense Johnsdatter Hofstadsve, f. 1877 i Sparbu. Hun var datter av John
Pedersen og Line Olsdatter på Sveet under Ner-Hofstad, og hadde to barn før de ble
gift.

----
424 H&FLe
----
Barneflokken til Ed
Alette A/
/-
Karl, Marie, Aasta oa Klara. Fa
1946.
Bl 0 . Lydia Josef inc Pettersdatter, f. 1 898 på Hofstadvald. Alettes datter med gift mann
John Peter Kristiansen. Lydia ble gift med Anders Antonsen Musum, som ble burei
ser på Myrås under Sende.
B 2°. Paulus Bernhard Martinsen, f. 1902 på Hofstadsveet. Alettes sønn med Martin
Martinussen Storhaug. Bernhard Hofstad ble gift med Ella Rannem fra Sparbu og
ble gårdbruker på Rannem nedre.
83. Ingemar, f. 1907 på Vester-Musem . Gift, først med Eilisif Alise Frøset. De bodde
på Myrheim av Øster-Fikse. Eilisif døde i 1 956, og Ingemar ble gift på nytt i 1 979
med enke Anna Petrine Nilsdatter Lustad, f. 1908 på Varslott. Han flyttet da til
Ørmelen (se mer under Myrheim under Fikse).
84. John, f. 1909 på Vester-Musem, d. 1925.
85. Eline, f. 1910 på Vester-Musem. Gift med Peder Valstad, gårdbruker på
Myrbakken under By.
86. Asta, f. 1912 på Vester-Musem. Gift med Johannes Enes, postfører.
87. Klara, f. 1914. Gift med Oddvar Seines, som seinere ble eier av Vester-Musem.
88. Signe, f. 1916. Gift med Per Muller fra Dalemark. Skilt.
89. Karl, f. 1918. Gift med Ella Skjerve. Karl Musum ble gårdbruker i Lillemarka.
810. Marie, f. 1921 . Ugift. Hun arbeidet bl. a. hos dyrlege Grøholt på Øra.


----
425 H&FLe
----
Natta til 30. mars 1918 brann gården ned. Brannen oppsto i et kott ved kjøkkenet i
fem- tida om morgenen, mens folk lå og sov. Ett menneske omkom under brannen -
kårkona Inger, som var i sitt 90. år. Alle husdyra ble reddet, men av husene ble bare
stabburet stående igjen, og det ble tatt i bruk som midlertidig husvære. Yngste søn
nen Karl ble således født på stabburet.
Andreas arbeidet litt som slakter ved siden av gårdsdrifta, og kona Alette reiste
rundt omkring i bygda og bakte for folk.
Andreas Musum fikk problemer med å greie forpliktelsene til kreditorene, og i
1928 gikk gården på tvangsauksjon. Sønnen Ingemar Musum fikk auksjonsskjøte på
den for 14725 kroner, skjøtet datert 3., tinglyst 23. april 1928. Men Ingemar Musum
maktet heller ikke å beholde gården, slik at den på nytt gikk på tvangsauksjon. Ole
G. Musem øvre, som kjøpte den i navnet til sønnen Magnus, fikk auksjonsskjøte på
gården for 11100 kroner i 1930.
Ole G. Musum måtte fravike gården da Karl Andreassen Musum ved verge
Ingemar Musum tok den tilbake på odel. Odelstaksten fastsatte løsningsummen til
12400 kroner, skjøtet datert 24. juli, tinglyst 1. august 1934.
I 1935 gikk gården på nytt for tvangsauksjon, og Jeremias Seines kjøpte den for
10500 kroner, skjøtet datert 25. mai 1936.
Jeremias Olaussen Seines (1886-1971) og Beret Marta Olausdatter (1889-1976)
Jeremias Olaussen var født i 1886 på Selnesset i Ulvilla og var sønn av Olaus Petersen
Seines og kone Kristine Olsdatter. I 1913 ble han gift med Beret Marta Olausdatter
Nessemo, f. 1887 på Overnessvald. Hun var datter av Olaus Mikalsen Nessemo og
kone Maren Halvorsdatter.
Jeremias Seines var eier av farsgården Stamna i Helgådalen før han kom til
Musem.
Barn:
81. Oddvar, f. 1914. Neste bruker.
82. Magne Olav, f. 1917. Ugift. Han ble bureiser på Flatås under Tømmeråsen og er
omtalt der.
83. Julie Bergljot, f. 1 922. Gift med Kåre Lundsaunet, gårdbruker på Lundsaunet under
Lund.
Husmannsplass :
Musemsåsen
Plassen lå sørvest for husene på nåværende gård Musemsåsen.
Vi har få opplysninger om husmenn på denne plassen fra før 1850.
Ole Johnsen Østborg (1769-) og Beret Ellevsdatter (1770-1815)
Ole Johnsen Østborg var husmann på Musemsåsen fra ca. 1810 til 1820. Han kom
fra Frol, der han var født ca. 1769. I 1798 ble han gift med Beret Ellevsdatter Fåren

----
426 H&FLe
----
nedre. Hun var født ca. 1770, og de var husmannsfolk uten jord i Ner-Fåra i 1801,
samtidig som han arbeidet som skredder. I kirkeboka står det at Beret døde på Fåra
øvre 16. mars 1815 - "Død på barselseng med et drengebarn". Hvor det ble av Ole,
er ikke kjent.
Barn:
81 . John, f. 1804 på Fåravald. Ingen flere opplysninger.
82. Elling, f. 1 807 på Fåravald. Ingen flere opplysninger.
I 1854 tok eieren av Vester-Musem, Peter Pedersen unna plassen som kår da han
solgte gården.
Peter Andreas Pedersen Lø (1821-) og Ragnhild Nilsdatter (18 15-)
Peter Andreas var født i 1821 i Sparbu og gift i 1844 i Sparbu med Ragnhild
Nilsdatter, f. 1815 i Sparbu. Han var eier av Vester-Musem fra 1847 til 1854, da han
solgte den til Ole Jakobsen Vangstadhaug, og Peter og Ragnhild flyttet til
Musemsåsen som kårfolk. Fra 1871 forpaktet han gården Øver-Sende i ett år. I 1875
kjøpe han gården Hestegrei lille, og familien flyttet dit. I 1888 utvandret Peter og
Ragnhild til Minnesota, USA, og hadde med seg det åtteårige barnebarnet Petra
Regine Olufsdatter. Foreldrene hennes hadde reist over allerede i 1883.
De tre barna til Peter og Ragnhild er omtalt under Vester-Musem.
Etter at Musemsåsen ble nedlagt som husmannsplass, ble plassjorda solgt til Øver-
Musem som hamning. Seinere kom jorda under bureisingsbruket Musemsåsen da det
ble fradelt Øver-Musem i 1936 og solgt til Annar Kjesbu. (se under dette bruket)
Musem østre (Øver-Musem)
Gården blir til daglig kalt Øver-Musem. Den er halvparten av Musem store som
Anders Arntsen solgte i 1802 til svigersønnen Gabriel Holmli.
Gabriel Eriksen Holmli (1763-1831) og Marit Andersdatter (1779-1872)
Gabriel Eriksen Holmli var født på Holmli vestre i 1763 og var sønn av Erik
Gabrielsen Holmli og kone Maren Larsdatter, født Midtgrundan. I 1801 ble han gift
med Marit Andersdatter Musum, født i 1779 på Musem, og som var datter av Anders
Arntsen Musum og hans 2. kone Maren Jensdatter.
Barn:
81. Erik, f. 1802. Neste bruker.
82. Anders, f. 1 807. Bruker på Musem lille.


----
427 H&FLe
----
oto fra Øver-Musem tatt i 1 894. Familien til Ole Marius AAusum på trappa sammen med noen av folka på
ieskhus og Jonetta Musum på Musem lille nordre (søster til Ane Musum). Til venstre sitter kårkona Paulina, mor til
e Marius Musum. Per Fleskhus står nærmere trappa. På høyre side av trappa står Per Svendsen Musum, en av
boene. Bildet er tatt av Einar M. Musum (forfatter av Verdalsboka) i 1 894, da han var på Musem om som-
83. Arnt, f. 1815. Han flyttet i 1 837 til Trondheim, men har nok seinere flyttet til Nord-
Norge i likhet med sine to eldre brødre. I skiftet etter mora Marit Andersdatter
Musum i 1 873 er Arnt Gabrielsen død, og hans to barn arver hans arvelodd. De
to barna var:
Cl . Marie Arntsdatter, f. ca. 1 853 i Tromsø?. I 1 873 er hun i Amerika.
C 2. Gabriel Arntsen, f. ca. 1858 i Tromsø? Han bodde i 1865 som fosterbarn
hos Kristoffer Olsen i Tromsø.
Gabriel Eriksen kjøpte i 1820 også Lille Musem (som seinere ble Musem lille nordre
og Musem lille søndre), men solgte i 1824 tredjeparten av denne gården (Musem lille
nordre) til Ole Holmli.
Ved skjøte av 13. april, tinglyst 17. august 1830, solgte Gabriel Eriksen den ene halv
parten av Øver-Musem til sønnen Erik Gabrielsen for 130 spesidaler og den andre


----
428 H&FLe
----
halvparten til Johannes Ellevsen Sendesmoen for 200 spesidaler. Kjøperne forpliktet seg
til å svare kår til Gabriel og Marit. Som kårfolk bosatte de seg på den parten av Lille
Musem som de fortsatt eide (Musem lille søndre).
Johannes Ellevsen solgte allerede i 1832 sin halvpart til Ingebrigt Kragedal fra
Orkdal for 400 spesidaler, og Erik Gabrielsen solgte sin del til Lars Ellingsen i 1838
og flyttet til Musem lille, og er omtalt der.
Ingebrigt Olsen Kragedal (1794-) og Marit Pedersdatter (1794-)
Ingebrigt Olsen Kragedal var født i 1794 i Orkdal. Kona Marit Pedersdatter var tro
lig også fra samme sted, og de var gifte før de kom til Verdal.
Barn:
81 . Ole, f. 1 824 i Orkdal. Gift i 1 851 med Mette Oline Olsdatter Nestvold, f. 1 825
på Oppemsvald. Ole døde i 1 852 på Nestvoll, og enka Mette Oline ble i 1 863
gift med Gudmund Rasmussen, f. 1831 i Manger. De bodde på en plass under
Mikvoll, og mannen var murer av yrke. I 1881 utvandret han til Minneapolis,
Minnesota, men kom tilbake i 1885. Han døde i 1913 på Ørmelen som enke
mann, idet Mette Oline døde i 1910. De hadde to barn.
82. Gabriel, f. 1830 i Orkdal. Gift med Inger Marie Pedersdatter, f. 1830 i Skogn.
I 1 855 kom de flyttende fra Levanger til Verdal og ble husmannsfolk på plassen
Sandnes under Nordberg øvre, og Gabriel dreiv fiske ved siden av. Han må ha
kjøpt plassen før 1 900, etter som han da kalles selveier Gabriel Sandnes. Det var
sju barn i ekteskapet, og i tillegg hadde Gabriel en sønn før de ble gift. I 1 896
døde kona, og i 1900 har Gabriel fått husholderske, Guruanna Andreasdatter, f.
1857 i Volden i Helgådalen. De fikk en sønn sammen i 1898. Guruanna var
separert fra Martin Mikalsen Svinhammer, som hun ble gift med i 1882, og som
var husmann på en annen av plassene under Nordberg da han utvandret til
Amerika i 1883. Gabriel Sandnes døde i 1910.
83. Karen, f. 1 834 på Musem. Gift med Johan Petter Olsen Matbergvald i Levanger
landsogn. I 1900 var de kårfolk på Heimstad i Fro .
84. Erik, f. 1838 på Tuset, d. 1889. Gift i 1871 med Anne Bergitta Mikalsdatter
Nordbergsvald, f. 1846 på Tronesvald. Hun var datter av Mikal Paulsen
Nordbergsvald. De hadde en sønn.
Ingebrigt Olsen flyttet i 1837 til Nord-Tuset etter at han overdrog sin part av Musem
til Ole Olsen Forbregd. I 1844 er Ingebrigt og familien hans registrert flyttet til Skogn.
I 1845 utstedte Lars Ellingsen og Ingebrigt Olsen skjøte i fellesskap på hele Øver-
Musem til Ole Olsen.
Ole Olsen Forbregd (1808-1890) og Beret Marta Jensdatter (1816-1871)
Ole Olsen var født i 1808 på Forbregd av foreldre Ole Olsen Willmann og kone Marit
Bårdsdatter, født Akerhus. I 1835 gift med Beret Marta Jensdatter Solberg, f. 1816 på
Solberg, datter av Jens Sevaldsen Solberg og kone Elen Johnsdatter.
Barn:

----
429 H&FLe
----
81. Johannes, f. 1837 på Musem. Gift i 1863 med Beret Joh nsdatter Forbregd, f.
1 837 på Holmlivald av ugifte foreldre John Mikkelsen og Elisabet Jensdatter. I
1 875 var han gårdbruker på Solberg vestre, men flyttet i 1 879 til Sparbu og ble
eier av Fossan i Henning og brukte Fossan som etternavn. Han døde på Fossan i
1911 og Beret på Bremset i 1924 - hos dattera Mette, som var gift med Peder
Moe.
82. Ole, f. 1 841 på Musem. Han flyttet i 1 873 til Nærøy.
83. Elen Maria, f. 1845 på Musem. Gift i 1874 med Peder Johansen Solberg, f.
1842 på Solberg. Han var sønn av Johan Olsen Solberg og kone Guru
Pedersdatter, født Svarva. Peder Solberg var i flere år i Amerika, og ble etter hjem
komsten gårdbruker på Fleskhus lille og dreiv samtidig som kjøpmann på Fleskhus.
Ved skjøte av 12., tinglyst 20. april 1849 solgte Ole Olsen gården til Anders Olsen
Solberg for 600 spesidaler. Anders Olsen hadde imidlertid overtatt gården et par år
tidligere, og Ole flyttet til Solberg, der han hjalp svigermora med gårdsdrifta. Som
enkemann flyttet han seinere til Fossan i Henning, hvor han døde i 1890.
Anders Olsen Solberg (1812-1875) og Paulina Pedersdatter (1813-1895)
Anders Olsen Solberg var født i 1812 på Solberg av foreldre Ole Johansen Solberg og
kone Malena Andersdatter, født Fleskhus.
Barn:
81 . Peder, f. 1 842 på Solberg. Gift første gang i 1868 med Elen Marta Olsdatter
Halset, f. 1 843 på Halset i Klæbu, d. 1 869 i Flatanger. Gift andre gang i 1 869
med Olme Matiasdafter Gladsø, født i Flatanger, d. 1 873 i Flatanger. Gift for tre
dje gang i 1 876 med Anna Fredrikke Abrahamsdatter Sitter, f. 1 853 på Sitter i
Flatanger. Peder Musum var lærer og kirkesanger i Flatanger til 1 885 og deretter
i Fet på Romerike. Han døde i Oslo i 1 924. I sine tre ekteskap fikk han i alt tret
ten barn. Hans eldste sønn, Einar Martin Musum, f. 1869 i Flatanger, var utdan
net lektor og bestyrer ved Trondhjems kommunale middelskole fra 1913 til 1930.
Her i Verdal er lektor Einar M. Musum mest kjent for sitt arbeid med Verdalsboka,
som han rakk å fullføre tre bind av før han døde i 1 930. Verdal kommune har reist
støtta på grava hans på Stiklestad.
82. Ole Marius, f. 1 848 på Musem. Neste bruker.
Etter Anders Olsens død i 1875 hadde enka Paulina gården til hun i 1882 overdrog
den til sønnen Ole Marius Musum.
Ole Marius Andersen Musum (1848-1918) og Anne (Ane) Olsdatter (1861-1922)
Ole Marius Musum ble i 1882 gift med Anne (Ane) Olsdatter Sende, f. 1861 på Sende
lille. Hun var datter av Ole Bastiansen Sendesvald og kone Guruanna Torkildsdatter.
Marius Musum var sersjant i infanteriet. Han var politisk engasjert og var medlem av
herredsstyret i 13 år (1889-1907). Dessuten var han med i skolestyret og var med
domsmann og lagrettemann.

----
430 H&FLe
----
Marius Musum i militærunifi
Ane Musu
Marius Musum døde i november 1918. Han skulle en tur bort til en av nabo
gårdene. Det gikk lang tid uten at han kom tilbake, og da folket på gården gikk ut
for å se etter ham, fant de ham liggende død på veien. Han var rammet av et slagtil
felle.
Barn:
81 . Anders, f. 1 882 på Musem. Se mer om ham under Nord-Leksdal skole
82. Ole Georg, f. 1 891 . Neste bruker.
83. Marianne, f. 1 897, d. 1992. Gift med Johan Hans-Pettersen Sende. De ble burei
sere på Solasen under Asen.
84. Einar, f. 1 902, d. 1 975. Gift med Reidun Aagaard fra Trondheim. Familien bodde
på Bjerkaker under Haug. Einar Musum var kjent som lærer og politiker. I perio
den 1946-59 var han ordfører i Verdal for Arbeiderpartiet.
Ane Musum, enka etter Marius Musum, solgte i 1920 gården til sønnen Ole Georg
Musum for 9000 kroner. Ane tok kår av årlig verdi 400 kroner.

 

----
431 H&FLe
----
Ole Georg Musum (1891-1973) og Anna Bergljot Halvorsdatter (1892-1971)
Ole Georg Musum ble gift med Anna Bergljot Halvorsdatter Lund, f. 1892 på Buhaug
under Hofstad, datter av Halvor Andersen Buhaug og kone Anna Olsdatter.
Barn:
81. Helga, f. 1918, d. 1938.
82. Anne, f. 1920. Gift med Oskar Svedjan, f. 1919. Gårdbruker på Lågness i Ness.
83. Ole Magnus, f. 1922. Gift med Kirsten Arnesdatter Duvsete.
Ole Georg Musum var en flink snekker som laget både redskaper og finere møbler. I
yngre år var han en habil felespiller og spilte sammen med brødrene Anders og Einar
både i bryllup og til dans på lokalet. Han var også en ivrig jeger.
I 1931 gikk gården for tvangsauksjon, og Anton Nesset fikk auksjonsskjøte på
den for 11000 kroner. Anton Nesset solgte gården tilbake til Ole Georg Musum, som
kjøpte den i navnet til sønnen Ole Magnus. Skjøtet er datert 27. desember 1934, og
kjøpesummen var 12000 kroner.
Ole Georg Musum hadde så gården til sist i 1940-åra. Da flyttet han opp i Ness
grenda, der han først losjerte på Haug under Leirfallaunet, og seinere bygde egen
bolig.
Sønnen Ole Magnus Musum hadde gården et par år, men i 1950 solgte han den til
Peder Bye for 35000 kroner. Ole Magnus Musum kjøpte seinere en gård på Langstein
i Skatval.
Peder Andreas Albertsen Bye (1904-) og Jørgine Johansdatter (1897-)
Peder Andreas Albertsen Bye var født i 1904 på Myrbakken under By og var sønn av
Albert Pedersen Bye og kone Laura Margrete Pedersdatter, født Rosvold. Gift med
Jørgine Johansdatter Aune, f. 1897 i Rissa. De var barnløse, men hadde en pleiesønn,
Arthur Grytbakk Bye, f. 1938. Arthur omkom da han falt ned i en tårnsilo på en gård
i Inderøy og slo seg i hjel.
Peder Bye solgte Øver-Musem i 1956 til Tor Kolbjørnsen Alstad fra Frol for 50000
kroner. Familien Bye flyttet til Inderøy.
Men Tor Alstad kom aldri til å bosette seg på Musem. Han forpaktet bort gården
til bl. a. Gisle Duvsete og Sverre Sende. Sistnevnte hadde gården i mange år.
Husmannplasser/fradelte bruk:
Nebben (Hans-plassen)
Husene på plassen stod på sørsida av Musemsveien, ved Høamerket. Det var ca. 10
dekar dyrkajord. Plassjorda hadde form som et fuglenebb - derav navnet.

----
432 H&FLe
----
Hans Pedersen Engen (Hermo) (1797-1867) og Gjertrud Pedersdatter (1801-)
Hans Pedersen Engen eller Hermo og kona Gjertrud Pedersdatter kom som innflyt
tere fra Singsås i 1841 og fikk festebrev på plassen av Ole Olsen Øver-Musem. Hvor
lenge de bodde på plassen er uvisst,
for i 1865 er Hans husmann på plas
sen Storåkeren under samme gård.
Storåkeren lå i bakken nedenfor
Nebba-plassen. Hans døde på
Storåkeren i 1867. Gjertrud bor i
1875 på Aksnes nordre hos dattera
og svigersønnen. Hvor og når hun
døde, er ikke kjent.
wmmmmmmam
Jorda på plassen ble lagt til inn
marka på Øver-Musem.
Hans og Gjertrud hadde barna:
Pilen viser hvor husene på Nebben stod.
81 . Peder, f. 1 831 i Singsås. I 1 856 ble han gift med Anne Dortea Bastiansdatter, f.
1 826 i Hadsel (Nordland). Peder Hansen Sende, som han seinere kalte seg, og
kona losjerte i noen år hos foreldrene før de flyttet til Lian under Sende og tok
Sendenavnet derfra. Peder livnærte seg som snekker. I 1 874 fikk de utreiseattest
til Trondheim, men de skal seinere ha bodd på Levangernesset.
82. Petter, f. 1842, d. 1847.
83. Beret Marta, f. 1 847. Vi finner henne som gjeterjente i Haukåa i 1 865, før hun i
1 869 ble gift med Bernt Pedersen Aksnes, f. 1 845, gårdbruker på Aksnes søndre
øvre. De fikk i alt tretten barn og har ei stor etterslekt, se under Aksnes søndre øvre.
Storåkeren
Plassen lå øst for husene på Øver-Musem.
Husmannen Hans Pedersen Engen (Hermo) kom til plassen fra Nebba-plassen (se
ovenfor), men årstallet da han flyttet hit er uvisst. Fra ca. 1875-1880 var Johannes
Olsen Gudding husmann på plassen. Deretter ble plassen nedlagt og jorda lagt til
innmarka på Øver-Musem.
Johannes Olsen Gudding (1844-1906) og l) Karen Sivertsdatter (1844-1883),
2) Ingeborg Olme Olausdatter (1864-)
Johannes Olsen var født i 1844 på Bollgardsvald og var sønn av Ole Johansen
Balgårdsvald 2 og Ragnhild Pedersdatter. I 1865 var Johannes tjener i Ner-Guddingan
sammen med Karen Sivertsdatter Guddingsmoen, f. 1844, som han ble gift med i
1868. De var inderster i Guddingan den første tida etter at de ble gift, og tok etter
navnet Gudding derfra. Fra Storåkeren flyttet de på Øra og dreiv handel der. Karen
døde i 1883 og Johannes ble gift på nytt i 1890 med Ingeborg Olme Olausdatter


----
433 H&FLe
----
Bergsvald, f. 1864. I 1900 bodde de på en plass under Mikvoll vestre på Ørmelen.
Sammen med dem bodde også konas far, Olaus Einersen Heieråsaunet, som var hjul
maker og var født i Levanger landsogn. Olme Gudding dreiv handelen videre etter at
Johannes døde i 1906. 1 1914 ble hun gift med Gustav Ludvik Mikalsen, f. 1881.
Ekteskapet mellom Johannes og Olme var barnløst, men i det første ekteskapet
var det fire barn:
82. John Odin, f. 1872 på Guddingsvald. Gift med Ragna Gustava Olausdatter
Vinne, f. 1 878. John Gudding kjøpte i 1 896 Nygård i Vinne (Gnr. 279) og ble
gårdbruker der.
Cl. Ottar, f. 1899 på Nygård.
C 2. Karen, f. 1902 på Nygård.
C 3. Johannes, f. 1909 på Nygård. Gift med Brynhild Andreasdatter Haugan, f.
83. Johannes, f. 1875 på Musemsvald. Jernbanearbeider. Gift i 1920 med Anna
Olausdatter Vinne, f. 1881.
Svedjan (Musemsaunet)
GNR. 76, BNR. 3.
Eskild Olsen Lund fikk festebrev på jordstykket Svedjan 16. november 1846. Plassen
ble så fradelt Øver-Musem i 1852 og skyldsatt for 1 ort 7 skilling (ny skyld 0,97 øre)
og solgt til husmannen Eskild Olsen for 50 spesidaler.
Eskild Olsen Musum (1818-1908) og "Guru Haldosdatter (1820-1877),
2) Olme Andersdatter (1844-1914)
Eskild Olsen var født i 1818 på Lund av foreldre, dragon Ole Andersen Lund og kone
Agnes Eskildsdatter (se under Lund østre). Han var gift to ganger, først i 1844 med
Guru Haldosdatter Stuskinsvald, som var født i 1820, datter av Haldor Pedersen
Stuskin og Ingeborg Pedersdatter. Guru døde i 1877, og Eskild ble gift på nytt i 1878
med Olme Andersdatter Vandvik, f. 1844 på Tillereng, datter av Anders Bårdsen
Tiller og Johanna Rolvsdatter (se under Tillereng/Vannvik).
Eskild Olsen døde på Musemsaunet i 1908 og Olme samme sted i 1914.
Barn i det første ekteskapet:
81 . Ole, f. 1 844 på Sendesvald. Han reiste til USA i 1 872 og ble farmer. De første
åra i Amerika bodde han i Michigan, men flyttet så til Trenton i Wisconsin, hvor
han i 1 875 ble gift med Anne Fjerlid. De bodde i Trenton til i 1 909, flyttet så til
nAmidon i Nord-Dakota, hvor Ole tok en "homestead". 11913 kom han på gar-

 


----
434 H&FLe
----
917
ehjem i Northwood. I nekrologe
krevet om ham at "han var en stille og
lAshittet mpn hrnmrr
■er hans caen bekiendelse var han en gud-
a
given mand". Ole sk
.knhvKn r>n hprpttpt nm rnrh
og bere
Gina, ble gift Magnussen i A
de tre døtre, ti av dem
82. Inaeborq Anna, f. 1 846 på A/
.au net. Som ugift hadde Ingeborg Anne
Cl 0 . Anna Olsdattter, f. 1 873. Faren var ungkar Ole Eriksen Bunes (24 år). An
var fosterdatter på N
875 og pleiedatter på samme går
891 . Seinere bodde hun på Levanger, der hun dreiv som blomste
ske. Hun døde i 1 91 2 på Steinkjer Pleiehjem av tube
berkuiose, og er gravi
Ingeborg Anna ble gift i 1 877
i Skogn. Johan Svendgård var
■d Johan Edvard Ellingsen Svendgård, f. 1851
Isdreng på Hallem søndre (hos Peter Holst) før
1 883 kjøpte Haga søndre
løndre (Haga-Hammelen) med Lilleaunet av lære
endet gården allerede i 1 889 (før Verdalsraset)
! av Tron Tronsen Oppem. Ingeborg Anna døde
Anders Olsen Balgård. Han av
og kjøpte samme år Jøsås vestn
på Jøsås i 1 905, og året etter overdrog Johan Svendgård gården til sin eldste sønn
Alfred og ble kårmann. Johan, også kalt "Hammeln", var en spesiell personlighet 3 .
På sine eldre dager ble han sinnsforvirret, og Annæus Okkenhaug i Oppem ble
oppnevnt som verge for ham. I 1 929 ble han innlagt på Rotvoll sykehus, men kom
seinere til en gård på Inderøya, der han endte sine dager i 193 1 .
Fire barn:

 

----
435 H&FLe
----
Cl. Eline, f. 1877 på Hallem, d. 1905 påjøsås. Ugift.
C 2. Edvard Alfred, f. 1 880 på Hallem søndre. Gårdbruker påjøsås vestre 1906
-1918.
C 3. Johanne Elise, f. 1883 på Haga-Hammelen. Utvandret til USA 1907.
C 4. Georg, f. 1887 på Haga-Hammelen. Utvandret til USA 1907.
83. Anne, f. 1851 på Musemsaunet, d. 1870 ugift.
84. Elen Gurine, f. 1 860 på Musemsaunet. Hun var tjener på Bunes og tok etternav
net Bunes derfra. I 1891 reiste hun til Minnesota, USA, hvor hun arbeidet som
syerske. Hun døde ugift i Minneapolis i 1 939.
Barn i andre ekteskap:
85. Johannes, f. 1881. Han ble neste bruker på Musemsaunet, og overtok da faren
døde i 1908.
Johannes Eskildsen Musum (1881-1951) og Beret Maria Martinsdatter (1880
-1960)
Johannes ble gift med Beret Maria Martinsdatter Myrvold, f. 1880 på Lyngåsvald, dat
ter av husmann Martin Larsen og kone Ingeborg Anna Larsdatter.
Johannes Musum begynte sommeren 1900 på underoffisersskolen i Trondheim.
Det var den veien som uformuende gutter med gode evner valgte på denne tida. Etter
eksamen ble han tilknyttet Nord-Trøndelag Infanteriregiment nr. 13 på Steinkjer, der
han etter ett år ble fastlønnet sersjant. Han gikk så gradene fram til løytnant, som han
ble utnevnt til fra 1. januar 1930. Johannes var med i krigshandlingene i Norge i
1940, men sluttet som militær ved kapitulasjonen.
I Verdal kommune hadde Johannes Musum mange verv, bl. a. medlem i herreds
styre og formannskap i bortimot tretti år. Han var venstremann. Ellers var han med i
skolestyret i flere perioder, samt formann i ligningsnemnda, fjellstyret og jordstyret.
Som formann i fjellstyret sto han i spissen for å få satt ut fiskeyngel i mange tjern
og små vatn både i Leksdalsallmenningen og andre steder. Johannes var selv en ivrig
stangfisker.
Johannes Musum solgte i 1945 gården til sin yngste sønn Eskild Musum.
Etterkommere:
81 . Egil, f. 1 903, d. 1 922. Egil Musum er omtalt som en dugende arbeidskar, og en
prestasjon som det snakkes om, var da han handskar tre dekar åker på en dag.
82. Anna, f. 1904. Gift i 1932 med Helge Halvorsen Lund, f. 1900, gårdbruker på
Musem lille søndre.
83. Olme, f. 1906. Ugift. Hun arbeidet ei tid på Sundnes Barnehjem på Inderøya.
Deretter var hun i mange år bestyrerinne ved Levanger Meieri.
84. Gudrun, f. 1908. Gift i 1934 med Ole Leirdal, f. 1909, gårdbruker på Leirdal
under Lund (se denne).
85. Margot, f. 1909. Gift med Egil Hatling. Bosatt i Romsdal.
86. Harald, f. 191 1 . Gift med Åsta Mikalsdatter Kluken, f. 1910. Harald ble gård-
bruker på Lund.

----
436 H&FLe
----
87. Leif, f. 1913. Gift i 1 937 med Borghild Hansdatter Sende, f. 1912. Leif b
bruker på Gran under Skrove.
rd-
88. Ottar, f. 1915, d. 1996. Gift i 1933 med Ingrid Nikoline Ludvigsdatter Tille
1915, d. 1995. De ble bureisere på Binde under Tømmeråsen.
89. Petra, født 1918. Gift med Johan Ryan. Gårdbruker på Ryan i Sparbu.
Blæstei
810. Synnøve, f. 1920. Gift med Asmund Grande, Skei. Forpakter av prestegården i
Snåsa.
Bl 1. Jorun, født 1922. Gift med Brynjulf Grande, Skei. Gårdbruker på Solb
Overhalla.
Bl 2. Eskild, f. 1925. Eier av gården fra 1945. Gift i 1949 med Åsta Breding, f.
1927, d. 2002. Skilt og gift med Hanna Steinsli, f. 1929.
*


----
437 H&FLe
----
Musemshøa
GNR. 76, BNR. 7.
Musemshøa var husmannsplass fra 1841 til 1861. Da ble den fradelt hovedbølet og
skyldsatt for 1 ort (ny skyld 71 øre) og solgt samme år til Martinus Sivertsen Musum
for kjøpesum 50 spesidaler.
Sivert Iversen Sørhaug (1810-1883) og Anne Ellingsdatter (1810-1863)
Det var Sivert Iversen Sørhaug som bygde på denne plassen i 1841. Sivert, eller Siver,
som navnet hans står skrevet i dåpsregistret, var født i 1810 på Forbregdsvald og var
sønn av Iver Pedersen Forbregdsvald og kone Anne Sivertsdatter.
I 1835 ble Sivert gift med Anne Ellingsdatter Vist, f. 1810 på Høa under Hestegrei
av foreldre Elling Sivertsen og Marit Iversdatter. De var husmannsfolk under Sende
før de kom til Musemshøa i 1841 og var der fram til 1861, da sønnen Martinus som
nevnt foran kjøpte plassen. Anne døde på Musemshøa i 1863.
På sine gamle dager fikk ikke Sivert det særlig godt. Han ble blind og gikk under
navnet "Blind-Sivert". Til sist kom han på legd og døde som legdslem på Øver-
Hofstad i 1883.
Sivert og Anne hadde barna:
81 . Martinus, f. 1 836 på Lein. Han kjøpte som nevnt plassen i 1861 , se nedenfor.
82. Anne, f. 1 839 på Sendesvald. Anne var ugift, men hadde tre barn:
Cl°.Anneus Olafsen, f. 1 865 på Musemshøa, faren var svensk statsborger Olaf
Månsson, bosted Overhalla. Anneus flyttet til Sverige i 1 886 eller 1 889.
C2°.Severin Olsen (Aspås), f. 1868 på Vistvald. Faren var tjener på Oklan, Ole
Kristoffersen, f. 1 843 i Auskin. Severin vokste opp på Aspås lille og tok
Aspåsnavnet derfra. I 1 906 ble han gift i Lade kirke med Ingeborg Olsdatter,
f. 1861 i Selbu.
C3°. Martin Olsen Suvl, f. 1 875 på Aspås. Han hadde samme far som broren
Severin. Martin hadde for små evner til å greie seg selv, og ble derfor bort
satt for betaling. Han bodde på forskjellige gårder i bygda, bl. a. i Sulstua.
Til slutt kom han til Nordset i Leksdalen der han bodde til han døde i 1942.
Martin likte seg godt når han fikk være sammen med ungdommene og spille
kort om penger. Han fikk gjerne noen ører av de andre som han kunne spil
le for. Mindre hyggelig var det at noen fant moro i å gjøre narr av ham for
måten han snakket på. Martin var nemlig plaget av stamming. (Se også omta
le på Nordset under Nord-Tiller) Martin Suvl fikk i 1903 dattera Emma
Margot med Marianne Rafaelsdafter Tuset, f. 1 870. Dattera flyttet til
Henning.
83. Elling, f. 1843. Han flyttet til Jemtland i 1874. Død 1925 i Alsen.
84. Ingeborg Anna, f. 1 846. Hun flyttet til Strinda i 1 872. Gift i 1873 i Strinda med
Iver Johnsen Ranem, f. 1 841 .

----
438 H&FLe
----
85. Iver, f. 1 852. Han reiste til Sverige i 1 874 og utvandret til Amerika i 1 889 under
navnet Iver Lindner?
86. Sefanias, f. 1 860. Han var tjener på Lund i 1 875.
Martinus Sivertsen Musum (1836-) og Gisken Andersdatter (1840-)
Martinus ble i 1862 gift med Gisken Andersdatter Tillereng, f. 1840. Han hadde gården
fra 1861 til 1865 da han solgte den til Johannes Pedersen Fikse uten tinglyst hjemmel.
Fra Musemshøa flyttet Martinus og Gisken først til Bunesbakken og i 1874 derfra
til Brannseggen under Bunes, der familien er nærmere omtalt. Både Martinus og
Gisken utvandret til USA i 1881. De slo seg ned i Alexandria, Minnesota, og tok Lund
som etternavn.
Johannes Pedersen solgte ganske snart gården videre til Einar Pedersen Aksnes for 100
spesidaler (skjøte datert 30. desember 1866), og flyttet selv til Musem lille
(Nygården) og er omtalt der.
Einar Pedersen Aksnes og hans familie er utførlig omtalt under Aksnes mellem.
Einar Pedersen Aksnes eide ikke gården i lang tid han heller, for i 1868 solgte han
til Bernhardus Jensen, men forbeholdt seg å bruke gården i si levetid.
Bernhardus Jensen (1847-1904)
Bernhardus Jensen hadde gården til 1872, da han solgte den til Einar Pedersen
Aksnes' sønn Peter Einarsen for 70 spesidaler og kår til Einar Pedersen. Bernhardus
Jensen kjøpte samme året Musemssvedjan, gnr. 76, bnr. 6 av Ole Johannessen og flyt
tet dit. Bernhardus Jensen er nærmere omtalt under Sveet/Musemssvedjan.
Ved skifte i 1874 etter Einar Pedersen Aksnes' andre hustru Beret Pedersdatter ble
boets bruksrett til eiendommen frafalt, idet Einar Pedersen var sikret kår av
Musemssvedjan, som Bernhardus Jensen hadde kjøpt i 1872.
Peter Einarsen Aksnes solgte gården sist i 1870-åra til Martin Kristiansen fra
Sparbu uten tinglyst hjemmel. Peter flyttet tilbake til Aksnes og ble husmann på
Aksnesgjalet, se omtale av ham der.
Martin Kristiansen Musum (1843-1912) og Sirianna Jonasdatter (1836-1916)
Martin Kristiansen var født i 1843 på Lønnumsplass i Sparbu, der han i 1864 ble gift
med Sirianna Jonasdatter Viken, f. 1836 på Lilleviken i Verdal. Foreldrene hennes var
husmann Jonas Olsen Vigvald og Helleborg Andreasdatter Aksnes.
Martin arbeidet i mange år i Televerket. Han døde som kårmann på Musemshøa
i 1912, etter at han i 1908 solgte gården til svigersønnen Gustav Karlsen for 1 100 kro
ner. Skjøtet er utstedt av Elen Kristine Lorntsdatter Aksnes, enka etter Peter Einarsen.
Sirianna døde i 1916.
Barn:
81. Julie Hanna Kristine, f. 1866 i Sparbu. Gift med Gustav Karlsen, f. 1865 i
Sverige, neste bruker.

----
439 H&FLe
----
82. Martine Sofie, f. 1869 på Bunesvald, d. 1890.
83. Bernt Josef, f. 1875 på Aksnes, d. 1875.
Gustav Karlsen Musum (1865-1961) og Julie Hanna Kristine Martinsdatter
(1866-1938)
Gustav Musum var født i 1865 i Hede socken i Dalarna i Sverige og var sønn av kurv
fletter Karl Johan Andersson Alminding og kone Anna Kristina (Stina) Johansdatter.
Han var tjener på Fikse da han i 1889 ble gift med Julie Hanna Kristine Martinsdatter
Musum, datter av forrige bruker. Etter giftermålet med Julie var Gustav Karlsen tele
grafarbeider, og de var inderster på Musemshøa til han i 1908 kjøpte gården av svi
gerfaren.
Gustav og Julie Hanna Musum hadde fem barn - fire sammen.
81 . Martin Konrad, f. 1 890 på Musemshøa. Han ble neste bruker, se nedenfor.
B 2°. Maren Sofie Bemtsdafter, f. 1899 på Musemshøa, død i 1909. Faren var gift
husmann Bernt Andreas Andersen Bergsvald, f. 1 867. Han utvandret i 1 904 til
New York.
82. Hjalmar, f. 1905 i Skogn, d. 1929 ugift.
83. Anna Kristine, f. 1907 på Musemshøa, d. 1937.
84. Sverre Margido, f. 1910 på Musemshøa. Gift med Petra Nilsdtr. Bruheim, f.
1920.
11913 solgte Gustav gården til sønnen Martin Konrad Musum for 2000 kroner og flyt
tet med resten av familien til Melsveet under Marka og er nærmere omtalt der.
Martin Konrad Gustavsen Musum (1890-1975) og 15 Ane Rebekka
Andreasdatter (1870-1940), «Frida Hansdatter (1898-1972)
Konrad Musum ble i 1912 gift med sin husholderske Ane Rebekka Andreasdatter
Volden, f. 1870 i Stod. Bryllupet stod på Musem lille (Nygården). Men ekteskapet
gikk i oppløsning etter noen år, og Ane kom til andre folk på kommunens regning.
Hun bodde ei tid på Leirdal, seinere hos Arne og Ella Tiller på Vannvik under Tiller,
hvor hun ble boende til hun døde i 1940.
Konrad ble gift på nytt med sin nære slektning Frida Hansdatter fra Korsbakken
i Henning. Frida var født i 1898 i Allmenningsåsan i mndalen og var datter av Hans
Peter Haldorsen Korsbakken, som nedstammet fra plassen Sagmoen i "Ratom" i
Inndalsallmenningen, og Laura Kristina Lauritsdatter, som var søsterdatter av
Konrads far, Gustav Karlsen.
Konrad solgte gården i 1920 til John Tørrisen Frøset for 6500 kroner. I 1923 delte
John Frøset fra parsellen Nybo, og Konrad flyttet dit. (se under Nybo).
John Tørrissen Frøseth (1873-1961) og Olme Kristiansdatter (1879-1919)
John Frøseth var født i 1873 i Inderøy. Han og familien bodde i Steinkjer før de flyt
tet til Musem lille (Nygården) rundt 1914. I 1901 var han blitt gift med Olme

----
440 H&FLe
----
Kristiansdatter Finstad, f. 1879 i Ogndalen. Olme var datter av kona til Andreas
Finstad på Nord-Fikse. John var tømmermann og snekker. Han ble enkemann i
1919, da kona døde på barselseng etter å ha født det niende barnet. Han kjøpte
Musemshøa i 1920 av Konrad Musum. I 1927 solgte han gården til sønnen Tormod
Frøseth.
Barn:
81 . Tormod Arnold, f. 1902 i Steinkjer. Neste bruker.
82. Eilisif Alice, f. 1904 i Steinkjer, d. 1956. Gift med Ingemar Musum. De bodde på
Myrheim av Øster-Fikse.
83. Jakob, f. 1905 i Steinkjer. Gift med Konstanse Martinsdatter Kleppen, f. 1907 og
ble gårdbruker på Kleppen i Helgådalen.
84. Lucie Charlotte, f. 1908 i Steinkjer. Gift med Olaf Rønning, gårdbruker på Follo
søndre.
85. Knut Osvald, f. 1910 i Steinkjer. Han var tjener hos Sefanias Marken i Leksdalen,
men døde i 1930.
86. Fritz Torvald, f. 191 1 i Steinkjer, d. 1997. Gift med Nella Pauline Lyng, f. 1917
i Sparbu, d. 1997. De bodde på Frøset, gnr. 1 8, bnr. 1 16, på Melan ved Øra.
87. Toralf, f. 1 914 i Steinkjer. Snekker. Gift i 1942 med Solveig Johanne Guddingsmo,
f. 1921, d. 1997. Bosatt på Haugtun ved Haug, gnr. 25, bnr. 14.
89. Olav, f. 1919. Bosatt i Trondheim.
Tormod Arnold Frøset (1902-1993) og Inga Edvardsdatter (1905-1998)
Tormod kom åtte år gammel til besteforeldrene på Nord-Fikse. I 1937 ble han gift
med Inga Edvardsdatter Flyum, f. 1905. Inga var datter av Edvard Flyum på
Musemssveet. Tormod ble neste bruker på Musemshøa og hadde gården fra 1927 til
1972. I tillegg arbeidet han i skogen. I 1943 fikk de dattera Inger Torbjørg som ble
gift med Leif Magne Langdal, f. 1939. De overtok gården i 1972.
Sveet (Musemssvedjan)
GNR. 76, BNR. 6.
Sveet eller Musemssvedjan var husmannsplass fram til 1857, da den ble fradelt
Øver-Musem og solgt til husmann Ole Johannessen for 50 spesidaler. Siden har går
den hatt selvstendige brukere.
Den første husmannen vi kjenner til på Sveet kom dit ca. 1840.
Johan Taraldsen (1801-1850) og Ingeborg Mortensdatter (1804-1888)
Johan Taraldsen var født i 1801 på en plass under Maritvoll og var sønn av strand
sitter Tarald Johansen Solberg, f. 1756, og Margrete Tomasdatter Hallan, f. 1768.


----
441 H&FLe
----
ssvedjan i 1954.
Johan ble gift i 1829 med Ingeborg Mortensdatter Skrove, f. 1804, datter av Morten
Arntsen og Guru Ellevsdatter, som var husmannsfolk under Vuku Prestegård.
Johan og Ingeborg hadde vært husmannsfolk under Halset og Solberg før de kom
til Sveet, og de bodde også i Tromsdalen ei tid. Johan var husmann på Sveet til han
døde i 1850. Enka Ingeborg losjerer i 1865 på Kolshaugen under Stiklestad øvre. I
1875 bor hun på Sundbyhammelen hos dattera Gurianna - "spinder og binder", og
bor også der da hun dør i 1888.
Barn etter Johan og Ingeborg:
81 . Tore, f. 1 829 på Halset. Gift første gang i 1 852 med Inger Ellevsdatter, f. 1 827
på Holmenvald, d. 1871 på Sundbyvald. Gift andre gang i 1873 med enke
Beret Marta Johan nesdatter, født i Levanger 1829, enke etter Johannes Pedersen
Fikse, som var bruker på Musem lille søndre 1850-1866. Tore Johansen brukte
Halset som slektsnavn. Etter å ha fått litt privat opplæring, ble han tilsatt som
omgangsskolelærer i Garnes og Sul skolekretser i 1 849 og tok avskjed i 1 859.
Etterpå førte han et omflakkende liv. Han ble husmann på Sundbyhammelen under
Sundby og ferjemann ved Lyng, og siden ferjemann ved Brattøra i Trondheim, før
han utvandret til Amerika i 1 880. I Amerika var han ei tid klokker, og døde der i
1905.
82. Mikal, f. 1832 på Halset, d. 1832 på Halset.
83. Marta, f. 1835 i Tromsdalen. Gift i 1862 med Johannes Eliassen (Elaussen ?)


----
442 H&FLe
----
1837 på Nestvollplass. De var husmannsfolk under Nestvoll i 1865, -75 og
1900. Johannes døde i 1900 og Marta i 1913. De hadde en sønn, Johan
Edvard, f. 1868 på Nestvollvald, d. 1884 på Nestvoll.
84. Mikal, f. 1840 på Solbergsvald, d. 1841 på Solberg.
85. Gurianna, f. 1844 på Solbergsvald. Gift i 1869 med Johannes Pedersen, f.
1845 på Leklemsvald. De ble husmannsfolk på Sundbyhammelen under Sundby,
der Gurianna døde i 1 887. Enkemannen Johannes giftet seg tre ganger til. Hans
andre kone, Karen Arntsdatter, født Levring, og dattera Anna Bergitte fra første
ekteskap omkom under Verdalsraset i 1 893. Mer om Gurianna, Johannes og de
fem barna deres er tatt med under plassen Lillemarka under Marka, hvor Johannes
døde i 1922.
86. Beret Anna, f. 1848 på Musemvald, d. 1849.
Ole Johannessen (1833-) og Pauline Rasmusdatter (1830-)
Ole Johannessen var født i 1833 på Musem lille nordre og var sønn av inderst
Johannes Eriksen og kone Elen Olsdatter Stiklestadenget. (En bror av Johannes, Ole
Eriksen, var bruker på Musem lille nordre). Ole ble gift i 1856 med Pauline
Rasmusdatter, datter av Rasmus Tomassen på Musemsrønningen. De var husmanns
folk på Sveet 1855-57, da Ole kjøpte bruket og var selveier fram til 1870. Deretter
var de husmannsfolk på Stiklestadenget (Sollia) i Leirådalen før de i 1894 emigrerte
til USA.
Barn:
81 . John, f. 1 855 på Musemsvedjan. Gift i 1 876 med Inger Andersdatter Stiklestad,
f. 1 851 på Østnesvald, datter av husmann Anders Olsen og Olava Olsdatter. John
var gårdbruker på Austli i Leirådalen.
82. Rafael, f. 1858 på Musemsvedjan, d. 1865.
83. Martina, f. 1860 på Musemsvedjan, d. 1860.
84. Edvard, f. 1861 på Musemsvedjan. Gift i 1889 med Marta Karoline
Pedersdatter, f. 1 867 i Ytterøy. Edvard var gårdbruker både i Sollia og på Løvstad
og Snausen i Leirådalen. I 1906 emigrerte han til Minneapolis i Minnesota, men
kom tilbake før 1911. De hadde sju barn.
85. Martin, f. 1 864 på Musemsvedjan. Gift i 1 895 med Hanna Hansdatter, f. 1 866
på Ravlovald. Martin tok etternavnet Solli etter farsheimen Sollia i Leirådalen. De
bodde på Valstadmoen i Vinne. Martin Solli var baker, og Solli-folket i Verdal ned
stammer fra ham.
86. Rafael, f. 1866 på Musemsvedjan. Gift i 1890 med Mette Kristoffersdatter
Follovald, f. 1856 på Lunskindvald. De emigrerte til Amerika i 1893.
87. Petrine, f. 1 869 på Musemsvedjan. Andre opplysninger er ikke funnet om henne,
muligens har også hun emigrert?.
88. Oluf, f. 1872 på Lundsvald. Gift i 1892 med Hanna Bemtine Antonsdatter
Valstadvald, f. 1872. Gårdbruker på Reinsberg i Vinne, senere på Ravlo vestre.
De hadde 14 barn.
89. Olme, f. 1 875 på Stiklestadvald. Att. Amerika 1 894.

----
443 H&FLe
----
Bernhardus Jensen (1847-1904) og Ingeborg Olsdatter (1847-1902)
Berhardus Jensen var født i 1847 på Mikvollvald og var sønn av Jens Andorsen og
Beret Pedersdatter. Navnet Bernhardus Jensen finnes ikke i folketellinga i 1865 (muli
gens kan en Bernhard Jonsen, tjenestegutt på Øver-Hofstad være samme person). I
1868 kjøpte han Musemshøa, gnr. 76, bnr. 7 av sin stefar Einar Pedersen Aksnes for
100 spesidaler (se under denne plassen). I 1870 kjøpte han så Musemssvedjan av Ole
Johannessen for 185 spesidaler.
Bernhardus ble i 1874 gift med Ingeborg Olsdatter Sendesvald, f. 1847 på
Storstadvald. Hun var datter av Ole Olsen Storstad og Marta Jakobsdatter, født
Vangstadhaug, som var husmannsfolk på Myrmoen ca. 1850-1880.
Bernhardus og Ingeborg hadde ingen barn, men tok til seg som pleiedatter Anna
Sofia Pedersdatter Ød, f. 1890 i Trångsviken, Sverige. Anna Sofia ble gift med Ole
Andorsen Kjesbu (se under Blæsterbakken/Musemsrønningen) .
Ingeborg døde i 1902 og Bernhardus i 1904 på Musemssvedjan.
Edvard Petersen Flyum (1874-1956) og Hanna Marie Andosdatter
(1879-1970)
Edvard Petersen Flyum overtok som bruker på Musemssvedjan etter Bernhardus
Jensen. Edvard var født i 1874 i Brekken i Ulvilla og var sønn av ugifte foreldre Peter
Olsen Flyumvald og Marta Eriksdatter, f. 1847 på Bjørstadvald. Foreldrene ble sei
nere gift og var først husmannsfolk under Storvuku og seinere brukere på Reitan
østre i Ulvilla.
Familien Flyum på Musemssvedjan: Foran fra venstre: Edvard Flyum, Einar, Hanna, Aslaug og Margof. Bakerst
fra venstre: Inga, Peder og Borghild.


----
444 H&FLe
----
Edvard ble gift i 1901 med Hanna Marie Andosdatter Kjesbu, f. 1879 i Kjesbua.
Hanna var søster av Ole Kjesbu på Musemsrønningen.
Edvard Flyum var skredder ved siden av å være småbruker. Han deltok litt i det
politiske liv og var medlem av herredsstyret i en periode.
1 1933 overlot han bruket til sønnen Peder Flyum.
Edvard og Hanna hadde seks barn:
81. Borghild, f. 1902. Gift i 1923 med Olaf Røseng, f. 1897, gårdbruker på
Røsenget. Borghild døde i 1994 på Verdal- Bo og Helsetun.
82. Peder, f. 1904, d. 1995. Neste bruker.
84. Margot, f. 1907. Gift i 1937 med Ottleif Hatlem, f. 1905, kirketjener og gård
bruker på Hallem østre. Margot døde i 1995 på Verdal Bo- og Helsetun.
86. Einar Hartvik, f. 1916. Gift i 1 933 med Mary Johanne Haugseth, f. 1922 i Egge.
Einar Flyum var veivokter. Bosatt på Steinstad, gnr. 76, bnr. 20 i Leksdalen.
Steinstad ble fradelt Musemshøa i 1948.
Peder Flyum (1904-1995) og Ingrid Pedersdatter (1910-1999)
Peder Flyum var eier av Musemssvedjan fra 1933 til 1990. Gift i 1933 med Ingrid
Pettersen, f. 1910, som var datter av gårdbruker Per Pettersen på Øver-Hofstad. De
hadde tre barn:
overtok gården i 1 990.
Myra (Myrmo)
Hustomta og to dekar jord tilhørte Øver-Musem, de resterende 4-5 dekar tilhørte
Øver-Sende. Dette siste jordstykket hører i dag til Sende lille nordre og blir kalt for
Ola-plassen etter husmannen som bodde her:
Ole Olsen Storstad (1801-1885) og Marta Jakobsdatter (1812-1877)
Ole Olsen Storstad var husmann på plassen fra 1850-1880. Han var født på Storstad
i 1801 og var sønn av inderst Ole Olsen og Mali Jeremiasdatter (Storstadætta). I 1834
ble han gift med Marta Jakobsdatter Vangstadhaug, f. 1812 på Holmlivald. Hun var
datter av Jakob Olsen Holmlivald og Marit Mikkelsdatter. Før de kom til Myrmo
bodde de i mange år på en plass under Storstad, der sju av åtte barn ble født:

 

 

----
445 H&FLe
----
Myra i 1962.
81. Ole, f. 1835 på Storstadvald. Han døde ved ei akeulykke ved Østgrundan i
1858.
82. Marta, f. 1 837 på Storstadvald. I 1 864 gift med Sivert Mikalsen Mønnesvald, f.
1842 på Østgrundvald. (Se under Døljan/Rømo).
83. Jakob, f. 1 839 på Storstadvald. Han utvandret til Amerika i 1 870.
84. Johannes, f. 1842 på Storstadvald.
85. Martin, f. 1844 på Storstadvald. Han flyttet til Finnmark.
86. Ingeborg, f. 1847 på Storstadvald. Gift i 1874 med Bernhardus Jensen
Musemssvedjan, f. 1 847 på Mikvollvald (se under Musemssvedjan).
87. Kristian, f. 1849 på Storstadvald. Utvandret til Amerika.
88. Anna, f. 1 854 på Sendesvald. Anna fikk i 1 883 dattera Olme Marie med Peder
Hansson Finnseter av Alsen socken i Jemtland. Aret etter (1884) tok hun utflytting
til Sverige og giftet seg med barnefaren, hvis rette navn var Per Hansson Ød, f.
1 852 i Hallen. Per Ød var "håstjågare" og skredder. De bodde i Trångsviken og
hadde i 1 890 fem barn:
Cl. Olme Marie, f. 1883.
C 2. Hans Konrad Leonhard, f. 1885 i Alsen.
C 3. Emma Kristina, f. 1 887 i Alsen.
C 4. Olga Matilda, f. 1 889 i Alsen.
C 5. Anna Sofia, f. 1890 i Alsen. Anna Sofia ble gift med Ole Kjesbu på
Musemsrønningen.


----
446 H&FLe
----
Marta døde på Myrmo i 1877 og Ole på Musemssvedjan hos dattera Ingeborg i 1885.
I 1888 ble plassen fradelt Musem og skyldsatt for 1 ort 2 skilling (Ny skyld 47 øre)
og solgt samme år til Johannes Gundbjørnsen Helmo for 250 kroner.
Johannes Gundbjørnsen Myrmo (1850-1945) og "Beret Nilsdatter (1847
1901), 2) Kristiane (Kristianna) Andreasdatter (1863-1950)
Johannes Gundbjørnsen var av Overholmsætta. Han var født i 1850 på Helmovald
av foreldre, husmann Gundbj ørn Johannessen og Ingeborg Arntsdatter.
Johannes var gift to ganger. Første gang i 1877 med Beret Nilsdatter, f. 1847 i
Meråker, og de var inderster på Sende før de kom til Myrmo. Johannes var skoma
ker, og Beret var ei kjent teppeveverske. Hun døde i 1901. Det er fortalt at da Beret
ble lagt i kista, tok Johannes og hakket bar og strødde ned i kista. Han skal ha sagt:
-Det er godt for ho Beret åjå bar i kista.
Johannes ble gift på nytt med Kristiane Andreasdatter Kjæranvald, f. 1863 på
Fætten i Vinne. Hun var datter av husmann Andreas Martin Andreassen Kjæranvald.
Kristiane var da enke etter Johan Magnus Arntsen Kjønstad, f. 1828 på Hernes på
Frosta.
I sitt ekteskap med Beret fikk Johannes sønnen;
81. Georg Johannes, f. 1880. Han døde i 1903, bare 23 år gammel etter at han
utdannet seg som gartner ved Mære landbruksskole.
Den andre kona til Johannes, Kristiane, hadde tre barn før hun ble gift med Johannes:
B2°. Laura Gustava Johnsdatter, f. 1883 på Kjæranvald. (Far John Arntsen Tromsdal).
Laura kom til Brannseggen under Bunes og kalte seg Laura Brannseggen. Gift med
Lars Olsen Tuset.
B3°.Anna Konstanse Akselsdtr, f. 1892 Kjæranvald, d. 1893. Som far var innsatt
maler Aksel Marius Aagaard fra Levanger, men "iflg. Forligelseskommisjonens
udskrift bliver han at udslette som barnefader."
B4'. Konrad Magnussen Myrmo, f. 1895 på Kjæranvald, sønn fra Kristianes første
ekteskap.
Johannes og Kristiane hadde også en fostersønn, Andreas Myrmo, f. 1905 på Bunes.
Mora hans, Mette Mikalsdattter, ble seinere gift med enkemann Anton Vangli (se
Vangli under Karmhus). Andreas Myrmo ble i 1947 ansatt som arkivar ved
Statsarkivet i Trondheim. Han døde i 1968 (se mer om ham på Vangli).
Johannes Myrmo var også kordirigent, og han reiste rundt på gårdene og spilte på
sither, mest religiøse låter.
I 1926 solgte Johannes bruket til stesønnen Konrad Myrmo for 4000 kroner pluss kår
av årlig verdi 100 kroner.

----
447 H&FLe
----
Myrm
Konrad Myrmo (1895-1958) og Signe Margot Sverresdatter (1905-1946)
Signe var født på Hallager i 1907 og var datter av gifte foreldre Sverre Matheus
Hallager og Magdalene Andreasdatter Leinsvald.
Barn:
81. Kåre Johannes, f. 1927, død 1944.
82. Målfrid, f. 1937. Gift med Oddvar Musum, gårdbruker på Binde i Leksdalen.
83. Kolbjørn, f. 1939, død 1987. Gift med Kjellaug Heggås. Kolbjørn Myrmo over-
tok bruket etter faren.


----
448 H&FLe
----
Musemsrønningen (Blæsterbakken)
GNR. 76, BNR. 8.
Plassen er nevnt så tidlig som først på 1700-tallet og ble da kalt for "Blæsterbakken".
Det tyder på at det har vært jernblæster på stedet.
Først fra rundt århundreskiftet 17-1800 får vi litt oversikt over de som har bodd
på plassen.
Tomas Bardosen Lyng (1748-1810) og Karen Eriksdatter (1750-1811)
Tomas var født i 1746 eller 1748. Han var husmann på Lyngsvald og seinere på
Lyngåsen før han kom til Musemsrønningen ca. 1790. I 1771 ble han gift med Karen
Eriksdatter Haugsvald, f. 1750. Etter at de fra 1801 og noen år framover bodde på
en plass under Sende, kom de tilbake til Musemsrønningen og døde der, Tomas i
1810 og Karen året etter. De hadde fem barn:
igens død før den tid
82. Bardo, f. 1775 på Lyngsvald. I 180
re blir han gift med fosterdattera på L
de dattera Agnes mens de bor på H
er han ugift dreng på Hallem sør
ksdatter Lund, f. 1778. I 1803
ilemsvald, men mer om familien veit vi ikke.
han inderst på Karmhus og gift med Ann(
Andersdatter Lund, f. 1780. Erik og Anne ble husmannsfolk på Karmhusvald, se
under Karmhus.
84. Rasmus, f. 1783 på Lyngås. Han ble seinere husmann på Musemsrønninge
85. Maren, f. 1792 på Musemsrønningen, d. 1795.

 


----
449 H&FLe
----
Ole Olsen Levring (1745-1813)
Ole Olsen Levring var husmann på Musemsrønningen fra 1801 og i de åra som
Tomas Bardosen var husmann under Sende. Ole var født i 1745 på Levring og ble i
1782 gift med enke Marit Iversdatter Hallemsstøen, f. 1740 i Austgarden. Marit var
av Garnesætta, og ble i 1766 gift med Tomas Taraldsen Reitan på Hallemsstøa, men
ble enke i 1780. Hun døde allerede i 1790.
1 1796 ble Ole Olsen ansatt som omgangsskolelærer og kalte seg da Ole Olsen
Jermstad, men hadde skiftet etternavn til Levring allerede året etter. Ved folketellinga
i 1801 var han bosatt på Gjermstad som inderst. Etter bispevisitasen i 1809 uttalte
biskop Bugge om ham: "O/e Levring er en aldrende gudfryktig Mand, men har Udet
Anleg".
Ole Olsen Levring fortsatte som lærer til han døde i 1813. 4 De siste årene prakti
serte han trolig i Vuku, for i 1811 er han medunderskriver på et brev til prost Brandt
fra lærere i Vuku om tomt til fastskolen der. Han bodde på Levring ved sin død.
Rasmus Tomassen Musum (1783-1841) og Marta Pedersdatter (1795-)
Rasmus, som var sønn av forannevnte Tomas Bardosen, er nevnt som husmann på
Musemsrønningen i 1815, men har trolig overtatt senest da mora døde i 1811. 1 1819
ble han gift med Marta Pedersdatter Tuset, hun var datter av Peder Andersen
Tusetvald og født i 1793 i Sparbu. Familien flyttet før 1830 til Hjelmsetplass i
Henning, hvor Rasmus døde i 1841. De hadde to barn:
81 . Tomas, f. 1 821 på Musemsrønningen.
82. Pauline, f. 1830 på Hjelmset i Henning. Gift i 1856 med Ole Johannessen, f.
1833 på Musem. Ole og Pauline ble husmannsfolk på Musemssveet (se under
denne plassen).
Svend Pedersen Vinsnes (1807-1892) og Beret Olsdatter (1812-1888)
Svend Pedersen Vinsnes kom fra Singsås til Musemsrønningen i 1842. Både Svend
og kona Beret Olsdatter Buset var født i Singsås i Støren Prestegjeld, han i 1807 og
kona i 1812. Svend tilhørte ei lensmannsslekt i Singsås. Han var en kjempekar både
på vokster og i krefter, og var en uvanlig hag og dugende arbeidskar. Han kunne flere
håndverk og var både børsesmed, hjulmaker, vognmaker og vanlig smed.
Svend og Beret var husmannsfolk på Musemsrønningen i nærmere førti år før de
ga over plassen til sønnen. Beret døde på plassen i 1888 og Svend i 1892.
Barn født etter at de kom til Verdal (om de hadde barn før den tid er ikke
kjent):
81 . Peder, f. 1842 på Musemsrønningen. Han ble neste husmann
Peder Svendsen Musum (1842-1935) og Maria Larsdatter (1835-1925)
Svend Pedersens sønn, Peder Svendsen, overtok som husmann på Musemsrønningen
i 1878. To år tidligere var han blitt gift med Maria Larsdatter Bjartnes, f. 1835 på
Bjartnesvald. Maria var datter av husmann Lars Olsen og Ellen Jakobsdatter.

----
450 H&FLe
----
Peder Svendsen, eller Per "Bakka" som han ble kalt, hadde i likhet med far sin et
godt handlag og var vognmaker og møbelsnekker. Han snekret både senger, bord og
stoler. 1 mange år var han rådsdreng hos Monrad på Ekle.
I 1878 kjøpte Peder plassen med tillegg av en jordteig på 60-70 dekar som ble
kalt Rønningen, og som han dyrka opp. Gården har fått navn etter denne jordteigen.
Peder satte opp nye hus på plassen, først uthus og så stuelån, og han gjorde alt
arbeidet selv.
Peder og Maria hadde ingen barn, med tok til seg som fosterbarn Maria
Martinsdatter Myrvold, f. 1880 på Lyngåsvald. Maria Myrvold var søsterdatter av fos
termora. Hun ble gift med Johannes Eskildsen Musemsaunet (se under denne).
Peder satt som eier på Musemsrønningen helt til 1919 før han solgte til Ole
Andorsen Kjesbu. Peder og Maria flyttet da til fosterdattera på Musemsaunet. 5
Maria døde i 1925 og Peder i 1935.
Ole Andorsen Kjesbu (1891-) og Anna Sofia Pedersdatter Ød (1890-)
Ole Kjesbu var født i Kjesbua i 1891 og var sønn av gårdbruker Andor Hansen
Kjesbu og Ingeborganna Andersdatter. Han ble i 1912 gift med Anna Sofia
Pedersdatter Ød på Musemssvedjan. Hun var født i 1890 i Trang i Alsen i Jemtland.
Foreldrene hennes var "håstjågare" og skredder Per Hansson Ød og kone Anna
Olsdatter Sendesvald, som var datter av Ole Olsen på Myrmo. Anna Sofia, eller Sofie
som hun brukte som fornavn, kom som lita til Bernhardus og Ingeborg Jensen på
Musemssvedjan og ble pleiedatter der. Sivert Mikalsen Døljan (Rømo), som var gift
med ei tante av Sofie, reiste til Trångsviken og besøkte sin svigerinne og tok med seg
Sofie på tilbaketuren. Hun var da så lita at Sivert bar henne under trøya over
Skalstufjellet.
Da pleieforeldrene døde i 1902 og 1904, flyttet Sofie til Sverige, men kom tilba
ke og ble tjener på Karmhus, og der ble hun kjent med Ole Kjesbu.
Ole Kjesbu var eier av Nordbekk under Bunes fra 1912 til han i 1919 solgte denne
gården til broren Arnt Kjesbu for 3500 kroner og flyttet til Musemsrønningen.
Barn:
81. Peder Arnold, f. 1912, d. 2000. Gift med Gudvor Bjartan, f. 1919, d. 2000.
Skogsarbeider og bosatt ved Skjækerfossen. Arnold Kjesbu var i si tid en av de
beste langrennsløperne i Verdal.
82. Annar, f. 1913. Gift med Margot Aksnes. De ble bureisere på AAusemsåsen.
83. Jenny, f. 1915. Gift med Alfred Jensvik. Skilt. Gift Mortensen.
84. Ottar, f. 1918. Gift med Ingeliv Kolås, f. 1925 i Grong. De bodde først i Snåsa,
seinere i Verdal.
85. Håkon, f. 1920. Gift med Gurly Berglund fra Njurunda i Sverige og bosatt der.
86. Orla, f. 1922. Gift med Ottinus Balgård, gårdbruker på Skjørdal vestre.
87. Signe, f. 1924. Gift med John Blybakken, gårdbruker på Blybakken i Vinne.
88. Hilmar, f. 1925. Gift med Margot Olava Hårstad, f. 1933 i Malm, d. 1998.
Neste bruker på Musemsrønningen. Hilmar Kjesbu var som broren Arnold en
meget god langrennsløper.

----
451 H&FLe
----
89. Margot, f. 1928. Gift med Magne Blybakken, skogassistent på Værdalsbruket.
810. Solveig, f. 1930. Gift og bosatt i Alta i Finnmark.
Etter Ole Kjesbu overtok sønnen Hilmar Kjesbu gården.
Nybo
GNR. 76, BNR. 13.
Nybo ble fradelt Musemshøa i 1923. Det var Martin Konrad Gustavsen Musum som
tok unna hustomt og litt jord da han solgte Musumshøa i 1920.
Heimen lå ved dalen rett vest for Myrmoen.
Martin Konrad Gustavsen Musum (1890-1975) og
15 Anne Rebekka Andreasdatter (1870-1940),
2) Frida Hansdatter (1898-1972)
Konrad Musum som han ble kalt, var sønn av
Gustav Karlsen på Musemshøa, og var bruker på
Musemshøa fra 1913 til 1920 og bosatte seg
som nevnt på Nybo da han solgte Musemshøa.
1 1912 ble Konrad gift med Anne Rebekka
Andreasdatter Volden, f. 1870 i Stod. Bryllupet
stod på Musem (Nygården). Men ekteskapet
gikk i oppløsning etter noen år, og Anne kom
til andre folk på kommunens regning. Hun
bodde ei tid på Leirdal, seinere hos Arne og Ella
Tiller på Vannvik under Tiller, hvor hun ble til
hun døde i 1940.
Konrad ble gift på nytt med Frida Hansdatter
Sagmo fra Korsbakken i Henning. Frida var født i
1898 i Lilleenget i Almenningsåsan i Inndalen og var
datter av Hans Peter Haldorsen Sagmo, som ned
stammet fra plassen Sagmoen i "Ratom" i Inndals
allmenningen og Laura Kristina Lauritsdatter, som
Frida og Konrad Musum
som brudepar.
igjen var søsterdatter av Konrads far, Gustav Karlsen. I 1900 var Frida fosterdatter
hos Martin Olsen Skavhaug på Garnesmoen i Inndalen, men flyttet seinere til far sin
som ble gift i Henning og var bruker på Korsbakken.
Konrad Musum og svogeren Karl Kristian Hansen (bror til Frida) satte opp ei spe
siell stue på Nybo. Stua ble kalt for "Hybelen". Den var i to etasjer med ett rom i hver
etasje. I første etasje bodde Konrad og Frida, mens Karl Kristian bodde i etasjen over.
Av husdyr på Nybo fantes ei ku eller to som hadde tilhold i et heller skrøpelig
uthus oppsatt av bare fjøler. I tillegg hadde de noen sauer som "bodde" i et avdelt


----
452 H&FLe
----
rom i stua. Nybo-folket hadde dessuten stor forkjærlighet for hunder og katter. På
det meste hadde de 22 hunder.
Konrad Musum dreiv med forskjellig slags arbeid - skogsarbeid, grøfting, muring
og snekring. Han syslet også med reparasjon av klokker, radioer mv, var ivrig foto
graf og kjøpte seg fotoapparat så tidlig som i 1918. Dessuten var han spillemann og
spilte på sitheret sitt både til underholdning og dans.
Konrad dyrka litt poteter, men rakk ikke alltid å få dem opp av jorda i rett tid. Det
er fortalt at da en mann kom til Nybo en haust etter at frosten hadde satt seg i jorda,
traff han ingen inne i huset. Men plutselig smalt det utafor, og det var Konrad som
holdt på å sprenge opp potetene med dynamitt!
Frida Musum var i til sammen sytten somrer gjeter og setertaus på forskjellige
setervoller på Leksdalsfjellet, m.a. på Skrovesvollen og Dalumsvollen.
Konrad solgte Nybo, først til en omstreifer ved navn Fredriksen. Men naboene
satte seg imot handelen, og den ble omgjort. Jorda på Nybo fall tilbake til
Musemshøa.
Konrad og Frida flyttet fra Nybo til Tømmeråsen, der de bodde i den gamle seter
stua i noen år. Etter siste krig flyttet de til en heim under Ysse der de bodde resten
av livet. Frida døde
i 1972 og Konrad i
1975.
Kristian Han-
sen, som også
bodde på Nybo i
noen år, var broren
til Frida Musum.
Hans fulle navn var
Karl Kristian Han
sen, f. 1896 i All
menningsåsen i
Inndalen, og hadde
samme ugifte forel
dre som Frida.
Kristian ble tidlig
bortsatt til andre
folk, og han vokste
Interiør fra "Hybelen". Fotoet er tatt av Konrad Ml
opp hos Julianna Reitan på Reitaunet i Sjøbygda. Det er fortalt at han var litt av en
tusenkunstner, bl. a. bøssemaker, urmaker og elektriker. Han var også en dyktig snek
ker som bla. laget stoler. På Stiklestad Museum finnes det noen stoler med utskåret
ryggfelt som er laget av ham i slutten av 1950-åra. Ei tid arbeidet han også for E-ver
ket på Steinkjer.
Da Nybo ble solgt, flyttet Kristian tilbake til Reitaunet. Han var ugift.


----
453 H&FLe
----
Musemsåsen
GNR. 76, BNR. 15 OG 16.
Musemsåsen er et bureisingsbruk som ble fradelt Øver-Musum i 1936 og solgt til
Armar Kjesbu.
Bruker fra 1936 -:
Armar Ingolf Olsen Kjesbu (19 13-) og Margot Birgitte Konradsdatter (191 5-)
Armar Ingolf Olsen Kjesbu var født i 1913 på Nordbekk under Bunes og var sønn av
Anna Sofia og Ole Andorsen Kjesbu (se under Musemsrønningen). Han ble gift med
Margot Birgitte Konradsdatter Aksnes, f. 1915, datter av Konrad og Marta Aksnes på
Aksnes øvre.
Barn:
81. Ragnhild, f. 1938 på
Musemsåsen. Gift med
Ottar Nesset
82. Helga, f. 1943 på
Musemsåsen. Gift med
Morten Green på
Sagvolden.
83. Andor, f. 1947 på
Musemsåsen. Gift med
Anne Lise Johansen.
84. Marit, f. 1947 på
Musemsåsen (tvilling
med Andor). Gift med
Odd Gunnar Løseth,
Røra.
Musemsåsen
1962. Foto: Widerøe.
Musem lille søndre (Nygarden)
GNR. 76, BNR. 4.
Musem lille søndre er den andre fjerdeparten av det opprinnelige Musem som ble fra
delt i 1738 og solgt av Arnt Pedersen til Tarald Halvorsen Follostuen for 30 riksdaler.
Ole Taraldsen Musum (1728-1803) og Beret Olsdatter (1750-)
Ole Taraldsen var født i 1728 i Follostua og var sønn av Tarald Halvorsen Follostuen
og kone Lisbet Johnsdatter. Som nevnt foran, kjøpte faren Musem lille søndre i 1738.


----
454 H&FLe
----
Ole Taraldsen var blind da han overtok gården i 1775. Året etter ble han gift med
Beret Olsdatter Auskin, f. ca. 1750. Hun var datter av Ole Hansen Auskinvald i hans
første ekteskap.
Ved skjøte av 15., tinglyst 16. august 1785, solgte Ole Taraldsen gården til Eskild
Bårdsen Karmhus for 260 riksdaler og kår til "sin ennå unge hustru Beret Olsdatter".
Kåret bestod av 4 dekar åker, et utvist jordstykke, kalt Vesterbakken, til 4 lass høy,
samt en annen høyslått like ved Geilvollen på et sted som ble kalt Finnhaugen, "som
og kan opdyrkes til ager, om hun dertil har lyst og evne". (Navnet Finnhaugen kommer
av at det har stått ei finnkoie der en gang i tida). Dessuten skulle Beret ha ved til
behov. For sin egen del inngikk Ole samme dag kontrakt med Bård Olsen Ner-Sende,
som påtok seg å ta ham som "fledjoring" - "formedelst svaghet og skrøbelighed, besyn
derlig fordi jeg er ganske blind, og da min kone saavel som mine andre paarørende arving
er eiformaar at antage mig til sytning". 5 For dette skulle Bård ha de 110 riksdaler som
Ole hadde i behold av salgssummen for gården.
Både Ole og Beret bodde imidlertid på Ner-Sende i 1801, og Ole døde der i 1803.
Ved skjøte av 14. august 1787 solgte Eskild Bårdsen gården for 270 riksdaler til sin
stesønn Anders Eriksen Karmhus.
Anders Eriksen Musum (1754-1813) og Marit Johannesdatter (1761-1819)
Anders Eriksen var født i 1754 i Aust-Hellan og var sønn av Erik Andersen Karmhus
og kone Agnes Larsdatter. I 1787 gift med Marit Johannesdatter Nesset, f.
1761(Slapgårdsætta I). De fikk fire barn:
81 . Ingeborg, f. 1 787. Gift første gang i 18 1 5 med Ole Olsen Vestgård, f. 1 787, d.
1821. Gift andre gang i 1830 med Arnt Mortensen Breding, f. 1806 på
Prestega rdsva ld, Vuku, sønn av Morten Arntsen Mønnes og kone Guru Ellevsdatter
(se Stuskinsætta I). Den første mannen til Ingeborg, Ole Olsen, var bruker i
Vestgarden i Sul. De hadde ingen barn. Den andre ektemannen, Arnt Mortensen,
var bruker på Halsetbakken. En sønn av Ingeborg og Arnt kom til Høylandet som
handsager, han het Martinus og bodde på plassen Hakleppen østre. Martinus var
gift to ganger og hadde i alt fjorten barn. Den kjente skiløperen Pål Tyldum ned
stammer fra ham.
82. Erik, f. 1792. Neste bruker.
83. Agnes, f. 1797, d. 1801.
84. Marta, f. 1 801 . Gift med Ole Eriksen, f. 1 800. Bruker på Musem lille nordre
Etter Anders Eriksens død fikk enka Marit Johannesdatter kgl. bevilling til å sitte i
uskiftet bo og seinere avholde samfrendeskifte. 7 Ved dette ble gården i 1813 overdratt
til sønnen Erik Andersen for 400 riksdaler.
Erik Andersen Musum (1792-1860) og Marta Andersdatter (1789-1863)
Erik Andersen ble i 1817 gift med Marta Andersdatter Kalset, f. 1789 i Sparbu.
Barn:

----
455 H&FLe
----
Engelbrektsson Røst, f. 1 822 i Rødøn i Jemtland. De ble gift i Stiklestad kirke, men
flyttet samme år til Sverige.
Anders Gabrielsen forpaktet i 1835 bort gården for fem år til Nils Olsen Øver-
Hofstad på vilkår at forpakteren skulle svare alle skatter og avgifter. Men denne avta
len må ha blitt forandret, for allerede i 1836 solgte Anders halvparten av eiendom
men til broren Erik Gabrielsen for 100 spesidaler, og i 1837 kjøpte Erik også den
andre halvparten på auksjon for 177 spesidaler 1 ort 16 skilling.
Anders Gabrielsen flyttet til Nordland, muligens til Alstahaug, dit sønnen Gabriel
flyttet i 1843. Han døde som fattiglem på Tjøtta i 1893.
Erik Gabrielsen Musum (1802-1852) og Anne Haldosdatter (1806-)
Erik Gabrielsen ble i 1823 gift med Anne Haldosdatter Fikse, f. 1806 Øver-Sende av
ugifte foreldre Haldor Jakobsen Fikse og Marte Olsdatter Øver-Sende.
Ved skjøte av 29. april, tinglyst 16. august 1843 solgte Erik Gabrielsen gården for
300 spesidaler til Ingebrigt Ellevsen Sende, som kom fra Ner-Sende. Erik og Anne flyt
tet samme år til Alstahaug i Nordland.
Erik Gabrielsen Musum døde i 1852 i Alstahaug. Enka Anne giftet seg på nytt der
oppe med enkemann Per Ingebrigtsen, som da var 60 år. Han var født på Galguften
i Grong.
Ingebrigt Ellevsen solgte gården videre til Johannes Larsen Karmhus for 400 spesi
daler, skjøtet datert 30. september, tinglyst 12. oktober 1848.
Ingebrigt flyttet ut av bygda, se Ner-Sende.
Johannes Larsen Karmhus (1800-) og Marta Eskildsdatter (1798-1883)
Johannes Larsen var født i 1800 på Vinnesvald og var sønn av Lars Nilsen Hofstad og
kone Marit Johnsdatter Karmhus. Foreldrene bodde på Buhaugan under Øver-
Hofstad. I 1823 gift med Marta Eskildsdatter Karmhus, f. 1798 Karmhus, datter av
Eskild Bårdsen Karmhus og kone Beret Larsdatter. Etter at de ble gift, losjerte de først
hos Martas foreldre på Karmhus. I 1828 kjøpte Johannes Røsenget, men solgte det
samme år til Iver Olsen Musum og flyttet til Levanger. Seinere kom han tilbake og
kjøpte Setran, som han hadde til i 1843, kjøpte så Øster- Karmhus i 1845 og kom
derfra til Musem.
Barn:
81 . Lars, f. 1823 på Karmhus. Han reiste i 1851 til Ofoten, der han samme år ble
gift med Ingeborg Andrea Olsdatter (1 8 år).
82. Eskild, f. 1827 på Karmhus, d. 1847.
83. Beret Marta, f. 1829 i Levanger. Gift med Johannes Pedersen Fikse, f. 1820 i
Skogn. Neste bruker.
Musem lille søndre og Musem lille nordre ble skilt i matrikkelen først ved skyld
delingsforretning av 31. januar, avhjemlet 4. februar 1851. Musem lille søndre ble da
skyldsatt for 2 daler 18 skilling, og Musem lille nordre for 1 daler 9 skilling.
454
HEIMER OG FOLK I LEKSDAENL

----
456 H&FLe
----
81. Johannes, f. 1817 på Musem. Gift i 1863 med Hanna Rebekka Haldosdatter
Aksneshaug, f. 1 823. I 1 865 bodde de på plassen Aksnesenget og flyttet i 1 877
til Stod.
82. Anders, f. 1817 på Musem (tvilling med Johannes). Gift i 1847 i Sparbu med
Nikoline Marie Andersdatter Susegg., f. ca. 1 815 i Henning. De bodde noen år
på Flatåsen før de flyttet til Sparbu og ble husmannsfolk på Skeistrøa. Barn:
Cl . Margrete, f. 1 847 på Flatåsen. Gift med Martin Lorntsen, som ble husmann
på Tusetenget.
C 2. Rafael, f. 1 847 (tvilling med Margrete). Han ble husmann på Sørenget under
Bremset i Sparbu, og var gift med Ingeborganna Andreasdatter, f. 1 845 i
Sparbu.
83. Benjamin, f. 1831 på Flatåsen, d. 1846.
Ved moras død i 1819 hadde Erik ennå ikke betalt noe av kjøpesummen for gården,
og etter rekvisisjon av arvingene ble gården utlyst til auksjon, og 8. januar 1820 ble
den solgt til Gabriel Eriksen Holmli for 402 spesidaler.
Erik Andersen havnet deretter som husmann på Flatåsen under Sør-Tuset. Erik
døde på Flatåsen i 1860 og Marta i 1863.
Gabriel Eriksen Holmli (1763-1831) og Marit Andersdatter (1779-1872)
Gabriel Eriksen Holmli og familien hans er omtalt under Øver-Musem, som han
kjøpte i 1802 og først kvittet seg med i 1830.
Ved skjøte av 20. april, tinglyst 16. august 1824 solgte Gabriel Eriksen tredjepar
ten eller 7 mkl av Lille Musem til Ole Eriksen Holmli for 183 spesidaler 1 ort 16 skil
ling. Denne tredjeparten er det nåværende Musem lille nordre.
Da Gabriel i 1830 solgte Øver-Musem og tok kår av gården, beholdt han de 14 mkl
han ennå eide i Lille Musem (altså det nåværende Musem lille søndre) som kårsted.
Ved skifte etter ham i 1831 overtok hans nest eldste sønn Anders Gabrielsen går
den for 260 spesidaler.
Anders Gabrielsen Musum (180 7-) og Lisbet Mortensdatter (1807-1837)
Anders Gabrielsen Musum ble i 1833 gift med Lisbet Mortensdatter Hellån, f. 1807
i Hellån av foreldre Morten Johnsen og kone Magnhild Rasmusdatter.
Barn:
81 . Gabriel, f. 1 833 på Musem. I 1 843 flyttet han til Alstahaug i Nordland sammen
med onkelen Erik Gabrielsen. Men han kom tilbake fra Nordland, og bodde på
Musem østre i 1 865. Han utvandret til Quebec i Canada 1 870 og omkom der
borte ved et ulykkestilfelle mellom 1 870 og 1 873.
82. Martinus, f. 1836, d. 1846. (Lisbet Mortensdatter døde 3. januar 1837, to uker
etter at hun fødte Martinus.)
B 3°. Kari, f. 1 840 på Guddingsvald. Mora var Anne Siversdatter, f. 1 81 2 på Haug,
datter av Siver Sevaldsen Haug og kone Marit Johnsdatter. Kari brukte Oppem
som slektsnavn da hun i 1 887 ble gift med enkemann og kobberslager Pehr
MUSEM
4 5: j ,

----
457 H&FLe
----
Marta Eskildsdatter -Johannes Larsens enke - solgte gården ved skjøte av 9., ting
lyst 10. august 1858, til svigersønnen Johannes Pedersen Fikse for 400 spesidaler pluss
kår. Men han har sikkert overtatt gården før den tid, kanskje allerede rundt 1850.
Johannes Pedersen Fikse (Musum) (1820-1867) og Beret Marta Johannesdatter
(1829-)
Johannes Pedersen var født i 1820 i Skogn og var sønn av Peder Jensen Gilstad og
kone Anne Andersdatter. Foreldrene var fra Skogn, men Peder Jensen forpaktet Fikse
1822-1827.
I 1850 ble Johannes Pedersen gift med Beret Marta Johannesdatter Musum, f.
1829 i Levanger, datter av forrige bruker. Ved giftermålet oppgis Johannes å være
skolelærer, men han kan ikke sees å ha utøvd læreryrket i Verdal.
Barn:
81 . Julianna, f. 1 850 på Musem. Reiste til Duluth, Minnesota, i 1 890.
82. AAartine, f. 1 853 på Musem. Gift i 1 880 med handverksfurer Oluf Svendsen, f.
1 854 på Nessvald. De bodde i Sørgata (seinere omdøpt til Vektergata) på
Verda Isøra.
84. Elen Katrine, f. 1855. Gift i 1878 med Anneus Jakobsen Balgård, f. 1859 på
Bollgarden. De reiste i 1 884 til USA og slo seg ned i Duluth, Minnesota.
83. Petrine, f. 1 858 på Musem, død samme år.
85. Hans Petter, f. 1 859. Han reiste også i 1884 til Duluth, Minnesota.
86. Berntine, f. 1862. Reiste til USA i 1882.
87. Jokumina (Mina), f. 1 865. Reiste til USA i 1882.
88. John Martin, f. 1 868 på Hofstad. Reiste til USA (Duluth) i 1 891 . Der borte kalte
han seg John Nornborg og arbeidet som maler. Han var også redaktør for
Trønderlagets årbok som kom ut i Duluth.
Johannes Pedersen klarte ikke forpliktelsene, og gården ble solgt ved auksjon for 600
spesidaler til Even Evensen Skei, som fikk skjøte 10., tinglyst 15. september 1866.
Johannes Pedersen kjøpte Musemshøa i 1865, men solgte denne gården etter kort tid
og flyttet til Øver-Hofstad, hvor han losjerte til han døde i 1867.
Enka Beret Marta ble gift på nytt i 1873 med enkemann Tore Johansen Halset, f.
1829 på Halsetvald. Han var sønn av husmann Johan Taraldsen på Musemssvedjan.
Med ham fikk Beret Marta samme år sønnen Ingvald. Tore Halset, som da var hus
mann på Sundbyhammelen og ferjemann ved Lyng, hadde vært omgangsskolelærer
ved Garnes og Sul skolekretser 1849-1859. Seinere ble han ferjemann på Brattøra i
Trondheim, før han i 1880 reiste til USA. Beret Marta og sønnen Ingvald fulgte etter
i 1882, og de slo seg ned i Duluth i Minnesota.
Heller ikke den nye eieren, Even Evensen Skei, maktet å beholde gården i lang tid,
og Lars Olsen Bjartnes (som hadde skadesløsbrev i gården for 100 spdl) overdrog ved
kjøpekontrakt av 25. mars, tinglyst 20. april 1871, gården til Anneus Kristian
Aagaard på Hallem vestre for 500 spesidaler.

----
458 H&FLe
----
Musem lille søndre ble nå drevet som underbruk under Hallem vestre til i 1878,
da Aagaard solgte den ved auksjon til Mikal Hansen, som fikk skjøte den 12. april
1878. Kjøpesummen var 3000 kroner.
Mikal Hansen Musum (1850-) og Mette Johannesdatter (1850 -)
Mikal Hansen var født i 1850 på Fossnesset og var sønn av Hans Johnsen Fossnesset
og kone Marit Arntsdatter. I 1876 gift med Mette Johannesdatter Snausen, f. 1850,
datter av Johannes Snausen og kone Karen Karlsdatter Leråstuen.
Barn:
81 . Karen, f. 1 876 på Snausen. Reiste til USA 1 880.
82. Marie, f. 1 878 på Musem. Reiste til USA 1 880.
83. Julie, f. 1 879 på Musem. Reiste til USA 1 880.
Mikal Hansen overdrog gården allerede ved skjøte datert 21. juli 1880, tinglyst 17.
august 1881, til Peder Larsen By fra Inderøy for 3000 kroner.
Mikal Hansen og familien reiste til USA, hvor de slo seg ned på Campbell-prærien
i Minnesota.
Peder Larsen By (1838-) og Serine Jensdatter (1838-)
Peder Larsen var født i 1838 i Inderøy. Gift i Inderøy i 1877 med Serine Jensdatter
Herstad, f. 1838 i Inderøy. Ekteskapet var barnløst, men Serine hadde en sønn før de
ble gift:
Bl 0 . John Gustav Martinussen Herstad, f. 1862 i Inderøy. Faren var gårdbruker
Martinus Steffensen.
Peder Larsen solgte gården ca. 1890 til stesønnen John Herstad uten tinglyst hjemmel.
Peder og kona Serine flyttet til Vistaunet i Inderøy i 1900.
John Gustav Martinussen Herstad (1862-) og Jonetta Petersdatter (1862-1939)
John Herstad ble i 1888 gift med Jonetta Petersdatter Karmhus, f. 1862 på Karmhus,
datter av Peter Halvorsen Karmhus og kone Sirianna Jakobsdatter.
Barn:
81. Sofie, f. 1890 på Musem. Gift med Bjarne Olai Sefaniassen Kvamme, f. 1898
på Kvammet. Bosatt på Kvammet vestre.
82. Peter Marius, f. 1892.
83. Peder Severin, f. 1893.
84. Klara Emilie, f. 1 895. Gift med Einar Berntsen Kvamme, gårdbruker på Kvammet.
85. Jørgen Julius, f. 1 898 på Musem.
86. Ole, f. 1900 i Inderøy. Gift med Inga Kaspersdatter Ravnskar, f. 1897 i Rødøy.
De bodde på først på Valborg og seinere på Sørberg under Berg i Vinne.

----
459 H&FLe
----
John Herstad hadde som gift mann også to barn med Ingeborg Ingebrigtsdatter på
Vester-Musem:
B 7°. Emma Ingvarda, f. 1 894 på Musem, d. 1 961 . Emma Musum var ugift. Hun kom
i ung alder til Kulstad i Vuku og tjente og bodde der. Hun var også setertaus på
Vukuvollen i tretti somrer.
BB°. Ella Sofie, f. 1 899 på Musem. Ella Musum var også ugift. Hun reiste mye rundt
på gårdsarbeid og var bl. a. hos John Myhr på Skjærset, hos Anton Myhr på
Fleskhus, og på prestegården i Stod var hun i sju år. Hun arbeidet også i kantina
på Rinnleiret og hos Anna Vold i Levanger. Til slutt kom hun til gården Jørås i Skogn
der hun tjente i mange år. Hun døde i 1983.
Familien Herstad flyttet i 1899 til Vistaunet i Inderøy. Denne Musemsgården lå så
übebodd i noen år inntil Ole Nilsen Sandvik kjøpte den i 1905 for 3500 kroner.
Skjøtet ble utstedt av Peder Larsen By.
Ole Nilsen Musum (1880-) og Olme Johnsdatter (1885-)
Ole Nilsen var født i 1880 på Vistvald (Sandvik) og var sønn av husmann Nils Even
sen Sandvik, f. 1838, og Nikoline Einersdatter, f. 1839 i Sparbu. Musumnavnet tok
Ole etter at han kom til Musem. Han ble i 1905 gift med Olme Johnsdatter Hofstad
sve, f. 1885, datter av John Pedersen på Sagmesterplassen under Ner-Hofstad.
Mer om Ole Nilsen og familien er å finne under Moan under Øver-Sende. Han flyt
tet nemlig dit etter at han hadde solgt Musem i 1913 til Anton Aksnes for 7750 kroner.
Anton Aksnes solgte gården straks etter videre til Martinus Solberg, som igjen solgte
den samme år til John Frøset.
John Tørrissen Frøseth (1873-1961) og Olme Kristiansdatter (1879-1919)
John Frøseth var født i 1873 i Inderøy. Han og familien bodde i Steinkjer før de flyt
tet til Musem lille søndre rundt 1914. I 1901 var han blitt gift med Olme
Kristiansdatter Finstad, f. 1879 i Ogndalen. Olme var datter av kona til Andreas
Finstad på Nord-Fikse. John Frøset var også tømmermann og snekker. Han ble enke
mann i 1919, da kona Olme døde på barselseng etter å ha født deres niende barn.
John Frøset hadde gården til 1919, da han solgte til Sigurd Martinussen Elverum
for 18250 kroner. I 1920 kjøpte han Musemshøa, og mer om John Frøset og famili
en er oppført under denne gården.
Sigurd Elverum ble heller ikke lenge på Musem, for ved skjøte tinglyst 3. mai 1920
solgte han gården til Anton Musum for 10500 kroner. Stua fulgte ikke med i hande
len, og den ble seinere revet ned og fraktet til Mo nordre og satt opp på nytt der.
Anton Musum dreiv gården som underbruk under sin gård, Musem lille nordre, fram
til 1932, da den gikk for tvangsauksjon, og Helge Halvorsen Lund fikk auksjonsskjø
te på den for 5500 kroner.

----
460 H&FLe
----
Helge Halvorsen Lund (1900-1986) og Anna Johannesdatter (1904-1976)
Helge Lund var født på Buhaugan under Ner-Hofstad i 1900 av foreldre Halvor
Andersen Hofstad og kone Ingeborg Anna Olsdatter. Han tok navnet Lund etter at
han i ung alder, sammen med mora og de andre søskena, flyttet fra Buhaugan til
Lund og losjerte der. Helge var tjener på Lund i mange år, først hos Anders Lund og
seinere hos enka Lovise Lund. Han ble i 1932 gift med Anna Johannesdatter Musum,
f. 1904 på Musemsaunet, datter av Johannes Eskildsen Musum og kone Beret Marie
Martinsdatter på Musemsaunet.
Barn:
B
lille nordre
Musem lille nordre er den tredjeparten av Musem lille som Gabriel Eriksen i 1824
solgte til Ole Holmli for 183 spesidaler 1 ort 16 skilling.
I handelen var husbygningene på gården inkludert. Utskifting med hensyn til inn
mark og skog foregikk ved delingsforretning 20. april samme år.
954.

 

 

----
461 H&FLe
----
Ole Eriksen Musum (1800-1871) og Marta Andersdatter (1801-1885)
Ole Eriksen var født i 1800 på Trøgstadvald av foreldre Erik Johansen Trøgstadvald
og kone Kirsti Olsdatter. Foreldrene bodde i 1815 på Stuskinsvald. Gift i 1823 med
Marta Andersdatter, f. 1801 på Musem li
kone Marit Johannesdatter. De bodde på Di
datter av Anders Eriksen Musum og
vald i Vuku før de kom til Musem lille
le.
:1a
nordre i 1823
Barn
846
I
x
Abn
ksnes, søn
k
k nn KVnkp


----
462 H&FLe
----
82. Anders, f. 1 828 på Musem. Neste bruker.
83. Kirsti, f. 1838, d. 191 1 ugift. Kirsti var tjener på Bunes i mange år og ble kalt
Kirsti Bunes.
84. Ellev, f. 1 847 på Musem. Han flyttet til Hammerfest, hvor han arbeidet som snek
kermester. I 1 875 gift i Kåfjord med Anna Katrine Vi I hel mi ne Pedersdatter
Purainen, f. 1 849. De hadde fire barn, som alle utvandret til USA. Ellev Olsen reis
te også dit i 1913, etter at han var blitt enkemann.
Ole Eriksen døde i 1871, og på skiftet etter ham fikk sønnen Anders Olsen skjøte på
gården for 300 spesidaler pluss kår til mora. Anders overtok imidlertid gården før
den tid, for han benevnes som selveier allerede i 1865.
Marta Andersdatter døde som kårenke på gården i 1885.
Anders Olsen Musum (1828-1893) og Abelona Jakobsdatter (1834-1916)
Anders Olsen dreiv i unge år med lofotfiske. Etter at han var kommet heim fra lofot
fisket et år, forsvant han plutselig, og ingen visste hvor det hadde blitt av ham. Men
etter en tre ukers tid kom han tilbake. Det viste seg at han hadde tatt båten, som han
hadde liggende ved sjøen på Verdalsøra, og rodd helt opp til Dønna på Helgeland,
giftet seg og kom så roende tilbake med kona! Kona var Abelona Jakobsdatter, f. 1834
i Nesna, og det hører med til historien at hun aldri seinere kom til å besøke barn
domsheimen sin. Hun døde som kårenke på Musem i 1916.
Barn:
81 . Dortea Margrete, f. 1 860 på Musem. Hun reiste til Sverige og tok seg arbeid der,
og døde i Stugun i 1 886, ugift. Faren gikk til Sverige for å hente eiendelene hen
nes. Men han fikk ikke alt med seg i ei bør, slik at han måtte gå et stykke på vei
med noe og gikk så tilbake og hentet resten, og slik holdt han på hele veien til
han var heime på Musem.
82. Anton, f. 1870. Neste bruker.
83. Julie, f. 1875. Julie var ugift. Hun var tjener på Holmsveet og seinere på Lein.
Dessuten var hun setertaus på Kolstadvollen i tolv somrer, på Harbakvollen fem
somrer, på Eklesvollen en sommer, på Yssevollen ti somrer og på østre Juldalsvollen
i to somrer. Til sammen tretti somrer. Hun døde i 1959.
Etter Anders Olsens død i 1893 overtok sønnen Anton Musum gården.
Anton Andersen Musum (1870-1945) og Jonetta Olsdatter (1874-1967)
Anton Musum ble i 1896 gift med Jonetta Olsdatter Sende lille, f. 1874. Hun var dat
ter av Ole Bastiansen Sende og kone Sirianna Torkildsdatter.
Anton Musum arbeidet med husbygging/tømring, og sammen med sønnene satte
han opp mange hus i bygda. Jonetta var gjeter på Landfallvollen i to somrer og seter
taus på Karmhusvollen i tretten somrer.
Barn:

----
463 H&FLe
----
Bl
Olga Augusta Henriksdatter, f. 1 895 på Sende. Jonettas datter før ekteskapet.
Faren var Henrik Johannessen Sende. Gift med Jakob Antonsen Kvernmo, f. 1 897,
gårdbruker på Øvrum under Skjørdal.
B 2
Anders, f. 1898 på Musem. Gift med Lydia Johnsdatter Kristiansen, f. 1898.
Anders ble bureiser på Myrås under Sende.
Arne, f. 1900. Ugift. Neste bruker. D. 1990.
-
M
Ole, f. 1 903. Ugift. Ole bodde heime og arbeidet med gårdsarbeid, snekring og
saging. D. 1972.
85. Johanne, f. 1906. Gift med
John Austmo.
86. Arthur, f. 1909. Gift med Ingrid
Vanvik. De ble bureisere på
Bergan under Musem.
87. Gusta, f. 191 1. Gift med Lud
vig Marken, gårdbruker i Mar
ka nordre.
88. Emma, f. 1915. Ugift. Emma
var heime og stod for husarbei-
det for de ugifte brødrene sine
på Musem. Dessuten var hun
på Karmhusvollen i tjueto som-
rer, derav som gjeter i fire,
underbudeie i ni og setertaus
somrer.
89. Øivind, f. 1917. Ugift. Bodde
heime og arbeidet med saging
og snekring. D. 1992.
Bl O.Oskar, f. 1923. Ugift. D
1996.
Ved skjøte datert i 1942 solgte Anton
Musum gården til sønnen Arne
Musum for 7000 kroner pluss kår.
Anton og Jonetti
på Mus<
Arne Musum, som var ugift,
arbeidet i unge år som bygningsmann sammen med faren. Etter at han overtok går
den, dreiv han den med god hjelp av sine heimeværende søsken helt fram til sine
gamle dager.
Etter at Arne Musum døde, ble Musem lille nordre nedlagt som eget bruk. Jorda
ble kjøpt og lagt til naboeiendommen Bergan som tilleggsjord.


----
464 H&FLe
----
Bergan
GNR. 76, BNR. 18.
Bergan ble fradelt skog
stykket Musemsåsen bnr.
11 i 1938 og av AS
Steinkjer Dampsag og
Høvleri solgt til Arthur
Musum. Seinere kjøpte
han hele skogstykket
bnr. 11 og la det til dette
bruket. Skogstykket
hørte opprinnelig til
Musem nedre.
Bruker fra 1938: Berqan i 1962
Arthur Antonsen Musum (1909-) og Ingrid Johanne Johannesdatter (19 16-)
Arthur Musum var født i 1909 på Musem og var sønn av gårdbruker Anton
Anderssen Musum og kone Jonetta Olsdatter. Gift med Ingrid Johanne Johannes
datter Vandvik, f. 1916 på Vandvik. Hun var datter av gårdbruker Johannes
Anderssen Vandvik på Sende vestre.
Barn:
81 . Astrid, f. 1947 på Bergan. Gift
Einar Olav Gre
946.
Pleiebar
82. Svein Jarle Kjelvik, f. 1936. Gift med Astrid Ingeborg Støa, f. 1945.
83. Reidar Kjelvik, f. 1938. Gift med Inger Mathisen, f. 1934, fra Hammerfest. Ba
Kjelvikkarene dreiv tømmerhogging i Lierne i mange år.

 

----
465 H&FLe
----
NOTER
1 . Trond Okkenhaug: Per Svedjan. Verdal Historielags Årbok 1996.
2. Kjent som "Ola Ølmenninga". Ragnhild og Ole bodde på Almenningsplassen i Tromsdalen fra 1861 til
1885.
3. Hansjøsås : Hammeln. Verdal Historielags Årbok 1986, s. 189 ff.
4. Verdalsboka, bd. HA, s. 231.
5. Se Verdal Historielags Årbok 1952, s. 73: "Han Per Bakka", av lærer Anders Musum.
6. Fledforing = Fletføring: Betegnelse på en person som stilte seg under en annens beskyttelse. Den fletførte ble
umyndiggjort. (Kilde: Norsk Historisk Leksikon).
7. Samfrendeskifte - i dansk-norsk rettsspråk betyr det arveskifte foretatt av samfrender - felles slektninger. Etter
loven skulle samfrendene forestå skifte når det var uenighet mellom søsken om arven, eller når gjenlevende
ektefelle ønsket å sitte med den gården han/hun hadde ført inn i ekteskapet mot å løse ut barna. Arveloven
av 3 1 . juli 1 854 opphevet samfrendeskifte. (Kilde: Norsk Historisk Leksikon).

----
466
----

----
467 H&FLe
----
SENDE
Selepinne. Tegning: Steinar Berg.

 

----
468 H&FLe
----
i 7/
♦ U/o v
I
y
s
/
\ N
Srø
/
4*T
•i
m PÆJ
x
\
)-
f
i
>C
/
/
A
\ K <
u\ t
iU\/
\
/
o<
/ AJ
< / /
j/l y'
A
\
V
■V
v -
\

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 


----
469 H&FLe
----
SENDE
GNR. 77 OG 78
Sende var to gårder allerede i middelalderen - Ner-Sende og Øver-Sende.
Ner-Sende (Sende nedre)
GNR. 77.
Ner-Sende hørte under Bakke klosters gods, som ble beslaglagt av Kronen ved refor
masjonen.
Bakke klosters gods ble seinere justisråd Åge Rasmussen Hagens eiendom, og han
solgte i 1748 Ner-Sende til oppsitteren Ole Pedersen, og siden har gården vært eid
av brukerne.
Brukere fra 1759:
Bård Olsen Sende (1725-1811) og Beret Bårdsdatter (1743-1825)
Bård Olsen var født i 1725 på Ner-Sende av foreldre Ole Pedersen Sende og hans
andre kone Ingeborg Bårdsdatter. I 1766 gift med Beret Bårdsdatter Hofstad, f. 1743
av foreldre Bård Pedersen Hofstad og kone Marit Torsdatter. Beret var søster til Eskild
Bårdsen Karmhus.
Barn:
Bård Olsen overtok gården etter faren i 1759 for 200 rdl, og hadde den helt til 1811,
da han overdrog den til svigersønnen Gunder Olsen Tiller for 600 riksdaler.
Gunder Olsen Sende (1762-1848) og Ingeborg Bårdsdatter (1768-1850)
Gunder Olsen var født i 1762 på Tiller av foreldre Ole Tomassen Skrove og kone
Beret Andersdatter Fikse (Fikseætta). Gift i 1790 med Ingeborg Bårdsdatter Ner-
Sende, f. 1768.
Barn:


----
470 H&FLe
----
81 . Ole, f. 1792 på Ner-Sende. Gift i 1 826 med Beret Olsdatter Vangstad, f. 1 800
i Hellån. Ole Gundersen forpaktet i 1841 et stykke av gården som ble kalt
"Nilsstuplassen" og døde der i 1 859. Beret døde på Aksnes i 1 894.
82. Bård, f. 1794 på Ner-Sende. Neste bruker.
83. Beret, f. 1795 på Ner-Sende. Gift i 1815 med Sivert Sivertsen Skrove, f. 1789
på Skrove, død på Kråg i 1822 (drukna da han på en flåte satte over en dam
dannet av et ras i Follobekken). Gift for andre gang i 1823 med Lars Andersen
Bunes, f. 1797 på Lund, d. 1845 på Fikse. Gift for tredje gang i 1846 med
Johannes Andersen Fåren, f. 1 815, d. 1 853 på Fikse. (Se nærmere om Beret og
hennes to siste ektemenn under Nord-Fikse).
Gunder Olsen overdrog ved skjøte av 7. februar 1826 gården til sin nest eldste sønn
Bård Gundersen for 900 spesidaler pluss kår. Gunder døde som kårmann på Ner-
Sende i 1848 og Ingeborg to år seinere.
Bård Gundersen Sende (1794-1841) og Magnhild Andersdatter (1800-1845)
Bård Gundersen ble i 1822 gift med Magnhild Andersdatter Skrove, f. 1800 på
Skrove. Hun var datter av Anders Johannessen Skrove nedre og hans andre kone
Marit Gundbjørnsdatter.
Barn:
81 . Gunder, f. 1 823 på Ner-Sende. Han var på Hestegrei i 1 848, men hvor det ble
av ham siden, er ikke kjent.
82. Marta, f. 1 824 på Ner-Sende. Gift i 1 848 med Peder Olsen Landfald, f. 1 828
på Landfall, sønn av Ole Pedersen Landfald og kone Beret Andersdatter. De ble
gårdbrukere på Landfall.
83. Anders, f. 1 825 på Ner-Sende. Han flyttet til Kvæfjord i Troms i 1 846.
84. Ingeborg, f. 1 827 på Ner-Sende. Gift i 1 854 med Peter Olaus Arntsen Sende,
f. 1 830 på Moan under Sende, sønn av husmann Arnt Pedersen Sende og kone
Beret Efastdatter. De var husmannsfolk på Moan.
85. Beret, f. 1 829 på Ner-Sende. Hun tjente på Hestegrei da hun i 1 857 ble gift med
Sivert Sivertsen Reitan, f. 1828 på Holmlivald, sønn av Sivert Sevaldsen Holmli
og kone Sigrid Larsdatter. De utvandret til USA i 1 886.
86. Kjersti, f. 1830 på Ner-Sende. Gift i 1861 med Johannes Ingebrigtsen Bergs
fætten, f. 1 839 på Bergsvald, sønn av husmann Ingebrigt Jørgensen og kone
Ingeborg Anna Andersdatter. I 1 865 losjerte de på Bergsfætten og de var hus
mannsfolk der i 1875 og framover til Johannes døde i 1891. Kjersti døde i
1910.
87. Birgitte, f. 1830 på Ner-Sende (tvilling med Kjersti). Gift i 1854 med Erik
Tomassen Midtholmen, f. 1829 i Midtholmen, sønn av husmann Tomas
Guttormsen Midtholmsvald (Arstadhelden) og kone Ingeborg Eriksdatter. Birgitte
døde på Arstadhelden bare tre måneder etter bryllupet. Erik Tomassen ble i 1 860
gift på nytt med Kristiane Andersdatter Rødsvald, f. 1 826 på Prestegårds
vald.

----
471 H&FLe
----
88. Magnhild, f. 1833 på Ner-Sende. Gift i 1856 med Halvor Jonassen Skrove
(Persveet), f. 1833 på Skrove, sønn av Jonas Tørrissen Skrove og kone Marta
Sørensdatter. Gårdbruker på Skrove øvre vestre.
89. Anne, f. 1 834 på Ner-Sende. Gift i 1 859 med Mika! Olsen Leinsvald, f. 1 839
på Leinsvaldet og sønn av husmann Ole Ellevsen Leinsvaldet og kone Maren
Arntsdatter. De flyttet til Levanger landsogn og var husmannsfolk på
Salthammersvedjan i 1 865 og på Mulevald i 1 875.
810. Boletta, f. 1 834 på Ner-Sende (tvilling med Anne), d. 1 834.
Bl 1. Boletta, f. 1836 på Ner-Sende. Gift i 1866 med enkemann Gundbjørn Larsen
Akerhus, f. 1815 på Kolstad, foreldre Lars Hansen Kolstad og kone Ingeborg
Torkilsdatter. De var husmannsfolk på Åkerhusvald.
81 2. Peder, f. 1840 på Skrove. Gift i 1862 med Beret Olsdatter Landfald, f. 1835.
Peder var gårdbruker på Bjørkenget før de utvandret til USA i 1 882.
Bård Gundersen klarte ikke forpliktelsene på Ner-Sende, og en av panthaverne i går
den, Trondhjems Sparebank, lot gården selges på auksjon og slo den til seg for 400
spesidaler, skjøte datert 5. mars, tinglyst 9. april 1840. Samme dato skjøtet banken
gården til Ingebrigt Ellevsen Bakken fra Støren og Tore Bersvendsen Rønning fra Singsås
for 1140 spesidaler. Kjøperne delte gården mellom seg.
Bård Gundersen og familien flyttet til Skrove, hvor Bård døde i 1841. Etterpå
kjøpte enka Magnhild gården Rognhaugen, og hun døde der i 1845.
Tore Bersvendsen Rønning (1796-1846) og Gollaug Hansdatter (1804-)
Tore Bersvendsen Rønning var født i 1796 i Budal. Kona Gollaug var født i 1804, tro
lig i Singsås. De kom flyttende med seks barn fra Holtålen til Ner-Sende i juni 1840.
Barn:
81. Barbro, f. 1825 i Singsås.
82. Ingeborg, f. 1827 i Singsås.
83. Bersvend, f. 1829 i Singsås.
84. Anna, f. 1 833 i Singsås.
85. Hans, f. 1835 i Singsås.
86. Nils, f. 1838 i Singsås.
87. Johannes, f. 1 840 på Ner-Sende.
88. Peter, f. 1842 på Ner-Sende.
Tore Bersvendsen skjøtet 16. mai, tinglyst 10. oktober 1844 sin halvpart av gården
til Ingebrigt Ellevsen, som dermed ble eier av hele gården. Tore og familien flyttet til
Buran i Frol, der han døde i 1846. Enka og barna flyttet da tilbake til Singsås.
Ingebrigt Ellevsen Bakken (1802-) og Guri Larsdatter (1796-1842)
Ingebrigt Ellevsen var født i 1802 på Støren. Kona, Guru Larsdatter, var født i 1796
i Budal. Ingebrigt kom med familien til Verdal i 1839 og bodde på Holmli før de kom
til Ner-Sende.

----
472 H&FLe
----
Barn:
81 . Gunhild, f. 1 825 i Budd. Gift med Anders Svendsen Svardal. De ble husmanns-
folk på Nordsveet under Husby i Åsen.
82. Ellev, f. 1826 i Budal.
83. Kirsti, f. 1830 i Budal.
84. Lars, f. 1834 i Budal.
85. Johan, f. 1839 i Støren, d. 1840 på Holmli.
Kona Guri Larsdatter døde i 1842, og ved skiftet etter henne viste passiva i boet seg
å være 1306 spesidaler 4 ort 22 skilling, deriblant en obligasjon til Jelstrup på 1230
spesidaler, slik at hele beholdningen ble 24 spesidaler 1 ort 16 skilling. Gården ble
utlagt til Jelstrup.
Ingebrigt Ellevsen kjøpte Musem lille søndre i 1843, men i 1844 flyttet han og tre
av barna til Holtålen i Sør-Trøndelag.
Ner-Sende ble nå kjøpt av John Pedersen Mikvoll, som fikk skjøte av Ingebrigt
Ellevsen 14. august 1844.
John Petersen Mikvoll (1784-1875) og Karen Malene Hansdatter
(1804-1872)
John Petersen var født i 1784 og var sønn av Peter Olsen Fisknes, bruker på Minsås,
og kone Lisbet Olsdatter. I 1813 gift med Elen Katarine Olsdatter Trones, f. 1789 på
Mikvoll. Hun var datter av vaktmester Ole Andersen Trones, som overtok Mikvoll i
1775, og kone Karen Andersdatter.
Elen Katarine døde på Mikvoll i 1822, og i 1824 ble John Petersen gift på nytt
med Karen Malene Hansdatter Borgen, f. 1804 på Borgen. Karen var datter av Hans
Jensen Pentz og kone Karen Olsdatter.
John Petersen var bruker på Mikvoll store fra 1813 og til han kom til Ner-Sende,
og de fleste av etterkommerne hans er omtalt der. To av døtrene ble etter tur gift med
Johannes Pedersen Skrove på Sende nedre nordre, og sønnen Johannes ble neste bru
ker på Ner-Sende.
John Petersen Mikvoll hadde gården til 1854. Da overtok sønnen Johannes Johnsen
og svigersønnen Johannes Pedersen Skrove den i fellesskap, men et års tid etterpå skif
tet de ut ved delings- og skyldsettingsforretning av 13-14. juni, avhjemlet 14. august
1855, og hver part ble skyldsatt for 5 daler 23 skilling.
John Petersen utstedte så den 14., tinglyst 15. august 1855, skjøter for 650 spe
sidaler for hver og kår av begge parter. Johannes Johnsen fikk Ner-Sende- også kalt
Vollåkeren. Johannes Pedersen fikk Sende nedre nordre, oftest kalt Metti-Sende.

----
473 H&FLe
----
Husmannsplasser og fradelte bruk under Ner-Sende:
Nilsstua (Vester-Sende)
GNR. 77, BNR. 5.
Det var to Nilsstu-plasser under Ner-Sende. Plassene lå på hver sin side av en bekk.
Denne plassen er ganske sikkert oppkalt etter en Nils Olsen Sendesvald som er nevnt
på plassen i 1719.
Lars Johnsen (1737-1820?) og 1} Anne Jørgensdatter (1746-1785), 2) Gollaug
Pedersdatter (1736-1818)
Lars Johnsen kalte seg Rosvoll da han i 1769 ble gift med Anne Jørgensdatter Øren,
f. ca. 1746. Først på 1770-tallet var han husmann under Kjæran, og han kom muli
gens derfra til Nilsstua rundt
1780. I 1785 ble han enke
mann, og han giftet seg på nytt
året etter med Gollaug
Pedersdatter Hage, f. ca. 1736.
Han ble enkemann for andre
gang i 1818. Når Lars døde, er
uvisst, men det kan være han
som døde som legdslem på
Gjermstad i 1820.
I sitt første ekteskap (med
Anne Jørgensdatter) hadde
Lars Johnsen tre barn:
Vester-Sende (Nils-stua). På bakken foran husene ser vi tøy som er
laqt ut til bleikinq.
81 . Anne, f. 1770 på Rosvoll. Trolig død før 1773 etter som det neste barnet har fått
samme navn.
82. Anne, f. 1773 på Kjæranvald.
83. John, f. 1 775 på Kjæran. John ble konfirmert fra Sendesvald i 1 791 , og i 1 801
var han tjener i Vestgrundan. 11816 gift med Marit Ellevsdatter Skjørdal, og det
ser ut til at de har bodd i Nilsstua i noen år, for to av de tre barna deres ble født
der. Hvor det ble av dem siden, er ikke kjent. En sønn, Lars Johnsen, f. 1 821 , fikk
i 1 849 utreiseattest til Overhalla, derfra flyttet han til Skogn, der han ble gift med
Ingeborg Anna Olsdafter, f. 1823 i Alstadhaug, Skogn. Lars ble gårdbruker på
Voldhaugen i Skogn og kalte seg Lars Voldhaugen.
Peder Pedersen Sende (1794-1872) og Beret Olsdatter (1797-)
Peder Pedersen var husmann i Nilsstua fra 1824 til ca. 1841. Han var født i 1794 på
Hallemsvald av foreldre Peder Pedersen Hallemsvaldet og hans andre kone Maria


----
474 H&FLe
----
Olsdatter Tiller (se Gjermstadætta). Peder ble gift i 1819 med Beret Olsdatter
Trøgstad, f. 1797 på Trøgstad lille.
Peder og Beret flyttet fra plassen i 1841. Hvor de gjorde av seg i første omgang er
uvisst, men trolig er det Peder som er husmann uten jord på Mønnesmoen i 1865,
og han døde som inderst på Jøsås i 1872. Når Beret døde, er ikke kjent, men det kan
være hun som er død som husmannskone på Hofstadvald i 1853.
Barn:
81 . Marie, f. 18 1 9på Trøgstad, d. 1 842 på Lyng?
82. Karen Anna, f. 1822 på Leinsvald.
83. Pauline, f. 1824 på Ner-Sendesvald. Gift med Peter Simonsen, f. 1819 i Bodø.
De bodde i Vågen (Vågan i Nordland?) før vi i 1 863 finner dem som inderster
på Holme, og i 1 865 er de husmannsfolk under Minsås nordre. Pauline er blitt
enke i 1 875, og da bor hun på en plass i Hyllan under Ulve i Frol sammen med
tre av barna. Peter er trolig død etter at de flyttet fra Verdal.
84. Ellen, f. 1828 på Sendesvald. Gift i 1854 med Mikal Johnsen, f. ca. 1829 i
Støren. I 1865 losjerte de på Fleskhusvald. I 1870 flyttet de til Levanger, og i
1875 bor de i Kirkegt. 3, kaller seg Anshus, og Mikal er politibetjent og driver
samtidig som snekker med eget verksted.
85. Olava, f. 1831 på Sendesvald. Gift i 1867 med gårdbruker Peder Tomassen Stik
lestad øvre, f. 1 8 1 0, d. 1 897. Olava døde som kårenke på Stiklestad øvre i 1915.
86. Beret, f. 1 834 på Sendesvald. Gift i 1 867 med Andreas Hansen Haugsvald. De
var inderster på Haugsvald og husmannsfolk på Bjartnesvald før de ble gårdbru
kere på Haug lille. Beret døde i 1906 på Haug.
87. Peder, f. 1 836 på Sendesvald. Gift i 1 863 med Anne Andersdafter Holmli, født
1 834. De bodde på Follovald før de ble husmannsfolk på Gjermstadenget under
Gjermstad vestre. Hele familien (de hadde sju barn) reiste til Amerika i 1 880 og
1890-åra.
88. Johannes, f. 1841 på Sendesvald. Gift i 1868 med Oliva Johannesdatter
Follostuggu. De brukte Lyng som etternavn og reiste til Amerika i 1 871 . Før de reis
te fikk de ei datter.
Tore Bersvendsen Ner-Sende forpaktet i 1841 bort plassen til Ole Gundersen Sende,
jfr. nedenstående kontrakt: '
Underskrevne Thore Bersvendsen,
som Eier aj halve Gaarden Nedre Sende,
gjør herved bekjendt, at jeg aj denne min Eiendom har bortforpagtet et opdyrket
Jordstykke Nielsstuepladsen kaldet.
til Ole Gundersen Sende.
Jordstykket er i Forpagterens og Vidners Overvær udmaalt og afmærket og skal jra
Dato aj være overladt ham og hans Kone Bereth Olsdatter tiljrit Brug og Benyttelse
deres Levetid, mod at de bringer ejternævnte Forpligtelser i Opjyldelse:
1. For Jordstykket som meldt, betaler han til Gaardens Opsidder i Ajgijt aarlig 1

----
475 H&FLe
----
Spd, skr: een Speciedaler, der ejter Opsidderens Forgodtbefindende enten erlæg
ges med Penge inden hvert Aars Udgang eller med Arbeide: om Vinteren i 8
Dage a 6 s: p: Dag, og om Sommeren i 7 Dage og 1 Økt[?7] a 10 s. Daglig.
2. Forpagteren tillades at tåge det til Pladsens Indhægning nødvendige Gjerdefang,
samt fornødent Brænde i Gaardens Udmark efter Udviisning, men uden sær
skilt Betaling, ligesom det er ham tilladt at ny de Havnegang i Udmarkenjør og
efter Sætertidenfor de Kreature der fødes paa Pladsen, ligeledes uden Vederlag.
3. Til Reparation paa hans Husebygninger er det ham tilladt at tåge det Fornødne
i min Udmark, men ikke til Opførelsen af nogen nye Bygning.
4. Foruden at han paa egen Bekostning holder Pladsens Gjerder i saadan Stand at
hverken jeg eller de tilgrændsende Naboer i Mangel heraf bliver fornærmet,
skal han ogsaa istandsette og vedligeholde 120 er et Hundrede og tvve Stør paa
Gjerde i min østre [?] Udmark. Sluttelig bemærkes, at ifald disse Poster ikke
vorder opfyldte, eller at Forpagteren tilføier Opsidderen beviislig Fornærmelse,
da er hans Brugsret til Pladsen forbrudt.
Wærdalen den 17de August 1841.
Thore Sende, m: p: P:
Ovenstaaende Contract forbinder jeg mig til i alle Deele at opfylde.
Datum ut supra.
Ole Gunnersen Sende, m: h: P:
Til Vitterlighed: Aage Lyng. Frik Trygstad. -.
Ole Gundersen Sende (1792-1859) og Beret Olsdatter (1800-1894)
Ole Gundersen var født i 1792 på Ner-Sende og var sønn av Gunder Olsen Sende (se
foran). I 1826 ble han gift med Beret Olsdatter Vangstad, f. 1800 i Hellån. Ekteskapet
var barnløst, men Beret hadde ei datter før de ble gift:
81. Ingeborg Olsdatter, f. 1825 på Tømmeråsen. Faren var Ole Eriksen Mønnes.
Ingeborg ble i 1 856 gift med Iver Kaspersen Akerhusvald (Hallanætta). De bodde
på Akerhusvald.
Ole Gundersen døde på plassen i 1859. Enka Beret satt med den i noen år, men i
1865 er hun blitt kårenke i Nilsstua, som fra 1864 til 1868 hadde Johannes Larsen
som husmann. I 1891 er Beret på Aksnes nedre for fattigvesenets regning, og hun dør
der i 1894.
Johannes Larsen (1821-1913) og Anne Olsdatter (1828-1906)
Johannes Larsen var født i 1821 i Skogn. I 1854 ble han gift med Anne Olsdatter
Fiksevald, f. 1828 på Skrovevald av gifte foreldre Ole Andersen og Ane Henriksdatter
Kjesbu, som var husmannsfolk på Fikseplassen. Johannes og Anne førte ei omflak
kende tilværelse og bodde på forskjellige steder, først på Fiksesveet, deretter på
Stuskinsvald, så i Nilsstua, og derfra flyttet de til Garnesvald og derfra igjen
Sagsvedjan under Skrove, og havnet til slutt på Verdalsøra. Johannes kom på sine

----
476 H&FLe
----
gamle dager under forsorgsvesenet. I 1900 bodde han på Bu vollen og ble oppholdt
av fattigvesenet, mens Anne bodde på en plass under Maritvoll og ble underholdt av
sønnen Laurits. Anne døde i 1906 på "Mære" i Nordgata, mens Johannes døde som
fattiglem på Verdalsøra i 1913.
Johannes og Anne fikk seks barn:
81 . Laurits, f. 1 854 på Fiksesveet. Flyttet til Sverige i 1 874 og ble gift der med Kerstin
Persdotter, f. 1855 i Kyrkås, Jemtland. I 1890 bodde familien i Odenslund,
Brunflo, og Laurits arbeidet ved jernbaneverkstedet. Etter at han ble enkemann i
1 895, flyttet han tilbake til Verdal sammen med tre døtre og bosatte seg på en
plass under Maritvoll. Han kalte seg da Laurits Johansen og var bygningssnekker.
1902 bygde han eget hus i Nordgata på Øra ("Mære"). Død i 1934.
82. Ole, f. 1 857 på Kvellovald. Han flyttet til Sverige i 1 877 og ble gift i Østersund
i 1 886 med Marta Gran. I 1 888 utvandret han til USA over Trondheim havn som
svensk borger, mens kona og en sønn utvandret over Stockholm året etter.
83. Anneus, f. 1 859 på Fiksevald. Han flyttet til Sverige i 1 881 , men kom tilbake og
utvandret til USA i 1900-01 og ble gift der. Han etterlot seg en sønn i Norge;
Johan Ingemann Johansen, f. 1901, mekaniker på Garpa.
84. Anders, f. 1861 på Stuskinsvald. Anders var gjeter på Inndal øvre i 1875. Han
utvandret til Fargo, N-Dakota, i 1 882 og ble gift i Amerika i 1 889 med Cecilie
Olsdatter Grunden, f. 1862 på plassen Innlegghaugen under Grundan. Cecilie
utvandret til Minnesota i 1 883 og ble gift der i 1 884 med dansk statsborger Hans
Sørensen, men ble skilt fra ham da hun fikk vite at "gammelkjæresten" hadde slått
seg ned i Nord-Dakota. Anders, som i Amerika tok navnet Andrew Johnson, arbei
det både som forretningsmann og bankmann, og i 1917 ble han valgt som råd
mann i Little Falls, Minnesota, en stilling han hadde i hele 21 år. Cecilie var utdan
net diakonisse og arbeidet i Frikirkemenigheten. Både Anders og Cecilie døde i
Little Falls i 1942. De etterlot seg fire barn. 2
85. Julianna, f. 1865 på Sendesvald. Hun flyttet til Sverige i 1887 og ble gift i
Østersund med feltjågare Erik Åstrøm, f. 1865. I 1890 bodde de i Dille i Ås
Annex, Jemtland, og hadde sønnen Jonas Olof, f. 1 890.
86. Hans Peter, f. 1 869 på Garnesvald. Han utvandret til USA i 1 889 og ble gift der.
Ole Kaspersen Holmen (1817-1897) og Anne Larsdatter (1803-1898)
Ole Kaspersen var født i 1817 på Nord-Holmen i Vuku av ugifte foreldre, dragon
Kasper Eliassen og Maren Olsdatter Holmli vestre. I 1846 ble han gift med Anne
Larsdatter Hellvald, f. 1803 på Kvelstad, datter av Lars Nilsen Kvelstad (Bjørganætta).
Ole og Anne kom til Nilsstua fra Nilsstua nedre ca. 1870 og var husmannsfolk der
til ca. 1890. Da flyttet de til Malmo og bodde hos Annes sønn Lorents Johannessen
til de døde i 1897 og 1898.
Ole og Anne hadde ingen barn i ekteskapet, men Anne hadde en sønn før de ble gift:
Bl 0 . Lornts Johannessen, f. 1831 på Nordbergsvald. (Far: Artillerist Johannes
Pedersen). Lornts er utførlig omtalt under Malmo under Ner-Hofstad.

----
477 H&FLe
----
Ola Kaspersen gikk under navnet "Ola Pil". Hengenavnet fikk han allerede mens han
gikk på skolen. Ungene ble spurt om de visste hva som gikk fortest. Ola svarte da, at
det var pilen!
Nilsstuplassene ble fradelt Ner-Sende i 1892 og skyldsatt for 2 mark 80 øre og solgt
samme år til Antonius Pedersen Lorås fra Inderøy. Han benevnes som Eklo i skjøtet, så
antakelig har han tidligere bodd på en plass under Eklo. Men han kom til Nilsstua
fra Krågsmoen, som gikk med i utraset i 1893.
Antonius Pedersen Sende (1849-1908) og Mette Pedersdatter (1849-1923)
Antonius Pedersen var født i 1849 på Lorås på Røra. Han var ugift da han overtok
Vester-Sende i 1892 og ble gift først i 1906 med enka Mette Pedersdatter Levring, f.
1849 på Gjermstadvald (Østre Gjermstadætta). Mette var enke etter gårdbruker
Halvor Johannessen Levring, som hun ble gift med i 1879 og som døde i 1889.
Antonius var i tillegg til gårdbruker også maler. 1 1900 bodde også foreldrene hans
i Vester-Sende. Det var Peder Torsteinsen, f. 1822 i Østre Gausdal, og kona Marta
Toresdatter, f. 1823 i Inderøy. Peder døde på gården i 1903 og Marta i 1914.
I 1908 døde også Antonius, og Mette ble gift for tredje gang, nå med enkemann
Johannes Ellevsen Ner-Sende. I 1910 ble det opprettet ektepakt mellom Mette og
Johannes, hvorved gård med besetning og redskaper mv. skulle forbli konas eien
dom. Som eneste testamentariske arving etter Antonius Sende solgte Mette i 1920
gården til Olaf Skansen for 7000 kroner.
Mette døde i Vester-Sende i 1923.
Olaf Olsen Skansen (1898-1928) og Signe Edvardsdatter (1899-)
Olaf Olsen var født på Levring i 1898 og var sønn av Ole Johannessen Skansen og
kone Grete Birgitte Olausdatter Levring. I 1920 gift med Signe Edvardsdatter
Marken, f. 1899 i Marka nordre, foreldre gårdbruker Edvard Marken og kone Sofie.
Olaf og Signe bodde i Vester-Sende til 1923, da de solgte gården til Johannes
Vandvik for 10000 kroner og flyttet til Kvelloa og losjerte hos Andreas Kvello. Etter
at Olaf Skansen døde i 1928, flyttet Signe og barna tilbake til Leksdalen, der de først
bodde på farsheimen hennes - Marka nordre, og seinere på fradelt part av Marka nor
dre, "Skansen", gnr. 68, bnr. 9, der Signe bygde ny bolig i 1947.
Barn:
81. Marit Johanne, f. 1920, d. 1998.
82. Synnøve Elisabet, f. 1922. Gift med Ottar Marius Hegstad, f. 1921, d. 1990.
Gårdbruker på Vodal.
Johannes Andersen Vandvik (1875-1962) og Jenny Johnsdatter (1893-1981)
Johannes Andersen Vandvik og familien hans er utførlig omtalt under Vannvik under
Tiller. Jenny Johnsdatter Skatland, f. 1893 i Fosnes, og som han ble gift med i 1916,
var hans tredje kone. De var gårdbrukere i Vester-Sende fra 1920 til 1948, da de over
drog bruket til sønnen Harald Vandvik.

----
478 H&FLe
----
954
Barn
ik. Gift i 1938 med Arthur M
909
./
Balg
1919
L>
83. Signe, f. 1919 på Vannvik.
Alstad, aårdbruke
\Aosvik
84. Magnhild, f. 1922 i Vest.
Sende. Gift i 1 947 med
ker Magn
gdsaunet, f. 1 9
1981.
85. Johan, f. 1925 i
Vester-Sende. Gift i
1953 med Else Valum,
1933. Eier av og
G

 

 

 

 

----
479 H&FLe
----
Harald Marius Johannessen Vandvik (1917-) og Dagrun Hansdatter (1919-)
Harald Marius Johannessen Vandvik var født i 1917 på Vannvik under Tiller av for
eldre Johannes Andersen Vandvik og hans tredje kone Jenny Johnsdatter. Kona
Dagrun Hansdatter Balgård, f. 1919, var datter av ferjemann Hans Severin
Martinussen Balgård, Ness Ferjested.
Harald Vandvik har vært en av de fremste i bygda når det gjelder svineavl.
Barn:
83. Harald Johannes, f. 1950, d. 2001 . Neste bruker.
Nilsstua nedre
Denne Nilsstu-plassen lå på vestsida av bekken, like ved veien. Plassen er trolig rydda
mye seinere enn den første. Hvem som var den første husmannen på plassen er usik
kert, men det var muligens denne plassen som Ole Eriksen Hofstadvaldet fikk feste
kontrakt på i 1824 (Se Sveet/Sagmesterplassen under Ner-Hofstad). Årlig avgift var 8
spesidaler og 12 arbeidsdager.
Ole Eriksen var husmann på plassen bare tre år før han i 1827 flyttet tilbake til
Hofstadsveeet.
Johannes Ellingsen Hallem (1798-1861) og Marta Sivertsdatter (1800-1887)
Johannes Ellingsen var husmann i Nilsstua fra ca. 1842 til 1861. Han var født i 1798
på Hallem og var sønn av bonde Elling Johnsen Hallem søndre (se Øvre
Stiklestadætta). I 1842 ble han gift med Marta Sivertsdatter, f. 1800 på Melen i
Helgådalen og var datter av bonde Sivert Knutsen.
Johannes Ellingsen døde i Nilsstua i 1861. Marta var som enke i tjeneste på
Hallem nordre i 1865. Hun døde i Marka i 1887.
Ekteskapet var barnløst, men Johannes hadde ei datter før han ble gift:
Bl 0 . Beret, f. 1 832 på Verdalsøra, mor Beret Olsdatter Øren. Dattera flyttet i 1 855 til
Inderøy fra Østvollvald og er bosatt i Inderøy ved folketellinga i 1 865.
I 1865 er Ole Kaspersen husmann på plassen, men han flyttet til øvre
Nilsstuplassen og er omtalt der.
Siste husmann på plassen var Lornts Johannessen, som var der fra ca. 1866 til
først på 1870-tallet. Da brann husene på plassen ned, og husmannsfamilien losjerte
ei tid på Sende før de flyttet til Karmhusbakken.
Lornts Johannessen og familien er mer omtalt under Malmo under Hofstad.


----
480 H&FLe
----
Sende nedre søndre
Sende nedre søndre ble eget bruk da Ner-Sende ble delt i 1855, og Johannes Johnsen
Sende var den første eier og bruker av gården.
le nedre sø
950. G
Knrln
923 etter brann i 1922.
Johannes Johnsen Sende (1831-1916) og Maren Pedersdatter (1829-1919)
Johannes Johnsen var født i 1831 på Mikvoll og var sønn av John Petersen Mikvoll
og Karen Malene Hansdatter. I 1854 gift med Maren Pedersdatter Skrove, f. 1829 på
Skrove. Hun var datter av gardmann Peder Johnsen Skrove og kone Maren Olsdatter
(Gjermstadætta).
Johannes Johnsen kjøpte gården av faren i 1855 for 650 spesidaler pluss kår.
Barn:
81 . Johan Peter, f. 1 854 på Sende. Han reiste til Wisconsin, USA i 1 881 .
82. Karl Martin, f. 1857 på Sende. Reiste til La Crosse, Wisconsin i 1881 .
83. Julius, f. 1 862 på Sende. Han reiste til New York, USA i 1888.
84. Martin, f. 1 864 på Sende. Ugift. Han var eier av Øver-Sende fra 1 904 til 1 937.
85. Anton, f. 1866 på Sende. Han reiste til Kristiania i 1896, der han ble gift og
arbeidet som postmann.

 

----
481 H&FLe
----
V* 'f
i %
';-'
\ .ii
Sende nedre søndre i 1954. I forgrunnen sees t. v. Sør-Leksdal skole (bygd i 1914) og t. h. skimtes forsam-
lingshuset Aspheim. Foto: Widerøe
86. Mette, f. 1 869 på Sende. Hun var ugift og heimeværende tjener. Hun fikk kår på
gården og bodde der til hun døde i 1 956.
87. Pauline, f. 1 871 på Sende. Reiste til USA i 1 892.
88. Henrik, f. 1 874. Gift i 1 897 med Beret Marta Johnsdatter Hofstadsve, f. 1 880.
Henrik Sende ble gårdbruker på Moan under Øver-Sende.
Johannes Johnsen solgte gården i 1887 til Martin Vang fra Inderøy for 7000 kroner,
skjøte datert og tinglyst 2. februar 1888. Johannes kjøpte samme år Øver-Sende og
flyttet dit.
Martin Jørgensen Vang (1850-) og Maren Anne Sivertsdatter (1854-)
Martin Jørgensen Vang var født i 1850 i Inderøy og kona Maren Anne Sivertsdatter
var født i 1854, også hun i Inderøy.
Martin Vang var gårdbruker på Håpet under Røstad øvre ved Levanger før han
kom til Sende.
Barn:
81 . Ingeborg, f. 1 880 i Levanger.
82. Karen, f. 1882 i Levanger.
83. Jørgen, f. 1885 i Levanger.
84. John Marius, f. 1 889 på Sende.


----
482 H&FLe
----
Martin Vang solgte gården ved skjøte datert 20. mars, tinglyst 12. august 1892 til
Johannes Ellevsen Eklo eller Bjørstad for 5500 kroner.
Vang og familien utvandret til New York, USA. Han reiste i
1893, mens kona og barna fulgte etter i 1896.
Johannes Ellevsen Sende (1851-1937) og ]) Oline
Margrete Pedersdatter (1856-1908), 2) Mette
Pedersdatter (1849-1923)
Johannes Ellevsen var født i 185 1 i Mønnes og var sønn av
ugifte foreldre Elle v Toresen Bjørstad og Marta Anders
datter. Han vokste opp hos faren, som i 1865 var gård
bruker på Storstad og i 1875 forpakter på Bjørstad vestre.
Johannes tok navnet Bjørstad derfra. I 1881 reiste han til
USA, var der i fem år og ble gift i Minneapolis i 1885 med
Oline Margrete Pedersdatter Loråsvald, f. 1856 i Inderøy. De
kom tilbake til Norge på førjulsvinteren 1885, like før deres
første barn ble født, og Johannes kjøpte da Eklo østre, men
solgte denne gården i 1892 og kjøpte Sende nedre søndre.
Da Johannes kjøpte gården, var den i dårlig forfatning,
men han arbeidet den opp til utmerket stand. Johannes var
en arbeidets adelsmann av den gamle skole, ble det sagt.
Barn:
82. Marie Margrete, f. 1889 på Eklo. Hun emigrerte til
Dawson, Minesota, i 1910 og ble gift i USA med
Haagen Thompson.
83. Maren Antonie, f. 1892 på Sende. Hun emigrerte til
Dawson, Minnesota, i 1913, men flyttet seinere til
California og bodde i utkanten av San Fransisco. Gift
med Cecil L. Lovett.
85. Ragna, f. 1898 på Sende. Hun arbeidet ved
Radiumhospitalet i Oslo.
86. Anton Teodor, f. 1899 på Sende, d. 1900.
I 1910 overdrog Johannes Sende gården til sønnen Peder
Johannes Ellevsen
Bjørstad Sende (1 851-1937)
Oline Margrete Pedersdatter
Sende (1856-1908), den første
kona til Johannes Ellevsen.
løter Marit Aaso
Edvard Sende. Johannes, som var blitt enkemann etter at kona Oline døde i 1908,
giftet seg igjen, nå med enka Mette Pedersdatter i Vester-Sende (Nilsstua) og flyttet
dit.
Mette, som hadde vært gift to ganger tidligere, døde i 1923, og Johannes flyttet da
tilbake til Sende nedre søndre og døde som kårmann der i 1937.

 

 

----
483 H&FLe
----
Peder Edvard Johannessen Sende (1885-1959) og Karla Gustava
Johannesdatter (1893-1991)


----
484 H&FLe
----
Husmannsplasser og fradelte bruk under Sende nedre søndre:
Bergdalen
Bergdalen var husmannsplass fra 1845 til 1890. I 1891 ble plassen fradelt Sende
nedre søndre og skyldsatt for 0, 36 øre og solgt samme år til Lornts Lorntsen Berg fra
Inderøy for 500 kroner.
Skjøte er datert 20. mars
1892, tinglyst 12. august
1892. Bergdalen besto som
selvstendig bruk til 1966.
Peder Haldorsen Bergdal
(1818-1890) og Elen
Kristensdatter (1806-1890)
Peder Haldorsen var født i
1818 på Stuskinsvald av for
eldre Haldor Pedersen og
Ingeborg Pedersdatter. Gift i
1838 med Elen Kristens
datter, f. 1806 i Leksvik, og
de bodde på flere plasser før
de kom til Bergdalen i 1845.
962.
Peder Bergdalen var høytidsbeder og kjøgemester i Leksdalen og Vuku. Oppgaven
til høytidsbederen var å skrive ut innbydelsesbrev til selskap og gjestebud. I gamle
dager var det skikk og bruk at høytidsbederen gikk rundt til de som skulle innbys og
leste opp innbydelsen.
Peder døde i 1890, 12 dager etter at Elen døde.
Barn:
81 . Mette, f. 1 839 på Husanvald. Gift i 1 863 med Ole Ellingsen. De var husmanns-
folk i Lillemarka. Mette døde i 1909
82. Haldor, f. 1841 på Husanvald. Gift
emarka
Haldor var leilending i Sør-Vera, hvo
han døde i 1 92 1
83. Kristen, f. 1843 på Bjørganvald, d. 1846.
84. Ingeborganna, f. 1851 på Sendesvald, d. 1851
Lornts Lorntsen Berg (1841-) og Kristine Andersdatter (1842-)
Lornts Berg og kona Kristine var fra Inderøy. Han fikk i 1885 skjøte på Krågsmoen
og kom derfra til Bergdalen i 1891. Krågsmoen solgte han samme år til Antonius
Pedersen Lorås, som også var fra Inderøy. Det kan nevnes at Antonius Lorås flyttet fra

 


----
485 H&FLe
----
Krågsmoen like før utraset i 1893, og han kom også til Leksdalen (Nilsstua). Allerede
i 1893 solgte Lornts Berg gården til Ole Hansen for 500 kroner og utvandret til USA
sammen med familien.
Barn:
81 . Gunnerius, f. 1 870 i Inderøy.
82. Marius, f. 1879 i Inderøy.
83. Kristian, f. 1887 i Inderøy.
Ole Hansen Sende (1862-1924) og Maren Anna Olsdatter (1860-)
Ole Hansen var født i 1862 på Lundskinvald og var sønn av husmann Hans Johansen
og Marta Olsdatter. I 1889 ble han gift med Maren Anna Olsdatter Sende lille, f. 1860
på Leirhaugvald (Mikkelaunet) av foreldre, sagbruksarbeider Ole Andreassen og
Malena Pedersdatter.
Ole Hansen Bergdal var skinnfellmaker, skredder og tømmermann. Om hans per
son er det ellers fortalt at han var svært opptatt av hva frierne foretok seg i grannela
get. Da var han ute med tommestokken og målte fotavtrykkene de hadde etterlatt
cp gl
Barn:
81 . Marta, f. 1 889 på Sende. Marta var syerske. Hun døde i spanskesyka i 1918.
Ole var eier og bruker av Bergdalen fra 1893 til han døde i 1924.
Enka Maren Anna solgte gården i 1925 til Paul Bruvoll for 12000 kroner og fikk i
1926 skjøte fra Staten ved Sosialdepartementet på gnr. 19, bnr. 77 Bjarnevoll på Øra.
I 1931 gikk Bergdalen for tvangsauksjon, men kona til Paul Bruvoll kjøpte den til
bake. I 1932 ble gården solgt til Erling Walum for 5000 kroner, og Paul Bruvoll over
tok farsheimen Bruvoll under Holme. Erling Walum solgte i 1939 gården til Peder
Rolset, f. 1900 i Selbu.
Rolset hadde gården til 1966, da han solgte til Harry Rev dal, som la jorda under
sin egen heim Duvsete (Gnr. 77, bnr. 17). Rolset og kona flyttet tilbake til Selbu.
Myrtun
GNR. 77, BNR. 15
Myrtun er et bureisingsbruk som ble fradelt Sende nedre søndre i 1947 og av Peder
Sende solgt til sønnen Oskar Sende.
Oskar Pedersen Sende (1924-1987) og Kari Olsdatter (1926-)
Oskar Sende var født på Sende nedre søndre i 1924. Han var gift med Kari Olsdatter
Sørhaug, f. 1926.
Barn:

----
486 H&FLe
----
954.
81. Kjell, f. 1947. Neste bruker.
82. Bodil, f. 1952. Gift medjostei
Sigurdsen Okstad, f. 1952 i Sparbu. Bosatt ved
Sende.
83. Unni, f. 1954. Gift med Øystein Sivertsen
84. Per Odd Sende, f. 1964. Eier av Sende nedre søndr
Sende midtre (Sende nedre nordre)
Sende midtre ble eget bruk da Ner-Sende ble delt i 1855, og Johannes Pedersen
Sende var den første eier og bruker av gården etter at han kjøpte den av svigerfaren
John Petersen Mikvoll samme år.
Johannes Pedersen Sende (1828-1906) og ° Kristianne Johnsdatter (1827
-1860), 2) Guruanna Johnsdatter (1833-1913)
Johannes Pedersen var født i 1828 på Skrove vestre og var sønn av Peder Johnsen
Skrove og kone Maren Olsdatter. I 1849 gift med Kristianne Johnsdatter Sende, f.
1827 på Mikvoll, datter av John Petersen Mikvoll og kone Karen Malene Hansdatter

 

----
487 H&FLe
----
på Ner-Sende. Kristianna døde i 1860, og enkemannen Johannes giftet seg i 1863
med Kristiannas søster Guruanna Johnsdatter, f. 1833 på Mikvoll.
Barn:
Bl 1 . Peder (Per), f. 1 848 på Skrove vestre. Han reiste til USA i 1 873 og dreiv som gull
graver i Alaska, men kom tilbake rundt 1900. Ved folketellinga i 1900 er han
oppført som nettopp tilbakevendt "gullgrubeeier" i Alaska! Han ble gårdbruker på
Geburstad under Geite ved Levanger og ble gift i 1 904 med Dortea Nikoline
Kjønstad, f. 1 875 i Skogn. Peder hadde lagt seg opp noen kroner i USA, men
skal ha tapt pengene da han kausjonerte for noen personer i Levanger.
B 2'. John Martin, f. 1 857 på Sende. Neste bruker.
B3 2 . Kristine Marie, f. 1 863 på Sende. Gift i 1 884 med Sefanias Gundersen Fikse, f.
1 856 på Nord-Fikse. Sefanias Fikse var gårdbruker på Nord-Fikse, men solgte
gården i 1 890 og kjøpte Aksnes søndre (Bakkan). Men der ble han også bare i
noen få år før han i 1 896 tok med seg familien og flyttet til Abo i Kall i Sverige.
Der ble han bestyrer for engelskmennene som eide Abo-gården. I 1903 ble han
ansatt hos K. A. Wallenberg som jakt- og skogoppsynsmann i Skalstugans skoger.
(Mer om Sefanias Fikse, se under Nord-Fikse).
B4 2 . Hans Petter, f. 1 865 på Sende. Gift i 1 896 i Hommelvik med Gurine Østerås, f.
1 871 på Stølan i Hommelvik. Hans Petter Sende ble gårdbruker i Åsen østre, se
under denne.
I 1901 solgte Johannes Pedersen gården til sønnen John Martin Sende for 6000 kro
ner pluss kår. Skjøtet datert 23. desember 1903, tinglyst 21. juni 1904.
John Martin Johannessen Sende (1857-1937) og Beret Marta Petersdatter (1864-1928)
John Sende ble i 1901 gift med Beret Marta Petersdatter Sende (Moan), f. 1864 på
Sendesvald (Moan) under Øver-Sende. Hun var datter av husmann Peter Olaus
Arntsen Sende og kone Ingeborg Bårdsdatter.
John og Beret Marta hadde ingen barn.
John Sende solgte gården i 1917 til Johannes Kausmo fra Sparbu for 20000 kroner,
hvorav 6000 kroner for løsøre.
Etter at kona døde i 1928, flyttet John Sende på Øra og bodde der ei tid før han
flyttet til Trones. Han døde der i 1937.
Johannes Johannessen Kausmo (1865-1941)
Johannes Johannessen Kausmo var født i 1865 og var sønn av gårdbruker Johannes
Jonassen og kone Maren Anna Rasmusdatter på Kausmo. Han var ugift og kom til
Sende fra Sparbu, der han hadde vært eier av Nordgård fra 1911 til 1916.
Johannes Kausmo hadde vært i USA og lagt seg opp en del penger. Han hadde
arbeidet på en farm der borte og blitt fascinert av de store landbruksmaskinene. Da
han kom til Sende, kjøpte han en tre-hesters potetopptaker. Men prærien i Amerika
og den bratte leirjorda på Sende ble nok ikke det samme, og Johannes måtte kjøre
opptakeren ned til Bjartnes for å få prøvd den.

----
488 H&FLe
----
Sende midtre i 1954.
Det er sagt at Johannes Kausmo var litt av en original. Jordmor Gunhild Halset på
Bunes var søstera hans, og hun hjalp broren litt med husarbeidet på Sende.
I 1922 solgte Johannes Kausmo gården til Peder Sende for 21000 kroner og kjøp
te i 1925 Vannvik under Tiller av Peder Sælie.
Peder Sende solgte gården videre samme året til Ole Martin Øvrum for 22000 kro
ner.
Ole Martin Andersen Øvrum (1884-1979) og Klara Marie Jakobsdatter (1887
-1975)
Ole Martin Andersen var født i 1884 på Vinnesvald og var sønn av husmann og gra
ver Anders Bardosen og kone Karen Elisabet Andreasdatter Skånesvald. I 1909 gift
med Klara Marie Jakobsdatter Stamphusmyren, f. 1887 på Heieråsvald i Frol, datter
av husmann Jakob Johnsen Heieråsvald. Hun vokste opp som fosterdatter i
Stamphusmyra. Familien hadde før de kom til Sende bodd på Øvrum og Skjørdal
øvre i Ness.
Ole Martin Øvrum hadde vært i Amerika og prøvd lykken flere ganger, første gang
i 1902, og i 1924 dro han på nytt over havet, der han håpet på bedre økonomiske
kår enn i Norge. Klara med åtte barn ble igjen på Sende. Det var meningen at de skul
le komme etter når han hadde fått etablert seg der borte. Men dette ble det aldri noe
av. Etter 1934 hørte ikke familien noe mer fra faren. Klara og barna fikk gå i uvisse
om faren var i live eller om han hadde gitt familien på båten. Klara fikk aldri vite
sannheten, og det skulle gå hele 53 år fra han reiste heimefra før ett av barna fikk
sporet opp ham i Amerika. Det viste seg nemlig at han levde fortsatt, og han hadde
giftet seg på nytt i USA uten at han og Klara var blitt lovmessig skilt, men var blitt
enkemann da barna fikk kontakt med ham. Ole Martin Øvrum døde i Ewerett i
1979, 95 år gammel.


----
489 H&FLe
----
Klara maktet ikke å sitte med gården etter at mannen reiste til Amerika, og etter
fullmakt fra mannen solgte hun gården ifølge skjøte datert 18. april, tinglyst 2. mai
1925 til Stejjen Johansen for 18000 kroner. Klara og barna flyttet først til
Valbekkmoen i Vinne, seinere flyttet hun til småbruket Flaten på Fætten. Klara mak
tet ikke den økonomiske omsorgen for barna, som en etter en måtte plasseres i
omsorg hos andre. Etter at barna hadde stifta familie, fikk hun bo hos noen av dem
til hun fikk trygdebolig på Ørmelen. I sine siste leveår bodde hun på Ørmelen Bo
og Helsetun, der hun døde i 1975.
Steffen Johansen (1866-1932) og Bertha Margrete Martinusdatter (1879-1973)
Steffen Johansen var innflytter fra Skatval. Han var født i 1866 på Frosta, og het opp
rinnelig Steffen Johannessen Kvarme. Han var gift to ganger. Første gang med enke
Bergitte Østerli, f. 1831, d. 1905. Hun var enke etter Svend Nilsen Hynne, Skogn, og
da hun ble gift med Steffen, var hun eier av Tilleraunet på Skatval. Der var det land
handel og skysstasjon og ca. 35 da. jord.
Steffen ble gift for andre gang med enke Bertha Margrete Martinusdatter Lein, f.
1879 i Skogn, enke etter gårdbruker Anders Lein på Lein øvre i Skogn.
Steffen og Bertha flyttet til Verdal i 1911 og tok Johansen som etternavn.
Før han kom til Sende, hadde Steffen Johansen vært eier av flere gårder i Verdal;
Holmsveet, Eklo søndre, Tvistvoll og Storlia.
Barn:
Bl \ Albert Andersen Lein, f. 1903 i Skogn, sønn fra Berthas første ekteskap. Gift med
Hildur Johannesdatter Ingvaldsen, f. 1 895 på Haugsvald, datter av snekker
Johannes Ingvaldsen. De bodde på Haugvoll under Haug.
B2 1 . Martin Andersen Lein, f. 1904 i Skogn, sønn fra Berthas første ekteskap. Martin
Lein var politimann i Trondheim.
B3 2 . Johannes Steffensen Johansen, f. 1908 i Skatval. Gift med Lovise Olsdatter
Musum. Johannes overtok svigerfarens gård Moan under Øver-Sende.
B4 2 . Peder Steffensen Johansen, f. 1 909 i Skatval. Gift 1937 med Kristine Saursaunet,
f. 191 2 i Egge. De var bureisere på Kjeldstad under Øver-Sende.
B5 2 . Sigurd Steffensen Johansen, født 1911 i Skatval. Gift med Alfhild Larsen. De
bodde i Bodø, der Sigurd var ansatt på Rønvik sykehus.
B6 2 . Georg Steffensen Johansen, f. 1913 på Holmsveet. Gift med Magnhild
Anneusdatter Skrove. De ble gårdbrukere på Øver-Sende.
B7 2 . Henry Steffensen Johansen, f. 1914 på Eklo. Gift med Jorun Olsdatter Øvrum.
Bosatt på Ørmelen.
B8 2 . Reidar Steffensen Johansen, f. 1919 på Tvistvoll. Gift med Inger Elisabet Larsen,
f. 1 924 i Steinkjer. Reidar Johansen var kontorsjef ved ligningskontoret i Stein
kjer.
Steffen Johansen hadde gården til 1929, da den gikk for tvangsauksjon. Sønnen
Johannes Johansen kjøpte den tilbake, men heller ikke han maktet å beholde den, og
i 1931 fikk Oline Gjermstad auksjonsskjøte på gården for 10500 kroner.

----
490 H&FLe
----
Olme Gjermstad solgte allerede i 1933 gården videre til Arne Duvsete for 10000
kroner.
Olme Gjermstad var gift med Gustav Ingemar Gjermstad, og vi finner igjen fami
lien på Ulvillberg, gnr. 147, bnr. 7.
Arne Alfredsen Duvsete (1889-1971) og Alma Olausdatter (1894-1974)
Arne Duvsete var født i 1889 på Duvsete i Frol av foreldre Alfred Olaussen Duvsete
og kone Olme Andreasdatter. Han var gift med Alma Olausdatter Haug, f. 1894 Frol,
datter av Olaus Olsen Haug og kone Kirsti Olsdatter. Olaus Olsen var for øvrig født
på Heitlovald i Vinne i 1836 og flyttet til Frol i 1876.
Arne Duvsete var først gårdbruker på Kolberg i Frol og kjøpte deretter Buran nor
dre. I 1929 kjøpte han en av Øksnesgårdene i Kvam, men måtte fravike den etter
odelssøksmål, og familien kom så til Sende.
Barn;.
81. Olaug, f. 1918 i Frol. Ugift.
82. Kirsten, f. 1920. Gift med Ole Magnus Musum (se Øver-Musem)
83. Olav, f. 1922, d. 2001 . Gift med Solveig Sofie Fossum, f. 1930 i Harran. Neste
bruker.
84. Arnold, f. 1924. Gift med Ruth Ingebjørg
Sørhaug. Arnold Duvsete var bygnings
snekker og seinere kirketjener ved
Stiklestad kirke.
85. Åse, f. 1925. Gift med Arnt
Kristian Holden. Bosatt i
Trondheim.
88. Kåre, f. 1930. Samboer med
Eva Ness, f. 1 930. Bureiser på
Duvsete under Sende.
89. Arve, f. 1933. Gift med Jorun Nybro, f.
1935 i Rennebu. Arve var bygnings
snekker i tretti år før han ble graver og kir-
Alma og Arne Duvsete.
810. Gisle, f. 1938. Gift med Astrid Lovise Pettersdatter Kjesbu, f. 1942. De overtok
farsheimen til kona, Lunde under Lund.
Arne Duvsete solgte gården i 1952 til sønnen Olav Duvsete.

 

 


----
491 H&FLe
----
Husmannsplass/fradelt bruk under Sende nedre nordre:
Plassen lå på samme sted som heimen Vestheim står i dag. Den er nevnt første gang
i 1828, da Sakarias Pedersen fikk bygselkontrakt på et stykke jord kalt Svedjan. Årlig
avgift var 6 spesidaler, hvorav halvparten skulle utredes i form av arbeid for 12 skil
ling dagen. Plassen ble fra da av kalt Sakarias-plassen.
Plassen lå øde fra 1870 til ca. 1894. Da ble plassjorda med litt tillegg fradelt Sende
midtre og ble et småbruk på ca. tretti dekar som fikk navnet Sendesaunet. Kjøper var
Per Tokstad, som hadde mistet heimen sin i utraset i 1893.
Sakarias Pedersen Sende (1793-1869) og Marta Olsdatter (1797-1888)
Sakarias var født i 1793 på Melbyvald som sønn av husmann Peder Halvorsen og Marit
Sakariasdatter (se Vistætta). I 1818 ble han gift med Marta Olsdatter Musum, født i 1797.
De var inderster på Musem før de ble husmannsfolk på Sakarias-plassen. Rundt 1860 ble
de føderådsfolk på plassen etter at det kom ny husmann dit (se nedenfor).
Barn:
81 . Sivert, f. 1 819 på Musem. Gift i 1 847 med Anne Arntsdatter Østgård, f. 1 821 i
Austgarden i Sul. Hun var datter av Arnt Olsen og Kjersti Pedersdatter. Sivert var
husmann på Heggjanesset under Reppe fra først i 1 850-åra og til etter 1 865, og
på Maritvollvald i 1875.
82. Anne Marta, f. 1821 på Musem, d. 1908 på Sende. Gift i 1854 med Tore
Bastiansen Sende, f. 1 821 . Tore Bastiansen var først husmann og seinere eier av
Sende lille søndre. De hadde to barn.
83. Peter, f. 1 825 på Musem. Han reiste i 1 847 til Buksnes i Lofoten.
84. Ole, f. 1 828 på Musem. Han reiste i 1 850 til Vigten (Vikna) og ble gift i Nærøy
i 1851 med Kristine Dorthea Kristiansdatter (22 år). Fra 1853 til 1913 var han
husmann i Øvrejuvika på Vikna.
85. Ingeborganna, f. 1830 på Sendesvald. Gift i 1851 med Petter Olsen fra Røra.
86. Sakarias, f. 1833 på Sendesvald, d. 1854 ugift.
87. Marta, f. 1836 på Sendesvald, d. 1914 i Leinsstua, ugift.
88. Karen, f. 1840 på Sendesvald. Gift i 1869 med Elling Larsen Lund, f. 1845. De
var husmannsfolk under Hallem og Stiklestad. Elling døde i 1 891 .
Cl. Martine, f. 1869 på Lund.
C2. Kristine, f. 1875 på Hallemsvald.
89. Maren, f. 1843 på Ner-Sendesvald, d. 1844.


----
492 H&FLe
----
Ole Ellingsen (1831-1920) og Mette Pedersdatter (1839-1909)
Han var født i 1831 i Sparbu. I 1863 ble han gift med Mette Pedersdatter Bergdal, f.
1839 på Husanvald, datter av husmann Peder Haldorsen på Bergdalen under Sende.
Ole og Mette var husmannsfolk på Sendessvedjan 1864-1866. Se mer om famili
en under Lillemarka.
Sefanias Johansen Skrove (1834-1919) og Marta Pedersdatter (1831-1918)
Sefanias Johansen var født i 1834 på Gotås i Skogn. Han var sønn av gårdbruker
Johan Nikolaisen Gotås fra Skogn, som kjøpte Skrove vestre nedre i 1857. I 1861 ble
han gift med Marta Pedersdatter Forbregdsvald, og de kom til Sendessvedjan som
husmannfolk i 1866 og var der i ca. fire år. Familien har ellers flyttet mye på seg. I
1875 står Sefanias oppført under Fåra øvre som grøftegraver, mens Marta og yngste
barnet Severin bor på Haga vestre, hvor Marta er i tjeneste. I mellomtida har de også
bodd på plasser under Østnes og Fikse, seinere har de vært på Halsetvald og
Fåravald, og i 1900 er de husmannsfolk på en plass under Mo. De ble seinere små
brukere på Kolshaug, der Marta døde i 1918 og Sefanias i 1919.
Barn:
81 . Serine, f. 1 862 på Skrove. Det er anført i kirkeboka at hun hadde tre barn uten
for ekteskap, derav to født i Sverige. (Ei av døtrene hennes, Anna Sofia, ble gift i
1908 med enkemann og gårdbruker Johan Anders Pettersen Lerfald.)
82. Jørgine, f. 1863 på Skrove. Gift i 1884 med maler Sefanias Johannessen
Kolshaug, f. 1 855 på Borgenvald. I 1900 bor de på Bjerkaker under Haug.
83. Julie, f. 1865 på Skrove. Gift i 1889 med John Johannessen Kolshaug, f. 1860.
De var husmannsfolk under Skrove før de ble gårdbrukere på Hammer under
Forbregd. John var også skomaker. I 1932 kjøpte de Lilleborg, gnr. 19, bnr. 162
på Verdalsøra og flyttet dit.
84. Pauline, f. 1 867 på Sendessvedjan. Gift i Sverige.
85. Mette, f. 1 872 på Fiksevald. Hun utvandret til USA og ble gift der.
86. Severin, f. 1874 på Østnesvald, d. 1898 på Movald.
87. Johannes, f. 1876 på Halsetvald, d. 1881 på Fåravald.
Peder Petersen Sende (1858-1951) og Beret Marta Olsdatter (1858-1944)
Peder Petersen Sende, mer kjent som Per Pettersen Sende var født på Hallanvald i
1858. Han var husmannssønn, og foreldrene var Peter Pedersen og Beret Lorntsdatter
(se Granslekta 2). I 1883 gift med Beret Marta Olsdatter Hallemsstøen, f. 1860 på
Eklevald. Hun var datter av Ole Halvorsen og Anne Johannesdatter. Per og Beret
Marta var husmannsfolk på Tokstad mellem i 1893. De lå og sov da Verdalsraset tok
med seg stua, som ble liggende nedenfor Mo, og de mistet alt de eide. Tre av barna
deres døde også som følge av raset. 3
Kort tid etter raset kjøpte Per Sendessvedjan, som fra da av ble kalt Sendesaunet
og bodde der siden. Grunnen til at de kom til Sendesaunet var at Beret Marta, for
ståelig nok, ikke ville bo like ved en bekk, da det ble sagt at en bekk var årsaken til
Verdalsraset.

----
493 H&FLe
----
Familien tok seinere Sende som etternavn. På Sendesaunet tok Per fatt med å dyr
ke opp mer jord, og han satte opp nye hus. I tillegg til å drive gården måtte han også
arbeide utenfor bruket. Han fartet rundt omkring i Innherredsbygdene på grøftegra
ving, og etter jordstyrets overslag hadde han i løpet av sitt lange arbeidsliv gravd i alt
12 mil grøft. I 1943 fikk han Selskapet Ny Jords diplom
for nydyrkingsarbeid og grøfting.
Beret Marta døde i 1944, mens Per levde helt
til 1951. Han døde på Verdal Aldersheim, 91
år gammel.
Barn:
81. Anne Birgitte, f. 1882
Biartnesvald, d. 1893 etter
verda Israse
82. Otilie, f. 1884 på Gjermstad,
1 893 i Verdalsraset.
83. Peder, f. 1 887 på Tokstad. Peder
utvandret til Amerika i 1 907. Han
var farmer i Ashby, Minnesota og
ble girt med en svensk dame
het Anna. Peder døde i 1 966.
85. Paul, f. 1892 på Tokstad. G
Pauline Jønnem fra Beitstad. Bos'
Oandalen.
86. Anna, f. 1 896 på Sendesaunet. Hun De bodde på
■ar ugitt og bodde i Levanger, de
døde i 1944. Hun hadde en sø
Birger Sende, som var eier av
Sendesaunet fra 1946 til 1953. Han flyttet så til Levanger, de
«i
893. Gutten pa tanqet er dattersør
sa r
beider hos Due på Mo oq hos Grønenq på Nossum. Seinere arbeide
Asbjørn Røsta
med Edvarda Skjeflo fra Oandalen. Olaf va
87. Olaf, f. 1 898 på Sendesaunet. Gifi
qårdbruker i Oqndalen
88. Marianne (Marie), f. 1901 på Sendesaunet. Hun var uqift og bodde som leiebo-
-j
er i et hus ved Skilleparken på Verdalsøra fra 1955. Hun døde i 1982
Per Pettersen Sende solgte i 1945 gården til dattera Marie. Hun solgte den året etter
til sin søstersønn Birger Sende, som i 1953 solgte den videre til Ole Antonsen Sende.
Ole A. Sende la jorda på Sendesaunet under sin egen heim Sende lille, samtidig som
hans foreldre flyttet inn i husene på Sendesaunet. Seinere ble det bygd ny stue på
samme plass. Den ble kalt Vestheim, og Ole Sendes søster Inga Sende bodde der til
hun flyttet til eldresenteret i Vuku.

 


----
494 H&FLe
----
Myrås
Myrås ble fradelt skogstykket Skogli, bnr. 10, i 1931 og av AS Steinkjer Dampsag og
Høvleri solgt til Anders Musum. I 1947 kjøpte Anders Musum hele skogstykket (bnr.
10) og la det til Myrås. Skogstykket hørte opprinnelig til Sende midtre.
962
Bruker 1931 - 1970:
Anders Antonsen Musum (1898-1981) og Lydia Josefine Pettersdatter (1898
-1971)
Anders Antonsen Musum var født i 1898 på Musem og var sønn av Anton Anderssen
Musum og kone Jonetta Olsdatter. Han var gift med Lydia Josefine Pettersdatter
Kristiansen, f. 1898 på Hofstadvald av ugifte foreldre, gift mann Petter Kristiansen og
Alette Johnsdatter Hofstadsve.
Barn:
81 . Reidar, f. 1930. Gift med Inger Marie Skjerve, f. 1931 .
Anders Musum solgte gården til sønnen Reidar Musum i 1970.

 

----
495 H&FLe
----
Øver-Sende (Sende øvre)
GNR. 78, BNR. 1.
Brukere fra 1778:
Ole Johnsen Sende (1746-1797) og Gollaug Pedersdatter (1754-1824)
Ole Johnsen Sende var født i 1746 på Øver-Sende og var sønn av John Pedersen
Sende og kone Maren Olsdatter, som var brukere på gården fra 1740 til 1778. I 1777
ble han gift med Gollaug (Golla) Pedersdatter Fikse, f. 1754 på Fiksevald og var dat
ter av Peder Johnsen Nord-
Fikse og kone Karen
Andersdatter. Ole Johnsen fikk
bygselbrev på gården av sogne
prest Peder Krog 12. august
1778.
Barn:

■hn, f. 1779 på Øver- P^SPI
sder, f. 1 779 på Øver-
bende
82. Peder, f. 1779 på 0
Sende. Tvilling med
nn
3. Karen, f. 1 782 på Øver- Sende øvre i 1962. Foto: wider^
Sende. Gift første gan
1 804 med And
Anders
Sivertsen Sende, f. 1753, d. 1810. Gift for andre gang i 1810 med Peder
Sivertsen Skrove, f. 1787 på Skrove vestre, foreldre Sivert Ellingsen Skrove og
kone Mali Olsdatter, født Sundby, (se Øvre Stiklestadætta). Begge ektemen
Karen var brukere på Fikse (se under denne
84. Anne, f. 1784 på Øver-Sende, d. 1788.
85. Marta, f. 1 787 på Øver-Sende. Gift i 1 806 med Elling Sivertsen Skrove, f. 1 779
på Skrove vestre, bror av Peder Sivertsen, andre ektemannen til Martas søster
Karen. Elling Sivertsen ble neste bruker på Øver-Sende.
86. lohn, f. 1791 på Øver-Sende, d. 1804.
I Ole Johnsens tid ble en del av utmarka på gården rydda i forbindelse med nedset
telse av husmenn. Ole døde i 1797, men enka Golla brukte gården videre på man
nens bygsel til 1815, da hun avstod bruksretten til svigersønnen Elling Sivertsen
Skrove, som hadde bodd på gården siden han ble gift med hennes datter Marta (død
1813). Elling fikk bygselseddel på gården 6. juni, tinglyst 16. august 1815. Gollaug
ble samtidig tilstått kår.

 

----
496 H&FLe
----
Elling Sivertsen Skrove (1779-1850) og ° Marta Olsdatter (1787-1813), 2) Marta
Andersdatter (1795-1869)
Elling Sivertsen var født i 1779 på Skrove vestre. Foreldrene var Sivert Ellingsen
Skrove og kone Mali Olsdatter, født Sundby (se Øvre Stiklestadætta). I 1806 ble han
gift med Marta Olsdatter Sende, f. 1787 på Øver-Sende, datter av forrige bruker.
Kona døde i 1813, og Elling ble i 1817 gift med Marta Andersdatter Fåren, f. 1795
på Fåra øvre, datter av gårdbruker Anders Gundbjørnsen Fåren og kone Beret
Ellevsdatter.
Barn:
Bl o . Magnhild, f. 1797. Ellings datter. Gift i 1827 med Anders Rasmussen, f. 1805
på Kvellovald av ugifte foreldre Rasmus Ellingsen Sulstuen og Ingeborg
Steffensdatter Kvellovald. De ble husmannsfolk på Langsveet under Fikse.
B2°.Anne Haldorsdatter, f. 1806. Martas datter med Haldor Jakobsen Fikse. Gift i
1 823 med Erik Gabrielsen Musem, f. 1 802 på Øver-Musem, sønn av Gabriel
Eriksen Holmli og kone Marit Andersdatter (se under Øver-Musem). De ble brukere
på Musem lille.
B3'.Mali, f. 1809 på Øver-Sende, d. 1810.
B4 2 . Beret Marta, f. 1818 på Øver-Sende. Gift i 1852 med Johannes Ellingsen, f.
18 1 7 på Stuskinsvald. De bodde i 1 865 og 1 875 på Østgårdsgrava i Ness.
B5 2 .Mali, f. 1821 på Øver-Sende. Gift i 1853 med enkemann Hans Johnsen
Maritvoll, f. 1799 på Østvollvald, sønn av strandsitter og snekker John Hansen
Maritvoll og kone Anne Pedersdatter. I 1 865 var de husmannsfolk under Mikvoll
og hadde som pleiedatter Julianna Lauritsdatter, f. 1 859 på Nestvoll. Julianna var
datter av Laurits Hullin og Anne Eriksdatter Nestvold. Julianna var i 1 875 gjeter
pike hos Malis slektninger på Langsveet under Fikse. Hun flyttet til Trondheim i
1883.
B6 2 . Marta, f. 1825 på Øver-Sende, d. 1834.
B7 2 . Sirianna, f. 1 828 på Øver-Sende, d. 1 831 .
B8 2 .Anne Marta, f. 1834 på Øver-Sende. Gift i 1871 med Anders Nilsen Fikse, f.
1 838 i Sparbu. Han var sønn av Nils Nilsen og Malena Jeremiasdatter i Sør-Fikse
og var gårdbruker der fra 1 884.
I 1831 avstod Elling Sivertsen bygselen til Anders Ellingsen Hallem, som var sønn av
Ellings søskenbarn, Elling Johnsen på Hallem søndre. Elling og Marta tok kår. Anders
Ellingsen fikk bygselbrev av prost Brandt 7. januar, tinglyst 8. februar 1831.
Anders Ellingsen Hallem (1791-1846) og Anne Olsdatter (1804-1887)
Anders Ellingsen var født i 1 79 1 på Hallem søndre og var sønn av Elling Johnsen
Hallem søndre og hans andre kone Mali Andersdatter. I 1831 gift med Anne
Olsdatter Musum, f. 1804 på Musem av foreldre Ole Sivertsen Musum og kone
Ingeborg Andersdatter.
Barn:

----
497 H&FLe
----
81. Elling, f. 1832 på Øver-Sende. Gift i 1864 med Guruanna Johannesdatter
Snausen, f. 1838. Neste bruker.
82. Ingeborg Anna, f. 1 835 på Øver-Sende. Gift i 1 864 med Johan Peter Eriksen Lian,
f. 1 845. De ble brukere på Lian under Øver-Sende.
83. Oluf, f. 1841 på Øver-Sende. Han flyttet til Nordland, der han i 1873 ble gift
med Elen Kristine Johansdatter Eide, f. 1 851 , og overtok svigerfaren Johan Larsens
gård i Steigen.
Anders Ellingsen døde i 1846. Han etterlot seg ikke mye. Boets aktiva ved auksjon
ble til sammen 190 spesidaler 3 skilling. Men det var atskillig gjeld, bl. a. obliga
sjonsgjeld til proprietær Jelstrup på 60 spesidaler 4 ort mot pant i løsøre, slik at
beholdningen bare ble 16 spesidaler 4 ort 12 skilling.
Enka Anne Olsdatter ble sittende på mannens bygsel og lot sønnen Elling Ander
sen drive gården til 1871. Da ble den forpaktet i ett år til Peter Pedersen Musum (Lø).
Han flyttet til Lille Hestegrei, og ved kgl. skjøte av 28. mai 1872 ble Øver-Sende solgt
til Martin Eriksen Stiklestad eller Svinhammer for 900 spesidaler samt kår til Anne
Olsdatter av en kapitalverdi på 200 spesidaler og ei jordavgift til Verdalens sogneprest
på 3 tønner 2 skjepper 33 A fjerdingkar sedebygg samt 1 sau in natura.
Martin Eriksen kjøpte i 1873 Holmsveet, og har vel da overdratt Øver-Sende til
Elling Andersen, som imidlertid aldri hadde noen tinglyst hjemmel på gården, selv om
han i 1875 var oppført som selveier.
Elling Andersen Sende (1832-) og Guruanna Johannesdatter (1838-)
Elling Andersen var født i 1832 på Øver-Sende og var sønn av Anders Ellingsen
Hallem (Sende) og kone Anne Olsdatter. I 1864 gift med Guruanna Johannesdatter
Snausen, f. 1838 på Gjermstad, datter av Johannes Jakobsen Snausen og kone Karen
Karlsdatter.
Barn:
81 . Anders, f. 1 865 på Øver-Sende, død samme år.
82. Anna, f. 1 867 på Øver-Sende. Att. Amerika 1 880.
83. Johannes, f. 1870 på Øver-Sende, d. 1877.
84. Karl Andreas, f. 1 871 på Fiksevald. Att. Amerika 1 880.
85. Gustav, f. 1 874 på Øver-Sende. Attest Amerika 1 880.
86. Emilie, f. 1877 på Øver-Sende. Attest Amerika 1880.
Ved kjøpekontrakt av 22. august, tinglyst 2. oktober 1874, solgte Elling Andersen en
del av skogen på gården til uthugst i 30 år for 500 spesidaler til Ole Larsson i Åberg,
Ole Nilsson i Hof og Ole Nilsen Sulstuen. Skogen fikk i det hele hard medfart på
denne tida, noe som til slutt førte til at det offentlige, som hadde prioritet i eien
dommen, i 1880 la ned forbud mot avvirking i gårdsskogen.
Etter dette tok Elling Andersen med seg familien og utvandret til USA, hvor de slo
seg ned i Eau Claire i Wisconsin. Elling og dattera Anna reiste over i mai 1880, mens
kona Guruanna og barna Karl Andreas, Gustav og Emilie fulgte etter i august samme år.

----
498 H&FLe
----
Hvem som dreiv gården de første åra etter at Elling flyttet, er uklart. Muligens lå
den brakk til i 1887, da Johannes Johnsen Ner-Sende kjøpte den for 4800 kroner.
Skjøtet er utstedt av Martin Eriksen 30. april, tinglyst 30. juni 1887.
Johannes Johnsen Sende (1831-1916) og Maren Pedersdatter (1829-1919)
Johannes Johnsen og familien hans er omtalt under Sende nedre søndre, der han var
bruker i over tretti år før han kjøpte Øver-Sende. I 1897 solgte han en skogteig av
gården, Vargåsen, til eieren av Haug (Slottet).
Johannes Johnsen overdrog i 1904 gården til sønnen Martin Johannessen Sende.
Martin Johannessen Sende (1864-1946)
Martin Johannessen Sende var født i 1864 på Sende nedre søndre av foreldre
Johannes Johnsen og kone Maren Pedersdatter. Han var ugift.
I Martin Sendes tid ble to skogstykker fradelt gården og solgt til Johannes Musum
og Einar Hegstad. Skogarealet ble dermed sterkt redusert.
Martin Sende solgte gården ved skjøte datert 22. januar 1937 til Georg Johansen
for 10000 kroner pluss kår av årlig verdi 450 kroner.
Det er fortalt at etter at Martin Sende hadde solgt gården, og den nye eieren skul
le rive ned den gamle stua, så fant han en bunke penger gjemt bak bordkledningen.
Det var penger som Martin skulle ha fått for salget av skogen, men som nå var blitt
verdiløse.
Georg Johansen (1913-1983) og Magnhild Anneusdatter (1914-)
Georg Johansen var født i 1913 og var sønn av Steffen Johansen og kone Berta
Margrete Martinusdatter på Sende midtre. Gift med Magnhild Anneusdtr. Skrove, f.
1914.
Barn:
81 . Stein Arnold, f. 1937. Neste bruker. Gift med Mildrid Musum, f. 1937, d. 2002.
82. Ingjerd, f. 1940. Gift med Ottar Burmo. Bosatt i Levanger.
83. Brynjar, f. 1945. Gift med Ingrid Synnøve Kulsli. Bosatt på Sandvollan
84. Torbjørn, f. 1950.
Husmannsplasser og fradelte bruk under Øver-Sende:
Sende lille nordre
GNR. 78, BNR. 2.
Sende lille nordre var husmannsplass under Øver-Sende fra ca. 1860 til 1873 da den
ble utskilt som eget bruk samtidig med Sende lille søndre. Samlet skyld ble satt til 2
mark 37 øre.

----
499 H&FLe
----
lille nordre i 1 954. Foto: Widerøe
Husmann ca. 1860-1873 og selveier 1873-1910
Ole Bastiansen Sende (1832-1910) og Gurianna Torkildsdatter (1834-1917)
Ole Bastiansen var født i 1832 på Lundsberget? under Lund vestre og var sønn av
Bastian Torkildsen (Åkranætta) og Agnes Olsdatter Holmlivald. Foreldrene ble sei
nere husmannfolk på Setersvedjan under Setran.
I 1858 ble Ole gift med Gurianna Torkildsdatter Skrovesvald, f. 1834 på
Lyngåsen. Hun var datter av gardmann Torkild Larsen og Anne Tørrisdatter
(Kolstadætta). De bodde på Skrovevald før de ble husmannsfolk på Sende lille nor
dre ca. 1860.
Ole Bastiansen fikk skjøte på gården i 1886. Kjøpesummen var 1000 kroner.
Samtidig fikk han også skjøte på Sende lille søndre, som broren Tore Bastiansen
hadde vært eier av. Han var død uten arvinger.
Ole Bastiansen Sende var spellemann og spilte bl. a. i lag med den kjente Jo
Kjærenget.
Ole døde i 1910, og gården ble da overtatt av dattersønnen Anton Sende. Gurianna
døde som kårenke i 1917.
Barn:
81 . Beret Anna, f. 1858 på Skrovesvald, d. 1933 ugift. Hun bodde heime og dreiv
med strikking for folk, først med håndstrikking og seinere med strikkemaskin. Det er
fortalt at Beret Anna var lita av vekst.


----
500 H&FLe
----
82. Anne, f. 1861 på Sendesval
G
O
882
v
A
A
894. G
osa it i Duv
Olina hadde en sønn fø
p
Cl 0 . Anton Antonsen
888 på
A
ø
u
ø
N
Østre K
kk
N
y
k
V
e
74
/•
y
-j
k
A
76
r~
r
it
Ti
oo

 

----
501 H&FLe
----
Anton Antonsen Sende (1888-1975) og Ingeborg Anna Ellingsdatter (1883
-1968)
Anton Sende var som nevnt foran dattersønn av den forrige eieren av Sende lille nor
dre og overtok gården i 1910. Han var gårdbruker fram til 1947, da han solgte den
til sønnen Ole Sende.
Anton Sende ble gift i 1911 med Ingeborg Anna
Ellingsdatter Skrovevald, f. 1883. Ingeborg Anna
var datter av ungkar Elling Estensen Østnesvald
(Engsvehaugan) og Pauline Andersdatter
Skrovevald (Gjeilvollsveet).
Anton Sende var også bygningssnek
ker. Da han solgte gården i 1947, flyttet
han og Ingeborg Anna til Sendesaunet,
nå Vestheim .
Barn:
81. Ole Georg, f. 191 1 . Gift med
Solveig Sverresdatter Hall
ager. Ole Sende startet som
snekkerlærling hos Marius og
Ole Skrove i 1 936, og arbei
det siden som bygningssnek
ker ved siden av at han dreiv
Sende lille nordre fra 1 947.
Som bygningssnekker var han
i fem år med på gjenoppbyg
ginga av Steinkjer etter bom
binga i 1 940. Som pensjonister
flyttet Ole og Solveig Sende ned
på Øra og bosatte seg på Garp*
men Ole arbeidet aktiv med

ring ennå da han fylte nitti år. O
Solveig har fire barn:
ngssnekker,
overtok Sende lille nordre i 1985.
Gift med Mary Otilde Matheusdatter
Green, f. 1943, d. 1998.
An
sønnen O
Ottar Ward, f. 1940, d. 2001
82. Paula Otilie, født og død i 1912.
83. Inga Oline, f. 1915. Ugift. Inga overtok stua på Vestheim etter foreldrene, men flyt-
tet seinere til Vuku Eldresenter oq derfra til Ørmelen Bo- oq Helsetun, der hun døde
2001

 

 


----
502 H&FLe
----
Sende lille søndre
GNR. 78, BNR. 3.
Bruket var husmannsplass fram til 1873, da det ble fradelt Øver-Sende samtidig med
Sende lille nordre. Husmannen Tore Bastiansen ble da selveier uten tinglyst skjøte.
Som nevnt under Sende lille nordre fikk Ole Bastiansen skjøte på begge gårdene i
1886, for Tore var død uten arvinger.
søndre.
Heimen ble fradelt Sende lille nordre i 1897 og skyldsatt for 1 mark 18 øre. Men
skjøtet på gården ble ikke utstedt før i 1913, da til Anne Marie Olsdatter Sende for
kjøpesum 1000 kroner. Skjøteutsteder var enka etter Ole Bastiansen Sende lille nor
dre, for ingen av forrige brukere på gården hadde tinglyst hjemmel.


----
503 H&FLe
----
Husmann 1854-1873 og selveier 1873-1886:
Tore Bastiansen Sende (1827-1876) og Anne Marta Sakariasdatter (1821
-1908)
Tore Bastiansen var bror av Ole Bastiansen på Sende lille nordre. Han var født i Marka
i 1827. I 1854 ble han gift med Anne Marta Sakariasdatter Musum, f. 1821 på
Musem. Hun var datter av husmann Sakarias Pedersen på Sakariasplassen.
I tillegg til husmannsyrket var Tore også treskomaker.
Etter at Tore døde i 1876, satt Anne Marta med gården til ut i 1880-åra (1886?),
men solgte da til Ole Andreassen Leirhaug, uten tinglyst hjemmel. Hun døde som
kårenke på Sende lille søndre i 1908.
Tore og Anne Marta hadde to barn:
81 . Sefanias, f. 1 854 på Sende lille søndre, d. 1 885.
82. Beret Anna, f. 1 857 på Sende lille søndre, d. 1 862.
Tore Bastiansen hadde også en sønn før han ble gift med Anne Marta. Det var
Johannes Toresen, f. 1854 på Østre Karmhus. Mora var Jokumina Johannesdatter
Østre Karmhus, datter av Johannes Kristensen. Sønnen ble med mora da hun flyttet
til Grong, der hun ble gift med Andreas Pedersen, som var husmann på Skåret i
Grong i 1865. (se under Østre Karmhus).
Bruker 1886-1908:
Ole Andreassen Sende (1832-1908) og "Malena Persdatter (1833-1867) og
2) Anne Amundsdatter (1829-1909)
Ole Andreassen var født i 1832 på Buran i Frol. I 1860 ble han gift med Malena
Pedersdatter Kvernmovald, f. 1833 på Kvernmovald (Bjørsmoen), datter av husmann
Peder Ågesen og Sigrid Ellevsdatter. Ole var sagbruksarbeider, inderst og seinere hus
mann med jord på Mikkelaunet under Leirhaug både i 1865 og 1875. Malena døde
på Mikkelaunet i 1867, og Ole ble gift på nytt i 1870 med Anne Amundsdatter
Sende, f. 1829 på Karmhusvald. Hun var datter av Amund Torkildsen og Sirianna
Bårdsdatter og søster av Sirianna Amundsdatter, som var gift med Lornts
Johannessen på Malmo under Hofstad.
Ekteskapet med Anne Amundsdatter var barnløst, men i sitt første ekteskap
hadde Ole Andreassen tre barn:
81 . Maren Anna, f. 1 860 på Mikkelaunet. Gift i 1 889 med Ole Hansen Sende, f.
1 862. Se under Bergdal.
82. Gurianna, f. 1862 på Mikkelaunet. Gift i 1889 med enkemann Peter Haldorsen
Leirfallvald, f. 1 842, og ble gardkone på Leirfallaunet i Ness.
83 . Anne Marie, f. 1 864 på Mikkelaunet, d. 1 942 ugift. Hun gikk under navnet Marie
"Neffer". Anne Marie overtok gården etter at faren døde og dreiv den til 1926,
da hun solgte den til Olaf Olsen Svegård for 8200 kroner.

----
504 H&FLe
----
Nevnes kan det også at den
første kona til Ole, Malena
Pedersdatter, hadde ei datter
før giftermålet, nemlig Mette
Sivertsdatter, f. 1857 på
Leirhaug. Mettes far var Sivert
Lorntsen Sundbyenget, f.
1834. Mette ble i 1880 gift med
Anders Johannessen Holm
livald, f. 1858, og de var hus
mannfolk på Holmsberget
under Holmen Gård og fikk ni
barn.
Bruker 1926-1952:
Olaf Olsen Svegård (1896
-1964) og Inger Marie
Helmersdatter (1895-1949)
Olaf Svegård var født i 1896 på
Svegjalet i Inndalen og var
sønn av Ole Olsen Inndalsvald
(Svegaard) og hans første kone
Inger Marie Kristensdatter, født
Kvello.
Gift i 1921 med Inger Marie
Helmersdtr. Grundan, f. 1895 i
Vera. Hun var født av ugifte for
eldre Helmer Olsen Hallems-
Olaf Svegård var skogsarbeider før han
ansatt som veivokter i Leksdalen med an:
sideveien til Marka og Musemsveien til vei
kom til Sende lille søndre. I 1935 ble han
var fra Hallem til Sparbugrensa, samt for
itasjonen ved Nastadmyra og hadde denne
jobben i mange år. I sine unge år var Olaf en habil trekkspiller som spilte til både
underholdning og dans.
Inger Marie og Olaf hadde følgende barn:
1986 og Helga i 1998

 

 

 

 

----
505 H&FLe
----
82. Odd, f. 1921 på Svegård. Odd Svegård var i de norske polititroppene i Sverige
under 2. verdenskrig. I 1945 var han med under pågripelsen av Henry Rinnan i
Verdalsfjella. Han har seinere vært ansatt i Forsvaret. Gift og bosatt i Steinkjer.
83. Ingvar, f. 1923 på Svegård. Bosatt i Ski.
84. Magne, f. 1925 på Helden. Bosatt i Asker.
85. Hildur, f. 1927 på Sende lille søndre. Gift med skipsmaskinist Olav Lervik fra
Valsøyfjord. De bodde i Åfjord, men flyttet derfra til Son i Østfold.
86. Svein, f. 1930 på Sende lille søndre. Bosatt i Trondheim.
87. Liv, f. 1934 på Sende lille søndre. Gift med Steinar Knotten fra Gurkebotn. Bosatt
på Vestlandet.
88. Olav, f. 1936 på Sende lille søndre. I sine yngre år var han sjømann, seinere
bosatt i Trondheim.
Olaf Svegård solgte gården i 1952 til Oskar Sandsaunet (se Vangli under Karmhus) og
kjøpte tomt av Musem lille søndre og bygde seg ny bolig som lå like ved
Musemsbekken. Denne eiendommen heter Myra og har gnr. 76, bnr. 21.
Plassen er nevnt første gang i 1792. Sogneprest Krogh bygslet da den fra før innheg
nede plassen Moan til Åge Johnsen Sende. Husmannen ble forpliktet til å rydde et
stykke av utmarka nok til 7 å 8 lass høy (Moagjalet). Årlig avgift var 3 riksdaler som
skulle betales med onnearbeid. Da Åge Johnsen døde, ble samme plass bygslet til
ungkar Nils Olsen Reppe mot årlig avgift av 5 riksdaler og forpliktelse til å rydde jord
til 4 lass høy.
Husmann 1792-1795:
Åge Johnsen Sende (1751-1795) og Brynhild Iversdatter (1745-1833)
Åge Johnsen finner vi igjen i Musemsætta. Han var født i 1751 på Øver-Sende og var
sønn av John Pedersen Øver-Sende og Maren Olsdatter Skrove. I 1778 ble han gift
med sin tremenning Brynhild Iversdatter Aksnesplass, f. 1745 og datter av Iver
Aksnesplassen.
Barn:
81 . Maren, f. 1783 på Musemsvald. Gift i 1 809 med dragon Johannes Ellevsen Fikse
f. ca. 1780 (?). De ble seinere brukere på plassen.


----
506 H&FLe
----
Nils Olsen Sende (1759-1813) og
Brynhild Iversdatter (1745-1833)
Åge Johnsen døde i 1795, og
Brynhild ble gift på nytt året etter
med Nils Olsen Reppe, f. ca. 1759
på Aksnes. Han var sønn av Ole
Olsen Aksnes nordre. Brynhild
overlevde også sin andre mann,
som døde i 1813. Men da var hun
nok så langt opp i åra at drifta av
plassen og pliktarbeidet til gårdeie
ren var overtatt av svigersønnen
Johannes Fikse.
Brynhild døde på Moan i 1833,
88 år gammel.
962.
Johannes Ellevsen Fikse (1780-1868) og Maren Ågesdatter (1783-1867)
Hvor og nøyaktig når Johannes Ellevsen ble født, er usikkert. Han finnes ikke i fol
ke tellinga for Verdal i 1801. Som nevnt foran ble han gift i 1809 med Maren Åges
datter Sende, f. 1783. De var husmannsfolk på Moan fra 1813 til ca. 1830. Seinere
er det vanskelig å finne hvor de har bodd. På sine eldre dager er de kommet på legd,
og i 1865 finner vi Maren på Øver-Hofstad og Johannes på Nord-Tiller. Johannes dør
som legdslem på Borgenvald i 1868 og Maren på Hofstadvald året før.
Barn:
81 . Marta, f. 1 808 på Moan, d. 1 809.
82. El lev, f. 1809 på Moan. Ellev var husmann under Lund, Forbregd og Stiklestad
østre før vi i 1 865 finner ham som selveier på Borgenvald og i 1 875 losjerende
enkemann samme sted. Gift i 1 834 med Marta Bårdsdatter Stiklestad, f. 1 809,
og fikk med henne tre barn. Marta døde i 1 875, og Ellev giftet seg for andre
gang i 1 878 med enke Marta Jensdatter Melbyvald, f. 1 824, d. 1 890. Ellev
døde på Ørmelen i 1 899. De hadde fire barn.
83. Åge, f. 1 816 på Moan. Gift i 1 844 med Guruanna Paulsdatter Myhr, f. 1 823 i
Skogn. De var først inderster i Sulstua, deretter var de i flere år husmannsfolk under
Sulstua (Adalsvollen). I 1 865 bodde de på en plass i Inns allmenning, ved veien
mellom St. Olav bru og Sauget. Huset de bodde i, var ei brakke fra veianlegget
da Jemtlandsveien ble anlagt. De var sist på Brannåsen under Lunden i Ness, hvor
Guruanna døde i 1 899 og Åge på julaften i 1 909. De fikk ni barn mens de
bodde i Sul.
Arnt Pedersen Sende (1800-1889) og Beret Efastdatter (1803-1888)
Arnt Pedersen var husmann på Moan fra 1830 til ca. 1865. Arnt var født på Hallan
nordre i 1800 av foreldre gårdbruker Peder Tomassen og Beret Nilsdatter
(Hallanætta). Gift i 1830 med Beret Efastdatter Midtholmsvald, f. 1803. Berets forel


----
507 H&FLe
----
dre var Efast Olsen og Kari Johnsdatter. Fra 1865 og til de døde i 1888 og -89, var
Beret og Arnt føderådsfolk på Moan. De hadde fire barn:
81 . Peter Olaus, f. 1 830 på Moan. Han ble neste husmann på plassen.
82. Elling, f. 1 834 på Moan. Han flyttet til Sparbu, der han ble gift i 1 861 .
83. Beret, f. 1839 på Moan.
Peter Olaus Arntsen Sende (1830-1926) og Ingeborg Bårdsdatter (1827-1887)
Arnt Pedersens sønn, Peter Olaus Arntsen overtok som husmann på Moan ca. 1865,
men fikk festekontrakt på plassen først i 1866. I 1854 ble han gift med Ingeborg
Bårdsdatter Sende, f. 1827. Ingeborg var datter av gårdbruker Bård Gundersen Sende
og kone Magnhild Andersdatter. Ingeborg døde i 1887. Peter Olaus var husmann
fram til ca. 1904. Dette året ble plassen fradelt Øver-Sende og skyldsatt for 98 øre og
samme år solgt til Henrik Sende for 1200 kroner.
Peter Olaus og Ingeborg hadde to barn:
81. Anton, f. 1855 på Moan. Gift i Inderøy med Bergitte Andreasdatter Sakshaug.
Anton Sende var underoffiser ved Nordre Trondhjems Regiment nr. 13. Han ble
uteksaminert fra underoffisersskolen i Trondheim i 1 878, var lønnet korporal fra
1879 og avanserte etter hvert til lønnet sersjant (1881), furer i 1897, komman
dersersjant i 1901 og var fanejunker fra 1906 til han gikk av for aldersgrensen i
1914. Han bodde i Inderøy.
82. Beret Marta, f. 1864. Gift med John Martin Johannessen Sende, gårdbruker på
Sende nedre nordre.
Henrik Johannessen Sende (1874-1944) og Beret Marta Johnsdatter (1880
-1967)
Henrik Johannessen var født på Sende i 1874 av foreldre, gårdbruker Johannes
Johnsen Sende og Maren Pedersdatter. Henrik var utdannet smed og hadde gått i lære
hos Hartvig Lund på Øra. Han ble i 1897 gift med Beret Marta Johnsdatter
Hofstadsve, f. 1880, datter av John Pedersen på Sagmesterplassen under Ner-Hofstad
(se denne). Henrik var far til to barn:
Bl 0 . Olga Augusta, f. 1 895 på Sende. Mor hennes varjonetta Olsdatter, datter av Ole
Bastiansen Sende lille nordre. Olga ble gift med Jakob Kvernmo, f. 1 897, gård
bruker på Øvrum under Skjørdal.
82. Hildur, f. 1914 på Sende. Datter i ekteskapet med Beret Marta. Gift i 1938 med
Magne Fredrik Evaldsen Ness, bosted Haugli, gnr. 125, bnr. 3, Lysthaugen.
Henrik Sende solgte gården i 1913 til Ole Nilsen Musum for 3500 kroner, skjøte datert
10. mai, tinglyst 16. mai 1913, og flyttet med familien til Verdalsøra.


----
508 H&FLe
----
Ole Nilsen Musum (1880-1971) og Olme Johnsdatter (1885-1972)
Ole Nilsen var født i 1880 på Vistvald (Sandvik) og var sønn av husmann Nils
Evensen Sandvik, f. 1838, og Nikoline Einersdatter, f. 1839 i Sparbu. Musumnavnet
tok Ole fra Musem (Nygården). Han var gift med Olme Johnsdatter Hofstadsve, f.
1885, datter av John Pedersen på Sagmesterplassen under Ner-Hofstad. (Olme var
søster av Beret Marta Johnsdatter, kona til Henrik Sende).
Ole Musum var en av pionerene for skiidretten i Leksdalen. Han var med og stif
ta Leksdal idrettslag og var formann 1901-1914. Han var også en aktiv skiløper. Av
yrke var Ole bygningsmann. Han var også politisk engasjert og var med og stifta
Leksdal arbeiderlag. I herredsstyret var han med i to perioder.
Ole og Olme hadde sju barn:
81 . Marie Lovise, f. 1906. Gift med neste bruker.
82. Einar, f. 1910, d. 1994. Bygningsmann. Gift med Signe Eriksdatter Holmvik
191 1 , d. 1997. Bosatt på Stiklestad og seinere på Ørmelen.
83. Odd Oskar, f. 191 1 , d. 1974. Bygningsmann. Gift med Alma Beate Skogen fn
Børsa. Bosatt på Øra.
84. Jørgen, f. 1914, d. 1988. Gårdbruker på Bjørgåsen, dessuten bygningsarbeider.
Gift med Anna Johnsdatter Rye, f. 191 1, d. 1998.
85. Margit, f. 1917. Gift i 1942 med Torfinn Rønning, gardsarbeider på Karmhus
86. Kåre, født 1922, d. 1975.
87. Svein, født 1928. Gift med Jorun Haga. Bosatt i Trondheim. Forretningsdrivende.


----
509 H&FLe
----
Ole Musum var bruker på Moan fra 1913 til 1928. Da gikk gården på tvangsauksjon,
og sønnen Einar Musum fikk auksjonsskjøte i 1930 for kjøpesum 5100 kroner. Han
solgte den i 1932 til svogeren Johannes Johansen.
Ole Musum flyttet med familien fra Moan til Nord-Hallem i 1932. Henrik Sende
skysset dem dit med hest, men kona Olme bar regulatoren (veggklokka) på ryggen
ned til Hallem. Etter at de hadde losjert på Nord-Hallem flyttet de til Gudmundhus
og derfra til Tinna, der de losjerte i husene der Magne Holing bodde siden. Seinere
losjerte de hos Valbekmo og Nevermo (1947) før de til slutt bodde hos sønnen Oskar
Musum på Tinda.
Johannes Johansen (1908-1996) og Marie Lovise Olsdatter (1906-)
Johannes Johansen var født i 1908 i Skatval av foreldre Berte og Steffen Johansen på
Sende midtre. Gift i 1929 med Marie Lovise Olsdatter Musum, f. 1906. De hadde to
barn:
81. Bjørg Synnøve, f. 1930, d. 1999. Gift med Oskar Sandsaunet, gårdbruker på
Sende lille søndre.
82. Olav, f. 1932. Gift medjorid Kristine Storstein, f. 1 935 i Meldal. De ble de neste
brukere på Moan.
Døljan (Rømo)
GNR. 78, BNR. 8.
Plassen var bebodd første gang i 1874 da Sivert Mikalsen kom dit og var husmann
fram til 1910. Dette året ble plassen utskilt som eget bruk og skyldsatt for 0, 45 øre.
Sivert Mikalsen kjøpte heimen for 1400 kroner. Skjøtet datert 4. mai, tinglyst 16. mai
1910.
Sivert Mikalsen Rømo (1843-1923) og "Marta Olsdatter (1837-??), 2) Bergitte
Johannesdatter (1856-1949)
Sivert Mikalsen var født i 1843 på Østgrundvald av ugifte foreldre Mikal Jakobsen
Vangstad og Gjertrud Sivertsdatter Grundanvald. I 1864 ble han gift med søskenbar
net Marta Olsdatter Myrmo, f. 1837 på Storstad, datter av husmann Ole Olsen
Storstad på Myrmo under Musem.
Før de kom til Døljan, var de inderster på Follovald og husmannsfolk på Eklovald.
Alle i denne familien tilhørte baptistsamfunnet.
Sivert og Marta fikk fire barn:
Bl 1 . Grete, f. 1 865 på Follovald, d. 1 865.
B2 1 . Ole Martin, f. 1 868 på Eklovald. Gift med Johanna Cecilie Kristiansdatter Åsan,
f. 1873 i Vester-Åsan, datter av husmann Kristian Olsen og Gjertrud Joh nsdafter.

----
510 H&FLe
----
Kona Marta døde før 190
Sivert Mikalsen ble gift på

 

----
511 H&FLe
----
Sivert solgte Rømo i 1917 til Anton
Fredriksen Rømo for 3000 kroner
pluss husvære og opphold for seg
og Bergitte. Men etter at Sivert
døde i 1923, pakket Bergitte kof
ferten og reiste i juli 1927 til sine
to sønner i Amerika. Peder Flyum,
sønn på Musemssvedjan, var med
og skysset Bergitte med hest ned
til Øra da hun reiste. Hun kom til
Quebec i juli måned og nådde
Portal i Nord-Dakota i løpet av
august, men kom til Powers Lake
først i desember. Bergitte døde der
i 1949.
Rømo i 1962.
Anton Fredriksen Rømo (1887-1963) og Inga Martinsdatter (1886-1964)
Anton Fredriksen (Rømo) var født i 1887 på Midtgrundvald. Mora var Maria
Andreasdatter Midtgrundvald og faren var Otto Fredrik Karlsen, f. 1863 i Åre (sønn
av kurvbinder Karl Johan
Andersen). Anton ble konfirmert
i 1903 i Vuku som Anton
Fredriksen, med bopel i Kluken.
Han bodde ei tid sammen med
mor si på Tveråholman nord for
Vera. Maria Andreasdatter ble
nemlig gift med Arnt Mortinus
Antonsen, som i 1893 slo seg
ned i de gamle seterhusene på
Tveråholman. 4 Etter et par år på
Tveråholman kom Anton til Sofie
og Gustav Hage, som dreiv for
retning i Ulvilla og var bønder i
Kluken østre. Han var også ei tid
på naboheimen Sagen av Holmli.
2. juledag 1909 ble "landar
beider Anton Fredriksen Senne"
gift i Vuku med tjenestepike Inga
Martinsdatter Bjørkenget, f. 1886
som datter av "ungkar, seinere
gift Martin Petersen Reppe" og
Birgitte Johannesdatter Bjørk
enget. Inga hadde en sønn før
ekteskapet:
Kø
\

 

----
512 H&FLe
----
Bl 0 . Sverre Bernhard, f. 1906 på Rømo. Far John Anneus Helmersen Solberg, f. 1 880
på Hallemsvald. Sverre ble i ung alder rammet av polio og ble vanfør. Han døde
i 1961 på Verdal aldersheim.
Anton og Inga Rømo hadde seks barn:
81. OlgaMatilde, f. 1910, d. 1928.
82. Arne Marius, f. 1914. Gift i 1940 med Gustava Mariusdatter Nordheim, f. 1911
på Nordheim. Arne Rømo døde i 1963 og Gustava i 1995.
83. Ingeborg Antonie, f. 1917. Gift med Odd Austad. Bosatt på Verdalsøra.
84. Margit Johanne, f. 1921 . Gift med frisør Erling Sæther, Steinkjer, og bosatt der.
85. Kåre Sigurd, f. 1924. Gift med Elsa Karin Gjersing, f. 1930. Bosatt på Sørum
østre, Verdalsøra.
86. Oskar Matæus, f. 1 930. Gift med Randi Gorset fra Rennebu og bosatt der.
I tillegg til at han dreiv gården var Anton Rømo også feier i Leksdalen. Han solgte går
den til sønnen Arne Rømo i 1954. Anton døde i 1963 og Inga i 1964.
Lian
GNR. 78, BNR. 1 1
Plassen ble også kalt
"Kvernhus-Lian" etter som
det var ei kvern i bekken ved
plassen. Den er nevnt første
gang i 1781, da sokneprest
Krog bygslet til Ole Ellevsen
en husmannsplass under
Øver-Sende "som han selv av
ødemark skal oprydde". Det
finnes imidlertid ingen sikre
opplysninger hvem denne
Ole Ellevsen var.
I 1801 lå plassen øde. I
1810 ble den bygslet til Ole
Christoffersen. Husmanns
kontrakten mellom sogne-
Lian i 1962.
prest Brandt og Ole Christoffersen er en særegen kontrakt i og med at husmannen får
som hovedoppgave å passe på at ikke prestegårdens forpakter hogger ulovlig i pres
tens skog:
Y


----
513 H&FLe
----
Peter Johan Brandt, Provst og Sogne-Præst for Wærdahlens Prestegield; Giør vitter
lig: at have bortbyxlet ogjæstet til Ole Christophersen,
et Stykke Jord, beliggende i Gaarden øver Sennes Udmark, som er mit Embede bene
ficeret, efter den Indhægning, som detjor nærværende haver, hvilket Jord-Stykke vel
tilforn jor en Deel, har undergaaet nogen Dyrkning, men ejter sin nærværende
Beskajfenhed, kan ansees som en nye Rydning:-.
Og nedsætter jeg den ovennævnte Mand Ole Christophersen derpaa, fordi han saa
vel til min Betryggelse, i henseende, den der værende saavel Tømmer som ved Skovs-
Behandling.
Som til sikkerhed for den paa Gaarden boende Leilænding, mod mulig usanfærdig
Angivelse, for ulovlig Hugst eller salg af Skoven, dermed kan have det vedbørlige
Tilsyn.
Thi maae han dette Jord-Stykke eller Plads Ram tilflytte oprydde, bebygge og beboe
for sin og hustrues Leve-Tid paa de efterstaaende Vilkaar.
1 . at han i aarlig staaende Afgivt af samme betaler 5 rd, siger Fem Rigsdaler i Penge
og 6 a 8 Dages Arbeide i Slaataanden, og 6 a 8 Dage i Skaaraanden, mod Dagløn
efter de til enhver Tid gjængse billigste Priser, til min paa øver Senne boende
Leilænding, eller til Capelanen, om den blev Capelansgaard.
2. skal han i ethvert Tilfælde, med Skoven have det nøyeste Tilsyn, at ei allene intet
af samme udføres, være sig at Sav eller Lang-Tømmer afSkie Veed eller Stok-Veed
eller Kipved.
—Saa skal han og saae ofte som Uveir eller andre Tilfælde maatte nedlegge Skoven
eller soyre samme, strax anmelde det for mig, saa jeg derover kan disponere. -Og
skulle ieg Aarligen ville have hugget noget i Skoven, det være hva det være vil, skal
han uden modsigelse og strax udrette samme, og fornemmelig om den paa Gaarden
boende leilending, ej selv ønsker at forrette dette Arbeide, for en Hige Betalning der
altid bør være billig. Saa nyder han for den overstaaende Afgivt, frie Havning i
Marken, for saa mange Kreature af Nød og Smaaefæe, som kan fødes paa Plads-
Rumet ogfrit Brende afnedfald til egen Fornødenhed; ligesom han heller ikke anta
ger nogen Inderste, uden min Tilladelse.
Byxelen er mig betalt og til Trondhjems Tugthuus, betales ved Tinglysningen av dette
8 Skilling.
Dette til Bekræftelse under min Haand og Signete.
Wærdahlens Præstegaard den 25 July 1810.
P:Joh. Brandt (L:S).
Paa en ligelydende Gjenpart var følgende Reversal Paategning:
Foranstaaende Betingelser, vedtager jeg i et og alt og skulle mig overbeviises at have
handlet herimod, saafinder jeg mig flittig uden Søgsmaal og Dom blot efter Udsigelse
atfravige Pladsen.
datum ut supra.
Ole Christophersen med paaholden Pen.

----
514 H&FLe
----
Den tiltrædende Fæster Ole Christophersen, maae ifølge Reskriftet hverken opsiges,
ajslaae eller udkastesfra sin Bøxel, uden saadandt i forveien for Stør- og Wærdahls
Sorenskriveries Overformynderie tilkjendegives til rigtigheds Erholdelse for hvad
Børnemidler hannem måtte være betroet, at under Ansvar af Landhæren om heri
mod hanles. Forresten havder Stør- og Wærdahls Sorenskriveries Overformynderie
intet videre at erindre.
Hægstad Tingstue den 17 October 1810. Lie.
Ole Christoffersen Prestgård (1779-1848) og Beret Pedersdatter (1787-1862)
Ole Christoffersen var født i 1779, men ellers veit vi ikke mer om ham enn at han i
1810 ble gift med Beret Pedersdatter, f. 1787, og at han døde i 1848. Ole dyrka opp
Slangneset ved Kjesbuvatnet, og etterpå byttet han det i dobbelt så mye jord på Lian.
Og at Lian etter hvert ble en plass av anselig størrelse, går fram av folke tellinga for
1865, da det ble sådd 1/2 tønne bygg, 5 tønner havre og satt 5 tønner potet, og de
hadde 1 hest, 3 kyr, 12 sauer, 2 geiter og 1 gris.
Kona Beret ble i dagligtale kalt "Lian-kjerringa", og hun var visstnok litt spesiell
av seg. Det er fortalt at når hun fikk lopper i klærne sine, brukte hun å sette seg med
bar bakende ned i ei maurtue. Ei anna fortelling om henne var slik: Arnt Moan på
naboplassen fikk en dag se at sotet brann voldsomt i skorsteinen på Lian. Da han vis
ste at kona var alene heime, sprang Arnt dit for å hjelpe til med å slokke. Men da han
kom fram, lå Beret og sov, og før han rakk å si noe, fortake hun at murpipa hadde
blitt så full av sot, og derfor hadde hun lagt litt halm i grua og tent på så pipa skulle
brenne seg rein. Selv hadde hun tenkt å ta seg en middagslur mens det sto på!
Peder Hansen, sønn på Nebbaplassen under Musem øvre var på Lian og arbeidet
hos Beret i sju år etter at Ole døde, og John Sætran var der de siste tre åra hun levde.
Beret døde i 1862. De etterlot seg ingen barn.
John Eskildsen Sætran (1835-1864) og Anna Berntine Svendsdatter (1830-)
John Eskildsen var født i 1835 på Karmhus og var sønn av gårdbruker Eskild Johnsen
Karmhus og Sara Olsdatter. Gift i Overhalla med Anna Berntine Svendsdatter, f. 1830
i Overhalla.
John Eskildsen overtok som husmann på Lian i 1863, men døde allerede året
etter. De fikk to barn (det yngste ble født etter at John døde):
81 . Elias, f. 1 861 i Overhalla. Hvor det ble av ham, veit vi ikke
82. Sofie Margrete, f. 1 865 på Lian, død samme år.
Etter at John døde, flyttet enka Anna Berntine tilbake til Overhalla, og plassen ble i
1866 bortfestet til Johan Peter Eriksen Åsen.
Johan Peter Eriksen (1840-1926) og Ingeborg Anna Andersdatter (1835-1912)
Johan Peter var født i 1840 på Nestvoll og var sønn av gardmann Erik Iversen og Lov
ise Pedersdatter, født Støp (Trøgstadætta). Han var dattersønn av lensmann og fogd
Peder Støp og bror av Johannes Aas i Åsen (stifter og redaktør av Innherreds Folkeblad).

----
515 H&FLe
----
I 1864 ble Johan gift med Ingeborg Anna Andersdatter Øver-Sende, f. 1835. Hun
var datter av Anders Ellingsen og Anne Olsdatter De fikk tre barn:
81 . Erik Andreas, f. 1 864 i Åsen, d. 1 866.
82. Jakob, f. 1 866 i Åsen. Neste bruker.
83. Anders, f. 1 868. Utvandret til Amerika i 1 887.
Johan Eriksen var husmann på Lian fra 1866 og helt til han døde i 1926. Da ble plas
sen fradelt Øver-Sende og skyldsatt for 1 mark 10 øre og solgt samme år til sønnen
Jakob Johansen Lian for 8000 kroner.
Ingeborg Anna døde på Lian i 1912.
Lian.
Jakob Johansen Lian (1866-1952)
Jakob Lian var ugift. I 1900 arbeidet han som anleggsarbeider på jernbanen. Han var
stor og sterk, men var holdt for å være en særdeles rolig og sindig kar. Det ble sagt
om Jakob at han visste ikke selv hvor sterk han var.
Jakob Lian solgte i 1942 gården til Åsmund Grande på Skei for 8000 kroner, hvor
av for løsøre 3000 kroner pluss kår av årlig verdi 300 kroner til selgeren.
Jakob Lian døde i 1952.
Åsmund Grande solgte i 1946 gården videre til Helge Helmersen Støa og ble selv
forpakter på Snåsa Prestegård.
Helge Bernhard Helmersen Støa var født i 1910 i Støa og var sønn av Helmer
Olsen Støa og kone Birgitte Martinsdatter. Han var gift med Magda Martinsdatter
Lillegård, f. 1911. De hadde to døtre; Astrid, f. 1945, gift med Svein Kjelvik og skilt,
og Margit, f. 1957, gift med Emil Holmsberg, som ble neste eier av Lian. Helge Støa
døde i 1986.
SENDE


----
516 H&FLe
----
Kjeldstad
GNR. 78, BNR. 14.
Kjeldstad ble fradelt Øver-Sende i 1938 og solgt til Peder Steffensen Johansen
Peder Steffensen Johansen (1909-1988) og Kristine Martinsdatter (1912-)
Peder Steffensen Johansen var født i 1909 i Skatval og var sønn av Steffen Johansen
og kone Berta Margrete Martinusdatter på Sende midtre. Han var gift med Kristine
Martinsdatter Saursaunet, f. 1912 i Egge.
Andre husmannsplasser under Sendegårdene:
Under Sende må det ha vært husmannsfolk så tidlig som i 171 1, for dette året er hus
mann Ole Larsens sønn Lars Olsen født og død. To år seinere, i 1713, finner vi Ellev
Larsen Skrove og Sigrid Mikkelsdatter, f. ca. 1682, som husmannsfolk under gården.
De bodde seinere i Kasperstua under Stiklestad nedre.

 

 

 

 

 

----
517 H&FLe
----
Lilleakeren
Hvor denne plassen lå i forhold til hovedbølet er uvisst, og vi kjenner til bare en
husmann som har bodd på plassen - Amund Sivertsen.
Amund Sivertsen (1802-1866) og Beret Pedersdatter (1802-1884)
I folketellinga for 1865 er en Amund Jakobsen med kone Beret Sivertsdatter nevnt
som husmann på plassen. Men her må det ha blitt nedskrevet feil etternavn på per
sonene. Amund Sivertsen er nemlig oppført som husmann på plassen allerede i 1849
og døde der i 1866.
Amund Sivertsen var født i Skogn i 1802, men kom til Verdal fra Reistad i Frol og
ble konfirmert fra Åkervollen i 1818. I 1830 ble han gift med Beret Pedersdatter
Kulstadvald, f. 1802 på Østnesvald. Hun var datter av husmann Peder Pedersen og
Mali Samuelsdatter.
Amund og Beret var husmannsfolk på Kulstadvald og Lundskinvald fra 1830 til
ca 1848, og kom til Lilleakeren fra den sistnevnte plassen.
Amund hadde en sønn med Malena Olsdatter Bredingsvald før ekteskapet med
Beret. Det var Ole Amundsen, f. 1830. Ole flyttet i 1858 til Alstahaug på Helgeland,
og var i 1865 registrert bosatt på Tjøtta, som fisker og husmann på plassen Brauden.
Han var da gift med Beret Marie Torsdattter, f. 1837 i Vivelstad sogn i Tjøtta, og de
hadde fire barn. I 1875 var de husmannsfolk på Ytrekilen i Tjøtta, og da hadde de
fått ytterligere fire barn.
Amund og Beret fikk sju barn sammen, de to første ble født før foreldrene ble gift:
Bl 0 . Anne, f. 1828 på Kulstadvald. Gift i 1851 med Olaus Larsen Bjartnes. I 1865
bodde de på plassen Moen under Stiklestad øvre.
B 2°. Peder, f. 1830 på Kulstadvald. Gift i 1853 med Beret Olsdatter Tronesvald, f.
1 830. Beret var datter av husmann Ole Pedersen på Trones-Skaget. Peder over
tok som husmann på samme plassen i 1 854 og var der til han døde i 1917. Beret
døde i 1913.
83. Siver, f. 1833 på Kulstadvald. Gift i 1862 med Beret Sivertsdatter Forbregd. De
var husmannsfolk på Moenget i 1875 og gårdbrukere på Hallemsenget i 1900.
Siver døde der i 1 906 og Beret i 1914.
84. jonette, f. 1836 på Kulstadvald. Hun flyttet til Sparbu i 1858 og ble gift der i
1861 med Johannes Johannessen Ris (Gravåsplass), f. ca. 1832.
85. Johannes, f. 1 840 på Kulstadvald. Han flyttet til Levanger i 1 876 og ble året etter
gift med Jokumina Rasmusdatter, f. 1 842 i Skogn. De bodde på Brosveet ved
Levanger.
86. Marta, f. 1845 på Lundskinvald, d. 1896 på Gjermstadvald. Gift i 1871 med
Olaus Pedersen Jermstad. De er registrert som husmannfolk på Hammern under
Gjermstad øvre i 1875 og var der også i 1893. I 1900, etter at han er blitt
enkemann, er Olaus forpakter av en ikke navngitt plass under Gjermstad vestre,
og dør der i 1915.
87. Olaus, f. 1 849 på Lilleakeren, d. 1 850.

----
518 H&FLe
----
Amund Sivertsen døde som nevnt på Lilleakeren i 1866, og det er ikke kjent hvor
lenge plassen ble brukt etter den tid. I 1875 er den ikke nevnt, enka Beret bodde da
på Moenget søndre hos sønnen Siver Amundsen og døde også der i 1884.
Plassen lå oppe på bakken nord for bekken som går like ved veien til Duvsete.
Også på denne plassen kjenner vi til at det har bodd bare én husmannsfamilie -
fra ca. 1840-1867.
Andreas Andersen Sende (1794-1866) og Marta Pedersdatter (1813-1899)
Andreas Andersen var født ca. 1794 i Sparbu. Han kom som tjener fra Beitstad til
Ner-Sende omkring 1830 og kalte seg da for Andreas Andersen Folden. Gift i 1835
med Marta Pedersdatter, f. ca. 1813 på Tronesvald?, og de ble husmannsfolk på
Lilleakeren nedre omkring 1840.
Andreas døde på plassen i 1866. Marta og noen av barna har brukt plassen til ut
i 1870-åra, deretter ble jorda lagt til innmarka på Sende midtre. Marta døde trolig på
Mikvollvald i 1899.
De hadde sju barn:
81 . Peder, f. 1 835 på Sende. Peder Andreassen Sende var gift hele fire ganger. Første
gang i 1861 med Kirstine Pedersdatter Bunesmoen, f. 1842 på Bunes, d. 1864
på Bunesvald. Etter at de ble gift bodde de på Bunesmoen hos Kirstines foreldre.
Peder arbeidet som skomaker.
De hadde to barn:
Cl I . Beret Marta, f. 1862 på Bunesvald. Gift med Nelius Johnsen Hofstad (se
Kvernstua under Ner-Hofstad.
C2'.Anna, f. 1864 på Bunesvald. Anna ble gift med Marius Marken (se
Hofstadsveet under Øver-Hofstad). Før det hadde hun en sønn med gift mann
Ole Eskildsen Marken (se under Marka nordre).
Etter at Kirstine døde, flyttet Peder til Sendesaunet. Men i 1 865 var han på
Ytterøya og arbeidet som skomaker ei tid. Mens han bodde på Sendesaunet, ble
han på nytt far:
C3°. Bernt, f. 1867 på Nessvald. Mora var Anne Birgitte Johannesdatter
Nessmoen, f. 1 847, som var datter av husmann Johannes Olsen Nessmoen
og ble seinere gift husmannskone på Sundbyvald. Bernt ble gårdbruker på
Vang under Berg i Vinne og tok navnet Bernt Vang.
I november 1 867 ble Peder Andreassen gift for annen gang, nå med enka
Margrete Andreasdatter Barstadfjæran, f. 1832 på Erstad i Ytterøy. Margrete
hadde med seg en sønn da hun kom flyttende fra Ytterøya, det var Ole Martin
Johannessen, f. 1 864. I skiftet etter Margrete, som døde allerede i 1 868, nevnes
sønnen som eneste arving. Hvor sønnen gjorde av seg seinere er ikke kjent.


----
519 H&FLe
----
I 1 871 flyttet Peder Andreassen ut av bygda og slo seg ned i Frol og ble gift for
tredje gang, nå med dattera på Engsveet under Østborg. Hun het Johanna
Johan nesdatter, f. 1848. Peder tituleres som skomaker både i 1875 og i 1900.
Da bor han og Johanna i Jernbanegaten 6 i Levanger. De fikk minst tre barn sam
men:
C4 3 . Peder, f. 1872.
C5 3 . Halvor, f. 1 874.
C6 3 . Ingvald, f. 1886.
Peder Andreassen ble enkemann for tredje gang i 1 901 , og i 1 905 ble han gift
for fjerde gang, nå med den nær førti år yngre Randi Sivertsdatter Krigsvoll, f.
1 874 i Budal.
B 2
Anders, f. 1837 på Fiksevald. Gift i 1860 med Anna Gurine Olausdatter Sem.
Hun født i 1 842 på Tronesvald av foreldre Olaus Pedersen og Marta Hansdatter.
De var husmannfolk på "Strupen" under Sem. I 1882 utvandret Anders til La
Crosse i Wisconsin, USA, og Anna Gurine og to barn fulgte etter i 1 883.
B 3
Martinus, f. 1839 på Fleskhusvald. Gift i 1865 med Elenanna Bårdsdatter
Oppem, f. 1841 på Jøsåsvald. Elenannas foreldre var husmann Bård Larsen
Jøsåsvald og kone Malene Johnsdatter. Martinus og Elenanna losjerte først på
Oppem, der de fikk sønnen Anneus i 1 865. Han døde allerede året etter. I 1 867
fikk de dattera Anna Margrete, f. på Tronesvald, Martinus arbeidet da i gruvene
på Ytterøy. Seinere flyttet de fra Verdal. Martinus arbeidet som anleggsarbeider
både på Rørosbanen og Meråkerbanen, og de fikk tre barn til mens de bodde i
Holtålen, Meråker og Hegra. I 1891 bodde de på Lademoen i Strinda, men
Martinus var da i Hammerfest som fisker i Lofot- og Finnmarksfisket. Så skilte de
lag, angivelig på grunn av at Martinus drakk for mye. Elenanna tok med seg søn
nen Anton og reiste til USA i 1892/93, og de tre andre barna fulgte etter noe
senere. Hun slo seg ned i Sisseton, Sør-Dakota, og døde der i 1911. Hvor
Martinus Sende tilbrakte sine siste år, er ikke kjent. 5
B 4
Sefanias, f. 1 844. Gift i 1 877 i Stjørdal med sin tremenning Pauline Haldorsdatter
Trones, f. 1 846 på Tronesvald. Sefanias Andreassen Sende arbeidet på jernba
nen i førti år. Han begynte som anleggsarbeider og var med på bygginga av
Rørosbanen og Meråkerbanen, så ble han baneformann, først ved Tovmodal og
deretter ved Hell stasjon. De bodde på Hellvang i Stjørdal og fikk tre barn.
Jernbanen skulle bli Sefanias' bane i dobbelt forstand, idet han ble påkjørt og
drept av toget ved Gråbrekk i 1913. Ulykka er omtalt i Innherreds Folkeblad 24.
februar 1913:
"Baneformand Sende dræpt under sporskiffning.
En styg ulykke fondt torsdag formiddag ved 1/2 9 tiden sted på
Stjørdalshalsen, det baneformand Sefanias Sende blev overkjørt under spor
skiftning med den følge at han avgik ved døden. Man holdt paa med at føre
en skiftemaskine med en vognrække foran sig ind paa et sidespor og Sende
gik i forveien og visiterte linjen. Herunder har han antakelig snublet og faldt
over linjen, saaledes at vognene er gaaet over ham. Der var ingen øienvidner

----
520 H&FLe
----
til ulykken, men man antar at den er foregaat paa denne maate. Vognhjulene
gikk over brystet og han var død, da man trak ham hem. Den forulykkede var
omkring 70 aar gl. og hodde arbeidet i jernbanens tjeneste i mange aar. Ved
Stjørdalens station hadde han vært ansat siden 1 902. Han var meget stø og
paalidelig i sit arbeide, saa det indtrufne maa skyldes en ren ulykkeshændelse,
Han efterlater sig hustru og voksne barn. Banebrmand Sende er fra Værdalen.
Han har en del slegtninger her i bygden."
85. Iver, f. 1 846 på Sendesvald. Han bodde heime hos foreldrene i 1 865 og var da
skomaker. Men samme året finner vi ham også bosatt på Ytterøya sammen med
brødrene Peder og Martinus, og han arbeider også der som skomaker. I 1 875
finner vi ham som losjerende jernbanearbeider på Reitan i Alen, og han oppgis å
være gift. Hvor det ble av ham siden, er ikke kjent.
86. Johannes, f. 1849 på Sendesvald. Han reiste til Jemtland i 1873.
87. Anne Marta, f. 1853. Muligens er det henne som er tjener på Elnes søndre
1875. Det kan også være henne som ble gift med Gustav Gabrielsen
Nordbergsvald. Familien utvandret i så fall til Amerika i 1 889.
Svedjan (Salmonitt-plassen)
Plassen lå mellom Sende lille nordre og Duvseteheimen.
Ole Salamonsen (1842-) og Olme Jensdatter (1844-)
Ole Salamonsen nedsatte seg som husmann på plassen ca. 1872 og ga den navn etter
seg. Han var født i 1842 på Borgenvald og var sønn av strandsitter Salamon Olsen og
Karen Olsdatter. Han var dagarbeider og losjerte hos Tarald Andersen på Mikvollvald
i 1865. Året etter ble han gift med Olme Jensdatter Tusetvald, f. 1844 (se Flatåsen
under Tuset). De bodde på Lennesvald og Lyngsvald før de kom til Sendessvedjan.
Etter at de hadde bodd på Salmonittplassen til 1880, flyttet de på Øra, der Ole
arbeidet som feier. I 1895 flyttet de til Levanger og bodde i Kirkegt. 8. Ole fortsatte
i samme yrket der. Familien brukte da Øien som etternavn (antagelig etter Bjartnes-
Øyen under Bjartnes, der Oles foreldre bodde i lang tid).
Ole hadde et barn utenfor ekteskap med Anne Andreasdatter Storvukuvald før
han ble gift med Olme. I ekteskapet fikk de ni barn:
Bl 0 . Anna Kristine, f. 1865 på Støbsveet under Storvuku. (Mor: Anne Andreasdatter
Storvukuvald). Anna Kristine ble i 1 884 gift med Lornts Mikalsen Rotmo og de kom
til Rotmoen i Inndalen.
82. Karen Anna, f. 1867 på Lennesvald. Gift med Marius Mikalsen. De bodde på
Tinda ved Øra.
83. Severin Marius, f. 1 869 på Lyngsvald. Gift med Augusta Wisth, f. 1 867 i Sparbu
De bodde i Trondheim, der Severin arbeidet som skredder.
84. Olaus, f. 1871 på Lyngsvald, d. 1906 på Lund. I 1893 gift med Olme Marie

----
521 H&FLe
----
Hansdatter Nordvik, f. 1 863 på Ytterøy. Olaus var baker. Han kjøpte Dypdal
under Lund i 1 897.
85. Olme, f. 1 873 på Sendesvald, d. 1 875 på Musem.
86. John Odin, f. 1875 på Sendesvald. Borgerlig gift i Levanger i 1895 med Olava
Cecilie Johnsdatter, f. 1 873 i Levanger. De bodde i Levanger, der John Odin arbei
det som skredder.
87. Mette Lovise, f. 1877 på Sendesvald. Gift med Marius Hallem. Att. Levanger
1895.
88. Olme, f. 1 879 på Sendesvald. Gift i 1 898 i Levanger med Ole Martinsen Hallem,
f. 1879 i Verdal.
89. Julie Gustava, f. 1881 på Maritvollvald. Gift i 1907 i Levanger med Odin Nilsen
Lyng, f. 1 887 i Verdal.
810. Oleanna, f. 1883 på Maritvollvald, d. 1883 før bekreftelse i kirka.
Siste husmann på Salmonittplassen var Ole Pedersen, som var der fra ca. 1888-90. I
1900 bodde han på Skjørdalsmoen (se under denne) og kom i 1915 til Nordset i
Leksdalen. Det rette navnet hans skulle være Ola Næssan (uttale: "Nesjan").
NOTER
1 . Utskrift av pantebok H {2C 18} ( 1 837- 1 844) for Stjør- & Verdal sorenskriverembete; fol. 45 1 b nr. 8.
2. Heigådalsnytt 1992, s. 17.
3. Hendelsen er utførlig beskrevet i «Ras i Verdal», bind B, s. 444 ff.
4. Helgådals-Nytt 1979.
5. Se artikkel om Elenanna Sende av Trond Okkenhaug i Verdal Historielags Årbok 2000, s. 181.

----
522
----

----
523 H&FLe
----
FIKSE
Tegning: Sturb Rindsei


----
524
----


----
525 H&FLe
----
FIKSE
GNR. 79
Fiksegårdene er av de gårdene i Verdal som har vært lengst i bønders eie, idet de har
vært eid av oppsitterne eller deres nærmeste slektninger siden midten av 1600-åra.
Gjennom arv og slektskapsforhold har Fikse på 1600- og 1700-tallet skiftevis
vært en eller flere gårder. Fra 1827 fikk vi oppdelinga i to gårder - Nord- og Sør-Fikse
som vi har i dag. Fra disse er det igjen blitt utparsellert flere bruk.
Kjente brukere fra 1769:
Peder Johnsen Fikse (1728-1804) og Karen Andersdatter (1726-)
Etter Marit Gundersdatters død i 1769 ble gårdparten som i dag tilsvarer omtrent
Nord-Fikse, overtatt av Peder Johnsen Leråstuen, f. 1728, som i 1854 ble gift med
Karen Andersdatter Lyngås. Karen var datter av Marit Gundersdatter Fikse, som var
gift med Karl Pedersen, forrige eier av gårdparten. Peder Johnsen fikk skjøte av sine
to svogere, Ole Tomassen Tiller og Haldo Fæbyvald den 15. august 1769, og av enke
mannen Karl Pedersen den 24. april 1771. Peder Johnsen kjøpte i 1772 også den
andre Fiksegården, slik at eiendommen var samlet på nytt.
Barn:
81 . Golb, f. 1754 på Fiksevald, d. 1824 på Sende. Gift i 1777 med Ole Johnsen
Sende, bruker på Øver-Sende.
Etter Peder Johnsen, som døde i 1804, arvet dattera Golla Pedersdatter Fiksegården.
Hun var da enke, idet Ole Johnsen Sende døde i 1797. I 1805 bygslet Golla bort
Fikse til svigersønnen Anders Sivertsen, som hadde vært dreng på Øver-Sende og var
gift med dattera Karen, mens hun brukte Øver-Sende på mannens bygsel til 1815, da
hun avstod bruksretten til svigersønnen Elling Sivertsen og tok kår. Golla døde på
Øver-Sende i 1824.
Anders Sivertsen Sende (1753-1810) og Karen Olsdatter (1782-1823)
Anders Sivertsen var født i 1753, skjønt i folke tellinga for 1801 er han oppgitt å være
35 år. Han var dreng på Øver-Sende da han i 1804 ble gift med dattera på gården,
Karen Olsdatter, f. 1782 på Holmevald, datter av Ole Johnsen Sende og Golla
Pedersdatter. Han bygslet som før nevnt Fikse av svigermora i 1805.
Anders og Karen fikk to barn før Anders døde i 1810:

----
526 H&FLe
----
81 . Johanne, f. 1 804 på Øver-Sende, død samme år.
82. Johanne, f. 1 807 på Fikse. I 1 834 gift med Johan Nikolai Amundsen, f. 1 808 på
Østvollvald. Han var strandsitter på Verdalsøra (Mikvollvald) og de fikk fire barn,
hvorav ett døde bare fem måneder gammelt. Sønnen deres, Johan Iver Johansen,
var husmann på Tømmeråsplassen (se under denne) og Fiksesveet. Johannes og de
to døtrenes videre skjebne er ukjent, men det kan være Johanne som er død i
1 843 på Verdalsøra, selv om dødsdatoen hennes stemmer dårlig med fødselsda
toen til det yngste barnet. Mannen var enkemann da han i 1 854 tok utflytting til
Lofoten, og i 1 865 var han husmann uten jord og skomaker på Stemnesvik i
Hemnes kommune i Nordland.
Etter at Anders Sivertsen døde i 1810, giftet enka Karen seg på nytt samme år med
Peder Sivertsen Skrove, som trolig brukte gården så lenge svigermora Golla Peders
datter eide den, og deretter bodde de på gården som inderster.
Peder Sivertsen Fikse (1787-1836) og 1 ' Karen Olsdatter (1782-1823), 2) Anne
Kristensdatter (1798-)
Peder Sivertsen var født i 1787 på Skrove vestre, foreldre Sivert Ellingsen Skrove og
kone Mali Olsdatter, født Sundby (se Øvre Stiklestadætta).
Som nevnt foran, ble han i 1810 gift med enka Karen Olsdatter Fikse og overtok
samtidig bygselen av Fikse og hadde denne til gården ble solgt på auksjon i 1822. I
ekteskapet med Karen fikk Peder fem barn.
Bl 1 . Anne Marta, f. 1811 på Fikse. Gift i 1840 med Lars Olsen Stuskin. Bruker på
Bjørstad øvre. Død i 1892.
B2 1 . Gurianna, f. 1814 på Fikse. Gift i 1844 med Johannes Gulbrandsen
Nordbergsvald, f. 1818 på Sørakervald (det kan kanskje nevnes at faren til
Johannes, reservedragon Gulbrand Bentsen, f. 1781 , var far til seks barn i Verdal,
alle født utenfor ekteskap!). Johannes og Gurianna var husmannsfolk på Moakeren
under Nordberg, og de fikk i 1 845 dattera Karen Serina, som i 1 868 ble gift
med Erik Larsson fra Nordhallen i Are. De flyttet i 1 880 til Levanger med fire barn,
men bodde i 1 890 i Jårpen, der mannen arbeidet som skomaker, og barneflok
ken var økt til åtte. Gurianna døde i 1 873, og enkemannen Johannes ble gift på
nytt i 1876, med Beret Johansdatter Storvukuvald, f. 1828. Han døde i 1885,
mens enka døde i 1914. Husmannsplassen var da utskilt og blitt til småbruket
Sandgård.
B3 I .Mali, f. 1816 på Fikse. Gift i 1844 med Nils Pedersen Huseby, f. 1817.
Husmannsfolk på Stiklestadvald. Mali må være død før 1865, for da ble Nils
Pedersen gift for andre gang (med Ingeborg Anna Andersdtr. Solberg).
B4 1 . Dødfødt pike, f. 1818.
B5 I .Sirianna, f. 1820 på Fikse. Gift i 1850 med Peter Petersen Risan, f. 1828. De
var husmannsfolk under Leirfall.

----
527 H&FLe
----
Peder ble enkemann i 1823, men ble gift på nytt i 1825 med Anne Kristensdatter
Mikvoll, f. 1798, datter av strandsitter Kristen Eriksen Østvoll og kone Marit
Olsdatter. Etter at Peder ble gift for andre gang, flyttet han ned på Verdalsøra og ble
husmann under Maritvoll.
Med Anne Kristensdatter fikk Peder fire barn til:
B6 2 . Karen Maria, f. 1 825 på Fikse. Det må være henne som vi finner igjen som ugift
husmannskvinne på Bymoen i Vinne både i 1865, 1875 og 1891. Hun hadde
tre barn med forskjellige fedre.
B7 2 . Kristianne, f. 1 828 på Verdalsøra, d. 1 829.
B8 2 . Peter Elaus, f. 1 830 på Verdalsøra. Peter Elaus flyttet til Trondheim i 1 846. I 1 865
finner vi han, under navnet Peter Olaus Vold, registrert bosatt i Sandgaten i
Trondheim. Han er da gift sjømann med tre barn. Hos dem bor også en enke Anne
Johansen, f. 1799 i Verdal. Kan det være mora? Peter Olaus bor i Sandgaten
også i 1 875, og har da seks barn
B9 2 . Sivert, f. 1 833 på Maritvollvald. Sivert finner vi igjen i Trondheim ved folketeljinga
for 1 875. Han kaller seg da for Sivert Wold, er "vandbaadfører" og huseier og
bor i Ilevollen 4. Gift med Ingeborg, f. 1 831 i Trondheim, og de har fem barn.
Peder døde som inderst på Verdalsøra i 1836. I 1840 flyttet enka Anne og sønnen
Sivert til Trondheim. Karen Maria flyttet til Trondheim fra Søraker i 1844, men må
ha kommet tilbake (se ovenfor).
Golla Pedersdatter Sende solgte Fikse ved auksjon 28-29. mars 1822 til Ellev
Johnsen Skrove for 1263 spesidaler. Ellev fikk skjøte på gården 3. november, tinglyst
5. desember samme år. Ellev Johnsen dreiv ikke gården, men dels forpaktet han bort
den og dels dreiv han den som underbruk under Skrove nedre vestre.
Peder Jensen Gilstad (1792-1827) og Anne Andersdatter (1800-)
Peder Jensen Gilstad var forpakter på Fikse etter at Ellev Johnsen Skrove kjøpte går
den i 1822 og fram til 1827. Peder var født i 1792 i Skogn og ble i 1821 gift i Skogn
med Anne Andersdatter, f. ca. 1800. De hadde en sønn:
81 . Johannes, f. 1 821 i Skogn. Gift i 1 850 med Beret Marta Johannesdatter Musem
lille (Nygården). Johannes Fikse var skolelærer. I 1 858 kjøpte han Musem lille søn
dre av enka Marta Eskildsdatter, men maktet ikke å beholde gården, slik at den
ble solgt på auksjon i 1865. Samme år kjøpte han Musemshøa av Martinus
Sivertsen Musum uten tinglyst hjemmel, men solgte også snart (i 1 866) denne går
den videre til Einar Pedersen Aksnes for 100 spesidaler (skjøtet datert 30. desem
ber 1 866), og flyttet selv til Musem lille (Nygården) og er omtalt der.
Den 3. oktober 1827 ble det foretatt skifte etter Peder Jensen. Med grunnlag i den
übetydelige besetning som var registrert i boet, ser det ut til at han ikke hadde brukt
hele gården. Muligens hadde Ellev Johnsen allerede da delt den.

----
528 H&FLe
----
Ellev Johnsen solgte så gården i 1827: En tredjepart eller 1 øre ble solgt til Mikal
Toresen Ulvillen for 450 spesidaler, og to tredjeparter eller 2 øre til Erik Gabrielsen
Musum for 800 spesidaler. Begge skjøter er datert 7. februar samme år. Den sist
nevnte del er det nåværende Nord-Fikse.
Nord-Fikse (Fikse nordre)
GNR. 79, BNR. 1.
Erik Gabrielsen Musum, som kjøpte Nord-Fikse i 1827, solgte ved skjøte av 14.,
tinglyst 15. august 1829 gården til Lars Bunes for 800 spesidaler.
Lars Andersen Fikse (1797-1845) og Beret Gundersdatter (1795-1873)
Lars Andersen var født i 1797 på Lund og var sønn av Anders Johnsen Lund og kone
Anne Sevaldsdatter, født Karmhus (se Lundsætta). I 1823 gift med enke Beret
Gundersdatter Kråg, f. 1795 på Sende, datter av Gunder Olsen Ner-Sende og kone
Ingeborg Bårdsdatter (se Fikseætta). Beret var enke etter Sivert Sivertsen Skrove,
Kråg, som i 1822 drukna sammen med deres 7-årige sønn Sivert da de falt av en flåte
i en dam som var dannet av et jordskred i Follobekken. Før Lars Andersen kom til
Nord-Fikse, var han antagelig forpakter på Kråg.
Lars og Beret hadde ett barn:
81. Sirianna, f. 1797 på Lund. Gift i 1847 med lærer Erik Nilsen Trøgstad, f. 1816
på Trøgstad lille av gifte foreldre Nils Jensen og Anne Eriksdatter. Erik Trøgstad
kjøpte i 1847 Dalemark. Han var skolelærer i Leksdalen fra 1839 til 1874 (se
nærmere under Dalemark).
Lars Andersen døde i 1845, og enka Beret Gundersdatter ble gift i 1846, nå for tre
dje gang, med Johannes Andersen Fåren, som dermed ble neste bruker.
Johannes Andersen Fåren (1815-1853) og Beret Gundersdatter (1795-1873)
Johannes Andersen var født i 1815 i Fåra av foreldre Anders Gundbjørnsen Fåren
øvre og kone Beret Ellevsdatter Halset. I 1846 gift med Beret Gundersdatter Fikse, f.
1795 på Sende. Hun var som nevnt ovenfor, enke etter Sivert Sivertsen Kråg og Lars
Andersen Lund.
Beret overlevde også sin tredje ektemann, idet Johannes Andersen døde på Fikse
i 1853. I sitt første ekteskap, med Sivert Sivertsen, hadde Beret sønnen Gunder
Sivertsen. Han overtok nå Nord-Fikse ifølge skjøte av 15., tinglyst 16. august 1854,
for 1000 spesidaler.
Beret døde på Nord-Fikse i 1873 som føderådsenke.

----
529 H&FLe
----
Gunder Sivertsen Fikse (1817-1877) og Beret Marta Olsdatter (1832-1909)
Gunder Sivertsen var født i 1817 på Ner-Sende av foreldre Sivert Sivertsen og kone
Beret Gundersdatter. I 1855 gift med Beret Marta Olsdatter Fiksesveet, f. 1832 på
Fiksesveet, datter av husmann Ole Andersen Fikse og kone Ane Henriksdatter.
Barn:
81 . Sefanias, f. 1856 på Fikse. Neste bruker.
82. Beret Anna, f. 1865 på Fikse, d. 1869.
Gunder Sivertsen døde i 1877, og enka Beret Marta satt i noen år med gården før hun
i 1881 overdrog den til sønnen Sefanias Gundersen for 4800 kroner pluss kår. Men
Beret Marta bodde på Fikse til hun døde i 1909.
Sefanias Gundersen Fikse (1856-1926) og Kristine Marie Johannesdatter
(1863-1950)
Sefanias Fikse ble i 1884 gift med Kristine Johannesdatter Sende, f. 1863 på Sende,
datter av Johannes Pedersen Sende midtre og kone Gurianna Johnsdatter.
Sefanias Fikse solgte gården ved skjøte datert 13. mars 1890, tinglyst 8. april
1892, til John Myrslo fra Sparbu for 5000 kroner pluss kår. Etter at han solgte gården,
kjøpte han Aksnes søndre (Bakkan). Men der ble han bare i noen år, for i 1896 tok
han med seg familien og flyttet til Åbo i Kall i Sverige, der han ble bestyrer for eng
elskmennene som eide Åbo-gården. I 1903 ble han ansatt hos K. A. Wallenberg som
jakt- og skogoppsynsmann i Skalstugans skoger.
Barn:
81 . Anna Bergitte, f. 1 885 på Fikse, d. 1 972 i Hayes, England. Gift Green head. Hun
ble kjent med sin mann mens hun bodde i Åbo, og flyttet til London. Anna Bergitte
ble i sitt nye hjemland en kjent forkjemper for Arbeiderpartiet (Labour) i Hayes, og
var den første kvinnelige leder i distriktet Hayes og Harlington. Hun kom til Hayes
i 1914, og var aktiv i forskjellige politiske grupper i ca. femti år. Anna Bergitte
Greenhead bodde i Second Avenue, Hayes, og var sekretær for den lokale arbei
derforening i mange år. I 1 930 ble hun valgt inn i bystyret og ble formann i 1 935.
Hun var også med og la grunnlaget for Hayes kvinnelige institutt, og i mange år
var hun styremedlem i "Board of Guardians", ei gruppe som hadde tilsyn med de
fattige i distriktet.
82. John Georg, f. 1 893 på Aksnes søndre (Bakkan). Gift i 1915 i Trondheim med
Borghild Karsten Martin sd åtte r Nestvoll, f. 1 894 i Frosta. Bosatt på Verdalsøra.
John Fikse tok sjåførutdannelse i Stockholm, og sertifikatet hans var visstnok det før
ste som ble utstedt til en verdaling. 11914 kjøpte han sin egen personbil, og startet
i 1915 den første bilruta i Verdal, på strekningen Verdalsøra-Sandvika. Han dreiv
denne ruta til i 1920, da den ble overtatt av Fylkesbilene i Nord-Trøndelag. Fikse
fortsatte som sjåfør i selskapet til han ble pensjonist. Han døde i 1 956.
83. Karen, f. 1900 i Åbo, Sverige. Gift med Karl M. Mathisen, f. 1893 i Orkanger.
Mannen var sagbruksarbeider ved Trones Bruk, og de bodde på Hauge ved Trones.

----
530 H&FLe
----
84. Sigrun, f. 1900 i Åbo. Tvilling med Karen. Gift i 1921 med Aksel Hermann
Eriksson. De bodde på Verdalsøra. Herman Eriksson var maler. Han døde under
en jakttur på Skalstufjellet i 1933.
John Lorentsen Sæli, Myrslo (1849-1894) og Ane Oline Pedersdatter (1840-)
John Lorentsen Sæli var født i 1849 i Sparbu. Kona Ane Oline Pedersdatter Myrslo
var født i 1840 i Inderøy.
John døde i 1894, og gården ble da kjøpt av Anders Nilsen i Sør-Fikse, som bruk
te den til 1907, da han solgte den til Andreas Finstad fra Ogndalen for 6000 kroner.
Enka etter John Lorentsen flyttet tilbake til Sparbu, og det var vel henne som i
1900 bodde på Stigum og var tjener der.
Om Anders Nilsen, se under Sør-Fikse.
Ole Andreas Johannessen Finstad (1859-1931) og Elen Anna Knutsdatter
(1851-1939)
Ole Andreas Finstad var født i 1859 i Sparbu. Han var eldste sønn av Johannes
Johannesen Finstad (1837-1921) og kona Marta, født Brantseg (1841-1909), som
eide gården Finstad i Ogndal fra 1868. Andreas ble gift med Elen Anna Knutsdatter
Susegg, f. 1851 i Sparbu, og overtok gården 1. juni 1884, men solgte den allerede
omkring årsskiftet 1891/92 til sin søster og svoger og flyttet til Steinkjer, der han
dreiv som vognmann.
Ifølge kjøpekontrakt av 13. september 1907 kjøpte Andreas Finstad Fikse nordre
av Anders Fikse, men skjøtet fra 28. januar 1908 var underskrevet av enkefru Ane
Oline Myrslo.
Andreas og Elen (Ein) Finstad dreiv gården fram til 28. februar 1925, da den ble
overtatt av sønnen Knut Finstad. 1
Barn:
Bl 0 . Oline Kristiansdatter, f. 1879 i Sparbu. Elen Annas datter før hun ble gift med
Andreas. Oline ble i 1901 gift med John Tørrisen Frøseth, f. 1 873 i Inderøy. Han
og familien bodde i Steinkjer før de flyttet til Musem lille (Nygården) rundt 1916.
John Frøseth var tømmermann og snekker. Han ble enkemann i 1919, da Oline
døde på barselseng etter å ha født deres niende barn. Han kjøpte Musemshøa i
1920 av Konrad Musum. I 1927 solgte han gården til sønnen Tormod Frøseth.
(Se under Musemshøa).
B2 1 . Marie Johanne Andreasdatter, f. 1 890 på Finstad. Gift med enkemann og skole
lærer Olaf Arne Pedersen, f. 1 886 på Maritvollvald, Verdalsøra. Han var sønn av
høvlermester Olaus Pedersen og kone Anna Henriksdatter og hadde tidligere vært
gift med Karen Lovise Johannesdatter Aas, f. 1883, d. 1915. Arne Pedersen var
skolelærer i Sør-Leksdalen 1910-1951 (se under Sør-Leksdal skole).
B3 1 . Knut Andreassen, f. 1 896 i Steinkjer. Neste bruker.

----
531 H&FLe
----
Nord-Fikse. Under riving av stua ca. 1920
Knut Andreassen Finstad (1896-1986) og Anna Olsdatter (1890-1959)
Knut Finstad var gift med Anna Olsdatter Øgstad, f. 1890, datter av gårdbruker Ole
Andres Nilsen Øgstad og kone Ingeborg Johannesdatter, født Rosvold.
Barn:
81 . Ottar, f. 1923 på Fikse. Gift med Berit Skjønstad fra Skien.
Knut Finstad solgte ved skjøte, datert og tinglyst i 1950, gården til Petter Nilsen
Hatlem for 35 000 kroner. Finstad bygde seg ei stue på tomt av gården Øgstad og flyt
tet dit. Petter Hallem (1919-1987) var sønn av Nils Pettersen Hallem i Sør-Fikse. Gift
med Borghild Overrein, f. 1926. Deres eldste sønn, Nils Hallem, f. 1956, overtok går
den da faren døde i 1987.
Husmannsplasser og fradelte bruk:
Erik-plassen
(Sveet)
Erik-plassen er nok oppkalt etter "Erik Olsen Skomaker", som er nevnt som hus
mann under Fikse fra 1735 og i hvert fall til ut i 1750-åra, kanskje enda lengre.
Plassen, som også ble kalt Sveet, var husmannsplass til ut i 1890-åra.


----
532 H&FLe
----
Jakob Mogensen (1762-1808) og Ragnhild Haldosdatter (1755-1839)
Jakob Mogensen (Monsen) var husmann på Erikplassen fra ca. 1788 til han døde i
1808. I 1787 gift med Ragnhild Haldosdatter Fæby, f. 1755. Det er trolig Ragnhild
som døde som legdslem på Musem i 1839.
Barn:
81 . Mons ; f. 1788 på Fiksevald, d. 1790.
82. Ingeborg, f. 1793 på Fiksevald.
Ole Svendsen Fikse (1789-1870?) og Anne Andersdatter (1792-1839?)
Ole Svendsen var født i 1789 på Verdalsøra. I 1811 ble han gift med Anne
Andersdatter Trøgstad, og de var husmannsfolk på Erikplassen fra ca. 1815 til 1823.
Deretter flyttet de til Hallemsvald og siden til Lennesvald.
Barn:
81 . Ellen, f. 1811 på Trøgstadvald (født før foreldrene ble gift). Det er trolig henne som
i 1833 ble gift med Johannes Eriksen Musum, f. 1807 på Stuskinsvald. De var
inderster på Musem lille nordre, seinere bodde de på Musemssvedjan hos sønnen
Ole Johannessen. Begge døde på Musemssvedjan, Elen i 1869 og Johannes i
1871.
82. Anne Marie, f. 1815 på Fiksevald. Gift i 1841 med Otte Jensen Brandås under
Lunden. Død i 1876.
83. Sakarias, f. 1816 på Fiksevald, d. 1829
84. Ragnhild, f. 1819, d. 1823.
85. Anne, f. 1822, d. 1823.
86. Anders, f. 1824 på Hallemsvald. Han flyttet i 1839 til Sparbu. Der ble han gift
med Serianna Johnsdtr. f. 1820 i Sparbu. I 1865 var de husmannsfolk på
Høgåsen i Sparbu.
87. Ragnhild, f. 1826 på Hallemsvald. Gift i 1855 med John Nilsen Forbregdsvald,
f. 1 827 i Ulvilla, d. 1 893 på Forbregdsvald. De var husmannsfolk under
Forbregd.
88. Sakarias, f. 1829 på Lennesvald,.
Ole Andersen Fikse (1796-1888) og Ane Henriksdatter (1807-1880)
Ole Andersen ble den neste husmannen på Sveet. Han kom dit i 1830 og var hus
mann der i over førti år.
Husmannskontrakten var som følger: 2
Paa Grunn aj Forordningen aj 29 Junii 1 792 tilstaaer jeg underskrevne Lars
Andersen Fixe; og herved vitterliggjør at have bortjorpagtet ogjæstet et under min
eiende ogpaaboende Gaard Fixe, beliggende Stykke Jord Erickplasen kaldet, udmær
ket under tvende Vidners Overvær, nemlig Erick Gabrielsen Musum og Baard
Gundersen Senne til Ole Andersen paa følgende Vilkaar:

----
533 H&FLe
----
1 . Tilladerjeg benævnte Ole Andersen og Kone paa Livstid at bruge og benytte sig
aj ovenanjørte Jordstykke, saaledes som det nufindes udmærket; Og maa det
være dem tilladt at opføre Huse til Brug og Beboelse derpaa; efter eget godt
befindende: imod at de betaler mig eller hvem der maatte vorde Eier aj Gaarden
Fixe, i aarlig Ajgijt, nemlig jor et hvert Aar 6 Spd.
2. Skal benævnte Ole Andersen saalænge han beboer og bruger dette jordstykke
arbeide hos mig i 4 re Dage i Vaaraanden og 10 Dage i Høaanden hvor jor jeg
betaler ham 1 0 Skilling daglig. 1 Skoraanden skal han skjære 1 0 Mælinger og
ny der der jor i Betaling 12 Skilling jor hver Mæling og i Potetesaanden 4 Dage
hvor jor jeg betaler ham 10 Skilling daglig.
3 die tillades ojtnævnte Ole Andersen i min Gaards Skov at tåge jornøden
Gjærdesjang uden nogen anden Betaling end som ovenmeldt er.
4 de Ligesaa skal det være ham tillatjor samme Betaling som anjørt er, at havne og
gr æse sine Creature i Gaarden Fixes Mark 14 Dage jør og 14 Dage ejter
Sætertiden.
ste5 te Finder han jorgodt, at indtage en Inderst, skal han dertil have jri Raadighed,
saa vidt det kan skee uden min Fornærmelse paa nogen Maade.
6. Skal ojtommeldte Ole Andersen og Kone opjøre sig troe og redelig saa vel naar
de ere paa mit Arbeide, som i anden Henseende imod mig; og jeg imod ham, at
ei nemlig jeg Lars Andersen Fixe og jeg Ole Andersen saaledes erejorende som
anførte 6 Poster, indeholder bekræjtes ved vore Hænders og overv ærende
Vidners Underskrift.
Fixe den Iste Februar 1830.
Lars Andersen Fixe m:p:P: og Ole Andersen m:p:P:
Ligelydende Gjenpart.skal jeg modtage og reserverer mig at ejterkomme de deri
benævnte Poster.
Ole Andersen.
Til vitterlighed underskriver Erick Gabrielsen Musum m:p:P: Amund Torkilsen
Karmhusvaldet.
Ole Andersen var født i 1796 på Guddingsvald. Han var sønn av Anders Ellevsen
Skrove og kone Gjertrud Olsdatter, som var husmannsfolk på Eriksveet under
Skrove. Anders Ellevsen nedstammer fra Bjørken-ætta.
Ole Andersen var skomaker og bodde på Skrove da han i 1826 ble gift med Ane
Henriksdatter Kjesbu, f. 1807 i Kjesbua. Anne var datter av bonde Henrik Haldorsen
Kjesbu, f. ca. 1749, og Ingeborg Eriksdatter, f. ca. 1771. Ekteskapet med Ingeborg
var for øvrig Henriks tredje. Før Ole og Ane kom til Sveet, bodde de på Skrovesvald.
I 1875 er de blitt kårfolk på Sveet og Ole driver som skinnfellmaker. Sønnen Olaus
har overtatt som husmann. Ane dør på plassen i 1880, mens Ole lever ennå i åtte år.
Barn:

----
534 H&FLe
----
81. Anne, f. 1828 på Skrovesvald. Gift i 1854 med Johannes Larsen Sendesvaid, f.
1821 i Skogn. De bodde på Nilsstuplassen under Sende og på Sagsvedjan
under Skrove.
82. Beret Marta, f. 1832 på Fiksesveet. Gift i 1855 med gårdeieren, gårdbruker
Gunder Sivertsen Fikse på Nord-Fikse.
84. Even Olaus, f. 1843 på Fiksesveet. Olaus ble husmann på plassen fra 1872.
85. Johannes, f. 1847 på Fiksesveet, d. 1920 på Ørmelen. Gift i 1869 med enke
Inger Gjertsdatter Reitbakken, f. 1 8 1 6 på Husebyvald, datter av Gjert Martinussen
Kvamsvald. De ble husmannsfolk i Skotrøa under Fikse (se under denne plassen).
Even Olaus Olsen Fikse (1843-) og Olive Johannesdatter (1845-)
Olaus ble gift i 1872 med Olive Johannesdatter Okkenhaugvald, f. 1845 i Frosta.
Olive var datter av Johannes Petersen, som i 1865 var husmann på plassen Kneppet
under Okkenhaug i Levanger landsogn.
Olaus og Olive overtok som husmannsfolk på Fiksesveet det året de ble gift og var
der til ut i 1890-åra. I 1894 kjøpte Olaus gården Selbo i Ekne og brukte da Selbo som
etternavn. Seinere kom han til Hamsås i Inderøy.
Olaus og Olive hadde ingen barn i ekteskapet, men Olive hadde en sønn:
Bl°.Justinus Paulsen Selbo, f. 1867 i Levanger landsogn. Gift med Karen Marie
Gunneriusdatter Nordheim, f. 1 866 på Årstadvald (Storhaugen), datter av
Gunnerius Bårdsen Midtholmsvald og Marit Pedersdatter. De bodde i 1900 på
Selbo i Skogn, men ble seinere gårdbrukere på Hamsås i Inderøy.
De to siste husmennene på Fiksesveet var Iver Johansen Tømmerås og hans sviger
sønn John Kristiansen. Begge to er utførlig omtalt under Tømmeråsen.
Etter at plassen ble nedlagt, ble jorda lagt til innmarka på Nord-Fikse.
Langsveet (Fikseaunet)
Husene på plassen Langsveet lå på samme sted som nåværende gård Fikseaunet. Den
første husmann på denne plassen var Anders Rasmussen, som kom dit rundt 1830.
Det fortelles at Anders kjøpte og reiv ned stua på den nedlagte plassen Langsveet
under Skrove nedre vestre og bar tømmeret til Fikse og tømret opp stua på nytt. Han
tok også med seg plassnavnet Langsveet derifra.
I 1885 ble plassen fradelt Nord-Fikse og skyldsatt for 1 ort 14 skilling og solgt til
tidligere husmann på Langsveet, Anders Andersen, for 600 kroner, skjøte datert og
tinglyst 2. mars 1886. Heimen fikk da navnet Fikseaunet.

 

----
535 H&FLe
----
Anders Rasmussen (1805-1877) og Magnhild Ellingsdatter (1797-1882)
Anders Rasmussen var født i 1805 på Kvellovald av ugifte foreldre Rasmus Ellingsen
Sulstuen og Ingeborg Steffensdatter Kvellovald. I 1827 ble han gift med dattera på
Øver-Sende, Magnhild Ellingsdatter,
f. 1797, datter av Elling Sivertsen
Øver-Sende, og nedsatte seg som
husmann på gården. I medgift fikk
han et oppdyrka jordstykke på
Slangneset ved Kjesbuvatnet, og
sønnen Anders Andersen satte opp
seterhus og dreiv seter der i mange
år.
Anders og Magnhild fikk tre
FikseOUnef i 1962. Foto: Widerøe.
barn:
81 . Ellef, f. 1 827 på Øver-Sende. Han fikk i 1 848 utreiseattest til Buksnes i Nordland.
I 1 865 bor han som gift trearbeider i Tromsø. Kona Margrete er født i Trondheim.
82. Sivert, f. 1 832 på Langsveet. Sivert Andersen fikk et både tragisk og dystert ende
likt. Knapt 26 år gammel ble han den 4. mai 1 858 henrettet ved halshogging for
ran og drap. Henrettelsen skjedde ved Hogbroforsen på grensa mellom Lit og
Håggenås socken i Jemtland, ca. 3 mil nord for Østersund.
Sivert dro til Sverige allerede i 1 849, knapt 1 8 år gammel, da han slo seg sam
men med "hemmansågaren" Eric Gudfastsson fra Myckelås i Mørsil og reiste til
Jemtland. Gudfastsson var handelsmann og dreiv stor handel og kjøring over gren
sa midt på 1 800-tallet, og rådde over blant annet husene på Stubbe i Inndalen
og hadde depot der.
I Jemtland tok Sivert seg gårdsarbeid hos forskjellige bønder i Mørsiltraktene, og
arbeidet dels som skomaker, et yrke han hadde lært seg heime i Leksdalen.
Sommeren 1 856, mens han arbeidet hos en bonde i Øravaftnet i Stugun, ble han
kjent med ei svensk jente, Maria Larsdotter fra Lit, og de ble enige om å gifte seg
i julehelga. Høsten 1 856 bodde de hos Marias foreldre ved Lit kirke, og det var
meningen at det skulle lyses for dem i kirka den 14. desember.
Lørdag 6. desember bega Sivert seg på nytt til Øravattnet, hvor han skulle hente
sin tilkommendes flytningsattest og samtidig skaffe nødvendige varer og ting til det
forestående bryllupet. Denne reisa skulle bli hans vanskjebne.
Underveis kom nemlig Sivert i dystre tanker. Han begynte å tenke over at når han
som enslig ungkar hadde hatt vanskelig for å forsørge seg, hvordan skulle det da
bli nå når han fikk ansvar for flere? Han hadde pådratt seg en del gjeld, bl. a.
skyldte han penger til en kar ved navn Olof Haggstrøm fra Angermannland, som
da bodde i Øravattnet. Nå hadde Haggstrøm tenkt på å reise heim til Anger
mannland og hadde begynt å inndrive sine utestående fordringer, og Sivert hadde
lånt 30 riksdaler av visepastoren i prestegården i Lit for å betale gjelda til
Haggstrøm.


----
536 H&FLe
----
Olof Haggstrøm var kjent for å være godt situert, og Sivert bestemte seg nå for å
rydde Haggstrøm av veien, både for å bli kvitt gjelda og samtidig å skaffe seg en
startkapital til ekteskapet med Maria.
Etter at beslutningen var tatt, oppsøkte Sivert først en kar fra Greningen, som tidli
gere hadde lånt ham en pistol. Nå spurte Sivert om han fikk kjøpe pistolen, og
oppga som grunn at han hadde bruk for den til å skremme varg på veien til
Øravattnet. Han fikk ikke kjøpe pistolen, men fikk fortsatt låne den, og fortsatte
fram til Øravattnet. Der møtte han Haggstrøm og betalte gjelda. Deretter ga han
seg god tid for å skaffe seg rede på hvilken vei Haggstrøm ville velge på reisa til
Angermannland. Han fikk vite at Haggstrøm hadde bestilt skyss til Mårdsjøen, og
at han der tenkte å kjøpe seg en hest for å fortsette reisa med. For å lure
Haggstrøm med seg mot Lit, fortalte Sivert ham at en hest var rimelig til salgs i
Haggenås. Haggstrøm beit på bløffen og bestemte seg for å reise til Hdggenås
lørdag 1 3. desember, og han ba også Sivert om å slå følge.
Etter at de hadde tilbakelagt tre fjerdedeler av veien mot Haggenås, provoserte
Sivert svensken ved å kreve ham for 24 skilling for skomakerarbeid. Som forutsett
nektet Haggstrøm å betale. Under krangelen som deretter oppsto, tok Sivert fram
pistolen og slo ned Haggstrøm med den. Under slagsmålet gikk pistolen i stykker,
men Sivert fortsatte mishandlingen med ei knust flaske som han skar opp offeret i
ansiktet med.
For å skjule forbrytelsen, drog Sivert offeret bort fra veien. Han forlot Haggstrøm i
døende tilstand etter at han hadde tatt pengene hans samt ei notisbok som han
fant i klærne hans.
Etter fullbyrdet udåd gikk Sivert tilbake mot Greningen. På turen var han innom ei
høyløe, der han vasket av seg blod og skiftet bukse. I Greningen var han innom
flere bondegårder og kjøpte noe rug og en gris, samt betalte 4 riksdaler til eieren
for pistolen, som han sa han hadde skutt i stykker.
I firetida neste natt gikk Sivert tilbake til åstedet for å se hvordan det stod til med
Haggstrøm. Han var da død, men før døden hadde innhentet ham, hadde han
slept seg et stykke nærmere veien enn der hvor Sivert hadde forlatt ham. Sivert
slepte han igjen bort fra veien, la liket bak en stein og dekket det med snø. Deretter
gikk han på nytt til Greningen, hvor han kjøpte smør hos en bonde, og hvilte ut til
neste dag, søndag 14. desember. Da dro han til sin forlovedes heim i Lit. Samme
dagen betalte han også tilbake de 30 riksdalerne han hadde lånt av pastoren.
Mordet på Olof Haggstrøm ble oppdaget allerede dagen etter ugjerningen, og
Sivert ble umiddelbart mistenkt. Han ble arrestert av kronolånsmannen allerede natt
til mandag 15. desember. Han nektet først, men etter at Håggstrøms notisbok og
en større sum penger ble funnet i jakken hans, nyttet det ikke lenger å nekte, og
han erkjente seg til om sider skyldig i overlagt drap for vinnings skyld.
Ved ekstraordinært ting i Lit tinglag den 30. desember 1 856 ble Sivert Andersen
funnet skyldig i ran og drap, og han ble dømt til å miste livet ved halshogging.
Underrettens dom ble overprøvd av Svea Hovrdtt, som 9. februar 1 857 stadfestet
dødsdommen.
Men Sivert hadde ennå ikke gitt opp håpet om å unnslippe bøddelens øks. To

----
537 H&FLe
----
ganger forsøkte han å rømme fra fengslet i Østersund, og to ganger søkte han for-
gjeves benådning hos Kongen. Det siste avslaget fikk han 1 2. februar 1 858, og
dommen ble fullbyrdet 4. mai samme år.
Henrettelsen av Sivert Andersen foregikk etter et bestemt ritual. På den tida var det
en regel som bestemte at dødsdommer skulle fullbyrdes på grensa mellom to sokn.
Like ved den gamle landeveien, ved Hogbroforsen i elva Hårkan var det rydda
og gjerdet inn en rund plass i skogen, og mye folk hadde samlet seg for å over
være den makabre forestillingen. Blant annet hadde skolebarna i soknet fått fri for
å være til stede!
I forbindelse med henrettelsen ble det solgt et lite skrift som Sivert Andersen hadde
forfattet: " Afskedsord wid befrielsen från fangelset på min dødsdag" . Skriftet var
kommet i stand ved prestelig bistand, og ble solgt til inntekt for Siverts etterlatte dat-
ter, som hans forlovede Maria Larsdotter fødte 5. april 1857, mens Sivert satt
fengslet. Barnet ble døpt allerede dagen etter fødselen.
Mange år etter den dystre og makabre hendinga ved Hogbroforsen ble det av
ukjente reist et trekors på henrettelsesstedet, og ukjente har også opp gjennom tida
pyntet korset og plassen med løvkranser og blomster. Seinere ble det brakt på det
rene at det nok var Sivert Andersens datter 3 som sto bak dette, og at det også var
hun som satte opp trekorset en gang i 1 920-åra. Hun skal også ha vært på plas
sen så sent som i 1 933.
Men med åra forfalt det gamle trekorset, og fra 1971 tok Lits Hembygdsforening
hand om plassen. Et nytt trekors ble reist, og ei kobberplate forteller at her foretok
riksbøddelen den siste henrettelse ijemtlands len. En verdaling skulle bli den siste. 4
83. Anders, f. 1841 på Fiksevald. Se nedenfor.
Anders Rasmussen hadde også en sønn før han ble gift med Magnhild:
B4°. Olaus, f. 1827 på Inndal østre. Mora var Kjersti Olsdatter Indal, som siden ble
gift med Jens Jensen fra Vester-Asan i Inndalen. Olaus Andersen flyttet til Trondheim
i 1 847, men hvor det ble av ham siden, er ikke kjent. Muligens ble han gårdbru
ker i Jemtland.
I 1865 er Anders Rasmussen føderådsmann på plassen, som da er overtatt av sønnen
Anders Andersen. Anders Rasmussen døde i 1877 og Magnhild i 1882, begge på
Langsveet.
Anders Andersen Fikse (1841-1909) og l) Ingeborg Johannesdatter (1820
-1901), 2) Marie Johannesdatter (1865-)
Anders Rasmussens sønn Anders Andersen var den andre og siste husmann på
Langsveet. Han overtok trolig som husmann omkring 1861. I 1885 kjøpte han jorda
for 500 kroner og bygde nye hus. Den nye heimen fikk navnet Fikseaunet.
Anders Fikse var gift to ganger. Første gang i 1861 med Ingeborg Johannesdatter
Helmo, f. 1820. Hun var datter av Johannes Pedersen Helmo og kone Johanna
Johnsdatter. Ingeborg døde i 1901 etter et barnløst ekteskap, og Anders ble gift med

----
538 H&FLe
----
sin andre kone i 1902. Det var Marie Johannesdatter Råk, f. 1865 i Bjugn, og som i
1900 tjente på Heitlo. De fikk ei datter:
81 . Maren, f. 1902 på Fikseaunet. Maren vokste opp på Bergdal under Sende og
tok Bergdal som sitt etternavn. Gift med e-verkskontrollør Josef Lorentsen, f. 1 898,
og de bygde heimen Borgtun, gnr. 20, bnr. 42 på Garpa på Verdalsøra. De
hadde tre barn.
Anders Fikse døde i 1909, og gården ble solgt til Elling Væren, som tok Fikseaunet
som etternavn.
Elling Haldorsen Fikseaunet (1871-1941) og Ingeborg Anneusdatter (1884-1963)
Elling Haldorsen var født i 1871 i Sørvera og var sønn av Haldor Pedersen Væren og
Karen Anna Haldorsdatter. I 1907 ble han gift med Ingeborg Anneusdatter Ekeberg,
f. 1884 i Sverige. Ingeborg var datter av jernbaneformann Anneus Ekeberg.
Elling Fikseaunet var en dyktig snekker og laget møbler og redskaper av alle slag.
Han var også treskomaker, og dreiv også med griseslakting på gårdene. Ingeborg var
setertaus i til sammen atten somrer, derav seksten på Hofstadsetra.
Ingeborg og Elling fikk en stor barneflokk å sørge for. Ingeborg hadde to barn
med seg inn i ekteskapet, sammen fikk de elleve barn og som om ikke det var nok,
tok de også til seg to pleiebarn!.
Bl 0 . Anna, født ??, Ingeborgs datter. (Mor til pleiebarn nr. 1 nedenfor). Gift med Olaf
Andreassen Fjesme, f. 1903 på Øvre Karmhusbakken.
B 2°. Ingemar Svensson, f. 1905 på Ekeberg. Ingeborgs sønn med Sven Eriksson, f.
1 884 i Sverige, bosted Stockholm. Gift med Alfhild Holdås. De bodde i Vinne.
83. Harald, f. 1908. Ugift. Harald dreiv med nylandsarbeid og handgrøfting om som-
rene og skogsarbeid vinters tid. I 1974 ble han tildelt Nord-Trøndelag
Landbruksselskaps medalje og diplom for sin innsats i landbruket. Han bodde i
stua etter mora.
84. Karen, f. 1909. Ugift. (Mor til pleiebarn nr. 2 nedenfor). Hun arbeidet som hus-
morvikar i Malm.
85. Einar, f. 191 1. Neste bruker på gården. Gift i 1944 med Olaug Jørgensen, f.
1922 i Skogn. Før Einar tok over farsgården arbeidet han som snekker og bodde
på Levangemesset. Einar døde i 1994 og Olaug i 1992.
86. Håkon, f. 191 3. Gift med Frøydis Aurstad. Han var snekker og arbeidet hos Røe
i Steinkjer. Bodde i Steinkjer.
87. Sigrun, f. 1914. Hun arbeidet på Steinkjer aldersheim. Døde i 1979, ugift.
88. Ingrid, f. 1916. Gift i 1936 med Alf Olsen Rotmo, f. 191 1, kirkegårdsg raver i
Vuku. Bosted Tingvoll i Vuku.
89. Odd, f. 191 8. Snekker, bosatt i Steinkjer. Gift med Astrid Iversen.
8 10. Per, f. 1920. Ugift. Utdannet arkitekt. Bodde både i Verdal og Steinkjer.
Bl 1 .Alf, f. 1921 . Gift med Torbjørg Jensen. Alf Fikseaunet var snekker og arbeidet i
forskjellige firmaer i Oslo. Bosatt på Fetsund ved Lillestrøm.

----
539 H&FLe
----
Bl 2. Solveig, f. 1924. Gift med Knut Rundgren. Bosatt i Levanger.
Bl 3. Ottar, f. 1927. Bosatt i Steinkjer. Gift med Bjørg Haldorsen. Arbeidet på snek-
kerverkstedet hos Røe i Steinkjer.
Pleiebarn:
1 . Einar Balgård, f. 1925, foreldre Anna Fikseaunet og Arne Balgård. Død i 1993.
Ugift. Einar var gårdsarbeider, han var på Ekle i flere år, arbeidet seinere som jord
bruksavløser i Leirådalen, og var fjellgjeter for Leksdal fjellbeitelag.
2. Ingeborg Billingmo, f. 1930. Mor Karen Fikseaunet. Gift med Harry Revdal, bru
ker på Duvsete under Sende.
Etter at Elling Fikseaunet døde i 1941 , satt enka Ingeborg med gården i mange år før
hun i 1954 solgte den til sønnen Einar Fikseaunet. Ingeborg fikk satt opp ei stue til
seg på eiendommen. Stua ble overtatt av sønnen Harald Fikseaunet.
Fikse østre (Skotrøa)
GNR. 79, BNR. 4.
Som husmannsplass er Skotrøa nevnt først ved folketellinga i 1875, og den eneste som
har bodd som husmann der kom dit rundt 1869. Fra 1889 har det vært selveierbruk.
Den første stua som ble oppsatt på plassen sto før på plassen Persveet under
Skrove.
Johannes Olsen Fikse (1847-1920) og 1 ' Inger Gjertsdatter (1816-1908), 2) Anna
Martinsdatter (1873-1953)
Johannes Olsen var født i 1847 på Fiksesveet og var sønn av husmannen der, Ole
Andersen. Tjueett år gammel (1869) giftet Johannes seg med den femtitre år gamle
enka Inger Gjertsdatter Reitbakken og slo seg ned som husmann i Skotrøa. Inger
hadde tidligere (fra 1843) vært gift med Ole Petersen Reitbakken under Skrove, men
hadde vært enke siden 1866. Barna i Ingers første ekteskap flyttet også med til
Skotrøa og tok Fikse-navnet. Noe ualminnelig var det kanskje at Johannes fikk barn
med ei av sine stedøtrer samme år som han giftet seg med mora hennes!
Ekteskapet mellom Johannes og Inger var av naturlige årsaker barnløst.
I 1889 ble plassen fradelt Nord-Fikse og skyldsatt for 2 mark 28 øre, og Johannes
kjøpte heimen, som nå fikk navnet Øster-Fikse, for 1400 kroner.
Inger døde i 1908, og i 1911 solgte Johannes gården til Gustav Pettersen Søreng og
Anton Antonsen Aas for 3500 kroner. Johannes kjøpte i stedet bakerstua etter
Johannes Øien, som lå ved Lund, rev den og fraktet den ned til Ørmelen, der den ble
oppsatt like ved den nåværende fotballplassen, og han flyttet dit. Under 2. verdens
krig ble for øvrig denne stua skutt i brann under krigshandlingene i 1940, og to
omstreifere som hadde søkt tilflukt der, omkom.

----
540 H&FLe
----
Fikse østre.
I 1913 ble Johannes gift på nytt, nå med Anna Martinsdatter Høknes, f. 1873.
Også dette ekteskapet var barnløst. Johannes Fikse døde på Ørmelen i 1920, mens
Anna døde i 1953.
Bl 0 . Oluf Johannessen, f. 1 869 i Skotrøa. Mora var Johannes' stedatter Karen Olsdatter
Fikse, f. 1 846 på Reitbakken (se B 3' nedenfor). Oluf Johannessen ble husmann og
seinere selveier på Lundemo under Lund (se denne). I 1 889 ble han gift med Beret
hAorto Halvorsdatter Bjørgåsen, f. 1859 på Lundskinvald.
Barna til Inger Gjertsdatter fra hennes første ekteskap:
B2 1 . Marit Olsdatter, f. 1844 på Kvamsvald. Marit flyttet i 1871 til Sverige og bosat
te seg i Mattmar. I 1 874 ble hun gift med "torpsonen" Mårten Olofsson
Prestbordet, f. 1 844. I 1 890 bodde de i Prestbordet i Mattmar og hadde tre barn.
B3 1 . Karen Olsdatter, f. 1846 på Reitbakken. Karen var mor til Oluf Johannessen
Lundemo (se Bl 0 foran). Karen flyttet til Inderøy, hvor hun i 1879 ble gift med
Anton Hansen Jektvollen, f. 1 854. De bodde på plassen Jektvollen under Sundnes.
B4 1 . Peter Olsen, f. 1 850 på Reitbakken. Gift i 1 874 med Mette Olsdatter Fiksevald,
f. 1 850. Mette var datter av husmann Ole Olsen på Fikseplassen. Peter arbeidet
som skomaker og Mette som syerske. I 1 875 losjerte de i Skotrøa, men flyttet i
1 880 til Mattmar i Sverige. De fikk to barn mens de bodde i Skotrøa, og i 1 890,
da de bodde på Tossberg i Mattmar, hadde de fått fått fem barn i tillegg til de to.
B5 1 . Grete Olsdatter, f. 1860 på Reitbakken. Gift i 1883 med skomaker John
Johannessen Kolshaug, f. 1860 på Stiklestadvald. De bodde i Skotrøa fram til


----
541 H&FLe
----
østre i 1 954
Grete døde i 1885. I 1889 ble John gift på nytt, nå med Julie Sefaniasdatter
Skrove, f. 1 865 Skrovevald. De bodde i noen år på Sagsvedjan under Skrove før
de flyttet til Hammer under Forbregd.
Gustav Søreng og hans stesønn Anton Aas var så eiere av Skotrøa fra 1911 til 1933.
Gustav Petersen Søreng (1863-) og 'Anna Kirstine Andreasdatter (1857
1898), 2) Anne Marta Pedersdatter (1853-1932)
Gustav Petersen var født i 1863 på Nessvald under Ness østre og var sønn av davæ
rende husmann Peter Kristoffersen og kone Beret Halvorsdatter. Foreldrene ble sei
nere gårdbrukere på Ås under Nord-Minsås (gnr. 41, bnr. 3). Gustav ble i 1886 gift
med Anna Kirstine Andreasdatter Hallemsvald, f. 1857 på Skrovevald. Hun var dat
ter av husmann Andreas Jensen Hallemsvald (Kalset) og Anne Jensdatter. Gustav
bodde med familien på Lyngsvald, i Sandslia og på Søreng under Minsås søndre før
de kom til Skotrøa i 1911. Gustav Søreng dreiv også som skinnfellmaker.
Barn:
81. Peder, f. 1887 på Lynqsvald, d. 1888.
82. Bernhard, f. 1 889 på Lyngsv
83. Antonie, f. 1892 i Sa

84. Gunnar, f. 1 894 i Sandslia, d. 1906.
85. Oskar, f. 1897 i Sandslia, d. 1916 p
916 på Fikse.


----
542 H&FLe
----
I 1898, mens de bodde i Sandslia, døde Anna Kirstine. Ifølge folketellinga for 1900
bor Gustav Petersen da fortsatt i Sandslia, men sammen med ny kone Anne Marta
Pedersdatter Minsås, f. 1853 på Leklemsvald, og som Gustav ble gift med i 1899.
Anne Marta var datter av gårdbruker Peder Johnsen på Minsåsåsen, og hun hadde to
barn før hun ble gift med Gustav:
Bl 0 . Petrine Olausdatter Aas, f. 1872 på Minsåsvald. Faren var Olaus Olsen
Gressetvald, f. 1 849 på Fleskhusvald. Petrine finner vi i 1900 igjen som ugift tje
nestepike på Husan sammen med dattera Borghild Pauline, ett av de tre barna
som hun ifølge kirkeboka hadde født utenfor ekteskap:
Cl°.Ukjent, f. 1890 på ukjent sted.
C2°. Arthur Kristiansen, f. 1893 i Strinda, d. 1953. Far: Kristian Lein fra Sparbu.
Arthur bor i 1900 hos besteforeldrene i Sandslia. I 1922 gift med Magna
Hansdatter Garli, f. 1 903. De var småbrukere på Garli i Inndalen, gnr. 235,
bnr. 3.
C3°. Borghild Pauline Bemtsdatter, f. 1 896 på Minsåsvald. Far: Bernt Olsen Stene,
f. 1873. Borghild hadde to barn utenfor ekteskap, begge med Trygve
Berntsen Frøset, f. 1 897:
Petrine døde ugift på Fleskhus i 1 920.
B 2°. Anton Marius Antonsen, f. 1883 på Fikse. Anne Martas sønn med Anton Laurits
Sivertsen Skeisvald.
Anton Marius Antonsen Aas (1883-1955) og Maren Anna Johannesdatter (1876-1959)
Anton Marius Antonsen var født på Fikse i 1883 og var som nevnt foran sønn av ugif
te foreldre Anton Laurits Sivertsen Skeisvald og Anne Marta Pedersdatter Minsåsåsen,
f. 1853 Leklemsvald. Faren dro til Amerika før Anton ble født, og mora ble i 1899
gift med Gustav Søreng. I 1900 var Anton gjetergutt på Sende lille nordre. I 1914 ble
han gift med Maren Anna Johannesdatter Gran, f. 1876 på Gudmundhus, datter av
husmann Johannes Mikkelsen på Gran under Skrove, som igjen var sønn av Mikkel
Johansen Molden og var født på Moldenget i Inndalen. Maren Anna var søster av
Martin Johannessen Gran på Aksneshaugen nedre.
Barn:
Bl 0 . John Juliussen Gran, f. 1908 på Gran. Mårens sønn med gårdbrukersønn Petter
Julius Johnsen Tromsdal. John Gran var gift med Hilda Jensen, f. 1910 i Frol. Han
var gårdsarbeider i Sør-Fikse før han startet eget bilverksted i bakgården hos
Gustav Norum på Verdalsøra.
82. Astrid, f. 1914, d. 1998. Gift med Otto Konrad Hansen Kristoffersen, f. 1907,
d. 1948, småbruker på Sandheim (Bergstua) på Ørmelen fra 1940.
Barn:
Cl . Arnhild Olme, f. 1946. Gift med Asgeir Brustad, f. 1951 .
I 1933 gikk gården for tvangsauksjon og eierne måtte flytte. Gustav Søreng, som var
blitt enkemann i 1932, flyttet til et hus like ved Skotrøa, Myrheim, bnr. 9, mens

----
543 H&FLe
----
Anton og Maren Anna Aas bodde på forskjellige steder i bygda. I 1940 flyttet de til
dattera Astrid og svigersønnen Otto Kristoffersen i Bergstua på Ørmelen og bodde
der så lenge de levde. Anton Aas døde i 1955 og Maren Anna i 1959.
Anton Kalseth fikk så auksjonsskjøte på Øster-Fikse i 1933.
Anton Peder Johannessen Kalseth (1893-1956) og Anna Marie Johannesdatter
(1889-1979)
Anton Kalseth var født i 1893 i Hauka nordre og var sønn av gårdbruker Johannes
Andreassen Hauka og Ingrid Marie Gustavsdatter Eriksen. Han var bror av Anna
Kirstine Andreasdatter, den første kona til forrige eier, Gustav Søreng. Familien flyt
tet i 1908 til Kalset i Sparbu og brukte seinere Kalseth som etternavn. 11913 kom de
tilbake til Verdal og kjøpte Vester-Åsen i Leksdalen. Anton Kalseth ble i 1918 gift med
Anna Marie Johannesdatter Kirknes, f. 1889 i Steinkjer. Anton kjøpte Vester-Åsen av
faren i 1923 og kom derfra til Øster-Fikse i 1933.
Barn:
81. Margit, f. 1921 på Vester-Åsen. Gift med Arvid Olai Lund, f. 1923, gårdbruker
på Nordbekk under Bunes.
82. Johannes, f. 1925 på Vester-Åsen. Han døde i 1984 etter skader han pådro seg
da han under dugnadsarbeid med riving av et hus for skytterlaget fikk murpipa over
seg. Han var ugift.
83. Alf, f. 1926 på Vester-Åsen. Gift med Ingebjørg Johnsdatter Rye, f. 1926. De over-
tok som eiere av Øster-Fikse i 1959.
Sør-Leksdal skole
GNR. 79, BNR. 7.
Som nevnt i kapitlet om skolestellet i Leksdalen fremst i boka, fikk Sør-Leksdal sko
lekrets skole med lærerbolig først i 1914. Før den tid hadde undervisninga foregått
på Sende og Nord-Fikse.
Først på nyåret i 1912 ble det sendt søknad fra skolekretsen om å få bygd skole i
Sør-Leksdalen. Saken ble først utsatt i skolestyret, men samme hausten kom det ny
søknad, og kretsstyret ble da anmodet om å sende inn plan og kostnadsoverslag. Det
ble utarbeidet og innsendt plan for bygging av hovedbygning med ett klasserom,
lærerbolig og uthus. Samtidig fikk skolestyret håndgitt 20 mål jord av Nord-Fikse.
Penger til hus og jord ble så bevilget, og sommeren 1914 ble husene satt opp av
Martin Melby for en akkordsum av 8380 kroner. Med jord og hus kostet skolen i alt
9380 kroner.
Skolen ble tatt i bruk fra nyttår 1915.
Den første læreren som bodde på Sør-Leksdal skole, var Arne Pedersen.

----
544 H&FLe
----
Olav Arne Olaussen Pedersen (1886-1958) og u Karen Lovise Johannesdatter
(1883-1915), 2) Marie Johanne Andreasdatter (1890-)
Olav Arne Olaussen Pedersen var født i 1886 på Maritvollvald på Verdalsøra av for
eldre, høvelmester Olaus Pedersen og kone Anna
Henriksdatter.
Arne Pedersen tok lærereksamen ved
Levanger lærerskole i 1907. Deretter
hadde han vikarposter i Sørfjord i
Nordland og i Levanger, og var
framhaldsskolelærer i Skatval
og Leksvik. Han ble så ansatt
som lærer i Sør-Leksdal sko
lekrets høsten 1910.
I 1911 ble han gift med
Karen Lovise Johannesdatter
Aas, f. 1883 i Åsen i
Leksdalen. Hun var datter av
redaktør Johannes Aas. Arne og
Lovise var nok kjent fra ungdoms
tida, for ved folke tellinga i 1900
bodde hun hos Årnes foreldre på
Verdalsøra. Lovise arbeidet da som
typograflærling.
Arne og Marie Pedersen.
Før de flyttet inn i nyskolen, losjerte lærerparet på Nord-Fikse. Og Lovise fikk
ikke bo i nyskolen mer enn ett år før hun døde 29. desember 1915. De hadde en
sønn i ekteskapet:
Arne Pedersen ble gift på nytt i 1917, med Marie Johanne Andreasdatter Finstad, f.
1890 i Sparbu. Marie var datter av Andreas Finstad på Nord-Fikse. De fikk to søn
ner:
B2 2 . Steinar, f. 1919. Steinar Pedersen ble gift med Sigrun Nilsdatter Hallem. De flyt-
tet til Egge.
B3 2 . Halvard, f. 1920. Halvard Pedersen var selger og bosatt i Trondheim.
I 1925 tok Arne Pedersen tilleggseksamen ved Norges lærerhøyskole. Da han sluttet
som lærer ved Sør-Leksdal skole i 1952, hadde han over 40 års tjeneste i denne sko
lekretsen. Ekteparet flyttet da til sønnen Steinar i Egge. Begge døde der og er begra
vet ved Egge kirke.

 

----
545 H&FLe
----
Skiløpere med lange ski på skolen i Sør-Leksdal omkring 1 923/24: 1 . rekke fra venstre: Reidar Bruvoll, f. 1915
Arnold Kjesbu, f. 1912, Gunnar Pedersen, f. 1914, Henry Johansen, f. 1914, Georg Johansen, f. 1913, Leif
mo r*
vVjsum, f. 1913. 2.
-ekke fra venstre: Ole Sende, f. 1911, Oline Sende Aasan, f. 1912, Oskar Mu
91 1, Gusta Musum Marken, f. 191 1, Harald Musum, f. 191 1, Borghild Sende Musum, f. 1912, Sigu
lansen, f. 191 1, Sofie Vandvik, f. 1911, Einar Fikseaunet, f. 1911, Astrid Aas Kristoffersen, f. 1914, J
914, Jørgen
Myrheim
GNR. 79, BNR. 9.
Det var i 1933 at Gustav Petersen Søreng (Gustav Ås) fikk sette opp ei stue til seg på
denne plassen etter at han hadde mistet gården Fikse østre (Skotrøa) på tvangsauk
sjon. Hustomta ble ikke fradelt før i 1951, da Ingemar Musum kjøpte den og bygde
ny stue i stedet for den gamle.
Ingemar Andreassen Musum (1907- 1989) og 1} Eilisif Alice Johnsdatter (1904
-1956), 2) Anna Petrine Nilsdatter (1908-1979)
Ingemar Andreassen Musum var født i 1907 på Musem vestre av foreldre Edvard
Andreas Ingebrigtsen Musum og kone Alette Kristense Johnsdatter. Han ble først gift
med Eilisif Alice Johnsdatter Frøset, f. 1904 i Steinkjer. Hun var datter av John

 

----
546 H&FLe
----
Tørrisen Frøse th på Musemshøa. Kona døde i 1956, og Ingemar ble gift på nytt i
1970 med enke Anna Petrine Nilsdatter Lustad, f. 1908 på Varslotten. Hun var enke
fra 1963 etter Jakob Petersen Lustad på Gaulstad i Ogndalen.
Barn:
Bl 0 . Oddny Musum, f. 1930, Eilisifs datter. Oddny Musum ble gift med John Mariu
Eriksen fra Levanger.
B 2°. Kjell Musum, f. ??. Fostersønn, sønn av Ingemars søster Signe Musum
Ingemar Musum fikk auksjonsskjøte på farsgården Musem vestre i 1928. Men han
maktet ikke å beholde gården, slik at den på nytt gikk på tvangsauksjon i 1930.
Ingemar Musum dreiv først med forskjellig slags arbeid, blant annet som slakter.
Seinere var han veiarbeider, og ble til slutt ansatt som kommunal veivokter i
Leksdalen.
På fritida var det skyttersporten som opptok mye av tida hans, og han var en av
Verdals beste baneskyttere i mange år. Han var også en ivrig elgjeger.
I 1971 solgte Ingemar Musum heimen til sin fostersønn Kjell Musum og flyttet til
Ørmelen, der hans andre kone hadde bolig.
Kjell Musum solgte stua til AlfKalset på Fikse østre, som leide den ut før han selv
flyttet dit som pensjonist.


----
547 H&FLe
----
Sør-Fikse (Fikse søndre)
GNR. 79, BNR. 2.
Sør-Fikse var tredjeparten eller 1 øre av det opprinnelig Fikse som ble fradelt i 1827
og solgt til Mikal Toresen Ulvillen for 450 spesidaler.
Mikal Ulvillen hadde gården i fem år før han ved skjøte av 14., tinglyst 15. august
1832 solgte den til Peter Belbo for 400 spesidaler.
.se søndre i 1 954
Peter Jørgensen Belbo (1790-) og Beret Margrete Andersdatter (1804-)
Peter Belbo var født i 1790 og var sønn av prokurator Jørgen Belbo på Trones. I 1826
gift med Beret Margrete Andersdatter Berg, f. 1804, antagelig datter av Anders
Pedersen på Berg lille, men kan ikke sees å være født i Verdal. De var inderster på
Berg før de kom til Fikse i 1832.
Peter Jørgensen Belbo lånte penger til kjøpet av gården av Johs. P. Monrad på Ekle,
men da han ikke greidde forpliktelsene, ble gården solgt ved tvangsauksjon den 29.
november 1939 til Monrad, som imidlertid lot Belbo få bli på gården som forpakter.
Ved skjøte utstedt og tinglyst 10. februar 1847 solgte Johs. Groth Monrad gården
til Nils Nilsen Haugset fra Sparbu for 400 riksdaler. Hvor det ble av Peter og Beret
etterpå, er ikke kjent.
Barn:
81 . Peter, f. 1 827 på Berg. Gift i 1 861 med Maria Larsdatter Trøgstadvald, f. 1 837.
Foreldrene hennes var Lars Olsen Trøgstad og Kjerstine Halvorsdatter. De hadde
to barn:


----
548 H&FLe
----
ri
Mette Pauline, f. 1 861 på Trøgstadvald
Mette var døvstum.
Hun ve
Død i 1 893 i Verdalsraset.
C 2. Maria Olme, f. 1 878 på Follovald, d. 1 893 i Verdalsraset.
I 1 865 losjerte Peter og Maria hos hennes foreldre på Fyksveet under Trøg
lille. I 1 875 var de husmannsfolk på
plassen som fikk navnet Smedhaugen
Follomyra under Follo. Peter kjøpte
men den ble også kalt Belbo. Dei
familien da Verdalsraset gikk i 1 893. Heimen ble tatt av raset, og hele fam
omkom. Bare barna ble funnet igjen etter raset.
Nils Nilsen Fikse (1815-1884) og Malena Jeremiasdatter (1807-1883)
Nils Nilsen var født i 1815 i Sparbu og kom fra Haugset til Fikse i 1847. Gift i Sparbu
i 1836 med Malena Jeremiasdatter Auskin, f. 1807 på Midt-Holmen i Vuku av forel
dre Jeremias Andersen Midtholmen og kone Ingeborg Olsdatter (se Midtholmsætta).
Barn:
R3R
871 med Anne Marta Ellingsdatter Øver-Sende
834. Anders
Icp^r
Nils Nilsen hadde gården til han døde i 1884, og da overtok sønnen Anders Nilsen.
Malena døde i 1883.
Anders Nilsen Fikse (1838-1909) og Anne
Marta Ellingsdatter (1833-1905)
Anders Nilsen ble født i 1838 mens forel
drene ennå bodde i Sparbu. I 1871 ble
han gift med Anne Marta
Ellingsdatter, f. 1834 på Øver-
Sende. Anne Marta, eller Ane som
hun ble kalt, var datter av Elling
Sivertsen Øver-Sende og kone
Marta Andersdatter (se Øvre
Stiklestadætta
Barn:
81. Mette, f. 1872. Uqift, neste
D
kp
82. Mar
874. Gift i 1907
1 877 i Skogn. Han var sønn
av gårdbruker Johan Lynum |
Snausen. Marta og John Lynt
reiste til USA.
Anne Marta døde i 1905, og etter at Anders Nilsen døde i
1909 overtok dattera Mette Fikse gården.


----
549 H&FLe
----
Mette Andersdatter Fikse (1872-1943)
Mette Fikse var ugift. Hun var et arbeids
jern av de sjeldne og hadde pågangsmot
og viljestyrke som få andre. Etter at hun
overtok gården i 1909, fikk hun satt
opp nytt uthus, grøftet jorda og fikk
lagt inn vatn. Denne investeringa
kostet mange penger, og dessuten
hadde hun også tjenere som skulle
ha betaling. Det ble etter hvert for
mye å forsvare for henne, og gården
gikk på tvangsauksjon i de harde
30-åra.

Etter at Mette måtte gå fra gården
i 1931, losjerte hun på Nord-Fikse.
Hun tjente til livets opphold som bak
stekone, og var kjent som en mester i å
bake flatbrød. Hennes ønske var å få en bolig
for seg selv, men hun ble boende på Nord-Fikse
til hun døde i 1943.
Mette Fikse.
På tvangsauksjonen fikk Nils Hallem auksjonsskjøte på gården for 19000 kroner,
skjøte datert 2. november, tinglyst 25. november 1931.
Nils Petersen Hallem (1892-1955) og Aslaug Martinsdatter (1895-1983)
Nils Hallem var født i 1892 i Hallemsstøa og var sønn av Peter Olsen Hallemsvald og
kone Sirianna Nilsdatter. I 1917 ble han gift med Aslaug Martinsdatter Røysing, f.
1895 i Ogndalen.
Før Nils Hallem kjøpte Fikse, dreiv han farsheimen Hallemsstøa. Han arbeidet i
mange år ved Verdal Samvirkelags mølle.
Barn:
81. Sigrun, f. 1918. Gift med Steinar Pedersen, sønn av lærer Pedersen ved Sør-
Leksdal skole. Bosatt på Steinkjer.
82. Petter, f. 1919. Gårdbruker i Nord-Fikse fra 1950. Gift med Borghild Overrein, f.
1926 i Ogndal. Petter Hallem døde i 1987.
83. Mateus, f. 1921, d. 1992. Bruker på Hallemsstøa fra 1948, dessuten var han
møllearbeider. Gift med Marit Olsdatter Ness, f. 1 920.
84. Einar, f. 1923. Gift og bosatt i Levanger.
85. Arne, f. 1925, d. 1988. Bureiser i Ner-Fikse fra 1953. Gift med Åse Muller, f.
1927.
86. Inge, f. 1928. Neste bruker i Sør-Fikse. Gift med Kjersti Stornes, f. 1932.
87. Fridtjof, f. 1 930. Gift med Jenny Persdatter Grande fra Sparbu. Bosatt på Tvistvoll
ved Verdalsøra. Fridtjof Hallem var bestyrer ved Eik og Hauskens maskinforretning


----
550 H&FLe
----
på Verdalsøra. Da han var på kurs i Oslo i 1968 ble han påkjørt og drept av en
personbil da han skulle passere et gatekryss.
88. Rolf, f. 1932. Gift med Svanhild Pauline Lyng, f. 1941. Rolf Hallem overtok svi
gerfarens gård Haga, og han var inseminør i Verdal i mange år.
89. Gerd, f. 1935. Gift med Jostein Kvaal fra Skatval. Bosatt på Steinkjer.
BlOOtte, f. 1937. Gift med Astrid Elfrid Josve, f. 1943. De overtok farsheimen til
kona, Elvsveet under Hofstad.
Husmannsplass under Sør-Fikse:
Fikseplassen
Fikseplassen lå like ved nåværende Ner-Fikse. Vi kjenner til at det var husmann på
plassen fra 1847 til 1882. Plassjorda hører i dag til innmarka på Ner-Fikse, mens
husene ble overtatt av maleren Sefanias Kolshaug og flyttet til Bjerkaker ved Haug.
Ole Olsen (1811-1882) og Malena Karlsdatter (1815-1889)
Ole Olsen var født i 1811 på Snausen og var sønn av Ole Olsen Skrovesvald og Anne
Larsdatter. I 1844 ble han gift med Malena Karlsdatter Leråstuen, f. 1816 på
Fåra vald. Foreldrene hennes var Karl Andersen Fårenvald og Beret Olsdatter, som
seinere ble husmannsfolk på Snausen.
pil. Til venstre Ner-Fik

 

----
551 H&FLe
----
Ole og Malena bodde også på Snausen før de ble husmannsfolk på Fikseplassen i
1847. Trolig har også Oles foreldre flyttet dit sammen med dem, for begge to er opp
ført død på Fiksevald i 1851.
De fikk fire barn:
81 . Ole, f. 1 844 på Snausen. Han flyttet til Trondenes i 1 870.
82. Mi ka I, f. 1 847 på Fikseplassen. I 1 865 bodde Mikal hos sin onkel Lars Olsen på
Kroksten under Bollgarden nordre og tok etternavnet Balgård derfra. I 1 870 utvan
dret han til Australia.
83. Mette, f. 1 850 på Fikseplassen. Mette var syerske. I 1 874 ble hun gift med sko
maker Peter Olsen Fikse (Skotrøa), f. 1 850, sønn av Ole Petersen Reitbakken og
Inger Gjertsdatter Skotrøa i hennes 1 . ekteskap. 11 875 losjerte Mette og Peter på
plassen Skotrøa under Nord-Fikse, men flyttet i 1880 til Jemtland og ble "jordtor
pare" på Tossberg i Mattmar. De fikk to barn mens de bodde i Skotrøa:
Cl. Ole, f. 1875, d. 1876.
C 2. Julie, f. 1878.
De fikk flere barn etter at de flyttet til Sverige:
C 3. Laura Margareta, f. 1 881 i Mattmar.
C 4. Johan, f. 1882 i Mattmar.
C 5. Anna Olivia, f. 1 887 i Mattmar.
C 6. Petra Maria, f. 1 888 i Mattmar.
C 7. Selma Kristina, f. 1 890 i Mattmar.
84. Anna, f. 1 853 på Fikseplassen. Anna var sydame. Hun bodde hos foreldrene på
Fikseplassen i 1 875, men flyttet til Sverige i 1 885.
Ole Olsen var også skomaker i tillegg til at han var husmann. Han døde på
Fikseplassen i 1882, mens Malena synes å ha levd sine siste år på Dalemark og døde
der i 1889.
NOTER
1 . Opplysningene om Andreas Finstad er gitt av hans dattersønn Steinar Pedersen, Steinkjer.
2. Utskrift av Pantebok litr. G (1828-1837) for Stjør- og Verdal sorenskriverembete, autorisert den 8. januar
1828; fol. 147.
3. I folketellinga 1890 for Jemtland finner vi en Marta Sifversdtr, f. 1857 i Lit, bosatt i Østersund. Hun er gift
med arbeider Henrik Mårtensson, f. 1 860 i Mora. Kan Mårta være dattera til Sivert Andersen?
4. Dette er et redigert utdrag av en artikkel i Verdal Historielags Årsskrift 1978: «Avrattingen vid Høgbroforsen
1 858», av Torsten Dixelius.

----
552
----

----
553 H&FLe
----
ASEN
Spaserstokk Og bygdevekterstokk. Tegning: Steinar Berg.

 

----
554 H&FLe
----
S L)
/,
I
/
«5
At'
<k
%
%
s
fe
i
\
*^l£^
1
I
«
)/
$•
>i
K<|
-<
o
TI 8 Wf
S
X
=s
0
/
I
/JV:
>i
{
K
<
s
\./


----
555 H&FLe
----
ASEN
GNR. 80
Åsen i 1954. Fote
Åsen er antakelig ryddet i siste halvdel av 1500-tallet og har da som nyrydning tilfalt
Kronen. Den nevnes første gang i 1592 og er da oppført under krongodset.
Rundt 1660 er gården kommet i privat eie hos Lars Pedersen Brix, som på denne
tida kjøpte opp mye av det tidligere krongodset i Verdal. Senere ble gården solgt til
Hagen-familien, og i 1774 ble den makeskiftet inn i Verdalsgodset og tilhørte dette
inntil Johannes Aas kjøpte gården av Værdalsbruket i 1890. Siden har Åsen vært eid
av brukerne.
Brukere fra 1769
I 1769 bygslet Rasmus Hagen gården til Mikkel Ulvillen. Bygselbrevet er datert 7.
november 1769, tinglyst 21. februar 1774.


----
556 H&FLe
----
Mikkel Olsen Åsen (1747-1804) og Lisbet Olsdatter (1747-1820)
Mikkel Olsen var født i 1747 i Storstua i Ulvilla og var visstnok en brorsønn av den
forrige oppsitter Ellev Olsen, som var bygselmann i Åsen fra 1742. 1 1768 ble Mikkel
gift med Lisbet Olsdatter Slapgård, f. 1747 i Stuskin, datter av Ole Andersen Stuskin.
Barn.
81. Ole, f. 1768 i Ulvilla, d. 1772.
82. Ole, f. 1 773 i Åsen. 32 år gammel ble han i 1 805 gift med den 66-årige enka
på Ner-Hofstad, Ingeborg Ellevsdatter. Hun var født i 1 739 og var datter av Ellev
Johnsen Øgstad på Nord-Tuset og enke etter John Ellevsen Hofstad, som døde i
1 802. Ingeborg var da enke for annen gang, idet hun også hadde vært gift med
Sevald Eliassen Aksnes, sønn på Aksnes søndre øvre, som døde i 1773, etter at
de hadde vært gift i bare ett år. Ved giftermålet med Ingeborg ble Ole Mikkelsen
bruker på Ner-Hofstad. Ekteskapet med Ingeborg Ellevsdatter var barnløst, natur
lig nok, og ekteskapet varte i bare tre år før kona døde i 1 808. Samme år ble
Ole gift på nytt, nå med 26 år gamle Ingeborg Andersdafter Lund, f. 1782. Hun
var datter av gårdbruker Anders Johnsen Lund og kone Ragnhild Andersdatter. Ole
fikk seks barn i sitt andre ekteskap (se under Ner-Hofstad).
83. John, f. 1781 i Asen, d. 1 835 på Leirfallaunet. John Mikkelsen var gift tre gang-
er: I 1807 med Marit Ellevsdatter Halset, i 1829 med enke Inger Olsdatter
Rosvold, og i 1831 med Anne Marie Eliasdatter Mikvoll. Han var bruker på
Kvelstadnesset 1 809-1 814 og deretter bruker på Leirfallaunet 1814-1 835.
84. Anne, f. 1784 i Åsen, d. 1830 på Rognhaugen. Gift i 1805 med Kristoffer
Tomassen Åsen. Han var bruker på Rognhaugen under Eklo søndre 181 1-1 832.
Mikkel Olsen var bruker i Åsen til han døde i 1804. Han hadde orden på økonomi
en, og på skiftet etter ham kunne noteres aktiva på 316 riksdaler 3 ort 6 skilling, for
uten jordstykket Volenget, som ble taksert til 150 riksdaler.
Enka Lisbet hadde gården i noen år før hun ble gift med Lars Sivertsen Skrove, som
fikk bygselbrev av Værdalsgodsets eier, proprietær Muller, i 1810.
Lars Sivertsen Skrove (1781-1827) og "Lisbet Olsdatter (1747-1820), 2) Sigrid
Toresdatter (1789-1854)
Lars Sivertsen var født i 1781 av foreldre Sivert Ellingsen Skrove vestre og kone Mali
Olsdatter, født Sundby I 1810 gift med enka Lisbet Olsdatter Åsen. Lisbet døde i
1820, og Lars ble gift på nytt i 1821 med Sigrid Toresdatter Hellån, f. 1789 i Midt-
Hellan.
I det andre ekteskapet ble det to barn
Lars Sivertsen hadde gården fram til han døde i 1827. Enka Sigrid giftet seg i 1828
med Erik Eriksen Trøgstad, som fra 1830 forpaktet gården av Værdalsgodset for si og


----
557 H&FLe
----
konas levetid. Årlig avgift var 20 spesidaler, med dobbel avgift det første året. I
kontrakten var videre inntatt de vanlige bestemmelsene om arbeid til Værdalsgodset
mv.
Erik Eriksen Åsen (1795-1864) og Sigrid Toresdatter (1789-1854)
Erik Eriksen var født i 1795 på Trøgstad store av foreldre Erik Pedersen Trøgstad og
kone Marit Iversdatter, født Østgård. I 1828 gift med enka Sigrid Toresdatter Åsen.
Barn:
81. Lars, f. 1830 i Åsen. Gift i 1862 med søskenbarnet Marta Iversdatter Volen, f.
1 822 i Kvelstad. Lars var husmann i Leiråstua under Volen i 1 875 og til han døde
i 1905. Marta døde i 1915. De hadde ingen barn.
82. Erik, f. 1 832 i Åsen. Gift i 1 856 med Ingeranna Olsdatter Sunde, f. ca. 1 833 i
Skogn. Hun var datter av gårdbruker Ole Kristensen Sunde på Ner-Hofstad.
1856 fikk Ingeranna skjøte på gården Skrovemelen. Erik Eriksen solgte gården i
1 860 og han og Ingeranna tok kår og ble boende der til 1 871 , da de flyttet til
Henning og bygslet Fisknes. Erik fikk også bevilling til å drive landhandel på ste
det. I 1880 avsluttet Erik bygselen på Fisknes. Om familien da flyttet tilbake til
Verdal med en gang, vites ikke med sikkerhet, men i 1 891 bor i hvert fall Erik og
Ingeranna hos sønnen Ole Eriksen, som eier Moenget. Erik døde der i 1 895 og
Ingeranna i 1 899.
Med Erik Eriksen gikk det kleint i økonomisk henseende, og i 1844 måtte han fravi
ke gården uten kår, noe som viser at jorddrotten (eieren) ikke alltid var så hensyns
full overfor sine leilendinger. I 1845 overtok Eriks brorsønn, Erik Iversen, bruken av
gården og fikk bygsel i 1847.
Erik Iversen Åsen (1807-1875) og Lovise Pedersdatter (1816-1906)
Erik Iversen var født i 1807 i Volen av foreldre Iver Eriksen Volen og kone Ingeborg
Johnsdatter, født Hallem. I 1837 gift med Lovise Pedersdatter Støp, f. 1816, datter av
konst. fogd Peder Støp og kone Anne Lorentsdatter Øren. Erik Iversen hadde før vært
eier av Nestvoll store.
Barn:
81. Jakob, f. 1838 på Nestvoll, d. 1866 i Åsen, ugift. Jakob Eriksen Aas ville bli
lærer. Men veien om seminaret var både lang og kostbar. Han tok derfor i første
omgang et kurs hos Johs. Rygh, som var lærer ved Verdalsøra skole, og som etter
skoleloven hadde plikt til å lære opp den som ville bli omgangsskolelærer. Jakob
betalte 10 spesidaler for kurset. I 1 859 ble han konstituert som lærer i Inndalen
og Sul skolekretser. Da han hadde holdt skole der i fire år, reiste han til seminaret
i Klæbu, der han gikk ut med særs gode vitnemål i 1 865. Begge kretsene der han
hadde holdt skole, ville gjerne ha ham tilbake, det samme hadde skolekommisjo
nen, som hadde ordnet det slik at lærerposten sto åpen til han kom igjen. Straks
han var ferdig på lærerskolen fikk han derfor fast ansettelse i Inndalen og Sul sko-

----
558 H&FLe
----
lekretser. Men da han hadde holdt skole i to uker, ble han syk og måtte slutte, og
han døde 15. mars 1866.
82. Johan Peter, f. 1840 på Nestvoll. Gift i 1864 med Ingeborg Anna Andersdatter
Øver-Sende, f. 1 835, datter av Anders Ellingsen og Anne Olsdtr. på Øver-Sende.
Johan Eriksen var husmann på Lian under Øver-Sende fra 1 866 til han døde i
1926, og Ingeborg Anna døde på Lian i 1912.
83. Johannes, f. 1842 på Nestvoll, d. 1848 i Åsen.
83. Anneus, f. 1845 i Åsen, d. 1913 på Verdalsøra. Ugift. Anneus Eriksen arbeidet
som smed og snekker.
B4.Julianna, f. 1848 i Åsen, d. 1925 ugift.
85. Johannes, f. 1851 i Åsen. Neste bruker.
Johannes Eriksen Aas (1851-1933) og Karoline Serine Trondsdatter (1847
-1939)
Erik Iversens yngste sønn Johannes overtok Åsen i 1883. I 1890 kjøpte han gården
av Værdalsbruket for 3500 kroner. Unntatt fra salget var en skogparsell ved
Kjesbuvatnet.
Johannes Aas ble i 1883 gift med Karoline Serine Trondsdatter Wold, f. 1847 på
Holme søndre. Hun var datter av gårdbruker på Jøsås, Trond Johnsen Wold og kone
Kari Johnsdatter. Trond Johnsen Wold var fra Tynset.
Johannes Aas dyrka opp nytt land på gården og kjøpte tilstøtende parseller av
Skrove gårdene, slik at han ved århundreskiftet hadde ca. 300 dekar dyrka mark og
en besetning på 4 hester og 16-18 storfe. I 1888 bygde han nye hus på gården.
Åsen. Husene på bildet er satt opp i 1 888.


----
559 H&FLe
----
Allerede i 20-årsalderen begynte Johannes Aas å befatte seg med journalistikk, og
han var en flittig medarbeider i "Nordenfjeldske Tidende", som kom ut i Levanger. I
1898 bestemte han seg for å starte som avisutgiver. Han kjøpte tomt av Olaf Franks
eiendom på Verdalsøra og førte opp bygning for trykkeri, og startet ved nyttår 1900
"Indherreds Folkeblad" med seg selv og Gustav Borgen som redaktører. Det første
nummer av avisa kom ut 29. januar 1900. Fra 1903 var Aas eneredaktør.
Etter at han hadde startet som avisutgiver, besluttet Johannes Aas seg for å selge
Åsen. Men da det på denne tida var vanskeligere å selge større gårder enn mindre
bruk, delte han Åsen i to. I 1900-1901 satte han opp hus på den fraskilte delen, som
fikk navnet "Vester-Åsen", og solgte den i 1903 til Oluf Buran.
Åsen solgte han i 1902 til Hans Peter Sende.
Ved siden av å være gårdbruker og avisutgiver, dreiv Johannes Aas også bygge
virksomhet og satte opp flere hus.
I det offentlige liv i bygda var han en betydningsfull person som tok aktivt del i
bygdepolitikken, og han var mye nyttet i kommunalt styre og stell. Han var med i
herredsstyret fra 1891-1916 og var med i de fleste komiteer som ble nedsatt, ofte som
formann. Det kan nevnes at han deltok i ligningsarbeid i tjue år, dels som lignings
mann, dels som sekretær og seinere i overligningskommisjonen. Han var med i sty
ret for Værdalsbruket i de åra som kommunen eide bruket, og i styret for det kom
munale elektrisitetsverket. Han var blant de som ivret mest for å bygge e- verket. Han
var med i Sparebankens forstanderskap og tilsynsutvalg, og var lagrettemann og
domsmann i tjue år.
Men kombinasjonen redaktør/politiker skaffet ham ikke bare venner. Særlig etter
at kommunen hadde kjøpt Værdalsbruket, kom han i opposisjon til ledelsen av bru
ket, og gjennom sin egen avis rettet han til dels voldsomme angrep mot ledelsen og
fikk reist en folkeopinion som resulterte i at et nytt herredsstyre valgte nytt styre for
Værdalsbruket.
Johannes Aas ga ut og redigerte "Indherreds Folkeblad" til 1917. Da solgte han
blad og trykkeri til brødrene Wilhelm Eriksen og H. E. Eide og bygde seg en vakker
heim på Garpa - Aasheim, gnr. 19, bnr. 28.
Vi tar med ei morsom historie som verserer om Johannes Aas fra tida mens han
ennå bodde i Åsen. En dag kom han inn på kjøkkenet til naboen Anders Fikse mens
de satt og spiste middag, og måltidet bestod av sild og poteter.
Johannes bemerket idet han kom inn:
-Sild og potet e bra mat de'.
-Dåkk må sætt' dåkk nedpå littegrann', sa Anders.
-Næ, æ ska' itj setti, æ skull' bære hør' om æjekk lån' en ståggå,jer de' brinn heim
hos mæ, svarte Johannes.
-Ska' du hå dein længsfn eller dein støttest ståggån da?, spurte Anders.
-Tja, du må veint litte grann, æ må bærre sjå ker langt brainn' hi kømmi, svarte
Johannes med stoisk ro.
Johannes Aas døde i 1933 og kona Karoline i 1939.
Johannes og Karoline Aas fikk fire barn:

----
560 H&FLe
----
81. Karen Lovise, f. 1883 i Åsen. Gift med Olaf Arne Pedersen, f. 1886 på
Maritvollvald, Verdalsøra. Han var sønn av høvlermester Olaus Pedersen og kone
Anna Henriksdatter og var skolelærer i Leksdalen 1910-1951 (se under Sør-
Leksdal skole). Karen døde i 191 5 og enkemannen Arne Pedersen ble gift på nytt
med Marie Johanne Andreasdatter Finstad, f. 1 890 i Sparbu.
82. Johan Konrad, f. 1 885 i Åsen. Gift med Holmfrid Kolstad. Johan Aas var bestyrer
av Staup hagebruksskole ved Levanger.
83. Eugen, f. 1888 i Åsen. Han emigrerte til USA.
84. Olga, f. 1 890 i Åsen. Olga Aas var ugift. Hun bodde på Aasheim på Garpa
Som før nevnt solgte Johannes Aas gården til Hans Peter Sende i 1902
Hans Peter og Gurine Sende.
Hans Peter Johannessen Sende (1865-1940) og Gurine, f. Østerås (1871-1968)
Hans Peter Sende var født i 1865 på Sende midtre av foreldre Johannes Pedersen
Sende og kone Gurianna Johnsdatter.
I 1896 ble han gift i Hommelvik med Gurine Østerås, f. 1871 på Stølan i
Hommelvik. Før Hans Peter Sende kom til Åsen, var han nemlig gårdskar hos


----
561 H&FLe
----
Familien Sende i Åsen østre. Foran f. v.: Olaug Sende (gift med Aksel S.), Gusta Sende Stornes, Gurine med
Aksels datter Bergitte, Hans Petter medjohans sønn Helge på fanget, Marie (gift med Johan). Bak f. v.: Harald,
Aksel med sønnen Hilmar på armen, Borghild og Johan.
Kielland på herskapsgården "Karlslyst" i Hommelvik. Der arbeidet også Gurine, og
det ble vennskap og ekteskap.
Barn:
81 . Johan, f. 1 896 i Hommelvik, d. 1 966. Gift med Marianne Mariusdatter Musum,
f. 1 897 på Øver-Musem. De ble bureisere på Solas under Asen.
82. Gusta, f. 1897 i Hommelvik. Gift med Kåre Olsen Stornes, f. 1899. Neste bru-
ker.
83. Aksel, f. 1900 i Hommelvik. Gift med Olaug Petersdatter Hofstad. Bosatt på
Verda Isøra.
84. Harald, f. 1 906 i Åsen. Gift med Margit Sørensdatter Skrove. De ble bureisere på
Myrenget under Skrove i 1932.
85. Borghild, f. 1912 i Åsen, d. 1999. Gift med Leif Johannessen Musum, f. 1913.
De ble gardsfolk på Gran under Skrove.


----
562 H&FLe
----
Da Hans Peter og Gurine bodde i Hommelvik, hadde de ei husholderske som het
Elen Anna Fossen, f. 1864 i Hommelvik. Hun var halvsøster av Gurine. Da familien
Sende flyttet til Åsen, fulgte Elen Anna med og fortsatte som husholderske hos dem.
I 1937 fikk Elen Anna tildelt Selskapet for Norges Veis medalje som påskjønnelse for
førti års lang og tro tjeneste hos familien Sende.
Elen Anna døde i 1948 da hun var i konfirmasjonsselskap i Hommelvik, og ble
gravlagt der.
Hans Peter Sende overga i 1937 gården til svigersønnen Kåre Storms. Skjøte
utstedt i 1941 av enka Gurine Sende.
Yr
V
æ
Kåre Olsen Stornes (1899-1980) og Gusta Hansdatter (1897-1979)
Kåre Olsen Stornes var født i 1899 i Kvelloa av foreldre Ole Pedersen Slapgård (Ola
Stornes) og kone Karen Anna Kristensdatter, født Kvello. Gift med Gusta Hansdatter
Sende (se foran).
Barn:
YZ


----
563 H&FLe
----
Kr-
kT
V\ a
V6A
V^b i bør-hikse
ker pa oør-
rik.sp
■h, f. 1944. Bruker i Asen fra 1969
tiz. Mallvard, f. IVJb. C
83. Guttorm, f. 1938. 7
ørqvik, tød
84. Oddqeir, f. 1940. Gift med Gunvor Musum. Bodde i eqet hus på tomt av fars-
/ir
75, bnr. 7). Oddqeir Stornes omkom like før
970 ved ei sprenqninqsulykke i Skjø
Vester-Åsen (Åsen vestre)
'arten a
nai
n
skyldsatt for 3 mark 32 øre. Pai
tøs hadde kiøpt av bkrove, ble
dette bruket. Johannes Aas sa
ør han i iy(J3 se
fßuran fra Frol for 6500

 

----
564 H&FLe
----
Oluf Buran (1858-1943) og Lorentse Toresdatter (1860-1947)
Oluf Hansen Buran var født i 1858 og var sønn av husmann Hans Martin Kristiansen
på Løvhaugen under Kløvjan i Frol. Han var gift med Lorentse Toresdatter Kolberg,
f. 1860. Lorentse var datter av husmann Tore Nilsen Kolbergmoen og kone Kjerstine
Rasmusdatter. Begge foreldrene hennes var for øvrig fra Verdalen. Tore Nilsen var født
i 1816 på Dillanvald
(Dillmoen) og mora Kjerstine
Rasmusdatter var født i 1822
i Sul.
Oluf og Lorentse bodde
først på Sørenget under
Buran i Frol. I 1900 var de
gårdbrukere på Rolien østre i
Frol, der Oluf også benevnes
som skredder. 1 1903 kom de
så til Vester-Åsen.
Vester-Åsen 1962. (f
Oluf og Lorentse hadde
hele tolv barn:
Bl . Nikoline, f. 1 881 . Gift i 1906 med smed Sverre Marius Olsen Landfald, f. 1 885
på Landfall. De reiste til USA.
82. Håkon, f. 1 883. Håkon vokste opp hos mormora Kjerstine Kolberg og tok Kolberg
som etternavn. Han var underoffiser i kavaleriet. Gift i 1913 i Levanger med
Borghild Marie Olufsdatter Larsen, f. 1 897 i Verdal. Borghild var datter av Oluf
Larsen Lillevang og Kristiana Lorentsdatter. De bodde på Arken på Tinda, gnr. 19,
bnr. 71.
83. Karl Martin, f. 1 886. Han kalte seg Karl Rolien og bodde i Skogn.
84. Ragnvald, f. 1887.
85. Otilie, f. 1889. Gift medjeremias Ramstad. De kjøpte eiendommen Friberg under
Munkrøstad østre i Frol i 1 924.
86. Lotte, f. 1891. Utflyttet.
87. Ole, f. 1893. Gift i 1915 med Hansine Olausdatter Valberg, f. 1898. De bodde
på Ørmelen. Ole Buran døde i 1947.
88. Marie, f. 1895. Utflyttet.
89. Julie, f. 1 897. Gift med Lyder Pedersen.
Bl O.Reidar, f. 1 899. Gift i 1 922 med Gustava Sefaniasdatter Dalum, f. 1 899. Reidar
Buran var maler. De bodde på Furulund under Kjæran.
Bl 1 .Torbjørg, f. 1901 . Gift med Tormod Buran, Frol.
Bl 2. Wilhelm, f. 1904. Bosatt på Ulve, Levanger.
I 1910 solgte Oluf Buran gården til Olav Nordgård fra Sparbu for 7700 kroner. Buran
og familien flyttet først ned på Verdalsøra, så tilbake til Sørenget i Frol, hvor de ble
til 1928, da de kom tilbake til Verdal og bosatte seg på gården Veie i Vinne.


----
565 H&FLe
----
Olav Nordgård hadde gården bare et par år før han solgte den videre til Lars Susegg,
også han fra Sparbu, skjøte datert 9., tinglyst 10. april 1912.
Lars Susegg ble heller ikke lenge på gården, for i 1913 solgte han den for 9400
kroner til Johannes Kalseth.
Johannes Andreassen Kalseth (1874-1940) og Ingrid Marie Gustavsdatter
(1872-1946)
Johannes Andreassen Kalseth var født i 1874 på Hallemsvald (Hauka) og var sønn av
husmann Andreas Jensen og kone Anne Jensdatter
(Andreas Jensen var fra Vester-Åsan i Inndalen)
Johannes var først eier av farsheimen, som
ble fradelt Hallem nedre i 1887 og fikk
navnet Hauka nordre, og hadde den
til 1904, da han kjøpte gården
Kalset i Henning, og kom så derfra
til Vester-Åsen i 1913.
I 1893 ble Johannes Kalseth
gift med Ingrid Marie
Gustavsdatter Eriksen, f. 1872 på
Verdalsøra. Hennes foreldre var
enkemann og kobberslager Peter
Gustav Eriksen, f. 1811 i Uppsala, og
Ingeborg Anna Lorentsdatter Kvammet, f.
1827 i Ytterøy. De ble gift samme år som
Ingrid Marie ble født.
Barn:
81 . Anton, f. 1 893, neste bruker.
Johannes Andreassen Kalseth og
Ingrid Marie, f. Eriksen.
82. Alma, f. 1895. Gift med Sigvard Væraas, gårdbruker på Ytterøy.
83. Ingvald, f. 1 898. Gift med Aslaug Olsen. Ingvald Kalseth hadde kolonial- og frukt
forretning på Verdalsøra og siden på Ørmelen. I 1957 solgte han forretningen til
Verdal Samvirkelag.
84. Harald, f. 1903. Gift med Anette Pettersen, f. 1900 i Drammen. Harald Kalseth
var avd. sjef ved Verdal Samvirkelags bensinstasjon og radioforretning m.v. på
Verdalsøra fra 1933. Bopel: Frydenhaug 18/296, Verdalsøra.
85. John, f. 1908. Gift med Aslaug Jorun Fordal, f. 1909 i Hegra. John Kalseth var
smed. De bodde på Smestad 19/101, Verdalsøra.
86. Helga, f. 1910. Gift med Evald Kvello, f. 1905. Evald Kvello var eier av Vester-
Asen 1929-1933, deretter vaktmester på Verdalsøra.
87. Gunnar, f. 1914. Gift med Guri Iversdatter Ulvin, f. 1922 i Sparbu, d. 2002.
Gunnar Kalseth var også smed. De bodde på Smeborg 19/219, Verdalsøra.
Johannes Kalseth solgte gården ved skjøte datert 14. februar, tinglyst 3. mars 1924,
til sønnen Anton Kalseth for 20000 kroner, hvorav for løsøre 11000 kroner. Johannes


----
566 H&FLe
----
flyttet med resten av familien ned på Verdalsøra, der han kjøpte gård og smie av
Martin Strand. Johannes Kalseth var selv smed og fortsatte sammen med sønnene
John og Gunnar i dette yrket.
Johannes Kalseth døde i 1940 og Ingrid Marie i 1946.
Anton Peder Johannessen Kalseth (1893-1956) og Anna Marie Johannesdatter
(1889-1979)
Anton Kalseth var født i 1893 i Hauka nordre og var sønn av førnevnte eier. Gift i
1918 med Anna Marie Johannesdatter Kirknes, f. 1889 i Steinkjer. Anton kjøpte
Vester-Åsen av faren i 1924 og var eier fram til 1929, da gården ble solgt på tvangs
auksjon. I 1933 fikk han auksjonsskjøte på naboheimen Øster-Fikse (Skotrøa), og
familien er omtalt der.
Evald Kvello (1905-) og Helga Johannesdatter (1910-)
Evald Anneussen Kvello var født i 1905 på Nerum (en plass i Skjørdalsskalet) av for
eldre Anneus Edvardsen Kvello og kone Pauline Olsdatter. Gift med Helga
Johannesdatter Kalseth, f. 1910.
Evald Kvello, som var svoger til Anton Kalseth, fikk auksjonsskjøte på Vester-Åsen
for 14000 kroner, skjøte datert 14., tinglyst 15. oktober 1929. Kvello maktet heller
ikke å beholde gården, og den ble på nytt solgt på tvangsauksjon i 1933 til Johan
Haugnes. Evald Kvello flyttet deretter ned på Verdalsøra, der han hadde stilling som
vaktmester.
Barn:
81 . Elsa Helene, f. 1942. Gift med Øystein Redving.
Johan Haugnes hadde heller ikke gården lenge før han solgte den til Søren Bergsmo
for 14000 kroner, skjøtet er datert 9. mars 1936. Bergsmo solgte den videre til svi
gersønnen Gunnar Indahl for samme pris, skjøte datert 30. april 1937.
Gunnar Jeremiassen Indahl (1910-2001) og Målfrid Sørensdatter (1913-2002)
Gunnar Jeremiassen Indahl var født i 1910 på Inndal østre av foreldre, gårdbruker
Jeremias Anneussen Indahl og kone Anna Oline Nilsdatter, født Garnes. Gift i 1937
med Målfrid Sørensdatter Bergsmo, f. 1913.
Barn:
81 . Aud Olaug, f. 1937. Ugift. Arbeidet i mange år i Verdal kommune.
82. Jorid Synnøve, f. 1939. Gift med Jon Erling Svee, f. 1939.
83. Magne Gunnar, f. 1941. Gift med Bjørg Martinsdatter Nessemo, f. 1940.
Gårdbruker i Øster-lnndalen.
84. Hroar Torbjørn, f. 1944. Gift med Marit Synnøve Kjesbu, f. 1946.
85. Sissel Dagrun, f. 1946. Gift med disponent Bjørn Steinar Storhaug, f. 1945. Skilt.
86. Jostein Arnfinn, f. 1949. Samboer med Inger Berg, f. 1952.
87. Trond Rune, f. 1954. Samboer med Unni Sandnes, f. 1961 .

----
567 H&FLe
----
■■■mer
MÉÉifllißßw 1
. -"
•«
....i
■onn på Vester-Åsen
Gunnar Indahl hadde Vester-Åsen til 1948, da han overtok W
farsgården Øster-Inndalen og flyttet dit. Vester-Åsen solgte w* 9 *- mgm
han til Karl Langåssve for 39000 kroner, skjøte datert 28. april
1948. 1 **+é
Karl Emilsen Langåssve (191 5-) og Borghild l^%^9v
Gustavsdatter (1925-) ™
Karl Emilsen Langåssve var født i 1915 i Skogn. Gift med J| JP
farsgården Øster-Inndalen og flyttet dit. Vester-Åsen solgte
Borghild Gustavsdatter Lein, f. 1925 i Skogn.
Barn: Karl Langåssve.
81. Georg, f. 1944, neste bruker. Gift med Torhild Barkhald, f.
1950, fra Sparbu.
82. Ingrid, f. 1945. Gift med Jarle Magnus Nessemo, f. 1941
gårdbruker på Seter i Helgådalen. Skilt.
83. Kolbjørn, f. 1948. Gift med Elisabeth Ramstad, f. 1950, fra
Askim.
84. Herdis, f. 1954. Gift med Hans Olav Løkken, f. 1950, fra
Dombå
85. Oddvar, f. 1958. Gift med Bodil Ma
ie Bratli, f. 1963,
Vuku.
86. Berit, f. 1963. Gift med Odd Helge Roksvåg, f. 1957, fra
Helqådal. Ski
JR

 


----
568 H&FLe
----
Veisletta (Åsagjalet)
Et jordstykke som ble kalt for Veisletta ble fradelt Skrove i 1885 og kjøpt av Johannes
Aas og lagt til Åsen. Plassen ble også kalt "Frosta", for det var nokså frostlendt der.
Plassen lå på flata like vest for Rye. Ved fradelinga av Vester-Åsen i 1900 ble den lagt
til dette bruket.
Ole Olsen Bjartnes (1844-1910) og l) Marta Bårdsdatter (1849-1877), 2) Mette
Eistensdatter (1854-1882), 3) Anna Kristiansdatter (1863-1919)
Ole Olsen var født i 1844 på Brennmoen i Sul. Foreldrene var gardmann Ole Eriksen
Brenden og Marit Olsdatter. Ved folketellinga i 1865 finner vi ham som tjenestekar
på Bjartnes, og fra denne tida brukte han Bjartnes som etternavn.
Det var Ole Olsen Bjartnes som bygde hus på Åsagjalet i 1886. Før det hadde han
bodd på Borgenvald, Inndalsvald (Bergstua) og Mikvollvald.
Ole Olsen var gift hele tre ganger. I 1871 ble han gift med Marta Bårdsdatter
Mønnes, f. 1848 på Mønnesmoen. Marta var datter av Bård Larsen Mønnesvald og
Malena Johnsdatter. De bodde på Oppem og på Inderøy før vi i 1875 finner dem som
husmannsfolk på Borgenvald, og Marta døde der i 1877 etter at de hadde fått tre
barn.
1 1881 ble Ole gift på nytt, nå med Mette Eistensdatter Skavhaug, f. 1854 på
Reppe. Mette var datter av ugifte foreldre Eisten Johnsen Engsvehaugan under Østnes
og Anne Olsdatter Garnesplass nedre. Hun var tjenestepike på
Skavhaug nedre i 1875 og trolig også i 1881, etter som hun
da brukte Skavhaug som etternavn. Ekteskapet ble kort
varig, for Mette døde allerede på nyåret i 1882. Mette
hadde før ekteskapet sønnen Ole Edvard Jakobsen, f.
1878 på Skavhaug nedre. Han var døvstum. Ved
dødsfallet til Mette bodde hun og Ole som hus
mannsfolk på Inndalsvald (Bergstua).
Ole Bjartnes ble så gift for tredje gang i 1883
med Anna Karoline Kristiansdatter, f. 1863 på
Jøsås. Hun var datter av Kristian Andreassen
Trana, som var veivokter i Sul og i 1875 bodde i
Kongsstua (Nybygget) og seinere på Sandnesset i
Sul.
Barn i første ekteskap:
Bl '. Ole, f. 1 871 på Oppem. Ole tok navnet Ole
Olsen Lyng. Han var gårdsgutt på Nord-Lyng
da han under Verdalsraset utmerket seg ved å
redde kona på gården og hennes fire barn ut
av stuebygninga som var blitt begravd i leir
massene. For dette ble Ole tildelt Kong Oscar
2.s redningsmedalje av 3. klasse for edel dåd.
Ole Olsen Lyng
med Kong Oscar 2.s
medalje for edel dåd under Verdalsraset.
HEIMER OG FOLK I LEKSDALEN

 

----
569 H&FLe
----
Etter endt militærtjeneste tok Ole seg arbeid ved Killingdal gruver, og i 1 898 begyn-
te han å arbeide på anlegget av Hell-Sunnanbanen. Han arbeidet bl. a. ved Grub
åsen skjæring i Asen, der han nær hadde mistet livet i mai 1900. Tre av arbeids
kameratene hans omkom, mellom disse var Ole Olsen Lundkvist fra Lundsmoen.
Høsten 1 907 ble Ole Olsen Lyng tilsatt som banevokter ved Ofotbanen, i 1 91 0 ble
han baneformann ved Hundalen på Ofotbanen, og kom i 1917 som baneformann
til La ngstei n/Skatval og arbeidet der til han gikk av for aldersgrensen i 1936. Gift i
1901 med Jørginejohan-Pettersdatter Stokka nva ldet, f. 1872 i Asen, og de hadde
fem barn. Ole O. Lyng døde i Skatval i 1941 og er gravlagt på Skatval kirkegård.
B2 1 . Bernt, f. 1 873 i Inderøy. Han var tjener på Minsås og tok Minsås som etternavn.
Bernt Minsås flyttet seinere til Beitstad og arbeidet som veivokter der. Gift med Nella
Petersdatter Kvarving.
B3 1 . Mette, f. 1876 på Borgenvald, d. 1876.
Barn i tredje ekteskap:
B4 3 . Marie, f. 1883 på Inndalsvald. Gift i 1911 med John Olaussen Hjelde, f. 1881
på Svedjan. De utvandret til Nord Dakota i 1911.
B5 3 . Karl Andreas, f. 1 885 på Fåravald. Han tok Hegstad som etternavn. Han utvan
dret i 1911 og ble farmer ved Doran i Minnesota. Gift der i 1916 med Laura
Bergitte Halvorsdatter Ness. Foreldrene hennes er omtalt under Brannseggen under
Bunes.
B6 3 . Gusta Oline, f. 1 888 på Åsenvald. Gusta var evneveik og ble bortsatt til andre.
Hun bodde først på Myrmoen, og kom derifra til Johannes og Gurianna Storstad
på Buhaugan under Hofstad. Hun døde i 1952.
B7 3 . Anna Olise, f. 1 891 på Åsenvald. Hun hadde to barn før hun i 1 923 ble gift med
Petter Alfred Tiller, sønn av Ole Pettersen på Nord-Tiller. De flyttet sønnafjells, og
Anna Olise døde i 1931 på Løvold i Stokke i Vestfold. Barn:
Cl o . Otto Magnus, f. 1912 på Åsheim, faren var Albert Antonsen Vestnes. Han
ble gift i Tønsberg og var bl. a. kirketjener i Skei kirke der.
C2°. Aslaug, f. 1915. Far: Fridtjof O. Landfald. Hun ble gift med Anders Myhr i
Skatval (mange barn).
C3 I . Gunvor Andora, f. 1923 på Ørmelen.
B8 3 .John Edvard, f. 1 894 på Åsenvald, d. 1899.
B9 3 . Grete Birgitte, f. 1 897 på Åsenvald, d. 1 899.
B10 3 . John Gerhard, f. 1900 på Åsenvald. Utvandret til USA i 1915. Han bodde i
Powers Lake, Nord-Dakota, og arbeidet som snekker. Han var gift, hadde ni barn,
og døde i 1 969 i Minnesota.
Bl 1 3 . Eugen Ingemar, f. 1905 på Åsenvald. Han døde samme år, et halvt år gammel.
Etter at Ole Olsen Bjartnes døde i 1910 ble plassen nedlagt. Husene ble revet av
Ludvig Larsen og fraktet til Tinda på Verdalsøra og satt opp på nytt der. Anna Bjartnes
døde i 1919.

----
570 H&FLe
----
Solås
GNR. 80, BNR. 7.
Solås er et bureisingbruk som ble fradelt
til sønnen Johan Sende.
Åsen i 1934 og av Hans Peter Sende solgt
Bruker fra 1934:
Johan Bernhard Hanssen Sende (1896
Mariusdatter (1897-1992)
1966) og Marianne Pauline
Johan Bernhard Sende var født i 1896
i Hommelvik og var sønn av Hans Pete
Johannessen Sende og kone Gurine Berntsdatter. Gift med Marianne Pau
VfsrincHattpr Miicnm f 1 RQ7 nå \/Tiicpm cAGtrp T-fnn \rckx rlcittpr a\r aårH nriiL-pr \Aa
Vlariusdatter Musum, f. 1897 på Musem østre. Hun var datter av gårdbruker Ma
\nderssen og kone Anne Olsdatter på Musem østre
Ban
VA6
\sz. Annbiørq, t. IvJU. Oift med bvqqmester Uddmund btensmo, r. I Vz(J. bosatt
yj


----
571 H&FLe
----
Arnesborg
Arnesborg ble fradelt Vester-Åsen i 1939 og av Gunnar Indahl solgt til Arne Høy em
for 2250 kroner.
Arnesborg i 1954. Foto: Widerøe.
Bruker fra 1939:
Arne Jenssen Høyem (1911-1992) og Borghild Sørensdatter (1911- 1994)
Arne Jenssen Høyem var født i 1911 i USA og var sønn av Jens Isaksen Høyem, som
i 1918 kjøpte Snausen. Gift med Borghild Sørensdatter Bergsmo, f. 1911 i Kluken.
Borghild var datter av gårdbruker og sersjant Søren Olaussen Bergsmo og kone Olme
Larsdatter.
De hadde ingen barn.

 

----
572
----

----
573 H&FLe
----
AUSA


----
574
----


----
575 H&FLe
----
AUSA (LYNGÅS NORDRE)
GNR. 106, BNR 9
Ausa var en gammel husmannsplass under Lyngåsen og er nevnt allerede på 1600-tal
let. I 1777 ble Lyngåsen delt i to parter, Lyngåsen vestre og Lyngåsen østre, og i 1786
kom Lyngåsen østre under Kråg og ble drevet som underbruk under denne. Ausa er
oppført som husmannsplass under Lyngåsen østre i 1865. I 1875 benevnes plassen
som Ausa søndre, og i 1900 er den blitt selveierbruk og benevnes Lyngås nordre.
Ole Olsen Lyngås Holm (1785-) og 1} Ingeborg Nilsdatter (1773-1822),
2) Ingeborg Olsdatter (178 7-)
Ole Olsen Lyngås Holm var husmann i Ausa fra ca. 1820 og noen år framover. Han
var sønn av husmann Ole Tronesvald. Hvor han hadde Holm-navnet fra, er usikkert,
men i 1801 finner vi en tjener på Holme nordre ved navn Ole Olsen, og det kan muli
gens være derfra han har tatt navnet Holm.
I 1820 ble han gift med Ingeborg Nilsdatter Jermstad. Ingeborg var sannsynligvis
født i 1773 som datter av Nils Jensen, husbonde på Trøgstad lille i 1801. Ingeborg
var ved giftermålet tjener på nabogården Follo. Ingeborg døde allerede året etter at
de ble gift, og på skiftet etter henne i 1822 ble registrert 4 tønner potet til en verdi
av 1 spesidaler 3 ort!
Ekteskapet mellom Ole og Ingeborg var barnløst, men Ingeborg hadde før ekte
skapet ei datter:
Bl 0 . Sirianna Olsdatter, f. 1801, far var dragon Ole Henriksen, som i 1801 var dra
gon i Ner-Fåra.
Ole Holm giftet seg på nytt i 1823, nå med Ingeborg Olsdatter Moe, f. 1787.
Foreldrene hennes var fra Jemtland. De fikk tre barn:
B2 2 . Marta Kjerstine, f. 1 823 på Lyngåsvald. Hun flyttet til Sverige i 1 839.
B3 2 . Ingeborg, f. 1 826 på Lyngåsvald. Gift i 1 850 med enkemann Sevald Nilsen, f.
1819 i Aust-Hellan. De var husmannfolk på Leinsmoen under Lein. Sevald døde
der i 1 858, men Ingeborg satt fortsatt på plassen i 1 865 og døde der i 1 873.
De hadde fire barn, som alle synes å ha flyttet ut fra bygda.
B4 2 . Ole, f. 1 828 på Lyngåsvald. Ole flyttet i 1 846 til Bjørnør i Sør-Trøndelag.
Hvor Ole Holm og hans andre kone gjorde av seg seinere, er ikke kjent. Kanskje flyt
tet de til Jemtland.

----
576 H&FLe
----
Ole Nilsen (1814-1894) og Beret Johnsdatter (1820-1914)
Ole Nilsen var husmann i Ausa fra ca. 1840 til 1894. Han var født i 1814 på Aksnes
og var sønn av Nils Ellingsen og kone Malena Bårdsdatter. (Se Østvollætta).
Som ungkar ble Ole Nilsen far til to barn:
Bl 0 . Anne Marta, f. 1836 på Sundbyvald. Mora var Olava Johnsdatter Sundbyvald.
Anne Marta ble gift i 1 858 med Mikal Rasmussen Hallemsvald, f. 1 830 på Øvre
Vistvald. De var husmannsfolk på Lennesøra 1 865-1 875, i 1 891 gårdbrukere på
Sørhaug i Volhaugen. Mikal døde på Sørhaug i 1897, mens Anne Marta var
føderådsenke på gården i 1 900.
B 2°. Martinus, f. 1838 på Sundbyvald. Mor: Anne Nilsdatter. Gift i 1859 med
Kristianne Jensdatter Nessvald, f. 1832 i Allmenningsåsan i Inndalen. Kristianne
var datter av husmann Jens Jensen og Kjersti Olsdatter, som var husmannsfolk på
Nessøran. Martinus var gårdbruker på Lyngsmo og seinere på Prestmo under den
gamle prestegården Augla. Han tok navnet Martinus Prestmo.
I 1839 ble Ole Nilsen gift med Beret Johnsdatter, f. 1820 på Hallemsvald. Hun var
datter av husmann John Pedersen og Anne Sørensdatter. Ole døde på plassen i 1894,
mens Beret levde til 1914 og døde som fattiglem på Lyngåsen, 94 år gammel.
Barn etter Ole og Beret:
83. Marta, f. 1839 på Hallemsvald. Gift i 1862 med Ole Johansen Forbregd, f.
1836 på Kolstad, d. 1873. De var i 1865 husmannsfolk på Myrbakken under
By øvre og fikk tre barn. Marta hadde husmannsplassen også i 1 875 og hadde
da tre sauer og to geiter. Marta kom seinere som tjener til Nordgård i Vinne og
ble i 1891 gift med gårdbrukeren der, enkemann Johan Peter Johannessen
Fossing, f. 1 826 i Asen.
84. Nils, f. 1 841 . Gift i 1 865 med Sigrid Ellingsdatter Ekle, f. 1 843. Nils var gård
bruker på Futaker under Lyng. Lyngsaunet-folket nedstammer fra Nils og Sigrid.
85. Johannes, f. 1844. Han flyttet i 1868 til Inderøy der han i 1872 ble gift med
Cecilie Arntsdatter Flugstadvald, f. 1 845.
86. Andreas, f. 1 848. Gift i 1 874 med Inger Maria Karlsdatter, f. 1 846 på Nessvald.
Hun var datter av ugifte foreldre Karl Henrik Olsen Nessvald og Karen
Henriksdatter. Andreas tok etternavnet Veie, og de flyttet til Frol og ble gårdbrukere
på Skogset, hvor vi finner dem i 1 900.
87. Elen, f. 1852. Gift i 1883 med Hans Peter Bårdsen Bjertnes, f. 1862 i Jeilstua
under Stiklestad. De kjøpte plassen i 1 894.
88. Bergitte, f. 1 854. Gift i 1 876 med enkemann Eilert Johnsen Stene, Røra. Han var
født på Grøtan i Sparbu i 1 834.
89. Olaus, f. 1 857. Utvandret til USA 1 882.
810. Anneus, f. 1859. Utvandret til USA 1881.
Bil. Maria, f. 1 863. Gift i 1 895 med enkemann Sakarias Nilsen Grande, gårdbru
ker på Grande under Ysse vestre. Før giftermålet (i 1 890) hadde Maria sønnen
Ole Bernhard Jakobsen, f. 1890 på Lyngåsvald, faren var gårdbrukersønn Jakob

----
577 H&FLe
----
Ole Bernhard Jakobsen flytte
lannessen Volen ve
konstabel der i seks år. I 1927 ble han gift med Aslaug Bredland. Men ekteska
st ble kortvarig, for Ole Bernhard døde bare sju dager etter bryllupet
Sakarias og Maria fikk fire bar
Cl. Anton, f. 1896 på Grande. Småbruker på Grande under Ysse vestre
1917. Gift med Ragna Karl-Olafsdatter Holmli, f. 1909.
C 2. Martin, f. 1 898 på Grande. Martin Grande var sagbruk
>g bosa
Nestvoll nordre. Gift med Tora Arntsdatter Helmo, f. 1 89
C 3. Oskar, f. 1900 på Grande. Bureiser på Krågset i Raset. Gift med Karen
Marie Karlsdatter Lyngås, f. 1900
VUU.
C 4. Inga, f. 1903 på Grande. Gift med småbruker og snekk
Sørhaug, f. 1898. Bosatt på Nordberg.
Etter Ole Nilsens død i 1894 kjøpte svigersønnen Hans Peter Bårdsen plassen som da
fikk navnet Lyngås nordre.
Hans Peter Bårdsen Lyngås (1862- 1945) og Elen
Olsdatter (1852-1919)
Hans Peter Bårdsen var født 1862 i Jeilstua
under Stiklestad. Foreldrene var husmann
Bård Jakobsen og Lisa Henriksdatter. I 1883
ble han gift med Elen Olsdatter Minsås, dat
ter av den forrige bruker, og de kjøpte i
1894 plassen og ble småbrukere på Lyngås
nordre. De hadde en sønn:
81. Bernt Olaf, f. 1896 på Lyngås nor
dre. Gift med Inga Olausdatter
Halset, f. 1 894. Han ble neste bru-

Hans Bårdsen Lyngås arbeidet mye som
grøftegraver ved siden av at han dreiv går
den. I hele trettiåtte somrer dreiv han på
med dette. Mest arbeidet han i Frol, men
også i Verdalen og andre bygder i distriktet.
Som påskjønnelse fikk han i 1922 Nord-
Trøndelag Landbruksselskaps sølvmedalje med
diplom.
Hans Bårdsen Lyngås ble enkemann i 1919,
og i 1920 solgte han gården til sønnen Olaf
Lyngås for 4000 kroner.
Hans døde i 1945.
:z

 


----
578 H&FLe
----
Olaf Hansen Lyngås (1896-1981) og Inga Olausdatter (1894-1972)
Olaf Lyngås begynte i ung alder å være med far sin på grøftegraving, og det ble nok
tusenvis av grøftemetere i løpet av de åra han arbeidet med dette. Han rydda også
mange dekar jord for gårdbrukerne i distriktet. Som påskjønnelse fikk han Ny Jords
diplom.
Olaf Lyngås kjøpte litt dyrkajord av Tømmeråsen som tilleggsjord til sitt eget
bruk.
Olaf ble i 1916 gift med Inga Olausdatter Lyngås, f. 1894 på Halsetbakken. Hun
var datter av Olaus Olsen Lyngås og Beret Larsdatter. (Se Bjørganætta).
Barn:
81. Odd Hermann, f. 1919, d. 1 919 i spanskesyka
82. Eivind, f. 1921 på Lyngås nordre, d. 1998. Gift i 1949 med Mary Magnusdatter
Kålen, f. 1932. Eivind Lyngås fikk fradelt hustomt av gården og bygde eget hus
der etter at sønnen Torbjørn overtok g
rd
Plassen lå på flata nord for den andre Ausa-plassen (Lyngås nordre). Det var husmann
på plassen fra midten av 1860-åra og til slutten av 1870-åra.
Pilen viser hvor husene på Ausa nordre var plassert.

 

----
579 H&FLe
----
Andreas Olsen Hauganvald (1843-1884) og Anne Marta Ellingsdatter (1842
-1917)
Andreas Olsen var født i 1843 i Kleppen av ugifte (men seinere gifte) foreldre Ole
Lagesen Ottermo og Margrete Olsdatter. Foreldrene bodde bl. a. på Hauganplass
(Stamna) i Helgådalen.
I 1863 ble Andreas gift med Anne Marta Ellingsdatter Tusetvald, f. 1842 på
Tusetvald. Hun var datter av husmann Elling Andersen på Ellingplassen under Tuset
(se under denne). Ved folketellinga for 1865 er Andreas Olsen oppført som tjeneste
dreng på Stiklestad nordre, mens Anne Marta er tjenestejente på Bunes (begge står
oppført som ugifte?). Dåpsregistret viser imidlertid at Andreas er oppført som hus
mann i Lille-Ausa da deres andre barn blir født i juli 1864, så han må ha bosatt seg
på plassen senest dette året.
Andreas Olsen var husmann i Lille-Ausa fram til ca. 1877. Da flyttet han med
familien til Reitbakken under Skrove og ble husmann der. Der døde han også i 1884,
bare 41 år gammel, og etterlot seg Anne Marta og ni barn under konfirmasjonsalder.
Med hjelp fra noen av barna dreiv imidlertid Anne Marta videre på Reitbakken, og
bodde der til hun døde i 1917, syttifem år gammel. Som vist nedenfor utvandret
minst sju av barna til Amerika.
Barn:
81 . Anton, f. 1 862 på Skrove. Han utvandret i 1 883 til Fargo, Nord-Dakota, og ble
gift og døde der.
82. Oluf, f. 1864 på Lyngåsvald. Utvandret sammen med broren Anton i 1883 og
ble gift og døde i Fargo.
83. Martin, f. 1 867 på Lyngåsvald, d. 1886 på Skrovevald.
84. Ingeborganna, f. 1 869 på Lyngåsvald. Utvandret til Davenport, Nord-Dakota, i
1 887. Gift med John Knutsson.
85. Eliseus, f. 1872 på Lyngåsvald. Gift i 1893 med Hanna Oline Nilsdatter
Vinjeplass fra Mosvik, f. 1 865 i Ytterøy. Eliseus utvandret til Quebec, Kanada, i
april 1893. Han kalte seg Eliseus Halseth. Hanna fulgte etter i 1895 med
Davenport, Nord-Dakota, som reisemål.
86. Martina, f. 1 874 på Lyngåsvald. Hun flyttet til Sverige i 1 891 , attest er innhentet
fra Are i 1 894. Gift med en Lundstrøm. En sønn av dem, Gustav Lundstrøm, ble
prest (kyrkoherde) i Rødøn.
87. Maren Anna, f. 1876 på Lyngåsvald. Utvandret til Quebec i 1891. Gift i
Montana.
88. Anneus, f. 1878 på Reitbakken. Bodde på Reitbakken i 1900. Død 1953.
89. Laura, f. 1880 på Reitbakken. Bodde på Reitbakken i 1900. Død 1924.
BlO.Ludvig, f. 1882 på Reitbakken. Utvandret til Davenport, Nord-Dakota i 1895.
Han reiste sammen med svigerinna Hanna.
Bl l.Ole Andreas, f. 1884 på Reitbakken. Han utvandret til Warren, Nord-Dakota, i
1903. Død ugift.

----
580
----

----
584 H&FLe
----
oSsdJbcß
L

----
583
----


----
582
----

 




 
 Heimer og folk i Stiklestad            Verdalsboka


VERDALSBOKA
- Heimer og folk -
Stiklestad 1800 - 1940
Ved Ottar Moholt og Solveig Ness
Depotbibltoteket
Utgitt av Verdal Kommune v/Bygdeboknemnda. Verdal 2005 H&FSt
----
8 H&FSt
----
Tidligere utgifte bygdebøker
111 Gardshistorie
IV Gardshistorie
V Gardshistorie
lIA Kulturhistorie
1930 Einar Musum
1930 Einar Musum
1931 Einar Musum
1956 Einar Musum og Johannes Dahl
VIA Skogbruk og Sagbruk i Verdal 1982 Øystein Walberg
VIB Skogbruk og Sagbruk i Verdal 1982 Øystein Walberg
Krig - Okkupasjon - Motstand
Verdal Samvirkelag
1987 Morten Veimo
1988 Erling Austad
1991 Solveig Ness
1993 Øystein Walberg
1993 Øystein Walberg
Verdal Sparebank 1884-1980
Ras i Verdal A
Ras i Verdal B
Bygda og Biblioteket
1998 Eli Kristoffersen og Anders Bendiksen
Heimer og folk - Leksdalen 1800-1940 2002 Jørgen Johnsen og Magne Årstadvold
Bygdeboknemnda i 2005
Anders Bendiksen, Ottar Moholt, Solveig Ness, Øystein Walberg.
ISBN nr.: 82-924340 H
Ansvarlig utgiver: Verdal Kommune v/Bygdeboknemnda
Rådhusgata 2, 7650 Verdal.
Layout: Vestvik Reklame AS, 7650 Verdal.
Bilder ved Magne Årstadvold.
Bilde side 4 og 5: Stiklestad. Foto: Leif Arne Holme.
Kart side 6 og 7: Kart over Verdal fra 1813.
Av: Lorentz Kluver.
Tegninger: Bjørn Erik Haug.
Trykk: Innherred Grafisk AS, Levanger.
Innbinding: Gjøvik Bokbinderi AS, Gjøvik.
Papir: 100 gr. Multiart Silk.
Fonter: Berkley. Futura.
Første utgivelse: Oktober 2005.


----
9 H&FSt
----
INNHOLD
FORORD Av Øystein Walberg 15
FORKLARINGER PÅ NOEN ORD OG UTTRYKK 16
STIKLESTAD 1800 - 1940 AvArneHallem 17
STIKLESTAD SOM NASJONALSYMBOL 17
STORE OG SMÅ HENDELSER 27
HAUG 45
HAUG 24 47
Holmsveet 24/2, 3 og 5 48
Holmsveet søndre 24/2 48
Holmsveet nordre 24/3 57
Holmsveet vestre 24/5 58
Svedjan 24/10 63
Svedjanvald (Svedistugu) 66
Holmen (Haugsholmen) 24/1 68
Gabrielshof (Haug vestre) 24/6 73
Hauglund 80
Plass trolig under Haug vestre 80
SLOTTET 24/8 81
Bredakeren 86
Sissellien 88
Bursakeren 89
Haugen 89
Gjerdet 91
Molde 24/9 93
Bjerkan 24/11 97
Bjerkaker 24/12 100
Slottemoen 24/13 103
Kongsvoll 24/14 106
Haugvoll 24/15 106
Nordheim 24/16 110
Slotteli 24/18 112

----
10 H&FSt
----
BJARTNES 115
BJARTNES 25/1 117
Bjartnesøya 127
Bjartnesmarka (Marka) 128
Bjartnesnesset (Nesjan) 131
Bjartnesstua 134
Bjartnesøra 135
Stenerstua 138
Visøya 25/8 140
Velset 25/2 143
Hauglille 25/3 143
Løvli2s/5 146
EKLE 149
EKLE 26/1 151
Ekle vestre 151
Ekle østre 152
Eklesøya 1 60
Eklestua 26/2 162
STIKLESTAD 165
PRESTEGÅRDEN (STIKLESTAD VESTRE) 27/1 167
Tømmeråsen 174
Stabelstua (Stiklestad nedre) 27/2 175
Havet nedre 181
Havstad (Havet nordre) 27/4 182
NORD-STEKSTA (STIKLESTAD NORDRE) 28/1 186
Svartåsen (Lilleverket) 193
Solbakken 28/4 194
Breidablikk (Middelskolen) 28/2 196
ØSTER-STEKSTA (STIKLESTAD ØSTRE) 29/1 198
Brustu (Stiklestad nordre lille) 29/6 206
Kirkestua (Sjurgjalet) 214
Slåkån 215
Gjale 217
Smed-husa 219
Mettestu 220
Stiklestad lille (Stiklestad skole) 29/3 221
Solstad 29/10 224
Heimstad 29/7 227

----
11 H&FSt
----
STIKLESTAD MELLOM 29/2 228
Geilstuen a (Høknes) 29/5 234
Geilstuen b 237
Verkets stue (Verkenstuen) 237
Verdalens meieri Stiklestad 238
Li 29/4 239
Eigebu 29/16 241
ØVER-STEKSTA (STIKLESTAD ØVRE) 30/1 243
Kolshaug3o/2 247
Rognhaugen 30/3 253
Gammelplassen (Lauvdal) 30/4 253
Stikletadmoen (Olavsplassen) 259
Småekran 260
Granheim 30/5 261
Kolset3o/6 264
HEGSTAD 267
HEGSIAD3I/1 269
Fagerhøy 31/2 275
Vodal3l/3 280
Hegstadstua 280
Hegstadakeren (Slåkkåen) 285
AUGLA 287
AUGLA32/1 289
Prestmo32/5 295
Klokkerhaugen 32/6 296
Hegge32/9 300
Skogmo 32/11 301
Åsly 32/13 306
ØGSTAD 309
ØGSIAD 33/1 311
Øgstadmarka 317
Øgstadmyra 318
Østre Buvollen 320
Buvollen33/3 322
INNLEDNING

----
12 H&FSt
----
HALLEM 325
HALLEM 34, 35 OG 36 327
SØRHALLEM (HALLEM SØNDRE) 34/1 327
Gjalet (Sør-Hallemsgjalet / Ellingplassen) 340
Myra 34/3 341
NORD-HALLEM (HALLEM NORDRE) 35/1 349
Støa (Angelbakken) 355
Gjalet (Hallem øvre) 35/6 358
Plassen 361
Haugan3s/7 362
NER-HALLEM (HALLEM NEDRE) 36/1 364
Støa 36/8 370
Støa 374
Hallemstøa (Støa a / Støa østre) 36/19 374
Støa b (Hallemsvald) 380
Hallemsvald nedre (Tangen) 36/14 382
Hallemsvedjan (Svedjan) 36/16 385
Hallem østre 36/2 387
Hallemsenget 36/3 390
Haugli36/4 393
Hallem lille 36/9 394
Hallemsaunet 36/10 397
Myrvoll 36/11 399
Valum 36/18 400
Hallager 36/22 401
VESTER-HALLEM (HALLEM VESTRE) 36/6 403
Moen (Himlen) 409
Svedjan 41 1
Sveet (Kjerstenplassen) 41 1
Skogly 36/28 413
Stiklestad Planteskole 36/30 414
FORBREGD 417
FORBREGD37/1 419
Vestre Forbregd 420
Østre Forbregd 422
Forbregd 423
Moåkeren 433
Geilvollen 434
Øvermoen 435
Nermoen 436
HEIMER OG FOLK I LEKSDALEN

----
13 H&FSt
----
Nordmoen 437
Slåmoen 438
Fagerli37/2 439
Dreiarmoen (Nordli) 37/5 441
Forbregdsaunel 37/7 445
Hammer 37/8 449
Forbregd søndre 3 7/9 45 2
Korsveien (Moholt) 37/10 455
Hylla (Dalhaug) 37/11 461
Hendrum 37/12 463
Verdal pleiehjem (Solhaug) 37/13 464
IYNGÅSEN 467
LYNGÅSEN 104/1 469
Lyngåsen vestre 469
Lyngåshaugen 469
Lyngåsmoen (Lyngås) 104/2 473
Lyngåsheimen (Lyngås mellom) 104/5 477
Lyngåsen østre 481
Ausen søndre (Lyngås nordre) 104/9 482
Torkildplassen 482
Lunheim 104/11 483
MO 485
MO 107 487
MO NORDRE 107/1 492
Momoen 1 495
Momoen 2 496
Movald 496
MO SØNDRE 107/2 497
Moaunet (Moan) 500
Momoen (Grybsveet) 501
Momoen (Mohaugen) 505
Momoen (Støbsveet) 506
Moåkeren 107/5 508
Moenget nordre (Kolshaug søndre) 107/10 509
Moenget søndre 51 1
Moen 107/11 513
Momoen (Bjørklund) 107/12 514

----
14 H&FSt
----
HAGA 517
HAGA 107 519
HAGA ØVRE, HAGA NORDRE ØSTRE 108/1 519
Haugan (Hagahaugen) 525
Steinøra 529
Hagaenget 108/2 530
HAGA VESTRE 108/3 OG 108/4 531
Haga nedre 532
HAGA MELLOM 108/3 532
Gammelplassen 535
HAGA NORDRE VESTRE 108/4 537
Trøa 541
KART OVER HAGA OG LYNG FØR RASET I 1 893 542
LYNG 545
LYNG 109, 110 OG 111 547
LYNG SØNDRE 109 547
LYNG SØNDRE ØSTRE 109/1 549
LYNG SØNDRE VESTRE 109/2 552
Smedstua (Futaker) 109/3 og 110/5 554
Lyngsholmen 559
Lyngsøran søndre 561
LYNG MELLOM 110 562
LYNG MELLOM VESTRE 110/1 563
Overenget (Stubbe) 110/2 568
LYNG MELLOM ØSTRE 110/3 573
Lyngsmoen 110/4 579
Nyvold 110/6 584
Lyngsaunet 110/7 585
Kirkebakken 111/7 587
Øvre Stubbe 590
Lyngsholmen 591
Lyngsholmen a 591
Lyngsholmen b 592
Lyngsholmen c 593
Holmen 594
NORD-LYNG (LYNG NORDRE) 111/1 594
Fergestuen (Lyng lille) 601
Blåmelenget 604
Lyngsøran nordre 605
Nordlyngstuggu 606

----
15 H&FSt
----
FORORD
"Me skal koma, om inkje så brått," heter det i sangen. Disse ordene passer godt på
arbeidet som nå pågår i Bygdeboknemnda i Verdal. Det arbeides mange steder i
Verdal med nye bind i serien Heimer og folk. Det går ikke så veldig fort, for det er et
nitidig arbeid som må gjennomføres. En som arbeider med dette stoffet, kan enkelte
ganger være fornøyd om hun eller han har klart fem linjer på en kveld. Navn, dato
er og steder må sjekkes og dobbeltsjekkes. Seiv ikke da er man sikker på at alt er rett.
Og enkelte ganger finnes det ikke svar på alle spørsmålene som tvinger seg frem.
Summen av alle opplysningene kan noen ganger bli så stor at det virker som en umu
lig oppgave å holde rede på alt sammen, mens til andre tider kan mangelen på opp
lysninger være mer frustrerende.
Bygdeboknemnda er svært stolt over å kunne presentere det andre bindet i serien
Heimer og folk. Det er flere års arbeid som ligger bak dette bindet. Det er i all hoved
sak skrevet av Ottar Moholt, mens Solveig Ness har skrevet deler av kapitlet om
Haug.
Reidar Prestmo etterlot seg en hel del grunnlagsmateriale, og dette har Ottar
Moholt bearbeidet og videreført.
Foruten de nevnte, har også flere andre vært involvert. Arne Hallem har skrevet
innledningskapitlet om Stiklestad. Bjørn Erik Haug har tegnet vignettene til hoved
kapitlene, og gjennomgangstemaet har vært "inngang". Trond Okkenhaug har stått
for den slektshistoriske kvalitetssikringen. Marit Kvalen Ness har lest korrektur og
kommet med mange gode og nyttige innspill. Jørgen Johnsen har på sedvanlig måte
vært behjelpelig med å fremskaffe vanskelig tilgjengelige kilder. Magne Årstadvold
har skannet bildene. Evald Lundkvist og mange andre informanter har skallet stoff
om og bilder av personer og heimer. Her er det uråd å nevne alle, men de har alle
bidratt.
Verdal Historielag, Lokalhistorisk arkiv og folket som vanker der, har også vært til
uvurderlig hjelp.
Bygdeboknemnda vil takke alle som har bidratt med stoff og bilder.
Verdal, september 2005
For Bygdeboknemnda i Verdal
Øystein Walberg

----
16 H&FSt
----
FORKLARING PÅ NOEN ORD OG UTTRYKK
I folketellingene er det beskrevet hvor mange husdyr det var på de forskjellige bruk,
og hvor stor utsæd (hvor mye de sådde) det var på hvert enkelt bruk.
Måleenheten besto av tønner og en korntønne var 139 liter. Utsæden i poteter er
også oppgitt i tønner, men om dette er tønner på 139 liter er usikkert.
I folketellingen treffer vi også uttrykket "inderst" om folk som har tilhold på
forskjellige bruk. Dette er da losjerende personer.
En kan også finne ordet "Lottbruker". I denne forbindelse mener man en person
som leier jord eller skog, der leien ble betalt med en brøkdel av avlingen eller avkas
tingen. Lottbruk er kjent fra flere kanter av landet, men har aldri vært vanlig.
litt om pengeenheten i denne perioden som vi skriver om
Før 1814 var pengeenheten riksdaler. 1 riksdaler = 6 mark = 96 skilling.
1814 -1875 får vi spesiedaler. 1 spesiedaler = 5 ort = 120 skilling.
I 1875 gikk vi over til å bruke kroner og ved pengeomregningen ble 1 spesiedaler sått
til 4 kroner. 1 ort ble da 80 øre, og 1 skilling ble 3 øre.

----
17 H&FSt
----
STIKLESTAD 1800-1940
AV ARNE HALLEM
"I Verdalen ligger mange smukke Gaarde, tildeels mærkværdige fra gamle Tider, jor
nemmelig Gaardene Stiklestad, Hallem, Forbrigd, Houg, Biertnes, Maritvold, m.JI."
Dette skriver topograf og sorenskriver Lars Hess Bing i sin artikkel "Skildring av
Verdalen 1796" i verket "Beskrivelse over Kongeriket Norge" av samme år. Det som
gjør dette interessant er at det er en samtidig øyenvitneskildring av en utenforstå
ende, og utgjør hans spontane inntrykk av bygda fire år før året 1800. I dette bindet
av Verdalsboka - "Heimer og folk- Stiklestad 1800-1940" - vil alle "smukke Gaarde",
alle heimer og folk i Stiklestadgrenda fra denne perioden, vekkes til live og snakke
sitt eget språk, og i seg seiv være en viktig lokalhistorisk dokumentasjon av vår for
holdsvis nære fortid.
Dette innledningskapitlet tar for seg noen begivenheter og hendelser som må ha
vært sentrale for folk i grenda i denne perioden. Hva var folk opptatt av? Hvordan
levde de? Hva skjedde på Stiklestad i disse årene?
Svarene på disse spørsmålene vil delvis bli preget av at grenda det er snakk om er
nettopp Stiklestad, og at dette stedet, som et resultat av Olav Haraldssons fall her i
1030, skulle få en helt spesiell plass i norsk historie, både som sted og som symbol.
To viktige hendelser i denne sammenheng skjer nettopp i denne perioden, på 1800-
tallet, nemlig den bevisste bruken av Stiklestad som et nasjonalsymbol i det vi kan
kalle nyere tid, og den offisielle gjenreisingen av olsokdagen i Norge. Markeringen av
900-årsjubileet for Slaget på Stiklestad i 1930 er selvsagt også sentral i denne
sammenheng.
I tillegg vil det bli korte streiftog innom noen andre sider av grendas historie og
folks dagligliv.
STIKLESTAD SOM NASJONALSYMBOL
Den historiske bakgrunnen: Stiklestad før 1800
For å forstå de sentrale politiske, religiøse og kulturelle begivenheter som skjedde på
Stiklestad i perioden 1800-1940, er det nødvendig å nevne noe om den historiske
bakgrunnen.

----
18 H&FSt
----
Stiklestad er et gammelt gårdsnavn; andreleddet kommer av "stadr" som betyr
"bustad". Det er knyttet en del usikkerhet til betydningen av førsteleddet "stikl"; en
mulig forklaring er at ordet opprinnelig var et elvenavn, "Stikl". En annen og noe
senere forklaring er at ordet betyr "å stikke ut fra noe", og at det har med landskaps
formasjon å gjøre, for eksempel formen på et tjern, et nes, ei vik, eller kanskje også
ei myr.
Det eldste spor av mennesker i Verdal er fra Stiklestad - det er ei 7-8000 år gam
mel elghornhakke funnet på Hallem; noe forenklet kan vi kanskje si at Verdals første
jordbruker var hallemsbygg. Bygda er full av fortidsminner fra forhistorisk tid. Både
i Hegstadmarka og Hallemsmarka finnes en enestående samling av gravhauger fra
forhistorisk tid, fra jernalderen. Samlingen av hauger og størrelsen på dem forteller
oss at området må ha vært et sentralt maktsentrum flere hundreår før Slaget på
Stiklestad; kanskje valgte Olav da han kom tilbake til Norge i 1030 bevisst å gå mot
dette maktsentret hvis han skulle ha noe håp om å vinne tilbake landet?
Olav Haraldssons håp om å vinne tilbake Norge ble knust gjennom hans neder
lag på Stiklestad, men ved at kirken opphøyde han til helgen ett år etter slaget, ble
den døde Olav brukt både religiøst og politisk til å fullføre det han ikke fullt ut lyk
tes med som norsk konge. Som Olav den hellige, "Norges evige konge", fikk han en
symbolfunksjon, og fullførte på den måten både kristningsverket og samlingen av
Norge til et fritt og uavhengig rike.
Opp gjennom middelalderen dro mange pilegrimer og andre tilreisende til
Stiklestad for å besøke stedet hvor helgenkongen hadde dødd, og besøke kirken som
ble reist der. Gradvis må navnet Stiklestad ha fått en spesiell plass i norsk historie.
Folket i Stiklestad-grenda rundt 1800 kjente selvsagt til de utallige Olavssagn og
Olavslegender som hadde dannet seg, mange hadde besøkt Olavssteinen og
Olavskilden i Klingen ved Leksdalsvatnet, like ved den gamle pilegrimsleia nordfrå,
og de hadde vandret Feginsbrekka, gledens bakke, hvor pilegrimene fikk det første
glimt av Stiklestad. Attenhundretalls-menneskene følte kanskje historiens sus over
landskapet, og de må ha vært seg bevisst at de bodde på en helt spesiell plass. I løpet
av 1800-tallet skulle de bli seg dette enda sterkere bevisst.
Stiklestadallé og Olavsstøtter
Stiklestad år 1800. En ti år gammel nyplantet allé av hegg, pil, rogn, furu og bjørk,
anlagt av major Lorentz Diederich Kliiwer på Bjartnes, strakk seg langs
Stiklestadveien fra bryggene på Øra til det gamle slagstedet. Alleen må ha gitt dati
dens "stekstabygg" nok en følelse av å bo på et spesielt sted. Ikke bare var den vak
ker, særlig om våren og høsten, men den må ha hatt noe nesten symbolsk over seg
slik den snorrett førte dem fram til hjertet i den grenda de bodde i; den understreket
på en måte det spesielle ved stedet. Dessuten var Stiklestadalléen et pust av det store
utland - Kliiwer hadde som forbilde lignende alleer fra parker og store hageanlegg ute
i Europa. Noe annet, og som kanskje ikke alle var like begeistret for, var at bønder
og husmenn ble utkommandert for å holde veien ved like.
Fem år etter århundreskiftet, i 1805, ble en ny Olavsstøtte reist på Stiklestad av
stiftsamtmannen i Trondheim, baron Fredrik Adeler, den samme støtten som står der

----
19 H&FSt
----
■ t
„ ''
•3 •■
-
Stiklestad ca. 1 800 Håndkolorert trykk av måler Elias Meyer.
i dag. I 1805 stod ennå en tidligere steinpyramide-støtte med et jernkors på toppen,
reist av oberst Lemfort i 1710, og i flere tiår ut gjennom attenhundretalet stod begge
støttene der oppe på haugen, på samme sted som det i følge legenden stod et skur i
1030, hvor den døde Olav Haraldsson ble lagt etter slaget. At det har stått flere støt
ter på denne plassen opp gjennom århundrene, er i seg seiv interessant, og sier noe
om Stiklestads betydning og symbolverdi. Det samme gjør den interessen støttene ble
viet av tilreisende både fra inn- og utland; skandinaviske, engelske, tyske professo
rer, forfattere, redaktører, prester og andre tilreisende har etterlatt seg sine beskri
velser av støttene og stedet. Støttene må også ha vært noe som folk i grenda var opp
tatt av. Da baron Adeler sluttet i sin stilling som amtmann, ble støtten på Stiklestad
nevnt i flere hyldningsdikt, og i et av dem heter det at "Værdalens Stiklestad gjenly
der nu med Tak - og Ak med sorgfavnet Stemme".
I juni 1873 besøkte unionskongen Oscar II Norge og Stiklestad. Om dette besø
ket skrev professor J. A. Friis:
Ved St. Olaf Støtte på Stiklestad hadde en tallrik og forventningsfull Almue samlet
seg. På et hvert Bakkehell såes tette Menneskemasse!' oppstilte, ivrige etter å få se et
glimt av den folkekjære Konge. — Støtten var prydet med Kranser og rundt
omkring samme var det plantet flagg.

----
20 H&FSt
----
Støttene på Stiklestad i 1 880-årene. I bakgrunnen ser vi Ekle.
Folkemøtet på Stiklestad i 1882
4. og 5. juli 1882 ble det holdt et stort folkemøte med ca. 5000 deltakere på gården
Stiklestad mellom. Initiativtakere til møtet var stortingsmenn i fylket, men også fol
kehøgskolebevegelsen og de frilynte ungdomslagene hadde ivret for et slikt møte. De
to sistnevne hører med blant det vi kaller motkulturene i norsk historie. De stod i
opposisjon til embetsmannskulturen, og de representerte nasjonale strømninger i
Norge som var sentrale i den politiske kampen i 1870- og 1880-årene, og da unio
nen med Sverige ble oppløst i 1905. Hensikten med møtet var å nå ut til folket med
et klart budskap før stortingsvalget samme høst. På samme sted som Olav hadde
kjempet sin kamp om makten i Norge flere hundreår tidligere, ble det igjen kjempet
om den politiske makten i landet - Stortingets bondeopposisjon valgte Stiklestad som
et sentralt sted å markere sin kamp mot kongen og embetsmannsregjeringen på.
På denne måten gjenspeiler Stiklestad og folkemøtet der politiske begivenheter
ikke bare i Norge, men også politiske strømninger ute i Europa. Ideene fra den store
franske revolusjon i 1789 om frihet og likhet, visjonen om et bedre samfunn for alle
lag av folket, levde videre etter Napoleonskriger og reaksjonstid hvor de gamle makt
haverne stort sett beholdt den politiske makten. Etter nye revolusjoner i Frankrike, i
1830 og 1848, gikk det en liberal bølge over Europa med blant annet krav om likhet
for loven, utvidet stemmerett og parlamentarisme. Samtidig hadde den industrielle
revolusjon, som begynte i England i andre halvdel av 1700-tallet, skapt et nytt sam
HEIMER OG FOLK - STIKLESTAD 1 800-1940


----
21 H&FSt
----
funn med nye produksjonsmåter og nye samfunnsgrupper. På den tiden folkemøtet
på Stiklestad ble holdt, kan vi snakke om en gryende industrialisering også i Norge,
og vi ser konturene av et nytt samfunn hvor nye lag av folket ønsker innflytelse og
politisk makt. I klartekst ble dette budskapet båret fram på tunet på Stiklestad
mellom i 1882.
Den konkrete bakgrunnen var Stortingets 9. juni-vedtak fra 1880 hvor stortings
flertallet fastslo statsrådenes møterett i Stortinget. Hensikten med vedtaket var å styr
ke Stortingets makt, samt at kongen skulle peke ut statsråder som Stortinget kunne
samarbeide med, og som ikke førte en politikk som gikk mot flertallet i Stortinget.
Dette vedtaket hadde kongen, Oscar 11, tidligere flere ganger nektet å sanksjonere,
noe som provoserte opposisjonen sterkt. I årene etter 1814 hadde embetsmennene
dominert i norsk politikk; de ble oppnent av kongen til å sitte i regjeringen, og de
var i flertall på Stortinget. Dette flertallet hadde de nå imidlertid mistet til opposisjo
nen, som bestod av en stor gruppe bønder under ledelse av Søren Jaabæk, og noen
radikale byrepresentanter under ledelse av Johan Sverdrup. Som et resultat av denne
striden fikk vi våre to første politiske parti. De stortingsrepresentantene som støttet
kongen og hans embetsmannsregjering, ble til partiet Høyre. Sverdrup klarte å samle
opposisjonen, og de ble til partiet Venstre. Dette partiet var det som trommet sammen
til møte på Stiklestad i 1882.
I følge referat fra møtet går det fram at folk begynte å strømme til allerede dagen
før; dampbåtene måtte gå hele natten for å frakte tilreisende, og på første møtedag
"rak det igjen folk på alle stier" til Stiklestad, til visstnok det største politiske møtet i
landet så langt. Hovedtaler var selveste Bjørnstjerne Bjørnson, dikterhøvding og ivrig
talsmann for Venstre; Johan Sverdrup skulle også delta, men ble forhindret på grunn
av et møte i egen valgkrets. Bjørnson entret talerstolen under stormende applaus, og
holdt en av sine mest berømte taler. Allerede i åpningen trakk han linjene tilbake til
det som en gang hadde skjedd på Stiklestad, og han satte den politiske striden inn i
en historisk sammenheng:
Stedet vi staar paa gjør langsynt. Historien løfter sig af disse Grunde i slig Klarhed,
at vi ser Folkets Aandsveie langt tilbage og langt jram, thi det Slag som sloges her for
over 800 har siden, det reiste sig af noget, som laa langt tilbage, og det har endnu
ikke i dag uttømt alle sine Følger.
Bjørnson trakk også inn det nasjonale aspektet ved den striden de kjempet, og på
denne måten kan det være mye i talen hans som peker framover mot en ny politisk
og nasjonal strid noen år sene re, og som resulterte i brudd med Sverige og unions
oppløsningen i 1905. Etter 434 år i union med Danmark, og etter 1814 i en ny union
med Sverige, etterlyser Bjørnson hva han kaller "Selvstændighedens Æresfølese":
Vi har i dette Forhold (forholdet til Sverige) ikke Selvstændighedens Ære hos andre
Folk. Svensken seiv tror at vi blev erobret i 1814. Dansken tror, at vi er et af Sverige
afhængig Folk. Hva Under at saa Udlændingen ser paa os som et halvfritt Tilhæng
til Sverige? Overalt hvor Kongen, hvor Flaget, hvor Diplomatiet repræsenterer os, er
STIKLESTAD 1800-1940

----
22 H&FSt
----
• ■»
mm
;ø?
%,
i
j-
.!
t>
I
i : '
i
mi
i
c
f ■
Folkemøtet på Stiklestad i 1882.
det som et Tillæg til Sverige....
Vi savnerjo ogsaa den Ære, den Lykke, som alle andre fri Folk har-at have en nati
onal norsk Foregangsmand i vor Statschej. Han tilhører et andet Folk. Han leder der.
Slike Forhold giver ikke Selvstændighedens Æresjølese, ...


----
23 H&FSt
----
Bjørnson nevnte så kongens sanksjonsnekting i
statsrådsaken, han påpekte at vi hadde en konge og
en regjering som gikk imot folkeviljen, og at vi lot
dette skje fordi vi ikke hadde nok av
"Selvstændighedens Æresfølelse". Så spilte han igjen
på Stiklestads symbolfunksjon:
Om her stod en ny Tormod Kolbrunarskald, - det var
dette han med langtrækkende Røst ville synge ud
over det norske Folk i dagningen:'Vaagn op til et selv
stændigt Folks æresfølelse!' Tales der til dine valgte
Mænd som til Drenge, slåa da ned den Regjering,
som har ansvaret jor det. Og er din Konge en svensk
Mand og hans Regjering allikevel kræver absolut
Veto jor ham i din Grundlov, skjønt det ikke staar,
sørg da jor, at det bliver dyrt jor den Regjering og jor
enhver som ejter den kræver det samme. Og lader
nogen Kongedømmet sige, at absolut Veto kan det
ikke opgive, da maa Du aabent svare, at saa maa det
norske Folk opgive Kongedømmet. Mindre maa
Valget ikke blive end mellem det absolute Veto og
Kongedømmet.
Avbrutt av stormende bifall flere ganger, fortsatte
han å appellere til folkets æresfølelse. Han sammen
lignet med den gamle hæren på Stiklestad som våk
net til nederlag, men forutsa at denne gangen ville
det bli seier, for nå samlet alle gode krefter seg for
selvstendighet og frihet, og nå skulle:
... Sejren vindes ved Overbevisningens Vaaben i
Valgenes üblodige Slag ...Paa Stiklestad, vor gamle
Selvstændigheds største Sted, - et Leve jor det til
Selvstændighedens Ære atter opvoxende norske Folk.
Flere andre markante personer fra datidens samfunnsdebatt hadde ordet i løpet av de
to dagene, og det ble talt varmt for saker som utvidet stemmerett, folkevalgt jury
ordning, folkesuverenitet og kvinnesak. Betydningen av å få valgt inn flest mulig ven
strerepresentanter på Stortinget ved høstens valg ble sterkt understreket, for derved
å kunne bruke "Rigsrettens skarpe Vaaben" , som en av talerne uttrykte det, mot
embetsmannsregjeringen.
Ved slutten av møtet samlet deltakerne seg i bakken nedenfor Olavsstøtten, og
grepet av føle Iser da han så folkehavet under seg, tok Bjørnson på nytt ordet og holdt
nok en tale som er gått inn i historien som en av hans største og mest inspirerte. Igjen


----
24 H&FSt
----
var det historiske perspektivet viktig - han snakket om det norske folks minner, og
at slike minner er viktige for et folk, og under Olavsstøtten på Stiklestad følte han at
de stod ved det største minnet i landets historie. Han mintes det alvoret de måtte ha
gått i slaget med, og han takket dem for den æren og friheten de trodde på og ofret
seg for. Han sluttet med å takke de som stupte og ønsket at de tilstedeværende ville
være verdige til å kjempe den kampen de stod foran med det samme alvor i sinnet
som de som kjempet og fait under slaget.
Om det var det alvoret og den "Selvstændighedens Æresfølelse" som Bjørnson
manet fram på Stiklestad som ble utslagsgivende, er ikke godt å si, men at folkemø
tet der hadde stor betydning i den alvorlige politiske striden som raste, er det ingen
tvil om. Ved valget om høsten, som er det første partivalg i Norge, seiv om partiene
offisielt ikke var stiftet ennå, vant Venstre en knusende seier. Venstre besatte alle plas
sene i Lagtinget og fikk også flertall i Odelstinget. Følgelig kunne regjeringen stevnes
for riksrett for å ha frarådd kongen å sanksjonere stortingsflertallets vedtak i stats
rådsaken. Statsrådene ble frådømt sine embeter, den siste embetsmannsregjeringen
ble tvunget til å gå av, og en ny regjering, ledet av Johan Sverdrup, og som baserte
seg på flertallet i Stortinget, ble dannet. Anden fra Stiklestad hadde seiret, det parla
mentariske system var i praksis innført i Norge.
Gjenreisingen av olsokdagen i Norge
I middelalderen ble helgenkongen feiret både av den katolske kirken og av folk flest.
Helgendyrking ble imidlertid forbudt ved innføringen av reformasjonen i 1536, og
markeringen av olsokdagen gikk mer eller mindre i glemmeboka. At folk på
Stiklestad i århundrene etter 1536 hadde et spesielt forhold til denne dagen er mulig,
minnet om Olav ble holdt levende blant annet gjennom de forskjellige støttene som
ble reist.
På attenhundretalet, da den offisielle feiringen av olsokdagen ble tatt opp igjen i
Norge, ble symbolet Stiklestad nok en gang sentralt. I en artikkel i "Morgenbladet" i
1856, hvor presten O. T. Krogh tok til orde for olsok som nasjonal festdag, het det
blant annet følgende om den glemselen han mente rådde i Norge om Olav og hans
verk: "...medens vi lade St. Olafs hellige Minde henblegne og jorsvinde med Fortidens
Jutuler, Dverge, Nisser og Huldre ...". Etter den lange unionstiden med Danmark
mener han at vi til og med etter selvstendigheten i 1814 var så preget av det han kal
ler "den danske Aand" at vi lot den:
.... beherske os i den Grad, at vi ikke havde en Tanke om Gjenoprettelsen av en
Mindejestjor den Mand, som i Livet og Døden gjorde allerjørst Norge til et selv
stændigt og udelelig Kongerige og en til dette Kongeriges christne Borgere.
Også på dette området var folkehøgskolene og de frilynte ungdomslagene sentrale.
Allerede i 1871 arrangerte folkehøgskolen i Stjørdal et olsokstevne på Stiklestad med
en rekke talere.
29. juli 1897 blir imidlertid regnet som den første festdagen for olsok etter refor
masjonen i 1536. Bakgrunnen var markeringen av 900-årsjubileet for Trondheim by.

----
25 H&FSt
----
Olsokstevnet startet med et stort folketog i Trondheim 29. juli, hvor Bjørnstjerne
Bjørnson igjen var hovedtaler. Stevnet gikk over flere dager, og den 1. august var
Stiklestad sentrum for begivenhetene med en folketilstrømning av dimensjoner. Ca.
10 000 mennesker møtte opp, og en del av disse deltok i en marsj fra Trones til
Stiklestad etter at en flåte på 13 skip hadde fraktet dem dit.
Referatet til en begeistret journalist i avisen Dagen om hvordan han opplevde stev
net på Stiklestad taler sitt eget språk:
Mødet paa Stiklestad i gaar er aj de ganske sjeldnes Oplevelser. En slik uhyre
Menneskemasse har aldrig muligens vært somlet herinne, og dog kan dette historis
ke Sted se tilbage paa en lang Rekke Stormøder. Til Stiklestad har Trønderne i store
Flokker stevnet saa mangen Gang. Og slig Begeistring som her var! Det var hele
Landet som igaar samledes om Olavsstøtten.
Om arrangør-komiteens arbeid med "at bespise og bedrikke mange Mennesker", skri
ver avisen:
De hadde i Beredskap jlere tusen Liter Melk og en Mangfoldighed aj Brus, Øl og
Kajje, men hvajorslog det til saa mange. Endog Vandbrøndene paa enkelte Gaarder
tømtes. Men denne Sammenstimling aj Mennesker jorvoldte ikke en eneste Uorden.
Olsokstevnet i 1897 ble ikke like godt mottatt på alle hold, det stod fremdeles
strid om olsokfeiringens berettigelse, blant annet innad i kirken. Grunnlaget for våre
dagers olsokfeiring var imidlertid lagt, og 29. juli i 1917 var det nok en stor samling
av mennesker på Stiklestad, ca. 4000 i følge avisen Nidaros. Redaksjonelt kommen
terer avisen olsokfeiringen på følgende måte:
Først etter at begivenheterne i 1814 hadde git os vor nationale selvstændighet tilba
ke, jik de historiske minde og traditioner igjen sin gamle værdijor os, og ejterhaan
den vokste ogsaa erkjendelsen av Olavsdagens betydningjrem. Olavsdagen symboli
serer det store omslag og den rike nytid i vort jolks ældre historie. Olavs kamp jor
den store kongstanke mot smaakonge- og splittelsesaanden. Vor tids konge treenger
ogsaa en samlende kongstanke. Rivningen inden nationen truer med at splitte vort
joik og svække enheten i vor optreden utadtil. Olav Haraldsons politiske program: Et
samlet Norge burde ogsaa jor os være maalet.
Om arrangementet på Stiklestad hadde avisen en oppfordring: "Olavsdagen på
Stiklestad. Den bør bli høytidsdag". Våre dagers olsokfeiring på Stiklestad viser at
Nidaros sitt ønske har gått i oppfyllelse.
900-årsjubileet i 1930
Den desidert største markeringen av det som hadde skjedd på Stiklestad, var 900-
årsjubileet i 1930. Dette jubileet utgjorde det endelige gjennombruddet for den offi
sielle olsokfeiringen i nyere tid. Til en storstilt anlagt jubileumsfeiring, med en for

----
26 H&FSt
----
Folkemøte på Stiklestad 29. juli 1930.
anledningen nyrestaurert kirke og et nybygd katolsk kapell, kom ca. 42 000 men
nesker for å overvære høymesse i kirken, friluftsgudstjeneste ved Olavsstøtten, den
første katolske messe i det nybygde kapellet, konserter, taler og foredrag sammen
med konge, dronning, kronprins, stortingspresident, statsminister, statsråder, stor
tingsrepresentanter og biskoper.
Overveldet over det han hadde opplevd på Stiklestad, skrev biskop Eivind
Berggrav i en senere artikkel om "Norges folk på Stiklestad". Han forsøkte å forklare
det han hadde opplevd under jubileet med at "Stiklestad blev en åpenbaring av evig
hetsrytmen i det norske folks liv."
Historikeren Arne Bergsgård ble ikke mindre overveldet. I et foredrag under jubi
leet som han hadde kalt "Kvifor til Stiklestad?", sa han blant annet:
Eit eineståande syn! I vår moderne tid eit heilt folk på valfart. Eit minne jr å folket
sin barndom lokkar og dreg 055.... Alt i alt ein samlingsstad for folket sin ideelle evne
og trong. Kunstnerisk og i grunnen også politisk og nasjonalt, men fyrst og sist religi
øst.
Bergsgård kom i sitt foredrag også inn på hvilke krefter som stod bak det at man
igjen offisielt kunne feire olsok i Norge. Svaret han gav var klart - de vi kunne takke
for at vi på nytt kunne markere et "minne frå folket sin barndom" var:
Det er nasjonale krefter som ifrå fyrsten har agitert fram olsok. Det er dei frilynte
ungdomslaga utover bygdene som fyrst tok upp tanken, og i mange år arbeidde dei
for han under nokso stor motstand. Det er eigenleg ikkje før i dei siste 8-9 åra, ikkje
før me nærma oss det store 900-året, at tanken slo igjennom, men då gjorde han det
og med all ynskjeleg kraft.
HEIMER OG FOLK - STIKLESTAD 1 800-1940


----
27 H&FSt
----
STORE OG SMÅ HENDELSER
I STIKLESTAD-GRENDA GJENNOM 140 ÅR
Stiklestad kirke
Stiklestad kirke ble bygget i perioden 1150-1180 på det stedet Olav Haraldsson
døde. I følge tradisjonen var den steinen Olav lente seg mot da han fikk sitt banesår,
opprinnelig bygget inn i alteret i kirken, men den skal ha blitt fjernet etter reforma
sjonen. I dette kapitlet skal vi se på noe av det som skjedde med Stiklestad kirke i
perioden 1800 til 1940, en tid da folk flest kanskje besøkte kirken oftere enn i dag;
mange ble dessuten involvert i ulike reparasjons- og vedlikeholdsarbeid.
I 1812 var faktisk kirken nær ved å bli revet. I dag høres dette ut som rene kul
tur-vandalismen, men dette var nøds- og ufredsår for Norge, og vanskelige tider sik
kert også for folk på Stiklestad. Ute i Europa raste Napoleonskrigene. Danmark-
Norge, en liten brikke i stormaktenes spill, var kommet i krig med England, med
påfølgende engelsk blokade og manglende korntilførsel, kombinert med flere uår.
Årene rundt 1812 var de verste nødsårene som har rammet Norge i nyere tid.
På Stiklestad klaget prost Brandt over at kirken var for mørk og "aldeles for liden
til at rumme kun den halve del av de kirkesøkende". Videre sier han om den forfat
Stiklestad kirke ca. 1890.


----
28 H&FSt
----
ning kirkebygningen var i at "...den både er aldeles übekvem og upassende til
Forsamlingshus og i en Forfatning der skynderpå dens Nedbrydeise ..." Imidlertid ble det
ikke noe av rivningsplanene; de mest nødvendige reparasjoner ble utført, blant annet
av folk fra grenda, og kirken overlevde.
To år senere, i Eidsvoll-grunnlovens og selvstendighetens år 1814, ble orgelet fra
1776 reparert. Alle reparasjonene gjorde at folk i Stiklestad fortsatt kunne gå i sin
gamle kirke. Kanskje følte de glede over nyvunnet selvstendighet knyttet til det nye
stedet i Norge som skulle få en lignende symbolfunksjon som Stiklestad, nemlig
Eidsvoll.
Et tårn reist i 1768, etter at det gamle tårnet hadde blåst ned, ble tatt ned i 1818
av frykt for at kirken ikke tålte vekten av det, og det ble i stedet bygget et åttekantet
klokkehus som stod helt til 1882, da et nytt tårn ble sått opp. Byggmesterens navn i
1882 var Martin Sevaldsen, og arbeidet ble delvis utført etter tegninger av arkitekt
Christie; dette tårnet ble igjen ombygget under den siste restaurering av kirken i
1927-30.
Små og store endringer som folk sikkert var opptatt av, skjedde gjennom årene
med kirken deres. 1 1861 ble det bygget galleri langs nordre langvegg og vestre tverr
gavl, og samtidig fikk kirken ny prekestol, som ble brukt til restaureringen i 1930.
Et likkapell, som var blitt oppført av oberst Reichwein fra Trones gard, var i 1867 så
falleferdig at det ble revet. Helt til 1869 skal det ha ligget en relikvie i et korsformet
hull i alterbordet; denne relikvien bestod av tre små lerretposer innviklet i en bly
plate, og med innskrift som blant annet lød: "...av de helliges ben i Selja...". Disse
posene skal ha blitt fjernet under en noe omfattende restaurering som fant sted i
1870. På denne tiden fikk kirken fem pulpiturer, høystoler, bygget for lensherre med
frue, samt for bispen, fogden og presten. Også andre personer fra de øvre sosiale lag
fikk sine private høystoler i kirken. I 1723 var kirken blitt kjøpt av Rasmus Aagesen
Hagen, for senere, i 1795, å bli kjøpt av bøndene i sognet. For å benytte slike spesi
elle stoler, måtte det betales en avgift til kirkekassen, mens stolene under orgelgalle
riet var til fri bruk for husmenn og andre som ikke hadde hatt noen mulighet til å
være med på kjøpet av kirkene. På denne måten avspeilte selve kirkerommet 1800-
tallets lagdelte samfunn; først i 1888, seks år etter folkemøtet på Stiklestad, i demo
kratiseringens og folkestyrets tiår, ble Stiklestad kirke innløst og overtatt av sognet.
Først på nittenhundretallet var kirken igjen i svært dårlig forfatning, og i forbin
delse med planleggingen av 1930-jubileet ble det vedtatt en større restaurering. En
lokal nemnd fikk i oppdrag å samle inn 50 000 kroner, noe som ikke gikk så bra.
Finansieringen kom imidlertid i orden, blant annet gjennom en pengebevilgning på
100 000 kroner fra det norske pengelotteri. Da arbeidet startet opp, ble det klart at
en omfattende restaurering var nødvendig. Murene, særlig sørveggen, var i så dårlig
forfatning at store deler av den ytre muren måtte rives og bygges opp på nytt. Andre
omfattende endringer var at våpenhuset fra 1882 ble revet og erstattet av det vi har i
dag. Panelhimlingen fra 1849 ble revet for å få fram det gamle taket med røde bjei
ker og hvite fjøler.
Under restaureringen kom noen interessante veggdekorasjoner til syne; disse
stammer antagelig fra senmiddelalderen. En omhyggelig avdekning og konservering

----
29 H&FSt
----
■°
t
P l / li
r
W
? -- •
Interiør fra Stiklestad kirke før restaureringen 1928-29.
av veggflatene ble foretatt; det viste seg å være to rekker med bilder langs skipets veg
ger, blant annet med scener fra lidelseshistorien, og på sørveggen dukket det fram et
våpenmerke fra dansketiden.
En endring som sikkert gjorde inntrykk på folk, var den nye utsmykkingen av
koret. Den gamle altertavlen, som i dag henger i våpenhuset, ble fjernet og erstattet
av maleren Alf Rolfsens frescomalerier med scener fra begivenhetene knyttet til Olavs
fall på Stiklestad. Ny prekestol og alterskranke ble også laget. Både utvendig og inn
vendig var det en fullstendig nyrestaurert kirke som Stiklestad-grenda kunne vise
fram til det store jubileet i 1930.
Skole og undervisning
Rundt år 1800 stod det heller dårlig til med folks lese- og skriveferdigheter i Norge.
I løpet av 1700-tallet hadde man fått en slags orden på skolegangen også på lands
bygda gjennom omgangsskolen. Offentlig ansatte lære re dro fra grend til grend og
holdt skole på en av de større gårdene, hvor barn fra nabogårdene kom og fikk
undervisning i fagene lesing, skriving, bibelhistorie og salmesang. Kvaliteten på
lærerne kunne være så som så, da kravene til deres kvalifikasjoner var minimale. En
rapport fra 1837 viste at bare 20% kunne skrive etter avsluttet skolegang, enda færre
kunne regne. Det er ingen grunn til å tro at det stod noe særlig bedre til i Stiklestad.
Målet med undervisningen var konfirmasjonsopplæring. Vi kan lett tenke oss at det
var mange ungdommer som under konfirmasjonen i Stiklestad kirke, under overhø
ring av presten foran hele kirkelyden, strevde både med Luthers katekisme og Erik
Pontoppidans katekismeforklaring.


----
30 H&FSt
----
I 1796 la en bygdekommisjon for Verdal etter kongelig påbud fram en plan om
organisering av skolen i bygda, og legger man godviljen til, kan man kanskje ane en
liten optimisme eller tegn til forbedring i følgende vurdering fra biskop Bugge om
skolesituasjonen i Verdal etter en visitas i 1809:
Ungdommen bejantes god fm siste Gang; dog syntes mig ikke det var gaaet jremad,
hvilket kunde have sin Grund i Ungdommens Undseelse. Dog maajeg tilstaa atjeg
i det hele syntes at Hr Provst Brandt viste større Iver for den gode Sag endjorrige
Gang.
I 1827 fikk vi vår første skolelov - "Lov om almueskolevæsenet paa landet". Denne
loven slo blant annet fast at alle barn skulle ha minst 3 måneder skolegang i året fra
de var 7 til 8 år gamle og til konfirmasjonsalderen, samt at skriving og regning skul
le være obligatoriske fag. Prestegjeldet ble inndelt i 12 distrikt, hvorav "2. District"
stort sett tilsvarer Stiklestad:
Haug, Do. Peder, Svedjan, Sissellien, Slottet, Bjartnes, Stiklestad 4 Gaarde, Ekle,
Hægstad, Hallem 4 Gaarde, Vestre Lyngaas, Øgstad, Prestgaarden, Moe, Lyng 3
Gaarde, Haga 3 Gaarde, er 26 Gaarde med Ole Sehm som lærer. 20 Spd. i Løn.
I 1860 kom det en ny skolelov som førte med seg store forandringer. Bygdeskolene
skulle nå ha faste skolehus, det ble opprettet egne lærerseminarer for å gi lærerne
skikkelig utdanning, og skolen fikk større anseelse og autoritet.
Skoleklasse ved Stiklestad gamle skole ca. 1900


----
31 H&FSt
----
Kretser som var så tett befolket at 30 barn kunne komme til skolen hver dag
skulle ha fast skole med særskilt klasserom. I andre kretser kunne det fremdeles være
omgangsskole på gårdene. Kretsinndelingen av 1861 for Verdal viser at Stiklestad
krets bestod av følgende gårder: Øgstad, Stiklestad, Bjartnes, Haug, Ekle, Hegstad,
Lyng og Haga med skole på Ekle. Hallem tilhørte Forbregd krets med skole på
Forbregd; begge kretsene hadde som lærer Hans Hallem. I de kommende årene holdt
skolen for Stiklestad krets til både på Lyng, Stiklestad og Hegstad.
På et møte i skolekommisjonen i 1877 ble det foreslått å lage en fast skole på
Stiklestad, og to år senere ble planer med kostnadsoverslag på 8 500 kroner for en
ny skole på en tomt ved siden av kirken lagt fram, og to år deretter, i 1881, stod sko
len på Stiklestad ferdig til å tas i bruk. Morten Slapgaard ble tilsatt som lærer og klok
ker i Stiklestad krets.
I tillegg til klasserom og lærerbolig, rommet den nybygde skolen kommuneloka
le for Verdal. Etter formannskapslovene av 1837 og innføringen av det kommunale
selvstyre, hadde formannskapet og kommunestyret, eller representantskapet som det
ble kalt, hatt møtene på forskjellige gårder på Stiklestad: Stiklestad nordre, vestre og
østre, og Auglen, som da var prestegard i Stiklestad. Også i et rom i den skolen som
ble bygget på Verdalsøra i 1847 ble det avholdt møter, men i perioden 1881 til 1938
lå Verdals første faste "kommunestyresal" i skolen på Stiklestad.
Folkemøtet på Stiklestad i 1882 kan, som tidligere nevnt, sees som uttrykk for det
nye samfunnet som var i emning, og de nye politiske vindene som blåste. Dette ser
vi også når det gjelder synet på betydningen av kunnskap og skolegang. Tidligere
kunne det i mange bygder, og hos mange foreldre, være stor motstand mot for mye
Bespisning av gjester i kommunelokalet på Stiklestad.


----
32 H&FSt
----
skolegang for barna, særlig mot å bruke for mye penger på skolebygninger og anset
telse av lærere. I 1870- og 80-årene kom det krav om mer kunnskap til alle lag av
folket. En av de viktigste reformene regjeringen Sverdrup fikk gjennomført, var sju
årig folkeskole. Den nye skoleloven av 1889 slo fast at den nye folkeskolen skulle
være en skole for alle
samfunnslag, og den
var et viktig skritt på
veien mot at alle
barn skulle ha en fel
les grunnutdanning.
Fagkretsen ble utvi
det, nå kom geografi,
historie og naturfag
inn som pensum,
andre nye fag kunne
være tegning, sløyd
og kroppsøving.
Dessuten skulle det
være mulig å bruke
landsmål i undervis
ningen i stedet for
riksmål. 1 pakt med
Amtskolen på Stiklestad nordre 1892.
tiden var det også at nå skulle skolen bli styrt av folket, ikke som før av kirken; kom
munestyret oppnevnte de nye skolestyrene.
Alt dette nye ser vi også på Stiklestad. Det at Stiklestad skole stod ferdig i 1881,
året før det store folkemøtet, er kanskje symptomatisk. Noe annet som skjedde
samme året, i 1881, var at Værdalens private middelskole ble opprettet nettopp på
Stiklestad. Det første året holdt skolen til på Stiklestad øvre, senere ble det kjøpt tomt
av Stiklestad nordre, og det ble bygget et enetasjes skolehus med to klasserom ved
Stiklestadveien. Skolens første lærer og bestyrer var Carl Johan Braarud. I 1895 ble
både huset og skolen flyttet til Verdalsøra.
Andre former for undervisning på Stiklestad fra denne tiden var husflidsskole fra
1877; den gikk på omgang i Stiklestad, Vinne og Vuku. I 1891 ble det startet opp
med framhaldsskole i Verdal; også denne skolen gikk på omgang i kretsene i kom
munen, og Stiklestad var en av dem. Første læreren her var Karl Hagerup. Andre
undervisningskurs som ble arrangert på tampen av 1800-tallet på Stiklestad var kurs
i treskjæring, kostbinding, handarbeid og veving.
Bibliotek
Folks ønske om kunnskap og opplysning kommer også til uttrykk på et annet områ
de, nemlig gjennom dannelsen av et bibliotek i Verdal, og igjen er Stiklestad og folk
på Stiklestad sentrale aktører. Rundt omkring i landet var det opprettet folkebok
samlinger for å kunne gi en bedre folkeopplysning, og i løpet av året 1848 ble det
holdt en rekke møter med tanke på å opprette et almuebibliotek i Verdal. Flere av


----
33 H&FSt
----
bøndene på gårdene rundt Stiklestad var med i arbeidet for å få opprettet et biblio
tek; et av stiftelsesmøtene ble holdt hos Arnt Stiklestad på Stiklestad østre. Det første
biblioteket hadde tilholdssted i den nye skolebygningen som var reist to år tidligere
på Øra, men aktiviteten der ser ut til å ha opphørt etter få år. I 1868 tok Karl Rygh
initiativ til å gjenopprette biblioteket, og nå ble lokaliseringen Stiklestad, nærmere
bestemt på det vi i dag kjenner som Slottet, en part av den gamle kongsgarden Haug
som familien Rygh hadde kjøpt noen år tidligere. Karl Ryghs søstre, Petra og Gustava,
fikk ansvaret for boksamlingen som bestod av 115 bind.
Noen år senere ble det opprettet en avdeling av biblioteket på Øra, og i 1893 ble
det vedtatt å slå sammen boksamlingene på Stiklestad og Øra og plassere de på Øra.
I 1907 ble imidlertid samlingen igjen delt, en halvdel forble på Øra, den andre ble
stasjonert hos handelsmann Nicolai Skrove på Stiklestad. 1 1925 ble denne boksam
lingen flyttet til Theodor Stiklestad på Stiklestad øvre, for tre år senere igjen å bli flyt
tet til forsamlingshuset hvor Odin Kålen ble ansvarlig bestyrer.
Verdalsraset
Den hendelsen som må ha gjort sterkest inntrykk på folk i grenda i perioden 1800
til 1940, er uten tvil Verdalsraset. Natt til 19. mai 1893 ble Verdal og deler av
Stiklestad rammet av en naturkatastrofe så voldsom og forferdelig at folk hadde van
skelig for å fatte omfanget. 55 millioner kubikkmeter leirmasse raste ut i et 3 kva
dratkilometer stort område og begravde et område på hele 9 kvadratkilometer. I til
legg ble store områder stående under vann. 112 mennesker omkom i selve raset, og
ytterligere fire personer døde noen dager senere som følge av skader de fikk. 116
mennesker var borte, likeså et stort antall husdyr. Hus og gårder var knust og dekket
av leire, noen ble ganske enkelt helt borte. Et helt bygdesamfunn ble revet bort i løpet
av ikke mange minutter denne mainatten, og tilbake lå den enorme rasgropa som et
gapende krater i landskapet.
I 1905 begynte det første forarbeidet med tanke på dyrking i rasområdet.
Straffanger fra Trondheim landsfengsel ble utplassert for å plante skog og arbeide
med grøfting og tørrlegging. De første bureiserne kom noe senere, og i 1920- og 30-
årene la de ned et enestående arbeid, sikkert under et nesten umenneskelig slit, med
nyrydding og bygging av nye hus. Møysommelig ble det tidligere raskrateret for
vandlet til dyrkbar jord, og "Raset" ble til et fruktbart jordbruksområde i Stiklestad
grenda.
Lag- og organisasjonsvirksomhet
I takt med demokratiseringsprosessen, som blant annet resulterte i en bedre skole,
som igjen førte til at flere kunne lese og skrive, endret folks væremåte seg, likeså hva
de var opptatt av. De begynte å lese aviser, noen leste bøker, og en helt ny verden
åpnet seg for stadig flere mennesker. De så på seg seiv og omverden på en helt ny
måte, de fikk nye kulturelle interesser, og de begynte å organisere seg i ulike for
eninger og lag. Tidligere er de såkalte motkulturene nevnt; disse kulturbevegelsene
fikk sine "avleggere" på Stiklestad, men også en rekke andre lag og organisasjoner
dukket opp.

----
34 H&FSt
----
Thranebevegelsen
Et tidlig og interessant eksempel på organisering hvor navnet Stiklestad igjen avspei
ler begivenheter ikke bare i Norge, men ute i Europa, er Stiklestad Sogns
Arbeiderforening, som ble stiftet i 1851. Denne foreningen hørte riktignok ikke
hjemme bare i selve Stiklestad, den ble stiftet på gården Næs i Stiklestad sogn av Carl
Johan Michelsen, en omreisende agitator for arbeiderforkjemperen Marcus Thrane.
Som ung hadde Thrane blitt kjent med sosialistiske ideer under opphold i London
og Paris. Februarrevolusjonen i Frankrike hadde gjort et sterkt inntrykk på ham, og
da han kom tilbake til Norge, begynte han å stifte arbeiderforeninger ved årsskiftet
1848-1849, den første organisering av arbeiderklassen i Norge. Husmenn og andre
arbeidere hadde på denne tiden ingen politiske rettigheter, og Thranes mål var å gi
underklassen slike rettigheter og bedre kår; blant annet krevde han stemmerett for
alle norske menn.
Likedan som arbeideroppstandene ute i Europa ble knust av myndighetene, ble
også Thranebevegelsen i Norge slått ned av en stat ennå styrt av embetsmenn. Thrane
og andre ledere ble fengslet, og foreningene gikk i oppløsning. Det skjedde også med
Stiklestad Sogns Arbeiderforening, men for en kort og hektisk periode eksisterte den
og bar bud om de nye tidene som var i emning. Første formann var Peter Pedersen
Tretli, og antallet medlemmer ved starten var 73.
Meieri og landhandel
En annen form for organisasjonsvirksomhet med politisk islett ble etablert på
Stiklestad i de politisk turbulente 1880-årene. Også denne virksomheten hadde euro
peiske røtter, blant annet til England og tanker om produksjonsforeninger og pro
duksjonssamvirke. Virksomheten det er snakk om er meieridrift, for en periode også
med landhandel.
I dette huset var Ysteriet på Forbregd.


----
35 H&FSt
----
Bakgrunnen var et ønske om rasjonalisering av meieridrifta i kommunen. Fra før
fantes det et meieri i Leirådal (fra 1876) og et ysteri på Forbregd. Rundt 1880 var det
planer om ett stort meieri i Verdal, men de politiske motsetningene melkeprodusen
tene imellom gjorde dette umulig. I de samme årene som den politiske striden
mellom bondeopposisjonen og embetsmennene raste på Stortinget, mellom venstre
siden og høyresiden i norsk politikk, pågikk en nokså uforsonlig strid mellom vår
lokale venstreside og høyreside. Planene om stormeieridrift strandet i første omgang
som et resultat av denne striden. Interessentene i ysteriet på Forbregd var stort sett
høyrefolk, mens de som tilhørte Leirådal meieri var venstrefolk, og så sterke var mot
setningene at det som skulle være jordbrukssamvirke ble til meierisplittelse.
1 1884, samme året som riksrettsdommen mot embetsmannsregjeringen fait, ble
Værdalens Meieri bygget på Stiklestad, et "venstre-meieri"; samme året ble Ørens
Meieri også bygget, et "høyre-meieri". Det sies at de politiske sympatiene var så ster
ke at enkelte melkeprodusenter, uavhengig av avstand til nærmeste meieri, fraktet
melka til det politisk korrekte meieri. Først etter 33 år, i 1917, ble planene om ett
stort meieri realisert, gjennom sammenslutningen til Verdal meieri på Øra.
1 1885 ble Værdalens Meieris Landhandel etablert på Stiklestad, en slags forbru
kerforening knyttet til meieriet. Landhandelen holdt først til i leide lokaler, senere
fikk den eget hus med bakeri. Butikkdriften ble imidlertid ingen suksess, og land
handelen ble i 1895 solgt til Th. Pettersen fra Inderøy.
Misjonsvirksomhet
Lekmannsbevegelsen var en del av motkulturene, og den stod sterkt i Norge.
Vekkelsespredikanter som Hans Nielsen Hauge med krav om en personlig kristen
domsopplevelse, og med brodd mot embetsmennene, nådde ut til mange mennesker.
Det Norske Misjonsselskap ble dannet i 1842, og misjonsiveren var stor i landet. Det
Stiklestad misjonsforening.
STIKLESTAD 1800-1940


----
36 H&FSt
----
ser den også ut til å ha vært i Stiklestad, hvor Stiklestad Misjonsforening ble stiftet på
Kolshaug i 1885 av klokker Morten Slapgard. 15 personer tegnet seg som medlem
mer, og i årene som fulgte økte medlemstallet i takt med økende interesse. Andakt,
sang og opplesning preget møtene; en sentral person var Jens Kolshaug, han var kas
serer i mer enn 30 år.
Noen år senere, i 1890, ble det dannet en forening av Indremisjonen, med
Annemarta Bjartnes som mangeårig kasserer. I 1900 stiftet Marie Hallem et barnelag
som arbeidet for Kinaforbundet, og noenlunde samtidig ble det dannet en manns
forening i Stiklestadgrenda med møter hos medlemmene på søndagskveldene.
Målet for misjonsarbeidet i Norge var å fremme en sann, pietistisk kristendom. De
samarbeidet med kirken, hvor de fikk stor innflytelse, likeså i samfunnet for øvrig.
Avholdsarbeid
En annen motkultur var avholdsbevegelsen, den fikk også sitt gjennombrudd i 1870-
og 1880-årene. Det Norske Totalafholdsselskab ble dannet i 1875, og i løpet av få år
vokste medlemstallet fra 7 000 til 80 000, og arbeidet med å redusere alkoholbruken
og hjelpe alkoholskadde nådde også Stiklestad.
1 1894 ble Losje Hellig Olavs Minne stiftet, og den var i virksomhet til 1925.
Aktive medlemmer ser ut til å ha vært Peder Skultbak, Jens og Johannes Kolshaug,
Bernt Haug, Theodor Elnes, Tolleif Øgstad og Trygve Hofstad.
Barnelosjen Olavs Støtte ble dannet i 1910 med Nicolai Skrove, Karen Enes,
Antonie Kolshaug og Marie Skultbak som de første lederne. Denne losjen ble lagt ned
i 1920, men i 1943 oppstod Stiklestad barnelag med lærer Paul Vist som første og
Stiklestad Barneloge 1919. Fotoet er tatt i "Plassen" (bak skytterbanen på Øgstad).


----
37 H&FSt
----
mangeårig leder. Andre lede re av dette laget var Oddbjørg Bj ørken og Anna
Hendrum.
Rundt 1850 var fylla et av landets største sosiale problem, og den kampen
avholdsbevegelsen tok opp, var en av de viktigste sosialpolitiske sakene i Norge.
Innen avholdsbevegelsen ble det skapt et miljø der medlemmene følte tilhørighet,
blant annet gjennom turer og stevner. Et slikt stort avholdsstevne, med deltakere fra
hele landet, arrangert av Det Norske Totalavholdsselskap og 1.0.G.T., ble holdt på
Stiklestad i august 1930.
Frilynt ungdomslagsarbeid
De frilynte ungdomslagenes innsats for å ivareta den nasjonale kulturarven er allere
de nevnt under kapitlet "Stiklestad som nasjonalsymbol". De første frilynte ung
domslagene ble stiftet i 1870-årene, og i 1896 samlet de seg i det landsomfattende
Norigs Ungdomslag. Frilynt betyr liberal eller framskrittsvennlig, og lagenes mål var
å arbeide for "folkeleg opplysning på fullnorsk grunn".
Så tidlig som i 1880- eller 1890-årene ble det forsøkt å starte et frilynt ungdoms
lag på Stiklestad, men møteboka er forsvunnet, så man vet lite konkret om dette tid
lige laget.
7.1.1900 ble ungdomslaget Arnljot Gelline stiftet av blant andre Mikal Kluken og
Ole Kvalen. Også her er de første møtebøkene, de fra årene før krigen, blitt borte,
man regner med de ble brent under tyskernes tilhold i ungdomshuset under krigen.
I tillegg til tradisjonelle ungdomslagssaker ble det arrangert fester og ungdomsstev
ner. Laget hadde sitt eget håndskrevne blad med navnet Torgils. De arrangerte kurs i
folkedans, og de hadde eget spellag som viste fram skuespill i bygda. Hvert år før kri
gen hadde laget en skogplantingsdag hvor 1000 planter ble sått ned hver gang.
Høyt på ønskelisten til medlemmene i Arnljot Gelline stod forsamlingshus for
grenda, og de satte i gang pengeinnsamling for å kunne realisere dette. Ønsket om
eget hus gikk plutselig i oppfyllelse da meieriet på Stiklestad ble nedlagt.
Gårdbrukerne i grenda tok over bygningen og gjorde den om til møte- og forsam
lingshus. Dette huset brant imidlertid ned i 1949.
Stiklestad Arbeiderlag
De siste tiårene av 1800-tallet ble en gjennombruddstid for den organiserte arbei
derbevegelsen i Norge, både faglig og politisk. Thranebevegelsen var blitt stoppet av
myndighetene. Nå var ikke dette lenger mulig, og i 1880- og 1890-årene ble de før
ste faglige interesseorganisasjonene organisert, samtidig som Det forenede norske
Arbeiderparti ble stiftet i 1887; hovedoppgaven var å organisere arbeidere og støtte
fagforeninger.
Stiklestad Arbeiderlag ble stiftet i kommunelokalet på Stiklestad 21.4.1907, først
riktignok under navnet Værdalens Arbeiderparti, som var navnet de to første årene.
Sentral under forberedelsene til stiftelsesmøtet hadde Helmer Tangen vært, han ble
da også den første formannen. Med seg i det første styret hadde han Theodor Elnes,
Benjamin Hansen, Bernt Haug og Oluf Faaren. Av de 60 som møtte opp til stiftelses
møtet, tegnet 15 seg som medlemmer.

----
38 H&FSt
----
Anleggsarbeidere ser ut til å ha vært sentrale under oppstarten av laget, som var
det nest eldste i kommunen. Anleggsarbeiderne dro fra sted til sted, og tendensen var
ofte at hvor de til enhver tid oppholdt seg, der skjedde det politisk organisering. Fra
1905 til 1907 var veiarbeiderne tilsluttet Inntrøndelagens Veiarbeiderforening knyt
tet til arbeid på veien fra Stiklestad til Østnes bru, og fra 1908 arbeidet de med
omleggingen av strekningen Stiklestad - Øra. Mange av disse anleggsarbeiderne var
aktive i det nystiftede arbeiderlaget i Stiklestad, ofte med tillitsverv. I tillegg til de som
utgjorde styret, finner vi navn som Petter Hallem, Odin Lyngaas, Ole Molde, Kristian
Lyngaas, Marius Norheim, Bernhard Aakerhus og Johannes Lyng; et annet mangeårig
aktivt medlem var skomaker Ole O. Halseth.
Stiklestad Arbeiderlag hadde i 1915 hele 34 medlemmer; samme året deltok laget
med egen fane i en lokal fredsdemonstrasjon i Verdal mot stormaktskrigen i Europa.
Helt fra starten var laget aktivt med i det kommunalpolitiske arbeidet i kommunen.
Stiklestad Idrettslag
Lenge før noe organisert idrettslag så dagens lys i Stiklestad, ble det drevet idrett i
grenda. Så tidlig som i februar 1900 kunne lokalavisen fortelle om et skirenn arran
gert ved Nord-Hallem; beste langrennstid fikk Johan Solberg, mens beste hopper ble
Petter Bjartnes. Det fantes flere hoppbakker i bygda hvor det ble arrangert renn, blant
annet Hallemsbakken oppe i Haugan og tre bakker i Øgstadplassen.
Initiativet til å starte et lag ble tatt på et møte på Øgstad høsten 1921 av de til
stedeværende Bernt Haug, Oskar Gundersen, Birger Jermstad og Bernhard, Kristian,
Tolleif og Ivar Øgstad. I første omgang ble det dannet et fotballag etter at det på dug
nad var ryddet fotballbane på Eklesørin i 1922. Med på det første fotballaget var
blant andre Ole Støa, Birger Jermstad, Tolleif, Bernhard og Kristian Øgstad, Arne,
Ottleif, Einar og Jørgen Hallem, Oskar Gundersen, Bernhard og Birger Haug.
20.2.1924 ble Stiklestad Idrettslag formelt stiftet. Første formann ble Kåre Segtnan,
styret for øvrig bestod av Oskar Gundersen, Tolleif Øgstad, Arne Hallem, Bernt Haug
og Marius Hallem; 28 personer tegnet seg som betalende medlemmer.
Langrenn, hopp, fotball, friidrett og marsjkonkurranser ser ut til å ha vært hoved
idrettene for laget de første årene. I januar 1931 var det åpningsrenn i lagets nye
bakke Blomkollen ("Stor-Blommen") hvor Birger Haug og Johannes Enes strakk seg
lengst; begge hoppet 42,5 meter.
Stiklestad Arbeideridrettslag
Mellomkrigstiden ble preget av sterke motsetninger i samfunnet, både økonomisk,
politisk og kulturelt, motsetninger som også førte til splittelse innad i mange lokal
samfunn. Innen idretten var det blant arbeiderungdom misnøye med ledelsen i
Landsforbundet for norsk idrett og den politikken de representerte, en politikk de
oppfattet som arbeiderfiendtlig. Så sterk ble til sist misnøyen at Arbeidernes
Idrettsforbund ble opprettet som en del av arbeiderbevegelsen i 1924.
Den ideologiske konflikten mellom de to forbundene nådde Stiklestad 14.
november 1936, da ble Stiklestad AIL dannet. 28 personer tegnet seg som medlem
mer, og Helge Støa ble formann i et styre bestående av Einar Redving, Syver Hallem,

----
39 H&FSt
----
Arne Heiberg, Magnus Forbregdsaunet, Peder Moholt og Arne Rømo.
Fra starten i 1936 og fram til 1940 var det arbeideridrettslaget som tok over det
organiserte idrettslivet i grenda, samtidig som det gamle idrettslaget ble sterkt redu
sert. Det ble opprettet skiutvalg, skytterutvalg, skøyteutvalg, friidrettsutvalg og fot
ballutvalg, og på disse områdene ser det ut til å ha vært stor aktivitet i noen korte,
hektiske år før andre verdenskrig. Laget tok initiativ til å arrangere et turrenn på ski,
og sammen med Helgådal Arbeiderungdomslag ble Hervolrennet arrangert første
gang i 1937 med Ottleif Hallem som første vinner. Det ble arbeidet med ny idretts
plass på Eklesørin, arbeidet i Blommen fortsatte, og fotball ble høyt prioritert.
Krigen og en felles ytre fiende dempet mellomkrigstidens motsetninger i samfun
net, den virket samlende på mange områder. På årsmøtet 1.10.1940 vedtok
Stiklestad AIL å melde laget inn i Norges Idrettsforbund og å gå til sammenslutning
med det gamle Stiklestad IL.
Sang og musikk
5. november 1925 kom Arnt S. Bakken, Johs. Dahl, Karl K. Grønn, Anton Slapgård,
Per Sundby, Jon Suul og Ole Østgård sammen til et møte hos Johs. Dahl på Stiklestad;
formålet med møtet var å ta initiativ til å starte et kor knyttet til Stiklestad kirke.
Noen dager senere kunne sanginteresserte sambygdinger lese i lokalavisen:
Sangerbrødrene på Stiklestad.


----
40 H&FSt
----
Stiklestad Hornmusikklag. Bakerste rekke f.v.: Arne Eklo, Ola Haga og Magnus Kålen. I midten: Ingolf Grande,
Kåre Jermstad, Andor Jermstad, Johan Dahl og Harald Kvalen. Foran: Jarle Eklo, dirigenten Ellevjermstad og Ola
Valsø.
Underskrivne indbyr herved sangere av kvinder og mænd til at medvirke ved opp
rettelse av et sangkor for Stiklestad kirke. Formålet med dette er å skaffe den ærvær
dige Stiklestad kirke et kor som kunde synge korsong på høytidsdager og ved andre
festlige anledninger; og ikke mindst vil vi søke å fremme menighets-sangen ved guds
tjenesten. ... Vi vil derfor oppfordre sangere med god sangstemme og øre for musikk
til å melde seg til kirkesanger Dahl ...
I tillegg til initiativtakerne var Henrik Hofset og Egbert Olsen blant de "underskriv
ne", sistnevnte ble korets første dirigent. 120 personer meldte sin interesse, 67
kvinner og 53 menn, Johs. Dahl ble den første formannen, og 1. juledag samme året,
etter bare en måneds øvelse, hadde Stiklestad kyrkjekor sin første opptreden i
Stiklestad kirke. I årene som fulgte skulle dette koret komme til å skape sangglede og
stemning for mange mennesker, ikke bare i kirken, men også i andre sammenheng
er, gjennom konserter i og utenfor bygda, opptreden på sykehus, sykeheimer og
aldersheimer.


----
41 H&FSt
----
. ■
/■,
<£>
-I
J - .JJ'B
é?É j
-.*>■■
i
Stiklestad kirke og Stiklestad gamle skole/kommunelokale. Bilde tatt ca. 1910-15. De gamle hestestallene kan
sees mellom trærne til høyre.
I årene rundt 1930 eksisterte det også et musikkorps i Stiklestad. Vi vet at blant
andre Johan Dahl, Arne Eklo, Jarle Eklo, Ingolf Grande, Ola Haga, Andor Jermstad,
Kåre Jermstad, Harald Kvalen, Magnus Kvalen og Ola Valsø var med i et korps som
antagelig hadde navnet Stiklestad Hornmusikklag. Det er noe uklart hvor lenge dette
korpset eksisterte, men i beretningen til 40-årsjubileet til Vinne musikkforening heter
det at de ved starten i 1933 hadde kjøpt instrumenter av "steksa-byggen". Dette kan
ha vært instrumentene til Stiklestad Hornmusikklag; i så fall fortsatte de å klinge på
den andre siden av elva.
Planer om sagaspel og stevneplass
Dette innledningskapitlet har vært et streiftog gjennom Stiklestads historie i perioden
1800 til 1940, en historie preget av både nasjonale og lokale aspekter og samspillet
mellom disse. På tampen av vår histone-reise fram mot 1940 er det naturlig å nevne
to begivenheter, begge fra året 1938, som skulle komme til å få stor betydning, ikke

----
42 H&FSt
----
bare for Stiklestad, men for hele Verdal og Trøndelag. Igjen skulle det lokale og det
nasjonale komme til å gå hand i hand.
I 1938 så Jon Suul et historisk skuespill på Gimsar i Gauldal, og dette skal være
første gangen han fikk ideen om et lignende sagaspel i Verdal. Samme året ble det på
Stiklestad, etter initiativ fra Arnt S. Bakken og Verdal turistforening, sått i gang for
beredelser til en forskjønnelse av området. Behovet for et permanent stevneområde
for de mange lag og organisasjoner som gjennom årene hadde lagt sine møter og stev
ner til Stiklestad, resulterte nå i at nivileringsarbeid ble sått i gang i et nærmest sump
aktig område med olderskog og liljekonvall nordøst for kirken. I første omgang ble
det med dette nivileringsarbeidet. Våren 1940 ble Norge okkupert av tyske tropper,
og både planene om sagaspel og om stevneplass måtte vente. Ideene var imidlertid
født og de første initiativ tatt til det som senere skulle bli til Olav Gullvågs Spelet om
Heilag Olav og til friluftsamfiet på Stiklestad. I forlengelsen av dette finner vi dagens
Stiklestad Nasjonale Kultursenter, et nasjonalt knutepunkt midt i hjertet av
Stiklestad-grenda.
La oss så vende tilbake til Lars Hess Bings "smukke Gaarde" fra hans "Skildring av
Verdalen 1796"; la disse gårdene, de mennesker som bodde der, og noen av de begi
venheter som er knyttet til dem, seiv slippe til med sin historie om Stiklestad-grenda
i perioden 1800 til 1940.

----
43 H&FSt
----
KILDER:
Arne Gunnar Bakken: "Stevneplassen på Stiklestad", Verdal historielags skrifter, 1992
Thomas Berg: "Lars Hess Bing", Verdal historielags skrifter 21, 1994
Johs. Dahl: "Misjonsforeiningar", Verdalsboka HA
Johs. Dahl: "Skule- og opplysningsarbeid", Verdalsboka lIA
Margit Harsson: "Om Stikle- og Stiklestad"
Anna Hendrum: "Stiklestad Kyrkjekor 70 år - Jubileumsberetning", 1995
Åke Junge: "Tre dager i februar. Historien om Levangeropprøret i 1 85 1 . Thranerørsla i Innherred"
Eli Kristoffersen og Anders Bendiksen: "Bygda og Biblioteket - Verdal bibliotek 1 848-1 998", Verdalsboka 1 998
Olav Lillesand: "Arbeideridretten i Verdal", Verdal historielags skrifter, 1987
Anders Musum: "Det frilynde ungdomsarbeidet", Verdalsboka lIA
Einar Musum: "Kirkeliv i Verdal", Verdalsboka lIA
Johs. Nordnes: "Fråhaldsarbeidet i Verdal", Verdalsboka lIA
Magnus B. Ranheim:"Et 200-års jubileum: Stiklestadalleen", Verdal historielags skrifter, 1990
Bjarne Slapgard: "Det store folkemøtet på Stiklestad 1882", Verdal historielags skrifter, 1982
Sverre Tiller: "Framveksten av arbeiderbevegelsen i Verdal", hovedoppgave i historie ved universitetet i Trondheim
Øystein Walberg: "Kommunalt selvstyre 150 år i 1987", Verdal historielags skrifter 1 3, 1987
"Føre slaget", Verdal historielag, Årbok 1954-55
"Kultursti i Hallemsmarka", Kulturlandskapsprosjektet i Verdal
"Nidaros og Stiklestad - Minneskrift til Olavsjubileet 1930", redigert av Olaf Kolsrud
"Stiklestad IL 1924-1999", jubileumsberetning 1999
"Stiklestadtalen 4de Juli 1882", Bjørnstjerne Bjørnsons tale
"Støttene på Stiklestad", Nord-Trøndelag historielag, Årbok for 1975
"Verdal landbrukslag 100 år 1 878-1978", redaktør Morten Veimo
"Verdalsraset 1893", Verdal historielag til 100-årsminnet 19. mai 1893

----
44
----

----
45 H&FSt
----
HAUG


----
46
----


----
47 H&FSt
----
HAUG
GNR. 24
Haug var krongods fra Olav den helliges tid og fram til 1663. Lensmann Åge Jonsen
fikk odelsskjøte på gården i 1664, men han døde bare noen få år etterpå. Etter noen
tvistigheter mellom hans arvinger og fogden Jens Bing, kom sistnevnte i besittelse av
Haug. I 1698 fikk kapellan Tomas Jenssen Collin skjøte på gården, og fra da av har
den vært brukernes eiendom.
Fra Musums gardshistorie finner vi det riktig å ta med følgende sitat:
"Det opprinnelige Haug må ha vært en meget betydelig gard - kanskje bygdens
viktigste, og den er sikkert en av dens aller eldste. Den er den Verdalsgård, som vi
har de eldste oplysninger om, idet den er nevnt i sagaene jør slaget på Stiklestad."
1 1782 overtok løytnant (senere major) Lorents Didrik Kluver, Haug etter sin mor
Selle Marie Kluver. Han eide samtidig også Bjartnes. Nå ble det store og merkbare for
andringer på gården. Uvisst av hvilken grunn, men Kluver delte opp Haug i 10 gård
parter. Skjøtene er fra 1784, og gården ble delt opp slik:
1. Holmsveet ble solgt til fogd Arnet
2. Haugslien til Ole Anderssen Skydsskaffer
3. Holmen til Anfin Olsen Færgestuen
4. Svedjan til Ole Olsen
5. Bredakeren til Sevald Jonsen Landstad
6. Sissellien til Anders Bastiansen
7. Bursakeren til Ole Wilmann
8. Gabrielshof (Haug vestre) til Ingebrigt Sivertsen
9. Sørpen eller Slottet til Erik Hanssen Gustad
10. Haug, en gårdpart som ble underlagt Bjartnes i tillegg til skogstrekningen
Garåen
Årsaken til oppdelinga av Haug kan vi spekulere på. Var Kluver i beit for penger?
Kanskje hadde han nok med Bjartnes, og ønsket å investere pengene der. Stadig skif
te av eiere går igjen på flere av brukene som ble til ved Kliivers oppdeling av Haug.
Årsakene kan vel være så forskjellige. Musum antyder at den skjedde for tidlig, og at
brukene ble for små til å livberge seg på.
Under planleggingen av bokserien Heimer og folk har vi tatt sikte på så noenlun
de å følge de gamle skolegrensene, altså et bind for hver krets. Skulle vi ha fulgt dette

----
48 H&FSt
----
slavisk, måtte gården Haug blitt delt, fordi Haug vestre tilhører Øra, mens Haug østre
(Slottet) tilhører Stiklestad. Derfor er Haug vestre med i Stiklestadbindet sammen
med Holmsveet, Holmen, Svedjan. Den oppmerksomme leser vil kanskje undres på
at ikke Haugslien er med i dette bindet. Det har igjen sammenheng med at Martinus
Moe i 1847 fikk skjøte på hele Østvoll, og slo denne gården sammen med Haugslia.
Til Østvoll hørte i sin tid flere tomter på selve Øra, dessuten deler av Tinden. Derfor
blir Østvoll/Haugslia med i det påtenkte bindet om Øra. Martinus Moe var ellers gift
med Guruanna, datter til Peder Østvold, så her var det familiære band.
HOLMSVEET
G.NR. 24, B.NR. 2, 3 OG 5
For oversiktens skyld vil vi nevne hvem som var eiere av de enkelte deler av
Holmsveet ved matrikkelen i 1944:
Holmsveet søndre g.nr. 24/2 eier Johan Martin Lyngaas
Holmsveet nordre g.nr. 24/3 eier John Baglo (som også eide Holmen g.nr. 24/1)
Holmsveet vestre (Litj-Holmsveet) g.nr. 24/5 eier Johan Stiklestad
I årenes løp kunne det være samme eier på flere av gårdpartene på Haug som Kliiver
delte opp i 1784. Holmsveet er et eksempel på det. På grunn av dette kan vår beret
ning by på en del gjentagelser, men det får så være.
HOLMSVEET SØNDRE
Ved folketellingen i 1801 var Holmsveet delt i to - søndre og nordre. La oss først ta
for oss det som i matrikkelen kalles Holmsveet søndre.
Arnt Kristofer Arnet (1733-1822) og Sibilla Catarina Lemfort (1706-1773)
Arnet var i 1801 68 år, enkemann og avskjediget fogd. 1 huset ellers hadde han en
husholderske, enken Ragnhild Olsdatter på 70 år, en ugift tjenestedreng, Tørres
Josefsen på 42 år, og en budeie, enken Maren Hansdatter som var 31 år. Etter som
det var budeie på gården, var det nok også noe buskap, uten at vi kjenner til hvor
mye.
Arnt Kristoffer Arnet var eldste sønn av fogden Peder Arnet og hans første kone
Anna Dorothea Arnesdatter Løwe. Peder Arnet var fogd i Stjør- og Værdalen fra


----
49 H&FSt
----
1735-1780, og bodde på Gjemble på Levangernesset. En gard som han eide fra 1735
til sin dod i 1785.
Arnt Arnet ble allerede i 1766 ansatt som vikar/assistent for sin far, med løfte om
å bli hans ettermann i embedet. Han ble utnevnt til fogd i 1780, men ble avsatt ti år
senere.
Arnet ble gift med Sibilla Lemfort i 1769. Det var hennes andre ekteskap, idet hun
første gang var gift med Sivert Flet på Fæby. I tillegg til Fæby eide Flet også Verdalens
kirker. Ved at Arnet giftet seg med Flets enke, fikk han nå overta disse herlighetene.
Fogd Arnet og Sibilla Lemfort hadde kongelig bevilgning til å vies i huset. Ellers kan
kirkeboka berette at Sibilla "måtte i nytt ekteskap skjønt at sørgeaaret ikke var
omme". Dette ekteskapet ble bare kortvarig, Sibilla døde nemlig fire år senere. Ved
sin død kalles hun: Sibilla Katarina Lemfort madam Arnet. I sitt andre ekteskap skal
Arnet ha vært gift med enke Elise Schmidfeldt.
Fogd Arnet har eid Holmsveet i to perioder, første gang 1783-1787. 1 1801 var
han der igjen som nevnt, men da var han avskjediget fogd. Det heter at han kom i
kassemangel. Som bakgrunn for dette skriver Amund Arnet i Stamtavle over Slægten
Arnet (utg. 1914):
"Det er sandsynlig at hans Spekulationer i Jordegods - den Tids "Jobbing" har bragt
ham Tab, og at det har været Aarsagen til den opstaaede Kassemangel."
Fogd Arnet vil bli nærmere omtalt under Fæby. Han solgte Holmsveet søndre i 1812
til Jon Olsen Holmsveet By. Arnet skal også ha bodd på Lyng søndre en periode. Han
flyttet fra Verdal på sine gamle dager, og døde i 1822 på gården Gilstad i Skogn. Da
var han i sitt 89. år.
Jon Olsen Holmsveet By (1775-1826) og Ingeborg Alfs/Olsdatter
(1792/3-1820)
Jon og Ingeborg fikk tre barn i sitt ekteskap, og alle kom til verden på Holmsveet.
Familien ble på gården bare sju år, idet Jon By solgte til Tore Eriksen Wullum i
1819. Jon Olsen Holmsveet kjøpte By på auksjon i 1819, og både Jon og Ingeborg
døde der. Jon hadde planer om å gifte seg for andre gang. Det var lyst til ekteskap for
ham og Brynild Gabrielsdatter, men han døde i 1826 før vielsen.
Jon og Ingeborg sine barn:
81. Ole f. 181 2 på Holmsveet, d. 181 3 på samme sted.
82. Ole f. 1 81 4 på Holmsveet, ikke funnet død i Verdal.
83. Randi f. 181 6 på Holmsveet, d. 1 866 ugift på Bjartnes. Ved folketellingen i 1 865
var hun fosterdatter på Bjartnes. Hun fikk i 1 850 sønnen Johannes Ellingsen. Han
ble stamfar til Lundsaunet-familien (Se Heimer og folk Leksdalen s. 322).
Tore Eriksen Wullum (1774-1823) og Maren Andersdatter (1792-)
Som allerede nevnt ble Tore Wullum eier av Holmsveet søndre i 1819. I 1822 ble
også Tore eier av Haugslia og Holmsveet nordre, så nå var Holmsveet samlet igjen.

----
50 H&FSt
----
Med Tore Wullum ble det altså samme eier både av Haugslia og begge
Holmsvegårdene. Hans eierforhold var bare kortvarig, idet han døde i 1823. Hans
enke giftet seg igjen, denne gang med Anders Kristensen Berg.
Tore og Marens barn:
81. Erik Andreas f. 1 820, d. 1 838 i Bjørken.
82. Berte Maria f. 1 823 på Holmsveet, d. s. år på samme sted
Anders Kristensen Berg (1795-) og Maren Andersdatter (1792-)
Marens annet ekteskap ble inngått i 1825, og samme år er Anders oppført som skat
tebetaler på Holmsveet. Trolig var han da også eier av gården. Anders Kristensen var
sønn av Kristen Jonsen og Magnhild Olsdatter på Berg i Stadsbygd. Ved giftermålet i
1825, får vi opplyst at Maren var fra Kimo i Stadsbygd.
Barn:
81. Tore f. 1 825 på Holmsveet. Gift med Anne Marta Johannesdatter f. 1 820 i Frol.
Attest til Skogn 1 841. I 1 865 var de husmenn under Fredrikkefryd østre i Skogn.
De hadde da en datter Maren Johanna f. 1 860.
82. Kristoffer f. 1 826, d. 1 830 i Bjørken.
Anders og Maren ble imidlertid separert i 1832, og begge eiendommene ble solgt ved
auksjon samme år til landhandler Johannes Groth Monrad. Skjøte fikk han ikke før i
1837.
Johannes Groth Monrad (1797/1803-1873) og ° Maren Andrea Muller
(1800-1844), 2) Martha Nikoline Bernhoft (1798-1869)
Monrad var en kjent mann i bygda, og drev sin landhandel i Gamle Storgate på Øra.
Han ble senere eier av Ekle ved ekteskap med enken etter sin onkel, regimentskirurg
Johannes Monrad, og er omtalt nærmere der. Dette var Groth Monrads andre ekte
skap, og bryllupet sto i 1846.
Monrad eide også en periode Mikvoll store og Landstad. (Se nærmere Mikvoll.)
Holmsveet søndre solgte han i 1838 til kirkesanger Aagaard.
Barn i 1. ekteskap:
81. Hans Anton Bendix f. 1 833, d. 1 892.
82. Kristine Anne Birgitte f. 1 835, d. 1 837.
Jørgen Kristian Aagaard (1804-1853) og Anne Iversdatter Østgård
(1804-1887)
Jørgen Kristian Aagaard var sønn av Ole Torbersen Aagaard og Margrete Jørgensdatter
Lund. Han ble oppfostret hos prost Brandt, og giftet seg med Anne Iversdatter i 1826.
Aagard ble omgangsskolelærer i 1823, og tre år senere ble han lærer ved den faste
skolen. Etter Elias Balgaard ble han klokker i Stiklestad fra 1832. Familien bodde på
Øra til han kjøpte Holmsveet i 1838. Jørgen Aagaard drukna i Verdalselva i 1853.

----
51 H&FSt
----
Barn:
81. Karen Regisef. 1826 på Øra, d. 1829 på Øra.
82. Karen f. 1828 på Øra, d. 1889 i Trondheim. Gift 1861 med John Olsen Holm
f. 1 8 1 2 i Malvik, d. 1 894 i Trondheim. Arbeidet i 30 år som gartner hos H. AA.
Lundgreen i Trondheim.
83. Johan Olaus f. 1 830 på Øra, d. 1 899 som farmer i Sidney. Ugift.
84. Martinus f. 1833 på Øra, d. 1914 som farmer i La Center, Washington, USA.
Gift første gang i 1862 med Elen Birgitte Røstad f. 1843, d. 1873. Gift andre
gang i 1 876 med Anna Augusta Stuskin f. 1 844, d. 191 8 i La Center.
85. Oluf f. 1836, d. 1912 i Kristiania. Gift med Julie Augusta Mathiesen f. 1823 i
Kristiania, d. 1 898 s. sted. Oluf Aagaard var snekkermester.
86. Anneus Kristian f. 1838 på Holmsveet, d. 1902 på Sakshaugvang, Inderøy. Gift
1 863 med Grete Birgitte Sehm f. 1 837. Hun var datter av kirkesanger Ole Sehm
og kona Olivia Øgstad. Anneus Aagaard eide Hallem vestre en periode, og fra
1887 var han underkontrollør for brennevins- og malttilvirkningen i det oplandsk
trondhjemske distrikt og gårdbruker på Medbroen i Stjørdal.
87. Vilhelm f. 1 842 på Holmsveet, d. 1 899 på Bolkå i Stjørdalen. Ugift.
Neste eier av begge Holmsvegårdene skal ifølge folketellingen fra 1865 være kirke
sanger Sivert Sehm, men han hadde visstnok ikke hjemmel på gårdene.
Sivert Ingebrigtsen Sehm (1817-1901) og Anne Marta Andersdatter Leklem
(1823-1865)
Sivert og Anna Marta giftet seg i 1845. Han var sønn av Ingebrigt Olsen Semsvald og
kona Gollaug Sveinsdatter. Anne Marta var datter av Anders Larsen Leklem og Ellen
Ottesdatter som var gårdbrukere på Leklem.
Sivert Sehm brukte begge Holmsvegårdene i 1865. Han var nettopp blitt enke
mann da, og hadde ansvaret for sju barn fra 1 år og oppover. Til hjelp hadde han tje
nestepiken Sigrid Jakobsdatter på 26 år. Dessuten bodde legdekona Beret Olsdatter
på 77 år der og kårkona Anne Aagaard på 59. Kanskje kunne disse bidra med en
handsrekning av og til? Med alt dette folket, var det sikkert godt å ha to beboelige
hus på gården. Sivert Sehm er nærmere omtalt under Haugsholmen, der han var en
lengere periode. Neste eier var Anne Aagaard.
Anne Aagaard (1804-1887)
Da Sivert Sehm var konkurs i 1867, ble Holmsveet solgt til Anne Aagaard. Hun ser
ut til å være identisk med Jørgen Aagaards ektefelle og kårkona som vi omtalte i for
rige avsnitt. Litt uvanlig kanskje at en enslig kvinne på over seksti år kjøper gard.
Kanskje gikk hun med et håp om at ett av barna skulle slå seg ned på Holmsveet?
Anne fikk skjøte på Holmsveet i 1870, men solgte igjen til Martin Eriksen Svinhammer
i 1873.

----
52 H&FSt
----
Martin Andreas Eriksen Holmsveet (1840-1923) og Elen Catrine (Trine)
Jakobsdatter (1846-1932)
Martin Eriksen ble født på Svinhammer, og hadde i årenes løp flere eiendommer.
Holmsveet kjøpte han i 1873, men solgte den allerede i 1879 til sin svoger Sejanias
Jakobsen Stiklestad. Samme år kjøpte han Haug østre (Slottet), og han er nærmere
omtalt der. Martin gikk også under navnet Martin Slottet. Etter et kortere opphold på
Kongsvoll under Haug, flyttet Martin og Trine til Rostadgården på Øra. Der bodde de
resten av livet sammen med datteren Mette, som ble gift med Anton Rostad fra
Inderøy.
Sefanias Jakobsen Stiklestad (1841-1903) og °Thora Karlsdatter Gylche
(1857-1882), 2) Grethe Petersdatter Valberg (1863-1924)
Sefanias var sersjant i det militære. Han var sønn av gårdbruker på Stiklestad nordre,
Jakob Sevaldsen Stiklestad og kone Karen Maria. Hans første kone Thora Gylche var
født i Trondenes, men døde av hjertefeil etter bare halvannet års ekteskap. Hans
annen kone Grethe var datter av Hanna Natanielsdatter og Petter Valberg på Ørmelen
(Mikvollvald). En kan ikke se at det var barn i noen av ekteskapene. Sefanias døde
av slag på Kjæran i 1903, og Grethe kalles husholderske da hun døde i 1924. Det var
ganske ofte eierskifte på Holmsveet og Sefanias Stiklestad solgte allerede i 1883 går
den til lensmann Wessel.
Hieronymus Heyerdahl Wessel (1834-1917) og Hanna Birgitte Giæver (1840-)
Holmsveet ble lensmannsgård ganske lenge, for Wessel var eier av gården fra 1883 til
1904. Da solgte han til standardtjunker Teodor Wisth og flyttet sjøl til Melastua i
Gamle Storgate på Verdalsøra. Der hadde han sitt kontor og leilighet til han tok
Holmsveet i 2001. Lensmannsgård 1883-1904.


----
53 H&FSt
----
Hieronymus Heyerdahl Wessel (1834-1917) og frue Hanna Birgitte, f. Giæver (1840-1919). Foto fra 1902.
Foto: Bjerkan.
avskjed som lensmann og flyttet til Nordstrand ved Oslo i 1911. Lensmann Wessel
er også omtalt under Stiklestad nordre og Melastua. I Verdal Historielags årbok for
2001 finnes det mer stoff om denne lensmannen, som kanskje er den mest populæ
re, men samtidig også mest respekterte øvrighetsperson vi har hatt i bygda. Wessel
eide og bodde på flere gårder mens han var lensmann i Verdal, men den lengste peri
ode holdt han til på Holmsveet. Vi har derfor valgt å ta med litt om hans 12 barn
under denne gard.


----
54 H&FSt
----
Lensmann Wessel klar til utrykning fra Holmsveet i 1895. Wessel var lensmann i Verdal 1869-1910. ■>
81. Theodora f. 1 865. d. s. år.
82. Theodor f. 1 866 i Vardø. Bankmann i Oslo.
83. Sigrid f. 1 867 i Vardø, d. 1893.
85. Gudrun f. 1870 i Verdal. Gift med Fritz Gottlieb Zapffe. Bosatt i Tromsø. Deres
sønn Peter Wessel Zapffe var en internasjonalt kjent filosof. Dessuten var han fjell
klatrer, humorist, tegner og fotograf.
86. Dagny f. 1 871 i Verdal. Gift med Hjalmar Frantz Rabe fra Bergen. Dagny utvan
drettil USA i 1893.
87. Ursilla Eleonora f. 1873 på Stiklestad nordre. Utv. til USA i 1893. Sykepleierske
ved L. J. Cole Hospital, Brooklyn.
88. Hanna f. 1875 på Stiklestad nordre. Utv. til Chicago i 1893, men kom tilbake
1898. Ansatt hos Emil Larsen, Oslo. Gift med von Porat. Deres sønn Otto von
Porat var en kjent bokser med mange gode prestasjonen Han ble profesjonell bok
ser fra 1926.
89. Signe f. 1 876 på Stiklestad nordre. Gift med lege Severin Andreas Heyerdahl fra
Oslo. Signe var ansatt hos Emil Larsen i Oslo.
810. Valborg f. 1 878 på Folio. Gift med Halvard Birkeland fra Egersund. Han var lege
i Oslo.

 


----
55 H&FSt
----
Hvor mange barnebarn Wessel hadde kjenner vi ikke til, men Peter Wessel Zappfe og
Otto von Parat, som vi allerede har nevnt, ble kjendiser på hvert sitt interessefelt.
Begge kom til Verdal for å besøke sine besteforeldre.
Teodor Wisth (1842-1928) og Ellen Marie Wisth (1855-)
Wisth var sønn av Ole Toresen og hans andre kone Ragnhild Pedersdatter Østvoll på
Vist øvre. Han tok eksamen ved Kavaleriets underoffiserskole i 1867, og ble stan
dartjimker i 1886. Wisth var gårdbruker på Skjærset og Nestvoll store 1887-94. Hvor
lenge han eide Holmsveet er noe usikkert, men det var han som hadde hjemmel i
1907. Han ble pensjonist fra det militære 1904. Teodor Wisth ble påskjønnet med
Oscar Us sølvmedalje. Ifølge Musums gardshistorie skal neste eier av Holmsveet være
en ved navn Austad. Det har ikke lykkes å finne ut hvem han var og hvor han var fra,
men hans tid på Holmsveet må ha vært svært kortvarig. Omkring 1910 het eieren
Sevald Hansen Valstad.
Sevald Hansen Valstad (1864-1929)
Han var sønn av Hans Peter Johnsen og kona Berit Sevaldsdatter som hadde Valstad
østre en periode omkring 1875. Sevald var i USA fra 1884-1908. Trolig ble det noen
penger til gårdkjøp av den turen, men også hans opphold på Holmsveet ble bare
kortvarig. Neste eier Stejfen Johansen var på gården allerede i 1911.
Steffen Johansen (1866-1932) og Bertha Margrete Martinusdatter (1879-1973)
Steffen Johansen kom til Verdal fra Skatval, men var født på Frosta. Han eide i årenes
løp flere gårder, men på Holmsveet var han omkring 1911-1913. Senere kom fami
lien til Sende midtre, og er omtalt nærmere i Heimer og Folk i Leksdalen s. 487.
Steffen Johansen solgte Holmsveet til sersjant Johan Martin Lyngaas i 1914.
Johan Martin Lyngaas (1883-1962) og Selle Kristine Olufsdatter Brovold
(1887-1951)
Johan Martin Lyngaas var sønn av Lorents Pettersen og Nikoline Ellingsdatter. Han
gikk Kavaleriets underoffiserskole, og tok eksamen i 1905. Han fikk løytnants grad i
1930 og var administrasjonsoffiser ved Verdal eskadron. Lyngaas hadde mange til
litsverv i kommunen. Han var bl.a. fattigforstander i Verdal i mange år, formann i
jordstyret, formann i ligningsnevnda osv. Selle Kristine som til daglig ble kalt Kristine,
var datter av Oluf Petersen Holmesvald og kona Marie Sofie Andreasdatter
Skjærsetvald. Neste eier på Holmsveet søndre var hans sønn Johan. Han tok over i
1946. I 2004 er Berit Katralen Lyngaas eier av Holmsveet søndre.
81. Solveig f. 1910 på Lyngåsen, d. 2000. Gift med Ragnar Vangstad f. 191 1, d.
1963. Ragnar var måler av yrke og eide i mange år gården Lindbo i Gamle
Storgate på Verdalsøra. Bygde senere hus på Prærien.
82. Dagny f. 1911 på Borgen, d. 1 996 på Hitra. Gift med Anders Seehuus f. 1911,
d. 1985. Seehuus drev fiske med egen båt sammen med en bror, og familien
bodde i Hestvika på Hitra.

----
56 H&FSt
----
B 3
B 4
B 5
I hagen på Holmsveet 21. mars 1933.
Ingrid Lyngaas Haugmark stående.
Ingrid f. 1914 på Holmsveef, d. 1971. Gift
med John Haugmark f. 1910, d. 1981.
Haugmark var meieriarbeider og familien
hadde eget hus på Garpa.
Johan f. 1916 på Holmsveet, d. 1980. Gift
med Ruth Synnøve Aagaard f. 1916 i
Trondheim, d. 1997. Johan tok over Holm
sveet etter faren i 1 946.
Knut f. 1922 på Holmsveet, d. 2000. Gift
med Margit Iversen Fossland f. 1 924. Knut var
jernbanemann og hadde eget hus i Grong.
Ingrid Haugmark, f. Lyngaas, i hagen på
Holmsveet.

 

 

----
57 H&FSt
----
HOLMSVEET NORDRE
Ulrica Susana Arnet (1737-1824)
Vi har heller knapt med opplysninger om denne dåmen eller "jomfruen" som hun
kalles i folketellingen for 1801. Her kan vi imidlertid lese at hun er 62 år, ugift og har
"en ringe pension og gaardpart". Hun hadde en tjenestepike som het Serina og var 21
år og ugift. Ole Mathisen og hans kone Kirsten Olsdatter, på henholdsvis 24 og 23 år
var leieboere hos henne.
Ulrica var søster av fogd Arnt Arnet som på noenlunde samme tid eide Holmsveet
søndre.
Hun hadde kjøpt gården på auksjon i 1788, og solgte den i 1801 til Jørgen
Johansen Solberg. Jomfru Arnet tok unna kår, og bodde på Holmsveet til hun døde i
1824.
Jørgen Johansen Solberg (1758-1808) og Golla Larsdatter Ekle (17597-1839?)
Jørgen Johansen Solberg var sønn av Johan Taraldsen Solberg og kona Anne
Jørgensdatter. Han giftet seg i 1793 med Golla Larsdatter Ekle, født ca. 1759. De før
ste åra etter at Jørgen hadde stiftet familie, var han strandsitter og arbeidsmann under
Maritvoll på Øra. På Holmsveet var familien til 1806. Da ble gården solgt til regi
mentkvartermester Peter Ludvig Sylow. Jørgen Johansen Solberg kom senere til
Mikvoll lille som forpakter. Der døde han i 1808. Ekteparet hadde fire barn som alle
ble født mens familien bodde på Øra. (Se ellers Solbergslekta Verdalsboka bd. 111 s.
548).
Peter Ludvig Sylow (1751?-1819) og Elisabet Niemeier Wein (-1801)
Sylow var regimentkvartermester og kjøpte Holmsveet nordre i 1806. Ved hans død
i 1819 ble amtmann Christen Lorentz Elster den nye eier. Sylow er nærmere omtalt
under Haugslia.
Christen Lorentzen Elster (1763-1833) og Christiane Fredricka Collin
(1777-1821)
Christen Elster ble utnevnt til amtmann i Nordre Trondhjems Amt i 1815. Han kom
til Verdal i 1819 og forpaktet, senere eide han gården Kråg. Hva slags planer han
hadde med å kjøpe Haugslia og Holmsveet er ikke godt å si. Han solgte begge i 1822
til Tore Eriksen Wullum og prisen var 1203 spdl. Elster og familien er nærmere
omtalt under Haugslia.
Fra og med Tore Wullums kjøp i 1822 ble Holmsveet drevet samlet til Adam David
Jelstrup fikk skjøte på Holmsveet nordre i 1872. Han eide også Haugsholmen. (Se
nærmere omtale der.) Jelstrup solgte begge gårdene til Nelius Pedersen Hynne i 1889.
Hynne er også nærmere omtalt under Haugsholmen. Holmsveet nordre eies og drives
i 2004 av eieren av Haugsholmen (Holmen), nemlig Arnfinn Baglo.


----
58 H&FSt
----
HOLMSVEET VESTRE
G.NR. 24, B.NR. 5
Holmsveet vestre, kalles gjerne Litj-Holmsveet.
Denne gards historie begynner fra 1876. I dagligtale gjerne kalt Litj-Holmsveet. Da
fikk nemlig eieren av Holmsveet nordre, Adam David Jelstrup, fradelt en part av sin
eiendom, og den ble kalt Holmsveet vestre. Han solgte den fraskilte part til Oline
Kinberg som fikk skjøte på eiendommen i 1880. Hvem var så denne Oline?
Oline Sofie Hansdatter Kinberg (182 7-)
Oline Kinberg var født Krog fra Trondheim, og var gift med stasjonsholder og gar
vermester Henrik August Kinberg som hadde egen gard i Gamle Storgate på Øra.
Bakgrunnen for at Oline kjøpte gårdparten er ikke godt å si, hun solgte imidlertid til
sønnen, Johan OlujKinberg i 1885. Husa på Litj-Holmsveet skal være bygd av famili
en Kinberg.
Johan Oluf Kinberg (1862-1945) og Mette Olsdatter Follovald (1862-1896)
Oluf Kinberg var sønn av garvermester Henrik August Kinberg og Oline Sofie
Hansdatter, som hadde egen gard i Gamle Storgate på Øra. Han giftet seg i 1884 med
Mette Follovald, og ekteparet fikk seks barn, men bare fem levde opp. Etter noen få
år som gårdbruker på Holmsveet vestre, bestemte familien seg for å prøve lykken i
USA, og den 28. september 1891 reiste de til Tacoma i Washington. Da var minste -
barnet Otilie Karoline knappe fire måneder gammel. Sikkert en strabasiøs tur for alle
i familien. Neste eier på Holmsveet vestre var Johan Martin Skavhaug.
Oluf og Mette Kinbergs barn:


----
59 H&FSt
----
81. Henrik Olaf f. 1 884 på Øra, d. 1954. Ulv. til USA i 1891. Gift 1903 med Faye
Mathews.
82. Gotvard Oskar f. 1886 på Øra, d. 1954. Utv. til USA i 1891. Fotograf. Gift
191 5 med Rachel Doris Hull f. 1 886.
83. Johan Mateus f. 1 887 på Øra, d. 1954 i Texas. Utv. til USA i 1 891. Fotograf
Gift med Bessie Townsend i Texas.
84. Otto Valentin f. 1 888 på Holmsveet, d. 1 960. Utv. til USA i 1891. Gift med Mary
Estabrookf. 1903.
85. Gyda Charlotte f. 1 889 på Holmsveet, d. 1 890 s. sted
86. Otilie Karoline f. 1891 på Holmsveet, d. 1949. Utv. til USA i 1891. Gift med
John Viken f. 1890, d. 1970.
87. Alvin f. 1894 i Washington.
Etter at Oluf ble enkemann i 1896, giftet han seg med Marie Modahl, og de fikk to
barn:
88. Myrtle Dorothy f. 1905, d. 1959.
89. Carl Leonard f. 1908, d. 1972.
Alle kake seg Kingborg i USA ei tid, men senere Kinberg.
Johan Martin Ågesen Skavhaug (1854-1930) og Julie Cecilie Jakobsdatter
Molden (1861-1950)
Johan Martin Skavhaug og Julie Cecilie Molden giftet seg i 1882, og bodde først på
Mælenget i Sjøbygda, men kom til Holmsveet vestre ca. 1891. Datteren Ida ble født
der i 1892. Skavhaug hadde militær utdannelse, og tok eksamen ved Kavaleriets
underoffisersskole i 1878. Fra 1894 var han standart]unker, men tok avskjed fra det
militære i 1914.
Neste eier var en person ved navn Utset. Skavhaug kjøpte Lyng mellom østre i
1910, så eierskifte har vel foregått noe før den tid.
Johan Martin og Julies barn:
81. Magda Sofie f. 1883 på Molden, d. 1957. Gift med Nils Marius Aspaas f.
1 885, d. 1974. Aspaas var ansatt i bank i Trondheim, og ekteparet bodde der.
82. John Albert f. 1 890 på Mælenget, d. 1984. Gift 1920 med Johanna Øgstad f.
1 898 på Øgstad, d. 1995. Først ansatt på Værdalsbrukets kontor i Vuku, senere
på Trones Bruks kontor på Trones. Kjøpte Fagerhøy og jordstykket Dagali på auk
sjon i 1 936. Tidlig på 1950-tallet ble det bygd opp våningshus og driftsbygninger
på Dagali, og Skavhaug flyttet dit og drev som gårdbruker.
83. Ida Marianne f. 1892 på Holmsveet, d. 1982. Gift med Johan Sefaniassen
Hofstad f. 1 889, d. 1980. Gårdbrukere på Stiklestad østre.
84. Ingmar Alfred f. 1896 på Holmsveet, d. 1985 Gift med Signe Sefaniasdatter
Hofstad f. 1 895, d. 1980. Gårdbrukere på Lyng mellom østre.

----
60 H&FSt
----
Berntine Sevaldsdatter Lyng (1 850-1907),
g. m. Olaus Olsen Lyng.
Obus Olsen Lyng (1846-1940)
Olaus Olsen Lyng (1846-1940) og Berntine Sevaldsdatter (1850-1907)
Olaus var sønn av Ole Ulriksen Prestegårdsvald og kona Anne Johansdatter som i
1865 var husmenn på Indhaugen i Vuku. Berntine var datter av Sevald Olsen
Østvollvald og kona Inger Andrea Jensdatter. De giftet seg i 1872, og losjerte hos svi
gerforeldrene den første tida. Olaus var skreddermester i 1875, men hadde likevel
lyst til å prøve mulighetene i USA. Ifølge familien skal han ha vært tre ganger i USA.
Han kom tilbake for godt i 1906.
Olaus Lyng tok visstnok over på Litj-Holmsveet i 1907. De var eiere bare en kort
periode, fordi Berntine døde allerede samme året som de tok over. Olaus derimot ble
en gammel mann,og enda som 90-åring var han med på potetopptakinga.
Svigersønnen Johan Johannessen Stiklestad og dattera Bergitte begynte på Litj-
Holmsveet i 1909.
Barn:
Bl . Ole Albert f. 1 873 på Lyngsmoen, d. s. år på samme sted.
82. Søren August f. 1 875 på Østvollvald. Utv. til USA 1 892 som Søren Estvold. Han
var heime på besøk i 1928, og levde enda i 1940.

 

----
61 H&FSt
----
Bergithe Lyng Stiklestad (1880-1968),
datter av Berntine og Olaus Lyng. G. m. Johan
Marius Johannessen Stiklestad.
Johan Marius Johannessen Stiklestad
(1879-1966)
Johannessen Stiklestad f. 1 879, d. 1966. Neste eiere av Litj-Holmsveet.
84. Olga Antonie f. 1 883 på Østvollvald, d. 1905 på Øra. Tuberkulose. Utv. til USA
1902 sammen med faren og broren Otto. Kom tilbake.
Johan Marius Johannessen Stiklestad (1879-1966) og Bergitte Otelie
Olausdatter Lyng (1880-1968)
Johan var sønn av Johannes Sørensen og kona Maria Bårdsdatter fra Kroken
(Tillervoll) i Leksdalen. (Se Heimer og folk i Leksdalen 5.162). Johannes døde da
Johan var 7 år. I 1891 var Johan gjeter på Stiklestad østre (hos Hofstad). Bergitte var
datter av Olaus Olsen Østvollvald og kona Berntine Sevaldsdatter, de forrige eierne
på Holmsveet. Den første heimen til Olaus og Berntine lå visstnok på Tinden, men
huset skal senere være flyttet ved siden av Kornsiloen på Øra.
Johan arbeidet som snekker i Trondheim, og Bergitte var hushjelp der. De giftet
seg i Trondheim i 1905. Deres første oppholdssted var i Meldal, der Johan var med
på oppbygging av Løkken Verk. Deres eldste sønn Ottar ble født der i 1908. Men da
HAUG

 


----
62 H&FSt
----
84. Dødfødt gutt 1915.
85. Ella f. 1918 på Holmsveet, d. 2002. Gift med Birger Bekkbråten f. 1899, d
1997. Bosatt på Nesodden.
86. Brit f. 1920 på Holmsveet. Gift med Tore Bjørgen f. 1908, d. 1994. Tore var
snekker, men arbeidet i mange år som vaktmester i Sivilforsvaret på Årvoll. Brit bor
nå i blokkleilighet på Linnerud i Oslo.
87. Sigrid f. 1 922 på Holmsveet. Gift første gang med Olav Ydse f. 1 908, d. 1 960.
Gift andre gang med Arne Dehli f. 1910, d. 2000. Sigrid er bosatt på Moelv.
88. Gunnar f. 1925 på Holmsveet, d. 1965. Gift med Klara Bragstad f. 1923 på
Sandvollan, d. 1984. Gunnar Stiklestad tok over heimen etter far sin i 1950, og
var regnskapsfører ved siden av gardsbruket.


----
63 H&FSt
----
SVEDJAN
G.NR. 24, B.NR. 10
Svedjan er også et av de 10 bruk som oppsto ved Lorents Didrik Kluvers oppdeling
av Haug i 1784. Den første eier på Svedjan etter oppdelinga var Ole Olsen.
Ole Olsen (1757-1832) og Berit Jonsdatter (1729-1811)
En kan ikke finne Ole og Berit gift i Verdal, så de er trolig innflyttere. Ifølge folketel
lingen av 1801 var det hele 31 års aldersforskjell på disse ektefellene. Hvis opplys
ningene er riktige, kan en nesten fristes til å tro at Berit tilførte boet noen midler. I
1801 kalles Ole bonde og gårdbruker på Svedjan, men han solgte allerede i 1803 til
Johannes Ellingsen.
Johannes Ellingsen Svedjan (1754-1815) og Berit Olsdatter (1758-1829)
Johannes Ellingsen var sønn av Elling Jonsen Auglen og kone Kirsten Sevaldsdatter
Karmhus. Johannes og Berit giftet seg i 1778, og fikk en sønn, Ole Johannessen, som
ble neste bruker av Svedjan sammen med sin mor, som sått i uskiftet bo etter man
nens død. Johannes bodde på Leklem og Beret på Gresset ved giftemålet.
Barn:
81. Elling f. 1780, d. samme år.
82. Ole f. 1787 på Svedjan.
Ole Johannessen Svedjan (1787-1820) og Karen/Kari Larsdatter (1783-1861)
Ole og Karen/Kari giftet seg i 1811, men Ole ble ingen gammel mann og døde aller
ede i 1820, uten at han hadde fått hjemmel (skjøte) på Svedjan. For å få det hele opp
gjort, ble det skiftet mellom hans mor Berit Olsdatter og hans enke Karen/Kari
Larsdatter og deres fem barn. Karen/Kari giftet seg allerede i 1821 med Bardo
Tomassen Skrove, som etter hvert innløste arvingene og dermed ble neste eier av går
den. Ved giftermålet har presten skrevet i merknadsrubrikken: Fikk gården med
enken.
Ole og Karen/Karis barn:
81. Berit f. 1 809 på Svedjan, død etter 1815
82. Johannes f. 1811 på Svedjan. Attest til Namdalen 1 840.
83. Elling f. 1 8 1 2 på Svedjan, d. 1 822 på Svedjan.
84. Ole f. 1814 på Svedjan, d. 1 833 på Svedjan.
85. Marte Lovise f. 1 81 6 på Svedjan d. 1891 på Hallemsvald. Gift 1842 med John
Johansen Molden f. 1 816, d. 1 875. Husmannsfolk på Moen under Vester Hallem
i 1865.
86. Karen Kirstine f. 1 8 1 8 på Svedjan. Død av tæring på Forbregdsvald 1 887. Ugift.
Ernærte seg med spinning.
87. Johan Martinus f. 1 820 på Haug (Svedjan), d. 1 828 på Svedjan.

----
64 H&FSt
----
Bardo Tomassen Skrove (1795-1846) og Karen/Kari Larsdatter (1783-1861)
Som vi allerede har nevnt, giftet Bardo seg til Svedjan i 1821. Hans foreldre var Maren
Bårdsdatter Sundbyhaugen og Tomas Olsen Skrove (østre). (Se Hallanslekta bd V s.
711).
Bardo ønsket at sønnen Tore skulle ta over på Svedjan, men med det forbehold at
enken skulle ha bruksretten så lenge hun ønsket, og senere få kår. På disse vilkår fikk
Tore Bardosen hjemmel på gården i 1846.
Som vi forstår var dette Karen/Kari sitt andre ekteskap, og med Bardo fikk hun
disse barna:
88. Olava f. 1 822 på Svedjan, d. 1 883 på Haugan. Olava var tvilling med Maria,
som døde s. år. Gift 1 849 med enkemann Erik Arntsen Bjørstad f. 1 809 på
Bjørstad, d. 1 898 som fattiglem på Bjørstad. Det kan se ut som paret ikke hadde
noen fast bopel sammen. I 1865 var Erik tjener i Byna, mens Olava tjente i
Storiangdal. Dit hadde hun med seg dattera Berit på tre år. Ti år senere var han
gardsdreng i Flyum, mens hun losjerte på Overholmen nordre. Flatbrød ba kerske.
89. Tore f. 1 824 på Svedjan, d. 1909 i USA. Gift 1 857 med Maria Johnsdatter som
var født på Bjartnesvald i 1 834, d. i USA 1916. Neste eier av Svedjan. Attest til
Dyrstad i Stod i 1 862. Til USA trolig i 1 866.
810. Marta f. 1 826 på Svedjan, d. 191 3 på Havet under Stiklestad. Gift første gang
i 1 847 med Christian Jacobsen Ulvillen f. 1 822 på Østgrunnvald., d. 1 857 Gift
andre gang i 1 861 med enkemann Peter Larsen Hallemsvald f. 1 829 på Inderøy,
d. 1901 på Lyng. Marta og Peter var i Hallemstøa i 1 865, men ti år senere var
de på Fæbyvald. I 1 891 og 1900 var de imidlertid husmannsfolk på Solbakken
under Stiklestad nordre.
Bl 1. Gurianna f. 1828 på Svedjan, d. etter 1888. Gift 1860 med Peter Olaus
Pedersen Forbregdsvald f. 1840 på Forbregdsvald. Gårdbruker og selveier på
Forbregdsaunet 1863-1889, konkurs. Dokkarbeider på Strinda i 1891 (Se
Heimer og folk i Leksdalen s. 86).
Tore Bardosen Svedjan (1824-1909) og Maria Johnsdatter Haug (1834-1916)
Tore og Maria giftet seg i 1857. Hvor lenge Tore fikk bruke Svedjan vet vi ikke. Hans
mor døde i 1861 som kårkone, så Tore har vel fått bruksretten noen år før dette.
Uvisst av hvilken grunn, men denne familien valgte imidlertid å flytte ut av bygda. I
1862 fikk Tore, Maria og de to døtrene attest for utflytting til Dyrstad i Stod. Familien
utvandret senere til USA, trolig i 1866. Der ble etternavnet til Barduson. Tore og
Maria skaffet seg etter hvert farm i Bentson i Minnesota. Den er enda i slektens eie.
Etterslekta i USA har en familiesamling i Bentson hvert år den 29. juli (eller nærmeste
helg) som de kaller "Barduson Open". Da møtes ca. 100 familiemedlemmer til golf
på formiddagen og kaffe med sosialt samvær på ettermiddagen. En hyggelig tradisjon
som nå har pågått i 30 år.
Barn:

----
65 H&FSt
----
81. Berntine Julianne f. 1858 på Svedjan. Til Stod med foreldrene i 1862, senere
1 866 til USA.
82. Kristine Margrete f. 1860 på Svedjan. Til Stod med foreldrene i 1862, senere
1 866 til USA.
Tore Bardosen solgte gården til skomaker Hans Hanssen fra Holtålen. Han og famili
en bodde på Svedjan i 1865.
Hans Hansen (1816-1896) og "Karen Andrea Pedersdatter Byvald
(1830-1854), 2) Marta Olsdatter (1836-1926)
Hans Hansen var sønn av Hans Pedersen fra Holtålen, og skal være kommet til Verdal
som barn. Han ble første gang gift i 1851 med Karen Andrea Pedersdatter Byvald.
Hun var datter av Peder Hansen By og Kanikken Olsdatter. Det ser ut som lysing er
tatt ut i Vinne, men vielsen har foregått i Salberg kirke på Røra. Brudgommen bodde
på Bartnes på Inderøy, og brura i heimen sin Byvald ved giftermålet. De har bodd på
Inderøya straks etter bryllupet, men fikk attest til Verdal i 1853. Hensikten med flyt
tinga var at Hans skulle etablere seg som handverker på Øra. Ekteskapet ble svært
kort, fordi Karen døde allerede i 1854. Men Hans gikk på frierføtter ganske snart, og
giftet seg i oktober 1855 med Marta Olsdatter fra Slottemoen. Hun var datter Ole
Mosesen og Marta Pedersdatter.
Hans og Marta eide gården Svarva på Inderøy et års tid etter giftermålet sammen
med Olaus Jonassen Sakshaug. Hans solgte imidlertid sin part til Olaus, flyttet tilba
ke til Verdal og kjøpte Svedjan.
Hans Hansen var både salmaker og skomaker. Marta overlevde sin mann, og i
1900 er det hun som kalles gårdbrukerske i folketellingen. Dattera Oline som enda
var ugift, hadde ansvaret for krøtterstellet. Ifølge Musum i bygdeboka fikk Oline
Hansdatter hjemmel på Svedjan i 1888.
Barn:
81. Dødfødt barn i 1867.
82. Oline f. 1877 på Svedjan, d. 1933. Gift 1902 med Edvard Marius Johansen
Edvard Marius Johansen Lynum (1879-1964) og " Oline Hansdatter
(1877-1933), 2) Ottine Solberg (1893-1983)
Marius Lynum kom til Verdal i 1887 sammen med flere søsken og sin far Johan
Hansen Lynum som kjøpte Skrove nedre østre samme året. Hans mor var Gurine
Larsdatter. I 1900 var Marius gardsarbeider og lensmannsdreng hos lensmann Wessel
på Holmsveet. Derfrå var ikke veien lang til Svedjan, der han to år senere giftet seg
med gårdeieren Oline. Ved siden av gardsbruket var Marius Lynum oppkjøper av høy,
halm og poteter.
Marius Lynum ble enkemann i 1933, men giftet seg på nytt i 1946 med Ottine
Solberg født på Strinda.
Barn i 1. ekteskap:


----
66 H&FSt
----
*♦
\lvX.
'/
}
\
f
gmt
V.
•
v
'
\
Slij
—
f
.
'#
."'■
r
Svedjan ca. 1910. Personene på bildet er fra venstre: Oline Hansdatter Lynum, Margit Lynum Kiran, Marius
Johansen Lynum med Magnus Lynum på armen, Petra Marie Johansdatter Lynum (søster av Marius Lynum),
Hanna Lynum, Marta Olsdatter Hansen (mor til Oline).
82. Margit f. 1905 på Svedjan, d. 1977. Gift med Ole Kiran f. 1896, d. 1963.
Kiran var snekker og familien bodde i Trondheim. (Wesselsgt. 19).
83. Ole Magnus f. 1908 på Svedjan, d. 1980. Gift med Klara Margrete Aagård f.
1911 i Trondheim, d. 1998. Magnus som han kalte seg, drev drosjetrafikk på
1 930-tallet før han tok over på Svedjan i 1 949.
84. Trygve f. 1910 på Svedjan, d. 2002 Gift med Åsta Fiskaa f. 1917, d.
1984.Trygve tok meieriutdannelse i Danmark og var meieribestyrer i Hallingdal i
mange år.
85. Herdis Johanne f. 1915 på Svedjan. Gift med Torstein Hansbakk f. 1912, d.
1970. Hansbakk arbeidet hos I. K. Lykke i Trondheim der også paret var bosatt.
Plass under Svedjan, kalt Svedjanvald eller Svedistugu
Når denne plassen ble ryddet er noe usikkert. Det er ikke oppført noen husmann
under Svedjan i 1801, men i 1839 fikk Anne Jakobsdatter og Ole Larsen datteren
Hanna på Svedjanvald. Trolig er den drevet noen år før, for i 1825 er dette ekteparet
oppført som inderster på Svedjan.
HEIMER OG FOLK - STIKLESTAD 1 800-1940


----
67 H&FSt
----
Ole Larsen (1790-) og Anne Jakobsdatter (1803-)
Ole og Anne er de første vi vet om på Svedjanvald. Han var sønn av Lars Olsen og
Kari Olsdatter på Skjærsetvald, mens Anne var datter av Jakob Olsen Byvald og kona
Marit Jonsdatter. De giftet seg i 1822, og begge holdt til på Østvoll ved giftermålet.
De leide hus på Haugslia straks de var gifte, men flyttet senere til Svedjan som leie
boere i første omgang. I 1865 er Anne blitt enke, men bor på Svedjanvald sammen
med sine to døtre Lovise og Marie. Seiv kalles hun huseier med jord. Ti år senere bor
hun fremdeles på Svedjanvald, men nå er det bare Lovise som bor heime. To av barna
til Ole og Anne var døvstumme, nemlig Marta og Lovise.
Barn:
81. Karen f. 1822 på Haugslia., trolig d. 1901 på Kolvereid. Gift ca. 1850 med
Kristian Olsen Rognan f. 1823 i Sparbu, d. 1906. Husmann på Skorsetplass i
Sparbu i 1 865.
82. Johannes f. 1 825 på Svedjan. Johannes ble konfirmert i 1 841 . Flyttet til Inderøy i
1846 (att. 1852). Gift med Karen Olsdtr. f. 1819 i Verdal. Husmannsfolk på
Kurubakken under Kverkild.
83. Marta f. 1 829 på Svedjan, d. 1 860 på Svedjan. Døvstum.
84. Lovise f. 1833 på Svedjan. Døvstum.
85. Hanna f. 1839 på Svedjanvald, d. 1929 på Ørmelen. Gift 1874 med Olaus
Iversen Barstad f. 1 819 på Mikvollvald , d. 1 876 på Mikvollvald. Olaus var gift
første gang 1 849 med Julianne Marie Olsdatter Fleskhusvald f. 1 827, d. 1 873.
86. Marie f. 1 844 på Svedjan. Attest til Trondheim i 1 875 som ugift.
1 1891 ser det ut som det er kommet nye folk til Svedjanvald og det var
Jon Johannessen Kluken (1866-1938) og Sigrid Olufsdatter (1862-1943)
Jon var sønn av lærer Johannes Kluken og Karen Olsdatter Holmli som kjøpte Elnes
østre da Jon var ett år gammel. Sigrid var født på Inderøy og de giftet seg i 1890. Jon
kalles husmann med jord i 1891, men i likhet med flere i hans familie var også han
fristet av Amerika. Bare to år senere forlater han kone og to barn og utvandrer til
Osakis i Minnesota. Knappe ett år senere reiser kona Sigrid og barna Anna Elise og
Johannes til samme bestemmelsessted. Vi finner ingen beboere i Svedistugu i 1900,
så dermed må vi nesten tro at Jon og Sigrid Kluken var de siste som bodde der.
Barn:
81. Anna Elise f. 1 890 på Klukenvald, d. 1973. Utvandret til USA sammen med mora
i 1 894. Gift med Carl Marius Korsmo f. 1 872 nær Oslo.
82. Johannes f. 1 892 på Gudmundhusvald, d. ugift 1 956 i Sisseton S.D. Utvandret til
USA sammen med mora i 1 894.
Jon og Sigrid Kluken fikk seks barn til som alle ble født i USA.

----
68 H&FSt
----
HOLMEN
G.NR. 24, B.NR. 1 (HAUGSHOLMEN)
Den første eier på Holmen i den perioden vi skal behandle var Andfind Olsen
Færgestuen. Han døde imidlertid i 1799, og ved folketellinga i 1801 var det enka og
deres barn som bodde på gården.
Gården blir delvis kalt Holmen og delvis Haugsholmen. Det siste er kanskje det
enkleste, for å unngå misforståelse med Holmen i Vuku.
Andfind Olsen Færgestuen (-1799) og Guru Larsdatter Byvald (1756?-1827)
Andfind og Guru giftet seg i 1784 og fikk til sammen sju barn. Da Guru ble enke var
barna fra 0 til 14 år, så hun hadde nok sitt å stri med, men barna var også sikkert til
god hjelp på gården etter hvert som de vokste til. I 1812 valgte hun å gifte seg på
nytt. Brudgommen var Tomas Johansen Solberg, og fra nå og til Guru døde i 1827 var
han eier av Holmen.
Barn:
81. Lars f. 1785 på Holmen, d. 1823 på Fæbyvald. Gift 1815 med Karen Torfinns
datter f. 1771, d. på Kvelstadvald som fattiglem i 1867. Inderster på Holmen,
senere på Fæbyvald.
82. Marit f. 1788 på Holmen, d. 1862. Gift 1819 med Hans Hansen f. 1792, d.
1 870 som fattiglem på Byvald. Hans Hansen bodde på Vinne ved giftermålet, mens
brura bodde heime på Holmen. De var også leieboere på Holmen en periode.
83. Anders f. 1792 på Holmen, d. 1 866. Gift 1 828 med Marit Olsdatter f. 1794 i
Øyer, Gudbrandsdalen, men bosatt på Bjartnes ved giftermålet. Død hos sin sønn
Anfind Andersen på plassen Leret under Ydse vestre i 1 886.
84. Berit f. 1 794 på Holmen, d. 1 892 på Baglo som husmannsenke. Gift 1 825 med
Lars Pedersen f. 1792 i Stangvik på Nordmøre, d. 1870 på Bergsvald som fat
tiglem. Berit og Lars var husmannsfolk på Brannan (Bergsvald), men etter mannens
død flyttet Berit til datteren Guruanna på Baglo nordre. Der bodde hun til sin død.
85. Anne f. 1 795 på Holmen. Gift 1 82 1 med Peder Christen Melby f. 1 793. Begge
bodde i Melby ved giftermålet, senere inderster på Eklovaid. I 1 824 var ektepa
ret husmannsfolk på Sør-Minsåsvald.
86. Karen f. 1 798 på Holmen, muligens var det hun som døde på Follovald i 1 850.
Gift 1 826 med Johan Andersen f. 1798, ukjent skjebne. Johan bodde i Wohlen,
og Karen på Haug (Holmen) da de giftet seg.
87. Kristiana f. 1799 på Holmen, d. 1852. Gift 1820 med Lars Olsen f. 1797.
Ukjent skjebne. Ved giftermålet bodde Kristiana i Melby, mens Lars bodde på
Østgårdsvald. I tida 1821-23 ser det ut til at ekteparet var leieboere på
Østgårdsvald, men fra 1825 og til og med 1833 har de bodd på Holmen.
Kristiana og Lars Olsen hadde seks barn. To er født på Østgårdsvald og fire er
født på Holmen.

----
69 H&FSt
----
Tomas Johansen Solberg (1767-) og Guru Larsdatter Byvald (1756-1827)
Tomas Johansen var sønn av Johan Taraldsen Solberg og Anne Jørgensdatter. Han var
første gang gift med Anne Arntsdatter Svinhammer, og var skredder. En eldre bror av
Tomas var Johannes Billedhugger. (Se Solbergslekta bd. 111 side 549 Verdalsboka).
Da Guru Larsdatter var død, ble Holmen solgt på auksjon. Den nye eier var Ole
Jonsen Myren fra Børsa, og han fikk skjøte i 1829. Gurus datter Kristiana og hennes
familie bodde fortsatt noen år på Holmen, seiv etter eierskifte. (Se ovenfor under B 7).
Ole Jonsen Myren (1799-) og Anne Estensdatter (1794-)
Ole Jonsen Myren var født i Børsa, og hans kone Anne på Geitastrand. Kjøpte
Holmen i 1828, men fikk skjøte året etterpå. Familien flyttet fra Verdal til Trondheim
i 1836, etter at gården var solgt på auksjon til lensmann Peder Strand Rygh året før.
Barn:
81. Kirsten f. 1825 i Børsa.
82. Jon f. 1827 i Børsa.
83. Elling f. 1830 på Haugsholmen. Gift med Marit Olsdtr. f. 1835 i Buvik. I 1865
var Elling husmann og fisker på Sandstuen under Husby i Buvik.
84. Anne f. 1 832 på Haugsholmen.
85. Anders f. 1835 på Haugsholmen. Gift med Else Pedersdtr. f. 1841 i Brønnøy.
1 865 var Anders lottbruker på Brønnøy prestegard.
Peder Strand Rygh (1800-1868) og Ingeborg Marie Bentsen (1808-1878)
Lensmann Rygh eide Holmen i perioden 1835 til 1845, men han har neppe bodd der.
Han eide Haug (Slottet) på samme tid, og har kanskje brukt jorda, men leid bort
husa? Neste eier var Ole Estensen Bjartnes eller Øiås. Se nærmere om lensmann Rygh
under Haug (Slottet).
Ole Estensen Bjartnes/Øiås (1816-) og Ingri Nilsdatter (1812-)
Ole Estensen var fra Melhus og Ingri fra Bynesset. De fikk skjøte på Holmen i 1845,
men solgte gården allerede året etter til organist Sivert Sehm. Han fikk skjøte i 1847.
Ole og Ingri flytta tilbake til Melhus. Seiv om Oles opphold på Holmen var svært
kortvarig, fikk han en sønn der mens han var eier.
Barn:
81. Elling f. 1 846 på Haugsholmen. I 1 865 er Elling oppført som bondesønn på Øiås
i Melhus. Da var hans mor blitt enke og selveier på gården. I 1900 var Elling
bonde i Melhus og gift med Sigrid Johnsen f. 1 830 i Melhus.
Sivert Ingebrigtsen Sehm (1817-1901) og Anne Maria Andersdatter Leklem
(1823-1865)
Av Sivert og Anne Martas ti barn er sju kommet til verden på Haugsholmen. Det var
i perioden 1848 til 1861. De to yngste ble født etter at familien flyttet til Holmsveet
søndre.

----
70 H&FSt
----
Sehm var organist i Stiklestad og ei tid omgangsskolelærer og vaksinatør. Han var
bror til Ole Sehm på Hallem vestre.
Men økonomien var ikke altfor god og Sehm gikk konkurs. Både Haugsholmen
og Holmsveet nordre ble solgt i 1872, begge til Adam David Jelstrup fra Skogn.
Etter konkursen flyttet Sehm på Øra, og i 1875 bodde han på Borgenvald. I 1900
kan vi se av folketellingen at han bodde på Gammelskolen, og var forhv. lærer og
organist. Han levde av en liten pensjon og litt jord. Hans datter Elen bor også der og
hun "pleier sin gamle Fader", står det. Gammelskolen lå inntil Nordgata, der lærer
bygningen ble bygd i 1922.
Barn:
81. Anton f. 1 846 på Leklem, d. 1 850.
82. Jon f. 1848 på Haugsholmen. Gift med Pauline Pedersdtr. f. 1841 i Åsen. Attest
til Skogn 1873. Utv. til Big Rapid i Michigan, USA i 1884. Han var snekker.
83. Elen f. 1 850 på Haugsholmen, ikke funnet død i Verdal.
84. Anton Jakob f. 1852 på Haugsholmen. Utv. Big Rapids i Michigan i 1873 som
ugift.
85. Anne Sofie f. 1 854 på Haugsholmen. Utv. til USA 1 882 som ugift.
86. Gustav f. 1857 på Haugsholmen. Flyttet til Trondheim i 1876 som ugift. Utv. til
USA fra Inderøy i 1878.
87. Lars Odin Sivertsen Sehm f. 1 859 på Haugsholmen.Utv. til Big Rapids i Michigan
i 1 881 som ugift.
88. Bertram f. 1861 på Haugsholmen. Utvandret til Big Rapids i Michigan som ugift
i 1880.
89. Birgitta f. 1 863 på Holmsveet. Utvandret til Fergus Falls i Minnesota som ugift i
1886.
Bl O.Anne Marta f. 1 865 på Holmsveet. Mora døde i barsel, og Anne Marta vokste
opp som fosterbarn hos sin tante på Rokne i Frol. Gift med Johan Odin Jonasen
Munkebyvald f. 1 861. Småbruker på Myrvang under Gran.
Adam David Jelstrup (1828-1900) og Anna
Karoline Johnsdatter (1834-1912)
Adam Jelstrup var fra Skogn, og kona Anna Karoline
kom fra Åsen. Ekteparet hadde fire barn, som er
omtalt under Mikvoll store. Den yngste av barna,
Inga Marie ble født på Haugsholmen, der døde hun
også bare 20 år gammel. Som nevnt ble Jelstrup eier
av Haugsholmen i 1872, og eide både den og
Holmsveet fram til 1889. Etter at han solgte disse to
gårdene flyttet han på Øra, trolig først til et hus i
Sørgata, senere til Smedveita. Der kjøpte han
"Fagervold" gnr. 18/8, en gard som gjerne ble kalt
Jelstrupgården. Neste eier var Kristian Nelius Pedersen
Hynne fra Skogn.
Adam David Jelstrup (1828-1900)
som var fra Skogn, hadde flere
gårder i Verdal i årenes løp.


----
71 H&FSt
----
Kristian Nelius Pedersen Hynne (1848-1931) og Oline Andersdatter Lein
(1853-1926)
Nelius Hynne og Oline Anders Lein kom til Verdal som ugifte i 1886. De giftet seg
samme år i Stiklestad, og har visstnok bodd på Holmen fra da av. Skjøte fikk imid
lertid ikke Nelius før i 1889. Neste eier var John Eriksen Baglo som tok over i 1914.
Nelius Hynne og kona hadde kårrettigheter på Holmen, og Oline døde der i 1926 og
Nelius i 1931. Da Nelius døde, kalles han fhv. gårdbruker og rentenist.
Barn:
Bl . Peder f. 1 887 på Haugsholmen. Utvandret
til Ashby, M.N. i 1907 og til Minneapolis
i M.N. i 1914 som ugift jordarbeider. D. i l?at .^^
1948 i Ashby. Kalte seg Peter Holman. .
Gift med Marie Emelie Bernt Olufsdtr. f. JjÉÉ
1 893 på Va Istad va Id, d. 1 980 i Ashby. Til
USA i 1914.
82. Augusta Matilde f. 1888 på
Haugsholmen. Hadde visstnok kafé i Holmen, sett fra nordvest i 1929.
Trondheim.
John Eriksen Baglo (1871-1954)
og Maren Anna Bjartnes
(1870-1949)
John var sønn av Serianna Ingvalds
datter Vinnesvald og Erik Ellevsen
Søraker, og Maren var datter av Anne
Marta og Martinus Bjartnes.
John Baglo tok eksamen ved
Kavaleriets underoffisersskole i 1895,
og var sersjant da paret giftet seg i
1897. De bodde først på Bjartnes en
periode, men fikk ca. 1899 kjøpe går
den Veie i Vinne. Til Holmen kom de
som nevnt i 1914. John Baglo gikk
gradene i det militære, og var løyt
nant da han søkte avskjed i 1930.
S]
Maren Anna (f. Bjartnes) og John Baglo fotografert heime
på Holmen.
Baglo var også aktiv i det sivile og var mangeårig medlem av Stiklestad kyrkjekor
Han var dessuten styremedlem i Verdal Samvirkelag noen år.
Barn:
Bl . Maria f. 1897 på Bjartnes, d. 1997. Arbeidet i mange år som butikkdame på
Verdal Meieri. Maria var ugift og ble begravet på sin 100-årsdag.
82. Astrid f. 1899 på Veie, d. 1972. Astrid hadde sin arbeidsdag som telefondame
på Rikstelefonen. Ugift.
HAUG

 

----
72 H&FSt
----
Skolonn på Holmen ca. 1930. Bak f. v.: John Baglo med avleggerrive, Arne Baglo og med vanlig rive Martinus
Baglo. Guttene på bildet er alle fra Bjartnes.
Maren Anna og John Baglo og barna deres. Foto fra slutten av 1930-åra.
Bak f. v.: Åsta, Martinus, Marta, Arne, Ingrid og Olaug. Foran f. v.: Astrid, Maren Anna, John og Maria
HEIMER OG FOLK - STIKLESTAD 1 800-1940

 

----
73 H&FSt
----
83. Martinus f. 1901 på Veie, d. 1 952. Gift med Martha Raaen f. 1901, d. 1975.
Martinus var utdannet gartner og hadde eiendommen Østly g.nr. 21/9 av
Østvoll/Haugslia.
84. Ingrid f. 1904 på Veie, d. 1993. Gift med Jon Rødseth f. 1904 fra Volda, d.
1962. Ingrid var bestyrer på Rikstelefonen og Jon var arbeidsformann på Statens
Kornsilo i Verdal.
85. Arne f. 1 906 på Veie, d. 1 997. Gift med Magnhild Aakerhus f. 1907, d. 1990.
Arne tok over Holmen etter far sin.
86. Marta f. 1908 på Veie, d. 1994. Gift med Asbjørn Myrvang f. 1905 fra
Hasselvika, d. 1996. Asbjørn Myrvang var bestyrer på et sagbruk, og ekteparet
bodde på Hell.
87. Åsta f. 1911 på Veie, d. 1987. Gift med Henry Andersen fra Danmark, men skilt.
Åsta var utdannet sykepleier.
88. Olaug f. 1915 på Holmen, d. 2001. Gift med Erling Gregersen f. 1912 i
Porsgrunn, d. 1990. Erling var sjåfør på Verdal Kassefabrikk, og de bodde i eget
hus ved Holmen.
Haugsholmen (Holmen) er fortsatt i slektens eie, og Arnfinn Baglo eier den i 2004.
GABRIELSHOF - NÅ HAUG VESTRE
Navnet på Haug vestre har skiftet i årenes løp. Her er en oversikt over det:
1801 - HOUGSHOF
1815 - HAUG
1820 og 1825 - HOUG
1838 - GABRIELSHOF MED BURSAKEREN
1875 - GABRIELSHOFF ELLER HAUG
1900 - HAUG VESTRE
1907 - HAUG VESTRE OG LANGÅKEREN
Ingebrigt Sivertsen (1754-1833) og Berit Johannesdatter (1757-1823?)
Det opprinnelige Haug ble som allerede nevnt oppdelt i 10 parter i 1783, og
Gabrielshof var en av disse. Den ble solgt til Ingebrigt Sivertsen samme år. Han var
også eier i 1801, men da kalles eiendommen Hougshoff. Hans foreldre var Brynhild
Sivertsdatter og Sivert Ingebrigtsen Sundbyvald. Gift 1790 med Berit Johannesdatter.
Ingebrigt hadde bosted på Haug og Berit som var fra Lein, bodde der ved giftermå
let. Ingebrigt overdrog Gabrielshof og Bursakeren til svigersønnen Peder Olsen i 1828,
men kjøpesummen var ikke stor nok til å dekke Ingebrigts heftelser, så det endte


----
74 H&FSt
----
med auksjon året etterpå. Det var distriktslege Carl Johan Daniel Hermann som fikk til
slaget for 470 spesiedaler.
Barn:
Bl . Martha f. 1782 på Lein. Født før ekteskapet, men mora var Berit Johan nesdatter.
Gift 1 802 med Elias Einarsen Holme f. 1 773 på Holme, d. 1 832 som inderst på
Kausmo. Dette ekteparet hadde ti barn, sju av dem er født på Haug i tidsrommet
1 802-1816. Trolig har Marta og Elias vært leieboere hos hennes foreldre i denne
perioden. Omkring 1819-1 822 ser det ut som Elias var strandsitter på Maritvoll.
82. Magnhild f. 1 792 på Haug. Gift 1824 med Peder Olsen Tromsdal f. 1798 på
Sundbyvald som sønn av Ole Monsen Sundbyvald. Magnhild og Peder hadde
så vidt skjøte på Haug, men som allerede nevnt gikk gården på auksjon. Dermed
ble neste stoppested for ekteparet Tromsdal søndre, der Peder var oppsitter allere
de i 1829.
83. Brynhild f. 1794 på Haug, d. 1795 på Haug.
84. Sivertf. 1796 på Haug, d. før 1801 på Haug.
85. Johannes f. 1799 på Haug, d. 1801 på Haug.
86. Johannes f. 1 802 på Haug, d. 1 806 på Haug.
Carl Johan Daniel Hermann (1785-1844)
Hermann var født i Stettin i 1785 og hadde atskillig medisinsk erfaring bak seg, da
han ble beordret som distriktslege i Verdal i 1826. Men foruten jobben som lege må
han ha vært ganske interessert og flink i jordsbruk. Han kjøpte som allerede nevnt
Gabrielshof med Bursakeren i 1829 og eide gården til sin død i 1844. Samtidig for
paktet han Reitan i tre år, før han kjøpte den i 1832. Hermann eide også Reitan til
sin død. Denne gården var noe nedslitt da han kjøpte den, men Hermann brukte
atskillige midler på å få den i hevd igjen. En kort periode i 1828 eide Hermann også
Bjartnes.
Carl Johan Hermann var ikke gift, men hadde fire barn med fire forskjellige
kvinner.
B 1 . Johan Karl f. 1818. Bodde i 1 845 på Håvehaugen i Fron i Gudbrandsdalen. Det
er ukjent om han hadde etterslekt.
82. Kristian Fredrik f. 1 828 på Bjartnes (?), d. 1 879 på Fisknes i Sparbu. Arvet Reitan
etter faren, men solgte denne i 1 860 og flyttet til Fisknes. Gift 1 849 med Marta
Katarine Borgen f. 1 827 på Borgen. Datter av gårdbruker, lærer og stortingsmann
Peder Eriksen Borgen. Mor til Kristian Fredrik var Berit Kristoffersdatter Bjerkan fra
Sparbu, bodde på Bjartnes ved fødselen.
83. Dødfødt datter i 1 834. Mor var Ingeborg Tørrisdatter Hegstad i Sparbu.
84. Liva f. 1840. Gift 1864 med Johannes Johannesen Stenersen f. 1832 på
Bjartnesvald. Ekteparet bodde i 1 875 på Lyngsøran nordre. Johannes og en sønn
utvandret til USA 1881, og Liva og fem barn fulgte etter i 1884. Livas mor var
Anne Johannesdatter Rosvollvald.

----
75 H&FSt
----
Andreas Erland Johansen Hegge (1800-1853) og Marta Hanna Tiller
Da Carl Fredrik Hermann var død i 1844, ble det igjen auksjon over gårdene. Men
nå ble Gabrielshof solgt til landhandler Andreas Hegge på Øra og Bursakeren til lens
mann Peder Strand Rygh på Haug østre. Hegges skjøte er tinglest i 1848, og Ryghs
skjøte er fra 1849. Fra nå av har de før nevnte eiendommene hver sin eier.
Andreas Hegge, som var født i Trondheim, kom til Verdal i 1830 for å bosette seg
som handelsmann i Gamle Storgate på Øra. Med Panteregisteret som kilde vet vi at
det i 1859 fantes disse husa i Heggegården på Øra:
1 våningshus, 2 vognremisser (vognskjul), 1 stallbygning, 1 låvebygning, 2 stab
bur og 1 brygge. Seiv om Andreas Hegge var død noen år før, var det trolig de samme
husa da han drev sin virksomhet der. Med bakgrunn i disse opplysningene må vi nes
ten tro at Andreas i likhet med sin etterfølger (Marcus Hegge) hadde husdyr i gården.
I 1865 hadde Marcus Hegge disse dyra: 1 hest, 2 kyr og en gris. Men har man dyr,
må man skaffe for til dem, og på selve Øra var det smått med det. Det var kanskje
bakgrunnen for at Andreas Hegge kjøpte Gabrielshof eller Haug vestre? Da han døde
i 1853, overdrog hans enke Marta Hanna, Haug vestre til sønnen Rudolj Hegge. Han
fikk skjøte i 1854.
Ekteparet Hegge hadde disse barna:
Bl . Rudolf Kristian f. 1 831 på Øra. Neste eier av Haug vestre.
82. Hanna f. 1832 på Øra. Gift 1 859 med Erik Lorentsen Moe f. 1 81 4 på Levanger.
Han bodde på Steinkjer ved giftemålet, og ekteparet var bosatt der også i 1 865.
Han kalles da handelsborger og huseier.
Rudolf Hegge (1831-)
Rudolf Hegge fikk skjøte på Haug vestre i 1854, men hadde nok økonomiske pro
blemer ettersom det allerede året etterpå ble forlangt auksjon over eiendommen. I
1857 ble Haug avertert til salgs eller forpaktning. Samme år ble den solgt til kirke
sanger og poståpner Johannes Rygh. I 1865 var Rudolf Hegge handelsbetjent hos land
handler og gårdbruker Johan Monsen Moe på Vikan i Beitstad, som også var fra
Verdal. Rudolf Hegges videre skjebne er ukjent.
Johannes Olsen Rygh (1817-1908) og ° Sofie Margrethe Olsdatter Nygarden
(1823-1859), 2) Bergitte Olsdatter Nygarden (1828-1909)
Johannes Rygh var på mange måter og i mange år en sentral person i Verdal. Han
kom til bygda som lærer ved Vuku fastskole i 1846. Rygh var den første lærer i Verdal
som hadde gått seminaret eller lærerskolen, som den gang var i Klæbu. Fem år senere
ble han ansatt ved den faste skolen på Øra, og her hadde Rygh sin arbeidsplass til
han søkte avskjed i 1879. Rygh hadde flere verv å skjøtte, han var fast ansatt som kir
kesanger (klokker) i Stiklestad fra 1856, og dessuten var han poståpner på Øra fra
1852 og til 1889. 1 tillegg til alt dette var han altså gårdbruker på Haug, visstnok også
i to perioder.
Da Rygh kom til Verdal var han nylig blitt gift med sin første kone Sofie Margrethe
Olsdatter Nygarden, men hun døde i 1859. I 1862 ble han så gift med en søster av

----
76 H&FSt
----
henne Bergitte Olsdatter Nygarden. Mens Rygh var lærer i Vuku bodde han og fami
lien på skolen der, og da han fikk lærerpost på Øra, fikk han husvære der. I 1865 ser
det ut som det var übebodd på Haug, men ti år senere har Rygh omsider flyttet dit.
Da hadde han eid Haug vestre siden 1857.
Ellers merker vi oss at Rygh på dette tidspunkt hadde 2 hester på stallen og 5 kyr
på båsen. Rygh kunne alltids trenge en egen skysshest. Til hverdags holdt han skole
på Øra, og ved gudstjenestene i Stiklestad kirke hadde han plikter å utføre som kir
kesanger. Med dette som bakgrunn må vi nesten kunne si at Haug var en gunstig
plass å bo på.
I 1879 ble gården heimsøkt av brann, og både våningshuset og låven brant ned.
Våningshuset som fremdeles er i bruk i 2004, ble bygd samme år. Tapetet på veggene
i storstua er fra 1879.
Johannes Rygh døde i 1908. I Innherreds Folkeblad for 18. mai kan vi lese litt
både om begravelsen og om den betydning Rygh hadde for Verdalssamfunnet. Til
begravelsen var det møtt fram mye folk - naboer og venner, men også noen uten
bygds fra. "Bygdens gamle og til dels nyere lærerpersonale var ogsaa samlet til afsked
med den afdøde," skriver avisa blant annet.
Vi får også vite at Rygh hadde et kvikt og muntert gemytt, og at han kunne kun
sten å skape en belivet stemning så vel i skolen som overalt hvor han kom. Men at
han også var et følelsesmenneske som hadde lett for å bli rørt, var en annen side ved
ham. Når han skulle ta avskjed enten med skoleelevene eller konfirmantene (som
han i lang tid forberedte for konfirmasjonen), "da saa man den kraftige mand rørt til
taarer," skriver avisa og avslutter slik:
"Derfor vil han ogsaa mindes med agtelse og velvilje aj den store skare, hvis lærer
han har været, eller som paa anden maade kom i berørelse med ham. Samstemmig
vil man ønske fred og velsignelse over hans minde."
Barn i 1. ekteskap:
81. Oluff. 1 848 i Vuku, d. 1 914. Gift 1 873 med Lovise Olsdatter Høylo f. 1 848, d.
1928 på Jensvold på Øra. Postfører og gårdbruker på Haug vestre en periode.
Oluf var i USA fra 1 889-1909. Lovise var den første telefonbestyrerinne på Øra.
82. Martinus f. 1852 på Øra, d. 1912 på Leangen? Gift med Karen Pauline Peders
datter Hansen f. 1852 fra Levanger, d. 1925 på Frydenlund på Øra. Gårdbruker
på Kjæran 1880-1889. Poståpner fra 1889, postmester fra 1892 (den første i
Verdal). Postkontoret hadde sine første lokaler i Martinus Rygh sin bopel på Leangen
i Nordgata (senere gullsmed Svebak og deretter Woxholt sin bokhandel).
83. Karl Edvard f. 1 857 på Øra, d. 1 859 på Øra.
Barn i 2. ekteskap:
84. Dødfødt pike 1 865
85. Dødfødt gutt 1865.

----
77 H&FSt
----
Oluf Johannessen Rygh (1848-1914) og Lovise Olsdatter Høylo (1848-1928)
Oluf Rygh hentet sin kone fra Vinne, og de ble gift i Vinneskirka en augustdag i 1873.
Han fikk skjøte på Haug vestre i 1881, men hvor lenge han eide gården, framgår ikke
av bygdeboka. Ifølge matrikkelen av 1891 hadde han hjemmel på Haug, men da
hadde Oluf vært i USA et par år. Han har også vært postfører en periode, og var som
nevnt ovenfor, i USA hele 20 år. Han kom imidlertid tilbake i 1909.
Haug vestre. Foto fra 191 8-20.
La oss se litt på hvem som var på Haug da Oluf var fra værende. I 1891 bodde
fremdeles hans foreldre der. Da var Johannes pensjonert lærer. Gardsdrengen var Karl
Olsen Haga, født i Ekne i 1863. Pleiedatter var Johannes og Bergittes barnebarn, Olga
Bergitte, født 1876 på Levanger. Senere skal vi møte disse to som eiere av gården.
Oliva Andreasdatter, født i Vuku i 1835, var fortsatt hos familien som budeie og tje
nestepike. Det ser ut som også tjenestefolket trivdes godt på Haug. Oliva
Andreasdatter Storvukuvald eller Liva som hun ble kalt, fikk i jula 1894 både sølv
skje og sølvmedalje for sin arbeidsinnsats hos familien Rygh. Liva var i samme tje
neste fra før 1865 og til sin død i 1909.1 1900 var det igjen folketelling, men vi møter
omtrent de samme menneskene. Nå er gardsdrengen blitt forpakter og har giftet seg
med pleiedattera Olga. Året før fikk paret en sønn, som fikk navnet Johannes Rygh
Haga - oppkalt etter sin oldefar. Nå må vi høre litt om neste eier på gården, Karl
Andreas Olsen Haga, men først må vi ta med oss litt om Oluf og Lovise Rygh sine fire
døtre og hvor det ble av dem:
81. Sofie Margrethe f. 1873 på Høylo, d. 1945. Gift 1907 med Toralf Marius
Toresen Grue f. 1 869, d. 1 960, fra Os i Østerdalen. Lærere på Røstad off. skole.
82. Olga Bergithe f. 1876 på Levanger, d. 1958 på Haug. Gift 1898 med Karl
Haga f. 1 863 på Ekne, d. 1958 på Haug. Gårdbrukere på Haug vestre.
HAUG


----
78 H&FSt
----
83. Inga Berntine f. 1880 på Haug, d. 1966 på Øra. Gift 1905 med lensmann
Rudolf Holmvik f. 1 868 på Holmvik i Beitstad, d. 1 939. Han var lensmann i Verdal
fra 1910 til 1938, og ekteparet bodde på Frydenlund.
84. Laura Otilie f. 1882 på Haug, d. 1969 på Jonsvoll på Verdalsøra. Gift 1913
med lensmann Jon AA. Suul f. 1884 på Sulstua, d. 1961. Suul var lensmann i
Verdal fra 1938 til 1955, og hadde løytnants grad ved IR 13. Treskjærer, lokal
historiker og initiativtager til Spelet om Heilag Olav på Stiklestad.
Olgu Bergithe og Karl Andreas Haga på gullbryilupsdagen i 1948
Karl Andreas Olsen Haga (1863-1958) og Olga Bergithe Olufsdatter Rygh
(1876-1958)
Karl Haga var født på Ekne, men hans far kjøpte Haga nordre vestre i 1866, og der
med ble Karl verdaling. Som 12-åring bodde han enda heime på Haga, men senere
ble han altså gardsdreng, forpakter og fra 1905 gårdbruker på Haug. Både Olga og
Karl døde i 1958. Karl var da en av bygdas eldste. I en omtale i lokalbladet ved hans
død ble han skildret som en lun og omgjengelig mann. Som et apropos til dette er
det flere som kan fortelle om en apen, gjestfri og trivelig heim i flere generasjoner på
Haug - der naboer og venner av huset gjerne samlet seg til sang og musikk. I storstua
på Haug var det plass til både dans og andre ablegøyer.
Karl og Olga Haga fikk fire barn, men bare tre vokste opp:


----
79 H&FSt
----
81. Johannes Rygh f. 1899 på Haug, d.
1979 på Haug. Gift 1918 med
Kristoffa Elisabeth Strand f. 1887 i
Henning, d. 1926. Gårdbrukere på
Haug.
r
m
-J^fnJß
82. Lars Olai f. 1903 på Haug, d. 1971 i
Fagersta, Sverige. Gift 1933 med
Anna Louise Johansdatter Hansen f.
1903 i Fredrikstad, d. 1990 i
Fagersta. Lars Haga tok eksamen ved
Kavaleriets underoffisersskole i 1926,
og hadde i 1939 løytnants grad. Han
var oppsynsmann på Rinnleiret. Flyttet til
Fagersta med familien i 1949, der han
arbeidet på Jernverket.
Vannkvaliteten var dårlig i Haugområdet, der
for bie det mange turer med vasstønna for
Johannes Rygh og hesten "Jonsok". Fra 1948
ble det ført fram vatn fra Leklemsvatnet.
83. Brynhild Olava f. 1908 på Haug, d. 2001. Ugift. Arbeidet som hushjelp i Oslo
fra tidlig 1930-årene til krigsutbruddet. Bodde heime på Haug under krigen og til
1 950. Da ble Brynhild ansatt hos firmaet Per Kure, der hun arbeidet til 1 967. Som
pensjonist kom hun igjen tilbake til Haug.
84. Kari Oddbjørg f. 1914 på Haug, d. 1918 på Haug. Døde av krupp.
Johannes Karlsen Rygh (1899-1979) og Kristoffa Elisabeth Strand (1887-1926)
Johannes giftet seg som nevnt i 1918, men fikk bare et kort ekteskap. Hans kone som
til daglig ble kalt Elise eller Lise, døde allerede i 1926 på Pleiehjemmet i Volhaugen
av tuberkulose. Johannes fikk skjøte på Haug vestre av far sin i 1932.
81. Eldri Johanne f. 191 8. Overtok Haug i 1978.
Skuronn på Mastuekra på Haug. På maskina f. v.: Johannes Rygh, Karl Haga, videre Olga Haga, Eldri Rygh-
Haga, Anna Rognhaug. Barna foran er Finn Age og Lars Agnar Haga. Foto fra ca. 1945.
HAUG


----
80 H&FSt
----
Fortsatt er det mange som gjerne besøker Haug. Nymalte røde uthus omkranser et
fredelig tun, der en både inne og ute fornemmer en positiv stemning fra før i verden.
På Haug vestres grunn vest for Haugvold, lå det ei stue på bygslet tomt. Navnet var
Hauglund, trolig bygd omkring 1900. Tomta var på ca. 4 da. Husa på Hauglund skal
være flyttet fra Litj-enget, en husmannsplass som lå mellom Høyem og Svedjan.
På Hauglund bodde omkring 1915-20 Karen Andreasdatter Salberg født på
Inderøy i 1843, og hennes datter Maren Anna Mikalsdatter Salberg. Maren Anna var
også født på Inderøy i 1873. Karen giftet seg med Oluf Andersen født 1834 i
Trondheim, men ble enke i 1895 mens familien bodde på Gudmundhusvald. Karen
og Oluf hadde en datter sammen. Det var Karen Olme som i 1903 ble gift med
Johannens Pettersen Lyng på Slotteli.
Maren Anna Salberg var nok en driftig dame. Hun startet med kafé i
Gjersinggården i Nordgata på Øra, og i 1917 averterer hun i lokalbladet:
Maren Anna Salbergs
Privathotell & Kaje
Nordre gate Verdalsøren
Anbefales
Karen Salberg Andersen bodde i 1900 på Litjenget under Gudmundhus, og av den
grunn ble hun til daglig kalt Karen Litjenget. Familien er nærmere omtalt under
Gudmundhus.
På et lite loft på Hauglund bodde også en gammel kone ved navn Kjerstina. Hun
hadde visstnok vært barnepike for de fleste barna hos Johan Marius Wisth på Slottet.
Historien forteller at hun manglet kaffekvern, men det hadde hun råd for. Hun la kaf
febønnene mellom to fjøler, satte seg på dem og rugget litt på seg til bønnene var
knust. Kjerstina er trolig identisk med Kirstine Hansdatter, som var født på
Haugsvald i 1841. Hun var datter av Hans Johansen og Lisbeth Pedersdatter. I 1900
bodde hun på Svedjan og ernærte seg med diverse dagarbeide.
Karen Sofie Berntsen f. 1871 eide Hauglund fra 1944. Sofie Berntsen døde i 1964.
PLASS trolig under Haug vestre
Ved utgraving av en byggetomt for Tor Hansen, ble det for noen år tilbake funnet
restene av en grunnmur. Den kan godt være identisk med en plass som er påtegnet
et kart fra 1815, der husmannsplassene er med. En gravhaug lå også på samme
tomta.
På folkemunne verserer det enda en historie om at en mann skal ha bodd der. Det
har ikke lykkes oss å få klarhet i dette.


----
81 H&FSt
----
Slottet
G.NR 24, B.NR 8
Slottet var opprinnelig en del av storgården Haug, og det opprinnelige navnet er mest
trolig Slåtten. I 1801 er navnet på gården Sørpen, og senere ble den kalt Haug østre,
til den har fått navnet Slottet. Nåværende Slottet består av de tidligere parsellene av
Haug, Bredakeren, Sissellien og Bursakeren.
Er-
w»
I Li
i
1
L 1 I
F
Z- M i.-..T9f m
i/
Slottet 1954: FotoWiderøe.
Statsråd Evald Rygh har fortalt fra barndomsheimen sin, (Se Verdal Historielags
årbok for 1949) og han kunne fortelle at de to parsellene Bredaker og Bursakeren ble
kalt Haug og Haugen, og lå nordenfor Slottet på høgda nedenfor Leinsmyra.
På den østre siden av gardsplassen på Slottet var det en toetasjes bygning som de
kake Borgstua. Her var tjenernes oppholdsrom og soverom. Borgstua ble også brukt
som lensmannsarrest da lensmann Rygh var eier av Slottet. Der var det vel det som

----
82 H&FSt
----
vi nå kaller fri soning, for både varetektsfanger og straff-fanger kunne ferdes fritt
omkring på gården. Det var bare når det var spesielt farlige fange r, at det var snakk
om vakthold. Fangene spiste sammen med tjenerne på kjøkkenet, og de som skulle
ha vann og brød måtte nøye seg med det, men det kunne vel hende at de fikk en liten
ekstrabit fra matmora.
Borgstua ble solgt til Anneus Molde da han kjøpte Molde, og den ble sått opp som
våningshus der.
I 1865 er det tre husmannsplasser på Slottet: Slottamoen, Haugen og Gjerdet,
men det har vært husmannsplasser også på 1700-tallet, for så langt tilbake som i
1718 var det en husmannsplass på Haug.
Erik Hansen Gustad (-1797) og Gunhild Olsdatter (1739-1814)
Eiendommen ble i 1783 fraskilt hovedbølet Haug, og gården ble da skyldsatt under
navnet Sørpen og solgt for 320 riksdaler til Erik Hansen Gustad. Erik pantsatte går
den for 300 riksdaler til Lorents Didrik Kliiver på Bjartnes, men Erik hadde proble
mer med å innfri dette pantet, for da han døde i 1797, hadde han ikke betalt noe på
denne gjelden.
Gunhild Olsdatter ble gift i 1772 med Erik Hansen. Hun var født på Sørhaug der
hennes far, Ole Tørrisen, var bygsler. Hennes mor var Anne Halvorsdatter.
Tomas Olsen Langli (1767-) og Gunhild Olsdatter (1739-1814)
Enka etter Erik, Gunhild Olsdatter, ble gift igjen med Tomas Olsen Langli som da ble
driver av gården. Tomas Olsen var fra en husmannsplass under Langli nedre i
Henning, og der var han nummer fem i en søskenflokk på åtte. Hans foreldre var Ole
Jørgensen og Ragnhild Anfindsdatter.
Kliiver hadde tatt visse forbehold da den forrige eieren pantsatte gården, og da
Gunhild døde i 1814, anla Kliiver sak mot Tomas Olsen, og han ble da drevet fra går
den. Dette skjedde i 1817.
Thomas Olsen giftet seg igjen i 1817 med Gunnhild Eliasdatter Skjærset f. 1792.
De bodde først en kort tid på Haug før de måtte flytte derfrå. Senere var de inderster
på Skjærset, Husby og Kvam.
Slottet ble da drevet under Bjartnes fram til Kliiver døde i 1820. På skifteauksjon
etter han i 1821 ble Sørpen solgt for 410 spesiedaler til Lorents Eriksen Moe og Gabriel
Ølstøren i fellesskap.
Lorents Eriksen Mo og Gabriel Ølstøren
De dreiv gården felles til i 1831. Da delte de gården mellom seg, men hvordan drif
ta foregikk etter delingen er usikkert. De hadde ikke gården lengre enn til i 1836, da
de solgte den til lensmann Rygh for 700 spesiedaler.
Peder Strand Rygh (1800-1868) og Ingeborg Marie Berntsen (1808-1878)
Peder Strand Rygh var født på Lilleøra i Overhalla, og han var sønn av Ole Gautesen
Rygh og Dorte Skjelbred. Han ble gift i 1832 med Ingeborg Marie Bentsen, datter av
lensmann Bentsen og hans kone Eva Clara Johannesdatter.

----
83 H&FSt
----
Som nygifte losjerte de på Stiklestad nordre inntil de kjøpte Slottet i 1836.
Etter at lensmann Rygh kom til Slottet, kjøpte han Bredakeren i 1838, Sissellien i
1846 og Bursakeren i 1849, alle disse eiendommer under Haug. Disse eiendommene
dreiv han som ett bruk, og han hadde Slottet som bosted.
Lensmann Rygh var mye benyttet i styre og stell, både i og utenfor Verdalen. Han
var kommunestyrerepresentant i over tretti år, og han var stortingsrepresentant i flere
år. (I Verdalsboka bind 111 side 257 er det en lengre artikkel om lensmann Rygh og
hans sønner. I forbindelse med denne artikkelen er det også en oversikt over
Ryghætta.) (I Verdal historielags årbok 1949 har Evald Rygh skrevet om
"Opptegnelser fra barne- og ungdomsårene", Gusta Rygh har skrevet i samme årbok
for 1950 om "Hjemmet i Verdalen".) Etter lensmann Rygh døde, fortsatte Ingeborg
drifta av gården så lenge hun levde.
Etter hennes død i 1878, solgte arvingene Slottet med Bredakeren, Bursakeren og
Sissellien til Martin Eriksen Holmsveet for kr. 14.000.
Peder og Ingeborg Marie hadde seks barn:
81. Oluf, f. 1833 på Stiklestad nordre, ugift. Han døde på Ulefoss i 1899. Oluf tok
i 1856 filologisk embetseksamen, og i 1863 fikk han fast ansettelse som lektor
ved Oslo universitet. Han ble i 1 866 utnevnt til professor i historie. På Slottet er
det reist en bauta fil minne om Oluf Rygh.
82. Didrike (Rikka), f. 1836, d. 1896, gift i 1866 med lensmann Jon Vold fra Åsen.
83. Karl Ditlef, f 1839 på Slottet, ugift. Han var overlærer ved Trondhjems katedral
skole og døde i Trondheim i 1915.
84. Evald, f. 1 842 på Slottet, gift med Sofie Arntsen. Evald Rygh tok juridisk embets
eksamen i 1 864. Etter mange år med ledende stillinger ble han i 1 889 finansmi
nister, noe han var til 1 891 . Senere ble han representant for Oslo på Stortinget. I
1893 ble han administrerende direktør for "Christiania Sparebank". På
Holmenkollen er det reist et minnesmerke over Evald Rygh.
85. Petra, f. 1845 på Slottet, gift i 1874 med Martin Daniel Muller på Vist. Martin
var eier av Vist øvre, og han døde der i 1 906, Petra døde i 1918. (Se Vistætta,
Verdalsboka 111 s. 597)
86. Gusta, f. 1 850 på Slottet. Gusta var ugift, og hun bodde på Slottet til faren døde
i 1868. Da flyttet hun til Oslo og gikk på Nissens guvernantskole samtidig som
hun gikk tegneskole. Hun flyttet tilbake til Slottet, og da ble hun bibliotekar for et
"almuebibliotek" i Verdal. I 1880 flyttet hun til Oslo igjen og arbeidet i
Morgenbladet. Hun bodde på Nordstrand ved Oslo, og døde der i 1928.
Martin Andreas Eriksen Holmsve (1840-1923) og Elen Catrine (Trine)
Jakobsdatter (1846-1932)
Martin Eriksen ble født på Svinhammer og var sønn av Erik Johannesen og Marit
Andersdatter. Han ble gift i 1867 med Elen Catrine (Trine) Jakobsdatter, født på
Stiklestad nordre, datter av Jakob Sevaldsen og Karen Johnsdatter.
Martin Eriksen var eier av Holmsveet fram til han kjøpte Slottet. Han var der til
han solgte gården for kr. 12.100 til Mikal Ellevsen Lundskin i 1886.

----
84 H&FSt
----
Da Martin solgte Slottet, tok han unna eiendommen Kongsvoll som ble fradelt
Slottet i 1885. I 1889 ble det holdt tvangsauksjon over boet til Martin Eriksen, og i
1891 finner vi han i Rostadgården som vognmann på Verdalsøra, men han sto også
da som eier av Kongsvoll
Martin og Elen hadde en datter:
Bl . Mette Christine, f. 1 868 på Svinhammer. Hun flyttet sammen med sine foreldre til
Kongsvoll og i 1 896 giftet hun seg med Anton Edvard Andreasen Rostad f. 1 863
på Inderøy. De drev butikk i Rostadgården på Øra.
Mikal Ellefsen (1847-) og Karen Oliva Bardosdatter (1844-)
Mikal og Karen kom fra Lundskin der de var brukere på gården fram til de kjøpte
Slottet i 1879. Mikal var ikke der så lang tid, for allerede i 1892 solgte han gården til
Johan Marius Ellingsen Wisth.
Familien flyttet til Stor-Vuku der de bygslet en tomt av gården. Mikal arbeidet da
som smed, datteren Marie var landhandlerske, og sønnen Mikal var middelskoleelev
i Trondheim. Sønnen Ellef var gift og flyttet hjemmefra.
Mikal var født på Lundskin og var sønn av Ellef Mikkelsen og Martha Larsdatter.
Han ble gift i 1872 med Karen Oliva Bardosdatter. Hun var fra Rosvoll, datter av
Bardo Andersen og Kirsti Pedersdatter.
Mikal og Karen hadde tre barn
B 1 . Marie Christine, f. 1 872 på Lundskin, d. 1 937, ugift. Hun dreiv Grenne hotell på
Øra.
82. Ellef, f. 1874 på Lundskin, d. 1937, gift i 1898 med Laura Jakobsdatter f. 1871
på Gjermstad, d. 1919, de ble gårdbrukere på Gjermstad.
83. Mikal, f. 1 885 på Slottet, d. 1946. Han var apoteker på Koppang og gift med
Aslaug Halvorsen f. 1894 i Fredrikstad.
Johan Marius Ellingsen Wisth (1863-1941) og Elise Olausdatter (1865-1946)
Johan Marius var født på Vist øvre, sønn av Elling Olsen og Berith Martha
Johannesdatter. De var mderster og senere brukere på Vist øvre. Han ble gift i 1893
med Elise Olausdatter. Hun var født på Leklem og var datter av Olaus Jakobsen og
Madsine Martinusdatter, f. Moe.
I 1900 bodde mor til Johan Marius på gården, og de hadde en kokkepike og en
kvegrøkterske. Kokkepiken var Anna Bergitte Mikalsdatter, født 1877, og kvegrøk
tersken var søster av Johannes Ingvaldsen på Haugvoll, og hun het Liva
Ingvaldsdatter født 1865.
Johan Marius og Elise fikk seks barn:
Bl . Olaf Andreas, f. 1 894 på Slottet. Han ble neste eier.
82. Brynjulf, f. 1 895 på Slottet, gift i 1936 med Jenny Marie Rødset f. 1902 i Volda.
Brynjulf var gartner, og de bodde på Kongsvoll.

----
85 H&FSt
----
83. Madsine, f. 1 896 på Slottet, ugift. I 1 939 bygde hun seg en stue på andre siden
av riksveien ved Slottet. Eiendommen kalte hun Solbu.
84. Einar, f. 1898 på Slottet, gift i 1936 med Ella Braarud. Einar arbeidet som revi
sor ved Verdal Sparebank. Han kjøpte tomt av Slottet og bygde i 1950 villaen
Ruglia, i det området husmannsplassen Haugen lå.
85. Arve, f. 1900 på Slottet, d. 1987, ugift og bodde på Slottet, senere på Solbu.
86. Harald, f. 1902 på Slottet, d. 1902.
87. Eyvind, f. 1904 på Slottet, gift og bosatt på Steinkjer der han var leder i
Skogdirektoratet.
88. Hjørdis, f. 1906 på Slottet, gift Brovoll og bosatt i Voss.
Olaf Andreas Wisth (1894-1966) og Borghild Høylo (1892-1961)
Olaf Andreas overtok gården i 1939. Han giftet seg med Borghild Høylo. Hun ble
født i 1892 på Kjæran der hennes foreldre var gårdbrukere. Hennes foreldre var Ole
Eriksen og Ragnhild Andersdatter.
Olaf og Borghild fikk to barn:
81. Odd Marius, f. 1918. Han var fortskandidat og bestyrer på Skogskolen på
Steinkjer, gift i 1945 med Marit Johannesdatter Hofstad. Bosatt på Steinkjer.
82. Asbjørn, f. 1923, gift med Torbjørg Stene, som arbeidet som lærerinne ved
Stiklestad skole, og de ble de neste brukerne på Slottet.
Dagens eier er Trond Arne Wisth.
Olaf Wisth på selvbinderen. Tilskuer: Sverre Risan.


----
86 H&FSt
----
Asbjørn Wisth som melkekjører i 1941.
Bredakeren
Bredakeren ble i 1783 fraskilt fra Haug og solgt til Sevald Johnsen Landstad for 320
riksdaler. Han hadde gården til 1798 da han dyttet til Lennes og solgte gården tilba
ke til Kliiver for samme pris. Kluver solgte gården samme dag til Lars Olsen Haugen
for 520 riksdaler. Dette kan en si var en bra dagsfortjeneste.
Lars Olsen Haug (1751-1799) og Guru Fastesdatter (1749-1807)
Lars Olsen var født på Øra av foreldre Ole Olsen Tambur f. 1716 og Marit Larsdatter
f. 1717. Han ble gift i 1777 med Guru Fastesdatter, og hennes foreldre var Fast Olsen
Fikse f. 1715 og Randi Andersdatter Fikse f. 1725.
Lars og Guru hadde en datter:
81. Marit, f. 1779. gift med Peder Lagesen og de ble de neste brukerne på
Bredakeren.
Peder Lagesen (1771-1849) og l) Marit Larsdatter (1779-1811) 2) Berit
Ellevsdatter (1778-1865)
Peder Lagesen giftet seg i 1799 med datteren på Bredaker, Marit Larsdatter, og de
overtok gården da hennes mor døde i 1807. Marit døde i 1811, og Peder giftet seg
HEIMER OG FOLK - STIKLESTAD 1 800-1940


----
87 H&FSt
----
igjen i 1812 med Berit Ellevsdatter født på Risan. Hun var datter av Ellev Olsen og
Inger Halvorsdatter.
Peder hadde gården til i 1834 da han solgte til Lasse Johannesen Baglo. Peder tok
seiv kår på Bredakeren. Lasse Johannesen hadde ikke gården lengre enn til i 1838 da
han solgte til lensmann Rygh som da var eier av Slottet, og dermed var Bredakeren
en del av Slottet.
Både Peder og Berit døde på Haug, men på hvilken av gårdene der er usikkert,
men en må gå ut fra at husene på Bredaker ble stående etter sammenslåingen med
Slottet.
Peder og Marit fikk fem barn:
81. Lars, f. 1800, gift i 1827 med Marit Andersdatter f. 1805 på Bjartnesvald. De
ble husmannsfolk, først på Eklesøya, senere på Rosvollvald.
82. Lisbeth, f. 1 802. Henne finner vi igjen som husmannskone på Haugen under
Slottet.
83. Guru, f. 1 805, d. 1 873, gift i 1 839 med Olaus Bardosen f. 18 14 på Ravlovald,
d. 1 875. De var husmannsfolk på Nestvollvald og senere på Ravlovald.
84. Lorents, f. 1808, gift 1831 med Gjertrud Andersdatter f. 1805 på Nestvoll. De
bodde som nygifte en kort tid på Bredaker, senere var de på Nestvollvald.
85. Martha, f. 1809. Henne finner vi igjen på Slottamoen under Slottet.
Peder og Bent fikk tre barn:
81. Marit, f. 1814, d. 1900, gift i 1843 med Elias Kristian Larsen f. 1820 på
Skjærset, d. 1903. De ble først husmannsfolk på Follovald, men senere brukere
på Eklo mellom.
82. Inger, f. 1818, gift i 1 848 med Ole Eriksen f. 1 8 1 8 på Mikvollvald. De flyttet en
del omkring etter de giftet seg. Først bodde de på Øra en kort tid, så var de hus
mannsfolk på Rosvoll, inderster på Stiklestadvald og Haug før de ble husmannsfolk
på Mikvollvald. Begge døde på Valnes, hun i 1903 og han i 1911.
83. Elling, f. 1824, d. i 1826.
Lasse Johannesen (1798-1878) og Gjertrud Larsdatter (1809-1880)
Lasse og Gjertrud giftet seg i 1832. Hun var fra Bjartnesøra og var datter av Lars
Larsen og Gjertrud Pedersdatter. Lasse og Gjertrud var inderster på Bjartnesøra fra
1832 til de ble brukere på Bredakeren i 1834. De var her til i 1838 da fikk Lasse for
paktning på Ravlo vestre hvor de var til de døde.
Lasse og Gjertrud fikk ti barn, men hele seks av dem døde før de ble 23 år.
81. Gurianna, f. 1833 på Bjartnesvald
82. Lars, f. 1835 på Haug, d. 1835.
83. Lars, f. 1837 på Haug, d. 1903 som kårmann på Valbekkmo. Han ble gift i
1 865 med Ingeborg Anna Olsdatter Hallan f. 1 829, d. 1903 på Valbekkmo.

----
88 H&FSt
----
84. Gjertrud, f. 1839 på Ravlo, d. 1847
85. Karen, f. 1841, d. 1843.
86. Anne, f. 1843, d. 1866.
87. Petter, f. 1844, d.l 848.
88. Jonas, f. 1 846, d. 1918, gift i 1 874 med Grete Martine Andersdatter f. 1 849
på Fleskhus. De overtok Ravlo vestre i 1 881 .
89. Petter, f. 1848, d.l 848.
810. Karen, f. 1855. Hun fikk flytteattest til Sverige i 1883.
Sissellien ble fradelt Haug i 1873. Navnet har den visstnok fått fra kappelan Thomas
Jensen Collins tredje hustru Cecilie Collin. Etter sin manns død var fru Cecilie eier
av Haug fram til 1763.
Den første brukeren vi kommer i befatning med etter 1800, er Søren Andersen
Gjersing.
Søren Andersen Gjersing (1775-1846) og Marit Nilsdatter (1767-1845)
Søren Andersen kjøpte Sissellien på skifteauksjon etter Peder Svendsen Aspås fra
Røros, som døde etter at han hadde hatt gården bare noen uker. Dette var i 1799, og
Søren betalte da 771 riksdaler for Sissellien. Søren hadde gården til i 1806 da han
solgte den til Johannes Olsen Sanden.
Søren og Marit hadde ingen barn, og de døde som strandsittere på Øra, hun i
1845 og han i 1846. De brukte da Gjersing som ettemavn.
Johannes Olsen (1774-1862) og Anne Haldosdatter (1776-1845)
Johannes var fra Sand, og han var sønn av Ole Eriksen Sand og Inger Sevaldsdatter.
Han ble gift i 1803 med Anne Haldosdatter.
Johannes kjøpte Sissellien i 1806 for 1100 riksdaler, og han ble her til i 1845. Da
ble gården solgt på auksjon til Lars Bjartnes som overdrog den videre til lensmann
Rygh, slik at også denne gården ble slått sammen med Slottet.
Etter at Johannes og Anne forlot Sissellien, finner vi dem igjen på Stavlund, og
begge to døde der.
Johannes og Anne fikk fire barn:
81. Ole, f. 1 804 på Sand, gift i 1 835 med Randi Larsdatter f. 1 809. De losjerte på
Sissellien så lenge hans foreldre bodde der, og de ble med til Stavlund da forel
drene flyttet dit. I folketellingen for 1 865 er Randi på Stavlundvald som enke. Ole
døde i 1 865 på Stavlund og Randi i 1 894 på Åkerhus.


----
89 H&FSt
----
82. Inger, f. 1808 på Sissellien, d.1900 på Gudmundhusvald, ugift.
83. Martha, f. 181 2 på Sissellien, d. 1 893 ugift på Mikvollvald av koldbrann. Hun var
mor til skredder Johannes Halvorsen på Øra, f. 1 850 på Stavlund.
84. Sevald, f. 1816 på Sissellien, d. 1 845 på Stavlund, ugift.
Bursakeren (Bursåkeren)
Bursakeren ble fradelt Haug og solgt til vaktmester Ole Jonsen Villmann på Forbregd.
I 1800 er det Ole Sivertsen Skrove som får skjøte på eiendommen, men han hadde
den ikke lengre enn til 1801 da han solgte til Ingebrigt Sivertsen på Gabrielshof.
Disse to eiendommene ble da drevet som ett bruk og gikk under navnet Haugshof.
Eiendommene ble drevet sammen til i 1849, da ble Bursakeren solgt på dødsboauk
sjon til lensmann Rygh og kom således under Slottet. Mer om brukerne her finnes
under Gabrielshof (Haug vestre).
Husmannsplasser og fradelte bruk under Slottet.
Haugen
Plassen Haugen lå ovenfor og vestafor Slottet. Einar Wisth bygde villaen Ruglia
omtrent på samme plassen. Da Anders og Lisbeth slo seg ned her, var nok denne
plassen mest trolig under Bredaker, for Haugen og Bredaker lå ganske nær hveran
dre. Vi kan heller ikke se at det har vært folk her tidligere, så vi må gå ut fra at dette
var de første brukerne på denne plassen.
Anders Ellefsen (1800-1834) og Lisbeth Pedersdatter (1802-1889)
Anders var født på Risan og hans far het Ellev Olsen. Han ble gift i 1825 med datter
til Peder Lagesen på Bredaker, og de slo seg ned som husmannsfolk på Haugsvald.
Anders døde allerede i 1834 og Lisbeth giftet seg igjen i 1836 med Hans Jonsen, og
de fortsatte som husmannsfolk på Haugen.
Anders og Lisbeth fikk to barn:
81. Marit, f. 1826 på Haug, d. 1875, gift i 1862 med Mikal Olsen f. 1835 på
Auskinvald, d. 1907. I 1865 er de husmannsfolk på Haugan under Sand.
82. Elling, f. 1833 på Haugsvald, d. 1904. Eli ing ble husmann på Hauka under
Hallem Vestre, og han ble gift hele tre ganger. Først i 1 854 med Sigrid Jensdatter
f. 1818 på Auskinvald. Hun døde i 1877. I 1879 ble han gift med Anne
Olsdatter f. 1 828 på Hegstadvald. Hun døde i 1 888. Til slutt ble han gift i 1 889
med Serianna Andersdatter f. 1 856 på Fåravald.

----
90 H&FSt
----
Hans Johnsen (1807-1876) og Lisbeth Pedersdatter (1802-1889)
Hans Johansen var født på Langdal lille, og han var sønn av John Hansen og Kiersti
Haldorsdatter. Han ble gift i 1836 med enken etter den forrige husmannen på
Haugen. Hans døde på Haugsvald i 1876, og i folketellingen for 1875 bor deres dat
ter Kristine og sønnesønnen Ole Andreas Halvorsen på Haugen. Lisbeth døde i 1889
på Bjartnesnesset hos sønnen Andreas.
Hans og Lisbeth fikk seks barn:
81. Andreas, f. 1837 på Haugsvald, d. 1914, gift i 1867 med Berit Pedersdatter
f. 1 833 på Sendevald. De bodde på Haugen til 1 871. Da flyttet de til Bjartnes
nesset der de ble husmannsfolk.
82. Johan Petter, f. 1839 på Haugsvald, d. 1907, gift i 1868 med Elen Anna
Johnsdatter f. 1 840 på Lund, d. 1929. Han ble husmann og senere selveier på
Tangen under Hallem nedre.
83. Kirstine, f. 1841 på Haugsvald, ugift, og hun arbeidet for det meste i Åre i Sverige
fram til ca. 1890. Fra da av hadde hun losji på Svedjan under Haug og arbei
det som vanlig dagarbeider.
84. Halvor, f. 1 843 på Haugsvald. Han fikk flytteattest til Steinkjer i 1 876 og i 1900
er han bosatt i Kongensgt. 108 i Steinkjer. Han arbeidet som veiarbeider, gift med
Mathea f. 1 845 i Egge. Han brukte Haug som etternavn. Halvor hadde en sønn
med Elen Anna Olsdatter, bosatt på Haugslia. Denne gutten bodde på Haugen i
1 875, og han døde i 1 891 under eksersis på Steinkjersannan.
85. Bernt, f. 1 846 på Haugsvald, d. 1 846, 1 0 dager gammel.
86. Olaug, f. 1 846. Hun var tvilling med Bernt og døde en time gammel.
Johan Olaus Johnsen (1857-) og Ragnhild Karoline Johnsdatter (1849-1924)
I 1891 finner vi denne familien på Haugen. Vi må gå ut fra de kom hit som nygifte i
1882, eller kanskje Johan var her noe tidligere, for han hadde Slottet som bosted da
han giftet seg i 1882. Johan Olaus var født på Svedjan av ugifte foreldre John
Andersen Haugslia og Martha Olsdatter Svedjan. Ragnhild Karoline var fra Levanger
og ble oppfostret på Slottemoen.
1 1891 hadde de to losjerende på Haugen. Det var John Bårdsen f. 1816 og kona
Elisabeth f. 1815. John hadde litt arbeide, men ellers var de betalt av fattigvesenet.
De kom fra Gjale under Stiklestad østre der John var husmann.
Johan og Ragnhild flyttet fra Haugen i 1892, og de flyttet da til Fæby hvor Johan
ble husmann og bosatt på plassen Volden. De ble senere selveiere på plassen, heimen
heter nå Voll og har bruksnr. 13 under Fæby.
Johan Olaus og Ragnhild Karoline fikk tre sønner:
81. John Marius, f. 1 882 på Slottevald, gift i 1 907 med Julie Pauline Martinsdatter f.
1885 på Eklo. 11915 kjøpte de småbruket Myre i Vinne og de tok Myhre som
slektsnavn.
82. Ingvald, f. 1 886 på Slottevald, gift i 1909 med Beret Marta Landfall f. 1 886 på
Landfall. De var først eiere av Stabelstua, 191 2-26. Senere bygde de egen villa

----
91 H&FSt
----
ved kornsiloen på Øra, og de brukte Johansen som slektsnavn.
83. Anton AAartel, f. 1889 på Slottevald. Han ble gift med Julie Lundbakken, og de
overtok småbruket Vol! etter hans foreldre. De brukte Johansen som slektsnavn.
Elling Olsen (1850-1918) og Andrianna Mikalsdatter (1835-1928)
Elling ble født på Nessøran under Ness østre. Hans foreldre var Ole Bardosen og
Martha Olsdatter. Han giftet seg i 1877 med Andrianna Mikalsdatter, født 1835 på
Rosvollvald av foreldre Mikal Hemmingsen og Beret Pedersdatter.
Elling var husmann på Nessøran, og husman
nen på denne plassen var også fergemann fra
Ness til Haga. Under raset i 1893 ble
husene sopt vekk av leirflommen og
havnet ved Rosvoll. Både Elling og
kona berget livet. (Se mer om
denne hendelsen i Verdalsboka,
Ras i Verdal B side 382.) Elling
fikk kr. 765 i erstatning etter
raset, og Elling flyttet da til Ekle
stua. Han kjøpte denne plassen i
1904 og ga den navnet Ekle vestre.
Elling solgte senere Eklestua og de
flyttet da til Haugen.
Hjørdis Wisth kan huske dette paret.
Andrea, som hun ble kalt, var litt ufør, og
hun stelte bare med hønene sine. Hønene
hadde navn, og Hjørdis nevner navn som
Svartknappa og Gulnutta. Elling var en
Elling Eklestuen, fergemann,
og kone Andrea Mikalsdatter.
stram kar og han gikk i vindjakke og lue med blank skjerm. Han gikk på arbeide på
prestegården og Bjartnes, og han bar alltid med seg et blankt spann. Det var vel anta
gelig melk som han hadde med til Andrea.
Elling døde på Levanger sykehus i 1918. Andrianna flyttet da til en sønn som hun
hadde før ekteskapet med Elling, Martin Julius Andreasen. Han bodde i Jåmtland, og
hun døde der i 1928. Far til Martin Julius var Andreas Johannesen Fæbyvald.
Gjerdet
1 folketellingen for 1875 er det en husmannsplass under Slottet som heter Gjerdet.
Husmann på Gjerdet var da Johannes Pettersen, og han var også kirkegraver.
Fra kårkona på plassen, som var svigermor til Johannes, kan en følge brukerne på
plassen tilbake til 1820-tallet. Det er to ledd av samme slekta som har vært her, men
da er plassen bare nevnt som Haugsvald.
HAUG


----
92 H&FSt
----
Det er nokså usikkert hvor denne plassen lå, for navnet Gjerdet er det ingen i dag
som har hørt om i forbindelse med noen husmannsplass på Haug. Det kan hende at
denne plassen var i det området som gården Sissellien lå, for på gamle kart kan en se
at det var en plass nord-øst for Sissellien, og den eksisterte både i 1815 og 1878.
Enda en ting som tyder på at Gjerdet var i dette området, er at Gjertrud Henriks
datter, som var kårkone på Gjerdet i 1875, hadde Sissellien som bostedsadresse da
hun giftet seg i 1821.
Anders Pedersen (1792-) og Gjertrud Henriksdatter (1796-1886)
Anders og Gjertrud giftet seg i 1821. Anders bodde da på Bjartnesvald og Gjertrud
på Sissellien. Anders ble husmann under Haug like etter de giftet seg. Det er noe
usikkert når Anders døde, men Gjertrud giftet seg igjen i 1834 med Ole Jakobsen, og
de fortsatte som husmannsfolk på denne plassen. Gjertrud var fra Skogn, og hun
døde i 1886 på Bunesbakken hos sin datter Serianna.
Anders og Gjertrud fikk tre barn:
81. Ole, f. 1821 på Sissellien, d. 1821
82. Ole, f. 1 823 på Haugsvald. I folketellingen for 1 900 finner vi igjen Ole på Frøya,
og han hadde da Hammer som etternavn. Han var fisker og hadde et lite jords
bruk. Han var gift med Elen Margrethe Larsdatter f. 1 831 på Fjellvær, Hitra.
83. Mikael, f. 1829 på Haugsvald, d. 1886 på Valøya, gift i 1852 med Anne
Nilsdatter f. 1 8 1 9 på Sandsvald. Etter de giftet seg, bodde de først på Haug en
tid, senere ble Mikael husmann på Gudmundhus i noen få år før de flyttet til Valøya
på Tømmeråsen. Anne Nilsdatter døde i 1 876, og Mikael giftet seg igjen i 1 877
med Beret Martha Olsdatter f. 1 850 på Prestegardsvald i Vuku.
Ole Jakobsen (1816-1871) og Gjertrud Henriksdatter (1796-1886)
Den andre ektemannen til Gjertrud var født på Brustua under Stiklestad østre, og han
var sønn av Jakob Jensen og Serianna Ottesdatter.
Ole og Gjertrud fikk to barn:
81. Henrikka, f. 1835 på Haugsvald, d. 1836
82. Serianna, f. 1838 på Haugsvald, d. 1919, gift i 1867 med Johannes Pettersen
og de ble neste brukere på denne plassen.
Johannes Pettersen (1842-1909) og Serianna Olsdatter (1838-1919)
Johannes Pettersen var født på Storstad og var sønn av Petter Henriksen, som var lei
lending på Storstad, og hans kone Agnes Ellevsdatter.
Johannes var husmann her på Gjerdet fram til omkring 1880. Da flyttet de til
Bunesbakken under Bunes, og de var nok siste brukerne på Gjerdet.
Johannes og Serianna fikk fem barn, men fire av dem døde før de nådde voksen
alder:

----
93 H&FSt
----
81. Ole Andreas, f. 1868 på Haugsvald, d.1879
82. Hans Petter, f. 1873 på Haugsvald, gift i 1898 med Lovise Julianne Lorentsdatrer
f. 1869 på husmannsplassen Bjartnesmarka, d. 1960. De losjerte på
Bunesbakken til Hans Petter døde i 1909. Da flyttet Lovise og barna til Øra, og
Lovise arbeidet som kokke. Hun arbeidet på Verdal meieri og på Rinnleiret. Hun
drev også som selskapskokke.
83. Gustav, f. 1875 på Haugsvald, d. 1892.
84. Jette Sofie, f. 1 879 på Haugsvald, d. 1 887.
85. Ole Andreas, f. 1 882 på Bunesvald, d. 1 882.
Molde
GNR. 24, BNR. 9
Molde ca. 1928 (eldste kjente bilde)
Molde ble fradelt Slottet i 1886 og solgt til Anneus Jakobsen for kr. 1525.
Eiendommen var på 30 mål dyrket jord og 6 mål myr, og dette var fra parsellene
Bursaker og Bredaker. Med på handelen var Borgstubygningen på Slottet med mur og
naglefaste innredninger.


----
94 H&FSt
----
Borgstubygningen ble brukt til våningshus på Molde, og den står fremdeles der.
Den ble bygd i 1886-87. I kjøpekontrakten kan vi se at kjøperen hadde litt over ett
års frist til å fjerne borgstubygningen, men han kunne bo der og likedan hadde han
rett til plass for avling og krøtter på hovedbølet i samme tid.
Anneus Jakobsen (1854-1899) og Oline Olsdatter (1857-1930)
Anneus Jakobsen var født på Molden i 1854 der hans far var leilending. Hans forel
dre var Jakob Olsen Gjermstad og Serianna Olsdatter
Karlgård. (Se Gjermstadætta, Verdals
boka bind IV side 319 ) Anneus ble
gift i 1884 med Olme Ols
datter, født 1857 på Leirfall
østre, av foreldre gårdbru-
ker Ole Jakobsen, født
1810 i Skogn, og Beret
Anna Andreasdatter,
født 1814 på Levan
ger.

Anneus ble som
mange andre på
denne tiden grepet av
"Amerikafeber". Bror til
Anneus, Ole, hadde tidli
gere reist over, og i 1880
reiste Anneus over til broren i
Rochester i Minnesota. Anneus
var da forlovet med Oline.
Julen 1883 var Anneus tilbake
til Verdal, og fra de giftet seg i
1884, bodde de på Leirfall fram
til de flyttet til Molde.
Oline og Anneus Molde.
Anneus tok Molde som slektsnavn, og han kalte også heimen Molde. Navnet
kommer ganske sikkert av at Anneus var født på Molden, og han ville beholde dette
som slektsnavn, men han måtte ha en liten forandring slik at det ikke ble helt likt.
Molde var ikke et bruk som var så stort at det kunne fø en familie, så Anneus
arbeidet som snekker i tillegg til drifta av heimen.
Ole døde bare 45 år gammel. Det er lett å forstå at det måtte bli vanskelig å klare
seg for Oline, med fire små barn, etter at Anneus døde. Barna måtte ut på arbeide så
snart de var i stand til det. Hun skaffet seg litt penger ved å seige melk, smør og egg,
men dette ble ikke noe stor inntekt. Hun prøvde også andre utveier for å få inn litt
penger, blant annet ved å ta til seg små barn til oppfostring, noe hun fikk betaling
for. Slik hadde det seg at Arne, Magda og Margot kom til Molde.
Anneus og Oline fikk fire barn:

 

----
95 H&FSt
----
Oline Molde med barna Arne, Magda og Alma foran, Anna, Ole og Julie bak.
Bilde tatt våren 1908.
Bl . Ole Alfred, f. 1 884 på Leirfall østre. Han ble neste eier på Molde.
82. Julie Sofie, f. 1 888 på Molde, d. 1972, gift i 1910 med Anton Marius Mikalsen
f. 1 882 på Rinnan, d. 1958. Han arbeidet som jernbanevokter, og de var bosatt
på Steinkjer.
83. Anna Otelie, f. 1890 på Molde, d. 1982, gift med John Marius Johansen
Rognhaug f. 1 885 på Rognhaugen, d. 191 8, samme året som de giftet seg. De
bosatte seg i Trondheim, men Anna flyttet tilbake til Verdal etter mannens død.
84. Alma Elise, f. 1896 på Molde, gift med John Herstad, f. 1895, d. 1959. De
bodde i Odda.
HAUG


----
96 H&FSt
----
Fosterbarn til Oline:
B 1 . Arne Iversen, f. 1 902, d. 1910. Arne var sykelig hele sitt liv og han døde av tuber
kulose på pleiehjemmet på Forbregd.
82. Magda Sigurdsdatter Elverum, f. 1905, d. 1968 i Steinkjer. Magda kom til Molde
i 4-5 årsalderen, etter at hennes mor døde av tuberkulose i 1 908. Magda ble gift
1932 med John Hermann Lein, f. 1903 i Verdal.
83. Margot Eggen, f. 1909, d. 2002 på Verdal sykeheim. Margot kom til Molde i
1911 og hun var her til Oline døde i 1930. Senere var hun på forskjellige steder
i Verdal.
Ole Alfred Molde (1884-1961) og Marie Karoline Prestmo (1888-1965)
Ole ble gift i 1912 med Marie Karoline Prestmo, født på Lyngsmoen. Hun var datter
av Iver Anneus og Ingeborg Anna Prestmo.
Ole og Marie Molde med sønnene Reidar, Knut og Gunnar foran og Alf, Odd og Ivar bak. Bilde tatt 193 1 -32
I 1916 overtok Ole Molde heimen etter sin mor som hadde vært eier fra hennes
mann døde i 1899, og kjøpesummen var da kr. 4000. Ole arbeidet ved jernbanen
som snekker.
HEIMER OG FOLK - STIKLESTAD 1 800-1940


----
97 H&FSt
----
Ole og Marie Karoline fikk åtte barn:
Bl . Marie., f. 1 91 2, d. 1 91 2 bare fire timer gamme
82. Alf Ingemar, f. 1914, d. 1 995, gift med Målfrid Gausen f. 1 920 i Ogndal. Han
arbeidet som bygningssnekker, og han ble neste eier på Molde.
83. Odd Marius, f. 1917, d. 1990, gift i 1941 med Alfhild Petrine Sellæg f. 1918,
d. 1998. De bosatte seg på Molde der de bygget villaen Heimly. Han var snek
ker og var ansatt ved Verdal meieri.
84. Ivar Olaf, f. 1919, gift i 1950 med Inger-Anna Okkenhaug f. 1920, d. 1979.
De bosatte seg på Øra. Sammen med Lars Veimo startet Ivar Molde opp bilverk
stedet "Veimo og Molde"
85. Gunnar Alfred, f. 1921, gift i 1948 med Ruth Forbregdsaunet, og de bosatte seg
på Molde. De bygde villaen Solstad.
86. Reidar Magnus, f. 1923, d. 1989, gift i 1972 med Lorine Sætran f. 1921 i
Hegra. Reidar var ansatt ved Verdal mølle, og de bosatte seg på Øra.
87. Knut Albert, f. 1926, gift i 1956 med Oddny Kleppen, f. 1927. Knut var ansatt
på Aker Verdal, og de bosatte seg på Molde der de bygde villaen Solheim.
88. Kari Oline, f. 1928, døde i 1929.
Dagens eier på Molde er Robert Molde.
Bjerkan
GNR. 24, BNR. 11
Bjerkan ble utskilt fra Bredakeren i 1885.
Mikal Ellevsen Lundskin som da eide
Bredakeren, solgte denne eiendommen til
Lars Larsen Bjartnesvald for kr. 1000.
Lars Larsen (1855-) og Berntine
Jonetta Andreasdatter ( 1853-)
Lars Larsen var født på Bjartnesøra av for
eldre Lars Andreasen og Beret Larsdatter.
Bjartnesøra var husmannsplass under
Bjartnes, men i 1875 ble Lars Andreasen
selveier på plassen. Lars ble gift i 1879
med Berntine Jonetta Andreasdatter, født
1853 på Sveet under Lænn i Sparbu.
Bjerkan, gnr. 24/1 1. Foto fra 1930-tallet.
Berntine Jonetta var nr. tre i en søskenflokk på ti, og hennes foreldre var Iver Andreas
Johansen, født 1824 i Gjevika og Marie Andreasdatter, født 1825 på Oksur.
Da Lars kjøpte Bjerkan, flyttet han stuelån, uthus og stabbur fra Vinne.


----
98 H&FSt
----
Bjerkan ca. 1 949. I bakgrunnen Molde, gnr. 24/9. Fra v. Serianna Bjerkan med barnebarna Tor og Arne Risan.
På Bjerkan var det 2-3 kyr omkring 1940. Senere ble det hest på bruket.
Lars tok Bjerkan som slektsnavn, og han var der til i 1892. Da reiste han til
Amerika. Berntine og de tre barna ble igjen på Bjerkan til 1896. Da reiste også de til
Amerika.
Berntine hadde en datter før hun ble gift med Lars:
Lars og Berntine fikk to barn:
81. Ludvig Bernhard, f. 1887.
82. Anna Marie, f. 1891 .
Anton Gustav Andersen (1862-1922) og Serianna Halvorsdatter (1871-1952)
Anton kjøpte Bjerkan da den fornge eieren reiste til Amerika i 1896. Anton var født
på Perstua under Fleskhus, og hans foreldre var Anders Olsen og Gjertrud
Thomasdatter.
Anton var også en kort tid i Amerika. Han reiste dit i 1887 og kom tilbake i 1894.
Han ble så gift med Serianna Halvorsdatter i 1898. Hun var født på Busveet under
Leklem av foreldre Halvor Eriksen og Martha Sivertsdatter. Serianna brukte Gresset
som etternavn da hun giftet seg.
Serianna hadde huspost hos Mikal Mo på Verdalsøra før hun flyttet til Bjerkan.
Anton arbeidet på torvstrø fabrikken på Haugsmyra, og han døde av tuberkulose i
1922. Etter hun ble enke, fortsatte Serianna med drifta av heimen til datteren Sigrid
og svigersønnen Anton Risan overtok da hun døde i 1952.
Anton og Serianna fikk tre barn:
HEIMER OG FOLK - STIKLESTAD 1 800-1940

 

----
99 H&FSt
----
81. Gunhild, f. 1 899, d. av tuberkulose i 1 91 5
82. Martha Helene, f. 1905, d. 1 990, ugift. Hun arbeidet i Oslo der hun blant annet
var husholderske hos skuespillerinne Aase Bye
83. Sigrid Antonie, f. 1909, gift med Anton Risan, og de ble neste eiere på Bjerkan
Nabotreff ved nepekjelleren på Bjerkan ca. 1930. Fra v. Sigrid Risan, f. Bjerkan, Margot Eggen, Martha
Bjerkan. Sittende: Anna Rognhaug (bodde på Molde) og Sefanias Kolshaug fra Bjerkaker.
Anton Risan (1902-1967) og Sigrid Antonie Antonsdatter (1909-1974)
Anton var født på Risan i Vinne av foreldre Johan og Johanna Marie Risan. Anton og
Sigrid giftet seg i 1936, og de tok over Bjerkan i 1952, men de bodde på Bjerkan fra
de giftet seg. I tillegg til arbeidet på gården arbeidet Anton som mur-og betongarbei
der.
Anton og Sigrid fikk fire barn:
Bl . Marit Johanne, f. 1937, gift med Erling Hojem. Hun var lærer og er bosatt på
Skånes.
82. Arne Sigmund, f. 1939, gift med Haldis Wass, bosatt på Verdalsøra.
83. Sverre Asbjørn, f. 1941, gift med Anbjørg Bakkan bosatt på Haug. Både Arne og
Sverre arbeider som bygningsarbeidere med mur og puss som spesialfelt.
84. Tor Gunnar, f. 1943, gift med Aud Tingstad, skilt, nåværende eier på Bjerkan.


----
100 H&FSt
----
Bjerka ker
Bjerkaker ble fradelt Bredaker i 1885 samtidig med Bjerkan, og solgt til Sefanias
Johannesen for kr. 615. Dette er en noe mindre eiendom enn Bjerkan, og det er ikke
mer enn ca. 10 da. dyrket jord.
Sefanias Johannesen (1855-1937) ogjørgine Sefaniasdatter (1863-1957)
Foreldrene til Sefanias var Johannes Johannesen og Oline Sivertsdatter. De var inder
ster på Reitan da Sefanias ble født. Senere ble de husmannsfolk på Moenget nordre
under Mo. Sefanias tok Kolshaug som familienavn. Han var måler, og han giftet seg
i 1884 med Jørgine Sefaniasdatter, født på Skrove. Hun var datter av Sefanias
Johansen og Martha Pedersdatter. De var inderster på flere gårder før de ble hus
mannsfolk på Halsetvald.
I 1900 hadde de en pleiedatter. Hun het Signe Margrete, født 1895 i Sverige. Hun
ble gift med Johannes Berg, og de bodde i Klokkerstu på Øra.
Sefanias ogjørgine hadde en sønn:
Jørgine og Sefanias Kolshaug.

 

----
101 H&FSt
----
I bakgrunnen Bjerkaker, gnr. 24/12. Fra v.: Serianna Bjerkan,
f. Gresset, Sigrid Risan, f. Bjerkan, og Jørgine Kolshaug. Foto
fra 1930-tallet.
Jørgine Kolshaug (1863-1957). Som
gammel bodde hun på Øra hos Signe
og Johannes Berg.
Oline og Jørgen Kolshaug.
HAUG

 

----
102 H&FSt
----
81. Jørgen Kolshaug f. 1885 på Haug, d. 1926, gift i 1909 med Oline Margrethe
Kålen f. 1886 på Lerfallkålen, d. 1944. Jørgen og Oline (Line) losjerte på
Bjerkaker. Jørgen var måler, og han drev også med litt snekkering. Han satte opp
kombinert snekker- og malerverksted på Bjerkaker. I 1917 losjerte de på Haug
lille, og senere losjerte de i bestyrerboligen på Stiklestad Meieri som da var ned
lagt. Oline drev en liten fruktbutikk mens de var på Stiklestad. Fra 1929 og til sin
død var hun bestyrer på Verdal Samvirkelags filial på Lysthaugen.Jørgen og Oline
fikk en datter da de var på Bjerkaker:
Cl . Hjørdis f. 1910, hun ble gift med Petter
Hjørdis var også ansatt på Lysthaugen
filial fra 1929 til 1977. Først som hjelp
for mora, senere for sin mann. Petter
Guddingsmo tok over bestyrerjobben
etter sin svigermor.
Einar M. Musum (1902-1975) og
Reidun Aagaard (1905-1979)
Einar Musum var født på Øver-Musum, og hans
foreldre var Ole Marius Andersen Musum og
Anne Olsdatter (Se Solbergætta Verdalsboka bind
111 s. 547 ) Einar ble gift i 1926 med Reidun
Helene Aagaard, født på Strinda av foreldre
Hilmar og Ragna Aagaard. (Se Aagaardsætta
Verdalsboka bind 111 s. 317.)
Einar Musum utdanna seg som lærer ved Oslo
toårige lærerskole i 1935, og etter dette ble han
lærer ved skolene i Verdal. Han var også en frem
tredende politiker og medlem av Arbeiderpartiet.
Han var ordfører i Verdal i tidsrommet 1946-
1959.
Husene på Bjerkaker ble bygd som vanlig i
disse tider med stue og fjøs bygd sammen. Da
Einar Musum overtok, restaurerte han stua og
bygde nytt uthus. Alle de gamle husene er revet.
Einar og Reidun fikk fem barn:
81. Torbjørn, f. 1926. Han var sjømann. Han
døde i en skipsbrann i 1952.
82. Halvard, f. 1930, gift med Bjørg
Okkenhaug. Han arbeidet ved
Arbeidskontoret på Levanger. Han overtok
farsheimen og bygde en villa der.
Einar M. Musum
Ordfører i Verdal 1946-1959.
Reidun Aaagaard Musum.

 


----
103 H&FSt
----
83. Mass, f. 1936, gift med Solveig Olsen, og han arbeidet som sjåfør ved NSB. De
var bosatt på Ran heim.
84. Aslak, f. 1 943, gift med Sonja Wigen. Han er adjunkt og arbeider som lærer ved
Verdalsøra ungdomsskole. De er bosatt i Bjørga, Verdal.
85. Roar, f. 1948. Han omkom i en trafikkulykke i 1980 og var gift med Dagfrid
Sågen.
Slottemoen
I folketellingen for 1865 er Slottemoen husmannsplass under Slottet, og den ble
utskilt fra Slottet i 1878 samtidig som arvingene etter Ingeborg Rygh solgte Slottet.
Ole Mosesen (1786-1863) og Martha Pedersdatter (1809-1880)
Dette er den første brukeren vi kjenner som hadde Slottemoen som husmannsplass.
Det er mulig at foreldrene til Martha var husmannsfolk her, for i 1801 var de inder
ster på Bredakeren, men dette er bare antagelser. Både Ole og Martha hadde Haug
som bosted da de giftet seg. De var sikkert på Slottemoen, for deres første barn ble
født her i 1834.
Ole Mosesen ble født på Havet, en husmannsplass under Stiklestad vestre. Han
var sønn av Moses Olsen og Ragnhild Sivertsdatter. De bodde på Havet i 1801. Ole
ble gift i 1833 med Marthe Pedersdatter. Hun var født på Haug og var datter av Peder
Lagesen og Marit Larsdatter. Peder Lagesen var eier og bruker på Bredakeren under
Haug.
Husmennene måtte stort sett kunne litt mer enn det som berørte deres pliktar
beide på gården. Ole var således gårdens faste slakter, og han arbeidet også som snek
ker og likkistemaker.
1 folketellingen for 1865 er Martha enke, og hun hadde da en dreng som het
Andreas Hansen, født 1836. Han arbeidet også som skomaker.
Ole og Martha fikk to døtre:
Bl . Maria, f. 1 834 på Slottemoen. Maria var skredder, og hun giftet seg i 1 869 med
Martinus Jonasen f. 1832 på Valstadvald. Som nygifte var de inderster på
Slottemoen, før de tok over som husmannsfolk der.
82. Martha, f. 1 836 på Haugsvald, gift i 1 855 med enkemann Hans Hansen f. 1816
Holtålen. Han var gift tidligere med Karen Andrea Pedersdatter f. på Byvald. Hans
Hansen var skomaker, og i 1 865 var han eier og bruker på Svedjan under Haug.
Ole og Martha hadde også to fosterbarn:
81. Kristine Bergitte Lorentsdatter f. 1849 på Fæbyvald av ugifte foreldre, Lorents
Johannesen Bjartnesvald og Berith Olsdatter Fæbyvald. I 1865 var Kristine


----
104 H&FSt
----
skredderlærling og sikkert da i lære hos fostersøsteren Maria som var skredder.
Kristine ble gift i 1 872 med Oluf Eriksen Nonstadplass f. 1 845 i Åsen. De utvan
dra til Amerika i 1882 med fire barn. (Se bygdebok for Åsen I side 44.)
82. Johan Olaus Jonsen f. 1 857 på Svedjan, og var sønn av John Andersen Haugslia
og Martha Olsdatter Svedjan. Johan Olaus giftet seg i 1882 med Ragnhild
Karoline Johnsdatter f. 1 849 på Levanger. Han ble husmann på Haugen under
Slottet og Volden under Fæby.
Martinus Jonasen (1832-1926) og Maria Olsdatter (1834-1917)
I folketellingen for 1875 er det Martha Pedersdatter som står som husmann på
Slottemoen. Da var Martinus og Maria inderster der, men i 1878 fikk han kjøpe plas
sen for kr 800. Skjøtet ble tinglyst
først i 1881. De tok også Slottemo som
slektsnavn.
Martinus ble født på Risan av forel
dre Jonas Olsen og Gjertru Hansdatter.
Martinus arbeidet som skomaker, og
før han giftet seg, var han på Hitra der
han arbeidet som skomaker og fisker.
1 1865 var han losjerende skomaker
på Uttian på Hitra.
Hjørdis Wisth forteller at Maria var
veldig kongelig interessert, og hun
hadde to store bilder på veggen av
kong Oskar og dronning Sofia.
1 Innhereds Folkeblad for
12.10.1926 er det en nekrolog over
Martinus Slottemo.
"Martinus Slottemo
Verdalen, er død 93 aar og 10 måne
der gammel. Han har vært en stræv
som og retskajjen mand og hat en ual
mindelig sterk helbred tiltrods for at
han i sine yngre dager, da han drev
som fisker paa Hitra, døyet meget
ondt."
Martinus og Maria fikk to sønner:
Maria Slottemo,
gitt med Martinus Slottemo.
Bl . Martin, f. 1 870 på Slottemoen. Han ble neste eier her.
82. Oluf, f. 1874 på Slottemoen, d. 1874.


----
105 H&FSt
----
Martin Martinusen Slottemo (1870-1956) og Ida Estensdatter Heggdal
(1887-1969)
Martin Slottemo begynte tidlig som måler, og dette arbeidet holdt han på med hele
sitt arbeidsliv. Han gikk i malerlære hos Peder Larsen på Ørmelen, men han var også
i Oslo og Trondheim for å etterutdanne seg. Martin var betegnet som en av bygdas
dyktigste håndverkere i sitt fag.
Han hadde flere hobbyer. Han var en dyktig amatørfotograf, og han var også en
dyktig hobbysnekker og rosemåler, men dessverre er storparten av hans produkter
og bilder borte.
Martin var en av de første som hadde sykkel i Verdal. I 1905 var han innkalt som
grensevakt i Sul, og han ble da ordonnans for denne troppen. (Se mer om Martin og
hans liv i Verdal historielags årbok for
1998 side 206, der Solveig Ness har
skrevet artikkelen: Fra et gammelt
album.)
Martin ble gift i 1913 med Ida
Estendatter Heggdal f. 1887 på
Semsvald, og hennes foreldre var
Esten Johnsen og Birgitte Haldors
datter.
Martin og Ida fikk tre sønner som
alle ble malere:
81. Einar AAartel, f. 1913 på
Slottemoen, gift med Ester
Amundsen f. 1909 i Lofoten. Han
ble neste eier på Slottemoen
82. Bernhard Marius, f. 1916 på
Slottemoen, d. 1993. Han bosatte
seg på Kirkehaug
83. John Olaf, f. 1919 på Slottemoen,
gift med Elsa Seines f. 1924 på
Øra. De bosatte seg på Øra.
Martin Slottemo (1 870-1 956)
Martel overtok Slottemoen etter sin far, og nå er det et oldebarn av Martin og Ida,
Hilde Gunn, som er eier. Hilde Gunn er gift med Bjørn Erik Haug.


----
106 H&FSt
----
Kongsvoll
GNR. 24, BNR. 14
Kongsvoll ble fradelt Slottet i 1885. Martin Eriksen beholdt ca. 30 da. da han solgte
Slottet til Mikal Lundskin. Kongsvoll ligger på søndre side av riksveien ved
Haugsgropa.
Martin Andreas Eriksen (1840-1923) og Elen Catrine (Trine) Jakobsdatter
(1846-1932)
Martin ble ikke eier av Kongsvoll så veldig lenge, for i 1888 ble det holdt tvangs
auksjon over hans bo, og han flyttet da til Øra og begynte som vognmann. På auk
sjonen var det datteren til Martin som fikk tilslaget på eiendommen for kr 1600.
Familien er nærmere beskrevet under Slottet.
Brynjulf Wisth (1895-1977) og Jenny Marie Rødset (1902-1986)
Brynjulf Wist kjøpte Kongsvoll i 1939. Han var født på Slottet, og han giftet seg i
1936 med Jenny Marie Rødset. Hun var født i Volda og var datter av Anders og
Kristine Rødset. Anders Rødset kom hit til Verdal som garverimester på Verdal
Samvirkelags garveri.
Brynjulf var gartner. Han bygget nye hus på eiendommen og satte opp to drivhus
der han dreiv sin gartnervirksomhet. Brynjulf Wisth var en av stifterne av Verdal
hagelag i 1936.
Brynjulf og Jenny fikk en sønn:
81. Kolbjørn, f. 1942.
Haugvoll
GNR. 24, BNR. 15
I folke tellingen for 1891 ble denne plassen kalt Slottevald. Plassen ble sene re kalt
Haugvoll, og i folketellingen for 1900 har den fått dette navnet.
Johannes Ingvaldsen (1853-1932) og Hanna Hansdatter (1852-1945)
De første vi skal stifte betjentskap med her, er Johannes Ingvaldsen. Han kom hit til
Slottevald, som plassen ble kalt da, i 1882 og de kom fra Haga der de var inderster
fra de giftet seg.
Johannes var født på Bjørganvald der hans far var husmann, og hans foreldre var
Ingvald Johannesen og Anne Olsdatter. Han ble gift i 1879 med Hanna Hansdatter
fra Øra. Hun var datter av Hans Peter Amundsen og Karen Lovise Halvorsdatter.
Johannes og Hanna tok Ingvaldsen som slektsnavn.

----
107 H&FSt
----
■r
I ' ■.'
*r

 


----
108 H&FSt
----
Hjørdis Wisth forteller også litt om Johannes og Hanna på Haugvoll. Det var
gamle og dårlige hus. Stue og uthus var bygget sammen slik som husmannsplassene
for det meste var bygget. Det var lenge jordgulv i kjøkkenet. Videre var det en stue,
et lite soverom og et langt smalt kammers som Johannes for det meste brukte til verk
sted. Johannes var en flink møbelsnekker og alle de tre guttene var flinke snekkere.
Johannes var også en interessert gartner, og han hadde en liten fin hageflekk med
mange fine roser.
Johannes og Hanna fikk sju barn
Bl . Anna Lovise, f. 1 879 på Haga. Hun var ugift.
82. Petter, f. 1 882 på Slottevald, gift i 1914 med Inga Sevaldsen. Petter var snekker
mester, og de bosatte seg på Øra. Petter hadde flere kommunale verv i tillegg til
jobben. Han var takstmann i mange år. Han var også vannverkssjefog brannsjef.
83. Inga, f. 1 885 på Slottevald. Hun ble bosatt i Trondheim og ble gift Vigen. Etter at
hennes første mann døde, giftet hun seg med maskinist Johannes Johannesen fra
Inderøy.
84. Marie, f. 1 889 på Slottevald, gift med Aksel Røe, som arbeidet ved Trondheim
sporveier.
85. Johan Olaf, f. 1891 på Slottevald. Han var gift med Aslaug Limyr fra Røra. Han
arbeidet som snekker på Rotvoll og bodde på Charlottenlund. Johan Olaf hadde
også snekkeri som hobby. Han var en mester i å lage gulvklokker. Han var også
musikalsk som flere av sine søsken, og var en dyktig fiolinspiller.
Familien Ingvaldsen. Foran Hanno og Johannes. Bak f. v.
ngemar, Petter, Marie, Olaf, Inga, Anna og Hildur.


----
109 H&FSt
----
Skuronn på Haugvold: Hanna og Johannes Ingvaldsen med sønnen Ingemar.
86. Hildur Margrethe, f. 1 895 på Slottevald, gift i 1926 med Albert Martinus Lein, f.
1 903, d. 1 992. Albert var smed og hadde verksted på Øra. De overtok Haugvoll
i 1945 etter hennes foreldre. Sønn til Hildur og Albert, Reidar, tok så over
Haugvoll. Nå er det Bjørn Iver Eng, dattersønn av Reidar, som er eier.
87. Ingemar Anneus, f. 1 898 på Slottevald, d. 1 979, gift i 1 932 med Olaug Malmo
fra Malm. Ingemar arbeidet som snekker var NSB, og han hadde søndre del av
Nord-Trøndelag som arbeidsområde. Han bygde en villa på tomt fra farsheimen,
og denne villaen ga han navnet Bjørkheim. Ingemar var en allsidig mann, blant
annet kunne en rett som det var finne artikler i lokalavisa der han skrev under nav
net "Sivert Myrbainni". (Se Verdal historielags årbok 2000 side 37.)
Jeg vil ta med utdrag fra en epistel som Ingemar skrev like etter krigen.
"PÅJULHAINNEL
Bestaindi når de li te jul så får æ sånn uro ti mæ, de hørres kanskje rart ut, fer jula
ska vårrå en gledensjest både fer stor å små, fer da ska aill ha nå nyitt.
Men som de e me mæ å mang fleir, så e itj lønninga stør te jul einn ælles i åri, å da
ere sainnele nå me å lur sæ gjennom henjulstyre! Fer deinn som itj kainn lur unna
nå, heller gjørrå nå "kupp" mfrn slå strek over all slags gjeldsposta. De va nættopp
de æ bestæmt mæjer. I år skuill e bli storhainnel jer nu va både sjokkeladen å man
nujaktura frigitt. Æ stavra heimant me tojlonka ny huinnerlappa i kamjori,følt mæ
som ein gubbe der æ gikk, æ fløtta mæ nestenitj fer bilan!
Når du kjem åt Øfn ifrå austerleia så gji e i småkosle intrøkk te du kjæm i stykj ni
gata, da bli e liksom en "kanossagang". På høger sia hi du Løsverkgårn, de e mørt å


----
110 H&FSt
----
skummelt der å, itj så my som i stærinløs å sjå. Skuill ha vini inn å betalt løse, men
jår bruk pængan på stærinløs heiller, en trøng itj nå aggregat fer å få dæm te å lys.
Lite længer ne træjje du "Parken" der ongdommen prøve om læbestijten e ækt.
Bortafer der igjæn hi du "Herredshuset, som før kailltes Folkets Hus, der skatte
kronan jersvinn.
Ve Samvirkehjørne som de kailles, e de yranes liv, de e itj langt ifrå at de hamle opp
me skyskraperkvartale på Steinkjer.
Å så va de hainneln da! De va my pent å sjå, mæsta kulørt paper, de som æ ha bruk
fer va så dyrt at æ ha itj råa te å kjøp nå tå di. Hainnelsmeinnra va så snill å hjølp
som, ho ja da, men kolles dæmm kuinn tru at æ ha bruk fer nephakk å skurkosta i
julen, dejerstår æ itj. Tænkt å kjøp i par lomtørkle åt madamen, men dæm va så
stor, dæm va berægna på skattesnytera sa butikkdama. Æ vart ståan attmed en
gubbe som å va ut på julhainnel. Hain kjøjt 20 plata sjokolade, å du store min!
Lommeboka hains va så diger som i sojaput; hu vart så slamsin å tyinn dein gamla
mi. Den eine huinnerlappen min va gått å nå tå dein ainner å, så æ lura mæ ut.
Hu vart heiller lett bøla når æ gikk heim, både tå etanes å ainna vara. Trur æ sjer i
tia me å lei frysboks på meierie."
Myrbainne i julsjaun
SIVERT MYRBAINNNI
Nordheim
Gunnerius Bårdsen (1843-1916) og Marit Pedersdatter (1842-1920)
Gunnerius var født på Stiklestad nordre der hans foreldre var inderster. Senere flyt
tet de til Holmen i Vuku. Foreldra til Gunnerius var Bård Gundersen og Martha
Olsdatter. Han ble gift i 1871 med Marit Pedersdatter. Hun var født på Prestegårds
vald i Vuku av foreldre Peder Pedersen og Sigrid Ellefsdatter.
Gunnerius og Marit var på Midt-Holmenvald og Prestegårdsvald i Vuku.
Gunnerius var fergemann ved Holmsbrua fra 1881 til 1887. De flyttet så til Havet, og
de var der til 1899. Da kjøpte Gunnerius jord av Slottet. Han tok med seg husene fra
Havet og bygget opp heimen Nordheim.
Gunnerius hadde tre barn utenfor ekteskapet:
Bl . Karen Maria, f. 1 866 på Årstadvald, hennes mor var Marta Olsdafter Årstadvald.
Karen Maria ble gift med Justinus Paulsen Selbo f. 1 867 på Ekne. Hun døde i
1945 og Jusfinus i 1956. Karen Maria fikk flytteattest til Skogn i 1 889.
82. Hanna Oline, f. 1870 på Hallemsvald. Hennes mor var Andreanna Hansdatter
Hallemsvald. Hanna Oline ble gift i 1891 med Henrik Johansen f. 1862 i Rissa.


----
111 H&FSt
----
83. Ole, f. 1 890 på Hallemsvald. Hans mor var Ingeborg Anna Olsdatter. Ole døde
i 1900. Under lek på Vester-Hallem fikk han tak i noe krutt som han tente på, og
han fikk så store brannskader at han døde av dette.
Gunnerius og Marit fikk sju barn:
81. Bernt Martin, f. 1871 på Midt-Holmenvald, gift første gang i 1903 med Anna
Johanne Johannesdatter f. 1880, d. 1908. Gift andre gang i 1910 med Marie
Hansine Mikalsdatter Kålen f. 1 884. Konene var søskenbarn. Bernt bosatte seg
i Ness og brukte Kålen som etternavn.
82. Selle, f. 1874 på Midt-Holmenvald. Hun var i 1900 kvegrøkterske på Bjartnes,
og i 1904 ble hun gift med Thomas Kålen. De var en tid på Eklestua før de satte
opp en stue ved riksveien ved Bjartnes.
83. Paul, f. 1 877 på Midt-Holmenvald. I 1900 var han i Overhalla som bruarbeider.
I 1904 ble han gift med Hanna Olise Amdal f. 1 879. De bosatte seg i Verdal.
Paul døde i 1955 og Hanna i 1961.
84. Gusta, f. 1 880 på Midt-Holmenvald. I 1 900 var hun på Ekne, og hun ble gift med
Oluf Faren. Gusta døde i 1958 og Oluf i 1929.
85. Marius, f. 1881 på Prestegårdsvald i Vuku, gift i 191 1 med Signe Nikolaisdatter
Hynne f. 1 885 på Øra. De overtok senere farsheimen Nordheim.
86. Gustav, f. 1 883 på Prestegårdsvald i Vuku. Han utvandra til Osakis Minnesota
USA i 1907. Gift med Menne Mikalsdatter Olsen.
87. Petter, f. 1 888 på Stiklestadvald, gift i 191 8 med Petra Moen f. 1 898, han arbe
det som bilforhandler på Levanger.
Marius Gunneriusen Nordheim
(1881-1954) og Signe Nikolaisdatter Hynne
(1885-1927)
Signe var født på Øra i 1885, og hun var datter
av Nikolai Olsen Hynne i Veita og Serine Ols
datter. Nikolai var da garversvenn. I 1924
bodde Nikolai Hynne på Nordheim.
Marius var veiarbeider, og han dreiv små
bruket i tillegg til sitt faste arbeide. Han hadde
bruket til i 1932 da hans datter og svigersønn
overtok.
Marius og Signe hadde to døtre
Bl . Margit, f. 1909 på Øra, gift i 1932 med
Erling Hansen, og de ble neste eiere på
Nordheim.
82. Gustava, f. 1911 på Nordheim, d. 1995,
gift med Arne Rømo f. 1914, d. 1963.
De bosatte seg på Rømo i Leksdalen.
Marius og Signe Nordheim.


----
112 H&FSt
----
Erling Hansen (1907-1997) og
Margit Mariusdatter Nordheim
(1909-1949)
Erling ble født på Forbregd søndre, sønn
av Benjamin Magnus og Grethe Birgitte
Hansen.
Erling var bygningsarbeider og han
arbeidet mye som betongarbeider.
Erling og Margit fikk to barn:
81. Sigrun, f. 1 934 på Nordheim, g. med
Sigmund Melvold. De bosatte seg på
Nordheim der de bygde egen villa.
82. Bjørn, f. 1943 på Nordheim, han ble
neste eier på Nordheim.
Margit Nordheim og Erling Hansen
Slotteli
GNR. 24, BNR. 18
Johannes Pettersen Lyng (1874-1946) og Karen Oline Olufsdatter (1883-1918)
Johannes Lyng kjøpte et jordstykke av Slottet i 1905 og bygde opp heimen Slotteli.
Gården er på ca. 65 mål, og den ligger i noenlunde samme området som gården
Sissellien lå.
Johannes var født på Fergestua under Lyng nordre der hans far var husmann og
fergemann. Han var sønn av Petter Sørensen og Beret Marta Johannesdatter. Han ble
gift i 1903 med Karen Oline Olufsdatter, født 1883 på Gudmundhus. Hun døde av
tuberkulose i 1918. Hun var datter av Oluf Andreasen, født i Trondheim, og Karen
Andreasdatter, født på Inderøy. Oluf var husmann under Gudmundhus, og han dreiv
også som fiske r.
Etter de giftet seg, bodde de først en tid på Fergestua. De var også på
Gudmundhus en tid før de kom til Slotteli. Johannes arbeidet som veiarbeider og
senere sagbruksarbeider på Trones bruk. Han drev også en del med hestetransport,
gruskjøring fra elva og kjøring av torv fra torvmyra ved Haug.
Johannes og Karen Oline fikk åtte barn:
HEIMER OG FOLK - STIKLESTAD 1 800-1940

 

----
113 H&FSt
----
Johannes Pettersen Lyng.


----
114 H&FSt
----
83. Hjalmar, f. 1906 på Slotteli, ugift. Han døde i en sykkelulykke ved Namsos.
84. Klara Olise, f. 1908 på Slotteli, d. 1980, gift med Kalle Kvernstrøm. De bosatte
seg i Jårpen, Sverige.
85. Sigrid Johanne, f. 191 1 på Slotteli, d. 1980, ugift. Hun bodde på Brubakk ved
Slotteli.
86. Einar, f. 1913 på Slotteli, d. 1979, gift med Olga Bergljot Haugset fra Sparbu,
og de overtok Slotteli i 1 947. Olga døde i 2001.
87. Magnus, f. 1915 på Slotteli d. 1936.
88. Ivar, f. 1917 på Slotteli, gift med Bergljot Johansen f.i Frol. I 1946 kjøpte de
Brubakk under Slottet.
Etter Einar Lyng overtok sønnen Odd gården og nå er det hans sønn, Odd Arne Lyng,
som er eier på Slotteli.

----
115 H&FSt
----
BJARTNES


----
116
----


----
117 H&FSt
----
BJARTNES
GNR. 25, BNR 1
- . * ■" ■*
- ■-
Bjartnes 1954. r o tcw,derøe
Eiendomsforholdene på Bjartnes er i middelalderen noe usikre men i 1650 er det kir
ken og kronen som er eiere, da med Stiklestad kirke som den største eieren.
Lorents Didrik Kliiver ble i 1737 eier av kirkene i Verdal og deres jordegods, og
hans ønske var at han skulle bli eier av Bjartnes. Han fikk til en løsning, slik at kir
kens part ble i 1741 makeskiftet til han seiv, og han ble da eneeier av gården. (Om
Bjartnes og Kliiverætta kan en lese mer om i Verdalsboka bind III.)
Lorents Didrik Kliiver (1750-1820)
Først på 1800-tallet var det Lorents Didrik Kliiver som eide Bjartnes og Haug. Han
hadde overtatt gården i 1782 etter sin mor, Selle Marie, som var datter av Broder
m

 

----
118 H&FSt
----
Boysen Hagen på Maritvoll. Selle Marie var enke etter den forrige Lorents Didrik
Kliiver.
Far til Lorents Didrik hadde kjøpt opp Haug i 1766. I 1783 utstykket Lorents
Didrik Haug i 10 små bruk hvorav det ene, Haug sammen med Garåa, fortsatt til
hørte Bjartnes. Lorents Didrik bygde nye hus på Bjartnes. Steinfjøset som ble bygd i
1784 står enda, og steinen til dette bygget ble tatt fra minene av St. Andreaskirken
på Haug. Han var med på å bygge teglverk og vindmølle til drift av dette ved
Forbregdsaunet, men denne bedriften gikk ikke noe særlig bra. (Se Forbregdsaunet.)
Han var også viseveimester, og i denne stillingen gjorde han mye godt arbeide for
bygda. Han fikk bygd mange veier, og det var han som fikk anlagt den første alleen
mellom Øra og Stiklestad. Noen av de furuene som ble plantet da, står enda.
Lorents Didrik hadde også en løpebane i militæret der han avsluttet som major i
1803. Han var ugift, men han hadde en sønn, Johan Kliiver f. 1780, med Anne
Sivertsdatter Haug.
Johan Kliiver døde i 1811. Han druknet under bading i Verdalselva.
Han hadde også en datter, Elsebe Marie Kliiver f. 1798, med Marta Larsdatter
Øren. Elsebe Marie ble oppfostret hos han, og han lyste henne i kull og kjønn.
Elsebe ble gift i 1825 med Peder Arntsen Bjartnes, som hadde tjent hos henne på
Bjartnes. Hun døde i barselseng juleaften 1825 og ble begravd ved Stiklestad kirke,
men senere flyttet til gravstedet på Bjartnes. Peder Arntsen ble gift på nytt i 1826 med
Kirstine Johnsdatter Volen, og han kjøpte Volen i 1828.
Lorents Didrik døde i 1820, og han er gravlagt ved siden av datteren på Bjartnes.
(Lorents Didrik Kliiver og ætta framover kan en lese mer om i Verdalsboka 111 under
Bjartnes.)
Kluverstua på Bjartnes.


----
119 H&FSt
----
Johan Vilhelm Kliiver (1755-1829) og Adolfine Kristine Bie (1772-1843)
Johan Vilhelm var født på Bjartnes. Han var tollkasserer og bror av Lorents Didrik
Kliiver og hadde således odel på Bjartnes. Adolfine Kristine Bie var fra København.
Johan døde i 1829 og Adolfine i 1843.
Johan var ikke eier av Bjartnes så lang tid, for allerede i 1826 overdrog han går
den til sin eldste sønn for kjøpesummen 2950 spesiedaler.
Johan og Adolfine fikk tre barn:
81. Lorents Didrik, f. 1804, d. 1866, gift med Karen Elisabeth Klingenberg. De ble
de neste eiere på Bjartnes.
82. Simon Laurits, f. 1809, d. 1878, gift med Elise Døsher.
83. Johan Vilhelm, f. 1810, gift med Sofie Kristiane Due.
Lorents Didrik Kliiver (1804-1866) og Karen Elisabeth Klingenberg
Allerede i 1827 ble gården solgt på auksjon for 3435 spesiedaler til distriktslege
Hermann, men han dreiv ikke gården for han solgte den straks til Jens Jensen
Lodgård fra Melhus, kjøpesummen var da 3850 spesiedaler.
Dette var en underlig gårdhandel for det fortelles at Lodgård kom vandrende til
bygda med skreppa på nakken. Da han spurte doktor Hermann hva han ville seige
gården for, hadde denne halvt i spøk nevnt en sum og sagt at hvis han kom med dette
beløpet skulle han få gården. Lodgård åpnet skreppa og telte opp pengene, og
Hermann kunne for skams skyld ikke gå fra sitt ord.
Lorents Didrik og Karen Elisabeth fikk ett barn:
Bl . Johan Vilhelm, gift med Beret Muus.
Jens Jensen Lodgård.
Lodgård var fra Melhus, og solgte gården i 1835 til Nikolai Kristian Sandborg for
samme sum, så han hadde ikke noen fortjeneste på denne handelen.
I 1835 var besetningen 7 hester, 35 storfe, 83 sauer og 2 geiter og utsæden var
3 3 A tønner bygg, 65 V 2 tønner havre og 60 '/t tønner poteter.
Nikolai Kristian Sandborg (1790-1840) og Trine Sandborg
Proprietær Sandborg døde på Bjartnes i 1840, og enken Trine hadde nå gården inn
til hun solgte den i 1852 for 4000 spesiedaler til Lars Olsen Bleke fra Melhus. I skjø
tet forbeholdt hun seg opphold på Bjartnes for seg og sin familie 14 dager hver som
mer og i den tiden en kanne melk daglig.
Lars Olsen hadde flere gårder i Verdal, opptil 14 stykker, og han drev også med
hestehandel.
Lars Olsen Bjartnes (1790-1886) og Marit Nilsdatter Øie
Både Lars Olsen og Marit Nilsdatter var fra Melhus. Marits bror, Ole Nilsen Øie, som
var gift med Sara Pedersdatter Rosvoll, døde på Baglan i 1840, Lars og Marit tok da
til seg hans barn:

----
120 H&FSt
----
Gardsplassen på Bjartnes før 1917. Det var ikke innlagt springvatn på gården på den tiden. Vi kan se to brøn
ner på gardsplassen, men del fortelles at de var tre. Etter lengden på brønnstengene er det lydelig at brønnene
var dype. Folo Erik Olsen, rrnndhjem
81. Nils Olsen (Øgstad), f. 1822 på Valstad, d. 1901, gift med Gunnhild
Andersdatter Øgstad, overtok Øgstad i 1860.
83. Johannes Olsen (Næs), f. 1828 på Rosvoll nordre, d. 1914 på Kleven, gift med
Oline Andreasdatter Røstad. Han ble gårdbruker på Ness vestre, og etter raset i
1893 kjøpte han Kleven i Frol.
84. Martinus Olsen (Bjartnes), f. 1 835 på Baglan, neste eier av Bjartnes.
85. Karen Olsdatter (Salater), f. 1838 på Baglo, gift med Iver Andreas Iversen fra
Martinus Olsen Bjartnes (1835-1877) og Anne Marta Andreasdatter Røstad
(1844-1930)
Anne Marta var fra Røstad i Frol. Hun var datter av Andreas Jonasen Røstad og Maria
Sisilia Grav. Martinus Bjartnes døde allerede i 1877 og Anne Marta drev gården til i
1880 da hun ble gift med Mikal Stuskin.
Martinus og Anna Marta fikk fire barn:
81. Marie Lovise, f. 1868, gift i 1893 med Anders Ingebrigtsen Lund fra Leksdalen.
De ble brukere på Lund østre. (En kan se mer om dem i Leksdalsboka side 315.)
82. Maren Anna, f. 1 870, gift i 1 897 med Jon Eriksen Baglo f. 1 871 på Vinnesvald
og oppfostra på Busveet under Søraker. De ble brukere på Veie i Vinne og fra
1914 på Holmen under Haug.
83. Sara Oline, f. 1 872, gift med Ole Bertram Eriksen Høylo. Han eide gården Rinnan
mellom i Frol.
84. Peter Olaus, f 1 874. Han overtok Bjartnes etter sin stefar, Mikal Andersen Stuskin.

 


----
121 H&FSt
----
Til høyre: Barna som Anne Martha Bjartnes
hadde i sine to ekteskap. Bak: Anna, Petter
og Oline. I midten Lovise og Maren. Foran
Anton. Foto Bjerkan 1 896.
Mikal Andersen Stuskin (1838-1924) og Anne Marta Andreasdatter Røstad
(1844-1930)
Mikal var fra Stuskin, og han var sønn av Anders Jonsen Stuskin og Kirsti Olsdatter
Breding. Mikal hadde gården til 1913 da han overdrog den til stesønnen Peter Olaus
Martinusen for kr 40.000.
Mikal var også en aktiv politiker, han var representant i herredsstyret fra 1891 og
var med i formannskapet fra 1898 til 1901.
Mikal og Anne Marta fikk to barn
81. Anna Margrete, f. 1881, gift med Mikal Johannesen Kluken. Han var lærer i
Sjøbygda.
82. Anton AAartel, f. 1 883, gift med Charlotte Antonie Johnsdatter Myhr. Anton kjøpte
gården Råa i 1914 og de tok Bjartnes som slektsnavn.
Peter Olaus Martinusen Bjartnes (1874-1956) og Borghild Olsdatter Volen
(1890-1992)
Peter giftet seg i 1913 med Borghild Olsdatter Volen. Hun var datter av Ole Andorsen
og Anne Elisabeth Volen.
I påska i 1934 var det storbrann på Bjartnes, og hele gården unntatt stuelåna brant
ned.
Peter og Borghild fikk åtte barn:
BJARTNES

 


----
122 H&FSt
----
fc
-
r.
#
*ft
Familien til Borghild og Petter Bjartnes. Bak fra v.: Martinus, Anders, Anne Marta, Ola, Lars og Einar. Foran:
Elisabeth, Petter, Borghild og Marit.
Bl . Anne Marta, f. 1914, gift med Olav Gilstad fra Skogn, eier av Gilstad sagbruk
og forpakter av Alstadhaug prestegard.
82. Ola Magnus, f. 1916, d. 1 995, gift med Margot Skrove. Neste eier av Bjartnes.
83. Einar, f. 1918, d. 1 987, gift med Inger Nortug fra Verran. De bygde opp heimen
Bjartnes vestre i 1950.
84. Lars, f. 1920, gift med Borgny Rønning, Lars var ansatt ved Verdal Samvirkelag
og de bosatte seg på Fleskhus.
85. Anders, f. 1922, gift med Reidun Woll Sigurdsen, de bosatte seg i eget hus vest
for gården på Bjartnes.
86. Martinus, f. 1926, d. 1959, gift med Oddny Grostad fra Bynesset. De bosatte
seg i egen villa ved riksveien på tomt av Bjartnes. Martinus var en utmerket idretts
mann og hans største prestasjon på idrettsbanen var vel da han ble norgesmester
i 10-kamp.
87. Elisabeth, f. 1930, gift med Reidar Voll på Bunes. De ble gårdbrukere på Bunes.
88. Marit Bjartnes f. 1933, gift med Asbjørn Ven fra Snillfjord.
Nå er det Petter Bjartnes, sønn av Ola og Margot Bjartnes, som er eier av gården.
HEIMER OG FOLK - STIKLESTAD 1800-1940


----
123 H&FSt
----
•
..., -
f'
\
i
Fra biannen på Bjartnes 29. mars 1934
På Bjartnes var det ett spesielt rom i hovedbygningen som de kalte "taterkam
merset". Dette rommet ble benyttet til oppholdsrom for tatere som var på gjennom
reise i bygda, og dette rommet ble ikke benyttet av gårdens folk. Hvor langt tilbake
denne gesten ovenfor de reisende har eksistert, vites ikke, men det fortelles at Peter
Bjartnes kunne huske dette rommet da han var barn, og han var født i 1874. Rommet
var alltid åpent, slik som alle andre rom i den tiden, og det hendte at når gårdens iolk
kom opp om morgenen, hadde det kommet folk i "taterkammerset" i løpet av natta.
En gang var det en familie med en nyfødt unge som var der. Kona på gården tok med
seg ungen til kjøkkenet for å vaske den, men da fikk hun beskjed av mora til ungen
at hun måtte bruke kaldt vann, ellers ble ungen syk.
"Taterkammerset" ble avstengt omkring 1913, men seiv om de ikke fikk benytte
dette rommet, fortsatte de reisende å komme til gården, så de hadde ikke blitt for
nærmet av den grunn. Det var tydelig et godt forhold på Bjartnes mellom de reisende
og gårdens folk. Det var sikkert også noe de ville seige, og når handelen var gjort var
det alltid et spørsmål til husfrua om hun hadde et fleskestykke å unnvære. De slapp
å gå tomhendt fra gården. Elisabeth Voll forteller en historie om da hennes mor,
Borghild Bjartnes tok over kjøkkenet på Bjartnes.
"Dette var i 1913 og det var da brukelig å skifte middagsmaten til arbeiderne.
Borghild syntes det var jorjerdelig at de ikke fikk forsyne seg etter behov, og hun slut
tet med denne skikken.
Det var en eldre arbeidskar på gården og hun forsto at han ikke var så begeistretfor
den nye ordningen. Hun fikk høre at han tidligere hadde spist bare halve porsjonen
han fikk tildelt og tok med resten heim til kona. Dette syntes han ikke han kunne fort
sette med etter at maten bleframsatt på fat og de fikk forsyne seg seiv."


----
124 H&FSt
----
Husmenn på Bjartnes som en ikke kan stedfeste til spesielle plasser
I Verdalsboka 111 er det nevnt 2 husmenn på Bjartnes i 1723. I oberstløytnant Kliivers
tid, omkring 1750, var det 10 husmenn på gården. I folketellingen for 1801 var det
registrert seks husmenn og i 1815 var det ni husmenn på Bjartnes. Vi har forsøkt å
rekonstruere hvilke av husmennene som var på de forskjellige plasser, men vi kan
ikke garantere at det resultatet vi har kommet fram til, er riktig. Det er ikke helt
enkelt når det i folketellingene for 1865 ikke er nevnt navn på plassene, og det er
nesten dobbelt så mange husmenn som det er kjente plasser. Derfor er det en del hus
menn som ikke er plassert på noen bestemte plasser.
De plassene som er kjent på 1800-tallet, er Bjartnesnesset (Nesjan), Bjartnesstua,
Bjartnesøra, Stenerstua, Bjartnesmarka, Visøya.
I Verdalsboka om Verdalsraset er det nevnt en nedlagt plass som het Myra. Den
skal ha vært like ved elva sydøst for gården. Ved denne plassen var det båtstø og ferge
som de trakk over elva når de skulle ha dyrene over på den andre siden, eller de skul
le dit for å melke. Myra må være nedlagt før 1865 for denne plassen er ikke nevnt i
folketellingen for 1865 og 1875.
Bjartnesøya er også en av de plassene som er vanskelig å stedfeste. Elva har
gjennom tidene forandret løp, og tidligere hadde Bjartnes jord på andre siden av elva.
Denne plassen lå enten på andre siden eller på en holme i elva.
Av husmannsplassene på Bjartnes ble en ødelagt av Verdalsraset. På resten av plas
sene ble jordene ødelagt på grunn av at de ble oversvømmet av leire. Etter raset var
det bare Visøya som ble opprettholdt.
I tidsrommet 1800 til 1865 har vi flere husmannsfamilier som vi ikke kan sted
feste til noen husmannsplass. Det er vel sikkert at noen av disse familiene var på den
tidligere nevnte plassen Myra, men hvem?
Ole Larsen (1777-1835) og Lisbeth Halsteinsdatter (1775-1834)
Dette er en familie som var på Bjartnes fra før århundreskiftet og fram til ca. 1835,
men det er usikkert hvilken plass de var på.
Ole var født på Haugsvald av foreldre Lars Johnsen og Karen Tørresdatter. Han
ble gift i 1798 med Lisbeth Halsteinsdatter født på Øra av foreldre Halstein Olsen og
Kirsti Knutsdatter.
Ole døde i 1835 på Bjartnesvald. Lisbeth døde i 1834 på Tvistvold.
Ole og Lisbeth hadde sju barn:
81. Karen, f. 1799 på Bjartnesvald, d.
82. Lars, f. 1802 på Haug, d. 1810.
83. Halvor, f. 1806 på Bjartnesvald, d.
84. Hanna, f. 1810 på Bjartnesvald,
1800.
1810.
d. 1874 på Maritvollvald, gift med Elias
Amundsen.
85. Berit Katarina, f. 1 8 1 2 på Bjartnesvald

----
125 H&FSt
----
86. Obva, f. 1 815 på Bjartnesvald, gift 1 846 med Johannes Andreasen f. 1 823 på
Bjartnesøra. Han var skredder, og de bosatte seg på Reitan. Olava døde i 1 864
og Johannes giftet seg på nytt i 1 866 med Maria Magdalena Gullbrandsdatter,
f. 1842 i Trondheim.
87. Ingeborg, f. 1819 på Bjartnesvald, d. 1 823.
Anders Svendsen (1769-) og Anne Thoresdatter (1770-1838)
Denne familien var på Bjartnes fra ca. 1797 til omkring 1840, og før de kom til
Bjartnes var de på Stiklestadvald og Sissellien.
Denne familien er det også vanskelig å stedfeste.
Anders og Anne hadde sju barn:
81. Svend, f. 1791 på Stiklestadvald.
82. Pauline, f. 1795 på Sissellien, gift 1820 med enkemann Sevald Pedersen Haga
f. 1778.
83. Kristina, f. 1798 på Bjartnesvald.
84. Karen, f. 1802 på Bjartnesvald, d. ugift i 1862 på Byvald
85. Marit, f. 1805 på Bjartnesvald, gift 1827 med Lars Pedersen f. 1800 på Haug.
86. Karen, f. 1808 på Bjartnesvald, d. 1862 på Inndalsallmenningen, gift i 1837
med Aage Johnsen Austnes, f. 1 807
87. Sirianna, f. 1811 på Bjartnesvald, gift med husmann Magnus Pettersen på
Skånesvald.
John Johnsen (1782-1866) og Ragnhild Olsdatter (1777-1846)
Opphavet til John kan vi ikke finne, og heller ikke vet vi hvor lenge han var på
Bjartnesvald. Men vi finner han igjen i folketellingen for 1865 da han var husmann
på plassen Melen under Rosvoll. Datteren Ragnhild bodde da sammen med John, og
hun var ugift. John døde på Rosvoll i 1866. Ragnhild døde på Rosvoll i 1846.
John og Ragnhild giftet seg i 1803 og da hadde begge bosted på Bjartnes. De fikk
seks barn:
81. Martha, f. 1803 på Bjartnesvald, d. 1807
82. Karen, f. 1805 på Bjartnesvald, gift i 1828 med Ellef Pedersen f. 1805 i Selbu
og de bosatte seg på Bjartnesvald. Det er mest trolig at de var på samme plassen
som hennes foreldre. I 1 829 var de inderster og i 1 830 var han husmann på plas
sen. De flyttet til Rosvoll omkring 1 835.
83. Martha, f. 1809 på Bjartnesvald, gift med Kristian Jensen f. 1806 i Skogn. De
flyttet til Hitra.
84. Olava, f. 1814 på Bjartnesvald
85. Jonetta, f. 1 81 7 på Bjartnesvald, gift med Sivert Andersen f. 1 822 på Strinda, og
de flyttet dit.
86. Ragnhild, f. 1819 på Bjartnesvald. Hun var ugift, og i 1875 var hun hushalder-
ske på Strinda.

----
126 H&FSt
----
Ellef Pedersen (1801-1841) og Karen Johnsdatter (1805-1901)
Karen var datter av John Johnsen og Ragnhild Olsdatter og en må gå ul fra at de tok
over plassen etter hennes foreldre.
Det ser ut som de flyttet til Rosvoll en gang mellom 1830 til 1840. Ellef døde på
Rosvollvald i 1841, og Karen døde på Nesshaugen i 1901. Karen var tydeligvis på
legd i Nessgrenda, for i folketellingen for 1900 var hun på Leirfallaunet som fattig
lem.
Ellef og Karen hadde tre barn:
81. Petter, f. 1 829 på Bjartnesvald, gift i 1 854 med Marta Larsdatter Okstad, f. 1 830
i Gausdal. Han ble husmann på Høylandet.
82. Johanne Rebekka, f. 1832 på Bjartnesvald, gift med Johan Martin Olsen f. 1835
på Levanger, husmann på Mule lille og Malislettet under Skånes i Frol.
John Olsen (1750-1809) og Marit Baardsdatter (1750-ca.1817)
Denne familien kom fra teglverket på Forbregd ca. 1799. og de var på Bjartnes til
John døde i 1809.
Peder Larsen og Anne Svendsdatter (1762-)
Dette er en familie som var på Bjartnes i 1815, og som vi har få opplysninger om.
De har flyttet mye, for i 1795 var de på Togstad, i 1797 på Vinnevald, og 1801
var de Melby, men der hadde de ikke jord.
De ble gift i 1794 og hadde to barn:
81. Lars, f. 1795 på Togstad
82. Berit, f. 1797 på Vinnevald
Arnt Baardsen Berg (1783-) og Inger Nilsen
Denne familien er registrert på Bjartnes som husmann med jord i folketellingen for
1815. De kom hit til Bjartnes fra Berg i 1813, men hvor lenge de var her, og hvilken
plass de var på er usikkert.
Arnt Baardsen var født på Hamremsleira i Sparbu, sønn av Baard Nilsen fra Giskås
i Ogndal og Maren Arntsdatter fra Verdal.
Arnt var militær, og i 1812 og 1814 hadde han grad som sersjant. I 1816 var han
korporal, og i 1819 var han overjeger.
Arnt og Inger fikk fire barn:
B 1 . Inger Maria, f. 18 1 2 på Berg, d. 181 2.
82. Bernt Nikolay, f. 1 814 på Bjartnesvald, gift første gang i 1839 med Karen
Kristina Pedersdatter f. 1 799 på Fleskhusvald, gift andre gang i 1 854 med Marie
Eriksdatter, han hadde da bosted Nestvollvald.
83. Johan Magnus, f. 18 1 6 på Bjartnesvald, gift i 1842 med Serianna Iversdatter.
Han hadde da bosted Nordbergsvald.


----
127 H&FSt
----
84. Inger Catrine, f. 181 9 på Bjartnesvald, gift i 1845 med Eli ing Ellingsen. Hun
bodde da på Haug.
Ole Henriksen (1814-1886) og Martha Eliasdatter (1819-)
Disse var bare en kort tid på Bjartnes fra de ble gift i 1839, for vi finner dem igjen på
Støa under Hallem søndre i 1844.
Ole var født på Sundby, og hans foreldre var Henrik Jensen og Anne Baardsdatter.
Ole druknet under sildefiske i Foldenfjorden i 1852. Han var da bosatt på
Gudmundhusvald.
Martha var født i 1819 på Back i Kall, og i 1865 var hun losjerende dagarbeider
med bosted på Hestegrei lille. Hun flyttet til Trondheim i 1890, hvor det heter at "har
faaet Plads i en af Hospitalenne der".
Husmannsplasser på Bjartnes
Bjartnesøya
Ole Andersen (1754-1827) og ° Kirsten Pedersdatter (1754-1787) og 2) Kirsti
Salamonsdatter (1759-1833)
Dette er en av de husmenn som en med sikkerhet kan plassere på Bjartnesøya.
Plassen har nok vært befolket tidlig på 1700-tallet, og det er mest trolig at Ole og søn
nen Salamon var de siste husmenn på denne plassen. Ole Andersen var husmann på
Bjartnesøya i 1801, og vi finner han her også i 1815 og 1820.
Ole og Kirsten var på Kvamsvald fra de giftet seg og til de flyttet til Bjartnesvald
omkring 1780.
Han var født på Bjartnes, sønn av Anders Johnsen og Anne Olsdatter Bjartnesvald.
Kirsti var også født på Bjartnes. Hun var datter av Salamon Eriksen Bjartnesvald og
Maren Pedersdatter.
Både Ole og Kirsti døde på denne plassen.
Kluver anla vannverk på Bjartnes, og Ole Andersen fikk for godt utført arbeide
med dette i 1794 et sølvstaup (tomling), 3,8 cm høgt og 5,3 cm i diameter, med føl
gende inskripsjon: "Foræret til Ole Andersen Øyen til Agtelse AF L. D. Klyver - For
tanke og flid wed wandwerket på Biertnes 1794"
Dette kruset har gått i arv i generasjoner, og på 1950-tallet var det hos Magne
Ydse.
Ole og Kirsten hadde fire barn.
82. Peder, 1779 på Kvamsvald, gift med Inger Johannesdafter Aunemo fra Orkdal.
83. Anders, f. 1782 på Bjartnesvald, gift med Anne Olsdatter Sissellien.
84. Berit, f. 1786 på Bjartnesvald.
BJARTNES


----
128 H&FSt
----
Ole og Kirsti hadde en sønn:
Bl . Salamon, f. 1796 på Bjartnesvald. Han ble neste husmann på Bjartnesøya
Salamon Olsen (1796-1859) og " Gjertrud Larsdatter (1797-) og 2) Karen
Olsdatter (1802-)
Salamon var husmann på Bjartnes under hele sitt første ekteskap, men etter at han
ble gift andre gangen i 1839, var han strandsitter på Borgenvald.
Salamon og Gjertrud ble gift i 1820 og de hadde seks barn:
82. Lars, f. 1 822 på Bjartnesvald. Han ble først gift med Olava Knudsdatter, f. 1818
i Trondheim, d. 1 866. I 1 865 var de bosatt på Borgenvald der Lars var selveier
og rokkemaker. Olava døde, og Lars ble gift på nytt i 1 868 med enke Anne
Hansdatter Movald, f. 1 826 på Bunesmoen.
83. Anne Kirstine, f. 1 824 på Bjartnesvald, gift med enkemann Henrik Andreas Olsen
f. 1819 på Stiklestadvald d. 1882 i Minnesota. I 1865 var de bosatt på
Maritvollvald, og Andreas var dagarbeider. I 1 880 utvandra han til Amerika sam
men med en sønn, og Anne Kristine kom etter i 1 884 sammen med to døtre.
84. Olava, f. 1 826 på Bjartnesvald gift med Peter Gustav Eriksson f. 1811 i Uppsala,
Sverige. De var selveiere på Maritvollvald, og han arbeidet som kobberslager.
85. Martha, f. 1828 på Bjartnesvald, gift på Ytterøy med husmann Johan Olsen.
86. Ingeborg Anna, f. 1831 på Bjartnesvald, gift med Kristian Olaus Svendsen f.
1839 på Borgenvald. I 1865 losjerte de hos Tarald Andersen på Mikvollvald,
Kristian Olaus var fisker.
Salamon og Karen ble gift i 1839 og de hadde to barn:
81. Guruanna, f. 1839 på Borgenvald, gift i Oppdal med Hans Olsen f. 1829 fra
Oppdal.
82. Ole, f. 1 842 på Borgenvald. Før han ble gift, losjerte han sammen med sin søs
ter på Mikvollvald. Han ble senere husmann på Sendesvedjan, (Heimer og Folk
Leksdalen, side 51 B),men i 1 891 hadde han flyttet til Øra der han arbeidet som
skorsteinsfeier. Han ble gift med Olina Jensdatter f. 1 844 på Tusetvald. Familien
brukte Øyen som etternavn, ganske sikkert etter Bjartnesøya.
Plassen lå syd for gården på venstre side av den nåværende veien mot elva og bare et
kort stykke fra elva. Plassen ble ødelagt av raset i 1893.
Sevald Jonsen (1753-1813) og Anne Sivertsdatter (1759-1851)
Sevald og Anne var husmannsfolk på Bjartnesmarka i 1801

 

----
129 H&FSt
----
Sevald kom fra Vistastøa, og hans foreldre var Jon Sevaldsen og Sunni
Ingebrigtsdatter. Han ble gift i 1787 med Anne Sivertsdatter. Hun var fra
Bjartnesvald, og det var ganske sikkert på den plassen hun vokste opp. Hennes for
eldre var Sivert Ingebrigtsen Sundbyvald og Brynhild Sivertsdatter Sundbyvald.
Sevald døde på Haug i 1813, men Anne var fremdeles på Bjartnesmarka i 1815,
for under folketellingen dette året var Anne på plassen som husmannsenke sammen
med sønnenjohn. Datteren Brynhild og hennes mann Johannes Stenersen var inder
ster her da. Johannes og Brynhild flyttet til Haug senere på året i 1815. Om Anne var
med til Haug er usikkert, men det er mest trolig at hun dreiv plassen sammen med
sønnenjohn, fram til han overtok plassen. Anne flyttet til dattera Brynhild på Haug,
og hun døde der i 1851 som kårkone.
Anne hadde en sønn med eieren av Bjartnes, Lorents Didrik Kliiver. Denne søn
nen hette Johan Lorentsen Kliiver. Han ble født i 1780, men i 1811 druknet han
under bading i elva.
Sevald og Anne fikk ni barn:
B 1 . Johannes, f. 1 787 på Bjartnesvald, gift i 18 1 8 med Gjertrud Olsdatter f. 1 784
De var bosatt på Haug, og Johannes døde der i 1821.
82. Siver, f. 1788 på Bjartnesvald, d. 1 881, gift med Marit Johnsdatter f. 1 789 på
Kjæranvald. I 1 865 var Siver enkemann. Han bodde da på Fleskhus lille og arbei
det som skomaker. Siver kom på legd, og han døde i 1 881 på Dalemark.
83. Mette, f. 1789 på Bjartnesvald.
84. Gunnhild, f. 1791 på Bjartnesvald.
85. Sunni, f. 1791.
86. Brynhild, f. 1793, gift i 1815 med Johannes Stenersen fra Stenerstu på Bjartnes,
og dem finner vi igjen som husmannsfolk der. Brynhild bodde da på Haug. De
bodde på Haug en kort tid etter at de giftet seg, men flyttet til Stenerstua og over
tok plassen der.
87. Ole, f. 1795.
88. Marit, f. 1797, d. 1 885 på Fleskhusvald, gift med Ottejoensen Fleskhus. De var
inderster på Haug fram til ca.l 830 da ble de husmannsfolk på Fleskhus.
89. John, f. 1798, d. 1858 på Haug, gift med Marit Olsdatter Haug f. 1804. De
ble senere brukere på Bjartnesmarka en tid, men flyttet til Haug, og han ble hus
mann der.
John Sevaldsen (1798-1858) og Marit Olsdatter (1804-1874)
John var yngste sønnen til Sevald Johnsen og Anne Sivertsdatter, som var den første
husmannsfamilien vi har med på Bjartnesmarka. Johan flyttet med til Haug i 1815,
og han var der enda da han giftet seg i 1828. John kom tilbake til Bjartnesmarka like
etter 1830, og det er mulig han var her til omkring 1850 da Lorents Johannesen over
tok plassen. John døde på Haug i 1860, og Marit flyttet i 1863 til dattera i Stod.
Marit var fra Kvam, og hennes foreldre var Ole Olsen og Maria Sivertsdatter.
Marit døde i 1874 på Haug.
John og Marit giftet seg i 1828 og de fikk ett barn

----
130 H&FSt
----
81. Maria, f. 1 834 på Bjartnesvald, gift i 1 857 med Thore Bardosen Dyrstad f. 1 824
på Svedjan. De var brukere på Dyrstad i Stod til de utvandra til Amerika i 1 866,
hvor de var farmere i Benson i Minnesota.
Før han ble gift hadde John to barn med Karen Elisabeth (Lisa) Jørgensdatter Belbo
fra Trones:
Lorents Johannessen (1824-1914) og Marta Andrea Baardsdatter (1828-1914)
Lorents og Marta giftet seg i 1853, men de bodde på Bjartnesmarka i 1851.
Lorents var sønn av Johannes Stenersen og Brynhild Sevaldsdatter i Stenerstua på
Bjartnes.
Foreldra til Martha var Baard Andersen Inndal og Inger Paalsdatter Rosvoll.
I 1875 var Lorents og Martha Andrea selveiere og hadde en besetning på 1 ku, 4
sauer og 1 gris og de hadde en utsæd på Vb tønne bygg, >/2 tønne havre, 3 tønner
poteter og Vs tønne rot.
Da Verdalsraset gikk i 1893, var Lorents og
Marta alene på plassen, og ingen av dem kom
til skade under raset, men husene ble omflødd
av leire og ødelagt. Lorents fikk 400 kroner i
erstatning etter raset. I 1900 bodde de på
Tinden, og han hadde da tatt Stenersen som
etternavn.
Lorents hadde en datter med Beret
Olsdatter før han ble gift med Martha:
Bl . Christine Bergithe, f. 1 849 på Fæbyvald.
Hun flyttet til Åsen i 1 867, gift i 1 872
med Oluf Eriksen Nonstadplass, f.
1 845. Han utvandra til Amerika i 1 882,
hun i 1 883 med tre barn.
Lorents og Martha Andrea hadde seks barn:
81. Julianna, f. 1851 på Bjartnesvald.
Lorents Johannessen og
Marta Andrea Baardsdatter.
82. Johan, f. 1 857 på Bjartnesvald, gift med Mette Larsdatter, f. 1 853 på Slapgård
Han utvandra til Amerika i 1888, hun i 1893.
83. Gustav Edvard, f. 1 858 på Bjartnesvald, d. ugift i 1 885 av tuberkulose.
84. Ludvig, f. 1864 på Bjartnesvald, d. 1868.
85. Lovise Juliane, f. 1869 på Bjartnesvald, gift med Hans Petter Johannesen, Bunes,
f. 1 873, d. 1 901 . Lovise flyttet til Øra og dreiv som kokke.
86. Marie, f. 1872 på Bjartnesvald, d. ugift i 1926.

 

----
131 H&FSt
----
I 1891 losjerte disse på plassen:
Mette Larsdatter f. 1853. Mette var gift med Johan Lorentsen, sønn på Bjartnesmarka.
Han var reist til Amerika, og i folketellingen for 1891 står det oppført at han sender
penger derfrå. I 1893 reiste Mette etter sammen med de tre eldste barna.
Foreldra til Mette var Lars Eriksen Volen og Martha Olsdatter Slapgård.
Barn:
81. Ole, f. 1878.
81. Laura Margrethe, f. 1 881.
82. Lorents Marius, f. 1884.
83. Gustav Edvard, f. 1887.
Denne plassen la langt vest på Bjartnesvaldet. Den lå syd for Visøya og helt nede ved
elva.
På grunn av den lave beliggenheten var den sterkt utsatt for flom. Det skulle ikke
være stor vannføring i elva før en måtte bruke båt for å komme til Nesjan.
Plassen ble ødelagt i Verdalsraset.
Anders Ellefsen (1794-1858) og Ellen Ellefsdatter Løvset
Anders og Ellen kom til Bjartnes som husmannsfolk i 1829. De kom fra Melhus.
Deres sønn Ellef ble født i Melhus, men han ble døpt i Stiklestad. Ellef tok over plas
sen i 1858 da Anders døde.
Barn:
81. Ellef, f. 1 829 på Melhus. Han ble neste bruker på plassen
Ellef Andersen (1829-1916) og Ragnhild Nilsdatter (1829-1896)
Ellef ble gift i 1858 med Ragnhild Nilsdatter, f. 1829 på Hjeldevald, datter av Niels
Sevaldsen og Martha Andersdatter.
Omkring 1870 flyttet denne familien til Borgenvald. I 1875 er de registrert på
Borgenvald, og i 1891 var de også på Verdalsøra. Ellef arbeidet da som måler og dag
arbeider, og han leide jord.
1 1900 bodde Ellef hos sønnen Martin på Langnes, og han dreiv fremdeles med
gardsarbeid. Martin var ikke gift, men søsteren Serianne styrte huset for han. Hun var
også ugift, men hadde to barn, Sverre og Edin. Bror til Martin, Nils, bodde også på
Langnes.
I 1865 hadde de en besetning på Ikuog 3 sauer og de sådde ] A tønne bygg, 1
tønne havre og satte 2 tønner poteter.
Ellef og Ragnhild fikk ni barn:


----
132 H&FSt
----
81. Marenanna, f. 1853 på Leinsvald, gift i 1884 med Johannes Ellingsen f. 1854
på Skrovevald. De ble husmannsfolk og senere selveiere på Haugset i Haukåa.
82. Anton, f. 1858 på Bjartnesvald, gift med Guruanna Olsdatter Stiklestad f. 1858
på Hellovald.
83. Nils, f. 1859 på Bjartnesvald, d. 1948. Han var i Amerika i mange år, og i
1 900 bodde han på Langnes. Han var ugift og arbeidet som snekker.
84. Martin, f. 1859 på Bjartnesvald, gift i 1908 med Oline Johansdatter f. 1879 på
Fæby. De var eiere på Langnes på Tinden, og de tok Langnes som slektsnavn. Han
arbeidet også som jernbanearbeider, og i 1900 hadde han Levanger som
arbeidssted.
85. Elen, f. 1 862 på Bjartnesvald, flyttet til Trondheim i 1 891.
86. Elling, f. 1863 på Bjartnesvald, flyttet til Bodø i 1882.
87. Gurianna Caroline, f. 1 868 på Bjartnesvald, gift i 1 894 på Bakklandet med skip
per Bertin Gunnerius Vigen f. 1 854 i Verran.
88. Serianna, f. 1871 på Borgenvald. Hun var ugift og bodde på Langnes i 1900.
Hun hadde tre barn, bl. a. møbelhandler Sverre Langnes.
89. Ole, f. 1874 på Borgenvald. Han utvandra til Amerika i 1900.
Etter Ellef kom denne familien til Bjartnesnesset:
Andreas Hansen (1837-1914) og Beret Pedersdatter (1834-1906)
Foreldra til Andreas var Hans Johnsen og Lisbeth Pedersdatter, husmannsfolk på
Haugsvald.
Beret var datter av Peder Pedersen og Berit Olsdatter, husmannsfolk på Nilsstua
under Ner-Sende.
Andreas og Beret ble gift i 1867. De bodde på Haugsvald fram til de kom til
Bjartnes i 1871, og 1899 kjøpte de Haug lille.
Andreas drev som skomaker i tillegg til jordsbruket, og på plassen hadde de en
besetning på Ikuog 4 sauer, og de hadde en utsæd på ] A tønne bygg, 1 tønne havre
og Vs tønne rot.
Dattera Lovise bodde hjemme. Hun var ugift, og arbeidet som sypike. Sønnene
John og Martin var også hjemme. John var gift og dreiv som snekker. Martin var ugift
og han var veiarbeider.
Andreas og Beret hadde fem barn:
81. Birgitha, f. 1869 på Haugsvald, d.1869
82. Lovise, f. 1 870 på Haugsvald. Hun var ugift og arbeidet som syerske.
83. Bernt, f. 1873 på Bjarfnesvald, gift med Johanne Olava Johnsdatter Kosten f.
1 866 på Sandvollan. De var på Bjartnesvald fram til 1 899. Da kom de til Haug.
Derfrå flyttet de til Gammelplassen under Stiklestad øvre i 1900, og ble selveiere
på Lauvdal i 1903. De hadde da familienavnet Haug.
84. Hans Martin, f. 1875 på Bjartnesvald, gift med Dorthea Julie Sefaniasdatter fra
Rinnan. Hans Martin brukte bare Martin som fornavn. Han arbeidet som veiopp
synsmann og var bosatt i Trondheim.

----
133 H&FSt
----
85. John Marius, f. 1 875 på Bjartnesvald, gift med Ingeborg Ågot Larsdatter, f. 1 876
på Hallem. Han arbeidet som snekker og var bosatt på Steinkjer.
Andreas Simonsen (1847-1919) og Anne Pedersdatter (1846-1929)
Først på 1890-tallet kom Andreas Simonsen og hans familie til Bjartnesnesset.
Andreas var treskomaker. Han var født på Ner-Grenvald og var sønn av Simon
Johnsen og Ingeborg Jakobsdatter. Anne var
født på Gjermstadvald av foreldre Peder
Olsen og Anne Ulriksdatter.
Andreas flyttet videre til Gjermstadenget
under Gjermstad i april 1893, og i 1900 var
han selveier på Gjermstad vestre med
Gjermstad som etternavn.
Andreas og Anna ble gift i 1875 og de fikk
tre barn:
81. Julie, f. 1878 på Gjermstadvald. Julie
Gjermstad var ugift og bodde på plas-
sen Folloaunet.
82. Sofie, f. 1887 på Krågsvald. Sofie ble
gift med Petter Prestmo og de tok over
heimen Gjermstad vestre.
83. Petra, f. 1887 på Krågsvald. Petra ble
gift med Oskar Ahlgren og bodde på
Folloaunet etter at hun ble enke.
Andreas Simonsen (t. v.) sammen med Olaus
Pedersen Jermstad. Olaus var svoger til
Andreas, f-olograf: Martin Sloltemo
Petter Iver Pedersen "Neffer" (1859-1943) og Maria Baardsdatter (1855-1946)
Petter Iver var sønn av Peder Jensen og Serianna Johannesdatter fra plassen Neffer
under Rosvoll. Han ble gift i 1882 med Marta Baardsdatter fra husmannsplassen
Kroken under Tiller i Leksdal, og hun var datter av Baard Nilsen Tillervald og Martha
Olsdatter.
Petter Iver kom hit fra Havet under Stiklestad vestre. Han flyttet herfrå etter raset
i 1893 og til Øra hvor han dreiv som skredder og senere jernbanearbeider. Før han
kom til Havet var han en tid på Rosvollvald.
Petter Iver Pedersen er en av dem som er oppført under Bjartnes, som skadeli
dende etter raset. Han må ha vært på denne plassen bare en kort tid, for den forri
ge brukeren flyttet herfrå i april, og Verdalsraset gikk 19. mai. Han fikk 150 kroner i
erstatning etter raset.
Petter Iver og Marta fikk seks barn. De er omtalt under Havstad.
BJARTNES


----
134 H&FSt
----
Bjartnesstua
Det er usikkert hvor denne plassen lå, men på gamle kart kan en se at så godt som
alle husmannsplassene på Bjartnes lå vest for gården. Også denne plassen må ha vært
i området mellom Visøya og det gamle elveløpet. Det ser ikke ut som det var folk på
denne plassen i 1893 da Verdalsraset gikk, men hele dette området ble oversvømmet
av leire.
Det ser ut som dette har vært en stor husmannsplass, for i folketellingen for 1865
var det to familier på denne plassen.
De første en med sikkerhet kan si var på Bjartnesstua, kom hit først på 1820-tal
let, men også her må en gå ut fra at det har vært husmenn tidligere.
Lars Olsen (1800-1868) og Elen Sofie Jakobsdatter (1799-1882)
Lars var fra Inndalen og han var sønn av Ole Larsen og Mari Olsdatter. Han giftet seg
i 1823 med Elen Sofie Jakobsdatter. Hun var datter av Jakob Jakobsen og Berit
Larsdatter. De var husmannsfolk på Landfallvald.
I 1865 hadde de en besetning på 1 ku og 3 sauer, og de hadde en utsæd på l A
tønne bygg, 1 tønne havre og 2 tønner poteter.
I 1875 bodde Elen Sofie på plassen sammen med dattera Marie. Hun var da enke
og sto som eier av plassen.
Det er ikke nevnt noe om at det bodde folk på Bjartnesstua under raset i 1893, så
en må gå ut fra at plassen var fraflyttet da.
Lars og Elen fikk ni barn:
Bl . Olaus, f. 1824 på Bjartnesvald, gift med Anne Amundsdatter Stor-Vuku. De ble
husmannsfolk på Moen under Stiklestad øvre fra 1885. Olaus var ståtarkonge
(Bygdavekter).
82. Beret, f. 1 827 på Bjartnesvald, gift med Lars Andreasen. De ble husmannsfolk på
Bjartnesøra.
83. Jakob, f. 1830 på Bjartnesvald, gift med Gjertrud Andersdatter fra Bjartnesøra.
1 865 finner vi dem som husmannsfolk på Gropa under Rosvoll store.
84. Dødfødt pike, 1934.
85. Maria, f. 1835 på Bjartnesvald, gift i 1876 med Peder Svendsen Musumvald. I
1 878 overtok de plassen Musumrydningen. Peder var vognmaker og møbelsnek
ker.
86. Johannes, f. 1 838 på Bjartnesvald, neste bruker på Bjartnesstua
87. Dødfødt barn, 1 840.
88. Olava, f. 1842 på Bjartnesvald, d.l 842
89. Ingeborganna. f. 1844 på Bjartnesvald, gift med Martin Larsen. De var hus
mannsfolk på Lyngåshaugen 1871 - 1886. De kjøpte jord av Hallem nedre og
bygget opp småbruket Myrvoll, og de tok Myrvold som slektsnavn.

----
135 H&FSt
----
Johannes Larsen (1838-1928) og Serianna Olsdatter (1834-1903)
Denne familien bodde som inderster på plassen i 1865, men han var også registrert
med jord.
Johannes ble gift i 1859 med Serianna Olsdatter f. 1834 på Bergsvald, og hun var
datter av Ole Jakobsen og Anne Nilsdatter.
Familien flyttet til Havet under Stiklestad vestre omkring 1866-68. I 1885 kjøpte
Johannes en parsell av Hallem nedre (Hallem østre), og de tok familienavnet Hallem,
og en kan se mer om denne familien der.
Bjartnesøra
Denne plassen lå også i samme område som Bjartnesstua. Etter navnet å dømme må
Bjartnesøra ha ligget like ved elva. Denne plassen var heller ikke nevnt blant dem som
fikk erstatning etter raset, så en må gå ut fra at den ikke var bebodd i 1893.
Denne plassen har vært bebodd av samme slekta fra før århundreskiftet og fram til
1884, og det ser ut som det til tider har vært flere familier som har bodd her samtidig.
Lars Johnsen (1738-1811) og Karen Tørresdatter (1736-)
I folketellingen for 1801 er disse husmannsfolk med jord på Bjartnes. Når de kom hit
er usikkert, men tidligere var de husmannsfolk på Lund og Ekle.
Lars var født på Haugsvald av foreldre John Jørgensen og Karen Halvardsdatter.
Han ble gift i 1760 med Karen Tørresdatter. Hun var født på Sundby av foreldre
Tørris Rasmusen Sundby og Berit Halvorsdatter Haugsvald.
Lars og Karen hadde ti barn:
Bl . Tørres, f. 1760, gift i 1793 med Karen Olsdatter f. 1772 på Østnesvald. Tørres
var da på Nord-Holmsvald, og etter at de giftet seg bodde de en tid på
Bjartnesvald. Senere var de på Ravlovald, og under folketellingen i 1 801 var de
på Vist nedre. Tørres var da husmann uten jord. Tørres døde i 18 1 4 på Midt-
Holmsvald og Karen i 1 839 på Østnesvald.
82. John, f. 1762, d. 1762.
83. Magnhild, f. 1 764, gift med Simon Madsen. De ble husmannsfolk på Bjartnes og
senere på By, og der ble de til de døde, Simon i 1 822 og Magnhild i 1 834.
84. Karen, f. 1 766, gift i 1 792 med Hans Hansen f. 1 763. De flyttet litt omkring etter
de giftet seg, men like før århundreskiftet kom de til Grundan. Hans døde i 1 830
på Baglan, og Karen døde i 1 833 på Øra der hun var inderst.
85. John, f. 1768, d. 1 ZBB og brukte da Lund som etternavn, så det er mest trulig at
han var tjener på Lund da han døde.
86. Haldo, f. 1771.
87. Lars, f 1774, han ble neste bruker på Bjartnesøra
89. Berit, f. 1779.
Bl O.Martha, f. 1781.


----
136 H&FSt
----
Simon Madsen (1774-1822) og Magnhild Larsdatter (1764-1834)
Disse var også husmannsfolk på Bjartnes i 1801, og det er usikkert hvor lenge de var
her, men i 1815 var de på By, og det er mest trulig at de flyttet like etter århundre
skiftet.
Magnhild var datter av Lars Johnsen og Karen Tørrisdatter på Bjartnesøra.
Simon og Magnhild hadde ingen barn.
Lars Larsen (1774-1825) og Gjertru Pedersdatter (1768-1824)
De var husmannsfolk på Bjartnes i 1801, og de kom til Bjartnesøra like før århundre
skiftet.
Lars var født på Bjartnesøra, og hans foreldre var Lars Johnsen og Karen
Tørresdatter. Han ble gift i 1795 med Gjertru Pedersdatter, født 1768.
Etter at de var gift, var de en kort tid på Haugsvald før de bosatte seg på
Bjartnesøra, og her døde begge to.
Lars og Gjertrud fikk åtte barn, men det var bare tre av disse som levde opp
Resten døde før de ble fem år.
81. Karen, f. 1796 på Haugsvald, d. 1796.
82. Karen, f. 1797 på Haugsvald. Neste bruker på plassen.
83. Peder, f. 1800 på Bjartnesvald, d. 1801.
84. Kirstine, f. 1802 på Bjartnesvald, d. 1802.
85. Gullaug, f. 1803 på Bjartnesvald, d. 1808
86. Kirstine, f. 1806 på Bjartnesvald, d. 1808.
87. Gjertrud, f. 1 809 på Bjartnesvald, gift med Lasse Johannesen. Lasse ble leilending
på Ravlo vestre.
88. Gullaug Kristine, f. 1812, gift med Johan Magnus Johnsen Østvollvald. I 1865
finner vi dette paret som husmannsfolk på Follomyra. Johan Magnus utdannet seg
som lærer, og han ble tilsatt i Volhaugen, Leksdalen og Skrovegrenda. Han dreiv
også med litt glassmakerarbeide. Gullaug Kristine omkom i Verdalsraset i 1893.
Andreas Jensen (1792-1853) og Karen Larsdatter (1797-1872)
Andreas Jensen var født på Sand av foreldre Jens Eriksen Borgen og Elen Andrea
Hansdatter Hoff. (Se Ballhaldætta, Verdalsboka bind V side 670). Han ble gift i 1821
med datter av den forrige brukeren på Bjartnesøra, og han overtok plassen da hans
svigerfar døde i 1825.
Andreas og Karen fikk seks barn:
81. Johannes, f. 1823 på Bjartnesvald, d. 1894, gift i 1846 med Olava Olsdatter.
Hun døde i 1 864, og Johannes giftet seg igjen i 1 866 med Maria Magdalena
Guldbrandsdatter fra Trondheim. I 1 865 varjohannes husmann på Reitanvald. Da
var hans andre kone tjenestepike og bestyrer hos han. Han fortsatte som skredder
og husmann på Reitan.
82. Lars, f. 1828 på Bjartnesvald. Neste bruker på Bjartnesøra.

----
137 H&FSt
----
83. Gjertrud, f. 1831 på Bjartnesvald. Hun ble gift i 1852 med Jakob Larsen fra
Bjartnesstua. De ble husmannsfolk og senere selveiere på Gropa under Rosvoll
store, og hun døde der i 1915. Heimen kalte de da Solnes.
84. Hans Petter, f. 1 833 på Bjartnesvald, d. 1907, gift i 1861 med Ragnhild Johnsen
Kjæranvald. Hans Petter var skomaker, og de hadde en eiendom med litt jord
under Mikvoll.
85. Olaus, f. 1837 på Bjartnesvald, gift med Elen Anna Johansdatter fra Øra.Olaus
finner vi igjen i 1 865 som husmann og handelsmann på Gjermstad vestre. Olaus,
Elen Anna og to barn døde i Verdalsraset.
86. Erik, f. 1840, d. 1912, gift med Anne Olsdatter. De ble husmannsfolk på Myra
under Rosvoll, og de tok navnet Haugdal.
Lars Andreasen (1828-1884) og Beret Larsdatter (1827-1878)
Lars Andreasen ble gift i 1849 med dattera på Bjartnesstua, Beret Larsdatter.
De overtok Bjartnesøra omkring 1850. 1 1875 var de selveiere, og Lars arbeidet
som sagarbeider. Etter hans død i 1884 ser det ikke ut som plassen har vært bebodd.
1 1865 hadde de en besetning på 1 ku og 4 sauer, og de hadde en utsæd på 'A
tønne, bygg, 1 tønne havre og 2 tønner poteter.
Lars og Beret fikk fire barn. I tillegg hadde de en pleiesønn, Anton Johannesen.
81. Anneus, f. 1 849 på Bjartnesvald, gift i 1 874 med Elen Jensdatter fra Verdalsøra.
De bosatte seg på Øra, og Anneus arbeidet ved jernbanen, han døde på Øra i
1878.
82. Lars, f. 1855 på Bjartnesvald, gift i 1879 med Berntinejonetta Andreasdatter fra
Sparbu. Lars var gårdbruker på Bjerkan i 1 891 . Han utvandra til Amerika i 1 892.
Kona og to barn utvandra i 1 896.
83. Karen, f. 1862 på Bjartnesvald, flytteattest til Sverige i 1884. Hun døde der i
1886.
84. Elen Sofie, f. 1 867 på Bjartnesvald, gift i 1 890 med Ole Olausen f. 1 859 på
Fætten.
85. Anton, f. 1 872, pleiesønn. Hans foreldre var ugift og het Johannes Larsen Vist og
Lovise Olsdatter Svedjanvald. Lovise var døvstum. Anton døde i 1 884.

----
138 H&FSt
----
Stenerstua
Plassen lå sammen med Bjartnesstua og Bjartnesøra vest på Bjartneseiendommen.
Dette er også en plass som var befolket så tidlig som på 1700-tallet.
Plassen ble ødelagt i Verdalsraset.
Stener Johnsen (1757-1827) og Ingeborg Willumsdatter (1765-1837)
Det var etter Stener at plassen fikk navn, og de bodde der i hvert fall i 1801 og 1815.
Stener var født i Skogn, og han døde på Bjartnesvald i 1827. Ingeborg døde på
Bjartnesvald i 1837.
Det ser ut som det var bra med husrom i Stenerstuen, eller at det har vært mer
enn en stue, for i 1801 var det tre familier som losjerte her:
Lars Olsen født 1728, inderst og arbeidsmann, kone Marit Thoredatter, født 1730.
Tørres Olsen fødtl 777, inderst og arbeidsmann, kone Berethe Madsdatter, født 1775
og sønn Erik Tørresen.
Ole Larsen født 1777, dragon, inderst og arbeidsmann, kone Lisbet Halstensdatter,
født 1776.
Stener og Ingeborg hadde en sønn:
81. Johannes, f. 1787 på Holme. Han fok over plassen etter foreldrene.
Johannes Stenersen (1787-1858) og Brynhild Sevaldsdatter (1793-1870)
Johannes og Brynhild var en tid på Haug før de kom til Stenerstua, og før han tok
over som husmann, var han i militæret som ridende jeger og skiløper. Johannes døde
på Leklem i 1858.
Johannes og Brynhild giftet seg i 1815. Hun var fra Bjartnesmarka og var datter
av Sevald Jonsen og Anne Sivertsdatter.
I 1865 var det en besetning på 1 ku og 4 sauer, og de hadde en utsæd på 'A tønne
bygg, 1 tønne havre og 2 tønner poteter.
Johannes fikk en sønn utenfor ekteskapet, Andreas. Mor var Marit Anfindsdatter:
81. Andreas, f. 1815. Det er mulig at det er denne Andreas, med etternavn Tynes,
som er snekker på Namsos i 1 865 og 1 870.
Johannes og Brynhild fikk fem barn:
82. Lorents, f. 1824 på Bjartnesvald, d. 1914, gift med Martha Baardsdatter. De var
husmannsfolk på Bjartnesmarka.
83. Ingeborg Anna, f. 1827 på Bjartnesvald, d. 1893, gift med Ole Andersen, f.
1 8 19, d. 1 858. Ole og Ingeborg Anna var husmannsfolk på Fårenvald, og deres
datter Anna Birgitte var kona til neste bruker på Stenerstua.
84. Serianna, f. 1830 på Bjartnesvald, d. 1910, gift i 1857 med enkemann Peder
Jensen Rosvollvald f. 1 803, d. 1 890. Peder var husmann på Neffer under Rosvoll.
■?.?.
HEIMER OG FOLK - STIKLESTAD 1 800-1940


----
139 H&FSt
----
85. Johannes, f. 1832 på Bjartnesvald, gift i 1864 med Liva Karlsdatter Rosvollvald.
De bodde på Bjartnesvald en kort tid etter de giftet seg. Senere var de på
Rosvollvald ca. fem år før de kom til Lyng nordre og ble husmannsfolk på Lyngsøran
nordre like etter 1 870. Han utvandra til Amerika i 1881. Liva og fem barn reiste
etter i 1 884.
Gustav Mikalsen (1862-1914) og » Anna Bergitte Olsdatter (1854-1896) og
2> Laura Birgitte Eilertsdatter (1868-1955)
Gustav var sønn av plassfolkene på Valøya under Tømmeråsen, Mikal Andersen og
Anne Nilsdatter. Han ble gift i 1887 med Anna Bergitte Olsdatter Fårenvald. Hun var
datter av Ole Andersen og Ingeborg Anna Johannesdatter. Anna Birgitte døde i 1896,
og Gustav giftet seg igjen i 1897 med Laura Birgitte Eilertsdatter fra Tokstad. Hun var
datter av Eilert og Be ret Tokstad.
I 1891 finner vi Gustav og Anna Bergitte som plassfolk på Stenerstua, og de kom
nok hit like etter at de giftet seg i 1887. De bodde på plassen da raset gikk i 1893,
og på grunn av at jordene ble overflømt av leire, måtte de flytte herfrå. Han fikk kr
180 erstatning etter raset og i 1900 finner vi Gustav på Ørmelen der han da hadde
bygd seg nytt hus. Han var da gift med Laura Birgitte Eilertsdatter. Han arbeidet som
jernbanearbeider og sagbruksarbeider, og han kake seg da Gustav Bjertnes. Gustav
døde i 1914 ved en ulykke under et sykkelritt.
Gustav hadde en sønn med Karoline Andreasdatter Sende:
81. Karl, f. 1 884. Han døde like etter fødselen.
Gustav og Anna Bergitte fikk tre barn:
81. Marie Oline, f. 1 887 på Bjartnesvald. Hun reiste fil Amerika i 1906 og ble gift
to ganger, først med G. E. Thorp, og etter at han døde i 1943, ble hun gift med
Dan Anderson. Marie Oline døde i 1975.
82. Anton Julius, f. 1 890 på Bjartnesvald. Han reiste til Amerika, og han døde i Fergus
Falls i 1968.
83. Gustav Albert, f. 1893, d. 1893 av lungebetennelse
Gustav og Laura Birgitte fikk åtte barn og de brukte Bjertnes som familienavn:
81. Emma Bemtine, f. 1898, d. 1983, gift i 1924 med Olav Bragstad fra Frol. De
dreiv qården Lysaker.
82. Gudrun Lovise, f. 1900, d. 1980, gift i 1921 med Trygve Frøseth fra Trones. De
bosatte seg på Trones, og han arbeidet på Trones bruk.
83. Peder Matheus, f. 1902, d. 1970, gift med Gudrun Schjetne fra Buvika. De var
bosatt på Ørmelen. Peder arbeidet ved Verdal kommune.
84. Evald, f. 1904, d. 1989, gift med Klara Seines fra Ørmelen, og de bosatte seg
på Øra. Evald arbeidet ved Verdal kommune.
85. Ole Magnus, f. 1905, d. 1957, gift i 1928 med Eva Vestrum fra Øra. Han var

----
140 H&FSt
----
smed, og en tid dreiv han smedverksted sammen med Sverre Bakke på Øra. De
flyttet senere til Levanger og bosatte seg på Nesset.
86. Klara Sofie, f. 1907, d.1920.
87. Gea Bergitte, f. 1909, d. 1995, gift med John Petter Strand bosatt på Øra. De
dreiv Strand kafé.
88. Ingeborg, f. 191 1, d. 1968. Hun var ugift, og hun arbeidet hos sin søster og svo
ger på Strand kafé.
Visøya
GNR. 25, BNR. 8
Visøya.
Visøya lå helt på vestre enden av Bjartnesvaldet og like ved der heimen nå er. Plassen
var noe større enn husmannsplasser flest, og dette er nok ingen gammel plass. Det
ser ut som Visøya er en av de yngste plassene på Bjartnes, og første gangen vi ser noe
om Visøya, er i folketellingen for 1865.
Plassen lå noe høyere i terrenget enn de andre plassene på Bjartnes. Nærmest som
på en øy, spesielt når elva flommet over, og det er vel derfor den har fått navnet
Visøya. Hva den første stavelsen kommer av er noe usikkert. På grunn av beliggen


----
141 H&FSt
----
heten berget husene under raset, men jordene ble oversvømt av leire. Plassen er også
blitt kalt Visøybakken. Visøya er den eneste husmannsplassen på Bjartnes som eksis
terer som eget bruk nå.
Erik Johannesen (1792-1878) og" Brynhild Olsdatter (1792-1867)
2) Ingeborg Eriksdatter (1832-)
Foreldra til Erik var skomaker Johannes Eriksen og Guru Johnsdatter. De var bosatt
på Verdalsøra. Erik og Brynhild ble gift i 1823 og de hadde ingen barn. Brynhild var
født på Fæby datter av husmann Ole Haldosen og Marit Sivertsdatter.
I 1865 finner vi disse som husmannsfolk på Visøya, men når de kom dit er usik
kert.
Brynhild døde 1867, og Erik giftet seg igjen i 1868 med Ingeborg Eriksdatter, født
1832 på Støren.
Ingeborg flyttet fra Visøya kort tid etter at Erik døde. I folketellingen for 1891 er
hun på besøk på Mønnes, der eieren av Mønnes, Peder Pedersen Moe og kårenka på
gården begge var født på Støren, så det kan vel være slektsforhold med Ingeborg.
Besetningen på Visøya var i 1865 1 ku og 4 sauer, og de hadde en utsæd på l A
tønne bygg, 1 tønne havre og 2 tønner poteter.
I 1875 var de selveiere og hadde da en besetningen på 1 okse, 2 kyr, 8 sauer og
en gris, og de hadde en utsæd på V 2 tønne bygg, 3 tønner havre og 6 tønner poteter.
Ingeborg hadde tre barn da hun ble gift med Erik:
81. Elen Marie f. 1855 på Musumvald, og hennes far var Martin Daniel Muller (av
Mullerætta på Vist). Elen Maria ble oppfostret hos lærer Erik Trøgstad på
Dalemark, og hun ble gift i 1878 med Peder F. Hermann, gårdbruker på Ner-
Hofstad i Leksdalen.
82. Gustav Edvard Andersen f. 1860 på Forbregdsaunet, og hans far var Anders
Halvorsen bosatt på Eklo. Gustav Edvard flyttet til Sverige i 1 884.
83. Ingeborg Anna Andrea sa 1 åtte r f. 1865 på Karmhus, og hennes far var Andreas
Nilsen. Hun ble gift i 1 887 med Anneus Johnsen f. 1 864 på Forbregdsvald.
Erik og Ingeborg fikk to barn:
Bl . Erik, f. 1 869 på Bjartnesvald, flytteattest til Levanger i 1 896.
82. Birgitha, f. 1872 på Bjartnesvald, d. 1885.
Andreas Olsen (1844-1927) og Berit Nilsdatter (1846-1918)
De ser ut som de kom til Visøya omkring 1880, og før de kom hit var de bosatt i
Skogn. Andreas var født på Skogn i 1844. Berit var født på Støren i 1846.
I 1891 var Andreas fremdeles husmann på Bjartnes, og da raset gikk i 1893, måtte
familien rømme fra Visøya. Leirmassene oversvømmet jordene på plassen, men
husene berget. Det er usikkert om de flyttet tilbake hit igjen etter raset. Andreas fikk
kr. 350 i erstatning, og i 1896 kjøpte de Nesset vestre på Tinden, og Andreas fikk da
arbeid som sagbruksarbeider. De tok også Nesset som slektsnavn.

----
142 H&FSt
----
Andreas og Berit fikk sju barn:
82. Laura Marie, f. 1 873 i Skogn, d. 1 885 på Visøya.
83. Nils Edvard, f, 1 876 i Skogn, d. 191 3 på Øgstad. Han var dreng der.
84. Arne Bemtinus, f. 1 879 på Skogn, gift i 1908 med Marie Jensen f. 1 879. De tok
over småbruket på Tinden.
85. Anna Margrethe, f. 1 883 på Bjartnesvald. Anna var ugift. I 1 900 var hun budeie
på Stiklestad øvre, og senere dreiv hun i mange år som kokke. Hun reiste rundt i
bygda og kokte i bryllup og begravelser. Hun døde i 1967.
86. Laura Marie, f. 1 886 på Bjartnesvald, gift i 191 1 med August Leonard Nilsen født
1 883 i Sverige. De flyttet til Levanger i 1912.
87. Augusta Birgitte, f. 1893, d. 1910 på Nesset av tuberkulose
Nelius Lyngsaunet (1895-1979) og Inga Moen (1895-1972)
I 1932 ble det kjøpt jord av Bjartnes, og Nelius Lyngsaunet startet nybrottsbruk på
Visøya. Arealet var da på ca. 40 mål, men det er senere blitt kjøpt en del areal i til
iegg-
Nelius var sønn av Eliseus
og Anna Lyngsaunet, og han var
gift med Inga Moen, født på
Elvsveet under Hofstad i Leks
dal. Hun var datter av Martinus
Pedersen Moen og Inger Mar
grete Tørrisdatter Moen. De var
husmannsfolk, senere selveiere
på Lundsmoen.
Nelius og Inga fikk fem
barn:
81. Einar, f. 1921, gift med
Dagrunn Hofstad fra Øra.
De bosatte seg på
Steinkjer, der Einar var
ansatt i militæret.
Neliu
•9
nga Lyngsaunet.
82. Ivar Matheus, f. 1 923, gift med Olaug Garli fra Inndalen. De bosatte seg på Øra.
83. Alf, f. 1926, gift med Pegny Garli fra Inndalen, og de overtok bruket Lyngsaunet.
84. Sigrid, f. 1928, gift med Helge Buran. De bosatte seg på Ørmelen.
85. Norodd, f. 1933, gift Sigrun Bragstad fra Sandvollan. De overtok bruket på
Visøya, sønnen Jan Erik er driver av bruket.
HEIMER OG FOLK - STIKLESTAD 1 800-1940

 

----
143 H&FSt
----
Før 1940 ble disse partene fraskilt Bjartnes:
Velset
GNR. 25, BNR. 2
Thomas Kålen (1885-1976) og Selle Kålen (1874-1956)
Thomas og Selle bodde på Eklestua fram til 1933 da de kjøpte 2 mål jord av Bjartnes
og bosatte seg her på Velset. (Vi finner mer om denne familien under Ekle.)
Velset ligger på andre siden av gårdsveien til Bjartnes i forhold til Eklestua.
Nå er det Terje Nonseth som er eier på Velset.
Haug lille
Haug lille.
Haug lille er en eiendom på 13 dekar og ligger på andre siden av riksveien i forhold
til Bjartnes. Dette er den eneste av de fradelte eiendommer på Bjartnes som ligger på
denne siden av riksveien.

 

----
144 H&FSt
----
Den første brukeren som en med sikkerhet kan plassere her, er Andreas Hansen,
og han kom fra Bjartnesnesset der han var husmann. I 1899 kjøpte han Haug lille.
(Se mer om denne familien under Bjartnesnesset.)
Etter notater fra Reidar Prestmo der Bernt Haug forteller om denne plassen, så har
det vært en husmann her, som han trodde het Lars, og at stua på Haug lille hadde
kommet fra Nesset i Båbua i ca. 1870. De setter et spørsmålstegn om det kan være
Lars Andreasen, men han var beviselig på Bjartnesøra, og han døde i 1884. Lars
Andreasen hadde en sønn som også het Lars, og han finner vi som bruker på Bjerkan
under Haug i 1891. Så dette spørsmålet om det har vært husmenn på Haug lille før
Andreas Hansen kom hit, må vi bare la være übesvart.
Plassen er ikke nevnt i folketellingene for 1875 og 1891
Andreas Hansen (1837-) og Beret Pedersdatter (1835-1906)
Denne familien er omtalt under Bjartnesnesset.
Anna og Ole Halset.
Ole Olausen Halset (1876-1968) og ■> Maren Jørgine Olsdatter (1876-1903)
2) Anna Pauline Lorentsdatter Lyngås (1883-1970).
Denne familien kom fra Lyngåsen i 1908. Ole var født på Bredingsvald, og hans for
eldre var Olaus Olsen og Beret Larsdatter. De var på Halsetvald før de kom til
Lyngåsen, og det er fra den tiden de var på Halset at de tok Halset som slektsnavn.
Ole ble gift i 1899 med Maren Jørgine Olsdatter. Hun var født på Vistvald, og hen
nes foreldre var ungkar og dagarbeider Ole Kristoffersen bosatt på Sæter og Karen
Martha Kristiansdatter Vistvald. Maren Jørgine døde i 1903, og Ole giftet seg igjen i


----
145 H&FSt
----
Ole og Anna Halseth med barna Anne og Leif Olav.
1905 med Anna Lorentsdatter Lyngås. Hun var fra naboheimen på Lyngåsen, og hen
nes foreldre var Peder Lorents Petersen og Nikoline Ellingsdatter.
Ole var skomake r, og han hadde mange forskjellige kommunale verv. Han var
medlem av herredsstyret, og der var han varaordfører en periode. Han var medlem
av ligningsnemda og overligningsnemda i 25 år, i forliksrådet i 17 år hvor han også
var formann i 5 år. I 1924 var han med og startet opp Verdal Smørlag igjen, og han
ble den første formannen. Dette vervet hadde han til 1950.
Ole og Maren Jørgine fikk to barn:
81. Karen f. 1901 på Lundskin, d. 1901.
82. Ole Bernhard, f. 1903 på Lundskin, d. 1903.
Ole og Anna fikk to barn:
81. Anne, f. 1906, d. 1925.
82. Leif Olav, f. 1909, d. 1987. Han ble gift med Ruth Elvira Larson fra Øra. Olav
arbeidet som ekspeditør og sjef ved jernvareavdelingen i Verdal Samvirkelag.
Olav var en utmerket revyskuespiller, og han var med i et utall revyer og andre fore
stillinger her i Verdal og bygdene omkring. Olav var også utlært som homøopat
og drev dette mest på hobbybasis. De ble neste eiere på Haug lille, nå er det dat
tersønn av Olav, Ole Kristian Suul, som er eier.


----
146 H&FSt
----
Løvli
GNR. 25, BNR. 5
Løvli 1930.
Løvli ble fradelt Bjartnes i 1903 og første eier var kirkesanger
Morten Slapgård (1843-1914)
Morten Slapgård var fra Slapgård. Han var sønn av Johannes Hansen Slapgård og
Lisbet Mortensdatter Kulstad. Han var ugift. Han var lærer i Sparbu, Inndalen,
Sjøbygda, og fra 1881 var han lærer og kirkesanger i Stiklestad.
I 1901 sluttet han som lærer, og i 1903 kjøpte han jord av Mikal Bjartnes og
bygget opp bruket Løvli. Dette jordstykket betalte han kr. 1000 for. Etter at han slut
tet som lærer, fortsatte han som kirkesanger fram til 1906.
Neste eier på Løvli var:
Oluf Toresen Gran (1877-1926) og Nicoline Marie Nilsdatter (1865-1942)
Oluf og Nicoline Marie ble gift i 1902, og like etter de giftet seg, utvandra de til
Amerika. De kom tilbake i 1920 og kjøpte Løvli. Oluf og Nicoline Marie hadde ingen
barn.


----
147 H&FSt
----
Oluf arbeidet som mure r. Han kom fra Aksnes søndre, og han var sønn av Tore
Olsen Gran og Ingeborg Anna Larsdatter Gran.
Nicoline Marie ble født i Sandvika som var husmannsplass under Vist, og hennes
foreldre var Nils Evensen og Martina Einersdatter.
Dette var en familie som flyttet mye på seg. De var på Hallemsmyra under Hallem
søndre, der Oluf ble født. Før var de på Klokkerhaugen, der de var inderster. Videre
var de husmannsfolk på Stiklestad vald, Øgstadvald og Eklovald.
Oluf hadde en datter før han ble gift:
81. Laura Mathea, f. 1 896 i Sparbu, gift med Johan Aksnes.
I 1935 solgte Nicoline Marie heimen til Ole Rein og tok unna kår så lenge hun levde
Ingebjørg og Ole Rein.
Ole Rein (1889-1977) og Ingebjørg Segtnan (1910-1996)
Ole var sønn på Rein i Vinne, og hans foreldre var Paul og Ingeborg Rein. Han ble
gift med Ingebjørg Segtnan, datter av Ole og Antonie Segtnan. Ingebjørg ble født på
Kolberg i Frol, men hennes foreldre var eiere på Sør-Hallem da hun giftet seg.
Ole gikk Politiskolen i Trondheim, og han ble yrkesmilitær og tjenestegjorde på
Steinkjersannan. Da han sluttet der, hadde han kapteins grad.
I tillegg til jobben på Steinkjersannan eide Ole et sagbruk som han dreiv i mange
år. Han hadde det plassert flere steder i bygda, og til sist dreiv han saging ved avkjør
selen til Bjartnes. Sagbruket var et stort bruk drevet av en stor damplokomobil. Det


----
148 H&FSt
----
Arbeidere på saga til Ole Rein
var til tider 8 ansatte ved bruket og derav en fast fyrbøter. Fyrbøteren måtte starte
dagen klokka 5 for å fyre opp under kjelen og skaffe nok damp før sagingen kunne
begynne.
Ole hadde sagbruket plassert en tid ved Hallemskorsen, og da hadde han losji på
Sør-Hallem. Der var det ei av døtrene som han ble spesielt godt kjent med, og dette
ble det giftermål av.
Etter han sluttet som militær og hadde awiklet sagbruket, startet han opp som
lastebilkjører med egen bil.
Ole og Ingebjørg fikk sju barn:
81. Oddbjørg, f. 1934, d. 1 995, gift med Jon Lodvard Holmlimo f. 1 938. De bosat
te seg i Verdal.
82. Ingrid, f. 1937, gift med Olav Bakkan f. 1935. De kjøpte tomt av Løvli og bygde
tomannsbolig sammen med søsteren Martha.
84. Aud, f. 1940, gift med Bjørn Jonny Kvebekk f. 1942. De er bosatt i Fetsund.
85. Asbjørn, f. 1942, d. 2002, gift med Turid Aunøyen f. 1951. Han var ansatt i
Statens vegvesen, og han overtok farsheimen.
86. Øystein, f. 1942, d. 1943.
87. Åshild, f. 1946, gift med Åge Rudolf Kristiansen f. 1941 .

 

----
149 H&FSt
----
EKLE


----
150
----


----
151 H&FSt
----
EKLE
GNR. 26, BNR 1
Vi ser i Verdalsboka at første gang Ekle nevnes, er i 1325. I 1520 har det vært to Ekle
gårder og to husmannsplasser. I manntallet for dette året har Otte på Ekle betalt 3 Vi
lodd sølv, Jon husmann også 2 Vi lodd, en Iver har betalt 3 Vi lodd sølv og 1 lodd
sølv for jordegods, og Anders husmann på Ekle 3 skilling i skatt. Det er ikke mulig
å avgjøre på hvilke av gårdene disse oppsittere har vært.
Før det raste ut ved museumsområdet, sist på 1400-tallet gikk elva ved
Stiklestadgårdene, og Ekle lå på sørsida av elva. Etter at raset hadde gått, ble løpet
fylt med leire og elva måtte ta seg et nytt løp. Etter den tid har elva gravd mye, helt
fram til 1 dag. Det har vært jord som har tilhørt Ekle på sørsida av elva. Noe ble solgt
i 1903 til Haga nordre og det siste ble solgt til Rosvoll i 1948.
Eklesøyene var et område som ble liggende på sørsida av elva. Det har vært stri
digheter mellom de to Eklegårdene om eiendomsforholdet til Eklesøyene, og ved
dom av 17. oktober 1750 ble denne uenigheten avgjort slik at Kluver, som eier av
Ekle vestre, ble kjent überettiget til dette området og forpliktet til å fjerne to av tre
husmenn som han hadde nedsatt på gårdenes felles mark i Eklemoen. Denne
Eklemoen var en ekserserplass som ble nedlagt i 1732.
I 1754 har elva gått bare 34 alen fra husene på Ekle, og disse elvemelene er syn
lige fremdeles. Etter den tid og fram mot 1840-årene var det en elendig drift, og går
den forfalt etter hvert. I tillegg gjorde både elva og Bjartnesbekken store innhogg i
jordene, og skylden på gården ble redusert flere ganger.
Fram til 1824 var det to gårder på Ekle, Ekle vestre og østre. Ekle vestre ble da
sammenslått med Ekle østre.
Ekle vestre
Elling Barosen Lyng (1741-1808) og Katarina Rebekka Mejer (1748-1817)
Fra middelalderen har Ekle vestre tilhørt Trondhjems katedralskole, men fra 1743 ble
det et makeskifte slik at Lorents Didrik Kluver fikk hand om gården, og senere har
den vært brukernes eiendom.
I 1776 var det Thomas Lyng som var eier av gården, men han dreiv den bare som
underbruk, for han var også eier av Lyng søndre som var hans hovedgård. Dette året
overdrog Thomas Ekle vestre til sønnen Elling som da var eier av Mo.

----
152 H&FSt
----
Ekle vestre ble fremdeles drevet som underbruk. Etter Ellings død i 1808 brukte
enken Katarina gården, og hun solgte unna Eklesøya til Johannes Pedersen Haga i
1814.
Eklesøya ble solgt videre til Thomas Jensen Sæterbakken. Han festet og forpaktet
bort eiendommen stykkevis.
Da enke fru Katarina Rebekka Lyng døde i 1817, ble Ekle vestre på skifteauksjon
i 1824 solgt til Johannes Monrad som eide Ekle østre og dermed ble begge
Eklegårdene sammenslått til en eiendom.
Ekle østre
Ekle 1954. Foto Widerøe.
Hvis vi starter først på 1800-tallet, ser vi i Verdalsboka at Ekle østre ble solgt i 1789
til løytnant Rasmus Hagen, sønn av Rasmus Brodersen Hagen på Maritvoll.
Kjøpesummen var 1400 riksdaler.
Den tidligere eieren var visstnok i stadig økonomiske vanskeligheter, og gården
var veldig forfallen da Rasmus Hagen overtok.
Rasmus Hagen døde på Ekle i 1799, men kort tid i forveien hadde han skjøtet går
den til sin svigerinne Anna Katarina, enke etter Broder Rasmusen Hagen.
I perioden 1860 til 1881 var det skole på Ekle. Det var da fastskole for Stiklestad
krets, som omfattet gårdene Øgstad, Stiklestad, Bjartnes, Haug, Ekle, Hegstad, Lyng,
Haga, samt tre av Rosvollgårdene. Lærer var Hans Hallem.
Først på 1800-tallet holdt framhaldsskolen en tid kurs på Ekle.


----
153 H&FSt
----
JØmmk
HB
AL
**],
• <■*
r «* «51
k~
*•
V
*
'<• *
-•
'«»*.
*
\r
r-
m v
<9 fc ,1
Cl-
Fortsettelsesskole på Ekle 1902-03. Første rekke fra v.: 1. Ukjent. 2. Cecilie Lyngsaunet, f. 1887. 3. Mikal
Kluken (1875-1945), lærer i fortsettelsesskolen 1902-06, senere i Sjøbygda. 4. Sofie Jermstad Prestmo, f.
1 887, tvilling med nr. 1 2. 5. Ukjent. 6. Peder Hynne, f. 1 887 (på Holmen). 2. rekke fra v.: 7. Peter Bratlien, f.
1888. 8. Jørgen Sef. Kolshaug, f. 1 886. 9. Oline (Line) Margrete Kålen Kolshaug, f. 1 886. 10. Karen Kolshaug
Enes, f. 1 887. 1 1 . Marie Kålen, f. 1 884, gift med Bernt Kålen (Sørnes). 1 2. Petra Jermstad Ahlgren, f. 1 887,
tvilling med nr. 4. 13. Ole Klokkerhaug, f. 1886.3. rekke fra v.: 1 4. Johannes Gran, f. 1883. 15. Jon Marius
Suul, f. 1884, lensmann i Verdal. 16. Ingvald Lein Rognhaug, f. 1878. 17. Arne Pedersen, f. 1886. 18. Ole
Kvalen, f. 1881. 19. Ole Martin Minsaas, f. 1886. Opplysninger fra Solveig Ness m. fl. Org.bilde tilh.
Bjerkansamlingen.
Johannes Monrad (1765-1840) og "Anna Katarine Mejer Hagen (1744-1823)
2) Marta Nikoline Johansdatter Bernhoft (1798-1869)
Johannes Monrad var sønn av kjøpmann Lago Monrad i Haderslev i Danmark. Han
utdannet seg som militærlege i Haderslev, og i 1797 ble han utnevnt til underkirurg
ved Trondhjemske dragonregiment med bopel i Trondheim. I 1799 kom han til
EKLE

----
154 H&FSt
----
Verdal der han startet som praktiserende lege med bopel på Ekle, og han praktiserte
til sin død i 1840.
I 1803 giftet Johannes Monrad seg med eieren på Ekle, Anna Katarine Hagen.
Hun var datter av oberstløytnant Søren Nilsen Mejer på Lyng nordre og hustru
Magdalena Kristine Mohrsen. Anne Katarine var enke etter Broder Rasmusen Hagen.
Johannes Monrad kjøpte Ekle vestre i 1824 og siden har de to gårdene vært ett
bruk.
Anne Katarine døde i 1823, og Johannes giftet seg på nytt med den 33 år yngre
Marta Nikoline Johansdatter Angell Lysholm Bernhoft. Hun var datter av rittmester
Johan Kristoffer Bernhoft på Rosvoll og hustru Johanne Katarine v. Schultz.
I folketellingen for 1815 ser vi at Marta Nikoline Bernhoft og hennes søster
Johanna Catarina var på Ekle, og det var sju tjenere på gården i den tiden.
Johannes Monrad fikk ikke noen barn i sine to ekteskap. Han døde i 1840, og
enken dreiv gården videre til hun ble gift igjen i 1847 med landhandler Johannes
Groth Monrad.
Johannes Groth Monrad (1803-1873) og ° Maren Andrea Miiller
2) Marta Nikoline Bernhoft (1798-1869)
Marta Nikoline Bernhoft ble gift i 1847 med enkemann Johannes Groth Monrad. Han
var brorsønn av Johannes Monrad. Han var landhandler og en meget rik mann, og
han eide flere gårder i bygda. I kortere eller lengre tid var han eier av disse gårdene:
Holmsveet, Mikvoll store, Landstad, Lyngåsen, Kråg, Folio og Ner-Hallem.
Johannes Groth Monrad var tidligere gift med Maren Andrea Miiller fra Skogn.
Før han kom til Ekle, var han landhandler i Gamle Storgate (på tomta der
Eriksengården står i dag) med to tilhørende brygger. Han var en av stifterne av
Levanger sparebank i 1843. Han var representant i kommunestyret fra 1847 til 1871
og ordfører i perioden 1844 til 1849. Han var også en av stifterne av Værdalens
Spareskillingsbank og formann i styret formann i perioden 1854 til 1873.
Johannes Groth Monrad var en stor kraftig og meget korpulent mann. Han hadde
ualminnelig bred karjol og slede, for han fikk ikke plass i en vanlig kjøredoning.
Johannes Groth Monrad fikk ingen barn med Martha Nikoline, men i det første
ekteskapet hadde han to barn, og da han døde i 1873, var det en sønn fra hans før
ste ekteskap som tok over Ekle.
I 1835 var besetningen 3 hester, 18 storfe, 30 sauer, 15 geiter og 3 griser og utsæ
den var 1 >/2 tønne rug, 3 Vi tønner bygg, 24 tønner havre, >A tønne erter og 15 tøn
ner poteter.
I 1875 var besetningen på Ekle 9 hester, 42 storfe, 13 sauer og 4 griser og utsæ
den var 4 tønner bygg, 20 tønner havre, 100 skålpund gressfrø og 25 tønner poteter.
Johannes og Maren fikk to barn:
Bl . Hans Anton Bendix f. 1 833 på Øra. Han ble neste eier på Ekle.
82. Christine Anne Bergitte f. 1 835 på Øra, d. 1 837.

----
155 H&FSt
----
Hans Anton Bendix Monrad (1833-1892) og Amalie Sofie Juul (1835-1889)
Hans Anton var sønn av landhandler Johannes Groth Monrad og Maren Andrea
Miiller. Han ble gift i 1856 med Amalie Sofie, fødtlB3s på Strinda. Hun var datter av
Caroline Waldemara Scmettow Trampe, som i følge familienotater i Juul-slekten skal
ha vært hoffdame ved det kongelige hoff. Faren var stallmester Niels Juul, men det er
også sagt at det var kong Carl Johan som var far.
I folketellingen for 1865 er Hans Anton gårdbruker på Folio.
Hans Anton var en flott mann og han arvet en betydelig formue. Han oppførte
praktfulle bygninger på gården og innlot seg på forskjellige prosjekter som kostet
mange penger. Da han også førte et selskapelig hus, gikk det etter hvert tilbake med
den formuen som han hadde arvet. Han var også med i det politiske liv, og var ord
fører i Verdal i perioden 1876 til 1881. Han sått i styret i Verdal landbrukslag fra
1878 til 1881, direktør i Værdalens Spareskillingsbank fra 1866 til 1887, unntatt det
året han var kasserer, og han var direksjonens formann fra 1874 til 1887.
Han drev gården til han døde i 1892.
Hans Anton og Amalie Sofie fikk sju barn:
Bl . Johannes, f. 1 857 på Folio, d. 1 888 på Øra.
82. Niels, f. 1861 på Folio, d. 1885 på Greenwich hospital.
83. Carl Martel Marius, f. 1 864 på Folio, druknet i 1 874 i Nidelva.
84. Antonie Amalie, f. 1 867 på Folio, gift med handelsmann Odin Frøseth.
85. Maren Andrea, f. 1 868 på Folio, gift på Steinkjer i 1 893.
86. Carolina Valdemara, f. 1871 på Folio, senere eier av Ekle.
Oskar Monrad (1872-) og Marie Jørginusdatter Næss (1877-)
Oskar Monrad tok over gården etter sin fars død i 1892 og betalte kr 16.000. Da ble
alle de andre gårdene som hans far hadde eiet, solgt for å dekke noe av gjelden som
han hadde opparbeidet.
I 1893 da Verdalsraset gikk, bodde Oskars søster Caroline på gården, en tjener
som en ikke har navnet på, og ei taus som het Anna Johannesdatter Lyng. Anna ble
senere gift med Olaus Pettersen Karmhus, og de bosatte seg på Karmhus i Leksdalen.
Kommunelegen i Verdal, Albert Strøm, bodde også på Ekle. Han hadde flyttet hit
fra Fagerhøy i 1893, og hans familie er mer omtalt der. Kommunelegen kom til å spil
le en vesentlig rolle i forbindelse med raset. (Se mer om dette i Verdalsboka "Ras i
Verdal").
Oskar ble gift i 1896 med Marie Jørginusdatter fra Øra. Hennes far het Jørginus
Jørgensen Næss, fødtlB43 på Mikvollvald, og han drev som forretningsmann på Øra.
Hennes mor var Emilie Hals, og hun var datter av kjøpmann Hals på Steinkjer. Etter
at han solgte Ekle, dreiv Oskar Monrad forretningen til svigerfaren, før han reiste til
Amerika.
Oskar utvandra til Amerika i 1899, og i 1904 bodde han i Des Moines i lowa.
Marie var ikke med da Oskar emigrerte, men hun kom etter i 1900. Oskar og Marie
ble skilt i Amerika.


----
156 H&FSt
----
Caroline Valdemara Monrad (1871-)
Carolina kjøpte gården i 1896 av sin bror Oskar for samme som han ga i 1892, og går
den var da i en meget dårlig forfatning. Husene var dårlige, og tårnfløya, som Oskar
Monrad hadde brukt til ballsal, ble revet. Fløya ble solgt til Mikal Eklo på Levanger i
1897. Tjenestefløya, også kalt størhuset, ble solgt til Verdal samvirkelag, og dette ble
bakeri på Øra. Alt som kunne selges, ble solgt. Gården ble ribbet for alt, men dette var
ikke nok, Caroline maktet ikke å beholde gården, og etter to år var det konkurs.
Caroline flyttet til Steinkjer der hun ble gift med banksjef Hansen.
Mikal Pedersen Kålen (1829-1913) og Hanna Olausdatter Haga (1853-1940)
I desember 1898 kom en bonde og landhandler fra Leirfallkålen til Ekle for å kjøpe
halm. Det var Mikal Pedersen Kålen, og utfallet ble at han kjøpte gården på auksjon
for kr 15.000.
Mikal Pedersen var født på Nordbergsvald, og han hadde tilhold på Leirfallkålen
vestre. Foreldra til Mikal var Peder Johnsen og Karen Elisabeth (Lisa) Jørgensdatter
Belbo. De var ikke gift.
Mikal Pedersen ble gift i 1880 med Hanna Olausdatter Haga. Hun var datter av
Olaus Bårdsen Haga og Martha Olsdatter, gårdbrukere på Haga mellom.
Han starta med å ordne på husene. Kornburene ble solgt til Rinnleiret. Låven var
av tømmer, og den rev han og solgte tømmeret. Fjøset var stort, så han rev deler av
dette, og han bygde ny låve.
Monrad eide i si tid Hallem nedre. Der var det noen husmannsplasser i Haukåa,
og der fulgte det også med en del skog. En del av dette skogstykket ble senere med
til Krågset som arv (medgift). Ekle eide også et skogstykke i Leksdalen.
Mikal Pedersen hadde en sønn med Ragnhild Johnsdatter Vollen før han ble gift
med Hanna. Denne sønnen het Paul Mikalsen Leirfall og var født i 1864. I 1888 gif
tet han seg med Ingeborg Anna Olsdatter født i 1864 på Bjørkenvald. De bosatte seg
først på Leirfallvald og senere på Bjørkenvald. De ble bureisere på Ryan på Nessleira
i 1911. Paul døde i 1942.
Mikal og Hanna fikk ni barn:
Bl . Julianna eller Juliane, f. 1 880 på Leirfallkålen. Hun døde seks dager gammel.
82. Ole Martin, f. 1881 på Leirfallkålen, d. 1947, gift i 1907 med Marie Nikolai
datter Moksnes, f. 1 880 på Stiklestad. Han tok over Ekle etter sin far.
83. Iver Andreas, f. 1882 på Leirfallkålen, d. 1968, gift med Oline Kristine
Petersdatter Hallem f. 1883 i Hallemstøa. De kjøpte Hallemsenget av Hallem
nedre i 1925.
84. Marie Hansine, f. 1884 på Leirfallkålen, gift i 1903 med enkemann Bernt Martin
Gunneriusen Kålen f. 1 871 på Midt-Holmenvald i Vuku. Han var tidligere gift med
Anna Johanna Johannesdatter Kålen. Hun døde i 1908 på Kålen vestre. Marie
Hansine døde i 1 974 og Bernt Martin i 195 1.
85. Oline Margrete, f. 1886 på Leirfallkålen, d. 1944, gift i 1909 med Jørgen
Sefaniasen Kolshaug f. 1 885 på Haug, d. 1926. Hun var bestyrer på Lysthaugen
filial fra starten i 1929 og fram til hun døde.

----
157 H&FSt
----
Mikal og Hanna Kålen med familien på Ekle 1898. Sittende foran: Mikal og Hanna Kålen med Julie Kålen på
fanget. Stående f. v. Odin Kålen, Oline Kålen Kolshaug, Andreas Kålen, Ole M. Kålen, Marie Kålen, Pauline
Johnsen og Anna Kålen Høknes.
86. Anna Birgitte, f. 1888 på Leirfallkålen, d. 1928, gift i 191 1 med Anton Severin
Martinusen Høknes f. 1876, d. 1966. Han tok over Høknes etter sin far Martin
(Martinus) Andreasen.
87. Bernt Odin, f. 1890 på Leirfallkålen, d. 1963, gift i 1925 med Sigrid Skultbakk
f. 1 897 på Skultbakk, d. 1974. I 1938 kjøpte de gården Tvistvoll ved Øra.
88. Gutt, dødfødt 1893.
EKLE


----
158 H&FSt
----
89. Julie Pauline, f. 1896 på Lei rfa 11 kå len, d. 1985, gift i 1918 med Ole Juliusen
Kålen f. 1 896 på Sørakervald, d. 1 973. De ble eiere av Ekle vestre (Eklestua)
Fem staselige søsken på Ekle. Fra venstre foran: Oline, Marie og Anna i Hardangerbunad Bak: Ole og Andreas
i uniform.
Ole Martin Kålen (1881-1947) og Marie Nikolaidatter Moksnes (1880-1969)
Ole Martin overtok gården etter sin far i 1907 for kr. 12.000. Han ble gift i 1907 med
Marie Nikolaidatter Moksnes. Hennes foreldre var Nikolai Kristiansen Moksnes og
Anne Larsdatter, gårdbrukere på Stiklestad mellom. Ole Martin og Marie skiftet navn
til Kvalen i 1928.
Ole Martin Kvalen var også med i det politiske liv, og han var formann i skolesty
ret i 1932.
Ole Martin og Marie fikk seks barn:
B 1 . Magnus Nikolai, f. 1 907. Magnus gikk i lære som organist, og han vikarierte som
organist i Stiklestad kirke. Han gikk landbrukshøgskolen på Ås, men han døde av
kreft i 1933.
HEIMER OG FOLK - STIKLESTAD 1800-1940


----
159 H&FSt
----
86. Erling Moksnes, f. 1921, d. 1923

 

----
160 H&FSt
----
si
L
■H
Fra gardsplassen på Ekle 1915. Marie og Ole skal dra til Alf Høknes sin barnedåp.
Husmenn på Ekle
I 1785 og 1801 var det to husmannsplasser på Ekle vestre og ingen på Ekle østre.
Disse to plassene må ha vært Eklestua og Eklesøya.
Som en ser i Verdalsboka, ble Eklesøya solgt i 1814, og en vet ikke om de hus
mennene som var på Eklesøya etter den tid var selveiere eller husmenn. Mest trolig
var de selveiere, etter som Eklesøya ble utparsellert etter salget, men den familien
som var på Eklesøya omkring 1830 hadde status som "husmann".
Olav Skjetnemark nevner i heftet "Husmannstuer i Verdal" at det har vært en plass
på Ekle som han kaller Fergestua. Det er mulig at det er plassen på Eklesøya han kal
ler Fergestua, for det har sikkert vært båtforbindelse mellom Ekle og Eklesøya.
I 1865 var det en husmannsplass på gården, og det var Eklestua.
(Monrad på Ekle eide en tid Hallem nedre og dermed også husmannsplassene der.
De er registrert under på Hallem nedre.)
Eklesøya
Eklesøya var på Ekle vestre, men hvor plassen lå, er usikkert.
Området Eklesøya ble solgt til Johannes Pedersen Haga i 1814, og senere ble
området makeskiftet med Rosvoll. Elva har forandret løp flere ganger, og etter dette
kan en tro at Eklesøya har vært på en holme i elva, eller at plassen lå på sørsiden av
elva.

----
161 H&FSt
----
Bardo Olsen (1754-1813) og Dorthea Ingebrigtsdatter (1723-1808)
I 1801 var det en husmann med jord på Ekle som het Bardo Olsen. Det er ikke nevnt
navn på plassen han var på, men ganske sikkert var det Eklesøya.
Bardo ble født på Maritvollvald på Øra, og hans foreldre var Ole Bardosen
Sørhaugsmyr og Sara Johnsdatter. Han ble gift i 1779 med enken Dorthea
Ingebrigtsdatter.
Dorthea ble født på Vistvald. Hennes foreldre var Ingebrigt Haldosen og mora het
Mildrid.
Dorthea var gift tidligere med Lars Ingebrigtsen fra Øra. Hun døde i 1808 på Sør-
Minsås. Bardo døde i 1813 på Øra.
De hadde ingen barn, men en fostersønn:
81. Peder Bardosen f. 1792 av ugifte foreldre, Bardo Olsen Reitanvald og Kari
Nilsdatter.
Lars Pedersen (1800-) og Marit Andersdatter (1805-1900)
Fra ca 1829 til ca 1840 finner vi en husmannsfamilie som har vært på Eklesøya og
som flyttet til Rosvollvald omkring 1840.
Lars Pedersen ble født på Bredaker på Haug, og hans foreldre var Peder Lagesen
og Marit Larsdatter. Han ble gift i 1827 med Marit Andersdatter født på Bjartnesvald
av foreldre Anders Svendsen og Anne Toresdatter. Både Lars og Marit hadde bosted
på Bjartnes da de giftet seg.
Lars og Marit fikk seks barn:
Bl . Michael f. 1 827. Foreldrene var da inderster på Haug. Han var ugift og døde i
1 849 på Bergsvald i Vinne.
82. Anne f. 1 829 på Eklesøya, d. 1 895, gift i 1 856 med Elling Knudsen f. 1 825 på
Reitan. Elling døde i 1 863, og i 1 875 var Anne husholderske på Sve under Berg
i Vinne og hun brukte Sve som etternavn.
83. Gurianna f. 1833 på Eklesøya. Hun fikk flytteattest til Skogn i 1875, gift med
Odin Hansen.
84. Petter f. 1 837 på Eklesøya. Han var ugift, og i 1 865 var han losjerende dagar
beider og bodde på Baglo i Vinne.
85. Andrea f. 1 841 på Rosvollvald. Hun var tjenestepike på Søraker i 1 865.
86. Martinus f. 1845 på Rosvollvald. Han var tjenestekar på Rosvoll i 1865, og i
1 878 fikk han flytteattest til Sverige.

----
162 H&FSt
----
Eklestua
GNR. 26, BNR. 2
Eklestua ligger ved riksveg 757 i krysset ved avkjørselen til Bjartnes, og den har
eksistert som eget bruk fra den ble fraskilt gården i 1904. Eiendommen var da på 20
mål.
Anders Eriksen (1749-1821) og ° Malena Nilsdatter (1745-1777)
2) Maria Svendsdatter (1748-1801) 3) Byrild Eriksdatter (1759-1837)
I folketellingen for 1801 er det ingen husmann på Eklestua, men sent på året i 1801
kom denne familien flyttende dit. De var tidligere husmannsfolk på Mo og registrert
der i folketellingen for 1801. (Se mer om denne familien under Mo.)
Svigersønnen Ole Olsen kom også flyttende til Eklestua i 1801-02, og det er mulig
at de kom samtidig.
Ole Olsen Moe (1777-) og Malene Andersdatter Eklevald (1781-)
Ole Olsen var dreng på Mo i 1801. Ole og Malene ble gift i 1802, og de kom vel hit
til Eklestua i 1801 eller 1802, men det er usikkert når de tok over plassen.
Ole og Malene fikk sju barn:
81. Ole f. 1 802 på Eklevald, d. 1 892, gift i 1 828 med Gunhild Johnsdatter f. 1 803
i Selbu, d. 1889. I 1875 hadde de plassen Haugen under Heilo.
82. Maria f. 1 805 på Eklevald, gift i 1 828 med Erik Halvorsen f. 1 800 på Brustua.
De var inderster på Minsåsvald og Tømmeråsen før de ble husmannsfolk på
Hallemsmyra under Hallem søndre. Erik døde der i 1 866 og Maria døde på
Lillebergsmo i Vinne i 1 882.
83. Anders f. 1807 på Eklevald, gift i 1831 med Gunhild Johnsdatter f. 1809 på
Skjærset. Anders var husmann på Hallan i 1 875 og han døde i 1 892 på
Verdalsøra. Gunhild døde i 1889.
84. Martha f. 1809 på Eklevald, d. 1897 i Sparbu, gift i 1833 med John Jakobsen
f. 1 809, d. 1 873. John ble gårdbruker og selveier på Kjærenget.
85. Johannes f. 1812 på Eklevald, gift i 1848 med Martha Olsdatter f. 1 81 4 på
Holme. Johannes ble gårdbruker og selveier på Rognhaugen, og han døde i
1901 på Sollia hos sin sønn Johan Martin. Han hadde da pensjon fra
Verdalsfondet. Martha døde i 1 866.
86. Karen f. 1 81 5 på Eklevald.
87. Elling f. 1 81 7 på Eklevald.
Jakob Jensen (1788-1871) og Serianna Ottesdatter (1792-1882)
Jakob og Serianna kom til Eklestua en gang mellom 1820-24, og han kom da fra
Stiklestad østre. Jakob var på Eklestua til han døde i 1871. Serianna ble født på
Hestegreivald av foreldre Otte Eriksen og Gjertrud Knutsdatter Brustua. Serianna
kom på legd, og hun døde på Sørakervald i 1882 som fattiglem.

----
163 H&FSt
----
Jakob og Serianna fikk tre barn:
81. Ole f. 181 6 på Stiklestadvald, gift i 1 834 med enken Gjertrud Henriksdatter. Hun
var tidligere gift med Anders Pedersen, bosted Bjartnesvald. I 1865 var de hus
mannsfolk på Gjerdet under Haug.
82. Martha f. 1 820 på Stiklestadvald, d. 1911, gift i 1 843 med Thomas Olsen. De
fikk sitt første barn på Eklestua i 1 843. Senere flyttet de til Rosvollvald og videre
til Sørakervald. (Busveet)
83. Johannes f. 1824 på Eklevald, d. 1841 av brannkopper.
Gunnerius Halvorsen (1834-1927) og Olava Sevaldsdatter (1827-1876)
Gunnerius og Olava var på Eklestua i 1865, og de kom nok hit ikke så lenge før.
Gunnerius var født på Aksnesvald, og han kom hit fra Hallemstøa der hans forel
dre var husmannsfolk. Hans foreldre var Halvor Ottesen og Brynhild Mosesdatter.
Gunnerius ble gift i 1862 med Olava Sevaldsdatter. Hun var født utenfor ekteskap,
og hennes foreldre var Ole Sevaldsen Langdal og Ingeborg Larsdatter Leirset.
Den tidligere bruker, Jakob Jensen og Serianna Ottesdatter bodde på plassen som
føderådsfolk. Jakob var da blind.
På plassen var det i 1865 en besetning på 4 sauer og 2 geiter og de hadde en utsæd
på V 2 tønne bygg, 3 A tønne havre og 1 Vi tønne poteter.
Gunnerius og Olava var barnløse. Olava døde allerede i 1876, og Gunnerius var
på Eklestua fram til ca. 1890. Da bygde han seg en stue på Hallem lille. Gunnerius
hadde da jobb som graver på Stiklestad kirke. Han døde i 1927 på Aldersheimen.
Elling Olsen (1850-1918) og Andrianna Mikalsdatter (1835-)
Dette var de neste husmannsfolkene på Eklestua og de var også barnløse.
Elling kom hit like etter 1890, og han kom fra Østre-Nessvald. Foreldrene hans
var Ole Baardsen og Martha Olsdatter. Han ble gift i 1872 med Andrianna Mikals
datter fra Rosvollvald, og hun var datter av Mikal Hemmingsen og Berit Pedersdatter.
Elling kjøpte Eklestua i 1904 og kake heimen for Ekle vestre. Den ble da på 20
mål.
Elling solgte den senere til Thomas Iversen Kålen og Selle Guneriusdatter. Etter at
Elling solgte Eklestua, bodde de på Haugen under Slottet, og Elling døde der i 1918.
Thomas Iversen Kålen (1885-1976) og Selle Guneriusdatter (1874-1956)
Thomas var født utenfor ekteskap på Sørakervald, og hans foreldre var Iver Andreas
Johannesen og Hanna Thomasdatter. Iver Andreas Johannesen var reist til Amerika
da Thomas ble født. Thomas ble gift i 1904 med Selle Guneriusdatter. Hun var født
på Midt-Holmenvald, og hennes foreldre var husmann Gunnerius Bårdsen Nordheim
og Marit Pedersdatter.
I 1933 solgte Thomas heimen til sin halvbror Ole Juliusen Kålen. Han kjøpte 2 mål
jord av Bjartnes på vestre siden av gårdsveien til Bjartnes og bygde hus der.
Thomas og Selle fikk en datter:

----
164 H&FSt
----
81. Marie f. 1905 på Eklestua. Hun ble visstnok gift Rossing og bosatt i Trondheim
Ole Juliusen Kålen (1896-1973) og
Julie Mikalsdatter Kålen ( 1896-1985)
Ole var født på Sørakervald, og hans for
eldre var Julius Olsen og Hanna
Thomasdatter. Han ble gift i 1918 med
Julie Mikalsdatter Kålen. Hun var født på
Leirfallkålen, og hennes foreldre var
Mikal Pedersen Kålen på Ekle og Hanna
Olausdatter Kålen.
Jorda på Eklestua er utparsellert til tre
boligtomter, og resten er solgt til Ekle.
Ole og Julie fikk åtte barn:
81. Helge, f. 1918 på Kålen, d.
1 978. Han arbeidet som fjøsrøkter
på Bjartnes og ble gift med enken
Oline Margrete Hårberg f. 1914
på Lågnes i Ness, d. 1989. Helge
kjøpte tomt av Bjartnes og bygde
villaen Sandheim like ved qårds
veien til Bjartnes.
82. Johan, f. 1923 på Kålen. Han vok
ste opp hos sin tante Marie
Hansine, som var gift med Bernt
Martin Kålen. Johan ble gift i 1 954
med Elin Sæheim f. 1915 i
Henning, d. 1960. Johan var bru
ker på Sør-Ness fra 1951-95.
Ole og Julie Kaalen som brudepar.
83. Morten, f. 1925 på Kålen, gift
med Emma Bergstad fra Røra.
84. Asmund, f. 1927 på Kålen. Han var ugift
85. Aslaug, f. 1930 på Kålen, gift med Alf Einarsen og bosatt på Øra.
86. Gunnar, f. 1933 på Eklestua, gift med Svanhild Hornberg f. 1926.
87. Olaug, Johanne f. 1 935 på Eklestua.
88. Marit, f. 1938 på Eklestua.
Etter Julie døde, var det Jens Olav Kålen, sønn av Helge, som ble eier av Eklestua. Nå
er det Alf Jonny Kålen, sønn av Jens, som er eier.


----
165 H&FSt
----
STIKLESTAD


----
166
----


----
167 H&FSt
----
STIKLESTAD
GNR. 27, 28, 29 OG 30
I middelalderen var det to Stiklestadgårder, Stiklestad øvre og Stiklestad (nedre).
Stiklestad øvre, tilsvarte den nåværende Stiklestad øvre.
Stiklestad nedre ble i slutten av 1500-årene delt i østre, vestre og nordre.
Stiklestad østre ble senere delt i to, østre og mellom.
Etter sagnet skal de to Stiklestadgårdene før raset sist på 1400-tallet ha ligge t på
noenlunde samme høyde, men med bekken mellom seg.
Stiklestad nedre har i middelalderen tilhørt Erkestolen, men etter reformasjonen
gikk gården over i Kronens eie.
Stiklestad nordre var den første av de tre gårdene som ble solgt, og ved auksjon
over krongods i 1728 ble den solgt for 231 riksdaler til kommandør Fredrik Hoppe.
Stiklestad vestre ble solgt på auksjon i 1754 til oppsitteren Anders Johnsen og
Stiklestad østre ble ved den samme auksjonen solgt til oppsitteren Anders Larsen.
Siden har gårdene vært brukernes eiendom unntatt Stiklestad vestre som ble inn
kjøpt til prestegard i 1896.
Stiklestad øvre var bygselbruk fram til 1755, da er det en kaptein Kristian Klein
som står som eier.
Prestegården (Stiklestad Vestre)
GNR. 27
Ole Torbersen Ågård (1769-1834)
Ole Torbersen tok over Stiklestad vestre i 1790 etter sine foreldre Torber klokker og
Anne Ågesdatter Ågård fra Beitstad. Han betalte da 1044 riksdaler for gården.
Ole kjøpte samtidig Tømmeråsen som hans bror Åge hadde kjøpt av Ingebrigt
Jensen i 1784. Siden har Tømmeråsen fulgt Stiklestad vestre og vært dels brukt som
husmannsplass, og dels brukt som seter og hamnegang.
Torber Olsen Hjellan var fra Hjellan i Beitstad. Han var født i 1723 og døde i
1808, og han nådde en alder av 85 år. Han var klokker i 52 år, og i noen av disse
årene var han klokker i Beitstad. Han var en meget ansett mann i bygda, særlig som
doktor. Hans legevirksomhet førte til at han i sitt 85. år ble sått under tiltale for
kvakksalveri, men for dette ble han frikjent. Torber hadde to sønner, Ole som tok
over Stiklestad vestre, og den andre, Åge, som var lensmann i Stjørdal. (Se
Aagaardsætten i Verdalsboka bind 111 s. 317.)

----
168 H&FSt
----
Den gamle hovedlåna på Stiklestad prestegard. Den står i dag på Norsk Folkemuseum på Bygdøy.
Torber fikk som kår 2 tønner bygg og 8 tønner havre, samt for til 1 hest, 2 kyr og
4 småfe.
Ole Torbersen var ugift, men han hadde to barn med Margrete Jørgensdatter
Lund, født 1779, kokkepike hos major L.D. Kliiver på Bjartnes:
Bl . Jørgen Kristian, f. 1804. Han ble gift med Anna Iversdatter Østgård. Jørgen vok
ste opp hos prost Brandt. Jørgen var lærer og kirkesanger og bodde på Holmsveet.
Han druknet i Verdalselva i 1 853.
82. Marie, f. 1 806, d. 1 896, gift med Ole Holan, farver på Verdalsøra, f. 1 793, d.
1853. Birger Holan, oldebarn av Marie og Ole, ble senere forpakter på
Stiklestad vestre.
Peter Andreas Hjort (1741-) og Birgitte Kristine Werner (1752-)
Peter Andreas Hjort kjøpte Stiklestad vestre i 1800 for 7150 riksdaler. Han var mili
tær, og i 1808 gikk han av med generalmajors rang.
I følge folketellingen for 1801 var det ni barn på gården. I Verdalsboka sies det at
Hjort hadde 18 barn. (Tre døtre av han bodde som gamle, fram til 1860 på Langli i
Sparbu.)
I 1801 var det et par som var husfolk (trolig tjenere) på gården. Det var Ole
Hansen, født 1756, og Barbro Olsdatter, født 1759.
Ole Hansen døde 1818 på Vistvald. Barbro Olsdatter Nessvald ble f. 1756 på
Hallemstøa av foreldre Ole Mattisen Hallemstøa og Berit Olsdatter. Barbro døde i
1827 på Nessvald.
Peter Andreas og Birgitte Kristine hadde ni barn da de bodde på Stiklestad:
HEIMER OG FOLK - STIKLESTAD 1 800-1940


----
169 H&FSt
----
81. Kristian, f. 1778.
82. Anne, f. 1782.
83. Birgitta, f. 1784.
84. Johanne, f. 1786.
85. Karen, f. 1786.
86. Johan, f. 1787.
87. Ditlevine, f. 1790.
88. Hans, f. 1794.
89. Hermann, f. 1795.
Christian Munk von Holst (1788-1844) og
Dorotea Jensine Wessel (1786-1863)
I 1812 kjøpte Christian Munk von Holst,
Stiklestad vestre for 20.000 riksdaler. Han var også
militær, og var løytnant da han kjøpte gården. Han
avanserte senere til kaptein.
Gården hadde i 1835 en besetning på 4 hester, 16
storfe, 28 sauer, 14 geiter og 4 griser og den hadde en Christian Munk von Holst
utsæd på V 4 tønne rug, 2 Vi tønner bygg
havre, l A tønne erter og 18 tønner poteter.
18 tønner
Christian og Dorotea hadde to barn:
81. Wilhelm Christian, f. 181 6 på Stiklestad vestre
Han ble neste eier av Stiklestad vestre.
82. Christine, f. 1817, gift i Tromsø med baker
Georg Andreas Ludvig Mack, f. 1805 i
Braunschweig.
Wilhelm Christian Wessel Holst (1816-
1887) og Sofie Amalie Schmidt (1818-1895)
I 1847 overdrog enke fru Dorotea gården til sin
sønn Wilhelm Christian for 2000 spesiedaler.
Hun hadde da sittet som eier av gården etter at
hennes mann døde i 1844.
Wilhelm Christian Holst var kaptein i militæret og
sjef for Snåsen skiløperkompani. Wesselnavnet viser at
det var slektskap med Peter Wessel Tordenskjold.
Wilhelm Christian Holst var en av bygdas fremste
jordbrukere og ellers en meget vel ansett mann. I 1865 William Christian Wessel Holst
- 1875 var han bygdas ordfører. Han var amtsveimester
i 1860 - 1870 årene, og hans navn kan knyttes til mange store veianlegg både når
det gjelder planlegging og utførelse.
Han var en foregangsmann innen jordbruket, og Stiklestad vestre var et mønster
bruk på hans tid. Han var ridder av St. Olav orden og Wasa-ordenen.

 


----
170 H&FSt
----
Sofie Amalie Schmidt var datter av Peter Schmidt, Eidsvollsmann fra Trondheim
Hun døde i 1895.
Wilhelm Christian Holst døde i 1887, og sønnen Peter som tok over gården
Wilhelm og Sofie hadde to barn:
81. Peter, f. 1 843 i Trondheim. Han ble neste eier av Stiklestad vestre.
82. Christianne, f. 1845 i Trondheim.
Peter Holst (1843-1908) og Marianne Bolette Christiansdatter Carlsen
(1844-1909)
Peter Holst tok over gården i 1887 da hans far døde. Han var født i Trondheim. Han
ble rittmester i kavaleriet og avsluttet sin militære karriere som generalmajor.
I 1870 kjøpte han Hallem søndre som han hadde til 1889, da han kjøpte Brusve
i Levanger. Der var han til 1891. Han overtok som nevnt Stiklestad vestre da hans far
døde i 1887, og han drev gården sammen med Sør-Hallem fram til 1889.
Peter Holst er nærmere beskrevet under Sør-Hallem.
Fra 1889 var det forpaktere på Stiklestad vestre.
1 1894 ble Stiklestad vestre sammen med Tømmeråsen kjøpt som prestegard for
Verdal for kr 26.000. Det tilhørende utenget, Fåraenget, ble siden frasolgt.
Siden har det vært forpaktere på prestegården, men presten har også delvis dre
vet gården seiv. Den første forpakteren etter at det ble prestegard var Ludvig Julius
Floan.
Ludvig Julius Floan (1863-) og Marta Kristine Floan (1862-)
Ludvig og Marta var fra Levanger og de hadde ti barn:
81. Nelly Karoline, f. 1888.
82. Olaf Nikolai, f. 1890.
83. Margit, f. 1891, d. 1891.
84. Nils, f. 1892.
85. Olaug, f. 1893
86. Sigrun, f. 1895
87. Bergljot Elfrida, f. 1 897.
88. Trygve, f. 1900.
89. Margot, f. 1901
Bl O.Ludvig, f. 1903.
Antoni Østerås (1866-) og Karoline Henriksdatter Gran (1868-)
Antoni var fra Sparbu og Karoline var født på Strinda.
De hadde tre barn:
81. Hjalmar, f. 1901 på Stiklestad.
82. Alf f. 1903 på Stiklestad.
83. Trygve, f. 1904 på Stiklestad.

----
171 H&FSt
----
Iver Andreas Mikalsen Kålen (1882-1968) og Oline Kristine Pettersdatter
(1883-1952)
I 1913 kom det ny forpakter til prestegården.
Andreas var fra Ekle, sønn av Mikal Pedersen Kålen og Hanna Olausdatter Haga.
Oline var født på Støa østre under Hallem nedre, datter av Peter Olsen og Serianna
Nilsdatter.
Fra 1910 til 1913 var Andreas på Heggdal i Volhaugen. Fram til 1923 var han for
pakter på prestegården. Senere ble han vognmann på Øra inntil han kjøpte
Hallemsenget i 1925.
Andreas og Oline fikk tre barn:
81. Helga Sofie, f. 1910 på Heggdal i Volhaugen, d. 1995. Hun var ugift og arbei
det som ekspeditør på kolonialforretningen ved Verdal Samvirkelag i mange år.
82. Matheus, f. 1 91 3 på Stiklestad, d. 1987. Han var ugift og tok over Hallemsenget
i 1952. Matheus og Helga bygde seg senere villa i boligfeltet Forbregd.
83. Per, f. 1916 på Stiklestad, d. 1992. Han ble gift med Nelly Hallem og de startet
opp nybrottsbruket Spelan i 1 95 1 . Dette nybrottsbruket var jord kjøpt av Augla.
Birger Holan (1895-1978) og Karen Lovise Støp (1901-1994)
Birger Holan overtok som forpakter i 1923. Han ble født på Ysse, sønn av Ole
Andreas Holan, født 1859, gårdbruker på Ysse, og hustru Grete Salberg, født 1861
på Salberg. Birger ble gift i 1931 med Karen Lovise Støp, født 1901.
Birger og Karen Lovise fikk to barn:
Prestegården er fremdeles eid av Staten, presten har bolig her, forpakterboligen er
bortleid, og det samme er dyrket mark.
Prester som har bodd i presteboligen på Stiklestad vestre:
Vi tar med i korte trekk en omtale av prestene og deres familier. (Se mer i Verdalsboka
bind II A om kirkeliv i Verdal.
Alfred Rosenlund (1847-) og ° Jørgine Anette Engebregtsen (1846-1892)
2) Helena Elenora Berg (1878-)
Alfred Rosenlund ble født i Aker, sønn av repslager og gårdbruker Ernst Aleksander
Rosenlund og hustru Maren Nilsen.
Han ble gift i 1874 med Jørgine Anette Engebregtsen, født 1846. død 1892. Alfred
giftet seg igjen i 1899 med Helene Elenora Berg, født 1878, datter av maskinmester
Erik Berg og hustru Karoline Kristiansen.
Han ble utnevnt som sogneprest i Verdal i 1898, og han var her til 1905, da han
ble utnevnt som sogneprest i Enebakk.


----
172 H&FSt
----
Erik Veel (1861-).
Sogneprest i Verdal 1906-1 91 7
og ordfører 1914-1916.
Sogneprest Alfred Rosenlund og
hans andre kone Helena Elenora Berg.
Rosenlund var sogneprest i Verdal 1 898-1905.
ErikVeel(lB6l-) og
Anna Benedicte Bendicsen (1866-)
Erik Veel ble født i Torsnes, sønn av gårdbruker
Hans Andreas Veel og hustru Anne Humlekjær.
Han ble gift i 1894 med Anna Benedicte Bendicsen,
født 1866 i Kristiansand, datter av kjøpmann Ole
Bendicsen og hustru Amalie Kathrine Olsen.
Han ble utnevnt som sogneprest i Verdal i 1906, og
han var prest her til 1917. Før han kom hit, var han
residerende kapellan i Tromsø. Delvis på grunn av
konas sykdom, søkte han embete lengre sørover, og ble utnevnt som residerende
kapellan i Moss i 1917.
Han var også politisk interessert, og dette gjorde at han ble innvalgt som medlem
av herredsstyret i 1910, og han var ordfører i perioden 1914 - 16.
Erik og Anna Benedicte hadde seks barn:
81. Ingrid, f. 1895 i Holt.
82. Helga, f. 1 896 i Tromsø, gift med grasserer Fridtjof Løken fra Moss.
83. Anne Kathrine, f. 1897 i Tromsø. Hun var lærerinne.
84. Hans Andreas, f. 1 898 i Tromsø. Han var ingeniør.
85. Dagny, f. 1 899 i Tromsø, gift med distriktsdyrlege Joh. Williams Løkke.
86. Kirsten Amalie, f. 1909 i Verdal.

 

----
173 H&FSt
----
Harald Vig (1880-1918).
Ansatt som sogneprest i Verdal i 1918,
død i spanskesyken samme år.
Harald Vig (1880-1918) og
Mira Ingeborg Øwre (1889-)
Harald Vig ble født i Masinandreina på
Madagaskar, og han var sønn av misjonsprest
Lars Vig og hustru Laura Margrethe Walk.
Han ble gift i 1910 med Mira Ingeborg
Øwre, datter av kjøpmann Nils Øwre og hustru
Marie Amalie Astrup.
Før han kom hit til Verdal som sogneprest i
1918, hadde han embete forskjellige steder
nordover landet, senest i Vikna. Han rakk ikke å
bli i Verdal så lenge, for han døde i spanskesyken
allerede samme år som han kom hit.
Conrad Vilhelm Krohn (1882-1927) og
Johanne Marie Kristensen (1880-)
Conrad Vilhelm Krohn ble født i Alta, sønn av
stiftsprost Conrad Henrik Krohn og hustru
Bolette Kristiane Vilhelmine Riiser.
Krohn giftet seg i 1906 med Johanne Marie Kristensen, datter av bestyrer av Bodø
folkeskole, K. J. Kristensen og hustru Anna Kristine Pedersen.
Han kom til Verdal som sogneprest i 1919. Krohn kom da fra Beitstad, der han
hadde vært sogneprest i fem år. Krohn var på Stiklestad til
han døde i 1927.

 

----
174 H&FSt
----
Øystein Orre Hovden (1901-) og Astrid
Beichmann
Øystein Hovden ble født i Sande i Jarlsberg, sønn
av sogneprest Anders Hovden og hustru Kari
Hansdatter f. Huglen.
Han giftet seg i 1927 i Hoff på østre Toten
med Astrid Beichmann, datter av oberstløytnant
Edgar Meyer Beichmann og hustru Rebekka, f.
Muller.
Han ble utnevnt som sogneprest i Verdal i
1937, og før han kom hit var han sogneprest i ti
år i Gulen i Sogn. 1 1948 flyttet familien til Vang på
Hedmark der han ble utnevnt som sogneprest.
Øystein og Astrid fikk tre barn:
Bl . Karl Anders, f. 1927 i Eivindvik, Gulen.
82. Kari, f. 1930 i Eivindvik, Gulen.
83. Edgar Bjørn, f. 1933 i Eivindvik, Gulen.
Øystein Hovden (1901-).
Sokneprest i Verdal 1937-1948.
Husmenn på Stiklestad vestre:
1 Verdalsboka er det i 1718 nevnt 1 husmannsplass på gården. Den het da Flattrøen.
Dette er en plass som vi ikke hører om siden, men ettersom Stabelstua eksisterte på
den tida er det mest trolig at det er den samme plassen det er snakk om.
I 1723 er det 2 husmenn, hvorav den ene sådde 1/2 vog, den andre sådde 1 pund.
Hva de sådde er ikke oppgitt.
Tømmeråsen
Tømmeråsen var en gammel eiendom som den første tiden tilhørte Kronen. Omkring
1660 kom den over i private hender.
Det var mange eiere opp gjennom tidene inntil Ole Torbersen Ågård kjøpte eien
dommen av sin bror, Åge Torbersen og etter dette har den fulgt gården, dels som hus
mannsplass og dels som seter og hamnegang.
(Tømmeråsen er nærmere beskrevet i Heimer og folk Leksdalen s. 395.)
Det er en familie som var på Tømmeråsen og som ikke er nevnt i Leksdalsboka:
Morten Rasmusen (1827-) og Beret Baardsdatter (1815-)
Denne familien kom fra Melby i 1856, og de var på Tømmeråsen til 1860. Da flyttet
de til Kolshaug under Stiklestad øvre der vi finner dem i 1865 og 1875. Morten og
Beret utvandra til Amerika i 1883.


----
175 H&FSt
----
Morten var født på Hjelde midtre, sønn av Rasmus Mortensen og Gjertrud
Jonsdatter. Beret var fra Guddingsvald, datter av Baard Kristoffersen og Siri
Tronsdatter.
Morten og Beret fikk tre barn:
Bl . Bernt Gunnerius f. 1 854 på Melbyvald, d. 26.08.1 862
82. Martin, f. 1856 på Tømmeråsen, d. 24.08.1862
83. Cecelie Regise, f. 1 860 på Kolshaug. Hun utvandra til Amerika i 1 881
Stabelstua (Stiklestad nedre)
Stabelstua 1954. Foto: w
Jon Larsen Stabel (1690-1781) og Eli Olsdatter Dillan (1687-1757)
Vi må gå litt tilbake til 1700-tallet slik at vi kan få med opprinnelsen av navnet
Stabelstua.
Jon Larsen Stabel var garnisonsoldat ved Stene Skanse, antakelig fra begynnelsen
av 1700-tallet. Han bodde da på plassen og har utvilsomt gitt navn til Stabelstua.
STIKLESTAD

 

----
176 H&FSt
----
Han var nok av slekten Stabel, men noen dokumentert slektsrekkefølge er ikke
funnet. Mest trolig er han den Jon som ble født i Sandsvær i 1690, uekte sønn av fen
rik Lars Bastian Stabel og Malene Pedersdatter. Linjene synes å gå tilbake til den rike
og mektige fogd og senere borgermester i Trondheim, Lauritz Bastiansen Stabel. Dette
er hentet fra heftet "Ætta fra Brustuen" av Olav Skjetnemark.
Ellers synes Jon å ha vært en mangfoldig herre. Ved siden av husmannsdonten
drev han med produksjon og salg av brennevin fra Stabelstua på sine gamle dager.
Dessuten huset han fattige og legdslemmer på plassen.
Jon døde i 1781 i Stabelstua.
I 1750 var Jon og Eli husmannsfolk på Stabelstua, og de hadde tre barn:
81. Lisbet, f. 1725. Antagelig gift på Dillanvaldet.
82. Ole, f. 1731. Han døde ung.
83. Marit, f. 1 727 d. 1 785 på Husby. Hun ble gift med Erik Ottesen Brustuen. De var
husmannsfolk på Brustua fram til ca 1784 da de flyttet til Husby.
Jakob Eliassen Balgård (1750-1811) og Kirsten Nikolaidatter (1768-1839)
Ole Ågård bygslet i 1800 Stabelstua til skolemester Jakob Eliassen Balgård.
Det var 10 mål, og avgiften var 8 riksdaler. I 1809 ble resten av Stabelstugjerdet,
11 mål, bygslet, og avgiften ble da forhøyd til 13 riksdaler.
Jakob Eliassen ble født på Balgård i 1750, og han var sønn av Elias Amundsen
Balgård og Marit Torkildsdatter Kolstad. (Se Bollgårdsætten, Verdalsboka bind V s.
578). Jakob ble skolemester allerede da han var 18 år, og det er skrevet om han at
han var en særs gåverik og dugende lærer. Etter at Torber Hjellan døde i 1808, ble
Jakob tilsatt som klokker i Stiklestad og Vinne. Men allerede ut på sommeren 1810
ble han syk. Han hadde da fått kreft, og han døde i 1811.
1 1800 giftet Jakob seg med Kirsten Nikolaidatter. Hun var da i tjeneste på pres
tegården. Etter at Jakob døde, fortsatte Kirsten å bo i Stabelstua, og hun døde her i
1839.
Jakob og Kirsten fikk tre barn
81. Elias, f. 1801 på Balgård. Elias var ugift, og på sine gamle dager kom han på
egd. I 1 865 var han på Stiklestad øvre, og i 1 875 var han på Ekle, og han døde
der i 1879.
82. Nikolai, f. 1806 på Stiklestad, d. 1 808.
83. Nikolai, f. 1809. Han arbeidet som måler, og i 1865 losjerte han på Hegstad.
Han var ugift og døde i 1 888.
Thomas Nordberg Schultz (1814-1903) og " Anna Sofie Tønder (1818-1877)
og 2) Marie Kinberg (1865-)
Fra Kirsten Nikolaidatter døde i 1839, og fram til 1864 er det usikkert hvem som
bodde i Stabelstua. Det er mulig at de to sønnene til Kirsten fortsatte å bo her etter
at mora døde, men det kan også hende at Thomas Nordberg Schultz bodde her før
han fikk bygsel på eiendommen i 1864. 1 1889 fikk han kjøpe Stabelstua for kr 1800.
HEIMER OG FOLK - STIKLESTAD 1 800-1940

----
177 H&FSt
----
Thomas Nordberg Schultz var fra Kristiansand, og han var sønn av stadskirurg
Carl Schultz og Ødegård Gjersin Nordberg. Han tok embetseksamen i 1842 og
begynte som lege samme år i Verdal. Verdaling ble han til han døde i 1903. Seiv om
Schultz fikk bygsel på Stabelstua først i 1864, er det mye trolig at han bodde der fra
han kom til bygda.
Etter det vi kan lese om Thomas Nordberg Schultz i Verdalsboka, var han mer
kunstner enn lege. Han var glad i blomster og alt i naturen, og i Stabelstua hadde han
anlagt en stor hage med stort blomsterflor, frukttrær og bærbusker av alle slag. Han
var også en dyktig spillemann og en flink tegner og måler.
Epletreet i Stabelstua 1930.
Thomas Nordberg Schultz ble gift første gang med Anna Sofie Tønder. Hun var
datter av sogneprest Peder Borch Tønder og Marie Caroline Rotvollberget.
Etter at hans første kone Anna Sofie døde i 1877, giftet han seg med Marie
Kinberg fra Steinkjer.
Besetningen var i 1865 1 hest og 2 kyr, en utsæd på 1 tønne bygg og 6 tønner
poteter.
Thomas og Anna Sofie hadde også tjenerskap, og i 1865 var disse på Stabelstua:
Christiane Bergitte Quale født 1842, husjomfru.
Bernt Oluf Johannesen født 1844, tjenestekar.
Johanne Olsdatter født 1846, tjenestepike.


----
178 H&FSt
----
Thomas og Anna Sofie hadde to barn:
81. Caroline, f. 1 845 på Øra. Hun var ugift, og i 1 900 var det hun som sto som eier
av Stabelstua. Senere bosatte hun seg i Trondheim, og hun døde der i 1920.
82. Fredrich Wilhelm, f. 1847 på Øra, d. 1848.
Johan Anton Strand (1876-1948) og Anna Marie Eilertsdatter (1874-)
Strand var baker hos Vigens landhandel på Stiklestad og han kjøpte Stabelstua like
etter 1900. Han var eier her fram til 1912 da han solgte den for kr 4.300 til Ingvald
Fæby. (Strandfamilien finner vi mer om under Stiklestad østre.)
Ingvald Johansen Fæby (1886-1960) og Beret Martha Olsdatter Landfald
(1886-1967)
Ingvald var født på Haugen under Slottet og sønn av husmann Johan Olaus Johnsen
og kone Ragnhild Karoline Johnsdatter. Ingvalds foreldre flyttet til Vollen under
Fæby, og Ingvald tok da navnet Fæby. Etter at de flyttet fra Stabelstua og bosatte seg
på Øra, tok han navnet Johansen.
Ingvald ble gift i 1909 med Beret Martha Olsdatter. Hun var datter av gårdbruker
Ole Pedersen Landfald og Barbro Anna Larsdatter.
I 1927 bosatte de seg på Øra der de satte opp villaen Øvre.
81. Borghild, f. 1909 på Landfall.
82. Inger Marie, f. 1911 på Landfall.
83. Olav, f. 1912 på Stabelstua.
Johan Marius Martinsen Hallem (1874-1952) og Mette Øyen (1877-1930)
Marius var født på Okkelenget, og hans foreldre var Martin Jonsen Landstadhåggån
og Maria Olsdatter Helgås. Da Marius var tre år gammel, flyttet familien til Myra og
ble husmannsfolk under
Hallem søndre.
Mette var født på Svedjan
(Salomonitterplassen) under
Sende øvre. Hun var datter
av Ole Salamonsen født
1842 på Borgenvald og
Oline Jensdatter født 1844
på Tusetvald. Familien flyttet
til Øra i 1880 og brukte
Øyen som etternavn, antage
lig på grunn av at foreldra til
Ole bodde på Bjartnesøya en
lang tid. I 1895 flyttet famili
en til Levanger og bodde i
Kirkegaten 8.
Mette og Marius Hallem, muligens fotografert utenfor deres hjem
"Sundberg" på Levanger ca. 1920, eller Stabelstua, ca. 1930?
HEIMER OG FOLK - STIKLESTAD 1 800-1940


----
179 H&FSt
----
"Stabelstua Strengeorkester" 1930: F.v.: Gudrun H. Østgård, Arthur Vangen, Jannie Hallem, Odin Hallem
Margot Hallem Vangen, Valborg Hallem Larsen. Sittende fremst: Valdis Lillian Hallem
Marius og Mette bodde på Levanger den første tida etter at de stiftet familie. Fra
1920 til 1924 var de brukere på Myra under Sør-Hallem, og de kom etter dette til
Stabelstua.
Marius og Mette var adventister, og denne trosretningen var det visstnok Mette
som hadde med seg fra før hun ble gift med Marius. En del av barneflokken var også
adventister. Dette var også en veldig musikalsk familie, noe som går igjen i senere
slektsledd.
Asbjørn Hallem på Levanger, sønnesønn av Marius, forteller at farfaren var tje
nestegutt på Stabelstua i sin ungdom, og hans store drøm var å få kjøpe Stabelstua
en gang.
Marius og Mette tok over Hallemsmyra i 1921. De var der i 2 år, bodde så i
Levanger en tid, og drømmen til Marius gikk i oppfyllelse da han kjøpte Stabelstu i
1926.


----
180 H&FSt
----
Fra Stabelstua ca. 1930. Stående f. v.: Jannie Hallem, Gislaug Lyng, Valdis H., Valborg H., Charles Lyng
Margot H. Vangen, Karen Hansen, Ole Hansen, Arthur Vangen, Gustava Lyng, Marius Hallem, Oskar Hallem
Anny Hallem. Barna i forgrunnen f.v.: Ruth Vangen, Hans Hansen, Kristen Vangen, Ragnhild Hansen.
Marius og Mette fikk 11 barn:
Bl . Oskar Martel, ukjent fødselsår, han døde 1 år gammel.
82. Valborg, f. 1 897, gift med enkemann Johannes Larsen. De var bosatt i Trondheim
83. Sigvald, f. 1901, gift med Ella Brattli f. 1911 i Brattli, Inndalen. De hadde et
gardsbruk i Buran, Levanger.
84. Gudrun, f. 1904, gift med Ola Østgård f. 1905 på Ådalsvollen i Sul, d.1983.
De var eiere av Østheim (Litlengåsen) i Sul
85. Margot, f. 1906, gift med Arthur Vangen. De var bosatt i Trondheim.
86. Odin Guttorm f. 1907, d. 1973, gift med Anny Larsen f. 1910, i Levanger, d.
2000. Odin var gartner, han arbeidet på Vårtun hagebrukskole på Steinkjer og
senere på Levanger.
87. Håkon, f. 1910, d. 1969, gift med Sigrid Jensen f. 1912, d. 1948. De var
bosatt i Bergen. Huset de bodde i, ble rasert under den store eksplosjonsulykka på
Bergen havn under krigen. De flyttet da til Stabelstua en tid, men senere flyttet de
tilbake til Bergen.
88. Oskar Martin, f. 1913, gift med Johanna Eggen. De var bosatt på Fannrem.
89. Jan Lui, ukjent fødselsår. Han døde 5 år gammel
Blo.Valdis Lillian, f. 1918, gift første gang med Ole Kvello. De ble skilt, og hun ble
gift andre gang med Edin Nonset. Valdis og Edin overtok Stabelstua. Nå er det
Jostein Terje Nonset som er eier.
Bl 1 Jannie Louise, f. 1924 gift med Hans Haugen. De var bosatt på Glåmos.
HEIMER OG FOLK - STIKLESTAD 1 800-1940


----
181 H&FSt
----
Havet nedre
Denne plassen lå like ovenfor Teglverket ved veien til Forbregdsaunet.
Den første husmannen som vi med sikkerhet kan plassere her, er Bardo Jonsen,
men når han kom hit, er usikkert.
Bardo Jonsen (1789-1878) og Anne Sevaldsdatter (1790-)
Bardo var født på Vangstadvald av foreldre Jon Johannesen Skei og Kirsti Larsdatter
Vangstadvald. Han ble gift i 1819 med Anne Sevaldsdatter. Både Bardo og Anne
bodde på Skei da de giftet seg.
Etter at de giftet seg, var de husmannsfolk på Bergsvald før de kom hit til Havet.
Som så mange andre ble Bardo og Anne bortsatt på legd på sine gamle dager.
Bardo var på Rognhaugen i 1865, i 1875 var han på Rosvoll store, og han døde der
i 1878. Anne var på Augla i 1865. Det er usikkert hvor og når hun døde.
Johannes Dahl forteller om Bardo:
"Bardo er ofte mellom joik omtalt som omgangskolemester, men han har aldri vært
tilsett som noe slikt. Men han skal ha vært brukt til å lære småbarn til å stave og
lese. Han var en særs dyktig trearbeidsmann, særlig til å lage kjøredoninger. Han var
ellers i mange måter en original som det går mange segner om. "
(Slekta til Bardo kan en se i Willumsætta under Forbregd i Verdalsboka 111 s. 407.)
Bardo hadde sønnen John f. 1813 med Marta Andersdatter Gjermstadvald. Han
døde 5 mnd. gammel.
Bardo og Anne fikk tre barn
81. Jonefta, f. 1 81 9 på Bergsvald, gift i 1859 med Johannes Sivertsen f. 1 834 på
Lyngsvald. De utvandra til Amerika i 1864.
82. Serianna, f. 1822 på Bergsvald.
83. Johannes, f. 1825 på Bergsvald. Han ble gift i 1853 med Ingeborganna
Sivertsdatter f. 1 832 på Lyngsvald. De ble husmannsfolk på Momoen og utvandra
til Amerika i 1 866. I Amerika kalt de seg Moe. De var pionergårdbrukere ved
Danvers i Minnesota. De fikk 7 barn.
Ole Olsen (1828-1904) og Olava Rasmusdatter (1824-1898)
Ole var født på Leirfallvald av foreldre Ole Henriksen og Marit Larsdatter. Han ble
gift i 1862 med Olava Rasmusdatter, født på Vistvald av foreldre Rasmus Andersen
og Edrika Olsdatter.
Ole var husmann med jord på Havet vestre i 1865 og 1875. Han bodde her også
i 1891, men da drev han ikke jorda. Ole og Olava bodde på plassen til de døde, Olava
i 1898 og Ole i 1904.
I 1865 var det en besetning på 1 ku og 3 sauer og en utsæd på V 2 tønne bygg, 1
tønne havre og 2 tønner poteter.
Ole og Olava hadde ingen barn.

----
182 H&FSt
----
Gunnerius Baardsen (1843-1916) og Marit Pedersdatter (1842-1920)
Disse var de siste husmannsfolka på Havet nedre, og de kom hit fra Midt-Holmen i
1887 og var her til 1889 da de flyttet til Nordheim under Slottet.
(Det er mer om denne familien under Slottet.)
Havstad (Havet nordre)
GNR. 27, BNR. 4
Husmannsplassen Havet nordre var i området der heimen Havstad nå er. Havet nor
dre er også en gammel husmannsplass. Vi ser at i 1723 hadde Stiklestad vestre 2 hus
mannsplasser, den ene var Stabelstua, og den andre tror vi at vi med sikkerhet kan si
var Havet nordre.
Vi finner fortegnelse over husmenn omkring 1750-tallet som har vært på
Stiklestadvald. Vi kan nevne Baard Larsson med kona Anne Olsdatter og barna Lars
og Maria. Videre var Ellef Olson og Guru Pedersdatter med dattera Marit der. Begge
disse parene har vært på Stiklestadvald under Stiklestad vestre, men det er usikkert
hvilke plasser de var på.
Den første som vi tar med i denne beretningen er Moses Olsen.
Moses Olsen (1753-1811) og Ragnhild Sivertsdatter (1765-)
Moses og Ragnhild kom lil Havet en gang omkring 1780 og var her under folketel
lingen i 1801. Moses døde i 1811 på Slottemoen.
Moses nedslammer fra Sul, og var sønn av Ole Mosesen og Kristine Pedersdatter
Brattåsen. Han ble gift i 1781 med Ragnhild Sivertsdatter, født på Trygstad og dat
ter av Sivert Sivertsen og Maren Pedersdatter.
Moses og Ragnhild fikk åtte barn:
82. Marit, f. 1782 på Stiklestad vestre-vald, gift med Ole Gulliksen fra Ullensaker.
83. Kirsten, f. 1782 på Stiklestadvald, d. før 1800.
84. Ole, f. 1786 på Stiklestad vestre-vald, gift med Martha Pedersdatter Haug. Disse
finner vi igjen som husmannsfolk på Slottemoen under Slottet.
85. Brynhild, f. 1790 på Stiklestadvald, d.1791.
86. Sin, f. 1791 på Stiklestadvald, d.1791.
87. Brynhild, f. 1 793 på Stiklestad vestre-vald, gift med Halvor Ottesen Stiklestadvald.
Halvor ble husmann i Støa under Hallem nedre og kjøpte senere denne plassen.
88. Kirsten, f. 1796 på Stiklestad vestre-vald. 11817 fikk Kirsten en datter med Ole
Olsen fra Langli i Sparbu. Kirsten bodde da på Haugvald. Kirsten og Ole ble
senere gift og bosatte seg på Maritvoll.


----
183 H&FSt
----
Carl Andersen (1774-) og Marthe Olsdatter (1778-)
Disse folkene må ha kommet til Havet like etter folketellingen i 1801.
Carl og Marthe fikk fem barn:
81. Marta, f. 1799, hun døde 1 81 6 på Stiklestad.
82. Ane, f. 1802 på Stiklestadvald. Mest trolig døde hun som fattiglem på Øra i
1865.
83. Ingeborg Anna, f. 1 806 på Stiklestadvald. I 1 865 er hun losjerende enke, fattig
em på Sjetnehaug i Tiller, Klæbu.
84. Andreas, f. 1 81 0 på Stiklestadvald, gift med Berit Kristofferdatter Reitan. I 1865
var han gardsarbeider på Riksvoll under Nestvoll, og han døde der i 1 879.
85. Ole, f. 1816 på Stiklestadvald, gift 1849 i Vår Frue kirke med Anne Marta
Toresdatter Tiller, f. 1 8 1 3 i Trondheim. Han arbeidet som gårdskar. I 1 865 hadde
de melkeutsalg i Kofodgeilen 6. I 1 891 var han belgtrøer i Vår Frue kirke.
Bardo Larsen (1797-1876) og Marta Jakobsdatter (1792-1866)
Når den forrige familien flyttet fra Havet, og når disse kom hit, er usikkert.
Bardo Larsen ble født på Årstad av foreldre Lars Ingebrigtsen Årstad og Mali
Bardosdatter Årstad. Bardo og Marta var på Årstad fra de giftet seg i 1818 og i hvert
fall fram til 1827. Marta var datter av Jakob Erlingsen Auskin og Gjertrud
Ingebrigtsdatter.
Bardo og Marta var føderådsfolk på Havet i 1865. Hun døde der i 1866, og han
døde i 1876. Han var da legdslem.
Bardo hadde i 1816 sønnen Ole med pike Ragnhild Olsdatter Årstad. Ole ble gift
med Marta Olsdatter Lyngsvald, husmann på Lyngsvald og Nessvald.
Bardo og Marta fikk fire barn:
81. Lars, f. 1 8 1 8 på Årstad, d. JBl9.
82. Berit Martha f. 1820 på Årstad, flytteattest til Sparbu i 1841, gift med Ole
Sakariasen Kirkhenningsplass, f. 1 824.
83. Gjertrud, f. 1822 på Årstad d. 1873. Hun ble gift med Jens Andersen Rye, f.
1823 på Bynesset, og de bosatte seg på Maritvollvald. Han var strandsitter og
snekker.
84. Jakob, f. 1 827 på Årstad. Han fikk flytteattest til Nordland i 1 846. I 1 865 er han
husmann på Indre Snedvig i Borge i Lofoten, gift med Berit Larsdatter f. 1830 i
Lærdal.
Kristen Mortensen (1824-1893) og Tonette Mathea Tronsdatter (1829-1893)
I 1865 var disse plassfolk på Havet, og de kom nok hit like før 1865.
Kristen var født på Breding av foreldre Morten Arntsen og Guru Ellevsdatter
Halsetvald. Han ble gift i 1857 med Tonette Mathea Tronsdatter fra Beitstad. 1 1875
finner vi igjen disse to som eiere av Haga søndre nordre. Kristen solgte gården i 1891,
og han og kona tok da kår der. Under raset i 1893 ble gården utslettet, og alle som
bodde der omkom.
STIKLESTAD
■*3

----
184 H&FSt
----
På plassen var det i 1865 en besetning på 1 ku og to sauer og en utsæd på Va tønne
bygg, 1 tønne havre og 2 tønner poteter.
Kristen hadde to sønner utenfor ekteskap:
81. Jakob, f. 1 845, gift i Trondheim med Kirsten Olsdatter Konstad f. 1 846. Jakobs
mor var Olava Johnsdatter Hellmo.
82. Anneus, f. 1854. Han utvandra til Amerika i 1880 og kalte seg Garnes. Senere
kalte han seg Anneus Chr. Eklo. Hans mor var Ragnhild Aagesdatter Eklo.
Kristen og Tonette Mathea hadde ingen barn, men de hadde en pleiedatter:
81. Anna Bergitte Berntsdatter f. 1864 på Melbyvald. Hun var datter av husmann
Bernt Petersen Melbyvald og hustru Olina Olsdatter. Anna Bergitte utvandra til
Amerika i 1 885.
Johannes Larsen (1838) og Serianna Olsdatter (1836-1903)
Johannes og Serianna kom fra Bjartnesvald der de var husmannsfolk i Bjartnesstua.
Mer om denne familien og deres foreldre finner du på Bjartnestua under Bjartnes
og Hallem østre under Ner-Hallem.
Familien kom hit til Havet i 1866-68. De var på plassen til i 1884. Da kjøpte de
en parsell av Hallem nedre og kalte heimen Hallem østre.
Petter Iver Pedersen "Neffer" (1859-1943) og Marta Baardsdatter (1855-1946)
Peter Iver og Marta kom til Havet i 1884-85 fra Rosvollvald.
Peter Iver var født på husmannsplassen Neffer, under Rosvoll av foreldre Peder
Jensen og Serianna Johannesdatter. Som vanlig fikk folkene navn etter plassene de
var på, og Petter Iver ble kalt Petter Iver Neffer. Han ble gift i 1882 med Martha
Baardsdatter. Hun var født på Tillervald av foreldre Baard Nielsen og Martha
Olsdatter. I 1900 bygslet Peter og Marta en plass under Mikvoll og flyttet dit.
1 brannprotokollen kan vi se at i 1894 besto bygningene på Havet av stue, kjøk
ken og kammer, samt fjøs og lade og et stabbur. Stue og uthus var taksert til 75 spe
siedaler og stabburet til 8 spesiedaler. Av inventar var det assurert en 3-etasjes kakkel
ovn til 6 spesiedaler og et bakstejern til 1 spesiedaler.
Peter Iver og Martha fikk seks barn:
B 1 . Maren Secilie, f. 1 882 på Rosvollvald, d. 195 1 . Hun ble gift med Hilmar Kristian
Meyersen Thomsen fra Frosta, f. 1 884, d. 1938. De var bosatt på Øra der han
var lensearbeider og senere baker.
82. Peder Bernhard, f. 1884 på Rosvollvald, d. ugift i 1970.
83. Pauline Margrethe, f. 1887 på Stiklestadvald, d. ugift i 1965.
84. Julianna, f. 1890 på Stiklestadvald. Hun var hushjelp hos lensmann Suul i mange
år.
85. Nelius, f. 1894 på Øren, d. 1979, gift 1915 med sætterske Grethe Birgitte
Olsdatter Vold, f. 1 895 på Øra. Han var baker og sagbruksarbeider.

----
185 H&FSt
----
86. Inga Otilie, f. 1897 på Mikvollvald, d. 1916, g. med sagbruksarbeider, senere
fiskehandler Wilhelm Olsen, f. 1896.
Eilert Martin Nilsen Skurseth (1849-1936) og " Bergitte Johannesdatter (1833-
1892) og 2) Karen Maria Olausdatter (1866-1951)
Eilert og Karen kom flyttende hit til Havet i 1900, og de kom da fra Brustua under
Stiklestad østre. I 1900 kjøpte de plassen og kake den da Havstad. De tok også
Havstad som familienavn.
Eilert kom fra Rise i Sparbu og han
var sønn av Nils Larsen Rise og Karen
Einersdatter. Han og Karen ble gift i
1893. Hun kom fra Jøsåsvald og var dat
ter av Peter Olaus Johannesen ogjonetta
Olsdatter.
Eilert var husmann på Brustua og var
gift tidligere med Bergitte Johannesdatter
f. 1833. Hun døde i 1892 på Brustua.
Eilert hadde en sønn med Frida
Karoline Kjesbu:
Før hun ble gift med Eilert hadde Karen
en sønn med Gustav Adolf Olsen
Myhrås:
Karen Maria Olausdatter.
81. Paul Olaf Gustavsen, f. 1892 på Brustua, d. 1975, gift 1918 med Anna
Olausdatter f. 1 898 på Hallberget i Skogn. Vinteren 1918/19 flyttet de til Skogn,
til en husmannsplass som ble kalt Vinterveien. Denne plassen hadde Annas slekt
ninger hatt tilknytninger til, og de kjøpte denne plassen og kalte den Myhrås. De
tok Myhrås som slektsnavn, visstnok etter Paul Olafs far som hadde tatt dette nav
net da han flyttet til Løkken. Paul Olaf arbeidet på veianlegg. Senere ble han vei
vokter i Skogn.
Eilert og Karen fikk tre barn:
81. Julie Karoline, f. 1 894 på Forbregdsvald, d. 1 894.
82. Julie Kristine, f. 1898 på Brustua, d. 1921, ugift.
83. Egil Martin, f. 1901 d. 1903.
84. Egil Konrad, f. 1906 på Havet, gift med Gudlaug Vold. Neste brukere på
Havstad.
STIKLESTAD

 

----
186 H&FSt
----
Egil Konrad Havstad (1906-1983) og
Gudlaug Vold (1910-1979)
Gudlaug var født på Vold og hen
nes foreldre var Martin Petersen
Vold og Trine Sofie Olausdatter
Vold.
Egil tok over heimen i 1938.
De hadde en pleiesønn:
81. Bernt Hårberg, f. 1939. Han
neste eier på Havstad.
Gudlaug og Egil Havstad.
Nord-Stekksta (Stiklestad Nordre)
GNR. 28, BNR 1
Stiklestad nordre 1954.
Stiklestad nordre er Stiklestad vestre fraskilt den gamle "Stiklestad" (nedre
Stiklestad).

 


----
187 H&FSt
----
I middelalderen tilhørte Stiklestad nordre Erkestolen, og ved reformasjonen gikk
gården over i Kronens eie. Ved auksjon over krongods i 1728 ble gården solgt for 231
riksdaler til Fredrik Hoppe, og senere har gården vært i brukernes eie.
Rundt år 1300 gikk det et ras i Verdal som betegnes som Skroves-raset, og ved
dette raset forsvant gården Øst-Fåra som tilhørte Reinskloster. Under Stiklestad-raset
ca 200 år senere ble gårdene i Stiklestad betydelig skadelidende. Stiklestad nordre
fikk utparsellert Stiklestadenget (Sollia) av denne klostergården i Leirådal.
(Se mer om engstykkene i Leirådal i Verdal historielags årbok for 1987 s. 217.)
Gården Sollia var under Stiklestad nordre fram til 1888. Da ble den fradelt går
den, og solgt til Ole Johannesen for kr. 1200. Sollia er ikke tatt med under Stiklestad
nordre, men kommer i en annen bok sammen med Leirådal.
Ole Ellevsen Halset (1751-1799) og Elen Johnsdatter Hegre (1749-)
Først på 1800-tallet var Elen Johnsdatter Hegre eier på Stiklestad nordre. Elen var
enke for andre gang. Hun var først gift med Sevald Andersen Lein (Se Leinsætta). De
eide Stiklestad nordre, og etter Sevald døde i 1776, giftet Elen seg i 1777 med Ole
Ellevsen Halset som døde i 1799 (Se Halsetætta).
Sevald og Elen hadde en datter som het Anne, og hun ble gift med Åge Jakobsen
Lyng. Etter at han døde, ble hun gift med klokker Elias Balgård.
Etter at Elen ble enke, sått hun med gården til i 1812. Da innløste den eldste søn
nen, Sevald både hennes og sin brors arveparter etter faren i Stiklestad og Lyngåsen.
Elen fikk et kår på 4 tønner bygg, 10 tønner havre, V 2 mål potetjord samt for til 2 kyr
og 4 småfe.
Far til Sevald, Anders Jonsen Lein, kjøpte i 1765 Lyngåsen sammen med Jakob
Lyng. Eiendommen ble utskiftet mellom dem, og den vestre delen fulgte Stiklestad
nordre som underbruk.
Den østre delen av Lyngåsen ble underbruk til Kråg. Senere har landhandler
Monrad, videre hans sønn Anton Bendiks Monrad vært eiere. Einar Valsø kjøpte også
den østre delen av Lyngåsen, slik at hele Lyngåsen nå tilhører Stiklestad nordre.
Ole og Elen fikk to barn:
81. Sevald, f. 1777. Neste eier av gården.
82. John, f. 1 780, gift med Beret Larsdatter Karmhus. Beret var enke og sått som eier
av Karmhus. John døde i 1 855 og Beret i 1 859.
Sevald Olsen (1777-1851) og Ingeborg Jakobsdatter Stuskin (1790-1869)
Sevald ble gift 1813 med Ingeborg, datter av Jakob Andersen Stuskin og Ingeborg
Andosdatter Eklo søndre.
I 1835 var gårdens besetning 3 hester, 12 storfe, 20 sauer, 10 geiter og 2 griser,
og utsæden var A tønne hvete, 3 tønner bygg, 13 tønner havre, l A tønne erter og 8
tønner poteter.
Sevald og Ingeborg fikk tre barn:

----
188 H&FSt
----
B 1 . Elen Johanna, f. 1814-, d. 1911 på Salthammer i Frol. Hun ble gift i 1 842 med
Johannes Thomasen f. 1 808 på Øren, d. 1 879. De ble eiere på Ness vestre.
82. Jakob, f. 1816. Neste eier av Stiklestad nordre.
83. Berit, f. 1 826, d. 1 891, gift i 1 859 med Hans Petter Jonsen Valstad. Fra 1 860 til
1 868 var de eiere av Nord-Hallem. Senere ble de eiere av Valstad østre.
Jakob Sevaldsen (1816-1892) og Karen Maria Johnsdatter Mikvoll (1818-1878)
Jakob og Karen Maria giftet seg i 1841. Hun var fra Mikvoll store og var datter av John
Petersen Minsås og Elen Katrine Olsdatter Mikvoll.
I 1849 tok Jakob Sevaldsen over Nord-Steksta, sammen med Lyngåsen vestre. Han
var eier her fram til i 1871 da han solgte gården og Lyngåsen vestre til lensmann
Wessel for 3200 spesiedaler og kår.
Jakob og Karen Maria hadde tre barn:
81. Sefanias, f. 1841 på Stiklestad, d. 1903, gift i 1880 med Thora Karlsdatter f.
1 857 på Trondenes. Hun døde i 1 882, og han giftet seg igjen i 1 884 med Grete
Petersdatter Valberg, f. 1 863 på Mikvollvald, d. 1924. I 1900 var de bosatt på
Kjæranvald der han hadde pensjon som forhenværende sersjant, og der hadde de
også et lite jordsbruk.
82. Elen Katrine, f. 1846 på Stiklestad, d. 1932. Hun ble gift i 1867 med Martin
Andreasen Holmsveet, f. 1 840 på Svinhammer.
83. Oluf, f. 1 850 på Stiklestad. Han flyttet til Trondheim i 1 874 og arbeidet som over
konduktør ved jernbanen og giftet seg med Nikoline f. 1 837 i Kristiansund.
Hjeronymus Heyerdahl Wessel (1834-1917) og Anna Birgitte Giæver (1841-)
Wessel var fra Trondheim, og Anna Birgitte var født Giæver fra Tromsø.
Hjeronymus Wessel var lensmann i Verdal i vel 40 år. Han eide senere Holmsveet
og deretter Melastu på Øra. Han døde i Oslo i 1917. Lensmann Wessel og kona
hadde 12 barn. Disse er nærmere omtalt under Holmsveet.
Det ser ikke ut som at lensmann Wessel har hatt tinglyst hjemmel på Stiklestad
nordre, og heller ikke Nils Juel, som var her etter lensmann Wessel.
Nils Juel (1864-) og Petra Juel
Nils Juel kom til Stiklestad nordre i 1878, og han var her til 1888. Han brukte titte
len proprietær, og var sønn av proprietær Fredrik Juel på Reitan og kone Agnes Juel.
Etter de opplysninger som finnes, var Nils Juel bare 14 år da han kjøpte gården,
og han bodde på Reitan i 1881.
Før han giftet seg, hadde Nils en sønn med Ragnhild Andersdatter:
81. Ole, f. 1881 på Inndalsallmenningen.
Nils og Petra fikk en sønn:
81. Nils, f. 1884 på Stiklestad.

----
189 H&FSt
----
Kristian Frost
Etter Juel ble Kristian Frost eier av Stiklestad nordre for kr 26.000, skjøte utskrevet
av Jakob Sevaldsen i 1888. Jakob Sevaldsen står derfor som hjemmelsinnehaver både
når lensmann Wessel og Nils Juel var her.
Kristian Frost bodde nok ikke på gården, for i 1891 er det Jonas Segtnan, sviger
sønn av Kristian Frost som er driver.
Jon Rostad (1851-1917) og Bergitte Magdalene Hansdatter Valeur (1861-1893)
1 1893 kjøpte Jon Rostad gården, og han var eier her til 1910, da flyttet han til
Kjellsrud i Bærum. Han giftet seg på nytt med Brita Forberg fra Ytterøy.
Veiingeniør Jon Rostad var tidligere eier av gården Folio som gikk med i raset i
1893. Jon var fra Trones og sønn av Ole Jonsen Rostad og Marie Martinusdatter. Han
ble gift med Bergitte Magdalene Hansdatter Valeur, fødd i Beitstad. Hun var datter av
lensmann Hans Petter Valeur på Namdalseid og kone Birgitte Ingebrigtsdatter Muus.
Jon Rostad hadde allerede kjøpt Stiklestad nordre, og de hadde planlagt flytting
dit den 18. mai i 1893, men flyttingen ble utsatt en dag på grunn av at datteren Marie
fylte året denne dagen. Dette må en vel kalle skjebnens ironi, for det endte med at
Bergitte Magdalene og den yngste sønnen Tormod Mikal omkom på rasnatta.
I 1900 bodde også doktor Wetlesen og familie på Stiklestad nordre.
Jon og Bergitte hadde seks barn:
81. Ole, f. 1 882, d. 1967, gift med Margit Moksnes fra Trondheim. De ble brukere på
Haugslien.
82. Bjarne, f. 1 883 på Folio, d. 1949, gift med Valborg Øvre fra Ytterøy. De utvandra
til Amerika i 1906.
83. Marie, f. 1 886 på Folio, gift med Trygve Forberg. Neste eiere på Stiklestad nordre.
84. Ingrid Elisabeth, f. 1888 på Folio, gift med Olav Brårud. De bosafte seg i Oslo.
85. Helge, f. 1890, d. 1915, gift med Gisken Sem fra Grong.
86. Tormod Mikal, f. 1892, d. rasnatta 1893.
Trygve Forberg (1887-1971) og Marie Rostad (1886-1951)
Trygve Forberg ble gift i 1910 med Marie Rostad. Han var født på Brustad på Ytterøy,
sønn av Peder og Anna Forberg. Trygve og Marie ble på Stiklestad nordre til 1912.
Da kjøpte de gården Reitan og bror til Trygve, Valdemar tok over Stiklestad nordre.
Trygve og Marie fikk åtte barn, hvorav to tvillingpar:
81. Birgitte Magdalene, f. 191 1 på Stiklestad nordre.
82. Else, f. 1913 på Reitan.
83. Per, f. 1915 på Reitan.
84. Knut, f. 1915 på Reitan.
85. Erling Mikal, f. 1920 på Reitan
86. Anna, f. 1922 på Reitan.
87. Aasta, f. 1922 på Reitan.
88. Marie, f. 1929 på Reitan. Hun ble kaltMari.

----
190 H&FSt
----
Valdemar Forberg (1892-) og Borgny Lydersen (1902-)
Valdemar Forberg ble gift med Borgny Lydersen, f. 1902 på Gjøvik, datter av apote
ker Lydersen på Verdalsøra.
Han var eier av Stiklestad nordre fram til 1918. Da flyttet de til Vibe i Ogndal, og
i 1924 kjøpte Valdemar Hamrem i Sparbu på tvangsauksjon.
Etter at de kom til Hamrem fikk de fire barn:
83. Astrid, f. 193 1 , provisor, gift med tannlege Arne Skjeflo, f. 1932 i Stod
84. Sverre, f. 1933, ingeniør, gift med Jorunn Ween.
Alf Nikolai Getz (1888-1918) og Johanne Mathilde Arnemann Greger (1890-
1981)
Alf Getz står som eier av Stiklestad nordre fra 1918 til 1921. Alf Getz ble gift med
Mathilde Arnemann Greger i 1913. Hun ble senere gift med Arne Voll.
Den vestre delen av Lyngåsen har tilhørt Stiklestad nordre. Alf Getz kjøpte også
den østre delen, og den beholdt han da han solgte gården videre til Edvard Valsø.
Hele denne eiendommen var da gjenvokst av skog og spesielt like etter krigen var det
stor skogsdrift her.
Edvard Valsø (1873-1945) og
Gjertrud Havdal (1873-1951)
Ole Valsø, far til Edvard, kom fra går
den Valsø på Valsøya på Nord-Møre.
Ole kjøpte Ulve gard på Nøtterøy i
1873. Han var her til i 1920, da
kjøpte han gården Sørum på
Byåsen.
Edvard og Gjertrud var i Amerika
fra 1904 til 1907. 1 1921 kjøpte Edvard
Stiklestad nordre for kr 115.000, og senere
har gården vært i denne slektens eie.
Edvard og Gjertrud fikk seks barn:
Gjertrud og Edvard Valsø.
Bl . Karen, f. 1905, ugift. Karen var handarbeidslærer på Røstad og flyttet senere til
Lier som handarbeidslærer.
82. Gunnhild, f. 1 907, ugift. Gunnhild arbeidet som lærer på Røstad skole.
83. Ola, f. 1908 på Leinstrand, han ble neste eier på Nord-Steksta.
84. Knut, f. 1910, gift med Marta Degernes fra Østfold. Knut var regnskapsfører og
han arbeidet ved riksrevisjonen i Oslo. De var bosatt i Asker.
85. Inger, f. 1912, gift med Trygve Altin, de bosatte seg på Sjøåsen på Namdalseid.
86. Margit, f. 1914, gift med Jon Lein. De bosatte seg på Øra.
HEIMER OG FOLK - STIKLESTAD 1 800-1940

 


----
191 H&FSt
----
Høykjøring på Nord-Steksta. Høykjørerne er fra venstre Inger, Knut og Ola Valsø.
Ola Valsø (1908-1993) og Klara Masine Røe (1904-1989)
I 1926 kjøpte Ola Valsø Stiklestad nordre av sin far. Ola var født på Leinstrand, og
giftet seg i 1935 med Klara Masine Røe, datter av Karl Martin og Elen Røe.
Ola og Klara Masine fikk to sønner:
Ola og Klara Masine Valsø med sønnene Einar og Olav.

 

----
192 H&FSt
----
<&.
!
i^a
* -'■« *^
WsS&mSmw"
raggpi
ÉKaZKrøÅææ
ss
Ola Valsø hadde egen høypresse (i bakgrunnen) som han dreiv leiearbeid med. Her er både mannskap og kok
ker avbildet.
81. Einar f. 1938, gift med Astrid Klara Flataunet f. 1935 i Rissa, datter av Andreas
og Karen Buhaug Flataunet. Einar overtok gården etter sin far og nå er det hans
82. Olav f. 1940.
Husmenn på Stiklestad nordre:
Etter at Lyngåsen vestre ble underbruk til Stiklestad nordre i 1777, har husmanns
plassene på Lyngåsen tilhørt Stiklestad nordre.
De husmennene som var på Lyngåsen og gjorde sitt pliktarbeide til Stiklestad nor
dre, er tatt med under Lyngåsen.
I folketellingen for 1801 er det en husmann på Stiklestad nordre, og det var Hans
Olsen. Han hadde plass på Lyngåsen. 1 folketellingen for 1815 er det bare Elias
Jensen som er nevnt som husmann på Stiklestad nordre.
I skattelisten for 1820 er det to husmenn under Stiklestad nordre som har betalt
skatt, og de er Elias Jensen og Knud Ellingsen. Elias var mest trolig husmann her på
gården, men Knud var husmann på Lyngåshaugen.
I Verdalsboka er det nevnt to husmannsplasser i 1865 og det er Svartåsen og
Enget. Solbakken er ikke nevnt før i 1891.
HEIMER OG FOLK - STIKLESTAD 1 800-1940

 

----
193 H&FSt
----
Elias Jensen (1779-1860) og Martha Pedersdatter (1786-1863)
Det ser ut som Elias hadde en plass på Stiklestad nordre, men hvor han bodde, er
usikkert.
Både Elias og Martha døde på Byvald, han i 1860 og hun i 1863.
Elias og Martha ble gift i 1808 og de fikk fire barn:
81. Petter, (Peder) f. 1808 på Stiklestad nordre vald, d. 1883, gift i 1833 med
Magnhild Johannesdatter, f. 1807, d. 1877. Begge var da bosatt på Bye, men
senere var de husmannsfolk på Valstadvald.
82. Jens, f. 1 81 7 på Stiklestad nordre vald, d. 1 827
83. Marta, f. 1818, gift i 1 839 med Ole Henriksen, f. 18 14 på Sundby. Han druk
net etter forlis under fiske på Folla i 1 852.
84. Elias, f. 1 820 på Stiklestad nordre vald, gift i 1 847 med Gurianna Hansdatter f.
1 827 på Fæbyvald. De ble husmannsfolk først på Baglovald og senere Byvald.
På Svartåsen var det på Forbregds grunn et teglverk som var i drift fra 1782 til
omkring 1800. Stiklestad nordre grenset opp mot Forbregd i dette området.
Svartåsen fikk navnet Forbregdsaunet, men i daglig tale ble det sagt bare "Verket"
Husmannsplassen som tilhørte Stiklestad nordre, lå like ved grensa til "Verket" så
det er vel naturlig at plassen også ble kalt "Lilleverket"
Svartåsen var en liten husmannsplass, i hvert fall når en ser på besetningen og
utsæden både i 1865 og 1875. Når en tar i betraktning den korte tida begge disse
familiene har vært der, så har de vel ikke hatt mulighet til særlig mye dyrkingsarbeid
på heimen.
Vi kan ikke bevise at det har vært folk her på denne plassen før i 1865, men det
er trolig at den har vært bebodd tidligere.
Otte Andersen (1797-1840) og Marit Jonsdatter (1796-1870)
Otte og Marit giftet seg i 1820, Otte bodde da på Stiklestad og Marit på Rosvoll. Hit
til Svartåsen kom de først antagelig omkring 1850 og vi kan se mer om denne fami
lien under Stiklestad østre.
I 1865 hadde de en besetning på 4 sauer og det var en utsæd på >/8 tønne bygg,
V 4 tønne havre, og 1 tønne poteter.
Anders Andreasen (1836-1918) og Maria Andreasdatter (1847-)
I 1875 finner vi disse som plassfolk på Svartåsen. Dette er en familie som har flyttet
mye, som vanlig var for husmenn. De kom til Svartåsen mellom 1870-75, og de var
her til litt før 1880. De flyttet så til Hestegreivald. Der var de bare en kort tid før de
bosatte seg på Leinsvald. Denne plassen kjøpte de og kalte den Nordal, og de tok
Nordal som slektsnavn.


----
194 H&FSt
----
Anders var født på Rosvoll, sønn av ungkar Andreas Johannesen, bosatt som tje
ner på Fæby og Karen Andersdatter bosatt på Rosvoll. Anders ble gift i 1869 med
Maria Andreasdatter f. på Yssevald, datter av Andreas Svendsen fra Mosvik/Ytterøy og
Ingeborg Eriksdatter Yssevald.
De hadde i 1875 en besetning på 4 sauer og 4 geiter og en utsæd på Vi tønne bygg,
Vi tønne havre og 1 tønne poteter.
Anders og Maria fikk åtte barn:
81. Julie Kristine, f. 1870 på Byavald, d. 1915 på Pleiehjemmet av tuberkulose, gift
1907 med enkemann Halvor Lundgren, f. 1851.
82. Anton Marius, f. 1874 på Stiklestadvald, d. 1971, gift med Kristine Petersdatter
Aas, f. 1873, d. 1952. De var i 1900 bosatt hos Aas, og Anton arbeidet da
som skomaker. I 1900 kjøpte de eiendommen Nordal. Anton var i USA fra 1911
til 1915. Senere var han sagbruksarbeider ved Trones bruk i mange år.
83. Andreas Annelius, f. 1 877 på Stiklestadvald, utvandra til Amerika.
84. Karl Alfred, f. 1880 på Hestegreivald, d. 1 880.
85. Maria Magdalena, f. 1881 på Hestegreivald, gift 1904 med fyrbøter og natte
vakt ved Trones bruk, Ludvig Larsen, f. 1885, d. 1948.
86. Inga Amalie, f. 1884 på Leinsvald, gift Vollset, bosatt i Levanger.
87. Karl Odin, f. 1 887 på Leinsvald, flyttet til Mo i Rana.
88. Anna Margrete, f. 1 891 på Leinsvald, flyttet til Sverige
Solbakken
GNR. 28, BNR. 4
Det ser ikke ut som plassen Solbakken har eksistert så langt bakover på 1800-tallet.
Første gangen vi ser den nevnt, er under folketellingen i 1891.
Peter Larsen (1829-1901) og Marta Bardosdatter (1826-1913)
Peter var fra Lundåsen på Inderøy. Han var enkemann og giftet seg i 1861 med enke
Marta Bardosdatter. Begge bodde da i Støa under Hallem nedre. Marta var født på
Svedjan under Haug, og hun var datter av Bardo Thomasen og Karen Larsdatter.
Marta var gift tidligere med Kristian Jakobsen, født 1822 på Green. Han døde
1857 på Borgenvald.
De var i Støa enda i 1865, og senere flyttet de til Fæbyvald, og de kom hit til
Solbakken før folketellingen i 1891. De flyttet fra Solbakken i 1904, men det er litt
usikkert hvor det ble av dem senere.
I 1900 bodde Martas sønn Bardo på Solbakken, og det ser ut som det er han som
har overtatt plassen. Han er registrert som husmann med jord. Det ser ut som også

----
195 H&FSt
----
Solbakken.
Peter har husmannskontrakt, men han har også litt fattigunderstøttelse. Marta hadde
noe husarbeide, men også hun hadde litt hjelp fra det offentlige.
Peter og Marta ble gift i 1861. De hadde ingen barn, men i 1891 bodde en sønn
av Martas datter Karen Lovise på Solbakken. Han var født utenfor ekteskap i 1873 og
hans navn var Peter Martin Olsen. Hans far var Ole Iversen Fæby.
Marta var tidligere gift med Kristian Jakobsen. De hadde fem barn:
81. Bardo, f. 1 847 på Telsnesset, d. ugift i 1921 på Aldersheimen. Han arbeidet som
gards, vei og jernbanearbeider.
82. Jakob, f. 1 847 på Telsnesset, d. 1 848.
83. Julianna, f. 1849 på Svedjan, gift i 1874 med Ove Adolf Nilsen Movald, f.
1849 i Beitstad, d. 1888.
84. Karen Lovise, f. 1 853 på Svedjan. Hun utvandra til Amerika i 1 881 .
85. Peter, f. 1855 på Mikvollvald, d. 1865 på Solbakken.
Karl Edvard Andreasen Solbakken (1869-1952) og Inga Sofie Gjertsdatter
(1875-1966)
Edvard og Sofie kjøpte Solbakken i 1904. Før den tid var de en kort tid på Nordheim,
og dit kom de fra Skjærsetvald. Edvard var fra Sparbu. Han giftet seg i 1898 med Inga
Sofie Gjertsdatter. Hun var født på Landstadvald, datter av Gjert Olsen og Martha
Sevaldsdatter.
Edvard var fisker, og i 1897 var han registrert som lofotfisker. Senere dreiv han
heimen, og fra ca 1912 arbeidet han på Statens vegvesen.
Karl Edvard hadde en sønn med enke Mane Svendsen:


----
196 H&FSt
----
Bl . Sefanias Marius, f. 1 896 på Myrsvald. Han finner vi igjen som transportarbeider
Marius Ramberg i Egge, gift med Aslaug Kristiansen f. 1 899 i Egge.
Karl Edvard og Inga Sofie fikk ti barn:
81. Martha Elisabeth, f. 1897 på Landstadvald, d. 1967.
82. Gudrun Antonie, f. 1899 på Skjærsetvald, d. 1981 i Trondheim.
83. Eva Sofie, f. 1902, gift med Oskar Berg, f. 1900.
84. Paul Johannes, f. 1903 på Nordheim, d. ugift i 1922 av tuberkulose.
85. Oline Birgithe, f. 1905 på Solbakken, gift med Oskar Lindkvist f. 1907
86. Arne Marius, f. 1908 på Solbakken, d. 1984, gift med Judit Pettersen, f. 191 8,
d. 1982. De bodde på Stiklestad og Arne arbeidet som gardsarbeider, senere
ble han ansatt i Verdal kommune som vegvokter.
87. Peder Magnus, f. 1910 på Solbakken, d. 1974, gift med Jenny Arnesdatter
Forbregd, f. 1913 på Dalhaug, d. 1997. De bodde på Kirkehaug i Verdal.
88. Peter Anton, f. 191 2 på Solbakken, d. 191 2 av influensa.
89. Alma Pauline, f. 1914 på Solbakken, gift med småbruker John Rundhaug, f. 1906
på Frosta.
BlO.Sofus, f. 1916 på Solbakken, d. 1 972, gift med Sigrid Marie Berg f. 1932 på
Røra, d. 1993. De ble neste eiere på Solbakken og nå er det Svein Erling
Solbakken som er eier.
Fraskilte parter av Stiklestad nordre.
Breidablikk (Middelskolen)
Den private middelskolen i
Verdal startet opp på Stiklestad
i 1881. Det første året leide
skolen lokaler på Stiklestad
øvre med Carl Johan Braarud
som bestyrer. Så ble det kjøpt
tomt av Stiklestad nordre, og
det ble bygd skolehus ved
hovedveien. 1 1895 ble skolen
og husene flyttet til Øra, og
den private middelskolen ble
avsluttet i 1931. Huset ble
solgt til Frelsesarmeen.
Breidablikk 1954. Foto Widerøe.

 

----
197 H&FSt
----
Amtsskolen på Stiklestad nordre 1 892.
Eiendommen Breidablikk var eiet av ett selskap som hette: "Stiklestad private
Skoles Interessentskab"
Oskar Lyngsaunet (1897-1979) og Agnes Julie Elfrida Alstad (1905-1985)
I 1933 kjøpte Oskar Lyngsaunet tomta der middelskolen hadde stått og bygde opp
bolighus og sykkelverksted.
Oskar drev med reparasjon av sy kler og han bygde også opp nye sy kler. Han
hadde eget sykkelmerke som het St. Olav.
Oskar var født på Lyngsaunet, sønn av Eliseus og Anna Kristine Lyngsaunet.
Oskar giftet seg i 1930 med Agnes Alstad, datter av Julius og Petrine Alstad.
Oskar hadde en datter før han ble gift
81. Ingrid Brandtsegg, f. 1928, gift med Arne Bye, Levanger.
Oskar og Agnes fikk to barn:
81. Asbjørn Odd, f. 1930, gift med Berit Olafsen, f. 1933, d. 1994.
82. Astrid Pauline, f. 1938, gift med Arnold Haga f. 1932, d. 2004.
STIKLESTAD


----
198 H&FSt
----
Eier på Breidablikk nå er Inger Åse Lyngsaunet, datter av Odd og Berit
Lyngsaunet.
I andre etasje på sykkelverkstedet bodde Cecelie Lyngsaunet, søster til Oskar, og
hennes sønn Harald. Harald var født i 1907, død 1961. Far til Harald var Arne
Martin Hansen fra Levanger.
Harald dreiv med drosjetransport og var mye benyttet som spillemann både på
fester og andre tilstelninger. Det var trekkspillet som var hans instrument. Harald ble
gift i 1932 med Oline Margrete Olausdatter Nordheim, født 1904, død 1942.
Harald og Oline hadde en datter før de giftet seg og to døtre etter de giftet seg:
81. Hildur Olea Lyngsaunet, f. 1930, d. 1930.
82. Synnøve Lyngsaunet, f. 1934 gift med Johan Lorentsen, f. 1928. De er bosatt i
Stjørdal.
83. Ragnhild Lyngsaunet, f. 1937, gift med Odd Hovd. Senere skilt og gift på nytt
med Bjørn Arve Drøyvold. De er bosatt i Vinne.
ØSTER-STEKSTA (STIKLESTAD ØSTRE)
GNR.29, BNR 1
Stiklestadgårdene ca. 1917.
I middelalderen var Stiklestad østre kirkegods og tilhørte Erkestolen. Etter reforma
sjonen overtok Kronen Erkestolens gods, og ved auksjon over krongods i 1754 ble
gården solgt til brukeren Anders Larsen Breding.


----
199 H&FSt
----
Den første brukeren på 1800-tallet var Anders Olsen. Han overtok gården i 1792
etter sin mor Marit Andersdatter Midt-Grunnan som hadde sittet i uskiftet bo siden
hennes siste mann døde.
Marit var først gift med Anders Larsen, men han døde i 1769. Etter skiftet ser det
ut til at Anders var en av bygdens mest velstående menn.
Marit Andersdatter giftet seg igjen i 1770 med Ole Olsen Leirfall, sønn av lens
mann Ole Sevaldsen Leirfall. (Se Leinsætta, Verdalsboka bind 111 side 420.)
Marit hadde to sønner fra første ekteskap, Anders Andersen Øst-Grunnan og Lars
Andersen Leklem. Ole Olsen utløste i 1790 disse to stesønnene for henholdsvis 375
og 425 riksdaler. Ole døde i 1792, og gården ble da verdsatt til 1600 riksdaler, og
samme året ble gården overdratt til Anders Olsen. Marit døde i 1828 i en alder av 90
år.
Under Stiklestad østre, nordre og vestre lå Fåraenget. Dette var den gamle gården
Øst-Fåra som Erkestolen la under Stiklestad etter raset i 1490. Halvparten av gården
tilhørte Stiklestad østre, og de to andre gårdene hadde en fjerdepart hver. Stiklestad
østre hadde den vestre delen, Storbuvollen, og de to andre den østre delen, Bakkan.
1 1910 ble det holdt utskifting, og Anders Olsen solgte da Storbuvollen til Ole Olsen
Faren nedre for 179 riksdaler 2 ort.
Stiklestad kirke ligger på Stiklestad østres grunn, og i området der kulturhu
set nå ligger, lå Kavaleriets telthus. Det var da ekserserplass ved kirken, og øvelsene
foregikk etter gudstjenesten. Telthusene ble solgt eller flyttet, og det siste huset ble
fjernet i 1775. Et hus ble flyttet til Rinnleiret, og det er nå oppsatt på Verdal Museum.
Anders Olsen (1771-1840) og Berit Larsdatter (1769-1858)
Anders og Berit ble gift i 1802 og de fikk fem barn:
Bl . Marit, f. 1 803 på Stiklestad østre, gift med Johannes Ottesen Minsås f. 1 795. De
ble gårdbrukere på Minsås søndre.
82. Lars, f. 1805 på Stiklestad østre, gift med Serianna Ellingsdatter Melby f. 1806.
De ble neste eiere på Stiklestad østre.
83. Maria, f. 1 807 på Stiklestad østre, gift med Johannes Olsen f. 1 797. De ble bru
kere på Vist fra 1 825 - 1 829, deretter husmannsfolk på Brustua til 1 836. De var
på Augla i Volhaugen fra 1 836 -1 839, men kom da tilbake til Brustua igjen.
84. Berit, f. 1 808 på Stiklestad østre, gift med Ole Ellingsen Melby, sønn av Elling
Olsen og Guri Pedersdatter De ble gårdbrukere på Melby.
85. Ole, f. 1811 på Stiklestad østre. Ole er med som arving etter sin mor ved skifte i
1 858. Dette er det eneste en kan finne om han.
I 1833 overdrog Anders gården til sin sønn Lars Andersen for 1800 spesiedaler.
Lars Andersen (1805-1840) og Serianna Ellingsdatter Melby (1806-1895)
Lars Andersen ble gift i 1834 med sin tremenning Serianna Ellingsdatter. Hun var fra
Melby og var datter av Elling Olsen og Guri Pedersdatter.

----
200 H&FSt
----
Lars Andersen døde i 1840 bare 35 år gammel. I boet etter han ble gården verdsatt
til 3000 riksdaler, og under gården lå det da 2 husmannsplasser med til sammen 15
spesiedaler årlig avgift.
Serianna drev gården alene i tre år. 1 1843 giftet hun seg igjen, nå med Arnt
Andersen Holmen.
Arnt Andersen Holmen (1806-1852) og Serianna Ellingsdatter (1806-1895)
Arnt var fra Holmen og var sønn av Anders Jeremiasen og Maria Ellefsdatter.
Arnt døde i 1852, og enken sått med gården til 1860 da hun overdrog den til
Nikolai Moksnes, som var gift med datteren Anne, og sammen med Liva drev de går
den inntil Liva giftet seg. Liva ble i 1862 gift med Johannes Sivertsen, og nå delte de
to søstrene gården mellom seg slik at Johannes Sivertsen fikk den nåværende
Stiklestad østre, og Nikolai Moksnes fikk Stiklestad mellom.
Arnt og Serianna fikk fire barn:
Bl . Ellen, f. 1 843. Hun var ugift og bodde heime på gården enda i 1 891 . Hun døde
i 1919 på Søgstad i Frol.
82. Gustav, f. 1844, d. 1848.
83. Johan Edvard, f. 1846, d. 1848
84. Gustav Johan Edvard, f. 1849, Gustav ble på 1870-tallet bruksfullmektig på
Rostad på Inderøy. Han ble gift med Serianna Jensdatter f. 1842 på Inderøy, og
i april 1889 kjøpte de Gjermstad vestre og flyttet til Verdal. Rasnatta i 1893


----
201 H&FSt
----
bodde det 1 1 personer på Gjermstad vestre, og alle omkom i raset. Det var
Gustav, kona og åtte barn, og en tjenestejente som bodde på gården. Bare søn
nen Karl Olaf, som var elev ved underoffiserskolen i Kristiania, overlevde.
Johannes Sivertsen Borgen (1824-1912) og Liva Larsdatter (1840-1929)
Johannes Sivertsen ble født utenfor ekteskap på Borgen. Hans mor var Sirianna
Hansdatter, datter på Borgen, og hans far var drengen på Borgen, Sivert Olsen
Fæbyvald.
Johannes ble gift i 1862
med Liva Larsdatter.
Johannes og Liva fikk tre
barn:
81. Laura Sofie, f. 1865,
gift med Sefanias
Torgersen Hofstad, og
de ble neste eiere av
Stiklestad østre.
82. Petra Ceselie, f. 1869,
d. 1954. Hun var ugift,
og i yngre år var hun
ute på diverse arbeide,
blant annet var hun kol
djomfru på Skalstugan.
Men storparten av sitt liv
bodde hun på "kåren
den" på Stiklestad østre.
83. Johannes, f. 1871, d.
1871.
Familien Borgen på Stiklestad, ca. 1888. Foran, Liva og Johannes.
Bak, døtrene Petra og Laura.
Sefanias Torgersen Hofstad (1856-1933) og Laura Sofie Johannesdatter
(1865-1917)
Sefanias var fra Hofstad øvre i Leksdal, sønn av Torger Johnsen og Marit
Svendsdatter. Han kom til Stiklestad østre som gårdskar i 1886 eller tidligere. Dette
året fikk han nemlig skjøte på en hogstrett i skogen på farsgården. Det må da ha vært
klart at Sefanias skulle overta Stiklestad østre. Han ble gift i 1888 med eldste datte
ren på Stiklestad østre, Laura Sofie Johannesdatter.
Sefanias var i seks 3-års perioder mellom 1898 og 1922 medlem av herredsstyret,
herav fem perioder i formannskapet. I årene 1907 til 1910 var han varaordfører.
Sefanias var styremedlem i Verdal Sparebank i tidsrommet 1906-09 og 1921-29.
Videre var han medlem av lignings- og overligningskommisjonene, skolestyret og fat
tigstyret. Han fungerte som lagrettemann, og ble mye brukt som skjønns-og takst
mann, både i og utenfor bygda.
Sefanias og Laura Sofie fikk seks barn:
STIKLESTAD


----
202 H&FSt
----
81. Johan, f. 1889, gift med Ida
Marianne Skavhaug. De ble neste
eierne av Stiklestad østre.
82. Marie Lovise, f. 1 890, d. 1 983. Hun
var ugift og bodde på Brustu.
83. Trygve, f. 1893, d. 1971, gift med
Marie Jeremiasdatter Skavhaug, f.
1 901, d. 1 991 .De var gårdbrukere
i Verran, på Storlia i Volhaugen før de
kom til Levring i 1 936.
84. Signe, f. 1895, gift med Ingemar
Alfred Skavhaug. De ble eiere av
Lyng mellom østre. Signe døde i
1980 og Ingemar i 1985.
85. Gudrun, f. 1900, d. 1985. Hun var
ugift og bodde på Brustu sammen
med søstera Marie.
86. Sofus, f. 1905. Han ble i 1945 gift
med Inger Moe fra Stokmarknes,
f. 1918. Sofus utdannet seg som sivil
ingeniør, sterkstrøm. Han var politibe
tjent på Verdalsøra, og i årene 1933
Sefanias og Laura Hofstad ca. 1888.
Trygve Hofstad henter melk på Øgstad 12. juni 1919. Fotoeier: Johan Skavhaug, Stjørda
HEIAAER OG FOLK - STIKLESTAD 1 800-1940

 

----
203 H&FSt
----
3
a
«*«
F
.;
J*X
\
%
■■
*
-■
u
I
i?
m
i
t
»• i
På Stiklestad 1915. Laura og Sefanias med sine 6 barn: Fra v. Sefanias, Sofus, Marie, Laura, Gudrun, Trygve,
Signe og Johan. Sittende i midten, Ida med Jenny. Helt til høyre, Liva og datteren Petra.
til 1935 hadde han stilling som bokholder og kasserer i Verdal komm. e-verk. I
1935 flyttet de til Moss der han arbeidet i to år ved Moss lysverker, og i 1940
fikk han stillingen som driftsbestyrer ved Hadsel kommunal e-verk i Stokmarknes.
1 946 ble han driftsbestyrer ved Tune e-verk i Sarpsborg, men allerede samme året
tok han over stillingen som driftsbestyrer ved Modum kommunale e-verk i Vikersund.
Sofus døde i 1978 og Inger i 1987.
Johan Hofstad (1889-1980) og Ida Marianne Skavhaug (1892-1982)
Johan Hofstad giftet seg i 1914 med Ida Marianne Skavhaug. Hun var datter av Johan
Martin Ågesen Skavhaug og Julie Cecelie Jakobsdatter. Ida vokste opp på småbruket
Holmsveet vestre (Litj-Holmsveet). I 1913 tok hun eksamen ved Skansgården
Husholdningskole ved Kongsvinger. Ida var aktivt med i grendas sanitetsforening, og
hun ble æresmedlem i Verdal bondekvinnelag.
I 1921 flyttet de til Follafoss og forpaktet gården Lillefolla. De ble der til i 1922
da kom de tilbake og overtok farsheimen på Stiklestad.
I likhet med sin far var Johan engasjert i bygdas styre og stell. Han var medlem av
kommunestyret i to perioder omkring 1930, forstanderskap og styret i Verdal
Sparebank, styret i Verdal meieri, formann i Verdal landbrukslag og i Verdal lig
ningsnemnd. Han deltok som takstmann ved Aura-anlegget under utbygginga.
STIKir>AD

----
204 H&FSt
----
Høystakking på Stiklestad østre 1920-25. Johan Hofstad står fremst med gaffel. De andre er ukjent.
(Se Verdal historielags årbok for 1991 s. 105 artikkel av Svein Hofstad: "Aasmund
Olavsson Vinje. Jenta på Stiklestad". Den omhandler Stiklestad østre og Vinjes besøk
der i 1860.)
1 1956 overlot Johan gården til sønnen Tormod, og nå er det hans sønn, Johan,
som er eier.
Johan og Ida Marianne fikk ni barn:
81. Jenny, f. 1915, utdannet seg som sykepleier, gift med Sverre Kristian
Guldbrandsen fra Oslo, f. 1910. Han arbeidet som sjåfør på Fellesmeieriet i
Oslo. Han døde i 1995.
82. Svein, f. 1916, d. 2004, gift med Ingrid Bergan f. 1931 i Orkdal. Svein var
cand. oecon og arbeidet som underdirektør i Miljøverndepartementet.
83. Jens, f. 191 8, gift med Ruth Marie Stornæs f. 1 91 9. Jens overtok forretningen etter
sin svigerfar i Vuku. Ruth døde i 1978 og Jens i 1992.
84. Ruth Lovise, f. 192 1, gift med Petter Alfred Lyng. De bosatte seg på Ørmelen. Ruth
var kontorfullmektig ved Uni-Storebrand, og Petter drev lastebiltransport. Petter
døde i 1976 og Ruth i 1993.
85. Marit, f. 1922, gift med Odd Marius Wisth f. 191 8 på Råkvåg. De bosatte seg
på Steinkjer. Marit arbeidet ved Steinkjer sanitetsforenings sykeheim, og Odd
Marius var forstkandidat. Han var rektor på Skogskolen og skogforvalter i
Statskog, Innherred skogforvaltning.
86. Tormod, f. 1924, gift med Torlaug Vist f. 1926, neste eier av Stiklestad østre.


----
205 H&FSt
----
87. Inger, f. 1926, var sykepleier og jordmor, gift med Ottar Bergflødt f. 1924. De
var bosatt i Oppigård. Han var sivilagronom og ansatt ved Norges bondelag,
Han arbeidet i Paris, Brussel og landbruksdepartementet, og var direktør i 17 år i
Omsetningsrådet.
88. Knut, f. 1928, gift med Elsa Støp f. 1 932. De bosatte seg på Øra, og Knut arbei
det på teknisk etat i kommunen. Elsa var kontorfullmektig ved Innherred Sykehus.
89. Arnfinn, f. 1934. Han utdannet seg til siviløkonom. Han var konsernsjef ved
Norske skog, styreleder ved NKL og Telenor. Han ble gift med Brit Lillian Nestvold
Ida og Johan Hofstad med familie 1942: Foran fra v.: Svein, Ida, Arnfinn, Johan, Ruth. Bak fra v. Inger, Jens
Knut, Marit, Tormod, Jenny.
Husmenn på Stiklestad østre
I 1718 hadde gården 2 husmannsplasser: Brustua og Kirkestua. I 1723 er det bare
nevnt en plass på gården, og det er Brustua.
1 folketellinga for 1801 er det 1 husmann uten jord og 3 husmenn med jord, og
de tre siste må da mest trolig være Brustua, Kirkestua og Slåkån.
I tellinga fra 1815 er det også tre husmenn på gården.
I 1842 og 1865 har det vært husmannsplasser på Brustua og Slåkån, og i 1875 er
Gjerdet (Gjale) og Brustua nevnt som plasser.
Etter som det er opplyst, har det vært en plass på andre siden av bekken ved
Brustua, og området der ble også senere kalt Gjerdet (Gjale).

 

----
206 H&FSt
----
Brustu (Stiklestad nordre lille)
GNR. 29, BNR. 6
Brustu u/Stiklestad østre. 2. Husmannsplassen Gjerdet u/Stiklestad vestre (vist med pil).
Brustua lå like ved riksvei 759, der Stiklestad skole nå ligger
Brustua er en gammel husmannsplass, og en av de større plassene. Den har eksis
tert i hvert fall fra først på 1600-tallet.
(Mye av bakgrunnsstoffet for "Brustua" er hentet fra Olav Skjetnemarks hefte om
"Ætta fra Brustuen 11 .)
Brustua er nok en av de eldste husmannsplasser i området. Husa var tydeligvis
ikke særlig store, men antallet hus i 1730, var uventet stort. Der fantes blant annet
en badstue, og det var neppe vanlig på husmannsplassene.
Et skifte fra 1730 etter Berit Olsdatter, gjengitt i nevnte hefte, er interessant lese
stoff, det framgår også der at det var mye "medel" (eiendeler) på plassen.
For å få se hva som fantes på en husmannsplass på den tida, tar vi med registre
ringen før skiftet og selve skiftet. Vi kan også se at husene på plassen tilhørte bru
kerne.
Vi tar først med de berørte personer


----
207 H&FSt
----
"Laritdts Brun Sorenskriver over Størdahls Fogderi og Selbo glør witterlig at Anno
1730 den 6te Marti blev arve Skifte holden paa Husmandz Pladzen Brustuen ejter
Afgh. Bent Olsdatter imellom hendes efterladte Mand Tøres Olsen Brustuen og den
Sl. Qwindes Børen med hendes første mand ajgh. Erik Nilsen ajledt, saa som hun
ingen Børn med hendes sidste Mandfornejnte Tøres Olsen har haft, Nembl: A) Otter
Ericsen gift og Boende paa Schei her i Præstegjeldet, B) afgh. Mons Eriksens efter
ladte Børn 1. Eskild Monsen 12 aar, Idet Anne Monsdatter 11 aar gl, C) Berit
Eriksdatter afgh. Ole Balosen Karmhuuses efterladte Hustrue,
D 9 Marit Eriksdatter Sevald Olsen Karmhuuses Hustrue. E) Kirsti Eriksdatter Gres
Olsen Skiersetz hustrue. Hvor etter sig infandt Ancemanden beml.te Tøres Olsen.
Item Otter Eriksen paa Egne og de u-myndiges Wegne indtil videre, saa og paa Encen
Berit Eriksdatter viegne som Seiv er syg og Sengeligende, hendes Datter Brynhild
Olsdatter og Marit Eriksdatter med hendes Mand fornente Sevald Olsen Karmhuus,
Sampt Kiersti Eriksdatter mand Gres Olsen Skierset.
Tilstede var ellers "Weædlede Lieut. Johan Christopher Kliver", lensmann Ole
Jakobsen Lyng samt vurderingsmennene Sevald Sevaldsen Stiklestad og Jon Olsen
Fæby".
Registreringen før skiftet ble foretatt 24. januar, og registreringen er innført i proto
kollen:
"Guld fantes iche, Sølv fantes iche. Kaaber: Kjedell paa 1 qwarter. Jernfang: 1 Gry de
paa 1 Bøtte, 1 Jern Stege Vande, En Skiering, 1 Bagste jern. Tin fantes icke. Seng
Klæder: 3 Søuv feller, 1 feld med aaklcede, 1 kalv Skindz Bonster, 2 Hovedt Dyner af
Skind, 1 Benke Dyne af Lister Syd. Gang Klæder: 1 Svart Kiole med Moschovi
læretz, 1 Blaat Klædes skiørt, 1 Brun Kjersie Trøye. Linklæder: 1 Blaaegarns Lagen.
Creaturer: 2 Kiør hvid og Svart flekket den ene, 3 gjeder, 3 Souer, 2 Smaa griiser.
Korn Wahrer: fantes iche. Træefang: 2 Kar 1 Tønde hver, 2 halv Tønde Kagger, En
Rast Bonker, 2 Bøtter, 1 Stor Træe Stamp, Et Bord, 3 Benkker
Lensmanden infandt Sig iche efter som jeg Dog Sente Hannem Bud og efter lang
Wenting iche fremkom Registrerte jeg udi de ovennemte Dannemændz overværerlse
og saaledes Rigtig Passeret Brustuen d. 24. Janu. 1730: J.C. Kliver, LB.. , Sevald
Sevaldsen Stiklestad, Ole Nilsen Wiist."
Denne registreringen som ble foretatt 24. januar ble funnet ufullstendig eller ukor
rekt, men ble likevel innført i protokollen. Ny registrering ble foretatt under skifte
samlingen.
"Dernest blev Registeret og Wurderet Boens Efterfølgende Indgield
Creature: 1 Hvid Sort Kindet Hornet koe kaldet SvartKind 4 rd, En hvid Sortøret
Kollet dito Storlin 4 rd, Smaae For: 3 Søuer med Lam a 1 ort 16 s = 1 rd 1 ort, 1
ung Buch 1 ort Bs, 3 gjeder a 1 ort 16 s = 1 rd 1 ort, Svin: 1 purke 1 ort Bs, 1
liten galte 20 s. Paa Staburet: 1 hand Kurv 12 s, 1 Maledt Træe skaal 3s, 1 par
bøtter 6 s, 1 Træuv 2 s, 1 Tønde hafer 1 rd 12 s, 1 Koe Bjelde med Jern Klave 16 s,

----
208 H&FSt
----
1 Butelie 4 s, gl. Kaaper og Kiørler 12 s, 1 Tønde Træe 8 s, 1 Nye Træe Skaall 2 s,
1 Målet Træe fad 2s, 1 Hægle gl. 4 s, 1 gl. Liden Hug øxe 2 s, 1 gl. Slibstee med Træe
aas 2s, I Stuen: 1 Kaaber Kjedell vog 1 lestt 4lpaB s = 2 rd i ort Bs, Jernjang: 1
Gry de paa 1 Bøtte Bødet i øret 2 ort, 1 Stege Vandt 1 ort, 1 Skiering 12 s, 1 Bagste
Jern 1 rår, 1 Hug øxe 8 s, 1 Steenfad 2 s, 1 Stee Skaal 2 s, 1 ojn Karm 6s, Senge
Klæder: 1 gul og sort Randet aaklædes Skindjeld gl. og Snøuv 2 ort, 1 Kalvskindz
fæld 1 ort 12s, 1 Snøuv Søuv Skindz jæld 1 ort 12 s, 1 gl. Dito 20 s, 1 Hvid
Kalvskindz bolster fyldt medjjer 1 rd, 1 Find Hovedpude gl. med Reens Håar 4 s, 1
Dito aj Skind 6 s, 1 Benke Dyne aj Skind jyldt med Reens håar 1 ort 8 s, 1 Benke
Dyne aj lister med Skindjoer og Håar udi 20 s. 1 jind benke Dyne gl. 12 s, gang
Klæder: 1 gl. Sort Klædes Kiole med Moschovisk læretzjoer 1 ort 8 s, 1 Brun Kiersies
Trøye med Sort gl. Foer 1 ort Bs, 1 Blaat gl. Klædes Skiørt 2 ort, Linklæder: 1 blaae
garens læretz lagen 3 al. Lang 2 breder 1 ort, 2 gl. Serker a 12 s = 1 ort, Træejang:
2 gl. kar a støket 12 s - 1 ort, ? tønde Kagge 16 s, 1 dito 10 s, 1 Råaste Bunker 4 s,
2 Bøetter 4 s, 1 Stoer Stamp 4 s, I Kiste med laasjor 1 ort 8 s, 1 gl. Rund Borne 6 s,
1 Stuhuus gl. og meget jorfalden 4 rdr, 1 Fæe huus 2 rdr 2 ort, 1 Stabur 2 rdr, 1 Dito
Udet 2 ort, 1 Høe Boe 1 rdr, 1 Korn Lade 1 rdr 2 ort, 1 Nye Badstue 2 ort, ... Summa
lngield 35 rd 2 ort 16 s. Her i mod blev angivet ogjordret Boens jølgende Skyld og
udgield: 1) Sorenskriverens Solarium ejter Kongl. Allernaadigste Reglement bereig
net 1 rd aj 100 rd som bedrager aj Boens Midler 1 ort 9s. 2) Sevald Sevaldsen
Stiklestad fordrede Grundleie jor 1729 2 rd. 3) Brynhild Olsdatter jordrede
Resterende Tienisteløn 1 rd 2 ort. 4) Enkemanden giver at være Skyldig til Bent
Eriksdatter Reede Laante penge 1 rdr. 5) Hl. Lieut. Kliver Prætenderede for
Registreringen og overværelse ved Skiftet 2 rd 2 ort. 6) Enkemanden Tøres Olsen jor
drede till si begravelse Lige imod Hans Hustrues begravelse som har kostet ham 4 rdr.
7) Lensmanden jordrede jor sin u-mage ved Skiftet 1 ort Bs. 8) Anders Hojnagell 2
ort. 9) for Skiftebrevetz beskrivelse ejter Loven samt for Copien eller gjenparten 5
rdrl ort.
10) Stemplet Papir til Skiftebrevet 2 ort. Hvilken gield sig tilsamen bedrager 18 rdr
9 s Da naar frajornevntc boens beløbende Midler 35 rdr 2ort 16 s afgaar den
Specijicerede Skyld og ugield 18 rdr 9 s bliver boens beholdne jormue 17 rdr 2 ort 7s
Som falder Enkemanden og arvingerne imellem till efterjølgende Delling:
Enkemanden Tøres Olsen tilkommer den halve Boe som er 8 rdr 3 ort 3 1/2 s, Sønene
A) Otter Erichsen 2 rdr 2 ort 1 s, B) Eschild Monsen
1 rdr 2 ort 16 213 s, 2: Anne Monsdatter 3 ort 8 1/3 s = 2 rdr 2 ort 1 s. Døtterne
C 9 Berit Erichsdatter 1 rdr 1 ort 1/2 s, D 9 Marit Erichsdatter 1 rdr 1 ort 1/2 s, E)
Kirsti Erichsdatter
1 rdr 1 ort 1/2 5.... Svend Olsen Karmhuus Wærger jor de u-Myndige, ejter som
hand haver Deres jaster till Hustrue.
Folkene på Brustua figurerer ofte i kirkeboka som faddere og som kaveringsmenn
(forlovere) ved vielser på denne tiden. En årsak til det er vel Brustuas laglige plasse
ring nært kirka, men det kan også være et tegn på at de var vel ansette i bygda. Det

----
209 H&FSt
----
kan også være et tegn på at de hadde mange slektninger i Verdal, så det er ikke uri
melig å anta at de var av gammel Verdals-slekt.
Det har nok vært to stuer på Brustua i og med at det har vært flere familier der
samtidig.
Sist på 1700-tallet finner vi Erik Ottesen på Brustua, men før han hadde slekta
hans vært på Brustua siden først på 1700-tallet.
Erik Ottesen (1726-1801) og ° Marit Jonsdatter Stabel (1727-1785) og
2) Beret Pedersdatter Sanden
Erik var født på Skei, og hans foreldre var Otte Eriksen Skei og Malena Halvorsdatter
Bjartnes. Marit var født på Stabelstua og hun var datter av Jon Larsen Stabel og Eli
Olsdatter Dillan.
Erik var i tjeneste forskjellige steder i Verdal, for det meste på Øra. Han var dra
gon i militæret. Antakelig i tiden omkring vielsen flyttet han inn på Brustua. Han og
Marit bodde der i minst 20 år.
I 1779 var Erik og Marit på Lennes, men før 1785 hadde de flyttet til Husby hvor
Marit døde i 1785. Erik ble gift igjen i 1786 med Beret Pedersdatter Sanden. Han ble
på Husby til han døde i 1801.
Erik og Marit ble gift i 1755, og de hadde seks barn:
82. Jon, f. 1759 på Brustua, gift i 1785 med Marit Eriksdatter Myr. De ble hus
mannsfolk på Sem.
84. Halvor, f. 1763 på Brustua, gift i 1792 med Anne Jakobsdatter. Han ble neste
bruker på Brustua.
85. Otte, f. 1767, gift i 1793 med Gjertrud Knutsdatter Hestegrei. De bosatte seg
også på Brustua. I 1 8 1 5 er Gjertrud enke og bor på Brustua sammen med søn
nen Erik. Erik ble gift med Marta Baardsdatter fra Skogn, og de flyttet til Momarka
under Nordberg.
86. Beret Maria, f. 1769.
Erik og Beret ble gift i 1786 og de fikk tre barn:
81. Marit, f. 1787 på Husbyvald.
82. Marit, f. 1791 på Husbyvald.
83. Ingeborg, f. 1792 på Husbyvald.
Halvor Eriksen Brustua (1763-) og Anne Jakobsdatter (1768-)
Han var dragon på Husan da han i 1792 giftet seg med Anne Jakobsdatter. Hun var
da på Sør - Minsås, og de bodde der de første årene av ekteskapet. Men innen 1795
var også de kommet til Brustua, og der bodde de enda i 1802. Halvor var i landver
net.
Halvor og Anne hadde åtte barn:

 

----
210 H&FSt
----
Bl . Maria, f. 1792 på Sør-Minsås.
82. Marit, f. 1 795 på Brustua, d. før 1 801.
83. Berit, f. 1797 på Brustua, gift i 1823 med Hans Hansen Østerås f. 1791 i
Sparbu. Vi finner mer om denne familien under Nordremoen, Forbregd.
84. Erik, f. 1800 på Brustua d. 1 866 på Hallemsvald, gift med Maria Olsdatter
Minsås. De ble husmannsfolk på Minsåsvald, Tømmeråsen og Hallemsmyra.
85. Jakob, f. 1 802 d. 1 837 på Brustua, gift med Marit Olsdatter Minsås, f. 1 800 på
Fæbyvald. De ble husmannsfolk på Minsåsvald.
86. Lisbet, f 1805 på Hesteg reiva Id, d. 1838 på Øra, ugift.
87. Anne, f. 1807 på Hestegreivald, d. 1897 på Ørmelen, gift 1833 med Ole
Kristiansen Borgen, f. 1802 på Leinsvald.
88. Marit, f. 18 1 0 på Hestegreivald, d. 1 883, gift med Ole Svendsen Vistvald, f.
1 805 på Bjartnesvald, d. 1 887. De ble husmannsfolk på Vist nedre.
Otte Eriksen (1767-1811) og Gjertrud Knutsdatter (1760-)
Familien kom hit like etter 1800. Gjertrud var enke etter Otte Halvorsen Hestegrei
vald. Hun var på Brustua enda i 1825.
Otte døde i 1811. Han fikk et tre over seg under skogsarbeid i Sendeskogen.
Otte og Gjertrud giftet seg i 1793 og de fikk fire barn:
81. Serianna, f. 1793 på Hestegreivald. Hun ble gift med Jakob Jensen. De ble hus
mannsfolk her på Brustua en tid, og senere kom de til Eklestua.
82. Erik, f. 1796 på Hestegreivald, gift med Martha Bårdsdatter Venåsvald, og de ble
husmannsfolk på Momarken under Nordberg.
83. Halvor, f. 1798 på Hestegreivald, gift første gang med Brynhild Mosesdatter, gift
andre gang med Ingeborg Eriksdatter. Halvor og Brynhild bosatte seg i Støa under
Hallem nedre.
84. Iver, f. 1 801 på Hestegreivald, gift med Marta Andersdatter. De ble husmannsfolk
på Øgstadmarka.
Jakob Jensen (1788-1871) og Serianna Ottesdatter (1793-1882)
Når Jakob og Serianna tok over som husmannsfolk, kan ikke tidfestes nøyaktig, men
etter som far til Serianna døde i 1811, er det mest trolig at de overtok ganske snart
etter at de ble gift i 1815. De var her på Brustua fram mot 1824 da de flyttet til
Eklestua.
Jakob og Serianna fikk tre barn:
81. Ole, f. 1 816 på Stiklestad va Id, gift med Gjertrud Henriksdatter. Hun var enke etter
Anders Pedersen på husmannsplassen Gjerdet (Gjale) under Haug (Slottet), og Ole
overtok denne plassen.
82. Martha, f. 1820 på Stiklestadvald, gift med Thomas Olsen. De var bosatt på
Rosvollvald og Sørakervald (Busveet).
83. Johannes, f. 1824 på Eklestua, d. 1841

----
211 H&FSt
----
Johannes Olsen (1797-1853) og Maria Andersdatter (1807-1875)
Maria Andersdatter var datter av Anders Olsen og Berit Larsdatter, eiere av Stiklestad
østre. Hun ble gift i 1828 med Johannes Olsen, sønn av Ole Nilsen og Beret
Knutsdatter på Vist nedre.
Etter at de giftet seg, flyttet de til Brustua som inderster. De var drivere her så
lenge Johannes levde, men om han hadde status som husmann, eller han bare var dri
ver og hadde arbeide på gården er usikkert.
1 folketellinga for 1865 er Maria på Brustua oppført som enke, og hun fortsatte å
bo der til hun døde i 1875. Etter at hun døde, bodde datteren Bergitte her, og hun
overtok plassen sammen med sin mann.
I 1865 var besetningen 1 hest, 1 ku, 4 sauer og 4 geiter. Utsæden var 1/4 tønne
bygg, 2 tønner havre og 3 tønner poteter.
På Brustua var det to stuer, og i lillestua losjerte i 1865 enkemann Andreas
Rasmussen sammen med sønnen Mikal f. 1857 på Stubskinvald. De flyttet senere til
Sverige.
Johannes og Maria hadde fem barn:
81. Ole, f. 1 828 på Vist nedre, d. 1 828.
82. Berit, f 1 829 på Leinsvald, d. 1 896 i Østersund på besøk hos en datter, gift med
Peder Olsen Stiklestad, husmann på Slåkån under Stiklestad østre fra 1 85 1 .
83. Bergitte, f. 1833 på Stiklestadvald. Hun ble neste bruker på Brustua.
84. Anne, f. 1 836 på Augla i Volhaugen, d. 1 850 på Stiklestadvald.
85. Oliva, f. 1 849 på Stiklestadvald. I 1 875 bodde hun hjemme på Brustua og arbei
det som sypike. Senere var hun i tjeneste på Melby, og utvandra til Amerika i
1 881 som Oliva Melby. Hun ble gift med Wahl og bosatt i Fergus Falls, og hun
døde der i 1912.
Eilert Martin Nilsen (1849-) og ° Bergitte Johannesdatter (1833-1892) og
2) Karen Marie Olausdatter (1866-)
I 1875 bestyrte Bergitte plassen alene, men ble gift i 1877 med Eilert Martin Nilsen
fra Sparbu. De hadde ingen barn.
Bergitte døde i 1892, og i 1893 giftet Eilert seg med Karen Marie Olausdatter f.
1866 på Jøssåsvald av foreldre Peter Olaus Johannesen ogjonetta Olsdatter.
Karen hadde en sønn før hun ble gift med Eilert, Olaf Gustavsen f. 1891. Hans far
var Gustav Adolf Olsen.
Like før år 1900 flyttet de til plassen Havet under Stiklestad vestre. (Se mer om
familien under Stiklestad vestre.)
Eilert og Karen fikk fire barn:
Bl . Julie Karoline, f. 1894 på Forbregdsvald, d. 1894.
82. Julie Kristine, f. 1898 på Brustua, d. 1921 på Levanger, ugift.
83. Egil Martin, f. 1901 på Havet d. 1903
84. Egil Konrad, f. 1906 på Havet d. 1983

----
212 H&FSt
----
Anton Johansen (1865-1923) og Marta Nikoline Hansdatter (1865-1951)
Anton og Marta kom til Brustua like før 1900, og de kom fra Hofstad i Leksdalen.
Anton var født på Dalemarkvald, og han var sønn av Johan Andersen og Christina
Hansdatter. Han ble gift i 1891 med Marta Nikoline Hansdatter. Hun var født på
Rosvollvald, datter av skolelærer Hans Bertelsen Hallem og Abel Olsdatter.
I 1902 flyttet de til Tømmeråsplass, og i 1904 flyttet de til Dypdal under Lund.
(Se Heimer og folk Leksdalen side 328.)
Anton og Marta fikk to barn:
81. Anna Kristine, f. 1891 på Dalemarkvald, gift i 1916 med Ivar Johnsen Austli. De
bosatte seg på Bråttåenget i Inndalen.
82. Julie Hansine, f. 1893 på Hofstadvald, d. 1971. Hun var ugift og var i tjeneste
blant annet på Borgen og Lyng mellom.
Karl Tibertus Johannesen (1878-1935) og Ida Olausdatter (1880-1913)
Karl fikk kontrakt på Brustua fra 14. april 1902, og han og Ida var her til 1909 da de
kjøpte Karmhusbakken øvre i Leksdalen. Ida døde i 1913 og i 1915 solgte Karl
Karmhusbakken til Arnt Kjesbu og flyttet til Lyngåsen. (Se mer om denne familien
under Lyngåsen.)
I kontrakten ser vi at Karl skulle betale kr. 40 pr. år for Brustua. Det skulle beta
les med 80 dagsverk.
Husmannskontrakten mellom Sefanias Hofstad og Karl Johannesen Lyngås ser slik
ut:
Kontrakt.
Undertegnede Sejanias Hofstad tilstår herved at have overladt Karl Johannesen
Lyngås til bruk og beboelse den under min gard østre Stiklestad beligende plads
Brustuen kaldet, på 1- et år at regne fra 14. april 1902 til 14. april 1903 på følgende
vilkår:
1. For pladsen som er indhegnet betaler Karl Johannesen Kr. 40,00 Jirti kroner året,
der svares i arbeide således. Våranden 10 dager, håbolden 8 dager, høiånden 15
dager, mellom åndene 6 dager, skur og potetånden 15 dager og om vinteren 26
dager. Når opsideren trenger arbeide og Karl Johannesen ikke er syselsatt med
arbeide på pladsen, pligter han på forlangende at arbeide for opsideren efter
almindelige priser inden bygden. Det ncevnte arbeide udføres forsvarlig, enten af
han seiv eller en anden dugelig mand i hans sted.
2. Pladsen dyrkes vel og skal ikke foringes. Ajlingen må ikke selges eller bortføres der
fra og den samlede gjødsel forbliver altid på pladsen. Gjerder vedligeholdes afKarl
Johannesen om pladsen, mod at gjerdefang tages i gårdens udmark.
3. 1 mine på pladsen stående huse tilades Karl Johannesen at bo,for sig og sin fami
lie samt de på pladsen fødende kreature. Ligeså tilades Karl Johannesen i min
udmark, at tåge stubber og tørrkvist til brensel, samt havningfor sin ko i gårdens
vestre udmark.

----
213 H&FSt
----
Opsideren Jorbeholder sig husleie der dog ikke skal overstige Kr 6,00.
Att vi således er forenede bekrejter vi med våre henders underskrifter i tvende vid
ners nervær.
Stiklestad 4de februar 1902
S. Hofstad
Karl Johannesen
Til vitterlighet
Ingeborg Reppe.
Rolf Johnsen Marken (1885-1921) og Brita Elisabeth Anneusdatter (1890-
1963)
Johannes Dahl mener at Rolf Marken og Brita var siste husmannsparet på Brustua,
men hvor lenge de var der, er ikke kjent.
Også i Reidar Prestmos notater med kilde Bernt og Johan Haug har Rolf og Brita
vært de siste som var her på plassen. Der står det at de reiste derfrå i 1906-07, og da
var husa i dårlig forfatning.
Karl Tibertus Johannesen var også her til i 1909, og det er mulig at Rolf og Brita
bodde i den andre stua på Brustua.
Rolf var født på Sveet østre under Øver-Hofstad. (Om hans opphav, se Heimer og
folk i Leksdalen side 242.) Brita var datter av Anneus Ekeberg f. 1890 i Snarsved i
Sverige.
Rolf og Brita giftet seg i 1907. Da bodde de på Skogtrøa. Senere var de på Togstad
og på Øra. Etter dette ser det ut som de var på Brustua en kort tid før de ble gift eller
like etter.
Etter at Rolf døde, ble Brita gift på nytt i 1924 med skomaker Nils Nilsson på
Ørmelen, født 1888 i Offerdal, Sverige
Rolf og Brita fikk ni barn:
81. Emma Antonie, f. 1907 på Skogtrøa, d. 1907
82. Ivar, f. 1908 på Togstad.
83. Reidar, f. 1910 på Øra.
84. Ole Alfred, f. 191 2 på Valbekmo, d. ugift på Ørmelen i 1976.
85. Elvira, f. 1914 på Ørmelen, d. 2001, gift med Sverre Bjørsmo f. 191 1
86. Lilli, f. 1915 på Ørmelen, d. 1916.
87. Olga Dagny, f. 1916 på Ørmelen, d. 1971
88. Ottar Bernhard, f. 1918 på Ørmelen, d. 2000 på Ørmelen, ugift
89. Ruth, f. 1921 på Ørmelen.
Marie Hofstad (1890-1983) og Gudrun Hofstad (1900-1985)
Det ser ikke ut som det har vært folk på Brustua en tid etter 1909. Men først på 1920-
tallet bygde Sefanias Hofstad kårhus der, og fra 1933 var det hans to døtre som sto

----
214 H&FSt
----
Misjonsforeningen på Brustutrappa, ca. 1926. Mette Mikvold lener seg mot rekkverket t.v., nedenfor henne fru
sogneprest Krohn, Julie Sicilie Skavhaug sitter fremst på benken t.h., bak henne t.h. Gudrun, vertinne, den andre
vertinnen, Marie, er sikkert inne og ordner.
som eiere av heimen. Både Marie og Gudrun var ugift, og de stelte bruket med litt
hjelp fra gården. De hadde et lite husdyrhold på bruket, men i 1964 ble jorda solgt
tilbake til hovedbølet.
Brustu ble solgt til Verdal kommune da Stiklestad skole ble bygget i 1971. Mane
og Gudrun dyttet da til Øra.
Kirkestua/Sjurgjalet
Dette er en gammel husmannsplass. Den er nevnt allerede i manntallet for 1666 og
er muligens enda eldre. (Plassen Kirkestua er beskrevet av Reidar Prestmo i Verdal
historielags årbok for 1990.)
Det er ingen sikre tegn eller historier om hvor denne plassen lå. Ifølge artikkelen
som er nevnt i årboka, lå plassen muligens nedenfor Brustua, på samme siden av
veien. På et kart fra 1813 er det en plass påtegnet på andre siden av veien, der går
den Li nå er, så det er mulig at Kirkestua lå der.
Plassen ble også kalt Sjurgjalet, men hvilken Sjur som plassen er oppkalt etter er
usikkert. Det var ingen husmann på 1800-tallet som het Sjur, men tidligere kan en
finne en Sjur Olsen som var født på Kirkestua i 1711. Det er mulig at han fortsatte
som husmann etter sin far og således har gitt navn til plassen.


----
215 H&FSt
----
Ole Ingebrigtsen (1779-) og Beret Eliasdatter (1777-1813)
Disse husmannsfolka er de eneste på 1800-tallet som en med noenlunde sikkerhet
kan plassere i Kirkestua. De var husmannsfolk på Stiklestad østre i 1801, men aller
ede i 1803 ser vi at de er husmannsfolk på Nessvald.
De hadde fem barn:
81. Elias, f. 1 800 på Stiklestad østre
82. Sevald, f. 1803 på Nessvald, d. 1901 på Skavdalen, gift med Karen Olsdatter.
83. Ole, f. 1805 på Nessvald.
84. Ingebrigt, f. 1808 på Nessvald.
85. Berit, f. 1811 på Nessvald, d. ugift på Borgenvald.
Anders Olsen (1755-1821) og Berit Halvorsdatter (1757-1821)
I folketellingen for 1815 finner vi under Stiklestad østre dette ekteparet som var hus
mannsfolk under gården, og en mener at de var på Kirkestua. De kom fra Ner-
Hallem, og en kan se mer om denne familien der.
Slåkån
Plassen har vært sør for gården, på sletta ned mot gårdsveien til Ekle. Nærmere kan
den ikke stedfestes.
Anders Sevaldsen (1752-1840) og Kari Jakobsdatter (1744-1818)
Disse folka finner vi på plassen under folketellingen i 1801 og 1815. Både Anders og
Kari døde på Slåkån, hun i 1818 og han i 1840.
De hadde ingen barn, men de hadde en fosterdatter:
81. Pernille Pedersdatter, f. 1788, gift med Peder Arntsen. De ble husmannsfolk på
Nessvald, og før de kom dit, var de inderster på Lyngåsvald og Follovald.
Otte Andersen (1797-1879) og Marit Joensdatter (1796-1870)
Otte og Marit var husmannsfolk på Stiklestad østre i tiden omkring 1820-25.
Otte var født i 1797, og han var sønn av Anders Olsen Hallemsvald og Berit
Halvardsdatter Hallemsvald. Otte og Marit giftet seg i 1820, og Otte hadde da bosted
på Stiklestad, og Marit bodde på Rosvoll.
En vet ikke hvor lenge de var på Slåkån, men fra de giftet seg, var de husmanns
folk på Stiklestadvald. 1 1830 var de inderster på Stiklestadvald og senere på
Lyngåsvald og Hallemsvald. 1 1865 hadde de slått seg ned som husmannsfolk på
Svartåsen under Stiklestad nordre, men eksakt når de kom dit, er usikkert. Otte var
belgtrøer ved Stiklestad kirke.
Marit døde på Sør-Hallemvald (Angelbakken) i 1870, og Otte døde på Haug som
fattiglem.

----
216 H&FSt
----
Otte hadde en sønn før han ble gift med Marit, og hans mor var Martha
Johnsdatter Haug:
81. Johannes, f. 181 7 på Haug.
Otte og Marit fikk sju barn:
81. John, f. 1 820 på Semsvald, d. 1 868, gift med Inger Marie Olsdatter. I 1 865 var
de husmannsfolk på Landstadhåggån. En sønn av disse to, Olaus Martin, finner vi
igjen som husmann i Myra under Sør-Hallem.
82. Beret, f. 1 822 på Stiklestadvald. Beret døde ugift på Minsås i 1 888. Hun hadde
vært i tjeneste på flere gårder, og hun brukte Hallemsvald som etternavn.
83. Anne, f. 1825 på Stiklestadvald, d.1825.
84. Anders, f. 1 826 på Stiklestadvald, gift første gang i 1 848 med Karen Marie
Olsdatter, f. 1 822 på Nessvald, d. 1 878, gift andre gang med Anne Kirstine
Henriksdatter. De ble husmannsfolk på Valstadsvedjan, og Anders døde der i
1882.
85. Birgitte, f. 1830 på Stiklestadvald. Hun var ugift og døde i 1889 på Stor-Vuku.
Hun hadde hatt bosted på flere gårder, og i folketellinga for 1 875 var hun i tje
neste på Lennes. Hun ble da innskrevet som løsgjengerske. Hun hadde en sønn:
Ole Martin Sefaniasen Nordberg, f. 1 865. Han utvandra til Amerika i 1 891 .
86. Halvor, f 1834 på Lyngåsvald, d. i 1836 på Lyngåsen
87. Mikal, f. 1842 på Hallemsvald. Mikal ble gift to ganger, først i 1864 med
Elisabeth Hansdatter f. 1842, d. 1891. I 1894 giftet han seg med Kirsten
Halvorsdatter, f. 1863 i Bjørnør. I 1865 bodde Mikael og Elisabeth på
Nordremoen under Forbregd hos Mikals svigerforeldre. I 1 875 er de husmanns
folk på Lein og senere ble han rådsdreng på Vist. Han døde på Mikvoll i 1903,
og da var han gardsarbeider.
Peder Olsen (1825-1888) og Beret Johannesdatter (1829-1896)
Peder og Beret var husmannsfolk på Stiklestad østre på 1850-tallet, og det er mest
trolig at de kom hit til Slåkån like etter at de giftet seg i 1851. De var her ikke så
lenge, for allerede i 1855 flyttet de til Sveet, en plass under Melby.
Peder var født på Røesvald, og hans foreldre var Ole Pedersen og Anne Olsdatter
som var inderster på Røesvald da Peder ble født.
Beret ble født på Leinsvald og hennes foreldre var Johannes Olsen og Maria
Andersdatter.
Peder og Beret hadde ni barn:
Bl . Anne Maria, f. 1 85 1 på Stiklestad østre-vald. For henne kan en finne flytteattest til
Sverige både i 1876 og 1882. Hun ble gift med snekker C. O. Bernhardson,
Østersund.
82. Johanne, f. 1853 på Stiklestad østre-vald, d. 1853, bare 7 måneder gammel.
83. Johan, f. 1854 på Stiklestad østre-vald. I 1900 finner vi Johan i Leksvik, han

----
217 H&FSt
----
hadde Minsås som etternavn og var lensmann der. Johan var gift og hadde fem
barn, kona hette Karen Johanna.
84. Oline, f. 1857 på Sveet. Hun utvandra til Amerika i 1883 gift med Peder H.
Friberg.
85. Anna, f. 1 860 på Sveet. Hun var i tjeneste hos en kjøpmann på Steinkjer i 1 896
og kalte seg Anna Melby.
86. Bernt Oluf, f. 1 864 på Sveet, d. 1 880.
87. Bergitte Pauline, f. 1 866 på Sveet, gift med Ole Mikalsen Slapgård. De ble gård
brukere på Halset og foreldre til Bjarne Slapgård.
89. Oliva, f. 1 873 på Sveet. Hun flyttet til Bodø i 1 892, gift med Konrad Hansen fra
Bodø. De bodde senere på Strinda.
Johannes Einarsen (1832-1902) og Elen Michalsdatter (1829-1907)
De kom hit til Slåkån i 1862, i 1875 var de husmannsfolk på Hegstadåkeren, men
når de flyttet fra Slåkån, er usikkert. Johannes kom fra Leksdalen, og han var eier av
Aksnes mellom. (Se Heimer og folk Leksdalen s. 77). Johannes var i 1883 vognmann
på Øra, og i 1891 kjøpte han Lillesand i Vinne.
Johannes var født på Leinsvald, sønn av Einar Pedersen og Guru Estensdatter. De
var gårdbrukere på Aksnes mellom. Johannes giftet seg i 1853 med Elen
Michalsdatter, født på Lyngsvald, datter av Michal Hemmingsen og Andrianne
Larsdatter.
Johannes døde i 1902 på Lillesand. Ellen døde i 1907 hos sønnen Martin Einarsen
på Øra.
På Slåkån var det i 1865 en besetning på 4 sauer og 2 geiter. De hadde en utsæd
på 1/8 tønne bygg, 1 tønne havre og 1 1/2 tønne poteter.
Johannes og Elen fikk tre barn:
81. Elen Anna, f. 1854 på Aksnes, gift i 1876 med Oluf Larsen Lein f. 1853 på
Forbregdsvald. Flytteattest til Sverige i 1 897.
82. Martin Edvard, f. 1855 på Aksnes mellom, gift i 1883 med Anna Olsdatter
Hynne f. 1862 på Øra. Martin tok navnet Einarsen og han ble vognmann på
Øra.
83. Gunnerius Johannes, f. 1859 på Aksneshaugen, gift i 1886 med Grethe Sofie
Andreasdatter f. 1 862 på Hegstadvald. Gunnerius Einarsen var jernbanearbeider
og de bodde på Øra, senere på Norumsmo i Vinne.
Gjalet
I folketellingen for 1875 er det en plass på Stiklestad østre som er kalt Gjerdet. Denne
plassen er ikke nevnt verken før eller senere, så en må gå ut fra at det var bare en
familie på denne plassen.


----
218 H&FSt
----
Etter Reidar Prestmo sine notater har Meier Høknes fortalt at det var en hus
mannsplass på andre siden av bekken ved nåværende Stiklestad skole. Dette kan
stemme, for på gården bruker de navnet "Gjale" på dette stykket. Forbi denne plas
sen gikk det en vei som tok av fra hovedveien nedenfor Brustu og gikk til Forbregd.
På Gjerdet hadde de i 1875 en besetning på 3 sauer og 2 geiter, og det var en
utsæd på L Ao tønne bygg, Vi tønne havre og 2 tønner poteter.
Gunnerius Baardsen (1851-1936) og 1} Serianna Johnsdatter (1840-1880)
2) Grethe Elisabeth Sørensdatter (1860-1885) 3) Karoline Andersdatter
(1870-1952)
Gunnerius var født på Nessvald, sønn av Baard Jakobsen og Lisa Henriksdatter.
Denne familien kom senere til Gjeilstuen under Stiklestad mellom.
Serianna Johnsdatter ble født på Tangen under Kjesbu, datter av John Bårdsen og
Lisbeth Svendsdatter. I 1875 brukte de Tangen som slektsnavn. I 1875 bodde også
John og Lisbeth på Gjerdet hos datteren Serianna, og i 1891 finner vi dem hos sin
andre datter Ragnhild Karoline på Haugen under Slottet. John Bårdsen hadde også en
sønn, Lars. Han fikk i 1863 undervisning som lærer hos Johannes Rygh, og han ble
lærer i Vuku (fra Holmli til Nordkleiva) med en lønn på 1 ort (80 øre) dagen.
Serianna døde i 1880, og Gunnerius ble gift på nytt i 1882 med Grethe Elisabeth
Sørensdatter fra Inderøy. Enda i 1882 var Gunnerius her på Gjerdet, men i 1884 var
han og Grethe Elisabeth inderster på Svedjanvald.
Etter Grethe døde 1 1885, flyttet han til Sparbu i 1887. 1 1889 kom han tilbake
og giftet seg med Karoline Andersdatter. De var inderster på Auskinnesset da. Senere
ble de inderster på Gudmundhus før de ble husmannsfolk på Stubskinvald. I 1903
var de selveiere på Heggås, og de tok da Heggås som familienavn.
Karoline var født på Gammelplassen under Stiklestad øvre, og hennes foreldre var
Anders Larsen og Karen Thoresdatter. Denne familien flyttet fra Gammelplassen til
Lyngåsmoen i 1872, og i 1880 flyttet de til en plass under Fisknes i Henning.
Karoline kom tilbake til Verdal igjen i 1887 og ble altså gift med Gunnerius i 1889.
Gunnerius og Serianna hadde ingen barn.
Gunnerius og Grethe Elisabeth fikk en datter:
Bl . Sofie Berntine, f. 1 884 på Svedjanvald, gift i 1 908 med Andreas Olausen Kvello,
f. 1872 på Skrovevald. De ble gårdbrukere på Kvello.
Gunnerius og Karoline fikk seks barn:
82. Signe Gustava, f. 1894 på Gudmundhus, gift i 1913 med Anton Olsen Sæter, f.
1 885 på Kolstad, d. 1914. De bosatte seg på Sæter. Signe Gustava ble gift på
nytt med svensken Martin Person, f. 1884, d. 1973.
83. Georg Ludvig, f. 1897 på Stubskinvald, gift i 1927 med Ragnhild Olufsdatter
Reinsberg. De overtok heimen Heggås i Leirådal.


----
219 H&FSt
----
84. Arne, f. 1900 på Stubskinvald, gift 1921 med Ingeranna Sefaniasdatter
Guddingsmo, f. 1901. De ble brukere på Kvellomoen.
85. Kåre, f. 1903 på Heggås, gift i 1935 med Tordis Konstanse Guddingsmo, f.
1905, d. 1942. De ble bureisere på Bjørnstad i Ness.
86. Harald f. 1906 på Heggås, gift med Olga Oline Melby, f. 1907. De ble burei
sere på Lauvness i Ness.
Fraskilte parter på Stiklestad østre:
Smed-husa
Nedenfor Brustua var det ei smie som Johannes smed bygde opp en gang omkring
1900-tallet. Det var smie og bolighus og denne heimen lå like ved veien til Leksdalen,
ganske nøyaktig der kårhusa til Tormod Hofstad nå ligger. Hvor lenge Johannes dreiv
som smed her er usikkert, men husa ble revet i 1935. John Hallem kjøpte bolighu
set og førte det opp som bolig på
Moholt, og Bjarne Hofstad kjøpte
smia og brukte materialene til bolig
hus da han kjøpte tomt av Stiklestad
mellom og bygde opp heimen
Heimstad i 1936. Det fortelles at
lukta fra smia sått igjen i tømmeret,
og denne lukta kunne en kjenne
lenge etter at huset ble sått opp.
Johannes Hansen (1848-1935)
Johannes var ugift. Han var fra
Arnsveet under Stor-Vuku og sønn
av Hans Johannesen og Martha
Olsdatter. Før han bygde egen smie
ved Brustua, var han dreng på
Reppe i 1865. I 1875 var han dreng
på Hegstad. I 1891 var han smed,
og han losjerte da på Hegstad. 1
1900 losjerte han på Nord-Hallem,
og arbeidet også da som smed.
Johannes gikk under navnet
"Hegstadsmeden og Johannes
smed", og seiv om han ikke var gift
hadde han tre barn:
Johannes smed.


----
220 H&FSt
----
81. Julie, f. 1 869 på Østnesvald, d. 1 958, gift i 1 898 med Ole Anneusen Åsheim f.
1869 på Rindsemvald, d. 1935. De bodde på Åsheim under Sundby vestre. I
1901 kjøpte de Sundbymoen. Julies mor var Oline Johnsdatter Østnesvald, f.
1844, d. 1910.
82. Bernhard, f. 1 881 på Stiklestad øvre. Hans mor var Pauline Petersdatter f. 1 858
på Bjartnesvald.
83. Peter Georg, "Litj-smeden" f. 1884 på Stiklestad øvre. Peter Georg og Bernhard
hadde samme mor. Peter Georg flyttet til Trondheim i 1 897, og kalte seg da
Stiklestad. Han brukte bare Georg som fornavn, og var smed som sin far. Det er
tydelig at han var hjemme i Verdal en tur mens han bodde i Trondheim, for i 1902
fikk han en datter med Anna Mikalsdatter Vangli, bosatt på Karmhus. Datteren fikk
navnet Marianne. Han flyttet tilbake til Verdal, og i 1 904 bodde han på Forbregd,
og dette året fikk han tre barn med tre forskjellige kvinner:
Cl . Olgajørgine Hallem, f. 1904 på Gjale under Nord-Hallem, hennes mor var
Pauline Olsdatter.
C 2. Inga Johanne Forbregd, f. 1904 på Forbregdsvald, og hennes mor var
Jensine Iversdatter. Inga var ugift og hun bodde sammen med sin mor på
Einan under Lein.
C 3. Margit f. 1904 på Havet, d.1904. Hennes mor var Maren Elise
Anneusdatter.
Dette ble antagelig for mye å stå til rette for, for etter dette utvandra Peter Georg
til Amerika
Mettestu
Like ved smedhusa, men litt lengre mot bek
ken lå det ei stue som ble kalt "Mettestu"
Denne stua ble også oppsatt like etter
1900, og det var Mette Pedersdatter Mikvoll,
født 1851, som bosatte seg der.
Mette var enke, etter at mannen Martinus
Johnsen Mikvoll og to barn ble tatt i raset i
1893. Hun bodde på Nord-Hallem under fol
ketellingen i 1900. Mette døde på aldershei
men i 1944, og husa ble revet en gang omkring
år 1950.
(Se mer om Mette og hennes familie under Mo
søndre.)
Mette Pedersdatter Mikvold.


----
221 H&FSt
----
Stiklestad lille (Stiklestad skole)
GNR. 29, BNR. 3
Stiklestad skole 1954. r-oioWidei«
Den 30/1 1877 gjorde prost Kock framlegg i skolekommisjonen om en fast skole for
Stiklestad skolekrets. Skolen skulle også være bolig for læreren. Kock mente videre
at læreren ved Stiklestad skole også burde være klokker ved Stiklestad kirke.
I et møte 10/12 1878 ble forslaget drøfta, og det ble da nedsatt en nemnd som
skulle se på kostnadsoverslag og byggeplaner. Det ble også da bestemt at det skulle
være kommunelokale i samme bygget.
Nemnda hadde innstillinga klar allerede tidlig i 1879, og forhandlinger om tomt
til bygget startet. Etter som skolen skulle ligge ved kirken, var det på Stiklestad østre
sin grunn skolen ble liggende.
1 1881 var skolen klar til bruk og Morten Slapgård ble tilsatt som lærer og klok
ker.
Morten Slapgård (1843-1914)
Morten Slapgård var den første læreren som bodde på skolen på Stiklestad. Han var
ugift og født på Slapgård i Vuku. Han var sønn av Johannes Hansen Slapgård og
Lisbet Mortensdatter Kulstad. (Se mer om denne slekta i Verdalsboka bind V s. 527.)
STIKLESTAD


----
222 H&FSt
----
I 1891 hadde han en som styrte huset for seg, og hun het Hanna Berntine
Elisæusdatter f. 1838 på Kvammet. Hennes foreldre var Elisæus Bårdsen og Maria
Olsdatter. De var inderster og senere gårdbrukere på Kvammet. Hanna Berntine flyt
tet til Trondheim i 1893.
I 1900 var det Marta Martinusdatter, født 1877, som var husbestyrerinne. Marta
var datter av Martinus Ellefsen og Hanna Johannesdatter. De var inderster på
Slapgård i 1877, og senere ble de gårdbrukere i Steinslia. Martha giftet seg i 1912
med farmer Oluf Nilsen Trygstad og utvandra til Amerika samme år.
Før Morten Slapgård kom hit til Stiklestad, var han lærer i Sparbu fra 1864 til
1866. Han var i Inndalen i ett år, og i Sjøbygda fra 1867 til han kom til Stiklestad.
Han var også klokker i Stiklestad kirke fra 1881. Han gikk av som lærer i 1901
og som klokker i 1906.
1 1903 kjøpte han et jordstykke av Bjartnes og bygde opp heimen Løvli.
Johannes Johannesen Dahl (1870-1963) og Ingeborg Nilsdatter (1878-)
Johannes Dahl ble født på Bjørstadvald, sønn av overveivokter Johannes Johnsen
Dahl, f. 1841 i Folldal, som igjen var sønn av bonde Jon Andersen Dalen og kone
Marit Johansdatter Haugen. Johannes Johnsen Dahl utvandra til Amerika i 1870, død
1887 i Minnesota, gift med Marit Johnsdatter Halvorsen fra Fron.
Mor til Johannes var Sirianna Gundbjørnsdatter. (Se mer om henne i Verdalsboka
bind V s. 163 (Greensætta).)
Ingeborg Dahl ble født på Garnes, og hennes foreldre var Nils Ellevsen Garnes og
Mette Kristensdatter Kvello. (Se mer om hennes ætt i Verdalsboka bind V s. 425
(Sulætta).)
Johannes Dahl var lærer på Stiklestad skole fra 1902 til 1936. Tidligere var han
lærer i Bjartan og Vera fra 1892, i Årstad, Garnes og Sul fra 1894. Han var formann
i skolestyret fra 1908 til 1918, og fra 1918 var han skoleinspektør i Verdal til han
gikk av i 1936. Han var klokker i Stiklestad kirke fra 1906 til 1936.
Johannes var medlem av bygdeboknemnda for Verdal, og etter at Einar Musum
døde, ble han formann. Han var redaktør og forfatter av Verdalsboka II A,
Kulturhistorie.
Johannes Dahl ble tildelt Kongens fortjenestemedalje.
Da Johannes gikk av som lærer, bosatte han og Ingeborg seg i heimen Sagatun
som de bygde på Øra.
Johannes og Ingeborg fikk sju barn:
81. Magnhild, f. 1897 ; d. 1 921, gift med Johan Schei. De er nærmere omtalt under
Hallem søndre.
82. Sigrid, f. 1899, gift med Reidar Torvanger.
83. Aslaug, f. 1902. Hun ble utdannet lærerinne, gift med Ola Mo og bosatt på
Sunnmøre. Begge var lærere i Ness en tid.
84. Dagrun, f. 1905, gift med Peder Johansen Sundby. Gårdbrukere i Øster-Sundby.
85. Nils Egil, f. 1907, d.1921.

----
223 H&FSt
----
!■■■
Sli
II
it*
'r 1?
3
w
Ai
Lærer Johannes Dahl med 17. maitoget på Stiklestad i 1920. Foto: Otto skmve
86. Johan Ingebrigt, f. 1910, gift med Trine Arntsdatter Bakken. De var filialbestyrere
på Verdal Samvirkelags filial i Inndalen. Johan døde 1980 og Trine i 1999.
87. Asmund, f. 1918, d. 1980, gift med Agnes Oline Årstad, og de bosatte seg i
heimen Sagatun på Øra.
Paul Vist (1895-1962) og Olga Otilie (1903-1992)
Paul Vist ble født på Inderøy og var sønn av Sivert Steffensen Vist og Tale Paulsdatter.
Han ble gift med Olga Otilie Sefaniasdatter, født på Åkerhus. Hun var datter av
Sefanias Johannesen og Oline Martinusdatter.
Paul Vist tok eksamen på Levanger lærerskole i 1920. Han var lærer i Tolga fra
1920 til 1921. I 1922 ble han lærer i Volhaugen, og han var der til 1936 da han
begynte som lærer ved Stiklestad skole.
Paul og Olga Otilie fikk fire barn
81. Torlaug Oddny f. 1926, gift med Tormod Hofstad, gårdbrukere på Stiklestad
østre.
82. Snorre f. 1928, gift med Molly Årvik fra Ølen i Hordaland, han arbeidet ved
Mustad fabrikker.
83. Svein f. 1930, gift Solveig Olsen fra Eidsvoll. Han arbeidet som kontorsjef hos
Riksantikvaren.
84. Per Oddmund f. 1935, gift med Eli Saltnes fra Ørlandet. Han arbeidet som apo
teker i Asker.
STIKLESTAD

----
224 H&FSt
----
*
v
!
ff 1
f-Ul
r
<
Solstad, der Gunnar Heir startet som kjøpmann ca. 1936.
Solstad
GNR. 29, BNR.IO
I 1885 opprettet Verdalens Meieri landhandel og bakeri i forbindelse med meieriet på
Stiklestad.
Landhandelen var i den nåværende "Heirgården", og bakeriet var i mastubyg
ningen i bakgården. Den er nå revet.
I følge folketellingen for 1891 var disse ansatt på landhandelen og bakeriet:
Bestyrer Odin August Frøset, født 1859 på Leka. Han ble gift i 1893 med Antoni
Amalie Antonsdatter Monrad, født 1867 i Folio. 1 1900 var han handelsmann i
Steinkjer. Odin Frøset fikk en sønn i 1892 med kokkepiken Liva Bergithe
Ingvaldsdatter, bosatt på Fyksveet under Trøgstad. Sønnen fikk navnet Arne og han
døde i raset i 1893.
Jonetta Gustava Støre var butikkpike. Hun var ugift og født 1861 på Levanger.
John Olausen Berg var baker, og han var født 1864 i Verdal, død 1940. Han ble
gift med Petra Karoline Johansdatter, født 1866 i Namsos, og i 1895 ser vi at de bor


----
225 H&FSt
----
på Graven. Der fikk de sønnen Sofus Andreas Berg som ble bosatt i Verdal. Før hadde
de datteren Erike f. 1887.
Kokkepike var Liva Bergithe Ingvaldsdatter, født 1863 i Verdal, død 1902 på
Maritvoll. Hun var datter av husmann Ingvald Johannesen og hustru Anne Olsdatter
Follovald. Hennes far og sønn omkom i Verdalsraset.
I 1891 ser vi at det er holdt branntakst på gården, forlangt av bestyreren av
"Værdalens Meieris Landhandel, en takstforetning afholdt i og over Landhandelens
huse, oppførte paa gaarden Stiklestad østres Grund i Værdalen".
Samlet takst på våningshus med pakkbod, to stabbur, stall og bakeribygning ble
på kr. 8220.
I 1895 ble landhandelen solgt til Th. Pettersen fra Inderøy.
I 1900 er "Brødrene Vigens landhandel" opprettet.
John Vigen (1870-) og Kristiane Vigen (1867-)
John Vigen var født på Strinda, og Kristiane var født på Ytterøy.
11917 sluttet John og Kristiane med landhandelen og flyttet til Ytterøy der de tok
over en gard.
John og Kristiane fikk fire barn:
Bl . Ingeborg Henriette, f. 1900 på Stiklestad.
82. Jens, f. 1902 på Stiklestad. Han ble gårdbruker på Værås vestre på Ytterøy og
gift med Ragnhild Løvset.
83. Reidar, f. 1903 på Stiklestad.
84. Audhild, f. 1905 på Stiklestad, d. 1906.
Johan Anton Strand (1876-1948) og Anna Marie Eilertsdatter (1874-)
Johan Anton Strand var baker her hos Vigens landhandel. Han bodde først på
Stabelstu og senere i andre etasje over bakeriet.
Johan Anton var født i Hemne, og Anna Marie i Bremnes.
Da Brødrene Vigens landhandel opphørte i 1917, flyttet Johan Anton til Øra der
han ble baker på Verdal Samvirkelag.
Johan og Anna fikk fem barn:
Bl . Einar, f. 1901 i Trondheim. Han utvandra til Amerika og døde i en ulykke i New
York i 1936.
82. Ingebjørg Margrete, f. 1904 på Stiklestad, gift med Ole Bremseth, og de dreiv
forretningen Bremseth Sport på Øra.
83. Solveig, f. 1907 på Stiklestad.
84. Fridtjof, f. 1910 på Stiklestad, gift med Judit Olsen, f. 1914. De bosatte seg på
Øra, der Fridtjof var sykkel reparatør.
85. Ivar, f. 1913 på Stiklestad.
Etter at Vigen sluttet med landhandelen, var det skiftende beboere og geskjeft her.

----
226 H&FSt
----
Presten Harald Vig og kona Mira Vig bodde her en tid. Presten døde i spanskesy
keni 1918.
Sefanias og Laura Sofie Hofstad sammen med døtrene Marie og Gudrun bodde
her en tid, før Sefanias bygde kårhus på Brustua.
En kort tid omkring 1930 drev Ingeborg Leklem kafé i andre etasje på
Vigengården. Det fortelles at hun var flink til å be naboene på kaffe, så det er ikke så
sikkert at denne kafedrifta var så innbringende. Ingeborg bodde ikke på Vigengården.
Gunnar Heir (1905-1986) og Margit Bergljot Stornæs (1909-1992)
Gunnar Heir var født på Lundskin, sønn av Marius og Grete Heir, gift i 1931 med
Margit Bergljot Stornes, datter av Martin og Marie Stornes i Vuku.
1 1935 kjøpte Gunnar Heir gården av familien Vigen og startet med kolonialbu
tikk her.
Tomta var bygslet av Stiklestad østre. Den fikk han skjøte på i 1950, og gården
fikk da navnet Solstad. Han bygde på en fløy mot nord slik at butikken ble større, og
det ble flere beboelsesrom.
Gunnar og Margit Heir.


----
227 H&FSt
----
I 1936 fikk han stillingen som poståpner på Stiklestad, og den stillingen hadde
han til Stiklestad poståpneri ble nedlagt i 1975. En tid dreiv han flatbrødbakeri i kjel
leren, og på butikken var to damer ansatt.
Gunnar og Margit fikk tre barn:
81. Martin, f. 1931 på Stiklestad, gift med Agnes Skogan fra Kvam. Bosatt i Oslo.
82. Gunnar Marius, født 1936 på Stiklestad, gift med Inger Marie Borgen. De bosat-
te seg på Stiklestad og tok senere over forretningen.
83. Odd f. 1944 på Stiklestad, gift med Mary Kristiansen fra Hamar. Bosatt i Oslo.
Nå er det Verdal boligselskap som eier Solstad.
Heimstad
GNR. 29, BNR. 7
I 1936 kjøpte Bjarne Bernhard Hofstad 2,3 mål jord av Stiklestad østre og bygde opp
heimen Heimstad.
Heimen ligger lengst mot sørøst på Stiklestad østre og grenser mot Hallemsenget.
Bjarne Bernhard Hofstad (1891-1952) og Margot Ovedie Martinsdatter (1903-
1989)
Bjarne Bernhard arbeidet som skomaker og bygningssnekker. Han var født på
Hofstadsveet i Leksdal, sønn av John Pedersen og Line Olsdatter.
Margot Ovedie var født på Lund av ugifte foreldre, Martin Nilsen og Mette
Nikoline Mikalsdatter. Martin Nilsen var reist til Amerika da Margot ble født.
Da Bjarne satte opp stua på Heimstad, kjøpte han en smie etter Johannes smed på
Libakken, og brukte materialene til nyhuset.
Bjarne og Margot fikk en datter:
81. Jorunn Lovise f. 1926, d. 1967, gift med Ottar Jakobsen f. 1923, d. 2002. De
ble de neste eiere på Heimstad og nå er det deres sønn, Bjarne Martin, som er
eier.

----
228 H&FSt
----
Stiklestad mellom
GNR. 29, BNR. 2
Stiklestad mellom.
Nikolai Kristiansen Moksnes (1821-1921) og Anne Larsdatter (1838-1915)
Nikolai Kristiansen var født på Moksnes på Frosta. Han var sønn av Kristian
Augustinusen og Anna Hågensdatter. Han kom til Stiklestad som rådsdreng hos kap
tein Holst på Stiklestad vestre. Han ble gift i 1860 med Anne Larsdatter fra Stiklestad
østre. 1 1862, da hennes søster Liva giftet seg, ble Stiklestad østre delt mellom de to
søstrene slik at Anne og Nikolai ble brukere på Stiklestad mellom. Nikolai Moksnes
hadde mange kommunale verv, han var medlem av kommunestyre og formannskap,
og han var branntakstmann og kirkeverge. Han døde i 1921,100 år gammel, som
kårmann på Stiklestad der sønnen hadde tatt over gården i 1896.
I 1875 hadde de en besetning på 3 hester, 11 storfe, 17 sauer, 5 geiter og 3 griser
og utsæden var 3 tønner bygg, 15 tønner havre og 15 tønner poteter.
Nikolai og Anne fikk sju barn:


----
229 H&FSt
----
Folkemøte på Stiklestad mellom 4. og 5. juli 1882.
81. Anna Kristine, f. 1860, d.
1949, gift i 1890 med Peder
Martin Landfald. De var eiere
av Sør-Hallem fra 1893 til
1 896, og i 1 899 fikk de fra
delt en part av Stiklestad
mellom og bygde opp gården
Li.
82. Lars, f. 1862, d. 1 862.
83. Sofie Lovise, f. 1863. Utvandra
til Duluth i Amerika, der hun
dreiv en kolonialforretning sam
men med svogeren Edvard
Strange. Hun døde i 1948.
84. Harald August, f. 1866, d.
1955, gift med Rakel Døving
fra Valldal. Harald August var
lærer på forskjellige steder i lan
det, til slutt på Vaterland. Han
var også en dyktig amatørfoto
graf.
85. Gustava f. 1868, d. 1947.
Utvandra til Amerika, gift med
Edvard Strange.
86. Nikolai Andreas, f. 1870,
neste eier av Stiklestad mellom.
87. Marie, f. 1880, gift med Ole
Martin Kålen, og dem finner vi
igjen som eiere på Ekle.
Anne og Nikolai Moksnes.

 

----
230 H&FSt
----
Anne Moksnes' begravelse.
Høyonnbilde. Gunnar Moksnes med skuvriva og Nikolai Kristiansen Moksnes. Bildet er tatt på Låvåkeren.


----
231 H&FSt
----
Nikolai A. Moksnes
Anna Oline Olsen
Nikolai Andreas Nikolaisen Moksnes (1870-1964) og Anna Oline
Martinusdatter (1865-1948)
Nikolai ble gift med Anna Oline Martinusdatter, født på Ertsgård på Rinnan. Hun var
datter av Martinus Olsen og Karen Marta Monsdatter. Han overtok gården i 1896 og
drev den til i 1936 da hans datter Aslaug overtok.
Nikolai og Anna fikk sju barn:
81. Aslaug, f. 1 893, d. 1 978. Hun var ugift og tok over gården i 1 935. Før hun over
tok, gikk hun Mære landbruksskole og ble beste elev dette året. I 1 936 skreiv
Aslaug over gården til sin bror Gunnar, men hun var driver inntil Gunnar kom heim
fra Oslo i 1940.
82. Magnus, f. 1894, d.1944 ugift.
84. Gunnar, f. 1899, d. 1957, gift i 1928 med Olga Marie Bruem f. 1899 i
Ogndal, d. 1972. De overtok Stiklestad mellom i 1936.
85. Helga, f. 1901, d. 1987, gift i 1932 med Torleif Holst, f. 1894 i Trondheim.
86. Svanhild, f. 1903. Hun var lærer og døde i 1992 ugift.
87. Dagny, f. 1909, d. ugift i 2002. Hun var lærer i Stjørdal.

 


----
232 H&FSt
----
Nikolai A. Moksnes med familie: Nikolai Andreas, Dagny, Svanhild og Anna Oline på første rad.
Magnus, Helga, Aslaug, Kari og Gunnar.
Aslaug Nikolaisdatter Moksnes (1893-1978)
Aslaug var ugift og hun var eier av Stiklestad mellom fra 30. desember i 1935 til 1.
januar i 1936. Men hun var driver av gården til 1940.
Gunnar Nikolaisen Moksnes (1899-1957) og Olga Marie Bruem (1899-1972)
Olga Marie var fra Ogndal. Hun var datter av Maren og Peter Bruem.
Gunnar reiste som ung til Oslo på handelsskole. En onkel av han var grossist i
Oslo, og han hjalp ham i gang med en delikatesseforretning. Denne hadde han til
krigen brøt ut. Da reiste han tilbake til Stiklestad.
Etter Gunnar døde i 1957, sto Olga som eier noen år til Anne Margrethe tok over
i 1969. I denne perioden var det forpaktere på gården: Trond Okkenhaug 1965-1969
og Erik Lian 1969-1979.
1 1978 tok deres datter, Aud Sissel og hennes mann, Bjørn Hovdal over gården og
nå er det deres sønn Øyvind, som er eier. Gården kalles fremdeles "Moksnesgården".
Gunnar og Olga fikk tre barn:
81. Anne Margrethe, f. 1929 d. 2001, gift med Birger Setsås f. 1925. Han varansatt
i militæret og de dreiv også gården en kort tid.
82. Kari Lisbeth, f. 1931, gift med Lauritz Flaaset. De bosatte seg i Oslo.
83. Aud Sissel, f. 1936, gift med Bjørn Hovdal, f. 1935 i Trondheim.
HEIMER OG FOLK - STIKLESTAD 1 800-1940


----
233 H&FSt
----
Olga og Gunnar Moksnes. Bak står f. v. Kari Lisbeth, Anne Margrethe (Lillemor) og Aud Sissel
Husmenn på Stiklestad mellom
I folketellingen for 1865 finner vi 3 husmannsplasser under Stiklestad mellom. To av
dem het Geilstuen, og de ble benevnt som Geilstuen a og b
På Geilstuen var det en husmann med jord og en husmann uten jord, slik at der
har det sikkert vært to stuer på samme plassen.
Så var det Verkenstuen. Der det var en husmann uten jord.
.TIKLESTAD


----
234 H&FSt
----
Geilstuen a / Høknes
GNR. 29, BNR. 5
Høknes u/Stiklestad mellom. 2. Valum u/Hallem nedre. 3. Svedjan u/Hallem nedre.
Geilstuen lå der småbruket Høknes nå ligger, på vestre siden av riksveg 759 like nord for Stiklestad skole.
Baard Jakobsen (1826-1903) og Lisa Henriksdatter (1826-1902)
Første gangen vi ser plassen Geilstuen nevnt, er i folketellingen for 1865. Hvor lenge
Baard og Lise har vært her, er ukjent. De ble gift i 1850, og de fikk et barn på
Stiklestadvald 1858, så det er mest trulig at de tok plassen i bruk litt før 1858.
Tidligere var de på Hestegreivald og Nessvald. De flyttet videre til Halsetbakken
omkring 1870, og i 1891 var de på Auskinvald. Når vi ser på størrelsen på denne
plassen i 1865, kan vi få mistanke om at plassen har vært bebodd tidligere, men
Baard er i hvert fall den første vi med sikkerhet kan si har vært her.
Baard var født utenfor ekteskap, og hans foreldre var Jakob Pedersen, som var tje
ner på Prestegården, og Guru Baardsdatter Marit voll vald. Baard døde i 1903 på
Stubskinvald. Han ble gift i 1850 med Lisa Henriksdatter født på Hagavald av forel
dre Henrik Jensen Hagavald og Ingeborg Larsdatter Hagavald. Lisa døde i 1902 på
Stubskinvald.
På Geilstuen var det i 1865 1 ku og 3 sauer, det var en utsæd på l /« tønne bygg,
'/2 tønne havre og 1 x /i tønne poteter.
Baard og Lisa fikk seks barn:


----
235 H&FSt
----
81. Gunnerius, f. 1851 på Nessvald, gift med Serianna Johnsdatter f. 1840 på
Klukenvald. De ryddet plassen Gjerdet under Stiklestad østre og bosatte seg der.
De kalte seg senere Heggås. (Se mer om denne familien under Stiklestad østre)
82. Johan Oluf, f. 1854 på Hesteg reiva Id, gift med Ingeborg Anna Johnsdatter f.
1 847 på Ekren. Han var husmann på Lyng og Bjørgan.
83. Ingeborganna, f. 1859 på Stiklestadvald, d. 1931 i Frol, gift med Ole Martin
Olsen Sakshaug f. 1 861 på Inderøy. De ble husmannsfolk på Levringsmo og flyt
ta til Frol i 1 894.
84. Hans Petter, f. 1 861 på Stiklestadvald, d. 1945, gift med Elen Olsdatter på Ausen
søndre. Han kjøpte de to plassene Ausen og ga dem navnet Lyngås nordre.
85. Bernt, f. 1 865 på Stiklestadvald, gift med Oline Halvorsdatter f. 1 866. Bernt og
Oline var på Auskinnesset i 1 891 . I 1 893 utvandra de til Amerika med datteren
Laura f. 1 891, og de kalte seg da Ness.
86. Ludvig, f. 1 868 på Stiklestadvald. I 1 891 var han på besøk hos sin bror Bernt på
Auskinvald. Han var da ugift og arbeidet som steinarbeider på Statland. Senere
var han sagbruksarbeider og han giftet seg med Petra Akselsdatter f. 1 864 på
Fosnes.
Martin (Martinus) Andreasen (1841-1919) og Ingeborganna Andersdatter
(1851-1909)
De var de siste husmannsfolka på Geilstuen, og de overtok plassen omkring 1886.
Martin var født på Bjørgan der hans foreldre var inderster. Han var sønn av
Andreas Rasmusen og Serianna Mortensdatter. Han ble gift i 1872 med Ingeborganna
Andersdatter, født på Nonset. Hun var født utenfor ekteskap av foreldre Anders
Johnsen fra Volenvald og Sigri Larsdatter fra Nonset.
Fra Martin og Ingeborganna giftet seg, bodde de først en tid på Geilstuen. Senere
var de husmannsfolk på Halsetvald og Lyngåshaugen før de kom til Geilstuen igjen
omkring 1886.
Martin kjøpte plassen i 1899 for kr 800. Den fikk navnet Høknes og familien tok
navnet Høknes. Han var ansatt som graver ved Stiklestad kirke.
Martin og Ingeborganna fikk sju barn:
81. Anna Sofie, f. 1873. Da Anna Sofie ble født, var foreldrene inderster på
Geilstuen. Anna Sofie ble gift med Johannes Fikse og de bosatte seg på Øra.
82. Anton Severin, f. 1 876. Martin og Ingeborganna var da husmenn på Geilstuen.
Anton ble gift med Anna Mikalsdatter Kålen, Ekle. De var de neste brukerne på
Geilstuen.
83. John Marius, f. 1879 på Halsetvald d. 1913 ugift. Han var i Amerika fra 1902
til 1910.
84. Julie Kristine, f. 1882 på Halsetvald. Hun ble gift med John Fagerli
85. Inga Secelie, f. 1885 på Lyngåshaugen, gift med Ludvig Nilsen Lyng. Ludvig var
sønn av Nils Pedersen og Ingeborg Anna Andersdatter på Verkenstuen på
Stiklestad mellom.

----
236 H&FSt
----
86. Ida Antonie, f. 1888 på Stiklestadvald, gift med Johan Sørhaug. De bosatte seg
på Øra.
87. Olaf, f. 1893 på Stiklestadvald. Han ble gift med Marie Olsen fra Øra. Olaf
arbeidet som sagbruksarbeider, og de eide småbruket Mikvoll søndre.
Anton Severin Martinusen
Høknes (1876-1966) og Anna
Mikalsdatter Kålen (1888-1928)
Anton tok over bruket etter forel
dra og kjøpte til en del mer jord.
Anton tok også over jobben etter
faren som graver ved Stiklestad
kirke, og dette har siden gått fra far
til sønn, slik at det nå er 4. genera
sjon som har denne jobben.
Han ble gift i 1911 med Anna
Mikalsdatter Kålen, hun var datter
av Mikal Pedersen Kålen på Ekle
og Hanna Olausdatter.
Anton og Anna fikk fem barn:
81. Meier Matheus, f. 191 1,
gift med Herdis Andersen.
De ble neste brukere på
Høknes. Nå er det deres
sønn, Asbjørn, som eier
Høknes. Jorda på Høknes
eies og drives av Arnfinn
Høknes, sønn av Alf Høknes.
82. Inger Hedvig f. 1913, gift
med Einar Ydse fra Sjø
bygda, de hadde gården
Ysse nordre.
83. Alf, f. 1915, gift med Olga
Mathilde Kolstad fra Helgå-
Anton og Anna Høknes som brudepar.
dal. Han kjøpte Hallem-Svedjan av Marie Hallem, og han fortsatte som graver ved
Stiklestad kirke etter sin far.
84. Tore, f. 1918. Han var måler og døde ugift i 1983 i Kiruna.
85. Gunnar, f. 1922. Han var også måler og døde ugift i 1998 i Steinkjer.
HEIMER OG FOLK - STIKLESTAD 1 800-1940


----
237 H&FSt
----
Geilstuen b
Jakob Pedersen (1783-) og Beret Berntsdatter (1789-)
Disse budde på Geilstuen b i 1865 og han hadde status som husmann uten jord.
Dette er et ektepar som vi ikke har noen opplysninger om annet enn at de har bodd
på Geilstuen i 1865. Etter det en kan se, var de barnløse.
Verkets stue / Verkenstuen
På andre siden av riksveg 759, rett ovenfor Høknes, var det i sin tid et teglverk, og
en må gå ut fra at denne husmannsplassen var i forbindelse med verket. Det hørte
ikke med jord til denne plassen, men de hadde 2 geiter.
Siver Amundsen (1833-1906) og Berit Sivertsdatter (1833-1914)
De var på plassen i 1865, og før de kom dit var de losjerende på Forbregd.
Siver var født på Kulstadvald av foreldre Amund Sivertsen og Berit Pedersdatter.
Han giftet seg i 1862 med Berit Sivertsdatter. Hun var født på Øra og datter av strand
sitter Siver Olsen og Lisa Andersdatter.
De flyttet til Moenget søndre under Mo omkring 1866. I 1889 kjøpte de
Hallemsenget av Hallem nedre. Sivert døde der i 1906 og Berit i 1914.
Siver og Berit fikk to barn:
81. Liva Severine, f. 1862 på Forbregd, gift i 1886 med Johannes Johnsen f. 1856
på Halsetvald. Han var bosatt på Kolshaug da de ble gift.
82. Anton, f. 1870 på Moenget, utvandra til Amerika i 1890.
Nils Pedersen (1817-1893) og ° Mali Pedersdatter (1816-) og
2) Ingeborg Anna Andersdatter (1831-1921)
De var de neste beboerne på Verkenstuen. Nils ble født på Huseby av foreldre Peder
Christophersen og Sophia Nilsdatter. Han ble gift i 1844 med Mali Pedersdatter født
1816 på Fikse, datter av Peder Sivertsen Fikse og Karen Olsdatter. Mali døde og i
1865 giftet han seg med Ingeborg Anna Andersdatter født på Solbergvald av foreldre
husmann Anders Henriksen og Lisbeth Thomasdatter. De losjerte en tid i Geilstuen
før de flyttet til Verkenstuen. Nils døde i 1893 på Verkenstuen. Ingeborg Anna finner
vi igjen som "Kvægrøterske" på Stiklestad østre i 1900, og hun døde i 1921 som fat
tiglem på Valbekmo.
Ingerborg Anna hadde en sønn før hun ble gift med Nils: Iver Aneus Johannesen
født 1856. Hans far var Johannes Johnsen Nessvald. Iver Aneus flyttet til Sverige i
1874, men kom tilbake i 1893 og kake seg Anneus Ekeberg.
Nils og Mali hadde to barn:
81. Sefanias, f. 1 844 på Forbregdsvald. Han fikk flytteattest til Nesna i 1 870.
82. Marta Pauline, f. 1852 på Stiklestadvald, gift med Iver Olsen Øren.

----
238 H&FSt
----
Nils og Ingeborg Anna hadde en sønn:
81. Ludvig, f. 1 867 på Stiklestadvald, gift i 1904 med Inga Cecelie Martinusdatter f.
1885 på Lyngåshaugen. Inga var bosatt på Geilstuen. Etter at de giftet seg var
de gårdbrukere på Bjørgan. Senere var de ble brukere på Valbekmoen. De bruk
te Lyng som etternavn.
Fraskilte plasser på Stiklestad mellom:
Verdalens meieri Stiklestad
Stiklestadgårdene med meieriet til høyre. Foran til venstre ser vi Eigebu og meieriets landhandel.
Meieriet på Stiklestad lå på Stiklestad melloms grunn, men det var ikke fradelt går
den med eget bruksnummer.
Det var stor politisk uenighet mellom bøndene i Verdal, og dette gikk også ut over
meieriplanene for bygda. Det var ett meieri i Leirådal, der interessentene for det
meste var venstrefolk, og det var ett ysteri på Forbregd der høyrefolkene dominerte,
og med den store politiske striden som eksisterte, var det lite de to partene kunne bli
enige om.
Verdalens meieri som ble bygget på Stiklestad i 1884, var "venstremeieri", og på
Øra ble det samme år bygget et "høyremeieri". Meieriet på Stiklestad var moderne og
bygget som dampmeieri, mens meieriet på Øra var mer gammeldags.
Da begge meieriene var kommet i gang, kjørte høyrefolk melka til Øra og ven
strefolk til Stiklestad. Dette kunne medføre at bønder fra nedre del av bygda kjørte
melka til Stiklestad og de fra Stiklestad kjørte til Øra, og det sies at når de møttes på
"melkeveien" så de bare rett frem eller til andre siden, ingen hilsing på kjentfolk der
nei. Uenigheten i partipolitikken var nok noe større den gang enn den er nå.


----
239 H&FSt
----
Den første bestyreren ved meieriet på Stiklestad var Ole Berg. Han ble avløst av
Ole Nordset i 1886, og i 1887 ble Bernt Arnesen ansatt. Han var født i 1850 på Biri,
og hans kone var Ingeborg Arnesen født 1853 på Biri.
Rasulykken i 1893 var en hard påkjenning for meieriet. Over halvparten av leve
randørene fait fra, og i 1900 ble det dannet eget smørmeieri i Leksdalen.
1 1905 ble meieriet bortforpaktet til bestyreren, B. Arnesen. Fra 1907 til 1908 var
G. Kroppan forpakter, og videre var Andreas Dahling forpakter fram til sammenslå
inga med meieriet på Øra i 1917.
1 folketellingen for 1891 ser vi at det var tre meierielever. De var: Peder Eriksen
født 1860 i Overhalla, Anton Kristoffersen Moen født 1860 i Sparbu, og Anna Julie
Thomasdatter Berre født 1869 i Overhalla.
1 1900 var disse ansatt ved meieriet: Meierist Edvard Johnsen Røli født 1879 på
Sparbu, elever Marie Eriksen født 1883 på Alstadhaug i Nordland og Anna Nøstvold
født 1880.
Meieriet hadde også egen landhandel som startet opp i 1885. Fra 1886 var det
også brevhus sammen med forretningen, først i leide lokaler på Stiklestad mellom.
Senere bygde de ny landhandel med bakeri, (den gården som senere ble Heir-butik
ken). Landhandelen ble drevet av meieriet fram til 1895. Da ble den solgt til Th.
Pettersen fra Inderøy, men dette er nærmere omtalt under Stiklestad østre (Solstad).
Etter at meieriet ble nedlagt i 1915, ble bygningen omgjort til forsamlingshus for
Stiklestad. Det ble brukt fram til 1949 da huset brant ned.
Jørgen og Oline Kolshaug bodde en tid på forsamlingshuset og da hadde Oline en
liten frukt- og godteributikk her. Senere bodde Arne og Judit Solbakken her og de
var da pedeller på huset.
Li
GNR. 29, BNR. 4
Li


----
240 H&FSt
----
Li ble fradelt Stiklestad mellom i 1899 og den første eieren var:
Peder Martin Landfald (1860-1937) og Anna Kristine Nikolaisdatter Moksnes
(1860-1949)
De kom fra Hallem søndre der de hadde vært eiere i tidsrommet 1893 til 1896.
Peder Martin, eller bare PM. som han ble kalt, ble født på Landfall og hans forel-
dre var Peder Olsen Landfald og Martha Bårdsdatter.
Han ble gift i 1890 med Anna Kristine Nikolaisdatter Moksnes, som var datter av
Nikolai og Anne Moksnes på Stiklestad mellom.
Fra de giftet seg, til de kom til Sør-Hallem bodde de på Stiklestad mellom
PM. Landfald fikk Kon
gens fortenestemedalje i
sølv.
Peder Martin og Anna
Kristine hadde fire barn:
81. August Marius f. 1891
på Stiklestad mellom,
gift med Gunnhild
Skultbakkf. 1894. De
ble senere eiere av
Forbregd.
82. Paulus Moksnes f.
1893 på Hallem. Han
var ugift, og han døde
på Li i 1920.
83. Kåre f. 1899 på
Hallem, d. 1996, gift
med Inger Marie
Harnoll f. 1906, d.
1975. De bosatte seg
på Levanger der Kaare
arbeidet som banksjef.
Han var også en tid
ordfører på Levanger.
84. Marie Landfald f.
1901 på Li, gift i
1926 med Eivind
Torbjørn Kvåle f. 1 902
i Vikna.
Peder Martin og Anna Kristine Landfald med familie. Bak f. v.:
August og Paulus. Mellom foreldrene sitter Marie, og foran sitter
Kåre.
John Hjelde (1893-1976) og Olga Larsen (1904-1988)
John Hjelde kjøpte Li i 1927. John var født på Frosta, sønn av Johan og Sofie Hjelde.
Olga var født i Åfjorden og hun var datter av Ove og Helga Larsen.


----
241 H&FSt
----
John og Olga fikk to barn:
81. Johan, f. 1929, gift
med Tordis Skjerve og
de ble neste eiere på
Li. Gården er fremde
les i denne slektens eie
og nå er det Håvard
Hjelde, sønnesønn av
Johan og Tordis, som
er eier.
82. Haldis Sofie, f. 1935.
Olga Larsen og John Hjelde
Eigebu
GNR: 28, BNR. 16
Eigebu 1919. f c
Eigebu ble fradelt i 1901 og ligger på andre siden av riksveien rett over for Stiklestad
mellom.

 

----
242 H&FSt
----
Nicolay Johannessen Skrove (1866-1926) og Ingeborg Iversdatter Sveen
(1867-1952)
Nikolai Skrove var født i Trondheim. Han var sønn av Johannes Jakobsen Skrove, fra
Skrove nedre og Elisabeth Sofie Sommer fra Trondheim. Johannes var lokomotivfø
rer ved jernbanen og var bosatt i Trondheim.
I 1891 hadde Nicolay Skrove butikk i "Moksneslåna", og han bodde da på
Stiklestad mellom. Han ble gift med Ingeborg Iversdatter Sveen fra Folldal i 1893, og
i 1901 bygget de egen heim med forretning på andre siden av riksveien.
I forretningen var det vanlige kolonial
varer, så som kaffe, sukker, mel, egg og litt
brødvarer. I postens skrifter i forbindelse
med postens 350-års jubileum ser vi at fra
1909 var Ingeborg Skrove bestyrer for
Stiklestad poståpneri, og fra 1933 har
Petter Husby Skrove tatt over bestyrerjob
ben, og han hadde den til i 1936 da
Gunnar Heir overtok.
Det er litt usikkert når forretningen i
Eigebu opphørte, men det er trolig at det
var samtidig som Petter Husby Skrove
sluttet som poståpner.
Nicolai og Ingeborg Skrove i 1919. Foto: Otto skrove
Postkjørere ved Stiklestad postkontor 1919. Foto:OttoSki
I 1971 kjøpte Nils og Anne Mari Karlsaune Eigebu, og de er dagens eiere.
(I Verdal historielags årbok for 1994 side 37 har Aasta Kvalen Eklo skrevet en
artikkel om "Minner fra Stiklestad")

 

----
243 H&FSt
----
Nicolay og Ingeborg hadde åtte barn:
Bl
Margit Elisabeth, f. 1894, d. 1 971. Hun var ugift og overtok heimen i 1953. Før
den tid arbeidet hun i mange år ved Møllehaugen i Trondheim, en heim for ugifte
mødre.
Jenny, f. 1 895, d. 1971, ugift og sykepleier ved Gaustad sykehus.
Johannes, f. 1897, d. 1966, ugift og arbeidet på L'Orange bilbatteriverksted i
Oslo.
B 2
B 3
B 4
Ivar Nicolay, f. 1 899, d. 1963, ugift og arbeidet på L'Orange bilbatteriverksted
i Oslo.
B 5
Otto William, f. 1 901, d. 1 985, gift med Alvhilde Elise Waggestad f. 1 904, d.
1976. Han var gartner på Dikemark sykehus. De fikk en datter Guro Mette, f.
1942.
Aagot Katrine, f.
1907, d. 1981,
ugift, bosatt i Valdres
og arbeidet som gart
ner.
B 6
B 7
Gunvor Solveig, f.
1910, d. 1997, ugift
og arbeidet ved Rev
matismesykehuset i
Oslo.
B 8
Petter Husby, f.
191 1, d. 1977, gift
med Gunvor Fjeld
bosatt i Oslo og
arbeidet som diakon
ved Rikshospitalet.
Ivar og Otto Skrove som postekspeditørar på
Stiklestad postkontor i 1919.
Øver-Stekksta
(Stiklestad Øvre)
GNR. 30, BNR. 1
I Verdalsboka bind 111 tar E. Musum for seg gårdshistorien for Stiklestad øvre helt til
bake fra tiden omkring slaget på Stiklestad i 1030, så den skal vi ikke komme mer
inn på her.
Stiklestad øvre hadde som alle andre gårder en seter. Gården hadde først seter på
Leksdalsfjellet, men etter et giftermål mellom folk fra gårdene Stuskin og Stiklestad
øvre i 1787 fikk Stiklestad øvre seter på Stuskinvollen i Hoås allmenning, sammen
med Stuskingårdene. Stiklestadvollen ble da nedlagt.


----
244 H&FSt
----
Stiklestad øvre.
Stiklestad øvre brukte seteren fram til 1910. Deretter ble det opphold noen år,
men fra 1913 var det flere som gikk sammen med Stiklestad øvre om seterdrifta, og
Stiklestad seterlag ble da opprettet. Siste året det var vanlig seterdrift, var i 1947.
Siden har det vært hamning for ungdyr der.
Vi begynner beretningen om folkene på Stiklestad øvre i 1759 da den nåværende
slekten overtok gården.
Peder Ellingsen (1725-1786) og Karen Olsdatter Baglan (1723-1808)
Peder ble født på Hallem søndre. Han var sønn av Elling Jenssen Jermstad og Marit
Johnsdatter Sende. Han giftet seg i 1759 med enken Karen Olsdatter Baglan. Hun var
født på Valstad og var datter av Ole Sivertsen Valstad og Susanne Ågesdatter Valstad.
Karen var enke etter Thomas Larsen Baglan, og etter at Peder Ellingsen døde, giftet
hun seg på nytt i 1787 med den 38 år yngre Ole Andersen Stuskin. Hun stod frem
deles som eier av gården til hun døde i 1808.
Karen og Ole hadde i 1801 et tjenerskap på seks personer. Det var Jens
Ingebrigtsen 18 år, Peder Olsen 12 år, Gollaug Andersdatter 30 år, Marit Matzdatter
27 år, Ragnhild Ingebrigtsdatter 14 år og Magnhild Olsdatter.
Det var to husmenn på gården i 1801.
Peder og Karen hadde to sønner:
82. Thomas, f. 1763 på Stiklestad. Han ble neste eier på Stiklestad øvre.
Thomas Pedersen (1763-1854) og Berit Nilsdatter (1773-1874)
Thomas giftet seg i 1808 med Berit Nilsdatter fra Lillemoen i Sul, datter av Nils Olsen
Lillemoen og kona Siri Johnsdatter.
Thomas overtok gården etter morens død i 1808, og han drev gården til i 1847
da han overlot den til sønnen Peder.

 

----
245 H&FSt
----
På Øver-Steksta var det i 1835 en besetning på 3 hester, 15 storfe, 16 sauer, 14 gei
ter og 2 griser, og utsæden var l /s tønne hvete, 'A tønne rug, 2 tønner bygg, 16 tønner
havre, Vs tønne erter og 8 tønner poteter.
Thomas og Berit hadde to barn:
81. Peder, f. 1 810 på Stiklestad øvre. Neste eier.
82. Karen Birgitte, f. 18 1 3 på Stiklestad øvre, d. 1838 på Ballhald, gift med Peter
Olaus Ellingsen Ballhald f. 1808.
Peder Thomasen (1810-1897) og Olava Pedersdatter (1831-1915)
Peder drev gården som ungkar inntil han i 1867 giftet seg med sin husbestyrerinne,
Olava Pedersdatter. Hun var fra husmannsplassen Nilsstu under Sende vestre og var
datter av Peder Pedersen Sendevald og Beret Olsdatter Sendevald.
I 1865 var besetningen og utsæden stort sett den samme som i 1835 og gården
hadde da fire husmannsplasser: Kolshaugen, Moen, Gamleplassen og Småekrene. I
1875 var det tre husmannsplasser.
På gården var det i 1865 en tjenestekar, Erik Johnsen, og en gjetergutt, Peter Olsen.
Inne var det tre tjenestejenter, Olava Pedersdatter som var husbestyrerinne, og som
senere ble gift med Peder Thomasen. Videre var Anne Katrine Paulsdatter og Ragnhild
Nilsdatter tjenestejenter.
I 1900 ser vi at Ole Olsen med familie var på Stiklestad øvre. Som yrke på han står
det "dagarbeide ved jorbruket", men det er litt usikkert om han arbeidet på gården,
eller om han bodde der som inderst. Denne Ole Olsen kjøpte jord av Stiklestad øvre
og bygde opp småbruket Granheim. Dette var i 1904, og vi finner mer om denne fami
lien under Granheim.
Først på 1900-tallet var det ei budeie på Øver-Steksta som hette Inga Oline
Lorentsdatter, født på Lønnum i Sparbu. Oline kom til Sør-Tuset som 8-åring i 1881,
og hun var i tjeneste der til hun flyttet til Øver-Steksta. I 1909 fikk Oline en datter med
Sverre Marius Eriksen fra Sparbu, bosatt på Tuset. Denne datteren fikk navnet Pauline,
hun vokste opp på Øver-Steksta og fikk Stiklestad som slektsnavn. Pauline ble gift i
1930 med Oskar Hovd, født 1905 i Sparbu, og de bosatte seg i Verdal. Pauline døde i
1992 og Oskar i 1975. Oline flyttet tilbake til Sparbu og døde på Egge sykehjem.
Etter Peder døde i 1897 hadde Olava gården til 1909 da sønnen Theodor overtok
den for 6.000 kroner.
Peder og Olava hadde en sønn:
81. Theodor, f. 1 867 på Stiklestad øvre. Han ble neste eier på Stiklestad øvre
Theodor Pedersen Stiklestad (1867-1949) og Inger Oline Ellevsdatter Hegstad
(1870-1955)
Theodor overtok som nevnt gården i 1909 for kr. 6000, og han hadde den til i 1950
da sønnen Peder overtok. Theodor giftet seg i 1895 med datteren på Hegstad, Inger
Oline Ellevsdatter. Hun var datter av Ellev Andersen Hegstad og Oline Olsdatter
Faren.

----
246 H&FSt
----
Theodor og Inger Oline hadde fem barn:
81. Peder (Per), f. 1 896, cl. 1979. Fra 1950
finner vi ham som eier på Stiklestad øvre.
Han ble ikke gift. Etter at Per overlot går
den til broren Olav, flyttet han sammen
med søstrene Oddny og Tordis til
Skogstad, en villa som Olav tidligere
hadde bygd. Einar, som da hadde blitt
enkemann, flyttet også dit sammen med
sine søsken.
82. Einar, f. 1899, d. 1991, gift i 1940
med Borghild Jermstad. De kjøpte jord av
Stiklestad øvre og bygde opp småbruket
Tune.
83. Oddny Olava, f. 1901, d. 1989. Hun
var ugift og bodde og arbeidet på går
den inntil hun flyttet til Skogstad.
Inger Oline og Theodor Stiklestad.
84. Tordis Ingeborg, f. 1908, d. 1997. Hun ble ikke gift og bodde og arbeidet på
gården inntil hun flyttet til Skogstad.
85. Olav, f. 191 2, d. 1994, gift i 1950 med Marie Alfrido Haugmark. Han ble neste
eier på Stiklestad øvre.
Nå er det sønn til Olav og Alfrida, Torgeir, som er eier på Stiklestad øvre
Familien Stiklestad samlet på Stiklestad øvn
Bak f.v.: Olav, Per, Borghild og Einar. Foran f.v.: Tordis, Inger, Theodor og Oddny.

 

----
247 H&FSt
----
Husmannsplasser og fraskilte bruk på Stiklestad øvre.
Kolshaug
GNR. 30, GNR. 2
Gården Kolshaug.
Kolshaug er en meget gammel gard. Dette er også en selvstendig gard som fra middel
alderen tilhørte kirken. Gården er nevnt for første gang i erkebiskop Aslak Bolts jord
bok i 1430-årene. Da gjorde Aslak Bolt et makeskifte med hr. Knut, sognepresten i
Verdal, om at prestebordet fikk 1 markebol i Kolshaug mot 2 øre i Nordberg. Det er
tydelig at kirken ikke har avhendet Kolshaug, men at den har gått over til å bli en
plass under prestegården Augla. Videre historie på Kolshaug er vanskelig å finne ut
av, og likedan når og hvordan den til sist havnet som husmannsplass på Stiklestad
øvre. Det ser ut som den også har vært husmannsplass på Øgstad for i Verdalsboka
er det oppgitt at Kolshaug var husmannsplass under Øgstad i 1718. 1 1723 hadde
Stiklestad øvre en husmannsplass, og det må en tro var Kolshaug for dette er helt sik
kert den eldste plassen på Stiklestad øvre.
Kolshaug ble selvstendig bruk i 1874, og hadde et areal på 71 dekar. I 1905 ble
det fradelt ca. 31 dekar. Kjøpere var Kristine og Theodor Elnes. Den nye heimen het
Kolset med gards- og bruksnummer 30/6. Eiendommene Kolshaug og Kolset ligger
på nordsiden av Leirådalsveien ca. 1 km fra Stiklestad kirke.


----
248 H&FSt
----
Anders Jørgensen (1766-1814) og Marit Pedersdatter (1768-1846)
I 1801 var denne familien på Kolshaug, og de var her til de flyttet til Lyng nordre i
1809. Anders døde der i 1814. Marit døde som legdslem på Husan i 1846.
Om foreldra til Anders vet vi svært lite, bare at hans mor het Ingeborg Olsdatter,
og at hun var født i 1735.
Anders og Marit hadde seks barn
81. Beret, f. 1795.
82. Anders, f. 1798.
83. Elling, f. 1800 på Stiklestadvald, d. 1886, qift i 1827 med Inqeborq
Pedersdatter f. 1 800, d. 1 876. De var husmannsfolk på en plass under Forbregd
fra de ble gift i 1 827 til 1 840, da de flyttet til Gammelplassen under Tuset nor
dre. Elling bodde i 1 875 hos sin datter Pauline på Tuset, og Ingeborg bodde da
i Ausa nordre hos datteren Anne Martha.
84. Anders, 1803 på Stiklestadvald.
85. Ingeborg, f. 1805 på Stiklestadvald, d. 1809.
86. Karen, f. 1808 på Stiklestadvald, gift i Sparbu med Ole Hansen, f. 1820 på
Mære.
Erik Jakobsen (1747-1814) og Marit Jakobsdatter (1747-)
I 1801 var også denne familien på Kolshaug. Etter dette var det to familier på plas
sen, og en kan stille spørsmålet hvordan kunne det være plass til alle. Kanskje kan vi
finne svaret i at det i 1790 ble tømret ny stuebygning på ny tomt og at den gamle
bygningen også var bebodd.
Erik Jakobsens sønn Jakob Eriksen og kona Berit Olsdatter var på Kolshaug i
1810. Den 14. januar 1810 fikk de en sønn, Erik, som døde 7. mai samme år. I 1811
og 1812 var denne familien på Bjartnesvald der de fikk to barn. Derfrå flyttet de til
Nordbergsvald der de var i 1829, muligens lenger. De fikk ti barn til sammen. Erik
Jakobsen senior døde der.
Jakob Eriksen var skolemester, tilsatt på prøve i 1808. I visitasboka for 1809 har
bispen, Bugge, bemerket at Jakob Eriksen "mangler hoved". Han var lærer i 12 år. I
1850 bodde han på samme sted og søkte da om legd, men fikk avslag. Han døde på
Nordbergsvald i 1859, 81 år gammel.
Sammen med disse bodde i 1801 også en kvinne med et barn på 1 år. Det var Else
Pettersdatter fra Røros med datteren Lisbet Larsdatter, Lisbet døde i 1802.
Anders Bastiansen (1756-1814) og Margrete Aagesdatter (1759-1817)
Anders kom hit til Kolshaug i 1811. Han kom fra Langdalen lille som han hadde byg
selbrev på fra kirkeeier Rasmus Hagen i 1795. Gården ble solgt til Tomas Grundan i
1807, og dermed ble Anders uten forpaktning og gard. Langdalen ble drevet som
underbruk av Grundan, og Anders fortsatte å bo der til i 1811.
Anders var født i Marken i 1756, sønn av Bastian Hansen, født på Kålen i 1727
og Kirsten Andersdatter. Han ble gift i 1781 med Margrete Aagesdatter, født 1759 på
Eklo, datter av Aage Olsen Eklo nordre, født på Valstad i 1726 og Beret

----
249 H&FSt
----
Kolbanusdatter Rosvoll født på Rosvoll i 1726. Anders døde på Kolshaug i 1814, og
Margrete døde hos sin datter Beret på Stuskin i 1817.
(Om slekta til Anders kan en finne mer i Verdalsboka bind IV, Ekloætta, og slek
ta til Margrete finner vi i Verdalsboka bind 111, Tromsdalsætta.)
Beret og Andreas samt mora Margrete var vitner i en rettssak i 1814. Der brukte
alle tre etternavnet Kolshaug.
Anders og Margrete fikk ti barn:
Bl . Aage, f. 1782 på Eklo, han døde som barn.
82. Hans, f. 1784 på Eklo nordre, gift i 1818 med Maria Johannesdatter Nesset f.
1 794 på Nesset. Det er fortalt at Hans var med som soldat i felttoget i 1 808 fra
Helgådalen over Vera motjerpskansen.
83. Beret, f. 1786 på Haug, gift 1814 med Eli ing Olsen. De var først bosatt en kort
tid på Kolshaug. Senere kom de til en plass under Stuskin.
84. Aage, f. 1788 på Haug, han døde som ung.
85. Andreas, 1790 på Haug, han ble gift i 1819 med Elen Larsdatter Lund f. 1785
på Lundsvald. Andreas døde i 1 877 på Movald.
86. Bastian, f. 1792 på Langdal lille, d. 1811 på Langdal.
87. Anne, 1795 på Langdal, d. 1795.
88. Anne, f. 1 797 på Langdal, d. 1 893, gift i 1 81 9 med Ole Olsen Byna f. 1 795
på Rosvoll, d. 1854. "
89. Kirsti, f. 1799 på Langdal. Hun ble gift i 1825 med John Olsen f. 1798 på
Varslott. De hadde plassen Håggån under Vollen.
BlO.Aage, f. 1803 på Langdal, d. 1847, gift i 1827 med Lisbet Olsdatter f. 1805
på Skrove, d. 1888.
Morten Rasmusen (1827-) og Beret Baardsdatter (1815-)
Morten Rasmusen og kona Beret var husmannsfolk på Melbyvald i 1854, i 1856 var
de på Tømmeråsen og kom hit til Kolshaug som husmannsfolk ca. 1857-58. Mortens
far, Rasmus var inderst her. Han døde i 1861, 68 år gammel.
Kolshaug ble av Peder Stiklestad solgt til Morten Rasmusen for 500 spesiedaler
ved skjøte av 17. juni, tinglyst 19. august 1874. Kolshaug hadde i 1875 en besetning
på 1 hest, 1 ku, 1 ungnaut, 6 sauer og 3 geiter og en utsæd på x h tønne bygg, 3 tøn
ner havre og 3 tønner poteter. I 1865 da Kolshaug var husmannsplass, var buskapen
1 ku og 2 sauer, og utsæden 1/8 tønne bygg og 2 tønner poteter. Det ser ut som eien
dommen var større enn den som var utlagt til husmannsplass.
Morten Rasmusen var snekker, og var født på Hjellan mellom, sønn av Rasmus
Mortensen og Gjertru Joensdatter. Han ble gift med Beret Baardsdatter fra Gudding
som var datter av Baard Christophersen og Sigrid Tronsdatter. Morten og Beret utvan
dra begge til Amerika i 1883.
Sønnene Bernt og Martin døde av difteri i august 1862 med 2 dagers mellomrom.
Morten og Beret hadde tre barn:

----
250 H&FSt
----
Bl . Bernt Gunnerius, f. 1 854 på Melbyvald. Han døde 1 862, to dager etter sin bror
Martin.
82. Martin, f. 1856 på Tømmeråsen, d. 1862.
83. Cecelie Regise, f. 1 860 på Stiklestadvald. Hun utvandra til Amerika i 1 881.
Johannes Johannesen (1832-1896) og Olina Sivertsdatter (1827-1903)
Johannes ble født på Storstad der hans foreldre var inderster. Han var sønn av
Johannes Johannesen Storstad og Ingeborg Olsdatter. Han giftet seg i 1855 med
Oline Sivertsdatter, født 1827 på Øra, datter av Siver Olsen og Liva Andersdatter.
Olina var søster av Beret Sivertsdatter på Moenget søndre.
I 1865 er det registrert to husmenn på Kolshaug, begge med jord. Det kan tenkes
at eiendommen var delt på to plasser.
Johannes Johannesen var på Kolshaug til 1874. Da bygde han opp husmanns
plassen Moenget nord under Mo søndre, og familien flyttet dit.
Johannes og Oline fikk tre barn:
Bl . Sefanias, f. 1 855 på Borgenvald (Reitan), d. 1937 på Bjerkaker, gift i 1 884 med
Jørgine Sefaniasdatter, f. 1 863, d. 1 957. Hun var datter av Sefanias Johansen og
Martha Pedersdatter på Kolshaug søndre, under Mo søndre. De bosatte seg på
Bjerkaker under Slottet.
82. Johannes, f. 1858, d. 1864 på Kolshaug
83. John, f. 1860 på Stiklestadvald, d. 1906. Han var skomaker og ble gift i 1883
med Grethe Oline Olsdatter f. 1 860 på Skrovevald. Grethe Oline døde i 1 885,
og i 1889 giftet han seg med Julie Sefaniasdatter. Hun var datter av Sefanias
Johansen og Martha Pedersdatter på Kolshaug søndre, under Mo søndre. John
Johannesen kjøpte jord av Forbregd og bygde opp heimen Hammer i 1 893.
Jens Andreas Johnsen (1850-1933)
Jens Andreas Johnsen kjøpte Kolshaug av Morten Rasmusen i 1883 for 3.700 kroner
Jens var født på Halsetvald, sønn av John Johannesen og Karen Jensdatter. Han
var ugift, og sammen med ham på Kolshaug var hans far og hans søster Grete som
var husbestyrerinne. Grete var også ugift, og hun døde på Kolshaug i 1916.
Broren til Jens, Johannes, som var skinnfellmaker, bodde også en tid på Kolshaug.
Han tok også Kolshaug som slektsnavn, og i 1886 giftet han seg med Liva
Sivertsdatter. Disse finner vi mer om under Hallemsenget, Ner-Hallem, og de ble for
eldre til Karen som senere ble gift med Bernt Marius Enes. De ble de neste eiere av
Kolshaug.
Jens var skredder, og både han og hans søster Grete var i Sverige på arbeide i to
perioder. Han var der første gang i 1866, og Grete var der en periode fra 1873.1 1886
reiste de sammen, men de var der nok ikke så lenge, etter som de på nytt var på
Kolshaug i 1891. Mens de var borte, var det nok hans far og bror som dreiv heimen.
Jens hadde også en søster som hette Johanna, født 1847 på Halsetvald. Hun ble
gift med Carl Carstensen, og de kjøpte jord av Sørhaugan i Volhaugen og bygde opp
gården Storlia.

----
251 H&FSt
----
I 1891 hadde de en ungjente på
Kolshaug som gjeter. Hun het Marie
Petrine Olsdatter, født 1877. Hun var dat
ter av husmann Ole Pedersen Tronesvald
og Elen M. Baardsdatter.
1 1900 var Gustava Martinsdatter i tje
neste på Kolshaug. Hun var fødd i 1880
på Levanger.
Bernt Marius Berntsen Enes (1885-
1962) og Karen Johannesdatter (1887-
1932)
Marius og Karen giftet seg i 1910 og før de
overtok Kolshaug i 1914, bodde de på
Hallemsenget hos Karens foreldre.
Marius var født på Tronesvald som eld
stemann av en søskenflokk på ti stykker.
Hans foreldre var husmann Bernt Jakob
sen, født 1852 på Tronesvald og Serianna
Olsdatter, født 1852 på Hjeldevald.
Marius Enes drev i yngre år fiske med
egen båt. Han var på Lofothavet en sesong
Karen og Marius Enes med sønnen Johannes
Marius Enes (båteier) ved roret, stående hans bror Aksel Enes
STIKLESTAD

 

----
252 H&FSt
----
og da var det vel mest trolig at han transporterte båten over Namdalseidet, fra
Hjellbotn til Sjøåsen. Marius var i ca 30 år ansatt ved Verdal Samvirkelags mølle, der
arbeidet han til han ble pensjonist i 70-årsalderen.
Marius og Karen fikk åtte barn
81. Johannes, f. 191 1 på Hallemsenget, d. 1989, gift med Åsta Alfrida Musum, f.
1912, d. 2000. De hadde ingen barn, men Åsta hadde en sønn før ekteskapet,
Arvid Musum, bosatt i Steinkjer. Johannes var ansatt i postvesenet, og han ble
neste eier av Kolshaug,
82. Sigrid, f. 1 91 2 på Hallemsenget, gift med Arne Haugen, f. 1909. De bosatte seg
i Meldal.
83. Lise, f. 1914 på Kolshaug, d. 2000, gift med Gunnar Eng f. 1919 i Sul, d.
1996. De bosatte seg ved Minsås, og Gunnar arbeidet som bygningssnekker.
84. Bernhard Kristian, f. 1 91 5 på Kolshaug. Han ble gift med Edel Irene Sørli f. 1913
i Ulvilla, d. 2002. De overtok hennes farsheim, Fossli i Ulvilla. Bernhard var ansatt
i Statens Vegvesen.
Barna til Karen og Marius Enes
Stående f. v.: Lise, Johannes, Sigrid, Gunhild, Bernhard. Sittende f. v.: Ruth, Kari, Ottar.
HEIMER OG FOLK - STIKLESTAD 1 800-1940


----
253 H&FSt
----
85. Gunhild, f. 1917 på Kolshaug, d. 1995, gift med Otto Forbregdsaunet f. 1909
på Forbregdsaunet. Otto arbeidet som slakter, men den siste arbeidsplassen hans
var Innherred Teglverk. Gunhild arbeidet som butikkdame.
86. Ruth, f. 1919 på Kolshaug, gift med Johan Grefstad, f. 1914, d. 2003. Han var
ansatt ved Løkken verk.
87. Ottar, f. 1921 på Kolshaug, d. 1985. Han ble gift med Margrethe Woll f. 1928
i Verdal. De kjøpte småbruket Vistvik, og Ottar arbeidet som bygningssnekker.
88. Kari, f. 1 923 på Kolshaug. Hun ble gift med Oddmund Kvernmo f. 191 5 i Vuku,
d. 1985. Oddmund hadde eget byggmesterfirma og de bosatte seg i egen villa
ved Kolshaug.
Dagens eier på Kolshaug er Knut Ivar
Enes, sønn av Bernhard og Edel Irene
Enes.
Rognhaugen
GNR. 30, BNR. 3
I 1876 ble det fradelt to mål jord av
Stiklestad øvre og kjøper var Claudius
Hippolythe Dumahut for 110 spesie
daler, og samme år overdrog Dumahut
jordstykket til Det apostoliske prefek
tur for den katolske kirke i Norge etter
en verditakst på 100 spesiedaler.
I 1928 ble denne tomta utvidet, og
det ble besluttet å føre opp et katolsk
kapell som skulle stå ferdig til
Olavsdagene i 1930.
St. Olavs kapell.
Gammelplassen/Lauvdal
GNR. 30, BNR. 4
Gammelplassen lå ca. 900 m øst for Stiklestad kirke, ved Korshaugbekken, på andre
siden av bekken i forhold til der heimen Lauvdal nå ligger. Plassen var liten, 6-7


----
254 H&FSt
----
Lauvdal 1954. r O | O wid<
dekar med flat lettdrevet jord. I folketellingen for 1865 hadde de 2 sauer, og de sådde
'/4 tønne havre.
Anders Larsen (1837-1922) og Karen Toresdatter (1836-1918)
Anders og Karen giftet seg i 1861, og da bodde de på en plass under Hallem nedre.
I 1863 kom de hit til Gammelplassen som inderster, men under folketellingen for
1865 er de registrert som husmannsfolk med jord. De var her til 1872 da de dyttet
til Lyngåsmoen. Der var de til 1879, da de flyttet til en plass under Fisknes i Henning.
Anders utvandra til Chicago i 1882. Karen var på Fisknes i 1891, og et år senere
utvandra hun sammen med sønnene Martin og Anton.
Anders Larsen ble født på Fleskhusvald. Han var sønn av Lars Jonsen og Birgitha
Jensdatter. Karen Toresdatter ble født utenfor ekteskap på Langdalen, og hennes for
eldre var Tore Jensen Vollen og Martha Olsdatter Langdalen.
Anders og Karen hadde fem barn


----
255 H&FSt
----
Bl . Bergitte, f. 1 862 på Hallemsvald, gift med Petter Olsen Auskin, f. 1 869 i Verdal.
De var husmannsfolk på Lundskinvollen i Vuku og tok Woll som familienavn.
82. Martin, f. 1864 på Stiklestadvald, utvandra til Amerika i 1892.
83. Lovise, f. 1868 på Stiklestadvald, gift i 1888 med Johannes Johansen Forbregd.
De utvandra til Amerika i 1910.
84. Karoline, f. 1 870 på Lyngåsvald, gift med Gunnerius Bårdsen Heggås i Vuku.
85. Anton, f. 1875 på Lyngåsvald, utvandra til Amerika i 1892.
Elling Pedersen (1824-1897) og 1) Inger Rasmusdatter (1829-1869) 2) Lisbeth
Johannesdatter (1818-1896)
Elling kom til Gammelplassen etter at Anders Larsen flyttet i 1872. Tidligere var han
husmann på Hallem vestre og Trones.
Elling ble født på Geilvollen under Forbregd. Han var sønn av Peder Olsen og
Sigri Eriksdatter. Han ble gift i 1851 med Inger Rasmusdatter, født på Fleskhusvald,
hennes foreldre var Rasmus Embretsen og Malene Olsdatter. Inger døde i 1869 på
Tronesvald, litt over tre måneder etter at hun hadde født sønnen John Kristian. Elling
ble gift på nytt i 1870 med Lisbeth Johannesdatter, født på Aarstad, og hennes forel
dre var Johannes Ellefsen og Martha Ellefsdatter. Lisbeth og Elling døde begge på
Gammelplassen.
Elling og Inger hadde åtte barn:
81. Serine, f. 1851 på Forbregdsvald
82. Raphael, f. 1 853 på Fleskhusvald. Han fikk flytteattest til Sverige i 1 873. I 1 886
utvandra han til Amerika.
83. Peder, f. 1856 på Hallemsvald, d. 1 887 på Stiklestadvald, ugift.
84. Elen Maria, f. 1859 på Hallemsvald, d. 1875 på Mikkelsgård, ugift.
85. Juliane, f. 1862 på Fleskhusvald, d. 1868 på Tronesvald.
86. Oliva, f 1 864 på Tronesvald. Hun utvandra til Amerika og giftet seg der?
87. Ole, f. 1 866 på Tronesvald. Han fikk flytteattest til Sverige i 1 884.
88. John Kristian, f. 1 869 på Tronesvald hvor han døde samme år, 3 uker gammel.
Bernt Andreassen Haug (1873-1970) og Olava Johanna Johnsdatter
(1868-1942)
Bernt kom til Gammelplassen i 1900. I 1903 kjøpte han plassen, og i tillegg kjøpte
han noe jord på andre siden av bekken. Han bygde nye hus mellom bekken og
Leirådalsveien, og der dyrket han opp heimen Lauvdal. Heimen fikk etter hvert en
størrelse på ca. 53 dekar dyrket mark.
Bernt var født på Bjartnesnesset, og foreldrene hans var husmann Andreas Hansen
og Beret Pedersdatter. Bernt og Johanna ble gift i 1894. Hun var fra Korsamarka på
Inderøya, en husmannsplass under Korsen. Denne plassen lå ved Gjørvsjøen. Hun
var datter av John og Ane Korsen. Bernt og Johanna bodde sammen med foreldrene
til Bernt på Bjartnesnesset fra de giftet seg, og de ble med da disse flyttet til Haug lille
i 1899. I 1900 flyttet de til Gammelplassen, og de tok da Haug som slektsnavn.

----
256 H&FSt
----
Bernt Andreassen Haug og hustru Olava Johanna Jonsdatter. Eiere av Lauvdal 1902-1939
Bernt var utlært skomaker, og i tillegg til drifta av heimen hadde han skomaker
arbeide som yrke. Bernt var også politisk interessert. Han representerte
Arbeiderpartiet i Verdal kommunestyre i 22 år, derav 15 år i formannskapet.
Dessuten var han med i mange nemnder og utvalg. I 1939 overlot han heimen til sin
eldste sønn Johan og bygget hus til seg og kona på andre siden av fylkesveien. På lof
tet innredet han skomakerverksted, og der arbeidet han lenge etter at han ble pen
sjonist.
Bernt og Johanna fikk seks barn
81. Johan Andreas, f. 1 894 på Bjartnesvald, d. 1979, gift første gang i 1 921 med
Ingeborg Olsdatter Vestvik, f. 1900, d. 1925, gift andre gang med Anna
Mathilde Karlsdatter Lyngås. Han ble neste bruker på Lauvdal.
82. Bernhard, f. 1896 på Bjartnesvald, d. 1973, gift med Eline Sofie Johansen, f.
1 889. Bernhard arbeidet som snekker og de bosatte seg på Øra.
83. Alfhild, f. 1899 på Haug, d. 1982
1981. De hadde småbruket Redving
der i mange år.
gift med Bernhard Redving, f. 1902, d.
Sjøbygda og Bernhard var jernbanearbei-
84. Birgitte, f. 1902 på Gammelplassen,
Stokkbekk fra Stavanger
d. 1993 i Bergen, gift med stuert Harald
85. Evald, f. 1905 på Lauvdal, d. 1918.
86. Birger Johannes, f. 1908 på Lauvdal,
d. 1981, gift med Margot Jakoba Rødset,
f. 191 1, d. 2003. Birger var blikkenslager med eget verksted på Øra. Birger drev
med både turn og friidrett, og deltok i høyde under OL i Los Angeles i 1932.

 

----
257 H&FSt
----
ftoliefelfael
for iDianbftob CføZurtfodtfØ&estS-øH^BsiKfå&tÅ-eZ'.
fonfirmeret i I tr efifiHj. •■• Vlnt , inbfert i
iKote 3(o. af q/',,,,,,,,, . > "-Hmslag tftjobfin»i.
.•''.. ■ - x
Rodeseddel fra 1 887 for Bernt Andreassen Haug.
Flytteattest fra Inderøy til Verdal for Olava Johanna Haug
Møppe-3nfcpo&nm#2(tteft
(£«mu Sltitfl, forn (Tal mtbbtltt nbtn befaling, tet fot«lfrt »«b(cramtnbe e»gntor«|l)
( inbm 6 ttair tfttt 3SoMoatlftn. /
føbt i Jtw/åtf !A>s af gorætbrene 4r/„/£>' " |
./ r 03 boenbe i e J7//.*7ø/f d7*f*
/'■±-/iat gamwcl, et af mig ttnbetffrewte, 3(av .'i/-
tnbpobet SSeb.nøiagttgt
imcHem ben 7be 09 9be gnbpobmngen jeg funb«t
4tte be Sing, forn toife bem al »ære be cegte be oare. .-•:•-.::
SKtbten 03 omgisne meb en røb Girtet}
fiéawa c-/<?/'afø,,.>&\)ox ba oibentltg ajennemgaaet be
ægfe forn beffytørfot Iteweb, /
paa 3gre 09 bei>ibne§ af
Mi,£,/ ben f 3far /^//
Dtnnt atttfi er mig forettip bot
18
€o«nei>t«P ttt
Koppeattest fra 1 868 for Olava Johanna Haug

 

----
258 H&FSt
----
Johan Andreas Haug og hustru Anna Mathilde Karlsdatter med barna Ida Johanne og Evald.
Johan Andreas Berntsen Haug (1894-1979) og Anna Mathilde Karlsdatter
(1910-1993)
Anna Mathilde var født på Karmhusbakken i Leksdal. Hun var datter av Karl
Martinus Tibertus Johansen og kona Ida Olausdatter Lyngås. (Se Lyngåsen mellom
under Lyngåsen.)
Johan overtok Lauvdal i 1939. Han arbeidet også som anleggsarbeider og senere
vegvokter.
Johan og Anna fikk to barn:
81. Ida Johanne, f. 1935, gift med Kåre Petersen Sellæg, f. 1934. Kåre arbeidet som
lagerarbeider ved S-rør og de overtok villaen som Bernt Haug bygde.
82. Evald, f. 1937, d. 1989, gift med Brit Guri Paulsdatter Green. Evald overtok
Lauvdal etter sin far, og nå er det Brit Guri som er eier på Lauvdal.


----
259 H&FSt
----
Stiklestadmoen/Olavsplassen
Stiklestadmoen lå ca. 800 m. øst for Stiklestad kirke, sør for Korshaugbekken. Det var
lettdrevet god jord som ga for til ei ku og litt korn og poteter. Husa var av vanlig stan
dard for husmannsplasser.
Ellev Johannesen (1809-1899) og ° Marta Bårdsdatter (1809-1875) 2) Marta
Jensdatter (1826-1890)
De første en med sikkerhet vet var på plassen, var denne familien. De var her i 1839,
og de flyttet herfrå ca. 1858. Før Ellev kom hit til Stiklestadmoen, var han husmann
under Lund og Forbregd. I 1865 var han selveier på Borgenvald, og i 1875 var han
losjerende enkemann på samme sted.
Ellev var født på Moan i Leksdalen, sønn av Johannes Ellevsen Fikse og Maren
Ågesdatter. Han giftet seg i 1834 med Marta Bårdsdatter, datter av ungkar Bård Nilsen
fra Øra og pike Kirsti Christensdatter fra Øra. Marta døde i 1875, og Ellev giftet seg
igjen i 1878 med enke Marta Jensdatter Melbyvald, datter av Jens Olsen Melbyvald og
Anne Jørgensdatter. Marta Jensdatter var tidligere gift med Ole Larsen, husmann på
Mikvoll store.
Ellev og Marta Bårdsdatter hadde fire barn:
81. Johannes, f. 1834 på Lund, d. 1888, gift 1866 med Elen Maria Johannesdatter,
f. 1839 på Fleskhusvald. De ble husmannsfolk på Stinastuen under Fleskhus.
82. Bernt, f. 1836 på Forbregdsvald, d. 1919, gift 1861 med Karen Bergitte
Johannesdatter, f. 1836 på Maritvollvald. I 1875 var de losjerende på
AAaritvollvald. Han arbeidet i jordbruk og som bøkker. Han var i Amerika i noen år
fra 1881.
83. Maria, f. 1839 på Stiklestadvald, d. 1874 ugift. Hun var da tjenestepike på
Borgen.
84. Karen Birgitta, f. 1 842 på Stiklestadvald, d. 1 933, gift 1 871 med Andreas Larsen,
f. 1841 på Tiller. Andreas var i noen år gårdbruker på Hallem søndre, før han i
1 875 ble husmann på Kroken under Tiller.
Olaus Larsen (1824-1879) og Anne Amundsdatter (1828-1877)
Olaus Larsen kom hit til Stiklestadmoen i 1855. Han var født på Bjartnesstua, sønn av
Lars Olsen og Elen Jakobsdatter. I 1851 ble han gift med Anne Amundsdatter, født på
Maritvoll. Hun var født utenfor ekteskap, og hennes foreldre var Amund Larsen
Maritvoll og Berit Pedersdatter Kulstadvald. Hennes foreldre giftet seg senere, og hun
fikk en bror, Si vert, som ble husmann på naboplassen Moenget søndre.
Olaus var bygdevekter og ståtarkonge og var en stor og kraftig kar. Det fortelles at
han en gang skulle jage vekk et omstreiferfølge. En av følget trakk kniv og rispa litt
bort i Olaus. Olaus ble alvorlig sint og sa: "Kalt stål hi æ aller virri reidd", tok så en
staur og drog til knivstikkeren så kravebeinet røk.

----
260 H&FSt
----
Olaus ble enkemann i 1877 og ble etter hvert alene på plassen. Det fortelles at han
tok med seg kua og gikk til Stiklestad øvre og sa: "Godag, hen kjæm æ, di gjær me
mæ ka di vill". Folket på gården var snille og tok i mot han, og han døde der i 1879.
Stiklestadmoen (Olavsplassen) ble ført tilbake til gården og opphørte som hus
mannsplass.
Olaus og Anne hadde ni barn:
81. Lars, f. 1851 på Bjartnesstua gift med Boletta Andreasdatter. Han fikk flytteattest
til Beitstad i 1875.
82. Annæus, f. 1854 på Bjartnesstua, d. 1857.
83. Elling. f. 1 856 på Moen, d. 1 856.
84. Elling, f. 1857 på Moen, d. 10.03. 1865 av skarlagensfeber.
85. Bernt, f. 1857 på Moen, d. 10.03. 1865 av skarlagensfeber.
86. Annæus, f. 1861 på Moen, d. 09.03. 1865 av skarlagensfeber.
87. Ole, f. 1864 på Moen. Han fikk flytteattest til Sverige i 1883 og utvandra til
Amerika i 1 886.
88. Anton, f. 1 864 på Moen. Han fikk flytteattest til Sverige i 1 886 og utvandra ti
Amerika i 1893.
89. Bernt, f. 1869 på Moen.
Småekran
Småekran var en liten plass, med flat lettdrevet god jord. Plassen ligger ca. 250 m rett
øst for stemneplassen.
Jørgen Sørensen (1837-1899) og Martha Ellingsdatter (1851-1926)
I folketellingen for 1865 ser vi at Jørgen Sørensen var husmann på Småekran sam
men med sin mor, Olava Andrea Jørgensdatter og broren Gunnerius Sørensen.
Det er usikkert når disse kom til Småekran, Olava Andrea var enke etter at hen
nes mann, Søren Johannesen, druknet i Verdalselva i 1841. Familien var da på en
plass under Haga, tidligere var de på Stubbe. Etter at Søren druknet og fram til fol
ketellingen i 1865 vet vi ingen ting om familien, men en må gå ut fra at de kom hit
en god tid før 1865, antagelig ganske snart etter hun ble enke, for i 1865 var det dyr
ket så mye at plassen kunne fø 4 sauer, og de sådde l /2 tønne havre og satte 1 tønne
poteter.
Jørgen ble født på Hagavald. Han var sønn av Søren Johannesen og Olava Andrea
Jørgensdatter, og ble gift i 1873 med Martha Ellingsdatter, født på Minsåsvald, datter
av Elling Olsen og Anne Jakobsdatter. Jørgen arbeidet som snekker i tillegg til arbei
de på plassen.
Bror til Jørgen, Gunnerius, giftet seg i 1870 med Ragnhild Nilsdatter, født 1849
på Brennmoen i Sul. I 1875 var de bosatt på Borgenvald og i 1880 utvandra de til La
Crosse Wisconsin i Amerika.

----
261 H&FSt
----
Olava Andrea Jørgensdatter døde på Småekran i 1872.
I 1865 var det også en familie som losjerte på Småekran, Nils Olsen, født 1840 og
hans kone Sigrid Ellingsdatter, født 1842. De hadde en sønn: Eliseus Nilsen, født
1864.
Denne familien kom senere til Smedstu under Lyng søndre og Nils kake seg da
Nils Futager.
Småekran hadde i 1875 en besetning på 3 sauer og 2 geiter og en utsæd på 1/8
tønne bygg, Vi tønne havre og 2 tønner poteter. Alt tyder på at plassen var liten.
Jørgen Sørensen sluttet som husmann på Småekran i 1880-81. Han kjøpte da jord
av Forbregd, flyttet husene og bygget opp heimen Fagerlia. (Se mer om denne fami
lien under Forbregd.)
Jørgen og Martha hadde fire barn:
Bl . Ole, f. 1 874 på Stiklestadvald. Han utvandra til Amerika i 1903.
82. Erik Andreas, f. 1880 på Stiklestadvald, d. 1883.
83. John Marius, f. 1885 på Fagerli. Han ble gift i 1910 med Julie Kristine
Martinusdatter f. 1882 på Halsetvald.
84. Gustav, f. 1892 på Fagerli, d. 1937 på Fætten, gift med Anna Bergitte
Salthammer, f. 1899, d. 1942.
Granheim
GNR. 30, BNR. 5
Granheim under Stiklestad øvre. Fra v.: Berntine, Ole og sønnene Harald og Odin. Bildet er tatt 1912-15.
Fotograf


----
262 H&FSt
----
Granheim, på ca. 20 mål, ble fradelt Stiklestad øvre
i 1904. Senere ble det kjøpt tilleggsjord av Augla,
slik at gården er nå ca. 60 mål.
Ole Olsen Granheim (1858-1938) og
Berntine Pedersdatter (1861-1927)
Ole Olsen var født på Lundsmoen i Leksdalen,
barn nr. seks i en barneflokk på åtte, sønn av
husmann Ole Halvorsen og Sirianna
Toresdatter. (Se mer om folkene på Lunds
moen i Heimer og Folk, Leksdalen side 304.)
Ole giftet seg i 1885 med Berntine
Pedersdatter, datter av Peder Larsen og Anne
Margrethe Olsdatter. Peder og Anne Margrethe
giftet seg i Inderøy 1852. Berntine ble født i 1861,
og like etter flyttet familien til Verdal, og i folke
tellingen for 1865 har de eget hus på Mikvoll, og
Peder arbeider som måler.
Etter at Ole og Berntine giftet seg, var Ole
Olsen i tjeneste på Mikvoll fram til han tok over
husmannsplassen på Lundsmoen i 1889. I 1895
flyttet de til Stiklestad øvre der de losjerte, og Ole
Ole Olsen Granheim
arbeidet som gardsarbeider fram til 1904, da de startet opp på Granheim. Det var
ikke bare å kjøpe tømmer når de skulle etablere seg på en ny heim, våningshuset på
Granheim vart kjøpt fra en heim i Bjørga.
Før de giftet seg var Berntine i tjeneste på Lyng. Der fikk hun en sønn med Martin
Julius Andreasen, som var tjener på Stiklestad.
81. Anneus f. 1882 på Lyng, han tok etternavnet Lyng. Han utvandra til Amerika i
1902 og like før krigen i 1940 var han her på besøk. Også hans sønn har vært
her på besøk, så båndene til Verdal er holdt vedlike.
Ole og Berntine hadde fire barn:
81. Oline Sofie, f. 1885 på Mikvoll, d. 1952 i Trondheim. I 1900 var hun kokkepi
ke på Lyng mellom østre. Hun flyttet til Trondheim og ble gift med skomaker Nordal
Angel Nilsen, d. 1940.
82. Pauline, f. 1 887 på Mikvoll, d. 1978 i Trondheim. Hun flyttet til Trondheim og ble
også gift med en skomaker. Han hette Magnus Olsen, f. 1 889 i Nordland.
83. Odin Bernhard, f. 1889 på Lundsmoen gift i 1918 med Maren Sofie Olsdatter
Kulsi i. Han ble neste eier på Granheim.
84. Harald, f. 1901 på Stiklestad øvre, d. 1971, gift med Signe Olsen f. 1900 i
Trondheim. Harald arbeidet ved Verdal kornsilo. De bodde på Øra, først som
losjerende, senere bygde de hus i Hanskemakergata.

 

----
263 H&FSt
----
Odin og Sofie Granheim.
Odin Bernhard Granheim (1889-1967) og Maren Sofie Kulsli (1898-1957)
Odin giftet seg i 1918 med Maren Sofie Kulsli, datter av Ole Martin Olufsen og Selle
Lovise Lorentsdatter.
Odin overtok bruket da hans far Ole døde i 1938. I tillegg til arbeidet på små
bruket var Odin fast ansatt på Statens vegvesen. Han arbeidet som anleggsarbeider
og hadde stort sett hele den søndre delen av fylket som arbeidsplass. Odin ble der
med mye borte på arbeide, men han hadde god hjelp av en stor barneflokk med drif
ta av bruket.
Odin og Sofie fikk sju barn:
81. Magnus Olav, f. 1919 på Granheim, d. 1990, gift 1948 med Gunnvor Berg f.
1925, d. 1995. Han ble neste eier på Granheim. Magnus arbeidet som gards
arbeider, og sist var han ansatt på Nord Trøndelag e-verk. Magnus overtok
Granheim i 1952.
82. Bernhard Granheim f. 1920 på Granheim, gift med Eldbjørg Svartås f. 1917, d.
2001 . Bernhard arbeidet en tid på skiverkstedet hos Tollef Øgstad, senere arbei
det han på snekkerverksted på Øra og til sist var han vaktmester på Stiklestad
skole. De bosatte seg på Hallenn.
83. Sverre, f. 1922 på Granheim, d. 2001, gift med Elsa Rotmo, f. 1938, men de
ble senere skilt. Sverre arbeidet som gardsarbeider og skogsarbeider, og den siste
STIKLi )TAD


----
264 H&FSt
----
tida før han ble pensjonist arbeidet han på Innherred teglverk inntil dette ble ned
lagt.
84. Per, f. 1924 på Granheim, gift med Borghild Nordli f. 1928. Per arbeidet mye
som grøftegråver med egen gravemaskin, og han forulykket med traktorgroveren i
1957.
85. Ivar, f. 1926 på Granheim, gift med Nelly Petterine Austli f. 1929. Ivar arbeidet
også med traktorgraver, og han var ansatt på Nord Trøndelag e-verk.
87. Sara Oline, f. 1 930 på Granheim, gift i 1 95 1 med Kåre Sigurd Grande f. 1 924
på Krågset i Raset. De overtok senere denne gården.
Magnus overtok Granheim etter sin far, senere gjorde han et bytte med Ketil Sagvold,
slik at Magnus overtok hans villa på Ørmelen og Ketil overtok Granheim. Nå er det
Arild Olav Sagvold som er eier på Granheim.
Kolset
GNR. 30, BNR. 6
m
Kolset ca. 1910. Personene på bildet: Theodor Elnes, kona Kristine og barna Karla og Karl. r,
Av eiendommen Kolshaug ble det i 1905 fradelt ca. 31 dekar, derav 26,5 dekar dyr
ket mark. Selger var Jens Andreas Johnsen, og kjøper var Theodor Elnes og kona
Ingeborg Kristine Karlsdatter Elnes. Våningshus ble bygd i 1905, og etter hvert kom
driftsbygning til, og udyrket areal ble oppdyrket, og Kolset ble ett veldrevet, pent
bruk.

 

----
265 H&FSt
----
Kolset ligger ca. 1 km øst for Stiklestad kirke og grenser mot Leirådalsveien på
nordre side. Jordarealet ble solgt til Gustav og Olaug Gynhild og de satte opp gart
neri på eiendommen.
Theodor Olsen Elnes (1878-1959) og Ingeborg Kristine Karlsdatter Elnes
(1874-1958)
Theodor ble født på Elnesvald, sønn av husmann Ole Thomasen og kona Ragnhild
Hansdatter. Han giftet seg 1901 med Ingeborg Kristine Karlsdatter. Hun var datter av
Karl Karstensen, inderst på Leklemsvald, og kona Johanna Johnsdatter.
Theodor var ansatt som planlegger ved jordbrukskontoret i Verdal Kommune.
Han var også aktivt med i det politiske liv, og han var representant for Arbeiderpartiet
i kommunestyret i 5 perioder.
Theodor og Ingeborg Kristine fikk fem barn:
82. Klara, f. 1 906, d. 1 987, gift med Alf Pedersen, f. 1 902 i Kistrand i Finnmark d.
1947. Alf og Klara var bureisere i Raset. Etter Alf døde, giftet Klara seg på nytt
med Egil Rikardsen, herredsagronom i Bjørnevatn, f. 1915, d. 1987.
83. Reidun, f. 191 3, gift med Olaf Hermann, f. 1905 i Sparbu, eier av aården Sørli
i Henning.
84. Ole, f. 1917, d. 1946, gift med Klara Edvardsen Marken, f. 1912, d. 2002.
85. Sara Mathilde, f. 1922, d. 2003, gift med Kolbjørn Årstad, f. 1917, d. 2003.
De overtok Kolset i 1946.
Eier på Kolset nå er Olav Årstad, sønn av Kolbjørn og Mathilde Årstad.


----
266
----

----
267 H&FSt
----
HEGSTAD


----
268
----


----
269 H&FSt
----
HEGSTAD
GNR. 31, BNR. 1
Hegstad i 1914. Bygningen foran til venstre er arresten, brukt av lensmann Halvor Olsen Lerfald fram til 1814.
I denne arresten sått bl. a. de to Garnesmorderne Nils Toldsten og Ole Bergmann. Foio: e Toksiad
Hegstad var på slutten av 1400-tallet eiet av Holms kloster, kronen og kirken. Ved
reformasjonen ble klostergodset konfiskert av kronen, som eide gården fram til 1741
da kapellan, senere sogneprest Peder Krog, kjøpte gården.
Etter han var det hans sønn, kapellan Jakob Hersleb Krog, som overtok gården i
1768 for 1000 riksdaler. Da han ble sogneprest, solgte han Hegstad til Halvor Olsen
Leirfall i 1781 for 1700 riksdaler.
I Hegstadmarka ligger en enestående samling fornminner som skriver seg så langt
tilbake i tid som til jernalderen (200-900 e. Kr.) Det er en samling på 8 gravhauger,
hvorav 3 er svært store. Den største gravhaugen er 46 meter i tverrmål og 8 meter
høg. Mellom gravhaugene finnes rester av 5 hus.
Hegstad har seterrett på Havervollen, og denne vollen er nå opprustet med nytt
hus.


----
270 H&FSt
----
Hegstad.
Halvor Olsen Leirfall (1750-1831) og Anne Jakobsdatter (1750-1830)
Halvor Olsen kjøpte Hegstad i 1781, og i 1801 ble han lensmann i Verdal etter sin
far Ole Sevaldsen Leirfall. Han var lensmann fram til 1814, og hadde gården til 1826.
Da overdrog han halvparten av Hegstad til sin datter Anne, og i 1827 overdrog han
også den andre halvparten til henne.
Halvor Olsen var født på Leirfall vestre og hans foreldre var lensmann Ole
Sevaldsen og Beret Pedersdatter By. Han ble gift i 1780 med sin tremenning, Anne
Jakobsdatter Lyng.
Anne Jakobsdatter var datter av Jakob Olsen Lein og Anne Andersdatter Lein. (Se
mer om denne slekta i Verdalsboka 111 s. 420, Leinsætta.)
Halvor tok Hegstad som slektsnavn, og døde som kårmann på Hegstad i 1831.
Anne døde i 1830.
Den tida som Halvor Olsen var lensmann i Verdal, var det arrestbygning på
Hegstad. Denne arresten huset blant annet de berømte "Garnesmorderne".
Halvor og Anne fikk seks barn:


----
271 H&FSt
----
8.l Johannes, f. 1780 på Leirfall vestre, gift i 1809 med Anne Sofie Olsdatter Lyng.
De ble eiere av Lyng mellom vestre. Johannes døde som kårmann på Lyng i 1 850.
82. Ole, f. 1782 på Hegstad.
83. Beret, f. 1784 på Hegstad, d. 1843, gift i 1805 med Ole Olsen Faren nedre.
(Se nedre Fårenætta Verdalsboka IV s. 245.)
84. Anne, f. 1 787, gift i 1 832 med El lev Andersen Faren. ( Se Fårenætta Verdalsboka
IV s. 245.) Anne og Ellev ble neste eiere av Hegstad.
85. Marta, f. 1790 på Hegstad, d. 1820 på Hegstad, ugift.
86. Beret Marta, f. 1 795 på Hegstad, d. 1 876, gift 1 822 med Ole Olsen Ness østre
f. 1792, d. 1849. De var brukere på Ness østre. (Se Nessætta Verdalsboka IV
5.464.)
Ellev Andersen Faren (1802-1877) og " Anne Halvorsdatter Hegstad
(1787-1862) 2) Oline Birgitte Olsdatter (1836-1914)
Ved skjøte av 6. februar 1826 overdrog som nevnt Halvor Olsen halve gården til sin
ugifte datter Anne for 750 spesiedaler, og året etter den andre halvparten for 550
spesiedaler. Halvor tok da kår på gården. Anne ble gift i 1832 med Ellev Andersen
fra Faren øvre, og hans foreldre var Anders Gunnbjørnsen Faren øvre og Beret
Ellevsdatter Halset.
Hegstad var i en dårlig forfatning da Ellev kom dit, men han dreiv gården opp og
bygde nye hus her. Han dreiv også Mo en tid som han forpaktet av løytnant Bang.
Anne Halvorsdatter døde i 1862, og Ellev giftet seg igjen året etter med Oline
Birgitte Olsdatter Faren. Hun var født på Faren nedre, datter av Ole Olsen Levring f.
Faren nedre og Inger Olsdatter f. Holmen.
Ellev var representant i kommunestyret i tre perioder, først i 1837, senere i 1845
og 1849. Ellev døde i 1877, og Oline fortsatte å drive gården til hun overdrog den til
sønnen Annæus i 1890 for 6200 kroner og kår, verdsatt til 300 kroner årlig. Oline
Birgitte døde i 1914.
I 1835 var gårdens besetning på 3 hester, 13 storfe, 20 sauer, 12 geiter og 2 gri
ser, og utsæden var Vs tønner hvete, ] A tønne rug, 2V2 tønne bygg, 16 tønner havre,
'/8 tønne erter og 11 tønner poteter.
I 1865 var besetningen 4 hester, 14 storfe, 20 sauer, 10 geiter og 2 griser, og utsæ
den var Vs tønne hvete, Vs tønne rug, 2 V 2 tønne bygg, 16 tønner havre, Vs tønne erter
og 16 tønner poteter. Gården var nå oppbygd med nye hus.
Ekteskapet mellom Ellev og Anne ble barnløst, men Ellev og Oline fikk tre barn:
81. Annæus Edvard, f. 1 864, neste eier av Hegstad.
82. Bergitte, f. 1 866, gift med Johan Kristian Dahlum f. 1 860 på Dalem i Sparbu. De
ble brukere på Dalem nedre. Sofie, datter av Ole og Jøren på Gjale under Hallem
nordre, var i tjeneste hos Johan Kristian Dahlum i mange år.
83. Inger Oline, f. 1870, gift med Theodor Pedersen Stiklestad øvre. De ble brukere
på Stiklestad øvre.

----
272 H&FSt
----
Folket på Hegstad. Bildet er tatt i 1 898 ved inngangspartiet på den gamle trønderlåna som da stod på Hegstad.
Foran: Oline. 2. rekke v. side Petra, i midten Einar, h. side Grethe Martine, på fanget Astrid. Den gamle dåmen
på v. side er Oline Bergitte, hun var gift med Ellev Hegstad. Bakerst står Annæus Edvard. Asbjørn Magnus var
ikke født da dette bildet ble tatt. l-oto Brødrene Eilerlsen, Vuku


----
273 H&FSt
----
Annæus Edvard Hegstad
(1864-1950) og Grethe
Martine Arntsdatter
(1857-1932)
Annæus ble gift i 1889 med
Grethe Martine Arntsdatter f.
1857 på nedre Dalem i
Sparbu. Grethe var utdannet
jordmor, og hennes foreldre
var Arnt Dahlum, født 1821
på Vådal og Pauline Johans
datter Scheflo, født 1825 på
Sem.
Det var søskenbytte i disse
to familiene for bror til
Grethe, Johan Kristian, ble
gift med søster til Annæus,
Bergitte.
Ved skredet i 1893 ble
jordveien sterkt redusert.
Over halvparten av det dyr
kede arealet nedenfor bakken
ble overslammet av leire,
opptil tre meters dybde.
Hegstad fikk tilbake det
meste av jordarealet, derav
Lyng nordre, g. nr. 111 br. nr.
1.
Dobbeltbryllup på Hegstad i 1 889. Til venstre Johan Kristian A.
Dahlum og Bergitte Hegstad. Til høyre Grethe Martine A. Dahlum
og Annæus Edvard Hegstad.
Annæus har hatt mange offentlige verv, og med unntak for årene fra 1910 til 1913
var han med i kommunestyret fra 1898 til 1922. Han var med formannskapet, og han
var også varaordfører. Han var formann i skolestyret i perioden 1922 til 1928.
Annæus og Grethe fikk fem barn, men fire av disse døde som barn:
81. Einar, f. 1 890, gift med Marie Olsdatter Øgstad. Han ble neste eier av Hegstad.
82. Oline, f. 1892, d. 1904.
83. Petra, f. 1 894, d. 1905.
84. Astrid, f. 1896, d. 1900.
85. Asbjørn Magnus, f. 1 898, d. 1 899.
Einar Hegstad (1890-1981) og Marie Olsdatter Øgstad (1896-1991)
Einar tok over gården i 1926 for kr 20000. Han ble gift i 1930 med Marie Olsdatter
Øgstad, datter av Ole og Ingeborg Øgstad. Vielsen var i Stiklestad kirke, og dette var
den første vielsen etter kirkas restaurering til 900-årsjubileet.
Einar og Marie fikk tre barn:
HEGSTAD


----
274 H&FSt
----
Skuronn på Hegstad, med tre hester i beite foran selvbinderen.
En spesiell landbruksmaskin.

 

----
275 H&FSt
----
Familien Einar Hegstad. F.v. Hallvard, Gunvor og Asbjørn Olav. Foran: Marie, f. Øgstad, og Einar.
82. Asbjørn Olav, 1933, d. 2004, gift med Olaug Olavsdatter Flatland, f. 1951 i
Sauherad. Asbjørn overtok gården i 1961 og etter hans død i 2004, er det søn
nen Olav Einar som har overtatt Hegstad.
83. Hallvard, f. 1937, gift med Aud Elverum. De er bosatt på Ora.
Fagerhøy
GNR. 31, BNR. 2
I 1876 ble Fagerhøy fradelt Hegstad. Oline Olsdatter Hegstad solgte da Fagerhøy til
enkefru Karoline Sættem for kr 873,47. Hun bygde opp husa på Fagerhøy.
Carl Julius Olsen Sættem ( 1813-1875) og "Johanna Catharina Johansdatter
Bernhoft (1807-1852) 2) Caroline Lindemann (1816-1883)
Carl Julius var født i Trondheim. Han ble gift i 1846 med Johanna Catharina
Johansdatter Bernhoft, datter av Johan Jørgensen Bernhoft på Rosvoll. Johanna døde
i 1852, og Carl Julius giftet seg igjen i 1862 med Caroline Lindemann, født 1816 på
Rødøen i Sverige.

 

----
276 H&FSt
----
Fagerhøy 1939
Sættem var først handelsbetjent, senere kompanjong med Johannes Groth
Monrad, og de holdt til i en gard i Gamle Storgate, der Eriksengården nå står.
I 1862 kjøpte Sættem eiendommen i Gamle Storgate og på Tvistvoll for til sam
men 2500 spesiedaler.
Verdal Sparebank startet opp i 1854, og Sættem var bankens kasserer fra 1854 til
1872.
Etter Sættems død benyttet Caroline Sættem endel av tømmeret fra denne gården
ved oppføringen av husa på Fagerøy. I dødsboet etter Caroline Sættem i 1884 er det
utstedt skjøte til dyrlege Anzjøn på Fagerhøy for kr 4.400.
Carl Julius og Johanna fikk en sønn:
B 1 . Anton Johannes, f. 1 847 på Øra.
Carl Julius og Caroline Sættem hadde ingen barn, men i folketellingen for 1865
hadde de en pleiedatter:
Bl . Mathilde Kristine Aaslund, f. 1 852 i Østersund i Sverige. Hun ble gift i 1 872 med
Edvind Matheusen Anzjøn, neste eier av Fagerhøy.
I folketellingen for 1875 hadde de og en annen pleiedatter:
HEIMER OG FOLK - STIKLESTAD 1 800-1940

 

----
277 H&FSt
----
Albert Severin Strøm (1850-1898) og Minda Ursilla Mari Bratt (1858-)
I folketellingen for 1891 bodde kommunelege Albert Severin Strøm på Fagerhøy,
men han var ikke eier av gården.
Han hadde også legekontor der, for det er snakk om at folk var til legen på
Fagerhøy. Det er litt usikkert når han kom hit, men han ble tilsatt som kommunele
ge i Verdal fra 1884, så det er mest trolig han kom hit i den tiden. Han var på
Fagerhøy til Anzjøn kom hit i 1893, og da flyttet Strøm til Ekle. Han ble ikke boende
så lenge på Ekle, for allerede i 1893 ble han tilsatt som distriktslege i Rissa, og der
var han til 1896 da han ble syk. Han flyttet så til Kristiania, og han døde der i 1898.
Albert Severin Strøm var født i Grue og kom til Verdal fra Trondheim. Hans for
eldre var borgermester i Trondheim, Sivert Strøm og Albertine Margrethe Riis.
Minda Ursilla Mari Bratt var fra en svensk adelsfamilie med navn Bratt fra
Høglunda, og hennes foreldre var Johan Abraham Bratt og Thea Randine Bierbek.
Albert og Minda hadde tre barn:
81. Gudrun, f. 1883 på Søndre Fron, d. ugift
82. Ruth, f. 1886 i Verdal, d. ugift.
83. Eva Marie, f. 1888 i Verdal, gift i 1922 med ingeniør Agnar Johannes Blomvik
fra Bodø.
I tillegg til disse bodde en lærer, Lars Fredrik Bratt fra Eidskog, på gården.
Edvind Matheusen Anzjøn (1843-1931) og Mathilde Kristine Olafsdatter
Åslund (1852-1931)
Edvind Anzjøn var født i Nærøy, og han kom til Verdal i 1867. Han var da utdannet
dyrlege. Han ble i 1891 statskonsulent i husdyrbruk, og fra 1900 omfattet hans dis
trikt begge Trøndelagsfylkene og Møre. Anzjøn mottok mange hedersbevisninger for
sitt arbeide. Av disse kan vi nevne kong Oskars belønningsmedalje og kong Haakons
gullmedalje.
Fra 1872 til 1893 var han driver på Gudmundhus, og derfrå kom han til
Fagerhøy.
I 1888 kjøpte han ca. 100 mål jord av Augla gamle prestegard. Eiendommen fikk
navnet Dagali, og denne eiendommen betalte han kr 3220 for. Han dreiv denne eien
dommen sammen med Fagerhøy.
Det sies at Dagali opprmnelig har tilhørt Øgstad, at dette jordstykke skal ha blitt
gitt i dåpsgave fra en prest på Øgstad til en prestefamilie på prestegården på Augla.
Det må i tilfelle ha skjedd i tidsrommet 1749-1768, da kapellan Simon Nikolai
Kortholt var eier og bruker på Øgstad. Da var det sogneprest Peder Krog som var på
prestegården på Augla.
Et stabbur eller brygge på tre etasjer ble i sin tid flyttet fra Sættemgården på Øra
og oppsatt som stabbur på Fagerhøy. Det var oppsatt av tømmer, og havnet på Folio
søndre i Raset. Da Olaf Rønning startet opp nybrottsbruk her sist på 1930-tallet,
kjøpte han det gamle stabburet og benyttet det til bygningsmaterialer.

----
278 H&FSt
----
Alle barna til Edvind og Mathilde Anzjøn døde unge. Det er fortalt at alle døde i
spanskesyken, men etter som den herjet som verst i 1918-20, var det nok noen av
dem som døde før spanskesyken. Det er sagt at Eivind Anzjøn var en av de siste som
døde av spanskesyken i Verdal.
Edvind og Mathilde ble gift i 1872, og de fikk fire barn
83. Martha Hildur, f. 1877 på Gudmundhus, gift 1899 med cand. jur. Oskar
Gottfried Eriksen Waldenstrøm, Oslo, f. 1874 i Halden.
84. Eivind, f. 1892 på Gudmundhus, d. ugift i 1920, han dreiv sagbruk og trelast
handel på Nessleira.
Dagali 1952
John Albert Skavhaug (1890-1984) og Johanna Øgstad (1898-1995)
Etter at Edvind Anzjøn døde i 1931, ble Fagerhøy bortforpaktet i noen år til John
Skavhaug, og han kjøpte gården på auksjon i 1936.
Som for mange andre var det banksjef Carl Braarud som besørget de nødvendige
papirene før eiendomsoverdragelsen av Fagerhøy til John Skavhaug var i orden.
Braarud mente at Skavhaug hadde gjort en god handel, og sa: "Det er jo ovner for
mer enn kjøpesummen på Fagerhøy."
John var født på Mælenget i Sjøbygda, sønn av Johan Martin Ågesen Skavhaug og
Julie Cecelie Jakobsdatter fra Molden.
HEIMER OG FOLK - STIKLESTAD 1 800-1940

 

----
279 H&FSt
----
John og Johanna Skavhaug med barn i 1945
Foran, Johanna, Anne Mari, John Albert. Bak, Inger, Johan, Oddmund
Johanna var født på Øgstad, og hun var datter av Ole Andreas Nilsen Øgstad og
Ingeborg Johannesdatter fra Levanger.
John arbeidet i en årrekke som kontorsjef hos Verdalsbruket, først på kontoret i
Vuku, senere på Trones Bruk.
John og Johanna bygde hus tidlig på 1950-tallet på Dagali som var et jordstykke
like ved Øgstad, og de bosatte seg der. Oddmund Skavhaug eier nå Dagali. Fagerhøy
er også i slektens eie, og der er det Anne Mari Sørhuus som er eier.
John og Johanna fikk fire barn:
81. Johan Skavhaug f. 1920, gift med Magnhild Wæhre f. 1927. Johan arbeidet
som flygeleder på Stjørdal.
82. Inger, f. 1920, gift med Svein Fjerdingen f. 1919 på Steinkjer, d. 1996. Inger
utdannet seg som fysioterapeut, og Svein var kjøpmann på Steinkjer.
83. Oddmund, f. 1932, gift med Inger Johanne Sørhuus fra Øra. Oddmund utdannet
seg som flyger, og han arbeidet som trafikkflyger til han gikk av med pensjon og
de er bosatt på Dagali. Inger Johanne utdannet seg som tannlege.
84. Anne Mari, f. 1934. Anne Mari arbeidet som lærer, gift med Olaf Sørhuus jr. De
bosatte seg på Fagerhøy, og Olaf dreiv som tannlege på Øra. Olaf døde i 1 992.
HEGSTAD


----
280 H&FSt
----
Høyonn på Dagali 1952: F.v.: Knut Finstad, Karl Musum, Johan Skavhaug.
Vodal
GNR. 31, BNR. 3
Fradelt part, Vodal i Leirådal. Hegstad hadde ei ut-eng i Leirådal. Dette ble frasolgt i
1895 på grunn av vanskelig veiforbindelse etter raset. (Vodal blir med under Leirådal
i "Heimer og folk")
Husmenn på Hegstad:
I 1801 var det ingen husmenn på Hegstad, og i 1815 og 1865 var det en husmanns
plass, Hegstadstua. I 1875 var det to husmannsplassen da var Hegstadakeren kom
met i tillegg.
Hegstadstua
Hegstadstua lå ved foten av melbakken, på sletta ned mot elva på østre delen av
Hegstadeiendommen.
Plassen ser ut som den har vært noe større enn husmannsplasser flest. I 1890 var
besetningen 1 ku, 4 sauer og 10 høns, og utsæden var 2 h tønner bygg, 1 V 3 tønner
havre og 4 Vs tønner poteter.
HEIMER OG FOLK - STIKLESTAD 1 800-1940


----
281 H&FSt
----
Under raset i 1893 ble plassen oversvømmet av leire, men sist på 1960-tallet støt
te man på rester av huset under grøfting og i 1970 ble husa utgravd av elever fra
lærerhøyskolen i Levanger.
Åge Halvorsen (1776-) og Marit Olsdatter (1877-)
Den første husmannen på Hegstad var Åge Halvorsen, og han begynte i Hegstadstua
omkring 1807. Åge var sønn av Halvor Ågesen Lyngsvald og Elsebe Ellevsdatter. Åge
var i tjeneste på Hegstad i 1801, og i 1807 giftet han seg med Marit Olsdatter. Hun
hadde da bosted på Leklem.
En må gå ut fra at Åge og Marit slo seg ned på Hegstadstua ganske snart etter de
giftet seg. Etter at de reiste fra Hegstadstua i 1813, finner vi dem igjen på Ravlovald.
Familien flyttet til Frol i 1825, og ble husmannsfolk på Oksbakken under
Okkenhaug.
Åge og Marit hadde fem barn:
81. Zakarias, f. 1 808 på Hegstadvald, gift med Siri Pedersdatter, f. 1 803 på Åmot i
Østerdalen. De var husmannsfolk på Brekken under Munkrøstad i Frol i 1 865. (Se
Frol I side 391, Frol II s. 169.)
82. Halvor, f. 18 10 på Hegstadvald, gift med Beret Sivertsdatter. I 1 865 var de hus
mannsfolk på Storbakken under Hallan vestre. Halvor døde på Bakkenget som kår
mann i 1 871, og han hadde da Storbakken som etternavn.
83. Ole, f. 1812 på Hegstadvald, gift i 1849 med Ingeborg Johansdatter, f. 1807
på Landstad. De flyttet til Namsos der Ole arbeidet som snekker.
84. Elsebe, f. 18 1 5 på Ravlovald, d. 1888, gift i Frol i 1848 med Mikal Pettersen
f. 1823, d. 1899. (Se Frol I s. 33 og 447.)
85. Mikal, f. 1819 på Ravlovald. Han fikk flytteattest til Skogn i 1835, gift i 1848
med Anna Jensdatter, f. 1821, d. 1870. De ble husmannsfolk på Haugen under
Høyslo i Skogn. (Se Skogn XIII s. 31, Xa s. 304.)
Henrik Jakobsen (1775-) og Sigrid Larsdatter (1775-)
Denne familien kom til Hegstadstua i 1813 og de kom da fra Rosvollvald. De hadde
tidligere vært i Ulvilla.
Henrik Jakobsen ble født på Vist, sønn av Jakob Mathisen Vist, født 1721 på
Hofstad og Eli Jensdatter vestre Ekle, født 1736.
Ingen av denne familien kan vi finne igjen etter at de forlot Hegstadstua omkring
1820, så vi må gå ut fra at de har flyttet fra bygda, trolig til Inderøy.
Henrik og Sigrid ble gift i 1800 og de fikk åtte barn:
81. Elen, f. 1801 i Ulvilla, d. 1801.
82. Elen, f. 1802 på Leirhaugvald, gift 1828 med John Johnsen fra Selbu. Familien
flytta i 1 840 til Stjørdal og ble husmannsfolk på Værnesmoen.
83. Johan, f. 1804 på Rosvollvald, gift med Fredrikke Fredriksdatter, f. 1797 i
Verran/Beitstad.
84. Lars, f. 1 808 Rosvollvald, d. 1 809.

----
282 H&FSt
----
85. Lars, f, 18 1 1, d. 1 853 som legdslem på Eklo.
86. Kirsti, f. 1814 på Hegstadvald, d. 1 814 seks dager gammel.
87. Jakob, f. 1 816 på Hegstadvald, d. 1 872, gift med Marta Andersdatter, f. 1 829,
d. 1909. De var husmannsfolk på Granakammen på Inderøy.
88. Ole, f. 1819 på Hegstadvald, d. 1888 på Inderøy, gift med Karen Marta
Kristiansdatter, f. 1 820 på Inderøy.
Ole Andersen (1794-1852) og Marie Halvorsdatter (1793-1855)
Ole Andersen kom til Hegstadstua omkring 1820. Han døde i 1852 på Hegstadvald,
og Maria Halvorsdatter døde i 1855 på Lein.
Etter at Ole døde, kom Elling Martinusen til Hegstadstua og var der til omkring
1860. Da overtok sønnen til Ole Andersen, Andreas Olsen, plassen.
Ole ble født på Lyngsvald av foreldre, Anders Olsen og Berit Halvorsdatter. De var
husmannsfolk på Ner-Hallem i 1801 og Ole arbeidet også som snekker. Ole giftet seg
i 1819 med Marie Halvorsdatter, datter av husmann på Rosvoll, Halvor Ågesen og
Elsebe Ellevsdatter. Ole bodde også på Rosvoll da de giftet seg. De var inderster hos
hennes foreldre da. Senere var de på Stiklestadvald før de kom til Hegstadstua.
Ole og Marie fikk sju barn:
81. Andreas, f. 1 819 på Stiklestadvald, d. 1882 i Minnesota, gift i 1845 med
Ingeborganna Johansdatter, f. 1817, d. 1856. Etter Ingeborganna døde, giftet
Andreas seg i 1 858 med Anna Kirstine Salamonsdatter, f. 1 824 på Bjartnesvald,
d. 1918 i Cass Lake, Minnesota. De ble husmannsfolk på Hegstadstua i 1862,
men i 1 880 utvandra Andreas til Amerika, og i 1 884 utvandra Anna Kirstine.
82. Berit, f. 1821 på Hegstadvald, d. 1896, gift i 1844 med Ole Hansen f. 1817
på Maritvollvald, d. 1896. De var selveiere på et lite bruk på Maritvoll som i
1 865 kunne fø 3 sauer og ei geit. Ole var da sjømann. Senere dreiv han som
dagarbeider og sagbruksarbeider. I 1 891 ser vi at Berits mor bodde hos dem.
83. Elen, f. 1824 på Hegstadvald, d. 1904 på Øra, som enke, gift i 1846 med
Olaus Larsen f. 1 820 i Skogn. De var forpaktere av Stornesset i Inndal mellom i
1 865, og i 1 875 bodde de på Maritvollvald. Olaus arbeidet som snekker.
84. Anne, f. 1 827 på Hegstadvald, d. 1 888 som husmannskone i Hauka, gift i 1 879
med enkemann Elling Andersen Hauka, f. 1 833 på Haugsvald.
85. Halvor, f. 1 830 på Hegstadvald, d. 1 896 på Småsetran, gift i 1 856 med Anne
Ellingsdatter f. 1833 i Sparbu, d. 1906 på Småsetran. I 1875 var de hus
mannsfolk på Småsetran under Garnes i Inndalen.
86. Michael, f. 1 833 på Hegstadvald. Han fikk flytteattest til Beitstad i 1 854, og var
losjerende sagbruksarbeider på Buvarp i Beitstad i 1865, gift med Maren
Ingebrigtsdatter, f. 1 827 i Beitstad.
87. Martha, f. 1837 på Hegstadvald, d. 1919 som gårdeier i Mørsil, Jåmtland, gift
i 1 858 med Peter Ellefsen f. 1 830 på Lyngås. Peter døde i Volen i 1 861, de var
da inderster på Volenvald.

----
283 H&FSt
----
Elling (Larv-Elling) Martinusen (1823-) og Berit Johansdatter (1827-1923)
Elling og Berit kom til Hegstadstua, antagelig i 1855, og de var her til omkring 1860.
Elling var født på Skrove, sønn av Martinus Embretsen Skrove og Kristine
Johansdatter Skrove. Han ble gift 1852 med Berit Johannesdatter, født 1827 på Stor-
Vukuvald, datter av Johan Ingebrigtsen og Sigrid Pedersdatter. Elling reiste fra famili
en, og i 1865 er han losjerende fisker på Høvåg i Skjørna.
I 1865 var Beret inderst på Sveet under Mønnes østre sammen med barna
Ingeborganna og Karl Oluf.
Elling hadde to barn utenfor ekteskapet:
81. Martinus, f. 1 847 på Trøgstad lille-vald. Moren var Anne Eskildsdatter, Trøgstad lille-
vald.
82. Berit Marta, f. 1 857 på Stiklestadvald, moren var Berith Ottersdatter, Stiklestadvald
Elling og Berit fikk tre barn:
81. Dødfødt gutt, f. 1853.
82. Ingeborganna, f. 1 854 på Movald, d. 1909 på Bakken, gift i 1 875 med Anneus
Eriksen f. 1 852, bror av Berit Eriksdatter (søskenbytte). Anneus var skinnfellmaker og
de var inderster i Byna i 1 865, husmannsfolk på Bynavald i 1 891 .
83. Carl Oluf, f. 1858 qift i 1884 med Berit Eriksdatter f. 1857 på Øgstad. De ble
husmannsfolk på Movald og han kjøpte senere Klokkerhaugen.
Andreas Olsen (1819-1882) og » Ingeborganna Johansdatter (1817-1856)
2> Anne Kristine Salamonsdatter (1824-1918)
Andreas Olsen giftet seg i 1845 med Ingeborganna Johansdatter. Hun var født på
Leklem av ugifte foreldre, Johan Svendsen, bosted Kråg og Anne Iversdatter, bosted
Leklem.
Ingeborganna døde i 1856 og Andreas giftet seg igjen i 1858 med Anne Kristine
Salamonsdatter, født 1824 på Bjartnesvald. Hun var datter av en husmann på Bjartnes,
Salamon Olsen og Gjertrud Larsdatter.
Andreas utvandra i 1880 til Red Wing Minnesota, og i 1884 flytta Anna Kristine
etter sammen med barna Ingeborg Anna og Christine.
I 1865 losjerte Andreanna Mikalsdatter på Hegstadstua. Hun var 28 år og ugift.
Hun hadde en sønn, Martin Julius Andreasen, født 1863. Han fikk flytteattest til
Sverige i 1896.
Andreas og Ingeborganna hadde fire barn:
Bl . Oluf, f. 1 845. Han utvandra til Amerika i 1 888.
82. Anne Marta, f. 1 847 på Lyngsvald. Hun fikk flytteattest til Levanger i 1 870.
83. Johannes, f. 1 849. Han utvandra sammen med faren i 1 880.
84. Julianna, f. 1 854 på Lyngsvald, gift i 1 876 med prestesønn, handelsmann Paul
Johan Larsen Steen, f. 1823 i Lom. Etter de giftet seg, bodde de i Lofoten, og i
1 877 utvandra de til Amerika med sønnen Bernt Anker.

----
284 H&FSt
----
Andreas fikk også fire barn med Anne Kristine:
81. Ingeborg Anna, f. 1858 på Borgenvald. Ingeborg Anna utvandra til Amerika i
1 884. At hun har etterslekt der, viser en notat i spalten "I margen" i Innhereds fol
keblad og Verdalingen for tirsdag 15. august i 1986 hvor et barnebarn av
Ingeborg etterlyser slekt i Verdal. Det var Duane Huseby, og han forteller at
Ingeborg ble gift med Lorentz Huseby i 1886 i Minnesota. Duane besøkte
Hegstad og Oppem i 1986.
82. Zefanias, f. 1 858 på Borgenvald, d. 1940 i Frol. Han fikk flytteattest til Levanger
i 1883, gift med Jørgine Andersdatter Okkenhaugvald, f. 1851, d. 1936. De
hadde Hojem som familienavn.
83. Grethe Sofie, f. 1 862 på Hegstadstua, gift i 1 886 med Gunnerius Johannesen f.
1859 på Hegstadakeren, d. 1946. De bosatte seg på Øra og senere på
Norumsmo i Vinne.
84. Christine, f. 1864 på Maritvollvald, d. 1925 i Cass Lake, Minnesota, gift med
Ole Finn. De utvandra i 1 884 til Amerika sammen med hennes mor og søster. De
fikk åtte barn.
Gunnbjørn Petersen (1839-) og Serianna Olsdatter (1829-1914)
Hegstadstua var bebodd av de samme folkene fra omkring 1863 og til Verdalsraset i
1893.
Gunnbjørn var sønn av Petter Henriksen og Agnes Ellevsdatter Storstad, og
Serianna var datter av Ole Olsen og Maren Bardosdatter Hellan.
De hadde i 1875 1 ku, 6 sauer, 1 gris, og hadde en utsæd på 1/ 2 tønne bygg, 1
tønne havre og 3 tønner poteter.
Rasnatta i 1893 bodde en datter av Serianna d.y. hos besteforeldrene på
Hegstadstua. Hun het Sofie Berntsdatter, født 1889. Hennes foreldre var Bernt
Jakobsen og Serianna Olsdatter, og de bodde på husmannsplassen Enes i Trones. (Se
mer om Hegstadstua og Verdalsraset i Verdalsboka "Ras i Verdal B".)
Alle på plassene ble reddet, Sofie ble senere gift med Anton Aksnes. De bodde på
Lundsbakken i Leksdal. Gunnbjørn og Serianna flyttet til sønnen Anneus Martin
etter raset.
Før hun giftet seg med Gunnbjørn, hadde Serianna en datter med Ole Olsen
Reppe:
81. Serianna, f. 1851, gift i 1878 med Bernt Jakobsen fra husmannsplassen Enes
under Trones. De ble husmannsfolk på Trones der de fikk ti barn. Bernt dreiv også
som fisker, i tillegg til husmannsjobben.
Gunnbjørn og Serianna fikk en sønn:
81. Anneus Martin, f. 1871 på Hegstadvald, d. 1954 i Povers Lake, gift med
Karenanna Ellefsdatter f. 1871 i Frol, d. 1959. De kom til plassen Olahaugen
under Munkeby i Frol i 1890. De kjøpte plassen i 1895, og ga den navnet

----
285 H&FSt
----
Munkhaugen. Anneus dreiv også som skomaker. Etter raset i 1893 flyttet
Gunnbjørn og Serianna til Munkhaugen. I 1902 utvandra Anneus Martin med
familie til Powers Lake i Nord-Dakota. De fikk ti barn og har stor etterslekt der.
Gunnbjørn og Serianna hadde en fostersønn:
82. Ole Edvard Jakobsen f. 1878, d. 1946. Ole var døvstum, og hans foreldre var
Jakob Olsen Skavhaug og Mette Estensdatter. Ole kom på døveskole i Trondheim.
Han ble gift og fikk en sønn: Asbjørn Heggstad, som ble gift og bosatt i Ålesund.
De har stor etterslekt der.
Hegstadakeren/Slåkkån
I Verdalsboka og i folketellingen for 1875 er plassen kalt Hegstadakeren, men på
gamle kart er den også kalt Slåkkåen.
Plassen lå på vestre siden av riksveien til Vuku mellom gårdsveien til Ekle og
Hegstadbekken.
Første gang Hegstadakeren er nevnt, er under folketellingen for 1875, da er disse
på plassen:
Johannes Einarsen (1831-1902) og Elen Mikalsdatter (1829-1907)
Johannes var født på Lundsvald, og hans foreldre var husmann Einer Pedersen og
Guru Estensdatter. Han ble gift i 1853 med Elen Mikalsdatter. Hun var født på
Lyngsvald, datter av Mikal Hemmingsen og Andrianne Larsdatter.
Johannes var eier av Aksnes mellom fra først på 1850 og fram til 1858, da han
solgte gården. Fram til 1862 hadde han Aksnesaunet, og dette året flyttet familien til
Slåkkåen under Stiklestad østre. De flyttet videre til Hegstadakeren like før 1875 der
Johannes var husmann og sagbruksarbeider.
I 1875 hadde de 1 gris, og det var en utsæd på ] A tønne bygg, V 4 tønne havre og
2 tønner poteter.
Johannes og Elen finner vi igjen på Øra i 1891. Da dreiv han som vognmann, og
like etter 1891 kjøpte han Lillesand i Vinne der han dreiv som gårdbruker og vogn
mann. Johannes døde i 1902 på Lillesand, og Elen døde i 1907 hos sønnen Martin
på Øra.
Johannes og Elen fikk tre barn:
81. Elen Anna, f. 1854 på Aksnes, d. 1929, gift i 1876 med Oluf Larsen f. 1853
på Forbregdsvald. De fikk en datter, Petra Emelie f. 1 877 på Hegstadvald, senere
flyttet de til Øra og fikk sønnene Johannes i 1 880 og Lars Ingemar, f. 1 883. Barna
tok Lillesand som slektsnavn. Elen Anna dro til Jåmtland, og fikk to sønner i Mørsil:
Karl Emil, f. 1896 og Harald, f. 1898, begge fulgte mora tilbake til Verdal, og
stifta familie her. De brukte Larsson som familienavn.

----
286 H&FSt
----
82. Martin Edvard, f. 1 856 på Aksnes, gift i 1 883 med Anna Olsdatter f. 1 862 på
Verdalsøra. De flyttet til Øra, der Martin dreiv som vognmann, og de tok Einarsen
som familienavn. De fikk fire barn og har stor etterslekt på Øra.
83. Gunnerius, f. 1859 på Aksnes, gift i 1886 med Grete Sofie Andreasdatter f.
1862 på naboplassen Hegstadstua. Gunnerius var jernbanearbeider og bodde
på Øra, senere på Norumsmo i Vinne.
Hans Peter Hansen (1838-1898) og Serianna Ellevsdatter (1838-1915)
I 1891 er denne familien registrert på Hegstadakeren. Hans Peter var skredder og han
var da husmann uten jord. Før de kom hit var de på Follovald og Stubbe.
Hans Peter Hansen var født på Forbregdsvald, sønn av Hans Gjertsen og Lisbeth
Ellingsdatter. Han giftet seg i 1870 med Serianna Ellevsdatter, datter av ugifte forel
dre Ellev Pedersen Kvellovald og Martha Olsdatter Lindset.
Hans Peter døde i 1898, og i 1900 bodde Serianna her, sammen med barna
Gustav og Hanna. De hadde da en Malene Olsdatter, født 1823,, boende for fattig
understøttelse. Serianna døde på Levanger i 1915.
Etter 1900 bodde en skredder Sæter på Hegstadakeren ei tid. Han kjøpte husa av
Serianna og flytta dem til Vistvik der han kjøpte jord av Vist øvre.
Hans Peter og Serianna fikk fem barn:
81. Harald, f. 1871 på Follovald, d. 1960 på Levanger, gift i 1898 med Gunhild
Pedersdatter Slapgård, f. 1 869 på Levanger. I 1 891 var han på Hegstadakeren
og hadde tatt etternavnet Hegstad, og han var da elev på Underoffiserskolen i
Trondheim, senere ble han handelsmann på Levanger. Han gikk underoffiserskolen
sammen med Johan Bojer.
82. Severin, f. 1873 på Follovald, døde i 1900 på Hegstadvald.
83. Ludvig, f. 1875 på Stubbe, d. 1958, gift i 1901 med Lena Bergitte Ellingsdatter
f. 1874 på Efskin. Ludvig kjøpte i 1902 Vodal i Leirådal som i 1895 ble fradelt
Hegstad, og han tok Hegstad som slektsnavn. Før han ble gift hadde Ludvig en
datter sammen med budeia på Hegstad, Ragnhild Bergitte Olsdatter, og hennes
navn var Otelie Hegstad. Ragnhild Bergitte Olsdatter hadde også en datter med
drengen på gården, Ole Edvard Olausen Hegstad. Hennes navn var Gudrun
Hegstad, og hun ble gift med Kåre Jermstad. Ole Edvard Olausen Hegstad ble
senere gift med Oleanna Mikalsdatter Hallem, og de hadde heimen Brattlia i
Volhaugen.
84. Hanna, f. 1 878 på Hegstadvald. Hun utvandra til Amerika i 1907 fra Levanger.
85. Gustav, f. 1882 på Hegstadvald, d. i 1902 på Hegstadvald.

----
287 H&FSt
----
AUGLA


----
288
----


----
289 H&FSt
----
AUGLA
(VERDAL GAMLE PRESTEGARD)
GNR. 32, BNR. 1
Augla.
Augla har vært prestegard helt fra katolsk tid og fram til 1896, da den ble solgt sam
men med underbruket Tokstad for kr 16.500, og siden har gården vært brukernes
eiendom. Underbruket Tokstad sammen med 3 husmannsplasser ble ødelagt under
Verdalsraset, og denne eiendommen ble da lagt til Augla.
Før Verdalsraset gikk hovedveien fra Stiklestad til Vuku forbi Augla, og dit kom
det også en vei som gikk fra Volhaugen, om Hallem og Øgstad.
Sist på 1700-tallet hadde "Værdalske dragonkompani" ekserserplass på "Uglen"
prestegard. Denne plassen lå syd for gården og ble kalt Prestmoen.
Hvis vi staner først på 1800-tallet, ser vi at det er blitt holdt skifte etter presten
Jakob Hersleb Krog i 1799. Da var besetningen på prestegården 5 hester, 18 kyr, 8


----
290 H&FSt
----
kviger og kalve r, 4 okser, 27 geiter og en del kidd, 8 bukker, 39 sauer (hvorav 5 gikk
med til begravelsen av presten) og 11 griser.
Det ser ut som at det har vært prestene som har drevet prestegården, for det er
ikke nevnt noen forpakter her.
Prestegården hadde seter på Tortåsvollen og i "Kaldsbog for Værdalens
Præstegjeld" fra 1875 kan vi lese følgende om sete ren:
"Sæteren Tortaasvolden (ca. 2 Mil fra Præstegården), i Hoaas Alminding tilligger
Verdalens Præstegård og er samme ved (8/2 65) thinglæst Byxelbrev (udstedt 7/2 65
aj Stør- og Værdals Foged) tilsikret. Den har dog ikke på længere Tid, som mindre
rig paa havning, været benyttet for Gaarden, men jor Sætervoldens Vedkommende
bortleiet. Paa Sæteren findes Huse.
(Tilført af OM. Hansen: Grænserne for Sæterhavningen siges i Bygselbrevet at blive
som fra gammel Tid)
I den samme " Kaldsbog for Præstegaarden " kan man også se litt om den residerende
kapellanen og prestegården i Vuku:
" Det residerende Capelanie
Til Embedsgaard for den residerende Capellan blev ved den Kongelige Resolution af
21 April 1856 udlagt den saakaldte Vuku - Præstegaard eller Præste - Vuku, Mart.
No. 143 i Vuku sogn, af Skyld 9 sp. 10. 14 s.
Gaarden, der har daarlige Huse, er imidlertid endu ikke (1875) byxelledig og saale
des heller ikke tågen i Brug efter sin Bestemmelse ".
Raset i 1893 ødela en del av Augla. Ved kgl. res. av 15. mai 1894 ble det bestemt at
gården skulle selges sammen med underbruket Tokstad. Et stort stykke av gårdens
skog ble beholdt av presteembetet.
1 1939 bygde Lars Severin Stene en bolig på andre siden av veien i forhold til
hovedbølet. Denne boligen var så stor og så praktisk innredet at da krigen brøt ut i
1940, evakuerte aldersheimen på Ørmelen med en del av sine beboere hit. De var her
til i 1943 for tyskerne hadde tatt aldersheimen i bruk til soldat forlegning.
Peter Brandt (1754-1837)
I 1801 var det Peter Brandt som var sogneprest. Han var ugift, og det var hans søs
ter Bolette som var husholder.
Peter Brandt var sønn av Johan Rasmus Brandt som var sogneprest i Ullensaker,
og hans kone Birte Marie Hjort. Peter Brandt ble kapellan hos sin far i 1782. Han var
feltprest og sogneprest i Stadsbygd før han ble sogneprest i Verdal i 1799. Her var
han prest til 1836.
Lars Steen (1784-1855) og Pauline Broch
Lars Steen ble født på gården Steen i Ringsaker der hans far, Bernt Anker, var land
handler. Han ble gift med Pauline Broch. Hun var datter av prost Broch i Fåberg.

----
291 H&FSt
----
Lars Steen var sogneprest i Verdal fra 1837 til han
døde i 1855.
Lars og Pauline hadde ni barn, og ingen av barna
var født i Verdal:
81. Bernt, f. 1812. Han var overkontrollør, og
han døde i 1 860. Han brukte Anker Steen
som etternavn.
82. Ole, døde i 1815.
83. Marie Beate, gift med Fredrik Nicolai Gjør som
var sogneprest i Bø på Hedmarken.
84. Andreas Fredrik. Han ble residerende kapellan
og brukte Brock Steen som etternavn, gift med
Henriette Hornemann Klykken.
85. Anna Beate, gift første gang med cand. teol.
Theodor Rynning som døde i 1 838. Gift andre
gang med Hans Nicolai Olaus Nilsen som
Lars Steen (1784-1855).
Sogneprest i Verdal 1 837-1 855.
senere ble sogneprest i Sparbu. Etter at hun giftet seg andre gang, bodde Anna
Beate på Augla sammen med sin ektemann Hans Nicolai Olaus Nilsen.
86. Karen Henriette, gift med sakfører Hans Fredrik Muller.
87. Laurits. Han tok teologisk embetseksamen, og i 1 861 ble han utnevnt som prost i
Nord-Amerika.
88. Paul, f. 1825, gift med Sigrid Anna Steen. Han ble gårdbruker på Sem og de
hadde en pleiedatter, Laura Steen f. 1 857. Laura Steen var hans uekte datter med
Maria Olsdatter, og han hadde minst fem andre barn utenfor ekteskapet.
89. Carl Johan, han ble sakfører i Bergen og han døde som stortingsmann i 1 874.
Hans Nicolai Olaus Nielsen og Anne Beate Larsdatter
På 1840-tallet var det en cand. teol som bodde på prestegården.
Hans Nicolai og Anne Beate hadde fire barn:
81. Pauline Carine Marie, f. 1 842 på Augla
82. Lorentz Petter, f. 1 844 på Augla. Han var agronom på As og drev Tuv prestegard
i Sparbu der faren var sogneprest.
83. Lars, f. 1 847 på Hallem. Han var farmasøyt og drev drikke- og peppermyntefa
brikk på Steinkjer.
84. Hans, f. 1 849 på Augla, han var teolog, gift med Dorthea, f. 1 849 i Gauldalen.
Truls Krog Koch (1808-1884) og Katrina Cecilie Holm (1809-)
Etter Lars Steen var det Truls Krog Koch som var gårdbruker og prost på preste
gården.
Truls Krog Koch var født på Folden prestegard, og han var sønn av sogneprest
Jens Koch og Maren Heggelund Krog. Han ble gift med Katrina Secilie Holm. Hun
var datter av fullmektig i Zahlkassen, Søren Loberg Holm og Anne Hoff.
AUGLA - VERDAL GAMLE PRESTEGARD


----
292 H&FSt
----
Truls Krog Koch var representant på Stortinget for Nordlands amt i 1845 og 1848
og varamann i 1854 og 1857. Han var medlem av militærkomiteen i 1845 og 1848.
Han var prest på flere steder før han kom til Verdal i 1856, og han ble her til i
1879. Han flyttet til Kristiania, og døde der i 1884.
De hadde fire barn:
81. Agnes, f. 1844 på Hamarøy, gift med proprietær FredrikJuel på Reitan.
82. Alvhilde, f. 1 845 på Hamarøy, gift med proprietær Gustav Olsen Eggen på Fæby.
83. Ida Jeanette, f. 1851 på Hamarøy.
84. Hildur, f. 1852 på Hamarøy.
Gerhard Gunnerius Bergh (1826-1880) og Davida Blackstad (1831-1883)
Gerhard Gunnerius Bergh studerte første jus, men gikk over til å studere teologi. Han
ble uteksaminert i 1849. Han ble først lærer på forskjellige skoler før han i 1862 fikk
sin første prestegjerning i Norddalen på Sunnmøre. Han var der til han fikk embete
i Verdal, og det var i 1879. Han ble ikke mer enn et halvt års tid her, for han døde
allerede i 1880.
Han ble gift med Davida Blackstad, født 1831. Hun var datter av sorenskriver
Rasmus Martinus Blackstad og Anne Kristine Trumpy.
Gerhard og Davida hadde ni barn:
81. Davida, f. 1 855, gift med amtskolelærer Ole Andreas Opphaug.
82. Gerhard Gunærius, f. 1857, d. 1879, ugift.
83. Rasmus Martinus, f. 1860, gift i 1890 med Nicoline Sofie Smith. Han var dis
triktslege i Rødenes og Øvermark.
84. Kristine, f. 1862, gift med fabrikant Frithjof Smith.
85. Aage, f. 1864, gift første gang med Olga Berg, og andre gang med Gudrun
Norberg. Han var distriktslege på Nes på Romerike.
86. Mathilde, f. 1 868, ugift og arbeidet som amtskolelærerinne i Buskerud.
87. Amalie, f. 1 871, gift med amtsingeniør Trygve Mathisen fra Lillehammer.
88. Vilhelma, f. 1873, d. 1881.
89. Gerda, f. 1 878, gift med skipsreder Stian Løvold.
Otto Møller Hansen (1826-) og n Marie Leganger Bie 2) Maren Elisabet Mari
Fabricius
Fra 1880 var Otto Møller Hansen prest på Stiklestad.
Otto Møller Hansen var født i Askim og hans foreldre var tollbetjent Hans Hansen
og Severine Elisabeth Møller.
Otto Møller Hansen var først gift i 1857 med Marie Leganger Bie, og hun var dat
ter av skipsreder Bie. Han ble gift andre gang i 1861 med Maren Elisabet Mari
Fabricius, og hun var datter av artillerikaptein Jacob Fabricius. Maren Elisabet var
født i Kristiania.
Før han ble prest i Verdal, var han lærer ved Porsgrunn borgerskole og sogneprest
i Sande på Sunnmøre og på Røros. Han var prest i Verdal fra 1880 til 1898.

----
293 H&FSt
----
Prestegården ble under raset i 1893 omgjort til
midlertidig sykestue og oppsamlingsted for husløse.
(Se Verdalsboka "Ras i Verdal B")
Otto og Maren Elisabet hadde en datter:
81. Elisabeth, f. 1864.
Augla ble brukt som prestegard fram til 1894, etter
den tid ble Stiklestad vestre brukt som prestegard.
Augla ble solgt i 1896 til et konsortium bestående av
Bernhard Rostad, Jon Myr og M.D. Muller, for kr
16.500. Otto Møller Hansen (1 826-).
Konsortiumet solgte gården videre i 1897 til Johan Sogneprest i Verdal 1880-1898
Haugdal.
Johan Martin Haugdal (1868-1939) og Julie Martha Petersdatter (1867-1927)
Johan Martin var fra Hodal i Sparbu, og han ble født i 1868 som nummer sju i en
barneflokk på tolv. Han var sønn av Sivert Olsen, født 1825 på Hodal og Sofie
Olsdatter Gjermstad, født 1836 på Landstad.
Johan Martin utvandra til Amerika i 1887. Han kom tilbake etter noen år og gif
tet seg med Julie Martha Petersdatter fra Henning. I 1897 kjøpte han som nevnt
Augla, og han hadde gården til i 1905. Johan Martin reiste til Amerika igjen sammen
med resten av familien i 1906. Julie døde der i 1927 og Johan Martin i 1939.
Johan Martin og Julie Martha fikk tre barn mens de var i Norge, men de fikk visst
nok ett barn til etter at de kom til Amerika:
81. Gudrun, f. 1899 på Augla.
82. Sigrid, f. 1900 på Augla.
83. Sverre, f. 1903 på Augla.
Torleif Ingebrigtsen Buås og Anna Kristine
De kjøpte Augla i 1905 og hadde gården til 1913.
Torleif og Anna Kristine hadde to barn:
Bl . Ingebrigt, f. 1906 på Augla.
82. Oddbjørg Kristiane, f. 1910 på Augla, gift i 1933 med Nils Nørholm, f. 1907
på Inderøy, og de bosatte seg der.
Jeremias Johansen Stene (1883-1914)
Jeremias kjøpte Augla i 1913. Han var ugift, og han hadde ikke gården mer enn ett
års tid, for han døde allerede i 1914. Hans bror Lars Severin Stene tok da over Augla.
Jeremias og Lars Severin var født i Vuku, og deres foreldre var Johan Petersen
Stene og Maria Lovise Larsdatter.
AUGLA - VERDAL GAMLE PRESTEGARD


----
294 H&FSt
----
Lars Severin Johansen Stene (1880-1972) og Thora Fredrikke Andersdatter
Tiller (1884-1966)
Lars Severin var handelsmann i Vuku og gårdbruker på Eklo før han tok over Augla.
Han ble gift i 1906 med Thora Fredrikke Andersdatter. Hun var fra Tiller søndre i
Leksdalen og hennes foreldre var Anders Ellefsen Tiller og Riborg Torgersdatter.
Lars og Thora hadde seks barn
81. Rakel Marie, f. 1907
på Bredingsberg, d.
1996, ugift. Hun
bodde på Augla.
82. Johan, f. 1909 på
Evje i Vuku, og han
ble neste eier av
Augla.
84. Ruth, f. 1913 i Vuku,
d. 2000, ugift, og
hun bodde på Augla
og senere på Slottet.
Thora og Lar:
Sten
Astrid Kulstadvik, og han ble gårdbruker på Solbu i Ness fra ca. 1947.
86. Torbjørg Elfrid, f. 1921 på Augla, gift med Asbjørn Wisth på Haug østre (Slottet)
f. 1 923 og de ble brukere der.
87. Magnus, f. 1923, d. 1926 av lungebetennelse.
Johan Larsen Stene (1909-)
Johan tok over gården i 1945, han var ugift, og nå er det hans brorsønn, Lars, som
er eier på Augla.
Husmannsplasser på Augla:
1 1718 er det nevnt to husmannsplasser på Augla. På den ene plassen bodde "Klocker
Konen", og det var vel trolig på Klokkerhaugen, for den har vel fått navnet fordi klok
keren bodde der. På den andre plassen var "Encen Anders Myrens". Vi kan vel tolke
dette som at det har vært en plass på myrområdet nordøst for gården.
I 1801 er det ingen husmenn på Augla, men på Tokstad mellom er det beboere.
1 folketellingen for 1865 er det 4 husmannsplasser. Det er Tokstaden vestre,
mellom, og østre, og Klokkerhaugen.

 


----
295 H&FSt
----
1) Augb. 2) Augla søndre. 3) Prestmo
Tokstad lå langt fra prestegården, helt på den andre siden av raset, mot
Eklogårdene. Gården Tokstad eksisterte som underbruk for prestegården i 1801, men
i 1865 er det de tre husmannsplasser på Tokstad.
Tidligere gikk grensen mellom Stiklestad og Leirådal ved Follobekken og derfor
har vi tatt med Tokstad og plassene i Raset under "Heimer og folk" i Leirådal, som
kommer i en annen bok.
Prestmo
GNR 32, BNR. 5
Navnet Prestmo kommer av at "Værdalske dragonkompani" anla ekserserplass i dette
området av prestegården i 1762 og familienavnet Prestmo kommer også herfrå.
Iver Anneus Martinusen (1859-1914) og Ingeborg Anna Petersdatter (1855-
1919)
Prestmo ble fradelt Augla i 1896, og den første eieren var Iver Anneus Martinusen.
Iver Anneus kom fra Lyngsmoen, og vi finner familien omtalt under Lyng mellom.
Etter Iver Anneus var det sønnen Hermann Alfred som tok over Prestmo i 1920.
AUGLA - VERDAL GAMLE PRESTEGARD


----
296 H&FSt
----
Hermann Alfred Prestmo (1894-1991) og Jenny Alfrida Iversdatter Fiskvik
(1900-1978)
Foreldra til Jenny Alfrida var Iver og Albertine Fiskvik.
Etter Hermann var det sønnen Tormod som tok over gården, og nå er det sønnen
til Tormod, Torbjørn, som er eier.
Hermann Albert og Jenny Alfrida fikk tre barn:
81. Asmund, f. 1921, gift med Karla Johanne Haugdal f. 1923. De bosatte seg på
Øra.
82. Tormod, f. 1923, gift med Hjørdis Oline Austli f. 1927
83. Herlaug, f. 1930, d. 1968, gift med Otilde Olsdatter Kulsli, f. 1920, d. 2002.
Klokkerhaugen
GNR. 32, BNR. 6
Fra " Kaldsbog for Præstegaarden " kan vi lese følgende om husmannsplassen
Klokkerhaugen:
"Klokkerhaugen, beliggende i den sydlige UdkanL aj Hovedgaardens Territorium og
grænsende til Gaardene Moe og Stubbe. Til Pladsen hører 9 Maaljord, hvoraf sva
res i aarlig Ajgijt 2 sp. 48 s. Husmanden der er Eier aj de paa Pladsen staaende
Huse, er arbeidspliktig tilenhver Aarets Tid, hvorjor han oppebærer 12 s. Daglig saa
vel Vinter som Sommer, med Ret til at tåge Qvist og Ajjald i Skoven til Huusbrug,
samt til Havning i den Pladsen omgivende Udmark.-
(Tiljøyet aj O. M. Hansen: Husene ere privat Eiendom.
Avling: 3 Tdt: Havre, 1 Td. Bygg, 11 Tdr. Poteter, 10 Voger Hø.
Besetning: 1 ko, 3 Sauer
Husene: Eiendom.)
Fra Verdalsboka 2 A sakser vi dette:
"Henrik Jonsen klokker er i 1696 ført på restanseliste jor consumptionsskatt. Mangt
tyder på at han må ha budd i nærleiken av Moe eller Folio, - kanskje i den heimen
som no heiter Klokkerhaugen. Han har ganske sikkert vore klokker i Stiklestad til
han døydde 27/5 1712, 64 år gml. "
Etter det som er nevnt i tidligere avsnitt så høres dette ikke utrolig ut, i hvert fall så
er det sikkert at Klokkerhaugen er en gammel plass.
Etter at Henrik Jonsen klokker døde, har klokkeren bodd på forskjellige plasser i
bygda. Klokkerhaugen er ikke nevnt som klokkerbolig senere, men sist på 1700-tal

----
297 H&FSt
----
let er det en mann med navn Erik Kristiansen Klokkerhaugen og hans familie som er
bosatt her.
Klokkerhaugen er heller ikke nevnt som husmannsplass før vi finner Johan Petter
Johannesen der i folketellingen for 1865. Det er mulig at det ikke har vært folk på
Klokkerhaugen tidligere på 1800-tallet, for i kirkebøkene kan en ikke finne fødte, gifte
eller døde med bosted Klokkerhaugen.
I brannprotokollen, innmeldt av prosten Koch i 1867, ser vi at plassen besto av "en
bygning hvor i Stue, kjøkken, træskerum, fjøs. Alt under et tak, samt et skur. Verdi 30 spd. Et
stabur innmeldt i 1873. Verdi 10 spd."
Johan Peter Johannesen Fossing (1824-1915) og Marit Ellingsdatter (1821-1889)
I 1862 kommer disse til Klokkerhaugen. Dette er en familie som har flyttet mye
omkring. Før de kom til Klokkerhaugen, var de på Valstad, Rein og Lund, og de flyt
tet videre til Bergsleiret en gang omkring 1870.
Johan Peter ble født på Stokksveet i Åsen, og han ble gift i 1853 med Marit
Ellingsdatter. Hun ble født på Steinslien av foreldre Elling Pedersen og Maria Eriks
datter. Hun døde på Bergsleiret i 1889, og Johan Peter giftet seg for andre gang i 1891
med enken Marta Olsdatter Nordgard, født 1839 på Hallemsvald, død 1928 på
Nordgard.
Johan og Marit fikk fem barn:
Bl . Beret Maria, f. 1853 på Va Istad va Id, d. 1883, gift i 1874 med Lars Haagensen
fra Vinne f. 1822 i Ringebu, d. 1914.
82. Margrethe, f. 1856 på Valstadvald, ugift, og i 1900 finner vi henne som tjeneste
pike på Venås.
83. Johan Peter, f. 1 859 på Reinsvald. Han ble konfirmert på Levanger 1 874 og bodde
sammen med foreldrene på Mulevald i 1 875.
84. Martin, f. 1861 på Lundsvald, d. 1862 på Prestegårdsvald.
85. Mette, f. 1864 på Prestegårdsvald. Hun fikk flytteattest til Levanger sammen med
broren Johan Peter. Hun var døvstum, d. 1887 på Bergsleiret, ugift.
Peder Johansen (1836-1879) og Susanne Olsdatter (1817-1893)
Peder ble neste husmann på Klokkerhaugen. Han kom dit en gang først på 1870-tallet
og kom da fra plassen Smatta i Vuku. Peder og Susanne ble på Klokkerhaugen som
inderster eller kårfolk etter at de nye brukerne kom dit i 1887-88. Peder døde på
Klokkerhaugen, og Susanne døde under raset i 1893. Hun var da hos sin datter fra før
ste ekteskap, Ingeborganna Larsdatter, og Tore Olsen på Gran.
Peder var født på Arnsveet i Vuku av foreldre Johan Pedersen og Ingeborg
Hansdatter. Han ble gift i 1855 med enken Susanne Olsdatter. Hun var født på Leirset
av foreldre Ole Ellefsen og Ingeborg Larsdatter Leirset.
Susanne var gift tidligere med Lars Johnsen (Lars Smatten), og de hadde en datter,
Ingeborganna Larsdatter, født 1845 på Hellan mellom. Hun ble gift i 1869 med Tore
Olsen, og denne familien finner vi igjen i Myra under Hallem søndre, Øgstadmarka og
Gran.

----
298 H&FSt
----
Peder og Susanne fikk tre barn:
81. Olaus, f. 1 855 på Hjelde vestre vald. Han flyttet til Tromsø i 1 872, d. i Sverige
i 1880.
82. Jonetta, f. 1 857 på Hjelde vestre vald, d. 1 858.
83. Johan, f. 1 859 på Hjelde vestre vald. Han flyttet til Sverige i 1 886
Nikolai Olsen (1862-1946) og Kristine Berntine Martinusdatter (1863-1957)
De kom til Klokkerhaugen 1887-88 og flyttet derfrå 1892-93. De kom til Redving i
1895, og de tok da Redving som etternavn.
Nikolai var født på Skei, og hans foreldre var Ole Nielsen og Kristina Larsdatter.
De var inderster på Skei da Nikolai ble født. Senere ble de husmannsfolk på
Fårenvald. Nikolai ble gift i 1887 med Kristine Berntine Martinusdatter fra Vuku.
Hun ble født på Vukuvald av foreldre Martinus Johannesen og Anna Andersdatter. De
var inderster på Vukuvald i 1863. Senere ble de husmannsfolk på Inndalsvald.
Martinus var også veivokter.
Nikolai hadde to barn før ekteskapet. Han var da på Fårenvald. 1 1883 var han
dreng, og i 1884 var han husmann:
81. Berntine, f. 1883 på Bjørkenget, gift med Gustav Mikalsen Sandsli, f. 1882.
Berntines mor var Bergitte Johannesdatter.
82. Odin Kristian, f. 1884 på Brandhaugen. Han utvandra til Amerika i 1901. Han
var gift og hadde fem barn. Mor til Odin Kristian var Petronella Thoresdatter.
Nikolai og Kristine fikk fem barn
81. Karen Ottelie, f. 1889 på Klokkerhaugen, d. 1964, gift med Johan Olaus
Johansen fra Øra, f. 1875.
82. Anna Marie, f. 1 894 på Øra, d. 1 969, gift med Karl Berntsen Baglomo, f. 1 893
på Salthammer.
83. John Nelius, f. 1896 på Redving. Han utvandra til Amerika i 1913, gift med
Aslaug.
84. Nils Christian, f. 1 899 på Redving, d. 1 987, gift med Paula Moen, f. 1 904, dat
ter av Margrethe og Martinus Moen. De bodde på Reitaunet i Sjøbygda
85. Johan Bernhard, f. 1902 på Redving, d. 1981, gift med Alfhild Haug, f. 1899,
datter av Johanna og Bernt Haug. Johan Bernhard tok over heimen i Sjøbygda.
Karl Oluf Ellingsen (1858-1928) og Berit Eriksdatter (1857-1938)
Karl Oluf og Berit kom hit til Klokkerhaugen i 1894. Tidligere var de på Movald, men
den plassen ble fraflyttet etter raset. Karl Oluf kjøpte Klokkerhaugen i 1896 da
denne ble fradelt Augla.
Etter raset i 1893 kjøpte Karl Oluf opp ca. 200 mål jord av Eklo østre, og da søn
nen Arne tok over gården, ble dette området delt. Oskar Grande, som var svoger av
sønnen Arne, kjøpte 100 mål i 1930. Denne parsellen fikk navnet Krågset, og på den

----
299 H&FSt
----
andre parten som fikk navnet Kråg østre, startet sønnen til Arne, Ingebrigt, opp
bureisningsbruk i 1952.
Arne solgte i 1953 Klokkerhaugen til Magne Bakken og flyttet til Kråg østre.
Karl Oluf var født på Hegstadstua, og hans foreldre var Elling Martinusen og Berit
Johansdatter. Han ble gift i 1884 med Berit Eriksdatter. Hun var fra Bjørstad, og hen
nes foreldre var Erik Arntsen og Olava Bardosdatter Bjørstad.
Karl Oluf hadde en sønn før han ble gift med Berit:
81. Karl Edin, f. 1881 på Øra. Hans mor var Elen Marie Edvardsdatter. Karl Edin
utvandra til Amerika i 1 888 sammen med mora.
Karl Oluf og Berit fikk sju barn:
81. Ole Edvard, f. 1886 på Movald, d. 1977 gift første gang med Anna Skogan,
gift andre gang med Magnhild Berre fra Namdalseid. De bosatte seg i Kvam.
82. Eline Birgitte, f. 1 888 på Movald, gift med Kasper Bremset fra Skatval. De bosat
te seg i Trondheim.
83. Berntine Ottelie, f. 1 890 på Movald, d. 1979, gift med Hans Øvre, f. 1 889, d.
1982. De bosatte seg på Verdalsøra.
84. Anton Marius, f. 1892 på Movald, d. 1893.
85. Arne Magnus, f. 1895 på Klokkerhaugen, d. 1980, gift med Ingebjørg Lyngås,
f. 1905, d. 1988, datter av Karl og Ida Lyngås. De ble de neste eierne på
Klokkerhaugen.
86. Marie Sofie, f. 1898 på Klokkerhaugen, d. 1975, gift med Lars Vattengård, f.
1901, fra Orkanger, og de ble bosatt der.
87. Ivar Alfred, f. 1901 på Klokkerhaugen, d. 1985, gift med Johanne Lyngås, f.
1902, d. 1989, datter av Karl og Ida Lyngås. I 1929 kjøpte Ivar Alfred småbru
ket Haugan under Hallem nordre.
Arne Magnus Olufsen Klokkerhaug (1895-1980) og Ingebjørg Lyngås
(1905-1988)
Arne Magnus tok over Klokkerhaugen i 1929, og han hadde den til i 1953 da han
solgte til Magne Bakken. Nå er det Inge Atle Bakken som er eier på Klokkerhaugen.
Arne og Ingebjørg fikk en sønn:
81. Ingebrigt f. 1925, d. 2001. Gift med Gunnvor Synnøve Sørhaug, f. 1934. De
startet opp nybrottsbruket Kråg østre i Raset i 1952.

----
300 H&FSt
----
Hegge
GNR. 32, BNR. 9
Hegge 1954. Foto Wideiæ.
Hegge ble fradelt i 1896 og den første brukeren der var Peder Knutsen Skultbakk:
Peder Knutsen Skultbakk (1850-1942) og ° Lovise Johnsdatter Kvam
(1849-1892) 2) Lovise Nilsdatter (1863-1946)
Peder Skultbakk var født på Skultbakken i Vågå av foreldre skreddermester Knut
Pedersen Skultbakk (farbror til Knut Hamsun) og hustru Mari Iversdatter f. Haugen
fra Lom. 1 1865 flyttet Peder med foreldre og søsken til Emangsmarken i Oppdal.
Vinteren 1868 ble gården og to gårder til tatt av et stort snøras. Peder mistet sine for
eldre og tem søsken, og berget seg seiv ut av snømassene i bare skjortelinninga. Peder
hadde begynt som veiarbeider på Lesja allerede i 1864, og etter ulykka for han rundt
på veiarbeid på forskjellige kanter av landet. 1 1872 kom han til Trøndelag og arbei
det nå som akkordformann, inntil han i 1887 ble ansatt som oppsynsmann.
Peder giftet seg første gang i 1873 med Lovise Johnsdatter Kvam f. 1849 på
Inderøy. Hennes far het Johannes Larsen Krogsplass fra Kvam. De bodde på Egge og
Steinkjer der de fikk tre barn.
Peder kom til Verdalen da Leirådalsveien ble bygget elter raset i 1893, og losjerte
da på Øgstad. Peder var da enkemann og han møtte da en ny Lovise, datteren på går


----
301 H&FSt
----
den og det ble nytt giftermål. De
giftet seg i 1894, og de bodde på
Øgstad fram til de kjøpte jord av
Augla og bygde opp heimen
Hegge.
Peder var blitt en ivrig avholds
mann, og han stiftet losjen "Hellig
Olav" på Stiklestad. Han deltok
også en del i bygdas styre og stell,
og han var medlem i herredsstyret
i en periode fra 1910.
(Se artikkel av Kjelrun
Landfald om Peder Skultbakk i
Verdal historielags årbok 1987.)
Peder og Lovise Nilsdatter fikk
fem barn:
81. Gunnhild, f. 1894, d.
1979, gift med August
Landfald, f. 1891. De
hadde gården Forbregd.
82. Marie, f. 1896, d. 1970,
ugift.
Familien Skultbakk. Bak: Peder og Lovise Skultbakk. I midten
døtrene, f. v. Nelly, Marie, Gunnhild og Sigrid. Foran:
Hilmar.
83. Sigrid, f. 1 898, d. 1974, gift 1925 med Bernt Odin Kaalen, f. 1 890, de hadde
et småbruk på Tvistvoll.
84. Nelly, f. 1899, d. 1981, ugift.
Hilmar Skultbakk (1902-1974)
Hilmar Skultbakk tok over Hegge i 1929.
Han var ugift og etter han var det søstersønnen Arne Landfald som tok over
Hegge, og den er fremdeles i denne slektens eie. Nå er det Annar Landfald som er
eier på Hegge.
Skogmo
GNR. 32 / BNR. 11
Mikal Pettersen (1844-1937) og Anna Elisabeth Arentsdatter (1855-1941)
Skogmo ble fradelt i 1900 og den første eier var Mikal Pettersen. Mikal og familien
kom fra Øgstadmarka, en husmannsplass under Øgstad, og en kan se mer om denne
familien der.
AUGLA - VERDAL GAMLE PRESTEGARD

 

----
302 H&FSt
----
Sl*%
w»
Skogmo, foto tatt 1930.
En tid etter at de hadde flyttet til Skogmo, kjøpte de ca. 120 mål jord i Raset som
ble brukt til beitemark og vedskog.
Mikal ble født på Øgstadmyra, og hans mor var Pauline Nilsdatter, søster av Peder
Nilsen Øgstadmyra. Hans foreldre var ikke gifte. Hans far het Petter Olsen og var tje
ner på Ekle. Mikal ble gift med Anna Elisabeth Arentsdatter i 1876. Hun ble født på
Vukuvald der hennes foreldre, Arnt Ellefsen og Anne Johannesdatter var inderster.
De var senere husmannsfolk på Innlegghaugen under Øst-Grunnan i Vuku.
Like etter at Anna og Mikal etablerte seg på Skogmo, flyttet fire av barna til
Amerika. Som en avskjedshilsen plantet ungdommene bjørketrær i hagen og på
gardsplassen. Noen av disse trærne står fremdeles på Skogmo, ca. 100 år gamle.
Mikal og Anna fikk åtte barn:
Bl . Peder (Petter) Andreas, f. 1876 på Follovald. Peder utvandra til Amerika i 1903
og ble gift der. I 1 920 befant han seg på Vestkysten som jernbanearbeider. Før
han utvandra, hadde han dattera Gudrun Nordheim, f. 1902, d. 1989. Hun ble
gift i 1926 med Gisle Sakshaug, f. 1902, d. 1928.
82. Anna Pauline, f. 1879 på Follovald, d. 1967 Hun utvandra til Amerika sammen
med broren Peder, men hun kom tilbake året etter. Hun ble gift med John Sand,
Sandåker f. 1863, d. 1944. De ble brukere på Sandåker i Volhaugen.
83. Julie Emelie, f. 1 881 på Stiklestadvald, d. 1966, gift med Henrik Alfred Forberg,
f. 1 874 på Ytterøy.
84. Martin Johannes, f. 1883, utvandra til Amerika i 1905.


----
303 H&FSt
----
Mikal og Anna Skogmo sammen med datteren Julie og datterdatteren Alfhild. Foto tatt 17. mai 1931
85. Marie Antonie, f.
1886 på Øgstad
marka, utvandra til
Amerika i 1905, gift
med Adolp Tweder.
86. Maren Lovise, f.
1890 på Øgstad
marka, utvandra ti
Amerika i 1911, d.
1919 i Montevideo,
gift med Ole Hansen.
87. Ingrid Othelie, f.
1893 på Øgstad
marka, d. 1970.
Hun var ugift, flyttet til
Oslo og brukte Skog
mo som etternavn.
Fire damer på Skogmo: Anna, Julie, Alfhild og Hallbjørg
88. Birgitte, f. 1895 på Øgstadmarka, d. 1962, gift i 1930 med Jon Ellingsen f.
1893 på Ness på Inderøy, d. 1971. De ble brukere på Sakshaug østre på
Inderøy fra 1942.
AUGIA - VERDAL GAMLE PRESTEGARD

 

----
304 H&FSt
----
Julie og Henrik Alfred Forberg
Henrik Alfred Forberg (1874-1914) og Julie Emelie Mikalsdatter Skogmo
(1881-1966)
Henrik og Julie ble ikke brukere på Skogmo, men vi tar de med her likevel på grunn
av at deres datter ble neste bruker. På grunn av sykdommen til Henrik og hans tidli
ge død, ble det hoppet over ett ledd i rekkefølgen brukere.
Henrik var født på Bergstien under Forberg på Ytterøy, sønn av bergarbeider
Andreas Johansen og hans kone Hanna Jørgine Johansdatter. Andreas var født i
Gausdal, og han var en av de mange som kom til Ytterøy under bergverksarbeidet
der.
Henrik Alfred begynte som bakersvenn hos bakermester John Sigvart Simonsen
på Levanger. John Sigvart hadde bakeri og butikk i Haakon den godes gate 34.
Julie Emelie Mikalsdatter var i tjeneste hos Mathias og Gyda Skard på Levanger.
De hadde våningshus og to butikker i Kirkegaten 31.
Familien bodde på Levanger inntil Henrik Alfred fikk tuberkulose og dermed mis
tet både arbeide og husrom. De flyttet da til Skogmo, og Henrik Alfred døde i 1914
på pleiehjemmet i Volhaugen. Da var også datteren Hedvig dødssyk, og hun døde
også ikke så lenge etter sin far.
Julie og den andre datteren ble også smittet, men de overlevde sykdommen. Julie
hadde ingen yrkesutdannelse, men hun skaffet seg et levebrød som omreisende bar
selpleierske og sykepasser i Verdal.
De hadde to døtre:


----
305 H&FSt
----
81. Hedvig, f. 1904, d. 1915
82. Alfhild, f. 1 906, d. 1 994. Hun vok
ste opp på Skogmo, og i 1 930 gif
tet hun seg med Karl Ludvig Grønn.
De ble neste eiere på Skogmo.
Alfhild og Karl Grønn. Bildet er tatt i 1930, da de var
nygifte.
To vakre piker på Skogmo: Hedvig og Alfhild. Bildet
er fra 1914, tatl ikke så veldig lenge før Hedvig
døde.
Karl (Kalle) Ludvig Grønn (1904-1985) og Alfhild Forberg (1906-1994)
Karl Ludvig Grønn var fra Sand i Volhaugen, og hans foreldre var Karl Hansen Grønn
og Karoline Ellingsdatter Grønn. De tok over Skogmo i 1930.
Karl Ludvig var salmaker og skomaker, og han fikk bygget et lite verksted på
Skogmo. Kalle var også en dyktig felespiller, og han var dirigent både i kirkekoret og
mannskoret.
Karl Grønn var sang- og musikklærer på Verdal interkommunal realskole og
Verdalsøra Ungdomsskole i mange år.
Karl Ludvig og Alfhild fikk to barn:
81. Hallbjørg Elsa, f. 1938, gift med Eiliv Jostein Furuset. De er begge lærere og
bosatt i Levanger og de er eiere på Skogmo.
82. Kari, f. 1942, gift med Andreas Salberg. De er også lærere, og de bosatte seg
på Rinnan.

 

----
306 H&FSt
----
Asly
GNR. 32, BNR. 13
"Brøyte seg rydning i svartaste skog". Bureisingsbruket Åsly. St. Hansaften 1934, med trillebåra som eneste hjul
gående redskap de første 10 åra.
Åsly ett år senere, St. Hansaften 1935. Personene er Gustava og Tollef Øgstad med elghunden Varg.
Foto: Kntl K. Gføm

 

----
307 H&FSt
----
I 1901 kjøpte Ole Øgstad et jordstykke av Augla. Dette jordstykket lå på østre siden
av veien til Leirådal og grenset opp mot Øgstads eiendom.
I 1933 startet yngste sønnen på Øgstad, Tolleif, opp nybrottsbruk på denne eien
dommen og den fikk da navnet Åsly. Denne eiendommen er på 107 dekar.
Tolleif Øgstad (1904-
1991) og Gustava Heggli
(1906-2005)
Tolleif ble gift i 1933 med
Gustava Heggli. Hun var
datter av Jakob Johannesen
Heggli, født på Minsåsvald
og Anna Ludvike Antons
datter Heggli, født på Ål
bergplassen i Sparbu.
Anna Ludvike kom som
2-åring sammen med forel
drene til plassen Balhald
sveet nedre i Vinne, og hun
vokste opp der. Hun ble
senere tjenestejente på
Rindsem øvre.
Tolleif arbeidet hjemme
på Øgstad, og i 1927 satte
han opp et lite snekkerverk
sted og smie. Han laget ski,
sparkstøttinger, stoler, bord
og diverse andre møbler på
bestilling for å tjene noen
kroner. Allerede som 16/17-
åring laget han det første ski
paret. Det var et par hoppski
av bjørk som han laget til seg
Skimakeren (og skiløperen) Tollef Øgstad som 63-åring i 1967.
seiv. Etter han kom til Åsly bygde han i 1937 et snekkerverksted, der han om vinte
ren laget nye ski og reparerte ski som var brukket. Spesielt under krigen var det stor
pågang når det gjaldt produksjon og reparasjon av ski. I denne perioden og like etter
krigen var skiverkstedet til Tolleif et samlingssted for skiløperne i Stiklestad. Det var
mange skiløyper som gikk ut fra dette området, både til trening og konkurranser.
Ellers laget han både dører, vinduer og diverse andre ting. Alt dette ble gjort i tillegg
til arbeidet på nybrottsbruket, og de første årene med nylandsarbeid foregikk uten
hverken hest eller stubbebryter.
Tolleif var en av stifterne av Stiklestad idrettslag i 1924. Tolleif var en ivrig og god
idrettsmann. Han deltok både i friidrett og ski, men det var som skiløper han hevdet
seg best. Han deltok både i hopp, kombinert og langrenn og med gode plasseringer


----
308 H&FSt
----
Gustava og Tollef Øgstad med barna Brit og Oddbjørn
1 94 1 . Foto: Henn.ng Andersson
både i og utenfor denne skikretsen. Det må nevnes at han gikk samtlige av de første
30 Arnljot Gelline-rennene som ble arrangert, og han var 75 år da han gikk rennet
for siste gang.
Tolleif og Gustava fikk to barn:
Bl . Oddbjørn, f. 1935, gift med Gunn Marit Sørhaug. De ble eiere på Øgstad.
82. Brit, f. 1939, gift med Arvid Kjesbu. De ble neste eiere på Asly.


----
309 H&FSt
----
ØGSTAD


----
310
----


----
311 H&FSt
----
ØGSTAD
GNR. 33, BNR. 1
Tidlig på 1300-tallet har
Øgstad tilhørt Kristkirken i
Nidaros. Senere har Bakke
kloster vært hovedeier, men
Domkirkens prestebord og
Stiklestad kirke har også hatt
en del av eiendommen.
Første brukeren som var
selveier, var kapellan Kort
holt, og han overtok gården i
1749.
Hvis vi går fram til 1800-tallet, ser vi at Iver Sevaldsen By kjøpte Øgstad i 1799
for 2600 riksdaler og spesielt nevnt i salget var at det fulgte med 2 jern kakkelovner.
Selger var Erik Olsen Leklem, som måtte seige på grunn av at han hadde problemer
med å klare forpliktelsene på gården.
Eriks datter Gjertrud hadde odel på gården og denne løste Iver ut i 1807 for 1500
riksdaler.
Iver Sevaldsen (1773-1833) og Beret Olsdatter (1774-1814)
Iver var født på Mo, sønn av Sevald Olsen By og Ingeborg Jonsdatter. Han var på
Øgstad til 1807 da han flyttet til By nordre og overtok gården der.
Han ble gift i 1799 med Beret Olsdatter Stiklestad f. 1774, datter av Ole Olsen
Stiklestad og hustru Marit Andersdatter Stiklestad. Beret Olsdatter var halvsøsler til
Anders Andersen Grundan som ble bruker på Øgstad i 1807.
Iver eide en kort tid Midt-Grundan sammen med Anders Andersen Øst-Grundan.
Da Iver flyttet til By nordre, solgte han Øgstad til Anders Andersen for 3700 riksdaler.
Iver døde i 1833 da han kjørte seg gjennom isen på Leksdalsvatnet.
Iver og Beret fikk tre barn på Øgstad:
81. Beret, f. 1 800 på Øgstad.
83. Sevald, f. 1805 på Øgstad, gift i 1840 med Anne Johansdatter f. 1803 i
Sparbu. I 1865 og 1875 var Sevald husmann på Vester-Hallem, på plassen
Hallemsvollen i Haukåa. Sevald døde på Hestegreivald i 1892.
ØGSTAD

 


----
312 H&FSt
----
Anders Andersen Øgstad (1767-1821) og n Gunnhild Olsdatter (1739-1818)
2) Beret Ellingsdatter (1795-1879)
Anders Andersen kom til Øgstad i 1807. Han ble født på Stiklestad østre av foreldre
Anders Larsen Stiklestad og Marit Andersdatter Stiklestad. Han ble gift i 1787 med
Gunnhild Olsdatter Øst-Grundan, født på Ekren i 1739, død 1818 på Øgstad. Hun
var enke og tidligere gift med Ole Tomassen Øst-Grundan, og de hadde sønnen
Tomas Olsen Grundan, født 1772, død 1830, samt to barn til som døde unge.
Etter at Gunnhild døde i 1818, giftet Anders seg på nytt i 1819 med Beret
Ellingsdatter Fæby som var enke etter Ole Ellefsen Lundskin. Beret var datter av
Elling Olsen Fæby og Beret Olsdatter Stene. Dette ble ikke noe langt ekteskap, for
Anders døde allerede i 1821.
Beret hadde en datter med Ole Ellefsen, Oliva, født 1817. Oliva ble gift i 1837
med kirkesanger Ole Ingebrigtsen Sehm og kom til Hallem vestre. Beret døde der i
1879. (Se Bredingsætta i Verdalsboka bind IV side 638)
Anders og Beret fikk en datter:
81. Gunnhild f. 1 821, gift med Nils Olsen Bjartnes, og de ble neste eiere på Øgstad
Nils Olsen (1822-1901) og Gunnhild Andersdatter (1821-1875)
Nils Olsen var født på Valstad som eldste sønn av Ole Nilsen og Sara Pedersdatter.
Ole Nilsen døde i 1840, og søster av Ole, Marit, og mannen Lars Olsen, som da var
på Bjartnes, tok seg av de fem barna til Ole og Sara.
Nils Olsen ble i 1844 beskikket som "postkarl ved Suulstuen Poststation" for en
5-årsperiode.
Nils og Gunnhild giftet seg i 1855, og de bosatte seg da på Øgstad. Nils dreiv
Øgstad fra han giftet seg i 1855, men det ble ingen overdragelse av gården før i 1860.
1 1875 hadde gården en besetning på 5 hester, 11 storfe, 26 sauer, 13 geiter og 3
griser og utsæden var 1/8 tønne rug, 2 tønner bygg, 10 tønner havre og 8 tønner
poteter.
Nils og Gunnhild fikk tre barn:
Bl . Ole Andreas, f. 1 855, neste eier av Øgstad.
82. Beret Marta, f. 1857, gift i 1880 med Kristian Kristoffersen Fisknes, f. 1849 på
Fisknes nedre i Sparbu. Kristian var i folketellingen for 1 865 oppført som gards
dreng på Ekle, og han var der enda i 1 878. Senere ble han forpakter av flere
gårder i Beitstad, Inderøy og Trondheim. Omkring 1 897 flyttet de til eget hus på
Rosenborg i Trondheim. Beret Marta døde på sykehuset på Levanger i 1930,
mens Kristian døde i 1920 i Trondheim.
83. Lovise f. 1863, gift 1894 med enkemann Peder Skultbakk f. 1850 i Vågå. De
losjerte på Øgstad noen år etter at de hadde giftet seg. Senere kjøpte Peder jord
fra Augla og bygget opp bruket Hegge. (Vi kan se mer om denne familien under
Augla.)

----
313 H&FSt
----
Ole Andreas Nilsen Øgstad (1855-1908) og Ingeborg (Inga) Johannesdatter
(1863-1935)
Ole Øgstad var smed, og fra 1876 til 1878 gikk han i maskinlære ved Frognerkilens
Fabrikk i Christiania.
Ole Andreas Øgstad tok over gården i 1879, og han giftet seg i 1884 med
Ingeborg Johannesdatter, født i 1863 på Buran midtre i Frol av foreldre Johannes
Andersen og Ingeborg Andersdatter. Far til Ingeborg kjøpte Rosvoll nordre, og
Ingeborg bodde der da hun ble gift med Ole Andreas.
Ole Øgstad var en driftig gårdbruker. I løpet av tretten år bygde han stue, fjøs,
sauefjøs, låve, stall og grisehus. Han satte seg i stor gjeld, og hadde vanskelig for å
klare seg økonomisk og var flere ganger på nippet til å seige gården.
Ole la inn vatn til gården. Han håndbora hull i tømmerstokkene som ble brukt til
rør de 500 meterne fra vannkummen. Det fortelles også at han håndbora hull i tre
røra da Augla la inn vatn, og
det var en strekning på 1200
meter.
Ole Øgstad dreiv også en
del med hesteavl og hestehan
del, bl. a. sammen med Edvin
Anzjøn på Fagerhøy. En på den
tida berømt hingst som het
"Stål", ble i 1907 stasjonert på
Øgstad.
Ole Øgstad solgte en del
parseller av gården i sin tid. I
1884 ble Øgstadenget solgt til
Stiklestad skytterhus.
Sør-Hallem. I 1894 ble Buvollen solgt til Magnus Larsen, og i 1906 ble det solgt en
parsell til Li. I 1901 kjøpte Ole en skogteig på 200 mål av Augla.
Ole Øgstad døde i 1908, og enken Ingeborg drev gården fram til 1933 da sønnen
Bernhard overtok.
I 1922 ble det anlagt skytterbane på Øgstadmyra. Stiklestad skytterlag ble re
organisert samme år etter en tidligere aktiv periode i årene 1899 til 1911, da med en
skytterbane i Raset. Banen på Øgstad ble nedlagt i 1996.
Ole og Ingeborg fikk tretten barn:
81. Julie Gustava, f. 1885, gift med enkemann Iver Andreas Hansen Eng. Han var
født på Småengan i Vuku, og han var tidligere gift med Gustava Mikalsdatter
Hallem. Iver Andreas Eng tok over forpaktingen på Tømte i Sul i 1916, etter sin
onkel Ole Olsen og han kjøpte gården i 1919.
82. Inger Oline, f. 1886. Hun var i tjeneste i Vinne, ble smittet av tuberkulose, og
døde av dette i 1911.
83. Ida Nikoline, f. 1 888, d. 1977. Hun var i tjeneste i Skalstugan og på Røstad ved
Levanger før hun ble gift med enkemann Konrad Julius Karlsen Langås f. 1 875 på
Halsanvald i Frol, d. 1953. Konrad Julius var tidligere gift med Oleanna Kristine


----
314 H&FSt
----
Ole Andreas Øgstad med familie.
Øverst: Ole og Ingeborg. 2. rekke f. v.: Gustava, Oline, Nikoline, Anna.


----
315 H&FSt
----
Larsdatter 1877 på Smøla. Konrad Julius var skomaker i ungdomsårene, men
senere arbeidet han i NSB. Ida Nikoline og Konrad Julius flyttet til Trondheim og
bodde der. Ida Nikoline døde i 1977.
Anna, f. 1 890. Hun hadde som ungdom tjeneste på gården Vollen i Stod. Hun
ble gift i 191 8 med Knut Andreasen Finstad f. 1 896 på Steinkjer. Knut kom sam
men med foreldrene til Fikse nordre i Leksdalen i 1907, og Anna og Knut overtok
Fikse i 1 925 og hadde gården til i 1 950. De kjøpte da tomt på Øgstad og bygde
hus der. Anna døde i 1 959 og Knut i 1 986.
B 4
B 5
Birgitte, f. 1 892. Hun var i ungdommen i tjeneste på Linderud gard ved Oslo. Hun
utdannet seg til handarbeidslærerinne. Hun giftet seg i 1916 med Theodor
Johannesen Husan f. 1 886 på Husan i Volhaugen. Han hadde vært i Amerika en
periode, men tok deretter over Husan i 1913. I 1917 fikk de sønnen Theodor, og
bare halvannen måned etter at sønnen ble født, døde Theodor senior. Birgitte og
sønnen flyttet til Øgstad, hvor de etter to år begge døde med fire dagers mellom
rom i spanskesyken i 1919.
B 6
Sofie, f. 1894, gift i 1932 med Oliver Iversen Gartland, f. 1895 i Minneapolis,
USA. Han vokste opp på Hafstad vestre i Sparbu hvor hans mor var i fra. Oliver
var tømmermåler, senere forretningsfører ved Trana teglverk. Like før krigen overtok
han Hammerstads Sportsforretning på Steinkjer. Sofie døde i 1995, over hundre
år gammel, og Oliver i 1974.
B 7
Marie, f. 1 896. Hun gikk på Vårtun hagebruksskole på Steinkjer. Hun giftet seg i
1930 med Einar Hegstad f. 1890 på Hegstad, og de ble eiere av Hegstad.
Marie døde i 1991 og Einar i 1981.
Johanna, f. 1898, gift 1920 med John Skavhaug, og de ble eiere på Fagerhøy.
(Se mer om denne familien under Hegstad.)
B 8
Bernhard, f. 1899 d. 1987. Han var ugift, og han overtok Øgstad i 1933.
Kristian, f. 1899, d. 1980, han var ugift og bodde på Øgstad. Kristian var tvil
ling med Bernhard. Han ville ikke være medeier av gården, men arbeidet som
gårdskar hjemme på Øgstad. Kristian var flink som smed, og han smidde all slags
redskaper. Dessuten var det han som hadde ansvaret for hestene. Han var også
kjent for å ta lange sykkelturen Det hendte at han tok søndagsturen rundt
Snåsavatnet.
B 9
810
Ingebjørg, f. 1902, gift i 1925 med Martin Johnsen Brobjørg f. 1 899 i Meråker.
Han arbeidet ved Kopperå smelteverk, og de bosatte seg ved Brenna i Meråker.
Ingebjørg døde i 1946, og Martin giftet seg på nytt med Hildur Jakobsen f. 1909
i Træna.
Bil
Tolleif, f. 1904, d. 1991, gift med Gustava Heggli. Han kjøpte jord av Augla og
bygde opp heimen Åsly i 1933. (Disse finnes igjen under Augla.)
Helga, f. 1907. Hun døde i 1919 i spanskesyken, knapt 12 år gammel. Som
nevnt foran døde også hennes søster Bergitte og hennes to år gammel sønn,
Theodor, i spanskesyken, og 28. mars 1919 var det gravferd for de tre fra Øgstad
til Stiklestad kirkegård.
812
813

----
316 H&FSt
----
Høyonn på Øgstad ca. 19101915. (Før hesjetråden kom i bruk)
Bernhard Øgstad (1899-1987)
Han var ugift, og han overtok
gården i 1933 og dreiv den til 1972
da hans brorsønn Oddbjørn over
tok. Bernhard bygde da kårhus
heime på Øgstad. Oddbjørn var
sønn av Tolleif Øgstad.
Bernhard var i sin tid en meget
habil skytter, som blant annet vant
Stangskytingen på Landskytter
stevnet i 1932. 1 1947 erobret han
kongepokalen på Landsdelstevnet
på Heimdal, da han ble trøndersk
skytterkonge blant 750 deltakere.
B.
nhard Øgstad.
Husmannsplasser og fradelte bruk på Øgstad
Vi vet med sikkerhet at det har vært husmenn på Øgstad fra midten av 1700-tallet
og vi vet også at det har vært tre husmannsplasser, Øgstadmarka, Øgstadmyra og
østre Buvollen.
Om det er disse tre plassene som har vært i bruk på 1700-tallet, eller om disse
husmennene har hatt sine stuer på andre plasser, er usikkert.

 

----
317 H&FSt
----
I 1718 var Kolshaug husmannsplass under Øgstad, men den gikk over til
Stiklestad øvre.
I 1801 var det bare Øgstadmyra som var bebodd, og i folketellingen for 1815 var
det ingen husmenn registrert på gården. Men senere dette århundre var det husmenn
på alle tre plassene.
På Øgstad, som på alle andre gårder, er det registrert mange husmenn som ikke
kan stedfestes til plasser.
Øgstadmarka
Plassen Øgstadmarka lå i skogen ovenfor skytebanen, og i senere tid er området
blitt kalt Øgstadplassen.
På Øgstadplassen ble det omkring år 1900, og i over 50 år framover hoppet på ski
og arrangert hopprenn i flere bakker. I de største bakkene ble det hoppet opptil 30
meter. Plassen vokste senere igjen av skog, men nå er plassen ryddet igjen og
Oddbjørn Øgstad har sått opp merke der husa sto.
Iver Ottesen (1801-1887) og Marta Andersdatter (1805-1890)
Iver Ottesen var husmann på Øgstadmarka i 1865. Han var født på Hestegreivald
1801, sønn av Otte Eriksen Minsås søndre som var født på Brustua i 1757, og
Gjertrud Knutsdatter som var født på Hegstad i 1761. Iver vokste opp på Brustua, far
hans døde i 1811 og Iver var på Brustua enda i 1829. Det kom nye brukere på
Brustua i 1830, og Iver flyttet vel derfrå på den tida. Vi må gå ut fra at han slo seg
ned i Øgstadmarka da, for vi vet ikke at han var andre steder i mellomtida.
Han ble gift 1827 med Marta Andersdatter, født på Byvald i 1805, datter av
Anders Henriksen Hallemsvald og Marta Eriksdatter.
I 1865 var plassen opparbeidet slik at de kunne ha 1 ku og 3 sauer og de hadde
en utsæd på 1 tønne havre og 2 tønner poteter.
Iver og Marta bodde fremdeles på Øgstadmarka i 1875, da sammen med sønne
døtrene Ragnhild Birgitte Olsdatter, født 1864 og Anna Olsdatter, født 1874. Men
våren 1877 flyttet Iver og Marta fra Øgstadmarka. De kom da på legd, og de var på
Lyng nordre, Stiklestad vestre og Stiklestad nordre. Iver døde på Bjartnes i 1887, og
Marta døde på Hallemstøa i 1890.
14. mars 1877 var det auksjon over plassen Øgstadmarka, og Nils Olsen Øgstad
kjøpte husa for 260 kroner.
Iver og Marta fikk en sønn:
81. Ole, f. 1829 på Brustua, gift i 1855 med Marta Jakobsdatter Kvamme. (Se
Verdalsboka 111 side 601 Vist-ætta.) De bosatte seg på Fæbyvald og han arbeidet
som dagarbeider. Marta døde i 1 866, og Ole giftet seg for andre gang i Frol
med Ingeborg Anna Andersdatter f. 1 844 på Grevskott i Frol. Ole Iversen døde i
1907 på Fæby og Ingeborg Anna i 1 894 på Fæbyvald.

----
318 H&FSt
----
Tore Olsen Eklovald (1847-1931) og Ingeborganna Larsdatter (1845-1932)
De kom hit til Øgstadmarka i 1877 fra Myra under Hallem søndre. Etter forrige bru
ker ble det holdt auksjon, og husa ble solgt. Det var vanlig at husmennene eide husa
de bodde i, og Tore tok med seg husa fra Myra, der han bodde sist. Før var de på
Stiklestadvald og Klokkerhaugen. (Se mer om denne familien under Myra, Sør-
Hallem.)
Tore med familie flyttet fra plassen en gang i tidsrommet 1881-83 til Eklovald.
Senere kjøpte han plassen Gran under Kråg. Gran ble totalt ødelagt under
Verdalsraset, og tre av barna omkom. (Se Verdalsboka "Ras i Verdal" bind B side 207
- 210, og Verdal historielags årbok 1997, side 103 - 104. Se mer om Tore Olsen og
familien under Myra, Sør-Hallem.)
Mikal Petersen (1844-) og Anna Elisabeth Arentsdatter (1855-1941)
De kom til Øgstadmarka etter Tore og Ingeborganna omkring 1882. Fra de giftet seg,
var de først inderster på Follovald, og deretter var de husmannsfolk på Stiklestad. Det
er usikkert hvilken plass på Stiklestad de var på.
Mikal ble født på Øgstadmyra, og hans mor var Pauline Nilsdatter, søster av Peder
Nilsen Øgstadmyra. Hans foreldre var ikke gifte og hans far het Petter Olsen og var
tjener på Ekle. Mikal ble gift med Anna Elisabeth Arentsdatter i 1876. Hun ble født
på Vukuvald der hennes foreldre, Arnt Ellefsen og Anne Johannesdatter, var inder
ster. De var senere husmannsfolk på Innlegghaugen under prestegården i Vuku.
I 1901 kjøpte Mikal og Anna Elisabeth Skogmo av Augla, og flyttet dit. Samtidig
tok de Skogmo som etternavn. De var de siste brukerne på Øgstadmarka.
(Se mer om familien under Augla, Skogmo)
Øgstadmyra
I folketellingen for 1801 finner vi bare en husmann på Øgstad, og han var bosatt i
Øgstadmyra. Plassen ble også kalt Skogtrøa, Skogtrømyra og Siriplassen.
Plassen lå mot grensa til Hallem søndre, like ved den gamle ferdselsveien som
gikk fra Hallemskorsen, nedenfor Hallem søndre, og videre mot Øgstad, Augla og
Leirådal.
Denne plassen lå veldig fint til, og like til det siste fantes det spor der plassen
hadde vært, og der veien hadde gått.
Kristoffer Pedersen (1741-1812) og Agnis Olsdatter (1746-)
Disse finner vi på plassen i 1801, men når de kom hit, vet vi ikke, og heller ikke når
de flyttet fra plassen. I 1812 var de på Skjørholmsvald, for Kristoffer døde mens han
var der i 1812. Han gikk seg gjennom isen på Leksdalsvatnet.
De hadde to barn:

----
319 H&FSt
----
Bl . Peder, f. 1 786, d. 1 827 på Leklemsvald, gift i 1 808 med BrynhildJohnsdatter. De
ble husmannsfolk på Leklemsvald.
82. Agnes, f. 1789 på Aksnes, d. 1 882 som legdslem på Bjartnes, gift i 1 836 med
Ole Larsen f. 1769 d. 1852 som legdslem på Østgårdsvald.
Ole Hansen (1786-1829) og Mali Guttormsdatter (1784-1874)
1 folketellingen for 1801 var Ole Hansen dragon og inderst på Øgstad. I 1807 ble han
gift med Mali Guttormsdatter Folio, født 1784 i Meråker, datter av Guttorm Olsen
Åmoen og Gunhild Rolaugsdatter Overbrenden. (Se artikkel av Reidar Prestmo om
slekta til Mali i Helgådalsnytt for 1988.)
Fødselsåret til Ole er noe usikkert, et sted står det 1777, og et annet sted står det
1786.
Ole var skomaker i tillegg til at han var husmann.
Familien flyttet til Bymoen under By østre nordre omkring 1811. Ole døde der i
1829 og Mali i 1874.
Ole og Mali fikk sju barn:
81. Gunnhild, f. 1 808 på Øqstadvald, qift med Petter Pettersen fra Sul. I 1 843 var de
husmannsfolk på Skjørdalsvald, og Gunnhild døde som legdslem i 1 895.
82. Hans, f. 1810 på Øgstadvald, gift første gang med enke Johanne Johnsdatter fra
Strinda, gift andre gang med enke Lisa Tørrisdatter. De ble husmannsfolk på Veien
under By, men flyttet senere til Rolien i Frol.
83. Kirsti, f. 1 81 2 på Byvald, gift med Bård Bårdsen fra Hagavald. De var plassfolk på
Bjørkhaugen under Bjørken. De fikk flytteattest til Flatanger i 1 871.
84. Beret, f. 1 816 på Byvald, gift første gang med Peder Johannesen Hojem fra Frol, gift
andre gang med enkemann Mikkel Nilsen f. 1 8 1 2 på Dilianvald, d. 1902 i Frol.
85. Gunnar, f. 181 8 på Byvald, gift første gang med Ingeborg Haldosdafter fra Balgård,
gift andre gang med Beret Henriksdatter fra Støren f. 1 836 d. 1 886. De var plass-
folk på Marka under Hallan. Som selveierbruk ble heimen kalt Granlund. De ble stam
foreldre til Granlundætta i Verdal.
86. Ingeborg Anna, f. 1821 på Byvald, d. 1821.
87. Johannes f. 1 824 på Byvald, gift med Lisa Johannesdatter fra Valstadvald f. 1 821.
De ble husmannsfolk på Aleenborg i Frol, og de kjøpte plassen i 1 884.
Peder Nielsen (1805-1884) og " Beret Pedersdatter (1795-1869)
2) Sigrid Berntsdatter (1825-1907)
Denne familien var på flere plasser i Verdal, på Auglavald i 1805 der Peder ble født,
på Leinsvald, Sandsvald og Solbergsvald. Peder og Beret var inderster på Forbregd fra
1829 til 1831, og det er mulig at de kom til Øgstad like etter 1830. Peder sluttet som
husmann i 1876, men han var på plassen til han døde i 1884.
Peder var født på Auglavald av Niels Paulsen Auglavald og Marit Pedersdatter
Forbregdsvald. Han giftet seg i 1829 med Beret Pedersdatter. Hun døde i 1869, og
Peder giftet seg på nytt 1871 med Sigrid Berntsdatter, født 1825 på Melhus av forel
dre Bernt Eriksen Rønningen og Siri Jensdatter.

----
320 H&FSt
----
I 1835 kom Sigrid med foreldrene og fire søsken til Buran østre i Frol som hen
nes far hadde kjøpt. Men i 1837 måtte han seige gården igjen, og familien kom da til
Burenget, og i 1865 finner vi Bernt og kona og to sønner der.
Etter Peder at døde, ble Sigrid boende på plassen fram mot år 1900, og hun døde
på Havet i 1907. Det er fortalt at Sigrid i sine yngre dager var setertaus på Steins-
Feren.
Søster av Peder, Pauline, var mor til Mikal Petersen som var på Øgstadmarka
omkring år 1900.
Dette er de siste husmannsfolkene på Øgstadmyra, og det var etter Sigrid at plas
sen fikk navnet Siriplassen.
Området der plassen var, heter enda Siriplassen, og på Hallem søndre er det et
jordstykke opp til plassen som heter Siritrøa.
Peder og Beret fikk to barn:
81. Andreas, f. 1829 på Forbregdsvald, gift i 1851 med Gurianna Mathiasdatter f.
1 828 på Melbyvald. De var husmannsfolk på Hallem nedre og senere på Skrove.
De flyttet i 1 876 og ble selveiere på Rolien østre i Frol.
82. Martha, f. 1831 på Forbregdsvald. Hun ble gift i 1861 med Lars Pedersen f.
1 831 på Faren nedre. De ble husmannsfolk på Tokstad østre under Augla preste
gard og de utvandra til Amerika i 1 882. Der kalte de seg Jermstad.
Østre Buvollen
Denne plassen lå ovenfor Buvollen på en haug like opp til grensa mot Nord-Hallem.
Jorda på denne plassen har gått inn under Buvollen, og tidligere pløyde de opp
grunnsteiner etter husa på denne plassen, så det er lett å stedfeste denne plassen.
John Toresen (1787-1850) og Maren Kirstine Andersdatter (1780-1852)
I 1818 kom John Toresen til Øgstad som husmann, og han bosatte seg da på
Buvollen. Dette er mest trolig den første husmannen på denne plassen, for på et kart
fra 1813 er ikke denne plassen inntegnet. John døde her i 1850, og Maren Kirstine
døde i 1852.
John og Maren Kirstine bodde begge på Øgstad da de ble gifte i 1810. De var på
Angelbakken under Nord-Hallem fra 1814 til 1818, men i tidsrommet fra 1810 til
1814 er det litt usikkert om de bodde på gården, eller var på en husmannsplass.
Maren Kirstine ble født på Borgenvald, og hennes foreldre var snekker og strand
sitter Anders Sørensen og Marit Olsdatter.
Maren Kirstine hadde en sønn før hun ble gift med John. Han het Ole Sevaldsen,
født 1807, død 1841, og hans far var Sevald Olsen Stiklestad. Ole Sevaldsen ble gift
i 1835 med Maria Halvorsdatter, og de bosatte seg på Øra.
John og Maren Kirstine hadde en sønn:

----
321 H&FSt
----
81. Tore f. 18 1 9 på Øgstadvald, gift i 1846 med Andrea Johnsdatter f. 1819. De
ble de neste brukerne på denne plassen.
Tore Johnsen (1819-) og Andrea Johnsdatter (1819-)
Tore var skomaker, og de var inderster på Buvollen fram til de tok over plassen etter
hans far. Andrea var datter av ungkar John Jakobsen Jermstad og pike Karen Anfinds
datter.
Det er noe usikkert når Tore flyttet fra Buvollen, men i 1865 er han oppført som
skomaker på Gudmundhus.
Tore og Andrea var på Gudmundhus til 1869. Da utvandra både de og sønnen
Johannes til Amerika, og de kake seg da Bu voll.
Tore og Andrea hadde en sønn:
Bl . Johannes f. 1 847 på Øgstadvald. Han utvandra til Amerika sammen med fore
drene i 1869.
Jens Larsen (1821-) og Beret Elausdatter (1832-)
Jens var født på Støa under Hallem nedre, og hans foreldre var Lars Paulsen og
Ragnhild Embretsdatter. Han ble gift i 1854 med Beret Elausdatter. Hun var født
1832 på Nestvollvald av foreldre Elaus Olsen og Anne Martha Iversdatter. Beret døde
i 1922 i Minneapolis.
Jens var bosatt på Øgstad i 1852, og etter at han ble gift med Beret, var de på østre
Buvollen fram til først på 1860-tallet. 1 1863 fikk de sitt andre barn som ble født på
Augla prestegard, og i folketellingen for 1865 er familien bosatt på prestegården, og
Jens er tjener der.
I følge Reidar Prestmos notater har også Jens vært på Buvollen i 1868, for da har
han meldt plassen inn i branntrygdelaget, og det står at plassen besto av "En bygning
bestående av, stue, kjøkken, fordør, samt fjøs og lade, alt under et tak. Verdi 130
spd." Som innbo er nevnt en "tre etages kakkel ovn. Verdi 6 spd."
1 1875 var han husmann på Mohaugen under Mo. Jens og Beret utvandra til
Amerika i 1889.
Jens hadde en datter utenfor ekteskap, Maria f. 1852. Hennes mor var Annemarta
Eriksdatter fra Rognhaugen.
Jens og Beret hadde to barn:
81. Ragnhild Anna, f. 1 855 på Øgstadvald, d. 1 914 i Minneapolis. Hun ble gift med
John Nilsen. De bodde på Mohaugen. Han utvandra til Amerika i 1 881 , og hun
fulgte etter i 1 882 sammen med 3 barn.
82. Lars, f. 1 863 på Augla prestegard. Han utvandra til Amerika i 1 882, og der kalte
han seg Lars Jensen Moe.

----
322 H&FSt
----
Buvollen
GNR. 33, BNR. 3
Buvollen ble fradelt Øgstad i 1894
da Magnus Larsen kom flyttende
hit fra Moåkeren med husa, som
han hadde berga etter raset.
Denne plassen var ikke bebygd
tidligere, men husmannsplassen
østre Buvollen lå ikke så langt fra
der Magnus satte opp husa. Denne
husmannsplassen var med i det
jordstykket som Magnus kjøpte.
Buvollen.
Magnus Larsen Tokstad (1838-1929) og " Malena Elausdatter (1841-1886)
2) Mette Olsdatter (1852-1918)
Magnus Larsen var født på Forbregdsvald og hans foreldre var Lars Svendsen, født
1807 i Stod, død 1897 på Forbregdsvald og Marta Taraldsdatter, født 1803, død
1848. Han ble gift i 1863 med Malena Elausdatter, hun var født på Nestvollvald av
foreldre Elaus Olsen og Anne Martha Iversdatter. Malena døde i 1886, og Magnus gif
tet seg igjen i 1888 med Mette Olsdatter, født på Flyanvald av foreldre Ole Thomasen
og Ingeborg Pedersdatter.
I 1865 var Magnus og Malena inderster i Øgstadmarka. Han var da tjenestekar på
Augla prestegard. Magnus ble senere rådsdreng der, og de tok over husmannsplassen
Tokstad under prestegården i 1866.
I 1889 kjøpte Magnus bruket Moåkeren av Mo søndre. Moåkeren ble ødelagt av
raset i 1893, men husene ble stående på raskanten. Magnus reiv husene og satte dem
opp igjen på Buvollen i 1894.
Magnus flyttet til sin sønn Ingvald på Lein vestre i 1920, og han døde der i 1929.
Mettes søster Ingeborg Anna Olsdatter, født 1854, bodde en tid på Buvollen sam
men med sin sønn Iver Oskar Pedersen, født 1888. Ingeborg Anna døde på Buvollen
i 1901, og Iver Oskar bodde fremdeles på Buvollen da han ble konfirmert i 1902. Far
til Iver Oskar var Peder Olsen fra Kall. Iver Oskar var smed på Trones bruk. Han gif
tet seg i 1913 med Anna Marie Heggstad fra Røra, født 1894. De bygde seg hus på
Trones i 1915 og fikk fire barn.
Magnus og Malena fikk sju barn:
81. Maren Anna, f. 1863 på Forbregdsvald d. 1953, gift med Eliseus Halvorsen
Gresset.
82. Lars, f. 1 866 på Tokstad. Han utvandra til Minneapolis, Amerika i 1 887.
83. Elen, f. 1 868 på Tokstad, d. 1868, 1 0 dager gammel.


----
323 H&FSt
----
84. Edvard, f. 1 870 på Tokstad. I 1900 var han dreng på Rindsem, og han var da
ugift. Han døde i 1928 på Rinnan, da han under kornkjøring fait ned fra låvebrua
og slo seg i hjel.
85. Martin, f. 1872 på Tokstad. Han utvandra til Amerika i 1892.
86. Gustav, f. 1 875 på Tokstad. Han utvandra til Minneapolis, Amerika i 1 893.
87. Ingvald, f. 1 878 på Tokstad d. 193 1. Han giftet seg i 1 906 med Berntine Kristine
Kristofferdatter Lein f. 1 882. Ingvald kjøpte i 1906 Lein vestre og de tok Lein som
familienavn.
Magnus og Mette hadde en pleiedatter:
81. Ingeborg Theodorsdatter f. 1895 på Flyanvald. Hun var datter av Mettes bror,
Theodor Olsen Flyumvald og Oline Hansdatter Overholmen. Ingeborg ble gift med
Sefanias Overrein, og de ble de neste brukerne på Buvollen.
Sefanias Sivertsen Overrein (1872-1954) og l) Elen Maria Olsdatter Tønne
(1872-1908) 2) Ingeborg Theodorsdatter Buvollen (1895-1982)
Sefanias var fra plassen Melen under Overrein i Ogndal, og han var sønn av Sivert
Pettersen, født 1837, og Serine Ingebrigtsdatter Vålen, født 1842. Han giftet seg med
Elen Maria Olsdatter Tønne, men hun døde allerede i 1908. Elen Maria var datter av
Ole Andersen Tønne og hustru Paulanna Lorntsdatter Våset.
Sefanias kom til Øgstad som gardsarbeider i 1914/15, og der møtte han Ingeborg
som da bodde på Buvollen. De giftet seg i 1916 og bosatte seg på Buvollen. Sefanias
fortsatte som gardsarbeider på Øgstad, og om vinteren var det skogsarbeide som var
yrket. Han overtok Buvollen i 1920.
Sefanias og Elen Marie fikk tre barn:
Bl . Tordis, ukjent fødselsår. Hun døde i Trondheim i unge år.
82. Ole Sefanias, f. 1 903 på Overrein, gift i 1 933 med Marie Lorentsdatter Gangstad
f. 1910 på Sandvollan. Ole Sefanias ble bestyrer på Sandvollan Samvirkelag.
83. Signe Pauline, f. 1905 på Overrein, d. 1991, gift med Johan Hubak f. 1910 i
Åfjord.
Sefanias og Ingeborg fikk tre barn:
81. Osvald Theodor, f. 1917, d. 2000. gift i 1941 med Kjellrun Hynne fra Stjørdal
f. 1915. Osvald ble bruker av hennes farsheim, Børstad nordre, og han var ansatt
i forsvaret.
82. Eivind, f. 1918, gift i 1946 med Magnhild Sem f. 1917, datter av Olaf og
Gudrun Sem. De ble de neste brukerne på Buvollen i 1946. Eivind arbeidet med
gårdsarbeide om sommeren og skogsarbeide om vinteren. Senere arbeidet han i
flere år på grasmelfabrikken Kraftgrønt på Øra. Eivind døde i 1988 og Magnhild
i 2000. Nå er det sønnesønn av Eivind, Rune, som er eier på Buvollen.

----
324
----

----
325 H&FSt
----
HALLEM


----
326
----


----
327 H&FSt
----
HALLEM
GNR. 34, 35 OG 36
Hallem har nok tidligere vært delt i to gårder.
I følge Aslak Boks jordebok er Øvre Hallem nevnt, så det er mulig at Hallem nor
dre og søndre en gang har vært en gard.
Når det gjelder eiendomsforholdene, så ser vi at først på 1600-tallet var Kronen
hovedeier på Hallem søndre og Stiklestad kirke på Hallem nordre.
Hallem nedre og vestre var i middelalderen en gard, kalt Store Hallem og der var
det Erkestolen som var eier. Ved reformasjonen ble erkebispegodset beslaglagt av
Kronen og dermed ble det ny eiere. Gården var krongods fram til 1762, da den ble
solgt til oppsitterne og delt i to, Hallem nedre og vestre.
Store Hallem hadde også en god del jord i Haukåa. Det var en del husmenn som
slo seg ned der og disse ble senere selveiere. Det var også gårder i Volhaugen som
hadde jord og plasser i Haukåa. Hele Haukåa blir derfor samlet tatt med i "Heimer
og folk" i bindet for Volhaugen.
På høydedraget mellom Vester-Hallem og Leksdalsvatnet Hgger et stort gravfelt,
der det i 1870 ble registrert 80 gravhauger. 1 tillegg vet man fra eldre opptegnelser at
mange av haugene er fjernet. Flere av haugene er svært store, den største har et tverr
mål på 40 m og det er 6 hauger som er over 20 m. På 1800-tallet ble noen av grav
haugene undersøkt og det ble gjort funn som tyder på at de som ble gravlagt her, må
ha tilhørt det øverste sjikt i samfunnet på den tiden. Det ble funnet gjenstander av
gull, sølv og bronse, samt glass og spenner som må ha kommet fra Romerriket eller
tilgrensende områder. Det er også en stor bautastein i dette området, men det er
ingen som med sikkerhet kan si hvilken funksjon den har hatt.
Tvers gjennom dette området går det en gammel ferdselsvei som gikk fra den
gamle kongeveien i Volhaugen og videre forbi Sør-Hallem og Øgstad og endte opp
ved hovedveien ved Augla.
Sør-Hallem (Hallem søndre)
GNR. 34, BNR. 1
Sør-Hallem var krongods fram til 1754. Da kjøpte Elling Jensen gården på auksjon
for 260 riksdaler.

----
328 H&FSt
----
Sør-Hallem (foran) og Nord-Hallem. Flyfoto fra ca. 1954, men husene var de samme i 1940.
I 1769 overtok hans yngste sønn, Sivert Ellingsen gården for 550 riksdaler.
Gården kalles nå for første gang Sør-Hallem.
Overdragelsen til Sivert var visst nok ikke i orden, for i 1771 kjøpte han Skrove
vestre, og broren Jon tok over Sør-Hallem.
Jon Ellingsen var leilending på Nord-Hallem slik at Sør-Hallem da ble drevet som
underbruk. I 1787 overdrog han gården til sønnen Elling Jonsen for 550 riksdaler.
Eiendomsforholdene i middelalderen er noe usikre, men det ser ut som at Bakke
kloster har vært i bildet med en liten part av eiendommen. Først på 1600-tallet var
det en liten part odelsgods, men den er blitt overtatt av Kronen, for i 1650 eier den
1 spann og Bakke kloster 1 øre. Litt senere er det Kronen som eier det hele.
Fra Elling Jonsen kom til Sør-Hallem i 1723, var gården i samme familie i fem
generasjoner til Mortinus Larsen solgte gården til Peter Holst i 1870. Det blir nesten
150 år.
På Sør-Hallems grunn i Klinga var det et oppkomme som kaltes Olavskilden. Der
kom vatnet rett ut av fjellet like ovenfor gammelveien, men den er nå blitt tørrlagt på
grunn av sprengningsarbeide da veien ble utbedret i 1958.
Som vanlig i slike oppkommer var det veldig godt drikkevatn, og Karl Aksnes på
Valøya på Tømmeråsen fortake at det hendte at de var i Olavskilda og hentet drik
kevatn når det var tørre sommere og lite vatn på Tømmeråsen.
Seiv om Olav den hellige aldri har passert denne kilden, har den likevel fått navn
etter ham, og som vanlig er det mange sagn i forbindelse med slike Olavskilder.
I Verdal historielags årbok for 1953 finner vi et dikt som Lorents Didrik Kliiver,
brorsønn av Lorents Didrik Kliiver, som var eier på Bjartnes, har skrevet om
Olavskilden i Klinga.


----
329 H&FSt
----
SCT: OLUFS KILDE I VERDALEN
(Ejter gamle Folkesagn)
Fra Klingebjergets Klippeskjul
En Kilde klar nedjlyder
Hvis Vand Midtsommer, som vedjuul
Man lige kjølig nyder-
Det ligekoldt for Sommersol
Som Vintersne nedrinder
Det læsker markens blaa Viol
Og Engens bly Kjerminder.
Saa mangen Krøbling dette Væld
Paa sine Krykker søger
Og haaber Sundhed, Lykke, Hæld
Naar det han det kun besøger-
Og Mangen at dets Læskedrik
-Som ned aj Klippen rinder-
Sin Hælbred og sin Styrke fik
Liig Engens bly Kjerminder.
Uvorlunde sprang jr a Klippejavn
Din Underkildes Bølger?
Jo! - Saga nevner Olujs Navn
- Hvis Færd ej Glemsel dølger-
Med Bøn han kaldte Kildenjrem
For tørstig Hær at svale-
Og end den vederqvæger dem
Som søge Veras Dale.-
Elling Jonsen (1757-1844) og 1) Anne Ågesdatter (1761-1787),
2) Mali Andersdatter 1754-1849)
Elling ble gift med Anne Ågesdatter. Hun var fra Nord-Eklo, og hennes foreldre var
Åge Olsen og Berit Kolbanusdatter. (Om Nord-Ekloætta, se i Verdalsboka IV side
280.) Anne døde i 1787, og Elling ble gift på nytt med Mali Andersdatter som var fra
Vuku. Hennes foreldre var Anders Gunnbjørnsen og Marit Jonsdatter.
1 1801 var det en tjenestedreng på gården som het Bardo Tomassen, 25 år, og en
tjenestepike på 17 år som het Eli Pedersdatter.
I 1815 hadde de en 12 år gammel tjenestepike som het Anne.
Elling og Anne fikk en sønn:
Bl . Åge f. 1 786 på Hallem. Han ble neste eier av Sør-Hallem.

----
330 H&FSt
----
Elling og Mali fikk fire barn:
B 1 . Anne f. 1 788 på Hallem, gift i 1 835 med Ellef Gundersen Storstad. Anne og Ellef
døde begge på Storstad, hun i 1 840 og han i 1 847.
82. Anders f. 1 792 på Hallem, d. 1 846, gift i 1 83 1 med Anne Olsdatter Musum, f.
1804, d. 1887. Anders bygslet Sende øvre fra 1831 og til han døde. Senere
fortsatte Anne med bygselen med sønnen Elling som driver.
83. Kjersti f. 1796 på Hallem, gift med John Jakobsen Gjermstad. De var drivere på
Hallem nordre.
84. Johannes Ellingsen f. 1 798 på Hallem, gift i 1 842 med Martha Sivertsdatter.
Johannes var husmann i Nilsstua nedre under Ner-Sende fra 1 842 til han døde i
1861. Martha var i 1865 tjenestepike på Nord-Hallem hos sin svoger og svi
gerinne, og hun døde i Marka i 1 887.
Åge Ellingsen (1786-1882) og Ingeborg Olsdatter Hofstad (1809-1885)
I 1832 var det eierskifte igjen: Da overtok Ellings eldste sønn, Åge, gården for 700
spesiedaler og et betydelig kår som var på 3 tønner bygg, 7 tønner havre, 'A tønne
rug, Vs tønne hvete, 10 tønner poteter, ] A tønne fisk, jord til 1 bismerpund linfrø og
for til 2 kyr og 6 småfe. Kåret var verdsatt til 20 spesiedaler årlig.
Etter det Olaf Hallem forteller, lå kårhusa på Sør-Hallem sørøst for gården, like
ved den nåværende avlingsveien, ikke langt fra den gamle veien fra Hallemskorsen
til Øgstad. Nærmeste nabo ble da Siriplassen, tilhørende Øgstad. Jordstykket øst på
eiendommen kalles enda for Kårenget.
Åge ble gift i 1831 med Ingeborg Olsdatter. Hun var født på Ner-Hofstad og hen
nes foreldre var eiere av Ner-Hofstad, Ole Michelsen og Ingeborg Andersdatter.
I 1835 var gårdens besetning 2 hester, 6 storfe, 15 sauer, 5 geiter og 1 gris og
utsæden var Vs tønne hvete, Vs tønne rug, 1 tønne bygg, 6 tønner havre, Vs tønne
erter og 3 tønner poteter.
Åge og Ingeborg fikk fire barn:
81. Elling f 1833, d. 1844
82. Ingeborganna f. 1838, gift i 1858 med Lorents Larsen Tiller, neste bruker på
Hallem søndre.
83. Elen Oliva f. 1844, d. 1923, gift i 1873 med Johannes Ellingsen f. 1850 på
Follovald, d. 1 939. I 1 865 var hun tjenestepike hos Lorents Martinus Larsen. Etter
at de giftet seg, var de inderster på Follovald. I 1891 var de husmannsfolk på
Sæterenget i Leksdalen, og i 1900 finner vi dem som selveiere på Lundsaunet i
Leksdalen.
84. Beret Marta (Kår-Beret) f. 1 847 Hun var tjenestepike hos Lorents Martinus Larsen
i 1 865. I 1 875 bodde hun på kåret hos sine foreldre, men i 1 891 finner vi henne
som husholderske hos Gunnerius Halvorsen på Hallem lille, og hun døde der i
1914.

----
331 H&FSt
----
Lorents Martinus Larsen Tiller (1837-1917) og Ingeborganna Ågesdatter
(1838-1916)
Ingeborganna, datter av forrige eier, ble gift i 1858 med Lorents Martinus Larsen.
Han var født på Tiller nedre, og hans foreldre var eiere av samme gard, Lars Andersen
og Martha Kristensdatter.
Lorents tok over Hallem søndre i 1860 for 1000 spesiedaler. I tillegg til søstrene
til Ingeborganna, Elen Oliva og Beret Marta, var Helmer Larsen, født 1849 tjener på
gården i 1865. I 1871 solgte Lorents gården til Peter Holst, og Lorents og familien
bodde da på forskjellige gårder, først på Hofstad, senere Stene nordre og Kålen inn
til de kjøpte Tiller nedre av hans mor.
I 1865 var Sør-Hallem delt i to. Lorents Larsen brukte den ene parten og Andreas
Larsen, født 1840, den andre. Andreas Larsen var ugift. En tredje bror, Bernt, født
1842, var delaktig i driften på parten til Andreas.
På Lorents part var besetningen 1 hest, 5 storfe, 10 sauer, 5 geiter og 1 gris, og det
var en utsæd på 1/8 tønne rug, 1 tønne, bygg, 5 tønner havre og 6 tønner poteter.
På Anders Larsens part var besetningen 1 hest, 2 storfe, 9 sauer, og 2 geiter og
utsæden var ] A tønne bygg, 4 tønner havre og 4 tønner poteter.
Det ser ikke ut som det var en tinglyst deling av gården mellom Lorents og
Anders, for i 1871 var det Lorents som sto for salget av gården.
Ved skjøte av 1. juli 1871 solgte Lorents Larsen gården for 1100 spesiedaler til
Peter Holst, som tidligere var eier av Stiklestad vestre.
Lorents og Ingeborganna fikk åtte barn:
81. Lars Anton f. 1 858 på Hallem, d. 1 929, gift med Karen Marie Olsdatter f. 1 881
på Tiller. De ble brukere på Dalseng under Tiller nordre.
82. Johanna Maria f. 1 860 på Hallem, d. 1 861.
83. Anna f. 1 865 på Hallem, gift i 1 893 med Johan Arnt Petersen Kvam. De ble bru
kere på Kvam i Volhaugen.
84. Marius f. 1868 på Hallem, d. 1951, gift i 1907 med Karen Marie
Johannesdatter. De ble brukere på Tiller nedre fra 1905 til 1938. Marius døde i
1951.
85. Julie f. 1 872 på Hofstad, gift med Kristian Lorvik fra Steinkjer.
86. Christian f. 1 875 på Stene nordre. Han utvandra til Amerika i 1 893, og døde i
Minneapolis i 1 967.
87. Anneus f. 1877 på Kaalen, d. 1964, gift i 1906 med Anna Ellinga
Johannesdatter f. 1 888 på Haugset, d. 1966. De var en kort tid på Granholt før
de kom til Aksnesenget i Leksdal i 1908, og Aksnesenget er fortsatt i denne slek
tens eie.
88. Jon Edin f. 1880 på Tiller. I 1900 ser vi at han hadde midlertidig bosted på
Steinkjer og han var da skreddersvenn. Han var ugift og døde av tuberkulose i
1902 på Tiller.

----
332 H&FSt
----
Peter Theodor Holst (1843-1908) og Marianne Bolette Christiansdatter
Carlsen (1844-1909)
Peter Holst kom fra Stiklestad vestre i 1870 der hans foreldre var eiere. Han var født
i Trondheim og sønn av Wilhelm Kristian Wessel Holst og Sofie Amalie Schmidt.
Marianne Bolette Carlsen var født i Fredriksvern (Stavern), datter av Christian
Carlsen og Maren Stina Fougner. Peter og Marianne ble viet i Stiklestad kirke i 1869.
16 år gammel (1859) begynte Peter Holst på Krigsskolen og ble utnevnt til
sekondløytnant i kavaleriet i 1863. Han steg i gradene, til han ble generalmajor i
1899.
Mens han var på Hallem søndre, begynte Peter Holst å delta i det kommunalpo
litiske liv og hadde en rekke verv, og var blant annet ordfører i Verdal i perioden 1882
til 1889 og forlikskommissær fra 1884
til 1889. Fra 1886 til 1900 representer
te han Nord-Trøndelag på Stortinget. I
1891 ble han utnevnt til statsråd og sjef
for Forsvarsdepartementet. Peter Holst
tilhørte partiet Venstre.
Han var formann i flere større stadi
ge kommisjoner, blant annet Toll
kommisjonen 1895-97. Han var også
formann i Komiteen for det frivillige
skyttervesen 1892-93. Som formann i
Statens Verdalskomite gjorde han en
stor innsats for bygda etter raset i 1893.
I mange år var han formann i Nordre
Trondhjems Amts Landhusholdnings
selskap, som arbeidet for å øke interes
sen for blant annet husdyrhold, startet
hagebruksskoler og arbeidet hardt for
opprettelsen av landbruksskolen De var
en viktig pådriver for å få meierier ut på
bygdene. Holst var en av de viktigste
Peter Theodor Holst.
forkjemperne for bygging av Nordlandsbanen. Peter Theodor Holst var, i likhet med
sin far, amtsveimester i Nordre Trondhjems amt.
Ved siden av sin militære og politiske karriere var han en betydelig jordbruker og
føregangsmann innen landbruket. Alle fire gårdene han var eier av, Hallem søndre
(1870-1889), Stiklestad vestre (1887-1890), Brusve (1889-1900) og Skredshol på
Ringerike (1900-1908) ble under hans eierskap sett på som mønsterbruk.
I 1875 hadde Sør-Hallem en besetning på 3 hester, 7 kyr, 13 sauer og lam, 7 gei
ter og kidd og 4 griser, utsæden var 2 tønner bygg, 11 tønner havre, Vt tønne havre
til grønnfor, Vb tønne erter, 44 skålpund gressfrø og 12 tønner poteter. Det var en
husmannsplass på gården.
Holst overtok Stiklestad vestre da hans far døde i 1887, og han hadde begge går
dene til 1888. Han solgte da Sør-Hallem til Ole Five (skyttergeneralen) og kjøpte
HEIMER OG FOLK - STIKLESTAD 1 800-1940


----
333 H&FSt
----
Brusveet i Levanger i 1889. I 1900 flyt tet de til Ringsaker der han kjøpte gården
Skredshol.
Peter Holst var kommandør av St. Olav orden 1. klasse, og han døde på Gjøvik i
1908.
Peter og Marianne hadde seks barn:
81. Sophie f. 1 869 på Stiklestad vestre. Hun ble gift Høstmark.
82. Christian f. 1871 på Hallem søndre. Han utvandra til Amerika, og han døde i
Hun var ugift og arbeidet som bokholder
84. Sverre f. 1875 på Hallem søndre.
85. Hildur f. 1876, d.1877.
Han døde før 1914.
86. Gudrun f. 1 882 på Hallem søndre. Hun ble gift Roschberg.
Ole Olsen Five (1846-1930) og
Charlotte Elden (1855-)
Ole Olsen, Ola som han kake seg, kjøp
te Hallem søndre i 1888. Han var født
på østre Five i Kvam i Nord-Trøndelag.
Hans foreldre var Ole Larsen Sunde og
Olava Andersdatter Kirkhol. Charlotte
var født Elden og var fra Namdalseid.
Seiv om Ole Olsen var i Verdal i bare
fire år, kan det være interessant å få med
noe av hans rikholdige liv. Dette er for
talt av hans oldebarn Ane Charlotte Five
Aarset:
Han ble utdannet som lærer på Klæbu
Seminar i 1863-65. Han var lærervikar
på Namdalseid i 1866 og omgangskole
lærer på Senja 1867-70. Han tok
"instruksjonskolen til utdannelse av
reserveoffiser" og ble vernepliktig offiser.
Han tjenestegjorde i sommerferiene bl.
a. på Steinkjersannan.
Ola Five (1846-1930). Eier av Sør-Hallem 1888-
1 893. Kjent som stifter av Det Frivillige Skyttervesen i
1881. Stortingsmann for Venstre 1900-1903.
I 1871 stiftet han skytterlaget Mjølner i hjembygda og samme år reiste han til Oslo
og studerte der til i 1876. Samme år ble han også amtskolelærer, og familien fly ttet
med skolen rundt om i fylket.
11875 bevilget Stortinget penger til støtte av amtsdrevne skolerfor konfirmerte ung
dommer, og i 1876 ble Ole Five bestyrer av Amtskolen i Nord Trøndelag. Det første
året holdt skolen til på Bjartnes i Verdal. Siden ble den flyttet rundt i fylket og var
sjelden mer enn ett år på samme sted.

 

----
334 H&FSt
----
1 1879 tok han initiativet til at menn kunne kjøpe seg stemmerett. Han så det urime
lig at menn måtte ha matrikulert jord for å kunne stemme. Han fikk ordnet med salg
av myrland, og i alt 27 personer i Levanger kjøpte en kvadratmeter jord, og på denne
måten fikk de stemmerett. 11991 ble det avduket en minnestein over myrmennene på
Framnes i Levanger. Denne er plassert ved vegen mellom Skogn og Ekne.
Han stiftet "Inntrøndelagen og Namdalens Folkevæbningsamlag" i 1881, bestående
av 19 skytterlag. 1 1882 ble den landsomfattende organisasjonen "Folkevæbnings
samlagenes Fællesstyre" stiftet med Ole Five som leder. 1 1884 flyttet amtskolen til
Snåsa, og Ole stiftet både dampskipselskap, sparebank og meieri, og han ble formann
i styrene.
I 1888 kjøpte han så Hallem søndre, og her i Verdal ble han medlem i herredsstyret
og skolestyret. I 1892 var det en difteriepidemi i bygda, og tre av barna døde. Bare
Olaf på elleve år overlevde.
Familien flyttet til Kristiansand, der Ole ble lærer ved Kristiansand Seminar.
I 1893 samlet aktive skyttere seg i en organisasjon kalt "Det frivillige skyttervesen"
med Ole som formann i styret. I perioden 1901-03 var Ole Five stortingsrepresen
tant for Venstre i Nord-Trøndelag. I 1919 flyttet familien til Steinkjer, og samme år
var han med på å stifte Nord-Trøndelag historielag. Han ble også styreformann i avi
sen Inntrøndelagen.
1 1928 fikk han reist minnesteinen på Våttåbakken om den første bosetningen på
Steinkjer. Han var også pådriver for bygdemuseum på Steinkjer. I tillegg til skytter
saken og lokalhistorie var han lidenskapelig opptatt av målsaken.
Ole Five fikk Kongens fortjenestemedalje i gull i 1914. Ole Five døde på Tingvold
i 1930.
Ole og Charlotte hadde fire barn:
81. Harald f. 1 871 på Frosta, d. 4.4. 1 892 av difteri
82. Borghild f. 1 879 i Skogn, d. 24.4. 1 892 av difteri
83. Olaf f. 1881 i Hegra.
84. Magne f. 1 886 i Stod, d. 1 .4. 1 892 av difteri.
Peder Martin Landfald (1860-1937) og Anna Kristine Nikolaisdatter Moksnes
(1860-1949)
I 1893 kom Peder Martin Landfald til Sør-Hallem. Han hadde gården til i 1896 da
han solgte til Karl Jermstad.
Han kjøpte Li av Stiklestad mellom i 1899. Du finner mer om denne familien der.
Karl Larsen Jermstad (1856-1919) og 'Berntine Emelie Johannesdatter
(1864-1893) og 2) Sigrid Anna Paulsdatter (1868-1915)
Karl Jermstad kom til Sør-Hallem i 1896. Han var født på Gjermstadspannet, og hans
foreldre var Lars Iversen og Karen Olsdatter. Han ble gift med Berntine Emelie
Johannesdatter. Hun var født i Frol i 1864, og hennes foreldre var Johannes Sørensen
By og Serine Eriksdatter Grevskott.

----
335 H&FSt
----
Karl overtok Gjermstadspannet ca. 1890 og bodde der til gården forsvant under
raset i 1893. Alle på gården mistet livet. Det var Karis kone Berntine Emelie, begge
døtrene og hans foreldre Lars Iversen og Karen Olsdatter. Karl var furer i infanteriet,
og rasnatta var han på Steinkjer, og dette reddet livet hans. Karl Jermstad var med i
kommunalt styre og stell.
Karl ble gift på nytt og da med Sigrid Anna Paulsdatter fra Inderøy. Hun hadde en
sønn før hun ble gift med Karl som het Johan Adolf. Han var født i 1893 på Røra.
Johan Adolf hadde etternavnet Schei, og det navnet hadde han allerede i 1900. Johan
Adolf ble senere eier på Sør-Hallem.
Karl hadde en datter med Elen Anna Iversdatter før han ble gift med Berntine
Emelie:
81. Laura Cicilie f. 1 886 på Kråg.
Karl og Berntine hadde to barn:
81. Sofie, f. 1891 på Gjermstadspannet, døde rasnatta 1893.
82. Karen Birgitte, f. 1 892 på Gjermstadspannet, døde rasnatta 1 893
Karl og Sigrid Anna hadde åtte barn:
81. Sofie, f. 1 897 på Hallem, d. 1 897.
82. Sofie, f. 1898 på Hallem, d. i 1917 på Salberg, Røra.
83. Peggi Semira, f. 1900 på Hallem, d. 1997, gift med Johan Nøst fra Inderøy f.
1901. De bosatte seg i Trøgstad der han ble meieribestyrer.
84. Karl Sigurd, f. 1901 på Hallem, d. 2001, gift med Reidun Østerås f. 1914 fra
Sparbu. De bosatte seg på Steinkjer.
85. Birger, f. 1903 på Hallem. Han bosatte seg i Oslo der han arbeidet på
Fellesmeieriet.
86. Klara Pauline, f. 1905 på Hallem, d. 1921
87. Ivar, f. 1 907 på Hallem. Han arbeidet som snekkerlærling, og han døde av tuber
kulose i 1924.
88. Mary Anne, f. 1909 på Hallem, d. 1916 på Hallem.
Johan Adolf Schei (1893-1978) og u Magnhild Johannesdatter Dahl
(1897-1921) og 2) Martha Pauline Olsdatter (1904-1992)
Karl Larsen Jermstad overdrog gården i 1915 til sin stesønn. Johan Schei ble gift med
Magnhild Johannesdatter. Hun var datter av Johannes og Ingeborg Dahl. Hun ble
født på Garnes da hennes far var lærer i Inndalen, og hun døde på Sør-Hallem i 1921.
Etter at Magnhild døde, solgte Johan gården og flyttet til Øra. Han ble gift på nytt
med Marta Pauline Olsdatter, datter av Ole Larsen Valbekmo og Mette Paulsen
Valbekmo. Johan arbeidet da som gardsarbeider, og han ble senere sjåfør ved Verdal
Samvirkelag.
Johan og Magnhild hadde fire barn:

----
336 H&FSt
----
81. Synnøve, f. 1914 på Hallem, gift med Reidar Elsnes fra Halden, de bosafte seg i
Kristiansand og flyttet senere til Andebu.
82. Ingeborg Margaret, f. 1916 på Hallem, gift med Magnus Eriksson f. 1914,
d. 1999. Magnus og Ingeborg bygde bolig ved "Åbovegen" like øst for Sandvika
fjellstue. Magnus dreiv med lastebiltransport og hadde stort sett all sin kjøring
gjennom Statens vegvesen.
83. Målfrid, f. 1918 på Hallem. Målfrid var gift tre ganger, først i 1939 med Odd
Ottesen fra Trondheim, i 1943 med Walter Muller, og så ble hun gift med Odd
Eriksson. Odd Eriksson var eier av Sandvika fjellstue og de bosatte seg i Ørebro,
Sverige hvor Odd var eier av et gardsbruk.
84. Dagrun, f. 1919 på Hallem, d. 2002, gift med Asmund Vang fra Inderøy og de
bodde på Sakshaug.
Johan og Marta fikk fem barn
81. Marit, f. 1922 på Hallem, gift med Karl Stålaker, de bosatte seg på Lesja.
82. Konrad, f. 1924, gift med Synnøve Granaunet fra Frol, de bosatte seg på Øra
Konrad var ansatt som sjåfør ved Verdal samvirkelag.
83. Olaug, f. 1926, d.1993, ugift.
84. Morten, f. 1928, gift med Gerd Hagen. De bosatte seg i Oslo
85. Bjørn Harald, f. 1930, gift med Berit Ward og er bosatt i Vinne. Bjørn Harald var
ansatt i Verdal samvirkelag og arbeidet på elektroverkstedet.
Hallem søndre. Personer på bildet: De to hestekjøreme er ukjent. Videre fra v. Synnøve Schei, g. Elsnes, Ingeborg
Schei, g. Eriksson, Målfrid Schei, g. Eriksson, Dagrun Schei, g. Vang, og Marta Valbekmo med Marit Schei, g.
Stålaker, på armen.


----
337 H&FSt
----
Ole Andersen Segtnan (1874-1941) og Antonie Ovedie Olsdatter Viken
(1877-1949)
Ole og Antonie kom fra Frol og de kjøpte Hallem søndre i 1923. Før han kom til
Hallem søndre hadde Ole gården Kolberg nordre (1900-1913), Gran øvre i Frol
(1913-1917). Gran øvre ble tatt tilbake på odel, og Ole kjøpte da Kjørås østre i
Ogndal. Med så mange barn ønsket Ole Segtnan seg en større gard og da Hallem søn
dre ble til salgs, kjøpte han den i 1923.
Ole var født på Segtnan i Frol, og hans foreldre var Anders Johnsen Segtnan og
Karen Bergitte Pedersdatter Ballhald. Han ble gift i 1903 med Antonie Ovedie
Olsdatter. Hun ble født på Viken på Ytterøy, og hennes foreldre var Ole Sivertsen
Viken født på Ytterøy og Anna Olsdatter Skogset, født på Skjåk i Gudbrandsdalen.
Som barn flyttet hun med foreldrene sine fra Skjåk til Skogset på Inderøy.
Ole og Antonie fikk elleve barn
81. Arild, f. 1 904 på Kolberg, d. 1 971, gift med Elise Ivarna Busch Hongset f. 1911,
d. 1997. De ble de neste eierne på Hallem søndre.
82. Kåre, f. 1905 på Kolberg. Han utvandra til Australia, der ble han gift med Cora
Adeleide Berlund f. 1913, d. 1979. Da Kåre kom til Australia arbeidet han som
sjauer, og senere jordbruksarbeider. Kåre kjøpte senere en farm i Portland,
Victoria, Australia.
83. Olav, f. 1907 på Kolberg, d. 1967, gift med Gunnvor Haugan f. 1908 i
Trondheim, d. 1996. De bosatte seg i Steinkjer hvor Olav arbeidet i Forsvaret.
Segtnan-familien 1924: Bak f. v.: Ingebjørg, Arild, Kåre, Olav, Ågot, Agnar, Leif. Foran f. v.: Erling Antonie med
Svein på fanget, Ottar, Steinar, Ole.
HALLEM


----
338 H&FSt
----
84. Aagot, f. 1 908 på Kolberg, gift med Odd Georg By f. 1910 i Verdal, d. 1992.
De bosatte seg i Levanger.
85. Ingebjørg, f. 1910 på Kolberg, gift med Ole Paulsen Rein f. 1889 i Verdal. (Se
under Løvli på Bjartnes.)
87. Leif, f. 1914 på Gran, d. 1991, gift med Ida Ramberg f. 1906 i Verdal, d.
1964. De bosatte seg i Verdal hvor Leif dreiv med diverse arbeid. Han arbeidet
mye som gårdskar på Sør-Hallem.
88. Ottar, f. 1916 på Gran, d. 1964, gift med Kristine Haugdal f. 1923 på Inderøy.
han arbeidet som revisor. De var bosatt på
89. Erling, f. 1918 på Kjørås, gift med
var siviløkonom, og de bosatte seg
Karen Berg Svendsen f. 191 8 i Tynset. Erling
i Trondheim.
Blo.Steinar, f. 1920 på Kjørås, gift med Dagrun Krutnes f. 1924 i Vefsn. Steinar var
lærer og de bosatte seg i Mosjøen.
Bl I.Svein, f. 1923 på Kjørås, gift med Asbjørg Paulsen f. 1925 i Sjøvegan. De bosat
te seg på Sjøvegan i Troms hvor de hadde et småbruk, og Svein dreiv som maskin
holder.
*
Sør-Hallem 1924. Grøftegraving og stubbryting i myra
Hallager og Maiius Enes.
F.
v.: Arild Segtnan, Leif Segtnan, Olaf Hallem, Sverre
HEIMER OG FOLK - STIKLESTAD 1 800-1940

 


----
339 H&FSt
----
Elise og Arild Segtnan med barna. F. v. Ella Anne, Arnhild og Kirsten Lisa
Arild Segtnan (1904-1971) og Elise Ivarna Segtnan (1911-1997)
Arild Segtnan tok over Sør-Hallem i 1939. Han ble gift med Elise Ivarna Busch
Hongset fra Sømna på Helgeland, datter av Laurits og Emma Hongset.
Arild og Elise fikk tre barn:
Bl . Ella Anne, f. 1940, gift med Gudmund Håkon Johansen. Han var utdannet lærer,
og de bygde egen bolig ved Sør-Hallem.
82. Kirsten Lisa, f. 1943, d. 1995, gift med Audun Fornes. De ble de neste eiere på
Hallem søndre.
83. Arnhild Segtnan f. 1949, gift med Gunnar Olav Grindberg. De er eiere av går
den Grindberg i Leirådal.
Eier på Sør-Hallem nå er Arve Fornes, sønn av Audun og Kirsten


----
340 H&FSt
----
Husmenn på Hallem søndre:
Sør-Hallems-Gjale grenset mot nord til Nord-Hallems-Gjalet, nåværende Hallem
øvre.
Det er ingen opplysninger om plassen før i 1886 og den ble sist brukt i 1898.
Lorents Larsen (1861-) og Inger Marie Pedersdatter (1858-)
Dette er de første vi finner nevnt på denne plassen. Fra de ble gift i 1882, og fram
til de kom til Gjalet i 1886, bodde de en kort tid på Østgårdsvald, og senere var de
inderster på Fåravald. I 1894 flyttet de til Frol hvor Lorents arbeidet som snekker.
Lorents ble født på Østgårdsvald av foreldre husmann Lars Nilsen og Berit
Andersdatter. Han ble gift med Inger Marie som var født på Kvellovald, datter av for
eldre Peter Ellefsen og Martha Olsdatter. De var da inderster på Kvellovald.
Lorents og Inger Marie fikk ni barn:
Bl . Beret Maria, f. 1882 på Østgårdsvald, d. 1966, g. med Albert Julius Nilsen fra
Frol.
82. Laura, f. 1884 på Fåravald. Hun døde i 1884.
83. Petra Lovise, f. 1885 på Fåravald.
84. Erling Andreas, f. 1 887 på Gjalet.
85. Anna Gustava, f. 1890 på Gjalet.
86. Magne, f. 1 892 på Gjalet.
87. Ingemar Ludvig, f. 1895 i Frol.
88. Aslaug Jørgine, f. 1897 i Frol.
89. Ruth Alfhild, f. 1900 i Frol.
Elling Jakobsen (1850-1918) og Margrete Petersdatter (1856-1923)
Elling var fra Farbu på Inderøy, og hans foreldre var Jakob Nilsen Farbu ogjukumina
Evensdatter. Margrete var også fra Inderøy og hennes foreldre var Johan Peter Hastad
og Sirianne Johansdatter.
Denne familien kom til Gjalet i 1893 fra Rognhaugen (Eklovald). Rognhaugen var
plass under Eklo søndre, og under Verdalsraset gikk storparten av jorda på plassen
med, men husene berget. Opprinnelig kom de fra Farbu på Inderøy, og de kom til
Rognhaugen like før raset. Tidligere var de på en annen husmannsplass på Eklo.
Elling fikk kr 400 i erstatning etter raset.
De var på Gjale til i 1898, da kjøpte de jord av Hallem nedre og bygde opp hei
men Valum, og de tok da Valum som familienavn. Dette var den siste husmannen på
Gjalet, og som ofte var vanlig, ble plassen oppkalt etter eieren, og den ble hetende
Ellingplassen.
Elling døde i 1918 og Margrete i 1923.


----
341 H&FSt
----
Gjale ble liggende brakk til etter 1920. Da ble plassen pløyd opp og tilsådd med
havre, og senere var det hamning der, Gjale ble til sist tilplantet med gran.
Elling og Margrete hadde tolv barn:
81. Jonetta Petrine, f. 1874 på Inderøy, gift i 1906 med Odin Severin Johannesen
Skansen fra Inndalen, f. 1875.
82. Ragna, f. på Inderøy, gift med Hovdal i Frol.
83. Peder Martin, f. 1880 på Inderøy. Han utvandra til Wisconsin, Amerika i 1901.
84. Elen Marie, f. 1 883 på Eklovald, gift med Elling Hansen. Han var bestyrer på en
gard ved Hamar.
85. Johan Peter, f. 1885 på Eklovald, d. 1885.
86. Johan Peter, f. 1886 på Eklovald, utvandra til Sør Dakota, Amerika i 191 1 . Han
døde i Minnesota i 1916.
87. Julie Augusta, f. 1889 på Eklovald, d. 1987, gift med Karl Alfred Andersen f.
1 885 på Strinda. De bosatte seg i Trondheim. Julie var mor til Erling Valum f.
1907.
88. Arne Marius, f. 1891 på Eklovald
broren Bjarne tok over i 1 947.
d
1 956, ugift. Han var eier av Valum fram til
89. Inga Kristine, f. 1 893 på Eklovald
Bl O.Einar Matheus, f. 1 895 på Gjalet
Bl 1 .Signe Othelie, f. 1 898 på Gjalet,
d.1975, ugift.
Han utvandra til Minnesota, Amerika i 1914.
gift med Helge Jonsen f. 1 899 på Nordberg.
De bosatte seg på Øra.
Bl2.Bjarne, f. 1901 på Valum, d. 1978, gift med Oline Østerås f. 1909 i Sparbu,
d. 1996. Han overtok Valum i 1947.
Myra
GNR. 34, BNR. 3
Myra var fram til 1872 husmannsplass
under Hallem nordre, og vi vet at plassen
eksisterte så tidlig som i 1784. Ved skyld
delingsforretning av 6. juli, tgl. 13. august
1872 ble Myra makeskiftet med
Hallemstøa, (Angelbakken). Seiv om
Myra opprinnelig tilhørte Nord-Hallem
velger vi å ta med denne plassen under
Sør-Hallem.
Myra under Hallem søndre.
Plassen lå rett nedenfor Hallem søndre,
og like nedenfor den gamle veitraséen fra Hallemskorsen forbi Siritrøa og til Øgstad.
På tomta der Myra var, har Mai Iren og Knut Hallem bygd villa, og denne heimen
heter fremdeles Myra.


----
342 H&FSt
----
Peder Pedersen (1761-) og " Marit Johnsdatter Nord-Hallem (1759-1784) og 2)
Maria Olsdatter (1762-1814)
Peder var født på Gjermstad, og hans foreldre var Peder Jensen og Elen Jonsdatter.
(Se Jermstadætta Verdalsboka IV side 321). Han ble gift i 1784 med Marit
Johnsdatter. Hun var datter på Nord-Hallem, og hennes foreldre var John Ellingsen
og Kirsten Pedersdatter. Om denne John Ellingsen står det i Verdalsboka at han døde
som en velstandsmann i 1797.
Petter og Marit bosatte seg i Myra, og etter som hun var datter på Nord-Hallem,
er det mest trolig at de fikk dette jordstykket av hennes far, og at dette var de første
brukerne i Myra. Marit døde i 1784 da deres datter Elen ble født.
Peder ble gift på nytt med Maria Olsdatter. Hun var født på Levring, og hennes
foreldre var Ole Olsen Levring og Gjertrud Olsdatter. Peder og Maria flyttet fra Myra
en tid. Først var de på Hofstadvald, og så på Jøsås før de kom til Myra igjen i 1800.
Maria døde i Myra i 1814, og Peder flyttet da til Gjermstadspannet, og i folketel
lingen for 1815 var han inderst på Gjermstadspannet sammen med datteren Kerstine.
I denne folketellingen er det ikke folk på husmannsplassen Myra.
Peder og Marit hadde en datter:
Bl . Elen f. 1784. I 1 801 er Elen tjener på Nord-Hallem og senere kan en ikke finne
henne.
Peder og Maria hadde fire barn:
81. Ole, f. 1788 på Hofstadvald. Han døde i 1788.
82. Ole , f. 1 793 på Hofstadvald, gift i 1 8 1 6 med Agnes Nilsdatter f. 1 788. Da de
giftet seg, var de på en plass under Nord-Hallem, og det var sikkert Myra. Senere
var de inderster på en plass under Holmen nedre og videre husmannsfolk på
Vukuvald og Stubskinvald. Det er mulig at det er denne Ole Pedersen som døde
på Grundan i 1 833. Agnes døde som enke og fattiglem på Mo i 1 873.
83. Peder, f. 1 794 på Jøsås, gift i 1 81 9 med Berit Olsdatter f. 1 797 på Trøgstad lille.
De ble husmannsfolk på Nilsstu under Ner-Sende, men i 1 865 finner vi Peder som
husmann uten jord på Mønnesmoen, og han døde som inderst på Jøsås i 1872.
84. Gjertrud (Kerstine), f. 1799, gift i 1825 med Åge Svendsen f. 1797 på Vest-
Grundanvald, og de ble husmannsfolk på denne plassen. Gjertrud døde der i
1872, og Åge døde i 1877.
Ole Svendsen (1790-) og Anne Andersdatter (1792-)
Denne familien kom fra Fiksevald i Leksdalen og hit til Myra i 1823, og de var her
til ca. 1827 da de flyttet til Lennesvald. I tidsrommet fra Peder Pedersen flyttet fra
Myra i 1814 og til Ole Svendsen kom hit i 1823, kan en ikke finne at det har vært
folk på denne plassen.
Ole ble født på Øra av foreldre Svend Olsen og Maria Johnsdatter. De var inder
ster på Maritvoll i 1801 der Svend var skomaker. I 1811 ble Ole gift med Anne
Andersdatter Trøgstad. Ole var da bosatt på Gjermstad og Anne på Skei.

----
343 H&FSt
----
Ole og Anne fikk åtte barn:
81. Elen, f. 1811 på Gjermstad, gift i 1833 med Johannes Eriksen f. 1807 på
Sfubskinvald. De var inderster på Musum i 1833, og senere ble de inderster på
Musumsvedjan, og begge døde der.
82. Anne Maria, f. 18 1 5 på Fiksevald, d. 1874, gift i 1841 med Otter Jensen f.
1814 på Hjelde. De var husmannsfolk på Brannåsen under Lunden.
83. Zakarias, f. 1 8 1 7 på Fiksevald, d. 1829 på Fiksevald.
84. Ragnhild, f. 1 81 9 på Fiksevald, d. 3 1.08.1 823 i Myra.
85. Anne, f. 1822 på Fiksevald, d. 1 1.05.1823 på Fiksevald.
86. Anders, f. 1824 i Myra. Han flyttet til Sparbu i 1839 og ble gift med Sirianna
Johnsdatter. Anders var bygdevekter og "Ståtarkonge".
87. Ragnhild, f. 1 826 i Myra, gift i 1 855 med John Nilsen f. 1 827 på Vangstadvald.
De var husmannsfolk på Øvermoen under Forbregd i 1 865, og de flyttet til
Korsveien under Forbregd etter 1875. John døde på Korsveien i 1893 og
Ragnhild døde som fattiglem på Nordli under Forbregd i 1905.
88. Zakaris, f. 1829 på Lennesvald.
Erik Halvorsen (1800-1866) og Maria Olsdatter (1805-1882)
De neste husmannsfolkene som var i Myra, kom hit omkring 1831-34. Det var Erik
Halvorsen og Maria Olsdatter. De kom fra Tømmeråsen og tidligere var de på
Minsåsvald. Om det var andre husmenn her mellom Ole Svendsen og Erik Halvor
sen, er usikkert.
Erik Halvorsen ble født på Brustu under Stiklestad østre av foreldre husmann
Halvor Eriksen og Anne Jakobsdatter. Mer om hans slekt finner vi under plassen
Brustu under Stiklestad østre. Erik ble gift i 1828 med Maria Olsdatter. Hun ble født
på Vester-Eklevald, og hennes foreldre var husmann Ole Olsen og Malena
Andersdatter.
Etter at Erik og Maria ble gift, var de inderster på Minsåsvald og på Tømmeråsen
før de kom til Myra omkring 1832. Erik døde her i 1866, og hvor lenge Maria var
her etter Erik døde er usikkert. 1 1875 var hun på Lillebergsmo hos sin sønn Olaus.
Hun døde der i 1882.
Myra hadde en besetning i 1865 på 3 sauer, 2 geiter og en utsæd på >/s tønne bygg,
1 tønne havre og 2 tønner poteter.
Erik og Maria hadde åtte barn:
81. Anne Martha, f. 1828 på Minsåsvald, d. 1886, gift i 1860 med Andreas
Andersen Holm Rindsemvald f. 1 836 på Strinda. De var husmannsfolk på Valborg
i Vinne og han arbeidet også som smed.
82. Halvor, f. 1 830 på Tømmeråsen, d. 1919, gift i 1 857 med Martha Sivertsdatter
f. 1830 på Leklemsvald, d. 1922. Martha var tidligere gift med Erik Rasmusen f.
1 821 på Fleskhus. Halvor og Martha ble husmannsfolk på Busveet under Leklem,
og de tok navnet Gresset. (Se artikkel av Annemor Frisli om Martha og Halvor i
Verdal Historielags årbok for 1993 side 1 12.)

----
344 H&FSt
----
83. Ohus, f. 1834 på Hallemsvald, d. 1902, gift i 1866 med Beret Martha
Nilsdatter f. 1 834 på Bergsvald. De tok over plassen Lillebergsmo og ble senere
selveiere der.
84. Siri Anna, f. 1837 på Hallemsvald, d. 1862 på Hallemsvald, ugift.
85. Liva, f. 1 840 på Hallemsvald. Hun flyttet til Vadsø i 1 876 og ble gift Hoel.
86. Jakob, f. 1843 på Hallemsvald. Han flyttet til Beitstad.
87. Elen, f. 1847 på Hallemsvald.
88. Martinus, f. 1849 på Hallemsvald. Han flyttet til Tullus, Jåmtland i 1866.
Tore Olsen Eklovald (1847-1931) og Ingeborganna Larsdatter (1845-1932)
Tore var født på Lundsmoen, og hans foreldre var Ole Halvorsen, født 1825, og
Serianna Toresdatter, født 1817. Tore ble gift i 1869 med Ingeborganna Larsdatter.
Hun ble født på Hjeldevald, og hennes foreldre var Lars Johnsen, født 1793 på
Lindsetvald, og Susanne Olsdatter, født 1817 på Leirset.
Denne familien var husmannsfolk i Myra fra 1873 - 1877, og før de kom dit var
de på Klokkerhaugen. Etter de flyttet fra Myra, var de på Øgstadvald og Eklovald før
de kjøpte plassen Gran under Kråg. Da Verdalsraset gikk, bodde Tore og
Ingeborganna samt barna Peter Olaus, Sofie, Inger Marie og Gustav på Gran. I tillegg
bodde mor til Ingeborganna, Susanne Olsdatter, og en inderst, Nils Andersen Faren,
på gården. Gran ble totalt ødelagt under raset, Tore og Ingeborganna samt sønnen
Gustav lå i første etasje og de var de eneste som kom seg ut og berget livet. De andre,
som alle lå i andre etasje ble tatt av raset og døde.
Tore, som hadde tatt familienavnet Gran, fikk 1870 kroner i erstatning, og han
kjøpte Aksnes søndre og flyttet dit. Han hadde Aksnes søndre til i 1919 da han flyt
tet til Øra og bygde "Tillergården" på Garpa.
Da Tore bodde i Myra i 1875, hadde han en besetning på 1 ku, 3 sauer og 1 geit,
utsæden var 'A tønne bygg, 1 tønne havre og 1 x fi tønne poteter.
Tore og Ingeborganna hadde ni barn:
81. Ole Severin, f. 1870 på Klokkerhaugen, gift i 1898 med enke Elen Anna
Kasperdatter f. 1 872 i Sparbu. Hun døde i 1905 og Ole Severin ble gift på nytt
i 1910 med Lorentse Olsdatter f. 1868 på Aksneshaugen. De ble brukere på
Aksnes søndre. (Se Heimer og folk i Leksdalen side 1 14.)
82. Sefanias, f. 1872 på Klokkerhaugen, d. 1883.
83. Ludvig Kristian, f. 1874 på Hallemsvald, gift i 1900 med Berntine Jørgine
Lorentsen f. 1 878 i Bjugn. Han utvandra til Amerika i 1910, og hun reiste etter i
1912.
84. Oluf, f. 1 877 på Hallemsvald, gift i 1 902 med Nikoline Marie Nilsdatter f. 1 865
på Vist. De utvandra fil Amerika i 1902, men kom tilbake etter 1920 og kjøpte
Løvli under Bjartnes.
85. Trine Julie. f. 1 879 på Øgstadvald, gift med Ole Albert Olausen Tillereng f. 1 877
på Tillervald, d. 191 9. De ble brukere på Tillerenget nordre. Trine var syerske, og
da Ole døde, flyttet hun i 1926 til Garpa der hun overtok "Tillergården" som hen-

----
345 H&FSt
----
nes far hadde bygd i 1919, etter at han solgte Aksnes. Hun hadde gården til i
1 934 da hun overlot den til sønnen Trygve Tiller.
86. Peter Olaus, f. 1881 på Øgstadvald, d. 1893 i Verdalsraset
87. Sofie, f. 1 884 på Eklovald d. 1 893 i Verdalsraset.
88. Inger Marie, f. 1888 på Eklovald d. 1893 i Verdalsraset.
89. Gustav, f. 1891 på Gran, d. 1968, gift i 1912 med Karen Johanne Grongstad
fra Høylandet.
Olaus Martin Johnsen (1852-1939) og Marie Olsdatter (1846-1922)
Olaus Martin brukte bare Martin som fornavn. Da han kjøpte Myra, tok han Hallem
som etternavn, men han ble kalt bare Martin Myren.
Han kom hit til Myra i 1877, og før den tid var familien på Sandsvald og
Okkelenget. Olaf Hallem fortake at Martin hadde kjøpt noen hus på Brustua som
han bygget opp i Myra. Om dette var straks han kom hit, eller det var noe senere, er
litt usikkert. Disse husene på Brustua var tidligere flyttet fra Dalemarka.
Martin var siste husmann i Myra. Han var født på Landstadhåggån av foreldre
husmann Jon Ottesen Landstadhåggån, født 1820 på Semsvald og Inger Marie
Olsdatter Mikvollvald, født 1823 på Øra. Han ble gift i 1870 med Marie Olsdatter.
Hun var fra Helgåsen, og hennes foreldre var Ole Bårdsen Helgås, født 1797 og
Martha Tronsdatter, født 1806 i Vera. (Se artikkel om slekten til Martha Tronsdatter
i Helgådalsnytt årgang 1979.) Martin og Marie gikk ut av statskirken og ble baptister
i 1894.
Martin fikk kjøpe Myra i 1899, og i tillegg fikk han kjøpe tre mål ovenfor plassen.
Kjøpesummen var på 1000 kroner.
Kontrakten mellom K. Jermstad og Martin Myren lyder som følger:
Kjøbekontrakt.
Undertegnede Furer K. Jermstad vitterligjør at have solgt til Martin Johnsen Myren
Pladsen Myren samt desjoruten 3-tre- Maal jord ovenfor Pladsen aj Hallemsmyren
i Værdalens Prestegjeld, for den mellom os ovenjorenede Kjøbesum 1000- et Tusinde-
Kroner, der er betalt.
Betingelser:
Kjøberen har adkomst til gaarden søndre Hallem i Lighet medjør.
Kjøber og selger holder gjerde den halve Strekning hverfra Merkespunktet i Vest til
Merkespunktet i øst i Merkeslinjen med Hovedbølet. 1 Merkelinjen med Hovedbølet i
øst holder Kjøberen gjerde alene.
Vandetjra grøjter Jra Hovedbølet er Eieren derajJorpligtet atjorjølge i lukket grøjt
gjennem den Jrasolgte Parsell Myren, saa det ikke Jorvolder nogen Skade saaledes
som Loven bestemmer.
Betingelser Jorøvrigt ved Kjøbet er opjylte.
Hallem, Værdalen den 31. September 1899
Som Vidner:
Som Selger
K. Jermstad
Som Kjøber:
Martin Myren

----
346 H&FSt
----
I 1899 ser vi at Martin brukte Myren som etternavn, senere tok han som nevnt, nav
net Hallem, men i dagligtale ble bare "Martin Myren" brukt.
Myren-navnet hang også igjen senere for også Olaf Hallem ble til daglig kalt Olaf
Myren.
Vi ser at Myra hadde adkomst til Hallem søndre, men da det ble anlagt vei i for
bindelse med utparsellering av Hallem nedre, ble også adkomsten til Myra fra denne
veien. 1 en forlikserklæring tgl. 2. april 1924 er eierne av Hallem søndre og Myra
enige om å slette denne adkomsten fra Hallem søndre til Myra.
Martin og Marie fikk ni barn
Maren Oline, f. 1871 på Landstadhåggån, gift med Julius Nygard fra Skogn. De
bosatte seg i Skogn.
81.
82.
Julie, f. 1 872 på Okkulsvald, gift med Nils Larsson fra Sverige. De bosatte seg i
Sverige.
Johan Marius, f. 1874 på Okkulsvald, d. 1952, gift med Mette Olsdatter Øyen
fra Levanger. Mette ble født i 1 877 på husmannsplassen Svedjan under Sende,
d. 1930. Hennes foreldre flyttet til Levanger i 1 895, og de tok Øyen som slekts
navn, antagelig etter Bjartnesøya der Oles foreldre bodde en tid. Marius og Mette
bosatte seg i Stabelstua og fikk 1 1 barn.
83.
84. Oleanna, f. 1877 i
Myra, d. 1958. Hun
utvandra til Amerika i
1900 og giftet seg i
1905 med Hans
Klongland. De bosatte
seg i lowa. De fikk 7
barn og har stor etter
slekt i Amerika.
85. Ole, f. 1879 i Myra,
gift med Oline Øyen
fra Levanger. De bosat
te seg i Levanger.
86. Theodor Hallem, f.
1881, d. 1957. Theo-
Martin og Maria Hallem sammen med barna Serina, Petra og
Olaf.
dor tok tjeneste på Berg og tok etternavnet Berg og han utvandret til Amerika i
1903. Han ble gift med svenskættede Anna Elizabeth "Betty" Larsson f. 1891 i
Blomdala Sverige og de fikk 9 barn.
Dødfødt gutt f. 1883.
B 7
B 8
Petra, f. 1 885, død 1 963. Petra var ugift og var i tjeneste hos baker Thomsen på
Øra nesten hele sitt arbeidsliv. Hun var aktivt med i Frelsesarmeen i alle år. Petra
var født med "seiershuve". Dette er en tynn hinne som enkelte har på hodet ved
fødselen. Fra gammelt av har denne seiershuva hatt stor betydning for de som var
født med den, blant annet kunne de, når de bar den på seg, slukke en brann bare
ved å gå rundt den. Petra slukket en brann hjemme i Myra og noe senere en brann


----
347 H&FSt
----
på Øra. (Se artikkel av Johannes Minsås om "Seiershuva" i Verdal historielags
årbok for 1952. Her forteller han om Petra og andre personer som var født med
denne spesielle hinna over hodet. Denne spesielle "seiershuva" er det ikke noe
snakk om at noen er født med nå. Hva årsaken er, er ikke godt å si, men kanskje
er det ikke er så stor overtro blant jordmødrene og folk ellers. Men når en leser
denne artikkelen avjohs. Minsås, så kan en kanskje begynne å tro på gamle sagn
og fortellinger.)
89. Karl Olaf, f. 1 892 i Myra. Han ble neste eier av Myra
Karl Olaf Martinsen Hallem (1892-1986)
og Marie Johanne Johnsdatter Elverum
(1897-1985)
Karl Olaf brukte bare Olaf som fornavn.
Han tok over Myra i 1917. I 1920 kjøpte
han Haugan som han hadde til i 1926, og i
denne perioden hadde bror av Olaf, Johan
Marius Myra fra 1920 til 1924. Marius Weie
var her fra 1924 til 1927. Olaf kom tilbake
til Myra i 1928, og han hadde den til han
døde. Jorda ble solgt som tilleggsjord til
Hallem østre i 1962, og husa ble fjernet i
1987.
Olaf arbeidet på Steinkjer som ungdom.
Der traff han Marie Johanne Elverum fra
Ogndal, og dette førte til giftermål. Olaf og
Marie (hun brukte bare Marie som fornavn)
ble gift i 1917. Hennes foreldre var John
Johansen Elverum og Anne Serine Hans
datter Hollåsplass.
Olaf arbeidet mye som gårdskar på Sør-
Hallem om sommeren, og i tillegg dreiv han
mye med grøftegraving rundt om på går
dene. Om vinteren var det skogsarbeide
som måtte gi utkomme til det daglige brød.
Marie og Olaf Hallem. Bilde tatt 1917.
Mange har vel hørt historien om kringla. Det var Olaf Hallem som var med i
begynnelsen av denne historien og gamle Ingber, som han fikk kringla fra, er mest
trolig Ingeborg Evensdatter på Hallem nordre. Slik fortake han historien:
"jeg var 7-8 år gammel. Fra gamle Ingber fikk jeg en kringle somjeg ikke åt opp.
Dajeg kom hjem til Hallemsmyra, ga jeg kringla til mor. Pauline Gjale kom til Myra,
hun var sypike og hjalp mor åsy klær. Kaffe fikk hun, og kringla. Pauline hadde ikke
råd til å ete kringla så hun lurte den ned i jorklelomma. Etterpå var jeg på Gjale og
hjalp til med noe, og mor til Pauline trakterte med kringla. Da var den hard som
stein. Jeg lurte knngla ned i lomma, og på vegen heim kastet jeg den i bakken neden-


----
348 H&FSt
----
Olaf M. Hallem som ungdom. Bilde er tatt i 191 7-1 8. f
for Haugan. Kår-Beret fann kringla. Den var da grønn av mugg. Hun kom til mor
og viste den fram og beklaget seg over at folk for så stygt fram med maten. Kår-Beret
tok med seg kringla heim"
Olaf og Marie Johanne hadde sju barn
81. Kåre, f. 1917, d. 1945 ugift.
82. Reidar, f. 1919, gift i 1941 med Aslaug Skavdal fra Leirådal. Hun døde i 1950,
og Reidar giftet seg i 1 957 med Olaug Brønstad fra Snåsa. Reidar vokste opp på
Helgåsen. Han arbeidet i jordbruket og som skogsarbeider. Da han ble gift med
Olaug, tok de over hennes farsheim, Brønstadsveet i Snåsa.
83. Ingrid, f. 1920, gift med Steinar Tingstad fra Frol, f. 1916, d. 1995. De dreiv
farsheimen til Steinar, Heimtun under Tingstad i Frol.
84. Dagny, f. 1923, gift i 1 945 med Konrad Olsen, f. 191 1, d. 2004. Konrad arbei
det ved Trones bruk og de bosatte seg på Trones.
85. Nelly, f. 1924, d. 2004, gift i 1945 med Per Kålen f. 1916 på Stiklestad pres
tegard, der hans far var forpakter, d. 1992. I 1950 startet de opp nybrottsbruket
Spelan, kjøpt av Augla.


----
349 H&FSt
----
86. Kari, f. 1927, gift i 1946 med Toralf Hynne f. 1920 på Øra, d. 1976. Toralf
dreiv mye med fjordfiske sammen med sin far, Oskar Hynne. Senere arbeidet han
ved fiskemafforretningen på Verdal Samvirkelag. De bygde villa i Smedveita på
Øra.
87. Gunnvor, f. 1938, gift i 1958 med Ottar Moholt, f. 1932. Ottar arbeidet ved
Statens vegvesen, og de bygde egen villa på heimjorda i Myra.
Nord-Hallem (Hallem Nordre)
GNR. 35, BNR. 1
Hollem Nordre.
Også Nord-Hallem har vært i kirkens og klostrenes eie så langt tilbake som en kan
finne ut. Før 1400-tallet har Erkestolen hatt en part av eiendommen, senere har
Holms kloster vært inne i bildet, men ved reformasjonen har klostergodset gått over
i Kronens besittelse. 1 1650 hadde Stiklestad kirke den største bygselretten med 1
spann og Kasper Schøller hadde en liten del.


----
350 H&FSt
----
Nord-Hallem var i kirkens eie inntil 1799, da ble den etter rekvisisjon av kirke
verge Ole Ågård solgt ved auksjon 28. desember til Lars Johannesen Lein for 1416
riksdaler. Fra 1799 og fram til i 1933 da Jørgen Wekre kjøpte Nord-Hallem, hadde
gården ti eiere. Siden 1933 har gården vært i Wekre-slektens eie.
Lars Johannessen (1766-1851) og Martha Ellingsdatter (1758-1848)
Lars Johannesen var født på Lein av foreldre Johannes Andersen Lem og Magnhild
Larsdatter. Han ble gift i 1791 med Martha Ellingsdatter, født på Auskin av foreldre
Elling Pedersen Auskin og Siri Jacobsdatter.
Lars Johannessen solgte gården videre til kvartermester Ole Faren i 1803 for 1600
riksdaler og han Byttet da til Sjøbygda hvor han ble forpakter på Sem, der han senere
ble eier.
Lars og Martha døde begge på Sem.
I 1801 var det på gården en tjener som hette Ingeborg Larsdatter, født 1784, ugift,
og det var to inderster som het Lars Johnsen, født 1768, og Johanna Johansdatter,
født 1727, begge ugifte.
Lars og Martha hadde tre barn:
81. Magnhild f. 1793, d. 1839, gift i 1 81 6 med Haldo Andersen Myhr, d. 1848.
Haldo forpaktet Råen fra 1819 fil 1823, og han overtok Sem i 1823 etter sin
svigerfar.
82. Siri f. 1796, d. 1 886, gift i 1821 med enkemann Ellef Andersen Holme f. 1758.
83. Anne f. 1 798, gift i 1 826 med Ole Toresen Vist f. 1791, d. 1 877. De var bru
kere på Vist øvre der Anne døde i 1 834. Ole ble gift på nytt i 1 836 med Ragnhild
Pedersdatter, f. 1806, d. 1884
Ole Olsen Faren (1747-1805)
Ole Olsen Faren bodde ikke på gården, og han dreiv den sammen med Faren nedre
som han eide. Ole døde i 1805, og Nord-Hallem ble solgt på skifteauksjon etter han
den 25. mars i 1805, og kjøpesummen var 1400 riksdaler. Kjøper var Mandrup v.
Alstrup.
Mandrup v. Alstrup (1779-1823) og Sophie Catrine Meyer Schult (1780-1867)
Alstrup var på Nord-Hallem til i 1817. Da kjøpte han Mo som han eide til han døde
i 1823. Sophie levde til i 1867, og hun bodde på Mo til hun døde. Da Alstrup kjøp
te Mo, ble Nord-Hallem solgt til Ole Henriksen Hodal fra Sparbu for 4000 spesieda
ler. Dette salget kan ikke ha gått i orden, eller så har Alstrup tatt gården tilbake, for
Alstrup eide Nord-Hallem fremdeles da han døde i 1823. På skifteauksjon etter han
i 1823 ble Nord-Hallem solgt til Jon Jakobsen Gjermstad for 953 spesiedaler.
Fra 1815 finner vi et tinglyst gavebrev fra løytnant Alstrup til det Norske univer
sitetet på Vi tønne bygg årlig. Dette gavebrevet ble slettet i 1965. Hvor lenge dette
gavebrevet er blitt opprettholdt vites ikke, men ganske sikkert ikke så lenge som til
1965.

----
351 H&FSt
----
Det var et stort hushold hos Alstrup på Hallem, i folketellingen for 1815 var det
to frøkener og ti tjenere.
Mandrup og Sophie Catrine hadde tre barn:
81. Hans Barchman, f. 1 809 på Hallem.
82. Elen Sophie, f. 1811 på Hallem, hun ble gift med Christen Elster.
83. Carl Henrich, f. 181 3 på Hallem. Han døde før 1815.
Jon Jacobsen Jermstad (1795-1866) og Kirsti Ellingsdatter (1795-1879)
Jon Jakobsen hadde gården til i 1860 da han solgte den til Hans Peter Jonsen Mikvoll
for 1200 spesiedaler. Han ble født på Gjermstad av foreldre Jacob Joensen Lund og
Guri Andersdatter. Jon ble gift i 1824 med Kirsti Ellingsdatter. Hun ble født på Sør-
Hallem av foreldre Elling Jonsen og Mali Andersdatter. Jon og Kirsti tok kår da de
solgte gården, og begge døde på Nord-Hallem.
I 1835 var gårdens besetning 2 hester, 6 storfe, 20 sauer, 7 geiter og 1 gris og de
sådde Vs tønne hvete, Vs tønne rug, 1 tønne bygg, 6 tønner havre, Vs tønne erter og
6 satte tønner poteter.
Jon Jakobsen hadde en datter med Karen Anfindsdatter før han ble gift:
81. Andrea f. 181 9 på Haugsholmen, gift i 1 846 med Tore Johnsen Øgstad f. 1819.
De utvandra til Amerika i 1 869.
Jon og Kirsti hadde fire barn:
81. Gurianna f. 1 825 på Hallem, d. 1905, gift i 1 852 med Nils Johnsen f. 1821
på Grundan, d. 1 887, de ble gårdbrukere på Ness mellom.
82. Martha f. 1827 på Hallem, d. 1888, gift i 1855 med Tore Olsen f. 1822 på
Hjelde, d. 1903, de ble gårdbrukere på Oklan.
83. Elen f. 1831 på Hallem, d. 1910, gift i 1 879 med enkemann Johannes Roaldsen
f. 1841 på Nessmoen, d. 1920. Han ble gift i 1863 med Berit Martha
Andersdatter, men hun døde i 1 878. I 1 875 var de husmannsfolk på Roaldsmoen
under Ness vestre, og senere ble de selveiere på samme plassen.
84. Jonette f. 1 834 på Hallem, d. 1 837.
Hans Peter Jonsen Mikvoll (1829-1911) og Beret Sevaldsdatter (1826-1891)
Denne familien var på Nord-Hallem fra 1860 til 1868. Hans Peter ble født på Mikvoll
av foreldre Jon Petersen og Karen Malena Hansdatter. Hans Peter giftet seg i 1859
med Beret Sevaldsdatter. Hun var datter på Stiklestad nordre og hennes foreldre var
Sevald Olsen og Ingeborg Jakobsdatter.
I 1868 overdrog Hans Peter Jonsen gården til Johan Kristian Jonsen Hofstadvaldet
(Buhaugen) for 1200 spesiedaler. Hans Peter kjøpte da Valstad østre.
I folketellingen for 1875 finner vi dem på Valstad østre, og i 1891 er de på Øra.
Hans Peter og Beret hadde to barn:

----
352 H&FSt
----
81. Julie Kristine Hansdatter f. 1 858 på Mikvoll, d. 1 868 på Hallem.
82. Sevald f. 1 864 på Hallem. Han utvandra til Amerika i 1 884, kom tilbake i
1908, og han døde ugift i 1929 på Sykehuset.
Johan Kristian Jonsen (1831-1908) og Ingeborg Evensdatter (1832-1913)
Johan Kristian kom til Nord-Hallem i 1868, og var husmann på Buhaugan under
Hofstad øvre, før han kjøpte Nord-Hallem. Han var født i Sparbu, sønn av ungkar
John Johnsen Aspås og pike Golla Johnsdatter Hofstad i Sparbu. Johan Kristian gif
tet seg i 1859 med Ingeborg
Evensdatter, datter av Even
Haldorsen Østnes og Berit
Olsdatter. Johan Kristian og
Ingeborg tok Hallem som
etternavn.
Johan Kristian betalte
1200 spesiedaler for Nord-
Hallem, og som det står skre
vet i Verdalsboka, arbeidet
han seg opp til å bli en vel
standsmann.
Johan Kristian Jonsen Hallem og Ingeborg Evensdatter Hallem.
I 1875 bodde far til
Ingeborg, Even Haldorsen, på
gården. Han var behjelpelig med gårdsdriften. Det var også en tjenestegutt som het
John Ellevsen, født 1859, og en tjenestejente som het Ingeborganna Bårdsdatter, født
1859. På Nord-Hallem var det i 1875 en besetning på 2 hester, 5 kyr, 2 kalve r, 20
sauer, 10 geiter og 2 gnser. Det var en utsæd på 2 tønner bygg, 6 tønner havre og 9
tønner poteter. I 1891 var det på gården en gjetergutt som het Edvard Johannesen,
født 1877, og en budeie som het Laura Kristine Johansdatter, født 1868.
Johan Kristian og Ingeborg fikk ingen barn, men de hadde en fosterdatter
Bl . Anna Olsdatter f. 1 873 på Musumenget. Hun var datter av Ole Eriksen, bosatt
på Bunes, og Ingeborganna Eskildsdatter, bosatt på Musumenget. Ingeborganna
var i tjeneste på Hallem søndre i 1 875 og i 1 877 ble hun gift med Johan Edvard
Ellingsen f. 1 85 1 i Skogn. Det er litt usikkert hvor det ble av dem, men det er mulig
at det var den samme Anna som i folketellingen i 1 891 var på besøk på Sætran
i Hegra. Hun var da ugift og arbeidet ved Ranheim papirfabrikk og var bosatt på
Kirkesletten i Trondheim.
Martinus Olausen Leklem (1870-1947) og Ingeborg Eide (1881-1966)
Martinus var født på Leklem og foreldra hans var Olaus Jakobsen Leklem og Madsine
Martinusdatter Moe. Han ble gift med Ingeborg Eide fra Ytterøy, og hennes foreldre
var Konrad og Anna Eide. Konrad var bergverksarbeider på Ytterøy.
Martinus Leklem kjøpte Nord-Hallem 1901 for kr 13.000, og nå fulgte en tid med
mange eierskifter på gården.


----
353 H&FSt
----
Peter Bruem fra Ogndal kjøpte gården av Martinus Leklem for kr. 20.000, men
han hadde den bare i to år før Martinus Leklem kjøpte den tilbake for kr. 27.000. I
den tiden Peter Bruem hadde gården, dreiv han ut en stor del av skogen.
I 1913 var Anton Aksnes på Nord-Hallem for å kjøpe den delen av gården som
grensa mot Leksdalsvatnet (Klingen). Handelen holdt på å gå i orden, men Ingeborg
nektet for salg. Endskapen ble at Aksnes fikk kjøpe den delen av Klingen som lå
nedenfor "gammelveien" og øst for "grinda i Nordbakkan". Kjøpesummen var på kr
200,-. Beiterett og fiskerett ble unntatt fra salget. I ettertid viste det seg at handelen
ikke var tinglyst på grunn av at Ingeborg ikke hadde underskrevet på skjøtet.
Tinglysingen ble foretatt først etter år 2000.
I 1923 solgte Martinus gården til sin bror, Ole Leklem, for kr 52.000, og han
hadde den i to år før Martinus kjøpte den tilbake igjen for kr 54.000.
I 1925 ble Nord-Hallem solgt til Johannes Pedersen By fra Vinne for kr 54.000.
Martinus og Ingeborg hadde ingen barn.
Følgende er en historie om Ingeborg Leklem og Ole Andreasen, husmann på
Gjale:
"Ingeborg led en del for at hun ikke fikk noen barn, og hun misunte Ole den store
barneflokken han hadde. En dag på senhøsten da Ole var inne og spiste, kom sam
talen inn på at hun misunte Ole denne barneflokken. Ingeborg hadde nettopp lagt
fram en stuv med vadmelstøy som hun skulle sy bukser av, og på skøy sa Ole at hvis
hanjikk tøy til en bukse så skulle han nok være behjelpelig så hun fikk barn".
Historien forteller at til jul fikk Ole tøy til en bukse, seiv om tilbudet om hjelp selv
følgelig ikke ble akseptert. Dette forteller at det også kunne være et godt forhold
mellom gardkone og husmann.
Johannes Pedersen (1880-1939) og Petra Emelie Gustavsdatter (1888-1962)
Familien kom til Hallem i 1920 fra Storlien hvor de var eiere fra 1911 til 1920.
Johannes var født på By, og han tok By som slektsnavn. Hans foreldre var Peder
Olaus Thomasen og Bergitha Lovise Johannesdatter. Han ble gift i 1909 med Petra
Emelie Gustavsdatter. Hun ble født i Faren av foreldre Gustav Andersen og Elen
Margrethe Steffensdatter.
Johannes og Petra Emelie fikk sju barn:
81. Odd Georg, f. 1910 på Faren, d. 1992, gift med Aagot Segtnan f. 1908 på
Kolberg og bosatt på Hallem søndre. De bosatte seg på Levanger.
82. Egil Bernhard, f. 1912 på Storlien, d. 1986, gift med Gunvor Ekren, d. 1986,
de bosatte seg på Øra.
83. Anders, f. 1913 på Storlien, d. 1989, gift med Borghild Ingvaldsen f. 1916, d.
2003. De bosatte seg på Øra, og Anders arbeidet som kontorleder ved Verdal
Meieri.
84. Gustav, f. 1 91 5 på Storlien, d. 1 993, gift med Ruth Strand f. 1 91 8, og de bosat
te seg på Øra. Gustav arbeidet som våpensmed på Rinnleiret.

----
354 H&FSt
----
85. Per, f. 1918 på Storlien, d.1942, ugift.
86. Eva Jorid, f. 1922 på Hallem, g. med ingeniør Karl Magnus Dahn f. 1922 i
Trondheim.
87. Jon Ingvald, f. 1924 på Hallem, d. 1995, gift med Julie Lillebakk f. 1924 på
Ørlandet, d. 1999. Jon var lærer, og sin siste lærerpost hadde han ved Stiklestad
skole. Han var også klokker i Stiklestad kirke. Jon fikk tildelt Kongens fortjeneste
medalje.
Jørgen Jørgensen Wekre (1886-1967) og Anne (Ane) Karoline Johannesdatter
(1883-1975)
I 1933 kom det nye eiere til Nord-Hallem. Da kjøpte Jørgen og Anne Karoline Wekre
fra Henning gården og sene re har den vært i denne slektens eie.
Jørgen var fra Dyrstad i Ogndal, og hans foreldre var Jørgen Jørgensen Dyrstad og
Lovise Rebekka Lorntsdatter Oppem. Han ble gift med Anne Karoline
Johannesdatter. Hun var fra Vådal i Sparbu og var datter av Johannes Sakariasen og
Maren Lovise Larsdatter Smolan.
Jørgen og Ane fikk tre barn:
Ane og Jørgen Wekre med sønner.
Bak f.v.: Mogne, Johannes og Leif. Foran: Ane og Jørgen.


----
355 H&FSt
----
B 1 . Johannes, f. 191 1 i Sparbu, d, 2001, gift i 1 946 med Astrid Rørmark fra Berg på
Helgeland. De ble de neste eierne av Nord-Hallem.
82. Leif Ingemann, f. 1913 i Sparbu, d. 1985, gift i 1941 med Signe Oline Lyng f.
1918 i Sparbu. De bodde på Stiklestad, og Leif arbeidet som lastebilkjører. Han
var sist ansatt ved Verdal kommune.
83. Magne, f. 1921 i Sparbu, d. 1991, gift i 1952 med Asbjørg Johanne Eklo f.
1933. De bygde egen villa på Nord-Hallem. Magne arbeidet som gårdskar på
Nord-Hallem, og da Innherred Teglverk startet opp, ble han ansatt der.
Neste eier på Nord-Hallem ble Jarle Wekre, sønn til Johannes og Astrid. Jarle giftet
seg med Aud Vollan, og nå er det deres datter Helene, gift med Jens Høyem, som er
eiere.
Husmannsplasser og fradelte bruk på Nord-Hallem:
Fra 1800 til ca. 1870 var det en husmannsplass på Nord-Hallem, og det var Myra.
I 1872 ble det gjort et makeskifte mellom Nord-Hallem og Sør-Hallem, slik at de
to husmannsplassene Myra og Støa (Angelbakken) skiftet eiere.
1 denne oversikten tar vi med plassene der de hørte heime etter makeskiftet i
1872.
Støa / Angelbakken
Denne husmannsplassen lå i området der Otte Hallem bygde villaen Støatun. Dette
er en meget gammel plass, som er nevnt så tidlig som først på 1600-tallet.
Her ser vi hvor viktig Leksdalsvatnet og området omkring vatnet var. Begge disse
to naboplassene kan dateres veldig langt tilbake i tid. De ligger like ved veien til
Leksdalen, og det var rike fiskemuligheter i Leksdalsvatnet.
Angelbakken er et stedsnavn som skal ha tilknytning til kommandotida. I denne
tida var det ekserserplass på Prestmoen ved Augla, Verdalens gamle prestegard.
Soldatene brukte denne bakken fra Nord-Hallem til Støa som øvingsbakke.
Etter at den siste husmannen forlot Angelbakken, kjøpte Petter Olsen plassen og
la den til Støa østre.
Hvor kommer navnet Angelbakken fra? Kan navnet skrive seg fra enke Engel
Kluver som var husmannskjerring? Vi finner henne i sjeieregisteret fra 1748, og i
manntallet fra 1762 var hun registrert som husmann på Sør-Hallem.
Engel Dortea Kluver ble født omkring 1705, og hennes foreldre var Johan Vilhelm
Kluver og Birgitte Bilderling. Hun ble enke i 1739, og var da gift med en underoffi
ser fra Overhalla. Tre barn er oppgitt i begge tellingene: Beret, Lisbeth og Dorthe.
Engel døde i Hallem-Støa i 1772, 78 år gammel.

----
356 H&FSt
----
Navnet Angel er nærmest ukjent fra kirkebøkene for Verdal fra denne tid. Navnet
Engel er tysk, og forandringen til Angel er liten, så det er ganske sikkert henne som
har gitt navnet til Angelbakken.
Jon Tørrisen
Under Hallem søndre er det i en folketelling av 1665 oppført en husmann, Jon
Tørrisen Skjørholmen. Vi vet ikke om han har hatt Støa som husmannsplass, men det
er mest trolig etter som ingen av de andre plassene var bebygd på den tida.
Ole Mortensen (1736-1814) og Gjertrud Rasmusdatter (1742-1794)
Ole Mortensen var fra Kjesbu og hans foreldre var Morten Olsen og Karen Jonsdatter.
Han ble gift med Gjertrud Rasmusdatter. Hun var fra Lille-Vuku og datter av Rasmus
Markusen og Gunnhild Arntsdatter.
I 1801 var Ole Mortensen husmann i Støa, og det er usikkert når han kom hit til
denne plassen.
Ole ble enkemann i 1794, og i 1801 hadde han Marit Jonsdatter, født 1770, som
hushjelp.
Om Ole står det i folketellingen at han var "vanhelsig". Han døde i 1814. Han ble
funnet død i båten på Leksdalsvatnet.
Ole og Gjertrud hadde to sønner:
81. Rasmus f. 1774 i Ulvilla, d.1794.
82. Ole f. 1784. Om Ole står det at han lot seg verve til artilleriet i København
John Toresen (1787-1850) og Maren Kirstine Andersdatter (1780-1852)
John og Maren Kirstine bodde på Øgstad da de ble gift i 1810. De kom til
Angelbakken i 1814 etter at den forrige bruke ren døde. De flyttet tilbake til Øgstad
i 1818. Vi finner mer om denne familien under Øgstad.
Jon Pedersen (1791-1845) og Anne Sørensdatter (1791-1869)
Jon Pedersen ble født på en husmannsplass under Nord-Tiller. Hans foreldre var hus
mannsfolk på Ner-Hallem på 1700-tallet, og de het Peder Sevaldsen og Maria
Jonsdatter. Om Anne har vi ingen andre opplysninger enn at hun kake seg Tiller da
de ble gift.
Jon og Anne ble gift i 1818, og de bodde da begge på Tiller, men de kom hit til
Angelbakken like etter at de giftet seg.
Begge flyttet til Ausa til datteren Beret en gang mellom 1840 og 1845. Begge døde
i Ausa.
Jon og Anne hadde tre barn:
81. Beret Martha f. 1 81 9 på Hallemsvald, d. 1 81 9 på Hallemsvald.
82. Beret Jonsdatter f. 1 820 på Hallemsvald, gift i 1 839 med Ole Nilsen, de ble bru
kere på Ausa søndre fra ca. 1840. Mer om denne familie på Ausa søndre i
Heimer og folk Leksdalen.

----
357 H&FSt
----
83. Peder f. 1823, d. 1906 på Hallemsvald, gift i 1844 med Martha Olsdatter f.
1822 på Leklemsvald, d. = 1850. Han ble gift igjen i 1852 med Martha
Caspersdatter f. 1 823 på Akerhusvald. Han var da husmann på Minsåsåsen.
Ole Henriksen (1814-1852) og Martha Eliasdatter (1819-)
Ole og Martha var i Hallemstøa i tidsrommet 1840 til en gang mellom 1850-1865.
Ole var født på Sundby av foreldre Henrik Jensen og Anne Bårdsdatter. Han ble
gift i 1839 med Martha Eliasdatter. Hun var født på Back i Kall, og hennes foreldre
var Elias Jensen og Martha Pedersdatter. Ole og Martha var bosatt på en plass under
Stiklestad nordre da de giftet seg. Ole døde i 1852 da han forliste og druknet under
sildefisket på Folda.
I folketellingen for 1865 var Martha losjerende på Hestegrei lille. I 1890 har
Martha fått en flytteattest til Trondheim der hun "har jaaet plads i en aj hospitalerne
der".
Ole og Martha fikk tre barn:
81. Elias f. 1 840 på Bjartnesvald. Han fikk flytteattest til Trondheim i 1 865. Han var
ugift og arbeidet som gårdskar og portner ved Trondhjems kommunale sykehus.
82. Ingeborganna f. 1 844 på Sør-Hallemvald, gift i 1 870 med Mikal Jonsen f. 1 845
på Tronesvald. De bosatte seg på Solem på Øra, som lå ved Skilleparken i
Nordgata. Mikal arbeidet som gardsarbeider.
83. Henrik f. 1849 på Sør-Hallem, gift i 1875 med Julianna Ellingsdatter. Sand f.
1853 på Vist. Han utvandra til Amerika i 1882, og kom visstnok ikke tilbake. I
1 891 var Julianna i tjeneste på Holmsveet.
Ole Halvorsen (1823 -1897) Anne Johannesdatter (1832-)
I 1865 og 1875 finner vi Ole som husmann i Angelbakken under Hallem nordre.
Ole var murer, og han ble født på Brustuen under Stiklestad østre. Hans foreldre
var Halvor Ottesen og Brynhild Mosesdatter. Foreldrene var husmannsfolk på Aksnes
og Støa under Vester-Hallem. Ole ble gift med Anne Johannesdatter, som var født på
Lyngsholmen. Hennes foreldre var Johannes Sevaldsen og Martha Olsdatter. De var
husmannsfolk på Lyng mellom.
Ole og Anne hadde i 1865 en besetning på 6 sauer og 1 geit og en utsæd på 1/8
tønne bygg, 1 tønne havre og 3 tønner poteter. I 1875 hadde de 1 ku og 4 sauer og
en utsæd på 1/8 tønne bygg, 1/2 tønne havre og 2 tønner poteter.
Ole Halvorsen var siste bruker i Angelbakken. Det er mulig at han flyttet herfrå i
1879, for vi ser at brannforsikringen er utmeldt da. Ole med familie flyttet ganske
sikkert til hans foreldre i den andre Støaplassen under Vester-Hallem. Ole var også
en tur til Amerika. Han utvandra i 1882, men kom tilbake da hans far døde i 1884.
Han overtok da denne Støaplassen. Vi finner mer om denne familien under Hallem
vestre.
Fra brannprotokollen kan en lese:

----
358 H&FSt
----
En bygning hvori stue, kjøkken, fjøs og lade
Et stabbur
35 spd.
5 "
5 "
Utmeldt 28/6 1879. Bortjlyttet til Bjartnesvald.
Dette er slutten på husmannsplassen Angelbakken.
Gjalet / Hallem øvre
GNR. 35, BNR. 6
Gjalet/Hallem øvre 1958. f O io:k
Gjalet er ingen gammel husmannsplass. Den ble bebygd ca. 1870, og det har vært
bare en slekt på plassen fram til 1980-tallet.
Jorda på Gjalet var meget steinfull noe en kan se på det svære steingjerde rundt
eiendommen. Gjalet har en fin beliggenhet med flott utsikt ut over bygda.
HEIMER OG FOLK - STIKLESTAD 1 800-1940

 

----
359 H&FSt
----
Besetning i 1875: 1 ku, 7 sauer og 1 gris, og utsæd var 1/4 tønne bygg, 1 tønne
havre og 3 tønner poteter.
Plassen ble innmeldt i brannkassen i 1871

1. En bygning, hvori stue og kjøkken med overværelse 40 spd.
2. En bygning bestående ajjjøs, lade samt vedskur 20 spd.
20 spd.
3. En kakkelovn 5 spd.
6/12 18/7 el stabbur ass. jor 20 spd.
Litt fra husmannskontrakten fortalt av Pauline Olsdatter Hallem:
Rett til hamning for 1 ku, 2 geiter og 3 - 4 sauer, unntatt i sætertida.
Pliktarbeide:
6 dage r i potetonna 6 sh
6 dager i våronna 8 sh
15 dager i slåttonna 12 sh
Dessuten om vinteren noen faste dager.
Ole Andreasen (1827-1907) og 1) Pauline Petersdatter (1826-1861) og 2)
Jøren Pedersdatter (1828-1913)
Ole og Pauline kom fra Lyngåshaugen og bosatte seg som første brukere på Gjalet
under Hallem nordre.
Ole var født på Ydsevald av foreldre Andreas Olsen og Martha Jonsdatter. Han ble
gift i 1852 med Pauline Petersdatter. Hun ble født på Bjørganvald av foreldre Peter
Andreas Nilsen og Kirstie Pedersdatter Fikse. Pauline døde 1861, og Ole giftet seg på
nytt i 1861 med Jøren Pedersdatter. Jøren var fra Dreiarmoen under Forbregd, og
hun var datter av Peder Johnsen og Serianna Jørgensdatter. Ole døde på Gjalet i 1907
ogjøren i 1913.
Ole og Pauline hadde tre barn:
81. Martin f. 1852 på Stene, utvandra til Sverige i 1880, senere til Amerika. Han
døde der 1903, gift, men ingen barn.
82. Petter f. 1 854 på Stiklestad, gift med Serianna Nilsdatter. Han var husmann i Støa
under Hallem vestre og døde der i 1 907.
83. Aneus f. 1 858 på Lyngåsvald. Han var i tjeneste på Hegstad i 1 875. Han utvan
dra til Amerika i 1 886, og etter han hadde reist, fikk de aldri noe livstegn fra ham.
Ole og Jøren hadde fire barn
81. Peder f. 1862 på Lyngåsvald, d. 1864.
82. Peder f. 1865 på Lyngåsvald, d. 1866.
83. Sofie f. 1 869 på Lyngåsvald. I folketellingen i 1 891 var hun på besøk på Gjale.
Hun var da barnepike på nedre Dalem i Sparbu, og dit kom hun i 1 885. Senere
var hun budeie på Dalem til hun døde i 1929. Hun brukte da Dalem som etter-

----
360 H&FSt
----
navn. Sofie fikk fortenestemedalje for lang og tro tjeneste. Johan Kristian Dahlum
la særlig vekt på husdyrhold, og ved jubileumsutstillingen i Kristiania i 1914 fikk
han 1. premie for en samling husdyr. Sofie hadde vel sin store andel av æra for
den fine besetningen på gården.
84. Pauline f. 1872 på Hallemsvald. Pauline var ikke gift, men fikk en datter, Olga
Jørgine f. 1 904. Hennes far var Georg Johannesen, og han var født på Sende.
Pauline Olsdatter Hallem
(1871-1963)
Pauline hadde husmanns
kontrakt fra hun overtok
plassen etter sin far, og til
1914 da hun kjøpte Gjalet og
Plassen. Heimen fikk da nav
net Hallem øvre, og Pauline
tok etternavnet Hallem.
Gjalet er ikke noen stor
plass, den var på ca. 30 mål
og av dette var det 20 mål
dyrket jord. Dette var jord
nok til å fø tre kyr, og i tillegg
var det litt åker. De hadde litt
hestehjelp i onnene, men
ellers drev mor og datter
Gjalet aleine. Det var først i de senere
årene de hadde heimen at veien ble
utbedret så pass at det var mulig å
komme til Gjalet med en treskema
skin. Tidligere var det bare å bruke
piggmaskina for å få tresket kornet.
Seiv om det ikke var noen stor avling,
var dette et møysommelig arbeide.
Storparten av veden de brukte, var
kvist som Pauline drog heim fra
skogsdriftene omkring Gjalet, og de
var alltid en stor dunge med kvist lag
ret under en stor gran like ved
husene.
Olga tok over heimen fra sin mor,
og hun solgte den siden til Erik Larsen
som er eier nå. Olga flyttet da til en
leilighet på Øra, og hun døde i 1997.
Nå er det Geir Erik Larsen som er
eier på Hallem øvre.
Olga Hallem.

 

----
361 H&FSt
----
Hjlßi
må
wmm?S&å
3SBk«
. ;
A
mm
> :
SÉÉ3 7
x
Pauline Hallem.
Plassen
Denne plassen hadde flere navn. På Lyngåsen kalte de den Uti-Plassa, fordi den lå
utenfor Lyngåsen, og de nedenfor kalte den Oppi-Plassa, fordi den var ovenfor Gjalet.
Plassen er nå merket med navnet Ryeplassen.
Husa lå øverst i Gjalplassen ca. 200 m vest for Lyngåsheimen på samme side av
veien.
Anders Ågesen (1828-1883) og l) Kristine Haldosdatter (1839-1872) og
2) Beret Martha Jonasdatter Lyngsvald (1838-)
Det er noe usikkert, men enkelte opplysninger kan tyde på at det er bare Anders Åge
sen som har vært husmann her. Plassen er ikke nevnt i noen folketelling, og de opp
lysninger vi har om plassen og folkene der, er fra Reidar Prestmos notater.

----
362 H&FSt
----
De er på Hallem i alle fall i årene 1868 - 1872. Plassen ble trolig nedlagt mellom
1872 - 1875. I listen "Husmannspenger" for 1868 er de oppført som husmannsfolk
under Hallem nordre.
Anders og Kristine kom fra husmannsplassen Elvsveet i Leksdalen hvor de var
husmannsfolk uten jord i 1865.
Anders Ågesen var tømmermann. Han ble født i 1828 på en plass under Skrove
øvre, og hans foreldre var Åge Andersen og Lisbeth Olsdatter. Han ble gift i 1865 med
Kristine Haldosdatter. Hun var datter av Haldo Pedersen Stubskin og Ingeborg
Pedersdatter. Kristine døde i 1872, og Anders giftet seg igjen i 1882 med enka Beret
Martha Jonasdatter som var født på Vangstadvald. Hennes foreldre var Jonas Olsen
og Gjertrud Hansdatter. Beret Martha var tidligere gift med Mikal Johnsen Kjærenget.
I 1875 var Anders inderst på Haga mellom, og han døde der i 1883.
Anders hadde en sønn med Ragnhild Larsdatter før han ble gift med Kristine:
Bl . Peter Obus f. 1 861 på Auskin. Han utvandra til Amerika i 1 882.
Anders og Kristine hadde to barn:
Bl . Anneus f. 1 867 på Tusetvald, d. 1 867.
82. Ingeborg Anna f. 1 870 på Hallemsvald. Hun ble gift med sitt søskenbarn Andreas
Mikalsen født på Fiksevald. De var på Karmhusbakken i 1900. I 1908 kjøpte de
Fjesme i Henning, og Ingeborg Anna døde der i 1916.
Fraskilte parter fra Hallem nordre.
Haugar»
GNR 35, BNR. 7
Karl Olaf Martinsen Hallem (1892-1986) og Marie Johanne Johnsdatter
Elverum (1897-1985)
I 1920 kjøpte Olaf Martinsen Hallem jordstykket Haugan av Martinus Leklem på
Hallem nordre. Olaf eide Myra under Hallem søndre fra 1917, og da han kjøpte
Haugan, var det hans bror Johan Marius som tok over Myra.
Haugan var på ca. 80 mål, og ca. halvparten var dyrket. Kjøpesummen var på kr
5000.
Haugan var ikke bebodd tidligere, slik at Olaf måtte bygge hus der. Til stuebyg
ning kjøpte han en overbygning på en jordkj eller på Hallem nordre så det var ikke
stor plass de hadde å boltre seg på. Kjøpesummen var stor, og i tillegg kom kostna
den med oppsetting av hus. Det ble vanskelig å berge seg på gården seiv om han
hadde arbeid ved siden av.

----
363 H&FSt
----
Haugan undre Nord-Hallem i 1950. "Nystua" under oppføring
I 1926 ble Haugan solgt på tvangs
auksjon til Anton Venem, men han
bodde aldri på gården. Olaf losjerte en
tid på Nord-Hallem og på Øra. Han
flyttet senere tilbake til Myra, og denne
familien kan en se mer om der.
I 1929 var det på nytt auksjon på
Haugan, og da var det Ivar Klokker
haug som kjøpte gården.
Ivar Alfred Klokkerhaug
(1901-1985) og Johanne Lyngås
(1902-1989)
Ivar Alfred kom fra Klokkerhaugen
under Augla, og Johanne kom fra
Lyngåsen. Om deres slekt kan en finne
mer under deres fødesteder.
Ivar Klokkerhaug hadde Haugan til
1962, da ble gården solgt til Paul
Ivar og Johanne Klokkerhaug.

 

----
364 H&FSt
----
Hojem, og nå er det hans sønn, Per Olav,
som er eier.
Ivar og Johanne flyttet til en bolig
ved Hallemskorsen etter at de solgte
Haugan.
Ivar Alfred og Johanne hadde en
sønn:
81. Reidar Klokkerhaug f. 1926 på
Klokkerhaugen. Han ble gift med
Hjørdis Kristiansen, og de bygde
egen villa ved Hallemskorsen.
Reidar døde i 2002.
Johanne og Ivar Klokkerhaug med sønnen Reidar.
Ner-Hallem (Hallem Nedre)
GNR. 36, BNR. 1
Ner-Hallem sammen med Vester-Hallem ble så langt tilbake som i middelalderen kalt
Store Hallem. Det har også vært en stor gard, men gjennom tidene har deler av eien
dommen blitt utparsellert. Det har vært bosetning på eiendommen i meget lang tid.
Det kan en se på de store mengder gravhauger som finnes i Hallemsmarka. Ner-
Hallem var krongods fram til 1762 da den ble solgt til oppsitteren og delt i to, Ner-
Hallem og Vester-Hallem.
I 1766 ble deler av skogeiendommen på vestre siden av Leksdalsvatnet utparsel
lert til Forbregd og Skjørholmen. Dette skjedde etter at gården ble delt, og denne
skogeiendommen tilhørte Vester-Hallem. Eier der var da Elling Olsen. Begge gårdene
hadde eiendom i Haukåa. Denne besto av husmannsplasser, seter, sag og kvern i
Haukåelva.
Ved matrikuleringen i 1723 hadde gården en husmann. Det var Sevald
Hallemstøen. Gården hadde da seter 3 fjerding borte og et ringe kvernsted. Seteren
var på Steikpannberget i Haukåa, der eiendommen Haugset nå er og den ble nedlagt
mellom 1840 og 1870. Kverna var i Haukåelva, og der har det også vært et sagbruk.
Fossen der saga lå, kalles enda Sagfossen.
Sagbruket i Haukåa eksisterte så sent som 1916, da en i skjøtet fra Martin Moe til
Erling Samdal på Vester-Hallem ser at gården hadde en aksje i sagbruket. (Se mer om
Haukåa i Siri Kristoffersen: "Grenda mi".)
Johannes Pedersen Leklem (1775-1841) og Berit Pedersdatter (1761-1829)
Hvis vi går fram til 1800-tallet finner vi i 1794 skjøte til Johannes Pedersen Leklem
på Ner-Hallem. Gården ble da overtatt fra Jon Villumsen på odelssak.


----
365 H&FSt
----
Johannes Pedersen Leklem overdrog i 1802 gården til sin far Peder Leklem for
2000 riksdaler. Johannes bygslet i 1804 Vester-Hallem som han hadde til i 1810, da
han kjøpte Haga.
Johannes og Berit ble gift i 1803 og de fikk tre barn:
81. Martha f. 1 803 på Ner-Hallem, g. i 1 830 med Ole Halvorsen Hage f. 1 806 på
Ness. Han døde allerede i 1832 og Martha giftet seg på nytt i 1840 med
Johannes Johnsen Gudding, og de ble eiere på Haga østre. Martha døde i 1 874
og Johannes i 1 890.
82. Marit f. 1808 på Leklem, d. 1 821 på Haga.
83. Ole f. 1810 på Haga østre, d. 1810 på Haga.
Peder Olsen Leklem (1751-1827) og Martha Jonsdatter Leklem (1742-)
Peder Olsen ble født på Leklem i 1751. Han var sønn av gårdbruker Ole Sevaldsen
og Marit Jonsdatter.
Peder Leklem drev Ner-Hallem til i 1807 da han overlot gården til sønnen Ole, og
Peder tok da kår.
Peder og Martha fikk sju barn:
81. Johannes f. 1775, gift i 1803 med Berit Pedersdatter f. 1761. I 1809 kjøpte
Johannes Haga nordre østre og han hadde denne gården til han solgte til sin svi
gersønn Johannes Johnsen Gudding i 1 840. Johannes og Berit døde begge på
Haga, han i 1841 og hun i 1829.
82. Marit f. 1 779, gift i 18 14 med Ole Olsen Malmo
83. Ole f. 1 779, tvilling med Marit, gift med enke Ragnhild Pedersdatter. Han var eier
av Ner-Hallem fra 1 807 til 1814.
84. Lorentz f. 1781, d. 1781.
85. Lorentz f. 1782, d. 1786.
86. Gjertrud Margrete f. 1785, d. 1789.
87. Martha Maria f. 1788, gift i 1817 med Jon Torgersen f. 1792. Han hadde da
bosted i Volen. Denne familien bodde på Kvamme fra de ble gift og framover mot
1 830-tallet.
Ole Pedersen Leklem (1779-1826) og Ragnhild Pedersdatter
Ole og Ragnhild giftet seg i 1806. Dette var hennes andre ekteskap. Hun hadde tid
ligere vært gift med Ole Johnsen Wilmann på Forbregd som døde i 1799.
Ole Pedersen hadde gården til i 1814 da han solgte den til Verdalsbrukets eier
Johan Kristian Mutter.
Johan Kristen Miiller
Johan Kristen Miiller var eier av Vinjegodset i Mosvik, så han bodde nok ganske sik
kert ikke på Ner-Hallem, men hadde en driver på gården.

----
366 H&FSt
----
Rasmus Parelius Drejer (1779-) og Marie Elisabeth Miiller
Ved auksjon i proprietær Miillers bo ble gården solgt til hans svigersønn, sogneprest
Drejer fra Ytterøy.
Rasmus Parelius Drejer var født i Trondheim, og hans far var skipper Peter Albrekt
Drejer, og moren var Andrea Margrete Bing. Rasmus Drejer ble gift i 1813 med Marie
Elisabeth Miiller. Hun var datter av proprietær Johan Kristen Miiller som bodde på
Vinje i Mosvik, og som var eier av Verdalsgodset.
Rasmus Drejer var sogneprest i Stiklestad fra 1808 til 1812. Han bodde på Ner-
Hallem enda i 1815, og han var da 60 år. Han døde kort tid etter. Gården var meget
forfallen, og den ble overtatt av panthaveren, Vitenskapenes selskap i Trondheim.
Rasmus Drejer, likesom Johan Kristen Miiller, drev nok ikke Ner-Hallem seiv, og
i folketellingen for 1815 finner vi en familie med tjenerskap som ganske sikkert var
drivere på gården. Det var Lars Johnsen med familie
Rasmus og Marie Drejer hadde tre barn:
81. Kristen Johan f. 1 81 5. Han ble sjømann.
82. Peter Albrekt f. 1 8 1 6, d. 1 906, gift med Gunhild Lorentsdatter Myhr og han ble
gårdbruker på Ytterøy.
83. Laura Kaspara f. 1817, d. 1848, gift med Jokum Thomassen Winstrup fra
Farsund.
Lars Johnsen (1785-) og Anne Olsdatter (1779-)
Lars kom til Hallem fra Lyngsvald omkring 1813. Hvor lenge han var her, er usik
kert, men trolig til omkring 1818. I 1815 var det tre tjenere på gården, og som kår
folk var Peder og Martha Leklem der.
Lars og Anne ble gift i 1811 og de hadde to barn
Bl . Johannes f. 1811 på Lyngsvald.
82. Elling f. 1 8 1 4 på Hallem, d. 1 832 på Forbregd
Ole Henriksen (1792-) og Anne Jakobsdatter (1792-)
De kom til Ner-Hallem som drivere like før 1819 og var her til omkring 1823. Da
kjøpte han Tuset søndre.
Ole Henriksen var født i Sparbu i 1792, han ble gift i 1816 med Anne
Jakobsdatter født 1792 i Sparbu. (Se mer om denne familien i Verdalsboka "Heimer
og folk, Leksdalen" side 52.)
Ole og Anne hadde fem barn
81. Jonetta f. 1817 i Sparbu
82. Martha f. 1 8 1 9 på Ner-Hallem
83. Haldor f. 1822 på Ner-Hallem, gift
Brekkhusmoen.
84. Gurianna f. 1 825 på Tuset, gift med
de ble husmannsfolk på Rødøy.
1 840 på Sømna med Kristina Hansdatter
husmann Jakob Larsen f. 1 824 på Rødøy,

----
367 H&FSt
----
85. Andreas f. 1827 på Tuset, gift i 1853 på Sømna med Ingeborg Pernille
Hansdatter Lyngvær. Etter han ble enkemann, giftet Andreas seg for andre gang i
1 869 i Gamvik med Petronella Olsdatter f. 1 844 på Sømna.
Vitenskapenes selskap overdrog gården til Johs. G. Monrad på Ekle. Det var i 1821.
Det var en bruker på Ner-Hallem i 1830-35 som het Hagen Larsen. Om denne
Hagen er det ikke funnet flere opplysninger.
1 1835 var gårdens besetning på 2 hester, 10 storfe, 20 sauer, 20 geiter og 1 gris
og utsæden var 3 tønner bygg, 8 tønner havre og 8 tønner poteter.
Fra slutten av 1830-årene ble gården drevet som underbruk under Ekle, og i 1875
er gården oppført uten besetning og utsæd. Den ble da benyttet som sommerham
ning til Ekle.
Etter Johannes G. Monrads død arvet sønnen Anton B. Monrad alle hans gårder.
Anton B. Monrad stykket Ner-Hallem opp i en del småbruk, og husmannsplas
sene ble solgt til brukerne. Det som ble igjen, kjøpte eieren av Vester-Hallem.
Husmannsplasser på Ner-Hallem:
På Ner-Hallem var det flere husmannsplasser på 1700-tallet. I Hallemstøa var det en
husmann tidlig på 1700-tallet, og omkring 1750 var det seks husmenn på gården. 1
følge folketellingen i 1801 hadde gården fem husmenn. Ingen av disse kan stedfestes
til noen spesiell plass på grunn av at alle plassene ble kalt Hallemsvald. Da sier det
seg seiv at stedfestingen blir veldig vanskelig.
Under Ner-Hallem var det også en del husmannsplasser i Hauka. For å få gårdene
og folket i Hauka samlet i ett bind, blir alle plassene i Hauka tatt med sammen med
Volhaugen.
Vi tar her med de brukerne fra 1801-tellingen som vi ikke kan stedfeste.
Anders Olsen (1757-1821) og Berit Halvorsdatter (1761-1821)
Anders var født på Hallemsvald, og hans foreldre var Ole Andersen Sandviken (under
Vist) og Anne Mogensdatter Vinne. Foreldra til Berit var Halvor Ottesen Sørhaug og
Kirsten Rasmusdatter.
Anders og Berit flyttet til Slåkkåen under Stiklestad østre, og begge døde der med
en dags mellomrom. Først døde Anders den 10.07 og så Berit den 11.07. De bodde
hos sønnen Otte, som da var husmann på Slåkkåen.
Anders og Berit hadde sju barn:
81. Ole f. 1 782. Han døde som barn.
82. Halvor f. 1784, d. i 1813 på Stiklestad østre-vald
83. Anne f. 1788, d. 1794.
84. Malena f. 1791.
85. Ole f. 1794.
86. Otte f. 1 797, gift i 1 820 med MaritJoensdatter. De var husmannsfolk på Slåkkåen

----
368 H&FSt
----
under Stiklestad østre, senere på Svartåsen under Stiklestad nordre, og så på
Hesteg reiva Id.
87. Anne Martha f. 1800 på Hallemsvald, d. i 1801 på Hallemsvald.
Peder Olsen (1757-) og Gjertrud Johnsdatter (1758-)
Foreldra til Peder var Ole Pedersen Minsås og Marit Jacobsdatter Kvam.
Peder og Gjertrud hadde fire barn:
81. Mali f. 1780 på Stiklestadvald.
82. Magnhild f. 1785 på Yssevald.
83. Marit f. 1792.
84. Martha f. 1 800 på Hallemsvald, gift i 1 822 med Nils Andersen f. 1 794. Martha
hadde da bosted på Karmhus, og Nils bodde på Røsenget. (Se Heimer og folk,
Leksdal side 282.)
Henrik Johannessen (1728-1801) og Marit Olsdatter (1745-)
Henrik hadde ett ekteskap bak seg da han ble gift med Marit, men navn på hans før
ste kone er ukjent.
I sitt første ekteskap hadde Henrik en sønn:
81. Jens, f. 1753, d. 1840.
Henrik og Marit hadde fire barn:
81. Johannes, f. 1768, d. 1800.
82. Ole, f. 1772.
83. Anders, f. 1775, d. 1 820, gift med Martha Eriksdatter. (Se neste husmann under
Hallem nedre.)
84. Stina, f. 1 780. Stina var ikke gift, men hun hadde to barn med Gullbrand Bentsen:
Martha f. 1 800, hun døde i 1 801 og Gunhild f. 1 803.
Anders Henriksen (1775-1820) og Martha Eriksdatter
De ble gift i 1805 og begge hadde bosted Hallemsvald. Før 1810 flyttet de til By og
ble husmannsfolk der.
Anders og Martha hadde sju barn:
81. Marthe f. 1 805 på Hallemstøa, d. 1 890, gift i 1 827 med Iver Ottesen f. 1 801
d. 1 887, de ble husmannsfolk i Øgstadmarka.
82. Marit f. 1807 på Hallemsvald, d. 1893, gift i 1832 med Ole Olsen Stene f.
1 808 på Ner-Holmsvald, d. 1 887. Ole var fergemann på Østnes.
83. Lise f. 1810 på Byvald, d. 1847 på Vinnevald, gift i 1833 med Johannes
Gabrielsen, bosatt på Rosvollvald.
84. Henrika f. 181 2 på Byvald, gift i 1 834 med Haldor Ellefsen f. 1810.

----
369 H&FSt
----
85. Bardo f. 18 1 6 på Byvald, d. 1894 på Vinnevald, gift i 1839 med Ragnhild
Olsdatter. De var inderster på Rosvollvald og Fæbyvald.
86. Anne Birgithe f. 1 81 7 på Byvald, d. 1847, gift i 1841 med Ole Olsen Sul. De
var bosatt på Inndal og Suulstuen. Anne Birgitte døde i 1847, og Ole flyttet ti
Overhalla i 1 852 sammen med to barn.
87. Mikael f. 1 81 9 på Byvald. Han døde visstnok ung.
I folketellingen for 1815 er det bare registrert to husmenn på Ner-Hallem. Denne tel
lingen er noe ufullstendig, og neste folketellingen som er tilgjengelig, kommer først
i 1865, slik at her blir det noen som vanskelig kan stedfestes.
Vi fortsetter med noen av disse.
Andreas Pedersen (1829-) og Guruanna Mathiasdatter (1828-)
Denne familien var på flere husmannsplasser både før og etter de var på Hallem
nedre. De var her fra ca. 1855 til ca. 1860. I 1875 losjerte de på Moenget i Leirådal,
og i 1876 flyttet de til Frol, der de ble brukere på Rolien østre.
Andreas ble født på Forbregdsvald der hans foreldre var inderster. Han var sønn
av Peder Nilsen og Berit Pedersdatter. Han ble gift i 1851 med Guruanna
Mathiasdatter, født på Melbyvald av foreldre Mathias Mathisen og Kari Svendsdatter.
Andreas hadde bosted på Melbyvald da de giftet seg.
Før han ble gift med Guruanna hadde Andreas en datter med Johanna
Andersdatter:
81. Karen Lisbet f. 1 849 på Solbergvald, gift i 1 873 med Ole Larsen Tanemplass
Andreas og Guruanna hadde seks barn
81. Beretf. 1851 på Øgstadvald, d. 1856 på Hallemsvald.
82. Kristina f. 1854 på Hegstadvald, d.1854 på Hegstadvald.
83. Martin f. 1855 på Ner-Hallemvald. Han flyttet til Frol i 1876 og tok navnet
Granås. I 1891 var han i Trondheim som dagarbeider.
84. Berit Anna f. 1 859 på Ner-Hallemvald. Hun døde på Skrovevald i 1 862 av hal
sesyke.
85. Peter f. 1 861 på Øgstadvald. Han døde i 1 862 på Skrovevald 9 dager etter sin
søster Berit Anna.
86. Anneus f. 1 864 på Skrovevald. Han flyttet til Frol i 1876.

----
370 H&FSt
----
Støa
GNR.36, BNR. 8
Oversiktsbilde over plassene i Støa under Ner-Hallem. Lengst bort ser vi Angelbakken under Nord-Hallem. De to
nærmeste pilene viser de 2 plassene som ble slått sammen til Støa, bnr. 8.
Denne Støaplassen lå like
nedenfor den villaen som Ann
Inger Støa og Ivar Lyngstad har
bygd, like ved veien fra
Hallemskorsen til Vistvik.
Støa er ikke drevet som eget
bruk etter Ole Støa sluttet med
drifta der. Husa er nå revet, og
jorda eies av Ann Inger Støa og
Ivar Lyngstad.
Støa vestre (ca. 1960).
Halvor Ottesen (1799-1884) og » Brynhild Mosesdatter (1793-1856)
2) Ingeborg Eriksdatter (1809-1894)
Det er litt vanskelig å si med sikkerhet når de kom til Støa, men det må være før
1856, for Brynhild døde dette året, og da var de på Hallemsvald. Vi tror at dette var
den første husmannsfamilien som slo seg ned på denne plassen, dette på grunn av at
de hadde en liten buskap enda i 1865. De hadde da 4 sauer og 2 geiter og en utsæd
på 1/10 tønne bygg, x ii tønne havre og 1 L /2 tønne poteter. Det ser ikke ut som de har
dyrket opp så mye mer i 1875 heller, for buskapen og utsæden var noenlunde på
samme størrelse også da.

 

----
371 H&FSt
----
Før de kom hit til Støa, var de inderster på Brustua i 8-9 år, og så var de hus
mannsfolk på Aksnes en tid.
Halvor ble født på Hestegreivald, sønn av Otte Eriksen og Gjertrud Knutsdatter.
Otte og Gjertrud var husmannsfolk på Brustua under Stiklestad østre. Halvor ble gift
i 1823 med Brynhild Mosesdatter. Hun var datter av Moses Olsen Nordlyng og
Ragnhild Sivertsdatter.
Brynhild døde i 1856, og Halvor ble gift igjen i 1861, da med Ingeborg Eriksdatter
fra Meråker.
Halvor og Brynhild døde begge i Støa, og Ingeborg døde på Haugli.
Halvor og Brynhild hadde tre barn:
Bl . Ole, f. 1 823 på Brustua under Stiklestad østre, d. 1 897. Ole var en tid husmann
på Angelbakken under Hallem nordre og kjøpte senere Støa av sine foreldre.
82. Mikal, f. 1829 på Brustua under Stiklestad østre, d. 1 897. Han ble gift med
Elsebe Olsdatter Volplassen. Han var en tid husmann på Stiklestadvald, og i 1 887
kjøpte han Hallem lille.
83. Gunnerius, f. 1834 på Aksnesvald, d. 1927, gift i 1862 med Olava
Sevaldsdatter f. 1827 på Leirset, d. 1876. De var barnløse. Gunnerius finner vi
som husmann i Eklestua i 1 875. I 1 891 var han enkemann, bodde på Hallem lille
der han hadde bygd seg egen stue og arbeidet som graver ved Stiklestad kirke.
Ole Halvorsen (1823-1897) og Anne Johanne
Johannesdatter (1833-1920)
Ole Halvorsen ble gift i 1860 med Anne
Johanne Johannesdatter, født på Lyngs
holmen. Hun ble kalt Ane, og var datter
av Johannes Sevaldsen og Martha
Olsdatter.
Ole var husmann i Angelbakken
under Nord-Hallem før han flyttet til
Støa, antagelig i 1879. 1 1882 reiste
Ole til Amerika, og han ble der til i
1884 da han kom tilbake og overtok
Støa da hans far døde.
Ole og Anne fikk fire barn:
Bl . Beret Martha, f. 1860 på
Eklestua, d. 1944, gift med
Peder Petersen Sende f. 1858, d.
1951 . Beret og Peder var hus
mannsfolk på Tokstad mellom i 1 893.
Under raset mistet de tre barn og alt de
eide, og de kjøpte så Sendesvedjan
Leksdalen.
Ole Halvorsen Støa.
HALLEM


----
372 H&FSt
----
82. Helmer, f. 1861 på Hallemsvald. (Støa
under Hallem nordre) Han ble gift med
Bergitte Martinsdatter Myrvold. De ble
neste eiere i Støa.
83. Ingeborg Anna, f. 1866 på
Hallemsvald. (Støa under Hallem
nordre) Hun var ugift og arbeidet
som sykepleierske på Røstad skole
Hun døde i 1922 og bodde da
hos sin søster Oleanna på Bøgset,
Trones.
84. Oleanna, f. 1875 på Hallemsvald
(Støa under Hallem nordre) Hun ble
gift med Godtvard Sefaniasen Myr f.
1870 på Myr. De bosatte seg på
Bøgset på Trones, og han arbeidet på
Trones bruk.
Ane Støa
Helmer Olsen Støa (1861-) og Bergitte
Martinsdatter Myrvold (1875-)
Helmer giftet seg i 1900 med Bergitte Martinsdatter
Myrvold. Hun var datter av Martin og Ingeborg
Myrvold.

Samme året overtok Helmer Støa. Plassen var
da blitt selveiet bruk, og Helmer kjøpte også
den vestre Støa-plassen for kr 500. Han kjøp
te husene på en plass på nedre Vistamoen
for kr 500. Disse bar han ned til vatnet,
rodde dem til Støa og satte dem opp i gren
sa mellom de to eiendommene. Dette ble
den vestre Støa-heimen slik vi kjenner
den fra våre dager.
Før han ble gift, hadde Helmer to barn:
81. Jon Aneus, f. 1880. Hans mor var
Anna Kristine Andreasdatter Hallems
vald. Jon Aneus ble gift med Ida
Mathilde Solberg og de tok navnet
Solberg.
82. Inger Marie, f. 1895. Hennes mor var
Hanna Haldorsdatter fra Vera. Hun ble gift
med Olaf Sveqård, oq de ble bosatt i
Leksdal.
Helmer oq Berqitte Støa.
HEIMER OG FOLK - STIKLESTAD 1 800-1940

 


----
373 H&FSt
----
Helmer og Bergitte fikk fem barn:
Bl . Ole Martin, f. 1900, gift med Anna Sofie Eid fra Ytterøy. Ole ble neste eier av
Støa.
82. Astrid Ingeborg, f. 1905, d. 1936, gift med Olaf Olsen. Astrid og Olaf bodde i
Støa, etter at hun døde giftet Olaf seg på nytt med Nelly Veie, og de bosatte seg
på Øra.
83. Helge Bernhard, f. 1910, d. 1986, gift med Magda Lillegård. De kjøpte Lian i
Leksdal i 1946.
84. Johan, f. 1913, d. 1973, gift med Signe Elisabeth Fagerberg, og de bosatte seg
i egen villa ved Minsås. Johan var en aktiv politiker i Arbeiderpartiet i Verdal. Han
var ordfører i Verdal i perioden 1963 til 1967, og var stor
tingsrepresentant for Nord-Trøndelag i perioden fra
1965 og til han døde i Oslo i 1973
85. Ingrid, f. 1918. Hun døde i
"Spanska
Ole Martin Støa (1900-1996) og
Anna Sofie Eid (1896-1945)
Ole tok over heimen i 1928 og han bodde
der til i 1982. Da flyttet han til sønnen Bjørn
som hadde sått opp villa på eiendommen.
Senere flyttet han til Verdal aldersheim og
døde den 1996.
Ole ble gift med Anna Sofie Eid. Hun
var fra Ytterøy, datter av Olaf og Ellen Eid.
Anna kom til Verdal som tjenestejente hos
Marie og Trygve Forberg på Reitan. Trygve
var også fra Ytterøy.
Ole og Anna fikk to barn
Røe f. 1 93 1 på Nord-Minsås. De bosatte seg
i egen villa ved Støa. Både Bjørn og Oddny
arbeidet ved Stiklestad planteskole. For sitt
langvarige arbeid på planteskolen, fikk Bjørn
Anna og Ole Støa.
Kongens fortenestemedalje.
82. Else, f. 1933, gift med Harald Haugdal fra Sparbu. De bosatte seg i Sørlia ved
Steinkjer.
HALLEM

 


----
374 H&FSt
----
Støa
Dette er vestre Støaplassen under Vester-Hallem og det var denne plassen som Ole
Halvorsen kjøpte da han slo sammen de to Støa-plassene.
Her kan vi ikke finne mer enn en bruker som vi med sikkerhet kan si har vært
beboer, men det er mulig det har vært husmenn her før Erik Johnsen.
Erik Johnsen (1844-1899) og Anne Katrine Paulsdatter (1828-1908)
Erik var født i Vera, og hans foreldre var John Olsen Væren og Ingeborg Eriksdatter.
De kom fra Meråker til Vera. Erik ble gift i 1866 med Anne Katrine Paulsdatter fra
Skogn.
I 1865 var Erik tjener på Stiklestad øvre, og Ane Katrine var budeie på Sulstua
vestre.
1 1887 kjøpte Erik jord da Ner-Hallem ble utparselert og bygde opp småbruket
Haugli. Han tok da navnet Haugli som familienavn.
Ole Støa fortake ei lita historie om da Erik forandret navn. Etter navneforan
dringen (fra Støa til Haugli) var Erik på auksjon. Her fikk Erik tilslag på ett eller
annet, lensmann Wessel ropte da hvem det var som baud. Lensmannen kjentes ikke
med navnet, og Erik gjentok da: Erik Haugli - Erik Haugli er det. Til det svarte lens
mannen: "Phø, jeg skriver Erik Støa lell" Det var tydelig ikke populært hos lensman
nen med skifting av etternavn.
Det var i disse åra mange som endret familienavn etter hvert som de ble selveiere.
Erik og Anne fikk to barn:
bosatte seg på Vestrum på Øra og tok navnet Vestrum.
82. Iver, f. 1 870 på Hallemsvald. Han var ugift og tok over Haugli etter sin far.
Hallemstøa / Støa a / Støa østre
GNR. 36, BNR. 19
Plassen befant seg der heimen Støa nordre/østre, tilhørende Robert Hallem, ligger i
dag.
I folketellingen for 1865 ble denne plassen kalt Støa a.
I 1718 hadde Ner-Hallem 1 husmann, og det var Sevald Hallemstøa, men
Hallemstøa eksisterte nok som husmannsplass lenge før den tid.
Denne plassen hadde en naturlig plassering ved veien opp bakkene fra
Leksdalsvatnet forbi Hallem nedre og videre til Stiklestad. Også veien til Leksdalen
gikk forbi denne plassen. Spesielt om vinteren gikk nok den største trafikken til og
fra Leksdalen over vatnet, og det samme var det vel med trafikken til Haukåa. På et


----
375 H&FSt
----
Støa østre.
gammelt kart fra 1813 ser vi at hovedveien til Leksdalen er avsluttet ved
Leksdalsvatnet ved Støa.
Hvis vi tar utgangspunkt i år 1800, bygslet Jon Villumsen på Hallem nedre bort
Hallemstøa i 1791 til Erik Johannesen for en årlig avgift 4 riksdaler, uten pliktarbei
de. Det var ikke vanlig plassfolka fikk bygslet plassene uten pliktarbeide, og vi vet
ikke om det var spesielt for denne personen, eller det var noe som fulgte med plas
sen. Men beboerne på plassen hadde hele tiden status som husmenn.
Jens Eriksen (1757-1821) og Martha Jakobsdatter (1759-1822)
I folketellingen for 1801 er det nye brukere i Hallemstøa.
Jens Eriksen var skomaker, og han var født på Klokkerhaugen av foreldre Erik
Kristensen Øra og Anne Jensdatter Klokkerhaugen.
Jens og Martha giftet seg i 1783, men de fikk ingen barn.
Jens døde i 1821 i Hallemstøa, og Martha ble gift igjen i 1822. Hun var da 63 år.
(Se neste bruker i Hallemstøa).
Ole Hansen (1794-1875) og n Martha Jakobsdatter (1759-1822)
2) Martha Olsdatter (1799-1880)
Ole og Martha ble gift 21.11.1822. Martha døde 10.12.1822, så det ble ikke noe
langt ekteskap. Ole Hansen ble gift på nytt 1825 og da med Martha Olsdatter født i
Tromsdalen. Hun bodde på Stubskinvald da hun ble gift med Ole. Ole var født på
Lyngåshaugen, og han var sønn av Hans Olsen og Malena Monsdatter. Ole døde i
1875 og Martha i 1880, begge i Hallemstøa. Også mor til Ole, Malena Monsdatter,
bodde her fra hun ble enke i 1813 og til hun døde i 1833.


----
376 H&FSt
----
I 1865 hadde de en besetning på 1 ku og 4 sauer, og de hadde en utsæd på l A
tønne bygg, 1 tønne havre og Vi tønne poteter.
Ole og Martha Olsdatter fikk en sønn:
81. Olaus f. 1 833 på Hallemsvald. Han ble neste bruker,
Olaus Olsen (1833-) og Martha Oline Henriksdatter (1843-)
Olaus ble gift i 1874 med Martha Oline Henriksdatter fra Ekne. Hennes far var
Henrik Ingebrigtsen.
I folketellingen for 1875 bor også mor til Olaus i Hallemstøa. De hadde også en
inderst ved navn Elsebe Olsdatter født 1847. Hun var fra Volplassen og ble senere gift
med Mikal Halvorsen. De flyttet til Hallem lille.
Besetningen i 1875 var 1 ku og 4 sauer, og de hadde en utsæd på Vs tønne bygg,
3 A tønne havre og 1 V 2 tønne poteter.
Olaus hadde Hallemstøa tili 1881. Dette året finner vi en kjøpekontrakt mellom
Olaus Støen som selger og Petter Olsen som kjøper, der Olaus selger hus og utstyr til
den nye husmannen. Dette er kontrakt på kjøp av husa og en del utstyr for en sam
let kjøpesum på kroner 600. Husmennene eide husa, så de ble enten flyttet fra plass
til plass, eller solgt til neste bruker. 1 dette tilfelle kan en merke seg at det var med
noen humlestenger på handelen, så det er tydelig at det har vært en humlehage i
Hallemstøa. Olaus har tydeligvis vært glad i øl for humle ble stort sett brukt til
ølbrygging, og brygging av humleøl var en tradisjon på den tida. Men humlen kunne
nok også gi en ekstraskilling ved salg.
Vi tar med avskrift av denne kontrakten:
Kjøbekontrakt
" Undertegnede erkjender herved at have solgt til Peter Olsen Hallem mine paa
Pladsen Støen østre under vestre Hallem i Værdalen Tinglag staaende Husbygninger
bestaaende aj Vaaningshus, Udhusbygning og Stabur, samt Baadnøst - hermed jøl
ger der paa Pladsen bestaaende Hesjeørke, kornstør og Humlestanger -jor en sam
let kjøbesum aj 600- sexhundre kroner - hvilke erlegges med 500 kroner inden 11.
jebruar jørstkommende og Resten inden 1. marts. Husene tiltredes aj kjøberen 1.
marts-jørste marts - 1881 - indtil hvilken tid de skal jor selgernes Regning og Resico
de ajleveres nærmeste dag til kjøberen i den Stand de i dag bejindes.
Thi skal nevnte huse med tilbehør som overanjørt være Peter Olsens Eiendom er jeg
jor salget hans Hjemmelsmann.
Hallem 8 januar 1881
Til Vitterlighet
Peter Holst
Som Selger
Olaus Støen
Som Kjøber
Petter Olsen
Mariane Holst

----
377 H&FSt
----
I 1891 var Olaus og Martha Oline på Balgård i Vuku. Han var dagarbeider. Før 1900
flyttet de til Frol og ble husmannsfolk på Østborgåsen, og de var her fram til 1920
da de kom til Bakken aldersheim.
Olaus og Martha Oline hadde en datter:
81. Mette Oline, f. 1 876 i Hallemstøa. Hun døde i 1 893 under Verdalsraset. Hun var
da tjenestejente på Trøgstad store.
Petter Olsen Hallemstøa (1855-) og Serianna
Nilsdatter (1850-)

Petter Olsen kom til Støa i 1881. Pet
ble født på Lyngåshaugen av foreldre
Ole Andreassen og Pauline
Petersdatter. De bodde først på
Lyngåshaugen og siden på Gjalet
under Hallem nordre. Han ble
gift i 1880 med Serianna
Nilsdatter. Hun var født på
Reppesvald av foreldre Nils
Fastesen, født 1809 som var hus
mann på Dillenget i 1875, og hus
tru Olina Johansdatter. Serianna ble
mye brukt som jordmor.
I 1900 ser vi av et skjøte fra
Martin Mo på Hallem vestre at Støa
er blitt solgt til Petter Olsen.
Pi
ter Olsen Hallemstøa og kona Serianna Nilsdatter.
Skjøde
Undertegnede Martin Moe gjør herved viterligt at have solgt, ligesomjeg herved aj
min eiende gaard Hallem vestre G.nr. 36 Br.nr. 6 i Stiklestad sogn i Verdalen selger
skjøder og afhandler enjordparsel østre Støen ajSkjyld Mark 0,29 til Peter Olsen jor
den omjorende Kjøbesum aj kr. 500,00 - fem Hundrede Kroner, og foråd paa
Kondisjonen i Henhold til Kjøbekontrakt aj 7 april 1899 - og da ovennvnte
Kjøbesum er mig besvart, skal Eiendomen østre Støen herejter jølge Kjøberen Peter
Olsen som en retmessig kjøbt eiendom, hvorjorjeg er hans Hjemelsmand ejter Loven.
Til vitterlighed
]. Skrove
Verdalen 20 januar 1900
Iver Haugl
Martinus Moe
I 1904 kjøpte Petter Olsen husmannsplassen Hallemstøa (Angelbakken) av Martinus
Leklem på Nord-Hallem, og dermed var Støa østre i den størrelse som den er nå.

 

----
378 H&FSt
----
Skjøde
Undertegnede Martinus Leklem, Eier ajGaarden nordre Hallem Gaards nr 35 Brugs
nr 1 og aj Hallemstøen Gaards nr 35, Brugs nr 2 i Værdalens Prestegjeld gjør her
ved viterligt at have solgt, ligesomjeg herved sælger, skjøder og ajhandler jra mig og
Arvinger til Peter Olsen Støen en Jordparsel aj Hallemstøen, Støen nordre kaldet,
Gaards nr 35, Brugs nr 3aj skyld 17 øre med de tilsamme hørende Rettigheter og
Herligheter for den os omjorenede Kjøbesum Kr. 500,00. Dette jordstykke, er ca 10
Maal og grenser i Nord til Leksdalsvandet, mod Vest til Meien, der gaar ned til
Vandet, mod Syd til grænsen mellom Peter Støen og et Aspetre ved veien, derjører
til Leksdalen, mod øst til et Bergskjær ved Leksdalsvandet og et hjærdes udgangs
punkt ved Leksdalsveien.
Da Kjøbesumen paa omjorenet Maade er ajgjort, skal ovennevnte Eiendom jølge
ham og Arvinger som lovlig kjøbt, og forbliver jeg hans Hjemelsmand ejter loven.
Hallem, Værdalen 27. April 1904.
Martinus Leklem.
I 1891 meldte Petter og Serianna seg ut av statskirken og gikk over til baptistmenig
heten.
Petter og Serianna fikk sju barn:
Bl . Petrine, f. 1 880, gift med Jon Jonsborg fra Sjøbygda. De bosatte seg på Øra, der
Jon dreiv som vognmann.
82. Oline Kristine, f. 1 883, gift med Andreas Kålen. De kjøpte heimen Hallemsenget
avNer-Hallem i 1925. "
83. Anna, f. 1 885, gift med Einar Heir, de bodde på Øra.
84. Inga Otelie, f. 1887, hun var ugift.
85. Sofie, f. 1 889, gift med Sivert Skottheim, og de bosatte seg i Sandefjord.
86. Nils, f. 1892, d. 1955, gift i 1917 med Aslaug Røysing f. 1895 i Ogndal, d.
1983. De ble de neste eierne av Støa, og i 1931 kjøpte de gården Fikse søn
dre. (Se heimer og folk, Leksdal side 547.)
87. John, f. 1 896, gift med Amanda Marie Kolstad fra Vega, de kjøpte heimen Moholt
i 1917. (Se mer om denne familien under Forbregd.)
Nils Petersen Hallem (1892-1955) og Aslaug Røysing (1895-1983)
Nils kjøpte Støa i 1917 og bodde der til i 1931 da han kjøpte Fikse i Leksdalen. Nils
arbeidet i mange år ved Verdal Samvirkelags mølle før han flyttet til Leksdalen.
Heimen var fremdeles i hans eie inntil hans sønn Matheus kjøpte den i 1948. I
mellomtiden var det forskjellige leieboere der. Støa er fremdeles i slektens eie og nå
er det sønnesønn av Matheus, Robert Hallem, som er eier.
Nils og Aslaug fikk ti barn:

----
379 H&FSt
----
Nils Petersen Hallem og Aslaug Røysing.
81. Sigrun, f. 1918, d. 1979, gift med Steinar Pedersen. De bosatte seg i Steinkjer.
82. Petter, f. 1919, d. 1987, gift med Borghild Overrein fra Ogndal. De kjøpte Fikse
nordre av Knut Finstad i 1950.
83. Matheus, f. 192 1, d. 1992, gift med Marit Ness, f. 1920. De ble de neste eier
ne av Støa østre, og han arbeidet på Verdal Samvirkelags mølle.
84. Einar, f. 1923, d. 1992, gift med Erna Magnusson. De bosatte seg på Levanger.
85. Arne, f. 1925, d. 1988, gift med Åse Muller. De ble brukere på Fikse nedre fra
1953.
86. Inge, f. 1928, gift med Kjersti Stornes. De er bosatt på Sør-Fikse i Leksdal
87. Fridtjof, f. 1930, gift med Jenny Grande fra Sparbu. De bosatte seg på Øra,
Fridtjof ble drept i en trafikkulykke i Oslo i 1968.
88. Rolf f. 1932, gift med Svanhild Pauline Lyng. De bosatte seg i Raset, bygde villa
på hennes farsgard, Haga i Raset, og overtok senere denne gården.
89. Gerd f. 1935, gift med Jostein Kvål fra Skatval, d. 2003. De bosatte seg på
Steinkjer.
Bl O.Otte f. 1937, gift med Astrid Elfrid Josve. De bygde villa i Støa, men tok senere
over hennes farsheim i Leksdal.


----
380 H&FSt
----
Støa b / Hallemsvald
I følge opplysninger, gitt av Ole Støa til Reidar Prestmo, går det fram at det var en
Støa-plass der Narve og Elisabet Skrove bygde villa, og tomta etter denne plassen var
synlig helt til nyveien mellom Hallem og Vistvik ble bygd i 1953. På et gammelt kart
fra 1813 er det påmerket en plass ganske nøyaktig der en mener denne plassen var.
En kan ikke finne sikre opplysninger om det har vært sammenhengende boset
ning på denne plassen, eller det har vært perioder det ikke har vært bosetning her.
Ole Støa forteller at hans far, Helmer, husket at det bodde en enslig mann her.
Han var husmann under Hallem nedre som da var eid av Monrad på Ekle. Han hadde
lov til å rydde noe einer og småskog ovenfor husa, og dette skulle han spørre om for
hver gang. På slutten ble han så skrøpelig at han ikke kom seg til Ekle for å spørre.
Monrad overrasket han en gang, og som straff ble det bestemt at han ikke fikk hogge
ved på en stund.
I 1890 kjøpte Mikal Halvorsen denne plassen sammen med Hallem lille som da
ble utparsellert fra Ner-Hallem.
Det er litt vanskelig å plassere folkene på de riktige plassene når det gjelder disse
to Støaplassene, men vi mener at vi har fått riktige folk på riktig plass.
Tørres Olsen Hallemstøa (1740-1813) og Marit Ellevsdatter Hallemstøa
(1744-)
Tørres kom til Støa en gang etter midten av 1700-tallet.
Foreldra til Tørres var Ole Tørrisen Nord-Minsås og Berit Andersdatter Øra.
Tørres døde i Hallemstøa. Marit Ellevsdatter var født på Øra, og hun var datter av
Ellev Olsen Vinnesvald og Guri Pedersdatter Stiklestad.
Tørres og Marit ble gift i 1770 og de fikk en datter:
81. Guri f. 1 772, gift i 1 795 med Ole Andersen, f. 1 776 på Bredingsvald, d. 1 799.
Guri og barna bodde i Hallemstøa i 1 801.
Ole Andersen Hallemstøa (1775-1799) og Guri Tørresdatter (1772-)
Ole ble født på Hallan nedre i 1775 av foreldre Anders Olsen Røssenget og Karen
Dorthea Johansdatter. Hans foreldre var også på en av plassene i Hallemstøa like etter
de giftet seg, i 1773 var de på Bredingsvald og 1775 på Hallan nedre der Ole ble født.
De kom så til Røssenget der de ble boende. Ole giftet seg 1795 med Guri Tørresdatter
som nevnt ovenfor.
Ole og Guri hadde to barn:
81. Anders f. 1795.
82. Ole f. 1799, d.1804.

----
381 H&FSt
----
Ole Andersen Stranden og Guri Tørresdatter (1772-)
Etter Ole Andersen Hallemstøa døde, ble Guri gift igjen i 1802 også da med en som
hette Ole Andersen. Denne Ole Andersen var fra Stranden, og hvor lenge de var hus
mannsfolk i Hallemstøa, vet vi ikke sikkert.
Lars Povelsen (Paulsen) (1778-1844) og Ragnhild Embretsdatter
(Ingebrigtsdatter) (1787-1884)
Lars Povelsen var tjener på Hjelde østre i 1801. I 1810 ble han gift med Ragnhild
Embretsdatter. Hun var født på Movald av foreldre Ingebrigt Jensen Tømmerås og
Berit Tomasdatter Tømmerås.
Dette paret bodde begge på Hallem nordre da de ble gift i 1810, men etter at de
giftet seg var de en kort stund på en plass under en av Stiklestadgårdene. De flyttet
til Hallemstøa ca. 1814, og Lars var der til han døde i 1844.
Ragnhild døde på Movald, men hun har nok også vært på Tømmeråsen en tid
etter hun ble enke, for hun hadde Tømmerås som etternavn da hun døde.
Lars og Ragnhild hadde fire barn:
81. Martha f. 1811 på Stiklestad va Id. Martha var døvstum, og hun døde i 1 898 på
Buvollen. Hun hadde da etternavnet Hallemstøen.
82. Embret f. 1 81 7 på Hallemstøa. Han fikk flytteattest til Hitra i 1 835.
83. Jens f. 1 821 på Hallemstøa, gift i 1 854 med Beret Elausdatter f. 1 832 på Reitan,
d. 1922 i Minneapolis. De utvandra til Amerika i 1889.
84. Beret f. 1 824 på Hallemstøa, d. 1913, gift i 1 847 med Haldor Olsen f. 1 820
på Bredingsvald, d. 1 856. De tok over Støa i 1 847 og var her til 1 853 da de
flyttet til Bredingsvald.
Haldor Olsen (1820-1856) og Beret Larsdatter (1824-1913)
Haldor var født på Bredingsvald av foreldre Ole Ellefsen og Marit Haldorsdatter. Han
ble gift i 1847 med Beret, datter av forrige husmann på denne plassen.
De var husmannsfolk her fra de giftet seg og fram til 1853 da de flyttet til
Bredingsvald i Vuku. Haldor døde her bare 36 år gammel, etter ni års ekteskap, og
han etterlot seg da kone og fire barn.
I 1865 losjerte Beret sammen med datteren Liva på Lassegjerdet under Breding
vestre. 1 1875 var hun husholderske hos Andreas Olsen på Småengan i Vuku, og i
1891 bodde hun hos sin datter Maria. Beret døde på Prestenget i Vuku i 1913.
Haldor og Beret hadde fire barn:
Bl . Maria f. 1847 på Hallemsvald. I 1865 var hun tjenestepike på Kveldstad og i
1 875 på Haga søndre. Maria ble gift i 1 878 med Ole Olsen, og de bodde på
gården Storstuen i Ulvilla i 1 891.
82. Olaus f. 1849 på Hallemsvald. Han var tjenestekar på Bjartan i 1865, og i
1 874 ble han gift med Anne Marta Sevaldsdatter. De var husmannsfolk på
Innhaugen i Vuku. Anne Marta døde i 1 893, og Olaus ble gift for andre gang i
1909 med Karen Anna Olsdatter f. 1 865 på Inndalsåsan.

----
382 H&FSt
----
83. Lovise f. 1852 på Hallemsvald, d. 1852.
84. Liva f. 1 854 på Bredingsvald, gift i 1 895 med Ole Nilsen f. 1 854 på Dillenget.
Før den tid var hun tjenestepike på Grundan vestre og på Øra.
Petter Larsen (1825-1901) og Marta Bardosdatter (1826-1913)
Petter ble født på Lundåsen på Inderøy. Marta var født på Svedjan under Haug, og
hennes foreldre var Bardo Thomasen og Karen Larsdatter.
Petter og Marta ble gift i 1861 og begge hadde da bosted på Hallemsvald. De var
ikke så veldig lenge i Støa, for allerede i 1866 flyttet de til Fæbyvald, og senere var
de på Solbakken under Stiklestad nordre.
Både Petter og Martha hadde vært gift tidligere. For Petter kan vi ikke finne noe
giftermål, men han var muligens gift på Inderøy. Martha derimot ble gift i 1847 med
Kristian Jakobsen, født 1822 på Gren, og han bodde da i Ulvilla.
Etter at denne familien forlot Støa, kan vi ikke med sikkerhet plassere flere hus
mannsfamilier på denne plassen.
Petter og Marta hadde ingen barn, men de tok til seg en sønn som datteren Karen
Lovise Kristiansdatter, fra Martas tidligere ekteskap, fikk.
B 1 . Peter Martin Olsen f. 1 873, gift med Laura Hansdatter Holberg f. 1 869 på Skogn.
De ble brukere på Veimo under Veie i Skogn. (Se Skogns historie 1 16/191 .)
I ekteskapet med Kristian Jacobsen hadde Marta fem barn:
Bl . Bardo f. 1 847 på Telsnesset. Han var ugift og døde på Aldersheimen i 1921 .
82. Jakob f. 1 847 på Telsnesset, d. 1 848. "
83. Julianna f. 1 849 på Svedjan, gift med Ove Adolf Nilsen Movald.
84. Karen Lovise f. 1853 på Svedjan. Hun utvandra til Amerika i 1881 .
85. Peter f. 1855 på Mikvoldvald, d. på Solbakken i 1865.
Hallemsvald nedre / Tangen
GNR. 26, BNR. 14
I folketellingen for 1875 ble plassen kalt Hallemsvald nedre og den lå der som husa
på Tangen nå er. I brannforsikringsprotokollene kan vi lese at Tangen var forsikret
04.07.1868:
En bygning hvori stue, kjøkken og fordør
Et fjøs og ladebygning
40spd
30spd
Et tørkehus, innmeldt senere

----
383 H&FSt
----
Tangen
I og med at Tangen ikke er nevnt i folketellingen for 1865, må en gå ut fra at plassen
først ble bebodd fra ca. 1868. Tangen ble fradelt fra Ner-Hallem i 1892.
1 1875 var det på plassen en besetning på 6 sauer, 3 geiter og 1 gris og en utsæd
på 1/8 tønne bygg, 1 tønne havre og 2 tønner poteter.
Johan Petter Hansen (1839 - 1907) og Ellen Anna Jonsdatter (1840-1929)
Johan Petter Hansen ble født i 1839 på Haugsvald. Han var sønn av Hans Jonsen,
født 1807 på Lille Langdal og Lisbeth Pedersdatter Haug, født 1802. De var husmenn
på Haug i 1865 og 1875. Johan Petter ble gift i 1868 med Ellen Anna Jonsdatter. Hun
var født 1840 på Lund og var datter av John Johnsen og Karen Johnsdatter. De var
inderster på Lund da Ellen Anna ble født. (Se mer om hans slekt i Verdal historielags
årbok 1997 side 105.)
En vet ikke om andre husmenn på Tangen, og en må gå ut fra at Johan Petter og
Ellen Anna var de første på plassen.
I folketellingen for 1891 har denne plassen fått navnet Tangen, og Johan Petter var
da husmann her, og i 1892 fikk han kjøpe plassen.
I 1900 bodde sønnen Helmer hjemme på Tangen hos foreldrene sammen med
søsteren Inga Eline. Helmer arbeidet som jernbanearbeider, og han var da ugift.
Johan Petter og Ellen Anna fikk fem barn:


----
384 H&FSt
----
81. Laura Kristine f. 1868 på Haugsvald, gift i 1895 med Johan Peter Pedersen f.
1873 på Levanger. De hadde småbruket Sandberg på Fætten.
82. Julianna f. 1871 på Hallemsvald, d. 1927, gift i 1898 med Bernhard Hansen f.
1 870 på Nordberg. De bodde på Sveet under Nordberg.
83. Martin f. 1875 på Hallemsvald. Han var ugift, og i 1900 arbeidet han på
Svedjan under Haug, og senere var han dreng på Haugslia.
84. Helmer f. 1 879 på Hallemsvald, gift med Ingeborg Oxaal, han arbeidet som rei-
sende i landbruksmaskiner.
85. Inga Eline f. 1885 på Hallemsvald, d. i 1917 på Rotvoll.
Kristian Lorentsen Lyngås (1886-1979) og Olga Lassedatter (1886-1935)
Kristian var fra Lyngåsmoen, sønn av Peter Lorents Pettersen Lyngås og Nikoline
Ellingsdatter Lyngås. Han ble gift i 1909 med Olga Lassedatter fra Øra, datter av
Lasse Olausen og Karen Johannesdatter Indalsvald.
Etter at de giftet seg, bodde de en tid på Øra, før de kom til Tangen. Kristian
hadde Tangen til i 1938. Han begynte da som veivokter i Verdal kommune og flyttet
til Øra. Han solgte da Tangen til Ivar Kluken.
Kristian og Olga fikk to barn
81. Karl Nikolai f. 191 1 på Øra. Han døde i 191 1
82. Karla Lovise f. 1912 på Øra.
Ivar og Agnes Kluken med barna Alfhild og Modulf.


----
385 H&FSt
----
Ivar Kluken (1903-1987) og Agnes Kluken (1906-1988)
Ivar var født på Bjartnes, og hans foreldre var Mikal og Anna Kluken. Han ble gift
med Agnes Sand. Hun var født på Sandåker, og hennes foreldre var John og Pauline
Sand.
Ivar og Agnes fikk to barn:
81. AAodolv f. 1 934, gift med Randi Nevermo. De ble de neste eierne på Tangen, og
nå er det deres sønn, Mikal, som er eier.
82. Alvhild f. 1936, gift med Eivind Aksnes, og de ble eiere på Lundsbakken i
Leksdal.
Hallemsvedjan / Svedjan
GNR. 36, BNR. 16
Denne husmannsplassen lå nok på noenlunde samme plass som husene på
Hallemsvedjan nå står.
Elling Larsen (1845-1891) og Karen Sakariasdatter (1840-1924)
Den første husmannen vi kan plassere på Hallemsvedjan, er Elling Larsen, og han
kom hit like etter 1870. Han døde her i 1891. Det kan også ha vært husmenn tidli
gere her, men det blir bare gjetninger å plassere noen av dem som en er usikker på.
Foreldre til Elling var Lars Arntsen og Karen Kristine Eliasdatter Vist øvre. Elling
ble gift i 1869 med Karen Sakariasdatter, datter av Sakarias Pedersen og Marta
Olsdatter Sende vald. Elling døde på Vistvald.
Etter at Elling døde, flyttet Karen fra Svedjan, og i 1900 var både hun og datteren
Kristine i tjeneste på Vandvik.
Elling og Karen hadde to barn
81. Martine f. 1870 på Lund der hennes foreldre var inderster. Martine flyttet til
Levanger.
82. Kristine f. 1875 på Hallemsvald. I 1900 var hun tjenestepike på Ytterøy.
Johannes Johannesen Hallem (1855-1946) og Kjersten Rasmusdatter
(1845-1920)
Denne familien kom fra Sveet/Kjerstenplassen under Vester-Hallem og en kan se mer
om denne familien der. De kom nok hit ganske snart etter 1891 for i 1893 kjøpte de
jord av Ner-Hallem da denne gården ble utparsellert. Johannes var snekker, og han
gikk bare under navnet Johannes snekkar.
I 1944 solgte Johannes heimen til Alf Høknes. Datteren Inger Marie var ugift og
hun bodde hjemme på Svedjan så lenge hun levde. Marie var aktivt med i misjons
arbeide og hun var leder av Barneforeningen i mange år.

----
386 H&FSt
----
Johannes Hallem og dottera Marie
Nå er det Arnfinn
Høknes, sønn av Alf, som er
eier på Svedjan.
Om Johannes Hallem sak
ser vi en artikkel i Innhereds
Folkeblad i anledning hans
75-årsdag.
" Torsdag den 2/. november
fyller snekker Johannes
Hallem 75 år. Han er født i
Haukåa og var der hos for-
eldrene Sine til han vart vok- Marie Hallem sammen med Barneforeningen. Det er sikkert mange
sen. Om sommeren var han som gjenkjennes her.
borte på gjeting og anna
arbeid. I Haukå-grenda er
det berre småheimer, og folket der måtte derfor ta seg til noko umjramt arbeid for å
livberge seg. Dei gjorde tresko, trekoppar, korger og anna trevara som dei selde eller
bytta bort i varor som dei trengte. Dette arbeidslivet i heimane var ein god skule jor
ungdommen, og Johannes lærde seg difor fra barnsbein av til å bli arbeidsam og
nevenyttig.

 

----
387 H&FSt
----
Av anna skule hadde han ikkje stort, berre 4 viker i året, og dette kunde endå bli
stridt nok med den lange veg tvers over Leksdalsvatnet til skulen på Dalemark. Men
enda jekk han lære så mykje, at han var millom dei fremste, ikkje berre i å "kunne
bøkene", men han lærde både å skrive og rekne.
Etter han var konfirmert, tok han teneste som gardsdreng eit par år, og gav seg så i
snikkarlære. 1 den tid arbeidet han mykje i Sverige.
I 1883 vart han gift med Kirsten Elisebeth Schem, som hadde bygd seg eit hus på
Vester-Hallems grunn. Der budde dei til i 1893, da han kjøpte småbruket
Hallemsvedjan og flytta husa dit. Av dei ca. 20 mål jord var berre 3 mål dyrka, og
han jekk no arbeid med å gjera 17 mål myr til åker og eng. Frårekna litt hestehjelp
i onnetidene har han gjort alt arbeid sjølv og attåt utført mykje arbeid for andre.
Hanjær tid til alt, og gjer alt du vil ha han til: Grovt og fint snikkararbeid, stopping
av madrassor og møblar, tresko, rivor og gardsarbeid. Han har soleis aldri vore
arbeidslaus, men stødt havt meir å gjera enn han vann på. Sjølv no etter at han er
vorten gamall, jinn du han i arbeid jrå kl. 5 om morgen til 10 - 11 om kvelden. Når
arbeidet er slut ute, tek han til ved hyvelbenken inne. 1 arbeidet jinn han hugnad og
glede; men han er ingen træl av arbeidet utan hugmål og interesse jor andre ting. 1
yngre år sto han i skyttarlag og songkor, og jylgjer jramleides godt med i spursmål
som blir drøjta. Misjonsarbeid og anna gode tiltak har alti havt god studnad i denne
heimen.
Kona døde i 1920, og han bur no saman med den einaste dottra si, Marie Hallem, i
den nette, velstelte heimen sin. Kjem ein inn til desse to -eg hadde nær sagt kva tid
det er på døgnet, så kjenner du at du er velkommen, og du slepp ikkje derfrå fyrr du
harjått ein god kopp kajje og ein koseleg prat. Slike er det hugnad å ha millom seg,
og deijortener takk jor den innsats dei har gjort med sitt arbeidsliv og sitt godejyre
døme. Vi notidsmennesker har mykje å lære av dei.
Eg veit ikkje noko betre ynskje på 75-årsdagen, enn at Gud må signe dei dagane som
er att, og gjere alderdomen god jor deg.
I).
Fraskilte parter av Hallem nedre:
Hallem østre
Hallem østre ble fraskilt ved forretning av
21. nov. 1884, tgl. B.febr. 1885.
Selger var A. B. Monrad, og kjøper var
Johannes Larsen ved skjøte av 1. des.
1885 tgl. 12. febr. 1886.
Eiendommen var den første som ble
fradelt Hallem nedre, og den var på 40
da.
Flyfoto, der en ser Hallem østre lengst til høgre.

 

----
388 H&FSt
----
Johannes Larsen (1838-1928) og Serianna Olsdatter (1863-1903)
Johannes Larsen var sønn av Lars Olsen og Elen Jakobsdatter. Han ble gift i 1859
med Serianna Olsdatter. Hun ble født på Bergsvald av foreldre Ole Jakobsen og Anne
M. Nilsdatter.
Johannes var husmann på Havet under Stiklestad vestre. Han var født på
Bjartnesstua, og etter at de ble gift i 1859, bodde de der til ca. 1866 da de flyttet til
Havet. Etter at de kjøpte Hallem østre, tok de etternavnet Hallem. Johannes var i
mange år kirketjener i Stiklestad kirke. Etter ham ble sønnen Edin Marius kirketje
ner i 30 år, og videre ble hans sønn Ottleif kirketjener i mange år.
Johannes og Serianna fikk seks barn:
81. Ole Ludvig f. 1859 på Bjartnesvald, gift i 1882 med Berit Martha Olsdatter
Prestegårdsvald i Vuku. De kjøpte Hallemsaunet i 1893.
82. Anna Sofie f. 1 862 på Bjartnesvald, gift med Ole Petersen Vangstadvald. 11 901
fikk Ole og Anna Sofie fradelt en part av Hallem østre og startet opp bruket
Hallager.
83. Johan f. 1864 på Bjartnesvald.
84. Sefanias f. 1869 på Stiklestadvald, d. 1 893.
85. Elen Maria f. 1872 på Stiklestadvald, d. 1 872.
86. Edin Marius f. 1 876 på Stiklestadvald. Han ble neste eier på Hallem østre.
Edin Marius Hallem (1876-1960) og Elen Anna Einarsdatter (1865-)
Marius ble gift i 1894 med Elen Anna Einarsdatter, født på Levanger av foreldre Einar
Helgesen og Inger Anna Evensdatter.
Marius og Elen Anna de fikk åtte barn:
81. Jørgen Sigvart f. 1895, d. 1953, gift i 1 922 med Kjersti Grønn f. 1 892 på Sand
i Volhaugen, d. 1969, av foreldre Karl Ludvig Hansen Grønn og Karoline
Ellingsdatter, de bosatte seg på Øra.
82. Nikoline Otilie f. 1 896, d. 1 979, gift med Alfred Neliusen Tiller f. 1 895 fra Tiller
i Leksdal, d. 1969. Alfred var sjåfør på Fylkesbilene, og de var bosatt på
Straumen i Inderøy.
83. Anna Marie f. 1 897, d. 1 898.
84. Einar f. 1 899, d. 1965, gift i 1 920 med Julie Kirknes f. 1 896 i Egge, d. 1978.
De bosatte seg på Øra.
85. Johan f. 1900, gift med Marie Johnsdatter. De bosatte seg på Øra. Johan døde i
1934 på Verdal pleiehjem av tuberkulose.
86. Arne f. 1901, d. 1925, ugift. Arne bodde hjemme på Hallem østre, han varen
av stifterne av Stiklestad idrettslag i 1924.
87. Syver f. 1905, d. 1972, ugift. Syver bodde hjemme på Hallem østre til han kjøp
te en hytte i Hallemsmarka som han restaurerte til bolig.
88. Ottleif f. 1905, tvilling med Syver. Han ble neste eier på Hallem østre.

----
389 H&FSt
----
Familien på Hallem østre omkring 1911. Bak fra v.: Othelie, Elen Anna, Marius og Jørgen. I midten: Arne, Einar
og Johan. Foran: Ottleif og Syver. Foto: Martin Slottemo.
i
Venstre: Flytteattest fra 1 894 for Elen Anna Hallem.
Over: Koppeattest fia 1 876 for Edin Marius Hallem.
HAIIf.V,

 


----
390 H&FSt
----
Ottleif Hallem (1905-1993) og Margot Flyum Hallem (1907-1995)
Ottleif ble gift i 1937 med Margot Edvardsdatter Flyum fra Leksdal, datter av Edvard
og Hanna Flyum.
Ottleif var en av kretsens beste skiløpere, og han var å se på premielistene i mange
år.
1 1924 var han med og stiftet Stiklestad idrettslag.
I 1962 kjøpte Ottleif Hallemsmyra og Hallem lille som tilleggsjord.
Nå er det Odd Hallem som er eier av Hallem østre og han driver gården sammen
med sønnen Tor Ove.
Ottleif og Margot fikk to barn:
81. Odd Magnar f. 1944, gift med Turid Skrove.
82. Arne Harry f. 1947, gift med Eva Heie, de ble senere skilt.
Hallemsenget
GNR. 36, BNR. 3
Hallemsenget
Hallemsenget ble fradelt samtidig med Hallem østre og solgt sammen med
Hallemsenget nedre for kr 1092 til Sivert Amundsen. Eiendommen er på ca. 65 da.


----
391 H&FSt
----
Sivert Amundsen (1833-1906) og Beret Sivertsdatter (1830-1914)
Sivert var tidligere husmann på Moenget søndre under Mo og Kolshaug under
Stiklestad øvre. Han var født på Kulstadvald av foreldre Amund Sivertsen og Berit
Pedersdatter. Han ble gift i 1862 med Beret Sivertsdatter, født på Øra av foreldre
strandsitter Sivert Olsen og Lisa Andersdatter.
Sivert og Beret fikk to barn
81. Liva Severine f. 1862 på Forbregdsvald. Sivert og Beret var inderster på
Forbregdsvald da Liva Severine ble født. Hun ble gift i 1 886 med Johannes
Johnsen og de ble de neste eierne av Hallemsenget.
82. Anton f. 1 870 på Movald. Han var ugift og utvandra til Duluth Minnesota il 890.
Johannes Johnsen Kolshaug (1856-1926) og Liva Severine Sivertsdatter
(1862-1938)
Johannes var født på Halsetvald, og hans foreldre var John Johannesen og Karen
Jensdatter. Johannes og Liva Severine bodde på Hallemsenget fra de ble gift.
I folketellingen for 1891 ser vi at Johannes hadde en del av avlingen, så han og
svigerfaren drev nok bruket i fellesskap.
Johannes drev også som skinnfellmaker og Liva Severine drev som syerske.
Johannes solgte gården i 1925 til Andreas Mikalsen Kålen.
Bror til Johannes, Jens, var eier på Kolshaug, under Stiklestad øvre
Johannes og Liva Severine fikk seks barn:

 

----
392 H&FSt
----
Liva og Johannes innbyr til bryllup


----
393 H&FSt
----
81. Karen f. 1 887 på Kolshaug, d. 1932, gift i 191 0 med Bernt Marius Enes, de ble
neste brukere på Kolshaug, under Stiklestad øvre.
82. Sofie f. 1890 på Hallemsenget.
83. Borghild f. 1890 på Hallemsenget, tvilling med Sofie.
84. Julie Mathilde f. 1893 på Hallemsenget. Hun døde av lungebetennelse i 1902.
85. Antonie f. 1896 på Hallemsenget.
86. Lina Johanne f. 1 899 på Hallemsenget.
Iver Andreas Mikalsen Kålen (1882-1968) og Oline Kristine Pettersdatter
(1883-1952)
Andreas var forpakter på Stikle
stad vestre fra 1913 til 1923.
Senere var han vognmann på Øra
fram til han kjøpte Hallemsenget i
1925. (se mer om denne familien
under Stiklestad vestre.)
Etter Andreas var det hans
sønn, Matheus, som overtok går
den. Matheus var ikke gift og etter
han var det brordatter til Matheus,
Astrid Oline Kålen og hennes
mann Magne Aune, som var eiere.
Nå er det deres sønn, Morten
Asgeir Aune, som er eier.
Oline og Andreas Kålen på Hallemsenget.
Haugli
GNR. 36, BNR. 4
Erik Jonsen (1844-1899) og Ane
Katrine Paulsdatter (1827-1908)
Haugli ble fradelt i 1887 og
solgt for kr 1.500. Kjøper var Erik
Johnsen, og han tok navnet Haugli.
Eiendommen var på ca. 37 da.
Erik kom fra husmannsplassen
Støa under Hallem vestre. (Se mer
om ham under Støa.) Han ble gift
med Ane Katrine Paulsdatter som
var fra Myrsvald i Skogn.
Haugli. Nytl våningshus er under oppføring.

 

----
394 H&FSt
----
Iver Eriksen Haugli (1870-1940)
Etter at Erik døde, tok sønnen Iver over Haugli. Iver var ugift. Han var mye på gårds
arbeide, spesielt på Sør-Hallem. Den dagen han døde, var han også på vei til Sør-
Hallem, men han fikk et illebefinnende på veien dit.
Haugli ble solgt på auksjon, og kjøper var Sverre Vestvik. Han bygde opp ny
hovedbygning, men han hadde ikke Haugli i lang tid, for allerede i 1942 ble heimen
solgt til Asbjørn Indahl. Haugli er fremdeles i denne slektens eie og nå er det Snorre
Indahl, sønn av Asbjørn, som er eier.
Hallem lille
GNR. 36, BNR. 9
1 1(1 eir
1901
Hallem lille ligger ca 100 m rett sør for Hallemskorsen.
Mikal Halvorsen (1828-1897) og Elsebe Olsdatter (1848-1930)
Mikal var født på Stiklestadvald, sønn av Halvor Ottesen og Brynhild Mosesdatter.
Han ble gift i 1876 med Elsebe Olsdatter, født på Bjartnesvald av foreldre Ole
Andersen som var tjener på prestegården, og Ingeborg Johannesdatter Bjartnesvald.
Etter at Mikal og Elsebe giftet seg, bodde de en tid i Eklestua der bror til Mikal,
Gunnerius, var husmann,


----
395 H&FSt
----
Mikal kjøpte Hallem lille i 1886 da Hallem
nedre ble utparsellert. Salget ble avgjort på eks
tratinget for Stjør- og Verdal sorenskriveri 3.
februar 1896. I 1890 kjøpte han i tillegg hus
mannsplassen Støa b av Hallem vestre. Skjøte er
utskrevet 4. februar 1893 og kjøpesummen var
900 kroner. De tok da Hallem som familienavn
og kalte heimen Hallem lille.
En kan nevne at tømmeret i stua på Hallem
lille er tømmer fra låven på Ner-Hallem, og den
stua står enda, men er en del restaurert.
Gunnerius Halvorsen, bror til Mikal, bygde i
1890 en stue på Hallem lille. Gunnerius var gift
med Olava Sevaldsdatter, datter av Sevald Olsen
Langdal og Ingeborg Larsdatter Leirset. De var
husmannsfolk på Eklestua fra 1865 og til 1890.
Gunnerius var graver ved Stiklestad kirke.
Gunnerius og Olava var barnløse, og Olava døde
i 1876.
Elsebe Olsdatter Hallem.
Etter at Gunnerius flyttet til Hallem lille, hadde han en husholderske. Det var
Beret Ågesdatter, datter av Åge Ellingsen og Ingeborg Olsdatter på Sør-Hallem. I 1900
bodde også hennes søster Olava hos dem. Hun var bortsatt av fattigvesenet.
Gunnerius døde på Aldersheimen i 1927.
Mikal hadde to barn før han giftet seg:
81. Johannes f. 1858. Mor til Johannes var Birgitta Ingebrigtsdatter bosatt på Ekle.
Johannes ble oppfostret hos morfaren Ingebrigt Johannesen på Østvollvald
(Digerenget) på Øra, og han tok etternavnet Østvoll. Han ble konfirmert i Frol,der
hans mor var i tjeneste. I 1 875 var han tjenestedreng i Krambogt. 20 i Trondheim.
Han flyttet til Sverige i 1 883 og der ble han gift i 1 885 med Margareta Bergdal
f. 1862 i Husa i Sverige. Familien utvandra til Amerika i 1901, og de har stor
etterslekt der.
82. Hanna Birgitte f. 1865. Hennes mor var Martha Johannesdatter Movald. Hun ble
oppfostret på Tevet, Rindsem. I 1 891 var hun taus på Fæby, og i 1900 var hun
dagarbeiderske hos Johannes Skåneslien i Frol. Senere har vi ingen opplysninger
om henne.
Mikal og Elsebe hadde fire barn:
81. Oleanna f. 1876 på Eklestua, gift i 1908 med Ole Edvard Olausen Hegstad f.
1 878 på Stubskinsveet. Ole arbeidet på Trones bruk, og han kjøpte plassen
Brattlia i Volhaugen.
82. Bernt f. 1 878 på Eklestua. I 1 891 finner vi han som tjener på Dalemarken, og i
1 892 var han gjetergutt på Sør-Hallem. Der var det tre barn som var døde av dif-


----
396 H&FSt
----
teri. Lekene etter disse hadde blitt gravet ned, men Bernt hadde funnet disse og
brukt dem, og dermed hadde også han fått smitten. Bernt ble isolert på et loft på
gården og ble stelt av gårdens folk, for de hadde blitt immun mot sjukdommen.
Hans mor kunne bare snakke med ham gjennom vinduet, for hun hadde andre
barn hjemme slik at hun ikke kunne ta sjansen på bære med smitte til disse. Bernt
døde der i 1892.
83. Hans Martin f. 1 880 på Eklestua, gift med Birgitte Lyngås. De ble de neste eier
ne av Hallem lille.
84. Gustava f. 1883 på Eklestua, d. 1907, gift i 1905 med Iver Andreas Hansen
Eng f. 1882 på Småengan under prestegården i Vuku. Etter at de giftet seg,
bodde de på Nord-Hallem hvor de fikk en datter i 1907, og Gustava døde to
uker etter fødselen. Datteren som også het Gustava, vokste opp på Hallem lille.
Hun ble gift i 1930 med Peder Moholt, og dem finner vi igjen på Skogly under
Vester-Hallem.
85. Julie f. 1887 på Hallem lille, gift i 1912 med Bernt Martin Bjørkli f. 1889 på
Bjørkenvald. De bosatte seg på Bjørkli i Ness. De fikk en datter i 1912, og Julie
døde dagen etter fødselen. Datteren, som også fikk navnet Julie, vokste opp på
Hallem lille. Julie kom tidlig i tjeneste på Stor-Rensjøen i Sverige, og der ble hun til
hun døde.
HEIMER OG FOLK - STIKLESTAD 1 800-1940


----
397 H&FSt
----
Eier på Hallem lille nå, er Toralf Hjelde. Jorda ble solgt i 1962, som tilleggsjord til
Hallem østre.
Hans Martin og Birgitte fikk to barn:
81. Ola Magnus f. 1917, d. 1986. Han var ugift, og han overtok heimen i 1949.
Magnus arbeidet som planlegger ved jordstyrekontoret i Verdal.
82. Eivind Bernhard Hallem f. 1918, d. 1984. Han var ugift, og han arbeidet mye
som bygningsarbeider. Han var også på skogsarbeide i mange vintre.
Hallemsaunet
Hallemsaunet 1954: Foto Widerøe.
Hallemsaunet ble fradelt i 1887, og kjøper var Ole Ludvig Johannesen.
Ole Ludvig Johannesen (1859-1909) og Berit Martha Olsdatter (1860-)
Ole Ludvig og Berit Marta bodde på Havet etter de giftet seg. Så flyttet de sammen
med hans foreldre til Hallem østre og bodde der til de kjøpte Hallemsaunet i 1887.
Kjøpesummen for Hallemsaunet ble kr 840.
Ole Ludvig Johannesen var sønn av Johannes Larsen, som kjøpte Hallem østre i
1884, og Serianna Olsdatter. Han ble gift i 1882 med Berit Martha Olsdatter, født på
Prestegårdsvald i Vuku av foreldre Ole Ulriksen og Anne Johansdatter. Ole Ulriksen
bodde på Hallemsaunet sine siste leveår, og han døde der i 1902.

 

----
398 H&FSt
----
Ole og Berit Martha fikk en datter:
81. Inga Sofie f. 1882 på Havet, d. 1970, gift i 1901 med Karl Anton Pettersen f.
1871 på Grundanvald i Vuku. Han var sønn av Petter Agesen og Inger A.
Olsdatter. Sofie og Anton bodde på Hallemsaunet fra de giftet seg og til de kjøp-
le
Haugmarken
under Lein i 1 902.
Sverre Olsen Hallager
(1887-1971) og Magdalena
(Magda) Andreasdatter
(1881-1954)
Sverre var søstersønn av forrige
eier. Han var født på Hallem
østre, og hans foreldre var Ole
Pedersen og Anna Sofie Johan
nesdatter. Han ble gift i 1907
med Magdalena Andreasdatter.
Hun ble født på Leinsvald av for
eldre Andreas Sevaldsen og Elen
Sofie Eskildsdatter. Fra de ble
gift, til de overtok Hallemsaunet i
1910, bodde de på Hallager.
Første tiden Sverre var på
Hallemsaunet brukte han Hallem
som etternavn, senere ble det
Hallager.
Ingvald Brattli var eier av
Hallemsaunet en kort tid, men
Oskar Hallager tok den tilbake
på odel.
Hallemsaunet er fremdeles i
denne slektens eie, eier nå er
Kyrre Vollan og Liv Sende Vollan.
Liv er sønnedatter av Ole og
Solveig Sende.
Sverre Hallager med familie i 1926. Bak fra v.: Sofus, Signe
og Oskar. Foran: Sverre med Peder på fanget og Magda med
Solveig på fanget.
Sverre og Magda fikk fem
barn:
Bl . Signe Margot f. 1907 på Hallager, d. 1946, gift i 1926 med Konrad Myrmo f.
1895, d. 1958, fra Leksdal. De hadde småbruket Myrmo, under Musum, i
Leksdal.
82. Oskar Andreas f. 1909 på Hallager, d. 1988. Han var ugift, og han overtok
Hallemsaunet i 1 957. Før han overtok heimen arbeidet han med gards- og skogs
arbeide. Han arbeidet som skogarbeider på Snåsa i mange år.
HEIMER OG FOLK - STIKLESTAD 1 800-1940


----
399 H&FSt
----
83. Alfred Sofus f. 191 3 på Hallemsaunet, 1991 , gift i 1937 med Olaug Hustad f.
191 2 i Sparbu, d. 1993. De hadde småbruket Stevren i Sparbu.
84. Solveig f. 1917 på Hallemsaunet, gift i 1937 med Ole Georg Sende f. 191 1.
De hadde småbruket Sende lille, nordre i Leksdal.
85. Peder f. 1924 på Hallemsaunet, d. 1991, gift med Jenny Lucie Bye f. 1926 på
Inderøy, d. 1990. De bosatte seg på Øra, der Peder arbeidet som bilmekaniker
og drosjesjåfør.
Myrvoll
GNR. 36, BNR. 11
1. Myrvold. 2. Hallemsenget. 3. Heimstad.
Myrvoll ble fradelt i 1887 og kjøper var Martin Larsen. Eiendommen er på ca. 50 da.
Martin Larsen (1846-) og Ingeborganna Larsdatter (1844-1931)
Denne familien kom fra Lyngåshaugen. (Se mer om dem under Lyngåsen.)
Sønnen Ole tok over Myrvoll etter sine foreldre.


----
400 H&FSt
----
Ole Martinsen Myrvold (1887-1966) og Kristine Lorentsdatter Myrvold
(1883-1940)
Ole Myrvold ble gift med Kristine Lorentsdatter i 1910. Hun ble født på Stubskinvald
av foreldre Lorents Jakobsen og Martha Ellevsdatter.
1 tillegg til drifta av småbruket, var Ole mye borte på gårdsarbeide. Det var stort
sett på Øgstad han var i arbeide både sommer og vinter. Ole var en stor og kraftig
kar, og det fortelles at det var ingen som hadde så stort og kraftig skogsverktøy som
Ole. Både øks og barkespade skulle være kraftige saker.
Ole og Kristine hadde ingen barn og han solgte Myrvoll i 1948 til Erling Solberg.
Ole kjøpte da jord av Øgstad og bygde en villa ved Myrvoll.
Nå er det Atle Matre, lensmann på Frosta, som er eier på Myrvold.
Valum
GNR36,BNR. 18
Valum ble fradelt i 1898, og de første brukerne var Elling Jakobsen og hans kone
Margrethe Pettersdatter.
Elling Jakobsen (1850-1918) og Margrete Pettersdatter (1856-1923)
Denne familien kom fra husmannsplassen Gjalet/Ellingplassen under Sør-Hallem.
Tidligere var de på Rognhaugen under Eklo søndre, men jorda på denne plassen gikk
med i Verdalsraset. Husene på plassen ble berget, og det var disse som ble sått opp
på Gjalet og senere på Valum. (Se mer om denne familien under Sør-Hallem.)
Elling og Margrete tok etternavnet Valum, og det var sønnen Arne Marius som
overtok gården etter foreldrene.
Arne Marius Valum (1891-1952)
Arne Marius var ugift, og han hadde gården til i 1947 da broren Bjarne overtok.
Bjarne ble gift med Oline Østerås fra Sparbu. Senere eiere var deres datter, Turid, gift
med Terje Kirkholt og nå er det Tone Kirkholt og Jan Ivan Bengtsen som eier Valum.

----
401 H&FSt
----
Hallager
GNR. 36, BNR. 22
Hallager 1954: Foiowiderøe
Ole Petersen (1858-1911) og Anna Sofie Johannesdatter (1862-1943)
Sofie var datter av Johannes Larsen på Hallem østre, men enda i 1882 bodde hun
sammen med sine foreldre på Havet under Stiklestad vestre. Dette året ble Anna Sofie
gift med Ole Petersen. Han var født på Hjelde i Vuku av foreldre Peter Olsen og
Martha Olsdatter.
Ole og Sofie ble med hennes foreldre da de begynte oppdyrkingen av Hallem østre
i 1884, og de ble boende der til 1901. Ole arbeidet da som gardsarbeider og sag
bruksarbeider. Sofie reiste rundt på gårdene som høgtidskokke.
I 1901 ble Hallem østre delt. Ole og Sofie begynte for seg seiv på den fradelte par
ten og kalte bruket for Hallager, de tok også Hallager som slektsnavn.
Ole og Sofie fikk seks barn:
81. Peter Julius f. 1 882 på Havet, d. 1 884.
82. Sverre f. 1 887 på Hallem østre, gift med Magdalena Andreasdatter f. 1 881 på
Leinsvald. De ble eiere på Hallemsaunet.
83. Martel Theodor f. 1 890 på Hallem østre, d. 1952, gift med Åsta Hynne f. 1 890
på Øra, d. 1977. De bosatte seg på Øra.


----
402 H&FSt
----
Sofie Halbger.
84. Olga Antonie f. 1 896 på Hallem
østre, gift med Einar Lyngås f.
1894 på Lyngåsen. De bosatte
seg i Grong der Einar arbeidet
ved jernbanen.
85. Anna Oline f. 1898 på Hallem
østre, gift med Harald Marius
Balgård f. 1892 på Balgård i
Vuku, d. 1959. De bosatte seg i
Vuku.
86. Gustav f. 1901 på Hallem østre
gift med Augusta Mathilde
Mikalsen f. 1898 på Øra. De
ble neste eiere på Hallager.
Gustav Hallager (1901-1970) og
Augusta (Gusta) Mathilde Mikalsen
(1898-1976)
Gustav ble gift med Augusta Mikalsen.
Hun var født på Øra av foreldre Marius
Mikalsen og Karen Anna Olsdatter. I
tillegg til drifta av småbruket hadde
Ole Hallager.
Gustav og Gusta Hallager.

 

 

----
403 H&FSt
----
Gustav diverse jobber, og del var gardsarbeid om sommeren og skogsarbeid om vin
teren som var hans hovedbeskjeftigelse.
Gustav og Gusta fikk to sønner:
81. Ole f. 1922, d. 2004, gift med Jorid Bjørkli f. 1934 i Åsen, d. 2005. Ole tok
over Hallager i 1948. Ole arbeidet mye som gardsarbeider, men da Innherred
Teglverk startet opp i 1952, begynte han som lastebilkjører der.
82. Gunnar f. 1924, d. 1992, gift med Karla Ingeborg Bengtsson f. 1921 i
Helgådal, d. 1990. De bosatte seg i Skjækerfossen.
Eier av Hallager nå er Tone Hallager, datter av Ole og Jorid. Tone er samboer med
Ove Valbekmo.
Vester-Hallem (Hallem Vestre)
GNR. 36, BNR. 6
Hallem vestre. Pil viser der Hallem nedre lå
Den 21. desember 1762, fikk Arnt Ellevsen og Elling Olsen i fellesskap kongelig skjø
te på nedre Hallem for 377 riksdaler, tinglyst 15. august 1763. De delte gården
mellom seg i to like deler således at Stor-Hallem ble til Ner-Hallem og Vester-Hallem.
Elling Olsen ble da eier av Vester-Hallem.


----
404 H&FSt
----
I 1769 solgte Elling gården til Inger Maria Bie på Øra for 460 riksdaler. Hun make
skiftet den straks til Trondheims lektorat og Verdal prestebord mot Nestvoll. Elling
Olsen ble så bygsler på gården fram til 1783 da hans svigersønn Peder Ellingsen
Auskin, som var gift med datteren Marit, født på Hallem, overtok bygselen. Elling
døde som kårmann på Vester-Hallem i 1793.
Peder Ellingsen Auskin (1760-1838) og Marit Ellingsdatter (1761-1846)
Peder Ellingsen, Elling Olsens svigersønn, tok over bygselen på Vester-Hallem i 1783.
Han fikk bygselbrev av sogneprest Krog og biskop Gunnerus tinglyst 15. august 1783.
Peder var født på Auskin, sønn av Elling Pedersen og Siri Jakobsdatter. Han ble gift
i 1782 med sitt søskenbarn Marit Ellingsdatter, Hallem nedre. Hun var datter av
Elling Olsen Hallem nedre og Karen Jakobsdatter. (Se mer om denne slekta i
Verdalsboka 111, Øvre-Vistætta, s. 614.)
Peder var forpakter til i 1804 da han overgå forpaktningen til Johannes Pedersen
Leklem. Peder fikk kår bestående av et jordstykke kalt Haugåkeren. En kan ikke med
sikkerhet si hvor Haugåkeren lå, men det er mest trolig at den lå mellom "Asphaugen"
og den nåværende avkjørselen til Vester-Hallem. Peder bygde hus på Haugåkeren og
han døde der i 1838. Marit døde i 1846 på Hallem.
Peder og Marit fikk åtte barn:
81. Siri, f. 1783 på Hallem vestre, gift i 1808 med husmann Johannes Amundsen
Hestegreivaldet.
82. Ole, f. 1785 på Hallem vestre.
83. Kari, f. 1787 på Hallem vestre.
84. Marta, f. 1790 på Hallem vestre. I 1 838 var hun på Skage i Namdalen i tjenes
te hos kjøpmann Falk.
85. Elling, f. 1791 på Hallem vestre.
86. Jakob, f. 1794 på Hallem vestre, d. 1795.
87. Jakob, f. 1796 på Hallem vestre, gift med Beret Olsdatter Stiklestad.
88. Anne, f. 1800 på Hallem vestre, gift i 1830 med enkemann Hagen Paulsen
Rosvoll. De bodde i 1 838 på en plass under Laugen i Namdalen.
Johannes Pedersen Leklem (1779-1841) og Berit Pedersdatter
Johannes Leklem var tidligere eier av Hallem nedre, men overdrog denne til sin far i
1802.
Johannes Leklems bygselseddel var utstedt av sogneprest Brandt og biskop
Schønheyders enke, tinglyst 1804. Johannes var forpakter fram til 1809 da ble det
skifte av forpaktere igjen.
Hermann Henrik Bay von Schultz og Boletta Brandt (1765-1839)
Schultz hadde bygsel på gården til sin død, og etter han var det hans enke som drev
gården. Hun var søster av sogneprest Brandt. De hadde ingen barn.
I 1835 var gårdens besetning på 2 hester, 9 storfe, 19 sauer og 1 gris, og utsæden
var 1 Vi tønne bygg, 12 tønner havre og 7 tønner poteter.

----
405 H&FSt
----
Ole Ingebrigtsen Sehm (1811-1902) og" Oliva Olsdatter Lundskin
(1817-1864) 2) Trine Ulrikke Heiberg (1815-1888)
Ole Ingebrigtsen Sehm fikk bygselbrev av biskop Bugge på lektoratets del av Hallem
vestre, tinglyst 1840. Året etter fikk han av sogneprest Steen forpaktningskontrakt på
Verdal prestebords del. Så fikk han kongelig bygselbrev på gården, tinglyst 1845.
Han fikk kongelig skjøte, tinglyst 1862, og kjøpesummen var 1600 spesiedaler,
og fra den tid var Vester-Hallem i privat eie.
Ole ble født på Flåttåviken under Sem. Han var sønn av husmann Embret Olsen
og Gollaug Svendsdatter. Dette var andre ekteskapet til Embret. Han var gift tidligere
med Margrethe Rasmusdatter, og de bodde også da i Flåttåviken.
Ole ble gift i 1837 med Oliva Olsdatter Lundskin. Hun ble født på Lundskin, dat
ter av Ole Ellefsen Lundskin og Berit Ellingsdatter. Ole og Oliva bodde på Øgstad,
både da de ble gift og litt tidligere, for datteren Grete Birgitte ble født på Øgstad i
1836. Dette har sammenheng med at mor til Oliva ble gift med Anders Andersen
Øgstad etter hun ble enke.
Etter at Oliva døde, giftet Ole seg på nytt med Trine Ulrikke Heiberg, født 1815 i
Trondheim.
Ole Sehm drev en landhandel i sin kårbolig på Hallem og et lite teglverk på
Stiklestad melloms grunn ved Geilstu (Høknes). Landhandelen drev han også etter at
han overlot gården til sin svigersønn og flyttet til kårstua.
Gården hadde i 1865 en besetning på 3 hester, 8 storfe, 20 sauer, 8 geiter og 3
griser. Utsæden var Vh tønne rug, 1 V 2 tønne bygg, 12 tønner havre og 12 tønner
poteter. Under gården var det da 7 husmannsplassen
I 1882 skjedde en begivenhet
på Hallem vestre. Bjørnstjerne
Bjørnson var på et stort folkemø
te på Stiklestad 4. og 5. juli, og
da overnattet han og hans følge i
kårstua på Hallem vestre.
Rittmester Holst bodde da på
Hallem søndre, og det var tydelig
at han var en av drivkreftene for
folkemøtet.
Fra Nordre Trondhjems
Amtstidende sakser vi:
"For Bjørnson og Vullum, der
begge hadde sine fruer med,
hadde rittmester Holst tinget
betalende Bolig hos Hr. Handels
mand Sem paa Hallan:"
"Hallemstrilb".
Dette kan være den trilla Ole Røsseng skysset Bjørnstjerne
Bjørnsson m/fam. mellom Hallem vestre og folkemøtet på
Stiklestad i 1882.
I dette avisutklippet er navnet på gården blitt til Hallan, men det skal være Hallem
Ole og Oliva hadde en datter:


----
406 H&FSt
----
Bl . Grete Birgitte, f. 1837 på Øgstad, gift med Anneus Kristian Jørgensen Aagaard
og de ble de neste eiere på Hallem vestre.
Anneus Kristian Jørgensen Aagaard (1838-1902) og Grete Birgitte Olsdatter
Sehm (1837-)
Anneus Kristian Jørgensen Aagaard tok over Vester-Hallem av sin svigerfar i 1868.
Han var født på Holmsveet i 1838, sønn av Jørgen Kristian Aagaard og Anna
Iversdatter Østgård. Han ble gift i 1863 med Grethe Birgitte Olsdatter Sehm, født
1837 på Øgstad, og hun var datter av den tidligere eier på gården.
Anneus hadde Vester-Hallem til i 1884 da gården ble solgt på auksjon. Fra 1887
var han underkontrollør for brennevins- og malttilvirkning i det opplandske-trond
hjemske distrikt. Han døde på Sakshaugvang på Inderøy. (Se Verdalsboka 111 s. 321)
Anneus Kristian og Grete Birgitte hadde tretten barn:
B 1 . Ole, f. 1 863. Han var handelsreisende og døde i 191 5 i Kristiania.
82. Lovise Augusta, f. 1 865. Hun var bestyrerinne ved Frogner menighets gamlehjem.
83. Anna, f. 1 867, d. 1 867.
84. Birgitte, f. 1867, tvilling med Anna, d. 1867.
85. Trine Birgitte, f. 1868, gift i 1897 med Otilius Rikard Ekrem fra Lille Skånland i
Trondenes. Han arbeidet som bankkasserer.
86. Jørgen Kristian, f. 1 870, han var ugift og arbeidet som kontorbud.
87. Grete Antonie, f. 1872, gift i 1897 med sitt søskenbarn Thorvald Kristian
Aagaard. Han dreiv en ingeniørforretning i Oslo.
88. Marie, f. 1 873, gift i 1906 med Halvor Asbjørn Fossheim fra Kragerø. Han var
født i Gjerstad i 1 880, og han arbeidet som maskinmester.
89. Olaug, f. 1876, gift i 1908 med blikkenslager Nils Hybertsen, bosatt i Stjørdal
Blo.Gudrun, f. 1877, d. 1 877.
Bl 1 .Torvald, f. 1 877, tvilling med Gudrun, d. 1 877. Disse to tvillingene døde med en
dags mellomrom, litt over tre uker gamle.
B 1 2. Hilmar Andreas, f. 1 880, gift i 1 902 med Ragna Amalie Johnsen fra Byåsen, og
han arbeidet som lagerformann.
Bl 3.Torvald, f. 1882.
Mikal Andreassen Salberg
I 1884 var det auksjon på Vester-Hallem. Gården ble da solgt for 14.700 kroner til
Mikal Andreasen Salberg. Han hadde gården fram til i 1890 da han solgte den til
Martin Moe for 14.000 kroner.
Martin Moe (1853-1938) og Boletta Sofie Kvamseng (1860-1945)
Martin Moe kjøpte Vester-Hallem i 1890 for kr 14.500, og i 1892 kjøpte han den
delen av Ner-Hallem som ikke var utparsellert.
Boletta var fra gården Kvamseng i Beitstad, datter av Sivert og Kjerstine Margrethe
Kvamseng.
Martin og Boletta hadde sju barn:

----
407 H&FSt
----
Bl Anna Konradine, f. 1889 i Beitstad. Hun døde av tuberkulose på Hallem i 1909.
82. Johan Kristoffer, f. 1 891. Han ble senere eier av Hallem vestre.
83. Signe Kjerstine, f. 1893. Hun døde ca. 1925 av tuberkulose.
84. Otilie Johanne, f. 1 895, gift med ingeniør Erling Samdahl. De ble de neste eierne
på Hallem vestre.
85. Valdemar, f. 1897. Han døde av lungebetennelse i 1899.
86. Bernt Mathæus, f. 1 899. Han utvandra til Amerika i 1923.
87. Rikard, f. 1906. Han døde av kjertelsyke i 1909.
Erling Samdahl (1888-1935) og Otilie Johanne Moe (1895-1969)
11916 overdrog Martin Moe gården til sin svigersønn Erling Samdal for kr 30.000 +
kår.
Erling hadde gården i to år før han solgte den til sin svoger, Johan Kristoffer Moe
for kr 43.000. Erling og familien flyttet da fra Vester-Hallem. De bodde en tid på
Stiklestad nordre, det er ett loft på Stiklestad nordre som enda blir kalt
"Samdalloftet", senere flyttet de til Øra. Erling Samdal arbeidet som ingeniør. Etter at
Erling døde, flyttet Otilie sammen med familien tilbake til Vester-Hallem.
Erling og Otilie hadde fem barn:
85. Inger, f. 1932. Hun ble gift Høgbonn og er bosatt i Sverige.
Johan Kristoffer Martinsen Moe (1891-1938)
Johan var ugift og han hadde gården til i 1933 da den ble solgt på auksjon til Verdal
kommune for kr 44.600. Johan døde i 1938 på Østmarken sykehus.
Johan Peter (Petter) Lian (1888-1968) og Magnhild Hellan (1891-1966)
Petter og Magnhild var begge fra Frosta.
Petter var født på gården Lian, sønn av Sakheus Olsen Hogstad Lian og kona
Jonetta Olsdatter. Petter ble gift i 1922 med Magnhild Steffensdatter Hellan, datter
av Steffen Jensen Hjelde på Hellan østre og hans kone Guru Anna Jonasdatter.
Petter og Magnhild reiste som nygifte til Trondheim. Der drev han forretning sam
men med broren Andreas. De var en tid på Hegge gard i Steinkjer der onkelen til
Petter, Andreas, var driver. Senere forpaktet de gården Fosnes i Beitstad, til de i 1933
kjøpte Vester-Hallem.
Petter kjøpte Vester-Hallem for kr. 35.000. Før salget hadde kommunen fradelt
Planteskolen og en stor del av skogen i Haukåa.
Petter og Magnhild hadde tre barn:


----
408 H&FSt
----
83. Knut Arne, f. 1933 i Verdal, d. 1997,
ugift. Knut bodde hjemme på Vester
Hallem, og han arbeidet som landbruks
mekaniker.
Familien Lian på trappa til kårhuset på Vester-
Hallem. Foran f.v.: Petter og Gerd. På ben
ken: Magnhild. Bak: Svein og Knut.
Husmannsplasser på Hallem vestre:
Gården har totalt hatt 10 husmannsplasser gjennom tidene. 1 Hauka var det tre hus
mannsplasser under Vester-Hallem, og disse blir tatt med sammen med resten av hei
mene i Hauka, i et senere bind om Volhaugen.
Også på Hallem vestre var det noen husmannsfamilier som en ikke kan stedfeste
til spesielle plasser. Dette er folk som har vært på plassene bare en kort tid.
Vi tar med de som en vet har vært husmenn under Vester-Hallem.


----
409 H&FSt
----
Elling Pedersen (1824-1897) og " Inger Rasmusdatter (1829-1869)
2) Lisbeth Johannesdatter (1818-1896)
Dette er en familie som har flyttet mye omkring. Etter Elling ble gift første gangen i
1851 var de inderster på Geilvollen fram til de ble husmannsfolk på Hallem vestre
ca. 1854. Det er usikkert hvilken plass de var på. De flyttet til Fleskhusvald ca. 1860
og var der en kort tid til de kom til Tronesvald i 1863. Først på 1870-årene kom de
til Gamleplassen under Stiklestad øvre og der ble de til de døde.
Elling var født på Geilvollen under Forbregd, sønn av Peder Olsen og Sigri
Eriksdatter. Han ble gift i 1851 med Inger Rasmusdatter. Hun ble født på
Fleskhusvald, datter av Rasmus Ingebrigtsen og Martha Johnsdatter. De var inderster
på Fleskhusvald da hun ble født.
Inger døde på Tronesvald i 1869, og Elling giftet seg igjen i 1870 med Lisbeth
Johannesdatter. Hun ble født på Årstad, datter av Johannes Ellefsen og Martha
Ellefsdatter.
Elling og Inger hadde åtte barn:
81. Sarine, f. 1851 på Forbregdsvald
82. Rafael, f. 1853 på Fleskhusvald. Han gikk i sko- og salmakerlære, reiste til
Jåmtland i 1871 og giftet seg der i 1878 med Margrethe Jonsdatter Gimse f.
1 857 i Meråker. De utvandra til Amerika med fire barn. Margrethe døde i 1 889,
og Rafael giftet seg igjen i 1 907 med sin første kones søster, enken Eliza Forsberg.
Rafael døde i 1934 hos sin datter Brita Johnson i Eagle Butter, Sør-Dakota.
83. Peder, f. 1856 på Vester-Hallemvald, d. 1 887 på Stiklestadvald, ugift.
84. Elen Maria, f. 1859 på Vester-Hallemvald, d. 1875 på Mikkelsgård.
85. Juliane, f. 1862 på Fleskhusvald, d. 1 868 på Tronesvald.
86. Oliva, f. 1 864 på Tronesvald. Hun utvandra til Amerika og ved brorens død i
1934 nevnes hun som mrs. Olive Doris Bakersfield, California.
87. Ole, f. 1 866 på Tronesvald. Han flyttet til Sverige i 1 884.
88. John Kristian, f. 1 869 på Tronesvald, d. 1 869 på Tronesvald.
Moen / Himmelen
I folketellingen for 1865 har plassen navnet Moen, men senere er den blitt kalt
Himmelen og dette navnet er også brukt på et kart fra 1813. Området der plassen lå
er blitt kalt Moan helt til våre dager, men plassen er alltid blitt kalt Himmelen.
Plassen lå på høydedraget øst for høydebassenget for vannverket, 50 m nord for
den gamle vegen fra Hallem over mot Volhaugen.
Olga Hendrum, som var født på plassen, mener at navnet Himmelen kommer av
at det var høgt og fritt der oppe og ingen ting som stengte for himmelen.
Olga beskriver husa slik: Stuelåna hadde en forholdsvis stor stue og et kammers.
Det var inngang med gang og kjøkken. En måtte gå gjennom stua og kammerset for
å komme til kjøkkenet. Stua var oppført av tømmer, og veggene i kammers og kjøk-

----
410 H&FSt
----
Ken var snaue tømmervegger, men i stua var veggene kledd med avispapir. Under
stua var det en liten kjeller. Det var etasjeovn i stua og grue i kjøkkenet. Ingen av
husa var malte. Stuetaket hadde rød teglstein, noe som var uvanlig på en hus
mannsplass. Murpipe og grue var oppført av gråstein. Det var tregolv både i kjøk
ken og stue.
Besetningen var i 1865: 2 kyr og to sauer. Utsæden var Vs tønne bygg, 1 tønne
havre og 1 Vi tønne poteter.
I 1875 var det 1 ku, 1 kalv, 8 sauer, 3 geiter og 2 griser. Utsæden var Vb tønne
hvete, 1 tønne rug, L A tønne bygg, 1 tønne havre og 3 tønner poteter.
Dette er en veldig stor besetning og avling, og legg merke til at de avlet både hvete
og rug, og det måtte være meget sjelden på en husmannsplass. Olga forklarer den
store besetningen med at bestefaren hadde leid Slåmoen under Forbregd i mange år.
Moen var på ca 4 - 5 mål og den var regnet som en av de bedre husmannsplassen
Pliktarbeidet på plassen var 12 mål skurd. Ett år leide Ingeranna naboen, Johan
Tangen, til å skjære for seg. Han syntes at plikten på plassen var alt for stor. Siden ble
plikten på plassen 6 mål skur.
Jon Johansen (1816-1875) og Marta Lovise Olsdatter (1816-1891)
Jon og Marta kom til Moen i ca. 1845. Jon var født på Molden, og hans foreldre var
Johan Olsen og Elie Johnsdatter. Han ble gift i 1842 med Marta Lovise Olsdatter. Hun
ble født på Svedjan under Haug, og hennes foreldre var Ole Johannesen og Kari
Larsdatter.
John og Marta hadde tre barn:
81. Karen Maria, f. 1 844 på Faren nedre der de var inderster. Hun var døvstum og
hun bodde på Himelen. Karen Maria arbeidet litt med sying og hun døde i 1930
på Hendrum.
82. Johan Olaus, f. 1851 på Hallemsvald, d. 1854.
83. Ingeranna, f. 1855 på Hallemsvald. Hun var neste bruker på Himmelen.
Inger Anna Jonsdatter (1855-)
I 1875 døde Jon, og i 1891 og 1900 var det Inger Anna som var driver på plassen. I
folketellingen for 1891 står det at Ingeranna var husmannskone uten jord, men hun
dreiv nok litt av jorda, for hun hadde et par sauer og et par geiter.
I 1904 flyttet Inger Anna fra Himmelen og til Hendrum under Forbregd. Plassen
ble da nedlagt og ganske fort gjengrodd av skog. I dag er hele området oppdyrket.
Ingeranna var ugift og hun hadde to barn:
Bl . Ingvald Marius Lorentsen f. 1 879. Han utvandra til Amerika i 1 901 , og han døde
i Port Angeles, Washington i 1920.
82. Olga Karoline Ludvigsdatter f. 1 897. Hun ble bruker på Hendrum fra 1934.

----
411 H&FSt
----
Svedjan
Denne plassen lå midt mellom Hallemsvedjan, tilhørende Arnfinn Høknes, og
Hallem vestre, på østre side av veien som den gikk da. Hvis vi skal plassere den i for
hold til nåværende vei, blir det på vestre siden.
Det ser ikke ut som dette er en husmannsplass som har eksistert så veldig lenge.
Vi har ingen sikre opplysninger om den før 1891, og mellom 1900 og 1910 er den
fraflyttet.
Andreas Gundersen (1827-1910) og Anne Taraldsdatter (1835-)
Andreas ble født på Lyngåshaugen. Han var sønn av Gunder Bårdsen og Anne
Andorsdatter. Andreas ble gift i 1856 med Anne Taraldsdatter fra Støren. Hun var
datter av Tarald Berntsen.
1 folketellingen for 1891 og 1900 var Andreas husmann her. Denne familien
finner vi i 1865 som husmannsfolk på Fyksveet, og i 1875 på Folio - Råddå'n. Etter
at han hadde vært på Svedjan, var han husmann på Oklan, der han døde i 1910.
Dette var en av de to siste husmenn på Hallem vestre, og denne plassen ble nedlagt
da Andreas flyttet herfrå.
Andreas hadde tilnavnet "Fjøs-Andreas" fordi han en tid var fjøskar hos Monrad
på Ekle.
Andreas og Anne hadde fem barn:
81. Gustav, f. 1 856 på Midtholmsvald. Han fikk flytteattest til Sverige i 1905, og ble
gift med Gjertine Pauline Nilsdatter f. 1 860.
82. Bernt, f. 1861 på Follovald. Han utvandra til Amerika i 1882.
83. Thomas, f. 1865 på Follovald. Han utvandra til Sverige i 1882.
84. Anton, f. på Trygstadvald f. 1 868, d. 1 891.
85. John Martin, f. 1871 på Follovald. Han utvandra til Sverige i 1892, senere flyttet
han til Ofoten i 1 895, og han utvandra til Amerika i 1901.
I 1900 bodde det ei sønnedatter på plassen: Charlotte Johnsdatter, født i Sverige i
1890. Hun ble konfirmert i Stiklestad i 1904, og hun flyttet til Sverige i 1907.
Plassen lå ovenfor og vestenfor Planteskolen på øvre siden av den nåværende fylkes
veien.
Plassen hadde i 1865 1 ku og 1 sau og en utsæd på Vs tønne bygg, 3 A tønne havre
og 1 Vi tønne poteter.


----
412 H&FSt
----
Beret Andersdatter (1805-1885)
I 1865 er enken Beret Andersdatter på Sveet. Hun ble gift i 1836 med Elling
Andersen Oklan, og de bodde på Forbregdsaunet. Beret flyttet fra Forbregdsaunet og
til Sveet etter at mannen Elling døde i 1852, men årstallet når hun kom hit er usik
kert.
En vet ikke om det har vært brukere på Sveet før Beret kom hit, men når en ser
på buskapen og hvor stort areal det må ha vært på plassen, så er det mest trolig at
plassen har vært oppdyrket da de kom hit.
Beret er på Sveet til 1868. I 1875 var hun inderst på Sandsaunet, og hun døde der
i 1885.
Elling og Beret hadde fem barn:
Bl . Jakob, f. 1836 på Forbregdsaunet, d. 1862 da han gikk seg gjennom isen på
Verda Iselva.
82. Marit, f. 1839 på Forbregdsaunet. Hun var syerske, og giftet seg i 1867 med
Jonas Jonasson fra Kall. De flyttet til Sverige i 1 871.
83. Andreas, f. 1841 på Forbregdsaunet. Han arbeidet som skomaker.
84. Anne Marta, f. 1 844, gift i 1 875 med Johannes Olsen Hofstad. Etter at de giftet
seg, var de inderster på Hofstad. Anne Martha døde allerede i 1 877 etter to års
ekteskap.
85. John, f. 1 847 på Forbregdsaunet. I 1 865 er han hjemme og hjelper moren med
plassen. I 1 874 flyttet han til Sverige, og han døde der i 1 879 ugift.
Erik Larsen (1788-1876) og Marit Nilsdatter (1786-1877)
Omkring 1870 kom disse folka fra Rognhaugen vestre. (Eklovald søndre)
I folketellingen for 1875 var de ikke registrert som husmannsfolk. Da var det
døtrene Elen og Martha som sto som eiere av husene. Erik og Marit var legdslemmer
på plassen.
I 1875 var det 1 sau og 1 geit på Sveet.
Erik og Marit hadde sju barn:
81. Lars, f. 181 spå Eklovald, gift i 1 838 med Serianna Nilsdatter f. 1808.1 1865
var de husmannsfolk på Skogen under Eklo søndre, og i 1 875 bodde de hos søn
nen Gunnerius på Forberg på Snåsa.
82. Niels, f. 1817 på Eklovald, d. 1818.
83. Anne, f. 1819 på Eklovald, d.1841.
84. Mikal, f. 1821 på Eklovald, gift i 1841 med Marta Ingebrigtsdatter. Hun døde i
1855, og Mikal ble gift på nytt i 1864 med Hanna Jakobsdatter. Hun døde i
1 870, og han ble gift for tredje gang i 1 875, og da med sin svigerinne Martha
Jakobsdatter f. 1 827 på Minsåsvald. Mikal døde i 1 901 på Leinsvald og Martha
i 1 902 på Haugmark.
85. Martha, f. 1824 på Eklovald. Hun var ugift, hadde en datter, Anna Olsdatter f.
1865 som bodde sammen med moren på Sveet i 1875. I 1891 finner vi igjen
henne som losjerende på Slottamoen, og hun døde 1 893 på Forbregdsvald.

----
413 H&FSt
----
86. Elen, f. 1 827 på Eklovald, d. 1 828.
87. Elen, f. 1829 på Eklovald, d. 1920, gift 1880 med Hans Olsen f. 1825 på
Hallemsvald, d. 1911. Dette var hans andre ekteskap. Han var gift første gang i
1 846 med Olava Pedersdatter. Hans var husmann på Geilvollen under Forbregd
og Elen flyttet da dit.
Johannes Johannesen (1855-) og Kjersten Elisabeth Rasmusdatter (1845
1920)
Kjersten Rasmusdatter bodde på plassen før hun ble gift med Johannes i 1883. Etter
at Kjersten kom hit, ble plassen kalt "Kjerstenplassen" eller "Kjersten-Sveet".
Hun var født på Fleskhusvald, datter av Rasmus Ingebrigtsen og Malena Olsdatter.
Rasmus var halvbror av Ole Ingebrigtsen Sehm på Vester-Hallem. Johannes var fra
Bakkaplassen i Haukåa. Han var sønn av Johannes Iversen ogjonetta Bårdsdatter.
I 1893 kjøpte de jord av Hallem nedre, flyttet med husa på Sveet og bygde opp
heimen Hallemsvedjan, og de tok navnet Hallem. Johannes arbeidet som snekker, og
i dagligtale ble han kalt "Johannes snekkar". Kjøpesummen for Hallemsvedjan var kr
328,67.
Johannes og Kjersten fikk to døtre:
Vi finner mer om denne familien på Svedjan under Ner-Hallem
Fraskilte parter av Hallem vestre:
Skogly
GNR.36 BNR. 28
Anton Moholt (1864-1947) og
Anna Oline Johansdatter
(1869-1967)
I 1921 kjøpte Anton Moholt 4,5 mål
jord av Hallem vestre og bygde opp
heimen Skogly.
Anton kom fra plassen Korsveien
under Forbregd, og en finner mer om
denne familien der.
Skogly.

 

----
414 H&FSt
----
Peder Moholt (1909-1978) og Ingrid
Gustava Eng (1907-1987)
I 1939 overtok Peder Moholt Skogly. Han var
født på Vangli i Leksdal av ugifte foreldre,
Agnes Mikalsdatter Vangli og Paul Olufsen
Bruvold. Han vokste opp hos Anton og Oline
Moholt. Oline Moholt og Agnes Vangli var
søskenbarn.
Ingrid Gustava var født på Nord-Hallem
der hennes foreldre var inderster. Hun var
datter av Iver Andreas Eng og Gustava
Mikalsdatter Hallem. Hennes mor døde da
Gustava var syv dager gammel, og hun vokste
opp på Hallem lille hos sin bestemor Elsebe
Olsdatter. Bestefaren var død tidligere.
Peder og Gustava fikk tre barn:
81. Alf Ottar, f. 1932, gift 1958 med
Gunnvor Hallem, f. 1938. De bygde
egen villa i Hallemsmyra.
82. Paul Ivar, f. 1935, gift med Gerd Hovd,
f. 1937. De bygde egen villa på
Skogly.
Peder og Gustava Moholt.
83. Ella, f. 1939, gift med Arnold Bjørkli, f.
1931, d. 1993. De bosatte seg i
Vinne.
Eier på Skogly nå, er Arne Gunnar Moholt, sønn av Ottar og Gunnvor. Arne Gunnar
er gift med Liv Åse Almli.
Stiklestad Planteskole
GNR. 36, GNR. 30
Stiklestad planteskole ble fradelt
Hallem vestre i 1939 og eiendommen
var da på 143 da, av dette var det 37
da dyrket mark.
Eiendommen eies av Inntrøndelag
skogselskap, og den første bestyreren
var Anton Kjeldset, og han bodde i
bestyrerboligen på planteskolen.
Den første bestyrer var Anton Kjeldset, her sammen med
kona Asta og barna Georg og Bjørg. Bilde tatt ca. 1 939.

 

----
415 H&FSt
----
Stiklestad planteskole. Bilde tatt i 1941.
Stiklestad Planteskole 1954. Fotowide.t

 

----
416 H&FSt
----
Arbeidsstyrken i planteskolen 4. mai 1939. Petter Lian hjalp til med hestekjøring
Planteskolen ble flyttet fra
Steinkjer og hit til Stiklestad i
1939. Planteproduksjon ble
startet umiddelbart, og det var
med 1,7 mill. planter på flytte
lasset fra Steinkjer.
De første årene ble dyr
kingen foretatt manuelt,
senere ble det brukt bulldoser
til ryddingen. Dette var en av
de første plassene i Verdal
hvor det ble brukt bulldoser til
opptaking av stubber, og det
var stor folkevandring for å se
dette vidunderet.
Ugraset måtte holdes unna plantene. Her er en bukett pene damer
i gang med dette arbeidet.
Planteskolen hadde allerede første året et salg på litt over 1 mill. planter og
beholdningen første høsten var 4,4 mill. planter.
Første året var det sysselsatt 33 personer, 29 kvinner og 4 menn.

 

----
417 H&FSt
----
FORBREGD


----
418
----


----
419 H&FSt
----
FORBREGD
GNR. 37, BNR. 1
Fra først på 1500-tallet kan en finne brukere på Forbregd. På Forbregd er det også
funnet mange fortidsminner som forteller at det har vært bosetting her langt bakover
i tiden. Antikvaren Lorents Didrik Kliiver har kartlagt et gravfelt på Forbregd som han
mener er et av de største gravfeltene i Innherred. (Se Verdal historielags årbok 1953)
Fram til omkring 1660 har Elgeseter kloster, Kronen og Salberg kirke vært eiere.
Etter at gården kom over i privat eie på 1660-tallet, var den første eieren Kristoffer
Kaspersen (Schøller). Vi starter i 1800 og derfrå og fram til 1940, har vi en rekke
eiere.
I 1876 ble det startet opp meieridrift på Forbregd. Det var ikke drift i stor skala,
men heller et lite ysteri. Det står skrevet at ysteriet ikke var mer avansert enn et van
lig seterbruk.
I Leirådal var det også et meieri som startet opp på samme tid som ysteriet på
Forbregd, og allerede i 1880 var det snakk om å legge ned begge disse og bygge et
større meieri. Men det strandet på politikken. Interessentene på Forbregd var for det
meste høyrefolk, og de i Leirådal var venstrefolk, og i den tiden var det lite disse to
fraksjonene kunne bli enige om. Ysteriet på Forbregd fortsatte nok fram til 1884 da
meieriet på Stiklestad ble bygd.
Ole Jonsen Willmann (1729-1799) og Ragnhild Pedersdatter By (1730-)
Ole var fra Skei. Han var sønn av gårdbruker Jon Olsen Willmann og Lisbeth
Bårdsdatter.
Ragnhild var fra By, og hun var datter av gårdbruker Peder Olsen By og Karen
Halvardsdatter (By).
Ole Jonsen Willmann var en av bygdas mest velstående og framsynte bønder. Han
dreiv stort med nydyrking, og han viste en stor interesse for å kartlegge gamle grav
felt som han forstyrret ved dyrking av en slette sørøst for gården. Han var med på å
starte teglverket på Svartåsen (Forbregdsaunet) sammen med kaptein Kliiver og fogd
Arnet. Han solgte allerede året etter sin part av teglverket og jordstykket som teglver
ket sto på. (Se Verdalsboka 111 s. 404)
På skiftet etter Ole Jonsen Willmann kan en se at Forbregd er taksert til 3300 riks
daler, og boets aktiva var en beholdning på 3220 riksdaler. Besetningen var på 8 kyr,
11 ungnaut, 19 geiter og 2 griser. Utsæden dette året var 6 l /i tønner bygg, 10 tønner
havre og V 2 tønne erter.
Gården ble på skiftet utlagt til enken og barna. Sønnen Ole Olsen innløste sine søs
kens halvdel, og i 1803 ble det foretatt deling av både jorda og husa. Enken Ragnhild,

----
420 H&FSt
----
som hadde forbeholdt seg førstevalget, tok den vestre delen som ble kalt Vestre
Forbregd.
I 1801 var Ragnhild enke. Hennes to sønner, Ole og Halvor, bodde heime på går
den. Dessuten var det tre tjenere: Hans Pedersen, Lisbeth Johannesdatter og Eli
Kristoffersdatter. Det var tre husmenn på gården i 1801.
Samtidig var det også et fosterbarn på Forbregd: Ole Simensen, født 1798. Det er
muligens denne Ole Simensen som ble gift med Anne Olsdatter, og som ble husmann
på Nordberg.
Ole og Ragnhild ble gift i 1757, og de hadde fem barn:
81. Peder, f. 1759 på Stuskin vestre, gift med MagnhildJonsdatter Ulvillen. Hun døde,
og Peder ble gift på nytt med Marit Nilsdatter Aksnes. Hun var enke på Aksnes
søndre øvre, og Peder tok over denne gården i 1 797.
82. Jon, f. 1761 på Forbregd, gift med Elisabeth Homemann Hagen. Jon Olsen kjøp
te Vinne i 1799. Han overtok Forbregd på odel i 1810.
83. Ole, f. 1768 på Forbregd, gift i 1803 med Marit Bårdsdatter Åkerhus. Ole og
Marit var eiere på Østre Forbregd.
84. Halvor, f. 1775 på Forbregd, gift i 1 802 med Malena Olsdatter Oklan. Hun var
enke på Oklan og Halvor bygslet da denne gården. Malena døde i 1 809, og
Halvor giftet seg på nytt samme år med Ingeborg Jonsdatter. Hun var fra Hofstad
nedre og datter av Jon Ellevsen og Ingeborg Jakobsdatter.
85. Elisabeth, f. 1765 på Forbregd, gift med Peter Olsen Minsås. Han var enkemann
og eier av Minsås nordre.
Vestre Forbregd
Ole Gundbjørnsen (1776-1804) og Ragnhild Pedersdatter (1730-)
Etter delingen av gården giftet Ragnhild seg igjen i 1803 med kvartermester Ole
Gundbjørnsen Faren, som da var 27 år. Ole var sønn av gårdbruker Gundbjørn
Andersen, født 1735 på Stor-Vuku og Kirsten Nilsdatter, født 1743 på Vist.
Ekteskapet mellom Ole og Ragnhild ble ikke langvarig, for allerede etter ca. fem
måneder ble Ragnhild enke igjen.
Ole Pedersen Leklem (1779-1826) og Ragnhild Pedersdatter (1730-)
Ragnhild giftet seg for tredje gang i 1806 med korporal Ole Pedersen Leklem.
Ragnhild var da 76 år og Ole 27 år.
Ole Pedersen Leklem var sønn av Peder Olsen Leklem og Martha Jonsdatter på
Hallem nedre.
Ole kjøpte Hallem nedre av sin far i 1807, og han solgte Forbregd i 1808 til sin
bror Johannes for 1300 riksdaler. Når Ragnhild døde er usikkert, så en kan ikke si
om hun døde på Forbregd, eller hun ble med til Hallem nedre.

----
421 H&FSt
----
Johannes Pedersen Leklem (1775-1841) og Berit Pedersdatter (1761-1829)
Johannes kjøpte også odelsretten til gården av Ole Jonsen Willmanns eldste sønn
Peder Aksnes for 100 riksdaler. Johannes Leklem hadde ikke gården mer enn to år
da han solgte til Jon Olsen Willmann som hadde reist odelsøksmål. Johannes
Pedersen Leklem fikk gården taksert i 1809. Taksten ble 2500 riksdaler. 11810 solg
te han til Jon Olsen Willmann for 1375 riksdaler.
Johannes Pedersen bodde ikke på Forbregd. Han drev mye med gårdhandel og
eide flere gårder i Verdal. Han var bosatt på Hallem nedre og Leklem før han kjøpte
Haga østre i 1809, og de bosatte seg der. Johannes var også i militæret der han hadde
grad som kvartermester.
Johannes og Berit hadde tre barn
Bl . Martha, f. 1 803 på Hallem, d. 1 874, gift første gang i 1 830 med Ole Halvorsen
f. 1 806, d. 1 832. Martha ble enke etter to års ekteskap, og hun giftet seg på nytt
i 1840 med Johannes Johnsen Gudding f. 181 1, d. 1890. De var brukere på
Haga nordre østre.
82. Marit, f. 1808 på Leklem, d. 1921 på Haga, ugift.
Jon Olsen Willmann (1763-1825) og Elisabeth Hornemann Hagen (1762-1808)
Jon Olsen Willmann ble gift i 1798 med Elisabeth Hornemann Hagen. Hun var dat
ter av Rasmus Brodersen Hagen og Karen Marie Thoresdatter.
Elisabeth døde på Vinne i 1808, og Jon døde på Lyng i 1825. Han var inderst der
da.
Jon Olsen Wilmann kjøpte Vinne i 1799 og drev denne gården fram til 1810 da
han overtok vestre Forbregd.
Da de ikke hadde barn, opprettet de i 1800 gjensidig testamente, hvoretter den
ene skulle arve den andre. Dersom den overlevende inngikk nytt ekteskap, skulle det
til avdødes arvinger utbetales 50 riksdaler "af vort ringe bo".
Jon Olsen Willmann hadde gården fra 1810, men han klarte seg ikke så bra, og i
1821 ble gården solgt på auksjon til Peter Magnus Scheflo.
Peter Magnus Scheflo
Peter Magnus Scheflo betalte 700 spesiedaler for gården. Han hadde den ikke lenger
enn tre år, og det er usikkert om han var bosatt der.
Andreas Jonsen Kalset
I 1824 solgte han gården videre til Andreas Jonsen Kalset for en kjøpesum på 300
spesiedaler. Imidlertid kjøpte Andreas Jonsen Kalset Røskje det samme året, og han
solgte da Vestre Forbregd videre i 1825 til Iver Eliassen for 700 spesiedaler. Ser en på
disse kjøpesummene, så er det tydelig at noen har tapt mye på handelen, og noen har
tjent mye.


----
422 H&FSt
----
Iver Eliasen (1785-) og Malene Jonsdatter (1800-)
Hvor Iver stammer fra, er usikkert, men i 1801 er det en Iver Eliasen som er tjener på
Vist, og det ser ut som det er samme personen. Da han giftet seg i 1824, har han
Forbregd som bosted. Etter at de flyttet fra Forbregd, kan en ikke finne mer om denne
familien.
Malene kan en heller ikke se med sikkerhet hvor hun kommer fra, men i 1824
hadde hun bosted på Solberg.
Iver Eliasen hadde gården i 12 år, men han sått visstnok trangt i det, for det var sta
dig stevninger for gjeld.
Vestre Forbregd hadde i 1835 en besetning på 2 hester, 6 storfe, 27 sauer, 14 gei
ter og 2 griser og en utsæd på 3 tønner bygg, 9 3/8 tønner havre og 17 tønner poteter.
Iver og Malene ble gift i 1824 og de hadde en sønn:
81. Elias, f. 1827 på Forbregd.
I 1837 kjøpte Bård Olsen Willmann gården, og to år tidligere hadde han kjøpt østre
Forbregd, så nå var Forbregd samlet til en gard igjen. (Se mer om Willmannslekta i
Verdalsboka bind 3 s. 405 under Forbregd.)
Østre Forbregd
Ifølge skiftet etter sin far Ole Olsen Willmann overtok Ole Olsen den østre delen av
Forbregd.
Ole Olsen Willmann Forbregd (1768-1855) og Marit Bårdsdatter (1779-1837)
Ole Olsen hadde østre Forbregd fra 1803 til 1835 da han overdrog den til sønnen Bård
Olsen for 1000 spesiedaler og et kår på 8 tønner havre, 2 tønner bygg, Vs tønne erter,
V 4 tønne rug, 2 tønner kålrabi, 1 bismerpund lin samt for til 2 kyr og 4 sauer.
Besetningen på østre Forbregd var i 1835 2 hester, 7 storfe, 31 sauer og 15 geiter
og utsæden var Vs tønne rug, 1 Vb tønne bygg, 14 tønner havre og 10 V 2 tønner pote
ter.
Ole og Marit hadde fem barn:
81. Ole, f. 1805, d.l 808.
82. Bård, f. 1806, d. 1893, gift i 1835 med Anne Marta Jonsdatter Mikvoll. De ble
neste eiere på Forbregd.
83. Ole, f. 1808 på Forbregd, d. 1890, gift i 1835 med Beret Martha Jensdatter
Solberg, f. 1 816, d. 1 871 . De ble brukere på Musum østre. (Se Heimer og Folk
Leksdalen s. 426.)
85. Halvor, f. 1 81 2 på Forbregdsvald. Han ble ikke gift, og han arbeidet og bodde
på Forbregd til han døde på Forbregdsvald i 1 874.


----
423 H&FSt
----
Forbregd
Bård Olsen Willmann (1806-1893) og Anne Marta Jonsdatter (1815-1878)
Anne Marta var fra Mikvoll, og hun var datter av Joen Olsen og Elen Olsdatter.
Forbregd hadde seter i Hauka på nåværende Haugdals grunn, på en plass som de
kaller Vollaberget. Tidsrommet når de brukte setra er usikkert, men i gardshistoria for
Holmli østre står det at Jens Jensen Buseth i 1865 leide Tverådalens seterhamning -
før brukt av Bård Forbregd, så det er tydelig at Forbregd hadde seter i Tverådalen før
1865.
Etter dette må en gå ut fra at setra i Haukåa var nedlagt i hans tid, eller at gården
hadde to setre, som ikke var uvanlig.
Det gikk dårlig med Bård og drifta av Forbregd. 1 begynnelsen av 1860-årene ble
gården solgt. Etter dette oppholdt han seg flere år i Nordland, men kom tilbake til
Verdal og døde i 1893 på en plass under Fleskhus. Anne Marta døde på Myr i 1878.
Bård og Anne Marta hadde ingen barn.
Oluf Jakobsen Leklem (1835-1876) og Inger Maria Eriksdatter Melby
(1837-1915)
Oluf Jakobsen var født på Leklem, og hans foreldre, Jakob Olsen og Elen Ottesdatter,
var eiere på Leklem. Han ble gift i 1862 med Inger Maria Eriksdatter, som var født
på Melby og datter av gårdbruker Erik Olsen og Elen Anna Pedersdatter.


----
424 H&FSt
----
I Oluf Jakobsens tid på Forbregd viser folketellingen i 1865 at det var hele 12 hus
mannsplasser på gården, og ti år sene re var det 9 husmannsplasser der.
Oluf og Inger Maria fikk tre barn:
81. John Edvard, f. 1863 på Leklem, d.1865
82. John Edvard, f. 1 865 på Forbregd. Han ble senere eier på Forbregd.
83. Evald, f. 1 869 på Forbregd. Han utvandra til Amerika i 1 889, og han slo seg ned
i Lacrosse, Wisconsin. Han døde samme år ved drukning i Mississippifloden.
Oluf overdrog gården omkring 1870 til brødrene Jørginus og Rasinus Olsen Nøvik
fra Ytterøy, men de hadde ingen hjemmel på gården. Oluf og kona fortsatte å bo på
Forbregd.
Oluf døde i 1876, og da fikk enken auksjonskjøte på gården for 19.200 kroner.
På skifte etter Oluf i 1879 ble gården utlagt til henne, og hun giftet seg i 1878 med
Rasmus Olsen Nøvik. Dermed ble det orden på eierforholdet igjen.
Rasinus Olsen Nøvik (1845-1898) og Inger Maria Eriksdatter (1837-1915)
Rasinus og Inger Maria fikk en sønn:
81. Olaf, f. 1 888 på Forbregd, og han døde på Forbregd i 1904 av tæring.
John Edvard Olufsen (1865-1918) og Ingeborg Anna Simensdatter
(1850-1928)
I 1898 kjøpte John Edvard Olufsen gården. Han var sønn av Inger Maria Eriksdatter
og ektemann fra første ekteskap, Oluf Jakobsen. Inger Maria tok kår på gården og
døde i 1915.
John Edvard ble gift i 1887 med meierske Ingeborg Anna Simensdatter Valum,
født 1858 på Sundnesvald på Inderøy. De fikk ingen barn. John Edvard døde i 1918,
og Ingeborg Anna hadde gården til 1923 da hennes brorsønn Ivar Bye fra Skogn
kjøpte den. Hun døde som kårenke på Forbregd i 1928.
Ivar Jensen Bye (1897-) og Inga Johannesdatter Holan (1898-)
Ivar Bye var fra Markhus søndre i Skogn, sønn av Jens Simonsen Markhus, fødtlBs6
i Skogn og Jakobine Margrethe Johan-Arntsdatter, født 1859 på Markhus søndre.
Han ble gift med Inga Johannesdatter Holan, født 1898 i Skogn.
Ivar og Inga hadde tre barn:
Bl . Jarle, f. 1923 på Forbregd, gift med Inger Brakstad fra Frol
Høybakken, bonde på Tingstad lille i Frol.
83. Aslaug, f. 1926 på Forbregd, gift med snekker Kåre Karlsen Røe f. 1927 i Frol.
Forbregd ble solgt igjen i 1931 til:


----
425 H&FSt
----
August Marius Landfald (1891-1977)
og Gunnhild Landfald (1894-1979)
August var født på Stiklestad mellom,
sønn av foreldre Peder Martin Landfald
og Anna Kristine Nikolaisdatter Moks
nes. Peder var en tid på Hallem søndre
før han kjøpte Li ved Stiklestad i 1900.
August utvandra til Amerika i 1908,
og han var der over 20 år før han kom
tilbake til Verdal. Han giftet seg i 1931 i
Domkirken i Trondheim med Gunnhild
Pedersdatter Skultbakk. Hennes foreldre
var Peder og Lovise Skultbakk. De var
bosatt på Skultbakk under Augla, og
Peder var veioppsynsmann i tillegg til
han dreiv heimen.
August og Gunnhild fikk to barn:
81. Gunnar, f. 1932, gift med Astrid
Johanne Solbakken. De ble de
neste eiere på Forbregd. Nå er
deres datter Gerd, gift med Ivar
August og Gunnhild Landfald.
Leikny Svartås. De overtok Hegge under Augla. Nå er det deres sønn, Annar, som
er på Hegge. Arne og Kjellrun er bosatt i forpakterboligen på Stiklestad preste
gard.
Husmenn på Forbregd som en ikke kan stedfeste til en bestemt
husmannsplass.
Så langt tilbake som i 1750 kan en se at det har vært 2 husmenn på Forbregd.
I folketellingen for 1801 var det 2, men det er usikkert hvor disse bodde. Det er
mulig at en av dem har vært på Dreiarmoen.
I 1815 er det 1 (Dreiarmoen), men i 1865 er det 12 husmannsplasser her. Dette
er det største antallet på gården, for allerede i 1875 er tallet nede på 9, og i 1891 er
det bare 3 husmenn tilbake. De fleste plasser ble nedlagt, men noen er blitt selveier
bruk. Samtlige husmannsplasser var awiklet i 1900.
I tidsrommet 1801 - 3 865 kan en se at det har vært mange forskjellige husmenn
på Forbregd. I og med at alle plassene ble benevnt som Forbregdsvald er det umulig
å stedfeste de forskjellige husmennene til bestemte plasser. I tidsrommet etter 1825
og fram til omkring 1850 er det i hvert fall fire familier som har vært på

 

----
426 H&FSt
----
Forbregdsvald i til dels lang tid, for eksempel Bård Andersen. Han var her i 27 år,
men det er usikkert hvilken plass han var på.
Vi skal likevel ta med de forskjellige husmannsfamiliene som var her i dette tids
rommet. Først tar vi med dem som en ikke kan stedfeste til noen bestemte plasser.
De to husmennene som er med i folketellingen for 1801 er: Peder Hansen og John
Johnsen.
Peder Hansen (1745-1813) og Karen Baardsdatter (1748-1840)
Det eneste en kan finne om disse, er at Peder var født i Volen.
Karen var født på Kråg, og hennes foreldre var Bård Barosen Bymoen og Kirsti
Jakobsdatter Byvald.
Peder og Karen ble gift i 1777, og de hadde tre barn:
81. Anne Martha, f. 1778, d. 1779.
82. Hans, f. 1779.
83. Anne Kristina, f. 1782
John Johnsen (1768-1810) og Beret Johnsdatter (1771-)
John og Beret kom til Forbregd i 1800, og de kom da fra Brustua under Stiklestad
østre der de var inderster, fra de ble gift i 1799.
Foreldra til Jon var husmann John Johnsen Øgstad og Guri Bertelsdatter, og for
eldra til Beret var husmann John Johnsen Stiklestadvald og Kirsti Pedersdatter.
Det er usikkert hvor lenge denne familien var på Forbregd, men i 1806 ser vi at
de er på Lundsvald.
John og Beret hadde tre barn:
81. Kristina, f. 1799 på Stiklestadvald.
82. Johannes, f. 1801 på Forbregdsvald, d. 1801.
83. Guru, f. 1 806 på Lundsvald, d. 1 843 på Mikvollvald, gift i 1 835 med Ole Larsen
Øra f. 1809.
Fram til 1820 er det ikke så mange husmenn som en ikke kan knytte til bestemte
plasser, men etter 1820 er det en hel del.
Lars Eriksen (1792-1864) og Anne Johnsdatter (1784-)
Lars Eriksen kan en ikke finne noe om, før vi ser at han har fått sitt første barn på en
husmannsplass under Forbregd i 1817. Det er sannsynlig at denne familien bodde på
Moåkeren, men dette kan en ikke si med sikkerhet.
I Sparbuboka bind VI ser vi at Lars Eriksen og familien i 1830 flyttet til Hosetvald
i Sparbu, men der ble de nok bare en kort tid før de flyttet tilbake til Verdal igjen, og
da ser det ut som de var på Yssevald. I 1839 er de tilbake til Hosetvald igjen og vi
kan gjengi hva som er skrevet om Lars Eriksen i Sparbuboka.

----
427 H&FSt
----
Lars Eriksen
" 1 1839 er meldt innflyttafra Verdal Lars Eriksen YdsevaldJ. 1792, hans kone Anne
Jonsdtr.,f 1784, med sønnene Johannes, f. 1820, ogEllingJ. 1824.
Eormålet var å bosette seg i en Vekreplass, men der har de neppe blitt så lenge. lallfall
dukker de opp i en Ryanplass kring 1850, toeine, Sønnene er det ikke mer å finne om.
Noen rosenrød idyll kan det ikke ha vært, iallfall ikke for Anne, om en skal tro en
beskrivelse som er blitt Lars til del i 1857. Fattigkommisjonens medlem og tilsynsmann
i kretsen, Bastian Aurstad skriver da til kommisjonen:
"Paa Grund af modtagen Besværingfra Lars Eriksen Ryanpladss Kone ved Skrivelse
fra Andreas Anfindsen Ryan infandt jeg mig den 7de September hos hende, medha
vende Baard Olsen og Ole Andreasen Ryan, hvor vi da hørte en rørende Beklagelse af
Ovenfornævnte Kone over sin Mand fordi han var meget ond mod hende og ikke vilde
skaffe hende noget værken til Føde eller Klceder, og havde Staburet læst for hende, og
tilmed paastod hun at han havde baade Madvarer og Pænge som hun ikke fig noget
af."
De tre karene ville naturligvis undersøke om hun snakket sant, og tok seg derfor inn i
staburet. Det står ingen ting om på hvilken måte, og heller ikke om Lars var til stede
eller ikke, men de fant: "Vi forefalt ikke allene forskjellige Madvarer og
Klædningssaker, men Kaffe og Sukker, og endelig Kontanter 13 Spd. 1 Ort 17 Ski" De
ble enige om at Bård Ryan skulle ta 12 spesidaler av pengene i forvaring inntil kom
misjonen hadde behandlet saken. Dens formann, prost Erlandsen, oversender brevet til
fogden "til mulig videre Forføyning med hensyn til Lars Ryanpladss forhold med sin
Kone." Fogden videresendte det til amtet, som anfører: "Saalænge Ægtefolk lever sam
men vides ingen Hjemmel til Forføyning fra Øvrighedens Side." Videre sier de at hvis
fattigkommisjonen vedtar å yte kona understøttelse så kan de kreve regress hos Lars,
men å beslaglegge penger slik de tre hadde gjort var det ingen lovhjemmel for. Hvordan
saken videre ble ordnet er det ikke funnet noe om. Lars var jo 75 år, og en får vel helst
tro at slike forskrudde ideer skyldtes senilitet, seiv om det ikke nevnes noe i den ret
ning. Lars døde her i 1864. Jeg kan ikke se at Anne døde i Sparbu, så hun svalt da ikke
i kjel, ikke her iallfall. Plassen til Lars lå like ovenfor Lorntsplassen, se Ryan nordre."
Lars og Anne hadde fire barn:
81. Martha, f. 18 1 7 på Forbregdsvald, d. 1 896 på Skjelstadbakken i Sparbu. Hun
var svigermor til John Anton Lorentsen Lund f. 1858. (Heimer og folk, Leksdalen
side 215).
82. Johannes, f. 1820 på Forbregdsvald.
83. Elling, f. 1824 på Forbregdsvald, gift med Karen Jakobsdatter f. 1831. Han ble
bonde på Bjørnbakken, Ytre Valnesfjord, Skjerstad.
84. Jonette, f. 1 827 på Forbregdsvald, d. 1 837 på Yssevald.

----
428 H&FSt
----
Haldor Pedersen (1777-1820) og Anne Josefsdatter (1752-1825)
Haldor Pedersen var husmann på Forbregd i kort tid mellom 1815 og 1820. Vi finner
han i skattelista for 1820. Haldor døde i 1820 på Forbregd, og Anne døde i 1825 på
Ravlo hvor hun var inderst. Haldor var sønn av Peder Hågensen og Magnhild
Johannesdatter. De var husmannsfolk på Hjelde midtre i 1801.
Anne var fra Kvellovald, datter av Josef Eriksen og Agnes Olsdatter.
Haldor og Anne hadde ingen barn.
Andreas Andersen (1790-1877) og 1) Elie Larsdatter (1785-1841) 2) Elen
Eriksdatter (1800-1863)
Dette er et husmannspar som har vært på Forbregd bare en kort tid omkring 1820,
og det er litt usikkert om de var husmannsfolk eller inderster. Andreas bodde på
Hallemsvald da han ble gift med Elie. Hun bodde da på Lund. De fikk en sønn i
1817, og da bodde begge på Hallemsvald. De flyttet til Lyngåsen omkring 1822, og
Elie døde den 1841.
Etter at Elie døde, giftet Andreas seg på nytt i 1843 med Elen Eriksdatter fra
Skogn. Hun døde på Lyngåsen i 1863. Andreas døde på Movald i 1877.
Andreas og Elie ble gift i 1819 og de hadde fire barn:
81. Anders, f. 1 8 1 7 på Hallemsvald. Han flyttet i 1848 til Alstahaug i Nordland som
ugift.
82. Margrethe, f. 1 820 på Forbregdsvald, gift i 1 852 med enkemann Ole Larsen f.
1 809 på Øra. Margrethe døde i 1 853 i barsel, og Ole Larsen giftet seg tredje
gang i 1 855.
83. Berit Martha, f. 1823 på Lyngåsvald, gift i 185 1 med Lars Nilsen f. 1819 på
Melbyvald. De bosatte seg som husmannsfolk på Østgård, først som husmann med
ord, senere husmann uten jord.
84. Anne, f. 1 825 på Lyngåsvald, hun kom til Østerås i Sparbu som taus i 1 851. Der
ble hun gift med husmannsønn Hans Petter Hansen f 1 832 i Sparbu og de ble hus
mannsfolk på Østeråsplass og Anne døde der i 1 875. (Sparbuboka 111 side 443)
Anders Andersen (1777-1823) og Ingeborg Olsdatter (1780-1857)
Anders var født på Frøa i Kall og Ingeborg på Mon i Kall. De kom til Vera omkring
1814 - 1818, og var inderster til de flyttet til Forbregd i 1820. Anders døde julaften
1823 da han gikk gjennom isen på Leksdalsvatnet. Hvor lenge Ingeborg var på
Forbregdsvald er usikkert, men hun døde som fattiglem på Auskinvald i 1857.
Anders og Ingeborg hadde ti barn:
81. Anders, f. 1800 på Mon i Ka
82. Olav, f. 1802 på Mon i Kall.
83. Gølin, f. 1 804 på Mon i Kall, d. 1 805.
84. Anna, f. 1 807 på Mon i Kall, d. 1 895.
85. Anders, f. 1811 på Mon i Kall.
86. Ingeborg, f. 1 8 1 3 på Mon i Ka

----
429 H&FSt
----
87. Jøns, f. 1815 på Mon i Kall.
88. Kristen, f. 1 8 1 8 i Vera, de var inderster der i 1818. Kristen var dreng hos sin far
bror på Kolåsen i Kall.
89. Serianna, f. 1821 på Forbregd.
BlO.Andriana, f. 1824 på Forbregd. Hun hadde flytteattest til Frol i 1848. Der ble
hun gift i 1861 med husmann Elling Torgersen Bjøråsvald. (Se Frol II s. 206 og
Skogn XI s. 399.)
Bård Andersen (1792-1852) og Marit Iversdatter (1805-1848)
Disse kom til Forbregd mellom 1825 og 1830, og de var her til Bård døde i 1852.
Han var da enkemann, for kona Marit døde fire år tidligere. De var inderster på
Hallem da den eldste datteren ble født.
Foreldra til Bård var husmannsfolk på Fæby, og de het Anders Bårdsen og
Ragnhild Ellingsdatter. Han ble gift i 1825 med Marit Iversdatter, født på Bunesvald.
Hun var datter av Iver Pedersen og Anne Sivertsdatter.
Bård og Marit hadde seks barn:
Bl . Anne, f. 1 825 på Hallem, gift med Salamon Pedersen f. 1 876 i Harran. De ble
brukere på Bya i Grong.
82. Andreas, f. 1 830 på Forbregdsvald, gift med Inger Marie Pedersdatter f. 1 833 i
Nærøy. Andreas var tømmermann i Namsos i 1 865, og i 1 891 er han på Berg
på Strinda som tømmermann.
83. Ragnhild, f. 1834 på Forbregdsvald, flytteattest til Nærøy i 1854, gift med hus
mann Nils Olaus Larsen f. 1835 i Nærøy. (Se Vikna 111 s. 219.)
84. Oluf, f. 1 838 på Forbregdsvald, flytteattest til Trondheim i 1 858. I 1 865 er han
snekker i Børsa, og han er da ugift.
85. Johannes, f. 1842 på Forbregdsvald
86. Berit Martha, f. 1 846 på Forbregdsvald. Hun var tjenestepike på Ysse vestre i
1 865 og flyttet til Hitra i 1 871, hun ble gift der med fisker Enok Eliasen f. 1 845
på Hitra. (Se Frøya 111 s. 322.)
Peder Bårdsen (1799-1861) og Ragnhild Pedersdatter (1798-1868)
Fra ca 1826 til omkring 1850 var denne familien på en husmannsplass under
Forbregd, men uvisst hvilken.
Peder var sønn av Bård Pedersen og Anne Pedersdatter. De var på Faren nedre i
1801, kom til Hallemsvald (Haukåen) i 1802, og Bård døde på Hallemsvald 1822.
Peder ble gift i 1824 med Ragnhild Pedersdatter. Hun var datter av Peder Olsen og
Beret Johansdatter. De var på Stor-Vuku i 1801. Peder og Ragnhild flyttet til
Mikvollvald på Øra og begge døde der.
Peder hadde en sønn før han ble gift, og hans mor var Ingeborg Nilsdatter
Bunesvald:
81. Ole, f. 1820 på Bunesvald.

----
430 H&FSt
----
Peder og Ragnhild fikk fire barn:
81. Anne Martha, f. 1823 på Aksnes, d. 1866, gift i 1850 med Torgeir Olsen f.
1823 på Melgard i Fron, d. 191 1. De slo seg ned på Øra, og i 1850 var de
betegnet som strandsittere under Mikvoll lille. I 1 865 var han selveier og hadde
yrke som smed. Heimen deres lå i Smedveita.
82. Marit, f. 1 825 på Hallemsvald. De var da inderster på Hallemsvald. Hun ble gift
i 1852 med skomaker Ivar Johnsen f. 1818 i Meråker. Ivar døde i 1856 etter
bare fire års ekteskap, og Marit giftet seg igjen med måler Ole Back fra Trondheim
f. 1825 i Rennebu.
83. Berit, f. 1830 på Forbregdsvald, d. 1830.
84. Petter Olaus, f. 1 835 på Forbregdsvald, gift i 1 858 med Mette Olsdatter f. 1 825
på Borgenvald. De var strandsittere på Mikvoll i 1 858, og der er de også under
folketellingen for 1865 og 1875. Han var smedmester og døde i 1887. De
hadde eget hus, Smedstua i Veita. Petter var finsmed, og gikk under navnet Petter
smed.
Hans Gjertsen (1799-1838) og Lisbet Ellingsdatter (1802-1875)
Denne familien kom til Forbregd en gang mellom 1826 og 1829, og de kom hit fra
Bunesmoen der de var inderster. De flyttet fra Forbregd til Eklo i 1838, og Hans døde
der i 1838 som husmann.
Hans ble født på Minsås søndre, sønn av husmann Gjert Olsen og Beret
Hansdatter. De var på Minsås søndre i 1801 da Gjert var korporal i infanteriet, sene re
var han husmann på Bunesmoen. Hans ble gift i 1825 med Lisbet Ellingsdatter, født
på Hofstad, datter av Elling Pedersen og Anne Toresdatter. Hun var tjenestepike på
Hallem vestre i 1865, og hun døde på Lyngsvald i 1875.
Før han ble gift, hadde Hans en datter med Kirsti Jensdatter Mikvollråa:
Bl . Berit f. 1824, gift med John Larsen f. 1 81 9 på Kveldstadvald De var husmanns
folk på Stormen i Beitstad i 1 891.
Hans og Lisbet hadde seks barn:
81. Anne, f. 1 826 på Bunesvald, gift i 1 851 med Olaus Olsen f. 1 824 i Stod. Hun
ble enke i 1 861 , og i 1 865 var hun tjenestekvinne på Augla prestegard. Hun gif
tet seg på nytt i 1 868 med Lars Salamonsen f. 1 822 på Bjartnesvald, begge
bodde da på Movald. De bosatte seg på Maritvollvald, der Lars ernærte seg som
rokkmaker.
82. Sirianna, f. 1 828 på Bunesmoen, gift i 1 848 med Peter Iversen Bjørnhus f. 1 828
på Odden i Sør-Fron. Han var snekker i Steinkjer. (Se Sparbuboka VII s. 63.)
83. Olaus, f. 1829 på Forbregdsvald, d, 1849.
84. Elling, f. 1832 på Forbregdsvald, gift med Pernille Isaksen f. 1832 i Brønnøy.
1 865 var de husmannsfolk på Brøløs i Vevelstad.
85. Grethe Birgitte, f. 1 836 på Forbregdsvald, gift i 1 858 med Ole Sivertsen f. 1 838

----
431 H&FSt
----
på Leklemsvald. Grethe døde i 1 865, og han giftet seg på nytt i 1 867 med Mali
Taraldsdatter. Ole Sivertsen var husmann på Leklem i 1865.
86. Hans Petter, f. 1838 på Forbregdsvald, gift i 1870 med Serianna Ellefsdatter f.
på Lindset i 1838. Hans Petter var skredder, og de var inderster på Stubbe noen
år fram til 1 875. Senere var han husmann uten jord på Hegstad.
Elling Andersen (1800-1886) og Ingeborg Pedersdatter (1800-1876)
Elling og Ingeborg kom til Forbregd like etter at de ble gift i 1827, og de var her til
ca 1840. De flyttet da til Tuset nordre. I 1875 bodde Elling hos sin datter Pauline på
Gammelplassen under Tuset, og Ingeborg bodde hos sin datter Anne Martha på Ausa
nordre.
Elling var født på Stiklestad øvre vald, sønn av husmann Anders Jørgensen og
Marit Pedersdatter, han døde 1886 på Tuset.
Ingeborg var født på Tusetvald, datter av husmann Peder Andersen og Ingeborg
Johansdatter.
Ingeborg hadde en datter med Carl Carlsen, tjener på Lyng, før hun ble gift med
Elling:
81. Elen f. 1825 på Hjelmsetvald i Sparbu, gift i 1853 med Aron Jørgensen og de
ble husmannsfolk på Tuset. (Se Heimer og folk, Leksdalen s. 63.)
Elling og Ingeborg hadde fem barn:
81. Anders, f. 1828 på Forbregdsvald, d. 1828
82. Ragnhild, f. 1829 på Forbregdsvald, gift i 1858 med Kristian Iversen
Bremsetvald. De ble husmannsfolk på Ner-Sveet under Tuset. (Se Heimer og folk,
Leksdalen s. 48.)
83. Ingeborg, f. 1832 på Forbregdsvald, d. 1 832.
84. Pauline, f. 1835 på Forbregdsvald, gift med Ole Hågensen. De ble senere hus
mannsfolk på Gammelplassen under Tuset. (Se Heimer og folk, Leksdalen s. 40.)
85. Anne Martha, f. 1 842 på Tusetvald, gift i 1 863 med Andreas Olsen f. 1 841 på
Ottermoen. De bodde på Lyngåsvald (Ausa) i 1 865, men flyttet til Reitbakken
under Skrove i 1 877.
Magnus Haldorsen (1805) og Berit Eliasdatter (1807)
De var bosatt på Forbregd da de ble gift i 1831, og ble husmannsfolk der. De var der
fram til ca. 1835 da de flyttet til Fleskhusvald.
Magnus var født på Auglavald i Volhaugen, sønn av husmann Haldor Pedersen og
Gjertru Andersdatter. Berit var født på Haug. Hun var datter av Elias Einersen og
Martha Embretsdatter.
Familien fikk flytteattest til Sparbu i 1844. Videre flyttet de til Beitstad i 1852, og
i 1865 er Magnus losjerende rokkmaker på Tøtdal i Fosnes hos sønnene Elling og
Erik Andreas. Da var han gift for andre gang, denne gang med Olava Kristensdatter,
født 1818 på Fosnes.

----
432 H&FSt
----
Magnus hadde en sønn før han ble gift med Berit og hans mor var Maria Pedersdatter,
bosatt på Mikvollvald:
Bl . Jakob, f. 1 828 på Mikvollvald. Han fikk flytteattest til Grong i 1 846
Magnus og Berit hadde åtte barn:
81. Elling Petter f. 1832 på Forbregdsvald, d. 1 834.
82. Berit Martha, f. 1833 på Forbregdsvald, d. 1834.
83. Berit Martha, f. 1 834 på Forbregdsvald. Hun var husmannskone i Silsandvik under
Rørvik i Vikna, gift med Ole Fordalsen f. 1 832 på Flekstad. (Se Vikna I s. 203.)
84. Elling Petter, f. 1837 på Fleskhusvald, gift med Annemarta Rafaelsdatter f. 1842
på Nærøy. I 1 865 var Elling gårdbruker og selveier på Tøtdal, og i 1 893 utvan
dra de til Amerika.
85. Gurianna, f. 1839 på Fleskhusvald, d. 1840.
86. Bernhardus, f. 1 841 på Fleskhusvald. Han ble gift med Elen Olsdatter f. 1 842 på
Nærøy. I 1 865 var han sagbruksarbeider på Sagviken i Fosnes, og i 1 869 utvan
dra de til Amerika.
87. Erik Andreas, f. 1 843 på Fleskhusvald.
88. Juliane, f. 1849 på Sparbu.
Ellev Johannesen (1809-1899) og n Martha Bårdsdatter (1809-1875)
2) Martha Jensdatter (1826-1890)
Ellev kom fra Lund, der han var husmann, og til Forbregd der han var bare en kort
tid omkring 1836. Han flyttet videre til Stiklestad øvre der han også var husmann.
Senere var han selveier på Borgenvald, og han døde på Øra i 1899.
Ellev var født på Moan under Sende og han var sønn av var Johannes Ellevsen og
Maren Ågesdatter. (Se Heimer og folk, Leksdalen s. 504). Han ble gift i 1834 med
Martha Bårdsdatter, født på Øra av foreldre Bård Nilsen og Kiersti Christansdatter.
Etter at Martha døde, giftet Ellev seg igjen i 1878 med enken Martha Jensdatter, som
tidligere var gift med Ole Larsen på Mikvollvald.
Ellev og Martha hadde fire barn:
Bl . Johannes, f. 1 834 på Lund, d. 1 888, gift i 1 866 med Elen Maria Johannesdatter
f. 1 839 på Fleskhusvald. I 1 875 var Johannes husmann på Stinastuen i Sjøbygda.
82. Bernt, f. 1836 på Forbregdsvald, d. 1919, gift i 1861 med Karen Birgitte
Johannesdatter f. 1836 på Maritvollvald, d. 1912. De losjerte på Mikvollvald i
1865 og 1875 og Bernt arbeidet da som jordbruksarbeider og bøkker. I 1891
finner vi Bernt som selveier på Nøisomhet i Vinne.
83. Maria, f. 1 839 på Stiklestad øvre-vald. I 1 865 var hun trolig i Trondheim som tje
nestepike, og hun døde ugift på Borgen i 1 874 der hun også var tjenestepike.
84. Karen Birgitte, f. 1 842 på Stiklestad øvre vald, d. 1 933, gift i 1 871 med Andreas
Larsen f 1841 på Tiller i Leksdalen, d. 1923. De var husmannsfolk og senere sel
veiere på Kroken under Nord-Tiller.

----
433 H&FSt
----
John Olsen (1811-) og Sigrid Johnsdatter (1800-1856)
De var inderster på Forbregdsvald da de ble gift i 1834. De flyttet til Overhalla i
1856, men de var også på Stiklestadvald en kort tid før de flyttet til Overhalla. Det
er mest trolig at denne familien var inderster. Et sted er de nevnt som inderster på
Dreiarmoen, men hvis de bodde der, så var det nok folksomt i denne stua, for på
Dreiarmoen var det en familie med åtte barn.
John var født på Gudding vestre-vald av foreldre Ole Johnsen og Hjertru
Johnsdatter. Sigrid var født på Skjørholmen, og hennes foreldre var John Sivertsen og
Marit Pedersdatter.
John og Sigrid hadde seks barn:
81. Olaus, f. 1834 på Forbregdsvald, d. 1834.
82. Serianna, f. 1835 på Forbregdsvald, d. 1838.
83. Serianna, f. 1838 på Forbregdsvald, d. 1 838.
84. Olaus, f. 1 839 på Forbregdsvald, gift med Berit Nilsen f. 1 841 i Skogn. Han fikk
flytteattest til Overhalla i 1 854, og i 1 865 var han sagmester i Namsos.
85. Jonetta, f. 1842 på Forbregdsvald.
86. Sivert, f. 1846 på Forbregdsvald, gift i Vefsn i 1874 med Ellen Birgitta
Zakariasdatter Mønnes, f. 1 849 i Verdal. I 1 875 var de på Strinda. I 1 883 utvan
dra han til La Crosse, Wisconsin. Kone og barn kom året etter.
Husmannsplasser og fraskilte bruk.
Moåkeren
Moåkeren var en husmannsplass som lå nedenfor gården, og det er mest trolig at
denne plassen lå der Hendrum nå ligger.
En må gå ut fra at Moåkeren er en av de eldste husmannsplassene på Forbregd,
så det er sikkert noen av de forannevnte familier som har vært der.
Knut Andersen (1778-1866) og Ingeborg Jakobsdatter (1779-1848)
Knut og Ingeborg giftet seg i 1810 og begge hadde da Rindsemvald som bosted. Det
er vanskelig å si med sikkerhet når de kom til Moåkeren, men vi ser at de var på
Rindsemvald i 1811 og på Minsås søndre i 1815, og der var de til 1820, men etter
den tiden er det mer usikkert om deres bosted. Ingeborg døde i 1848 og Knud i
1866, begge på Moåkeren.
I 1865 var det ingen krøtter på plassen, men det var en utsæd på x d tønne havre
og l A tønne poteter.
Knut og Ingeborg hadde to barn:
81. Anders, f. 1811 på Rindsemvald, d. 1820 på Minsåsvald.
82. Jakob, f. 1815 på Sør-Minsåsvald. Han var neste bruker på Moåkeren.

----
434 H&FSt
----
Jakob Knudsen (1815-1891)
Jakob tok over plassen etter foreldrene, og han døde der i 1891, ugift. Siden har det
ikke vært folk på Moåkeren.
Geilvollen
Plassen Geilvollen lå ovenfor gården Forbregd, midt inne i det nåværende boligom
rådet. Området heter fremdeles Geilvollen, og det er også en gate med samme navn.
Peder Olsen (1787-1858) og Sigrid Eriksdatter (1782-1867)
Peder og Sigrid ble gift i 1814. Begge hadde da bosted Forbregdsvald. Deres første
barn ble født i 1815, og da bodde de på Sende nedre, men i 1819 er de tilbake til
Forbregd.
Årstall når svigersønnen overtok som bruker på Geilvollen, er usikkert, men
Peder og Sigrid bodde her sammen med datter og svigersønn til de døde, Peder i
1858 og Sigrid i 1867.
Foreldra til Sigrid var husmann Erik Jakobsen Eklovald og Marta Jakobsdatter.
Peder og Sigrid hadde fem barn:
81. Elling, f. 1 81 5 på Ner-Sendevald, d. 1816.
82. Karen Maria, f. 1819 på Forbregdsvald. I 1875 er Karen tjenestepike hos Oluf
Leklem på Forbregd, og hun døde på Vodal i Sparbu i 1903, ugift.
83. Olava, f. 1822 på Forbregdsvald, hun ble neste bruker på Geilvollen.
84. Elling, f. 1824 på Forbregdsvald, d. 1897 på Gammelplassen under Stiklestad
øvre, gift i 1 85 1 med Inger Rasmusdatter f. 1829 på Fleskhusvald. Hun døde i
1869. Elling ble gift på nytt i 1870 med Lisbeth Johannesdatter, f. 1818 på
Årstad, d. 1 896. I 1 865 finner vi Elling som husmann på Tronesvald. I 1 875 er
han på Gammelplassen under Stiklestad øvre, og der ble han til han døde i
1897.
85. Bård, f. 1 828, d. 1 828, 3 uker gammel
Hans Olsen (1825-1911) og n Olava Pedersdatter (1822-1878)
2) Elen Eriksdatter (1829-1920)
Foreldra til Hans var ungkar Ole Hansen Hallemsvald og Kristine Thomasdatter Øra.
Han ble gift i 1846 med Olava Pedersdatter, datter av forrige bruker på Geilvollen.
Olava døde i 1878, og Hans Olsen giftet seg igjen i 1880 med Elen Eriksdatter. Elen
var født på Eklovald, datter av husmann Erik Larsen og Marit Nilsdatter.
Hans døde i 1911 hos sin datter Anna Cristine på Lademo, og Elen døde på
Aldersheimen.
I 1865 hadde de en besetning på 1 ku, 3 sauer og 1 geit, og en utsæd på Vs tønne
bygg, 1 tønne havre og 1 Vi tønne poteter.
Hans og Olava hadde sju barn:

----
435 H&FSt
----
81. Peter Olaus, f. 1 845 på Forbregdsvald. I 1 865 var han snekkerdreng i Trondheim.
82. Zephanias, f. 1 849 på Forbregdsvald. Han fikk flytteattest til Sverige i 1 869.
83. Ole Martin, f. 1 852 på Forbregdsvald. Han fikk flytteattest til Sverige i 1 872.
84. Anna Christine, f. 1 856, gift i 1 889 med Tore Toresen på Haukåa (Lademo). De
ble husmannsfolk og senere selveiere på Lademo under Forbregd.
85. Oliva (Liva), f. 1858 på Forbregdsvald, gift i 1910 med snekker Martin Johnsen
Lein f. 1858 på Leinsvald.
86. Julianna, f. 1 861 på Forbregdsvald, gift i 1 884 med Carl Johan Madsen Braarud
f. 1 841 i Våler. I 1 884 hadde han bosted på Hallem vestre hos Ole Ingebrigtsen
Sem og paret ble også viet på Hallem vestre. Carl Johan var middelskolebestyrer
fra 1 881 til 1914. Fra 1 888 var han kasserer på Sparebanken i Verdal, og den
stillingen hadde han til sin død i 1918. Deres sønn, Carl Braarud, ble banksjef fra
1920 i den samme banken.
87. Elen Maria, f. 1 866 på Forbregdsvald, gift i 1 891 med gårdbrukerjohn Kristensen
Lein f. 1 844. Hun ble enke samme året og giftet seg igjen i 1 894 med gårdbru
kersønn John Peder Johannesen f. 1862 på Skjørholmen. De ble gårdbrukere på
Vådalen øvre i Sparbu.
Øvermoen
I det området barnehagen ligger i dag, i øverste delen av boligfeltet på Forbregd, skal
det ha vært tegn til en hustomt. I og med at dette er det høyeste området på Forbregd,
så må man gå ut fra at det var Øvermoen som lå her.
Ole Svendsen (1789-1870) og Anne Andersdatter (1792-1839)
De første beboerene en kan finne på Øvermoen, kom hit en gang mellom 1830 og
1839.
Ole Svendsen ble født i 1789 på Øra, og i 1811 giftet han seg med Anne
Andersdatter Trøgstad. De var husmannsfolk på Fiksevald (se Heimer og folk,
Leksdalen side 530), og senere var de bosatt på Hallemsvald og Lennesvald. Anne
døde her på Forbregdsvald i 1839, og det er mulig at det var denne Ole Svendsen som
døde som legdslem på Flåtten i 1870.
Ole og Anne ble gift i 1811 og de hadde åtte barn:
81. Elen, f. 1811 på Gjermstad.
82. Anne Maria, f. 1815 på Fiksevald, d. 1876, gift i 1841 med Otter Jensen f.
1814 på Hjelde. De var husmannsfolk på Brannåsen under Lunden.
83. Zacharias, f. 1 8 1 7 på Fiksevald, d. 1829.
84. Ragnhild, f. 1 8 1 9 på Fiksevald, d. 1 823.
85. Anne, f. 1822 på Fiksevald, d. 1 823.
86. Anders, f. 1 824 på Hallemsvald. Han flyttet til Sparbu i 1 839, og der ble han gift
med Serianna Johnsdatter f. 1820 i Sparbu. De ble husmannsfolk på Høgåsen i
Sparbu.

----
436 H&FSt
----
87. Ragnhild, f. 1826 på Hallemsvald. Hun var neste bruker på Øvermoen.
88. Zacharias, f. 1829 på Lennesvald.
John Nilsen (1827-1893) og Ragnhild Olsdatter (1826-1905)
John var født på Vangstadvald i Ulvilla av foreldre Nils Johnsen og Karen Olsdatter,
og han døde på Forbregdsvald i 1893. Han ble gift i 1855 med Ragnhild Olsdatter,
datter av den forrige brukeren. Ragnhild døde på Nordli i 1905 som fattiglem.
I 1865 var besetningen på 3 sauer og 2 geiter, og det var en utsæd på Vs tønne
bygg, >/2 tønne havre og 1 tønne poteter.
Familien flyttet til Korsveien etter 1875, og etter dem kom det ikke flere brukere
på Øvermoen.
John og Ragnhild fikk fem barn:
81. Ole, f. 1855 på Forbregdsvald, gift i 1880 med Anne Justdatter Bjørkenvald f.
1 860. De bosatte seg på Øra og tok Johnsen som etternavn. Ole arbeidet ved
jernbanen, og de fikk elleve barn, men ti av dem døde unge.
82. Karen Anna, f. 1 859 på Forbregdsvald. De utvandra til Amerika i 1 885.
83. John, f. 1862 på Forbregdsvald, d. 1869.
84. Anneus, f. 1864 på Forbregdsvald, gift i 1887 med Ingeborg Anna
Andreasdatter Karmhus f. 1 865.
85. Nelius, f. 1867 på Forbregdsvald. Han utvandra til Amerika i 1888, men han
kom tilbake og giftet seg i 1896 med Berit Martha Pedersdatter f. 1861 på
Bunesvald. De var inderster, først på Bunesvald fram til 1904, senere var de på
Hofstadvald. (Se mer om denne familien under Hofstad i Heimer og folk, Leksdalen
s. 207.)
Nermoen
Nermoen lå litt ovenfor den nåværende vegen mellom Nordli og Fiskvik.
På Nermoen kan en ikke finne flere enn en bruker, og det ser ut som plassen var
i bruk fra omkring 1836 til 1881.
Dette er ikke den nederste plassen på Forbregdsmoen, som navnet kan tyde på.
Men de plassene som er nedenfor, kan ha blitt ryddet etter Nermoen.
På Nermoen er det en bekk som blir kalt Davidbekken, og dette navnet kommer
sikkert fra David Larsen, sønn av den første brukeren vi kjenner til.
Lars Olsen (1810-1878) og Anne Jakobsdatter (1804-1874)
Lars var oppført i folketellingen for 1865 som husmann og skomaker. Hans foreldre
var Ole Andersen Jermstad og Martha Johnsdatter Trygstad lille. Lars døde i 1878 og
Anne i 1874 på Forbregdsvald.
1 1875 hadde Lars en husholder: Anna Kristoffersdatter, født 1831.
Dette er ikke en stor husmannsplass, i 1865 var besetningen 4 sauer og 1 geit og
utsæden var '/s tønne bygg, 3 A tønne havre og 1 tønne poteter.

----
437 H&FSt
----
Lars og Anne ble gift i 1835 og de hadde fire barn og en fosterdatter:
81. Inger Maria, f. 1 839 på Forbregdsvald. Hun losjerte i Trondheim i 1 865.
82. Sara, f. 1841 på Forbregdsvald. Hun var tjenestepike i Trondheim i 1865.
83. Jakob, f. 1845 på Forbregdsvald, d. 1855.
84. David, f. 1851 på Forbregdsvald, gift med Gurianna Pedersdatter f. 1847 på
Elnesvald, datter av Peder Paulsen og Henrikka Olsdatter. Begge bodde da på
Vist. Etter at de giftet seg, kom de til Nermoen, og de fikk en sønn der, Lars Anton
f. 1 878. De utvandra til Amerika i 188 1, og plassen ble muligens nedlagt da.
Fosterdatter:
85. Julianna Juliusdatter f. 1863. Hun var uekte datter av Inger Maria Larsdatter på
Nermoen og Julius Eriksen fra Stjørdalshalsen.
Nordmoen
Plassen lå lengst mot nord på Forbregdsmoen, nede ved Leksdalsvatnet mellom
Nordli og Fiskvik.
Også på Nordmoen ser det ut som det var bare en bruker fra 1836 til 1876.
Hans Hansen (1801-1879) og Beret Halvorsdatter (1797-1888)
Dette er en familie som har flyttet mye omkring. De kom fra Skjørholmsvald og hit
til Nordmoen i 1836. Tidligere var de på Stiklestad nordre, Lein og Gudmundhus.
Sønnen, Johannes, tok over plassen Høa omkring 1876, og Hans og Beret flyttet dit.
Begge døde der, han i 1879, og hun i 1888.
Hans ble født på Østerås i Sparbu og han giftet seg i 1823 med Beret
Halvorsdatter, født på Brustuen, datter av Halvor Eriksen og Anne Jakobsdatter.
I 1865 hadde plassen en besetning på 1 ku og 3 sauer, og utsæden var Vs tønne
bygg, 1 tønne havre og 1 Vi tønne poteter.
Hans og Beret hadde sju barn:
81. Mikal f. 1824 på Gudmundhus, gift i 1823 med Bergitte Larsdatter Kvamsvald.
Mi ka I døde på Bergsva Id i 1 871, og Birgitte flyttet til Sverige i 1 874. Hun bodde
da på Baglovald.
82. Halvor, f. 1827 på Lein.
83. Anne Maria, f. 1830 på Stiklestad nordre-vald, gift i 1863 med Peter Pedersen
Trana f. 1 836 på Øra.
84. Ole, f. 1 832 på Stiklestad nordre-vald, gift med Anne Pedersdatter Fjerdingen f.
1830. De flyttet til Grong i 1855 og ble brukere på Jørum. Senere flyttet de til
Holum i Snåsa. (Se Snåsaboka IV s. 25.) De utvandra til Amerika i 1 873.
85. Johannes, f. 1835 på Skjørholmsvald, d. 1 837 på Forbregdsvald

----
438 H&FSt
----
86. Johannes, f. 1 839 på Forbregdsvald. Johannes kjøpte i 1 896 Munkrøstad vestre
i Frol. (Se Frolboka I s. 391.)
87. Lisbeth, f. 1842 på Forbregdsvald, gift i 1864 med Mikal Ottesen f. 1842 på
Hallemsvald. De bodde på Nordmoen i 1865. Senere var de husmannsfolk på
Landstadvald og Leinsvald. Lisbeth døde i 1891 på Leinsvald, og Mikal flyttet til
Mikvollvald og døde der i 1903.
Slåmoen
Slåmoen er vanskelig å stedfeste, men en må gå ut fra at også den lå på
Forbregdsmoen, dvs. området mellom Moholt/Dalhaug og Leksdalsvatnet.
På Slåmoen kan en også finne bare en husmann som en med sikkerhet kan si har
vært på denne plassen. Det kan godt være at noen av disse plassene på
Forbregdsmoen har vært befolket tidligere, spesielt kan en tro det når en har så
mange husmenn som en ikke kan stedfeste.
Peder Olsen (1818-1885) og Anne Nilsdatter (1821-1896)
Denne familien kom hit omkring 1860 og flyttet igjen før 1875. Peder var født på
Østvoll av foreldre Ole Ellingsen og Inger Bårdsdatter, gift i 1854 med Anne
Nilsdatter.
Anne var født på Hjeldevald, datter av Nils Sevaldsen og Martha Andersdatter.
Peder og Anne bodde i 1875 på Øra. Begge var da dagarbeidere. Peder døde i 1885
på Nestvollvald, Øra, og Anne døde i 1896 på Maritvollvald.
I 1865 var besetningen 4 sauer og 3 geiter, og utsæden var Vs tønne bygg, 1 tønne
havre og 1 x k tønne poteter.
Peder og Anne hadde tre barn:
81. Beret Martha, f. 1849 på Haugslia, gift i 1875 med Hans Johnsen Nestvoll f.
1 847 i Levanger. De bosatte seg på Ørmelen, men først losjerte de på Nestvoll.
Senere var de strandsittere på Mikvollvald, og Hans arbeidet som fyrbøter på
Dampsaga på Ørmelen.
82. Ole, f. 1855 på Fæby, d. i 1862 på Forbregdsvald.
83. Ole, f. 1864 på Forbregdsvald, gift i 1887 med Grethe Cecilie Johnsdatter, f.
1 849 på Levanger. Ole arbeidet som bygningssnekker, og de var bosatt i
Sjøbygda og på Øra.

----
439 H&FSt
----
Fagerli
GNR. 37, GNR. 2
W
Fagerli
Jørgen Sørensen (1837-1899) og Martha Ellingsdatter (1851-1926)
I 1880 solgte Rasinus Nøvik på Forbregd et jordstykke til Jørgen Sørensen som bygde
opp gården Fagerli. Kjøpesummen var da på kr 750. Det er blitt kjøpt til diverse par
seller slik at det nå er ca. 50 mål.
Jørgen var født på Hagavald, sønn av Søren Johannesen og Andrea Jørgensdatter.
Martha var født på Minsåsvald. Hun var datter av Elling Olsen og Anne Jakobsdatter.
I tillegg til gardsarbeidet arbeidet Jørgen som snekker.
Før de kom til Fagerli, hadde de plassen Småekrene under Stiklestad øvre
Jørgen og Martha ble gift i 1873 og de hadde fire barn:
81. Ole, f. 1 874 på Stiklestadvald, i 1 891 var han i tjeneste på Skjørholmen. I 1900
var han på Mo gard i Levanger, og han utvandra til Amerika i 1903.
82. Erik Andreas, f. 1880 på Stiklestadvald, d. 1883.
83. John Marius, f. 1885 på Fagerli, gift i 1910 med Julie Kristine Martinusdatter f.
1 882 på Halsetvald. Hun var datter av Martinus Andreasen og Ingeborg Anna
Andersdatter Høknes.
84. Gustav f. 1892 på Fagerli. Neste eier på Fagerli.


----
440 H&FSt
----
Gustav Fagerli (1892-1937) og Anna Bergitte Olufsdatter Salthammer (1899-
1942)
Gustav giftet seg med Anna Bergitte Olufsdatter Salthammer. Hennes foreldre var
brukere på Dalum i Leksdalen, og hun var i tjeneste på Hallem før hun ble gift med
Gustav. Hun var datter av Oluf Pedersen Salthammer og Karen Hansdatter.
Gustav var eier på Fagerli til han solgte gården til Odin Haugmark i 1928, og han
kjøpte da Forset ved Rosvoll.
Gustav og Bergitte fikk tre barn:
Bl . Gunnar Bernhard, f. 1921 på Fagerli, gift i Sverige med FannyJohnsson, og de
bosatte seg i Sørforsa ved Huddiksvall.
82. Målfrid Kristine, f. 1926 på Fagerli, gift i 1951 med småbruker Erling Strøm f.
1907 i Markabygda. Han druknet i Movatnet i 1964, og Målfrid ble gift igjen
med Birger Sveberg fra Vinne.
83. Aslaug Bergljot, f. 1928 på Forset, d.1945 av tuberkulose
Odin Bernhard Haugmark
(1900-1992) og Konstanse
Johannesdatter Israelsen
(1895-1954)
Odin kjøpte Fagerli i 1928.
Han var født på
Hallemsaunet, sønn av Karl
Anton Haugmark og Inga
Sofie Haugmark. De bodde
på Haugmark da Odin over
tok Fagerli.
Konstanse var født på
Kvelstad søndre, og hun var
datter av Johannes Israelsen
og Kirsti Olsdatter.
Odin og Konstanse fikk
to barn:
Konstanse Haugmark
Odin Haugmark
81. Inger Anna, f. 1924,
gift med Ole Nøstvold, og de bosatte seg i Trondheim
Etter Odin er det en dattersønn, Jann Olav Kvistad, som er eier av Fagerli.

 


----
441 H&FSt
----
Dreiarmoen/Nordli
i
Nordli
Dreiarmoen var der heimen Nordli nå er.
Navnet Dreiarmoen har den fått etter Peder Johnsen (Per dreiar) som var på plas
sen fra omkring 1820 til han døde i 1869.
John Sivertsen (1765-1841) og Siri Pedersdatter (1769-1847)
John Sivertsen kom hit før 1815, for de er med under Forbregd i folketellingen for
1815. De kom fra Skjørholmen der de var i 1801, men nøyaktig årstall når de kom
til Dreiarmoen, er usikkert.
John var fra Karmhusbakken i Leksdal, og han var sønn av husmann Sivert Olsen
og Siri Sivertsdatter Han døde i 1841 på Forbregdsvald. Siri var født på Gjermstad,
datter av Peder Bårdsen og Siri Andosdatter. Hun døde i 1847 på Forbregdsvald.
John og Siri hadde tre barn:
81. Sivert, f. 1794 på Skjørholmen, d. 1 820 på Forbregdsvald, ugift.
82. Peder, f. 1798 på Skjørholmen. Han ble neste bruker på Dreiarmoen.
83. Sigri, f. 1 800 på Skjørholmen, gift i 1 834 med John Olsen f. 1 8 1 1 . De var inder-
ster på Forbregdsvald fra de giftet seg og fram til i alle fall 1 846, og en må gå
ut fra de var på Dreiarmoen. Familien flyttet til Overhalla 1 852.


----
442 H&FSt
----
Peder Johnsen (1798-1869) og Serianna Jørgensdatter (1799-1876)
Peder var en kjent dreier. Han laget stoler, rokker med mer. Det finnes ganske sikkert
enda både stoler og rokker igjen i bygda som Peder har laget. (Se mer om denne "Per
dreiar" i Verdal historielags skrifter for 1979 s. 228.) Peder ble gift i 1824 med
Serianna Jørgensdatter. Hun var fra Maritvollvald, datter av Jørgen Johansen og Golla
Larsdatter. Jørgen var strandsitter og arbeidsmann. Han døde på Forbregdsvald i
1869, og Serianna døde i 1876 på Hallemsvald (Gjale) hos sin datter Gjøren.
Vi ser at Dreiarmoen har vært en ganske stor plass, for i 1865 var besetningen på
1 hest, 1 ku og 3 sauer, og utsæden var Vs tønne, bygg, 2 tønner havre og 2 tønner
poteter.
Peder og Serianna hadde åtte barn:
81. Johannes, f. 1 824 på Forbregdsvald, d. 1 844
82. Gjøren, f. 1828 på Forbregdsvald, gift i 1861 med Ole Andreasen Yssevald,
som var enkemann og husmann på Gjale under Hallem nordre.
83. Sivert, f. 1831 på Forbregdsvald, gift med Anne Margrethe Martinusdatter f.
1834 i Hadsel i Nordland. Etter at de giftet seg, bodde de en tid på
Olderhaugen under Skei. Sivert dreiv fiske i lange perioder av året, og de flyttet
senere til hennes fødekommune, Hadsel. Familien utvandra til Amerika, og Sivert
døde der i 1916.
84. Johan, f. 1834 på Forbregdsvald, gift i 1862 med Martha Larsdatter Mikvoll f.
1829 på Aspås. Han utvandra til Amerika i 1880. Da han skulle reise tilbake i
1 882, døde han i Hamburg av tyfus. Martha døde i 1 894 på Mikvollvald.
85. Otinus, f. 1 836 på Forbregdsvald, gift med Grete Svendsdatter Vennes f. 1 836 i
Verran. Otinus var byggmester og arbeidet i Levanger, Trondheim og Ålesund. Han
reiste til Amerika i 1 880 og kom tilbake i 1 882 for å hente familien. Otinus arbei
det også som byggmester i Amerika, da sammen med broren Sivert. Otinus døde
i Amerika i 1887.
86. Petter Olaus, f. 1 840 på Forbregdsvald, gift i 1 860 med Guruanna Bardosdatter
f. 1828 på Svedjan. I 1862 kjøpte han Aksnesenget, men den gården hadde
han ikke mer enn ett år, og da kom han til Forbregdsaunet. Trolig i 1 888-89 flyt
tet de til Strinda.
87. Guruanna, f. 1842 på Forbregdsvald, gift med Lars Rånes fra Kristiansund.
Guruanna bodde en tid i Asen før hun ble gift med Lars Rånes, og etterpå flyttet
de til Kristiansund.
88. Johannes, f. 1 844 på Forbregdsvald, d. 1 894, gift i 1 875 med Petrine Dyrset f.
1 850 på Bremnes på Averøy. Johannes var byggmester i Kristiansund, og han har
blant annet bygd flere kirker i dette området. Det var ikke bare at han var en flink
kirkebygger, men han hadde også tegnet kirkene. Johannes var losjemann og dypt
religiøs.

----
443 H&FSt
----
John Jørgensen Kruke (1829-) og Martha Jensdatter (1831-)
Neste bruker på Dreiarmoen var John Jørgensen. John var født i Lom i
Gudbrandsdalen. Han ble gift i 1857 med Martha Jensdatter. Hun var født på
Gjermstad der hennes far var husmann. Hennes foreldre var Jens Hansen og Byrild
Ellingsdatter.
Denne familien kom fra Follovald like før 1875. John kjøpte plassen i 1886 for
1200 kroner, og den fikk da navnet Nordli. Vi ser at barna til John og Martha utvan
dra til Amerika i mellom 1881 til 1886, og i 1890 utvandra også John og Martha.
John og Martha hadde fire barn:
81. Elenjonetta, f. 1857 på Follovald. Hun utvandra til Amerika i 1882.
82. Bernt, f. 1 860 på Follovald, utvandra i 1881.
B3.Jørginus, f. 1864 på Follovald, utvandra i 1884.
84. Ingeborg Anna, f. 1866 på Follovald, utvandra i 1886.
John fikk tvillinger født utenfor ekteskapet, og deres mor var Birgitta Jacobsdatter
bosatt på Fårenvald:
Bl.Julianna, f. 1875 på Fårenvald, utvandra til Amerika i 1889
82. Serine, f. 1 875 på Fårenvald, utvandra til Amerika i 1889.
Anton Andersen Nordli
(1858-1941) og
Grethe Olsdatter
(1862-1932)
Anton var født på Valstadvald,
sønn av Anders Ottesen og
Karen Olsdatter. Anton utvan
dra til Wisconsin, Wilson, USA
i 1883, men kom tilbake fem år
senere. Han ble gift i 1889 med
Grethe Olsdatter. Grethe var
også født på Valstadvald, og
hun var datter av Ole Bårdsen
og Gurianna Gundersdatter.
I 1890 kjøpte de Nordli og
tok Nordli som familienavn.
Anton bygde nytt bolighus i
1908. Etter at de solgte Nordli i
1931, flyttet de til sin datter,
Marie, på Hammer.
Anton og Grete hadde to
barn:
Ungdomsbilde av Grethe Olsdatter Nordli.


----
444 H&FSt
----
81. Anders, f. 1889 på AAikvoll,
gift i 1920 med Sofie
Olufsdatter f. 1 896 på Hau
gan i Vinne, datter av Oluf og
Margrete Haugan. De overtok
småbruket Haugan i 1935.
Anders var ansatt på Statens
vegvesen og arbeidet blant
annet som veivokter på
Leksdalsveien.
Gudrun og Kåre Jermstad
Anton Andersen Nordli. Foto fra da han var i Amerika
ca. 1885.
Kåre Antonsen
Jermstad (1910-1990)
og Gudrun Olsdatter
Hegstad (1908-1983)
I 1931 kjøpte Kåre
Jermstad Nordlia. Kåre
var født på Gjermstad,
sønn av Anton Ludvig
Skei og Elen Birgitte
Jermstad.
Gudrun var født på
Hegstad, og hun var dat
ter av Ole Edvard
Olausen Hegstad og
Ragnhild Bergitte Ols
datter Hegstad.
I 1933 bygde Kåre ny driftsbygning på gården, og i 1963 satte han opp nytt bolig
hus. I tillegg til drifta av heimen var han gardsarbeider og feier.
Kåre og Gudrun fikk ni barn:
81. Kåre, f. 1 931, d. 2001, ugift. Kåre arbeidet som fabrikkarbeider i Oslo. Han var
gruvearbeider i Malm, og senere arbeidet han som anleggsarbeider med spreng-

 

 

----
445 H&FSt
----
ingsarbeide som hovedgeskjeft. Kåre overtok Nordli etter sin far. Nå er det Jan Erik
Jermstad, sønn av Bjørn, som er eier.
82. Ragnhild, f. 1932, gift med Arne Heiden f. 1928. Arne arbeidet som bygnings
snekker, og de bosatte seg ved Hallemskorsen.
83. Gunnar Asbjørn, f. 1933, gift med Karin Ødegård f. 1 933. Gunnar var først sjø
mann. Han reiste ut med skoleskip som attenåring, og etter endt utdanning der, var
han sjømann i mange år. Etter at han ga opp sjølivet, ble han fabrikkarbeider.
84. Bjørn Erling, f. 1935, d. 2003, gift med Ruth Larsen f. 1935. De bosatte seg på
Tinden. Bjørn arbeidet som bygningssnekker.
85. Gunnbjørg, f. 1937, gift med Kjell Grønn. De tok over Hestegrei lille i Volhaugen
86. Knut, f. 1938, gift med Solveig Fleskhus. De overtok gården Fleskhus.
87. Marit, f. 1 940 gift med Asmund Klafstad f. 1 933 på Hedmark. Asmund var ansatt
i Marinen.
88. Otte, f. 1 942, gift med Mildrid Haugbotn, skilt og senere gift med Arlene Cualbar.
Otte arbeider som fylkesbilsjåfør.
89. Tor, f. 1945, gift med Audhild Wekre. De bosatte seg på Øra der Tor ble ansatt
som vaktmester ved Verdal Samvirkelag og Audhild arbeidet ved Fokus bank.
Forbregdsaunet
I 1782 startet et kompaniskap opp med teglverk på Forbregds grunn ved Svartåsen.
Dette kompaniskapet besto av Ole Jonsen Willmann, som var eier av Forbregd, kap
tein Kliiver på Bjartnes og fogd Arnet.
I 1783 ble Svartåsen fradelt fra Forbregd, og Ole Jonsen gikk ut av kompaniska
pet. I daglig tale ble det bare omtalt som "Verket". Kjøpesummen for området var på
49 riksdaler.
Til drift av teglverket ble det sått opp en vindmølle like ved.
Fogd Arnet solgte i 1790 sin halvdel til Rasmus Hagen på Maritvoll for 280 riks
daler. Verket besto av to murte ovner samt arbeids- og tørkehus. Det var også hus
mannstuer på verket, og det er mulig at det var husmannsplass her før Verket ble
anlagt.
På skifte etter enkefru Hagen ble Kliiver eneeier av Verket, men det ser ikke ut
som drifta har gått noe særlig bra, for i 1799 solgte han gårdparten til Ole Olsen
Stabelstua for 290 riksdaler.
John Olsen (1750-1809) og Marit Bårdsdatter (1750. ca. 1817)
John Olsen var husmann med jord på Bjartnes i 1801, og han var tidligere på Verket.
Her var han så tidlig som i 1776, og han var her nok til 1799, da han flyttet til
Bjartnes og ble husmann der. John døde på Bjartnes i 1809.


----
446 H&FSt
----
Forbregdsaunet.
John var født på Skjærset, sønn av Ole Johnsen og Marit Pedersdatter. Marit var
født på Byvald og hun var datter av Bård Barosen og Kirsti Jakobsdatter.
John og Marit hadde åtte barn
81. Ole, f. 1776 på Verket, d. 1785.
82. Bård, f. 1779 på Verket, d. 1785.
83. John, f. 1781 på Verket, gift med Ragnhild Olsdatter. De ble husmannsfolk på
Bjartnes
84. Kirsti, f. 1784 på Verket, d. 1789.
85. Marit, f. 1787 på Verket, d.1789.
86. Ole, f. 1790 på Verket.
87. Bård, f. 1790 på Verket.
88. Jakob, f. 1795 på Verket
Ole Olsen Stabelstua (1754-1837) og Inger Eriksdatter (1759-1833)
Plassen Svartåsen, som senere ble kalt Forbregdsaunet, ble i 1799 solgt til Ole Olsen
Stabelstua for 290 riksdaler, da uten bygninger som tilhørte teglverket, men Kluver
forpliktet seg til å rydde plassen i løpet av 12 år. Teglverket var tydeligvis da ikke i
drift lenger.
Ole og Inger kom fra Stabelstua, Ole Olsen kom opprinnelig fra Skjærset og han
var sønn av Ole L. Skjærset og Marit Pedersdatter Skjærset.
Inger var datter av Erik Andersen Haugsvald og Marit Rasmusdatter Stabelstua.
Inger var gift tidligere, i 1780, med Ole Thomasen Stabelstua, men han døde i 1788,
og hun giftet seg i 1792 med Ole Olsen.
Ole og Inger fikk en sønn:


----
447 H&FSt
----
81. Daniel, f. 1792 på Stabelstua, d.1794.
Etter at Inger døde i 1833, fikk Ole en tjenestejente som hette Beret Andersdatter. Det
var meningen at de skulle gifte seg, for som etterskrift i kirkeboka etter Beret
Andersdatters dåp kan en lese:
"Da det er udlyst for hende, men brudgommen Ole Olsen blev syk, gav sig senere i
brød hos hende og skjænket al sin eiendom"
Elling Andersen (1808-1852) og Beret Andersdatter (1805-1885)
Beret ble gift i 1836 med Elling Andersen. Elling var født på Rødtelle i Sparbu, og
han døde på Forbregdsaunet i 1852.
Beret var født på Sætran, og hun var datter av Jakob Andersen og Maria
Gundersdatter. Hun døde i 1885 på Sandsvald. Etter Ellings død, flyttet Beret og
barna til Sveet under Hallem vestre.
Elling og Beret hadde seks barn:
Bl . Jakob, f. 1836 på Forbregdsaunet. Han døde i 1 862 ved at han gikk igjennom
isen på Verdalselva.
82. Marit, f. 1838 på Forbregdsaunet, gift i 1867 med Jonas Jonasen f. 1837 i Kall
i Sverige. De flyttet til Sverige i 1 871 .
83. Andreas, f. 1841 på Forbregdsaunet.
84. Anna Martha, f. 1 844 på Forbregdsaunet, gift i 1 875 med Johannes Olsen
f. 1 847 på Hjeldevald. Anna Martha døde i 1 877, og Johannes giftet seg på nytt
1 879 med Kirsten Edvardsdatter. Dette ble ikke noe langt ekteskap, for han døde
allerede vel fem måneder etter at de giftet seg.
85. John, f. 1847 på Forbregdsaunet.
86. Elling Berntinus, f. 1 852 på Forbregdsaunet. Han flyttet til Sverige i 1 874, men
han kom tilbake. Han døde på Sandsvald i 1 879, ugift.
Petter Olaus Pedersen (1840-) og Gurianna Bardosdatter (1828-)
I 1863 kom det nye eiere på Forbregdsaunet. Petter Olsen kom fra Leksdalen der han
var eier av Aksnesenget fra 1862 til 1863.
Petter Olaus var født på Dreiarmoen, sønn av Peder Johnsen og Serianna
Jørgensdatter. Han ble gift i 1860 med Gurianna Bardosdatter. Hun var datter av
Bardo Thomesen og Kari Larsdatter, og født på Svedjan.
Det gikk ikke så bra med Petter Olsen på Forbregdsaunet, for i 1888 ble Petters
bo tatt under konkursbehandling, og gården ble solgt til Paul Paulsen Venås for kr
2.000. Han hadde gården bare ett års tid, og solgte den til Ole Olausen Tingstad for
samme pris.
Petter og Gurianna flyttet til Strinda, der han i 1891 var dagarbeider ved Trondhjems
skipsdokk. Senere var han løssjauer og tømmermann. De var bosatt på Ladehammeren.
Besetningen på Forbregdsaunet var i 1865 1 hest, 1 ku, 4 sauer og 1 gris, og utsæ
den var Vs tønne rug, V 2 tønne bygg, 2 tønner havre og 4 tønner poteter.

----
448 H&FSt
----
Petter og Gurianna hadde fire barn:
81. Bernt, f 1860 på Svedjan. Han ble gift med Anna Svendsdatter f 1869 på
Kløfsjø. Han var smed på Rødøn i Jåmtland og døde av forgiftning i 1911.
82. Ann Christin, f. 1 863 på Forbregdsaunet. Hun flyttet til Trondheim.
83. Petra, f. 1 866 på Forbregdsaunet, gift med smed Otto Andreas Kæmpe f. 1 877
i Brattland, Åre. I 1900 bodde hun sammen med foreldrene på Ladehammeren i
Trondheim.
84. Jonetta, f. 1 869 på Forbregdsaunet.
85. Guri Anna, f. 1875 på Forbregdsaunet. Hun bodde sammen med foreldrene i
Trondheim i 1891 og 1900. Hun hadde en datter, Gerda Ovedie Andersen f.
1895 i Trondheim.
Ole Olausen Tingstad (1859-1942) og Elen Sofie Larsdatter (1867-)
Ole Olausen var født på Fætten, sønn av Olaus Olsen og Lovise Larsdatter. Han ble
gift i 1890 med Elen Sofie Larsdatter. Hun ble født på Bjartnesvald, datter av Lars
Andreasen og Berith Larsdatter.
Ole Olausen Tingstad kjøpte i 1898 Lerkendal under Røstad søndre i Frol. Han
var snekker og tømmermann med eget verksted. (Se Frolboka I s. 223.)
Ole og Elen hadde fem barn:
Bl . Laura Birgitte, f. 1 891 på Fætten. Hun kjøpte i 1942 Lerkendal sammen med søs
teren Nelly. Laura døde ugift.
82. Ole Leonard, 1892 på Forbregdsaunet, gift med Gustava Eriksdatter Haugdal f.
1 886. De ble brukere på Haugdal i Vinne.
85. Aslaug, f. 1908 i Frol, gift med Karl Skånes
Johan Martin Mikalsen Forbregdsaunet(lB63-) og Lovise Bergitte Hansdatter
(1870-)
1 1893 kom det nye eiere på Forbregdsaunet, og de kom fra Melbygraven.
Johan Martin var født på Nessvald, sønn av Mikal Olsen Haga og Martha
Johannesdatter Nessvald. Han ble gift i 1890 med Lovise Bergitte Hansdatter. Hun
var født på Rosvollvald og hennes foreldre var Hans Bertelsen Hallem og Abel
Olsdatter. Familien tok Forbregdsaunet som slektsnavn.
Johan og Lovise fikk ni barn:
Bl . Mikal Hilmar, f. 1 890 på Melbygraven. Han var ugift og arbeidet som veiarbei
der. Han døde under "Spanska" i 1919.
82. Anneus, f. 1 893 på Østgårdsvald. Han var ugift, og han var også veiarbeider og
han døde i "Spanska" i 1918, året før sin bror.
83. Marius, f. 1895, neste bruker på Forbregdsaunet.
84. Marie Lovise, f. 1 898 på Forbregdsaunet.


----
449 H&FSt
----
85. OleMathæus, f. 1901, han døde i "Spanska" i 1918.
86. Birgitte Gurine, f. 1903.
87. Jenny f. 1906, gift med bakersvenn Rolf Brandt f. 1 902 i Romsdal. De bosatte seg
i Frol.
88. Otto, f. 1909, han ble gift i 1943 med Gunhild Enes. De bygde villa på kjøpt
tomt av Bjartnes, like ved riksvei 757.
89. Magnus, f. 1913, han ble gift i 1947 med Magnhild Vandvik. De tok over
Forbregdsaunet i 1946.
Marius Martinsen Forbregdsaunet (1895-1970) og Tora Korneliusdatter
Haugan (1899-1972)
Marius giftet seg i 1922 med Tora Korneliusdatter Haugan, datter av Kornelius og
Martine Haugan i Vuku. Marius tok over Forbregdsaunet etter sin far, og i tillegg til
drifta av småbruket arbeidet han som slakter.
Marius drev Forbregdsaunet fram til 1946 da han solgte til sin bror Magnus.
Marius og Tora flyttet da til Bedehuset i Volhaugen der de losjerte. I tillegg til slak
terarbeidet var han vaktmester der. Senere flyttet de til Øra der de losjerte i andre eta
sje over sykkelverkstedet til Fridtjof Strand.
Forbregdsaunet ble solgt til Arvid Hagen og han er eier i dag.
Marius og Tora fikk fire barn:
81. Hilmar, f. 1922 i Verdal, d. 1964 i Oslo, gift i 1963 med Tove Kristiansen, f.
1925 i Danmark. De bosatte seg i Oslo, der han var adjunkt og hun frisørdame.
82. Magnhild Lovise, f. 1924 i Verdal, d. 1976, gift i 1947 med Olav Johannes
Larsen. De bosatte seg på Øra, og Olav arbeidet som snekker.
83. Ruth, f. 1925. Gift med Gunnar Alfred Molde, f. 1921, d. 1986.
Hammer
GNR. 37, BNR. 8
John Johannesen (1860-) og ° Grethe Oline Olsdatter (1860-1885) 2) Julie
Sefaniasdatter (1865-1962)
John Johannesen var den første som bosatte seg på Hammer, og det var i 1893.
Han kom fra Skrovevald der han var husmann og skomaker. Etter at de kom til
Hammer, tok de Hammer som etternavn.
John var født på Stiklestadvald av foreldre Johannes Johannesen og Olina
Sivertsdatter. De var husmannsfolk på Kolshaug i 1865 og Moenget i 1875.
John ble først gift i 1883 med Grethe Oline Olsdatter, født 1860 på Skrovevald,
datter av Ole Petersen og Inger Gjertsdatter. Grethe Oline døde i 1885, og John gif
tet seg på nytt i 1889 med Julie Sefaniasdatter, født 1865 på Skrove nedre vestre. Hun
var datter av Sefanias Johansen og Martha Pedersdatter.


----
450 H&FSt
----
Hammer. Bildet er tatt i 1962 av Anna Hendrum.
Side i regnskapsbok tilh.
skomaker John Johannessen
Kolshaug, senere Hammer.

 


----
451 H&FSt
----
John og Grethe hadde en sønn:
1 897 på Hammer.
John og Julie hadde tre barn
d. 1982. Hun var ugift og bodde på Øra.
Marie var mye benyttet som selskapskokke
ngemar Hammer
Marie Hammer
Ingemar Hammer (1897-1960) og Marie Gunnelie Nordli (1892-1981)
Marie Gunnelie var født på Nordli, datter av Anton og Grete Nordli. Disse finner vi
igjen på Dreiarmoen/Nordli under Forbregd.
Ingemar og Marie Gunnelie fikk en sønn:
81. Ivar, f. 1933. Han ble gift med Jorund Irene Holmsberg f. 1939. Han overtok
Hammer etter foreldrene. Nå er det Irene, datter av Ivar og Jorund, gift med
Harald Sagvold, som er eiere.
-ORBRi-OI)
/.'_■

 

 


----
452 H&FSt
----
Forbregd søndre
GNR. 37, BNR. 9
Forbregd søndre, fotografert i 1925
Benjamin Magnus Hansen (1879-1948) og Grethe Birgitte Bernhardusdatter
(1880-1981)
Benjamin Hansen startet opp her på Forbregd søndre i 1904
Han kom opprinnelig fra Bjugn, og i tillegg til drifta av gården arbeidet han som
anleggsarbeider. Han reiste mye omkring. 1 1900 finner vi han i et arbeidslag på jern
baneanlegget på Åsen. Han var da ugift og bodde på gården Råa. Han var senere i
Folla, der han arbeidet med bygging av kaia. Han arbeidet også med byggingen av
festningene i Sogna og eneste fremkomstmidlet dit var føttene, så det ble mange kilo
meters gange til og fra arbeidet.
Vassledningen mellom Leklemsvatnet og Øra var også en av hans arbeidsplassen
Han dreiv også som murer og betongarbeider, og der var også noen av hans sønner
med på arbeidslaget.
Benjamen ble født i Bjugn, sønn av Hans og Ellen Jelgalid. Han ble gift i 1903 med
Grethe Birgitte Bernhardusdatter. Hun var født på Fleskhusvald, og hun var datter av
Bernhardus Johannesen og Gurianna Larsdatter.
Benjamin og Grethe hadde ti barn:
81. Harald, f. 1904 på Fleskhusvald, d. 1995. I 1 947 tok Harald over gården. Han
giftet seg med Solveig Torp f. 1914 på Berkåk.Nå er det Ben Anders Hansen som
er eier på Forbregd søndre.


----
453 H&FSt
----
Benjamin og Grethe Hansen.
Grete og Benjamin Hansen
med sine 1 0 barn.
Bak fra venstre: Harald (i lys
dress), Bjarne, Erling, Gerda og
Leif.
I midten bak foreldrene:
Torvald, Ella og Gunvor. Foran:
Benjamin med Margit i fanget,
Nelly og Grete.
(Foto fra 1 925)

 

----
454 H&FSt
----
4. *--il|M
v#-ij(* -Miffémf Jj
•y
i
■mm M
-v
Familien Hansen. Foran: Grete og Benjamin Hansen. Fra venstre: Margit (Selvik), Nelly (Ellewsen), Gunvor
(Johnsen), Harald, Bjarne, Erling, Leif og Torvald.
82. Bjarne, f. 1906 på Fleskhusvald, d. 1997, gift med Berntine Balgård f. 1910 i
Verdal, d. 1982. De startet opp nybrottsbruket Granli på Tømmeråsen i 1938.
83. Erling Georg, f. 1907 på Forbregd søndre, d. 1997, gift med Margit Nordheim
f. 1909 på småbruket Nordheim ved Haug østre, d. 1949. De overtok senere
dette bruket.
84. Gerda Bergljot, f. 1909 på Forbregd søndre, d. 1994, gift med Oddvin Valberg
og de bosatte seg på Øra. Oddvin døde i 1989.
85. Leif Julius, f. 1912 på Forbregd søndre, d. 1996, gift med Marie Overmo f.
192 1, d. 2000. De bosatte seg på Ørmelen der de bygde egen villa.
86. Torvald Edvin, f. 1914 på Forbregd søndre, d. 1979, gift med Olga Krieg f.
1919 i Verdal, d. 1994. De bosatte seg på Kirkehaug der de bygde egen villa.
87. Ella Olise, f. 1917 på Forbregd søndre, gift med Odd Andersen fra Skogn, og
de bosatte seg i Trondheim.
88. Gunvor Otelie, f. 1 91 9 på Forbregd søndre, gift med Ingvar Johnsen f. 1918. De
bygde villaen Lysaker på Øra i 1946.
89. Nelly Oline, f. 1922 på Forbregd søndre, d. 2000, gift med Bjarne Ellevsen, og
de bosatte seg på Øra.
Bl O.Margit Katrine, f. 1924 på Forbregd søndre, gift med Richard Selvik f. 1921 på
Namsos, d. 1990. De bosatte seg på Øra.

----
455 H&FSt
----
~-•■
; t- " r ~ ife
■
Moholt 1954. Foto: W,dere>
Korsveien/Moholt
GNR. 37BNR. 10
Korsveien var der gården Moholt nå er.
Navnet Korsveien kommer nok sikkert av at det var et veikryss der heimen lå. Den
gamle ferdselsåra som gikk fra kongeveien over Volhaugen fram til Hallem og videre
mot Augla, gikk forbi heimen. Det kom også en vei fra Forbregd, ned mot Leksdals
vatnet og husmannsplassene som lå der.
Jon Andersen (1794-1844) og Anne Kristine Christophersdatter (1802-1840)
Jon og Anne Kristine giftet seg i 1824, og de bodde da på Sandsvald. De flyttet til
Korsveien omkring 1825, og de bodde der til de døde. Begge døde ganske unge, lon
var 50 år og Anne Kristine var 38 år.
Anne Kristine var født på Augla i Volhaugen, datter av Christhopher Amundsen
og Anne Eriksdatter.
Jon og Anne Kristine hadde fire barn:
Bl . Anders, f. 1824 på Sandsvald. Neste bruker på Korsveien.
82. Kristoffer, f. 1827 på Forbregdsvald, d. 1890, gift i 1860 med Lorentse
Thomasdatter, f. 1833 på Finne i Skogn, d. 1923 på Sand. De ble husmannsfolk
på Skogenget under Sem fra 1 860 til han døde i 1 890.

----
456 H&FSt
----
83. Elling, f. 1 830 på Forbregdsvald, gift i 1 854 med Martha Sivertsdatter, f. 1 826
på Holmlivald. De var inderster på Sørhaugsvald da de giftet seg. Senere var de
husmannsfolk på Skjørholmsvald og Auglavald, og han var dagarbeider bosatt på
Reitan, før de ble forpaktere på Bjørstad østre.
84. Marit, f. 1 834 på Forbregdsvald, d. 1900. Hun var ugift og dreiv som skredder
og reiste rundt i bygda.
Anders Joensen (1824-1867) og Berit Larsdatter (1825-)
Anders var skomaker. Han ble gift med Berit Larsdatter i 1848, og de bosatte seg på
Korsveien. Berit var født på Haug, datter av Lars Olsen og Kristina Anfindsdatter.
Anders døde i 1867, og Berit giftet seg igjen i 1873 med Christhoper Colbanusen
Semsvald, født på Frosta. De flyttet da til Rønningen under Sem og ble husmanns
folk der.
1 1865 var det en besetning på 1 ku og 3 sauer, og de hadde en utsæd på Vs tønne
bygg, 1 tønne havre og 1 Vi tønne poteter.
I Verdal historielags årbok for 1995 forteller Magnus B. Ranheim om "Andersens
Bageri" på Fleskhus. Denne artikkelen omhandler de samme folkene som er på
Korsveien på den tiden.
Anders og Berit hadde fire barn:
81. Anne Kristine, f. 1851 på Forbregdsvald, gift i 1891 med maskinist Olaus Olsen
f. 1 852 på øvre Fårenvald. De ble bosatt i Trondheim.
82. Julianna, f. 1853 på Forbregdsvald, d. 1855.
83. Lars Anton, f. 1857 på Forbregdsvald, d. 1866.
84. Johan, f. 1 863 på Forbregdsvald, gift i 1 884 med Jensine Alette Thomine
Jensdatter Ulsund f. 1865 på Vikna. Han ble baker på Fleskhus.
John Nilsen (1827-1893) og Ragnhild Olsdatter (1826-1905)
I folketellingen for 1875 er ikke Korsveien nevnt, så det har vel ikke kommet nye
beboere dit enda, men i 1891 har John Nilsen med familie kommet dit. Denne fami
lien var husmannsfolk på Øvermoen under Forbregd i 1865, så de må ha flyttet der
frå og til naboplassen en gang like etter 1875. Denne flyttingen var ganske sikkert på
grunn av at Korsveien var en større og mer attraktiv plass. Vi kan se mer om denne
familien under Øvermoen.
Anton Nikolaisen Hallem Moholt (1864-1947) og Anna Oline Johansdatter
(1869-1967)
I 1896 kom denne familien til Korsveien, og de var her til 1900. De kom hit igjen som
selveiere i 1904, og da fikk heimen navnet Moholt. I perioden mellom 1900 og 1904
er det usikkert hvem som var på Korsveien, eller om det var noen der i det hele tatt.
Anton og Anna Oline kom fra Lyngåsen der de hadde vært inderster hos hennes
mor.
Anton var født på Tusetvald i Leksdalen. Han var sønn av Nikolai Johannesen og
Martha Lorentsdatter. Far til Anton døde da Anton var sju år, og moren måtte ut på

----
457 H&FSt
----
fk-': ;
Oline og Anton Moholt sammen med sønnen, Peder.
tjeneste på gårdene for å livnære
seg. Ungeflokken var stor, og Anton
ble bortsatt som pleiesønn til Guru
anna og Nils Hjelmset på Tuset
enget.
Anna Oline var født på Ytterøy
utenfor ekteskap. Hun var datter av
Johan Peter Nilsen Vestrum fra Ekne
og Grete Hansdatter Forberg fra
Ytterøy. Grete ble gift med Peter
Johnsen, og bodde på Lyngåsen og
Hylla under Forbregd.
I 1900 fikk Anton arbeide på
Trondhjems mekaniske verksted og
bodde da på Moholt på Strinda. I
1904 tok eieren på Forbregd kon
takt med Anton om han kunne
komme tilbake til Korsveien og
drive plassen. Anna Oline hadde
aldri trivdes noe særlig i Trondheim,
og Anton sa ja til flytting hvis han
fikk kjøpe Korsveien, og dette sa
gårdbrukeren seg villig til. Navnet
på plassen ble da forandret fra
Korsveien til Moholt, og navnet har sikkert sammenheng med den tiden han arbei
det i Trondheim og bodde på Moholt.
Anton hadde tatt navnet Hallem etter at han var dreng på Hallem nordre, men det
ble et problem, for det var en annen i nabolaget som også kalte seg Anton Hallem, og
dette problemet var størst angående brev som de måtte bringe mellom seg.
Anton bestemte seg da for at han skulle ta Moholt som familienavn.
Den andre Anton Hallem skiftet også navn i samme tid, kanskje av samme grunn.
Han ble hetende Anton Haugmark.
Anton Moholt ble ansatt som feier i Verdal kommune i 1912, og han hadde den
jobben framover til sist på 1930-tallet med virkefelt i den nedre delen av bygda.
Oline ble mye benyttet som høgtidskokke. På den tida var det ikke bare å sette i gang
med koking samme dagen som bryllupet var, nei, de måtte dit flere dager i forveien
med slakting og forbereding av høgtidsmaten. Oline fortake også fra sine yngre dager
at hun sammen med flere andre gikk til Sverige på slåttonnarbeide. De var da i
Medstuganområdet. Fottøyet var tresko, og for å nyttiggjøre seg tiden gikk de og
strikket.
Anton og Oline var baptister, og de var svært nøye med å holde helgefreden.
Aslaug Tronsmo har skrevet ned en historie om sine besteforeldre som skriver seg fra
den tid Anton var husmann på Forbregd.
FORBREGD


----
458 H&FSt
----
Zf
>*■
A
L"-
J
Fem generasjoner samlet: F.v.: Grethe Dalhaug, Oline Moholt, Gudrun Weie, Ågot Balgård og Aud Balgård.
"Dette var i slåttonna, og det var lange dagerpå gården, og arbeidet på plassen måtte
foregå for det meste på kveld og nattetida: Dette året hadde det vært mye regn, men
endelig klarnet det opp en lørdag og det ble utmerket høytørk. Søndag formiddag var
høyet ganske tørt, men det var søndag og da skulle det være fred. Ut på ettermidda
gen kom det besøk til dem og de tilbød seg å hjelpe til med høyberginga, men nei, det
skulle ikke arbeides om søndagen. Klokka 12 startet de opp, og da bar de høy hele
natta. Klokka jern på morgenen var siste høybøra inne. Den fikk noen tunge regn
dråper, og da de kom innjor å spise høljet regnet ned. Klokka seks skulle Anton på
arbeide igjen, men høyet var berget seiv om det hadde vært en hard natt."
Ca. 1915 solgte Anton heimen til datteren Gudrun Mathilde og hennes mann Marius
Weie, og bygde da en liten stue på Moholt, og de bodde her til 1922 da de kjøpte
jord av Hallem vestre og bygde opp heimen Skogly. Gudrun og Marius var fra før
eiere av Dalhaug.
Anton hadde en datter før han ble gift, og hennes mor var Berit Martha Peders
datter, bosatt på Bunesvald:
81. Kirstina, f. 1886 på Bunesvald, d. 1904.
Anton og Oline fikk to barn, og de hadde en fostersønn:

----
459 H&FSt
----
81. Gudrun Mathilde, f. 1893 på Lyngåsen, gift med Gustav Marius Marensiusen
Weie fra Sparbu.
82. Nikolai, f. 1 897 på Korsveien, d. 1916.
Fostersønn:
83. Peder, f. 1909 på Vangli. Hans foreldre var ungkar Paul Olufsen Bruvold og Agnes
Mikalsdatter Vangii, Agnes Mikaisdatter og Oiine Mohoit var søskenbarn.
Peder ble gift med Ingrid Gustava Eng, og de losjerte først på Hallem lille, senere ble
de eiere av Skogly under Hallem vestre.
Gustav Marius Marensiusen Weie (1891-1965) og Gudrun Mathilde
Antonsdatter Mohoit (1893-1976)
Marius og Gudrun kom hit til Mohoit ca. 1915, og de solgte heimen i 1917 til John
Hallem. De bodde en kort tid i Valsetgården på Øra før de kom til Dalhaug i 1913 og
tok over denne heimen av Gudruns mormor Grete.
Fra 1924 til 1927 eide de Hallemsmyra, og i 1927 bygde de et tilbygg på Skogly
hos hennes foreldre, og bodde der til de flyttet på Øra i 1939.
Marius Weie var født på Våttåbakken under Veie i Sparbu, sønn av Marensius
Aronsen Solberg og Gurianna Andersdatter Lorås. Marius arbeidet som bygnings
snekker. Gudrun var født på Lyngåsen og hennes foreldre var Anton og Oline
Mohoit.
Marius og Gudrun fikk sju barn:
81. Gunnvor AAatilde, f. 191 3på Mohoit, gift med Johannes Kålen. De bosatte seg i
Vinne.
82. ÅgotOtelie, f. 1915 på Dalhaug, d. 2003, gift første gang med Martel Balgård.
De bodde på Fergemelen i Ness der Martel var fergemann. Gift andre gang med
Hjalmar Værnes, de bosatte seg i Skogn.
83. Aslaug, f. 1916 Dalhaug, d, 2004, gift med Ingvald Heine Tronsmo. De bosatte
seg på Sveet i Vera.
84. Nelly, f. 1918 på Øra, gift med Olaf Olsen. De ble bosatt på Øra.
85. Ruth, f. 1919 på Dalhaug, gift med Ingolv Aksnes. De ble bosatt i Leksdal som
eiere av småbruket Vasseng.
86. Oddny, f. 1924 på Hallemsmyra, gift med Alf Birger Sandnes. De bosatte seg i
Vinne.


----
460 H&FSt
----
John Petersen Hallem (1896-1962) og Amanda Marie Pedersdatter Kolstad
(1896-1979)
John var født i Hallemstøa, og han var sønn av Peter Olsen og Serianna Nilsdatter.
Amanda var født på Vega i Nordland, og hennes foreldre var Peder og Josefine
Kolstad.
Familien til John og Amanda Hallem. Bak f. v.: Synnøve, Jorunn, Peder, Gunnar. Erling, Anna. Foran f. v.: John,
Ingebjørg, Margit, Amanda.
John og Amanda fikk åtte barn
Bl . Synnøve, f. 1921, gift med Oskar Nordal, f. 1908. De eide småbruket Nordal i
Volhaugen, og Oskar arbeidet som murer.
82. Peder, f. 1923, d. 2004, gift med Hildur Olsson, f. 1934. Peder ble neste eier
på Moholt og nå er det deres sønn, Per, som er eier.
83. Gunnar Hallem f. 1924, d. 1956, gift med Eldrun Okstad. De overtok Tusetenget
i 1948.
84. Jorunn, f. 1926, gift med herredsagronom i Levanger, Torgeir Kanstad fra
Lødingen. De ble senere skilt.
85. Anna, f. 1928, gift med Ola Svendgård fra Ronglan. Han arbeidet ved Norges
Statsbaner.
86. Ingebjørg, f. 1931, gift med Erling Granaunet fra Levanger. Ingebjørg arbeidet
ved samvirkelaget, Levanger, og Erling arbeidet som snekker. De ble senere skilt.


----
461 H&FSt
----
87. Erling, f. 1933, gift med Turid Mauset fra Lier ved Drammen. De bosatte seg i
Drammen der Erling arbeidet som snekker. De ble senere skilt.
88. Margit, f. 1 935, gift med Gunnar Bjørgvik. De bosatte seg på Øra. Margit arbei
det som hjelpepleier, og Gunnar som elektriker.
Hylla/Dalhaug
GNR. 37, BNR. 11
Dalhaug.
Hylla/Dalhaug lå i krysset der ringveien tar av fra Dalhaugvegen
En del av eiendommen har blitt tilleggsjord til Moholt, og en del har gått inn i
boligområdet.
Lars Svendsen (1807-1897) og ° Martha Tharaldsdatter (1800-1848) og
2) Pauline Olsdatter (1827-1855) og 3) Ingeborg Bårdsdatter (1835-)
Dette er den første brukeren en med sikkerhet kan si var på Hylla, men det er nok
sikkert noen av de tidligere nevnte husmennene, som har vært der.
Lars og Martha var begge i tjeneste på Minsås da de ble gift i 1835. Etterpå var de
inderster på Lein, og de kom til Hylla en gang mellom 1835 og 1838.


----
462 H&FSt
----
Det er litt usikkert hvor Lars var født. Det er oppgitt både Rannem i Sparbu og
Binde i Stod. Martha var født på Hallan nordre, datter av Tharald Johansen Hallan
nordre og kona Margrethe Thomasdatter. Martha døde i 1848 og Lars ble gift på nytt
i 1853 med Pauline Olsdatter, født på Haugen i Vuku. Hun var datter av Ole Olsen
og Martha Pedersdatter. Pauline døde i 1855 og Lars ble gift igjen i 1859 med
Ingeborg Bårdsdatter, født på Kveldstad, datter av Bård Olsen og Guru Olsdatter.
Ingeborg var på Hylla i 1900, og hun ernærte seg med litt dagarbeide. Hennes mor
bodde sammen med henne.
I 1865 var besetningen på Hylla, 1 ku og 3 sauer, og de hadde en utsæd på Vs
tønne bygg, 3 A tønne havre og 1 tønne poteter.
Lars og Martha hadde fire barn:
81. Sefanias, f. 1835 på Lein, gift i 1861 med Kristiane Nilsdatter f. 1838 på
Yssevald. Hun døde i 1 892, og Sefanias ble gift på nytt i 1 895 med Karen Marie
Larsdatter f. 1 824 på Lyng.
82. Magnus, f. 1 838 på Forbregdsvald, gift i 1 863 med Malene Elausdatter f. 1 841
på Nestvollvald. Hun døde i 1 886, og Magnus ble gift på nytt i 1 888 med Mette
Olsdatter f. 1 852 på Flyumvald. Magnus ble dreng på Augla prestegard. Senere
var han husmann på Togstad under prestegården. Han kjøpte Moåkeren av Mo
søndre, men jorden på denne heimen gikk med i Verdalsraset, og Magnus kjøpte
da Buvollen av Øgstad.
83. Thore, f. 1 842 på Forbregdsvald. Han flyttet til Trondheim i 1 869, og han ble gift
i Domsoknet med Sirannajohnsdatter f. 1 844 på Tronesvald. I 1 875 var han snek
ker og brannmann og bodde i Munkegata 1 8 i Trondheim.
84. Maria, f. 1847 på Forbregdsvald, d. 1847.
Lars og Pauline hadde to barn:
81. Oluf, f. 1853 på Forbregdsvald, gift i 1876 med Elen Anna Johannesdatter f.
1 854 på Aksnes. Oluf flyttet til Trondheim i 1 886, og Elen Anna flyttet til Sverige
i 1 897. (Se Heimer og folk, Leksdalen side 78.)
82. Martha, f. 1 854 på Forbregdsvald, d. 1 891. Hun var ugift og ernærte seg med
diverse gårdsarbeide. I 1 875 var hun tjenestepike på Rosvoll store.
Lars og Ingeborg hadde to barn:
81. Paulina, f. 1859 på Forbregdsvald, d. 1 862
82. Lars Iver, f. 1861 på Forbregdsvald. Han utvandra til Amerika i 1881 .
Peter Johnsen (1851-1913) og Grete Hansdatter (1843-1941)
Peter Johnsen var fra Strinda, og han døde på Dalhaug i 1913. Gretes foreldre var
Hans Guttormsen Bjørvik, født 1818 på Strinda, og Martha Sivertsdatter fra
Haugsvald. Grete flyttet til sin datter, Oline på Skogly, og bodde der sine siste leveår.

----
463 H&FSt
----
Peter og Grete kom fra Lyngåsen, og tidligere bodde de på Olderhaugen under
Skei.
Fra Lyngåsen flyttet de i 1897. Fram til de kom til Hylla like etter 1900, var de
forpaktere på Nøysomhet på Strinda. Peter kjøpte plassen Hylla, og den fikk da nav
net Dalhaug, Peter og Grete tok også navnet Dalhaug.
Peter og Grete hadde ingen barn sammen, men Grete hadde en datter Anna Oline
Johansdatter som ble gift med Anton Nikolaisen Hallem Moholt. På samme tid som
Peter og Grete var på Hylla, var Anton og Anna Oline på naboplassen Korsveien.
Fra 1915 var Olaf og Karoline Asphaug på Dalhaug en kort tid, men de var ikke
eiere av Dalhaug. Karoline var søster av Marius Veie.
I 1919 flyttet Marius og Gudrun Veie til Dalhaug, og de var her til de solgte til
Eliseus Berntsen i 1924. Marius og Gudrun var på Moholt før de kom til Dalhaug.
Eliseus Berntsen (1892-1970) og Emma Langli (1878-1960)
Eliseus var født på Mikvollvald, sønn av husmann og vekter Bernt Jakobsen og Elen
Kirstine Eliasdatter. Emma var fra Sparbu, og hun var datter av Anders og Karen
Langli.
Eliseus og Emma kom til Dalhaug i 1924. De hadde ingen barn, men en foster
sønn:
Bl . Alf Sunde f. 1 920. Han var sønn av fotograf Alfred Sunde, som da var bosatt på
Oppdal og Gudrun Sofie Frydenblad på Øra. Under krigen rømte Alf til Sverige
og han døde der i 1945. Han druknet da han og en kamerat skulle sparke over
isen på en innsjø i nærheten av Sundsvall. Begge gikk gjennom isen og omkom.
Dette var de siste beboerne på Dalhaug.
Hendrum
GNR. 37, BNR. 12
Inger Anna Johnsdatter kjøpte Hendrum i 1904. Historien til dette kjøpet og til nav
net Hendrum er ganske spesiell. Sønnen til Inger Anna, Ingvald, var i Amerika. Han
hadde tjent seg opp noe penger, og sendte en del heim til mora, med beskjed om at
hun måtte kjøpe seg en heim for dem. Denne plassen skulle kalles for Hendrum, etter
en plass han syntes så godt om i Amerika. Det finnes en liten by i Minnesota med
dette navnet, og det er trolig at det er denne byen som er opphavet til navnet
Hendrum.
Inger Anna Johnsdatter (1855-1934)
Inger Anna kom fra Moen/Himmelen under Vester-Hallem, og en kan se mer om
denne familien der.

----
464 H&FSt
----
Hendrum.
Olga Karoline Ludvigsdatter Hendrum
(1897-1991)
Olga var datter av Ludvig Lorentsen og Inger
Anna Johnsdatter. Etter at Inger Anna døde, arvet
Olga heimen, og senere ble datteren Anna eier på
Hendrum. Nå er Hendrum solgt, og ny eier er
Runar Bjartan.
Olga Karoline var ugift, men hun hadde en
datter:
81. Anna Margit, f. 1 922 på Hendrum. Hennes far
var Ragnvald Anneusen som var dreng på
Forbregd.
Ungdomsbilde av Olga Hendrum,
tatt ca. 1915
Verdal pleiehjem
Den 19. juni i 1903 besluttet Amtstinget at det skulle bygges pleiehjem for tuberku
løse i Nordre Trondhjems Amt.
Det var flere bygder som var interessert i å få dette hjemmet. Valgt ble til slutt en
tomt på Forbregd som John Olufsen hadde tilbydd i Forbregdsåsen. Tomten var gra
tis og den var på 6 mål.

 


----
465 H&FSt
----
Verdal Pleiehjem
Tidsfordriv i det daglige var også viktig for pasientene på pleiehjemmet. Mette Lundgren t.v. og Karen Heggås
t.h. med hekling mellom hendene. Mannen i midten er ukjent. Bildet er fra 1920-årene. Foto utom av Solveig Ness.
Byggingen ble igangsatt i 1905 og hjemmet ble tatt i bruk 1. januar i 1906.
I 1947 ble pleiehjemmet nedlagt, og i 1948 kjøpte Rolf B. Iversen og hans kone
Hildur pleiehjemmet. De rev ned noen av husene, restaurerte resten og de bosatte seg
her. "Hjemmet" fikk da navnet Solhaug.

 

----
466 H&FSt
----
Pasienter og betjening på "Hjemmet" i 1920-årene. Fra venstre, sittende; nr. 1 Gustav Vangstad. Stående bak
nr. 3 fra venstre Marie Hammer, og helt til høyre Karen Heggås. Foto utlånt av Solveig Ness.
Dagens eier er Solveig M. Iversen Nissen. (I Verdal Historielags årbok for 2003 har
Solveig M. Iversen Nissen skrevet en meget interessant artikkel om Verdal pleiehjem.)


----
467 H&FSt
----
LYNGASEN


----
468
----

WM\ : - .V xl
\ 32/13
0
y
■■■--v "ms
il/r"—7\f
M
.H
: 2azii
/
/k« y
7
/■
/A
\t>*c \ // /
\MiMPJ
H
//
/•■'
/.-■
/
i
/
/

 


----
469 H&FSt
----
LYNGASEN
GNR. 104, BNR 1
Lyngåsen er en middelaldergård, og i Verdalsboka bd. IV kan en se at gården er nevnt
tidlig på 1400-tallet.
Gården lå på høgda mellom husene som står på Lyngåsen nå, og småbruket
Lunheim. Når en ser for seg dette området oppdyrket, så kan en ane at dette var en
gard med flott beliggenhet og med god jord, seiv om jorden for det meste var bak
ker. Plassen er merket med skilt der det står Gammelgården.
Gården har vært eid av Erkestolen, Bakke kloster og Stiklestad kirke fram til
omkring år 1711. Aage Rasmusen Hagen kom i besittelse av Lyngåsen omkring 1720.
I 1747 solgte Hagen gården til soldat Ole Olsen Ekloen, og siden har den vært
brukernes eiendom. Ole Olsen var den siste eier som var bosatt på Lyngåsen. Han var
her fram til 1761, og da ble gården solgt til Jon Andersen Lein, og ble etter det dre
vet som underbruk.
1 1765 ble gården solgt til Jakob Lyng og Sevald Stiklestad, og i 1777 ble Lyngåsen
delt i to deler.
Lyngåsen vestre
Den vestre delen tilfalt Sevald Stiklestad og siden har den vært underbruk til
Stiklestad nordre.
1 1865 var det en husmannsplass under Lyngåsen vestre, og det var
Lyngåshaugen. I 1875 var det to plasser, Lyngåshaugen og Lyngåsmoen.
Husmannsplasser under Lyngåsen vestre:
Lyngåshaugen
Plassen ligger i lysløypa ovenfor Lyngåsen, og kjellertomta er godt synlig. Denne plas
sen lå veldig høgt og fritt, syd vendt og med en flott utsikt over nedre delen av
Verdalen. Den er merket med Haugaplassen.
Dr. Wold plantet skog i dette området i 1930-31.

----
470 H&FSt
----
Hans Olsen (1765-1813) og Malena Monsdatter (1774-1833)
I 1801 var det en husmann på Stiklestad nordre som hette Hans Olsen, og han hadde
plass på Lyngåsen. Det var nok ganske sikkert på Lyngåshaugen denne familien
bodde. 1 1801 bodde også mor til Hans, Kari Olsdatter, født 1741, på plassen. Hun
var da enke og levde av almisser fra sognet.
Hans døde i 1813 på Stiklestad nordre vald (Lyngåshaugen), og Malena døde på
Hallemsvald (Støa) i 1833.
Hans og Malena hadde en sønn:
Bl . Ole f. 1794 på Lyngåsen, gift første gang med Martha Jakobsdatter, gift andre
gang med Martha Olsdatter. Ole ble husmann i Støa østre under Hallem nedre,
og han døde der i 1 875.
Knut Ellingsen (1785-1858) og" Anne Halvorsdatter (1781-1819)
2) Johanne Larsdatter (1795-1860)
Knut Ellingsen var født på Leinsvald, sønn av Elling Knutsen, født 1755, død 1825
og Maria Ingebrigtsdatter, født 1757, død 1818. Knut og familien var på Lyngås
haugen fra 1815 til 1821. Etter at han ble gift med Anne Halvorsdatter i 1810, bodde
de en tid på Leinsvald og senere på Hallemsvald før de kom hit til Lyngåshaugen.
Anne døde i 1819, og Knut giftet seg på nytt i 1820 med Johanne Larsdatter. De flyt
tet da til Øra, og senere var han husmann på Lein, Sand og Vist. Både Knut og
Johanne døde på Leinsvald, han i 1858 og hun i 1860.
Knut og Anne fikk tre barn:
81. Karen f. 1 81 0 på Leinsvald.
82. Maria f. 1 8 1 3 på Hallemsvald, gift i 1 868 med enkemann Mathias Stephansen
f. 1812 på Togstad d. 1893. De hadde en liten heim under Mikvoll, som kunne
fø 1 ku og 5 sauer, og Mathias arbeidet som gardsarbeider.
83. Ellef f. 1816 på Lyngåsen, d. 1 862 på Leinsvald, ugift
Knut og Johanne fikk seks barn:
81. Anne f. 1821 på Øra d. 1889, gift i 1853 med enkemann Nils Andersen f.
1800 på Strinda, d. 1880. Dette var hans tredje giftermål. De hadde en liten
heim under Mikvoll, som kunne fø 1 ku og 3 sauer. Nils Andersen arbeidet som
tømmermann.
82. Martha f. 1823 på Leinsvald, d. i 1902 på Landstadvald, ugift.
83. Lovise f. 1826 på Sandsvald, d. 1910, gift i 1847 med Ole Gjertsen Hagen f.
1822 på Kvamsvald. De var husmannsfolk på Faren øvre, og Ole døde der i
1853. Lovise giftet seg på nytt i 1866 med Johannes Pedersen f. 1842 på
Kvamsvald, d. 1 880. De ble husmannsfolk på Busveet under Leklem.
84. Karen f. 1829 på Sandsvald, d. 1923 gift i 1856 med Peter Andreas Olsen f.
1831 på Hallanvald i Skogn. De ble husmannsfolk på Holmevald (Bruvoll). Peter
Andreas døde i 1 863, og Karen fortsatte å drive plassen sammen med en sønn.

----
471 H&FSt
----
85. Johannes f. 1 833 på Sand sva Id, d. 1 833.
86. Ole f. 1 836 på Vistvald, gift i 1 860 med Anne Lorentsdatter f. 1 842 på Nestvoll,
d. 1928 i Trondheim. Etter at de giftet seg, ble Ole husmann på Lein og bodde i
Leinstuen. I 1891 og 1900 var han husmann på Lundemo under Nestvoll, og han
døde der i 1911. Ole arbeidet som skomaker.
Gunder Baardsen (1796-1878) og Anne Andorsdatter (1797-1870)
Gunder Baardsen var født på Lyngsvald av foreldre Baard Jakobsen, født 1766 og
Maria Gundersdatter, født 1765. Han ble gift i 1818 med Anne Andorsdatter. Hun
var datter av Andor Olsen Kjæranvald, født 1751 og Gollaug Larsdatter, født 1764.
Gunder og Anne kom til Lyngåsen fra Gudding vestre vald omkring 1820-25, og
en mener at de var på Lyngåshaugen. Det er mulig at de var her til omkring 1850. I
1865 var Gunder husmann på Holmsbakken under Midtholmen. I 1875 var han
inderst på Momoen under Mo nordre, og han døde der i 1878. Anne døde som fat
tiglem på en husmannsplass under Stiklestad vestre.
Gunder og Anne fikk fem barn:
81. Baard f. 1820 på Gudding vestre-vald, d. 1903, gift i 1843 med Martha
Olsdatter f. 1810 på Saukinn, d. 1898. Baard ble husmann på Bakkan under
Midt-Holmen og han var der resten av sin levetid.
82. Gurianna f. 1825 på Lyngåsvald, gift i 1846 med Ole Baardsen f. 1818 på
Rosvoll, d. 1 879. Vi finner dem som husmannsfolk på Råen under Valstad i 1 865
og 1875. I 1891 bodde Gurianna hos en sønn på Mikvoll store. Hun var da
enke.
83. Andreas f. 1 827 på Lyngåsvald, gift i 1 856 med Anne Taraldsdatter f. 1 835 på
Støren. De ble husmannsfolk på Svedjan under Hallem vestre. (Se mer om denne
familien der.)
84. Anna f. 1 830 på Lyngåsvald, gift i 1 860 med enkemann Johannes Olsen f. 1 808
på Skogn. De ble husmannsfolk på Follostuen vestre under Folio. Vi finner dem der
både i 1865 og 1875.
85. Johannes f. 1 834 på Lyngåsvald, d. 1 834.
Ole Andreassen (1827-1907) og " Pauline Petersdatter (1826-1861)
2) Jøren Pedersdatter (1828-1913)
Disse kom til Lyngåshaugen i ca. 1854 fra Stene, og de var her fram til i 1871 og da
flyttet de til Gjale under Hallem nordre.
Ole var født på Yssevald av foreldre Ole Andreasen og Martha Johnsdatter. Han
giftet seg i 1852 med Pauline Petersdatter, født 1826 på Bjørgan av foreldre Peter
Andreas Nilsen og Kjersti Pedersdatter.
Pauline døde i 1861, og OLe giftet seg i 1861 med Jøren Pedersdatter, født 1828
på Dreiarmoen under Forbregd. (Se mer om denne familien under Gjale, Nord-
Hallem.)

----
472 H&FSt
----
Martin Larsen (1846-) og Ingeborganna Larsdatter (1844-1931)
De kom til Lyngåshaugen etter Ole og Jøren i 1871 og var der i 15 år.
Martin var født på Svinhammervald av foreldre Lars Johnsen Svinhammervald og
Birgitte Jensdatter. Han ble gift i 1867 med Ingeborganna Larsdatter født på
Bjartnesstuen, datter av Lars Olsen og Elen Jakobsdatter. Hun var søster av blant
andre kirketjener Johannes Hallem og ståtarkongen Olaus Stiklestadmoen. Fra de gif
tet seg og fram til de kom til Lyngåshaugen, var de inderster på Bjartnesstuen hos
hennes foreldre.
Martin var musikalsk og var hornblåser på Rinnleiret til synet sviktet.
Han hadde god sangstemme og det fortelles at når han gikk til arbeide på
Stiklestad nordre, hørte de han sang så det ljoma. Veien gikk da nedover marka og
fram til Øgstad.
I 1875 var besetningen på plassen 1 ku, 4 sauer og 2 geiter og sådde 'A tønne
bygg, 1 tønne havre og satte 3 tønner poteter.
I 1887 kjøpte de en parsell av Hallem nedre og dyrket opp småbruket Myrvoll.
De tok da Myrvold som etternavn.
Martin og Ingeborganna fikk ti barn:
81. Lars f. 1868 på Bjartnesstuen, d. 1946, gift i 1895 med Lovise Rebekka
Sefaniasdatter f. 1863 på Yssevald, d. 1917 på Søreng. Lars giftet seg igjen i
1923 med enken Hanna Boletta Holman f. 1 874 i Leksvik. De bodde på Myrvoll
til i 1905 da de kjøpte Valbekken under Berg østre i Vinne.
82. Ludvig f. 1870 på Bjartnesstuen. Han flyttet til Sverige 1892, og han giftet seg
der. I 1902 utvandra de til Amerika.
83. Elen Sofie f. 1873 på Lyngåshaugen, flyttet til Trondheim.
84. Bergitte f. 1 875 d. 1948 på Lyngåshaugen, gift i 1900 med Helmer Olsen Støa.
De bosatte seg i Støa under Hallem vestre.
85. Martin Martinsen f. 1 878 på Lyngåshaugen. Han fikk flytteattest til Jarpen i Sverige
i 1897.
86. Marie f. 1880 på Lyngåshaugen, d. 1960, gift i 1902 med sersjant Johannes E.
Musum f. 1 88 1 . De var brukere på Musumsaunet 1 908-1945.
87. Inga Oline f. 1882 på Lyngåshaugen. Inga Oline var gjeterjente på
Gjermstadspannet i mai i 1893. Natten til 19. mai da Verdalsraset gikk, lå hun
og sov sammen med de andre folkene på gården, i alt åtte personer, og raset tok
alle sammen. Inga Oline ble gjenfunnet og ble begravd ved Stiklestad kirke.
88. Julie f. 1885 på Eklovald, gift i 1907 med Jon Myhre f. 1882 på Slottevald. De
ble bosatt på Myre i Vinne.
89. Ole Martinsen f. 1 887 på Eklovald, gift med Kristine Lorentsdatter Stuskinskogen.
Ole tok over Myrvoll etter foreldrene.
BlO.Odin Ingemar f. 1893 på Myrvoll, gift med Emma Solvold. De hadde eget hus
på Øra.

----
473 H&FSt
----
Martin (Martinus) Andreasen (1841-1919) og Ingeborganna Andersdatter
(1851-1909)
Fra ca. 1883 til 1886 var denne familien på Lyngåshaugen.
De kom fra Halsetvald og flyttet til Stiklestadvald (Geilstuen) under Stiklestad
mellom. (Vi finner mer om denne familien der.)
De var de siste husmenn på Lyngåshaugen.
Lyngåsmoen / Lyngås
Lyngås. Foto fra 2003.
Lyngåsmoen lå ca. 100-200 meter nord for der husene på Lyngåsen nå ligger. Plassen
lå på et platå litt høyere oppe, og den ble flyttet ned til nåværende plass i 1901 da
Peter Lorents Petersen kjøpte plassen og ga den navnet Lyngåsen. I folketellingen for
1865 er ikke Lyngåsmoen nevnt, og det kommer seg vel av at det ikke var beboere
der akkurat da. Men denne plassen må ha eksistert tidligere.

 

----
474 H&FSt
----
Lars Thomasen (1748-1824) og Marit Hansdatter (1758-)
I 1801 var det en husmann på Lyngåsen som het Lars Thomasen. Han kom fra
Skrovevald, og han var på Lyngåsen fram til 1808. En mener at denne familien var
på Lyngåsmoen, men helt sikker på hvilken plass de var på, er en ikke.
Lars og Marit hadde sju barn:
81. Elen f. 1785.
82. Hans f. 1 788. Det er mye trolig at det er denne Hans Larsen som ble gift i 1 81 5
med Gunhild Johnsdatter. Han var strandsitter på Maritvoll, og i 1 865 var de føde
rådsfolk hos sin datter Anne Martha på Maritvollvald. Anne Martha var da fraskilt,
og hun drev som vinhandlerske.
84. Lorents f. 1792 på Skrovevald, d.1793.
85. Beret f. 1794 på Skrovevald, d. 1 832, gift i 1 829 med Erik Pedersen f. 1 807 i
Skogn.
86. Marit f. 1798 på Skrovevald.
87. Ole f. 1801 på Lyngåsen, gift i 1827 med Anne Andersdatter f. 1803 på
Kvamsvald, d. 1 892 på Øren. Ole slo seg i hjel under tømring i Nordland.
Andreas Andersen (1790-1877) og " Eli Larsdatter (1785-1841) og
2) Elen Eriksdatter (1799-1863)
Andreas kom til Lyngåsen omkring 1822, og han reiste herfrå etter 1863. Om det var
husmenn på den plassen Lars Toresen flyttet fra i 1808 og til Andreas kom hit, er
usikkert.
Vi finner ikke Andreas i folketellingene i 1865 og 1875, men han døde på Movald
som fattiglem i 1877. Både Eli og Elen døde på Lyngåsen.
Andreas ble gift i 1819 med Eli Larsdatter. De bodde da på Hallemsvald, og senere
var de på Forbregdsvald. Ganske sikkert var de inderster på begge plassene. Etter at
Eli døde i 1841, giftet Andreas seg igjen i 1843 med Elen Eriksdatter, født 1800 i
Skogn.
Andreas og Eli hadde fire barn:
Bl . Anders f. 1 81 7 på Hallemsvald, dro til Alstahaug i 1848. Han fikk flytteattest i
1850.
82. Margrethe f. 1820 på Forbregdsvald, gift i 1852 med enkemann Ole Larsen f.
1 809, bosted Mikvollvald på Øra. Han var tidligere gift med Guru Johnsdatter f.
1 806. Margrethe døde i 1 853, bare ett år etter de ble gift. Ole giftet seg for tre
dje gang i 1 855 med Martha Jensdatter f. 1 826 på Melbyvald.
83. Berit f. 1823 på Lyngåsvald, d. 1909, gift i 1851 med Lars Nilsen f. 18 19 på
Melbyvald, d. 191 2. De ble husmannsfolk på Graven under Østgård.
84. Anne f. 1 825 på Lyngåsvald. Hun kom i 1 851 som taus til Østerås i Sparbu. Hun
ble gift i Sparbu med husmannsønnen Hans Petter Hansen f. 1 832 i Sparbu. Hun
døde i 1875 på Østeråsplass. (Se Sparbu-boka 111 side 443.)


----
475 H&FSt
----
Anders Larsen (1837-1922) og Karen Toresdatter (1836-1918)
Disse kom til Lyngåsmoen i 1872 fra Ellenplassen (Gammelplassen) under Stiklestad
øvre. De var der til våren 1880 da de flyttet til en plass under Fisknes i Henning. De
utvandra til Amerika, og begge døde der. (Denne familien er nærmere beskrevet
under Stiklestad øvre.)
Peder Lorents Petersen Lyngås (1851-1934) og Nikoline Ellingsdatter (1853-
1934)
Peder Lorents var født på plassen Aunet under Skogset på Inderøy, sønn av Peter
Pedersen, født 1820. Peter var gift to ganger, første gang med Maren, og andre gang
med Ane Margreta Matiasdatter.
Nikoline var født på Hallemsvald (Gammelplassen) i Haukåa av foreldre Elling
Nilsen og Anne Larsdatter.
Lorents og Nikoline bodde en kort tid på Borgen. Så var de på Stiklestadvald og
deretter på Gammelplassen i Haukåa, før de kom til Lyngåsen. Våren 1880 kom disse
flyttende hit fra Gammelplassen. Det fortelles at da de flyttet den 20. mai, kjørte de
over isen på Leksdalsvatnet, mellom Hauka og Støa, så det måtte være en svært sen
vår dette året.
De var husmannsfolk fram til år 1900. Da fikk tre av barna "Amerikafeber", men
før de dro, hjalp de foreldrene med nye hus. Sønnen Jon August kjøpte plassen med
en del mer jord og skog til. Så hjalp de foreldrene å bygge nye hus på den plassen
der de står nå. Jon August reiste ut i 1902, men han betalte sitt avdrag og renter på
heimen. Heimen ble heretter bare kalt Lyngåsen og de tok Lyngås som slektsnavn.
Lorents og Nikoline ble gift i 1876 og de fikk ni barn:
Bl . Peter Edvard f. 1 876 på Borgenvald. Han ble gift med Bergitte Hynne og dreiv
som forretningsmann på Øra. Edvard døde i 1963 og Bergitte i 1952.
82. Jon August f. 1879 på Stiklestadvald, d. 1967. Han utvandra i 1902 til Sør-
Da kota.
83. Lorents Nelius f. 1881 på Lyngåsen, d. 1963. Han utvandra i 1903 til Sør-
Dakota
84. Johan Martin f. 1 883 på Lyngåsen, d. 1962, gift med Selle Kristine Olufsdatter f.
1 887, d. 195 1. De kjøpte gården Holmsveet i 1914.
85. Anna Pauline f. 1883 på Lyngåsen, d. 1979, gift med Ole Olausen Halset
f. 1 876. De hadde småbruket Haug lille og Ole dreiv også som skomaker.
86. Kristian f. 1886 på Lyngåsen, d. 1979, gift med Olga f. 1886, d. 1935. De
hadde en tid gården Tangen, og Kristian arbeidet senere som veivokter i Verdal
kommune.
87. Johannes f. 1888 på Lyngåsen. Han utvandra i 1909 til Nord-Dakota og døde
der i 1926.
88. Einar f. 1 894 på Lyngåsen, d. 1 959, gift med Olga Hallager. Einar arbeidet ved
jernbanen og var bosatt i Grong.
89. Jenny f. 1897 på Lyngåsen, d. 1965, gift med Ole Lyngås f. 1898, d. 1967.
De ble de neste brukerne på Lyngåsen.

----
476 H&FSt
----
Familiebilde fra Lyngåsen.
Ole Bernhard Karlsen Lyngås (1898-1965) og Jenny Lorentsdatter Lyngås
(1897-1967)
I 1929 tok Ole og Jenny over heimen,
og i 1938 kjøpte Ole 35 mål tillegg
sjord fra Edvard Valsø som eide
Lyngåsen vestre. De dreiv også farshei
men til Ole, Lyngåsen mellom, som
grenset opp til Lyngåsmoen. De var på
Lyngåsen til 1952, da flyttet de til
Hallem, der de bosatte seg ved
Hallemskorsen. Johan Lyngås på
Holmsveet, etterkommer av Johan
Martin Lyngås, hadde odel på Lyngås,
og han tok da over heimen. Nå er det
Berit Lyngås Katralen som er eier.
Ole og Jenny fikk en datter:
81. Ingrid Nikoline f. 1 940, gift med
Kristoffer Lein på Lein østre. Det
er denne familien som nå står
som eier av Lyngåsen mellom.
Ole og Jenny Lyngås sammen med bror til Jenny -
Kristian Lyngaas (i midten).

 

----
477 H&FSt
----
Lyngåsheimen/Lyngås mellom
Lyngåsen mellom 1952. Deler av uthusdelen til høyre er revet. Foto: O. Øgstad.
De siste husene på denne plassen var oppført av tømmer i 1889, og stua var på 35
m 2 i en etasje. Husene sto fram til ca 1965, men heimen ble fraflyttet i 1929. Den lå
like ved veien over Lyngåsen på øvre side øst for bekken. Plassen er merket med "Ole
Lyngåsheimen". Plassen er ikke nevnt i folketellingen for 1875, så den må ha blitt
anlagt etter den tid.
Johannes Mikkelsen (1848-1917) og Ragnhild Olsdatter (1849-)
Johannes Mikkelsen og Ragnhild Olsdatter var på en plass på Lyngåsen en kort tid
fra 1882 til 1885. Det er litt usikkert, men en mener at disse folka var på
Lyngåsheimen. Denne familien flyttet mye omkring, og de hadde en stor barneflokk.
Fram til 1880 var de inderster, senere ble de husmannsfolk. Etter at de flyttet fra
Lyngåsen, var de husmannsfolk på Gran under Skrove, og de tok Gran som familie
navn. Johannes arbeidet også som tømmermann og feier.
Johannes var født på Moldenvald av foreldre Mikael Johansen og Malena
Pedersdatter. Han giftet seg i 1875 med Ragnhild Olsdatter, født på
Gudmundhusvald av foreldre Ole Eriksen og Martha Svendsdatter.
Johannes og Ragnhild hadde åtte barn:
81. Maren Anna f. 1876 på Gudmundhusvald, d. 1959 på Ørmelen, gift i 1914
med Anton Marius Antonsen Fikse, f. 1883 på Minsåsvald, d. 1955. Anton
Marius og Maren Anna kjøpte Fikse østre (Skotrøa) og dreiv der til i 1 933 da går-

 

----
478 H&FSt
----
den ble solgt på tvangsauksjon. De bodde videre på forskjellige steder i bygda til
de i 1940 flyttet til datteren Astri og mannen Otto Kristoffersen på Øra. Anton
Marius og Maren Anne brukte Aas som etternavn.
82. Oline f. 1877 på Forbregdsvald, d.1877 på Forbregdsvald.
83. Martin f. 1879 på Gudmundhusvald, d. 1936, gift 1905 med Marta
Eliseusdatter f. 1 883, d. 1 954. Martin var jernbanearbeider og bosatt i Steinkjer
da han giftet seg i 1 905. Marta var pleiedatter på Aksneshaugen, og de var bru
kere på Aksneshaugen fram til 191 3. Så losjerte de på Gran en kort tid, senere
i Marka, før de flyttet til Levanger, der Martin arbeidet som feier.
84. Ole f. 1881 på Vistvald, d. 1942/43, gift første gang i 1904 med Marta
Mikalsdatter Bjørkeng, f. 1882, d. 1918, gift andre gang i 1925 med Anna
Oline Larsdatter Råsveet, f. 1876, d. 1960. Ole og Marta ble brukere på
Bjørkeng i Leiråda .
85. Marie Sofie f. 1 883 på Lyngåsvald, d. 1974, gift første gang med Johan Johnsen
Austli, gift andre gang med Gudbrand Olsen. De var bosatt på Austli.
86. Kristine f. 1886 på Halsetvald, d. 1956, ugift.
87. John f. 1 888 på Halsetvald, d. 1 890 på Skrovevald.
88. Julie Rebekka f. 1 890 på Skrovevald, d. 1 975 i Vera, gift med Gustav Haldorsen,
bruker på Vera søndre.
Peter Johnsen (1851-1913) og Grete Hansdatter (1843-1941)
Den første husmannen vi med sikkerhet kan si var på Lyngåsheimen, var Peter
Johnsen. Han kom hit i 1889. Peter og Grete kom fra Skei der de var husmannsfolk
på Olderhaugen. I 1889 tok de med husene og flyttet til Lyngåsen. Det var vanlig at
husmennene eide husene og flyttet dem med seg.
Peter var fra Ytterøy.
Gretes foreldre var Hans Guttormsen Bjørvik fra Strinda og Marta Haug fra
Haugsvald i Verdal. Grete hadde en datter før hun ble gift med Peter Johnsen: Anna
Oline, født 1869 i Skogn. Hennes far var Johan Petter Nilsen fra Skogn. Anna Oline
ble gift med Anton Nikolaisen. De bodde også på Lyngåsen i 1891. Anna Oline og
Anton ble husmannsfolk på Korsvegen under Forbregd. Denne plassen fikk navnet
Moholt. Anna Oline og Anton tok etternavnet Moholt.
Peter og Grete flyttet fra Lyngåsen i 1896. De var en tid forpaktere på Nøysomhet
i Trondheim, før de kom til Hylla under Forbregd i 1896. Plassen fikk senere navnet
Dalhaug og Peter og Grete brukte Dalhaug som etternavn.
Peter og Grete hadde ingen barn.
Laurits Johannesen (1854-)
Våren 1897 kom han til plassen, og han var her til våren 1898.
Laurits Johannesen var født på Fiksevald, og hans foreldre var Johannes Larsen og
Anne Olsdatter. Han var enkemann da han kom til Lyngåsen. Hans kone Kristin
Pedersdatter, født 1855 i Kjyrkås i Jåmtland, døde i 1895. I 1900 var Laurits på
Verdalsøra og arbeidet som bygningssnekker. Bygde eget hus "Mære" i Nordgata i
1902. Brukte Johansen som etternavn.

----
479 H&FSt
----
Olaus Olsen (1845-1912) og Beret Larsdatter (1851-1935)
Olaus og Beret kom fra Halsetbakken under Halset i Vuku i 1898.
Olaus var født på Bjørgan der foreldrene var inderster. Han var sønn av Ole Olsen
og Anne Mortensdatter. Beret var født på Nordsveet under Breding, og hun var dat
ter av Lars Pedersen og Ingeborg Johnsdatter.
Olaus og Beret ble gift i 1876 og fikk åtte barn
Bl . Ole f. 1 876 på Bredingsvald, d. 1970, gift i 1 899 med MarenJørgine Olsdatter
f. 1876 på Vistvald, d. 1903. Ole giftet seg på nytt i 1905 med Anna Pauline
Lorentsdatter fra nabogården Lyngåsen. De bosatte seg på Haug lille hvor Ole
arbeidet som skomaker.
82. Lars f. 1878 på Nordsveet, utvandra til Doran, Minnesota i 1902, gift med
Mathilda Hansen. Hun døde i 1934. Lars døde i 1947 da han var på besøk i
Verdal.
83. Ida f. 1 880 på Nordsveet, gift i 1 898 med Karl Lyngås f. 1 878 på Vennåsmoen
i Frol, og de ble de neste brukerne på plassen. Ida døde i 191 3 og Karl i 1935.
84. Bergittef. 1881 på Nordsveet, d. 1919, gift i 191 1 med Hans Martin Mikalsen
Hallem. De bosatte seg på Hallem lille. (Se mer om denne familien under Ner-
Hallem.)
85. Aneusf. 1882 på Nordsveet, d.1896.
86. Odin f. 1885 på Nordsveet, d. 1958, gift i 1910 med Inga Sofie Johnsdatter
Haugen fra Ytterøy, f. 1 888, d. 1961. De bosatte seg på Øra.
87. Peter f. 1891 på Halsetbakken, gift med Olga Camilla Pedersdatter Eggen fra
Trondheim. De bosatte seg på Øra.
88. Inga f. 1894 på Halsetbakken, d. 1972, gift i 1916 med Bernt Olaf Hansen
Lyngås fra Ausa f. 1 896, d. 198 1 . De bosatte seg på Lyngås nordre (Ausa)
Karl Martinus Tibertus Johannesen (1878-1935) og Ida Olausdatter Lyngås
(1880-1913)
Karl Martinus var født på Vennåsmoen i Frol av ugifte foreldre, Johannes Olsen
Vennåsmoen og Karen Bergitte Venåssvedjan.
Johannes Olsen ble født på Garnesvald i 1858, og han utvandra fra Buranvald til
Amerika i 1884 sammen med kone og tre barn. Karen Bergitte ble gift i Frol.
Karl Martinus og Ida bodde den første tiden de var gift på Lyngåsheimen, men
flyttet i 1902 til Brustuen og var der til 1909 da de kjøpte Karmhusbakken øvre. Ida
døde på Karmhusbakken i 1813, og i 1815 solgte Karl Martinus Karmhusbakken til
Arnt Kjesbu og flyttet tilbake til Lyngåsen. Han overtok da plassen etter Olaus og
Beret.
Karl Martinus og Ida ble gift i 1898 og de fikk seks barn:
81. Ole Bernhard f. 1 898 på Lyngåsen, d. 1967, gift med Jenny Lyngås fra nabo
plassen Lyngåsmoen. Ole Bernhard overtok Lyngåsheimen i 1935, og i 1940
kjøpte han 35 mål tilleggsjord til plassen, og heimen ble sammenslått med

----
480 H&FSt
----
%
4
t ' H
m
>
4
»i
.1
Karl Lyngås med barna. Fra v. Ole, Johanne. Kari, Ingebjørg, Anna, Marie og Karl
Lyngåsmoen. De to heimene ble skilt igjen da Johan Lyngås overtok Lyngåsen og
i dag er det Kjell Lein som er eier av Lyngås mellom.
82. Karen Marie f. 1900 på Lyngåsen, gift med Konrad Martinus Giskås f. 1897.
Konrad Martinus døde i 1921, og Karen Marie ble i 1923 gift med Oskar
Grande f. 1900. De hadde bureisningsbruket Krågset i Raset. Karen Marie døde
i 1975 og Oskar i 1981.
83. Johanne f. 1902 på Lyngåsen, gift i 1925 med Ivar Klokkerhaug f. 1901. De
hadde småbruket Haugan. Johanne døde i 1 989 og Ivar i 1 985.
84. Ingebjørg f. 1905 på Brustuen, gift med Arne Magnus Klokkerhaug f. 1895 på
Klokkerhaugen. De bodde på Klokkerhaugen og senere på Kråg østre i Raset.
Ingebjørg døde i 1988 og Arne Magnus i 1980.
85. Kari f. 1907 på Brustuen, gift med Peder Jensvik f. 1897. De var bosatt på
Ørmelen. Kari døde i 1988 og Peder i 1989.
86. Anna Mathilde f. 1910 på Karmhusbakken , d. 1993, gift med enkemann Johan
Haug på Lauvdal f. 1894, d. 1979.


----
481 H&FSt
----
Lyngåsen østre
Den østre delen tilfalt Jakob Lyng og den ble underbruk til gården Kråg.
1 1794 solgte Peder Kråg Lyngåsen østre sammen med Kråg til fogd Lind, og den
ble drevet som underbruk av Lind og senere av hans svigersønn løytnant Bang.
Ved folketellingen i 1835 oppføres Lyngåsen østre som underbruk til Kråg med en
besetning på 1 storfe, 4 sauer og 3 geiter og utsæden var 'A tønne bygg, 1 tønne havre
og 1 tønne poteter.
Landhandler Monrad eide Lyngåsen en tid og senere hans sønn Anton Bendix
Monrad.
I 1865 er det ikke oppgitt besetning og utsæd. Under eiendommen var det da en
husmannsplass, Ausa, og i 1875 var det to husmannsplasser på Ausa. Før den tid, i
1790, ser vi i Verdalsboka at Peder Kråg har sått ned to husmenn på Lyngåsen.
Alf Getz ble senere eier av Lyngåsen østre, og da var hele Lyngåsen tilbake under
Stiklestad nordre.
Fra 1818 og fram mot 1829 ser det ut som det har vært drivere på Lyngåsen østre.
Da har det vært en som het Christopher Pedersen her, og han kom fra en plass under
Mo, for han hadde det bostedet da han ble gift i 1818.
Christopher Pedersen (1780-) og Kjersti Johannesdatter (1791-)
Christopher og Kjersti hadde fem barn:
Bl . Catrine Rebekka f. 1 81 9 på Lyngåsen. I 1865 var hun på Tjøtta, Vevelstad, gift
med gårdbruker Johan Steffensen f. 1 81 5 på Tjøtta
82. Petter f. 1822 på Lyngåsen. Christopher hadde da tittel som bonde, og i 1824
titulerte han seg som forpakter. I 1 829 var han inderst på Kråg.
83. Thore Cristophersen f. 1824 på Lyngåsen.
84. Elling f. 1829 på Krågsvald.
85. Gurianna f. 1832 på Krågsvald.
Husmannsplasser under Lyngåsen østre:
Mons (Mogens) Eriksen (1748-1813) og Maria Jørgensdatter (1766-1819)
Denne familien har vært på Lyngåsen fra århundreskiftet til omkring 1815, men det
er usikkert hvilken plass de var på. Mons døde på Lyngåsen.
Mons og Maria hadde to barn:
81. Kirsti f. 1795.
82. Marit Marthe f. 1 801 på Lyngåsen gift i 1 856 med Lars Pedersen Lund f. 1 809
d. 1 869, husmann på Seterenget/Lundsaunet i Leksdal. Hun ble kalt Magnhild.

----
482 H&FSt
----
Ausen søndre / Lyngås nordre
GNR. 104, BNR. 9
Denne heimen er beskrevet i Heimer og Folk, Leksdalen, side 573.
Torkildplassen
Løytnant Bang bygslet i 1828 bort en plass under gården til Torkild Larsen Skrove.
Plassen ble kalt Torkildplassen, men den ble også kalt "Kornkitta". Dette var sik
kert på grunn av plassens beliggenhet. Den var sydvendt, og det var nok veldig grø
derikt der i sydhellinga.
Det fortelles fra gammelt av at på denne plassen ble det modent korn i 1812, som
var et uår med tidlig frost. Det var visst lite skog i dette området da, og kanskje var
det en vindtrekk som reddet kornet fra frosten den gangen.
Plassen ligger på Åkerenget like nedenfor veien mellom Lyngåsen og Skei, og den
er merket med Torkildplassen. Merket står på nedre veikant før oppstigninga til
Telefonhaugen.
Torkild Larsen (1806-1869) og Anne Tørrisdatter (1790-1877)
Torkild var født på Kolstad nedre, og han eide denne gården fra 1824 til 1826 da han
måtte gå fra den. Hans foreldre var Lars Hansen og Ingeborg Torkildsdatter. (Se mer
om hans slekt i Verdalsboka bind V side 131, Kolstadætta.) Torkild drev også som
skomaker.
Anne Tørrisdatter var fra Skrove vestre og hennes foreldre var Tørris Pedersen og
Susanna Ågesdatter Eklo. (Se mer om hennes slekt i Verdalsboka bind IV side 214,
Skroveætta.)
Torkild og Anne kom til plassen omkring 1828 og flyttet der ifrå i 1843. Plassen
ser ut til å ha vært større enn vanlige husmannsplassen for det var blant annet en
"grødstens-kakkelovn" hos husmannen, og det var nok ikke vanlig i husmannstuene.
Dette kan vel ha en sammenheng med at begge to kom fra ganske store gårder. Husa
ble trolig bortflyttet i 1846 og da til Persveet under Skrove. Plassen ble nedlagt da.
I 1865 bodde de hos svigersønnen Ole Bastiansen på en plass under Sende. Begge
døde der. Han var da dagarbeider, og hun døde som fattiglem.
Torkild og Anne ble gift i 1824 og fikk fire barn:
Bl . Marta f. 1 827 på Skrove. I 1 865 var hun bosatt i Ørjaveiten 8 i Trondheim, gift
med skomakermester Peter Johnsen f. 1832 på Strinda. De hadde 6 barn.
82. Sirianna f. 1829 på Lyngåsen, gift første gang i 1860 i Domsoknet med Peter
Andreas Olsen f. 1837 i Trondheim. Gift andre gang med sjømann Johan
Sivertsen f. 1 840 Trondheim.

----
483 H&FSt
----
83. Tørris f. 1831 på Lyngåsen d. 1908, reiste til Overhalla. Han har stor etterslekt
der.
84. Guruanna f. 1 834 på Lyngåsen d. 1917, gift i 1 858 med Ole Bastiansen Sende
f. 1832. (Se Akranætta.) De ble husmannsfolk på Sende øvre, senere kjøpte de
plassen, og den fikk da navnet Sende lille nordre.
I skifteprotokollene kan en se at det har vært husmenn på Lyngåsen tidlig. Der duk
ket navnet "Lille-Aageren" opp, og dette er et ukjent navn på Lyngåsen. Dette navnet
kom fram i forbindelse med skifte etter Jørgen Paulsen, og det er sikkert et annet
navn på en av plassene.
Jørgen Paulsen og Anne Kristensdatter
Etter utskrift av 17.06.1765 er det holdt skifte etter Jørgen Paulsen og gjenlevende
enke Anne Kristensdatter.
Arvinger: søsken og halvsøsken.
Vi tar med enda et skifte som viser at det har vært husmenn på Lyngåsen i hvert fall
tidlig på 1700-tallet. Plassnavn her er ikke oppgitt.
Ole Jonsen Lyngås (1695-1741) og Kirsti Jonsdatter (1697-1773)
Etter utskrift av skifte 09.09.1742 er det holdt skifte etter Ole Jonsen Lyngås.
Gjenlevende enke Kirsti Jonsdatter.
Arvinger: brødre og halvsøsken.
Fraskilte parter av Lyngåsen:
Lunheim
GNR. 104, BNR. 11
Lunheim ble fraskilt Lyngåsen østre i 1932. Eiendommen er på ca. 100 mål, derav ca
40 mål dyrket mark.
Johan Løvstad (1903-1968) og Martha Risan (1906-1979)
Første eier var Johan Løvstad. Han var født på Løvstad av foreldre Edvard og Martha
Karoline Løvstad. Han ble gift med Martha Risan, datter av Johan og Marie Risan.
Johan arbeidet mye som gardsarbeider og han hadde flere skogsdrifter på Lyngåsen.
Johan og Martha fikk ingen barn, men de hadde to adoptivbarn:
Bl . Magne f. 1934. Lunheim er nå i hans eie.
82. Marta Johanne Johansen f. 1943.

----
484
----

----
485 H&FSt
----
MO


----
486
----


----
487 H&FSt
----
MO
GNR. 107
Mo er en svært gammel gard. Den første brukeren en kjenner til var her først på
1300-tallet. Erkestolen har vært eiere av Mo, og senere ser vi at Lektoratet,
Domkirkens kapellani og Stiklestad kirke har vært eiere.
Den første private eier var Thomas Ellingsen Lyng, og han makeskiftet til seg går
den i 1746, og etter den tid har gården vært brukernes eiendom.
1 begynnelsen av 1800-tallet var det major Elling Lyng som var eier av Mo.
Han var nok den mest kjente av eierne. Det var i hans tid det ble bygget ny hoved
bygning på gården og det er den bygningen som står på Stiklestad Museum nå, og
kalles Mo-låna.
Mo hadde først på 1800-tallet to uteng mellom Reppe og Skrove. I 1832 fikk
Johannes Olsen Snausen, arvefesteskjøte på engstykket øvre Moenget. Dette eng
stykket lå nedenfor Snausen, og denne gården blir da tatt med sammen med de andre
gårdene i Leirådal i "Heimer og Folk".
I 1856 ble Mo delt mellom to brødre, og de to gårdene ble da hetende Mo nordre
og Mo søndre.
Elling Barosen Lyng (1741-1808) og Katarina Rebekka Meyer (1748-1817)
Elling var sønn av Baro Sevaldsen Stiklestad. Baro Sevaldsen var først gift med Marit
Eriksdatter Sanden og hun var mor til Elling. Senere ble han gift med Siri
Amundsdatter Gudding.
Baro hadde bygselbrev på Mo, men da han flyttet til Leirfall, ga han sønnen Elling
bygselbrev på gården. Dette var i 1766. Elling hadde også en militær karriere, og han
sluttet som major i 1800.
Katarina Rebekka Meyer var datter av oberstløytnant Søren Meyer på Nord-Lyng
og hans kone Magdalena Christina Meyer født Mohrsen.
Elling satte i gang med bygging av ny stuebygning på Mo og den sto ferdig i 1873.
Elling og Katarina hadde ingen barn, så de hadde godt om plass i den store låna.
I folketellingen for 1815 var det Katarina Rebekka som var frue på Mo. Hun
hadde som tjenerskap en frøken Magdalena Christina Schulz som var 51 år gammel,
og en jomfru Marta Maria Lyng som var 20 år. I tillegg var det åtte andre tjenere på
gården.
I 1817 var det auksjon etter Lyng, og da ble gården solgt til rittmester Mandrup
Alstrup som kom fra Hallem nordre. Kjøpesummen ble 8520 spesiedaler.

----
488 H&FSt
----
Mandrup Alstrup (1782-1823) og Sophie Alstrup (1781-1867)
Mandrup Alstrup var født i Trondheim, og han var sønn av Niels Friis Alstrup.
Mandrup Alstrup hadde også en militær løpebane. Han var fenrik i Trondhjemske
infanteriregiment før 1800, og han var rittmester i Trondhjemske dragonkorps da
han kjøpte Mo i 1817.
Mandrup Alstrup døde i 1823, og på auksjonen etter han ble gården solgt for
2.160 spesiedaler pluss kår til Lars Kristiansen Haugan fra Bynesset.
Enkefru Alstrup bodde på Mo til hun døde i 1867
Lars Kristiansen Haugan
Lars Kristiansen hadde gården til i 1832 da han solgte til propritær Didrik Brun fra
Trondheim for 1.800 spesiedaler.
Didrik Brun (-1836) og Rebekka Dorotea Ohlberg
Nedenfor Snausen i Leirådal hadde Mo et engstykke kalt Øvre Moenget. Straks etter
han hadde kjøpt Mo, ga Didrik Brun arvefesteskjøte på dette jordstykke til Johannes
Olsen Snausen for 100 spesiedaler og en årlig avgift på 1 spesiedaler.
Som det står i Verdalsboka førte Didrik Brun et mindre ordentlig liv, og dette var
grunnen til at det ble skilsmisse mellom Didrik og Rebekka, og det ble da holdt skif
te. Gården ble solgt til Johan Bang for 1500 spesiedaler.
Rebekka tok imidlertid skilsmissebegjæringen tilbake, og ved en skiftesamling i
1834 ble det framlagt en skrivelse fra Brun der han meddelte, at det opphevede ekte
skapet på ny var stiftet.
Didrik Brun døde i 1836, og ett år senere flyttet Rebekka og sønnen Johannes til
Oslo.
Didrik og Rebekka hadde en sønn:
81. Johannes Finne Brun, f. 1 832 på Mo, d. 1 890. Han var i sin tid den største nor
ske skuespiller, og det er oppsatt en statue av ham ved Nasjonalteateret i Oslo.
Mellom Minsaas plass og Suljordet på Øra går det en gate som er oppkalt etter
Johannes Brun.
Johan Bang (1791-1855) og Emilie Christine Lind (1793-1876)
Løytnant Johan Bang ble gift med datter av fogd Samuel Andreas Lind på Kråg og
Margretha Bjørnsdatter. Emilie Christine var deres eneste barn.
1 1818 kjøpte Johan Bang Maritvoll og tok bopel der. Han solgte Maritvoll igjen i
1841. Ellers var han eier av Gudmundhus fra 1816 til 1839 og Folio fra 1838 til
1849. Han kjøpte Mo i 1833. Folio overdrog han i 1849 til sin datter.
Da Bang ble eier av Mo, ble gården dels drevet som underbruk til Kråg
Johan Bang døde på Verdalsøra i 1855. Etter hans død solgte Emilie Christine går
den i 1856 til Olaus Nilsen Haugskott for 1.850 spesiedaler.
Johan og Emilie Christine fikk fem barn:

----
489 H&FSt
----
Skuespilleren Johannes Brun, f. på Mo 1832.


----
490 H&FSt
----
81. Sille Margrethe Sophie, f. 1816 på Øra, gift med skipper Frantz Nicolai
Blichfeldt, f. 1832 i Ulstein.
82. Hanna Christina, f. 1 8 1 8 på Kråg.
83. Emilie Christine Marie, f. 1824 på Maritvoll, gift med skipper Henrik Hansen
Daae, f. 1819 i Lindås.
84. Charlotte Sophie, f. 1 827, gift i 1 853 med Erik Hansen Daae f. 1 823 i Lindås.
85. Fredrik Joacim Lind, f, 1831 i Trondheim, gift med Berit Marta Andreasdatter
Rinnan, f. 1832 på Øra.
Olaus Nilsen Haugskott (1822-1871) og Anne Iversdatter
Olaus Nilsen kom fra Haugskott i Frol. Han var sønn av Nils Nilsen og Guru
Pedersdatter Munkeby, barn nr. sju i en søskenflokk på ni.
Olaus Nilsen kjøpte Mo i 1856 og ga da 1.850 spesiedaler for gården. Han delte
gården i to og beholdt seiv Mo nordre, mens han overdrog den andre halvpart, Mo
søndre, til sin bror Johan Nikolai.
Molåna ble Mo nordre sin hovedbygning.
Husmenn på Mo før delingen i 1856:
I folketellingen for 1801 er det 2 husmannsfamilier på Mo, uten at en kan stedfeste
hvilken plass de var på.
Fra Anders Eriksen og Mads Gundersen flyttet fra Mo henholdsvis i 1801 og ca.
1805 og fram til Olaus Olsen kom hit omkring 1853, er det usikkert om det har vært
husmenn på gården. I hvert fall er det vanskelig å finne ut hvem som var her.
Anders Eriksen (1747-1821) og ]) Malene Nilsdatter (1745-1777) 2) Maria
Svendsdatter (1748-1801) 3) Brynhild Eriksdatter (1759-1837)
Anders var født på Movald i 1747. Han var sønn av Erik Andersen og Maren
Rasmusdatter. Denne familien flyttet en del omkring før de kom til Mo like før
Anders ble født. De bodde først på Øra, senere på Hofstadvald og Vistvald.
Anders giftet seg første gang i 1776 med Malene Nilsdatter. Hun var fra Øra og
datter av Nils Johnsen Myr og Malena Bårdsdatter Skjærset.
Etter at Malene døde i 1777, giftet Anders seg på nytt i 1778 med Maria
Svendsdatter. Hun var fra Hammelen og hennes foreldre var Svend Larsen og Karen
Larsdatter.
Anders, hans kone Maria og datteren Malena bodde på Movald under folketel
lingen i 1801. De flyttet fra Movald og til Eklestua i 1801. Dette må ha skjedd etter
folketellingen, for Maria døde på Eklestua dette året.
Anders ble altså enkemann igjen i 1801, og giftet seg for tredje gang i 1802 med
Brynhild Eriksdatter. Brynhild var født på Klokkerhaugen, og hennes foreldre var
Erik Kristensen og Anne Jensdatter. Anders døde i 1821 på Eklestua.
Anders og Malene hadde to barn:

----
491 H&FSt
----
Bl . Hans, f. 1768. Han ble født før de giftet seg, og han døde i 1772.
82. Malena, f. 1777, hun døde i 1778.
Anders og Maria hadde tre barn:
81. Erik, f. 1778.
82. Malena, f. 1781, gift i 1802 med Ole Olsen. De ble husmannsfolk på Eklestua.
83. Svend, gift i 1 807 med Lisbeth Larsdatter. Svend var i tjeneste på prestegården da
de giftet seg. Senere var de inderster på Lyng før de ble husmannsfolk på
Bag lova Id.
Mads Gundersen (1737-1806) og Marit Olsdatter (1740-1806)
Mads Gundersen hadde Rosvoll som etternavn. Han var født på Lyngsholmen, sønn
av Gunder Eriksen og Berit Madsdatter. Han ble gift i 1774 med Marit Olsdatter.
Mads var husmann på Mo i 1801. Når de flyttet fra Mo er usikkert, men de var
på Rosvoll i 1806, for begge døde der dette året.
Mads og Marit fikk en datter:
81. Berit, f. 1 774 på Mo, gift med Tørris Olsen. Like etter at de giftet seg, bodde de
på Bjartnesvald. Senere var de i Vinne. Tørris døde i 1 8 1 5, og i 1 823 giftet Berit
seg med Kristen Olsen Rostad f. 1788.
Olaus Olsen (1826-1861) og Anne Hansdatter (1826-1878)
Olaus var fra Stod og da han ble gift i 1851 med Anne, hadde han bosted i Volen.
Anne var født på Bunesvald, datter av Hans Gjertsen og Lisbeth Ellingsdatter.
De var på Lyngsvald like etter at de giftet seg, og de kom til Movald en gang
mellom 1852 og 1855.
Olaus døde i 1861. Anne sått igjen med fire små barn, og hadde ingen mulighet
for å holde familien samlet. Seiv tok hun seg tjeneste på Augla prestegard, og hun var
der fram til 1868 da giftet hun seg med enkemann Lars Salamonsen, født i 1822 på
Bjartnesvald. Hans foreldre var Salamon Olsen og Gjertru Larsdatter.
Lars var gift tidligere, da med Olava Knudsdatter, og han var selveier på
Borgenvald og dreiv som rokkmaker.
I 1875 ser vi at Lars og Anne hadde en liten heim under Maritvoll, og de hadde
en fosterdatter: Maria Andreasdatter, født 1869.
Olaus og Anne fikk fire barn:
81. Mette Lovise, f. 1852 på Lyngsvald. i 1865 var hun tjenestepike på Ness østre,
og i 1 875 var hun på Ysse østre. Hun flyttet til Trondheim i 1 882.
82. Ole Martin, f. 1 855 på Movald. Han var gjetergutt på Garnes i 1 865 og dreng
på Holmen nedre i 1 875. Ole Martin reiste til Sverige i 1 875.
83. Hanna Birgithe, f. 1 857 på Movald. Hanna Birgithe var tjenestepike på Eklo søn
dre i 1 865, 8 år gammel. I folketellingen for 1 875 finner vi henne som tjeneste
jente i Kongensgt. 123 Steinkjer, og i 1880 utvandra hun til Amerika.
MO
■ :•■;

----
492 H&FSt
----
84. Liva Cicilie f. 1 860 på Movald. I 1 865 finner vi henne som fosterdatter i Volen.
I 1 875 er hun tjenestepike hos Åge Volan på Halsan østre i Frol. Hun ble gift i
Skogn med bonde og snekker Johan T. Eggen, f. 1 860 i Skogn.
Etter hun ble enke, fikk Anne Hansdatter en sønn med Erik Nilsen Trøgstadvald:
81. Nils Kristian, f. 1867, d. 1873.
Mo nordre
GNR. 107, BNR. 1
L t-'i-\
r
Mo gard 1954. FotoWiderøe.

----
493 H&FSt
----
Seiv om Mo nordre hadde jordene lengst mot nord, var det en deling av teigene, slik
at plassene som lå lengst mot nord på Movaldet tilhørte Mo søndre.
Mo nordre og Mo søndre var to gårder, men de hadde felles hus og felles tun.
Senere ble husene adskilt, og på Mo nordre ble det bygget nytt våningshus i 1921.
Olaus Nilsen (1822-1871) og Anne Iversdatter (1831-1890)
Olaus Nilsen kom fra Haugskott til Mo i 1856, og i 1858 giftet han seg med Anne
Iversdatter.
Anne var født på Mikkelgårdsvald der hennes foreldre var inderster, hun var dat
ter av Iver Andersen og Ragnhild Olsdatter.
Olaus Nilsen døde i 1871, og Anne giftet seg igjen i 1874 med Elling Pedersen
Trøgstad, og de fortsatte å drive Mo.
I 1865 var besetningen på Mo 2 hester, 7 storfe, 16 sauer, 3 geiter og 2 griser og
utsæden var Vs tønne rug, 2 tønner bygg, 13 1/4 tønner havre og 11 V 2 tønner pote
ter.
Under gården var det 2 husmannsplasser i 1865, og i 1875 var det en hus
mannsplass, Momoen.
Olaus og Anne hadde to levendefødte barn og fem dødfødte, men ingen vokste
opp:
81. Niels, f. 1868 på Mo, d. 1869.
82. Ragnhild, f. 1 869 på Mo, d. 1 871.
Elling Pedersen (1831-1909) og Anne Iversdatter (1831-1890)
Elling var eier av Trøgstad store, og han var sønn av Peder Johnsen og Martha
Kristoffersdatter.
Elling dreiv Mo til i 1888. Da solgte han gården til Anneus Andersen Gjermstad
for kr 3.550, og Elling og Anne tok da kår på gården. Etter raset i 1893 kjøpte Elling
Gjermstad østre og bygget delvis opp gården. Siden overdrog han den til sønnen
Peder Olaus. Anne døde på Mo nordre i 1890, og Elling døde hos sin sønn på
Gjermstad i 1909.
Elling og Anne fikk en sønn:
81. Peder Olaus, f. 1 874 på Mo, gift med Mette BirgitteJohannesdatter Solberg. De
ble brukere på Gjermstad østre fram til 1910 da de kjøpte Bremset i Sparbu og
flyttet dit.
Anneus Andersen Gjermstad (1848-1927) og Guru Anna Reinertsdatter
(1858-1908)
Anneus var fra Gjermstad øvre, og han var sønn av Anders Jakobsen og Lisbeth
Olsdatter.
Anneus flyttet til Frosta i 1878 og giftet seg med Guru Anna Reinertsdatter fra
Tautra. Foreldra til Guru Anna var Reinert Andersen og Karen Johansdatter. Anneus
var i Amerika fra 1880 til 1883. Han kom tilbake til Verdalen og kjøpte Mo nordre i

----
494 H&FSt
----
1888. Guru Anna døde på Mo i 1908. Anneus hadde gården til i 1913 da han solg
te den til John Andreas Gundersen.
Anneus og Guru Anna hadde ni barn:
Bl . Lydia, f. 1 880 på Frosta, d. 1904 av tuberkulose, som budeie på Mo.
82. Ragnvald, f. 1883 på Mo, d. 1884.
83. Karen, f. 1885 på Mo, d. 1892.
84. Ragna, f. 1887 på Mo, d. 1904.
85. Aksel, f. 1 890 på Mo. Han utvandra til Amerika i 1911, Han var veteran fra 1.
verdenskrig. D. 1936 etter en bilulykke. Han var smed i Minneapolis.
86. Ragnvald, f. 1892 på Mo, d. 1975, gift med Margot Haugdal. De hadde går-
den Haugdal i Hauka.
87. Karen, f 1895 på Mo, gift i Duved med Jon Jakobsen Rønneberg fra Sverige.
88. Gustav, f. 1 897 på Mo, d. 1 897.
89. Anna, f. 1 898 på Mo, d. av hjertefeil i 1915.
John Andreas Gundersen (1869-1949) og Anna Berntine Olsdatter
(1882-1928)
John Andreas ble født på Forbregdsvald, og hans
foreldre var Gunder Johannesen Hoset i Sparbu
ogjocumina Johannesdatter Forbregdsvald. Han
ble gift i 1898 med Anna Berntine Olsdatter fra
Fårenvald. Hun var datter av husmann Ole
Nilsen og Kristine Larsdatter.
John Gundersen kjøpte Mo i 1913, og han
hadde gården til sønnen Oskar overtok i 1927.
De tok Gundersen som slektsnavn.
Mens John var eier, ble Molåna påbygd kjøk
ken og inngang på begge ender og huset ble da
bolig for to familier, Gundersen og Hojem.
1 1923 ble Molåna fredet. John Gundersen
hadde bygget nytt våningshus i 1921 og Martin
Hojem overtok da den gamle Molåna og brukte
den til det ble bygget nytt våningshus på Mo
søndre i 1946. ( Se Verdal Historielags årbok for
1997 side 67, der Kjellrun Svartås Landfald har
skrevet en artikkel om Molåna.)
John og Anna hadde to barn:
Anna Berntine Olsdatter Gundersen sam
men med sine to barn, Jenny og Oskar,
og sin mor Kjerstine Nilsdatter Fårenvald.
81. Oskar, f. 1898 på Gjermstad, gift med Hanna Olsdatter Landfall, de ble neste
eiere av Mo nordre.
82. Jenny Konstanse, f. 1901 på Kjæran, gift med Arne Kornelius Lyngsmo. De ble
eiere på Lyngsmoen.


----
495 H&FSt
----
Oskar Gundersen (1898-1964) og Hanna Landfald (1902-1992)
Oskar giftet seg med Hanna Olsdatter Landfald, datter av Ole Pedersen og Barbro
Anna Landfald
Oskar var eier på Mo nordre fra 1927 til 1961.
Oskar og Hanna hadde seks barn:
81. Jorun Berntine, f. 1928, gift med Ottar Woll f. 1923 i Verdal, d. 1984. De byg
get en villa på Mos grunn ved Mokorsen i 1 955. De tok over Mo nordre i 1 961
og dreiv den fram til 1 983. Nå er det deres sønn, Jorodd, som er eier.
82. Odd Asbjørn, f. 1930, d. 1991, gift med Gerd Pedersen fra Lofoten. Han var
lærer og de bosatte seg på Levanger.
83. Kjersti, f. 1931, d. 1958.
84. Ola, f. 1932, gift med Oddny Haugan fra Helgådal. Ola arbeidet som betong
arbeider, og de bosatte seg på Lysthaugen.
85. Haldis, f. 1932, gift med Knut Storhaug, og de bosatte seg på Ørmelen.
86. Marta, f. 1934, d. 2001, gift med Andor Storstad f. 1928, og de dreiv gards
bruk i Inndalen.
Husmenn på Mo nordre:
I folketellingen for 1865 er det to husmannsplasser på Mo nordre som begge heter
Momoen. I 1875 er det en plass igjen, og i senere tellinger er ikke noen av disse plas
sene nevnt.
Momoen 1
På området Momoen er det flere husmannsplasser. Momoen ligger nært krysset der
veien til Mo tar av fra fylkesveien mellom Lyng og Augla.
Det har vært husmannsplasser der som har tilhørt begge Mogårdene, og det ser ut
som de fleste av disse plassene har vært bebodd bare en kort tid.
Johannes Bardosen (1825-1905) og Ingeborg Anna Sivertsdatter (1832-1906)
Johannes var fra Bergsvald og hans foreldre var Bård Joensen og Anne Sevaldsdatter.
Ingeborg Anna var fra Smedstuen under Lyng søndre. Hun var datter av Siver
Nilsen og Anne Olsdatter.
Johannes Bardosen sammen med kone og tre barn utvandra til Amerika i 1866.
I 1865 var besetningen på plassen 1 ku, og de hadde en utsæd på 1 V 2 tønne havre
og 2 tønner poteter.
Johannes og Ingeborg Anna hadde sju barn:

----
496 H&FSt
----
81. Bernt, f. 1857 på Movald.
82. Sirianna, f. 1860 på Movald.
83. Anna Krestine, f. 1 863 på Movald.
84. Julius, f. 1867 i USAd. 1927.
85. Ingeborg f. 1 869 i USA d. 1 869.
86. Anton, f. 1872 i USAd. 1948.
87. En pike, f. 1875 i USAd. 1875.
Momoen 2
Johannes Andersen (1806-1868) og Anne Maria Larsdatter (1824-1895)
Johannes Andersen var født på Krågsvald i Skogn. Han ble gift i 1856 med Anne
Maria Larsdatter fra Dalemarken, og dette var hans andre ekteskap. Han var gift tid
ligere i Skogn.
Anne ble født på Aspåsen i Leksdal, og hennes foreldre var Lars Johnsen og Marit
Pedersdatter.
De var først på en plass under Kråg, men i 1865 var de på Momoen. Etter at
Johannes døde i 1868, bodde Anne Maria på Momoen til datteren døde i 1892. Anne
Maria døde på Leinsvald i 1895.
I 1865 var besetningen 3 sauer, og de hadde en utsæd på l A tønne havre og 1
tønne poteter.
Hos Anne Larsdatter på Momoen bodde det i 1875 en enkemann som het Gunder
Bårdsen, og han døde her 1878. Denne Gunder Bårdsen hadde tidligere vært hus
mann på Lyngåshaugen.
Johannes og Anne Maria hadde ingen barn, men Anne Maria hadde en datter før
hun ble gift.
Bl . Birgitta Andersdatter f. 1 844 i Marka. Hennes far var Anders Johannesen Aksnes.
Birgitta var ugift, og hun hadde diverse arbeide rundt omkring på gårdene. I 1 891
var hun i tjeneste hos Lars Salamonsen på Øra. Hun døde i 1 892 på Momoen.
Movald
1 Verdalsboka "Ras i Verdal" finner vi beskrevet en plass som ble kalt Movald.
Plassen ble opprettet i 1892 av Gjermstad fattigkrets som boplass for en familie
fra Leveråsen i Frol. Husene ble flyttet fra Steinslia i 1892 hvor de hadde stått på en
husmannsplass.

----
497 H&FSt
----
Mest sannsynlig lå denne plassen ved skredporten rett øst for gården, og den gikk
med i raset sammen med hele familien unntatt husfaren som var bortreist rasnatta.
Johan Fredriksen (1860-) og Serianna Olsdatter (1846-1893)
Johan Fredriksen var av omstreiferslekt fra Frosta, og han var sønn til smed Fredrik
Sørensen.
Serianna var fra Lennes i Verdal, datter av Ole Olsen fra Vuku og Karen Olsdatter
Øra.
En kan se at dette er en familie som har flyttet mye. De har vært på forskjellige
steder i Verdal, i 1891 var de husmannsfolk på Leveråsvald i Frol, før de kom til
Movald i 1892.
Etter at raset tok heimen, og kona og barna døde, flyttet Johan til Grong hvor han
ble gift med Sofie Pedersdatter Formo. Han brukte da navnet Dalbakk.
Johan og Serianna hadde fire barn:
Bl . Bernt Anton Konrad, f. 1 884 på Midt-Holmsvald, d. 1 893.
82. Inga Sofie, f. 1886 på Bjørganvald, d. 1893.
De hadde også en sønn som hette Olaf, f. 1881, men dette er trolig en uekte sønn til
Serianna.
Mo søndre
Johan Nikolai Nilsen (1818-1891) og Marta Sivertsdatter (1822-1917)
Bror til Johan Nikolai, Olaus, kjøpte Mo i 1856 og delte gården i to. Ved skjøte av 15.
august 1860 kjøpte Johan Nikolai da Mo søndre for 900 spesiedaler.
Johan var fra Haugskott i Levanger, og han døde på Mo i 1891. Johan var ugift da
han kom dit, men i 1858 giftet han seg med Marta Sivertsdatter som også bodde på
Mo.
Marta var fra Lundenvald, og hennes foreldre var husmann Sivert Sivertsen og Eli
Eriksdatter.
I 1865 var besetningen på 2 hester, 3 storfe, 10 sauer og 1 gris, og utsæden var
1/8 tønne rug, 1 V 2 tønne bygg, 10 tønner havre og 7 V 2 tønne, poteter. Det var da 7
husmannsplasser på gården: Moenget, Moaunet, Mohaugen, Momoen, Grybsveet,
Støbsveet, og Kolshaug. I 1875 var det 8 husmannsplasser på gården.
Johan og Marta hadde fire barn:

 

----
498 H&FSt
----
81. Nils Gunnerius, f. 1858, d. 1862.
82. Eliseus, f. 1 861 . Han tok over gården etter sin far.
83. Nikolina, f. 1 863. Hun overtok gården etter sin bror sammen med søsteren Serine.
84. Serine, f. 1866.
Eliseus Nikolaisen (1861-1896)
Elisæus var ugift. Han døde i 1896 etter en ulykke da han veket et lass over seg. Hans
to søstre tok da over gården.
Nikolina (1863-1901) og Serine Nikolaisdøtre (1866-1904)
Begge de to søstrene var ugifte og det var Serine som stod for husstellet, og Nikolina
hadde fjøsstellet.
1 1900 levde mor deres enda, og det var hun som var husmor på gården. Til hjelp
på gården hadde de to gjetergutter. Karl August Eriksen var 8 år. Han var fra Sverige
og de hadde understøttelse for denne gutten. Og så hadde de en gjetergutt på 12 år
som het Tomas Tomasen fra Øra. De hadde en tjener fra Levanger ved navn Engemar
Nilsen og en innehjelp ved navn Gustava Johnsdatter.
Karl August Eriksen (Lundkvist) og Gustava Johnsdatter (Kolshaug) var halvsøs
ken. Deres mor var Serine Sefaniasdatter, født i 1862 på Skrove. Disse finner vi igjen
under Moenget nordre/Kolshaug søndre.
Nikoline døde i 1901 og Serine i 1904. Da Serine døde, kjøpte Andreas Hojem fra
Frol gården.
Andreas Severin Sakariasen Hojem (1848-) og Kirsten Langsåsvolden
(1844-1929)
Andreas var fra Hojemsaunet vestre i Frol og Kirsten fra Langsåsvolden i Meråker.
Da de flyttet til Mo tok de Hojem som familienavn.
Andreas og Kirsten hadde seks barn:
B 1 . Beret Martha, gift med Gunnar Gunnarson fra Esingen. Han var toller og de bosat
te seg først i Esingen. Senere kjøpte de hus og bosatte seg i Frol.
82. Jon Severin, f. 1876 på Hojemsaunet, gift i 1910 med Maren Elise Pettersdatter
Eklo, f. 1879, d. 1963.
83. Anna Pauline, f. 1878 på Hojemsaunet, gift i 1907 med Anton Julius Anneusen
Prestmo, f. 1884, d. 1966. Anton var eier på Lyngsmoen. Han kjøpte et jord
stykke i Raset av Sefanias Hofstad og dyrket opp bureisningsbruket Grønnmyra.
84. Kristine, d. ung.
85. Karen Hansine, f. 1 880, gift med Ole Ludvig Martinsen Volan. De bosatte seg på
Moen under Mo søndre.
86. Martin Bernhard, f. 1 883. Han var neste eier av Mo søndre.
Martin Bernhard Andreasen Hojem (1883-1954) og Magna Johnsdatter Hojem
(1891-1952)

----
499 H&FSt
----
Martin overtok gården i 1910, han giftet seg med Magna Johnsdatter, født 1891 på
Kvello i Vuku. Hun var datter av Jon Martin Johannesen og Pauline Olsdatter.
Før han giftet seg hadde Martin en datter med Anna Gustava Eklo:
81. Solveig Ingebjørg, f. 191 1 på Eklo, gift i 1943 med Harald Mikalsen Lorås, f.
1910 på Røra. Han var snekker og de bosafte seg på Røra.
Martin og Magna fikk seks barn:
81. Jan Alfred, f. 1913, d. 1982, gift med Anna Elnes, f. 1923 De ble bosatt på
Øra.
82. Magnar Martin, f. 1915, d. 1 983, gift med Alfhild Innhaug, f. 1923, d. 1998.
De tok over Mo søndre i 1 952. Nå er det Magne Hojem som er eier.
83. Arne Konrad, f. 1917, d. 2001, gift med Edel Melhus, f. 1925. De ble bosatt
på Mo.
84. Paul Georg. f. 1 920, d. 1 993, gift med Oddrun Reppeaunet, f. 1 923, d. 2004.
De kjøpte heimen Haugan under Hallem nordre.
85. Øyvind, f. 1923, d. 1995, gift med Gunnvor Haga, f. 1929. De ble bosatt på
Moen under Mo søndre.
86. Ingrid, f. 1932, gift med Jon Dahl. Gårdbrukere på Snåsa.
På Mo søndre ble det bygd nytt våningshus i 1946, og den gamle felles "Molåna" ble
flyttet til Verdal Museum på Stiklestad.
Husmenn på Mo søndre:
I folketellingen for 1891 er det en husmann med jord på Moenget i Stiklestad. Denne
familien var her bare en kort tid fra 1890 til 1892, og det er uvisst hvilken plass de
var på.
Anders Larsen (1855-1893) og Anna Petersdatter (1859-1893)
Anders var født på Tiller, og hans foreldre var Lars Andersen og Martha
Christensdatter.
I kirkeboken står det tilføyet at han skal vies i Inderøy, aug. 1889 og etter dette
ser det ut som de er kommet til Moenget som nygifte.
Anna var født på Galgøen på Inderøy. Hun var datter av Peter Olaus Pedersen og
Anne Bergitta Andreasdatter, født Kjesbu. Peter Olaus var husmann og båtbygger.
Anders Larsen kjøpte i 1892 Egge, som var utparselert fra Kråg. Heimen ble tatt
av raset i 1893, og hele familien omkom.
Anders og Anna fikk en sønn:
81. Laurits Otilius, f. 1 891 på Movald, d. 1 893

----
500 H&FSt
----
Moa u net / Moan
Denne plassen lå langt mot nord/øst på Movaldet, og første gang denne husmanns
plassen er nevnt, er i folketellingen for 1865. Den første husmannen kom hit
omkring 1850. Plassen ble i 1865 kalt Moaunet og da den ble fradelt Mo i 1876, ble
den kalt Moan.
Peder Johannesen (1818-1881) og » Sigrid Olsdatter (1817-1874)
2) Anne Toredatter Movald (1825-1900)
Peder Johannesen kom hit omkring 1850, og han kom da fra Hallanvald. 1 1876
kjøpte han plassen for kr 840, og i matrikkelen har den navnet Moan og bruksnr. 4.
Peder var på Moan til i 1879. Da solgte han heimen til Martinus Jonsen Mikvoll for
kr 2320.
Peder var fra Skrovevald, sønn av Johannes Pedersen og Serianna Tørrisdatter.
Han ble gift i 1844 med Sigrid Olsdatter. Hun var fra Bredingsvald, datter av Ole
Ellefsen og Marit Haldorsdatter. Etter Sigrid døde, giftet Peder seg i 1876 med Anne
Toresdatter, født 1825 på Kolstad, datter av Tore Toresen og Mali Olsdatter.
1 1865 var besetningen 1 ku, 3 sauer og 1 geit og utsæden var 1 >/2 tønne havre
og 1 Vi tønne poteter.
Peder og Sigrid fikk seks barn:
81. Johannes, f. 1845 på Hallanvald, flyttet til Nærøy i 1870, gift med Johanna
Johannesdatter, f. 1 845 i Stjørdal. De fikk elleve barn.
82. Olaus, f. 1847 på Hallanvald, flyttet til Alstahaug i 1868, gift i Nærøy 1900
med Gerhardine Johannesdatter, f. 1853 i Nærøy.
83. Serianna, f. 1849 på Movald, gift i 1875 med Kristian Olausen, f. 1849 på
Gudmundhusvald. De flyttet til Trondheim i 1 875.
84. Henrik, f. 1 853 på Movald, flyttet til Sverige i 1 872.
85. Martha, f. 1 857 på Movald, døde i 1 871.
86. Hanna, f. 1 860 på Movald, flyttet til Trondheim i 1 875, gift med Johan Svedah
f. 1847 i Malvik.
Martinus Jonsen Mikvoll (1838-1893) og Mette Pedersdatter (1851-1944)
Martinus var født på Mikvollvald. Han var sønn av Jon Pettersen og Karen Malena
Hansdatter. Han giftet seg i 1879 med Mette Pedersdatter. Hun var født på Landfall,
datter av Peder Olsen og Marthe Bårdsdatter.
Martinus tjente hos broren Olaus på Værnes prestegard på 1860-70 tallet. Han
utvandra til Amerika i 1884, og kom tilbake i 1885.
De kom hit som nygifte. Under raset i 1893 gikk heimen med, og Martinus og de
to barna omkom. Mette reddet livet ved at hun fikk fatt i noen kvister og røtter i skrå
ningen nedenfor Mo, og hun klarte på et eller annet vis å komme seg opp til gården.
Det var kårmannen på Mo, Elling Pedersen, og hans sønn, Peder Olaus Ellingsen,
som fant henne.

----
501 H&FSt
----
Martinus Jonsen hadde forsikret eiendommen, og den besto av stue med fjøs og
låve som var forsikret for kr 1200,- Et stabbur var forsikret for kr 240, en kakkelovn
for kr 32, og en kjøkkenkomfyr var forsikret for kr 24. Mette fikk utbetalt kr 769,28
i forsikring og en livrente på kr 175 pr. år.
Mette bodde på Hallem søndre i 1900. Senere bodde hun i en stue på Libakken
ved Stiklestad, og den ble kalt "Mettestu". Mette døde på aldersheimen i 1944.
Martinus og Mette fikk fire barn:
81. Karen Malena, f. 1 880, d. 1 893.
82. Dødfødt pike 1881.
83. Peder Marius, f. 1882, d. 1882.
83. Marie Pauline, f. 1886, d.l 893.
Momoen / Grybsveet
1 1865 ble plassen kalt Grybsveet, og den lå sør for Bjørklund, på samme siden av
fylkesveien.
Hans Amundsen (1801-1880) og 2) Martha Andersdatter (1818-1857)
3) Andrea Karlsdatter (1842-1929)
Hans Amundsen var fra Kvikne, og han kom hit til Momoen omkring 1850 fra
Gjermstadspannet, og før den tid var han på Krågsvald og Lerfallkålen.
Hans var enkemann da han kom hit til Verdal. Hans første kone døde juleaften
1840. Han ble gift med Martha Andersdatter i 1841. Hun var fra Valstad, datter av
Anders Olsen og Anne Ellingsdatter. Martha døde i 1857 på Movald, og Hans ble gift
på nytt i 1860 med Andrea Karlsdatter. Hun var født på Tuset, datter av Karl Petter
Sørensen fra Skogn og Martha Johansdatter fra Tusetvald.
Grybsveet kunne ikke være en stor plass, for i folketellingen for 1865 sådde de 'A
tønne havre, satte 1 tønne poteter og hadde ingen krøtter. I 1875 hadde de 2 sauer.
Hans Amundsen døde på Movald i 1880. Andrea ble gift på nytt i 1885, og hun
ble fortsatt boende på Momoen.
Hans og Martha fikk fire barn:
81. Gurianna, f. 1842 på Lerfallkålen, d. på Krågsvald i 1847.
82. Dorthea, f. 1 843 på Lerfallkålen, d. på Krågsvald i 1847.
83. Daniel Gunnerius, f. 1 849 på Gjermstadspannet, flyttet til Kristiania i 1 872. Han
var baker og gift med Margrete Serine Thoresen, f. 1 850 i Asker.
84. Anna Birgitte, f. 1 852 på Movald, flyttet til Kristiania i 1 879, gift med Lars
Halvorsen fra Arendal.

----
502 H&FSt
----
Hans og Andrea fikk seks barn:
82. Martin, 1863 på Movald, d. 1865.
83. Marius, f. 1865 på Movald. Han flyttet til Sverige i 1885, utvandra til Amerika,
og ble gift der. Hans kone het Klara.
84. Elen, f. 1 867 på Movald. Hun utvandra til Amerika i 1 892, gift i Amerika med
Ole Hammer.
85. Dorthea, f. 1869 på Movald, d. 1869.
86. Amund, f. 1872 på Movald, han utvandra til Amerika i 1893, gift i Amerika.
Hans kone het Ulina.
Ole Pedersen (1849-1925) og Andrea Karlsdatter (1842-1929)
Ole Pedersen var fra Dullum i Stjørdal, men han var bosatt på Movald da han i 1885
ble gift med Andrea.
Det er flere som har historier om disse to på Momoen. Både Arne Hojem og
Torbjørg Wist, forteller at de husker folkene på disse to plassene godt. Plassen til
Andrea og Ole var liten. De hadde høner på loftet, og det var
selvfølgelig enkelt gulv der, og når de var i stua så hørte
de hønene gikk og pikket på loftgulvet. Gulvet var
heller ikke så veldig tett, slik at det ble noen fine
"roser" i taket i kjøkkenet. Ole hentet heim
maurtue slik at hønene hadde å sparke i, og
det kunne være en del maur som de kunne
pikke i seg. Det forvillet seg også en del
maur ned i stua, men det var ikke noe pro
blem.
Reidar Prestmo har skrevet om Ola og
Andrea på Momoen i Verdal historielags
årbok for 1993. Reidar har brukt naboer
som kilde til sin artikkel, og for å vise litt
om hvordan Ola og Andrea hadde det tar
vi med denne fortellingen i sin helhet.
Ola og Andrea på Momoen
Momoen var husmannsplass under Mo søn
dre. I 1865 kalles plassen Grybsveet,
sikkert etter terrenget. De som hodde på plassen
var:
Hans Amundsen, husmann med jord, jødt
1801 i Kvikne, gift i 1860 med Andrea
Carlsdattet; jødt i Verdal i 1842 (Jar Carl
Sørensen fra Skogn)
Ole Moan på Momoen
har vært hos Skrove på handel, f

 


----
503 H&FSt
----
Hans var av ætta Hals i Kvikne.
Barn:
Morten, f. 1861, død 1862
Marius, f. 1865. Utvandra Til USA i 1894 jra Sverige. (Gift i USA med ei Klara)
ElenJ. 1867. Utvandra Til USA i 1892 (Gijt med Ole Hammer i USA).
DorteaJ.lB69, død 1869.
AmundJ. 1872. Utvandra til USA i 1893 og han ble gift der.
Folketellingen i 1875 viser at det på plassen var 2 få.r, utsæd l A t. havre, 1 Vi t. pote
ter.
Som enke giftet Andrea Carlsdatter seg på nytt i 1885 med Ole Pedersen Dullum,
født i 1849 i Stjørdal. Og det er disse to resten av artikkelen skal handle om.
1 folketellingen for 1900 står det at Ole er husmann utenjord, litt potet og korn og
fjærkre.
Plasshusa sto ca 50 m nordvest for Moan (nå heimen til Gunvor og Eivind Hojem).
En smal gras-sti førte fram til plassen. Stien tok av fr a bygdavegen her og gikk like
nord for Karidammen. I dag er dammen borte på grunn av slådding og harving opp
gjennom åra. Tradisjonen vet åfortelle at ei lita jente med navn Kari druknet i denne
dammen.
Huset hadde torvtak, var grått og værslitt, litt skakt og uten grunnmur. Inngangen
vendte mot øst. Her var det et lite bislag. Først kom en inn i en gang - til venstre et
rom som ble brukt til oppbevaring av bl. a. melk, mat og ved. Dør til høyre gikk inn
i hovedrommet, som tjente både som kjøkken stue og soverom. I golvet var det grove
bord som knirket hver gang noen gikk over det. Rommet hadde to vinduer.
Om sommeren blomstret "Blommen for dagen" i vinduene, over hvert vindu var det
ei lita gardin. Veggene i rommet var stort sett overklistret med gulnede aviser og
annet papir. Taket og veggene bar nok litt merke etter beboerne i Annen etasjeQ)
En liten komfyr varmet opp rommet. Ellers var det et bord, noen trestoler, en kiste
som for det meste sto midt på golvet, og i denne kista var det mest verdifulle oppbe
vart. Der var amerikabrev ene og noen andre småtterier som de hadde fått. I kista ble
også "skuff-kaka" som Andrea hadde bakt, og honningkaka som de hadde fått sendt,
oppbevart. Av og til kunne Andrea ha noe å gi bort til ungene som stakk innom. Det
kunne være et hårband, et "pin-egg", eller et kakestykke fra kista.
De brukte stige for å komme seg opp på loftet.
Senga sto i nordøstre hjørne av rommet. 1 en annen krå sto et hvitkalket kråskap. I
det nederste rommet ble klukkhønene lagt for å ruge eggene. Dessuten var ei rokshø
ne privilegert og fikk komme inn i dette skapet for å verpe.
Decora-postenfra lowa kom regelmessig år etter år. Det var sikkert barna til Andrea
i USA som sto bak dette.
Detfantes ikke noe uthus på plassen. Doet var bygd til på vestre tverrvegg på stua.
Hønene, som måtte være inne om vinteren, plasserte de på loftet i den kalde årstida.
En kunne høre hanegal, kakling og romstering på loftet når en var nedunder. Detfor
telles at hvis det vart for mye bråk på beboerne på loftet, tok Andrea kosteskaftet og
banka i taket.

----
504 H&FSt
----
Rundt huset var det hønsetrø. Gjerdet var laga av tynne staurer som var sått tett i
tett. Det kunne likevel hende at hønene tok seg en luftetur over gjerdet, og da hadde
Ola et svare strev med å få de på plass igjen.
Hønene hadde en stige jra trøa og opp på loftet. Stigen var ei fjøl påspikret gran
kvister som trinn. Oppe på loftet var det to små glass som ga litt lys. Det er sagt at
Ola og Andrea hadde opp til 50 høner. Når eggene var pusset og innpakket i avispa
pir, tok Ola børtreet over skulderen og bar bøttene ned på Øra og solgte eggene. Turen
gikk til Eggforeningen, som holdt til på Ørmelen.
Andrea og Ola plukket skogsbær som de solgte. Andrea var lett på foten og små
sprang med en liten kopp som hun plukket i. Hun måtte ofte heim for å tømme. Hun
småsnakket med seg seiv hele tida, så det var lett å høre hvor hun for.
Andrea laget dørmatter av "kråkefot" og ga bort. Disse mattene hadde oval form og
fint laget. Når Andrea kom med mattene, hadde vi naboene mistanke om at det kan
skje var i minste laget med mat på Momoen.
Framstilling av pussesand var en produksjon som Ola visstnok var alene om. Ennå
finnes det folk som minnes Ola med kjelken sin med kasse på. På veg til og fra
Tromsdalen. Heimover med kalkstein og sand. Stedet der han hentet råvarene holdt
han hemmelig. Han prøvde åfå "henge" på hos allmenningskjørerne. Detfortelles at
han brukte en stor hammer til å slå sund steinen med, og en mindre til slå småstei
nen til pussesand. Den gangen fantes ikke rustfrie kniver oggafler
Med handlevogna si for Ola vidt omkring og solgte pussesanden sin, bl. a. til Stjørdal.
Tatere tok ofte inn hos Andrea og overnattet på golvet. Derifrå tok de sg turer rundt
omkring i nabolaget. Andrea var redd for at de ville være lei med Ola der han for,
derfor ga hun taterne nattelosji. Taterne vist godt hvor Andrea bodde.
De samla kvist i skogen rund omkring og bar heim. På sine eldre dager la de opp
kvisten i skogen, og naboene kom med hest og kjørte den heim for dem.
Vannforsyninga var tidligere et stort problem for alle i grenda her. En vannkilde som
var mye benyttet, lå nedenfor Mogrenda. Denne er nå borte, utgrøftet og nedplanert.
Sikreste vannkilda var nede ved Stordammen nede i Prestmo-Raset. Der hadde både
Andrea ogflere andre sine egne kilder ("Andrea-hullet"). Vannhenting for Andrea ble
således en spasertur på ca. 600 m tur-retur.
Andrea og Ola var baptister. Så ofte de kunne, var de på Betel på møte om sønda
gene. Et parfolk i nabolaget var også baptister. De hadde hest og vogn, og da fikk
Andrea og Ane, som var nærmeste nabo til Andrea og Ola, sitte bak på vogna. Ola
måtte gå i forvegen, med stav i handa, lys gråbonjour, sort bukse og en stor, vid
bremmet hatt. Sommers dag hendte det at baptistene hadde møte på Momoen.
Naboer som minnes Ola, forteller at han var høy og slank, hadde grått hår og skjegg.
Andrea var lita. Når hun sått på en trestol, rakk ikke bena ned på golvet. Hun gikk
kledd i mørke klær, sidt skjørt med lommer, der hun hadde sukkerbiter som hun ga
til ungene. Oppe i halsen hadde hun et hvitt tørkle som stakk opp. Hun brukte skaut,
enten på hodet eller over skuldrene. I sine unge år hadde hun vært ærendspike hos
prosten Koch.
Naboer og andre som kjente Andrea og Ola, var flinke til å gi dem matvarer, særlig
til jul og andre høytider. De var høflige og takknemmeligefor det de fikk. Om de laget

----
505 H&FSt
----
middagsmat, er uvisst. Ola ga uttrykk for at han likte kaffe med litt brød til bedre
enn "kokamat"
Ola ble syk og døde på Momoen våren 1924. 11926 søkte jattigkretsen om plass for
Åndrea på aldersheimen. Søknaden innvilges, og Andrea blirflyttet dit så snart hun
er frisk nok til å flytte. Hun døde på aldersheimen i januar 1929.
Lørdag 23. april 1927 avholdes auksjon ved kretsformann OM. Kålen ogfattigfor
stander 0. Mo på Hallem over hus og eiendeler etter Andrea Carlsdatter. Moe var
auksjonarius. Auksjonen innbrakte kr. 76,80.
Husene ble stående en tid etterpå, men var borte i 1930.
Naboene minnes de to som "troende" og nøysomme folk, som ikke klaget sin nød til
andre. Men de som kjente dem godt, ante nok likevel når det var "matlaust" på
Momoen.
Momoen / Mohaugen
I 1865 er det en plass som heter Mohaugen. Plasseringen av denne er noe usikker,
men en må gå ut fra at også dette var en av plassene på Momoen. Plassene skiftet
navn for hver folketelling, og etter gamle kart å dømme så lå husmannsplassene på
Mo stort sett samlet i dette området.
John Jensen (1796-) og Martha Mikkelsdatter (1798-1875)
Denne familien kom fra Follovald, og det er usikkert når de kom til Mohaugen. Det
er også usikkert når de flyttet herfrå, men vi vet at Martha kom på legd og døde på
Gjermstad i 1875. John har vi ikke sikkert dødsår på.
John Jensen ble født på Aksnesvald. Han var sønn av Jens Johnsen og Maria
Josefsdatter. Han giftet seg i 1821 med Martha Mikkelsdatter født på Folio, datter av
Mikkel Johnsen og Guri Olsdatter.
De var her i 1865 og da hadde de en besetning på 4 sauer og 3 geiter. De hadde
en utsæd på l A tønne havre og 3 A tønne poteter.
John og Martha fikk åtte barn:
81. Dødfødt pike, f. 1821 på Follovald.
82. Martha, f. 1822 på Follovald, d. 1822.
83. Berit, f. 1825 på Follovald, d. 1825.
84. AAichel, f. 1826 på Follovald, d. 1826.
85. Gurianna, f. 1828 på Follovald. Gurianna hadde en sønn med Peter Andersen
Bjørkenvald: Johannes, f. 1863 på Movald. I 1875 var han hos sin farbror på
Haugen under Krog, og i 1 883 flyttet han til Sverige. Gurianna var husholderske
hos Nils Olsen på Støbsveet i 1 865. I 1 875 var hun på Smedstua, og hun døde
på Lyngåsen i 1 895.
86. Johannes, f. 1831 på Follovald, d. 1831.

----
506 H&FSt
----
87. Jens, f. 1 833 på Follovald, han døde av meslinger i 1 847, han var da tjener på
Hegstad.
88. Jens, f. 1836 på Follovald, d. 1836.
Jens Larsen (1821-før 1914) og Berit Elausdatter (1832-1922)
Her er det en familie som var på en av plassene på Momoen i 1875, og en tror at de
var på denne plassen.
Jens var født på Hallemstøa under Hallem nedre, sønn av Lars Paulsen og
Ragnhild Embretsdatter. Han ble gift i 1854 med Berit Elausdatter. Hun var fra
Nestvollvald, og hun var datter av var Elaus Olsen og Anne Martha Olsdatter.
Jens og Berit utvandra til Amerika i 1889. Jens døde der før 1914, og Berit døde
i Minneapolis.
Jens og Berit fikk to barn:
81. Ragnhild, f. 1 855 på Øgstadvald, d. 1 914 i USA. Ragnhild hadde en datter med
John Pedersen Bunesvald før hun ble gift. Ragnhild giftet seg med John Nilsen, f.
1 85 1 i Selbu. Han utvandra til Amerika i 1 88 1 . De hadde to barn og resten fami
lien utvandra til Amerika i 1882.
82. Lars, f. 1863 på Prestegården. Han utvandra til Amerika i 1882.
Momoen / Støbsveet
Casper Olsen (1791-1865) og" Kiersti Arntsdatter (1788-1858) 2) Karen
Hansdatter (1813-1877)
Casper Olsen ble født på Krågsvald, og når han kom hit til Støbsveet, er usikkert.
Han ble gift første gang i 1815. Han var på Bjørganvald og Balhaldvald i 1815 og
1818. Senere var han på Skjørholmsvald til etter 1830.
Hans første kone, Kiersti, døde og ble begravd i Trondheim i 1858, men hun
hadde Movald som etternavn da hun døde, så hun må også ha vært bosatt på Mo.
Hvor familien har vært i tidsrommet mellom 1831 og 1858, er usikkert.
1 1860 giftet Casper seg med enken Karen Hansdatter. Casper hadde da Movald
som bosted. Karen var tidligere gift med Johannes Pedersen. Han døde på Ner-
Hallemsvald i 1852. Johannes var fra Balgårdsvald, sønn av Peder Jensen og Marit
Pedersdatter. Karen ble født på Guddingsvald, datter av Hans Jensen bosatt på Lund
og Kiersti Olsdatter Guddingsvald.
I folketellingen for 1865 er Karen Hansdatter husmann med jord på Støbsveet.
Hun var da blitt enke for andre gang. Hennes sønn Petter bodde da på plassen som
inderst.
På Støbsveet hadde de i 1865 en besetning på 2 sauer og en utsæd på Vb tønne
bygg, l A tønne havre og 2 tønner poteter.

----
507 H&FSt
----
Casper hadde fem barn med sin første kone, Kiersti:
81. Chrisfiana, f. 1815 på Bjørganvald, g. med Nils Olsen Tokstad, f. 1 810 på
Tokstad. De fikk 9 barn, og de utvandra til Amerika i 1 866 sammen med fire av
barna.
82. Ingeborg, f. 181 8 på Balhaldvald.
83. Ole, f. 1 825 på Skjørholmsvald. Han fikk flytteattest til Hitra i 1 841.
84. Arnt, f. 1 828 på Skjørholmsvald. Han fikk flytteattest til Alstahaug i 1 851 .
85. Berit Marta, f. 1831 på Skjørholmsvald, gift i 1 860 med Thore Olsen, f. 1 839 på
Forbregdsvald.
Johannes Pedersen og Karen hadde fem barn:
Bl . Martha, f. 1 839 på Rosvollvald, gift med Johan Iver Johansen, f. 1 843. De bodde
på Støbsveet i 1 865.
82. Kirsfina, f. 1841 på Valstadvald. Hun fikk flytteattest til Sverige i 1873. Hun ble
senere gift Fossum på Agle, Snåsa.
83. Petter, f. 1 845 på Valstad, flyttet til Fosnes 1 867.
84. Karen, f. 1848 på Vuku store vald, gift i 1876 med Sefanias Mikkelsen. Karen
bodde da på Hallem. De flyttet til Sverige 1881, der de ble torpare (husmenn) på
Eggen i AAørsil.
84. Ingeranna, f. 1851 på Skeivald, gift med Ole Johnsen f. 1842 i Holtålen, d.
1927. Ingeranna bodde da på Tømmeråsvald. (Se Verdal historielags årbok,
1 977 s. 60)
En datter av Karen fra hennes første ekteskap bodde på Støbsveet i 1865
Johan Iver Johansen, født 1842, og Martha Johannesdatter, født 1839. Johan Iver
og Marta ble senere husmannsfolk på Tømmeråsen. (Se mer om familien i, Heimer og
Folk, Leksdalen.) Karen flyttet sammen med datteren og svigersønnen til
Tømmeråsen, og hun døde der i 1877.
Johan Iver og Martha hadde en datter da de var på Støbsveet, men etter at de flyt
tet til Tømmeråsen fikk de flere barn:
81. Julianna, f. 1864. Hun ble gift i 1886 med John Peter Kristiansen f. 1866 på
Inderøy. De bosatte seg på Øra, og John var lensmannsdreng og senere veivokter.
Nils Olsen (1809-1890) og Kari / Karen Andersdatter (1816-1871)
Nils var født på Singsås, og i tillegg til husmannsjobben var han skinnfellmaker. Hans
kone, Kari, var fra Holtålen, og hun døde på Movald i 1871.
Som fødslene viser, har denne familien flyttet mye. I henhold til folketellingen for
1865 losjerte de på Eklosvedjan, og i 1871 da Kari døde, er de kommet til Movald.
Nils var på Støbsveet i 1875. Han var da enkemann, og han hadde en husholder
ske som het Guri Anna Johnsdatter f. 1828. Hun var fra Mohaugen og datter av John
Jensen og Martha Mikkelsdatter.

----
508 H&FSt
----
Nils og Kari fikk åtte barn:
81. Anders, f. 1842 på Skjørholmsvald, d. 1870, ugift.
82. Anne, f. 1845 på Stiklestad nordrevald, d. 1874, ugift.
83. Berit, f. 1847 på Stiklestad nordrevald, d. 1847.
84. Olaus, f. 1849 på Krågsvald. Han utvandra til Amerika i 1882.
85. Nikoline, f. 1852 på Krågsvald.
86. Nikolai, f. 1854 på Lundskinvald. Han utvandra til Amerika i 1882.
87. Berit, f. 1858 på Øver-Fåra, d. 1863.
Moåkeren
Moåkeren lå helt i det nordvestlige hjørnet av det gamle Movaldet, og dette var en
plass som var utskilt fra Mo søndre i 1889, og kjøper var Magnus Larsen.
Eiendommen var på ca. 28 dekar. Plassen lå på et område som ble kalt Magnus
tangen, og den har sikkert fått navnet etter Magnus Larsen Tokstad.
I 1890 hadde de en buskap på 1 ku, 2 sauer, 1 geit, 1 gris og 5 høner. De hadde
en utsæd på 0,34 hl. bygg, 2,08 hl. havre, 2 kg gressfrø og 5,56 hl. poteter. Når en
ser på buskap og avling, så er det sikkert at denne plassen har vært i bruk som hus
mannsplass før Magnus Larsen kom hit, men han er den første som en med sikker
het kan si har bodd her.
Etter raset ble husene på Moåkeren stående så nært kanten at soldatene ble sått til
å rive den, fordi man ansa det for sikkert at plassen ville gli ut. Men etter en tid ble
det klart at den ville berge, i hvert fall for en stund, og Magnus fikk stoppet riving
en. Han ville rive det seiv, trolig fordi han tok bedre vare på materialene. Husene flyt
te t han til Buvollen der han kjøpte jord av Øgstad. Jorda på Moåkeren ble slått sam
men med Moen.
Etter raset var Magnus med på å redde den sinnssyke Peder Rasmussen Tokstad.
Peder nektet å forlate et stabbur nede i rasgropa, så i stedet for å ta ham med makt,
lot de ham være der. Magnus bar mat og drikke til ham, inntil Peder gikk med på å
bli med på tørt land. Det hører med til historien at Peder pådro seg lungebetennelse
under oppholdet i stabburet og døde noen få dager etterpå.
Magnus Larsen (1838-1929) og ° Malena Elausdatter (1841-1886)
2) Mette Olsdatter (1852-1918)
Magnus kom fra Tokstad mellom, og etter raset i 1893 flyttet han til Buvollen.
(Se mer om denne familien under Øgstad.)

 

----
509 H&FSt
----
Moenget nordre/Kolshaug søndre
GNR. 107, BNR. 10
Kolshaug søndre (Moenget nordre). Gustava Kolshaug (t
høyre) sammen med en leieboer.
Plassen Moenget nordre lå ved fylkesveien til Leirådal like nedenfor Kolshaug under
Stiklestad øvre 1 km fra Stiklestad kirke og grenser opp mot Leirådalsveien.
Da plassen ble selveierbruk, fikk heimen navnet Kolshaug søndre. Bruket er på 13
dekar og jord av god bonitet. Husene hadde vanlig standard for husmannsplassen
Johannes Johannesen (1831-1896) og Olina Sivertsdatter (1827-1903)
Johannes Johannesen kom hit til Moenget nord i 1874. Han var tidligere husmann
på Kolshaug under Stiklestad øvre, og vi finner mer om denne familien der.
Johannes og Olina bodde her til Johannes døde i 1896. Da flyttet Olina til sønnen
Sefanias på Bjerkaker, og hun var der til hun døde i 1903.
Sefanias Johansen (1835-1919) og Martha Pedersdatter (1832-1918)
Sefanias Johansen Gotås kom til Verdal sammen med sine foreldre, Johan Nikolaisen
Gustad og Gjertrud Eriksdatter Gryte. Gjertrud var tidligere gift med Søren Gotås i
Skogn. De kjøpte Skrove nedre vestre i 1857 for 2675 spesiedaler. Sefanias tok nav


----
510 H&FSt
----
net Skrove, og han giftet seg i 1862
med Martha Pedersdatter.
Sefanias og Martha var hus
mannsfolk på Sendesvedjan fra
1866 til 1868. Han var drenerings
arbeider, men han tok også annet
forefallende arbeide. I 1868 kjøpte
Sefanias gården Bjørnhus i Sparbu
på auksjon, men det ble tvangsauk
sjon igjen alt i 1870. Familien flyt
tet mye, før de kjøpte Storøra av
Elling Reppe i 1890. Etter raset i
1893 ble elveløpet stengt en tid, og
Vukusjøen la Storøra under vann og
leire som gjorde at jorda ble übruk
bar. Sefanias og kona kom da til
Moenget nordre som husmenn.
Sønnen Severin var trolig med, og
datterdatteren Gustava var også
med.
1 1901 fikk Sefanias kjøpe
Moenget nordre. Småbruket fikk da
navnet Kolshaug søndre gnr. 107
bnr. 10. Besetningen ble etter hvert
2 kyr, gris og høner. Gustava tok da
Kolshaug som etternavn.
Sefanias og Martha fikk åtte
barn:
Marta Pedersdatter og Sefanias Johansen Skrove. Eiere av
Kolshaug søndre (Moenget nord).
Bl . Serine, f. 1 862 på Skrove nedre vestre. Hun fikk flytteattest til Sverige i 1 885. Hun
arbeidet i Undersåker der hun døde av tuberkulose i 1 896, ugift. Serine fikk fire
barn:
Cl . Gustava Johnsdatter f. 1 880 i Verdal d. 1939 på Kolshaug søndre.
C 2. Anna Sofie Eriksdatter f. 1 890 i Undersåker, gift med Johan Leirfald i Verdal.
C 3. Karl August Eriksen, f. 1 892 i Undersåker.
C 4. Signe Margrete Eriksdatter, f. 1 895 i Undersåker, gift med Johannes O. Berg
i Verdal. Både Gustava og Karl August finner vi igjen som eiere på Kolshaug
søndre.
82. Jørgine, f. 1863 på Skrove, d. 1957, gift 1884 med Sefanias Johannesen f.
1 855 på Skrove. De bosatte seg på Bjerkaker under Slottet.
83. Julie, f. 1865 på Skrove, d. 1962, gift med John Johannesen, sønn av forrige bru-
ker på Kolshaug. De ble senere brukere på Hammer.
84. Pauline, f. 1 867 på Sendesvedjan, d. 1906 i USA gift med Karl Ludvig Johansen
fra Levanger, f. 1866, d. 1945 i St. Pates Minnesota. Pauline fikk flytteattest til


----
511 H&FSt
----
Sverige der hun giftet seg i 1 890. I 1 894 utvandra de til Amerika. Han tok nav
net Carl Johnson, og de fikk 1 0 barn.
85. Karl, f. 1 869 i Sparbu, d. ugift på Ørmelen. Han gikk under navnet Karl Amerika.
86. Mette, f. 1 872 på Fiksevald, d. 1 961. Hun utvandra i 1 892 til Amerika, gift med
Albert Myers, f. 1 865, d. 1 945. De fikk 8 barn.
87. Severin, f. 1874 på Østnesvald, d. 1898.
88. Johannes, f. 1 876 på Halsetvald, d. 1881.
Gustava Johnsdatter Kolshaug (1880-1939)
I 1909 solgte Sefanias Johnsen Skrove og kona Martha Pedersdatter småbruket til sin
datterdatter Gustava Kolshaug. Ved siden av drifta av bruket tok Gustava diverse for
fallende arbeide. Hun drev også som selskapskokk.
Gustava hadde bruket til i 1939 da hun solgte til sin bror Karl August Lundkvist.
Karl August Eriksen Lundkvist (1892-1979) og Martha Nilsdatter Lillevik
(1885-1967)
Karl Lundkvist var født i Undersåker i Sverige. Hans mor var Serine Sefaniasdatter.
Som vi ser under Mo søndre, kom Karl August dit, til Nikoline og Serine. Som ung
dom arbeidet han på anlegg for vassdragsvesenet i Helgådal. Derfrå kom han som
arbeidsformann på veivesenets anlegg i Ulvikberga på Frosta. De var innlosjert i brak
ker, og som kokke på anlegget var det en dame fra Frosta som hette Martha Lillevik.
Det endte med at Karl og Martha ble kjærester, og senere ble det giftermål.
1 tillegg til at han var arbeidsformann, var Karl en dyktig borsmed.
Karl og Martha fikk to sønner:
81. Evald Sigurd, f. 1918, gift med Marie Eliasdatter Brøndbo, f. 1927, datter av
Marianne og Elias Brøndbo på Høylandet. Evald arbeidet i mange år som
maskinkjører for Verdal kommune.
82. Normann Georg, f. 1926, gift med Johanne Ervik fra Frøya, f. 1935, d. 2001.
Normann arbeidet som maskinkjører og er bosatt i Mørsil i Sverige.
Nå er det Erna og Torbjørn Guddingsmo, datter og svigersønn til Evald Lundkvist
som er eiere. Det meste av eiendommen er bebygd med gartneri.
Moenget søndre
Plassen Moenget lå like nedenfor den forannevnte Kolshaug søndre, 1 km fra
Stiklestad kirke og 100 m syd for Leirådalsveien. Det var jord av god bonitet, og i
1875 ser vi at plassen kunne fø 1 ku, 4 sauer og 1 geit. Utsæden var 'A tønne bygg,
3 A tønne havre og 2 tønner poteter. Husene på plassen var vel som på husmanns
plasser flest, de var vel ikke større enn absolutt nødvendig.

----
512 H&FSt
----
I 1865 og 1875 er disse folkene på plassen, og de har sikkert vært der fra før
1850. Før den tid har vi ingen sikre brukere på Moenget, og det er mest trolig at Ole
Olsen var den første husmannen her.
Ole Olsen (1820-1904) og Guruanna Pedersdatter (1821-1892)
Ole var født på Flåtten. Han var sønn av Ole Sevaldsen og Birit Ellingsdatter. Han
døde på Brandhaug som kårmann. Guruanna var født på Eklo der hennes foreldre
var inderster. Hun var datter av Peder Kristensen og Anne Anfindsdatter. Etter at
Guruanna ble født, ble Peder Kristensen husmann på Minsås søndre.
Ole og Guruanna giftet seg i 1846. Begge hadde da bosted på Borgenvald, men
like etter de giftet seg, bodde de på Moenget.
Ole og Gurianna fikk en datter:
81. Anna Gustava, f. 1849 på Movald, d. 1920. Hun ble gift i 1876 med Martinus
Olsen f. 1 856 på Østgrundvald. De var begge bosatt på Movald. I 1 891 finner
vi dem på Brandhaugen østre der Ole og Gurianna var kårfolk.
Sivert Amundsen (1833-1906) og Beret Sivertsdatter (1830-1914)
1 1870 var Sivert Amundsen og kona Beret Sivertsdatter husmannsfolk på Moenget
søndre. Ole Olsen var der også enda, så det har vært to familier der noen år.
Sivert var født på Kulstadvald, sønn av Amund Sivertsen og Beret Pedersdatter.
Han giftet seg i 1862 med Beret Sivertsdatter, født på Øra, datter av strandsitter Sivert
Olsen og Lisa Andersdatter.
I 1862 var de inderster på Forbregd, og i 1865 bodde de i en stue på teglverket
ved Geilstuen på Stiklestad mellom. Sivert arbeidet da på teglverket.
1 folketelling for 1875 ser vi at Siverts mor, Beret Pedersdatter, bodde på Moenget,
og hun ernærte seg da med spinning.
1 1889 kjøpte Sivert Hallemsenget, da Ner-Hallem ble utparsellert. Han flyttet da
med seg husene fra Moenget, og jorda ble solgt som tilleggsjord til Bernt Haug på
Lauvdal.
Sivert og Beret hadde to barn:
81. Liva Severine, f. 1 862 på Forbregd, d. 1938 på Hallemsenget, gift i 1 886 med
Johannes Johnsen. Disse finner vi igjen på Hallemsenget under Ner-Hallem.
82. Anton Sivertsen, f. 1870 på Moenget. Han utvandra til Amerika i 1890, og han
var hjemme på besøk i 1939.

----
513 H&FSt
----
Moen
GNR. 107, BNR. 11
Moen ble fraskilt Mo søndre i 1913.
Det er mulig det har vært bebyggelse her før 1913, og i tilfelle det har vært hus
mannsplass her, må det ha vært plassen Mohaugen.
Ole Ludvig Martinsen Volan (1879-) og Karen Hansine Andreasdatter Hojem
(1880-)
Ole Ludvig var fra plassen Nerstua på Brandsøya i Bjørnør. Han var sønn av Johan
Martin Johannesen, og Mette Maria Antonsdatter fra Inndals-Almenningen.
Karen Hansine var født Grevskottvald, og hun var søster av Martin Hojem som var
eier på Mo søndre. Ole Ludvig fikk en datter med Karen Hansine i 1904. Han reiste
til Amerika før hun ble født, men kom tilbake til Verdal, og de giftet seg i 1913. De
kjøpte da Moen av hennes bror.
De var på Moen fram til 1919. Senere losjert de på Stubbe i to år. Ole dreiv som
anleggsarbeider til i 1921 da han kjøpte Ness vestre.
Ole og Karen fikk seks barn:
Bl . Anne Kristine, f. 1904 på Mo, d. 1925, ugift og som tjenestepike på Stavrum i
Verran.
82. Leif Magnus, f. 1913 på Moen, gift i 1939 med Marit Bruheim fra Stod. De var
gårdbrukere på Holtan i Stod, og Leif arbeidet også på herredskontoret i Steinkjer.
83. Marie Karoline, f. 1916 på Moen, d. 1989 på Levanger, gift med banevokter
Trygve Mikalsen, f. 1914, bosatt i Frol.
84. Svein Alfred, f. 1 91 7 på Moen, gift med Margot Alette Fornes fra Stod. Svein var
banevokter ved jernbanen, og han var stasjonert på Saltfjellet før han i 1955
bygde villa i Sparbu sentrum.
85. Agnes Mathilde, f. 1920 på Stubbe, gift i 1939 med småbruker Hjalmar Johnsen
Sørholt, f. 1916 i Frol. De bosatte seg i Frol.
86. Ingrid Johanne, f. 1922 på Ness vestre, d. 1973. Ole var da småbruker der.
Ingrid Johanne ble gift med stasjonsbetjent Gunnar Borgen Gaasvik fra Verdal, f.
1918 i Levanger, d. 1983 i Verdal. De bosatte seg på Verdalsøra.
Julie Jakobsdatter Haga (1872-1943)
Julie Haga var tidligere gift, i 1895, med Johannes Mikalsen Haga på Haga nordre
østre. De ble skilt i 1919, og Julie kjøpte Moen samme år.
Julie solgte heimen til sønnen Georg Matheus i 1931. Han kjøpte Stubbe under
Lyng mellom i 1939, men han sto som eier av Moen fram til 1949 da han solgte til
datteren Gunnvor og hennes mann Øivind Hojem.

----
514 H&FSt
----
Momoen / Bjørklund
GNR.107,8NR.12
Denne plassen er den eneste av husmannsplassene under Mo søndre som en med sik
kerhet kan plassere.
Bjørklund er fremdeles bebygd og ligger like ved fylkesveien fra Augla til Mo, på
høyre side av veien mellom Klokkerhaugen og veikryss ved Mo.
Bjørklund ble fraskilt som eget bruk i 1914.
Det var mange husmannsplasser på dette området som kaltes Momoen. Det var
forskjellige navn på plassene for hver folketelling. 1 1865 ble plassene kalt Støbsveet,
Grybsveet, Mohaugen og Momoen, men i 1875 ble alle kalt Momoen. Dette gjør at
det er vanskelig å plassere beboerne på riktige plasser, men så langt det er mulig så
er dette gjort.
Før 1865 har det også sikkert vært folk på flere av disse plassene, men på grunn
av manglende folketellinger er det et problem å finne ut hvem som bodde på de for
skjellige heimene.
Gunnvor Haga Hojem på Moen forteller at hun kan huske tomta etter to hus
mannsplasser mellom Moen og Bjørklund, litt mer i retning mot Klokkerhaugen.
Dette må være de to plassene som er nevnt som Grybsveet og Støbsveet i folketel
lingen for 1865. Dette stemmer godt overens med gamle kart for der kan en også se
flere plasser i en klynge i dette området.
Elling Martinusen (1823-) og Berith Johansdatter (1827-1923)
Elling og Berith kom til plassen omkring 1850 og var der til 1857 da de flyttet til
Hegstadstua. Sønnen Karl Oluf kom tilbake hit ca. 1885 og var her til han kjøpte
Klokkerhaugen i 1894.
Elling var sønn av Martinus Embretsen Skrove og Kristine Johansdatter Skrove.
Berith var født på Stor-Vukuvald, og hun var datter av Johan Ingebrigtsen og Sigri
Pedersdatter.
Elling som ble kalt Larv-Elling, rømte fra kone og barn. 1 1865 er han losjerende
fisker på Høvåg i Stjørna.
Elling hadde en datter med Anne Eskildsdatter:
81. Berit Marta, f. 1 857 på Trøgstad lille, d. 1 875, ugift
Elling og Berith ble gift i 1852, og de hadde tre barn
81. Dødfødt gutt 1 853. De var da inderster på Gjermstadspannet
82. Ingeborganna, f. 1854 på Movald, d. 1909, gift med Anneus Eriksen, bror av
Berit Eriksdafter (søskenbytte). Anneus var skinnfellmaker, og de bosatte seg i
Helgådal, først som inderster og senere husmannsfolk på Byna. Etter dette var de
husmannsfolk på Bakken.
83. Karl Oluf, f. 1858 på Hegstadvald. (Hegstadstua), d. 1928, gift i 1884 med

----
515 H&FSt
----
Beret Eriksdatter, søster av Anneus Eriksen. I 1886 er de inderster på Moenget,
og i 1 888 har de kommet til Momoen.
Nils Olsen (1819-1884) og Berte Olsdatter (1828-1912)
Etter at Elling Martinusen flyttet til Hegstadstua, kom Nils Olsen til Momoen og vi
finner disse her i 1865 og 1875.
Nils Olsen ble født på Holmen nedre-vald, og han var sønn av Ole Pedersen og
Agnes Nilsdatter. Berte var fra Fåberg
Etter at Karl Oluf Ellingsen kom tilbake til plassen, var Berte kårkone her. Hun
var her også etter at Karl Oluf flyttet til Klokkerhaugen. Da bodde også hennes svi
gerdatter Anna Halvorsdatter der, og de var der enda i 1900. Berte døde i 1912.
I 1865 var besetningen på 4 sauer og utsæden var l A tønne havre og 2 tønner
poteter. I 1875 hadde de 1 ku, 4 sauer, og de hadde en utsæd på l A tønne bygg, 1
tønne havre og 3 tønner poteter.
Nils og Berte hadde sju barn:
Bl . Ove Adolf, f. 1 852 i Beitstad, gift med Julianne Kristiansdatter, f. 1 849.
82. Oluf Martin, f. 1855 i Beitstad, trolig utvandra.
83. Alette Marie, f. 1 859 på Trygstadvald. I 1 880 flyttet hun til Overhalla. Gift med
Peder Olsen Almås.
84. Pauline Nilsine, f. 1862 på Movald, d. 1862.
85. Peter Nelius, f. 1 863 på Movald. Han utvandra til Amerika i 1 882.
86. Hanna Mathea, f. 1 867 på Movald, d. 1 889 på Movald, tuberkulose.
87. Gustav Edvard, f. 1 870 på Movald, gift med Anna Halvorsdatterjermstad f. 1 863
på Kveldstadvald, d. 1 925, datter av Halvor Arentsen og Elisabeth Haldorsdatter.
Gustav ble husmann på Maritvollvald, og han døde der i 1895. De hadde to
barn som begge utvandra til Amerika.
I 1875 losjerte det en familie hos Nils og Berte:
Ove Adolf Nielsen, født 1852 og Julianna Kristiansdatter, født 1849. Ove var fra
Beitstad, og Julianna var født på Svedjan, og hun var datter av Kristian Jakobsen og
Marta Bardosdatter. Ove var skredder, og denne familien utvandra til Østersund i
1880 senere til Amerika. De kom tilbake derfrå i 1887, Ove døde i 1888 på Movald.
Ove Adolf og Julianna hadde tre barn:
81. John August, f. 1 875 på Movald, utvandra til Amerika I 1 893.
82. Marie Birgithe, f. 1875 på Movald, d. 1903, gift med Erik Toresen Holmvik. De
var husmannsfolk på Holmvik under Hofstad i Leksdalen.
83. Nora Kristine, f. 1882 på Movald. Hun utvandra til Amerika i 1913.
Karl Oluf Ellingsen (1858-1928) og Beret Eriksdatter (1857-1938)
Karl Oluf kom hit omkring 1887, og hans foreldre var tidligere brukere på denne
plassen. Karl Oluf og Beret giftet seg i 1884, hun var født på Bjørstad, datter av Erik
Arntsen og Olava Bardosdatter.

----
516 H&FSt
----
Rasnatta i 1893 måtte også denne familien rømme fra plassen, men raset nådde
ikke hit og familien kunne flytte tilbake. 1 1894 flyttet de til Klokkerhaugen og vi ser
mer om denne familien under Klokkerhaugen (Augla).
Magnus Kålen (1904-1989) og Hulda Bergitte Balgård (1906-1976)
Magnus kjøpte Bjørklund i 1938 av Verdal kommune.
Før Magnus kjøpte Bjørklund, bodde Olaf Rønning på Bjørklund mens han bygde
opp nybrottsbruket i Raset.
Magnus var sønn av Edvard og Margrete Kålen, og foreldra til Hulda var Hans
Severin Martinusen Balgård og Beret Marta Johannesdatter.
Magnus og Hulda fikk fire barn:
81. Edvin Hermann, f. 1925, d. 1985, gift med Åsta Duvsete. De bosatte seg i
Hutgren i Sverige.
82. Olav, f. 1 927, gift med Anna Lisa Hanson fra Åre, og de bosatte seg i Are. Olav
har senere flyttet tilbake til Verdal, og bodde på Bjørklund. Han solgte Bjørklund
og flytta på Øra, men har nå reist tilbake til Sverige.
83. Mary Ingebjørg, f. 1932. Hun ble gift med Eivind Lyngås, f. 1921, d. 1998, de
var eiere på Lyngås nordre (Ausa).
84. Lilly Elfrida, f. 1941, gift med Asbjørn Jakobsen fra Vigra og de er bosatt i
Mandal.
Dagens eier er Svenn Ludvig Frøseth.

----
517 H&FSt
----
HAGA


----
518
----


----
519 H&FSt
----
HAGA
GNR. 107
Nokså langt tilbake i tiden har det nok bare vært en gard på Haga, men allerede i
1650 er det to gårder, øvre og nedre Haga. Når det gjelder eiendomsforholdene så har
Erkestolen på 1400-tallet hatt 1 spann i gården, og også klosteret på Munkholmen
har vært inne som eiere. Når vi kommer til 1600-tallet, er det Kronen som er hoved
eier med en liten part til Stiklestad kirke.
Ved auksjon over krongods i 1754 ble gården solgt til oppsitterne Bertel Hansen
og Bård Olsen for 590 riksdaler. Bertel og Bård delte nå gården mellom seg i to like
deler, hver på 1 spann. Bertel fikk Øvre og Bård fikk Nedre Haga.
Før Verdalsraset i 1893 var det ikke veiforbindelse fra Haga og videre til Vuku.
Veien fra Stiklestad sluttet da ved Haga østre og det var først da det ble fremkomme
lig etter raset, at den nåværende veien ble bygd.
Til øvre Haga hørte engstykkene Hammelen og Langenget på sydsiden av elva.
Hammelen utgjorde ca en tredjepart av Haga øvre, og det var en husmann der. Også
Sundby eide jord på Hammelen, og de hadde også en husmann der.
Major Frølich skilte fra hverandre de to partene på hver side av elva slik at den på
søndre siden ble Haga søndre eller Hammelen, og nordre siden ble Haga nordre
østre.
Gårdene og befolkningen på Haga søndre og Hammelen blir omtalt sammen med
gårdene i Ness.
Haga øvre. Haga nordre østre
Bertel Hansen, som var den første eieren på Haga øvre, kom fra Hegle i Skogn. Han
var først gift med Guru Olsdatter Haga. Hun døde i 1730. og Bertel ble da gift med
Kirsti Thoresdatter Hofstad.
Vi staner denne personregistreringen omkring 1800 og begynner da med Thore,
sønnen til Bertel og Kirsti. (Se mer om denne slekta i Verdalsboka bind IV s. 366.)


----
520 H&FSt
----
ill
EM
«
Haga nordre østre.
Thore Bertelsen (1735-1813) og n Brynhild Olsdatter Næs (1735-1801)
2) Inger Olsdatter Haga
Thore ble født på Haga, sønn av Bertel Hansen og Kirsti Thoresdatter. Han ble gift
i 1761 med Brynhild Olsdatter. Hun ble født på Ness, datter av Ole Olsen og Guri
Arntsdatter. Brynhild døde i 1801, og i 1806 giftet Thore seg på nytt med Inger
Olsdatter Haga.
Thore og Brynhild fikk seks barn
84. Guru, f. 1769 på Haga. Guru ble gift med Gabriel Johannesen Haga f. på
Mikvollvald 1768. De kjøpte Hammelen i 1813.
85. Hans, f. 1771 på Haga, d. 1772.
Da Thore ble enkemann i 1801, solgte han Haga øvre til Ulrik Kristian von Frølich for
4000 riksdaler og et betydelig kår.

 

----
521 H&FSt
----
Ulrik Kristian von Frølich (1756-1833) og Dorothea Marie Lemvig Lyster
(1768-1842)
Ulrik ble født på Kongsvinger, sønn av kaptein Johan Diderich Frølich. Ulrik var ser
sjant ved livgarden i Danmark, til han kom til Trondheim der han ble sersjant ved 1.
Trondhjems inf.regiment. Senere tjenestegjorde han ved flere regiment i Nord - og
Sør-Trøndelag. Da han kjøpte Haga i 1801 var han sjef for Værdalske kompani. Han
søkte om avskjed i 1810 og han døde på Levanger i 1833.
Ulrik ble gift i 1789 med Dorothea Marie Lemvig Lyster, datter av sogneprest på
Agerø, Jens Lemvig Lyster og hustru Anna Johanna Brun. Dorothea døde på
Fredrikshald i 1842.
I folketellingen for 1801 finner vi Ulrik Frølich som eier på Aunmo gard i Orkdal.
Han var da kaptein og korpssjef, etter at han kom til Haga var han major.
Mor til Ulrik, Bolette Eina Nyrop, bodde sammen med familien på Aunmo, og
hun var også med til Haga. Hun døde der i 1802.
Ulrik og Dorothea hadde fire barn:
81. Johan Diderich, f. 1791.
82. Nicoline, f. 1794.
B3.Jens, f. 1795.
84. Ane, f. 1799.
Johannes Pedersen Leklem (1779-1841) og Berit Pedersdatter (1761-1829)
I 1809 solgte Ulrik Frølich gården til Johannes Pedersen Leklem for 3000 riksdaler.
Johannes dreiv med gårdhandel og eide flere gårder i Verdal. Han kom til Haga fra
Hallem vestre der han var fra han kjøpte Hallem nedre i 1794. Johannes forpaktet
også Hallem vestre fram til han kjøpte Haga. Han var også kirkeverge og forliks
kommissær. Johannes hadde gården til i 1840 da han solgte til sin svigersønn. Berit
døde i 1829 og Johannes i 1841 begge på Haga.
I 1835 oppføres for Haga østre en besetning på 2 hester 8 kyr, 10 sauer, 10 geiter
og 2 griser og det var en utsæd på l A tønne rug, 1 l h tønne bygg, 10 tønner havre,
J A tønne erter og 4 tønner poteter.
Johannes og Berit ble gift i 1803 og de fikk tre barn:
81. Martha, f. 1 803 på Hallem nedre, neste eier på Haga nordre østre.
82. Marit, f. 1808 på Leklem, d. 1821 på Haga.
83. Ole, f. 1810 på Haga østre, d. 1 81 0 på Haga.
Johannes Johnsen Gudding (1811-1890) og Martha Johannesdatter
(1802-1874)
Johannes var født utenfor ekteskap, og hans foreldre var John Pettersen med bosted
Minsås og Elsebe Olsdatter med bosted Gudding. Han ble gift med Martha
Johannesdatter i 1840.
1 folketellingen for 1865 finner vi Johannes Johnsen og Martha Johannesdatter
som føderådsfolk på husmannsplassen Steinøra under Haga nordre østre.

----
522 H&FSt
----
Martha hadde tidligere vært gift med Ole Halvorsen Ness, men han døde i 1832.
Ole og Martha fikk to barn:
81. Mi ka I, f. 1 829 på Haga, han overtok gården i 1 862.
82. Johannes, f. 1 832 på Haga, gift i 1 868 med Karen Marie Andersdatter. De ble
brukere på Lyng mellom østre.
Mikal Olsen (1829-1900) og Gurine Johnsdatter (1846-1892)
Mikal overtok gården i 1862, og i 1865 hadde gården en besetning på 2 hester, 6 kyr,
20 sauer og 1 gris og utsæden var l A tønne rug, 2 tønner bygg, 12 tønner havre og
10 tønner poteter.
Mikal og Gurine ble gift i 1865, hun var fra Hallan i Skogn og de fikk ni barn. Sju
av barna reiste til Amerika. Martha kom til Skavhaug, men også hun reiste senere til
Amerika.
Bl . Ole Marius, f. 1 866. Han utvandra til Amerika i 1 888.
82. Martha, f. 1 868, d. 1948, gift i 1 899 med Jeremias Olsen Skavhaug. Han over-
tok Skavhaug øvre i 1 898, men de utvandra til Amerika i 1903.
83. Johannes, f. 1 870. Han finner vi som neste eier av Haga nordre østre.
84. Grethe Johanna, f. 1872, hun utvandra til Amerika i 1892.
85. Mette Gustava, f. 1 875, d. 1 980 i California. Hun var misjonær på Madagaskar
i 40 år.
86. Elisæus, f. 1 878, utvandra ti
Amerika i 1 899.
87. Ellef Martin, f. 1881, utvan
dra til Amerika i 1899, gift
med Emilie Gundersen.
88. Anna Margrethe, f. 1885,
d.l 886.
89. Inger Anna, f. 1887. Hun
utvandra til Amerika i 1901 .
Johannes Mikalsen Haga
(1870-1934) ogjulieJakobs
datter Skei (1872-1943)
Johannes tok over gården i 1893 før
raset gikk. Husa lå trygt for leirflom
men av raset, men jordene fikk store
skader. 320 dekar ble ødelagt, og av
dette overtok Staten 116 dekar som
gikk inn i "Statsteig A" Johannes
fikk kr. 4000 i erstatning.
Johannes giftet seg i 1895 med
Julie Jakobsdatter, født 1872 på
Johannes ogjulie Haga.


----
523 H&FSt
----
Skei, og hennes foreldre var Jakob Iversen Skei og Bergitha Larsdatter. De dreiv går
den fram til i 1919 da den ble solgte til Olaf Karlsen Lyng
Gården hadde i 1891 en besetning på 3 hester, 8 kyr, 15 sauer, 2 griser og 12
høns.
Johannes og Julie fikk sju barn
81. Georg Matheus, f. 1896, d. 1978, gift med Borghild Lunnan, f. 1907. De kjøp
te Stubbe i 1939 og tok navnet Haga.
82. Bergitte Johanne, f. 1900, gift med Paul Kjesbu fra Inderøy. De var gårdbrukere
på Kjesbu i Inderøy.
83. Johan Ludvig, f. 1 902, d. 1 989, gift med Helga Otilie Liff f. 1 906 på småbruket
Øvre i Østnesbakkan. I 1930 overtok de dette bruket.
84. Haakon, f. 1 904, gift med Laura Eggen fra Skogn. Han arbeidet en tid som høvel
kjører for veivesenet. Senere ble han gårdbruker på Rennan.
85. Ingolf, f. 1913, d. 1992, gift med Laura Arnstad fra Markabygda i Skogn, f.
1913. De bosatte seg i Skogn.
86. Ludvik, f. 1913, d. 2001, gift med Gunnvor Kvam fra Skogn, f. 1913, d. 2001.
Han hadde et småbruk, og arbeidet i tillegg som gardsarbeider.
87. Udøptpikef. 1915, d. 1915.
Allmenningsfølge langs Lyngselva


----
524 H&FSt
----
Olaf Leonard Karlsen Lyng (1885-1972) og Petra Marianne Mikalsdatter
(1883-1957)
Olaf Leonard Lyng var født i Frol, men vokste opp på plassen Reinsveet i Vinne.
Foreldra var Karl Rudolf Lorentsen, født 1860 i Frol og Pauline Oline, født 1858 i
Frol. Olaf, sammen med broren Johan, kom til Lyng som tjener ganske ung, og der
tok han etternavnet Lyng.
Familien til Olaf og Petra Lyng
Foran f.v.: Petra, Emma, Marit, Olaf og Signe. Bak f.v.: Nella, Oskar, Konrad og Pau
Olaf drev også litt med snekkering. Han var blant annet med på å sette opp den
gamle apotekergården på Øra.
Olaf ble gift med Petra Mikalsdatter fra Landstadaunet i Sparbu. Hennes foreldre
var Mikael Mikaelsen og Peternella Sivertsdatter. Olaf og Petra dreiv Landstadaunet
en tid før de tok over Haga.
Olaf og Petra fikk åtte barn:
Bl . Konrad Marius, f. 1909 på Sparbu, gift med Ingrid Antonie Marken. De bygde
opp heimen Lyng gnr. 108 bnr. 8 i Raset.
82. Oskar Parelius, f. 1911 på Sparbu, gift med Gunnvor Olaug Stuberg, tok over
Haga østre i 1952. Senere ble det deres sønn, Oddvar som overtok gården og
det er han som er dagens eier.


----
525 H&FSt
----
i
Slåttonn på Haga nordre østre: Slåttonna går unna med en stor søskenflokk. Foran hesja f.v.: Oskar, Emma og
Signe. Bak: Paul, Marit og Konrad.
83. Paul, f. 1914 på Sparbu, gift med Birgit Ward, f. 1922. De bygde villa ved
Stiklestad.
84. Nella, f. 1917 på Sparbu, gift med Frits Frøset. De bygde villa på Øra
85. Signe Oline, f. 1918 på Sparbu, gift med Leif Wekre, f. 1913 i Sparbu, d.
1985. De bygde villa ved Stiklestad.
86. Emma Nikoline, f. 1922 på Haga, gift med Erling Olsen på Kråg søndre i Raset,
f. 1910, d. 2001.
87. Marit Olaug, f. 1923 på Haga, gift med Ingolf Grande på Skei, f. 1909 i
Beitstad, d. 1994. De overtok Skei i 1947.
Husmannsplasser under Haga østre:
Haugan, Hagahaugen
I 1800 var det en husmannsplass på Haga østre, og det var den på Hammelen. I 1865
er ikke plassen på Hammelen nevnt, så en må gå ut fra at den da er nedlagt. I 1825
er det ikke nevnt noen husmann på gården, derimot var det i 1865 to husmanns


----
526 H&FSt
----
plasser, Haugan og Steinøra. I 1875 er plassen Hagaenget kommet i tillegg, men
denne plassen ble i 1881 fradelt som egen eiendom og solgt til den tidligere husmann
Peter Olaus Mikkelsen for kr 760.
Husmannsplassen Haugan er nevnt først i folketellingen for 1865. Tidligere ble
plassen bare nevnt som Hagavald, og den eksisterte fram til etter Verdalsraset i 1893.
Plassen lå på en liten haug nordvest for gården, på vestsiden av veien fra
Stiklestad.
Ole Hansen (1819-1903) og Maria Andersdatter (1817-1906)
Ole Hansen var født på Ness vestre vald, sønn av Hans Jensen og Kirsti Olsdatter.
Han ble gift i 1842 med Maria Andersdatter. Hun var fra husmannsplassen
Lyngsøran søndre, datter av Anders Johannesen og Anne Theodorsdatter. Denne
familien har nok vært i Sverige en tid, for i kirkebøkene står det at Maria ble født i
Offerdal i Sverige, mens eldre søsken ble født på Hallanvald og yngre søsken på
Lyngsvald.
Ole og Maria kom hit til plassen like etter de giftet seg, og de var her til omkring
1860. Vi kan ikke finne brukere på denne plassen før disse kom hit, men det kan
ikke utelukkes at plassen har vært bebodd tidligere.
I 1865 har de kjøpt seg et lite småbruk på Ørmelen der han arbeidet som sko
maker. Ole døde der i 1903. Maria døde i 1906 på samme sted.
Ole og Maria fikk seks barn:
81. Karl Henrik, f. 1844 på Haga østre-vald, d. 1934, gift i 1873 med Karen
Olsdatter f. 1 81 9 på Sundbyvald. Hun døde i 1896 og Karl Henrik giftet seg
igjen i 1 897 med Martha Gurina Andreasdatter f. 1 851 i Leksvik. Karl Henrik ble
husmann på Kausmo.
82. Ovard Julius, f. 1847 på Hagavald. Han var fisker på Flatval på Hitra, og hans
kone het Berntine.
83. Alexander Edvard, f. 1 848 på Hagavald. Han utvandra til Amerika i 1881, men
kom tilbake i 1 882. Aleksander Edvard brukte bare Edvard som fornavn. Han var
ugift og bodde sammen med foreldrene. I 1891 arbeidet han på småbruket, og
i 1900 var han sagbruksarbeider. Etter den tid kjenner vi han som Edvard O.
Tangen.
84. Oliva Marie, f. 1 851 på Hagavald. Oliva står oppført med flere flytteattester, først
til Næsne i 1 879, til Frøya i 1 883, Sverige i 1 886 og Stjørdal i 1 888.
85. Wilhelm, f. 1853 på Hagavald. Han utvandra til Amerika i 1881
86. Bernhardus, f. 1 855 på Hagavald.
Karl Kristoffersen (1836-1886) og Anne Larsdatter (1839-1912)
Neste bruker på Hagahaugen var Karl Kristoffersen, og han og Anne kom hit like
etter 1860.
Karl var sønn av Kristoffer Pedersen og Kjersten Eriksdatter. De var inderster på
Spannet i 1836 da Karl ble født. Han ble gift i 1864 med Anne Larsdatter. Hun var
født på Jøsås, datter av Lars Andersen og Guruanna Hågensdatter.

----
527 H&FSt
----
Karl Kristoffersen var opprinnelig anleggsarbeider, men han skadet en fot og
begynte da som treskomaker. Senere gikk han over i skredderyrket. (Se mer om
Hauganslekta i "Hauganslekta i Verdal" av Kjetil og Svein Haugan.)
Karl og Anne fikk fem barn:
81. Kornelius, 1864 på Hagavald, neste bruker på Hagahaugen.
82. Lars, f. 1870 på Hagavald. Han utvandra til Amerika i 1888 som L. K. Lyng.
83. Kristine, f. 1872 på Hagavald, d. 1964 i Mørsil, Sverige, gift i 1898 med Per
Eggstrøm, f. 1 869 i Sverige, d. 1941 . Han var forretningsdrivende.
84. Gunnerius, f. 1876 på Hagavald, d. 1937, gift i 1898 med Maren Anna
Kvernmo, f. 1875. Gunnerius var også skredder som sin far. Han hadde skred
derverksted og manufakturforretning i Vuku. 11916 kjøpte han gården Ekren, og
før det forpaktet han Vuku prestegard. Gunnerius var første arbeiderpartirepresen
tant i herredsstyret fra Vuku.
85. Kristian, f. 1881 på Hagavald, d. 1950, gift i 1907 med Oline Emelie Indahl,
f. 1884, d. 1961 . Hun var datter av furer og bygdespillemann Ellev O. Indahl.
Kristian drev kolonialforetning på Øra sammen med Konrad Jøsås. Senere hadde
han landhandel i Ulvilla, og han var også poståpner i ca. 40 år. Etter at han slut
tet med handel i Ulvilla, dreiv han som skredder og hadde skredderforretning. Fra
ca. 1 920 drev han riksforsikringskontor på Øra og ekspedisjon av Fylkesbilene fra
1 932 til 1 942. Senere arbeidet han ved Verdal ligningskontor, og var ligningssjef
til han døde i 1950.
Kornelius Karlsen (1864-1935) og Martine Pedersdatter Tokstad (1866-1937)
Kornelius tok over plassen da hans far døde i 1886. Han ble gift i 1888 med Martine
Pedersdatter f. 1865 på Tokstad vestre, datter av Peder Rasmusen og Anne Olsdatter.
Som 18-åring begynte Kornelius i skredderlære hos Andreas Hansen i Veita på
Øra. Etter fire års læretid drev han skredderverksted på Øra sammen med Andreas
Hansens svigersønn og dette pågikk fram til raset i 1893.
Under raset i 1893 var Hagahaugan omflødd av leire. Det var bare 15 m fra leir
supa til husa, og på førjulsvinteren ble de tatt ned og flyt tet til Bredingsberg i Vuku.
Kornelius fikk 300 kroner i erstatning etter raset.
Kornelius fortsatte som skredder, og i 1914 bygde han verksted heime på Haugan
i Vuku og dreiv som skredder der.
Kornelius og Martine fikk tretten barn. De fire første barna ble født på Hagavald
og resten ble født på Haugan i Vuku.
81. Kristoffer, f. 1 888, d. 1934. Kristoffer ble gift tre ganger, i 191 2 med Anna Lovise
Geving f. 1893, d. 1913, i 1916 med Sofie Sundby, f. 1894, d. 1919 og i
1927 med Ingrid Sofie Prestmo, f. 1 898 d. 1942. Kristoffer var kaptein i hæren
og herredskasserer i Verdal.
82. Peder, f. 1889, d. 1961, gift i 1910 med Klara Lovise Johnsdatter, f. 1891 på
Hofstadvald i Verdal. Klara Lovise var bestyrerinne på telefonsentralen i Vuku.
Peder gikk i skredderlære hos skredderfirmaet Østlund i Trondheim, i 1910 kom

----
528 H&FSt
----
SEIiMFHE
-*
jflhL- ■"»
««^
■SRSX . ' "*" fttTra» ~
srj—sae?^.
bjtii •" •.-^■jyjLiw
Hagahaugan etter Verdalsraset i 1 893.
han tilbake og bygde gården Østvik i Vuku. 11915 flyttet han til Øra og bygde
Falstadgården der han drev forretning og verksted inntil han i 1919 ble regi
mentskredder.
83. Andreas, f. 1891, d. 1939, gift i 1 914 med Oline Olsdatter Vangstad, f. 1892,
d. 1984. Andreas var gårdbruker på Vangstad, ordfører i Verdal fra 1935 til
1939.
84. Anne, f. 1891, d. 1932, gift i 1 910 med Johan Martinsen Breding, f. 1884, d.
1929, gårdbruker på Breding.
85. Steffen, f. 1893, d. 1921 i Steinkjer, gift i 1914 med Tora Arntsdatter Helmo f.
1 893, d. 1985. Steffen var også skredder. Han arbeidet først hos sin bror Peder
på Øra. 11917 reiste han til Melhus og åpnet skredderforretning der. Han døde
bare 28 år gammel.
86. Lars, f. 1895, d. 1947, gift i 1919 med Karen Henrikke Anneusdatter Prestmo,
f. 1 891, d. 1970. Lars arbeidet som tømmermann og bureiser i Raset.
87. Ragna, f. 1897, d. 1918, gift i 1915 med Haldor Henriksen, f. 1891 i Vera, d.
1954 i Vuku. Etter at Ragna døde, giftet Haldor seg i 1921 med Karen Marie
Flyum.
88. Tora, f. 1 899, d. 1 972 i Vuku, gift i 1 922 med Marius Forbregdsaunet, f. 1 895,
d. 1979. Marius drev småbruket Forbregdsaunet, og i tillegg arbeidet han som
slakter.
89. Einar, f. 1901 , d. 1923. Han var elev ved Underoffiserskolen i Trondheim.
812. Kaare. f. 1908, d. 1994, gift i 1 935 med Martajohannesdatter Holmli, f. 1913,
d. 1973. Kaare var herredskasserer i Verdal.
813. Otte, f. 1911, d. 1998, gift i 1 937 med Oddbjørg Adolfsdatter Stavø, f. 1910
på Leinstrand. Otte var skredder i Luftforsvaret på Værnes.
HEIMER OG FOLK - STIKLESTAD 1 800-1940

 


----
529 H&FSt
----
Kornelius og Martine Haugan med 1 2 av sine 1 3 barn.
Bakerste rekke, f. v.: Lars, Andreas, Kristoffer, Per, Steffen. Fremste rekke, f.v.: Magnhild, Anne, Martine med Otte
Einar, Kornelius med Kaare, Ragna og Tora. Bildet er tatt på Haugan sommeren 1912.
Steinøra
Dette var en husmannsplass uten jord. Plassen er ikke avmerket på noe kart så belig
genheten er noe usikker, men etter navnet å dømme må den i alle fall ha vært i nær
heten av elva. Når første husmannen slo seg ned her, vet vi ikke med sikkerhet, men
det er meget mulig at det var Anders Olsen som var den første på denne plassen.
I folketellingen for 1865 har Anders yrke som husmann, strandsitter og fisker. En
må gå ut fra at det har vært et betydelig fiskevald på Haga på 1800-tallet.
Johannes Johnsen og Martha Johannesdatter, tidligere eiere på Haga nordre østre
fra 1840 til 1862, bodde på Steinøra i 1865, men i 1875 er Johannes kårmann på
Haga østre.
I 1891 var det ikke folk på Steinøra så Anders og Anne Martha var har nok gan
ske sikkert vært de eneste brukerne her.
Anders Olsen (1816-1880) og Anne Martha Johnsdatter (1823-1877)
Anders var født på Kråg, sønn av Ole Andersen og Kirsti Larsdatter. Han ble gift i
1848 med Anne Martha Johnsdatter, født på Trones, datter av John Olsen Tronesvald
HAGA


----
530 H&FSt
----
og Lisa Jørgensdatter Belbo fra Trones. Begge var på Kråg da de giftet seg. I 1849 var
de på Lyngsvald, og i 1852 ser vi at de er kommet til Hagavald.
Om Anders forteller Helge Dillan i Verdal historielags skrifter for 1954.
"Anders Stenøren var spillemann. Det var mer enn vanlig smått jor han, er det for
talt, da han hadde huslyd å syte for. Han arbeidde på gårdene og attåt gjekk han på
Øra og fiska. Om sommeren gjekk han alltid berjøtt. Anders var truligjra Leksdal.
Han hadde ein son som heitte Anton Andersen som ei tid for omkring som orgel
stemmar."
Anders døde i 1880 og Anne Martha i 1877, begge på Hagavald.
Anders og Anne Martha fikk sju barn:
81. Kristine, f. 1849 på Lyngsvald. Kristina hadde en sønn, Johannes Robertsen f.
1 870. De bodde også på Steinøra i 1 875. Kristine arbeidet da som heklerske.
82. Johan, f. 1 852 på Hagavald. Johan flyttet til Selbu i 1 874.
83. Ole, f. 1856 på Hagavald, d. 1862 på Hagavald. Han fait ut av båten i elva
og druknet.
84. Anneus, f. 1859 på Hagavald. Anneus flyttet til Hitra i 1879. Han døde på
Trondheim sykehus i 1 889.
85. Oleanna, f. 1 862 på Hagavald. Oleanna flyttet til Sverige i 1 886. Hun arbeidet
på Edsåsen i Undersåker.
86. Ludvig, f. 1865 på Hagavald. Ludvig flyttet til Trondheim i 1893.
87. Anton Martin, f. 1 868 på Hagavald. Anton flyttet til Trondheim sammen med sin
bror i 1893.
Hagaenget
GNR.IOB, BNR. 2
Plassen Hagaenget er først nevnt i 1875, og den lå på sydsiden av elva.
Etter raset tok elva nytt leie. Området der Hagaenget lå, var ca 100-200 m øst for
"Hagasvingen" midt mellom riksveien og elva.
Hagaenget var husmannsplass fram til 1881 da den ble fraskilt fra Haga østre for
kjøpesummen kr 760. Det var den tidligere husmann på plassen, Peter Olaus
Mikkelsen som var kjøper.
Hagaenget ble ikke oppbygd etter raset og jorda gikk over til Haga nordre østre.

----
531 H&FSt
----
Peter Olaus Mikkelsen (1850-1916) og Gurianna Jensdatter (1847-1939)
Peter Olaus var skredder, og han var sønn av Mikkel Johannesen og Malena
Pedersdatter Moldenget. Han ble gift i 1873 med Gurianna Jensdatter født på Holmli
østre, datter av Jens Jensen og Gunhild Johnsdatter. Familien kom til Hagaenget i
1875 fra Østgårdsvald.
I 1875 var det en besetning på 3 sauer, 3 geiter og 1 gris, og utsæden var 1/5 tønne
bygg og 2 tønner poteter.
1 1891, etter at Hagaenget ble eget bruk, var besetningen på 2 kyr, 3 sauer, 1 gris
og 3 høns. De hadde en utsæd på l /2 tønne bygg, 2 tønner havre og 5 Vi tønne pote
ter. Eiendommen var på ca 45 mål, og Peter fikk 2300 kroner i erstatning etter raset.
Under raset i 1893 var han borte på skredderarbeid, og Gurianna var heime med
fire barn, Maria Gustava, Johan Marius, Gunhild Pauline og Grethe. Alle de fire barna
døde og Gurianna berget så vidt livet. Av barneflokken på sju, var disse fire de enes
te som levde, inntil raset tok dem. De andre tre var døde tidligere i en alder fra 1
måned til 18 år.
1 1900 bodde Peter og Gurianna på Ørmelen, og han arbeidet som bordskriver på
sagbruket. Senere kjøpte de Bentsengården på Ørmelen. Peter døde i 1916 og
Gurianna i 1939.
Peter og Gurianna fikk sju barn:
81. John, f. 1873, d. 1891.
82. Maria Gustava, f. 1 875 på Østgårdsvald d. i Verdalsraset i 1 893.
83. Margrete, f. 1876 på Hagavald, d. 1890.
84. Johan Marius, f. 1 880 på Hagavald, d. i Verdalsraset i 1 893.
85. Peder Gunnerius, f. 1882 på Hagavald, d. 1882.
86. Gunhild Pauline, f. 1 888 på Hagaenget d. i Verdalsraset i 1 893.
87. Grethe, f. 1890 på Hagavald, d. i Verdalsraset i 1893.
Haga vestre
GNR. 108, BNR. 3 OG 4
Haga vestre som vi kjenner den nå, besto først på 1800-tallet i begynnelsen bare av
Haga nedre. I 1833 ble Haga nedre delt i Haga mellom og Haga nordre vestre som i
1906 ble sammenslått til en gard igjen.

----
532 H&FSt
----
Haga nedre
Ole Bårdsen (1753-1844) og Beret Jonsdatter Lennes (1765-1844)
Ole kjøpte gården i 1778 av sin far Bård Olsen og Sara Johnsdatter Sundby for 600
riksdaler.
Far til Ole, Bård, var gift to ganger. Ole var fra det andre ekteskapet, og Bårds før
ste kone het Malena Pedersdatter. Malena var datter av den tidligere eier og datter
datter av lensmann Nils Brun.
Da Ole kjøpte gården, hadde den en besetning på 4 hester, 19 kyr og 60 småfe.
Ole hadde Haga nedre til i 1824, da han delte den mellom sine to sønner, vakt-
mester Bård Olsen og korporal Ole Olsen.
Ole Bårdsen og hustru fikk et betydelig kår under overtagelsen. De skulle ha 6
tønner bygg, 12 tønner havre, 2 mål potetjord, x k mål linland og for til 2 kyr og 10
småfe.
Ved overtagelsen kaltes gården Haga vestre.
Ole og Beret fikk sju barn:
81. Bård, f. 1789 på Haga, tok over Haga mellem.
82. Ole, f. 1792 på Haga, tok over Haga nordre vestre.
83. Elling, f. 1797 på Haga.
84. Anders, f. 1799 på Haga.
85. Peder, f. 1802 på Haga.
86. Jakob, f. 1804, d. 1823.
87. Mikal, f. 1809 på Haga, gift i 1844 med Ingeborg Andersdatter f. 1815 i
Sverige, han var gårdbruker på Rolien i Frol fra 1 847, i 1 875 var han husmann
på Grindgjerdet under Rolien.
Haga mellom
GNR. 108, BNR. 3
Parten som Bård overtok, ble kalt Haga mellem.
Bård Olsen Haga (1789-1839) og Beret Eliasdatter Mo (1795-1844)
Bård ble gift i 1820 med Beret Eliasdatter Mo, datter av Elias Tomassen, bruker på
Kausmo, og Ragnhild Olsdatter.
1 skifte etter Bård og Beret ble det opplyst at besetningen var 2 hester, 7-8 storfe
og 20 småfe. Gården hadde en utsæd på 1 tønne bygg, 10 tønner havre og 7-8 tøn
ner poteter.
Det var da 3 husmannsplasser på gården.

----
533 H&FSt
----
Bård hadde en datter før han ble gift. Hennes mor var Martha Pedersdatter
Hallem.
81. Birgitte, f. 1813 d. 1896. Birgitte ble gift i 1836 med Ole Nilsen f. 1809 på
Øra, d. 1 886. Han arbeidet som skredder og var selveier på Maritvollvald.
Bård og Beret ble gift i 1820 og de fikk seks barn:
81. Petter Olaus, f. 1 822 på Nestvoll, tok senere over Haga mellem.
82. Ragnhild Birgitte, f. 1824 på Haga, d. 1841.
83. Eliseus, f. 1826 på Haga, d. 1921, gift i 1853 med Maria Olsdatter f. 1832
på Mikvollvald, d. 1895. Eliseus ble gårdbruker på Kvamme.
84. Berit Marta, f. 1 830 på Haga, d. 1904, gift i 1 850 med Peder Evensen Ysse f.
1 827. Han var gårdbruker på Ysse østre.
85. Oline, f. 1834 på Haga, d. 1905, gift i 1867 med Olaus Nilsen f. 1835 på
Bergsvald. De var selveiere på Bergsve i Vinne.
86. Juliana, f. 1837 på Haga, d. 1923, gift i 1859 med Lars Sivertsen f. 1831 på
Holmlivald, d. 1 897. Han var gårdbruker og selveier på Reitaunet.
Petter Olaus Bårdsen (1822-1867) og Martha Olsdatter Øren (1821-1899)
Petter og Martha giftet seg i 1844. Hun var født på Mikvollvald, datter av Ole
Berntsen og Helene Eliasdatter.
Petter Olaus døde i 1867, og Martha giftet seg igjen i 1871 med enkemann Ole
Ågesen. Han var født på Lyngåsen der hans foreldre var inderster. Han var sønn av
Åge Andersen og Lisbeth Olsdatter.
Petter Olaus og Martha fikk seks barn:
81. Ragnhild Birgitte, f. 1845 på Haga, d. 1909, gift i 1879 med Peter Olaus
Eliasen f. 1 854 på Follovald. De ble gårdbrukere på Eklo østre.
82. Beret Marta, f. 1850 på Haga, d. 1921, gift i 1881 med Anton Kristian
Halvorsen Slottsve f. 185 1 på Ytterøy, d. 1925. De ble brukere og selveiere på
Slottsve, hun var også skredder.
83. Hanna, f. 1 853 på Haga, d. 1 940, gift i 1 880 med Mikal Kålen, Ekle, f. 1 829.
De finner vi igjen som eiere på Leirfallkålen og Ekle.
84. Pauline Margrete, f. 1857 på Haga, gift i 1879 med Johannes Jakobsen Kålen
f. 1831 på Verdalsøra. De ble brukere og selveiere på Leirfallkålen.
85. Bernt Oluf, f. 1 860 på Haga, gift med Ragnhild Pedersdatter Ysse. Neste eier av
Haga mellom og Hestegrei øvre.
86. Ole Edvard, f. 1863 på Haga, d. 1942. Han var ugift og bodde på Haga.
Ole Ågesen (1831-1909) og Martha Olsdatter Øren (1821-1899)
Ole Ågesen kom i besittelse av gården da han giftet seg i 1871 med enken etter den for
rige eieren. Han hadde gården til i 1893 da han overdrog den til sin stesønn, Bernt Oluf.
Martha døde på Lyng i 1899, og Ole døde i 1909 på Hestegrei.

----
534 H&FSt
----
Bernt Oluf Olaussen (1860-1909) og Ragnhild Birgitha Pedersdatter Ysse
(1859-1932)
I 1893 kjøpte Bernt Oluf gården for kr 2600 og kår. Han hadde gården til i 1906 da
Bernt Odin Haga kjøpte den og slo den sammen med Haga nordre vestre.
Bernt, sammen med broren Ole Edvard kjøpte da Hestegreien øvre, og den dreiv
de sammen til Bernt kjørte seg i hjel i 1909. Han fait mot en gjerdepåle da hesten
sprang ut.
Ragnhild var født på Ysse, datter av Peder Evensen og Berit Bårdsdatter.
Bernt og Ragnhild hadde ingen barn.
Nå er det Ola Andreas Haga som eier Haga mellom.
Husmannsplasser på Haga mellom:
1 Verdalsboka står det at det var tre husmannsplasser på Haga mellom i 1844. Vi
kjenner navnet på bare en av disse plassene, og det er Gammelplassen.
Det var en husmann som het Bardo Bårdsen, som var på Haga vestre i 1801.
Denne Bardo kan en ikke si med sikkerhet hvilken plass han var på, men det er stor
sannsynlighet for at Bardo og Ingeborg var på Gammelplassen.
Bardo Bårdsen (1772-1822) og Ingeborg Olsdatter (1756-)
Bardo døde på som inderst på Nessvald i 1822.
Bardo og Ingeborg hadde en datter:
81. Mali, f. 1 797, gift med John Olsen. De var husmannsfolk på Hallanvald
Omkring 1840 var det en husmann på Haga som het Søren Johannesen. Han var her
bare en kort tid, og det er usikkert hvilken plass han var på.
Søren Johannesen (1803-1841) og Olava Andrea Jørgensdatter (1805-1872)
Søren var født på Mikvollvald, sønn av Johannes Eriksen og Guru Joensdatter. Han
ble gift i 1834 med Olava Andrea Jørgensdatter, og da hadde han bosted på Stubbe.
Etter at de giftet seg, var han husmann på øvre Stubbe fram til ca. 1836 da de flyttet
til Haga, og han ble husmann der. Søren ble ingen gammel mann, for i 1841 druk
net han, og enken flyttet da til Småekran under Stiklestad øvre.
Olava var født på Trones. Hun var datter av Jørgen Belbo og Karen Maria.
Søren og Olava fikk tre barn:
81. Karen Marie. f. 1834 på Stubbe. Hun fikk flytteattest til Overhalla i 1852. Hun
var gift med skomaker Lorents Andreassen, f. 1 830 i Overhalla.
82. Jørgen, f. 1837 på Hagavald, d. 1899, gift med Martha Ellingsdatter, f. 1851
på Minsåsvald, d. 1 926. De var husmannsfolk på Småekran under Stiklestad øvre
og bureisere på Fagerli på jord kjøpt av Forbregd i 1 850.

----
535 H&FSt
----
83. Gunnerius, f. 1841 på Hagavald, gift med Ragnhild Nilsdatter, f. 1849 på
Brenden. I 1 875 var han bosatt som snekker på Borgenvald, i 1 880 utvandra de
til La Crosse Wisconsin i Amerika.
Tore Johnsen (1775-1846) og Beret Jakobsdatter (1798-1884)
Disse var husmannsfolk på Haga fra omkring 1840 og til de døde, han i 1846 og hun
i 1884.
De kom hit fra Lyngsholmen, og det er usikkert hvilken plass de var på.
Gammelplassen
Gammelplassen lå på sydsiden av det gamle elveløpet, og navnet tyder på at dette var
en gammel plass.
Henrik Jensen (1793-1870) og" Anne Bårdsdatter (1782-1818) 2) Ingeborg
Larsdatter (1784-1859)
Dette er en familie som en mener var på Gammelplassen fra omkring 1815 og til
omkring 1830.
Henrik var sønn av Jens Eliasen Eklevald og Maren Jakobsdatter Nessvald. I 1801
var de husmannsfolk på Leirfall vestre. Han ble gift i 1814 med Anne Bårdsdatter fra
Sundby østre, datter av Bård Olsen og Maria Bårdsdatter.
Anne døde allerede i 1818 da de fikk sitt tredje barn, og Henrik giftet seg igjen i
1819, nå med Ingeborg Larsdatter. Hun var da tjener på Nord-Hallem, og hun var
datter av Lars Eriksen og Kari Johnsdatter. De bodde på Tuset nordre, og Henrik er
omtalt som husmann uten jord.
Henrik og Ingeborg flyttet til Nesshaugen, og begge døde der, hun i 1859 og han
i 1870.
Henrik og Anne fikk tre barn:
81. Maren Kristine, f. 18 1 2 på Sundby, d. 1894, gift i 1838 med Ole Halvorsen
f. 1 801 på Øra, d. 1 879. Ole og Maren Kristine bodde på Øra hvor han arbei
det som skrivelærer. (Se Verdal historielags årbok 1976 s. 62.)
82. Ole, f. 1814 på Sundby. Han druknet under sildefiske på Folla i 1852, gift i
1 839 med Marta Eliasdatter, f. 1 819 i Kall, d. i Trondheim. Om henne heter det
"Har fået plads i en av Hospitaleme der".
83. Anne Maria, f. 18 1 8 på Hagavald, d. 1906 på Skogset som fattiglem, gift i
1 846 med Ole Andersen f. 1 809 på Vistvald, d. 1 878 på Øra. De hadde et lite
bruk på Maritvoll med to sauer og så mye jord at de sådde litt bygg og satte litt
poteter. Ellers er han i folketellingen for 1 865 betegnet som fattiglem.
Henrik og Ingeborg fikk to barn:

----
536 H&FSt
----
81. Karen, f. 1822 på Hagavald, d. 1885 på Skjørdalsvald, gift i 1857 med Ole
Bårdsen f. 1831 på Skjørdalsvald. Ole var husmann med jord på Nessvald og
Lennesvald under Lennes søndre.
82. Lisa, f. 1826 på Hagavald, d. 1902 på Stubskinvald, gift i 1850 med Bård
Jakobsen f. 1 826 på Øra, d. 1 903 på Stubskinvald. Dem finner vi igjen som hus
mannsfolk på Geilstua under Stiklestad mellom og senere på Halsetbakken og
Auskinvald.
Nils Haldorsen (1790-1859) og Marit Halvorsdatter (1794-1861)
Den neste husmannen på Gammelplassen er Nils Haldorsen. Han og Marit kom hit
fra Nestvollvald omkring 1830, og tidligere hadde de vært på Mikvollvald. De flyttet
tilbake til Øra igjen litt før 1860.
Nils var fra Råa, sønn av Haldo Pedersen og Margrethe Nilsdatter. Han ble gift i
1818 med Marit Halvorsdatter, datter av Halvor Eriksen Vist og Anne Jakobsdatter,
Nils bodde da på Mikvoll og Marit på Hestegrei.
Nils døde i 1859 og Marit i 1861, begge på Mikvollvald.
Nils og Marit hadde tre barn:
Bl . Martha, f. 1 8 1 8 på Mikvollvald, d. 1903, gift med Fredrik Ingebrigtsen Steen fra
Levanger, f, 1 814, d. 1 877. De bodde først på Småviknesset, senere i Bastuvika
på Hitra, og de fikk elleve barn. (Svein Guddingsmo har skrevet ett stykke i Verdal
historielags skrifter 1997, som heter "Brev fra Hitra". Dette omhandler denne fami
lien.)
82. Ingeborg Anna, f. 1827 på Nestvollvald, gift i 1857 med Andreas Johannesen
Baglo f. 1832 på Baglo, d. 1863 på Hagavald. Ingeborg giftet seg igjen i
1 877 med enkemann Johannes Ellingsen f. 1 8 1 7 på Stubskinvald, og han bodde
da på Østgårdsvald (Austheim).Det ser ut som Ingeborg Anna og Andreas bodde
på Gammelplassen etter at de giftet seg og helt fram til han døde i 1 863. Hun
fortsatte å bo her som losjerende etter at det kom nye brukere.
83. Martinus, f. 1839 på Hagavald, d. 1899, gift i 1867 med Martha Johannes
datter, f. 1 834 på Follovald. De ble husmannsfolk på Østgårdsvald (Oleplassen).
Ole Thoresen (1816-1892) og Maria Bårdsdatter (1823-1893)
Denne familien kom til Gammelplassen etter at den forrige husmannen døde i 1859,
og de var her til plassen ble utslettet av Verdalsraset i 1893.
Ole var født på Follovald, sønn av Thore Kristiansen og Anne Olsdatter. Han ble
gift i 1843 med Maria Bårdsdatter, født 1823 på Guddingsvald, datter av Bård
Kristoffersen og Sigrid Tronsdatter.
I 1865 hadde de en besetning på 1 ku og 2 sauer og en utsæd på Vs tønne bygg,
1 tønne havre og 2 tønner poteter.
1 1875 hadde de 1 ku, 4 sauer og 3 geiter og en utsæd på V? tønne bygg, Vi tønne
havre og 2 Vi tønner poteter.
Ole var død da raset gikk i 1893, og på Gammelplassen bodde da hans kone
Maria Baardsdatter og datteren Marie. Datteren Marie dreiv med sylng, og denne

----
537 H&FSt
----
natta bodde en sypike, som var til opplæring hos henne, på Gammelplassen. Det var
Boletta Sefaniasdatter Kulstad, 19 år. Begge disse reddet livet, men Maria omkom i
raset.
Boletta ble gift med Sefanias Bardosen Ulvill, leilending i Dillan.
Ole og Maria fikk to barn:
82. Marie, f. 1 865 på Hagavald. I 1 900 var Marie på Bjørkenvald. Hun var sypike
og ugift lenge. Men da hun var 49 år, ble hun gift med John Odin Sefaniasen
Gudding f. 1 871. De ble brukere på Gudding søndre.
Haga nordre vestre
GNR. 108, BNR. 4
Haga nordre vestre.
Den delen som Ole Olsen fikk ved delingen i 1833, kom til å beholde navnet Haga
vestre.
Under gården var det da en husmannsplass, Trøa. I 1875 var det ingen hus
mannsplass på gården.

 

----
538 H&FSt
----
Ole Olsen (1792-1873) og Anne Olsdatter (1806-1895)
Ole ble gift i 1828 med Anne Olsdatter Skavhaug. Hun var datter av Ole
Skavhaug og Kirsten Garnes. Anne var bare lita og lå i vogga da "Garnesmordet" fore
gikk i 1806, dette var vel ganske sikkert grunnen til at hun berga livet den gangen.
Ole solgte gården i 1866 til Ole Andreassen Haugan fra Frosta for 1200 spesieda
ler og kår. Gårdens besetning var da på 2 hester, 5 storfe, 14 sauer og 1 gris. Utsæden
var Vb tønne rug, 1 tønne bygg, 10 tønner havre og 8 tønner poteter.
Ole døde i 1873 på Haga, og Anne døde i 1895 på Stuskin.
Ole og Anne fikk fem barn
81. Karen Maria, f. 1 828 på Haga, d. 1 896 gift i 1 861 med med enkemann Sevald
Andersen Stuskin østre f. 1 81 8, d. 1900. De bodde på Stuskin østre.
82. Berit, f. 1832, d. 1 838
83. Serianna, f. 1835, gift i 1864 med Johannes Andreasen, f. 1830. De ble bru
kere på Stuskin vestre.
84. Baroline, f. 1838, d. 1838
85. Ole, f. 1841, d. 1841
Ole Andreassen Haga.
Baroline Kristiansdatter Haga.
Ole Andreasen (1834-1923) og Baroline Kristiansdatter (1837-1916)
Ole var fra Mellom-Haugan på Frosta, sønn av Andreas Olsen Rygg og Karen
Nikolausdatter Gustad.

 

----
539 H&FSt
----
Baroline var fra Vestrumsplass på Ekne, datter av Kristian Toresen og Karen
Torsteinsdatter.
Ole kjøpte Haga nordre vestre i 1865 og han hadde gården til i 1905 da sønnen
Bernt Odin, som var kommet hjem fra Amerika, overtok den. Bernt Odin kjøpte i
1906 også hele Haga mellem, og han dreiv begge partene sammen som en gard.
Bl
Karl Andreas, f. 1863, d. 1958, gift i 1898 med Olga Olufsdafter f. 1876 i
Levanger, d. 1 858. Han var gårdbruker på Haug vestre.
B 2
Søren, f. 1867, d. 1934. Han utvandra til Amerika i 1884, gift med Anna
Eriksdatter Eggen fra Meråker. De farmet ved Sioux Fal Is.
B 3
Karen, f. 1 870, d. 1 953, gift i 1 893 med enkemann Elling Andreas Ottesen Lyng
f. 1 854. De hadde gården Lyng søndre østre.
Bernt Odin, f. 1 875, neste bruker på Haga nordre vestre.
Anna Oline, f. 1878, d. 1903, ugift.
Nelius, f. 1881, d. 1903, ugift
Bernt Odin og Gjertrud Haga.
Bernt Odin Olsen Haga (1875-1955) og Gjertrud Halvorsdatter Øyen (1876-1939)
Odin Haga, som han ble kalt daglig, utvandra i 1896 med Sør-Dakota og Dell Rapids
som reisemål. Han giftet seg der borte med Gjertrud Øyen fra Meråker. Da Odin kom
HAGA

 


----
540 H&FSt
----
r m
\*
<m
Familien Haga på Haga nordre vestre.
Bak fra v.: Paul, Helga, Nora, Ola, Gunnhild og Ottar. Foran: Odin, Asmund og Gjertrud.
tilbake høsten 1904, hadde han foruten kona også sitt første barn med, nemlig Nora
Amanda. Hun var født i januar samme år og hadde enda ikke fylt ett år da hun krys
set Atlanteren.
Odin og Gjertrud hadde sju barn:
81. Nora Amanda, f. 1904 i USA, d. 1 974, gift i 1 929 med Ole Lunden f. 1901,
d. 1984, gårdbrukere i Melby.
82. Helga Sofie, f. 1905 på Haga, d. 1993. gift i 193 1 med Andor Jermstad f.
1901, d. 1959, gårdbrukere på Gjermstad øvre.
83. Ola Benni, f. 1908 på Haga, d. 1 967, gift i 1940 med Alfhild Årstad f. 1911,
d. 1992. Han overtok Haga nordre vestre i 1942. Senere ble det deres sønn,
Oddbjørn som overtok gården, og nå er det hans sønn, Ola Andreas, som er eier.
84. Gunhild Helene, f. 191 2på Haga, d. 1 990, gift i 1 944 med Halvdan Eggen f.
1915 på Inderøy. De var gårdbrukere på Fæby.
85. Ottar Gerhard, f. 1913 på Haga, d. 1993, gift med Gudrun Bakkeli f. 1920.
Ottar tok over Lyng søndre østre i 1 941 .
86. Paul Konrad, f. 1915 på Haga, d. av polio i 1936.
87. Aasmund Ingebrigt, f. 1921 på Haga, d. 1980. gift med Else Beate Solberg f.
1927. De bodde på Lian i Trondheim.

----
541 H&FSt
----
Husmannsplasser på Haga nordre vestre
Trøa
Beliggenheten av plassen Trøa er usikker, men vi kan finne plassfolk på Haga vestre
i 1801 og de samme folka i 1825. Dette må en gå ut fra er plassen Trøa. I folketel
lingen for 1865 er Trøa nevnt som husmannsplass, og i 1875 er det ingen husmann
på gården.
Ole Olsen (1751-1840) og Martha Olsdatter (1752-)
Disse var på Trøa i 1801 og 1825.
Ole Olsen ble født på Haga i 1751, sønn av Ole Andersen og Malena Bertelsdatter.
Han ble gift i 1776 med Martha Olsdatter, født på Haga 1752, datter av Ole Bårdsen
Sundby og Sara Johnsdatter Haga.
Ole og Martha fikk ni barn:
81. Ole, f. 1776, d. 1776.
82. Ole, f. 1777. Han døde også som barn.
83. Malena, f. 1779.
84. Bertel, f. 1781.
85.J0n, f. 1784, d. 1785.
86. Sara, f. 1786, d. 1788
87. Sara, f. 1789, d. 1805
88. Ole, f. 1792, d. 1827.
89. Anne, f. 1 797, gift med Esten Johansen fra Sverige, og de tok over Trøa etter Ole
og Martha.
Esten Johansen (1793-1870) og Anne Olsdatter (1797-1881)
Esten var på Ravlovald da de ble gift 1830, og han døde på Hagavald i 1870, og Anne
døde på Lyng i 1881.
Trøa ble nedlagt som husmannsplass før 1875, mest trolig da Esten døde i 1870
Esten og Anne fikk en sønn:
81. Ole, f. 1 836 på Hagavald. Ole ble soldat, og ham finner vi ikke igjen i Verdal
senere.

----
542
----


----
543
----


----
544
----

----
545 H&FSt
----
LYNG


----
546
----

 

 

----
547 H&FSt
----
LYNG
GNR. 109, 110 OG 111
Lyng er en av gårdene i Verdal som det finnes flest gamle beretninger om.
På 1200-tallet var det nok bare en gard, men ifølge Verdalsboka ble gården delt i
to, omkring 1280. Det ble da nordre og søndre Lyng.
Den søndre delen ble delt i to i 1325, det ble da søndre og mellom. Senere ble
både Lyng søndre og Lyng mellom delt.
Den søndre delen har nok mer eller mindre eksistert som ett bruk også etter
delingen i 1325. For i ledingsmanntallet for 1600 ble gårdene regnet som ett bruk
med to oppsittere.
Høvdinger og storbønder bygde ofte kirker på gårdene sine. Dette ble også gjort
på Lyng. Disse kirkene var som små kapell og eierne brukte den presten de ville og
rådde over kirka som de fant det for godt. Kirka på Lyng kan en plassere og det eksis
terer navn som Kirkebakken på Lyng mellom vestre.
Alle Lynggårdene ble sterkt rammet av raset i 1893. Nord-Lyng ble totalt utslettet,
og denne ble ikke oppbygget igjen etter raset. De andre gårdene fikk også store ska
der, og de ble delvis flyttet og bygd opp igjen.
Elva tok også nytt løp, dette gjorde sitt til at det ble store forandringer i drifta av
gårdene.
Lyng søndre
GNR. 109
Lyng søndre kan dateres tilbake så langt som til tidlig på 1500-tallet. Tidligere var alle
Lyng-gårdene sammen i en storgard som har sin opprinnelse trolig så langt tilbake i
tida som for 2000 år siden. (eksistert så langt tilbake som på 1200-tallet. Se
Verdalsboka bind IV side 387.)
Første brukeren på Lyng søndre, som en vet om, er en som het Gaute. I
Verdalsboka finner vi han her i 1520.
Gården Lyng søndre ble delt i to parter i 1845, Lyng søndre vestre og Lyng søn
dre østre.
Omkring 1800-tallet var eieren på Lyng søndre Åge Jakobsen. Han fikk skjøte på
gården 3. mai 1784.

----
548 H&FSt
----
Åge Jakobsen (1762-1808) og Anne Sevaldsdatter Stiklestad (1774-1851)
Åge var sønn av Jakob Olsen Midt-Lyng og Anne Andersdatter Lein. Anne var datter
av Sevald Andersen Stiklestad nordre og Elen Jonsdatter Hegre. Åge og Anne var
søskenbarn.
Med dette giftermålet arvet Åge andeler av Stiklestad nordre og Lyngåsen.
Åge døde i 1808, og Anne giftet seg igjen i 1808 med Ole Andersen Stiklestad
øvre. (Se mer om denne familien i Verdalsboka, Leinsætta bind. 111 side 430.)
Åge og Anne fikk fem barn:
Bl . Martha, f. 1 798, gift i 1 824 med Lars Andersen Rinnan f. 1 794 i Skogn. De ble
senere eiere av Lyng søndre.
82. Anne, f. 1 799 på Lyng, d. 1 883 på Østgård, gift med Tore Iversen Østgård. Tore
overtok Østgård i 1 839, og han dreiv gården fram til 1 872.
83. Jakob, f. 1802, d. 1802.
84. Sevald Andreas, f. 1804, d. 1805
85. Ole Andreas, f. 1806, d. 1807.
Ole Andersen (1760-1810) og Anne Sevaldsdatter (1774-1851)
Etter at Åge døde i 1808, giftet Anne seg i 1808 med Ole Andersen Stiklestad øvre.
Han var enkemann født på Stuskin vestre i 1760, og han døde allerede i 1810.
Ole og Anne fikk en sønn:
81. Åge, f. 1810. Han tok over Lyng søndre etter Lars Andersen, og han døde ugift
på Lyng søndre i 1845. Han var omgangskolelærer i Sjøbygda og Volhaugen
i QOQ Q
Elias Ottesen Balgård (1775-1831) og Anne Sevaldsdatter (1774-1851)
Etter at Ole døde, giftet Anne seg for tredje gang i 1812 med klokker Elias Balgård.
Elias var født på Lynum i Skogn, og hans foreldre var Ottar Lynum og Maren
Eliasdatter. Han ble tilsatt som omgangskolelærer i 1796, og han kake seg da Elias
O. Folioen, men bare to år senere tok han navnet Balgård som var et slektsnavn på
hans morside. Han ble klokker i Stiklestad og Vinne i 1811. Da han ble gårdbruker,
fikk han så mye å gjøre at han fikk tillatelse til å holde skole hjemme på gården for
denne kretsen, og hans stesønn Åge Olsen Lyng overtok resten av skolekretsen. (Se i
Verdalsboka bind 111 side 420 om slekta til Elias Ottesen Balgård - Leinsætta)
Elias og Anne fikk tre barn:
81. Elling, f. 1813, d. 1813.
82. Ole, f. 1815, d. 1889 på Lyng søndre vestre, gift med Marit Jensdatter Heltan.
Ole ble eier av Lyng søndre vestre.
83. Otte, f 1816, gift med Anne Martha Olsdatter. Otte ble eier av Lyng søndre østre.

----
549 H&FSt
----
Lars Andersen Rinnan (1794-1846) og Marta Ågesdatter (1798-1884)
Lasse Vest-Grundan var formynder for Marta Ågesdatter. Han gikk til odelsretten for
at Marta skulle få odel på gården, og i 1824 overtok hun Lyng søndre sammen med
mannen Lars Andersen Rinnan.
Lars Andersen fikk etter hvert økonomiske problemer. Han avhendet i 1825 sin
hustrus part i Stiklestad nordre til Sevald Olsen Stiklestad. I 1834 ble det holdt ekse
kusjon hos ham og gitt utlegg i hans fjerdedel av gården.
Åge Olsen Lyng, halvbror av Marta Ågesdatter, overtok nå gården. Lars Andersen
fikk av Åge Olsen Lyng i 1843 arvefesteskjøte på en part under Lyng søndre på 20
mål dyrket og 15 mål udyrket jord. Lars døde der i 1846 og enken Marta Ågesdatter
fikk utlagt jordstykkene Holmen og Trøa for 250 spesiedaler.
I 1835 var besetningen på Lyng søndre 5 hester, 20 storfe, 40 sauer, 18 geiter og
2 griser, og utsæden var 'A tønne hvete, l /4 tønne rug, 5 tønner bygg, 30 tønner havre,
Vb tønne erter og 20 tønner poteter.
Lars og Marta fikk to barn:
81. Karen Marie, f. 1824 på Kråg, gift i 1854 med Sefanias Christian Larsen.
Sefanias var husmann på gården Baglo. (I Verdal historielags årbok for 1 998 side
1 04 skriver Solveig Ness om "Husmannsgutten som ble hotelleier". Det var sønnen
til disse to)
82. Age, f. 1830 på Eklovald, gift i 1861 med Gurianna Pedersdatter, datter av
Peder Paulsen Rosvoll. De ble husmannsfolk på Lyngsholmen.
Åge Olsen Lyng (1810-1845)
Åge var sønn av Ole Andersen og Anne Sevaldsdatter, halvbror av Marta Ågesdatter,
og han overtok gården i 1841. Kjøpesummen var 1350 spesiedaler. Anne fikk kår på
Lyng søndre og døde der i 1851.
Åge Olsen døde ugift i 1845, hvoretter arvingene ved skjøte samme år overdrog
Lyng søndre til Ole og Otte Eliasen Balgård for 2000 spesiedaler.
Ved at Ole og Otte delte eiendommen mellom seg, ble Lyng søndre delt i to: Lyng
søndre østre og Lyng søndre vestre.
Lyng søndre østre
Otte Eliasen (1816-1869) og Anne Marta Olsdatter Ness (1824-1909)
Otte ble gift i 1853 med Anne Marta Olsdatter. Hun var født på Ness østre der hen
nes foreldre da var inderster. Hennes foreldre var Ole Olsen og Berit Martha
Halvorsdatter.


----
550 H&FSt
----
Otte og Anne Marta fikk sju barn:
81. Dødfødt gutt, f. 1853.
82. Elling Andreas, f. 1 854 på Lyng, tok senere over gården.
83. Oline Birgitte, f. 1857, gift med Mikal Eriksen Svinhammer (Husanætta). De ble
brukere på Svinhammer.
84. Oluf Anneus, f. 1859, utvandra til Amerika i 1881, gift der med Grete
Gundersdatter Eklo f. 1864, d. 1939
85. Dødfødt gutt, f. 1862.
86. Dødfødt gutt, f. 1 864.
87. Maria Otelia, f. 1 866. Hun ble gift og bosatt på Lyng mellom vestre, og denne
familien er nærmere beskrevet der.
Peter Pedersen Rosvoll (1821-1894) og Anne Marta Olsdatter (1824-1909)
Otte Eliasen døde i 1869, og Anne giftet seg igjen i 1871 med Peter Pedersen Rosvoll.
De dreiv gården til i 1891 da overtok hennes eldste sønn fra første ekteskap.
Peter og Anne Marta hadde ingen barn. Før han giftet seg med Anne Marta, var
Peter i Amerika fra 1866 til 1871.
Peter var sønn av Peder Paulsen Rosvoll og Magnhild Jensdatter. Han var bror av
Gurianna Pedersdatter som giftet seg med Åge Larsen Lyngsholmen.
Etter at de overlot gården til Elling Andreas Ottesen flyttet de til Anne Martas dat
ter på Svinhammer og begge døde der.
Lyng søndre østre 1954. Foiowiderøe.


----
551 H&FSt
----
Gården hadde i 1875 en besetning på 3 hester, 9 storfe, 24 sauer og 3 griser, og
det var en utsæd på l A tønne rug, 2 V 2, tønne bygg, 15 tønner havre og 14 tønner
poteter.
Under gården var husmannsplassen Smedstua.
Elling Andreas Ottesen (1854-1900) og " Anne Kristine Iversdatter Kvello
(1869-1890) 2) Karen Olsdatter Haga (1870-1953)
Elling Andreas giftet seg i 1889 med Anne Kristine Iversdatter. Hun var fra
Breding østre, datter av Iver Christoffer Iversen og Ingeborg Anna Olsdatter. Dette ble
ikke noe langt ekteskap, for Anne Kristine døde allerede i 1890, og de hadde ingen
barn.
I 1893 giftet Elling seg på nytt med Karen Olsdatter fra Haga nordre vestre. Hun
var datter av Ole Andreasen og Baroline Kristiansdatter.
Elling tok over gården 1 1891 for kr 4000, og han var bruker der til han døde i
1900. Under raset 1893 fikk gården store skader både på hus og jorder, og Elling fikk
kr. 7680 i erstatning
Etter raset ble gården flyttet et stykke sydøstover til litt høyere land på den andre
siden av veien.
Skuronn på Lyng søndre østre. Karen Olsdatter Haga med sitt mannskap
Etter at Elling døde, dreiv Karen gården fram til 1941 da hennes brorsønn, Ottar
Gerhard Haga, overtok. Ottar Haga ble gift med Gudrun Bakkeli fra Toten. Nå er det
Gjermund Haga, sønn av Ottar og Gudrun som er eier.
Karen døde som kårkone på Lyng i 1945
Elling og Karen fikk en datter:
Bl . Anna Birgitte, f. 1 893 på Svinhammer, d. 1 894 på Haga.


----
552 H&FSt
----
Lyng søndre vestre
GNR. 109, BNR. 2
Lyng søndre vestre.
Ole Eliassen (1815-1889) og Marit Jensdatter Hellan (1823-1912)
Ole Eliasen giftet seg i 1852 med Marit Jensdatter, født 1823 på Hellan, datter av Jens
Paulsen og Sirianna Ottesdatter Hellan.
Ole tok over denne delen av Lyng søndre i 1859, og i 1865 hadde han følgende
besetning: 2 hester, 6 storfe, 18 sauer og 2 griser, og utsæden var l A tønne rug, 2 tøn
ner bygg, 12 tønner havre og 10 tønner poteter.
Ole døde i 1889. "Fantes død ved Slagtilfelde paa Veikanten nedenfor Nord-Lyng.
Hesten fraspent og langvognen trukket tilside ved Veikanten, med hodet lænet ned
til den ene Vognarm"
Det var to husmannsplasser, Øran og Lyngsholmen, hvorav den siste tilhørte
begge gårdene i fellesskap. Husmann på Lyngsholmen var da Åge Larsen, sønn av
Lars Andersen og Martha Ågesdatter Lyng. Martha bodde nå hos sønnen som kår
kone.
Ole og Marit fikk fire barn:
81. Elias Annæus, f. på Lyng 1852, d. 1 935, gift med Laura Olsdatter Ness f. 1863
på Ness, d. 1950. (Se Nessætten, Verdalsboka bind IV side 464). De overtok
Ness østre i 1 891 .
83. Ole Martin, f. 1 857 på Lyng, neste bruker på Lyng søndre vestre.
84. Maren Anna, f. 1861 på Lyng, d. 1931 på Lyng.
HEIMER OG FOLK - STIKLESTAD 1 800-1940

 

----
553 H&FSt
----
Ole Martin Olsen Lyng (1857-1930)
Ole Martin tok over gården i 1892 og drev den til han døde i 1930.
Denne gården fikk også store skader under raset, og Ole fikk en erstatning på kr
7810.
Gården ble etter raset flyttet noe sydøstover til den andre siden av veien hvor den
ligger like øst for Lyng mellom østre.
Etter Ole M. Lyng er det oppbevart en regnskapsbok fra han tok over gården i 1892
og fram til 1930. I denne boken er det innført regnskap for tjenere og tjenestepiker.
Det viser seg at disse har fått utbetalt penger etter hvert som de hadde behov, så som
til personlig innkjøp og fornøyelser og da med oppgjør etter årets slutt.
Det ser også ut for at det har vært sagbruk på gården, for i regnskapsboka ser en at
det har vært solgt en del trematerialer.
Det er også ført regnskap med flyttingen av gården etter raset i 1893. Det viser seg
at til rivingen av den gamle gården har det gått med 698 dagsverk, men noen sum for
dette framkommer ikke i regnskapet. Byggmester Hans Slottsve har hatt akkord på
oppsettingen og den lød på kr 1000, med et tillegg på kr 44.
Det bodde en enslig kone i ei lita stue like ved der som gården nå står. Denne kona
hadde en sønn, og når hun var ute og arbeidet på gårdene låste hun sønnen inne. En
dag like under jul brann denne stua ned, men til alt hell hadde hun glemt å låse døra
denne dagen slik at gutten berget livet. Denne historien fortake Ole M. Lyng til
Berntinus Forbord og han videre til sin sønn Jarle.
Det er ikke registrert noen husmannsplass på dette stedet, og navnet på denne kona
er ukjent, så dette var nok ei enkel stue.
Berntinus Forbord (1898-
1982) og° Ingeborg Dillan
(1899-1942) 2) Ragna By
(1900-1958)
Berntinus tok over gården i
1930, han var fra Skatval, sønn
av Joh. R og Mali Forbord.
Foreldra til Ingeborg var
lærer og kirkesanger Mikal
Dillan og Martha Johannes
datter Dillan.
Ingeborg døde i 1942, og
Berntinus giftet seg i 1946 med
Ragna By fra Frol. Hun var dat
ter av Andreas og Berit By.
Ljåen må være kvass hvis slåtten skal gå unna. Ragna dreg sli
pesteinen for Berntinus.
Berntinus og Ingeborg fikk to barn
81. Mildrid, f. 1934, gift med Per Hammer.
82. Jarle Magnus, f. 1937, gift med Else Fornes f. 1939. Jarle ble neste eier på Lyng
søndre vestre, og nå er det sønnen til Jarle og Else, Bjørnar, som er eier.
LYNG


----
554 H&FSt
----
Husmenn og fradelte bruk på Lyng søndre:
I 1718 kan en se at det har vært en husmann på Lyng søndre. Han het Peder
Haugstuen.
Trolig var det 3 husmannsplasser på Lyng søndre på 1800-tallet: Lyngsholmen,
Lyngsøran og Smedstua.
Smedstua / Futakeren
GNR. 109 BNR. 3 OG GNR. 110, BNR. 5
I folketellingen for 1865 er Smedstua registrert som husmannsplass på Lyng søndre
østre, og etter navnet å dømme har det nok vært en smed som har bodd der en tid.
Plassen har vært i bruk i alle fall fra 1800. Nedenfor plassen var det ei smie med tør
kehus som tilhørte Lyng mellom vestre, og det kan kanskje ha vært en sammenheng
der.
Navnet Futakeren som dukket opp siden er det mer usikkerhet om opprinnelsen
til. Navnet ble først skrevet som Futager, senere som Futaker.
Johan Jakobsen (1771-) og Marit Olsdatter (1771-1808)
Denne familien var husmannsfolk på Lyng søndre under folketellingen i 1801, og en
mener at de var på denne plassen. De kom hit før århundreskiftet, og Marit døde her
i 1808.
En kan ikke finne noe dødsår på Johan, men deler av familien var her på 1830-
tallet, for dattera Kjerstine hadde Lyngsvald som bosted da hun giftet seg i 1839.
Johan og Marit hadde fire barn:
82. Kjerstine, f. 1797 på Lyngsvald, gift i 1839 med enkemann Jens Andorsen f.
1 793 på Skogn. Kjerstine døde i 1 841, og Jens giftet seg for tredje gang i 1 842
med Beret Pedersdatter, og de bosatte seg på Øra. Jens var gift første gang med
Anne Pedersdatter. Han ble kaltjens Trompeter.
83. Martha, f. 1799, d. 1 879 på Øra, gift i 1 823 med Ole Guttormsen fra Selbu.
De var inderster, først på Øra, senere på Nordberg og Mikkelsgården.
84. Olava, f. 1803, d. 1862 som fattiglem på Skrove, gift i 1832 med Ole
Torkildsen.
Sivert Nielsen (1805-1885) og Anne Olsdatter (1808-)
De kom til Smedstua omkring 1830, og de var her til 1866.
Sivert var født i Sparbu, sønn av Nils Ellingsen Aksnes og Anne Simensdatter fra
Sparbu. Sivert kom til Verdal og ble gift i 1828 med Anne Olsdatter, født 1808 på


----
555 H&FSt
----
Øgstad. Hun var datter av Ole Johnsen bosatt på Augla og Ingeborg Hansdatter bosatt
på Øgstad.
Sivert og Anne utvandra til Amerika i 1866. Sammen med dem reiste tre døtre
med familier. De bosatte seg i Grove City, Minnesota.
I 1865 hadde de en besetning på 1 ku og 5 sauer, og de sådde 'A tønne bygg, 1
tønne havre og 2 satte tønner poteter.
Sivert og Anne fikk ti barn:
81. Nils, f. 1 829 på Lyngsvald. Han ble skipstømmermann i Trondheim.
82. Ingeborg Anna, f. 1 832 på Lyngsvald, d. 1 906 i USA, gift i 1 853 med Johannes
Bardosen f. 1825 på Bergsvald. Etter at de giftet seg, ble de husmannsfolk på
Momoen under Mo nordre. Der fikk de tre barn. I 1866 utvandra familien sam
men med hennes foreldre og to søstre til Amerika.
83. Johannes, f. 1834 på Lyngsvald, gift i 1859 med Jonetta Bardosdatter f. 1819
på Bergsvald. (søskenbytte). De utvandra til Amerika i 1864.
84. Olaus, 1837, d. 1838.
85. Maria, f. 1839 på Lyngsvald, gift 1862 med Johannes Olsen f. 1837 på
Bredingsvald. De var inderster på Lyngsvald like etter at de giftet seg, og i 1 865
losjerte de på Lyngsholmen. Johannes livnærte seg da som skredder. De utvandra
til Amerika i 1 866 sammen med hennes foreldre.
86. Johan, f. 1 842 på Lyngsvald. Det er trolig denne Johan som er stamper på spinne
riet i Gausdal i 1 875. Han var da gift.
87. Serianna, f. 1845, gift i 1868 i Vår Frue kirke i Trondheim med styrmann Carl
Fredrik Rønne.
88. Karen, f. 1 847 på Lyngsvald. Hun døde av kikhoste i 1848
89. Karen, f. 1 849.
BlO.Bereth Martha, f. 1851 på Lyngsvald, d. 1889 i Minneapolis, utvandra i 1866,
gift med redaktør Johan Edvard Gjedde, f. 1 842 i Levanger.
Nils Olsen Futaker (1841- 1942) og Sigrid Ellingsdatter (1843-1921)
Nils Olsen var født på Lyngåsvald (Ausen). Han var sønn av Ole Nielsen og Berith
Jonsdatter. Han giftet seg i 1865 med Sigrid Ellingsdatter. Hun var født i Sulstua, dat
ter av Elling Olsen og Anna Svendsdatter.
Nils kom til Smedstua som husmann omkring 1867, og han kjøpte plassen i
1887. Han kalte heimen Futaker, og hvordan det navnet er oppstått er uvisst. I fol
ketellingen for 1865, 1875 og 1891 blir plassen kalt Smedstua.
Nils kjøpte tilleggsjord fra Lyng mellom slik at Futaker har både 109 og 110 som
gårdsnummer.
På Smedstua var det i 1875 2 kyr, 3 sauer og 2 geiter, og de hadde en utsæd på
>/4 tønne bygg, 1 tønne havre og 4 tønner poteter.
I folketellingen for 1900 ser vi at det var hele elleve personer på Futaker. Det var
Nils og Sigrid med de to yngste barna, Maren Anna og Odin, og Eliseus og Anna
Kristine med fem barn.
Nils og Sigrid ble gift i 1865, og de fikk sju barn:

----
556 H&FSt
----
Nils Futaker og oldebarnet Einar Austli. Fotoet er tatt like før 2. verdenskrig.
HEIMER OG FOLK - STIKLESTAD 1 800-1940


----
557 H&FSt
----
81. Eliseus, f. 1865 på Stik
lestadvald, gift med Anna
Kristine Agesdatter. De losjerte
da på Småekran under
Stiklestad øvre. I 1891 bodde
de på Smedstua. Eliseus kjøp
te jord av Lyng mellom i 1 901
og bygde opp heimen
Lyngsaunet.
82. Oluf, f. 1869 på Lyngsvald.
Han utvandra til Sør Dakota
Amerika i 1888, men han
kom visstnok tilbake og bodde
på Levanger.
83. Nelius, f. 1872 på Lyngsvald,
d. 1934 i Dell Rapids, Sør
Dakota. Han utvandra til
Amerika i 1892.
86. Maren Anna, f. 1883 på
Lyngsvald, gift i 1906 med
Iver Anton Haldorsen, Vera.
Iver Anton var tømmermann og
gardsarbeider og de bodde
Nils Futaker på 100-årsdagen
på Futager til hun døde i 1912. Før hun ble gift, hadde hun en datter med ung
kar Olaf Andreassen Skogset, f. 1877, fra Frol. Denne datteren hette Nelly
Signhilda. Hun ble gift medjeremias Austli og de ble neste eiere på Futaker.
Odin, f. 1 887 på Lyngsvald, gift på Levanger med Julie Gustava Øyen, f. 1881
på Maritvollvald. Han utvandra til Boston Amerika i 1907.
B 7
Jeremias Austli (1904-1989) og Nelly Signhilda Austli (1903-1974)
Jeremias ble født på Austli. Han var sønn av Ole Jonsen Austli og Johanna Johansen.
De overtok heimen i 1938.
Jeremias hadde en sønn med Sofie Olsdatter Østnes
81. Odd Petter, f. 1921, d. 1997.
Jeremias og Nelly fikk åtte barn:
Bl . Johanne, f. 1929, gift med Helge Trøbakk. De bygget egen villa på tomt av Lyng
mellom.
LYNG

 

----
558 H&FSt
----
82. Jorun, f. 1933, gift med Werner
Olsen, og de bosatte seg i Verdal.
83. Oddbjørg, f. 1934, gift med Knut
Hepsø, og de bosatte seg i
Steinkjer.
84. Einar, f. 1937, gift med Molly
Otelie Ramberg, og de tok over
farsheimen. Senere bygde Einar
og Molly egen bolig på tomt av
Futaker.
85. Solveig, f. 1939, gift med Ivar
Sandem, og de bosatte seg på
Jessheim.
86. Ingrid, f. 1941, gift med Jon
Berger, de bygde egen villa på
tomt kjøpt av Futaker.
87. Målfrid, f. 1944, gift med Arne
Klepp og bosatt på Sandvollan.
88. Harald, f. 1947, gift med Bitten
Kristin Skaland og bosatt i Verdal.
Dagens eier på Futaker er Jan Sliper og
Bjørg Sundby.
Nelly Austli (t.v.) og Ingeranna Lyngsaunel. Bilde tatt
i Sverige i perioden 1915-1920.
Einar Austlis dåpsdag våren 1937. Bakerst f. v.: Johanna Nilsen Austli, Olga Hansen Austli, Ingvald Austli,
Magnus Futaker, Harald Lyngsaunet, Cecilie Lyngsaunet, Gustava Lyngsaunet. Foran f. v.: Johanne Austli, Nelly
Signhilda Veie Austli, dåpsbarnet Einar, Nils Futaker, Jorunn Austli Olsen og Oddbjørg Austli Hepsø.

 

----
559 H&FSt
----
Lyngsholmen
Lyngsholmen var fra gammelt av et fellesområde for Lyngsgårdene, og det var flere av
gårdene som hadde husmannsplasser der. Etter området fikk plassene navnet
Lyngsholmen.
Dette var en del av Lyng som lå på sydsiden av elva. Bakgrunnen for at dette var
en del av Lyng, var at elva langt tilbake hadde sitt løp syd for dette området og at
området hang sammen med resten av Lyngeiendommen. Senere, da elva på nytt for
andret løp, ble dette området liggende som en holme. På Lyngsholmen hadde Lyng
søndre en husmannsplass. (Se mer om dette området og om hvordan det ble utslet
tet i Verdalsraset i Verdalsboka bind "Ras i Verdal B".)
Henrik Andersen (1761-1829) og Elie Eriksdatter (1765-1837)
En mener med ganske stor sikkerhet at denne familien var på Lyngsholmen og at de
kom dit i 1800.
Henrik var født på Tokstad av ugifte foreldre, Anders Bårdsen Landfall og Kirstina
Jensdatter. (Se Heimer og folk i Leksdal s. 137.) Han døde på Lyngsvald i 1829. Elie
kom fra Husbyvald. Hun var datter av Erik Ottesen og Marit Johnsdatter. Elie døde i
1837 hos sin datter Kjerstine på Tillervald, så det ser ut som hun flyttet dit etter at
Henrik døde.
Henrik og Elie hadde seks barn:
81. Marit, f. 1790 på Rosvoll.
82. Anders, f. 1792 på Hagavald. Han ble bosatt på Buhaugan under Hofstad og
var gift tre ganger, først i 1817 med Johanna Pedersdatter, i 1830 med Sara
Hansdatter, og i 1852 med Lisbeth Kristoffersdatter. Han døde 1884 på Minsås.
(Se Heimer og folk i Leksdal s. 234)
83. Marit, f. 1795.
84. Erik, f. 1795, d. 1795.
85. Kjerstine, f. 1797, gift i 1816 med Kristian Pedersen. De var begge bosatt på
Hofstadvald da de giftet seg, og de ble husmannsfolk på Kroken under Tiller nor
dre. (Se Heimer og folk i Leksdal s. 161)
84. Anne, f. 1801 på Lyngsvald, gift i 1824 med Jens Johansen f. 1797, d. 1878.
Jens og Anne hadde en sønn, Elling, og denne familien bodde den første tida sam
men med Annes foreldre. Jens og Anne ble senere husmannsfolk på
Valstadsvedjan, og de var der til de måtte ut på legd. Jens var på Hallan mellom
i 1 875, og han døde på Valstad i 1 878. Anne døde i 1 897 på Høylo.
Tore Johnsen (1775-1858) og " Ingeborg Johnsdatter (1776-1823)
2) Beret Jakobsdatter (1767-1848)
Neste husmann er Tore Johnsen, også han er det litt usikkert hvilken husmannsplass
han har vært på, men det er sikkert at han har vært på Lyng søndre, og da er det ikke
så mange plasser å velge mellom.

----
560 H&FSt
----
I 1801 var Tore i tjeneste på Stiklestad østre, og Ingeborg var på Lyng søndre. De
giftet seg i 1807 og da var begge bosatt på Lyng. Ingeborg var født på Landstad, dat
ter av John Johnsen og Eli Sevaldsdatter.
En må gå ut fra at de begynte som husmannsfolk like etter at de giftet seg. I 1823
døde Ingeborg, og fem måneder etter hennes død giftet Tore seg på nytt med enken
Beret Jakobsdatter. Hun var tidligere gift med John Ingebrigtsen, og de var hus
mannsfolk på Kvam. Beret var datter av Jakob Bårdsen Maritvollvald og Malena
Sørensdatter Reitan
Nøyaktig når de flyttet fra Lyngsholmen vet vi ikke, men det er mest trolig at de
var her til omkring 1840. De flyttet da til Haga, og både Tore og Beret døde der.
Tore hadde ingen barn i noen av sine ekteskap.
Lars Andersen (1794-1846) og Martha Ågesdatter (1798-1884)
1 1843 fikk Lars Andersen Lyng arvefesteskjøte av Åge Olsen på denne plassen. Men
arvefesteskjøtet ble ikke skyldsatt, og på grunn av dette ble heimen både i 1865,
1875 og 1891 registrert som husmannsplass, seiv om den var en selveiereiendom.
Plassen ble på 20 mål dyrket mark og 15 mål udyrket. Denne Lars Andersen var den
samme som var eier av Lyng søndre fram til 1834.
Åge Larsen (1830-1913) og Gurianna Pedersdatter (1827-1901)
Åge var sønn av Lars Andersen. Han ble gift i 1861 med Guruanna Pedersdatter
Stubbe. Hun var født på Hallan, datter av Peder Paulsen og Magnhild Jensdatter
Hallan. Peder Paulsen var da eier av Stubbe.
I 1865 hadde de en besetning på 1 hest, 1 ku og 6 sauer, og de hadde en utsæd
på V 4 tønne bygg, 1 x /i tønne havre og 2 tønner poteter. I 1891 hadde de 2 hester, 3
kyr, 5 sauer, 1 gris og 10 høns.
Rasnatta i 1893 var disse på plassen Lyngsholmen: Åge og Gurianna, en dreng og
Olava Olsdatter, som var inderst og fattiglem. Husa på Lyngsholmen ble tatt av raset,
og de ble ført helt til Rosvoll. Alle som var i husa og var med på ferden, ble reddet.
Som forsikring for husa fikk Åge kr 1860. Det var hovedbygning kr. 800, lade kr
280, stabbur kr 140, fjøs og stall kr 640. Til sammen fikk han en erstatning på kr
2820.
Åge og Gurianna flyttet til Grønlia i Mullia hvor en søster av Åge var gift.
De kjøpte 60 mål jord av Salthammer på nedre siden av riksveien for kr 1200, og
kalte stedet Holmen etter Lyngsholmen, og de tok også Holmen som slektsnavn. Åge
døde i 1914 og Guruanna i 1901. (Se Frolboka bind 1.)
Åge og Gurianna fikk tre barn:
81. Lars, f. 1 862 på Lyngsholmen, d. 1 892. Han utvandra til Sør Dakota, Amerika i
1881, og han kalte seg da Holmen.
82. Petter, f. 1 864 på Lyngsholmen, gift med Anna Augusta Andersen f. 1 876 i
Verdal. Han utvandra til Amerika, kom tilbake og kjøpte Holmen.
83. Anne Martha, f. 1868 Lyngsholmen, død 1891 på Lyngsholmen, ugift.

----
561 H&FSt
----
Lyngsøran søndre
Hvor denne plassen var, er noe usikkert, men det er trolig at den lå på det området
som ble kalt Tangen. Tangen lå litt lengre nedover elva, på samme siden som gården.
Det var flere husmannsplasser her, og de fleste tilhørte Lyng nordre.
Anders Johannesen (1781-1860) og Anne Theodorsdatter (1781-1864)
Disse to kan en ikke finne at de verken er født eller gift i Verdal, og de var her ikke
under folketellingen i 1801.
Når en ser på hvor barna er født, så har de flyttet mye omkring, og de har kom
met til Lyng søndre mellom 1820-23.
Anders døde på Lyng søndre i 1860 og Anne døde på Bjørkenvald i 1864.
Anders og Anne hadde fem barn:
81. Dortea, f. 1809 på Hallan nordre-vald, d. 1860, gift 1843 med Hans Johnsen
f. 1 824 på Byvald. Dortea hadde to barn før hun giftet seg med Hans Johnsen. I
1 836 fikk hun en datter, Julianne, med en gift mann som hadde bosted Trondheim.
I 1 842 fikk hun en sønn som fikk navnet Harald, og hans far var en handelsbe
tjent som het Henrik Schabel. Hun bodde heime på Lyngsvald da begge barna
ble født. Hun fikk ingen barn med Hans Johnsen.
82. Jacob, f. 1811 på Lyng nordre vald, gift i 1856 med enke Sigrid Olsdatter f.
1 803 i Tromsdalen. Jakob bodde på Oppemsmoen da han giftet seg med Sigrid,
og hun bodde på Tromsdalen der hun var født. De bosatte seg nok på Oppem,
for Sigrid døde der i 1 875. Hun var da enke og husmannskone.
83. Maria, f. 1816 i Offerdal i Sverige, d. 1906, gift i 1842 med Ole Hansen f.
1 819 på Nessvald. De ble husmannsfolk på Haga østre/nordre like etter de gif
tet seg, men i 1 865 har de flyttet til Øra der de bosatte seg på Mikvollvald. Ole
var da huseier med jord og skomaker, senere dreiv han som dagarbeider.
84. Theodor, f. 1 820 på Sundbyvald, gift i 1 857 med Anne Mikkelsdatter f. 1 821.
De var husmannsfolk på Bjørkenvald omkring 1 860-tallet, og i 1 866 utvandra de
til Amerika sammen med to barn. Theodor kom tilbake og levde av sin kapital som
enkemann på Mikvollvald. Han døde i 1912 som kramkar i privat forpleining på
Va Istad moen.
85. Christian, f. 1823 på Lyngsvald, i 1865 er han gårdbruker på Bysleth i Nesna,
gift med Birgitte Abelsdatter, f. 1 823 i Mo.
Martinus Olsen (1838-1912) og Christine Jensdatter (1832-1909)
Familien kom fra Nessvald omkring 1860. 1 1882 kjøpte Martinus og sønnen Iver
Aneus Lyngsmoen sammen.
Martinus ble født på Sundbyvald i 1838, og han ble gift i 1859 med Christine
Jensdatter. Hun var født i Alemenningsåsen, datter av Jens Jensen og Kiersti
Olsdatter.
Dette ser ut som det har vært en noenlunde stor husmannsplass for i 1865 kunne
plassen fø 1 ku og 4 sauer og i 1875, 2 kyr, 4 sauer og 1 geit.

----
562 H&FSt
----
Dette var sikkert de siste beboerne på Lyngsøran, for plassen var ikke bebodd i
1893.
Martinus og Christine hadde en sønn:
81. Iver Aneus, f. 1 859 på Nessvald, gift i 1 880 med Ingeborg Anna Petersdatter f.
1855 på Steingrundan, og hun brukte Stiklestadvald som etternavn. De kom til
Lyngsmoen i 1 882 og til Prestmo i 1 896.
Lyng mellom
GNR. 110
Gården er utskilt fra Lyng søndre omkring 1600.
1 århundreskiftet 1700/1800 var Jakob Olsen eier av Lyng mellom.
Jakob Olsen (1728-1804) og Anne Andersdatter Lein (1728-1805)
Jakob Olsen var sersjant, sønn av lensmann Ole Jakobsen Lyng og Marit Hansdatter
Landstad. Han ble gift i 1752 med Anne Andersdatter Lein, datter av Anders Jonsen
Halset Lein og Anne Sevaldsdatter Lein.
Jakob og Anne hadde fem barn:
81. Anne, f. 1753, gift med Halvor Olsen Hegstad, lensmann i Verdal og eier av
Hegstad.
82. Ole, f. 1756. Han var kjøpmann på Ertsvik i Bjugn før han overtok Lyng mellom.
83. Marta, f. 1764, gift med Åge Torbersen Aagaard, lensmann i Stjørdal.
84. Åge, f. 1762 gift med Anne Sevaldsdatter Stiklestad. Åge og Anne var eiere av
Lyng søndre fra 1 784.
85. Andreas (i kirkeboka Anders), Lyng f. 1760 d. 1 808
Ole Jakobsen Lyng (1756-)
Ole Jakobsen var kjøpmann i Bjugn, og han innløste Lyng mellom da hans far døde
i 1804.
Han hadde gården bare til i 1808 da han solgte den til sin svigersønn Johannes
Halvorsen. Barn:
81. Elling
82. Anne Sophie, f. 1784, gift med neste eier.
83. Jakob, f. 1786, gift første gang i 1 8 1 6 med Lisa Jensdatter Molberg f. 1 790, gift
andre gang 1819 med Kirsti Olsdatter Rosvoll. Ved kontrakt av 14. august ilB 1 3
avsto Ole Jakobsens eldste sønn, Jakob Olsen, sin odelsrett mot at Johannes
Halvorsen overlot han et jordstykke av Lyng, kalt Overenget (Stubbe).

----
563 H&FSt
----
Johannes Halvorsen Hegstad (1778-1850) og Anne Sophie Olsdatter
(1784-1826)
Johannes var fra Hegstad, sønn av Halvor Olsen og Anne Jakobsdatter. Han ble gift i
1809 med Anne Sophie Olsdatter, datter av eieren på Lyng mellom. Johannes tok
over gården etter sin svigerfar i 1808 for 4000 riksdaler.
I 1835 var gårdens besetning, 4 hester, 18 storfe, 38 sauer, 10 geiter og 2 griser,
og utsæden var 'A tønne hvete, 'A tønne rug, 50 tønner bygg, 30 tønner havre, l A
tønne erter og 17 tønner poteter.
Johannes Halvorsen hadde hele Lyng mellom til i 1835. Da overlot han halvpar
ten både av jordvei og hus for 800 spesiedaler til sønnen Jakob Johannesen. Den
andre halvpart solgte han i 1838 til Kristoffer Iversen Årstad for 900 spesiedaler.
Gårdenes navn ble da Lyng mellom østre og Lyng mellom vestre, og disse to går
dene lå helt inntil hverandre på vestsiden av veien fra Stiklestad.
Johannes og Anne Sophie fikk fire barn:
81. Anne, f. 1809 på Lyng, d. 1832.
82. Jakob, f. 1 8 1 2 på Lyng, gift første gang i 1 836 med Inger Iversdatter f. 1 807 d.
1 848. Gift andre gang med Sigrid Anfinnsdatter f. 1 825 på Støren. Han ble eier
av Lyng mellom vestre.
83. Kirsten Lorentse, f. 1 8 1 6 på Lyng, gift med enkemann Halvor Andersen Baglo f.
1797. Han ble eier av gården Baglo i Vinne og døde der i 1 876. Kirsten levde
som kårkone på Baglo til hun døde i 1905.
84. Halvor, f. 1819 på Lyng, gift i 1847 med Inger Olsdatter f. 1797 på
Overholmen. De ble gårdbrukere på Levring vestre. Han døde der i 1 889 og hun
i 1 871 . Han ble gift for andre gang i 1 879 med Mette Pedersdatter Levring, f.
1 849 på Gjermstadvald.
Lyng mellom vestre
GNR. 110, BNR. 1
Gården lå tidligere på sydsiden av veien, men etter raset ble den flyttet lengre mot
nord, i bakkene opp mot Smedstua. Etter at gården brant ned i 1938, ble den flyttet
tilbake til flatene på sydsiden av veien til nåværende plassering.
Jakob Johannesen (1812-1890) og ° Inger Iversdatter (1807-1848)
2) Sigrid Anfinnsdatter (1825-1900)
Etter at Lyng mellom ble delt, overtok Jakob Johannesen denne parten som ble kalt
Lyng mellom vestre i 1835. Han ble gift i 1836 med Inger Iversdatter. Hun var søs
ter av Kristoffer Iversen som i 1838 ble eier av den andre parten av Lyng mellom,

----
564 H&FSt
----
■ : 'J&y-\yiifå\ IP—* 1 «^m
1 t~i>i<-t ( rr -j?*mSm
w»
Lyng mellom vestre. FotoWideiøe
Lyng mellom østre. Inger var datter av Iver Kristoffersen Årstad f. 1774 på Levring og
Inger Jeremiasdatter Midt-Holmen, født 1779.
Inger døde i 1848 og Jakob giftet seg igjen i 1850. Denne gangen fikk han tak i en
kone fra Soknedal, og hun het Sigrid Anfindsdatter. Jakob døde i 1890 og Sigrid i
1900.
Ved skifte etter Jakobs første kone Inger i 1848, ser vi at det da var en husmanns
plass på gården.
I 1865 var besetningen 2 hester, 6 storfe, 20 sauer og 2 griser, og utsæden var 'A
tønne rug, 1 l h tønne bygg, 12 tønner havre og 10 tønner poteter.
Det var som nevnt en husmannsplass på gården, og den var på Holmen. Det kunne
ikke være noen stor plass. Den kunne fø bare to sauer, og de hadde en utsæd på 'A
tønne havre og 1 tønne poteter. I 1875 var det ingen husmannsplass under gården.
Jakob og Inger fikk tre barn:
Bl . Johannes, f. 1 838, d. 1 890, gift med Mette Pauline Andorsdatter. De ble eiere av
Volen vestre.
82. Inger, f. 1842. Hun utvandra i 1867 til Quebec, gift i USA med Jakob Andersen
Volen, f. 1840.
83. Iver Anneus, f. 1 845. Han ble neste eier av Lyng mellom vestre.
Jakob og Sigrid fikk tre barn
81. Dødfødt pike, 1851.
82. AnneSophie, f. 1853, d. 1862.
83. Anna Christina, f. 1858, gift i 1890 med enkemann Mikal Severin Andreassen f.
1 852 på Inderøy. Etter at de giftet seg, bodde de en tid på Lyng.

----
565 H&FSt
----
Iver Anneus Jakobsen (1845-1890) og Maria Otilie Ottesdatter (1866-1933)
Iver Anneus overtok gården i 1884 for kr 5600. Han ble gift i 1884 med Maria Otilie
Ottesdatter. Hun var datter av gårdbruker Otte Eliasen på Lyng søndre østre og kone
Anne Marta Olsdatter Lyng.
Iver og hans far døde på samme dag i 1890, og etter at Iver døde, giftet Maria seg
igjen. Sønnene Jakob og Oluf Anneus brukte Lyng som etternavn.
Iver og Maria fikk tre barn:
■jn
Familie på Lyng mellom vestre ca. 1930
Fra v.: Maria Berg, Oluf Anneus Lyng, Borghild Sundby, Jakob Lyng og Harald Marius Sundby.
81. Jakob, f. 1885, d. 1967, bodde på Lyng, ugift.
82. Oluf Anneus, f. 1887, d. 1970, bodde på Lyng, ugift
83. Inger Sofie, f. 1 889 d. 1 890, 6 mnd. gammel.
Severin Bernhard Berg (1854-1917) og Maria Otilie Ottesdatter (1866-1933)
Maria giftet seg igjen i 1893 med Severin Berg fra Røra, gårdsbestyrer på Forbregd,
sønn av Sivert Johnsen Berg og Beret Maria Pedersdatter fra Østvoll. Severin døde i
1917.
Gården var da på 160 mål plogland, og det var en besetning på 4 hester og 15
naut. Etter at Severin døde, dreiv Maria gården inntil 1930 da hun solgte til Harald
Marius Sundby som var gift med datteren Borghild.
Under raset i 1893 ble det store skader på gården. Gården måtte fraflyttes øye
blikkelig for elva tok nytt leie omtrent der de fire Lynggårdene lå. Ingen mennesker
kom til skade og Severin fikk kr 7160 i erstatning.
LYNG


----
566 H&FSt
----
Det var to tjenere på gården ras
natta 1893. En var Ellev Ellevsen fra
Stubbe under Stene. Han var 19 år.
Ellev kjøpte senere Auskinnesset.
Denne eiendommen ble kalt
Tingvoll. Han ble gift med Ragnhild
Elise Pedersdatter Lindset.
Den andre var Anton Martinsen.
Han fortsatte som dreng på Lyng en
tid etter raset. Senere fikk han arbei
de på jernbanen. Hans far kjøpte
Høknes, og Anton bodde der i 1900.
Han reiste til Amerika en tid, senere
kom han tilbake og giftet seg med
Anna Mikalsdatter Kålen fra Ekle.
Han tok senere over heimen Høknes.
Severin og Maria fikk to barn:
81. Borghild, f. 1895, d. 1974,
gift i 1922 med Harald
Marius Sundby, neste bruker
på Lyng mellom vestre.
82. Iver, f. 1897, døde som barn.
Maria og Severin Berg med barna.
Fra v. Borghild, Oluf Anneus og Jakob. r o io s. Bjerka
Harald Marius Sundby (1889-1976) og Borghild Severinsdatter Berg
(1895-1974)
Harald Marius var fra Sundby sønn av Johan Olaus Larsen Sundby og Pauline
Hansdatter. Før han overtok gården i 1930, dreiv Marius drosjetransport, og han for
paktet også Stiklestad prestegard
en tid.
20. januar 1938 brant gården
ned til grunnen.
Marius og Borghild fikk en
sønn:
81. Johan, f. 1925, d. 1925.
1 1955 overlot Marius gården til
brorsønnen, Johan. Johan er sønn
av Per og Dagrun Sundby, gift
med Astrid Ryan. Nå er det deres
datter, Bjørg, og Jan Morten
Sliper, som er eiere på Lyng
mellom vestre.
Borghild og Marius Sundby
HEIMER OG FOLK - STIKLESTAD 1 800-1940

 

----
567 H&FSt
----
Marius Sundby på selvbinderen ca. 1940.
Slåttonn på Lyng mellom vestre.
Fra v. på vogna: Rolf Iversen, Marius Sundby, Jakob Lyng, Nelly Austli, Oluf Anneus Lyng, Johanne Austli.

 

----
568 H&FSt
----
Overenget / Stubbe
GNR. 110, BNR. 2
Stubbe 1954.
I 1813 avsto Johannes Halvorsen Midt-Lyng jordstykket Overenget, eller Stubbe som
det fikk til navn, til Jakob Olsen Lyng. Eiendommen var på ca. 50 mål.
1 1850 overtok Peder Paulsen Stubbe.
Jakob Olsen Lyng (1786-1858) og ° Lisa Jensdatter (1790-1818)
2) Kirsti Olsdatter (1769-1848)
Jakob og Lisa hadde ingen barn, men i 1815 var det registrert et barn som var hos
dette ekteparet og hun het:
Jakob hadde heller ikke barn i sitt andre ekteskap.
Lensmann Rygh fikk auksjonskjøte på Stubbe i 1850, og han solgte gården umid
delbart til Peder Paulsen.

 

----
569 H&FSt
----
Peder Paulsen (1793-1843) og Magnhild Jensdatter (1798-1873)
Peder Paulsen var fra Sundlo i Skogn. Han ble gift i 1818 med Magnhild Jensdatter
Rosvoll.
Magnhild var datter av Jens Olsen Rosvoll og Anne Johannesdatter.
Peder og Magnhild kom nok til Lyng før de kjøpte Stubbe, for den yngste datte
ren ble født på Lyngsvaldet, og Peder var da husmann. En kan ikke se at han har vært
på noen av de andre husmannsplassene på Lyng, så det er mest trolig at han var på
Stubbe allerede i 1837.
Peder fikk ikke den gleda å være bruker på egen gard så veldig lenge, for han døde
allerede samme året som han kjøpte Stubbe. Magnhild sto da som eier av gården, og
hun hadde hjelp av de to sønnene Petter og Johannes med drifta.
1 1865 var besetningen 1 hest, 1 storfe, 5 sauer, 3 geiter og 1 gris, utsæden var l A
tønne bygg, 3 tønner havre og 3 tønner poteter.
Under Stubbe var det en husmannsplass, Øvre Stubbe.
Peder og Magnhild fikk sju barn:
82. Petter, f. 1821 på Rosvoll, d. 1894, gift i 1871 med Anne Martha Olsdatter f.
1 824 på Ness. Før han giftet seg, var han i Amerika en periode, fra 1 866 til
1 871 . Petter ble bruker på Lyng søndre.
83. Johannes, f. 1823 på Hallan, gift 1872 med Maria Kristoffersdatter f. 1836 på
Årstad. Johannes ble bruker på Eklo og Stor-Vuku, og han tok Eklo som etternavn.
Han døde i Stor-Vuku i 1929, 105 år gammel. (Se Verdal historielags skrifter,
årbok 2001 artikkel om Johannes Pedersen Eklo.)
84. Guruanna, f. 1 827 på Hallan, gift i 1 861 med Åge Larsen Lyngsholmen, f. 1 830
på Eklovald. Disse finner du mer om under Lyngsholmen, Lyng søndre.
85. Pauline, f. 1830 på Hallan, gift med Anders Pedersen Holmli, og de ble neste
eiere av Stubbe.
86. Olaus, f. 1834 på Rosvoll. Han døde i 1838 på Lyngsvaldet.
87. Anne Martha, f. 1 837 på Lyngsvaldet, d. 191 8 i USA. Hun ble gift med Gunder
Guttormsen Eklo, f. 1834 i Skogn, d. 1915. De ble brukere på Eklo i 1865-66
og utvandra senere til Amerika.
Anders Pedersen Holmli (1831-1902) og Pauline Pedersdatter Stubbe (1830-
1915)
Anders Pedersen var født på Holmli, sønn av Peder Olsen Holmli og Kirsti
Andersdatter. Han ble gift i 1873 med Pauline Pedersdatter, datter på Stubbe. Samme
år som de giftet seg, døde Paulines mor. Hun hadde hittil hatt hjemmel på Stubbe.
Anders og Pauline overtok da Stubbe.
De fikk ingen barn, og da Anders døde i 1902, overtok Anne Kristine Eklo går
den. Hun var datter av Johannes Pedersen Eklo, bror av Pauline. Pauline døde på
Stubbe i 1915.
Anders og Pauline hadde en fostersønn:


----
570 H&FSt
----
K
Bilde fra Stubbe. Begravelsen etter Anders Stubbe
i 1902. Bildet er tatt utenfor den gamle "litjstug
gu". På kvit hest: Inger Eklo og Petter Holmen. På
svart hest: Anna Eklo og Odin Eklo. I døra: Anne
Eklo med kvitt forkle, Pauline Stubbe.
(Bildet tilhører Ingrid Bjørgan)
81. Peder Olsen Holm f. 1863 i
Bodø. Peder var brorsønn av
Anders, og han utvandra til
Amerika i 1881 som P.O.
Stubbe
Pauline og Anders Stubbe.
"I^H

 


----
571 H&FSt
----
Anne Kristine Johannesdatter Eklo
Anne Kristine var ugift. Hun drev Stubbe til
i 1921. Da overtok Johan R Libak fra
Stjørdal gården. Han var gift med søsteren til
Anne Kristine, Anna Pauline Johannesdatter
Eklo.
Johan Peter Jonsen Libak (1876-1961) og
Anna Pauline Johannesdatter
(1882-1928)
Johan Peter og Anna Pauline ble gift i 1905.
Johan Peter var fra Stjørdal, og etter at de
giftet seg, bodde de i Vuku og Meråker før
de overtok Stubbe i 1921.
Johan arbeidet som oppsynsmann ved
jernbanen.
Johan og Anna hadde fem barn
81. Marit, f. 1906 på Vuku store, d.
1 967, gift i 1 932 med Lars Valstad, f.
1904, d. 1983, gårdbruker på
Valstad østre.
82. Gunlaug, f. 1908 i Meråker,
d. 1972, gift i 1940 med
Ingolf Holmen, gårdbruker på
Øst-Hellan.
83. Alfhild, f. 1913 på Heimdal,
d. 1916 på Stubbe.
85. Ingrid, f. 1918, gift med Ole
Bjørgan, f. 1913, d. 1990,
gårdbruker på Bjørgan.
Lars Valstad og Marit Johansdatter
hadde Stubbe en kort tid før Georg
Matheus Haga tok over i 1939.
På Stubbe. Fra venstre: Gunlaug Libak, Marie Eklo, Anna
Libak. Anne Eklo, Odin Eklo. Foran: "bestemor Stjørdal",
Marit Libak og Johan Petter Libak. Sittende "gammel-Ane".
Georg Matheus Haga (1896-1978) og Borghild Lunnan (1907-1991)
Matheus var fra Haga østre, og hans foreldre var Johannes Mikalsen Haga og Julie
Jakobsdatter Skei. Han ble gift i 1927 med Borghild Lunnan. Hun var datter av
Edvard og Gustava Lunnan.
Før han giftet seg hadde Matheus en sønn med Anne Eleseusdatter, bosatt i Eklo:
LYNG

 

 

----
572 H&FSt
----
Familien til Borghild og Matheus. Bak: Johannes, Gunvor, Jorun og Bergljot.
Matheus og Borghild hadde fire barn:
Bl . Gunvor, f. 1929, gift med Øivind Hojem, f. 1923, d. 1995. De bosatte seg på
Moen, som inntil da hennes far var eier av.
82. Jorun, f. 1933, gift med Svein Musum. De er bosatt i Trondheim.
83. Bergljot Margit, f. 1936, gift med Knut Johnsen. De bosatte på Ørmelen i Verdal.
84. Erling Johannes, f. 1936, d. 1991, gift med Synnøve Sørhaug, og de ble neste
eiere på Stubbe. Nå er det deres sønn, Morten Egil som er eier.
HEIMER OG FOLK - STIKLESTAD 1 800 1940


----
573 H&FSt
----
Lyng mellom østre
GNR. 110, BNR. 3
:sBB
6»
'"*•S-
~ ? :fc:
■<«
'.i-Æ
. ■ É
£■
Jf-
Lyng mellom østre. I bakgrunnen Lyng søndre vestre (Forbord). FoioWidei
Kristoffer Iversen Årstad (1805-1888) og Anne Arntsdatter (1802-1872)
Kristoffer tok over gården i 1838, og han var eier til i 1860. Da solgte han den for
1000 spesiedaler til Haldor Jakobsen Berg. Etter salget av Lyng flyttet de til Kvello,
og begge døde der.
Kristoffer var skolelærer, sønn av Iver Kristoffersen Årstad og Inger Jeremiasdatter
Midt-Holmen. Han ble gift i 1829 med Anne Arntsdatter, født 1802 på Lundskin,
datter av Arnt Sivertsen og Maria Ellevsdatter. Kristoffer døde i 1888 på Kvello (Se
Garnesætta Verdalsboka bind V s. 451)
Kristoffer og Anne fikk seks barn:
81. Ingeranna, f. 1830 på Årstad, d. 1906 på Skrove, gift i 1858 med Kristen
Johnsen Søkstad, f. 1 828 i Lom, d. 1 894. De bosatte seg hos hennes foreldre på
Kvello, og Kristen arbeidet hos sin svigerfar til i 1 885. Da ble han driver av går
den.

----
574 H&FSt
----
82. Arnt, f. 1831 på Årstad, d. 1908 i Nordland, gift med Magdalena Hansdatter,
f. 1 842 i Målselv. De var husmannsfolk i Målselv og fikk åtte barn.
83. Iver, f. 1833 på Årstad, d. 1885, gift med Ingeborg Anna Olsdatter Breding, f.
1 843, d. 1 881 . Iver var sersjant og senere fanejunker, og han overtok Breding
østre i 1 869.
84. Maria, f. 1836 på Årstad, d. 1915, gift med Johannes Pedersen Eklo. Se under
Stubbe.
85. Anders, f. 1 840 på Lyng mellom, han utvandra til Amerika i 1 866, gift i Amerika
og fikk seks barn.
86. Jeremias, f. 1 846 på Lyng mellom. Han utvandra til Minnesota, Amerika i 1 871 .
Haldor Jakobsen Lyng (1827-1911) og Martha Bardosdatter (1830-1930)
Haldor var født på Berg, sønn av Jakob Besse Berg og Karen Halvorsdatter. Han kjøp
te Lyng mellom østre i 1860. Han ble gift i 1861 med Martha Bardosdatter, datter av
Bardo Andersen Rosvoll og Kiersti Pedersdatter. Det gikk nok ikke så bra med drifta
til Haldor, for vi ser at i 1867 ble gården solgt på tvangsauksjon, og Haldor med fami
lie utvandra til Amerika, han i 1867, hun og tre barn i 1871.
I 1865 var gårdens besetning på 2 hester, 6 storfe, 20 sauer og 2 griser, og utsæ
den var 1 L /2 tønne bygg, 12 tønner havre og 10 tønner poteter.
Under gården var det 3 husmannsplasser, alle het Lyngsholmen.
Haldor og Marta giftet seg i 1861, og de fikk tre barn:
81. Karen, f. 1861.
82. Kristine, f 1863.
83. Jakob, f. 1866.
Johannes Olsen Haga (1832-1890) og Karen Maria Andersdatter Stuskin
(1833-1920)
Haldor Jakobsens bo ble i 1867 tatt under konkursbehandling, og gården ble solgt
på auksjon for kr 4920 til Johannes Olsen Haga. Etter at Johannes døde i 1890,
hadde enken Karen Marie gården til i 1894 da hun solgte den til sønnen Johannes
Johannesen.
Johannes var født på Haga, sønn av Ole Halvorsen og Martha Johannesdatter. (Se
Næssætta, Verdalsboka bind IV side 466). Han ble gift i 1868 med Karen Maria
Andersdatter Stuskin. Hun var datter av Anders Jakobsen Stuskin og Martha
Sevaldsdatter. Johannes døde på Lyng i 1890, og Karen Maria døde på Aldersheimen
i 1920.
Johannes og Karen fikk tre barn:
Bl . Johannes, f. 1 870. Han ble neste eier av Lyng mellom østre.
82. Anna Margrete, f. 1872, d. 1917 på Karmhus, gift i 1895 med Hans Olaus
Pettersen Karmhus. De ble brukere på Karmhus vestre i Leksdalen.
83. Mette Oline, f. 1876, d. 1944 i Trondheim. Hun var ugift, og etter 1900 flyttet
hun til Trondheim hvor hun blant annet var selskapsdame for fru Bøckmann.

----
575 H&FSt
----
Johannes og Karen hadde en fostersønn:
Anneus Martinsen Lyng f. 1882. Han vokste opp som fostersønn på Lyng. Hans
foreldre var ungkar Martin Julius Andreasen Stiklestad og pike Berntine
Pedersdatter Lyng. Berntine var tjenestejente her på Lyng, og Anneus regnet Karen
og Johannes Lyng som sine foreldre. Anneus utvandra til Amerika i 1902.
Johannes Johannesen Lyng (1870-1935) og " Oline Gustava Olsdatter Ness
(1867-1905) 2) Berit Martha Balgård (1886-1979)
Johannes ble gift i 1892 med Oline Gustava Olsdatter Ness, datter av Ole Olsen Ness
østre og Gurianna Larsdatter.
Også denne gården ble ødelagt under Verdalsraset, og Johannes fikk kr. 6800 i
erstatning. Han fortsatte med drifta av gården til i 1903. Da utvandra han til Amerika.
Etter at kona Oline var død av tuberkulose i 1905, kom han heim for å ta med barna
til Amerika.
Datteren Karla ønsket ikke å bli med. Hun flyttet sammen med farmor Karen og
tanta Mette til Karmhus der tante Anna var gift. Lilly var for lita til å ta med, så hun
kom til Mette og Erik Hojem i Skogn, der hun vokste opp. (Mette var slektning av
hennes mor Oline, født Ness)
Foto fra Lyng mellom østre i 1902. Fra venstre Oline Olsdatter Ness (Lyng), Karen Marie Lyng, Anna Lyng
Karmhus (datter av Karen Marie), Olaus Karmhus (gift med Anna Lyng), Karla Lyng Sende (datter av Oline
Olsdatter Ness), Mette Lyng (datter av Karen Marie Lyng).


----
576 H&FSt
----
riss
m m
li
i«p
IPJP - .1 - *3S*~*W" » W^.
Folket på Lyng mellom samlet på gardsplassen i 1902.
Olga, Julie og Oskar ble med far Johannes til Amerika i mars 1906.
Johannes giftet seg i 1908 med Berit Martha Balgård, født 1886 i Verdal, og de fikk
tre barn. Johannes dyrket opp og drev som farmer i Nord Dakota.
Johannes og Oline fikk seks barn:
81. Karla Gustava, f. 1893, d. 1991, gift med Peder Edvard Johannesen Sende f.
1 885, d. 1959. De ble brukere på Sende nedre søndre.
82. Olga Johanne, f. 1895, d. 1973, gift i Amerika med Edvard Olsson.
83. Julie Otilie, f. 1896, d. 1981, gift i Amerika med Henry Dammen.
84. Oskar, f. 1899, d. 1996, gift i Amerika med Alice Langlie.
85. Marie, f. 1901, d. 1902.
86. Lilly Margrethe, f. 1903, d. 1988, gift med Ingolf Sandberg f. 1903, d. 1984.
De var bosatt på Ronglan hvor Ingolf dreiv som lastebileier.
Nils Andersen Brenne (1877-) og Laura Serianna Pedersdatter (1878-)
I 1904 kjøpte Nils Andersen Brenne Lyng mellom østre, og han hadde gården til i
1910.
Nils Andersen var født i Skogn. I 1900 var han gårdsbestyrer på Brenne mellom i
Skogn. Han var sønn av gårdens eier. Han var da ugift.
Nils og Laura hadde to barn:
81. Alfred Godtvard, f. 1904 på Lyng.
82. Peder Andreas, f. 1909 på Lyng, d. 1909.

----
577 H&FSt
----
Foto fra 1 897. Julie Sicilie og Johan Martin Skavhaug med sine fire barn, fra v. John Albert
Magda Sofie, Ida Marianne, Ingemar Alfred.
Johan Martin Ågesen Skavhaug (1854-1930) og Julie Cecelie Jakobsdatter
(1860-1950)
Johan Martin var født på Breding, sønn av Åge Jeremiasen Bredingsvald og Marit
Johnsdatter Breding. Åge var da leilending på Skavhaug nedre. Johan Martin ble gift
i 1882 med Julie Cecelie Jakobsdatter, født 1860 på Molden, datter av Jakob Olsen
og Serianna Olsdatter.
Johan Martin var standart]unker og var på Reitaunet og Holmsveet før han kjøp
te Lyng mellom østre i 1910. Han hadde gården til 1920 da han overlot den til søn
nen Ingemar Alfred.
Johan Martin og Julie Cecelie fikk fire barn:
81. Magda Sofie, f. 1 883 på Molden ; d. 1 957, gift i 1 91 2 med Nils Marius Aspås,
f. 1885, d. 1974. De bosatte seg i Trondheim der Nils var ansatt som hoved
bokholder i Spareskillingsbanken.


----
578 H&FSt
----
82. John Albert, f. 1890 på Reitaunet, d. 1984, gift med Johanna Øgstad. Han kjøp
te Fagerhøy i 1936. (Se under Hegstad).
83. Ida Marianne, f. 1892 på Holmsveet, d. 1982 gift i 1914 med Johan Hofstad.
De tok over Stiklestad østre i 1 922.
84. Ingemar Alfred, f. 1 896 på Holmsveet, gift med Signe Hofstad, datter av Sefanias
og Laura Sofie Hofstad på Stiklestad østre. Ingemar ble neste bruker på Lyng
mellom østre.
Ingemar og Signe Skavhaug med barn. Foran, Signe og Ingemar. Bak, Johanne, Johan Martin, Sigrid, Laura.
Ingemar Alfred Skavhaug (1896-1985) og Signe Hofstad (1895-1980)
Ingemar og Signe fikk fire barn:
81. Laura Sofie, f. 1922, gift med Arent Berg Wilhelmsen f. 1913, d. 1992. De
bosatte seg i Bergen.
82. Johanne, f. 1924, gift med Arne Kjelås, f. 1920 på Inderøy. De bosatte seg på
Øra. Arne drev med lastebiltransport av grus fra eget grustak på Tinden.
83. Johan Martin, f. 1928, gift med Hallbjørg Lunnan, f. 1934 i Raset. Han ble neste
eier på Lyng mellom østre.
84. Sigrid, f. 1 934, d. 1 983, gift med Hermod Ålberg, f. 1 936 på Sparbu. De bosat-
Nå er det sønn av Johan og Hallbjørg, Inge, som er eier på Lyng mellom østre.
HEIMER OG FOLK - STIKLESTAD 1 800-1940

 

----
579 H&FSt
----
Lyngsmoen
GNR. 110, BNR. 4
Lyngsmoen ca. 1950.
Otte Johannesen Skjørdal (1805-1869) og Brynhild Jonsdatter Landstad
(1818-1895)
Lyngsmoen ble fradelt fra Lyng mellom østre i 1863, og første eier var Otte
Johannesen Skjørdal. Han var sønn av Johannes Eriksen Skjørdal og Anne
Ottesdatter. Han ble gift i 1861 med Brynhild Jonsdatter Landstad, datter av Joen
Joensen Landstad og Elie Sevaldsdatter.
Otte døde i 1869, og Brynhild fortsatte som bruker fram til i 1875 da hun solgte
til Petter Larsen. Otte betalte 73 spesiedaler 60 skilling for Lyngsmoen, og da
Brynhild solgte, ble prisen 190 spesiedaler.
I 1865 hadde de en besetning på 4 sauer og en utsæd på Vs tønne bygg, V 2 tønne
havre og 1 tønne poteter.
I 1875 var besetningen 3 sauer og 1 gris. Da sådde de Vs tønne bygg, V 2 tønne
havre og satte 2 tønner poteter.
Otte og Brynhild fikk en datter:
Bl . Anne Martha, f. 1 861 på Lyng, d.
1861
LYNG


----
580 H&FSt
----
Petter Larsen (1835-1878) og Marit Olsdatter (1831-)
Petter var født på Melbyvald, sønn av Lars Pedersen og Martha Larsdatter. Marit var
født på Leirfallkålen, datter av Ole Olsen og Hjertru Tørrisdatter. Før de kom til
Lyngsmoen, var de husmannsfolk på Tanggjerdet under Rosvoll. Petter døde på
Lyngsmoen, men Marit har vi ikke noe sikkert dødsår på. Det er mulig at hun var på
legd på Forbregd i 1891.
Petter og Marit ble gift i 1858, og de hadde to barn:
Bl . Ole Martin, f. 1 859 på Lyng. Han var dreng på Nord-Lyng da han ble konfirmert
i 1875.
82. Laura, f. 1864 på Rosvollvald. Hun utvandra til Amerika i 1884.
Martinus Olsen (1838-1912) og Kristine Jensdatter (1832-1908)
I 1882 kjøpte Martinus og sønnen Iver Anneus Lyngsmoen sammen. Før de kom hit
var Martinus husmann på Lyngsøran søndre. Han var sønn av Ole Gundersen Eggen
og pike Anne Nilsdatter Sundbyvald. Kristine var datter av Jens Jensen Almenningen
og Kiersti Olsdatter. Kristine døde på Lyngsmoen i 1908, og Martinus døde på
Prestmo i 1912.
Martinus og Kristine ble gift i 1859, og de fikk en sønn:
Bl . Iver Anneus, f. 1 859 på Nessvald. Han ble neste bruker på Lyngsmoen.
Iver Anneus Martinusen Prestmo (1859-1914) og Ingeborg Anna Petersdatter
(1855-1919)
Anneus ble gift i 1880 med Ingeborg Anna Petersdatter. Hun var født på
Steingrunnan, datter av Peter Olsen og Henrika Simonsdatter.
Anneus og Ingeborg Anna kjøpte Prestmo, fradelt Augla, i 1896, og tok Prestmo
som slektsnavn. Martinus ble da eneeier på Lyngsmoen fram til sønnesønnen Anton
Julius Prestmo overtok.
Anneus og Ingeborg fikk ni barn:
81. Marianne Kristine, f. 1880 på Lyngsmoen, d. 1921 i USA, gift med Anneus
Skavhaug, f. 1882, d. 1952.
82. Petter Halfdan, f. 1 882 på Lyngsmoen, d. 1953, gift med Sofie Andreasdatter, f.
1 887, d. 1952. De var brukere på heimen Gjermstad vestre.
83. Anton Julius, f. 1884 på Lyngsmoen, gift med Anna Hojem, f. 1878 i Frol, d.
1963, neste bruker på Lyngsmoen.
84. Marius, f. 1887 på Lyngsmoen, d. 1887.
85. Marie Karoline, f. 1 888 på Lyngsmoen, d. 1965, gift med Ole Alfred Anneusen
Molde, f. 1884. De var brukere på heimen Molde på Haug.
86. Karen Henrikke, "Rikke", f. 1891 på Ekle, der hennes foreldre var forpaktere, d.
1970, gift med Lars Haugan, f. 1895, d. 1947. De var brukere på heimen
Eklosveet i Raset.

----
581 H&FSt
----
Anneus Prestmo med familie.. Bak f. v.: Karen Henrikke, Marianne Kristine, Peter Halvdan, Anton, Marie Karoline.
Foran f. v.: Hermann Alfred, Anneus, Johan, Ingeborg Anna, Ingrid Sofie. Bildet er tatt i 1908 og er hentet fra
Bjerkan-arkivet.
87. Hermann Alfred, f. 1894 på Lyngsmoen, d. 1991, gift med Jenny Alfrida
Iversdatter Fiskvik, f. 1900, d. 1978. De ble neste eiere på Prestmo.
88. Ingrid Sofie, f. 1898 på Lyngsmoen, d. 1942, gift med Kristoffer Haugan, f.
1 888, d. 1934. Han var kaptein i militæret, og de var bosatt på Ørmelen.
89. Johan Kristian, f. 1900, d. 1954 som butikksjef i Trondheim, gift i 1923 med Eva
Østerås, f. 1904 på Bakklandet, d. 1974.
Anton Julius Anneusen Prestmo (1884-1966) og Anna Pauline Andreasdatter
Hojem (1878-1963)
Anton ble gift i 1907 med Anna Pauline Andreasdatter Hojem. Hun var født på
Grevskottvald, datter av Andreas Severin Sakariasen Hojemsaunet og Kirsten
Langsåvoll. De eide Mo søndre.


----
582 H&FSt
----
Anna Pauline Andreasdatter Hojem og Anton Julius Anneussen.
Etter utraset kjøpte far til Anton, Iver Anneus, et jordstykke i Raset av Sefanias
Hofstad. Dette jordstykket delte han mellom sønnene Anton og Hermann. Anton
begynte å dyrke opp sitt stykke i 1923, og kalte heimen Grønnmyra. Dette var før
staten delte opp Raset i nybrottsbruk, og derfor er Grønnmyra litt mindre enn de
andre nybrottsbrukene i Raset.
Arne Vaterholm som overtok Grønnmyra etter Anton, forteller at uthuset på
Grønnmyra ble ferdig oppsatt av Marius Weie for 200 kroner. Arne forteller også at
Anton var litt av en kraftkar. Under nydyrkinga braut han av jernstauren, og den står
enda sammensveiset på Grønnmyra som et minne. Under grøftearbeidet ble han lens
for drensrør, men heime på Lyngsmoen hadde han rør. Den eneste måten å frakte de
på var å bære dem, og han bar 37 drensrør i en strisekk fra Lyngsmoen til
Grønnmyra. Etter at han overgå heimen, dreiv han med vedarbeide. Da han var
mellom 80 - 85 år tok han på seg en jobb med å hugge favnved. Arne forteller at da
han kom heim om kvelden, var han i dårlig humør for han greidde ikke å hugge mer
enn en favn ved på en dag. Han var vant med å hugge to favner da han var i sine beste
år.
Anton dreiv Lyngsmoen sammen med nydyrkinga i Raset, men i 1930 solgte han
Lyngsmoen til Arne Kornelius Nilsen fra Skånes. Arne Kornelius vokste opp der og
tok Lyngsmo som etternavn.


----
583 H&FSt
----
Anton og Anna hadde ingen barn, men Anny Alvhilde Gundersen, f. 1921, ble
oppfostret hos dem. Anny var datter av Oskar Gundersen og søster til Anton, Ingrid
Sofie. Anny ble gift i 1944 med Arne J. Vaterholm.
Arne Kornelius Lyngsmo (1898-1980) og Jenny Konstanse Gundersen (1901
1981)
Arne Kornelius var fra
Skånes, sønn av Nils
Pettersen og Anna Pauline
Andreasdatter Hojem. Arne
vokste som nevnt opp på
Lyngsmoen, og han ble gift
med Jenny Konstanse
Gundersen fra Mo, datter av
Jon Andreas og Anna
Berntine Gundersen.
Arne var anleggsarbeider
på veivesenet i Trøndelag, og
en tid arbeidet han også i
Odda og Stavanger. Anleggs
arbeidet tok slutt da han
Fem generasjoner på Mo og Lyngsmoen. Fra. v. Anna Berntine Gundersen, Borghild Alfrida Lyngsmo, Jenny
Konstanse Lyngsmo, Turid Jensen og Kjerstine Nilsdatter Fårenvald.
LYNG

 


----
584 H&FSt
----
pådro seg alvorlige skader etter et fall fra en lastebil, og etter dette ble han driver av
småbruket Lyngsmoen.
Arne og Jenny var aktivt med i arbeiderbevegelsen i mange år, han i parti og fag
organisasjon og hun i Arbeiderkvinnelaget. Hun var også med i kommunale nemn
der og utvalg.
Arne og Jenny fikk sju barn:
81. Borghild Alfrida, f. 1 920 på Lyngsmoen, d. 1 994, gift med Jakob Jensen, f. 1912
i Trondheim. De bosatte seg på Levanger, og Jakob arbeidet på Røstad skole.
82. Jan Arnold, f. 1921 på Ness, d. 2003, gift med Margit Melhus, f. 1927. De
bosatte seg på Øra.
83. Ottar Martin, f. 1922 på Fossheim, gift med Dagmar Mikalsen fra Nannestad.
84. Gunnar Normann, f. 1924 på Mo, gift med Petra Grav fra Ytterøy.
85. Torstein Georg, f. 1926 på Mo, gift med Karen Tørresdal fra Røra.
86. Knut, f. 1 929, gift med Petra Sågen, d. 2005. De bosatte seg i en villa som Arne
og Jenny satte opp ved Lyngsmoen.
87. Asbjørn, f. 1932, gift med Anne Kamsvåg fra Tingvoll.
Dagens eier er Håkon Lyngsmo, sønn av Jan Arnold og Margit Lyngsmo.
Nyvold
GNR. 110, BNR. 6
Martin Mikalsen Nyvold (1866-1939) og Karen Anna Andorsdatter (1856-
1939)
Nyvold ble fradelt Lyng mellom sist på 1800-tallet, og det var Martin som bygde hus
og startet opp på Nyvold. Martin og Karen Anna giftet seg i 1900 og Martin hadde
da Nyvold som bosted. De tok også Nyvold som etternavn. Det er mulig at det er
denne Martin Mikalsen som var tjener på Melbygraven i 1891.
Martin ble født på Reppesvald av foreldre, Mikal Henriksen og Marta
Rasmusdatter. Mikal og Marta flyttet til Sverige i 1885.
Karen Anna ble født på Skrovevald av foreldre, Andor Nilsen og Inger
Rasmusdatter.
Martin og Karen Anna døde begge på Nyvold, med bare 19 dagers mellomrom.
Hun døde 7/12 og han 26/12.
Etter at Martin og Karen døde, kjøpte Arne Lyngsmo eiendommen og slo den
sammen med Lyngsmoen.
Martin og Karen Anna hadde ingen barn.

----
585 H&FSt
----
Lyngsaunet
GNR. 110, BNR. 7
Lyngsaunet 1954. FoioWiderar
I 1901 kjøpte Eliseus Nilsen Futager 45 mål jord av Johannes Johannesen på Lyng
søndre østre og bygget opp heimen Lyngsaunet. Eliseus tok da Lyngsaunet som
slektsnavn.
Eliseus Nilsen Lyngsaunet (1865-1949)0g Anna Kristine Aagesdatter (1860-
1932)
Eliseus startet opp med å kjøpe en gammel stue i Okkenhaug og sette den opp på
Lyngsaunet.
Eliseus var en meget dyktig og mye brukt gråsteinsmurer, og det var mange grå
steinsmurpiper etter han rundt omkring på gårdene i bygda. Som så mange i disse
harde tider måtte også Eliseus være nøye med bruken av penger. Det fortelles at en
gang han var på vei til mureroppdrag i Ness, møtte han en kjenning på Øra. Denne
spurte Eliseus hvorfor han ikke tok veien over elva heller enn å sykle helt rundt om
Øra. Da svarte Eliseus at hvorfor betale 10 øre i fergepenger når en har sykkel.
Eliseus var også maskinist for "Hallems motortreskelag" som omfattet småhei
mene i Hallem, Stiklestad og Lyng. Laget startet opp i 1920, og fra regnskapet i 1921
LYNG


----
586 H&FSt
----
Eliseus Lyngsaunet på vei til Melbyvollen under krigen
Bildet er trolig tatt på Kvelstadenget
ser vi at betalingen for maskinist og forlegger til sammen var kr 8,00 pr. dag. Det var
stadig nedgang i lønningene i disse tider, og i 1924 var dagpengene for disse to fast
karene kr 7,00. I 1926 var det kr 6,00, i 1927 kr 5,00 og i 1928 kr 4,00. Fast for
legger disse årene var Marius Hallem. I 1929 var det harde forhandlinger mellom
maskinist og styret. Eliseus forlangte da kr 4,00 pr dag og styret gikk inn for kr 3,50.
Det ble ikke enighet på dette møtet, men en uke senere var det nytt møte, og da gikk
styret med på kr 4,00 pr. dag i maskinistlønn. Som forlegger ble da ansatt Harald
Lyngsaunet, og han fikk kr 3,00 pr dag. Men disse dagpengene holdt seg ikke lenge,
for i 1931 var lønnen henholdsvis kr 3,00 og 2,75. Disse dagpengene holdt seg fram
til 1937, og da ble det igjen litt oppgang.
Det var høstens store begivenhet for guttungene når Eliseus kom med "Nidarosa"
og den store bensinmotoren. Denne motoren var ikke alltid så villig til å lystre ordre
fra Eliseus. Det fortelles at en gang hengte regulatoren på motoren seg opp. Den gjor
de laust og gikk helt amok. Det var ikke mulig å komme i nærheten av den løpske
motoren, og det eneste våpenet Eliseus fant, var en kornstaur, og med denne greide
han å få stoppet utysket.
Eliseus ble gift i 1888 med Anna Kristine Ågesdatter. Hun var datter av Åge
Johansen og Gurianna Paulsdatter. De var husmannsfolk på Sulstua, senere brukere
på Brandås i Ness.


----
587 H&FSt
----
Eliseus ble tidlig enkemann, for hans kone døde i 1932, og Eliseus overlot gården
i 1949 til sønnesønnen Alf Lyngsaunet, sønn av Nelius og Inga Lyngsaunet på Visøya
under Bjartnes.
Nå er det sønn av Alf og Pegny Lyngsaunet, Nils Helge, som er eier på Lyngsaunet.
Eliseus og Anna fikk sju barn:
81. Secelie, f. 1887 på Lyngsvald, d. 1971. Hun var ugift, og bodde ien leilighet
over sykkelverkstedet hos sin bror Oskar. Secelie hadde en sønn med Arne Martin
Hansen fra Levanger: Harald f. 1907 på Lyngsaunet. Harald dreiv med drosje
transport, og han var en mye benyttet spillemann på fester og andre tilstelninger.
Det var trekkspillet som var hans favorittinstrument.
82. Anna Gustava, f. 1890 på Lyngsvald, d. 1970. Hun var ugift og sammen med
søsteren Inger Anna bosatte de seg på Kirkebakken.
83. Inger Anna, f. 1892 på Lyngsvald, d. 1979. Hun var ugift.
84. Nelius, f. 1 895 på Lyngsvald, d. 1 979, gift med Inga Moen, f. 1 895, d. 1 972.
De dyrket opp nybrottsbruket Visøya, kjøpt av Bjartnes.
85. Oskar, f. 1897 på Lyngsvald, d. 1979, gift med Agnes Alstad, f. 1905, d.
1985. Oskar dreiv som sykkel reparatør på Stiklestad.
86. Sigurd, f. 1899 på Lyngsvald, d. 1900.
87. Olga, f. 1903 på Lyngsvald, d. 1903.
Kirkebakken
I 1921 kjøpte Eliseus Lyngsaunet et jordstykke som han kake Kirkebakken. Dette
området hørte inn under Lyng nordre, derfor har det fått gårdsnr. 111.
Like ved husene er det en haug der det i eldre tider var en kirke og kirkegård og
dette ga da navn til eiendommen.
Jordstykket sto übebygd fram til 1928. Da satte Harald Lyngsaunet opp en liten
stue der. Harald flyttet aldri dit, men hans onkel, Nelius Lyngsaunet bodde der en tid
før han i 1932 startet opp med nybrottsbruk på Visøya. Senere bodde Iver Haldorsen
her fram til i 1948 da søstrene Anna Gustava og Inger Anna Lyngsaunet flyttet hit.
Anna Gustava Lyngsaunet (1890-1970) og Inger Anna Lyngsaunet (1892-
1979)
Gustava og Inger Anna var døtre av Eliseus og Anna Kristine Lyngsaunet, og begge
var ugifte.
De to søstrene var mye benyttet som høgtidskokker, og de har kokkelert i svært
mange høgtider rundt omkring i Stiklestad og ellers omkring i hele Verdal.


----
588 H&FSt
----
Inger Anna og Gustava Lyngsaunet på kjøkkenet i gamlestua.
Foran gamlestua på Kirkbakken.
F.v.: Inger Anna, Alma, Cecilie og Gustava.
Det var ikke bare å hente
råvarene på butikken når de
skulle lage sodd da de var
kokker. Da måtte de ta til når
dyret var slaktet og lage alt
fra grunnen av, og i et stort
bryllup kunne det ta flere
dage r.
Nå er det Atle Aune som
er eier på Kirkebakken.
Husmenn på Lyng mellom
Vi ser i Verdalsboka at gården i
1718 hadde 2 husmenn: John
Haugstuen og Lars Storholmen.
Etter navnene å dømme så er
det vel sikkert at det har vært en
plass på Holmen, men hvor
Haugstua har vært er usikkert. Den
eneste plassen under Lyng mellom
på 1800-tallet som lå på en haug,
eller ovenfor gården, var øvre
Stubbe. Det kan være en sammen
heng der, for vi vet i hvert fall at
øvre Stubbe har eksistert før 1800.
1 1801 ser det ut som det fort
satt er to husmannsplasser på går
den, øvre Stubbe, og så er det en
husmann til som en ikke med sik
kerhet kan plassere, men han må
ganske sikkert ha vært på Lyngs
holmen.
I 1825 var det registrert 3 husmenn på Lyng mellom som en ikke kan si med sik
kerhet hvilke plasser de bodde på, men alle disse måtte bo på Lyngsholmen.
Lyng mellom ble delt i to i 1835, men vi tar med husmannsplassene samlet for de
to gårdene. 1 1865 var det tre husmannsplasser under Lyng mellom, og alle ble kalt
Lyngsvald.
I 1801 er det en husmann på Lyng mellom som en ikke kan plassere:

 

----
589 H&FSt
----
Hans Johannesen (1767-) og Marit Svendsdatter (1771-)
Om denne familien finner vi ingen ting, unntatt at de var husmannsfolk på Lyng
mellom i 1801. De hadde to barn:
81. Johanna, f. 1796.
82. Johannes, f. 1799.
Vi tar med to husmenn som var på Lyng mellom i 1825, men det er umulig å sted
feste disse til noen bestemt husmannsplass.
Bertel Olsen (1780-1870) og Johanne Sivertsdatter (1784-1851)
Det ser ut som denne familien flyttet til Bergsvald for både Bertel og Johanne dode
der, han i 1870 og hun i 1851. Når de flyttet til Bergsvald er usikkert, men de var der
i 1844.
De giftet seg i 1816 og fikk tre barn:
81. Kirstine, f. 1818 på Lyng mellom, d. 1894 på Lian i Frol, gift i 1844 med Jens
Jensen f. 1811 i Skogn, d. 1 897 på Lian. De var husmannsfolk på Bakkan under
Hallan mellom i 1 865, brukere på Lian vestre i Frol fra 1 872.
82. Martha, f. 1821 på Lyng mellom, gift i 1 847 med Johannes Nielsen f. 1 81 9 på
Munkebyvald i Frol. De ble brukere på Nyjalet under Mule, og Segtnan lille i Frol
fra 1870.
83. Ole, f. 1826 på Lyng mellom, d, 1903, gift i 1860 med Elen Kirstine Olsdatter.
f. 1831 på Rindsemvald, d. 1 91 4 på Valbekken. De ble husmannsfolk på Gjerdet
under Berg og senere selveiere på Valbekken. Ole var skomaker og jordarbeider.
Lars Jakobsen (1794-1858) og l) Gjertrud Hansdatter (1784-1857) 2) Ingeborg
Johannesdatter (1820-)
Lars var født på Tokstad mellom, sønn av Jakob Jakobsen og Beret Larsdatter. Han
ble gift i 1819 med Gjertrud Hansdatter, de var da inderster på Tokstad.
Lars og Gjertrud var en kort tid på Skjørdalsvald før de kom hit til Lyng, og her
var de også bare en kort tid. Hans far døde i 1827, og da overtok de Tokstad mellom.
Lars ble enkemann i 1857, og han giftet seg igjen 1858 med Ingeborg Johannes
datter. Ingeborg var født på Hellmovald, datter av Johannes Pedersen og Johanne
Johnsdatter. Dette ble ikke noe langt ekteskap, for Lars døde bare to dager etter han
giftet seg.
Lars og Gjertrud fikk tre barn:
81. Birit, f. 1819 på Togstad, d. 1893 på Follovald, ugift.
82. Ole, f. 1821 på Skjørdalsvald, d. 1825.
83. Ole, f. 1 826 på Lyng mellomvald, gift i 1 850 med Marta Børresdatter f. 1 825 på
Vukuvald. De ble husmannsfolk på Tokstad mellom, og de utvandra til Amerika i
1 866 sammen med to barn.

----
590 H&FSt
----
Øvre Stubbe
Øvre Stubbe var husmannsplass under Lyng mellom. Denne plassen lå ovenfor går
den Stubbe, og etter at Stubbe ble fradelt i 1813, ble øvre Stubbe husmannsplass
under Stubbe.
Før 1813 het dette området Overenget, og plassen ble da som alle andre plasser
under Lyng kalt Lyngsvald.
Baard Sevaldsen (1758-1813) og Elsebe Olsdatter (1757-1827)
Baard var fra Skavdalen, sønn av Sevald Olsen og Marit Bårdsdatter.
Elsebe var datter av Ole Olsen fra Øra og Marit Larsdatter Trapnes.
Bård druknet seg i 1813. Han bodde da på Lyngsvald. Elsebe kom på legd, og hun
døde i 1827 på Fåralegdet.
Baard og Elsebe fikk fem barn:
81. Ole, f. 1782. Han ble neste bruker på øvre Stubbe.
82. Martha, f. 1785.
83. Ole, f. 1787.
84. Lars, 1790.
85. Lars, f. 1793, d. 1879, gift i 1828 med Karen Børresdatter, f. 1795. Karen var
enke etter Jakob Kristiansen på Green nedre, og Lars ble dermed forpakter på
Green. Da han kom til dit, brukte han Tangen som etternavn. (Se Verdalsboka V
5.162) Karen døde i 1880.
Ole Bårdsen (1782- 1873) og Marit Olsdatter (1776-1854)
Ole giftet seg i 1809 med Marit Olsdatter fra Ørlandet.
Marit døde i 1854 på Lyngsvald, og i 1865 var enda Ole husmann på øvre Stubbe.
Han hadde da en husholderske som het Margrete Andersdatter. Hun var enke og født
i 1805. Ole døde på Stubbe i 1873.
Etter den tid finner vi ingen husmenn på denne plassen.
Ole og Marit fikk tre barn:
81. Johannes, f. 1 807 på Lyng mellom-vald. Det er mulig at det er denne personen vi
finner igjen i 1 865 som kårmann på Kvernhusdal i Bjugn, gift med Siri/Sirianna
Sivertsdatter, f. 1811 i Bjugn. I 1 875 er han huseier og handelsmann på Ilevollen
46, i Trondheim.
82. Lars, f. 1809 på Lyng mellom-vald, d. 1878 på Rognhaug, gift i 1845 med
Magnhild Andersdatter f. 1 800 på Skrove, d. 1 850.
83. Ole, f. 1812 på Lyng mellom-vald, d. 1814.
Søren Johannesen (1802-1841) og Olava Andrea Jørgensdatter (1805- 1872)
Denne familien var bare en kort tid på Stubbe. Søren bodde på Stubbe da han ble gift
i 1834, og de var her til i 1835-36. Han var titulert som husmann, og det er mest tro

----
591 H&FSt
----
lig at også de bodde på husmannsplassen øvre Stubbe. Søren ble senere husmann på
Haga og bosatte seg på en husmannsplass der.
Søren var født på Mikvollvald, sønn av Johannes Eriksen og Guru Jonsdatter. Han
giftet seg i 1834 med Olava Andrea Jørgensdatter. Hun var datter av prokurator
Jørgen Belbo og kona Karen Maria på Trones gard.
Denne familien finner vi mer om under Haga mellom.
Lyngsholmen
Lyngsholmen var en del av Lyngsvaldet som var på sydsiden av elva før elva tok nytt
leie etter raset i 1893. Området var en felleseiendom for Lyngsgårdene, og flere av
gårdene hadde husmannsplasser der.
Lyng mellom østre hadde 3 plasser der, og lyng mellom vestre hadde en plass der
i 1865. (Se kart side 542.)
Alle plassene på Holmen ble kalt Lyngsholm, så det er vanskelig å rekonstruere
hvor den enkelte husmann hørte til.
I 1875 var antallet plasser redusert til 2, og i 1891 var en plass bebodd, og det var
det også i 1893 da raset gikk.
Lyngsholm a
Ole Bårdsen (1840-1939) og Ingeborg Larsdatter (1825-)
Ole og Ingeborg kom fra Bjørkenvald i 1864, og før det var de på Bjartnesvald. De
var her til i 1871, da flyttet de til Flatanger sammen med hans foreldre og broren
Bernt med familie.
Ole ble født på Skjørdalsvald, sønn av Bård Bårdsen og Kirsti Olsdatter. Han ble
gift i 1861 med Ingeborg Larsdatter fra Soknedalen.
Denne plassen har sikkert vært bebodd tidligere, for etter buskap og utsæd ser vi
at det har vært en ganske stor plass. I 1865 hadde de 1 ku, 1 sau, og de hadde en
utsæd på L A tønne bygg, 1 tønne havre og 2 tønner poteter.
Ole og Ingeborg hadde fire barn:
Bl . Dødfødt pikebarn, f. 1 861 på Bjartnesvald.
82. Bernt Anton, f. 1863 på Bjørkenvald, d. 1 865.
83. Berit Anna, f. 1 865 på Lyngsvald.
84. Pauline Olsdatter, f. 1 853 på Strinda (fosterdatter).

----
592 H&FSt
----
Josias Jakobsen (1825-) og Anne Thoresdatter (1826-)
Litt uvisst om det er denne plassen disse to var på, men det er mest trolig.
Josias var fra Berg i Vinne, og han var sønn av Jakob Bessesen og Karen
Halvorsdatter Berg.
Josias og Anne ble gift i 1861. Anne var født på Nestvoll, datter av Thore Eriksen
og Berit Ellefsdatter.
1 folketellinga for 1865 var de selveiere på Leirfallaunet, og i 1875 var de på
Lyngsholmen. Dit kom de omkring 1871. I 1875 kalles han Josias Betsen.
De var barnløse, og de emigrerte til Amerika i 1880. Han kake seg da J. J. Lyng.
Det er ikke registrert folk på denne plassen i 1891.
Lyngsholmen b
Denne plassen ble også kalt Lyngsholmen nordre og Ole-plassen etter brukeren Ole
Johannesen.
Det ser ut som det bare har vært en bruker på denne plassen. Ole var sønn på
Lyngsholmen c, og det er mest trolig at denne plassen ble ryddet da Ole giftet seg i
1853.
Ole Johannesen (1829-1893) og ° Marit Rasmusdatter (1821-1882)
2) Ragnhild Margrethe Pedersdatter (1849-1893)
Ole var sønn av Johannes Sevaldsen og Martha Olsdatter på Lyngsholmen c. Han ble
gift i 1853 med Marit Rasmusdatter fødd på Heiden, og hun var datter av Rasmus
Mortensen og Hjertru Jonsdatter.
Det er mest trolig at de slo seg ned på denne plassen ganske snart etter de giftet
seg og startet opp med rydding av jord. I 1865 ser vi at de har en besetning på 1 ku
og 3 sauer og hadde en utsæd på 1/8 tønne bygg, 1 tønne havre og 1 Vi tønne pote
ter.
I 1875 var de samme folkene på plassen, og i tillegg bodde Oles far, Johannes
Sevaldsen der.
Marit døde i 1882, og Ole giftet seg igjen i 1883, da med Ragnhild Margrethe
Pedersdatter fra Inderøy Hun var trolig datter av Peder Andersen og Olava
Sveinsdatter. De bodde på plassen Sveet under Leirdal på Inderøy.
I 1891 hadde de en besetning på 1 ku, 5 sauer og 9 høns og hadde en utsæd på
l /5 tønne bygg, 3 A tønne havre og V 4 tønne poteter.
Ole og Marit hadde ingen barn, men hadde tatt til seg en søsterdatter til Marit som
het:
Bl . Ingeborg Martha Olsdatter f 1 856 på Strinda

----
593 H&FSt
----
Ole og Ragnhild hadde to barn:
81. Oline Margrethe, f. 1 886 på Lyngsvald, d. 1 893.
82. Olava Olsdatter f. 1875 på Leirdal på Inderøy. Hun var fosterdatter hos Ole og
Ragnhild, og hennes foreldre var Ole Petersen Leirdal og Elisabeth Hansdatter.
Olava ble gift med Sivert Bragstad på Vist i Sparbu. Hun døde i 1950.
Da raset gikk i 1893, tok leirflommen huset og førte det mot Lennes. Ole, Ragnhild
og Oline lå i første etasje da flommen kom, og de kom seg ikke derfrå. Alle omkom.
Olava lå på loftet, og hun ble reddet av hjelpemannskaper ved Lennes.
Lyngsholmen c
Denne plassen ble også kalt Ellen Marie-plassen og Lyngsholmen nordre
Johannes Sevaldsen (1798-1881) og Martha Olsdatter (1792-1870)
Johannes og Martha ble gift i 1819, og da var de mderster på Lyngsvald. Etter at de
giftet seg, var de på Nessvald og Leirfallvald før de kom til Lyngsholmen i 1829.
Johannes var født på Ness vestre-vald, sønn av Sevald Bardosen og Marit
Rasmusdatter. I 1875 bodde Johannes hos sønnen Ole på Lyngsholmen b, og han
døde der i 1881. Martha døde i 1870 på Hallemstøa.
Johannes og Martha fikk fem barn:
81. Martha, f. 181 9 på Ness vestre-vald, d. 1819.
82. Martha, f. 1 821 på Leirfallvald. Hun fikk flytteattest til Trondheim i 1 842, gift med
skredder og husmann på Kastbrekkhaug under Kastbrekken Strinda Ole P. Stene
f. 1826 på Strinda.
83. Ole, f. 1827 på Nessvald, d. 1827.
84. Ole, f. 1829 på Lyngsvald. Han finner vi som husmann på Lyngsholmen b.
85. Anne Johanne, f. 1833 på Lyngsvald, d. 1920, gift i 1860 med Ole Halvorsen,
f. 1 823, husmann i Støa, under Hallem vestre. Martha døde der hos sin datter i
1870.
Ellen Marie Ellingsdatter (1833-1893)
Ellen Mane var ugift, og hun bodde på plassen i 1891. Hun var datter av Elling
Nilsen Hauka og Anna Eriksdatter.
Årstallet da hun kom til Lyngsholmen, er usikkert. Hun losjerte på Smedstua i
1865, det er mulig at det var henne som var i tjeneste på Ness østre i 1875, men da
brukte hun Marie som fornavn.
Ellen Marie bodde på plassen som husmann uten jord. Hun hadde ikke husdyr,
men en liten rotfruktåker. Plassen ble totalt ødelagt i raset, og Ellen Marie omkom.

----
594 H&FSt
----
Holmen
Denne plassen er registrert på Lyng mellom i 1865, og dette var også en av de mange
plasser på Holmen.
Ole Haldorsen (1799-1876) og Marit Sevaldsdatter (1789-1874)
Ole og Marit var på Holmen under folketellingen i 1865. Det er usikkert når de kom
dit, men de var der til 1874, for da døde Mant der. I 1875 var Ole legdslem på Lyng
nordre, og han døde der i 1876.
Besetningen de hadde i 1865 var 2 sauer, og de hadde en utsæd på l A tønne havre
og 1 tønne poteter.
Ole og Marit giftet seg i 1826. De hadde ingen barn, men en fosterdatter:
81. Oline Olsdatter f. 1 842 på Nessvald, gift i 1 880 med Sivert Ingvaldsen f. 1 846
på Mønnes. I 1 865 var de husmannsfolk på Melbymyra i Ness. Olines foreldre
var Ole Bardosen og Martha Olsdatter.
Nord-Lyng (Lyng Nordre)
Nord-Lyng var, først på 1800-tallet eid av kirken og lå på elvesletta, noe lavere enn
de andre Lyng-gårdene og lengre mot nord. Dette at den lå så lavt i terrenget, ble går
dens skjebne i 1893 da Verdalsraset gikk.
Nord-Lyng er en gammel gard og allerede på midten av 1200-tallet er de første
oppsitterne kjent med navn. Det var to brødre, Assur og Ottar som var de første kjen
te, og videre fram til først på 1800-tallet kan en lese mer om gården i Verdalsboka,
IV side 404.
Før raset i 1893 har det vært forbindelse fra Nord-Lyng og over elva til Ness
siden. Først på 1800-tallet var det fergested litt nord for gården og over til Rosvoll,
der var det en husmann under Nord-Lyng, og husa ble selvsagt kalt "Fergestuen".
Etter 1850 og fram til raset i 1893 var fergestedet flyttet lengre opp over elva og
veien ned til fergestedet gikk da over det området som ble kalt Tangen og på andre
sida kom en da på hovedveien mellom Ness og Leirfallaunet.


----
595 H&FSt
----
Foto fatt fra Kirkebakken, Lyng mellom vestre, i retning mot Hegstad.
Pilen til venstre viser hvor gården Nord-Lyng lå.
Karl Henrik Schultz (1731-1808) og " Sofie Katarine Mejer (1741-1773)
2) Elen Sophie Bau (1753-1814)
I 1763 bygslet biskop Gunnerus bort gården til svigersønn av den tidligere bru
keren oberstløytnant Søren Mejer og hustru Magdalena Christina Mejer, kaptein Karl
Henrik Schultz.
Karl Henrik Schultz var sønn av oberstløytnant Johan Arnold Schultz Værnes,
som var eier av nedre Eggen i Skogn.
Karl Henrik Schultz var kaptein i 1763, men i 1801 var han titulert som "Oberst
afschediget". Han ble gift i 1764 med Sofie Katarine Mejer, men hun døde i 1773 da
hun hadde født deres sjette barn. Han giftet seg igjen i 1777 med Elen Sophie Bau
og de fikk også seks barn. Han døde på Lyng i 1808 som pensjonert oberst og Elen
Sophie døde i 1814.
I hans tid må han ha latt gården grundig forfalle, for på skiftet etter han ble boet
ilagt et åbotsansvar på 1118 riksdaler 1 ort og 16 skilling. Så godt som alle husa var
så forfallne at de måtte rives og bygges opp på nytt.
Karl Henrik og Sofie Katarine hadde seks barn:
B } . Magdalena Christina, f. 1 764 på Lyng, d. ugift i 1812.
82. Catharina Hedvig, f. 1765 på Lyng, d. 1765.
83. Johanna Catharina, f. 1767 på Lyng, d. 1807, gift Bernhoft.
84. Severina Henrica, f. 1768 på Lyng, d. 1768.


----
596 H&FSt
----
85. Christiana Ulrica, f. 1770 på Lyng.
86. Johan Arnoldus, f. 1773 på Lyng.
Karl Henrik og Elen Sophie hadde seks barn:
81. Hermann Henrik, f. 1778 på Lyng, d. 1778.
82. Hermann, f. 1 779 på Lyng, i 1 801 han var fenrik i Marinekorpset og bosatt på Lyng.
83. Sofia Cahtrine, f. 1781 på Lyng.
84. Anne Regitza, f. 1782 på Lyng.
85. Boletta, f. 1784 på Lyng.
86. Paulina Petrine, f. 1790 på Lyng, d. 1797
Carl Fredrik Bentsen (ca. 1778-1838) og Eva Clara Johannesdatter
(1784-1851)
I 1814 ble gården forpaktet bort av biskop Bugge for 3 år til lensmann Carl Fredrik
Bentsen. Han hadde gården ut denne forpaktingstida.
Carl Fredrik Bentsen var fra Danmark og kom hit til Trøndelag i 1807. Han var
lensmann i Verdal fra 1814 til 1818. Hans fødenavn var Jørgen Ditlev Kjerulf og han
var født på Veile i Jylland i ca. 1778. Han rømte fra Danmark i 1798 og dukker altså
opp her i Trøndelag i 1807.
Han var i tjeneste i Hæren før han ble lensmann og han fortsatte der etter endt
lensmannsgjerning i Verdal. Han døde på Ørmelen i 1838.
De hadde tre barn:
81. Ingeborg Marie, f. 1809, gift med lensmann Peder Strand Rygh f. 1798 på
Lilleøren i Overhalla. Han var lensmann i Verdal fra 1 832 til 1 868 og var eier av
Haug østre, Slottet. Se mer om lensmann Rygh i Verdalsboka bind 111 side 257.
82. Paul Rasmus, f. 1811 på Levanger, gift med Martha Olsdatter f. 1 815 i Skogn.
De bosatte seg på Ørmelen og i 1 865 er han registrert som huseier med jord og
garver og i 1 875 var han oppsynsmann.
83. Christiane Henriette, f. 1815 på Lyng, d. 1893 på Vist. Christiane var ugift og
hun var husjomfru hos sin søster på Slottet
Elias Balgård
Da forpaktningen til Carl Fredrik Bentsen utløp, ble gården bortforpaktet til klokker
Elias Balgård som straks før hadde blitt drevet bort fra Lyng søndre av odelsmannen.
Iver Eliassen var også med sammen med Elias Balgård på forpaktningen, men han
kjøpte i 1819 nordre By, som han snart måtte oppgi da han ikke klarte forpliktelsene.
Forpaktingen var også denne gang på tre år, nå fra 1818.
I 1835 var besetningen på gården 6 hester, 20 storfe, 40 sauer, 10 geiter og 2 gn
ser. Utseden var L A tønne hvete Vi tønne rug, 6 tønner bygg, 30 tønner havre, Vs
tønne erter og 20 tønner poteter.
Elias Balgård er nærmere beskrevet under Lyng søndre.

----
597 H&FSt
----
Ole Gundersen Eggen (1804-1894) og Martha Ellingsdatter (1810-1862)
Ole Eggen var fra Skogn og han er nevnt som driver på Lyng nordre i 1836. Han kjøp
te Fæby i 1843 og bosatte seg der, men han fortsatte som driver på Lyng nordre fram
til 1875. I 1870 kjøpte han gården for 4650 spesiedaler. Ole Eggen var representant
i kommunestyret fra 1853 og sått der som representant periodevis fram til 1871.
Far til Martha var Elling Olsen Melby. Han var født på Ness i 1751 og døde på
Melby i 1812. Hennes mor var Guri Pedersdatter Melby.
Da Ole overtok var husmannsplassen Fergestua på gården.
Ole Gundersen hadde en sønn med Anne Nilsdatter Sundbyvald før han ble gift
med Martha Ellingsdatter:
81. Martinus, f. 1838, gift i 1859 med Kristiane Jensdatter, f. 1832 på
Almenningsåsan. Vi finner disse igjen på Lyngsmoen under Lyng mellom.
Ole og Martha fikk åtte barn:
81. Martin Gunnerius, f. 1839 på Lyng, d. 1917, gift i 1872 med Karen Bergithe
Sakariasdatter f. 1853 på Røstad i Levanger. Hun døde i 1882 og Martin giftet
seg igjen i 1 888 med Julie Anna Sefaniasdatter Moe f. 1 843 på Åkerhus. Martin
overtok Fæby etter sin far i 1 876. Han var representant i kommunestyret i Verdal
fra 1883 og ordfører i perioden 1893-1900.
82. Gustav Edvard, f. 1842 på Lyng, d. 1909 i USA, gift i 1872 med Alvhilde
Karoline Koch f. 1 846, på Hamarøy, d. 1 932 i USA. Han ble neste eier av Lyng
nordre.
83. Johan Adolf, f. 1 843 på Lyng, han var snekker i Trondheim.
84. Maria Othelie Eggen, f. 1 844 på Lyng, d. 1905, gift i 1 879 med Gustav Olsen
f. 1845.
85. Bergitte Gurine, f. 1846 på Fæby, d. 1902, gift i 1879 med Mikal Andersen
Jermstad f. 1 842 på Jermstad øvre, d. 1 883. De bosatte seg på Levanger der han
var handelsmann.
86. Sofie Nikoline, f. 1 849 på Fæby, hun var ugift og bodde hjemme på Fæby enda
under folketellingen i 1 891, men i 1 900 var hun på Lysgård på Levanqer oa døde
der i 1931.
87. Kristine Margrete, f. 1849 på Fæby, d. 1919 i Trondheim, gift i 1875 med
Andreas Einarsen Moe f. 1 844, d. 1 926. De var bosatt på Øra der Andreas dreiv
med forretningsvirksomhet, flyttet senere til Trondheim. (Se Verdal historielags årbok
2001 side 57).
88. Laura Elise, f. 1853 på Fæby, gift i 1892 med Karl Fredrik Olausen Hegle f.
1 860. Da de giftet seg i 1 892, var Karl Fredrik handelsbetjent hos Andreas Moe.
Gustav Edvard Eggen (1842-1909) og Alvhilde Karoline Koch (1846-1932)
I 1875 overdrog Ole Eggen gården til sønnen Gustav. Besetningen var da på 5 hester,
30 storfe, 40 sauer og 5 griser og utseden var 5 tønner bygg, 27 tønner havre, 84 skål
pund gressfrø og 39 tønner poteter.
LYNG

----
598 H&FSt
----
I 1875 var det hele fem personer fra Nordal på Møre som arbeidet på gården. Det
var to gårdarbeidere: Elling Olsen, født 1850 og Martin Pedersen, født 1859, en gje
tergutt som hette Martin Julius Andreasen, født 1864, en kokkepike som hette
Andreanna Mikalsdatter, født 1838, og en budeie som hette Anna Johannesdatter,
født 1820. Anna finner vi igjen i Nordlyngstuggu i 1893 og hun omkom der i raset,
resten av disse folkene har flyttet fra bygda igjen. Gustav solgte Nord-Lyng allerede i
1879 og de bodde da en tid hos hans far på Fæby, senere bodde de en tid på Øra før
de utvandra til Amerika i 1884.
Gustav Edvard og Alvhilde Karoline fikk tre barn før de utvandra:
81. Margot Cathrine, f. 1876 på Lyng, d. 1931, gift med apoteker Jon Kindley, f.
1870, d. 1948.
82. Olaug Therese, f. 1881 på Fæby, gift med Christian H. Knudsen.
83. Gusta Alvhilde, f. 1883 på Øra, gift med George Larsson.
Gunder Vådal (1832-1892) og Kirsten Petersdatter Hegstad (1854-1943)
I 1879 solgte Gustav gården til Gunder Vådal for kr 31000. Gunder var fra Vådal i
Sparbu, sønn av Gunder Vådal fra Vådal nedre, og før han kom hit til Lyng arbeidet
han som jekteskipper. Han ble gift med Kirsten Petersdatter fra Hegstad på
Sandvollan, datter av Peter 1. og Karoline Hegstad.
Gunder døde i 1892 og enken Kirsten dreiv gården videre, inntil den ble totalt
ødelagt under raset. Alle som var på gården berget livet, men Nord-Lyng ble ikke
oppbygd etter raset.
Stabburet på gården berget ganske helt og hvis du kjører veien mellom
Planteskolen og Forbregd ser du et flott stabbur på venstre siden ved Fagerlia. Dette
stabburet er fra Nord-Lyng. (Om Lyng nordre og folkene som bodde der under raset
kan en lese me re i Verdalsboka, Ras i Verdal B).
Kirsten giftet seg igjen i 1894 med Bonsak Johnsen Sem, født 1837 på Frosta, hun
døde i 1943 på Haugen på Ekne hos sin sønn Konrad.
Gunder og Kirsten hadde fire barn:
81. Gerhard, f. 1878, d.1900, ugift.
82. Andreas, f. 1 880 på Lyng, utdannet seg til ingeniør, reiste til Canada og ble gift
med Clara Reynolds. Han døde i Odda 1974.
83. Peder Konrad, f. 1 884 på Lyng, d. 1975, gift med Bothild Johannesdatter Finsvik,
gårdbrukere på Haugan vestre i Ekne, fra 1911.
84. Gudrun, f. 1891 på Lyng, d. ugift på Ekne i 1973.
Husmenn på Nord-Lyng:
I følge Verdalsboka kan en finne husmenn på Nord-Lyng så langt tilbake som i 1718,
og da er det nevnt en Erik Kvislen og en Bernt Sætren.

----
599 H&FSt
----
Først på 1800-tallet er det i fig. folketellingen for 1801, fire husmenn på gården,
i 1815 er det to og i 1825 er det tre husmenn registrert og 1836 var det en hus
mannsplass, Fergestua.
På gamle kart kan en se et område som er kalt Tangen og der er det påmerket hele
8 husmannsplasser (Se kart side 542.) Dette har nok vært et fellesområde for
Lyngsgårdene. Det er mulig at noen av disse plassene tilhørte Lyng nordre og at de
husmennene som en ikke kan stedfeste har hatt tilhold der. Dette området lå sydvest
for Nord-Lyng, mellom veien og det gamle elveløpet.
Vi har også Blåmelenget og Nord-Lyngstuggu som var husmannsplasser under
Nord-Lyng, men en tror at disse to plassene er av nyere dato.
Baard Jacobsen (1766-1816) og Maria Gundersdatter (1765-)
Baard Jakobsen var husmann på Lyng nordre i 1801, og vi kan også finne igjen denne
familien i 1815. Det er usikkert hvilken plass de var på, men Baard døde i 1816 på
Lyngsvald.
De hadde fem barn:
81. Jacob, f. 1794, d. på Skjørholmen i 1851, gift i 1821 med Gjertrud Ellingsdatter
f. 1799. De var inderster på Høen og Kvamme før Jakob ble husmann på Augla
ca. 1825, senere ble han husmann på Skjørholmen.
82. Gunder, f. 1797, gift i 1818 med Anne Andorsdatter Guddingsvald f. 1797 på
Arstadvald. Gunder var husmann, først på Gudding vestre og senere på
Lyngåshaugen. Gunder døde på Mo nordre i 1878 og Anne døde på
Stiklestadvald i 1 870, begge var da på legd.
83. Johan, f. 1799, d. 1 801 .
84. Anna Marthe, f. 1802 på Lyngsvald, d. 1875 på Øra, gift 1824 med Jonas
Johnsen f. 1806 på Øra, d. 1892. De bosatte seg på Øra, han var strandsitter
og skomaker.
85. Guru, f. 1 805 på Lyngsvald, d. 1 806, gift i 1 838 med Ingvald Olsen Sundbyvald
f. 1 8 1 0, d. 1 866. De bosatte seg på Øra hvor Ingvald var strandsitter.
Ole Joensen (1767-1821) og Inger Eliasdatter (1768-1807)
Ole var født på Ytterøy. Han var skredder og en kan ikke si med sikkerhet hvor de
har vært før de kom til Lyng eller hvor det ble av dem senere.
Ole døde i 1821 på Skjørdalsvald og Inger døde i 1807 på Øra.
Ole og Inger ble gift i 1793 og de fikk seks barn:
81. Gjertrud, f. 1794, d. 1872.
82. Jonas, f. 1797.
83. Ragnhild, f. 1799
84. Jacob, f. 1 805 på Lyngsvald.
85. Elen, f. 1801 på Lyngsvald, d. 1830, gift i 1825 med Johannes Kristensen Ravlo
f. 1803.
86. Berit, f. 1803 på Lyngsvald, d. 1804.

----
600 H&FSt
----
Martinus Giertsen (1759-) og Siri Jonsdatter (1764-)
Martinus var født på Øra, og før han kom til Lyng arbeidet han som garver.
Sin var født på Lyngsvald, datter av Jens Olsen og Bent Eriksdatter.
Opplysninger om Martinus og Siri kan en ikke finne verken før eller etter at de
var på Lyngsvald.
Martinus og Siri ble gift i 1786 og de fikk fire barn:
81. Alethe (Letta), f. 1784, gift i 1809 med Erik Hansen f. 1780 på Hustadvald i
Inderøy.
82. Giert, f. 1789.
83. Jens, f. 1793.
84. Grete (Prette), f. 1799
Ole Kristoffersen (1770-) og Kari Hansdatter (1771-)
Ole var registrert som husmann med jord på Nord-Lyng i 1801, men heller ikke han
kan en ikke plassere på noen spesiell plass. Dette paret hadde ingen barn i 1801 og
det er også usikkert hvor lenge de var på Lyng nordre.
Elling Olsen (1793-) og Beret Andersdatter (1786-)
1 1815 er Elling husmann på Nord-Lyng. Denne familien har vært bare en kort tid,
omkring 1815.
Elling og Beret ble gift i 1814 og de fikk fire barn:
81. Christiana, f. 1 81 4 på Stiklestadvald, hun var tjener i Buraunet fra 1831, gift i
1837 med Johannes Hågensen, f. 1812 i Levanger. De var husmannsfolk på
Geilsveet under Reistad.
82. Johannes, f. 1 81 7 på Stubskinvald.
83. Anders, f. 1 820 på Fæbyvald, d. 1821.
84. Anders, f. 1823 på Eklovald, han fikk flytteattest til Nordland i 1851, gift med
Karoline Nilsdatter, f. 1 830 i Borge i Lofoten.
I 1825 er det nevnt to husmannsfamilier på Nord-Lyng, men heller ikke disse kan
stedfestes.
Johan Svendsen (1790-) og Anne Iversdatter (1789-)
Johan og Anne skulle gifte seg i 1817, men på grunn av at Johan hadde to jenter
fruktsommelig på samme tid, ble det ikke noe giftermål. De to jentene fikk barn med
ti dagers mellomrom, den ene av disse jentene var den han skulle gifte seg med. Den
andre var Ingeborg Kristiansdatter, bosatt på Haug, og hun fikk sønnen:
81. Aage, f. 1817 på Haug, d. 1909, gift i 1844 med Guruanna Paulsdatter, f.
1 824 i Skogn, de ble brukere på Brandås i Ness.

----
601 H&FSt
----
Fem år senere fant de ut at de likevel skulle gifte seg og det ble bryllup i 1822. Johan
bodde da på Krog og Anne bodde på Leklem. Hvor lenge de var på Nord-Lyng og
hvor det ble av dem senere er usikkert.
Johan og Anne hadde to barn:
81. Ingeborg Anna, f. 181 7 på Leklem, d. 1856 på Borgenvald, gift i 1845 med
Andreas Olsen Hegsfadvald f. 1 81 9, d. 1 882 i Minnesota.
82. Christiane, f. 1830 på Lyngsvald, g. i 1861 med Jeremias Johannesen f. 1831
på Efskin. Han døde på Fikse i 1 866 og hun flyttet til Stjørdal i 1 870, og hun ble
trolig gift der i 1 873 med Olaus Johnsen f. 1 835 på Mikvoll. De hadde en dat
ter, Kristiane Olava, f. 1873, gift med Johannes Minsaas, Verdal Samvirkelags
skaper.
Ulrik Jakobsen (1778-1857) og Maria Jonsdatter (1781-1857)
Ulrik var skomaker, han var født på Leklem, sønn av Jakob Baardsen Eklevald og
Guri Ulriksdatter Reppe. Han ble gift i 1802 med Marie Jonsdatter Hestegrei, han
bodde da på Reitan og hun på Hestegrei. Som nygifte bosatte de seg på Hestegrei vald,
senere var de en tid på Tømmeråsen før de kom til Nord-Lyng omkring 1820. De ble
boende der og både Ulrik og Marie døde på Nord-Lyng i 1857.
Ulrik og Maria hadde tre barn:
81. Johannes, f. 1 802 på Hesteg reiva Id, gift i 1 826 med Mali Taraldsdatter f. 1 800.
De losjerte først en tid på Øst-Grundan i Ulvilla, men omkring 1 835 ble han hus
mann på gården og de var der til de døde, han i 1 873 og hun i 1 887.
82. Jakob, f. 1809 på Tømmeråsvald, d. 1889, gift i 1839 med Martha Nilsdatter
f. 1 81 2 på Aksnes, d. 1 880. I 1 839 var det auksjon på Eklosvedjan og Jakob
kjøpte gården for 160 spesiedaler.
Fergestua/Lyng lille
Fergestua lå i en liten bekkedal mot grensa til Ekle og i folketellingen for 1865 var
dette den eneste husmannsplassen på Nord-Lyng.
Den første fergemannen som en kjenner kom hit omkring 1815, men dette ferge
stedet har eksistert mye lengre enn som så. På et kart fra 1813 ser vi at Fergestua er
påtegnet, så det er vel sikkert at en av de husmennene som var på Nord-Lyng i 1801
hadde tilhold her.
Fergestua ble utskilt som eget bruk i 1892 og fikk da navnet Lyng lille
Eiendommen var da på ca. 30 dekar.


----
602 H&FSt
----
Hemming Sevaldsen (1776-1844) og ° Anna Olsdatter (1776-1837)
2) Maria Ellevsdatter (1788-)
Den første en med sikkerhet kan si var på Fergestua var Hemming Sevaldsen og han
finner vi i skattelisten for 1820 og folketellingen i 1825.
Hemming ble født på Mikvollvald, sønn av Sevald Hemmingsen og Eli
Matheusdatter. Han ble gift i 1799 med Anne Olsdatter, født 1776, datter av Ole
Olsen Balhallvald.
Hemming og Anne bodde på Mikvollvald på Ørmelen fram til omkring 1815 da
de kom til Fergestua på Nord-Lyng.
Etter Hemming Sevaldsen var det enda tre generasjoner av samme slekta på denne
heimen.
Anne døde i 1837 og Hemming giftet seg igjen i 1839, da med Maria Ellevsdatter,
født 1788 på Vang i Hedmark.
Hemming og Anna fikk fem barn:
81. Ole, f. 1799 på Mikvollvald.
82. Elen, f. 1805 på Mikvollvald, d. på Lyng i 1827.
83. Søren, f. 1808 på Mikvollvald, neste bruker på Fergestua.
84. Mikal, f. 1 81 2 på Mikvollvald, d. 1 839 på Rosvoldvald. Han ble gift to ganger,
først i 1 829 med Andrianne Larsdatter og i 1 833 med Beret Pedersdatter.
85. Magnus, f. 1 81 7 på Lyng nordre vald, gift med Marit Pedersdatter. Han var hus-
mann på Ravlovald og døde der i 1 885.
Søren Hemmingsen (1808-1876) og Birgitte Pedersdatter (1818-1886)
Søren giftet seg i 1835 med Birgitte Pedersdatter, født i Skogn, hun bodde da på
Rosvoll.
1 1865 hadde de en besetning på 1 ku og 4 sauer og en utsæd på V 4 tønne bygg,
3 A tønne havre og 4 tønner poteter.
I 1875 hadde sønnen Petter giftet seg og bodde på Fergestua.
Søren hadde en datter med Anne Larsdatter Lennesvald før han ble gift med
Birgitte:
81. Serianna Sørensdatter f. 1 834 d. 1 861, gift med John Olsen, f. 1 836 i Meråker,
og de bosatte seg i Vera. John drukna i 1 873 i Kallsjøen.
Søren og Birgitte fikk fem barn
Bl . Petter, f. 1842 på Lyngsvald, han ble neste bruker på Fergestua.
82. Haftor, f. 1845, død 1851.
83. Elenanna, f. 1 848 på Lyngsvald, hun flyttet til Levanger og døde der i 1919. Hun
ble gift med møller Bernt Jakobsen, f. 185 1, d. 1 937.
84. Johannes, f. 1 850 på Lyngsvald, gift i 1 872 med Maria Baardsdatter f. 1 847 på
Musum. De var inderster på Lyng fra de giftet seg og til i 1874. I 1875 losjerte

----
603 H&FSt
----
de på Stiklestad øvre og Johannes var da sagbruksarbeider. Johannes ble husmann
der i 1 877 og han døde på Lyngsvald i 1 886. Da Maria ble enke tok hun seg
tjeneste i Stabelstua. Hun flyttet til Levanger i 1 893 og hun ble der til i 1 896 da
hun kom tilbake til Verdal. Hun giftet seg igjen i 1 897 med enkemann Nils Larsen
Hofstad, f. 1 840 i Stjørdal. Han var smed og selveier på Valbekken.
85. Hanna, f 1853, d. 1862.
Petter Sørensen (1842-1922) og Beret Martha Johannesdatter (1845-1887)
Petter giftet seg i 1868 med Beret Martha Johannesdatter, hun var født på Nestvoll,
datter av Johannes Iversen ogjonetta Johnsdatter. Petter døde i 1922 hos sin sønn på
Øra, og Beret Martha døde på Lyngsvald i 1887.
Petter og Beret Martha fikk seks barn og de tok Lyng som slektsnavn:
Bl . Sofie Nikoline, f. 1 868, gift med neste bruker på plassen.
82. Johannes, f. 1874, d. 1946, gift i 1903 med Oline Olufsdatter f. 1883 på
Gudmundhus, d. 1918. De ble brukere på Slotteli.
83. Julie Bergitte, f. 1877, d. 1959. I 1900 var Julie kvegrøkter på Forbregd. Hun
arbeidet også en lang tid i Skalstugan i Sverige, hun ble ikke gift, men hadde en
sønn: Ingvald Valdemar, f. 1904 i Åre.
84. Petra Berntine, f. 1 879, gift i 1904 i Bakklandet med Gustav Adolf Pettersen, f.
1 877 i Levanger.
85. Martin, f. 1882, d. 1942, gift med Elenora (Nora) Sofie Antonsdatter, f. 1891 i
Sparbu, d. 1965. De bodde på Ørmelen.
86. John, f. 1886, d. 1965, gift i 191 3 med Bergitte Larsen, f. 1894, d. 1974, de
bodde på Elvebakken søndre på Tinden. Han arbeidet i lensa på Verdalsbruket
og senere ble han møllearbeider.
Iver Martin Olausen Mule (1857-1937)0g Sofie Nikoline Petersdatter
(1868-1913)
Martin ble gift i 1891 med datter på Fergestua, Sofie Nikoline Petersdatter. Han var
født på Østvoll, sønn av Olaus Sørensen Mule og Gunelia Iversdatter. De bodde på
gården Mule på Øra og det er derfrå de har slektsnavnet Mule. Martin var telegrafar
beider, han var 3 år på Lofotfiske og var i Amerika i en periode fra 1883 til 1889.
Martin og Sofie bosatte seg som nygifte på Fergestua. I 1892 ble Fergestua fradelt
gården, og Martin kjøpte plassen som da fikk navnet Lyng lille, eiendommen var på
ca 30 mål. I 1893 hadde de 3 kyr og 10 sauer og et ukjent antall høner.
I følge forsikringsprotokollen var det følgende hus på Lyng lille: Ny hovedbyg
nmg, lade og forhus, stabbur og høybu. Av inventar er 1 en-etasjes jernkakkelovn og
1 en-etasjes ovn spesielt nevnt.
1 mai 1893 bodde også far til Sofie og søskena Julie Birgitte, Martin og Jon på Lyng
lille. Under raset og leirflommen som fulgte, ble huset revet fra grunnmuren og ført
oppover mot Hegstad. Dette kom så fort at ingen rakk å komme seg ut, men de flyk
tet til loftet. Under turen ble andre etasje revet av, men heldigvis ble gulvet værende

----
604 H&FSt
----
igjen på loftetasjen.
Alle folkene ble reddet, men hele eiendommen ble begravd av et flere meter tykt
leirlag og absolutt alt de eide gikk tapt. De fikk en erstatning på 1500 kroner for jorda
og 1800 kroner for resten av eiendommen.
Martin og Sofie fikk fire barn:
81. Gudrun Olaug, f. 1891, d. 1967. Gudrun brukte Mule som slektsnavn og hun
ble gift i 1914 med Olaf Kristian Gustavsen Sem f. 1 895 på Semsvald, d. 1983.
De bodde på småbruket Bjørgan i Bjørga.
82. Petter Matteus, f. 1892, d. 1946, gift i 1921 med Karla Strømstad fra Steinkjer,
f. 1901, d. 1934.
83. Søren Magnus, f. 1896 på Riksvold, d. 1952, gift med Signe Kristiansen, f.
1901, d. 1971. De tok Riksvold som etternavn og eide Rustaker i Sørgata på
Øra.
84. Marie Ovedie, f. 1905 på Riksvold, d. 1983, gift med Trygve Reinås, f. 1906,
d. 1986. De bygde hus på Garpa og flyttet senere til Vinne.
Blåmelenget
Blåmelenget var en plass under Nord-Lyng. Den lå forholdsvis langt mot nordøst på
valdet, helt oppunder melbakken.
Blåmelenget er ikke nevnt i noen folketelling før i 1875. I 1865 ser vi i
Verdalsboka at det var en husmannsplass på Nord-Lyng, og det var Fergestua, så vi
må gå ut fra at Blåmelenget er en plass som er kommet til i tidsrommet 1865 til 1875.
Første brukeren som vi kjenner kom fra Nessvald, og når vi ser hvor hans barn er
født, så har han kommet til Blåmelenget mellom 1869 og 1873.
Peter Kristoffersen (1834-1914) og Beret Halvorsdatter (1837-1914)
Peter ble født på Nessvald, sønn av Kristoffer Pedersen, visstnok fra Inderøy og
Martha Olsdatter Nessvald. Han ble gift i 1860 med Beret Halvorsdatter, født 1837
på Nord Stenevald datter av Halvor Olsen og Gunhild Olsdatter.
I 1875 hadde de en besetning på 1 ku, 6 sauer og 1 gris og de sådde l /s tønne
bygg, Vi tønne havre og satte 2 tønner poteter.
I 1893 bodde Martha Olsdatter som inderst hos sin sønn på Blåmelenget. Hun liv
nærte seg ved litt håndspinning, ellers hadde hun understøttelse av fattigvesenet.
Under raset ble husa helt begravd av leire, men alle ble reddet ut. Martha døde 11
dager etter raset visstnok på grunn av en lungebetennelse hun pådro seg rasnatta.
Peter fikk en erstatning på 650 kroner. Han kjøpte plassen Ås av Minsås nordre.
Sammen med Peter og Beret bodde også deres datter Kristine og hennes mann Anton
Andersen på Ås. Anton var skomaker.

----
605 H&FSt
----
Peter og Beret hadde fem barn:
81. Oluf, f. 1 863 på Nessvald, han utvandra til Amerika i 1 883.
82. Gustav, f. 1865 på Nessvald under Ness østre, d. 1952 i Sparbu, gift i 1886
med Anna Kristine Andreasdatter f. 1857 på Skrovevald. Etter at de giftet seg
bodde de en tid på Blåmelenget, senere var de i Sandslia og der døde Anna
Kristine i 1 898. Gustav ble gift igjen i 1 899, da med Anne Martha Petersdatter
Minsås, f. 1853, d. 1932. De bosatte seg på Søreng under Minsås søndre og
tok da Søreng som slektsnavn. 11911 flyttet de til Fikse og overtok bruket Skotrøa.
Gustav arbeidet som skinnfellmaker.
83. Marie, f. 1 869 på Nessvald, d. ugift 1 890 i Alsen, Jåmtland.
84. Kristine, f. 1 873 på Lyngsvald, d. 1952, gift i 1 898 med Anton Marius Andersen
f. 1874 på Stiklestadvald. De ble gårdbrukere på Sandslia.
85. Halvard, f. 1879 på Lyngsvald, d. 1879.
Lyngsøran nordre
I 1875 finner vi denne plassen under Lyng nordre.
Plasseringen på kartet er usikkert, men det er mest trolig at denne plassen lå på
det området som ble kalt Tangen. Dette var også en plass som vart rydda i tidsrom
met 1865 til 1875.
Vi ser at den første brukeren kom hit fra Rosvollvald mellom 1870 til 1873.
Denne familien og denne plassen kan vi ikke finne igjen i 1891, så de må ha vært
husmenn på Lyng nordre bare en kort tid.
Johannes Johannesen (1832-) og Liva Karlsdatter (1840-)
Johannes var født på Stenerstu under Bjartnes og han var sønn av Johannes Stenersen
og Brynhild Sevaldsdatter. Han ble gift i 1860 med Liva Karlsdatter fødd utenfor
ekteskap på Rosvollvald og foreldrene var distriktslege Carl Johan Joacimsen
Hermann og Anne Johannesdatter Rosvollvald.
Johannes utvandra til Minnesota i 1881 og Liva reiste etter sammen med barna i
1884.
Johannes og Liva fikk seks barn:
81. Jon, f. 1 863 på Rosvollvald, han utvandra til Amerika i 1 883.
82. Julius, f. 1866 på Rosvollvald.
83. Augusta Othelie, f. 1870 på Rosvollvald
84. Anna Birgitte, f. 1873 på Lyngsvald.
85. Laura Sofie, f. 1875 på Lyngsvald.


----
606 H&FSt
----
Nordlyngstuggu
Det eneste en vet om Nordlyngstuggu er at i 1893 bodde det en enslig gammel kone
der. Beliggenheten av plassen er noe usikkert, men en tror at også den lå på Tangen.
Anna Johannesdatter (1818-1893)
Anna var fra Nordal på Møre og hun var tidligere budeie på Lyng nordre.
Størrelsen på plassen var beskjeden. I 1890 ble det sådd 0,09 hl bygg, 0,05 hl
havre og det ble sått 0,69 hl poteter. Hun hadde 1 sau, 1 geit og 2 høner. Det står at
hun var inderst på plassen, så hun leide nok bare denne stua.
I Verdalsboka, bind om Ras i Verdal, kan vi lese at "hun bodde for seg seiv på en
plass i olderskogen".
Denne plassen lå midt i det området som ble begravd av leire i raset. Den gamle
kona hadde ingen muligheter til å berge seg unna leirmassene, og hun døde der.

----
607 H&FSt
----
HEIMER OG FOLK STIKLESTAD - KILDER:
Einar Musum: Verdalsboka, bd. 111, IV, V
Bygdebøker fra andre bygder i Nord Trøndelag
Norges bebygqelse
Kirkebøkene for Verdal og omkringliggende bygder
Folketellinger
Panteregister for Verdalsøren 1 874
Skattelister 1820 og 1825
Liste over "Husmannspenger" i Verdal 1 868, 1 869, 1 870
Innhereds Folkeblad
Johan Weisæth: Underoffiserer ved Kavaleriet i Trøndelag
Amund Arnet: Stamtavle for Slægten Arnet (utg. 1914)
Carl Braarud sen.: Verdalens Sparebank 1854-1929
Solveig Ness: Verdal Sparebank 1854-1980
Reidar Prestmo: Notater om husmannsplasser
Husmannsplasser i Verdal, samlet av Johannes Dahl
Olav Skjetnemark: Husmannsstuene i Verdal
Olav Skjetnemark: Ætta fra Brustuen
Jostein Molde: Molde, gården og ætta 1886 1986
Svein Hofstad: Hofstadslekta
Tradisjonsstoff

----
608
----

----
612
----


----
611
----


----
610
----

 




 
 Heimer og folk i Inndalen og Sul bind A            Verdalsboka


VERDALSBOKA
- Heimer og folk -
Inndalen og Sul 1800 - 1940  BIND A
Ved Magne Årstadvold
Utgitt av Verdal Kommune v/Bygdeboknemnda. Verdal 2008

----
6 H&FIS-A
----
Tidligere utgitte bygdebøker
111 Gardshistorie
IV Gardshistorie
V Gardshistorie
lIA Kulturhistorie
1930 Einar Musum
1930 Einar Musum
1931 Einar Musum
19r»6 Einar Musum og Johannes Dahl
VIA Skogbruk og Sagbruk i Verdal 1982 Øystein Walberg
VIB Skogbruk og Sagbruk i Verdal 1982 Øystein Walberg
Krig - Okkupasjon - Motstand
Verdal Samvirkelag
1987 Morten Veimo
1988 Erling Austad
1991 Solveig Ness
1993 Øystein Walberg
1993 Øystein Walberg
Verdal Sparebank 1884-1980
Ras i Verdal A
Ras i Verdal B
1998 Eli Knstoflersen og Anders Bendiksen
Bygda og Biblioteket
Heimer og folk - Leksdalen 1800-1940 2002 Jorgen Johnsen og Magne Årstadvold
Heimer og folk - Stiklestad 1800-1940 2005 Ottar Moholt og Solveig Ness
Bygdeboknemnda i 2008
Anders Bendiksen, Solveig Ness, Øystein Walberg, Mant Kvalen Ness, Johan Aasan
Flyfoto side 4-5: Inndden 2008. Foto: Leif Arne Holme
Flyfoto side 6-7: Sul 2008. Foto: Leif Arne Holme
ISBN 978-82-92434-02-4 (Somlet verk - Bind A og B)
ISBN 978-82-92434V3-1 (Bind Aj
Ansvarlig utgiver: Verdal Kommune v/Bygdeboknemnda. Rådhusgata 2, 7650 Verdal.
Layout: WOW Reklame AS, 7650 Verdal • wow.medialab.com
Bilder ved Magne Årstadvold.
Trykk: Kai Hansen AS, Stavanger
Innbinding: Johnsen Bokbinderi AS
Papir: 100 gr. Multiart Silk.
Fonter: Berkley. Futura.
Første utgivelse: Oktober 2008.

----
11 H&FIS-A
----
INNHOLD - BIND A
FORORD Av Øystein Walberg 15
EIN DAL FULL AV HISTORIE OG DRAMATIKK
Av Ronald Inndal 19
KVERNMOEN 43
KVERNMOEN ØSTRE 220/1 46
KVERNMOEN VESTRE 220/2 52
Bjorsmoen 220/4 63
SKAVHAUGG 87
SKAVHAUGG ØVRE 221/1 91
Svartåsen 222/4 1 04
Bergli 221/6 1 17
Branndal 120
SKAVHAUGG NEDRE 221/2 122
Kårplassen 1 45
INNDALSGÅRDENE 153
INNDAL VESTRE 222/1 156
Knka (Vikvang) 222/3 173
Reiren (Inndalsrønning) 222/4 185
Kvistad 222/6 200
Brenne 222/9 200
INNDAL MELLEM 223/1 202
Stornesset 223/3 226
Sneppen (Høgli) 223/4 og 9 235
Svegjerdet (Svegård) 223/5 245
Bruas (Moan) 223/6 258
Svemo (Inndal filial) 223/10 261
Undheim 223/11 263
INNLEDNING

----
12 H&FIS-A
----
Øvrevoll 223/16 263
INNDAL ØSTRE 224/1 265
Rotmoen 224/4 og 8 281
Bergstua 224/5 304
Vaterholmen 224/6 323
Inndalsplassen 335
Østly 224/3 (23) 337
STORMOEN 343
STORMOEN 225/1 345
Stormoen østre 225/6 og 7 355
LILLEMOEN 357
LILLEMOEN 226/1 359
Sandnesset 226/4 369
Bjørkenget 226/12 375
VESTGARDEN 379
VESTGARDEN 227/1 381
TØMTE 389
TØMTE 228/1 391
AUSTGARDEN 401
AUSTGARDEN 229/1 403
Austheim (Litjengsåsen) 229/3 411
SULSTUA 415
SULSTUA ØSTRE 230/1 418
SULSTUA VESTRE 231/1 428
Ådalsvollen 230/5 og 8 432
Nybygget (Kongsstua) 230/6 434
Ådalsvollen tollstasjon 230/9 445
Skogset 230/44 451
HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND A

----
13 H&FIS-A
----
KARLGARDEN 455
KARLGARDEN (ÅSEN) 232/1 457
Tømtåsen 232/3 464
"Nye" Karlgarden 232/4 469
BRENNA 471
BRENNA ØSTRE 233/1 474
BRENNA VESTRE 233/2 477
Søreng 233/4 487
Sul skole 233/5 488
Sørengel østre 233/13 489
INNS ELLER SULS ALLMENNING 493
Sandvika 234/6 495
Innsmoen 234/2 505
Øster-Innsvollen 507
Plass i Innsallmenningen 511

----
14 H&FIS-A
----
INNHOLD BIND B
FORORD Av Øystein Walberg 15
GARNES 19
GARNES 235/1 21
Garnesmoen 235/2 43
Garlia 235/3 48
Granheim 235/4 og 8 62
Garnes ovre 235/5 66
Garberg 2 3 5/6 69
Småsætran/Sætran 235/7 og 9 86
Garnes vestre 235/10 91
INNDALS ALLMENNING 95
VESTER-ÅSAN 237/1 97
Kristianstykket 111
ØSTER-ÅSAN 238/1 1 17
Gravdalslia 238/2 130
RYDNINGSPLASSER 134
Rydningen (Olausplassen) 137
Lilleenget nedre 138
Lilleenget øvre (Bardoplassen) 142
Sagmoen 1 44
Sagmoen nedre (Ole-plassen) 146
Lillemoen (Ellend-plassen) 148
Fagerlia 151
Haugen (Mortmus-plassen) 155
Hesjebekkvollen (Sneringen) 157
NYE BRUK I INNDALS ALLMENNING 159
Fagerli sondre 285/1 160
Fagerli nordre 285/2 165
Skogli 286/1 168
HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND A

----
15 H&FIS-A
----
MOLDEN 171
MOLDEN 240/1 173
Moldenget 240/3 182
Granly (Garnes skole) 240/4 1 87
Molden vestre (Solheim) 240/5 1 94
Sandvoll 240/6 196
Vegset 240/7 198
STEINSGÅRDENE 201
SØR-STEINE 241/1 203
STEINE VESTRE 241/5 209
STEINSET 241/6 210
Skansen 241/3 213
Nordenget 219
Bruvollen 224
Übestemt plass 226
NORD-STEINE 242/1 228
STEINE ØSTRE 242/2 232
TRONESVOLLEN NORDRE 242/3 236
TRONESVOLLEN SØNDRE 242/4 238
BRÅTTÅENGET 242/5 245
Stemsåsen 255
Stubbe 242/6 261
Husmannsplassen Stensmoen 268
Steinsmoen 242/7 271
Molden Ulle 242/10 276
Vikdal 242/11 282
LEVRING 289
LEVRING ØSTRE 253/1 291
LEVRING VESTRE 253/2 296
Haugen (Levrmgshaugan) 253/6 303
Sandbekkmoen 3 06
Levnngsmoen 308
På übestemte husmannsplasser 313
BUREISINGSFELTET I TROMSDALEN 315
INNLEDNING

----
16 H&FIS-A
----
Bjolloa 253/7 316
Granli 253/8 318
Forset 253/9 319
TROMSDALEN 321
TROMSDALEN NORDRE 254/1 324
TROMSDALEN SØNDRE 254/2 333
Sveet 254/4 ogs 337
Fætten 339
Allmenmngsplassen (Almoen) 340
KVELLO 343
Grindgjerdet 255/4 og 253/6 345
Kvellolia 255/7 365
SAMAR I INNDALEN, SUL OG FJELLA OMKRING
Av Åke Junge 363
HEIMES DG FOLK- -- : DG SUI : ?4C BIND/*

----
17 H&FIS-A
----
FORORD
Endelig kan Bygdeboknemnda presentere et nytt tilskudd til serien av bygdeboker
kalt Heimer og folk i Verdal. Denne gang er det Inndalen-Sul som blir behandlet.
Magne Årstadvold har gjort arbeidet med personalhistonen. Ronald Inndal har skre
vet innledningskapitlet, og Åke Junge har skrevet om samene i området. Alt i alt er
det blitt så mye stoff at det må fordeles på to bind.
At folk utålmodig venter på nye bind av bygdeboken, er motiverende for oss som
arbeider med den. Men av og til kan det virke urettferdig når det etter flere års arbeid
legges frem et produkt, at det da klages over at bokene ikke inneholder mer og ikke
går helt opp til vår tid. Etter som Verdal alltid har vært en stor kommune med mange
gårdsnumre og et forholdsvis stort innbyggertall, ble det fra faghold anbefalt å dele
inn historien i epoker: Den første fra de eldste tider til ca. 1800; den andre fra ca.
1800 til mellomkngstiden; og den tredje fra mellomkngstiden til i dag. Det ble videre
sterkt anbefalt å prioritere den andre epoken, for der fantes det mye såkalt "manns
minne-stoff som var i ferd med å gå tapt. I samarbeid med det lokalhistoriske miljøet
i Verdal ble det så fattet vedtak om å følge dette rådet, og Bygdeboknemnda har valgt
å prioritere epoke to. Epokene en og tre vil følge senere.
Det er ikke lite arbeid som ligger bak disse bindene. Det er brukt mange år på lete
frem stoff, bearbeide stoffet, og så gjøre det klart som sammenhengende tekst. Til
tross for nitidig arbeid, vil feil forekomme. Den som skriver en slik historie, er
avhengig av å få opplysnmger fra andre. Det hender at hukommelsen svikter, eller at
opplysningene kan være gale. Dette har vist seg ved de tidligere bokene i denne sen
en. Derfor er Bygdeboknemnda takknemlig for tilbakemeldinger om feil og mangler.
Ved senere utgivelser av bøker, vil rettelser til de tidligere bøkene bli vedlagt.
Samtidig med disse bindene om Inndalen-Sul føreligger derfor korreksjoner til bin
dene om Eeksdalen og Stiklestad.
Inndalen-Sul er den tredje delen av befolkningshistonen for Verdal fra epoke to
som legges frem.
Som nevnt mnledmngsvis i dette forordet, er arbeidet utfort av Magne Årstadvold.
Han har lmidlertid hatt stor hjelp fra mange mformanter, og han har bedt bygde
boknemnda rette en takk til personalet på biblioteket for godt samarbeid, til slekts
forskergjengen på lokalhistorisk arkiv for verdifull bistand, til Trond Okkenhaug for
grundig kontroll av data, og til Eystein Ness for innsamling av fotografier. For øvrig
takk til alle som har stilt fotomateriale til rådighet og ellers bidratt med opplysmnger.


----
19 H&FIS-A
----
FORKLARING PÅ NOEN ORD OG UTTRYKK
I folketellingene er det beskrevet hvor mange husdyr det var på de forskjellige bruk,
og hvor stor utsæd (hvor mye de sådde) det var på hvert enkelt bruk.
Måleenheten besto av tonner og en korntønne var 139 liter. Utsæden i poteter er
også oppgitt i tønner, men om dette er tonner på 139 liter er usikkert.
I folketellingen treffer vi også uttrykket "inderst" om folk som har tilhold på for
skjellige bruk. Dette er da losjerende personer.
En kan også finne ordet "Lottbruker". I denne forbindelse mener man en person
som leier jord eller skog, der leien ble betalt med en brokdel av avlingen eller avkas
tingen. Lottbruk er kjent fra flere kanter av landet, men har aldri vært vanlig.
Litt om pengeenheten i denne perioden som vi skriver om
Før 1814 var pengeenheten riksdaler. 1 riksdaler = 6 mark = 96 skilling.
1814 -1875 får vi spesiedaler. 1 spesiedaler = 5 ort = 120 skilling.
I 1875 gikk vi over til å bruke kroner og ved pengeomregningen ble 1 spesiedaler satt
til 4 kroner. 1 ort ble da 80 øre, og 1 skilling ble 3 øre.
INNLEDNiNG

----
20
----


----
21 H&FIS-A
----
EIN DAL FULL AV
HISTORIE OG DRAMATIKK
AV RONALD INNDAL
Den som har lesi i NAF-boka om Riksveg 72 gjennom Inna-dalføret, har merka seg
éin ting: Dette er den dalen som har flest minnesmerke i landet vårt. Heile tolv
minnesteinar finn ein, på em strekning på tre-fire mil. Og fleire av steinane står som
dramatiske milepælar i fedrelandets historie. Ein av dei er nemnd som den viktigas
te minnesteinen i heile Noreg; steinen som er reist til minne om eit lite slag i ein stor
krig. Slaget som la grunnlaget for at Noreg skulle gjenoppstå som eige rike. Det som
skjedde i Inndalen i 1658 la grunnlaget for det som seinare skjedde i 1814 og 1905.
Men dalens blodige historie er langt eldre enn krigane mot broderfolket aust om
fjella.
Mange dalar mellom Noregs fjell har ei historie som er skjult i eit mørke ingen har
greidd å trenge inn i. Men denne dalen veit vi mykje om, på grunn av at det i middel
alderen satt menn på Island og skreiv samtidshistorie. Mest kjend er Snorri
Sturluson, som skreiv om tida under heidendommen, om ufredstida under krigar
kongane, om folkevandringane gjennom Inndalen og Sul. Han fortel og om da Olav
Haraldsson kom denne vegen frå Gardarike - mot døden på Stiklestad og seinare hei
lagkåring. Det er kjent historie for alle nordmenn.
På Island satt fleire menn som skreiv ættehistorier. Ei av dei mest kjente er "Soga
om Skålde Ravn og Gunnlaug Ormstunge". Den startar på Island, men vi kan følge
kampen mellom dei to som kjempa om den vakraste kvinna på øya vest i havet:
Helga den fagre. Begge drog til landet forfedrane kom frå, og i året 1011 følgde dei
etter kvarandre opp gjennom Inndalen og Sul. Historia enda med den velkjende
holmgangen på Dinganeset. I dag ligg dette neset på svensk side. Men heile
Jamtlandet var den gong norsk land. Snorri Sturluson fortel og om korleis dette gikk
til, og om korleis den første "Jamtskyssen" vart etablert. Men alt dette er likevel å
rekne for nyare historie, når ein tenker på kor lenge menneske har haldi liv i seg i
norske dalar.
Veidemannskultur
Dei første veidemenn levde i skogane i dette dalføret alt lenge før nokon kunne lage
bokstavar på stein og skinn for å fortelle ettertida om kampen for føda, tett under
iskanten. Men dei etterlet seg tydelege spor likevel. Fangstgroper for storvilt er enno
EIN DAL FULL AV HISTORIE OG DRAMATIKK

----
22 H&FIS-A
----
å finne i skog og fjell, og steingraver er funni fleire stader. Gravhaugar frå tida før
nokon kunne forteke om det med bokstavar, ligg enno som tause minner frå farne
tider. I Inndalen er det kjente gravhaugar på Mold-høgda og i Tverråmoan.
Når det gjeld fangstgroper, er fangstlma i Tromsdalen mest kjent. Ei lang rekke
med graver viser korleis menneska skaffa seg kjøtt. Ved Ramsåsvollen er ei slik grop
restaurert, og på grunn av namnet "Sjetthølet" veit vi at det var minst seks slike fangst
hol på Ima.
Veidemennene levde nomadisk gjennom tusenåra, og hadde nok svært god plass.
Det var og nødvendig i veidemannskulturen. Langs fjorden voks dei første samfunn
av fastbuande fram i tida rundt Kristi fødsel i vår del av landet. Da vart det behov for
å stenge krøtterflokkane inne på grasvollane, og begrepet "gard" oppsto. Som vi veit
betyr ordet både innhegning og buplass. "Buandi" betydde bufast. Ordet "bonde" er
det same.
Den første jorddyrkaren tok til å hakke med elghornhakka si i solhellmgane oppe
i dalane fleire hundre år etter at menneska ved fjorden var bufaste. Namneforskarane
meiner å ha funni ut at dei første bakkane i Inndalen og Sul var rydda på seks
hundretalet. Skavhaugg-bakkane og Oppstu-bakkane var rydda omtrent på same tid,
mens Inndalsgarden nok er litt eldre. Den opprinnelege Inndalsgarden vart i leilen
dmgstida delt i tre, men den eldste dyrka]orda var nok i dei solvendte bakkane på
nordsida. Når alt foregikk med handhakke, var det lettast å dyrke bakkejord. Ein
annan svært gammel gard er Steine. Gravhaugane på Moldbakken er arkeologisk
datert til tidleg romer-tid, ca 1-300 e. Kr. Funn av stokkar i myrjord i Oppstubakkane
viser at trea var felt med øks. Kanskje var den første jarnøksa i dalen brukt her? Vi
veit i alle fall at det på same tid som den første åkeren vart dyrka var stor utvinning
av myrmalm på begge sider av Inna-dalføret, og tydelege spor etter jarnvinner finn em
både i Sul og Inndalen. Mange stader er det enno lett å finne slagg etter det som var
ein slags industri i alle bygder etter at jarnproduksjon hadde vorti nesten allmenn
kunnskap.
Folkevandring og ufred
Knapp tilgang til mat har til alle tider skapt ufred mellom menneska. Dette har opp
gjennom historia ført menneskemengder på vandring, og dei sterkaste gruppene har
trengt unna dei svakaste. Alle som alt hadde skapt seg eit samfunn med brukbar til
gang på mat fann grunn til å forsvare seg mot mntrengarane. Da var det nødvendig å
bygge forsvarsverk, og samle seg bak murar av stem og stengsel av tømmer. I dag ligg
bygdeborgene i landet som tause minner frå harde og vonde tider. På Steinsberget i
Inndalen ligg restane etter den største i landet. To murar er på til saman halvannan
kilometer, i tillegg til at naturlege stup i terrenget var utnytta for å spare muring. All
steinen i forsvarsverket viser at det må ha von eit velorganisert samfunn i dalen på
den tida. Det er fleire teoriar om korleis bygdeborgene vart til. Mange meiner at bor
gene på desse toppane var tilfluktsstader for både folk og fe i bygda når innvandrande
trengde seg fram. Andre trur at herskaren i lokalsamfunnet budde der på toppen. Det
er lite truleg at det var slik i Inndalen, idet det er små ressursar av beitegras og vatn
på toppen.
HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND A

----
23 H&FIS-A
----
Sverre Marstrander meiner at bygdeborgene og var base for angrep mot innvan
drarfolk. Det er akseptert teori i dag. Steinsberget låg ved den viktigaste innfartsleia
til Trøndelag frå aust. Marstrander meiner at borga i Inndalen var ei kjerneborg i for
svaret av Trøndelag i folkevandringstida. Den var kanskje den viktigaste av bygde
borgene i Inntrøndelag.
Det er gjort berre små utgravingar i borga i Inndalen. Men graving i andre borger
i distriktet viser av det har vori omfattande brannar i fleire tidsepokar, med fleire hun
dre års mellomrom. Fleire forskarar har lagt fram svært ulike resultat av gransking
ane, slik at det enno er langt igjen før vi får fullt lys over denne tida av lokalhistoria
vår.
Steinsberget har vori sentralt i forsvarssamanheng også seinare. Namnet
"Steinsvåttån" viser at det var ein brannplass på toppen, der em i leidangstida kunne
sende røyksignal som kunne sjåas i mange bygder. Leidangen vart organisert rundt
950 e.Kr. av kong Håkon Adalsteinsfostre, i Noreg kjent som Håkon den gode. Når
våttån brann, var det signal om full mobilisering.
Mange har trudd at våttåbrenninga foregikk om natta. Men alle krigar foregikk
normalt på sommars tid i eldre tider. I den lyse årstida var det helst røyk ein kunne
sjå frå våttå-toppane.
På 1000-talet var Verdal organisert i fem skipreider: Ovan myrom, Haug, Forar,
Roar (Råbyggja skipreide - rå er det same som krok, til side for) og Veddrar. Det vil
seie at kvar del av bygda skulle stille mannskap og utrustning til eitt langskip. Inna
dalen og Helgå-dalen var enno tynt befolka, slik at begge hørte med til den same ski
preida: Veddrar. Dette namnet er i våre dagar vakt til live i det største folkeaksje
selskapet i Verdal, der det på nytt er tale om å mobilisere mot krefter utanfrå. Denne
gongen er kampen mindre blodig, idet det er tanken å greie å føre Værdalsbrukets
skogar tilbake til lokalt eigarskap.
Det er lite ein veit om dei tidlegaste folkevandringane. Men Snorri Sturluson for
tel om ei stor folkevandring under kongen Øystein Illråde. Alle som ville vera nks
konge måtte greie å kue småkongane i Trøndelag. Den sterkaste av desse var Kjetil
Jamte i Sparbyggjafylki. Han dreiv kongshæren på flukt, slik at Øystein måtte springe
om bord i skipet sitt ved Bjørga i Verdalen for å berge seg. Derifrå ropte han til krigs
mennene på land: - Eg skal komme att neste sommar, og da skal eg ha så stor manne
makt at eg skal brannskatte kvar einaste gard, og gjera alle til trælar under meg!
Høvding Kjetil Jamte forsto at dette ikkje var tomme truslar. Og han visste og at
ein ikkje greidde å samle nok makt til å stå imot neste gong. Han samla derfor ein stor
del av menneska han rådde over, og starta ei folkevandring mot aust. Vi veit ikkje kor
mange menneske han fekk med seg, da han tok i veg for å starte eit nytt samfunn ved
sjøane aust om fjella. Der var det så godt som folketomt, og det nye landet som vart
etablert fekk namn etter høvdingen frå Sparbyggjafylki: JAMTALAND.
Jamtskyssen
Det nye samfunnet aust om fjella førte til at det opp gjennom hundreåra vart stor tra
fikk av folk som for på fredelege handelsferder. Som vi veit førte storpolitiske trekk til
at Jamtlandet motvillig vart innlemma i det som vart til landet Sverige. Jamtane følte
EIN DAL FULL AV HISTORIE OG DRAMATIKK

----
24 H&FIS-A
----
----
25 H&FIS-A
----
seg heile tida som norske, og det var med stor uvilje dei opp gjennom hundreåra
måtte vera med på krige mot nordmenn. Men på tross av krigar mellom to broder
land, stoppa aldri handelsferdene opp. "Jamtskjøssen" vart eit kjent begrep. Jamtane
kom kvart år på handelsferder ned gjennom Sul og Inndalen, på veg til
Levangsmartnan og andre handelskontaktar.
Det kom etterkvart i gang em toll-ordmng, slik at em veit ganske nøyaktig kva
slags varer som vart ført begge vegane. Alle tunge varer måtte føras på sleder på vin
terstid, til marsimartnan. Frå aust kom jarn, både som barrar og som ferdigsmidde
varer. Vidare var det mengder av skinn av ville dyr, samt handverksvarer av ull, lm
og tre. På turen austover var jamtskrindene tungt lasta med sildtønner og sekker med
korn. Jamtskrindene var spesielt utvikla sleder med lokk. Både på sidene og over lok
ket var det var-meier. Draget var alltid "sløyinn-tåggå"-feste, to kjettinglenker midt på
skrinda var festa til aksølet mellom skjækene. Det innebar at lasset kunne velte i
ulendt terreng utan å bryte med seg hesten. Og varmeiene gjorde at ein kunne kjøre
med lasset på sida eller opp ned med meiene i været utan å ta skade. Til vegleia gjor
de det muleg å bende lasset på meiene igjen.
Når det gjeld tollstasjonar, vart det slike stasjonar på begge sider av grensa. I Sul
var den første stasjonen i Sulstua, men i 1900 vart det reist eit statleg bygg på Ådals
vollen. Den stasjonen var døgnbemanna til 1992. Etter den tid har det von patruljar
frå tollstasjonen i Steinkjer som har foretatt uregelmessige kontrollar av vegfarande
begge leier.
Jamtskyssen skapte sterke band mellom landa, og både i Sul og Inndalen vart det
oppretta overnattingsplassar for folk og hestar. Tal-stallar " var det på fleire av gar
dane langs med den lange ruta. Her var det og ofte skjenkestuer. Lokale namn som
"Oppstu" og Nistu" er frå tida med slike stuer. I Nistu n var det i gammellåven slått
inn hestesko i tømmerveggene i alle rom. Det var til å binde jamthestane i.
Ferdafolket vart innlosjerte på ein måte som etter vår tid blir oppfatta som svært pri
mitivt, på flatsenger med skinnfellar både under og over. Mat hadde dei med i kister,
samt at dei fekk kjøpe seg mjølk og anna mat frå garden.
Den tette kontakten med broderfolket frå Kjetil Jamtes tid førte og til stor kultur
utveksling. Mange hadde med seg instrument, og spelemenn på begge sider av gren
sa lærte kvarandre nye slåttar. På begge sider var det mange flinke spelemenn, og
etterkvart vart det og kvinner som trakterte fela. Når det gjeld musikken, har det aldri
eksistert noko grense mellom landa.
Dei sterke banda mellom folk på begge sider av fjella førte og til ei folkevandring
av kvinner kvar sommar. Frå Verdal vandra unge kvinner for å få seg arbeid som rak
stetauser på gardane der aust. Mange av dei vart på det viset kjerring på ein gard i
nabolandet, og kom aldri meir heim. På det meste vart det sagt at det var norsk kjer
ring på annankvar gard i Jamtlandet.
Det var faste ferdselsleier over fjella i århundra før det vart vegar ein kunne kjøre
hjuldoningar etter. Til Sul kom folk over fjellet frå to leier, frå Åbo og Skalstu-leia.
Det skapte namnet på bygda. På gammalt trøndersk er ei sule ei Y-forma grem. Slike
suler er kjent for eldre folk som det ein brukte for å halde kornbanda oppe frå jorda
når ein trekte banda opp på staur for tørking.
EIN DAL FULL AV HISTORIE OG DRAMATIKK

----
26 H&FIS-A
----
I tillegg til den sivile handelstrafikken over fjellet, vart det og behov for postruter
og offentleg trafikk. Under Kristian den fjerde, som rådde over Noreg frå Danmark,
vart det gjort avtale med svenske styremakter om at det skulle opprettas fjellstuer. Da
fekk em Medstugan, Stalltjårnstugan, Skalstugan og Sulstua. Frå før hadde em
Oppstu og Nistu lenger nede i dalen. Dei to siste var aldri stuer med statleg støtte.
1 1652 vart det oppretta postvesen i Noreg. Da kom det i gang postruter over fjel
la, og sulmgane fekk em særordning knytte til plikter med postfønnga. Den som var
postførar eller bonde med skyssplikt slapp militær plikt. Men mange av postferdene
kunne langt på veg vera like farlege som å vera med i krigen. Jon Suul har skrevi om
fleire farefulle ferder med postskreppa over fjella - i storm og med ulveflokkar rundt
seg.
Em av dei mange som for med postveske frå Sulstua til Skalstugan og Medstugan
var Nils Olsen Suul. Han var em av mange som avtente verneplikta si på denne
måten. I 1830 var det to faste turar kvar veke med postskreppa. Em vinterdag la han
ut frå Skalstugan mot heimfjella. Men han kom ikkje langt før han var midt inne i em
tett snøstorm. 1 fleire timar gikk han i villa, heilt til han var så sliten at han hukte seg
ned bak ein steinmur i fjellet. Her rekna han med at liket hans var lettare å finne om
våren. Da merka han brått at det kom røyk ut av muren, og han fekk nye krefter da
han forsto at det var murpipa på den nedføykne fjellstua han kvilde mot. Dermed
kom han seg i hus før vinterfjellet overmanna han heilt.
To bønder frå Morsil og Mattmar, Greis Olofsson og Anders Matsson, var ikkje
like heldige da dei i 1837 møtte stormen med kvar sin hest på veg til Levanger-mart
nan. Både karane og hestane vart attfunm langt ut på sommaren.
Fleire av fortellingane frå grensefarten handlar om ulv og bjørn. Em av post
drengene, Edvard Olsen Suul, møtte em stor ulveflokk i måneskinnet. På grunn av
den tunge postveska hadde han hengt att børsa heime i Sul. Dermed måtte han slåst
med ulvane med skistaven som våpen i fleire kilometer før han nådde fram til
Skalstugan.
Em annan sulmg, Ola Nilsen Sul, redda seg og hesten ved at han hengte eit langt
reip etter sleden. Når han samtidig skreik og brøla mot villdyra, greidde han å halde
dei unna til han kom fram til folk i Skalstugan. Men da var han heilt mållaus av all
kaukinga.
Av alle dei farefulle ferdene i grensefjella tar vi med ei hending til. I 1890 vart
postføraren Sivert Gjersvoll drepen av postranarar på den andre ruta frå Sul, mot
Åbo. Like før Åbo låg to landevegsrøvarar på lur ved vegleia. Dei låg klare med
munnladmngsbørse, og skaut postføraren i ryggen. Mannen hadde med seg em tret
ten år gammel gut i sleden. Han reagerte raskt da skottet small, og røvarane kom
springande gjennom djupsnøen i staden for å bruke tid på å lade børsa på nytt.
Guten greip taumane og slo på hesten. Dermed nådde aldri ransmennene fram, og
verdiposten i sleden var redda. Guten fekk posten velberga til Åbo, saman med den
drepne kjørekaren. Etter det fekk han medalje av kongen - og fekk stillingen som
postførar. Han hadde dette arbeidet i mange år etterpå, fortel Suul.
Etter at samfunnet utvikla seg på begge sider av fjella, var det ikkje lenger nok
med sledetrafikk om vinteren. Etter at den franske generalen Jean Baptiste Jules

----
27 H&FIS-A
----
Bernadotte i 1810 vart krona til konge i Sverige skjedde mykje som fekk følgjer for
grensetrafikken i dette dalforet i Midt-Noreg. Han vart konge som folge av sin inn
sats under Napoleonskngane, og etter å ha vist store evner som administrator. Han
tok namnet Karl Johan, og tok full styring over det folket han aldri lærte språket til.
Han fekk stotte frå mange land i kravet om å få Noreg som kompensasjon for det
tapte Finland. Den skandinaviske halvøya vart eit naturleg land, meinte han. Det
forte til at han såg at det var nødvendig å bygge vegar som gikk aust-vest.
Bygginga av den nye Karl Johan-ve gen skapte ei ny tid, og det var stor fest i begge
land da franskmannen med stort folge åpna vegen i 1835. Da var det og bygd ei
nybygd fjellstue, Nybygget, ved vegen på norsk side. I dag heiter staden Kongsstua.
og dei gamle husa er borte.
Den nye vegen skapte auka ferdsel mellom landa. Men vegen fekk kort levetid. Alt
i 1865 vart den nye Jamtlandsvegen åpna. Den vart lagt langs Innsvatnet og langs
Inna nedover. Dermed vart det mindre behov for fjellstua i Nybygget, men ei ny fjell
stue vart bygd i Sandvika. Karl Johan-vegen er i dag museums- og turistveg.
Fjellstua i Sandvika har ikkje lenger funksjon som overnattingsstad for farande
folk. Etter at ulike aktorar prøvde å drive fjellhotell her, slo Sparebank 1 det under
seg, og staden er i dag kurs-senter for bankfolk.
Den nye Jamtlandsvegen vart opp gjennom åra sterkt utbedra, og svenskane har
etterkvart valt å levere både slip- og sagtommer til foredling på norsk side. Norske
Skog i Skogn og trønderske sagbruk gjer at det dognet rundt går store verdiar frå aust
til vest. Jamtskyssen har fått anna innhold. Trailersjåførane treng ikkje å overnatte på
gardar langs ruta. Men forholdet mellom verdalingar og Kjetil Jamtes etterkommarar
er fortsatt like godt.
Ufredstider
Som vi alle kjenner til, gjorde storpolitiske forhold nordmenn og svenskar til fiendar
i ulike krigar, sjol om verdalingar og jamtar aldri såg på kvarandre som det. Det var
nok fleire enn den Iranske krigaren som gjerne såg at Skandinavia var eitt land.
Kongane ville ha skatt frå så mange som muleg, og ville derfor legge under seg nytt
land. Dette gikk spesielt hardt ut over jamtane, som i periodar vart skattlagt av kon
gane i begge land. I den samanheng er det verdt å merke seg korleis flagget åt jam
tane ser ut. Midt i felta med grone, kvite og blå striper er det norske riksvåpen. Det
viser at banda vestover enno er sterke.
På ein haug ved Steinsgropa står ein hog minnestein. Den skal minne folket om
det som skjedde em septemberdag i 1658. Etter Den store nordiske krig var begge
trøndelagsfylka på svenske hender. Da var det Jorgen Bjelke greip inn. Han var em
yngre bror av Ove Bjelke på Austråt, som hadde gifta seg til dette adelssetet på
Ørlandet. Dei to brorne kom frå ei adelsslekt i Danmark. Slekta hamna i Noreg i
1537, på Elmgaard i Smålenene, som i dag er Østfold. Jorgen hadde fått militær
utdanning i Danmark, og var med i Hanmbal-feiden 1644-45. Etter det var han i kei
sarleg teneste i kampane mot svenskane i Tyskland. Etter freden i Westfalen vart han
lensherre over Idd og Marker, og seinare over Agdesiden og Bratsberg len. Da det
braut ut ny krig i 1657, vart Jorgen Bjelke utnemnd til norsk generalkommisarius og
EIN DAL FULL AV HISTORIE OG DRAMATIKK

----
28 H&FIS-A
----
øverstkommanderande nord
afjells - med særleg oppgåve å
ta igjen Jamtland og Hårjedalen.
Sjøl hadde han kommandoen
over styrken ved Halden.
Ansvaret for styrken nordafjells
vart derfor overlate til vennen
frå krigsskolen i Danmark;
Eilenk Visborg. Festningen på
Kristiansten i Trondheim var
inntatt av svenske styrkar, men
okkupasjonsstyrken hadde
vanskar med å halde på makta.
Em liten hær av soldatar var
derfor samla for å komme til
unnsetning. Nordmenn som
fekk greie på det ville sette inn
mykje på å hindre denne hjelpe
styrken, men var makteslause.
Da var det Jørgen Bjelke greidde
å samle em leiehær. Han greidde
å organisere em hær av "horder"
og "sygner", som det står på
minnesteinen. På meir moderne
norsk betyr det at soldatane var
hordalendmgar og sogningar.
Eilenk Visborg hadde lært
moderne krigføring med krutt
våpen. Det vart avgjerande for
utfallet av kampen i Inndalen.
I blankvåpen-tida foregikk
alle slag på ei slette, der karane
braka saman mann mot mann.
"Visborgstøtta" ved Steinsgropa. Steinen vart reist av Inndal
Ungdomslag i 1908, i samband med 250-års minnet for tref
ninga. Inskripsjonen på steinen vart gjort av Nils O. Suui. Karen
som står ved sida av støtta har vi ikkje namnet på.
Nesten slik var det og etter at det vart vanleg med krutt-våpen. Hærane stilte opp på
to rekker, der fremste rekke skaut mens bakre rekke ladda børsene på nytt. Eit mus
kettgevær hadde ei drepande rekkevidde på ca 150 meter. Eilenk Visborg hadde lært
den nye krigskunsten, å legge soldatane i dekning, sjøl om det var rekna som feigt. I
terrenget langs elva mellom Bergstuggu og Rotmoen la han leieknektane i stillingar
for å vente på svenskehæren som kom marsjerande nedover dalen. Brått small det
fleire salver, og svenskar fall i haugevis - utan at dei såg fienden. Denne kampen er
av krigshistorikarar kalla den første geriljakamp. Den var så effektiv at det braut ut
vill panikk i svenskehæren, og dei som enno var i live rømte austover. Heile krigen
varte berre nokre timar, men var avgjerande for kva som skjedde vidare med Noregs
historia.


----
29 H&FIS-A
----
Da meldinga om slaget i Inndalen nådde Trondheim, rakna det heilt for styrken på
festningen, og dei så seg nøydt til å trekke unna og aust over Stjørdalen. Dermed var
grunnlaget lagt for at Noreg igjen kunne oppstå som fritt og udeleleg land. Det er van
skeleg å sjå for seg at vi hadde fått samlinga på Eidsvoll i 1814 og den fulle fridomen
i 1905 om Noreg hadde von eitt Sør-rike og em enklave i nord, utan Trøndelag.
Krigane i Europa førte nordmenn inn i krigar dei forsto lite av. Karl den tolvte var
ein kngarkonge som utarma Sverige for å finansiere krigane han var med i ute i
Europa. 11718 kom enda em hær ned over dette dalføret. General Armfeldt kom med
rundt ti tusen mann og mykje tungt utstyr. Det var derfor nødvendig å bygge em veg
for å komme fram forbi Hermannsnasa, og i myrene måtte det leggas kavel av treverk
for å komme fram med tungt utstyr, sjøl om provianten for em stor del gikk på eigne
bein. Tusenvis av storfe var rekvirert eller røva undervegs.
I kyrkjene i Verdal samla allmugen seg til bønn framfor den krigen dei visste ville
komme. Her vart det ikkje bedt: "Fri oss frå krigen", men "fri oss frå finnane"! Folket
i Verdal frykta leiesoldatane frå Finland, som hadde rykte for å fara hardt fram. At
kanskje fleirtalet av hæren var tvangsutskrivne jamtar skapte inga redsel. Det var jo
vennene til folket ned over dalen.
På Stene Skanse var svenskane venta. Men nordmennene var ikkje budde på at
karoliner-hordane skulle koma bakvegen mot skansen. Slaget var derfor kort, og
nederlaget totalt. Det var få falne på begge sider. Korleis det gikk med svenskehæren
veit alle. Karl den 12. vart felt ved Fredriksten, og krigen var over. For karolmarane
var det berre dødsmarsjen over Tydalsfjella igjen, og folk i begge riker kunne begyn
ne å bygge opp landa sine.
Ved Levrmgan i Inndalen står bautaen over husmannen Stor-Ingvald
Landfallnesset, kjempen som fall i sabelkamp med svenske soldatar. Det er ulike ver
sjonar av det som hendte. Det heiter seg at han kjempa som eit vilt dyr mot over
makta, med den heimsmidde sabelen sin. Da han fekk eit hogg som var så kraftig at
han mista eine foten, humpa han seg bort på burstrappa og kjempa vidare med bein
stubben på trappa. Soldatane hadde bedre våpen enn han. Sverd typen som vart kalla
"karolinervårja" var lengre enn den korte sabelen til husmannen, og utfallet var gitt da
dei storma på han. Men da han omsider fall om, låg det sju-åtte svenskar i lag med
han.
Dette er historia som enno lever. I svenske dokument frå den tida står det i em rap
port: "Ingen falna". Kva som er rett kan mgen vite sikkert i dag, men den karolinske
hæren oppretta em gravplass ved feltlasarettet i Sul. Der er det gravi fram bein av over
tretti mann. Om desse var døde av sjukdom, blykuler eller sabelhogg er aldri under
søkt. No er beina samla i ei fellesgrav i hagen på Litlmoen i Sul. Sabelen etter Ingvald
er i privat eige. Den har tydelege hakk, som viser at det er hoggi egg mot egg med
han.
Krigane mot svenskane hadde ulike ansikt opp gjennom hundreåra. I 1825 var
tida slik at det vart arrangert ein militærmanøver på norsk side. Da var alle svenskane
redde for at dei kom til å koma under skarp eld. Men ikkje eit skott fall, og på heim
turen reiste dei em minnestein ved Vaterholmen. På den står det berre eitt ord:
Tacksamhet".
EiN DAL FULL AV HISTORIE OG DRAMATIKK

----
30 H&FIS-A
----
----
31 H&FIS-A
----
Så kom 1905
Da frykta folk i dalen at det enda em gong kom til å flyte blod mellom grannar. På
Garnes, Skavhaugg-gardane, Inndalsgardane og i Sul låg mobiliserte nordmenn frå
det meste av fylket. Ventetida vart på em måte kamuflert som em stor manøver. Men
det var klar sabelrasling overfor svenskane. Nordmennene var budde på kamp for full
nasjonal fridom og reint flagg. Kvar dag vart dei nydikta nasjonalsongane sungi, og
kampviljen var på topp. Dette var klare signal til dei store som satt og forhandla i
Karlstad. Mens stemninga var på det hogaste kom det sivile hestkjorarar fra
Jamtlandet og hadde ærend i Noreg. Dei vart fanga, men slepte fri, da dei svor på at
all sympati var på nordmennene si side.
I ettertid har historie forskarar funni ut at det aldri var fare for krig. Dronning Sofie
hadde nemleg fått mannen sin, kong Oskar den andre, til å skrive under på em høg
tideleg avtale for ho ville seie ja framfor alteret. Han måtte sette namn og segl under
ein lovnad på at han aldri skulle utgyte blod med å starte krig, "och allra minst over
for våra norska broder" (!).
•~-. c t—V
Mannskap frå Trondhjemske Kavalerikorps' Landstormkorps hadde
Garnes som base under mobiliseringa hausten 1905.
Forrige side: Stor-lngvald-støtta ved Levringan

 

----
32 H&FIS-A
----
Karlstad-forliket gikk ut på at grensefestningane skulle leggas ned. Ingen festning
fekk byggas nærare grensa enn femten kilometer. Det var bakgrunnen for at det etter
forliket vart sett i gang bygging av eit forsvarsverk i Inndalen. Em festning på kvar
side av elva, samt eit stjerneforma blokkhus på eit platå over Vaterholmen skulle sikre
at ingen kom fram etter vegen uten å bli mott av bly. I tillegg til styrken som skulle
leva i kasemattene i fjellet skulle det vera mannskap i em leir ved elva lenger nede.
Stortinget sette av pengar til festmngsprosjektet i Inndalen kvart år fram til 1916,
da festningen sto ferdig. Desse pengane skapte gode tider i lokalsamfunnet. Det vart
arbeid til mange i anleggsperioden, ikkje minst med transport. Skip kom med
sement, jarn og andre varer til hamna på Skånes, og derifrå var det hesttransport opp
over dalen. Mange av bondene tente gode pengar på slik kjøring mellom onntimane.
Det mest vanlege var at dei kjorte ned til Skånes em dag. og heim til garden same
Foto frå Sogna med festningsgalleria i fjellet på begge sider av elva.
dagen. Neste dag kjorte dei så opp til festningen, lessa av og for heim igjen. Tredje
dagen var det ny tur ned til Skånes. Slik tente em bra, men em av leileningsbøndene
tente mykje meir enn dei andre. Han kjorte med to hestar, med laushesten bundi bak
på langvogna. Og han delte ikkje turen i to. Han kjorte direkte opp til anlegget same
dagen, lessa av begge vognene og kjorte heim for han tok kvelden. Xeste dag gikk på
same vis. Det innebar at han aldri kunne unne seg lange pausar, og det blir fortalt at
han sto sidelengs på langvogna og kjorte i trav over flatene i Ness mens han pissa mot
veggrofta. Vegfarande matte berre hoppe unna om dei ville unngå dusj. Dette arbei
det var hardt både for mann og hestar, men mannen hadde sterk motivasjon for hard
HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1940 - BIND A
■'


----
33 H&FIS-A
----
kjøret. Pengane han tente vart brukt til å bygge nye hus på garden, og fire år etter at
anlegget var slutt, kjøpte han seg fri frå leilendmgskontrakten og vart sjøleigande
bonde.
Etter å ha ført krigar mot svenskane gjennom hundrevis av år, fekk vi i 1940 em
ny fiende. Da den tyske krigsmaskin rulla inn over landet hadde det i mange år von
norsk politikk å ruste ned. Det var derfor nøyaktig dei same våpna vi stilte med i
1940 som da vi mobiliserte mot svenskane i 1905. Frå festningen i Inndalen vart det
aldri løyst eit skott, verken frå kanonen i nordre galleri eller frå mitraljøsene i søn
dre. Den tyske overmakta rykka berre inn og tok leiren i bruk til eigne formål. For
den tyske styrken passa det godt med em slik leir ved mellomnksvegen. I
Vaterholmen var det forlagt tyske styrkar under heile krigen. Det skapte ekstra vans
kar for den illegale grensetrafikken som etterkvart kom i gang. Dei dramatiske hen
dingane frå den tida er fyldig omtalt i eit eige bind av Verdalsboka.
I åra etter krigen vart Vaterholmen leir for det nyoppretta Heimevernet, men er no
selt til ein privatmann. Ulike drivarar har forsøkt å få til lønnsam drift i leiren utan å
lykkas.
Leilendingsvesen
Det er grunn til å tru at den første veidemannen og den første jorddyrkaren var frie
menn. Men alt i førkristen tid var det eit sterkt klassedelt samfunn Og fram gjennom
seinmiddelalderen utvikla det norske samfunnet seg slik at vi fekk vår eigen variant
av føydalsystemet. Rike menn og den katolske kyrkja slo under seg gardar, og etter
kvart måtte så godt som alle betale avgifter for å få sitte på bruket. I Inndalen og Sul
hamna gardane under rike handelsborgarar i Trondheim, og under Reinsklostret i
Rissa. Ekstra fart i leilendingsvesenet vart det etter Armfeldt- tida i 1718. Alle gren
der var svært utpinte etter fire månader med svensk okkupasjon, der ein måtte halde
liv i eit mangedobbelt folketal i bygda. Den store landeigaren Rasmus Aagesen Hagen
lånte ut pengar til alle som hadde kommi i vanskar, og slo nådelaust bruka under seg
da misvekst og dårlege tider førte til betalmgsproblem. Denne tida er omtala i eige
bind i Verdalsbok-senen. Her nøyer vi oss med å trekke fram det som skjedde i 1912
og 1920:
Gardane i øvre del av Verdal var samla under begrepet Værdalsgodset, seinare
kalla Værdalsbruket, og så godt som alle bønder her var leilendingar under eigaren
Nikolai Jensen da fedrelandet vart fritt i 1905. Han var eigar av store delar av lands
delen, og det hadde ikkje von så mektig em mann i Trøndelag sidan Lade-jarlane i
middelalderen. Men mot slutten av attenhundretalet var det vanskelege tider i tre
lastbransjen, og Jensen-imperiet braut saman. Da det vart klart at bruket ville bli lyst
ut på salg, greip framsynte menn i Verdal kommunestyre sjansen, og fekk fleirtalet
med på å kjøpe bruket. Frå 1908 måtte leilendingane betale leie til kommunen i sta
den for til ein riking i Trondheim. Det såg dei som eit lyspunkt, men var likevel lei
lendingar. Imidlertid greidde heller ikkje kommunen å sitte med bruket, og i 1912
vart det salg på nytt. Men denne gongen sto dei same framsynte menn fram og sa: -
No har vi sjansen til å avvikle det forhatte leilendingsvesenet, og skape ein sjølei
gande bondestand. Lat oss la bøndene kjøpe garden dei leier. La dei få kjøpe em liten
EIN DAL FULL AV HISTORIE OG DRAMATIKK

----
34 H&FIS-A
----
bit av skogen som hører til bruket. Dermed blir Værdalsbruket em rem skogeigen
dom, som får bruksnummer 2. Sa dei framsynte. Og slik vart det. Det var eit merke
år i bygdas historie.
Det neste merkeåret var i 1920, da Stortinget vedtok å oppheve husmannsvesenet
i landet. Vedtaket opna samtidig for at den nyetablerte Hypotekbanken skulle gi lån
til kjøp av jord. Det lausna ei lavine over heile landet. Leilendingane i Verdalen sto
saman med husmennene og fekk lån i banken for å bli frie menneske. Det lånet dei
fekk var med pant i garden og ikkje i mannen. Lånet hadde ei løpetid på 99 år før
det var innfridd. På det viset kunne dei vel knapt kalle seg frie, idet det skulle gå tre
generasjonar før alt var innfridd. Imidlertid skapte fridomskjensla em positiv biverk
nad: Frå dagen sjøleigarbrevet kunne leggas i skuffa skjedde det noko synleg i byg
dene: Det var anlagt hagar med stakitt, og det kom meir måling på bygningane og ei
kvit flaggstong kom opp på mange gardar. Ei ny tid hadde komi til bygdene.
Dei fnkjøpte gardane hadde mista det meste av skogen som hadde hørt til bruka,
men dei gamle rettane til seterbruk og utslåttar vart som før. Imidlertid fekk slike ret
tar etter kvart mindre verdi. Da kunstgjødsel og grasfrø vart handelsvare fram
gjennom det nye hundreåret stilna det i slåttemyrene, og det same gjorde det på
setervollane. I dag er det mest ruinar etter bygningane på setervollane. Men på nokre
vollar har det komi nye hus. På Melbyvollen er det hus knytta til Sørfjella saubeite
lag, og på Tortåsvollen er det gjetarhytte for Stiklestad Seterlag, som kvar sommar har
kviger på beite i fjellet. Den einaste vollen som har melkekyr, er Sjetthølet felles-seter.
Der er det moderne drift med maskinmelking og tankhentmg etter bilveg.
Salget av Værdalsbruket til eit konsortium av pengefolk førte til at det frå 1912
vart sett i gang store skogsdrifter. Det vart arbeid å få i skogane. Dei som hadde hest
fekk kjøring og tok på seg drifter i storskogen. Andre vada seg ut i djupsnøen med
øks og stokksag. Tigersvansen kom seinare.
Det vart så stor etterspørsel etter folk til skogsarbeid at bygdene ikkje var sjølfor
synte. Etter 1905 vart det raskt avspenning mellom broderlanda, og svenske ung
dommar kom for å ta seg arbeid i skogane vest for kjølfjella. Det vart bedre tider, sjøl
om både svenskar og nordmenn klaga over låge prisar på driftene. Skogsarbeidarane
levde i gisne koier, og livet var fullt av frysing i blaute klede. Men tida førde og med
seg at det vart blodoppfrisking i grender med århundrelang innavl. Mange av sven
skane vart gift med skogskokka i hoggarlaget etter nærkontakt om vinteren. Det var
nye tider på mange vis, og det gikk mot bedre tider for alle.
Alt tømmeret som vart framdrevi frå skogane vart kjørt ut til lunmngsplassar på
elv-melane. Der vart det målt om vårane før det vart rulla på elva for fløyting ned til
lensene ved utløpet av Verdalselva. Inna frakta tømmeret ned dit, og det var og fløy
ting i Tverråa , Trongdøla og Kverna. I desse elvene var det bygd fleire dammar for å
få nok vatn til fløytinga.
Tømmerfløytinga var eit hardt arbeid, men alle som hadde von på hogging og kjø
ring om vintrane såg fram til å få vera med "i løyffn". Det var eit lagarbeid alle likte,
sjøl om det ofte var farlege situasjonar å komme ut for, og alle gikk meir eller min
dre gjennomblaute det meste av dagen. Mange stader danna det seg store haugar av
samanfiltra tommer på grunnene eller i fossane. Da krevdes det vågemot å gå ut på
HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND A

----
35 H&FIS-A
----
tømmeret og plassere ein dynamittladning som kunne få haugen til å flyte vidare i
den flomstore elva.
I 1957 flaut den siste barka tømmerstokken nedover Inna. Frå da av var det
"svarthaugging" i skogane. Tømmeret vart frakta med borken på, med bil til sagbruk
og sliperi, der det var maskiner som sto for barkinga. Nye tider hadde kommi. Det
var slutt på kampen mot frøssibork i skogane, og etterkvart stilna og dei fleste motor
sagene. Hogstmaskinene har tatt over, og det er få som har heilårsarbeid i
Værdalsbrukets skogar. Koiene og livet med kokkelag er og historie. Koiene er borte,
og alle som arbeider i skogen kjører eigen bil etter skogsbilvegar. I dag kan alle ligge
heime, sjøl om arbeidsplassen er fleire mil unna heimen.
I tillegg til skogsarbeid vart det oppretta arbeidsplassar i skifer-bruddet i
Spjellberget. Dette anlegget var så vidt i gang før 1835, og aktiviteten varierte fram
gjennom åra i meir enn hundre år, inntil drifta stilna heilt i etterkrigstida. Mange hei
mar i dalen hadde steintak av skifer frå Spjellberget. Drifta var heile tida på private
hender, uten at nokon svinga seg opp økonomisk på steindrift.
Bureising
På midten av attenhundretalet vart det rydda små plassar i Inndalsallmenningen og i
Tromsdals allmenning. Fattige folk svalt seg gjennom eit liv i forsaking og slit, i ei tid
der det var om å gjere å ha eigenproduksjon av mat. Den som hadde geiter eller ei
ku svalt mindre, og fleire kunne ha håp om at nyfødde barn kunne nå vaksen alder.
I slike heimar var det mange tragiske lagnader. I slektshistoriene i denne boka kan
em finne tåre fulle forteljingar om vonde tider for folk flest i grendene.
I tida rundt århundreskiftet vart det lysning på mange måtar. Men ikkje alle såg
lyst på ei framtid i heimbygda, og enno lokka utsiktene til å få seg sin eigen farm på
andre sida av havet. Frå dette dalføret var det likevel relativt få som utvandra. Folk
flest satsa tross alt på å skape seg ei framtid i heimlandet, og selskapet "Ny Jord" sti
mulerte driftige folk til nydyrking i norske bygder. Etterkvart kom Staten inn med til
skott til både dyrking og husbygging for den som ville satse på norsk jord. Dette førte
til at det fram gjennom trettiåra, og ein periode etter krigen, kom i gang bureising
både i Sul og Inndalen. Skogmoar vart rydda av iherdige menn som sleit med stub
bebrytar og rothogging, slik at dei kvart år la nye areal under plogen. I Tromsdalsåsan
voks det fram ei lita grend med bureismgsbruk. I to generasjonar levde menneska av
slike gardar, men utviklinga gikk i ein retning som gjorde at brukarane av i dag stort
sett har andre yrke som hovudinntekt.
Dei nye tidene med aukande samferdsel skapte og nye arbeidsplassar på vegan
legg og med brubygging. For eksempel vart det bygd ny St. Olavs bru fire gonger på
Jamtlandsvegen. Den første var ferdig i 1863. Den vart skifta ut med ei midlertidig
bru i 1942, ei bru som var frakta frå Steinkjer, som var under oppbygging etter bom
binga. Denne "krigsbrua" vart utskifta med ny i 1953. Denne brua står enno, men da
vegen vart omlagt forbi det farlege bergpartiet i "Skippet", vart brua berre turist- og
museumsbru. Ny veg med ny bru vart opna 13. oktober 1986.
EIN DAL FULL AV HISTORIE OG DRAMATIKK

----
36 H&FIS-A
----
i--
St. Olavs bru slik den så ut i 1 924. Den var ferdig i 1 863.
Skole og undervisning
I fedrelandssalmen skriv Elias Blix om kunnskapsnivået mellom folk av allmuen:..."
og vankunna ljoset gøymde". Folk flest i norske bygder kunne verken lese eller skri
ve. Ved folketellmga i 1801 vart det sett ei stjerne ved navnet til Ando Indal frå
Vester-Inndalen. Fotnoten som forklarer stjerna fortelFDen eneste af almuesbefolk
mng i Øvre Værdal som er lese- og skrivekyndig". Han hadde fått militær utdanning
som gjorde at han hadde lært seg denne kunsten. Enno skulle det gå em generasjon
for folk flest fekk nokon form for skolegang. Forst etter at ein fekk lova om allmu
geskolar på landet i 1860, tok vankunna til å vike. Ut gjennom 1860-åra var det
omgangsskolar i alle grender, og alle ungane fekk ei mimmumsundervisnmg. I
Inndalen og Sul vart det oppretta eigne skoleknnsar for Steine, Garnes og Sul. Det
var enno så få som kunne skrive at dei tre krinsane fekk felles protokoll.
Stene krins gikk raskt inn i Garnes-krmsen, og omgangsskolepenoden vart svært
kort. Skolen vart verande fast på eit loft på Garnes, og var der fram til det var bygd
ny skole i 1920. Den var i bruk til det vart bygd ny skole i Garnesmarka i 1979.
I Sul vart det fast skole i 1860. Dei forste åra var skolen fast i Karlgarden og sei
nare pa Brennmoen. Frå 1890 var skolen igjen i Karlgarden. I 1912 sto nyskolen fer-
OG FOIK - INNDAIEN OG SUL 1 800-1940 - BIND A

----
37 H&FIS-A
----
jr ' li IM i I fc T -
;■, s i il ri. I j 'rt/MMr iiil iii iirfwli 1
%
W
■ »
Å
Storskoleklassen på Garnes 1917/18. Sittende f. v.: Oline Haugan (Skandsen), Ingeborg Kriken (g. Bjørsmo),
Konstanse Garli (g. Indal), Inga Indal (g. Olofsson), lærer J. Johnsen, Magna Aasan (g. Storstad), Gudrun
Skavhaug (g. Moe), Ingeranna Bergstuen og Astrid Skavhaug (g. Hjelde). Stående f. v.: Olaf Berntsen Kvelstad,
Sverre Svartaas, Bjarne Inndal, Ingemar Molden, John Kriken, Lars Johnsen (d. 1922), Oddgeir Wohlen, Ingolf
Rotmo, Kåre Heggås, Einar Skavhaug, Ingemar Ottermo.
dig, Den var i bruk til 1989. Da var det berre to ungar i krinsen, og Sul-krinsen vart
slått saman med Garnes. Nye tider og nye vegar gjorde det forsvarleg med skoleskyss
dei to milene ned til Inndalen.
Den utfyllande delen av skolehistoria kan ein lese om i kulturbindet av
Verdalsboka. Her nøyer vi oss med å ta med at det på trass av lov om opplæring tok
lang tid før alle i grendene kunne lese og skrive. Opprinneleg var det klokkaren som
forsøkte å få dei unge til å lære så mykje kristendomskunnskap at dei sto til konfir
masjonen. Når det var snakk om lesing, skriving og rekning, vart det meir fart i
undervisninga etter at Klæbu Seminar vart oppretta. Her vart det utdanna unge menn
- og nokre få kvinner - som vart lærarar i full stilling. Likevel var det ei absolutt
mimmumsundervisning ungane fekk. Og det vart skilnad på gutar og jenter. Gutane
skulle lære både å lese og skrive skikkeleg, mens jentene - særleg fattige husmann
sjenter fekk nøye seg med å lese. Når dei kunne skrive namnet sitt med griffel på
steintavla var dei rekna som ferdig utdanna, og vart tatt ut av skolen. Elenanna

----
38 H&FIS-A
----
Hellanvald frå Hellbakkan (1865-1948), seinare gift Indal, fortalde at ho var lei seg
over at ho måtte slutte etter seks vekers skolegang. Da hadde ho nådd målet for jen
ter av fattigfolk, og måtte ut for å fø seg sjøl. Ho mintes og den dagen ho som tolvå
ring jente fekk eta seg mett for første gong.
Det tok tid før allmugens barn kunne skrive og lesa skikkeleg. Enno i 1906 vart
det skrevi "m.ph.p." (med paaholden pen) under namn i protokollen. Og enkelte
som skreiv namnet sitt sjøl skreiv det med skrivefeil som ga eit namn utan meining.
Pedagogikken var det så som så med: "A siger a og B siger be", messa læraren
framfor dei storøygde ungane. Og alt som skulle lesas eller skrivas var enno på dansk.
Det gjorde det neppe lettare å komme seg ut av vankunna. Ein merkedag var det ein
junidag i 1906. Da kalla Kristoffer Indal krinsstyret inn til eit møte heime hos seg sjøl.
Han fremma ei sak for styret: Innføring av det nye, norske landsmålet i skolen i
bygda. Ifølge protokollen var det ingen som stemte for å halde fram med undervis
ning i dansk i Inndalen og Sul. Men protokollen vart ført på dansk heilt fram til 1926.
Da hadde dei som hadde lært norsk kommi så langt at dei sjøl hadde barn på sko
len. Georg Tromsdal var den første som skreiv norsk i protokollen.
To generasjonar seinare var det barnebarna til dei som fekk landsmålet inn i sko
len som var på barrikadane for å få det vekk i den neste målkampen. Men da hadde
det språket som vart tatt i bruk vorti sterkt fornorska undervegs.
Kulturliv
Etter at analfabetismen var avvikla gjennom allmenn skolegang vart det ei ny tid på
mange plan. I grendene voks det fram lag og foreiningar i stor fart. I Inndalen fekk
em eit lag som heitte Inndalens samtalelag, som i 1904 vart til Inndalens
Ungdomslag. Her var det langt frå berre unge som var med. Alle samfunnsbevisste av
begge kjønn vart med i laget, som hadde handskrivne protokollar, som vart kalla
"avis". Her kunne dei drøfte tankar i tida. Ein av debattane var om kva som var den
beste giftealder for menn og kvinner. Menneske med dikteriske evner fekk og sleppe
til i lagsavisa. Elles var det naturleg at det i tida rundt 1905 var mange som dyrka den
veksande patriotismen.
Gjennom ungdomslaget vart det tatt initiativ til ulike kulturtiltak. Mellom dei var
reising av fleire av dei minnesteinane som enno står i bygda. Steinen over slaget som
fridde Trøndelag frå svensk okkupasjon vart reist til 250-årsminnet i 1908. Da var
både Fylkesmannen og folk frå sentrale styremakter tilstades.
Eige forsamlingshus var i mange år eit mål for ungdomslaget. Laget fekk kjøpe det
huset som hadde von matsal i Malså gruver mens det hadde von drift der. Da starta
eit stort dugnadsarbeid med hestkjøring av tømmer. I to somrar kjørte frivillige menn
med hestlass frå Malsådalen og opp til den tomta dei hadde skaffa seg, og i 1921 sto
huset ferdig.
Lidarheim vart namnet på det nye ungdomshuset, eit namn etter den ånda som
den tida herska i den frilyndte ungdomsrørsla, etter forslag frå Kristoffer Indal. Det
vart eit hus som vart brukt av alle lag i bygda, eit kulturhus for alle. Her var stor
spennvidde i tilstellingane. Den eine kvelden kunne det vera em lystig fest med dans
og fyll. Den neste dagen var det Baptistmenigheten som hadde møte, og ein annan
HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND A

----
39 H&FIS-A
----
kveld kunne det vera Norsk
Bygdekino som samla folket. Før
fjernsynet kom inn i alle hei
mane gikk alle inndalingane på
alt som var av arrangement på
Huset. "Huset" med stor H. Alle
var glade i huset, og det var der
for med vemod og uvilje bygde
folk gikk til den siste dugnad,
med å rive det ned og brenne dei
siste restane på ein lunningsplass
i Tverråmoan. Da sto eit nytt
grendehus ferdig, etter ein lang
.
Og god dugnadsinnsats SOm "Lidarheim", Inndalens "kulturhus" i nesten åtti år.
skapte nytt og godt samhald i
bygda.
Den 8. august 1880 vart Verdal Baptistmemghet grunnlagt av vukubyggen Fredrik
Nielsen. Den første tida var det folk frå Sjøbygda som vart med. Men etterkvart flom
ma vekkelsesbølger inn over bygdene, og mange melde seg ut av statskjerka for å la
seg bli døypt som vaksne, med full neddykking. I mange grender fall såkornet frå
Nielsen på steingrunn og mellom tornar. Men i Inndalen voks det fram ei sterk grem
■ *-«* -<
Frå ein vaksendåp ved Bråttåenget ca. 1 930.

 

----
40 H&FIS-A
----
-di 't® X_s» i* »«
Q
i—». , <. V:
> fciv ■
å
Bapfist-friluftsmøte i Vester-Åsan sommaren 1932.
Første rekke f. v.: Jorunn Årstadvold Jørstad, Signe Olsson Skei, Agnes Kristiansen Årstadvold, Matteus Skavhaug,
Konrad Høgli, Olaug Høgli Skavhaug, Konstanse Garli Indal, Ingeranna Garnesmo Bjørsmo og Magnhild
Ottermo Myhre.
Andre rekke: Anna Ottermo, Charlotte Åsan Hybertsen, Karen Åsan med John Hybertsen på arma, Inger Melby,
ukjent, Inga Garli Olsson, Magnhild Garli, Margot Fossness Garli, Sigrun Sakshaug Garli, Hanna Skavhaug,
Målfrid Vikvang?, Klara Berg, ukjent.
Bakerste rekke: Johannes Garberg, Olaf Garnesmo, Magnus Bjørsmo?, Arne Bjørsmo, Ole Martin Garberg, Einar
Skavhaug, Ole Martin Snippen, Oline Garberg, Anders Ottermo, Odin Vikvang, Asmund Bjørsmo, Martin
Garnesmo, OleJ. Reiren, Kolbjørn Skavhaug, Lorents Rofmo, Leonhard Myhre og Helge Garli.
av memgheten, slik at det etterkvart var halvparten av bygdefolket som var døypt i
Inna. Slike dåpsseremomar var det mellom andre stader ved Bråttån. Det samla
mange skodelystne, av folk som hadde valt å stå på sidelinja, i dobbel forstand.
Baptistmemgheten i Inndalen sette sm spesielle farge på kulturlivet i bygda. Em
sterk pietisme skapte eit skisma i bygda, men motsetningane var aldri større enn at
alle i bygda gikk på møter og basarar som vart arrangert på forsamlingshuset. Eit
biprodukt av kristenlivet i bygda førte til em sterk stimulans av song- og musikkli
vet. Og mange lærte seg å traktere strengeinstrument som eit biprodukt av si guds
dyrking.

----
41 H&FIS-A
----
Baptistmenigheten i Inndalen skaffa seg tomt til eige forsamlingshus, men kom
aldri så langt at planane vart realisert. Dyrtid og fråfall gjorde at mismotet stoppa pla
nane. Og etterkvart stilna salmesongen på moter i heimane og. Men i mange år var
det søndagsskole i gang i regi av memgheten, og her gikk ungar frå heile dalforet.
Den siste søndagsskolelærar for baptistane var Charlotte Hybertsen. Ho heldt skolen
i gang til høg alderdom, inntil Brit Indal Myklebust starta sondagsskole i sekstiåra.
Da ho flytta frå bygda vart det stilt med kristent barnearbeid til sokneprest Halvor
Gregersen i Vuku fekk med frivillige i Inndalen i åttiåra. Men etter den tida har det
vorti pusta lite til glorne under det lokale kristenliv i bygda.
I dag er gamle stridsspørsmål lagt vekk, og det er eit godt samarbeid mellom
restane av Verdal Baptistmenighet og Den norske kyrkja. I jubileumsboka for Vuku
kjerka kan em lesa meir om denne utviklinga.
I tida rundt 1905 vart det starta mange lag og foreiningar i bygdene. Inndalen val
den einaste grenda i Verdal som ikkje hadde noko fråhaldslag. Men i 1939 stifta lærar
Ola Mo barnelaget "Von". Det leid liuidlertid em stille dod da han etter eit par år flyt
ta frå bygda.
Idrettslaget som vart starta etter krigen, fekk til idrettsbane og hoppbakke, og
enno blir det arrangert Fånett-renn og Stormyr-renn. Laget har grasbane ved
"Gammel-Steinsbraa" og grusbane ved skolen.
Inndalens første fotball-lag? Fremste rekke f.v.: Sverre Svartaas, Ole H. Garli, Olaf E. Indal, Einar Garli, Helge
Garli. Midtre rekke f. v.: Nils Wohlen, Manfred Levring, Johan Aasan, Oddgeir Wohlen. Bakerst: Per Rotmo og
Ingolf Rotmo. Fotoet er tatt ca. 1 920.
EIN DAL FULL AV HISTORIE OG DRAMATIKK


----
42 H&FIS-A
----
i m
I T
*■
. Å
■tei
T
->
.\
Jultrådskyting på Svegjaiet i Inndalen ca. 1920. Bak fra v.: Ole Svegaard, Frantz Åstrøm, Johan Aasan, Olaf
Høgli, Anton Skavhaug, Olaf Svegård, Kristoffer Indal. Nederst fra v.: Anton Aamo, Ole Svartås, John O.
Wohlen, Ole Aasan, Paul Sætran, Einar K. Indal, Olaf Arstadvold.
I trettiåra oppsto ei politisk ungdomsrørsle i landet, og ein fekk arbeiderung
domslag. Desse kom i konkurranse med dei frilyndte laga, og det vart i mange gren
der for få ungdommar til to lag. I Inndalen var det stopp i alt lagsarbeid under kri
gen, og etter freden stilna det i det frilyndte laget. Eit arbeidarungdomslag fekk og
kort levetid. Dette førte til at det vart starta eit Bygdelag, der einaste målet var å ta
ansvar for at bygda hadde eit forsamlingshus.
Ola Five frå Kvam starta Det frivillige skyttervesen i 1893, og da den spente tida
fram mot 1905 kom, var det skytterlag i alle bygder. I Inndalen heitte laget først
Kvernmo skytterlag, der den første banen var. Seinare vart det skytebane på
Svegjerdet, og da Lidarheirn var ferdig, vart det anlagt ny skytebane med standplass
på baksida av huset. Skivene var plassert ved foten av skibakken. Aktiviteten i skyt
tarlaget avtok. Tanken til Ola Five var at em skulle ha em hær av frivillige under
våpen i alle bygder. Men forsvarstanken kom meir og meir i bakgrunnen, etterkvart
som forholdet til våre naboland vart meir avslappa. Da det var bygd nytt forsam
lingshus i Sul vart det samtidig bygd nytt sentral-skytebaneanlegg her. Em viktig del
av aktiviteten er no trening og avlegging av storviltprøven framfor elgjakta kvart år -
i konkurranse med Jeger- og Fiskerforeningens jaktskyteanlegg i Tromsdalsåsene.

----
43 H&FIS-A
----
Kvinnene fekk og sine eigne lag. Både i Sul og Inndalen vart det starta misjons
foreiningar og sanitetsforeiningar som arbeidde for bedre forhold for alle. I Inndalen
var det og ein kvinneforeming som arbeidde for finnemisjon. Men det var stort set
dei same kvinnene i alt slikt foreiningsliv Baptistkvinnene var drivande krefter når
det var snakk om møter og basarar til inntekt for misjon i andre land og mellom
samar i vårt eige land.
Mellom dei mange oppgåver sanitetslaga tok på seg var å bygge badstuer. Denne
badstu-perioden fekk kort levetid i alle bygder. Den raskt veksande levestandarden
førte til at alle heimar etterkvart hadde eigne bad.
Etter at inndalingane hadde greidd å få til Lidarheim, kom det ofte sulingar dit på
festlege tilstellingar. Men dei hadde likevel drømmen om eige grendehus. Det vart em
realitet i 1980, etter eit langt dugnadsarbeid i bygda. Nyhuset vart eit samfunnshus
som drog folk langvegs frå for å leie det fine bygget. Sagamarsjen og sentralskyteba
neanlegget gjorde og sitt til at ei så lita bygd kunne makte å bygge så stort eit hus. Og
det tok berre ti år før bygdefolket kunne samlas til "gjeldfrifest". I dag er Sul sam
funnshus ein fest- og møteplass for langt meir enn sulingar. Etter at huset kom vart
det starta eit aktivt songkor. Sul Sangkor arrangerer årlege revyar som er kjent langt
utom Sul-bygda.
Baptistkvinneforeningen i Inndalen samla på Krika. Foran f. v.: Margrete Skavhaug, Magna Kristiansen, Signe
Vikvang, Konstanse Indal og Anna Ottermo. Bak f.v.: Mette Vikvang, Margot Garli, Magnhild Garli, Petter
Vikvang, Kristine Høgli, Hanna Skavhaug, Inga Olsson og Maren Skavhaug.


----
44 H&FIS-A
----
Epilog
Historia til menneska i Inndalen og Sul avvik lite frå historia til folket i andre av
Noregs dalar når det gjeld kampen for det daglege brød og eit bedre liv. Den kampen
var lang og hard opp gjennom hundreåra. Det er ei forteljing om liv i slit og armod
for folk flest. Når em les slektshistoriene til folk frå alle heimane, ser ein at det var
mykje flytting mellom plassar og mellom leilendingsbruk. Alle strevde for å skape seg
eit bedre liv for seg og sine, og forsøkte å komme seg til em plass det var litt feitare
og sikrare enn plassen dei sist var på. På slutten av attenhundretalet og eit stykke inn
i det tjuande århundret kom mange frå fattigheimar seg over til Amerika, der drøm
men om eit friare og bedre liv lettare kunne bli realitet. Mange gjorde det bra på
andre sida av havet, men etterkvart vart det og lettare for alle som var igjen i gamle
landet. Dei nye tider kom på begge sider av havet, og i dag er velstanden større enn
våre besteforeldre nokon gong hadde våga å tru på. Det gjeld både materiell velstand
og kulturell utvikling. Folkeopplysninga har gått framover på alle område, og få
snakkar om "gode gamle dagar" som bedre enn dagane ein har i vår tid.
Kjelder:
Snorri Sturluson: Kringla Heimsins.
Islandske ætte-fortellingar.
Gyldendal og Aschehougs Store Norske leksikon.
Artiklar i ulike årbøker, Verdal Historielag og den N
Bernt Karlgård. Gammelt og nytt fra Sul.
Jubileumsboka for Vuku: "Kjerka varn
Ivar Indal: Gardshistorie.
Gamle protokollar frå lagsliv i Inndalen og Su
Muntlege kjelder i Inndalen og Sul.
■rske Turistforening, nedtegningar etter John Suul

----
45 H&FIS-A
----
KVERNMOEN


----
46
----


----
47 H&FIS-A
----
KVERNMOEN
GNR. 220
Kvemmoen 1927, sett fra nord. Foto
Kvernmoen er trolig ryddet i første halvdel av 1600-tallet. Nyrydderne i kongens all
menning skulle ifølge Kristian IVs recess 1 nyte fnhet for å betale skatt og landskyld
et visst antall år, men samtidig ble de regnet som kongens husmenn. Når rydningen
ble skyldsatt, ble oppsitteren leilending under Kronen.
Gården ble skyldsatt i 1672 sammen med Lmdset. I 1683 ble den kjopt opp av
lagmann i Trondheim, Peter Drejer, og ble mnlemmet i Sul og Helgådalens eller Sul
og Nybyggernes gods, som var forloperen til Værdalsgodset.
Fra starten bestod gården av to bruk, Kvernmoen ostre og Kvernmoen vestre.
Dette fortsatte fram til 1841, da brukene ble slått sammen til ett, og etter den tid er
gården blitt drevet som ett bruk.
Kvernmoen tilhørte Værdalsgodset og Værdalsbruket inntil Verdal kommune
solgte Værdalsbruket i 1912. Ved salget holdt kommunen unna godsets leilendmgs
gårder med tilstrekkelig skog, og Kvernmoen var så leilendingsgård under kommu
nen fram til den ble solgt til oppsitteren Ole Pedersen Kvernmo i 1920.
På grunn av beliggenhet og vegforbindelse lå Kvernmoen under Arstad skolekrets
fram til det ble bygd bilveg fram til gården fra riksveg 72 (Jamtlandsvegen) sist på


----
48 H&FIS-A
----
1940-tallet. Før den tid var vegforbindelsen til Årstadbakkan etter kjerreveg og bru
over Kverna, og til Inndalen via kjerreveg over skogen fram til Skavhaugg øvre.
Kjente brukere fra tida etter 1800:
KVERNMOEN ØSTRE
Mikkel Johansen (1742-1822) og Beret Svendsdatter (1745-1825)
Mikkel Johansen var født i 1742 på Skavhaugg øvre og var sønn av Johan Samuelsen
Skavhaug og kone Marit Johansdatter. Faren var for øvrig født på Kvernmoen vestre,
og det har vært mye flytting fram og tilbake mellom Kvernmoen og Skavhaugg i
denne slekta.
Mikkel kom til Kvernmoen østre i 1781 og var bruker fram til sin død i 1822.
Kona til Mikkel, Beret Svendsdatter, som døde i 1825, var født i 1745 på Arstad og
var datter av Svend Jensen Aarstad, som inntil 1742 var bruker på Inndal vestre.
Mikkel og Beret ble gift i 1779, men ekteskapet var trolig barnlaust, slik at det ikke
var noen etterkommere av dem.
I 1801 var det tre andre personer som bodde sammen med Mikkel og Beret, og
som trolig hadde bodd der i en del år og derfor bør nevnes. Det var inderstenke
Gunmld Olsdatter, f. 1756, hennes sønn Arnt Johnsen, f. 1793, og tjener Peder
Bårdsen, f. ca. 1782. Nokså sikkert var nevnte Peder Bårdsen også Gunnilds sønn.
Gunhild var født på Arstad søndre av foreldre Ole Arntsen Arstad og kone Gunhild
Svendsdatter, som var søster av Beret, kona på Kvernmoen. Gunnild Olsdatter ble gift
i 1778 med Bård Pedersen Kvello mens hun tjente i Levringan, og de fikk sønnen
Peder på Bjørkvald i 1782. Hvor mannen hennes ble av, har vi ikke funnet ut, men i
justisprotokoll fra 1794 finner vi at "gift Kone Gunnild Olsdatter Qvelmoen har ladet sig
besvangre under hendes Mands Undvigelse til Sverrig", og for dette er hun idømt dob
belte leiemålsbøter med 14 Lod sølv eller 12 riksdaler. Men da Gunnild i 1793 døper
sønnen Arnt, som altså var "resultatet" etter et eventyr med drengen John Pedersen i
Midtholmen, er hun oppført som enke, så mannen er kanskje død i Sverige i mellom
tida? Mikkel og Beret på Kvernmoen er blant fadderne, og Gunnild og de to sønnene
fikk kanskje komme til Kvernmoen etterpå, for de var jo i slekt med gårdfolket, og
det var god bruk for hjelp på gården. Peder Bårdsen ble for øvrig gift i 1819 med
Mana Sivertsdatter Trøgstad, og de kom til en plass under Lindset og fikk sønnen
Sivert Pedersen i 1820. Hvor det ble av dem siden, er ikke kjent, men sønnen Sivert
ble gift i 1847 med Mette Johnsdatter Hage, f. 1823 på Landstad. 1 1865 finner vi
Sivert og Mette i Tromsø, da kaller de seg Follo, og Sivert er tømmermann.
Arnt Johnsen derimot kjenner vi mer til. Faren hans var altså ungkar John
Pedersen, dreng i Midtholmen. Arnt ble gift i 1817 fra Lindset med Malena Larsdatter
Indalsvald, f. 1790 på Gjermstadvald, og vi finner igjen dem som husmannsfolk på


----
49 H&FIS-A
----
Svegjerdet og Skansen, før Arnt fikk bygsel på Inndal mellom i 1836, se mer om dem
der. Gunnild dode hos sonnen Arnt Johnsen på Skansen i 1836.
I Verdalsboka, bd. V, skriver lektor Musum at neste bruker på Kvernmoen ostre var
Johannes Ellevsen. Dette er ikke kronologisk helt korrekt. Johannes Ellevsen bodde
på Arstad søndre og dreiv denne gården. Kanskje hadde han bygsel også på
Kvernmoen ostre, men det var nok broren Kristoffer Ellevsen som dreiv gården fra
1822 og utover til ca 1840. Da byttet de garder, slik at Kristoffer flyttet til Arstad og
Johannes til Kvernmoen.
Kristoffer Ellevsen (1790-1864) og Anne Ellevsdatter (1800-1874)
Kristoffer Ellevsen var fodt i 1790 på Kvernmoen vestre og var sonn av Ellev Pedersen
og kone Maren Larsdatter. Han ble gift i 1821 med Anne Ellevsdatter Kvam, f. 1800
på Kvam i Volhaugen (se Okkenhaug-ætta, Ysse). Kristoffer var gårdbruker på
Kvernmoen ostre fra ca. 1822 og som før nevnt på Arstad søndre fra ca. 1840. Han
døde som bonde på Arstad i 1864 og Anne som kårenke i 1874.
Barn:
82. Beret Marta, f. 1825 på Kvernmoen, d. 1913 på Skavhaugg nedre. Hun ble gift
i 1863 med Age Jeremiassen Skavhaug, f. 1828 i Mønnes, død på Skavhaugg
nedre i 1 897. (Se under Skavhaugg nedre)
83. Mikal, f. 1 827 på Kvernmoen, d. 1 890 på Inndal vestre. Han ble gift første gang
i 1 865 med Beret Hansdatter Overnessvald, f. 1 833 på Overnesset, d. 1 870 på
Arstad. Så ble han gift på nytt i 1871 med Guruanna Arntsdatter Indal, f. 1832
på Steine, d. 1 889 på Inndal vestre. Mikal Kristoffersen var gårdbruker på Arstad
søndre i 1 865 og forpaktet Inndal vestre fra 1 871 . (Se under Inndal vestre).
84. Elling, f. 1 833 Kvernmoen. Atten år gammel ble Elling Aarstad konstituert som
omgangsskolelærer i Vuku. I 1 854 reiste han til Klæbu seminar og gikk ut derfrå to
år etterpå med særdeles gode vitnemål. I 1 856 ble han tilsatt som omgangsskole
lærer, og hadde skole i Sjøbygda, Volhaugen og Vinne. I 1 860 ble han konstitu
ert som klokker i Vinne og hadde denne stillingen til han hausten 1 862 ble ansatt
som lærer ved Vuku fastskole. Men året etter søkte han avskjed og fikk lærerpost i
Borge i Lofoten. Han ble gift i 1 863 med Hanna Marie Johnsdatter Schjelderup, f.
1 837 i Hamarøy. I 1 865 bodde de på Elgtofthalsen i Borge og hadde sønnen
Kristoffer Toralf, f. 1 864 i Borge. Der hadde de egen lærerbolig med ganske stor
jordvei. Under Lofotfisket tok skolen en pause, og Elling Aarstad benyttet tida til å
drive fiske. Men under et fælt uvær i februar 1 868 omkom han på sjøen, 35 år
gammel. Familien flyttet da tilbake til Hamarøy, der kona som nevnt var ifrå, og i
1 875 bodde Hanna Marie og sønnene Kristoffer (f. 1 864) og John (f. 1 866) på
Røtang i Hamarøy. Hanna var da gift på nytt, med gårdbruker og skredderjohn
Johannessen fra Vuku. Det må være John Johannessen Grundvald, f. 1830, sønn
av husmann Johannes Ulriksen Grundvald og kone Mali Taraldsdatter. I 1 865 flyt
tet han fra Ulvilla til Nordland, der vi samme år finner ham som skredder, bosatt på
Gjerstad i Buksnes. Han losjerer for øvrig hos husmann og fisker Ole Olsen, f.
KVERNMOEN


----
50 H&FIS-A
----
1 8 1 8 i Vuku. Denne Ole Oisen var født på en plass under Øst-Heilan, og flyttet fra
Verdal til Sandstad på Hitra i 1 846 for å arbeide som møller. Siden må han da ha
flyttet til Nordland, og han ble gift i Buksnes i 1 857 med Andrine Andersdatter
Leknes, f. 1833.
Ved folketellinga for 1900 finner vi igjen Hanna og John Johannessen som hus
mannsfolk på Korsvik i Hamarøy. John driver da fortsott som skredder. Elling
Aarstads sønn Kristoffer Ellingsen er gift og bosatt på Skogheim i Hamarøy, der han
driver som smed for egen regning. Han har tidligere vært bosatt i Ålesund og i
Borgund kommune på Sunnmøre.
Det må nevnes at Elling Aarstad hadde en sønn utenfor ekteskap før han reiste nord
over, og at det nok var årsaken til at han søkte - eller kanskje heller ble tvunget ti!
å søke avskjed fra lærerstillingen i Vuku. Følgende skriv fra Trondhjems Stiftsdireksjon
til prosten i Søndre Innherred tyder på at han ikke hadde noe valg:
Ved at titbagesende det over Skolelærer i Vuku Sogn Elling Aorstod optagne Forhør,
skulde Stiftsdirektionen meddele at bemældte Skolelærer Aarstad indtil videre bliver
at fjærne fra sin lærervirksomhed, og vil Skolekommissionen og Provstiet snarest
mulig indgive til Stiftsdirektionen Erklæring og Beslutning om hvorvidt ikke Aarstad i
Overensstemmelse med Skolelovens § 67 for sit udviste Forhold i Ev bør afskediges
fra sin Lærerstilling.
Trondhjem den i ste Octbr. 1863.
Sønnen som Elling hadde i Verdal:
Cl 0 . Oluf Ellingsen, f. 1863 på Hallan. Mora var Elen Olsdatter Halian, som i
1 868 ble gift med gårdbruker Oiaus Petersen Håbet i Vinne. Oluf utvandret
til Fergus Falls, Minnesota, i 1 884 under navnet Oluf Ellingsen Balhald. Han
ble gift to ganger i Amerika og bodde i Fergus Falls og arbeidet som snekker.
I 1900 bodde han sammen med kona Lovna Nestvold, f. 1 861 i Norge, ste-
dottera Nanney, f. 1 885 i Norge, og fostersønnen Willie Goodwin, f. 1 894
i Minnesota. Han ble gift på nytt, trolig før 1903, med Olava Romstad, f.
1 871 i Bangsund. De hadde sønnen Alvin, f. 1 903. I 1 908 var Oluf med
og stiftet "Trønderlag of America", som er en organisasjon for emigranter fra
Midt-Norge og deres etterkommere, og i 1910 ble han og familien innmeldt
i Vor Frelsers Menighet i Fergus Falls. Han døde i Otter Tail, Minnesota, i
1942 som Oluf E. Orstad. Hans andre kone døde i 1965 og sønnen Aivin i
1977.
Elen Anna, f. 1841 på Arstad, d. 1902. Hun ble gift i 1872 med Hans Olsen
Tømte, f. 1 836 på Tømte i Sul og d. 1 898 i Småengan under prestegården i Vuku.
Hans Olsen var skredder og husmann i Småengan. De hadde tre barn:
Cl . Oluf, f. 1 872 på Arstad. Han utvandret til Boston i 1 892 og kalte seg Olof
Eng i Amerika. I 1900 var han tjener på en farm i Nord-Dakota, i 1910,
1920 og 1930 bodde han i Grand Forks, Nord-Dakota og var gift med
Nellie, som var født i Norge. Han var avdelingsleder (section foreman) ved
B 5
jernbanen.-
HEIMER OG FOrK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND A

----
51 H&FIS-A
----
C 2. Ingeborg Anna, f. 1876 på Småengan, d. 1882.
C 3. Iver Andres, f. 1882 på Småengan. Han ble gift i 1905 med Gustava
Mikalsdatter Hallem, f. 1883. Etter at han var blitt enkemann i 1907, ble
han gift for andre gang i 1910 med Julie Gustava Olsdatter Øgstad, f.
1 885. Iver tok også Eng som etternavn og ble gårdbruker på Tømte i Sul i
1919. Han døde i 1941, mens Julie Gustava levde helt til 1975. Se mer
om familien under Tømte.
Johannes Ellevsen (1792-1841) og Marta Ellevsdatter (1796-1841)
Johannes Ellevsen var født på Kvernmoen vestre i 1792 og var en yngre bror av den
forrige brukeren Kristoffer Ellevsen. I 1816 ble han gift med Marta Ellevsdatter
Aarstad, f. 1796 på Sagen, datter av Ellev Andersen Aarstad og kone Ragnhild
Ingvaldsdatter. Ved giftermålet overtok Johannes Arstad søndre. Rundt 1840 ser det
ut til at han byttet gard med Kristoffer og flyttet til Kvernmoen østre, der både han
og Marta døde i 1841.
Johannes og Marta hadde følgende etterkommere:
81. Ellev, f. 181 6 på Arstad. Konfirmert i 1832. Han ble gift i 1846 med Karen
Arntsdatter Indalen, f. 1 825 på Inndalsvald (Svegjerdet). Hun var datter av Arnt
Johnsen Indal og kone Malena Larsdatter, som var brukere på Inndal mellem
1 836-1 854. Ellev døde i 1 847 - dagen før hans yngste datter ble født, og ble
bare 31 år gammel. Karen var seksti år eldre da hun døde på Arstad hos sønnen
Lornts i 1916, 91 år gammel.
Ellev og Karen fikk tre barn, og to av dem ble født før det ble giftermål:
Cl. Lornts, f. 1843 på Inndal mellem, d. 1921. Han ble gift i 1873 med
Guruanna Olsdatter Aarstad, f. 1849, d. 1927. Lornts Aarstad var gård
bruker på Arstad mellom. 7 barn.
C 2. Johannes, f. 1846 på Inndal østre, d. 1921 på Slapgarden. Han ble gift i
1 872 med Gjertrud Johannesdatter Slapgård, f. 1 846, d. 1 895. Johannes
ble gårdbruker på Slapgarden søndre og tok Slapgård som slektsnavn. 6
barn.
C 3. Elen Anna, f. 1 847 på Inndal mellem. I 1 873 fikk hun sønnen Edvard med
Ole Nilsen Suul, f. 1 840 på Sulstua. Elen Anna tok rned seg sønnen og flyt
tet til Sulstua og var tjener der til hun ble gift med barnefaren, Ole Nilsen, i
1 881 . Ole Nilsen Suul var gårdbruker i Sulstua fra 1 882 til 1 895, da han
byttet med broren Martin Nilsen Suul og ble fjellstuemann i Sandvika. Se mer
under Sulstua og Sandvika.
82. Lisbet, f. 1818 på Arstad. I 1865 var hun i tjeneste på Hegstad. Hun ble gift i
var husmannsfolk på Gammelplassen/Lauvdal under Stiklestad øvre, der Lisbet
sønnen Anneus Ellingsen, far Elling Andersen Hallem? I 1 865 var Anneus gjeter-
gutt på Hegstad, og han ble konfirmert fra Stiklestad prestegard i 1 868, men etter
det har en ikke funnet opplysninger om ham.

 

----
52 H&FIS-A
----
Ingvald, f. 1821 på Arstad, d. 1893. Konfirmert fra Kvemmoen i 1837. Som ung
kar var Ingvald far til tre barn født utenfor ekteskap, og for disse forholdene ble han
anmeldt til amtet i 1 850. Barna var:
Cl 0 . Elen, f. 1842 på Molden. Mora var Marta Johansdatter Molden, f. 1818.
Elen flyttet sammen med mora til Skogn i 1 848. Mora ble for øvrig gift med
husmann Hans Thoresen på Søgstadmyra, og Elen ble gift med husmann og
bergarbeiderjørginius Petersen, f. ca. 1 840 på Ytterøy, og bodde på Sanding
på Ytte røy a.
C 2°. Sivert, f. 1 846 i Bollgarden. Mora var Ingeborg Simonsdatter Kjesbu. Han ble
gift i 1 880 med Oline Olsdatter Lyng, f. 1 842 på Nessvald, d. 1 909. De var
husmannsfolk på Melbyvald. Sivert døde i 1 898
C 3°. Serianna, f. 1850 på Mønnesvald (Hyppen), d. 1917. Mora var Johanna
Rasmusdotter Mønnesvald. Serianna ble gift i 1899 med enkemann og sag
bruksarbeider Peder Torstensen Seter, f. 1 836 i Meråker, d. 1933. De bodde
på Brobakk på Verdalsøra i 1900. De hadde ingen barn, men Serianna, som
ble kalt "Svensk-Serianna", hadde fem barn før hun ble gift:
Det første barnet var sønnen John, f. 1871 på Vinnesvald. Faren var Erik
Eliassen Søraker. John Eriksen var sersjant i kavaleriet da han i 1 897 ble gift
med Maren Anna Martinusdatter Bjartnes, f. 1870, d. 1949. Han tok slekts
navnet Baglo og ble gårdbruker på Veie i Vinne og seinere på Holmen. Han
døde i 1954. "
Det andre barnet til Serianna; Margreta Olausdatter, ble født i Østersund i
1 875. Faren var Olaus Olsen, nærmere data ikke oppgitt. Margrete Gresset,
som hun kalte seg, ble gift i Bakklandet kirke i Trondheim i 1 904 med sjømann
Nils Theodor Hansen, f. 1 874 i Vefsn.
Barn nummer tre var Maja, f. 1 878 i Østersund, d. 1 880.
Den neste var Ada Johanne Larsen, f. 1 880, som i sin tur hadde åtte barn uten
om ekteskap.
Det femte barnet til Serianna var Marie Henriette Brobak f. 1885 i Aspås i
Jåmtland. Hun hadde fem barn utenfor ekteskap.
I 1852 ble Ingvald gift med Anne Olsdatter Bjørganvald, f. 1834. De var hus
mannsfolk mange steder; på Bjørganvald, Fårenget under Stiklestad og fra ca.
1860 på Fyksveet under Trøgstad, der de bodde i 1893. Heimen ble tatt av
Verdalsraset, og Ingvald, sønnen Iver Anneus og dattersønnen Arne Odinsen omkom.
I 1900 bodde Anne på Maritvoll lille på Verdalsøra sammen med ei datterdatter,
Ingrid Amalie Trøgstad, og døde i 1906.
Ingvald og Anne fikk sju barn:
Cl. Johannes, f. 1853 på Bjørganvald, d. 1 932. Johannes Ingvaldsen, som var
sne kker, ble i 1 879 gift med Hanna Hans-Pettersdatter Amundsen, f. 1 852 på
Verdalsøra, d. 1945. Johannes Ingvaldsen var snekker og husmann på
Slottavald.
C 2. Olaus, f. 1856 i Mønnes. Olaus Ingvaldsen var også snekker. Han flyttet til
Ytterån i Sverige og ble gift med Ursilla Berglund fra Alsen. I 1900 var han
"odelstorpare" i Ytterån, og de hadde tre barn.
HEIMER OG rOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND A

----
53 H&FIS-A
----
C 3. Martin, f. 1 859 på Fårenget. Snekker og bodde på Mikkelaunet i Ulvilla. Han
ble gift med Beret Andrea Jeremiasdatter Sagmo, f. 1861. De hadde seks
barn. Martin Ingvaldsen døde av tæring i 1 895, og Beret Andrea døde i
1935.
C 4. Liva Birgitte, f. 1863 på Fyksveet. I 1900 var hun budeie på Slottet (Haug).
Hun var ugift, men hadde fem barn:
Dl . Charlotte Johnsdatter, f. 1 890 i Sverige.
D 2. Arne Odinsen, f. 1 892, omkom i Verdalsraset.
D 3. Ingrid Amalie Johnsdatter, f. 1895, ble konfirmert fra Holte i 1910.
I 1902 nedkom Liva Birgitte med tvillinger (Arne og Liva Brynhilda) på
Maritvoll, og hun døde dagen etter. Begge tvillingene døde i ung alder av
tuberkulose, Arne i 1910 og Liva Brynhilda i 1924.
C 5. Iver Anneus, f. 1 867 på Fyksveet. Snekker. Han omkom under Verdalsraset og
ble ikke funnet igjen, men liket av en mannsperson som dreiv i land på Ytterøy
ei tid seinere ble antatt å være han.
C 6. Eliseus, f. 1 872 på Fyksveet. Eliseus Trygstad ble ikke snekker som sine eldre
brødre, men gikk skogskolen i Steinkjer og utdannet seg siden til gartner. Han
var lærer ved hagebruksskolen på Hylla og bygartner i Trondheim i hele 33 år,
og fikk H. M. Kongens Fortjenstmedalje i gull. Eliseus var gift tre ganger: I
1899 med Inga Marie Mortensdatter Sundnes, f. 1874, d. 1901, i 1906
med Maren Anna Lorentsdatter Grande fra Røra, f. 1 876, d. 191 2, og i 1916
med Margot Eline Ingvarsdatter Lund, f. 1 884. Eliseus Trygstad døde i 1950.
CB. Karen Maria, f. J 878 på Fyksveet, d. 1 880.
84. Elling, f. 1823 på Arstad. Han ble gift i 1853 med Beret Marta Pedersdatter
Kveldstadenget. I 1 875 hadde familien flyttet til Bergstua under Inndal østre, men i
Beret Marta flyttet så til døtrene sine på Lykkens Prøve i Frol (se nedenfor). Hun bodde
der i 1 900 og har nok dødd der.
Cl . Johannes, f. 1 853. Han ble gift i 1 879 med Beret Anna Olausdatter Garnes,
f. 1 848 på Garnesvald, datter av Olaus Olsen Reiren (se Reiren under Inndal
vestre). Johannes ble også husmann på Reiren, og begge to døde der, Beret
Anna i 1914 og Johannes i 1926. De hadde 2 sønner, Edvard og Ole J.
Reiren.
C 2. Peder, f. 1 854. Han kalte seg Peder Ellingsen Skrove da han flyttet ti! Ragunda
i Jåmtland i 1 876. I 1 888 ble han gift med bondedotter Elena Kristina Gisslén,
f. 1 867 i Ragunda. I 1 890 og 1 900 bodde de på Skog i Ragunda, og Peder
dreiv som smed. De hadde fem barn.
C 3. Mette, f. 1858. Hun kalte seg Mette Kvello da hun utvandret til Kennedy,
Minnesota i 1883.
C 4. Martinus, f. 1 860 på Kveistadvald. Attest Sverige 1 881, men kom tilbake fra
USA 1 897. I 1 898 kjøpte han "Lykkens Prøve" i Frol sammen med Anneus
Stornes. Svogeren Martin Indal overtok siden Martinus' part, se Frol I, s. 210.
KVERNMOEN

 


----
54 H&FIS-A
----
C 5. Elen Birgitte, f. 1863. Hun ble gift i 1895 med Anneus Martin Pedersen
Stornæs, "Lykkens Prøve", Frol, f. 1864 i Slapgarden nordre, d. 1954. Han
var sønn av Peder Olsen, som var bruker på Stornesset i Inndalen. Anneus
Stornes og Martin Indal dreiv "Lykkens Prøve" i Frol i lag.
C 6. Ole, f. 1 866. I 1 891 var Ole rådsdreng i Skalstugan og ble gift samme år
med Marie Matelie Johannesdatter Dahl, f. 1869 i Sulstua. Hun var datter
av overvegvokter Johannes Dahl, Melen i Jåmtland, og Sara Nilsdatter
Sulstuen. Ole tok Suul som slektsnavn. I 1900 var han jernbanearbeider, og
familien losjerte på en plass under Leira i Frol. Han døde i 1919.
(Sulstuætta).
C 7. Beret Maria, f. 1871. Hun ble gift med Anton Martin Mikalsen Indal ("Martin
Prøven"), Lykkens Prøve, Frol, f. 1 875 på Inndal vestre av foreldre Mikal
Kristoffersen og Guruanna Arntsdatter.
85. Petter, f. 1826 på Arstad. Ugift. I 1875 var han legdslem i Levringan, i 1891 i
Oppem, og han døde i 1901 på Brannåsen. Han gikk da under navnet "Legd-
Petter".
Som nevnt foran dode både Johannes og Marta på Kvernmoen i 1841, henholdsvis
bare femti og fortifire år gamle. Etter dem overtok broren til Johannes, Peder Ellevscn
Kvernmoen vestre, begge gårdene, som siden har vært drevet som ett bruk.
KVERNMOEN VESTRE
GNR. 220, BNR. 2
Den 28. juni 1786, tgl. 15. august s.å. fikk Ellev Pedersen bygselbrev på Kvernmoen
vestre av enkefru Hjelm. Men han hadde nok hatt gården i noen år for, for bygsel var
betalt allerede i 1783.
Ellev Pedersen Kvernmoen (1756-1839) og Maren Larsdatter (1753-1839)
Ellev Pedersen var fodt på Storvukuvald (Stobsveet) i 1756 av foreldre Peder Olsen
Vestgård og kone Karen Olsdatter, f. Kulstad. I 1782 ble han gift med Maren
Larsdatter Josås, f. 1753 på Lille Langdal. Ellev hadde gården i ca. 40 år for han over
dra den til sonnen Peder Ellevsen. Ellev og Maren dode som kårfolk på Kvernmoen
med ca. en måneds mellomrom i 1839.
Bl . Lars, f. 1 783 på Kvernmoen, døde 3 dager gamme
82. Peder, f. 1785 på Kvernmoen. Neste bruker.
HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1940 - BIND A


----
55 H&FIS-A
----
83. Sigrid, f. 1788 på Kvernmoen. Hun ble gift i 1815 med underoffiser Peder
Aagesen Mønnes, f. 1781 på Skrove. De var husmannsfolk på Bjørsmoen fra ca.
1816, og Sigrid døde der i 1 844 og Peder i 1 860. De hadde 7 barn. Se mer
om familien under Bjørsmoen.
84. Kristoffer, f. 1790 på Kvernmoen, d. 1 864 på Arstad. Han ble gift i 1 821 med
Anne Ellevsdatter Kvam, f. 1800 på Kvam (Okkenhaug-ætta, Ysse). Bruker på
Kvernmoen østre fra ca. 1 822 til 1 840, deretter gårdbruker på Arstad søndre. De
hadde fem barn. Familien er tidligere omtalt under Kvernmoen østre.
85. Johannes, f. 1792 på Kvernmoen. Han ble gift i 1816 med Marta Ellevsdatter
Aarstad, f. 1 796 i Sagen. Gårdbruker på Arstad søndre fra ca. 1 8 1 6. Ca. 1 840
byttet han med broren Kristoffer Ellevsen og flyttet til Kvernmoen østre, der både
han og Marta døde i 1 841 . Om etterkommerne deres, se under Kvernmoen østre.
Peder Ellevsen (1785-1846) og Mali Olsdatter (1780-1865)
Peder Ellevsen var fodt i 1785 på Kvernmoen og var sonn av forrige bruker Ellev
Pedersen. I 1807 ble han gift med Mali Olsdatter Bredmg, f. 1780, datter av Ole
Olsen Bredmgsvald. Peder var skomaker av yrke for han fikk forpaktmngskontrakt
på Kvernmoen av Hilmar Memcke i 1824. Fra 1840 til han dode i 1846 dreiv han
også Lmdset i tillegg til Kvernmoen.
Peder Ellevsen dode "plutselig" 8.11.1846, og i klokkerboka står det at "han dode
ved spisebordet i et bryllup på Arstad ". Vi er kommet fram til at det må ha vært i
bryllupet til Elias Olsen Årstadvald (Vollan) og Guru Johannesdatter Garnesvald at
dette skjedde. Men de giftet seg 6. november, så det har nok vært et såkalt 3-dagers
bryllup, som skikken ofte var for i tida.
Mali dode på Kvernmoen i 1865.
Barn:
81. Ole, f. 1 810 på Kvernmoen. Han ble gift i 1841 med Beret Marta Mikkelsdatter
Skavhaug, f. 1 8 1 9 på Skavhaugg øvre. Ole Pedersen ble neste bruker.
83. Marta, f. 1814 på Kvernmoen. I 1847 tjente hun i Trondheim hos grasserer
Nicolai Jensen og har fått flytteattest dit i 1 848. I 1 849 ble hun gift med "bryg
gemand" Arnt Paulsen Munkvold, f. 1813 i Oppdal. I 1865 bodde de i
Danielsveita i Trondheim og hadde ei datter, Inger Marie Munkvold, f. 1852. I
1 875 var mannen vaktmann i Norges Bank, og de bodde i Munkegaten 21, der
også dattera Inger Marie bodde. Hun var da gift med urmakermester Haldorf O.
Wognild, f. 1843 i Oppdal.
84. Ellev, f. 1818 på Lindset. Ellev ble gift på Lindset i 1844 med Ragnhild
Pedersdatter Kjelland, 32 år. I vigselsprotokollen står det at hun er født i Leirset,
men finnes ikke i fødselsregistret. De overtok som brukere på Lindset etter at de i
noen år hadde bodd på Midtholmsvald, og de bodde på Lindset til de døde -
Ragnhild i 1872 og Ellev i 1884.
Barn:

 

----
56 H&FIS-A
----
Cl . Martina, f. 1 845 på Lindset, d. 1 939. Hun ble gift med den kjente furer og
spellmann Ellev Olsen Indal, f. 1 855, d. 1 927, sønn av Ole Arntsen Indal.
De bodde på Kårenget i Ulvilla.
C 2. Ingeborg Anna, f. 1848 på Midtholmsvald. Hun flyttet til Inderøy i 1872,
men i 1875 finner vi henne som pasient på Rotvoll Sinnssykeasyl i Strinda.
Hun er da oppført som sjømannskone Ingeborg Anna Ellefsdatter Sandvaag.
Hun var gift med Jørgen Sandvaag
C 3. Paulma, f. 1852 på Midtholmsvald. Hun ble gift i 1876 med Peter
Pedersen, f. 1 846 på Årstadvald (Storhaugen). De var brukere på Lindset på
Elbv Pedersens kontrakt for 40 kroner årlig fra 1 884 "saalænge Peter levet".
Peter druknet under tømmerfløting i Kverna i 1888, og da ble Lindset for
paktet til Paul Arntsen Guddingsvaldet, men han var der bare i 2-3 år.
Paulina døde som kårkone på Lindset i 1906. De hadde fire barn. Sønnen
Iver Lindseth ble gårdbruker på Grindgjalet, og dottera Ragnhild Elise ble gift
med Ellev Ellevsen Stubbe på Tingvoll i Vuku, mens sønnene Paul og Severin
utvandret til Osakis, Minnesota, Paul i 1 900 og Severin i 1 902, etter at Paul
hadde sendt ham billett. Begge fikk tak i norske jenter der borte: Paul ble gift
med ei som het Inga. Han var farmer i Douglas, Minnesota og døde der i
1958. Severin ble gift med ei som het Gudrun og ble farmer i McKenzie i
Nord-Dakota. I 1930 hadde de 7 barn. 3
Som enkemann ble Ellev Lindset far til:
C 4°. Gustav Ellevsen, f. 1875 på Årstadvald (Efastplassen). Mora var enke
Gjertrud Johnsdatter Aarstadvald på Efastplassen. Gustav ble gift i 1901
med Anne Bergitte Andorsdatter Heiden, f. 1880, datter av Andor Olsen
Heiden. Gustav var skomaker og bruker på Sagmoen under Ner-Holmen, og
familien tok Sagmo som slektsnavn. De hadde tre barn.
Karl, f. 1823 på Kvernmoen. Han ble gift i 1849 med Anne Marta Olsdatter
Jøsås, f. 1823 på Skrove, datter av Ole Tørrisen Skrove og kone Maren
Tomasdatter. De var ikke gift mer enn i to år før Karl omkom ved drukning i Kverna
i 1 85 1 . Anne Marta ble gift på nytt i 1 853 med Erik Jakobsen Overholmen. Hun
døde på Overholmen i 1903 som enke for annen gang, for hennes andre mann
B 5
døde i 1 877.
Karl og Anne Marta hadde sønnen:
Cl. Peder Karlsen, f. 1849 på Lindset, d. 1929. Han ble gift i 1883 med
Guruanna Gundb|ørnsdatter Gren, f. 1 841, d. 1911, datter av Gundbjørn
Olsen Gren og kone Beret Paulsdatter. Leilendinger på Overholmen mellom.
I sitt andre ekteskap fikk Anne Marta fire barn:
C 2. Anne Marta Eriksdatter, f. 1853 på Overholmen, d. 1915. Hun ble gift i
1883 med Mikal Gundbjømsen Røe, f. 1851, d. 1929. Husmann på
Røesvald.
C 3. Olme Eriksdatter, f. 1855 på Overholmen, d. 1910. Hun ble gift i 1886
med gårdbruker Hans Johannessen Jøsås, f. 1852, d. 1 91 8. Gårdbruker på
Jøsås østre.
HEIMER OG FOLK - INNDALFN OG SUL 1 800-1 940 - BIND A

----
57 H&FIS-A
----
C 4. Beret Maria Eriksdatter, f. 1859 på Overholmen, d. 1948. Hun ble gift i
1884 med Sefanias Ellingsen Bjørstad, f. 1859, d. 1909. Gårdbruker i
Bjørstad.
C 5. John Eriksen, f. 1863 på Overholmen, d. 1950. Han ble gift i 1891 med
Oline Emilie Olsdatter Kvelstad, f. 1 864, d. 1 947. John Eriksen Rø var gård
bruker i Rø og seinere på Nord-Minsås.
86. Ragnhild, f. 1826 på Kvernmoen. I 1847 tjente hun i Holmen, og i 1849 flyttet
hun til Trondheim, og ble gift i Domkirken i juli 1 854 med bøkkersvenn Georg
Martin Nordtvedt, f. 1 829. I 1 865 bodde de på Øvre Bakklandet, og i 1 875 i
Kirkesletten i Trondheim. De hadde minst sju barn og har stor etterslekt i Trondheim.
Ole Pedersen Kvernmo (1810-1884) og Beret Marta Mikkelsdatter
(1819-1902)
Ole Pedersen var født på Kvernmoen i 1810 og var sønn av forrige bruker Peder
Ellevsen. Han ble gift i 1841 med Beret Marta Mikkelsdatter Skavhaug, f. 1819 på
Skavhaugg øvre, datter av Mikkel Andorsen og kone Gunhild Pedersdatter.
I 1848 fikk Ole Pedersen kontrakt for 1 år på Kvernmoen. Ifølge bygselkontrak
ten fikk han bare lov til å bruke nedfall, topper og tørre trær til bruk på gården, og
dessuten skulle han betale 10 spesidaler til Vuku skoleklasse for "sitt mislige for
hold". Han må allerede da ha brukt gården så lenge at han hadde hatt tid til å gjøre
seg skyldig i misligholdelse, som sannsynligvis har bestått i ulovlig hogst i skogen.
Faren hadde betalt 12 spesidaler i bygselavgift, men Ole skulle betale 20 spesida
ler og kår til mora, så han har sikkert drevet både Kvernmoen østre og vestre. Det var
i hans tid at gårdene ble slått sammen til ett bruk og har vært det siden.
I 1865 var det en besetning på 2 hester, 7 storfe, 16 sauer og 8 geiter på
Kvernmoen. Utsæden var 1 72 tønne bygg, 6 tønner havre og 8 tønner potet.
Foruten gårdfolket var det også to fosterbarn på gården. Det ene var dattersønnen
Lorents Mikalsen (se nedenfor) og det andre var Bergitta Martinusdatter, f. 1858.
Hun var trolig født utabygds.
Som tjenere på gården finner vi i 1865:
Sejanias Olsen, f. 1851. Han var sønn av Ole Audingsen Skavhaug og Andrea
Pedersdatter Indal. Sefanias utvandret til Amerika i 1873.
Anneus Andorsen, f. 1856 på Skavhaugg. Han var sønn av Andor Mikkelsen og
Beret Olsdatter på Skavhaugg øvre. Anneus utvandret også til Amerika - i 1883.
Barn:
Før han ble gift hadde Ole dattera
Bl 0 . Marta, f. 1841 på Årstadvald. Mora hennes var Lisbet Olsdatter Aarstadvald, dat
ter av Ole Olsen Aarstadvald (Vollan) og kone Beret Andersdatter. Om Lisbet
Olsdatter, som var født i 1816, veit vi at hun i 1 854 fikk utflyttingsattest til Fosnes.
Seinere finner vi henne omtalt i bygdebøker for Flatanger. Der er det fortalt at hun
kom vandrende over fjellet med 2 kyr (!!). Hun ble gift i 1 856 med enkemann og
husmann Ole Olsen Hattestad på plassen Smørdal under gården Vedvik i
Flatanger. I bygdeboka står det at de var mye plaget av bjørn på plassen. De
KVERNMOEN

----
58 H&FIS-A
----
hadde visstnok ingen barn sammen. Mannen døde i 1 882 og Lisbet i 1 887 (av
kreft).
11 910 fant grasserer Nikolai Jenssen, Trondheim, en kontrabok med Trondhjems
Sparebank, utstedt til Lisbet Olsdatter Aarstadvald, og med pålydende kr. 64,00
i etterlatenskapene etter sin avdøde far Chr. Jenssen. Han oversendte beløpet til
s^fter etten i Stjør- og Verdal med anmodning om at pengenet ble utbetalt til avdø
des arvinger eller om sådanne ikke meldte seg, til Vuku fattigstyre. I skifte retts be
handling 9, februar 191 1 ble det endelige beløp til fordeling, kr. 58,30, fordelt
på arvingene, barnebarna Lornts Mikalsen Rotmo og Pauline Olsdatter Kveilo (se
nedenfor) med 29 kroner og 1 5 øre på hver.
Marta døde i 1 887 i Dillenget. Hun var ugift, men hadde to barn.
Cl 0 . Lorents Mikalsen, f. 1 864 på Kvemmoen, d. 1958. Faren var Mikal Johnsen
Kvernmoen. Lorents Mikalsen ble husmann på Rotmoen under Inndal østre (se
under denne).
C 2°, Pauline Olsdatter, f. 1874 på Årstadvald. Far Ole Hansen Midtholmen, f.
1 856 på Storstad. Han utvandret til Eau Claire, Wisconsin i 1 878. Pauline
tjente i Dillan i 1 891, og ble gift i 1 897 med Anneus Edvardsen Kveilo, f.
1 866 på Guddingsvald av ugifte foreldre Edvard Teodorsen Melby og Anne
Marta Sivertsdatter Guddingsvald. De var leilendinger i Kvelloa i noen år
først på 1 900-tallet før de flyttet til Froi, der Anneus Kveilo dreiv som steinar
beider. 11917 kjøpte de heimen Austheim under Rokne. De hadde sju barn.
Sønnen Evald Kveilo, f. 1905, bodde på Verdalsøra, de andre i Frol.
Ole og Beret Marta fikk sønnen
Bk. Peder, f. 1 841 . Ugift. Neste bruker på Kvernmoen.
Ole Pedersen overlot gården til sønnen Peder Olsen i 1872.
Ole døde i 1884, mens Beret Marta døde i Ulleenget hos sønnen Peder i 1902.
Peder Olsen Kvernmoen (1841-1930)
Peder Olsen Kvernmoen overtok tok som nevnt foran Kvernmoen i 1872.
Per Kvernmo, som han ble kalt, var ugift og barnlaus. Til hjelp på gården hadde
han i 1875 følgende personer:
Beret Rasmusdatter, f. 1821 på Lmdsetvald. Beret var ugift, og døde som legdslem
i Midtholmen i 1894.
Bergitta Nikolaisdatter, f. 1859 i Ness. Bergitta døde på Kvernmoen i 1880.
Det ser ut som Per har vært en god driver, for i 1875 hadde han 2 hester og 1 føll,
1 okse, 6 kyr, 6 kalver og 16 sauer på bås, og sådde 1 tø tønne bygg, 7 tønner havre
og 8 tønner potet.
Men etter ca. 15 år som driver slo helsa til Per seg vrang, og i 1886 overlot han
bygselen av Kvernmoen til Olaus Andersen Dillanvald mot å få plassen Ulleenget
under Dillan isteden.
HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND A

----
59 H&FIS-A
----
Per var en kjent felespiller og ble med
rette kalt Per Spellmann. I Verdal
Historielags Årbok 1954/55 har lærer Helge
Dillan følgende omtale av Per:
"Per fortalde meg sjølv livslaupet sitt ein
gong eg såg om han. -Første skulemeisteren
min var Ole Efastsen, og sea Elling Skrove
på Grunnan, Austgarden, sa Per.
Heilt jrå barnealderen hadde han lyst til å
spela. Han øksa til ei veaskie og sette tagl
strenger på da han var urliten gut. Men i
10-12 års alderen fekk han seg ein skikke
leg fiol. Farbroren hans, Karl Linset, var
ein morsk spelmann som Per lærde mykje
av. Men mest lærde han av Ellev Holmen.
Første brølloppet han spela i, var hennes
Gjertrud Sagmoa og hans Andreas Eriksen
Efasplassa. Da var han Per i tjueårsalde
ren. Seinare var han så å seie «fastkar»
som brøllopsspelmann. Og vakkert spela
han. Han hadde ikkje for ingen ting lært av han Ellev Holmen. Mjukt og fint kom
tonane. Å bruke rå makt på strengen låg ikkje for han. Det vart mykje godt til det at
han måtte spela «andre fiol» i lag med han Ellev Indahl. Og Indahl som fann ord for
alt, la på'n namnet «kapellanen». (Sjølv var han «sokneprest» og spela første-fiol,
sjølvsagt!)
Det var såleis ikkje ojte åfå høyre at Per spela sjølvstendig. Men når det hende var
det ikkje vanskeleg å høyre at han ikkje berre var «kapellan udi musikken». Det er
sikkert ikkje mange bygdespelmenn som har hatt det fine og kultiverte bogedraget
som han hadde. Men det låg ikkje for han å «bravere» med musikken sin. Han var
eit altfor fint menneske til det. Smålåten og kravlaus. Smått var det sjølvsagt for han
all sin dag. Ein spelmann vart ikkje feit av fiol og husmannsplass. Men Per var i god
lag like vel. Han snakka ikkje mykje, og aldri noko vondt om andre.
Når han kom gåande etter vegen, og han hadde uvanleg godt gonglag, så blistra han
så smått på ein slått eller song på ein tone. Ja, han hadde så klar og lys ein tenor.
Siste gongen eg var borte i Enget og såg om han, lærde han meg fleire salmetonar som
han sjølv sa han hadde lært av ho «Blind-Ragnhild» 4 (fødd 1796) som kunne så
mange både songar og slåttar. Ho skulle vera så overlag flink til å tralle. (Mor har
fortalt meg mykje om henne.) Elles hadde han vel lært noko av mor si og, truleg.
1 dei siste leveåra sine budde Per på alderdomsheimen ned på Ør'n. Men ofte måtte
han gå ein tur til Vuku. Og der fekk han den siste kvilestaden."
Per bodde i Lilleenget - "Einni" - fram til sine siste leveår, men døde på Verdal alders
heim i 1930, og som nevnt gravlagt i Vuku.
KVERNMOEN

 

----
60 H&FIS-A
----
Olaus Andersen Dillenget (1846-1897) og Elen Aagesdatter (1838-1907)
Olaus Andersen var født i 1846 på Bredingsvald av husmannsforeldre Anders
Mikkelsen Ekren og kone Agnes Olsdatter Storvukuvald i farens første ekteskap.
Foreldra bodde først på Bredingsvald og siden i Dillenget (Lilleenget) under Dillan.
Om mora til Olaus, Agnes Olsdatter, kan nevnes at hun var født utenfor ekteskap av
foreldre Beret Nilsdatter Holmli og Ole Eriksen Storvukuvald. Agnes var videre bar
nebarn av Nils Sivertsen og Agnes Nilsdatter, som kom flyttende fra Esingen i Sverige
til Vera en gang før 1790. Nils Sivertsen var født i Gudbrandsdalen, men kom i sin
tid til Ogndalen for å arbeide i gruvene der. Da drifta opphørte, dro han til Esingen
for å arbeide som dreng. Det var her han traff Agnes Nilsdatter, og de giftet seg i Kall
kirke i 1781. Agnes Nilsdatter tilhører Essmgslekta, og begge to er utførlig omtalt i
boka om "Essing och Randklevslekten". De flyttet fra Vera til Ottermovald en gang i
perioden 1790-1801, og en gang etter 1815 har de flyttet utover i bygda og bosatt
seg på en av plassene under Storvuku.
I 1868 ble Olaus gift med Elen Aagesdatter, f. 1838 på Rotmoen, datter av Aage
Johnsen og Karen Andersdatter, som var husmannsfolk på Rotmoen og i Garlia under
Garnes. Noenlunde samtidig ble de husmannsfolk på Lilleenget.
Far til Olaus gikk under navnet 'Anders smed", og Olaus lærte tidlig smedhånd
verket av ham. Sjol fikk han tilnavnet "Storsmeden", og Johannes Dahl skriver om
ham i "Helgådalsnytt' ! for 1993:
Han var ein hag og dugande reiskapssmed. Han var ein meister til å smi på finare
kjørety, karjolar og breisledar
Olaus smed ville til dels også drive handverket litt forretningsmessig, idet han kjøpte
treverk til ymse slag kjøredoningar og plogar, smidde på dei og selde dei.
I 1880 åra vart han smed ved nikkelverket i Skjækerfossen. Stor og sterk var han,
storlagt og stortenkt i all si framferd. Han ville ha noko meir å sysle med enn berre
å smi, han ville ha eit gardsbruk. Peder Olsen Kvemmo, gamal ungkar og spele
mann, ville helst ha eit mindre bruk. Så vart han og Olaus smed samde om å bytte
Dillenget og Kvernmoen, som begge låg under Værdalsbruket. Sidan han vart bonde
slutta han meir som handverkar, og dreiv den tungvinte garden godt.
Olaus smed var ein heilt igjennom snill og godmodig mann. Han hadde særs omsut
for kone og born, ordhalden og pålitande i all si ferd. Men kom han i dårleg selskap,
der han vart traktert med brennevin og øl, kom blodet i kok, så han tålte ikkje mykje.
Fekk han eit sneiord av nokon, var han ferdig til å ha eit oppgjer med han, og ein kan
seie med Wessel: "Han farlig var når han blev vred".
Det var berre store sterke karar han ville prøve styrke med, medelmådige brydde han
seg ikkje om. Ingen våga seg borti han, han var frikar Slike bataljar var det godt høve
til da han var smed i Skjækerfossen. Når han hadde vore borti noko slikt, angra han
det så sårt etterpå. Han var så redd han skulle såre kona og borna med det.
Men så kom det ein opp til Skjækerfossen og skipa ein godtemplarlosje. Olaus gjekk
inn i losjen og var sidan stø fråhaldsmann heile si tid. Han var så glad etterpå, han
tykte vera kvitt eit onde som hadde plaga han heile hans liv.
Olaus var ikkje så reint utan humor Som før nemnd var Kvernmoen leilendingsgard
HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND A

----
61 H&FIS-A
----
under Værdalsbmket og soleis hadde han noko hopehav med bruket som skaffa peng
ar eller varer for arbeide dei hadde gjort. Olaus var på Øra og gjekk på brukskonto
retfor åfå seg ein mjølsekk. Han trefte direktøren og bar fram erendet. Direktøren
var i dårleg lune og bad Olaus fjerne seg så jort som mogleg og reise til h Olaus
gjekk ein tur på Øra, men kom om ei stund att på kontoret. «Nå er du her igjen»,
seier direktøren. «Ja, eg ska rikti sei Dokk som sant e, eg hi så lite løst på den reisa.
Di fe heller skaff meg ein mjølsekk». Direktøren kunne ikkje stå for denne lune og
humoristiske måten å ta det på, han måtte le, og Olaus fekk mjølsekken.
Den losjen det her er snakk om, var
"Losje Fjell", Skjækerfossen, som ble
stiftet i 1885 av den kjente godtempla
ren Oluf Bergmann, som var redaktør
av Innherreds Folkeblad i 1903, og som
seinere startet Levanger Avis. Olaus
Andersen var med i styret i losjen, som
imidlertid ikke var i virksomhet lenger
enn til utgangen av 1886.
Olaus var altså husmann i Lilleenget
fram til 1886, da han og Peder
Kvernmo ble emge om å bytte heimer,
og slik ble det til at Olaus ble leilending
på Kvernmoen, mens Peder Kvernmo
ble husmann i Lilleenget.
Olaus og Elen fikk barna:
Bl . Kristine, f. I 866 på Rotmoen (født
før foreldra ble gift), d. 1940
(Kristine var tvilling med ei død
født jente som ble født 1 0 dager
før Kristine!). G. 1889 med hus
mann Ole Martin Olsen Sneppen,
f. 1865 på Ner-Holmen, d.
1 941 . Husmannsfolk på Sneppen
(Høgli) under Inndal mellem og fra
1918 eiere av samme gard.
83. Anna, f. 1870 i Lilleenget, d.
1945. Hun ble gift i 1889 med
Peder Olsen Fossnesset, f. 1 859
på Fossnesset, d. 1906, sønn av
Ole Pedersen Fossnesset. Neste
bruker på Kvernmoen.
KVERNMOEN
\\
"Storsmeden" Olaus Anderssen Dillenget (Kvernmo) med
kone Elen Aagesdatter og sønn, muligens Anneus.
Anneus (f. 1 876) var døvstum og kom til Trondhjem
døveinstitutt i 1 884 og ble konfirmert der i 1 890. Vi kan
anta at bildet er fra 1 884, da foreldrene fulgte sønnen
til døveinstituttet. Orginalbildet eies av Inge Haugan,
Vuku.

 

----
62 H&FIS-A
----
Anneus, f. 1872 på Lilleenget. Anneus Kvernmo var døvstum. Han kom til
Trondhjem Døveinstitutt hausten 1 884, og ble konfirmert der i 1 890. I 1900 var
han salmakerarbeider hos salmaker John Wold på Geburstad under Geite i Frol.
Han døde i 1934.
84.
Maren Anna, f. 1 875 i Lilleenget. Hun ble gift i 1 898 med skredder Gunnerius
Karlsen Haugan, f. 1 876 på Hagahaugan, foreldre husmann Karl Kristoffersen
Hagavald og kone Anne Larsdatter.
85.
Gunnerius Haugan gikk i skredderlære hos sin bror Kornelius Haugan. I 1898
startet han skredderforretning i sin egen heim "Vestly" på Bredingsberg og hadde
skreddere som Anneus Skavdal og Elling Holmlimo på verkstedet.
Gunnerius Haugan var også forpakter av prestegården i Vuku i noen år. I 1916
kjøpte han Ekren i Vuku, men solgte gården til Erling Aarstad (i 1 933?). De hadde
fire sønner: Oddgeir, f. 1902, d. 1917, Kåre, f. 1910, d. 1996, Egil, f. 1914,
d. 1996, og Oddgeir, f. 1917, d. 1999. Vi husker Kåre og Oddgeir fra
"Haugans Trio", der de spilte sammen med Einar Hjelde.
Maren Anna døde i 1 927 og Gunnerius i 1 937.
Ole Edvard, f. 1 876 i Lilleenget. Han ble gift i 1 899 med Inga Tronsdatterjøsås,
f. 1 878 i Inndal østre som datter av gårdbruker og sersjant Tron Transen og
Ingeborg Anna Ellevsdatter Indal.
B 6
Ole er oppført som leilending på Kvernmoen 1900, men siåen ble han bruker i
Gudding vestre (Ner-Guddingan) 1901-1908, og i Bjørgan fra 1908 til 1910,
da han kjøpte Bollgarden østre søndre. 11918 kjøpte han også Bollgarden østre
nordre og dreiv siden begge gårdene under ett. Ole Kvernmo døde i 1935 og
Inga i 1968. De hadde åtte barn.
Anton, f. 1878 i Lilleenget. Nitten år gammel utvandret han til Manitoba,
Deloraine, Canada, i april 1 898. I februar 1909 ble han skutt ned og drept i en
saloon i Portland, Oregon. Det var salooneieren, som også var nordmann, som
skaut og drepte Anton med et revolverskudd etter at Anton hadde ignorert ordre
om å fjerne seg fra stedet. Hendelsen ble omtalt i avisen "Pasific Skandinavien",
som den gang var det eldste skandinaviske ukeblad i Oregon, 1 2. februar 1 909: 5
B 7
"— Torsdag aften i sidste uge udspilledes et af disse sørgeiige dromaer, hvis aar
sag man ikke behøver at lede længe elter, nåar man kjender til hvad overnydelse
af brændevin saa tidt har ført til. En 32 aang ung mand ved navn Anton Moe fra
Værdalskanten i Norge, bødede med sitt liv i en saloon paa Bdie nær Davis St.,
som følge af at han hovde ignoreret salooneierens truende befaling om at fjerne
sig fra stedet. Saloonens eier, Hans Goodager, der ogsaa er nordmand, affyrede
det revolverskud som gjorde ende paa Moes liv. hor denne sin overilede daad er
nu Goodager indespærret i Counryfængslet anklaget for mord, afventende sin
skjæbne i haab om en mild dom.
Den preliminære behandling som sagen har faaet, giver lidet detaljert lys i sagen,
ondet end det faktum at Moe og en ven af ham kom ind i Goodagers saloon, gik
til disken og ordrede to glas øl, hvilke blev dem nægtede af Goodager, idet sidst
nævnte ansaa dem for berusede til at drikke mere, og hævede en revolver op fra
HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND A

----
63 H&FIS-A
----
et bord bak disken, befolede dem at forlade saloonen, en ordre Moe's kamerat,
O. Bensen (dansk), adlød øieblikkelig, hvori-mod Moe blev tilbage i saloonen.
Nogle skarpe ord paa norsk vexledes mellem Moe og Goodager, ifølge sigende
af et par mænd der sad i et bagrum og spillede kort, som disse ikke forstod, der
kort efter fulgtes af knaldet fra revolveren i salooneierens haand, med det sørgeli
ge resultat for begge mænd, der efter alle udsagn at dømme, begge var mere og
mindre under inflydelse af liquør.
Et par politimænd entrede saloonen nogle minutter efter og efterat Goodager
havde erklæret sig seiv at være drabsmanden, blev han af disse erklæret under
arrest og bragt til politistationen. County corroneren indfandt sig imidlertid og
ordrede Moe forflyttet til et nærliggende begravelses bureau.
Den afdøde var en afholdt gut, der har arbeidet med skogarbeide langs Columbia
i længere tid, og bar renome for at være uforfærdet og modig i sine handlinger,
agtet saavel af sine overordnede som blandt arbeidskameraterne.
Hans Goodager, der i flere aar har boet i denne by og kjendt af de fleste, tidli
gere, som en ordentlig ung mand, ble for ca. 2 aar siden ved et ulykkestilfælde
gjort til krøbbling og efter et længere sygeleie blev tilslut istand til at bevæge sig
uafhængigt ved hjælp af et kunstigt ben og en stok.
Nogle søstre som dengang drev en restaurantforretning i øst Portland, hjalp bro
deren igjennem hans sygdom og bistod ham med at faa sig en liden cigarforret
ning nede ved Villa Bros. Cafe, hvor han i noget over et aar sparede sig op nogle
penge; men istedenfor at fortsætte i sin cigarforretning solgte han denne og kjøb
te en saloon og begyndte som saloonvært for noget over et aar siden.
I denne forretning er der vistnok liden moralsk indflydelse, og de omgivelser en sta
dig er omgivet af, bidroger vistnok i stor udstrækning til at slappe en mands moral
ske dømmekraft. Saavel dette som hundrede lignende tilfælder, og paa lignende
steder, beviser dette.
Vidende de omstændigheder, der ledede til denne sørgelige tildrogelse, sømmer
det sig ikke nordmænd, seiv om de var den afdødes bedste venner at lægge hin
dringer iveien for drabsmandens forsvor og øve sin idflydelse for at se strikken fes
tet om hans hals. Paa nordmænds foster jord straffes vel ugjerningsmænd, men
ingen bøder med sit liv."
Anton var ugift, men her i Verdal var han innsatt som far til to gutter:
Cl 0 . Jakob Antonsen, f. 1897 på Holmlivald, d. 1974. Mor Ragnhild Cecilie
Jakobsdatter Holmlivald, f. 1873, datter av Jakob Sørli. Mora ble gift med
gårdbruker Ole Marius Olsen Morken, bureiser på Morkaheimen under
Hofstad nedre i Leksdalen. Jakob tok Kvernmo som slektsnavn. I 192 1 kjøp
te han Tillervoll i Leksdalen av Anton Aksnes og hadde denne gården til
193 1, da flyttet han til Øvrum under Skjørdal i Ness. Han var gift med Olga
Augusta Henriksdatter Sende, f. 1 895, d. 1 986. De hadde to barn - Alf, f.
1919, og Hildur, f. 1923.
KVERNMOEN

----
64 H&FIS-A
----
C 2 :. Olav Antonsen, f. 1898 på Dilianvald (Lilleenget). Mora var Beret Marta
Berntsdatter Dillan, f. 1 873, som var datter av Grete Andorsdatter Skavhaug
og Bernt Jakobsen. Olav tok navnet Ola Dillan. Han var småbruker på
Steinsmoen fra 1921 og ble gift med Lovise Olsdatter Svegård i 1923.
Lovise var født i 1901 og var datter av Ole Olsen Svegård og kone Inger
Marie Kristensdatter i farens første ekteskap. Ola Dillan døde i 1970 og
Lovise i 1984. Ekteskapet var barnlaust, men Lovise hadde sønnen Leif
Oddmund Stensmo, f. 1920 på Svegjerdet. Far til Oddmund var Johan
Edvardsen Aasan. Se mer om familien under Steinsmoen.
Olaus Andersen var bare 50 år da han døde av tæring i 189/. Elen dode som kåren
ke på Kvernmoen i 1907.
Etter Olaus overtok svigersonnen Peder Olsen Fossnesset bruken av gården
Peder Olsen Kvernmo (1859-1906) og Anna Olausdatter (18/0-1945).
Peder Olsen var fodt i 1859 pa Fossnesset av foreldre Ole Pedersen Fossnesset og
kone Marta Simonsdatter, f. Kjesbu.
I 1875 var Peder dreng hos Age Jeremiassen pa Skavhaugg nedre, og i 1889 ble
han gift med Anna Olausdatter Kvernmo, datter av fornge bruker. Peder Olsen var
leilending på Fossnesset til han overtok pa Kvernmoen. Nøyaktig nar det skjedde, er
litt uklart. Familien bor pa Fossnesset ennå i 1900, mens Olaus Kvernmos sonn Ole
star oppfort som leilending pa Kvernmoen. trolig pa moras (enka Elensl bygsel. Vi
må gå ut fra at Peder kom til Kvernmoen ca. 1901.
Peder fikk tæring og dode på Kvernmoen i 1906. 47 år gammel, og enka Anna
brukte gården til sonnen Ole Pedersen kjopte begge Kvernmogårdene av Verdal kom
mune i 1920 for 7500 kroner. Hun dode i 1945.
Barn:
Bl . Ole, f. 1889 på Fossnesset, d. 1970. Neste bruker.
82. Dødfødt gutt, f. 1892 på Fossnesset.
83. Olaus, f. 1894 på Fossnesset. Olaus Kvernmo druknet under bading i Inna ved
Holmsberget søndag 30. juni 1912. Han skulle redde sin jevnaldrende kamerat,
Peder Martinsen Hyppen, som også druknet. Olaf Årstadvold (1893-2000), har
fortalt at han var med og hentet de druknede opp fra elva, og at han og Iver
Lindset hadde den utakknemlige oppgoven å bringe dødsbudskapet til Olaus' mor
Anna på Kvernmoen.
84. Elling (Erling), f. 1896 på Fossnesset, d. 1950. Han ble gift i 1924 med meier
ske Andrea Matilde Andreasdatter Grande, f. 1891 på Ørlandet, d. 1965. Erling
Kvernmo var forpakter i Ekren og prestegården i Vuku og seinere besryrer på kones
gard.
85. Magna, f. 1901 på Kvernmoen. Død i spanskesyka i 1918.
86. Ingolf, f. 1903 på Kvernmoen, d. 1923.
00-1940-BIND A

----
65 H&FIS-A
----
Ole Pedersen Kvernmo (1889-1970) og Inga Oline Johansdatter (1889-1938)
Ole Pedersen var som nevnt foran fodt i 1889 på Fossnesset og var sonn av Peder
Olsen Kvernmo og kone Anna Olausdatter. Etter at faren dode i 1906, var det Ole
som i praksis var bruker på Kvernmoen, seiv om gården ble drevet i navnet til mora
fram til 1920, da Ole kjopte Kvernmoen ostre og vestre av Verdal kommune for 7500
kroner I 1923 ble han gift med Inga Oline Johansdatter Helmo, f. 1889 på Kolstad,
datter av furer Johan Gunbjornsen Helmo og kone Guruanna Olausdatter, f. Kolstad.
Ole P Kvernmo ble enkemann i 1938 og dode i 1970.
Barn:
BP. Oddvar Johnsen, f. 1917 på Helmoen, d. 1988 på Løvenstad i Rælingen kom
mune i Akershus. Ingas sønn før ekteskapet. Far: John Johnsen Overmo.
B 2 . Åshild Pauline, f. 1 925 på Kvernmoen, d. 2005. Hun ble gift i 1 949 med Einar
Adolf Heiden, f. 1920 på Heiden, d. 1988, foreldre småbruker Karl Iver Olsen
Heiden og kone Mette Andorsdatter. Pe barn: Inger Marie, f. 1949, Ole Petter,
f. 1951, og Kjetil Olav, f. 1960.
I dag er det femte generasjon etter "Storsmeden" Olaus Kvernmo som rår om
Kvernmoen, nemlig Ole Petter Heiden og kona Bjornhild, f. Daling.
Hvor lang tid tilbake Bjorsmoen har vært husmannsplass under Kvernmoen er uvisst,
men det har nok vært husmenn der allerede på midten av 1700-tallet. Således er
Anders Kvernmovalds datter Beret dopt i 1746, og i 1752 er Sjur Olsen Kvernmoens
sonn Mogens født. Sjur var ikke bruker på gården og må derfor nmeligvis ha vært
husmann.
Iflg. skifteprotokoll fra 1785 er det også foretatt arveskifte etter avdød husmann
Enk Johnsen Kvernmovald, som har vært husmann der fra en gang etter 1764 og til
han døde i 1785.
Pil sine tider har det vært to husmenn samtidig på Bjorsmoen.
Bjørsmoen var en av de største husmannsplassene. I 1889 var det 26 dekar dyr
kajord og 20 dekar slåtteng, og det var 3 storfe og 11 småfe på plassen. Husmannen
betalte da 52 kroner i bygselavgift til Værdalsgodset, og var til gjengjeld fritatt for
pliktarbeid til hovedbruket. Men det var trolig at Værdalsgodset bare bygslet bort
plassen til folk som kunne ta på seg skogsarbeid, tømmerfløting eller sagbruksarbeid.
KVERNMOEN

 


----
66 H&FIS-A
----
Bjørsmoen. Flyfoto ca. 1960. FotoWid.
Plassen lå nokså avsides til med lang og tungvint adkomst. Vegen dit gikk fra
Holmen opp til Arstad, og videre over Kverndalen om Kvernmoen. Deler av vegen
kunne knapt kalles for veg i det hele tatt, for det var ikke annet enn et hestetråkk
med et djupt hjulspor på hver side. Til fots kunne de riktig nok ta noe kortere veger
til bygds - enten ned den svært bratte stien nedover Bjorsmoberga og ned til der
Kverna og Inna møtes, eller stien over Skavhaugskogen til Svartåsen. Den siste var
ofte brukt. Det var først i 1949, da det ble bygd bilveg fra Molden, at det var mulig
å komme fram til Bjørsmoen med bil.
Helt fram til etter 2. verdenskng hørte Bjørsmoen i likhet med Kvernmoen under
Arstad skolekrets. Det var først etter at bilvegen kom at den ble tilknyttet Garnes
krets i Inndalen.
De første to husmennene som omtales her, var begge svensker:
Erik Johnsen Granberg (1718-1785) og Karin Larsdatter ()
Erik Johnsen Granberg var fodt ca 1718 i Sverige, men hvor i Sverige veit vi ikke.
Han var gift med Kann Larsdatter, og arbeidet trolig ved Husa gruver i Kall før han
og familien kom til Norge forst på 1760-tallet. I mimstenalregistret for Jåmtland er
det nemlig anfort at han var "bruksarbetare" da dattera Catharina ble født.
De hadde folgende barn:
81. Jonas, f. 1755 i Kall. 11 801 var han tjener i Overnesset og døde ugift der i
1 809, da er han kaltjohn Eriksen.


----
67 H&FIS-A
----
82. Catharina, f. 1 757 på Skutan i Kall. I 1 790 ble hun gift med Lars Nilsen på Øvre
Gjermstadvald. Han var født i 1765 på Indal av foreldre Nils Knutsen og
Magdalena Larsdatter. Se mer om dem og etterkommerne deres under Bergstua
(Inndal østre)
83. Lars, 1760 i Husa, Kall, d. 1761.
84. Lars, f. 1762 i Husa. I kirkeboka for Kall står det: "Febr. d. 9 føddes och d. 14.
døptes kåhlaren Eric Granberg och h. Karin Larsdotters barn i Husån - Lars."
Seinere er tilføyd "i Norje".
85. Christina, f. 1764 på Bredingsvald. Christina var tjener hos Jeremias Holmen i
Midtholmen i 1785. I 1793, mens hun bodde i Nord-Ekloa, fikk hun sønnen Lars
med ungkar Torkild Olsen Voldsvald. Barnet døde bare 3 uker gammelt. Ellers
ingen opplysninger om henne.
Erik døde på Øver-Kvernmoen i 1785, står det i kirkeboka. Når Kann døde, er ikke
kjent.
I 1800 er lflg. kirkeboka Beret Samuelsdatter født på Kvernmoen av foreldre
Samuel Samuelsen og Ingeborg Halvorsdatter. Foreldra må ha vært husmannsfolk
eller inderster på Bjørsmoen i 1800 og kanskje året før, men allerede året etter er de
husmannsfolk på Moen (Overmoen).
Samuel Samuelsen Ridderberg (1765 -) og Ingeborg Halvorsdatter
(1775-1840)
Samuel Samuelsen var født i 1765 i Husa i Jåmtland, foreldre Samuel Johansson
Ridderberg og Brita Månsdatter Essing. Faren arbeidet som gruvearbeider ved Husa
gruver i Kall, men etter en konflikt mellom arbeiderne og gruveledelsen på 1760-tal
let, rømte en del av arbeiderne til Verdal, og blant disse var også Samuel Johansson
Ridderberg, som sammen med kona Brita, f. Essing, og seks barn kom til Helgådalen.
De fleste av "rømlingene" returnerte til Kall etter ei tid, men Samuel Johansson
Ridderberg hadde også et tyven på samvittigheten og foretrakk derfor å holde seg
unna lovens arm i Sverige og ble værende her. Så vidt vi kan se, kom familien først
til Holmlivald, og siden bodde de både på Stor-Langdal og Telsnesset. I 1801 var de
hos dattera Agnes og hennes mann Peder Pedersen på en husmannsplass under
Østnes. Samuel Johansson Ridderberg døde som husmann på Nordsteinsvald i 1804,
70 år gammel.
I 1799 ble Samuel Samuelsen gift med enke Ingeborg Halvorsdatter, f. 1775.
Hennes opphav er ukjent.
Etter at de flyttet fra Bjørsmoen bodde de på Overmoen, Pømmeråsen, Sundby og
Valstad. De hadde fire barn:
81. Beret, f. 1800 på Kvernmoen. Hun ble gift i 1835 med Ole Pedersen
Øren/Bergsvald, f. 1 801 . Ole Pedersen var strandsitter under Mikvoll. De fikk to
barn:
Cl. Karen, f. 1836 på Verdalsøra. Det kan være henne som i 1868 flyttet til
KVERNMOEN


----
68 H&FIS-A
----
C 2. Petter, f. 1 840 på Verdalsøra. Han flyttet til Trondenes i 1 878.
82. Malena, f. 1803 på Tømmeråsen, d. 1 8 1 8 på Hallevald.
83. Randi, f. 1808 på Sundbyvald. Hun ble gift i 1833 med Bardo Nilsen Bjørken,
f. 1805 på Hellovald. I 1865 bodde de på Kvelstadmelen, og Randi døde der
i 1 868. Enkemannen Bardo flyttet til Skogn i 1 873 og ble gift på nytt der i 1 874
med Beretjensdatter Bambergvald, f. 1 833. I 1 875 var han inderst på Veske, og
arbeidet som treskomaker, og døde på Kjønstadvald i Skogn i 1 891 som gift snek-
ker og fattiglem.
Randi og Bardo hadde følgende barn:
Cl. Inger Maria, f. 1 833 på Lund, d. 1 834.
C 2. Nikolai, f. 1 835. Han er registrert utflyttet til Sverige i 1 867 og har fått attest
dit i 1 876. I Inger Jønsson Qvarnstrøms bok om Essinge- og Randklefslekten
står det at han druknet i Verdalselva, men tidspunkt er ikke oppgitt. Han fin-
nes heller ikke i døderegistret i Verdal.
C 3. Sefanias, f. 1839. I 1864 fikk han dottera Mette Pauline med Marit
Pedersdatter Indal, f. 1 835 på Inndal mellem, datter av Peder Pedersen Indal
og Sirianna Andosdatter. Mette Pauline, som i bygda gikk under navnet "Litj-
Mette" p.g.a. sin småvokste skikkelse, var ugift, men hadde tre barn. Da hun
døde i 1941, bodde hun hos Borghild og Ole Høgli på Kvistad i Inndalen.
I 1 865 var Sefanias tjenestekar i Volen. I 1 872 fikk han flytteattest til Hadsel
i Nordland, og ble gift der sankthansaften samme år med Marie Kristine
Jakobsdatter, f. 1842 i Borge i Lofoten, d. 1927. I 1875 bodde familien i
Sannes lille i Dverberg, der Sefanias var gårdsforpakter og snekker, og de
hadde tre barn. I 1900 bodde de i Lanesskogen i Dverberg kommune i
Nordland. Sefanias var da husmann, snekker og tømmermann, og de hadde
i hvert fall fått fire barn i tillegg.
C 4. Martinus, f. 1842 på Bjørkenvald. Han ble gift i 1866 med Beret Marta
Halsteinsdatter, f. 1 844 på Steinsvald, datter av Halstein Ellingsen Steinsvald
og kone Marta Bårdsdatter. (Om Halstein Ellingsen - se under Inndal mellem)
De bodde på Heggjanesset under Reppe i 1 875, på Bollgardsøra i 1 891
og i Skogtrøa under Skrove i 1900. Martinus Balgård, som han kalte seg,
døde i 1927.
C 5. Eliseus, f. 1845. I 1879 flyttet han til Dverberg i Lofoten, og utvandret i
1910. Gift med Kaja Forsnes.
C 6. Ragnhild Bergitta, f. 1 849. Hun flyttet til Sverige i 1 876 og ble gift der. Hun
skal ha vært bosatt i trakten rundt Sundsvail, men døde ugift i 1920 på en
aldersheim i Stockholm.
84. Ole, f. 1 810 på Valstadvald. Han ble gift i 1 841 med Karen Olsdatter Øren, f.
1812. Ole var strandsitter på Øra. Karen døde i 185 1, og i 1 854 flyttet Ole til
Buksnes i Lofoten, og han var husmann uten jord på Skotnes i 1 865, oppgift i
1857 med Christiane Andersdatter Bruun, f. 1833, fra Buksnes. Kona var enke
og levde på fattigkassen i 1875. Det yngste av de tre barna deres var født i
1 872, så Ole er trolig død mellom 1 872 og 1 875.
Barn i første ekteskap:
HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND A

----
69 H&FIS-A
----
Cl. Oluf, f. 1841 på Østvollvaid, d.s.å.
C 2. Julianna Maria, f. 1842 på Verdalsøra, d. 1844.
C 3. Julianna Maria, f. 1844 på Verdalsøra. I 1865 flyttet hun til Sverige fra
Aksnesvald.
Ingen husmann er oppført under Kvernmoen i 1801. De neste vi kjenner til som
bodde på Bjørsmoen, var brødrene Peder og Ole Aagesen Mønnes, som kom dit
noenlunde samtidig. Sannsynligvis delte de husværet, for vi har ikke noen indikasjon
at det var mer enn én plass.
Peder Aagesen (1781-1862) og Sigrid Ellevsdatter (1788-1844)
Peder Aagesen var født i 1781 på Skrove og var sønn av Aage Pedersen og kone
Malena Johnsdatter i Mønnes ostre. I 1801 var Peder tjener i Slapgarden, men var
underoffiser ved skiløperkompaniet da han ble gift med dattera på Kvernmoen,
Sigrid Ellevsdatter, i 1815. De bodde på forskjellige steder fram til ca. 1820, så ble
de husmannsfolk på Bjørsmoen, der Sigrid døde i 1844 og Peder i 1862.
Før han ble gift, hadde Peder Aagesen to barn utenfor ekteskap
Bl 0 . Marta, f. 181 2 på Brennmoen, d.s.å. Mora var Mali Olsdatter, som siden ble gift
med Anders Larsen Skavhaug.
B2°.Johannes, f. 1 8 1 5 på Eklovald. Mora var Elen Jensdatter, som i 1 8 1 8 ble gift med
Samuel Mikkelsen Trygstad, f. 1792. Samuel var sønn av gifte foreldre Mikkel
Eriksen Sul og Brita Samuelsdatter Ridderberg av Essingeslekta. I 1837 har
Johannes fått flytteattest fra Hallem til Kolvereid, men ellers finnes ingen opplys
ninger om ham.
I ekteskapet hadde Peder og Sigrid sju barn:
B 1 . Maren, f. 18 1 5 i Mønnes. Hun ble gift i 1 845 med Mikkel Sørensen Østnesvald,
f. 1 815 på Auskinvald. Mikkel var sønn av Søren Petersen og Mali Mikkelsdatter
i Øster-Asan, og de tok over som brukere i Øster-Åsan i 1851. Mikkel døde i
1 894 og Maren i 1 899. De fikk to barn. Se mer om dem under Øster-Asan.
82. Aage, f. 1 81 7 på Kvernmoen, d. 1 827.
83. Ellev, f. 1 8 1 8 på Kvernmoen. El lev var ugift da han flyttet til Helgeland i 1842,
men i 1865, da han var leilending på Opland gard på Tjøtta, var han blitt gift
med Serine Christensdatter fra Tjøtta, og de hadde seks barn. I 1 875 var Ellev blitt
selveiende gårdbruker på Audne i Tjøtta.
Ellev hadde også ei datter i Verdal før han dro nordover:
Cl 0 . Sirianna, f. 1838 på Lindset. Mora var Marta Olsdatter Lindset, som også
var mor tii Gjertrud Johnsdatter på Efastplassen. Sirianna ble gift i 1 870 med
Hans Peter Hansen Hegstad, f. 1838 på Forbregdsvald. De var husmanns-
folk på Hegstadåkeren/Slåkkån under Hegstad og fikk fem barn. Hans Peter
døde i 1 898. Sirianna døde i 1 91 5 i Levanger. Sønnen Harald Hegstad var
i sin tid eier av den kjente forretningen H. Hegstad i Levanger.
KVERNMOEN

----
70 H&FIS-A
----
84. Lars, f. 1821 på Bjørsmoen, d. 1825.
85. Malene, f. 1 823 på Bjørsmoen. Hun ble gift i 1 843 med Mikkel Johansen Molden,
f. 1 8 1 0 i Molden. De var inderster på husmannsplassen Moldenget i 1 865. De fikk
fem barn - se mer om familien under Molden.
86. Karen, f. 1 825 på Bjørsmoen. I 1 865 var hun tjenestepike i Øster-Guddingan. Hun
døde ugift i barsel hos søstra Maren i Øster-Åsan 15. desember 1 870 etter å ha
forløst et dødfødt barn. Far til barnet var ungkar Johannes Jensen Gudding, f. 1 842.
Han ble husmann i Kvellolia.
87. Inger, f. 1828 på Bjørsmoen. Hun flyttet til Alstahaug i Nordland i 1856, men i
1 865 er det kanskje henne vi finner i Trondheim, gift med båtfører Johannes
Wolseth, f. 1818 i Inderøy. De bor da i Danielsveiten 15.
Ole Aagesen (1790-1851) og Marta Mortensdatter (1792-)
Ole Aagesen var født i 1790 på Mønnes østre og var bror av den andre husmannen,
Peder Aagesen. I 1801 var han i Bollgarden, og ble gift derfrå i 1816 med Marta
Mortensdatter Slapgård, f. 1792, datter av Morten Olsen Slapgård og kone Ingeborg
Ellevsdatter.
Ole og Marta flyttet svært mye på seg. De første åra etter at de ble gift, bod de de i
Mønnes hos mora hans, som var blitt enke i 1814. Men da mora giftet seg på nytt ble
det trangere om plassen i Mønnes, og i 1820 flyttet de til en plass under Stor-Fleskhus,
til broren Lars Aagesen, som var gift med enka på plassen. Men også der ble det trangt
om plassen, og det ble ny flytting, nå til Bjørsmoen, der broren Peder også var hus
mann. Etter ca. syv år på Bjørsmoen var de igjen på flyttefot, og nå gikk vegen til
Martas bror i Slapgarden, der de var inderster et par år før de i 1832 dro ut på en skik
kelig langtur og flyttet til Nærøy. Dette året er han og kona meldt mnflyttet dit i den
hensikt "at drive Gaard paa Aagvigen", som det står i kirkeboka for Nærøy.
Flytteattesten er datert 17. april 1833. Hvordan det gikk med gardsdrifta veit vi ikke,
men de kan ikke ha vært der så lenge heller, for i juni 1834 får de sønnen Mikal på
gården Skillingsås i Leka. Sønnen hadde vært sykelig og ble døpt i Kolvereid kirke
først i juni 1835. Da brukte Ole Mønnes som etternavn. Hvor lenge familien ble i
Nærøy-distriktet er heller ikke kjent, men antakelig er de tilbake i Vuku i 1836/37.
Hvor familien holdt hus på denne tida, er ikke klart, kanskje hos broren på Bjørs
moen? Dattera Ingeborg blir konfirmert fra Garnes i 1840 og Lars fra Stiklestad i 1842.
Ole tok ikke med seg alle barna tilbake fra Nærøy. Som nevnt nedenfor ble dattera
Mant igjen og ble gift der i 1838. Heller ikke minstebarnet Mikal ble med. Muligvis
ble han adoptert bort til en familie i Kolvereid, men ble gjenforent med familien i
Sparbu i 1850.
I 1846 flyttet nemlig Ole, Marta og de fire yngste barna utenom Mikal til Sparbu.
Ole kalte seg da for Ole Aagesen Balgård. Det tyder på at de akkurat da bodde i
Bollgarden. I Sparbu slo de seg ned på en plass under Lem.
De siste leveåra ble tunge for Ole. Han var spedalsk og hadde store plager på grunn
av sykdommen. Kanskje var dette også en av årsakene til at familien flyttet så meget
på seg fordi Ole ikke alltid var full arbeidskar. I 1851 døde han på plassen Halltjern
hos sin eldste sønn Aage.
HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1940 - BIND A

----
71 H&FIS-A
----
Barn:
Bl . Marit, f. 1 8 1 6 i Mønnes. Hun ble konfirmert i Nærøy i 1 832, og ble gift i Nærøy
i 1838 med ungkar Reier Johnsen, f. ca. 1806 i Ringebu. De var husmannsfolk
bl.a. i Juvika i Nærøy og fikk seks barn før Marit døde i 1 856. I 1 865 bodde
enkemannen som føderådsmann i Juvika.
82. Aage, f. 1 820 på Fleskhus. Konfirmert fra Sundby i 1 837 og flyttet til Sparbu i
1 846. Han ble gift i Sparbu i 1 847 med Serine Christiansdatter Gustadplads. Hun
hadde vært taus i Verdalen og hadde nok blitt kjent med Aage der, for da hun retur
nerte til Sparbu til jul 1 846 var hun gravid med Aages barn. De slo seg ned på en
liten og ussel plass som het Halltjern og som i dag kan sees fra rasteplassen like før
tettbebyggelsen i Sparbu. Rester av grunnmuren på plassen kan ennå finnes. De
hadde fem barn i 1 865. Vi veit at sønnen Bernt Andreas, f. 1 861, dro til Amerika
i 1887.
83. Ingeborg, f. 1 823 på Bjørsmoen. Konfirmert fra Garnes i 1 840 og flyttet til Sparbu
i 1 846. Hun var ugift, men hadde to barn utenfor ekteskap i Sparbu: Petter
Simonsen, f. 1 859, og Martin Andreas Toresen, f. 1 860.
84. Lars, f. 1 826 på Bjørsmoen. Han flyttet til Sparbu sammen med foreldra i 1 846,
men har nok kommet tilbake til Verdal, for i 1 852 er han på nytt meldt innflyttet fra
Dillan til Skorset i Sparbu som dreng. I 1 853 ble han gift med Anne Henriksdatter
Semsplass, f. 1 832 på Tuset i Leksdalen. De var husmannsfolk under Skorset fram
ti! 1 865, da Lars byttet plass med broren Mikal og ble husmann under Rognan. Der
var de til 1 868/69, da de flyttet tilbake til Skorset og startet opp på en ny plass
som ble kalt Trøa (Både Rognan og Skorset ligger på vestsida av Leksdalsvatnet). I
tillegg til at han dreiv plassen, var Lars Olsen også en dyktig treskomaker. Han var
også en flink og mye brukt bygdespellmann. Lars døde i 1890 og kona i 1916.
Da hadde plassen for lengst blitt selveierbruk. Lars og Anne hadde i alt ni barn. 0
85. Malene, f. 1830 i Slapgarden. I 1865 bosatt i Steinkjer (Stod kommune) og gift
med sjømann Kristoffer Jakobsen, f. 1 830 i Sparbu.
86. AvAichael (Mikal), f. 1834 på Skillingsås i Leka, døpt 1835 i Kolvereid. Som nevnt
før vaks han nok opp i Namdalen, for han var meldt innflyttet fra Kolvereid da han
i 1 850 kom som tjener til Dyrstad i Sparbu. Da han i 1 859 giftet seg med Lorentse
Lorntsdatter Oppemsplass, f. 1 836, var han dreng på Rognan. Samme året fikk
han husmannskontrakt på Skotrøvolden under Rognan og bodde der til han i
1 864/65 byttet plass med broren Lars og ble husmann under Skorset. I midten av
1 880-åra flyttet Mikal Olsen og Lorentse til plassen Heimly under Midjo ved
Steinkjer, der de fortsotte som husmannsfolk til Mikal døde i 1 906. Når kona døde,
er ikke kjent.
Mikal og Lorentse hadde sju barn, hvorav en sønn reiste til Amerika i 1 880. De
andre ble gift/bosatt i Steinkjer. Det kan nevnes at dattera Marta, f. 1 864, ble gift
med vognmann og enkemann Sivert Jakobsen Opdahl, som var far til dikteren
Kristoffer Uppdal i sitt første ekteskap. Ei datter av Marta og Sivert Opdahl var mor
til maleren Jakob Weidemann, som altså viser seg å ha sine aner fra Vuku (og
Bjørsmoen).
KVERNMOEN

----
72 H&FIS-A
----
Rasmus Ellingsen (1783-1845) og Lisbet Pedersdatter (1790?-)
Rasmus Ellingsen var fodt i 1783 i Sulstua østre og var sonn av Elling Rasmussen
Lille-Vuku og Agnes Larsdatter i hennes andre ekteskap. I 1811 ble han gift med
Lisbet Pedersdatter Lillemo, f. ca. 1790.
Rasmus og Lisbet avløste Ole Aagesen omkring 1829, etter at de tidligere hadde
bodd i Sul og på Rotmoen. Men i 1833 hadde de flyttet til sonnen Anders Rasmussen
på plassen Langsveet (Fikseaunet) i Leksdalen. Og det var mens de bodde der, at det
livet til Rasmus tok en dramatisk vending som er omtalt nærmere mens familien
bodde på Rotmoen.
Johannes Johannessen Haugen (1782-1859) og Beret Olsdatter (1779-1855)
Johannes Johannessen var fodt ca. 1782 på gården Østre Skjerstad i Ogndalen, en
gard som ligger på nordsida av Lustadvatnet i fjellgrenda Gaulstad. Foreldra hans,
Johannes Tostensen Norddal og Else Hennksdatter, kom flyttende fra Gaulstad først
på 1790-tallet og slo seg ned på Haugen i Helgådalen. Begge var egentlig fra Lesja,
men var kommet til Gaulstad i 1774, og faren hadde arbeidet i ei av gruvene i Øvre
Ogndal (Gaulstad eller Mokk) fram til gruvedrifta tok slutt. De hadde ni barn og har
ei stor etterslekt. 7
Johannes ble gift i 1802 med Beret Olsdatter Sorstemsvald, f. 1779 på Åkervollen.
Hun var datter av husmannsfolket på Skansen, Ole Torkildsen og kone Beret
Johnsdatter. Johannes og Beret var husmannfolk i Nordenget under Sørsteme fra
1803 til ca. 1820, flyttet så til Dillvald og kom trolig derfrå til Bjorsmoen om lag
1830. De var husmannsfolk der til sonnen Henrik overtok ca. 1843.
Johannes Bjorsmo var med under kampene ved Jårpe skanse i 1808, ble såret og
gikk seinere all si tid med ei kule i låret. 8 Han dode i 1859 etter at Beret var død i
1855.
De hadde ni barn, og barna er omtalt under husmannsplassen Nordenget under
Sørsteine.
Henrik Johannessen Bjorsmo (1821-1905) og Sirianna Johnsdatter
(1813-1905)
Henrik Johannessen var fodt i 1821 på Dillvald og var sønn av fornge husmann
Johannes Johannessen.
I 1843 ble han gift med Sirianna Johnsdatter Aarstad, f. 1813 på Grundanvald,
datter av ugifte foreldre, dragon John Kristoffersen og Kjersti Svendsdatter (som ble
gift i 1831 med Henriks bror Ole).
Henrik var husmann på Bjorsmoen fra ca. 1844 til ca. 1860. Han havnet siden
som husmann uten jord ved Ulvillen Saugsted, der han bodde ved folketellinga i
1865 og arbeidet som tømmermann. I 1875 var han mderst i Stuskin søndre. I 1891
bodde han og Sirianna på Leirdal under Trogstad, og i 1900 var de inderster på
Brannhaugen. Da hadde de havnet på fattigkassa, men Henrik dreiv også med litt lag-
ging.
Henrik dode som fattiglem på Prestegårdsvald (Dalen?) i april 1905 etter at
Sirianna var dod på Brannhaugen tre måneder tidligere.
HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND A

----
73 H&FIS-A
----
Barn:
Bl . Johannes, f. 1 844 på Bjørsmoen. I 1 872 fikk han det travelt med å reise ut av
landet, for seks uker etter at han utvandret til Eau Claire, Wisconsin, ble han far til
en jente på Svartåsen:
Cl 0 . Olianna, f. 1872 på Skavhauggvald. Mora var Ingeranna Olsdatter
Olsdatter. Olianna flyttet sammen med mora til Kvæfjord i 1877 (Se
Svartåsen under Skavhaugg øvre). Hun ble gift med Alfred Eilertsen,
Sortland.
Det er ukjent hva som seinere skjedde med Johannes.
82. Kirstine, f. 1846 på Bjørsmoen. Hun var tjenestejente i Stor-Vuku i 1865 og ble
gift i 1 875 med Jakob Jensen Østgrund, f. 1 851 på Ravlovald. Han var sønn av
husmann Jens Jensen og kone Anne Johnsdatter. De var husmannsfolk på "J Q kob-
Hella" under Midtholmen og fikk 7 barn. Mannen døde i 1 893 og Kirstine i
1899.
83. Beret Marta, f. 1849 på Bjørsmoen. Hun ble gift i 1872 med Ellev Henriksen
Ulvild, f. 1 848 på Vestgrundvald ("Ellev Kveinnmann"). Foreldra hans var husmann
Henrik Johnsen og Beret Marta Pedersdatter i Henriksstuggu i Ulvilla. Beret Marta
og Ellev losjerte først hos foreldra hans i Henriksstuggu, Ellev som bergarbeider.
Rundt 1 880 ble Ellev husmann på "Lassgjalet" under Vest-Grundan, og var i tillegg
kvernmann ved kverna i Grundan. "Ellev Kveinnmann" var den siste brukeren på
Lassgjalet. I 1900 hadde de flyttet til Innlegghaugen, og seinere kom de til Dalen
under Vuku prestegard, der Ellev døde i 1931. Beret Marta kom da til
Grundmoen, der hun døde i 1933.
Beret Marta og Ellev fikk åtte barn, her nevnes at den eldste sønnen Hans Peter, f.
1 872, ble gift med Paulina Olsdatter Aarstadvald og kom til Garlia.
84. Ole, f. 1 852 på Bjørsmoen. I 1 879 gift med Ingeborg Anna Iversdatter Haug, f.
1 849 på Midtgrundvald, datter av Iver Larsen og kone Gjertrud Eriksdatter, som
var husmannsfolk på Nerplassen under Jøsås. Begge foreldra hennes kom fra
Støren. De fikk sønnen Olaf i 1 879. Olaf Reppesaunet var tjener hos lærer
Andreas Tessem på Trøgstad skole under Verdalsraset i 1 893. Han omkom i raset
og ble ikke funnet igjen.
Ingeborg Anna døde i 1881, og Ole ble gift på nytt i 1889 med Oline
Ellingsdatter Volen, f. 1 866 i Kvelstadlia, etter at de hadde fått en sønn sammen
i 1 887. Oline var datter av husmann Elling Ingebrigtsen Kvelstadlien. I dette ekte
skapet var det fire barn. Mellom de to ekteskapene hadde også Ole ei datter,
Beret Marta, f. 1883 på Karmhus. Mora hennes, Oline Bårdsdatter, ble gift i
1 889 med Iver Andresen på Bråttåenget, se mer der. I 1 890 kjøpte Ole bruket
Reppesaunet, gnr. 1 32, bnr. 3, og tok Reppesaunet som slektsnavn. Ole døde i
1940 og Oline i 1953.
85. Jakob, f. 1855 på Bjørsmoen, d. 1855.
86. John, f. 1 856 på Bjørsmoen. John var skomaker og bodde sammen med foreldra
på Stuskin søndre i 1 875. Han flyttet til Sverige i 1 882, og i 1 890 bodde han i
KVERNMOEN


----
74 H&FIS-A
----
Trång i Alsen kommune som ugift jordarbeider. I 1 892 ble han gift i Alsen med
Julie Amalie Andreasdatter Langås, f. 1 868 på Munkebyvald i Frol av ugifte for
eldre Karen Anna Johnsdatter Munkebyvald og Andreas Olsen Mogård fra
Levanger. De bodde fortsatt i Trångsviken i 1900. Tre barn.
En annen som var husmann/inderst på Bjørsmoen noen få år på 1840-tallet var Petter
Olsen Storstad, f. 1817. Han ble gift i 1842 med Hennkka Simonsdatter Kjesbu, f.
1822. De bodde på Bjørsmoen da barn nummer to, dattera Serianna, ble født i 1844.
Men Petter Olsen kunne visst ikke holde seg i ro så lenge på hvert sted.
Kildematenale viser at rundt 1850 var han inderst i Ulvilla noen år, i 1855 husmann
på Vestgrundvald, så husmann på Steinsåsen under Nord-Steine i noen år, deretter
på Holmlivald, på Leirhaugmoen under Midtholmen og i Steingrundan. Det var kan
skje derfor han fikk tilnavnet Laupar-Petter. 1 1881 reiste Petter og Hennkka til
Amerika og ble farmere i Fergus Falls, Minnesota. Petter var da 64 år og Hennkka
61. De fikk i alt ni barn, og har stor etterslekt både i Norge og Amerika. Se mer om
dem under plassen Steinsåsen under Nord-Steine.
De neste fire husmannsfamiliene på Bjørsmoen ble alle sammen lokket av den
store utvandringa til USA sist på 1800-tallet, og en stor del av dem havnet i Amerika.
John Mikkelsen Bjørsmo (1815-1902) og Johanna Olsdatter (1817-)
John Mikkelsen var født i 1815 på en av husmannsplassene på Årstadbakkan og var
sønn av Mikkel Andersen Aarstadvald i hans første ekteskap (med Marta Jensdatter
Ulvild). Han ble gift i 1842 med Johanna Olsdatter Prestegårdsvald (Tyve), f. 1817,
foreldre Ole Jakobsen Prestegårdsvald og kone Anne Johannesdatter. Mora var søster
av Johannes Johannessen Bjørsmo, så plassen var fortsatt i samme slekta. De var
inderster på en plass under Arstad før de kom tii Bjørsmoen som husmannsfolk
omkring 1847. I 1888, da både John og Johanna var godt over sytti år gamle, utvan
dret de sammen med barnebarnet Ragnhild til Escanaba, Michigan. I 1900 bodde
John hos sønnen Jeremias i Escanaba, mens Johanna bodde hos dattera Elen i Ford
River som Hannah Moe. John døde 4. september 1902 i Ford River, Delta County,
Michigan, som John Moe.
Barn:
Bl . Mikal, f. 1 842 på Årstadvald. I 1 864 fikk han en sønn utenfor ekteskap (se neden
for). I 1872 reiste han til Vardø, og ble gift der året etter med en finsk kvinne,
Maini Mathilde Kiliniemi. Men han fikk en trist skjebne da han omkom på havet i
1 874 ved at en brottsjø slo ham over bord fra en håkjerringbåt. Det skjedde mens
han var i ferd med å trekke line, og inntraff samme dag som sønnen Mikal Jeremias
ble født. Sønnen døde da han var ca. 2 måneder gammel, og det finnes ingen
etterkommere etter Mikal i Nord-Norge.
Cl 0 . Lorents, f. 1864 på Kvernmoen. Mora var Marta Olsdatter Kvernmo, f.
1 841, datter av Ole Pedersen Kvernmo. Lorents vaks opp hos bestefaren på
Kvernmoen. Gift i 1 884 med Anna Kristine Olsdatter Storvuku, f. 1 865 på
Storvukuvald (Støbsveet). I 1892 ble de husmannsfolk på Rotmoen under
HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND A

----
75 H&FIS-A
----
Inndal østre og tok Rotmo som slektsnavn. Lorents og Anna hadde 8 barn.
(Se mer om familien under Rotmoen).
82. Olaus, f. 1843 på Årstadvald. Han var heime hos foreldra i 1865 og arbeidet
på sagbruk, sannsynligvis på Dillansaga. Det var jo ikke så lang veg nedover
Bjørsmoberga og ned til sagbruket der. I april 1 872 utvandret han til St. Paul,
Minnesota, men fikk en sønn i Verdal et par måneder etter at han hadde reist. Ei
historie som er fortalt om Olaus er at han en kveld skulle "gå utpå" til noen tje
nestejenter som sov på låven i Garnes. Det var mørkt, og i mørket kom Olaus til å
velte ei likkiste som stod på et bord inne på låven, og liket av ei legdkjerring som
lå i kista, trillet ned på låvegolvet. Dersom historia er sann, var ungdommene san
nelig ikke "skuggredd" i gamle dager. Sønnen han etterlot seg var:
Cl 0 . Lasse, f. 1872 på Sundbyenget. Mora var Guruanna Lorentsdatter Sundby-
Andorsdsatter Storstad (se nedenfor). Lasse Olaussen ble gift i 1901 med
Sofie Pettersdatter Hjelde, f. 1 873. De ble gårdbrukere i Hellan mellom ves
tre (Veststuggu), og hadde sju barn.
83. Martinus, f. 1 846 på Årstadvald. Flyttet til Hammerfest i 1 870, ble gift samme år
med enke Anna Margrete Johnsen Histrøm, f. 1 844 i Hammerfest, og fikk åtte
barn, men utvandret seinere til Amerika. Død 1926 i West Ford River.
84. Anne Marta, f. 1 848 på Bjørsmoen, d. 1 873. I 1 872 fikk hun dottera Ragnhild
Olsdatter med Hans Olsen Tømte, f. 1836 i Tømte. (Hans Olsen ble samme år
gift med Elen Anna Kristoffersdatter Kvernmo, søster til Mikal Kristoffersen Aarstad,
som kom til Inndal vestre). Ragnhild utvandret til Amerika i 1 888 sammen med
besteforeldra (se foran).
85. Elen, f. 1850 på Bjørsmoen. Hun ble gift i 1872 med Olaus Olsen
Prestegårdsvald, sønn av Ole Olsen og kone Magnhild Nilsdatter, som var hus
mannsfolk på Prestegårdsenget under Varsloten fram til 1 880, da de utvandret til
Escanaba, Michigan. Olaus var husmann på Bjørsmoen sammen med John
Mikkelsen fra 1 872 til han utvandret i 1 880. Elen og tre barn fulgte etter i 1881.
I folketellinga fra 1900 finnes heie familien til Olaus i Escanaba. Han kalte seg
da Ole M. Olsen og var farmer i Ford River, Delta County, og barneflokken var
økt til ni.
86. Ragnhild, f. 1852 på Bjørsmoen, d. 1871.
87. Jeremias (John), f. 1 854 på Bjørsmoen. I 1 873 utvandret han til Marquette,
Michigan. Han ble gift i 1881 med Elisabeth Nilsson, f. 1864 Sverige. I 1900
finner vi Jeremias, som nå kaller seg John Moe, og kona samt far hans bosatt i
Escanaba Ward 4, Delta County, Michigan. De bor på samme sted i 1910,
1 920 og 1 930. I 1 920 ser det ut til at John driver en saloon. Han døde i 1 934.
89. Elen Anna, f. 1859 på Bjørsmoen. I 1880 utvandret hun til Menomonie,
Michigan. Hun reiste sammen med svogeren Olaus Olsen, se foran.
KVERNMOEN

 

----
76 H&FIS-A
----
Ando Andorsen (1808-) og Ingeborg Jakobsdatter (1815-)
Ando Andorsen var født i 1808 i Rø og var sønn av Andor Olsen Rø og kone Anne
Eriksdatter. I 1839 ble han gift med Ingeborg Jakobsdatter Overholmen, født 1815 i
Overholmen, datter av Jakob Eriksen Overholmen og kone Anne Mortensdatter. De
var mderster i Overholmen, Holmli og Kvelloa før de omkring 1845 ble husmanns
folk på Bjørsmoen (også på denne tida har det således bodd to husmannsfamilier
der). I 1865 bodde Ando, Ingeborg og barna Ando og Elenanna som mderster i
Storstad vestre, i 1875 bodde de i Storstad mellem hos svigersønnen Andor
Lorentsen, og i 1880 utvandret Ando og Ingeborg til Fargo, Nord-Dakota sammen
med dattera Elenanna. Da kalte de seg Storstad.
Barn:
81. Marta, f. 1839 i Overholmen, d. 1932. I 1871 utvandret hun til Quebec sam
men med broren Martinus. De kalte seg Holmen. Gift i 1872 med Johannes
Johnsen Nordnes/Holmen, f. 1837 på Holmsvald, d. 1910 i USA.
82. Gurianna, f. 1841 på Holmli, d. 1 922. Hun ble gift i 1 864 med Andor Lorentsen
Sundbyenget, f. 1838 i Rø, d. 1903, sønn av Lorents Johnsen Rø og kone
Gjertrud Andersdatter. De ble gårdbrukere i Storstad mellom i 1 866 og fikk ni
barn.
83. Anna, f. 1843 på Kvellovald, d. 1933. Hun ble gift i 1869 med Johannes
Lorentsen Sundbyenget, f. 1841 i Rø, d. 1 943 i en alder av 1 01 år. Han var bror
av førnevnte Andor Lorentsen. Anna og Johannes var husmannsfolk på
Storstadmoen og fikk åtte barn.
84. Ando, f. 1845 på Bjørsmoen, d. 1906. I 1870 utvandret han til Amerika. I
1900 er han farmer i Warren Township, Cass County i Nord-Dakota, er gift med
Gurine, f. 1 856, d. 1926, og de har sønnene Alfred på 15 og Joseph på 1 3 år.
85. Jakob, f. 1848 på Bjørsmoen, d. 1940. I 1872 utvandret han til Faribault,
Minnesota under navnetJakob Andosen Storstad. I Amerika ble han gift med Olina
Johansdatter Breding, f. 1856 i Breding, d. 1914, datter av Johan Andersen
Breding og kone Guruanna Larsdatter. Olina utvandret til Fargo, Nord-Dakota i
1 882. Etter århundreskiftet har de vendt tilbake til Norge, men utvandret på nytt i
1 905 til Avanse, Nord-Dakota, og hadde da med seg noen ungdommer over, bl.
a. Jakobs søstersønn Martin Johannessen Storstad.
86. Mortinus, f. 1 852 på Bjørsmoen, d. før 1 905. Utvandret til Quebec sammen med
søstra Marta i 1 871 .
87. Elenanna, f. 1854 på Bjørsmoen. Utvandret til Fargo, Nord-Dakota, sammen med
foreldra i 1 880, og gift med John Brækken, f. 1 849.
Rundt 1880 kom også Ok Eriksen til Bjørsmoen, og det var således to husmanns
familier der på nytt fram til John Mikkelsen og Johanna reiste til Amerika i 1888.
Ole Eriksen Bjørsmo (1845-1902) og Grete Petrine Paulsdatter (1856-1920)
Ole Eriksen var født i 1845 i Lilleenget under Dillan og var sønn av Enk Larsen og
kone Beret Marta Hansdatter. Foreldra bodde på forskjellige plasser før Enk Larsen

----
77 H&FIS-A
----
ble forpakter i Sulstua vestre ca. 1850. Om Oles aner og slekt for øvrig, se Bergstua
under Inndal ostre.
I 1873 ble Ole gift med Grete Petrine Paulsdatter, f. 1856 på Bergsvald av ugifte
foreldre, kavalleriloytnant Paul A. Holmboe og Paulina Olsdatter Bergsvald. Mora
flyttet til Sverige, og i 1890 og 1900 var hun i tjeneste hos gårdbruker Per Malmsten
i Berge, Åre. Grete vokste opp hos mormora, ugift husmannskvinne Maria
Pedersdatter på Brannan under Berg mellem.
De første åra etter at de ble gift, dreiv Ole med vegarbeid, og de bodde i kårstua
i Sulstua (Ft. 1875). Seinere - rundt 1880 - kom de som nevnt til Bjorsmoen som
husmannsfolk.
Ole dreiv forskjellig slags arbeid utenfor heimen, mest for Værdalsbruket. I åra
1886-88 var han med på bygginga av Kråksjøvegen fra gamle Jamtlandsvegen til
Kråksjøen. Dette går fram av at navnet hans (O. E. Bjorsmo) sammen med navn på
flere andre kjente personer fra Vuku er hogd inn i fast fjell et stykke oppe i vegen.
Kråksjøvegen ble anlagt i forbindelse med at Værdalsbruket bygde hytte ved
Kråksjøen og leide den ut til engelske sportsfiskere og jegere.
Men i mai 1902 forulykket Ole under tommerrulling i loyfta mellom Bjorsmoen
og Kvernmoen. Etterpå stod folgende og vel nokså spesielle nekrolog å lese i
Innherreds Folkeblad:
Bare enfløiter.
Som før meddelt her i Bladet, saa har Arbeider Ole Bjørsmoen stridt sin sidste Strid
her paa Jorden.
Etter sigende skal det være en Tømmerstok som gav ham Dødsslaget, Grunden er
nok ikke den, at Ole var ukjendt med Tømmerstokkerne, uøvet og uforsiktig; for han
har hele sin tid kjæmpet og stridt med Tømmer tr ajiken haade tillands og til vands.
Men det var naturligvis et uheregnende Træf, som med Stokken til Vaaben fremkald
te Døden.
Men liva er det at gjøre Væsen aj? "Bare en Fløiter"? Er slikt Stoj at fylde Aviserne
med? Naar "store" Mænd dør, saasom Bestillings og Embedsmænd, da er det gang
bar Regel at sende Meddelelser til Aviserne. Og skulde det være høitstaaende
Embedsmænd, saa ser det mangen Gang ud som Landets Præsse skulde kappes om,
hvem som først og bedst kan give Besked om den bortgangne Mands Dygtighed. Ære
være dem for det, og lad os ogsaa se op til disse, som har saadanne Stillinger Lad
Respekt staa for alt saadant; men derfor er det intet til Hinder om man til en
Afveksling kunde finde for godt at nævne en af de smaa i Samfundet, det kan da ikke
genere verken Embedsmændene eller deres høit agtede Stillinger.
Ole Bjørsmoen døde for det Arbeide som han kjæmpede med; det Arbeide som er lidet
paaskjønnet i Forhold til sin Livsfarlighed.
Folk som har været med og set denne Trafik med Tømmerflødningen, vil være enige
om, at det er bra ikke flere Ulykkestilfælder indtræffer under Trafiken. Og i Forhold
til saafaa Mænd som er sysselsat med denne usle Fløitningen, saa kræves nok saa
mange Ofre. Og det værste er, at de er tvungne til at deltage nåar det forlanges. En
i Aar og en fjor og en i detforrige Aar; men det er da heldigvis bare Smaafolk, saa
KVERNMOEN

----
78 H&FIS-A
----
det kan da ikke være videre at tale om, nåar ikke den Omstændighed var, at ogsaa
Smaafolk er stor i nogles Øine.
Naar en Embedsmand dør, tales der ikke blot om hans Dygtighed, men ogsaa om de
vanskelige Gjøremaal, som vedkommende har syslet med i sit Liv.
Men nåar en stakkars Fløiter kjæmper saa trojast i sin Gjærning, at han seiv giver
sig til Offer for det han har strævetfoi; høres der sjelden noget om hans vanskelige
Livsgjærning; nei, detfortelles kun at han er død, og saa intet mer at tale om.
Efter Døden er en Embedsmand og en Fløiter Uge meget. Rigtignok kan det hænde,
Kirkeklokken slaar flere Slag for Embedsmanden, og at hans Jordefærd har større
Følge, men saa derefter ingen Forskjel.
En Forskjel er det ogsaa, paa hva afdødes Efterladte faar til Livsophold.
Enken efter høitstaaende Statsmænd maa have Tusinder; men Enken efter en Fløiter,
skal hun have noget? Aa, det har nu været lidt forskjellig; somme har ret og sletfaat
hjælpe sig seiv, andre har dafaat lidt Hjælp, men bare faa Kroner pr Aar Det tviles
vel ikke om, at Ole Bjørsmoens Enke blir hjulpet, saa hun faar det hun behøver til
Livsophold; thi Værdalsbruget har da baade Midler og Forstand nok, og man maa da
haabe, at de ogsaa har "Kjærlighed nok". Ole var som sagt ingen Stormana, men tro
og flittig i sit Kald.
Gud styrke og trøste hans Efterladte!
K
Da husmannsplassen Svartåsen under Skavhaugg øvre ble ledig omkring 1904, lot
Grete eldstesønnen Edvard Olsen overta på Bjørsmoen og flyttet sammen med resten
av barna til Svartåsen. Der bodde hun til hun døde i 1920.
Grete og Ole Bjørsmo hadde ni barn:
Bl . Edvard, f. 1 875 i Sulstua. Neste husmann.
82. Bernt, f. 1 878 i Sulstua. Han ble gift i 1 900 med Karen Marie Nilsdatter Kolstad,
f. 1 880 i Mønnes. Kona døde i mellomjula 1900 etter at de hadde fått sønnen
Oluf. Bernt var dreng i Ner-Guddingan i 1903 og utvandret derfrå samme år til
Jackson, Minnesota i 1903 som Bernt Olsen Gudding. Han utvandret på nytt i
191 1, nå som Bernt Aarstad, sammen med brørne Lars og Gustav og søstra
Karoline. I folketellinga 1920 for Multnomah County, Oregon som omfatter
Portland, er følgende oppført: Ben Orstad, 42 år, ugift, innvandret 1903, arbei
der på et skipsverft som dampkjelebygger (boilermaker). Han bor under adresse
41 24 71 . Avenue, Portland. I 1938 var han bosatt i byen Superior, og var pen
sjonist etter å ha drevet som saloonvert i mange år. Av Social Security Death Index
går det fram at han døde i januar 1964 i Multnomah i Oregon, 85 år gammel.
Riktignok står det der at han var født 1 6.1 1.1 878 mot 6.1 2.1 878 i kirkeboka,
men vi kan vanskelig tro at det er feil person all den tid han er den eneste i hele
Oregon som koller seg Ben Orstad.' I Amerika ble Bernt gift med ei dame fra Vik
i Sogn, og de hadde flere barn.
Sønnen Oluf levde opp hos morforeldra. Han kalte seg Olaf B. Kolstad og hadde
HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 8001 940 - BIND A

----
79 H&FIS-A
----
småbruket Voldset ovenfor Volden. Han
døde ugift i 1 98 1 . Han fikk arv etter faren
i 1964.
B 3
Marie fikk to barn:
Cl 0 . Gisle Olaf Johansen Sakshaug, f.
1902 på Bjørsmoen. Faren var
Johan Petter Antonsen Sakshaug, f.
1883 i Inderøy. Gisle ble gift i 1926
med Gudrun Petersdatter Nordheim,
f. 1902 på Nordheim, d. 1989,
datter av ugifte foreldre Peter
Mikalsen Skogmo og Gusta
Gunneriusdatter Nordheim. Gisle
B 4
B 5
Johanna Marie, f. 1881 på Bjørsmoen, d.
1970. Hun tok Svartaas som slektsnavn. I
1 900 var hun hushjelp hos Edvard Suul på
Bredingsberg. Seinere arbeidet hun på
gårdene i Inndalen inntil hun tok seg tje
neste på forskjellig garder i Frol, der hun
ble i mange år. Hun tjente på Røstad i flere
år, og var i tjeneste hos Anneus Stornes på
Lykkens Prøve rundt 1930. Men etter hvert
slo helsa så feil at hun måtte slutte med slikt
arbeid. I mange år bodde hun hos Kristine
Gran på Ørmelen og hjalp henne i huset.
I 1937 meldte hun seg ut av statskirken,
og medlemskort i pinsemenigheten viser at
hun trolig bodde i Trondheim i noen år
først på 1950-tallet. Hun døde i 1970 på
Verdal Aldersheim.
Sakshaug døde i 1 928. De hadde sønnen Gunnar Olav, f. 1 927, d. 2005.
C 2°. Leif Johannessen, f. 1912 på Vold i Frol, far sagbruksarbeider Johannes
Sefaniassen Hojem, Levanger, f. 1893. Leif døde i 1929 på Lykkens Prøve,
Frol.
Lars, f. 1884 på Bjørsmoen. Atten år gammel utvandret han til Amerika i 1902.
Han seilte med S/S "Oscar II" fra Kristiania den 24. april og ankom New York
6. mai. Derfrå reiste han til Jackson, Minnesota, og tok inn hos Johannes Andersen
Holmen, husmannssønn på Holmsberget som utvandret i 1 900 og som også betal
te billetten hans fra New York.' 0 Lars var heime en tur rundt 1911, men da reiste
han tilbake og hadde følge av brødrene Bernt og Gustav og søstra Karoline.
Reisemålet da var Portland, Oregon.
Ole, f. 1887 på Bjørsmoen, d. 1976. Han ble gift i 1910 med Laura Otilie
Olsdatter Svegjerdet, f. 1882, d. 1963. Husmann og seinere småbruker på
Svartåsen. Tok Svartaas som slektsnavn.
Marie Svartaas da hun fjente på Garnes.


----
80 H&FIS-A
----
86. Gustav, f. 1890 på Bjørsmoen.
Han kalte seg Gustav Aarstad
da han utvandret til Portland,
Oregon i 1911 sammen med
brødrene Lars og Bernt og søstra
Karoline.
%
\
('
87. Karoline, f. 1 892 på Bjørsmoen.
Hun kalte seg Karoline Aarstad
da hun utvandret til Portland, B
R 1
Oregon i mars 1911 sammen
med brødrene Lars, Gustav og
Bernt [Jakob Molden reiste også
samtidig).
I et brev til søstra Marie, datert
10. april 191 1 forteller hun om
ei lang og strabasiøs reise:
Portland den l 0 April
Kjære søster
I dag maa jeg skrive nogle ord
til dig saa du faar se at jeg lever
og er frisk og er vel kornet frem.
Det gikk bra paa veien vi hadde
saa fint vei r hele tiden. Det er en
maaned i dag siden vi reiste
hjemmefra, vi reiste den i 3
Marts og nu er det den i 0 April.
Du har vel turet ud paaske, ja
jeg har haft ingen paaske jeg, Bernt og Gustav Svartaas (Orstad) i Amerika.
verken lørdag eller søndag siden
jeg reiste. Jeg var lit syg paa
sjøen, paa taaget var jeg frisk. Vi var paa taaget i 8 dage. Vi maatte paa sjøen
3 gange, først paa norsksjøen, da var jeg syg, saa paa havet der i 7 døgn, saa
paa taaget i 7 døgn, saa maatte vi paa sjøen igjen, der var vi i 8 timer, saa tok
vi taaget til Portland i 7 timer til. Ja jeg var saa glad nåar vi kom frem, vi var saa
svart og fæl, vi maatte kjøpe klæder til os. Jeg blev saa træt av denne tur, jeg saav
ikke meget paa hele tiden men det var ikke farlig for vi hovde saa fint veir hele
veien. Det var 2000 som var paa samme baad som vi, du kan tænke det var
meget folk der baade ung og gammel.
Du har vel ikke været hjem siden vi reiste, saa vist du gaar hjem saa maa du hilse,
jeg skal skrive til dem, for Gustav har skrevet hjem i dag saa jeg skal skrive siden.
Jeg har ikke noget arbeide ennu, verken jeg eller dem, men dem er ude i dag og
ser e ft er arbeide. Jeg ved ikke ennu hva jeg skal gjøre. Vi er hos en som kolder
sig Janson midt i byen.
HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL i 800-1 940 - BIND A

----
81 H&FIS-A
----
Ja jeg fænker mig hjem igjen, jeg har sagt at jeg skal være her i 6 aar, da skal
jeg komme tilbage, men alle siger jeg kommer aldri tilbage. Da maa du være med
hvis du ikke kommer før, men du maa komme.
Du maa hilse Ragna Kriken kra mig, jeg skal skrive til hende siden, og saa maa
du skrive. Gjør du ikke det saa skriver jeg ikke til dig mer. Du maa være der til
vaaren saa maa du komme til os, ønsker forresten at alle kommer hid.
Jeg har ikke mer at fortelje denne gang, i dag regner det her, men der ude er vel
sne ennu.
Du maa skrive snart, saa maa du leve saa vel. Skriv inderlig til mig
Fra din søster
Karoline Orstad
253 Twent st, Portland, Oregon, USA.
Det ser ikke ut som Marie har svart på brevet, for til jul et seinere år (ikke påført)
sender Karoline et nytt brev til henne, som gjengis med litt ortografisk korrigering:
Kjære søster
Jeg maa tåge mig en liden tid at skrive til dig saa du ser at jeg er frisk og det haa
ber jeg du er ogsaa, men jeg tror du er død eftersom du ikke skriver til mig. Har
du ikke faat noget brev fra mig, det er lenge siden jeg skrev til dig men intet svar
jeg har faat i fra dig saa jeg ved ikke enten du lever eller du er død eller du ikke
skrive eller hva er det.
Mor er flink til at skrive til mig og Petra ogsaa. Jeg har skrevet til mange men intet
svar saa tenker ogsaa jeg skal ikke skrive noe mer nåar jeg ikke kan faa svar.
Jeg har ingen nyheder at fortælle dig denne gangen, jeg lever med heisen og
arbeider hver dag, jeg arbeider paa et norsk hotell nu og det gaar bare vel. Det
er ikke saa tungt her som i Norge, man er dum at gaa der og slite tungt for intet.
For gutter er det tungt men for piger er det bedre, vel alle maa arbeide men ikke
saa tungt som i Norge, saa gutterne er saa dum at gaa i Norge hos bønderne og
slite for intet, og piger ogsaa. Jeg kommer visst aldri tilbage og arbeider hos bøn
derne i Indaten noe mer, jeg tenker at komme tilbage en tur hvis jeg faar leve. Du
tenker visst aldri at komme, du synes vel det er bedre at gaa hos de graadige bøn
derne for ingen ting. Jeg har ikke havi saa meget som jeg har nu om jeg har gaat
i Norge og tjent for hele mi levetid. Jeg maa arbeide fra kl. 5 om morgen og til
8 om kvelden men jeg er fri 2 timer paa dagen, og Fastdagen er jeg fri og
Søndagen fra kl. 2 til 6 saa det gaar bare vel. Jeg ønsker mig ikke tilbage noe
mere.
Gustav og Bernt ved jeg ikke vor dem er, det er længe siden jeg hørte noget ifrå
dem og jeg er mange mil ifrå dem. Og J. Molden ved jeg ikke hvor han er, jeg
maa søge at finde nogen av dem.
Jeg maa visst slute for denne gang, jeg beder dig skrive til mig snart saa jeg faar
høre om du lever eller ikke, du maa hilse din søn og mor og alle. Det er ikke længe
KVERNMOEN

----
82 H&FIS-A
----
Karoline Jensen, f. Svartaas, med mann og to barn.


----
83 H&FIS-A
----
siden jeg skrev til hende. Du maa hi Ise din gut hvis du har nogen. Jeg skjønner du
er gjift nu og har mange barn, ja jeg er ikke gjift enda men snart. Jeg kan hilse
dig fra ham, hans navn tør jeg ikke sige nu men til neste gang.
Jeg maa slutte for denne gang med en hilsen fra din søster, du maa ha en
Glædelig Jul og et godt nyt aar ønskes av din søster.
Karoline Olsen
369 N 16 st
Portland Oregon USA
I mai 1912 har også Karoline sendt et bilde av seg og "sin ven" til søstra Petra,
som da hadde Vuku som adresse. Et nytt bilde sendt til mora Grete noen år sei-
nere viser Karoline med mann og to barn 1-2 år. Bildet er signert "Mr. og Mrs. M.
Jensen", og slektninger av Karoline har bekreftet at hun ble gift med en Jensen, som
var skipskaptein.
88. Petra, f. 1 895 på Bjørsmoen. Ingen sikre opplysninger om henne, men det er for
talt at hun bodde på Strinda.
89. Harald, f. 1899 på Bjørsmoen, d. 1982. Han ble gift i 1926 med Olga Oline
Lorentsdatter Rotmo, f. 1892 på Rotmoen, d. 1978. Harald tok Svartaas som
etternavn. Han arbeidet i vegvesenet og bygde hus på Sandvoll under Molden.
Seinere ble han vegvokter og bodde med familien på Innsmoen og på Lundemo
ved Rotmoen. Som pensjonister flyttet Harald og Olga til dattera Henny i Malvik.
Begge døde der, men er gravlagt på Vuku kirkegård. Om familien, se Sandvoll u.
Molden.
Eldstesønnen Edvard Olsen Bjørsmo ble den neste og siste husmannen på Bjørsmoen.
Edvard Olsen Bjørsmo (1875-1954) og Anna Cecilie Andersdatter
(1872-1938)
Edvard Olsen Bjørsmo var som nevnt foran født i
Sulstua i 1875. I 1891 tjente han i Ner-Holmen
sammen med broren Bernt, og i sin ungdom arbei
det han også ei tid på jernbaneanlegg.
Han ble gift i 1894 med Anna Cecilie
Andersdatter Lillegård, f. 1872 på Helgåsen.
Foreldra hennes var Anders Olsen og Marta
Andersdatter, som ble leilendmger på Lillegården i
Helgådalen.
De første åra bodde Edvard og Anna på for
skjellige plasser, mellom anna var han husmann på
Heiden på Årstadbakkan, men etter at faren
omkom og mora flyttet til Svartåsen, overtok
Edvard som husmann på Bjørsmoen i 1903/1904.
Han kjøpte plassen av Verdal kommune i 1919 for
Anna Bjørsmo, f. Lillegård.
KVERNMOEN


----
84 H&FIS-A
----
Edvard Bjørsmo. Bildet er taft på Eide.
HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BiND A


----
85 H&FIS-A
----
2000 kr, men solgte den i 1925 til Anders Krieg og kjøpte Eide under Lundskin og
flyttet dit. Utenom gardsbruket dreiv Edvard med litt skogsarbeid. Han overdrog
Eide til sønnen Evald Bjørsmo i 1940.
Anna Bjørsmo døde i 1938 og Edvard i 1954
De hadde 10 barn:
81. Oline Gustava, f. 1 895 på Bjørsmoen, d. 1 979. Hun ble gift i 1914 med Ole
Martin Olsen Inndalsvald (Garberg), f. 1894 i Inndalsallmenningen, d. 1965. De
bodde bl. a. i Garberg under Garnes (se under denne) og på Reiren. Bygde sei
nere egen bolig på Vegset i Inndalen.
82. Olga, f. 1897 på Lillegård, d. 1973. Hun ble gift i 1919 med Sigurd Nilsen
Kolstad, f. 1887 i Steingrundan, d. 1973. Småbruker på Kolstad øvre i
Helgådalen. Fire barn.
83. Arne, f. 1899 på Lillegård, d. 1982. Han ble gift i 1934 med Inger-Anna
Martinsdatter Garnesmo, f. 1905 på Sneppen, d. 1991. Småbrukere på
Garnesmoen. Se mer der.
84. Margot, f. 1902 på Heiden, d. 1955. Hun ble gift i 1924 med Karl Oskar
Johansen Berg, f. 1895, d. 1971. Bruker på Berg i Helgådalen. Sju barn.
85. Signe, f. 1905 på Bjørsmoen. Hun ble gift i 1929 med Ingolf Lorentsen Rotmo, f.
1904, d. 1976. Småbrukere på Rotmoen. Signe døde i 2000 på Vuku Bo- og
Helsetun. Se mer om dem under Rotmoen.
86. Evald, f. 1908 på Bjørsmoen, d. 1989. Han ble gift i 1930 med Gunvor
Edolfsdatter Sørli, f. 1909, d. 1972. Overtok småbruket på Eide etter faren i
1940. Seks barn.
87. Sverre, f. 1910 på Bjørsmoen, d. 1982. Han ble gift med Elvira Rolfsdatter
Marken, f. 1914 på Ørmelen, d. 2001. Sverre arbeidet i skogen og i
Vassdragsvesenet. Fire barn.
88. Magnus, f. 1913 på Bjørsmoen. Han ble gift i 1937 med Målfrid Odinsdatter
Vikvang, f. 1915 på Arstadvald. Småbrukere, først på Efastplassen under Arstad
Verdalsøra. Magnus Bjørsmo var også bygningssnekker. Målfrid døde i 1995.
Som enkemann flyttet Magnus til eldreboligene på Stekke på Verdalsøra, og døde
der i 2004. Tre barn.
89. Åsmund, f. 1916 på Bjørsmoen, d. 2000. Han ble gift i 1946 med Johanne
Johansdatter Nesset fra Vallersund, f. 1916, d. 2005. Åsmund var i ei årrekke
fjøsrøkter hos Jarle Benum på Minsås. En sønn.
Bl O.Solveig, f. 1 920 på Bjørsmoen. Hun ble gift i 1 942 med bygn. arb. Johan Oskar
Eliseussen Halseth, f. 1913, d. 1982. Bosatt på Øra. Fire barn.
Anders Krieg (1889-1959) og Emma Oline Olsdatter (1889-1942)
Anders Krieg var svensk statsborger, f. i 1889 på Hognås i Hedesunda forsamling i
Gestrikland i Gåvleborgs lån. Foreldra hans var hemmansågare/soldat Jons Krieg (f.
1861) og hustru Margta Andersdotter (f. 1853) i moras andre ekteskap. 11
KVERNMOEN


----
86 H&FIS-A
----
Anders Krieg begynte på underofh
sersskole i Gåvle, men sluttet etter ei tid
og reiste ut og tok seg arbeid. Han kom
til Jåmtland og seinere til Verdal i 1915.
Her begynte han som tømmerhogger og
kom inn i et arbeidslag som bodde i ei
skogskoie, der Emma Oline Sneppen
(Høgli) var kokke, og det ble gifting
allerede i 1915. Emma var født i 1889
og var datter av Ole Martin Sneppen
(Høgh) og Kristine Olausdatter, f.
Kvernmo.
Anders begynte deretter å arbeide på
anlegg, således var han lagbas ved
Malså gruver i 1917. Familien bodde på
flere steder i disse åra, og dattera Olga
ble født i Ogndal i 1919.
I 1925/26 kjøpte de Bjørsmoen av
Edvard Bjørsmo for 5150 kroner.
Skjøtet er datert 3. september og ting
lyst 2. oktober 1926.
Før 1930 fikk Anders arbeid som
anleggsarbeider ved Statens Vegvesen
og arbeidet der til han ble pensjonist.
Som anleggsarbeider var han ofte borte
fra heimen i lengre tid om gangen, og
da var det Emma og barna som måtte ta
seg av arbeidet heime på gården. Far
hans, Jons Kneg, var også på Bjørsmoen
en del år og hjalp til med gardsdrifta.
Anders Kneg beholdt sitt svenske
statsborgerskap, og også det meste av
sitt morsmål gjennom hele livet. Han
døde i 1959 etter å ha vært enkemann
siden 1942.
Anders og Emma fikk fem barn.
Anders og Emma Krieg hos fotografen. Den stramme
karen i uniform er Olaf Snippen (Høgli), bror av
Emma. Fotoet tatt ca. 1915.
81. Agnes Marta, f. 1916 på Sneppen, d. 1970. Gift med Bjarne Retrø, f. 1902,
d. 1978.
82. Olga Kristine, f. 1919 i Ogndal, d. 1994. Gift i 1948 med bygningsarbeider
Torvald Edvin Hansen, f. 1914, d. 1979. De bodde på Solheim på Kirkehaug.
83. Karl Johan, f. 1920 på Sneppen, d. 1982. Gift i 1945 med Ingrid Tronsmo, f.
1920, d. 2005. Overtok Bjørsmoen i 1947. Sju barn (en sønn og seks døtre).
Bruker på Bjørsmoen 1947-1982.

----
87 H&FIS-A
----
84. Einar Martin, f. 1923 på Sneppen, d. 1982. Gift i 1947 med Målfrid Heiden,
d. 2005. Småbrukere på Vollan under Arstad. Tre barn.
85. Agnar, f. 1929 på Bjørsmoen. Agnar har vært kommuneingeniør i Malvik. Gift
med Margot Berg fra Stavern. Nå enkemann og samboer med Bjørg Hugdahl. De
bor på Stjørdal.
Anders Krieg overdrog Bjørsmoen til sønnen Karl Krieg i 1947. Etter at Karl døde ved
ei tragisk trafikkulykke ved Bodsjoedet i Jåmtland i 1982, overtok sønnen Karl Inge
Krieg heimen. Men i 1986 solgte han gården til sin søster Åsta og hennes mann Inge
Helberg. De bygde ny stuebygning og dyrket nytt land slik at heimen i dag er på ca.
115 da. dyrkajord.
KVERNMOEN

----
88 H&FIS-A
----
NOTER
Recess: Fra det 15. og ut i det 17. årh. brukes ordet i dansk rettsspråk som en betegnelse på resultatet av
møter mellom konge og riksråd eller stender. Det er da særlig tale om lover som kom i stand gjennom for
handlinger på slike møter. Kilde: Norsk Historisk Leksikon.
Opplysninger hentet fra internettstedet Ancestry.com.
Kilde: www.ancestry.com.
s Det var Ragnhild Pedersdatter, f. 1 797 på Storvukuvald (Arnsveet), d. 1 874. Hun fikk kopper som 1 3-åring
og ble blind (derav navnet "Blind-Ragnhild"). Hun hadde en sønn, Nils Mikkelsen, f. 1833. Faren var gift
husmann Mikkel Andersen Aarstadvald. Nils fikk utflytting til Inderøy i 1860 og ble gift der med Lovise
Karlsdatter, f. 1841. I 1865 var han losjerende bergverksarbeider på husmannsplassen Saltbuberget på
Sakshaug, i 1875 bodde familien i en boligbrakke ved gruvene på Ytterøy, og i 1900 i Innherredsveien
Trondheim. De tok Strømmen som slektsnavn og hadde minst åtte barn.
Artikkelen er hentet fra "Helgådalsnytt" 1988.
t Kilde: Bygdebok for Sparbu, bd. 5.
Kilder: Tormod Aarholt: "Kobberverka i Ogndalen" og "Haugen-ætta" av Bjørn Inge Langdal og Joar
Nessemo, Helgådals-Nytt 1986.
Verdal Historielags Årbok 1951, s. 64
Opplysninger fra Jon Bakken.
Kilde: Ancestry.com - New York Passenger Lists 1 820-1957.
Kilde: Svensk Folkråkning 1890/1900.
HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND A

----
89 H&FIS-A
----
SKAVHAUGG
Minnestøtta over
Ole Larsen Skavhaug (1777-1845).

----
90
----


----
91 H&FIS-A
----
SKAVHAUGG
GNR. 221
Skavhaugg øvre og nedre ca. 1 930. Foto. Hei
Først litt om gårdsnavnet - både skrivemåten og uttalen:
Skrivemåten av både gards- og slektsnavnet i våre dager har vært og er fremdeles
"Skavhaug" (med 1 g), men i matrikkelen skrives gårdsnavnet Skavhaugg (2 g-er).
Navneforskerne mener at navnet på gården skal ha opprinnelse i det oldnorske
intetkjønnsordet Skafhogg, som betyr "sted hvor man hogger skav, - kvist og små trær
der barken brukes til kreaturfor". (O. Rygh: "Norske Gaardnavne".) Opp gjennom
tida har skrivemåten vært: Skaffhug (1559), Skaffuehog, Skaffhugg (1590),
Skaffhoug (1610), Schaffhug (1626), Schauhug (1664), Schafhug (1723), Skavhaugg
(matr. 1884 og semere).
At skrivemåten -haugg er den rette, synes også å ha støtte i uttalen av gårdsnav
net i lokalmiljøet. Der sies det "Øver-Skavhauggje", "Ner-Skavhauggje", "oppi
Skavhaugg]i" osv.
SKAVHAUGG


----
92 H&FIS-A
----
Litt historikk
Dagens to Skavhaugg-gårder var samlet i én gard fram til 1742. I 1592 var det Kroneri
som eide hele gården, og den forble krongods fram til 1728. Da kjøpte rektor mag.
Nils Krog den på auksjon i Trondheim for 230 riksdaler (fikk skjote i 1731).
Nils Krog var sønn av biskop Peder Krog. Han var født i 1683 på Samsø i
Danmark, der faren da var prest, men kom fem år gammel med foreldra til
Trondhjem. Han tok teologisk embedseksamen i 1701 og var rektor ved Trondhjems
latinskole i fra 1709 til 1729. Da sa han fra seg embetet, både på grunn av gnisning
er med lektoren på skolen, Tomas von Westen (også kjent som samenes apostel), men
kanskje også fordi han i mellomtida var blitt en rik mann gjennom oppkjøp av flere
garder i Verdal, og rikdommen ble økt ved ekteskapet med Margrete Angell, som var
søster av legatstifteren Tomas Angell i Trondhjem. Da Nils Krog døde i 1738, eide han
hele 14 garder i Verdalen, og av disse lå sju i Inndalen.
Gården deles
1 1742 ble Skavhaugg-gården delt i to, og Johan Samuelsen Qvernmoe og Israel
Jonsen Aarstad fikk bygselbrev på hver sin gårdpart av justisråd Bredal og Peder Frost
(som var bestyrere av Krogs dødsbo). Johan Samuelsen og Israel Jonsen var for øvrig
svogere.
Parten som Johan Samuelsen brukte, svarte antakelig til dagens Skavhaugg øvre,
og Israel Jonsens part til Skavhaugg nedre. Hvilken av de to partene som var bebygd
før delinga, er ikke godt å si. Mest sannsynlig var det den øvre, etter som Johan
Samuelsens mor kom fra Skavhaugg, og at Johan derfor ville beholde "slektsgården".
Israel Jonsen var trolig en svenske som kom fra Duved.
Seterdrift
Skavhauggårdene har fra gammel tid hatt seter - Skavhauggvollen - i Kverndals all
menning. Det går fram av matrikuleringa i 1723, der det står "- seter Vi mil borte", og
i allmenmngskommisjonen besknvelse fra 1865 heter det i avsnittet om setervoller i
allmenningen: "Skavhaugs, brugt ajOpsidderne paa Gaardene Skavhaug og Overmo". Her
er det forveksling av navna Overmo og Qvernmo. Ole P Kvernmo (1890-1970) har
opplyst å ha hørt at også Kvernmoen har setret på Skavhauggvollen. Når seterdrifta
opphørte, er ikke kjent, men det skjedde nok før århundreskiftet 1800/1900.
Seterbua står for øvrig den dag i dag, istandsatt og tilhører Kverndals allmenning.
I 1767 gikk gårdene inn i Værdalsgodset og lå under det fram til Verdal kommu
ne kjøpte Værdalsbruket i 1908.
Ved kommunens salg av Værdalsbruket i 1912 ble leilendmgsgårdene og plassene
med husbehovsskog unntatt fra salget, og etter at leikndmgsskjønn var avhjemlet og
skylddelmg og oppmåling av eiendommene var unnagjort, begynte kommunen å
seige gårdene til oppsitterne.
I 1918 ble begge gårdene solgt til brukerne - Skavhaugg øvre til Albert Martinsen
og Skavhaugg nedre til Jeremias Ågesen.
HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND A

----
93 H&FIS-A
----
SKAVHAUGG ØVRE
GNR. 221, BNR. 1
Skavhaugg øvre på 1950-tallet. Den lille stua til høyre ble satt opp som midlertidig bolig mens det ble bygd ny
stuelån i 1946. Siden ble den ombygd til fritidsbolig av Svein Skavhaug.
Gården er i dagligtale kak "Øver-Skavhaugget". Etter at den ble selveierbruk i 1918
fikk den et areal på ca. 70 mål dyrkajord samt et skogstykke på ca. 150 mål.
Brukere fra ca. 1800:
Andor Larsen Skavhaug (1751-1829) og Marit Johansdatter (1749-1830)
Andor Larsen var født i 1751 i Nonset og var sonn av Lars Andorsen Nonset (1726-
1810) og kone Sin Olsdatter Røe (1720-1814). Han kom til Skavhaugg i 1787
gjennom ekteskap med enka Mant Johansdatter Skavhaug, f. 1749 på Skavhaugg
øvre, datter av Johan Samuelsen Skavhaug og kone Mali Mikkelsdatter. Marit hadde
tidligere (fra 1785) vært gift med Mikkel Olsen Molden, men ble enke allerede i 1786.
SKAVHAUGG


----
94 H&FIS-A
----
I første ekteskapet hadde Mant sønnen Johan i 1785, men han døde bare 6 dager
gammel etter hjemmedåp ved Sigrid Olsdatter fra nabogården Skavhaugg nedre.
Andor og Mant fikk barna:
Bl . Sigrid, f. 1788 på Skavhaugg, død samme år, 1 måned og 3 dager gammel.
82. Marta, f. 1790 på Skavhaugg.
83. Mikkel, f. 1791 på Skavhaugg. Neste bruker.
I 1817 overlot Andor Larsen gården til sønnen Mikkel Åndorsen mot et kår på 6 mål
åkerland og for til 2 kyr og 4 småfe - verdi 10 spesidaler. Mikkel fikk bygselbrev av
proprietær Miiller datert 24. oktober 1817, tinglyst 8. februar 1819. Faren hadde
brukt gården uten bygselkontrakt.
Andor og Marit døde som kårfolk på Skavhaugg øvre i 1829 og 1830.
Mikkel Åndorsen Skavhaug (1791-1851) og Gunnhild Pedersdatter
(1781-1857)
Mikkel Åndorsen ble gift i 1812 med enka Gunnhild Pedersdatter Slapgård, f. 1781,
datter av bonde Peder Olsen Kvello og kone Beret Johnsdatter. Gunnhild hadde et
kortvarig og barnlaust ekteskap bak seg, idet hun i 1810 ble gift med kårmann, ser
sjant og enkemann Ole Jacobsen i Slapgarden søndre, f. 1747, men han døde allere
dei 1811.
Barn:
81. Dødfødt gutt, f. 1814.
82. Ole, f. 1815 på Skavhaugg, d. 1 858. Han bie gift i 1 843 med Anne Olsdatter,
f. 1815 i Sparbu, og som i 1842 var tjener på Skavhaugg øvre. De var hus
mannsfolk på Svartåsen (se under denne).
83. Andor, f. 1 8 1 6 på Skavhaugg. Han ble gift i 1849 med Beret Olsdatter Indal, f.
1817. Neste bruker på Skavhaugg øvre.
84. Beret Marta, f. 1 819 på Skavhaugg. Hun ble gift i 1841 med Ole Pedersen
Kvernmo, f. 1 81 0 på Kvernmoen. Han var sønn av Peder Ellevsen Kvernmo (som
også var bruker av Lindset i noen år) og kone Mali Olsdatter. Ole Pedersen var for
pakter på Kvernmoen fra 1 848 til 1 872 og siden kårmann der. Han døde av kreft
i 1884, og Beret Marta flyttet til Lilleenget under Dillan i 1886, og døde der i
1902.
Barn:
Cl. Peder, f. 1841 på Kvernmoen. Peder ble bruker (forpakter) på Kvernmoen
etter faren og dreiv gården i ca. 15 år. Da byttet han gåra med Olaus
Andersen (populært kalt Stor-Smeden), som bodde på plassen Lilleenget under
Dillan, og flyttet dit i 1886. Peder Kvernmo var kjent som felespiller, og ble
me d rette kalt Per Spellmann. Han var ugift og bodde i "Enget" fram til sine
siste leveår, men døde på Verdal aldersheim i 1930. Se mer om ham under
Kvernmoen.
HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND A


----
95 H&FIS-A
----
Mikkel var leilending på Skavhaugg øvre til han døde i 1851, og deretter overtok
sønnen Andor Mikkelsen. Gunnhild dode som kårkone på gården i 1857.
Andor Mikkelsen Skavhaug (1816-1871) og Beret Olsdatter (1817-1904)
Andor Mikkelsen ble gift i 1849 med Beret Olsdatter Indal, f. 1817 på Inndal vestre.
Mora til Beret var Marta Andosdatter fra Inndal vestre, og som far var innsatt den
kjente Ole Larsen Skavhaug på Skavhaugg nedre, men den virkelige faren var nok en
annen (se mer om dette under Skavhaugg nedre).
Fra for hadde Beret sonnen Sivert Olsen med Ole Arntsen på Inndal øvre, og
Andor og Beret fikk sju barn i lag:
Sivert Olsen, f. 1 843 på Inndal vestre. Faren var altså Ole Arntsen Indal. Om
Sivert veit vi at han ved konfirmasjonen i 1 859 kalte seg for Sivert Skavhaug - at
han har tatt Skavhaug-navnet har nok sin årsak i at han flyttet til Skavhaugg øvre
sammen med mora da hun ble gift. Han bodde også på Skavhaugg da han i
1 864 ble gift med Ingeborg Anna Olsdatter Rosvollvald, f. 1 836. Ingeborg Anna
var søster av husmann Hans Olsen Garnesvald i Garberg, og vi kan kanskje tenke
oss at paret er blitt kjent med hverandre gjennom ham. De fikk tre barn før
Ingeborg Anna døde i barsel i januar 1 869, to dager etter at hun hadde født det
tredje barnet. Barnet døde også da det bare var to uker gammelt, og et nytt hardt
slag rammet Sivert da barn nr. to døde i april samme året, to år gammelt. Men
Sivert giftet seg på nytt i 1 871 med Inger Oline Larsdatter Bergsvald. Hun var født
Bl
i 1 850 og var datter av Lars Nilsen Selbo på Karmhus østre. De fikk to barn før
Sivert utvandret til Hancock, Michigan i 1 873. Han kalte seg for Syvert Roswold
i Amerika og hadde farm i Urness, Douglas County, Minnesota. Kona og de tre
barna reiste etter i 1 874 med Berg som etternavn. Flere opplysninger om familien
finnes under Inndal mellem (øvre).
B 2
Grete, f. 1850 på Skavhaugg. Historia om Grete Skavhaug (også kjent som
Grete Heiden) er på en måte ei ulykksalig historie om ei enslig, men sterk kvinne.
Som ung jente kom hun til Kvernmoen, der søskenbarnet Peder Kvernmo (Per
Spellmann) var leilending, og hun vaks opp der. Grete levde ugift, men i åra fra
1 873 til 1 892 fikk hun sju barn med fem forskjellige fedre. På den tida var det
skam nok med bare ett uekte barn, om ikke hele sju. Og etter den tids straffelov
kunne kvinner som hadde flere barn utenfor ekteskap (såkalt kvalifisert leiermål)
dømmes til enten straffarbeid eller fengsel. Iflg. sakslistene for Stjør- og Verdal
sorenskriveri ble da også Grete den 14. mars 1892 dømt til 15 dagers fengsel
på vann og brød. Grete vedtok dommen, men ba om at soning måtte bli utsatt til
etter jul, og at straffa ble sonet på vanlig fangekost. (Straffebestemmelsen om leier
mål ble for øvrig opphevet da vi fikk den nye straffelova av 22. mai 1 902).
Det skulle en sterk personlighet til for å møte omverdenen med reist hode under
slike omstendigheter. Dersom ei enslig mor ikke skulle bukke under i det sosiale
landskapet, måtte hun lære seg å svare for seg. Og Grete var, heldigvis for henne
seiv, ei slik kvinne. De saftige replikkene hennes lever fortsott på folkemunne.
SKAVHAUGG


----
96 H&FIS-A
----
mora Beret, og det ble heimen hennes fram til 1928. Da brann den vesle hus
mannsstua ned, og Grete tapte alt hun eide. Redaktøren i Innherreds Folkeblad,
Wilhelm Eriksen, skreiv i avisa om forholdet og oppfordret folk til å gi Grete en
handsrekning, og innsamlingslister ble lagt ut både i Vuku og på Øra.
Husmannsplassen Heiden ble ikke bygd opp igjen, og Grete fikk flytte til plassen
Bastuhaugen i Ulvilla. Men etter hvert som alderen seig på, ble det vanskelig å
greie seg for henne på Bastuhaugen også, og i trettiåra kom hun på Gamleheimen
på Øra.
Da krigen kom i 1940, måtte pensjonærene på Gamleheimen evakueres. Grete
havnet på Augla, og der døde hun 15. januar 1 941 .
Barna til Grete:
Cl . Anna Marie Berntsdatter, f. 1873 på Kvernmoen. Faren var Bernt Jakobsen,
f. 1842 på Skjørholmsvald. Han var nok det vi kaller en "rundbrenner", for
han var allerede blitt gift med ei anna jente og fått barn med henne to måne
der før Anna Marie kom til verden. Anne Maria flyttet sammen med mora til
Nordholmen og vokste opp og tjente der. Seinere kom hun som taus til Ole
Mortensen på Arstad nordre, men reiste så til Åre i Sverige, der hun dreiv en
melkebutikk. Hun tok farens etternavn og kaite seg Anne Marie Jakobsen. Hun
var ugift og barnlaus.
C 2. Beret Marta Berntsdatter, f. 1873 på Kvernmoen. Tvilling med Anna Marie.
Beret Marta vaks opp hos "Per Spellmann" på Kvernmoen, og da Peder
Kvernmo byttet gard med "Storsmeden" og flyttet til Lilleenget under Dillan, ble
også Beret Marta med ham dit. Beret Marta ble seinere kjent over hele Verdal
som høgtidskokka Beret Dillan. I mange år var hun husholderske hos Arnt
Holmen på Nordholmen. Seinere kjøpte hun Magnusmoen under Jøsås. Beret
Marta var ugift, men fikk to barn, Ola Antonsen Dillan (1898-1970, små
bruker på Steinsmoen), og Arne Olsen Dillan (1901-1961, småbruker på
Magnusmoen). Hun døde hos sønnen Arne på Magnusmoen i 1 957. '^
C 3. Ole Bernhard Ellingsen, f. 1 878 i Midtholmen. Faren var Elling Olsen Arstad
søndre, f. 1856. D. 1883 i Midtholmen.
C 4. Bernhard Karlsen, f. 1 886 på Midtholmsvald. Faren het Karl Karlsson og var
fra Karlstad i Sverige. I 1891 var Bernhard i pleie hos Beret Marta
Mikkelsdatter og sønnen Peder Kvernmo i Lilleenget. I 1900 var han gards
arbeider i Vest-Hellan, der også tvillingsøstra Oline var i tjeneste da. Bernhard
utvandret til Clark, Sør-Dakota i 1904 under navnet Ben Dillan, og i Amerika
kalte han seg Ben Dillon. I sine yngre dager dreiv han med bryting, og i
1910 konkurrerte han mot verdensmesteren Frank Gooch. Gjennom bryte
sporten fikk han tilnavnet "Sleipingen" ("Slippery"), og dette bar han med seg
resten av livet. I 1910 ble Ben gift med Fannie Rennaker i Hamilton,
Montana. De flyttet til Salmon i Lehmi County i staten Idaho og fikk fire døtre
og en sønn. Ben dreiv med mangt slags arbeid; siakter, rancharbeider, mann
skap på elvelekter, saueklipper og hestehandler. Han døde i Salmon i 1962
etter langvarig sykdom.

----
97 H&FIS-A
----
05. Oline Karlsdatter, f. 1 886 på Midtholmsvald. Tvilling med Bernhard. 11 891
var hun i pleie hos Hans Olsen Tømte i Småengan, og i 1900 i tjeneste i
Vest-Hellan. Hun kalte seg Oline Hellan da hun som tjenestepike på Leklem
i 1911 ble gift med Johan Gerhard Bernhardussen Fleskhus (Bakken), f.
1 887, fra Breigutu i Bjørga. De dreiv småbruket Bakke under Leklem og fikk
tre barn før mannen døde i spanskesyka i 1918. Oline Bakken arbeidet mye
som selskapskokke. Hun døde i 1970. De hadde 3 barn: Birger, f. 191 1,
Alf, f. 191 3, og Gunvor Mane, f. 1917.
C 6. Emilie Edvardsdatter, f. 1 890 på Midtholmsvald. Faren var gullsmed Edvard
Gjertsen fra Bergen. Emilie ble bortsatt til Anne Maria og Laurits Johansen i
Breding vestre, men døde der 1 . juledag i 1 890, elleve måneder gammel.
C 7. Ida Lauritsdatter, f. 1892 på Midtholmsvald. Faren var enkemann og gård
bruker Laurits Johansen Breding i Breding vestre, som Grete var tjener hos
etter at han ble enkemann i 1 891 . Ida døde 1 893 i Storvuku, 1 3 måneder
gammel, og var sannsynligvis bortsatt dit.
B 3
Mikkel, f. 1 851 . Attest til Sverige i 1 873. Han ble gift med Maria Jonsdotter, f.
1 854 i Offerdal, og de bodde først i Nåsskott og siden i Røde i Alsen. Han kalte
seg Mikael Andersson. I 1900 var han blitt enkemann og var skogsarbeider. De
hadde fire barn, og mon tro om ikke Mikkel etterlot seg en sønn i Verdal:
Cl 0 . Peter, f. 1873 på Gjermstadvald. Mora var Paulina Pedersdatter
Gjermstadvald. Peter Mikkelsen var dreng på Haugskott i Frol i 1891, og
døde under anleggsarbeid på Bergensbanen.
B 4
Ole, f. 1 854 på Skavhaugg. Han finnes ikke i Verdal i folketellinga 1 875. Det
kan være han som i 1 884 har fått utflytting til Bergen. Han finnes heller ikke i den
landsdekkende folketellingsbasen for 1900, så trolig har han allerede da utvan
dret til Amerika. I 1905 finner vi ham som snekker (carpenter) i Plummer Village,
Red Lake County, Minesota, i 1910 som arbeider på jernbaneanlegg i
Thermopolis, Fremont, Wyoming, og i 1920 er han ugift arbeider på farmen til
halvbroren Sivert Roswold i Douglas County, Minnesota. Han døde 27. mai 1 932
iflg. dødsannonse i Innherreds Folkeblad, underskrevet av hans søster Grete
Skavhaug. Han bodde da på Mo på Stiklestad, og døde på sykehuset av kreft.
Anneus, f. 1 856 på Skavhaugg. Han bodde i Ner-Holmen da han utvandret til
Evansville, Minnesota, USA, i 1 883. Da han reiste, var han ungkar, men etterlot
seg to døtre:
B 5
Cl c . Gustava, f. 1876 i Sundbyenget. Mor Anne Lorentsdatter Sundbyenget, f.
1852, datter av Lorents Johnsen Fossnesset (Leirhaug) og kone Gjertrud
Andorsdatter Rø. Gustava tjente i Holmli østre i 1900, men utvandret til
Windom, Minnesota i 1 901, og kom tilbake i 1912. Hun døde ugift i 1 955
som Gustava Andersen.
C 2°. Olise, f. 1 883 på Skavhauggvald (Svartåsen). Mora var Anna Kjerstine
Olsdatter (se under Svartåsen og Steinsmoen). Olise var budeie i Stuskin ves
tre i 1900, og utvandret til Jackson, Minnesota i 1902 som Olise A.
Stubskind.
SKAVHAUGG

----
98 H&FIS-A
----
86. John, f. 1 858 på Skavhaugg. I september 1 880 utvandret han til USA. Han reis
te med D/S "Argo" fra Trondheim med billett betalt i Amerika. Sannsynligvis var
det halvbroren Sivert som hadde sendt billetten, for John bodde hos ham i
Douglas, Minnesota, ved folketellinga dette året (kalte seg John Andersson).
87. Dødfødt pike, f. 1861.
88. Maria, f. 1863 på Skavhaugg. D.1865.
Ifølge folketellinga for 1865 hadde Andor da en besetning på 2 hester, 4 kyr, 11 sauer
og 7 geiter, og utsæden var 1 tønne bygg, 6 tønner havre og 6 tønner potet. Samme
året ble det tatt utlegg i kreaturer og løsøre hos ham for gjeld på 54 spesidaler 82 skil
ling til godseier Nicolai Jensen.
Trolig slo helsa hans Andor seg vrang, for han var så vidt fylt femti år da han måtte
gi seg som gårdbruker. Han kom i stedet på legd under fattigvesenet. I en møtepro
tokoll for Fattigkommisjonen fra 6. juni 1871 kan vi lese at Ole Kvernmoen får utbe
talt 1 spesidaler 58 skilling for å ha forsørget Andor i 34 dager. Gundbjørn Olsen
Green har fått avslag på søknad om godtgjøring for å ha skysset Andor fra Holmen
til Gren, og Langdalslegdet har bedt om å få et annet legdslem istedet for Andor. Den
siste saken er blitt utsatt til neste møte, men det ble nok ikke nødvendig å behandle
den på nytt, for Andor døde som legdslem i Byna i august samme året.
Beret ser ut til å ha greidd seg bedre, lhvert fall helsemessig, til langt opp i åra.
Hun var kokke hos Anne Olsdatter Haga (datter av Ole Skavhaug og Kirsti Garnes) i
1875. I boka "Seterbruket i Verdal" står det at Beret var setertaus på Kvelstadenget i
Inndalsallmenmngen i 1892 og at Olme Haabet (siden Olme Kolstad), som var 13 år
gammel den gangen, var gjeter. Oline har fortalt at de hadde sauene i ei trø om net
tene. Trøa lå tett ved seterhusa og ved et par-tre bustgraner som ga både tak og ly i
tilfelle styggvær. Men det ble litt utrygt for udyr på denne måten, og ei natt ble det
svært til bjellerammel ute i sau trøa. Beret spratt opp og slengte på seg litt klær og
ropte på Olme at hun måtte komme og bli med ut. Med det samme de kom bort til
trøa, hoppet en varg over gjerdet og for sin veg. Ingen av sauene var revet, så de
hadde kommet i rett tid. Olme fortalte at hun hadde vært svært redd for å gjete dagen
etter, men gamle Beret hadde trostet henne og sagt at hun måtte bare sjaue og holde
mest mulig leven, så holdt nok vargen seg borte. Og hun hadde heller ikke sett noe
mer til udyret.
I 1900 bodde Beret sammen med dattera Grete Skavhaug på Holmshelden, og
hun døde i Kulstad i 1904.
I 1868 ble Skavhaugg øvre uten husmannsplass forpaktet til Ole Kristiansen.
Ole Kristiansen (1837-1918) og Ragnhild Jeremiasdatter (1834-1898)
Ole Kristiansen var født i 1837 på Hellvald av ugifte foreldre Kristian Johnsen
Aarstadvald og Marta Hansdatter, som var datter av skolelærer Hans Efskind. Kristian
Johnsen var sønn av John Kristiansen Dillan, som igjen var bror til dyrlege Haldo
Kristiansen Dahl og søster til Beret Knstiansdatter Dillan (kona til Ole Larsen
Skavhaug på Skavhaugg nedre). Foreldra til Ole giftet seg i 1843, men mora døde
allerede i 1845 i Dillan. Faren ble gift på nytt i 1851 med Marta Haldorsdatter
HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL I 800-1 940 - BIND A

----
99 H&FIS-A
----
Hjeldevald, f. 1813. Han var husmann på Årstadvald (Vollan) under Arstad mellom
og døde der i 1872.
Som ungkar ble Ole far til 3 barn:
Bl°.Olina, f. 1856 på Årstadvald, d. 1924.
Mora var Beret Olsdatter Aarstadvald, f.
1 834 på Midtholmsvald, og som i 1 866
ble gift med Ole Andorsen Aarstadvald
(Heiden). Olina ble gift i 1875 med
Mortinus Johnsen Storhaug, og Storhaug
folket i Verdal nedstammer fra dem.
B 2°. Martin, f. 1864 på Årstadvald. Mora var
Ragnhild Jeremiasdatter Mønnes, som sei
nere ble kona til Ole (se nedenfor). Martin
ble gift i 1 890 med Maren Anna
Eilingsdatter Indal, f. 1 863 på Inndalsvald,
og ble bruker på Skavhaugg øvre fra
1904.
B 3°. Dødfødt barn, f. 1 866 på Arstad. Ole var
da i Midt-Grundan. Mora var Mali
Johnsdatter Arstad, f. 1 828 på
Holimlivald. Hun bodde hos Oles foreldre
ved folketellinga i 1865. I 1875 losjerte
hun i Lindset, og døde ugift på Arstad i
1878.
I 1867 ble Ole gift med før nevnte Ragnhild
Jeremiasdatter Mønnes, f. 1834 i Mønnes, datter
av Jeremias Ågesen Mønnes og kone Anne
Olsdatter Gjermstad (Breding). Ragnhild var
således søster av Åge Jeremiassen på Skavhaugg
nedre.
Som gifte fikk Ole og Ragnhild fire barn:
Kårmann Ole Kristiansen Skavhaug og dat
tersønn Ole Ragnvald Johansen Skavhaug
84. Anna, f. 1868 på Skavhaugg øvre. Hun bodde heime på gården i 1891, men
reiste seinere til Sverige og var visstnok bosatt i Ann. I kirkeboka (fødde) for 1 893
i Åre annex er innført: "Juli 25: Ett oakta gossebarn till Anna Olsd. Skavhaug från
Wucku i Norge, forqvavt strax efter fodselen. Attest til Wucku, Norge, 23 Aug
1893. "Anna kom seinere tilbake ti! Verdal, og døde i 1942.
86. Ole, f. 1 872 på Skavhaugg øvre. D. 1 886 av tuberkulose. "Været svag fra 2-3
aarsalderen", er anført i ministrialboka.
87. Hanna, f. 1 874 på Skavhaugg øvre, d. 1 955. Hanna var ugift, men fikk i 1 898
sønnen Ole Ragnvald med enkemann og gårdbruker Johan Olaus Sundby på
SKAVHAUGG

 

----
100 H&FIS-A
----
LL*i/
Sundby østre mens hun tjente hos
ham. Ole (Ola) Skavhaug ble gift
med Klara Juliusdatter Kålen, og de
bodde på Skogly under By søndre i
Vinne.
Ved folketellmga i 1875 hadde Ole 1 hest,
3 kyr, 3 kalver, 12 sauer, 9 geiter og 1 gris,
og utsæden var på 1 tønne bygg, 6 tønner
havre og 6 tønner potet. De hadde også ei
tjenestekvinne; Marta Johnsdatter
Sundbyenget, f. 1835. Hun var søster av
husmannen på Svartåsen, Ole Johnsen
Aarstadvold. Vi finner igjen Marta som tje
ner i prestegården i Vuku i 1891, videre
som losjerende hos broren Mortmus
Storhaug i 1900, og hun døde hos bror-
sønnen Ole O. Indal på Inndal mellem i
1908. Marta var ugift.
Etter at Ole Kristiansen var blitt enke
mann i 1898, overtok sønnen Jeremias
Olsen Skavhaug som bygselmann og fikk
kontrakt på livstid. Ole levde så som kår
mann fram til han døde i 1918.
Hanna Olsdatter Skavhaug.
Jeremias Olsen Skavhaug (1870-1942) og Marta Mikalsdatter (1868-1948)
Jeremias ble gift i 1899 med Marta Mikalsdatter Haga, f. 1868 på Haga nordre østre.
Hun var datter av gårdbruker Mikal Olsen Haga og kone Gurme Johnsdatter på Haga
nordre østre.
Jeremias Olsen ble ikke så lenge som bruker på Skavhaugg. Som ungkar hadde
han vært en snartur over "dammen" til Amerika i 1897 og hadde tydeligvis fått mer
smak på mulighetene der borte. 1 1903 dro han derfor med familien over til Amerika
på nytt, med Minnesota som reisemål. Dristig må en kanskje si at det var å legge i veg
på ei så strabasiøs reise med to barn på hhv halvannet år og fire måneder. De reiste
med skipet "Salmo" fra Trondheim til Hull den 15. april 1903, og fortsatte reisa
videre med S/S "Cymnc" fra Liverpool 24. april og ankom New York 4. mai.
Billettene ble betalt i Amerika av Martas bror Ole Marius Mikalsen Haga, som utvan
dret i 1888, og de reiste i første omgang til ham i Otter Taii. Marta hadde for øvng 8
søsken, og 6 av dem utvandret til Amerika.
Sammen med Jeremias og Marta reiste også Anneus Levring, sønn av Karen
Arntsdatter i Levrmgan. Han hadde fått billett av John Martin Stene i Ashby,
Minnesota, som utvandret i 1870, og reiste til ham.
Etter ei omflakkende tilværelse som jordbruksarbeider - familien bodde i
Sverdrup Township i Otter Tail County i 1910 - tok Jeremias "homestead" 2 i Dalton,

----
101 H&FIS-A
----
Familien Skavhaug i Amerika. Stående f. v.: Olaf, Ragna Gurine og Magna Jorgine. Foran: Jeremias, Oscar og
Marta. Fotoet synes å være tatt ca. 1915-16.
Minnesota i 1911 og opparbeidet seg etter hvert en farm på ca. 200 acres (ca. 800
dekar). 1 1930 bodde familien i Tumuli Township, Otter Tail. Han døde i Otter Tail i
1942, og Marta døde i 1948 på samme sted.
De hadde fire barn - to født i Norge og to født i USA:
81. Ragna Gurine, f. 1901 på Skavhaugg øvre. Gift i Amerika med Eddie A.
Vikesland, f. 1901 i Minnesota av norske foreldre. Hun døde i 1974 i Dalton.
Mannen ble gift på nytt i 1977 med jevngamle Alma H. Andersson. Hun døde i
1987 og mannen i 1992.
82. Olaf Matteus, f. 1902 på Skavhaugg øvre. Han overtok farmen i Dalton etter
faren. Olaf var ungkar, og i 1 950 stiftet han og ble president i den eksklusive ung
karsklubben "The Bachelors Club" som blant mange andre hadde president-
kandidaten Adlai Stevenson som medlem.
Olaf Skavhaug besøkte Verdal i april-oktober 1953, og i Innherreds Folkeblad er
gjengitt et brev som han har sendt til bladet i 1954:


----
102 H&FIS-A
----
"Fra vår venn Olaf Skavhaug, Dalton, Minnesota, sorn var på Verdalsbesøk i fjor
somrner, har vi mottatt følgende hyggelige brev med hilsen til bygd og folk:
-Jeg har så mange venner i Verdal at jeg ikke kan skrive til dem alle. Jeg ønsker
at jeg var i Norge igjen, da jeg likte meg så godt der.
jeg kom opp i en ulykke da jeg kom heim. Jeg brøt av benet og et ribben, og
ødela bilen min. Men jeg har en ny bil nå, og jeg f årer overalt og fortelter om den
vidunderlige reisen jeg hadde til Norge, den beste reisen jeg noen gang har hatt.
Vær så snill og hiis alte, hiis Jon Suul fra meg, og alle mine andre venner i Verdal.
Vi har hatt en storm her som blåste ned min store låve, men jeg har bygd den opp
igjen na.
Få svenskene til å holde seg på rett side av vegen når jeg kommer tilbake om to
år!
Med beste hilsen Olaf Skavhaug
Men det ble ingen flere turer tit gamlelandet for Olaf. Han døde i Otter Tali,
Minnesota, i januar 1955.
83. Magna Jorgine, f. 1906, d. 1951 i Dalton, Minnesota. Ugift
84. Oscar, f. 1912 i Dalton, d. 1983 i Grant County, Minnesota
Broren Martin Olsen overtok bygselen av gården etter at Jeremias hadde utvandret.
Martin Olsen Skavhaug (1864-) og Maren Anna Ellingsdatter (1863-1936)
Martin Olsen var som nevnt før, født i 1864, før foreldra ble gift. Han var fosterbarn
i Lindset i 1865, men ble med foreldra til Skavhaugg øvre i 1868. Han var tjeneste
dreng på Inndal østre da han i 1890 ble gift med Maren Anna Ellingsdatter Indal, f.
1863 i Inndalen. Hun var datter av ugifte foreldre Elling Ellevsen Indal østre og Anne
Mikkelsdatter Hellan.
Om foreldra til Maren kan nevnes at Elling Ellevsen Indal var født på Inndal østre
i 1841 og var sønn av gårdbruker/leilendmg Ellev Olsen Indal og kone Ingeborg
Pedersdatter. Elling ble gift i 1876 med Marine Dortea Mikalsdatter Leirfallaunet, f.
1834 i Trondheim, og var gårdbruker i Stamphusmyra fra 1877 og til han i 1884 ble
bruker på Inndal østre. I 1896 kjøpte han bruket Vestre under Kjæran, gnr. 283, bnr.
6, og flyttet dit. Om Marens mor, Anne Mikkelsdatter, veit vi ikke så mye, men vi
mener at hun var født i 1832 i Hellan og var datter av Mikkel Toresen og kone Inger
Larsdatter, som bl. a. var husmannsfolk under Vest-Grundan. Anne var hos Gerhard
Dahl på Aunet (Leirhaug) i 1865 og ugift kokkepike i Vest-Grundan i 1875. Videre
ukjent.
Maren vaks opp på husmannsplassen Knka (Krikja) under Inndal vestre som fos
terdatter hos Ole og Marta Kriken og ble konfirmert derfrå i 1878.
Det ser ut som Martin Skavhaug arbeidet som gårdskar på farsgården (eller kan
skje i Inndal østre) fram til 1898. Som eldste sønn hadde det vært naturlig at han
overtok som leilending på gården etter faren, men i stedet ble det altså den yngre bro
ren Jeremias som overtok i første omgang (se foran). Martin kjøpte plassen
Garnesmoen under Garnes av Nils Garnes og flyttet dit med familien i 1898. Men i
HEIMER OG FOrK - INNDALEN OG SUL 1 800-1940 - BIND A

----
103 H&FIS-A
----
1904, etter at broren Jeremias reiste til Amerika, solgte han Garnesmoen til Marta
Mikkelsdatter Aasan og overtok som leilending på Skavhaugg ovre.
Både Martin og Maren meldte seg ut av statskirka i 1898 og gikk inn i baptist
samfunnet.
Etter mobliseringa i forbindelse med unionsopplosninga i 1905 var det folksomt
på gården i noen septemberdager dette året. Skognske landstormeskadron bestående
av 124 mann under kommando av premierløytnant H. Baumann var forlagt som
grensevakt der i 14 dager. Som takk for oppholdet skreiv befal og mannskap under
på følgende takkesknv til vertskapet.
Til minde om opholdet paa gården øvre Skavhaug aar 1905, mellom den 17 og 30
september, nedtegner vi, bejal og mandskap ved Skognske eskadron aj Trondhjemske
kavalerilandstormkorps, vore navne, idet vi udtaler vor bedste tak for den opofrelse,
venlighed og uegennytte som af husets folk er os udvist under vort ophold her
Skavhaug i Vuku 30 september 1905
Hans Baumann, pr.løitnant, eskadronskommandør - Hans Schou, pr.løitnant, eska
dronskommandør - M. H. Benum, gaardbruger, for. pr.løitnant og eskadronskom
mandør -John Segtnan, gaardbruger, for. kom. sergeant - R Kvarving, gaardbruger,
for. sergeant -Johan Haugan, gaardbruger, for. sergeant - Peder Skjerve, gaardbru
ger, for. korporal - Paul Lynaas, sanitetskorporal - S. T. Berg, for furer - Nikolay
Johansen, skrædder, for. korporal.
Konrad Ystgaard - P M. Storborg, gaardbruger - John Westrum, gaardbruger -
Vilhelm Valnes - Peder Mære - Ludvig Valbækken - Jacob J. Baglo for. korporal -
Johs. Tynestangen - Olaf Øwre -J. M. Storborg - Sivert Lyngstad -Johannes Skaanes
- Johannes Kolberg - Oluf Lund - Ole Lætnes - Jon Vistven - Johs. Følstad - K M.
Karlsen - Christian Næss - Ole Fetaren - J. A. Hansen, trompeter - Gustav Volen - P
0. Vold - Karl Grønn - Peder A. Fleskhus - Ole Brækken - Mortinus Lyngstad - M.
Pettersen, gaardsbestyrer - Peter Johansen - Anton Grevskot - Gust Gundersen
Løkken -Johan B. Solberg - Ludvig Pulling - Paul Røiseng - Ole Berget, hovslager -
Edvard Bakenget, gaardbruger - Iver Snerting - Edvard Moaas, gaardbruger -
Anders 0. Vang - Joakim Gulstad, skrædder - J. M. Sagmo - Johan Koa - Johannes
Balgaard - Ole A. Bjørken - M. Hallan, meierist - Ole A. Follo - Alfred Lyng - 0. B.
Hoem - Hem: M. Ertzgaard - S. Høi - Johannes A. Kvam -Aneus 0. Stubskind - J.
Bjørge - R. Henning, gaardbruger - P Huseby - G. Flyum - 0. Øksnes - John M.
Brataas -J. Ramstad -Johs. Haga - Sefanias 0. Lillemarken
- Alfred Haugan - Ludvig Schei - Ole Bruaas, handelsbetjent Trondhjem - 0. H.
Sjaastad, gaardbruger Skogn - Sofian Rendum - Erik 0. Ree - Ragnvald Bjørgum,
lærer Trondhjem - Ole Eliassen - Andreas Viken - G. A. Olsen - S. Myraas - Anders
Rosvold - Anton Bye.
Når Martin Skavhaug døde er ikke kjent, men han var trolig død før sønnen Albert
overtok som bruker ca. 1917. Maren Anna døde i desember 1935 (gravlagt i Vinne
2.1.1936).
De hadde tre barn:
SKAVHAUGG

----
104 H&FIS-A
----
B 1 . Ragna Oline, f. 1 890 på Inndal, d. 1 977. I sin ungdom tjente hun hos Anna og
Jeremias Indahl på Inndal østre. Hun ble gift i 1928 med lensearbeider Paul
Olaussen Valberg, f. 1887 på Mikvollvald, d. 1975, sønn av husmann Olaus
p e t ersen Valberg og kone Hanna Hansdatter Overholmen. De bodde på småbru
ket Valberg på Ørmelen. Ragna hadde en sønn:
Cl. Agnar Skavhaug, f. 1919, d. 1973. Gift med Helga Johnsdatter Vang, f.
1921, d. 1996.
82. Albert, f. 1892 på Inndal, d. 1960. Gårdbruker på Skavhaugg øvre.
83. Einar, f. 1906 på Skavhaugg, d. 1986. Gift i 1935 med Anna Otelie Nordahl,
f. 1904, d. 1999, datter av Karl Edvard Eriksen Nordahl og kone Serine
Margrete Sivertsdatter på Nordgård i Vinne. Einar Skavhaug ble bureiser på
Spandet nordre i Raset i 1936. De hadde tre barn - Eva Sofie, f. 1937, Minda
Martine, f. 1942, og Elstein Aslak, f. 1947.
Martin Olsen Skavhaug og
Gustav Andorsen Storstad. Foto. Larsson
Maren Anna Skavhaug
med yngstebarnet Einar.

 

----
105 H&FIS-A
----
Albert Martinsen Skavhaug (1892-1960) og Inga Margrete Karlsdatter
(1896-1977)
Albert ble gift borgerlig i 1915 med Inga
Margrete Flyum. f. 1896 på Flyan i Helgådal.
Hun var datter av vegvokter Karl Iver Olsen
Flyum i Vaterholmen og kone Marta
Sivertsdatter i mannens forste ekteskap. Albert
var med på bygginga av festningsanlegga ved
Vaterholmen under forste verdenskrig, og det
var nok mens dette pågikk at han og Margrete
mottes og ble et par.
11918 kjopte Albert gården av Verdal kom-
mune for 2050 kroner. Skjotet er datert 13.
desember 1920. Folgende spesialklausuler er
nevnt i skjotet:
For Bergli gnr 221 bnr 6 adkomstvei til den
nes skog og havnegang over eiendommen.
Paa eiendommen hviler jølgende kår til Maren
Skavhaug for livstid med prioritet efter kr.
2050: Frit passende husværelse som vedlige-
holdes av opSldderen. Adgang til kjøkken, kjel- Margrete og Albert Skavhaug i Vaterholm
der og bur Ved smaakløvet til tilstrækkelig (i forlovelsestida?).
mengde og denne om fornødes indbaaret.
Ligesaa godt vand og 1 liter nysilt melk og 1
liter separert melk daglig. 6 kgjlæsk aarlig. Fødsel og pas vinter og sommer for 1 sau
med lam, det sidste til indsætningen om hosten. Aarlig leveres av opsidderen 100 kg
byg og 80 kg havre av det bedste og skikket til menneskeføde. Opsidderen besørger og
bekoster jormaling etter kaartagerens ønske. Opsidderer skajjer og sætter (forsvarlig
gjødslet) Vi td. (70 lit.) poteter og om fornødiges besørger optagningen. Fornøden
hjelp og pasning i sygdom og alderdom. Fornøden hestskyds. Kaarets aarlige værdi
kr. 300.
Albert såtte opp nytt uthus (fjøs, stall og låve) i 1926 og ny stuelån i 1946. Ved siden
av gardsbruket dreiv han i skogen vinters tid som tømmerkjører og brosler.
Albert Skavhaug og familien tilhørte baptistsamfunnet, og han var aktiv i baptist
foreningen i Inndalen. Han var glad i sang og hadde en god sangstemme.
I 1952 overlot Albert gården til sønnen Kolbjørn Skavhaug.
Albert døde i 1960 og Margrete i 1977.
Barn:
81. Morten Arnold, f. 1916 på Skavhaugg øvre, d. 1987. Gift i 1941 med Dagrun
Andersdatter Lundgren, f. 1 920 på Dillmoen, d. 1991, datter av Anders Lundgren
og kone Mette Lassesdatter, f. Sagen. Arnold var såkalt "fastkar" på Værdalsbruket
SKAVHAUGG

----
106 H&FIS-A
----
så lenge han var yrkesaktiv. Han kjøpte Sandvoll, gnr. 240, bnr. 6, i 1948, men
bygde seinere egen villa på Inndalsåkeren. Fem barn (fire døtre og en sønn), men
to døtre døde som spedbarn.
82. Kolbjørn, f. 1918 på Skavhaugg øvre, d. 1998. Gift i 1939 med Olaug
Konstanse Johansdatter Høgli, f. 1915, d. 1997, datter av Eleonora Olsdatter
Høgli og Johan Edvardsen Aasan. Kolbjørn arbeidet som måler før han ble gard-
bruken Tre døtre og to sønner.
83. Matteus, f. 1920 på Skavhaugg øvre. Gift i 1947 med Astrid Berget fra Verran.
Sjåfør ved Fylkesbilene i Nord-Trøndelag. Bosatt i Steinkjer. Matteus døde i 2006.
De hadde fire barn, og Matteus var far til ei datter fra før.
84. Marta, f. 1922 på Skavhaugg øvre, d. 2003. Gift i 1946 med Leif Thormod
Andersen Lundgren, f. 1914, d. 2000, sønn av Anders Lundgren og kone Mette
Lassesdatter, f. Sagen. Småbrukere på Dillmoen i Vuku fra 1949. De fikk ei datter
og to sønner. Marta hadde også ei datter, Audhild Margrete Nordheim, f. 1942,
d. 2008.
85. Svein, f. 1926 på Skavhaugg øvre. Gift med Sissel Wicklund fra Kabelvåg, f.
1929, d. 2007. Underdirektør ved Direktoratet for Naturforvaltning og bosatt i
Trondheim. To sønner og to døtre.
86. Aslaug, f. 1928 på Skavhaugg øvre. Gift i 1955 med Johan Agnor Johansson, f.
1927. Bosatt på Verdalsøra. En sønn og ei datter.
Nåværende eier av gården er Atle Skavhaug, f. 1945, sønn av Kolbjørn og Olaug
Skavhaug. Gift med Erna Ydse, f. 1947.
Husmannsplass:
SVARTÅSEN
GNR. 221, BNR. 5
Svartåsen var husmannsplass under Skavhaugg allerede på 1700-tallet. Kanskje
eksisterte den også på 1600-tallet, mulig som plass for dragonen fram til Skavhaugg
ble slettet som dragonkvarter i 1688.
Den var husmannsplass fram til Ole Olsen Svartaas kjøpte den av Verdal kom
mune for 1800 kr i 1920. Heimen er i dag på ca 20 mål dyrkbar jord samt en skog
teig på ca 60 mål. Som på de øvnge heimene oppe i Skavhaugbakkan er jorda bratt
lendt og tungdrevet.
De gamle husa på Svartåsen stod helt fram til etter 2. verdenskrig.
Fra 1800 kjenner vi til at følgende husmenn har bodd på Svartåsen:
HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND A

----
107 H&FIS-A
----
På Svartåsen i 1932. Stående bak: Leif, Sverre og Oddny Svartaas, g. Bye. Sittende foran: Ole og Laura
Svartaas med dattera Hjørdis, g. Sellæg.
Svend Larsen (1767-1815) og Kari Bårdsdatter (1760-1826)
Svend Larsen var født i 1767 på Lille-Langdal av foreldre Lars Torkildsen Lille-
Langdal (1714-1779) og kone Johanna Svendsdatter (1733-1797). Han kalte seg ski
løper Svend Larsen Nederholmen da han i 1793 ble gift med Kari Bårdsdatter
Nederholmen, f. 1760. Hun var datter av Bård Olsen Nerholmsvald (1734-1804) og
kone Sara Mogensdatter (1731-1802).
Svend og Kari kom trolig til Svartåsen rundt århundeskiftet 1799/1800, for deres
eneste barn, sønnen Lars var født i Gaulstad i Ogndal i 1799, mens de altså er hus
mannsfolk på Skavhaugg øvre i 1801. Svend døde på Årstadvald i 1815, der han var
husmann da, mens Kari døde som inderst på Mønnesvald i 1826, sannsynligvis hos
sønnen Lars Svendsen.
Om sønnen Lars veit vi at han arbeidet som skredder da han ble gift fra Arstad i
1822 med Randi Nilsdatter, f. 1801 på Auskmvald. Etter at de hadde losjert i Lmdset
var de husmannsfolk under Mønnes (på Hyppen eller Korsveggjerdet?) i hvert fall
fram til 1837. Rundt 1840 flyttet familien til Nærøy, og Lars ble gårdbruker på Fornes
på Vikna. Han døde i 1854. I 1865 er Randi føderådsenke på gården, som sønnen
Nils har overtatt. Seks av barna deres var født i Verdal, samt Lorents, f. 1840 på
Vikna. De ble gift og bosatt på Vikna og fikk mange etterkommere der. (Se Vikna 11,
s. 31).
Omkring 1820 var Ellev Olsen husmann eller inderst på Svartåsen.


----
108 H&FIS-A
----
Ellev Olsen (1782-1863) og Grete (Margrete) Mikkelsdatter (1779-1868)
Ellev Olsen var født ca. 1782, hans opphav er ukjent. I 1801 var han dreng i Øver-
Fåra, og han bodde på Storstad da han i 1817 ble gift med enka Grete Mikkelsdatter
Leirhaug, f. 1779. Hennes avstamnmg er også ukjent, men hun var fosterdatter i
Kjesbua i 1801. Med Margrete som fornavn ble hun i 1810 gift med enkemann Ole
Larsen Lmdset, som døde i 1814.
Ellev og Grete var inderster på Leirhaug (Aunet) i Ulvilla før de kom til Svartåsen
rundt 1820. I 1822 har Ellev betalt 2 ort i skatt. De bodde på Svartåsen også i 1824,
men har flyttet til Storstad før 1826, og begge døde som fattiglemmer på Åsenvald i
Ulvilla.
Barn:
Bl "'.Marta Olsdatter, f. 1811 i Lindset. Gretes datter i første ekteskap. Marta var ugift,
men hadde tre barn utenfor ekteskap. Hun er registrert flyttet til Overhalla i 1 880,
men har nok flyttet dit lenge før, for i 1 865 losjerte hun på Moen på Skage i
Overhalla sammen med sin ugifte sønn, baker Olaus Johnsen, f. 1844 på
Fleskhusvald i Verdal. I 1 875 var hun budeie på Homstad.
82. Ole, f. 1818 på Leirhaugen. Han ble gift i 1846 med Anne Larsdatter
Nordbergsvald, f. 1 826. I 1 865 bodde de i Øvre Grønnevoldgate i Hammerfest,
og Ole Ellevsen arbeidet som skipstømmermann. De hadde en fostersønn, Konrad
Ove Hansen, f. 1 859 i Brønnøy. De bodde på samme sted i 1 875, Ole var da
brannkonstabe! og kalte seg Ole Eiiefsen Værdahl.
83. Marta, f. 1 820 på Skavhaugg. I 1 852 flyttet hun til Overhalla.
84. Mikkel, f. 1 826 på Storstad. I 1 865 losjerende på Munkrøstad i Levanger lands
ogn sammen med kona Pauline Pedersdatter, f. 1 842 i Levanger. Mikkel var gru-
vearbeider. Siden finnes de ikke registrert.
Ole Hansen (1775-1832) og Marit Jensdatter (1774-1871)
Ole Hansen og familien kom trolig til Svartåsen først på 1820-tallet, og Ole døde som
inderst der i 1832. Før det hadde familien bodd på plasser under Nord- og Sør-Steine
og i Kvelloa. Mant kom på sine gamle dager til Aust-Grundan som legdslem og døde
den 1871.
Mer om familien finnes under husmannsplassen Bruvollen under Sør-Steine.
Ole Mikkelsen (1815-1858) og Anne Olsdatter (1815-1874)
Ole var født i 1815 på Skavhaugg øvre og var sønn av Mikkel Andorsen. Han ble gift
i 1843 med Anne Olsdatter, f. 1815 i Sparbu, og som i 1842 var tjener på Skavhaugg
øvre. De ble trolig husmannsfolk på Svartåsen noenlunde på samme tid, seiv om Ole
benevnes som inderst i dokumenter fra 1840-åra.
I 1858 fikk Ole fikk arbeid på veganlegg i Gevmgåsen, men dette skulle bli hans
bane. Dagen etter at han begynte på anlegget, den 15. april, forulykket han da han
ble rammet av en steinblokk. I Nordre Trondhjems Amtstidende for 8. juni s. å. skri
ver res. kap. A. Steen følgende:
HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND A

----
109 H&FIS-A
----
"Blant de mange Ulykkestilfælde, som Aviserne i den sanere Tid har bragt
Efterretninger om fra vort Lands forskjellige Egne, vil det erindres, at der i
Amtstidenden for en Tid tilbage ogsaafandtes indrykket en Anmeldelse om en Mand,
som død 15de April sidstleden blev ihjelslaaet of et nedfaldende Klippestykke under
Arbeidet ved Veiomlægningen over Gevingaasen. Denne Mand er Ole Mikkelsen
Skavhoug af Værdalen. Skjønt Ulykken skeede Dagen efter at han var antaget som
Arbeider sammesteds og hans Arbeidskammerater selvfølgelig ikke kunde have syn
derlig Bekjendskab til ham, ønskede de dog, saasnart de kom til Kundskab om, at den
Afdøde efterlod sig Enke og flere smaa Børn i trængende Kaar, at vise disse sin
Deeltagelse, i Hensig de og seinere have sammenskudt et Beløb af 29 Spd, som ved
Hr Kapitain Lossius ere Enken tilstillede. Disse vakre Træk af kjærlig og virksom
Deeltagelse i Enkens og de Faderløses Sorg og store Tak har jeg trota at burde bring
es til Almenhedens Kundskab, idet jeg derhos, efter Enkens Eoiiangende, skulde
bevidne Giverne hendes hjertelig Tak for den ligesaa uventede som for hende betyde
lige Hjelp i hendes forladte Stilling.
Værdalen den 3diejuni 1858. A. Steen, Resid. Capellan."
Ole og Anne hadde fire barn:
81. Guruanna, f. 1842 på Skavhaugg. I 1865 flyttet hun til Jamtland sammen med
søstra Inger Anna. Det er trolig Guruanna som i 1 890 og 1900 bor på Finnsved
i Gillhof kapells forsamling i Østre Jamtland under navnet Gurianna Olofsdotter.
Hun er gift med arrendator (forpakter) Olof Petter Karlsson, f. 1 838, og de har fem
barn. De ble gift i Bodsjø i 1 867.
82. Inger Anna, f. 1 845 på Svartåsen. Flyttet som før nevnt til Jamtland sammen med
søstra Guruanna i 1865. Men hun kom tilbake og fikk to barn før hun flyttet til
Kvæfjord i Troms. Flyttinga dit er registrert i 1 877, men hun må ha reist allerede i
1 875, for da finner vi henne og dattera Olianna som losjerende hos broren Mikal
på Refsnes i Kvæfjord (se nedenfor). Hun ble gift i Kvæfjord i 1 877 med Matias
Kristensen Refsnes, f. 1 853, og de fikk tre barn. Inger Annas to barn utenfor ekte
skap var disse:
Cl . Olianna Johannesdatter, f. 1 872 på Skavhaugg. Faren var ungkar Johannes
Wisconsin, USA, seks uker før Olianna ble født. Olianna flyttet sammen med
mora til Kvæfjord i 1 875, og det er også trolig Olianna vi finner igjen på
Olderskog i Sortland kommune i Vesterålen i 1900. Hun er da gift med not-
mann og gårdeier Alfred Hartvik Eilertsøn, f. 1 874 i Sortland. De har to barn
født hhv i 1898 og 1900. Som tjenestepike hos dem finner vi Magda
1932 og Olianna i 1951. Begge er gravlagt på gravstedet Dalsand 1
Sortland kommune. De brukte Ridderseth som etternavn.
C 2. Inga Andersdatter, f. 1 875 på Skavhauggvald, død på amtssykehuset bare
en måned gammel. Faren var ungkar Anders Olsen Forberg fra Melhus.

 

----
110 H&FIS-A
----
83. Mikal, f. 1 848 på Svartåsen. I 1 865 var han fjenestekar på Arstad, men flyttet til
Kvæfjord i Troms i 1871. I 1872 ble han gift med Jakobine Bernhardine
Esausdatter, f. 1843, datter av leilending Esau Martinus Jakobsen og hustru
Elisabet Birgitta Martinusdatter på gården Holand i Kvæfjord. I 1 875 dreiv Mikal
som snekker ved siden av at han var husmann på Refsnes i Kvæfjord. I 1 900 kolte
han seg Mikal Olsen Skavhaug og var blitt eier av Refsnes, gnr. 30, bnr. 3. Han
dreiv fortsott som snekker, og sammen med broren Ole (se nedenfor) produserte
han bl. a. en stoltype som ble kjent som "Skavhaugstolene", og som det fortsott
skal finnes eksemplarer av i Kvæfjorddistriktet. Ekteparet hadde åtte barn. 3
84. Ole, f. 1 853 på Svartåsen. Registrert flyttet til Kvæfjord i 1 874. I 1 875 var han
fisker og hustømmermann på Nedre Hemmestad i Kvæfjord, og ble gift samme år
med Jensine Hertvigejensdatter Hemmestad, f. 1 852 i Kvæfjord. I 1 900 kalte han
seg for Ole Olsen Skavhaug. Kona Jensine døde i 1 902, og Ole ble gift for andre
gang i 1909, med Theodore Amalia Thomasdatter Djupvik, f. 1874, d. 1933.
Ole døde i 1937. Ole hadde åtte barn i første ekteskap og tre i sitt andre. Alle
barna brukte Skavhaug som etternavn.
Enka Anne Olsdatter ble gift på nytt i 1863 med enkemann Ole Jakobsen Skurseth,
f. 1795 i Sparbu, se nedenfor:
Ole Jakobsen Skurseth (1795-1887) og » Beret Johnsdatter (1780-1851),
2) Anne Olsdatter (1815-1874)
Ole Jakobsen Skurseth var født på Skorset i Sparbu i 1795 og var sønn av gårdbru
ker Jakob Olsen Skurseth og kone Gumlla Ågesdatter. Gården Skorset ligger på nord
vestsida av Leksdalsvatnet.
1 Sparbu og Verdal gikk Ole under navnet «Skorseten», og han var en mangfoldig
kar som til sine tider førte et nokså uryddig liv. Som ung arbeidet han i sorenskn
vergården Viken på Inderøy. Ei tid var han også på Valstad i Sparbu, og her ble han
far til et barn født av pike Rachel Iversdatter Valstad i april 1826. (barnet het
Christianna).
Han var fortsatt ungkar da han i 1832 kjøpte gården Dalemark ved
Leksdalsvatnet, men allerede i 1833 ble gården solgt på auksjon etter rekvisisjon av
proprietær Jelstrup, Levanger.
I 1835 er Ole igjen oppført som barnefar, denne gang i Stiklestad sogn til et gut
tebarn, Jacob, født av Ingeborg Arntsdatter Logtun fra Frosta, som var tjenestepike
på Mantvoll.
I desember 1837 er Ole meldt mnflyttet til Sparbu igjen, 43 år og fortsatt ugift.
Men året etter, i 1838, giftet han seg i Verdal med Beret Johnsdatter Tiller, f. 1780,
som var enke etter Bård Andersen Tiller på Ner-Tjellran i Leksdalen. I bygdeboka for
Sparbu samt i boka om Hodalsætta er anført at de ble husmannsfolk under
Skavhaugg, og at begge døde der, men dette er ikke rett. Derimot var de husmanns
folk på en plass under Leirfall som i ettertid er kalt Skorsetstuggu. Plassen det er tale
om, hørte under Leirfall vestre og lå høgt oppe i marka sør for skytebanen i Leirfallia.
I kirkeregnskapet for Vinne har Ole betalt kirkeskatt fra 1845 til 1860, først som hus
HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND A

----
111 H&FIS-A
----
mann og de tre siste åra som inderst. Kona Beret dode på Leirfallvald i 1851. Ole har
så flyttet til Svartåsen en gang mellom 1860 og 1863, da han ble gift med enka Anne
Olsdatter, som for nevnt også var fodt i Sparbu, så de var kanskje gamle kjente. 1
1865 er han oppfort som husmann på Svartåsen og bor sammen med Anne og hen
nes sønn Ole fra forste ekteskap. De hadde hest, men ellers bare 3 sauer som beset
ning. Seinere (kanskje ca. 1870) har de nok mattet flytte fra plassen og kom under
offentlig forsorg. Anne dode som legdslem på Kvelstad i januar 1874. Ole Skurset
finner vi som enkemann og tyende, "litt fattigunderstottet". på Tronesvollen i 1875,
og han dode i januar 1887 som fattiglem i Oster-Åsan.
Ole Jakobsen hadde ingen barn i de to ekteskapene. Om de to han hadde "på si"'
har vi opplysnmger om, at dattera Christianna ble gift med Peter Eliassen, f. 1823 i
Inderøy I 1865 bodde de på husmannsplassen Rønningen på Mære, mannen var sjø
mann og de hadde 4 barn. Om sonnen Jacob føreligger ingen opplysninger. 1
Ole Johnsen Aarstadvald var så husmann på Svartåsen i noen år - fra først på
1870-tallet til ca. 1876.
Ole Johnsen Aarstadvald (1841-1917) og Ingeborg Anna Pedersdatter
(1840-1927)
Han var fodt i 1841 i Sundbyenget av foreldre John Olsen, f. 1810 pa Helmoen, og
Malene Olsdatter, f. 1808 på Skrovemelen (gift 1834). Malene var datter av Ole Olsen
Ner-Skrove og Stina Håkansdatter, som var fodt i Nåsskott i Jåmtland i 1782.0 m
Stinas opphav og livsløp står folgende å lese i utdrag fra en artikkel i Helgådalsnytt
1989 av Reidar Prestmo:
"Ingen av mine forjedre har gitt meg så mye hodebry som ei av mine tipptippolde
mødre, Stina Håkansdatter, eller på norsk, Håkonsdatter. Første gang hun var nevnt
i kirkebøkene her i Verdal er i år 1800. I de åra var det mye innflytting til bygda,
m.a. fra Sverige, Ogndal, Trysil og flere steder. 1 ca. 50 år har jeg nu og da prøvd å
løyse problemet, men uten hell. 1 1987 sendte jeg mitt "hodebry" til Jens Brønstad i
Østersund. Han tok noen omgonger på Landsarkivet der, og ikke lenge etter kom det
svar. Mitt mangeårige problem hadde han løyst på kort tid. Stoffet Jens fann fram og
det kirkebøkene har å fortelte, viser oss slektsledda i hard kamp for tilværelsen. Stina
vart Jødd i Nåsskott i 1782 som eldste barn av Håkan Håkanson og kona Kerstin
Hindriksdotter. Håkan hadde 12 barn i sitt første ekteskap og 1 barn i sitt andre. 8
av barna døde i ung alder. Han vart fødd i Aspås, der ætta er ifrå. (Aspås litt nord
for Østersund). Håkan var torpare og skomaker. Familien flyttet mye, en gang er de
nevnt som "utfattige". Kanskje var det en av årsakene til at Stina vart sendt til far
bror Peder i Skavdalen ved Kjesbuvatnet? Peder og kona Magnhild hadde seiv 9
barn, så hvor velkommen Stina var der er nok et spørsmål.
Stina må ha vært ca. 16 år da hun kom til Verdal og måtte sikkert straks ut som tje
nestepike, muligens på en av Skrovesgårdene. 18 år gammel kommer ho i "uløkka"
ogfår sitt første barn, Karen. Far til barnet er Ole Olsen Ner-Skrove, som ho sanere
vart gift med.
SKAVHAUGG

----
112 H&FIS-A
----
Stinas farbror, Peder Håkanson Skavdal, var jødd i Aspas år 1748. Han vart gift i
Vuku Urke i 1775 med Magnhild Johannesdatter De har stor etterslekt. En annen
farbror av Stina var Mathias Håkanson, født i 1750 i Aspås. Når han kom til Verdal
er ukjent, men han må ha bodd på Mattiastangen ved Kjesbuvatnet. 1 folketellingen
i 1801 er opplyst at brødrene er dreiere og at i hvertfall Peder er rokkmaker. Mathias
er da inderst i Kjesbua. Han døde på Skavdalen i 1813.
Stinas liv var nok ingen dans på roser. Mannen Ole må ha dødd i 1813/14. Årene
mellom 1801 og 1813 var barkebrødsår med krig, sykdom og mange døde. Stina og
Ole har flyttet mye. De har mellom annet bodd på Ner-Fåra, Skrovemælen, Ysse,
Sem. 11815 er Stina på Solberg østre og Øra. På grunn av flyttinga har nok ingen
av fattigkretsene vedkjent seg henne. Så nok har fattigstyrelsen i Verdal sendt Stina
med sine 2 yngste barn tilbake til Nåsskott (ca. 2,5 mil hitenfor Østersund), der hen
nes far da hodde, en strekning på ca. 20 mil. Malena 8-9 år, Ole 1-2 år
Brønstad har funnet dette i Socknens Fattighjon's protokoller. "Hitkommen från
Norrige, utsagd of Socknen, tvistas om henne." Seinere er det skrevet: "Enligt
Kommers Collegies Utslag på Socknemannens Besvår, blev Enkan Stina med sina
Barn afsanda till Wærdalen uti Norrige i Septr Månad 1820." Protokollerfra denne
tiden finnes ikke her i Verdal. Hva tanker Stina hadde der hun gikk den lange vegen
over skog og fjell tilbake til Verdal, kan vi bare tenke oss. Lange strekninger bar hun
nok minstebarnet på "påsaryggen." Utvist fra sine barndomsbygder i Jåmtland og
uønsket i Verdal. Seinere har vi ikke noen opplysmnger om henne før hun døde i 1835
på Indalsvald, kanskje hos dattera Kjersti i Asan"
I tilknytning til det som Reidar Prestmo skriver om Stina, kan det også nevnes at hun
kom i dårlig selskap og havnet i et personlig uføre etter at hun kom tilbake fra Sverige
i 1820. I Trondhjems Tugthusprotokoll kan vi lese følgende:
Stina Haagensdatter indkom den 26. Januar 1832 ifølge Høiesterettsdom af 1. Juli
1831 på 6 Maanederfor Iste gangs Heleri. Født i Jåmtland sogn. 51 aar 58" høi,
mørkt Håar og Øienbryn, blåa Øinejyldigt Ansigt og fin af Vekst og Legemsbygning.
Ved Domsagtene for no. 11,12,13,14 og 15, oppererede under no. 10.
Den 16. Februar: 1 stoff es Skjørt. 26. Juli: Helsaalet, flikket og overtraaklet 1 p. sko.
Løsladt den 26. Juli. (noe av det oppførte er uleselig).
Årsaken til at Stina kom i fengsel var at hun hadde gått rundt i bygda og solgt tyve
gods for en rømt straffange - Ole Ottersen - som holdt hus i Inndalen/Sul- området
i 1820-åra. Hun delte for øvng skjebne med flere inndalinger i samme sak, Peder
Pedersen Indal den eldre, og Peder Pedersen Indal den yngre blant andre.
Vi må også ta med at far til Ole Johnsen døde på Storstadvald i 1852 av nerve
feber (tyfoidfeber). Nervefeberen var på den tiden en ikke uvanlig sykdom hos små
kårsfolk her som ellers i landet, og skyldtes som oftest dårlige hygieniske forhold, og
dødeligheten var høy.
Mora ble gift på nytt i 1854 med Christian Pedersen Storstadvald, f. 1824. De var
husmannsfolk på Storbakken under Storstad vestre i 1865. I 1868 utvandret
HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND A

----
113 H&FIS-A
----
Christian til Kingston, Michigan,
mens Malene ble igjen. Da hun døde
i 1875, bodde hun trolig hos slekts
folket på Storhaugen.
I 1863 ble Ole Johnsen gift med
Ingeborganna Pedersdatter Stor
haugen, f. 1840 på Prestegårdsvald,
datter av husmann Peder Pedersen
Storhaugen og kone Sigrid Ellevs
datter (som begge utvandret til
Amerika i 1891, 84 og 75 år gamle!).
Av søskena til Ingeborganna kan nev
nes Peter Pedersen Lindset, far til Iver
PLindseth på Grindgjalet, og Marit
Pedersdatter som ble gift med
Gunnerius Bårdsen. De sistnevnte var
foreldre til bl.a. vegvokter Paul
Stiklestad på Tømtåsen i Sul.
Før de kom til Svartåsen, bodde
Ole og Ingeborganna som inderster
på Storhaugen. På plassen fødde de 1
ku og 6 sauer, og utsæden var l A
tønne bygg, % tønne havre og 2 V 2
tønne potet. Ole var dagarbeider i til
legg til plassmannsjobben.
Ole Johnsen og Ingeborg Anna Pedersdatter Aarstadvold.
De flyttet fra Svartåsen til Efastplassen under Arstad og ble husmannsfolk der 1
1876 etter husmannenka Gjertrud Johnsdatter, enke etter husmann Andreas Eriksen,
som døde 1 1866. Bygselkontrakten forpliktet Ole Johnsen til å avstå 3 dekar av
jorda på plassen til Gjertrud. Hun bodde sammen med Ole og Ingeborg Anna i
"Plassa" i mange år, men døde på Sagmoen hos sønnen Gustav i 1920.
I åra 1886 - 88 var Ole med på bygginga av Kråksjøvegen fra gamle
Jamtlandsvegen (Karl Johans veg) til Kråksjøen. Dette går fram av at navnet hans (O.
J. Plassen) sammen med navn på flere andre kjente personer fra Vuku er hogd inn 1
fast fjell et stykke oppe i vegen. Kråksjøvegen ble anlagt i forbindelse med at
Værdalsbruket bygde hytte ved Kråksjøen og leide den ut til engelske sportsfiskere
ogjegere.
Det er også fortalt at Ole også skal ha vært på Lofotfiske en eller flere vintre.
"Ola Plassa" som han ble kalt, fikk kreft og døde på Efastplassen 1 1917, og
Ingeborg Anna døde der 1 1927.
Barn:
81. Serianna, f. 1863 på Storhaugen. Hun ble gift i 1888 med Ole Martin
Johannessen Skavdal, f. 1866 på Lundskinvald, d. 1956. De var brukere i
Skavdalen.
SKAVHAUGG


----
114 H&FIS-A
----
Johanna Maria, f. 1865 på Storhaugen. Hun ble gift i 1897 med Carl Odin
Olufsen, f. 1 878 på Bredingsvollan. Foreldra hans var Oluf og Karen Anna Veie
(se mer omtale av dem under Reiren under Inndal vestre). Odin var ikke gamle
karen da han kom til Anneus Inda! på Inndal øvre (Opstu), og fulgte med da
Anneus flyttet til Inndal østre ca. 1 896. Som 1 8-åring begynte han å arbeide for
Værdalsbruket som tømmerfløter, og arbeidet for "Bruket" i alle år. I 6 år arbeidet
han på sagbruket på Øra og 7 år på sagbruket på Levanger. Da det på den tida
fantes verken sykler eller rutebiler, måtte arbeidskarene gå til fots når de skulle heim
lørdag kveld og tilbake på søndag. I 1912 var Odin med på bygging av
Innsdammen, og som et tegn på at han var ekspert på dambygging, kan nevnes
at han var med på å bygge 4 dammer i Kvam, i tillegg til 6-7 dammer i Verdal.
I 1921 ble han ansatt som "fastkar" på Værdalsbruket.
I 1900 kom Odin og Johanna til Lilleaunet, også kalt Mikkelaunet, i Ulvilla og var
husmannsfolk der til de kjøpte heimen ca. 1920. De tok Leirhaug som slektsnavn.
Odin og Johanna bodde på Mikkelaunet så lenge de levde. Johanna døde i
1954 og Odin i 1956. De hadde seks barn, alle jenter. Fire av dem ble gift i
Sverige. Før de ble gift, hadde Johanna også sønnen Olaf Sakariassen Arstad
vold, f. 1 893 (se Garberg under Garnes).
Paulina, f. 1870 på Storhaugen, d. 1944. Hun ble gift i 1893 med Hans Peter
Ellefsen, f. 1 872 i Ulvilla, d. 1930. Brukere i Garlia under Garnes, se der.
82.
B 3
Mette, f. 1873 på Svartåsen, d. 1878.
Ole, f. 1875 på Svartåsen, d. 1952. Han ble gift i 1903 med Ingeborg
Mortensdatter Lillemo, f. 1878 på Lillemoen, d. 1959. Ole ble gårdbruker på
Inndal øvre (se under denne gården) og kjent som Ole O. Indal.
Martin, f. 1878 på Efastplassen, d. 1959. Han ble gift i 1905 med Olga Oline
Olsdatter Sneppen, f. 1886 på Maritvoilvald. Martin ble småbruker på
Garnesmoen og tok Garnesmo som slektsnavn. Se mer der.
John, f. 1880 på Efastplassen, d. 1965 på Saxvallen.
Som ugift var John Arstad innsatt som far til to jentebarn i Verdal. Det ene var Marie
Johanne, f. 1900 i Sulstua, d. 1977. Mora hennes var Oline Vilhelmsdatter, f.
1 875 på Skjærset. Hun var sønnedatter av Karl Johan Andersen ("Kørg-Kal"). I for
bindelse med denne fødselen kan nevnes at Martin Nilsen Suul sendte ei regning
på 53 kroner til kommunen som "godtgjørelse for røgt og pleie af Oline
Wilhelmsdtr. under hendes nedkomst". I herredsstyremøte 17. 12.1900 ble det
med 1 8 mot 14 stemmer besluttet: "Regningen bliver ikke at betale". 5
Oline Vilhelmsdatter utvandret ugift til USA i 1 908 og giftet seg der samme året
med enkemann, lærer Anton Nicolai Jensen, f. 1 850 på Skånesvald. De fikk tre
døtre i Amerika. Hun døde i 1957. Marie Johanne ble gift i 1917 med John
B 4
B 5
B 6
B 7
Ellingsen Lindseth, som var bureiser på Krågsvoll i Raset.
Det andre barnet til John Arstad var Ella Ingeborg, f. 1902 i Dillan, d. 1989.
Mora hennes var Cecilie Bergitte Martinsdatter Dillan, f. 1 882 på Reppevald, og
som ble gift med Johan Petter Iversen Sakshaug. Ingeborg vokste opp hos dem og
tok Sakshaug som slektsnavn. Hun var ugift, men hadde en sønn, Aksel Waade,
f. 1926, d. 1983.
HEIMER OG rOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND A

----
115 H&FIS-A
----
John Arstad flyttet til Medstugan i Jamtland og ble gift der i 1910 med Gunborg
Persson, f. 1 874. Gunborg var datter av gårdbruker Per Person og kone Anna
Lena Andersdotter i Medstugan. De hadde to sønner: Olle, f. 1908, og Axel, f.
1914.
88. Mette, f. 1884 på Efastplassen, d. 1970. Gift i 1905 med John Odin Olsen
Vikvang, f. 1883 på Sneppen, d. 1968. Småbrukere på Krika (Krikja) under
Inndal vestre, se mer der.
89. Iver, f. 1 886 på Efastplassen, d. 1956. Ugift. Han tok over Efastplassen etter for
eldra og kjøpte plassen av Verdal kommune for 1700 kr i 1922. I 1946 solgte
han heimen til Magnus Bjørsmo og flyttet til Olaug og Asmund Kvernmo på Granli
i Tromsdalsåsan, og døde der i 1 956. Olaug Kvernmo var søsterdattera hans (dat
ter av Mette og Odin Vikvang). Hun ble født og vaks opp i "Plassa" og stelte for
Iver fram til hun flyttet ti! Tromsdalsåsan i 1939.
Ole Olsen (1835-1913) og Marta Olsdatter (1828-1915)
Ole Olsen var født i 1835 på Hjeldevald (Svedjan), en plass under Midt-Hellan, og
var sonn av Ole Svendsen og Mant Simonsdatter Hjeldevald. Han ble gift i 1862 med
Marta Olsdatter Røesvald, f. 1828 på Roesvald (Eggja), datter av Ole Pedersen og
Anne Olsdatter Roesvald. I 1865 bodde de på husmannsplassen Bredingsvollan, også
kalt Skotrøvollan. Ole arbeidet også som tømmermann (hustomrer). I 1875 var han
inderst i Hellan østre, men overtok trolig som husmann på Svartåsen etter Ole
Johnsen. Familien bodde i hvert fall der i 1883 og 1891, men seinest i 1895 flyttet
de til Stemsmoen, der Ole døde i 1913 og Marta i 1915. Mer om etterkommerne
deres finnes under Stemsmoen.
Neste husmann på Svartåsen ble Andreas Edvard Olsen, seinere mer kjent bare
som Edvard Aasan:
Andreas Edvard Olsen (1860-1959) og Mette Olsdatter (1859-1941)
Andreas Edvard Olsen var født i 1860 på Heirsaunet i Frol og var sønn av Ole Hansen
og kone Olianna Einarsdatter, f. Heirsvald. Foreldra bodde på Heglesmoen i Frol,
men faren var født i 1825 på Fangdal Hile i Helgådalen og var sønn av Hans Svendsen
Fangdal lille og kone Marta Olsdatter Kleppen.
Edvard, som var navnet han brukte til daglig, var i 1875 gjetergutt hos morfaren
på Nordenget i Frol. På 1880-tallet kom han til Skjækermoen i Helgådalen, der han
arbeidet som snekker og hjulmaker. I 1887 ble han gift med Mette Olsdatter
Ottermo, f. 1859 på Ottermovald, datter av Ole Olsen Ottermovald. De bodde på
Ottermoen før de på vårparten 1895 kom til Svartåsen og avløste Ole Olsen som hus
mann. 1 1900 hadde de 7 kyr og ungnaut, 6 sauer og 1 geit.
Edvard Olsen var en fremragende jeger og fangstmann, og hentet mye av maten
som familien trengte i skog og fjell, kanskje ikke alltid på helt lovformelig vis. Det
har versert ei historie om at skytterlaget var samlet til skirenn på Svartåsen en vinter.
Edvard hadde like før skutt en elg for å skaffe familien sårt tiltrengt mat, og for å skju
le elgkjøttet hadde han spadd snø over det, og snøhaugen ble brukt som hopp under
skirennet!
SKAVHAUGG

----
116 H&FIS-A
----
I 1902 kjøpte han Øster-Åsan av Marta Mikkelsdatter Aasan og flyttet dit. Se mer
om familien der.
Grete Petrine Paulsdatter Bjørsmo (1856-1920)
Da Svartåsen ble ledig etter at Edvard Olsen hadde flyttet til Øster-Åsan, kom enka
etter Ole Eriksen Bjørsmo, Grete Petrine Bjørsmo, og de yngste av barna hennes til
Svartåsen. Både Grete og barna tok Svartaas som slektsnavn. Hun bodde på Svartåsen
til hun døde i 1920. Etter at sønnen Ole hadde overtatt plassen, arbeidet Grete mye
på Garnes.
Om familien, se under Bjørsmoen.
Ole Olsen Svartaas (1887-1976) og Laura Otilie Olsdatter (1882-1963)
Ole Olsen var født i 1887 i Sulstua og var sønn av Ole Eriksen Sulstuen (seinere
Bjørsmo) og kone Grete Petrine Paulsdatter Holmboe. Av folketellmga kan vi lese at
han i 1900 var gjeter i Midt-Grundan, men etter at faren omkom i tømmerfløytinga
våren 1902, flyttet han sammen med mora til Svartåsen, og han ble den siste hus
mannen på plassen. Han dreiv plassen sammen med mora de første åra, men etter at
han ble gift tok han over som husmann. Han bygde nytt uthus i 1910, og ble leilen
ding da Svartåsen ble utskilt fra hovedbølet ved skylddelmgsforretmng av 2. novem
ber 1914, og i 1920 kjøpte han heimen av Verdal kommune for 1800 kroner, skjote
utstedt 16. desember 1920.
Ole ble gift i 1910 med Laura Otilie Olsdatter Svegjerdet, f. 1882 på Svegjerdet.
Hun var datter av husmann Ole Ellevsen og Liva Olsdatter på Svegjerdet.
Ved sida av å være småbruker, arbeidet Ole i mange år som skogsarbeider på
Værdalsbruket. I mellomkrigstida fikk han som så mange andre oppleve nedgangs
tid og arbeidsløyse, og da var det mange ganger tungt for "småhakkere" å greie seg
økonomisk, slik at de måtte forsøke alle slags inntektsmuligheter. Nedenfor gjengir
vi deler av et usignert inserat som stod i Innherreds Folkeblad 1. juli 1930, der vi
synes å kjenne igjen en hendelse som dreide seg om Ole:
Frå Indalen
Folk klagar over arbtidslaushtit. På Verdalsbruket er det noko arbeid, men det er so
dårleg betalt at dei som har familie klarer seg ikkje med den betalinga dei jår Dei
held no på og skipar fagforening og resultatet av det fær tida syne.
Men no er det utsikt til ei betre tid. Det er vel ikkje alle som veit at fjella rundt
Indalen er fulle av sylv og gull. Berre dei no vil opna for det dei ligg og gøymer på,
so me fær sving i det. I Steinsberget aust for Aasan er det funne svovlkis; folk hev vore
der og skjerpa og dei skal kanskje taka til med utbonng. I Seternessdalen er det ogso
funne noko glimande; men um det er sylv eller gull har eg ikkje høyrd. Men det er
ogso inne til etterrøknad.
Han Ola uppmed skogåsen for og leita etter sylv ein dag og da var han svært hep
pen, han fann gull i staden. Han fann eit reve-hi på seks ungar, tri hu-ar og 3 han
nar og det gjorde honom 450 kroner rikare. Slikt har aldri hendt fyr i Indalen. Skulde
det ikkje no i denne arbeidslause tid vore gjort alvor med å finna sylv-verket? Vi fær


----
117 H&FIS-A
----
vona og tru at han Ola eller nokon annan finn det gull eller sylv som ligg gøymt slik
at det vert arbeidsrørsla med god betaling.
Noe gull eller sølv ble ikke funnet i Inndalen verken da eller seinere. Men Ole fikk
omsider arbeid i vegvesenet, der han ble arbeidsformann på anlegg. Han hadde også
noen kommunale tillitsverv. Som person var han humørfylt og slagferdig.
I 1939 overlot Ole heimen til sønnen Ottar, kjøpte tomt av Svegård og bygde vil
laen "Lindheim" ved forsamlingshuset i Inndalen, og der bodde Laura og Ole resten
av livet. Laura døde i 1963 og Ole i 1976.
Barn:
Bl
Sverre Odinsen, f. 1904 på Svegjerdet, d. 1963. Lauras sønn før ekteskapet.
Faren var John Odin Olsen Vikvang. Sverre vaks opp på Svartåsen og tok Svartås
som slektsnavn. Han var skogsarbeider all sin dag. I 1 949 ble han gift med Ingrid
Ragna Johnsdatter Myhre, f. 1909 på Vinnesmoen, d. 2000. Ingrid var datter av
småbruker John Johansen Myhre og hustru Julie på Myre i Vinne. De bodde først
på Holmestad ved Litj-Molden i Inndalen, men flyttet seinere til farsheimen til Ingrid.
De fikk en sønn, Jens Olav, f. 1 949 i Inndalen.
Ottar, f. 1 910 på Svegjerdet, d. 1 982. Han ble gift i 1 939 med Gudrun Kristine
Edvardsdatter Stubbe, f. 1914 på Stubbe. Neste bruker.
B 2
B 3
Gunvor, f. 191 1 på Svartåsen. Gift med Bjarne Tønne fra Sparbu (1907-1986).
Bureisere på Myrstad under Mære fra 1 934. Ekteskapet var barnlaust, men de tok
til seg Eldbjørg Svartås' datter Liv, f. 1 944, som ble gift med den kjente skihop
peren Torgeir Brandtzæg fra Ogndal. Liv og Torgeir Brandtzæg overtok heimen til
Gunvor og Bjarne Tønne i 1973.
B 3
Liva, f. 191 3 på Svartåsen. Gift i 1947 med Johannes Brenden fra Vestfossen (d.
1997). Bosatt på Hokksund og døde der i 2000.
M
Ola, f. 1915 på Svartåsen. Gift i 1947 med Helga Katrina Arstad, f. 1916 på
Heiden, datter av ugifte foreldre Fabian Guldbrandsen Fjållsjo og Marie
Helmersdatter Heiden. Fabian var fra Norrby i Fjållsjø anneks i Angermanland i
Sverige og født der i 1888. Mora til Helga ble siden gift med vegvokter Olaf
Olsen Svegård, og de bodde på Myra under Musem i Leksdalen. Helga vokste
opp hos Betra og Arne Arstad på Arstad nordre. Ola Svartås deltok i kampene
ved Narvik i 1940, ble tatt til fange av tyskerne og sendt over til Sverige. Han
kom tilbake ti! Norge utpå sommeren samme år, men stakk til Sverige på nytt og
oppholdt seg der til krigen var slutt i 1 945. Etter at han kom tilbake, arbeidet han
først som skogsarbeider. I noen år var han vaktmester i Vaterholmen leir. Seinere
ble han vegvokter på mellomriksvegen, med bosted på Innsmoen. Han overtok
"Lindheim 11 etter faren, men da vegvesenet kjøpte "Lindheim" for nedriving, kjøpte
han eiendommen Molden østre av Alf Liff og bodde der til han døde i desember
1 984. Helga flyttet ned på Øra og bodde der til hun døde i 1 998. Ola og Helga
fikk fem døtre, og Helga hadde fra før dattera Aud Ingebjørg Arstad, f. 1941 .
Eldbjørg Ingeborg, f. 1917 på Svartåsen, d. 2001 . I 1944 fikk Eldbjørg dattera
Liv med Reidar Aagaard fra Trondheim. Liv vaks som nevnt foran opp hos mostra
B 5
SKAVHAUGG

----
118 H&FIS-A
----
Gunvor Tønne på Myrstad i Sparbu. Eldbjørg ble gift i 1950 med Bernhard
Odinsen Granheim, f. 1920. Bosatt ved Hallemskorsen på Stiklestad. Eldbjørg og
Bernhard Granheim fikk tre barn.
86. Oddny, f. 1 91 9 på Svartåsen. Gift i 1 943 med stasjonsbetjent Ottar Asbjørn Bye,
f. 1 920 i Strinda, d. 1 987. Skilt. Bosatt på Øra. Oddny døde i 2005. De hadde
to døtre.
87. Leif, f. 1921 på Svartåsen, d. 2006. Gift i 1952 med Sigrun Teodorsdatter
Nessemo, f. 1922, d. 1991. Leif var skogsarbeider på Værdalsbruket og fikk
Kongens fortjenstmedalje i sølv for lang og tro tjeneste. De bodde i eget hus ved
Skjækerfossen. I perioden 1975-1979 var Leif kommunestyremedlem for
Arbeiderpartiet. De fikk to sønner, og Leif hadde også en sønn, Tore, f. 1 946, med
Gjertrud Guddingsmo (Stubbe).
88. Helga, f. 1923 på Svartåsen. Død som spedbarn.
89. Hjørdis, f. 1927 på Svartåsen. Gift i 1949 med Morten Hermann Pettersen
Sellæg, f. 1925, d. 1995. Gårdbrukere på Sellæg i Raset, tre barn.
Ottar Olsen Svartås (1910-1982) og Gudrun Kristine Edvardsdatter (1914-)
Ottar Svartås ble gift i 1939 gift med Gudrun Kristine Edvardsdatter Stubbe, f. 1914
på Stubbe. Gudrun var datter av Edvard Ellevsen Stubbe og kone Ovedie Karoline
Olufsdatter Snausen.
Ved siden av å være småbruker på Svartåsen, som han overtok etter foreldra i
1939, arbeidet Ottar som tømmerhogger. På Svartåsen såtte han opp ny stue i 1949.
1 likhet med sine to brødre var også Ottar en ivrig langrennsløper, og han var lld
sjelen bak det tradisjonelle "Stormyrrennet", et lokalt skirenn som hver Skjærtorsdag
ble arrangert fra Svartåsen så lenge han levde. Han var også en populær aktør i loka
le revyer og skuespill.
Ottar døde i 1982. Gudrun ble boende på Svartåsen også etter at hun ble alene,
men dyrkajorda ble bortleid til beitemark og seinere brukt til juletre dyrking av søn
nen Odd, som med tida også overtok som eier.
Som pensjonist fikk Gudrun anledning til å reise rundt i landet, og besøkte ste
der på kryss og tvers fra Oslo til Nordkapp. Og i forkant av sin 90-årsdag fikk hun
også oppfylt et helt spesielt ønske: Åfå komme på toppen av Hermannssnasa, fjellet
som hun hadde hatt utsikt til hver eneste dag siden hun kom til Svartåsen for 65 år
siden, men som det aldri ble anledning til å realisere mens hun var fysisk i stand til
det. Det var barna som skjenket henne en tur med helikopter over toppen av "Snasa"
som mttiårsgave.
Gudrun og Ottar fikk to barn:
Bl . Odd Edvard, f. 1940 på Svartåsen. Gift i 1961 med Oddlaug Ekren, f. 1941
Gårdbrukere på Lennes i Ness. To sønner.
82. Kjellrun Leikny, f. 1944 på Svartåsen. I 1964 fikk hun sønnen Geir med Ottar
Jostein Melby, f. 1942. Hun ble gift i 1966 med Arne Landfald, f. 1938. De var
gårdbrukere på Hegge under Augla, men bor nå på Stiklestad prestegard. To
barn.
HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND A

----
119 H&FIS-A
----
Gudrun, Ottar og sønnen Odd Svartås på Svartåsen
1942.
Frådelt bruk
BERGLI
GNR. 221, BNR. 6
Bergli ble frådelt Skavhaugg øvre ved skylddelingsforretnmg 13. november 1920. Fra
skylddelingsforretningen hitsettes:
"Skylddelingsjoretmng. Aar 1920 den 13de november avholdt undertegnede smaa
bruksnevnd skylddelingsforretning over gaarden Skavhaug gnr 221 bnr. 1 av skyld
mark 2,12 i Vuku sogn, Verdal herred, tilhørende Verdal kommune i anledning av, at
der er solgt en parsel av gaarden til Ola Garli.
Over de dele av gaarden som er fråskilt, meddeles herfølgende grænsebeskrivelse:
1. Indmarken: Fra nordøstre hjørne av Garlis indmark gaar grensen langs hovedbø
lets indmark i ret linje i sydøstlig retning til Skavhaug nedres indmarkgrense hvor
stein med x er nedsat. Fortsætter saa i sydlig retning langs nevnte eiendomsgrense til
Garness øvre støter imot. Følger så denne eiendomsgrense i vestlig retning indtil
Garlis indmark. Derfrå i nordlig retning til utgangspunktet.
SKAVHAUGG


----
120 H&FIS-A
----
Bergli 1 946. Fotoet utlånt av Olaug Lyng:
2. Skogen: Fra x ifastfjéld ved Skavhaug nedre indmarksgjerde, følger grensen langs
gjerdet til Skavhaug øvres utmarksgjerde, grenser saa mot hovedbølet i nordlig ret
ning langs gjerdet til stein med x er sat. Derfrå i nordøstlig retning indtil stein med x
ved skogsveien og jortsætter langs denne vei i sydlig retning til utgangspunktet.
Sistnævnte grense mot hovedbølet.
Skyldenfor den fraskilte del blev bestemt til mark 0,60. Hovedbøllets gjenværende
skyld utgjør mark 1,52. Den fraskilte del er git bruksnavn Bergli."
Verdal kommune solgte heimen til Ole Hansen Garli for 3500 kroner, skjote utstedt
29. desember 1920.
Ole Hansen Garli (1899-1960) og Margot Olsdatter (1898-1986)
Ole Garli var født i 1899 på Sagmoen og var sønn av Hans Ellefsen Garli og kone
Paulma Olsdatter Aarstadvald og kom til Garlia under Garnes sammen med foreldra
i 1903. I 1922 ble han gift med Margot Olsdatter Fossnesset, f. 1898 på Fossnesset i
Ulvilla, datter av Ole Ludvigsen Fossnesset og kone Anna Kristine Olufsdatter Veie.
Margot var manntallsført som taus på Inndal østre i 1921.
Ole Garli var snekker av yrke, og hadde uthus oppsatt på Bergli i 1922, men stua
var ferdig til innflytting først i 1928. 1 mellomtida bodde familien i Garberg og på
Garnes øvre. Det må kanskje nevnes at samtidig som de flyttet inn på Bergli, flyttet
også Ole søster, Magna Kristiansen, og hennes familie inn der, og i tjue år bodde det
to familier på Bergli.
Ole og Margot hadde ei datter:
Bl Olaug f 1 924 i Garberg. Gift i 195 1 med Ivar Neliussen Lyngsaunet, f. 1923.
Bosatt på Sandheim u. Fæby. Ivar døde i 2008. De fikk to døtre, Marit Olea, f.
1951, og Randi Turid, f. 1953, d. 1994.

 

----
121 H&FIS-A
----
Ole og Margot Garli med barnebarna Marit Olea og Randi Turid Lyngsaunet
Olaug Lyngsai
Ole arbeidet som bygnmgssnekker ved sida av at han dreiv småbruket. Han var
også teknisk interessert og kyndig, og bygde bl. a. sine egne radioer. Han spilte fio
lin, var sangmteressert og dirigerte en mannskvartett i Inndalen noen år etter 1945.
Han døde i 1960 etter kort tids sykdom.
I 1961 solgte Margot heimen til Oles svoger Olaf E. Indal, som inntil da hadde eid
Skogli (Sneringen). Margot flyttet til datter og svigersønn ved Fæby og bodde der til
hun døde i 1986.
Olaf Indal leide bort jordvegen til brukeren på Skavhaugg nedre.
Siden først på 1990-tallet har det ikke bodd noen i Bergli.
Heimen eies i dag av Aud Kristiansen Kverkild.
SKAVHAUGG


----
122 H&FIS-A
----
BRANNDAL (RAUSTUGGU)
Denne stua var opprinnelig en kommunal bolig som sto i Baggelåsen ved
Stamphusmyra. Med kommunal støtte ble huset flyttet derfrå i 1931 og satt opp på
tomt av Bergli som bolig for familiene til Helge og Einar Garli. På folkemunne ble hei
men kalt "Raustuggu", navnet skulle den angivelig ha fått med seg fra tida den sto i
Vinne, fordi de som bodde der var "raude" (kommumster). Huset har ikke vært
bebodd etter ca. 1960 og er i sterkt forfall.
Helge Hansen Garli (1901-1983) og Sigrun Johansdatter (1907-1997)
Helge Hansen Garli var født i 1901 på Sagmoen og var sønn av Hans Peter Ellevsen
og kone Paulma Olsdatter. Foreldra kom til Garlia under Garnes i 1903.
Helge ble gift i 1926 med Sigrun Johansdatter Sakshaug, f. 1907 på Hellvald. Hun
var datter av Johan Petter Iversen Sakshaug og kone Cecilie Birgitte Martmsdatter.
Helge og Sigrun bodde de første åra i Vinne før de kom til "Raustuggu" i 1931. 1
1938 bygde de sin egen heim Øvrevoll på tomt av Svegjerdet og flyttet dit. Se mer
om dem og familien der.
Einar Hansen Garli (1896-1989) og Karen Olsdatter Sagen (1903-1985)
Einar Hansen Garli ble født på Sagmoen i 1896, foreldre Hans og Paulma Garli. Han
ble gift i 1923 med Karen Margit Olsdatter Sagen, f. 1903 på Hellsveet, d. 1985, dat
ter av Ole Lassesen Sagen og kone Julie Kristine Martmsdatter.
Karen og Einar bodde på forskjellige steder - Vikvang, Sagen og Reiren - før de
kom til Brandal. Der bodde de inntil de flyttet til ny bolig ved Garnes rundt 1960.
Einar arbeidet for det meste i skogen. Som ung gutt var han med far sin på arbeid
på Garnessaga, og var da så uheldig å kappe av seg tre fingre på den eine handa, men
det så ikke ut til å hemme ham så mye i arbeidet. Om hausten var han "fastkar" på
"stortrøska" når den gikk på rundgang på gårdene i bygda. Karen arbeidet mye som
høgtidskokke.
Karen døde i 1985 og Einar i 1989. De hadde 7 barn:
81. Jenny Pauline, f. 1 924 på Vikvang, d. 2008. Hun ble gift i Åre i 1958 med gård
bruker Lennart Reinholdt Nilsson, Nordhallen. De hadde to sønner. Før hun ble gift
hadde hun dottera Eldrid Kristine, f. 1944. Eldrid ble gift i 1969 med Ola
Skavhaug, f. 1936.
82. Henrik, f. 1925 i Sagen. Som ung ble han rammet av sykdom som såtte ham en
del tilbake fysisk. Men han lærte seg handels- og kontorfag pr. korrespondanse,
og var leder av Verdal regnskapslag i mange år. Han bygde heimen "Dalheim"
for seg og foreldra ved vegen like øst for Garnes. Han døde i 1992. Ugift.
B 3 Solveig, f. 1 926 i Sagen, d. 2002. Gift i 1 953 med Lasse Arstadvold, f. 1 923,
d. 2005. Fem barn.
84. Ole, f. 1928. Han ble gift i Sverige med Marta Ingeborg Johansson og ble gard
bruker i Rissna i Jåmtland. D. 2004. Seks barn.
HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND A

----
123 H&FIS-A
----
85. Anna Bergljot, f. 1932. Gift i 1951 med Ola Indahl, f. 1924, d. 2001. De var
gårdbrukere på Vikdal. Fire barn.
86. Knut Edmund, f. 1937, d. 2006. Gift i 1961 med Møyfrid Johanne Garberg, f.
1943, d. 1995. Fire barn.
87. Odd Kristian, f. 1940. Gift 1966 med Målfrid Kristine Sellæg, f. 1946.
Gårdbrukere i Ørtugen. Odd døde i 2007. Tre barn.
SKAVHAUGG

----
124 H&FIS-A
----
SKAVHAUGG NEDRE
GNR. 221, BNR. 2
"Gammelgården" på Skavhaugg nedre. Trolig har husa på gården vært noenlunde slik helt fra starten av, bort
sett fra stua, som brann ned i 1 890 og ble erstattet med ei stuelån fra Levring østre. Fotoet er tatt før 1920.
Etter at gården ble selveierbruk i 1918, består den av ca. 75 dekar dyrka jord og vel
200 dekar skogsmark. 1 dagligtale i grenda blir gården kalt "Ner-Skavhaugget".
Som nevnt rnnledmngsvis var Israel Jonsen den første bygselmannen etter at
Skavhaugg nedre var blitt egen gard i 1742, og rimeligvis var det nok han som såtte
opp de første husa på gården.
Israel Jonsen var trolig svensk av fødsel, født i Duved i 1699. Han ble gift i 1737
med Anne Mikkelsdatter Lundskm. De bodde på Kvernmoen før de kom til
Skavhaugg, og i 1741 fikk de en sønn, Mikkel, som døde i 1765. Anne døde før
1751, for da ble Israel gift på nytt med Malena Ellmgsdatter Bunes, f. 1706 (se Øvre-
Vistætta).
Israel døde i 1780, etter at han hadde oppgitt gården i 1776 til Arnt Olsen
Storstad. Malena døde i 1785 på Skavhauggvald, står det i skifteprotokollen.
Arnt Olsen døde allerede i 1782, og ifølge skiftet etterlot han seg et fattigslig bo.
Blant annet bestod besetningen av bare 2 geiter og 3 sauer.
Den neste bruker på gården ble dragon Lars Sakanassen Melby som fikk bygsel
brev av enkefru Hjelm, datert 28. oktober 1786, tinglyst 21. februar 1789.
HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND A


----
125 H&FIS-A
----
Lars Sakariassen Skavhaug (1744-1814) og Sigrid Olsdatter (1753-1842)
Lars Sakariassen var født i 1744 og var sønn av Sakarias Larsen Rimgvald (Ronglan),
som var fra gården Ronglan i Skogn. Faren ble gift i 1746 med enka i Melby, Marit
Olsdatter Melby, f. ca. 1691, og ble gårdbruker i Melby i 1747. Mant Olsdatter, som
var fra Molden, var først blitt enke etter Ole Iversen Melby (Garnesætta) i 1739, og
for andre gang i 1743 etter Hans Olsen Nord-Eklo. Mant døde i 1763, og Sakarias
Larsen ble gift på nytt i 1764, nå med Siri Lomasdatter Aust-Grundan, og døde i
1785, 71 x k år gammel. Vi kan ikke se at Sakarias hadde andre barn enn Lars, som
ble født før faren kom til Melby, sannsynligvis i Skogn.
I 1774 fikk Lars en sønn, Rasmus Larsen Fåravald, med Elen Rasmusdatter
Mønnes eller Stuskin (f. 1755 på Lyngsvald?).
I 1776 ble Lars gift med Sigrid Olsdatter Gjermstad, f. 1753 på Lyngåsen, datter
av Ole Olsen Øver-Gjermstad og kone Gjertrud Andosdatter, født på Eklo (se
Stuskinsætta II).
Lars og Sigrid bodde på flere plasser før de kom til Skavhaugg rundt 1786.
Barn:
Bl 0 . Rasmus, f. 1774 i Mønnes, mor Elen Rasmusdatter. Han ble gift i 1797 med
Magnhild Olsdatter Julnesset, f. 1756, datter av Ole Jakobsen Julnesset og kone
Marit Olsdatter. Rasmus Larsen var husmann under Bollgarden i 1 801 . Seinere var
de husmannsfolk under Fara, der Magnhild døde i 1826. Når og hvor Rasmus
døde er uvisst.
B2\Ole, f. 1777 på Eklovald. Allerede som unggutt begynte Ole å øve seg i skilø
ping og å gå på jakt, og han skaffet seg på den måten sjeldne ferdigheter både
som skiløper og rifleskytter. 19 år gammel ble han innrullert som skiløpersoldat i
Sneaasenske Skiløbercompagnie, og for dyktighet og gode skussmål ble han for
fremmet til korporal utenfor tur og seinere til sersjant. Han deltok i krigen mot sven
skene i 1 808-09. Her utmerket han seg ved flere anledninger, og spesielt ved
fremrykningen mot Jerpe skanse i august 1 808.
For sin innsats og dyktighet ble Ole tildelt Dannebrogmennenes hederstegn,
Sølvkorset, av selveste Kong Fredrik VI i 1 808.
Om Ole Skavhaug sivile heltebedrifter har det versert mange fortellinger og sagn.
Noe av bravadene hans er kanskje overdrevet, men det som først og fremst er
bevart for ettertida, er heltedåden han utførte da han forfulgte og arresterte
Garnesmorderne i 1 806 (se Verdalsboka, bd. V).
I 1810 ble Ole gift med Beret Christiansdatter Dillan, f. 1787 i Dillan, datter av
leilending Christian Pedersen Dillan. Men ekteskapet ble ikke av de lykkeligste.
Noe av årsaken til dette var nok at Beret hausten og førjulsvinteren i 1812, mens
de losjerte på Arstad, begikk diverse tyverier både i Ner-Holmen og i Midtholmen,
på Kvelstad hos Oles kompanisjef, kaptein von Køppen, og hos en husmann under
Arstad. Beret ble arrestert for dette på nyåret i 1 8 1 3, og i april samme år ble hun
dømt ti! seks måneders arbeid i Trondhjems Tukthus. Dette førte til at Ole begjærte
skilsmisse, og de ble separert 1 . april 1813. Om skilsmissebegjæringen er det i
arkivet til Sneaasenske Skieløber Compagnie og Nordenfjeldske Skieløber
SKAVHAUGG

----
126 H&FIS-A
----
Fra kampene ved Jarpstrømmen i 1 808. Ole Skavhaug bærer en fallen kamerat ut av slaget.
Tegning av A. Block.


----
127 H&FIS-A
----
Danneborgsmennenes hederstegn, Sølvkorset, som Ole Skavhaug fikk i 1808. Forside (t.v.) og bakside.
Batallion funnet følgende skriv fra kompanisjef kaptein Køppen på Kveldstad,
datert 2 1 . desember 1812:
"Den ved Sneaosenske Skieløber Compagnie staaende Comander Sergent og
Danebrogsmand Ole Skavhoug haver for Compagniet anmeldt:
Han have sig den übehagelige Omsfændighed at ansøge den civile Øvrighed om
Ægteskabsskilsmisse med sin Kone Birte Christians Datter Dilland, der flere gong
er haver gjort sig skyldig i Tyverier.
Hvilket jeg herved ærbødigst skulde have anmeldt.
Quelstad d 21 Db 1812.
Køppen."


----
128 H&FIS-A
----
Mens Beret sonet straffa i tukthuset, ble det foretatt megling mellom partene av sog
neprest Brandt, jfr. nedenstående utskrift av diarium fra Verdal sokneprestembete
p ar j um = register over behandlede saker ved embetet):
Diarium.
Fra Wærdahlens Præstegield
betræffende
bielæggelse af Ægteskabs Stridigheder.
Indrættet i Følge Skrivelse af biskop Dr Theol: Bugge.
daterit den 19d September 1812.
Tilligemed
Et vedhæftet latinsk Hyrdebrev fra bægge
Rigernes Biskopper.
Wærdalen i October Maaned 1812.
P: Joh Brandt.
Pr og Stædets Sognepræst.
No 2.
Aar 1813 død 1 April blev Ægtefolkene Sergeant Ole Schavhug og Hustrue Beret
Christiansdatter gienem Forligelses Væsenet her paa Stædet separerede fra Bord
og Seng. Aarsagen dertil var - Konen havde vel tilforn vi ist Hang til Tyverie men
i den store Hungers Nød i Vinteren 1813 bortstial hun fra en Huusmand i hvis
Naboelaug de boede nogle Føde og Klæde Vahre, hvorfor hun blev hæftet og
dømt til Tugthuus Straf paa nogen Tiid. Dette benyttede Monden sig af for at
erhværve Separation giennem Forliigs Væsenet - Jeg var i den Andledning hos
hende i Arresten, hvor hun med megen Anger bevidnede sin vi iste Fremgangs
Maade - og beklagede høyligen Mandens Haardhed i ej at ville tilgive hende og
var aldeeles uvillig til Separation. - Men ved Forliigs Væsenet blev dette dog
baade ved Lokkelse og Trudsel til Fordeel for Monden bevirket -Jeg havde ham
ogsaa for mig, formanende ham af Gud Ord til ikke saaledes at fremgaae mod
hende, da hun paa den mest ydmygende Maade søgte at faae hans Tilgivelse -
Men alt blev frugtesløst og saaledes staaer Sagen nu ved Aarets Utgang 1813.
I aaret 1814 ere Ingen Ægteskabs Ueenigheder for mig andmældte, heller ikke i
Aaret 1815.
I Aaaret 1816 ere Ingen Ægteskabs Ueenigheder for Mig Andmældte d: 31
Desembr 1816.
ad No 2. De omnævnte Ægtefolk levede saaledes separerede fra Vinteren 1813
til nu i Foraaret 1817 da hun nedkom med et Drænge Barn d: 5 Januarij til hvil
ket den separerede Ægtefelle var Fader -Jeg loed dem derfor Bægge kalde for
Mig og Medhjælpere, hvor de da Begge høytiidelig tilgave hinanden, lovede fra
den Dag af at flytte samen og som christelige Ægtefolk heretter leve med hinan
den i Gudsfrygt og opdrage deres Børn hvortil de ogsaa ønskes Naade af Gud!!
HEIMER OG rOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND A

----
129 H&FIS-A
----
Som det går fram av det foranstående, har Ole tydeligvis tilgitt Beret og tatt opp
samlivet på nytt allerede i 1816, etter som det fjerde barnet deres, Lars, ble født
12. mars 1817.
Det er grunn til å anta at oppstyret omkring både kona Berets vandel og den sei
nere farskapstvisten med Marta Andosdatter Indal bidro til at Ole Skavhaug forlot
bygda i 1818/19. Han var eldste sønn på Skavhaugg og hadde under norma
le forhold trolig overtatt drifta av gården etter at faren var død i 1814, men han
overlot nå gården til broren Anders og flyttet til Vikna, og bodde der resten av livet.
Han kom først til Steinfjorden, et småbruk med kvern som tilhørte gården Vikestad,
og ble møller der. I 1 822 bygslet han en part av Vikestad, gnr, 26, bnr. 2, av
lensmann Anziøn. Han bygde ny stue på gården, som sto helt til 1932.
Både A. O. Øverland ("En Helt af Folket - " fra 1 869) og Torbjørn Prestvik
("Sersjant Skavhauga saga" fra 1 964) har skrevet mye om Ole Skavhaug si tid på
Vikna, og vi har her tatt med litt fra begge forfatterne, slik at vi kan danne oss et
bilde av livet hans etter at han forlot Verdal.
"Gaorden Vikestad var, dengang Skavhaug overtog den, meget vanskjøttet, vand
syg og frostkjendt, og hvad den kastede af sig i hans Tid, var næppe tilstrække
ligt til hans og hans Families Underholdning. Gaardsdriften med dens Krav til jevnt,
vedholdende Arbeide og Flid, var vel heller neppe altid Skavhaugs sterke Side,
saa meget mindre som forskjellige af Jæger- og Krigerlivets Vaner, navnlig Frangen
til sterke Drikke, fulgte ham til hans nye Hjemsted. Navnlig i de første Aar efter hans
Komme til Vikten, var denne hans Filbøielighed saa sterkt fremtrædende, ot han
kunde drikke 8-14 Dage i Fræk, alt efter som Forraadet varede og Selskabet
huede ham. Det siger da ogsaa sig seiv, at saavel hans Gaardsstel som hans hus
lige Liv i det hele maatte lide meget herunder.
Beret, Skavhaugs Hustru, var allerede af Naturen et arrigt Frold og derhos henfal
den til Drik, og det maa vel nærmest kaldes en Selvfølge, at Mandens uordentli
ge ievesæt hverken skulde forbedre hendes Moral eller blødgjøre hendes Sind. De
havde to Sanner, tars og Kristian, der mere slægtede paa sin Moder end paa sin
Fader, der seiv i sine værste Drikkerider stedse vedblev at være den samme stil
færdige og sagtmodige Mand, som han var, nåar han var ædru. Naar Faderen
irettesette disse slemme Krabater, gav Moderen dem Medhold, og det hændfe sig
da tit og ofte, at den djærve Idrætsmand og tapre Kriger ikke kunde mestre to hal
woxne Gutter. Lars var dog den værste, skøieragtig og lumsk. En gang var en
Purke sluppen ud af Fjøset og gik og traakkede ned Engen. Faderen bød da Lars
at gaa efter den. Først vilde han ikke; men da Befalingen gjentoges, gik han lige
hen og rendte Kniven i det stakkars Dyr. At Skavhaugs Hjem under saadanne
Forhold skulde blive ham et sandt Helvede, kan nok enhver tænke sig, og nogen
Forbedring skulde da heller ikke indtræde derigjennem, at Beret i mange, mange
Aar var syg og sengeliggende. Man hørte dog aldrig Skavhaug klage over sin
üblide Skjæbne. Derimod kan man meget tidlig efter hans Bosættelse paa Vikten
merke, at han helst holder sig hjemmefra, nåar det overhovedet kunde lade sig
gjøre. Saaledes skal han have delfaget i en, maaske flere, Expeditioner til


----
130 H&FIS-A
----
Spitsbergen og rnedbragte herka det bedste Lov som en god Kammerat og en væl
dig Isbjørnjæger. Ogsaa til Finmarken synes han at have gjort et par Ture; men sik
ker Oplysning herom har dog ikke været at Opdrive.
Saa mangelfullt Gaardsstellet paa Vikestad var, søgte Skavhaug dog ikke Tilskud
til ievemaaden hverken ved Fiskeri eller Haandverk, - han var, som det synes, alt
andet end hændig i at bruge Kniv og Høvl-; men det var Bøssen, som for en stør
re Del maatte bidrage til Husets Behov Den fulgte ham da ogsaa trolig, hvor han
færdedes. Paa sine Kirkereiser sad han paa sin reserverede Plads i Baaden og
skjød Søfugl hele Tiden, altid med samme Sikkerhed. Under Gudstjenesten var
Bøssen anbragt i en Vråa af Kirken. I Begyndelsen fandt Viktenværingerne vistnok,
at dette var noget besynderlig Adfærd; men det varede ikke længe, før de forso
nede sig dermed, saa meget mere, som de maatte beundre hans Skudsikkerhed".
[Øverland]
"Det ble børsa og flaska som ble Ole Skavhaugs beste venner og følgesvenner
også på Vikna. Han var ikke særlig interessert i gardsdrift, lå mye ute på jakt, og
kunne enkelte ganger gå heime på gården og drikke både en og to uker i gang
en. Det fortelles at Beret, hans kone, også var glad i det sterke,- og det skulle da
si seg sjøl at det måtte bli noe dårlig med stellet både ute og inne. Han hadde
aldri god økonomi siden han bosatte seg der ute, og folk har påstått at det skyld
tes hovedsakelig at han hadde så sterk trang til alkohol. Han, som så mange
andre kunne vel av egen erfaring si: Brennevin og kvinner ga de største gleder i
øyeblikket, men ga den største sorg i det lange løp.
Ole Skavhaug har etterlott seg en del dokumentariske beviser fra den tid han var
på Vikna:
Tingprotokollene for Nærøy og Vikna sier at Ole Skavhaug møtte på tinget på
Kråkøya 19. september 1822 og viste fram skinnet av en voksen bjørn, skutt i
Vikna fjerding, og lagretten og allmuen bevitnet forholdet, så skuddpenger kunne
bli utbetalt hos lensmann eller fogd.
Folketellingen i i 825 viser at Ole Skavhaug hadde i dreng, Johannes Isaksen,
3 i år, og hans kone Kristine, 26 år, videre enda en tjenestepike, Sara Olsdatter,
1 9 år. Det var vanlig at det var mye arbeidsfolk på gårdene i den tiden, og Ole
Skavhaug, som lå mye ute på jakt, var enda mer avhengig av hjelp enn andre. I
anledning det var 2 brukere på samme gard, så ble det ugreitt driftsforhold, og i
1 826 er det utskifting, så jord og rettigheter ble tydelig delt mellom de to brukere.
Denne gard ligger noe langt fra sjøen, og det passer ikke for dem som er bosatt
der å drive fiske. Men Ole Skavhaug kunne delvis drive jakt på kobbe, for kob
beskinn var bra betalt. Av dyr han kunne jakte på var det hjort, ulv, bjørn og rev.
Ole Skavhaugs familiære forhold bedret seg ikke noe etter at han kom til Vikestad.
Han var borte fra heimen så snart det lot seg gjøre, og hans to sanner bar snart
preg av det. De fikk ikke den tukt og rettledning de trengte, og faren hadde tungt
for å holde styr på dem da de kom noe opp i åra. Folketradisjonen sier at kona,
Beret, såtte sønnene opp imot faren, og ga dem medhold når de gjorde noe galt.
Men 'dette endret ikke befolkningens syn på Ole Skavhaug. Han ble sett opp til av
HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND A

----
131 H&FIS-A
----
sine naboer, som ofte søkte hans råd om forskjellige ting som skulle gjøres. Han
som hadde vært borti så mye, var allsidig orientert og bedre opplyst enn de
andre". [Prestvik]
"Efter sin hlustrues Død overlod Skavhaug Bygselen af Vikestad til en Viktenværing
ved Navn Kasper, men forbeholdt sig Føderaad af den. Derhos beholdt han
Bestyrelsen af den lensmand Anzjøn tilhørende Mølle i Steinfjorden, saaledes som
han hadde havi den en hel Aarrække tidligere. Hans Kaar bedrede sig nu efter
haanden. Nogle Aar efter Berets Død ægtede han en ald rende Pige fra iekø ved
Navn Maren, almindelig kjendt i Bygden under Navnet Skavhaug-Maren. Det var
en fuldstændig Modsætning til hans første Kone, en gjennem brav, stilfærdig og
huslig Kvinde, der omfattede sin Ægtefælle med Høiagtelse og Kjærlighed Hun
fødte ham en Datter, der dog kun levede til sit sjette Aar.
Som ovenfor er fortalt, var det ikke frit for, at Skavhaug hadde Hang til at søge
Lindring og Trøst for sine huslige Sorger og Bekymringer i Flasken. "Havde jeg saa
sandt en Ko, som melkede Brændevin, skulde jeg være god i mod den", skal han
en gang have sagt. Men eftersom Aarene gik, lagde han mere og mere Baand
paa denne Tilbøielighed, ikke mindst vistnok fordi han fandt det nødvendigt ved
sit eget Exempel at indvirke paa Sønnerne og deres hærd. Det kan dog i ethvert
Fald ikke være stort at sige paa, at han seinere hen hvert Aar i Januar og Februar,
nåar Lofotskipperne fra Kristiansund paa Peisen nordover laa i Rørvik, kom derhen
paa Ski med et Knippe Ryper for at tiltuske sig lidt Brændevin. Han sad da gjer
ne en Stund ombord i Skippernes Kahyt og passiarede lidt om sine Oplevelser paa
Jagten og i Krigen. Desværre, siger en Af mine Hjemmelsmænd, en gamme!
Skipper fra Kristiansund, troede de for det meste, at han skrønede dem fuld, skjønt
de alle vidste at han var en framifraa Karl, og gjerne hørte paa ham. Men i en
Henseende iagttog den gamle Jæger dyb Taushed: han vilde aldrig omtale sine
huslige Forhold eller den bedrøvelige Tildrageise paa Garnes.
Kun nogle faa af hans Sambygdinger paa Vikten blev indviede i dette Kapitel af
hans iivsroman, nåar de sad hos ham inde i Møllen i Steinfjorden. Da kunde den
gamle Helt græde som et Barn, nåar Minderne fra hine Dage seg indpaa ham".
[Øverland]
"En dag i slutten av april eller begynnelsen av mai 1845, går Ole Skavhaug fra
Vikestad til Nærøysund for å treffe en skipper som hadde ankret opp med sin
skute. Dette møte forløper som vanlig med bytte av litt varer, og Ole Skavhaug pas
ser anledningen til å få seg noen drammer, - og det ble noen for mange. Han
brukte å gå over fjellet for å se etter ryper eller annet vilt på slike turer. På veien til
bake ble han liggende ute en stund i det kalde vårværet, og det ble hans bane.
Da han omsider kom heim, ble han sengeliggende og fikk en meget hard lunge
betennelse.
Ole Skavhaug fikk ikke noe langt dødsleie. Han sovnet inn den 17. mai 1845, -
et skjebnens lune at han døde på Norges frihetsdag, - den dag han mer enn noen
annen av hans likemenn hadde kjempet for.
SKAVHAUGG

----
132 H&FIS-A
----
Så stod der en sørgeskare av naboer igjen og viste hom den siste ære. Gardens
eier fra 1840, lensmann Peder Anzjøn, ville gi Ole Skavhaug den siste ære, men
ble noe for sen til å møte opp på Vikestad. Han møtte gravfølget underveis, lok
ket på kista ble tatt av, og to venner var ansikt til ansikt med hverandre for siste
9 an 9- , ,
Ole Skavhaug ble ført til Garstad kirkegård, og ut fra det som en har kunnet skaf
fe fram av opplysninger, ble hans gravplass på nordsida av kirka, delvis under kir
kemuren under midterste vindu. Det ble ikke satt opp noe varig merke på grava,
så gjennom årenes løp ble den vanskelig å påvise.
Bygda ga ham den beste plass på kirkegården etter den tids tro og oppfatning.
Den heldigste plass var så nær kirka at det drøpp fra kirketaket ned på grava.
Oppgjøret av Ole Skavhaugs dødsbo ble foretatt ved Namdal sorenskriveri den
26.november 1845, og det viser aktiva på 56 daler og 57 skilling. Men gjeld
og utgifter ved begravelse og skifte beløp seg til 47 daler og lOi skilling, - igjen
til arv og deling ble 8 daler og 76 skilling. Av dette får enken det halve, sønnen
Lars 2 dl. 105 sk. og datteren Serina Bergithe, som han hadde med sin siste kone,
får l dl. 53 sk. [Prestvik]
Beret Chrisfiansdatter, kona til Ole, døde i 1 841, etter at hun hadde vært syk og
sengeliggende de siste leveåra.
Maren Eriksdatter Amdal, f. 1 800 i Overhalla, den andre kona til Ole, var datter
av plassmann Erik Hansen på Breide i Harran. Han giftet seg med Maren året etter
at Beret døde, og i 1 843 fikk de dottera Sirianna Bergitta. Maren ble boende på
Vikestad i noen år etter at Ole var død. Men etter at dottera Serianna Birgitta døde
i 1 849, følte Maren seg mindre bundet til Vikestad, og noen år etterpå reiste hun
til Leka og ble husholderske hos sin bror, gårdbruker Christian Eriksen på gården
Husby. Hun bodde der i 1 865, men da broren ga fra seg gården og flyttet ti!
Overhalla, ble Maren heimlaus og endte sine dager på legd.
Ettertida har ikke glemt folkehelten:
På kirkegården ved Garstad-kirka vart det reist en bautastein til minne om Ole
Skavhaug den 17. mai 1914. Penger var samlet inn blant bygdefolket et års tid i
forveien, trolig på initiativ fra lensmann Østnes, som sjøl kom fra Verdal og holdt
avdukingstalen for 700 mennesker.
På Vikna er skytterlaget "Skavhaug" oppkalt etter Ole.
I området der Garnes-gården stod ved Garnesmordet, reiste Indal ungdomslag i
1906 en bauta til minne om Oles Skavhaugs heltedåd hundre år tidligere".
Og på Verdalsøra (Ørmelen) er det ei gate som heter "Korporal Skavhoggs veg".
Etterkommere av Ole Skavhaug:
Ole Skavhaug hadde i alt åtte barn med tre forskjellige kvinner, fire med si første
kone, ett med den andre, og tre utenfor ekteskap:
Cl 0 . Anne, f. 1 806 på Garnes. Mora var Kirsti Pedersdatter Garnes, som ble myr
det ved Garnesmordet 29. juli 1 806. Anne overlevde mordnatta. På vinter
tinget i februar 1 807 lyste Ole Skavhaug henne i kull og kjønn, og Anne

----
133 H&FIS-A
----
Ole Skavhaug-støtta ved Garnes. r-oto: Eystein Nes*.


----
134 H&FIS-A
----
vokste opp på Skavhaugg nedre og bodde der til Ole reiste til Vikna i 1819.
Da flyttet hun tilbake til Garnes. Anne ble gift i 1828 med korporal Ole
Olsen Hage (1792-1873). Fra 1833 var de gårdbrukere på Haga nordre
vestre, og de fikk fem barn. Anne var kårkone på gården da Verdalsraset
gikk i 1 893. Tre fjerdeparter av jorda på gården ble ødelagt av raset, men
husa berget, og verken folk eller dyr ble skadd. I erstatning fikk Anne 300
kroner samt ei årlig livrente på 300 kroner. Hun døde i 1 895 som kårenke
på Stuskin hos dattera Karen Maria.
C2\ Marta Olava, f. 1808 i Dillan, d. 1810. Mora var Beret Christiansdatter
Dillan, og barnet ble født før foreldra ble gift.
C 3°. Elias, f. 1809 på Inndal vestre. Mora var Marta Andosdatter Indal. Elias
Olsen Skavhaug ble gift i 1 830 med Anne Marta Christoffersdatter Holmen
og ble bygselmann i Sør-Steine, se mer om familien der.
C4 1 . Kristian, f. 1811 på Skavhaugg. Han flyttet til Vikna sammen med foreldra
og ble gift i 1 838 med Johanne Fredrikke Fredriksdatter Borkhus fra Værøy i
Lofoten, som da var 21 år gammel. De hadde ei datter, Birgitte Kristine, født
på Vikestad i 1 837. Men ekteskapet ble kortvarig, for Kristian druknet i mars
1 840 i Aunsundet ved Bremneset på Vikna. Han hadde kort tid i forvegen
overtatt husmannsplassen Bremneset og hadde tenkt å slå seg til der. En sønn,
som også ble døpt Kristian, så dagens lys noen måneder etter at Kristian var
død. Enka reiste samme haust tilbake ti! Lofoten og tok med seg barna.
Kristian Skavhaug jr. ble gift på Værøy i 1 866 med Anna Torstine Jensen fra
Værøy (f. 1847. død 1921), og i 1900 var han forpakter på gården
Sørland i Værøy, forøvrig på samme gard som han var tjener i 1 865 og
strandsitter på i 1875. De hadde sju barn. Blant barna veit vi at dattera
Birgitte Kristine ble gift på Værøy med husmann og fisker August Kristensen,
f. 1 845 i Værøy. En sønn, Teodor, f. 1 880, kom tilbake til Nærøy og kjøp-
te gard.
Cs'. Beret, f. 1 8 1 2 på Skavhaugg, d. 1814.
C6 C . Beret, f. 181 7 på Inndal vestre. Mora var Marta Andosdatter Indal. Ole har
tydeligvis bestridt farskapet, noe som følgende utskrift fra forhandlingsproto
koll nr 2(1 814 - 1 822) for Verdal forliksråd viser:
Aar 1817 den 7de Juni, blev den Kongelige Forligelsescommission for
Werdalens Præstegield fremholdt paa Gaarden Østvold, og do foretaget føl
gende Sager:- No 53. -Sergeant Ole Skavhoug har indkaldt Pigen Martha
Andorsdatter Indalen for at hun har udlagt ham som Fader til sit Pigebarn som
er givet Navn Berrethe, hvilket han ikke vedkiender sig. Begge Parter mødte,
og den Indkaldte med Værge forrige Sergeant Andor Indahl. Men da den
Indklagte med Værge ikke kunde giøre nogen Forandring i sin til Provsten
nedlagte Opgivning som Barnefader, og Klageren tillige fremdeeles nægte
de Sandheden af samme, saa blev, da intet Forliig var at opnaae, efter
Klagerens forlangende henviist til Retten. Indvarslingen blev tilbageleveret
med Paategning. -
HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND A

----
135 H&FIS-A
----
Noen rettssak ses ikke reist i forbindelse med farskapet, men i kirkebokas
dåpsregister er tilføyd følgende anførsel i merknadsrubrikken for Beret:
"Da hun falskeligen havde udlagf ovenstående blev uk. Johannes Williamsen
udlagt død 24/8 s. aar" (med "hun" menes her mora, Marta AndosdatterJ.
Hvem som etter dette er faren til Beret, får stå som et åpent spørsmål. Beret
er uansett kalt Olsdatter både ved konfirmasjonen i 1 833, ved giftermålet
med Andor Mikkelsen Skavhaug i 1 849, og når hun dør som kårenke på
1 875 viser forresten at hun i 1 875, som enke (mannen døde i Byna i 1 871)
er kokkepike hos halvsøstra Anne Olsdatter på Haga nordre vestre.
Den seinere "udlagte" far til Beret, Johannes Williamsen, ble født på
Leklemsvald 1796 av ugifte foreldre William A. Lange og Anne Larsdatter
Leklemsvald. I 1801 bodde han på Ekle sammen med bestemora si, enke
Berte Olsdatter. I 1 865 finner vi ham på Musemssvedjan i Leksdalen, han
oppføres da som "liinarbeider" og ugift, og dør 74 år gammel i mars 1 871
i Skogns Sykehus etter å ha vært legdslem på Bunes i sine siste leveår.
Beret Indal ble gift i 1 849 med Andor Mikkelsen Skavhaug (se under
Skavhaugg øvre).
C7 1 . Lars, f. 181 7 på Skavhaugg. Flyttet til Vikna sammen med foreldra. Som ung
kar og tjenestedreng på Lodding i Nærøy ble han far til en gutt:
Dl 0 . Hans Olaus, f. 1 840. Mora var pike Olava Hansdatter Smevigaunet.
Hans Olaus tok Skavhaug som slektsnavn. 1 1 865 var han garnisons-
soldat i Trondheim. Seinere flyttet han til Orkdal, der han ble gift 20.
på Hofsøren, og Hans titulerte seg vekselvis som høkker, handelsmann
og tolk i 1875, og som slakter både i 1900 og ved sin død i 1910.
De hadde tre døtre.
I 1843 reiste Lars Skavhaug til Tromsø og kom ikke tilbake til Vikna. Paul
Woxeng skriver i en artikkel i Namdalens Folkeblad 1 938 at Lars ble gift og
bosatte seg på Værøy i Lofoten og omkom på Røsthavet.
C8 2 . Sirianna Bergitta, f. 1 843 i Vikna, d. 1 849. Mora var Oles andre kone,
Maren Eriksdatter Amdal.
B 3
Gjertrud, f. 1781 i Leråstuen. Hun ble gift i 1805 med Ole Olsen Molden, f.
1 774 i Molden, sønn av Ole Mikkelsen Molden og kone Anne Nilsdatter. De var
husmannsfolk under Skavhaugg nedre da barna deres ble født, men var på
Svegjerdet da Gjertrud døde i 1 849 og Ole i 1 854 (se mer om dem under hus
menn).
B 4
Anders, f. 1786 på Skavhaugg nedre. Gift første gang i 1823 med Mali
Olsdatter Brenden, f. 1781 på Brenna i Sul av foreldre Ole Olsen Brenden og
kone Gjertrud Olsdatter. Gift på nytt i 1 845 med enke Anne Maria Bårdsdatter
Molden, f. 1 809. Anders ble neste bruker (se nedenfor).

 


----
136 H&FIS-A
----
Bs\Lars, f. 1790 på Skavhaugg. Han ble gift i 1820 med Brynhild Olsdatter
Brenden, f. 1796 på Brenna, søster av den første kona ti! broren Anders. De
bodde i Tromsdalen nordre, der Lars var dreng hos Marit og John Arntsen
Tromsdal. John og Marit hadde ikke barn, og i 1 820 opprettet de gjensidig tes
tamente der det ble bestemt at den lengstlevende skulle beholde boet, og etter
begges død skulle fosterdattera Kirsti Aagesdatter (1772 - 1844), samt Lars og
Brynhild ha en tredjedel hver "for den hjelp de har udvist og fremdeles vil yde os
i vor alderdom". Marit døde i 1 822, og da John Tromsdal døde i 1 835, arvet de
tre ovenfor nevnte boet hans. Lars Skavhaug overtok gården, men fikk bygselbrev
av Nikolai Jenssen først i 1856, tinglyst 1857, og da på begge
Tromsdalsgårdene. Ekteskapet til Lars og Brynhild var barnlaust. Lars døde i
Tromsdalen i 1 857 og Brynhild døde som kårenke der i 1 879.
Lars Sakanassen døde i 1814, 70 år gammel. Etter hans død fortsatte enka Sigrid å
drive gården i mange år, men hadde sikkert hjelp fra sønnene. Ennå i 1822/23 er hun
skattlagt som leilending. Sedvanemessig skulle vel eldstesønnen Ole ha overtatt går
den etter faren, men han reiste som før nevnt til Vikna rundt 1818/1819, og det ble
den nest eldste sønnen, Anders Larsen, som overtok som neste bruker.
Sigrid var 89 år da hun døde som kårenke på Skavhaugg nedre i 1842.
Anders Larsen Skavhaug (1786-1871) og "Mali Olsdatter (1781-1833),
2) Anne Maria Bårdsdatter (1809-1869)
Anders Larsen Skavhaug var som nevnt foran født i 1786.
Om ungdomstida til Anders veit vi en del både gjennom lensmann Jon Suuls opp
tegnelser fra "Kommandotida" og gjennom andre kilder. Anders var med i felttoget
mot Jårpe skanse i 1808-09, som "halvmåneblåser", og på sine gamle dager hadde
han seiv fortalt følgende historie til Martin Nilsen Suul: Ei natt hadde han (Anders)
vært ute hos "veikjåm", og av den grunn hadde han forsovet seg neste morgen og blitt
for sem til oppstilling. Som straff ble han diktert "stokkpryl" eller tamp. For å berge
seg best mulig mot denne harde korporlige refselsa, gikk Anders bort i skogen og
"løypet" barken av ei gran og la under klærne på ryggen. Deretter tok han modig imot
straffa.
Anders skal i likhet med sin eldre bror Ole ha vært en stor og "grop" kar, men på
langt nær så stor og kraftig som korporalen - "Ola bror" - som Anders kalte ham, for
han var ikke som "i anna menmsj", sa Anders: "Når han Ola åt, drakk, sov eller
våkkå, så va' e' så uttu nø og lag, og utan mat kunn vårrå på døgnvis på jakt." Anders
var til dels med ham på jaktturene i skog og fjell.
Ved å lese rettsreferater fra tingbøkene kan vi finne mange eksempler på at skjen
kestuene på Inndalsgårdene hadde besøk ikke bare av reisende, men også av bygde
folket. Sikkert er det også at de to yngste Skavhaugbrødrene (Anders og Lars) var flit
tige gjester der, for de er nevnt i mange rettssaker der fyll og slagsmål har vært ingre
diensen Hva Anders angår, kan vi fra en rettsprotokoll fra 1817 lese at han under et
drikkelag på Inndal mellom (Opstu) terget på seg en svensk måler Frederik Johan

----
137 H&FIS-A
----
Bjerkbom fra Duved. som til slutt tok en medbrakt sabel og hogg Anders i hodet og
skadet ham så alvorlig at regimentskirurg Stuven måtte hentes for å lappe ham sam
men, og han ble sengeliggende pa Inndalsgården i flere dager etterpå.
Anders var gift to ganger. I 1823 ble han gift med Mali Olsdatter Brenden, som
han for ovng hadde barn med allerede i 1819. Mali, som var fodt i 1781 på Brenna
i Sul. var datter av Ole Olsen Brenden og kone Gjertrud Olsdatter. Mali var heller
ikke noe dydsmønster, for hun hadde også to barn før hun ble kjent med Anders.
Hun dode i 1833 etter at de hadde fått to barn i ekteskapet.
Anders levde så som enkemann til i 1845. Da ble han gift med enka Anne Mana
Bårdsdatter, f. 1809 i Molden. Anne Maria var datter av sersjant Bard Olsen Molden
og kone Mana Nilsdatter, fodt på Kveldstad. Bård Molden, som var svogeren til
Anders' soster Gjertrud, var bruker av Karlgarden i Sul fra ca. 1815 og til han dode
i 1824. Anne Mana var enke fra 1843 etter Ole Johansen Molden, f. 1808, som hun
ble gift med i 1833, og hadde to barn fra forste ekteskap.
Sammen med Anne Maria Bårdsdatter fikk Anders tre barn.
Men Anders var far til i alt ni barn, for i tillegg til barna som han hadde med sine
to koner, var Anders også far til et barn fodt på Garnes i 1816. Og i 1834, etter at
han var blitt enkemann, ble han utlagt som far til et pikebarn fodt i Trondheim av
gift kone Marta Larsdatter Græsli, men unnfanget mens mora var gardkone på Inndal
ovre (om dette, se under Inndal ovre). Og for han ble gift med Anne Maria, rakk han
også å bli far til et barn fodt på Bynavald i 1839 (se nedenfor).
Lektor Einar Musum skriver i Verdalsboka at ekteskapet mellom Anders og Anne
synes a ha vært høyst ulykkelig. Noe av bakgrunnen for dette kan være at Anders i
1849 ble stilt for retten, anklaget for flere ganger å ha forovd eller forsøkt øvd vold
tekt mot sin 12-årige stedatter Sirianna Olsdatter. Av mangel på bevis ble Anders ble
frikjent for anklagen, men retten fant forholdet så mistenkelig at han likevel ble domt
til å betale saksomkostnmger.
Anders og Malis etterkomme re:
Bl \Peder Larsen, f. 1807 på Brenna. Malis sønn med Lars Johnsen Sulstuen. Peder
ble konfirmert fra Tromsdalen i 1 825, og døde ugift av tæring på Skavhaugg
nedre i 1838.
B2\ Marta Pedersdafter, f. 1 8 1 2 på Brenna. Malis datter med Peder Ågesen Mønnes.
Død 1812. (Peder Agesen var bror til Jeremias Ågesen Mønnes, som igjen var far
til Age Jeremiassen Mønnes, bruker av Skavhaugg nedre fra 1865. Se mer om
Peder Agesen under Bjørsmoen.)
B 3°. Ole, f. 1 81 6 på Garnes. Mora var Lisbet Svendsdatter Garnes, f. 1788/90 i
Flatanger. (Mora ble gift med Ole Johnsen Vangstad i 1 825, ble enke i 1 833, og
gift på nytt i 1842 med enkemann Nils Andersen Aksnesvald, f. 1794 på
Røsenget i Leksdalen. De flyttet ti! Burmoen i Frol i 1 849.) Ole Andersen ble kon
firmert som Ole Andersen Wolden i 1 833 (17 år gammel) og er meldt utflyttet til
Flakstad i Lofoten i 1 854. Han bodde flere år i Flakstad, men i 1 865 var han
bosatt i Trondenes utenfor Harstad. Han var da ugift gardsdreng på gården
Erikstad. I 1 875 var han gift husmann på Seljestad ved Harstad. Gift med
SKAVHAUGG

----
138 H&FIS-A
----
Bernhardine Gurine Cornelesdatter, f. 1841 i Trondenes. De hadde to barn,
Dortea Ursin, f. 1 867, og Hanna Charlotte Albertine Græger, f. 1 874.
B 4°. Lars, f. 1 81 9 på Brenna, død s. å. Mali og Anders 1 sønn før de ble gift.
Bs\ Sigrid, f. 1823 på Skavhaugg. Datter i første ekteskap. Hun ble konfirmert fra
Skavhaugg i 1839, og i 1846 flyttet hun til Trondheim, men flere sikre opplys
ninger finnes ikke om henne. Kanskje er det henne som ved folketeljinga for
Trondheim i 1 865 og 1 875 er gift med fhv. vognmann Andreas Berg, f. 1 824 i
Trondheim. De losjerer i Vestre Gade 41 .
B 6 ;. Ole, f. 1 825 på Skavhaugg. Sønn i første ekteskap. Det er ikke kjent hvor det ble
av ham.
B 7°. Anne Marta, f. 1834 i Trondheim. Mora var gift kone Anne Marta Larsdatter
Græsli, gift med leilending Anders Græsli på Inndal øvre (se mer om dette forhol
det under Inndal øvre).
B 8 :. Anne, f. 1 839 på Bynavald. Mora var Anne Olsdatter Bynavald. Anne ble gift i
Volen vestre. Han var sønn til husmann Elias Pedersen og kone Kjerstine
Pedersdatter Brannhaug. Anneus var husmann/inderst på Vistvald, Fåravald,
Lillemarka under Halset, Volenvald og Mønnesvald før han i 1 891 ble ferjemann
og husmann i Dalen under Vuku prestegard. Det ser ut til at de har overtatt i Dalen
etter Anders Skavhaugs stedotter Sirianna Olsdatter og mannen hennes, se neden
for. Familien flyttet seinere til Halsetbakken, der de var husmannsfolk i 1 900. Anne
døde på Halsetbakken i 1915 og Anneus i 1920. De hadde fem barn.
Cl . Anne Katrine, f. 1 873 på Vistvald. Død 1 876 på Fåravald.
C 2. Eliseus, f. 1 875 på Halsetvald, død 1 942. Han ble gift i 1 898 med Laura
Bergittejohansdatter, f. 1 876 på Lundskinvald, død 1966, datter av ungkar
Johan Oluf Bårdsen Rødsvald og pike Ingeborg johnsdatter Lundskinvald (for
eldra ble gift i 1 876). Eliseus og Laura bodde på Stuskinssveet før de kom
til Halsetbakken, først som husmannsfolk og siden som sjøleiere. De fikk fire
barn.
C 3. Kristian, f. 1878 på Volenvald. Snekker, arbeidet på Steinkjer i 1900.
C 4. Anna Oline, f. 1880 på Mønnesvald, død 1937. Gift med Ole Martin
Petersen Eklo mellem østre, f. 1885, død 1966. Gårdbruker på Eklo. De
hadde ingen barn sammen, men Anna Oline hadde en sønn: Anton Aifred
Edvardsen Almli, f. 1902 på Halsetbakken, død 1977. Far handelsmann
Edvard Almli, Levanger. Gift med Borgny Stokkan, f. 1909 i Åsen, død
1996 Anton Almli var veiearbeider, og de bodde på Nyborg under
Mikvoll.
C 5. Inga Sofie, f. 1887 på Bjørganvald, død 1954. Hun ble gift i 191 1 med
Gustav Rikard Johannessen Lundås, f. 1875 på Follovald. Småbruker på
Lundås under Lunden i Ness.
B9 2 . Marta, f. 1 845 på Skavhaugg. Datter i andre ekteskap. Hun ble gift i 1 869 med
Bernt Oluf Johannessen Stubbe (Østborg), f. 1 844 på Rosvollvaid. Oluf var sønn
av bokbinder Johannes Schrøder fra Trondheim og Beret Olsdatter Rosvollvaid.
Marta og Oluf var inderster på Skavhaugg nedre fram ti! 1872, da de flyttet til


----
139 H&FIS-A
----
Nordsveet i Levanger landsogn og ble husmannsfolk der. I 1891 er de hus-
bodde familien i Østersunds gate 10 og brukte Østborg som slektsnavn. Oluf
Østborg arbeidet da ved et mekanisk verksted. Marta døde der i 1927. Barn:
Cl. John Anton, f. 1869 på Skavhaugg. Att. Trondheim 1892. I 1900 bodde
han i Østersunds gate 10, Trondheim, var stasjonsbetjent og var gift med
Mette Marie Langås, f. 1 862 i Skogns Markabygd, og de hadde fem barn.
C 2. Anna, f. 1872 i Levanger landsogn. I 1900 var hun ugift, bodde hos forel
dra i Østersunds gate, Trondheim, og hadde en sønn, Johan Aass, f. 1 899.
C 3. Maria, f. 1875 i Levanger landsogn. Bodde hos foreldra i 1900
C 4. Ole, f. 1886 i Levanger landsogn. Bodde hos foreldra i 1900.
C 5. Arne, f. 1889 i Levanger landsogn. Bodde hos foreldra i 1900.
B 10 2 . Oline, f. 1848 på Skavhaugg. Datter i andre ekteskap. Oline bodde hos søs
tra Marta på Nordsveet i Levanger landsogn i 1 875, men i 1 885 bodde hun i
Sjøgaten 82 i Levanger by og var gift med ølbryggeriarbeider Johan Tauiow
Bamberg, f. 1 855 i Skogn. I 1 884 fikk de sønnen Arne på Levanger, men barnet
døde i 1 885, et halvt år gammelt, og flere barn ser det ikke ut til at de fikk. I 1 900
bodde de i Kirkegt. 52b, og Oline dreiv da et melkeutsalg. Da hadde de i tje
neste Oline Halset, f. 1 879 i Verdal (sannsynligvis var sistnevnte søsterdattera
Anna Oline Anneusdatter, se foran).
Bl 12.l 2 . Lasse, f. 1 853 på Skavhaugg. Sønn i andre ekteskap. Trolig er det han som i
1 865 står oppført som tjener i Stuskin. I 1 873 flyttet han til Jåmtland, men ellers
ingen opplysninger om ham.
Anders Skavhaug døde 3. september 1871. Han hadde da vært under forsørgelse av
fattigvesenet ei tid, for av fattigkommisjonens protokoll går det fram at søstersønnen
Olaus Olsen Almmdmgen (på Olaus-plassen) har forsørget Anders fra nyttår til 17.
mai 1871 og for dette fått 3 spesidaler 48 skilling, og skolelærer Lars Johnsen fikk 2
spesidaler 110 skilling for hans underhold fra 17. mai og fram til han døde. Ved
dødsfallet er han oppført som husmann, og trolig bodde han på "Kaiplassen". Han
døde som enkemann, idet Anne Maria døde i 1869.
Først på 1860-tallet drev Nils Jakobsen Skrove gården et par år, men trolig på
Anders Skavhaugs bygsel.
Nils Jakobsen Skrove (1836-) og Kjerstina Arntsdatter (1826-)
Nils Jakobsen var født i 1836 på Skrove av foreldre, gårdbruker Jakob Jonassen
Skrove og kone Anne Olsdatter. Han ble gift i 1860 med Kjerstina Arntsdatter
Moxness, f. 1826 på Jøsås av foreldre, fanejunker Arnt (Arnoldus) Moxness og kone
Beret Andersdatter. De bodde på Skrove i 1861 og på Skavhaugg nedre i 1864. I 1865
flyttet de til Snåsa sammen med barna Jakob og Birgitte, og Nils var forpakter på går
den Parnas hos Broder Wilhelm Kluwer ei tid. Seinere kjøpte Nils Skrove gården
Oldernes i Snåsa. 6
Barn:
SKAVHAUGG


----
140 H&FIS-A
----
Bl . Jakob, f. 1 861 på Skrove. Han var utdannet urmaker, men døde i ung alder.
82. Birgitte, f. 1 864 på Skavhaugg. Gift 1 . gang med Petter Johansen Muus. De eide
og bodde på gården Kleiv i Snåsa. Ingen barn. Gift 2. gang med John Tiltnes fra
Stod, f. 1 863, d. 1 939. De bodde på Kleiv inntil de i 1 894 overtok Tiltnes i Stod.
De hadde ingen barn seiv, men var gode fosterforeldre for mange andre barn.
Birgitte døde i 1950.
83. Anna, f. 1869 i Snåsa, d. 1951. Gift med gårdbruker Petter Oldernes, Snåsa
(1858-1934). Seks barn.
I 1865 ble Skavhaugg nedre forpaktet til Ågejeremiassen Mønnes, og det er slekta etter
ham som fortsatt er på gården.
Ågejeremiassen Mønnes (Skavhaug)(lB2B-1897) og Beret Marta
Kristoffersdatter (1825-1913)
Ågejeremiassen ble født 1828 i Mønnes og var sønn av skiløper Jeremias Ågesen og
kone Anne Olsdatter, som var mderster i Mønnes og siden husmannsfolk under
Breding. Åge var bror av Ragnhild Jeremiasdatter som var gift på Skavhaugg øvre. I
1863 ble han gift med Beret Marta Kristoffersdatter Arstad, f. 1825 på Kvernmoen.
Hun var datter av Kristoffer Ellevsen Arstad og kone Anne Ellevsdatter Kvam (se Stor-
Ingvaldætta).
Både Åge og Beret Marta hadde hvert sitt barn før ekteskapet i tillegg til tre felles
barn:
BT.Johannes Andersen, f. 1 850 på Arstad, d. 1930. Beret Martas sønn med Anders
Jonassen Mønnes. Johannes var tjenestekar på Arstad søndre i 1 865, men i 1 875
bodde han hos mora og stefaren på Skavhaugg nedre og arbeidet som smed.
Han tok også Skavhaug som slektsnavn og ble gift i 1 877 med Ingeborg Anna
Olsdatter Indal, f. 1851 på Inndal øvre, datter av Ole Arntsen Indal og kone
Sirianna Ellevsdatter. De losjerte flere steder, blant annet i Bergstua, for de kom til
Ness i 1 888 og slo seg ned på husmannsplassen Skogtrøa under Bjørken mot å
utføre pliktarbeid på gården. Bruket ble frikjøpt i 1904 og fikk namnet Bjørkli. Se
mer om familien under Bergstua.
82 ; .J0/ian Martin Ågesen, f. 1854 i Breding. Åges sønn med Marit Johnsdatter, f.
1 835, datter av sersjant John Mathisen og Beret Andosdatter Indal på Inndal ves
tre. (Mora ble gift med Georg Johansen fra Tromsø og flyttet dit). Johan Martin
bodde hos faren på Skavhaugg i 1 865 og tok Skavhaug som slektsnavn. Johan
Martin Skavhaug valgte i første omgang en militær yrkeskarriere. I 1 878 ble han
uteksaminert fra kavaleriets underoffisersskole som en god nr. 1 . Etter eksamen var
han ulønnet sersjant ved Skognske eskadron og hausten 1 879 lønnet sersjant ved
en eskadron i Oslo. I 1 882 ble han forflyttet som sersjant til Sparbuske eskadron.
Han ble forfremmet til kommandersersjant i 1889 og til standardjunker i 1894.
Han var troppsfører ved Skognske Linje Eskadron under grensevakta i 1905. I
1910 fikk han Kongens fortjenstmedalje i sølv. Etter at den nye hærordningen tråd
te i kraft i 1911, ble han overflyttet til landvernet. 11914 falt han for aldersgren-

----
141 H&FIS-A
----
sen etter å ha vært militær i 40 år. Han ble gift i 1 882 med Julie Cecilie
Jakobsdatter Molden, f. 1 86 T i Molden, datter av Jakob Olsen Molden. Ved siden
av sitt militære yrke varjohan Martin Skavhaug også gårdbruker, først på Melenget
i Sjøbygda fram til 1 891, deretter på Holmsveet vestre, og på Lyng mellom ostre
fra 1910. Johan Martin Skavhaug var også en meget nyttet mann i kommunens
tjeneste. Han var medlem i skolestyret og fattigstyret og sekretær i ligningsnemda
i 25 år, og var også lagrette- og domsmann. Han døde som kårmann på Lyng
mellom i 1930. Kona Julie døde i 1950.
De hadde fire barn, se mer om dem og deres etterkommere i Stiklestad boka:
B 3 Jeremias Agesen, f. 1 865 på Skavhaugg nedre, d. 1 947. Jeremias ble neste bru-
ker på Skavhaugg nedre.
B 4". Dødfødt barn, f. 1868.
B 5 .Anna Kristine Ågesdatter, f. 1869 på Skavhaugg nedre, d. 1958. Hun ble gift i
1 893 med enkemann, skomaker Johannes Mikalsen Garnesvald, f. 1 856 på
Skjækermoen av ugifte foreldre Mikal Andersen Skjækermo og Andrea Hansdatter
Ottermovald. Ekteskapet var Johannes' andre, idet han i 1 886 ble gift med Maren
Anna Johannesdatter Indal, f. 1863 på Vangstad, datter av Johannes Andersen
Inndalsvald (Rotmoen) og kone Anne Ågesdatter, men ble enkemann allerede i
1 887. Før de ble gift, hadde Johannes og Anna sønnen Ole Johannessen, f.
1 890 på Skavhaugg. Anna og Johannes var husmannsfolk på Midtholmsvald, i
Garlia under Garnes og i Bergstua under Inndal østre, som Johannes kjøpte i
1918. Se mer om familien under disse plassene.
Lars Johnsen, lærer i Steine, Inndal og Sul skolekretser fra 1866, losjerte på gården i
en kortere periode fra hausten 1867, og hans eldste datter Laura Maria kom til ver
den på Skavhaugg i september dette året. Lærer Johnsen flyttet siden til Molden lille
og derfrå til Stubbe, før han rundt århundreskiftet bygde eget hus på Vikdal, som ble
frådelt Stubbe i 1897.
I 1875 var Peder Olsen Fossnesset, f. 1859, gårdsgutt hos Åge Jeremiassen. Han
ble siden (1889) gift med Anna Olausdatter Kvernmo og var bruker på Kvernmoen
i noen år først på 1900-tallet, og det er etterkommerne hans som har vært på
Kvernmoen siden.
I februar 1890 døde den 85-årige Anne Johansdatter som legdslem på gården.
Anne var født i 1805 i Molden og var datter av Johan Olsen Molden og Eli
Johnsdatter, og hun var enke etter Peder Hansen, rydningsmann på Hesjebekkvollen
(Sneringen) i Inndalsallmenningen.
Den 23. oktober 1890 brann hovedlåna på Skavhaugg nedre, og en femårig gutt,
Edvard Andersen, omkom. Hva slags forhold han hadde til familien på gården er
ukjent, trolig var han der i forpleining. Edvard var fodd utenfor ekteskap på Stubbe
under Lyng i 1885 av foreldre Kristine Vilhelmme Karlsdatter og Anders Gustav
Andersson fra Lit i Sverige. Mora var datter av Karl Andersen (Kørg-Ka'l) på
Kristianstykket i Vester-Åsan, og Edvard var ett av hennes fire barn utenfor ekteskap.
Om brannen står følgende å lese i "Nordre Trondhjems Amtstidende" for 29. okto
ber 1890:
SKAVHAUGG

----
142 H&FIS-A
----
"Hovedbygningen paa Ldlændingsgaarden Skavhaug i Vuku nedbrændte ijlg. "Nfj.
Tid." (Nordenfjeldske Tidende) Torsdag Morgen ijorrige Uge. Desverre indebrænd
te en 6 Aar gammel Gut. Gjætergutten, der laa sammen med den Indebrændte, red
dedes men noget jorbrændt.
liden skal være opkommet i Kjøkkenet, og da man vaagnede Kl. 5 om Morgenen, stod
Huset i lys Tue. Hverken Rusene eller Indboet skal være assureret. Det nedbrændte
Hus tilhørte Værdalsgodset, men Opsidderen, der er Teilænding, skal have
Torpligtelse til at opjøre nyt Våningshus. Dette vil blijøleligtfor Monden, da han som
deflæste Teilændinger sidder i smaa Kaar.".
Gjetergutten som er nevnt i forbindelse med brannen var trolig Anneus Gustafsen, som
ved folketellmga i 1891 er oppført som tjener på Skavhaugg nedre. Han var født i
1876 på Hegstadvald av ugifte foreldre Gustaf Svendsen (Svensson?) fra Småland i
Sverige og Beret Petersdatter, f. 1845 på Storstad (mora døde ugift på Ørmelen i 1928
som Beret Pedersdatter Berg). Anneus Gustafsen ble konfirmert fra Skjørdal vestre i
1893 som Anneus Skjørdal. Siden tok han Berg som etternavn. I 1900 finner vi ham
som losjerende jernbanearbeider på gården Melhus i Åsen. Han ble gift i 1902 med
Karoline Birgitte Olufsdatter Kverkild, f. 1877 på Mikvollvald, datter av Oluf
Johannessen Kverkild og hustru Gunanna Mikalsdatter. De hadde to døtre:
81. Borghild Gustava, f. 1903 på Ørmelen. Gift med kjøpmann, fiskehandler
Wilhelm O. Olsen.
82. Klara Antonie, f. 1 91 0 på Ørmelen. Gift ' i 1 930 med fisker Harald Edin Larsen,
f. 1904, d. 1937. To barn. Gift 2 med lagerarbeider Konrad Johansen Nilsen.
Bosatt på Nesset østre under Maritvoll, gnr. 19, bnr. 145. To barn.
Anneus ble gift på nytt i 1919 med Petra Amalie Hansdatter Valberg, f. 1885, d.
1930. Dette ekteskapet var barnlaust. Anneus Berg var sagbruksarbeider og fisker, og
familien bodde på Ørmelen. Han døde nyttårsaften i 1939.
Etter brannen i 1890 måtte det bygges nytt våningshus på gården. Men da Levnng
østre og Levnng vestre ble slått sammen til én gard samme året (1890), ble den ene
stuelåna der ledig, og den ble da kjøpt og flyttet til Skavhaugg nedre og ble ny hoved
lån der.
Åge Jeremiassen fikk sykkersyke og døde i mars 1897, 69 år gammel, mens Beret
Marta var i sitt 88. år da hun døde i 1913.
Forut for det hadde Åge Jeremiassens sønn, Jeremias Ågesen, overtatt gården i
1891.
Jeremias Ågesen Skavhaug (1865-1947) og Karen Bergitte Rasmusdatter
(1870-1923)
Jeremias Ågesen ble gift i 1891 med Karen Bergitte Rasmusdatter Brendmo, som da
tjente på Garnes. Karen var født i 1870 i Nybygget og var datter av overvegvokter og
seinere leilendmg Rasmus Bardosen Brendmo og kone Sinanna Andersdatter.
Jeremias overtok som bruker på gården samme år som de ble gift.

----
143 H&FIS-A
----
Jeremias og Karen Bergitte Skavhaug.
Som nevnt tidligere var var det særdeles folksomt på begge Skavhaugg-gårdene i
forbindelse med grensevakta i 1905. På Skavhaugg nedre var det forlagt ca. hundre
mann fra Sparbuske eskadron av Trondhjemske kavalerikorps' landstormkorps. At
dette førte med seg en god del bryderi for folket på gården er vel utvilsomt, men at
mannskapene likevel ble godt mottatt, vises best av et utdrag av en artikkel i heftet
"Nogle Minder jr a Grændsevagten i Værdalen 1905", nedskrevet og utgitt av boktryk
ker Fridtjof Andersen, Steinkjer, som var ett av mannskapene:
Indenjeg slutter disse mine ufuldstændige og fattige Betragtninger har jeg at erindre
om de Folk, som mest maatte svi for os under vor Grændsevagttjeneste. Gamle
Bestemor Skavhaug, Jeremias Skavhaug, Hustruen og de 6 ham. De maatte alle
trænge sig sammen paa Fladseng inde paa det Ulle Rjøkkenloft. Den mindste - naa
ja - hanjandt sig vel, nåar han bare fik sig en "liten Draappaa" nu og da hos Mor
sin han! Og de andre? -feg har aldrig set Barn være saa lidet i Veien.
Et Udtrykfor den Velvilje, som Karene f ølte for Kvarterværten fik et vakkert Udslag
en Dag. Kornet stod tørt paa Staur nedigjennem Skavhauglien. Men det var travelt
at være Husvært og derfor Hev det smaat med Kornkjøringen. Saa var det en of
Karene somforeslog at man skulde gaa ned i Lien efter hver sin Staur og ikkefør var
det sagt, saa var det ogsaa gjort. Thi ret som det var myldret det nedi Lien of sorte
Skikkelser, som la Kornstaur paa sine stærke Skuldre og har dem kjem til Staalet.
Saa vel og saa fort har aldri Avlingen paa Skavhaug kommen i Hus.


----
144 H&FIS-A
----
7
-i
U
4.-
Sparbuske Landstormseskadron, forlagt på Skavhaugd nedre i 1905
Som på Skavhaugg øvre såtte alle offiserene og soldatene ved eskadronen navnet sitt
under en historisk hilsen og takk til husbondsfolket på gården da de lå og ventet på
krigen som aldri kom. Og dette dokumentet har siden hengt på stueveggen på
Skavhaugg nedre som et historisk minne fra septembermåneden 1905.
I 1918 kjøpte Jeremias gården av Verdal kommune for 5500 kroner, skjote datert
30. mars 1920.
Ved taksering av eiendommen forut for kjøpet ble følgende takst fastsatt:
Ca. 30 mål åkerland
50
80 skogland
a 50,-
Kr 1500,
a 40 r
2000,
a 25,-
2000,
2000,
Husene
Kr 7500
2000,
- kontraktsrett
Forlangende
Kr 5500
Ved siden av gardsdrifta arbeidet Jeremias i mange somre også på Nybygg-vegen i Sul,
og til langt opp i åra kjørte han tømmer for Værdalsbruket.
Han ble enkemann allerede i 1923, og overlot samme året gården til sønnen
Anton Skavhaug og ble kårmann.
I 1941 fikk Jeremias koldbrann i en fot og måtte amputere beinet. Det medførte
at han siden for det meste måtte holde senga. Han døde i april 1947.
Jeremias og Karen Skavhaug fikk i alt ti barn, alle født på Skavhaugg:


----
145 H&FIS-A
----
81. Berntine Sofie, f. 1892, d. 1929. Hun ble gift i 1922 med John Ellevsen Indahl, f.
1888 på Kårenget i Ulvilla, d. 1971 . De bodde i Kårenget.
82. Anton Ragnvald, f. 1893. Han ble gift i 1919 med Ingrid Olsdatter Svegård, f.
1 898 i Kvelloa. De ble de neste brukerne på gården.
83. Anna Konstanse, f. 1895, d. 1 985. Hun ble gift i 191 7 med Olaf Olsen Høgli, f.
1893 på Sneppen, d. 1978. Gårdbrukere på Sneppen.
84. Inga Karoline, f. 1 897. Hun tjente på Sogstad da hun ble gift i 191 8 med Martinus
Borgsø, f. 1 893 i Frol, d. 1942. Han var sønn av Olaus Mikalsen Storborgvald. De
bodde på Borgheim og Østerås.
85. Edvard, f. 1899, d. 1975. Gift med Aslaug Nybo, f. 1911 i Egge. Gårdbruker på
Hå botn i Stod.
86. Marie, f. 1901, d. 1992. Gift med Trygve Sefaniassen Hofstad, f. 1893 på
Stiklestad, d. 1971 . Gårdbrukere i Levringan fra 1936.
87. Astrid Margrete, f. 1904, d. 1984. Gift i 1934 med Paul Lassesen Hjelde, f. 1904
i Sundbyenget, d. 1974. Småbrukere på Svedjan på Hellbakkan fra 1928.
88. Gudrun, f. 1906, d. 1998. Gift i 1939 med Otto Moe, Grong, og bosatt der.
89. Ella, f. 1909, d. 1993. Gift i 1930 med Eivind Paulsen Stiklestad, f. 1905 på
Ramstad. Vegvokter i Sul. Han døde i 1954.
Bl O.Sigrid, f. 191 1, d. 2001. Gift i 1935 med Trygve Paulsen Stiklestad, f. 1910 i Sul
Han var skogsarbeider, og småbruker på Skogset i Sul fra 1 940. Han døde i 1 986
Karen og Jeremias Skavhaug med sine barn: Bakerst Inga Karoline (g. Borgsø) og Anna (g. Høgli). Midterste
rekke f. v. Berntine Sofie (g. Indahl), Gudrun (g. Moe), Astrid Margrete (g. Hjelde), Marie (g. Hofstad) og Edvard.
Foran f. v. Ella (g. Stiklestad), Karen, Sigrid (g. Stiklestad), Jeremias og Anton Ragnvald. Bildet er tatt på sølv
bryllupsdagen til Karen og Jeremias, 23.10.1916.


----
146 H&FIS-A
----
Ingrid og Anton Skavhaug.
Anton Ragnvald Skavhaug (1893-1977) og Ingrid Olsdatter (1898-1973)
Anton ble gift i 1919 med Ingrid Olsdatter Svegård, f. 1898 i Kvelloa, datter av Ole
Olsen Svegård og hans første kone Inger Mana Knstensdatter Kvello.
Anton overtok som bruker i 1923, men Jeremias stod som eier fram til 1938.
Skjøtet fra Jeremias til Anton er datert 2.5.1938.
Ved siden av gardsbruket arbeidet han vinters tid i skogen som tømmerkjører. I
hans tid ble det bygd nye hus på gården, driftsbygning og stabbur først på 1920-tal
let og våningshus i 1958.
Fra 1947 til 1955 var Anton medlem av kommunestyre og formannskap, og ei tid
var representant for Inndalen krets i representantskapet i Verdal Samvirkelag. Han
var videre med i ligmngsnemda og skolestyret, og var også kretsforstander for for
sorgsvesenet i noen år.
Vi må heller ikke glemme Ingrid, som var ei flink og arbeidssom husmor, som
utenom det ordinære hus- og fjøsarbeidet også spann, vevde og strikket. Hun klip
pet sauer, både egne og andres, og hun tok omsorgen for svigerfaren, Jeremias, etter
at han ble avhengig av andre.
Barn:
81. Inger Marie, f. 1920. Gift i 1942 med Trygve Jeremiassen Indahl, f. 1914, d.
1997, Tre døtre og en sønn. Eget hus på "Smiåkeren" ved inndal østre.
82. Kari Bergljot, f. 1921. Ugift. Hun flyttet ned på Verdalsøra etter at foreldra var
død.


----
147 H&FIS-A
----
83. Solveig, f. 1923, d. 1924.
84. Sigrun, f. 1925. Gift I 1947 med Mattis Midtlien, f. 1922 i Gausdal. Bosatt i
Gausdal. To sønner.
85. Lise, f. 1 927. Gift i 1 947 med Agnar Olsen Rotmo, f. 1 924. Tre barn. Bosatt på
Bredingsberg.
86. Jens, f. 1931. Gift i 1955 med Marie Lovise Mikalsdatter Indal, f. 1936, d.
2002. Seks barn.
87. Ola, f. 1936. Ansatt i kommuneadministrasjonen i Verdal. Gift i 1969 med Eldrid
Kristine Garli, f. 1943. To døtre. Bosatt på Verdaløra.
I 1960 overdrog Anton og Ingrid gården til sønnen Jens Skavhaug og ble kårfolk.
Ingrid døde i 1973 og Anton i 1977.
I dag er det Jens og Maries sønn Arve Magnus Skavhaug og kona Anne Lise Osestad
som er eiere og brukere på gården.
KÅRPLASSEN
På Skavhaugg nedre eksisterer fortsatt navn som indikerer at det kan ha vært flere
husmannsplasser på gården opp gjennom tidene. Navnet "Gammelplassen", et lite
område som i dag er tilvokst med skog, antyder at de her kan ha vært en hus
mannsplassen fra gammel tid, og antyder samtidig at det kan ha vært flere og nyere
plasser. Av andre typiske plassnavn under gården finnes Åkergjerdet, Rønningen og
Nysveet, men om dette har vært plassnavn eller navn på åkrer/slåtteteiger er det
ingen som veit noe sikkert om idag.
Vi har ikke funnet bygsel på noen husmannsplass under gården, men en plass
som. synes nok så sikkert å ha vært i bruk, både som husmannsplass og bosted for
kårfolket på gården, er "Kårplassen", som lå like inntil eiendomsgrensa mot Svegård.
Der skal det ennå være synlige merker etter det som kan ha vært en utgravd kjeller.
Ved skifte etter enka etter Israel Jonsen står det at hun døde på Skavhauggvald i
1785. Det kan tyde på at Kårplassen har vært vært bebodd av husmenn i perioder
det ikke har vært bruk for den til kårfolket?
Om alle etternevnte har bodd på Kårplassen, er umulig å slå fast med sikkerhet,
men vi tar dem likevel med i kronologisk orden.
Nils Olsen (1735-1814) og Beret Svendsdatter (1728-1787)
En Nils Olsen Brende, som var gift med Beret Svendsdatter, var husmann under går
den i 1761, da de fikk sønnen Svend.
Nils Olsen var født i 1735 i Sul og var nok sønn av Ole Olsen Brenden, som var
bruker på Brenna fram til 1746. Han ble gift i 1759 med Beret Svendsdatter, f. 1728
på Holmsvald av foreldre Svend Johansen og Beret Olsdatter. De var som nevnt hus
mannsfolk under Skavhaugg da sønnen Svend ble født i 1761. Men allerede i 1764

----
148 H&FIS-A
----
bodde familien på Stormoen, og de ble siden brukere på Lillemoen, der Beret døde i
1787. Nils Olsen ble gift på nytt i 1788 med Sigrid Johnsdatter Karmhus, og han
døde på Lillemoen i 1814.
Nils og Beret hadde i hvert fall fem barn, og av dem kan nevnes at sønnen Svend,
f. 1761, dro til Sverige. Han var "torpare" i Rånnberg vest for Duved da han i 1793
ble gift med Brita Aronsdotter, f. 1774 i Stalltjårnstugan. Så var han "kronotorpare" i
Stalltjårnstugan ei kort tid før han ble bonde i Medstugan i 1815. Sven Nilsson, som
han kalte seg, er i svensk musikklitteratur beskrevet som en storspellmann i
Jåmtland, vidt berømt for sine ferdigheter på fiolen. Han gikk under navnet "Bogg-
Sven". Se mer om ham og etterkommere under Lillemoen.
1 1779 har ugifte Guru Pedersdatter Skavhaugvald fått dattera Ingeborg med
Mikkel Eriksen Suhl, og i 1781 fikk hun dattera Mant med dreng Mikkel Olsen fra
Skogn. Guru var født på Stormoen i 1755 og var datter av Peder Johnsen Stormoen
(bruker på Stormoen sammen med førnevnte Nils Olsen). Ingeborg Mikkelsdatter ble
gift i 1808 med Jakob Sevaldsen Tromsdal, og døde som husmannskone på
Sandbekkmoen under Levrmgan i 1844. Se mer der.
Sivert Larsen (1761-1812) og Eli Olsdatter (1745-1804)
Ved folketellmga i 1801 er Sivert Larsen og kone Eli Olsdatter oppført som hus
mannsfolk på gården. Sivert var født i 1761 på Skredsenget under Fara av foreldre
Lasse Sivertsen Jøsåsvald og kone Beret Andersdatter Midtgrund. Eli var født i 1745
av foreldre Ole Smrdsen Indal og Beret Johnsdatter Sørstemsvald, som var søster til
husmann Hans Johnsen i Garberg under Garnes. Eli ses konfirmert fra Garnes i 1762.
Sivert og Eli ble gift i 1792. De har flyttet til Inndalsvald før 1804, for Eli døde
der dette året og Sivert i 1812. De hadde ingen barn, men sammen med dem i 1801
bodde Jakob Olsen, 7 år. Jakob var trolig sønn av Ole Lorkildsen på Skansen under
Sør-Steme, og døde på Stemsvald samme år.
Ole Bårdsen (1764-1815) og Anne Ellevsdatter (1775-1849)
En Ole Bårdsen var husmann under gården i 1804. Det går fram av fattigvesenet pro
tokoll. Det kan være den Ole Bårdsen som i 1801 var inderst i Ner-Holmen og var
gift med Anne Ellevsdatter. I så fall var han født på Holmsvald i 1764 av foreldre Bård
Olsen Nederholmen og kone Sara Mogensdatter. Anne Ellevsdatter var født i
Stemgrundan i 1775, foreldre Ellev Olsen Ulvild og kone Ragnhild Olsdatter.
I 1807 var de i Storstad, men Ole døde i Midtholmen i 1815. Anne døde på
Vestgrundvald i 1849
De hadde 2 barn:
81. Ole, f. 1801 på Nerholmsvald. Konfirmert fra Ner-Holmen i 1819, og gift i
1 828 med Maren Johnsdatter Grundan, f. 1 805. Inderster i Brattasen i 1 838?
82. Bård, f. 1 807 i Storstad. Konfirmert i Ner-Holmen i 1 825, men ellers ingen opp-
lysningen

----
149 H&FIS-A
----
Ole Olsen Molden (1774-1854) og Gjertrud Larsdatter (1781-1849)
Ole Olsen Molden var født i Molden i 1774 og var sønn av Ole Mikkelsen Molden
og kone Anne Nilsdatter. I 1805 ble han gift med Gjertrud Larsdatter Skavhaug, f.
1781 i Leråstuen, datter av Lars Sakariassen på Skavhaugg nedre.
De var husmannsfolk på Skavhaugg da barna deres ble født (1806-1828), men
var husmannsfolk på Svegjerdet under Inndal øvre da Gjertrud tok sitt eget liv i
1849. I skattelista for 1822/23 står Ole oppført som inderst og husmann, så de bodde
kanskje på Kårplassen sammen med kårkona Sigrid. Ole døde på Svegjerdet i 1854.
Barn:
Anne, f. 1 806 på Skavhaugg. Hun ble konfirmert fra Skavhaugg i 1 821, og reis
te til Trondheim i ung alder og ble gift med bryggemann Eilert Arntsen, f. 1 807 i
Trondheim. I 1865 bodde de i Brattørveita 1 sammen med fosterdatter
Ingeborganna Oline Olsdatter, 15 år.
Bl
Ole, f. 1808 på Skavhaugg. Han ble gift i 1835 med Karen Johansdatter
Molden, f. 1812. Karen var datter av Johan Olsen Molden (bror av Ole Olsen
Moiden) og kone Eli Johnsdatter, som var leilendinger i Molden 1 807-1 843. Ole
og Karen, som således var søskenbarn, var inderster/husmannsfolk i Molden, på
Garnesvald (Garlia) 1 840-45 og i Vaterholmen fra 1 846 til Ole ble oppsitter på
Karlgarden (Asen) i Sul i 1856 og tok Karlgård som slektsnavn. Ole gikk under
navnet "Ol 1 Smed". Han døde som kårmann i 1 877, etter at sønnen Olaus Olsen
hadde overtatt gården. Karen levde helt til 1900. De fikk 10 barn. Se mer om
familien og etterkommere under Vaterholmen.
B 2
B 3
Lars, f. 1812 på Skavhaugg. Konfirmert i 1828. Ugift. Han tjente ei tid hos far
broren Lars Larsen i Tromsdalen og ble derfor ofte kalt for Lars Tromsdalen den
yngre. I 1 875 var han dreng i Sør-Steine, og han døde der i 1 881 .
Andor, f. 1 8 1 5 på Skavhaugg. Han flyttet som ugift til Kolvereid i 1 852 men kom
tilbake en tur før han flyttet fra Verdal for godt. I 1 865 finner vi ham som ugift losje
rende fisker på Hoel øvre i Buksnes, Lofoten. Her i bygda ble han far til tre barn:
01° Elenanna, f. 1841 på Rosvoll. Mora var Guro Johannesdatter. Elenanna ble
B 4
Sundbyvald og Landfallvald. De fikk fem barn. Mannen utvandret til
Minneapolis i 1 893 og Elenanna fulgte etter i 1 895.
C 2° Johannes, f. 1 843 i Mønnes, mora var Beret Rasmusdotter Reppe (søster til
bl.a. Peder Rasmussen Hyppen). Johannes, med etternavnet Andorsen Stene,
finner vi som gevorben soldat i Trondheim i 1 865, attest dit i 1 869 for å
drive næring hos T. Geving, Jonsløkka. Han ble gift i 1 869 i Bakklandet kirke
dem på Valhalla i Strinda, han som losjerende løssjauer. De har da 3 barn,
Ida Mathilde, f. 1870 Bakklandet, Axel Bernhard, f. 1873 Domsognet, og
Anne Fredrikke, f. 1 875 Bakke sogn.
C 3° Mette, f. 1857 på Sundbyvald, d. 1863 på Nessvald. Mora var Marta
Johannesdatter Nessvald, f. 1837.

 

----
150 H&FIS-A
----
85. Sakarias, f. 1818 på Skavhaugg. Konfirmert i 1834, og gift i 1849 med
Ingeranna Hansdatter Slapgård, f. 1 8 1 5 i Slapgarden av foreldre Hans Andersen
Slapgård og kone Gjertrud Olsdatter. Sakarias døde som husmann på Svegjerdet
i 1 856, og Ingeranna døde på samme sted i 1 878. De hadde tre barn sammen,
og i tillegg hadde Ingeranna ei datter - Liva Olsdatter - før de ble gift. Se mer om
familien under Svegjerdet under Inndal øvre.
86. Olaus, f. 1821 på Skavhaugg, d. 1894 som husmann på Reiren under Inndal
vestre.' Han ble konfirmert fra Vester-Sulstua i 1836 og gift i 1845 med Berntine
Marie Larsdatter, f. 1 827 på Hitra, d. 1 900 på Reiren. Olaus var bl. a. husmann
under Garnes (Garberg) før han rundt 1855 ble rydningsmann i
Inndalsallmenningen. I 1865 bodde han med familien på Rydningen (Olaus-plas
sen), og i 1 891 var han husmann på Reiren. Se mer om familien under plassene
Rydningen (Olausplassen) i Inndalsallmenningen og Reiren under Inndal vestre.
87. Sirianna, f. 1 828 på Skavhaugg. I "Gammelt og nytt fra Sul" står det at hun utvan
dret med tre barn i 1 861, hun må iså fall ha utvandret fra Trondheim, for i regis-
ter over utflyttede står det at hun flyttet til Trondheim i 1 850.
I 1843 finner vi Arnt Olsen som inderst på gården. Han tok kanskje over Kårplassen
etter at kårkona Sigrid var død året før.
Arnt Olsen (1798-1861) og !) Sigrid Olsdatter (1798-), 2) Anne Paulsdatter
(1819-1891)
Arnt Olsen var født på Jøsås i 1798 og var sønn av Ole Halstensen Ulvilden og kone
Ingeborg Johannesdatter. I 1825 ble han gift med Sigrid Olsdatter Steinsvald, f. 1798,
etter at de året før hadde fått et barn sammen. Sigrid var trolig innflytter, for hun fin
nes ikke døpt i Verdal og heller ikke i folketellingene for 1801 og 1815. I 1832 var
de husmannsfolk i Bergstua. Når Sigrid døde er uvisst, men Arnt var enkemann da
han ble gift på nytt i 1843 med Anne Paulsdatter Sulstuen, f. 1819 i Skogn. (Anne
var søster til Guruanna, mor til Kristoffer Vestgård.) Ved giftermålet bodde Arnt på
Østnesvald, men de var inderster på Skavhaugg nedre da de fikk sønnen Ole samme
år, så de må ha flyttet dit seinere på dette året. Når de flyttet fra Skavhaugg er ikke
kjent, men det skjedde trolig sist på 1840-tallet. Seinere finner vi dem på Ådalsvol
len, der Arnt døde i 1861, mens Anne døde hos sønnen Ole i Nybygget i 1891.
Barn:
Bl'. Marta, f. 1824 på Nordsteinsvaid. Marta flyttet til Trondheim i 1856 og ble gift
Trondhjems Domsogn i 1 864 med enkemann og jektskipper Hans Kristian Nilsen,
56 år, født i Åfjord. I 1 865 bor de i Krambugaten sammen med to barn fra man
nens første ekteskap og fellesbarnet Mathilde Hansine på 2 år.
Marta hadde også ei datter i Verdal:
Cl 0 . Marit Johansdatter, f. 1842 på Efskindvald. Faren var gårdmannssønn Johan
Andersen Midtholmen. Marit ble gift i 1861 med Ellev Olsen Tømte
(Sundby), f. 1 839 på Tømte, sønn av Ole Hansen Tømte. Familien flyttet til
Trondheim i 1867. Marit var blitt enke i 1900 og bodde da i Øvre

----
151 H&FIS-A
----
Møllenberggt. 7. De fikk to barn mens de bodde i Verdal og åtte ble født i
Trondheim.
B2 1 . Ingeborg, f. 1 832 på Inndalsvald.Hun har fått attest til Trondheim i 1 855 og ble
gift i 1 858 i Vår Frue kirke med musketer Eilert Martin Wold, f. 1 838 i Trondheim.
I februar 1 860 fikk de ei datter, Ingeborg Eline. Så har Ingeborg dødd, for i okto
ber 1 862 ble enkemann og musketer Eilert Martin Wolg gift med Anna Kristine
Dahl fra Røros. I 1 865 bodde familien i Smedbakken 5 i Trondheim med tre barn,
deriblant også Ingeborgs datter. Smedbakken 5 ser ut til å ha vært leiegård for
vervede soldater, for i 1 865 bor det hele ti musketerer der, en av dem er Nils
Pedersen Holmli (Helgas), f. 1837 i Verdal.
B3 Z . Ole, f. 1 843 på Skavhaugg nedre. 11 871 gift med Karen Eliasdatter Volenvald,
f. 1 843, datter av Elias Pedersen Volenvald (Elias Volplassen). Ole var tjener hos
gjestgiver Mikal Sevaldsen i Sandvika i 1 865, seinere bodde de på Volplassen
før Ole kom til Nybygget som vegarbeider og fjellstuemann. Ole var på folke
munne mest kjent under navnet Ole Nybygget. De hadde tre barn. Se mer om
familien under Nybygget.
I 1865 bodde den før nevnte stedattera til Anders Skavhaug - Sirianna Olsdatter -
på gården sammen med ektemann Ole Au dingsen. De bodde i samme hus som kår
mannen Anders, og det er da rimelig å tro at de bodde på "Kårplassen". Anders
Skavhaug benevnes nemlig som husmann da han dør i 1871.
Ole Andreas Audingsen (1828-1920) og Sirianna Olsdatter (1837-1900)
Ole Andreas Audingsen var født i 1828 på Svenmngplass i Stod og var sønn av hus
mann Au dm Andersen og kone Ingeborg Enksdatter. Ved forskjellige anledninger er
Ole oppført skiftevis med Audingsen, Audensen og Andersen som etternavn.
Ole bodde på Skavhaugg nedre allerede da han i 1851 fikk barn med to jenter i
Inndalen. Og i 1858 fikk han barn med stedattera på gården, Sirianna Olsdatter
Skavhaug, f. 1837 i Molden, datter av Ole Johansen Molden og Anne Mana
Bårdsdatter. Sirianna flyttet til Skavhaugg nedre da mora ble gift for andre gang i
1845, med Anders Larsen Skavhaug.
Ole og Sirianna giftet seg i november 1859, og de bodde trolig som inderster på
Skavhaugg nedre fram til ca. 1870, muligens avbrutt av et kort opphold på en plass
under en av Inndalsgårdene, idet sønnen Oluf er oppført død på Inndalsvald i
desember 1865. I 1871 var Ole husmann under Ekren og i 1875 husmann i Dalen
under Vuku prestegard, samtidig som han var fergemann ved Holmen. I 1888 kjøp
te han Haugan i Vinne, gnr. 277, bnr. 8, og flyttet dit og tok Haugan som slektsnavn.
Han døde som kårmann på Haugan i 1920. Sirianna døde på Haugan i 1900.
Etterkommere av Ole:
Bl 0 . Sirianna, f. 1851 på Rotmoen, d. 1853. Mora var Beret Marta Johnsdatter, f.
1828, datter av husmann John Johnsen Rotmoen. Hun tjente på Garnes i 1865
og på Sogstad ved Levanger i 1 875, og der bodde hun også i 1900, som fat
tiglem.

----
152 H&FIS-A
----
B 2°. Sefanias, f. 1 851 på Indal vestre. Mora var Andrea Pedersdatter, f. 1 826, datter
av Peder Pedersen Indal d. y. Hun ble gift i 1857 med rydningsmann Kristian
Andersen i Lilleenget i Inndalsallmenningen (se mer der). Sefanias var tjenestegutt
på Kvernmoen i 1 865 og ble konfirmert fra Skavhauggvald i 1 867. I juli 1 873
utvandret han til USA under navnet Sefanias Olsen Kvernmo. I USA dreiv han som
sagbruks- og havnearbeider, deretter som farmer i Loveland, Washington i 25 år.
Gift med Petrine, og de hadde 9 barn. Sefanias døde i 1934 i Tacoma,
Washington, som S. O. Moe.
83. Anneus, f. 1858 på Skavhaugg. I 1875 bor han sammen med foreldra på plas
sen Dalen i Vuku. I juni 1885 druknet han under tømmerfløyting i elva Damån i
Hallen i Sverige. Han var ugift, men hadde en sønn:
Cl 0 . Severin, f. 1882 i Guddingan. Mora, Elen Birgitte Hansdatter Gudding, f.
1 858 i Vaterholmen, var datter av Hans Eriksen Gudding nedre. Hun ble gift
i 1 888 med Ole Petersen Tromsdal, og Severin vokste opp hos mora og ste
faren i Vester-Bollgarden og tok Balgård som etternavn (Ole P. Tromsdal ble
O. P. Balgård). Severin ble så gift i 1907 med Hanna Johannesdatter
Slapgård, f. 1884 på Slapgård, datter av Johannes Ellevsen Tromsdal
(Slapgård), og Gjertrud Johannesdatter Slapgård. Severin gikk på underoffi
serskole i Kristiania og tok eksamen i 1905. Men han var uheldig og mistet
en finger og fikk ikke fast ansettelse i militæret. Derfor bestemte han seg for
å utvandre, og i juni 1907, like etter at han og Hanna ble gift, seilte han
med båten "Tasso" fra Trondheim. Hanna ble igjen i Norge til 1 909, da reis
te også hun og sønnen Arne Sofus. De slo seg ned som formere i Blooming,
Saskatchevan, Canada, men bodde i seinere år i Beaubier, en prærieby i
samme distrikt. Severin døde i 1967, mens Hanna var hele 102 I/2 år gam-
B 2°
mel da hun døde i 1986. De hadde fem barn.
Oluf, f. 1860 på Skavhaugg. D. 1865 på Inndalsvald.
B 4 Oluf, f. 1860 på Skavhaugg. D. 1865 pa Inndalsvaia.
85. Oluf', f. 1 866 på Skavhaugg, d. 1964. Han ble gift i 1 896 med Oline Margrete
Andreasdatter Berg, f. 1867 i Levanger, d. 1944. Oluf Haugan var arbeidsfor-
mann ved jernbanen ved siden av at han var jordbruker på Haugan (han tok over
bruket etter faren ved kjøpekontrakt av 1 4. april 1 900, skjøte av 1 3. april 1 904).
Barn:
01°. Hanna Sofie, f. 1891 på Buran 1 Frol. Mora hennes var Karen Henriksdatter
Buran. Hanna Sofie bodde på Haugan i 1900. Hun hadde ei datter,
Olaug, f. 1912, med ungkar Henrik Hansen fra Frol, som hadde reist til
Amerika da barnet ble født.
C 2. Sofie Oline, f. 1 896 på Haugan. Hun ble gift i 1 920 med vegvokter Anders
Antonsen Nordli, f. 1 889 på Mikvold. Anders var sønn av Anton Andersen
Lerfald, f. 1 858 og Grete Olsdatter Valstcdvald, f. 1 862. De overtok Sofies
heim Haugan i Vinne, og fikk åtte barn. De døde i 1958 og 1953, hen
holdsvis 62 og 63 år gamle.
86. Johanna Marie, født julaften 1 871 på Ekrenvald, d. 1 908 i Sverige. Hun flyttet ti!
Nålden i Sverige 1 1 892, men ble gift i Trondheim i 1 893 med gårdbruker Jonas
Larsson Faxén, f. 1867. Mannen døde av en leversjukdom i 1897, og i 1900


----
153 H&FIS-A
----
bodde Johanna Marie i Faxelven i Nåsskott i Jåmtland sammen med sønnen Lars
Hugo, f. 1 893 i Nåsskott.
87. Anna Augusta, f. 1876 på Dalen. Att. til Frol i 191 1 med sin tilkommende Peter
Agesen Holmen, f. 1865 på Lyngsholmen, d. 1949 i Frol. De var brukere på
Holmen u. Salthammer og fikk 3 barn. Anna Augusta hadde også ei datter før hun
ble gift - Signe Oline, f. 1 903 på Haugan. Faren var smed Gustav Andersson fra
Nålden i Jåmtland.
Vi kjenner ikke til andre som har bodd på Kårplassen eller på andre plasser under
Skavhaugg nedre etter at Anders Skavhaug døde.
SKAVHAUGG

----
154 H&FIS-A
----
NOTER
Om Beret Dillan, se artikler i Verdal Historielags Årbok 1 982, s. 88, og Årbok 2004, s, 2 1 1 .
2 homestead [houmsted] [eng., eg. 'hjem, boplass'), i USA navn på små jordeiendommer, som har særskilt lov
beskyttelse. Ved en forbundslov av 1 862 fikk enhver som var amerikansk borger eller hadde søkt borgerrett,
på visse vilkår rett til å få gratis av Unionens jord et areal på 1 60 acres (647 dekar). Etter 5 år fikk nybygg
geren full eiendomsrett til sitt homestead. (Kilde: Store Norske Leksikon).
; Opplysnmger fra Gunn Marslett, Hemmestad, Borkenes i Kvæfjord (etterkommer av Ole Mikkelsen).
4 Kilder: Bygdebok for Sparbu og Ogndal, "Hodalsætta", kirkeregnskap for Vinne kirke.
5 Kilde: Nordre Trondhjems Amtstidende.
4 Kilde: Johan Weisæth: Litt om fanejunker Arnoldus Andreassen Moxness og hans etterslekt. Utgitt 1 977.
7 Jfr. skifte 4.8.1899.

----
155 H&FIS-A
----
INNDALSGARDENE


----
156
----


----
157
----


----
158 H&FIS-A
----
INNDAL VESTRE
GNR. 222
Innddl Vestre 1929. Foto. Henning Andersson
Gården er også kak Inndal nedre, og i lokalmiljøet brukes mest "Nistu'".
Eierforhold:
Kronen ble eier av gården rundt 1650. Men i 1728 kjøpte rektor mag. Nils Krog den
for 71 riksdaler og fikk skjote 22. juni 1731. Gården ble nå propnetærgods, og fra
1763 ble den og de to andre Inndalsgårdene deler av Værdalsgodset, seinere A/S
Værdalsbruket, og tilhørte dette fram til Verdal kommune solgte bruket i 1912. Da
ble gården med et tilliggende skogareal og husmannsplasser unntatt fra salget.
Grensene ble fastsatt ved skylddelingsforretmng av 31. oktober 1914. Kristoffer
Mikalsen Indal kjøpte så gården av Verdal kommune i 1918 for kr 8000,-, skjote dat.
22. april 1922.
I gammel tid hadde gården, sammen med Inndal mellem, seter på Indals-Feren,
som lå ved Indalsbekken i sørenden av Kråkfjellet. Seterdrifta opphørte rundt 1800.
Sommerfjøset lå utpå "Nistuemnan", nesten ved eiendomsgrensa mot Garnes.
Den "gamle" Jamtlandsvegen, som var ferdig i 1798, gikk gjennom gardsplassen
på Inndal vestre fram til 1865, noe som førte til stor gjennomgangstrafikk av jamter,
og som på de andre Inndalsgårdene var det jamtstaller på gården. En bit av denne
vegen er fortsatt adkomstveg til gården.


----
159 H&FIS-A
----
1
* ,
iÅ\
•
1
\ \ J /
I i AVSL
T i I'
På hengebrua over Inna nedenfor Nistu (Inndal vestre) i 1923. F.v. Oline Garberg med melkespann, gutten i mid
ten er Ivar Indal, og til høyre Ingeborg Indal på Inndal øvre med melkemugge. Bak skimtes så vidt Erling Garberg.
I bakgrunnen til høyre Nistu'. Det lille huset til venstre er Nistusmia. Bildet er tatt av Anton Stornes, som var på
besøk fra Amerika.
Etter unionsoppløsninga i 1905 var et infanterikompani stasjonert på gården som
grensevakt i de spente septemberdagene før Karlstadforliket var bragt i orden.
I 1920 ble det bygd hengebru over Inna like sør for gården. Før den tid måtte folk
og varer fraktes over elva i en kasse som hang i en lauparstreng, eller stake seg over
på flåte, dersom vannføringa i elva ikke var så lita at de kunne vade over. Ved Reiren
var det vadested over mot Inndal østre. Lauparstrengen eksisterte allerede før 1900.
Det går fram av referat fra møte i herredstyret 17. desember 1900, der det ble bevil
get fem kroner pr.år "indtil videre" til vedlikehold av lauparstrengen ved Inndalen.
Hengebrua ble åpnet 6. juli 1920, og det ble omtalt i lokalavisa på følgende måte:
En kabelbro er bygget over Inna ved Indalen. Den blev tat i bruk tirsdag den 6te juli.
Som prøve paa broens bæreevne stod 30 voksne mennesker paa den. Broen er bygget
av hr. Martin Sagmo, Vuku. Av de 6 kabelbroei; som er bygget i Verdalen, er broen
ved Indalen den sværeste. Den har kostet 4000 kroner

----
160 H&FIS-A
----
Hengebrua gjorde tjeneste til den ble ødelagt av storm i 1958. Den ble avløst av den
nåværende vegbrua lengre vest året etter, og først da ble det mulig å komme over til
sørsida av elva med bil.
Fra 1787 og fram til i dag er registrert 9 brukere/oppsittere på gården:
Ando Nilsen Indal (1760-1832) og Marta Olsdatter (1763-1848)
Ando Indal var født på gården i 1760 som sønn av den fornge brukeren Nils Andosen
Indal (Follo) og kone Mant Bårdsdatter.
I 1787 fikk Ando bygselbrev av Johan Widerøe Thonning, som da var gårdeier.
Bygselbrevet lod som følger:
"Jeg Johan Widerøe Thoning, gjør hermed vitterligt:
at have stædet og jæstet, ligesom jeg hermed stæder, bøxler og jæster til Corporal
Andohr Nielssøn Indahlen 1 Øre 8 Mkl: Landskyld og Bøxel, samt aparta Bøxel 10
Mkl: uden Landskyld udi Gaarden Indahlen, i Wærdahls Fogderie og Ditto
Præstegjeld heliggende, og hvorafhan Bøxelen, ifølge Loven, til mig betalt kaver; Thi
skal han for Livets Tid ny de, bruge og besidde bemeldte 1 Øre 18 Mkl: udi bemeldte
min Gaard Indahlen med de dessen til- og underliggende af Ager og Enge, Skov og
Mark, intet undtagen som denne Gaards Deel tilligger og af Gaardens fornge Beboer
Niels Indahlen været brugt og Gaarden med Rette tilligge bør, imedens og al den Stund
han deraf aarligen og i rette Tid betaler de Kongelige Contnbutioner; yder sin
Landskyld i rette Tiid; kolder Gaardens Huuser med Gjærder udi forsvarlig Stand,
Hævd og Rydning; rydder og forbedrer Jorden; forsvarer dens Lejemaal; Skoven ei til
Upligt hugger eller forhugge lader; ingen Huusmænd eller Inderster indtager uden
min Tilladelse; iche Høe eller Halm fra Gaarden bortsælger, og ellers i alle Maader
udviiser Hørighed og Lydighed, skikker ogforholder sig, som Loven enhver Leilænding
foreskriver; Ligesom han og, ved Publication af denne Bøxelseddel, betaler til
Tronhjems Tugt- og Verk-Huus 18 s; Alt under denne hans Fæstes Forbrydeise. Til
Stadfæstelse udgives denne Bøxelseddel under min Haand og Seigl-
Tronhjem, den Bde Februarii 1787.
Joh: W: Thonning. (L:S:)
Jeg tilstaaer hermed, at have imodtaget Bøxelseddel af samme Indhold, hvilken jeg
lover med al Hørsomhed udi eet og alt at efterkomme. - Thjem, den Bde Febr: 1787.
A: Indahl, Corporal ved det Sneeaasiske Compagnie
Like etter ble han nok forfremmet, for Ando titulerte seg som sersjant da han ble gift
i 1789 med Marta Olsdatter Sør-Steine, f. 1763. Hun var datter av Ole Olsen Sør-
Steine (fra Melby) og kone Gollaug Olsdatter.
For de brede lag er Ando Indals navn i ettertid mest kjent som forfatter av visa om
Garnesmordet, og lokalt også som fadder til en veg i byggefeltet i Garnesmarka.
Mindre kjent er det kanskje at han i tillegg til at han var gårdbruker, også hadde andre
verv og oppgåver. Han var som nevnt militærutdannet, og som befalingsmann var han
i tjeneste under "kommandotida" 1807-1814.
HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND A

----
161 H&FIS-A
----
De fleste av Værdalsgodset skiftende eiere bodde i Trondheim, men hadde full
mektiger eller "tilforordnede", som de ble kalt den gang, i Verdal. På Thonnings tid
var Ando Indal en slik tilforordnet, og kanskje var han ikke så populær hos de andre
leilendingene i bygda av den grunn. Et eksempel på dette skulle gå fram av følgende
brev fra fra Ando til Thonnings fullmektig i Trondheim, Roshauw, levert under et
besøk i Trondheim i 1804:
Welædle Hr. Roshauw.
I dag tør ieg ey lade nogen mig se udi Hr Thonnings gaard i Byn, men ieg f ordlister
mig nu at lade mig anmeldejor Dem med disse Enfoldige Linier om Dem kunde for
høre hos Deres Herre at ieg kunde jaa saa mange Tønder Korn at ieg kunde hiælpes
til Udsæd og ved min Hjemkomst lade same forby tes ofTndenlandsk Korn. Skulde ey
saadant kunde ske maa ieg sige som tilforn det er mig ey mer mulig at stride for mit
fattige Huses tilstand mer. Dog Gud ske tak ieg er ey yderligere komen udi nogen
Mands Bog saa ieg komer vel ganske vel derifrå. Men forbandet være alle onde
Menesker som har dene Gangforvoldet mig stor bekømringer denne Gang: faar ieg
et übestemt Svar enten muntlig (uleselig). Deres umage skal aligevelfor
skyldes.
Den Mandfra Sul som agter at bøxle Østergaard maa ey slippe ifrå lettere end 150
men ieg haaber Dem lader mine ord og navn forties. ieg haaber nu denne gang at
tale muntlig med Dem om mange ting. forlad min enfoldige Skrift denne gang paa
dette Sted.
Deres underdanigste samt pligtskyldigste tilforordnede.
A. Indahl.
Trondhjem den 29 Martti 1804.
Skrivet viser kanskje også at Ando Indal allerede da sto seg dårlig økonomisk. Av for
skjellige årsaker såtte han seg i stor gjeld som han sleit med hele livet. Et eksempel
finner vi i pantebok litr. D (1800-1812) for Stjør- & Verdal sorenskriverembete, fol.
284:
Jeg underskrevne Andoe Nielsøn Indahlen tilstaar og herved giør bekiendt: at da Hr:
Major Elling Lyng under 25de Februarii sistledende ved Lovlig Executions Forretning
efter Nams Dom for 118 rd 3ort, haver erholdet udlæg i følgende mine Løsøre-
Effecter paa Gaarden Indahlen nemlig: 1 tre Etage jern Kakkelovn med Træefod og
jern Rør i Daglig Stuen, 1 toe Etage jern Kakkelovn med Træefod og jern Rør i Side-
Kammeret, 1 toe Etage jern Kakkelovn med Træefod og jern Rør i den østre Stue, 1
Kaaberkiedel 2 Bpd: 22 Mark; 1 Do 1 Bpd 14 Mark; Samt 11 skriver elleve Kjør; og
Velbemelte Hr Major Lyng efter min Anmodning, i min nu trængende Forfatning
haver overladt mig til brug disse ham udlagte Effekter og Kreature;
Saa er det jeg herved tilstaar at være Hr Major Lyng skyldig forbemelte 118 Rdr
3ort, samt for denne Obligations Bekostning, som han har betalt, 3 Rdr 12 skil:
Tilsammen et Hundrede, Tyve og en Rigsdaler tre Ort tolv Skilling hvor af jeg, til de
Tiider Plakaten af 13de Martii 1782 befale svare Lovlig Renter 4 proCento aarlig,
INNDALSGÅRDENE

----
162 H&FIS-A
----
fra Executions Dagen den 25de Februarii sidstleeden.- Til Sikkerhed for denne
Summa med paaløbende Renter, pantsætterjeg til Hr Major Lyng med første Prioritet
forestaaende Specificerede og til ham ved Executions Forretning udlagte Fffecter og
Kreature, Ligesom ]eg og herved forbinder mig til hvad leg inden Executions
Forretmngen har vedtaget: At Pantet i Ulykstdfælde bliver for min Regning, og der
som nogen af de her Pandtsatte 11 Kiør skulle frakomme, skal Hr Major Lyng have
Adgang til Sin Betaling i de øvnge, indtil det her benævnte Antall saavelsom til hvad
viiderejeg der eller eiendes vorder-
Tillige forbinder mg mig at betale Capitalen med paaløbne Renter efter sex Ugers
foregaaende Opsigelse fra en af Sideme, og dersom fuld Betaling ikke skeer efter at
'denne Opsigelses Tid er udløbet, giverjeg herved Hr Major Lyng frie Raadighed uden
videre Søgsmaal at stille Pantet til Auction paa min Bekostning og der af giøre sig
betalt.-
Bekræftes under min Haand og Signet samt 2de Maznds Undersknvt til Vitterhghed.-
Moe den 26de Martii 1805.- A. Indahlen.
Til Vitterlighed underskriver Ole Baarsøn Hage m:p:P: (LS) Jacob Balgaard (IS)
Økonomien ble sikkert ikke noe beclre da Ando i 1806 mistet de tre hestene sine av
en smittsom sykdom, jfr. utskrift av tingbok (justisprot.) nr. 22 (1803 -1807) for
Stjør- og Verdal sorenskriverembete; fol. 342:
Aar 1806, den 15de Augusti, blev det ordinære Sommer- Sage- og Skatte-Ting for
Wærdalens Tinglaug, Dagen derpaa, den 16de Augusti, continuerede Sommer- Sage
og Skatte-Tinget for Wærdalens Tinglav Afskediget Segiant Andohr Ingdahl, mødte
for Retten og tilkjendegav, at han imellem lde April og 13de Maji dette Aar havde det
bedrøvelige Uhæld at miste hans ejende 3de Brugsheste, hvoraf de 2de kostbareste
kreperede af sig seiv, men den 3die og ringeste Hest maatte han lade ihjælskyde, saa
som han var forvisset om, at den ellers, ligesom de 2de førstbenævnte Heste, havde
kreperet af sig seiv Komparenten fremstillede i Hensigt til et lovhgt Tingsvidnes
Erhvervelse de 2de goede Gaardemænd, nemlig hans Naboer Elling Pedersen Ingdahl
og Peder Pedersen Ingdahl, hvilke han begjærede maatte under Eed forklare, ej ale
ene Maaden eller Aarsagen hvorfor at bemældte 3de Heste bleve ham berøvet, men
og hvad de ansaae enhver Hest i sær at være væra, altfor at Komparenten kan erhol
de den ham efter det Anordnede tilkommende Godtgjørelsefor det lidte Tab, der saa
megetmere varføleligt og betydeligt da Tabet blev ham tilføjetjust ved den Aarets Tid,
da hans ej übetydelige Vaaraansdrivt stoedfor Haanden.
Derhos tilkjendegav Komp. videre: at han ej har kundet tilveiebringe den befalede
Attest fra vedkommende Dyrelæge i den Tid Ulykken indtrefte saasom ingen saadan
var atfinde ved bemældte Tid.
De fremstillede 2de Vidner bleve betydede Eedens Vigtighed, den de før var velvi
dende, desuden advarede om at vidne efter deres Samvittighed og bedste
Overbevusning, hvilket de lovede og bekræftede med deres korporhge Eed efter Lovens
Eorskrivt, og hvorunder de forklarede:
Som nærmeste Naboer til Sergeant Ingdahl og forbunden med denne i daglig
HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND A

----
163 H&FIS-A
----
Omgang, vare Vidnerne meget i hans Huus især imellem den 7de April og 13de Maji
d: A:, saasom de vare vidende at de 3de Heste Sergiant Ingdahl var ejende og hvor
aj den eene var en Hoppe, alle havde bleven bejængte med en vis Sygdom, derfore
kom Vidnerne meget übekjendt og farlig, eller smitsom, og de saakaldede Snive,
havde den Formeening at det maatte være den saasom Hestkreaturene vare opsvul
mede og havde faaet endeel store Knuder i Kjødet, især i Brystet og ellers nogle min
dre tilgrændsende Knuder over den øvrige Krop, ligesom blev Sergiant Ingdahl berø
vet først en Lysbrun Hest, 15 a 16 Aar gammel, som Vidnerne anseer i det mindste
værd 33 a 34 Rdr, dernest en mørkbrun Hest Celler Vallak, ligesom den først
bemældte:) der var 7 Aar gammel ogfuldkommen værd 40 Rdr, hvilke 2de Heste kre
perede i Stalden, og endelig en sort Hoppe, 8 Aar gammel taxeret til 35rdr, der, i deres
Nerværelse blev ihjælskudt efter at de havde befunden Samme, ligesom de 2de før
ste, færdig at krepere at sig seiv. Enhver Gang Vidnerne inden omforklarede Tid,
besaae Hestkreaturene ansaae de det for en reen Umuelighed at anvende nogen nyt
tig Kuur til Sygdommens Udryddelse og de have ladet sig berette af Ingdahl at den
antagne Dyrelæge her i Egnen da var fr av ærende i andre Egne. Tillige bekræftede
Vidnerne at alle 3 Hestene bleve - dog Huden aftruken - nedgravne i Jorden ihvor
vel man endda havde den kolde Aarets Tid. Og hvad Sergiant Ingdals oeconomiske
Forfatning angaar, da erklærede de: at Uhældet blev dobbelt ynkværdigt, ved det at
hans Armod og Fattigdom findes vitterlig over det heele Præstegjeld.- Videre havde
Vidner ej at forklare, men de bleve demmitterede og hvorefter Ingdahl begjærede det
Passerede beskreven meddeelt.-
Da Ando døde i 1832, var boet hans grundig fallitt, med en underbalanse på 226 spe
sidaler og 3 skilling.
Etterkommere:Samme år som han ble gift, hadde Ando en sønn utenfor ekteskap
med Beret Andreasdatter Guddingsvald (Lunden), f. 1756:
B°. Andreas, f. 1789. Han vaks opp hos mora, som ble gift med Bård Jensen
Guddingsvald i 1792, husmann under Lunden. Andreas ble gift i 1813 med
Petronella (Nella) Pedersdatter Guddingsvald, f. 1 788. De var husmannsfolk under
Guddingan (på Brubakken) og hadde ei datter:
Cl. Beret Marta, f. 1815 på Melbyvald. Gift i 1847 med Anders Olsen Sør-
Ando og Beret hadde åtte barn, alle født på Inndal vestre
Bl . Marta, f. 1 789. Marta var ugift, men hadde to barn. Hun døde hos sønnen Elias
Olsen i Sor-Steine i 1863.
Cl o .Elias Olsen, f. 1809 Inndal vestre. Faren var Ole Larsen Skavhaug på
Skavhaugg nedre. Elias, som kalte seg Skavhaug, ble gift i 1 830 med Anne
Marta Kristoffersdatter Steine, f. 1 804 i Holmen, datter av Kristoffer Olsen
Holmen og Annejonsdatter. Elias var gårdbruker i Sør-Steine fra 1 835 til han
døde i 1 866.

 

----
164 H&FIS-A
----
C2°.Beret Olsdatter, f. 1817 på Inndal vestre. Også her ble Ole Larsen
Skavhaug, som da var en gift mann, innsatt som far, men protesterte mot far
skapet (se mer om dette under Skavhaugg nedre). Om Beret kan her nevnes
at hun i 1 843 fikk sønnen Sivert Olsen med Oie Arntsen på Inndal mellom,
og i 1 849 ble hun gift med gårdbruker Andor Mikkelsen på Skavhaug øvre
og fikk sju barn med ham. Se mer om dem der.
Beret, f. 1790. Hun ble gift i 1816 med sersjant John Mathisen, f. 1781 på
Melen, sønn av Matias Steffensen Melen og hustru Johanna Johnsdatter Midt-
Hellan. De fikk seks barn. John Mathisen døde i mars 1 838, det står i kirkeboka
B 2
at han ble funnet ihjelfrossen på vegen. Det er fortalt at familien bodde på
Rotmoen på denne tida, og at John fraus i hjel da han var på heim etter et drik
kekalas på en av Inndalsgårdene. Han ble funnet i vegsvingen vest for Rotmoen.
Beret døde som legdslem i Breding i 1 878.
Beret hadde et barn før de ble gift:
Cl ° Ole Gundersen, f. juiaften 1 809 på Inndal vestre. Faren var reservekorporal
Gunder Dehli fra Snåsa. Dette var som kjent i den såkalte "Kommandotida",
og det er da nærliggende å anta at soldaten var yrkesbror av Ole Larsen
Skavhaug. Ole fikk attest til Overhalla i 1853, som tjener på Ålhus. Siden
ukjent.
Og Beret og John Mathisen fikk seks barn:
C2.Jonetta, f. 1816. Hun ble konfirmert i 1832 og gift i 1851 med Elling
Haldorsen Sehm, f. 1823 på Råa, d. 1908 på Fleskhusvald. De var hus
mannsfolk bl. a. på Nordbakken under Fleskhus lille, der Jonetta døde i
1 861 . De hadde et barn i lag allerede i 1 847, og fikk to barn etter at de
ble gift.
C 3. Marta, f. 1818. Hun ble gift i 1 847 med John Iversen Ekren, f. 1816. De
var husmannsfolk på Ekersveet og Lundskinvollan og hadde sju barn. John
døde på Ekrenvald i 1898, mens Marta døde i Fara i 1910.
C 4. Andreas, f. 1821. Han ble gift i 1847 med Karen Halvorsdatter Indal, f.
1823 på Melbyvald. Hun var datter av Halvor Pedersen Melby og kone
Sigrid Larsdatter Inndalsvald (Bergstua). De var inderster på Sneppen under
Inndal meilem i 1865, og husmannsfolk uten jord på Kvelstadmelen i 1875.
Andreas døde på Kvelstadmelen i 1890. I 1900 bodde Karen i
"Karenstuggu" ved Kvelstad, og døde på Kvelstadnesset i 1919. De hadde
sju barn.
C 5. Mikal, f. 1 826. Mikal var ugift, og der er anført at han var "noget sindssvag
fra barndommen". I 1 865 var han gårdskar i Lundskin, i 1 875 bodde han i
Vester-Guddingan på fattigkassens regning (da har han fått betegnelsen "tul
ling"), i 1 891 var han på legd i Reppe, og da han døde i 1 894, bodde han
i Mønnes, men døde på Levanger sykehus av dysenteri.
C 6. Nikolai, f. 1830. I 1849 flyttet han til Trondheim under navnet Nikolai
Johnsen Levring, så han var antakelig tjener i Levringan før han reiste ut. I
1856 ble han gift i Trondheim domkirke med Ingeborg Magdalene
Johannesdatter Carlvig, f. 1816. Nikolai koller seg Johnsen Mathisen ved gif-
HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND A

----
165 H&FIS-A
----
termålet. 1 865 bor kona hos sin mor på Øvre Boklandet (se nedenfor) under nav
net Malene Mathisen, men det er ukjent hvor Nikolai holder til akkurat da. Men i
1 875 finner vi dem i Prestelv i Nord-Varanger, og Nikolai er fabrikkarbeider. Som
tjenestepike har de ei jente fra Verdalen - Liva Eriksdatter, f. 1 840 på
Hallemsvald. Hun har fått attest til Vardø i 1 876. Så vidt vi kan se hadde ikke
Nikolai noen etterkommere.
C 7. Marit, f. 1 835, d. 1 908 i Tromsø. I 1 863 er hun meldt flyttet til Trondheim,
og i 1 865 er hun tjenestepike hos enke, handlerske Karen Karlvig på Øvre
Boklandet 64. Sammen med Marit bor også hennes fire år gamle datter
Marie Berntine Dahl, f. 1861 i Trondheim.
Før hun ble gift hadde nemlig Marit to barn. Det første barnet til Marit var
Johan Martin Agesen, f. 1 854 i Breding. Faren var Age Jeremiassen Mønnes,
seinere Skavhaug. Johan Martin bodde hos faren på Skavhaugg i 1 865 og
tok også Skavhaug som slektsnavn. Vi finner ham igjen som gårdbruker på
Holmsveet vestre og Lyng mellom østre (se mer om ham under Skavhaugg
nedre og i "Heimer og folk i Stiklestad"). Faren til Marie Berntine Dahl var ser
sjant Lars Eilertsen Dahl, ytterligere data på på ham er ukjent.
Marit ble gift i 1 874 med bryggemann og enkemann Georg Theodor
Johansen, Tromsø, f. 1 829, og de fikk to døtre, Oline Georgine og Karen,
begge født i Tromsø. I 1 875 bor de i Bakkegaten 65 i Tromsø.
I 1 900 losjerer Marit i Storgaten 65 b, Tromsø, sammen med døtrene Marie
Dahl, som er ugift lærerinne, og Oline Johansen. Marit er oppført som gift,
men mannen mangler, og hun forsørges av dattera Marie, det tyder på at man
nen ikke lenger lever. Dattera Karen Johansen, f. 1 877, ble for øvrig gift i
1 898 med en utflyttet verdaling; garvermester Peter Andreas Olsen Næsvofd,
f. 1868 på Verdalsøra. Han var sønn av strandsitter og fisker Ole Ellevsen
Mikvollvald og kone Beret Taraldsdatter Næstvold, og flyttet til Tromsø i 1 890.
Der overtok han garveriet til sin morbror Petter Andreas Taraldsen Næsvold, f.
1827 på Nestvold. I 1900 bodde de i Nordre Strandgate, Tromsø. De fikk
fem barn og har stor etterslekt i Tromsø. Mannen døde i 1932 og Karen i
1956.'
Ole, f. 1792. Han ble gift i 1 849 med Beret Olsdatter Solberg, f. 1 807. Neste
bruker.
Nils, f. 1794. Han ble gårdbruker på Hellem på Røra og ble gift med Elisabet
Hansdatter, f. ca. 1792.
B 5
Lars, f. 1 797. Vi veit ikke så mye om Lars, men av div. rettsprotokoller går det fram
at han tjenestegjorde i fem år som ridende jeger ved Sneaasenske kompani og
deretter i seks år som landvernssoldat. I 1 826 ble han arrestert og tiltalt for for
brytelse i Trondheim. Dette går fram av en rettssak dette året, der Lars rett nok bare
var innkalt som vitne. Hva forbrytelsen hans bestod i, er ukjent. Men i 1 837 ble
han dømt ti! åtte måneders straffarbeid i Trondhjems tukthus for heleri. Når og hvor
han døde, er ukjent. Han var trolig ugift, men hadde en sønn utenfor ekteskap:
Olaus, f. 1 825 på Stiklestad. Mora var Marit Larsdatter. Ingen opplysninger ellers.
Marta Andrea, f. 1799, d. 1800.
Bo

 


----
166 H&FIS-A
----
87. Sirianna, f. 1799, tvilling med Marta Andrea. Hun ble gift i 1821 med Peder
Pedersen Indal, f. 1792, bruker på Inndal mellem (se mer om dem under denne
gården).
88. Bård, f. 1 806. I likhet med to av brørne sine kom også Bård på kant med loven,
og sonet dom i Trondhjems tukthus i 1 832. Forut for det hadde han to barn med
Inger Paulsdatter Rosvoll, som vi savner opplysninger om. Det første barnet, dotte
ra Marta Andrea, ble født i 1 828. Hun ble gift i 1 853 med Lorents Johannessen
Bjartnesvald. De var brukere i Bjartnesmarka fram til Verdalsraset i 1 893. Da ble
husene omflødd av leire og ødelagt, og de flyttet til Tinden. De bukte Stenersen
som etternavn. Det andre barnet, sønnen Johannes, ble født i Asen i desember
1 829 og døde også der i januar året etter. Bård døde ugift på Inndal vestre i
1833.
Etter at Ando var død, hadde enka Marta Indal gården fram til hun døde i 1848, men
det var trolig sønnen Ole Andosen som dreiv den.
Ole Andosen Indal (1792-1870) og Beret Olsdatter (1807-1872)
Ole Andosen Indal var den eldste sønnen til Ando Indal. Han dreiv trolig gården
allerede fra den dag faren døde, seiv om det ved skifte etter mora i 1848 ser ut til at
det er henne som har stått som bruker i navnet til hun døde. I likhet med tre av sine
søsken måtte også Ole sone straff i Trondhjems tukthus for lovbrudd. Han levde som
ungkar til i 1849, men da ble han gift med Beret Olsdatter Solberg, f. 1807 på Solberg
av foreldre Ole Johansen Solberg og kone Malena Andersdatter.
I 1859 overlot Ole Andosen bygselen av gården til Olaus Olsen Folioen og ble kår
mann. Han døde på Inndal vestre i 1870 og Beret samme sted i 1872. De hadde ei
datter:
81. Anne Marta, f. 1851 på Inndal vestre. Etter at foreldra var død, flyttet hun til
Solberg og var tjener hos onkelen til mora, Martinus Solberg, og bodde der både
i 1875, 1891 og 1 900. Hun døde ugift på Hestegrei i 1 925, som Anna Marta
Hestegrei.
Olaus Olsen Lyng (1824-) og Beret Pedersdatter (1822-1872?)
Olaus Olsen var født i 1821 på Follo av ugifte foreldre Ole Larsen Follo og Anne
Knstoffersdatter. Han var tjener på Lyng da han ble gift i 1848 med tjenestejenta på
gården, Beret Pedersdatter Lerfald, f. 1822 på Leirfall. Hun var datter av Peder
Pedersen Lerfald og kone Ingeborg Ellmgsdatter, som. var husmannsfolk på Sørmarka
under Leirfall vestre.
Olaus og Beret var inderster på Nord-Lyng til de ble bygselfolk på Inndal vestre i
1859. De fikk åtte barn, og var på gården fram til 1867, da bygselen ble overtatt av
Johannes Hagensen.
Familien har flyttet fra Verdalen til Øvre Stjørdal og bosatt seg på Boraas i Hegra.
Utflyttinga er registrert her 28.12.1874, men i mnflyttingsprotokollen i kirkeboka for
Nedre Stjørdal er det i 1875 innført at hele familien flyttet til Haabet i Nedre Stjørdal
HEIMER OG rOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND A

----
167 H&FIS-A
----
i 1872. I protokollen ser det ut å være tilfoyd at Olaus er enkemann, og kona Beret
er overstroket, så hun må da være dod mellom 1872 og 1875. Ved folketellinga 1875
bor Olaus og fem av barna samt mora hans på Haabet. Han benevnes som forpakter,
og yngste dattera Sofie står for husholdet. Etterpå har vi ikke funnet noe mer om
Olaus.
Barna:
81. Anna Otelie, f. 1848 på Nord-Lyng. Gift i 1878 med bakermester Albert
Kristoffersen, f. 1 828 på Hitra. I 1900 bodde de på Stokmoen i Stjørdal med tre
barn.
82. Juliana Paulina, f. 1850 på Nord-Lyng. Konfirmert i Vuku i 1866 som Juliane
Pauline Indal. Av kirkeboka for Nedre Stjørdal går det fram at hun ble gift i 1 875
med landhandler Sivert Danielsen Bang, f. 1 848 i Nedre Stjørdal. Hun døde i
februar 1 898. De bodde på Ole Vigs Minde.
83. Marie Birgitte, f. 1851 på Nord-Lyng. Konfirmert i Vuku 6. oktober 1867 som
Maria Birgitha Indal. I konfirmasjonprotokollen er tilføyd: Stordalen. Att. 25/12-
74.
84. Elen Kristine, f. 1 854 på Nord-Lyng. Konfirmert i Hegra, men ellers ingen opplys
ningen
85. Sofie Margrete, f. 1 856 på Nord-Lyng. Konfirmert i Hegra, og i 1 875 er hun hus
holderske hos faren. I 1891 bor hun i Trondheim, g. m. oppsynsbetjent Anders
Larsen Tasknes, f. 1 854 i Surnadal, og de har to døtre da.
86. Bernt Oluf, f. 1 860 på Inndal vestre. Død der i mars 1 866.
87. Anna Oline, f. 1863 på Inndaf vestre. I 1900 bodde hun hos søstra Anna på
Stokmoen og kalte seg Oline Lyng, og var offentlig understøttet. Hun døde i 1 909
av epilepsi. I kirkeboka er hun oppført som sinnssyk.
88. Bernt Oluf, f. 1866 på Inndal vestre. Oppkalt etter sin avdøde bror. Bodde hos
faren på Haabet i Stjørdal i 1 875. I 1 892 utvandret han til Chicago, og ble gift
der med norskfødte Gjertrud. De hadde to barn. Se Skogn XII, s. 1 95. Han hadde
en uekte sønn iTrondheim:
C 7. Georg Albert Lyng, f. 1 886, d. 1 970, murmester, g. m. Brita Henny Lundin.
Einar Musum skriver i Verdalsboka bd. V at Johannes Hagensen fra Frol bygslet går
den i 1867 og hadde den i to år. Men det er neppe den rette Johannes Hagensen han
nevner. Ut fra opplysmnger som er kommet fram i seinere tid, synes det som det er
Johannes Hagensen fra Bruplassen under Rmdsem i Vinne som var på Inndal vestre
i de åra. 3
Denne Johannes var født i 1821 på Haug av ugifte foreldre, enkemann Hagen
Paulsen Rosvold og Magnhild Embretsdatter Haug. Faren var forovng født i 1790 på
Sundlo, Skogn, og ble gift i 1816 med Anne Olsdatter Prestegard, f. 1791. Hun døde
allerede i 1817 etter at de hadde fått dattera Gurianna, født på Rosvold i desember
1816. Gurianna ble forøvng gift i 1836 med Lars Andersen Jøsås, og de var bygsel
INNDALSGÅRDENE


----
168 H&FIS-A
----
folk i Øster-Jøsås 1835-1848. Hagen Paulsen giftet seg for andre gang i 1830 med
Anne Pedersdatter Hallem, f. 1799, og de fikk sønnen Petter samme år. Familien flyt
tet i 1837 fra Hallemsvald til Nærøy prestegjeld, der de ble husmannsfolk på Indre
Laugsjøen (Nærøy Bygdebok, bd. V).
Mora til Johannes ble gift i 1824 med Peder Olsen Tromsdal, og de var brukere i
Tromsdalen søndre i noen år først på 1830-tallet og siden husmannsfolk under
Sundby, der hun døde i 1848.
Johannes Hagensen ble gift i 1846 med Hisabet/Lisbet Mortmusdatter, f. 1823 på
Øver-Sende, og de var husmannsfolk under Molberg, Balhall og Rindsem før de kom
til Inndal vestre. Etter det korte oppholdet på Inndal flyttet de tilbake til Vinne og ble
husmannsfolk på Olderbakken under Hallan mellom. I 1876 flyttet de til Bervrnvald
i Skogn og var husmannsfolk der til de utvandret til West Salem, Wisconsin, i 1883.
De kalte seg Hallan da de reiste, men i Amerika kalte de seg Indahl.
Lisbet døde i La Crosse, Wisconsin i 1899 og Johannes i 1911.
De hadde åtte barn:
Bl . Martin, f. 1 847 på Molbergsvald. Utvandret til West Salem, Wisconsin, i 1 870
som Martin Indal. Sammen med 268 andre utvandrere, av dem en rekke verda
linger, gikk han om bord i barken "New Brunsvick" i Namsos 1 2. mai og ankom
Quebec i Canada først den 28. juni. Om reisa står bl. a. følgende å lese (over
satt fra eng.) på den amerikanske nettsiden Norway Heritage.com: " Det var
utbrudd av meslinger og kopper (smallpox) om bord. Da skipet ankom karantene-
stasjonen på Grosse Ile, var 40 av
passasjerene syke og ble satt i
land. Det var en fødsel og fire
dødsfall under overfarten". Martin
ble gift i La Crosse i 1 890 med
enke Karoline Berg, f. 1858 på
Kvamsvald i Verdal. Karoline
hadde vært gift med Marius
Johansen Berg fra Nordbergsvald
(Kriken) og utvandret til La Crosse i
1882. De fikk ei datter i 1891.
Opplysninger tyder på at Karoline
døde allerede i 1 891 og at dotte
ra døde i ung alder, for Martin
bodde alene ved folketellinga i
Barken "New Brunswick", som Martin og Hans Indal
emigrerte med fra Namsos i 1 870. Her ligger båten
for anker på havna i Namsos.
1900, som farmarbeider hos broren Hans. Da han døde i 1920, bodde han hos
søstra Marta og svogeren Simon Berg, se nedenfor.
82. Hans Peter, f. 1 849 på Molbergsvald. Utvandret til West Salem sammen med bro
ren Martin i 1 870. Gift i La Crosse i 1 878 med Martine Johnsen Berg, f. 1 856
i Kvæfjord, som utvandret i 1877. Hans Petter Indahl, som han kalte seg i
Amerika, var farmer i Hamilton Town og døde der i 1911. Kona døde i 1927.
De etterlot seg fire barn.
HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND A


----
169 H&FIS-A
----
B 3
Ludvig, f. 1852 på Balhallvald. Gift i Alstadhaug kirke 1882 med Ane Caroline
Jørgensdatter Haadenvald, f. 1853. De utvandret sammen med foreldra hans i
1 883 og hadde med seg dattera Ida, f. 1 882. Ludvig Indahl var også farmer i
Hamilton Town, La Crosse. Han døde i 1926 og kona i 1928. De etterlot seg
fem barn.
B 4
Iver, f. 1 854 på Balhallvald. Iver utvandret i 1 888, og ble gift samme år med
Pauline Jørgensdatter, f. 1 856 i Skogn, som utvandret samtidig med Iver. Han var
farmer i Bums Town, La Crosse, og de fikk seks barn. Iver døde i 1 927 og Pauline
i 1938.
B 5
Beret Marta, f. 1 856 på Balhallvald. I desember 1 882 fikk hun dattera Inga Elise
i Skogn med oppgitt far, ungkar Johannes Gjertsen Fredrikkefryd. Barnet var med
da Beret Marta utvandret i lag med foreldra i 1 883. Beret Marta ble gift i 1 884
med Simon Johnsen Berg, f. 1 85 1 i Kvæfjord. Han var bror til kona til Hans Peter
Indahl og hadde utvandret i 1 877. De dreiv som farmere i Hamilton Town. I ekte
skapet var det sju barn. Mannen døde i 1936 og Marta i 1946.
Oluf, f. 1 858 på Balhallvald. Han var skomakerlærling i 1 875 og fortsotte i yrket
etter at han kom til Amerika. Han utvandret i 1 881 og dro med D/S "Argo" fra
Trondhjem 18. mai til Hull i England, og fortsotte med nytt skip fra Liverpool og
ankom Quebec i begynnelsen av juni. Han kalte seg Oliver Indahl i Amerika og
ble gift med ei norsk kvinne, Marie (Mary) Halvardsdatter, f. 1 865. De bodde ei
tid ved La Crosse, Wisconsin, men flyttet til Minneapolis, og ved folketellinga
1 91 0 er han gatearbeider i Minneapolis. De hadde fire barn. Oluf døde i 1 928
og kona i 1 948.
36
B 7
Guruanna, f. 1 860 på Balhallvald. Hun var den eneste i familien som ikke utvan
dret til Amerika. Det var tanken at også hun skulle reise, men kjærligheta holdt
henne tilbake. Hun ble gift i Trondheim med John Andreas Iversen Kjønstad, f.
1860 på Ytterøy. Han var smed og hovslager, og i 1900 bodde de på
Voldsminde i Trondheim og hadde seks barn.
B 8
Nikoline, f. 1 864 på Rindsemvald. Hun utvandret med D/S "Hero" fra Strinda
14. mai 1 884 under navnet Nikoline Hallan. I 1 888 ble hun gift i La Crosse med
John Edvard Ellingsen Nestvold, f. 1857 på Nestvollvald, utvandret 1886.
Mannen var snekker av yrke, men dreiv som farmer i Burns Town, La Crosse. De
kalte seg Nastvold i Amerika og hadde 1 1 barn. Mannen døde i 1927 og
Nikoline i 1954.
Etter at Johannes Hagensen flyttet fra Inndal vestre, var gården übebodd i to år, og
det var Ellev Olsen på Inndal østre som dreiv jorda.
I 1871 kom så Mikal Kristoffersen Aarstad dit som leilending.
Mikal Kristoffersen (1827-1890) og :) Beret Hansd. (1833-1870),
2> Guruanna Arntsd. (1832-1889)
Mikal Kristoffersen var født i 1827 på Kvernmoen og var sønn av gardmann Kristoffer
Ellevsen og kone Anne Ellevsdatter. Faren var gårdbruker på Kvernmoen østre fra ca.
1825 og på Arstad søndre fra ca 1840.
INNDALSGÅRDENE

----
170 H&FIS-A
----
Mikal ble gift i 1865 med Beret Hansdatter, f. 1833 på Overnessvald. Hun var dat
ter av husmann Hans Andersen og kone Maria Johannesdatter. Beret døde på Arstad
i januar 1870 etter at de hadde fått to barn, og et halvt år etterpå døde også det yng
ste barnet, dattera Hanna Mana på to og et halvt år. Mikal ble gift for andre gang i
1871 med Guruanna Arntsdatter Indal, f. 1832 på Steinsvald (Skansen). I dette ekte
skapet var det en sønn.
Mikal Kristoffersen var gårdbruker på Arstad søndre fra 1865 til 1871. Deretter
forpaktet han Inndal vestre (uten husmannsplassene Reiren og Krika) fram til han
døde i 1890.
I 1875 hadde Mikal 1 hest, 1 føll, 5 kyr, 3 ungnaut og kalver, 15 får, 8 geiter og 1
gris, og utsæden var på 1 tønne bygg, 4 tønner havre og 7 tønner potet.
Mikal døde som nevnt i 1890, 63 år gammel. Han var da blitt enkemann for andre
gang etter at Guruanna var død av magekreft året før i en alder av 57 år.
Barn:
Bl 1 . Kristoffer, f. 1866 på Arstad. Han ble gift i 1887 med Elenanna Ellingsdatter
Hjeldevald, f. 1865. Bruker fra 1891.
B2\ Hanna Maria, f. 1867 på Arstad. D.1870.
B3 2 . Anton Martin, f. 1875 på Inndai vestre. Gift med Beret Maria Ellingsdatter, f.
1871 på Kvelstadvald, d. 1955, datter av husmann Elling Johannessen i Bergstua.
Fra ca 1900 var Martin gårdbruker på Lykkens Prøve i Frol sammen med svogeren
Anneus Stornæs fra Stornesset, og i 1914 fikk han skjøte på halvparten av gården.
Fra 1912 var Martin også oppsitter på Statens Fjellstue (Kongsstua) på Karl Johans
veg etter Ole Arntsen og hadde denne jobben fram til 1918, da Karl Johans veg
og fjellstua ble nedlagt etter at nyvegen mellom Skalstugan og Sandvika var ferdig.
Se mer om familien der.
Martin Indal døde i 1968, etter at Beret var død i 1955.
Før de ble gift, hadde Guruanna sønnen:
B 4°. Anneus Johannessen, f. 1857 på Kolberg i Levanger landsogn. Se nedenfor
For å ta med folk utenfor familien som bodde på gården i 1875, kan nevnes enke
mann Åge Johnsen som var losjerende husmann og dagarbeider. Åge Johnsen hadde
tidligere vært husmann på Rotmoen og i Garlia. Kona hans, Karen Andersdatter, var
død i 1862. Åge flyttet seinere til Skavhaugg nedre og var inderst der da han døde i
1886.
Av folketellinga går det også fram at Gunanna Olausdatter Allmenningen var te
nestejente på gården i 1875. Hun var datter av rydningsmannen Olaus Olsen på
"Olaus-plassen", og som seinere ble husmann på Reiren. Gunanna flyttet siden fra
Verdalen. I 1900 var hun husholderske hos gårdbruker og landhandler Anton
Olaussen Grønlien i Grønka, Frol, og ble gift med ham i 1904. Hun døde i 1924 som
Gurianna Grønli.
HEIMER OG rOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND A

----
171 H&FIS-A
----
Anneus Johannessen (1857-1903)
Anneus Johannessen var født i 1857 på Kolberg i Levanger landsogn og var sønn av
Guruanna Arntsdatter Indal og Johannes Halvorsen Okkenhaug. Han er oppført som
leilending på Inndal vestre i 1891 og dreiv nok gården etter at stefaren Mikal
Kristoffersen døde i 1890 og fram til Kristoffer Mikalsen overtok i 1891, uten at han
hadde bygselkontrakt. Anneus ble leilending på nabogården Inndal mellem i 1896.
Han ble gift i 1897 med Marie Pedersdatter Stornæs, f. 1870 på Stornesset, men døde
allerede i 1903. Se mer om ham og familien under Inndal mellem.
I 1891 var Karen Arntsdatter, enka etter Ellev Johannessen Aarstad, tjener hos
Anneus. Karen var født i 1825 og var datter av Arnt Johnsen på Inndal mellem. Hun
ble gift i 1846 med Ellev Johannessen Garnes, f. 1815 på Arstad. De fikk tre barn (to
før de ble gift), men Ellev døde dagen før det yngste barnet ble født i 1847, og 22 år
gammel ble Karen sittende igjen som enke med tre barn fra null til fire år. I 1900 har
hun flyttet til sønnen Lornts Aarstad, og hun døde der i 1916.
Det gikk bra med barna til Ellev og Karen. Eldstemann, Lorents, ble leilending på
Arstad mellem, Johannes ble gårdbruker i Slapgarden søndre, og Elen Anna ble gift
med Ole Nilsen Suul og ble gardkone i Sulstua og siden fjellstuevertmne i Sandvika.
Kristoffer Mikalsen Indal (1866-1940) og Elenanna Ellingsdatter (1865-1949)
Kristoffer Indal var født i 1866 på Arstad og var sønn av tidligere bruker Mikal
Kristoffersen Indal og kone Beret Hansdatter. I 1887 ble han gift med Elenanna
Ellingsdatter, f. 1865 på Hjeldevald (Josveet) av foreldre Elling Larsen Hjeldevald og
kone Beret Marta Bardosdatter. Tolv år gammel kom Elenanna til Inndal østre som
gjeterjente, og hun ble der til hun ble gift med Kristoffer.
Kristoffer overtok som leilending på Inndal vestre 6. juni 1891. Kontrakten var
som følger;
Forpagtnings-Kontrakt
Den Værdalsbruget tilliggende gaard "Indal nedre" Mati: No 223, Løb No 306 aj
skyld revideret Mark9,l4 bortjorpagtes hervedjra 14de April 1891 aj til Christojjer
Mikalsen.
Forpagtningen gjælderjor Christojjer Mikalsen og nuværende kones levetid, når hun
i enkestand jorbliver, dette dogpå betingelse aj at nedenstående og omstående vilkår
i rette tid opjyldes.
Vilkårene erejoruden omstående:
At den årlige ajgijt, der er kr. 95,00-jem og nitti kr-erlægges inden hvert års udgang.
At der på gården ikke holdes gjeder eller modtages sådanne til havning.
Det bemærkes at de gården underliggende pladse ikke medjølger i jorpagtningen,
ligesom at et jordstykke på søndre side aj elven er jradelt gården og bortjorpagtet til
Ole Snippen.
Forøvrigt jorbeholdes grundeieren sig jagtretten, samt ret til at lade mageskijte jord
mot Øvre Indal, om så måtte jindes tjenligt, ligesom til at sløije de gjærder, der måtte
ansees overjlødige.
INNDALSGÅRDENE

----
172 H&FIS-A
----
Det bemærkes derhos at Jorpagteren Jorpligter sig til ikke at forrette nogenslags leie
kjørseljra Stats eller Bygdealmenningjor andre end Værdalsbruget.
Værdalen den 6te Juni 1891
for Værdalsbruget
Johan Getz (sign.)
Ovenstående kontrakt vedtages
Kristofer Mikkalsen Indahl (sign.)
Til vitterlighet:
Gustav Olsen (sign.)
Kristoffer Indal ble sjøleier da han kjøpte gården av Verdal kommune i 1918 for kr.
8000,-, skjøte dat. 22. april 1922. Den forutgående taksten på gården, avholdt
11.9.1917, var som følger:
I 1925 solgte Kristoffer en parsell av gården,
kalt Sætran nordre, gnr. 222, bnr. 5, til Paul
Sætran for kr. 225,-. Salget ble godkjent av her
redsstyret 27.8.1925.
"Krestafer Nistun", som han ble kalt i lokal
miljøet, var fram til 1936 også skogvokter ved
siden av å være bonde. Både yrkes- og sam
funnsmessig var han aktiv på mange felt. 1 1894
var han med på å stifte "Indakls Kvæg
avlsforening, der har til formaal at virke for et
bedre kvægrase ogfjøsstel inden distrigtet", og var
formann i foreningen 1894-97 og 1901-1912.
Han var også med og stiftet Inndal
Ungdomsforening i 1893 og var også dette
lagets første formann, og i flere tiår var han
aktiv i laget på forskjellige mater. Han var også
Mikal Kristoffersen indal (1887-1914)
HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1940 - BIND A

 

----
173 H&FIS-A
----
Familie på Inndal vestre ca. 1910. F. v. Borghild, Elen Anna, Bjarne, Kristoffer og Einar. Sønnen Mikal mangler
på bildet. Eier av bildel: Ronald Inndal.
en ivrig skytter, og var formann i Kvernmoens skytterlag 1899-1901. I 1898 ble han
valgt inn i herredsstyret og satt der i tre år.
Barn:
81. Mikal, f. 1887 på Inndal vestre. Mikal Indal var utdannet underoffiser og gikk
også Mære landbruksskole. 11913 vikarierte han etter anmodning fra kretstilsynet
som lærer i Garnes skolekrets under lærer Johnsens sykdom. Men Mikal fikk tuber
kulose og døde allerede i 1914.
83. Einar, f. 1895 på Inndal vestre. Han ble gift i 1921 med Ella Johanna Karl
Iversdatter Flyum, f. 1899 i Flyan, datter av vegvokter Karl Iver Flyum i
Vaterholmen. Einar Indal kjøpte Stornesset i 1922 og ble småbruker der.
84. Borghild, f. 1901 på Inndal vestre. Hun ble gift i 1923 med Ole Olsen Høgli, f.
1 901 på Sneppen, foreldre Ole Martin Sneppen og kone Kristine Olausdatter. De
fikk frådelt jord av Inndal vestre og skapte sin egen heim på småbruket Kvistad (se
seinere).
Kristoffer Indal døde i 1940 og Elen Anna i 1949.
INNDALSGÅRDENE

 


----
174 H&FIS-A
----
Åtte unge damer samlet i Nistu'n ca. 1920. F.v. Borghild indal (Høgli), Oline Leirhaug (Carlsson), Inga Garli
(Olsson), Magna Garli (Kristiansen), Konstanse Garli (Indal), Ingeborg Vikvang (Kleven), Emma Vikvang (død
1924), Magnhild Garli.
Bjarne Kristoffersen Inndal (1904-1975) og Aslaug Akselsdatter (1914-1998)
Bjarne Inndal overtok gården etter foreldra i 1937. Han ble gift i 1941 med sin hus
holderske Aslaug Akselsdatter Stubbe, f. 1914 i Frol. Hun var datter av gårdbruker
Aksel Hansen Stubbe og hustru Henriette Pauline, f. Valberg.
Barn:
Bl 0 . Nils Arthur Olander, f. 1938, d. 1996. Sønn av Aslaug. Bosatt i Sverige. Gift
med Maj Britt Gullberg fra Offerdal. Ulike arbeidsplasser, sist i skiferverket i
Offerdal. De dreiv farsheimen til Maj Britt i Trången. To barn - Anna Britta, f.
1976, Elin Kristina, f. 1986.
82. Ronald, f. 1942 på Inndal vestre. Journalist. Gift med lærer Gretha Johansen fra
Frol, f. 1945. Neste brukere på Inndal vestre. En sønn - Sverre Bjarne, f. 1978.
Musiker (plateutgivelser, "Sjuende far i huset").
83. Ranveig, f. 1945 på Inndal vestre. Lærer. Gift med Dagfinn Wie, bru-ingeniør NT
Vegvesen. Bosatt i Steinkjer. Fire barn; Hallvard, Ragnhild, Åsmund og Tormod.
84. Brit, f. 1948 på Inndal vestre. Lærer, gift med bygningstekniker Aage Martin
Myklebust fra Nærøy. Fire barn. Brit og Aage Myklebust var i en årrekke i
Santalmisjonens tjeneste i Mali i Vest-Afrika. Men malaria og andre tropesykdom-


----
175 H&FIS-A
----
mer gjorde at de i 2006 flyttet tilbake til Norge og gjenopptok sine gamle yrker.
De bor på Inderøya. Fire barn.
Som gårdbruker var Bjarne Inndal kjent som en "hest-kar". På fritida skreiv han en
god del i lokalavisa og var gjennom livet bidragsyter i diverse jule-hefter, både med
dikt og prosa.
Bjarne Inndal døde i 1975 og Aslaug i 1998.
Eiere av Inndal vestre i dag er Gretha og Ronald Inndal.
Husmannsplasser:
Hvor langt tilbake i tida det har vært husmenn under Inndal vestre er ikke godt å
fastslå. Det ser ikke ut til å ha vært flere enn to plasser under gården - Knka og
Reiren, men de har vært bebodd allerede fra før 1800 og fram til idag. Begge plas
sene, som ligger på sørsida av elva Inna, er nå sjøleierbruk.
KRIKA (VIKVANG)
GNR, 222, BNR. 3
Kri ka. Flyfoto ca. 1960.
iNNDALSGÅRDENE


----
176 H&FIS-A
----
Knka var husmannsplass med jord ved folketellinga for 1801. I 1865 ble det fram
fødd 2 kyr, 5 får og 4 geiter på plassen, og utsæden var på l A tønne bygg, 1 Vi tønne
havre og 3 tønner potet. I 1875 var det samme 2 kyr, 7 sauer og 1 gris, 74 tønne bygg,
1 tønne havre og 4 tønner potet.
Heimen ble utskilt som eget bruk ved skylddelingsforretning av 31. oktober 1914
og gitt navnet Vikvang. Men den ble sjøleierbrak først i 1943, da Odin Vikvang fikk
skjøte.
Husmenn fra ca. 1800:
Anders Andersen (1754-1816?) og Ingeborg Pedersdatter (1752-1814?)
1 1801 var Anders Andersen og Ingeborg Pedersdatter husmannsfolk på Krika.
Anders var født på Levnngsvald i 1754, foreldre Anders Steffensen og Maren
Enksdatter. Ingeborg var født på Fossnesset i 1752, foreldre Peder Olsen og Ragnhild
Ottesdatter. De ble gift i 1775. Før de kom til Knka, hadde de vært i Grundan, på
Fossnesset, Ekrenvald og Nord-Stemsvald. Hvor lenge de bodde på Knka, eller hvor
de havnet siden, er uklart, men det kan være Ingeborg som døde på Kvellovald i
1814 og Anders som døde på Vinnesvald i 1816.
Etterkommere:
81. Maren, f. 1775 i Grundan, d. 1787.
82. Malena, f. 1779 på Fosnesset, d. 1793.
83. Ragnhild, f. 1783.
84. Anders, f. 1787 på Ekrenvald. Han ble gift i 1 81 0 med enke Kari Johnsdatter
Levring, som var enke etter Lars Nilsen Kvelstad, og som hun var gift med fra 1 803
til han døde i 1 807 på Levringsvald. Anders og Kari hadde ingen barn i lag, men
Kari hadde to fra det første ekteskapet.
Cl 1 . Anne Larsdatter, f. 1803 i Kvelstad. Hun ble konfirmert fra Nord-Steine i
1 820 og gift i 1 846 med Ole Kaspersen Holmen, f. 1 8 1 7 på Nordholmen
i Vuku av ugifte foreldre, dragon Kasper Eliassen og Maren Olsdatter Holmli
vestre. I 1 865 og 1 875 var de husmannsfolk på plassen Nilsstua under
Sende, men i 1 891 var de blitt fattigunderstøttet og bodde på Verdalsøra.
Ole Kaspersen døde i 1 897 på Malmo i Leksdalen, og Anne døde på
samme sted året etter. De hadde ingen barn i iag, men Anne hadde en sønn
før de ble gift- LorntsJohannessen, f. 1 831 på Nordbergsvald. Han kom til
Malmo i Leksdalen.
C2 1 . Nils Larsen, f. 1 805 på Levringsvald. Han ble konfirmert fra Kvelstad i 1 822
og gift i 1834 med Inger Eriksdatter, f. 1813 på Vistvald. De var hus
mannsfolk på Eklovald og fikk tre barn før Nils døde i 1845. Som enke
losjerte Inger i Ekloa både i 1865 og 1875, og da hun døde i 1890,
bodde hun på Trygstadaunet. Alle barna ser ut til å ha flyttet ut fra Verdal.
Kari døde før 1816, for da ble Anders gift på nytt med Marta Johnsdatter, f.
1 791, og de ble husmannsfolk under Mønnes. Marta døde allerede i 1 822 etter
at de hadde fått to barn. Hvor det til slutt ble av Anders, er ikke kjent. De to barna
var:

----
177 H&FIS-A
----
C3 2 . Ingeborg Andersdatter, f. 181 7 på Mønnesvald. Ingeborg hadde to, muli
gens tre barn før hun ble gift i 1 846 med Paul Sakariassen Sul, f. 1 809 på
Austgarden i Sul. Han var sønn av Sakarias Olsen og kone Kjersti
Paulsdatter. Paul og Ingeborg var husmannsfolk under Aust-Grundan og fikk
en sønn i iag. De kalte seg Grunden da de utvandret til Minneapolis,
Minnesota i 1 874.
C4 2 . Johannes Andersen, f. 1821 på Mønnesvald. Konfirmert i 1839 fra
Holmesvaldet som Johannes Andersen Holme, ellers ingen sikre opplysning
en Kanskje er det ham vi finner som husmann og enkemann med fire min
dreårige barn på Jøssundlien i Fosnes kommune i 1865.
Malena, f. 1794 på Nord-Steinsvald. Hun ble gift i 1841 med enkemann Jonas
Johnsen Øren, f. 1801 på Verdalsøra av ugifte foreldre, soldat John Larsen Wist
og Maria Larsdatter Øren. Jonas var tidligere (fra 1831) gift med Anne Larsdatter
Østnesvald, f. 1 800, men hun døde i 1 840. Jonas og Malena hadde ingen barn
i lag, men Malena hadde to barn fra før:
Cl 0 . Ingeborg Mikkelsdatter, f. 1830 i Molden. Faren var Mikkel Johansen
Molden. I 1854 fikk Ingeborg ei datter, Olianna Margrete, født på
Mikvoldvald, med ungkar Olaus Olsen fra Ranem i Overhalla, og Ingeborg
flyttet til Overhalla i 1 862. Ellers ingen opplysninger om dem.
C 2°. Anne Pedersdatter, f. 1835 på Moldvald. Faren var "jamtdreng" Peder
Olsen Dillvald. Anne ble i 1864 gift med Karl Martin Kristiansen Fagervig
fra Ytterøy, f. 1 844 i Verran. I 1 865 var de husmannsfolk på Maritvollvald.
I 1 875 bodde Anne på samme plassen, men mannen var da sjømann og
bosatt i Trondheim. Trolig har de tatt utflytting til Trondheim seinere, for det er
innhentet dåpsattest på ett av barna deres derfrå i 1 889 for konfirmasjon.
Malena bodde på Maritvollvald hos dattera Anne i 1 865. Hun var da enke etter
at mannen døde i 1 857. I 1 875 var Malena kommet på legd til Skrove øvre
østre, og hun døde der i 1 880.
Peder, f. 1794 på Nord-Steinsvald (tvilling med Malena). Død før 1 801 .
B 7
Den neste husmannen på Krika var trolig Sivert Larsen.
Sivert Larsen (1761-1812) og Eli Olsdatter (1745-1804)
Ved folketellinga i 1801 var Sivert Larsen husmann under Skavhaugg nedre, men var
på en plass under Indal da kona Eli døde i 1804, og det kan ha vært på Krika. Sivert
var født i 1761 på Skredsenget under Fara av foreldre Lasse Sivertsen Jøsåsvald og
kone Beret Andersdatter Midtgrund. Eli Olsdatter, som Sivert ble gift med i 1792, var
født i 1745 av foreldre Ole Sigurdsen Indal og Beret Johnsdatter Sørsternsvald. Mora
var søster til husmann Hans Johnsen i Garberg under Garnes. Eli ble konfirmert fra
Garnes i 1762.
INNDALSGÅRDENE

 

----
178 H&FIS-A
----
Hans Pedersen Krigen (1755-1835) og Ragnhild Pedersdatter (1748-1818)
Hans Pedersen var født i 1755 på Klokkhaugen i Meråker av foreldre Peder Hansen
Volden og kone Sigrid Larsdatter Klokkhaugen. 1 1779 bygslet han husmannsplassen
Haukbergmo (Klokkhaugtrøa) under Klokkhaugen, og i 1780 ble han gift med
Ragnhild Pedersdatter Solem, f. ca. 1748. Mellom 1787 og 1789 ble han rydnings
mann på Lille Åbakk på østsiden av Fersvatnet og såtte opp to stuer samt fjøs, stall
og vedhus.
Hans Pedersen og familien kom trolig til Sul mellom 1805 og 1810. De var inder
ster i Sulstua vestre i 1815 og kom til Knka som inderster rundt 1816-17.
Her reiser en interessant tanke seg: Hvorfor flyttet Hans Pedersen fra en heim som
han med slit og møye hadde bygd opp fra grunnen av? Ble også han rammet av den
samme skjebne som ble flere andre nybyggere ved Færen til del først på 1800-tallet?
1 1800 fikk nemlig den svenske forretningsmannen Peter Stalin og prokurator
Mons Lie fra Trondheim skjøte på halve Færen allmenning og bevilling på sagbruk i
Langsåa. I 1801 bygde Stalin hus på Langsåvollen. Det ble liv og rørelse ved Færen,
og alle oppsitterne fikk arbeide hos Stalin, som tømmerhoggere og -kjørere og sag
bruksarbeidere. Ved siden av sagbruket dreiv han også handel, der arbeiderne kunne
få kjøpt tobakk, mjøl, salt m.v. Han godtgjorde gjerne arbeidslønna med varer, og da
kunne det ofte bli slik at arbeiderne kom i gjeld til sin arbeidsgiven Stalin lot dem da
vite at det ville være godt med et pant som sikkerhet, og i god tro deponerte de byg
selsedlene på heimene sine. Det er fortalt at de aldri fikk bygselsedlene tilbake.
Isteden ble de møtt med trakassering og måtte til sist fråvike plassene. Vi kjenner til
at noen av bygselmennene da flyttet over fjellet og bosatte seg i Verdalen. En av dem
var eksempelvis Ole Torstensen Gudå, som ble kastet ut fra Sulåmoen av Peter Stalin
og kom til Sulstua. Det var hans sønn Halvar Olsen - "Lit]-Halvar" - som ble døds
dømt for å ha satt fyr på sagbruket til Stalin som hevnakt. 4
Hans Krigen ble enkemann da Ragnhild døde i juni 1818. Etterpå hadde han for
skjellige kvinner boende hos seg som hjalp ham med husholdet, kanskje uten å få
den påskjønnelse de syntes de fortjente. Således har Marta Andersdatter Indalsvald
stevnet Hans for forlikskommisjonen i 1825 "betræffende Erstatning for 5 Vi Aars
Tieneste". Iflg protokollen ble partene forlikt ved at Hans betalte henne 24 skilling og
resten gjennom 8 skilling årlig. Den samme Marta Andersdatter ser for øvng ut til å
ha vært en kranglevoren person som ofte har vært rnnblandet i tvister (se eksempel-
vis under B 3).
Hans var husmann og inderst på Knka fram til han døde som enkemann der i
1835.
Hans og Ragnhild hadde seks barn, og det er slekta etter dem som har vært hus
mannsfolk eller sjøleiere på Knka og Sneppen fram til i dag.
Barn:
81. Peder, f. 1781 i Meråker. Død før 1785?
82. Sigrid, f. 1782 i Meråker. Hun var hos foreldra i Fersdalen i 1801, og ble kan
skje igjen i Meråker da de flyttet til Verdal?
83. Peder, f. ca. 1785 i Meråker. Han bodde hos foreldra i Sulstua i 1815. I 1817
HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND A

----
179 H&FIS-A
----
ble han gift med Karen Sørensdatfer Lillemo, f. 1781 i Øver-Fåra. I 1801 var
Karen kokkepike hos oberst Carl Henrich Schultz på Nord-Lyng og i 1 8 1 5 hos dyr
lege Haldo Dahl i Dillan. Peder og Karen var først inderster på Lillemoen og hus
mannsfolk i Øster-Levringan i 1825. Deretter kom de som inderster til Krika og
bodde der siden. I 1829, ble Peder stevnet i forliksrådet av førnevnte Marta
Andersdatter angående tvist om 3 vog gjødsel, /2 tønne byggmel og 2 vog hav
remel. Karen døde i 1847. I kirkeboka er hun feil innført som Karen Johnsdatter.
Peder døde i 1 865. Ekteskapet var barnlaust.
84. Ingeborg, f. 1787 i Meråker. Trolig død som barn.
85. Beret, f. 1 789 i Fersdalen. Beret tjente hos Ole Arntsen i Karlgarden (Åsen) og hos
Ole Ellevsen i Sulstua østre intil hun i 1814 ble gift med Hans Johansen
Ridderberg, f. 1786, sønn av husmann Johan Samuelsen Ridderberg (Lundsaunet)
på Seterenget under Lund i Leksdalen. Hans Johansen var husmann på
Karmhusbakken (under Bunes) og Røsenget i Leksdalen. Både Beret og mannen ble
i 1830 anklaget for tyveri fra husmannen på den andre Karmhusbakken. Beret
slapp visstnok straff, mens mannen måtte sone tre måneder i Trondhjems tukthus.
Mannen døde på Røsenget i 1856. I 1865 var Beret legdslem på
Nordbergsvald, og hun døde på samme sted i 1 870. Hans og Beret hadde bare
ett barn, dattera Kjersti. Hun finnes ikke i dåpsregistret, men iflg. dødsregistret er
hun både født og død på Lundsvald/Seterenget i 1 814, så hun døde vel før de
rakk å døpe henne.
86. Ingeborg, f. 1791 i Fersdalen. Hun var i Sulstua vestre både i 1 81 5 og da hun
ble gift i 1 8 1 8 med Lars Olsen Karlgård, f. 1 792, sønn av Ole Arntsen Karlgård.
Som gifte kom de som husmannsfolk til Krika og overtok plassen etter Ingeborgs
far Hans Kriken (se nedenfor).
Lars Olsen (1792-1868) og Ingeborg Hansdatter (1791-1860)
Lars Olsen var født i Karlgarden i 1792 og var sønn av Ole Arntsen Karlgård og kone
Anne Larsdatter. I 1818 ble han gift med Ingeborg Hansdatter, datter av fornge hus
mann på Krika. Etter at de hadde bodd i Sulstua noen år, kom de til Krika og over
tok som husmannsfolk. Forholdet mellom den gamle husmannen og svigersønnen
ser ut til å ha skurret, for i 1826 klaget Hans svigersønnen innfor forlikskommisjo
nen for å ha stjålet fra ham bl. a. ei ku og og fem sauer. Lars og Ingeborg flyttet der
for til Tømte og var inderster der noen år, men kom tilbake til Krika etter at Hans
Kriken var død i 1835. De var husmannsfolk til sønnen Ole Larsen overtok, og bodde
sammen med familien hans resten av livet.
Ingeborg døde i 1860 og Lars i 1868.
Barn:
Bl . Ragnhild, f. 1 820 i Vester Sulstua. d. s. å.
82. Ole, f. 1 821 i Vester Sulstua. Konfirmert fra Tømte i 1 836. Han ble husmann på
Krika etter faren (se nedenfor).
83. Ellef, f. 1 831 i Tømte. I 1 850 reiste han til Trondheim for å la seg verve, og reis
te på nytt i samme hensikt i 1 853. Som korporal ble han gift i Trondheim Domsogn
INNDALSGÅRDENE

----
180 H&FIS-A
----
26. nov. 1 861 med pige Birgitte Andrine Pedersdtr, f. 1 831 i Tromsø. Vi har fun
net at hun var datter av gårdbruker og selveier Peder Jeremias Larsen på gården
Berg indre på Kaldslett i Tromsøysund.
Familien er registrert bosatt på Waisenhuset i Trondheim i 1 865. Han under nav
net Ellev Indal, med skolebud som yrke. Sammen med dem er oppført tre barn på
ti, fire og to år. For det eldste barnet, sønnen Johannes Anton, oppgis Tromsø som
fødested. Han er konas sønn, og dåpsboka for Tromsø viser at han ble født i
Tromsø i nov. 1 856 av ugifte foreldre, ungkar Amund Johannessen, Trondhjem, og
pige Bergithe Andrine Pedersdatter Bergh. De to andre barna heter Inga Amalie
Lovise, f. 1862, og Laura Rikharda Marie, f. 1864. De bor på samme sted i
1 875'0 g har fått to barn til, Paul Axel August, f. 1 867 og Olaf Audun Rostan, f.
1 870. Da har de også en pleiesønn, Frithjof Andreas By, f. 1 873 i Trondhjems
domssogn. Han er sønn av ugifte foreldre, soldat og ungkar Anders By og pige
Anna Fredrikke Bergh (kan det være søster av kona til Ellef?). Stesønnen Johannes
Johansen, som nå betegnes som "søfarende", er fraværende ved folketellinga.
I 1 882 utvandret Ellef og Birgitte til Chicago sammen med barna Axel og Olaf og
pleiesønnen Frithjof. Billett betalt i Amerika. De to døtrene hadde reist tidligere -
Inga utvandret til St. Paul, Minnesota, 1 1878, og Laura utvandret til Chicago i
1 881 . Billettene betalt i Amerika.
I 1900 bor Ellef og Birgitte i Portland, Multnomah i staten Oregon, sammen med
sønnen Axel, som har skiftet navn til Alexander. Ellef arbeider som "carpenter"
(snekker) og Alexander som "sign pointer" (skiltmaler). Alexander er ugift. I 1920
bor far og sønn på samme sted, Ellef er blitt enkemann, for Birgitte døde 3. mars
1918. Alexander er fortsott ugift og har samme yrke, også i 1930, men bor da
alene. Ellef døde nemlig den 24. november 1 924 1 Portland. Om de andre barna
har vi funnet følgende om Inga: I 1 880 bor hun hos frøken (lady) Lina Berg, 40
år, i Chicago, Illinois, og benevnes som hennes kusine (cousin). Hun arbeider i en
skredderforretning. Kanskje er Lina hennes tante (søster til Birgitte Berg), og at det
var dit de siste fem av familien reiste i 1 882?
I "Aftenposten" for 5.10.2006 sto følgende artikkel med bilde:
Kongebrev gjenfunne! etter 250 år
Et såkalt beskyttelsesbrev som kong Frederik II ulstedte for Nidarosdomen i 1561,
er gjenfunnel i USA.
Brevel, skrevet med renessanseskrlft på pergament og som bærer kong Frederik Ils
underskrift, dukket før sommeren opp på et loft under et arveskifte 1 en amerikansk
familie med norske aner 1 Portland, Oregon. Nå har familien bestemt seg for å
skjenke brevet til Nidarosdomen, representert ved Nidaros Domkirkes
Restaureringsarbeider (NDRj.
Glede. o
- Vi er henrykt over at dokumentet er kommet for en dag, og planlegger a stille
det ut, enten i Nidarosdomen eller i Erkebispegården, opplyser forsker Øystein


----
181 H&FIS-A
----
Ekroll ved NDR. - I sin bok om Nidarosdomen utgitt i 1762 nevnte historikeren
Gerhard Schøning at brevet den gang befant seg i domkirkens arkiv. Siden for
svart det fra arkivet, uten at vi vet hvordan.
- USA-familien, som heter Clinton, klarte å lese navnet "Thrunhiem" og "Fredrik" på
pergamentet, og sendte en e-mail med bilde av kongebrevet til Fredrikstad
Museum. Der forsto man at brevet dreide seg om Nidarosdomen, og vi ble vars
let. Forhandlinger med familien gjennom et halvt år har nå ført frem.
Clinton-familien i Oregon er etterkommere etter familien Indahl, opprinnelig fra
Verdal i Nord-Trøndelag, som i 1884 urvandretfra Trondheim til USA. Indahl-utvan
drerne besto av mor, far og fire søsken. Med seg brakte de et omfattende famili
earkiv; en stor samling av bøker og dokumenter som flere familiemedlemmer
hadde samlet fra midten av 1700-tallet. Det forsvunne beskyttelsesbrevet inngikk i
familiearkivei, som nå skal returneres til Stiklestad Nasjonale Kulturhus/Verdal
Museum.
Beskyttelsesbrevet for Nidarosdomen fra 156 7 som dukket opp i Oregon i 2006.


----
182 H&FIS-A
----
Skatter tapt.
- Kongebrevet måler cirka 30 x 30 centimeter og er i svært god stand. Skriften er
så tydelig som om den var blitt til i går, opplyser Ekroll. - Man ser også merket
etter kongens segl på brevet. Selve seglet er gått tapt. Vi vil nå kontakte
Utenriksdepartementet for å få hjelp fra ambassaden i Washington og det norske
generalkonsulatet i Portland til å frakte kongebrevet trygt tilbake til Norge.
Forhåpentlig ankommer det i løpet av hosten, sier han.
Det hører med til historien at det meste av domkirkens arkiv gjennom århundrene
smuldret opp på grunn fuktighet i kapittelhuset. Hvis ikke kongebrevet var blitt fjer
net fra arkivet en gang etter 1762, hadde trolig det også vært tapt for alltid.
Clinton-familien som omtales i artikkelen er vel uten tvil etterkommere av hus
mannssønnen Ellef Larsen fra Krika.
Ole Larsen Inndalsvald (1821-1895) og Marta Johnsdatter (1816-1907)
Ole Larsen, dattersønnen til Hans Krigen, ble gift i 1843 med Marta Johnsdatter
Mønnes, f. 1816 i Bollgarden, datter av John Ågesen Mønnes og hans første kone, Eli
Lorkildsdatter. John Ågesen var på denne tida husmann i Garlia under Garnes.
Vi veit ikke nøyaktig når Ole og Marta ble husmannsfolk på Krika, men det var
kanskje etter at mora til Ole, Ingeborg Hansdatter, døde i 1860. Av folketellinga for
1875 ser vi at Ole også dreiv som snekker ved siden av husmannsjobben. På plassen
føddes 2 kyr, 7 sauer og 1 gris.
Ole og Marta fikk to barn:
Bl . Elen, f. 1 843 på Krika Hun var tjener i Vest-Grundan da hun ble gift i 1 864 med
Ole' Olsen Ner-Holmen, f. 1840 på Storstad, sønn av Ole Mikkelsen
Steingrundan og kone Ingeborg Olsdatter. De bodde i Ner-Holmen det første året,
men flyttet allerede i 1 865 til Sneppen og var husmannsfolk der fra 1 867 til
1901 . Begge døde som kårfolk der i 1917. De fikk i alt elleve barn, men seks
av barna døde som små. Se mer om familien på Sneppen under Inndal mellem.
82. Ingeborg Anna, f. 1851 på Krika, d. 1857 på Krika
Ole og Marta Kriken tok seg også av andre sine barn og stilte opp med losji til folk
som trengte det, og vi skal omtale noen av dem. I 1865 er de således fosterforeldre
til to jenter; Ingeborg Anna Olsdatter, f. 1850, og Maren Anna Ellingsdatter, f. 1862.
Ingeborg Anna var søsterdatter av Marta Kriken, som datter av husmannsfolka på
Skansen, Ole Pedersen og Sissel Johnsdatter. Ingeborg Anna har fått attest til
Lrondheim i 1878. I protokollen for innflyttede i mimstnalregistret for Domkirken
sogn er hun registrert i 1882, og det er anført at hun flyttet til sognet hosten 1875.
Der heter hun Ingeborg Anna Olsdatter Stiklestad og bor i Ravelsveiten 1. Hun døde
ugift i Alsen i Jåmtland i 1931.
Maren Anna Ellingsdatter var datter av ugifte foreldre Elling Ellevsen Indai og
Anne Mikkelsdatter Hjelden. Hun ble gift i 1890 med Martin Olsen på Skavhaugg
øvre.
HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND A

----
183 H&FIS-A
----
I 1875 losjerte Karen Mana Andreasdatter fra Lilleenget i Inndalsallmennmgen
med sønnen Anneus Ellingsen hos Ole og Marta Kriken. Karen Mana ble siden gift
med enkemann Ole Halvorsen, som ble husmann i Bergstua. Se mer om denne fami
lien der.
Anneus Ellingsen, f. 1874 i Allmenningen, var ett av to barn som Karen Maria
hadde for hun ble gift. Faren til Anneus var Elling Ellevsen Indal, og Anneus var såle
des halvbror av Maren Anna Skavhaug. Anneus vaks opp som fostersønn hos Halvor
Olsen og Anne Ellmgsdatter i Småsetran, og flyttet til Sverige i 1894. Se ellers mer
Anneus under Lilleenget nedre i Inndalsallmennmgen.
I 1890-årene losjerte Mette Pauline Sefamasdatter, f. 1864 i Kvelstad, (Litj-Mette)
med to barn hos Ole og Marta Kriken. Barna var Maren Edvardsdatter, f. 1890 på
Knka (far Edvard Olsen Svegjerdet) og Sofie Martmsdatter, f. 1896 på Knka (far
Martin Sivertsen Støbsve). Maren ble siden fosterdatter hos besteforeldra på
Svegjerdet, og i 1913 ble hun gift med Ole Anton Edvardsen Aasan, f. 1891. De ble
småbrukere på Steinset (Stemsåkeren) under Sør-Steine. Sofie bodde i lag med mora
i Steine østre i 1900, og i 1916 ble hun gift med Johannes Johannessen Kvelstad, f.
1890. Vi finner mer om denne familien i Garberg under Garnes og i Fagerlia nordre.
Ole var husmann på Knka til han døde av lungebetennelse våren 1895. Marta døde
på Sneppen hos sønnesønnen Ole Martin Snippen (Høgli) i 1907.
Etter Ole Larsen var dattersønnen Ole Martin Olsen Snippen husmann på Knka i
noen år.
Ole Martin Olsen (1865-1941) og Kristine Olausdatter (1866-1940)
Ole Martin Olsen var født i 1865 i Ner-Holmen og var sønn av husmann Ole Olsen
Snippen og kone Elen Olsdatter. I 1889 ble han gift med Kristine Olausdatter
Kvernmo, f. 1866 på Rotmoen av foreldre Olaus Andersen Dillan (semere Kvernmo)
og Elen Ågesdatter. Ole Martin ble husmann på Knka etter bestefaren og var der fra
1895 til 1906, deretter ble han husmann på Sneppen etter foreldra. Se mer om fami
lien der.
Edvard Olsen Indal (1878-1940) og "Ingeborg Anna Johannesdatter
(1871-1915), 2) Anna Johannesdatter (1867-1928)
Edvard Olsen ble husmann på Knka etter broren Ole Martin. Han var født i 1878 på
Sneppen. I 1900 ble han gift med Ingeborg Anna Johannesdatter Hofstadvald, f. 1871,
datter av Johannes Bastiansen Hofstad, som var husmann på Dalum under Hofstad
nedre og på Kroken under Tiller søndre.
Ingeborg Anna hadde to barn før hun ble gift med Edvard, og de fikk tre barn i lag:
Bl 0 . Inga Margrete Martinusdatter, f. 1 889 på Hofstadvald. Faren var Martinus Olsen
Tronhusmyr, Inderøy, f. 1 870. Barnet døde av tuberkulose i 1 891 .
B 2°. Ragna Margrete Lauritsdatter, f. 1891 i Stor-Vuku. Faren, Laurits Johannessen, var
født i 1 872 på Mikvollvald av ugifte foreldre, gift mann Johannes Jakobsen og enke
Annejonasdatter, som losjerte hos Johannes og kona hans, og fikk nok en sønn med
ham i 1 874 (Johannes Jakobsen var etterkommer av Jakob Johannessen
INNDALSGÅRDENE

----
184 H&FIS-A
----
Ottermoplassen - se "Haugen-ætta" i Helgådals-Nytt 1986). Laurits var dreng i
Stor-Vuku samtidig som Ingeborg Anna tjente der. I 1900 finner vi ham som gru
bearbeider i Kongens Grube på Røros. Ragna var gjeterjente i Stor-Vuku ved fol
ketellinga 1900, og muligens vaks hun opp der, for hun kom ikke til Inndalen før
i 1 904 og gikk siste året på folkeskolen her. Hun ble gift på 1 930-tallet med enke
mann, gårdbruker Ivar Alstad på Levangernesset. Hun døde i 1945 og er grav
lagt på Alstadhaug kirkegård. Ekteskapet var barnlaust.
B3 1 . Einar Olaf, f. 1901 på Tillervald. I 1931 gift med Konstanse Hansdatter Garli, f.
1905 i Garlia av foreldre Hans Ellevsen Garli og kone Paulina Olsdatter. Olaf
begynte som bureiser i Sneringen i Inndalsallmenningen sist på 1930-tallet.
Bureisingbruket fikk navnet Skogli, gnr, 286, bnr. 1. I 1961 solgte han Skogli til
Magnus Kvelstad og kjøpte småbruket Bergli, som tidligere var eid av Konstanses
bror Ole H. Garli. Konstanse døde der i 1992. Olaf kom på sykeheimen på Øra
og døde der i 1994. Ekteskapet var barnlaust.
B4k John, f. 1904 på Krika. Gift med Signe Gustavsdatter Bjørgan, f. 1904. Hun var
datter av Gustav og Anna Kristiansen på småbruket Bjørgan under Sem. John Indal
begynte i pølsemakerlære ved Verdal Samvirkelags slakteri i 1922 og var pølse
maker der da han døde av hjertesvikt i 1955, 51 år gammel. De hadde heimen
Solvåg i Møllegata på Verdalsøra (rett bak kornsiloen). Ekteskapet var barnlaust.
Bs'.Ella Ingeborg, f. 1913 på Krika, d. 1946. Ella vaks opp hos Bernt og Oline
Hofstad på Elverhøy under Hofstad øvre i Leksdalen, som var barnlause. Bernt var
onkelen hennes. Hun ble gift i 1 932 med Arne Vangli, f. 191 0 på Vangli under
Karmhus, og de var de siste som bodde på Elverhøy. De fikk fire barn. Etter at Ella
døde i 1946, giftet Arne Vangli seg på nytt i 1947 med Hjørdis Stamnes og flyt
tet til Beitstad, der hans andre kone var ifrå.
Ingeborg Anna fikk tuberkulose og døde på Krika i 1915. Edvard ble gift på nytt med
søstra til sin første kone, enka Anna Sjøvoll, f. 1867 på Dalum. Anna hadde tidligere
(fra 1894) vært gift med Johannes Johnsen Sjøvoll, som var gårdbruker på Sjøvoll
under Lein, og som døde i 1924.
Edvard og Anna Indal bosatte seg på Trones, der han arbeidet på sagbruket. Anna
døde i 1928, mens Edvard døde i 1940 på Skogli ("Sneringen") hos sønnen Olaf E.
Indal.
John Odin Olsen Vikvang (1883-1968) og Mette Olsdatter (1884-1970)
John Odin Olsen var den siste av Sneppen-brødrene som bosatte seg på Krika. Han
brukte bare Odin som fornavn og tok Vikvang som etternavn etter at han kom til
Krika. I 1905 ble han gift med Mette Olsdatter Aarstadvald, f. 1884 på Efastplassen.
Mette var datter av Ole Johnsen Aarstadvald, husmann på Efastplassen under Arstad.
Odin og Mette losjerte de første åra på Sneppen, og de bodde også på Efastplassen
før de overtok Krika ca. 1918, og kake heimen Vikvang.
For å spe på med for til buskapen, slo Odin gras på myrene oppunder Stor- og
Litj-Havren, tørket det på bakken og stakket det, og så kjørte han foret heim pa
vinterføre. Det hendte at han måtte dra det heim på kjelke også.
HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND A

----
185 H&FIS-A
----
Mette og Odin Vikvang
Ellers arbeidet Odin i skogen hele sitt voksne liv og var i arbeid ennå som 75-
åring. I tillegg rakk han også å rydde nytt land på Vikvang. Han bygde nye uthus i
1939, og ny stue ble oppført etter 2. verdenskng.
Odin var også kjent som treskomaker, og spesielt i krigsåra hadde han nok å gjøre
med å lage tresko til folk.
Både Odin og Mette tilhørte baptistsamfunnet, og Mette var formann i misjons
forenmgen i Inndalen i til sammen 25 år.
De overlot heimen til sønnen Ola Vikvang i 1954.
Odin døde i 1968 og Mette i 1970.
Odin var far til to barn før han og Mette ble gift:
Bl 0 . Charlotte, f. J 901 i Vester-Åsan, d. 1983. Mora var Karen Gustava
Kristiansdatter Åsan. Charlotte ble gift i ) 928 med Gustav Hybertsen, f. 1 893, d.
1955, og de var gårdbrukere i Vester-Åsan.
B 2°. Sverre, f. 1904 på Svegjerdet, d. 1963. Mora var Laura Otilie Olsdatter
Svegjerdet, f. 1882. Laura ble gift med Ole Oisen Svartås, og Sverre tok også
Svartås som slektsnavn og bodde hos dem til han ble gift i 1949 med Ingrid
Ragna Johnsdatter Myhre fra Vinne, f. 1909, d. 2000. De bodde først i villaen
Holmestad ved Lille-Molden, men flyttet seinere til Vinne. Sverre var skogsarbeider
all sin dag. De hadde en sønn, Jens Olav, f 1 949.
INNDALSGÅRDENE


----
186 H&FIS-A
----
ekteskapet fikk Mette og Odin ti barn:
81. Olaf, f. 1905 på Sneppen, d. s. å.
82. Ingeborg, f. 1906 på Efastplassen, d. 1984. Gift i 1938 med Elias Kleven fra
Vikna og bosatt der.
83. Emma, f. 1909 på Efastplassen, d. 1924.
84. Olaug, f. 1 91 2 på Efastplassen, d. 1 994. Olaug vokste opp hos onkel Iver Olsen
på Efastplassen og stelte for ham fram til hun i i 1935 ble gift med Asmund
Kvernmo, f. 1912, d. 1995. De ble bureisere på Granli i Tromsdalen.
85. Målfrid, 'f. 1915 på Efastplassen, d. 1995. Tvilling. Gift i 1937 med Magnus
Bjørsmo, f. 1913. De losjerte på flere steder før Magnus kjøpte Efastplassen av
Målfrids'onkel Iver Olsen Årstadvold i 1946 og flyttet dit. I 1950 solgte han
Efastplassen til Kåre Storhaug og kjøpte Indalsrønningen (Reiren).
B 6 Ola, f. 1915 på Efastplassen, d. 1 993. Tvilling med Målfrid. Han ble gift i 1947
med Lotte Alvhilde Odinsdatter Bratli, f. 1919, d. 1973. Brukere på Vikvang etter
Odin og Mette.
87. Dagny, f. 1918 på Vikvang. Gift i 1942 med Bjørn Flyum, f. 1915, d. 1999.
Småbrukere på Elverum østre i Vuku fra 1953. Dagny omkom under brann på
Elverum i 2003. De hadde ingen
barn.
88. Signe, f. 1918 på Vikvang. Gift i
1948 med Arne Odinsen Bratli, f.
1918, d. 2007. Gårdbrukere i
Bjørstad vestre fra 1953.
89. Petter, f. 1921 på Vikvang, d.
2000. Gift med Agnes Hybertsen,
f. 1938, d. 2001. De hadde egen
bolig i Garnesmarka. Petter arbei
det som bygningssnekker. En sønn.
810. Magnus, f. 1923 på Vikvang.
Ugift. Magnus var skogsarbeider og
arbeidet på Værdalsbruket. I 1989
ble han tildelt Kongens fortjenstme
dalje i sølv for lang og tro tjeneste.
Han bygde seg eget hus i
Garnesmarka og bodde der til
2004, da han kom til Verdal Bo- og
Helsetun. Han døde i 2007, og
etterlater seg ei datter og en sønn.
Nåværende eier av Vikvang er Mildrid
Anfinnes, Rørvik. Hun er datter av Lotte
og Ola Vikvang.
Tre søstre Vikvang, f. v. Signe, Olaug og Dagny.

 

----
187 H&FIS-A
----
REIREN (INDALSRØNNING)
GNR. 222, BNR. 4
i
Reiren (Inndalsrønning) ca. 1 920. Som vi ser, er det flaggstong og flagg på husmannsplassen, og flaggstong var
det visstnok bare Garnes og Reiren som hadde på den tida.
Reiren er trolig noenlunde like gammel som Knka som husmannsplass. I 1865 hadde
husmannen der 2 kyr og 2 sauer, og utsæden var l A tønne bygg, 1 tønne havre og 1
tønne potet, og i 1875 var buskapen 2 kyr, 1 kalv og 4 geiter, og det ble sådd og satt
V 2 tønne bygg, 1 tønne havre og Vi tønne potet.
Heimen, som etter at den ble frådelt hovedbruket ved skylddelingsforretning av
31. oktober 1914 fikk navnet Inndalsrønning, ble solgt av Verdal kommune til Ole
Johannessen Reiren 1 1919. Men også etter frådelinga har bygdafolket beholdt det
gamle plassnavnet i dagligtale.
Husmenn:
Ole Gjertsen (1753-1811) og Anne Rasmusdatter (1755-1819)
Ved folketellmga 1 1801 var Ole Gjertsen husmann på Reiren. Han var født 1 1753 på
Ørtugen og var sønn av Gjert Olsen Ørtugen (1717-1781) og kone Anne
Andersdatter (1721-1786). Ole var landvernssoldat på Haug østre da han 1 1783 ble
gift med Anne Rasmusdatter, f. 1755 på Øver-Gren. Hun var datter av Rasmus Olsen
iNNDALSGÅRDENE


----
188 H&FIS-A
----
Sør-Stene (1716-1763) og kone Beret Haldosdatter (1722-1772), som var leilen
dinger på Øver-Gren fra 1745.
De hadde to døtre:
Bl . Berit, f. 1 784. Det er trolig henne som tjener på Inndal øvre i 1 801, men ingen
sikre opplysninger om henne etterpå.
82. Anne, f. 1789. Hun bodde sammen med foreldra i 1801, men ingen sikre opp-
lysninger videre.
Hvor lenge Ole Gjertsen var på Reiren, er ikke helt klart. Han døde på Volenvald i
1811, mens Anne døde på Grundlegdet i 1819.
Kristen Larsen (1776-1831) og Anne Olsdatter (1778-1865)
Kristen Larsen var født ca 1776, men finnes ikke født i Verdal. Ved folketellrnga i
1801 var han ugift tjener og dragon i Flyan, og dragon på Vestgrundvald da han i
1805 ble gift med Anne Olsdatter Årstadvald, f. 1778 i Side, Oviken. Hennes opp
rinnelige (svenske) navn var Anna Olofsdotter, og hun var datter av Ole Efastsen
(Olof Edfastsson, 1746-1814), og kone Beret (Brita) Johansdatter, f. 1747 i Oviken,
i farens 1. ekteskap. Faren ble gift på nytt i 1803 med Gunhild Pedersdatter
Inndalsvald, f. ca. 1750.
Familien flyttet mye på seg. De bosatte seg først som inderster på en av hus
mannsplassene under Arstad, sannsynligvis på Efastplassen. Så var de husmannsfolk
under Inndal vestre (sannsynligvis på Reiren) i 1807, men hadde flyttet til en hus
mannsplass under Kvelloa i 1811. 1 1815 var de på nytt kommet til Efastplassen, der
de bodde hos enka Gunhild, Annes stemor, og de fikk det siste barnet mens de bodde
der (1817). De var inderster i Ulvilla da Kristen druknet i ei råk i elva i 1831. Anne
døde hos dattera Inger på Fergeberget i 1865.
Anne hadde et barn utenfor ekteskap før de ble gift:
Bl 0 . Beret Johansdatter, f. 1796 i Midtholmen. Faren var Johan Jeremiassen, f, 1776 i
Midtholmen, sønn av bonde Jeremias Andersen Midtholmen. Faren døde for øvrig
i 1799 Beret vokste muligens opp hos besteforeldra, for hun er på Midtholmen
som 5-åring ved folketellinga i 1 801 og tjener på samme sted i 1815. Beret ble
gift i 1818 med Ellev Andorsen Holmen, f. 1791 på Høylovald. Han var sønn av
Andor Ellevsen og Marit Andersdatter, som var husmannfolk på Svegjerdet i noen
år rundt 1800 og brukere på Lillemoen 1806-1810. Ellev og Beret ble hus
mannsfolk på Sagmoen. Ellev døde i 1859 som sagmester i Ner-Holmen. Beret
døde i 1 869.
Beret og Ellev fikk fire barn. Om etterkommere og slekt, se under Svegård.
Kristen og Anne fikk fire barn i lag.
B2'\ Inger, f. 1 803 på Årstadvald. I 1 822 fikk Inger sønnen Lars utenfor ekteskap med
John Johnsen Kulstad. Sønnen ble gift i 1850 med Agnes Jonasdatter Hjeldevald,


----
189 H&FIS-A
----
De flyttet til Skogn i 1851, og i 1865 finner vi dem som gårdbrukere på Lille-
Gustad i Frol. Inger ble så gift i 1825 med Johan Johansen Nerholmsvald
(Fergeberg), f. 1801 på Levringsvald. Han var sønnesønn av Johan Svendsen
Kulstad. De var husmannsfolk på Fergeberget i Vuku, og mannen var fergemann
ved Holmen og kirketjener (graver og ringer) ved Vuku kirke. De hadde ei datter -
Serianna, f. 1825. Hun ble gift i 1858 med inderst Olaus Larsen Dillanvald, f.
1 831 i Sparbu. Han var halvbror til Ellev Larsen Stubbe. Serianna og Olaus flyt
tet til Buraunet i Frol, som Olaus kjøpte en part av i 1 864. Olaus Buraunet og Ellev
Stubbe var for øvrig to jegerkamerater som er kjent som de som skaut en bjørn i
hiet oppe i Storhavren i 1 886. Olaus Buraunet fikk for øvrig en "udaude" da han
døde i 1 890 etter å ha fått en bit av et kjøttbein på tvers i halsen I
Da de var blitt så gamle at de ikke kunne stelle seg seiv, flyttet også Johan og Inger
til Buraunet, men Inger døde som fattiglem på Fergeberget i 1 891 . Når og hvor
Johan døde, er ikke kjent, kanskje døde han mens de bodde i Buraunet.
Ole, f. 1 807 på Inndalsvald.
B 3
B 4
Lars, f. 1811 på Kvellovald. Gift i 1836 med Karine Lisbet Hansdatter Holmen,
f. 1811. Kona var født i Åfjord og kom til Ner-Holmen som tjener hos Nicolai
Jenssen i 1 835. De bodde på forskjellige plasser i Vuku før de flyttet ut av bygda,
trolig til Namdalen. De hadde fem barn. De to eldste døde av brannkopper på
Hjeldevald i 1 841 . Ei datter, Lisbet, ble gift på Venås i Frol, mens to sønner flyttet
til Nord-Norge. I 1 865 finner vi Lars som enkemann og legdslem på Halvardmoen
i Skage i Overhalla.
Henrik, f. 1 8 1 7 på Årstadvald. Gift i 1 843 med Agnes Nilsdatter Øren, f. 1813
på Maritvollvald. Hun var datter av strandsitter Nils Lorentsen Øren og kone Marit
Olsdatter. De bodde på Arnevoll under Maritvoll, der Agnes døde i 1892. De
hadde tre døtre: Kristiana, f. 1 844, ble gift i 1 875 med Martin Kristiansen
Vibeplass fra Sparbu. Nikoline Margrete, f. 1 846, ble gift med husmann og sko
maker Lars Bones, Strinda, og Anna, f. 1 852, ble gift i 1 876 med sagbruksar
beider (høvelmester) Olaus Pedersen Borgenvald. Et barnebarn, Olaf Arne
Pedersen, f. 1 886, var skolelærer i Leksdalen 1 91 0-1 952. Henrik døde i 1901.
B 5
Den neste sannsynlige husmannen på Reiren var John Larsen Kulstad.
Dokumentasjon for dette finnes i ekstrarettsprotokoll nr. 2 (1809-181 f) for Stjør- og
Verdal Sorenskriverembete, fol. 81b. Ved rettssak mot Ando Indal for skyssforsøm
melse er husmann under gården, John Larsen, ført som vitne. Han døde på
Inndalsvald i 1812.
John Larsen (1747-1812) og Siri Johansdatter (1759-1819)
John Larsen var født i 1747 på Lindset av foreldre Lars Johnsen (1710-1779) og
Mant Mikkelsdatten (1709-1779). Han ble gift i 1784 med Sin Johansdatter
Kulstad, f. 1755 på Leirhaug. Hun var datter av Johan Svendsen Kulstad og hans før
ste kone Beret Andersdatter.
INNDALSGÅRDENE

----
190 H&FIS-A
----
John og Sin var husmannsfolk på Vuku, Overmoen, Lmdsetvald og Storstadvald
før de kom til Inndal vestre. John døde som nevnt der i 1812, mens Sin døde i
Kulstadi 1819.
De hadde åtte barn:
81. Lars, f. 1784 i Vuku. Død før 1793.
82. Johan, f. 1786 på Overmoen, d. 1794 på Lindset.
83. Rasmus, f. 1789 på Overmoen, d. 1864 på Mønnesvald (Hyppen). Gift i 1815
med Marit Pedersdatter Fossnesset, f. 1782 på Overmoen, d. 1879 på
Fossnesset. De hadde sju barn.
84. Beret, f. 1791 på Overmoen, d. s. å.
85. Lars, f. 1 793 på Lindset, d. 1 853 på Hjeldevald (Smatta). Gift to ganger. 11818
med Ingeborg Amundsdatter Vuku, f. 1 795, d. 1 838 etter at hun hadde født fem
barn. Lars ble gift på nytt 1 842 med Susanna Olsdatter, f. 1 8 1 7 i Leirset. De fikk
ei datter. Susanna omkom under Verdalsraset i 1 893. Hun bodde da hos dottera
på Gran under Krag.
86. Johan, f. 1796 på Overmoen, d. 1889 i Bredmg. Gift i 1829 med Maria
Johansdatter Vuku, f. 1802. De var husmannsfolk i Bergstua under Inndal østre i
noen år rundt 1 850, se mer om dem der. Johan dreiv som måler og ble kalt Johan
Måler. De hadde 13 barn.
87. John, f. 1 800 på Overmoen. Gift i 1 827 med Maria Larsdatter Otmoen, f. 1 799.
De bodde på Stor-Langdal og Sletdalshaugan under Aust-Grundan og fikk åtte
barn. Maria døde før 1 875, for da bodde John som enkemann hos sønnen John
Johnsen på Fossneset østre og arbeidet som snekker. Han døde der i 1 889.
88. Ole, f. 1803 på Storstadvald, d. 1833 som husmann i Vera. Gift i 1825 med
Lisbet Svendsdatter, f. ca. 1790 i Flatanger. Om Lisbet, se mer under Skavhaugg
nedre.
(Den store slekta etter John og Sin er ellers utførlig omhandlet i Johan Aasans bok
om slekta etter Mana Johansdatter Kulstad.)
Rasmus Mikkelsen (1778-1846) og Kjersti Nilsdatter (1778-1866)
Rasmus Mikkelsen var født i 1776 og var sønn av Mikkel Larsen Lindset og kone
Guro Johannesdatter. 1 1800 ble han gift med Kjersti Nilsdatter Lillemoen, f. 1778 på
Brenden. Kjersti var datter av Nils Olsen Sul (Brenden) og Beret Svendsdatter. Fra
1801 til ca. 1807/08 var de inderster i Sulstua vestre, så på Lillemoen i noen år før
de kom til Reiren. Men i 1817 var de tilbake på Lillemoen, og fra 1822 var de hus
mannsfolk i Sul. Da dattera Gunhild giftet seg i 1835, bodde de på Sandnesset i Sul.
Se mer om familien der. Siden må de ha flyttet til Brennrnoen, for Rasmus er oppført
som leilending da han døde på Brennrnoen i 1846, mens Kjersti døde hos datter og
svigersønn på Reiren i 1866.
Barn:
HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1940 - BIND A

----
191 H&FIS-A
----
Bl
Beret, f. 1801 i Sul. Konfirmert fra Lillemovald (Sandnesset?) i 1819. I 1828 fikk
hun sønnen Peder med svensk omvankende skredder Peder Olsson. Sønnen, Peder
Pedersen Lillemo, ble gift i 1 854 med Beret Tomasdatter Midtholmen, f. 1 822 på
Fersdalen. Beret Tomasdatter var som ugift mor til Lasse Johnsen Sagen. Beret og
Peder flyttet til Buraunet i Frol. Hun døde på Ulvesli i 1908. Beret Rasmusdotter
hadde også et barn ti! utenfor ekteskap: Johannes Andorsen, f. 1 843 i Mønnes.
Faren var Andor Olsen Inndalsvald (Svegjerdet). Johannes flyttet fra Steine til
Trondheim i 1 865, der vi finner ham som frivillig gevorben musketer Johannes
Andorsen Stene ved folketellinga samme år. I 1 879 utvandret han til Minnesota
som Johannes Andorsen Wæraas. Beret finner vi igjen i Levanger landsogn både
i 1 865 og 1 875, gift med enkemann Haldor Ellevsen på Nordre Buranmoen i
Frol. Haldor var også fra Verdal, f. 1 81 0 på Kvam og tidligere gift i 1 834 med
Henrikka Andersdatter Øgstadvald.
Johannes, f. 1 803 i Sul. Han ble gift i 1 837 med Anne Olsdatter Østgårdsvald,
f. 1807 på Østgårdsvald av foreldre Ole Gabrielsen og Ragnhild Pedersdatter.
Johannes ble leilending på Stormoen. De hadde ingen barn.
Gunhild, f. 1 807 i Sulstua. Hun ble gift i 1 835 med Ole Gjertsen Bunesvald, f.
1 802 på Minsåsvald, sønn av husmann Gjert Olsen Minsås og kone Beret
Hansdatter. I 1 865 bodde de på Ytre Kilen i Tjøtta kommune i Nordland, der Ole
var gårdbruker (leilending). De må ha flyttet dit før 1851, for dattera Hanna er
født på Tjøtta i 1851.
Nils, f. 1809 på Lillemoen. Han ble gift i 1839 med Beret Samuelsdatter
Hegstad, f. 1819 i Follostua, datter av Samuel Mikkelsen og Elen Jensdatter. De
var husmannsfolk på Sandnesset i Sul i hvert fall fra 1 839 til 1 876, da Beret døde
på sykehuset (i Skogn) og ble gravlagt på Alstadhaug kirkegård. Hvor og når Nils
døde, er ikke kjent.
B 2
B 3
B 4
Marit, f. 1817 på Lillemoen. Hun ble gift i 1848 med Nils Nilsen, f. 1815 i
Bergstua av ugifte foreldre Nils Nilsen fra Steinkjer og Malena Larsdatter
Inndalsvald. Nils Nilsen var husmann på Reiren fra sist på 1850-tallet til sist på
1 870-tallet, og døde der i 1 895 som enkemann, idet Marit døde i 1 876. Se mer
om dem nedenfor.
B 7
Kristine (Kjerstine), f. 1822 på Brennmoen. Hun bie gift i 1844 med Tore Nilsen
Dillanvald, f. 1 8 1 6 på Dillmoen av foreldre Nils Larsen Dillanvald (1776-1853)
og Gjertrud Mikkelsdatter (1777-1818). I 1848 flyttet Tore og Kjerstine fra
Brennmoen til Frol og ble husmannsfolk på Kolbergmoen. De fikk to barn mens de
bodde i Verdal og ytterligere fem etter at de kom til Frol:
Cl. Ragnhild, f. 1840 på Brennmoen. Hun ble gift med en bakersvenn
Fredriksen fra Troms, og de fikk sønnen Kristian Martin mens de bodde på
Andøya i 1 869. I 1 875 losjerte de hos foreldra hennes på Nordsveet
under Kolberg.
C 2. Nikolai, f. 1845 på Brennmoen. Nikolai ble gift ca. 1868 med Karen
Bergitte Nilsdatter, f. 1843. Mannen døde allerede før 1875, for da
bodde Karen Bergitte som enke på Restadmoen søndre i lag med barna


----
192 H&FIS-A
----
Johan Nikolai Lassesen (Kolset), f. 1 864 i Buraunet (hennes sønn utenfor
ekteskapmed Lasse Johnsen Sagen), Ole Andreas, Ingeborg Nikoline og
Hans Martin Nikolaisen.
I 1900 bodde Karen Bergitte (oppført som Karen Nilsen) på plassen
Bjønnstykket under Geite i Frol og var husholderske for husmann Edvard
Pettersen. Sammen med dem bodde også dattera deres, Marie Pettersen,
f. 1 885. (Bjønnstykket ble siden frådelt som eget bruk "Granly" og overtatt
av Jarle Olsen Jørstad, f. 1910, d. 2002. Han var sønn på Geite og var
gift med Jorunn Årstadvold, datter av Olaf og Ingeborg Årstadvold i
Garberg under Garnes.)
C 3. Guruanna, f. 1848 på Kolbergmoen. Gift med skredder Hilmar Lian. I
1900 bodde de på Rolien østre.
C 4. Mikal, f. 1850 på Kolbergmoen. I 1875 bodde han på Nordsveet og
ernærte seg som skomaker.
C 5. Martinus, f. 1856 på Kolbergmoen. Martinus var ugift. I 1900 har han
overtatt Kolberg nedre. Faren, Tore Nilsen bor der som kårmann.
C 6. Lorentse, f. 1 859 på Kolbergmoen. Gift med gårdbruker og skredder Oluf
Hansen på Rolien østre.
C 7. Thale Kristine, f. 1862 på Kolbergmoen. I 1900 bodde hun hos broren
Martinus på Kolberg nedre og stelte huset for ham. Hun var ugift.
11817 finner vi en Ole Nilsen Indalsvald som far til en konfirmant i Vuku, og en med
samme navn er husmann under Inndal vestre i skattelistene for 1820 og 1825. Med
støtte i bl. a. Inger Qvarnstrøms bok om Essmg- og Randklevslekten tar vi sjansen på
at er det Ole Nilsen, som var gift med Kerstin Samuelsdatter Ridderberg.
Ole Nilsen (17??-) og Kerstin Samuelsdatter (1768-1840?)
Ole Nilsens opphav er ikke kjent. Han ble gift i Volden i 1795 med Kerstin
Samuelsdatter Ridderberg, f. 1768 i Husa i Kall av foreldre Samuel Johansson
Ridderberg og hustru Brita Månsdotter Essmg. Foreldra kom til Verdal sist på 1760-
tallet (se under Bjørsmoen). Ved giftermålet bodde Kerstin i Volden, siden bodde de
på Balgårdsvald og Stemsvald før de kom til Inndalsvald. Hvor de gjorde av seg siden,
er ikke kjent. Vi veit ikke noe mer om Ole, men Kerstin døde trolig som legdslem på
Bergsvald i 1840.
De hadde tre barn:
Bl . Nils, f. 1795 på Voldenvald. Han ble gift i 1 820 med Ingeborg Ingebrigtsdatter
Indal, f. ca. 1782. De var trolig husmannsfolk i Vaterholmen på 1 820-30-tallet.
Se der.
82. Sigriå, f. ca. 1798, d. før 1843. Gift i 1825 med ridende jeger Arnt Olsen
Stene,' f. 1798 i Jøsås, sønn av Ole Halstensen Ulvillen. De var husmannsfolk i
Bergstua på 1 830-tallet, se mer om dem der.
83. Ole, f. 1809 på Steinsvald, d. 1811 på Steinsvald.


----
193 H&FIS-A
----
Erik Olsen (1802-1866) og Karen Kristensdatter (1804-1875)
Enk Olsen var født i 1802 på Holmlivald og var sønn av husmann Ole Jonsen
Holmlivald og kone Sin Olsdatter. I 1828 ble han gift med med Karen Kristensdatter,
f. 1804 på Josåsvald, datter av Kristen Jensen, som var husmann på Sneppen under
Inndal mellom i 1820-åra. De bodde på Reiren fra 1828 til de først på 1830-tallet
flyttet til Garnesmoen. Etter noen år på Garnesmoen flyttet de så til Efastplassen
under Arstad og ble husmannsfolk der. Enk dode der i 1866 og Karen i 1875.
Etterslekt:
Erik hadde en sønn utenfor ekteskap for de ble gift:
Ellev, f. 1826 på Midtgrundvald. Mora var Agnes Ellevsdatter Midtgrundvald, f.
1 804. I 1 853 ble Ellev gift med Gjertrud Jonsdatter Østnes, f. 1 826 i Støren, dat
ter av Jon Estensen Saugen og Kari Eriksdatter Berg, som kom flyttende fra
Soknedalen i 1831 og bosatte seg som husmannsfolk på Engsvehaugan under
Østnes. Etter at de hadde bodd i Garberg i noen år midt på 1 850-tallet, flyttet
Ellev og Gjertrud til Nerplassen under Jøsås og bodde der til 1 862, kanskje enda
lenger, før de fikk husmannskontrakt på Gammelplassen under Skjørdal øvre i
Ness. Ellev Eriksen døde der i 1 890, mens Gjertrud døde på Guddingsmoen øvre
(Nymoen) i 1902.
Bl
B 2
Andreas, f. 1 828 på Reiren. Gift i 1 858, også brura hans het Gjertrud Jonsdatter,
f. 1 832 på Grundvald og var dotter av ugifte foreldre Jon Iversen Ekren og Marta
Olsdatter Saukinn. [John Iversen Ekren ble seinere gift med Marta Johnsdatter, dat
ter av sersjant John Mathisen, som vor svigersønn av Ando Indal). Andreas og
Gjertrud ble husmannsfolk på Efastplassen etter hans far og fikk fire barn før
Andreas døde i 1866, knapt 40 år gammel. Gjertrud, som gikk under nøvnet
"Jørtrud Plassa" dreiv plassen videre fram til 1 876, da hun ble avløst av Ole
Johnsen Aarstadvald. Hun døde i 1920 på Sagmoen hos sønnen Gustav Sagrno.
Gjertrud hodde også ett born før hun ble gift og også ett etter ot hun ble enke:
Cl c . Kirstine Olsdatter, f. 1855. Før Ole Andersen Bjørken, f. 1829. Att.
Amerika 1 888.
C 2". Anne Marie, f. 1 860. Hun ble gift i 1 884 med Martin Ellingsen Nestvoll,
f. 1 859, d. 1 894. De hadde fem born. Anne Marie og barna Emma og
Gustav Adolf bodde på Katrinevoll i 1900 med etternavn Næstvold.
C3 1 . Karolina, f. 1862. Vi finner henne som gjeterjente på Arstad mellem i
1 875. I 1900 bodde hun i log med mora på Efastplassen, og døde i Vest-
Grundan i 1922. Karolina var ugift, men hadde tre sønner, og en av dem
var Alf Martinussen Grunnan, f. 1 888 i Vest-Grundan, og som ble gård
bruker der. Faren var gårdbrukersønn Martinus Johnsen Grunden (av
Garnes-ætta).
C4 1 . Elling, f. 1 864. I 1 875 var han gjetergutt på Arstad nordre, men finnes ikke
i folketellinga verken i 1891 eller 1900. Iflg. Johs. Dahl utvandret han ti
Amerika.
Cs\ Andreas, 1 866. Han reiste til Sioux Falls, Sør-Dakota, Amerika i 1 884, og
etteriot seg ei datter - Hanna, f. 1884 (Mora var Klaudia Marie
INNDALSGÅRDENE

----
194 H&FIS-A
----
Henriksdatter, f. 1863 i Åfjord, se under Grindgjerdet). Hanna ble gift i
1907 med Marius Olaussen Levring, f. 1 883. Begge døde av tuberkulo-
se, Marius i 1917 og Hanna i 1918.
C 6 ;. Gustav Severin Ellevsen, f. 1875, d. 1954. Faren var enkeman Ellev
Pedersen Lindset. Gustav ble gift i 1901 med Anna Birgitta Andorsdatter
Aarstadvald, f. 1880, d. 1969. De ble brukere på Sagmoen og tok
Sagmo som slektsnavn.
83. Kristian, f. 1 830 på Reiren. I 1 860 meldte han flytting fra Årstadvald til Lade sogn
i Strinda og ble registrert innflyttet Strinda i 1861 som Kristian Eriksen Aarstad.
Han ble gift samme år med Lava Andersd. Leistad, 24 år gammel og datter av
gardmann Anders Olsen Øiaas på Leistad i Malvik (Strinda prestegjeld omfattet
også Malvik på den tida). I november samme år fikk de sønnen Elesæus. Men
Kristian døde på Øiaas 3 1 . januar 1 862, altså etter bare fire og en halv måneds
ekteskap, og sønnen Elesæus døde i mai 1 862. I 1 865 finner vi enka Olava som
kokkepike på Carlseng pleiestiftelse for spedalske, som ble startet på Reitgjerdet i
Strinda i 1 863 og tok imot leprapasienter fra hele landet. I 1 865 var det således
hele 230 pasienter der. I 1923 ble stiftelsen omgjort til asyl for farlig sinnsyke.
Kristian etterlot seg en sønn i Verdal:
Cl 7 Olaus, f. 1 855 på Bynavald. Mora var Marit Larsdatter Bjørstadvald, som
i 1 859 ble gift med Johannes Bastiansen Lundsvald og kom til Dalum i
Leksdalen (de var svigerforeldre til Edvard Kriken). Olaus fulgte med, og ble
tjener på Lund og tok gårdsnavnet som sitt etternavn. Han bodde på Lund
til han var konfirmert, reiste så til Østersund i 1 876 og giftet seg der med
Anna Marta Bardosdatter, som var født i 1 848 på Bjørkenvald i Verdal. De
hadde ei datter, Emma Karoline, f. 1883 i Østersund. Anna Marta døde
mens de bodde i Sverige, og Olaus og dattera kom tilbake til Verdal.
Olaus Lund var snekker av yrke og var bl.a. med under bygginga av brak
kene på Værnes flyplass og jernbanebrua på Øra. I 1904 flyttet han til
Trondheim, og i 1 905 reiste han ti! USA og ble der til i 1912, da han flyt
tet tilbake til Trondheim. Han arbeidet ei tid ved Trondhjems Mek. Verksted
som snekker. 11918 giftet han seg med enka Beret Marie Lorntsdatter og
kom til Malmo i Leksdalen. Han døde der i 1933. Dattera Emma Lund ble
gift i 1 908 med Gotfred Bernhard Gunneriussen Olsen, f. 1 884, d. 1 930,
sønn av verksarbeider Gunnerius Olsen og Ellen Birgitte Olsdatter. 11914
kjøpte de eiendommen Dale, gnr. 19, bnr. 89 på Verdalsøra. De hadde
sønnen Eivind Olsen, f. 1910, som var telegrafbud på Øra. Han døde i
1984. Emma døde i 1963.
84. Serianna, f. 1 833 på Garnesmoen. Som ugift fikk Serianna tre barn:
Cl 0 . Elling Olsen, f. 1856 på Årstadvald. Faren var Ole Ellevsen Inndal østre
(seinere Svegjerdet). Elling var pleiebarn på inndal østre i 1 865 og dreng
samme sted i 1 875. Han er registrert flyttet derfrå til Sverige i 1 877, men
hvor han eventuelt havnet i Sverige er ikke kjent. Det kan også være han
som i 1888 utvandret over Trondheim som Elling Olsen Garnes, seiv om
alderen ikke stemmer helt.
HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND A

----
195 H&FIS-A
----
C 2 :. Kristine Olsdatter, f. 1 861 på Årstadvald. Faren var den samme som ti! det
første barnet - Ole Ellevsen Indal. Kristine var fosterbarn på Efastplassen i
1865. ! 1875 var hun i tjeneste på Halsan søndre i Levanger landsogn.
Gift med skomaker Odin Jensen, f. 1 860 i Levanger. I 1 891 bodde de i
Agergt. 40 b, Levanger, med sønn Olaf Severin, f. 1 886.
C 3 :. Karolina Gerhardsdatter, f. 1865 på Holmlivald. Faren var bruksfullmektig
Gerhard Dahl i Ner-Holmen. Mor og datter bodde på Holmlivald i 1 865.
I 1 875 var Karolina, som da kalte seg Dahl, fosterbarn hos skolelærerenke
Gollaug Jonsen på Follovald (Gollaug omkom ved utraset i 1893). I 1886
ble hun gift med baker Iver Andresen (Andreassen), Verdalsøra, f. 1 860 på
Hallemsvald, sønn av Andreas Jensen og Anne Jensdatter (Andreas Jensen
var født i Vester-Asan i 1 830).
Karolina døde i desember 1887 etter at de hadde fått to barn. Dattera
Gudrun Amalie ble gift i 1908 med jembanebetjent, seinere stasjonsmes
ter i Verdal, Arnt Svendsen Bakken.
Enkemannen Iver Andresen fikk i 1 888 sønnen Einar Ottinus Haugen med
Karen Margrete Johannesdatter Fleskhusvald. Så giftet han seg på nytt
1 860 på Leklemsvald, men døde samme år. Sammen fikk de sønnen
Håkon Iversen, f. 1891, d. s. å.
1 869 tok Serianna utflytting til Levanger landsogn med Forbregd som etternavn.
Der ble hun gift i 1 872 med Bernt Oluf Olsen Matbergvald (Mostad), f. 1 844,
og de bodde der i 1 875. I 1900 var de kårfolk hos sønnen Anton Matberg, og
Serianna døde der i 1908. De hadde to sønner: Henrik, f. 1873, og Anton, f.
1876.
B 5
Ole, f. 1836 på Efastplassen. Gift 1859 med Elen Rebekka Nilsdatter
Sandnesset, f. 1839 på Brenna. De var husmannsfolk i Bergstua under Inndalen
østre, se mer om dem der.
Johannes, f. 1840 på Efastplassen. Gift 1868 med Serianna Olsdatter Ulvild, f.
1 838. Hun var datter av Ole Larsen Ulvild og kone Ragnhild Olsdatter Sulstuen,
som var gårdbrukere i Aust-Grundan lille (Ulvillenget) fra 1843. Johannes og
Serianna var forpaktere av Arstad mellem før de i 1 880 tok med seg fire barn og
reiste til Amerika med Menomonie, Wisconsin, som reisemål. Johannes må ha
dødd før 1900, for da bor Serianna som enke hos sønnen Christian, som er for
mer i Benton, Minnehaha i SørOakota.
B 6
Jonetta, f. 1843 på Efastplassen. Jonetta bodde hos foreldra på Efastplassen i
1 865. I 1 875 var hun i Trondheim og tjente hos distriktsbergmester August Ellefsen
i Munkegaten 29. I 1880 slo hun følge med broren Johannes og urvandret til
Amerika. Hvor det ble av henne i Amerika, er ikke kjent. Hun etterlot seg en sønn
i Verdal:
B 7
Cl. Anneus Olsen, f. 1868 på Efastplassen, far Olaus Pedersen
Gjermstadvald, f. 1841. Anneus ble fostersønn på Auskinmelen hos Ole
Olsen og sin tante Sirianna Pedersdatter, og bodde der både i 1 875,
1891 og i 1900. I 1900 var han jembanearbeider. I 1908 ble han gift
iNNDALSGÅRDENE


----
196 H&FIS-A
----
med Julie Berntine Johansdatter, født 1881 på Sundbyvald, dotter av Johan
p ec Jersen Sundbyvald (Revhaugen) og Anna Birgitte Johannesdatter. De fikk tre
barn, og bodde først på Stuskinsmelen og siden på Øra. Julie døde i 1916, og i
1919 giftet Anneus seg på nytt, nå med søstra til Julie, Laura Oline Johansdatter,
f. 1 879, som var enke etter Hans Eriksen Gudding. Anneus og Laura fikk sønnen
Anton Laurits på Levanger i 1 92 1 . Anton Laurits Olsen reiste til Sverige under kri
gen og bosatte seg i Arvidsjaur. Gift med Viola og død i 2000. Anneus og Laura
bodde ei tid på Bjørgåsen. Begge havnet til sist på aldersheimen, der Anneus
døde i 1939 og Laura i 1942.
Karen Anna, f. 1 847 på Efastplassen. Gift 1 868 med Oluf Andreassen Holmli, f.
1 844 på Grennevald i Åsen, sønn av Andreas Olsen og Marit Knutsdatter
Grennevald. De losjerte først i Holmli vestre før de kom til Davenget (Brekkenget) i
Ulvilla, en plass under Stor-Vuku. I 1875 var de husmannsfolk på Bredingsvollan
(Skotrøvollan), og de bodde der til de i 1 897 flyttet til Slapgardsenget (Veie) i
Ulvilla, der Oluf døde i 191 4 og Karen Anna i 1 926. De hadde elleve barn:
Cl . 'Anton Edvard, f. 1 869 på Holmli vestre. Utflyttingsattest 1 889 til Nyheden,
Sverige. I 1900 var han ugift dreng på Brattmon i Offerdal, men ble gift
B 8
siden.
C 2. Karen Maria, f. 1 871 på Davenget, d. 1 930 i Powers Lake, Nord-Dakota.
11 891 var hun tjener på Inndal mellem (Opstu), og reiste så i 1893 til
Quebec, Canada, og ble gift med Peder Bardosen Breding, f. 1 863, sønn
av Bardo Breding-"Tresko-Balo"-på Bredingsberget. Peder Breding døde i
Powers Lake i 1 947.
03. Anna Kristine, f. 1874 på Davenget, d. 1958. Hun ble gift i 1898 med
Ole Ludvigsen Fossnesset, f. 1 871, d. 1908. De var brukere på Fossnesset
vestre. Fire barn.
04. Anna Sofie, f. 1 876 på Bredingsvollan, d. 1 956. Hun ble gift i 1 897 med
Iver Andreas Iversen Nordset, f. 1 875. Fem barn (se Nordset under Tiller i
Leksdalsboka). Åtte barn.
C 5. Karl Odin, f. 1 878 på Bredingsvollan, d. 1 956. ! 1 O-årsalderen kom Odin
til Anneus Indahl i Inndal østre og var der til han ble gift i 1897 med
Johanna Maria Olsdatter Aarstadvald, f. 1 865 på Storhaugen, datter av
Ole Jonsen Aarstadvald og kone Ingeborg Anna Pedersdatter. (Se mer om
denne familien under Skavhaugg øvre/Svartåsen )
C 6. Ole Martin, f. 1 880 på Bredingsvollan, d. 1 883.
07. Gustav, f. 1 881 på Bredingsvollan, d. 1908 på Veie. Han ble gift i 1906
med Gusta Lovise Andorsdatter Storstad, f. 1 887, d. 1922. To barn.
08. Ole Martin, f. 1884 på Bredingsvollan. Han ble gift i 1909 i Levanger
med Sigrid Augusta Nordborg, f. 1888 De reiste til Canada i 191 1 og
bodde i Westlock, Alberta, Canada i 1957. Ole Martin tok Wold som
etternavn.
C 9. Anna Otelie, f. 1886 på Bredingsvollan, d. J 968. Hun ble gift i 1905
med Ole Andorsen Holmsberget, f. 1 882 på Årstadvald, d. 1967. De flyt
tet til Saukinn i Ulvilla og tok navnet Vollan. De hodde 18 barn.

----
197 H&FIS-A
----
CIO. Inga Bergitte, f. 1888 på Bredingsvollan, d. 1981. Hun ble gift i 1914
med Ole Martin Olsen Helgas, f. 1 881 på Helgåsen, d. 1963. De over
tok Veie etter Inga foreldre. Inga hadde to barn (Gunhild og Ola Veie) før
hun ble gift, og ett barn (Målfrid) med Ole.
Cl 1. Johan, f. 1891 på Bredingsvollan. Han døde i 1 904 av forbrenninger han
fikk da han pustet inn damp fra en kokende kaffekjele.
89. Elen Anna, f. 1849 på Arstadvald. Hun fikk en sønn i 1871, og tjente på
Maritvoll i 1875. I 1881 ble hun gift i Bakklandet kirke med murer Karl Severin
Haugan, f. 1 855 i Namsos.
Cl 0 . Johan Martin, f. 1871 i Midtholmen. Far Magnus Johansen (ukjent opprin
nelse). I 1 875 var Martin pleiesønn hos husmann Peder Larsen i Øver-Fåra,
i 1891 var han tjener i Gjermstad, og døde i 1897 som inderst på Ars
tadvald, som "gift arb., hjemkommen fra Amerika".
Nils Nilsen (1815-1895) og Marit Rasmusdatter (1817-1876)
Nils Nilsen var født i 1815 i Bergstua av ugifte foreldre Nils Nilsen fra Steinkjer og
Malena Larsdatter Inndalsvald. Malena ble siden gift med Arnt Johnsen Indal på
Inndal mellem.
I 1848 ble Nils gift med Mant Rasmusdatter Garnes, f. 1817 på Lillemoen av for
eldre Rasmus Mikkelsen og kone Kjersti Nilsdatter.
Nils Nilsen var husmann på Reiren fra sist på 1850-tallet til sist på 1870-tallet. I
1875 ser vi at han også hadde arbeid på Jamtlandsvegen. Heime på plassen hadde
Marit to kyr, en kalv og fire geiter å ta seg av. Men året etter døde Marit. I 1879 ga
Nils seg som husmann, men fortsatte å bo på Reiren som vegarbeider, i 1891 benev
nes han som "stenpukker". Han døde på Reiren i 1895.
Før giftermålet hadde Nils Nilsen en sønn og Mant hadde tvillingen
Bl °. Petter Nilsen, f. 1 843 på Garnesvald. Mora var Guro Pedersdatter Nord-Steine,
f. 1820 på Bjørganvald. (Mora bie i 1852 gift med Ole Johannessen Eklovald,
f. 1 826, og de var husmannsfolk på Kvellovald, Levringsvald og Garnesvald. I
1 873 er de meldt flyttet til Levanger landsogn. De må imidlertid ha flyttet lenge før,
for allerede i 1865 er de husmannsfolk på Venåsmoen.) Ved konfirmasjonen i
1 859 kalte Petter seg for Petter Brenden. I 1 880 er han registrert flyttet til Lenvik i
Finnmark (Troms?) under navnet Peter Nilsen Garnesvald, men har trolig reist ut
lenge før, for han bor ikke i Verdal verken i 1865 eller 1875. Hans videre lev
netsløp er ukjent.
B 2°. Dødfødt tvilling, f. 1 843. Marits barn.
B 3°. Martinus Olsen, f. 1843 på Brenna. Marits tvillingbarn med Ole Pedersen Øren
(sjømann?). | 1 865 var Martinus losjerende bergarbeider i Ørtugen. Samme år er
han oppført reist tii Jåmtland i lag med søskena Gurianna og Ingeranna Olsdatter
Skavhaug fra Svartåsen. Han slo seg ned på Løfsåsen i Lockne forsamling i Ostre
Jåmtland og kalte seg Martin Olsson. Han var "odelstorpare" og gift med Anna
Marta Jon sd otte r, og de hadde to barn.
INNDALSGÅRDENE

----
198 H&FIS-A
----
ekteskapet fikk de fire barn:
84. Ragnhild, f. 1849 i Sul. Hun ble gift i 1870 med snekker Gunnerius Sørensen
Stiklestad, f. 1841 på Hagavald. I 1875 bodde de på Borgenvald. De hadde
ingen barn. I 1 880 utvandret de til La Crosse, Wisconsin.
85. Mikal, f. 1851 på Brenna. I 1873 flyttet han til Sverige. I 1900 bodde han på
Kyrkbolandet i Frostviken i Jåmtland, var gift med Brita Persdotter, f. 1 862 i
Frostviken, og de hadde fire sønner og tre døtre.
86. Anneus, f. 1 853 på Stormoen. I 1 875 bodde han hos foreldra på Reiren, var veg
arbeider og "treskomester". I 1900 gift med Mette Larsdatter Johnsen, f. 1 870 på
Steine, datter av lærer Lars Johnsen på Vikdal i Inndalen. Anneus var da bosatt på
Høgness og dreiv som snekker. Anneus Høgness døde i 1914 og Mette i 1938.
Cl 0 . Mette, f. 1 879 på Haga, d. 1971 . Mora var Karen Maria Andreasdatter
Hage, f. 1 854, som igjen var datter av ugifte foreldre Andreas Eriksen
Aarstadvald og Andrea Pedersdatter Inndal vestre (sistnevnte ble gift med
rydningsmann Kristian Andersen i Inndalsallmenningen, og Karen Maria
ble gift med husmann Ole Halvorsen i Bergstua). Mette ble gift borgerlig i
1 897 med Anneus Olaussen Korsveggjerdet, f. 1 864 i Mønnes. Han var
sønn av Olaus Andersen Mønnesvald og kone Malena Andersdatter. De
bodde på Korsveggjerdet under Mønnes og fikk åtte barn. Anneus
Korsveggjerdet døde i 1918.
Som enke fikk Mette Korsveggjerdet i 1923 sønnen Kåre med Konrad
Antonsen Grande. Kåre Korsveggjerdet døde ugift i 1995.
02'. Anton Marius, f. 1901 på Høgness, d. 1980. Lærer i Ness og organist i
Vinne kirke. Gift i 1927 med Lotte Eliasdatter Ness, f. 1901 på Skjørdal,
d. 1993.
87. Kristine, f. 1 858 på Inndalsvald. i 1 883-84 har hun flyttet til Trondheim, og hun
har fått attest til Kristiania i 1 889 (kanskje ble hun gift derB). Flere opplysninger har
vi ikke om henne.
Som 68-ång enkemann ble så Nils Nilsen Reiren far til:
B 8 :. Ragnhild Anna, f. 1 883 på Stormoen. Mora var Enke Beret Andersdatter Stormo,
f. 1 843 på Austgarden i Sul, datter av Anders Halvorsen (Jamt-Anders). Beret var
en ke etter Erikjørgensen Stormo, som hun bte gift med i 1 872. Ragnhild Anna var
budeie hos Kristoffer Indal i "Nistun" i 1900 og hos Anneus Johannessen i
"Opstu'n i 1902. I 1905 ble hun gift med Jakob Johannessen Skansen, f. 1872,
og de ble brukere på Haugan under Levringan. Ragnhild Anna døde av tuberku
lose i 1915, og Jakob ble alene med fire barn i alderen tre til ti år. Til hjelp i huset
fikk han nå Oleanna Johannesdatter Sørnes, f. 1 873, som tok seg av både heim
og barn, også etter at Jakob Skansen døde i 1921 - også han døde av tuberku
lose.
Barn av Jakob og Ragnhild Anna:
Cl . Oline Cecilie, f. 1905 på Skansen, d. 1980. Ugift.
HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 8001940 - BIND A

----
199 H&FIS-A
----
C 2. Johannes, f. 1907 på Skansen, d. 1970. Ugift.
C 3. Bergljot Margrete, f. 1909 på Haugan, d. 1916.
CA. Borghild, f. 1912 på Haugan, d. 1993. Ugift.
Se mer om denne familien under Levringshaugan.
Olaus Olsen (1821-1894) og Berntine Marie Larsdatter (1827-1900)
Olaus Olsen kom som husmann til Reiren i 1879 etter å ha vært rydningsmann i
Inndalsallmennmgen fra ca. 1855 (på Rydmngen/Olausplassen). Før det hadde han
vært husmann under Garnes.
Olaus var født i 1821 på Skavhauggvald og var sønn av Ole Olsen Molden og
kone Gjertrud Larsdatter (datter av Lars Sakariassen Skavhaug på Skavhaugg nedre).
Han ble gift i 1845 med Berntine Marie Larsdatter, f. 1827 på Hitra.
De hadde sju barn:
82. Beret Anna, f. 1848 på Gamesvald. Beret tjente på Garnes helt til hun i 1879
ble gift med skomaker Johannes Ellingsen Bergstuen, f. 1 853 i Lundskin, og de ble
brukere på Reiren etter Olaus (se nedenfor).
83. Gjertrud, f. 1851 på Inndalsvald. Til Sverige 1875. I 1890 tjente hun i preste
gården i Sunne i Jåmtland, og i 1900 var hun i tjeneste hos folkskoleinspektør
Jonas Kjellin i Østersund, og var ennå ugift.
84. Ole, f. 1853 på Gamesvald. Ole var gjetergut på Garnes som 1 2-åring. Til
Sverige i 1 875, og både i 1 880 og 1 890 var Ole dreng på garder Rødøn i
Jåmtland. Han emigrerte over Trondheim til St. Paul, Minnesota i 1893, og bruk
te da Indal som etternavn.
85. Gurianna, f. 1 857 på Rydningen. I 1 875 tjenestepike hos Mikal Kristoffersen på
inndai vestre. I 1891 budeie på Sogstad søndre i Frol. I 1900 var hun hushol
derske hos gårdbruker og landhandler Anton Grønlien i Grønlia, Frol, og ble gift
med ham i 1904. Hun døde i Grønlia i 1924.
86. Serine, f. 1859 på Rydningen. Hun utvandret til Amerika i 1891 under navnet
Serine Indahl etter å ha bodd i Trondheim i 10-12 år.
87. Bernt Oluf, f. 1863 på Rydningen. Utvandret til St. Paul, Minnesota i 1893, og
kalte seg Bernt Oluf Indahl da han reiste ut.
Olaus ble avløst av svigersønnen Johannes Ellingsen først på 1890-tallet. Han døde
av sykkersyke på Reiren i 1894. Berntine døde i 1900.
Johannes Ellingsen Reiren (1853-1926) og Beret Anna Olausdatter
(1841-1914)
Johannes Ellingsen var født i 1853 på Lundskinvald av foreldre Elling Johannessen
og Beret Marta Pedersdatter. Foreldra bodde på Kvelstadenget i 1865, og i 1875 var
faren husmann i Bergstua under Inndai østre og arbeidet samtidig som skomaker.
Johannes bodde også der da og arbeidet som skomaker hos faren. I 1879 ble han gift
med Beret Anna Olausdatter Garnes, f. 1848 på Gamesvald (Garberg), som var dat
ter av den forrige husmannen på Reiren.
INNDArSGÅRDENE


----
200 H&FIS-A
----
Johannes var husmann på Slapgardsenget i 1880-åra, men flyttet til Reiren før
1888. Han fortsatte med skomakeryrket også etter at han overtok som husmann på
Reiren etter svigerfaren.
Johannes og Beret Anna hadde to sønner og en fostersønn:
81. Edvard, f. 1881 på Slapgardsenget. Han utvand ret til Minneapolis, Minnesota i
1902. Ved folketellinga 1910 finner vi ham som sagbruksarbeider i St. Louis,
Minnesota, er gift med Anna, 27 år og født i Norge, og de bor i Wirginia Wards
6, St. Louis. Ti år seinere finner vi dem i Cross River, Minnesota, sammen med 20-
årige Augusta, som er oppført som deres datter, emigrert til Amerika i 1912. Hun
er vel antakelig datter til kona Anna. Edvard er skogsarbeider.
82. Ole, f. 1888 på Reiren, d. 1974. Neste bruker.
B 3°. Ole Martin Olsen, f. 1894 i Inndalsallmenningen av ugifte foreldre, enkemann
Ob Andreassen fra Trångsviken og Ragnhild Andersdatter Allmenningen. Han ble
gift med Oline Gustava Edvardsdatter Bjørsmo, f. 1 895 på Bjørsmoen, datter av
Edvard Olsen Bjørsmo og kone Anna Cecilie Andersdatter. Fra 1 92 1 til 1 924 var
Ole Martin eier av småbruket Garberg under Garnes, og brukte siden Garberg
som slektsnavn. I 1 930-åra losjerte de på Reiren før de bygde eget hus - Vegset
- på tomt av Molden. Mer om familien finnes under denne plassen.
I tillegg til egne barn hadde Beret Anna og Johannes i mange år srnnsyke Elen
Margrete Minsås i forpleining for det offentlige. Elen Margrete var født på
Fleskhusvald i 1866 av foreldre Johannes Ellevsen Borgenvald, f. 1834 på Lund, og
Elen Mana Johannesdatter Fleskhusvald, f. 1839 på Fleskhusvald. Elen Margrete
bodde sammen med foreldra på husmannsplassen Stinastua under Fleskhus i 1875.
I 1891 er hun oppført som budeie på Bjartnes, men så er hun vel blitt syk, og i 1900
er hun på Reiren. Kanskje har hun vært på Minsås i mellomtida og tatt med seg etter
navnet derfrå. Hun bodde på Reiren til hun døde i januar 1920. På folkemunne i
Inndalen gikk hun mest under navnet "Reiratulla".
Ingeborg Anna Larsdatter Garnesmo var også på Reiren som fattiglem etter at hun
ble enke i 1894 og fram til hun døde i 1911.
Johannes døde som kårmann og enkemann i 1926, etter at Beret Anna var død i
1914 av en leversykdom. De var dissentere (tilhørte baptistsamfunnet).
Sjøleier fra 1921:
Ole Johannessen Reiren (1888-1974)
Ole J. Reiren var ugift. Han kjøpte plassen av Verdal kommune i 1921 for 1800 kro
ner + kår til faren, Johannes. I skjøtet er kårforpliktelsene beskrevet slik:
Paa eiendommen hviler med prioritet ejter hr. 2700 dån i Smaabruk og Boligbanken)
husvære og håar til Johannes Reiren hestaaende av: juldt forsvarlig ophold, røgt og
pleie i enhver henseende. Kaarets aarlige værdi ansættes til hr 300 - tre hundrede
kr.
HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND A

----
201 H&FIS-A
----
OleJ. Reiren og Edvard Bjørsmo til hest utenfor stua på Reiren.
Ole hadde hest og dreiv i skogen med både blinking, hogst og kjøring ved siden av
at han dreiv småbruket. Inne i Kverndalen ost for Skavhaugvollen såtte han opp ei
lita tommerkoje der både han sjøl og hesten hadde husvære i samme rommet.
Kjentfolk kalte koia "Reirakoia". Ennå som syttiårmg dreiv han litt i skogen. Ellers var
han en ivrig kar i bærskogen og bar heim store kvanta av både molte og tyttebær.
"Ola Reira" eller bare "Reir en", som han ble kalt av folk som kjente ham, var en
stillferdig og vennesæl person som aldri gjorde andre folk fortred. Han hadde ingen
stor omgangskrets, men de han hadde kontakt med, besokte han ofte. Han brukte
bare apostlenes hester når han var ute og ferdes, og var en lettkjennelig skikkelse når
han med sakte og lange steg kom ruslende etter vegen.
Ola var ikke spesielt opptatt av jakt, men han var likevel en av de få i bygda som
har skutt gaupe. Det skjedde på Krikaberga en sommer da han var ute for å se etter
sauene. Han fikk 25 kroner i skuddpremie for fellinga.
I 1941 solgte Ola bruket til Erling Garberg for 3/00 kroner (skjote tgl. i januar
1942). Om Erling Garberg, se mer under Vegset under Molden.
I 1952 fikk Ola satt opp ei lita stue, Haugmo, på frådelt tomt av heimen, og bodde
der til han kom på Verdal Aldersheim. Han døde i 1974.
I 1950 solgte Erling Garberg heimen videre til Magnus Bjørsmo.
Etter Magnus Bjørsmo var sonnen Einar eier og bruker, og fra 2005 er det Stig
Bjørsmo, f. 1967, sønnesønn av Magnus Bjørsmo som er eier av Inndalsronnmgen.
INNDALSGÅRDENE


----
202 H&FIS-A
----
Frådelt bruk:
KVISTAD
GNR. 222, BNR. 6
I 1936 ble ca 130 da. frådelt Inndal vestre og kjøpt av Ole Olsen Høgli for 1500 kro
ner. Heimen fikk navnet Kvistad.
Ole Olsen Høgli (1901-1979) og Borghild Kristoffersdatter (1901-1974)
Ole Olsen Høgli var født i 1901 på Sneppen av foreldre Ole Martin Sneppen og kone
Kristine Olausdatter. 1 1923 ble han gift med Borghild Kristoffersdatter Indal, f. 1901,
datter av Kristoffer Mikalsen Indal og Elen Anna Ellingsdatter på Inndal vestre. De
fikk som nevnt foran frådelt jord av Inndal vestre og skapte seg en heim på Kvistad.
Hovedbygmng og uthus ble satt opp i 1937 og stabbur året etter.
Ole O. Høgli var utdannet agronom. Han dyrket opp ca. 35 dekar jord på eien
dommen, og var i tillegg ansatt i Verdal kommune som nydyrkmgsveileder.
Barn:
Bl . Elfrid, f. 1923. Gift i 1945 med Rolf Eriksen, levanger, og bosatt der. De hadde
hytte på Kvistad.
82. Kjersti, f. 1936. Gift med Henry Slapgaard, f. 1926. Gårdbrukere på Hogstad
i Inderøy.
Nåværende eiere av Kvistad er Maj Brit Slapgaard Larsen og Geir Egil Larsen.


----
203 H&FIS-A
----
BRENNE
GNR. 222, BNR. 9
Ved festekontrakt dat. 20.1.1939 ble et jordstykke av Kvistad på 670 m 2 udyrket
jord, kalt "Brenne" bortfestet av Ole O. Høgli til broren Konrad Høgli for et tidsrom
av 35 år regnet fra 1. januar 1939 mot årlig avgift kr 5,00. Heimen lå i vegsvmgen
øst for Svegård, og ble derfor også kalt "Svinggård". Eiendommen fikk sitt eget
matrikkelnummer i 1951. Konrad Høgli såtte opp hus der i 1939.
Konrad Olsen Høgli (1907-1993) og Marta Kristine Edvardsdatter
(1903-2000)
Konrad Høgli var født på Sneppen i 1907 og var som nevnt bror av Ole Høgli på
Kvistad.
Konrad Høgli arbeidet en del som tømmerhogger, men mest som måler. Ei tid var
han i tillegg herrefrisør for mndalingene. Han var religiøs (baptist), og de som var
barn i 1930-åra, husker ham som søndagsskolelærer.
Konrad ble gift i 1945 med Marta Kristine Edvardsdatter Nordal, f. 1903 på
Nordgård i Vinne, men de skilte lag etter kort tid og bodde hver for seg.
Marta Nordal var datter av jernbanearbeider Edvard Eriksen Nordal og hustru
Serine Margrete Sivertsdatter. Hun var lærerinne i en mannsalder på forskjellige sko
ler i bygda, sist på Vinne skole. Hun hadde farsheimen i Vinne og siden hus på
Ørmelen, men som aldrende pensjonist fikk hun bygd enebolig i Garnesmarka sist i
1980-åra og flyttet dit. Hun avfant seg aldri med samlivsbruddet og ønsket å bo så
nært Konrad som mulig. Men etter at Konrad var død i 1993, bodde Marta på Vuku
Bo- og Helsetun ei tid. Hun døde på Ørmelen Bo- og Helsetun i 2000.
Heimen eies i dag av Kolbjørn Høgli.
INNDALSGÅRDENE

----
204 H&FIS-A
----
INNDAL MELLEM (ØVRE)
GNR. 223, BNR. 1
FotO 177: Inndal mellom 1929. Foto Henning Anderss.
Eierforhold
Gården var trolig bondegods fram til Kro nen ble eier rundt 1650. Fra 1728 var den
propnetærgods fram til den kom under A/S Værdalsbruket i 1887. Da kommunen
solgte Værdalsbruket i 1912, ble gården og husmannsplassene med husbehovsskog
utskilt og unntatt fra salget. I 1918 solgte kommunen gården til Ole Olsen Indal
(bruker fra 1903), og siden har den vært sjøleiergård. Den er på ca. 100 dekar dyr
ket mark og ca. 100 dekar produktiv skog.
I en rettsprotokoll fra september 1809 er referert at Elling Indal var på sin "Sæter-
Bolig i Billmg-Sæteren" for å hente heim buskapen. Det viser at gården på den tid
hadde seterrett ved Bellingen - sannsynligvis på Strokkvollen, som lå der Bellmgsåa
løper ut fra Storbellmgen. Før det hadde gården hatt seter på nordsida av Fersvatnet,
ved Indalsbekken, sammen med Inndal vestre. "Inndals-Fer n" ble nedlagt omkring
1800.
I ei liste fra 1838 over fjellsletter som det skal svares avgift for til statskassen, er
gården oppført med 6 skilling for engslette i Fånettdalen i Inndals statsallmenning.
Gården kalles i offisielle dokumenter (og matrikkelen) for Indal mellem, men i
folketellingene fra 1875 og framover er den kalt Indal øvre. I dagligtale i Inndalen
HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND A


----
205 H&FIS-A
----
blir gården for det meste kalt "Oppstu". Det kommer vel av at den ligger litt høyere
i terrenget enn nabogården Inndal vestre, som på samme vis blir kalt "Nistu".
For sammenhengens skyld tar vi med brukerne fra 1749 og framover:
John Olsen Aarstad (1704-1792) og l) Kari Nilsdatter (1686-1770),
2) Ingeborg Andersdatter (1745-1829)
John Olsen Aarstad ble bygselmann på gården i 1749 gjennom giftermål med enka
Kari Nilsdatter Indal, f. 1686 i Sulstua. Hun var datter av bygselmann Nils Nilsen
Sulstuen, og hun hadde tidligere (fra 1727) vært gift med den forrige brukeren på
gården, Tore Jensen Indal, som døde samme år som hun ble gift med John.
John Olsen var født i 1704 på Arstad nordre av foreldre Ole Pedersen (1660-
1732) og Agnes Johnsdatter Aarstad (1666-1751). De var brukere på Arstad nordre
og søndre fram til 1732.
Da John overtok gården i Inndalen, var nesten alle hus nye etter gardsbrann i mars
1746. Da hadde i alt 9 hus gått med i brannen, nemlig 3 stuer, 2 stabbur, 3 staller og
1 høybu, og alt som ble oppbevart i bygningene brann også opp. På vårtinget i 1748
ble det opplyst at det var bygd opp to nye stuer, en stall og to jamtstaller.
John og Kari hadde av naturlige årsaker ingen barn sammen. Kari døde i 1770,
84 år gammel, og John giftet seg på nytt samme året med den 26-årige Ingeborg
Andersdatter Slapgård, f. 1744 i Bollgarden. Hun var datter av bygselmannen i
Bollgarden østre nordre, Anders Olsen Balgård, og kone Agnes Eriksdatter. John fikk
nå en ektefelle som var 58 år yngre enn den forrige og 39 år yngre enn han seiv, og
nå kom det fem barn på rekke og rad, det siste da John var 74 år gammel, men som
vi ser nedenfor, døde tre av barna før de nådde voksen alder:
81. Karen, f. 1771 på Inndal mellem. Hun bie gift i 1 792 med Peder Pedersen Innda!
østre, f. 1764, foreldre Peder Olsen og Ingeborg Ellingsdatter. Peder og Karen
bodde på Inndal østre fram til 1797. Da flyttet de til Sulstua østre, og var der til
de fikk bygselbrev på Lillemoen hausten 1 799. I 1 806 overtok de som brukere på
Inndal østre etter Peders mor, som var blitt enke for 2. gang. Og det er slekta etter
Peder og Karen som nå har bodd på Inndal østre i to hundre år.
Barn:
Cl. Peder, f. 1792 på Inndal østre. Han ble gift i 1821 med Serianna
inderster på Inndal østre før de fra 1 829 og noen år framover hadde byg
sel på halvparten av Inndal mellem (se nedenfor). De fikk sju barn.
C 2. Grete, f. 1797 i Sulstua. Hun ble gift i 181 8 med korporal Tarald Andersen
Brende, f. 1784. Tarald var gårdbruker på Brenna i Sul.
C 4. Ingeborg, f. 1 806 på Inndal østre. Hun ble gift i 1 829 med Ellev Olsen
Sulstuen, f. 1810 i Sulstua, foreldre Ole Ellevsen Sulstuen og kone Sigrid
Nilsdatter. Ellev Olsen var bruker på Inndal østre fra 1 833 til 1 874.
82. Agnes, f. 1 774 på Inndal mellem, d. 1788, 14 år gammel.
83. Sigrid, f. 1774 på Inndal mellem (tvilling med Agnes), d. 1797.
84. Anders, f. 1777 på Inndal mellem, d. 1793, 16 år gammel.
INNDALSGÅRDENE

 

----
206 H&FIS-A
----
85. Agnes, f. 1779 på Inndal mellem. Hun ble gift i 1802 med tambur John Ottersen
Øren, f. 1773, sønn av hanskemaker og strandsitter Otter Olsen Øren og kone
Marta Johnsdatter. De bodde på en plass under Maritvoll og fikk tre barn.
John Ottersen døde på Mikvollvald i 1810.1 1811 ble Agnes gift på nytt, nå med
Andreas Andersen Næss fra Inderøy, f. 1 779 i Sparbu. 11817 overtok de gården
Næss på Inderøya og dreiv samtidig med skyss-stasjon, gjestgiveri og handel. I
dette ekteskapet var det fire barn.
John Olsen døde i desember 1792, 87 år gammel.
Enka Ingeborg var ennå ikke fylt femti år, og innen ett år var gått, sto det nytt bryl
lup på Inndal mellem, nå med den 16 år yngre Elling Pedersen fra nabogården Inndal
østre som brudgom, og han ble neste bruker.
Elling Pedersen Indal (1761-1828) og Ingeborg Andersdatter (1745-1829)
Elling var født på Inndal østre i 1761 og var sønn av Peder Olsen Inndal østre og hans
andre kone Ingeborg Ellingsdatter (Hallem). Som nevnt foran ble han gift med enka
Ingeborg Andersdatter i 1793, og fikk bygselbrev på Inndal mellem 27. september
1793, tinglyst 20. april 1794.
Det er kanskje verd å merke seg at det nå var to brødre fra nabogården som hadde
hentet konene sine fra Inndal mellem. Ingeborgs datter Karen var som nevnt blitt gift
året før med Ellings bror Peder Pedersen.
Elling Indal såtte straks i gang med bygging av nye hus på gården. Allerede i 1794
ble det bygd ny hovedlån, som besto av kjøkken, dagligstue, en gang med kammers
mnenfor, og nok ei stue, som ble brukt som skjenkestue. Og i skjenkestua i Oppstun
veit vi at det til tider gikk ganske livlig for seg. Det var der Ole Skavhaug iflg. tradi
sjonen solgte bjørneskinnet til "Mor Indal" før bjørnen var skutt. Skjenkestua ble for
resten også brukt til skolestue, både mens omgangsskolen eksisterte (før 1860), og
også en kortere periode etterpå. Anders Johnsen Garnes, "Blomster-Anders", som ble
født på gården i 1859, har fortalt at han hadde gått på skole der.
Som nevnt bygde Elling ny hovedbygnmg i 1794, og videre ny låve i 1795 og nytt
stabbur i 1799. Dette synes dokumentert ved at disse årstallene ble funnet mnskåret i
hustømmeret da husene ble revet. Alle husene sto nemlig til langt ut på 1900-tallet
uten større forandringer (stabburet ble revet så seint som i 1943).'
På en så travel gard som Inndal mellem var på denne tida var det stort behov for
tjenestefolk. Ved folketellinga i 1801 er det fire tjenere på gården - to gutter og to jen
ter. Av tjenerne kan nevnes John Ågesen Mønnes, f. 1779, som ble gift i 1805 med Eli
Torkildsdatter Indal, f. 1777, og vi finner igjen etterkommerne deres på mange plas
ser i bygda.
Ingeborg Andersdatter Indal er i ettertid blitt kjent som den "Mor Indal" som tok
så godt imot garnesmorderne at de avstod fra et planlagt tyven på Inndal i olsokhel
ga 1806 og i stedet slo til mot folka på Garnes.
Elling og Ingeborg fikk ingen barn sammen. Hun er beskrevet som ei trofast og
strevsom husmor, men hun var mye eldre enn sin husbond, og maktet vel ikke med

----
207 H&FIS-A
----
åra - naturlig nok - å innfri ektemannens behov på alle områder. Det vises blant
annet ved at Elling i 1814 er oppført som far til en gutt født og døpt i Stjørdal:
B 2°. Halstein Ellingsen, f. 1814 i Stjørdal. Mora var Mali Halsteinsdatter, f. 1779 i
Ulvilla av ugifte foreldre Halstein Olsen Røesvald og Marit Johannesdatter Ulvild.
Ved folketellinga i 1801 var Mali (kalt Malena) kokkepike hos løytnant Bernhoff
på Rosvoll, og hun døde som tjenestejente på Kjønstad i Skogn i 1817. Ved arve
skifte etter henne 6. desember 1 8 1 7 er det anført at sønnen Halstein da bodde
hos Elling Indal. Halstein ble konfirmert fra Nordsteinsvald i 1 829, og bodde på
Kvellovald da han ble gift i Vuku kirke i 1842 med Marta Bårdsdatter
Guddingsvald, f. 1810. Foreldra hennes var Bård Kristoffersen Østgårdsvald og
kone Siri Tronsdatter. Halstein og Marta var inderster på Steinsvald og
Oppemsvald da de to barna deres ble født. Halstein døde på Melbygrava i
1 857, mens Marta døde hos sønnen Bendik i 1 905. De fikk to barn:
Cl. Beret Marta, f. 1844 på Steinsvald. Hun ble gift i 1866 med Martinus
Bardosen Østgård, f. 1842 på Bjørkenvald. De var husmannsfolk på
Bollgardsøra, og sist i Skogfrøa under Skrove. De var foreldre ti! bl. a. Hans
Balgård, som var ferjemann ved Haga-Ness ferjested 1908-1936.
C 2. Bendik, f. 1849 på Oppemsvald. Bendik Halsteinsen var ugift. I 1865
bodde han sammen med mora på Melbygrava, og i 1 875 var han dreng i
Melby. I 1891 og utover var han husmann på en plass under Melby som ble
kalt Bendikplassen. Han dreiv også som skomaker. Bendik døde i 192 1 hos
søstersønnen Hans Balgård på Haga ferjested/
Diverse rettsdokumenter viser ellers at Elling kanskje var en noe "vidløftig" og det vi
kaller "fresk" person som av og til rotet seg borti übehageligheter.
I en rettssak fra 1824, der skolelærer Hans Efskind og Thomas Grunden stevnet
hverandre for ærekrenkende beskyldninger, var det sentrale punktet at Elling Indal
skulle ha gått til sengs med lærerkona etter bryllupet til Anders Larsen på Skavhaugg
nedre, og at dette ryktet hadde versert i hele bygda i lang tid etterpå. Men som så ofte
i slike saker, saken manglet handfaste beviser, og det endte med irifmnelse for begge
parter. 0
"Mor Indal" overlevde også sin andre husbond. Elling dode i 1828, 67 år gammel.
Men alierede året etter gikk også Ingeborg bort, i en alder av 85 år.
Etter at Elling og Ingeborg var dod, føretok grosserer Hilmar Meincke deling av
hus og jordvei i to parter, samtidig som det ble gjort et slags makeskifte mellom
Inndal mellem og Inndal vestre. Delingsforretnmgen, som ble foretatt 20.oktober
1829, gjengis i sin helhet nedenfor: 10
Aar 1829 den 20 d October var vi undertegnede efter anmodning aj Hr Lieutenent
Hakk paa Grosserer Hilmar Meinhes vegne paa Gaarden Øvre- Indahl for at deele
lorden samt Huusebygningerne i tvende Deele for undtagen Svedgjerdet,
Bergamyhren og Sveet, og den halve Deel af Lillemarken, Hvoraf Gaardens Huuse
blev Deelt saaledes. - .

----
208 H&FIS-A
----
Nor 1. Hovelaanen som begynder ved Laavbygningen og Stalden, som staaer ved
samme Bygning, samt de tvende Fjøs, som staaer i vestre ende afGaarden og den Ulle
Laave, som staaer i søndre side og det Stabuhr, som staaer paa nordre side afGaarden.
Nor 2 den Store Ladebygning med underbygninger m:m: og den Ulle Staldbygning paa
østre og søndre Side og den Ulle Stuebygning, samt det store Stabuhr, som staaer i søn
dre side aj Gaarden. Det paa nordre side aj Gaarden værende Badstuue og Tørkehuus
haver begge parterne Uge Adgang til. -
Den Deel aj Jorden som ligger til Nor 1 i Huusene tåger Merket sin begyndelse jr a det
østre og nordre Hjørne aj det der varende nord Kammer, og i Uge Linje i Nord til
Raangnhaugen og videre i Nord til et Udet berg haldet Orknoppen og i Uge Linje i Nord
til et Berg vesten jor Brataasbod vor da var en ajtørret Grantre. -
Hvad Brataasenget betræjjer tåger Merket sin begyndelse jra Brataasbod og gaaer i
Uge Lienje i Nord til et Birktre, der er Merket og i Uge Linie til Granhaugen hvor der
ogsaa er Treer merket og videre i Nord til et merket Bjerketre og i Uge Linie til det træj
jer Skavhaugmarken, og videre hvad Eng og Ager angaaer paa Nordre side aj Gaarden
tillægges den vestre Deel aj joromtalte til Nor 1.
Hvad Stoernæsset angaaer tåger Merket sin begyndelse jra Elvemehlen hvor der nu
staaer et merket Grantre og i Nord til et merket Grantre ved Garnessvald, hvor aj den
vestre Deel tilhører Nor 1.
NB: paa søndre side aj Elven!
1. Buuhgjerdet hvor Merket tåger sin begyndelse i jra nordre og vestre Ejøsnaav eller
Haugen-Knop og Uge i nordvester til et Merket Bjerketre ved vestre Indahls Gjerdet
hvorav den øvre Deel tilhører Nor 1.
2. Agergjerdet, hvor Merket tåger sin begyndelse jra et Merket Grantre ved Feegjelen
og i syd til en Granestubbe Merket, hvor aj den vestre Deel tilhører Nor 1.
3. Baard-Holmen vestenjor Tveraaen tåger Merket sin begyndelse ved Tveraaen og
gaaer i Nester til Smaaseterbekken: med et tillæg aj Holmøren Endemerket jra Vestre
Stoernæs-Mehls Pynt og Uge op i Sydvest i Uge Lime til Almendingsaasen Ejøsebygning
hvor blodt er et pege-Merke, Hvor aj den vestre Deel tilhører joromtalte Nor 1.
NB: Lii Nor 2 i Huusene tilhører de tilstødende Uge Parter aj Ager og Eng med de
Merker som er jor omtalt ved Nor 1.
NB: Hva Sommerjjøsene angaaer som tilhører Gaarden, haver begge Parterne til Uge
Deeling, likeledes ved Utengsbodten (?) jor undtagen Stuen, Stalden og Stabuhret paa
Stornæsset. -
l Henseende til Hr Lieutenant Halcks baade anmodning og bestemmelse at øvre og
nedre Indalen skulde gjøre et Mageskijte Engene, er samme skeet, saa at ingen aj til
træderne har der jor ejtertiden noget at Anke. -
Ejter Formemng har vi undertegnede beslutted ogjundet Deelingenjor Rigtig og ejter
joranskrevne Merker har vi samme sluttet.
Indahlen den 28 October 1829.
P. Indahl
Ole Garnæs
0 Lejring
HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND A

----
209 H&FIS-A
----
Den østre halvparten ble etter delinga bygslet til Anders Græslie fra Stjørdal og den
vestre halvparten til Peder Pedersen Indalen (den yngre). Begge bygselkontraktene er
datert 14. februar 1830.
Anders Johnsen Græslie (1783-1838) og Anne Marta Larsdatter (1793-)
Vi er kommet fram til at Anders Johnsen Græslie var født i Selbu som sønn av John
Andersen og kone Mant Nilsdatter på husmannsplassen Hårstadåsen under Hårstad
nedre. 11 Foreldra ble gift i Tydal i november 1783. Anders var heime på Hårstadåsen
både i 1801 og i 1811, men flyttet så ut. Han ble gift på Haugan i Malvik i 1815 (lys
ning 2. pinsedag 1815) med Anne Marta Larsdatter Løvseth, angivelig født 1793 i
Trondheim. Det kan være henne vi finner i folketellrnga 1801 i Trondheim som Anna
Løwset, 10 år. Foreldre er styrmann Lars Løwset og kone Gjertrud Ellingsdatter. De
bor i Bersvendsveiten, Hus 10. (Bersvendsveita er gata som går på baksida av
Hornemannsgården ved Trondheim Torg - der politikammeret lå inntil 1970).
Anders Græslie hadde sersjantutdannmg og tilhørte Meragerske
Skiløberkompam, og kom med familien til Lanke i 1816. De bodde på plassen
Lånkemoen, i nærheten av kompaniets telthus som sto på Hell. Da Meragerske
Skiløberkompam sammen med Snåsens og Holtålens ble nedlagt i 1820, fikk Anders
stilling som bruksfullmektig hos Gram & Jensen på Tangen i Stjørdal. Midtsommers
i 1828 kom han så til Verdal for å forpakte gard og drive gjestgiveri på Inndal mel
lem.
Da familien kom til Lundalen, hadde de seks døtre - Beret Marta, f. 1816, Mant,
f. 1818, Senna, f. 1820, Lorentse, f. 1823, Gjertrud, f. 1825 ogjonetta, f. 1828. Alle
var født i Lanke.
Mens Græslifamilien bodde på Inndal mellem, fikk de først en sønn, Lars i 1830,
men som levde bare 1 time, og så en sønn til, John, i 1831.
Familien har flyttet fra Inndal mellem før 1836. Om Anders ble oppsagt av gård
eieren, eller det var av mer personlige grunner vites ikke, men en sivilsak ved Stjør
og Verdal sorensknverembete fra 1836 kan kanskje forklare en del. Av saksdoku
menter går det der fram at Anders Larsen Skavhaug den 18. september 1835 har stev
net Anders Græslies kone Anne Marta Larsdatter fordi hun, som det står i stevmnga:
- "aldeles uforskyldt har udlagt mig (Anders Skavhaug) til Fader til et aj hende i et
uopløst Ægteskab med Anders Græslie født og den 13d Januar dette Aar døbt Barn,
der samme Dag ved Daaben erholdt Navnet Anne Martha". 12
(I dåpsregistret i kirkeboka for Baklandet sogn, Trondheim, er barnet innført som
Anne Martha Andersdatter Skavhaug Græsli, født 20.12.1834 og døpt 13.1.1835.
Som far er innført Anders Skavhaug Græslie, så her er det helgardert!)
Det går videre fram at Anders Græslie da arbeider på Marinen i Trondheim og
losjerer hos Peder Hougans Enke i Broveiten i Trondheim, og at kona - Anne Marta
- er innsatt i Trondhjems Tukthus for soning av to måneders straff for tyven. Partene
møttes i Trondhjems Bys Forligelsescomission den 18. september 1835, uten at for
lik ble oppnådd, og saken ble henvist til retten. Saken er imidlertid avvist i 1836 som
iNNDALSGÅRDENE

----
210 H&FIS-A
----
uforfulgt. Men Anders Græslie fikk ved bytingsdom i november 1835 skilsmisse fra
kona "formedelst begaaet Hoer".
I dødsfallsprotokoll for Trondheim er oppført at "arbeidsmand Anders Greske er
død 17. juli 1839. Det er anført at "enken bor i Bergsgaarden på Baklandet. Efterlader
sig 3 umyndige børn". I kirkeboka for Bakke sogn i Strinda er limdlertid dødsåret
1838. Myndighetsalderen var 21 år på den tida, og etter det må et av barna være død
etter at familien flyttet fra Verdal. Vi har funnet følgende opplysmnger om seks av
dem:
Den eldste dattera, Beret Marta, ble gift i 1846 med Hagen Larsen Værnesplass, f.
1818, d. 1875. Han var husmann med jord på Værnesmoen på Stjørdalen og arbei
det dessuten på Værnes teglverk, og han skal ha vært en uvanlig kraftig kar. De hadde
tre barn. Beret Marta gikk over til mormonerne flere år før mannen døde. Det er for
talt at hun ble døpt i elva øst for Sandfærhus. Videre at hun som enke bodde ei tid
på Stjørdalshalsen, der hun livnærte seg med å fabrikkere kaffetilsetnmg. Seinere
utvandret hun sammen med flere fra Stjørdal til mormonerstaten Utah i USA og døde
der.
I 1834 er det i Stiklestad kirke konfirmert ei jente ved navn Marit Andersdatter,
f. 1818. Ingen foreldre er oppgitt, men det kan kanskje være dattera til Anders
Græslie? Hun har også vært i Trondheim, for i 1844 er hun utflyttet fra domssognet
til Stjørdal, dit hun var utplassert på fattigkassens regning. Flere opplysmnger er ikke
funnet om henne.
Senna, som var født i Stjørdal i 1820, ble konfirmert i Stiklestad kirke i 1837, men
flyttet til Trondheim i 1842, der hun fikk en sønn, Laurits Pedersen i 1846. Far til
gutten var jektmann Peder Andersen Tømmerås, f. 1820 på Tømmeråsplassen i
Leksdalen, men som flyttet til Trondheim i 1841 og seinere til Troms. Senna kom til
bake til Verdalen, men flyttet så til Nord-Møre i 1849, flytteattest utstedt i 1852. I
1865 er hun gift husmannskone på Kvanne i Stangvik, gift med Fredrik Nilsen, f.
1821 i Stangvik, og de har tre barn.
Lorentse finnes konfirmert i Trondhjems domssogn i 1841. Hun bor fortsatt i
Trondheim i 1846, da hun er fadder ved dåpen til barnet til søstra Senna. Det kan
være henne vi finner igjen som enke Lorense Unsethe i Ila i Trondheim ved folketel
linga for 1865. Fødselsdata stemmer bra. Hun bor da sammen med tre barn født i åra
1847-53. I 1875 bor hun på Rosenborg.
Jonette finner vi som ugift tjenestepike på gården Lerstad østre i Leksvik i 1865,
og i 1900 er hun, fortsatt ugift, enslig losjerende som Jonætta Græsli på Raaen i
Leksvik. Hun døde i 1914 som fattiglem på Rokhaugen i Leksvik.
Sønnen John er registrert flyttet til Leksvik 16. mai 1846, men finnes ikke i mn
flytterregistret i Leksvik. Derimot er det trolig han som vi finner igjen i Grong på
1860-tallet: Ungkar Johan Andersen, f. 1831 i Verdal, far Anders Indal, blir gift fra
Tømmerås i Grong 22. oktober 1863 med Benth Johanna Ingebngtsdatter
Tømmerås, f. 1831. Ved folketellinga for Grong i 1865 losjerer de på Formo i Grong
og har to barn - Alexander og Sanna. Seinere bodde de i Namsos og Fosnes og fikk
tre barn til: Ingebngt, Dina og Sanna. Ekteparet finner vi igjen i Namsos i 1900, og
da kaller de seg Indal. Sanna (f. 1876) er gift Hansen og bor i Namsos, og søstra Dina
HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND A

----
211 H&FIS-A
----
Indahl (f. 1879), som er ugift sydame, bor hos Sanna i 1900. Sonnene Ingebngt og
Aleksander bosatte seg og ble gift på Lysfjord i Bindal og er gravlagt på Solstad kir
kegård. De er omtalt i Bindal Bygdebok bind I. 13
Det sjuende barnet, Gjertrud, har vi ikke noen sikre opplysmnger om.
Peder Pedersen Indal (1792-1872?) og Serianna Andosdatter (1799-1845?)
Peder var fodt på Inndal ostre i 1792 og var sonn av Peder Pedersen Indal (den eldre)
og kone Karen Johnsdatter (se foran). I 1821 ble han gift med Serianna Andorsdatter
Indal, f. 1799, datter av Ando Nilsen Indal på Inndal vestre. Paret var mderster på
Inndal ostre fram til Peder overtok som bruker av sin halvpart av Inndal mellem. De
bodde der ennå da det yngste barnet ble fodt i september 1835, men hva som videre
skjedde med dem er uklart. Seinere samme året er det nemlig en ny bruker på går
den, Knut Olsen Ness (se nedenfor).
Brukerskiftet kan kanskje skyldes at både Peder og Serianna kom på kant med
loven og måtte sone straff i Trondhjems Tukthus. For Peders del er notert i tukthus
protokollen:
"Peder Pedersen Indahl (:Yngre:)innkom 26-1-1832; født i Wærdalens Prestegjeld,
39 år".
Om Serianna står anført:
"Gaardmands Kone Strint Andersdatter Indahl af Wærdalen innkom -1-10-183-1
etter Høiesteretsdom jra 1831 paa 2 Maaneder for Heleri, 34 Aar gammel.
Løsladt den 4de Desember Angjeldende har for det meste lagt paa Sygtstuen".
Videre kan vi i panteboka fra 1834 lese at Peder den 15. mai dette året har utstedt et
gjeldsbrev til gårdeieren, grasserer Nicolai Jensen, pålydende 106 spesidaler, og som
sikkerhet pantsatt alt løsøre (hester, buskap, redskaper og avling), alt med forste pri
oritet. Dette kan kanskje ytterlig forklare det raske brukerskiftet på gården.
Peder finnes ikke nevnt ved folketellinga i 1865, men trolig er det han som dør
som legdslem på Yssevald i 1872, for dattera Ingeborg bodde der som gift på denne
tida. Serianna har vi heller ingen sikre opplysmnger om etterpå, men kanskje er det
henne som døde som fattiglem på Haug i 1845 (oppført som "Serianna Andersd.
Kone og Fattiglem, 42 år"), for ved skifte etter mora hennes i 1848 er Serianna ikke
nevnt blant arvmgene, derimot er alle barna til Peder og Serianna oppfort som
arvinger.
Peder hadde ei datter før han og Serianna ble gift:
Bl 0 . Cicilia, f. 1813 i Bergstua, d. 1814. Mora var Malena Larsdatter Inndalsvald,
som seinere ble gift med den nye brukeren Arnt Johnsen.
Peder og Serianna fikk sju barn:
NNDALSGÅRDENE

----
212 H&FIS-A
----
B2 1 . Karen, f. 1 821 på Inndal østre. I 1 848 har hun fått flytteattest til Vår Frue sogn i
Trondheim for å ta tjeneste hos en Hansen, men etter den tid er det ingen opplys
ninger om henne. Hun finnes ikke i folketellingene i 1 865.
B3h Peter Andreas, f. 1 824 på Inndal østre, d. 1 858 i Inndalsallmenningen. Han ble
gift i 1850 med Marta Jakobsdatter Tromsdal, f. 1811 på Levringsvald, foreldre
Jakob Sevaldsen og Ingeborg Mikkelsdatter. De bodde på Steinsvald da de fikk
dottera Serianna i 1852. Siden kom de til rydningsplassen Lilleenget i
Inndalsallmenningen. Se mer om dem der.
B 4". Andrea, f. 1826 på Inndal østre. Andrea var født med såkalt "seiershuve" på
hodet. Seiershuve er rester av fosterhinnen som i sjeldne tilfeller sitter igjen på
hodet til barnet som ei "huve" ved fødselen. Fra gammel tid av var seiershuva
betrakta som et tegn på at barnet var tillagt en eller annen spesiell evne som van
lige mennesker ikke har, og det var viktig at den ble tatt vare på. For Andrea sitt
vedkommende veit vi at hun ble hentet ved en større skogbrann på Rotmoen i
1 832 og ble båret rundt brannen i håp om at den dermed skulle slokne, men i
dette tilfelle var det i hvert fall fånyttes. (Se for øvrig mer om denne brannen under
husmann John Johnsen på Rotmoen.) Andrea ble gift i 1857 med enkemann
Kristian Andersen, f. 1825 i Støren. Kristian var rydningsmann på Lilleenget i
Inndalsallmenningen. Men før de ble gift, hadde Andrea to barn med to andre
menn. Mer om henne under rydningsplassen Lilleenget nedre.
Bs\ Ingeborg, f. 1828 på Inndal østre. Hun ble gift i 1863 med Anfind Andersen
Ydsevald, f. 1829 på Haugsvald. De var husmannsfolk under Ysse og fikk tre
barn. Mannen døde der i 1 886 "etter å ha vært spedalsk i flere år", som det står
i kirkeboka. Ingeborg kom på sine gamle dager til sønnen Ole Anfindsen i Norem,
og døde der i 1913.
Barn:
Cl 0 . Sefanias Johnsen, f. 1 849 på Inndal vestre (Nistu'). Ingeborgs sønn før ekte
skapet, og faren var John Johansen Inndalsvald, husmannsønn i Bergstua.
Sefanias ble konfirmert i Levanger, og var tjener på Buranvald i 1865.
Seinere dreiv han som murer, og i 1 880 ble han gift med sypike Beret Marta
Sefaniasdatter Kvamsvald, f. 1860, datter av Sefanias Bårdsen Kvam
(Skjærset)og kone Aparta Larsdatter. Sefanias og Beret Marta utvandret til La
Crosse, Wisconsin i mars 1 88 1 sammen med faren hennes, og Sefanias fort
sotte i mureryrket også i Amerika. Beret Marta var gravid med det første bar
net da de la ut på reisa. Barnet (ei datter) ble født i La Crosse i juli samme
år, og seinere ble åtte barn til født før Sefanias døde i august 1900. Beret
Marta ble gift på nytt i 1904 med farmer George M Dayton. Hun døde i
1941. 14 Et oldebarn av Sefanias og Beret Marta, den internasjonale opera
sangerinnen Susan Wold, flyttet til Norge og ble gift med redaktør Sverre
Evensen, Oslo. De besøkte Verdal i 1981 . Seinere ble Susan gift med ame
rikaneren Bill Goodman. 5
C 2. Anders, f. 1864 på Yssevald. Han utvandret til La Crosse, Wisconsin, i
1882.
HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUI 1 800-1 940 - BIND A

----
213 H&FIS-A
----
C 3. Peder, f. 1 867 på Yssevald. I 1 887 fu lg te også han sine eldre søsken og
utvandret til La Crosse, Wisconsin.
C 4. Ole, f. 1870 på Yssevald. Han ble gift i 1897 med Otilie Lorentsdatter
Nordbergsvald, f. 1 873. Gårdbruker på Norem under Ysse vestre, som han
kjøpte i 1912. De tok Norum som slektsnavn og fikk sju barn. Kona døde i
1939 og Ole i 1954.
B 6 .Marta, f. 1831 på Inndal mellem. Hun ble konfirmert fra Haugsvald i 1846 og
bodde på Haug da hun flyttet til Hitra eller Frøya i 1 850. I 1 865 var hun hus
mannskone på Bøningen på Hitra, gift med husmann Jørgen Olsen. I 1875 var
hun blitt enke og losjerte på Bekken som delvis fattigunderstøttet sammen med søn
nene Ole og Saras og dattera Thea Marie. I 1 900 bodde hun hos sønnen Saras,
som var gårdbruker på Myra i Barmfjorden.
B 7 Jonette, f. 1833 på Inndal mellem. I 1865 losjerte hun på husmannsplassen
Sneppen sammen med sin sønn. I 1 875 var hun budeie i Dillan og i 1 900 budeie
på Ysse vestre (oppført som Jonetta Aasan). Hun døde i 1903 på Norem og var
da feilaktig oppført som enke. Hun etterlot seg sønnen:
C 1 ° Iver Martin Ellevsen, f. 1 859 på Indal, far Ellev Andersen Valne, f. 1 840 på
Bredingsvald (utvandret til Amerika i 1 869). Han kalte seg Iver Martin Vohlen
da han ble gift i 1 888 med Anna Olsdatter Vohlen, f. 1 864 i Ulvilla, datter
av ugifte foreldre Oie Andersen Aust-Grundan og Olina Nilsdatter Ulvillen. I
1891 var de husmannsfolk på Østnesvald og i 1900 på Innhaugen under
Vuku prestegard, og de brukte siden Innhaug som slektsnavn. Martin og
Anna Innhaug hadde åtte barn. Martin døde i 1950.
B8 1 . Marit, f. 1 835 på Inndal mellem, d. 191 5 ugift, som dødssted er oppført Bakke.
Det er opplyst at hun var "krøpling" (vanfør). I 1 875 og 1 900 er hun registrert som
legdslem på Lein.
Etter Anders Græslie og Peder Pedersen ble det et kortvarig mellomspill med Knut
Olsen Ness som bruker på gården.
Knut Olsen Ness (1794-1869) og Magnhild Olsdatter (1795-)
Knut Olsen var fodt i 1794 i Vester-Ness og var sønn av Ole Olsen Vester-Ness og
hustru Marit Knutsdatter Okkenhaug (farens 2. ekteskap). Han ble gift i 1818 med
Magnhild Olsdatter Lennes, f. 1795 på Lennes. Hun var datter av gårdbruker Ole
Olsen Lennes og hustru Ragnhild Olsdatter Ness.
Av Verdalsboka, bd. IV går det fram at Knut Olsen kjopte heimgarden Vester-Ness
i 1828, men maktet ikke å beholde den særlig lenge. I 1834 tok proprietær Jelstrup
utlegg hos ham for et krav på 42 spesidaler 107 skilling, og 3. mai 1835 ble gården
solgt på tvangsauksjon til Jelstrup. Knut flyttet da sannsynligvis til Inndal mellem og
ble bruker der, seiv om vi ikke har funnet dokumenter som direkte bekrefter det.
Men da sønnen Peter Olaus blir fodt 17. november 1835 og dopt i Vuku kirke 4. april
1836, oppføres Knut som gardmann i Inndalen, og Garnes- og Øster-Inndalsfolket er
faddere.
iNNDALSGÅRDENE

----
214 H&FIS-A
----
Men Knut Olsen ble ikke lenge på Inndal mellom. Allerede året etter var Arnt
Johnsen bruker av hele gården. Knut Olsen ble siden husmann på Dyrholtet under
Baglo. Han skal flere ganger ha kommet på kant med loven. Han er bl. a. innført i
Trondhjems Tukthus 1 fangeprotokoller nr. 3 (1814-1839, mnsatt i 1838) og nr. 5
(1846-1853), og Tingbok 36 viser at han i 1849 er dømt til 3 år og 6 måneders straff
arbeid i Trondhjems Festning for tyven. I 1865 bor han på Dyrholtet og nyter fattig
hjelp. Han står oppført som gift, men kona er ikke registrert verken der eller andre
steder. Han dør som inderst på Skjørdal i 1869.
Arnt Johnsen (1793-1880) og Malena Larsdatter (1790-1882)
Arnt Johnsen var født i 1793 i Midtholmen av ugifte foreldre, ungkar John Pedersen
Midtholmen, f. 1761/62, og gift kvinne Gunmld Olsdatter Arstad, f. 1756. Hvem
faren var, kan ikke nøyaktig fastslås, han tjente i Midtholmen både i 1801 og 1815
og døde'ugift der i 1832. Mora var datter av Ole Arntsen Storstad og Gunhild
Svendsdatter på Arstad søndre i farens tredje ekteskap. Gunmld Olsdatter ble gift i
1778 med Bård Pedersen Kvello, men mannen må ha dødd før Arnt ble født, for da
er mora oppført som enke. Se ellers mer om Gunmld under Kvernmoen østre.
Ved folketellmga i 1801 bodde Arnt sammen med mora på Kvernmoen. Hun
døde for øvng hos sønnen på Skansen i 1836. I 1815 tjente Arnt hos Ole Olsen
Lmdset, og han kalte seg Arnt Johnsen Linset da han ble gift med Malena Larsdatter
Inndalsvald (Bergstua) i 1818.
Malena var født i 1790 på Øvre Gjermstadvald av foreldre, husmann Lars Nilsen,
f. 1765, d. 1838 på Melbyvald, og Catharina Eriksdatter Granberg, f. 1757 i Kall, d.
1843 på Østgårdsvald. Catharina var datter av svensken Enk Jonsson Granberg, som
døde som husmann på Bjørsmoen i 1785. Foreldra til Malena var husmannsfolk i
Bergstua under Inndal østre i hvert fall mellom 1813 og 1825, men kom seinere til
en plass under Melby.
Arnt Johnsen var husmann på Svegjerdet fra 1818 til 1825, deretter på Skansen
under Sørsteine fram til 1836, da han ble bruker på Inndal mellem, og som nevnt
tidligere brukte han hele gården.
Rundt 1853/54 flyttet Arnt med hele familien til Frol og bygslet Kolberg søndre
av proprietær Hans Severin Jelstrup.
Arnt og familien returnerte til Verdal i 1862, og Arnt fikk forpakungskontrakt på
Tromsdalen nordre etter Lars Larsen Skavhaug og ble der til 1871, da Arnt og Malena
flyttet til Inndal vestre og ble kårfolk hos svigersønnen Mikal Kristoffersen. Arnt døde
den 1880 og Malena i 1882.
Malena hadde to barn før ekteskapet:
BK.Cicilio Pedersdatter, f. 1813 i Bergstua, d. 1814. Faren var Peder Pedersen Indai
(den yngre).
B 2 :. Nils Nilsen, f. 181 5 i Bergstua. Om faren veit vi bare at også han het Nils Nilsen
og var fra Steinkjer. Nils ble gift i 1 848 med Marit Rasmusdotter Garnes, f. 1817
på Lillemoen av foreldre Rasmus Mikkelsen og Kjersti Nilsdatter. Nils Nilsen var
HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND A

----
215 H&FIS-A
----
husmann på Reiren under Inndal vestre (Nistu') fra sist på 1 850-tallet, og døde der
i 1 895. Han ble enkemann i 1 876. Se mer under Reiren.
I ekteskapet ble det fodt tre barn:
B 3
Ole, f. 1 8 1 8 på Inndalsvald. Han ble gift i 1 849 med Serianna Ellevsdatter Indal,
f. 1 829 på Inndal østre. Hun var datter av gårdbruker Ellev Olsen og kone
Ingeborg Pedersdatter på Inndal østre. Ole Arntsen var bruker på Inndal mellem
fra 1865 til 1884, se nedenfor.
Karen, f. 1 825 på Inndalsvald. Hun ble gift i 1 846 med Ellev Johannesen Arstad,
f. 1 815 på Arstad. Bryllupet ble holdt på Arstad. Karen og Ellev fikk tre barn (to
før de ble gift), men Ellev døde dagen før det tredje barnet ble født i 1 847. Karen
ble da, 22 år gammel, sittende igjen som enke med tre barn fra null til fire år. Hun
og barna flyttet til foreldra hennes og ble med dem både til Kolberg og til
Tromsdalen, og bodde nok i Tromsdalen så lenge faren var forpakter der (fram til
1 871). I 1 875 losjerte hun hos broren Ole Arntsen på Inndal mellem. Der var hun
også i 1891 og stelte for søstersønnen Anneus. Lensmann Jon M. Suul, dattersøm
nen hennes, skriver i historielagets årbok for 1984 at Karen var budeie på Nord-
Innsvollen da han gjette der i 1 899. Han beskriver henne som ikke særlig skrive
kyndig, men hun førte likevel på sin måte notater over setermaten:
"For hver rund ost hun ystet tegnef hun en ring, og for hver kantet ost av kantet "kjø
rål" tegnet hun en firkant på eierens navn.
Men Karen hadde gode evner og kunne "mer enn sitt Fadervår". Hun kunne gjen
gi lange stykker av sine lærerbøker utenat, og hun sang salmer og sanger med
mange vers, dels i spøk og dels i andektighet."
I 1900 hadde Karen flyttet til sønnen Lornts på Arstad mellom, og døde der i
1 91 6, 91 år gammel.
B 4
Barn:
Cl . Lornts, f. 1 843 på Inndal, d. 1921 . I 1 865 bodde han sammen med mora
og besteforeldra i Tromsdalen og var dreng hos bestefaren Arntjohnsen. Han
ble gift i 1873 med Guruanna Olsdatter Aarstad, f. 1849, d. 1927. De
bodde på Arstad nordre fram til 1880, da Lornts ble leilending på Arstad
mellom. Lornts Aarstad var en kjent spellmann og sanger. De hadde sju barn
- Oline, Elling, Karoline (Nygård), Ole, Martinus (2) og Arne Olav.
C 2. Johannes, f. 1846 på Inndal, d. 1921 i Slapgarden. I 1865 bodde han
sammen rned mora og besteforeldra i Tromsdalen og var dreng hos bestefar
Arntjohnsen. Han var, som broren, en kjent spellmann og sanger. Det er for
talt at de to brødrene hadde uvanlig god songstemme, og på søndager gikk
de til Vuku kirke for å synge. Folk kalte dem for "Tromsdalsgutan"" 6 . Johannes
ble gift i 1872 med Gjertrud Johannesdatter Slapgård, f. 1846 i
Slapgarden, d. 1895. Han ble gårdbruker i Slapgarden søndre og tok
Slapgård som etternavn. De hadde 6 barn - Laura (Efskind), Johannes, Anton
NNDALSGÅRDENE


----
216 H&FIS-A
----
C 3. Elen Anna, f. 1847 på Inndal. I 1865 bodde hun sammen med mora og
besteforeldra i Tromsdalen. I 1 875 var hun tjenestepike og sydame i Sulstua,
og i 1881 ble hun gift med sønnen der, Ole Nilsen Suul, f. 1840, sønn av
Nils Olsen Sulstuen og kone Maren Olsdatter, født Garnes (se Sulstuætta). Se
mer om dem under Sulstua og Sandvika.
85. Guruanna, f. 1832 på Skansen, d. 1889 på Inndal vestre. Hun fulgte foreldra til
Kolberg og fikk en sønn under oppholdet der:
Cl 0 . Anneus Johannesen, f. 1857. Far hans var Johannes Halvorsen Okkenhaug
(f. 1 824 og bosatt på Rønningsberg i 1 875?). Anneus ble gift i 1 897 med
Marie Pedersdatter Stornes, f. 1 870 på Stornesset. Han var leilending på
Inndal vestre (Nistu') 1 890-1 891 og på Inndal mellem fra 1 896 til han døde
i 1903.
Guruanna kom til bake til Verdalen i 1 862. Hun og sønnen bodde hos foreldra i
Tromsdalen i 1865. I 1871 ble hun gift med enkemann Mikal Kristoffersen
Aarstad, som ble forpakter på Inndal vestre (Nistu) i 1 871 .
Johan Iversen Aarstad (1820-1894) og Ingeborg Anna Larsdatter (1828-1911)
Johan Iversen var født i 1820 på Arstad av foreldre Iver Kristoffersen Aarstad og kone
Inger Jeremiasdatter. Han var en yngre bror av Kristoffer Iversen i Kvelloa. I 1849 ble
han gift med Ingeborg Anna Larsdatter Bredrng, f. 1828 i Breding, datter av Lars
Olsen Breding og kone Inger Jeremiasdatter.
Familien kom til Inndal mellem da Arnt Johnsen flyttet til Kolberg Søndre i Frol i
1854, og Johan var bruker fram til Ole Arntsen overtok bygselen i 1865. Ved folke
teljinga dette året er Johan oppført som inderst på gården og årsaken til at han mistet
bygselen finnes trolig i det som er innført i pantebok M, folie 193, der det på ekstra
ting for 2. mars 1865 er lest følgende dokument:
Executionsforrretnmg aj 6te Februar 1865 hvorved Godseier N. Jensen hos Johan
Iversen Indal for 195 Spd 29 s er givet Udlæg i Kreaturer og Løsøre ifølge saadan
Beslutning:
Med Hjemmel affremlagte Forlig gives Reqvirenten N. Jensen Execution og Udlæg i
opskrevne og taxerede Eiendele for den efter lovlig Omgang at søge Fyldest for
Beregningssummen med videre Renter og Omkostninger.
Alt lovligt forbeholdes. Forretningen sluttet.
Jens Røstad. J. Grund.cn. Andreas Aarstad mphP.
Trolig flyttet Johan med familien til Garnesmoen ett eller to år semere, og familien bor
der i! 867. , , ,
Johan og Ingeborg Anna bodde fortsatt på Garnesmoen i 1891, men da Johan døde
i 1894, var de mderster hos sønnen Lars på Ørtugen. I 1900 var Ingeborg Anna i for
pleining hos Johannes Ellingsen på Reiren, og hun døde der i 1911.
Barn:
Bl . Iver, f. 1 849 i Breding. I 1 865 druknet han under bading i Inna. Han tjente da pa
Garnes.

----
217 H&FIS-A
----
82. Lars, f. 1 851 i Breding. Han flyttet til Nordland i 1 871, men kom tilbake og ble gift
i 1 876 med sitt søskenbarn Inger Olsdatter Bjartan, f. 1 853 på Bjartan, datter av
Ole Iversen Aarstad, Bjartan og Anne Kristendatter. Lars tok etternavnet Bjartan. Han
forpaktet Ørtugen i 1882, k|øpte gården i 1889, men solgte den i 1894. Han
døde på Bjartan i 1911.
Cl. Anna, f. 1877 på Bjartan. Hun ble gift i 1905 med Karl Martin Haldorsen
Væren, f. 1 875 i Vera, sønn av Haldor Pedersen Væren og kone Karenanna
Haldorsdatter. Anna døde på Bjartan i 191 1, og Martin Haldorsen ble gift
på nytt i 1920, med Marie Benjaminsdatter Sisselvoll, f. 1 878 i Vera. Martin
døde i 1959. I første ekteskap kom sønnen Helge, f. 1906 på Bjartan. Han
var postbud og bodde på Haugan i Vuku og var gift med Marie Andersdatter
Kvelstad, f. 1904. Martin Haldorsen døde i 1959.
C 2. Jon, f. 1886 på Ørtugen, d. 1910 på Bjartan.
C 3. Olaf, f. 1 893 på Ørtugen. Olaf Bjartan var ugift. Han kjøpte Dillmoen nedre
i 191 6 og bodde der ti! han døde i 1 979.
C 4. Inga, f. 1 896 på Bjartan. Ugift. Bodde på Dillmoen nedre sammen med bro
ren Olaf. Inga døde i 1958.
gift i 1 889 med Lars Fredrik Oberg, f. 1 852 i Gåvle. I 1 890 bodde de i Nyhamn,
Njurunda, Medelpad, og hadde dattera Hildur Konstance, f. 1885 i Njurunda.
84. Jeremias, f. 1855 på Inndal mellem. Flyttet til Sverige i 1876. I 1900 bodde han
i Odensala i Brunflo ijåmtland og kalte seg Jeremias Johansson Palm. Han var sko
maker og var gift med Elisabeth Dorothea Sjoberg, f. 1 867 i Rodon, og de hadde
sønnene Johan Leonard, f. 1889, Axel Georg, f. 1890, Anton Herbert, f. 1893,
Karl Algot, f. 1 895, og Jonas Petter, f. 1 898.
85. Johannes, f. 1857 på Inndal mellem. Han var tjenestedreng i Bollgarden i 1875.
Død som fattiglem i Breding i 1 896. Ugift.
86. Anders, f. 1 859 på Inndal mellem. Ugift. I 1 875 var Anders dreng og skyssgut på
Garnes. I 1 888 utvandret han til New York under navnet Anders Garnes. Ved fol-
ketellinga 1910 er han registrert bosatt i Maplewood Township, Otter Tail,
Minnesota, under navnet Andrew Garnes, og arbeider på farm. Han kom tilbake i
191 2, og i 1913 kjøpte han tomt av Ekren og bygde seg bolig - "Tunheim" - på
Bredingsberg, der han også dyrket og solgte blomster. Det var nok av den grunn
han fikk tilnavnet "Blomster-Anders". I 1 93 1 solgte han heimen til baker Petter Hepsø
og bygde seg ei lita stue på Garnesmoen - "Fredheim". Stua var litt spesiell, og
hadde bl. a. skråtak. Kanskje var den inspirert av amerikansk byggeskikk? Anders
døde i 1931.
87. Olina, f. 1861 på Inndal mellem. Ugift. Olina Garnes var tjenestepike hos dis
triktslege Strøm på Fagerhøi i 1 891 . I 1900 finner vi henne som tjenestepike hos
fru Gerner-Nielsen i Briskebyveien 2 i Kristiania, seinere hushjelp hos general Bull i
Oslo. På sine gamle dager bodde hun sammen med broren Anders Garnes på
"Fredheim", Garnesmoen. Hun døde i 1932. Dødsannonsen er underskrevet av
slektningene Olaf og Inga Bjartan på Dillmoen. Bulls sønner var hos henne siste tida,
og reiste minnestein på Vuku kirkegård.
INNDArSGÅRDENE


----
218 H&FIS-A
----
88. Johan, f. 1864 på Inndal mellem, d. 1866.
89. Iver, f. 1867 på Garnesmoen, d. 1869.
810. Johan Iver, f. 1871 på Garnesmoen, d. 1884
Ole Arntsen (1818-1907) og Serianna Ellevsdatter (1829-1909)
Ole Arntsen, i ettertid kjent som "Ol 1 Arntsa", var født 11818 på Svegjerdet og var sønn
av tidligere bruker Arnt Johnsen Lindset Indal og kone Malena Larsdatter. Han ble gift
i 1849 med Serianna Ellevsdatter Indal, f. 1829. Serianna var datter av Ellev Olsen
Sulstuen og Ingeborg Pedersdatter, født Indal, som bygslet Inndal østre fra 1841. Etter
giftermålet var Ole og Serianna trolig brukere på Stornesset fram til 1854. Da flyttet de
sammen med Oles foreldre til Kolberg søndre i Skogn og var der til ca. 1860. Så kom
de tilbake til Inndalen, og var først mderster på Inndal østre et par år, deretter inder
ster på Inndal mellem fram til 1865, da Ole overtok som bygselmann.
Før Ole ble gift med Serianna, hadde han en sønn med Beret Olsdatter Indal på
Inndal vestre (som ble gift med Andor Mikkelsen Skavhaug på Skavhaugg øvre):
B 1 °. Sivert Olsen, f. 1 843 på Inndal vestre. Om Sivert veit vi at han ved konfirmasjonen
i 1 859 ka Ite seg for Sivert Skavhaug - at han har tatt Skavhaug-navnet kommer nok
av at han flyttet til Skavhaugg øvre sammen med mora da hun ble gift dit i 1 849.
Han kalte seg også Skavhaug da han i 1 864 ble gift med Ingeborg Anna Olsdatter
Rosvollvald, f. 1 836. Hun var datter av husmann Ole Torgersen Rosvollvald og kone
Beret Hansdatter, som var husmannsfolk på plassen Moen under Rosvoll store. Hun
var også søster av husmann Hans Olsen i Garberg under Garnes, og vi kan tenke
oss at hun og Sivert ble kjent med hverandre gjennom ham. I 1 865 losjerte de på
Myrbakken under By øvre, og Sivert arbeidet ved et kobberverk. Etterpå ble de hus
mannsfolk under By og Berg i Vinne. De fikk tre barn før Ingeborg Anna døde i bar
sel på Bergsvald i januar 1 869, to dager etter at hun hadde født det tredje barnet.
Barnet døde også to uker gammeit, og et nytt hardt slag rammet Sivert da barn nr.
to døde i april samme året, to år gammeit. Sivert giftet seg på nytt i 1 871 , med
Inger Oline Larsdatter Karmhus. Hun var født i 1 850 på Karmhus østre og var dat
ter av Lars Nilsen Selbo på Karmhus og kone Paulina Olsdatter. De fikk to barn før
Sivert utvandret til Hancock, Michigan i 1 873. Han kalte seg for Syvert Roswold i
Amerika. Kona og de tre gjenlevende barna fulgte etter i 1 874, og brukte da Berg
som etternavn. I 1 880 hadde de farm i Douglas County, Minnesota, og hadde fått
2 nye barn, og i 1900 hadde de sju hjemmeværende barn, alle født i Minnesota.
De bodde på samme sted i 1 920 og dreiv da farmen sammen med sønnen Albert,
f. 1 883. Halvbroren til Sivert, Ole Andorsen Skavhaug, f. 1 854, bodde og arbei
det hos dem. Sivert døde i 1921 i Douglas County.
Ole og Serianna hadde ti barn i ekteskapet
82. Anneus, f. 1849 på Inndal mellem. Han ble gift i 1880 med Gusta Benedikte
Bendiksdatter Jensen Leirhaug, f. 1857 i Leinstrand. Hun var datter av proprietær
Bendik Jensen og enke Albertine, født Engelsen. Anneus overtok som bruker på
HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND A

----
219 H&FIS-A
----
Inndal mellem i 1884 og var der til
1 896, da han flyttet til Inndal østre og ble
leilending der. Se me r der.
B 3
Ingeborg Anna, f. 1851 på Inndal mel
lem. Hun ble gift i 1 877 med Johannes
Andersen Skavhaug, f. 1 850 på Arstad
av ugifte foreldre Anders Jonassen
Mønnes og Beret Marta Kristoffersdatter
Aarstad. (Mora ble gift i 1 863 med Åge
Jeremiassen Mønnes og ble gardkone på
Skavhaugg nedre i 1865). Johannes
Skavhaug gikk mest under navnet
'Johannes Smed". De havnet ti! sist på
Bjørkli i Ness etter å ha bodd forskjellige
steder, bl. a. som husmannsfolk i Bergstua
-v
i noen år. Johannes døde i 1930 og
Ingeborg Anna i 1946. Se mer om dem
under Bergstua.
B 4
Mette, f. 1 853 på Inndal mellem. Hun
døde i 1 855 mens familien bodde på
Kolberg.
35
Ellev, f. 1 855 på Kolberg. Han ble gift i
1 878 med Martina Ellevsdatter Lindset, f.
1 845 i Lindset, datter av Ellev Pedersen
og Ragnhild Pedersdatter. Ellev Indahi var
furer av yrke og var dessuten en kjent
Fureren og spelmannen
Ellev Indahi på Kårenget i Ulvilla
spellmann. De bodde på Kårenget i Ulvilla, der Ellev døde i 1927 og Martina i
1939. De fikk ni barn, men hele seks av dem døde før de nådde voksen alder.
Ellev hadde også ei datter utenfor ekteskap mens hans var gift med Martina. Det
var Eva, f. 1905 på Leirhaug. Mora hennes var Inga Albertine Jeremiasdatter
Sagmo.
B 6
Maria, f. 1858 på Kolberg. Hun ble gift i 1885 med Olaus Olsen Aarstad, f.
1 852 på Nerholmsvald. Leilending på Arstad nordre fra først på 1 890-tallet fram
til han døde i 1 923. Maria døde i 1 942. De hadde seks barn - Oline, f. 1 885,
Sofie, f. 1888, Olga, f. 1890, Anna Konstanse, f. 1893, Ole, f. 1895, og
Konrad, f. 1 899.
89. Odin, f. 1866 på Inndal mellem, d. 1
Bl O.Oline Cecilie, f. 1869 på Inndal me
gift i 1888 med John Dorius Olsen
Gårdbrukere på Kvelstadnesset.
869 (samme dag som broren Ole).
lem, d. 1905 på Kvelstadnesset. Hun ble
Kvelstad, f. 1861 i Mønnes, d. 1938.
Bl 1. Odin, f. 1871 på Inndal mellem. Han utvandret til Rochester, Minnesota, sam
men med Anton Nilsen Aasan i 1902, og ble gift i Amerika med Antons søster
NNDALSGÅRDENE

 


----
220 H&FIS-A
----
Maren Anna Nilsdatter Aasan, f. 1 880 i Øster-Åsan, og som ufvandret i 1 901 . I
1905 bodde de i Scanlon Twp, Carlton Co. Minnesota. Hun benevnes da som
Annie Indahl. Både Anton og Nils Aasan og Edvard Svegjerdet bodde også på
samme sted i 1 905.
Ole Arntsen overlot gården til sønnen Anneus Olsen i 1884, og Ole og Senanna ble
kårfolk. Han døde på Inndal mellem i midten av desember i 1907, like før han ville
ha fylt nitti år. "Innherreds Folkeblad" skreiv den 13. januar 1908:
OLE ARNTSEN INDAL
der nys før jul ajgik ved døden, var i mange maader en ganske merkelig mana. Hans
evne til at udtale sig let og flytende og hans snartænkthed til at greie enhver tørn
vakte alltid opmerksomhed. Han var adskillig musikalsk, og haandterede violinen
med en ungdoms færdighed langt ud i alderdommen. Næsten hans hele slægt er spil
lemænd. Han var ogsaa en iherdig og flittig arbeider, som drev sin gaard godt, og han
arbeidet ogsaa i hele 5 aar under anlægget ajjemtelandsveien dels som stenarbeider
og dels som træarbeider. Han var aj en livlig og let natur ogfolkflokkedesjevnlig om
ham, nåar han fortalte sine historier Dertil var han en omgjængelig og afholdt nabo.
Ole A. Indal var gift i 59 aar, har havt 10 børn, hvoraf hun 4 lever, 37 børnebørn
hvoraf 25 lever, 8 børnebørnsbøm, som alle lever
X
Senanna døde hos dattera Mana på Arstad nordre i 1909, åtti år gammel.
Anneus Olsen Indal (1849-1907) og Gusta Benedikte Bendiksdatter
(1857-1907)
Anneus Olsen overtok gården på farens kontrakt på faredagen 14. april 1884 og
brukte den til ca. 1897, da han ble leilending på Inndal østre.
Anneus Johannesen Indal (1857-1903) og Maria Pedersdatter (1870-1908)
Anneus Johannesen var født 17. mai 1857 på Kolberg i Frol. Han var sønn av Arnt
Johnsens datter Guruanna Arntsdatter og daværende ungkar Johannes Halvorsen
Okkenhaug. Barnefaren ble i juni s. å. gift med Senanna Jonasdatter Sunde fra Skogn
og ble gårdbruker på Tingstad vestre i Frol.
Anneus ble gift i 1897 med Mana Pedersdatter Stornes, f. 1870 på Inndal
(Stornesset?). Hun var datter av Peder Olsen Stornes og Beret Marta Olsdatter, som
var brukere på Stornesset fra 1868 til 1922.
Anneus var leilending på Inndal mellem fra ca. 1897 til han døde av kreft i 1903.
I tillegg til at han dreiv gården, var han også skogoppsynsmann i Statens allmen
ninger. Mana døde av tuberkulose på Levanger sykehus i 1908. De hadde ei datter:
Bl . Guruanna, f. 1 898 på Inndal mellem. Hun ble foreldreløs allerede som tiåring, og
bodde siden på flere steder i Leirådalen; bl. a. i Ner-Fåra, hos sin onkel Ola
HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND A


----
221 H&FIS-A
----
Stornes på Skrove og hos Johannes Skrove på Lundegård. Guruanna var døv, og
da hun var 9 år gammel kom hun på Døveskolen i Trondheim og var der til hun
hadde fylt 16 år. Så vidt vi veit, bodde hun de siste åra av sitt liv hos Marius og
Dagrun Slapgård på Halset østre og døde der i 1976. (Guruanna Indal og
Marius Slapgård var tremenningen)
Rundt årsskiftet 1903-1904 ble så Ole Olsen Aarstadvald bruker.
Ole Olsen Indal (1875-1952) og Ingeborg Mortensdatter (1878-1959)
Ole Olsen var fodt i 1875 på husmannsplassen Svartåsen under Skavhaug ovre og var
sonn av Ole Johnsen Aarstadvald og kone Ingeborg Anna Pedersdatter. Foreldra ble
husmannsfolk på Efastplassen under Arstad i 1876.
I sin ungdom - rundt 1900 - var Ole dreng i Skalstugan. Han ble gift i november
1903 med Ingeborg Mortensdatter Lillemo, f. 1878 på Lillemoen i Sul av foreldre
Morten Olsen Lillemo og kone Mette Johnsdatter. Vigselen foregikk i heimen til
Ingeborg (Lillemoen). De kom noenlunde samtidig til Inndal mellem som leilen
dinger, for 17. februar 1904 undertegnet Ole følgende kontrakt med Aktieselskapet
Værdalsbruket:
Gaardscontract
Brugen og Benyttelsen aj Gaarden Indal mellem Matr. No. 146 BrNo. 2, af Skyld 10
mark 60 øre i Værdalens Præstegjæld overdrages herved paa omstaaendc Bctingelser
for Brugen og Benyttelsen aj Godsets Gaarde og Pladse til
Ole Olsen Aarstadvald og nuværende hustru Ingeborg
som har at erlægge den aarlige Ajgjt ejter Vilkaarenes Punkt I med kr. 84,00 - fire
og otti kr Contracten gjælder for aaret 1904.
Det bemærkes herhos,
11. At der svares kaar til Ole Arntsen Indal og kone bestaaende i; Husrum neml.
kammeret og loftet over samme, samt den nødvendige ved hjemkjørt. Videre et jord
stykke omtrent 10 mål stort syd for elven og en kojød.
21. Ole Olsen Aarstadvald har sommeren 1904 at tcekke stuebygningen med skijjer
sten, som han erholder gratis ved Spjelberget i Suul og at forsyne bygningen med et
nyt omfar på jemvæggen eller om nødvendigt 2 omfar De nødvendige træmatenali
er til bygningens Reparatwn forøvrigt fåes frit på Værdalsøren ved dampsagen.
Ligeså må gaardens gjerder fuldstændigt repareres til våren.
3/. Forsåvidt Ole Olsen kjøber gaarden eller ikke får forpagte den mere end dette ene
år, erstattes ham også kjørselen samt tækningsomkostningerne efter billig taxt.
Værdalen den 17de Febr. 1904.
for Aktieselskabet Værdalsbruget
]. Getz (sign.)
Denne Contract, som er udfærdiget i 2 Fxemplarer, ligesom ogsaa de i samme
omhandlede, omstaaende Betingelser, vedtager jeg i alle Dele.
INNDALSGÅRDENE

----
222 H&FIS-A
----
Dato som overfor. Ole Olsen Åarstadvald (sign.)
Til Vitterlighed: 0 Grande(sign.) A. Getz (sign.)
Vilkaarjor Brug og Benyttelse af "Værdalsgodsets" Gaarde og Pladse.
Enhver Gaardbruger og Husmand, der nedsættes paa Godset, vedtager følgende
Vilkaar eller Betingelser.
1. til Eierne punktlig at erlægge den omjorenede Indjæstning og Åfgijt.
2. at svare de Gaarden eller Pladsen vedkommende Skatter og offentlige Byrder
3. i aabodsfri Stand at vedligeholde de paa Gaarden - eller Pladsen - værende
Husebygninger og Gjerder (hvilke sidste skulle være fastbaands) og ingen nye
Bygninger opføre uden Eiernes Tilladelse.
4. i Gaardens Skov eller Udmark ikke atjoretage eller lade foretage nogensomhelst
Hugst eller Brug, det være sig til Leverance til Bruget, eller til Gaardens Behov aj
Husjang eller Gjerdesjang, uden med Eiernes Tilladelse og ejter givet Udvisning,
samt at holde sig den skete Udvisning i alle Dele ejterrettelig; og til Gaardens eller
Pladsens Behov af Brændeved, forsaavidt Udvisning dertil ikke har jundet Sted, kun
at benytte Topender, nedjalne, jortørkede eller beskadigede Træer, samt Kvist og
Stubber - aldrig frisk væxterlig eller til Tømmer tjenlig Skov.
5. ejter Eiernes Paalæg at levere det Tømmer eller den Ved, hvortil Udvisning gives
ham, det være sig i hvilkensomhelst aj de Godset underliggende Skove; samt punkt
ligt og beredvilligt atjorrette de Kjørsler, Flødnings og andre Arbeider, hvortil han
maatte blive tilsagt, alt mot den ved Bruget gjældende Betaling.
6. ikke at vandnve Gaardens eller Pladsens Jordvei, men holde den i Hævd, intet aj
dens Foderavling eller Gjødsel at bortføre eller sælge til Bortjørelse, ikke heller at
foretage Fremleie eller tillade andre nogetsomhelst Brug eller Drift paa Gaarden eller
Pladsen; saaledes heller ikke uden Eiernes Samtykke at medtage fremmede Kreature
til Havning i Gaardens Udmark og Sæterhavn. Eierne forbeholde sig om saafremti
dig skulde ønskes, at forbyde al Havning af Gjeder i Gaardens Udmark.
7. som Gaardbruger at paasee, at ikke Gaardens Grendser fornærmes.
8. som Gaardbruger ikke at nedsætte Husmænd, og kverken som Gaardbruger eller
Husmand at indtage Inderster uden med Eiernes Samtykke. Det er Eierne forbeholdt
at nedsætte Husmænd i Gaardens Udmark, uanseet Bortfæstelsen, ligesom ogsaa der
at lade Skovbrug forrette ved Andre, om saa viser sig fornødent.
9. ligesom en Opfyldelse af disse Vilkaar sikkrer vedkommende Gaardbruger - eller
Husmand - Brugen og Benyttelsen af forden for den omjorenede Tid, er Brugsretten
forbrudt saasnart hvilkensomhelst afdem ikke opfyldes, og Vedkommende har da at
fråflytte Gaarden eller Pladsen uden Lovmaal og Dom, men efter forudgaaen
Opsigelse.
Som det går fram av bygselkontrakten, var det harde betingelser å starte med for Ole.
Bygmngene var gamle og nedslitte og trengte reparasjoner. Spesielt var taket på
hovedlåna i dårlig forfatning, og allerede den første sommeren (1904) ble det lagt ski-
HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1940 - BIND A

----
223 H&FIS-A
----
Gardsfolk og arbeidsfolk i Oppstikn under bygging av nye uthus i 1 92 1 . F. v. Jakob S. Molden, Hans Garli, Ola
Dillan, Severin Skansen, Ottar Indal, Einar K. Indal, Mikal Indal, Ole O. Indal, Ivar Indal (med saga til Severin
Skansen), Inga Indal, Olav Indal, Astrid Skavhaug og Harald Svartaas.
ferstein på halvparten av taket. Taksteinen ble hentet og heimkjørt fra skiferbruddet
i Spjeldberget i Sul (som da ble drevet av Nils Garnes).
Hausten etter, i den spente tida etter umonsoppløsmnga, var soldater forlagt på
gården på grensevakt. Soldatoppholdet i Inndalen og Sul er forøvng godt dokumen
tert gjennom heftet "Minder fra grensevakten" av Fridtjof Andersen og i ei feltavis -
"Suuls Tidende", som kom ut med seks nummer. I "Suuls Tidende" står det at solda
tene var forlagt i telt og i alle rom på gårdene. Det ble laget en provisorisk spisesal på
tunet i «Oppstu n», der planker ble lagt over kasser og tønner, slik at de fikk ordnet
med benker og bord. Og det står at bonden Ole Indal var en blid og trivelig kar. Han
I fikk seige produkter fra gården og syntes det var ei spennende tid. Men både venn
lighet og tålmodighet ble satt på prøve, heter det i nedtegnelsene.
Etter at Værdalsbruket kom på kommunens hender, ble ny forpaktmngskontrakt
inngått i 1910, med en årlig avgift på kr 130,-.
Ole var også med og kjørte materialer med hest fra Rinnan stasjon under bygging
av festningsanleggene i Vaterholmen og Sogna.
11918 kjøpte Ole gården av Verdal kommune og ble sjøleier. Ved befaring og tak
sering av gården i 1917 ble følgende takst fastsatt:


----
224 H&FIS-A
----
Kommunens forlangende ble vedtatt 23.2.1918, salg besluttet i herredsstyremøte
13.3.1918, og skjøte ble utstedt til Ole O. Indal 24. april 1920.
Nye uthus ble bygd i 1921, hovedlåna som ble bygd i 1794 ble restaurert og utvi
det i 1924, og i 1927 ble låven fra 1795 erstattet med en ny.
Ole og Ingeborg hadde sju barn sammen, og Ingeborg hadde også en sønn fra før:
Bl o .John Marius Andersen, f. 1900 på Lillemoen. Faren var Anders Rasmussen
Brendmo, f. 1867 i Kongsstua. Anders Brendmo utvandret til Fergus Falls i
Minnesota i 1903, men kom tilbake i 1910. Han dreiv landhandel på Lysthaugen
fram til han døde i 1928. John Marius Lillemo var ugift og bodde på Levanger.
Han døde på Steinkjer tuberkulosehjem i 1947 og er gravlagt i Vuku.
82. Inga Birgitte, f. 1903 på Lillemoen. Hun ble gift i 1939 med Jons Olofsson, f.
1899 i Offerdal, Sverige. Bosatt i Uppsala og etterpå i Østersund. Inga døde i
1983 og Jons i 1985. Begge er gravlagt ved Frøsø kirke. Østersund. De hadde
en sønn, Bo Olof.
83. Ottar, f. 1907 på Inndal mellem. Neste bruker.
84. Mikal, f. 1908 på Inndal mellem. Han ble gift i 1936 med Sigrid Valstad, f.
1916 på Haugåsen i Vinne, datter av Marius og Marta Pauline Valstad. I 1937
kjøpte Mikal parten Bruas på sørsida av Inna og dyrket opp sin egen gard der (se
egen omtale). Han døde i 1 990 og Sigrid i 1 999. Fem barn - Marie Lovise, Mari
Ingebjørg, Odd, Solfrid og Modulf.
85. Olav, f. 1912 på Inndal mellem. Han ble gift i 1940 med Måret Olofsson, f.
191 1 i Offerdal, (søster avjons Olofsson, som igjen var gift med Olavs søster Inga
Bergitte , se foran). De kjøpte Brenna i Sul, og Måret dreiv pensjonat der ved siden
av gardsdrifta. Olav døde av kreft i 1966, og Måret flyttet på sine gamle dager
ned på Ørmelen. Hun døde i 2002 på Ørmeien Bo- og Helsetun. De hadde ei
datter, Karin Irene, gift Rekve, som har overtatt Brenna.
86. Ivar, f. 1916 på Inndal mellem, død 2001. Han ble gift i 1952 med Solveig
Nancy Nilsen, f. 1 923 i Trondheim. De ble skilt i 1 957, og Solveig ble siden gift
med Harald Stjern, f. 1931 i Åfjord. Hun døde i 2001 . Ivar arbeidet fra 1941
som stasjonsbetjent ved NSB i Trondheim og bodde i eget hus i William Farres
veg på Byåsen fra 1953. Som pensjonist flyttet han tilbake til Verdal og bodde i
Getz-gården på Ørmelen inntil han i 1999 ble rammet av hjerneslag under et
besøk i Trondheim. Han kom da til Verdal Bo- og Helsetun, hvor han døde i 2001 .
I ekteskapet mellom Ivar og Solveig var det en sønn, Kjell Peder Indal Stjern, f.


----
225 H&FIS-A
----
--
*■
4$
"tåLåå
:
l
: A*åå
-•i
å
»
■
/* *s
r i '
.
■V
I* - "- !|
W» «.
Indalsfamilien i "Oppstu" ca. 1918. Sittende fra v. Mikal, Ingeborg, Ole med Ivar på fanget, Olav. Stående
bak fra v. Ottar, John Marius Lillemo, Inga Birgitte (gift Olofsson)
1957 i Trondheim, som overtok huset på Byåsen.
Ivar Indal var levende opptatt av lokalhistorie og samlet mye kildemateriale om hei
men og folk i Inndalen. I 1992 ga han ut "Gardshistorie for Indal øvre".
88. Martha Sofie, f. 1920 på Inndal mellem, død 2008. Hun ble gift i 1939 med
Meier Sørensen Lerfald, f. 1914, foreldre Søren Lerfald og Marie Vatterholm.
Meier arbeidet på Verdal Kassefabrikk. Bosatt i eget hus Meiervoll på Garpa på
Øra. De fikk fire sønner, Otte, Petter (tvillinger), Øystein og Ole Petter. De to første
(tvillingene Otte og Petter) døde som spedbarn.
Ved skjøte, datert 11. februar 1939 og tinglyst 15. februar samme år, overdrog Ole
og Ingeborg gården til sønnene Ottar og Mikal Indal for kjøpesum 8000 kr, hvorav
for løsøre 4000 kr, og kår av årlig verdi 500 kr. Ved skjøte datert 1. desember 1939,
dagbokført 5. desember samme år, overdrog Mikal sin andel av gården til broren
Ottar, som derved ble eneeier av gården.
Ingeborg var ei kvinne med pågangsmot og godt humor. Ved siden av travelt stell
i heimen ofret hun tid for misjonsforenmgen, der hun var et aktiv medlem i om lag
INNDALSGÅRDENE


----
226 H&FIS-A
----
30 år. Etter et slagtilfelle ble hun sengeliggende og kom på aldersheimen, der hun
døde i 1959.
Ole døde som kårmann i "Oppstu n" i 1952.
*■
v
-.
Potetonn i "Oppstu" ca. .1 930. Personene vi kjenner igjen fra v.: Martha Indal, g. Lerfald, ukjent, Jeremias Indahl,
Ole O. Indal, Ole Martin Garberg, ukjent, Olaf Garnesmo, Inga Indal, g. Olovsson, ukjent, Olav og Ottar Indal
(på hesteryggen) og Mikal Indal.
Ottar Olsen Indal (1907-1975) og Margot Olsdatter (1909-1985)
Ottar ble gift i 1939 med Margot Olsdatter Aarstad, f. 1909 på Garnes, datter av gård
bruker Ole Lorentsen Aarstad og kone Konstanse Nilsdatter, født Garnes. Foreldra
hennes var brukere på Garnes øvre fra 1916 til 1930. Som nevnt foran overtok Ottar
som bruker på gården i 1939 og holdt på til 1974. Han døde i 1975 og Margot i
1985.
De fikk seks barn:

----
227 H&FIS-A
----
81. Kjellaug, f. 1940. Gift med
Oddvar Sørsfø, f. 1 940 på Tarva.
Bosatt på Ørmelen.
82. Ingeborg, f. 1941 på Inndal mel
lem. Gift med Morten Storstad, f.
1935. Bosatt på Verdalsøra.
83. Mimmi, f. 1943. Gift med Bjarne
Kvalevåg, f. 1941, og bosatt i
Årdal.
84. Ellinor, f. 1944. Gift med Kjell
Rotmo, f. 1 945. Bosatt på Tinden.
85. Oddrun, f. 1946. Gift med Kaj
Johannessen, f. 1945. Bosatt på
Ørmelen.
86. Ole, f. 1 951 . Gift med Aase Bye,
f. 1953. Skilt. To barn. Ole ble
den neste og nåværende eier i
"Oppstun".
t\
Ottar og Margot Indal.
Fem søstre i Oppstu'n: Kjellaug, Ingeborg, Mimmi, Ellinor og Oddrun. Odelsgutten Ole, mangler, men kanskje
var han ikke født da bildet ble tatt.

 

----
228 H&FIS-A
----
Husmannsplasser og frådelte bruk:
Husmannsplassene under Inndalsgårdene er i de fleste tilfelle kak bare Inndalsvald
i kildematenalet. Det er derfor vanskelig å fastslå med sikkerhet hvilke husmenn som
har bodd på de forskjellige plassene opp gjennom åra, men vi har prøvd å rekon
struere bosted for den enkelte husmann ut fra bl. a. fødselsår og -sted for barna deres,
men kan ikke garantere at alt er blitt riktig.
Under Inndal mellem er følgende husmannsplasser nevnt med navn i
Verdalsboka: Stornesset, Sneppen og Svegjerdet. Om det har vært andre i tillegg, er
ikke kjent.
STORNESSET
(FRA 1914 UTSKILT SOM EGEN GÅRD, GNR. 223, BNR. 3)
Stornesset beskrives ved folketellinga i 1865 som en tredjepart av Inndal mellem, og
oppsitteren kalles gårdbruker og forpakter. Ved delinga av gården i 1829 er plassen
nevnt, men ikke medtatt i delinga. Trolig er det etter at Ole Arntsen overtok som bru
ker på Stornesset omkring 1850 at bruket gikk over fra å være husmannsplass til en
part av Inndal mellem. Ole Arntsen kalles nemlig for gardmann i 1853. Men egen
matrikulert heim ble Stornesset først ved skylddelingsforretning 27.10.1914, tgl.
16.3.1918.
Husmenn fra først på 1800-tallet og framover:
Peter Eriksen (1759-1850) og Susanna Ellingsdatter (1770-1845)
Susanna Ellingsdatter var født i 1770 i Ulvilla av ugifte foreldre Elling Rasmussen
Lille-Vuku og Agathe Iversdatter Ulvild. Faren ble for øvng gift i 1781 med enke
Agnes Larsdatter Sulstuen og var bygselmann i Sulstua østre fra 1782 til han døde i
1797. I 1801 losjerte Susanna hos Anders Taraldsen på Brenna i Sul sammen med
sønnen Elling Pedersen, f. 1799. Samme året (1801) ble hun gift med Peter Eriksen
Hougan fra Overhalla (ingen opplysnmger om hans opphav), og det står at de skul
le få en plass under Skavhaugg (plassen må vel ha vært under Skavhaugg nedre etter
som Lars Sakanassen Skavhaug er en av forloverne). Men de bor i Vestgarden i Sul
da det første barnet blir født i 1802, og altså på Stornesset (Inndalsvald) da de får
tvillmger i 1810. De er fortsatt husmannsfolk der da sønnen Anders blir gift i 1833
og da sønnen Peter blir gift i 1839. Susanna døde hos sønnen Peter Petersen på
Skjørdalsvald i 1845, mens Peter døde som legdslem i Kvelstad i 1850.
Barn:
Bl 0 . Susannas dødfødte datter, f. 1794 i Sul, med ungkar Jørgen Svendsen Indal, f.
1769 på Stormoen, d. 1802 i Karlgarden.
HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND A

----
229 H&FIS-A
----
B 2
Elling Pedersen, f. 1 799. Far: Peder Olsen Skredder fra Røros. 11831 ble han gift
med Gunhild Guttormsdatter, f. 1791 på Fersdalen. Hun var datter av Guttorm
Olsen Næsset, rydningsmann og nybygger på Amoen i Fersdalen. Gunhild var ei
av tre søsken som kom flyttende fra Fersdalen til Verdal først på 1 800-tallet, og alle
har stor etterslekt i Verdal. Elling og Gunnhild fikk et barn sammen allerede i 1 825,
og Gunhild hadde fra før tre barn med tre andre menn. Elling gikk under navnet
"Elling treskomaker". De var inderster på Inndal og etterpå husmannsfolk på
Leirfallvald, der Gunhild døde i 1860. Elling ble gift på nytt i 1861, med Berte
Eline Petersdatter Frøset, f. 1 822 i Sparbu. De fikk ei datter i 1 861 . Elling døde i
1 872. Hans andre kone var tjener på By søndre i 1 891 og døde på Mikvoilvald
1899. Barn:
Cl : . Jørgen Pedersen, f. 1811 i Meråker. Gunhilds sønn med Peder Svendsen
Funtaunplass.
C 2°. Ole Halvorsen, f. 1 820 på Sundbyvald. Gunhilds sønn med soldat Halvor
Pedersen Lillemoen, f. 1795 på Melbyvald. Ole ble gift i 1845 med
Serianna Toresdatter Holmli, f. 1 822 av foreldre Tore Jakobsen Flyum og
Agnes Olsdatter Holmlivald. Ole og Serianna var husmannsfolk på
Lundsmoen i Leksdalen fra 1 845 til Ole døde i 1 880, og de fikk åtte barn.
Serianna døde på Aksnes i 1 898.
C 3°. Niis Eriksen, f. 1823 på Inndal mellem, d. 1825 på Inndalsvald. Gunhilds
sønn rned ridende jeger Erik Larsen Inndalsvald, f. 1798 på Gjermstadvald,
sønn av husmann Lars Nilsen Bergstuen. (Faren gift i 1 828 med Beret Marta
Hansdatter Grunden, f. 1 803 i Auskin, datter av skolelærer Hans Efskind og
kone Brynhild Ellevsdatter. De var inderster i Midt-Grundan, Arstad, Vest-Hellan
og Dillvald før Erik Larsen bygslet Sulstua vestre omkring 1 860.)
C 4 . Serianna Ellingsdatter, f. 1 825 på Inndal vestre (Nistu'). Serianna flyttet til
Trondheim i 1 847 (attest 1 850), og i 1 851 ble hun gift med Peter Williksen,
f. 1825 i Strinda, og de fikk to barn; Elen Serina, f. 1850, og Elling, f.
185 1, begge født i Lade sogn. Familien kom til Verdal i 1 852, men reiste til
bake til Trondheim. I mai 1 856 flyttet de til Namsos og fikk ytterligere fire
(muligens flere) barn. Ved folketellingene i 1891 og 1900 bodde de på
Deråsplass (Langdaien) i Beitstad, der Peder var husmann uten jord og tøm
merhogger. Da Serianna døde i 191 1, bodde de på Bangsund. Mannen
døde i 1918. De har ei stor etterslekt i Namdalen. Et barnebarn ble gift med
værspåmannen Kalf Hagen.
C5 2 . Elen Bertina Ellingsdatter, f. 1 861 på Leirfallvald. Hun døde på Mikvoilvald i
1 896 (det er opplyst at hun var sinnssyk).
B 3
Peter Petersen, f. 1 801 i Vestgarden i Sul. Han ble gift i 1 839 med enka Gunnhild
Olsdatter Skjørdalsvald, f. 1 808 på Øgstadvald, datter av Ole Hansen Øgstad og
Mali Guttormsdatter Åmoen (Peters svigerinne). Gunnhild hadde vært gift med Nils
Olsen Skjørdalsvald, som døde i 1837. Peter og Gunnhild var husmannsfolk på
Gammelplassen under Skjørdal øvre og fikk fem barn. Peter døde der i 1886.
Gunnhild losjerte på Lennes nordre i 1 891, og døde som fattiglem på Brusvehyllan
i Skogn i 1 895. Barn:
iNNDALSGÅRDENE

----
230 H&FIS-A
----
Cl . Nikolai, f. 1 840 på Skjørdalsvald. Flyttet til Overhalla i 1 870.
C 2. Petter Olaus, f. 1843 på Skjørdalsvald. Flyttet tii Overhalla i 1870.
C 3. Sefanias, f. 1 846 på Skjørdalsvald, d. samme år.
CA. Sefanias, f. 1847 på Skjørdalsvald. Flyttet til Herøy i Nordland i 1869. I
1 875 er han ugift fisker og losjerer på Silvalen i Nord-Herøy. I 1 879 ble
han gift i Herøy med Johanna Bergitta Maria Johnsdatter, f. 1 850 i Herøy. I
1900 bor de på Nyheim, gnr, 5, bnr. 4 i Herøy, og Sefanias er strandsitter,
fisker og måler. De har ei ugift datter, Ella Sefaniasdatter, f. 1 879, boende
heime.
C 5. Johannes, f. 1851 på Skjørdalsvald. Vi finner ham som ugift måler på
Silvalen i Nord-Herøy i Nordland i 1 875. i 1 877 ble han gift i Herøy med
Ane Margrete Ingebrigtsdatter, f. 1 847 i Alstahaug.
84. Anders, f. 1 8 1 0 på Inndalsvald. Han ble gift i 1 833 med Beret Ulriksdatter Stene,
f. 1 8 1 2 på Nordholmsvald. De bodde først på en plass under Steine og var etter
på husmannsfolk på Garnesvald (Garnesmoen), Storvukuvald og Ekrenvald. I
1 865 bodde de på plassen Bjørkenhaugen under Bjørken og i 1 875 på "Pynten"
under samme gard (trolig også samme plass som i -65). I 1 881 utvandret de til
Flandreau, Nord-Dakota, med etternavnet Bjørken. De hadde åtte barn. Se mer
om familien under Garnesmoen.
85. Agate, f. 1 8 1 0 på Inndalsvald, d. 1810.
Hvem som eventuelt var på Stornesset på 1840-tallet er uklart. Men sist på 1840-tal
let kom i hvert fall Ole Arntsen Indal C'O'l Arntsa") dit og var bruker fram til 1854,
og som vi har nevnt før var det nok i hans tid at bruket gikk over fra å være hus
mannsplass til å bli en part av Inndal mellem.
Ole Arntsen (1818-1907) og Serianna Ellevsdatter (1829-1909)
Ole Arntsen var født i 1818 på Inndalsvald og var sønn av Arnt Johnsen Lindset Indal
og kone Malena Larsdatter. Han ble gift i 1849 med Serianna Ellevsdatter Indal, f.
1829. Serianna var datter av Ellev Olsen Sulstuen og Ingeborg Pedersdatter, født
Indal, som bygslet Inndal østre fra 1841. Etter giftermålet var Ole og Serianna bru
kere på Stornesset fram til 1854. Da flyttet de sammen med Oles foreldre til Kolberg
søndre i Skogn og var der til ca. 1860, da de kom tilbake til Inndalen. Ole var da først
inderst på Inndal østre et par år, deretter inderst på Inndal mellem fram til 1865, da
han overtok gården som bygselmann.
Om familien og etterkommerne, se under hovedbruket.
Olaus Larsen (1820-) og Elen Olsdatter (1824-1904)
Olaus Larsen var fodt i 1820 Skogn og var sønn av Lars Olsen Heggevald. Han var
tjener på Nordre Lyng da han i 1846 ble gift med Elen Olsdatter Hegstadvald, f.
1824, datter av husmann Ole Andersen Hegstadvald. De kom til Stornesset etter Ole
Arntsen omkring 1854.
Ved folketellinga i 1865 beskrives Stornesset som før nevnt som en tredjepart av
Inndal mellem, og Olaus er gårdbruker og forpakter. Familien var der til 1868, så
HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND A

----
231 H&FIS-A
----
flyttet de til Solvoll, en plass under Maritvoll pa Verdalsøra. I 1875 betegnes Olaus
som "snekker med jord".
Olaus må være dod for 1891, for da bor Elen som enke hos sonnen Lasse
Olaussen Solvold, som har overtatt som plassmann på Solvoll. Elen dode der i 1904.
Etterkommere:
Bl
Elen Maria, f. 1 846 på Hegstadvald. Elen Maria var ugift og bodde hos foreldra
etter at de flyttet til Solvoll. Død 1 933 på Langnes (hos dottera Oline?). Hun hadde
tre barn utenfor ekteskap:
Cl 0 . Peter Pedersen, f. 1 869 på Steinsvald. Faren var Peder Pedersen Garnes, f.
1 844 på Vu kuva Id, og som flyttet til Levanger Landsogn og ble gift i 1 871
med Mette Oline Hansdatter Borgsø, f. 1843. Se mer om faren under
Steinsåsen.
Peter flyttet til Levanger i 1 885 og til Trondheim i 1 888. I 1 900 bodde han
i Rønningssletta 2, Trondheim, var gift med Henriette Emilie Waseløwski, f.
1 864 i Levanger (gift 1 898). De hadde to barn, Ivan Alexius Waseløwski,
f. 1 898 i Steinkjer, og Sverre Margido Pedersen, f. 1 900 i Trondheim. Peter
arbeidet som bakersvenn.
C 2°. Johan Oiaus Johansen, f. 1875 på Verdalsøren, d. 1966. Far Johan Arnt
Andreassen, Sæter i Skogn. Han ble gift i 1912 med Karen Otelie
Nikolaisdatter Redving, f. 1889 på Klokkerhaug, d. 1964. De bodde på
Solbakk på Øra. Fire barn.
C 3-. Oline Johansdatter, f. 1879 på Maritvoll. Far Johan Olsen Fæbyvald, f.
1 855. Faren flyttet til Østersund i 1 879 og ble gift der med Anna Ytterberg,
f. 1856 i Ragunda. I 1890 bodde de på Østberg i Froson. Men i 1892
utvandret han med kone og fire barn til Chicago fra Sverige over Trondheim
som Johan Ols. Wist.
Oline ble gift i 1 908 med Martin Ellevsen Langnes, f. 1 859 på Bjartnesvald.
Gårdbruker på Langnes ved Verdalsøra. De hadde to døtre og to sønner.
Lasse, f. 1 859 på Stornesset. Han ble gift i 1 888 med Karen Anna Johannesdatter
Inndalsvald, f. 1 860 på Vangstadvald av foreldre Johannes Andersen og Ane
Agesdatter, som bodde i Asan østre og på Rotmoen. Lasse bosatte seg på Solvoll
på Verdalsøra og brukte Solvold som slektsnavn. De fikk sju barn, av dem ble to
født før Lasse og Karen Anna giftet seg. Lasse Solvold døde i 1940 og Karen
Anna i 1942.
B 2
C 2. Olga, f. 1886 på Rotmoen. Hun ble gift i 1909 med vegarbeider Kristian
Lorentsen Lyngaas, f. 1886, d. 1979. Olga død 1935. "
C 3. Emma Otilie, f. 1889 på Solvoll, d. 1981. Hun ble gift i 1915 med Odin
Ingemar Martinsen Myrvold, f. 1893, d. 1956.
C 4. Laura Karoline, f. 1892 på Solvoll, d. 1957. Ugift.
C 5. Ole, f. 1896 på Solvoll, d. 1968. Ole Solvold var ugift. Han hadde sko-
makerverksted på Verdalsøra.
C 6. Dødfødt jente, f. 1898 på Solvoll.
INNDALSGÅRDENE


----
232 H&FIS-A
----
07. Harald, f. 1900 på Solvoll, d. 1984. Gift med Ester Paulsen (Moan) fra
Hommelvik, f. 1901, d. 1988
83. Eline, f. 1862 på Stornesset, d. 1865.
I 1868 ble Stornesset forpaktet til Peder Olsen Slapgård.
Peder Olsen Stornæs (1834-1922) og Beret Marta Olsdatter (1832-1925)
Peder Olsen var født i 1834 i Ekren av inderst Ole Pedersen og kone Sissel
Johnsdatter. Foreldra var husmannsfolk på Skansen fra ca. 1845-1867. I 1859 ble
Peder gift med Beret Marta Olsdatter Slapgård, f. 1832, datter av gardmann Ole
Mortensen Slapgård og kone Anne Mortensdatter. De var inderster i Slapgarden nor
dre og Peder arbeidet som skomaker før de kom til Stornesset i 1868 og fikk for
paktningskontrakt på gården:
Forpagtnings-Contract
Brugen og Benyttelsen af Pladsen eller Gaardeparten "Stornæsset" haldet, under
Gården Mati: No 224 Løbe No 307 i Vuku Sogn i Værdalen overdrages hermed til
Peder Olsen Slapgaardfor saa lang Tid som han punktlig opfylder nedenstaaende
Betingelser:
-at han i det Tidsrum Forpagtningen vedvarer, i rette Tid svarer 1/3 del - en tredi
edel - aj de paa den samlede Gaard mellem Indahl paahvilende eller paakommende
Skatter, offentlige Ajgijter og Byrder under hvilkensomhelst Benævnelse og i aarlig
Afgijt til Tanddrotten 12 Sp skriver tolv Speciedaler som erlægges inden hvert Aars
Udgang.
-at han vedhgeholder de paa Pladsen eller Gaardeparten værende Husebygninger,
som i sin Helhed er Landdrottens Eiendom, i aabodsjri Stand,
-at han ligeledes vedhgeholder de paa Pladsen værende Gjærder, som skulle være
jastbaands, i aabodsjri Stand og intet nyt Gjærde opføres uden med Eierens
Tilladelse,
-at han ikke vandriver Pladsensjordvei, ingen Gjødsel, intet Foder sælger eller bort
fører af Pladsen, ikke lader nogen Del aj Pladsens Jorder drive ved Andre eller ind
tager Inderster, ikke indtager jremmede Creature paa Havn i Gaardens Udmark,
-at han ikke joretager nogensomhelst Hugst eller andet Slags Brug i Gaardens Skov
uden efter meddelt Tilladelse og Udvisning - det være sig til Husjang, Gjærdesjang
eller til Eevering til Bruget. Til detjomødne Brændejang tillades det ham at tagefor
tørkede Grene og Qviste, men efter Skovtilsynsmandens Udvisning,
-at han mod den almindelige Betaling, efter Tilsigelse fremmøder til det Arbeide
Eieren maatte forlange.
Det bemærkes, at Eorpagteren har Ret til at benytte 1/3 del af Gaardens Ejeldslette
ligesom at han har Ret til Havnegang i Gaardens Mark før og efter Sætertidfor de
Creature han kan føde paa Pladsen. Eieren forbeholder sig dog, Ret til at forbyde
Havnegang af Gjerder i Gaardens Mark.
HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1940 - BIND A

----
233 H&FIS-A
----
Forpagtningen regnes fr a 14 April 1868.
Lerhaug den 9 Marts 1868.
for Værdahbrugets Eiere
Gerh. Dahl (sign.)
Idet jeg bekræfter ovenstaaende Gjenparts juldstendige Overensstemmelse med
Originalen vedtagerjeg i alle Dele Contractens Betingelser
Lerhaug 9 Marts 1868.
Peder Olsen Slapgaard (sign.)
Til Vitterlighed.
John A. Stubskind (sign.)
Ved folketellinga i 1875 er Peder oppført som jordbruker og skomaker, i 1891 som
leilendrng og skogsarbeider, og i 1900 som gårdbruker (leilendmg).
I 1920 kjøpte Peder gården av Verdal kommune for 3600 kr, skjøte dat. 21. april
1921.
Peder Stornæs døde på Stornesset i januar 1922. Beret Marta flyttet til sønnen
Anneus Stornæs på Lykkens Prøve i Frol og døde der i 1925.
Barn:
81. Ole, f. 1859 i Slapgarden, d. 1928. Han ble gift i 1884 med Karenanna
Kristensdafter Kvello, f. 1 859 Kvello, datfer av Kristen Johnsen Kvello. Ole Stornes
arbeidet i Kvelloa fram til 1889, da fikk han bygselkontrakt på gården og dreiv
den til han kjøpte Skrove nedre vestre i 1906. De hadde åtte barn.
82. Odin Severin, f. 1861 i Slapgarden. Han ble gift i 1891 med Anna Kirstine
Petersdatter Grunden, f. 1 855 i Hellan, datter av Peter Olsen Vangstadvald. Odin
Stornes var handelsmann og poståpner på Bredingsberg der Samvirkelagets filial
siden har holdt til, og i 1 890 kjøpte han Slapgarden nordre sammen med Mikal
Skrove. Men Odin døde allerede i 1 894 av dysenteri. Anna var butikkdame ved
Vuku Forbruksforening før de ble gift, og hun fortsotte som poståpner fram til 1 920.
Hun døde i 1946.
83. Anneus Martin, f. 1864 i Slapgarden. Han var rådsdreng på Brusveet gard i
Levanger da han i 1 895 ble gift med Ellen Birgitte Ellingsdatter Slapgardsenget,
f. 1 863 på Kvelstadvald. Hun var datter av Elling Johannesen Slapgardsenget,
som var husmann i Bergstua på 1 870-tallet. Etter å ha vært rådsdreng hos Holst
på Brusveet i 1 2 år ble Anneus Stornes i 1 898 gårdbruker på Lykkes Prøve i Frol
sammen med svogeren Martinus Ellingsen. De hadde to døtre - Ellinor, f. 1 896,
som døde ung, og Borghild, f. 1 899, som overtok etter foreldra.
84. Iver, f. 1 867 i Slapgarden. Iver Stornes var ufør og ugift. Han bodde på Stornesset
og døde der i 1912.
85. Maria, f. 1870 på Inndal (Stornesset?). Hun ble gift i 1897 med Anneus
Johannesen Indal, f. 1857 i Frol. Gårdbruker på inndal meilem fra 1898 (se
foran).
INNDALSGÅRDENE

----
234 H&FIS-A
----
86. Martin, f. 1 872 på Inndal (Stornesset?). Han ble gift i 1907 med jordmor Marie
Pettersdatter Nordtug fra Ytterøy. Hun var distriktsjordmor i Verdal fra 1 907. Martin
Stornæss overtok som handelsmann etter broren i "Østerbua", men flyttet til
"Vesterbua" etter Edvard Olsen Suul i 1903.
87. Paul Manus, f. 1877 på Stornesset, d. 1878.
Ved skjøte av 30. august 1922 ble Stornesset solgt til Einar Kristoffersen Indal for 7000
kroner.
Einar Kristoffersen Indal (1895-1982) og Ella Karlsdatter (1899-1989)
Einar K. Indal var født i 1895 på Inndal vestre av foreldre Kristoffer Mikalsen Indal
og kone Elen Anna Ellrngsdatter. I 1921 ble han gift med Ella Johanna Karl-
Iversdatter Flyum, f. 1899 i Flyan. Hun var datter av vegvokteren i Vaterholmen, Karl
Iver Olsen Flyum og kone Marta Sivertsdatter i farens 1. ekteskap.
Hest og tømmerkjører på Stornesset. Foto utlånt av Karl Ove indal.


----
235 H&FIS-A
----
Både Einar Indal og sønnen Karl Ingvald var ivrige elgjegere. Her har de felt en rugg sammen med jaktkamera
tene Gustav O. Væren og John Hybertsen. foio utlånt ov KoH Ove indd.
Einar Indal kjøpte som før nevnt
Stornesset i 1922 for kjøpesum 3600
kroner og kår til enka Beret Marta
Stornes verdsatt til 3400 kroner i til
felle innløsning. Kåret ble innløst
allerede i 1923. Einar såtte opp nytt
uthus (fjøs og stall) i 1925 og bygde
til låve i 1928. I 1946 ble den gamle
hovedlåna revet og erstattet med
ny.Ved siden av yrket som gårdbru
ker var Einar også skogvokter i
Statens Skogforvaltning.
Han var en ivrig elgjeger og bane
skytter, og var formann i Inndal
Skytterlag 1923-24 og 1954.
Ella og Einar fikk fem barn:
Einar K. Indal og sønnen Karl Ingvald, som ble neste bru-
ker. Foto utlånt av Karl Ove Indal

 

----
236 H&FIS-A
----
Einar Og Ella Indd i jula 1969. Foto utlånt av KariOvelndal
Bl . Marit, f. 1923 på Stornesset. Gift i 1955 med Petter Iversen Lindseth, f. 1920 på
Østly (Inndalsåkeren), d. 1983, foreldre Iver Petersen Lindseth og kone Emma
Marta Johnsdatter, født Kvelstad. De hadde egen heim på Inndalsåkeren. Petter
dreiv med skogsdrift, men han var eier og bruker på Stormoen fra 1 964 til 1 968,
og siden forpakter i Sulstua. Ingen barn.
82. Kristoffer, f. 1925 på Stornesset. Gift med Elin Margrete Selnes, f. 1927, foreldre
Svante og Anna Marie Selnes. Kristoffer arbeidet hos Reidar Svendsen i mange
år. Egen heim på Ørmelen. En sønn.
83. Eldbjørg, f. 1928 på Stornesset, død 2004. Gift i 1948 med Jens Olafsen Høgli,
f. 1920, død 2005, foreldre Olaf Olsen Høgli og kone Anna Konstanse
Jeremiasdatter, født Skavhaug. Gårdbrukere på Høgli fra 1956/57. To døtre.
84. Karl Ingvald, f. 193 1 på Stornesset. Gift i 1 954 med Oddhild Helgesdatter Garli,
f. 1936. Karl Indal overtok Stornesset etter faren. Han døde etter ei vådeskudds-
ulykke ved gården i juli 1993. Tre barn.
85. Ola, f. 1935 på Stornesset, d. 3 dager gammel
Eier av Stornesset i dag er Mona og Karl Ove Indal.


----
237 H&FIS-A
----
SNEPPEN (HØGLI)
GNR. 223, BNR. 4 OG 9
Sneppen (Høgli). Flyfoto ca. 1960. FotoiWid.
Sneppen var husmannsplass under Inndal mellem fram til 1918, da Ole Martin Olsen
kjøpte plassen av Verdal kommune for 4500 kr. Heimen fikk da navnet Hogli.
Erik Amundsen (1772-1806) og Marit Mikkelsdatter (1769-1837)
I 1801 er Erik Amundsen husmann på Sneppen. Han var født ca. 1772 og var gift
med Marit Mikkelsdatter, født ca. 1769. Hvem de to var, er ikke kjent. Ingen av dem
ses født i Verdal, og heller ikke gift her, så de var nok mnflyttere (det finnes 2 Marit
Michelsdatter født på Inderøy i 1769). Erik oppgis å være landvernsoldat samtidig
som han er husmann. De flyttet seinere til Varslåtten i Helgådalen og var husmanns
folk der da Enk døde i 1806. Marit ble gift på nytt i 1819 med enkemann Jens
Henriksen i Vester-Åsan, og døde som kårkone der i 1837.
Vi kjenner til at Erik og Marit fikk to barn:
INNDALSGÅRDENE


----
238 H&FIS-A
----
Bl . Karen, f. 1 800 på Sneppen. Hun bodde i Vester-Åsan da hun ble gift i 1 822 med
John Olsen Bringsås, f. 1 800 i Vera som sønn av fjellbonde Ole Johansen Bringsås
og kone Anne Tronsdatter. Karen og John var inderster i Julnesset og husmannsfolk
under Nordvera før de kom til Åsan i 1 833 og ble gårdfolk der. De er stamforel
dre til folket som har bodd i Vester-Åsan siden. John Olsen Bringsås døde som kår
mann i Åsan i 1881. Han var da enkemann etter at Karen døde i 1 876. Om etter
kommerne deres, se under Vester-Åsan.
82. Anders, f. 1 806 i Varslåtten. Han døde i 1821 da han falt ut av ferja og druknet,
står det anført i kirkeboka.
Det er vanskelig å fastslå hvem som tok over som husmann på Sneppen etter Enk
Amundsen. Anders Hansen Breding og Beret Olsdatter var husmannsfolk på en plass
under Inndal i 1812, men de har allerede i 1814 flyttet til en plass under Lundskm.
På 1820-tallet finner vi en Kristen Jensen som husmann under Inndal mellem, og
det må være på Sneppen han har bodd.
Kristen Jensen (1780-) og Johanne Andersdatter (1780-)
Kristen Jensen var født i 1780 på Bredmgsvald og var sønn av husmann Jens
Johannessen Jøsås og kone Kan Ulriksdatter på husmannsplassen Gammelplassen
under Jøsås østre. Han var dragon på Jøsås vestre da han i 1804 ble gift med Johanne
Andersdatter Jøsås, f. 1780. Johanne var da tjener på samme gard. Hennes opphav er
ikke dokumentert, men hun kan ha vært datter av Anders Knudsen Kolbuen fra
Løten i Hedmark, som kom med familien til Verdal ca. 1784.
De bodde først på Jøsåsvald, men var husmannsfolk i Vester-Levnngan i 1815.
Kristen er da oppført som "Christen Skomager". De var kommet til Sneppen i 1820
og var der ennå i 1825. Men da dattera Karen ble gift i 1828, var de husmannsfolk
under Kvelloa. Siden finnes det ingen opplysnmger om dem, så de har kanskje flyt
tet ut av bygda.
Barn:
81. Karen, f. 1 804 på Jøsåsvald. Hun ble gift i 1 828 med Erik Olsen Indal, f. 1802
på Holmlivald. Husmannsfolk på Reiren.
82. Johannes, f. 1 820 på Sneppen. Han ble konfirmert i 1 835 og døde på Fåravald
i 1839.
Iver Larsen (1793-1861) og Sigrid Eriksdatter (1796-)
Iver Larsen var født 1793 i Vest-Hellan og var sønn av bonde Lars Andersen og kone
Mali Iversdatter. Han ble gift i 1817 med Sigrid Eriksdatter Kulstad, f. 1796 og dat
ter av husmann Enk Olsen Arstad og kone Beret Olsdatter.
De var på Mønnesvald i 1820 og var husmannsfolk på Inndalsvald da de fikk dat
tera Lisbet i 1822, men var inderster i Garnes da dattera døde i 1825. I 1825/26 flyt
tet familien til Vikna, og Iver ble husmann i Bålvika u. Austafjord. På Vikna fikk de
fire barn i tillegg til de tre de hadde fra før. Sønnen Enk, f. 1820, har fått flytteattest
til Skogn fra Mønnesvald i 1836.
HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND A

----
239 H&FIS-A
----
Den neste husmannen som vi veit bodde på Sneppen, var John Thomassen:
John Thomassen (1807-1860) og Malena Olsdatter (1806-1869)
John Thomassen var født på Fersdalen og var sønn av husmann Thomas Lilleåbakken
og kone Anne Thomasdatter på plassen Lille Åbakk (samme plassen som Hans
Pedersen Kriken kom fra). Mora, som var fra Selbu, ble gift på nytt i 1811 med Ola
Thomassen, f. 1770 i Selbu, som bygslet Lille Åbakk i 1812.
John Thomassen fikk innflyttingsattest til Inndalen i september 1835, men er nok
kommet dit noe før, for i august samme år ble han gift med Malena Olsdatter Indal,
f. 1806 på Leklem av ugifte foreldre, trompeter Ole Jakobsen Borgen (Efskind), f.
1778 og Marta Jakobsdatter, f. 1775. Svigermora døde som legdslem på Sneppen i
1849, hun ble da kalt Marta Holmlilægdet.
John Thomassen, som gikk under navnet 'Jo Sneppa", var husmann på Sneppen
fra 1835 (kanskje også tidligere) til han i 1860 fikk en tragisk død. I oktober dette
året ble han funnet død ved Fæbyvollen syd for Svarthovdvatnet. Han var drept av et
sjølskott utlagt for fangst av rovdyr, sannsynligvis for bjørn. I kirkeboka står det
anført at han i lengre tid hadde vært sinnssvak. Dette bekreftes for så vidt i skiftet
etter ham i 1861. Blant de mange som hadde meldt krav i boet etter ham var også
Verdal kommune, som krevde erstatning på 16 spesidaler 3 ort og 3 skilling for avdø
des opphold på Nordre Trondhjems sykehus i Skogn. Andre kreditorer var Nikolai
Jensen, handelsmann E. Mick. Moe, Peder Pedersen Indal, Haldor Nilsen
Almindingen, Martinus Olsen Inndalsvald, Ole Garnes, Andreas Johnsen Indal og
Thomas Lilleåbakken, Fersdalen.
John og Malena hadde ingen barn.
Malena var registrert som husmannskone på Sneppen også i 1865. Ole Olsen,
som da var inderst på plassen, overtok sannsynligvis som husmann da Malena døde
i 1869.
Men Andreas Johnsen bodde også på plassen, som inderst, i 1865. Han har kanskje
bodd der siden midten på 1850-tallet og hjulpet Malena etter at John Thomassen ble
syk, og vi tar derfor også med denne familien i oppsettet.
Andreas Johnsen (1821-1890) og Karen Halvorsdatter (1823-1919)
Andreas Johnsen var født i 1821 på Inndal vestre av foreldre sersjant John Mathisen
og kone Beret Andosdatter. Han ble gift i 1847 med Karen Halvorsdatter, f. 1823 på
Melbyvald av gifte foreldre Halvor Pedersen og Sigrid Larsdatter. Karen tjente da på
Inndal vestre. De bodde de første åra på Inndal vestre. I mai 1852 reiste de til i
Overhalla og var der over sommeren, og fra 1853 var de husmannsfolk på Steinsvald
i noen år, før de rundt 1857 ble mderster på Sneppen. Ved folketellmga for 1865 nev
nes Andreas som inderst og fattiglem. Av folketellmga det året ser vi for øvrig av det
bodde 4 familier med til sammen 11 personer på Sneppen, så det var trolig trangt om
plassen.
I 1875 har Andreas og Karen kommet til Kvelstadmelen, og Andreas brukte da
Mathisen som slektsnavn og var husmann uten jord. Etter at Andreas døde der i
1890, fortsatte Karen å bo på Kvelstadmelen. I 1900 lever hun av diverse arbeid og

----
240 H&FIS-A
----
litt midler og har Marta Olsdatter, enka etter Mikkel Nilsen på Steinsmoen, boende
hos seg.
Karen døde i 1919. Stua hun bodde i ble kak "Karenstuggu" og lå vest for gården
Kvelstad vestre. 1 dag er det satt opp kårstue på samme tomta.
Andreas og Karen fikk åtte barn:
81. Dødf. pike, f. 1 847 på Inndal vestre.
82. Serianna, f. 1 848 på Inndal vestre. I 1 865 var hun pleiebarn hos Sefanias Larsen
på Baglomelen. Hun ble konfirmert i 1 866, og døde på Skogn sykehus i 1 867.
83. Ingeborg Anna, f. 1 848 på Inndal vestre. Tvilling med Serianna. I 1 865 var hun
tjenestejente på Fikse søndre og døde ugift der i 1 872.
84. Lasse, f. 1851 på Inndal vestre, d. knapt 1 måned gammel.
85. Beret Marta, f. 1 853 på Steinsvald. Attest til Levanger 1 874, hun var da gift med
Steffen Olsen Matbergvald, f. 1833, sannsynligvis enkemann, og de hadde ei
datter (se Frolboka 11, side 253). Beret Marta død før 1900.
86. Elisabet, f. 1 857 på Sneppen. I 1 891 er hun på Sogstad i Frol og forsørges av
Levanger kommune..
87. John, f. 1 860 på Sneppen. Han utvandret til Fargo, Nord-Dakota i 1 881 .
88. Anna Karoline, f. 1 863 på Sneppen, d. samme sted i 1 866.
Ole Olsen Snippen (1840-1917) og Elen Olsdatter (1843-1917)
Ole Olsen var født i 1840 i Storstad av foreldre Ole Mikkelsen Holmlivald og kone
Ingeborg Olsdatter Storstad. Foreldra ble siden husmannsfolk i Stemgrundan under
Kulstad. Ole bodde i Ner-Holmen og var ndende jeger da han i 1864 ble gift med
Elen Olsdatter Vest-Grundan, f. 1843 på Inndalsvald (Bergstua?). Hun var datter av
husmann Ole Larsen på Knka. De bodde i Ner-Holmen det første året, men flyttet
allerede i 1865 til Sneppen, og var husmannsfolk der fra 1867 til 1901.
Omkring 1890 ble et jordstykke kalt "Haugen" frådelt Inndal vestre og bortbygs
let til Ole Sneppen i tillegg til jorda som tidligere hadde tilhørt plassen.
Nye uthus ble bygd på Sneppen i 1896 og stuebygning oppført i 1898.
Ole og Elen Snippen fikk i alt 11 barn, men seks av barna døde som små. Spesielt
hardt rammet ble familien i 1882, da to av barna døde med to dagers mellomrom i
februar, og to til på samme dag i mai:
Bl . Ole Martin, f. 1 865 i Ner-Holmen, d. 1 941 . Neste bruker.
82. Ingeborg Anna, f. 1 867 på Sneppen, død samme år.
83. Oluf, f. 1 868 på Sneppen, d. 1 869.
84. Ingeborg Anna, f. 1870 på Sneppen, d. 1882.
85. Juliane, f. 1872 på Sneppen. Hun ble gift i 1894 med kanalarbeider John
Kristiansen Aasan, f. 1857. John var sønn av Kristian Olsen i Vester-Åsan. De
utvandret fra Vester-Åsan til Minneapolis, Minnesota, han i 1901 og hun i 1902,
og slo seg ned i Nary. Mannen døde i 1 927. Juliane bodde i Nary fram til 1 947,
da hun flyttet til ei datter i Kellyher. Hun døde i Guthrie, Minnesota, i 1962 med
etternavnet Oase (amerikanisert Aasan). Juliane var medlem av Nary

----
241 H&FIS-A
----
Baptistsamfunn. I 8 De hadde en sønn og tre døtre. Se mer om familien under Vester
Åsan.
88. Edvard, f. 1878 på Sneppen. Han ble gift i 1900 med Ingeborg Anna
Johannesdatter Hofstadvald (Dalum), f. 1 871, datter av Johannes Bastiansen. Etter
at kona døde i 1915, ble Edvard gift på nytt med søstra hennes, enka Anna
Sjøvoll, f. 1867 på Dalum. Edvard var ei tid husmann på Krika etter broren Ole
Martin, men flyttet siden til Trones. Den andre kona hans døde i 1928. Edvard
døde i Sneringen i 1940 hos sønnen Olaf E. Indal. Se mer om familien under
Krika.
BlO.john Odin, f. 1883 på Sneppen, d. 1968. Han ble gift i 1905 med Mette
Olsdatter Aarstadvald, f. 1 884 på Efastplassen, d. 1 970. Mette var datter av hus
mann Ole Johnsen Aarstadvald. De bodde i noen år på Efastplassen under Arstad
før de overtok på Krika etter broren Edvard. Se mer om familien der.
Bl 1 .Laura Otilie, f. 1 884 på Sneppen. Hun utvandret som ugift tii Duluth, Minnesota,
i 1912. Gift med snekker John Gilberg, f. 1887 i Sparbu. I 1930 bodde de i
Bemidji Township, Beltramy County, Minnesota, og hadde tre barn.
Andre som var bosatt på Sneppen i disse åra
Marta Olsdatter Steingrundan (Oles søster), som ble beskrevet som sinnssvak, bodde
på Sneppen i forpleining i hvert fall fra 1891 til hun døde i 1903.
I 1900 bodde også mora til Elen - Marta Kriken, samt Martin Sigvart Martmussen
Vigdal på Sneppen. Martin Vigdal var også i forpleining for amt og kommune. Han
var født i 1869 på Holmesvald, sønn av Martinus Lorentsen og Siranna Olsdatter.
Martin Vigdal, som også ble beskrevet som sinnssvak, døde i juni 1906 etter at han
hadde gått seg vill i marka og ble funnet på Geitryggen. Marta Kriken døde i 1907.
I 1906 overlot Ole og Elen plassen til sønnen Ole Martin og ble kårfolk. Både Ole
og Elen døde på Sneppen i 1917.
Før de overlot plassen til sønnen, ble det holdt auksjon på Sneppen, jfr. kunn
gjøring i "Innherreds Folkeblad" for 12. mars 1906:
Onsdag den 28. Marts ajholdes en frivillig Auktion på pladsen Snippen - Inndalsvald
- over 3 kjør, smaafæ, Gards- og kjøreredskaper, indbo og husgeraad af diverse slag
samt en ny separator
Værdalens Lensmandsbestilling
H. H. Wessel
Auksjonen, som ble ledet av lensmannsfullmektig Rudolf Holmvik, innbrakte kr
812,20. Auksjonsprotokollen er interessant lesing, og vi ser at naboene møtte man
njevnt opp. Nærmeste nabo, Johannes Ellingsen på Reiren sikret seg den nye separa
toren for kr 75,50, og kjøpte i tillegg bikkvogn for kr 2,20 og sag for kr 6,00. Vi mer
INNDALSGÅRDENE

 


----
242 H&FIS-A
----
ker oss ellers at Ole O. Indal fikk tilslag på en karjol for kr 25,50 og en støtting
m/skjæker for kr 8,10, mens naboen Kristoffer Indal sikret seg bakkjelken for kr
6,75. Ole O. Svegjerdet nøyde seg med et par taumer til 2 kroner og to bissel for kr
1,40, og ungkaren Ole O. Svartaas kjøpte skuvseng som han betalte 2 kroner og 10
øre for. Nils Garnes ser ut til å ha interessert seg bare for buskapen og kjøpte en vær,
en bukk og to geiter for til sammen kr 31,60. Edvard Aasan nøyde seg med ei øks
som han betalte 85 øre for, og Martin O. Skavhaug fikk med seg to orv for 80 øre.
Også sønnene på Sneppen sikret seg noen av gjenstandene fra heimen. Således kjøp
te Edvard Kriken ei lampe, et spann, et sete (benk?), hestetjør, slipstein og et skap
som samlet kostet kr 12,10, mens den nygifte broren Odin sikret seg to trebunker, to
gryter, spiss-slea og skrinn, stamp, kakkelovn og et bord og betalte kr 21,05. Endelig
ser vi at svigersønn Martin Olsen Indal (seinere Garnesmo) kjøpte et klaffbord, et sete
og fire stoler for til sammen kr 10,60.
Johannes Bergstuen vandret heim fra auksjonen med et spann som han betalte 75
øre for, og Karl Iver Flyum i Vaterholmen betalte 11 kroner for ei geit med kjeunge.
En del sulmger var også møtt opp; Martin Brendmo handlet for "hele" kr 48,10 og
fikk for det tilslag på bjelle, frauslea, langslea, sleafell, seier, harv og kakkelovn , mens
Ole O. Østgaard betalte kr 19,60 for en vær og ei geit. John Rasmussen Brendmo sik
ret seg ei langvogn for kr 8,10.
Ole Martin Olsen Snippen (1865-1941) og Kristine Olausdatter (1866-1940)
Ole Martin Olsen ble gift i 1889 med Kristine Olausdatter Kvernmo, f. 1866 på
Rotmoen av foreldre Olaus Andersen Dillan (seinere Kvernmo) og Elen Ågesdatter.
De var først inderster på Sneppen, deretter var Ole Martin husmann på Knka fra
1895 til 1906, da han som før nevnt overtok som husmann på Sneppen etter forel
dra.
Bygselkontrakten fra 1906 lød som følger:
Husmandscontract
Brugen og benyttelsen aj pladsen Haugen & Snippen under den Værdalsgodset til
liggende Gaard øvre Indal Mat. No 224 LNo 307 aj skyld 10 Mark 60 øre i
Værdalens Præstegjæld overdrages herved paa omstaaende Betmgelser for Brugen og
Benyttelsen af Godsets Gaarde og Pladse til Ole Martin Olsen som har at erlægge
den aarlige Afgift efter Vilkaarenes Punkt I med kr 90,- - niti kr
Contracten gjælder for Ole Martin Olsen & nulevende hustrus levetid forsaavidt
Vilkaarene opfyldes til rette tid.
Det bemærkes derhos at Bruget har skoglod i kusene. Brugeren svarer kår til fade
ren Ole Olsen & hustru for hans og konen Ellen Olsdatters levetid: Voder til en ko,
brænde fremkjørt samt 3 mål jord, desuden som bolig en stue & et loft.
Værdalen, den Iste Mai 1906
B. Chr Jensen (sign.)
Denne Contract, som er udfærdiget i 2 Exemplarer, ligesom ogsaa de i samme
omhandlede, omstaaende Betingelser, vedtager jeg i alle Dele.
HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND A

----
243 H&FIS-A
----
Dato som ovenfor.
Ole Martin Olsen (sign.)
Til vitterlighed:
0 Grande (sign.)
Ved leilendingsskjønnet ble plassen utskilt som eget bruk og fikk navnet Høgli. Og
for kommunene skulle seige det, ble det i 1917 avholdt takst som var som folger:
Heimen ble frådelt hovedbruket ved skylddelingsforretmng tinglyst 16. mars 1918,
og Ole Martin fikk skjote av Verdal kommune datert 2. september 1920. Vi synes det
er riktig å ta med skjøtet i sin helhet slik det innført i panteboka, fordi betingelsene
er likelydende med de fleste skj otene som ble utstedt da kommunen solgte leilen
dingsgårdene rundt 1920.
Skjøte.
Verdal kommune ved dens ordfører erkjender herved at ha solgt, likesom jeg herved
sælgei; skjøter og overdrager til Ole Martin Snippen den kommunen tilhørende gaard
Høgli gnr 233 br.nr. 4 av skyld mark 1 øre 60 i Verdalen tinglag for omforenet kjø
pesum kr. 4500 -fire tusindefiem hundrede kroner
- Eiendommen kan ikke uten kommunestyrets samtykke pantsættes eller behæfites
for høiere beløp end ovenstaaende kjøpesum kr. 4500 og maa heller ikke, helt eller
delvis, overdrages eller bortsælges til eiendom, ei heller bortbygsles eller bortforpak
tes til nogen, som ikke tilhører eierens nærmest slegt, til andre end søskende eller
beslegtede i op- eller nedstigende linje.
Saafremt en mot disse bestemmelser stridende retshandlinger erfiddbyrdet ved ting
læsning av hjemmelsbrev eller pantedokument eller ved, at erhververen er indsat i
eiendommens besittelse, skal kommunen være berettiget til at annulere de trujne dis
positioner og til at gjenkjøpe eller gjenløse eiendommen fior den opnndelige salgspris,
tillagt grundjorbedrmgsarbeider, som er gjort i de sidste 10 aar, eller anden varig
kapitalanbiingelse. Paa samme vilkaar er kommunen berettiget til at overta eien
dommen i tiljælde av, at eieren avgaar ved døden uten at ejterlate sig kjøpeberettige
de slegtninger, eller at kjøperen eller seinere eier ønsker at sælge eiendommen til
andre end kjøpeberettigede slegtninger; vil ikke kommunen benytte denne ret, kan
salg ske til andre. Værdien av jorbedringer, som efter foranstaaende bestemmelse


----
244 H&FIS-A
----
skal tillægges den oprindelige salgspris, blir endelig at fastsætte av en takstnævnd
paa 3 medlemmer, hvorav et opnævnes av kommunestyret, et av sorenskriveren og et
av vedkommende eier eller berettigede, undlater eieren at foreta opnævnelsen inden
8 dage efter derom mottat varsel, kan det 3die medlem opnævnes av kommunesty
ret.
Kjøpesummen utbetales eller forrentes til kommunen fra denfastsatte tid. Kjøperen
sorger for snarest mulig at tilveiebringe kapital eller optage laan til dækkelse av kom
munens tilgodehav ende. Indtil dette kan ske, blir panteobligation, formet som for
laan av umyndiges midler, at utstede til kommunen. Paa hel eller delvis indbetaling
av kjøpesummen gives en rabat av 4%.
Eiendommen overtages av kjøperen med indtægter og utgifter den 1. januar 1919.
Utgifterne med hjemmelspapirer og tinglæsning bæres av kjøperen.
For kjøper og sælger gjælder de almindelige bestemmelser angaaende salget av det
kommunale jordegods ifølge herredsstyrets beslutning av 26. juni 1917: A/S
Værdalsbruket har ret til at ta tømmerveler og oplagspladser for tømmer samt bom
fæste paa eiendommen mot erstatning for den skade som derved forvoldes. Gamle
faste tømmerveler og oplagspladser skal respekteres av kjøperen og A/S
Værdalsbruket. A/S Værdalsbruket har ret til eventuelle nye regulennger og dammer
paa den del av eiendommen, som støter mot vasdrag, dog motfuld erstatning for her
med f orvoldt skade. A/S Værdalsbrukets adgang tilfløtning og regulering ifløtnings
øiemed ete. forblir übeskaaret.
Med kjøpet folger: eiendommens huse, samme beitingsret som hittil for storfæ og
sauer, ret til fomøden torvmyr til husbehov paa bekvemt beliggende sted paa A/S
V ærdalsbrukets eiendomme i Verdal, derhos sæterrettighet og fjeldslaatter, i den
utstrekning, som det hittil har tilligget opsiddeme og de bruksberettigede ijuldals og
Værens ålmenning samt i Suul forblir uforandret. Likesaa fisket i Høisjøen. Alt dette
skal dog ikke være til hinder for A/S V ærdalsbrukets foretakelse av eventuelle regu
leringer Utstrækningen av A/S V ærdalsbrukets uthugstret er omhandlet i kjøpetilbud
fra A/S Værdalsbruket av 26-4-1912. Kjøperen har ogsaa forøvng at respektere
samtlige rettigheter, som er tilstaaet A/S Værdalsbruket gjennom vedtakelsen av kjø
petilbud av 26/4-1912 og i det hele at respektere de forpligtelsei; hvormed eiendom
men nu besiddes av kommunen.
Eiendommen sælges i den stand, hvori den befindes ved overtagelsen.
Kommunen skal være berettiget til at kræve avstaat den grund, som kommunen
maatte ønske av de solgte eiendomme, til veie, kraftledninger, vasdragsreguleringer,
damanlæg, taugbane og jernbaner, til skolejord og lignende, mot erstatning efter takst
av 3 mænd, hvorav partene opnævner hver en, og sorenskriveren i Stjør- og Verdal
det 3die medlem, har eieren ikke opnævnt medlemmet inden 8 dage efter derom mot
tat varsel, kan ogsaa dette medlem opnævnes av sorenskriveren. Ved taxten blir intet
hensyn at ta til den nytte, den tilsigtede foranstaltning vil ha for kommunen, men kun
til den verdiforringelse, som paaføres eieren av den avstaaede grund.
Paa ovenstaaende betingelser skal eiendommen med paastaaende huse og tilliggende
rettigheter herefter tilhøre kjøperen som hans retmæssige eiendom.
Ved herredstyrebeslutmng av 13/3 18 tilladt at laane kr. 5000,-fem tusinde kr. paa

----
245 H&FIS-A
----
eiendommen.
Verdal formsk. den 2 septbr. 1920. Ole Holan ordfører. Til vitterlighet: Ole Kvello.
Familien til Ole Martin tok nå etter hvert også Høgli som slektsnavn.
I 1897 meldte Ole Martin og Kristine seg ut av statskirken og ble baptisten
Ole Martin døde i 1941 etter at Kristine var død året før.
Før Ole Martin ble gift var han far til ett barn, og i ekteskapet var det fem barn:
Bl 0 . Olga Oline, f. 1886 på Maritvollvald. Mora til Olga Oline var Karen Anna
Olsdatter, f. 1 867 på Lennesvald som datter av Ole Salomonsen og kone Olina
Jensdatter, og hun ble gift i 1894 med jernbanearbeider Marius Mikalsen, f.
1 874 på Balgårdsvald (etterkommere av Karen Anna og Marius Mikalsen finner
vi bl. a. i Austgarden i Sul og på Heggjaneset i Bollgardssletta).
Olga Oline vokste opp hos Ole Martin og Kristine på Sneppen, og ble gift i 1 905
med Martin Olsen Aarstadvald (Garnesmo).
82. Emma Oline, f. 1889 på Sneppen, d. 1942. Gift i 1915 med Anders Krieg, f.
1 889 i Hedesunda, Gåvleborgs lån, sønn av hemmansågare og soldat Jons Krieg
og kone Margta Andersdotter. Småbruker på Bjørsmoen, d. 1959.
83. Olaf, f. 1893 på Krika. Neste bruker.
84. Eleonora, f. 1897 på Krika, d. 1980. Gift i 1944 med snekker Ingebrigt Larsen
Dahl, f. 1899 i Flå, d. 1981. De hadde egen heim på Verdalsøra. Eleonora
hadde ei datter:
Cl 0 . Olaug Konstansejohansdatter, f. 1915 på Sneppen, d. 1997. Far var Johan
Edvardsen Aasan. Gift i 1939 med Kolbjørn Skavhaug, f. 1918, d. 1998,
gårdbruker på Skavhaugg øvre.
85. Ole, f. 1901 på Sneppen, d. 1979. Gift i 1923 med Borghild Kristoffersdatter
Indal, f. 1901 på Inndal vestre, d. 1974. De fikk frådelt jord av Inndal vestre og
skapte sin egen heim på småbruket "Kvistad". Ole O. Høgli var utdannet agronom
og var ansatt bl. a. som jordstyreplanlegger i Verdal kommune.
86. Konrad, f. 1907 på Sneppen
Kristine Edvardsdatter Nordal,
"Brenne" under Inndal vestre.
d
f.
1993. Gift i 1945 med iærerinne Martha
1903, død 2000. Se mer under heimen
Olaf Olsen Høgli (1893-1978) og
Anna Konstanse Jeremiasdatter
1895-1985)
Olaf Olsen Høgli var født i 1893 på
Sneppen og var sønn av forrige bruker.
I 1917 ble han gift i Trondheim
Domkirke med Anna Konstanse
Jeremiasdatter Skavhaug, f. 1895 på
Skavhaugg nedre, datter av Jeremias
Ågesen Skavhaug og kone Karen
Bergitte Rasmusdatter.
Olaf og Anna Høgli.


----
246 H&FIS-A
----
Olaf Høgli var ansatt ved Værdalsbmket som "fastkar", og de bodde i brukets
bolig "Østly" på Inndalsåkeren før Olaf tok over som gårdbruker på Sneppen etter
faren i 1928. Kjøpesummen var 8200 kroner, hvorav 2200 kroner for løsøre, samt
kår av årlig verdi 300 kroner til foreldrene.
I 1938 kjøpte han et tilleggsareal ved Inna av A/S Værdalsbmket for kr. 290,-.
Før han ble gift, hadde Olaf Høgli en sønn:
Bl 0 . Åsmund Olafsen Kvernmo, f. 1914 på Inndal østre, d. 1995. Mora var Anna
Gustava Anneusdatter Indahl, f. 1894 (Anna Gustava ble i 1920 gift med
Andreas Hybertsen, f. 1 898 i Kall. De ble småbrukere på Storøra). Åsmund vaks
opp hos skyldfolk på Kvernmoen og tok Kvernmo som slektsnavn. Han ble gift i
1935 med Olaug Odinsdatter Vikvang, f. 1912 på Efastplassen under Arstad.
Fra 1940 bureiser/småbruker på Granli i Tromdalsåsan.
I ekteskapet fikk Olaf og Anna fem barn:
82. Kjellrun, f. 191 8 på Skavhaugg nedre. Gift i 1 939 med lastebileier Alf Gøransen
Liff, f. 191 1, d. 1993. De bodde i eget hus på tomt av Molden lille og seinere
ved Steinsbrua. En sønn; Jens Olav, f. 1939.
83. Jens, f. 1920 på Sneppen, død 2005. Gift 1948 med Eldbjørg Einarsdatter
Indal, f. 1927 på Stornesset, død 2004. Jens Høgli var lastebileier og kjørte bl.
a. melkeruta fra Sul til Øra før han overtok som gårdbruker på Sneppen etter faren
i 1957. To døtre; Eva Vigdis, f. 1948, og Anne Karin, f. 1 95 1 .
84. Ole, f. 1922 på Østly. Gift i 1947 med Borghild Odinsdatter Bratli, f. 1922. De
bodde i noen år i Åsan østre før Ole fikk frådelt eiendommen "Bruborg" av
Sneppen og såtte opp hus der. To døtre; Ingebjørg, f. 1945, og Kjellrid, f. 1947,
og en sønn Otte, f. 1952.
85. Kolbjørn, f. 1923 på Østly. Gift i 1949 med Gudveig Edvardsdatter Storstad, f.
1932 i Litj-Molden. Kolbjørn Høgli arbeidet som måler. De såtte opp eget hus på
"Asplund" under Inndal vestre, ved Rv 72 øst for Svegård. Ei datter; Gerd, f. 1 950.
86. Reidar, f. 1926 på Østly. Gift i 1950 med Marta Pauline Olsdatter Landfald, f.
1930. Reidar Høgli fikk frådelt jord av Landfall og fikk sitt eget småbruk, Landfall
østre, i 1957. Ei datter; Randi, f. 195 1, og to sønner; Odd, f. 1958, og Tore, f.
1961.
Olaf Høgli leverte gården til sønnen Jens Høgli i 1957.
Olaf døde i 1978 og Anna i 1985.
Etter Jens Høgli overtok hans datter, Eva Vigdis Høgli og hennes mann Harry
Garberg gården. 1 dag er det deres datter Hilde Elisabeth Wold og hennes mann
Alfred Wold som er eiere og brukere på Høgli.

----
247 H&FIS-A
----
SVEGJERDET/SVEGÅRD
FRA 1914 UTSKILT SOM EGET BRUK, GNR. 223, BNR. 5
Svegård ca. 1 950. Foto eies av Oddvar Øvrum.
I eldre tider ble plassen kalt Inndalsvald eller Svegjerdet, og det var forst etter at den
ble utskilt som eget bruk at den fikk navnet Svegård. I lokalmiljøet blir den for det
meste kalt "Svegjalet" den dag i dag. Plassen er meget gammel.
Husmenn etter 1800:
Andor Ellefsen Bjørgan (1755-1810) n Karen (Kari) Pedersdatter (1765-1787),
2) Marit Andersdatter (1766-)
Andor Ellefsen var fodt i 1755 på Bjørganvald av foreldre Ellef Barosen og kone Mant
Andersdatter. Han ble gift forste gang i 1787, med Kan (Karen) Pedersdatter Melby,
f. 1765 i Sundby(?). Kona døde i barselseng på Ravlovald samme år. Han ble gift
andre gang i 1790, nå med Mant Andersdatter Vinne, f. 1766. De var forst hus
mannsfolk under Høyloa, men var kommet til Svegjerdet i 1801 og var der i noen år.
Etter at Peder Pedersen overtok Inndalen ostre i 1806, kom Andor til Lillemoen
og brukte denne gården uten bygselbrev fram til han dode i 1810. Hvor og når Mant
døde, er ikke kjent.
Barn av Andor og Kan:
INNDALSGÅRDENE


----
248 H&FIS-A
----
Bl '.Carl, f. 1787 i Ravloa. Det ser ut til at han vokste opp i Melby, og tjente der i
1 801 . I unge år benevnes han også som corporal. Han ble gift i 1 81 3 med Beret
Olsdatter Faren, f. 1787. De var inderster i Ner-Fåra fra 1 81 5 og noen år fram
over, og da ble Carl kalt "Karl Skredder". Siden kom han til Skrovesmelen og ble
bruker der. De hadde fire barn. Han døde på Snausen som enkemann og fatti
glem Carl Andersen i 1865. Kona Beret var død på samme sted i 1853.
Sannsynligvis bodde de da hos dottera Karen, som var gift med Johannes
Jakobsen Snausen.
Barn av Andor og Marit:
Ellef, f. 1791 på Høylovald. Han var tjener i Ner-Holmen i 1 81 5 og ble gift i
1818 med Beret Johansdatter Midthoimen, f. 1796. Beret var datter av Johan
Jeremiassen Midthoimen, f. 1776. Mora er ikke nevnt i kirkeboka, da Beret var
født utenfor ekteskap, men det var Anna Olofsdotter, f. 1778 i Side, Oviken i
Jåmtland, datter av Olof Edfastsson, husmann på Efastplassen under Arstad, som
var mora hennes. Beret vokste muligens opp hos sine besteforeldre, da hun som
5-åring er på Midthoimen ved folketellinga i 1801 og tjener på samme sted i
1815. Faren døde for øvrig i 1799, mens mora ble gift i 1805 med Kristen
Larsen, f. 1776, og de var bl. a. husmannsfolk på Reiren i noen år.
Ellef og Beret ble husmannsfolk på Sagmoen. Ellef døde i 1 859 som sagmester i
Ner-Holmen. Beret døde i 1 869. De fikk 4 barn:
Cl. Anders, f. 1 823 på Årstadvaid. Han flyttet til_ Åfjord i i 846. I 1900 er han
enkemann, kårmann og snekker i Breviken i Åfjord.
C 2. Inger, f. 1 827 på Nerholmsvald. Gift 1 852 med skoleholder Thore Johansen
Halseth, f. 1 829. Han tilhørte Solbergslekta. Om Thore Halseth står følgende
B 2
i Verdalsboka (bind II A):
"Fødd på Holsetvald i Vuku 1 829. Han fekk noko privat opplæring og vart
tilsett som omgangsskolelærer i Garnes og Sul krinsar i 1849, og tok avskil
i 1 859. Etter den tid førde han eit omflakkande liv. Ei tid var han ferjemann
ved Lyng, sidan ved Brattøra i Trondheim. I 1880-åra for han til Amerika, der
han ei tid var klokkar, og døydde der i 1905." (Dette er feil årstall. Han
døde i 1904, se nedenfor).
Inger og Thore fikk 8 barn. De flyttet mye. Ved barnedåpene i åra 1 853 -
1 856 bodde familien på tre forskjellige steder: Halset, Jøsaas og Mønnes. I
1 858 bodde familien på Efskind, i 1 860 på Holmsvald, og i 1 863, 1 865
og 1 867 bodde familien på Sundbyhammelen, og Thore var husmann og
fergemann. De hadde ei ku og to sauer, og de dyrket bygg, havre og potet.
Inger døde på Sundbyvald i 1 871, og etter det ser det ut til at de åtte barna
ble plassert hos andre. Ved folketellinga i 1 875 bor ingen av Inger sine barn
sammen med faren. Fem av barna utvandret til Amerika. Av de tre som ble
igjen i Norge, var sønnen Eilert Rinnan ( 1 858-1 930) i flere år handelsmann
på Levanger, men på grunn av svekket helbred måtte han slutte med
HEIMER OG FOrK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - B!ND A

----
249 H&FIS-A
----
forrefningen i 1915 og kjøpte et småbruk ved Haugskottvollan i Frol. Sønnen
John Thoresen Halseth (1 854-1 892) var oppsynsbetjent ved straffeanstalten
i Trondheim, og dottera Inger Marie (1860-1921) bodde forskjellige steder
før hun døde av tuberkulose på Steinkjer pleiehjem i 1921. Hun var ugift,
men hadde tre barn.
Thore Halseth ble gift på nytt i 1 873 med enke Bereth Martha Johannesdatter
Musem, f. 1830 i Levanger by, og de fikk en sønnen Ingvald samme år.
Bereth Martha hadde tidligere vært gift med Johannes Pedersen Musum på
Musem lille søndre og hadde åtte barn med ham, hvorav seks utvandret til
Amerika. Ved folketellinga i 1875 bor Thore i Snausagjalet i Leirådal sam
men med kona Bereth Martha, deres felles sønn Ingvald, og Bereth Marthas
yngste barn fra første ekteskap, John Martin Johannesen, f. 1 868 (utvandret
i 1 891 og døde i USA i 1 940). Familien har 4 får og 2 gjeder, dyrker havre
og potet, og Thore er "Husmand og forfærdiger Træskoe". I 1 880 emigrer
te Thore til Amerika sammen med kona Bereth Martha og sønnen Ingvald. I
emigrantregisteret står Thore oppført i juli, mens Bereth og sønnen er regis
trert i oktober. Billettene deres var betalt i Amerika, og de slo seg ned i
Duluth, Minnesota. På slutten av sitt liv bodde Thore Halseth samme sted som
dattera Mette Birgitha og hennes familie i Evansville, Minnesota. Han døde
av lungebetennelse 9. januar 1904, og ble gravlagt på Mound Grove
Cemetery, Evansville, Minnesota. I avisa Evansville Enterprise 15. januar
1 904 stod han omtalt som en respektert borger, og som en av de tidligste
innbyggerne i Evansville. Bereth Martha døde i 1919."
C 3. Johan, f. 1830 på Nerholmsvald. Gift i 1854 med Marta Andersdatter
Dilian, f. 1835 på Bredingsvald. Marta var søster av Olaus Anderssen
Kvernmo, kalt "Storsmeden", som bodde i Dillengetfør han kom til Kvernmoen
i 1 884. Johan og Marta Sagmo var husmannsfolk på Sagmoen i noen år og
tok nok slektsnavnet derfrå. De flyttet mye på seg. I 1860 bodde de på
Verdalsøra, men av fødestedene til de 1 0 barna deres ser vi at de har bodd
i Melhus, Levanger, Steinkjer og på nytt på Levanger. Ved folketellinga for
Levanger by i 1 875 ser vi f. eks. at foreldrene og seks av barna da bor i
Bakkegaten 82, og Johan tituleres som brobygger. Ti år seinere, i 1 885 bor
Johan alene i eget hus i Bakkegt. 57b i Levanger, yrke byggmester. Marta
og barna må altså i mellomtida ha flyttet til en annen kommune, men bortsett
fra sannene Bernt og Olaf finnes de ikke verken i Levanger landsogn, Skogn
eller Verdal. Bernt hadde salmakerverksted på Verdalsøra og hadde broren
Olaf i arbeid i 1 891 . Han døde i 1 892, og i 1 900 var Olaf politikonstabel
i Kristiania. Bernt Sagmo har stor etterslekt i Verdal.
C 4. Jeremias, f. 1833 på Nerholmsvald, d. 1890 på Leirhaug (Aunet). Gift i
1860 med enke Albertine Gunnelia Elisabet Engelsen Lodell, f. 1829 i
Trondheim, foreldre arbeidsmann Morten Engelsen og hustru Andrea
Andersdatter. Foreldrene bodde på Reperbanen i Trondheim. Jeremias var
sagmester og husmann på Sagmoen og seinere bygselmann på Leirhaug
(Aunet). De fikk fem barn, i tillegg hadde Albertine dattera Gusta Benedikte,


----
250 H&FIS-A
----
f. 1 857 i Leinstrand, som ble gift med Anneus Olsen Indahl på Inndal østre.
Albertine døde på Aunet i 1920.
B3 2 . Karen, f. 1794 på Høylovald. Ingen sikre opplysninger.
B4 2 .Jacob, f. 1797 på Høylovald, d. 1801 i Inndalen.
Arnt Johnsen (1793-1880) og Malena Larsdatter (1790-1882)
Arnt Johnsen var husmann på Svegjerdet fra 1818 til 1825, deretter på Skansen
under Sørsteine fram til 1836, da han ble bruker på Inndal mellem. Mer om famili
en er oppført under hovedbruket.
Rasmus Johnsen (1782-1844?) og Marta Johnsdatter (1788-)
Rasmus Johnsen var født i 1782 på Sørstemsvald. Foreldre John Rasmussen
Midtholmsvald, f. 1751, og Kan Bårdsdatter, f. 1758. 1 1801 var han tjener i
Midtholmen, der foreldra var husmannsfolk. I 1815 ble han gift med Inger Nilsdatter
Stuskm, f. 1785. Inger døde i Molden allerede i 1816, etter at de hadde vært gift i
bare et halvt år. Ekteskapet var barnlaust. Rasmus ble gift på nytt i 1820 med Marta
Johnsdatter Breding, f. 1788. Hennes opphav er ukjent.
Rasmus var bror av Bardo Johnsen, som var husmann under Molden og Garnes,
og også bror av John Johnsen, som var husmann på Rotmoen rundt 1830.
Rasmus var inderst i Molden og deretter husmann på Svegjerdet, men hvor det
ble av familien siden er usikkert, men de bodde nok på Svegjerdet så seint som da
dattera Inger ble gift i 1840. Det kan være Rasmus som døde i 1844 som inderst på
Steinsvald, seiv om fødselsåret stemmer dårlig. Når Marta døde, veit vi heller ikke
med sikkerhet.
Barn:
81. Inger, f. 1822 i Molden. Hun ble gift i 1840 med Andor Nilsen Stormoen, f.
1 805 på Stormoen. Han var sønn av Nils Olsen og Beret Paulsdatter. Andor og
Inger var husmannsfolk under Sørsteine, Ravlo, Skrove og Fara, og de bodde på
Snausagjerdet da Andor døde i 1 865. De fikk ni barn, som så vidt en kan se har
flyttet ut alle sammen.
Cl . Rasmus, f. 1 842 på Sørsteinsvald. Han flyttet fra Fåravald til lofoten i 1888.
Ugift.
C 2. Marta, f. 1 844 på Sørsteinsvald. Attest Levanger 1 894 for å gifte seg. Hun
ble gift med skomaker Kristoffer A. Hegle, f. 1835 i Sparbu, og i 1900
bodde de i Jernbanegata i Levanger.
C 3. Nikolai, f. 1 847 på Sørsteinsvald. Han var måler av yrke og flyttet fra Fara
til Bergen i 1 869. Attest utstedt 1 879. Ugift.
C 4. Ingeranna, f. 1851 på Ravlovald. Hun flyttet til Trondheim i 1872 og kaite
seg da Inger Anna Andorsdatter Stubbe. Attest utstedt 1 882. Gift i 1 883 i
Bakklandet med Johan Henrik Bersvendsen, 1852 i Lade sogn. I 1900
bodde de i Rønningsletten 5 og hadde seks barn. Mannen var kjelsmed på
fabrikk.

----
251 H&FIS-A
----
C 5. Ola, f. 1854 på Skrovevald. Flyttet til Bergen 1878. Kolte seg Ole
Andersen. Ugift.
C 6. Karen Anna, f. 1857 på Skrovevald. Gift i 1900 med Martin Mikalsen
Nyvold, f. 1866 på Reppevald. De hadde heimen Nyvold under Lyng.
Ekteskapet var barnlaust. Begge døde i 1939.
C 7. Johannes, f. 1 858 på Fåravald. Han var smed og flyttet til Bergen i 1 880
(attest utstedt 1886). Ugift. I 1900 bodde han i Ekerenbakken la, Bergen,
og var dampskipsmaskinist. Han kalte seg Johannes Steen, var gift med
Johanne, f. 1 870 i Jølster, og de hadde to sønner, Adolf, f. 1 892, og Olaf
f. 1899.
CB. Elen, f. 1861 på Fåravald. Hun brukte Fixe som etternavn da hun i 1888
flyttet til Sverige (attest 1890). Gift i 1891 i Nygård, Jåmtland, med Petter
Nelius Nilsson, f. 1854 i Skogn.
C 9. Pauline, f. 1864 på Fåravald. Flyttet til Sverige 1890. I 1900 gift med
Gustav Olsson, f. 1 867 i Gåvleborgs lån, og bosatt i Østersund.
Inger var tyende (tjener, hushjelp) på Ness østre i 1 875, og ble gift på nytt i 1 882
med enkemann Ole Sivertsen Nessmoen, f. 1 824 på Bjørstadvald. Ole Sivertsen
hadde tidligere (fra 1 854 til 1 877) vært gift med Guru Jensdatter Buset. I 1 891
bodde de i Melby, og Ole ernærte seg som hustømmermann og treskomaker. I
1 900 losjerte de på Skjørdal vestre, og Inger døde der dette året av magekreft.
82. Karen, f. 1825 på Inndalsplass, d. 1828 på Inndalsplass.
Ole Olsen Molden (1774-1854) og Gjertrud Larsdatter (1780-1849).
Ole Olsen Molden var født i 1774 i Molden, sonn av Ole Mikkelsen Molden og kone
Anne Nilsdatter. I 1805 gift med Gjertrud Larsdatter Skavhaug, f. 1780 i Melby, dat
ter av Lars Sakariassen på Skavhaugg nedre.
De bodde på Skavhaugg som husmannsfolk da barna deres ble fodt (1806-1828),
men ble trolig husmannsfolk på Svegjerdet etter Rasmus Johnsen. Gjertrud dode ved
å ta sitt eget liv i 1849. Ole dode der i 1854.
Barn:
Bl . Anne, f. 1 806 på Skavhaugvald. Hun reiste i ung alder til Trondheim og og ble
gift der med bryggemann Eilert Arntsen, f. 1 807 i Trondhjem.
82. Ole, f. 1808 på Skavhaugvald. Han ble gift i 1835 med Karen Johansdatter
Molden, f. 1812. Karen var datter av Johan Olsen Molden (bror av Ole Olsen
Molden) og kone Eli Johnsdatter, som var leilendinger i Molden 1 807-1 843. Ole
og Karen, som således var søskenbarn, var inderster/husmannsfolk i Molden, på
Garnesvald (Garlia) 1 840-45 og i Vaterholmen fra 1 846 til Ole i 1 856 ble opp
sitter på Karlgård (Asen) i Sul og tok Karlgård som slektsnavn. Ole døde som kår
mann der i 1 877, etter at sønnen Olaus Olsen hadde overtatt gården. Ole gikk
under navnet "Of Smed". Karen levde helt ti! 1900. De fikk 10 barn. Se mer om
familien og etterkommere i Vaterholmen under Inndal østre.

----
252 H&FIS-A
----
83. Lars, f. 1 81 2 på Skavhaugvald. Ugift. Han tjente ei tid hos morbroren Lars Larsen
i Tromsdalen og ble derfor ofte kait for Lars Tromsdalen den yngre. I 1 875 var han
dreng i Steine søndre og døde der i 1 881 .
84. Andor, f. 18 1 5 på Skavhaugvald. Han flyttet som ugift til Kolvereid i 1 852 ; men
i 1 865 losjerte han på Hol i Buksnes kommune i Lofoten og dreiv som fisker. Han
var da fortsott ugift. Før han reiste fra Verdal, ble han far til tre barn:
Cl°. Elenanna, f. 1841 på Rosvoll, mora var Guro Johannesdatter Rosvoll.
Elenanna ble gift i 1867 med Ingebrigt Andersen Østnesvald. De fikk fem
barn. Hele familien utvandret til Amerika. Ingebrigt reiste i 1893 til
Minneapolis, Minnesota, og Elenanna fulgte etter i 1895.
C 2°. Johannes, f. 1 843 i Mønnes, mora var Beret Rasmusdotter, d åtte r av Rasmus
Mikkelsen Lillemo, husmann på Reiren rundt 1810-15 og siden på
Sandnesset i Sul. Johannes flyttet til Trondheim i 1 865, der vi finner ham som
frivillig gevorben musketer Johannes Andorsen Stene ved folketellinga samme
år. Han bodde på Steinkjer i 1 875, og i 1 879 utvandret han til Minnesota
som Johannes Andorsen Wæraas.
C3O. Mette, f. 1857 på Sundbyvald, d. 1863 på Nessvald. Mora var Marta
Johannesdatter Sundbyvald.
85. Sakarias, f. 1818 Skavhaugvald. Han ble gift i 1 849 med Inger Anna Hansdatter
Slapgård, f. 1815 i Slapgarden. Se mer om familien nedenfor.
86. Olaus, f. 1821 på Skavhaugvald, d. 1 894 som husmann på Reiren. Han ble gift
1 1 845 med Berntine Marie Larsdatter, f. 1 827 i Hitra, d. 1 900 på Reiren. Olaus
var bl. a. husmann under Garnes (Garberg) før han rundt 1 855 ble rydningsmann
i Inndalsallmenningen. I 1 865 bodde han med familien på Rydningen (Olaus-plas
sen), og i 1 891 var han husmann på Reiren. Se mer om familien under disse plas-
sene.
87. Serianna, f. 1 828 på Skavhaugvald. I 1 850 flyttet hun til Trondheim. I "Gammelt
og nytt fra Su!" står det at hun utvandret med tre barn i 1 861, men en har ikke
greid å verifisere disse opplysningene. Hun må i så fall ha utvandret fra Trondheim.
Sakarias Olsen (1818-1856) og Inger Anna Hansdatter (1815-1878)
Sakarias Olsen var født 1 1818 på Skavhauggvald (plass under Skavhaugg nedre) og
var sønn av fornge husmann Ole Olsen Molden. Han ble gift 1 1849 med Inger Anna
Hansdatter Slapgård, f. 1815 i Slapgarden av foreldre Hans Andersen Slapgård og
kone Gjertrud Olsdatter.
Sakarias var husmann på Svegjerdet fra ca. 1849 til han døde 1 1856. Inger Anna
fortsatte trolig å drive plassen fram til svigersønnen Ole Ellevsen overtok som hus
mann 1 1863, og hun døde som fattiglem på plassen 1 1878.
De hadde fire barn sammen, og Inger Anna hadde også ei datter før de ble gift.
Bl c . Liva Olsdatter, f. 1 838 1 Slapgarden. Inger Annas datter før ekteskapet. Faren var
sønnen i Sulstua, Ole Olsen Sulstuen, f. 1 8 1 6 (se mer om ham under Sulstua). Liva
ble gift i 1 863 med Ole Ellevsen Indal, f. 1 838, og de ble de neste husmannfol
ka på Svegjerdet.
HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND A

----
253 H&FIS-A
----
82. Olaus, f. 1 850 på Svegjerdef. Olaus losjerte på Svegjerdet sammen med mora i
1 865 (Ole Ellevsen hadde overtatt som husmann). Han ble gift i 1 873 med Liva
Tørrisdatter Trygstad, f. 1844 på Trygstad, datter av Tørris Pedersen Eklovald.
Olaus var husmann på Fåravald (1875) og Lundenvald (1891) før han kjøpte
Leirfallkålen østre i 1 898 og tok Kålen som slektsnavn. Han døde som kårmann i
Kålen i 1919. Liva døde i 1935. De hadde tre barn:
Cl. Martin Severin, f. 1874 på Fåravald, d. 1967. Han ble gift i 1916 med
Gustava Sivertsdatter Lunden, f. 1877 på Lundbakken, d. 1929. Gustava
var datter av Sivert Jakobsen Lundbakken og kone Ingeborg Anna Ågesdat
ter Sulstuen (søster av Kristoffer Vestgård). Martin Kålen overtok halvparten av
Leirfallkålen østre i 1915, men solgte den til Ole M. Bjørken i 1931. De
hadde to barn, Signe Oline, f. 1917 (g. Ulvin og bosatt på Inderøy), og Lars
Ingemar, f. 1918.
C 2. Edvard Teodor, f. 1877 på Fåravald, d. 1968. Han ble gift i 1900 med
Inger Maria Martinusdatter Lundsmo, f. 1 874 på Hauganvald av ugifte for
eldre Martinus Pedersen Varslot og Olina Johnsdatter Hauganvald. De var
brukere på Leira og Bergli i Ness. 4 barn.
03. Sofie, f. 1 887 på Lundenvald, d. 1971 . Hun ble gift i 1916 med Peterjulius
Johnsen Tromsdal, f. 1887 i Tromsdal nordre, sønn av John Arntsen
Guddingstua (Tromsdal) og kone Anna Petersdatter Tromsdal. Peter Julius
Tromsdal overtok den andre halvparten av Leirfallkålen østre, Kålen søndre,
1915. Han døde i 1927. 4 barn.
83. Gjertrud, f. 1851 på Svegjerdet. Hun ble gift i 1873 med Halvor Kristiansen
Breding, f. 1 847 på Bredingsvald (Hårråsveet). Halvor var husmann og ferjemann
på Ferjemelen ved Østnes. Han kjøpte Elverum østre i 1892. Seinere kjøpte han
Storøra, der begge døde i 1925. De hadde sju barn.
84. Dødfødt pike, f. 1 854 på Svegjerdet.
85. Hans Ove, f. 1 855 på Svegjerdet, d. 1 857.
Ole Ellevsen Indal (Svegjerdet) (1838-1907) og Liva Olsdatter (1838-1928)
Ole Ellevsen var født i 1838 på Inndal østre og var sønn av Ellev Olsen Indal og kone
Ingeborg Pedersdatter. I 1863 ble han gift med søskenbarnet Liva Olsdatter
Inndalsvald (Svegjerdet), f. 1838 i Slapgarden. Hun var datter av ugifte foreldre Ole
Olsen Sulstuen og Ingeranna Hansdatter Slapgård (mora gift med fornge husmann
Sakanas Olsen). Par til Liva, Ole Olsen Sulstuen, f. 1816, var bror til Ellev Olsen
Indal (se mer om Ole Olsen under Sulstua, samt rydmngsplassen Sagmoen, der han
også hadde en sønn. Han flyttet til Overhalla i 1852 og skal ha druknet i Namsen).
Ole og Liva var husmannsfolk på Svegjerdet fra ca. 1863 til 1901. Ved folketel
linga i 1900 er Ole oppført som skredder i tillegg til at han var husmann.
Før de ble gift, hadde Ole Ellevsen to barn med Senanna Enksdatter Aarstadvald,
f. 1833 på Garnesmoen. Senanna var datter av Enk Olsen og kone Karen
Kristensdatter, som var husmannsfolk på Reiren, Garnesmoen og Efastplassen (Års
tadvald):
INNDALSGÅRDENE

----
254 H&FIS-A
----
Bl 0 . Elling Olsen, f. 1 856 på Årstadvald. Elling var pleiebarn på Inndal østre i 1 865,
tjener samme sted i 1 875 og flytter til Sverige i 1 877 under navnet Elling Indal,
men ellers ingen opplysninger om ham.
B 2 :. Kristine Olsdatter, f. 1 861 på Årstadvald. Fosterbarn på Efastplassen i 1 865. Hun
flyttet seinere til Frol sammen med mora, og tjente på Halsan nordre i 1 875. Siden
ble hun gift med snekker og gårdbruker Paul Hansen på Heieråsaunet i Frol.
(Senanna Enksdatter hadde også et tredje barn utenfor ekteskap, se mer om dette og
henne under Reiren.)
Ole og Liva Svegjerdet fikk ni barn:
Oline, f. 1863 på Svegjerdet. Hun ble gift i 1887 med Ole Iversen Dillan, f.
1867 på Steinsvald, sønn av gårdbruker Iver Jeremiassen Dillan. De utvandret til
Amerika i 1 893 sammen med dottera Ingeborg Anna, f. 1 887. De hadde 7 barn.
Ei datter, Esther Karlsson (gift med Algot Karlsson fra Åland), var på besøk i Verdal
i 1970.'
B 3'
B 4"
B 5;
Edvard, f. 1865 på Svegjerdet, d. 1869.
Hans Petter, f. 1 867 på Svegjerdet. I 1 888 fikk han sønnen Harald Marius med
husmannsdattera i Garberg, Birgitte Hansdatter Garnesvald. Barnet døde i 1 891 .
Hans Petter flyttet til Sverige i 1890 og ble gift der med Brita Persdotter
Halvarsson, f. 1 874 i Mattmar. Hun var datter av torpare Per Halvarsson og kone
Karin Bengtsdotter. I 1900 bodde de i Übyn i Mattmar og hadde to sanner, og
Hans Petter arbeidet som skredder. Etter hva som er fortalt, fikk han en tragisk død.
Cl. Olov (Olle), f. 1898 i Mattmar. Olle Olsson ble i 1920 gift med Inga
Endresdatter Garli, f. 1 890 på Årstadvald (Efastplassen), se under Garlia.
C 2. Per, f. 1899 i Mattmar.
B 6
Julianna, f. 1871 på Svegjerdet. Hun
ble gift i 1 892 med Ole Jakobsen
Molden, som var gårdbruker på
Kjæran. Mannen døde i 1904. og
Julianna ble gift på nytt i 1906 med
Johannes Olsen Rosvold. Julianna
døde i 1948 og Johannes i 1954.
Edvard, f. 1 872 på Svegjerdet. Han
utvandret til New York i 1 893 sam
men med søstra Oline og familien
hennes, og tjente på farmen til svo
geren Ole Dillan i Rock Deil,
Minnesota i 1900. Han var på visitt
i Norge i 1 901, og da han reiste til
bake, hadde han Maren Anna
Nilsdatter fra Øster-Åsan som reise-
B 7
følge. De reiste fra Trondheim med Edvard Olsen Indahl, som utvandret til Amerika
D/S "Tasso" 10. april 1901 og 1901 og døde i Minnesota i 1925.
1901 og døde i Minnesota i 1925.
HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND A


----
255 H&FIS-A
----
videre med S/S "Luciana" fra Liverpool i England 20. april og ankom New York
ei uke seinere. I 1905 bodde han i Snelling Aveny, Hennepin, Minnesota, og
arbeidet som snekker. Der bodde han også i 1 91 0 og 1 920, og arbeidet fortsott
som snekker. Han var ugift ennå i 1910, men i 1 920 var han gift med Anna, opp
ført som 34 år gammel og født i Norge, men ellers ukjent. Det er anført at kona
innvandret til Amerika i 1909. I Minnesota Death Index 1908-2002 finner vi
Edward Olsson Indahl oppført som død i Dakota County 16. oktober 1925.Ved
folketellinga i 1930 er enka Anna Indahl oppført som husholderske hos en tysk
familie Miller i Hennepin, og 1 2. januar 1 932 er en Anna Indahl oppført død i
Hennepin.
Ekteskapet mellom Edvard og Anne ser ut til å ha vært barnlaust, men før han
utvandret ble Edvard far:
Cl-.Maren Edvardsdatter, f. 1890 på Inndalsvald (Krika?). Mora var Mette
Pauline Sefaniasdatter Inndalsvald, f. 1864 i Kvelstad. Mette var trolig
budeie på Inndal vestre da Maren ble født, for det var Kristoffer Indal som
meldte fødselen, og både Kristoffer og Elenanna Indal var faddere ved
dåpen i Vuku kirke 31. august 1890. Maren ble gift med Ole Anton
Edvardsen Aasan, og de bosatte seg med tida på Steinset (Steinsåkeren).
BB'.Ole, f. 1875 på Svegjerdet, d. 1954. Han ble gift i 1896 med Inger Marie
Kristensdatter Kvello, f. 1870. Kona døde allerede i 1901. Ole ble gift for 2.
gang i 1910 med Inga Otilie Martinusdatter Brandhaug, f. 1887, d. 1913. Han
tok over som husmann på Svegjerdet etter faren i 1901 (se nedenfor).
B 9 . Sofie, f. 1 878 på Svegjerdet, d. 1 890 av hjemebetennelse.
Bl O.Odin, f. 1880 på Svegjerdet, d. 1 882 i meslinger.
Bl IS Laura Otilie, f. 1882 på Svegjerdet, d. 1963. Hun ble gift i 1910 med Ole
Olsen Svartås, f. 1887 på Bjørsmoen, d. 1976. Småbruker på Svartåsen under
Skavhaug øvre.
Ole Ellevsen dode på Svegjerdet på nyåret i 1907.
Liva bodde som kårkone på Svegjerdet i noen år etter at hun var blitt enke. Men
etter at sonnen Ole Olsen Svegaard var blitt enkemann for annen gang i 1913, bodde
visstnok Liva hos dattera Laura og svigersonnen Ole Olsen på Svartåsen. Hun døde
på nyåret i 1928.
Ole Olsen Svegaard (1875-1954) og 1) Inger Marie Kristensdatter
(1870-1901), 2) Inga Otilie Martinusdatter (1887-1913)
Ole Olsen var som nevnt foran, født på Svegjerdet i 1875 og var sønn av fornge hus
mann Ole Ellevsen og Liva Olsdatter.
Ole er oppført som bruker av Svegjerdet allerede i 1901, men fikk husmanns
kontrakt først i 1907:
Husmandscontract
Brugen og benyttelsen aj pladsen Svegjerdet under den Værdalsgodset tilliggende
Gaard øvre Indal Mat. No 224 LNo 307 aj skyld 5 dl 2 o 20/ - i Værdalens
INNDALSGÅRDENE

----
256 H&FIS-A
----
Præstegjæld overdrages herved paa omstaaende Betingeher for Brugen og
Benyttelsen aj Godsets Gaarde og Pladse til Ole Olsen.
Inden hvert års udgang erlægges den aarlige Ajgift ejter Vilkaarenes Punkt 1 med kr
48,00 - firti otte kr Contracten gjedder for 5 -fem år fra den 14de April 1907, for
udsat at Vilkaarene opfyldes i rette tid.
Det bemærkes derhos, at nødvendigt kår svares til Brugerens mor - Liva Olsdatter
- af Ole Olsen.
Brugeren overtager den på pladsen hvilende Gjæld til Bruget.
Værdalen, den 14de April 1907
B. Chr f ensen (sign.)
Denne Contract, som er udfærdiget i 2 Exemplarer, ligesom ogsaa de i samme
omhandlede, omstaaende Betingeher, vedtagerjeg i alle Dele.
Dato som ovenfor.
Ole Olsen Svegjerdet (sign.)
Til vitterlighed:
0 Grande (sign.)
Ole Svegaard var gift to ganger. Første gang i 1896 med Inger Mane Knstensdatter
Kvello, f. 1870. Hun var datter Kristen Johnsen og Ingeranna Knstoffersdatter i
Kvelloa. Inger Mane døde i 1901, og Ole ble gift på nytt i 1910 med Inga Otilie
Martinusdatter Brannhaugen, f. 1887. Hun fikk lungebetennelse og døde i 1913, tre
uker etter at hun hadde fått ei datter, som ble oppkalt etter mora.
Barn:
81. Olaf Konrad, f. 1 896 i Kvelloa, d. 1 964. Han ble gift i 1921 med Inger Maria
Helmersdatter Væren, f. 1 895, d. 1 949. Hun var datter av ugifte foreldre Helmer
Olsen Hallemsvald (Støa) og Hanna Serine Haldorsdatter Væren. Olaf Svegård
dreiv som skogsarbeider før han kjøpte Sende lille søndre i Leksdalen i 1925. I
1935 ble han ansatt som vegvokter i Leksdalen og hadde denne jobben i mange
år. I sine unge år var Olaf en habil trekkspiller som spilte til både underholdning
og dans. Inger Marie og Olaf hadde følgende barn:
Cl 0 . Helga Katrine Fabiansdatter, f. 1916 på Heiden på Årstadbakkan. Hun var
Inger M>aries datter før ekteskapet, og faren var Fabian Guldbrandsen Fjållsjo
f ra Ångermanland i Sverige. Helga ble gift med Ola Olsen Svartås, f. 1915
på Svartåsen, Inndalen. Ola Svartås var skogsarbeider og deretter vegvok
ter i mange år, og de bodde på Lindheim, på Innsmoen, og sist i Molden
østre, som de kjøpte av Alf Liff. Ola døde der i 1985. Helga flyttet seinere
ned på Øra og døde der i 1 998. De hadde fem døtre.
C2\ Odd, f. 1921 på Svegård. Gift i 1950 med Solveig Harriet Jeppesen.
C 3". Ingvar, f. 1923 på Svegård. Gift med Solveig Hermansen og bosatt i
Østfold.
C 4 . Magne, f. 1923 på Svegård. Gift i Oslo i 1952 med Olga Bardosen.
C5 1 . Hildur, f. 1 927 på Sende lille søndre. Gift med skipsmaskinist Olav Lervik fra
Valsøyfjord.

----
257 H&FIS-A
----
Ole O. Svegcrard og hans andre kone, Inga Otelie Martinusdatter.
C 6 . Svein, f. 1930 på Sende lille søndre. Gift i 1957 med Karlotte Snekkermo,
Helgådal, f. 1933. De ble skilt, og Svein gift for andre gang med Ida
Sandvik. Bosatt i Trondheim.
C7 1 . Liv, f. 1934 på Sende lille søndre. Gift med Steinar Knotten fra Gurkebotn
C8 1 . Olav, f. 1936 på Sende lille søndre. Bosatt i Trondheim. Gift med Inger
Reitan.
B2\ Ingrid, f. 1898 i Kvelloa, d. 1973. Hun ble gift i 1919 med Anton Ragnvald
Jeremiassen Skavhaug, f. 1893, d. 1977, gårdbruker på Skavhaugg nedre.
B3 1 . Lovise, f. 1901 på Svegjerdet, d. 1 984. Hun ble gift i 1 923 med Ola Antonsen
Dillan, f. 1898, d. 1970. Småbruker på Steinsmoen. Ekteskapet var barnlaust,
men Lovise hadde en sønn:
Cl 0 . Leif Oddmund Stensmo, f. 1920 på Svegjerdet. Far Johan Edvardsen Aasan.
B4 2 .Anna Marie, f. 191 1. Hun ble gift i 1930 med Sigurd Johansen Granlund, f.
1903 på Hallanvald, sønn av møller Johan Martin Granlund og kone Sofie
Johnsdatter. Småbruker på Granlund i Hallbakkan under Hallan østre. Sigurd døde
i 1996. De fikk fem barn. Anna døde i 2007.
B5 2 .lnga Otilie, f. 1913, d. 1989. Hun ble gift i 1937 med Alf Norman Øvrum, f.
1915 på Øvrum, sønn av Ole Martin Andersen Øvrum og kone Klara Marie
Jakobsdatter. Bruker på Svegjerdet fra 1937. Alf døde i 2000.
B 6°. Ole, f. 1918 på Brannhaugen, d. 1929. Mora var Maren Anna Martinusdatter
Brandhaug, f. 1 890, d. 1 967. Hun var søster av den andre kona til Ole, og ble
gift i 1923 med Ole Bernhard Olufsen Reinsberg, f. 1899, d. 1963.
NNDALSGÅRDENE

 

----
258 H&FIS-A
----
I 1918 ble heimen utskilt som selveiergård, og Ole Svegaard kjøpte den av Verdal
kommune samme år, men fikk skjote først i 1920. Kjøpesummen var på 3200 kro
ner samt kår av årlig verdi 300 kroner til Liva Olsdatter. Bruket fikk da navnet
Svegård, og Ole tok også det som slektsnavn. Nye uthus ble bygd i 1924 og ny stue
i 1927.
Ved Oles 60-årsdag stod følgende å lese i "Innherreds Folkeblad" for 23. april
1935:
"60 år
fyller Ola Svegård 24. april.
Det sermerkte ved Ola Svegård er kjærleiken til arbeidet for heim og land.
Sparesansen og sjølbergingstanhen hev ligget honom nært, men so hev det ligget
honom langt unda å ligge inn på andre mennesker med noko konsekvenser. Punktleg
og grei hev han vore til alle som hev kome i berøring med honom.
I politiske retningar, med offentlege hverv hev han vore opteke med lite, for det hev
interessert honom minder Hans store interesse hev vore skogen og jorda. Han hev
vore ein arbeidsmaur som det hev stade respekt av, ein arbeidsmann som landet har
havt og har bruk for Han har fått den skrinne jorda til å gjeva grøda og skogen oppe
ved fjellbandet i det berglendte landet hev han heller ikkje vore redd å teke i hop med.
1 mange vettrar hev han vore i skogen og hans raske arbeidstempo kjem til å talas
um lenge. Ja i virksomheit hev han vore alltid. No kan han sjå attende på sitt strev
med gleda, for han er eigar av ein av dei vakraste heimane i bygdi. Han har bygget
alle husa ny. Vi kan berre segje, at her hev
Norge fostra ein son som virkeleg har vore
til nytte for landet sitt. Når han no rundar
det 60, ynskjer vi honom til lukka og vel
møtt på den andre sida av milepelen
x.
Etter at Ole Svegård var blitt enkemann
for andre gang, fikk han Bergitte Skansen,
f. 1884, som husholderske. Bergitte var
datter av Johannes Olsen og hustru Beret
Marta jakobsdatter på Skansen under Sør-
Steine.
I 1937 overlot Ole bruken av gården til
svigersonnen Alf Norman Øvrum, men
skjote ble utstedt først i 1941.
Ole Svegård døde som kårmann på
Svegård i 1954. Husholderska Bergitte
Skansen dode i 1956. Hun etterlot seg dat
tera Johanna Birgitte Eriksdatter Skansen,
f. 1911 på Skansen, dod 2001, far Enk
Erikson fra Stromsund i Sverige.
Bergitte Skansen,
husholderske hos Ole Svegaard
i nærmere førti år.
HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 8001940 - BIND A


----
259 H&FIS-A
----
Familien Øvrum på Svegård. Sittende Inga og Alf. Ståend
f. v. Inger, Oddvar, Tore og Bjørg
Alf Norman Olsen Øvrum (1915-2000) og Inga Otilie Olsdatter (1913-1989)
Alf Norman Øvrum var født på Øvrum i Ness i 1915 og var sonn av Ole Martin
Andersen Øvrum og kone Klara Mane Jakobsdatter. Faren kjopte Sende midtre i
Leksdalen i 1920-åra, etter at familien for hadde bodd på Øvrum og Skjordal øvre.
Det var ni barn i familien, og Alf var nummer fire i rekka.
Faren hadde vært i Amerika og prøvd livet der borte flere ganger, første gang i
1902, og i 1924 dro han på nytt over havet, der han håpet på bedre økonomiske kår
enn i Norge. Mora med åtte barn ble igjen på Sende, men det var menmgen at også
de skulle reise etter når han hadde fått etablert seg. Han hadde kjøpt land i Everett i
nærheten av Seattle og planlagt at den nye heimen skulle bygges der, og i 1926 skrev
han heim og ba Klara gå til fotograf for å ta passbilder av seg og barna. Men brevet
med billettpengene kom aldri, og det ble også lengre og lengre mellom de vanlige
pengebrevene. I 1929 kom det et nytt brev fra en ulykkelig mann. Børskrakket i USA
hadde medført at han hadde tapt pengene han hadde fått spart opp. Etter 1934 hørte
ikke familien noe mer fra faren, og først 53 år etter at han reiste heimefra, greidde ett
av barna å spore ham opp i Amerika. Det viste seg at han levde fortsatt, og han hadde
giftet seg på nytt i USA uten at han og Klara var blitt lovmessig skilt - men han var
enkemann da barna fikk kontakt med ham. Ole Martin Øvrum døde i Ewerett i
1979, 95 år gammel.
INNDALSGÅRDENE


----
260 H&FIS-A
----
Etter at mannen reiste til Amerika, solgte Klara Øvrum gården i Leksdalen og flyt
tet først til Vinne og seinere til småbruket Flaten på Fætten.
Alf kom som tiåring til Bernt Berg i Vinne, først som gjeter og gårdsgutt, og siden
som dreng. Han fortalte at han ikke fikk lønn før han som tjueåring ble dreng på
Flotten, før det måtte han nøye seg med mat og det aller nødvendigste av klær som
betaling for arbeidet.
I 1937 ble Alf gift med Inga Otelie Olsdatter Svegård og tok over som gårdbruker
på Svegård. 1 tillegg til gardsdrifta kjørte han tømmer vinters tid.
Alf og Inga dreiv gården fram til 1976, men da ble Inga syk og ufør, og gården ble
overtatt av sønnen Oddvar.
Alf Øvrum var en ivrig fjellkar, med fiske som spesialhobby I yngre år var han en
habil skihopper.
Inga døde i 1989 og Alf i 2000.
De hadde fire barn - alle født på Svegård
Bl . Oddvar, f. 1937. Gift 1959 med Irene Lundås, f. 1939. Oddvar hadde gården
fra 1976 til 1996. Ansatt i Verda! kommune fra 1958 til 1990, sist som avde
lingsleder. To barn. Frode f. 1961, og Marit, f. 1963.
82. Inger, f. 1941 . Gift med revisor Gunnar R. Henden. Bosatt i Vear ved Tønsberg.
To barn, Wenche og Tore.
83. Tore, f. 1946. Gift med Kari Antonie Guddingsmo, f. 1949. Kona døde i 1986.
De fikk to barn, Arild og Vidar. Tore har arbeidet på NTE, nå pensjonert og bor
på Levanger. Samboer med Marvell Johannessen.
84. Bjørg, f. 1950. Gift 1976 med Kåre Hansen fra Borre. De bor i Borre, og begge
arbeider i skoleverket, han som lærer og hun i administrasjonen. Tor barn, Håkon
og Jon.
I dag er det Alf og Inga Øvrums sønnesønn Frode Øvrum og hans kone Sidsel
Tronsmo Øvrum som er eiere og brukere på Svegård.
BRUAS (MOAN)
GNR. 223, BNR. 8
I 1937 solgte A/S Værdalsbruket område på ca. 90 da. i Tveråmoan til Mikal Olsen
Indal som bureismgsbruk. Eiendommen ble utskilt fra gnr. 223, bnr. 2 Indal mellem
skog, ved skylddelingsforretmng av 19. september 1937. Skjøtet er utstedt 4. april
1938 og vedtatt av Verdal kommunestyre v/ordføreren som hjemmelsmnehaver ved
påtegmng 16. mai 1938. Kjøpesummen var 5580 kroner. I skjøtet er inntatt bl. a. føl
gende:
"A/S Værdalsbruket jorbeholder sig rett til uhindret ferdsel over den solgte eiendom
jorjremdrift av sitt virke jr a omliggende skoger, likeledes forbeholdes rett til velte-

----
261 H&FIS-A
----
Bruas ca. 1960. På andre sida av elva ser vi Fredly til v. og Inndal øvre (Oppsfu) fil h.. Flyfoto (ra Wideræ
plasser. Gjerdeholdet påhviler i sin helhet den nye der. - Mikal Indal har rett til å
havne i 10 år med de kreaturer han føder på den solgte eiendom i Værdalsbrukets
Inndalsskog på sydsiden av Inna, efter utløpet av disse 10 år må han seiv skaffe beite
til sine kreaturer - Det er for alltid forbudt å havne med gjeder, for havningen i de
nevnte 10 år betales kr 2,00 årlig."
De første stubbene brytes opp på det som skal bli Bruas. Personene er f. v. brødrene Olav, Mikal og Ottar Indal,
og Henrik E. Garli, som tjente i Oppstu' i sin ungdom.

 

----
262 H&FIS-A
----
Mikal Olsen Indal (1908-1990) og Sigrid Mariusdatter (1916-1998)
Mikal Indal var født i 1908 på Inndal mellem og var sønn av Ole og Ingeborg Indal.
Som anført under hovedbraket var han eier av Inndal mellem sammen med broren
Ottar fra 1929 til 1939, da han overdrog sin andel av gården til broren. Han ble gift
i 1936 med Sigrid Mariusdatter Valstad, f. 1916 på Haugås i Vinne. Hun var datter
av Marius Kristiansen Valstad og kone Marta Pauline Nilsdatter.
I 1938 startet Mikal som bureiser på Bruas (Moan). Han hogg unna skog, dyrket
opp jorda og bygde opp gården fra bunnen av, og familien flyttet dit hausten 1938.
Etter hvert fikk Mikal dyrket opp ca. 80 dekar, og på 1950-tallet hadde de 2 hes
ter, 8 kyr samt kalver, griser og sau på 'Moan".
I 1959 ble både Mikal og Sigrid hedret med Selskapet for Ny Jords diplom for
fremragende nydyrkingsarbeid.
I 1974 overgå de bruket til sønnen Odd og flyttet inn i nybygd kårbolig. Mikal
døde i 1990 og Sigrid i 1998.
Barn:
81. Marie Lovise, f. 1936 på Inndal mellem, død 2002. Hun ble gift i 1955 med
Jens Skavhaug, f. 1931 . Gårdbrukere på Skavhaugg nedre.
82. Mari Ingebjørg, f. 1 937 på Inndal mellem. Gift i 1 957 med Joar Anton Molden,
f. 1934 i Molden vestre. Skilt.
83. Odd, f. 1939 på Bruas. Gift med Gerd Mary Hansen, f. 1943. Eier og bruker
på Bruas fra 1 974.
84. Solfrid, f. 1942 på Bruas. Gift Rølvåg. Bosatt på Steinkjer. Hun døde i 2008.
85. Modulf, f. 1951 på Bruas. Ugift. Skogsarbeider på Værdalsbruket. Bosatt i Vinne.
Nåværende eier av Bruas er Mikal Indal, sønn av Gerd og Odd Indal.
På Bruas ca. 1955. F. v.: John Lillemo, Odd Indal.. Mikal Indal, Modulf Indal og Johannes Garberg.
HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND A


----
263 H&FIS-A
----
SVEMO (INNDAL FILIAL)
GNR. 223, BNR. 10
På bildet ser vi Inndal filial, og til venstre se vi "Lidarheim" forsamlingshus og "Lindheim", heimen til Laura og Ole
Svartaas. Nederst til venstre "Lidareng", der Johannes Garberg med familie bodde. Helt til høyre Svegård.
I bakgrunnen, oppe i "Svegjalsmyra", skimter vi skivevollen for skytterbanen, og til høyre for den lå hoppbakken
- "Storbakken"
Verdal Samvirkelag kjøpte tomt av Svegård og etablerte sin filial nr. 7 der i 1939.
Butikken kom i stand etter at samvirkemedlemmene i Inndalen gjennom en
underskriftskampanje til styret hadde anmodet om å få en butikk også her oppe.
Tomt ble kjøpt av Ole Svegård for kjøpesum kr 590,- etter at det hadde vært en del
diskusjon om tomtevalget blant bygdefolket. Noen ville ha butikken lengre vest.
Tomta ble gravd ut - med hakke, spade og bikkvogn - av Anton Skavhaug og Alf
Øvrum, og til sammen fikk de 327 kroner for jobben! Byggearbeidet ble etter anbud
satt bort til byggmester Paul Gran for 15790 kroner. Hele bygget inkl. innredning og
utstyr kom til slutt på 26500 kroner.
Fra starten var Inndal filial en ren landhandel med omsetning av alle slags varer;
kolonial- og husholdmngsvarer, dnftsmidler (kraftfor og gjødning), metervarer, garn
osv. Mange varesorter forsvant da det ble lagt om til sek/betjening i 1971. Da ble
utvalget mnskrenket til stort sett bare dagligvarer med tillegg av litt gaveartikler og
lignende, men med hovedvekt på matvarer. Seinere er butikken drevet etter samvir
INNDALSGÅRDENE


----
264 H&FIS-A
----
kelagets nærkjøpskonsept, der vareutvalget skal være tilpasset befolkningsunderlaget
og kundenes ønsker og behov.
Butikken har gjennom årene også blitt ombygd og modernisert både interiør- og
utstyrsmessig. I 1956 ble det eksempelvis oppført fryseboksanlegg for utleie til med
lemmene. Anlegget var i bruk til først i 1970-åra, da det ble overflødiggjort av hjem
mefryserne.
Trine Bakken Dahl fra Øra ble ansatt som den første bestyreren ved Inndal filial.
Johan Ingebrigt Dahl (1910-1980) og Trine Marie Arntsdatter (1910-1999)
Trine Mane Arntsdatter Bakken var født i 1910 på Verdalsøra. Hun var datter av sta
sjonsmester Arnt Svendsen Bakken og hustru Gudrun Amalie, født Andresen.
I 1938 ble hun gift med Johan Ingebrigt Dahl, f. 1910 på Stiklestad. Han var sønn
av lærer og klokker (seinere skoleinspektør) Johannes Dahl og hustru Ingeborg
Nilsdatter, født Garnes.
Før hun kom til Inndalen, hadde Trine vært butikkdame i H. E. Eldes Bok- og
Papirhandel i mange år, og fra 1. august 1936 hadde hun egen manufakturforretmng
i Sørhuus-gården på Verdalsøra.
Trine Dahl bestyrte Inndal filial i nesten 35 år før hun sluttet i 1974, det meste av
tida sammen med mannen Johan. De fikk en tøff start, med kngsutbruddet i 1940 og
påfølgende varemangel og rasjonering. Matmangelen var nok verst for de fleste. Når
filialen et par ganger i uka fikk vareforsyninger med "samvirkebilen", var butikken
gjerne stappfull av folk som ville prøve å sikre seg litt av det sparsomme utvalget, og
stemningen kunne nok av og til bli noe amper blant kundene, og også vanskelig fol
de som sto bak disken og skulle fordele de små rasj onene på best mulig måte. Men
både Trine og Johan kom godt ut av det med bygdefolket og var et avholdt styrerpar.
De bodde hele tida i 2. etasje i forretningsbygget.
Johan ble syk i 1973, og de måtte fråtre som bestyrere i Inndalen. De bygde seg
hus ved Øra, og Trine fortsatte ved samvirkelagets avdelinger på Øra til 1977, da hun
fratrådte etter nesten 38 års innsats i Verdal Samvirkelag.
Begge ble tildelt Norges Vels medalje med diplom i 1969.
Johan døde i 1980 og Trine i 1999.
De hadde tre barn:
81. Johannes, f. 1942 i Inndalen. Gift i 1963 med Gunvor Arnstad, f. 1943. Skilt
1968. Gift igjen i 1972 med Gretha Lisbeth Hansen, f. 1945 i Fredrikstad.
Johannes har to barn fra første ekteskap og to i det andre. Han har vært bussjåfør
i 38 år, først i Trondheim, så i Bærum, og de siste 28 år i Fredrikstad. Bosatt i
Sellebakk i Østfold.
82. Guri, f. 1945 i Inndalen. Gift med Luciano Telatin, f. 1941 i Italia, d. 1998. Guri
er bosatt i Italia og har ei datter fra ekteskapet.
83. Torunn, f. 1947 i Inndalen. Gift med Fausto Telatin, f. 1945 i Italia, skilt 1998.
Torunn er utdannet barnepleier og bor på Verdalsøra. Tre barn fra ekteskapet.
HEIMER OG FOrK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND A

----
265 H&FIS-A
----
Etter Trine og Johan Dahl var Jond Svee (f. Indahl) hlialbestyrer i vel fjorten år. Så
kom Else Eklo (1989-1991), Ole Einar Wmnberg (1991-1993), Jan Tore Amdahl
(1993-1995), og fra 1995 har Thure Olsson vært avdelingsleder.
Den generelle samfunnsutviklinga har fort til synkende omsetning og lonnsomhet
for filialen, og framtida er uviss.
UNDHEIM
GNR. 223, BNR. 11
Lindheim ble frådelt Svegård i 1939 og Ole O. Svegård solgte tomta til svogeren Ole
Olsen Svartås for 150 kroner. Ole Svartås bygde hus og flyttet dit etter at han solgte
Svartåsen til sønnen Ottar.
I 1953 solgte Ole heimen til sonnen Ola O. Svartås.
Om familiene deres, se under Svartåsen.
Av trafikkmessige hensyn ble eiendommen oppkjopt av Statens Vegvesen på
1970-tallet, og husa ble fjernet. Tomta er fort tilbake til Svegård.
ØVREVOLL
GNR. 223, BNR. 16
Ei tomt på ca 0,7 dekar dyrkajord ble frådelt Svegård i 1938 og festet til Helge
Hansen Garli og hustru Sigrun. Festetiden var 32 år og festeavgiften 20 kroner pr. år.
Helge Garli bygde hus der samme år. Heimen fikk navnet Øvrevoll.
Helge Hansen Garli (1901-1983) og Sigrun Johansdatter (1907-1997)
De er også omtalt på heimen Branndal
under Skavhaugg, der de bodde før de
kom til Øvrevoll.
I unge år tjente Helge på Garnes og på
Sogstad. Seinere arbeidet han i skogen og i
på div. anlegg, mens Sigrun arbeidet mye
som høgtidskokke omkring i bygda. m
Helge døde i 1981. Sigrun døde på
Ormplpn Rn- na Hplcptnn i 1 007 ottor n Ro fcj^
Ørmelen Bo- og Helsetun i 1997, etter åha
bodd der de siste åra
Sigrun og Helge fikk en stor barne-
tiokk: Helge og Sigrun Garli
INNDALSGÅRDENE

----
266 H&FIS-A
----
nr
1
I
I
k ■ ■ I
Øvrevoll.
81. Haldis, f. 1926 i Vinne, d. 1994. Gift i 1946 med ingemar Indstad, f. 1913, d.
1965. De bodde i Bergstuggu.
81. John, f. 1927 i Vinne, død 2003. Gift i 1955 med Pauline Rotmo, f. 1936, død
2003. John var bygningssnekker. De bodde i eget hus ved Inndal filial.
83. Alf, f. 1928 i Vinne. Gift i 1952 med Matilde Haugen, f. 1931. De flyttet til
Hundeidvik på Sunnmøre, og begge arbeidet på møbelfabrikk.
84. Pegny Synnøve, f. 1931 på Branndal. Gift i 1949 med Alf Lyngsaunet, f. 1926,
død 2007. Fra 1949 brukere på Lyngsaunet, Stiklestad.
85. Harry Sigmund, f. 1933 på Branndal. Gift med Oddrun G|ævenes, Hundeidvik.
Bosatt i Hundeidvik på Sunnmøre.
86. Signe, f. 1936 på Branndal. Gift i 1958 med Karl Johan Bjørgvik, f. 1936. Skilt
og gift på nytt i 2006 med Guttorm Stornes, f. 1938.
87. Oddhild, f. 1936 på Branndal. Tvilling med Signe. Gift i 1954 med Karl Ingvald
Indal, f. 1931, d 1993. Gårdbrukere på Stornesset.
88. Liv, f. 1 943 på Øvrevoll. Gift i 1 966 med skogsarbeider Sigmund Dahle, f. 1 940
i Romsdal. Eget hus ved Garnesmoen.
89. Åse, f. 1944 på Øvrevoll. Gift i 1965 med Einar Olaf Sundal, Skogn. Skilt.
Eiere av Øvrevoll i dag er Inger (f. Øvrum) og Gunnar R. Henden, som har kjøpt og
restaurert eiendommen til fenebolig.

----
267 H&FIS-A
----
INNDAL ØSTRE
GNR. 224, BNR. 1
Øster-lnndalen 1936. Foto: Annar E. Petersen.
Gården blir vanligvis kalt Øster-lnndalen.
På auksjon over krongods i 1728 kjøpte rektor mag. Ntls Krog gården for 89 riks
daler. Etter Krogs død i 1744 kjøpte justisråd Åge Hagen gården, og etter ham arvet
søsterdattera Anne Marie Aussig den i 1763. Deretter lå gården under Værdalsgodset
som i 1887 ble omdannet til A/S Værdalsbruket. Verdal kommune kjøpte
Værdalsbruket i 1908, og da kommunen solgte bruket i 1912, ble gården med et til
hørende skogareal (ca. 300 da.) og husmannsplasser frådelt og unntatt fra salget, og
den ble sjøleiergård da Jeremias Anneussen Indahl (bruker fra 1907) kjøpte den av
Verdal kommune for 8600 kroner i 1928.
Ved matrikuleringa i 1723 er det opplyst at gården hadde setervoll "1/2 mil borte".
Det var Indalsvollen, som lå i sørvestenden av Skavhaugvola. Setra ble nedlagt som
vanlig seter i 1906, men ble i noen år etterpå brukt som slåtteng og delvis til ham
ning. De siste restene av seterhusa skal ennå (2005) være synlig.
Fra sist på 1700-tallet kan vi følge brukerne av gården og familiene deres.
INNDALSGÅRDENE


----
268 H&FIS-A
----
Anders Olsen (1749-1806) og Ingeborg Ellingsdatter (1729-1811)
Anders Olsen Slapgård var født i 1749 i Slapgarden nordre og var sønn av Ole
Andersen (Balgård) Slapgård og kone Anne Mortensdatter. I 1783 ble han gift med
enka på Inndal østre, Ingeborg Ellingsdatter.
Ingeborg var født på Hallem søndre i 1729 og var datter av Elling Jensen Hallem
og kone Mant Johnsdatter. I 1761 ble hun gift med Peder Olsen, 63 år gammel enke
mann på Inndal østre, og ble gardkone der. Mannen døde i 1782, 85 år gammel, og
året etter ble hun så gift med Anders Olsen.
Anders Olsen fikk bygselbrev på gården i april 1784, tinglyst 21. februar 1785:
Jacob Hielm bestaltet Regimentz Qyarteermæster og Auditeur ved det lte
Tronhjemske National Infanterie Regiment: Glør Vitterligt:
Åt have bøxlet og Fæstet, ligesom Jeg nu herved bøxler og Fæster til Velagtbare
Anders Olsen Slapgaard, min Odels og Eiendoms Gaard øster Indahlen som Peder
forken hover beboet, og hvis Enke han kaver ægtet, bemeldte Gaard skylder
Landskyld med Bøxel 2 øre aparte Bøxel over Aatte Marklaug beliggende udi
Wærdahlens Præstegield; samt Stør og Wærdahls Eogderie; og som han kaver betalt
ogforsikret mig den om accorderede Bøxel efter Loven; Saa maae han benævnte min
Gaard tiltræde, og for sin Livstiid, som Lejlending, nyde bruge og beholde, nåar han
i rette Tiid betaler de kø] kongelige Skatter og Landdrottelig Herligheder, sætter
Gaardens Huuser og Gaardens Gierder i forsvarlig Stand, samt dette vedligeholdei;
Jorden ryddei; dyrker ogforbædrer, Skoven ei til upligt forhugger; eller hugge lader,
item hvad deraf hugges, ligesom alt andet; af Gaardens Avl og Opfødning, som sæl
ges tilby des mig først; Da Jeg vil være nærmest at kiøbe for hvad andre velger. Det
Aarhg bevilgede Qyantum Tømmer fremskaffes for den tilforn Gangbare og given
Priis, dertil ogsaafor billig Betaling/forretter hvad Arbejde til og ved mit Saugbrugs
Drifft udfordres, uden nogen Forsømmelse, Ingen Inderster eller Huusmænd indta
ger, uden min Tilladelse, ej heller lader noget af Gaardens underliggende frakomme,
eller af andre brugest intet Høe eller Halm af Gaarden bortføres og ellers i alle
Maader, er sin Landrot hørig og lydig, som Lov befaler; Alt at effterkommes og
Efterleves, under hans Bøxel-Rettes Eorbrydelse og Gaardens Eraviigelse, uden
videre Lov og Dom, til næste Fardag, effter at nogen afforskrevne Vilkaar og dessens
Eorbrydelse, ham lovlig er overbeviist. Paa indbemeldte og ingen anden Vilkaar
bemeldte min Gaard Øster Indahlen er bøxlet til Anders Olsøn Slapgaard. Dette
Bøxel-Breev udstædes Lejlendingen til Sikkerhed, og Hiemmelfor Gaardens Brug in
duploe, Men derimod moa han paa en ligelydende Gienpart, som Jeg beholder
medens Lejetiiden varer, udstæde og meddeele sin Revers for übrødeligen at holde, det
hamforeskrevne, saaledes at Vedtages. Endeligen ved dette Eæstebreevs Publication,
inden Tinge, som han seiv bekostei; erlægges til Tronhjems Tugthuus 12 s: Danske:
hvilket saaledes til Stadfæstelse under min Haand og Seigel bekræftes .
Ihlen d: 15de April 1784. Jacob Hielm (L:S:) .
Ingeborg var blitt for gammel til å få barn med Anders Olsen, men fra sitt første ekte
skap hadde hun tre sønner og to døtre:
HEIMER OG FOLK - [NNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND A

----
269 H&FIS-A
----
Bl . Elling Pedersen, f. 1 762 på Inndal østre. Han ble gift i 1 793 med enka på nabo
gården Inndal mellem, Ingeborg Andersdatter, f. 1744 i Bollgarden. Ingeborg var
enke etter John Olsen (Arstad) Indal. Elling fikk bygselbrev på Inndal mellem i
1 793 og er omtalt der.
82. Peder Pedersen, f. 1764 på Inndal østre. Han ble gift i 1792 med Karen
Johnsdatter, f. 1771 på Inndal mellem, datteravjohn Olsen (Arstad) Indal og kone
Ingeborg Andersdatter. De ble de neste brukere på Inndal østre (se nedenfor) etter
at de hadde vært bygselfolk på Lillemoen fra 1 799 til 1 806. Her er kanskje grunn
til å merke seg at to brødre ble gift med mor og datter på nabogården!
Ingeborg Ellingsdatter overlevde også sin andre husbond, som døde i 1806. Hun
overlot så gården til sønnen Peder Pedersen mot en god kårkontrakt. Hun døde på
nyåret i 1811.
Kårkontrakten var følgende: 20
Vi underskrevne, nemlig Jeg Enke Ingeborg Ellingsdatter Ingdahlen, og Jeg Peder
Pedersen Lillemoen, hav er med hinanden oprettet følgende
Contragt:
Jeg Ingeborg Ellingsdatter Østre Ingdahlen Enke ejter afgangne Anders Olesen opla
der og overgiver min hidtil, paa min Mands Bøxel Gaard Østre Ingdahlen til min Søn
Peder Pedersen Lillemoen paa følgende
Conditioner:
Skal benevnte min Søn Peder Pedersen Lillemoe eller hvem der i min Livs Tid maat
te blive Beboer af Gaarden Østre Ingdahl være forpligtet til atforskaffe mig Ingeborg
Ellingsdatter et vel indredet Kammer med Kakkelovn til Beboelse; Ligesaa et Stabuhr
som feg seiv udnevner paa Gaarden til min Benyttelse. Disse Værelser skal han holde
ved lige og forsvarlig Stand. - Desforuden forbeholder Jeg mig og frie Adgang til de
andre Gaarden tilhørende Huuse, nåar jeg til disses Afbenyttelse maatte trænge. Den
fornødne Brende forskaffer Gaardens Opsidder mig uden Betaling.- .
Saa forbeholder jeg mig og Aarlig Tre Trønder bædste Byg, og Sex Tønder god Havre;
dette Korn skal han og besørge tørret og målet vel og forsvarlig, uden Betaling.
Erie Hæst til Kirken, eller andre steds.
Underholder Opsidderen paa Gaarden for mig, ligeledes uden Betaling Vinter og
Sommer To Kiør og Otte Smaafæe. Tinder jeg mig i stand til seiv at melke disse mine
Kreature, da giør jeg det, men hvis ikke skal oftnevnte Opsidder, lade det uden
Vederlag forrette, ved sine Eolk.
Og endelig om jeg af paakommende Sygdoms eller Alderdoms Skrøbelighed bliver
Sengeliggende da skal min Søn eller om der paa Gaarden maatte være en anden
Opsidder, være forpligtet til at lade mig paa alle muelige og bædste Maade rygte og
pleje i min Svaghed uden derfore at fordre Betaling.
■NNDALSGÅRDENE


----
270 H&FIS-A
----
Jeg Peder Pedersen Lillemoen forbinder mig i alle Deele nøjagtig at opjylde alle disse
aj min Moder Enken Ingeborg Ellingsdatter ovenanjørte Poster.
Denne Contract have vi begge underskrevet i Overværelse aj 2de Vitterligheds Vidner.
Levanger Ilte Januar] 1806.
Ingeborg Ellingsdatter Peder Pedersen Lillemoen, Begge med paaholden Pen.
Til Vitterligked: H: 0: Efskind. Andoe Ellefsen Lillemoe.
Peder Pedersen (1764-1835) og Karen Johnsdatter (1771-1830)
Peder Pedersen var født i 1764 og var altså sønn av før nevnte Peder Olsen Indal og
kone Ingeborg Ellingsdatter. I 1792 ble han gift med dattera på Inndal mellem, Karen
Johnsdatter, f. 1771, datter av John Olsen Indal og kone Ingeborg Andersdatter.
Peder og Karen var mderster på Inndal mellem fram til 1797. Da flyttet de til
Sulstua østre og var brukere der til i 1799. Så fikk de bygsel på Lillemoen, og var altså
der til de i 1806 fikk bygsel på Inndal østre.
Bygselkontrakten lød som følger: 21
Else Lind sal: Thonings afgangne Kiøbmand Johan Widerøe Thomngs Enke:
Gjør vitterligt:
at have bøxlet ogfæstet ligesom ieg herved bøxler og tilfæster, velagte Peder Pedersen
Lille-Moen min Odels og Ejendoms Gaard Øster Ingdahlen, som Anders beboede for
ken, kvis Enke har opladt ham samme, imod han nøjagtig opfylder dend Korkontrakt,
der imellem hende og ham er sluttet. Bemældte Gaard skylder Landskyld med Bøxel
2 Øre, aparte Bøxel over 8 Mkl:, beliggende udi Wærdalens Præstegeld, Stør- og
Wærdals Eogdene; og saasom han kaver fyldestgjort mig den eontenterende Bøxel
efter Loven, maae han forbenævnte min Gaard, tiltræde og for sin Levetid, som
Lejlænding bruge og beholde, nåar han i rette Tid betaler de Kongelige Skatter og
Landdrottelige Rettigheder, sætter Gaardens Huuser og Gjerder i forsvarlig Stand -
Jorden ry der, dyrker ogforbædrer, Skoven ej til Upligt kugger eller hugger lade, item
kvad derafhuges, ligesom alt øvngt af Gaardens Avel og Opfodning tilbydes migfor
trinlig til almindelig Priis.
Det aarlige bevilgede Qyantum Tømmerforudskaffer for den forken gj ense Priis - der
til ogsaa for billig Betaling, forretter hvad Arbejde, til og ved mit Saugbrugs Drift
udfordres, uden Forsømmelse.
Ingen Inderster eller Huusmænd indtager uden min Tilladelse, ej eller ladet noget af
Gaardens Underliggende frakomme, eller af andre bruges. Intet Høe eller Halm af
Gaarden bortføres, eller i andre Maader, er sin Landdrot hørrig og lydig som Loven
befaller. Alt at efterkomme og efterleve, under kans Bøxel Rets Eorbrydelse, og
Gaardens Fravigelse, uden videre Lov og Dom, næste Fakrdag, efter at Forbrydelsen
samme er overbeviist.- .
Paa indbemeldte og ingen anden Vilkaar Bøxles min Gaard Øster Ingdahlen til Peder
Pedersen Lille Moen.
Dette Bøxelbrev udstædes Lejlændingen til Sikkerked og Hjemmelfor Gaardens Brug
in Duplo, men deiimod tåger kan paa den ligelydende sit Revers at han übrødelig i alle
Maader, vedtager foresknvne Poster Endelig ved dette Bøxelbrevs Tinglysning, som
HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1940 - BIND A

----
271 H&FIS-A
----
han seiv betaler til Trondhjems Tugihuus otte 8 s:, Hvilket saaledes til Stadjæstelse
bekræjtes under min Haand og Sejgl.
Trondhiem, Janu: 15de 1806. Else Lind sal: Thonings.
Ved dette Bøxelbrevs Publication fulgte en ligelydende Gjenpart og Qvitterings Bog,
begge forsynede med det bejalede stp: og med saadan Paategning:
Forestaaende Vilkaar, antage ieg til nøjagtig Ejterlevelse og imodsadt Fald, under
kaster kg mig de bestemte Følger; Hvilket ieg herved under min Haand reverserer og
forbinder mig.
Tronhiem samme Dato.
Peder Pedersen Lillemoe med iholden Pen.
Bygselkontrakten ble lest opp på sommertinget for Verdal 18. august 1807.
Peder ble i mange sammenhenger benevnt som Peder Pedersen Indal den eldre, til-
svarande ble sønnen Peder (se nedenfor) kalt Peder Pedersen Indal den yngre.
Peder var blitt enkemann da han døde på Inndal østre i 1835, for Karen døde fem
år tidligere.
De hadde fire barn:
81. Peder, f. 1 792 på Inndal mellem. Han ble gift i 1821 med Sirianna Andosdatter,
f. 1799 på Inndal vestre, datter av Ando Nilsen Indal. De var brukere på Inndal
mellem fra 1828 til ca. 1835-36.
82. Grete, f. 1 797 i Sulstua. Hun var fosterdatter i Sulstua i 1 8 1 5 og ble gift i 1 8 1 8
med korporal Tarald Andersen Brende, f. 1784. Tarald Andersen var gårdbruker
på Brennmoen.
84. Ingeborg, f. 1 806 på Inndal østre. Hun ble gift i 1 829 med Ellev Olsen Sulstuen,
f. 1 809. De ble brukere på Inndal østre etter foreldra hennes.
Ellev Olsen (1809-1884) og Ingeborg Pedersdatter (1806-1902).
Ellev Olsen var født i 1809 i Sulstua og var sønn av Ole Ellevsen Sulstuen og kone
Sigrid Nilsdatter. 1 1829 ble han gift med dattera på Inndal østre, Ingeborg
Pedersdatter, og de overtok som brukere på Inndal østre rundt 1830. Men Ellev fikk
bygselbrev først i 1841, og han bygslet samtidig plassene Bergstua og Rotmoen.
Kontrakten var som følger:
Undertegnede fæster og bygsler herved til Velagtede Fllej Olsen, for hans og nuha
vende Hustrne Ingeborg Pedersdatters Levetid,
Gaarden Østre Ingdahl, gl. Mati: No. 171, nyt N 0.308 i Wærdalens Lhinglaug, Stør
og Wærdals Fogderie, aj gl. Skyld 1 Øre 18 Mkl. eller nye 5 d: 4 o. 22 S, med alle
dens Lilliggender aj Pladse Engesletter Sæter og Havne Gange, og med den
Forbeholdenhed, som nedenjor bestemmes, med Hensyn til Benyttelsen aj Gaardens
Skov, Alt paajølgende Wilkaar:
-At Fæsteren ikke vandriver men jorbedrer Gaardens Jorder og i forsvarlig aabods
jrie Stand vedligeholder dens Husebygninger og Gjærdei;
INNDALSGÅRDENE


----
272 H&FIS-A
----
-i Skoven ikke allene ikke seiv joretage andet Brug end til hvilket Landdrottens
Tilladelse haves, men ogsaa paaseer, at intet andet Brug, kverken Hugst aj Tømmer
eller Løbmng aj Næver eller Bark aj Andre eller Uvedkommende joretages, og gjør
Anmeldelse demm til Landdrotten, dersom Saadant skeer:
-at kan til Gaardens Fornødenkeder aj Brænde og Gjærdesjang kun benytter nedjald
ne og tørkede Træer, samt Grene, intet Fremleie Aj Gaardens Jord joretager, ikke uden
med Landdrottens Tilladelse indtager Inderster eller Huusmænd, eller opfører nye
Bygninger. Intet aj Gaardens Foderavling eller Gjødsel bortfører eller sælger til
Bortjørelse jr a Gaarden;
-uden Ophold forretter det Brug eller Arbeide til hvilket han af Landdrotten tilsiges;
-i rette Tid betaler eller besørger de offentlige Skatter, Afgifter og Byrder af etkvert
Slags, som paafalder Gaarden, og ligeledes i rette Tid til Landdrotten erlægger den
aarlige Landskyld og Skydsferd efter Loven, samt hver Høst enfuldvoxen ogfedjeldet
Veder med Uld, istedetfor det til Landbohold sedvanlig Faar.
Det erkjendes at Bygselen er betalt, og anmerkes, at Bygsleren harfrafaldt sin Ret til
Skovbrug han efter Loven mueligens maatte have, saafremt det ei skulde svare Regning
jor Landdrotten at lade samme jorrette.
Trondhjem, 10" August 1841.
N: Jensen.
En ligelydende Gjenpart aj dette Bygselbrev er-forsynet med saadan Paategning:
Denne Contract, afhvilken et ligelydende Exemplar er mig overleveret vedtages afmig
i alle dens Deler .
Fllev Olsen Indahl.
Til Witterlighed:
G: Høiseth.
Ole Moe.
Trafikken av svenske skyssbønder opp og ned gjennom Inndalen var stor på denne
tida, og mange tok inn for kvile og overnatting på Inndal østre. I boka "Te byn å
Levang" står det at
-"I Indal hos den bekanta Fllov bodde alltid grddden av jåmterna. Det var en bonde
af den gamla, stolta, medvetna men gåstfna och vanliga norska typen. Kaskar ville
han ha och kaskar ville han ge."
(grådde = krem. Kask = dram)
Og i et nytt avsnitt i den samme boka står det:
"Likt Suul i glatt och hjårtligt umgånge med husets folk var Indal hos Fllov. Annu min
nes vål en och annan den glade, på kaskar begifne gubben och hans anordning med
ringen, hvilken man skulle kasta på en krok i taket. Ftittade man kroken ochfick ring
en att hanga blefman bjuden, men i motsatt fall fick man bjuda. På så såttfick Fllov
många kaskar af svenskar na. Men det bor jade vål också handa att en och annan fård-
HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND A

----
273 H&FIS-A
----
man hemma ofvade sig i Ellovs konststycke, for att vid nåsta jard lura denne. Ellov
fann vål sedermera rådligt att vara något varsam når han skulle bjuda ut sin ring
konst."
Ellev og Ingeborg fikk ti barn, alle født på Inndal østre, men Ellev hadde også et sides
prang mens de var gift, og som resulterte i en sønn med Anne Rasmusdatter
Mønnesvald. Barnet, som var døpt Olaus, ble født i mellomjula 1852 og døde i mars
året etter. Barnemora ble gift med Ole Pedersen Nerholmsvald i 1857 etter at de hadde
fått to barn sammen, og som gift fikk de seks barn til. De var først mderster på
Mønnesvald (Hyppen?)og siden husmannsfolk i Barlia under Østnes.
Barna i ekteskapet til Ellev og Ingeborg:
81. Serianna, f. 1829. Hun ble gift i 1849 med Ole Arntsen Indal, f. 1818. Ole
Arntsen ble bruker på Inndal mellem, se under denne.
84. Annejonette, f. 1833, d. seks måneder gammel.
85. Peder, f. 1835. Han ble gift i 1870 med Beret Eliasdatter Steine, f. 1839. Peder
Ellevsen kjøpte Nord-Steine på auksjon i 1 868, men hadde gården bare kort tid før
han solgte den videre til svogeren Tron Tronsen Jøsås. Ved salget tok Peder unna hus
mannsplassen Nord-Tronesvollen og flyttet dit. Familien brukte siden Tronesvold som
slektsnavn. Peder døde i 1 908 og Beret i 1 924. Se mer om dem under Nord-Steine.
86. Ole, f. 1 838. Han ble gift i 1 863 med Liva Olsdatter Svegjerdet, f. 1 838, og ble
husmann på Svegjerdet under Inndal mellem.
87. Dødfødt pike, f. 1 840.
88. Elling, f. 1841. Han ble gift i 1876 med Marine Dortea Mikalsdatter, f. 1834 i
Trondheim, og var bruker på Inndal østre 1884-1897 og siden på Vestre ved
Kjæran.
89. Ingeborg Anna, f. 1844. Hun ble gift i 1871 med Tron Tronsen Jøsås, f. 1841
Tynset. Neste brukere på Inndal østre.
Bl 0 Kristian, f. 1846, d. 1846.
Bil Nils, f. 1847. Han ble gift i 1871 med Mette Kristensdatter Kveita, f. 1850
Gårdbruker på Garnes.
1 1865 hadde Ellev 2 hester, 10 kyr, 20 sauer, 10 geiter og 2 griser, og utsæden var på
2 tønner bygg, 15 tønner havre og 10 tønner potet. I tillegg til gardsfolket var det tre
tjenere på gården:
Martinus Paulsen, f. 1845, som siden ble husmann i Sætran under Garnes, var
dreng, enka Brynhild Ingebngtsdatter, f. 1799 i Stjørdal og enke etter husmann John
Aagesen i Garlia, var kjøkkenjente. Enka Boletta Olsdatter, f. 1810 og enke etter Peder
Pedersen Stemsåsen var budeie. Vi ser også at Johannes Andreassen Nord-Lyngsvald, f.
1849, og Gunanna Andreasdatter, f. 1850, fra rydmngsplassen Haugen i Inndals
allmenmngen var der som gjetere. Og de hadde et pleiebarn, Elling Olsen, f. 1857 på
Prestegårdsvald (utvandret i 1883).
INNDALSGÅRDENE


----
274 H&FIS-A
----
Ellev og Ingeborg Indahl med sønner og døtre. Stående f.v. Sønnene Ole Ellevsen Svegaard (1 838-1907) og
Peder Ellevsen Tronesvoll (1835-1908), faren Ellev Indahl (1810-1884) og sønnene Elling Ellevsen Indahl
(1841-1919) og Nils Ellevsen Games (1847-1931). Sittende f. v.: Dottera Senanna Ellevsd. Indal
(1829-1909), mora Ingeborg Pedersd. Indahl (1806-1902) og dottera Ingeborg Anna Ellevsd. Jøsås
(1 844-1 93 1). Når bildet er tatt er ukjent, men det er altså tatt før 1 884.


----
275 H&FIS-A
----
I 1874 overtok svigersønnen Tron Tronsen som bruker på gården, og Elle v og
Ingeborg ble kårfolk. Ellev dode i 1884 og Ingeborg i 1902.
Tron Tronsen Jøsås (1841-1913) og Ingeborg Anna Ellevsdatter (1844-1931)
Tron Tronsen var fodt i Tynset i 1841 og var sonn av Tron Johnsen Vold og hustru
Kan Johnsdatter, som med åtte barn fikk mnflyttmgsattest fra Tynset til Holme i
1847. Faren kjøpte Vester-Jøsås i 1850.
Tron Tronsen var utdannet sersjant da han i 1871 ble gift med dattera på Inndal
ostre, Ingeborg Anna Ellevsdatter. De overtok som brukere i 1874 etter at de hadde
vært brukere i Nordsteme et par år, og de ble på Inndal ostre til i 1884, da Tron
Tronsen overtok Vester-Josås. Seinere - i 1889 - kjøpte han Bollgarden ostre sondre.
Tron døde der i 1913 og Ingeborg Anna i 1931.
Ved folketellinga i 1875 var besetningen på Inndal ostre på 2 hester, 1 foll, 5 kyr,
1 kalv, 8 sauer, 9 geiter og 1 gris, og kårfolket hadde i tillegg 2 kyr, 6 sauer og 2 gei
ter. Utsæden var på 2 tønner bygg, 10 tonner havre og 8 tønner potet. Til hjelp på
gården hadde de fortsatt Elling Olsen som dreng, Liva Abrahamsdatter (Karlgård)
som tjenestejente og Bergitta Hansdatter Garnesvald, f. 1864, som barnepike. Bergitta
ble i tjeneste på Inndal østre også etter at hun ble voksen, således er hun registrert
som tjenestejente der i 1891.
Endelig var det to tilreisende svenske kobberslagere fra Karlstad som bodde der
akkurat da. De er oppført som A. Brun og E. Lindberg.
Tron og Ingeborg Anna hadde ni barn:
Bl . Trine Kristine, f. 1 871 på Inndal østre. Utvandret til Amerika i 1 896.
82. Inga, f. 1873 på Inndal østre, d. 1873.
83. Ellev, f. 1 875 på Inndal østre. Han utvandret til Amerika i 1 896.
84. Vilhelm, f. 1876 på Inndal østre, d. 1882.
85. Inga, f. 1878 på Inndal østre. Hun ble gift i 1899 med Ole Edvard Olaussen
Kvernmo. Gårdbruker i Bollgarden.
86. John Odin, f. 1 880 på Jøsås. Han utvandret til Amerika i 1 900 og tok "homeste
ad" i Bottineau County, Nord-Dakota. G. 1904 med Anna Nybakken, og samme
år skaffet de seg farm i Torning Township. De fikk åtte barn. Odin Wold var char
ter - medlem av Fron Lutheran Church, og i 1 8 år var han medlem av skolestyret i
Torning og medlem i Farmers Union. Han døde i 1954 V
87. Konrad, f. 1 882 på Inndal østre. Han dreiv handel på Verdalsøra da han i 1907
bie gift med Signy Marie Pedersdatter Hermann, f. 1883 i Sparbu, datter av
Peder Hermann på Hofstad i Leksdalen. Han er oppført som gårdbruker i
Bollgarden østre søndre 1909-191 1, men flyttet seinere til Trondheim.
88. Olaf William, f. 1885 på Jøsås. Utvandret til Minot, Nord-Dakota i 1909.
89. Tora Jørgine, f. 1887 på Jøsås. Hun ble gift i 1915 med overrettssakfører Hans
Abraham Johannessen Meyer Bjørn, f. 1880 i Oslo.


----
276 H&FIS-A
----
Elling Ellevsen (1841-1919) og Marine Dortea Mikalsdatter (1834-1914)
Elling Ellevsen var født på Inndal østre i 1841 og var sønn av før nevnte Ellev Olsen
og Ingeborg Pedersdatter. I 1876 ble han gift med Marine Dortea Mikalsdatter
Leirfallaunet, f. 1834 i Trondheim. Hun var datter av Mikal Pedersen fra Trondheim,
og tjente hos Josias Jakobsen på Leirfallaunet i 1865 og losjerte hos Olaus
Johannessen på Nessmoen i 1875. Hun livnærte seg da med veving og spinning.
Elling arbeidet som smed heime på Inndal østre fram til 1877, da han kjøpte
Stamphusmyra på auksjon og var bruker der til 1883. Da solgte han bruket til Nils
Olsen Graven, og ble leilending på Inndal østre. Bygselkontrakten er datert 14. april
1884 med klausulen "indtil Ellev og kones død".
Ved folketellrnga 1891 var følgende personer bosatt på Inndal østre i tillegg til
Elling, kona Marine og sønnen Ellev:
Kårenka Ingeborg Pedersdatter, 85 år, tausa Ingeborg Hansdatter, 30 år (datter av
husmann Hans Olsen Garnesvald), måler Enk Daniel Valin, 32 år, født i Ångerman
land, og hans kone Kjersti Nilsdatter, 21 år, født i Åre (datter av Nils Persson i
Renssjon?).
Med den før nevnte klausulen i bygselkontrakten hengende over seg, syntes kan
skje Elling at framtida på Inndal østre var usikker, og i 1896 kjøpte han småbruket
Vestre ved Kjæran og flyttet dit. Før han reiste, ble det holdt auksjon over både dyr,
gårdsredskaper, innbo og husgeråd.
I 1900 var Elling oppført som bruarbeider ved siden av å være gårdbruker på
Vestre.
Elling døde som kårmann og enkemann på Vestre i 1919, etter at kona døde i
1914.
Før de ble gift hadde Elling to barn:
Bl 0 . Maren Anna Ellingsdatter, f. 1863 på Inndal østre. Mora hennes var Anne
Mikkelsdatter Hjelden, f. 1 832. Maren Anna vaks opp hos Ole og Marta Kriken,
og ble gift med Martin Olsen på Skavhaugg øvre i 1 890.
B2°.Anneus Ellingsen, f. 1874 i Allmenningen. Mora var Karen Maria Andreasdatter
fra plassen Lilleenget i Inndalsallmenningen, f. 1854 i Ner-Holmen, og som i
1883 ble gift med enkemann Ole Halvorsen. Disse var husmannsfolk i Bergstua
før de utvandret til White Earth, Nord-Dakota i 1903. Anneus vaks opp som fos
tersønn hos Halvor Olsen og Anne Ellingsdatter i Småsætran under Garnes, og flyt
tet til Sverige i 1 894. I 1900 bodde han i Berge i Åre og arbeidet på sagbruk.
Men i 1901 utvandret han over Trondheim til Osakis, Minnesota som Anius
Ellingsen Garnesvald.
Elling og Marine Dortea hadde bare en sønn sammen
B 3". Ellev, f. 1 878 i Stamphusmyra. Som 1 8-åring fikk Ellev sønnen Sigurd Alfred med
Anna Kjerstine Steinsmo (se under Steinsmoen). Så ble han gift i 1 899 med Grete
Bergitte Johannesdatter Østnesvald, f. 1 873. Grete var datter av Johannes Olsen
og Sirianna Jensdatter på Engsvehaugan under Østnes.

----
277 H&FIS-A
----
Ellev Indahl arbeidet ved jernbanen i hele sitt yrkesaktive liv. Han startet karrieren
som anleggsarbeider på Hell-Sunnanbanen i 1898. I 1906 begynte han ved
Verdal stasjon og fikk fast ansettelse som betjent i 1 91 1 . I 1 91 7 ble han forfrem
met til stasjonsformann, en stilling han hadde til han sluttet etter oppnådd alders
grense i 1 942. Ellev tok også over småbruket Vestre etter faren og hadde dette til
han i 1926 solgte til Anton Hofstad og kjøpte seg heim på Øra (Sjåstad, gnr. 20,
bnr. 32).
De hadde ti barn. Grete døde i 1923. Ellev ble gift for andre gang i 1952.
Cl . Einar, f. 1900 på Vestre, d. 1983. Einar Indahl arbeidet ved garveriet på
Øra. Han ble gift i 1 921 med Olga Marie Eliseusdatter Bye, f. 1899 i
Meråker, og som var datter av baneformann Eliseus Bye. De hadde to barn
-Else, f. 1921, og Leif, f. 1923.
C 2. Sigrun, f. 1903 på Vestre, d. 1924.
C 3. Johan, f. 1904 på Vestre, d. 1904.
C 4. Magnus, f. 1905 på Vestre, d. 1973 i Saskatchewan, Canada.
C 5. Gunhild, f. 1907 på Vestre, d. 1908.
C 6. Johan, f. 1908 på Vestre, d. 1966. Johan Indahl var regimentskredder ved
DR3 på Rinnleiret. G. 1934 med Hedvig Charlotte Winnberg, f. 1910 i
Levanger, d. 2003. De overtok heimen på Øra etter Johans far i 1 95 1 .
C 7. Gunhild, f. 1910 på Vestre, d. 1931.
CB. Ella, f. 1912 på Vestre, d. 1984. G. 1935 med kommunerevisor Arnold
Næss, f. 1909, d. 1977. De bodde i villaen Solheim i Jernbanegata, like
bak nåværende Esso bensinstasjon.
C 9. Dagny, f. 1914 på Vestre. G. 1940 med Alf Berg, Levanger.
Cl O.Gunnar, f. 1 91 8 på Vestre, d. 1 967. Stasjonsbetjent. G. 1 940 med Hjørdis
Mariusdatter Selnes, f. 1919, d. 1995. De hadde bolig i Gamlevegen på
Ørmelen.
Neste bruker ble Anneus Olsen Indahl:
Armeus Olsen Indahl (1849-1907) og Gusta Benedikte Bendiksdatter
(1857-1907)
Anneus Olsen var født i 1849 på Inndal mellem av foreldre Ole Arntsen og kone
Sinanna Ellevsdatter. I 1880 ble han gift med Gusta Benedikte Bendiksdatter Jensen,
f. 1857 i Lemstrand. Hun var datter av proprietær Bendik Jensen i Mosvik og enke
Albertine Engelsen Lodell. Mora ble gift i 1860 med Jeremias Ellevsen Sagmo, sag
mester og husmann på Sagmoen og seinere bygselmann på Leirhaug (Aunet).
Bryllupet til Anneus og Gusta ble trolig holdt på Leirhaug, og paret bodde der det
første året. Siden flyttet de til Inndal mellem, og Anneus tok over denne gården etter
Ole Arntsen i 1884, d. v. s. han skulle bruke den på farens kontrakt. Men i 1896 flyt
tet han til Inndal østre og ble leilending der.
Ved siden av gårdbrukeryrket var Anneus Indahl også en særdeles dyktig og selv
lært smed. Han smidde alle slags redskaper, men spesialiteten hans var å lage eng
elskploger, som kom i bruk i 1860-70-åra. Anneus laget både treverket og utførte
INNDArSGÅRDENE

----
278 H&FIS-A
----
Gusta og Anneus Olsen Indah
smedarbeidet på plogene sine, som var berømte over hele bygda. Men han fikk ikke
tid til å lage ploger til alle som ville ha, fordi gardsbruket tok det meste av tida.
Både Anneus og Gusta døde i 1907.
Anneus og Gusta fikk til sammen tolv barn, men fire av dem døde som små:
Bl . Ole, f. 1 880 på Leirhaug, d. 1 882 på Inndal mellem. Derte året var det en epi
demi av skarlagensfeber og struphoste (krupp) i Verdalen, og kirkebøkene viser at
så mange som 59 barn under ti år døde i løpet av året.
82. Jeremias, f. 1881 på Inndal mellem. Trilling. Døde 1 time etter fødselen, hjemme
døpt av Tron Jøsås.
83. Albert, f. 1881 på Inndal mellem. Trilling, levde % time etter fødselen, hjemme
døpt av jordmor Gunhild Kausmo.
84. Dødfødt gutt, f. 1881 på Inndal mellem. Trilling.
85. Jeremias, f. 1882 på Inndal mellem. Han ble gift i 1907 med Anna Oline
Nilsdatter Garnes, f. 1 884 på Garnes, datter av Nils Ellevsen Garnes og Mette
Kristensdatter. De ble de neste brukerne på Inndal østre.
86. Signe, f. 1884 på Inndal mellem. Hun ble gift i 1905 med Anton Kristian
Johannessen Slapgård, f. 1880 i Slapgarden, d. 1 95 1 . De bodde på Nessgård
under Ness østre. Signe døde i 1956. Seks barn.
87. Albertine, f. 1 887 på Inndal mellem. I 1 900 var hun elev ved Thorshaugs Institutt
i Oslo, en skole for utviklingshemmede. Hun var ugift og bodde hos søstera Anna
Hybertsen på Storøra. Hun døde i 1975.
HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND A

 

----
279 H&FIS-A
----
88. Emma Karoline, f. 1889 på Inndal mellem, d. 1968. Hun ble gift i 1910 med
Ole Marius Eliassen Ness, f. 1 884 på Ness, og ble gardkone på Ness østre. 1 1
barn.
89. Ole, f. 1892 på Inndal mellem. Han ble gift i 1915 med Elise Olsdatter
Vangstad, f. 1894 på Vangstad, datter av gårdbruker Ole Vangstad. Ole Indal
var forpakter i Ravloa og seinere gårdbruker på Rinnaunet i Frol, som han kjøpte
i 1 935. De hadde åtte barn, en av sønnene var den kjente felespillemannen Olav
Indahl (1924-2004). Ole døde i 1968 og Elise i 1989.
810. Anna Gustava, f. 1894 på Inndal mellem, d. 1962. Hun ble gift i 1920 med
Andreas Hybertsen, f. 1898 i Kall, d. 1970. Småbruker på Storøra. Fem barn.
Bl 1. Ingeborg, f. 1897 på Inndal østre, d. 1986. Gift med Annar E. Petersen, Oslo,
f. 1892, ingeniør i NSB. De bodde i Oslo. Henrik E. Petersen, mangeårig kultur
sjef i Verdal, er en av sønnene deres.
Bl 2. Bergljot, f. 1 900 på Inndal østre, d. 1979. Hun ble gift i 1922 med John Nelius
Martinsen Suul, f. 1894 i Sandvika, d. 1980. De var gårdbrukere i Sulstua.
Jeremias Anneussen Indahl (1882-1948) og Anna Oline Nilsdatter
(1884-1961)
Jeremias ble gift i 1907 med Anna Olme Garnes, f. 1884 på Garnes, datter av Nils
Ellevsen Garnes og kone Mette Knstensdatter (Da var det for øvng dobbeltbryllup på
Garnes, for Annas søster Konstanse ble samtidig gift med Ole Lorentsen Aarstad.).
Samme år som de ble gift, fikk Jeremias bygselkontrakt på Inndal østre.
Kontrakten mellom ham og Værdalsbruket var følgende:
Gårdmandskontrakt Inndal østre.
Brugen og Benyttelsen aj den A/S Værdalsbruget tilhørende gard Inndal østre gårds
no 176 Brno 3 aj skyld mark 12,03 beliggende i Værdalens Thinglag, overdrages
herved til Jeremias A. Indal for hans og nuværende hustru Annas levetid, så lenge
hun i Enkestand jorbliver, på betingelse aj at omstående alminnelige og nedenstående
særlige vilkår i rette tid opjyldes:
Ingen aj gardens husmandspladse medjølger jorpagtmngen, som forøvngt gjedder
gården i dens nuværende omfang, hvad dyrketjord og indmark betrejjer.
I årlig afgift erlægges inden kvert års udgang kr. 120 - et hundredeog tyve kr. -.
I tilfælde aj, at eieren ønsker at sælge gården, er Brugeren, som har forkjøbsret, jor
pligtet til atjravigegården med 1 -et- års varsel.
Jagtretten jorbeholdes grundeieren eller hvem han måtte overdrage den til.
Det bemærkes, at ajgijten vil blive forhøiet med kr. 10,00 efter 3 årsforløb.
Forpagtningen tåger sin begyndelse 14de April 07.
Værdalen Iden November 1907.
A/S VÆRDALSBRUGET.
B. Chr Jensen (sign).
INNDALSGÅRDENE


----
280 H&FIS-A
----
Nærværende kontrakt som er utstedt i 2 expl. vedtages aj mig i alle dele
JeremiasA. Indahl (sign).
Til Vitterlighed:
0. Grande (sign).
N.Garness (sign)
Anna ogjeremias Indahl
I 1918 kjøpte Jeremias gården av Verdal kommune for 8600 kroner, men skjote ble
utstedt først i 1928.
Jeremias Indahl tok vare på musikkarven etter Ol' Arntsa" og leverte den videre
til sine barn. De fleste av dem trakterte et instrument.
Jeremias døde i 1948 og Anna i 1961.
Jeremias og Anna fikk ti barn:
Bl . Agnar, f. 1907 på Garnes, d. 1989. Gift 1935 med Ellen Paulsdatter Lerfald, f.
1907, d. 1996. De var forpaktere i Ravloa. Han eide også Lillebergsmoen, gnr.
278, bnr. 2 i Vinne, som han kjøpte i 1943. Agnar og Ellen hadde ingen barn.
82. Nils, f. 1 909 på Inndal østre, d. 1 992. Nils var lastebileier og var den første som
kjørte melkebilrute fra Inndalen til meieriet på Øra. Det skjedde i 1935. Han var
ugift og bodde lenge på Inndal østre, men flyttet siden ned på Verdalsøra.
83. Gunnar, f. 1910 på Inndal østre, d. 2001 . Gift 1936 med Målfrid Sørensdatter


----
281 H&FIS-A
----
C-c-
NT
■i
i
i
Gruppebilde fra Inndal østre ca 1915: Bakerste rekke fra v.: Ole Aasant, Ragna Skavhaug (g. Valberg), Anna
Indahl (g. Hybertsen), Andreas Hybertsen (?). Midtre rekke fra v.: Maren Aasan, Anna Indahl m/sønn Trygve,
Mette og Nils Garnes, jeremias A. Indahl. Foran: Agnar Indahl, Nils Indahl, Egil Aasan, Gunnar og Asbjørn
Indahl (rekkefølgen er usikker)
Bergsmo, f. 1913 i Kluken, datter av sersjant og gårdbruker Søren Olaussen
Bergsmo og kone Oline Larsdatter, født Bakke. I 1937 kjøpte Gunnar gården
Vester-Asen i Leksdalen av sin svigerfar for 14 000 kroner og hadde denne til
1 948, da han solgte den til Karl Langåssve og overtok farsgården på Inndal østre.
Etter at de overlot gården til sønnen Magne, kjøpte Målfrid og Gunnar eiendom
men Solstad på Garpa og flyttet dit. Gunnar døde i 2001 og Målfrid i 2002. Sju
barn. Familien er omtalt i Leksdalsboka, s. 564.
84. Asbjørn, f. 1912 på inndal østre, d. 1982. Gift 1939 med Åsta Olbertsdatter
Aalberg, f. 1917 i Sparbu, d. 2000. Åsta var datter av Olbert og Jenny Aalberg
og søster av Alfhild Østerås på Garnes øvre. Hun tjente på Garnes før hun ble gift
med Asbjørn. Asbjørn kjøpte småbruket Haugli under Hallem nedre vestre i 1942.
Fire barn.
85. Trygve, f. 1914 på Inndal østre, d. 1997. Gift med Inger Margrete Skavhaug, f.
1920. Etter 2. verdenskrig forpaktet Trygve, sammen med Ingemar Indstad, går
den Gravbrøt i Snåsa en periode, og etterpå var han gårdsbestyrer på Brenna i
Sul et par år. I 1 950 bygde de hus på Smiåkeren, en frådelt parsell av Inndal østre
(bnr. 10), og Trygve dreiv da med maskinkjøring. Som enke flyttet Inger til eldre
leilighet på Stekke på Øra. Fire barn.
INNDALSGÅRDENE


----
282 H&FIS-A
----
Indahlskarene spilte i mange bryllup. På dette bildet er Asbjørn t. v. og Gunnar t. h. sammen med John I. Lindseth
med trekkspill på "brøllopsspelling"på Rinnan i 1955 for brudeparet Liv Norum og Asbjørn Røstad.
87. Minda, f. 1920 på Inndal østre. Gift
1952 med Egii Hanevold fra Asker, f.
191 9, d. 1 993. De bodde i Asker, sei
nere på Verdalsøra. Ei datter.
88. Aslaug Ingeborg, f. 1922 på Inndal
østre, d. 2007. Gift 1949 med
Norodd Hynne, f. 1920, d. 1978,
gårdbruker på Eklo søndre. Etter at hun
ble enke, bodde Aslaug i Rådhusgata
på Øra og i Leklemsåsen. Aslaug og
Norodd Hynne hadde fire barn.
89. Ola, f. 1924 på Inndal østre, d. 2001 .
Gift 1951 med Anna Bergljot Garli, f.
1932. Gårdbruker på Vikdal. Fire
barn.
BlO.Ellev, f. 1927 på Inndal østre, d.
2008. Gift 1950 med Hildur Skjerve,
Skogn, f. 1929. Bosatt på Skjerve i
Skogn. Fem barn.
Målfrid og Gunnar Indahl var gårdbrukere på
Inndal østre fra 1 948 til ca. 1 977. Fotoet er fra
da de bodde på Vester-Åsen i Sør-Leksdalen.

 

----
283 H&FIS-A
----
Etter av Jeremias var dod, ble gården som nevnt overtatt av sonnen Gunnar
Jeremiassen Indahl. Han og familien hans er nærmere omtalt i Leksdalsboka. Seinere
har Gunnars sonn Magne Indahl og kona Bjørg, f. Nessemo, vært eiere og brukere av
gården. Nåværende eier er Hans Morten Indahl, som er sonn av Mant og Hroar
Indahl og sonnesonn av Gunnar Indahl.

har Gunnars sonn Magne Indahl og kona Bjorg,
gården. Nåværende eier er Hans Morten Inda
Indahl og sonnesonn av Gunnar Indahl.
Husmannsplasser og frådelte bruk:
Som på andre garder er også husmannsplasser
benevnt som -vald, og det har vært litt av et n
på de enkelte plassene. Forhåpentligvis stemma
vel en eller annen husmann ha blitt plassert på
ROTMOEN
ooj dk in a
Som på andre garder er også husmannsplassene under Inndal ostre stort sett bare
benevnt som -vald, og det har vært litt av et mosaikkarbeid å fordele husmennene
på de enkelte plassene. Forhåpentligvis stemmer det noenlunde bra, og skulle like
vel en eller annen husmann ha blitt plassert på feil plass, bes det om forståelse.
GNR. 224, BNR. 4 OG 8.
Rotmoen i 1955.
INNDALSGÅRDENE


----
284 H&FIS-A
----
Det foreligger opplysninger om at både plassjorda og husa på Rotmoen har hatt veks
lende plassering opp gjennom tida. Den første Rotmoplassen skal ha ligget mellom
Bergstua og Kilholmen, men ved anlegget av Karl Johans veg skal plassen og husa ha
blitt flyttet østover og til sørsida av vegen (mellom vegen og elva). Husa lå da ca 100
meter lenger vest enn nåværende plassering. Det var Lornts Mikalsen som såtte opp
hus der de står i dag.
Ved folketellrnga i 1801 er oppført bare en husmannsplass under Inndal østre, og
vi mener at det må være Rotmoen.
Svend Johansen (1769-1813) og Guru Arntsdatter (1761-)
Svend Johansen var husmann på Rotmoen i 1801 og var samtidig dragon på Inndal
østre. Han var født i 1769 på Prestegårdsvald i Vuku av foreldre Johan Pedersen Vest-
Grunden og kone Sissel Svendsdatter. Sissel var født utenfor ekteskap av foreldre
Svend Jensen Indal og Mant Torkildsdatter. Mant var igjen datter av husmann
Torkild Indal, som døde i 1732 og som kanskje også var husmann på Rotmoen i si
tid. Som enke bodde Sissel hos sønnen på Rotmoen i 1801, og ble med da han flyt
tet til Halsetbakken, og hun døde der i 1805, 77 år gammel.
Svend ble gift i 1794 med Guru Arntsdatter Balgård, f. 1761 på Lundskmvald av
foreldre Arnt Mortensen og Sigrid Olsdatter (se Stuskmsætten I). I 1805 hadde de
flyttet til Halsetbakken, og Svend døde den 1813. Guru levde som husmannsenke
på Halsetbakken ennå i 1825, men det er ukjent når hun døde.
Det ser ikke ut til at Svend og Guru etterlot seg livsarvmger.
Baard Larsen Schieflo (1771-1839) og Sigrid Nilsdatter (1770-1854)
Baard Larsen Schieflo var utenbygds fra. Han var født i 1771-72 og var "reforme cor
poral" da han i 1797 ble gift med Sigrid Nilsdatter Kvelstad, f. 1770. Sigrid var dat
ter av lærer og klokker Nils Eriksen Kvelstad, som også var bygselmann i Kvelstad.
Baard og Sigrid fikk sitt første barn i Lromsdalen og var deretter husmannsfolk
under Kvelstad før de kom til Rotmoen mellom 1804 og 1807. Mellom 1811 og 1815
flyttet de til Tangen ved Kjesbuvatnet.
Om Sigrid "Tanga" har det versert mange og til dels makabre historier uten at alle
kan verifiseres. Det er således fortalt at hun skal ha drept mannen sin ved å stikke ei
stoppenål i hjertet hans. Hun dreiv også med heimebrenning i stor stil i den vesle
stua si. Lensmannen hadde nok mistanke, men det var vanskelig åfå ram på henne.
Sigrid hadde godt utsyn fra stuevmduet og så lensmannsskyssen når den kom over
isen på Kjesbuvatnet, og da fikk hun gjemt unna utstyret i tide.
En gang greide likevel lensmannen å lure Sigrid. I stedet for å kjøre over isen, kom
han skogleies og bakveien til Tangen og tok Sigrid på fersk gjerning og beslagla utsty
ret. Det gikk lmidlertid ikke lang tid før Sigrid hadde skaffet seg nytt apparat, og pro
duksjonen var i gang som før! 23
Baard døde i 1839 og Sigrid i 1854.
De hadde åtte barn:
HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND A

----
285 H&FIS-A
----
Lars, f. 1797 i Tromsdalen. Han ble gift i 1828 med enke Karen Børresdatter
Gren, f. 1795 i Ulvilla, d. 1880 i Gren. Hun var datter av strandsitter Børre
Bardosen Ulvillen og kone Sunni Ellevsdatter, og var enke etter bonde Jakob
Kristiansen Gren, f. 1 780 i Dillan, som hun ble gift med i 1 8 1 8, og som døde i
1 827. Lars Bårdsen ble gjennom giftermålet bonde på Gren nedre fram til 1 873
og døde der i 1 879. De hadde fem barn.
Nils født 1 800 i Kvelstad. Gift første gang i 1 822 med enke Marit Pedersdatter
Ørtugen, f. 1782 på Elnes. Marit var enke etter Ole Bardosen Ørtugen, som hun
ble gift med i 1 808. Nils Bårdsen fikk forpaktningskontrakt på Ørtugen i 1 824 og
hadde gården til sin død i 1 874. Kona Marit døde i 1 863, og Nils ble gift på
nytt i 1 864, nå med Marta fdansdatter, f. 1 826 på Overnessvald. fdun var datter
av husmann Hans Andersen og Maria johannesdatter. Nils hadde for øvrig et barn
med Marta mens han ennå var gift med Marit! Nils døde i Ørtugen i 1 874, mens
Marta døde som kårenke på Snekkermoen hos sønnen Hans Nilsen i 1 897.
Beret, f. 1802 på Kvelstadøra. Hun ble gift i 1824 med Anders Johansen, f.
1 797 i Kluken, gårdbruker i Kluken vestre. Beret døde i 1 894 hos sønnen Lars på
Holmlivald - Jamtplassen- etter å ha vært enke fra 1 870.
Anne, f. 1804 på Kvelstadvald. Gift første gang i 1827 med skiløper John
Pedersen Lund, f. 1 803 på Lund. Han døde i 1 830, og Anne ble gift for andre
gang i 1834 med Sivert Tørrisen Kluken, f. 1790, d. 1868. Sivert var gårdbru
ker i Kluken østre 1 845-1 868. Anne fikk kgl. skjøre på gården i 1 875. Hun døde
i 1879.
Bl
B 2
B 3
B 4
B 5
Serianna, f. 1 807 på Rotmoen. Hun ble gift i 1 828 med Amund Torkildsen Bunes,
f. 1 800 på Langdal lille. De bodde på Karmhusvald, Klukstangen og Røsenget før
de igjen flyttet til Klukstangen, der Amund døde i 1 841 . Som enke fikk Serianna
i 1 846 dattera Beret Marta med Ole Mortensen Lerhaug. Så giftet hun seg i 1 855
med Ole Olsen Røske fra Inderøy. I 1 865 var de kårfolk på Røske. Dattera Beret
Marta bodde også der da.
Marta, f. 1811 på Rotmoen. I 1848 flyttet hun til Inderøy, og i 1865 var hun
gardkone på Nordheien i Inderøy, gift med gårdbruker Ingebrigt Andreassen, født
ca. 1791, og de hadde sønnen Sivert på ti år. Ved folketellinga 1875 losjerer
Marta på Bergsmarka på Inderøy, delvis fattigunderstøttet. Det er anført at hun
fremdeles er gift, men at mannen er kommet på legd på Grande.
John, f. 1816 på Tangen. Han ble gift i 1840 med Lisbet Svendsdatter, f. 1815
B 6
B 7
i Sverige. Lisbet var trolig født i Gråsjøen i Kall og var datter av Gjertrud
Olofsdotter, f. 1778, og ukjent far. 24 Mora ble gift i 1825 med Lars Jakobsen
Fossnesset, og ved giftermålet står det at de var inderster på Årstadvald, men mer
enn dette finner vi ikke om dem.
John Bårdsen var husmann på Tangen og seinere på Åsenvald i Ulvilla. I 1875
bodde John og Lisbet hos dattera Serianna og svigersønn Gunnerius Bårdsen på
husmannsplassen Gjerdet under Stiklestad østre, i 1891 losjerte de på plassen
Haugen under Slottet, og den siste plassen de bodde på var Stubbe under Lyng.
John døde der i 1 895, mens Lisbet døde hos sønnen, lærer Lars Johnsen på Vikdal
i 1896.
INNDALSGÅRDENE

----
286 H&FIS-A
----
De hadde tre barn:
Cl . Serianna, f. 1 840 på Tangen. Hun ble gift i 1 871 med Gunnerius Bårdsen,
f. 1851 på Nessvald under Ness vestre. I 1875 var de husmannsfolk på
Gjærdet under Stiklestad østre. Serianna døde i 1 880 etter et barnlaust ekte
skap, og Gunnerius giftet seg på nytt i 1882, nå med Grete Lisabet
Sørensdatter, f. 1860 på Lorås, Inderøy. I 1884 fikk de dottera Sofie
Berntine. Sofie bodde på Halset vestre i 1900, og hadde husarbeid og fjøs
stell. I 1921 ble hun gift med Andreas Olaussen Kvello og ble bondekone i
Kvelloa. Gunnerius ble på nytt enkemann i 1885, og giftet seg for tredje
gang i 1 889, nå med Karoline Andersdatter Stiklestadvald, f. 1 870, og de
fikk seks barn i åra 1891-1906. I 1900 var de bosatt på Heggås under
Stuskin.
C 2. Lars, f. 1 843 på Tangen (Kjesbu), d. 1 894. Lars Johnsen var skolelærer med
eksamen fra seminaret i Klæbu, og hadde lærergjerning, først i Helgådalen,
og fra 1 867 i Steine, Inndal og Sul skolekretser. Han kjøpte rydningsland av
Nord-Steine og skaffet seg heimen Vikdal. Stua som han såtte opp, kjøpte
han på auksjon etter Ola Allmenningen på Almenningsplassen i Tromsdalen
i 1885. Han ble gift i 1867 med Maria Johannesdatter, f. 1846 på
Holmlivald, d. 1920 på Vikdal. De hadde fire barn. Se under Vikdal.
C 3. Karoline Birgitte, født 1 857 på Åsenvald. Hun ble gift i 1 880 med Andreas
Martin Eriksen Fryckblad, f. 1853 i Inderøy. De bodde på en plass under
Borgen i 1 900, og Andreas Fryckblad var i hesteskyssens tid skysskar hos
flere av skyss-skafferne på Øra, og lengst hos Arnt Sneve. Etter at han sluttet
som skysskar, var han i mange år krøtterpasser under transport med jernba
nen til Oslo. De mistet heimen under brann i 1920-åra, og bodde etter den
tid på aldersheimen. Birgitte døde på Innherreds Sykehus 1. april 1935,
etter at mannen var død året før. De hadde sju barn. Ei dotterdotter av dem,
Kjellrun Liden, ble gift med Rasmus Brendmo i Sul.
Rasmus Ellingsen (1783-1845) og Elisabet Pedersdatter (1790-)
Rasmus Ellingsen var født i 1783 i Sulstua og var sønn av Elling Rasmussen
Suulstuen og kone Agnes Larsdatter.
Rasmus var en geskjeftig kar på mange mater. Han vaks opp i Sulstua og hadde
tidlig et godt drag på jenter. Således hadde han noen besøk nedover i Inndalen og
såtte barn på to jenter der i 1805. I 1808 og -09 var han kusk ved skiløperkorpset,
men ble siden fritatt på grunn av at han skadet seg med øks i høyre hand og bl.a.
mistet lillefingeren.
I 1811 ble Rasmus gift med Elisabet (Lisbet) Pedersdatter Lillemo, f. ca. 1790.
Hennes opphav er høyst usikkert, men hun kan ha vært datter av Ingeborg
Hansdatter Nordløkken, som kom fra Singsås til Verdalen ca. 1770 og ble gift i 1796
med Anders Eriksen Bynen. I 1801 bodde disse på Sæter i Helgådalen.
Rasmus og Lisbet var mderster i Sulstua og Austgarden i Sul før de ble hus
mannsfolk på Rotmoen ca. 1822, og var der i fire år. I 1827 hadde de flyttet til
Vestgarden i Sul, og seinere kom de til Bjørsmoen. 1 1833 bodde de hos Rasmus'
HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1940 - BIND A

----
287 H&FIS-A
----
sonn, Anders Rasmussen, på plassen Langsveet under Fikse i Leksdalen. Hvorfor de
flyttet så mye og ofte, kan vi bare gjette oss til, men gjennom å lese rettsdokumenter
får vi opplyst at Rasmus hadde et "siet rygte", og mens han bodde i Leksdalen begikk
han en ugjerning som kostet ham friheten for resten av livet.
Dette skjedde sommeren i 1835. Familien var i fattige kår og manglet mat, og etter
at Rasmus i fjorten dager hadde gått omkring i bygda og forgjeves hadde sokt arbeid,
drog han om kvelden den 20. juli ut på en skjebnesvanger tur til fots fra Leksdalen
og helt opp til Fagerlivollen oppe i Sognavola, som denne sommeren var seter for
noen garder i Leirådalen, og han ankom dit tidlig neste morgen. Hva som skjedde der
oppe, fortalte den 68-årige setertausa Mant Enksdatter Spandvaldet om i den påfol
gende rettssaken. 25 For lesbarhetens skyld er forklarmgen hennes gjengitt i vår tids
språkdrakt:
Marith Enksdatter Spandvaldet eller Gjermstadvaldet, 68 år gammel. Hun forklar
te, at om morgenen den 21. f. m. ved 6-7-tiden holdt hun på i fjøset på Fagerlivollen
på Sulfjellet, der hun i sommer røkter klagerens ogfleres krøtter Hun merket da at
noen stengte fjøsdøra for henne med en staur, og ble var at en person gikk inn i mas
tua. Hun smøg seg ut gjennom fjøsgluggen og gikk etter ham. Ved ankomst til kjels
kjolet og mastua traff hun på personen, som hadde svertet ansiktet og forøvrig for
søkte å skjule ansiktet sitt. Han hadde lue på hodet og så vidt erindres et blått hal
størkle, hvordan han ellers var kledd erindres ikke, med han så ut til å være noe
aldrende og hadde en skade eller et arr på høyre hand. Hun kjenner anklagede så
mye fra før at hun skal kunne skjelne ham fra et annet menneske, men tør likevel
ikke med bestemthet påstå at det var han somforøvde den anmeldte misgjerningen,
fordi han som sagt hadde forsøkt å gjøre sig ukjennelig. Ved ankomsten til kjelskjolet
bad hun personen på mat, hvis han var suiten, men bad ham for Guds skyld å ikke
røve osten hun hadde laget. Til det svarte han under bannskap, at "han skulde gi
henne mat, han", og tok deretter tak i henne, kastet henne ned på golvet, som var av
stenheller, og dro henne så etter håret over setervollen og inn i fjøset og stengte døra,
etter å ha mishandlet henne ved å trampe på henne og slå henne to ganger med
nevene og en gang i hodet med en øks. Øksa som han brukte, tilhører setra og var
oppbevart i et skur eller en gang imellom mastua og kjelskjolet. Personen gikk deret
ter på nytt inn i mastua, og i en stripet sekk som han hadde med seg, tok han med
segfølgende varer:
1. tilhørende Peder Johnsen Trøgstad: 7 hvitoster, 1 mysost på ca. 1 mark, 20 leiver
flatbrød, 1 fleskestykke på ca. 5 eller 6 merker og 1 pel brennevin.
2. tilhørende Anders Eklosveet: 1 mysost, 1 kvitost og 9 eller 10 merker smør.
3. tilhørende Ellef Skrove: 1 kvitost, en dall med ca. 4 potter fløte eller rømme, og 1
dall med smør.
4. tilhørende Lars Togstad: 1 kvitost og 20 merker smør.
5. tilhørende Elias Olsen Trøgstadvaldet: 1 kvitost.
6. tilhørende henne seiv: 1/8 merker tobakk.
INNDALSGÅRDENE

----
288 H&FIS-A
----
Etter at hun fra fjøset hadde sett at røveren dro til skogs med tyvegodset, og hun på
nytt hadde kommet seg ut av fjøset gjennom gluggen, hie hun på nytt oppmerksom
på røveren, som under banning f orfulgte henne helt til hun kom seg inn i skogen.
Etter at forbrytelsen var skjedd fikk hun tak i gjetergutten ute i marka, og han hie
sendt til bygds for å varsle om det som hadde skjedd.
Rasmus ble ganske fort mistenkt for ugjerningen, og Leirådalsbøndene som eide
tyvegodset tok saken i egne hender, troppet opp heime hos ham for ransaking, og
etter at de hadde funnet en del av varene, overleverte de ham til lensmannen.
Deretter ble han stilt for retten, anklaget for ran (røveri) og dømt til åtte års straffar
beid i Trondhjems Tukthus. Om han seinere fikk enda strengere straff i overretten, er
ikke kjent, men han var kalt "slave nr. 116" da han døde på Trondhjems hospital 5.
januar 1845. Som dødsårsak er oppgitt "brystsvaghet". Hvor Lisbet bodde resten av
livet, er ikke kjent.
I avhøret i retten opplyste Rasmus at han og Lisbet hadde ti barn, hvorav fem
levde i 1835. Bare åtte finnes i dåpsregistret, så de to manglende er kanskje dødfød
te, eller så har han også tatt med de to som han hadde utenom ekteskapet. Disse to
var:
Bl 0 . Anders, f. 1805 på Kvellovald. Mora var Ingeborg Steffensdatter, tjener i
Levringan i 1 801 . I mai 1 827 fikk Anders en sønn utenfor ekteskap:
Cl°. Olaus Andersen, f. 1827 på Inndal østre. Mora var Kjersti Olsdatter, f.
1 805 på Fåravald, datter av Ole Olsen Krag og Stina Håkansdatter. (Kjersti
ble i 1 829 gift med Jens Jensen Vester-Åsan, f. 1 802 på Nordsteinsvald. De
var husmannsfolk på Nessøran.) Olaus flyttet til Trondheim i 1 847, og kalte
seg Lyng. I 1 85 1 fikk han sønnen Odin Gerhard Lyng med Oline Holm fra
Trondheim. Odin Lyng var født utenfor ekteskap, og vokste opp hos foster
foreldre Nils Jacobsen og Marit Jonsdatter Grønbergshaug på
Vikhammerløkka, en husmannsplass under Vikhammer Nedre. Han ble sei
nere gift med Siri Gurine Iversdatter Brubakken. Hun kom fra husmannsplas
sen Bjørnstadtrø, også kalt Brubakken. Den lå under gården Bjørnstad
Søndre, bare noen få hundre meter fra Bjørnstadbakk som de bygslet fra
ca. 1 880 og kjøpte i 1 905. De ga plassen navnet Granli. Kjøpesummen var
1400,- kroner. Da Odin jobbet på Ranheim papirfabrikk, gikk han frem og
tilbake fra Malvik. Det ble lange dager, gardsarbeidet måtte ve! gjøres på
kveldstid. Det har vært spekulert i farskapet til Odin og hevdet at han var et
"resultat" av svenskekongens reiser i landsdelen. Denne historien skal også
ha vært gjengitt i Malvikbladet. Men i realiteten ska! det ha vært liten tvil om
farskapet.
Olaus giftet seg i 1854 med Laura Anette Urland. Han titulerte seg som
"musikkorporal", seinere som "musikkoffiser" og sersjant, og var nok militær
musiker. I ekteskapet fikk han tre barn, men var separert i 1 865. julaften dette
året fikk han sønnen Carl Theodor Odin Lyng med "jomfru" Martha Hauan.
Ved guttens konfirmasjon i 1 880 står det i kirkeboka om hans far: "Separert
Mand, Sergeant nu Kontorist". I klokkerboka for Trondheim Domkirke står det
HEIMER OG POrK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND A

----
289 H&FIS-A
----
at "Fhv. Sergeant" Olaus Lyng, med bosted Prinsens gate 11, døde 7. okto
ber 1 897 med "organisk hjernesygdom" som oppgitt dødsårsak. 26
Men da Olaus ble født, var Anders allerede blitt gift med Magnhild Ellingsdatter
Sende, og han ble far på nytt tre måneder seinere på året.
Anders og Magnhild var husmannfolk på Langsveet under Fikse, hvor Anders døde
i 1 877 og Magnhild i 1 882. De fikk tre sønner. En av sønnene, Sivert Andersen,
f. 1 832, ble den 4. mai 1 858 dømt til døden ved halshogging for ran og drap
i Håggenås i Sverige. Fullbyrdelse av dommen fant sted ved Høgbroforsen på
grensa mellom Lit og Håggenås socken ijåmtland, ca. tre mil nord for Østersund. 27
B 2°. Elling, f. 1806 på Inndalsvald, d. s. å. Mora var Marta Johnsdatter Inndalsvald.
Barna i ekteskapet til Rasmus og Lisbet
B 3
Elling, f. 1812 i Sulstua. Han ble gift i 1836 med Anne Maria Jakobsdatter
Kausmo, f. 1810. I 1852 har de fått utflytting til Nordland sammen med sønnen
Andreas, f. 1836. I 1865 bodde far og sønn som fiskere i Akkarfjordbotn,
Hammerfest landdistrikt i Finnmark. Anne Maria var da død (hun ble stanget i hjel
av en okse), og Elling var gift på nytt (i 1 863?) med (enke?) Marte Marie
Nilsdatter Frank (35 år) fra Talvik, og de hadde dattera Anna på to år. I 1 875
bodde de på samme sted og hadde fått ei datter til, Seriane, i 1 873. Sønnen
Andreas var gift to ganger; i 1 858 i Talvik med Henrikka Margareta Hansdatter
Smaahougen (f. 1 832) fra Langfjordbotn i Talvik, og fikk tre barn. Henrikka døde
i 1 866, og Andreas ble gift på nytt i Hammerfest i 1 869 Anne Maria Nilsdatter
Frank, f. 1 846 i Talvik. Hun var søster av den andre kona til Elling Rasmussen og
tjente hos dem i 1 865. I 1 875 hadde de fått tre barn.
Ole, f. 1 8 1 8 i Sulstua, d. 1 830 da han druknet i elva i Sul.
Rasmus, f. 1 820 i Austgarden, død av kopper på Sende i 1 834
B 4
B 5
B 6
Johannes, f. 1824 på Rotmoen. Han døde på Skogn sykehus 9. mai s. å., 1 1
uker gammel. 28
Agnes, f. 1 827 i Vestgarden. Gift med Ole Iversen, født ca. 1 822 i Fron. Agnes
og Ole bodde først på plassen Rønningen under gården Hjelde på Sandvollan,
og deretter på Ulvengjerdet på Utøy. I 1 865 finner vi familien på Øksnås i Mosvik
(Ytterøy prestegjeld), og Ole er sjøleier. Det var under en tur fra Inderøy til mølla
på Vinje i Mosvik at brukseier Jenssen tilbød Ole å kjøpe Øksnås. Men i 1870
kjøpte Ole Iversen gården Troset nedre i Mosvik på auksjon for 1400 spd. De
hadde seks barn, og tre av dem emigrerte til U.S.A. Agnes døde som kårenke på
Troset i 1 893. Ved skiftet etter henne var hun betraktet som en ganske velstående
dame, og boets brutto formue var på kr 1 889,38, derav innestående på kontra
bok i Ytterøens sparebank kr 1 328,44. Hun hadde ei ku på fjøset og en velutstyrt
kårleilighet. Under rubrikken forskjellig er det oppført en paraply og en koppema
skin. Det siste betyr kanskje at Agnes dreiv som lokal doktor og dyrlege i bygda. 29
Beret Marta, f. 1 829 på Bjørsmoen. Hun ble konfirmert fra Lindset 28. september
1 845, ellers ingen opplysninger.
B 7
B 8
INNDALSGÅRDENE

----
290 H&FIS-A
----
89. Ole, f. 1 833 på Fiksevald. Ole ble gift på Gran i Inderøy i Inderøy i 1 862 med
Margrete Nilsdatter Sakshaugvang, f. 1 837 i Inderøy, og var gårdbruker på
Grinden i Mosvik i 1 865. De hadde en sønn, John Martin, på tre år. I 1 875 er
Ole losjerende enkemann hos søstra Agnes på Troset i Mosvik, men folketelt som
tilreisende håndsagskjærer på Tronstad i Inderøy. I 1891 er han husmann på
Remarken i Skogn med datter Ingeborg, f. 1 883 i Skogn.
Torkild Olsen (1775-1835) og Beret Olsdatter (1773-1837)
Torkild Olsen var født i Bjartan i 1775 og var sønn av Ole Torkildsen og Beret
Johnsdatter, som var husmannsfolk på Skansen under Sør-Steine i 1801.
I 1793, mens han gikk for presten, fikk Torkild sønnen Lars med Christina
Eriksdatter (datter av Enk Granberg på Bjørsmoen). 1 1801 t/jente han hos Gudmund
Ellevsen Fossnesset, og i 1805 ble han gift med Beret Olsdatter Overholmen, født ca.
1773 i Hackås i Jåmtland?
Ved giftermålet fikk de plass som husmannsfolk under Storstad vestre hos Ellev
Gudmundsen Ness (sønn på Fossnesset), og bodde der til de flyttet til Tromsdalen
rundt 1815 og trolig var husmannsfolk på Fætten. I 1820 var de husmannsfolk på
Skansen og i 1825 på Rotmoen.
Torkild døde som husmann på Rotmoen i 1835, og Beret døde som almisselem
samme sted i 1837.
De hadde åtte barn:
Bl . Ole, f. 1 806 på Storstadvald. Han døde knapt tre uker etter fødselen.
82. Beret, f. 1 807 på Storstadvald. Beret hadde to barn utenfor ekteskap før hun ble
gift i 1 839 med Bård Sivertsen Hallevald, f. 1 809. De var brukere på Haugåsen
under Sør-fdallan fra 1 839 og fikk tre barn. Beret døde i 1 880 og Bård i 1 896.
Barn:
Cl 0 . Johannes Kristoffersen, f. 1831 på Rotmoen. Berets sønn med Kristoffer
Pedersen Hage. Johannes flyttet til Overhalla i 1 850 og er meldt innflyttet til
Romstad i Grong i 1 85 1 . Han ble gift på Høylandet i 1 857 med enke Anne
Sivertsdatter, 50 år. I 1 865 er de føderådsfolk på Eidet på Høylandet, se
Høylandet 11, s. 64-65.
C 2°. Marta Sevaldsdatter, f. 1835 på Søraker. Berets datter med Sevald
Mikkelsen fra Gilstad i Skogn. Marta flyttet fra Sundby til Rødøen i Jåmtland
i 1859. Hun ble gift i Nåsskott i 1861 med landbande Pehr Jonsson på
Trollsåsen og de fikk fem barn. I 1 880 er hun losjerende enke på Bleckåsen
i Alsen med to barn på 1 3 og 1 1 år og kaller seg Martha Sewall. Hun bor
på samme sted også i 1 890 og 1900.
C 3'. Sefanias Bårdsen, f. 1 841 på Haugåsen. Han ble gift i 1 884 med Ragnhild
Pedersdatter Leirfallvald, f. 1837. I 1891 hadde de overtatt som gårdbru
kere på Haugåsen. De hadde ingen etterkommere. Kona døde i 1901, og
Sefanias døde på Nordgård i 1916.
C4\ Karen Bergitte Bårdsdatter, f. 1 844 på Haugåsen. Karen var ugift og bodde
hos broren Sefanias i 1900, og døde i 1915 på Berg lille.
HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND A

----
291 H&FIS-A
----
05 . Elen Anna Bårdsdatter, f. 1846 på Haugåsen, d. 1847.
B 3
Ole, f. 1809 på Storstadvald. Han ble gift i 1858 med Anne Serine Olsdatter
Holme, f. 1832 på Mulevald. De var husmannsfolk under Fleskhus Store i 1865
og losjerende på Skrapenget under Sør-Hallan i 1 875. Ole døde der i 1 883.
Fire barn:
Cl . Teodor, f. 1 858 på Holme. Han flyttet til Sverige i 1 881, og i 1 890 bodde
han på Målsta i Frøsø kommune i Jåmtland, gift med Maria Matsdotter, f.
1857 i Strøm, og de hadde sønnen Olof Martin Teodor, f. 1887. Teodor
kalte seg da for Teodor Nås. I 1900 var han "torpare" på Hammernes i
Hallen, og barneflokken var økt til 5. I Amerika ved skifte 3 1 .3.1 92 1 .
C 2. Olaus, f. 1860 på Yssevald. Att. Østersund 1887. Han kalte seg Olaus
Olsen Sundby, og i 1900 var han torpare i Anundsjo i Angermanland, gift
med Sigrid Johansdotter, f. 1 868 i Anundsjo, og de hadde to døtre og en
sønn.
03. Grete Birgitta, f. 1867 på Fleskhusvald, d. 1907. Hun ble gift i 1888 med
Martin Nikolaisen Gustadplass, f. 1859 i Levanger, d. 1938. De var hus
mannsfolk på Balhallvald og fikk seks barn.
C 4. Ole, f. 1874 på Hallanvald. Ole var tjener i Tromsdalen i 1891, og kalte
seg Ole Olsen Tromsdal da han i 1 895 utvand ret til Nord-Dakota. Han
bodde i Bottineau. Det er foretatt skifte etter ham i 1 92 1 .
B 4
Ole, f. 1812 på Storstadvald. Han ble gift i 1845 med Lisbet Nilsdatter Levring,
f. 1822 i Tromsdalen, datter av Nils Haldorsen og Karen Johnsdatter. De ble ryd
ningsfolk på Sagmoen nedre i Inndalsallmenningen (se under denne).
Petter, f. 1 819 på Tromsdalsvald. Han ble gift i Vinne i 1847 med Kjerstine
Olsdatter Karmhus, f. 1 823 på Dalemark. De var husmannsfolk under Stiklestad
øvre og Skrove nedre og hadde fem barn. I 1 860 flyttet hele familien til Sparbu og
bodde på Bjørnhusplass i 1865, og flyttet til Bilstad i 1870. Petter døde i 1901
på Fossan, Sparbu. De hadde ni barn.
B 7
B 8
Johannes, f. 1822 på Skansen, d. der i 1826.
Serianna, f. 1825 på Rotmoen. Hun ble gift i 1849 med Peter Haldorsen Øvre
Faren, f. 1825 på Stuskinsvald. De var husmannsfolk på Stuskinsvald og fikk fem
barn før Peter døde i 1 860, tre dager etter at det yngste barnet døde. I 1 865 var
Serianna tjenestejente i Voien, og døde i Stuskin i 1 869.
Barn:
Cl. Haldor, f. 1850 på Stuskinsvald. Han har fått utflyttingsattest fra Oppem til
Trondenes i i 873. Han var dreng hos handelsmann og gårdbruker Jacob
Andreas Dinessen på Harstadhavn i Trondenes i 1875, og 1900 var han
murer, gift med Antonethe Birgithe Larsen, f. 1 854 i Levanger landsogn (dat
ter av skipper Halvor Larsen), og de hadde da sju sønner. De bodde i Harstad
i 1921.
C 2. Teodorius, f. 1852 på Stuskinsvald, d. 1860.
C 3. Ingeborg, f. 1854 på Stuskinsvald, d. samme år.
iNNDALSGÅRDENE


----
292 H&FIS-A
----
C 4. Guruanna, f. 1 855 på Stuskinsvald. Guruanna var ugift, men hadde to barn
med John Oluf Johannessen Fæbyvaid i 1 880 og 1881, det første var død
født. I 1 900 bodde hun sammen med dattera Serine hos skredder Edin Follo
på Maritvoll lille og halte seg Guruanna Gjermstad. Hun døde i 1948.
Dattera Serine ble gift i 1905 med måler Martin Andreassen Tiller på
Verdalsøra.
C 5. Johannes, f. 1857 på Stuskinsvald. Til Amerika 1884 somj. P. Bjerken, gift
med Maria Johannesdatter, f. 1859 på Inndalsvald (Bergstua), d. 1947 i
Minneapolis. Sønnen Maurice Bjerken var på besøk i Verdal i 1948, se
Verdalingen 23.4.1948.
C 6. Anna, f. 1860 på Stuskinsvald, d. 1860.
John Johnsen (1790-1840) og Siri Olsdatter (1793-1878)
John Johnsen var født i 1790 på Midtholmsvald. Foreldre var husmann John
Rasmussen Midtholmsvald, f. 1751, og Kan Bårdsdatter, f. 1758. Fra han var ti år
gammel tjente han i Midtholmen og Lillevuku. I 1815 ble han gift med tenestejenta
i Lillevuku, Sin Olsdatter, f. 1793 på Nerholmsvald av foreldre, husmann Ole Larsen
og Beret Ulnksdatter. De førte ei omflakkende tilværelse før John ble husmann på
Rotmoen omkring 1826-27.
I juni 1832 skjedde det noe dramatisk på Rotmoen. Sin holdt på med bråtebren
ning på mnjorda, og det utviklet seg til en voldsom skogbrann som varte i nærmere
ei uke før den sloknet av seg seiv på grunn av regnvær. Brannen spredte seg over ei
strekning på bortimot ei mils lengde og 3/8 mil i bredden, noe som skulle tilsi at hele
nordsida av dalen fra Inndalsgårdene og østover til Stormoen sto i brann. I rettspro
tokollen vedr. den påfølgende straffesak 30 er anført at det ikke ble anrettet noen skade
på verken hus eller bruer, unntatt en mindre del av ei kavlebru i ei myr nedenfor
Brennberget. Vaterholmsbrua var lmidlertid sterkt utsatt ei tid.
Folk fra gårdene og plassene omkring kom etter hvert til stede og deltok i forsø
ket på å slokke brannen og med vakthold. De hadde selvsagt lite å stille opp med. I
starten ble det også forsøkt å stanse brannen ved å hente den seks år gamle Andrea
Pedersdatter på Inndal mellem. Andrea var nemlig født med "seiershuve". Seiershuve
er rester av fosterhmnen som i sjeldne tilfeller sitter igjen som ei "huve" på hodet til
barnet ved fødselen. Fra gammel tid av var seiershuva sett på som et tegn på at bar
net var tillagt en eller annen spesiell evne som vanlige mennesker ikke har, og det var
viktig at den ble tatt vare på. Andrea ble båret rundt brannen i håp om at den der
med skulle slokne, men i dette tilfelle var det i hvert fall uten nytte. Arnt Andersen
Ner-Holmen, som også var født med seiershuve, ble også tilkalt og gikk rundt bran
nen i samme hensikt, men uten virkmng.
Både John og Sin ble stilt for retten og tiltalt for utilbørlig og skjødesløst forhold,
men ble frifunnet fordi retten ikke kunne finne noen lovbestemmelse som de kunne
felles etter. De ble lmidlertid pålagt å dekke saksomkostmngene. Om saken er blitt
påanket, eller at de har gjort seg skyldig i annet straffbart forhold er ikke klarlagt,
men i februar 1834 er begge ektefellene innsatt i Trondhjems Tukthus. 31
HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND A

----
293 H&FIS-A
----
Ellers ser vi at John satt i trange kår som så mange andre husmenn på den tida.
Like før jul 1833 har han vært nodt til å be om økonomisk hjelp hos landdrotten, og
i panteboka står følgende:
Undertegnede John Johnsen Rotmoen vedgaaer herved i Mellemregning Heven skyl
dig til Herr Grosserer N. Jenssen Spd 9 - 88s skriver ni Speciedaler otte og otteti
Skillinge, som /eg med dette mit Revers forbinder mig at betale inden Februar
Maaneds UdgangAar 1834. Til Kreditors Sikkerhed for disse Penge pantsætter jeg
herved 1 - een - Koe, 2 -to - Sauer, 1 - ten Geed, 1 - eet - Bagstjern, 1 - een -
Gryde, ogjorøvrigt alt hvad LøsøreJJecter jeg nu eier eller for Fremtiden eiendes wor
dei; indtil at min Kreditor Herr Grosserer N. Jenssen har erholdt sit tilgodehav ende
betalt. Det bekrcejtes ved min Underskrivi i Vidners Overvær
Indalen den 21 Desember 1833. John Johnsen Rotmoen m.p.p. Til Vitterlighed J.
Dahl. Ole Olsen Smed Indahlsvaldet, med paaholden Pen.
Fra Rotmoen flyttet John og Siri sannsynligvis til Moldenget under Molden og losjer
te der, for John er død på Moldenvald i 1840. I 1865 hodde Sin hos sønnen Ole
Johnsen, som da hadde overtatt som husmann på Rotmoen. I 1875 oppføres hun
som tyende i Moldenget, og hun dør som legdslem i Molden i 1878.
John og Sin hadde åtte barn:
Bl . John, f. 1 8 1 6 på Østgrundvald. I 1 865 og 7S er han losjerende hustømmermann
på llevollen i Trondheim, gift med Karen , f. 1 81 8 i Skogn. Fem kjente barn..
82. Ole, f. 1 8 1 8 på Midtholmsvald, d. 1 868 i Skogns sykehus. Han ble gift i 1 846
med Andrea Olsdatter, f. 1 823 i Gren av foreldre Ole Andreassen og kone Marit
Andersdatter. De ble husmannsfolk på Rotmoen i 1 846.
84. Karen, f. 1824 på Levringsvald. I 1865 er hun husmannskone på Fremskogen i
Brønnøy i Nordland, gift med husmann uten jord Johan Hanssen, f. 1826 i
Brønnøy. I 1 875 bor de på Tilrum i Brønnøy, og mannen står oppført som inderst,
garnbinder og huseier. Det der ikke ut til at de hadde barn.
87. Beret Marta, f. 1 828 på Rotmoen. I 1 851 fikk hun dattera Sirianna Olsdatter med
Ole Andersen Skavhaug. Barnet døde i 1 853. I 1 865 var Beret Marta ugift te
nestejente på Garnes. I 1 875 var hun sammen med Anders Olsen Vestgård driver
av gården Søgstad søndre ved Levanger, som Ole Garnes eide, og der bodde
hun både i 1900 og da hun døde i 1914.
88. Mikal, f. 1831 på Rotmoen. Han er meldt flyttet til Trondheim i 185 1, men er inn
flyttet til Overhalla i 1852 som Mikal Johnsen Indal. Ellers ingen opplysningen
John Mathiesen (1781-1838) og Beret Andosdatter (1790-1878)
Som nevnt under Inndal vestre er det fortalt at sersjant John Mathiesen bodde på
Rotmoen da han fraus i hjel på vegen heim fra Lundalen i mars 1838. Og det ser ut
INNDALSGÅRDENE

 

----
294 H&FIS-A
----
som det kan ha vært plass for ham der mellom John Johnsen og Åge Johnsen. Men
vi har ingen kilder på at han var der som husmann, for han benevnes bare som ser
sjant i alle sammenhenger. Og familien bodde på Inndal vestre så seint som ved søn
nen Andreas' konfirmasjon i 1836. Mer om John, Beret og resten av familien finnes
under Inndal vestre.
Åge Johnsen (1807-1886) og Karen Andersdatter (1808-1862)
Åge Johnsen var født i 1807 i Mønnes og var sønn av John Ågesen Mønnes og kone
Eli Torkildsdatter i farens første ekteskap. Han ble gift i 1837 med Karen
Andersdatter Garnes, f. 1808 på Byvald, datter av Anders Svendsen Byvald og kone
Anne Toresdatter. Karen var søster av Kirstma Andersdatter, som var gift med Bardo
Johnsen Garnes, husmannen i Garberg.
Åge og Karen fikk dattera Ane allerede i 1833. Åge er da oppført med bosted
Inndalen og Karen bor på Inndalsvald, uten nærmere presisering. Da de ble gift fire
år semere, var Åge i Østnes og Karen i Garnes, og de var husmannsfolk på Rotmoen
i 1838. Fra Rotmoen flyttet de rundt 1846 til Garlia under Garnes og var hus
mannsfolk der til ca. 1860.
Barn:
Bl . Ane, f. 1 833 på Inndalsvald. Hun ble gift i 1 857 med Johannes Andersen Holmli
(Flyanætta). De bodde i Vangstad fram til først på 1 860-tallet, da de overtok plas
sen Gravdalslia under Åsan østre. I 1 872-73 kom de til Rotmoen som hus
mannsfolk (se nedenfor).
82. Dødfødt barn, f. 1836 på Garnes.
83. Elen, f. 1838 på Rotmoen. Hun ble gift i 1868 med "storsmeden" Olaus A.
Kvernmo. Se under Kvernmoen.
84. John, f. 1 841 på Rotmoen. Hvor det ble av ham, er ikke kjent, men som ungkar
ble han far til:
Cl 0 . Carl Christian Balgård, f. 1 864 i Sul. Mor Sirianna Bardosdatter, datter av
Bardo Johnsen på plassen Garberg. Carl Christian ble gift i 1 889 med Laura
Marie Larsdatter Johnsen, f. 1867 på Skavhaugg nedre. Hun var datter av
lærer Lars Johnsen. De utvandret ti! Minnesota i 1904, og Carl Christian
døde der i 1943.
85. Anne, f. 1844 på Rotmoen. I 1865 var hun i tjeneste hos handelsmann Jakob
Olsen Stamnes på Steinkjer. Hun flyttet til Grong i 1 879 som ugift, men giftet seg
året etter med Einar Johnsen Godejord, f. 1852 i Grong. Hun døde i 1922 og
het da Anne Frengen.
86. Marta, f. 1848 i Garlia. Hun ble gift i 1896 med enkemann Hans Andreas
Johnsen Nestvold, f. 1 847 på Røstad, Levanger. Han var fyrbøter ved dampsaga
på Ørmelen. De hadde ingen fellesbarn, men mannen hadde seks barn fra sitt før-
ste ekteskap med Beret Marta Riksvold.
87. Johannes, f. 1 854 i Garlia. Att. Sverige 1 875. I Sverige vervet han seg først som
dragon, seinere som feltjeger i Jåmtland Fåltjågarregimente. I 1880 bodde han i
Bods|ø, i 1 890 og 1 900 i Lockne, der han hadde et "torp". Som dragon het han
HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND A

----
295 H&FIS-A
----
Sfene, men etter at han ble feltjeger kalte han seg Bystrom, som også ble navnet
til etterkommerne hans. Han giftet sig i 1881 med Anna Katrina Svensdotter, f.
1 857 i Lockne, og de fikk sju barn. Tre av sannene utvandret til! USA, men alle
kom tilbake og døde i Sverige. 32
Fra ca. 1860 var Åge og Karen husmannsfolk i Gravdalslia under Åsan østre i et par
tre år fram til dattera Ane Ågesdatter og svigersonnen Johannes Andersen overtok
denne plassen. Karen døde i Gravdalslia i 1862.
I 1875 var Åge Johnsen inderst på Inndal vestre (Ni'stu), men døde som mderst
på Skavhaugg nedre i 1886.
Ole Johnsen (1818-1868) og Andrea Olsdatter (1823-1911)
Ole Johnsen var født i 1818 i Midtholmen av gifte foreldre John Johnsen og Sigrid
Olsdatter. Faren var husmann på Rotmoen sist på 1820-tallet (se foran). Fra han var
8-9 år gammel var Ole tjener hos Ellev Olsen på Inndal østre fram til han i 1846 ble
gift med Andrea Olsdatter, f. 1823 i Gren av foreldre Ole Andreassen og kone Mant
Andersdatter. Som belønnmg for lang og tro fast tjeneste hos husbonden fikk nok Ole
og Andrea overta som husmannsfolk på Rotmoen etter at Åge Johnsen flyttet til
Garlia, men bygselseddel ble utstedt først i 1860. Det var gårdbrukeren på Inndal
østre, Ellev Olsen, som bygslet bort plassen på følgende vilkår:
feg underskrevne Ellef Olsen Indahl gjør herved vitterligt at have overdraget til Ole
Johnsen Rodmoen og kone til Brug og Benyttelse Rodmopladsen haldet under min til
bygslede Gaard østre Indahl for 1 -eet-Aarjra H. April 1860 til 14. April 1861 og
det paa følgende conditioner:
1. Afbemeldte Plads Rodmoen svarer han mig for bemeldte 1 - eet-Aar 6 Spd 1 0
siger sex Speciedaler og een Ort, som afgjøres ved Arbeide i Aarets Løb nåar for -
langes, mod en Dagløn saavel Sommer som Vinter a 8 s otte Skilling daglig, dog
med den Undtagelse, at Arbeide ved Savning, Tømring og Veiarbeide etc: nyder
han 12 Skilling daglig, ligesom og 12 Shilling pr Mæling Koms Shjænng - Alt paa
Opsidderens Kost. At han levnes Tid til at rygte Pladsen og øvrigt Fornødne kjem
me, er en selvfølge.
Han skal efter Tilsigelse fremmøde til mit Arbeide i rette Tid, og paa samme saa
velsom ved alle Leiligheder forholde sig tro, flittig og ingen Aarsag give til
Forargelse i nogen Maade.
2. Havning i Udmarken for hans egne Kreature tillades ham, dog med Undtagelse of
8 Uger i Sættertiden, ligesaa tåger han Brænde frit i Marken til eget Behov, lige
som og Gjærdesfang - begge Dele of nedfaldne eller fortørret Træer.
3. Af Pladsen maa Hø, Halm samt Gjødsel ikke bortføres.
4. Inderster eller Indlogerende maa ei indtages uden min Tilladelse.
5. Han skal holde Husene paa Pladsen, som hører mig til, istand forsaavidt Tågene
og iøvrigt smaa Reparationer betræffer.
6. Af Gaardens Skov maa han ei hugge nogetsomhelst Slags Træ - stort eller Udet til
Salg.

----
296 H&FIS-A
----
Naar Ole Johnsen og Kone prompte opjylder ovenstaaende Forpligtelser og iøvrigt
holder sig Huusmandsloven etc: ejterrettelig, maa dem som sagt, i nævnte 1 Aar
bruge og benytte den omhandlede Plads Rodmoen som dem bedst veed og kan paa
lovlig Maade.
Gaarden østre Indahl den 14. April 1860.
F Indahl (sign).
Foranstaaende Contract med dens mig paahvilende Forpligtelser har jeg modtaget in
originale og vedtager samme til prompte Opjyldelse og Ejterlevelse.
Datum ut supra.
Ole Johnsen Rodmoen.
mp?.
Til Vitterlighed:
Ole Arntsen Indahl.
Johannes M. Indahlsvaldet.
Kontrakten ble avløst av en ny i 1862:
Jeg underskrevne Fllev Olsen Indahl gjør herved vitterligt at have overdraget til Ole
Johnsen Rodmoen og Kone Andrea Olsdatter til Brug og Benyttelse Rodmopladsen
haldet under min tilby gslede Gaard østre Indahl for 5 -Jern - Aar fra 14de April
1862 til samme Dato 1867 og det paajølgende Vilkaar:
For bemeldte Plads Rodmoen svarer han Opsidderen 8 spd - otte - Speciedaler aar
lig som ajgjøres med Arbeide hvert Aar saaledes at hanfremmøder til Arbeide hver
anden Uge i Aarets Løb, saavel Sommer som Vinter mod en Dagløn a 8 - otte -
Skilling daglig, og at forrette hvilketsomhelst Arbeide ham maatte blive anviist.
Foruden det nævnte Pligtarbeide forbeholder Opsidderen fremfor nogensomhelst
anden at være berettiget til at have Huusmanden i Arbeide mod at betale ham 14 -
fjorten - Skilling daglig.
Han skalfremmøde til Arbeide i rette tid, paa samme, saavelsom ved alle Leiligheder
forholde sig tro, flittig og ingen Aarsag give til Forargelse i nogen Maade.
Havmng i Gaardens Udmarkfor enten 1 - ee.n - Koe og 12 - tolv - Smaafæ eller 2
-to- Kjør og 6- sex - Smaafæ tillades ham, dog med Undtagelse of 8- otte - Uger
i Sætertiden, ligesaa tåger hanfrit Brænde i nævnte Mark til eget Behov - ligesaa
Gjærdesfang - begge Dele af nedfaldne eller aftørret Træer.
AfPladsen maa Hø, Halm samt Gjødsel ikke bortføres.
Inderster eller Indlogerende maa ei indtages uden Opsidderens og Jorddrottens
Tilladelse.
Han skal holde Husene paa Pladsen, som hører mig til istana, forsaavidt Tågene og
andre smaa Reparationer betræffer.
Af Gaardens Skov maa han ei hugge eller lade hugge nogetsomhelst Træ stort eller
Udet til Salg.

----
297 H&FIS-A
----
Huusmanden er forpligtet til paa egen Bekostning at anskaffe og vedligeholde for
svarlige Gjærder om Pladsen, kvilke Gjærder blive Opsidderen tilhørende uden
Godtgjørelse nåar Huusmanden fråflytter Pladsen.
Naar Ole Johnsen og Kone Andrea Olsd. prompte opjylder ovenstaaende
Forpligtelser og iøviigt holder sig Huusmandsloven efterretlig maa dem som sagt i
nævnte 5 -jern - Aar bruge og benytte omhandlede Plads som dem bedst veed og
kan paa lovlig Maade.
Gaarden ostre Indahl 6te Februar 1863.
E. Indahl (sign.).
Nærværende Contract forbinder jeg mig til i alle Dele at opfylde
Dat. ut supra.
Ole Johnsen Rodmo.
m.p.P
Til Vitterlighed:
Jacob Aasen. 33
Kristian A. Alminding m.p.P.
Ole og Andrea hadde fem barn:
81. Johannes, f. 1847 i Inndalen. Han ble gift i 1873 med Ingeborg Anna
Kristiansdatter Holmli, f. 1849 på Holmlivald, d. 1939. De losjerte i Holmli ves
tre i 1 875, og Johannes var snekker. Siden bie han husmann på Skjermengmoen,
og døde der i 1 923.
Barn:
Cl. Karl Olaf, f. 1873 i Holmli, d. 1953. Han ble gift i 1898 med Ragnhild
Olsdatter Ulvild, f. 1878, d. 1960. Gårdbrukere i Aust-Grundan lille.
C 2. Marius, f. 1 877 i Holmli, d. 1 953. Han var smed da han i 1 899 ble gift
gnr. 212, av Verdal kommune i 1918. Marius døde i 1953 og Anna i
1955.
C 3. Iver Anton, f. 1879 i Holmli. Han utvandret ugift ti! Osakis, Minnesota
1904.
C 4. Ingeborg Anna, f. 1883 i Holmli, d. 1956. Hun ble gift i 1913 med
Johannes Olsen Overnesset, f. 1889 i Kolstad, d. 1972.
C 5. Jeremias, f. 1886 på Skjermengmoen. Utvandret til Ransom, Nord-Dakota i
1907.
C 6. Oie, f. 1 888 på Holmlivald. Han ble gift i 191 5 med Karoline Gøransdatter
Bengtson, f. 1893. Ole Holmli dreiv som snekker og var småbruker på
Skjermengmoen fra 1925. Han døde i 1965 og Karoline i 1984.
INNDALSGÅRDENE


----
298 H&FIS-A
----
07. Håkon, f. 1891 på Skjermengmoen. Han ble gift i 1914 med Bergitte
Johannesdatter Kulsli, f. 1 893. Håkon Holmli var handelsmann i Ulvilla. Han
døde i 1931. Kona døde i 1971.
82. Mette, f. 1852 på Rotmoen. Hun var budeie i Vestre Volen i 1875, og ble gift
1882 med Tore Johannessen Holmlivald, f. 1855. De ble seinere leilendinger i
Kluken vestre og tok Kluken som slektsnavn. Tore Kluken døde i 1916 og Mette i
1933. De hadde fem barn.
83. Ole, f. 1857 på Rotmoen. I 1875 losjerte han hos broren Johannes i Holmli ves
tre og arbeidet som snekker. I 1 880 utvandret han til Windom, Minnesota, under
navnet Ole Olsen Holmli.
84. Serianna, f. 1 861 på Steinsvald? Hun var gjeterjente i Aust-Grundan i 1 875, men
hvor det ble av henne siden, er ikke kjent. Kanskje er det henne som i 1900 var
tjener på Leirfall vestre?
85. Karen Anna, f. 1 865 på Rotmoen. Hun var gjeterjente på Skjermengsmoen i 1 875
og budeie på Augla i 1891 (kalte seg da Karen Anna Holmli). I 1900 var hun
budeie i Vest-Grundan, og bodde i Holmen da hun i 1902 fikk sønnen Olaf med
Iver Anton Larsen Åsan (se under Vester-Åsan). I 1909 ble hun gift med enkemann
og landarbeider Olaus Haldorsen Innhaug, f. 1 849 på Hallemsvald. Karen Anna
Innhaug døde som enke i 1941, etter at mannen var død i Burstua i Ulvilla i
1920.
Ole var fortsatt husmann på Rotmoen da han døde på Skogns sykehus i 1868, femti
år gammel. Etter at Andrea var blitt enke, var hun budeie på Stor-Langdalen, og i
1875 hadde hun to sauer som sine eiendeler. I 1891 og 1900 bodde hun hos datte
ra Mette på h.h.v Holmli vestre og Kluken vestre, og hun døde som fattiglem hos
sønnen Johannes på Skjermengmoen i 1911.
En Peter Johannessen har vært husmann på Inndalsvald i 1871, og vi har ikke fun
net plass til ham noe annet sted enn på Rotmoen og går derfor ut fra at det var han
som etterfulgte Ole Johnsen.
Peter Johannessen (1837-19??) og Elsebe Eliasdatter (1844-18??)
Peter Johannessen var født på Sundbyvald i 1837 av ugifte foreldre. Faren var
Johannes Ellingsen, f. 1817 på Stuskmsvald, og mora var Maren Pedersdatter
Sundbyvald. Mora ble for øvng gift i 1845 med Mikkel Sørensen i Øster-Åsan.
Peter ble gift i 1865 med Elsebe Eliasdatter Landfallvald, f. 1844. Foreldra hennes
var Elias Johannessen og Lisa Olsdatter Landfallvald, seinere Sundbyvald.
Peter og Elsebe var inderster på Sundbyvald (Revhaugen) før vi som nevnt antar
at de rundt 1870 ble husmannsfolk på Rotmoen. Men de har ikke blitt der så lenge,
for allerede i 1873 er Peter blitt husmann og fergemann på fergestedet under Mellom-
Ness. De fikk seks døtre og en dødfødt sønn. I 1882 reiste Peter til Amerika, og
Elsebe og døtrene reiste etter i 1883. I Amerika fikk de to døtre til, Olma i 1884 og
Inga i 1886. Elsebe er død før 1895, da bor Peter som enkemann Peter Ness sammen
med fire av døtrene i Battle Lake Village, Otter Tail, Minnesota. Han bor på samme
plass både i 1900 og 1910.
HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND A

----
299 H&FIS-A
----
Johannes Andersen (1824-1885) og Ane Ågesdatter (1833-1919). 34
Johannes Andersen var født i 1824 på Holmli vestre og var sonn av gardmann Anders
Johnsen Holmli og kone Mali Johnsdatter. I 1857 ble han gift med Ane Ågesdatter, f.
1833 på Rotmoen, datter av førnevnte husmann Åge Johnsen. De bodde i Vangstad
fram til ca. 1863/64, da de overtok plassen Gravdalslia under Åsan ostre. I 1872/73
kom de til Rotmoen.
Johannes og Ane fikk ni barn:
Bl
Mette, f. 1 857 i Vangstad. Hun flyttet til Sverige i 1 884 og ble gift i Offerdal i
juni 1890 med Kristian Johnsen Reppe (Voll), f. 1851, sønn av John Iversen og
Marta Johnsdatter på Lundskinvollan (se Vester-lnndalsætta). Han kjøpte Steinslia i
1 875, men fikk ikke konsesjon og solgte igjen i 1 879. Han tok arbeid på
Meråkerbanen, men flyttet til Sverige i 188 1 (attest 6.2.1 884). Mette hadde vært
kokke på det samme jernbaneanlegget som Kristian hadde arbeidet på.
I 1 890 var Mette og Kristian torparfolk på Kaxås i Offerdal i Jåmtland med nyfødt
sønn, Jonas. Der bodde de også i 1900 og hadde fått tre døtre i tillegg. Siden
kjøpte Kristian gården Offlo i Offerdal - en gard på 10.000 mål. De har ei stor
etterslekt i Sverige som fortsott bruker navnet Reppe.
B 2
B 3
Anders, f. 1 859 i Vangstad, d. 1 . juledag s. å., fem dager gammel.
Karen Anna, f. 1 860 i Vangstad. Hun ble gift i 1 888 med Lasse Olaussen Solvold
på Verdalsøra. Han var født i 1 859 på Inndalsvald, sønn av Olaus Larsen på
Stornesset, og døde i 1940. Karen Anna døde i 1942. De hadde sju barn, se
mer om dem under Stornesset.
B 4
Maren Anna, f. 1863 i Vangstad. Hun ble gift i 1886 med Johannes Mikalsen
Bergstuen i hans første ekteskap. D. 1 887 på Rotmoen.
B 5
Marta, f. 1865 i Gravdalslia. Hun ble gift i 1885 med John Johansen Vestgård,
f. 1861 i Vestgarden. John Johansen ble husmann på Rotmoen og seinere gård
brukei på Stormoen. Se mer om familien nedenfor.
Anneus, f. 1 867 i Gravdalslia. Flyttet til Sverige i 1 888, og i 1 890 var han dreng
hos hemmansågare Erik Ersson på Simabacken i Rødøn, og bodde på samme
plass i 1900 som ugift arbeider. Han ble gift i 1902 med Marta Mortensdatter,
f. 1881 i Åflo, Offerdal, d. 192 1 . Han ble bonde på Simabacken til 1 932. De
fikk ni barn. Det føreligger opplysninger om at Anneus døde i Backen, Rødøn, i
1937.
B 6
Johan, født 1869 i Gravdalslia. Han ble gift i 1903 med Lovise Pedersdatter
Balgård. Gårdbruker i Sør-Steine fra 1 901 . D. 1 939.
B 7
B 3
Julianna, f. 1 871 i Gravdalslia, d. 1 966. Hun var tjener i Sulstua da hun ble gift
i 1891 med John Pedersen Lillemo, f. 1870 på Sandnesset i Sul, sønn av bruks
holder Peder Johnsen, Skalstugan og Karen Nilsdatter Sandnesset. De bodde på
Ramstad, frådelt part av Reitan i Sjøbygda, og tok Ramstad som slektsnavn. De
hadde seks barn. Mannen døde i 1952.
John, f. 1 874 på Rotmoen, d. 1960. G. 1 898 med Maria Olausdatter Karlgård,
f. 1875, d. 1915. Gårdbruker i Karlgarden (Asen) i Sul fra 1903, sjøleier fra
1919. Sju barn.
B 9
INNDALSGÅRDENE

----
300 H&FIS-A
----
Johannes døde i 1885, og Ane overlot plassen til dattera Marta og tok seg arbeid på
gårdene omkring i bygda, blant annet i Sulstua. I 1890 ble hun gift med Oluf Olsen
Høylo, f. 1865 på Høylovald. Det ble et "livat" bryllup iflg. Jon Suul. 35
Oluf og Ane var husmannsfolk på Nessmoen under Ness østre i 1891. I 1900 er
de registrert fast bosatt på Hammernes under Mantvoll på Verdalsøra, men begge er
midlertidig bosatt på andre steder - Oluf losjerer som jernbanearbeider i Kirkegata
57 på Levanger, mens Ane er i dag- og husarbeid hos gårdbruker Åge Larsen Holmen
på Holmen gard i Frol. Både Åge Holmen (Lyngsholmen) og kona Guruanna var fra
Verdal. 1 1902 kjøpte Oluf småbruket Østerås i Borgsåsen i Frol, og de bodde der da
Oluf døde av tuberkulose i juni 1906.
De siste åra av sitt liv bodde Ane hos dattera Karen Anna Solvold på Verdalsøra,
og døde der i 1919.
John Johansen (1861-1933) og Marta Johannesdatter (1865-1945)
John Johansen var født i 1861 i Vestgarden i Sul, foreldre Johan Svendsen og Senanna
Larsdatter. 1 1885 ble han gift med Marta Johannesdatter, f. 1865 i Gravdalslia, dat
ter av de forrige husmannsfolka på Rotmoen, Johannes Andersen og Ane Ågesdatter.
De overtok på Rotmoen etter at Martas far døde i 1885, og var der til John ble lei
lending på Stormoen først på 1890-tallet. De hadde 12 barn, hvorav to ble født mens
de bodde på Rotmoen. Marta døde som enke i 1945, etter at John var død i 1933.
Se mer om familien under Stormoen.
Ved folketellinga i 1891 bodde det ingen på Rotmoen, men Lomts Mikalsen flyttet
dit seinere samme året og ble den neste - og siste - husmannen der.
Lornts Mikalsen (1864-1958) og Anna Kristine Olsdatter (1865-1936).
Lornts Mikalsen var født i 1864 på Kvernmoen og var sønn av ugifte foreldre Mikal
Johnsen Kvernmovald (Bjørsmoen), f. 1842 på Årstadvald, og Marta Olsdatter
Kvernmo, f. 1841 på Årstadvald
Faren til Lornts, Mikal Johnsen, var sønn av husmann John Mikkelsen på
Bjørsmoen. Mikal reiste til Vardø i 1872, og ble gift der i 1873 med ei finsk kvinne,
Maim Mathilde Kilimemi. Han omkom på havet der nord ved at en brottsjø slo ham
over bord fra en håkjernngbåt. Det skjedde mens han var i ferd med å trekke Ime.
Ulykka inntraff for øvng samme dag som sønnen Mikal Jeremias ble født. Sønnen
døde da han var ca. to måneder gammel, og det finnes ingen etterkommere etter
Mikal i Nord-Norge.
Mora til Lornts, Marta Olsdatter, var datter av ugifte foreldre Ole Pedersen
Kvernmo (1810-1884) og Lisbet Olsdatter Årstadvald (1816-). Ole Pedersen ble
siden gift med Beret Marta Mikkelsdatter Skavhaug og var bruker på Kvernmoen fra
1848 til 1872. Lisbet Olsdatter reiste i 1854 som ugift til Fosnes i Namdalen. Hun
ble gift i 1856 med husmann under Smørdalen i Flatanger, enkemann Ole Olsen
Hattestad, født ca. 1819 i Fåberg (se mer under Kvernmoen).
Marta Olsdatter hadde også ei datter, Pauline Olsdatter, f. 1874 på Årstadvald, far
Ole Hansen Midtholmen, f. 1856 i Storstad (utvandret i 1878). Pauline ble gift i 1897
med Anneus Edvardsen Kvello.
HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND A

----
301 H&FIS-A
----
Marta bodde på Dillvald (Sagen) i 1875 og døde som ugift der i 1887.
Lornts vaks opp hos bestefaren på Kvernmoen, men kom i ung alder til Storvuku
som tjener. Her fikk han anledning til å være med i skysstrafikken Levanger - Melen
og Levanger - Skalstugan. Han har fortalt at han mange ganger traska den gamle
skyssleia og overnatta på fjellstua i Nybygget. Ofte var trafikken så stor at det var van
skelig med husrom til alle skyssbøndene.
I 1884 ble Lornts gift med Anna Kristine Olsdatter Storvuku, f. 1865 på
Storvukuvald (Støbsveet). Hun var datter av ugifte foreldre Ole Salomonsen Rosvoll
og Anne Andreasdatter Storvukuvald.
Lornts og Anna var inderster i Storvuku og i Sagen under Dillan før de kom til
Rotmoen i 1891 og tok Rotmo som slektsnavn.
Først i 1903 fikk Lornts bygselkontrakt på plassen av Værdalsbruket:
Husmandscontract.
Brugen og benyttelsen af pladsen Rotmoen under den Værdalsgodset tilliggende
Gaard Inndal østre gaards nr 224 brugs nr 1 af skyld 12,03 mark i Værdalens
Præstegjæld overdrages herved paa omstaaende Betingelser for Brugen og
Benyttelsen af Godsets Gaarde og Pladse til Lorentz Mikalsen Rotmoen som har at
erlægge Ajgijt ejter Vilkaarenes Punkt I med kr 32,00 - to og tredve kr. Contracten
gjælderjor saa lang tid som Vilkaarene opjyldes.
Det bemærkes derhos: at jorpagtningen gjælder pladsen i dens nuv ærende omfang,
men at der vil være adgang til at få tillagt det østre Indal tilliggende jordstykke vest
for pladsen mellem veien og elven mod et tillæg afkr 2,00 -to kr- pr mål, idet dette
jordstykke dog først kan fåes efter et års varsel.
Værdalsbruget eier skoglod i kusene, som Lorentz Mikalsen forresten maa kjøbe af
de nuværende eiere.
Værdalen, den 25de April 1903.
for Aktieselskabet Værdalsbruget.
J. Getz (sign.).
Denne Contract, som er udfærdiget i 2 Exemplarer, ligesom ogsaa de i samme
omhandlede, omstaaende Betingelser, vedtager jeg i alle Dele.
Dato som ovenfor.
Lornts M Rodmo (sign.).
Til Vitterlighed:
0. Grande (sign.).
Bra 14de April 1905 utvides pladsen med ovennævnte "Inndal østre" tilliggende jord
stykke circa 85 ar stort, hvorfor afgiftenfor 1905forhøies til kr. 48,00 -otte ogførti
kr.
Garnæs den 28de April 1905.
INNDALSGÅRDENE

----
302 H&FIS-A
----
Lornts måtte arbeide mye utenfor heimen for
å skaffe utkomme til livsopphold, de første åra
mest med gards- og skogsarbeid. Da arbeidet
med å bygge festmngsanleggene i Sogna tok tii,
var han med på dette, og han arbeidet også i ski
ferbruddet i Spjeldberget fram til 1925. Og han
dreiv i skogen til han hadde fylt sytti.
Under anleggsarbeidet i festningen i Sogna
bodde det anleggsarbeidere på Rotmoen i noen
år. De hadde både kost og losji, og det var Anna
som måtte sørge for å skaffe maten til karene.
I 1923 kjøpte Lornts plassen av Verdal kom
mune for 800 kroner og ble sjøleier. I salget fulg
te med ca 40 mål skog. Samtidig bygde han nye
hus på den tomta de har stått siden.
I "de harde tredveåra" maktet heller ikke
Lornts, som så mange andre låntakere, å svare
Lorents Mikalsen Rotmo.
for gjeldsforpliktelsene til banken, og i 1931 ble heimen solgt på tvangsauksjon
Heldigvis var det sønnen Ingolf som bød og fikk tilslaget for 2870 kroner, auksjons
skjøte tinglyst 15.1.1932.
Tømmerkjøring ved Rotmoen co. 1915. Personene på bildet er f. v. Grete Skavhaug (Heiden), Anna Rotmo, Lornts
Rotmo, Leander Henriksson, Henrik Hemmingsson, Andreas Hybertsen, Hybert Andersson og Ola Hybertsen. De
to unge karene foran er sannsynligvis Ingolf og Per Rotmo.

 

----
303 H&FIS-A
----
Både Lornts og Anna var religiøst anlagt og ble som voksne opptatt i baptistme
nigheten i Verdal.
Anna dode i 1936, 71 år gammel, mens Lornts var hele 94 år ved sin dod i 1958.
De siste to leveåra bodde han på Verdal aldersheim. 36
81. Ole Marius, f. 1 884 i Stor-Vuku. Han bie gift i 1 907 med Inga Emilie Ellingsdatter
Lindset, f. 1 890 på Fossnesset. Inga døde i 191 8 etter at hun hadde født deres
sjette barn. Ole ble så gift på nytt i 1923, med Signe Otelie Sefaniasdatter
Marken, f. 1 899, d. 1974. De fikk tre sønner. Ole var småbruker på Lilleenget i
Vuku. Han døde i 1932.
82. Maren Anna, f. 1887 på Kvernmoen, d. 1977. Hun ble gift i 1916 med enke
mann, vegvokter Karl Iver Olsen Flyum, f. 1 870. De bodde i Vaterholmen og sei
nere på Elverum i Vuku og fikk seks barn (se under Vaterholmen). Før giftermålet
hadde også Maren Anna sønnen:
Cl v Fridtjof Fredriksen Hansen, f. 1908 på Rotmoen. Faren var Fredrik Hansen,
Levanger. Fridtjof ble adoptert 24.4.1930 av sin far, som var tolloppsyns
mann i Levanger og gift med Karoline, f. Ertsås. Som sersjant ble Fridtjof
Hansen gift i Levanger i 1934 med Aslaug Auran, f. 1912 i Frosta. Seinere
skilt og samboer Thea Kulsli Dillan.
Tre generasjoner på Rotmoen i 1934. F. v. Åsta, far Ingolf, besteforeldre Anna Kristine og Lornts med sønnesønn
Lars.
NNDALSGÅRDENE

 

----
304 H&FIS-A
----
83. Oliva, f. 1889 på Dillanvald (Sagen). Hun ble gift i 1909 med bygningssnekker
Johan Konrad Eliseussen Sørhaug, f. 1885, d. 1969. De bodde i "Eilertstua"
under Sem i Bjørga. Oliva døde av tuberkulose i 1915. De hadde fem barn.
Johan Sørhaug ble gift på nytt i 1919 med Ida Antonie Martinsdatter Høknes, f.
1888, d. 1963, og de fikk seks barn. De hadde heimen Minde på Øra (ved
siden av tannlege Sørhuus-gården).
84. Olga Oline, f. 1 892 på Rotmoen. Hun ble gift i 1 926 med Harald Olsen Svartås,
f. 1 899 på Bjørsmoen. Harald Svartås var vegvokter. De bodde først på Rotmoen,
så på Garnes øvre, før Harald kjøpte Sandvoll under Molden og bygde hus der.
De solgte Sandvoll til Arnold Skavhaug og flyttet til Innsmoen. Deretter bodde de
på Lundemo i Inndalen. Som pensjonister flyttet de til dattera Henny, som bodde
først i Hommelvik og seinere på Hundhammeren i Malvik, og begge døde hos
henne, Olga i 1978 og Harald i 1982. Begge er gravlagt i Vuku. Se mer om
dem på Sandvoll under Molden.
85. Mikal, f. 1 894 på Rotmoen, d. 1 920 av tæring.
86. Amanda Lovise, f. 1896 på Rotmoen, d. 1915 på pleiehjemmet av tæring. Hun
hadde en sønn - Svein, f. og d. 1 91 3 på Rotmoen. Faren het Jensen ti! etternavn,
ellers ingen opplysninger.
87. Pauline, f. 1 898? Død to år gammel.
88. Gutt, f. 1900. Død like etter fødselen.
89. Peder (Per) Aksel, f. 1901 på Rotmoen, d. 1979. Han ble gift i 1928 med
Hjørdis Jonasdatter Aasander, f. 1905 i Lanke, d. 1978, datter av handelsmann
Jonas Aasander. P. A. Rotmo dreiv landhandel i Vollen og var samtidig poståpner.
De hadde tre barn. Hans Rotmo, skaperen av Vømmølbegrepet, er sønnen deres.
810. Ingolf Konrad, f. 1904 på Rotmoen, d. 1976. Han bie gift i 1929 med Signe
Edvardsdatter Bjørsmo, f. 1 905 på Bjørsmoen, datter av Edvard Olsen Bjørsmo
og Anna Cecilie Andersdatter. De overtok som småbrukere på Rotmoen etter Lornts
og Anna i 1 932.
Ingolf Konrad Rotmo (1904-1976) og Signe Edvardsdatter (1905-2000)
Da Ingolf og Signe overtok heimen, var det ca. 23 da. dyrkajord på Rotmoen. I 1940
fikk han kjøpt et areal på ca. 20 dekar øst for Rotmoen (Rotmoen østre, bnr. 8) av
Værdalsbrnket, som han dyrket opp, og han restaurerte stuelåna.
På 1950-tallet dreiv de kafé på Rotmoen i åtte år, og Signe stod seiv for baking av
"kaffebrødet" som ble servert. Signe var ei meget strevsom, sterk og arbeidsglad hus
mor, som ved siden av stell i hus og fjøs også fikk tid til både spinning, veving, strik
king og hekling. Ingolf ble med åra mer eller mindre helselaus og arbeidsufør, og mer
arbeid falt dermed på henne. Men hun beholdt både arbeidskraft og sitt gode humør
opp til høy alder.
Ingolf døde i 1976, 72 år gammel, mens Signe levde til hun var 95. De siste åra
bodde hun i omsorgsbolig ved Vuku eldresenter.
Barn:
HEIMER OG FOLK - fNNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND A

----
305 H&FIS-A
----
Signe og Ingolf Rotmo. Foto fra 1966
81. Åsta, f. 1929 på Rotmoen. G. 1957 med Odvar Fikse, f. 1926, d. 1996.
Gårdbrukere på Heggjanes i Vuku. De overtok også Rotmoen og dreiv jorda der,
mens husa ble leid ut. Tre barn.
82. Lars, f. 1931 på Rotmoen, d. 1999. Tolltjenestemann. Gift med Karin Walinder,
f. 1918 i Sverige. Skilt. En sønn.
83. Edvard, f. 1932 på Rotmoen. Gift 1956 med Målfrid Guldteig, f. 1935,
Ørlandet. Skilt. Tre sanner. Bosatt i Trondheim. Bilmekaniker.
84. Anna, f. 1934 på Rotmoen, d. 2000. Gift 1954 med Egil Arvid Skjerve,
Levanger, f. 1933, d. 1993. Fire barn.
85. Pauline, f. 1936 på Rotmoen, d. 2003. Gift 1955 med John Garli, f. 1927, d.
2003. Fire sanner.
86. Aslaug, f. 1938 på Rotmoen, d. 2004. G. 1957 med reingjeter Nils Nilsson,
født i Offerdal. Skilt og gift i 1962 med Håkon Asbjørn Pettersen, f. 1938 i
Narvik. Skilt. Ett barn i første ekteskap og tre i det andre.
87. Svem Ingolf, f. 1941 på Rotmoen, d. 2008 i Oslo. G. 1958 med Gerd Olsen,
f. 1944 i Oslo. To sønner. Svein var gartner og sosialarbeider.
88. Ottar Magnus, f. 1947 på Rotmoen. G. 1970 med Kari Johanne Jakobsen, f.
Uthuset på Rotmoen er revet. Stua med et kringliggende tomteareal er utskilt og eies
av Ottar Magnus Rotmo, mens resten av bruket eies av Stein Ivar Fikse, sønn av Åsta
Rotmo og Odvar Fikse.
INNDALSGÅRDENE

 

----
306 H&FIS-A
----
BERGSTUA
GNR. 224, BNR. 5
Et "klassisk" gammelt postkort fra Inndalen. Bergstua i forgrunnen og Krika på andre siden av elva. I bakgrunnen
ser vi de tre Inndalsgårdene. Foiograf o. Snekkermo.
Bergstua, eller "Bergstuggu" som plassen blir kalt i dagligtale, har vært husmanns
plass fra langt tilbake. Stedet har også sin egen plass i Norgeshistona, da det var ved
Bergstua at major Eilerik Visborg nedkjempet styrken til den svenske oberst
Drakenberg i 1658 og dermed bidro til at Trøndelag ble vunnet tilbake til Norge.
Major Visborg har for øvng fått sin egen bauta ved Steine, reist av Indal Ungdomslag
i 1908.
Bergstua ble sjøleierbruk da den ble utskilt og solgt til husmannen Johannes
Bergstuen i 1918. Arealet var ca. 20 da. dyrket mark og ca. 40 da. skog.
Fra 1800 mener vi at følgende har vært husmenn i Bergstua:
Efast Olsen (1776-1858) og Karen Johnsdatter (1770-1833)
Efast Olsen var født i 1776 i Oviken i Jåmtland og var sønn av husmann Ole (Olof)
Efastsen (Edfastsson) Årstadvald og Beret (Brita) Johansdatter. Familien kom flyt
tende fra Side i Oviken til Årstadvald (Efastplassen) mellom 1776 og 1801. Vi finner


----
307 H&FIS-A
----
Efast som dragon og skomaker på Inndal ostre i 1801, og i 1802 blir han gift med Kari
(Karen) Johnsdatter Overmoen, f. 1770, som da var tjenestejente på Inndal ostre. De
bodde på Midtholmsvald et par år før de kom til Bergstua, men hadde flyttet til
Kulstadvald i 1810. Seinere ble de husmannsfolk på Efastplassen under Arstad, der
Karen døde i 1833. Efast døde som kårmann på Sende i 1858.
Efast og Karen fikk tre barn sammen, og i tillegg hadde Karen en sonn for de ble
gift:
John Eriksen, f. 1796, Karens sønn med skiiøper Erik Taraldsen Overholmen
(Brenna) (1764-1844). John ble gift fra Sulstua i 1823 med Anne Larsdatter, f.
1798, datter av Lars Jeremiassen Ulvild og Magnhild Nilsdatter «velstad. De fikk
fem døtre, men de tre første døde som små. I 1845 flyttet de til Løddingsplass i
Overhalla sammen med de to yngste døtrene, Karen og Magnhild, men i 1 865 er
de føderådsfolk på Røbergvikbakken i Vemundvik. Begge døtrene ble gift;
Magnhild i Overhalla i 1 863 med enkemann Hans Iversen (Foss?), født i Leksvik. I
1 865 forpaktet de gården Lervigen i Vemundvik, som var eid av Ole Olsen fra
Verdal. Karen ble gift i 1864 med tømmermann (og enkemann?) Christian
Christensen, f. 1 824 i Fåberg. I 1 865 bodde de i Namsos by sammen med man
nens to sønner på seks og to år.
Bl
B 2
Beret, f. 1 803 på Midtholmsvald. Hun ble gift i 1 830 med Arnt Pedersen, f. 1 800
på Hallan nordre. De var husmannsfolk på Moan under Sende fra 1830 til ca.
1865 og siden føderådsfolk samme sted. Beret døde i 1888 og Arnt i 1889.
Familien er omtalt under Sendesmoan ("Heimer og folk i Leksdalen").
Ole, f. 1 806 i Bergstua. Ole Efastsen ble omgangsskolelærer da han var atten år
gammel og dreiv som sådan fra 1 824 til 1 861 . I 1 827 ble han gift med Marta
Bårdsdatter Karlgård, f. 1 802 i Molden, hun var datter av sersjant Bård Olsen
Molden. De bodde på forskjellige plasser før Ole forpaktet Holmli mellom i 1 847.
Marta døde der i 1 854, og Ole giftet seg året etter med Martas søster, Beret
Bårdsdatter, f. 1 797. Beret var blitt enke i 1 854 etter Ole Olsen Brenden, som hun
ble gift med i 1 821, og som forpaktet både Åsen og Karlgarden i Sul. Ole Efastsen
døde som kårmann i Holmlia i 1881. Han var da blitt enkemann på nytt, da Beret
døde i 1 879. Ole Efastsen hadde sju barn i sitt første ekteskap og har ei stor etter
slekt i Verdal. Her kan nevnes at lærer Mikal Kluken var barnebarn av ham. Se mer
om etterkommerne under Molden.
B 3
B 4
Guru, f. 1810 på Kulstadvaid. Hun ble gift i 1837 med Arnt Olsen Levring, f.
1 806 av foreldre Ole Eriksen Holmli og kone Ragnhild Andersdatter. Arnt Oisen var
forpakter i Vester-Levringan fra 1 836 til 1 890 og døde som kårmann der i 1 891 .
Guru døde i 1 889. De hadde fire barn - se mer om dem under Levring.
Lars (Lass) Nilsen (1765-1838) og Catharina Eriksdatter (1757-1843)
Lars Nilsen var født i 1765 på Indal av foreldre Nils Knutsen og Magdalena Larsdatter.
I 1790 ble han gift med Catharina Eriksdatter Granberg, f. 1757 på Skutan i Kall av
foreldre Enk Jonsson Granberg og kone Kann Larsdotter, som kom fra Kall til Verdal
først på 1760-tallet og var husmannsfolk på Bjørsmoen fram til 1785. 3T
INNDALSGÅRDENE

----
308 H&FIS-A
----
I 1783, mens hun bodde på Bjørganvald, fikk Catharina sønnen Tomas med ung
kar Lars Hansen Krag. Barnet døde i januar 1784. Både Catharina og barnefaren ble
idømt leiermålsbøter.
Det neste vi veit om Catharina som ugift, er at hun i 1784 er vitne i en rettssak
mot ei tenestejente på Inndal vestre, Magnhild Johnsdatter, som ble dømt til hals
hogging for å ha født et barn i dølgsmål. Catharina var i tjeneste hos Nils Indalen på
Inndal vestre på denne tida, og hun fant fosteret i ei kleskiste på loftet.
Ved skiftet etter faren i 1785 er Catharina i tjeneste hos lensmann Ole Sevaldsen
på Leirfall.
Lars og Catharina bodde på Gjermstadvald i mange år før de kom til Bergstua som
husmannsfolk en gang mellom 1801 og 1813. De flyttet en god del opp gjennom åra.
Ved folketellmga i 1801 er de husmannsfolk under Øver-Gjermstad. Ifølge skattelis
tene for 1820 og 1825 var de husmannsfolk i Bergstua i disse åra, men er trolig kom
met dit mange år tidligere, for dattera Malena får barn på Inndalsvald allerede i 1813,
se nedenfor. Trolig bodde de i Bergstua også i 1828, men Lars var inderst i Melby da
han døde i 1838, og Catharina var fattiglem på Østgårdsvald da hun døde i 1843.
Etterkommere:
Bl . Malena, f. 1790 på Øvre Gjermstadvald. Hun hadde barn med to andre menn
før hun ble gift i 1817 med Arnt Johnsen Lindset, f. 1793 i Midtholmen. Arnt
Johnsen var forpakter på Inndal mellem ("Oppstu") fra 1836, og familien og er
utførlig omtalt der. De etterlater seg ei stor slekt.
82. Nils, f. 1792 på Øvre Gjermstadvald. Han ble gift i 1818 med Maren
Pedersdatter Melby, f. 1789. De var inderster og seinere husmannsfolk på
Melbyvald og fikk tre barn. Nils døde på Østgårdsvald i 1 862.
Cl. Lars, f. 1819 på Melbyvald. I 1845 flyttet han til Nesna i Nordland sam
men med søstra Marta, men kom tilbake og ble gift i 1 85 1 med Beret Marta
Andreasdatter Østgård, f. 1 823 på Lyngåsvald, foreldre husmann Andreas
Andersen og Eli Larsdatter. De var husmannsfolk på Østgårdsvald og fikk seks
barn. Lars døde i 1912.
C 2. Marta, f. 1 827 på Melbyvald. I 1 845 flyttet hun til Nesna i Nordland sam
men med broren Lars. Der ble hun først (i 1 855) gift med gårdbruker Ole
Eriksen Saura på Ørnesset. Han døde i september 1 857 etter å ha vært spe
dalsk i ti år. Marta ble gift på nytt i 1 858 med Elias Andreas Pedersen Lund,
f. 1 827 i Dønnes, Nesna. I 1 865 og 1 875 og 1 900 var de gårdbrukere
på Ørnesset i Nesna. Marta hadde en sønn i første ekteskap og to i sitt
andre.
C 3. Kristiane, f. 1832 på Melbyvald. Hun er registrert flyttet til Alstahaug i
Nordland i 1 850. I 1 865 bor hun på Melbostranden i Hadsel kommune i
Nordland, gift med styrmann Hans Hansen, f. 1 827 i Alstahaug, og de har
tre barn, alle født i Nesna. I 1 875 bor de på Stø i Øksnes kommune, og
mannen er strandsitter og dampskipslos. I 1 900 er bostedet Lillevig i Øksnes.
Mannen driver fortsott i losyrket.
83. Hans, f. 1795 på Øvre Gjermstadvald, d. samme år.
HEIMER OG FOrK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 BIND A

----
309 H&FIS-A
----
Sigrid, f. 1796 på Øvre Gjermstadvald. Hun ble gift i 1821 med Halvor
B 4
på Lillemoen i Sul. Da Sigrid døde av tæring i 1 837 bodde de på Sendesvald.
Halvor Pedersen ble gift på nytt i 1851, med Marta Olsdatter Nestvoll, f. 1 807.
1865 bodde de på Tvistvollvald, og Halvor var da "snekker uten jord". Han
Cl. Karen, f. 1823 på Melbyvald. Hun ble gift i 1847 med Andreas Johnsen
Inndal vestre, f. 1821, sønn av sersjant John Mathisen og Beret Andosdatter.
De var inderster på Sneppen under Inndal mellem i 1 865 og i 1 875 hus
mannsfolk uten jord på Kvelstadmelen. Andreas døde der i 1890. I 1900
bodde Karen i "Karenstuggu" ved Kvelstad og døde på Kvelstadnesset i
1919. De hadde sju barn, disse er omtalt under Inndal mellem (Sneppen).
C 2. Peder, f. 1 825 på Melbyvald. Attest tii Kolvereid 5.3.1 852. I 1 865 er han
gårdbruker på Røseidet i Leka, gift med Olianna Olsdatter, f. 1819 i
Kolvereid.
C 3. Lars, f. 1 828 på Risanvald. I 1 854 flyttet han til Gimsøy i Lofoten, men var
husmann på Vollan i Vågan kommune i 1 865. Han var da gift med Matea
Matisdatter, f. 1 81 7 i Gimsøy. I 1 875 er han fisker av yrke, og de bor på
Lyngsværstrand i Vågan. I 1896 er det utstedt attest fof ham til Lyngvær i
Lofoten. I 1900 bor han på Steinan i Lyngvær som smed og snekker og er
gift med Anne Wesenlund, f. 1 833 i Valberg i Lofoten. Her i Verdal hadde
Lars ei datter, Oliva, f. 1851 på Lyngsvald. Mora var Beret Olsdatter. Iflg.
Brookings County History (1989) utvandret Oliva til USA i 1866. Oppført
med etternavnet Brunick.
C 5. Nils, f. 1 834 på Lillemoen. Han flyttet fra Levringan til Trondheim for å la seg
verve i 1 856. Men i 1 875 finner vi ham som fisker i Vardø, gift med Elen
Olsdatter, f. 1 832 i Voss, og de har tre barn, derav et tvillingpar, alle født i
Vardø. De bor i Vardø også i 1900, og Nils driver som fisker og snekker.
Erik, f. 1798 på Øvre Gjermstadvald. Han ble gift i 1828 med Beret Marta
Hansdatter Grunden, f. 1 803 i Auskin, datter av skolelærer Hans Efskind og kone
Brynhild Ellevsdatter. De var inderster i Midt-Grundan, Arstad, Vest-Hellan og
B 5
Dillvald før Erik Larsen bygslet Sulstua vestre omkring 1 860. Se mer om familien
der.
Jakob Arntsen (1791-) og Marit Kristensdatter (1789-)
Jakob Arntsen var fodt i 1791 på Tromsdalsvaldet av foreldre Arnt Mortensen og
Ingeborg Jorgensdatter i farens andre ekteskap. Om foreldra har vi funnet: Faren Arnt
Mortensen var fodt i Stuskin i 1727 av foreldre Morten Davidsen og Lisbet Olsdatter.
Morten Davidsen ble for ovng gift tre ganger og var bygselmann i Stuskin og Auskin
ostre. Mora Ingeborg Jorgensdatter var fodt i 1755 i Marken og var datter av Jorgen
Bårdsen Marken og hans andre kone Sølvi Olsdatter (,enke på Skjørholmen).
Foreldra til Jakob ble gift i 1777 og fikk åtte barn, i tillegg hadde faren sju barn
fra sitt forste ekteskap og ett utenfor ekteskap (i 1775 med Beret Olsdatter Krågstuen)
INNDALSGÅRDENE

 


----
310 H&FIS-A
----
mellom sine to giftermål, så vi kan vel si at han var en høyst produktiv mann på det
området. Vi finner ham for øvng i Stuskmsætta 1 Verdalsboka bd. IV
Ifølge kirkeboka var Jakob tvilling, men tvillingbroren Ole døde bare 12 uker
gammel (begge er uteglemt i Stuskmsætta I). Faren døde på Sørstemsvald i 1796.
Mora bodde på Halset i 1801 og døde på Mælen i 1834.
Jakob ble bortsatt til andre allerede før han var tre år gammel, og i 1801 var han
hos sin tante Sin Mortensdatter, bondekone i Slapgarden. I fire år avtjente han mili
tært] eneste i Trondheim, og han ble gift i 1818 med Mant Knstensdatter Indal, f.
1789 på Fossnesset, datter av husmann Kristen Pedersen og kone Olava Lorntsdatter,
som var husmannsfolk i Slapgardsenget. De var mderster og husmannsfolk i Bergstua
i tidsrommet 1819-1826, og bodde siden ei tid i Vester-Åsan (bosatt der i 1828). I
1841 er hele familien meldt utflyttet fra Storstadvald (Bjørnmelen?) til Overhalla for
å feste plassen Sagmoen under Galguften. Mant bor som enke på denne plassen i
1865.
Barn:
81. Serianna, f. 1 81 9 i Bergstua. Konfirmert i Vuku fra Bergstua i 1 834. Gift med Just
Kristoffersen, f. 1 81 3 i Vemundvik. I 1 875 husmannsfolk på Røttesmo i Overhalla.
82. Kristian, f. 1821 i Bergstua. I 1865 og 1875 var han husmann med jord på
Lilleberremoen i Overhalla, gift med Karen Eriksdatter, f. 1816 i Grong. I 1865
hadde de fem barn fra 1 6 og ned til 2 år.
83. Ingeborg, f. 1 823 i Bergstua. Gift i Grong i 1 858 med husmann Peter Mathiasen.
I 1 865 bodde de på Brautan i Grong og hadde fire barn.
84. Arnt, f. 1826 i Bergstua. Han ble gift i Grong i 1855 med Nikoline
Johannesdatter, 39 år, født i Overhalla, i 1865 og 1875 var han husmann på
Lilleberrenæsset i Overhalla. De hadde visstnok ingen barn.
Ole Paulsen (1777-1850) og Magnhild Jakobsdatter (1792-1845)
Ole Paulsen var inderst i Bergstua i 1822 og skattlagt som husmann samme sted i
1825. Han var sønn av Paul Andersen Tømte og kone Gjertrud Olsdatter, som var
brukere i Tømte.
Ole ble gift i 1816 med Magnhild Jakobsdatter, f. 1792 i Molden. Hun var uekte
datter av enke Anne Ellmgsdatter Molden og ungkar Jakob Malmstøper fra Stjørdal.
Mens de bodde i Bergstua, fikk de sønnen:
Bl . Paul, f. 1 822 i Bergstua. Han var fotjeger og bodde på Stormoen da han i 1 849
ble gift med Serianna Johannesdatter, f. 1 824 på Fleskhus. Hun var datter av
Johannes Bårdsen og Elen Jensdatter. Paul og Serianna var husmannsfolk i Bergstua
mellom 1 850 og 1 854, se nedenfor.
Hvor Ole og Magnhild bodde fram gjennom tida, er uvisst. Magnhild døde som
inderst på Skavhaugg nedre i 1845, så det er mulig at de ble mderster eller hus
mannsfolk der etter at de flyttet fra Bergstua rundt 1830. Ole døde i Sul-legdet i
1850.
HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND A

----
311 H&FIS-A
----
Arnt Olsen (1798-1861) og :) Sigrid Olsdatter (1798-), 2) Anne Paulsdatter
(1819-1891).
Arnt Olsen var født i 1798 i Jøsås og var sønn av Ole Halstensen Ulvilden og kone
Ingeborg Johannesdatter. I 1825 ble han gift med Sigrid Olsdatter Stemsvald, f. 1798,
etter at de året før hadde fått et barn i lag. Sigrid var datter av Ole Nilsen og Kerstin
Samuelsdatter, som var husmannsfolk på Reiren under Inndal nedre.
I 1832 var de husmannsfolk i Bergstua. Sigrid må være død før 1843, for da ble
Arnt gift på nytt i 1843 med Anne Paulsdatter Sulstuen, f. 1819 i Skogn. Arnt bodde
da på Østnesvald, men de var inderster på Skavhaugg nedre da de fikk sønnen Ole i
1843, så de må ha flyttet dit dette året.
Arnt Olsen døde på Ådalsvollen i 1861, mens Anne døde hos sønnen Ole i
Nybygget i 1891.
Om etterkommerne, se under Skavhaugg nedre.
Johan Johnsen (1796-1889) og Maria Johansdatter (1808-1856)
Johan Johnsen var født i 1796 på Overmoen og var sønn av husmann John Larsen og
kone Sin Johansdatter. I 1829 ble han gift med Mana Johansdatter Vuku, f. 1808, for
eldre Johan Johansen Slapgård (Fergeberg) og kone Mana Johnsdatter.
De flyttet mye på seg, og hadde bodd på plasser under Storvuku, Hellan og
Breding (Skrampenget), før de kom til Bergstua som husmannsfolk rundt 1848-49.
Men oppholdet der varte heller ikke så lenge. Ailerede i 1853 har de flyttet derfrå og
bor da på plassen Smatta under Vest-Hellan.
Mana døde i 1856 i Ulvilla. I 1865 var Johan inderst i Kirkvuku. I 1875 bodde
han hos sønnen Sefanias på Øra, og døde hos sønnen Laurits i Breding i 1889.
Johan var måler, og flere av sønnene hans ble også malere.
Johan og Maria hadde i alt 11 fellesbarn, og Johan hadde fra før tre barn utenfor
ekteskap.
Bl c . Marta, f. 1820 på Vollenvald, d. 1821. (Mora var Beret Johnsdatter Vollenvald).
B2°.Jonas, f. 1 823 på Maritvollvald (Mora het Malene Johannesdatter Øren, f. 1 802.
Hun ble gift i 1835 med en Johannes Andersen, og familien flyttet til Lurøy i
Nordland). Jonas reiste til Lødingen i Nordland i 1 853 og ble gift der med Pernele
(Peternelle) Mikkelsdatter, f. 1823 i Ankenes i Ofoten. I 1865 og 1875 bodde
de i Lødingen, og Jonas var husmann og fisker på Lasletta.
B 3°. Lars, f. 1 824 i Stor-Langdal (Mora var Randi Larsdatter Leirset. Hun ble gift i 1 837
med enkemann Anders Mortensen i Stor-Langdalen). Lars reiste til Helgeland og
ble gift i Rødøy i 1 853 med Karen Johanna Karlsdatter, f. 1 823. I 1 875 husmann
og møller på Sperstadmoen i Rødøy.
84. John, f. 1829 på Vukuvald, d. 1900 på Verdalsøra. John reiste til Helgeland i
1 854 og ble gift i Rødøy i 1 855 med Marit Olsdatter, f. 1 824 i Snåsa. Familien
kom siden til Verdal og var husmannsfolk under Borgen. John var også måler i lik
het med faren. John døde i 1900 og Marit i 1902. Før John reiste til Helgeland
hadde han en sønn i Inndalen:
INNDALSGÅRDENE

----
312 H&FIS-A
----
Cl 0 . SefaniasJohnsen, f. 1 849 på Inndal vestre. Mora var Ingeborg Pedersdatter
Indal, f. 1828 på Inndal østre. Sefanias ble konfirmert i fra Buranvald i Frol
i 1864 og var tjenestegutt samme sted i 1865. Seinere ble han murer av
yrke, og i 1880 ble han gift med sypike Beret Marta Sefaniasdatter
Kvamsvald, f. 1 860, datter av Sefanias Bårdsen Kvam og kone Marta
Larsdatter. Sefanias og Beret Marta fikk attest til La Crosse, Wisconsin
1 881 . De utvandret sammen med hennes far.
John og Marit hadde ei datter:
C 2. Anne Marta Johansen, f. 1864 i Rødøy. Hun var ugift sydame og hadde
syforretning på Verdalsøra. I 1900 bodde hun på Garpa sammen med
mora. Anne Marta døde i 1923.
85. Johannes, f. 1 832 på Vukuvald, d. 1 832.
86. Johannes, f. 1833 på Vukuvald. Han reiste til Rødøy i Nordland hausten 1854
sammen med broren John. Ellers ingen opplysninger.
87. Olaus, f. 1836 på Hjeldevald. Attest Overhalla 1862..
88. Sefanias, f. 1840 på Bredingsvald. Han reiste til Bossekop i Finnmark, der han i
1872 ble gift med Lovise Eriksdatter, f. 1852. De kom tilbake til Verdal i 1873
og bodde først i Midt-Grundan. Seinere flyttet de på Øra, der Sefanias arbeidet
som måler og fotograf. Han utvandret til Amerika i 1 886, men kom tilbake igjen
før 1 891 . I 1 892 utvandret han på nytt, og kona og to av barna fulgte etter i
1 893 til La Crosse, Wisconsin. De hadde fire barn, men de to yngste døde før
familien utvandret.
89. Mikal, f. 1840 på Bredingsvald. Tvilling med Sefanias. D. 1843.
810. Anne Marta, f. 1843 på Bredingsvald, d. 1843.
Bil. Beret Marie, f. 1 843 på Bredingsvald, tvilling med Anne Marta. Beret Marie ble
gift i 1872 med Olaus Henriksen Henriksstu, f. 1851 Ulvilla, sønn av Henrik
Johnsen og Beret Pedersdatter. De bodde på Lassgjerdet i Ulvilla før de i 1880
flyttet til Frol, og der bosatte de seg på Reinsborg, en plass under Gran. Seinere
(ca. 1885) kom de til Hegleshaugen, der Olaus var møller. Beret Marie døde i
1 889, og Olaus ble gift på nytt i 1 890 med Elen Margrete Johansdatter Trygstad
fra Ytterøy. Olaus døde i 1948 og hans andre kone i 1949. Beret Marie og
Olaus hadde åtte barn i ekteskapet, og i sitt andre ekteskap hadde Olaus fem
barn.
Bl 2. Jokumina, f. 1846 på Storvukuvald, d. 1850 i Bergstua.
Bl 3. Johan Magnus, f. 1 850 i Bergstua. Han var tjener i Midtholmen i 1 865, og flyt
tet til Sverige i 1873, og gift i Østersund i 1875 med Kristina Helgesdatter, f.
1850 i Marby. De bodde i Verdal i 1877-78, men reiste så tilbake til Sverige
og utvandret derfrå til Amerika.
814. Laurits, f. 1853 på Hjeldevald. Han ble gift i 1878 med Anne Maria Johans
datter Breding, f. 1851 i Breding av foreldre Johan Andersen og Gurianna
Larsdatter. Laurits Johansen utvandret til Amerika i 1 880, men kom tilbake og kjøp
te Breding vestre av sin svigermor i 1 884. Etter at kona døde av tæring i februar
1 891, solgte Laurits gården og utvandret i 1 892 på nytt til Amerika sammen med
dottera Marlotte. Før han dro, rakk han å bli far til et pikebarn med Grete

----
313 H&FIS-A
----
Andorsdatter Skavhaug, som var taus hos ham i 1891. Barnet, Ida, ble født i
Midtholmen i 1892 og døde i Storvuku i 1894. I 1912 kom Laurits tilbake til
Norge og overtok Bruenget i Ulvilla. Han døde i 1934.
I ekteskapet med Anne Marie hadde Laurits fire barn.
Paul Olsen (1822-1890) og Sirianna Johannesdatter (1824-1906)
Paul Olsen var fodt i Bergstua i 1822 og var sonn av Ole Paulsen og Magnhild
Jakobsdatter, se foran. Han kaltes fotjeger og bodde på Stormoen da han ble gift i
1849 med Senanna Johannesdatter, f. 1824 på Fleskhus, datter av Johannes Bårdsen
og Elen Jensdatter.
Paul og Senanna var husmannsfolk i Bergstua mellom 1850 og 1854, seinere
inderster på Brennmoen og husmannsfolk på Ådalsvollen, så inderster i Skavhaugg
nedre i 1865, i Pomte i 1871 og på Stormoen i 1875.
Paul Olsen var kjent som en dyktig revejeger, og i Sul gikk han under navnet
"Ræv-Pål".
Paul døde i Kall i 1890, og Senanna døde også i Jåmtland i 1906, så de har trolig
flyttet til noen av barna i Sverige sist på 1870- eller først på 1880-tallet
Barn:
81. Dødfødt barn, f. 1 849 i Molden.
82. Ole, f. 1850 på Stormoen. Han ble gift i 1876 med Kjerstine Johnsdatter
Sandviken, f. 1855 i Kongsstua. Hun var datter av John Bardosen (Jo Inna) og
Maria Eriksdatter på Nord-lnnsvollen. De flyttet til Sverige i 1878, og Ole ble
arrendator (forpakter) på Baksjonåset i Kall. I 1900 hadde de fem barn. I Sverige
kalte han seg Olof Pålsson.
84. Elenjonetta, f. 1855 på Brenna. Hun led av epilepsi, og under et anfall fait hun
i "Suulelven" (Inna) 30. juli 1871 og druknet. Hun bodde da i Sulstua. I fattig
kommisjonens protokoll av 6. juni 1 871 går det fram at hun var bortsatt til forsør
gelse hos Ole Arntsen Indal i forbindelse med at hun gikk for presten.
85. Marta, f. 1858 i Sulstua. Hun flyttet til Sverige 1878 og ble gift i Kall med tor
pare Erik Olsson Berg, f. 1 854. De bodde på Baksjonåset.
86. Martinus, f. 1861 på Ådalsvollen, d. 1862.
87. Martina, f. 1865 på Ådalsvollen. Hun ble konfirmert i Sverige, dåpsattest sendt
dit i 1884, og ble gift med Jonas Andersson, f. 1863 i Kall. De bodde i
Tjernåsen, der mannen var forpakter. I 1900 hadde de fått seks barn.
1 1861 bygslet Ellef Indahl bort Bergstua til sin svoger Johannes Mortensen.
Johannes Mortensen (1820-1908) og Marta Olsdatter (1814-1881)
Johannes Mortensen var født i 1820 i Kulstad og var sonn av Morten Jonassen
Slapgård (Kulstad) og kone Mana Johansdatter (Mana var søster av Johan Johnsen,
som var husmann i Bergstua rundt 1850, se foran).
INNDALSGÅRDENE


----
314 H&FIS-A
----
I 1843 ble Johannes gift med Marta Olsdatter Sulstuen, f. 1814 i Sulstua, datter
av Ole Ellevsen Sulstuen østre og kone Sigrid Nilsdatter (Marta var altså søster av
Ellef Indahl). De var inderster i Kulstad, Hellan og Ulvilla sagsted før de kom til
Bergstua sist på 1850-tallet. Johannes fikk husmannskontrakt for tre år på Bergstua
14. april 1861:
Jeg underskrevne Ellef Olsen Indahl gjør herved vitterligt at have overdraget til
Johannes Mortensen og Kone Martha Olsdatter til Brug og Benyttelse Bergstue
Pladsen haldet under min tilby gslede Gaard østre Indahl for 3 Aar fr a 14de April
1861 til 14de April 1864 og det paafølgende Conditioner:
1) Afbemeldte Plads Bergstuen svarer han migAarlig 6 Spd 1 Ort, som opgjøres ved
Arbeide i Aarets Løb, saaledes 12 Dage i Vaaraanden, 12 Dage imellem
Vaaraanden og Sletaanden, 12 Dage i Slaataanden og 6 Melling Kornskjering, 12
Dage Høstarbeide og 33 Dage Vinter arbeide, alt mot en Dagløn af 8 Skilling
Daglig. Alt paa Opsidderens Kost. Videre skal han arbeide hos mig fremfor til
nogen Anden mot en Dagløn efter Overenskomst.
2) Han skal efter Tilsigelse fremmøde til mit Arbeide i rette Tid og paa samme saa
vel som ved alle Leiligheder, forholde sig tro, flittig og ingen Aarsag give til
Forargelse i nogen Maade.
3) Havning i Udmarkenfor hans egne Kreaturer tillades ham, dog med Undtagelse
af 8 Dage i Sættertiden, ligesaa tåger han Brænde f rit i Marken til eget Behov,
ligesom Gjærdefang, begge Dele af nedfalne eller fortørret Træer.
4) Af Pladsen maa Høe, Halm samt gjødsel ikke bortføres.
5) Inderster eller Indlogerende maa ei indtages uden Landdrotten og min Tilladelse.
6) Han skal holde Huusene paa Pladsen i Stand, forsaavidt Tågene og smaa
Reparationer betræffer
7) Af Gaaardens Skov maa han ikke hugge nogetsomhelst Slags Træ stort eller Udet
til Salg.
Naar Johannes Mortensen og Kone prompte opfylder ovenstaaende Forpligtelser, og
i øvrigt kolder sig Husmandsloven efterretlig, maa dem som sagt, i nævnte 3 Aar,
bruge og benytte den omhandlede Plads Bergstuen, som dem bedst veed og kan paa
lovlig Maade.
Gaarden østre Indahl den 14de April 1861.
E. Indahl.
Til Vitterlighed: Ole Arntsen Indahl. Tass Garnæss.
Foranstaaende Contract med dens mig paahvilende Forpligtelser har jeg modtaget in
originale og vedtager samme til prompte Opfyldelse og Efterlevelse.
Datum in supra.
Johannes M Sen Indalsvald.
Til Vitterlighed: Ole Arntsen Indahl. Tass Garnæss.
HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND A

----
315 H&FIS-A
----
Kontrakten ble nok ikke forlenget, for i 1865 hadde de flyttet til Sulstua ostre, der
Johannes var inderst og dagarbeider. I 1875 var de blitt husmannsfolk i Barlia under
Sundby.
Johannes ble enkemann i 1881 da Marta døde av lungebetennelse, og i 1883
utvandret han til Amerika sammen med dattera Maria. I 1900 og 1905 bodde han
hos sønnen Ole i Red Wing, Minnesota, og seinere i Minneapolis (hos dattera
Maria?), der han døde i 1908.
Johannes og Marta hadde sju barn:
Morten, f. 1844 i Kulstad, d. 1844.
Ole, f. 1 845 i Kulstad. I 1 865 bodde han hos foreldra i Sulstua og arbeidet som
skredder. I 1 867 flyttet han til Finnmark, og var trolig sjømann ei tid. Men han kom
tilbake til Trøndelag, og i 1 871 ble han gift med Louise Jonetta Larsdatter, f. 1 848
i Moksnestrøa, Stjørdal. I 1 875 bodde de på Møllenberg i Trondheim, da var Ole
trompeter og skredder med eget verksted. De utvandret 1881 med fem barn og
bosatte seg i Red Wing, Minnesota. Ole arbeidet også som skredder der borte.
Oie døde i 1925 og Louise i 1936. De hadde i alt ti barn, og i tillegg hadde
Ole ei datter, Nicoline, f. 1 868 i Trondheim.
Martinus, f. 1 848 i Hellan midtre vestre. Han utvandret til Red Wing, Minnesota
i 1873 og ble gift året etter med Pauline Margrete Brenne, f. 1848 Skogn.
Martinus startet som møbelsnekker og -handfer i Amerika. Han døde som enke
mann i Red Wing i 1 935, da Pauline var død i 1 924. De fikk ti barn, hvorav tre
døde som små.
B 3
B 4
Sefanias, f. 1852 i Ulvilla. I 1865 var han gjetergutt hos Mikal Sevaldsen i
Sandvika. Som voksen dreiv han som snekker. I 1880 ble han gift med Karen
Marie Svendsdatter Lyng, f. 1851 på Nessvald, datter av husmann Svend
Matiassen og kone Anne Ellingsdatter, som seinere ble husmannsfolk i Morken
under Hofstad nedre i Leksdalen. Sefanias tok over Barlia etter at faren utvandret
til Amerika. Han og etterslekta tok også Barli som slektsnavn. Både Karen og
Sefanias Barli døde i 1912. De hadde fire barn. Eldste datter, Anna Margrete,
ble gift med Odin Olsen Fæby, og de overtok Barlia etter Sefanias. De hadde søn
nen Sverre Barli, f. 1916, som ble gift med Kjellrun Olsdatter Ness, og de over
tok Barlia i 1939.
Maria, f. 1 859 i Bergstua. Hun utvandret til Amerika sammen med faren i 1 883.
I Amerika ble hun gift med Johannes Petersen Bjerken, f. 1 857 på Stuskinsvald av
foreldre Peter Haldorsen og Serianna Torkildsdatter. Johannes, som var dattersønn
av Torkild Olsen på Rotmoen, utvandret til Red Wing, Minnesota året etter at
Maria dro. De bodde i Minneapolis og fikk seks barn. Maria døde i 1947.
Ragnhild Anna, f. 1 863 i Bergstua, d. samme år.
B 7

 

----
316 H&FIS-A
----
Halvor Olsen (1830-1896) og Anne Ellingsdatter (1832-1906)
Halvor Olsen var født i Hegstadstua på Stiklestad i 1830 av foreldre, husmann Ole
Andersen og Maria Halvorsdatter. 1 1856 ble han gift med Anne Ellingsdatter
Gudding, f. 1832 i Sparbu.
I 1859 var de inderster på Guddmgsvald og i 1865 husmannsfolk i Bergstua. 1
1875 var de blitt husmannsfolk i Småsætran under Garnes, og bodde der til de døde
henholdsvis i 1896 og 1906.
De hadde ei datter:
Bk Marie, f. 1859 på Guddingsvald. Hun ble gift 1882 med Mortinus Paulsen
Inndalsallmenningen, f. 1 845, sønn av rydningsmann Paul Andersen Lillemoen og
kone Serianna Rasmusdotter. De ble neste brukere av Småsætran etter at de hadde
bodd i Garlia i noen år. Marie døde i Småsætran i 1934 og Mortinus samme
sted i 1937.
Mer om familien og etterkommerne er tatt med under Småsætran.
Ole Eriksen (1836-1877) og Elen Rebekka Nilsdatter (1839-1917)
Ole Eriksen var født i 1836 på Efastplassen under Arstad av foreldre Enk Olsen og
Karen Knstensdatter. Han ble gift i 1859 med Elen Rebekka Nilsdatter Sandnesset, f.
1839 på Brenna i Sul. Foreldra hennes var Nils Rasmussen og kone Beret
Samuelsdatter, som var husmannsfolk på Sandnesset under Lillemoen.
Ole og Elen Rebekka var leieboere hos foreldra hennes de første åra etter at de ble
gift. Av folketellmga i 1865 ser vi at Ole hadde hest, og sannsynligvis arbeidet han på
anlegget av Jamtlandsvegen fram til den ble ferdig dette året. Rundt 1868 kom de til
Bergstua etter Halvor Olsen. Seinere flyttet de ned på Øra og bodde på plasser under
Borgen, Mikvoll og Mantvoll.
Ole døde på Mantvollvald i 1877. Elen Rebekka flyttet til Matberg i Levanger
landsogn i 1881, og bodde hos dattera Mane Otelie Johansen i Jernbanegata i
Levanger 1900. Da kalte hun seg Matberg. Hun døde på Levanger i 1917 som enke
Elen Rebekka Olsen.
Barn:
Bl . Eliseus, f. 1 860 på Sandnesset. Han utvandret til Amerika rundt 1 882 som Eliseus
Olsen Sandnæsset. Vi har ikke funnet andre opplysninger om ham enn at han
døde i 1 887 i Goodhue County, Minnesota.
82. Nils Kristian, f. 1 862 på Sandnesset, d. av tæring på Steine i 1 883.
83. Karen Birgitta, f. 1 864 på Sandnesset, d. av tæring på Maritvollvald i 1 881 .
84. Anton, f. 1868 i Bergstua. Han flyttet til Levanger i 1879 og ble konfirmert fra
Matberg i 1884, tok Matberg som slektsnavn og ble gift med Jakobine
Pettersdatter Matbergvald (Heimstad), f. 1 870 (Jakobines mor var født på Øver-
Musem). I 1 899 fikk han sk|øte på gården Løvås 58/4 i Frol. Han var også murer.
Ti barn.

----
317 H&FIS-A
----
85. Marie Otelie, f. 1872 på Borgenvald. Hun ble gift i Levanger med vognmann
Sigurd Nikolai Johansen, f. 1 871 . I 1 900 bodde de i Jernbanegata med to barn.
86. Juiius Edvard, f. 1875 på Mikvollvald, d. 1879 på Maritvollvald.
Elling Johannessen (1823-1895) og Beret Marta Pedersdatter (1828-)
Elling Johannessen var fodt på Arstad sondre i 1823 og var sonn av gardmann
Johannes Ellevsen (Arstad og Kvernmoen) og Marta Ellevsdatter. Han ble gift i 1853
med Beret Marta Pedersdatter Lundskrn, f. 1828 i Fara av da ugifte foreldre Peder
Larsen Gjermstad og Malene Olsdatter Faren ( de giftet segl 1829).
Elling og Beret Marta var inderster i Lundskrn og husmannsfolk på
Kveldstadenget for de kom til Bergstua rundt 1871-72. Prolig bodde de i Bergstua til
ca. 1878, da de flyttet til Slapgardsenget i Ulvilla.
Elling var også skomaker. Han dode i Slapgardsenget i 1895. Beret Marta var bar
nepike hos dattera Elen Birgitte på "Lykkens Prove" i Levanger i 1900, og bodde tro
lig der i sine siste leveår.
Barn:
Bl . Johannes, f. 1853 i Lundskin. Han ble gift i 1879 med Beret Anna Olausdatter
Garnes, f. 1848 på Garnesvald, datter av husmannen på Reiren, Olaus Olsen.
Johannes var husmann på Reiren fra 1894 til 1920.
82. Peder, f. 1854 i Lundskin. Han flyttet til Sverige fra Skrove i 1876 og ble gift i
Ragunda i 1888 med bondedotter Eima Kristina Gisslén, f. 1867 i Ragunda. De
bodde i Skogen i Ragunda forsamling, han kalte seg Per Ellingsen og var smed
av yrke, og i 1900 hadde de fem barn.
83. Mette, f. 1858 på Kveldstadenget. Hun kalte seg Mette Kvello da hun som ugift
utvand ret til Kennedy, Minnesota, i 1883.
84. Martinus, f. 1860 på Kveldstadenget. Han flyttet til Sverige 1881 og kalte seg
Martinus Indal. I 1890 bodde han på Bergom i Rødøn i Jåmtland som arbeider
hos hemmansågare Hemming Bergner. Men han kom tilbake til Norge, og sam
men med svogeren Anneus Stornes (se nedenfor) kjøpte han gården "Lykkens
Prøve" i Frol i 1898. I 1900 overdrog han sin part til svogeren Martin Inda! (se
nedenfor) og flyttet til Nyborg under Ulve, som ugift kjører og gardsarbeider. Og
året etter - i 1901 - ble han gift med tjenestepike Johanna Olsen Nøstvold, f.
1 857 i Leksvik.
85. Elen Birgitte, f. 1 863 på Kveldstadenget. Hun ble gift i 1 895 med Anneus Martin
Pedersen Stornes, f. 1 864. Anneus Stornes var rådsdreng på Brusveet gard i
Levanger i 1 2 år før han i 1 898 ble gårdbruker på "Lykkens Prøve", først sammen
med Martinus Ellingsen og siden med Martin Mikalsen Indal, som begge var svo
gere av Anneus. Elen Birgitte døde i 1942 og Anneus i 1954.
86. Ole, f. 1866 på Kveldstadenget, d. 1919. Han flyttet til Sverige 1888 og var
rådsdreng i Skalstugan da han i 1 891 ble gift med Marie Matelie Johannesdatter
Dahl, f. 1 869 i Sulstua. Hun var datter av ugifte foreldre, ungkar og overvegvok
ter Johannes Dahl og gift kvinne Sara Nilsdatter Sulstuen. I 1900 bodde de på
Leiravald ved Levanger, Ole var da jernbanearbeider og kalte seg Ole Ellingsen
INNDALSGÅRDENE

----
318 H&FIS-A
----
Suul. Siden ble han vaktmester ved Levanger folkeskole. Sønnen Edvard Julius ble
født i Sulstua i 1891, d. 1959 i Oslo. Gift med Nini Hansen, f. 1884..
87. Beret Maria, f. 1 871 på Kveldstadenget. Gift med Anton Martin Mikalsen Indal,
f. 1 875 på Inndal vestre av foreldre Mikal Kristoffersen Indal og Guruanna
Arntsdatter. Som nevntforan overtok Martin Indal svogeren Martinus Ellingsens part
av "Lykkens Prøve" i 1900, men fikk skjote først i 1914. Beret Maria døde i 1955.
Se mer om dem under Nybygget (Kongsstua).
Johannes Andersen Skavhaug (1850-1930) og Ingeborg Anna Olsdatter
(1851-1946)
Johannes Andersen var født i 1850 på Arstad av ugifte foreldre Anders Jonassen
Mønnes og Beret Marta Knstoffersdatter Arstad. Faren utvandret til Amerika før
Johannes ble født.
Johannes vokste opp på Arstad søndre, men da mora giftet seg med Åge
Jeremiassen Mønnes i 1863 og kom til Skavhaugg nedre i 1865, ble også Johannes
med dit og tok Skavhaug som slektsnavn.
Johannes gikk i smedlære hos "storsmeden" Olaus Kvernmo og ble etter hvert kalt
"litjsmeden" fordi han var forholdsvis kortvokst, men brei og kraftig.
1 1877 ble han gift med Ingeborg Anna Olsdatter Indal, f. 1851 på Inndal mellem.
Hun var datter av Ole Arntsen og Sinanna Ellevsdatter. De bodde først i Bergstua,
samtidig som Johannes dreiv med smedarbeid. Men han syntes at plassen lå for avsi
des for smedhåndverket, og de losjerte siden i Nord-Steme og på Østgård i Ness. I
1888 fikk de leie husmannsplassen Skogtrøa under Bjørken mot at Johannes utførte
pliktarbeid på gården. Bruket ble frikjøpt i 1904 og fikk navnet Bjørkli.
Det verserer ei bjørnehistorie om Johannes mens han bodde i Bergstua, fortalt av
John N. Suul. På denne tida var det mye bjørn, og Johannes smidde ei åtesaks som
han såtte opp i Rotmoberga, og som var fastgjort til ei "nerluggu" (ei vindfelt gran).
Det gikk ikke bedre til enn at en bjørn ble sittende fast i saksa. Det er fortalt at Martin
Suul var på besøk på Inndal østre, da Johannes kom heseblesende dit og ville låne
børse for å få livet av bjørnen. De hadde ikke annet enn ei kulebørse av lite kaliber
som ble brukt til fuglejakt, men med denne la de to karene i vei. Da de kom fram,
viste det seg at bjørnen satt fast i saksa med den ene framfoten. Han bura og belja og
hadde flådd av kvistene på "nerluggua" et langt stykke. For å få livet av bjørnen
sprang Johannes rundt den for å få den til å bite over munningen på børsepipa, og
til slutt lyktes det.
Johannes Skavhaug var som nevnt utdannet som smed, og han var holdt for å
være bygdas flmkeste smed i si tid og var en etterspurt mann i faget. I mange år fartet
han rundt som redskapssmed på gårdene i øvre del av bygda. I tillegg hadde han sin
egen smie i Bjørkli der han dreiv handverket sitt helt til et par dager før han døde i
1930, 80 år gammel. Sønnesønnen Leif Bjørkli beskriver bestefaren slik:
"I smia var bestefar bas, og her vanka det folk heile dagen. Nesten alle som køyrde
eller gikk, stoppa opp og slo av ein prat. Det kunne vere joik frå grenda, eller folk frå
lundalen og Sul som hadde vore på Øra eller Veimo og handla, som hadde vore på

----
319 H&FIS-A
----
kverna, køyrd mjølk el Nokre skulle ha hesten skodd og nokre hadde med hestesko
som skulle kvessast eller grevsetjast. Andre henta ting som smeden hadde gjort og
somme tinga han til å smi på ein vogn eller slede, rette på ein støtting el. Og praten
gjekk om ting som hadde hendt i det siste, gamle historier og om slekt. Ofte hende det
at folk kom langvegs frå og jekk bestefar til å utføre ting som tok mest heile dagen.
Da hadde han dei med når han var inne og åt. Han stakk gjerne inn til bestemor føre
åt og høyrde om ho hadde ein matbit til vedkomande. Eg hugsar ein gong hos svara:
- Nei, huff, ikkje kom med honom, han er da lusåt. Men han vart no med inn og åt
han også. Bestefar hadde ei rekneskapsbok liggjande på ei hylle i smia der han hadde
ei side for kvar han hadde gjort arbeid for Der gjekk det fram at det var mest bytte
arbeid mot hestlån til kyrkja, bryllaup, gravferder o.a. Dessutan måtte han leige
plognad, harving, frauk]øring m.m. John Tromsdal var han særleg god ven med og til
han smidde han for ved og for åfå ha ei ku på beite om somrane. Det vart sjølvsagt
litt pengar for arbeidet også, men det var lite.
Alltid når bestefar smidde kunne vi på lang lei høyre på "songen" i steet om det var
grovt eller lettare arbeid han heldt på med."
Mye av smed verktøyet til Johannes havnet på Verdal Museum.
Anna Skavhaug var som kjent av 01' Arntsen-slekta, der musikken lå i blodet hos
alle. Og Anna handterte fiolinen så godt at hun fikk være med brodrene Anneus og
Ellev Indahl på spille]obber rundt omkring i bygda. Ellers var hun ei strevsom
arbeidskvinne all sin dag. I iltre år var det småskole i stua på Bjørkli, og Anna tok i
mot skolebarna med moderlig omsorg. Det er fortalt at det ofte hang ei hel rad med
barnevotter til tørk over kjøkkenkomfyren i Bjørkli når det var skole der. Anna var
95 år da hun døde i 1946.
Johannes og Ingeborg Anna fikk fire barn:
81. Odin, f. 1879 på Inndal. I 1900 finner vi ham som handelsbetjent hos land
handler Sannan i Rissa. Siden flyttet han til Trondheim og etablerte et stort firma -
Odin Skavhaug AS - som bl. a. produserte jernsenger og madrassen Han ble gift
i 1906 med Katrina Fransiska Broholm, f. 1886 i Agdenes. Åtte barn.
82. Anneus, f. 1882 i Bergstua. G. 1903 med Marianne Christine Anneusdatter
Prestmo, f. 1880 på Lyngsvald. Samme år utvandret Anneus til Amerika, mens
kona og deres nyfødte sønn ble igjen i Norge. Marianne reiste etter i 1908, mens
sønnen ble boende hos besteforeldra på Bjørkli.
Her er et utdrag av en artikkel om Anneus som stod i Innherreds Folkeblad for
9.1 1.1954:
"En gammel verdaling har i sommer vært på besøk i sin fødebygd for første gang
siden han i 1 903, for 5 1 år siden, forlot sin heim i Verdal.
Det er Anneus Skavhaug med sitt amerikaniserte navn Ernst Johnsson sammen med
sin kone av annet ekteskap, Anna, født Syversen, fra Lillestrøm.
Anneus er sønn av den kjente bygdasmed Johannes Skavhaug og Anna, født
Indal, på Bjørkli.
INNDALSGÅRDENE

----
320 H&FIS-A
----
Som unggutt starta han som de fleste andre på den tida som gjetergutt, og var først
i 90-åra gjeter i Melby den sommeren det var invasjon av russervarg i grensefjel
la. Sammen med avdøde Jon Nesmo gjette han på Melbyvollen og de var på
grunn av ryktene om varginvasjonen utrustet med hver sin gamle pistol og løst krutt
som skulle brukes i tilfelle vargbesøk. Og ganske riktig — en dag kom to store var
ger med brunaktig langt ragg og angrep saueflokken. Guttene hylte og skrek både
av redsel og kampmot samtidig som pistolene ble avfyrt — og dertil assistert av
gjeterhunden som også gjorde sitt beste mot udyrene. Resultatet ble tap av to sauer
som ble ihjelrevet av udyrene, mens resten av buskapen ble berget over somme-
ren.
Etter konfirmasjonen arbeidet han i smia hos faren og i 17-års-alderen gikk han inn
i lære hos smed Ola Karlgaard på Levanger, iæretiden var 3 år uten lønn - men
han skulle ha fri 4 uker hver sommer. Denne fritiden ble benyttet til slåttonnarbeid
og betaltes med kr. 10.- pr. uke og fri kost som var den kontante årsinntekt i Iære
tiden. Etter utstått læretid arbeidet han som svenn hos Karlgaard for kr. 7.- pr. dag
+ kost og losji, hvilket var ansett som god betaling for en ungdom i den tiden, men
Karlgaard kunne ikke sikre ham fast arbeid. Dertil var tidene for usikre.
Imidlertid var Anneus blitt gift med Marianne, født Presfmo, i Verdal og de fikk
omsider et barn - så det økonomiske ansvar begynte å gjøre seg gjeldende på et
ganske tidlig tidspunkt, men tidene var så dårlige at det var umulig for en ungdom
uten midler å komme seg i noen fast stilling eller virksomhet. Den eneste utvei som
sto igjen var Amerika, og ca. 2 7 år gammel forbi han heimbygda, sin unge kone
og lille barn som hans foreldre på Bjørkli tok seg av. Etter å ha opparbeidet sin
egen billett tok han sin kone etter seg mens lillegutten ble tilbake på Bjørkli.
Marianne og Anneus fikk seks barn i den nye verden, men så kom ulykkene for
alvor Marianne ble syk og døde og Anneus ble sittende igjen med seks morløse
barn - hvorav den eldste var 14 år. En kort tid etter mistet han et av barna ved en
trafikkulykke. Tiden var vanskelig både på den ene og den annen måte, men hel
digheta var som en sier - han hadde fast arbeid.
Etter å ha vært enkemann en del år ble Anneus gift med Anna Syversen fra
Lillestrøm. Hun har nå også vært i Amerika over 40 år uten å ha besøkt gamle
landet - og har i en lang årrekke drevet pensjonat i Cloquet som hun nå sluttet
med siste år. Begge ektefellene er i god vigør - ungdommelig og kvikk etter alde
ren. Det er ingen barn i ekteskapet og alle barna er gifte og i gode stillingen Når
de nå kommer hjem til Cloquet i Minnesota hvor de har sitt eget hjem, kan de i
fred og ro nyte sitt otium tilsynelatende uten sorger.
Da Anneus i i 903 kom til Amerika drev han først med skogsarbeid og arbeid på
sagbruk - inntil han i i 908 ble ansatf på en stor papirfabrikk i Minnesota som
smed. Der var han ansatt helt til utgangen av i 953 - da han måtte slutte på grunn
av aldersgrensebestemmelsene. Ved fratredelsen ble han sammen med en del
andre hedret med en pen minnegåve og forholdsvis bra pensjon idet han hadde
vært ansatt i fabrikken uavbrutt i 45 år."
HEIMER OG FOLK - INNDAI.EN OG SUL 1 800-1 940 - BIND A

----
321 H&FIS-A
----
I Amerika fikk Anneus og Marianne seks barn - John, Agnes, Helen, Arnold,
Edward og Edna.
Marianne døde i 1921 og Anneus i 1956, begge i Minnesota.
Sønnen deres som ble født i Norge var:
Cl. Arne Marius, f. 1903 i Bjørkli, d. 1985. Han ble som nevnt igjen i Norge
og ble gift i 1928 med Marie Gunhilde Johansdatter Granlund, f. 1 899 på
Hallanvafd, d. 1995. Arne Bjørkli var skogsarbeider. Fra 1947 bosatt på
Grønvoll under Berg Vestre i Vinne. Tre barn.
84. Bernt Martin, f. 1 889 i Skogtrøa, d. 1 978. Han overtok bruket etter faren og kalte
seg Martin Bjørkli, og arbeidet også som smed. Han var gift to ganger: I 1912
med Julie Mikalsdatter Hallem, f. 1 887. Hun døde i barselseng samme år. Han gif
tet seg på nytt i 1919 med Olga Elisabeth Lorntsdatter Ydseaunet, f. 1 897, datter
av Lornts og Maria Ydseaunet i Sjøbygda. Hun døde i 1938. Martin Bjørkli hadde
ti barn i sine to ekteskap.
Ole Halvorsen (1835-1919) og Karen Maria Andreasdatter (1854-)
Ole Halvorsen var født i Meråker i 1835, sønn av gårdbruker Halvor Iversen
Tømmeråsmo. Han kom til Østgmndvald som tjener i 1851, men var på Steine da
han i 1859 ble gift med Anne Olsdatter Hjeldevald, f. 1831 av foreldre Ole Olsen
Rognhaugen og kone Maren Bardosdatter Hjeldevald. (Anne var søster av Bardo Olsen
Breding -"Tresko-Balo").
De kom som husmannsfolk til Garlia under Garnes omkring 1860, og var der i alle
fall til 1879, for Anne døde der dette året. De fikk to barn i lag, og Anne hadde ei dat
ter - Mette Eistensdatter - før de ble gift. Se mer om denne familien under Garlia.
Ole ble så gift på nytt i 1883 med Karen Mana Andreasdatter, f. 1854 i Ner-
Holmen, datter av ugifte foreldre Andreas Eriksen Ner-Holmen og Andrea
Pedersdatter Indal (Andreas Eriksen ble siden gift med Gjertrud Olsdatter Årstadvald
- kalt "Gjertrud Plassa", og Andrea Pedersdatter ble gift med rydningsmann Kristian
Andersen i Inndalsallmenmngen). Ved giftermålet bodde og tjente både Ole og Karen
Mana på Skavhaugg nedre, men flyttet like etter til Bergstua. De fikk seks barn, som
alle var født i Bergstua.
I 1903 utvandret Ole, Karen Mana og de fire yngste døtrene, først til Minnesota og
deretter til Powers Lake, Nord-Dakota. Før det (1901) hadde dattera Anne og sønnen
Ole Konrad utvandret til Campbell, Minnesota, samtidig som Karens sønn Anneus
utvandret til Osakis, Minnesota. I Amerika kalte familien seg for Garness.
Karen Mana hadde to barn født utenfor ekteskap før hun og Ole ble gift:
Bl 0 . Anneus Ellingsen, f. 1874 i Allmenningen, far Elling Ellevsen Inndal østre. Anneus
vaks opp som fostersønn hos Halvor Olsen og Anne Ellingsdatter i Småsætran, og
flyttet til Sverige i 1 894. I 1 900 var han ugift sagbruksarbeider på Berge i Åre og
kalte seg Anneus Indal Garnæs. Men han kom tilbake til Verdalen og utvandret til
Osakis, Minnesota, i mars 1901 . Halvsøskena Anne og Ole Konrad reiste samti
dio med Anneus.
INNDALSGÅRDENE


----
322 H&FIS-A
----
B 2°. Mette, f. 1879 på Haga, d. 1979, far Anneus Nilsen Høgnes, f. 1853 på
Stormoen. Hun ble gift borgerlig i 1 897 med Anneus Olaussen Korsveggjerdet, f.
1864, sønn av husmann Olaus Andersen Mønnesvald og kone Malena
Andersdatter. De bodde på Korsveggjalet og hadde åtte barn.
Oles og Karen Marias barn:
B3\Anne, f. 1883 i Bergstua. Hun utvandret til Campbell, Minnesota, i mars 1901
og ble gift samme år med Bernt Martin (Ben) Breding, f. 1 872 på Bredingsberget,
sønn av Bardo Olsen Breding. I 1903 flyttet de til Powers Lake i Nord-Dakota og
ble formere der. Anne døde i 1928. I 1935 flyttet Bernt til Great Falls, Montana,
hvor han døde i 195 1 . 11 barn, hvorav åtte vokste opp.
84'.01 e Konrad, f. 1885 i Bergstua. Han utvandret til Campbell, Minnesota sammen
med søstra Anne i mars 1901 . Om Konrad veit vi ellers at han bodde sammen
med mora i Powers Lake i 1 920 og 1 930, og at han dreiv en melkeforretning på
stedet. Han døde i Sunburst, Toole, Montana, julaften i 1966, ugift. 38
B 5". Anna Pauline, f. 1888 i Bergstua. Gift i Amerika i 1912 med Martin Olsen Enget.
Martin var født i 1 879 på Hellvald (Lassenget) av foreldre Ole Olsen og Marta
Andersdatter. Familien, som var baptister, kom til Elverhøy under Øver-Hofstad i
1 894, og hele familien utvandret til Amerika rundt århundreskiftet og tok Enget som
slektsnavn. Martin utvandret i 1902. I 1910 bodde han på foreldrenes farm i
Coleville, Burke, Nord-Dakota (forøvrig nabo med Bredingfamilien). I 1920 hadde
Anna og Martin antakelig overtatt farmen etter faren hans, for bostedsadressen er
den samme som i 1910. De fikk ti barn. Martin døde i 1955 og Anna i 1966,
begge i Powers Lake.
B6 1 . Hansine, f. 1891 i Bergstua. Gift i Amerika med Carl Hansen, f. ca. 1887 i
Norge. I 1920 bodde de i White Earth Willage, Powers Lake, med to barn, og
mannen var eier av et hotell.
B7'.Olianna, f. 1 895 i Bergstua. I 1920 bodde hun hos søstra Hansine i Powers Lake
og arbeidet på hotellet til svogeren. Siden ble hun gift med Arthur F Jensen, f. ca.
1893 i Danmark. I 1930 bodde de med tre sønner i Garness Township, Red
Lake, Minnesota, der de hadde farm. Hun døde i 1982 i Oklee, Red Lake,
Minnesota.
B 8". Sofie, f. 1 898 i Bergstua. Også hun bodde hos søstra Hansine i 1920 og arbei
det på samme hotell. Siden bie hun gift med Joe Anderson.
Johannes Mikalsen Bergstuen (1856-1940) og Anna Kristine Ågesdatter
(1869-1958)
Johannes Mikalsen var født i 1856 på Skjækermoen av ugifte foreldre Mikal
Andersen Skjækermo og Andrea Hansdatter Ottermovald. Mora var for øvng tante av
Edvard Olsen Aasan. Johannes og Edvard var således søskenbarn.
I 1886 ble Johannes gift med Maren Anna Johannesdatter Indal, f. 1863 i
Vangstad, datter av Johannes Andersen Inndalsvald (Rotmoen) og kone Anne Åges
datter, og var husmann på Rotmoen. Men ekteskapet ble kortvarig, for Johannes ble

----
323 H&FIS-A
----
enkemann allerede i januar 1887, tre måneder etter at Maren Anna hadde nedkom
met med sønnen Jeremias.
I 1891 losjerte Johannes på Garnesplass øvre (Garberg) og ernærte seg som sko
maker. Året før hadde han fått han sønnen Ole med Anna Kristine Ågesdatter, f. 1869
på Skavhaugg nedre, datter av Åge Jeremiassen Skavhaug, og Anna Kristine ble hans
andre kone i 1893.
Anna og Johannes var husmannsfolk på Midtholmsvald (Bakken?) før de kom til
Garlia under Garnes sist på 1890-tallet. I 1903 flyttet de til Bergstua, som Johannes
kjøpte av Verdal kommune i 1918. Skjøtet er datert 8. juli 1919, og kjøpesummen
var 650 kroner..
Ved kontrakt dat. 15. januar 1936 overdro Johannes et areal på 2,28 dekar dyr
ket mark til Nord-Trøndelag fylkes vegvesen til uttak av grus (Bergstuggugruva).
Salgssummen var 800 kroner en gang for alle.
Ved skjøte datert 12. oktober 1938 overdrog han heimen til sønnen Arne
Bergstuen (se nedenfor).
Johannes Bergstuen døde i 1940 og kona Anna i 1958.
Barn:
Fra sitt første ekteskap hadde Johannes sønnen
Bl'.Jeremias, f. 1 886 på Rotmoen. jeremias vaks opp som fostersønn hos tante Elen
Ågesdatter på Kvernmoen, som var gift med Olaus Andersen Kvernmo (Stor-
Smeden). I 1 907 ble han gift med sitt søskenbarn Maren Anna Johnsdatter Stormo,
f. 1 889 på Stormoen. Maren Anna Stormo var datter av Marta Johannesdatter,
som igjen var søster av mora til Jeremias. I 1907 fikk Jeremias og Maren Anna
dattera Anna Margrete, og samme år utvandret han, med Gudding som etternavn,
til Foxhome, Minnesota, til sin svoger og søskenbarn Severin Stormo, som også
hadde betait billetten hans. Overfarten til Amerika foregikk med S/S "Hellig Olav"
fra Kristiania til New York. Maren Anna og dattera reiste etter i 1909. I 1910
bodde familien i Tumuli Township, Otter Tail, Minnesota, og jeremias arbeidet på
jernbanen. Jeremias fikk svulst på hjernen og ble delvis blind. Han døde i 1917
etter at de hadde fått sønnene John i 1 91 0, og Oscar Alfred i 191 3 i Amerika.
Om barna foreligger opplysninger om at dattera Anna Margrete ble utdannet syke
pleierske og arbeidet i 1 930 på sinnssykehuset i Fergus Falls, der også broren
John var tjener. Hun ble gift med farmersønn Arden Lawrenson fra Maine, Otter
Tail, men født 1 908 i Nebraska. Faren var dansk mens mora var norsk. De hadde
to barn - sønn og datter. Anna Margrete døde i mars 1965 i Tacoma,
Washington, og mannen døde samme sted i 1975. John ble gift med Ellen T.
Trosvig og de hadde fire barn. John døde i Fergus Falls i 1976. Sønnen Oscar
var krigsveteran etter deltakelse som korporal i US Army under 2. verdenskrig. Etter
krigen ble han gift med Genevieve Arlene Anderson og fikk tre sønner. Han døde
i 1991 og er gravlagt på Ft. Snelling National Cemetery i Minneapolis.
Maren Anna ble gift fire ganger til, tre ganger som enke. I 1920 bodde hun og
sønnene sammen med hennes andre mann, farmer Mathias C. Hoff, i
Tordenskjold, Otter Tail. Se ellers mer om Maren Anna under Stormoen.
INNDALSGÅRDENE

----
324 H&FIS-A
----
Johannes og Anna Bergstuen hadde sju barn:
Ole, f. 1890 på Skavhaugg nedre, d. 1966 i Kvelloa. Han var jordarbeider på
Kjønstad i Skogn da han i 192 1 ble gift med Bina Johanna Einarsdatter Lund, f.
1887 på Hynnesvald i Skogn, d. 1966 i Kvelloa. Foreldra hennes var husmann
Einar Bjørnsen og Mette Michaelsdatter. De første åra bodde de i Skogn, og så
bodde de mange steder i Inndalen (Rotmoen, Svegjerdet, Inndal vestre, Litj-Molden,
Levringan) før de fikk egen heim ved Kvelloa. Ole var slakter hos Andreas Kvello.
De hadde tre barn; sønnen Oddgeir Anton, f. 1922 i Skogn, gift i 1949 med
Andrea Larsdatter Molden, videre dattera Agnes Margrete, f. 1 924 i Skogn og gift
i 1 950 med Svein Severinsen Guddingsmo, og til sist sønnen Birger Olai, f. 1 932.
Han arbeidet som fjøskar på Mære landbruksskole og døde ugift i Sparbu i 1999.
B2 2
B3 2 . Berntine, f. 1895 på Midtholmsvald, d. 1976.
Hun ble gift i 1 923 med Olaf Mariussen Holmli, f.
1900 på Elnesvald, d. 1968. Ingen barn. De
bodde i Sundbyenget i Ulvilla, og Olaf Holmli dreiv
som snekker.
B4 2 . Arne Marius, f. 1 899 i Garlia. Arne var ugift. Han
overtok som eier av Bergstua ved skjøte fra forel
drene, datert 12. oktober 1938. Kjøpesummen var
kr 592,72. I tillegg forpliktet han seg til å skaffe
husvære til foreldrene på deres livstid, samt husvæ
re til søskena Magnus, Inger Anna og Ingemar så
lenge de ikke hadde noe annet hjem. I 1949 solg
te han heimen til broren Ingemar, se nedenfor, etter
at han hadde frådelt eiendommen Innstad, der han
bygde hus og flyttet til sammen med mora og søstra
Inger Anna. Arne dreiv med skogs- og gardsarbeid.
Han døde i 1 976.
B6 2 . Inger Anna, f. 1906 i Bergstua. D. 1970. Ugift.
B7 2 . Magnus, f. 1910 i Bergstua, d. 1981 i Stamnlia i
Ness. Måler. Han fikk bevilling til å bruke Indstad
som slektsnavn. Gift med Dagny Antonsdatter
Stamnli, f. 1921, d. 1982 i Stamnlia.
B8 2 . Ingemar, f. 1913 i Bergstua, d. 1965. Han over
tok Bergstua etter broren Arne ved skjøte datert 6.
juli 1949. Sammen med Trygve Indahl forpaktet
Arne Bergstuen,
eier av Bergstua 1938-1949
han gården Gravbrøt i Snåsa et par år like etter 2. verdenskrig, og deretter det
samme på Brenna i Sul et par år. Ellers dreiv han som måler. Han fikk bevilling til å
bruke indstad som slektsnavn. G. 1946 med Haldis Helgesdatter Garli, f. 1926,
d. 1994.
Haldis og Ingemar hadde to barn; Just Annar, f. 1946, og Sølvi Henni, f. 1952.
Begge to gift og bosatt i Sykkylven på Sunnmøre. Det er de som eier Bergstua i dag.
HEIMER OG FOtK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND A

 

----
325 H&FIS-A
----
VATERHOLMEN
GNR. 224, BNR. 6
Vaterholmen. Bildet kan være fra tida da militærleiren ble anlagt (mellom 1910 og 1920).
Vaterholmen, eller Vaterholmsbro som plassen også er blitt kalt, finner vi ikke direk
te omtalt ved navn før ved folketellinga i 1875. Det er imidlertid klart at den har vært
husmannsplass under Inndal ostre i mange år før den tid.
Plassen lå på sørsiden av Inna og riksveg 72 (Jamtlandsvegen) like øst for
Vaterholmsbrua, og husa lå like inn til vegen.
I 1870 ble plassen bortleid til det offentlige som. boplass for vegvokter, og byg
ningene ble overtatt av Staten for 60 spesidaler. Som vegvokterbolig gjorde den tje
neste fram til 1948. Etterpå sto husa übebodd fram til 1987, da stua og stabburet ble
flyttet til Stiklestad Museum og restaurert.
Hvem som først bodde i Vaterholmen er ikke klarlagt. Vi veit at Ole Olsen
Karlgård (Ol 1 Smed) bodde der ca. 1846-1856 under anlegget av Jamtlandsvegen,
men det har sikkert bodd folk der også før ham. Vi tror således at en Nils Olsen
Volden var inderst/husmann der fra ca 1820 og i hvert fall til 1836, kanskje enda
noen få år.
iNNDALSGÅRDENE


----
326 H&FIS-A
----
Nils Olsen Volden (1795-) og Ingeborg Ingebrigtsdatter Indal (1782-1839)
Nils Olsen var født i 1795 på Vollenvald og var sønn av Ole Nilsen Volden og Kerstin
Samuelsdatter Ridderberg, som var husmannsfolk under Inndal vestre. Han ble gift i
1820 med Ingeborg, født ca. 1782. Ved giftermålet deres i 1820 kalles Ingeborg for
Jonasdatter, men bruker Embretsdatter når barna deres blir født, og Ingebrigtsdatter
ved sin død. Hennes opphav er ukjent.
Rundt 1825 søkte Nils, sammen med Bardo Johnsen Garnes, Finansdeparte
mentet om tillatelse til å rydde en gard i Inns allmenning om lag der hvor Statens
Fjellstue i Sandvika ble bygd seinere. Søkerne anførte at det kunne være levevilkår
for en gard der når det skulle bygges ny veg over til Sverige, og under forutsetning
av at de kunne nytte beite m.v i allmenningen. Finansdepartementet innstilte på at
tillatelse ikke ble gitt, da rettighetene til gårdbrukerne i Sul kunne bli krenket, og
avslag ble gitt ved Kgl. res. av 26. mai 1826.
Nils er for øvng oppført i panteboka i 1836. Han er da blitt skyldig grasserer
Nicolai Jensen vel 35 spesidaler som han skal betale tilbake innen 1. oktober dette
året, og har som sikkerhet pantsatt "12 voxne Geder, 2 Faar, 1 Lam, 1 eenetages
Kakkelovn aj Grødsteen, 1 Bagerhylde aj Jern, 1 Gry åt paa een Bytte, 1 Sengsted, 1 umå
let Rundbord, 1 Sengbenk, 2 Klædekister ogjorøvrigt hvadjeg der eller maatte komme til
at eie".
Familien har nok flyttet til Nordbergsvald før 1839, for da dattera Kirstine blir
konfirmert, bor de på Øra, og kona Ingeborg døde på Nordbergsvald 1. juledag
1839. Nils ble gift på nytt i 1842 med Anne Larsdatter Ydse, f. 1805 på Salbergvald,
Inderøy. Om de fikk noen etterkommene er ukjent, men Nils hadde to barn i ekte
skapet med Ingeborg:
81. Beret Marta, f. 1821 på Inndalsvald. Att. Trondhjem 1844. I 1865 bor hun i
Danielsbagerveita 29, Trondhjem, gift med tømmermann Jakob Moe, f. 1 825 i
Trondhjem. De har da fire barn, de tre eldste er født i Namsos,
82. Kirstine, f. 1825 på Inndalsvald. Hun flyttet til Overhalla i 1841 (att. 1848), og
ble gift i Harran i 1851 med gårdbruker Ole Pedersen Bya, født ca. 1822 i
Grong. De bodde på Bya gard i Grong i 1 865 og hadde sønnene Peder og Isak.
I 1 866 utvandret de til Amerika sammen med barna.
Hvor det ble av Nils Olsen til slutt, er ukjent. Kanskje flyttet han til Sparbu og døde
der. I 1865 losjerer nemlig enke Anne Larsdatter, f. 1805 i Inderøy, på Bjerkanplass
i Sparbu.
Om det var noen husmann, eller hvern som i så fall var husmann i Vaterholmen
før Ole Olsen Karlgård kom dit, er uvisst.
Ole Olsen (Karlgård) (1808-1877) og Karen Johansdatter (1812-1900)
Ole Olsen var født i 1808 på Skavhaugvald og var sønn av husmann Ole Olsen
Molden og kone Gjertrud Larsdatter Skavhaug (søster til Ole Larsen Skavhaug). Han
ble gift i 1835 med søskenbarnet Karen Johansdatter Molden, f. 1812. Karen var dat
ter av Johan Olsen Molden (bror av Ole Olsen Molden) og kone Eli Johnsdatter, som

----
327 H&FIS-A
----
var leilendinger i Molden 1807-1843.
Ole og Karen var mderster/husmannsfolk i Molden, på Garnesvald (Garlia)
1840-45 og i Vaterholmen fra 1846 til 1856, da Ole ble oppsitter på Karlgarden
(Åsen) i Sul og bodde der til han dode som kårmann i 1877.
Karen levde helt til 1900 og dode som kårenke i Åsen.
De fikk ti barn. Se mer om dem under Karlgarden.
Hans Eriksen (1831-1918) og Maria Pedersdatter (1821-1907)
Hans Eriksen var fodt på Arstad i 1831 av foreldre Enk Larsen og Beret Marta
Hansdatter. Faren bygslet Sulstua vestre omkring 1860.
Hans bodde i Sulstua da han ble gift med Mana Pedersdatter Årstadvald i 1855.
Maria var fodt på Helgåsen i 1821 av foreldre Peder Larsen Helgas og Sinanna
Bårdsdatter.
Hans fikk bygsel som husmann på Vaterholmsplass av Ellev Olsen Indal i 1860,
men er nok kommet dit noen år tidligere (han overtok etter Ole Olsen da han flyttet
til Karlgarden).
Husmannskontrakten var som folger:
Undertegnede Ellef Olsen Inddal gjør herved bekjendt at kave overdraget til Hans
Eriksen Vaterholmsbwe og Kone Marie Pedersdatter Brugen og Benyttelsen aj
Vaterholmsplads haldet, under min tilbøgslede Gaard ostre Inddal for s—fem— Aar fra
14de April 1860 til 14de April 1865 paafølgende Vilkaar:
I aarlig Afgift erlægges til mig eller Gaardens fremtidige Brager 14 skriver fjorten
Speciesdaler, som betales kvert Aar med 7 Spdlr den 14de October og 7 Spd den 14de
April samt 6 Dages Arbeide i Vaaraannen, 6 Dage i Slaataannen og 6 Dages
Høstarbeide, hvilket Arbeide skeer efter Tilsigelse.
De paa Pladsen værende Huse vedligeholdes Tågene og indvendige smaa
Reparationer af Brugeren.
Brugeren erforpligtet til, forsaavidt det ansees nødvendigt, at kolde Pladsen indheg
net med fastbaands Gjærdesgaard.
Fornødent Brænde af nedfaldne ogfortørkede Træer tillades det Brugeren at tåge i
Gaardens Mark, Grene og Qyiste ligesom, efter Udviisning, fornødne Træmaterialier
til Gjærdesgaardens og Husenes Vedligekoldelse.
1 Gaardens Mark tilstaaes Brugeren hele Sommeren fri Græsning for de Creaturer
som han kan føde paa Pladsen i den udviste Strækningfra Brandbjerget til Sulkleven.
Ingen Frcmmede eller denne Contrakt uvedkommende Personer tillades Til - eller
Ophold paa Pladsen uden Landdrottens Tilladelse.
I Gaardens Skov maa Brugeren paa ingen Maade hugge eller lade hugge nogetsom
helst Slags Træer til Salg eller eget Brug uden Landdrottens Tilladelse, ligesom det
forby des Løbning af Gran- eller Birkebark samt Løvbrydning.
Hans Eriksen lover for øvrigt i alle Maader at opføre sig som det en retskaffen og ære
kiær Mand egner og anstaar, samt vedtager, at dersom nogen af denne Forenings
Bestemmelser overtrædes inden foranførte Brugstid, ansees Brugsretten til Pladsen
forbrudt og han fraviger den uden Lovmaal og Dom, dog efter Udsigelse.
INNDALSGÅRDENE

----
328 H&FIS-A
----
Forøvrigt henholder man sig til Huusmandsloven aj 24 September 1851.
Inddal, 11 August 1860.
E. Indahl.
Foranstaaende Vilkaar vedtager jeg i alle Dele. Datum ut supra.
Hans Eriksen Vaterholmsbro m p h p.
Til Vitterlighed:
P. O. Dahl.
P. Schjefloe.
Hans Eriksen var i Vaterholmen til han ble forpakter på Brennmoen i Sul rundt 1865.
I 1876 fikk han forpaktmngskontrakt på Guddrng vestre.
Mana døde i Guddmgan i 1907, og i 1913, i en alder av 82 år, ble Hans gift på
nytt med tausa si, Laura Olme Johansdatter Sundbyvald, f. 1879, etter at de hadde
fått to barn. Laura Oline var datter av husmann Johan Andreas Pedersen Sundbyvald
(Revhaugen) og kone Anna Birgitte Johannesdatter.
Barn:
Bl 0 . Maria, f. 1854 i Sulstua. Mora var Beret Pedersdatter Kvellovald, f. 1825 på
Lundskinvald av foreldre Peder Arntsen Kvelloli og kone Maria Olsdatter. Mora ble
gift i 1860 med Esten Johnsen Østnesvald (Engsvehaugan), enke i 1868, gift på
nytt i 1 869 med Ulrik Pedersen Nordsteinsvald, men ble enke på nytt samme år.
(Se Solveig Ness: Saugenslekta). 11 881 utvandret hun til Amerika og ble gift der
med Andrew Benson.
82. Serianna, f. 1855 i Sulstua. Hun ble gift i 1877 med Ole Pedersen Landfald, f.
1854. De fikk to sønner før Serianna døde i 1881, og Ole ble gift på nytt i
1 884, med Barbro Anna Larsdatter Vigtil, f. 1 861 i Frosta. Ole Pedersen var gård
bruker på Landfall og fikk 1 1 barn i sitt andre ekteskap. Han døde i 1941 og
Barbro Anna i 1 943.
Barna etter Serianna:
Cl. Peder Martin, f. 1 877 i Guddingan, d. 1958.
C 2. Harald Marius, f. 1 880 Guddingan, d. 1882.
83. Elen Birgitte, f. 1858 i Vaterholmen, d. 1939. Hun ble gift i 1888 med Ole
Petersen Tromsdal (Balgård), f. 1863 på Gjermstad, d. 1933, sønn av Peter
Olsen Tromsdal. De ble gårdbrukere i Vester-Bollgarden. Elen Birgitte hadde en
sønn før ekteskapet: Severin Anneussen Balgaard, f. 1882 i Guddingan. Faren
var Anneus Olsen, f. 1 858 på Skavhaugg nedre. Se mer om ham der.
85. Paulina, f. 1862 i Vaterholmen. Hun ble gift i 1887 med Johan Olaus Larsen
Sundby, f. 1866, d. 1942. Paulina døde i 1895, og Johan Sundby ble gift på
nytt i 1 900 med Pauline Margrete Karstensdatter Myhr, f. 1 867, d. 1 946. Johan
Sundby var gårdbruker i Sundby østre.
86. Oluf, f. 1864 i Vaterholmen, d. 1936. Han ble gift i 1887 med Ingeborg Anna
Kristensdatter Kvello, f. 1865. Oluf Gudding forpaktet Værdalsbrukets gard Ner-
Holmen i noen år før han fikk forpaktningskontrakt på livstid på Gudding vestre

----
329 H&FIS-A
----
etter sin far i 1 892. I 1901 kjøpte han Volen vestre av enke Mette Andosdatter
for 1 1 000 kroner. Han deite gården i to og bygde nye hus nede på flata ved
vegen. Ingeborg Anna Gudding fødte i alt tretten barn, men seks av dem var død
fødte.
B7°.John Bernhard, f. 1910 på Sundbyvald (Revhaugen). John Gudding kom som fos
terbarn til Andreas og Sofie Kvello i 1920, og han bodde i Kvelloa til han flyttet
til eldreboligene i Vuku i 1973. Han døde ugift på Verdal aldersheim i 1994.
BB°. Edvard, f. 1 91 3 i Guddingan, d. 2005. Edvard Gudding vokste opp hos sin halv
bror Oluf Gudding i Volen vestre. Han gikk Mære landbruksskole og arbeidet som
agronom på Vibe i Ogndalen før han utdannet seg som murer og gikk over i murer
yrket. I 1940 gift med Klara Synnøve Haug fra Leka, f. 1910, d. 2005. Bosatt
på Steinkjer.
Hans Gudding døde i 1918. Det hører med til hrstonen at Laura ble gift på nytt i
1919 med enkemann Anneus Olaussen Stubskmd, f. 1868 på Årstadvald
(Efastplassen). Anneus, som også brukte Olsen som etternavn, hadde tidligere vært
gift med Lauras søster, Julie Berntine Johansdatter Sundbyvald, f. 1881, og hadde tre
barn med henne. Laura og Anneus fikk sønnen Anton Laurits i 1921. Han ble født i
Levanger og døpt i Levanger kirke. Anton Laurits Olsen reiste til Sverige under kri
gen og bosatte seg i Arvidsjaur. Gift med Viola og død i 2000.
Både Laura og Anneus bodde ei tid på Bjørgåsen. De havnet til sist på aldershei
men, der Anneus døde i 1939 og Laura i 1942.
Kristian Andreassen Trana (1839-1913) og Gjertrud Oline Olsdatter
(1840-1921)
Kristian Andreassen Trana var husmann i Vaterholmen i noen få år rundt 1866. 1
1863 ble han gift med Gjertrud Olma Olsdatter Karlgård, f. 1840 på Garnesvald.
Hun var datter av Ole Olsen Karlgård og Karen Johansdatter, som var husmannsfolk
i Vaterholmen noen år tidligere (se foran). I 1869 var de inderster i Garlia under
Garnes, men i 1871 var Kristian blitt vegvokter i Nybygget. De bodde i Nybygget
fram til 1885, da de kom til Sandnesset i Sul og var husmannsfolk der i mange år. Se
mer om familien der.
Mortinus Johannessen Fergeberg (1839-1923) og Anne Kristine Andersdatter
(1838-1910)
Mortinus Johannessen var født i 1839 på Fergeberget, som var husmannsplass under
Kirkvuku, og han var sønn av ferjemann Johannes Olsen og kone Boletta
Johansdatter. I 1863 ble han gift med Anne Kristine Andersdatter, f. 1838 i Beitstad,
datter av Anders Paulsen Langås. Hun tjente i Ner-Holmen ved giftermålet. De bodde
først i Småengan under prestegården i Vuku, men i 1868 hadde de flyttet til
Vaterholmen.
Mortinus Fergeberg som han kake seg, ble den første fastlønte vegvokteren, ikke
bare i Verdal, men i hele Norge. Samtidig som Stortinget i 1866 behandlet slutt
bevilgningen til ny Jamtlandsveg ble det nemlig også vedtatt å bevilge midler til fast
INNDAISGÅRDENE

----
330 H&FIS-A
----
avlønnede vegvoktere.
Fra 1870 var ikke Mortinus lenger å regne som husmann, for det året ble det inn-
gått overenskomst mellom eierne av Værdalsgodset og amtet:
Med jorbehold aj det Kongelige Indre-Departements Approbation ajsluttes herved
mellem Amtmanden i Nordre Throndhjems Amt og Eierene aj Værdalsgodset jøl
gende
Overenskomst:
Mod en aarlig Ajgjt ajjemten-15-Speciedaler, som erlægges inden hvert aars 31.
Desember bortfester Eierne aj Værdalsgodset Pladsen Vaterholmsbro under Østre
Indal uopsigeligt til det Ojjentlige, Pligtarbeide og enhver anden personlig Ydelsejra
jaldes.
Husene paa Pladsen overtages aj det Ojjentlige med en Kjøbesum aj
sexti-60-Speciedaler. Opjørelse aj flere Huse end til den aj det Ojjentlige nedsatte
Beboers personlige Behov og til Hvilested jor Eærdesjolk i den hidtilværende
Udstrækning jornødent tilstedes ikke, navnligen ingen Oprettelse aj Auberge jor
Reisende, under Eæstets Eorbrydelse. Inderster maa ikke indtages.
Den aj det Ojjentlige nedsatte Beboer, der vedligerholder Pladsens Gjærder i brugbar
Stand som ved Modtagelsen, jaar dertil det jornødne Materiale udvist i Gaardens
Udmark, hvor han ogsaa har adgang til at tåge det jor hans personlige Husbehov jor
nødne Brænde aj nedjald, jortørket Skov, Stub og Qvist. Saavidt det dertil tiltræng
es, enten jordi tilstrækkelig Tørskov etc. mangler, eller jordi det aj Grundeierne jin
des jornødent, kan ogsaa Brænde jordres tåget ejter Udvisning, der i begge Tiljælde
gives paa bekvemme Steder, hvor der findes dertil tjenlig Skov. Forøvrigt har
Beboeren ikke Adgang til nogetsomhelst Brug aj Skoven, men i Gaardens Udmark til
stedes ham Adgang til havning jor de Kreaturer, der jødes paa Pladsen, jor hele
Sommeren i en Strekning jr a Brændberget til Karl Johans Kiev, som nærmere udvi
ses.
Forser den aj det Offentlige nedsatte Beboer sig mod nogen aj de ham vedkommende,
heri contraherede Bestemmelser, uden at dette giver Anledning til Fæstets
Forbrydeise, ere Grundeierne berettigede til at jordre ham jernet fra Pladsen til
Eovens jørste Faredag derejter. Pladsen kan jra det Ojjentliges Side opsiges med
3-tre-Maaneders Varsel til Fraflyttelse jørste Faredag derejter.
Nordre Trondhjems Amt ste Mai 1870.
Smitt. Paa Medeieres og egne Vegne:
L. N. Jensen.
Ovenstaaende Overenskomst approberes.
Den Kongelige Norske Regjerings Departement jor det Indre,.
Christiania den 28. Juni 1870.
Bretteville (sign.).
I 187 d var buskapen i Vaterholmen på 2 kyr, 1 kalv, 6 sauer og 1 geit. Plassen var for

----
331 H&FIS-A
----
liten til å dyrke nok vinterfor til dyra, og det er kjent at Mortinus slo gras i fjellet i
tillegg til avlinga på plassen.
Ved folketellinga i 1900 er han fortsatt oppført som vegvokter og jordbruker, og
han hadde vegvokterjobben fram til 1902, da han ble avløst av Karl Iver Flyum. Hvor
Mortinus og Anne flyttet hen, er uklart, men Anne er oppført med Sandheim som
bolig da hun dør i 1910 (trolig bodde hun hos sønnen John Martin). Mortinus døde
på Verdalsøra i 1923.
Mortinus og Anne hadde åtte barn:
B 1 . Kristine Berntine, f. 1 863 på Vukuvald, d. 1 957. Hun ble gift i 1 887 med Nikolai
Olsen Faren, f. 1 862 på Skei, sønn av Ole Nilsen Fåravald og kone Kristina
Larsdatter. Etter at de hadde bodd på Klokkerhaugen u/ Augla i noen år, kom de
til Redving under Reitan i Sjøbygda i 1 895 og tok Redving som etternavn. Mannen
var sagbruksarbeider på Trones. Han døde i 1946.
Cl. Karen Otelie, f. 1 889 på Klokkerhaug, d. 1 964. Hun ble gift i 191 2 med
sagbruksarbeider Johan Olaus Johansen, f. 1 875. De bodde på Solbakk på
Verdalsøra og hadde fire barn.
C 2. Anna Marie, f. 1 894 på Verdalsøra, d. 1 969. Hun ble gift i 1914 med Karl
Berntsen Baglomo, f. 1 893 på Salthammer, sønn av smed Bernt Olufsen
Vinnesmo og kone Serine Simensdatter (f. 1 862 i Frol). Karl Baglomo druk
net i Snåsavatnet under anleggsarbeid. Fire barn.
C 3. John Nelius, f. 1896 på Redving. Ufvandret til Amerika i 1913. Gift med
Aslaug og bosatt i Powers Lake, Nord-Dakota.
C 4. Niis Kristian, f. 1899 på Redving, d. 1987. Nils Redving var banearbeider
ved NSB og småbruker på Reitaunet. Gift med Paula Karoline Martinusdatter
Moen, f. 1904 på Moen i Leksdal. Tre barn.
C 5. Johan Bernhard, f. 1 902 på Redving, d. 1 98 1 . Gift med Alfhild Berntsdatter
Haug, f. 1899, d. 1982. Småbruker på Redving. Ei datter.
82. Julianne, f. 1866 i Småengan. Hun ble gift i 1890 med Odin Hansen,
Hommelvik, som var født i 1 867 i Verdal. Han var sønn av ugifte foreldre Hans
Henriksen Sundnesvald og Anne Pettersdatter Øren. I 1900 forpaktet de
Midtsandan i Malvik. Søstra til Julianne, Mette Martinusdatter, var tjenestejente hos
dem (se mer om Mette nedenfor).
83. Nikoline, f. 1868 i Vaterholmen. Hun ble gift i 1894 med søskenbarnet Johan
Johannesdatter Fergeberg. Foreldra bodde i Kjoland i Kall i 1890. Petter
Magnusson var skomaker og salmaker. De bodde i eget hus i Sørgata på Øra.
De hadde tre fellesbarn og Nikoline hadde i tillegg en sønn, Arne Matteus, f.
1888 i Vaterholmen. Matteus Vatterholm vokste opp hos besteforeldra
Vaterholmen og gikk folkeskolen på Garnes. Han ble gift i Sparbu.
84. John Martin, f. 1871 i Vaterholmen, d. 1932. Han ble gift i 1896 med Hanna
Pauline Pedersdatter By, f. 1 872 på Solem, Røra, d. 1 959. I 1 900 bodde de på
Gudmundhus østre, og John Martin dreiv som skomaker og salmaker. Seinere dreiv
han Sandheim under Gudmundhus inntil han i 1912 kjøpte gården Rødtelle i
INNDALSGÅRDENE


----
332 H&FIS-A
----
Sparbu. De hadde seks barn. Den yngste sønnen, Arne Vatterholm, f. 1914, d.
2004, var gårdbruker i Raset og var i tillegg ansatt i Verdal kommune fra 1944
ti! 1980.
85. Sefanias, f. 1 874 i Vaterholmen. Utvandret i 1 893 tii Deil Rapids, Sør-Dakota, d.
1 91 9 i Minnesota av spanskesyka.
86. Anna Marie, f. 1 876 i Vaterholmen, d. 1962 på aldersheimen. Marie Vatterholm
var ugift, men hadde tre sønner:
Cl 0 . Einar Redving, født 1905 på Midtsand i Malvik. Faren var ungkar Bernhard
Marius Raaen, f. 1878. Einar Redving var skogsarbeider på Snåsa, døde
ugift der ca. 1 978.
C 2°. Aksei Margido Hagen, f. 191 1 på Verdalsøra, d. 2001. Far sagbruksar
beider Torstein Hagen, Frol. Aksel Hagen var baker hos Roald Veimo og sei
nere ved Verdal Samvirkelag. Gift 1933 med Haldis Roaldsdatter Veimo, f.
1914, d. 1995.
C 3°. Meier Lerfald, f. 1914 på Ørmelen. Far Søren Lerfald. Gift 1939 med
Marta Sofie Olsdatter Indal, f. 1920 på Inndal meilem. Meier Lerfald arbei-
det i mange år ved Verdal Kassefabrikk. Bosatt på Garpa.
87. Mette, f. 1 879 i Vaterholmen. Gift Haugen og bosatt i Hommelvik.
88. Anneus, f. 1883 i Vaterholmen. Gift på Løkken. D. 1934.
HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND A


----
333 H&FIS-A
----
manglet. Han ville ikke ha navnet sitt på et kors!
Etter at Karl Iver Flyum var tiltrådt som vegvokter, ble ny kontrakt om leie av
Vaterholmen inngått i 1903:
Kontrakt.
Pladsen "Vaterholmen" under den Værdalsbruget tilhørende gaard Indal Østre
gaards nr. 224, bnr 1 i Vuku sogn aj Værdalens thinglag bortleies herved til Statens
Veivesen for at anvendes til veivogterbosted.
Kontrakten som regnes fra 14. april 1903 gjælder for saalenge som neden
staaende vilkaar i rette tid opfyldes.
Vilkaarene ere:
l. Der erlægges inden kvert aars 31.desember en aarlig ajgijt aj kr. 60 - seksti kr.
2. Forpagtningen gjælder pladsen i dens nuværende omfang, kvad indmark betræf
jei; og må den ikke udvides, eller nye gjærder opjøres. Der medfølger ret til hav
ning i udmarkenjor pladsens besætning.
3. Husene tilhører Staten og vedligeholdes aj samme.
4. Til brænde må blot tages nedfaldne, jortørkede eller beskadigede - til tømmer
übrugelige - trær, samt topp, røder og kvist. Findes ikke sådant indens gaardens
grændser, vil på begjæring udvisning finde sted aj til brænde passende skog.
5. Beboerne aj pladsen har forresten at holde sig husmandsloven efterretlig.
Værdalsøren den 9. maj 1903.
prp Aktieselskabet Værdalsbruget
Getz (sign).
Karl Iver og Marta fikk fem barn
BT. Inga Margrete, f. 1896 i Flyan, d. 1977. Hun ble gift i 1915 med Albert
Martinsen Skavhaug, f. 1892 på Skavhaugg øvre, d. 1960. Gårdbrukere på
Skavhaugg øvre.
B2\ Marta Sofie, f. 1897 i Flyan, d. 1979. Hun ble gift i 1918 med Paul Eriksen
Green, f. 1891, d. 1965. Gårdbrukere i Green øvre.
B3 1 . Ella Johanna, f. 1899 i Flyan, d. 1989. Hun ble gift i 1921 med Einar
Kristoffersen Indal, f. 1 895 på Inndal vestre, d. 1 982. Gårdbrukere på Stornesset.
B4 1 . Ole Marius, f. 1901 i Flyan. Han begynte som handelsbetjent i butikken til Håkon
Holmli i Ulvilla da han var femten år gammel, men døde allerede i 1930. Ole
Flyum var ugift.
Bs\ Sigrid, f. 1908 i Flyan. G. 1929 med Helge Johansen Kolset fra Frol, f. 1904.
Helge var sønn av Johan Lassesen Kolset.
Marta fikk lungetuberkulose og døde i 1913, og Karl Iver giftet seg på nytt i 1916,
INNDALSGÅRDENE

----
334 H&FIS-A
----
nå med Maren Anna Lorntsdatter Rotmo, f. 1887 på Kvernmoen, datter av Lornts
Mikalsen Rotmo og kone Anna Kristine Olsdatter.
Karl Iver Flyum fikk ny tilknytning til militærvesenet da anleggsarbeidet med fest
ningsverkene i Sogna og Vaterholmen ble igangsatt. I februar 1912 ble han i tillegg
til vegvokterstillmgen ansatt som oppsynsmann for galleriene og blokkhuset, og
godtgjørelsen for dette var kr 300,00 pr. år. Denne stillingen hadde han i 13 år - da
ble festnmgsanleggene satt i reserve, og han ble i stedet ansatt som bestyrer av
Vaterholmen telefonsentral etter avtale med militæret. Telefonsentralen ble betjent av
kona Maren. Han var også bestyrer av feltpostkontoret i Vaterholmen.
Barn etter Karl Iver og Maren Anna:
B 6 ;. Bjørn, f. 1915 i Vaterholmen. G.
1942 med Dagny Odinsdatter
Vikvang, f. 1918 på Krika. Bjørn
Flyum var måler, og overtok småbru
ket Elverum i 1953. Han stod for
malerarbeidet da Vuku kirke ble res
taurert og oppusset i 1 954. Han var
dessuten en flink kunstmaler. Bjørn
døde i 1999. Dagny omkom under
brann i heimen i 2003.
B 7 :. Magne, f. 1916 i Vaterholmen, d.
2004. G. 1) 1946 med Gudrun
Edvardsdatter Julnes, f. 1924, d.
1949. G. 2) 1951 med Gerd
Einarsdatter Gjersing, f. 1934.
Bosatt på Nyborg søndre, Tinden.
BB : .Åse, f. 1918 i Vaterholmen. G.
■v»
■åte.
B9 : .Knut, f. 1920 i Vaterholmen. Gift
med Synnøve Oksvoll, f. 1921.
Begge døde med to måneders
mellomrom i 2002. Knut var vakt
mester ved Verdal samvirkelag.
P--
B 10 2 . Lodve, f. 1922 i Vaterholmen, d.
2000. Gift 1952 med Solveig
Bernhardsdatter Skoknes, f. 1927.
Bosatt på Tvistvoll.
Bl IV Asmund, f. 1927 i Vaterholmen.
«I
"•■'-' #
Maren Flyum i Vaterholmen.
I barnesluffa sitter sønnen Bjørn.

 


----
335 H&FIS-A
----
Det var lang veg til skolen på Garnes for barna i Vaterholmen, og de måtte delvis bo
hos andre familier nærmere skolen. Men fra ca. 1925 til 1935 ble det holdt skole i
Vaterholmen. Det var Marta Nordahl som var lære rinne, og ungene hadde skole to
uker om gangen, med to uker fri i mellom.
Karl Iver Flyum sluttet i vegvokterstillingen i 1933 etter 31 års tjeneste og kjopte
småbruket Elverum ostre i Vuku.
Han var medlem av herredsstyret i flere penoder. Fra 1910 til 1916 som repre
sentant for Vuku sogn. 11910 var det ingen partilister i Vuku, men i 1913 represen
terte han Venstrelaget og jordbrukerne. I 1931 ble han på nytt valgt inn i kommu
nestyret som representant for Arbeiderpartiet og var med til han dode i 1936. Han
var også en av stifterne av Inndal arbeiderlag i 1929, og var lagets torste formann.
Karl Iver Flyum dode i desember 1936, 66 år gammel. Da han ei tid ikke hadde
folt seg helt vel, reiste han ned på Øra for å søke lege, og mens han satt på ventevæ
relset til dr. Wold, falt han plutselig sammen og dode. Maren var nær 91 år da hun
døde i 1977.
Johannes Olsen Bjørgvik (1893-1965) og Klara Josefine Hovden (1899-1952)
Johannes Bjørgvik var født i 1893 i Flåtåvika (Bjørgvik) i Bjorga og var sønn av små
bruker og tømmermann Ole Gundersen Bjørgvik og kone Anna Olme.
Allerede som 12-åring begynte Johannes som boregutt på anleggsbanen Hell-
Sunnan, og 16 år gammel fikk han arbeid på Orkdalsbanen (Thamshavnbanen).
Etter å ha vært tre år i Canada fikk han arbeid i vegvesenet i 1930. Han ble gift med
Klara Josefine Hovden fra Hundeidvik i Sykkylven på Sunnmøre. Klara var fodt i
1899 og var datter av husmann og fisker Knut Knutsen Hovden og hustru Anne
Birgitte Jensdatter.
De hadde sju barn da Johannes ble vegvokter i Vaterholmen i 1933. Der fikk de
sju barn til, av dem var et tvillingpar som døde ved fødselen.
Jord- og skogarealet i Vaterholmen var fortsatt eid av kommunen, og det ble gjort
følgende avtale om bruk av skogen:
Overenskomst
Undertegnede ansat veivokter ved Vaterholmen treffer herved saadan overenskomst
med Verdal kommune angaaende drijten av det Vaterholmen tillagte skogstykke:
Da skogstykket har forlidet skikket vedskog gives mig anledning til aarlig aa jaa
udblinket i dette 8 å 10 sagtømmer tr ær for jrit salg for hjelp til kjøp av manglende
ved og skogsyrke.
Passende skikket vedtrær paa stykket kan hugges ejterhvert efter udvisning og sam
raad med skogopsynsmannen. Paa samme maate forholdes med hugst av staur og
pæler til hjelp for parsellens behov nåar det kan ske uten skade for skogstykket.
Nærværende overenskomst er utferdiget i 2 ekspl. og gjelder til begge blir enig om ny
overenskomst.
Vuku 14novbr. 1933.

----
336 H&FIS-A
----
Johannes Bjørgvik (sign.)
veivokter
Paa kommunens vegne
efter bemyndigelse
Ole Kvello (sign.)
Godkjent i møte i styret for det kommunale jordegods 14/12-1933.
E. Muller (sign)
Som vegvokter hadde Johannes Bjørgvik sitt arbeidsområde på strekningen Inndalen
- Stormoen i nærmere 25 år før han fratrådte i 1958. For sin innsats på
Jamtlandsvegen ble han hedret med Norsk Automobilforbunds hedersmerke.
Familien flyttet fra Vaterholmen til nybygd vegvokterbolig Lundamo øst for
Rotmoen i 1948.
Johannes Bjørgvik var en kraftkar som var kjent for sin enorme styrke. Eksempelvis
greide han å løfte biler opp på vegen når de hadde kjørt i grøfta. Han var personlig
kristen og var aktivt med i baptistforemngen i Inndalen.
Klara døde i 1952, og som pensjonist flyttet Johannes til sine barndoms trakter i
Bjørga og hadde Anna Auglen som husholderske. Han døde i 1965.
Barn:
81. Ole Anton, f. 1918, d. 1962. Bygningssnekker, bosatt på Bjørgvik under Sem. G.
1940 med Gunvor Antonie Haldås, f. 1917, d. 1983. To barn.
82. Knut Arne, f. 1920, d. 1997. Sjåfør, ansatt i vegvesenet. Først gift med Margit
Nilson (svensk). To barn. Skilt og gift i 1948 med Else Marie Lyng, f. 1917. To
barn.
83. Josef Ingemar, f. 1921. Måler. Gift 1947 med Gerd Elin Bjørkmann, f. 1927. To
barn.
84. Oline, f. 1923. Gift med Asbjørn Hestnes. Ett barn.
85. Erling' Gunnar, f. 1924, d. 1999. Stasjonsbetjent ved NSB Trondheim. Gift med
Aslaug Lunde. Bosatt på Hundhammeren i Malvik. To barn.
86. Gunnar Petter, f. 1926. Elektriker. Gift med Agnes Vik, f. 1926 i Sparbu. Ett barn.
Ekteskapet ble oppløst og Gunnar ble siden gift med Margit Fredrikke Hallem, f.
1935. Tre barn. Bosted på "Melan". Gunnar døde i 2007.
87. Anne, f. 1932. Gift 195 1 i Hundeidvik på Sunnmøre med Jørgen Midtgård. Fire
barn.
88. John Ragnvald, f. 1 933. Flyttet til Ikornnes på Sunnmøre og hadde egen bedrift der.
G. 1954 med Gunvor Helene Berg. Ett barn.
89. Hans, og
810. Kristine, tvillinger som døde som små.
Bl 1 . Karl Johan, f. 1935. Ansatt i vegvesenet. G. 1958 med Signe Garli. Tre barn.
Skilt og samboer med Solveig Sandnes, f. 1940. Bosatt i eget hus ved Bergstua.
Bl 2. Martha, f. 1937. G. 1957 med Bjørn Ertzgård. Skilt. Tre barn. Bosted Verdalsøra.
Bl 3. Per Martinius, f. 1939. Gift med Anne-Margrethe. To barn. Bosatt på Ikornnes på
Sunnmøre.
Bl 4. Karin, f. 1942. Gift med Roar Wærnes, f. 1941 . To barn. Bosatt på Verdalsøra.

----
337 H&FIS-A
----
Etter at Vaterholmen ble fråflyttet i 1948, sto trusene übebodd fram til 1987, da bolig
huset ble flyttet til Stiklestad Museum og restaurert. I 1981 solgte Verdal kommune
eiendommen av til Gunnar Bjørgvik for kr 18000. Konsesjon ble gitt i 1984 og skjo
te utstedt samme år.
Gunnar Bjørgvik anla en campingplass med hytter mellom riksvegen og elva.
INNDALSPLASSEN
Ved flere tilfelle finnes i registre og dokumenter en plass benevnt "Ingdalsplassen".
Om det har vært en egen plass, eller om det er en av de mange plassene som er
benevnt som Inndalsvald, er usikkert. Men det er kjent at et område nord for gården,
der sommerfjøset i sin tid stod, også i våre dager er blitt kalt "Plassen".Det er derfor
ikke unaturlig om det har vært husmannsplass der i gamle dager. Kanskje er det den
samme plassen som på 1700-tallet er kalt Sveet?
I tingbok nr. 30 fra 1825 er nevnt ei Marta Andersdatter Ingdalsplassen, 58 år
gammel, og i tingbok fra 1828 er Johannes Olsen Ingdalsplass omhandlet, og vi har
følgende data om ham og familien hans:
INNDALSGÅRDENE

 

----
338 H&FIS-A
----
Johannes Olsen (1773-1856?) og Marit Halvorsdatter (1775-1843)
Johannes antas å være født ca. 1773 etter som han i 1828 oppgir å være 55 år gam
mel. Han oppgir videre å være født i Ångermanland i Sverige av foreldre Ole
Johannesen og kone Marit. Han kom til Norge i tjueårsalderen og var først tjener på
Stormoen, i 1801 tjente han hos Elling Nilsen Valstad, og bodde også der da han i
1804 ble gift med Marit Halvorsdatter Stiklestad, født ca. 1775.
Om Mant kan vi i en rettsprotokoll fra 1808 lese at hun var født på gården
Løvbakken i Ringebu Gudbrandsdalen av foreldre Halvor Knudsen og Marit
Johannesdatter. Mora ble seinere oppgift med en Gunder Ellingsen, og de bodde i
Namdalen ei tid før de kom til Verdal rundt århundreskiftet.
I 1801 var Mant tjenestejente på Musem. Ved giftermålet i 1804 bodde både
Johannes og Mant på en plass under Valstad, men er oppført under Molberg da de
får sitt eneste barn, sønnen Ole, året etter. I 1808 var de på Eklesøya. Når de kom til
Inndalsplassen, er usikkert, men de bodde der da sønnen Ole ble konfirmert i 1820.
Eikedan er det uvisst når de flyttet fra plassen, men de var fortsatt husmannsfolk der
da sønnen ble gift i 1834. Mant døde som inderst på Stiklestadvald i 1843, og det er
trolig at det er Johannes som dør som legdslem på Landstad i 1856.
Etterslekt:
81. Ole, f. 1805 på Molberg. Han ble gift i 1834 med Ingeborg Estensdatter, f.
1 804 i Skalstugan, dotter av Esten Jonsson og Mali Arntsdatter Sulstuen, som var
brukere i Sulstua vestre fra ca. 1 8 1 3 og utover. Ole og Ingeborg var inderster og
kanskje husmannsfolk under Inndal østre fram til 1 847, da de bodde på en av
plassene under Garnes. I 1 857 flyttet de til Sverige sammen med barna Marit og
Mortinus, se nedenfor, og ved flyttinga bodde de igjen på Inndalsvald. Trolig har
også de, i likhet med foreldra til Ole, bodd på "Plassen". I Sverige kalte Ole seg
for Olof Johansson, og var bonde i Medstugan da han døde i 1865. Ingeborg
døde i Medstugan i 1 894.
Barn:
Cl . Elen, f. 1 834 på Inndalsvald. Elen flyttet til Sverige og ble gift i Are i 1 859
med Sven Persson, f. 1827 i Nordhallen. Sven var torpare og snekker i
Xotten i Åre og døde på lasarettet i Østersund i 1 895. De hadde åtte barn.
Elen (eller Elin som hun kalte seg i Sverige) døde som enke i Are i 1 922 eller
1923.
C 2. Johannes, f. 1837 på Inndalsvald. I 1858 flyttet han til Medstugan og ble
gift i 1 866 med Anna Christina Nilsdotter, f. 1 837 i Medstugan, d. 1 897.
Kona var datter av bonde Nils Nilsson og Ingeborg Pehrsdotter i Medstugan.
Johannes, som brukte Olofsson som etternavn, døde i 1932. Han var bonde
i Lund og i tillegg smed av yrke. De hadde ei datter, Ingeborg, f. 1871 i
Medstugan.
C 3. Halvor, f. 1840 på Inndalsvald. Han flyttet til Medstugan i 1861 og til
Sundsvall i 1 864. To år seinere flyttet han til nærliggende Skons socken i
Medelpad. Halvor burde vei være identisk med den Halvor Olofsson fra
Sundsvall som i 1 872 emigrerte over Goteborg med New York som oppgitt
HEIMER OG TOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND A

----
339 H&FIS-A
----
destinasjon. I 1 873 kom han til Minneapolis, der han i mange år var ansatt
ved kornmøllene. Han døde i 1923 og etterlot seg kone og fire stebarn i
Amerika.
C 4. Marit, f. 1 843 på Inndalsvald. Hun flyttet til Sverige i 1 857 og utvandret der
frå til Amerika i 1 871 . Gift med politibetjent Ole Anderson.
C 5. Martinus, f. 1846 på Inndalsvald, d. 1847 på Garnesvald.
C 6. Mortinus, f. 1847 på Garnesvald. Flyttet i likhet med broren Halvor til
Sundsvall. Der ble han politikonstabel og brukte navnet Martin Olofsson. Han
døde av gassforgiftning i 1 889.
Vi kjenner ikke til at plassen har vært bebodd av noen andre.
ØSTLY
GNR. 224, BNR. 3 (23)
Østly, Værdalsbrukets bolig for ansatte fra 191 2 til 1934. Hovedbygningen ble da flyttet til Ner-Holmen og ble
pensjonistbolig for skogforvalter Morten P. Moen.
En parsell på ca. 12 dekar, på Inndalsåkeren ble frådelt i 1913 for oppføring av bolig
for skogsassistenten på Værdalsbruket. Eiendommen fikk navnet Østly. Vi kjenner til
at følgende har bodd der:
INNDALSGÅRDENE


----
340 H&FIS-A
----
fm
L m III:
- H^.
»
rI V
S^-**"'
Fra starten på planteskolen på Inndalsåkeren i 1 939, der de driver med utprikling av granplanter. Vi k|enner igjen
følgende personer på bildet: I forgrunnen arb. formann Olaf Årstadvold stående ved siden av Henrik H. Garli
(med spaden). Lengst til høyre skimter vi Einar H. Garli. Ungdommen som står midt i bildet ser ut til å være
Magnus Vikvang. I bakgrunnen til venstre står John Molden.
roto tilh A/S Værdalsbrukel.
John 0. Wohlen var skogsassistent hos Værdalsbruket og familien bodde på Østly da
dattera Ruth og sønnen John Ingolf ble født i 1913 og 1914. I 1916 overtok John
Wohlen som gårdbruker på Garnes, og familien flyttet vel dit senest da.
Trolig var det Iver P. Lindseth som overtok som leieboer etter John Wohlen og
bodde der med familien fram til han kjøpte Grindgjerdet i 1929.
Magnus Enksson i Sandvika (f. 1914) har fortalt at da han var liten, bodde de på
"loftet" på Østly. Det må sannsynligvis ha vært en kort periode, fra ca 1919 og til han
ble fjellstuemann i Sandvika i 1920 at Erik Enksson og familien hans bodde der. Da
dattera Mant Johanne ble født hausten 1918, bodde de ennå i Sulstua.
Etter Enk Enksson kom også Olaf og Anna Høgli som leieboere til Østly ca.
1920/21. De bodde der til Olaf ble gårdbruker på Sneppen (Høgli) i 1928.
Oddmund Skavhaug har fortalt at far hans, John Skavhaug, som var kontorist ved
skogkontoret i Holmen og siden ble kontorsjef ved Trones Bruk, bodde med famili
en på Østly en kort periode sommeren 1929.

----
341 H&FIS-A
----
Sevald Stubskin med familie var på Østly fra 1929 til 1932. Det går fram av skole -
protokollen for Garnes skole, der barna Oddfrid og Alfhild var elever i disse åra.
Sevald Stubskin kjøpte Skogenget i Bjørga i 1932.
Den siste som bodde på Østly var forstkandidat og seinere skogsjef ved
Værdalsbruket, Leif Lykke. Han og familien bodde der for de flyttet til Holmen gard i
Vuku i 1934.
Samme året ble også stua på Østly flyttet fra Inndalsåkeren til Skogheim ved Ner-
Holmen. Der ble den bolig for skogforvalter Morten Moen da han gikk av som sjef
for Værdalsbruket.
Men uthuset på Østly ble stående og bl. a. brukt som plantelager da
Værdalsbruket hadde planteskole på "Inndalsåkeren" fra sist på 1930-tallet og en del
år framover. Planteskolen ga sommerarbeid til både voksne og skolebarn.
Arbeidslag på planteskolen 1939. Foran f. v.: Inger Skavhaug (g. Indahl), Martha Skavhaug (g. Lundgren)
Olaug Garli, (g. Lyngsaunet), Magnhild Garli, og Haldis Garli (g. Indstad). Bak f. v.: Magne Olav Garberg
Bjørn Arstadvold, Einar H. Garli, Magnus Vikvang, Henrik E. Garli.
I 1952 ble det satt opp nytt bolighus på Østly for skogtekmker Hallstein Fjesme, som
avløste John O. Wohlen som skogformann i distriktet Inndal-Sul. Fjesme kjøpte
siden husene og en frådelt parsell på fire dekar av eiendommen, som i dag har bruks
nummer 23.


----
342 H&FIS-A
----
NOTER
Kilde: Frolslekten Gran, bd. 11, s. 821 ff.
Kilde: Brev dat. 24.2.1 830 fra prest Widerøe, Frosta, til prost Brandt.
Opplysnmgene bygger på Jostein Moldes artikkel i Verdai Historielags Årbok 2002: "Verdalinger i La Crosse,
Wisconsin, s. 33-57.
Verdal Historielags Årbok 1992, s. 141 .
Waisenhuset var en av Trondheims første sosiale institusjoner. Fra 1 732 fant foreldreløse barn skoleplass og
husrom her. Waisenhuset ligger i Kongsgårdsgata 2 foran Domkirkens Vestfront. Den nåværende bygningen
ble oppført 1771-72. Fra 1732 til 1932 har det her vært skole og internat for foreldreløse barn.
"Waisenhuset" kommer av det tyske ordet "Waise" som nettopp betyr "foreldreløst barn". Huset ble opprettet
som en av Trondheims milde stiftelser i 1635. Stiftelsen led under dårlig økonomi inntil Thomas Angell testa
menterte midler til stiftelsen i 1762. Huset inneholder i dag kontorer for domprosten, sognepresten og andre
ansatte ved Nidaros Domkirke og domprosti.
Verdal Historielags Årbok 1992: Fergeberget, av Hansjøsås.
Ivar Indal: Gardshistorie for Indal øvre, utgitt 1992.
Solveig Ness: "N'Bendik på Gravom". Verdal Historielags årbok 1983.
Tingbok nr. 29 (1823-1828) for Stjør- og Verdal sorenskriverembete, fol. 321, 322, 360 b.
Avskrift fra Statsarkivet i Trondheim.
Se bygdeboka "Selbu i fortid og nåtid", bd. IV, s. 436-37.
Ane Martha Andersdatter f. 20.1 2.1 834, døpt 1 3.1 .1 835 i Boklandet kirke.
Opplyst av Monica Kristoffersen, Måneset, Kolvereid (tipp-tippoldebarn av Anders Græslie?).
Jostein Molde: Verdalinger i La Crosse, Wisconsin (Verdal Historielags Årbok 2002).
Trønder-Avisa 19.9.1981.
Opplyst av Ivar Tromsdal.
Ole O. Svartaas og Harald Svartaas.
Erik Larsen var bestefar til bl. a. Edvard Bjørsmo
Notis i Innherreds Folkeblad 25.9.1962.
Kilder: 1 . Verdalsboka: Heimer og folk i Leksdal
(1902-1971) og hans familie og slekt (2001).
2. Eldbjørg Lyngstad: Til minne om Trygve Rinnan/Raimar

----
343 H&FIS-A
----
Utskrift av pantebok litr. D 2 (1 807-1 81 2) for Stjør- og Verdal sorenskriverembete, fol. 433. Tinglysingsdata
18. august 1807.
Pantebok litr. D 2 (1 807-1 8 1 2) for Stjør- og Verdal sorenskriverembete, fol. 440.
Notis i Innherreds Folkeblad 17.8.1954.
Opplysningene om Sigrid Tangen er hentef fra en artikkel i HELGÅDALS-NYTT 1976.
Kilde: Ministrialregisteret forjdmtland.
Kilde: Ekstra rettsprotokoll nr. 11 (1 7.3.1 834-3.3.1 840) for Stjør- og Verdal sorenskriveri.
Kilde: Slektsside til Geir Edvard Lyng (http://home.onlin.no/~edvly/).
Verdal Historielags Årsskrift 1978: «Avrattingen vid Høgbroforsen 1858», av Torsten Dixelius.
Kopi av brev dat. 6.2.1840 fra sognepresten i Alstadhaug ti! captein Sommerschild.
Kilde: Bygdeboka for Inderøy.
Jacob Aasen var konstituert skolelærer i Inndalen og Sul skolekretser 1 859-63. Etter å ha tatt eksamen ved
Klæbu seminar i 1 865 fikk han fast ansettelse i de samme kretsene. Men da han hadde holdt skole i to uker,
ble han syk og måtte slutte som lærer. Han døde i mars 1 866.
Verdal Historielags Årbok 1984, s. 83: Lensmann Jon Suul: En "arbeidets adelskvinne".
' Jon Suul: "En arbeidets adelskvinne". Verdal Historielags Årbok 1984.
Noen av opplysningene om Rotmoen er hentet fra skoleelev Anne Elin Skjerves særoppgåve "Folk og liv på
husmannsplassen Rotmoen".
Ministrialregistret forjåmtland.
Kilde: Montana Death Index, 1907-2002.
Opplysninger om familien til Ole Johannessen er gitt bl.a. av slektsgranskeren Karl Gøran Ericsson, Uppsala.

 

 

----
344
----


----
345 H&FIS-A
----
STORMOEN
.'*■ -•
Karl-Joban-støtta
vest for Stormoen.

----
346
----


----
347 H&FIS-A
----
STORMOEN
GNR. 225/1
Stormoen 1927, Sett fra ØSt. Foto: Einar Musui
Fra sist på 1600-tallet og ca. hundre år framover var Stormoen, lflg. Verdalsboka bd.
V, delt i to parter og med to brukere, men fra 1777 har eiendommen bare hatt én
oppsitter. Gården var krongods fra den ble skyldsatt i 1672 og fram til lagmann Peter
Drejer fikk skjote og den ble mnlemmet i Sul og Helgådalens gods, som var begyn
nelsen til Verdalsgodset. Den var så leilendmgsgård fram til John Johansen Vestgård
(Stormo) kjøpte den av Verdal kommune i 1919.
Oppsittere fra 1800 og framover:
Peder Pedersen (1762-1841) og " Maren Hemmingsdatter (1746-1802),
2) Marit Jørgensdatter (1776-1816), 3) Gunhild Kristoffersdatter (1782-1857)
Peder Pedersen var født i 1762 på Melbyvald og var sønn av Peder Haldosen og kone
Berit Greisdatter, som kom til Stormoen fra Melbyvaldet i 1777. De var brukere der
til han døde i 1797. Mora døde hos ei datter i Råa i 1804.


----
348 H&FIS-A
----
Peder var skiløpersoldat og bodde på Haga da han ble gift i 1786 med Maren
Hemmmgsdatter Hage, født ca. 1746. Hennes opphav er ukjent. Ved folketellmga i
1801 er de oppført sammen med en sønn Haldor Pedersen. Etter som Haldor er opp
ført født i 1774, kan han ikke være sønn av Peder. Derimot er han trolig broren, som
riktignok ble født i 1773.
Peder Pedersen ble trolig bruker på Stormoen da faren døde og var der til ca.
1805. Det er ikke kjent når Maren døde, men det må ha skjedd i 1801/02, for i 1802
ble Peder gift på nytt med Mant Jørgensdatter (Måreta Gøransdotter) Østgård - se
under Austgarden. De fikk tvillmger i 1803, men begge barna døde like etter fødse
len. Kort tid etterpå flyttet Mant og Peder til Sverige, og bodde som "inhyses" (losje
rande) på Duveds Tollstation da de fikk sønnen Gøran i 1806. Peder ble enkemann
da Marit døde i Duved i 1816. Sønnen Gørans videre skjebne er ukjent.
Som enkemann kom Peder tilbake til Verdal, og i 1821 ble han far til en gutt -
Peder - født på Gudding østre vald. Mora var Gunhild Knstoffersdatter, f. 1782 i
Karlgarden, og det var visstnok hennes 4. leiermål. De ble gift året etter og var inder
ster på Oppemsvald, Bjartnes og Fleskhus og fikk 3 barn til. Gunhild var datter av
Christoffer Pedersen og Agnes Jakobsdatter.
Peder og Gunhilds barn:
BV.Peder, f. 1821 på Gudding østre vald. I 1852 har han fått utflytting til Bjørum i
Overhalla, men i 1 863 ble han gift i Vik i Fosnes som Peder Pedersen Hoviken
med enke Gullaug Sofie Olsdatter, f. ca. 1818 i Overhalla. I 1865 er han hus
mann med jord og fisker på Andsnæs i Fosnes, da oppført som Peder Olsen.
B2 3 . Kjersti, f. 1 823 på Oppemsvald, d. 1 824. I kirkeboka er anført "Omvankende,
fattig", det gjelder vel foreldrene.
B3V Anders, f. 1825 på Bjartnes. Vi finner ham som ugift losjerende skomaker A: P.
Bjartnes i Vardø både i 1 865, -75 og 1900.
B43Anne, f. 1828 på Fleskhus. Hun flyttet til Trondheim i 1849. Ellers ingen opplys-
ningen
Peder døde trolig på Husanlegdet i 1841 og Gunhild på Risan i 1857
Nils Olsen (1766-1814) og Beret Paulsdatter (1765-1861)
Nils Olsen var født i Aust-Hellan i 1766 og var sønn av Ole Mikkelsen og Anne
Nilsdatter i Molden. I 1793 ble han gift med Beret Paulsdatter Tømte, f. 1765 i
Tomte, datter av Paul Anderssen Tømte og kone Gjertrud Olsdatter. De var inderster
i Molden og husmannsfolk under Nord-Steme i noen år før de kom til Stormoen ca.
1805. Nils ble kårmann på gården allerede i 1811, bare 45 år gammel, og døde der
i 1814. Det kan tyde på at helsa hans slo seg vrang. Beret døde hos svigersønnen
Ingvald Johannessen på Trøgstadvald (Fyksveet) i 1861.
Barn:
BIV Anne, f. 1792. Nils' barn med Beret Jørgensdatter Østgård. Barnet døde bare 4
dager gammelt. Mora ble gift i 1797 med Erik Olsen Levring, og de var inderster

----
349 H&FIS-A
----
på Stormoen i 1 801 . Se ellers under Austgarden.
82. Anne, f. 1793 i Molden, død samme år.
83. Anne, f. 1795 i Molden. Hun er oppført på Stormoen i prestens sjeleregister
1 809, men ellers ingen sikre opplysningen
84. Gjertrud, f. 1798 i Molden. I 1 809 er hun i Tømte, men ellers ingen opplysning-
en
85. Ole, f. 1800 i Molden. G. 1827 med Lisa Haldorsdatter Oppem, f. 1798, dot
ter av gårdbruker Haldor Oppem. De var husmannsfolk på Oppemsvald,
Stuskinsvald og Bjørganvald. Ole døde på sistnevnte sted i 1 873, mens Lisa døde
på Skrovevald i 1886. De hadde fem barn.
86. Paul, f. 1802 i Molden, død i 1868 på Stensmoen (hos broren Mikkel). Ugift.
87. Andor, f. 1805 på Stormoen. Han var skomaker da han i 1840 ble gift i Vuku
kirke med Inger Rasmusdotter Indalsvald, f. 1822 i Molden, datter av Rasmus
Johnsen og kone Marta Johnsdatter i Moldenget. De fikk 9 barn før Andor døde
som husmann på Snausagjalet i 1 865. Før det hadde de vært husmannsfolk under
Sør-Steine, Ravlo, Skrove og Fara. Inger var tyende på Ness østre i 1 875 og ble
gift på nytt i 1882 med enkemann Ole Sivertsen Nessmoen, f. 1824 på
Bjørstadvald. I 1 891 bodde de i Melby, og Ole ernærte seg som hustømmermann
og treskomaker. I 1900 losjerte de hos Elias Ness på Skjørdal vestre, og Inger
døde av magekreft dette året. Når hennes andre mann døde, er ikke kjent.
88. Mikkel, f. 1 808 på Stormoen. Han ble gift i 1 834 med enka på Stensmoen, Beret
Henriksdatter Stenevaid, f. 1771, og ble husmann på Stensmoen. Han ble enke
mann i 1855 og gift på nytt i 1856 med Marta Olsdatter Slapgård, f. 1826.
Mikkel døde i 1891, mens Marta døde som fattiglem i Fara i 1 906. Se mer under
husmannsplassen Stensmoen.
Jens Johansen (1766-1833) og Marta Jonasdatter (1778-1838)
Jens Johansen var født på Leirhaug i 1768 og var sønn av Johan Svendsen Kulstad og
kone Boletta Jensdatter Ørnfeldt. Han var husmann med litt jord på Sandbekkmoen
under Levringan i 1801 og 1804, og var da gift med Ingeborg Bardosdatter
Fossnesset (gift 1794), som døde i Levringan i 1804 etter et barnlaust ekteskap. Jens
ble gift på nytt i 1805 med Marta Jonasdatter Garnes, f. 1778 på Bjartnes, datter av
ungkar Jonas Larsen (Haug) og Maren Arntsdatter, og ble husmann på Gnndgjalet.
I 1811 fikk han bygsel på Stormoen. Vi gjengir bygselkontrakten som finnes i
utskrift i pantebok litra D (1800-1812) for Stjør- og Verdal sorensknven:
Christen Johan Mutter Giør vitterlig:
at have paa Ajgivt overladt til Jens Johannesen min eiende Fieldgaard Stormoen
Matricul No. 258 og 259, of Skyld 12 Mkl: i Wærdahls Præstegield beliggende paa
jølgende Conditioner:
Betaler han i aarlig AJgivt 16 rå. er sexten Rigsdaler.
Rydder og Jorbedrer Gaardens nu tildeels mishandlede Jord samt inden 5 Aar jra
Dato opbygger aj nyt de nu paa Gaarden værende Jorjaldne Huuse paa egen
Regning.
STORMOEN

----
350 H&FIS-A
----
Leverer aarlig aj Gaardens Skov 50 Tylter Saug-Tømmer, der bringes til ]nd-Elven
eller Risvas-Elven, hvor det aj mig annammes og betales i Regnskab ejter den Friis
Somjor nærværende Tid er Stipuleret i Godset jor ethvert Tømmer ejter Maal.
Det paalægges ham at sørge jor at Stormoe Bommen bliver udlagt i rette Tid om
Vaaren og opkiørt aj Elven om Høsten imod Betaling. Saaledes skal han og Assistere
og ejter Tilsigelse være med Tømmer Fletningen nåar Sull-Lænsen gaaer ajsted hvor
jor han nyder den Betaling pr. Dag, som 1810 er kleven givet-
Han maae intet Fremleje aj Gaardens Jord, kverken Hemme eller i Eieldet aj Field-
Slotteme til Andre, men opstille den ganske jouragie paa Gaarden.
Forrige Opsidder Niels Olsen reserveres de paa Gaarden værende Kaar-Huuse og den
Ager og Eng, samt Fieldslotte, der nu ved kans Fratrædelse jra Gaarden er bleven
ham tilstaaet imod aarlig Betaling som kan erlægger til Landdrotten.
Til Gaardens Bygninger og dens Giærder samt Brænde-Veed, tåger han i Gaardens
Skov til Fornødenhed, hvorimod hanjorbydes at sælge enten Bork eller Stok aj Skoven.
Skulde der trejje Tiljælde, kvor jeg kunde behøve kans Tieneste eller Hest-Hielp, da
maae kan i begge Henseender Assistere nåar kan derom bliver varslet imod Betaling.
Skulle Jens Johannesen i nogen Deel ikke opjylde denne Contract eller kandle imod
samme, da er den ejter Lovlig Overbeviisning jorspildt, saaledes at han jraviger
Gåanden ejter Udsigelse.
Som Eier jorbeholder jeg migjri Disposition over Skoven, saaledes at jeg lader hugge
ved andre om jeg saa jinder jor godt.
Naar denne Contract bejølges og ikke overtrædes skal den gielde jor Jens Johannesens
og Kones Levetiid.
Maritvold, den 22de April 1811. CjMuller
Paa en ligelydende Gienpart var jølgende Reversal Paategning: Ligelydende Bøxel
Contract hav er jeg modtaget, kvis Indhold, jeg i enhver Henseende reverserer mig at
opjylde, under dette mit Fæstes Fortabelse. Datum ut supra. Jens Johannesen med
paaholden Pen. Den tiltrædende Fæster maae i Følge Reskriptet kverken opsiges,
ajstaae eller udkastes jra sin Bøxel, uden saadant i jorvejen tilkiendegives
Overjormynderiet til Rigtigkeds erholdelse jor kvad Børnemidler hannem maatte
være betroet. Alt under Ansvar aj Landkerren om herimod handles. For resten kaver
Stiør og Wærdahls Sorenskrivenes Overjormynderie intet at erindre. - Spildset
Tingstue, den 3die October 1811. - Lie."
Lest ved månedstinget jor Stjør- og Verdal sorensknven den 3. oktober 1811.
Jens Johansen var bruker på Stormoen til ca. 1823. Deretter flyttet han tilbake til
Grrndgjalet og ble husmann der på nytt. Han døde der i 1833. Marta døde samme sted
i 1838.
Marta hadde ei datter før de ble gift:
BT.AnneJohnsdatter, f. 1803 på Skavhaugg, far John Ågesen Mønnes, f. 1779. Anne
var ugift. Hun bodde hos mora og stefaren og hadde tre barn, alle født på
Grindgjalet. Hun døde i 1 837 i forbindelse med fødselen til de to siste barna, som
var tvillingen Se mer under Grindgjalet.

----
351 H&FIS-A
----
Jens og Marta hadde en sonn:
B 2 . Johannes, f. 1 8 1 0 på Grindgjalet. G. 1 835 med enke Beret Haldorsdatter Wist,
f. 1 797 i Stjørdal. Beret hadde tidligere vært gift med Peder Olsen Nessvald, som
døde i 1 833. Johannes Jensen ble bruker på Brenna og døde som kårmann der i
1 868. Kona Beret var død samme sted i 1 859. Ekteskapet var barnlaust.
Etter Jens Johansen skal en Bertel Stormoen ha vært bruker i folge Verdalsboka, men
det finnes ingen personopplysnmger om ham i tilgjengelige kilder. Kanskje var han
svensk? Det skal ha vært ganske smått for ham: I 1835 hadde han en besetning på
bare 1 hest, 2 storfe, 5 sauer og 5 geiter og ingen utsæd, og i 1836 er det holdt ekse
kusjon hos ham for skyldig gjeld, og ikke lenge etter har han mattet gi fra seg byg
selen av Stormoen til Morten Mortensen fra Vera.
Morten Mortensen Væren (1778-1846) og Agnes Gunnarsdatter Essing
(1787-1857)
Morten Mortensen var født ca. f 778 i Trysil og var sønn av gifte foreldre Morten
Mortensen og Marta Andersdatter, som kom flyttende fra Trysil til Vera ca. f 800. I
1808 ble han gift med Agnes Gunnarsdatter Essing, f. 1787 i Esingen i Kall. Agnes
var tante til Anders Halvorsen (Jamt-Anders) i Fagerlia i Inndals Allmenning.
Morten Mortensen bygslet Sørmoen i Vera fra ca. 1819 til ca. 1835. Fra 1836 til
ca. 1840 bygslet han også Stormoen og dreiv således begge gårdene i en del år. Det
er fortalt at han flyttet buskapen over fjellet mellom Sørmoen og Stormoen om vin
teren når det var slutt med foret på den ene plassen. Vegleia som han brukte er siden
blitt kak Mortensvegen.
Morten døde i Sørvera i 1846. I klokkerboka står det at han døde av kreft i ansik
tet. Agnes døde i 1857. Ekteskapet var barnlaust bortsett fra en dødfødt gutt som ble
født i Esingen før de ble gift.
Johannes Rasmussen (1803-1871) og Anne Olsdatter (1807-1884)
Johannes Rasmussen var født i 1803 i Sulstua og var sønn av inderst Rasmus
Mikkelsen Sul og kone Kjersti Nilsdatter. I 1837 ble han gift med Anne Olsdatter
Østgårdsvald, f. 1807 i Strinda, datter av Ole Gabnelsen Melbyvald.
Johannes ble leilending på Stormoen etter Morten Mortensen og brukte gården til
ca. 1862, da han overlot den til Elling Pedersen Flotten. Men Johannes og Anne levde
som kårfolk på Stormoen til de døde henholdsvis i 1871 og 1884. De hadde ingen
etterkommere.
Elling Pedersen (1831-1906) og Ingeborg Pedersdatter (1820-1914)
Elling Pedersen var født i 1831 på Leirfall og var sønn av Peder Pedersen og kone
Ingeborg Ellingsdatter.
I 1862 ble Elling gift med Ingeborg Kristine Pedersdatter Flotten, f. 1820 i
Trondheim og datter av Peder Johnsen. De overtok noenlunde samtidig Stormoen
etter Johannes Rasmussen og dreiv gården brukbart: I 1865 var det en besetning på

----
352 H&FIS-A
----
2 hester, 8 storfe, 8 sauer og 5 geiter - men ingen utsæd. I 1875 var besetningen 1
hest, 7 kyr, 5 ungnaut og kalver, 16 sauer og lam, 22 geiter og kidd og 1 gris, og
utsæden var % tønne havre til grønnfor og 3 tønner potet.
Elling og Ingeborg fikk ingen etterkommere, men det var likevel folksomt på
Stormoen i de åra de bodde der. I 1865 bodde foruten sjølfolket som før nevnt
Johannes Rasmussen og kona på kåret, Senanna Bardosdatter Garnesvald losjerte der
sammen med sine to sønner John Andreassen (6 år) og Carl Johnsen (2 år). Søstrene
Beret og Olme Andersdatter fra Fagerlia i Inndalen tjente hos Elling, og Oline hadde
med seg sønnen Ole Ellingsen på tre år.
Mindre folksomt var det ikke på Stormoen i 1875. Serianna Bardosdatter var nå
blitt tjenestejente sammen med Guruanna Endresdatter, og Anton Martin Hansen, f.
1855, fra Vinne var dreng, Martin Iversen var gjetergutt og Carl Kristian Johnsen var
pleiebarn hos Elling og Ingeborg. Kårkona Anne var nå blitt enke, men hadde Ole
Ellingsen i pleie mot betaling fra fattigkassen. I egen husholdning bodde så Paul
Olsen ("Ræv-Pål") sammen med kona Sirianna og dattera Martina der da. (Se mer om
Paul Olsen under Bergstua/Inndal østre.)
Elling Pedersen kjøpte Balgård vestre på auksjon i 1878 og hadde den til 1890
uten tinglest hjemmel, men flyttet så tilbake til Stormoen og ble føderådsmann der
etter at John Johansen Vestgård overtok som leilending. Elling og Ingeborg fikk nem
lig ingen etterkommere.
Elling døde i 1906 og Ingeborg i 1914.
John Johansen (Vestgård) Stormo (1861-1933) og Marta Johannesdatter
(1865-1945)
John Johansen var født i 1861 i
Vestgarden i Sul, foreldre Johan
Svendsen og Serianna Larsdatter.
I 1885 ble han gift med Marta
Johannesdatter Brendmo, f. 1865 i
Gravdalslia i Inndalsallmenningen.
Marta var datter av husmannsfolka på
Rotmoen, Johannes Andersen og Ane
Ågesdatter.
De overtok som husmannsfolk på
Rotmoen da Martas far døde i 1885 og
var der til John ble leilending på
Stormoen rundt 1890.
I realpanteregistret er registrert en
kontrakt mellom militærmyndighetene
og John Stormo, datert 16. februar
1913, der han forplikter seg til å flytte
ut av gården under de årlige skarpsky
tingene mot en erstatning på 10 kroner
pr. dag utflyttingen varer.
Marta og John Stormo


----
353 H&FIS-A
----
I 1919 kjøpte John gården av Verdal kommune for 3500 kroner.
John døde på Stormoen i 1933 og Marta i 1945.
De fikk hele 12 barn:
Bl . Johan Severin, f. 1 885 på Brenna. I 1906 utvandret han ti! Foxhome, Minnesota.
I US Cencus (folketelling) 1910 er han pleier ("nurse") på Fergus Falls State
Hospital i Otter Ta il, Minnesota. Død 1959 i Nipavin, Saskatchewan, Canada?
82. Johannes, f. 1887 på Rotmoen. Druknet i Sogna i Inna under gjeting sommeren
1893.
83. Maren Anna, f. 1 889 på Rotmoen. G. 1 907 med Jeremias Johannessen, f. 1886
på Rotmoen, sønn av Johannes Mikalsen Bergstuen i hans første ekteskap. I okto
ber samme år (1907) utvandret Jeremias, med Gudding som etternavn, til
Foxhome, Minnesota. Maren Anna og dattera fulgte etter i 1909 til Boston,
Massachusetts. 11910 bodde familien i Tumuli Township, Otter Tail, Minnesota,
og Jeremias arbeidet på jernbanen. Men Jeremias fikk svulst på hjernen og ble del
vis blind før han døde i 1917 etter at de hadde fått sønnene John i 1910 og
Oscar Alfred i 1913.
16. august 1919 ble Maren Anna gift på nytt, nå med Mathias C. Hoff, født ca.
1 872 i Minnesota, og hun og sønnene fra første ekteskap flyttet til den nye ekte
mannen på farmen hans i Tordenskjold, Otter Tail. 12. mars 1920 fikk hun søn
nen Joseph Orval Hoff. Hennes andre mann døde 29. juni 1930 i Fergus Falls.
Ved folketeljinga dette året er Maren blitt husholderske hos farmer og enkemann
Jacob Lyng i Aurdal Township, Otter Tail, Minnesota, og sønnen Joseph Hoff bor
også der sammen med henne. Hun var fortsott hos Jacob Lyng da Bernt Karlgård
var på besøk i Amerika i 1 938. Jakob Lyng var født i 1 866 og var sønn av Haldo
Jakobsen Lyng på Lyng mellom østre, som utvandret til Quebec i 1 867 etter at går
den ble solgt på tvangsauksjon, og resten av familien, inkl. Jacob, fulgte etter fra
Rosvoll i 1 871 .' De hadde farm i Aurdal, Otter Tail, så tidlig som i 1 880.
Av div. kilder, m a. et slektsoppsett som er utlagt på internett av Dana Essex Hoff
(etterkommer av Joseph Hoff) går det fram at dattera Anna Margrete Gudding ble
utdannet sykepleierske og arbeidet i 1930 på sinnsykehuset i Fergus Falls, der
også broren John da var ansatt. Hun ble gift i 1930/31 med farmersønn Arden
E. Lawrenson fra Maine, Otter Tail, men født 1908 i Nebraska. Faren hans var
dansk mens mora var norsk. De hadde to barn - sønn og datter. Anna Margrete
døde i 1980 i Tacoma, Washington, etter at mannen var død samme sted i
1975. John Gudding ble gift med Ellen T. Trosvig og de hadde fire barn. John
døde i Fergus Falls i 1 976. Oscar Gudding var krigsveteran etter tjeneste som kor
poral i US ARMY under 2. verdenskrig. Etter krigen ble han gift med Genevieve
Arlene Anderson og fikk tre sønner. Han døde i 1991 og er gravlagt på Ft.
Snelling National Cemetery i Minneapolis.
Om sønnen Joseph Hoff fra andre ekteskap er anført at han var politimann og
brannmann i Tacoma, Washington. Han ble gift i Tacoma, Washington, i 1942
med Mary Madalene Barnhouse, f. 1925 i Tacoma. De hadde to sønner og ei
datter. Han døde som enkemann 25. januar 2004 i Mesguite, Clark, Nevada,
>TORMOEN

----
354 H&FIS-A
----
etter at kona var død samme sted i 1996.
Maren Anna ble gift tre ganger til etter at hun ble enke for andre gang: De tre
nes te ektemennene (i ukjent rekkefolge) het Shields (som hun ble skilt fra), Storwick
og John Rakusich, den siste født 1 895 i Kroatia. Han døde i Seattle i 1949, uten
at vi har nærmere detaljer om verken ham eller de to andre.
I det nevnte slektsoppsettet står det også at Maren Anna døde i mars 1965 i
Tacoma, Pierce, Washington. Hvis det er rett, bodde hun da enten hos dattera
Anna Margrete Lawrenson eller hos sønnen Joseph Hoff.
Anneus, f. 1891 på Stormoen. I mars 191 1 slo han følge med John Lillemo og
utvandret til Amerika med Boston, Massachusetts som første reisemål. De reiste
med Cunard-linjen fra Trondheim til Liverpool og fortsotte videre til Boston med S/S
"Ivernia" 4. april 191 1. Billetten skulle Anneus betale i Amerika. I immigrasjons
protokollen står det at han skal reise til broren Severin i Fergus Falls, men han er i
Dalton når broren Ole reiser etter i 1914 og når broren Anton utvandrer i 1916.
Men før det har han nok også vært i Canada ei tid, for i august 1913 har han
passert grensestasjonen Baudette, Minnesota, etter et halvt års opphold i Canada.
Han oppgir da Grand Forks, Nord-Dakota, som destinasjon, uten noen bestemt å
reise til. 2 På et miiitært registreringkort i 1917 er anført at han er bosatt i Dalton,
men arbeider på farm hos en Emil Nilsson i Otter Tail, Minnesota, og er ugift. Da
broren Marius utvandret i 1929, bodde Anneus i Tacoma, Washington. Han var
gift med Eva, og levde ennå ved broren Ragnvalds død i 1971 .
84.
Ole, f. 1893 på Stormoen. I 1914 reiste han til sin bror Anneus i Dalton,
Minnesota. Han utvandret via Southampton i England til Portland, Maine, dit han
ankom 15. april 1914. Ifølge dødsnotis i Innherreds Folkeblad døde han i span
skesyka i Fergus Falls i januar 1919, 25 år gammel.
John Marius, f. 1896 på Stormoen. Utvandret til Amerika, d. 1970 i Tacoma,
Washington.
85.
B 6
Anton, f. 1 897 på Stormoen. 1 8 år gammel utvandret han til Dalton, Minnesota.
Han reiste med S/S "Bergensfjord" fra Kristiania 4. juni 1916 og ankom New
York 19. juni og drog videre til broren Anneus. Og i likhet med Anneus var også
Anton i Canada ei tid, og i immgrasjonsprotokollen er han registrert ankommet fra
Winnipeg i Canada i 1923 og skal da reise til sin søster, Mrs. Maren Hoff (eks
Maren Anna Gudding, se B 2), i Underwood, Minnesota. I de samme papirene
står det at han reiste fra USA til Canada i september 1 920. Ellers ser det ut til at
han også var sjømann, for vi finner ham som avmønstrende mannskap på et norsk
skip S/S "Kommandøren 1" (et hvalkokeri?) som ankommer til Seattle fra
Magdalena Bay, Mexico i april 1 926. I skipslista er anført at han da har vært sjø
mann i 5 år, og at han mønstret på dette skipet i Seattle i november 1925. Hvor
det ble av ham etterpå, er ikke kjent.
B 7
Johan, f. 1 899 på Stormoen, d. 1 993. G. 1 928 med Marie Ottilie Mariusdatter
Mikaisen, f. 1894, d. 1962. (Marie var halvsøster av kona til Sigurd Østgård.)
Johan Stormo var bruker på Sørenget i Sul fra 1939.
38
B 9
Marius, f. 1902 på Stormoen. Neste bruker.
HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 SOOI 940 - BIND A

----
355 H&FIS-A
----
«i
-, "ttfc j»
."
, \«*v
6*. Ofl
3^
.--ilt ,
W'
Ml
•*j.
?v
%
r -
Søskentreff på Stormoen: F. v.: Hjørdis, f. Kristiansen, Ingemar, Marie, f. Mikalsen, Johan, Ragnvald, Ester (kona
til Ragnvald), Helga, f. Selnes, og Marius Stormo. Den unge gutten og jenta har vi ikke navn på.
(Eier av bildet: Jorid Stormo.)
Bl O.lngeborg Kirstine, f. 1 904 Stormoen, d. 1980. G. 1923 med Kaare Kristoffersen
Vestgård, f. 1 900, d. 1 980. De fikk frådelt jord av Stormoen og skapte sin egen
heim på Stormoen østre.
Bl 1 .Elling Ragnvald, f. 1908 på Stormoen, d. 1971 . Reiste til Sverige under 2. ver
denskrig og ble gift der. Kona het Ester til fornavn. De bodde i Jårpen, og han
arbeidet som lastebilsjåfør.
Bl2.lngemar, f. 1911 på Stormoen, d. 1990. Gift med Hjørdis Richardsdatter
Kristiansen, f. 1923, d. 1993. Ingemar dreiv lastebilkjøring for vegvesenet. De
bodde på Ørmelen.
I 1937 overdro Marta Stormo gården til sønnen Marius Johnsen Stormo.

 

----
356 H&FIS-A
----
Marius Johnsen Stormo (1902-1980) og Helga Severinsdatter (1898-1988)
Marius Johnsen Stormo var sønn av fornge bruker. Han ble gift i 1927 med Helga
Severinsdatter Selnes, f. 1898 i Saukinn. Hun var datter av John Severin Kristiansen
Selnes og kone Hanna Olausdatter. Marius utvandret med S/S "Bergensfjord" fra
Stavanger til Halifax i Canada i februar 1929, og dro i første omgang videre til sin
bror Anneus Stormo i Tacoma, Washington i USA. Helga og dattera Ruth reiste etter
Bl . Ruth, f. 1927 på Stormoen. G. 1947 med Iver Nilsen Falstad, f. 1924, sønn av
Nils og Inger Falstad. Skilt og gift på nytt i 1954 med Petter Stiklestad, f. 1930.
Ruth arbeidet som postbud og kjørte postruta fra Vuku til Sandvika inntil hun ble
syk. Hun døde av kreft i 1 987. Hun hadde ei datter i første ekteskap og sønn og
datter i det andre. Mannen Petter døde i 2007.
82. Marit Johanne, f. 1938 på Stormoen. Sykepleier. Gift med Oddgeir Johannes
Bye, f. 1935, gårdbruker på Storborg øvre i Frol. Fire barn - Mette, f. 1967,
Hilde Gunn, f. 1 968, f. 1 970, og Johannes, f. 1 971 .
83. Harry Sigbjørn, f. 1942 på Stormoen. Gift i 1966 med Jorunn Oline Sjømæling,
f. 1 949. De var brukere på Stormoen 1 968-1 994. Fire barn: Aud Tove, f. 1 967,
John Henrik, f. 1969, Jan Are, f. 1970, og Ann Kristin, f. 1972.


----
357 H&FIS-A
----
Som nevnt foran overtok Harry Sigbjørn Stormo gården i 1968 og hadde den til
utgangen av 1994, da sønnen John Henrik Stormo, f. 1969, overtok som eier og bru
ker på Stormoen, og er det fortsatt. Harry og Jorunn bor i kårlåna på nordsida av
vegen.
STORMOEN ØSTRE
GNR. 225, BNR. 6-7
Stormoen østre
Kaare Vestgård fikk frådelt og kjøpt to parter på til sammen ca. 30 da. av Stormoen i
1930. Kjøpesummen var på 200 kroner. Han bygde stue, fjøs og mastu.
Kaare Kristoffersen Vestgaard (1900-1980) og Ingeborg Kirstine Johnsdatter
(1904-1980).
Kaare Vestgaard var født i Vestgarden i 1900 og var yngstemann av de tolv barna til
Kristoffer og Ingeborg Anna Vestgaard.
Han ble gift i 1923 med dattera på Stormoen, Ingeborg Kirstine Johnsdatter.
Kaare Vestgaard arbeidet i skogen og som vegvokter på Jamtlandsvegen ved siden
av at han dreiv småbruket.
De hadde barna:
STORMOEN


----
358 H&FIS-A
----
Ingeborg og Kåre Vestgaard med sønnenjon Marius og sønnesønnen Glenn.
81. Asbjørg, f. 1923 på Stormoen. Gift 1945 med Tormod Øverli. Bosatt i Snåsa.
Åtte barn.
82. Jon Marius, f. 1928 på Stormoen, d. 1987. Bosatt i Sverige. Gift med Hjørdis
Nystrøm. To barn.
NOTER
Se Verdalsboka, "Heimer og folk, Stiklestad", s. 574.
http://Ancestry. com: Boarder Crossing: From Canada to U.S., 1895-1956.
Kilde: Passasjerlister for S/S "Bergensfjord".


----
359 H&FIS-A
----
LILLEMOEN
Karolinermonumentet i hagen på Liilemoen.

----
360 H&FIS-A
----
å
245.8 -.Vli
4 '■
'• F:
1
>
o
-■:■- 'I j
* Å)
MO
; &yKf (I ri t\
\ x "v / v
1/
/( 226/1/9..-
-' Il
UK

'■ /V •' ■' ' \ N V_//]L
■■/ii '■..■' l\i\ /Æ26/4/K,.. , i fV\

 


----
361 H&FIS-A
----
LILLEMOEN
GNR. 226, BNR. 1
Lillemoen nevnes første gang i kildene ved matrikuleringen i 1672, der det i opplys
ningene om de skyldsatte garder står at Nils Olsen Lillemoen har bevillingsseddel fra
fogden datert 9. desember 1659. Men gården er sikkert mye eldre. Ved skyldsetting
en i 1672 kom gården i Kronens eie, og fulgte med da Kong Christian V ga skjøte til
lagmann Peter Drejer på Sul og Helgådalens gods i 1683.
Gården fikk ekstra hard medfart av Armfeldts menn i 1718. Folket måtte evakuere
til Dillan, og alle hus unntatt ei lita høyløe og ei badstue ble oppbrent, i tillegg gikk
fe og innbo tapt.
Gården hadde fjellslætter både på nord- og sørsida av elva, og seter ved sørenden
av Kråksjøen - Kråksjøvollen (Lillemovollen). Setra er ikke blitt brukt etter 1890,
men i mange år etterpå ble både setervollen og slættene brukt som fjellslått.
Lillemoen hadde også fiskerett i Kråksjøen.
Lillemoen var bygselgård inntil Nils Olsen Suul kjøpte den av Verdal kommune
for 4500 kroner i 1918.
Brukere fra 1786:

 

----
362 H&FIS-A
----
Nils Olsen Brende (1735-1814) og 15 Beret Svendsdatter (1728-1787),
2) Sigrid Johnsdatter (1752-1829)
Nils Olsen var født i 1735 i Sul og var nok sønn av Ole Olsen Brenden, som var bru
ker på Brenna fram til 1746. Han ble gift i 1759 med Beret Svendsdatter, f. 1735 i
Storstad av foreldre Svend Johansen og Beret Olsdatter. De bodde i Vestgarden i
1759, og var husmannsfolk under Skavhaugg i 1761. 1 1763 er Nils oppsitter på
Stormoen, men er på Guddingsvald fra 1770 og utover til ca. 1780. Muligvis var de
innom Brenna før Nils fikk bygselbrev på Lillemoen i 1786. Beret døde allerede i
1787, og Nils ble gift på nytt i 1788 med Sigrid Johnsdatter Karmhus, f. 1752.
Nils var bruker på Lillemoen fram til 1799, da han overlot bygselen til Peder
Pedersen Indalen og tok kår. Han døde i 1814 og hans andre kone i 1829.
Barn i første ekteskap:
B2 1 . Svend, f. 1761 på Skavhauggvald. Han flyttet til Sverige, og var "torpare" i
Rannberg vest for Duved da han i 1 793 ble gift med Brita Aronsdotter, f. 1 774 i
Stalltjarnstugan. Så var han "kronotorpare" i Stalltjårnstugan ei kort tid før han ble
bonde i Medstugan i 1815.
Sven Nilsson, som han kalte seg, er i svensk musikkiitteratur beskrevet som en stor
spellmann i Jåmtland, vidt berømt for sine ferdigheter på fiolen. Han gikk under
navnet "Bogg-Sven". Et annet økenavn på ham var "Norsk-Sven", som han skal ha
fått fordi han under ufreden 1 808-09 stakk over til Norge.
Sønnesønnen hans, Sven Persson (1838-1926), var bonde i Medstugan fram til
først på 1900-tallet, siden flyttet han til Moan øst for Medstugan. Han var i likhet
med farfaren Sven Nilsson en glimrende spellmann og formidler av verdalske spell
mannstradisjoner over grensa. Men som person beskrives han av slekten som en
envis og sta person. På gammelt, nesten islandsk manér skal han ha sjukmeldt seg
og holdt senga annethvert år i 15-20 år før sin død. Og da han kjente at han
ikke lenger maktet å spille som før, slo han like godt i stykker fiolen. Sven og kona
Kerstin fikk seks barn, og blant barna kan nevnes at en av sønnene deres, Zakarias
Svensson, f. 1 868, var far til Olaf Årstadvold i Garberg under Garnes.
En annen sønnesønn av Svend Nilsson, Erik Gøransson, ble i 1 872 gift med Beret
Andersdatter Almendingen, datter av Anders Halvarsson (Jamt-Anders) i Fagerlia
(se under denne rydningsplassen).
B3\Ole, f. 1764 på Sundbyvald, d. 1779 på Sundbyvald.
B 4'. Marit, f. 1767 på Sundbyvald. Gift Gjersing? D. 1845 på Verdalsøra?
Bs\ Berit, f. 1770 på Sundbyvald, d. 1773 samme sted.
B6\ Berit, f. 1774 på Sundbyvald. Hun var barnepike hos fogden Lind på Krag da
hun i 1 808 ble gift med Tomas Pedersen Stiklestad, f. 1 763 på Stiklestad øvre,
sønn av Peder Ellingsen Hallem og kone Karen Olsdatter. De var gårdbrukere på
Stiklestad øvre fra 1 808 til 1 847 og hadde to barn. Mannen døde i 1 854, mens
Berit ble 1 00 år før hun døde i 1 874.
B7 1 . Kirsten (Kjersti), f. 1777 på Sundbyvald. G. 1 800 med Rasmus Mikkelsen Sul, f.
1 777 i Lindset. Fra 1 801 til ca. 1 807/08 var Rasmus og Kjersti inderster i Vester
HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND A


----
363 H&FIS-A
----
Sulstua, så på Lillemoen i noen år før de ble husmannsfolk på Reiren i Inndalen.
Men i 1817 var de tilbake på Lillemoen, og fra 1822 var de husmannsfolk på
Sandnesset, se mer om dem der.
Barn i 2. ekteskap:
B8 2 . Berit, f. 1789 på Lillemoen. G. 1818 med Lars Pedersen Stor-Vuku, f. 1792 på
Grundanvald. De var husmannsfolk under Stor-Vuku da de fikk sønnen Ole i 1818.
Berit døde som husmannskone på Bredingsvald i 1 849. Mannen ble gift på nytt
1851 med Ingeborg Johnsdatter Hjeldevald, f. 1 8 1 2 på Overmoen. Han døde
1882 som husmann på Nordsveet under Breding.
B 10 2 . Anne, f. 1 793 på Lillemoen. G. 1 835 med Aage Larsen Holmsvald, f. 1810.
Hvor det ble av dem, er uklart. Men i kirkeboka for Overhalla er under døde inn
ført: 31.1.1 860 -Aage Larsen fra Verdalen 50 aar, Opholdssted Bjørum. Hengte
Peder Pedersen Indalen (1764-1834) og Karen Johnsdatter (1771-1830)
Peder Pedersen var født i 1764 på Inndal østre og var sønn av Peder Olsen Indal og
kone Ingeborg Ellingsdatter. I 1792 ble han gift med dattera på Inndal mellem, Karen
Johnsdatter, f. 1771 (datter av John Olsen Indal og kone Ingeborg Andersdatter).
De var mderster på Inndal mellem til de flyttet til Sulstua østre i 1797 og var bru
kere der til i 1799. Da fikk de bygsel på Lillemoen etter Nils Olsen Brenna. Peder fikk
så bygsel på Inndal østre etter sin mor i 1806. Se mer om familien der.
Andor Ellefsen Bjørgan (1755-1810) » Karen Pedersdatter (1765-1878),
2) Marit Andersdatter (1766-)
Andor Ellefsen var født i 1755 på Bjørganvald av foreldre Ellef Barosen og kone Marit
Andersdatter. Han ble gift første gang i 1787, med Karen Pedersdatter Melby, f. 1765
i SundbyO). Kona døde i barselseng samme år. Han ble gift andre gang i 1790, nå
med Marit Andersdatter Vinne, f. 1766. De var først husmannsfolk under Høyloa,
men var kommet til Svegjalet i Inndalen i 1801 og var der i noen år. Men etter at
Peder Pedersen overtok Inndal østre i 1806, kom så Andor til Lillemoen og brukte
gården uten bygselbrev fram til han døde i 1810. Hvor og når Marit døde, er ikke
kjent.
Om etterkommerne deres, se Svegjalet (Svegjerdet) under Inndal mellom.
Åge Johansen overtok som bygselmann samme år som Andor Ellevsen døde.
Åge Johansen Lillemoen (1766-1836) og n Katarina Sakariasdatter
(1765-1826), 2) Maria Nilsdatter (1769- )
Åge var født i 1766 på Overnesset av foreldre Johan Eriksen Tromsdalsvald og kone
Magnhild Ågesdatter (se Åkranætta). Gift 1791 med Katarina Sakariasdatter
Guddingsvald, f. 1765 på Auskinvald. Vi tror at hun var datter av Sakanas Nilsen
LILLEMOEN

 

----
364 H&FIS-A
----
Nord-Steine og kone Agnes Knudsdatter, som var husmannsfolk under Auskin. Åge
og Katarina var husmannsfolk på Kvellovald i 1801, og i 1810 ble de så leilendinger
på Lillemoen. Katarina døde i 1826, og Åge ble gift med Maria Nilsdatter i 1828. Hun
var datter av Nils Kvelstad, og enke etter Bård Olsen Molden i Karlgarden, som hun
ble gift med i 1792.
Åge døde i 1836. På skiftet etter ham var registrert 2 hester, 6 kyr, 3 ungnaut, 12
sauer og 12 geiter. Han hadde ingen etterkommere, og arvinger var søskena Svend
Johansen Vestgård og Gjertrud Johansdatter. Etter forlik med arvingene overtok enka
Maria boet mot å svare for gjelda.
Ole Nilsen (1817-1849) og Agnes Olsdatter (1806-1860)
Ved giftermålet er anført at Ole Nilsen var født i Strinda i 1816, og at han var sønn av
Nils Olsen Sulstuen. Men vi tror at Ole var sønn av Brynild Olsdatter, som ble gift med
Peder Pedersen Sulstuen i Sulstua vestre i 1825. Han var i så fall født på Bostadtrøa i
Malvik i 1817, og far hans var ungkar og soldat Nils Jonsen fra Byneset. Ole kom flyt
tende sammen med mora fra Malvik til Sør-Steine i 1825. I 1836 ble han gift med
Agnes Olsdatter Sulstuen, f. 1806 i Sulstua, datter av Ole Ellevsen Sulstuen og kone
Sigrid Nilsdatter. Ole og Agnes var inderster i Sulstua i noen år, deretter leilendinger
på Lillemoen ca. fem år før de igjen flyttet til Sulstua. Kanskje måtte Ole si fra seg
Lillemoen p.g.a. sviktende helse, for han døde i Sulstua i 1849, trettien år gammel.
Agnes døde som fattiglem i Sulstua i 1860.
Ole og Agnes fikk sju barn:
81. Paulina, f. 1837 i Sulstua. D. 1849.
82. Olina, f. 1 839 i Sulstua. Gift 1 864 med Bernt Oluf Pedersen Gudding, f. 1 841
Trondheim. Mannen døde på Melbyvald seks uker etter bryllupet. De hadde ei dat-
ter, Anna Birgitta, f. 1 864, som utvand ret til Amerika i 1 885.
Olina ble gift på nytt i 1 875 med Ellef Pedersen Ner-Holmen, f. 1 849 på Årstad
vald, sønn av Peder Pedersen Årstadvald. De var bl. a. husmannsfolk under Aker
hus før de utvandret til Amerika i 1 882. De hadde tre barn, de to eldste døde som
små i 1 879.
83. Nils, f. 1842 på Lillemoen. Død før han kom i kirken.
84. Birgitta, f. 1 843 på Lillemoen (tvilling), d. 1 928 i Hauka. Birgitta var eller ble sinns
svak. I 1 865 var hun tjenestejente på Vist øvre, og i 1 875 er anført at hun nylig er
kommet heim fra sinnssykeasyl. Ved folketellinga for 1 891 for Strinda er hun innlagt
på Rotvoll Asyl. Hun hadde tre barn utenfor ekteskap:
Cl 0 . Peter Olaus Kristensen, f. 1865 i Guddingan. Faren var Kristen Amundsen
Byvald. Peter Olaus var fostersønn på Melbygrava hos Kristoffer Bårdsen i
1 875, og utvandret til Minnesota i 1 884.
C 2°. Anneus Johansen, f. 1 877 på Inndalsvald (Reiren). Faren var underoffiser
Johan Mikalsen, ukjent adr. Anneus ble fostersønn hos Elling Johannessen
Slapgardsenget, og han utvandret til Minnesota sammen med 8-9 andre fra
Inndalen i 1 902.
HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND A

----
365 H&FIS-A
----
C 3°. Ole Ottosen, f. 1881 i Sul, d. 1882 på Skavhaugg. Faren var dansk bor
ger, skreppehandler Otto Lilje Hansen, f. 1841 i Danmark, d. 1915 i
Mønnes. Han gikk under navnet "Hokkus".
86. Ellef, f. 1 845 på Lillemoen. I 1 867 reiste han til Finnmark sammen med en kame
rat, Ole Johannessen Sulstuen (Kulstad), f. 1 845. I 1 875 finner vi Ellef ansatt som
snekker ved Kaafjord Altens Kobberværk i Alta, og gift med Anna Catrine
Wilhelmine Purane, f. 1848 i Alta (av kvensk avstamning). I 1900 bodde de i
Hammerfest og hadde fire barn. Både Ellef, to sønner og ei datter arbeidet i tele
grafverket.
87. Ragnhild, f. 1848 i Sulstua. G. 1869 med Ole Johannessen Kluken, f. 1842 på
Holmlivald. I 1 870 utvandret de til Amerika sammen med sin månedsgamle sønn
Johannes. De bodde ved Osakis, Minnesota, og fikk åtte barn i USA.
Ole Ellingsen Balgård (1815-1892) og Ingeborg Mortensdatter (1814-1898)
Ole Ellingsen var født på Østnes i 1815, foreldre Elling Larsen Balgård og hustru
Marta Larsdatter Østnes. Han ble gift i 1842 med Ingeborg Mortensdatter Bjørgan, f.
1814. Ved giftermålet arbeider Ole som skomaker. De var inderster i Bjørgan før han
fikk forpaktningskontrakt på Lillemoen i 1846. Han brukte gården i over 40 år før
han overlot den til sønnen Morten Olsen Lillemo i 1887.
I 1865 hadde gården en besetning på 2 hester, 7 storfe, 9 sauer og 6 geiter, og
noenlunde det samme i 1875.
Enka Beret Andersdatter, f. 1843, var taus hos Ole og Ingeborg i 1875. Hun var
datter av Anders Halvorsen (Jamt-Anders) i Fagerlia i Inndalsallmenningen og enke
etter Erik Jørgensen fra Saksvallen, som hun ble gift med i 1872, men som døde aller
ede i 1874. Se mer om henne under Fagerlia.
Ole Ellingsen døde i 1892 og kona Ingeborg i 1898. De hadde tre barn:
81. Ellef, f. 1842 i Bjørgan. G. 1867 med enke Johanna Johannesdatter Bjørstad, f.
1 839 i Elnes. Hun var enke fra 1 865 etter to års ekteskap med Johannes
Gudmundsen Bjørstad. Johanna hadde med seg sønnen Johannes Johannessen, f.
1 865, inn i ekteskapet med Ellef. Johannes ble pleiesønn på Lillemoen hos Ole og
Ingeborg, og døde ugift der i 1883, mens Ellef og Johanna flyttet til Levanger
landsogn i 1 871 og kjøpte Leveras vestre. Han døde i 1 920, etter at Johanna var
død i 1918.
83. Elen, f. 1 852 på Lillemoen, død samme dag som hun ble født.
Morten Olsen Lillemo (1847-1910) og Mette Johnsdatter (1856-1947)
Etter å ha vært inderst på gården i noen år overtok Morten Olsen som bruker på
Lillemoen i 1887 og fikk kontrakt på livstid mot ei årlig avgift på 48 kroner og kår
til foreldra. Avgifta ble siden økt til 60 kroner.
Han ble gift i 1876 med Mette Johnsdatter Stor-Vuku, f. 1856 i Kulstad. Mette var
datter av John Johnsen Storvuku og kone Beret Marta Sørensdatter, f. Kulstad.

 

----
366 H&FIS-A
----
Foreldra og søskena hennes utvandret
til Amerika først på 1880-tallet, og
Mette var den eneste i familien som ble
igjen i Norge.
Sønnen John hadde overtatt bygse
len, så vidt en kan se uten kontrakt, i
1907, og Morten døde som kårmann i
1910. Mette levde helt til 1947.
De fikk 6 barn:
81. Ole, f. 1877 på Lillemoen. Han
utvandret til Minnesota i 1900
og bodde i tre år hos sin onkel
John O. Johnsen (Stor-Vuku) før
han tok "homestead" i Nord-
Dakota i 1903. I 1906 reiste
han til Canada og arbeidet i ei
kullgruve. Der ble han utsatt for ei
ulykke som gjorde ham arbeidsu
før. Han døde ugift i 1943 i
Doran, Minesota, der han bodde
hos sin tante Margrete Shelstad.
Mette Lillemo
82. Ingeborg, f. 1878 på Lillemoen, d. 1959 på Verdal aldersheim. G. 1903 med
Ole Olsen Aarstadvald (Indal), som var gårdbruker på Indal mellom (Oppstu) fra
1903. Se mer om dem der.
83. John Edvard, f. 1880 på Lillemoen. Neste bruker.
84. Bernt Severin, f. 1 886 på Lillemoen, d. 1 903. I klokkerboka er anført at han døde
av meslinger.
85. Marie Berntine, f. 1 892 på Lillemoen. G. 1918 med Anton Kristoffersen Vestgård,
f. 1 888, d. 1923. Marie Vestgård dreiv kafé på Ørmelen i mange år. Hun døde
1976. Hun hadde to døtre.
John Edvard Mortensen Lillemo (1880-1974) og Olea Sofie Jonasdatter
(1884-1948)
John Lillemo ble gift i 1907 med Olea Sofie Jonasdatter Vmnesmoen, f. 1884 i Snåsa.
Hun var datter av gårdbruker Jonas Johnsen på Murumoen i Sørli og Karen
Launtsdatter Salthammervald (Barli) fra Frol. Mora til Olea Sofie ble siden (1895) gift
med John Sivertsen, sønn av Sivert Jørgensen og Mana Enksdatter (enka etter Jon
Bardosen -"Jo Inna" - på Øster-Innsvollen). De kom til Sanne i Vinne omkring 1900.
John Lillemo hadde overtatt bruken av Lillemoen da han ble gift, men allerede i
1911 overlot han drifta av gården til Nils Suul og reiste til broren Ole i Fergus Falls,
Minnesota, for om mulig å søke lykken der borte. Før han reiste, ble det holdt auk
sjon på Lillemoen for bortsalg av buskap, gårdsredskaper, innbo og løsøre.

 

----
367 H&FIS-A
----
De fikk fire barn, men de to yngste døde ved fødselen. De to som levde opp var
81. Morten, f. 1910 på Lillemoen, d. 1977. G. 1943 med Jenny Margot
Anneusdatter Tiller, f. 1909 på Aksnesenget, d. 1994. De overtok bruket Sanne i
Vinne etter Mortens foreldre i 1 950.
82. Leif Hermann, f. 191 2 på Sanne, d. 1 98 1 . G. 1 950 med Ingrid Sofie Haugdal,
f. 1905, d. 1960, datter av Severin Marius og Serianna Haugdal på Haugdal i
Haukågrenda. Leif Lillemo var bygningssnekker, og de bodde i eget hus på Øra.
LILLEMOEN


----
368 H&FIS-A
----
Nils Olsen Suul (1882-1957) og Ragna Sofie Ellevsdatter (1883-1976)
Nils Olsen Suul var født i Sulstua i 1882 som sønn av Ole Nilsen Suul og hustru
Elenanna Ellevsdatter, Han gikk på underoffiserskole i Trondheim rundt århundre
skiftet, og ble gift i 1906 med Ragna Ellevsdatter Indahl, f. 1883 i Kårenget. Ragna
var datter av furer (og kjent spellmann) Ellev Olsen Indahl og kone Martina
Ellevsdatter.
Nils og Ragna kom altså til Lillemoen da John Lillemo dro til Amerika i 1911. De
første åra dreiv han gården på kårenka Mette Lillemos livstidskontrakt, men kjøpte
gården av Verdal kommune i 1918. Fra takstprotokollen hitsettes:
Bejaret 12/9-17.
Lillemoen
gnr. 226 bnr. 1 av skyld 1 mark 56 øre. Brukes f. t. av Nils Suul paa enke efter
Morten Lillemos (Mette 61 aar) livskontrakt mot aarlig avgift kr 60 og kaar til Mette
Lillemo. Brukeren har hoft gaarden i 6 aar Kaaret opgives at være: lkoog3 smaa
jæjødt vinter og sommer. Smaajæets avjødinger til 14. oktober. Kontant kr 30,00.
Ved sønderhugget. V 4 tår. poteter sat. Fomødne husbekvemmeligheder o.s.v.
Takst
ca. 70 maal plogvendt
a kr 20
Kr IAOO
engslaat
10
700
70
50 slaatland
4
200
140 skog
30
4.200
husl
1.000
Kr 7.500
3.000
h- kaarjradrag
Kr 4.500
-fire tusindefem hundrede kroner -
Forlangendet kr 4.500 vedtat underforudsætning at styret er behjelpelig med atfaa
ordnet mærketfor Storholmen.
Salg besl. i herredsstyremøte 24/4 18.
Kjøpesummen ordnet ved anvisning av 8/7 19 sendt herredskassereren.
Skjote utfærdiget den 12. aug. 1919 med kaar til Mette Lillemo.
Det ble bygd ny stue på Lillemoen 1 1924 og nytt fjøs i 1954.
Nils Suul dreiv med bryting av skifer i Bellingsåbruddet ved Bellingsåas utløp 1
Innsvatnet. Den første som tok ut stein her inne, var for øvrig faren hans, Ola Nilssen
Suul, etter at han hadde flyttet fra Sulstua til Sandvika i 1896. Men det ble ikke noe
stort omfang av skiferuttak før Nils fikk kontrakt om leveranse av stein til restaure
ring av golvet 1 Stiklestad kirke foran 900-års jubileet i 1930, og han og sønnen Ola
tok fatt på oppdraget inne ved Nord-Innsvollen vinteren 1928-29. Først ble stein
hyllene tatt ut og fraktet med hest og slede over til Litj-Sandvika, ei bukt i Innsvatnet
vest for Sandvika, og her ble 330 m 2 steinheller finhogd for hand. Iflg. kontrakten

----
369 H&FIS-A
----
J ' ■■Mlf^
■^
■EL ,~*» —I-''-".-. - nS!
L-i,
1
*
Fra gardstunet på Lillemoen mens de gamle uthusa ennå var i bruk
Suul-familien på Lillemoen ca. 1930. Bak: Narve, Ola, Asbjørn og Elfrid. Foran: Gudrun, Nils, Ragna, Magnhild
Eldbjørg og Tørge.

 

----
370 H&FIS-A
----
skulle hellene være 5 cm tykke og 60 cm
brede, men med varierende lengder. Etter
hvert som steinen ble hogd ferdig, kjørte
Lars Norum den videre med lastebil ned til
Stiklestad.
I tillegg til stemen til Stiklestadkirka ble
det også leven stem til inngangspartiet på J QéL
det katolske kapellet på Stiklestad. Og stei
nen fra Bellmgsåa ble brukt til flere formål. *
Både gravsteiner og stembord kom fra brud- må
det, og mange gravsteiner fra Bellingsåa står
på kirkegårdene i Verdal. Nils Suul hogg del- |
vis inn også motiv og tekst på steinene. Til £k
Erkebispegårdens riddersal i Trondheim ble
det levert et steinbord som var hele 3,8 m (6
alen) langt. Bordet ble for øvrig ødelagt ved
brann i 1980-åra. 1
Nils Suul StO Også for hogging av Stein Og Lillemofolko på høystakking i fjellet på 1 930-talle
inskripsjon både på Ole SkavhoggS minne- toppen av høystakken står Elfrid. Ved foten står N
bauta ved Garnes (1906) Og på VisborgStØtta Ob, med Magnhild sittende i midten.
ved Steine (1908).
Under Armfelts innmarsj i Norge i 1718 var det feltlasarett på Lillemoen, og i følge
muntlig tradisjon, skal ei gammel kvinne fra Sul ha fortalt om en ganske stor grav
haug på Lillemoen hvor det skulle ligge soldater fra Armfelttida. Rundt 1860 - troiig
i forbindelse med bygging av Jamtlandsvegen, fikk gardens daværende bruker Ola
Ellingsen Suul under et festlig lag hjelp av en del vegarbeidere til å undersøke grav
haugen. Da ble det funnet rester av 30-40 personer. Men grava og de jordiske lev
ninger fikk ligge i fred til etter århundreskiftet. 11916 hentet Nils Suul en stem ved
Kvernfossen vest for Lillemoen, og plasserte den på massegrava, visstnok uten
inskripsjon.
Ved ei ny undersøkelse i 1950-åra fant lensmann Jon Suul gjenstander som støt
tet teorien om at gravhaugen på Lillemoen var ei karolmergrav Og i forbindelse med
husbygging på Lillemoen i 1978 ble spørsmålet om de jordiske levnmgene av solda
tene skulle føres til vigslet jord ved Vuku kinke eller i Sverige, drøftet med begge
lands myndigheter. Men det ble bestemt at de fremdeles burde få ligge på Lillemoen.
Ved medvirkmng fra Verdal kulturstyre og Verdal Museum ble levnmgene så flyttet
til ei ny grav i hagen på Lillemoen, og bautasteinen fra 1916 ble plassert på den nye
gravhaugen og forsynt med ei kobberplate med inskripsjon. 2
Nils og Ragna fikk ni barn:
Bl . Ola, f. 1907 i Kårenget, d. 1995. G. 1945 med Ella Andrea Iversdatter Eng, f.
1913. De overtok Lillemoen i 1956. Tre døtre.
82. Magnhild, f. 1908 i Sandvika, død 5 mndr. gammel.
83. Elfrid, f. 1909 i Sandvika. G. 1954 med, enkemann, tolloppsynsmann Olaf
HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND A

----
371 H&FIS-A
----
Olsen Haugdahl, f. 1896, d. 1980. De bygde hus på "Milstolphaugen" vest for
Lillemoen. Elfrid døde på Ørmelen Bo- og Helsetun i 2004. Ingen barn.
85. Asbjørn, f. 1912 på Lillemoen. G. 1 940 med Ingeborg Iversdatter Eng, f. 1915.
De bodde i egen heim "Moen" på tomt av Lillemoen. Asbjørn døde i 1988 og
Ingeborg i 2005. Ingeborg bodde ved Ørmelen Bo- og Helsetun de siste åra.
Ingen barn.
87. Narve Rudolf, f. 1916 på Lillemoen, d. 1978. G. 1948 med Milda Birgitte
Klegseth, Selbu.
88. Gudrun, f. 1922 på Lillemoen, d. 1997. Gift med Einar Oddleif Skjørholm, f.
1923, gårdbruker på Skjørholm søndre ved Leksdalsvatnet.
Nils Siml døde i 1957 og Ragna i 1976.
Ola Siml overtok som nevnt som eier og bruker på Lillemoen i 1956. Siden har
Olas datter Gunnhild Suul Elnes vært bruker, og i dag er det Roger Suul Johnsen, f.
1970 (sønn av Gunnhild Suul og Ingolf Johnsen) som er eier og bruker.
Husmannsplass og seinere frådelte bruk:
Sandnesset
GNR. 226, BNR.4
SandneSSet. Fotoet tilhører Gunnhild Elnes
LILLEMOEN

 

 

----
372 H&FIS-A
----
Sandnesset har trolig vært plass under Lillemoen så langt tilbake som på 1700-tallet,
seiv om den ikke kan sees nevnt i noe kildeskrift før ved folketellinga i 1865. Plassen
lå på sørsida av elva.
Plassen ble utskilt fra hovedbruket ved skylddelingsforretmng av 24. oktober
1914, tinglyst 16. september 1915. Harald Sandnes kjøpte eiendommen av Verdal
kommune i 1822 for 2200 kroner. Skjøtet er datert 28. oktober, tinglyst 16. novem
ber samme år.
Vi har ikke funnet hvem som kan ha vært husmannsfolk der før Rasmus
Mikkelsen kom dit først på 1800-tallet.
Rasmus Mikkelsen (1777-1846) og Kjersti Nilsdatter (1778-1866)
Rasmus Mikkelsen var født i 1777 og var sønn av Mikkel Larsen Lmdset. I 1800 ble
han gift med Kjersti Nilsdatter Lillemoen, f. 1777 på Guddmgsvald. Kjersti var dat
ter av Nils Olsen Sul (Brenden) og Beret Svendsdatter. Det ser ut til at de har flyttet
mye. Fra 1801 til ca. 1807-08 var de inderster i Sulstua vestre, så på Lillemoen i
noen år før de kom til Reiren i Lundalen. Men i 1817 var de tilbake på Lillemoen, og
nevnes også som husmannsfolk der i 1823. Også da dattera Gunhild giftet seg i 1835,
bodde de på Sandnesset. Rasmus døde av blodstyrtmng på Brenna i 1846, mens
Kirsti døde hos datter og svigersønn på Reiren i 1866.
Barn:
81. Beret, f. 1801 i Sul, d. 1883 på Venåsen i Frol. Konfirmert fra Lillemovald
(Sandnesset?) i 1819. I 1828 fikk hun sønnen Peder med svensk omvankende
skredder Peder Olsson. Sønnen, Peder Pedersen Lillemo, ble gift i 1 854 med Beret
Tomasdatter Midtholmen, f. 1822 på Fersdalen. De flyttet til Buraunet i Frol og
hadde seks barn i tillegg til Lasse Johnsen Sagen, som Beret fikk før de ble gift. Det
bør kanskje også nevnes at Ingeborg Anna, eldste dattera til Beret og Peder, ble
gift med Andor Olsen Holmsberg og ble stammor til Holmsberg-, Vollan-, Helden
, Sagmo-og Lindsetslekta. Beret Tomasdatter døde i Ulveslia i 1908. "Per Burauni"
døde hos dattera Ingeborg Anna Holmsberg i 1910.
Beret Rasmusdotter hadde også et barn til utenfor ekteskap: Johannes Andorsen, f.
1 843 i Mønnes. Faren var Andor Olsen Inndalsvald (Svegjerdet). Johannes flyttet
fra Steine til Trondheim i 1 865, der vi finner ham som frivillig "gevorben" (vervet)
musketer Johannes Andorsen Stene ved folketellinga samme år. I 1879 utvandret
han til Minnesota som Johannes Andorsen Wæraas.
Beret finner vi igjen i Levanger landsogn både i 1 865 og 1 875, gift med enke
mann!?) Haldor Ellevsen på Nordre Buranmoen i Frol. Haldor var også fra Verdal,
f. 1 8 1 0 på Kvam og tidligere gift i 1 834 med Henrikka Andersdatter Øgstadvald.
82. Johannes, f. 1 803 i Sul. G. 1 837 med Anne Olsdatter Østgårdsvald, f. 1 807 på
Østgårdsvald av foreldre Ole Gabrielsen og Ragnhild Pedersdatter. Johannes bie
leilending på Stormoen. De hadde ingen barn.
83. Gunhild, f. 1807 i Sulstua. G. 1835 med Ole Gjertsen Bunesvald, f. 1802 på
Minsåsvald, sønn av husmann Gjert Olsen Minsås og kone Beret Hansdatter. De
må ha flyttet tii Tjøtta før 1842, for dattera Karen Bergitte ble født der i mars
HEIMER OG FOLK - INNDAIEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND A

----
373 H&FIS-A
----
1 842. I 1 865 bodde de på Ytre Kilen i Tjøtta kommune i Nordland, der Ole var
gårdbruker (leilending). I 1 875 er Ole blitt enkemann og bor hos dattera Karen
og hennes mann på Skogsholmen.
84. Nils, f. 1 809 på Lillemoen. G. 1 839 med Beret Samuelsdatter Hegstad, f. 1819
i Follostua, datter av Samuel Mikkelsen og Elen Jensdatter. De ble de neste hus
mannsfolka på Sandnesset, se nedenfor.
86. Marit, f. 1 81 7 på Lillemoen. G. 1848 med Nils Nilsen, f. 1815 i Bergstua i
Inndalen av ugifte foreldre Nils Nilsen fra Steinkjer og Malena Larsdatter
Inndalsvald. Nils Nilsen var husmann på Reiren fra sist på 1850-tallet til sist på
1 870-tallet, og døde der som enkemann i 1 895, idet Marit døde i 1 876.
87. Kristine (Kjerstine), f. 1822 på Brenna. G. 1844 med Tore Nilsen Dillanvald, f.
1816 på Dillmoen av foreidre Nils Larsen Dillanvald (1776-1853) og Gjertrud
Mikkelsdatter (1 777-1 8 1 8). I 1 848 flyttet Tore og Kjerstine fra Brenna til Frol og
ble husmannsfolk, først på Kolbergmoen og siden på Nordsveet under Kolberg.
De fikk to barn mens de bodde i Verdal og ytterligere fem etter at de kom til Frol.
Se mer om dem under Brenna østre.
Nils Rasmussen (1809-1882) og Beret Samuelsdatter (1819-1876)
Nils var født på Lillemoen i 1809 av foreldre Rasmus Mikkelsen og Kjersti Nilsdatter.
I 1839 ble han gift med Beret Samuelsdatter Hegstad, f. 1819 i Follostua av foreldre
Samuel Mikkelsen Follovald og kone Elen Jensdatter. Beret var av Essingætta i Kall,
og oldeforeldra hennes var Samuel Ridderberg og Brita Essing, som kom fra Kall til
Helgådalen i 1765.
Nils og Beret var nok husmannsfolk på Sandnesset fra de giftet seg, skjønt Nils
synes også å ha vært leilending på Brenna en kortere periode, da han kalles for gard
mann da sønnen Nils Martin ble født der i 1854.
Det skal ha vært karrige forhold på Sandnesset for Nils og familien hans.
Lensmann Jon Suul forteller om Nils "Sandnessi" at han ofte var matlaus, men han
klaget aldri. Han såtte potet en vår, men etter to-tre uker begynte han å ta de opp
igjen. Han kunne ikke unnvære dem lenger. Ei tid var han med på vegarbeid på
Jamtlandsvegen, og når de andre karene såtte seg ned for å ete nistematen, gikk Nils
bort i skogen for seg sjøl, og da han kom tilbake sa han: "Nu hi æ etti mæ så diger at
æ knaft e god te å arbe". Men han hadde ikke med seg niste og hadde derfor heller
ikke spist noe. Nils hadde også fortalt at tre sildhau hadde berget livet hans på en slit
som fjelltur en gang. Og fortsatt med lensmann Suul som kilde, så møtte også Nils
opp ved ferdigstillelsen av "Skippbrua" (St. Olavsbrua) i 1863. En del offiserer og
flere andre sto og betraktet nybrua. Nils, som var tom i magen som vanlig, gikk plut
selig over til østre enden på brua, såtte seg ned og spente beina rundt nakken og rul
let framover som ei kule over brua. På den vestre bruenden spratt han opp og sa: -
Gjørrå mæ denne ætte, di karra! Han fikk en slant for showet, og det var det viktig
ste for ham, slik at han kunne kjøpe seg litt mat.
Ved folketellinga i 1865 står det at besetningen på Sandnesset var på 3 hester (!),
2 storfe, 4 sauer og 7 geiter. Spesielt hestetallet tyder kanskje på at både Nils og svi-


----
374 H&FIS-A
----
gersønnen dreiv kjøring på anlegget av Jamtlandsvegen.
Nils er oppført som husmann ennå da Beret døde i 1876 på sykehuset og ble grav
lagt på Alstadhaug kirkegård. Men han døde på Heirshaugen i Frol i 1882,
Sannsynligvis bodde han da hos dattera Marta.
Nils og Beret fikk åtte barn, men fire av dem døde i ung alder:
81. Elen Rebekka, f. 1839 på Brenna. Gift 1859 med Ole Eriksen Aarstadvald, f.
1 836 på Efastplassen under Arstad. De losjerte på Sandnesset de første åra, men
siden flyttet de en del, og bodde i Bergstua, på Borgenvald og var sist hus
mannsfolk på en plass under Maritvoll. Plassen lå på Tinden. Ole døde der i
1 877. Elen flyttet til Matberg i Levanger landsogn i 1 881 . I 1900 kaller hun seg
Madberg. Hun døde på Levanger i 1917 som enke Elen Rebekka Olsen. De
hadde seks barn. Se mer om familien under Bergstua i Inndalen.
82. Martinus, f. 1842 på Sandnesset, d. 1849.
83. Sefanias, f. 1845 på Sandnesset, d. 1846.
84. Karen, f. 1 847 på Sandnesset. Hun fikk attest til Sverige i 1 872 og ble gift i Are
samme år med drengen i Skalstugan, Ole Eliassen, f. 1 848 i Meråker. Han var
bonde på Wallan i Are i 1 890 og 1900 og kalte seg Olof Eliasson. De hadde
7 barn. Karen døde i Are i 1 92 1 .
Før hun ble gift, hadde Karen sønnen John Pedersen, f. 1 870 på Sandnesset.
Faren var bruksholder Peder Johnsen fra Skalstugan. John Pedersen vaks opp hos
besteforeldra på Sandnesset og ble gift i 1891 med Julianna Johannesdatter, f.
1871 i Gravdalslia Inndalsallmenningen. De bodde på Ramstad, frådelt part av
Reitan, og tok Ramstad som slektsnavn. De hadde seks barn. John Ramstad døde
i 1952 og Julianna i 1966.
85. Marta, f. 1 850 på Sandnesset. Hun ble gift i Levanger landsogn i 1 873 med sko
maker Johan Henrik Sivertsen Heierås, f. 1841 på Heieråsaunet. De bodde på
Hyllan i 1875. Siden flyttet de til plassen Heirshaugan (Haugan) i Frol og kjøpte
heimen i 1885. De fikk seks barn, men fire av dem døde i ung alder. To døde
med 1 2 dagers mellomrom av skarlagensfeber i 1 879, og det er fortalt at de ble
gravlagt i samme kiste. Mannen døde i 1 898. Marta hadde heimen til 1923, da
den ble skjøtet til to av barnebarna hennes. 3
86. Nils Martin, f. 1854 på Brenna. Neste bruker.
87. Bernt Anton, f. 1858 på Sandnesset, d. 1878 på Liilemoen.
88. Marta Cecilie, f. 1864 på Sandnesset, d. 1865.
Nils Martin Nilsen (1854-) og Elen Kristine Nilsdatter (1855-)
Det var nok Nils Rasmussens sønn Nils Martin som overtok på Sandnesset etter faren.
Han var gift med Elen Kristine Nilsdatter, f. 1855 i Levanger landsogn. I 18/5 losjer
te de på Berget under Ulve i Frol, men var bruke re på Sandnesset da de fikk dattera
Anna i 1879 (hun var døvstum). De har flyttet fra Sandnesset igjen før 1883, for lille
julaften dette året får de sønnen Nils Kristian da de er mderster på Heirshaugvald. I
~1887 får de sønnen Karl Martin på Halsanvald, og da sønnen Marius kommer i 1896
bor de på Brusvevald, og Nils Martin er kjører av yrke. Blant fadderne ved sønnens
HEIMER OG rOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 ■ BIND A

----
375 H&FIS-A
----
dåp finner vi smed Ola Karlgård og kone, Liva Abrahamsdatter Karlgård og Julie
Lassesdatter Sagen. I 1900 er Nils Martin og Elen Kristine husmannsfolk på
Brusvevald og kaller seg Sandnæs, og Nils Martin driver også fortsatt med kjøring.
Kona er da oppført som vanfør.
Sønnen Karl Martin Sandnes ble gift i 1919 med Mane Augusta Bjørken, f. 1897 i
Åre. Hun var datter av tømmermann Lasse Olsen Bj ørken og kone Olme Bergitte
Olsdatter, f. Berg, som begge var fra Vinne (se Frolslekten Sæter s. 122).
Kristian Andreassen Trana (1837-1913) og Gjertrud Olina Olsdatter
(1840-1921)
Kristian Andreassen Trana var født i 1839 på Tranaplass i Sparbu og var sønn av hus
mann og måler Andreas Smith og kone Frederika Chnstensdatter. Han var oppført
som vegarbeider da han meldte flytting fra Sparbu til Lillemoen i 1863. Trolig jobbet
han på anlegget av den nye Jamtlandsvegen som ble åpnet i 1865.
I 1863 ble han gift med Gjertrud Olma Olsdatter Karlgård, f. 1840 på Garnesvald.
Hun var datter av Ole Olsen Karlgård og Karen Johansdatter. Kristian og Gjertrud var
først inderster på Jøsås, så bodde de på By øvre (der de er registrert ved folketellinga
i 1865), og kom deretter til Vaterholmen og var der til Martinus Fergeberget avløste
ham som husmann og vegvokter. I 1869 bodde de som inderster i Garlia under
Garnes, men i 1871 var Kristian blitt vegvokter i Nybygget. De bodde i Nybygget fram
til 1885, da de kom som husmannsfolk til Sandnesset. I 1891 var Kristian titulert som
steinarbeider (kanskje i Spjeldberget?), men var på nytt blitt vegarbeider i 1900.
Kristian Trana døde som husmann på Sandnesset i 1913, og Gjertrud døde samme
sted i 1921. Om gravferda til Gjertrud forteller Svem Olav Rygg i Verdal Historielags
Årbok 1989:
Mor mi, Signe Haugdahl Rygg, fortalde meg om den første gravferda ho var med i
oppe i Sul etter ho tok til som lærarinne der.
«Seinhaustes 1921 var gamle Gjertrud på Sandneset død. Gjertrud var dotter i Åsa,
OY smeds tredje ham, og vart i 1863 gift med Christian Andreasen Trana frå
Steinkjer Han var veiarbeidskar, men overtok i 1885 Sandneset. Han var død før, og
nu var det hennes tur, og såvidt æ veit så var det sist i oktober hegr av elsa var
Kristoffer Vestgård var bedemann. Han ha gått rundt i Sulgrenda med ei lest slik at
di som skulle ordne med begravelsa fekk rede på kor mang som kom.
Vi var bedt te Sandneset til klokka sju om mårrån. 1 femtida mått vi opp, og da vi
kom dit fekk vi mårrånskaffe med my godt attåt. Alt var sjølsagt heimlaga. Kransan
som låg på kista va og heimlaga. Det hadde vori kurs i kransbinding oppi grenda og
der ha di lært å lag papirblomster osv. Riktig fine kransa va det. Så vart det skikke
lig frukost med varm kjøttkak til slutt. Lærer Johnsen frå lundalen hadde nu kommi.
Han va liksom prest i slike anledninga både i Inndata og oppi Sul. Ætte maten snak
ka han over eit bibelord og fortald litt om livet til Gjertrud og takka for ka hu hadde
verri fer familien og grenda. Song var det og, både førri og ætti talen. Men nu fekk vi
det travelt. Vi skulle til Vuku og heim igjen før det vart mørkt. Mikal Suul kjørd lik
vogna, og han kjørd sakte til vi hadde passert Stormoen, men nedigjennom Sogna
LILLEMOEN

----
376 H&FIS-A
----
mått han kjør på litt, skull vi kom jr am te rett tid.
På kirkegården møtt presten opp. Vi va itj in i kirka, og det tok itj lang tid før det
heile va ferdig. Så gjekk turen te Mønnes der Anna og Aneus Storstad va sjøfolk.
Godt og varmt va de der, og nu smakt det igjen med kaffe og mat og ei kvilstundfør
vi la ut på heimturen. Frå Stein og opp i Sul gjekk det utrulefort, og det va bra for
nu kom styggveret, slaps og snø.
Det va seinkveld før vi roa oss på Sandneset til middag. Sodd med kaffe og ein god
prat vart det før vi for heim, og klokka var over tri før vi kom i seng. Nesten eitt døgn
var gått, men slik var skikken den gangen."
Kristian Trana var en ivrig fisker som samlet småfisk i elva og såtte ut i fiskevatna i
fjellet. Tranatjonnene sør for Drivs] øen er oppkalt etter ham.
Kristian og Gjertrud fikk seks barn, og Kristian var trolig også far til et barn før de
ble gift. Ingeborg Anna Tomasdatter, f. 1830 på Gnndgjalet, losjerte på Brenna i 1865
sammen med sin 6-årige sønn Jørgen Kristiansen, som var født i Sparbu. Jørgen var
tjener i Sundby vestre i 1875, og utvandret i 1881 til New Lisbon, Wisconsin, under
navnet Jørgen Kristiansen Trana, han titulerte seg da som skomaker.
Barn i ekteskapet:
81. Anna Karoline, f. 1 863 i Jøsås, d. 1919. G. 1 883 med enkemann Ole Olsen
Bjartnes, f. 1844 på Brenna, d. 1910. Ekteskapet var Oles tredje etter at han tid
ligere hadde vært gift med Marta Bårdsdatter Mønnesvald (d. ] 877) og Mette
Estensdatter Skavhaug (d. 1882). I 1886 flyttet de til plassen Åsagjerdet under
Åsen vestre i Leksdal. De hadde åtte barn.
82. Olina, f. 1 866 i Vaterholmen. Hun flyttet fra Nybygget til Rensjøen i 1 883 og ble
gift der i 1 885 med bondesønnen Nils Mattson, f. 1 856. Familien bodde i Stor-
Rensjøen i 1890, seinere i Tångbøle i Ånn og hadde ni barn. En sønn, Mattis
Nilsson, f. 1885, ble gift i 191 0 med Mette Gunelie Valstad, f. 1881 i Rein. De
bodde på Ørmelen, men begge døde i Sverige.
83. Ingeborg Anna, f. 1869 i Garlia, d. 1870.
84. John, f. 1871 i Nybygget. G. 1895 i Levanger med Justine Marie Pedersdatter
Rindholmen (Friberg), f. 1 867 i Levanger. John Trana var anleggsarbeider ved Hell-
Sunnan-banen, Elverum-Flisabanen og Bergensbanen, seinere ble han banevokter
og baneformann på Hallingskeid. Sist på 1 890-tallet kjøpte han Melenget under
Reitan, seinere kjøpte han Smedplassen under Reitan og bodde der til familien flyt
tet til Sokna i Buskerud i 1909. John ble overkjørt og drept av toget under tjenes-
te i 1920. Kona døde i 1949.
85. Kristine, f. 1874 i Nybygget. G. 1897 med Thomas Albertinus Thomassen
Rinnanvald, Frol, f. 1875, d. 1961. Ved manntcllet i 1921 bodde de hos lærer
Johnsen på Vikdal i Inndalen. Siden ble han småbruker på Vinnesmoen, Sandaker
og Vestre Fætten. Kristine døde i 1947. De hadde fem barn.
86. Julie, f. 1883 på Sandnesset, d. 1954. G. 1916 med Harald Bernhard Berntsen
Sandnes, f. 1 894 på Vinnesvald, foreldre Bernt Andersen og kone Anna Johanna
Lauritsdatter. Neste brukere.

----
377 H&FIS-A
----
Harald Bernhard Berntsen Sandnes (1894-1971) og Julie Kristiansdatter
(1883-1954)
Harald Berntsen Sandnes var født på Vinnesvald i 1894 av gifte foreldre Bernt
Andreas Andersen og Anna Johanna Launtsdatter Rein. Han kom til Sandnesset aller
ede i 1907 og gikk på skole i Sul og ble konfirmert derfrå i 1909. Og i 1916 ble han
altså gift med dattera på Sandnesset, Julie Kristiansdatter Trana. Og som før nevnt
kjøpte han Sandnesset av Verdal kommune i 1922. Seinere overtok de Brogjerdet i
Vinne.
Julie Sandnes var et arbeidsjern av de sjeldne. Mens de bodde på Sandnesset, tok
hun på seg vasking av klær for de militære mannskapene som lå i festningen i Sogna
og i Vaterholmen. Klesvaskmga foregikk utendørs, sommer som vinter, og klærne ble
skyllet i Inna.
Etter at de flyttet til Vinne, tok Julie på seg vasking og flatbrødbaking på gårdene,
og var også med på onnearbeid. Når det var bryllup eller begravelse, måtte hun være
med og ta grovarbeidet. I mange år hadde hun vaskinga i Vinne kirke, og i flere år
var hun setertaus på Leirfallferen. Det er fortalt at et av de siste åra hun var på Feren,
gikk hun heim i tresko. 4
Julie hadde to barn før hun ble gift med Harald, og det kom to sønner i ekteska
pet.
Bl 0 . Oline Konstanse, f. 1904 på Sandnesset. Julies datter med Johannes Olufsen
Lillesand. G. 1930 med Einar Sørheim på Buraunet i Frol.
B 2°. Ingeborg, f. 1909 på Sandnesset. Julies datter med sersjant Kristian Nilsen fra
Steinkjer. Gift med Trygve Balgård, f. 1903, som var fergemann ved Haga fer
gested. Trygve døde i 1980 og Ingeborg i 1992.
83. Konrad, f. 1914 på Sandnesset, d. 1987. G. 1938 med Sylvia Amanda
Balgård, f. 1916. Konrad var bygningssnekker og hadde eget heim Bekkevoll i
Leirfaliia (gnr. 260, bnr. 3). Sylvia døde i 2004.
84. AK Birger, f. 1916 på Sandnesset. G. 1945 med Oddny Veie, f. 1924. Bosatt
på Nyhaug i Leirfaliia (gnr. 261, bnr. 4). Alf Birger døde i 1972 og Oddny i
1986.
I 1923 ble Sandnesset kjøpt av Jørgen From, se mer om ham under Bjørkenget.
Bjørkenget
GNR. 226, BNR. 12.
Jørgen Johannes Kristiansen From (1880-1958) og Maren Olsdatter
(1888-1948)
Jørgen From var født i Overhalla i 1880 og var sønn av gårdbruker Kristian Magnus
From og hustru Petra Johanna Petersdatter på Skogly i Overhalla. I sin ungdom gikk
LILLEMOEN

----
378 H&FIS-A
----
Biørkenget. Foloel eies av Maren Suul Nessi
han både folkehøgskole og underoffisersskole. Han ble gift i 1915 med Maren
Olsdatter Suul, f. 1888 i Sulstua, datter av Ola og Elenanna Suul.
Jørgen From var bestyrer i Sandvika Fjellstue fra 1915 til 1920. Samtidig var han
også poståpner ved Inna poståpnen. Så flyttet de til Sul, og Jørgen bygslet Bjørkenget
under Lillemoen og såtte opp hus der. På Bjørkenget dreiv han også med litt handel,
men forretmngen gikk konkurs i 1922. I 1923 kjøpte han Sandnesset og dreiv jorda
der. På Biørkenget var det også telefonsentral, og kona Maren og Jørgens søster
Valborg From betjente sentralen.
Jørgen From var også hjelpetolloppsynsmann på Ådalsvollen ei tid, og han var
også jakt- og fiskeoppsynsmann. Han hadde ei hytte oppe i Skaffeliene, og Knut
Stiklestad har skrevet følgende om dette i historielagets årbok 2001 - sitat:
"- - From fikk flytte et lite tømra hus ifrå Larsvolla 5 oppi Skaff dia. Dette kjørte kan
med egen hest, og koja ble bygd på et nærmest genialt sted, noen påstod at en rett og
slett måtte gå seg på den hvis en ikke var kjent. Leif Lillemo påsto at han hadde fått
et fiskesnøre rundt halsen en gang han gikk fram gjennom haugene her. Snøret var
festet på ei fiskestang som hang oppunder takskjegget på hytta, og slik fant han altså
hytta første gang!
Den lå på sørsida av ryggen der "finnveien" gikk. Men i stedet for å fortsette langs
den der den svingte opp til venstre etter åha skrådd opp Skaffelia, kunne man finne
hytta ved å gå rett fram. Dette ble omtrent rett v est for fremmer enden på Vestersjøa.
HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1940 - BIND A


----
379 H&FIS-A
----
Jørgen og Maren From. Fotoet eies av m<
Men From ville ikke ha sti til hytta si. Derfor gikk han forskjellig lei hver gang. Også
ned til vasshølet var han påpasselig med ikke å lage spor.
I dette etter hvert kummerlige husværet holdt From en til mye av tida, fiska i Vestersjøa
og levde det eremittlivet som tydeligvis lå naturlig for ham. Han gikk ofte kledd i en
stor hatt og - når været var slik - ei regnkappe som var så stor at den gikk utenpå rygg
sekken. - Han elda og sang, sa folk som hadde støtt på ham oppi der. For å hedre fis
ket i Nester Sulsjøa grov han ei grøft og ledet hekken fr a tjøynna oppe på flåa ned i
tjøynna nede ved Vestersjøen. Bekken rant før ned i Medtisjøen, men han laget en dem
ning og grøftet et stykke vestover fra tjøynn, resten fikk hekken ordne sjøl. Og det gjor
de den, delvis under jorda ned mot bekken som kommer nordfrå.
Etter Jørgens død på midten av 50-tallet overtok broren Olav koja og brukte den en tid.
Så, 4. påskedag 1974 brant det inni Skaffelin. Og brannen var påsatt. Dette ble gjort
etter at Olav From gjentatte gonger hadde fått brev om enten å la hytta stå apen eller
rive den. Han oversa alle slike henvendelser, og følgen var altså denne maktdemon
strasjonen. "
Jørgen From var også medlem av kommunestyret i en periode (1928-31). Han ble
valgt inn for Vuku sogn på lista FLB (Forhenværende leilendinger og bruksberettige
de).
Jørgen ble enkemann da kona Maren døde i 1948, og seiv fikk han en tragisk død
da han forulykket under riving av et sommerfjøs på Sandnesset sommeren 1958. Fjøset
LILLEMOEN


----
380 H&FIS-A
----
rauset sammen under
rivinga, og Jørgen ble
klemt i hjel av en bjelke.
Han ble nær 78 år gammel.
>-
*-*
;-
a
Ekteskapet mellom
Maren og Jørgen From var
barnlaust.
Husa på Bjørkenget ble
omflødd flere ganger
under flom i Inna, og etter
at Jørgen From var død,
flyttet Valborg From dem
lenger opp fra elva.
\
Valborg From døde i
1986. Husa ble overtatt av
hennes datter Maren Suul
Nessemo, som også fikk
frådelt hustomta fra
Lillemoen. (Maren var gift
med Magne Kristian
Nessemo, f. 1932, d.
2007.)
:
Å
Jørgen From med ljåen på Bjørkenget eller Sandnesset.
Fotoet eies av Maren Nessei
NOTER
Kilde: Dag Tore Suul: Bellingsåbruddet - stembrudd i særklasse. Verdal Historielags Årbok 1991 .
Kilde: Bjørn Årstadvold: Minnesmerker langs riksvei 72. Verdal Historielags Årbok 1985.
Kilde: Frolboka.
Larsvollen var i si tid seter tii Sulstua, og lå ca. 300 m sør for Langtjønna
HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940
BINDA


----
381 H&FIS-A
----
VESTGARDEN
Frokosfsteinen ved St. Olavs Bru

----
382
----


----
383 H&FIS-A
----
VESTGARDEN
Vestgarden 1927, sett fra øst. Foio:PerMi
Ved matrikulering av Sul-gårdene i 1672 opplyses m. a.: "Vestergaard Sul, en eldgam
mel Gaard - -". Når den første busettinga på gården skjedde, er ikke godt å si, men
det antas at den er oppstått som en "knoppskyting" fra den opprinnelige Sul-gården,
og at det skjedde en gang i 1100- eller 1200-åra. ]
Etter at Peter Drejer overtok gården i 1683, tilhørte den Værdalsgodset og
Værdalsbruket fram til 1912, deretter under Verdal kommune fram til den ble solgt
til Kristoffer Ågesen Vestgård i 1919.
Først på 1700-tallet het oppsitteren Moses Olsen. Han var svensk, f. ca. 1680 og
ble gift i Skalstugan i 1710 med Mant Olsdatter Sul. De bodde i Skalstugan da de
fikk sine to første barn, men var kommet til Vestgarden i 1717.
I 1723 hadde gården en oppsitter i tillegg til Moses Olsen. Det var Ole Olsen, som
var bruker på Brenna, som var en frådelt part eller nyrydning under Vestgarden.
Moses Olsen ble avløst av skiløpersoldat Ole Olsen Sul, f. 1720, og som trolig var
sønn av Ole Olsen på Brenna. Han døde i 1769 og ble avløst av (broren?) Peder Olsen
Brenna, f. 1723, som fikk bygselbrev på halve Vestgarden i 1776. Peder døde som
inderst i Vestgarden i 1805, men hadde da for lengst overlatt gården til sønnen Ole
Pedersen.
VESTGARDEN

 

----
384 H&FIS-A
----
Ole Pedersen (1763-1836) og Kirsten Arntsdatter (1754-1844)
Ole Pedersen var født på Brenna i 1763 og var sønnen til forrige bruker i Vestgarden,
Peder Olsen og hans kone Kari Olsdatter. 1 1784 ble han gift med Kirsti (Kirsten)
Arntsdatter Vuku, f. 1754 i Lundskin. Foreldra hennes var Arnt Mortensen og kone
Siri Olsdatter, som var bygselfolk i Lundskin (se Stuskinsætta I).
Ole Pedersen var bruker på halve Vestgarden (den andre halvdelen var altså
Brenna) fra før 1800 til 1816, men hadde ikke tinglest bygselbrev. Etter ham overtok
sønnen Ole Olsen som bruker. I 1822/23 er Ole og Kirsti oppført som husmannsfolk,
og begge døde som kårfolk i Vestgarden.
Barn:
81. Peder, f. 1785 i Vestgarden, død samme år.
82. Ole, f. 1787 i Vestgarden. Neste bruker.
Ole Olsen (1787-1821) og Ingeborg Andersdatter (1787-1868)
Ole Olsen Vestgård fikk bygselbrev på halve Vestgarden i 1816 etter at han i 1815 var
blitt gift med Ingeborg Andersdatter Musum, f. 1787 på Lille-Musum. Hun var dat
ter av Anders Eriksen og kone Marit Johannesdatter Musum.
De fikk tre barn:
81. Kjersti, f. 1 81 6 i Vestgarden, d. 1818.
82. Kirsten Marta, f. 1818 i Vestgarden. Hun ble konfirmert i Vuku som Marta
Olsdatter Westgaard i 1 834, eller ingen opplysninger.
83. Anders, f. 1821 i Vestgarden. Anders var ugift. Han var tjener på Garnes i 1 865.
Siden flyttet han til Sogstad i Frol og var stalldreng der i 1 875, og han bodde der
resten av livet. Han døde nyttårsaften 1901.
Ole ble ingen gammel mann. Han døde i 1821, 34 år gammel. Skiftet etter ham viste
at boet var fallitt.
Ingeborg ble gift på nytt i 1830 med Oles søskenbarn Arnt Mortensen Breding, f.
1806, som var husmann på Halsetbakken.
I 1831 fikk de en sønn, Martinus, som i 1861 ble gift med Elen Johnsdatter, f.
1831 på Skavhaugg. Hun var datter av John Ågesen, som var husmann på Garnesvald
nedre (Garlia) i en del år. Martinus og Elen flyttet til Grong i 1862. Elen døde i 1863
etter at hun hadde fått sønnen Anton i 1862. Martinus ble gift på nytt året etter med
Sofie Olsdatter, f. 1845 i Overhalla. Ved folketellmgene i 1865 og 1900 var de hus
mannsfolk på Håkleppen under gården Skarland på Høylandet. Martinus arbeidet
også som handsager. Han hadde i alt fjorten barn. langrennsløperen og olympia
mesteren Pål Tyldum skal nedstamme fra ham. 2
Det ble ikke flere barn enn Martinus i ekteskapet mellom Ingeborg og Arnt
Mortensen, men i 1865 hadde de tatt til seg 5-årige Elen Andosdatter Fårenvald som
fosterdatter. Og så gikk det ikke bedre til enn at fosterfaren hadde et "kjærlighets
eventyr" med Elens 21-årige søster Marta Andosdatter Snausenvald i 1866, med barn

----
385 H&FIS-A
----
som resultat. Begge jentene var dotre av Ando Nilsen, som var husmann på
Sorsteinsvald i en del år.
Ingeborg dode på Halsetbakken i 1868. Som enkemann flyttet Arnt Mortensen til
Lillemarken, også kalt 'Tullet," under Halset. Han dode i 1886 på en av plassene
under Breding.
Svend Johansen Lillemoen (1775-1843) og Kirsti Andreasdatter (1784-1866)
Svend Johansen fikk forpaktingskontrakt på Vestgarden på livstid for seg og kona av
grasserer Meincke i 1830, på vanlige betingelser ang. arbeide til bruket samt kårfor
pliktelse til den tidligere bruker Ole Pedersen. Svend var fodt på Overnesset i
Helgådalen i 1775 og var bror av Åge Johansen Lillemoen. Han ble gift i 1810 med
Kirsti Andreasdatter Green, f. 1784, datter av Andreas Jensen Green og kone Marit
Olsdatter, mnflyttere (fra Gudbrandsdalen?) som kom til Gren nedre rundt 1786.
De fikk to barn:
81. Anne, f. 1811 i Gren. G. 1843 med Elling Olsen Sulstuen, f. 1819. De var mder
ster i Sulstua østre og brukere i Austgarden i noen år.
82. Johan, f. 1 81 7 på Telsnesset. G. 1 842 med Serianna Larsdatter født ca. 181 6.
Neste brukere i Vestgarden.
Svend Johansen hadde også en sonn utenfor ekteskap for han ble gift med Kirsti:
B 3 :. Erik, f. 1801 på østre Holmlivald, d. 1804. Mora var Marit Eriksdatter
Holmlivald, f. 1775, d. 1 841 . Hun ble gift i 1811 med enkemann Ole Johnsen
Holmlivald, f. ca. 1760, d. 1832.
Svend døde i 1843 og sønnen Johan Svendsen overtok bygselen. Kirsti dode i 1866.
Johan Svendsen Vestgaard (1817-1907) og Serianna Larsdatter (1816-1895)
Ved giftermålet er Serianna Larsdatter oppført født i 1816 i Ner-Holmen, og som far
er oppgitt Lars Ellefsen, men hun kan ikke ses dopt eller konfirmert i Verdal. Ved gif
termålet i 1842 tjente hun i Jøsås.
Johan Svendsen hadde Vestgarden helt til 1886, da svigersonnen Kristoffer Åge
sen overtok. Johan døde i 1907 hos sønnen John på Stormoen, etter at Serianna var
død som kårkone i Vestgarden i 1895.
Barn:
82. Lasse, f. 1 846 i Vestgarden. Han har fått flytteattest til Sverige i 1 882 og ble gift
samme år i Hallen i Jåmtland med bondedatter Brita Jacobsdotter, f. 1858,
Arvesund. I 1 890 bor de i Arvesund i Hallen, Lasse er torpare og kaller seg Lars
Johansson, og de har tre barn født 1 882-1 886.
VEStGARDEN

 

----
386 H&FIS-A
----
85. Kristoffer, f. 1855 i Vestgarden, d. 1865.
86. Ingeborg Anna, f. 1857 i Vestgarden. G. 1880 med Kristoffer Ågesen Sul
(Vestgård), f. 1851 på Sulsvald. Neste brukere i Vestgarden,
87. John, f. 1861 i Vestgarden. G. 1885 med Marta Johannesdatter Brendmo, f.
1 865. De ble gårdbrukere på Stormoen.
Kristoffer Aagesen Vestgaard (1851-1941) og Ingeborg Anna Johansdatter
(1857-1918)
Kristoffer Aagesen var født i 1851 på Sulsvald av Aage Johansen og Gunanna
Paulsdatter (denne familien er omtalt under "Plass i Innsallmenningen").
Han ble gift i 1880 med
Ingeborg Anna Johansdatter
Vestgaard, og de overtok som
brukere i Vestgarden i 1886.
Ingeborg Anna døde i 1918. I
1919 kjøpte Kristoffer gården av
Verdal kommune for 3000 kro
ner, skjøte dat. 9. juli 1919.
I sin ungdom var Kristoffer
postfører i postruta mellom
Sulstua og Skalstugan i mange år.
En gang i et forferdelig vintervær
dro han ut på ski med posten fra
Sulstua etter Karl Johans-vegen i
10-tida om kvelden, men kom
fram til Skalstugan først neste
kveld. Underveis prøvde han å
oppsøke finnene i Mærraskalet
for å komme i ly for uværet. Han
fant omsider bare staurene etter
finnkojene. Finnene hadde dratt
sin veg. - Å Gu' bevare mæ 1 ka
vér det va 1 . Den natta fraus 'e i
hel tri hesta på Skalstufjelli.
Skjøss-bønra mått' fårrå ifrå hes
tom, som stivna framfer lassom.
Det va 1 med mø' karran kom sæ
tebakers åt Nybygg]i (Kongstua
fjellstue) om. natta, fortalte
Kristoffer. 3
Etter at engelskmennene
begynte med fuglejakt i Sulfjella i
Kristoffer Vestgaard var med i fløytinga for 70. gang i 1937.
Da var han 86 år gammel. Foto: a/s Værdoisbruket,
1880-åra, var Kristoffer fast jaktlos for dem i mange år. Ellers arbeidet han hos
Værdalsbruket i alle år, og han var med i fløytinga i sitt 86. år.


----
387 H&FIS-A
----
Kristoffer Vestgaard som jaktlos ved Drivsjøen 1918
Kristoffer og Ingeborg Anna hadde 12 barn:
Bl . John Marius, f. 1 877 i Sulstua. I 1 896 ble han i løpet av to måneder far til to uten
omekteskapelige barn, ett i Sandvika og ett i Sulstua, det siste kom på selve jule
kvelden. Før århundreskiftet flyttet han til Sverige. Han døde i Bjørndnget, Are, i
1945.
Cl 0 . Inger Anna, f. 1 896 i Sandvika. Mora var Bergitte Ingebrigtsdatter, f. 1 852
i Ulvilla. Hun var datter av husmann Ingebrigt Johansen på Bredingsberget.
Se mer om Inger Anna under Sandvika.
02°. Marius, f. 1 896 i Sulstua. Mora var Oline Vilhelmsdatter Reitan (om mora,
se bl. a. under Vester-Asan og Svartåsen). Barnet ble hjemmedøpt i Sulstua
av lærer Johannes Dahl 1 0. januar 1 897, og døde samme dag, 1 7 dager
gammelt.
82. Sofie, f. 1880 i Vestgarden, d. 1939. G. 1900 med Konrad Karlsen Storli, f.
1 879. De hadde to barn-Jenny Amalie, f. 1 901, og John Oskar, f. 1902.
83. Gusta, f. 1 883 i Vestgarden. Utvandret til Ashby, Minnesota i 1903. Hun ble gift
i Amerika ca. 1909 med Lornts Nelius Lorntsen Lyngaas, f. 1881 på Lyngåsen,
som utvandret til Sør-Dakota samme året som Gusta. 11910 var de farmere i dis
trikt 322, Taopi, Minnehaha, Sør-Dakota, og hadde dattera Nora, 5 måneder
gammel. I 1 920 og 1 930 var familien farmere i Dells Rapid, Minnehaha. Broren
VESTGARDEN


----
388 H&FIS-A
----
til Nelius, John August Lyngaas, som utvandret i 1902 og var ungkar, bodde og
arbeidet hos dem i alle disse åra. Han døde i 1 967. Gusta døde i april 1 955 og
Nelius i desember 1963. Dattera Nora tok sannsynligvis over farmen etter forel
dra. Trolig var hun ugift. Hun døde i Minnehaha i april 1 986. 4
84. Kristine, f. 1885 i Vestgarden. G. 1907 med Paul Pettersen Elnes, f. 1884, d.
1962. Seks barn. Bosatt på Rjukan.
85. Karen, f. 1887 i Vestgarden, d. 1966. Bosatt på Vestgård på Ørmelen. Hun var
ugift, men hadde ei datter:
Cl 0 . Aslaug, f. 1907 i Vestgarden. Faren var ungkar Paul Kristiansen fra Verran, f.
1884.
86. Anton, f. 1889 i Vestgarden. Han ble gift i 1919 med Marie Berntine
Mortensdatter Lillemo, f. 1892, datter av Morten Olsen Lillemo. Anton var bruker
av Vestgarden sammen med faren, men døde i 1923. Marie Vestgaard flyttet ned
på Øra og dreiv kafé på Ørmelen i mange år. Hun døde i 1976.
Barn:
Cl . Astrid Margot, f. 1920 i Vestgarden, d. 1999. Gift i 1958 med sjåfør Kåre
Iversen Brøndbo fra Høylandet, f. 1914, d. 1999. Ingen barn.
C 2°. Marit Antonie, f. 1925 på Inndal øvre. Maries datter med Severin
Kristoffersen Vestgaard (bror av avdøde Anton V). G. 1947 med Karo!
Karlsen, f. 1 926, d. 1 975. Skilt og gift med Ole Andreas Olsen, f. 1 923.
4 barn.
87. Maren, f. 1891 i Vestgarden, d. 1959. G. 1914 med Peter Andreas Eriksen
Østvik,'f. 1887, d. 1954.
88. Severin, f. 1 893 i Vestgarden. Se under 86,C2° foran.
89. Inga, f. 1 895 i Vestgarden. Død på Bratsberg i Strinda i spanskesyka i 1918.
810. Karl, f. 1 897 i Vestgarden, d. 1962.
Bil. Kåre, f. 1900 i Vestgarden, d. 1980. Gift i 1923 med Ingeborg Kristine
Johnsdatter Stormo, f. 1904, d. 1980. Småbrukere på Stormoen østre. Kåre arbei-
det også som vegvokter. To barn.
Som så mange andre i "de harde 30-åra" fikk også Kristoffer Vestgaard problem med
å svare for renter og avdrag på pantelånet, og i desember 1932 ble det tillyst tvangs
auksjon over Vestgarden etter forlangende av Småbruk- og Boligbanken. Noe tvangs
salg ble det ikke da, og på nyåret 1933 søkte Kristoffer kommunen om å få seige
Vestgarden til Ola N. Suul for påhvilende pantelån kr 2348 pluss renter og avdrag.
Søknaden ble enstemmig innvilget av kommunestyret under forutsetning av at eien
dommen ble bebodd av den nye eier innen 3 år. Samtidig ble det vedtatt at kommu
nen vedstod garantien for lånet overfor den nye eier.
Ola N. Suul ble dermed neste eier av Vestgarden. Kristoffer flyttet til ei lita stue ved
Stormoen. Han døde i 1941.
Ola Nilsen Suul (1907-1995) og Ella Andrea Iversdatter, f. Eng (1913-)
Ola N. Suul var sønn av Ragna og Nils Suul på Lillemoen. Han ble gift i 1945 med
Ella Andrea Iversdatter Eng, f. 1913 på Øgstad, datter av Iver og Gustava Eng i Tømte.

----
389 H&FIS-A
----
Barn:
81. Nils, f. nyårsdagen 1947, død 2 dager gammel.
82. Gunnhild, f. 1948. Gift med Ove Elnes. Skilt.
83. Eli Martha, f. 1952. Gift med Bjørn Tørhaug. Bor på Grorud i
84. Dagrun, f. 1954. Gift med Svein Frode Grande, f. 1957. Skilt.
Oslo
Ola Suul overtok siden som eier og bruker på Lillemoen og bodde
ble overtatt av Ola Suuls brødre Narve og Tørge Suul.
der. Vestgarden
I dag er det Dagrun Suul Grande som eier og driver Vestgarden.
NOTER
Bernt Karlgård: "Gammelt og nytt i Sul
Opplyst av Ivar Indai.
"Fra postrutenes første tid". Jon Suul, Verdal Historielags Årbok 1953.
4 Kilde. Nettstedet www.ancestry.com.
VESTGARDEN

----
390
----


----
391 H&FIS-A
----
TØMTE


----
392 H&FIS-A
----
,-' A. \y-y^%
./')'•.-• "\W\ '^
;kv
■•■''' i '/
■••■■■ \ /T>-» ■ L V/
M T\ / V ///
$.
r*»
/ ' H /-.
/
v x \ /
-


----
393 H&FIS-A
----
TØMTE
GNR. 228
Tømte 1927, sett fra nordøst. Sengeklær er hengt ut til lufting på skigarden.
Fjellet i bakgrunnen er Hermannssnasa. roio EinorMusum.
Einar M. Musum skriver i bind V av Verdalsboka at den gamle gården Suul lå her
("Suuel eller Tompten kaldet" i 1723), og at det er bakgrunnen for gårdsnavnet. Som
de andre gårdene i Sul ble Tømte skyldsatt i 1672 og inndratt under Kronen, men
fulgte med da Kong Christian V i 1683 utstedte skjote på Sul og Helgådalens gods til
lagmann Peter Drejer. Siden tilhørte gården Værdalsgodset/Værdalsbruket inntil
Verdal kommune solgte den Iver Andreas Hansen Eng i 1918.
Tømte hadde fjellslætter på Fjellmannmyra og myrene sør for Spjeldberget og på
Nord-Innsvollen, som også var seter for gården sammen med Austgarden fram til ca.
1850.
Paul Andersen Tømte (1729-1796) og Gjertrud Olsdatter (1739-1831)
Paul Andersen var født på Tømte i 1729 og tok over som bruker av gården da faren,
Anders Olsen Tømte, døde i 1762. Paul ble gift i 1764 med Gjertrud Olsdatter Lille-
TØMTE

 

----
394 H&FIS-A
----
Molden, f. 1739 på Moldenvald. Hun var datter av Ole Olsen Molden (Ole
Spillemand) og Mali Tomasdatter Tromsdal, født på Sul i 1709 (datter av Thomas
Pedersen Vestgård, som kom til Tromsdalen ca. 1712-14).
Paul og Gjertrud fikk 7 barn:
Bl Beret, f. 1765 i Tømte. G. 1793 med Nils Olsen Levring. Se under Stormoen.
82. Anders, f. 1767 i Tømte, d. 1837. G. 1 81 0 med Maren Nilsdatter Mønnes, f.
1777, d. 1835. Neste brukere.
83. Mali, f. 1769 i Tømte. Hun døde i 1770, 7 mnd. gammel.
84. Mali, f. 1773 i Tømte. G. 1808 med Tore Andersen Brenden, f. 1777. De var
inderster/husmannsfolk i Sulstua i 1 822/23 og inderster i Sør-Steine da Mali
døde i 1 848. Tore døde som legdslem i Volen i 1 861 . Så vidt vi kan se, hadde
de ingen etterkommere.
85. Marit, f. 1775 i Tømte. Marit var heime i Tømte i 1801, men kom siden til
Levringan som tjener og var setertaus på Sognasetra da morderne på Garnes var
innom setra i 1 806 (Sognasetra var felles seter for Garnes og Levringan). G.
1810 med Ole Sevaldsen Levring, f. 1 778, d. 1 8 1 7 i Austgarden. Så vidt vi veit,
var ekteskapet barnlaust, og Marit ble gift på nytt i 1 820 med Tørris Olsen, f.
1 796. Han var sønn av Ole Arntsen Karlgård. Se mer om dem under Austgarden.
86. Ole, f. 1777 i Tømte. Han var heime hos mora i 1801 og ble gift i 1816 med
Magnhild Jakobsdatter, f. 1792 i Molden. Hun var datter av enke Anne
Ellingsdatter Molden og ungkar Jakob Malmstøper fra Stjørdal. Ole var inderst i
Bergstua i 1 822 og skattlagt som husmann samme sted i 1 825, se mer om dem
der.
87. Kjersti, f. 1780 i Tømte, d. 1869. G. 1804 med Sakarias Olsen Østgård, f.
1 775 på Kvelstadvald, d. 1813. Bruker i Austgarden fra 1 8 1 2 til 1813.
Paul Andersen døde i 1796, men Gjertrud dreiv gården videre sammen med barna
inntil sønnen Anders Paulsen overtok i 1812. Hun døde som kårkone i Tømte i
1831, 92 år gammel.
Anders Paulsen Tømte (1767-1837) og Maren Nilsdatter (1777-1835)
Anders Paulsen ble gift i 1810 med Maren Nilsdatter Mønnes, f. 1777 i Mønnes ves
tre. Hun var datter av Nils Andersen Balgård og hustru Marit Olsdatter.
Anders fikk bygselbrev av proprietær Muller i 1812. Ved kontrakt sikret han kår
til mora på l A mål jord til kålhage, V 4 mål til linland, for til 2 kyr og 6 småfe samt 24
vog høy, som hun skulle ha lov til å seige. Alt til en verdi av 50 riksdaler.
Maren hadde en sønn før hun ble gift med Anders:
Bl c . Ole Hansen, f. 1801 i Mønnes, d. 188 1 . Far: Hans Andersen Balgård, f. 1775
i Skrove og bygselmann i Slapgarden vestre 1 808-1 834. Neste bruker i Tomte.
Anders og Maren fikk barna:
HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND A

----
395 H&FIS-A
----
B 2 . Paul, f. 1811 i Tømte, d. 1874 i Inndalsallmenningen. I 1842 ble han gift i
Stiklestad kirke med Marta Eriksdatter Asen, f. 1808 på Hallemsvald. Marta var
datter av ugifte foreldre, reservedragon Erik Ellevsen Hallem og Eli Larsdatter
Hallemsvald. Paul og Marta var husmannsfolk under Sundby før de kom til
Lillemoen i Inndalsallmenningen som rydningsfolk først på 1 850-tallet. De fikk fire
barn. Marta døde i 1 858, og Paul ble gift for andre gang i 1 859 med Serianna
Rasmusdotter Stuskin, f. 1 81 5 på Kulstadvald. Se mer om Paul under rydnings
plassene i Inndalsallmenningen.
Bs\ Nils, f. 1 8 1 5 i Tømte. Han ble gift i 1 843 med Anne Olsdatter Brenden, f. 1810
i Meråker. Hun var datter av Ole Haldorsen Funtaunet. Anne døde i 1 848, og
Nils ble gift på nytt i 1850 med enke Gurianna Olsdatter Melbyvald, f. 1818,
datter av husmann Ole Gabrielsen Melbyvald og kone Ragnhild Pedersdatter.
Guruanna var enke etter Ingal Larsen Sul (f. 1 8 1 2 i Tolga), som hun ble gift med
i 1 844. De bodde på Sundbyvald og Bjørkenvald før de sist på 1 850-tallet ble
husmannsfolk på Garnesvald (Garberg) i Inndalen. Se mer om dem og etterkom
merne der.
B6 1 . Marta, f. 1 818 i Tømte. Marta tjente i Melby i 1865 og 1875, i Lunden i 1 891
og døde ugift i Sende i 1 897.
Maren døde i april 1835, og på skiftet etter henne viste boet seg å være fallitt. Skiftet
kunne for øvrig først avholdes i juni på grunn av at store snømengder gjorde det
umulig å komme fram tidligere uten truger på hestene!
Anders sto som bruker fram til han døde i 1837, da Marens sønn Ole Hansen
overtok.
Ole Hansen Tømte (1801-1881) og Ingeborg Olsdatter (1802-1884)
Ole Hansen var som nevnt foran, født i 1801 av ugifte foreldre Hans Andersen
Balgård og Maren Nilsdatter Mønnes. Han ble gift i 1830 med Ingeborg Olsdatter Sul,
f. 1802 i Karlgarden av foreldre Ole Arntsen Karlgård og kone Anne Larsdatter.
Ole Hansen fikk feste på Tømte i 1840. I 1865 var besetningen på gården 2 hes
ter, 7 storfe, 12 sauer og 4 geiter, og utsæden var 1 tønne havre og 1 tønne potet.
Barn:
81. Ole, f. 1831 på Lundskinvald. G. 1 874 med Maria Olsdatter Karlgård, f. 1848
på Inndalsvald (Vaterholmen), datter av Ole Olsen Karlgård. Fra 1 875 og fram til
han døde i 1 898 var Ole bruker i Tømte, se nedenfor. Ekteskapet var barnlaust.
Maria døde i 1892.
82. Marta, f. 1 833 i Austgarden. G. 1 860 med Ole Eriksen Eidet, f. 1 829 i Folldal.
Mannen døde allerede i 1 862, og hun ble gift på nytt i 1 865 med Arnt Bardosen
Garnesvald, f. 1827 i Garberg under Garnes. Se mer om dem under
Garnes/Garberg.
83. Hans, f. 1836 i Tømte, d. 1898. I 1872 fikk han dottera Ragnhild med Anne
TØMTE


----
396 H&FIS-A
----
Marta Johnsdatter Bjørsmo. Ragnhild utvandret til Amerika i 1888 sammen med
besteforeldra på morsida (se under Bjørsmoen).
Hans ble også gift i 1872, med Elen Anna Kristoffersdatter Arstad, f. 1841, d.
1 902. De var husmannsfolk i Småengan under Vuku prestegard og hadde tre barn:
Cl . Oluf, f. 1 872 på Arstad. Utvandret til Amerika i 1 892. Han kalte seg Eng i
Amerika.
C 2. Ingeborg Anna, f. 1876 i Småengan, d. 1882.
C 3. Iver Andreas, f. 1882 i Småengan. Bruker i Tømte fra 1916, se nedenfor.
84. Ellev, f. 1839 i Tømte. G. 1861 med Marit johansdatter Sundby, f. 1842 på
Auskinvald. De fikk to barn før de i 1 867 er registrert flyttet til Trondheim. I 1 875
losjerte de i Nedre Møllenberg gate, og Ellev var "løssjauer", det vil vel si at han
jobbet med lossing og lasting av skip på havna. Da hadde de også fått tre nye
barn. Marit er enke i 1 900. Ni kjente barn.
85. Anne, f. 1843 i Tømte, d. 1934. G. 1864 med Erik Andreassen Haugdahl, f.
1840 på Bjartnesvald, d. 1912. De hadde ti barn og var husmannsfolk på
Haugdal under Rosvoll.
86. Beret Marta, f 1 846 i Tømte, d. 1935. G. 1871 med Ole Olsen Karlgård, f.
1 846 på Inndalsvald, d. 1 896. Brukere i Tømte sammen med Beret Martas bror
Ole Olsen Tømte, se nedenfor.
Ole døde som kårmann på Tømte i 1881, og Ingeborg samme sted i 1884. Sønnen Ole
Olsen Tømte ble neste bruker.
Ole Olsen Tømte (1831-1898) og Maria Olsdatter (1848-1892)
Ole Olsen var født på Lundskinvald i 1831 og var sønn av fornge bruker i Tømte. Han
ble gift i 1874 med Mana Olsdatter Karlgaard, f. 1848 i Vaterholmen. De fikk feste på
Tømte i 1884, men hadde da brukt gården i noen år (faren Ole Hansen døde som før
nevnt i 1881). Mana døde i 1892 og Ole i 1898 etter et barnlaust ekteskap.
Etter dem ble gården overtatt av søstersønnen til Ole - Ole Olsen på Ådalsvollen.
Bruker ca. 1884 - 1896 sammen med Ole Olsen:
Ole Olsen Karlgård (1846-1896) og Beret Marta Olsdatter (1846-1935)
Ole (Ola) Olsen Karlgård var født i 1846 i Vaterholmen. Foreldra hans var Ole Olsen
og Karen Johansdatter, som var oppsittere i Karlgarden (Åsen) fra 1856 til ca. 1875. I
1871 ble han gift med Beret Marta Olsdatter Tømte. De første åra var de inderster i
Åsen og Tømte. Seinere bodde de noen år på Krika i Inndalen, men flyttet tilbake til
Tømte etter at foreldra hennes var død. Ola Karlgård dreiv da Tømte i lag med svoge
ren Ole Olsen Tømte, og dreiv samtidig skiferbruddet i Spjeldberget og et heinbrudd
ved Snekkermoen i Helgådalen. Produktet "Verdalsheinen" ble solgt av Hegge og
Knoph på Verdalsøra.
Ola Karlgård var i det hele en allsidig og aktiv kar. Han ville bli lærer, men peng
ene strakk ikke til. Han var meget musikalsk, hadde god sangstemme, dirigerte sang
kor i Inndalen og gikk den lange vegen fra Sul til Vuku kirke for å synge i Vuku sang
HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1940 - BIND A

----
397 H&FIS-A
----
kor under gudstjenestene. Han var et aktivt medlem i Inndal ungdomslag og skreiv
innlegg i den handskrevne lagsavisa.
Ola døde allerede i 1896. På heimtur fra steinbruddet ble han rammet av et hjer
teinfarkt som førte til døden etter få dager.
Beret Marta levde helt til 1935. I 1900 var hun tjener hos enkemann Mikal Olsen
på Akersborg under Nestvoll.
Ola og Beret Marta Karlgård fikk i alt 11 barn, men 5 døde som småbarn:
81. Oluf, f. 1871 på Åsen, d. 1872.
82. Oline, f. 1872 på Åsen, d. 1872.
83. Karen, f. 1873 på Åsen, d. 1923. Hun ble gift i 1893 med Ole Johannessen
og Karen Roaldsdatter. Mannen døde i 1931. De hadde seks barn, og Karen
hadde i tillegg ei datter før de ble gift:
Cl 0 . Maren Elisabet Johnsdatter, f. 1891 i Tømte. Faren var Karens søskenbarn
John Olsen Karlgård, se foran. Maren utdannet seg i skredderfaget, men
ufvandret i 1 91 5 til Sioux City, lowa, for å gifte seg med Henrik Haugan fra
Ytterøy. Hun døde i 1943. De hadde 8 barn.
84. Ole Martin, f. 1 875 i Tømte, d. 1 882.
85. Ingeborg Anna, f. 1 877 i Tømte, d. 1 879.
86. Oline, f. 1878 i Tømte, d. 1878.
87. Ingeborg Anna, f. 1 880 i Tømte. Hun flyttet til Levanger landsogn, og i 1900 var
hun kokkepike på Rinnan øvre. Seinere arbeidet hun hos Edvard Garnes på
Sogstad, og fra 1913 hadde hun strikkeforretning i Levanger. Ingeborg Anna
Karlgård var ugift, men hadde ei datter, Bergljot Olsdatter Sogstad, f. 1906 på
Sogstad søndre. Faren var ugift gårdbruker Ole Johansen Sogstad på Sogstad nor
dre.
88. Olaf, f. 1882 på Krika. Han utvandret til Amerika i 1902 og var bl. a. farmer i
Nord-Dakota fram til 1919. Da kom han tilbake til Verdal og arbeidet i sportsfor
retning på Øra fram til 1922, reiste så tilbake til Amerika og dreiv byggevirk
somhet i Minneapolis. Han ble gift i 1915 med Ruth Marie Reitan fra Bodø. Olaf
Karlgård døde i 1938. De hadde to barn.
89. Iver Martin, f. 1 884 i Tømte. Utvandret til Amerika i 1904, der han var farmer i
White Earth, Nord-Dakota og seinere ved Sarona i Wisconsin. Han ble gift i
1909 med Victoria Johanna Peterson fra Sverige. Han døde i 1947. De hadde
åtte barn.
Bl O.Bernt Oluf, f. 1887, d. 1973. Bernt Karlgård tok eksamen fra Norges land
brukshøgskole i 191 1. Han var lærer ved Jønsberg landbruksskole 1913-1916.
Seinere arbeidet han i administrasjonen for Statens Kornforsyning og var fra 1929
kontorsjef i Statens Kornforretning. I 1940 overtok han Karlgarden i Sul og bygde
nye hus der etter krigen. Han ble gift i 191 8 med Astrid Hansen fra Sandefjord,
f. 1 886. Se mer om dem under Karlgarden (Åsen).
Bl 1 .Anneus, f. 1889 i Tømte. Anneus Karlgård var skogskoleutdannet. Han var her
redsskogmester i Verdal i noen år, deretter dreiv han sportsforretning på Øra fram


----
398 H&FIS-A
----
til 1927, da han ble kontorist ved Statens Kornkjøp i Verdal. Han ble gift i 1920
med Karin Larsson, f. 1 891 . Hun var datter av tollbestyrer Lars Larsson i Skalstugan.
Anneus døde i 1951 og Karin i 1978. De hadde fem barn.
Ole Olsen Tømte (Østgaard) (1861-1918) og l) Ingeborg Anna Johannesdatter
(1865-1896), 2) Ingeborg Anna Eriksdatter (1866-1907)
Ole Olsen var født i 1861 i Tømte og var sønn av fornge eiers søster Marta Olsdatter
Tømte og daværende mann Ole Eriksen Eidet, f. 1829 i Lesja, d. 1862 i Tømte. (Mora
ble oppgift i 1865 med Arnt Bardosen Garnes, Garberg under Garnes).
Ole var gjetergutt hos bestefaren i Tømte i 1875. I 1891 ble han gift med Ingeborg
Anna Johannesdatter Østgård, f. 1865 i Austgarden, datter av Johannes Pedersen
Østgård (Helgas) og kone Ragnhild Olsdatter. De bodde først i Austgarden og seinere
på Ådalsvollen. Ingeborg Anna fikk tæring og døde på Ådalsvollen i 1896.
Etter at onkelen døde i 1898, flyttet Ole til Tømte og overtok gården. Han fikk i
første omgang hjelp i huset av søskenbarnet Ingeborg Anna Eriksdatter Haugdal, f.
1866, datter av Enk Andreassen og kone Anne Olsdatter på Haugdal i Vinne (Mora
til Ingeborg Anna var født i Tømte i 1843 og var tante av Ole Olsen). Men forholdet
mellom Ole og Ingeborg Anna utviklet seg slik at de fikk et barn sammen midtsom
mers i 1899, og i mellomjula samme året ble de gift.
Den andre kona til Ole døde i 1907, også hun fikk tæring, men Ole levde til 1918,
da han døde som kårmann i Tømte. I 1916 hadde han overdratt drifta av Tømte til
sitt søskenbarn Iver Hansen Eng.
Ole brukte både Østgaard og Tømte som etternavn.
Barn:
Bk. Marie Johanna, f. 1892 i Austgarden. Hun bodde hos faren i Tømte i 1900, og
utvandret til Missoula, Montana i 1910 som J. O. Tømte. Gift med Johannes
Haugan/Tætli iflg. skifte 13.3.1915.
B2\ Ragnhild, f. 1894 i Austgarden. Død 1895 på Ådalsvollen.
B3\ Ragnhild, født og døde 1 896 på Ådalsvollen, 4 måneder gammel.
B4 2 .01 e, f. 1899 i Tømte. Hos foreldra i Tømte i 1900. Ved skifte 2.7.1919 er han
oppført som sinnssyk på Rotvoll.
B5 2 . August, f. 1903 i Tømte. Død 8 dager gammel.
Iver Andreas Hanssen Eng (1882-1942) og 'Gustava Mikalsdatter Hallem
(1883-1907), 2) Gustava Olsdatter Øgstad (1885-1975).
Iver Eng ble født på Småengan (Prestegårdsvald) i Vuku i 1882, som sønn av Hans
Olsen Tømte/Småengan og hustru Elen Anna Kristoffersdatter Arstad. Iver med fami
lie kom til Tømte i 1916 da han tok over drifta av gården etter sitt søskenbarn Ole
Olsen Østgaard/Tømte, som døde i 1918. Ivers farbror og farfar hadde også vært tid
ligere brukere i Tømte. Iver kjøpte så Tømte av Verdal kommune for 5500 kroner i
1919 og fikk skjøte samme år.
Iver var gift to ganger, første gang i 1905 med Gustava Mikalsdatter Hallem, f.
1883 i Eklestua. Hun var datter av Mikal Halvorsen Hallem og kona Elsebe Olsdatter.
HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 8001 940 - BIND A

----
399 H&FIS-A
----
Iver Hansen Eng
Iver ble enkemann i 1907, og i 1910 ble han gift for andre gang, nå med Julie Gustava
Olsdatter Øgstad, f. 1885 på Øgstad. Hun var eldst i en søskenflokk på 13 av forel
dre Ole Andreas Nilssen Øgstad og hustru Ingeborg Johannesdatter fra Rosvoll nor
dre.
Iver og Gustava bodde på kåret på Øgstad de fire første åra etter at de ble gift, der
etter bodde de i to år på Nord-Hallem, til de i 1916 kom til Tømte. Iver døde i 1942,
og Gustava døde i 1975, 90 år gammel.
Barn i første ekteskap:
Bl 1 . Ingrid Gustava, f. 1 907 på Nord-Haiiem, d. 1 987. Mora hennes døde som nevnt
foran da Gustava var bare sju dager gamme!, så hun vokste opp hos sin mormor
Elsebe Olsdatter på Hallem lille. G. 1 93 1 med vegvokter Peder Antonsen Moholt,
f. 1909, d. 1978. De tok over Skogly i Hallemsgrenda og bodde der. Tre barn.
B2 2 . Ole (Ola) Andreas, f. 1910 på Øgstad, d. 1988. Gift med Magnhild Oddbjørg
Olsdatter Vangstad, f. 1906, d. 2002. Ola Eng ble neste eier av Tømte.
B3 2 . Ella Andrea, f. 191 3 på Øgstad. G. 1945 med Ola Nilsen Suul på Lillemoen, f.
1907, d. 1995. De tok over Lillemoen. Tre barn.
B4 2 . Ingeborg, født 1915 i Nord-Hallem, d. 2005. G. 1 940 med Asb|ørn Nilsen Suul
fra Lillemoen, f. 1912, d. 1988. De bygde seg hus på tomt av Lillemoen.

 


----
400 H&FIS-A
----
'fl i
!
%
\ *f*^
4.
lien Eng i Tømte ca, 1936-40: Foran: Gusta va og Iver. Bak f.v.: Gunnar, Ella, Hans, Ingeborg og Ola.
Ingeborg vor sydame, og Asbjørn vor skogsarbeid er, samt at han arbeidet en del
i skiferbruddet i Spjeldberget mens det var i drift.
B5 2 .Hans, f. 1917 i Tømte. G. 1943 med Borgny Haraldsdatter Balgaard, f. 1923
i Vuku. Hans var tømmerhogger i ungdomsåra, men begynte tidlig som møbel
snekker, og ble etter hvert også skimaker og en anerkjent fiolinmaker. Hans var
også en meget habil skiløper, og vant bl. a. Arnljot Gellinerennet i 1938. Han
bygde hus og snekkerverksted (Bergli) på tomt av Stor-Vuku, og de bor der frem
deles (2006). Borgny Eng var bestyrer av posthuset i Vuku i mange år. To barn.
B6 2 . Gunnar, f. 1919 i Tømte, d. 1996. G. 1947 med Lise Mariusdatter Enes, f.
1914, ifrå Kolshaug i Stiklestad, d. 2000. Gunnar var tømmerhogger i ungdoms
åra, deretter dreng på Øgstad en periode til han like etter 2. verdenskrig begyn
te som bygningssnekker, som ble yrket hans helt til han ble pensjonist. Gunnar Eng
var i likhet med sine to eldre brødre en meget habil skiløper som holdt på i mange
år og med en rekke gode plasseringer i renn rundt omkring. Han vant Arnljot
Gellinerennet i 1947, og gikk for øvrig dette rennet 37 ganger. Gunnar og Lise
bygde seg hus (Nyborg) i Volhaugen og bodde der. De fikk tre barn.

----
401 H&FIS-A
----
Ola Andreas Iversen Eng (1910-1988) og Magnhild Oddbjørg Olsdatter
Vangstad (1906-2002).
Ola Eng var som nevnt sønn av Iver Hanssen Eng og Gustava Olsdatter, og var fodt
på Øgstad i 1910. Han ble gift i 1941 med Magnhild Oddbjørg Olsdatter Vangstad,
f. 1906 i Vangstad. Foreldra hennes var Ole Martin Ellingsen Vangstad og hustru
Bergitte Petersdatter, f. Hjelde.
Ola tok over Tomte i 1942, samme år som faren døde.
I ungdomsåra dreiv Ola som tømmerhogger vinters tid. Vinteren 1938 var han på
tømmerhoggmg ved Gevsjon i Ånn, og da gikk han på ski de seks milene over fjellet
både når han skulle dit og på
tur heim, bl.a. når han skulle på
skirenn. Han deltok på 18 km
og 30 km i NM i Mo i Rana
denne vinteren.
Ola arbeidet også i skifer
bruddet i Spjeldberget mens det
var i drift. Deretter kjørte han
tømmer for Værdalsbruket,
først med hest og deretter med
traktor i alle år helt til han ble
pensjonist.
I 1979 ble Ola og fire andre
karer tildelt H.M. Kongens
Fortjenstmedalje i sølv for over
50 års tjeneste i Værdalsbrukets
skoger. Han hadde da 51 år bak
seg i skogen.
I Tømte bygde Ola ny drifts
bygning, og de dreiv med mel
keproduksjon og sau. I tillegg
dyrket han opp en god del ny
jord på gården.
I 1930-åra var Ola en av fyl
kets aller beste langrennsløpere,
med mange gode plassermger
fra kretsrenn, distriktsrenn og
landsrenn. Det kan nevnes at i
1934 vant han 17 km i Stein
kjerrennet, og samme året ble
han også nr. 2 på 30 km i krets
mesterskapet på Sunnan, bare
slått av den landskjente løperen
Konrad Nordfjellmark fra
Bangdalen. I 1935 vant Ola
Et bilde av skiløperbrødrene Eng. F.v. Ola, Hans og Gunnar.
Til høyre onkelen Tollef Øgstad, også kjent skiløper.


----
402 H&FIS-A
----
trettikilometeren i et distriktsrenn på Inderøy, og i 1937 ble han bestemann i 30 km
militært langrenn med skyting på Steinkjer. I Arnljot Gellinerennet ble han suveren
vinner av de tre første rennene (193 5/3 6/3 7). 1
Ola og Magnhild fikk fem barn:
81. Brit Guri født 1942, hjelpepleier. Gift med Odd-Bjørn Røe, f. 1933, fra
Volhaugen, veterinær, bosatt i Hegra. De ble skilt, og Brit Guri har tatt tilbake pike
navnet sitt og bor nå i Stjørdal.
82. Inger Oddny født 1944, sykepleier, bor på Levanger.
83. Turid født 1948, hjelpepleier. Gift med Ben Anders Hanssen født 1949, gård-
bruker på Forbregdsmyra.
84. Tove, f. 1948, tvilling med Turid. Gift med Odd R. Matberg fra Frol, skilt. Bosatt
i Levanger.
B 5: Anne Mari født 1950, gift med Aksel Fjerstad, f. 195 1 . Bosatt i Kristiansund N.
Som pensjomster flyttet Ola og Magnhild til Forbregdsmyra i Stiklestad, der de bygde
tomannsbolig sammen med dattera Turid og svigersønnen Ben Anders Hanssen.
En av Brit Guns sønner, Pål Inge Røe, var eier av Tømte noen år. Nå er det Ella
Eng Suuls dattersønn Tore Suul Grande som er eier og bruker i Tømte.
HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND A


----
403 H&FIS-A
----
AUSTGARDEN
! Ådalsliene, ved Karl Johans veg øst for
krysset med Kråksjøvegen står en
milstein som har inskripsjon
«1 1 MIL FRA TRONDHJEM».
Oppsatt ved Karl Johansvegens
åpning i 1 835.

----
404 H&FIS-A
----
•'/ •■
II
H .N
iW/r
,\
a/v
//
x.
/
//
s.
aV^j
/
"S
'v
/
K f/i
"-\. Il
/
/
/
/
■?.
t
*
/
z
/
\
W Mi
o
/.-•■
<t
/
229/3
•K
/
//
**■
'*■»»
•■I
.i
*,
H
v-. a yi>
/ /%■ *
/ /Krø^
/
I \
/
/
W
/
l.\

 

 

----
405 H&FIS-A
----
AUSTGARDEN
GNR. 229, BNR 1
Ausfgarden 1927. I bakgrunnen skimtes Tømte. r-oio-PerM,
På grunnlag av navn på oppsitterne, synes det som om det hovedsakelig er svensker
som har vært brukere i Austgarden på 16- og 1700-tallet. Vi har Jakob Thomassen
Jamt, som var der fra 1660, og hans sønn Jakob Sul. Videre har vi Jørgen Pedersen
Sul, som døde i 1743 og hans kone, som døde i 1734. Opprinnelige navn på dette
ekteparet kan være Jøran Persson og Lucia Jøransdotter fra Stalltjårnstugan, som ble
gift i Åre i 1704, og fikk sønnen Per der i 1706, men har ikke flere barn i Sverige. De
var husmannsfolk under Sulstua 1709 og han kalles da for Jørgen Persen Jamt. Etter
at de kom til Sul, fikk de tre barn til: Sønnen Karl i 1709 (d. 1732), sønnen Jørgen i
1712 (d. 1719) og dattera Berit i 1715. Lucia ("Jørgen Suhls - hans kone") døde som
nevnt i 1734, og Jørgen ble gift på nytt samme år med Anne Olsdatter. Jørgens sønn,
Peder Jørgensen, f. 1706, ble gift i 1728 med Beret Olsdatter Suhl, f. ca. 1690, og
muligens er det han som ble oppsitter i Austgarden etter faren.
Ved salget av Værdalsgodset i 1762 er det to leilendinger i Austgarden, hvorav den
ene sannsynligvis er nevnte Peder Jørgensen, som døde i 1773, etter at kona døde i
1755. Peder ble for øvrig gift på nytt i 1757 med Ingeborg Mosesdatter Sul, f. 1727.
AUSTGARDEN


----
406 H&FIS-A
----
Hun var datter av Moses Olsen i Vestgarden. Etter ham kom en ny Jørgen Pedersen,
som vi folger videre nedenfor.
Gården ble selveiergård i 1922, da Verdal kommune solgte den ttl Sigurd
Olaussen Østgård for 4000 kroner.
Jørgen Pedersen (Gøran Persson) (1734-) og Beret (Brita) Andersdatter
(1744-1804)
I Verdalsboka bd V står det at Jørgen Pedersen var sønn av fornge oppsitter på går
den, Per Jørgensen Sul, som døde i 1773, men det synes usikkert. Han var født ca.
1734, men finnes ikke døpt i Verdal. Jørgen var gift med Beret Andersdatter, født ca.
X 744 Hennes opphav var også ukjent. Men ved god hjelp av svenske slektsforskere
mener vi at vi er kommet fram til den rette familien, og at også de var fra Jåmtland.
1 Mmisterialregistret for Jåmtland finner vi følgende:
Gøran Persson Wåghals, døpt i Mørsil i 1734, foreldre Pår Wåghals og kone Brita
Chrestendotter på Bye i Mørsil. Han ble gift som dragon Gøran Wåghals i Mørsil
kirke i 1763 med Brita Andersdotter fra Ocke i Mørsil. Brita var fødd i Norderø.
Gøran var dragon nr 103 ved Overstelojtnantens kompani 1757-1766. Dragon i
Bye i Mørsil 1765, avskediget soldat der i 1767. Landbonde i Aggen nr 1, Mørsil i
1769. Familien flyttet fra Mørsil i 1773. 1 HusforhOrslångd Åre AI:1 1765-1784 side
36 finnes Gøran og hans familie registrert i Brattland blant dragoner, torpare, mhy
ses folk m fl.
Vi antar på grunnlag av det som er oppført foran at det er denne Gøran Persson
Wåghals som er registrert som bonde og gårdbruker Jørgen Pedersen i Austgarden
ved folketellmgen 1801, og at familien har kommet dit en gang etter 1784, men før
1792, for da fikk dattera Beret (Brita) barn med Nils Olsen Molden.
Jørgen og Beret fikk fire barn i Sverige:
81. Brita, f. 1765 i Bye, Mørsil. Som nevnt foran fødte Brita, nå som Beret
Jørgensdatter, et pikebarn i Austgarden i desember 1792. Barnet, som ved hjem
medåp fikk navnet Anne, døde 4 dager gammelt. I 1797 ble Beret gift med Erik
Olsen Levring, f. 1751 i Overholmen. De var inderster på Stormoen fram til
1803/04 og fikk 2 barn, i 1801 og 1803. Erik og yngstebarnet Berit døde i
Austgarden i 1804, og eldste barnet Jørgen døde på Stuskinsvald i 1807, noe
som tyder på at Beret også bodde der da. Berets videre skjebne er usikker, rnen
det kan være henne som dør som legdslem i prestegården i 1 847 som Beret
jørgensdatter Tromsdal.
82. Pehr, f. 1767 i Bye, Mørsil. G. 1798 som Peder Jørgensen med Beret Olsdatter
Karlgård, f. 1761. I 1801 bodde de hos foreldrene hans i Austgarden sammen
me d Berets sønn Anders Sivertsen og fellesbarna Jørgen Pedersen, f. 1799, og
Beret Pedersdatter, f. 1 801 . Peder døde i 1 804. Beret og barna kom deretter til
Garnes og bodde der både under Garnesmordet i 1806 og i 1810, da
Garnesgården brann ned og begge guttene omkom i brannen. Hvor det ble av
Beret etterpå er ikke klart, men det kan være henne som er tjener hos kårmann Ole
Olsen i Sør-Steine i 1 815, og som dør som fattiglem på Steinsvald i 1 839.

----
407 H&FIS-A
----
Dottera Beret Pedersdatter ble gift fra Mønnes i 1926 med Iver Evensen Østnes,
f. 1798 på Røskaft, Støren. De bodde på forskjellige plasser og fikk fire barn før
de i 1 840 flyttet til Sparbu og bosatte seg på en plass under Nesset i Henning. I
kirkeboka er anført at hun levde ennå i august 1 898, og det kan være henne som
er i tjeneste hos Hans Iversen på Skei i Sparbu i 1 865. Da er hun blitt enke.
83. Anders,, f. 1769 i Aggen, Mørsil. Nå er faren blitt "lantbonde". Anders døde i
Mørsi! i 1770.
84. Måreta, f. 1776 i Brattland, Åre. Gift som Marit Jørgensdatter i 1 802 med enke
mann Peder Pedersen Stormo, f. 1763. Se under Stormoen.
Jørgen levde ennå i 1801. Når han dode er uvisst, men kanskje døde han omtrent
samtidig med Beret, ettersom ny bruker kom til Austgarden ca. 1804/05. Beret dode
i 1804.
Sakarias Olsen Østgård (1775-1813) og Kirsti Paulsdatter (1780-1869)
Sakanas Olsen var født i 1775 på Kvelstadvald av foreldre Ole Andersen og kone
Karen Johnsdatter. Foreldra var husmannsfolk på plassen Øvermoen (Nymoen)
under Guddmgan i 1801, men hadde før også vært på Nordsteinsvald og Kvellovald.
I 1801 benevnes Sakarias som dragon og skomaker, og han er landvernsdragon i
Austgarden da han blir gift med Kirsti Paulsdatter Tømte i 1804. Kirsti var datter av
Paul Andersen og Gjertrud Olsdatter i Tømte.
Sakarias og Kirsti fikk bygselbrev på Austgarden i 1812, men hadde nok vært der
siden de ble gift. Året 1812 var for øvng et uår - kalt "hardåret" - med en forferde
lig dårlig sommer hva avling angikk. Levesettet for folk var basert på sjølbergmg, så
det var mange som bukket under av sult før det ble ny avling å hente. Hungersnød
og uvant føde resulterte i sykdommer og unormalt mange dødsfall i Verdal. Det ser
vi ved å studere kirkebøkene: I 1812 var det 75 dødsfall i kommunen, men i de
påfølgende åra 1813 og 1814 var dødstallene 183 og 174, før de i 1815 igjen var
nede på et mer "normalt" nivå med 65 døde.
I mars 1813 dro Sakarias til skogs for å samle furubark til barkemel til å blande i
det Hile de hadde av skikkelig brødmel. Men han kom ikke heim i levende live. Det
er fortalt at han ble funnet etter en fjorten dagers tid ved Stormyra, der han hadde
bukket under med "matbøra" på ryggen.
Barn:
81. Karen, f. 1805 i Austgarden. G. 1831 med Nils Svendsen Jøsås, f. 1803 på
Brenna, sønn av Svend Nilsen (svensk) og Gjertrud Andersdatter Brende. De var
husmannsfolk på Sundbymoen i 1865. Hun døde i 1890 og han i 1891. I kir
keboka er anført at mannen ble blind.
82. Paul, f. 1809 i Austgarden. Gift 1846 med Ingeborg Andersdatter, f. 1 81 7 på
Mønnesvald (Hyppen?). De var husmannsfolk på Østgrundvald (Smådølan) inntil
de utvandret til Minneapolis, Minnesota i 1874. Ved folketellinga 1880 hadde
han farm ved siden av stesønnen Arnt Mikalsen (se nedenfor) i Walnut Grove i
Minnesota. Både Paul og Ingeborg døde antakelig en gang rundt 1 890.
AUSTGARDEN

----
408 H&FIS-A
----
Paul hadde ei datter før han ble gift med Ingeborg:
CP.Jonette, f. 1 834 i Midt-Grundan. Mora var tausa på gården, Guru Siversdatter
Hogstad, f. 1 806 i Skogn [jonette var moras tredje leiemål i Verdal, og det fjer-
de kom i 1837).
Jonette ble gift i 1 861 med Martinus Gundersen Brattas, f. 1 842 (Han var av
Åmo-ætta i Meråker). De bodde på Brattasen i Helgådalen og fikk seks barn,
men bare fire av dem vokste opp. Martinus fikk en ukjent skjebne. I 1 869 reis
te han til Amerika, angivelig for å tjene penger til familien som ble værende
hjemme på Brattasen. Det er fortalt at det var en del brevveksling mellom
Martinus og Jonette like etter at han kom til Amerika, men etter hvert opphørte
korrespondansen helt. Grunnen til bruddet er uklart, men en teori er at noen
bekjente av Martinus hjemme i Norge hadde skrevet til ham i USA og fortalt at
Jonette hadde vært utro, og at Martinus trodde på historien og kuttet ut all kon
takt med familien. Det er indikasjoner på at denne teorien kan ha noe for seg.
I 1 877 fikk nemlig Jonette et barn med Ole Andreasen Snekkermo, som var gift
husbonde på Snekkermoen. Gutten het Peter, og han døde bare ti år gammel
da han druknet i Helgåa.
Jonette ble boende på Brattasen helt til hun døde i 1917. Hennes eldste sønn,
Olaus Brattas, f. 1 861, tok over heimen.'
Ingeborg hadde som ugift tre sønner:
C2°.Mikal Olsen, f. 1 839 i Haugan. Far Ole Johannessen Bergsvald. Mikal ble gift
i 1 864 med Serianna Pete rsd åtte r, f. 1 844 på Bjørsmoen. Hennes foreldre var
Peter Olsen og Henrikka Simonsdatter Storstad, som utvandret til Fergus Falls i
1881. Mikal og Serianna utvandret samtidig som Mikals mor og stefar ( 1 874).
De bosatte seg først i Minneapolis, der Mikal arbeidet på et sagbruk. I 1 882
flyttet de fra byen og slo seg ned som formere i Dane Prairie ved Fergus Falls i
Minnesota. De hadde sju barn, fem av dem født i Amerika. Han kalte seg
Michael Grunden.
C3°.Ole Olsen, f 1842 på Hjeldevald. Faren var Ole Olsen Rognhaug, f. 1818,
som flyttet til Buksnes i Lofoten og ble gift der. Ole ble gift i 1 867 med Marta
Andersdatter Mønnes, f. 1 843. De var husmannsfolk, først på Balgårdsvald, så
på Lundskinvald ("Rådåen"), og i 1 877 bodde de på Lassenget under Hellan,
og Ole var treskomaker og grøftegraven Ole ble etter hvert kjent som en av de
ivngste baptistene i bygda. I 1894 solgte han husa på Lassenget og kjøpte
Elverhøi i Leksdalen, og de bodde der til de i 1901/02 utvandret til Amerika.
Etter et kort opphold i Minnesota, dro de sammen med andre baptister fra
Verdal vider til Powers Lake i Nord-Dakota, hvor de dannet sitt eget religiøse
samfunn. Ekteparet hadde 10 barn. I Amerika kalte de seg Enget, og nærmere
omtale av Ole Enget finnes i "The Breding Book" av Kay Breding Netz.
C 4°. Arnt Mikalsen, f. 1 846 på Smådølan, seks måneder før mora ble gift med Paul
Sakariassen. Arnts far var Mikal Andersen Haugsvald. Arnt utvandret fra
Smådølan til Amerika i 1 872. I Amerika fikk han tildelt jord i Redwood County
i Minnesota, og bosatte seg i Walnut Grove. I Amerika tok han navnet
Andrew Grunden, og ble gift i 1 876 med Peroline Sivertsdatter Moe, f. på

----
409 H&FIS-A
----
Ytterøya i 1842. Hun var faus på Skei og seinere på Mo før hun reiste til
Amerika i 1875. Andrew døde i 1923 og Peroline i 1933. De hadde seks
barn. 2
Paul og Ingeborg fikk sønnen:
Cs\ Sefanias, f. 1858 på Austgrundvald, d. 1861 samme sted.
Kirsti ble sittende igjen med to små barn etter at Sakanas ble borte. Hun hadde ei søs
ter, Mant Paulsdatter, og det var Mant og hennes mann, Ole Sevaldsen Levrmg, som
ble de neste brukere i Austgarden (se nedenfor)
Kirsti fortsatte å bo i Austgarden som kårkone etter at hennes svoger overtok som
ny bruker. Johannes Pedersen ("Persa"), som hadde Austgarden i 1860-1890-åra, skal
ha sagt at denne kårkona Kirsti "sleit ut 11 "husbona" på gården, og han var den 12.,
og sleit ut henne gjennom 11 år" 3 . De siste åra bodde Kirsti hos sønnen Paul
Sakariassen på Smådølan under Aust-Grundan, og døde der i 1869.
Ole Sevaldsen Levring (1779-1817) og Marit Paulsdatter (1775-1833)
Ole Sevaldsen Levring var født i 1779 på Balgårdsvald, og var sønn av Sevald Olsen
Levring og Mant Johnsdatter Balgård. Foreldra var brukere i Tromsdalen sist på 1700-
tallet, og broren Jakob Sevaldsen var husmann på Sandbekkmoen under Levrmgan.
Ole er oppført som skiløpersoldat i Levrmgan i 1801, og i 1810 ble han gift med Mant
Paulsdatter Tømte, f. 1775, datter av Paul Andersen i Tømte. Mant var således søster
av den fornge kona på gården, Kirsti Paulsdatter. Mant tjente i Levrmgan både i 1806
og da de ble gift i 1810. At hun var i Levrmgan i 1806 går fram av rettssaken om
Garnesmordet. Mant var da setertaus på Sognasetra, som var felles seter for Garnes,
Levring og Dillan på den tida.
Ole og Mant var mderster i Tromsdalen de første åra etter at de ble gift, men kom
trolig til Austgarden for å hjelpe enka etter at Sakanas Olsen døde i 1813. I februar
1817 fikk Ole bygselbrev på gården av proprietær Muller. I bygselsvilkårene var
anført at han måtte "levere minst 20 tylfter sagtømmer årlig efter pris bestemt av
Værdalsgodset. Dessuten skal enken efter tidligere bygsler, Kirsti Paulsdatter, ha et kår
på 1 mål velgjødslet jord samt for til 2 kjør og 6 småfe, dessuten 30 vog høi".
Uheldigvis fikk Ole kort glede av bygselkontrakten, for han døde allerede i juni
1817. Dermed ble to enker samt to barn sittende igjen på gården.
Ekteskapet mellom Ole og Mant var barnlaust, og Mant ble gift på nytt i 1820, nå
med Tørris Olsen Sulstuen, f. 1796. Han var sønn av Ole Arntsen Karlgård og kone
Anne Larsdatter.
Hvor lenge de var brukere i Austgarden, er uvisst. Mant døde i 1833. I 1865 er
Tørris registrert som gårdskar i Tømte, og han bodde der resten av livet, de siste åra
på fattigkassens regning. Han døde i 1880.
Elling Olsen Sulstuen (1819-1903) og Anne Svendsdatter (1811-1902)
Elling Olsen var født i Sulstua i 1819 og var sønn av Ole Ellevsen Sulstuen og kone
Sigrid Nilsdatter. I 1843 ble han gift med Anne Svendsdatter Vestgård, f. 1811 i
Green, datter av Svend Johansen i Vestgarden.
AUSTGARDEN

----
410 H&FIS-A
----
I sin ungdom var Elling postfører fra Sulstua til Skalstugan, og han er beskrevet
som en "uvanlig hardfør skilaupar" 4
Elling kom til Austgarden midt på 1840-tallet og var der fram til neste bruker
overtok sist på 1850-tallet. 1 1865 var han mderst og dagarbeider i Sulstua østre, og
i 1875 bodde de i "Gammelstua" som sto igjen etter at Sulgårdene var slått sammen.
1 1900 var både Elling og Anne kommet på fattigkassa og var bortsatt til forplei
ning hos Ole Nilsen Suul i Sandvika. Men både Elling og Anne døde i Sulstua - Anne
i 1902 og Elling året etter.
De etterlot seg dattera:
81. Sigrid, f. 1843 i Sulstua, d. 1927. Gift 1865 med Nils Olsen Ekle (Futaker), f.
1841'på Lyngåsvald, d. 1942. Nils Olsen var gårdbruker på Futaker under Lyng.
De hadde sju barn. Lyngsaunet-folket nedstammer fra Sigrid og Nils Futaker.
Johannes Pedersen (1829-1914) og Ragnhild Olsdatter (1826-1899)
Johannes Pedersen var født på Helgåsen i 1829 og var sønn av bonde Peder Larsen
Helgas og kone Senanna Bårdsdatter. 1 1854 ble han gift med Ragnhild Olsdatter
Karlgård, f. 1826 på Kløvjan i Skogn.
De kom som brukere til Austgarden ca. 1858/59 etter å ha vært inderster på
Karlgård og på Stormoen. Johannes var kjent som en hardfør og dyktig fjellbonde.
1 1865 var besetningen i Austgarden på 2 hester, 5 storfe, 15 sauer og 5 geiter, og
tilsvarende i 1875 var 2 hester, derav 1 under 1 år, 1 okse, 5 kyr, 1 ungnaut, 14 sauer
og lam og 10 geiter og kid.
De fikk sju barn:
Bl . Olina, f. 1 854 på Karlgård. Som ugift fikk Olina ei datter:
Cl : .'Ragnhild Johanne Augustsdatter, f. 1881 i Austgarden. Faren var arbeider
August Antonsen Homstad fra Overhalla, f. 1 854. Ragnhild utvandret til Sør-
Dakota i 1903.
Olina ble gift 1894 med enkemann Johannes Pedersen Sundbyvald, f. 1844 pa
Leklemsvald. De var brukere i Austgarden i 1900 (se nedenfor), og Olina døde
der i 1910. Ekteskapet var barnlaust.
82. Sefanias, f. 1857 på Stormoen. Død 1887.
83. Paulina, f. 1 859 i Austgarden. Gift 1 887 med Oiaus Olsen Aarstadvald, f. 1 864
på Vollan under Arstad. De var husmannsfolk på Ådalsvollen, der Paulina døde i
1907. Olaus ble seinere bruker i Austgarden, se nedenfor.
84. Anne Marta. f. 1 861 i Austgarden. Hun har fått attest til Sverige 27.4.1 891 ror
å gifte seg, og i 1900 bodde hun i Bratland i Åre, gift med odelstorpare Olof
Persson, f. 1 838 i Åre. De hadde da 3 barn.
85. Ingeborg Anna, f. 1 865 i Austgarden. Gift 1 891 med Ole Olsen Tømte, f. 1 861
i Tømte. De bodde først i Austgarden og seinere på Ådalsvollen, der Ingeborg
Anna døde i 1 896, og i 1 898 flyttet Ole til Tømte og overtok gården. Han ble
gift på nytt i 1899, med Ingeborg Anna Eriksdatter Reitanvald, f. 1866 på

----
411 H&FIS-A
----
Reitanvald av foreldre Erik Andreassen Haugdal og kone Anne Olsdatter. Den
andre kona døde i 1 907, men Ole levde til 191 8 og døde som kårmann i Tømte.
86. Maria, født 1 867 i Austgarden. Død 1 895.
87. John Nikolai, f. 1 870 i Austgarden. Han utvandret til New York i 1 893.
Johannes Tersa" ble enkemann i 1899 og dode som kårmann i Austgarden i 1914.
Han hadde da for lengst overlatt gården til svigersonnen Johannes Pedersen
Sundbyvald.
Johannes Pedersen Sundbyvald (1844-1922) og Olina Johannesdatter
(1854-1910)
Johannes Pedersen var fodt på Leklemsvald i 1844, foreldre Peder Johnsen
(Minsåsåsen) og Marta Olsdatter.
Før han ble gift med Olma Johannesdatter i Austgarden i 1894, hadde Johannes
Pedersen vært gift to ganger: Forste gang i 1869 med Gunanna Johansdatter
Husanvald, f. 1844 på Solbergvald. De var husmannsfolk på Sundbyhammelen og
fikk fem barn for Gunanna døde i 1887. Johannes ble gift for andre gang året etter,
nå med Karen Arntsdatter Levring, f. 1840.
Sundbyhammelen ble tatt av Verdalsraset i 1893, og Karen, Anna Bergitte
Johannesdatter (datter fra Johannes" første ekteskap) og mderst og fattiglem Marta
Bårdsdatter Bjørkenvald (Skotrøen) omkom i raset. Johannes greide å ta seg ut av
huset og opp på taket gjennom murpipa og berget livet på det viset. Han ble berget
inn til fast land fra hustaket av militære mannskaper, og bare iført skjorte ble han
brakt opp til Bjørken. Ekteskapet mellom Johannes og Karen var barnlaust, men
Karen hadde sønnen Anneus Petersen fra 1879.
Etter raset bodde Johannes ei tid i kårstua i Sundby østre. Han arbeidet på gården
og lappet sko. Etter at han ble gift med Olma, kjøpte han Jøsåsmoen (Magnusmoen)
og hadde denne fram til 1899. Da solgte de denne heimen til Ole Johannessen
Skansen og flyttet til Austgarden, der Johannes tok over som leilendmg etter sviger
faren rundt 1900.
Olma døde i 1910, og 72 år gammel giftet Johannes seg for fjerde gang, nå med
Kristine Olsdatter Marken, f. 1864, og kom til Lillemarka i Leksdalen. Der fordreiv
han tida bl.a. med å reparere seletøy for gårdbrukerne i bygda. Han døde i Lillemarka
i 1922. Den fjerde kona hans døde i 1939.
Johannes og Olma hadde ingen barn sammen.
Olaus Olsen Østgaard (1864-1932) og Paulina Johannesdatter (1859-1907)
Olaus Olsen var født på Vollan på Årstadbakkan i 1864 og var sønn av Ole Olsen Års
tadvald og kone Mali (Malena) Andorsdatter. I 1887 ble han gift med Paulina
Johannesdatter Østgaard, f. 1859 i Austgarden. De bodde først på Vollan sammen
med foreldra hans. I 1897 flyttet de til Ådalsvollen og ble husmannsfolk der etter Ole
Olsen Tømte. Paulina døde i 1907, og omkring 1910 ble Olaus leilendmg i
Austgarden.
AUSTGARDEN

----
412 H&FIS-A
----
Paulina Johannesdatter Østgaard.
Olaus Olsen Østgaard
Barn:
81. Oline, f. 1888 på Vollan, d. 1935. Gift 1925 med Edvard Eugen Eriksen
Backlund, f. 1888 i Vasterbotten, Sverige, d. 1963. Edvard Bdcklund ble siden
samboer med Amanda Pauline Rotmo, f. 1915, d. 1990.
82. Ragnhild, f. 1889 på Vollan, d. 1956. G. 1920 med skogsarbeider Karl Johan
Olsson, f. 1891 i Duved, d. 1959. De bodde i Sørenget i Sul.
83. John, f.' 1 893 på Vollan. Gift 1 920 med Gustava Johansdatter Væren, f. 1 900 i
Vera. Hun var datter av Johan Magnus Væren (Johannessen) i Nord-Vera. I 192 1
kjøpte John småbruket Vollan sammen med onkelen Sefanias Vollan, som siden ble
kårmann. John Vollan dreiv gården til han døde i 1945 og dyrket opp mye nytt
land og bygde nye hus på bruket. Han var også en flink snekker. Gustava dreiv
gården fram ti! 195 1, da den ble solgt til Einar Krieg.
84. Sigurd, f. 1 895 på Vollan. Gift 1 920 med Marie Oline Mariusdatter Mikalsen, f.
1 895 på Verdalsøra. Neste gårdbruker i Austgarden.
85. Martin, f. 1 897 på Ådalsvollen. Martin omkom under tømmerfløyting i Inna oven
for Sul i september 1917. Han og en arbeidskamerat holdt på med å løse opp
en tømmerbinding ovenfor Hjellfossen, da tømmeret plutselig løsnet og de to ble

 

----
413 H&FIS-A
----
(rukket med utfor fossen. Kameraten kom seg i land, mens Martin forsvant. Han ble
funnet igjen i nærheten av Sulstua.
86. Marie, f. 1900 på Ådalsvollen, d. 1965. Gift 1922 med skogsarbeider Aron
Svensson, f. 1891 i Hishult, Sverige, d. 1 945 på Heiden. Aron var sønn av smed
Sven Svensson og hustru Stina Bengtsdotter. De losjerte hos John og Gustava Vollan
fra 1922 til 1929, deretter ble de småbrukere på Heiden østre på Arstadbakkan.
87. Petra, f. 1902 på Ådalsvollen, d. 1980. Gift 1928 med Olaf Georg Mariussen
Fikse, f. 1901 på Verdalsøra, d. 1966. Gårdbruker på Heggjanesset i Vuku fra
1936. Olav Fikse og Marie Oline Mikalsen (se foran) var søsken.
88. Ole (Ola), f. 1905 på Ådalsvollen, d. 1983. Gift med Gudrun Mariusdatter
Hallem, f. 1904 i Levanger, d. 1976. Ola Østgård var gårdbruker i Austheim
under Austgarden fra 1 93 1 .
Sigurd Olaussen Østgård (1895-1990) og Marie Oline Mariusdatter
(1895-1968)
Sigurd Østgård ble gift i 1920 med Mane Oline Mikalsen, f. 1895 på Verdalsøra. Hun
var datter av jernbanearbeider Manus Mikalsen og kone Karen Anna Olsdatter. Han
kjøpte gården av Verdal kommune i 1922 for 4000 kroner og kår til faren Olaus
Olsen av årlig verdi 250 kroner. Sigurd Østgård bygde nye hus - uthus i 1923 og
hovedbygning i 1939.
Barn:
81. Oddmund, f. 1920 i Austgarden. G. 1949 med Ruth Solveig Heiden, f. 1927.
Ruth var datter av Mette og Karl Iver Heiden på Heiden vestre på Arstadbakkan.
Oddmund tok over som gårdbruker i Austgarden i 1 950. Han døde i 1 985, søn
nen Sturla overtok gården. Etter at Ruth var blitt enke, flyttet hun ned på Verdalsøra.
82. Anna, f. 1922 i Austgarden, død 2004. Gift 1951 med Ivar A. Tromsdal, f.
1923. Gårdbrukere på Elgåsen i Frol. Flyttet siden til Sverige.
83. Margot Synnøve, f. 1929 i Austgarden. Gift 1951 med måler Normann Fisknes,
f. 1 926 i Sparbu.
Frådelt bruk:
AUSTHEIM (UTLENGÅSEN)
GNR. 229, BNR. 3
Det var Ola Olaussen Østgård som i 1931 fikk overta et udyrket område av heim
garden for å skape sin egen heim. Den ble utskilt fra hovedbruket ved skylddelings
forretning av 4. november 1930, tinglyst 5. februar 1931 og fikk navnet Austheim.
Heimen kalles også Litlengåsen.
AUSTGARDEN

----
414 H&FIS-A
----
Austheim
Ola Olaussen Østgård (1905-1983) og Gudrun Mariusdatter Hallem
(1904-1976)
Ola var født på Ådalsvollen i 1905 og var sønn av Olaus og Paulina Østgård i
Austgarden. Han var den yngste i søskenflokken og var bare to år da mora døde.
Familien flyttet til Austgarden kort tid etter at mora var død.
Som barn ble Ola rammet av en sjukdom som fikk store følger for han gjennom
livet. Ei ondartet betennelse ødela den ene hofta hans, og han ble sterkt invalidisert
livet ut. Likevel greide han å bygge opp sin egen heim helt fra grunnen. Han braut
opp nytt land, grøftet og bygde hus som var ferdig i 1932. Han skaffet familien det
nødvendige utkomme gjennom gardsdrifta og arbeid i skogen ved siden av. Den før
ste stua brann ned til grunnen i 1950 med mnbo, klær og alt. Da han bygde ny
hovedlån, tok han egenhendig ut takstemskifer i Litjåa og kjørte den heim med hest.
Ola ble gift i 1935 med Gudrun Mariusdatter Hallem, datter av Marius og Mette
Hallem i Stabelstua på Stiklestad. De hadde tre barn:
Bl . Odd Georg, f. 1926. (Hennes før ekteskapet? ) Bor på Flatåsen ved Trondheim.
82. Liv Margaret, f. 1936. Gift 1953 med Tor Kulstad, f. 1928.
83. Rolf Steinar, f. 1944. Gift med Mary Krieg, f. 1949. Neste bruker.
Ola Østgård døde i 1983. Han hadde da vært enkemann siden Gudrun døde i 1976.
1 dag er det Olas sønnesønn Svem Morten Østgård som er bruker på gården.


----
415 H&FIS-A
----
Kilde: Jon Bakken: "Fra Smådølan til farmer i Walnut Grove - Minnesota". Helgådals-Nytt 2007.
Jon Suul: "Hvordan folk kunne leve i gammel tid". Verdal Historielags årbok 1950, s. 64.
Jon Suul: "Fra postrutenes første tid": Verdal Historielags Årbok 1953.


----
416
----


----
417 H&FIS-A
----
SULSTUA


----
418
----


----
419 H&FIS-A
----
SULSTUA (SUULSTUEN)
GNR. 230 OG 231
SulstUQ først på 1 900-tallet. Foto: Henni
Sulstua er mest kjent fra historien gjennom at det var her Olav den Hellige overnat
tet før han falt i slaget på Stiklestad 29. juli 1030.
Men Olav den Hellige overnattet neppe på det som vi i dag forbinder med Sulstua.
Histonkere har antatt at gården - gardstunet - opprinnelig lå oppe på bakkene om
lag der Tømte ligger i dag, men at eierne på et eller annet tidspunkt har funnet det
mer hensiktsmessig å ha den nede ved elva - i nærheten av bebyggelsen på dagens
Sulstue.
Fram til ca. 1755 var Sulstua en gard, men fra da av og fram til ca. 1870 var det
to bruk, Sulstua østre (gnr. 230) og Sulstua vestre (gnr. 231). Siden har gårdene igjen
vært drevet som ett bruk.


----
420 H&FIS-A
----
SULSTUA ØSTRE
Brukere fra ca. 1781:
Elling Rasmussen (1749-1797) og Agnes Larsdatter (1740-1804)
Elling Rasmussen ble bygselmann i Sulstua i 1781. Han var født i Lillevuku i 1749,
og foreldra hans var Rasmus Markussen og Gunnhild Arntsdatter, som var oppsittere
i Lillevuku 1745-1765.
Ellings bygsel av Sulstua kom som et resultat av at han i 1781 ble gift med enka
i Sulstua, Agnes Larsdatter, f. 1740. Agnes var enke etter Nils Tørrissen Sulstuen, som
hun ble gift med i 1763, og som var bygselmann i Sulstua østre fra 1755 til han døde
i 1781. Agnes hadde fire barn fra første ekteskap, og med Elling fikk hun en sønn.
Elling ble i tillegg far til ei datter mens han var ungkar.
Ellings barn før de ble gift:
Bl 0 . Susanna Ellingsdatter, f. 1 770 i Ulvilla. Mora var Agate Siversdatter Fossnesset, f.
1 745, som i 1 777 ble gift med Anders Taraldsen på Brenna. 11 801 ble Susanna
gift med Peter Eriksen Hougan fra Overhalla (ingen opplysninger om hans opp
hav). De bodde i Vestgarden i 1 802 og ble seinere husmannsfolk på Stornesset i
Inndalen. Se mer om dem der.
Agnes sine barn fra første ekteskap:
B2 1 . Ranni Nilsdatter, f. 1766 i Sulstua, d. 1773.
B3\ Sigrid Nilsdatter, f. 1770 i Sulstua, d. 1773.
B 4'. Tørris Nilsen, f. 1774 i Sulstua. G. 1799 med Gjertrud Olsdatter Sulstuen, f.
1775. Foreldra hennes var korporal Ole Jakobsen Sæter (Slapgård) og kone Siri
Mortensdatter, født Stuskin. Gjertrud hadde fra før ei datter, Anne Olsdatter, f.
1794, med Ole Henriksen Øver-Gjermstad. Anne ble gift i 1829 med Ellef
Mortensen Ekren, og de var husmannsfolk under Ekren.
Tørris og Gjertrud var inderster i Sulstua og fikk dattera Agnes i 1 800. Tørris døde
i 1803, og Gjertrud ble gift på nytt i 1805 med korporai Hans Andersen
Bollgarden, f. 1 775 i Skrove. Han var bygselmann i Slapgarden søndre fra 1 808
til 1 834. Gjertrud døde i Slapgarden i 1 844. De fikk fem barn og har ei stor etter
slekt (se bl. a. Slapgårdætten II i Verdalsboka, og Kulstadslekta, kap. 6 i boka til
Johan Aasan jr.). Ei datter av dem, Inger Anna, ble husmannskone på Stornesset i
Inndalen.
Bs\ Sigrid Nilsdatter, f. 1780 i Sulstua. G. 1804 med Ole Ellevsen Ulvillen, f. 1/75
Neste bruker.
Agnes og Rasmus fikk en sønn i lag:


----
421 H&FIS-A
----
B6 2 . Rasmus Ellingsen, f. 1 783 i Sulstua. G. 1811 med Lisbet Pedersdatter Lillemo. De
var indersfer i Sulstua og husmannsfolk på Rotmoen og Bjørsmoen, men havnet til
slutt på Fikseaunet (Langsveet) i Leksdalen. De er fyldig omtalt under Rotmoen.
Elling døde i 1797, men Agnes satt med gården fram til 1803, da svigersønnen Ole
Ellevsen Ulvillen fikk bygsel. I en periode etter at hun var blitt enke for annen gang,
var Peder Pedersen Indal den eldre i Sulstua og hjalp Agnes med gardsdrifta. Men i
1799 fikk Peder Indal bygsel på Lillemoen, og i 1806 bygslet han Inndal ostre.
Agnes døde i 1804.
Ole Ellevsen Ulvillen (1775-1832) og Sigrid Nilsdatter (1780-1835)
Ole Ellevsen var født i 1775 i Ulvilla og var sønn av strandsitter Ellev Olsen Ulvillen
og kone Ragnhild Olsdatter. Ole ble altså gift i 1804 med Sigrid Nilsdatter Sulstuen,
dattera til den tidligere brukeren på gården, etter at han hadde fått bygsel på gården
i 1803. Han dreiv gården fram til han døde i 1832.
Da postruta mellom Verdal og Østersund ble satt i gang i 1824, ble Ole Ellevsen
utnevnt som postbonde. Han hadde ansvar for at post ble brakt fra Sulstua til
Skalstugan en gang hver uke. Men postruta var så ugunstig satt opp at postføringa
alltid foregikk om natta, og postføreren dro til fjells med postveska på ryggen når de
andre på gården gikk til sengs. Og det var stort sett sønnene og gårdsdrengene som
måtte utføre jobben. Lensmann Jon Suul har i Verdal Historielags årbok for 1953 gitt
ei detaljert skildring av de strabasiøse turene som postførerne hadde over fjellet i
mørke og snøfokk. Denne tjenesten varte i nærmere sytti år før den tok slutt først på
1890-tallet.
Den 29. august 1835 hadde Sulstua besøk av en prominent gjest ved åpmnga av
Karl Johans veg, nemlig av Kong Karl Johan, og vi siterer fra en artikkel i Innherreds
Folkeblad 100 år seinere:
"Lørdag den 29. august kl. 16 kom kongen "i ønskeligt Velgaaende" til riksgrensen,
hvor han "ved en opjørt særdeles smagfuld Æreport med Inscription: Folkets
Kiærlighed. Din Belønning" blev mottatt av en række militære, civile og geistlige
embetsmenn som "udtrykte deres underdanige Glæde over Hans Majestæts lykkelige
Ankomst".
Ejterat amtmannen i Nordre Trondhjems amt, Grev Trampe, hadde "lykønsket Hans
Majestæt ved en tale, som Høistsamme i de naadigste Udtryk besvarede", drog kon
gen med sitt store følge ledsaget av 20 gårdbrukere til hest til Sul (Sulstua) for å over
natte i den gamle gjestgivergård.
Det var da 800 år siden noen norsk konge hadde fart denne vei og "denforsamlede
Mængde udtrykte sin Glæde ved nationale Dandse og Songe som fortsattes til langt
ud paa Natten. Store Ildblus paa de omgivende Høider og en Mængde Fakter, deels
anbragte paa Pæle deels baarne of den skare som omgav Stedet, udbredte en levende
Belysning over Egnen".

----
422 H&FIS-A
----
Ole og Sigrid fikk ni barn:
81. Nils, f. 1804 i Sulstua, d. 1805.
82. Agnes, f. 1 806 i Sulstua, d. 1 860. Gift 1 836 med Ole Nilsen Sulstuen, f. 1816
i Strinda, d. 1 849. De var leilendinger på Lillemoen i noen år først på 1 840-tal
let, deretter inderster i Sulstua. Se mer om dem under Lillemoen.
83. Ragnhild, f. 1807 i Sulstua, d. 1811.
84. Ellev, f. 1809 i Sulstua. Gift 1829 med Ingeborg Pedersdatter Indal, f. 1806.
Ellev ble gårdbruker på Inndal ostre og døde der i 1 884.
85. Nils, f. 1811 i Sulstua. G. 1 836 med Maren Olsdatter Garnes, f. 1815. Neste
bruker.
86. Ragnhild, f. 1 8 1 3 i Sulstua, d. 1 858 i Ulvilla. G. 1 837 med Ole Larsen Ulvild,
87. Marta, f. 1814 i Sulstua. G. 1843 med Johannes Mortensen Kulstad, f. 1820.
De var husmannsfolk i Bergstua under Inndal østre i noen år rundt 1 860 og sei
nere inderster i Sulstua før de ble husmannsfolk i Barlia under Sundby. Marta døde
i Barlia i 1 881, og i 1 883 utvandret Johannes til Amerika, dit 3 av de 6 barna
deres også reiste. Han døde i Minneapolis i 1908.
88. Ole, f. 1 8 1 6 i Sulstua. Som ungkar hadde Ole barn med tre jenter før han ble gift
med ei av dem i 1 841 . Det var Anne Birgitte Andersdatter, f. 1 81 7 på Byvald.
Hun var datter av Anders Henriksen og kone Marta Eriksdatter, som var hus-
mannsfolk under Ner-Hailem og By. Det ser ut til at familien har flyttet mye på seg,
for de fire barna deres er født på Inndal østre, Sulstua og Kvelstad.
Kona Anne Birgitte døde i Kvelstad i 1 847. Ole flyttet til Overhalla i 1 852 sam
men med barna Anne Marta, f. 1840, og Ole, f. 1842. Han ble gift på nytt i
Harran samme år med enke? og gårdeier Anne Anfinnsdatter Fiskum (Åssve), f.
1 804. Ole skal ha druknet i Namsen, og det må i så fall ha skjedd før 1 865, for
da var Anne blitt enke på nytt iflg. folketellinga.
Dottera Anne Marta, f. 1840, bie gift i Grong med Lars Kristoffersen, f. 1835 i
Grong. Sønnen Ole, f. 1 842, utvandret til Amerika i 1 866 som Ole Åssve og skal
ha levd (og døde) ugift i Amerika (se Sulstuætta). De to barna som ikke var med
da Ole flyttet til Overhalla, var Serianna, f. 1844, d. 1845, og Ragnhild, f.
1846, d. 1862 på Øgstadvald. Etter som Anne Birgitte hadde ei søster Marta
som var gift med Iver Ottesen på plassen Øgstadmarka, er det sannsynlig at de
tok seg av nyfødte Ragnhild da mora døde i 1 847, og at hun ble boende der.
De to andre barna som Ole ble far til som ungkar, var Liva Olsdatter, f. 1 838 i
Slapgarden og gift i 1 863 med Ole Ellevsen Indal (Svegjerdet), og Elling Olsen,
f. 1841 på Inndalsvald, d. 1850 samme sted. Mora til Elling var Anne
Pedersdatter, f. 1816 og gift i 1854 med rydningsmann Haldor Nilsen på
Sagmoen i Inndalsallmenningen.
89. Elling, f. 1819 i Sulstua. G. 1843 med Anne Svendsdatter Vestgård, f. 1813 i
Gren. De var inderster i Sulstua østre og brukere i Austgarden i noen år. Se mer
om dem der.


----
423 H&FIS-A
----
Sigrid satt med bygselen til hun døde i 1835. Ved skiftet etter henne i 1837 arvet
hvert av barna 47 spesidaler 106 6/11 skilling.
Så overtok sønnen Nils Olsen.
Nils Olsen Sulstuen (1811-1895) og Maren Olsdatter (1815-1875)
Nils Olsen ble gift i 1836 med Maren Olsdatter Garnes, f. 1815 på Garnes. Hun var
datter av Ole Pedersen Garnes (han som overlevde Garnesmordet i 1806) og kone
Marta Johnsdatter.
Nils fikk bygsel på Sulstua østre i 1836 og hadde gården fram til 1882. Mellom
1865 og 1875 overtok han også bygselen av Sulstua vestre og samlet dermed begge
gårdene på nytt.
Da Nils overtok i 1836, sto husa på begge Sul-gårdene på flata ned ved elva, og
Karl Johans veg gikk der. Da Jamtlandsvegen ble anlagt ca. 1865, flyttet Nils husa på
Sulstua østre opp til den nye vegen, der de står den dag i dag. Husa på vestergården
ble stående på den gamle tomta så lenge det var folk der.
Nils overtok også stillingen som postbonde etter far sin, og hadde sønnen Ola som
postfører (se nedenfor).
Det var folksomt i Sulstua på midten av 1800-tallet. I 1865 bodde hele 16 perso
ner på gården; Nils og Maren med fire barn og svigersønn, og i tillegg to losjerende
dagarbeidere med koner og barn, dreng, tjenestepike og gjetergut (Kristoffer
Vestgård). Av besetning var det 4 hester, 10 kyr, 30 sauer, 20 geiter og 1 gris. Utsæden
var halvanna tønne havre og to tønner potet. Ti år seinere var det 12 personer i hus
holdningen.
Fra jamtskysstida sakser vi følgende fra boka "Te byn å Levang" av jemtlendingen
og historikeren Lars Larsson:
"Nils i Suul, gåstgifvaren, horde til dem som ei gora mycket vasen aj sin person, men
Maren, hustran, var en kvinna som kunde styra og stalla. Hon hytte til och med has
tar flinkare an mannen. En gångfrågade jag om hon ville kopa min håst. "Jeg kan
vel hytte med dem", hlef det Ufaga svaret. Nå, hon såg på håsten, såg viktig och hem
lighetsjull ut och sa intet. Men så slog hon sig på lånden och sa: Å dåjveln kva liten
trehest å lell". Det var domen det och det hlef intet byte.
Det var emellertid eit vålbergat hus hos Nils och Maren, gott om husrum och alt hva
man begårde.
- - Ingenstådes samlades fårdmånnen som på Suul. Kornmo de till den gamla fjåll
byn på kvallen efter en anstr angande fård, så var det glada lifvet dår alltid muntert
och hekande och vågen till nåsta by alltfor langfor att man skulle nånnas fara forbi.
Dår fanns allt hvad man behbfde. Dår fanns goda kaskar, dår glammades det och
speltesfiol och dår dansade man med husets och byns unga toser
Stundom togo vål båddar och sångklåder slut på Suul, men då båddade man sjålf så
gott sig gora låt på matspannarna med klådespersedlar och pålsar. Fros man på den
bådden så steg man upp och vårmde sig vid brasan eller kilade och drack kask."

----
424 H&FIS-A
----
Sulstua fikk nytt kongebesøk da Kong Oscar II var innom der på kroningsreisa til
Trondhjem i 1873. Og Maren, som ved Kong Karl Johans besøk på Garnes i 1835
fikk en gulldukat av kongen, fikk nå et fotografi i gave av kong Oscar, og begge disse
klenodiene er fortsatt i slektas eie.
Nils døde som kårmann i Sulstua i 1895 etter å ha vært enkemann siden 1875.
Barn etter Nils og Maren:
81. Ole, f. 1840 i Sulstua. Han ble gift i 1881 med Elenanna Ellevsdatter Indal, f.
1847 på Inndal øvre, d. 191 1 i Sandvika. Ole Nilsen Suul overtok som leilen
ding i Sulstua etter faren i 1 882, se neste bruker.
82. Sara Olina, f. 1 842 i Sulstua. Hun ble gift i 1 861 med Peter Arntsen Oksaas, f.
1830 på Bollgardsvald. Oksaas-navnet hadde han trolig med seg da han meld
te flytting fra Stod til Verdal i 1 860. Peter Oksaas utvandret i 1 868, men Sara ble
igjen i Sulstua. Ekteskapet deres var barnlaust, men Sara fikk dattera Marie
Matelie året etter at mannen utvandret, men mens de ennå var formelt gift. Far til
barnet var overvegvokter Johannes Dahl fra Melen i Jåmtland (som også var far til
lærer og skoleinspektør Johannes Dahl). Marie Matelie Suul var poståpnerske i
Sulstua fra 1891 til 1893. Hun ble gift i 1891 med Ole Ellingsen, f. 1866 på
Kvelstadvald, som var bror til husmann Johannes Ellingsen på Reiren i Inndalen.
Han reiste til Sverige i 1886 og var ved giftermålet dreng i Skalstugan. Ole
Ellingsen tok Suul som slektsnavn. I 1900 var han jembanearbeider, og familien
losjerte på en plass under Leira i Frol. Sara døde i Levanger i 1918.
83. Martinus (Martin), f. 1848 i Sulstua, d. 1934. Han ble gift i 1882 med enke
Johanna Elisabeth Olsdatter Sandviken, f. 1 852 i Skogn, datter av Ole Andersen
Mønsterhaug. Hun var enke etter Bernt Eliseus Fredriksen Sundby, som druknet ved
Haga fergested i 1878. Martin Suul var forpakter på Bunes 1882-1886, fjell
stuemann i Sandvika 1886-1896 og deretter leilending i Sulstua fram til 1919.
Se mer om dem seinere.
84. John, f. 1853 i Sulstua, d. 1853.
85. John Nikolai, f. 1854 i Sulstua, d. 1869.
I 1882 overtok Nils Olsens eldste sønn Ole Nilsen bygselen av Sulstua.
Ole (Ola) Nilsen Suul (1840-1919) og Elenanna Ellevsdatter (1847-1914)
Ole Nilsen ble gift i 1881 med Elenanna Ellevsdatter Indahl, f. 1847 på Indal øvre,
datter av Ellev Johannessen Indal (Arstad) og Karen Arntsdatter. Elenanna var tjener
og sydame i Sulstua fra 1875.
Ola Suul, som han ble kalt, var også postfører og siden postbonde på ruta fra
Sulstua til Skalstugan fram til denne ruta ble nedlagt i 1893. Han kunne fortelle:
En vinternatt i 1870-årene kjørte han posten med hest over Skalstujjellet (Karl
Johans-vegen). I Kvil-liene traffhan i måneskinnet en flokk på 5 vargei; somjulgte
med sleden (en «kjibikk») og lot til å være svært interessert i hesten. Vargene hie så
nærgående med sine sprang at Ole forstod de tenkte å overfalle hesten og rive den i

----
425 H&FIS-A
----
kjel. Gla hauket, hujet og shrek for å skremme udyrene, men de lot seg ikhe skrem
me. Det påståes at varger er modigere i måneskinn, når de ser skyggene av seg og
tror seg tallhkere. Ola fikk i farten brekt av en bjørkvale ved vegen og slo med den
omknng seg og hesten. Han fikk også løsnet den ene enden av et langt reip han hadde
med og eiket det ut, så reipet drogs i buktninger etter sleden. Slik kjørte han så fort
hest og redskap kunne tåle, og endelig etter en lang og anstrengende flukt oppga udy
rene f orfølgelsen. Postkjøreren var helt målløs av kauk og skrål og hesten utkjørt da
han endelig nådde Skalstugan. 1
Sønnen Edvard Olsen Suul var også postfører i tur med gårdsdrengene, og det var
flere av drengene som avtjente militært]enesten ved at de var postdrenger i Sulstua.
Etter at Jamtlandsvegen var ferdig i 1865 og fram til først på 1890-tallet hadde
postbonden i Sulstua også ansvaret for postruta over Sandvika til Melen.
Ola var gårdbruker i Sulstua fra 1882 til 1896. Fra 1893 til 1896 var han også
poståpner i Suul. I 1896 byttet han gard med broren Martin Nilsen Suul og ble fjell
stuemann i Sandvika. Om flyttinga skriver lensmann Jon M Suul i Verdal Historielags
Årbok for 1984:
"Våren 1896 flyttet vi fra Sulstua til Sandvika. Denne flytting bort fra fedrenegården
skjedde av ufrivillige eller tilfeldige grunner Farfar som hadde bykselkontrakten på
denne leilendingsgård døde i 1895 og far var ennå uten sådan kontrakt med godsei
eren. Qg en tilfeldig rivning mellom bruksbestyreren og far var visst årsak nok til å
forlate gården for oss. Flyttingen fore gikk den 21. april 1896, og det var på mange
vis en tung dag. Jegfulgte buskapen sammen med budeia — Bergitta Arntsveet fra
Vuku. Hele dagen gikk fullt ut med, og strakk ikke tilfor alt. Det var bra vognføre til
Bjørndalen, og seinere bra slædeføre fram til Sandvika. Vintervegen var lagt på isen
over Innssjøen fra brakketomter 11 og 12 og helt til gards, og det gikk fint å drive
kreaturene over isen. Det var en dryg transport med mange hester fra nabolaget, og
alt forløp uten uhell på den halvannen mil lange strekning".
Elenanna døde i 1914 og Ola i 1919. Etter at Ola var blitt enkemann og helsa begyn
te å skrante, var sønnen Nils midlertidig fjellstuemann et par år, deretter hadde svi
gersønnen Jørgen Kristiansen From stillingen fra 1917 til 1920.
Ola og Elenanna hadde fire barn:
Bl . Edvard, f. "1 873 på Indal, d. 1961 . Som nevnt foran var også Edvard postfører
i ungdomsåra. Om dette har han seiv fortalt at han ei vinternatt i 1 889 (han var
da bare 1 5 år gammel) gikk på ski med posten etter Karl Johans-vegen over
Skalstufjellet. Han hadde sovet litt utover natta i Nybygget og venta på månen.
Postveska bar han i akselreimer på ryggen. Ved riksgrensa aust for Hansmyra
møtte han en ulveflokk på 6 dyr. Det var måneskinn, og udyra var ikke redde, men
sprang omkring og viste stor interesse for ham. For å skremme dem kauka, huja
og slo Edvard skistaven mot skiene så det smalt, og kom seg velberga fram ti!
Skalstugan. Til vanlig var postveska så tung at børsa ble hengende hjemme, men

----
426 H&FIS-A
----
etter denne turen drog Edvard aldri av garde uten at børsa var med. 2 I 1 892 tok
han fatt på infanteriets underoffiserskole og ble uteksaminert i 1 894. Han ble
ansatt som fastlønnet sersjant og passerte gradene som furer, kommandersersjant
og fanejunker. Han deltok som befal i 1905, og i 1906 ble han tildelt Kong
Haakon Vils kroningsmedalje. Fra 1912 til 1930 var han sjef for 13. kompani
ved IR 13. Han slutta som militær i 1933. I det sivile var Edvard Suul først han
delsbetjent ved Vuku Forbruksforening fra 1 895 og dreiv i noen år også landhan
del for egen regning på Bredingsberg, men gikk konkurs i 1902. I noen år var
han også tolloppsynsmann ved Ådalsvollen tollstasjon, før han i 1 908 overtok går
den Brannhaugen søndre etter svigerforeldra Elisabet og Ole Volen. Han ble nem
lig gift i 1 897 med Marta Olsdatter Volen, f. 1 847, men ble enkemann allerede
i 1 91 1 . I en kortere periode i 1 920 var Edvard Suul også fjellstuemann i Sandvika
etter Jørgen From, og ble avløst av Erik Eriksson. Edvard Suul var politisk aktiv og
var med i herredsstyret som representant for Venstre sammenhengende fra 1913
til 1945 med unntak av okkupasjonsåra. Fra 1919 til 1928 var han formanns
kapsmedlem, og hadde ellers ei rekke offentlige tillitsverv. Seks barn.
Nils, f. 1882 i Sulstua. Han ble gift i 1906 med Ragna Ellevsdatter Indahl, f.
1 883 i Kårenget, d. 1 976. Nils Suul ble gårdbruker på Lillemoen, se mer om han
der.
B 2
Jon Marius, f. 1 884 i Sulstua. Som de fleste andre som hadde sin oppvekst på
landsbygda på den tida, startet også John M. Suul sin yrkeskarriere som gjeter.
Han begynte å gjete sauene i Sulstua allerede som sjuåring, og var gjeter hver
sommer fram til han var konfirmert. Han beskriver seiv gjeterlivet sitt i den før nevn
te artikkelen i historielagets årbok for 1984. I åra 1904-1907 gikk han på
Trondhjemske Brigades Underoffisersskole og utdanna seg til offiser. I 1910 ble
han ansatt som betjent hos lensmannen i Verdal. I perioden 1 91 3-1931 var han
ansatt i forskjellige stillinger i Hæren ved siden av stillingen som lensmannsbetjent.
Han søkte avskjed som offiser da han ble ansatt som lensmann i Verda! i 1938.
Han ble avsatt av nazistene i 1943, ble arrestert og satt i tysk fangenskap på
Falstad fra 1943 til frigjøringa i 1945. Da ble han gjeninnsett som lensmann og
hadde stillingen til 1955. Jon Suul samlet og skreiv ned masse stoff av kultur- og
lokalhistorisk verdi og skreiv en rekke artikler om slike emner i forskjellige tidsskrif
ter. En større avhandling om "Gamle stier og kløvjeveier i Verdal" og "De eldste kjø
reveier j Verdal" finnes i manuskript i Universitetsbiblioteket i Trondheim. Her finnes
også et manuskript om holmgangen mellom Gunnlaug Ormstunga og Skalderavn
i 1012.
B 3
Jon Suul hadde kunstneriske anlegg, spesielt som treskjærer. Ved
Trøndelagsutstillinga i 1930 fikk han sølvmedalje. Etter oppdrag av professor J.
Holmgren utførte han billedskjæringene ved restaureringen av Stiklestad kirke i
1930. Av andre treskjærerarbeider kan nevnes døpefonter i Vuku kirke og Vinne
kirke, veggrelieff i en skole på Island og et krusifiks til Porkkala kirke i Finland.
Jon Suul var medlem av flere kommunale nemnder. Han var også med i styret for
bl. a. Verdal Sparebank og Verdal historielag, i Stiklestadnemnda og i Rådet for
Folkemuseet for Trondheim og Trøndelag. Han var pådriver for "Spelet" på

----
427 H&FIS-A
----
Stiklestad, som ble oppført første gang i 1954. Av æresbevisninger ble han tildelt
Krigsdeltakermedaljen, Ridderkorset av den Islandske Falks Orden og Jåmthelandia
medaljen i gull.
Jon Suul ble gift i 1 91 3 med Laura Otilie Olufsdatter Rygh, f. 1882, d. 1 969, dot-
ter av Oluf Rygh og Louise Olsdatter, født Høilo. De fikk sju barn, og flere av dem
arvet farens kunstneriske evner. Her må kanskje spesielt nevnes de to sønnene
Oddmund og Torgeir:
Oddmund Suul (1914-1977), utdannet arkitekt, var byplansjef i Trondheim i over
30 år. I 1949 tok han initiativ til dannelsen av Verdal Historielag, og var lagets for-
mann fra starten og fram til sin død. I 1 967 kjøpte han tilbake slektsgården Sulstua,
som i dag eies og drives av hans datter Ulla og hennes mann Arvid Wold.
Torgeir Flekk Suul, også han arkitekt, var leder for Trondheim Domkirkes restaure
ringsarbeider. Han har også tegnet Verdalsøra kapell, bygd i 1969.
Jon Suul døde plutselig den 18. mai 1961 på Inndal østre, i begravelsen til Anna
Indahl, som var søskenbarnet hans.
84. Maren, f. 1888 i Sulstua. Hun ble gift i 1915 med Jørgen Johannes Kristiansen
From, f. 1 880 i Overhalla. Jørgen From var fjellstuemann i Sandvika fram til 1 920,
deretter var han ei tid hjelpetolloppsynsmann på Ådalsvollen. I 1923 kjøpte han
Sandnesset i Sul og bygde hus på Bjørkenget ved Lillemoen. Maren døde i 1948.
Jørgen From forulykket i 1958 under riving av et sommerfjøs på Sandnesset.
Martin (Martinus) Nilsen Suul (1848-1934) og Johanna Elisabeth Olsdatter
(1852-1921)
Martin Nilsen Suul var født i Sulstua i 1848 som sønn av Nils Olsen og Maren
Olsdatter. Han ble gift i 1882 med enke Johanna Elisabeth Olsdatter Sandviken
(Mønsterhaug), f. 1852 i Skogn. Hun var enke etter Bernt Eliseus Fredriksen Sundby,
som hun ble gift med i 1877 og som døde i 1878 (druknet i Verdalselva ved Haga).
Johanna Elisabeth var taus hos Mikal Sevaldsen i Sandvika ved giftermålet.
Martin Suul forpaktet Bunes i Leksdalen fra 1882 til 1886. Så flyttet de til Sandvika,
der Martin ble fjellstuemann etter Mikal Sevaldsen, som ble forpakter på Bunes.
I 1896 byttet Martin, som før nevnt, gard med broren Ola Nilsen Suul og ble lei
lending i Sulstua i stedet. Han fikk kontrakt på livstid mot ei årlig avgift på 205 kro
ner samt kår til søstra Sara. Kåret bestod av for til 1 ku og 1 sau, samt hus og ved.
Fra 1896 til 1919 var Martin også poståpner i Sulstuen poståpneri.
Martin Suul hadde en sønn før ekteskapet:
Bl 0 . Anton Aamo, f. 1881 på Fersdalen. Mora var Marit Andreasdatter Aamo fra
Amoen. Anton Aamo kom som 1 6-åring til Garnes som skyssgutt og dreng. Siden
ble han handelsbetjent hos Nils Garnes og tok med tida over "Garnes-bua" og dreiv
den til 1916. I 1913 ble han gift med menighetssøster Anette Johansdatter Stene, f.
1 883 på Bakklandet, Trondheim. Hun var datter av Johan Stene (fra Asen) og Marta
Andreasdatter Fleskhusvald, (f. 1 854), som bodde på Ronglan i Sjøbygda. I åra
1916-1919 dreiv Aamo forretning på Korstad i Hegra. I 1919 kjøpte han


----
428 H&FIS-A
----
Nøisomhed, gnr. 105, bnr. 7 i Stjørdal og hadde forretning der til 1925. Så ble
han handelsmann i Ulvilla, og fra 1930 filialbestyrer for Verdal Samvirkelag filial
i Ulvilla.
Martin og Johanna fikk seks barn:
82. Maren Elisabet, f. 1883 i Bunes, d. 1930. G. 1 906 med Petter Marius Johansen
Stene, f. 1 876. Gårdbruker i Nord-Steine fra 1908.
83. Melta/Julius, f. 1885 i Bunes, d. 1973. Ugift. Eier og bruker i Sulstua fra 1919
sammen med broren John Nelius. Me ka I Suul var også poståpner ved Sul post
åpneri fra 1919 til 1 965. Han var ugift, men hadde dattera Maren Suul (f. 1942)
med Valborg From i Bjørkenget. Maren ble gift med Magne Kristian Nessemo, f.
1932, d. 2007. De hadde egen heim ved Lysthaugen.
84. Ingeborg Matea, f. 1888 i Sandvika, d. 1960. G. 1914 med Erik Eriksson, f.
1888 i Kall, d. 1966. Besfyrer av Statens Fjellstue i Sandvika fra 1923.
85. Nils, f. 1890 i Sandvika, d. 1891.
86. Marie Johanne, f. 1 892 i Sandvika. G. 1 91 6 med Georg Ottosen Moe, f. 1 894
i Grong.
87. John Nelius, f. 1894 i Sandvika. G. 1922 med Bergljot Anneusdatter Indal, f.
1900 på Inndal østre. Eier og bruker i Sulstua fra 1919.
I 1917 ble gården taksert med henblikk på salg. Fra kommunens takstprotokoll site
res:
Befaret 17/9 17:
Sulstuen
Sulstuen østre gnr 230 bnr 1, av skyld 5 mark 35 øre
Sulstuen vestre gnr 231 bnr 1, av skyld 4 mark 58 øre,
brukes f. t. av Martin Suul (69 aar) paa levetidskontrakt for sig og hustru (65 aar).
Aarlig avgift kr 205. Efter Saras (81 aar) død kr 220. Saras kaar opførtfor 1 ko, 2
smaajæ, husvær og ved. Undtat Nordinsvold der f. t. er bortbykslet til Ole Suul,
Sandviken.
Takst:
Crk. 180 mad plogvendt a 35,- Kr 6.300
40 - engslaat a 20,- 800
30 - skogsland a 10,- 300
300 - skog a 20,- 6.000
kusene 6.000
Kr 19A00
+ kaar til Sara Kr 1.500
* kontraktsfradrag Kr 2.200 3./00
Forlangende Kr 15./00
-jemten tusinde, syv hundrede krona
Forlangendet vedtat 19/1 1919.
HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1940 - BIND A

----
429 H&FIS-A
----
Fra Sulstua sommeren 1940. Personene på bildet er fra v.: Ved hesten Olaf Berntsen, videre Bergljot Suul,
Ingeborg Petersen, født Indahl, Magnhild Eng, Ingeborg Kvilekval, født Petersen, Andreas Hybertsen, Henrik E.
Petersen og Christian E. Petersen. f o io. Annar e. Petersen.
Salg besluttet i herredsstyremøte 24 marts 1919.
Kjøpesummen ordnet ved pantobligation til Verdals kommune av 1. juli 1919.
Skjøte utjærdiget 9/7 19 til Mikal Suul og John Suul paa kr. 15.700 og kaar til Martin
Suul og hustru.
John Nelius Martinsen Suul (1894-1980) og Bergljot Anneusdatter (1900-1979)
John Nelius Suul var født i 1894 i
Sandvika og var sønn av Martin Nilsen
Suul og kone Johanna Elisabeth
Olsdatter. Han og broren Mikal kjøpte,
som anført ovenfor, Sulstua av Verdal
kommune i 1919.
John ble gift i 1922 med Bergljot
Anneusdatter Indal, f. 1900. Hun var
datter av Anneus Indahl på Inndal østre.
<i\
John og Bergljot hadde ingen barn.
Som eldre flyttet de og Mikal til kår
boligen "Arnenget", oppført vest for går
den i 1946.
i" :
I 1967 ble Sulstua kjøpt av byplan
sjef Oddmund Suul, Trondheim. Petter
I. Lindseth var forpakter i mange år.
Bergljot, Mikal og John Nelius Suul med ei natts fangst
av røye i Innsvatnet. Fiske var matauk i Sulstua.
Eiere og brukere i dag er Oddmund
Suuls datter Ulla Suul og Arvid Wold.
Foto: Henrik E. Petersen

----
430 H&FIS-A
----
SULSTUA VESTRE
Ole Pedersen Sulstuen (1733-1813) og Ingeborg Olsdatter (1736-1814)
Ole Pedersen var muligens sønn av Peder Jørgensen i Austgarden. Han ble gift i 1778
med Ingeborg Olsdatter Slapgård, f. 1736, datter av Ole Larsen Breding og enke etter
Arnt Tørrissen Sulstuen, som døde i 1771. De hadde ingen barn sammen, men
Ingeborg hadde fem barn i 1. ekteskap:
81. Ingeborg Arntsdatter, f. 1761, d. 1769.
82. Ole Arntsen, f. 1 763 i Sulstua, d. 1815. Han ble gift i 1 787 med søskenbarnet
Anne Larsdatter, f. 1753, d. 1845. De ble brukere i Karlgarden (Asen).
83. Magnhild Arntsdatter, f. 1765 i Sulstua, d. 1773.
84. Ingeborg Arntsdatter, f. 1769 i Sulstua, d. 1773.
85. Mali Arntsdatter, f. 1 771 i Sulstua. Sannsynligvis gift to ganger, siste gang i 1 804
med Esten Jonsson Medstugan, f. 1 777. Neste brukere.
Ole Pedersen døde i 1813 og Ingeborg i 1814.
Esten Jonsson (Johnsen) (1777-1833) og Mali Arntsdatter (1771-1845)
Det var trolig Arnt Tørrisens Sulstuens datter Mali og hennes mann Esten Johnsen
som overtok som brukere etter Ole Pedersen. De er oppført som brukere der ved fol
ketellrnga for 1815, og i skattelista for 1820 er Esten oppført som leilendrng.
Verken Mali eller Esten bor i Verdal i 1801, og vi er kommet fram til at Esten var
født i Medstugan i 1777 som sønn av Jon Estensson og hans hustru Mana Nilsdotter.
I Jåmtlands låns mimstnalregister er videre anført at Esten Jonsson, Medstugan, Åre
og ånkan Malm Aronsdotter, Skalstugan, giftet seg med vigsel i Skalstugan 16.4.1804.
Mali skal etter dette ha vært gift før, men hennes første giftermål finnes verken i
Verdal eller Jåmtland.
Esten døde i Sulstua i 1833. Han hadde da for lengst overlatt gården til neste bru
ker, som nevnes som forpakter i 1825 og gardmann i 1829. Mali døde som kårkone
i Sulstua i 1845.
Ved folketellmga 1815 står de oppført med tre barn, men de 2 eldste er trolig fos
terbarn:
81. Grete, 19 år. Ingen sikre opplysninger, men mon tro det er hun som i 1 8 1 8 ble
gift med Tarald Andersen og ble gardkone på Brenna. I så fall var hun datter av
Peder Pedersen Indal d. e., som var bruker i Sulstua østre 1797-1799.
82. Peder, 17 år. Ingen sikre opplysninger om ham heller, men det er trolig han som
vi finner som neste bruker.
83. Ingeborg, 1 1 år (født 15.8.1 804 i Skalstugan, d. 1 894 i Medstugan). Ingeborg
ble gift i 1834 med Ole Johannessen Indal, f. 1805 på Molberg. De flyttet til
Sverige i 1 857. Se mer om familien på Inndalsplassen under Inndal østre.


----
431 H&FIS-A
----
Peder Pedersen Sulstuen (1798-1873) og Brynild Olsdatter (1781-1867)
Peder Pedersen Sulstuen var født i 1798. Vi er usikre på hans opphav, men foreldra
hans kan ha vært ugifte Peder Arntsen fra Sverige og Ragnhild Olsdatter Ner-
Hallemsvald. Vi finner verken Peder eller foreldrene i Verdal ved folketellinga 1801.
Hvis vi forutsetter av opphavet er rett, ble mora gift i 1803 med John Johnsen
Bjartnesvald, husmann under Bjartnes, og Peder bodde sammen med dem i 1815.
Han ble gift i 1825 med Brynhild Olsdatter Steen (Stene), f. 1781 i Strinda. Det var
nok Brynild (Brøndel) Olsdatter Bostadtrøen, datter av husmann Ole Larsen og Sin
Larsdatter, og som har fått utflytting fra Strinda/Malvik til Sør-Steine i Verdal i 1825
sammen med sin sønn Ole Nilsen, 8 år. Han var født i 1817 på Bostadtrøen i Malvik,
og far hans var ungkar og soldat Nils Jonsen fra Byneset.
Peder var som nevnt oppført som forpakter på gården i 1825. I 1835 hadde han
en besetning på 1 hest, 4 storfe, 10 sauer og 6 geiter, og utsæden var på x k tønne
bygg, 1 tønne havre og 1 tønne potet.
De hadde bare ett barn, sønnen Peder, som ble født og døde i 1829.
Hvor lenge Peder og Brynild var brukere på gården, er ikke kjent. I 1865 var de
blitt kårfolk, og Enk Larsen Indal hadde overtatt som bruker. Peder døde som legds
lem på Brenna i 1873 etter at Brynild var død i 1867. Det er nok gravferda til Peder
som blir omtalt i en artikkel gjenfortalt av Nils Suul i Verdal Historielags Årbok 1953,
og som vi tillater oss å gjengi her:
En lystig dobbel likferd fra Sul i 1873:
Fjellgrenda Sul ligger 3 mil fra Vuku Virke. Grenda har alltid vært en gjennom
gangsgrend mot Jåmtland. Vegforholdene har skiftet flere gonger ved vegomlegning
er fra kløvjeveg ut 1700-tallet til forbedrede kjøreveger på 1800-tallet, likesom års
tidene ofte har vært avgj ørende for framkomsten.
Begravelser av grendas beboere var fra gammel tid et stort slit for folk og hester på
kløvjeveg over fjellene, noe som endelig opphørte ved de forbedrede kjøreveger, sær
lig etter at den ny este veg ble bygget i årene 1858 til 1865. Gleden over at de gamle
transportvanskeligheter var overvunnet var nok til en viss grad årsak til den lette
stemning under den likferd som her blir gjenfortalt etter en forlengst avdød deltoker
«Per Malisa» (Veststiin) var en gammel legdkall uten nære pårørende. Hans «legd»
rakk fra Inndalen til Sul, men det bry som hans legd var for legdens folk tok nå sin
ende, idet han endelig var død i Sul og lå på «likstrå».
En gammel kjerring som hette Kirsti og bodde i Vestgarden, lå også dødelig syk, og
grendas folk ble da enig om å vente til hun var død, så kunne likferda foregå med
begge samtidig, og så ble det.
Det ville henge igjen fra eldre tid at det foruten mat skulle være brennevin også i
begravelser. Mat hadde enhver med seg som «senninger», og tilstrekkelig brennevin
ble tilrådd, nemlig 1 ankar til bruk i Sul og 1 ankar til bruk undervegs. 1 gammel tid
var det naturlig for sulingene i likferd å raste på Stubbe. Før vegen kom i elvdalen
gjennom Sogna, hugg man om sommeren bare en flåte i Kløyvdalen og fløytet likkis
te med folk utover til Steinsengene. På denne strekning er det ingen fosser På Stubbe
ble det kjørdonskifte og rast og her plaserte man nå ankar nr. 2. Likferda tok til på
SULSTUA

----
432 H&FIS-A
----
Brennmoen og folk motte opp tidlig på morgenen som vanlig. Før avreisen ble det mat
og likeså «jalmålssup», som i dette tilfelle ble mer enn vanlig stor, den var nok «dob
bel» likesom «likfala». Den nødvendige tidlige avreise for den lange vegs skyld ble
nok derav noe forsinket.
Det var i slikt tilfelle nødvendig å ha 2 likkjørere med hver sin hest og vogn.
Likkjøreme hette Johan og Hans. Johan var sønn av avdøde Kirsti og skulle kjøre
henne. De var begge lystige karer, og på grunn av «falmålssupen» visstnok mer enn
vanlig, og de ble enig om å «kappkjøre». Da ingen forhindret det, la de avgarde begge
samtidig, og de øvrige i følget fulgte etter.
Hans fikk straks forspranget, som økte godt så han var langt for an de øvrige, da han
var kommet ut i Inndalsgrenda. På Garnes snudde han og kjørte tilbake imot for å
se hvor langt de øvrige iferden var etter. På Inndalsåkrene fikk han øye på dan, men
da han der bråsnudde på vegen, veltet han både vognen og likkista i veggrøfta. Uten
hjelp gikk han straks igang med å velte opp både vogn og last, men det var ikke så
enkelt, og skynde seg måtte han. Han fikk da først veltet opp vogna, men likkista var
verre åfå på igjen. Under store anstrengelser og med oppby deisen av alle sine kref
ter fikk han også likkista opp på vognen igjen, men herunder skal han ha sagt (like
som henvendt til liket): «Du hi nu vern 'i 5....S låg me'n gong, men at æ' skull'få
møas me 1 dæ' son i dag, det ha' æ' itt' trudd!» — Følget var nå kommet nær innpå,
og det var såvidt Hans kom seg unna og beholdt teten, og så gikk det «hurra bas»
videre. Ftter å ha passert Steinselva ble det som ordnet var en kort rast på Stubbe.
Her ble det «kvesset på» humøret av ankar nummer 2, og kappkjøringa kunne fort
sette.
Den videre start foregikk på samme måte, og farten var som før Nedover
Østnesbakkene var det bratt veg og tildels grove kavel som stakk opp i den vass
gravne og hompige vegen, så «kistan høfsa» og hver gang hørtes «domp i domp». Nå
var det ikke langt igjen til Østnes gard, som lå nær «ferjestaden», og her lå de 2
kappkjørere ved siden av hverandre, men i det samme de skulle kjøre inn gjennom
gardsplassen, kjørte den ene av dan (hvan huskes ikke) fast i nava på uthuset og las
set ble forrrokket, mens den andre kjørte forbi med sin last ned til ferja. Dermed var
kappkjøringa foreløpig forbi.
Overfarten over elva på ferje tok sin tid. Herunder ble en av følget — «Marja-Ola»
— av de andre innestengt iferjemannsstua, da han ansåesfor å være for upassende
til å folge lenger. Men da siste ferjetur var ute i elva, kom «Marja-Ola» seg utfrafer
jemannsstua og la til å vade med klæme på utover i elva. Ferjemannen måtte da snu
for å berge ham og tok ham opp i ferja, og alle kom over.
Det var nå ikke langt igjen til kirkegården, men likkj ører en Johan ville først ha seg
en røyk, stoppet på pipa og tendte den, men seiv om han var kjent for å være snar,
tok det dog htt tid, for han brukte gammeldags «eldfon> («stål, flint og knøsk»). Hans
fikk således pånytt forsprang og kom først til kirkegården.
'Her ved kirka foregikk de to gravlegginger på vanlig vis. Presten, som forretta ved
gravlegginga, var ikke nevnt i denne historie. «Marja-Ola» var også av dan som ville
se ned i grava, men det var heldig at en annen tok fatt i ham, ellers hadde han stupt
ned i grava.

----
433 H&FIS-A
----
Om tilbakereisen er det å fortette at den gikk samme veg over elva opp
Østnesbakkene og til Stubbe. Her ble som vanlig rastet på nytt og forfrisknmger inn
tatt, — litt mat, men mer drikke av ankar nr. 2. Ved den videre start derifrå var tys
dagen gått. På heimvegen ble det kappkjøring av såvel den ene som den andre iføl
get. I Rotmomoen hvor vegen går nokså nær ut mot elvemelen, var «OV Ellensa
Lisjmoa» så uheldig å kjøre utover melen i mørket og ned i elva. Det måtte hentes
«løs og løkt» fra Rotmoen, og det viste seg da at Ola med kona «Ynber» sat i kjær
ra, men hesten stod «attabak» i armene og Ola ropte «arras». Det lyktes også å få
Ola og «Ynber» med hest og vogn opp på vegen igjen, og dermed bar det fort etter
Denne «døbbel-likfala» endte med tilbakekomst til Sul med alle levende i god behold.
Hva som senere foregikk er ikke fortalt.
«Hysj», sa 'n Krestafer, «slekt e da it' no 1 å snakk' om».
Brymlds sønn Ole Nilsen ble gift i 1836 med Agnes Olsdatter Sulstuen, f. 1806. De
var leilendmger på Lillemoen i noen år før de ble mderster i Sulstua, der Ole døde i
1849. Om etterkommerne deres, se under Lillemoen.
Erik Larsen Indal (1798-1881) og Beret Marta Hansdatter (1803-1898)
Erik Larsen var iødt på Gjermstadvald i 1798 og var sønn av husmann Lars Nilsen
og kone Catharina Enksdatter, som var husmannsfolk i Bergstua i Inndalen. Han ble
gift i 1828 med Beret Marta Hansdatter Efskind, f. 1803. Hun var datter av skolelæ
rer Hans Efskind.
Erik hadde en sønn før giftermålet:
B°. Nils, f. 1 823 på Inndal vestre. Mora var Gunnhild Guttormsdatter, f. 1791 i Færen,
foreldre nybygger Guttorm Olsen Amoen og kone Beret Larsdatter. (Gunnhild ble
gift med Elling Pedersen Indal i 1831). Barnet døde i Bergstua i Inndalen i 1 825.
Barn i ekteskapet
Bl . Lars, f. 1 828 i Midt-Grundan, d. 1 848 i Inndalen.
82. Hans, f. 1831 på Arstad. G. 1855 Maria Pedersdatter Årsradvald, f. 1821 på
Helgåsen av foreldre Peder Larsen Helgas og Sirianna Bårdsdatter. Han fikk byg
sel som husmann i Vaterholmen i 1 860, var forpakter på Brenna ca. 1 865 og i
Vester-Guddingan fra 1 876. Se mer om han under disse stedene.
85. Ole, f. 1 845 på Dillvaldet. I 1 873 gift med Grete Petrine Paulsdatter, f. 1 856 på
Bergsvald av ugifte foreldre, kavalleriløytnant Paul A. Holmboe og Paulina
Olsdatter Bergsvald. Grete og Ole var husmannsfolk på Kvernmovald (Bjørsmoen)
fra ca. 1 880. I mai 1 902 forulykket Ole under tømmerrulling i Kverna. Se mer om
dem under Bjørsmoen.


----
434 H&FIS-A
----
Vi kan ikke med sikkerhet fastslå når Enk Larsen kom med familien til Sulstua, men
før de kom dit hadde de vært inderster flere steder i Vuku, sist på en plass under
Dillan, der de bodde i 1845.
Ved folketellinga 1865 hadde de 2 hester, 4 storfe og 12 sauer.
Mellom 1865 og 1875 ble Erik og Beret Marta kårfolk. Bygselen ble da overtatt av
Nils Olsen i Sulstua ostre, og siden har begge gårdene vært drevet som én gard.
Enk døde som kårmann i Sulstua i 1881, mens Beret Marta bodde hos sønnen
Hans Eriksen i Guddingan de siste årene av sitt liv og døde der i 1898.
Frådelte bruk:
ÅDALSVOLLEN
GNR. 230, BNR. 5-8.
Ådalsvollen var heimseter og seinere husmannsplass under Sulstua fram til den ble
utskilt som eget bruk ved skylddelmgsforretnmg av 19.10.1914, tinglyst 16.3.1918.
Kjente brukere:
Rasmus Mikkelsen (1778-1846) og Kjersti Nilsdatter (1777-1866)
Rasmus Mikkelsen var født i 1776 og var sønn av Mikkel Larsen Lindset. 1 1800 ble
han gift med Kjersti Nilsdatter Lillemoen, f. 1777. Kjersti var datter av Nils Olsen Sul
(Brenden) og Beret Svendsdatter. Fra 1801 til ca. 1807/08 var de inderster i Sulstua
vestre, så på Lillemoen i noen år før de ble husmannsfolk på Reiren i Inndalen. Men
i 1817 var de tilbake på Lillemoen, og i 1822 og noen år framover var de hus
mannsfolk under Sulstua, sannsynligvis på Ådalsvollen. Men da dattera Gunhild gif
tet seg i 1835, bodde de på Sandnesset. Siden må de ha flyttet til Brenna, etter som
Rasmus er oppført som leilending da han døde på Brenna i 1846. Kirsti døde hos dat
ter og svigersønn på Reiren i 1866.
Se mer om familien under Brenna.
Bardo Johnsen (1796-1865) og Kjerstina Andersdatter (1798-1863)
Bardo Johnsen Garnes kom som husmann til Ådalsvollen i 1846 etter tidligere å ha
vært husmann under Molden og Garnes (se mer om dem under disse plassene).
Kjerstina døde på Ådalsvollen i 1863 og Bardo samme sted i 1865, begge kalles
da fattiglemmer.
Om etterslekta deres - se Garberg under Garnes.

----
435 H&FIS-A
----
Paul Olsen (1822-1890) og Sirianna Johannesdatter (1824-1906)
var husmannfolk på Ådalsvollen mellom 1860 og 1865. Paul, som også ble kalt "Ræv-
Pål" fordi han var en dyktig revejeger, var født i Bergstua i Inndalen, og de var hus
mannsfolk der på 1850-tallet, seinere var de inderster på Brenna før de kom til Ådals
vollen. Siden losjerte de på Skavhaugg nedre, Tømte og Stormoen. De flyttet til Sverige
og bodde sannsynligvis i Kall resten av livet. Se mer om familien under Bergstua.
Førnevnte Bardos Johnsens sønn, Rasmus Bardosen, ble husmann på Ådalsvollen
etter at Åge Johansen hadde bodd der i noen år mellom 1865 og 1875. Åge hadde før
bodd på en plass ved Innsvatnet, og flyttet siden til Brannåsen i Ness.
Rasmus Bardosen (1830-1898) og Serianna Andersdatter (1839-1927)
Rasmus Bardosen kom til Ådalsvollen fra posten som fjellstuemann i Nybygget, og var
overvegvokter fram til 1891-92, da han ble leilending på Brenna.
Om Rasmus og familien, se under Nybygget og Brenna.
Ole Olsen Tømte (1861-1918) og !) Ingeborg Anna Johannesdatter
(1865-1896), 2) Ingeborg Anna Eriksdatter (1866-1907)
Ole Olsen Tømte var født i 1861 i Tømte av foreldre Ole Eriksen og Marta Olsdatter.
Han var gjetergutt hos bestefaren i Tømte i 1875. I 1891 ble han gift med Ingeborg
Anna Johannesdatter Østgård, f. 1865 i Austgarden, datter av Johannes Pedersen
Østgård (Helgas) og kone Ragnhild Olsdatter. De bodde først i Austgarden og kom til
Ådalsvollen i 1894-95. Ingeborg Anna fikk tæring og døde i 1896, et halvt år etter at
hun hadde født det tredje barnet (som forøvng døde før henne). I 1898 flyttet Ole til
Tømte og overtok denne gården, og ble gift på nytt i 1899 med søskenbarnet Ingeborg
Anna Eriksdatter Haugdal, f. 1866, datter av Erik Andreassen og kone Anne Olsdatter
på Haugdal. I dette ekteskapet var det to barn. Kone nr. 2 fikk også tæring og døde i
1907, men Ole levde til 1918 og døde som kårmann i Tømte.
Barn:
Bk. Marie Johanna, f. 1892 i Austgarden. Hun bodde hos faren i Tømte i 1900. I
1910 utvandret hun til Missoula, Montana. Gift med Johannes Haugan/Tætli iflg.
skifte 13.3.1915.
B2 1 . Ragnhild, f. 1 894 i Austgarden. Død 9 måneder gammel.
B 3'. Ragnhild, f. 1 896 på Ådalsvollen. Død 4 måneder gammel.
B4 2 . Ole, f. 1899 i Tømte. I Tømte i 1900. Sinnssyk, på Rotvoll v/skifte 2.7.1919.
B5 2 . August, f. 1903 i Tømte. Død 2 uker gammel.
Olaus Olsen Østgård (1864-1932) og Paulina Johannesdatter (1859-1907)
Olaus Olsen var født på husmannsplassen Vollan på Årstadbakkan i 1864 og var sønn
av Ole Olsen Årstadvald og kone Mali Andorsdatter. I 1887 ble han gift med Paulina
Johannesdatter Østgaard, f. 1859 i Austgarden. De bodde først på Vollan, og kom til
Ådalsvollen i 1897. Paulina døde der i 1907. Olaus ble leilending i Austgarden ca
1910.


----
436 H&FIS-A
----
Søren Jensen Rygg (1860-1940) og Sveinsdatter, født Opsahl
(1865-1905), 2) Inez Henrika Charlotta, født Larsson (1877-)
Etter at Olaus Olsen flyttet fra Ådalsvollen, ble plassen bygslet på åremål til tollbe
styrer Søren Rygg for en avgift på kr 100,- pr. år. 1 1918 kjøpte Rygg eiendommen av
Verdal kommune for 2200 kroner, skjøte dat. 25.6.1919. Av takstprotokollen forut
for salget går det fram at eiendommen da bestod av 17 mål plogland, 18 mål slåtte
land og 70 mål skog. Påstående hus ble verdsatt til 70 kroner!
Se mer om familien under Ådalsvollen tollstasjon.
Bjørn Opsal Rygg (1897-1984) og Signe Olsdatter, født Haugdal
(1893-1989)
Bjørn Opsal Rygg overtok Ådalsvollen etter far sin ca. 1929. Om ham og familien
hans, se Ådalsvollen Tollstasjon.
NYBYGGET (KONGSSTUA)
GNR. 230, BNR. 6.
»
v- *
ri
S
Nybygget. Bildet utlånt fra Stiklestad Museui
Nybygget var det første bruket som ble bygd opp i daværende Inns eller Sul allmen
ning, som var eid av Værdalsgodset. Det ble til i forbindelse med anlegget av Karl
Johans veg, og lå omtrent midtveis mellom Sul og svenskegrensa.


----
437 H&FIS-A
----
I 1832 ble det opprettet kontrakt mellom bestyrerne av veganlegget og Nikolai
Jenssen, daværende eier av Værdalsgodset, om bruk av tomta hvor det "paa Sulfjeldet
nu opforte Nybygge er anlagt". Kontrakten var som folger:
Undertegnede, Bestyrer ajVeianlegget paa Suulfjeldet i Verdalen, Ritmester Krogh og
Ingenieurlieutnant Tønder, paa det OJjendiges Vægne og med sammes samtykke, og
jeg Nicolai Jenssen, som for tiden Eier af det saakalte Værdalske Jordegods, erkjende
herved at have indgaaet og oprættet folgende Forming:
I. Mod en Aarlig Ajgivt, fra 183/ Aars Begyndelse, aj 60 sk. Sexti Skilling til mig
Jenssen eller tilkommende Eier af Godset, tilstaaes det Ojjentlige:
a) aj den Tomt hvorpaa det paa Suulfjeldet paa min, Jenssens, Eiendomsgrund, nu
opjørte Nybygget er anlagt.
b) at lade indhegne og benytte den ombemeldte Nybygge nærmest beliggende dyrk
bare Mark og Myrer.
c) i bemælte Nybygge at etablere en Opsidder, der fra min, Jenssens, og tilkom
mende Grundeieres Tid indrømmes:
1. At matte slaae og ajhøste de omkring Nybygget beliggende Myrstrækninger, som
aj andre ikke hidtil have været tagne i Brug og Besiddelse og,
2. I Suulfjeldet at maatte tåge den jornødne Brændsel og Veed af selvtørrede og ned
jaldne Træer.
11. Det tilkommer det Ojjentlige at besikte [beskikke?] Opsiddeme i bemelte
Nybygge, og med Samme at Oprætte en saadan Kontract, der kan sikkre
Overholdelsen aj kvad der ovenjor under I ste post er bestemt, og hvorfor
Grundeieren henholder sig til det Ojjentlige.
111. Skulde Opsidderen paa Nybygget overskride de samme i Iste Post bevilgede
Rettigheder, er Grundeieren berettiget til at jordre, at han til Lovens første
Faredag til hvilken lovlig Opsigelse kan gives ham, jraviger Pladsen, paa hvilket
det Ojjentlige da kan indsætte en ny Opsidder.
IV Skulde Nybygget henstaa übeboet i tvende hinanden paajølgende aar, ophøre de
Eorpligtelser og Servituder som ved denne Kontract ert paabundne Grundeieren.
Aj nærværende Kontract, som efter at wære tinglest, jorbliver i det Offentliges
Værge, meddeler det Ojjentlige meg Jenssen, en Verifisert Gjenpart.
Throndhjem den 20de Maris 1832
Krogh
Tønder
N. Jenssen
Overstaaende Kontract ansees herved, i medhold at Kongelig naadigst Resolusjon av
Ili fm. for det Ojjentliges vedkommende approberet.
Den Kongelige Norske Regjerings Justits- og Politie-Departement,
Christiania den Ute april 1833.
Sibbern
K. Arntzen

----
438 H&FIS-A
----
Den første oppsitteren i Nybygget var Hans Kieldsen.
Hans Kieldsen (1792-1840) og Ingeborg Olsdatter (ca. 1780-1843)??
Hvem Hans Kieldsen var, veit vi lite og ingen ting om, bortsett fra at han angivelig
skal ha vært vestgøte (fra Sør-Sverige) eller dansk. Kanskje var han en militær som
var med under bygginga av Karl Johans veg. Han var gift, men vi veit ikke sikkert hva
konas fullstendige navn var. Hun er bare nevnt som Kieldsens enke i tilgi engelige
skrifter.
Vi må gå ut fra Kieldsen ble ansatt som bestyrer samtidig som fjellstua var ferdig
(rundt 1832), og i 1835 var det en besetning på 1 ku, 2 sauer og 2 geiter i Nybygget.
Hans Kieldsen døde i 1840. Hvor lenge enka ble boende i Nybygget er ikke kjent,
heller ikke hvor og når hun døde. Men i Trondheim Domsogns register over innflyt
tede er i november 1842 innført en enke Ingeborg Kjelsen, 60 år gammel, innflyttet fra
Verdal for å "tåge tjeneste". Det er anført at hun er født i Stadsbygd og oppholder seg
hos politibetjent Sundland. I døderegistret for samme sogn er enke Ingeborg Olsdatter
Kjelsen, 63 år, registrert død på Nordre Amts Sygehus av tæring 1. juni 1843. Det kan
jo være enka etter Hans Kieldsen.
Den neste oppsitteren var Arnoldus Andreassen Moxness.
Arnoldus Andreassen Moxness (1792-1880) og Beret Andersdatter
(1801-1865)
Arnoldus Andreassen Moxness ble født i Bakke sogn i Trondheim i 1792 av foreldre
Andreas Moxness og hustru Kirsten Arentsdatter, født Dahl. I 1801 bodde familien
på Kongsvold i Ørland kommune, der faren var gårdbruker og fisker. Arnoldus er da
oppført med Arent som fornavn.
I 1818 ble Arnoldus uteksaminert fra underoffisersskolen i Trondheim, men før
det hadde han vært vervet militær og deltatt som underoffiser i krigen mot svenskene
ved Isebro i Østfold i 1814.
Det er fortalt at Arnoldus angivelig kom til Verdal for å lære jordbruk hos en slekt
ning, men dette er ikke bekreftet. Men det er et faktum at han var i Verdalen en tur
allerede i 1813, for året etter fikk han barn med Beret Paulsdatter Stuskmsvald. Og
han var i Ekloa da han i 1821 ble far til et nytt barn født utenfor ekteskap. Iflg.
Verdalsboka IV forpaktet han Eklo søndre for 5 år fra 13. april 1822. Men allerede i
1825 ble bygselen trolig opphevd, for gården ble solgt dette året.
Samme år ble Arnoldus gift med Beret Andersdatter Jøsås, f. 1801, datter av
Anders Nilsen Jøsås og kone Ingeborg Rasmusdatter Garnes, og samme år kjøpte han
Jøsås vestre og eide den til 1849, da han solgte til Trond Jonsen Vold fra Tynset og
tok kår for seg og Beret.
Arnoldus Moxness var med som arbeidsleder ved anlegget av Karl Johans veg og
fikk medalje av kongen.
I 1841 forpaktet han bort Jøsåsgården og ble oppsitter i Nybygget etter Hans
Kieldsen. Ut fra mnholdet i ansettelsesdokumentet kan vi danne oss et bilde av hvor
dan det så ut i Nybygget i de første åra:

----
439 H&FIS-A
----
A) En Stuebygning med Torvtag bestaaende af 2 Værelser - det ene af disse paa
østre side har 3 og det paa vestre har 2 Fag Vinduer - et Kjøkken og en Forstue.
Ovenpaa er anbragt 2 smaa Værelser i Gavelen paa hver Ende aj Bygningen
med et Fag Vinduer i kvert. Ved siden aj disse Værelser er anbragt flere Rom
som har sin Lysning at 3 smaa Vinduer i form aj en Halv-Circel, paa hver Side
aj Langsiden. Samtlige Døre, saaledes og Forstuedøren som Udgang til
Gaardspladsen ere jorsynede med Laas. I det vestre Værelse er oppført en 3
Ftager Kakkelovn somjølger Stedet.
B) En mindre Stuebygning på 2 Etager næverdækket, indrettet med 4 Værelser,
kvoraj 2 under og 2 over Det ene Værelse er forsynet med Skorsten og Ildsted
og kan betragtes som kjøkken. I den Bygning er anbragt 5 Fag Vinduer. I det
søndre Underværelse eller Kjøkkenet er en Frapopgang til 2-Etage forsynt med
Dør og Laas. For Indgangenjra Gaarden er anbragt et Udkot som Beskyttelse
for Veirlaget. I ingen af Værelsene i denne Bygning er Kakkelovn men denmod
i det nordre Værelse er Kamin.
C) Et Stabur på 2 Etager og tækket med Fagpap.
D) Et Forhus tækket med Birk.
E) En Staldbygning tækket med do.
F) En Færsels-Stald 30 Alen lang og 11 Alen bred med 3 Afdelinger og forsynet fra
hver Afdeling med Dør til Udgang i Gaard og Faget tækket med Bord over
strøgne med Fjære og Brunrødt.
Vi får videre vite at oppsitteren tilkommer lønn eller «Understøttelse» på 60 speci
daler pr. år, om plikt til å utføre småreparasjoner, gjødsle og drive jordveien m.m.
Om oppsitterens plikter overfor de reisende står det så:
At modtage og beværte Reisende og skaffe om paafordres Nattqvarter samt at vise
den Forkommenhed og yde den Hjelp som nødvendigt kunne være. Fil enhver Tids
maa Opsidderen være forsynt med Æmner af Træe, Spiger og samt Værktøijor at
kunne istandsette Kjøreredskaber for Reisende. Kan Opsidderen ei seiv forestaae
Smedarbeide antager han en dertil duelig Karl i sin Fjeneste. Den antagne Opsidder
som med Familie skal bebo Stedet maa sørgefor at der paa Nybygget findes en Karl
skikket til at yde Reisende Hjelp i Fildfælde han maatte være fr av ærende.
Renlighed og Orden i Husene maafinde Sted og maa paasees Forsiktighed med lid
og Lys for at forekomme Ildsvaade.
Ved fratrædelsen aflevere 2 Melkekøer istedenfor de modtagne Kreature.
Justisdepartementet godkjenner avtalen ved brev av 7. august 1841. Godtgjørelse til
Moxness anvises med 5 spesidaler i måneden. Så legger departementet til:
Hvad angaar denforrige Opsidder Kielsens Enke, da maa Departementet med Herr
Amtmanden være emgt i at der ikke kan tilstaaes Hende nogen Andel af den
Opsidderen paa Nybygget af Statskassen bevilgende Understøttelse og at hun lige
saalidt kan have rettigt krav paa at blive boende paa Nybygget.
SULSTUA

----
440 H&FIS-A
----
I brev datert Kongsstuen 13. september 1844 og stilt til «Høi Nordre Trondhjems
Amt», dvs. amtmann grev Adam Trampe, spør fjellstueoppsitter Moxness om å få
- tåge2å3 Støkker Nedjallstrær at have til Bord til smaaeNødvendigheder der intet
er atfinde til noen ting». Han viser til at han tidligere har søkt om gjestgiverbevilling
- tjenligfor de Reisende ogjor Oppsitterne i mange Ting.
Hver uke er det folk med hester som søker herberge der for natten, opplyser han.
Han ser også gjerne at han "- blir anbetroet Postførelsen over Fjeldet og til Garnes".
1 1865 er Arnoldus blitt pensjonist og bor som kårmann i Vester-Jøsås. Kona Beret
dør samme året. Han bodde også der i 1875, men flyttet så til Trondheim og døde
der i 1880.
Nekrolog i "Trondhjems Adressecontors-Efterretmnger" fra 30.12.1880
Avdød veteran:
1 dag ajgik ved Døden her i Byen en aj de ældste og siste av veteranene fra Krigen i
1813, jorhenv. Fanejunker Arnoldus Moxness, i en Alder aj saanær 89 aar. Den
ajdøde deltog som Underojficer hlandt andet i Træjmngen ved Isebro. Han var rask
og rørlig ligetiljor en 3 Maaneder siden og kunde trods sin høie Alder gaa sine 3 Mile
om Dag. Den ajdøde gjorde sig i sin tidjortjent ved Udjørelsen aj Veianlæg hlandt
andet den bekjendte "Karl Johans Kiev" på den gamle Jæmtelandsvei øverst i
Værdalen ogjik av Kong Karl Johan en Medalje jor Udjørelsen. Han ejterlader sig 6
Børn, 20 Bømebørn og 8 Børnebørns Børn.
Begravelsen av Arnoldus Moxness foregikk på Domkirkegården under militær hon
nør (militærmusikk og salutt fra Kristiansten festning).
Barn etter Arnoldus Moxness:
Bl 0 . Peder, f. 1814 i Ekloa. Mora var Beret Paulsdatter Vestre Stuskinsvald. Peder
(Petter) Moxness ble konfirmert i Åsen i 1828 og ble gift i Åsen i 1837 med
Jonetta Jonsdatter Huseby, f. 1811 i Åsen. Han var lærer og kirkesanger i Asen
og Rissa. Han døde i Kvithyll, Rissa, i 1 858. Kona bodde på Kvithyll i 1 865, men
i 1 875 og fram til hun døde i 1 896 bodde hun på Tungen gard på Bromstad i
Trondheim hos sønnen Peter, som var forvalter på gården. 3
B 2°. Maria, f. 1821, død ved fødsel. Mora hennes var trolig Lisbet Andorsdatter
Eklovald, f. 1799.
83. Kirstine (Kjerstina), f. 1826 i Jøsås. Gift 1860 med Niis Jakobsen Skrove. De
bodde på Skrove i 1861 og på Skavhaugg nedre i 1864. Trolig dreiv Nils
Skavhaugg-gården et par år. I 1 865 flyttet de til Snåsa, og Nils var forpakter på
gården Parnas ei tid. Seinere kjøpte de gården Oldernes i Snåsa. Se mer om dem
under Skavhaugg nedre.
84. Anders, f. 1 828 i Jøsås. Han er registrert flyttet til Trondheim i 1 850. Død i
Australia.

----
441 H&FIS-A
----
85. Ingeborg Anna, f. 1831 i Jøsås. Gift 1853 med enkemann, bokbinder Ellev
Berntsen Forset, f. 1 8 1 5 i Holtålen. I 1 865 og -75 bodde de i Brogaten i Levanger
og hadde 4 barn. I 1900 var hun blitt enke og bodde hos sin svigersønn, kjøp
mann Lauritz Herstad i Nye Asvei 5 b i Trondheim.
86. Andreas, f. 1834 i Jøsås. Han ble gift med Ingeborg Martha Lorentsdatter Myhr,
f. 1 834 i Ytterøy. I 1 865 bodde de i Levanger, og Andreas var blikkenslager.
87. Elisabet, f. 1837 i Jøsås, d. 1926 i USA. Hun ble gift med bokbinder Bernt
Forseth, f. 1 834 i Holtålen. I 1 865 bodde de i Trondheim, men i 1 869 utvandret
Bernt ti! Chicago, og Elisabet og dattera Rosa reiste etter i 1 872 med La Crosse,
Wisconsin, som reisemål. De bodde i La Crosse i 1880 og Bernt dreiv fortsott i
bokbinderyrket. Seinere flyttet de til Minneapolis i Minnesota.
88. Anne Birgitte, f. 1840 i Jøsås, d. 1913. Hun flyttet ti! Trondheim, og i 1875 var
hun husholderske for sin ennå ugifte bror Ole Andreas, se nedenfor. I 1 879 ble hun
gift i Bakklandet med Johan Henrik Johannessen, f. 1855 i Frosta, d. 1931.
89. Ole Andreas, f. 1844 i Jøsås. Att. Trondheim 25. 8.1870. Gift med Jenny Erbe,
f. 1857 i Hommelvik, d. 1943. I 1900 bodde familien i Dronningens gate 56,
Trondheim. De hadde 10 barn. Ole Andreas Moxness var blikkenslager av yrke.
Mikal Sevaldsen (1823-1886) og Jonetta Andersdatter (1821-1916)
Mikal Sevaldsen var født på Holme i 1823. Foreldra var Sevald Jensen Gudding og
Magnhild Olsdatter. Han ble gift i 1852 med Jonetta Andersdatter, f. 1821 i Skogn.
Foreldra hennes var gardmann Anders Olsen Bye og Lava Johannesdatter.
Mikal ble fjellstuemann i Nybygget etter Arnoldus Moxness først på 1850-tallet og
hadde stillingen til han ble ansatt som den første fjellstuemann i Sandvika i 1863/64.
Se mer om dem der. De kom seinere til Bunes i Leksdalen.
Mikal og Jonetta fikk to sønner mens de bodde i Nybygget, men begge barna døde
som spedbarn.
I 1859 skjedde det ei ulykke med en arbeidskar som bodde i Nybygget. Det var
den 27-årige Ole Eriksen Vammen fra Oppdal som forulykket ved at en sprenglad
ning eksploderte under vegarbeid i Ådalsliene. Og tre måneder seinere skjedde ei ny
arbeidsulykke på det samme veganlegget, da den 22-årige Lorents Jonassen
Verdalsøren ble drept av en fallende steinblokk.
Etter Mikal Sevaldsen kom Rasmus Bardosen (Brændmo) til Nybygget som oppsit
ter.
Rasmus Bardosen (1830-1898) og Serianna Andersdatter (1839-1927)
Rasmus Bardosen var født i 1830 på husmannsplassen Garberg under Garnes og var
sønn av Bardo Johnsen og Kirstma Andersdatter.
Trolig var Rasmus gjeter i Innstraktene som guttunge, for det er fortalt at han i
10-12-årsalderen fant hunden etter "Labb-Jerek" oppe ved Innsvatnet, "dau ti ei snur
ra på Svartvikåsom". Til opplysning var "Labb-Jerek" en heimlaus jeger og fangst
mann som hadde tilhold i fjelltraktene oppe ved grensa. Han het Enk, men gikk i
"labba" året rundt, derav navnet. Han ble omsider borte, og skiene hans ble funnet i
SULSTUA

----
442 H&FIS-A
----
Innsvatnet, så han hadde antakelig gått seg gjennom svak is og druknet. Så lenge
etterpå som i 1916 fann svenske vegarbeidsfolk ei flintlåsbørse og ei øks i ei berghu
le i Kudalen, og det ble antatt at sakene hadde tilhørt "Labb-Jerek".
Sammen med broren John ("Jo Inna") bygslet Rasmus en del av Øster-Innsvollen
på 1840-tallet. Men i 1850, nitten år gammel, reiste han til Trondheim for å la seg
verve i militæret. Etter å ha gjort tjeneste som musketer i Trondheim, kom han tilba
ke til Verdal i 1863, og samme år ble han gift med Senanna Andersdatter Kongsstuen,
f. 1839 på Holmli mellom. Hun var datter av leilending Anders Johnsen Holmli og
kone Mali Johnsdatter.
Rasmus ble altså fjellstuemann i Nybygget ca. 1863. I 1865 hadde han 1 hest, 3
storfe, 4 sauer og 3 geiter. Oppsitteren i Nybygget hadde hammngsrett i
Innsallmennmgen, men gjennom en privat avtale hadde Rasmus forpliktet seg til å gi
Mikal Sevaldsen i Sandvika noen høylass hvert år for at han fikk overta etter ham.
Det er vel slikt vi i dag kaller for "smøring". Vegmester Holst gjorde raskt slutt på
dette da ordnmgen kom ham for øre, men ellers ser det ikke ut til å ha fått andre kon
sekvensen
Mellom 1870 og 1875 flyttet Rasmus til Ådalsvollen og var overvegvokter fram til
1891, da han ble leilending på Brenna. Han døde i 1898.
Om familien, se under Brenna.
Den neste fjellstuemannen i Nybygget var Ole Arntsen
Ole Arntsen (1843-1911) og Karen Eliasdatter (1843-1916)
Ole Arntsen var født i 1843 på Skavhaugg nedre. Foreldra hans var Arnt Olsen og
Anne Paulsdatter, som var husmannsfolk bl.a. under Skavhaugg og Sulstua.
Ole tjente hos Mikal Sevaldsen i Sandvika i 1865. Likedan i 1871, da han ble gift
med Karen Eliasdatter Volenvald, f. 1843, datter av Elias Pedersen Volenvald (Elias
Volplassen) og Kjerstine Pedersdatter. Karen var også i tjeneste i Sandvika både før og
ved giftermålet.
Ole og Karen bodde i Sandvika og på Volplassen før han kom til Nybygget som
vegarbeider og fjellstuemann etter Rasmus Bardosen.
1 1875 var besetningen i Nybygget 1 hest, 3 kyr, 9 sauer og 3 geiter. Samtidig
hadde Kristian Trana, som var vegvokter og losjerte i "lillestuen" i Nybygget, 1 ku, 5
sauer og 7 geiter. Det var således folksomt i Nybygget akkurat da, med to familier på
til sammen 11 personer, samt 2 tjenere. Kristian Trana bodde i Nybygget fram til
1885, da han ble husmann på Sandnesset under Lillemoen.
Men med åra ble det færre som bodde i Nybygget. 1 1891 bodde bare Ole, Karen,
de tre døtrene og mora til Ole der, og i 1900 var det bare ekteparet og to av døtrene,
samt drengen Vilhelm Berntsen fra Lille-Molden som levde der oppe i fjellet.
Og til slutt ble Ole og Karen helt alene. Vi tar med et lite sitat fra artikkelen "En
landsvågsfård år 1911" fra boka "Te byn å Levang" av Lars Larsson:
"Tre kvarts mil till och vi når Bygget eller Kungsstugan. I Suul våxte endast graset,
och det ymnigt, men hår våxer knappast detta.
Hår år det kalajjållet med backar som sjunga i diskant och has samt små spar. Hår

----
443 H&FIS-A
----
i Kungsstuen, aj norska staten underhållct hårberge, bor bara en familj. Nårmaste
granngard år Suulstuen. Man kan tanka sig lifvetjor det gamla paret dar påjjållets
ensligajyrbåk. Vi tråffa endast gumman, gammal och trott, litetfåordig och sorgsen,
som månniskor bli då de lefva och kåmpa med ensamheten och en hard natur ijyr
tio år. Hennes gubbe låg sjuk - på dodslågret kanske. Ett månniskobde, stilla och
enkelt, obekant och obesjunget."
Og Ole, som på folkemunne var kjent under navnet Ole Nybygget, døde av mage
kreft i Nybygget i september 1911. Karen flyttet så til dattera Elen Anna Ness på
Bergli i Ness og døde der i 1916.
Olga Næss Sætran, barnebarn av Ole og Karen Nybygget, sammen med geitene "Dokka" og "Sara".
Dokka var en gave fra Ole Nybygget til dattera Anna da han lå for døden i 1911.
Bildet utlånt fra Stiklestad Museum


----
444 H&FIS-A
----
Ole og Karen hadde tre barn:
Bl . Elen Anna, f. 1 872 i Sandvika. Hun
ble gift i 1 897 med skredder
Johannes Sefaniassen Ness, f. 1 871
på Nessvald. Ca. 1900 kjøpte de
eiendommen Bergli u/Melby.
Mannen døde i 1935. Elen Anna
døde hos dattera Olga Sætran i
1957. (Se Småsætran u. Garnes)
82. Kjerstine, f. 1875 i Nybygget. I
1 891 var hun i Skalstugan, men var
heime i Nybygget og hjalp foreldra
i 1900. I 1912 flyttet hun til Oslo.
Hun tjente ei tid hos Mette Frøseth (f.
Slapgård) som dreiv pensjonat, og
arbeidet også i Oslo kommunale
storkjøkken. I en sommerferie tok hun
seg jobb om bord på
"Stavangerfjord" og var med på en
tur til USA. I dødsannonse i
"Innherreds Folkeblad" står det at
hun døde på Lovisenberg Sykehus i
Oslo den 25. rnars 1935 som
Kjerstine Nybygget. Hun var ugift og
er gravlagt i Vinne.
Elen Anna (Anna) Olsdatter Ness.
83. Anne. født 1875 (Tvilling med Kjerstine). Hun arbeidet i Nybygget til hun utvan
dret til Newark, Sør-Dakota, i 1901.
Den neste, og siste, fjellstuemann i Nybygget var Anton Martin Indal.
Anton Martin Mikalsen Indal (1875-1968) og Beret Maria Ellingsdatter
(1871-1955)
I 1912 fikk Anton Martin Indal stillingen som fjellstuemann i Nybygget etter Ole
Arntsen. Det kan kanskje være interessant å ta med utlysninga av stillingen, slik den
sto i "Værdalens Blad" 3.2.1912:
Posten
som fjeldstuemand ved Kongsstuen fjeldstue i Værdalen er ledigfra Iste juli d. a.
Lønnen er kr 280 pr aar, hvorav kr. 120 gaar til avgift for eiendommens bruk.
Fjeldstuemanden har fri benyttelse av bygmnger, jordvei og beite samt skog til hus
bruk.
Nærmere oplysninger om posten erholdes ved henvendelse enten til amtsingeniør
kontoret eller til lensmanden i Værdalen.


----
445 H&FIS-A
----
Ansøkning om posten bilagt med attestavskrifter indsendes til amtsingeniøren adr
Stenkjær inden februar maaneds utgang.
Og kontrakten mellom departementet og Martin var denne:
Kontrakt for fjeldstuemanden paa Kongsstuen.
Departementet for de offentlige arbeider overdrager herved til Martin Indahl bruken
av fjeldstuen Kongsstuen i Værdalen, Nordre Trondhjems amt paa nedenstaaende
betingelser:
Opsidderen har
1. -at utrede alle paa gaarden hvilende skatter og andre byrder av kvad navn næv
nes kan, efter nærmere bestemmelse
- at utføre mindre vedligekoldsarbeider, som nærmest knytter sig til den fortsatte
brug og benyttelse av bygninger gjærde m. v.
- at drive ejendommen forsvarlig og i det keie at skikke og forholde sig som en bra
og samvittigketsfuld fjeldstuemand. Ønsker opsidderen at opføre egne bygninger
paa fjeldstuen maa dertil indhentes det offentliges samtykke. Disse forblir i til
fælde hans private ejendom.
2. Opsidderen har, saalangt husrummet rækker, paa bedste maade at hjælpe og
bistaa reisende samt for skaffe dem forsvarligt herberge og forpleining mot beta
ling, som i fornødent fald kan bestemmes ved en av øvrigheden fastsat taxt , og
har han at forsyne fjeldstuens bygninger med saadanne møbler og andre bekvem
meligheter for reisende, som øvrigheden anser nødvendig og foreskriver.
Logerende maa som regel ikke indtaes i længre tid end 2 døgn ad gangen uden at
være forberedt paa at maatte vige pladsfor seinere ankomne. Ligeledes har opsid
deren at holde fornødent for til de reisendes heste mot betaling, der i fornødent
fald kan bestemmes ved en av øvrigheden sat taxt.
3. Opsidderen forpligter sig til mot saadan godtgjørelse, som det offentlige til enhver
tid maatte bestemme, at overta de hverv, som av det offentlige som fjeldstuens eier
maatte blive ham paalagt, som født ex. postbefordring, vedligeholdelse og bevogt
ning av veien med hvad dertil hører o.s.v alt i overensstemmelse med de forskrif
ter, som for tiden gjælder eller herefter avgives, samt under mulkt og ansvar i
overtrædelsestilfælde.
4. Opsidderen har med hensyn til fjeldstuens drift, dyrkning og indgjærdning atfølge
den anvisning som gives av det offentlige og er underkastet dettes kontroll.
Ligeledes har han at befølge den instrux, som av det offentlige maatte blive ham
meddelt med hensyn til opsynet med fjeldstuen samt benyttelsen av dens byg
ninger
5. Opsidderen erholder som aarlig løn av statskassen det beløp, som til enhver tid er
bevilget.
6. Misligholdelse av nærværende kontrakt saavelsom uordentligt eller strafbart for
hold medfører forpagtningen forbrydelse.
7. Omkostninger ved kontraktens tinglæsning utredes av opsidderen.
8
Nærværende kontrakt kan saavel av det offentlige som av opsidderen opsiges med

----
446 H&FIS-A
----
1 aars varsel, dog maa opsigelsen finde sted inden St. Hans og opsidderen gives
frist til det paafølgende aars Iste juni. Fratræder opsidderen ejendommens brug
somjølge av opsigelse ejter nærværende punkt eller paa grund av forhold, som i
punkt 6 ovenfor angivet, har han at avgive fjeldstuen ryddiggjort, samt med den
paa ejendommen faldende gjødsel og uopbrugtfor o. lignende.
9. I tilfælde tvist angaaende denne kontrakts forstaaelse eller anden memngsfor skjel
mellom det offentlige og opsidderen angaaende dennes forhold som saadan avgjø
res saken med endelig virkning av en voldgiftsret, bestaaende av 2 mænd valgte
en av hver av partene med en av disse to mænd eller i mangel av enighed dem
imellem av departementet valgt opmand.
Denne kontrakt er utfærdiget i 2 likelydende exemplarer.
For det Kongelige departement for de offentlige arbeider.
Stenkjær den 26. mars 1912.
Ffter bemyndigelse:
Løchen, amtmand.
Vedtages som fjeldstuemand:
Martin Indahl.
Martin Indal hadde formelt denne stillingen fram til 1918, men det siste året var det
visstnok Martinus Granheim og Ingeborg Garnesvald (Garberg) som sto for drifta.
Anton Martin Indal var født i 1875 på Inndal vestre, foreldre Mikal Kristoffersen
Indal og hans andre kone Guruanna Arntsdatter.
Martin var gift med Beret Mana Ellmgsdatter, f. 1871, datter av husmann Elling
Johannessen i Bergstua i Inndalen. Kona døde i 1955.
I et avisintervju (Verdalmgen) i 1951 forteller Martin Indal at han kom til
Skalstugan som 16-åring og ble der i ni år. I Skalstugan var det skysstasjon, og Martin
var skyssgutt over Skalstufjellet både i maksvær og snøstorm.
I 1900 ble han gårdbruker på "Lykkens Prøve" i Frol sammen med svogeren
Anneus Stornæs fra Stornesset. Han tok over sin part etter svogeren Martinus
Ellingsen. Martin og Anneus delte gården mellom seg, bygde på husene slik at hver
eier fikk sitt eget våningshus og sin egen del av driftsbygningen.
Gårdsnavnet "Lykkens Prøve" har for øvng sin egen historie. Den første som slo
seg til på Heglesmyra i Frol het Anders Munkrøstad. Det var som et eksperiment på
å dyrke opp myrjord, og derfor kake Munkrøstad gården sin for "Lykkens Prøve".
Munkrøstad døde før han fikk nyte fruktene av sitt strev, og det ble de to inndaling
ene som fikk fullføre prøven. Dette klarte de med glans, og gården heter "Lykkens
Prøve" den dag i dag.
I 1918 ble drifta av Nybygget nedlagt etter at nyvegen mellom Skalstugan og
Sandvika var ferdig. Martin Indal hadde da flyttet tilbake til "Lykkens Prøve", der han
i tillegg til å drive gården også var vegvokter i Frol i ei årrekke.
Martin og Beret Marie hadde en sønn:

----
447 H&FIS-A
----
81. Matteus, f. 1902 på Lykkens Prøve. Han tok over Lykkens Prøve nordre i 1949.
Gift med Herdis Margrete Stavrum, f. 1900. Mateus Indal var en musikalsk per
son, og var dirigent for Frol orkester i en mannsalder. De hadde to døtre, Borgny
og Hildur.
Fra 1918 og fram til 1923 ble Nybygget brukt som vegvokterbolig for John Lillemo
(se under Lillemoen). Da ble hovedbygget flyttet til Innsmoen og fortsatt brukt som
vegvokterbolig. En annen stuebygning ble gitt til Verdal Museum.
Verdal kommune ble som kjent eier av Nybygget gjennom oppkjøpet av
Værdalsbruket og holdt eiendommen tilbake da den solgte bruket i 1912. Hva som
skulle gjores med eiendommen ses å ha vært oppe til drøfting i herredsstyret rundt
1930, uten at det ble tatt noen avgjørelse da. Men i august 1933 averterte kommu
nen den til salgs etter at den var tilbudt Verdal Turistforemng, som av økonomiske
grunner ikke så seg istand til å motta tilbudet. Eiendommen, ca. 330 dekar iflg. kart,
ses samme år solgt til hotelleier Mane Lundschien for 2000 kroner. 4 Mane
Lundschien døde i 1937, og eiendommen ble overført til tannlege Hans Brynjulf
Lundschien, Oslo, som eneste myndige og selvskiftende arving etter henne.
I 1946 kjøpte arkitekt Torgeir Flekk Suul eiendommen av Hans Brynjulf
Lundschiens enke for 7000 kroner. Iflg. skjøtet ønsket kjøperen å få eiendommens
navn forandret til "Kongsstua". Og i matnkkelutkastet for 1950 har eiendommen fått
dette navnet.
ÅDALSVOLLEN TOLLSTASJON
GNR. 230, BNR. 9
I"

 

----
448 H&FIS-A
----
Ådalsvollen tollstasjon ble oppfort i 1898. Staten bygslet tomt av Værdalsbruket, og
bygselbrevet gir en god stedsbeskrivelse av stasjonen:
Bygselbrev.
Aktieselskapet Værdalsbruget bortbygsler herved til den "Norske Stat"for et tidsrum
a f4o -firti - aarjra lte Juli 1898 aj et mindre jordstykke i udmarken til dets eiende
gaard Sulstuen gaardsnr 231 brugsnr 1 beliggende i Vukku sogn ajVerdalens herred,
paa nedenanjørte betingelser og vilkaar. Det bemærkes at jordstykket, der er 20 -
ty Ve _ ar s tort, er beliggende ved veiskillet mellom veien til Sandvigen og Mælen og
veien til Skalstugan i Sverige og danner en uligesidig firkant, kvis vestlige side langs
veien til Skalstugan mellom veiskillet og broen over Inna elv er 70 - syvti - meter,
nordre sidejra veiskillet langs veien til Sandvigen ligesaa 70 - syvti - meter, østlige
sidefra endepunktet vedførstnævnte vei i ret lime til Inna elv 42 - to og firti - meter
samt endelig imod syd langs Inna elv 14 - fjorten meter til førbemeldte bro.
Grændserne er afmærkede i marken med pæler.
Betingelsene ere:
1. Der erlægges imod dette bygselbrev en indfæstning afkr. 25,00 -jern og tyve kro-
ner.
2. Der erlægges inden kvert aars udgang og første gang inden 31de decbr 1898 en
aarlig afgift afkr. 5,00 -fem kroner.
3. Nogenslags rettighed udenfor jordstykkets grændser medfølger ikke i bygselen lige
som heller ikke bygsleren "Norske Stat" har ret tilfremleie.
Værdalen den 7de Septbr 1898.
p.p. Aktieselskabet Værdalsbruget. Johan Getz.
I 1900 er Nicolai Jepsen, f. 1864 i Levanger landsogn oppfort som stasjonsbestyrer på
Ådalsvollen. Han var sønn av gårdbruker Nekolai Jepsen på Granaunet i Frol. Øvnge
mannskaper på stasjonen var stasjonsbetjent August Normann fra Leka, tjener
Johannes Rovig fra Inderøy og tjenestepike Anna Groset fra Oppdal.
Fra 1901 til 1906 var Henrik Seehuus tolloppsynsmann på Ådalsvollen. Det har vi
funnet gjennom skoleprotokollen for Sul skole, der barna hans er oppført som elever
i disse årene. Han var "Leie Toldopsynsmand" i Lrondheim i 1900, og bodde der sam
men med kona Caroline og de fem barna Petrine, Oscar Martin, Olme, Karl og Olaf.
Henrik Seehuus var født i Kristiansund N. i 1861 som sønn av en skipsfører. Kona
var fodt i Namsos, og basert på opplysnmger ved barnas dåp hadde også Henrik
Seehuus vært styrmann for han ble ansatt i tolletaten.
Barna gikk som nevnt på skole i Sul fram til våren 1906. Siden flyttet familien til
Levanger. Om Seehuus fortsatt arbeidet på Ådalsvollen, er ikke klarlagt, men mulig.
I boka "Garder i Levanger by", er det nemlig omtale av "Seehuus"-gården,
Jernbanegaten 26 A, som ble bygd i 1911 av tolloppsynsmann Henrik Antonio Peter
Seehuus i 1911, og at han hadde sitt arbeid ved grensestasjonen på Ådalsvollen. Der
står det også at han var gift med Gjertrud, født Mockelbart, så han må ha blitt gift på
nytt for 1895. Hans andre kone (Caroline Thomine, f. 1868) døde av tuberkulose på

----
449 H&FIS-A
----
Levanger i 1916, og Henrik Seehuus ble gift for tredje gang i 1919, med sin hushol
derske Sara Josefine Gundersen, f. 1866 i Alstadhaug. Henrik Seehuus døde i 1925.
I 1904 kom Søren Rygg som stasjonsbestyrer til Ådalsvollen.
Søren Jensen Rygg (1860-1940) og 'Kjerstine Svendsdatter, født Opsal
(1865-1905), 2) Inez Henrika Charlotta, født Larsson (1877-1968)
Søren Rygg var født på gården Rygg nedre på Frosta i 1860 og var sønn av gårdbru
ker Jens Jonsen Rygg og kone Mette Olsdatter. Etter folkeskolen gikk han to vintre
på folkehøyskole og deretter på Jønsberg landbrukskole, hvor han tok eksamen i
1880. Han var så gårdsbestyrer hos Kristian Brustad på Tautra et år. I 1882 fikk han
post på kontoret hos post- og dampskipsekspcditør Petter Berg, Valsøy og var sam
tidig leder av gardsbruket hans. Deretter var han 1 år hos Seip i Åfjorden og reiste så
i 1887 til Amerika, hvor han var i tre år. Etter returen fra Amerika ble Rygg bestyrer
av gardsbruket ved Nydalens fabrikker i Åsen og var der til 1897. Mens han var der,
ble han av landbruksselskapet ansatt som vandrelærer i fjøsstell, og reiste da rundt i
Stjør- og Verdal fogden og den siste vinteren også i Inderøy fogderi.
Til tollvesenet kom Rygg i 1897, idet han da fikk ansettelse som tolloppsynsbet
jent ved Lillebo grensetollstasjon syd for Femundsjøen (ved Vurrusjøen), og familien
bodde i bygda Lillebo i Engerdal kommune. Han var der til i 1904, da han ble ansatt
som tollstasjonsbestyrer ved Ådalsvollen.
Hans første kone Kjerstme, som han ble gift med i 1886, var født i Østre Gausdal
i 1865 og var datter av gårdbruker Svend Opsal og kone Kristine. Ved giftermålet
arbeidet begge to på prestegården på Å i Åfjord, Søren som agronom. Søren og
Kjerstine fikk seks sønner og tre døtre før Kjerstine døde i barsel på Ådalsvollen i juli
1905.
Barna til Kjerstine og Søren:
Bk. Svein, f. 1887, d. 1 909 i Sul av tuberkulose.
B3 1 . Magne, f. 1895 på Frosta, d. 1997 i Oslo. Kirkegårdsbestyrer på Vår Frelsers
gravlund, Oslo. Gift med Ester Sivertsen, sentralborddame. Død 1982. Ingen
barn.
B4 1 . Bjørn Opsal, f. 1 897 på Lillebo, d. 1984. Tollstasjonsbestyrer på Ådalsvollen toll
stasjon i Sul. Gift med Signe Haugdal, lærerinne, f. 1893, d. 1989. Seks barn -
Kjersti Lovise Haugdal, Svein Olav Opsol, Inge Haugdal, Bjørg Sissel Haugdal,
Torstein Haugdal og Sigrun Haugdal.
Bs'.Kåre, f. 1899 på Lillebo, d. 1982. Gartner i Bærum. Gift med Karin Margrethe
Schytte, f. 1910, d. 1988. Fem barn - Kirsti Margrethe Schytte, Inez Marie
Schytte, Svein Martin Schytte, Anne Liv Schytte og Eva Karin Schytte.
B6 1 . Gudrun, f. 1901 på Lillebo, d. 1976. Husmor på Frosta. Gift med Jarle Dybvad,
lærer, f. 1 897, d. 1 957. To barn - Tor og Bjørg.
B7 1 . Rønnaug, f. 1903 på Lillebo, d. 1998. Bondekone i Skogn. Gift med gårdbruker
Andreas Eggen, f. 1906, d. 1979. Gårdbruker i Skogn. Fire barn - Rolf, Steinar,
Svein og Håvard.


----
450 H&FIS-A
----
B8 1 . Reidun, f. 1903 på Lillebo, d. 1981. Bondekone i Skogn. Gift med gårdbruker
Per Ringstad, Skogn, f. 1910, d. 1975. En sønn - Kåre.
Rønnaug og Reidun var tvillinger. De ble født for tidlig, og den første tida lå de i
ull og bomull i ei eske og ble måtet med pipette. J
B 9 !. Kolbjørn, f. 1905 på Ådalsvollen. Tolltjenestemann i Trondheim. Døde i
Dautmergen konsentrasjonsleir i Tyskland 1 944. Gift med Aase Alstad, friserdame,
f. 1905, d. 2005, datter av Andreas Johan Alstad og Helga Petrine Hovde,
Nesna. To barn - Kirsten og Inger.
Det oppstod en ganske fortvilet situasjon både for Søren Rygg og for barna på Ådals
vollen da de mistet mora så tidlig. Men under oppholdet på Lillebo hadde familien
fått god kontakt med ei svensk lærermne som hadde jobb rett over grensa på svensk
side, og hun ble Sørens neste kone. Hun het Inez Henrikka Charlotta Larsson, født i
1877 i Skara. Hun var datter av Par Johan Larsson, f. 1847 i Skara. Farens yrke var
—
! . ■-
v m
"Storfamilien" til Søren og Inez Rygg samlet på Ådalsvollen ca. 1920.


----
451 H&FIS-A
----
"stationskarl". Mor hennes var Anna Charlotta Halvorsdotter, f. 1847 i Stenkyrka.
Inez var lærerinne på Fløtningen i Sverige da hun ble venninne med Kjerstine Rygg
på Lillebo. Hun var småskolelærerinne i Ostansjo, Lillhårdal i Jåmtland ved folketel
linga 1900, og bodde også der da hun og Søren ble gift i 1907. På folkemunne heter
det at Inez sa engang: "-Jag hadde friare både bland grever och baroner, men tok
gamla Ryggen med nio barn".
Og Inez skjenket ham tre barn:
BlOv Leif, f. 1908 på Ådalsvollen, d. 1964. Bestyrer på Røros tollkontor. Gift med
Guri Ness, husmor, f. 191 1, d. 1994, dotter av Ole og Karoline Ness, Verdal.
Fem barn - Ingrid, Karl Ottar, Snorre, Rut og Anne Kristin.
Bil 2 . Åsta, f. 1910 på Ådalsvollen. Sykepleier. Død 2004. Gift med Erling Faaravik,
Åsen, f. 1910, d. 1989. Bussjåfør. Ei datter-Gerd.
B 12 2 . Kjellrid, f. 1914 på Ådalsvollen. Død 2000. Gift med Tormod Alstad, Frosta,
elektriker, f. 1912, d. 2001. To barn- Britt og Eli.
I 1918 kjøpte Søren Rygg den tidligere husmannsplassen Ådalsvollen (se under
denne) og dreiv gardsbruk der ved siden av stillingen som tolltjenestemann.
Søren Rygg var bestyrer på tollstasjonen til han tok avskjed etter oppnådd alders
grense 1. juli 1928. Som pensjonister flyttet Søren og Inez først til Levanger og sei
nere til Frosta der de bygde seg hus.
Han døde i 1940 og Inez i 1968, begge på Frosta så vidt vi vet.
Bjørn Opsal Rygg (1897-1984) og Signe Olsdatter, født Haugdal (1893-1989)
Bjørn Rygg ble gift i 1920 med Signe Olsdatter Haugdal, f. 1893 i Leksdalen. Hun
var datter av skolelærer Ole Sivertsen Haugdal og hustru Lovise, født Gjermstad.
Signe tok lærereksamen ved Levanger lærerkole i 1916. Etter at hun hadde vært
lærerinne i Furnes i Hedmark, kom hun til Sul og var lærerinne ved Sul skole fra
1919 til 1948.
Bjørn Rygg ble tolloppsynsmann som sin far og overtok stillingen som tollsta
sjonsbestyrer da faren sluttet i 1928. Familien flyttet da til tollstasjonen etter å ha
bodd på Sul skole.
Under 2. verdenskrig var Ådalsvollen et nøkkelpunkt for deler av den trønderske
heimefronten når det gjaldt kontakt med grupper i Sverige, og en innfallsport for
anskaffelse av materiell i motstandskampen mot okkupasjonsmakta.
Bjørn Rygg ble en sentral person i det illegale arbeidet og kom tidlig med i fri
hetskampen. I løpet av krigen gjorde han hele 52 turer over til Sverige, de fleste til
Skalstugan. I tillegg ble det et utali turer nedover til Verdalsøra og Trondheim i for
bindelse med videretransport av materiell, organisering av lagringsplasser i utmarka
m. v. I april 1945 ble han arrestert av Gestapoagenten Henry Rinnan og satt fengslet
til frigjøringa.
Bjørn Rygg stod i stillingen som tollstasjonsbestyrer fram til 1968. Som pensjo
nister flyttet Signe og Bjørn Rygg til Trondheim. Bjørn døde i 1984 og Signe i 1989.
Begge er gravlagt på Vuku kirkegård.
SULSTUA

----
452 H&FIS-A
----
Familien til Signe og Bjørn Rygg på Ådalsvollen.
Fra v. Torstein, Inge, Svein Olav, Bjørn, Signe, Kjersti, Bjørg Sidsel og Sigrun
Barn:
81. Kjersti Lovise Haugdal, f. 1920 på Sul skole. G. 1945 med Per Lorentsen
Hogstad, f. 1919 på Lynghaug, Trones i Verdal. Han var sønn av sagbruksarbei
der Petter Lorents Hansen Hogstad og kone Birgitte Serine, f. Enes. Bosatt i
Trondheim, der mannen var ansatt i fa. A/S E. A. Smith. Fire barn.
82. Svein Olav Opsol, f. 1921 på Sul skole. G. 1950 med Randi Pettersdatter Olsen,
f. 1928 i Stamsund, d. 1970 i Levanger. Olav Rygg var utdannet lærer og var
sist lærer ved Nesheim skole, Levanger. Fire barn.
83. Inge Haugdal, f. 1 923 på Sul skole, d. 1 995. Gift 1 950 med lege Birthe Svenne,
København, f. 1 927. Ekteskapet oppløst, og han ble gift andre gang i 1 969 med
Birgit Christensen, f. 1935 i Aalborg. Ett barn i første ekteskap og to i det andre.
Inge Haugdal Rygg hadde medisinsk embetseksamen fra Universitetet i København
fra 1952. Han ble overlege ved Rigshospitalet i København og var en internasjo
nalt kjent hjertekirurg. 81. a. var han oppfinner av ei hjerte/lungemaskin av vital
betydning for operasjon av såkalte "blå barn". Mottaker av flere ærespriser i medi-
sin.


----
453 H&FIS-A
----
84. Bjørg Sidsel Haugdal, f. 1925 på Sul skole. G. 1950 med tannlege Finn
Kjølmoen, f. 1914, sønn av stasjonsmester Per Johan Kjølmoen, Røra. De bodde
i Levanger, der mannen dreiv tannlegepraksis og Bjørg Sidsel var hans kontoras
sistent. Tre barn.
85. Torstein Haugdal, f. 1927 på Sul skole. G. 1953 med Kari Johansen, f. 1932 i
Levanger, d. 2007, datter av salmaker A. I. Johansen. Torstein Haugdal Rygg var
ansatt i tolletaten med siste tjenestested og bosted i Levanger. Tre barn.
86. Sigrun, f. 1929 på Sul skole. G. 1954 med Johan Longvastøl, f. 1926 i Haram.
Sigrun hadde en vakker songstemme, og som ungdom opptrådte hun som solist
ved tilstelninger i Verdal. Hun utdannet seg til sykepleier og var helsesøster i
Longva, Flemsvåg på Sunnmøre. Tre barn.
Etter Bjørn Rygg ble Ola H. Svartaas ansatt som stasjonsbestyrer ved Ådalsvollen og
tjenestegjorde der til stasjonen ble nedlagt.
SKOGSET
GNR. 230, BNR. 7
Skogset på 1950-tallet. Foto: Knut Stiklestad


----
454 H&FIS-A
----
Et skogareal på ca 75 da. ble i 1940 solgt som bureisingsbruk til Trygve Stiklestad av
Værdalsbruket. Heimen fikk navnet Skogset. Eiendommen ligger mellom Karl Johans
veg og den nye Jamtlandsvegen, fra krysset mellom disse, 200 m øst for Sulstua og
østover.
Det kan nevnes at Sulstua gikk til sak mot Værdalsbruket pga tapt beiteområde
nær gården. Denne saken gikk til Høyesterett, der bruket ble dømt til å betale Sulstua
erstatning.
Trygve Paulsen Stiklestad (1910-1986) og Sigrid Jeremiasdatter (1911-2001)
Trygve Stiklestad ble født på Tømtåsen i 1910 og var sønn av vegvokter Paul
Gunnenussen Stiklestad og hustru Hanna Olise Ottesdatter. Han ble gift i 1935 med
Sigrid Jeremiasdatter Skavhaug, f. 1911 på Skavhaugg nedre. Hun var datter av
Jeremias Ågesen Skavhaug og hustru Karen Rasmusdatter Nybygget.
De dyrket opp ca 35 da. jord. Ny stuebygning var ferdig i 1941. Taket var av
Spjeldbergskifer. Både Trygve og Sigrid hadde arbeidet i Spjeldberget i 1937 - 38,
hun som kokk.
/w
1
lidu^y
fl
i
v
I !,
iåJ
■
'
il
* "S--SL:.
f. W
i
>
Den første stubben brytes opp på Skogset, der gårdsvegen nå går. Trygve og sønnen Hans. Foto: Knut stiklestad

----
455 H&FIS-A
----
Høykjøring med slede på Skogset tidlig på 1 950-ta
I Sigrid og Trygve Stiklestad m/Blakken.
Foto: Knut Stiklestad
Uthus var ferdig i 1943 og mastu ble satt opp 1953, flyttet dit fra Jøsås vestre.
Mastua var av tømmer i 2 etasjer.
Ved siden av småbrukeryrket arbeidet Trygve i skogen om vinteren, han kjørte
tømmer med hest. I tillegg var han damvokter ved Innsdammen i mange år.
De hadde fra 2 til 4 kuer, gris, sauer, høns og altså hest. Det var et stort tap da
fjordingen Blakken druknet i Inna 8. juni 1952, tatt av damvatnet oppå "Gjelfossom",
der den og to andre hester gikk på beite.
De første årene ble det kjernet smør og levert på meieriet, etter hvert ble det leve
ranse av melk.
I noen år etter 2. verdenskrig og fram til 1954 var det ungdomsherberge på
Skogset i sommertida. Det var 11 faste tunstsenger, men det var ofte overfylt. Da
måtte hellen tas i bruk. Dette var alltid forbundet med brannfare, og røykeforbud ble
meget strengt håndhevet!
Strømmen kom som kjent seint til Sul. Først den 18. desember 1957 ble parafin
lampene kassert.
Trygve Stiklestad satt i kommunestyret fra 1945 til 1971 som representant for
Arbeiderpartiet, fra 1955 til 1967 som formannskapsmedlem.
I 1980 flyttet Sigrid og Trygve ned på Ørmelen. Sønnen Hans tok over bruket.
Etter noen år ble dyrkamarka og skogen fråskilt og solgt til Sulstua. Heimen har i dag
bruksnummer 44.
Trygve døde på Verdal sykeheim 20.januar 1986.
Sigrid døde 24.mai 2001. De siste åra bodde hun på eldresenteret i Vuku og på
Verdal Bo- og Helsetun. 6


----
456 H&FIS-A
----
Pljf I
s ill f. $
LaA' jßt i .'ai '"!
■ - - '
nær på Værdalsbruket. Siden --^jft^
kom han til Felleskjøpet som sel- f 1 Élj*C y i
ger og med tida som avdelings- .«^fj^v
leder. Gift 1965 med Svanhild •■ / £*—
Saur, f. 1942 i Egge. I M
Sykepleier. De bor på
Levangsnesset. To barn - Trond, /^\
f. 1966, og Sigrun, f. 1967. I \
82. Knut, f. 1948 på Levanger syke- jÉ| 1
hus. Utdan net lærer. Opera- BU _ L j
sanger og sangpedagog.
Underviser på Nord-Østerdal HfeMM
videregående skole, Tynset. Gift
197 1 med Else Marie Olsen, f. En av de siste gangene parafinlampa ble tent på Skogset.
1950 i Skedsmo. Sekretær og Sigrid, Trygve og Knut i 1957. Foto. Knut stiklestad.
deltidsbi bliotekar. De bor i
Alvdal. To døtre - Siri, f. 1972,
og Kristin, f. 1975.
NOTER
Jon Suul: "Fra postrutenes første tid": Verdal Historielags Årbok 1953.
Kilde: Jon Suul: "Fra postrutenes første tid": Verdal Historielags Årbok 1953.
Slektsider for Arve Olaussen (http://slekt.olaussen.org/)
4 Kilde: Innherreds Folkeblad.
Opplyst av Ingrid Rygg Haanæs, Trondheim.
Opplysningene om Skogset er ved Knut Stiklestad, Alvdal

----
457 H&FIS-A
----
KARLGARDEN
Oiavskilden - "Ols-kje!da".lflg. sagaen holdt Olav Haraldsson natterast på Sul før slaget på Stiklestad
i 1030. Etter sagnet skulle kongen ha drukket vann av denne kjelda. Kjelda ligger ved vegen til
Karlgarden, og en minnestein ble avduket ved Olsok 1954.
Innskrifta er tegnet av Jon O. Suul og innhogd av Ola N. Suul.
(Foto: Eystein Ness|

----
458
----


----
459 H&FIS-A
----
KARLGARDEN (ASEN)
GNR. 232, BNR 1
Karlgård (Åsen) 1924, sett fra sør. Foto: Einar Musum.
Det er antatt at Karlgarden, i likhet med Vestgarden og Austgarden, er utskilt fra den
opprinnelige Sulgården, som lå der Tømte ligger i dag. Tidspunktet for når det skjed
de, er ukjent, men navnet skal gården ha fått etter en svenske som dreiv den i siste
halvdel av 1600-tallet. Han het Karl Jamt, og døde i 1708, 103 år gammel.
Men brukerne av Karlgarden hadde også en særskilt matrikulert parsell nede i lia
som ble kalt Skalleråsen og er nevnt allerede i 1672. Men gårdsnummeret er det
samme som for Karlgarden, og parsellene er sammen regnet som én gard.
Husene på den opprinnelige Karlgarden lå i eldre tider høgt oppe i lia, på toppen
av Karlgardsbakken, der den eldgamle ferdselsveg østover fra Sul tok av over
Skarfjellet til Kall. Dette er bevist ved funn av grunnmursrester. Først i slutten av før
ste halvdel av 1800-åra ble det bygd hus på Skalleråsen, og gardsdrifta foregikk etter
hvert derfrå, seiv om husa på "gammelgården" ble stående i mange år etterpå. Det var
Ole Olsen Åsen som bygde opp gården på Skalleråsen. Gården ble etter dette vanlig
vis kalt Åsen.


----
460 H&FIS-A
----
I 1940 ble de to brukene skilt på nytt, og Karlgarden ble kjøpt av Bernt Olsen
Karlgård, som bygde opp en helt ny gard, gnr. 232, bnr. 4.
Karlgarden med Åsen hadde fra gammel tid seter på Øster-Innsvollen og fiskerett
i østre del av Innsvatnet. Seterbruket på Øster-Innsvollen ble nedlagt omkring 1850.
Etter at det i 1860 ble slutt med omgangsskolen og det ble fast skole i kretsene,
holdt skolen i mange år til på Åsen, siden var den på Brenna ei tid før den kom til
bake til Åsen og var der til eget skolebygg - Sul skole - sto ferdig i 1912.
Brukere:
Ole Arntsen (1763-1814) og Anne Larsdatter (1761?- 1845)
Ole Arntsen var født i Sulstua i 1763 og var sønn av Arnt Tørrissen Sulstuen og
Ingeborg Olsdatter, f. Slapgård. Han måtte søke kongelig bevilling for å gifte seg i
1787 med søskenbarnet Anne Larsdatter Sulstuen. Hennes opphav har vi mudlertid
ikke funnet ut av. Iflg. folketellingene for 1801 og 1815 skal hun være født i. 1761,
men da hun dør i 1845, er hun oppført som 92 år gammel (f. ca. 1753)
Ole og Anne overtok som brukere i Karlgarden sist på 1780-tallet og dreiv gården
til Ole døde i 1814. Ved hans død var boet dundrende fallitt - med aktiva på 196 nks
bankdaler og passiva 536 riksbankdaler.
Anne døde som kårkone i Karlgarden i 1845.
Barn:
81. Arnt, f. 1788 i Sulstua. G. 1811 med Brynhild Arntsdatter Indal, f. 1784 (datter
av Arnt Olsen Ulvilden). Brynhild døde i Karlgarden i 1814, og Arnt ble gift på
nytt i 1816 med Kjersti Pedersdatter Sulstuen, f. 1787, som han hadde et gutte
barn (Ole) med før han ble gift med Brynhild. Barnet levde for øvrig i bare 7 dager.
Etter at Arnt og Kjersti var blitt gift, fikk de tre barn til. De bodde i Sulstua og
Austgarden da barna ble født, men da døtrene Anne og Karen ble konfirmert i
1 837, bodde de i Lundskin. Kanskje ble de seinere husmannsfolk på Heggjanesset
under Reppe, for en Arnt Olsen er død på Reppesvald i 1 864, og enke Kjersti
Pedersdatter bor på Heggeneset i 1 865, der dattera Anne da er husmannskone,
gift med Sivert Sakariassen, f. 1819 i Musem. De to andre døtrene, Brynhild og
Karen, flyttet til Helgeland i 1852. I 1865 bodde Brynhild i Mosjøen og var gift
med farger Jens Hansen, f. 1824 i Stjørdal. Karen finner vi i folketeiiinga 1875
som husmannskone i Nesna, gift med fisker og husmann Peder Andreas Eliassen,
f. 1829 i Nesna. Sønnen Arnt, f. 1812 i første ekteskap, flyttet til Alstahaug i
Nordland i 1 847, ble gift med ei jente derfrå og var husmann under Søvik i
Alstahaug.
82. Lars, f. 1 792 i Karlgarden, d. 1 868. G. 1 81 9 med Ingeborg Hansdatter Indal, f.
1791 på Fersdalen. Ingeborg var datter av husmann Hans Pedersen på Krika i
Inndalen. Lars og Ingeborg var inderster i Sulstua og Tømte i noen år, men kom
siden til Krika. Se mer om dem der.
83. Tørris, f. 1 795 i Karlgarden, d. 1 880 i Tømte. G. 1 820 med enke Marit Paulsdat
ter Østgård, f. ca. 1 775, d. 1 833 i Austgarden. Marit var enke etter Ole Sevald-

----
461 H&FIS-A
----
sen Levring, som hun ble gift med i 1810. Se mer om dem under Austgarden.
84. Ole, f. 1 797 i Karlgarden. G. 1 822 med Anne Kristensdatter Indal, f. 1 795. Hun
var datter av Kristen Pedersen Fossnesset og kone Olava Lorntsdatter. Ole og Anne
var husmannsfolk under Vester-Auskin, der Anne døde i 1 833. De hadde fire barn.
85. Ingeborg, f. 1 803 i Karlgarden, død i 1 884 i Tømte. Gift 1 830 med Ole Hansen
Mønnes, f. 1 801, d. 1881 i Tømte. Brukere i Tømte.
Etter Ole Arntsen brukte Bård Olsen Molden gården i noen år.
Bård Olsen (1763-1824) og Maria Nilsdatter (1767-1859)
Bård Olsen var født i Aust-Hellan i 1763 og var sønn av Ole Mikkelsen og Anne
Nilsdatter, som var brukere i Molden i Inndalen fra 1774 til først på 1800-tallet. Han
ble gift i 1792 med Maria Nilsdatter Kvelstad, f. 1767, datter av gårdbruker og klok
ker Nils Eriksen Kvelstad. De var inderster i Kvelstad og Molden før de kom til
Karlgarden rundt 1815. Og seiv om Bård benevnes som pensjonert sersjant i folke
tellinga dette året hadde han nok tatt over som bruker da, for Anne Larsdatter opp
føres som kårenke. Han døde i Karlgarden i 1824, mens Maria døde hos dattera Beret
i Holmli i 1859.
Barn:
81. Ole, f. 1 793. I 1 820 ble han gift med enke Gunnhild Iversdatter Helgas, f. 1 755,
og ble oppsitter på Helgåsen vestre. Gunnhild hadde vært gift med Haldo
Andersen Helgas, som døde i 1817. Gunnhild døde i 1843, og Ole ble gift på
nytt i 1 845 med Marta Tronsdatter Væren, f. 1 806 på Tronsmoen, som han for
øvrig hadde barn med allerede i 1838, altså mens han ennå var gift med
Gunnhild. I 1 865 losjerte de på Asenvald i Ulvilla sammen med Oles søster
Serianna, og Ole døde som fattiglem der i 1 869. Marta bodde på Brudal under
Holmli i 1875, og døde som legdslem i Holmli i 1881. De hadde to barn -
Birgitta, f. 1838, og Maria, f. 1846.
82. Serianna, f. 1795. Hun ble gift i 1818 med Peder Larsen Helgas, f. 1793.
Bygselmann på Helgåsen østre. De hadde fem barn. Serianna ble enke i 1860,
og i 1 865 var hun enke med jord på Asenvald i Ulvilla. I 1 875 bodde hun hos
dattera Maria, som var gift med Hans Eriksen Sulstuen og var gardkone på Brenna,
og Serianna døde der i 1 877.
83. Beret, f. 1797 på Oppemsvald. Hun ble gift i 1821 med Ole Olsen Brenna, f.
1791, foreldre Ole Olsen Brenna og Gjertrud Olsdatter. Se neste bruker.
84. Marta, f. 1802 i Molden. Hun ble gift i 1827 med skolelærer Ole Efastsen
Aarstadvald, f. 1 806 i Bergstua under Inndal østre. De bodde på forskjellige plas
ser før Ole forpaktet Holmli mellom i 1 847. De fikk sju barn - Beret, f. 1 827,
Karen, f. 1830, Elling, f. 1832, Maria, f. 1835, Nils, f. 1838, Serianna, f.
1 842, og Olaus, f. 1 845. Marta døde i 1 854, og Ole Efastsen giftet seg året
etter med Martas søster Beret, se nedenfor.


----
462 H&FIS-A
----
87. Anne Maria, f. 1809 i Molden. Hun ble gift i 1833 med søskenbarnet Ole
Johansen Molden, f. 1 808. De var inderster i Molden og hadde to barn - Bård,
f. 1 833, og Sirianna, f. 1 837. Anne Maria ble enke i 1 843, og i 1 845 ble hun
gift med enkemann Anders Larsen Skavhaug på Skavhaugg nedre og ble gardko
ne der.
Ole Olsen Karlgård (Åsen) (1792-1854) og Beret Bårdsdatter (1797-1879)
Ole Olsen var fodt på Brenna i 1792 og var sonn Ole Olsen og Gjertrud Olsdatter på
Brenna vestre.
I 1821 ble Ole gift med Beret Bårdsdatter Karlgård, f. 1797, datter av den fornge
brukeren i Karlgarden. Han fikk forpaktmngskontrakt på Karlgarden (Åsen) i 1830.
Kontrakten inkluderte kår til enka Anne Larsdatter.
I 1835 var besetningen i Karlgarden 1 hest, 4 storfe, 8 sauer og 6 geiter, og utsæ
den var V 4 tonne bygg, 1 tønne havre og l k tonne potet.
Ole brukte gården til han dode i 1854. Beret ble gift på nytt året etter med enke
mann, skolelærer Ole Efastsen Holmli (Aarstadvald), som tidligere hadde vært gift
med hennes soster Marta, se foran. Hun dode som kårkone i Holmli mellom i 1879.
De fikk tre barn:
81. Serianna, f. 1821. G. 1841 med Jakob Olsen Gjermstad, f. 1 8 1 9. Han var bru
ker i Molden fra 1 843. Se mer om dem under Molden.
82. Marta, f. 1826, d. 1835.
83. Olina, f. 1841, d. 1921. G. 1865 med artillerist Peter Gudmundsen Fossnesset,
f. 1 841 . Han var bruker i Midt-Hellan fra 1 874.
Den neste brukeren i Karlgarden het også Ole Olsen. Han kom fra husmannsstillmg i
Vaterholmen.
Ole Olsen (Karlgård) (1808-1877) og Karen Johansdatter (1812-1900).
Ole Olsen var fodt i 1808 på Skavhauggvald og var sonn av husmann Ole Olsen
Molden og kone Gjertrud Larsdatter Skavhaug (soster til Ole Larsen Skavhaug). Han
ble gift i 1835 med soskenbarnet Karen Johansdatter Molden. f. 1812. Karen var dat
ter av Johan Olsen Molden (bror av Ole Olsen M.), som var leilendmg i Molden
1807-1843.
Ole og Karen var mderster/husmannsfolk i Molden, på Garnesvald (Garlia)
1840-46 og i Vaterholmen fra 1846 til 1856, da Ole ble oppsitter på Karlgarden
(Åsen) og bodde der til han dode som kårmann i 1877. Sonnen Olaus Olsen Karlgård
hadde overtatt garden. Ole Karlgård gikk under navnet "Ol 1 smed". Som navnet sier
var han utdannet som smed og praktiserte yrket både for og etter at han overtok Åsen.
Mens han bodde i Vaterholmen, var han smed under anlegget av den nye mellom
nksvegen, og etter at han kom til Åsen, såtte han opp smie på en bergknaus
("Smihaugen") mellom riksvegen og husa på Åsen.
Karen levde helt til 1900 og dode som kårenke i Asen.
De fikk 10 barn:

----
463 H&FIS-A
----
Bl . Elen, f. 1 836 i Molden. I 1 859 fikk hun dottera Liva Abrahamsdatter (seinere kjent
som Liva Karlgård) med en kar fra Duved. Så ble hun gift i 1871 med Johannes
Jensen Gudding, f. 1 842 på Holmli, sønn avjensjensen Buset. I 1 875 bodde de
på Asen hos Elens bror Olaus (se nedenfor), etter at de i noen år hadde bodd på
Guddingsmoen. Seinere (1878) kom de til Kvellolia som husmannsfolk. De fikk 3
barn. Hele familien ble rammet av tuberkulose og døde i løpet av en tiårsperiode,
Elen døde i 1906 og Johannes i 1908. Se ellers mer om dem under Kvellolia.
82. Olaus, f. 1838 i Molden. Han ble gift i 1865 med Dordi Jensdatter Holmli, f.
1 836 i Holtålen, datter avjensjensen Buset. Olaus overtok Asen i Sul etter faren,
se nedenfor.
83. Gjertrud Olina, f. 1840 i Garlia. Hun ble gift i 1863 med Kristian Andreassen
Trana, f. 1 839 på Tranaplass i Sparbu. De var inderster på Jøsås i 1 863, bodde
på By øvre i 1 865, var husmannsfolk i Vaterholmen i 1 866 og inderster på
Garnesvald i 1 869. I 1 875 var Kristian Trana blitt vegvokter og de bodde i
Nybygget. Seinere kom de til Sandnesset, der Kristian døde i 191 3 og Gjertrud
i 1 92 1 . Se mer om dem seinere på disse plassene.
84. Mane, f. 1842 i Garlia, d. 1842.
85. Johannes, f. 1843 i Garlia, d. 1848 i Vaterholmen.
86. Ole, f. 1 846 i Vaterholmen. Han ble gift i 1 871 med Beret Marta Olsdatter Tømte,
f. 1 846 i Tømte, datter av Ole Hansen Tømte og kone Ingeborg Olsdatter. I 1 875
var Ole vegarbeider og de var inderster i Tømte. Seinere bodde de noen år på
Krika i Inndalen før de flyttet tilbake til Tømte. Ole Karlgård dreiv da Tømte sam
men med svogeren Ole Olsen Tømte, og dreiv samtidig skiferbruddet i
Spjeldberget. Ole døde allerede i 1 896, mens kona levde til 1 935. Ole og Beret
Marta Karlgård fikk i alt 1 1 barn, men 5 døde som småbarn. Se mer under Tømte.
B/. Maria, f. 1 848 i Vaterholmen. Hun ble gift i 1 874 med Ole Olsen Tømte, f. 1831
på Lundskinvald. Han var sønn av Ole Hansen Tømte og kone Ingeborg Olsdatter.
Fra 1875 og fram til han døde i 1898, var Ole bruker i Tømte. Maria døde i
1 892. Ekteskapet var barnlaust.
B 8
Jonetta, f. 1851 i Vaterholmen. Tjenestepike hos broren Olaus Karlgård (Åsen) i
1 875. Hun fikk utflyttingsattest til Meråker i 1 880 og ble gift der samme år med
Ole Johannessen Nyhustrø, f. 1 847, i hans andre ekteskap. Mannen arbeidet ved
Nustadfoss Smeltehytte, men fikk i tidlig alder en ondartet sykdom og døde i
1902. De bodde på bygslet eiendom Nyhustrø, som Jonetta fortsotte å drive til
hun døde i 1908. De fikk fire barn.
89. Karen Anna, f. 1 853 i Vaterholmen, d. 14 dager gammel
810. Lars, f. 1853 i Vaterholmen. Tvilling med Karen Anna. Lars døde 1 1 dager gam
mel, og han og Karen Anna ble gravlagt same dag.
Olaus Olsen Karlgård (1838-1924) og Dordi Jensdatter (1836-1926)
Olaus var sønn av fornge bruker i Karlgarden Han ble gift i 1865 med Dordi
Jensdatter Holmli, f. 1836 på Buset i Singsås, datter avjensjensen Buseth og Gunhild
Johnsdatter, f. Svardal. Familien kom som forpaktere til Holmli ostre i 1839.
KARLGARDEN

----
464 H&FIS-A
----
Olaus overtok gården etter faren, og den er fremdeles i slektas eie. Ved siden av
gårdbrukeryrket dreiv Olaus Karlgård med kjøring, dels i skogen og dels for vegvese
net, og for broren Ola kjørte han ned det meste av skifersteinen fra Spjeldberget. Som
arbeider på riksvegen fikk Olaus pensjon av Staten.
Olaus og Dordi Karlgård hadde åtte barn, og tok i tillegg til seg som fostersønn
John Odin Paulsen, f. 1885 på Bollgardsvald, foreldre husmann Paul Arntsen og
Ingeborg Olsdatter. John Odin utvandret til Deloraine, Manitoba, Canada, i 1907
under navnet John Odin Kvelstad.
Olaus døde i 1924 og Dordi i 1926.
Barn:
Bl . Gurianna, f. 1 865 på Åsen. I 1 894 gift med Johannes Olsen Nyhustrø, f. 1 873
i Meråker. Mannen var sønn av Ole Johannessen Nuhustrø, som var gift med
Guriannas tante Jonetta i sitt andre ekteskap, se foran. De dreiv Nyhustrø ei tid før
de overtok eiendommen Kvernmo i Meråker, og tok Kvernmo som etternavn.
Gurianna døde i 1957. De hadde seks barn - Ole, f. 1894, Olaus, f. 1896,
Borghild, f. 1900, Dina, f. 1902, Olav, f. 1906, og Gunhild, f. 1908. Blant
barna kan nevnes at Olav Kvernmo ble arrestert av tyskeme i begynnelsen av 2.
verdenskrig, og ble skutt 1. mars 1943. Etter kapitulasjonen ble han funnet
begravd ved Trandum.
82. Ola, f. 1867 på Åsen. Han ble gift i 1891 med Ingeranna Sefaniasdatter
Gudding, f. 1 868 i Guddingan. Ola Karlgård utdannet seg som smed hos Henrik
Vinje i Levanger. Etter at han hadde praktisert som smed i noen år på Straumen på
Inderøy, kjøpte han en stuebygning fra Vester-Ness etter utraset i 1 893, tok med
huset og slo seg ned som smedmester i Jernbanegata i Levanger i 1 894 og hadde
ei tid 1 5 - 1 6 mann i arbeid, derav flere verdalinger. Det var mang en eldre gård
bruker som omtalte "Karlgårdplogen" og "Karlgårdharva" som svært gode land-
bruks red ska per.
Ola Karlgård kom tidlig inn i bystyret i Levanger, og ble gjenvalgt ved alle valg
fram til 1924. Han ble også tilsatt som borgermester, en stilling han hadde til pen
sjonsalderen. Foruten ordførervervet var han skolestyreformann, forlikskommissær,
valgmann, lagrettemann m.m. I mange år var han Venstres kandidat til stortingslis
ta for Trondheim og Levanger. Ola Karlgård arbeidet iherdig for avholdssaken og
var hedret med Klostermedaljen, DNTs høyeste utmerkelse. Hobbyen hans var sang
og musikk. Han døde nær 85 år gammel i 1952 og kona Ingeranna døde i
1953. De hadde tretten barn.
83. John, f. 1869 på Østnesvald. John Karlgård utvandret til Minnesota i 1893, men
kom tilbake etter 6-7 år og ble gift i 1900 med dottera på nabogården, Maria
Rasmusdotter Brendmo, f. 1 866. De hadde to barn da de utvandret fra Brenna til
Fergus Falls, Minnesota, i 1903. Etter et års tid flyttet de til Nord-Dakota, der de
dreiv gardsbruk i nærheten av Battlevue. De fikk fire barn til i Amerika. John hadde
også ei datter før han ble gift med Maria. Mer om dem er oppført under Brenna.
84. Karl, f. 1872 på Åsen. Han utvandret til Campbell, Minnesota i 1893. Han ble
farmer i Doran og ble gift der borte i 1905 med Marie Eline Johnsson, f. 1885,

----
465 H&FIS-A
----
d. 1984, datter av John Johnsson Stor-Vuku, som utvandret i 1889. Karl deltok i
gjenoppbygginga av Vuku kirke i Doran etter at den gamle kirka var brent ned.
Han døde i 1946 og er begravd på Vuku kirkegård ved Doran. De hadde fire
barn - May Dagny, f. 1907, Oscar Julius, f. 1909, Clarence Oliver, f. 1910, og
Elmer Kenneth, f. 1916.
85. Maria, f. 1874 på Åsen, d. 1874.
86. Maria, f. 1 875 på Asen. Hun ble gift i 1 898 med John Johannessen, f. 1 874 på
Rotmoen, sønn av Johannes Andersen og Anne Agesdatter. De overtok Asen etter
Olaus.
87. Johannes, f. 1878 på Åsen. I 1900 var Johannes smedsvenn hos broren Ola
Karlgård i Levanger. Siden dreiv han egen smedbedrift i Strinda 1904-08, og
deretter i Melhus fram til 1919. Fra 1916 var han forretningsfører i Melhus tryg
dekasse, og fra 1926 tilsynsmann for Rikstrygdeverket. Han var medlem av
Melhus herredsstyre i 30 år og representerte Venstre. Han ble gift i 1904 med
Marie Danielsdatter Eggen fra Skogn (f. 1881), og de hadde seks barn. Johannes
Karlgård døde i Melhus i 1958. Kona døde i 1954. De hadde seks barn -
Dagny, f. 1905, Olav, f. 1907 (banksjef i Spareskillingsbanken i Trondheim),
Byrge Dagfinn, f. 1914, Ottar, f. 1917, Johannes, f. 1917, og Magnhild, f.
1922 (d. 1923).
88. Oluf Dorius, f. 1879 på Åsen. Han utvandret til Fergus Falls, Minnesota, i 1903
og arbeidet som farmer og sementstøper der før han kom tilbake til Norge i 1 91 1
og bosatte seg på Verdalsøra, der han dreiv som sementstøper til han døde i
1947. Han giftet seg mens han var i Amerika (1907) med Bertha Stenberg, f.
1881 i Stangvik på Nord-Møre. De hadde fem barn - Doris, Frida, Oddlaug,
Arne og Oddmund Bjarne, de to eldste ble født i Amerika. Familien bodde på
Fredheim, gnr. 19, bnr. 1 30 (nåv. Lektor Musums gate 1 1).
John Johannessen Karlgaard (1874-1960) og Maria Olausdatter (1875-1915)
John Johannessen var født på Rotmoen i Inndalen i 1874. Foreldra hans var Johannes
Andersen og Anne Agesdatter. I 1898 ble han gift med Mana Olausdatter Karlgaard,
f. 1875 i Åsen. De overtok som brukere i Åsen etter Olaus Karlgård først på 1900-
tallet, og i 1919 kjøpte han gården av Verdal kommune for 4000 kroner. Han fikk
samtidig kommunal garanti for kr 5250 i lån i Statens Arbeiderbruk- og Boligbank.
Skjøtet er datert 1. november 1920. Da var han blitt enkemann, for Maria døde aller
edei 1915.
John Karlgaard, som mest gikk under navnet 'John ÅsaI', 1 ', bygde nye hus på går
den etter at han ble sjøleier. Stua ble oppført i 1921 og uthusa ble bygd i 1919 og
1924.
I 1948 overdro John gården til sin yngste sønn Sigmund Karlgaard. Han døde i
1960.
John og Maria hadde sju barn:
81. Ivar, f. 1898, d. 1975. G. 1 929 med Mane Karoline Johannesdatter Vandvik, f.
1903, d. 1995. Vegvokter. Se under Tømtåsen.
KARrGÅRDEN

----
466 H&FIS-A
----
82. Olaf, f. 1899, d. 1975. G. 1955 med sydame Bjørnhild Margrete
Sefaniasdatter Ulvild, f. 1903 i Dillan, d. 1963. Olaf Karlgård ble gårdbruker i
Sør-Steine.
83. Dordi, f. 1900, d. 1991 . Dordi var ugift og var heime på gården og stelte for
faren etter at mora døde.
84. Aslaug, f. 1903, d. 1928
85. Kåre, f. 1906, d. 1988.
86. Arne, f. 1910. G. 1942 med Sofie Lundsaunet, f. 1911, d. 2006, foreldre
Anders Halvorsen Lundgren og Julie Johannesdatter Lundsaunet. Ame Karlgård var
forpakter på Brenna under 2. verdenskrig og kjøpte Mønnes nordre i 1946. De
fikk 3 sønner, Morten Jostein, f. 1942, Alf Gunnar, f. 1945, og Svein Arnfinn, f.
1956.
87. Sigmund, f. 1913, d. 2006. Overtok Åsen i 1948. Ugift, men hadde ei datter -
Randi Kristine Olsson, f. 1948, med Ruth Olsson, f. 1924.
I dag er det Per Arne Karlgård som er eier av Åsen. Han er sønnesønn av Arne
Karlgård i Mønnes.
Frådelte bruk:
TØMTASEN
GNR. 232, BNR. 3
GammelhuSQ på Tømtåsen. Foto: Knut Stiklestad.


----
467 H&FIS-A
----
Tegning/maleri av Tømtåsen fra 1916 av Ola Garlaus.
Tømtåsen oppstod som heim i 1909, da vegvokter Paul Stiklestad bygslet et område
av Karlgarden (Åsen) mellom riksvegen og elva, der han bygde hus og dyrket opp
jorda. Inntil da hadde området angivelig vært kutrø for Åsen. Eiendommen ble etter
hvert til et bruk på 20-25 da. Den ble frådelt hovedbølet i 1919. Paul Stiklestad solg
te heimen til vegvesenet for 3000 kroner i 1920, men fortsatte å bo der så lenge han
var vegvokter.
Paul Guneriussen Stiklestad (1877-1955) og Hanna Olise Ottesdatter (1879-1961)
Paul Stiklestad var født i 1877 på husmannsplassen Bakkan under Midtholmen.
Plassen lå like ved Brakstaden - et gammelt kulturområde med gravhauger og forn
minner som kan skrive seg helt tilbake til vikingtida. Foreldra hans var Gunerius
Bårdsen og Mant Pedersdatter. Faren var fergemann ved Holmen fra 1881 til 1887.
Familien flyttet så til Havet under Stiklestad prestegard og bodde der fram til 1899,
da Gunerius kjøpte jord av Slottet og bygde opp heimen Norheim. 1
Paul ble boende hos besteforeldra på Bakkan fram til skolepliktig alder. Da flyttet
han til Kjerkvuku og bodde der og arbeidet som gjeter til han var konfirmert. Etter å
ha gått et kurs på Kuløy folkehøgskole i Hegra, arbeidet han et par år som gardsar
beider ved Levanger.
I 1899 begynte Paul som veganleggsarbeider, og han arbeidet på Statens vegan
legg i begge Trøndelagsfylkene fram til 1907, da han ble ansatt som vegvokter i Sul.


----
468 H&FIS-A
----
Da hadde han stiftet familie, for i 1904 ble han gift i Trondheim Domkirke med
Hanna Olise Amdal, f. 1879, fra Overhalla, datter av Otte og Karoline Matilde Amdal.
Paul og Hanna bodde i Sjøbygda, Ness og på Lillemoen før de som nevnt foran skap
te sin egen heim på Tømtåsen. De fire barna deres ble født på hvert sitt av disse fire
bostedene.
I panteboka kan vi lese at 4. juli 1899 ble parsellen Slåtteli med et areal på 2,6
hektar frådelt gården Haug østre, gnr. 24, bnr. 8, og ved skjøte dat. 1. mai 1900 solg
te Marius Ellingsen Wisth parsellen til Paul Stiklestad for 800 kroner. Penger tilsva
rande kjøpesummen fikk han låne av Verdal kommune, lflg. panteobligasjon dat. 11.
desember 1899.
I 1905 solgte Paul Slåtteli til Johannes P. Lyng og kjøpte isteden heimen Nessgård,
gnr. 118, bnr. 7, av Ole Andersen Bjørken, og hadde denne til han i 1908 solgte til
standart]unker Anton Slapgård. 2
Den håndskrevne instruksen fra 1907 for vegvoktere ved Jamtlandsvegen inne
holdt bl. a. disse bestemmelsene:
§1.
Vtivogterens pligter omfatter:
Veiens vedligehold sommer & vinter
Politiopsyn
Almindelige forhold.
§2.
Veivogteren staar direkte under overveivogteren. I alle anliggender vedkommende
vedligeholdelsen har de at indhente overveivogterens bestemmelse og med lydighed at
følge givne ordre. I tilfælde, som fordrer særegen og øieblikkelig jorføining, har de
strax at udjøre de nødvendige arbeider og derom sanere at meddele overveivogteren
underretning.
§3.
Veivogteren skal udelukkende anvende hele sin arbeidstid til arbeide paa og inspek
tion aj det ham tildelte veistykke, om jornøiges nat eller dag, og skal han saavidt
mulig udjøre arbeidet alene, tiltrænges hjælpjorlanges denne hos hansjoresatte. Kun
i nødsjald kan han paa egen haand anvende hjælpere. I regelen fastsættes dagsverk
til 10 timer.
§4.
Naar arbeidere er givne veivogteren til medhjælp, jorretter han som jormand for
disse og fører i den anledning fornødne lister efter givne schemata; disse sidste ind
sendes til overveivogteren ved udgangen af hver uge.
§5.
Hovedsagen ved den hele vedligeholdelse er at veibanen til enhver tid er let at pas
sere i hvilket øiemed den oprindelige profil maa søges bibeholdt til vandets lette afløb
HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND A

----
469 H&FIS-A
----
og banen stadig holdes fast, jævn og ren. Det opslidte materiale tilligemed anden
urenslighed og lost liggende stene maa derfor strax bortføres. Ved hvilestcdcne moa
heste og las ikke tillades at henstaa paa veien.
I starten skulle Paul vedlikeholde
strekningen fra Sul til svenskegrensa
både på den gamle og den nye
Jamtlandsvegen. Av instruksen som
er gjengitt foran ser vi at han skulle
bruke all si arbeidstid på vegen. I
regelen var et dagsverk fastsatt til 10
timer, men vi ser av kontrakten at det
også var gardert mot ledige stunder.
Da skulle han slå pukk!
Vegvokterlonna var 60 kroner
måneden fra 1907 og utover. Etter
noen år ble den okt med 5 kroner i
måneden, og da var det at enkelte
begynte å spørre hva i all verden veg
vokteren skulle bruke alle pengene
til!
1 1918 ble Karl Johans veg lagt
ned etter at strekningen fra Sandvika
til Skalstugan var ferdig. Det førte til
store endringer for Paul som vegvok
ter, som da fikk bare en vegstrekning
å stelle med. Strekningen (roden) var
nå fra Olavsbrua til litt nedenfor Sul.
Paul Stiklestad var fra starten av
sin yrkeskarriere faglig organisert i
Inntrøndelagens Veiarbeiderforemng.
Navnet hans finnes også fra stiftelses
møtet i Nordre Trondhjems Amts arber
Hanna og Paul Stiklestad ved Høgfjellsstøtta ca. 1935.
derparti i 1903, der han ble valgt som sekretær. 1 1913 ble han formann i det nystar
tede Vuku arbeiderlag. 3 11916 ble han valgt inn i kommunestyret som representant for
Arbeiderpartiet og satt i to penoder. Han ble valgt inn på nytt i perioden 1925-28.
Paul Stiklestad var vegvokter fram til 1944. Som forberedelse på pensjonisttilvæ
relsen begynte han under krigen å bygge hus på Ørmelen, men før de flyttet inn der,
bodde de et par år på Fergemelen i Ness.
Paul døde i 1955 og Hanna døde i 1961. De er gravlagt på Vuku kirkegård.
Paul og Hanna Stiklestad hadde 3 sønner og ei datter:
81. Eivind, f. 1905 på Ramstad i Sjøbygda, d. 1954. G. 1930 med Ella
jeremiasdatter Skavhaug, f. 1909 på Skavhaugg nedre, d. 1993 i Sul. De bodde


----
470 H&FIS-A
----
Familien på Tømtåsen i 1913. I midten foran: Trygve og Matilde. Bak: Paul, Gunnar, Eivind og Hanna
Fotoet utlånt ov Knut Stiklestad.
Og her er et familiebilde etter at barna var blitt voksne. Stående f. v.: Trygve, Mathilde, Gunnar og Eivind. Foran:
Hanna Og Paul. Fotoet utlånt av Øystein Stiklestad.
Øystein Stiklestad

 

----
471 H&FIS-A
----
i Sul og losjerte bl.a. på Brenna og Sul skole før de fikk sin egen heim Bergstad
på tomt av Sulstua i 1953. Men allerede året etter døde Eivind. Han dreiv med
forskjellig slags arbeid, og var bl. a. kjent som en dyktig smed. De hadde to san
ner -Petter, f. 1930, d. 2007, og Kjell, f. 1934, d. 1991.
Se mer om familien under Sul skole.
82. Gunnar, f. 1907 i Ness, d. 1980. G. 1941 i Nærøy med Inger Sandnes, f.
1919, d. 2004. Gunnar Stiklestad begynte som tømmerhogger. Så gikk han på
Sund folkehøgskole og deretter på Levanger lærerskole. Han virket som lærer bl.
a. ved Falstad skole for evneveike, og fra 1940-årene ved Varna skolehjem for
gutter i Våler i Østfold.
To barn -Tor, f. 1942, og Inger Johanne, f. 1946.
83. Matilde, f. 1908 på Lillemoen, d. 1977. Gift 1946 med Kristian Stenberg, f.
1906, d. 1978. De bodde i Balsfjord og fikk sønnen Torbjørn i 1954.
84. Trygve, f. 1910 på Tømtåsen, d. 1986. G. 1935 med Sigrid Jeremiasdatter
Skavhaug, f. 1911 på Skavhaugg nedre, d. 2001 . Trygve Stiklestad fikk frådelt
og kjøpte bureisingsbruket Skogset øst for Sulstua i 1 940. Se mer om familien der.
Etter Paul Stiklestad kom Ivar Johnsen Karlgård flyttende fra Innsmoen til Tømtåsen.
Se mer om ham og familien hans under Innsmoen.
I dag er det Ivar Karlgårds sønn Åsmund Karlgård som eier Tømtåsen og bor der.
"NYE" KARLGARDEN
I 1940 ble Karlgarden på nytt utskilt fra Åsen noenlunde etter de gamle grensene
og kjøpt av kontorsjef Bernt Karlgård, og fra da av har Åsen og Karlgarden vært dre
vet som to selvstendige bruk. Bernt Karlgård kjøpte samtidig ca. 400 mål skog av
Værdalsbruket og la til Karlgarden, slik at arealet ble ca. 150 mål innmark og 400 mål
skog. Samtidig som Bernt Karlgård overtok Karlgarden, kjøpte han og gården Brenna.
Det ble utført en del nydyrking på Karlgarden i krigsåra, men bygging av hus
måtte utsettes til krigen var slutt. Byggearbeidet begynte i 1945, og høsten 1946 ble
husa tatt i bruk. De ble satt opp på østsida av vegen ca. 100 meter vis a vis tomta der
husa på den opprinnelige Karlgarden lå.
Bernt Karlgård dreiv ikke gården sjøl. Som gårdsbestyrere fra 1. juni 1947 ble
ansatt Måret og Olav Indal. Det ble drevet med svineavl, sauer og høns i tillegg til
kornproduksjon. I tillegg ble det i to somre tatt imot husmødre på ferie i regi av
Norsk Folkehjelp.
Olav og Måret Indal var bestyrere i Karlgarden fram til 1955, da de kjøpte Brenna
og flyttet dit.
KARLGARDEN


----
472 H&FIS-A
----
Neste
styrerpar
1
Karlgarden var Bjørn og
Ragnhild Steen. Så overtok
Bernt Karlgårds sønn Gunnar
Karlgård og hans kone Anne
Mane, f. Petersen, gården, og
i dag er det sønnesønnen
Bernt Olav og hans kone
Mette Karlgård som er eiere
og brukere i Karlgarden.
låt
!
Vertskap i Karlgarden under husmorferie først på 1950-tallet. F.v.
Måret Indal, Jorunn Årstadvold, Karin Irene Indal, Bergitte Valstad og
Olav Indal.
NOTER
Norheim. Dette navnet skrives altså uten d, og er muligens i slekt med andre navn med Nor-, f.eks.
Norheimsund og det svenske Noret, et innsnevret, trangt parti av ei elv eller en fjord. Fjorden og elva har jo
laget mange formasjoner forbi der opp gjennom tidene. Kilde: Knut Stiklestad.
I pantebok nr. 5, folie 352 er innført skjøte dat. 2. februar 1905 på samme eiendom med påstående hus
bygninger fra Paul Stiklestad til Johannes P. Lyng.
Opplysningene om Paul Stiklestad er m. a. hentet fra Verdal Historielags Årbok 1985: "Den siste vegvokte
ren på gammelvegen" av Knut Stiklestad.

----
473 H&FIS-A
----
BRENNA
Kleivdalskjerka.
Når "døra" i "kjerka" var fylt med vann, var det et tegn ti! sulingene om
at elva ikke var farbar ved Østnes.

----
474
----


----
475 H&FIS-A
----
BRENNA
GNR. 233
Brenna eller Brennmoen i 1924, sett fra sørøst. Foio: EinarMusum
I bind V av Verdalsboka skriver E. M. Musum at Brenna opprinnelig har vært en
nyrydning under Vestgarden, og på 1700-tallet ble den betraktet som en halvpart av
denne gården.
Gårdsnavnet Brenna kan tyde på at gården er dyrket opp ved bråtebrenning, en
dyrkingsmåte som ble innført til Norge av finner i siste halvdel av 1500-tallet.
På 1770-tallet ble gården delt i to parter, Brenna ostre og Brenna vestre, og det var
to brukere fram til sist på 1840-tallet. Da bygslet Johannes Jensen begge, og siden har
det vært én bruker.
I folge muntlige overlevennger skal husene ha ligget høyere opp i lia før i tida, og
det var etter at de ble flyttet ned på sletta (moen) ved elva at gården også ble kalt
Brennmoen, et navn som fortsatt brukes i dagligtale i Sul.
Som de andre gårdene i Sulgrenda tilhørte Brenna Værdalsgodset og var bygsel
gård fram til John Rasmussen Brendmo kjøpte hele gården av Verdal kommune i
1918.
Brukere fra ca. 1800:


----
476 H&FIS-A
----
BRENNA ØSTRE
GNR. 233, BNR. 1
Anders Taraldsen (1755-1831) og Agate Sivertsdatter (1745-1837)
Anders Taraldsen var født i 1755 på Overholmen og var sønn av Tarald Andersen
Overmoen og hans andre kone Gjertrud Andersdatter Balgård. Han ble gift i 1777
med Agate Sivertsdatter Ulvild, f. 1745. Hun var datter av Sjurd (Sivert) Olsen
Fossnesset.
Anders fikk bygselbrev på Brenna østre i 1779 og var bruker der i mange år, tro
lig helt fram til sønnen Tarald overtok omkring 1823.
Barn:
Agate hadde ei datter før de ble gift:
Bl 0 . Susanna Ellmgsdatter, f. 1771 i Ulvilla. Faren var Elling Rasmussen Lille-Vuku, som
vi finner igjen som bygselmann i Sulstua fra 1781 til 1797 . Susanna vokste trolig
opp hos mora og stefaren på Brenna. I 1801 ble hun gift med Peter Eriksen
Haugan fra Overhalla, og det står da at de skulle få en plass under Skavhaugg .
Men de bor i Vestgarden i Sul da det første barnet blir født i 1802, og på
Stornesset i Inndalen da de får tvillinger i 1 810. Se mer om familien der.
Anders og Agate fikk tre barn:
B2'.Tore, f. 1778. G. 1808 med Mali Paulsdatter Tømte. De var inderster/husmanns
folk i Sulstua i 1822/23 og inderster i Steine da Mali døde i 1848. Tore døde
som legdslem i Volen i 1 861 . Så vidt vi kan se, var de uten etterkommere.
B3 1 . Gjertrud, f. 1781. G. 1803 med skomaker Svend Nilsen, f. 1777 (eg. Sven
Nilsson). Se mer om dem under Brenna vestre.
B4 1 . Tarald, f. 1785. G. 18 1 8 med Grete Pedersdatter Sulstuen, f. 1/97, datter av
Peder Pedersen Indal (d.e.) Neste bruker.
Anders døde som kårmann på gården i 1831, og Agate døde i 1837
Tarald Andersen (1785-1845) og Grete Pedersdatter (1797-??)
Tarald var som nevnt foran, sønn av fornge bruker Anders Taraldsen. Han benevnes
som korporal da han i 1818 blir gift med Grete Pedersdatter. Hun var født i 1797 i
Sulstua og var datter av Peder Pedersen Indal og hustru Kan Johnsdatter, som var bru
kere i Sulstua østre sist på 1790-tallet. Tarald og Grete ble for øvng gift på dåpsdagen
til det første barnet deres.
Tarald kalles bonde da dattera Mali blir født i 1823. Hvor lenge han var bruker er
usikkert, men det er kommet en ny oppsitter dit i 1836.
De hadde åtte barn, og fire av dem flyttet ut av bygda:

----
477 H&FIS-A
----
Agate, f. 1 81 7 på Brenna, d. 1900 på Otterøya. Hun har fått utflyttingattest til
Skogn i 1 840, men i 1 865 finner vi henne som fiskerkone i Langvika på Otterøya
81.
i Fosnes, gift med Olaus Johannessen Langvig, f. 1827 i Fosnes. De overtok hus
mannsplassen Langvika etter far til Olaus. Ingen kjente barn.
82.
83.
84.
Peder, f. 1 8 1 9 på Brenna, videre ukjent.
Anders, f. 1821 på Brenna, d. 1822.
Mali, f. 1823 på Brenna. Som ugift fikk Mali tvi Ili nger med ungkar Lars Olsen
Stormo:
Cl 0 . Gurianna, f. 1846 i Sulstua. G. 1873 med Bernhardus Johannessen, f
1 847. De var husmannsfolk i Breigutu under Fleskhus og fikk 4 barn. Hun
Ytterøy til Fosnes som Serianna Larsdatter Hallanvald. Hun ble gift i Fosnes i
1 871 med fisker Andreas Laurits Paulsen Frendal, f. 1 845, etter at de hadde
fått en sønn samme år. Hun døde i Fosnes i 1 891 . Enkemannen var inderst
på Bragstad i Fosnes i 1 900 og dreiv fiske og diverse arbeid. Om de hadde
flere barn, er ikke kjent.
Mali kom til Ole Sivertsen Leklemsvald som hushjelp etter at han var blitt enkemann
i 1 865, og de giftet seg i 1 867. Før det hadde hun arbeidet ei tid på Leklem. De
var husmannsfolk på Bakken i Bjørga. De hadde ingen barn sammen. Mali døde
1 900 og mannen i 1912.
Ingeborg Anna, f. 1827 på Brenna. Hun har fått flytteattest til Skogn i 1851. I
1 865 er hun ugift tjener på Langåkeren, Storborg nedre i Frol. I 1 875 er hun losje
rende på Berget under Ulve og ernærer seg med spinning.
B 7
Ole, f. 1829 på Brenna. Han ble gift i 1864 med enke Malena Olsdatter
Tronesvald, f. 1816.1 1 872 har de fått attest ti! Fosnes. I 1 875 og 1 900 bodde
de på plassen Varpvika på Otterøya i Fosnes. Plassen ble også kalt Ola-vika, etter
som det var Ole som ryddet den og også var den eneste som bodde der. Ole
Taraldsen Finanger, som han kalte seg, dreiv fiske som hovednæring, for plassen
var så liten at de fødde bare noen sauer og geiter. Huset i Olavika var bygd siik
at krøttera var i den ene enden, og folket bodde i den andre enden. Boligrommet
bestod bare av ei lita stue og et kott. Ole skal også ha vært en habil snekker som
laget både møbler og mange av redskapene som ble brukt på gårdene omkring.'
Malena døde i 1908, men Ole levde ennå i 1910.
Ole og Malena hadde ingen barn sammen, men Ole hadde ei datter før de ble
gift:
Cl 7 Mane, f. 1 861 på Borgenvald. Mora var Anne Mikalsdatter. Marie har fått
Andreas, f. 1831 på Brenna. Han ble gift med Beret Marta Ellingsdatter Kirkråen,
f. 1835. De flyttet til Grong, og i 1865 var han gardmann og sjøleier på
Sandåmoen. Han døde i 1887, da han omkom under fløting i Opdalselva i
Namdalen. Ti barn.
B 8

 


----
478 H&FIS-A
----
Tarald døde som fattiglem på Brenna i 1845. Når Grete døde, er uklart. Trolig flyt
tet hun ut av bygda til ett av barna.
Rasmus Mikkelsen (1777-1846) og Kjersti Nilsdatter (1777-1866)
Rasmus Mikkelsen var født i 1777 i Lindset og var sønn av Mikkel Larsen Lindset og
Guro Johannesdatter. I 1800 ble han gift med Kjersti Nilsdatter Lillemoen, f. 1777.
Kjersti var datter av Nils Olsen Brenden og Beret Svendsdatter (Nils Olsen var bruker
på Lillemoen fra 1787 til 1800). Fra 1801 til ca. 1807/08 var Rasmus og Kjersti inder
ster i Vester Sulstua, så på Lillemoen i noen år før de ble husmannsfolk på Re iren i
Lindalen. Men i 1817 var de tilbake på Lillemoen, og fra 1822 var de husmannsfolk
i Sul, sannsynligvis på Sandnesset, for da dattera Gunhild giftet seg i 1835, bodde de
der. Siden må de ha flyttet til Brenna, for Rasmus er oppført som leilendmg der da han
døde av blodstyrtmng i 1846, mens Kirsti døde hos datter og svigersønn på Reiren i
1866.
Se mer om familien under Lillemoen (Sandnesset).
Tore Nilsen (1816-1901) og Kjerstine Rasmusdatter (1822-1899)
Tore Nilsen var født i 1816 på Dillmoen og var sønn av Nils Larsen Dillanvald
(1776-1853) og Gjertrud Mikkelsdatter (1777-1818). Han ble gift i 1844 med
Kjerstine Rasmusdatter, dattera til forrige bruker. Det første barnet fikk de allerede i
1840, og det er trolig at de bodde noen år på Dillmoen før de kom til Brenna. I pan
teboka finner vi nemlig følgende gjeldsbrev innført:
"Jeg undertegnede Niels Larsen Diimoen tilstaaer herved og witterliggjør at have
bekommet paa Laan aj min Søn Tore Nielsen Diimoen een Koe rødflækket, een
Kakkeloven, støbt paa Ulefoss Værk hvilken er en Tretasie Oven, og en Bagsthælle
eller Bagsthjarn. For ovennævnte Laan betaler jeg ham for Laanet efter Bøygdens
gjældende Pnis. Til Sikerhed meddeles ham dette Beviis under Vidners Overvær, som
gjelder for det første Aar, om lengere Laan faar vi siden Agordere.
Diimoen 17de Januar 1843.
Nils Larssen Diimoen i Wærdahlen.
Til Viterlighed
Petter O. Reppe. Anders Ellevsen Saugmo
Trolig var det på dette tidspunkt - i 1843 - at Tore flyttet fra Dillmoen til Brenna.
Tore var bruker på Brenna noen år før han tok med seg familien og flyttet til Frol
og ble husmann på Kolbergmoen (Nordsveet). Det skjedde mellom 1845 og 1848.
Tore og Kjerstine fikk to barn på Brenna og fem til etter at de kom til Frol:
Bl°. Ragnhild, f. 1840 på Brenna. I 1865 var hun husholderske hos ugift gårdbruker
Tomas Larsen på Berge i Grong. Siden ble hun gift med en bakersvenn Fredriksen
fra Tromsøysund, og de fikk sønnen Christian Martin i 1 869, mens de bodde på
Andøya. I 1875 losjerte de hos foreldra hennes på Nordsveet i Frol. Ellers ingen
opplysninger.

----
479 H&FIS-A
----
82. Nikolai, f. 1 845 på Brenna. Han var "malersvend" da han ble gift i 1 870 med
Elen Pedersdatter Jørstad, f. 1942 i Asen.
83. Guruanna, f. 1848 på Kol berg moen. Gift med skredder Hilmar Olufsen Lian, f.
1 858 i Frol. I 1900 losjerte de hos svogeren Oluf Hansen på Rolien østre i Frol
og hadde to pleiebarn.
84. Mikal, f. 1 850 på Kolbergmoen. Han var heime på Nordsveet både i 1 865 og
1875 og ernærte seg som skomaker. Gift 1879 med Pauline Margrete
Lorentsdatter Nossum, f. 1 846 i Skogn.
85. Martinus, f. 1856 på Kolbergmoen. Martinus var ugift. I 1900 var han gårdbru
ker på Kolberg nedre og dreiv også som måler.
86. Lorentse, f. 1859 på Kolbergmoen. G. 1881 med Oluf Hansen Buran, f. 1858
på Kløvjanvald. I 1900 var de gårdbrukere på Rolien østre i Frol, men i 1903
kjøpte Oluf Buran gården Vester-Asen i Leksdal. Han hadde Vester-Asen fram til
1910, da han solgte og flyttet først ned på Verdalsøra og siden til Sørenget i Frol.
I 1 928 kom de til Veie i Vinne. Oluf Buran arbeidet også som skredder. De hadde
1 2 barn og har etterslekt både i Levanger og Verdal. Oluf Buran døde i 1 943 og
Lorentse i 1 947.
87. Telle Kristine, f. 1862 på Kolbergmoen. I 1900 stelte hun huset for broren
Martinus på Kolberg og hadde også to pleiedøtre; Birgitte og Alfhild. I 1903 ble
Telle gift med Karl August Brochmann, f. 1 859 i Levanger. Han var gårdbruker på
Nedre Kolberg.
Kjerstine døde i 1899 og Tore i 1901.
Neste bruker var Johannes Jensen, som samtidig også ble bruker på Brenna vestre
og dermed samlet de to brukene til ett. Omtales der.
BRENNA VESTRE
Erik Taraldsen (1764-1844) og Gjertrud Olsdatter (1757-1839)
Enk Taraldsen var bror av Anders Taraldsen på Brenna østre. Han ble gift i 1799 med
enka på Brenna vestre, Gjertrud Olsdatter, f. 1757, og fikk bygsel på gården samme
år.
Gjertrud hadde før vært gift med Ole Olsen Brenna, som døde i 1798, og hadde
i hvert fall tre barn fra første ekteskap:
Bl'.Mali, f. 1781 på Brenna. G. 1 823 med Anders Larsen Skavhaug på Skavhaugg
nedre. Død 1 833. Mer om dem under Skavhaugg.

 

----
480 H&FIS-A
----
■ ;\
-i
nnn
r'
Her er et annet bilde av Brenna, sist på 1920-tallet. I bakgrunnen ser vi Sul skole.
forpaktet Karlgarden (Åsen) i Sul fra 1 830 til han døde i 1 854. Se mer om dem
under Karlgarden.
B3".Brynhild, f. 1797 på Brenna, d. 1879 i Tromsdalen. G. 1820 med Lars Larsen
på Skavhaugg nedre. De ble brukere i Tromsdalen.
Før de ble gift, fikk Enk Taraldsen en sønn med Karen Johnsdatter Indal (Overmoen),
som siden ble gift med Efast Olsen Årstadvald. Sønnen het:
B 4 :. John Eriksen, f. 1796 på Inndal østre. Han ble gift i 1 823 med Anne Larsdatter
Indal, f. 1798 på Kveldstad. Anne var datter av ungkar og trompeter Lars
Jeremiassen Midtholmen og Magnhild Nilsdatter Kveistad. De var inderster/hus
mannsfolk på Årstadvald, Slapgardsvald, Kveistad og Auskinvald og fikk fem døtre,
men tre av dem døde som småbarn. I 1 845 flyttet John, Anne og de to gjenlevende
barna til Overhalla, og i 1 865 bodde de i Vemundvik. John Eriksen hadde dessu
ten sønnen Erikjohnsen Allmenningsåsan, f. 1821 i Levringan. Mora var Ingeborg
Eriksdatter Garnes, f. 1797 i Trondheim, og som ble gift med Johannes Jensen
Aasan, rydningsmann i Gravdalslia/Øster-Åsan. Sønnen døde på Levanger syke
hus i 1852.
Erik og Gjertrud fikk sønnen:
BsvOle, f. 1800 på Brenna. G. 1834 med Marit Olsdatter Karlgård, f. 1806 i
Meråker? Seinere bruker, se nedenfor.
I 1835 var besetningen på Brenna vestre 1 hest, 2 storfe, 5 sauer og geiter, og utsæ
den var på 74 tønne bygg, l A tønne havre og l A tønne potet, noe som viser at gården
var heller liten. Og da Gjertrud døde fire år seinere, var boet etter henne fallitt, og
buskapen bestod av bare 1 ku og 4 geiter/sauer.
Enk dode i 1844, 80 år gammel. Ved dødsfallet står han fortsatt oppført som lei
lending, men han var nok bare kårmann hos sønnen Ole.


----
481 H&FIS-A
----
Svend Nilsen (1777-1867) og Gjertrud Andersdatter (1781-)
Svend var svensk, født på Bonåset i Kall som Swen Nilsson og var sønn av bruksar
betare Nils Swensson Nylander og hustru Måreth Hemmingsdotter. Foreldra ble gift
i Undersaker i 1776, og familien skal ha kommet til Verdalen rundt 1790. Det er tro
lig faren som døde som legdslem i Bjartan i 1837, men vi har ingen opplysninger om
mora.
Svend hadde flere søsken som bodde i Verdal, og noen ble gift her, m. a. Magnus
Nilsen på Magnusmoen under Jøsås, og Inger (Ingrid), som ble gift i 1816 med
Rasmus Johnsen Molden, men døde året etter.
Svend var tjener og skomaker i Slapgarden i 1801, og skomaker i Sulstua da han
i 1803 ble gift med Gjertrud Andersdatter Brenden, f. 1781 på Brenna østre. Hun var
datter av Anders Taraldsen og kone Agate Sivertsdatter. Basert på fødested for barna
deres, bodde Svend og Gjertrud først på Brenna og Lillemoen, så i Sundet i Kall i
årene 1815-1818 ifølge nusforhørslångden" for Kall. Siden var de på Oppemsvald
fram til 1823, da de på nytt kom til Brenna. Svend er oppført som gårdbruker på
Brenna når sønnen Nils gifter seg i 1831. Det må ha vært på Brenna vestre, kanskje
har han brukt gården på Enk Taraldsens bygsel, for Enk var da blitt en aldrende
mann på 71 år.
Svend og Gjertrud fikk 8 barn (2 født i Kall i Sverige). Flere av barna døde som
små og noen flyttet kanskje til Sverige, men sønnen Nils ble gift med Karen
Sakariasdatter Østgård og var husmann på Sundbymoen, og dattera Ingeborg ble gift
med Ole Olsen, gårdbruker i Kirkråa (Fleskhusråa).
Svend døde som enkemann hos sønnen Nils på Sundbymoen i 1867, der han
også var som føderådsmann i 1865. Når Gjertrud døde, er ikke kjent.
Ole Eriksen (1800-1858) og Marit Olsdatter (1806-1876)
Ole Eriksen var født i 1800 på Brenna vestre og var sønn av Erik Taraldsen og
Gjertrud Olsdatter.
Ved giftermålet med Marit Olsdatter Karlgård i 1834 er anført at Marits far bor i
Meråker, så Marit var trolig derfrå.
Ole benevnes som gardmann i Brenna allerede da han og Marit får sitt første barn
i 1835. Han hadde vel drevet gården for sine gamle foreldre ei tid.
Ole og Marit var brukere i Brenna fram til ca. 1845. Da flyttet de til Tromsdalen
og ble mderster der.
Ole døde i Tromsdalen i 1858, og Mant ble gift på nytt i 1860 med enkemann
Peter Andreas Haldosen Kvellovald (Kvellomoen), f. 1808. Hun overlevde så vidt
også sin andre mann, og døde som enke på Kvellomoen i 1876.
Ole hadde et barn før han ble gift med Marit:
Bo°. Kirsten f. 1832 i Vestgarden. Mora var pige Anne Svendsdatter Vestgård, f.
1811, og som ble gift i 1 843 med Elling Olsen Sulstuen, f. 1 8 1 9 (se mer om
dem under Austgarden). Kirsten døde ugift i 1902.
Barn i ekteskapet:

----
482 H&FIS-A
----
81. Erik, f. 1835 på Brenna. Ingen opplysninger.
82. Mali, f. 1837 på Brenna., d. 1930. G. 1872 med Johannes Olsen Faren, f.
1 835 på Gjermstadvald. De var husmannsfolk i Fara (Skjefte). Det var Johannes
Faren som sammen med en annen husmann fant et gullsmykke fra folkevandrings
tida ved Fåravollen i 1869. Reidar Prestmo har omtalt hendelsen i Verdal
Historielags Årsskrift for 1 976.
83. Elen, f. 1839 på Brenna, d. 1925 i Ålesund. Hun flyttet til Steinkjer i 1863 og
bodde i Sverres gate 37 i 1 865. Hun var da gift med handelsborgerJakob Olsen
Stamnes, født ca. 1836 i Fosnes. Iflg. dåpen til dattera Elise i Ålesund i aug.
1 871 , giftet de seg i 1 863. I 1 865 hadde de to sønner, og Anne Ågesdatter fra
Rotmoen var hushjelp hos dem. I 1 875-1 900 finnes de i Ålesund, Jakob er tøm
mermann/snekker. 5 kjente barn: 1. Otto Meyer f. 1 864, 2. Ole Marius f. 1 865,
3. John Edvard f. 1 868, 4. Elise Berntine f. 1 871, 5. Gustav f. 1 874. Vi tror at
en av sønnene, Ole Marius Stamnes, f. 1 865, utdannet seg til boktrykker og
hadde eget trykkeri i Aker i 1 900. John Edvard var gulismedmester i Ålesund.
84. Beret, f. 1841 på Brenna. G. 1864 med Eilert Kristoffer Olsen Dillan, f. 1837.
Foreldra hans var Ole Larsen Ulvild og Bergitte Kristiane Haldosdatter Dahl. Beret
og Eilert Kristoffer var inderster i Tromsdalen fra 1 861 ti! 1 883 og fikk 10 barn.
Seinere flyttet de til Tokstad østre, en husmannsplass under den gamle prestegår
den Augla, og var husmannsfolk der da Verdalsraset tok med seg heimen deres.
Etterpå bosatte de seg på Grindgjalet, der mora og stefaren til Eilert bodde da,
og ble husmannsfolk etter dem. Eilert døde der i 1896, og Beret utvandret til
Amerika i 1 905, etter at 6 av barna hadde utvandret tidligere. Hun døde i Osaka
i 191 2. Se mer om dem under Grindgjalet.
85. Ole, f. 1844 på Brenna (Ole Olsen Bjertnes). Han var gift tre ganger: I 1871
med Marta Bårdsdatter Mønnesvald (1849-1877), i 1881 med Mette
Estensdatter Østnesvald (1854-1882), og i 1883 med Anna Karoline
Kristiansdatter Trana, f. 1 863. Ole døde som husmann på Åsagjalet i Leksdalen i
1910. Enka Anna Karoline døde samme sted i 1919. Han hadde tre barn i før
ste ekteskap og sju i det tredje, mens det andre var barnlaust.
86. Anders, f. 1 844 på Brenna, død samme år.
87. Gurianna, f. 1 846 i Tromsdalen. Hun tjente i Vester-Levringan i 1 865, var budeie
på Hegstad i 1 875, og ble trolig værende der livet ut, for hun døde i 1935 som
Gurianna Hegstad. Ugift. Gurianna var også setertaus i mer enn femti år, på
Jervdalsvollen, Havervollen, Hellbergsvollen og Lyngsvollen (se foto i seterboka, s.
235).
88. Anne, f. 1851 i Tromsdalen. G. 1885 med enkemann, gårdbruker Sakarias
Nilsen Grande på Grande i Sjøbygda. Anne døde i 1 892, etter at de hadde fått
tre barn. Mannen ble gift for tredje gang i 1 895, og han ble far til i alt tretten
barn i sine tre ekteskap. Mest kjent av dem er nok kunstmaleren Severin Grande
(1 869-1 934, fra første ekteskap). Han var elev ved Statens handverks- og kunst
industriskole og hos Eyolf Soot, Erik Werenskiold og Harriet Backer. Han var i Paris
1905-06, våren 1906 hos Kristian Zahrtmann i København, i 1907 elev av
Christian Krohg i Paris og av Henri Matisse. Severin Grande malte bybilder, land-

----
483 H&FIS-A
----
skap og interiører i en fargerik, impresjonistisk stil. Nasjonalgalleriet i Oslo eier tre
bilder av ham.
Etter Ole Eriksen tok antakelig Johannes Jensen over som bruker av Brenna vestre, og
de to gårdene var samlet på en bruker.
Johannes Jensen (1810-1868) og Beret Haldorsdatter (1797-1859)
Johannes Jensen var født i 1810 på Kvellovald (Grindgjalet) og var sønn av husmann
Jens Johansen og Marta Jonasdatter. Gift i 1835 med enke Beret Haldorsdatter Wist,
f. 1797 i Stjørdal. Beret hadde tidligere vært gift med Peder Olsen Nessvald, som
døde i 1833 etter at de hadde vært gift bare et halvt år.
Vi veit ikke hvor Johannes og Beret bodde de første åra. Johannes ble trolig bru
ker på Brenna vestre etter Ole Eriksen ca. 1845, og da fornge bruker på Brenna østre,
Tore Nilsen flyttet til Frol, fikk Johannes bygsel på begge Brenna-gårdene. Han døde
som kårmann der i 1868. Kona Beret var død samme sted i 1859. Ekteskapet var
barnlaust.
Hans Eriksen (1831-1918) og 1} Maria Pedersdatter (1821-1907), 2) Laura
Oline Johansdatter (1879-).
Hans Eriksen var født i 1831 på Arstad av foreldre Enk Larsen og Beret Marta
Hansdatter (se Bergstua u/Inndal østre). Faren bygslet Sulstua vestre omkring 1860.
Hans ble gift i 1855 med Maria Pedersdatter Årstadvald, f. 1821 på Helgåsen av
foreldre Peder Larsen Helgas og Sirianna Bårdsdatter. Han fikk bygsel som husmann
på Vaterholmsplass av Ellev Olsen Indal i 1860, men er nok kommet dit noen år tid
ligere. Han var i Vaterholmen til han ble forpakter på begge Brenna-gårdene i 1864.
Avgifta var 30 spesidaler pluss kår til enka Kirsti Reiren og Johannes Jensen. I 1869
bygslet han gården for 200 spesidaler og en årlig landskyld av 10 spesidaler. I 1875
var besetningen på gården 2 hester, 10 kyr, 3 ungnaut og kalver, 21 sauer og lam og
4 geiter og kid, og utsæden var l /i bygg, 1 tønne havre og 5 tønner potet. Hans
Eriksen var tydeligvis en dyktig gårdbruker.
Hans dreiv Brenna til han fikk forpaktmngskontrakt på Gudding vestre i 1876.
Maria døde i Guddingan i 1907, og i 1913, i en alder av 82 år, ble Hans gift på nytt
med tausa si, Laura Oline Johansdatter Sundbyvald, f. 1879, etter at de hadde fått to
barn. Laura Oline var datter av husmann Johan Andreas Pedersen Sundbyvald
(Revhaugen) og kone Anna Birgitte Johannesdatter. Hans Gudding døde i 1918.
Om etterkommere, se under Vaterholmen.
Martin Johannessen (1851-1925) og Inger Anna Johansdatter (1853-1923)
Martin Johannessen var født i 1851 i Karlgarden av ugifte foreldre Johannes Hansen
Østborgvald og Maria Pedersdatter Karlgård, og var altså stesønn av Hans Eriksen.
Han tok nok over som driver på Brenna da stefaren flyttet til Guddingan i 1876, men
vi har ingen kontrakt før i 1887, da han fikk bygsel på livstid på Brenna mot 80 kro
ner i årlig avgift.

----
484 H&FIS-A
----
Martin ble gift i 1876 med Inger Anna Johansdatter Breding, f. 1853 i Breding ves
tre. Hun var datter av Johan Andersen Breding og kone Gurianna Larsdatter.
Martin Brendmo, som han ble kalt, ble ikke så lenge på Brenna. I 1890 kjøpte han
Vester-Bollgarden på auksjon for 7000 kroner og fikk tinglyst skjote 13. august 1891.
Men allerede året etter solgte han Bollgarden til Ole Petersen Tromsdal, som var gift
med halvsøstra hans, og overtok Breding vestre, heimgarden til Inger Anna. Etter at
han kom til Vuku, dreiv Martin også som "lasskjører" - varetransport fra Skånes og
Trones til handelsmennene på Bredingsberg,
Barn:
81. Maria, f. 1 876 på Brenna, d. 1948. G. 1 900 med Johannes Eilevsen Grundvald
(Breding), f. 1876, d. 1937. (Foreldre til Marius Breding, f. 1900).
82. Gustava, f. 1 879 på Brenna. I sine unge år tjente hun hos John Grundan og Andor
Leirset før hun utvandret til Amerika i 1 904. Hun døde i Fargo, Nord-Dakota i april
1955. Gustava Breding var ugift og dreiv med forskjellig slags arbeid, både på
farm, hotell og andre arbeidsplasser. Hun var ikke på besøk i Norge etter at hun
emigrerte. 2 Hun hadde ei datter:
Cl 0 . Ella, f. 1909. I 1930 bodde Ella sammen med mora i Stanley Township,
Cass County, Nord-Dakota, og var sykepleier ved St. Lukis Hosptal i Fargo.
G. m. Alfred Roe.
83. Serianna, f. 1881 på Brenna, d. 1 953. Gift 1 91 7 med Halvor Olsen Væren, f.
1888 i Vera, d. 1962.
84. Johan Andreas, f. 1884 på Brenna, d. 1929 i Breding. G. 1910 med Anne
Korneliusdatter Haugan, f. 1891 på Hagahaugan, d. 1932. Gårdbrukere i
Breding vestre fra 1923.
85. Hans Marius, f. 1 887 på Brenna, d. 1939.
86. Maren Anna, f. 1891 i Bollgarden, d. 191 2 i Breding.
87. Inger Oline, f. 1 895 i Breding, d. 1 968. Gift i Levanger i 1 920 med Ole Olsen
Evjen, f. 1879 i Selbu, d. 1963. Salmaker på Bredingsberg.
Den neste brukeren på Brenna var Rasmus Bardosen.
Rasmus Bardosen Brændmo (1830-1898) og Serianna Andersdatter
(1839-1927)
Rasmus Bardosen var født i 1830 på husmannsplassen Garberg under Garnes og var
sønn av Bardo Johnsen og Kirstma Andersdatter.
Sammen med broren John ('Jo Inna") bygslet Rasmus Øster-Innsvollen. Men i
1850, nitten år gammel, reiste han til Trondheim for å la seg verve i militæret. Etter
å ha gjort tjeneste som musketer i Trondheim, kom han tilbake til Verdal i 1863, og
samme år ble han gift med Serianna Andersdatter Kongsstuen, f. 1839 på Holmli
mellom. Hun var datter av leilending Anders Johnsen Holmli og kone Mali
Johnsdatter. Serianna var i tjeneste hos Mikal Sevaldsen i Nybygget ved giftermålet,
og det ble Rasmus og Serianna som overtok som fjellstueparfolk i Nybygget etter
Mikal Sevaldsen.
HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 8001 940 - BIND A

----
485 H&FIS-A
----
Sirianna Andersdatter og Rasmus Bardosen
Semere flyttet de til Ådalsvollen, der Rasmus var husmann og overvegvokter fram
til 1891, da han ble leilending på Brenna.
Rasmus Brændmo døde i 1898, mens Senanna levde til 1927.
Barn:
81. Kjerstina, f. 1864 i Nybygget. Bodde hos foreldra på Ådalsvollen i 1875 og
1891 og arbeidet da som skredder. I 1900 bodde hun sammen med mora på
Brenna. Hun døde i 1926.
82. Maria, f. 1866 i Nybygget, d. 1942 i Nord-Dakota. Hun ble gift i 1900 med
John Olaussen Karlgård, f. 1869, d. 1938 i Nord-Dakota. John Karlgård var bru
ker på Brenna etter at Rasmus Bardosen døde og fram til 1 903, da han og fami
lien utvandret til Fergus Falls, Minnesota.
83. Anders, f. 1867 i Nybygget. Samtidig med søstra Maria utvandret også Anders
til Fergus Falls, Minnesota, i 1903, men kom tilbake i 1910 og dreiv som han
delsmann på Lysthaugen til han døde i 1928. Anders Brendmo var ugift, men
hadde en sønn utenfor ekteskap:
Cl 0 . John Marius Andersen Brendmo, f. 1900 på Lillemoen, mor Ingeborg
Mortensdatter Lillemo, f. 1 878 på Lillemoen. Mora ble i 1903 gift med Ole
mellem (Oppstu) samme år. John Marius var ugift og bodde i Levanger. Han
døde på Steinkjer tuberkulosehjem i 1947 og er gravlagt i Vuku.
84. Karen Birgitte, f. 1 870 i Nybygget. 3 Hun tjente på Garnes i 1 891 og ble samme
år gift med Jeremias Aagesen Skavhaug og ble gardkone på Skavhaugg nedre.
85. John, f. 1880 på Ådalsvollen. Bruker på Brenna fra 1903.

 

----
486 H&FIS-A
----
John Olaussen Karlgård (1869-1938) og Maria Rasmusdatter (1866-1942)
John Olaussen var født i 1869 på Østnesvald (Engsvehaugan), foreldra var Olaus
Olsen Karlgård og Dordi Jensdatter (av Buset-slekta). Foreldra var brukere i Åsen fra
ca. 1875.
John utvandret i 1893 og slo seg ned i Wilkins County i Minnesota og arbeidet
hos farmere der i fem år og greidde seg brukbart. Likevel reiste han tilbake til Åsen i
Sul og ble hjemme til 1903. I 1900 giftet han seg med dattera på nabogården Brenna
(Mana Brendmo), og overtok som bruker på Brenna etter Rasmus Bardosen. De fikk
de to eldste barna, Rasmus og Olaug mens de var i Sul. Men i 1903 reiste John med
hele familien på nytt til USA. og tok arbeid i Fergus Falls, Minnesota. Men da det ble
utlyst ny kolonisering i White Earth i Nord Dakota, tok John sjansen på åta land der.
Og han ble ikke den eneste i slekta som gjorde det. Også brødrene hans, Karl og Olul
samt brødrene Olav og Iver Karlgård, og andre verdalinger, reiste over, dyrket opp
jord og bygde heimer her. Men det ble
ingen vellykket kolonisering for alle. John
ble den eneste av de nevnte som beholdt
heimen. De andre reiste fra jord og heim, og
enkelte fikk ikke nevneverdig igjen for
slitet.
Før han ble gift, hadde John ei datter:
Bl 0 . Maren Elisabet, f. 1891 Tømte. Mora
var Johns søskenbarn Karen Oisdatter
Tømte, f. 1 873 i Karlgarden (Asen),
datter av Ole Olsen Karlgård og Beret
Marta Oisdatter. Maren Elisabet
utdannet seg i skredderfaget, men
utvandret i 1915 til Sioux City, lowa,
for å gifte seg med Henrik (Henry)
Ha uga n fra Ytterøy, som utvandret i
1912. I 1920 bodde de i Platte,
Charles Mix, South Dakota, der man
nen hadde skomakerverksted. De fikk
8 barn. Maren døde i 1943.
John og Manas to barn som ble født i
Norge:
Maren Elisabet Karlgård (Åsa).
Foto: E. Lars:
B2\ Rasmus, f. 1900 på Brenna. G. 1926 med Edna Qualley, f. 1905 i Nord-
Dakota av norskfødt mor, d. 1961 . Han var utdannet typograf og arbeidet i avi
ser. Han døde i Nord-Dakota i 1 987.
B3\ Olaug, f. 1902 på Brenna. G. 1924 med Edvard Wolla, født i Minnesota i
1900 av norske foreldre, d. 1954. I 1930 bodde de i Minot, Nord-Dakota, og
Olaug arbeidet som stenograf på et rettskontor (law office).


----
487 H&FIS-A
----
De fikk fire barn til i Amerika:
B4\ Dagmar, f. 1905.
B 5". Sigurd, f. 1905.
B6'.Jens, f. 1907.
B7 1 . Margot, f. 1908.
Bodde hos søstra Olaug
i Minot, Nord-Dakota, i
1930.
John fortsatte som farmer i
White Earth til sin død. Han
hadde også en stilling i korn
handelen i distriktet, og var
ellers sterkt interessert i kultu
relle spørsmål, særlig religiøse.
Han var i mange år medlem av
skolestyret. 4
John døde i 1938 og Maria i
1942.
* p H-
Barna til John og Maria Karlgård. Bak: Olaug og Rasmus.
I midten: Jens, Sigurd og Dagmar, og helt foran Margot.
Bildet er latt i Amerika. Utlånt av Knut Stiklestad
John Rasmussen Brendmo (1880-1945) og Ragnhild Bergitte Martinusdatter
(1873-1958)
John Brendmo ble gift i 1907 med Ragnhild Birgitte Martinusdatter Balgård, f. 1873.
Hun var datter av Martinus Bardosen Balgård og kone Beret Marta Halstemsdatter i
Skogtrøa under Skrove.
John Brendmo overtok Brenna etter svogeren John Karlgård i 1903, og kjøpte går
den av Verdal kommune i 1918 for 5500 kroner.
I 1939 søkte John Brendmo Verdal kommune om tillatelse til å seige gården til
kontorsjef Bernt Karlgård for 11000 kroner, og i herredsstyremøte ble følgende ved
tak fattet:
Herredsstyret innvilger søknaden jra John Brendmo om salg av eiendommen, dog
med det forbehold at hustomt og tilstrekkelig lekeplass til Sul skole (som er leiet av
Brendmoen uten erstatning jor denne grunn) ca 3 mål, hlir tilhjemlet kommunen.
Og i 1940 ble Brenna overtatt av Bernt Karlgård med Arne Karlgård som bestyrer, og
John og Ragnhild ble kårfolk. John døde i 1945 og Ragnhild i 1958, hun bodde da
på Verdal aldersheim.
John og Ragnhild hadde sønnen:
81. Rasmus, f. 1 908 på Brenna, d. 1988. G. 1 949 med Kjellrun Andersdatter Liden,
f. 1917 på Verdalsøra, d. 1964. Hun var datter av gruvearbeider Anders Liden
fra Sverige og Julie Otelie Andreasdatter Fryckblad. Rasmus fikk frådelt ca. 1 6 mål


----
488 H&FIS-A
----
John og Ragnhild Brendmo med sønnen Rasmus. Foto utlånt av Dagfinn Brendmo.
Rasmus og Kjellrun Brendmo med
Ragnhild Brendmo siftende foran.
jord av Brenna nede ved elva og fikk sitt eget
småbruk der - Brennmo, gnr. 233, bnr. 6.
Rasmus og Kjellrun hadde tre sønner - Gunnar
Arnfinn, f. 1940, d. 1961, John, f. 1950, og
Dagfinn, f. 1953. Det er sønnen John Brendmo
som har overtatt heimen etter Rasmus.
Etter at Arne Karlgård kjøpte Mønnes i 1946,
ble Brenna forpaktet bort i noen år, først til
Olav Indal fram til han ble gårdsbestyrer på
"nye" Karlgarden i 1947, så til Trygve Indahl
og Ingemar Indstad, og fra 1949 til 1955 til
Magne M. Green. I 1955 kjøpte Olav Indal
gården. Han bygde ny hovedlån, og kona
Måret dreiv pensjonat der i tillegg til gards
drifta. Olav døde i 1966, og med tida flyttet
Måret ned på Verdalsøra og overlot Brenna til
dattera Karm Irene Rekve. Måret døde på
Ørmelen Bo- og Helsetun i 2002.

 

----
489 H&FIS-A
----
Frådelte heimer:
SØRENGET
GNR. 233, BNR. 4
Sørenget. Foto fra ca. 1950.
Heimen ble frådelt Brenna i 1939 og solgt til Johan
Johnsen Stormo for kr 200,-, skjote tgl. 25.1.1939.
Johan Johnsen Stormo (1899-1993) og Marie
Othelie Mariusdatter (1894-1962)
Johan Stormo var født på Stormoen i 1899 og var
sønn av John Johansen Stormo og Marta
Johannesdatter.
1 sine unge år var Johan dreng hos John og Inger
Anna Wohlen på Garnes.
Han ble gift i 1928 med Mane Othelie
Mariusdatter Marken, f. 1894. Hun var datter av
ugifte foreldre Oline Kristine Olsdatter Marken og
Marius Mikalsen, og var halvsøster til Mane Oline
Østgård (kona til Sigurd Østgård).
Johan Stormo dreiv mest med skogsarbeid ved
siden av småbrukeryrket. Han var en særdeles
humørfylt og slagferdig person, som det går mange
historier om.
Johan Stormo og Olaf Karlgaard.
Johan og Marie fikk tre sønner:
BRENNA

 

----
490 H&FIS-A
----
81. Dødfødt gult, f. 1928.
82. Knut, f. 1929, d. 1954.
83. Joralf, f. 1934. Gift med Jenny Vollan, f. 1933 i Henning. Neste bruker på
Sørenget.
I dag er det sønn av Joralf, Bjørn Vidar Stormo, som er bruker på Sørenget.
SUL SKOLE
GNR. 233, BNR. 5.
Su! skole, ferdig til skolestart i 191 2
Etter at det i 1860 ble fast skole for Sul skolekrets, var skolen i flere år på Karlgård
(Åsen), siden ei tid på Brenna, og fra 1890 på Karlgård igjen.
I 1908 søkte kretsen om å få bygd skole, men saken ble utsatt. I 1911 kom ny
søknad. Skolestyret gjorde da vedtak om å bygge et hus med ett klasserom, gang og
kammers. Kostnadsoverslaget var 2500 kroner, og ettersom det ikke fantes høvelig
lokale til skolen i Suul, ble de nødvendige midler bevilget. Karl Grindberg tok på seg
bygginga av skolen for 2750 kroner, og den var ferdig til skolestart i 1912 på frådelt
parsell av Brenne, som ennå var kommunens eiendom. Noen år semere ble bygget
utvidet slik at det også ble lærerbolig og uthus.
Så vidt vi kjenner til, var Signe og Bjørn Rygg de første som bodde i lærerboligen
på skolen. De var der fra 1920 til ca. 1930, da de flyttet til Ådalsvollen tollstasjon. Se
mer om familien der.
Etter Signe og Bjørn Rygg losjerte Eivind og Ella Stiklestad på Sul skole i ca 20 år.


----
491 H&FIS-A
----
Eivind Paulsen Stiklestad (1905-1954) og Ella Jeremiasdatter (1909-1993)
Eivind Stiklestad var født i 1905 på Ramstad i
Sjøbygda. Han var sønn av vegvokter Paul *>*
Gunneriussen Stiklestad og Hanna Olise, født
Amdal (se Tømtåsen under Karlgarden).
Bergstad på tomt av Sulstua i 1953. Men allerede
året etter at de flyttet inn i den nye heimen, døde

1927, d. 1987. Ruth var skilt etter ekteskap
med Iver Nilsen Falstad, f. 1924. Petter arbei- ■
det i alle år på Værdalsbruket, først som skogs
arbeider og siden som "altmuligmann", og Ruth
var ansatt i Postverket som landpostbud. De
hadde to barn; Øystein, f. 1 956, og Hanne, f. a
1958, og fra første ekteskap hadde Ruth dotte
ra Signy, f. 1948. De hadde egen heim -
Plassbakken - på tomt av Sulstua vestre.
82. Kjell, f. 1934 på Sul skoie, d. 1991 i Steinkjer.
Arbeidet på "NoTraMo" på Steinkjer. Samboer Ella og Eivind Stiklestad som brudepar
med Tora Susegg.
i 1930.
Ella døde i 1993.
SØRENGET ØSTRE
GNR 233, BNR. 13.
Karl Johan Olsson (1891-1959) og Ragnhild Olausdatter (1889-1956)
Karl Johan Olsson var født i Duved i 1891. Foreldra hans var skomaker Olof Olsson
og hustru Katarina Mattsdotter. I 1920 ble han gift med Ragnhild Olausdatter
Østgård, f. 1889, datter av Olaus og Pauline Østgård.
De losjerte i Austgarden de første åra. Dattera Ruth har fortalt at i 1926 såtte Karl
opp ei koie av tømmer for familien oppe i Brennmoenget. Huset besto av to rom - et
av rommene for folket og det andre som fjøs for dyra. Rommet mot sør fungerte som
kjøkken, stue og soverom. I "fjøset" hadde de ei ku, en kalv, julegris og noen høner.
v

 

----
492 H&FIS-A
----
Karl Olsson kantskjærer skiferstein i Spjeldberget.
Dette var heimen fram til 1934, da Karl fikk frådelt en parsell av Brenna. Da ble
koia i Brennmoenget flyttet dit og gjort om til bolighus, samtidig som det ble bygd
eget fjøs. Eiendommen på ca. 14 da. ble ikke matrikulert med eget bruksnummer,
men hustomt med påstående hus er seinere frådelt og gitt bruksnr. 13.
Den nye heimen, som ligger på sørsida av Inna, heter Sørenget østre.
Karl Olsson arbeidet som skogsarbeider og skomaker, og var også arbeidsformann
ved skiferbruddet i Spjeldberget da det var drift der.
Karl og Ragnhild fikk fire barn:
81. Åse, f. 1916 i Austgarden, d. 2004. G. 1938 med Kåre Heiden, f. 1911, d.
1994 Gårdbruker på Arstad mellom fra 1950.
82. Pauline, f. 1920 i Austgarden. Gift med Danielsson fra Nordhallen, Are. Flyttet til
Lit i Jåmtland.
83. Oskar, f. 1922 i Austgarden, d. 1986. G. 1949 med Mari Indahl, f. 1927 i
Kårenget. De overtok Sørenget etter Oskars foreldre etter å ha bodd på Sui skole
i noen år.
84. Ruth, f. 1924 i Austgarden. Ugift. I 1948 fikk hun dottera Randi Kristine Olsson
med Sigmund Karlgård, f. 1913. Ruth og dattera bosatte seg på Verdalsøra etter
å ha bodd i Sørenget ei tid.


----
493 H&FIS-A
----
Knut Stiklestad mener at Karen Birgitte ble født på Ådalsvollen. Året da Rasmus Bardosen flyttet fra Nybygget
til Ådalsvollen, er usikkert.
Kilde: "Gamrneit og nytt fra Sul".


----
494
----


----
495 H&FIS-A
----
BRUK I INNS ELLER
SULS ALLMENNING
Høgfjellsstøtta
på Kar! Johans-vegen.

----
496 H&FIS-A
----
'-'9.
- in-'
*. Sc


----
497 H&FIS-A
----
BRUK I INNS ELLER SULS ALLMENNING
Fra første halvdel av 1800-tallet og framover ble det skapt en del nye bruk i Inns eller
Suis allmenning, mest som folge av behov som oppsto ved og etter bygginga av Karl
Johans veg ogjamtlandsvegen.
Nybygget var det første bruket som ble anlagt i allmenningen. Det ble til i for
bindelse med anlegget av Karl Johans veg, og lå omtrent midtvegs mellom Sul og
svenskegrensa. Bruket og de som bodde der, er omtalt under Sulstua.
SANDVIKA
GNR. 234, BNR. 6.
Vel tjue år etter at Karl-Johansvegen var åpnet, forelå det planer om et hovedveg
anlegg fra Sul til riksgrensa i retning Anjan, og i den forbindelse ble det også bestemt
at det skulle opprettes ei Statens Fjellstue i Sandvika. Ved årsskiftet 1862/63 stod
fjellstua ferdig til bruk. Fra samme tid ble det opprettet fast skysstasjon der, og det
Sandvika Ca. 1920. Foto utlånt av Jørgen Johnsen


----
498 H&FIS-A
----
var skysstasjon i Sandvika fram til 1927, da den i likhet med alle de andre skyssta
sjonene i Verdal ble nedlagt.
Mikal Sev aidsen ble ansatt som den første fjellstuemann og stasjonsholder i
Sandvika. Han kom da fra Nybygget.
Mikal Sevaldsen (1823-1886) og Jonetta Andersdatter (1821-1916)
Mikal Sevaldsen var født på Holme i 1823. Foreldra var Sevald Jensen Gudding og
Magnhild Olsdatter. Han ble gift i 1852 med Jonetta Andersdatter, f. 1821 i Skogn.
Mikal hadde som nevnt tidlige re vært fjellstuemann i Nybygget (se mer om ham der).
I 1865 var det 2 hester, 5 kyr, 12 sauer og 2 geiter på bås. Og Mikal hadde disse i
tjeneste:
Ole Arntsen, f. 1843 på Skavhaugg.
Karen Eliasdatter, f. 1843 på Volenvald. Ole og Karen ble gift i Sandvika i 1871, og
de ble fjellstuepar i Nybygget, se mer om dem der.
Maria Olsdatter, f. 1848 i Vaterholmen. Gift i 1874 med Ole Olsen Tømte. De var
brukere i Tømte, se mer om dem der.
Sefanias Johannessen, gjetergutt, f. 1853 i Ulvilla. Han ble gift i 1880 med Karen
Marie Svendsdatter, f. 1851 på Nessvald. De ble brukere i Barlia i Ness.
I 1875 var besetningen vokst til 3 hester, 1 okse, 6 kyr, 13 sauer, 10 geiter og 1
svin. Og følgende mennesker bodde i fjellstua i tillegg til Mikal og Jonetta:
Dreng og skyssgutt Ole Paulsen, f. 1850. Han var sønn av Paul Olsen Stormoen.
Ole ble gift i 1876 med Kjerstina Johnsdatter Sandvigen, f. 1855 i Nybygget, datter av
John Bardosen ("Jo Inna") og Maria Eriksdatter på Øster-Innsvollen. Se mer om ham
der.
Taus og stuepike Johanna Olsdatter, f. 1852 i Skogn. Hun ble gift i 1882 med
Martin Nilsen Suul (se under Sulstua).
Kjerstina Johnsdatter, f. 1855. Hun ble gift i 1875 med Ole Paulsen, se foran
Husmann og vegvokter Teodor Melby, f. 1825. Han bodde i meieribygget sammen
med dattera Guruanna, f. 1850.
Skyssgutt Anneus Johannessen, f. 1850.
Tyende Krestianna Andreasdatter, f. 1864. Hun var datter av Andreas Olsen
Maritvollvald, og utvandret i 1884 til Minnesota som Kristine Hegstad.
Skyssdagboka fra Sandvika viser at det var mange slags reisende som var innom
stedet i åra etter at fjellstua var ferdig. Mange hadde nær tilknytning til veganlegget,
men også folk fra Kongens råd har skrevet seg inn i protokollen. Forsvarsministeren
fra 1860-68, Harald N. S. Wergeland var på gjennomreise til Melen i 1866 og treng
te 2 hester på turen. Og Sankthansaften 1873 var det mange prominente gjester med
Kong Oscar II i spissen på besøk i Sandvika Fjellstue i følge skyssdagboka:
"Natten emellan den 23 och 24 juni 1873 tog Hans Majestet Konung Oscar II natt
lager hår stedes".
Bak denne noteringen finner vi Kong Oscar Ils norgesreise i 1873 som ble avsluttet
med kroning i Nidarosdomen. Den 15. juni 1873 reiste kongen med sitt følge ira

----
499 H&FIS-A
----
Stockholm med en korvett til Sundsvall. Herfrå gikk ferden over land til Trøndelag.
Den 23. juni kom de fram til den norske grense mnenfor Sandvika. Her ble de mot
tatt av amtmann Smidt, brigadesjef oberst Hoff, adjutant kaptein Frølich, veiinspek
tør Holst o. fl. Etter amtmannens velkomsthilsen drog følget til Sandvika. Her ble det
innkvartering til neste dag, da de fortsatte til Stiklestad. 1
Mange år seinere, i 1892, ble verdalingen Peter Holst, som nå var blitt forsvarsmi
nister, skysset fra Sandvika til Garnes.
I f 874 søkte Mikal Sevaldsen Amtsformannskapet om 40 spesidaler som tillegg i
lønna som skysstasjonsholder. Han hadde fra før 96 spesidaler fra statskassen. Vi site
rer fra Veikomiteens innstilling:
«Komiteen finder at den begjærte Forbedring i Stationsholderens Vilkaar er baade
rimelig og billig, og vilde meget beklage, om den nuværende Stationsholder paa
Sandviken skulde se sig nødt til paa Grund aj for knapt Tilskudd at frasige sig
Stationholdet, da det Ry, Sandviken har som et aj Landets bedste Skydsskijter, ude
lukkende vist maa tilskrives Stationsholder en, men tror ikke at burde anbefale, at
nogen Andel of Forhøielsen i Godtgjørelsen for Stationsholdet udredes of
Amtskommunens Midler, da Fjeldstuerne, saavidt vides, overalt udelukkende paahvi
ler Staten».
Det ble således ikke noen lønnsforhøyelse for Mikal. 2
I f 886 byttet Mikal Sevaldsen med Martin Nilsen Suul og flyttet til Bunes i
Leksdalen og ble bygselmann der. Men Mikal døde allerede samme år. Jonetta døde
som kårkone på Bunes i 19f 6.
Mikal og Jonetta fikk to sønner mens de bodde Nybygget, men begge døde som
små.
Martin (Martinus) Nilsen Suul (1848-1934) og Johanna Elisabeth Olsdatter
(1852-1921)
Martin Nilsen Suul var født i Sulstua i 1848 som sønn av Nils Olsen og Maren
Olsdatter. Han ble gift i 1882 med enke Johanna Elisabeth Olsdatter Sandviken
(Mønsterhaug), f. 1852 i Skogn. Hun var enke etter Bernt Eliseus Fredriksen Sundby,
som hun ble gift med i 1877 og som døde i 1878 (druknet i Verdalselva ved Haga).
Johanna Elisabeth var taus hos Mikal Sevaldsen i Sandvika ved giftermålet. Jonetta
Sevaldsen var fastra hennes.
Martin Suul forpaktet Bunes i Leksdalen fra 1882 til 1886. Da flyttet de til
Sandvika, der Martin ble fjellstuemann etter Mikal Sevaldsen.
Foruten Suul-familien finner vi følgende personer i Sandvika i 1891
Tjener Secilie Larsdatter, f. 1874 på Rindsemvald. Hun var datter av husmann Lars
Hagensen og Beret Marta Johansdatter på Bakke under Rindsem. I 1900 var hun
heime og stelte for faren, i 1904 att. Frol, gift med gårdbruker/banevokter Gunnerius
Johansen Nordberg, f. 1879 i Frol. Hun døde på Graven østre i 1909.
Tjener Anna Lindkvist, f. 1871 på Levanger fattighus. Mora hennes var Jonette
Johnsdatter Indal og faren var ungkar og salmaker Klaus Vilhelm Lindkvist fra

----
500 H&FIS-A
----
Sverige. I 1893 har hun fått flytteattest til Sverige, og kirkeboka for Åre viser at hun
ble gift i Medstugan i november 1893 med Aron Svensson, f. 1860 i Medstugan. De
fikk fire barn, to sønner og to døtre. En av sønnene, Johan Aronson, f. 1895, ble gift
i Verdal i 1920 med Borghild Johanne Gundersen, f. 1897, datter av Julie Lassesdatter
Sagen (Julie Andersen). Og ei av døtrene, Olga Erika, f. 1899, død 1994, ble gift med
John Rydning i Vera (1904-2001).
Skyssgutt Johannes Eriksen, f. 1873 på Stormoen. Han var sønn av Erik Jørgensen
fra Saxvallen og Beret Andersdatter fra Fagerlia i Inndalsallmenningen (datter avjamt-
Anders). Han utvandret til Amerika i 1892 under navnet Johannes Enksson. Fra 1908
var han bestyrer av en trelastforretning i Esmond, Nord-Dakota. Der kalte han seg
John Eriksen og ble gift i 1907 med Emma Josephme Encksson, f. 1886, d. 1962. 3
De etterlot seg sju barn i Amerika og har ei stor etterslekt der.
Losjerende Peder Olsen, f. 1833 i Borgund på Sunnmøre. Bortsatt til forpleining av
Trondhjems fattigvesen. Han døde ugift i Sandvika i 1892 under navnet Peder Olsen
Faarnes.
I 1896 byttet Martin med broren Ola Nilsen Suul og ble leilending i Sulstua i ste
det. Se mer om dem under Sulstua.
Ole Nilsen Suul (1840-1919) og
Ellen Anna Ellevsdatter
(1847-1914)
Ole Nilsen Suul var født i Sulstua i
1840, foreldre Nils Olsen og Maren
Olsdatter Suul. Han ble gift i 1881
med Ellen Anna Ellevsdatter Indahl, f.
1847 på Indal øvre, datter av Ellev
Johannessen Indal (Arstad) og Karen
Arntsdatter. Elen Anna var tjener og
sydame i Sulstua fra 1875.
Ola Suul, som han ble kalt, var
gårdbruker i Sulstua fra 1882 til
1896, men da byttet han med broren
Martin Nilsen Suul og ble fjellstue
mann i Sandvika.
Ifølge folketellinga bodde følgende
i Sandvika i 1900 i tillegg til
Suulfamilien:
Bergitte Sandvigen, tjenestepike
(budeie).
Ingeranna, tjenestepikens barn, f.
1896.
Elling Suul, f. 1819, bortsatt til for
pleining, fhv gårdbruker, oppholdes
av fattigkassen.
Familien Ola Suul i Sandvika: Foran: Maren og Nils, i
midten Ellen Anna og Ola, og bak står Jon Marius (den
senere lensmann).


----
501 H&FIS-A
----
Anne Suul, bortsatt til forpleining, fhv. gardmannskone oppholdes av fattigkassen.
Karen Indahl, enke, lever dels av oppsparte midler, dels med understøttelse av fat
tigkassen.
Om disse kan opplyses:
Bergitte Sandvigen er født 1852 i Ulvilla som Bergitte Ingebrigtsdatter. Hun var
datter av husmann Ingebrigt Johansen og kone Anne Rasmusdatter på Bredingsberget
og Arnsveet i Vuku. Bergitte var først taus i Sulstua, men ble med til Sandvika da Ola
Suul flyttet dit. I 1916 ble hun tildelt Norges Vels medalje for 25 års tjeneste hos Ola.
Trolig flyttet hun med Suul-familien til Lillemoen da det ble styrerskifte i Sandvika i
1917. Hun døde ugift på Lillemoen i 1924.
Hun hadde 2 barn:
Bl 0
John Severin Johansen, f. 1881 i Arnsveet. Faren var Johan Olsen Bredingsgjalet.
Han bodde sammen med mora og besteforeldra i Arnsveet i 1 891 og var tjener
i Bjørgan i 1 900. John Severin Bjørgan fikk attest til Frol i 1 906 - "skal gifte sig".
Gift første gang med Gustava, f. 1 883. Fem barn. Gift andre gang i Frol i 1 923
med Petra Karoline Johansdatter Stokkan, f. 1889 i Åsen. Da var han småbruker
på Friberg. I 1925 fikk de sønnen Johan. Iflg. Norges Bebyggelse, Nord-
Trøndelag, nordre del, s. 400 var han jernbanearbeider på Soltun i Overhalla.
Inger Anna Johnsdatter, f. 1 896 i Sandvika, d. 1983 i Levanger. Faren hennes var
John Marius Kristoffersen Vestgård. Om Inger Anna Sandviken, som hun ble kalt,
har vi følgende episode fra vinteren 1916, fortalt av Ingeborg Årstadvold, som da
var taus i Sulstua:
B 2°
Dr. Wold var budsendt til sykebesøk i Sandvika og hadde bilskyss til Sulstua (det
var vel John Fikse som skallet bilskyssen). Lenger gikk det ikke å kjøre med bil, lor
vegen var gjensnødd. Fra Sandvika kom det skyss imot for å frakte doktoren
videre, og "skysskaren" vor Inger Anna Sandviken. Hun kom med laushest og ski
på beina. I full fart svingte hun inn på gardsplassen i Sulstua, fikk i hui og hast tak
i ei sluffe [slede] som sto der, og spente for hesten. Dr. Wold hadde imens kom
met seg opp i sluffa, og Inger Anna brettet opp sleafellen og slo seg ned ved sia
av doktoren. Så bars det i full fart austover mot Sandvika igjen. Alt dette skjedde
så fort at folket i Sulstua ikke viste ordet av før doktorskyssen forsvont i snødrivene.
Det forte I les at Inger-Anna Sandviken var som den «verste» kar når det gjaldt å
handtere hester, enten det var i skog og fjell eller i skysstrafikken. 4
Inger Anna ble siden budeie på Bamberg ved Levanger. Hun var der for øvrig i to
perioder, og kom dit andre gang i 1 930, etter at hun i mellomtida hadde vært
taus hos Graff på Hegle. Inger Anna på Bamberg var kjent for sin arbeidsomme
stil. Hun var alltid kledd i arbeidsoverall og var for det meste i fjøset eller ute på
åkeren. Hun elsket å kjøre hest, og kjørte melka eller gjorde andre ting som krev
de hesteskyss. I fjøset var hun med på det meste. Utenom arbeidet på gården var
Inger Anna frelsesarmesoldat, var med på møter og gikk rundt og solgte
"Krigsropet". Hun hadde to sønner. Vi kjenner til at den ene av dem het Bjarne, f.

----
502 H&FIS-A
----
1921 på Hegle. Faren var jernbanearbeider Peter Albert Lindberg fra Åre.'
Inger Anna ble gravlagt på Alstadhaug kirkegård.
Elling Suul: Elling Olsen Suulstuen (1819-1903) var bruker i Austgarden sist på
1850-tallet. Se mer om ham under Austgarden.
Anne Suul: Hun var kona til Elling Olsen Sulstuen.
Karen Indahl: Karen Arntsdatter, f. 1825, datter av Arnt Johnsen på Inndal
mellom. Hun var budeie på Nord-Innsvollen rundt århundreskiftet. Se mer om
henne under Inndal mellom.
Fra tida da Nils og Ragna Suul var i Sandvika, ca. 1915. De tre barna er f. v. Ola, Asbjørn og Elfrid.
Kvinnen på benken har vi ikke navnet på.
Elen Anna døde i 1914 og Ola i 1919. Etter at helsa til Ola begynte å skrante, var
sonnen Nils Olsen Suul midlertidig fjellstuemann et par år, deretter hadde sviger
sonnen Jørgen Kristiansen From stillingen midlertidig fra 1915 og fast fra 1917 til
1920.
Se mer om Suul-familien under Sulstua
Jørgen Johannes Kristiansen From (1880-1958) og Maren Olsdatter
(1888-1948)
Jørgen From var født i Overhalla i 1880 og var sønn av gårdbruker Kristian Magnus
From og hustru Petra Johanna Petersdatter på Skogly i Overhalla. Han ble gift i 1915
med Maren Olsdatter Suul, f. 1888 i Sulstua, datter av Ole og Elen Anna Suul.


----
503 H&FIS-A
----
Jørgen From er oppført som driftsbestyrer i Sandvika Fjellstue ved giftermålet i
1915, og var fast ansatt som stasjonsholder fra 1917 til 1920. Samtidig var han også
poståpner ved Inna poståpneri.
Vi har nevnt før at stasjonsholder Mikal Sevaldsen ikke var fornøyd med lønna
han hadde som stasjonsholder, men som forgjeves søkte om lønnsforhøyelse. Jørgen
From forsøkte seg på det samme etter at han ble ansatt, og det ser ut til at han ryk
tes bedre enn sin forgjenger, jfr. ei melding i Innherreds Folkeblad i juni 1918:
"Opsitteren paaa fjeldstuen Sandviken i Værdalen har opsagt sine stillinger som
fjeldstuemann og stationsholder jra Iste juli 1818, men har imidlertid erklært sig vil
lig til at vedhli, saajremt han faar sin lønforhøiet med tilsammen kr 800,00 aarlig.
Opsitteren har dessuten stillet som betingelse at han faar sitt gjærdefang, hesjeved og
brukstrævirke fra statens skog (Inns statsskog).
Kravet paa lønsforhøielse begrundes med at han somfølge av dyrtiden ikke med den
nuværende løn kan klare fjeldstue- og stationholdet uten tap.
Fjeldstuemanden oppebærer nu som bidrag til fjeldstuens vedlikehold og til stations
hold henholdsvis kr 400,00 og kr 500,00 aarlig. Av det til fjeldstuens vedlikehold
bevilgede beløp kr 800,00 utgjør kr 400,00 pension til den forrige opsitter. Disse
bidrag har været gjældende henholdsvis siden Iste juli 1911 og Iste januar 1912.
Amtsingeniøren uttaler at lønnen under de nuværende forhold utvilsomt er for lav, og
anbefaler at den ialfald midlertidig forhøies til kr 800,00 for fjeldstuen og til kr
800,00 for stationsholdet. Det vil bli anbefalt for Veidirektøren at fjeldstuemandens
godtgjørelse for snebrøitning forhøies med kr 100,00 aarlig.
Amtmanden anbefaler denne lønsforhøyelse, idet han anfører, at den nuværende
fjeldstuemands fratræden ganske visst vilde komme til at volde vanskeligheter, og det
er liten utsigt til at kunne faa nogen ny mand i stillingen for mindre betaling end den
forlangte.
Departementet uttaler i sin proposition om bevilgningfor kommende termin tilfjeld
stuerne:
Opsitteren pligter at holde 2 faste hester. Stationen skysser til Mælen i Sverige (19
km) og Sul i Vuku (18 km).
Departementet finder at maatte slutte sig til amtsingeniørens av amtmandens til
traadte forslag, idet man mener at beløpene bør bevilges som midlertidige dyrtidstil
læg."
Jørgen From fratrådte etter egen oppsigelse stillingen som fjellstuemann i Sandvika
1. januar 1920. Han flyttet ned til Sul, der han bygslet Bjørkenget under Lillemoen
og såtte opp hus der. Se mer om ham der.
Etter Jørgen From var Edvard O. Suul fjellstuemann et halvt års tid før Erik
Eriksson overtok.
Erik Eriksson (1887-1966) og Ingeborg Matea Martinsdatter (1888-1960)
Erik Eriksson var født i 1887 i Brattåggen i Kall. Foreldra var bonde Erik Simonsson
(f. 1836) og hustru Måret Ersdotter (f. 1846). De ble gift i Kall i 1871. Erik kom til
BRUK I INNS ELLER SULS ALLMENNING

----
504 H&FIS-A
----
Verdal som skogsarbeider i 1912, og ble gift i 1914 med Ingeborg Matea
Martinsdatter Suul fra Sulstua. I sine unge år var Ingeborg i tjeneste hos engelskmenn
som oppholdt seg i Sulstua sommers tid, og hun ble også med en familie til England
og var der ei tid.
Enk og Ingeborg bodde i Sulstua de første åra etter at de var blitt gift, siden losjer
te de på Østly på Inndalsåkeren til Erik ble ansatt som fjellstuemann i Sandvika fra
1. juli 1920. Kontrakten var ifølge panteboka følgende:
Kontrakt mellom Landbruksdepartementet og jjeldstuemanden ved Sandviken
Fjeldstue.
Landbruksdepartementet overdrager herved til undertegnede Erik Eriksson (under
forutsetning av at han faar norsk statsborgerskap) brugen av fjeldstuen Sandviken i
Verdal, Nord-Trøndelag fylke, paa nedenstaaende betingelser:
1. Den nye fjeldstuemand skal tilflytte og bebo fjeldstuen. Til stilling av stedfortræ
der under fråvær f ordres fylkesmandens tilladelse og godkjendelse av stedfortre
deren.
2. Opsidderen har at udrede alle paa gaarden hvilende skatter og andre byrder av
hvad ncevnes kan, og kolder fjeldstuens bygninger forsikret i Norges Brandkasse.
Han har at vedligeholde fjeldstuens bygninger og gjærder i aabodsfri stand. 6
Aabodsforretninger, bestyret av lensmanden i Verdal med 2 av sorenskriveren i
Stjør- og Verdal opnævnte mcend, kan avholdes med bindende virkning for det
offentlige og opsidderen under brugstiden efter forlangende av en av parterne og
ved brugerens fravigelse av eiendommen. Opsidderen har at drive eiendomen for
svarlig og i det hele at skikke ogforholde sig som en brav og samvittighetsfuldfjeld
stuemand. Ønsker opsidderen at opføre egne bygninger paa fjeldstuen, maa dertil
indhentes departementets samtykke. Bygningerne bliver i tilfælde hans private
eiendom.
3. Opsidderen har, saalangt husrommet rækker, paa bedste maate at hjælpe og bistaa
reisende samt for skaffe dem forsvarlig herberge og forpleining mot betaling, som i
fornødent fald kan bestemmes ved en av fylkesmanden fastsat takst. Han har at
forsyne fjeldstuens bygninger med saadanne møbler og andre bekvemmeligheter
for reisende, som fylkesmanden anser nødvendig og foreskriv er. Reisende maa som
regel ikke indtages i længre tid end 2 døgn ad gangen uten at være forberedt paa
at vike pladsenfor seinere ankomne. Ligeledes har opsidderen at holde fornødent
for til de reisendes heste mot betaling, som i fornødent fald bestemmes ved en av
fylkesmanden sat takst.
4. Opsidderen faar efter skogvæsenets utvisning og nærmere bestemmelser det til
fjeldstuens nødvendige brændsel gratis paa rod i Inns statsskog. Han har at avgi
ve til en veivogter den for dennes kreaturer bestemmendes beitesret og adgang til
brændsel, samt - om fornødent - husrum.
5. (mangler)
6. Opsidderen forpligter sig til mod sadan godtgjørelse, som det offentlige til enhver
tid maatte bestemme, at overtage de hverve, som det offentlige som fjeldstuens eier
maatte paalægge ham f. eks. postbefordring, telefonstation med dertil hørende
HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BfND A

----
505 H&FIS-A
----
opsynsmanndstjeneste, vedligeholdelse og bevogtning og bevogtning av veien med
kvad dertil hører o.s.v. alt i overensstemmmelse med de forskrifter, som for tiden
gjedder eller herejter avgives, samt under mulgt og ansvar i overtrædelsestiljælde.
7. Opsidderen har med hensyn til fjeldstuens drift, dyrkning og indgjærdning atjølge
den anvisning, som gives av det offentlige og er underkastet dettes kontroll.
Likeledes har han at befølge den instruks, som av fylkesmanden maatte blive ham
meddelt med hensyn til opsyn med fjeldstuen samt benyttelse av dennes bygning-
er.
8. Opsidderen tilkommer hun den jagtret, han som hovne- og bruksberettiget i Inns
statskog efter jagtlovens § 8 har adgang til mot løsning av jagtkort.
9. Opsidderen erholder som aarlig løn av statskassen det beløp som til en hver tid er
bevilget. Lønnen betales efterskudsvis hvert kvartal.
10. Misligholdelse av nærværende kontrakt saavel som uordentligt eller strafbart
forhold medfører forpagtningens forbrydelse.
11. Omkostningerne med kontraktens tinglæsning utredes av opsidderen.
12. Nærværende kontrakt kan saavel av det offentlige som av opsidderen opsiges
med 1 aars varsel, dog maa opsigelsen finde sted inden St. Hans og opsidderen
gives flist til det paafølgende aars 1. juli. Fratræder opsidderen eiendommens
bruk somfølge av opsigelse efter nærværende punkt eller paa grund av forhold,
som i punkt 10 ovenfor angivet, har han at avlevere fjeldstuen ryddiggjort og saa
ledes vedligeholdt, som i punkt 2 nævnt, samt med den pa eiendommen faldende
gjødsel og übrugtfor 0.1.
13. I tilfælde av tvist angaaende denne kontrakts forstaaelse eller anden menings
forskjel mellem det offentlige og opsidderen angaaende dennes forhold som saa
dan avgjøres saken med endelig virkning av en voldgiftsret bestaaende av 2
mænd, valgt en av hver av pantene, med en av disse to mænd, eller i mangel av
enighet dem i mellem av departementet, valgt opmand.
14. Fjeldstuemanden er, forsaavidt han kommer ind under pensionslovens bestem
melser, forpligtet til at lade sig indlemme i pensionskassen uten av den grund at
kunne kræve ansættelsesvilkaarene ændret.
Ovenstaaende kontrakt vedtages i et og alt. Enk Eriksson.
Til vitterlighet: ]. 0. Vohlen. Inger Anna Vohlen.
Vedtas paa det offentliges vegne:
Nord-Trøndelagfylke, 17. juni 1920
H. B. Guldahl.
I h.t. Stjør-og Verdal skogforvaltnings paategnelse av 29/6-20 antas det vederlag som
fjeldstuemanden skal erlægge for bruken av fjeldstuen m.v. at kunne sættes til kr
'300,00 pr aar.
Stjør-og Verdal sorenskriverembede den 2. juli 1920.
Paul Bøe.
BRUK I INNS ELLER SULS ALLMENNING

----
506 H&FIS-A
----
Fra Sandvika sommeren 1 936. Personene på bildet er f. v. Annar Petersen, Marit Eriksson, Ingeborg Petersen og
Ingeborg EriksSOn. Foto: Annar E. Petersen.
Høykjøring med personbil etter Åbovegen i 1936. Ved rattet sitter Magnus Eriksson, og de to guttene er f. v.
Toralf og Annar Petersen. Kvinnene i veigrøfta er Ingeborg Petersen og Ingeborg Eriksson. r-oto: Annar e. Petersen.

 

----
507 H&FIS-A
----
I 1920 fikk også Erik innvilget norsk statsborgerskap, som ifølge kontrakten var
en forutsetning for ansettelsen. Og samme år ble han også poståpner i Sandvika.
Etter at Fylkesbilene hadde overtatt både person- og godstransport, ble skyssta
sjonen i Sandvika nedlagt i 1927, men som de tidligere brukerne fortsatte Erik og
Ingeborg med kombinert gardsbruk og hotelldrift. Det ble et ufrivillig opphold i
hotelldrifta under 2. verdenskrig, da tyskerne okkuperte hotellet og hadde vaktstyr
ke der, men etter krigen ble drifta gjenopptatt, med sønnen Odd Eriksson som besty
rer. Sammen med sønnen Magnus bygde Erik egen bolig "Skogly" ved Åbovegen.
Erik Eriksson døde som enkemann i 1966, idet Ingeborg var død i 1960.
Barn:
81. Einar Magnus, f. 1914 i Sulstua. Gift i 1945 med Ingeborg Margaret Schei, f.
1916 i Sør-Hallem. Ingeborg var datter av Johan Schei og Magnhild, f. Dahl.
Magnus Eriksson kjøpte seg lastebil i 1 936 og var opptatt med lastebilkjøring på
Jamtlandsvegen for Statens Vegvesen i 48 år, mens Ingeborg arbeidet i fjellstua i
Sandvika. Magnus døde i 1999, og Ingeborg flyttet da til eldrebolig på
Verdalsøra. Hun døde i 2007.
82. Sigmund, f. 1916 i Sulstua. Gift med Hildur Nonstad fra Steinkjer. Sigmund var
ansatt i Tollvesenet i Trondheim og døde i 1998.
83. Marit Johanne, f. 1918 i Sulstua. Gift i 1948 med engelsk major Michael
Howard Stevens. Da hun døde i 1998, var hun bosatt i Sverige. Er gravlagt i
Vuku.
84. Ernst Ingvar, f. 1921 i Sandvika. Bosatt i Sverige, bonde på Brattåggen i Kall.
Død 2000.
85. Odd, f. 1925 i Sandvika. Gift i 1955 med Målfrid Johanne Muller, f. Schei, dat
ter av Johan Schei. Odd Eriksson kjøpte Sandvika Fjellstue, men bosatte seg i
Sverige, der han eide et stort gardsbruk. Målfrid døde i Melløsa i 1 971, og Odd
døde i Ørebro i 2001 .
I dag eies Sandvika av Sparebank 1 Midt-Norge og benyttes som kurs- og konferan
sesenter.
INNSMOEN
GNR. 234, BNR. 2.
Innsmoen ble frådelt Inns Ålmenning ved skylddelingsforretning tinglyst
15.12.1921. Totalt areal på eiendommen var på ca. 30 da.
Som nevnt under Nybygget ble hovedbygningen der flyttet til Innsmoen i 1923
og tatt i bruk som vegvokterbolig.
Vegvokter John Lillemo fulgte med ved flyttinga fra Nybygget og bodde på
Innsmoen fram til 1925/1926. (Om familien til John Lillemo, se under Lillemoen).
I januar 1926 ble vegvokterstillingen utlyst ledig i Innherreds Folkeblad:
BRUK I INNS ELLER SULS ALLMENNING

----
508 H&FIS-A
----
Veivohterpost ledig.
En statslønnet veivohterpost medjuld årstjeneste ledig på mellemriksveien i Verdal.
Distriktet omfatter strekningen fra St. Olafs bro til riksgrædsen, ca. 14 km. Denjaste
løn er kr. 110,- pr. måned stigende stigende med kr. 10,- kvert 3dje år inntil kr. 140,-
. Hertil kommer for tiden et midlertidig lønstillegg av kr 165,- pr. kvartal. Desuten
får veivokteren fri familiebolig. Arbeidstiden er 8 timer hver yrkesdag det hele år
med 14 dagers ferie. Stillingen er innlemmet i Statens Pensjonskasse ogfragår der 10
% av den faste løn som pensjonsinnskudd. For stillingen gjelder 3 måneders gjensidig
opsigelse.
Ansøkninger sendes overingeniøren for veivesenet, Steinkjer, innen 10. februar
Det var Ivar Karlgård som fikk stillingen og ble den neste vegvokter på Innsmoen
Ivar Johnsen Karlgaard (1898-1975) og Marie Karoline Johannesdatter
(1903-1995)
Ivar Karlgaard var eldste sønn av John og Maria Karlgaard i Åsen i Sul. I 1929 ble han
gift med Mane Karoline Johannesdatter Vandvik, f. 1903. Hun var datter av Johannes
Vandvik i Leksdalen.
Som ungkar hadde Ivar en sønn:
Bl 0 . Kåre, f. 1918 i Sul. Mora var KonstanseJohannesdatter Kvelstad, f. 1895. Kåre
ble gift i 1947 med Else Helene Hongseth, f. 1922. De fikk to barn.
Kåre Karlgård flyktet til Sverige under 2. verdenskrig og var der til krigens slutt. Etter
at han kom tilbake til Norge, var han betjent ved llebu fengsel. Han døde i 1 969.
Ivar og Marie Karlgaard fikk to barn:
B2 1 . Eldbjørg Marie, f. 1930, d. 2005. Gift i 1957 med bussjåfør Arnold Nordli, f.
1 93 1 . Bosatt på Ørmelen.
B3 1 . Åsmund, f. 1940. Gift i 1971 med Lilli Lerfald, f. 1941. Skilt. Åsmund har arbei
det i vassdragsvesenet og bor i Tømtåsen.
Da Paul Stiklestad sluttet som vegvokter i Sul i 1944, overtok Ivar Karlgård roden
hans, og familien flyttet samtidig til vegvokterboligen i Tømtåsen. Ivar fortsatte som
vegvokter til han gikk av for aldersgrensen. Han døde i 1975 og kona Mane i 1995.
Deretter kom Harald Olsen Svartaas som vegvokter til Innsmoen. Om ham og
familien hans, se Sandvoll under Molden. Seinere har bl.a., Ola O. Svartås, Johan
Johansson og sist Frode Solvang bodd der som vegvoktere. I etterkrigstida ble det
bygd ny bolig for vegvokteren, men da vegvokterstillmgene ble inndratt på 1980-tal
let, ble nystua solgt og flyttet og står i dag som kårstue i Sør-Steine. Den gamle stua
fra Nybygget står fremdeles på Innsmoen og er fredet.
HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1940 - BIND A

----
509 H&FIS-A
----
ØSTER-INNSVOLLEN
HuSQ på ØSter-lnnSVollen. Tegningfral
Øster-Innsvollen ligger knapt 1 km nord for Sandvika, mellom vegen og Innsvatnet
Vollen var seter for Åsen og Sulstua fram til ca. 1850.
Brødrene John og Rasmus Bardosen bygslet Øster-Innsvollen av Nikolai Jensen på
1850-tallet, men det ser ut til at det var bare John kom til å bosette seg der.
John Bardosen (1823-1861) og Maria Eriksdatter (1831-1904)
John var født på Garnes i 1823 og var sønn av husmann Bardo Johnsen og kone
Kirstina Andersdatter. Han ble gift i 1854 med Mana Eriksdatter Nybygget, f. 1831
på Mikvollvald. Maria var datter av husmann/strandsitter Erik Olsen Mikvollvald og
kone Karen Olsdatter Råen. John bygslet som nevnt Øster-Innsvollen av Nikolai
Jensen sist på 1850-tallet. Han gikk under navnet "Jo Inna"
Før han ble gift hadde John en sønn
Bl u . Lasse, f. 1 844 på Midtholmsvald. Mora var Beret Tomasdatter Midtholmsvald, f.
1 823 i Meråker, datter av Tomas Guttormsen og kone Ingeborg Eriksdatter, som
kom flyttende fra Amoen i Fersdalen ca. 1 827 og ble plassfolk under Midtholmen,
muligens på en plass som ble kalt "Erikhella". Beret ble gift i 1854 med Peder
Pedersen Brenden, f. 1 828 på Lillemoen i Sul, og de flyttet noenlunde samtidig til
Buraunet i Frol og bodde der resten av livet. Lasse Johnsen ble gift i 1 873 i Vinne
med Maria Johannesdatter Nessvald, f. 1 854 på Byvald, og de ble etter hvert
husmannsfolk i Sagen under Dillan. Maria døde av kreft i 191 3, og Lasse Sagen
døde på Verdal Aldersheim på Ørmelen i 1930.


----
510 H&FIS-A
----
John og Maria hadde to barn sammen:
82. Kjerstine, f. 1855 i Nybygget. Hun ble gift i 1876 med Ole Paulsen Stormo, f.
1 850 på Stormoen, og halvbroren Lasse Johnsen Sagen var en av forloverne. Ole
Paulsen - "Ol Pålsa" - var sønn av Paul Olsen og Sirianna Johannesdatter, som
først var husmannsfolk i Bergstua under Inndal østre og på Adalsvollen, i 1 865
inderster på Skavhaugg nedre og i 1 875 inderster på Stormoen. De flyttet siden
til Kall i Sverige, der Paul døde i 1 890 og Sirianna i 1906. I 1 878 flyttet også
Kjerstine og Ole til Kall etter at de hadde vært inderster i Sandvika siden de ble
gift. I 1 876 fikk de en sønn Jon - sikkert oppkalt etter morfaren, men han døde
bare et halvt år gammel. I Kall ble Ole arrendator (forpakter) på Baksjonåset og
ble kait Olof Pålsson. I 1900 hadde de fem barn.
Som i mange andre sammenhenger har lensmann Jon Siml også etterlatt seg noen
opplysninger om "Jo Inna" og Maria:
"De to hadde ikke egen heim, men hodde på seteren «Øyster-Inns-vollen» nær 2 mil
fra Sulgrenden uten veg.
En dag mens mannen var borte, hadde kona født et ham alene. Min jar, Ola Suul,
var unggutt og kom tilfeldigvis til seteren etter at hun hadde født, og det var gått bra.
I mars 1859 var far min med 2 løytnanter — Lossius og Ramm — som vegviser på
undersøkelser for den planlagte mellomriksveg mot Kall. De for forbi den da nesten
nedsnødde "Øyster-lnnsvoll". Et stykke fra huset ble deforundret over åfå høre sal
mesang innenfra, og da de kom nærmere hørte de også duren av en rokk. Av far fikk
løytnantene høre at et ektepar bodde der.
De tre gikk inn hvor husmora forlegent sluttet med sin sang, men spant på en rokk,
husbonden spant rypesnarer, og et barn krabbet på gulvet.
De fremmede ble vennlig budt hvile og fikk noe å drikke hos defornøydde beboere på
seteren i ødemarken.
Da de fremmede gikk viderefra seteren på ski sa Ramm tankefullt: "Hvor såre lidet
skal der tilfor lykkelig at være." 7
John døde i 1861, bare 38 år gammel. Som enke giftet Mana seg i 1867 med dreng
en sin, Sivert Jørgensen Nyløkken eller Arnklevsvollen fra Lesja, f. 1832 i Fron i
Gudbrandsdalen, etter at de hadde fått to barn sammen.
I 1865 hadde de 1 hest, 1 ku og 3 geiter. Sivert arbeidet nok på veganlegget av
Jamtlandsvegen, for han er oppført som vegarbeider når han får innflyttingsattest i
forbindelse med giftermålet.
I 1867 overgå Maria plassen til Staten, jfr. følgende avskrift fra panteregistret:
Jeg Undertegnede Marie Eriksdatter Insvolden erklærer herved til det Offentlige at
have afhandlet alle mine Rettigheder til min hidtil bygslede Plads østre Insvolden hvor
efter enhver Brugsrettighed til Pladsenfor Eftertiden frafaldes, ligesom de på Pladsen
HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND A


----
511 H&FIS-A
----
værende Husebygninger afstaaes til det Offentlige, idetjegforpligter mig til inden Januar
Maaneds Udgang 1867 at fråflytte Pladsen. Fra bemeldte Tid har saaledes det
Off endige fri Dispositionsret over saavel Plads som Huse.
Den for Afstaaelsen af Plads og Huse omforenede Godtgjørelse af 30 - tretti - Speeies
forventes udbetalt snarest mulig.
Sandvigen 19 December 1866.
Marie Insvolden mpP.
Til vitterlighed: Mickal Sandvigen. 0. Ophaug.
Herpaa modtaget 5 -fem - Spesies. D.u.s.
Marie Insvolden mpP.
Endvidere imodtaget Restbeløbet 25 - ty ve fem - Speeies tilfølge ovenstaaende. D.D.
saaledes endelig afsluttede og afgjorte Contract.
Suul 26. Januar 1867. Marie Insvolden mpP.
Til Vitterlighed: Rasmus Bardosen Nybygget.
Mod en Godtgjørelse af 2 Vi Spd indgaar Undertegnede at afstaa mine Rettigheder til
ovenstaaende Plads østre Insvoldens Husebygninger og erkjender saaledes det Offentliges
Rettigheder ifølge ovenstaaende Contract. D.D. Beløbet 2 Spd 60 s tillige modtaget.
Suul 26. Januar 1867.
Rasmus Bardosen Nybygget.
Men det ser ikke ut til at Mana og Sivert flyttet fra Øster-lnnsvollen før rundt 1870,
men da ble de husmannsfolk i Lillemarka under Østnes og på Støbsveet under
Storvuku. Maria døde på Støbsveet i 1904 og Sivert i 1914.
Barn av Maria og Sivert:
C 5. Karen, f. 1865 på Øster-lnnsvollen. Gift i 1891 med Ole Olsen Mikvollvald
(Haugan), f. 1 860. Ole døde i 1 924 og Karen i 1 950.
C 6. Serianna, f. 1868 på Øster-lnnsvollen. Gift i 1901 med husmann og enkemann
Olaus Hansen Bredingsvald, f. 1 854. Han var husmann på plassen Bredingsberget
etter Bardo Breding ("Tresko-Balo"), som emigrerte til Amerika i 1 886. Olaus hadde
før (fra 1 876) vært gift med Marta Pedersdatter, f. 1 839 på Gjermstadvald, og ble
enkemann i 1898. Han døde i 1918, og Serianna flyttet da husene på plassen til
jord av Vest-Hellan og kalte heimen for Hellberg.
Serianna og Olaus hadde to døtre, Hanna (1901-1919) og Signe Otelie
(1904-1924). Serianna hadde også ei datter før hun ble gift, Maren Sofie
Andersdatter, f. 1 894 på Støbsveet. Faren var svensk, Anders Andersen Sandviken
fra Kall. Maren ble gift i 1918 med Fritz Ludvig Lundstrøm, f. 1891 i Ofandsjø,
Sverige. Serianna Hellberg døde i 1956.
C7.John, f. 1871 på østnesvald. Gift 1895 med Karen Lauritsdatter Salthammervald
(Barli), f. 1864 i Levanger landsogn. I 1900 bodde de på Sanne i Vinne. Karens
datter, Olea Sofie Jonasdatter, f. 1 884 i Snåsa, ble gift med vegvokter John
Mortensen Lillemo (se under Nybygget og Innsmoen). John tok Sandnes som etter
navn. Han døde i 1954.
BRUK I INNS ELLER SULS ALLMENNING


----
512 H&FIS-A
----
CB. Eliseus (Hellberg), f. 1 874 på Østnesvald, død 1956 på Hellberget. Gift i 1908
med Sofie Ellevsdatter Grundvald, f. 1 884, død 1928. Sofie var datter av Ellev
Henriksen Grundvald ("Ellev Kvennmann"). De hadde sønnen Sigvald Hellberg
(1908-1989).
C 9. Martin (Støbsve), f. 1876 på Østnesvald, død 1956. Gift i 1906 med Laura
Hansine Lauritsdatter Salthammervald, f. 1 872 i Levanger landsogn. De bodde på
Støbsveet under Storvuku og fikk fire barn. I tillegg hadde Martin i 1 896 dattera
Sofie med Mette Pauline Sefaniasdatter Kvelstad. Sofie ble gift med Johannes
Kvelstad, se Fagerlia nordre.
En vegvokter Peder Husby fra Nordland skal ha bodd på Øster-Innsvollen etter Mana
og Sivert, uten at vi veit noe mer om ham. Etterpå kom Teodor Melby dit en gang sist
på 1870-tallet.
Teodor (Teodorius) Toresen Melby (1825-1900) og Elen Anna Pedersdatter
(1814-1901)
Teodor Melby var født på Østgårdsvald i Ness i 1825 og var sønn av husmann Tore
Kristensen og hustru Anne Olsdatter. Han ble gift i 1848 med enke Elen Anna
Pedersdatter Melby f. 1914 i Melby. Elen Anna hadde vært gift før (1833) med Erik
Olsen Levring, som døde i 1844. Han eide halvparten av Melby og da parten ble
solgt, ble Elen Anna sikret kår, og hun og Teodor hadde føderåd på gården hele livet.
Teodor er oppført som vegvokter og bodde i meieribygget i Sandvika i 1875. Han
hadde da med seg dattera Guruanna som husholderske, mens Elen Anna bodde
heime i kårstua i Melby.
Barn:
81. Edvard, f. 1848 i Melby. Som ugift hadde han 2 barn med Anne Marta
Sivertsdatter Guddingsvald fra Nermoen under Guddingan. Han var bryggemann
hos Bratsberg og Reitan i Levanger i 1 875, og har fått flytteattest til Levanger lands
ogn i 1 876 og ble trolig gift der samme år med Bina Margrete Jonsdatter, f. 1 854
i Skogn. De oppholdt seg i Sverige i noen år, seinere på en plass under Ravloa,
og i 1 900 bodde de i Bya myra i Vinne. I 1 904 utvandret de tii Amerika sammen
med tre barn og et fosterbarn.
Edvard døde i 1933 og Bina M\argrete i 1 93 1
82. Guruanna, født 1 850 i Melby, konfirmert i 1 866. Hun ble gift i 1 882 med Bernt
Johannessen Melbyvald, født 1 850 på Melbyvald, husmann på Innlegget under
Melby. Se denne plassen.
83. Petter, født 1 85 1 i Melby, konfirmert i 1867. Han fikk attest til Levanger i 1878
og giftet seg samme året med Hansine Marie Johannesdatter Østborgvald
(Engsveet under Østborg), født 1 856. Foreldra var Johannes Hansen og kone
Inger Olsdatter Engsveet. Petter Teodorsen var smed og hovslager.
I 1 881 reiste Petter til Amerika en tur, hvor lenge han var der er usikkert. I 1900
finner vi ham i Namsos som "jordarbeider". Han er da blitt enkemann og har to
sønner -Johannes fødd 1 880 i Frol og Gabriel født 1 896 i Namsos.
HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND A

----
513 H&FIS-A
----
Teodor Melby skal ha flyttet fra Øster-Innsvollen i 1880-åra, og siden har det ikke
vært fast busetting der. Stua ble brukt av lensmann Wessel en del år. I dag er områ
det bebygd som hyttefelt.
"PLASS I INNSALLMENNINGEN"
En plass med dette navnet finnes i folketellmga for 1865. "Plassen" var bare brakke
nr. 11 fra veganlegget, og stod ved ei lita tjønn ved vegen mellom Sauget og St. Olavs
bru. Brakketomta tilhørte vel Værdalsgodset, men har vel aldri blitt frådelt.
De eneste som har bodd fast der i noen tid, var Aage Johansen og familien hans.
Aage Johansen (1817-1909) og Guruanna Paulsdatter (1824-1899)
Aage Johansen var født på Haug i 1817 av ugifte foreldre, dragon Johan Svendsen
Krag og Ingeborg Knstiansdatter. Han ble gift i Vuku i 1844 med Guruanna
Paulsdatter Myhr, f. 1824 i Skogn. Hun var datter av husmann Paul Johnsen
Myrsvald og kone Karen, som kom flyttende fra Skogn i 1836 og var inderster i
Sulstua i noen år. Det kan nevnes at fanejunker Arnoldus Moxness, som var oppsit
ter i Nybygget på denne tida, er oppført som Aages forlover ved giftermålet.
Aage og Guruanna losjerte også i Sulstua de første åra, deretter i Nybygget, før vi
finner dem på denne plassen ved Innsvatnet, som også er kalt Sulsvald. At de flyttet
dit, kan tyde på at Aage arbeidet på veganlegget.
I 1865 hadde de 1 hest, 2 kyr, 2 sauer og 4 geiter. Vi kan spørre hvor de hentet
foret til dyra, men det må vel nødvendigvis ha vært fra myrene og fjellet omkring.
Mellom 1865 og 1875 bodde familien på Ådalsvollen i noen år, men i 1875 finner vi
dem som husmannsfolk på Brannåsen under Lunden i Ness, og de bodde der resten
av livet. Guruanna døde i 1899 og Aage i 1909.
Barn:
82. Ingeborg Anna, f. 1 844 i Sulstua. G. 1 874 med Sivert Jakobsen Mønnesvald, f.
1 849 på Østnesvald. Husmannsfolk på Lundbakken i Ness.
83. Paulina, f. 1846 i Sul. D. 1846.
84. Peter Olaus, f. 1847 i Nybygget., d 1904 på Elnesvald/Litjengsmelen. Han var
dreng i Sulstua i 1 865. G. 1 871 med Ingeborg Anna Hansdatter Lillemo, f. 1 849
på Overholmen. Brukere på Litjengsmelen.
85. Kristoffer, f. 1851 på Sulsvald. G. 1880 med Ingeborg Anna Johansdatter
86. Paulina, f. 1 854 i Sulstua. Paulina var ugift, men fikk fem barn - i 1 878, 1 885,
1891 og 1893 (tvillinger). Hun var heime på Brannåsen og stelte for faren i
1900.
BRUK I INNS ELLER SULS ALLMENNING

 

----
514 H&FIS-A
----
B 7
Martinus, f. 1 858 i Sulstua. Han fikk attest ti! Sverige i 1 887, og i 1 890 bodde
han på Nygård i Mattmar og arbeidet på sagbruk. Han kalte seg Martinus
Aagesen Lundvald/Melby og var gift med Pauline Severine Pedersen, f. 1 850 i
Skogn. Ellers ingen opplysningen
B 8
Anna Kristine, f. 1861 på Sulstuvald, d. 1929. Gift i 1888 med Eliseus Nilsen
Futager (Lyngsaunet), f. 1865, d. 1949. De bygde opp heimen Lyngsaunet på
Stiklestad.
B 9
Oluf, f. 1 863 på Sulstuvald. "Att Hommelvik 19.4.1 893, skal gifte sig", står det
i kirkeboka. Giftermålet ble det nok ikke noe av, for han utvandret ugift til
Minneapolis i 1 895 som Oluf Aagesen Lunden. Han etterlot seg ei datter, Borghild
Pauline, f. 1 895 på Øra. Mora var enke Elen Marie Sagmo, f. 1 860 i Skogn.
Hun var enke etter salmaker Bernt Sagmo. Borghild ble gift i 1914 med Oskar
Nikolaisen Hynne, f. 1892, og de bodde på "Hynnetun" i Smedveita på Øra.
NOTER
Kild
Kild
Kong Oscar Ils reise gjennom Verdal 1 873. Verdal Historielags Årbok 1 95 I .
Solveig Ness: Skyssfasjonene i Verdal -. Verdal Historielags Årbok 1985, s. 68 ff.
I Historielags Årbok 1951, s. 36.
Verda
Kilde
: Solveig Ness: Skysstasjonene i Verdal -. Verdal Historielags Årbok 1985, s. 64 ff.
vanger Historielags Årbok 2006, s. 35.
Se Li
Åbot:
Det samme som vedlikehold.
Jon Suul: Hvordan folk kunne leve i gammel tid. Verdal Historielags Årbok 1950, s. 65
Kild
HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 8001940 - BIND A

----
515
----


----
516 H&FIS-A
----
EGNE ANMERKNINGER
På de neste sidene kan du lage dine egne notater, og sette inn eventuelle rettinger.

----
517
----

----
518
----

----
519
----

----
520
----

----
521
----

----
522
----

----
523
----

----
524
----

----
525
----

----
526
----

----
527
----

----
528
----

----
529
----

----
530
----


----
531
----


----
532
----


----
537
----


----
535
----

----
534 H&FIS-A
----




 
 Heimer og folk i Inndalen og Sul bind B            Verdalsboka


VERDALSBOKA
- Heimer og folk -
Inndalen og Sul 1800 - 1940 BIND-B
Ved Magne Årstadvold
Utgitt av Verdal Kommune v/Bygdeboknemnda. Verdal 2008

----
10 H&FIS-B
----
Tidligere utgitte bygdebøker
111 Gardshistorie
IV Gardshistorie
V Gardshistorie
lIA Kulturhistorie
1930 Einar Musum
1930 Einar Musum
1931 Einar Musum
1956 Einar Musum og Johannes Dahl
VIA Skogbruk og Sagbruk i Verdal 1982 Øystein Walberg
VIB Skogbruk og Sagbruk i Verdal 1982 Øystein Walberg
Krig - Okkupasjon - Motstand
Verdal Samvirkelag
1987 Morten Veimo
1988 Erling Austad
1991 Solveig Ness
1993 Øystein Walberg
1993 Øystein Walberg
Verdal Sparebank 1884-1980
Ras i Verdal A
Ras i Verdal B
1998 Eli Kristoffersen og Anders Bendiksen
Bygda og Biblioteket
Heimer og folk - Leksdalen 1800-1940 2002 Jørgen Johnsen og Magne Årstadvold
Heimer og folk - Stiklestad 1800-1940 2005 Ottar Moholt og Solveig Ness
Bygdeboknemnda i 2008
Anders Bendiksen, Solveig Ness, Øystein Walberg, Marit Kvalen Ness, Johan Aasan
Flyfoto side 4-5: Inndalen 2008. Foto: Leif Arne Holme
Flyfoto side 6-7: Su! 2008. Foto: Leif Arne Holme
ISBN 978-82-92434-02-4 (Somlet verk - Bind A og B)
ISBN 978-82-92434-04-8 (Bind B)
Ansvarlig utgiver: Verdal Kommune v/Bygdeboknemnda. Rådhusgata 2, 7650 Verdal.
Layout: WOW Reklame AS, 7650 Verdal • wow.medialab.com
Bilder ved Magne Årstadvold.
Trykk: Kai Hansen AS, Stavanger
Innbinding: Johnsen Bokbinderi AS
Papir: 100 gr. Multiart Silk.
Fonter: Berkley Futura.
Første utgivelse: Oktober 2008.

----
11 H&FIS-B
----
INNHOLD - BIND B
FORORD Av Øystein Walberg 15
GARNES 19
GARNES 235/1 21
Garnesmoen 235/2 43
Garlia 235/3 48
Granheim 235/4 og 8 62
Garnes øvre 235/5 66
Garberg 235/6 69
Småsætran/Sætran 235/7 og 9 86
Garnes vestre 235/10 91
INNDALS ALLMENNING 95
VESTER-ÅSAN 237/1 97
Kristianstykket 1 1 1
ØSTER-ÅSAN 238/1 117
Gravdalslia 238/2 130
RYDNINGSPLASSER 134
Rydningen (Olausplassen) 137
Lilleenget nedre 138
Lilleenget øvre (Bardoplassen) 142
Sagmoen 1 44
Sagmoen nedre (Ole-plassen) 146
Lillemoen (Ellend-plassen) 148
Fagerlia 151
Haugen (Mortinus-plassen) 155
Hesjebekkvollen (Sneringen) 157
NYE BRUK I INNDALS ALLMENNING 159
Fagerli søndre 285/1 160
Fagerli nordre 285/2 1 65
Skogli 286/1, 242/16 168

----
12 H&FIS-B
----
MOLDEN 171
MOLDEN 240/1 173
Moldenget 240/3 182
Granly (Garnes skole) 240/4 1 87
Molden vestre (Solheim) 240/5 194
Sandvoll 240/6 196
Vegset 240/7 198
STEINSGÅRDENE 201
SØR-STEINE 241/1 203
STEINE VESTRE 241/5 209
STEINSET 241/6 210
Skansen 241/3 213
Nordenget 219
Bruvollen 224
Übestemt plass 226
NORD-STEINE 242/1 228
STEINE ØSTRE 242/2 232
TRONESVOLLEN NORDRE 242/3 236
TRONESVOLLEN SØNDRE 242/4 238
BRÅTTÅENGET 242/5 245
Steinsåsen 255
Stubbe 242/6 261
Husmannsplassen Stensmoen 268
Steinsmoen 242/7 271
Molden Tille 242/10 276
Vikdal 242/11 282
LEVRING 289
LEVRING ØSTRE 253/1 291
LEVRING VESTRE 253/2 296
Haugen (Levringshaugan) 253/5 303
Sandbekkmoen 306
Levringsmoen 308
På übestemte husmannsplasser 313
BUREISINGSFELTET I TROMSDALEN 315

----
13 H&FIS-B
----
Bjølloa 253/7 316
Granli 253/8 318
Forset 253/9 319
TROMSDALEN 321
TROMSDALEN NORDRE 254/1 324
TROMSDALEN SØNDRE 254/2 333
Sveet 254/4 og 5 337
Fætten 339
Allmenningsplassen (Almoen) 340
KVELLO 343
Gnndgjerdet 255/4 og 253/6 345
Kvellolia 255/7 365
SAMAR I INNDALEN, SUL OG FJELLA OMKRING
Av Åke Junge 363
INNLEDNING

----
14 H&FIS-B
----
INNHOLD BIND A
FORORD Av Øystein Walberg 15
EIN DAL FULL AV HISTORIE OG DRAMATIKK
Av Ronald Inndal 19
KVERNMOEN 43
KVERNMOEN ØSTRE 220/1 46
KVERNMOEN VESTRE 220/2 52
Bjørsmoen 220/4 63
SKAVHAUGG 87
SKAVHAUGG ØVRE 221/1 91
Svartisen 222/4 104
Bergli 221/6 117
Branndal 120
SKAVHAUGG NEDRE 221/2 122
Kårplassen 1 45
INNDALSGÅRDENE 153
INNDAL VESTRE 222/1 156
Knka (Vikvang) 222/3 173
Reiren (Inndalsronmng) 222/4 185
Kvistad 222/6 200
Brenne 222/9 200
INNDAL MELLEM 223/1 202
Stornesset 223/3 226
Sneppen (Høgli) 223/4 og 9 235
Svegjerdet (Svegård) 223/5 245
Bruas (Moan) 223/6 258
Svemo (Inndal filial) 223/10 261
Undheim 223/11 263
Øvrevoll 223/16 263

----
15 H&FIS-B
----
INNDAL ØSTRE 224/1 265
Rotmoen 224/4 og 8 281
Bergstua 224/5 304
Vaterholmen 224/6 323
Inndalsplassen 335
Østly 224/3 (23) 337
STORMOEN 343
STORMOEN 225/1 345
Stormoen ostre 225/6 og 7 355
LILLEMOEN 357
LILLEMOEN 226/1 359
Sandnesset 226/4 369
Bjørkenget 226/12 375
VESTGARDEN 379
VESTGARDEN 227/1 381
TØMTE 389
TØMTE 228/1 391
AUSTGARDEN 401
AUSTGARDEN 229/1 403
Austheim (Litjengsåsen) 229/3 411
SULSTUA 415
SULSTUA ØSTRE 230/1 418
SULSTUA VESTRE 231/1 428
Ådalsvollen 230/5 og 8 432
Nybygget (Kongsstua) 230/6 434
Ådalsvollen tollstasjon 230/9 445
Skogset 230/44 451
INNLEDNING

----
16 H&FIS-B
----
KARLGARDEN 455
KARLGARDEN (ÅSEN) 232/1 457
Tømtåsen 232/3 464
"Nye" Karlgarden 232/4 469
BRENNA 471
BRENNA ØSTRE 233/1 474
BRENNA VESTRE 233/2 477
Soreng 233/4 487
Sul skole 233/5 488
Sørenget ostre 233/13 489
INNS ELLER SULS ALLMENNING 493
Sandvika 234/6 495
Innsmoen 234/2 505
Øster-Innsvollen 507
Plass i Innsallmenmngen 511

----
17 H&FIS-B
----
FORORD
Endelig kan Bygdeboknemnda presentere et nytt tilskudd til serien av bygdeboker
kalt Heimer og folk i Verdal. Denne gang er det Inndalen-Sul som blir behandlet.
Magne Årstadvold har gjort arbeidet med personalhistonen. Ronald Inndal har skre
vet mnledningskapitlet, og Åke Junge har skrevet om samene i området. Alt i alt er
det blitt så mye stoff at det må fordeles på to bind.
At folk utålmodig venter på nye bind av bygdeboken, er motiverende for oss som
arbeider med den. Men av og til kan det virke urettferdig når det etter flere års arbeid
legges frem et produkt, at det da klages over at bokene ikke inneholder mer og ikke
går helt opp til vår tid. Etter som Verdal alltid har vært en stor kommune med mange
gårdsnumre og et forholdsvis stort innbyggertall, ble det fra faghold anbefalt å dele
inn histonen i epoker: Den forste fra de eldste tider til ca. 1800; den andre fra ca.
1800 til mellomkngstiden; og den tredje fra mellomkrigstiden til i dag. Det ble videre
sterkt anbefalt å prioritere den andre epoken, for der fantes det mye såkalt "manns
mrnne-stoff som var i ferd med å gå tapt. I samarbeid med det lokalhistoriske miljøet
i Verdal ble det så fattet vedtak om å folge dette rådet, og Bygdeboknemnda har valgt
å prioritere epoke to. Epokene en og tre vil folge senere.
Det er ikke lite arbeid som ligger bak disse bindene. Det er brukt mange år på lete
frem stoff, bearbeide stoffet, og så gjøre det klart som sammenhengende tekst. Til
tross for nitidig arbeid, vil feil forekomme. Den som skriver en slik historie, er
avhengig av å få opplysninger fra andre. Det hender at hukommelsen svikter, eller at
opplysningene kan være gale. Dette har vist seg ved de tidligere bokene i denne sen
en. Derfor er Bygdeboknemnda takknemlig for tilbakemeldinger om feil og mangler.
Ved senere utgivelser av bøker, vil rettelser til de tidligere bokene bli vedlagt.
Samtidig med disse bindene om Inndalen-Sul foreligger derfor korreksjoner til bin
dene om Leksdalen og Stiklestad.
Inndalen-Sul er den tredje delen av befolkningshistorien for Verdal fra epoke to
som legges frem.
Som nevnt innledningsvis i dette forordet, er arbeidet utført av Magne Årstadvold.
Han har imidlertid hatt stor hjelp fra mange mformanter, og han har bedt bygde
boknemnda rette en takk til personalet på biblioteket for godt samarbeid, til slekts
forskergjengen på lokalhistorisk arkiv for verdifull bistand, til Trond Okkenhaug for

grundig kontroll av data, og til Eystein Ness for innsamling av fotografier. For øvrig
takk til alle som har stilt fotomateriale til rådighet og ellers bidratt med opplysnmger.
Verdal, oktober 2008
For Bygdeboknemnda i Verdal
Øystein Walberg

HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1940 - BIND B

 

----
19 H&FIS-B
----
FORKLARING PÅ NOEN ORD OG UTTRYKK
I folketellingene er det beskrevet hvor mange husdyr det var på de forskjellige bruk.
og hvor stor utsæd (hvor mye de sådde) det var på hvert enkelt bruk.
Måleenheten besto av tonner og en korntønne var 139 liter. Utsæden i poteter er
også oppgitt i tønner, men om dette er tonner på 139 liter er usikkert.
1 folketellmgen treffer vi også uttrykket "inderst" om folk som har tilhold på for
skjellige bruk. Dette er da losjerende personer.
En kan også finne ordet "Lottbruker". I denne forbindelse mener man en person
som leier jord eller skog, der leien ble betalt med en brokdel av avlingen eller avkas
tingen. Lottbruk er kjent fra flere kanter av landet, men har aldri vært vanlig.
Litt om pengeenheten i denne perioden som vi skriver om
Før 1814 var pengeenheten riksdaler. 1 riksdaler = 6 mark = 96 skilling.
1814 -1875 får vi spesiedaler. 1 spesiedaler = 5 ort = 120 skilling.
I 1875 gikk vi over til å bruke kroner og ved pengeomregningen ble 1 spesiedaler satt
til 4 kroner. 1 ort ble da 80 ore, og 1 skilling ble 3 øre.
INNLEDNING

----
20
----


----
21 H&FIS-B
----
GARNES


----
22 H&FIS-B
----

----
23 H&FIS-B
----
GARNES
GNR. 235, BNR 1
Garnes i 1929, sett fra nordøst. Steinbordet foran stabburet var både den gang og seinere et populært sam-
lingSSted. Foto: Henning Anderss.
På låveveggen på Garnes er satt opp et skilt med årstallet 1557. Det er det året vi
finner de første opplysnmgene om gården. Samlet skyld i 1661 var 2 l n øre, og det
er for mye til at det var en nyryddet gard i 1557. Den kan ha ligget øde i noen år,
men må ha eksistert i høymiddelalderen. Flere fornminner på gårdsvaldet forteller
om førkristen bosetning. Hvem som var den/de første gårdeier(e) veit vi ikke, men i
1592 eide Kronen 2 øre i Garnes og var dermed bygselrådig, og i de påfølgende 130
åra var Garnes krongods. Først i 1728 kom gården på private hender. Da ble den
solgt på auksjon i Trondheim til løytnant Peter Rafael Lund, som fikk skjote 19. mai
1729. Men den var fortsatt bygselgård fram til 1757, da ble den solgt til oppsitteren
Rasmus Larsen, og siden har den vært sjøleiergård.
Setervoller og fjellslåtter
Det er trolig at gården fikk seter- og slåtterett i statsallmenningen da den ble kron
gods. 1 matrikkelen for 1723 står det nemlig om Garnes: "Seter 1 Vi mil fra gården'.
Avstanden til setra passer godt for Sognavollen i "Dend Iden Woche Annex Alminding,
som var seter for Garnes fram til 1912-15. Men også Fagerlivollen og Tråssålivollen
GARNES


----
24 H&FIS-B
----
skal ha vært setervoller for Garnes før Sognavollen ble tatt i bruk. Begge lå i samme
allmenning, oppe i fjellbandet på nordsida av Inna, rett opp for Kleivdalen. Det er
nevnt at Fagerlivollen skal ha vært den eldste av dem, men at de der var så utsatt for
rovdyrplage (bjørn) at setra ble flyttet til Tråssålivollen. Men Tråssålivollen lå ikke mer
enn en knapp kilometer lenger ned i lia, og forholdene ble ikke noe bedre der, og der
med ble Sognavollen den tredje og siste. Om det hjalp noe i forhold til rovdyra, sier
ikke historia noe om.
Småsætran (nåv gnr. 235, bnr. 7) og Sætran (nåv gnr. 235, bnr. 9) var vårseter til
Garnes før det ble husmannsplass der.
Gården hadde også fjellslåtter i samme område som setervollene. I ei liste fra 1839
over "Fjellslætter i Wærdahlens Tinglaug hvorav der efter Fogderiets Skrivelse af 14.
januar sistleden har været svaret Afgift eller Skat til Statscassen", er Garnes oppført
med 8 skilling i avgift for privat og skyldsatt eiendom i Sognadalen. Det er sikkert
Sognavollen det her er tale om.
Mange hus
Før 1800 sto husa på Garnes på platået om lag 200 meter lenger nordost enn de står
i dag. Ved å lese i ekstrarettsprotokollen' etter brannen på gården i 1810 kan vi danne
oss et bilde av bygningsmassen. Der står det at husa som brann ned bestod av et
våningshus, tørkehus/badstue, 2 staller, 3 fjøs, en låve og 3 stabbur. I tillegg var det
"2 de smaae gamle Tørkehuuse eller Madstuer, et Stykke fra Huusene nede paa Engen"
som ikke brann ned. Størrelsen på husa veit vi lite om, bortsett fra våningshuset, som
vi får et innblikk i i O. A. Øverlands bok "En Helt af Folket":
"Hovedbygningen paa Garnæs, der laa et godt Stykke fra den nu værende Bygning,
bestod afnoglefaa og smaa Værelser, tre nedenunder og to ovenpaa. De tre af disse
Rum var Soveværelser.
Etter gardsbrannen i 1810, ble husa bygd opp der de står i dag. Ifølge brannforsik
ringa fra ca. 1840 var det da følgende hus på gården:
"Hovedbygning bestaaende af 3 Stuer, Kjøkken, Brygstue og Overvær eiser, Fæhuus
hvorav 2de Fjøs med Hjelder, Stald med Hjelder, Portrum og Grisstald, Lade med 2de
Staal, en Pakkbod og 2de Stalde".
I tillegg var det også stabbur, tørkehus, smie og badstue.
Vi merker oss spesielt at det var mange staller på Garnes, flere enn hesteholdet
normalt skulle tilsi. Det har sin forklaring i at jamtskyssen til og fra Levanger var stor,
og det var derfor behov for mange stallrom langs mellomnksvegen. Utleie av stallrom
ga nok også litt ekstra mntekt. I jamtstallene på Garnes var det plass til ca. 12 hester.
Garnes var også offentlig skysstasjon i nesten hundre år - fra rundt 1830 til 1926, og
bare det førte med seg at det var behov for 3-4 hester på gården.
Fram gjennom tida er bygningsmassen etter hvert blitt fornyet og utvidet. Nils
Garnes innredet butikklokale i hovedlåna, og det var en bakeribygning som ble revet
HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND B

----
25 H&FIS-B
----
n
i j
Ss li
ML ,
Fra gardsplassen på Garnes skysstasjon ca. 1900. Tydeligvis er det prominente gjester som kommer til gards.
Til høyre i bildet skimtes jamtstallene.
først etter 2. verdenskrig og flyttet til museet på Stiklestad. Jamtstallene ble revet i
1916 og materialene ble brukt ved bygging av kårstua som Nils Garnes såtte opp på
denne tida. Ny hovedbygning ble satt opp av Oddgeir Wohlen i 1939 og ny drifts
bygning ble bygd kort tid etter 2. verdenskrig.
Skolestue, poståpneri og butikk
Etter at den nye folkeskolelova kom i 1860, og omgangsskolen ble erstattet av faste
undervismngsteder, ble det med unntak av noen år rundt 1870 holdt fast skole på
Garnes fram til det ble bygd egen skole for kretsen i 1920.
Fra 1903 til 1960 var det også poståpneri på Garnes, så ble poståpnenet omgjort
til brevhus, og det ble nedlagt i 1974.
Og det må selvsagt nevnes at det ble drevet butikk (landhandel) på Garnes fra
1867 til etter 2. verdenskrig.
Eiere og brukere:
Her tar vi med brukere (eiere) fra ca. 1750:
Rasmus Larsen (1723-1768) og Kirsti Pedersdatter (1725-1789)
Rasmus Larsen var født i 1723 i Nord-Steine og var sonn av Lars Olsen Melby og fhv
enke Beret Rasmusdatter Steine (Jøsås). Han kom til Garnes i 1749 gjennom giftermål

----
26 H&FIS-B
----
med dattera på gården, Kirsti Pedersdatter, f. 1725. Kirsti var datter av bygselmann
Peder Andersen Garnes og kone Ingeborg Hansdatter. Svigerfaren døde i 1749, og
Rasmus fikk bygsel på gården samme året av rådmann Hammer og byfogd
Møinichen, begge fra Trondhjem. I 1757 kjøpte han gården av kaptein Peder Kofoed
for 360 riksdaler.
Før Rasmus overtok, hadde ikke Garnes vært spesielt veldrevet ifølge E. Musums
beretning, men nå ble det forandring til det bedre. Ved skifte etter Rasmus i 1768 var
aktiva 559 riksdaler 1 ort, gården var nesten gjeldfri, så beholdningen ble 523 riks
daler 2 ort 8 skilling. Besetningen var på 2 hester, 7 kyr, 11 ungnaut, 13 geiter, 18
sauer og 2 griser. At gården var vesentlig forbedret mens Rasmus hadde den, vises
også ved at den ble verdsatt til 400 riksdaler, for på den tida var det en sjeldenhet at
en gard fikk høyere takst enn kjøpesummen ved skifte.
Barn:
81. Beret, f. 1750 på Garnes, d. 1835. G. 1785 med Jakob Andersen Stuskin
(1752-1 813, se Stuskinsætta) og ble gardkone i Østre Stuskin og fikk to barn.
82. Peder, f. 1 752 på Garnes. G. 1 784 med Agnes Olsdatter Slapgård. Eier og bru
ker av Garnes fra 1 791 .
83. Lars, f. 1754 på Garnes, d. 1813 på Søråker. G. 1791 med enke Gunhild
Sivertsdatter Søråker (1 720-1 8 1 6) i hennes tredje ekteskap og ble gårdbruker på
Søråker. De hadde naturlig nok ingen etterkommere ettersom Gunhild var 71 år
da de ble gift. Gunnhild var for øvrig enke etter Ingvald Pedersen Søråker, som
igjen var sønnesønn av StoHngvald - dragonen på Levring.
84. Ingeborg, f. 1 757 på Garnes, d. 1831 påjøsås. G. 1 789 med enkemann John
Ellingsen Hallem på Hallem nordre. De fikk to barn før mannen døde i 1797, og
Ingeborg ble gift på nytt i 1 800 med enkemann Anders NilsenJøsås påjøsås ves
tre. I ekteskapet med Anders fikk Ingeborg dattera Beret, f. 1 801, som i 1 825 ble
gift med korporal Arnt Arnoldus Andreassen Moxness fra Frosta. De har ei stor
etterslekt, ikke bare i Verdal, men i hele Trøndelag. 2 Moxness kjøpte Jøsås i 1 825
og var også oppsitter/fjellstuemann i Kongsstua (Nybygget) i Sul fra 1 841 til først
på 1 850-tallet.
85. Hans, f. 1760 på Garnes. Han bygslet Aust-Hellan fra 1792 og døde som kår
mann der i 1841. G. 1793 med Agnes Taraldsdatter Rosvold (1767-1850). De
hadde bare ett barn, dattera Kjersti, f. 1801, som i 1820 ble gift med Jonas
Mortensen Kulstad (1798-1861). De ble brukere i Aust-Hellan fra ca. 1825 etter
Hans Rasmussen, og de hadde ti barn. Denne Jonas Mortensen var skildret som
en vrang herremann, og i 1 850 drepte han sønnen Morten (27 år) med en jern
staur. Han kom på tukthuset, og Kjersti måtte bort fra gården. Etter at Jonas hadde
sonet straffa, ble de husmannsfolk på plassen Lillebrekka under Aust-Hellan, der
Jonas døde i 1 861 . Kjersti døde i 1 879 hos svigersønnen Elling Olsen i Vangstad.
86. Magnhild, f. 1763 på Garnes. G. 1792 med Morten Johnsen Auskin
(1760-1825). Han bygslet Hellan mellem vestre (Veststuggu) 1797-1825.
Magnhild døde i 1 836. De hadde fem barn.
87. Ole, f. 1766 på Garnes. G. 1791 med enka Guro Toresdatter Haga, f. 1754,

----
27 H&FIS-B
----
en ke etter Ole Jakobsen Levring. Ole Rasmussen bygslet Øster-Levringan da broren
Peder overtok Garnes i 1 791 . Begge døde som kårfolk der, Ole i 1 837 og Guro
i 1 841 . Gården hadde de gitt fra seg til sønnen Ole Olsen i 1 824. De hadde to
barn:
Cl. Kjersti, f. 1792. G. 18 1 7 med Iver Pedersen Kvello, f. 1791. De ble hus
mannsfolk i Kvellolia, der Kjersti døde i 1 876 og Iver i 1 878.
C 2. Ole, f. 1794. G. 1828 med Kirsti Larsdatter Jøsås, f. 1796. Ole forpaktet
Øster-Levringan i 1824, men ved giftermålet med Kirsti var han inderst på
Jøsås. Så kom de til Kvelstadlia som husmannsfolk og deretter til Garnesmoen
- når er vanskelig å fastslå, men de er registrert der ved folketellinga i 1 865.
Se mer om dem der.
Rasmus Garnes døde som nevnt foran i 1768, og i 1771 ble enka Kirsti gift med
dragonen på gården, Lars Karlsen Fikse.
Lars Karlsen Fikse (1735-1814) og Kirsti Pedersdatter (1725-1789)
Lars Karlsen var født i 1735 på Øra. Han var sønn av dragon Carl Pedersen Hage og
Beret Larsdatter. Faren var sønn av Peder Karlsen fra Skogn, bygselmann på Haga i
1720 gjennom giftermål med lensmannsdattera Kristine Nilsdatter Brun. Om denne
Kristine står det i Verdalsboka IV at hun i 1707 sammen med søstera Helvig var stev
net på ekstratmget på Bjartnes. Det var presten Scheen som hadde stevnet dem fordi
de hadde ropt noen fæle injurier etter ham ved kirka en søndag. Ingen av de to møtte
på tinget, men fikk prompte sin dom, som lød på en bot av "3 ganger 4 lod sølv, og
ifald midlerfattes at slagis til kagen og bære sten av by". Vi nevner det fordi det - så vidt
kjent - er siste gangen straffen "å bære sten av by" er idømt noen i Verdal. Det skal
ha vært en gammel straff som ble idømt kvinner for hor, ukvemsord, skamløshet o.
1., og de måtte bære en stein som hang i en snor. "Slagis til kagen" var vel det samme
som å bindes til skampelen og hudstrykes, piskes, av bøddelen.
Faren til Lars Karlsen ble gift på nytt i 1741 med Mant Gundersdatter i Nord-
Fikse, derav Fiksenavnet.
Lars var dragon på Garnes og bodde på en av Garnesplassene da han ble gift med
Kirsti i 1771. Han brukte gården så lenge Kirsti levde (hun døde i 1789), men etter
på måtte han flytte fra Garnes. Han og dattera Beret bodde da visstnok på
Garnesmoen, og Lars bodde også hos henne på Karmhus i 1801, og døde den 1814.
81. Beret, f. 1773 på Garnes. G. 1794 med enkemann Eskild Bårdsen Karmhus
(1740-1803), og de fikk tre barn. Etter at mannen døde i 1803, ble Beret gift
på nytt i 1804 med dragon John Olsen Stiklestad, f. 1780. Også i dette ekte
skapet var det tre barn. Beret døde som kårenke på Karmhus i 1 859. 3
Peder Rasmussen Garnes (1752-1806) og Agnes Olsdatter (1754-1797)
Peder var eldst av sønnene til Rasmus Garnes. Han hadde lyst odelsrett på gården i
1780, og han innløste Garnes av søskena og stefaren Lars Karlsen, jfr. skjøter utstedt
GARNES


----
28 H&FIS-B
----
og tinglyst i 1791, -93 og -94. Peder hadde bygslet Levnngan ostre fra 1786, men bro
ren Ole Rasmussen ble nå bygselmann i Levnngan isteden.
I 1784 giftet Peder seg med Agnes Olsdatter Slapgård, f. 1754 i Slapgarden, datter
av Ole Andersen Balgaard i Slapgarden nordre.
Peder Garnes ble en av de mest velstående bøndene i Verdal. Ved skiftet etter kona
Agnes, som dode i 1797, var aktiva 1361 riksdaler 2 ort 6 skilling, og han var gjeld
fri.
Familietragedien i 1806
Kanskje var det denne velstanden som ble skjebnesvanger for Garnesfamilien. Både
Peder, dattera Kirsti og sonnene Rasmus og Lars ble myrdet av de to svenske land
strykerne Olle Bergmann og Lars Toldsten natta mellom den 29. og 30. juli 1806.
Rovmordet er i ettertid kjent som "Garnesmordet", der gjerningsmennene ble etter
søkt av Ole Larsen Skavhaug og arrestert i Hammerdal i Sverige og fort tilbake til
Garnes. Begge ble henrettet i Ila i Prondheim i mai 1807.
Etterkommere:
Bl . Kirsti, f. 1785 på Garnes. Hun ble som nevnt foran, myrdet på Garnes olsoknatta
i 1 806. Kirsti var kjæreste med Ole Larsen Skavhaug og hadde med ham fått dat-
tera Anne i 1 806. Anne overlevde mordnatta på Garnes. På vintertinget i februar
1807 lyste Ole Skavhaug henne i kull og kjønn, og Anne vokste opp på
Skavhaugg nedre og bodde der til Ole Skavhaug reiste til Vikna i 1819. Da flyttet
hun tilbake til Garnes. I 1 828 ble hun gift med korporal Ole Olsen Hage, f. 1 792.
Fra 1 833 til 1 865 var de gårdbrukere på Haga vestre. De fikk fem barn, men
bare to av barna vokste opp. Ole Hage døde i 1 873, og Anne var kårkone på
gården da Verdalsraset gikk i 1 893. Tre fjerdeparter av Hagagården ble ødelagt
av raset, men husa ble ikke tatt, og verken mennesker eller dyr ble skadd. I erstat-
ning fikk Anne 300 kr samt ei årlig livrente på 300 kr. Hun døde hos dattera Karen
Maria i Stuskin i 1 895 (dattera var gift med Sevald Andersen Stuskin, og var m.
a. bestemor til vår lokale lyriker Magda Sevaidsen).
84. Anders, f. 1793 på Garnes, hjemmedøpt og død s. å.
85. Lars, f. 1795 på Garnes. Myrdet 1806.
Drapet på Peder Rasmussen forte til ny eier og bruker på Garnes - Ole Pedersen
Garnes.
Ole Pedersen Garnes (1790-1843) og Marta Johnsdatter (1786-1841)
Sammen med den knapt tre måneder gamle Anne Olsdatter var Ole den eneste av
familien på Garnes som overlevde Garnesmordet den grufulle olsoknatta i 1806.
Mange har sikkert lest detaljene om Garnesmordet, der Ole etter både å ha blitt slått
med stem og kmvstukket av drapsmennene, fikk gjemt seg bort på et loft og holdt seg
skjult til morderne hadde forlatt gården. Deretter slepte han seg sterkt skadd og med
HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1940 - BIND B


----
29 H&FIS-B
----
tatt ned i dagligstua, der han fant søstra si drept i senga, og det lille barnet hennes lå
gråtende i vogga ved siden av senga. Noe av det mest rørende i historia er det at det
første han tenkte på, var å vogge barnet i søvn.
Ole Pedersen ble gjennom dette uhyggelige dramaet gjort til odelsarving på
Garnes, og han overtok som eier av gården ved skiftet etter sin drepte far i 1808. Da
var han ennå ikke fylt atten år.
I 1809 ble Ole Garnes gift med Marta Johnsdatter Stor-Vuku, f. 1786, datter av
gårdbruker og "vagtmester" John Mikkelsen og kone Maren Nilsdatter, og de fikk
etter hvert seks barn.
Knapt fire år etter Garnesmordet ble det mer dramatikk for den unge bonden.
Natta til 21. mai 1810 brann mesteparten av husa på gården ned (omtalt foran), og
fire mennesker omkom. Både Ole og kona Marta berget liv, men kona ble stygt for
brent da hun prøvde å redde tjenerne som lå på badstuloftet. Brannen startet nemlig
i badstua, der det foregikk tørking av malt. Heldigvis fikk de berget ut både hester
og buskap.
De fire menneskene som omkom under brannen var reservedragon Anders
Sivertsen, 20 år, Jørgen Pedersen, 10 år, tjenestejenta Anne Johannesdatter, 28 år og
hennes V 2 år gamle sønn Johannes Olsen.
Ser vi litt nærmere på bakgrunnen til de to førstnevnte guttene, så var Anders
Jørgensen og Jørgen Pedersen halvbrødre, med samme mor. Mora Beret Olsdatter,
som var enke, bodde for øvrig sammen med sønnen Jørgen på Garnes også under
Garnesmordet i 1806, men de unngikk da å bli drept. Beret var født 1 1761 på
Karlgård 1 Sul, gift 1 1798 med Peder Jørgensen Østgård (eg. Pehr Goransson, f. 1767
i Morsil), og ble enke 1 1804. 1 1801 bodde de 1 Austgarden 1 Sul sammen med de to
guttene Anders og Jørgen og dattera Beret. Trolig har Beret og barna kommet til
Garnes som tjenere etter at hun var blitt enke 1 1804, og nå mistet hun også begge
sønnene sine.
Hvem tjenestejenta Anne Johannesdatter var, er ukjent. Hun er oppført på
Garnesvald ved dødsregisteringa, men finnes ikke i fødselsregistret. Sønnen Johannes
fikk hun med dragon Ole Haldorsen Råen 1 november 1809, mens hun bodde 1
Storvuku.
Brannen medførte at Ole og Marta Garnes måtte losjere på en av Inndalsgårdene
mens gjenoppbygginga av Garnesgården pågikk. På ekstrarettstmget på Hegstad 15.
august 1811 søkte Ole om skattefritak for gården, og skatten ble nedsatt til det halve.
Kongelig besøk
1 1835 fikk Garnes besøk av Kong Karl Johan ved åpninga av vegen som har fått kon
gens navn. Kongefølget stanset på gården for bespisning og skysskifte, og de tre
døtrene Agnes, Maren og Pauline, som strødde blomster foran kongevogna ved avrei
sa, fikk hver sin sølvdukat av kongen.
"Han undgik Morderhand og Brand, men ikke Vand"
Velstanden på Garnes økte under Ole, og i 1841 kjøpte han også Auskin østre til to
av svigersønnene. Samme år ble han imidlertid enkemann, og to år seinere, 25 april
GARNES

----
30 H&FIS-B
----
1843, omkom Ole da han druknet i Inna ved fergestedet som lå der den første
Steinsbrua ble bygd. Han var da på veg heim etter å ha vært på auksjon på Fæby.
Kanskje hadde han også tenkt å kjøpe denne gården, som ble solgt på auksjon dette
året?
Om Ole berget seg unna morderne olsoknatta i 1806, så skulle han altså få en
"udaue" likevel til slutt. "Han undgik Morderhand og Brand, men ikke Vand' - er derfor
et beskrivende ettermæle om Ole Pedersen Garnes.
Etterkommere etter Ole Pedersen og Marta Johnsdatter:
81. Agnes, f. 18 1 0 på Garnes, d. 1885 som enke i Auskin øsfre. G. 1837 med
Jonas Jakobsen Halset, f. 1 810 på Halset, d. 1864. På skifte etter Marta
Jonsdatter Garnes i 1 843 ble gården Auskin østre øvre utlagt til Agnes og Jonas
Halset, og drevet som underbruk under Halset fram til Agnes' bror Lasse Olsen
Garnes kjøpte gården i 1 865. De hadde ni barn.
82. John, f. 1813 på Garnes. G. 1841 med Marit Lassesdatter Vest-Grundan, f.
1 8 1 3, d. 1 882, datter av Lasse Nilsen Vest-Grundan. John var gårdbruker i Vest-
Grundan fram til 1 891 . Han døde i 1 896. Sju barn.
83. Maren, f. 1815 på Garnes, d. 1875 i Sulstua. G. 1836 med Nils Olsen
Sulstuen, f. 1811. Nils Olsen var leilending i Sulstua fra 1 836 til 1 882 og døde
som kårmann der i 1 895. Familien er omtalt under Sulstua.
85. Pauline Kjerstine, f. 1821 på Games, d. 1908 i Stor-Vuku. G. 1848 med John
Mikkelsen, f. 1822 på Vuku prestegard. Pauline og John var søskenbarn.
Gårdbrukere i Storvuku søndre fra 1 857. Fire barn.
86. Lasse, f. 1831 på Garnes. Han kjøpte Auskin østre i 1 865 og døde som kårmann
der i 1915. G. 1 863 med Malene Jeremiasdatter Mønnes, f. 1831, d. 1913.
(Malene var søster til Aagejeremiassen Skavhaug.) De hadde ingen barn, men tok
til seg som fostersønn:
Severin Jakobsen Efskind, f. 1 871, sønn av ugifte foreldre, Jakob Jonassen Efskind
og Marta Pedersdatter Efskindvald. Faren ulvandret til Amerika samme år som
Severin ble født. 4 Severin var utdannet befal i infanteriet og avanserte til fanejun
ker. I 1902 kjøpte han Auskin østre av Lasse Garnes for 6000 kr + kår ti! Lasse
og Malena. Skjøtet er tinglyst først i 1913. Han ble gift i 1900 med Laura
Johannesdatter Slapgård, f. 1 873, og fikk tre barn. Dattera Gudrun ble gift med
lærer Ingvar Leirset, og sønnene Leiv Magnus og Jon Efskind var medisinere i høye
stillinger ved Rikshospitalet. Severin Efskind døde i 1953 og Laura i 1960.
Ole Pedersens sønn, Ole Olsen Garnes, ble neste eier og bruker på gården.
Ole Olsen Garnes (1819-1903) og n Beret Olsdatter (1822-1856), 2) Inger
Maria Andersdatter (1821-1897)
Ole Olsen var nest eldste sønn av Ole Pedersen Garnes. Gården var utlagt til ham på
skiftet etter mora i 1843. Den eldste sønnen, John, som var blitt gårdbruker i Vest-
Grundan, fikk i følge arvefesteskjøte av 11. februar 1846 plassen Småsætran samt et


----
31 H&FIS-B
----
skogstykke av Garnes for å gi fra seg odelsretten. Dette skogstykket (bnr. 7) hører
fremdeles til Vest-Grundan.
Ole var bare 16 år gammel da han på tinget i 1835 la fram skinnet av en fullvok
sen ulv som han hadde tatt av dage ved å legge ut gift ved Garnes. Tingprotokollen
viser for øvrig at det var mye rovdyr i bygda på denne tida.
Ole ble gift første gang i 1842 med Beret Olsdatter fra Nord-Steine. Hun var født
i 1822 og var datter av Ole Ellingsen Steine og kone Anne Larsdatter. De fikk tre
barn:
1 1856 døde kona Beret Olsdatter. På grunn
av at det var en umyndig arving etter henne, f^\
-ry-iåtta Aa f T-icalz-loc cL-iftc» r>n -srorl clziftiat cammp
måtte det holdes skifte, og ved skiftet samme *~
år ble det utlagt en heftelse på gården på 786 ~J
spesidaler til dattera Marta. Marta dode som ". J
nevra i 1862, med heftelsen ble slettet først Æ L^J
etter at Nils Ellevsen Indal hadde fått skjøte
på gården i 1890.
I 1860 ble Ole gift på nytt, nå med enke
Inger Maria Andersdatter Sogstad. Hun var
fra Midt-Holmen og var datter av løytnant og
dyrlege Anders Jeremiassen Holm, og var
enke etter Hans Henriksen Sogstad, f. 1786 i
Skogn, som hun ble gift med i 1848. Ved sitt
andre giftermål ble Ole Garnes dermed også
eier av gården Sogstad søndre ved Levanger.
Denne gården dreiv han med leid hjelp.
Anders Olsen Vestgård og Beret Marta
Johnsdatter Inndalsvald (Rotmoen), som i
1865 var tjenere på Garnes, var henholdsvis
dreng og budeie på Sogstad i 1875.
I 1864 fødte Inger Maria et dødfødt gutte-
bam, forøvrig var ekteskapet deres barnlaust. Ole Olsen Garnes og hans andre kone Inger
Men de hadde ei fosterdatter: Maria Andersdatter.
81. Mette, f. 1 850 på Søgstad. Mette var datter av Kristen Johnsen Søgstad og kone
Ingeranna Kristoffersdatter Aarstad, som ble gårdfolk i Kvelloa. I 1 871 ble Mette
gift med Nils Ellevsen Indal, f. 1 847 på Inndal østre, og ble gardkone på Garnes.
(Se under neste eier).


----
32 H&FIS-B
----
I 1865 var det 4 hester, 13 storfe, 19 sauer, 15 geiter og 3 svin på Garnes, og utsæ
den var på 1 x fi tønne bygg, 14 tønner havre og 10 tønner poteter. 5
På en så stor gard, som i tillegg også var skysstasjon og gjestgiveri, var det behov
for mye manuell arbeidskraft. I 1875 hadde Ole Garnes hele åtte tjenere av forskjel
lig slag i tillegg til at husmennene hadde arbeidsplikt på gården. Det var dreng,
budeie, gårdskar, skyssgutt, kokktaus og flere tjenestepiker.
I 1875 var besetning og utsæd noenlunde den samme, og det bodde 16 mennes
ker på gården. Foruten sjølfolket og svigersønn med familie var det et tjenerskap på
åtte personer, og vi tar med navna:
Martinus Andreassen (Granheim), gårdskar,
Anders Johansen Garnesmo (seinere kjent som "Blomster-Anders"), skyssgutt,
Anna, Maria og Olme Garnesmo, tjenestepiker,
Marta Mikkelsdatter Aasan, barnepike,
Olina Andersdatter (datter av "Jamt-Anders"), budeie og
Beret Anna Olausdatter fra Olaus-plassen, kokk-taus.
I tillegg er også oppført en losjerende, sersjant Anneus Kristensen, f. 1854. Han var
sønn av Kristen Johnsen i Kvelloa og således bror av gardkona Mette. Anneus døde
for øvrig på Garnes i 1884, som dødsårsak er anført bronkitt.
Ole Garnes var i perioden 1851-1873, til sammen tolv år, medlem av formann
skapet/kommunestyret i Verdal. På den tida var valgpenoden fire år, men funksjons
tida to år i hver periode. Han var også en av stifterne av Værdalens Sparebank i 1854,
og satt i bankstyret 1855-1877.
I 1884 solgte Ole gården til "svigersønnen" Nils Ellevsen Indal, og Ole og Inger
Maria flyttet til Sogstad søndre. Inger Maria døde der i 1897, men ble gravlagt i Vuku.
I 1898 solgte Ole Garnes Sogstad til dattersønnen Edvard Nilsen Garnes og ble føde
rådsmann. Han døde på Sogstad i mars 1903, men også han ble gravlagt i Vuku.
Ved salget til Mis Ellevsen gikk Garnes ut av ei slekt som hadde sittet på gården i
sju generasjoner.
Nils Ellevsen Indal (Garnes) (1847-1931) og Mette Kristensdatter
(1850-1919)
Nils Ellevsen var født i 1847 på Inndal østre og var sønn av leilending Ellev Olsen
Indal og kone Ingeborganna Pedersdatter. Som tjueårmg startet han landhandel på
Garnes, og han fikk nok litt økonomisk hjelp av sin tilkommende "svigerfar" i star
ten, for i panteboka kan vi lese følgende, som vi antar angår gjeld for leverte varer til
butikken på Garnes:
Panteobligation.
Undertegnede Gaardbruger Ole Olsen Garnæs erkjendcr og vitterliggjør herved at
have tillaans bekommet aj Landhandler C. J. Sættem, Wærdalsøren, den Summa
520 Sv, hvilkefem Hundrede og tyve speciedaler jeg herved jorpligter mig til at til
bagehetale efter 3 - tre - Maaneders Opsigelse samt derafat svare lovlige Renter, der
erlægges hvert Aars Ilte Juni og Ilte December, hver Gang med det Halve.
Til Sikkerhed for Kapital, Renter og skadesløse Omkostninger, pantsætter jeg herved

----
33 H&FIS-B
----
Nils og Mette Garnes
min i Værdalens Præstegjæld, Stør- og Værdalens Sorenskriveri beliggende Gaard
Garnæs LNr. 319 aj Skyld 7 Dir 22 sk med til- og underliggende Herligheder aj liv ad
nævnes kan med 3die - tredie - Prioritets Panterettighed, næstejter oprindelig 400
Spd til Norges Bank, hvorpaa nu til Rest 20 Spd og 500 Spd til Trondhjems
Sparebank, hvorpaa er ajbetalt 80 Spd, samt endelig Arvejæsteskjøde paa et
Skovstykke til John Olsen Grunden, datteret Ist Februar 1846. Derhos skal Creditor
have Ret til ejterhaanden som de joregaaende Pnoriteter i det Hele eller jor en Del
indjries, at optræde med denne Obligation i de indjriede Prioriteters Sted.
Saajremt Renterne ikke erlægges til de ovenbestemte Terminer er Kapitalen strax
jorjalden til Udbetaling, og skal Kreditor i dette Tiljælde saavelsom nåar Kapitalen
ejter at være opsagt, ikke i rette Tid betales, have Raadighed til uden Lovmaal og
Dom at stille Pantet til Auetion og bortsælge samme paa min Gunst eller Forlis,
hvorhosjeg i et saadant Tiljælde jraskriver mig den mig ifølge Lovgivningen tilkom
mende løsningsret.
Dette til Bekræjtelse under min Haand i tvende Vidners Overvær
Wærdalen den Iste Marts 1870. Ole Garness. Til Vitterlighed. ]. G Monrad. A. B.
Monrad.
Men allerede i oktober 1872 var gjelda betalt.
1 1871 ble Nils Ellevsen som nevnt foran gift med fosterdattera på gården, Mette
Kristensdatter. Ved siden av landhandelen dreiv Nils også handel med krøtter og hes
ter. Han kjøpte hester på Austlandet, og hadde hele drifter som han dro over til
Sverige med og solgte der. I 1875 hadde han også 12 reinsdyr!
Nils og Mette fikk ni barn:

 

----
34 H&FIS-B
----
81.
Edvard, f. 1 871 på Inndal østre. G. 1 899 med Pauline Pedersdatter Grevskott, f.
1873, d. 1925. Edvard Garnes var en driftig kar. I 1898 kjøpte han Søgstad
søndre i Frol av Ole Garnes for 5000 kr + kår til Ole. Han begynte i slakter- og
pølsemakerlære i Levanger, og i 1901 startet han sin egen slakterforretning. Ved
siden av detaljforretningen dreiv han også en betydelig eksport av kjøtt og flesk
sørover, likeså kjøpte han store drifter med nybærkyr i Innherredsbygdene, dyr som
ble drevet landeveien til Verdal og Frol og solgt i bygdene omkring. Det var van
lig at han omsatte 3-4 slike drifter hver haust. I "jobbetida" under første verdens
krig startet han sammen med et par andre fra Frol en tønnefabrikk, og såtte går
den i pant for lån til foretaket. Fabrikken ble bygd på tomta der Paul Musum sei
nere anla sagbruk og høvleri. Men fabrikken ble bare et blaff under krigen, og
eierne ble sittende igjen med gjelda. I 1920 solgte han slakterforretningen i
Levanger, og ved etableringa av Bøndernes Salgslag i Trondheim i 1 92 1 ble han
ansatt som firmaets første disponent. Han fratrådte etter eget ønske i 1 925, og året
etter ble han bestyrer av Dampkjøkkenet i Trondheim, som han utviklet til en solid
bedrift, og han arbeidet i den helt til sin død. På Søgstad bygde han nye hus, dyr
ket opp en hel del jord og forbedret den gamle jorda ti! full hevd. Onsdag før
påske i 1923 brann uthusa på Søgstad, og buskapen brann inne. Edvard Garnes
var da som nevnt blitt disponent ved Bøndernes Salgslag i Trondheim. Etter bran
nen ble Søgstad overtatt av Martin Stavrum, og familien Garnes flyttet til
Trondheim. Edvard ble enkemann i 1925 og døde i 1943. Han etterlot seg ni
barn.
82.
83.
Anna Marie, f. 1 873 på Garnes, d. 1 882 i difteri, 9 år gammel.
Ole Conrad, f. 1 875 på Garnes, d. 1 882 i difteri, 7 år gammel. (Et hardt slag
for familien å miste 2 barn i løpet av 2 månederl)
84.
Ingeborg, f. 1878 på Garnes, d. 1957. G. 1897 med lærer og seinere skole
inspektør Johannes Dahl, f. 1870. Han var lærer i Arstad, Garnes og Sul skole
kretser 1 894-1902, og skolen hadde skolestue på Garnes i denne tida. De fikk
sju barn.
Inger Anna, f. 1881 på Garnes, d. 1929. G. 1904 med John Marius Olsen
Wohlen. Neste eier av Garnes.
B 5
B 6
Anna Oline, f. 1 884 på Garnes, d. 1961. G. 1 907 med Jeremias Annnæussen
Indahl, gårdbruker på Inndal østre. De fikk 10 barn.
Konstanse, f. 1 886 på Garnes, d. 1940. G. 1907 med Ole Lorentsen Aarstad.
Gårdbruker på Garnes øvre, siden bureiser i Raset. De fikk seks barn.
Ole (Ola) Konrad, f. 1889 på Garnes. G. 1915 med Marie Kristiansdatter
Røstad, f. 1 885 i Frol. Hun var datter av gårdbruker Kristian Røstad på Søråker i
Vinne. Ola Garnes leide Volen østre av svogeren John O. Wohlen i noen år. Men
han var utdannet lærer, og fra 1919 og til han ble pensjonist virket han som lærer
i Alvdal i Hedmark. Som pensjonister kom han og kona tilbake til Verdal. Kona
døde i 1 958 og Ola i 1 976. Begge er gravlagt i Vinne. Ekteskapet var barnlaust.
Aslaug, f. 1 893 på Garnes, d. 1 895 av bronkitt.
B 7
B 8
B 9
HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND B

----
35 H&FIS-B
----
' — J
AS^JE^
I '
j»'»i .v '"wi ,-in-,--
.
>
Fire generasjoner Garnes i 1916. F.v. Mette Garnes, datter Ingeborg Dahl, datterdatter Magnhild Schei og olde
barn Synnøve Schei.
I 1884 kjøpte Nils gården av Ole Garnes for 6000 kr + kår, og fikk skjote i 1890. Han
kalte seg nå Nils Garnes og gikk for fullt inn for yrket som bonde. Han ryddet og dyr
ket opp nytt land, slik at innmarka på Garnes økte til over 270 mål. Seiv fortalte han
om dette arbeidet:
-f eg tok til å rydde og dyrke, og grov grøfter på tusentall avfavner. Steinrøyser, stein
og skog måtte fjernes så det kunne gå raskt og godt med arbeidet i onnetidene.
I 1884 ble "Indahls Kvægavlsforening" stiftet, og foreningens stamokse var plassert
på Garnes så lenge avlsforeningen eksisterte (til 1931). Medlemmene i avlsforening
en kjøpte aksjer i oksen, og Nils Garnes hadde 49 av de 100 aksjene.
I 1891 var det fem tjenere som bodde på gården:
Hans Petter Olaussen Sundby, f. 1869 på Jøsås. Han flyttet til Sverige i 1892.
Karen Bergitte Rasmusdatter Brendmo, f. 1870. Hun ble gift samme året (1891) med
Jeremias Ågesen Skavhaug på Skavhaugg nedre.
Edvard Eriksen, f. 1874 på Stormoen. Han var sønn Enk Jørgensen og Beret
Andersdatter (datter av Jamt-Anders - se mer om dem under Fagerlia i
Inndalsallmenningen).
Grete Bergitte Johannesdatter, f. 1875 på Østnesvald. Hun var datter av Johannes

----
36 H&FIS-B
----
Stensaas på Engsvehaugan, som igjen var sønn av Ole Torkildsen på rydmngsplassen
Sagmoen i Inndalsallmennmgen. G. 1899 med Ellev Ellingsen Indahl, f. 1878 i
Stamphusmyra, sønn av Elling Ellevsen Indahl (se under Inndal østre).
Marenanna Olsdatter, f. 1871 på Bredrngsvald. Hun var datter av husmannen på
Steinsmoen, Ole Olsen.
Fra 1896 og fram til rundt 1914/15 dreiv Nils Garnes skiferbruddet i Spjeldberget
i Sul på leiebasis. I 1903 ble Inndalen poståpnen opprettet, og Nils Garnes var post
åpner fram til 1. januar 1917.
I Nils Garnes si tid ble det også bygd et vass-sagbruk - Garnes sag - i
Garnesbekken (også kalt Innleggbekken) nord for gården. Saga ble bygd sist på
1800-tallet, og Hans Ellevsen Garli arbeidet på saga til den ble nedlagt rundt 1915,
da gården fikk elektrisk kraft.
For å gå tilbake til butikkdrifta på Garnes, må det også nevnes at Anton Aamo, f.
1881 på Fersdalen, kom i 1897 som 16-åring til Garnes som skyssgutt og dreng. Han
var sønn av Martin Nilsen Suul og Mant Andreasdatter Aamo fra Åmoen i Fersdalen,
og var i slekt med kårfolket på Garnes. I 1903 avla han eksamen ved 5. divisjons
befalsskole i Trondheim. Seinere ble han handelsbetjent hos Nils Garnes og tok også
over butikken og dreiv den til 1916. I 1913 ble han gift med memghetssøster Anette
Johansdatter Stene, f. 1883 på Bakklandet, Trondheim. Hun var datter av Johan Stene
Melhus (fra Åsen) og Marta Andreasdatter Fleskhusvald, (f. 1854, d. 1911), som
bodde på Rongnan (Breigutu) i Sjøbygda. I årene 1916-1919 dreiv Aamo forretning
på Korstad i Hegra. 1 1919 kjøpte han en gard i Stjørdal og hadde forretning der til
1925. Så ble han handelsmann i Ulvilla, og fra 1930 bestyrer for Verdal Samvirkelags
filial i Ulvilla.
Under grensevakta høsten 1905 var Garnes i likhet med flere andre garder i
Inndalen invadert av soldaten På Garnes var det forlagt avdelmger av Trondhjemske
kavalenkorps limekorps, med bl. a. ledelse, tren og hovslagere.
Nils Garnes var også med i mye av styre og stell i bygda. I 1885 ble han valgt inn
i kommunestyret, og fram til 1910 satt han i kommunestyret i til sammen tretten år.
Han var medlem av styret i Værdalens Sparebank fra 1889 til 1909.
Men på en gard med så mange funksjoner som Garnes hadde på denne tida, må
heller ikke kvinnfolka glemmes. De var en viktig faktor for at alt skulle fungere. I fol
ketellmga for 1900 står husmora Mette oppført som "gaardmandskone og gjestgiver
ske", dattera Ingeranna (g. Wohlen) var "sysselsat med kreaturstell" og Anna (g.
Indahl) med husgjernmgen. Og vi veit at "husgjerningen" var ikke akkurat så lettvint
på den tida. Et eksempel var klesvasken: Den foregikk nede i Sandbakken austafor
gården, der det var et oppkomme - ei vasskilde som aldri fraus til, og her foregikk
klesvasken både sommer og vinter. Under et tak var det ngget en ovn så en kunne
varme vatn. Skittentøyet ble fraktet med hest og vogn/slede til vaskeplassen i store
stamper. Og der sto to kvinnfolk halve dagen og vasket tøyet med vaskebrett og
heimkokt såpe. Med mange overnattinger på gjestgiveriet ble det mye klesvask. Etter
vask og skyllmg ble tøyet fraktet til gards og hengt til tørk på lemmen over porten.
Der var det også ei stor klerulle som var flittig i bruk.
HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND B

----
37 H&FIS-B
----
En litt annen vaskeseremom var det når sauene skulle settes inn om hausten. Et
stort kar på gardsplassen ble fylt opp med lunkent vatn, og to kvinnfolk vasket og et
mannfolk brakte sauene til og fra. Etter jobben var kvinnfolka like blaute som
sauene. 6
Vi merker oss ellers at Nils Garnes ikke hadde så mange faste tjenere i 1900, fak
tisk bare to ifølge folketellmga. Det var drengen Ole Thun, f. 1852 i Verran, og en
som er oppført som Lars Garnes, men som vi tror var Lars Olsen Bjørsmo, som utvan
dret til Amerika i 1902.
I 1916 solgte Nils Garnes gården til svigersønnen John O. Wohlen. Mette og Nils
flyttet inn i ny kårstue på tomta der jamtstallene hadde stått før. Som nevnt før ble
noe av matenalene fra jamtstallene brukt til bygging av kårstua. Kårstua ble revet i
2003 etter å ha vært übebodd i mange år.
Mette Garnes døde i 1919. Etter at hun var død, fikk Nils Garnes seg husholder
ske i Netta Olme Pedersdatter Grevskott fra Frol, f. 1860. Hun var søster av kona til
Edvard Garnes. Netta stelte for Nils Garnes til han døde i 1931. Etter hans død bodde
Netta hos si pleiesøster Karen Ward på Verdalsøra, og døde der i juli 1948.
John Marius Olsen Wohlen (1880-1959) og Inger Anna Nilsdatter
(1881-1929)
John Marius Olsen Wohlen var født i 1880 i Volen østre. Han var sønn av gårdbru
ker Ole Andosen Volen og kone Anne Elisabet Jensdatter, født Aspås.
Potetopptaking på Garnes ca. 191 8. Bak f. v. Oddgeir Wohlen, John O. Wohlen, Nils Wohlen, Helge Garli,
Andreas Hybertsen, Ole Skavhaug og Johannes Kvelstad. Barna foran er Eva, Ruth og Magnus Wohlen.


----
38 H&FIS-B
----
Skydsslaiioij
i _
\
.1
•
j^
i
. -I
J
h \jf
Familie og arbeidsfolk på Garnes ca. 1917-18. Stående f. v.: Ola Garnes, Ole R. Skavhaug, ukjent, Andreas
Hybertsen, Helge Garli, Oddgeir Wohlen. Sittende f.v.: Grete Svartås, Inga Rotmo?, Nils Garnes, Inger Anna
Wohlen, John O. Wohlen, ukjent, Konstanse Arstad, Marie Garnes, f. Røstad, Nils Wohlen. Barna foran er f. v.
Magnus og John J. Wohlen, ukjent, Ruth og Eva Wohlen. Foto lånt av joar Nessemo.
John Wohlen gikk Statens Skogskole i Steinkjer og utdannet seg som forstmann,
og var forstsassistent på Værdalsbruket da han i 1904 ble gift med Inger Anna
Nilsdatter Garnes. I 1908 kjøpte han halvparten av Volen ostre og bygde nye hus
omtrent på samme plass som husa sto på før gården ble oversvømt av Vukusjøen i
1893. Han dreiv Volen et par år før han leide bort gården til svogeren Ole Konrad
Garnes og siden til en annen svoger, Elling Aarstad. I 1916 kjøpte han så Garnes av
svigerfaren.
Garnes var fremdeles skysstasjon da John Wohlen overtok. Og skyssmiddelet var
ennå hest forspent trille eller karjol om sommeren og skrinn eller spisslede på vin
terføre. Det kan også nevnes at skysstaksten var 17 øre kilometeren pr. person i til
legg til fast årsgodtgjørelse til stasjonsholderen. En kakse som i mange år kom med
hesteskyss til gards, var direktør Johan Andresen ved Tiedemanns Tobakksfabnkker
i Oslo når han var på gjennomreise til og fra jaktstedet sitt i Åbo. Skysstasjonen
hadde plikt til å skaffe skyss til alle som ba om det, uansett sosial status. Det er for
talt at på selveste julekvelden 1916, da gardsfolket på Garnes var i ferd med å gå til
bords, så banket det kraftig på døra, og to svenske "rallare" kom inn, atskillig "i far
ten", og forlangte skyss til Sul. Johan Stormo var dreng på Garnes den gangen, og han

----
39 H&FIS-B
----
■•■^^H^^^H
Situasjonsbilde fra Garnes ca. 1920. Fotoet ser til å være tatt på våren eller forsommeren, og buskapen er net
topp sluppet ut på kulturbeite på "Nordgjalet". Litt nysnø i Stor-Havren er ikke uvanlig uansett årstid. Bakeriet, som
i dag er gjenreist på museet på Stiklestad, er huset vi ser mellom saga og stabburet, og vi merker oss også smia
oppe i Smibakken. Smia stod igjen etter brannen i 1810.
måtte skysse dem austover og var ikke tilbake før ved to-tida om natta. Men i 1927
vedtok fylkestinget å legge ned skyss-stasjonene. Bilen hadde gjort sitt inntog, og
Fylkesbilene hadde overtatt både person- og godstransporten.
Ingeranna og John Wohlen videreførte også tradisjonen med gjestgiveri på Garnes
og tok imot faste spisegjester i påska og om sommeren.
John Wohlen var, ikke uventet, den første som anskaffet seg bil i Inndalen. 11919
kjøpte han en femseters Dodge Brothers som kostet 8500 kroner, og gårdskaren
Arthur Kristiansen Østgaard, som hadde gått seks måneder på sjåfør- og mekaniker
skole i Oslo året før, lærte både John og sønnen Oddgeir Wohlen å kjøre bilen. I
"Innherredsbladet" for 2. august 1919 finner vi følgende lille annonse:
"Automobilskyds erholdes til enhver tid ved henvendelse til Garnes. For længere
turer bør helst jorutbestilles. (Tlf.)"
I 1930 kjøpte John og Oddgeir hver sin Essex personbil, og ved Olsokjubileet på
Stiklestad i 1930 var det de to som kjørte kongeparet, Kong Haakon VII og Dronning
Maud, og Kronprins Olav.

----
40 H&FIS-B
----
Mens han var gårdbruker på Garnes, dyrket John Wohlen opp
en stor del av jorda vest for gården. Og i tillegg til gårdbrukeryrket
fortsatte han i jobben som skogformann hos Værdalsbruket. Han
hadde denne stillingen i hele 45 år - fra 1907 til 1952 og hadde
Inndalen-Sul som ansvarsområde.
I 1939 overtok sønnen Oddgeir Wohlen gardsdrifta, men John
fortsatte som poståpner ved Inndalen poståpneri, et verv som han
hadde fra 1. januar 1917 til han døde i 1959. Poståpnenet var da i
kårlåna på Garnes.
I likhet med sine forgjengere på Garnes var også John Wohlen
medlem av forstanderskapet og styret i Verdal Sparebank
(1939-1953). I mellomkrigsåra var han kommunestyremedlem i to
valgpenoder (1922-25 og 1937-40), og ved frigjøringa i 1945 ble
han av ordfører Georg Tromsdal oppnevnt som medlem av det
midlertidige kommunestyret som fungerte fram til valget i desem
ber samme år. Han var en ivrig skytter og elgjeger, og var formann
i Inndal skytterlag 1915-16, 1939-40 og 1945.
John ble enkemann da Inger Anna døde i 1929, bare 48 år gam
mel. Seiv var han 79 år da han døde i 1959.
John og Inger Anna Wohlen hadde 4 sønner og 2 døtre:
81. Oddgeir, f. 1904 på Garnes. G. 1927 med Marit
Johansdatter Lilleberre, f. 1898 i Overhalla. Oddgeir Wohlen
var eier og bruker av Garnes fra 1 939, se nedenfor.
82. Nils, f. 1906 på Garnes. Gift i 1933 med Bergitte Hallan, f.
1907. Samme året som de ble gift kjøpte Nils gården Volen
østre av faren.
Men 3 år seinere, i 1936, brann hele Volen-gården ned ei stormnatt like før jul. -
Det gikk så fort, har Bergitte fortalt, at de måtte bare tulle et pledd kring tvillingene
Jens Olav og Gerd Inger og springe over til en av nabogårdene for å berge seg
unna flammene. Alle bygningene og grisene ble flammenes rov, mens kyr og hes
ter heldigvis ble berget ut. Men allerede tidlig neste sommer var gården bygd opp
igjen, og Bergitte og Nils var gårdbrukere i Volen fram til 1964, da sønnen Jens
Olav overtok. Sjøl flyttet de til nybygd kårbolig på andre sida av vegen. Nils døde
i 1 989 da han var på veg for å besøke sønnen og ble påkjørt av en bil og døde
av skadene. Bergitte bodde på Verdal Bo- og Helsetun da hun døde i 2003, 96
år gammel.
Bergitte og Nils fikk to barn, tvillingene:
Cl. Jens Olav, f. 1936. Gift 1960 med Marta Elisabeth Liff, f. 1938. Skilt.
Gårdbruker i Volen østre.
C 2. Gerd Inger, f, 1 936. Gift med Gunnar Romuld, Namsos, og bosatt der. Død
2003.
83. Eva, f. 1909 i Volen. Ugift. Eva Wohlen var utdannet sykesøster og arbeidet i
mange år ved Innherred Helseheim i Sjøbygda. Hun døde i 1991 .
HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND B


----
41 H&FIS-B
----
V,
)
John og Oddgeir Wohlen med sine Essex personbiler skysser kongeparet og kronprins Olav fra Verdal stasjon til
Stiklestad olsokdagen 1930. Fotoet lån! av Inger Wohlen Balgaord.
84. Magnus, f. 1910 i Volen. Gift i 1936 med Eldrid Haugan, f. 191 li Ulvilla. Se
mer om dem under Garnes vestre.
85. Ruth, f. 1913 på Østly, død 2005. Gift i 1938 med Karl Haugan, f. 1912, d.
1997. Han var sønn av handelsmann (seinere ligningssjef) Kristian Karlsen
Haugan i Ulviila. Karl Haugan var bror av Eldrid, kona til Magnus Wohlen. Han
arbeidet i forsyningsnemnda under krigen, deretter forpaktet han Garnes vestre i
noen år. Så ble han ansatt som poståpner i Ulvilla, før han fikk ansettelse som kvar
termester i Sivilforsvaret. Han tjenestegjorde først i fjemhjelpsleiren ved Leirbrua
ved Trondheim, og deretter i mange år i Isfjorden i Romsdalen.
Barn:
Cl. Liv Inger, f. 1943. Gift i 1 963 med Kåre Sigmund Dahle, f. 1942 i Åndals-
nes. Skilt og gift i 1976 med Reidar Brude, f. 1949 i Verma.
C 2. Kristian, f. 1952. Gift med Elin Malones.
"X X
v


----
42 H&FIS-B
----
86. John Ingolf, f. 1914 på Østly, d. 1988. Gift i 1 939 med jordmor Maja Sivertsen,
f. 1910 i Trondheim, d. 1998. John J. Wohlen ble i 1936 ansatt som kontorist
ved A/S Værdalsbrukets kontor i Ner-Holmen og avanserte til kontorsjef. Han var
en dyktig idrettsmann (spydkaster, langrennsløper og skihopper) og skytter. I perio
den 1967-1970 var han formann i Inntrøndelag skyttersamlag. De hadde egen
heim på Nordenget ved Holmen. To barn:
Cl . Just Roar, f. 1942. Næringskonsulent I Røyrvik kommune.
C 2. Mai Brit, f. 1946.
John O. Wohlen med barn, svigerbarn og barnebarn samlet på Garnes i 1938. Stående f. v. Karl og Ruth
Haugan, Magnus og Eldrid Wohlen, John J. og Maja Wohlen, Eva Wohlen, Oddgeir og Marit Wohlen og
Bergitte og Nils Wohlen. Sittende i midten John O. Wohlen med sønnesønn John Kristian på fanget. De andre
barnebarna er f. v. Inger Olea, Gerd Inger, Jens Olav og Jostein Wohlen. Fotoet lånt av Inger Wohien Balgaard.


----
43 H&FIS-B
----
Familien Wohlen på Garnes sommeren 1937. F.v.: Oddgeir, Jostein, Marit og Inger Olea.
Foto lånt av Inger Wohlen Balgaard.
Oddgeir Johnsen Wohlen (1904-1987) og Marit Johansdatter Lilleberre
(1898-1973)
Oddgeir Wohlen ble gift i 1927 med Mant Johansdatter Lilleberre, f. 1898 i
Overhalla. Marit var datter av gårdbruker på Lilleberre, Johan Bernhofsen Øie -
Lilleberre, og kone Olea, født Moe.
Oddgeir hadde handelsbrev og dreiv landhandelen på Garnes videre. Butikkdrifta
ble i noen monn opprettholdt til etter 2. verdenskrig. I 1939 overtok han som nevnt
gardsdrifta etter sin far. Ny hovedbygning ble bygd i 1939 og ny driftsbygning etter
krigen.
Oddgeir var i sin ungdom en habil friidrettsmann (kaster).
Barn:
81. Jostein, f. 1927 på Garnes. Gift 1962 med Brit irene Kvernmo, f. 1940. Neste
bruker på Garnes. To barn; Oddgeir, f. 1963, og Sigrun Merete, f. 1967.
82. Inger Olea, f. 1933 på Garnes. Gift 1959 med veterinær Magnus Balgaard, f.
1932. Bosatt på Inderøy. To barn; Marit, f. 1960, og Rut, f. 1966.
Da de ble kårfolk, flyttet Marit og Oddgeir til nybygd kårbolig øst for den gamle kår
boligen.
Mant døde i 1973, og som enkemann ble Oddgeir gift i 1978 med Agnes Johnson,
f. 1903, og bodde tidvis i USA. Han døde i 1987.


----
44 H&FIS-B
----
5
V i
■ V
'i
I .
fl
I I
•
fell ■■
ff i'
■i i
t
<
"*■** -»?**■■*
CJ
i
Fra gardsplassen på Garnes 1937. Vi merker oss den spesielle bensinpumpa som ble betjent for hand. I bak
grunnen ser vi inngangen til "Gennesbua". I forgrunnen Inger Wohlen Balgaard med dukkevogn og geitekilling
på lån fra Vester-Asan. fotoet lån! av Inger Wohlen Balgaard.
Sønnen Jostein Wohlen overtok som gårdbruker på Garnes først på 1960-tallet,
og i dag er det en ny Oddgeir Wohlen, f. 1963, som eter og driver gården sammen
med kona Ingrid, født Spjøtvold. De har to døtre og en sønn.
Tidligere husmannplasser:

----
45 H&FIS-B
----
GARNESMOEN
Garnesmoen var husmannsplass under Garnes til den ble utskilt som eget bruk i
1898 og fikk bnr. 2.
Hvor langt tilbake i tida det har vært husmenn på Garnesmoen veit vi ikke, men
det er fortalt at Lars Karlsen Fikse, som var dragon på Garnes før han ble gift med
enka Kirsti Pedersdatter Garnes i 1771, bodde på Garnesmoen ihvertfall etter at kona
døde i 1789 og noen år framover før han flyttet til Karmhus.
Etter det kjenner vi ikke til noen husmenn der før Erik Olsen kom dit som hus
mann først på 1830-tallet.
Erik Olsen (1802-1866) og Karen Kristensdatter (1804-1875)
Erik Olsen var født i 1802 på Holmlivald og var sønn av husmann Ole Johnsen
Holmlivald og kone Siri Olsdatter. Han ble gift i 1828 med Karen Kristensdatter, f.
1804 på Jøsåsvald, datter av Kristen Jensen, som var husmann på Sneppen under
Inndal mellom i 1820-åra. Enk og Karen bodde på Reiren under Inndal vestre før de
først på 1830-tallet kom til Garnesmoen. Etter noen år på Garnesmoen flyttet de til
Efastplassen under Arstad og ble husmannsfolk der. Erik døde der i 1866 og Karen i
1875.
Om etterslekta deres, se Reiren under Inndal vestre.
Neste husmann på Garnesmoen har trolig vært Anders Petersen, som kom dit etter
1833 og som flyttet derfrå før 1841.
Anders Petersen (1810-) og Beret Ulriksdatter (1812-)
Anders Petersen var født i 1810 på Inndalsvald (Stornesset?) og var sønn av husmann
Peter Eriksen og Susanna Ellingsdatter. I 1833 ble han gift med Beret Ulriksdatter
Prestegårdsvald, f. 1812 på Nerholmsvald, datter av Ulrik Olsen Prestegårdsvald og
kone Marta Bardosdatter. De kom fra en plass under Steine midt på 1830-tallet og
flyttet etter noen år til Storvukuvald. Etter det har de en 10 års tid bodd på Ekrenvald
(Ekersveet) før de tidligst i 1855-56 bosatte seg på plassen Pynten under Bjørken
(også kalt Bjørkhaugen).
De reiste til Flandreau i S. Dakota i 1881, og da solgte de stua på Pynten til
Mortinus Veimo, som flyttet den til Veimo. Der er den, riktignok med en god del
endringer, i bruk den dag i dag.
Barn:
Bl . Petter, f. 1 833 i Steine. Han har fått flytteattest til Sverige i 1 873, og ved folke
tellingen 1 880 er det sannsynligvis ham vi finner som odelstorpare på Kingstamo
i Nåsskott, gift med Hanna Olsdotter, f. 1 845 i Meråker, og de har to døtre, født
hhv. i 1 873 i Rødøn og 1 878 i Nåsskott. De bor på samme sted i 1 890 og
1900 og fikk en sønn i 1 887. Her i Verdal hadde Petter en sønn med Gurianna
Johnsdatter Movald i 1863. Sønnen -Johannes Pettersen - reiste til Sverige i


----
46 H&FIS-B
----
1 883. I 1900 bodde han som gift sagarbeider Johannes Pettersson Moe i Øver-
Ocke i Morsil med kone og seks barn. Kona het Ane Margrete Pedersdatter, hun
er oppført født 1866 i Levanger, men finnes ikke i dåpsregistret verken for
Levanger by eller landsogn.
Serianna, f. 1836 på Garnesmoen. Serianna hadde 2 barn med Mikal Agesen
Stuskin før hun ble gift i 1 871 med Hans Martin Olaussen Levringsvald, f. 1 844.
Han var sønn av Olaus Henriksen og Beret Olsdatter på Levringsmoen. Se mer om
dem under Levringsmoen.
82.
83.
Marta, f. 1 838 på Storvukuvald. I 1 876 flyttet hun til Trondheim. Hun var da ugift,
men hadde ei datter:
01° Annejustdatter, f. 1860 på Bjørkenvald (Pynten). Faren var Just Johannessen
fra Tyldum i Grong (ble bruker av Gartlandsnesset i Grong). Anne ble gift i
1 880 med Ole Johnsen Haugslien, født på Forbregdsvald, og de bosatte
seg på Øra (Lindbo). De hadde i alt 1 1 barn, men fem av dem døde av dif
teri i løpet av 1 6 dager i 1 892, og bare ei datter, Antonie, vokste opp. Hun
ble gift med vognmann Alfred Matheus Einarsen på Verdalsøra.
Det er trolig Marta som ble gift i Trondhjems Domkirke i 1 884 med Ole Andersen
Øie fra Melhus, f. 1 834. I 1900 bodde de i Kongens gate 84 i Trondheim, og
mannen var trearbeider ved jernbanen. De hadde ingen barn sammen.
Anne, f. 1841 på Storvukuvald, død (druknet) 07.02.1858 ved Aust-Grundan,
"Åket seg ut på elva med tre andre" står det i kirkeboka. De tre andre som druk
net i denne tragiske hendelsen var Elenanna Ellingsdatter Skrove, f. 1845, Ole
Olsen Stor-Vukuvald, f. 1835 og Jocumina Johnsdatter Austgrundvald, f. 1843.
Ulrik, f. 1845 på Ekrenvald. G. 1868 med Oleanna Pedersdatter Togstad, f.
1848. De var husmannsfolk på Sundbyvald og på Follovald før de reiste til
Amerika i 1 878. De kalte seg Landfald da de utvandret til Muskegon, Michigan,
med tre barn.
84.
B 5
Anne Bergitta, f. 1847 på Ekrenvald. G. 1871 med Peter Johnsen Lunden, f.
1 851 i Nord-Vera. De var inderster på Pynten i 1 875, og utvandret til Amerika i
1878 sammen med sønnen John Anton, f. 1874 på Bjørkenvald. De kalte seg
Lunden og var farmere i Brookings, Sør-Dakota. 7
B 6
Oluf, f. 1 852 på Ekrenvald. Bodde på Pynten i 1 875, og utvandret til Brookings,
Sør-Dakota, i 1882.
B 7
Elen Anna, f. 1 855 på Ekrenvald. Hun utvandret til Brookings, Sør-Dakota i 1 880,
og hadde med seg sønnen Bernt Anton, f. 1 876 på Bjørkenvald. Faren var Bernt
Kristoffersen Hage, f. 1 849 på Hagavald. Denne Bernt Hage var jernbanearbei
der, han ble gift i Trondheim i 1 879 med Paulianna Johannesdatter Tronesvald, f.
1 854. I 1 880 utvandret for øvrig også de til Amerika, med Red Wing, Minnesota
som bestemmelsessted. Elen Anna hadde også en sønn til i Verdal. Det var Peter
Andreas Sefaniassen, f. 1 880 på Bjørkenvald (Pynten). Hans far var gårdbruker
sønn Sefanias Pedersen Valstad. Peter Andreas ble boende hos faren i Valstad ves
tre da mora sammen med eldste sønnen reiste til Amerika fire måneder etter at
Peter Andreas ble født. Peter Andreas gikk underoffiserskole, reiste til Amerika i
1 903 og omkom der kort tid etter.
B 8

----
47 H&FIS-B
----
Ole Olsen Levring (1794-1878) og Kirsti Larsdatter (1796-1873)
Ole Olsen var født i 1794 i Levringan og var sonn av Ole Rasmussen Levring og kone
Guru Toresdatter. Ole var søskenbarn av barna som ble myrdet på Garnes i 1806. I
1828 ble han gift med Kirsti Larsdatter Josåsvald, f. 1796 på Nerholmsvald, datter av
husmann Lars Larsen Holmsvald/Jøsåsvald og kone Maria Ellevsdatter.
De var mderster på Josås i 1828 og husmannsfolk på Kvelstadvald i 1830.
Nøyaktig når de kom til Garnesmoen er vanskelig å fastslå, men Ole Olsen er regis
trert under Garnes i 1848-50, og ved folketellinga i 1865.
Kirsti dør som fattiglem i 1873. 1 kirkeboka er hun oppfort med Garnes som
bosted ved dødsfallet, men hun var da på legd i Vestgarden i Sul. Hun ble gravlagt
samme dag som Peder Pedersen Sulstuen, og om denne dobbelte likferda fra Sul for
teller Nils Suul i en artikkel i Verdal Historielags årbok for 1953 og som vi har gjen
gitt under Sulstua.
I 1875 er Ole fattiglem i Sør-Steine og dør der i 1878.
Barn:
Johan Iversen Aarstad (1820-1894) og Ingeborg Anna Larsdatter (1828-1911)
Johan Iversen var født i 1820 på Arstad av foreldre Iver Kristoffersen Aarstad og kone
Inger Jeremiasdatter Midt-Holmen. I 1849 gift med Ingeborg Anna Larsdatter
Breding, f. 1828 i Breding, datter av Lars Olsen Breding og kone Inger Jeremiasdatter
Holmen.
Familien kom til Inndal mellem da brukeren Arnt Johnsen flyttet til Kolberg søn
dre i Levanger landsogn ca. 1853, og Johan var bruker på gården fram til Ole Arntsen
overtok bygselen i 1865. Ved folketellinga i 1865 er Johan oppført som inderst på
Inndal mellem, men i 1867 bor familien på Garnesmoen.
Johan og Ingeborg Anna bodde fortsatt på Garnesmoen i 1891, men da Johan
døde i 1894, bodde de i Ørtugen hos sønnen Lars. Ingeborg Anna var registrert som
fattiglem på Reiren i 1900, og hun døde der i 1911.
Martin Olsen Skavhaug (1864-) og Maren Anna Ellingsdatter (1863-1936)
Martin Olsen ble født 1864 på Årstadvald av foreldre Ole Kristiansen og Ragnhild
Jeremiasdatter og flyttet med foreldra til Skavhaugg øvre i 1868. Han ble gift i 1890
med Maren Anna Ellingsdatter Indal, f. 1863 på Inndalsvald, datter av ugifte foreldre
Elling Ellevsen Inndal østre og Anne Mikkelsdatter Hellan.
Martin Skavhaug arbeidet som gårdskar på heimgarden fram til 1898. Da kjøpte
han Garnesmoen av Nils Garnes og flyttet dit med familien.
Mens de bodde på Garnesmoen, hadde Martin og Maren Anna ei fosterdatter hos
seg, Frida Hansdatter. Frida var født i 1898 på Lilleenget i Allmenmngsåsan og var
datter av ugifte foreldre Hans Petter Haldorsen Sagmo fra "Sagmoen" i
Inndalsallmenningen og Laura Kristina Lauritsdatter. Frida ble i ettertid kjent som
Frida Musum (se mer om henne under Sagmoen).
GARNES

 

----
48 H&FIS-B
----
Folketellinga for 1900 viser at de hadde til sammen 6 kyr og kalver, 3 sauer og 3
geiter. De leverte smør til Vuku smørmeieri, og i 1902 fikk Maren Anna første pre
mie for godt fjøsstell etter avholdt fjøsskue. 8
I 1904, da broren Jeremias reiste til Amerika, solgte Martin Garnesmoen til Marta
Mikkelsdatter Aasan og overtok Skavhaugg øvre. Mer om Martin og familien hans fin
nes der.
Marta Mikkelsdatter Aasan (1849-1934)
Marta Mikkelsdatter Aasan og familien hennes er omtalt under Øster-Åsan. Hun
kjøpte som nevnt Garnesmoen av Martin Skavhaug i 1904.
Skjøde.
Undetegnede Martin Olsen Skavhaug gjør herved vitterlig at have solgt, ligesomjeg
herved sælger, skjødei; hjemler eller overdrager til Marta M. Aasan min ejendom
Garnesmo gaardsnr. 235 brugsnr. 2 aj skyld stor mark 0.19 i Værdalen thinglagfor
en kjøbesum stor kr 800,00 - otte hundrede kroner.
Da ovennevnte kjøbesum er mig udbetalt, saa skal benevnte gaard Garnesmo med
paastaaende huse herejter følge kjøberen og hans arvinger som en lovlig kjøbt og
betalt ejendom upåanket ifrå mig med arvinger og hejtelsesfri i enhver henseende,
hvoijor jeg bliver hans hjemmelsmand ejter loven. Dette bekrejtes med min under
skrift af tvende vidners nærvær.
Værdalen den litt september 1904.
Martin O. Skavhaug. Til vitterlighed: A. M. Grande. Ole E. Svegjærdet
Marta bodde på Garnesmoen fram til 1910, da hun solgte heimen til tii Martin Olsen
Aarstadvald (Indal).
Sine siste leveår tilbrakte Marta Aasan hos dattera Serine og svigersønnen John
Odin Guddmgsmo på Austheim i Ness. Hun døde i 1934.
Martin Olsen Garnesmo (1878-1959) og Olga Oline Olsdatter (1886-1920)
Martin Olsen var født på Årstadvald (Efastplassen) i 1878 og var sønn av Ole Johnsen
Aarstadvald og kone Ingeborg Anna Pedersdatter. Denne familien er omtalt på
Svartåsen under Skavhaugg øvre.
Martin oppgis å være skomaker av yrke allerede i 1900, da han bodde på
Efastplassen, og dette yrket fortsatte han med også etter at han kjøpte Garnesmoen i
1910 og ble småbruker.
I 1905 ble Martin gift med Olga Olme Olsdatter Sneppen, f. 1886 på
Maritvollvald av ugifte foreldre Ole Martin Olsen Sneppen og Karen Anna Olsdatter
Maritvollvald (datter av feier Ole Salomonsen på Tinden).
Av slekta til Olga Olme kan det nevnes at mora i 1892 fikk ei datter, Karoline
Johannesdatter, med ungkar Johannes Nilsen Moenget. Så ble hun gift i 1894 med
jernbanearbeider Marius Mikalsen Maritvollvald, f. 1874 på Bollgardsøra. De fikk tre
barn før mannen døde i 1902. Ei datter, Mane Olme, ble i 1920 gift med skogsar
beider Sigurd Olaussen Østgård, f. 1895 på Vollan under Arstad, og som ble bruker
HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND B

----
49 H&FIS-B
----
på Austgarden i Sul. Sønnen Olaf Georg, f. 1901, ble gift i 1928 med Petra
Olausdatter Østgård, f. 1902. De brukte Fikse som slektsnavn, og Olaf Fikse var små
bruker på Heggj anes i Bollgardsletta.
Olga Oline vokste opp hos faren Ole Martin Sneppen, som i 1889 ble gift med
Kristine Olausdatter Kvernmo (se mer om dem under Sneppen).
I Innherreds Folkeblad for november 1915 står følgende dramatiske notis:
Ulykker i Værdalen.
Oppe ved jæstningen hendte igaar en sørgelig ulykke. En av mandskaperne jaldt
utfor den høie jjeldskrænt og blev meget stygt skadet av feddet. Han blev pr bil ført
til sykehuset men døde underveis. Den forulykkede hed Moen og var f ra Sparbu.
En anden ulykke bendte omtrent samtidig oppe ved Rotmoen. Martin Garnesmo, der
holdt paa at arbeide i skogen, hadde faldt paa det glatte føre ogforslaat sig saa stygt
at han mistet bevistheten. Dr Swensen, som blev tilkaldt ved det første ulykkestil
fælde, behandlet ogsaa denne, men det skal være tvilsomt om han kommer sig.
I dag berettes at Garnesmo er bedre.
Heldigvis var ikke hendinga så dramatisk som notisen ga inntrykk av når det gjaldt
Martin Garnesmo. Han kom seg etter uhellet og ble 81 år før han døde i 1959. Men
han ble enkemann allerede i 1920, da Olga Oline døde på Værdalens pleiehjem, bare
34 år gammel.
Barn:
81. Inger-Anna, f. 1905 på Sneppen, d. 1991. G. 1934 med Arne Edvardsen
Bjørsmo, f. 1 899 på Lillegård av foreldre Edvard Olsen Bjørsmo og kone Anna
Cecilie Andersdatter. De overtok Garnesmoen etter Martin Olsen.
82. Olaf, f. 1909 på Inndal (Sneppen?). Olaf Garnesmo arbeidet mye som torvstik
ker på Garnesmyra og Skansmyra og dreiv ellers arbeid av forskjellig slag, mest
skogs- og gardsarbeid. Han var ugift og bodde sammen med faren så lenge
denne levde, og fortsotte å bo i "Fredheim" også etter at han ble alene. Men på
sine eldre dager kom han på Verdal Aldersheim og døde der i 1993.
Martin var som før nevnt yrkesutlært skomaker og dreiv i faget på heltid etter at han
ga over Garnesmoen til dattera Inger Anna og svigersønnen Arne Bjørsmo. Det skjed
de midt i 1930-åra, men skjøtet er utstedt først i 1947.
I skjøtet er anført at
" - - jeg tar unna rett til å ha stående, bebo og bruke den stuebygning jeg bor i - og
som går under navnet "Fredheim".
Martin og sønnen Olaf hadde flere år i forveien flyttet til denne stua, som Anders
Garnes (Blomster-Anders) såtte opp i 1931.
Martin og familien hans var baptister.


----
50 H&FIS-B
----
Arne Edvardsen Bjørsmo (1899-1982) og Inger-Anna Martinsdatter
(1905-1991)
Arne Bjorsmo var født i 1899 på Lillegård og var sonn av Edvard Olsen Bjørsmo og
kone Anna Cicilie Andersdatter.
Arne Bjorsmo kjopte Garberg av svogeren Ole Martin Garberg i 1924. Men han
tok visstnok aldri heimen i bruk, og solgte den til Olaf Årstadvold i 1926.
I 1934 ble Arne gift med dattera på Garnesmoen, Inger-Anna Martinsdatter, f.
1905 på Sneppen.
De overtok som småbrukere på Garnesmoen etter Martin Garnesmo på 1930-tal
let. Arne ryddet og dyrket opp en del nytt land, blant annet ca. 6 dekar som han fikk
avstått av Garnes skole i 1939. Han bygde nytt uthus i 1941 og restaurerte vånings
huset i 1951. Ellers arbeidet han med skogsarbeid, på veganlegg og som bygmngs
snekker.
Inger-Anna var flink til å slå nupereller - en handarbeidstekmkk som blir brukt
til a lage blonder og andre slags gjennombrutte tekstiler, eksempelvis på bunads
skj orter.
De fikk fem barn:
Bl . Olga, f. 1935 på Garnesmoen. Gift med Ola Torvik, f. 1930 i Nordmøre, død
2002. Ingen barn.
82. Magner, f. 1 936. Gift med Inger Marie Buvik, f. 1 938.En sønn, Magne Arnstein,
f. 1984.
83. Annar, f. 1 938 på Garnesmoen. Gift med Evelyn Kabahr, f. 1 944 på Fiiippinene.
To sønner, Arne Annar Evans, f. 1982, og Per Edvard Martin, f. 1983.
84. Elsa, f. 1940 på Garnesmoen. Ugift.
85. Aslaug Irene, f. 1941 på Garnesmoen. Gift ' 1960 med Roland Westholm, f.
1932. Skilt og gift 2 med Rune Kvelstad, f. 1954. Skilt. Tre barn.
GARLIA
(GARNESPLASS NEDRE)
GNR. 235, BNR. 3
Hvor lang tid tilbake det har vært husmenn på plassen er vanskelig å fastslå, men det
er fortalt at det ble oppført hus der i 1813. Hvem som i så fall var den første hus
mannen, er usikkert. Det vi vet, er at John Ågesen Mønnes var husmann der fra ca.
1835 til ca. 1845.
Plassen grenset oppnnnelig bare mot hovedbølet, Garnesplass øvre og Skavhaugg
ovre. 1 dag har den også eiendomsgrenser mot Bergli og Garnes øvre.
Plassen ble frådelt Garnes i 1904 og solgt til Hans Peter Ellevsen Sagmo for 1300
kroner. Da fikk den navnet Garli. Lokalt heter det Garlia.


----
51 H&FIS-B
----
GaHiC, slik husa på plaSSen Var Opprinnelig. Fotoet eies ov Aud Mary Kristiansen Kverkild
Husmenn
John Ågesen (1779-1852) og :) Eli (Elen?) Torkildsdatter (1776-1823),
2) Brynhild Ingebrigtsdatter (1799-1881)
John Ågesen var født i 1779 i Skrove og var sønn av bonde Åge Pedersen og kone
Malena Johnsdatter i Mønnes østre. 1 1805 ble han gift med Eli Torkildsdatter Indal,
trolig født 1776 som datter av Torkild Larsen Fæbyvald. De hadde sønnen Johannes
sammen i 1800, men ble altså ikke gift før i 1805, etter at John i mellomtida hadde
fått ei datter med Marte Jonasdatter Skavhaug.
John og Eli bodde som inderster i Mønnes østre fram til 1814, deretter flyttet de
mye på seg før Eli døde som husmannskone på Inndalsvald i 1823.
I 1825 ble John gift for andre gang, nå med Brynhild Ingebrigtdatter, f. 1799 i
Stjørdal. Brynhild var datter av husmann Ingebngt Halvorsen på gården Medkil i
Stjørdal. Hun bodde i Slåp garden da de giftet seg, så hun var nok i tjeneste der. De
var inderster i Kvelstad og på Skavhaugg før de kom som husmannsfolk til Garlia
omkring 1835. Men da John Ågesen døde i 1852, var han husmann på Mønnesvald.
Enka Brynhild arbeidet som kjøkkenpike på Inndal østre i 1865. I 1875 losjerte hun
hos Mikkel Sørensen i Allmenmngsåsan (Øster-Åsan) og tjente til livets opphold med
spinning. Hun døde som legdslem i Nord-Steme i 1881.
Barn:


----
52 H&FIS-B
----
81-Johannes, f. 1800 Bollgardsvald, mor Eli Torkildsdatter. Johannes var tjener på
Kvern moen vestre i 1815.
B2 : .Anne, f. 1803 på Skavhaugg, mor Marte Jonasdatter Skavhaug, f. 1775. Mora
ble gift i 1 805 med enkemann Jens Johansen Kvellovald (Grindgjalet) og kalte seg
da Marte Garnes. Hun døde på Grindgjalet som enke i 1 837.
Anne var ugift. Hun bodde hos mora og stefaren på Grindgjalet og hadde tre
barn, alle født på Grindgjalet. Hun døde i 1 837 i forbindelse med fødselen til de
to siste barna, som var tvillinger.
Cl. Ingeborg Anna, f. 1830 på Grindgjalet. Faren var Tomas Jakobsen
Skavhaug, en 34-årig fyrrig ungkar fra Mule som var dreng på forskjellige
garder i Inndalen og såtte barn på tre jenter i bygda.
Ingeborg Anna levde ugift. I 1 865 losjerte hun på Brenna sammen med sin
6-årige sønn Jørgen Kristiansen, som var født i Sparbu (sønn av Kristian Trana
på Sandnesset?), og i 1 875 var hun i Barlia under Sundby. I 1 891 var hun
1906 i Lunden. Sønnen Jørgen var tjener i Sundby vestre i 1875 og utvan-
dret til New Lisbon, Wisconsin, i 1881 under navnet Jørgen Kristiansen
Trana, og titulerte seg som skomaker.
C 2. Johannes, f. 1 837 på Grindgjalet, død s. å. Far ungkar Ole Johnsen Kvello
(han som ble husmann på Rotmoen?).
C 3. Jonette, f. 1837 på Grindgjalet, død s. å. Tvilling med Johannes.
B3\Åge, f. 1807 i Mønnes, Gift i 1837 med Karen Andersdatter Garnes, f. 1808
på Byvald. Seinere husmann i Garlia.
B 4". Sissel, f. 1 809 i Mønnes. G. 1 834 med soldat Ole Pedersen Skjærset, f. 1 808
på Skjærset. De var husmannsfolk under Auskin og fra 1 836 på Skansen under
Sør-Steine, der Sissel døde i 1858 og Ole i 1867. De fikk ti barn, se mer om
familien under Skansen.
B 5". Malene, f. 1813 i Mønnes. G. 1835 med Bård Larsen Jøsås, f. 1805 på
Skrovemelen. De var husmannsfolk under Jøsås og på "Bårdhaugen" under
Mønnes (en plass øst for Korsveggjerdet), der Bård døde i 1 866, mens Malene
døde som fattiglem på Østgård i Ness i 1901 . De hadde tre barn:
Cl. Lasse, f. 1834 i Jøsås. Ingen opplysningen
C 2. Elenanna, f. 1841 påjøsåsvald. Hun tjente på Oppem da hun i 1865 ble
gift med husmannssønnen Martinus Andreassen Sendesvald (Lilleakeren
nedre), f. 1 839 på Fleskhusvald. Martinus og Elenanna Sende losjerte først
på Oppem, der de fikk sønnen Anneus i 1 865 (han ble født dagen etter bryl
iupetl). Han døde allerede året etter. I 1 867 fikk de dattera Anna Margrete,
født på Tronesvald. Martinus arbeidet da i gruvene på Ytterøy. Siden flyttet
de fra Verdal. Martinus var anleggsarbeider både på Rørosbanen og
Meråkerbanen, og de fikk tre barn ti! mens de bodde i Holtålen, Meråker og
Hegra. I 1 891 bodde familien på Lademoen i Strinda, men Martinus var da
i Hammerfest som fisker på både Lofot- og Finnmarksfiske. Så skilte de lag,
angivelig på grunn av at Martinus drakk for mye. Elenanna tok med seg
minstebarnet Anton (f. 1 881) og reiste til USA i 1 893, de tre andre barna


----
53 H&FIS-B
----
reiste før. Hun slo seg ned i Sisseton, Sør-Dakota, og døde der i 1911. Hvor
Martinus Sende tilbrakte de siste åra, er ikke kjent/
C 3. Marta, f. 1 849 på Mønnesvald. G. 1 871 med Ole Olsen Bjertnes, f. 1 844
på Brenna. Marta døde i 1 877, og det hører med til historia at Ole Olsen
ble gift to ganger til, nemlig i 1 881 med Mette Estensdatter Skavhaug, og i
1883 med Anna Karoline Kristiansdatter Trana. (Se under seinere husmenn
Ole Halvorsen og Ole Olsen)
Marta og Ole hadde tre barn, hvor av den eldste, Ole, f. 1 871 i Oppem,
var kjent under navnet Ole Olsen Lyng. Han var dreng på Nord-Lyng da han
under Verdalsraset utmerket seg ved å redde kona på gården og hennes fire
barn fra stuelåna som var begravd i leirmassene. For redningsdåden ble Ole
tildelt Kong Oscar 2.s redningsmedalje i gull. Etter endt militærteneste tok
Ole seg arbeid ved Killingdal gruver, og i 1 898 begynte han å arbeide på
anlegget av Hell-Sunnanbanen, og arbeidet bl.a. ved Grubåsen skjæring i
Åsen, der han nær hadde mistet livet i mai 1 900. Tre av arbeidskameratene
omkom, mellom disse var Ole Lundkvist fra Verdal. Ole Olsen Lyng ble siden
baneformann på jernbanen og bodde ved Langstein. Han ble gift med
Jørgine Stokkan fra Åsen, og de hadde fem barn. Ole døde i Skatval i
1941.
B 6". Marta, f. 1816 i Bollgarden. G. 1843 med Ole Larsen Sulstuen, f. 182 1 i
Sulstua. Ole og Marta var husmannsfolk på Krika under Inndal vestre (Ni'stu) fram
til Ole døde i 1895. Marta Kriken, som hun ble kalt, døde i 1907 på Sneppen
hos dattera Elen og svigersønnen Ole Sneppen. Folketellingene viser at i 1 865 og
1 875 hadde de som fosterdatter Maren Anna Ellingsdatter, f. 1 862, som ble gift
med Martin Olsen Skavhaug på Skavhaugg øvre. To barn:
Cl. Elen, f. 1843 på Krika. G. 1864 med Ole Olsen Ner-Holmen, f. 1840 i
Storstad. De ble husmannsfolk på Sneppen under Inndal mellem.
C 2. Ingeborg Anna, f. 1 85 1 på Krika, d. 1 857 på Krika.
B 7 ;. Ingebrigt, f.- 1 825 på Indaisvald, død 3 uker gammel.
B8 2 .Johannes, f. 1826 i Kvelstad, d. 1829.
B9\ Dødf. barn, f. 1 829 på Skavhaugg.
Bl 0 2 .Elen, f. 1831 på Skavhaugg. G. 1861 med Martinus Arntsen Halsetvald, f.
1 831 på Bredingsvald, sønn av Arnt Mortensen Halsetbakken og kone Ingeborg
Andersdatter Vestgård, som var enke etter Ole Olsen Vestgård i Sul. I 1 862 flyttet
de til Høylandet i Namdalen, men Elen døde allerede i 1 863, etter at de hadde
fått sønnen Anton året før. Martinus ble gift på nytt i 1 864 med Sofie Olsdatter, f.
I 846 i Overhalla, og de bodde på plassen Håkleppen østre under gården
Skarland på Høylandet. Martinus etterlot seg i alt fjorten barn. Den kjente skilø
peren Pål Tyldum ska! nedstamme fra Martinus Halset.
Bl Ivjonette, f. 1835 i Garlia. Hun finnes ikke registrert i folketellingene for Verdal i
1 865 og 1 875. Ved sistnevnte felling finner vi henne og dattera Anna (se neden
for) på gården Salberg nedre i Inderøy. "Tilreisende fra Vuku" står det i folketel
linga. Hun oppholdt seg i Sverige i noen år (fikk ei datter der i 1 865), og hun er
også innført i en protokoll for innsatte i Trondhjems Tukthus i årene 1 878-1 881 .
GARNES

----
54 H&FIS-B
----
Det har nok sammenheng med at hun i 1871 ble anmeldt av sognepresten i
Levanger for leiermålsforbrytelse etter å ha fått fire barn utenfor ekteskap (se neden
for). Ved folketellinga for 1891 finner vi henne som besøkende hos søstra Marta
på Krika, hun oppgis da å være omstreifer som "lager såler av kurumper"! Ved fol
ketellinga for 1 900 bor hun som fattigunderstøttet på en plass under Mikvoll ves
tre, og hun døde av lungebetennelse i 1908 som Jonetta Mønnes, omvankende
fattiglem.
Jonette var ugift, men etterlot seg fire barn:
Cl v Bergitta Johansdatter, f. 1 857 på Mønnesvald. Faren var gift mann, bestyrer
Johan Svendsen Aspås i Skalstugan (opprinnelig fra Røros). Maren og Mikkel
Sørensen i Øster-Asan ble pleieforeldra hennes, og hun var hos dem til hun
flyttet til Trondheim i 1879. I 1891 utvandret hun ti! Amerika som Birgitte
Johansen.
C 2°. Johan August, f. 1 861 i Undersaker. Far ukjent, og ingen andre opplysning-
er.
C 3°. Johanna Klausdatter, f. 1865 i Myssjø, Sverige. Far Klaus Vilhelm Lindkvist.
Johanna ble bortsatt på fattigkassen regning og var fosterbarn i prestegården
i Vuku i 1875. Ved folketellinga i 1891 var hun butikkjomfru hos handels
mannen (og baptistpresten) Fredrik Nilsen på Verdalsøra [Johanna var også
baptist), og i 1 895 utvandret hun ti! La Crosse, Wisconsin, som Johanna
Lindkvist. Hun reiste for øvrig sammen med John Arntsen Sandviken
(Guddingsstua) iflg. skipspapirene.
C 4 :. Anna Klausdatter, f. 1871 på Levanger fattighus. I kirkeboka for døpte i
Levanger kirke står det at faren her også var ungkar og salmaker Klaus
Vilhelm Lindkvist fra Sverige. Anna tjente i Sandvika i 1 891 og kalte seg da
for Anna Lindkvist. I 1 893 har hun fått flytteattest til Sverige, og kirkeboka for
Are viser at hun ble gift i Medstugan i november 1 893 med Aron Svensson,
f. 1 860 i Medstugan. De fikk fire barn, to sønner og to døtre. Det første, søn
nen Gustav, kom allerede nyttårsaften i 1893. Den andre sønnen, Johan
Aronson, f. 1895, ble gift i Verdal i 1920 med Borghild Johanne
Gundersen, f. 1 897, datter av Julie Lassesdatter Sagen (Julie Andersen). Det
må også nevnes at ei datter, Olga Erika, f. 1899, d. 1994, ble gift med
John Rydning i Vera (1904-2001).
BI2V Marta, f. 1838 i Garlia, d. 1839.
Ole Olsen (Karlgård) (1808-1877) og Karen Johansdatter (1812-1900)
Ole Olsen var fodt i 1808 på en plass under Skavhaugg nedre av foreldre Ole Olsen
Molden og kone Gjertrud Larsdatter Skårhaug. Han ble gift i 1835 med Karen
Johansdatter Molden, f. 1812. Hun var datter av Johan Olsen Molden og kone Eli
Johnsdatter, som var leilendinger i Molden 1807-1842. Ole og Karen var således søs
kenbarn.
Ole og Karen var mderster/husmannsfolk i Molden, i Garlia 1840-4;) og deretter
i Vaterholmen, for Ole i 1856 ble oppsitter på Karlgarden (Åsen) i Sul og bodde der

----
55 H&FIS-B
----
til han dode som kårmann i 1877. Sonnen Olaus Olsen hadde da overtatt gården. Ole
gikk under navnet "Ol' Smed". Karen levde helt til 1900.
o
Om barn og etterkommere, se under Karlgarden.
Åge Johnsen (1807-1886) og Karen Andersdatter (1808-1862)
Åge Johnsen var husmann i Garlia fra ca. 1845 til ca. 1860. Han var fodt i 1807 i
Mønnes og var sonn av fornevnte John Ågesen Mønnes og kone Eli Torkildsdatter i
farens forste ekteskap. Åge ble gift i 1837 med Karen Andersdatter Garnes, f. 1808
på Byvald, datter av Anders Svendsen og kone Anne Tores (Torns-)datter. Karen var
soster av Kirstma Andersdatter, kona til husmann Bardo Johnsen på naboplassen
Garberg.
Det ser ut til at de har vært husmannsfolk på Rotmoen allerede i 1833 da dattera
Ane ble fodt, og de ble gift fire år semere.
Fra Rotmoen kom de som nevnt til Garlia rundt 1845. Av kirkeregnskapet for
Vuku går det fram at husmann Åge på Garnes har betalt 8 skilling i avgift til kirka i
åra 1848-49-50. Den dag i dag er det et engstykke i Garlia som blir kalt "Ågestykket"
og som trolig er ryddet av Åge Johnsen.
Karen dode som husmannskone i Inndals allmenning i 1862, så de har trolig flyt
tet fra Garlia til Gravdalslia under Oster-Åsan ca. 1860 og bodd der fram til dattera
Ane Ågesdatter og svigersonnen Johannes Andersen overtok plassen rundt 1865. Åge
finnes ikke i folketellmga for 1865, men det kan skyldes en feil i tellmga. I 1875 var
han losjerende husmann på Inndal vestre (Nistu), og dode som mderst på Skavhaugg
nedre i 1886.
Ole Halvorsen ble så husmann i Garlia rundt 1860.
Ole Halvorsen var fodt i 1835 i Meråker. Han var sonn av gårdbruker Halvor Iversen
Tommeråsmo (Nustad) og hustru Anne Olsdatter Funtaungjerdet. Han kom til
Austgrundvald som tjener i 1851, men var på Steine da han ble gift i 1859 med Anne
Olsdatter Hellanvald, f. 1831 på Rognhaugen under Vest-Hellan av foreldre Ole
Olsen og Maren Bardosdatter Hellanvald. Anne var soster av Bardo Olsen Breding -
'Tresko-Balo I '.
Ole og Anne kom som nevnt som husmannsfolk til Garlia omkring 1860 og var
der i alle fall til 1879, idet Anne dode der i januar dette året.
For de ble gift. hadde Anne ei datter:
Bl : . Mette, 1854 på Reppe, far hennes var Esten Johnsen Østnesvald, som var sønn
av John Estensen Saugen på Engsvehaugan. Han ble gift i 1860 med Beret
Pedersdatter Kvellovald, og de var husmannsfolk på Engsvehaugan.
Som ugift fikk Mette sønnen Ole Edvard Jakobsen på Skavhaugg i 1 878. Faren
hans varjakob Olsen Skavhaug, trolig født 1 850 på Minsås av ugifte foreldre Ole
Halvorsen Hallemsvald og Marta Jakobsdatter Minsåsvald. Faren ble gift i 1879
og flyttet til Namsos i 1 884.
GARNES

 

----
56 H&FIS-B
----
Ole Edvard Jakobsen, kjent som Ote Edvard Heggstad, var døvstum og voks opp
som fosterbarn i Hegstadstua (hos sin mormors søster). Han gikk på Døveskolen i
Trondheim, ble gift i Kristiansund N. i 1906 med Anna Petrine Jensdatter Dahle, f.
1 879 på Dahle i Vold. De ble skilt i 1921 . De hadde en sønn; Asbjørn Joffre
Heggstad, f. 1915, d. 2006 i Ålesund. Han hadde sju barn. 10
Mette ble så gift i 1 881 med enkemann Ole Olsen Bjertnes, f. 1 844 på Brenna
av foreldre Ole Eriksen Brenden og Marit Olsdatter. Ole Olsen Bjertnes hadde ti cd
ligere (1 871) vært gift med Martha Bårdsdatter Mønnesvald, f. 1 849, d. 1 877,
og hadde tre barn med henne. På 1 870-tallet var Ole Olsen husmann på
Borgenvald, men etter giftermålet med Mette ble han husmann i Bergstua, der
Mette døde allerede i februar 1 882. De hadde ingen barn sammen.
Etter Mettes død ble Ole Olsen gift for tredje gang i 1 883 med Anna Karoline
Kristiansdatter Trana, f. 1 863 på Jøsås. Hun var datter av Kristian Trana, vegvok
ter i Nybygget og husmann på Sandnesset i Sul. Fra 1886 til han døde i 1910
var Ole husmann på Asagjerdet (Åsaplassen) under Åsen Vestre i Leksdal. I dette
ekteskapet var det sju barn. Mer om familien finnes under Åsen vestre (se "Heimer
og folk i Leksdalen").
Ole Halvorsen og Anne fikk to barn sammen:
B 2 . Ole, f. 1859 på Hellanvald. Han tjenestegjorde i kavaleriet og som trompeter
meldt innflyttet til Levanger i 1 884 med bosted hos instrumentmaker Isaksen i
Brogaden. M\en han utvandret til Amerika i 1886. Han slo seg først ned i
Minnesota, og ble gift i Fergus Falls i 1 888 med søskenbarnet Beret Marta
Bardosdatter Breding, f. 1 865 på Hellanvald, datter av Bardo Olsen Breding
("Tresko-Balo"). Hun utvandret i 1887. i 1902 kom de til Powers Lake i Nord-
Dakota i spissen for en gruppe baptister og startet som nybyggere der og bodde
der siden. Ole Garnes ble en foregangsmann for nybyggerne ved Powers Lake.
Han åpnet butikk og postkontor og var den første postmesteren i Powers Lake.
Beret Marta døde i 1948, mens Ole var heie 101 V 2 år da han døde i 1960.
På sin 1 00-årsdag fikk han personlig hilsen fra president Eisenhower og æresbe
visninger fra byen og det amerikanske postvesen. Ole og Beret Marta hadde ti
barn.
B3\ Anna, f. 1 861 i Garlia. Hun utvandret til Campbell, Minnesota, i 1 889. I Amerika
ble hun gift med Andrew Becker, f. 1 866 i lowa, og de hadde sju barn. De hadde
farm i Colville, Burke, Nord-Dakota. Anna døde i 1947 i Powers Lake, Nord-
Dakota, etter at mannen var død i 1944.
Etter at Anne døde 1 1879, satt Ole med plassen et par år til, men da han ble gift på
nytt 1 1883 med Karen Mana Andreasdatter, f. 1854 1 Ner-Holmen, var plassen over
tatt av Martinus Paulsen, og Ole var arbeider og bodde på en av Skavhaugg-gårdene.
Den nye kona var datter av ugifte foreldre Andreas Eriksen, husmannssønn på
Reiren, og Andrea Pedersdatter Indal, datter av Peder Pedersen Indal d. y. (Andreas
Eriksen ble siden gift med Gjertrud Olsdatter Aarstadvald - "Gjertrud Plassa" - og

----
57 H&FIS-B
----
Andrea Pedersdatter ble gift med rydningsmann Kristian Andersen i
Inndalsallmennmgen). Ole og Karen Mana flyttet like etter giftermålet til Bergstua
under Inndal østre. Ved folketellinga i 1900 bodde de i Bergstua og hadde fått seks
barn, som alle var født der.
Hele familien utvandret til Amerika. Se mer om dem under Bergstua.
Martinus Paulsen (1845-1925) og Marie Halvorsdatter (1859-1934)
Martinus Paulsen var født i 1845 på Sundbyvald og var sønn av rydningsmann Paul
Andersen på Lillemoen i Inndalsallmennmgen og hans første kone Marta Enksdatter.
I 1882 ble Martinus gift med Mane Halvorsdatter, f. 1859 på Guddmgsvald, datter
av Halvor Olsen Småsætran og Anne Ellmgsdatter, og de kom vel noenlunde samti
dig til Garlia.
Like før århundreskiftet flyttet Martinus til Sætran og ble husmann der. Han døde
som kårmann i Sætran i 1925. Mane døde i 1934. Om etterkommerne deres, se
under Sætran.
Neste husmann ble Johannes Mikalsen.
Johannes Mikalsen (1856-1940) og Anna Kristine Ågesdatter (1869-1958)
Johannes Mikalsen var født i 1856 på Skjækermoen. Foreldra hans var ungkar Mikal
Andersen Skjækermo og Andreanna Hansdatter Ottermo. Johannes var fostersønn på
Østvold i 1865 og ble konfirmert fra Hellan i 1872. Han arbeidet som skomaker og
bodde hos husmann Hans Olsen i Garberg da han ble gift i 1886 med Maren Anna
Johannesdatter Indal, f. 1863 i Vangstad, datter av Johannes Andersen og Ane Åges
datter på Rotmoen, og de fikk sønnen Jeremias samme år. De bodde hos svigerforel
dra på Rotmoen ei kort tid, og Johannes ble enkemann allerede i 1887.
I 1891 var Johannes igjen på naboplassen Garberg og dreiv fortsatt som skoma
ker. I 1890 hadde han fått en sønn - Ole - med Anna Kristine Ågesdatter Skavhaug,
f. 1869 på Skavhaugg nedre, datter av Åge Jeremiassen, og Anna Kristine ble hans
andre kone i 1893.
Anna og Johannes var så husmannsfolk på Midtholmsvald (Bakken?) i noen år før
de kom til Garlia sist på 1890-tallet. I 1903-04 flyttet de til Bergstua under Inndal
østre, som Johannes kjøpte i 1918.
Fra første ekteskap hadde Johannes en sønn, og i ekteskapet med Anna var det
sju barn. Mer om familien under Bergstua.
Sjøleiere:
Hans Peter Ellevsen Garli (1872-1930) og Paulina Olsdatter (1870-1944)
I 1904 ble Garlia kjøpt av Hans Peter Ellevsen Sagmo etter at bruket var blitt frådelt
hovedbølet i juni samme år:
Delings- og skyldsætningsforretning.
Aar 1904 den 3 die juni var vi aj Fogden opnævnte skjøns- og taxationsmænd tilstede
paa gaarden Garnes, gnr. 235 bnr. 1 aj skyld mark 13 A 9 i Værdalens tlunglag og
GARNES

----
58 H&FIS-B
----
herredjor at dele og skyldsætte denne eiendom i anledning en jr a denne frasolgt par
cel jord til Hans Ellefsen. Hvorda! Fogdens opnævnelse aj 26 dc mai 04 jremlagdes.
Den samlede eiendom bejores og den jrasolgte parcel grændser saaledes: mot syd til
hovedbølet i næsten ret linje i ca 372 meter, mot vest ligeledes til hovedbølet i en svagt
bøiet linje i en længde aj 150 meter, mot nord ogsaa til hovedbølet i en litt bøiet linje
i en længde aj 184 meter og mot øst til Skavhaug. Parcellen er i sin helhed indhegnet
med faste gjærder og benævnes Garli. Den jraskilte del udgjør 1/42 del av eiendom
men og faar i skyld mark 0.32. Brøken er tillagt hovedbølet. Den delte eiendom lig
ger ikkejør ijællesskab. Det nye brug har en saa heldig form som de stedlige jorhold
tillader det. Med denne deling er ikke joranlediget noget sameie. Det bevidnes at
denne deling er joretaget ejter bedste skjøn og overbevisning i henhold til ajlagt lag
retteed. Det bevidnes ogsaa at den ved ovennevnte forretning skyldsotte del antages at
have saa stor salgsværdi i almindelig handel at det giv er fyldesgj ørende sikkerhedfor
matnkulskatten og andre offentlige udgifter med tillæg of det ved tvangssalg for
bundne inddrivelsesomkostninger Parterte har hermed erklæret sig tilfreds.
An. Hegstad. Elling Reppe. Ole Kvello. Johan Stene. Irettelagt 19/8 1904. Harald
Bothner. u
Hans fikk skjote på Garlia i august samme år:
Skjøde.
Undertegnede Nils Ellefsen, eier af gaarden Games, matr. nr 235, løbe nr. 319 i
Værdalens thinglag, gjør herved vitterligt at have solgt ligesomjeg herved sælger, skjø
der, hjemler eller overdrager til Hans Ellefsen Sagmo den parsel af nævnte min gard
Garnes beliggende plads haldet Garli af skyld stor mark 0,32 i Værdalens thinglag for
en kjøbesum stor kr 1300,00 - tretten hundrede kr. Da nævnte kjøbesum er mig utbe
talt, så skal bemeldte gårdparsel Garli med paastaaende huse herefter følge kjøberen
og hans arvinger som en lovlig kjøbt og betalt ejendom upaaanket ifrå mig og hef
telsesfri i enhver henseende, hvorforj eg forblir hans hjemmelsmand efter loven. Dette
bekræftes med min underskrift af tvende vidners overvær
Garnes i Værdalen 18de august 1904.
N. Garnes.
Til vitterlighed.
]. Dahl. A. M. Grande.
Hans Peter Ellevsen var født i 1872 i Hennksstuggu i Ulvilla av foreldre Ellev
Henriksen Ulvild og kone Beret Marta Hennksdatter Bjørsmo. I 1891 bodde han sam
men med foreldra på "Lassgjalet" under Vest-Grundan, og faren var kvernmann ved
kverna i Grundan. "Ellev Kvemnmann" var for øvrig den siste brukeren på Lassgjalet.
I 1900 hadde foreldra flyttet til Innlegghaugen, og seinere kom de til Dalen under
Vuku prestegard.
I 1893 ble Hans gift med Paulma Olsdatter Aarstadvald, f. 1870 på Storhaugen
under Arstad, datter av Ole Johnsen Aarstadvald og kone Ingeborg Anna Pedersdatter.
De var husmannfolk på Sagmoen under Midt-Holmen før de kom til Garlia.
HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1940 - BIND B

----
59 H&FIS-B
----
HanS Og Paulina Garli (fotomontasje). Bildel lånt av Olaug Lyngsaunel
Hans Garli var også sagmester på Garnessaga så lenge den var i drift
Paulina var med på å stifte Baptistenes kvinneforemng i Inndalen i 1912 og var
formann de første ti åra.
1 1924 solgte de heimen til svigersønnen Arthur Kristiansen Østgaard for 3200 kr,
skjote tinglyst 2.9.24.
Hans Garli døde på Grunnlovsdagen i 1930, mens Paulina levde til i mai 1944.
Barn:
B 1 °. Inga Endresdatter, f. 1 890 på Årstadvald (Efastplassen). Paulinas datter før hun ble
gift. Faren til Inga var Endre Audensen Hammer fra Oppdal, f. 1 852 i Sunndal i
Romsdalen av da ugifte foreldre, ungkar og gårdmannssønn Auden Larsen Gravern
og pige Marit Christophersdatter Liagjeldsnæsset. Foreldrene hans ble gift i Romfo
kirke i Romsdalen i juni 1860, og vi finner familien som husmannsfolk på
Klæthammer i Drivdalen ved folketellinga 1 865, og det er vel derfrå at Endre har
tatt etternavnet Hammer.
Inga ble gift i 1920 med skogsarbeider Olov (Olle) Olsson, f. 1 898 i Mattmar,
Sverige (han var sønn av Hans Petter Olsen Svegjerdet, som flyttet til Sverige i
1890). Inga døde i 1980.


----
60 H&FIS-B
----
Fire generasjoner Garli sommeren 1941. F.v. Signe Olsson Skei, Paulina Garli med oldebarnet Inge Skei på
fanget, Og Inga OlsSOn. Fotoet lånt av Olaug Lyngsaunel.
Barn
Cl. Signe Bergljot, f. 1921. G. 1941 med skogsarbeider Bernhard Skei, f.
1921 i Skogn, d. 1998. Bosatt i eget hus Skogheim meliom Finnmyra og
Oppemsmoen. Tre barn.
C 2. Oddhild Agnette, f. 1929 i Sverige, d. 1930.
82. Einar, f. 1896 på Sagmoen. G. 1923 med Karen Margit Olsdatter Sagen, f.
1 903 på Hellsveet, d. 1 985, datter av Ole Lassesen Sagen og kone Julie Kristine
Martinsdatter. Einar døde i 1989. De hadde sju barn. Se rner om familien under
Branndal (u/Skavhaugg øvre).
83. Ole, f. 1 899 på Sagmoen. G. 1922 med Margot Olsdatter Fossnesset, f. 1 898
på Slapgardsenget. Ole H. Garli kjøpte Bergli av Skavhaugg øvre i 1918. Ole
døde i 1960 og Margot i 1986. De hadde ei datter. Se mer om familien under
Bergli (u/Skavhaugg øvre).
84. Helge, f. 1901 på Sagmoen. G. 1925 med Sigrun Johansdatter Sakshaug, f.
1907 på Hellsveet. Helge Garli og familien bodde i Vinne og på Branndal -
også kalt "Raustuggu" - i Inndalen før han kjøpte tomt av Svegård og bygde eget
hus i 1 938. Den nye heimen fikk navnet "Øvrevoll". Se mer om familien der. Helge
døde i 1983, og Sigrun i 1997. De etterlot seg ni barn.
85. Magna, f. 1903 på Sagmoen. G. 1922 med Arthur Kristiansen Østgaard, f.
1893 i Strinda, d. 1953. Neste brukere i Garlia. Magna døde i 1992.
HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND B


----
61 H&FIS-B
----
86. Konstanse, f. 1905 i Garlia, d. 1991. G. 1931 med Olaf Edvardsen Indal, f.
1901 . Bureisere på Skogli og siden småbrukere i Bergli. Ingen barn.
87. Signe Pauline, f. 1907 i Garlia, d. 1915.
88. Magnhild, f. 1910 i Garlia. Ugift. Bosatt på Verdalsøra. Ei datter:
Cl. Hanna Pauline, f. 1943. Ugift lærerinne. Død 2005.
89. John Henrik, f. 1 91 2 i Garlia. Ugift. Henrik arbeidde for det meste i skogen. Han
bodde i Garlia til etter 2. verdenskrig, deretter hos søstrene Konstanse og
Magnhild. Han døde i 1995 på Verdal sykeheim.
810. Anna Bergljot, f. 1914 i Garlia, d. 1928
Arthur Kristiansen Østgaard
(1893-1953) og Magna
Hansdatter (1902-1992)
Arthur var født 22. mars 1893 i
Strinda og var sønn av ugifte forel
dre Petrine Olausdatter Aas, f. 1872
på Minsåsvald, og oppgitt far smed
Kristian Andreassen Lein, f. 1866
iflg. dåpsprotokollen for Lade sogn i
Strinda. Arthur ble døpt i Lade
kirke 16. april 1893. Der står det
oppført at fødselen er meldt av bar
nets mor, som er oppført som
Petrine Olsdatter Minsaasvald med
bopel Reitgjerdet, videre at farens
adresse er Stafnemo (Stavnemo), og
at den oppgitte barnefar er varslet
av kirkesangeren ved Havsten.
Noen Kristian Lein med mellom
navnet Andreassen og fødselsår
1866 finnes ikke.
Men samme år, nærmere
bestemt 14. november 1893, blir
smedsvenn Kristian Klaudius
Johansen Lein, f. 1868 i Sparbu,
bosted Havstenhaugen, Strinda, gift
med Martha Karoline Knutsdatter
Baarsnæs, f. 1867 i Vestnes i
Romsdal. De blir gift borgerlig, og 3
dager forut for giftermålet hadde
brudgommen meldt seg ut av stats
kirken hos sognepresten i Bakk
landet sogn. Forlovere ved vigslen
hos notarius publicus var bror til
Magna og Arthur Kristiansen som brudepar i 1922.
roto: Henning Andersson.


----
62 H&FIS-B
----
brura, los Hannibal Krmdtsen, Havstenhaugen, og smed Johan Næs, Stavnemo.
Stavnemo og Havstenhaugen lå i samme område på Byåsen utenfor Trondheim, og
ved å studere kirkeboka videre viser det seg at både brud og brudgom er faddere ved
barnedåp i hennes familie i Havsten kirke 14. mai 1893. Enn videre er Kristian
Johansen Lein, Stavnemoen, forlover ved en borgelig vigsel i Strinda 21. juni samme
år.
Det virker usannsynlig at det er to forskjellige smeder som het Kristian Lem og
bodde på Stavnemoen i 1893, og det aller meste tyder derfor på at det er Kristian
Klaudius Johansen Lein som er Arthurs far. At barnemora ikke har kjent barnefarens
fullstendige navn er jo noe som har skjedd både før og siden.
I bygdeboka for Sparbu leser vi at Kristian Klaudius Lem med familie kom tilba
ke til Sparbu i 1898, og han hadde eget smedverksted på Stenbakken under gården
Lein i Sparbu i 1900.
Mora til Arthur forble ugift og døde på Fleskhus i 1920.
Arthur vokste opp som fostersønn hos Gustav og Anne Marta Aas i Sandslia i
Volhaugen, men kom som ung gutt til slektninger i Austgarden i Sul, ble konfirmert
der i 1907 og tok Østgaard som etternavn. I ungdomsåra dreiv han først med skogs
og fløtningsarbeid, og siden kom han til Garnes som dreng og skysskar. I 1918 send
te John Wohlen ham til Kristiania (Oslo) på sjåførskole, og Arthur var en av de før
ste i Verdal som fikk førerkort for bil, og han dreiv skysskjøring på Garnes i noen år.
1 1922 ble han gift med Magna Hansdatter Garli, se foran. De overtok som eiere i
Garlia i 1924, men flyttet dit først etter 2. verdenskrig. Før den tid losjerte de på
Inndal østre og i tjue år i Bergli hos Magnas bror Ole H. Garli.
1 1923 begynte Arthur som anleggsarbeider på Nordlandsbanen og fulgte anleg
get i 28 år fra Sunnan fram til Lønsdal. I flere år kjørte han bil om sommeren og
arbeidet på verksted om vinteren. Seinere gikk han over til å arbeide på lina. Som
anleggsarbeider måtte han bo i brakker langt heimefra, og fikk ikke anledning til å
være heime stort annet enn i høytidshelger og ferie.
På grunn av at Arthur var på arbeid langt borte, var det Magna og barna som måtte
stå for det meste av arbeidet heime. I tillegg kjøpte hun seg strikkemaskin og var tra
velt opptatt med strikking av alle slags plagg for folk i bygda.
Arthur måtte slutte å arbeide på grunn av sviktende helse, og døde i 1953, vel 60
år gammel, mens Magna levde til 1992.
Barn:
Bl . Agnes, f. 1924 på Inndal østre. Ei dotter; Aud Mary, f. 1944. Gift i 1952 med
Bjørn Årstadvold, f. 1919. Brukere i Garberg fra 1954. To døtre; Irene, f. 1952,
og Linnea, f. 1 955.
82. Hans, f. 1 927 på Inndal østre. Snekker. Gift i 1 957 med Anne Holmen, f. 1 938,
datter av Ingeborg Anna og John G. Holmen. Hans overtok som eier av Garlia
etter foreldra, men bor i eget hus som han har satt opp på eiendommen. Jorda ble
bortleid til beite.
Hans er ellers viden kjent som musiker, som ennå (2008) underholder med gitar
musikk og sang på institusjoner og ved mange slags arrangement. I 2005 var han
HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND B

----
63 H&FIS-B
----
Søskenbarn fra Garlia. jentene er f. v. Olaug Garli (g. Lyngsaunet), Signe Olsson (g. Skei) og Agnes Kristiansen
(g. Arstadvold). Gutten er Hans Kristiansen.


----
64 H&FIS-B
----
den første vinner av Verdalsprisen, en pris som årlig utdeles til en person eller
lag/organisasjon som har utmerket seg positivt i Verdal. Dette kan være gjennom
en enkeltstående bragd eller for særlig god innsats for nærmiljøet over lengre tid.
Hans fikk prisen (10 000 kroner) for sin innsats rundt omkring på eldreinstitusjo
nene.
Hans og Anne har sønnen John Arthur, f. 1957. Ingeniørutdannet og ansatt i
Verdal kommune. Gift med Sissel Bergsmo, f. 1957.
I 1992 ble husene og ca. 2 da. jord i Garlia frådelt og gitt sitt eget bruksnummer 95.
Den frådelte parsellen ble overtatt av Aud Mary og Ole Kverkild.
GRANHEIM
GNR. 235, BNR. 4 OG 8
Granheim. FotO fra 1937. Fotoet lånt av Inger Wohlen Balgaard
Granheim ble frådelt Garnes ca. 1904 og solgt til Mortinus Andreassen Allmenningen
for 300 kr. Skylddelmgsforretnmgen for bnr. 4 er lmidlertid foretatt først i 1914
(tinglyst 3.3.1914). I 1921 ble en ny parsell, kalt Granheim søndre, gnr. 235, bnr. 8,
utskilt og solgt til Gustav O. Væren, som samme år også kjøpte bnr. 4.


----
65 H&FIS-B
----
Mortinus Andreassen (1850-1940) og Oline Andersdatter (1839-1932)
Mortinus Andreassen var født i 1850 på Nordsteinsvald (Stubbe) og var sønn av hus
mann Andreas Olsen og Gjertrud Sivertsdatter, som ble rydningsfolk på Haugen i
Inndalsallmenningen (se mer om dem der).
Han var dreng på Garnes både i 1875 og da han i 1889 ble gift med Olme
Andersdatter, f. 1839 på Stormoen, datter av Anders Halvarsson (Jamt-Anders) og
Ragnhild Olsdatter i Fagerlia. Olme tjente også som budeie i Garnes sammen med
Mortinus i 1875, men var på Hallem da de giftet seg.
Mortinus og Oline bosatte seg på Haugen, og de var de siste av rydningsfolka som
bodde i "Rata". De dreiv Haugen (Mortinusplassen) både i 1891 og 1900. Men etter
krav fra allmenningsstyret måtte de flytte fra plassen først på 1900-tallet, og omkring
1904 kjøpte Mortinus plassen Granheim av Nils Garnes for 400 kr og flyttet husa fra
Haugen med seg dit. Noen tinglyst kjøpekontrakt eller skjøte på heimen ses ikke
utstedt.
Ekteskapet mellom Martinus og Oline var barnlaust, men hun hadde en sønn:
Bl o .Ole, f. 1863 i Inndalsallmenningen. Faren var ungkar Ellend Olsen Nordgård fra
Sparbu. Ole Ellingsen ble bortsatt i pleie hos kårfolka på Stormoen, Johannes
Rasmussen og Anne Olsdatter. og døde der i 1 881 . Sannsynligvis var han psykisk
utviklingshemmet, for ved dødsfallet er han oppført som "idiot" i kirkeboka.
Oline og Mortinus gjorde noe som i den tida var svært uvanlig - de skilte lag i godt
moden alder og levde siden hver for seg.
Oline Granheim, eller "Mor Granheim" som hun ble kalt, var kjent som litt av ei
"runekjerring". Hun kunne lese mystiske ord over en kopp brennevin, og det hend
te kanskje at det hjalp mot et vondt lem eller andre plager. Ivar Indal, som hadde
henne som lekekamerat og barnepasser i sin barndom, gir henne et fint skussmål i
gardshistoria for Inndal mellem. Hun bodde der i mange før hun flyttet ned på
aldersheimen på Øra, der hun døde i juni 1932, nær 93 år gammel.
Mortinus bodde de siste tjuefem åra av livet på forskjellige steder i Inndalen. Han
hadde Granheim til 1914, men da solgte Nils Garnes eiendommen til Anders
Johannessen Ottermo for 500 kroner, og Mortinus måtte flytte derfrå. I noen år
bodde han i Garberg hos brorsønnen Ole Martin Garberg, og det er også fortalt at han
visstnok vikarierte som bestyrer i Nybygget for Martin Indal i 1917-18 sammen med
Ingeborg Hansdatter Garnesvald (Garberg). Den siste tida han levde, bodde han hos
Jakob S. Molden i Vester-Molden (Solheim).
I Innherreds Folkeblad for 20. august 1940 står følgende nekrolog:
"Martinus Andreassen Granheim i Indalen er død, 90 år og 7 måneder gammel. Han
var født på Steinevaldet og var i sine unge år med på ymse arbeider - bl. a. i Sverige.
Han bygde seg en heim på Inndalsallmenningen (Ratet), men måtte etter allmenn
ingsstyrets ordre flytte derfrå. Han kjøpte seg da et jordstykke av Garnes og flyttet
husa dit. Her skapte han småbruket Granheim, hvor han og hustruen bodde iflere
år. For mange år siden solgte han heimen og har så bodd på ymse steder. Hans hus-

----
66 H&FIS-B
----
tru, Olina døde for en del år sia.
Martinus Granheim var en flittig og arbeidsom mann. Han beshjeftiget seg ved sia
av arbeidet på småbruket atskillig med fangst av rovfugl og har i årenes løp fanget
en masse hauk og andre rovfugl."
Den neste eieren av Granheim var Anders Johannessen Ottermo.
4røM& y Anders Johannessen Ottermo (1880-1963) og
ÉjSsJjrø Anna Martinusdatter (1885-1967)
Anders Johannessen Ottermo var født 1880 i Vera
av foreldre Johannes Olsen Ottermovald og kone
f i>/> ■i' Mana Andersdatter Ward. Mora var fra Sagen i Kall.
og Anders ble døpt der.
Fra 2-årsalderen bodde Anders på Ottmoenget
tok som husmannsfolk. I 1905 ble han gift med
Anna Martinusdatter Sætran, f. 1885 i Garlia. Anna
var datter av Martinus Paulsen Sætran og kone
Marie Halvorsdatter.
Han kjøpte Granheim av Nils Garnes i 1914,
men har nok flyttet dit noe før, idet dattera
Magnhild ble født på Granheim i 1913.
1 1921 ble det utstedt auksjonsskjøte på
Granheim av skifteretten på vegne av Elling
Paulsen Bråttåengets dødsbo til Gustav Olsen
Væren, etter at det ble avholdt dødsboauksjon 27.
mai 1921. Auksjonen ble kunngjort i Innherreds
Folkeblad:
Anna og Anders Ottermo.
Dødsboauksjon avholdes 27/5 på Granheim ved Garnes til salg av Elling Paulsens
dødsbo tilh. eiendele bestående av småbruket Granheim, gnr. 235, bnr. 4, 1 ko, 1 gjet
med kje, 6 høner, 1 høvelbenk og div. snekkerverktøi, 1 pigmaskin, en del gjødning,
200 kg korn, 1 ovn, 40 kg flesk, 1 saltbaune, stole, borde, skap, senger og sengklær,
div. jorderedskaper, 4 gryter samt div. kjøkkentøi, 1 ovn, 1 par vævleiner samt div.
annet innbo og løsøre.
Hva som er foranledmngen til at salget er foregått på denne måten er ikke nevnt, men
vi antar at Anders Ottermo og Elling Paulsen har byttet heimene Granheim og
Bråttåenget seg imellom mens Elling levde, uten at noe formelt salg har funnet sted.
Anders Ottermo har nemlig som hjemmelsmnehaver ved påtegmng på skjøtet i 1922
erklært at han ikke har noen mnsigelse mot at eiendommen overdras til Gustav O.
Væren.
Anders Ottermo og familien flyttet deretter til Bråttåenget. Se mer om dem der.
HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND B


----
67 H&FIS-B
----
Gustav Olsen Væren (1886-1977) og Oline Martinsdatter (1890-1976)
Gustav Olsen var født i 1886 på Sørmoen i Vera og var sønn av Ole Haldorsen Væren
og kone Beret Marta Olsdatter. I 1918 ble han gift med Olme Martinsdatter Indhaug,
f. 1890 på Østnesvald. Hun var datter av Iver Martin Ellevsen Indhaug og kone Anna
Olsdatter.
Før de kom til Granheim, bodde Gustav og Olme på forskjellige steder. En vinter
hadde Gustav skogsdrift langt inne i Juldalen, og denne vinteren bodde de i ei knøtt
lita skogskole der inne. Oline har fortalt at det var ikke store pikkpakket de kunne
dra med seg dit p.g.a. den store avstanden fra bygda. Ovnen var knust i mange biter
da de kom fram, slik at den måtte klinkes og surres på kryss og tvers før den ble
noenlunde brukbar, men omsider fikk de etablert seg på et vis. Men, som Olme bruk
te å si:
-Æ ha villa sjett deinjruin i dag som ha budd sæ te oppi dava holi - ikke ei!
Det mest nødvendige av matvarer, slik som kaffe, sukker, smør og mjøl, måtte Gustav
frakte fra bygda en gang i blant, med bare skiene som framkomstmiddel. Når det
gjaldt annen mat sa Olme som regel:
-Fesk, føggel og kjøtt, de va e ittnå mangel på inni der, noe vaddelekt!
De tilbrakte også julehelga der inne i "Gustav Olsa-koia", som koia ble kalt i ettertid.
Visst nok ble det så som så med julestemning, men det måtte gå. Men det var selve
julekvelden som var den verste, fortalte de. 12
Gustav og Oline var nøysomme mennesker som greidde seg stort sett av den inn
tekta de kunne få ut av småbruket, men Gustav hadde tilfeldige jobber ved siden av.
Noen år sist på 1930-tallet var
han arbeidsformann da drifta
i skiferbruddet i Spjeldberget
i Sul ble tatt opp på nytt.
Ellers var han en oppfinnsom
og dyktig kar med hendene.
Han sydde "finnsko" av både
reins- og elgskinn, beredte
skinnfeller og brente tjære i ei
mile som han hadde i myra
vest for gården. Han var også
en dreven jeger, både på små
vilt, storvilt og rovvilt, og
skaut bl. a. en ulv i traktene
ved Fåravollen i november
1919. I Inndal skytterlag var
han en av veteranene og var
formann i laget i noen år.
Gustav O. Væren var en dreven jeger og jaktet fil han var langt opp
i åra. Her har han felt en av mange eiger, roio låm av Karl Ove indal.
GARNES


----
68 H&FIS-B
----
Olme var også dyktig med hendene
og symaskina og sydde "lærvlabba" til
folk under 2. verdenskrig. Og hun var
ekspert på å sy lappetepper.
Oline og Gustav var barnlause, men
tok til seg som fostersønn:
81. Arne Martin Indhaug, f. 1920 på
Myrvold i Sparbu. Han var bror
sønn av Oline Væren, og sønn av
Ingeman Indhaug, f. 1896 på
Innhaugen i Vuku, og Alfhild Hans
datter Mære, f. 1 899 på Mæres
plass i Sparbu. Foreldrene ble gift i
Sparbu i 1920 og bodde på
Myrvold under øvre Mære. Mora til
Arne døde i 1922, og han kom
deretter til Oline og Gustav Væren
og vaks opp på Granheim og
hadde ungdomstida si i Inndalen.
Under andre verdenskrig reiste han
til Heimdal ved Trondheim og ble
gift der med Oline Harøy fra
Stjørna. De bodde på Fjøsvollan
Gustav O. Væren ved tjæremila si på Granheim.
I 111. fra art. i Magasinet for Alle 1969 av Harald WågøJ
ved Heimdal og hadde fire barn, tre døtre og en sønn. Arne dreiv lastebilkjøring
for et firma i Trondheim. Kona døde i 1965 og Arne i 1988.
Arne Indhaug arvet Granheim etter Gustav og Oline. Men heimen ble solgt etter at
det meste av jorda ble frådelt og lagt til Stornesset.
Eier av heimen i dag er Thorstein Hynne, f. 1967.
GARNES ØVRE
I 1916 ble Garnes øvre frådelt hovedbruket, og Nils Garnes solgte den frådelte par
ten til svigersønnen Ole Lorentsen Aarstad for 10 000 kroner, herav for løsøre 3200
kroner. Den frådelte parten bestod av ca. 60 mål dyrkajord med tillegg av ca. 200 mål
skog og hamning. Nils Garnes hadde da satt opp nye hus på den nye gården.
Garnes øvre er i nabolaget kalt "Tomtin". Kan det tyde på at noe av gården inklu
derte gammeltomta etter Garnesgården som brann ned i 1810?
HEIMER OG FOtK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND B

 

----
69 H&FIS-B
----
Garnes øvre på 1950-tallet. Øverst til høyre ser vi Øvrevoll. Foto: Widere»
Ole Lorentsen Aarstad (1883-1950) og Konstanse Nilsdatter (1886-1940)
Ole Lorentsen Aarstad var født i 1883 på Arstad mellem og var sønn av gårdbruker
Lorents Ellevsen Aarstad og kone Gurianna Olsdatter. I 1907 ble han gift med
Konstanse Nilsdatter Garnes, f. 1886 på Garnes, datter av Nils Ellevsen Garnes og
kone Mette Kristensdatter. De bodde på Garnes fram til 1916, da Ole som nevnt
foran kjøpte Garnes øvre av svigerfaren og fikk sin egen gard der.
Ole Aarstad hadde gården fram til 1930, da den ble solgt på tvangsauksjon til
Andreas Østeraas fra Sparbu for 7500 kr, herav for løsøre 1000 kr. Ole Aarstads sønn
Nils hadde nok i tankene å ta tilbake gården på odel et par år seinere, for i 1932 ble
det avholdt odelstakst over gården der Nils Aarstad med verge O. I. Wohlen var sak
søker, og taksten ble på 7900 kroner. Noen innløsning ble det imidlerid ikke.
Oie Aarstad ble etterpå bureiser på Årset i Raset.
Barn:
81. Leif, f. 1907 på Garnes,, død 2003. Gift med Dagmar Lovise Jensen, f. 1914 i
Skogn, d. 1988. Bureiser på Solhov i Raset fra 1939.
82. Margot, f. 1909 på Garnes, d. 1985. G. 1939 med Ottar Olsen Indal, f.
1907, d. 1975. Gårdbrukerkone på Inndal mellem.
83. Nils Oddmund, f. 1912 på Garnes, død 2002. Gift 1940 med Reidun Eisa
Haugan, f. 1918, d. 2004. Forpakter ved Vuku prestegard.
GARNES


----
70 H&FIS-B
----
84. Gunnar, f. 191 5 på Garnes, død 2003. Gift 1 943 med Ella Holmli, f. 1914, d.
1992. Bygningsarbeider.
85. Kolbjørn Olav, f. 1917 på Garnes øvre, d. 2003. Gift med Sara Matilde Elnes,
f. 1922, d. 2003. Småbruker på Kolset under Stiklestad øvre.
86. Agnes Oline, f. 1 922 på Garnes øvre. Gift med Asmund Olav Dahl, f. 1918, d.
1990. Asmund Dahl var sønn av skoleinspektør Johannes Dahl og Ingeborg
Nilsdatter Garnes. Agnes og Asmund var således søskenbarn.
Andreas Toniussen Østeraas (1901-1948) og Alfhild Oline Olbertsdatter
(1902-1957)
Andreas Østeraas var fodt i 1901 på Østerås vestre i Sparbu og var sønn av gårdbru
ker Tonius Østeraas og kone Berntme. Han ble gift i 1930 med Alfhild Oline
Olbertsdatter Aalberg, f. 1902 i Sparbu. Alfhild var datter Olbert Leonard Ovesen
Aalberg og kone Anne Jonetta Olsdatter, fodt Tonne. 13
Andreas kjøpte som for nevnt Garnes ovre på tvangsauksjon i 1930 for 7500 kro
ner. Auksjonsskjote er utstedt 12. og 13. januar 1931, tgl. 15. januar 1931.
Andreas Østeraas dode allerede i 1948. Alfhild satt som eier av gården til hun
dode i 1957. Da overtok sonnen Torkjell også eieransvaret, etter at han i gagnet
hadde vært driver fra han var 18 år gammel.
Barn:
Andreas Østeraas poserer med hesten sin ved Oie Skavhogg-bautaen.
HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1940 - BIND B


----
71 H&FIS-B
----
Bl °. Asbjørn Johansen Hallan, f. 1 922. Alfhilds sønn før ekteskapet. Far til Asbjørn var
Johan Hallan. Gift med Mary Kristine Bergum, f. 1 938. Bosatt i Lier ved Drammen.
82. Torkjel! Brynjar, f. 1930 i Sparbu. Neste eier. Gift i 1960 med Aslaug Kjellrun
Ness, f. 1930. Fem barn.
83. Astrid Johanne, f. 1931 på Garnes øvre. Gift 1952 med Arnt Ertsås, f. 1927.
Bosatt på Levangernesset, drivere av småbruk og hønseri. Seks barn.
84. Gudbjørg Margrete, født i 1933 på Garnes øvre. Ugift. Ett barn. Bosatt i Malmø
og ansatt ved et sykehus der.
85. Oddvar Andreas, f. 1937 på Garnes øvre. Samboer med Sonja Tharaldson, f.
1942. Bosatt i Håggenås nord for Østersund. Sagbruksarbeider. To barn.
86. Tore Ingemar, f. 1939 på Garnes øvre. Gift i 1961 med Kari Jonsgardeng,
Karasjok. Bosatt i Drøbak. Han er sjef for Norges landbruksvitenskapelige forsk
ningsråds (NLVFs) institutt for georessurs- og forurensningsforskning (GEFO) på Ås.
Hun er lærer. To barn.
Nåværende eier av Garnes øvre er Narve Arnstein Østeraas, sønn av Torkjell og Aslaug
Østeraas. Han er samboer med Helen Bjørsmo, f. 1964, og de har to tvillmgdøtre.
GARBERG
(GARNESPLASS ØVRE)
GNR. 235, BNR. 6
Garberg, sist på 1950-tallet. Ennå var det ikke bilveg ti! gards. Foto: Widerøe.


----
72 H&FIS-B
----
Beliggenheten av plassen, inntil eiendomsgrensa mot Skavhaugg øvre på to sider,
tyder på at den kan være den første husmannsplassen som ble ryddet under Garnes.
1 1785 blir den benevnt som Garnesberget.
Plassen ble sjøleierbruk først i 1916, da den ble utskilt fra Garnes ved skyld
delingsforretmng av 31. mars, tinglyst 17. juli 1916, og av John O. Wohlen solgt til
Johannes Johannessen Kvelstad for 1800 kr, skjote datert 20. februar 1916, tinglyst
3. april 1918. Ved skylddelmga fikk bruket navnet Garberg, gnr, 235, bnr. 6, og for
oversiktens skyld har vi brukt dette navnet under hele omtalen av plassen.
Husmenn:
Ved manntallet i 1762 finnes en Ole som husmann, gift med Beret, og de har sønnen
Jon.
Sakanas Pedersen var husmann her da sønnen Lars Sakanassen ble født i 1765.
Men allerede i 1770 er Sakanas i Aust-Hellan.
Hans Johnsen (1722-1812) og Ingeborg Pedersdatter (1741-1814)
Hans Johnsen var født på Slapgård i 1722. Foreldra hans var husmann John Hansen
og Eli (Elen) Larsdatter, som seinere ble husmannsfolk under en av Inndalsgårdene.
1 1765 ble han gift med Ingeborg Pedersdatter Indal, f. 1741 på Nessvald. Ingeborg
var barnebarn av "Stor-Ingvald" - dragonen på Levring - som datter av Peder
Ingvaldsen Kvelstadlien (1714-1772) og kone Ragnhild Olsdatter (1712-1784).
Hans og Ingeborg var husmannsfolk under Garnes allerede på 1770-tallet og
bodde nok i Garberg. Dette skulle bl.a. bekreftes av en skifteprotokoll fra desember
1785 vedr. skifte etter Ingeborgs bror Ingvald Pedersen Sørager. Der står det at hun
er gift med "Hannes Garnesberget". Ingeborg er også oppført som fadder til et barn
født på naboplassen Svartåsen i 1779 (barnet var forresten Ingeborg Mikkelsdatter,
som ble gift med Jakob Sevaldsen på Levrmgsmoen).
Ingeborg er videre omtalt i saken mot garnesmorderne i 1806, idet hun var den
første som oppdaget tragedien da hun klokka fire om natta kom innom Garnes for å
varsle om at hun skulle til Levrmgan på arbeid den dagen.
Hans og Ingeborg døde i Garberg hhv i18120g1814. Så vidt en kan se, var de
barnlause.
Ingen husmann er oppført under Garnes ved folketellmga i 1815. Den neste kjen
te husmannen der var Bardo Johnsen.
Bardo Johnsen (1796-1865) og Kirstina (Kjerstine) Andersdatter (1798-1863)
Bardo Johnsen var født i 1796 på Midtholmsvald. Foreldre var husmann John
Rasmussen, f. 1751, og Kan Bårdsdatter, f. 1754. Foreldra ble siden husmannsfolk
under Molden.
I 1815 var Bardo tjener i Garnes. I 1821 ble han gift med Kirstina Andersdatter,
f. 1798 på Bjartnesvald, datter av husmann Anders Svendsen og kone Anne
Tørrisdatter. Hvor foreldra hennes kom fra er uvisst. Ingen av dem kan ses født i
Verdal, kanskje var Anders innflytter fra Sverige (Anders Svensson)? Ved folketellmga
i 1815 finner vi Kirstina som tjener i Ner-Fåra, og ved giftermålet var begge tjenere
HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND B

----
73 H&FIS-B
----
på Garnes. Ole Pedersen Garnes og Johan Olsen Molden var blant forloverne. Johan
Olsen Molden var for øvrig Bardos svoger, gift med Kirstma soster Karen.
Det ser ut til at Bardo var inderst på Garnes de forste åra etter at de ble gift. Men i
1825 var han husmann under Inndal mellom (på Svegjerdet). Fra 1827 og fram til ca.
1834 var han husmann i Garberg, deretter bodde de på Moldenvald (MoldengeO i
noen år, før han på nytt kom til Garberg.
Sammen med Nils Olsen Indal, husmannen i Vaterholmen, sokte Bardo rundt 1825
Finansdepartementet om tillatelse til å rydde en gard i Inns allmenning om lag der
hvor Statens Fjellstue i Sandvika ble bygd semere. Sokerne anførte at det kunne være
levevilkår for en gard der når det skulle bygges ny veg over til Sverige, og under for
utsetning av at de kunne nytte beite m.v. i allmenningen. Finansdepartementet inn
stilte på at tillatelse ikke ble gitt, da rettighetene til gårdbrukeme i Sul kunne bli kren
ket, og mnstillingen ble vedtatt ved Kgl. res. av 26. mai 1826. H
I 1847 flyttet Bardo og Kirstma til Ådalsvollen under Sulstua og ble husmannsfolk
der. Kirstma dode på Ådalsvollen i 1863 og i folge klokkerboka for Vuku dode Bardo
i Karlgarden i 1865, begge som "fattiglemmer".
Etterslekt:
82. John, f. 1 823 på Garnes. G. 1 854 med Maria Eriksdatter Nybygget, f. 1831 på
Mikvollvald, d. 1904 på Støbsveef under Storvuku. Maria var datter av hus
mann/strandsitter Erik Olsen Mikvollvald og kone Karen Olsdatter Råen. John
Bardosen, også kjent under navnet "Jo Inna", bygslet Øster-lnnsvollen av Nikolai
Jensen sammen med broren Rasmus, og John bodde der til han døde i 1 861 . Se
mer om dem der.
83. Arnt, f. 1 827 i Garberg. I 1 865 gift med enke Marta Olsdatter Tømte, f. 1 833 i
Austgarden, datter av Ole Hansen Tømte og kone Ingeborg Olsdatter. Marta var
enke etter Ole Eriksen Eidet, f. 1 829 i Folldal, som hun ble gift med i 1 860 og
hadde to sønner med. Arnt og Marta var inderster i Tømte i 1 865, men ved folke
tellinga for 1 875 bodde familien i Singsås, og Arnt arbeidet på jernbaneanlegget
av Rørosbanen. I 1900 er Marta blitt enke og bor i Hanskemagerbakken 7 i
Trondheim sammen med dottera Kjerstina. 11910 bor hun hos sønnen Ole Martin,
og i 1914 bor hun i Hospitalsløkkan 2 som fattiglem.' 5
Før de ble gift, hadde de ett barn sammen, og mens de bodde i Tømte fikk de to
til.
Cl. Eliseus Olsen, f. 1860 i Tømte. Martas sønn fra første ekteskap. Han utvan-
C 2. Ole Olsen, f. 1 861 i Tømte. Også han var Martas sønn fra første ekteskap.
Gift 1891 med Ingeborg Anna Johannesdatter Østgård, f. 1865. Ingeborg
Anna døde av tæring på Ådalsvollen i 1 896, 3 1 år gammel, og Ole ble gift
på nytt i 1 899, med Ingeborg Anna Eriksdatter Haugdahl, f. 1 866. Han var
husmann på Ådalsvollen fra ca. 1 895 til han ble bruker i Tømte i 1 898. Han
døde som kårmann og enkemann i Tømte i 1918, idet hans andre kone
døde allerede i 1907. Også hun døde av tæring, og ble bare 41 år.
GARNES

 

----
74 H&FIS-B
----
C 3. Ole Martin, f. 1 864 i Tømte, d. 1865, 11 måneder gammel.
C 4. Ole Martin, f. 1 868 i Tømte. Bodde i Singsås i 1 875. I 1 882 er det sendt
dåpsattest for ham til Trondheim, så han er antakelig konfirmert der. I 1900
bodde han i Hanskemagerbakken 5 i Ila i Trondheim og kalte seg Ole
Garnæs. Han var gift med Marie Lovise Johansen, f. 1 871 i Trondheim. Ole
arbeidet ved et ølbryggeri, Han bor på samme sted i 1910 og er fyrbøter
av yrke.' 6 Ole og Marie fikk 1 6 barn. 17
C 5. Kjerstina, f. 1870 i Tømte. Hun bodde sammen med foreldra i Singsås i
1875, og i 1900 i Trondheim sammen med mora. Da var hun ugift, men
hadde en pleiesønn, Harald Bøgseth, f. 1899 i Trondheim.
Rasmus, f. 1 830 i Garberg. Som nevnt foran bygslet Rasmus Øster-lnnsvollen sam
men med broren John. Men nitten år gammel reiste han i 1850 til Trondheim for
å la seg verve i militæret. Etter å ha gjort tjeneste som musketer i Trondheim, kom
han tilbake til Verdal i 1 863, og samme år ble han gift med Serianna Andersdatter
Holmli, f. 1839 på Holmli mellom. Hun var datter av leilending Anders Johnsen
Holmli og kone Mali Johnsdatter. Etter at han ble gift, var Rasmus først husmann og
fjellstuemann i Nybygget, men flyttet siden til Adalsvollen og var overvegvokter
fram til 1 891, da han ble leilending på Brenna i Sul. Han døde av magesår på
Brenna i 1 898. Se ellers mer om familien der.
B 4
Serianna, f. 1834 på Moldenvald (Moldenget). Serianna bodde og tjente på
Stormoen mesteparten av sitt voksne liv. I en notis i "Innherreds Folkeblad" for 30.
desember 1909 står det at hun (Sirianna Bardosen) er tildelt Det Kgl. Selskab for
Norges Vels medalje for lang og tro tjeneste - 45 år hos Elling Stormo. Hun døde
på Stormoen i 1914. Hun kalte seg Serianna Garnesvald, var ugift, men hadde
to barn:
B 5
Cl 0 . John Andreassen Vernes, f. 1860 i Sulstua, død i USA. Faren var Andreas
Andersen, f. 1837 på Risanvald. Andreas' foreldre, Anders Johnsen, f.
1795, og Gunhild Tomasdatter Skrove, f. 1800, flyttet til Stjørdal
(Værnesmoen) i 1839, og John tok sannsynligvis etternavnet sitt derfrå. I
1875 var John tjenestegutt på Ness mellom, men han var oppført som sjø
mann på billetten da han emigrerte til USA i 1 881 . John ble gift i 1 887 i
Oslo Church, Springbrook Township, Kittson Counfy, med Oline (Lena)
Birgitte Hansdatter Hallem, f. 1862 i Verdal, d. 1931. Hun var datter av
skolelærer Hans Hallem, og emigrerte til La Crosse, Wisconsin i 1883. De
hadde ni barn, hvorav åtte levde opp. Oline hadde i tillegg en sønn, Ole
Johannesen, f. 1881 på Rosvollvald, far gift mann Johannes Johannessen
Lyngsvald. Ole kom etter til Amerika i 1 891, han reiste da i lag med sin slekt
ning Karen Oline Segtnan fra Frol. Han kalte seg Ole Steenerson i Amerika,
ble gift og bodde i Nord-Dakota.
C 2°. Kar! Christian Johnsen Balgaard, f. 1864 på Stormoen. Faren var John
Aagesen, f. 1841 på Inndalsvald (Rotmoen). Ved folketellinga i 1875 var
Karl Christian pleiebarn på Stormoen, der mora da var tjenestepike og
budeie. I 1 889 ble han gift med Laura Marie LarsdatterJohnsen, f. 1 867 på
Skavhaugg nedre (datter av lærer Lars Johnsen). I 1891 var Karl Christian
HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 8001 940 - BIND B

----
75 H&FIS-B
----
gårdbruker i Vester-Bollgarden og hadde tatt etternavnet Balgaard. Mora
Serianna bodde også der da. Ekteskapet var foreløpig barnlaust. Seinere flyt
tet Karl Christian og Laura Marie til Nord-Norge, og i 1900 var han forpak
ter på Trondenes prestegard i Troms. Dattera Li la ble født i Tromsø i 1901 . I
1904 utvandret Karl Christian fra Trondenes til Emerson, Canada, og seinere
samme år reiste kona og dattera etter, med Kennedy, Minnesota som bestem
melsessted. I 1910 og 1920 bodde de i Prærie View, Wilkin, Minnesota,
og han dreiv som kjøpmann. Laura Marie døde i Thurston, Washington, i
1941, og Karl Christian døde i 1943 i Olympia, Washington.
86. Tore, f. 1837 på Moldenvald. I 1865 var han inderst og skomakerdreng i
Kongsstua, der broren Rasmus da var husmann og overvegvokter. Han var ugift da
han i 1880 flyttet til Ørnæs ved Vadsø. I 1900 bodde han i Havnegata 138 i
Vadsø, var gift med en finsk kvinne, Brita Lisa, f. 1 848, og de hadde tre sønner,
Johan Arnt, Karl Einar og Gustav Hjalmar. Tore dreiv som slakter og losjivert for
egen regning.
Peder Olsen (1805-1876) og :) Sigrid (Siri) Larsdatter (1808-1850), 2) Sigrid
Pedersdatter (1799-1887)
Peder Olsen var født i 1805 på Tømmeråsplassen i Leksdalen, sønn av Ole Pedersen
Tømmerås og kone Anne Larsdatter. Han ble gift i 1828 med Sigrid (Siri) Larsdatter
Ner-Holmen, f. 1808 på Nerholmsvald, datter av Lars Larsen og kone Maria
Ellevsdatter.
Peder og Sigrid var husmannfolk, først under Ner-Holmen, så tror vi at de var i
Garberg i den tida Bardo Johnsen var husmann under Molden, og deretter på en plass
under Sør-Steine. Sigrid døde i 1850, og Peder ble gift for andre gang i 1852 med
enke Sigrid Pedersdatter Storvukuvald, f. 1799 og enke etter Johan Embretsen
Storvukuvald, som hun ble gift med i 1821.
Peder og hans andre kone var inderster i Kristiansveet under Mønnes i 1865 og
1875, og begge døde der, henholdsvis i 1876 og 1887.
Barn i Peders første ekteskap:
81. Anne, f. 1828 på Holmsvald. G. 1852 med Peder Rasmussen Storstadvald
(Bjømmelen), f. 1 829 i Jøsås. Anne døde allerede i 1 853, etter fire måneders ekte
skap og uten etterkommere. Peder ble gift for andre gang i 1 860, med Gjertrud
Sivertsdatter Mønnesvald, f. 1 8 1 7 på Grundvald. De var husmannsfolk på Hyppen
under Mønnes. Ekteskapet var barnlaust, men i 1 875 hadde de fostersønnen
Martin Petersen, f. 1 860. Han var søstersønn av Peder, og ble husmann på
Hyppen etter Peder og Gjertrud.
82. Ole, f. 1830 på Ner-Holmsvald. G. 1857 med Anne Rasmusdotter Mønnes, f.
1 827 på Storstadvald, søster til forannevnte Peder Rasmussen. De var inderster på
Hyppen før de ble husmannsfolk i Barlia under Østnes, og fikk 8 barn. Ole døde
der i 1877 og Anne i 1892.
GARNES


----
76 H&FIS-B
----
83. Lars, f. 1 833 på Holmsvald. Han druknet i en bekk ved Steine i 1 845.
84. Marta, f. 1836 i Garberg. G. 1861 med Ole Johnsen Grunden, f. 1831 på
Midt-Grundan. De var husmannsfolk i Kristiansveet, og Marta døde der i 1878.
Ole døde av tub. i Stuskin i 1 888. De fikk fem barn:
Cl. John Severin, f. 1861 i Bjørgan. Han var gjetergutt på Gjermstad østre i
1 875. Han flyttet til Sverige i 1 877, men fikk attest først i 1 886, da han ble
gift i Alsen med bondeenke Måret Nilsdotter, f. 1843 i Alsen. I 1890 og
1 900 var han odelstorpare på Røde i Alsen. De hadde ingen barn sammen,
men John hadde ei datter i Verdal; Gustava, f. 1880 på Gjermstad. Mora
hennes var Serine Sefaniasdatter Skrove (som hadde tre barn til utenfor ekte
skap, alle født i Sverige). Gustava vaks opp hos morforeldra Sefanias og
Marta Skrove, som kom til Kolshaug søndre. Gustava var mye brukt som sel
skapskokke. Hun døde ugift som Gustava Kolshaug i 1939.
C 2. Anna Bergitte, f. 1 864 i Kristiansveet. Gift med Sefanias Olaussen Marken,
f. 1870 på Dalemarkvald. Sefanias var kirketjener i Vuku 1902-1946, og
de bodde i Lillemarka under Østnes. Anna Bergitte døde i 1 945 og Sefanias
1 960. De hadde fem døtre.
C 3. Pauline, f. 1867 i Kristiansveet. Pauline bodde på Oppemsvald da hun i
1888 ble gift med John Martin Johannessen Indal, f. 1 866 på Bredingsvald
av ugifte foreldre Johannes Nilsen Grundvald og Gjertrud Olsdatter
Bredingsvald. De var inderster i Kvelloa, og John Martin kalte seg Kvello da
han utvandret til Quebec i 1893. Pauline satt igjen med to barn, Gustav
Johnsen, f. 1888 (han ble småbruker på Engsvehaugan), og Magna, f.
1891 (gift med Martin Hojem). Det var meningen at de skuile dra etter til
Amerika, men det ble ikke noe av, da mannen kom bort på uforklarlig måte.
Pauline døde i Di lian i 1905.
C 4. Ole, f. 1874 i Kristiansveet, d. 1876.
C 5. Mette Oline, f. 1877 i Kristiansveet. Mette var bare årsgammel da mora
døde, og hun ble fosterdatter hos husmann Ole Olsen og Sirianna
Pedersdatter på Auskinmelen, og bodde der i 1 891 . Flere opplysninger fin
nes ikke om henne i Verdal, men det kan være henne som vi finner igjen i
Levanger i 1900 som Mette Balgaard, og driver som selystendig syerske.
85. Lisbet, f. 1840 i Garberg, d. 1927. G. 1863 med Johannes Ågesen Kvellovald,
f. 1 834 på Stuskinsvald. I 1 865 er de inderster i Kvellolia, samtidig som Johannes
er dagarbeider i Kvelloa, men i 1 875 har de kommet til "Nyjale" under Snausen.
Ennå har de ikke fått noen etterkom me re, men har tatt til seg som pleiebarn en bror
sønn av Johannes - Andreas Olaussen, f. 1872 på Skrovevald. Andreas kom
siden til Kvelloa og ble kjent som gårdbruker, krøtterhandler og slakter. I 1 878 er
Johannes blitt gårdbruker på Fikse, og samme året får de dattera Laura Sofie. De
utvandrer til Chicago i 1 884 og kaller seg da Skrove. I 1 900 bodde de i St.Olaf
Township, Otter Tail County, Minnesota.
86. Ingeborg Anna, f. 1 843 i Sør-Steine. Hun har fått attest til Hitra i 1 870. Ellers
ingen sikre opplysninger om henne. Men det er sannsynligvis henne som i 1913
er meldt innflytta ti! Marken i Vuku fra Fergus Falls, Minnesota, som enke Ingeborg
HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1940 - BIND B

----
77 H&FIS-B
----
Anna Mikalsen. I folketellinga for Fergus Falls 1910 finner vi henne og mannen
som er nevnt som M. Michaelson, fødd i 1 844 i Norge. Hun er innført som
Ingobord Michaelson, fødd i 1 844, og de ble gift rundt 1 875 og immigrerte i
USA ca. 1 886. De har hatt et barn, men barnet er død før 191 0.
Det er grunn til å tro at hennes mann døde straks etter 1910, og da hun ikke
hadde andre slektninger i nærheten, valgte hun kanskje å reise heim til slektning
er i Norge (søsterdattera Anna Bergitte bodde jo i Marken). Men hun må
sannsynligvis ha reist tilbake til Amerika, etter som vi ikke finner henne død i
Verdal.
87. Peter, f. 1 846 på Jøsåsvald. Han ble konfirmert i 1 862, og i 1 865 finner vi ham
som dreng sammen med en rekke andre verdalinger i tjeneste hos Broder Wilhelm
Kluwer Lund på Parnas i Snåsa. Han slo seg til ro i Snåsa og ble nok gift der med
verdalsjenta Beret Marta Arntsdatter Hestegrei, f. 1 836. Hun var datter av ungkar
Arnt Arntsen Karlgård, f. 1812 (flyttet til Nordland i 1 843) og Anne Ellingsdatter
Hestegrei. Beret Marta var tjenestejente på gården Gran i Snåsa allerede i 1 865,
og i 1900 har hun og Peter overtatt gården Rønningen. Peter kaller seg Peder
Gran og er postkjører i tillegg.
Olaus Olsen (1821-1894) og Berntine Marie Larsdatter (1827-1900)
Olaus Olsen var født i 1821 på Skavhauggvald og var sønn av Ole Olsen Svegjerdet
og Gjertrud Larsdatter Skavhaugg nedre.
Han ble gift i 1845 med Berntine Mane Larsdatter, f. 1827 i Hitra. Etter som Ole
Garnes var en av forloverne, var Berntine trolig i tjeneste på Garnes.
Olaus var husmann i Garberg fra 1845 til han rundt 1854-55 tok til som ryd
ningsmann i Inndalsallmenningen. 1 1865 bodde han med familien på Rydningen
(Olaus-plassen), i 1875 i Gravdalslia, og fra 1879 var han husmann på plassen Reiren
under Inndal vestre. Se mer om familien under disse plassene.
Ellev Eriksen (1826-1890) og Gjertrud Johnsdatter (1827-1902)
Ellev Eriksen var født i 1826 på Midtgrundvald av ugifte foreldre Erik Olsen Holmli
og Agnes Ellevsdatter Midtgrundvald. (Erik Olsen ble siden husmann på Sneppen
under Inndal mellem, på Garnesmoen og til slutt på Efastplassen under Arstad).
I 1853 ble Ellev gift med Gjertrud Johnsdatter Østnes, f. 1827 i Støren, datter av
John Estensen Saugen og Kari Eriksdatter Berg, som kom flyttende fra Soknedalen i
1831 og ble husmannsfolk på Engsvehaugan under Østnes.
Etter at de hadde bodd i Garberg i noen år midt på 1850-tallet, flyttet Ellev og
Gjertrud til Nerplassen under Jøsås og bodde der til 1862, kanskje enda lenger, før
de fikk husmannskontrakt på Gammelplassen under Skjørdal øvre i Ness. Ellev døde
der i 1890, mens Gjertrud døde på Guddingsmo øvre (Nymoen) i 1902.
Barn:
Bl o .John, f. 1 853 på Østnesvald, d. 1 857.
82. Karen Anna, f. 1 855 i Garberg. G. 1 877 med Sefanias Sevaldsen Guddingsmo,
f. 1 853 på Guddingsvald (Nymoen). Sefanias og Karen Anna overtok bruken av
GARNES

----
78 H&FIS-B
----
Nymoen, og kjøpte plassen av Værdalsbruket i 1907. De fikk åtte barn. Karen
Anna døde på Nymoen i 1932 og Sefanias i 1942.
83. Jonetta, f. 1858 på Jøsåsvald. G. 1882 med skomaker Hans Gustavsen
Rinnanvald fra Frol. Hans, Jonetta og dattera Anna utvandrettii New York, Amerika
i 1 893 etter at Hans hadde vært en tur til Oakland, Minnesota i 1 887, men var
kommet tilbake. De har ei stor etterslekt i USA. Hans Gustavsen døde i 1938 og
jonetta i 1 940.
84. Inger Anna, f. 1862 på Jøsåsvald, d
1864.
Ole Johannessen (1826-1902) og
Guru Petersdatter (1820-1909)
<**» * i.
I
Ole Johannessen var født i 1826 på
Eklovald av ugifte foreldre, fotjeger
Johannes Tomassen Dalemark og
Magnhild Olsdatter Eklovald. Ole var
tjener i Eklo da han i 1852 ble gift med
Guru Petersdatter Kvellovald, f. 1820 på
Bjørganvald. Hun var datter av husmann
Peter Andreas Nilsen Bjørganvald og
kone Kjersti Pedersdatter. Bryllupet sto
for øvrig på samme dag som dattera
Karen ble døpt. De var husmannfolk på
Levringsvald i noen år før de kom til
Garnesvald.
■
Men de ble ikke lenge på plassen før
de flyttet til Levanger Landsogn rundt
1860, og både i 1865 og 1875 finner vi
dem som husmannsfolk på Venåsmoen.
Faren til Guru bor også sammen med
dem i 1865.
Ole Johannessen og Guru Pedersdatter, hus
mannsfolk i Garberg sist på 1 850-tallet. De flyttet
til Venåsvald i Frol og utvandret til lowa i 1 881 .
Fotoet tilh. reif Kjønstad, Levanger.
I mars 1881 utvandret Ole, Guru og
den yngste sønnen til Amerika, med
Sheldahl, lowa som bestemmelsessted.
Barn:
81. Karen, f. 1852 i Kvelloa. Hun ble gift med snekker Edvard Berfinus Rasmussen
Sagmo, f. 1851 i Frol. I 1900 bodde de på Sagmoen i Frol. De hadde ti barn.
82. Marta, f. 1855 på Levringsvald (Levringsmoen). G. 1881 med Johan Bendik
Johnsen, f. 1 850 på Buranvald (bjømeskytteren G'aus Buraunet var forlover!).
83. Johannes, f. 1 858 på Garnesvald. Han ble gift i Frol i 1 878 med Marie Christine
Mikaelsdatter Granvald, f. 1 849. De bodde på husmannsplassene Granli under
Hegle og Østmo under Buran. I 1 884 utvandret han med kone og tre barn fra
Buranvald til Amerika, med Sheldahl, Iowa; som reisemål. Det kom billetter fra bro
ren Paul. I Amerika kalte han seg John Oleson Venaas. De fikk flere barn i Amerika.

----
79 H&FIS-B
----
Johannes Olsen og Marie Kristine Venåsvald. Johannes ble født i Garberg i 1858, og de utvandret til lowa
1 884. Fotel tilh. Leif Kjønstad, Levanger.
Johannes hadde for øvrig en sønn utenfor ekteskap med enka Karen Bergitte
m. a. var bruker på Lyngås mellom (Lyngåsheimen), se Stiklestadboka s. 479. Han
ble født etter at Johannes var blitt gift med Marie.
Om mora til Karl Lyngås kan nevnes at hun i 1 864 fikk sitt første barn, med Lasse
Johnsen Dillan (Sagen) fra Vuku. Sønnen ble senere kjent som Johan Lassesen
Kolset. Så ble Karen Bergitte gift i 1 868 med Nikolai Andreas Reinhardsen
Salthammervald, f. 1 847, og de fikk tre barn før mannen døde som husmann på
Reistadmoen i 1875. Det siste barnet, Paula Marie Edvardsdatter, fikk Karen
Bergitte i 1 885. Faren var ugift husmann Edvard Pettersen Geitesvald på plassen
Bjønnstykket under Geite. I 1900 bodde både mor og datter hos Edvard på
Bjønnstykket. Dottera døde i 1904 og Karen Bergitte i 1915.
84. Anne Marta, f. 1 860 på Venåsmoen. Ved folketellinga 1 875 var hun gjeterjente
på Geilvollsveet under Skrove øvre østre, hos sin tante Ingeborg Petersdatter, som
var gift med husmann Anders Mortensen. Trolig bodde hun også der i 1 889, da
hun fikk sønnen John Odin Johannessen med Johannes Nilsen Moenget (1 7 år) fra
Ytterøy. Han bodde sammen med mora på Skrove vestre i 1 891 , og Anne Marta
døde der i 1 893. John Odin ble da fosterbarn hos Nils Sefanias Olsen Kjæran
og kone Nekoline Berntine Olsdatter, som var brukere på Trøgstadaunet. Denne
heimen ble sterkt skadd ved Verdalsraset i 1 893, og i 1 894 utvandret familien til
Minnesota.
85. Paul, f. 1 865 på Venåsmoen. Ble med da foreldra reiste til Amerika
GARNES

 

----
80 H&FIS-B
----
Nils Andersen Tømte (1815-1893) og Guruanna Olsdatter (1818-1884)
Nils Andersen var født i 1815 i Tømte og var sønn av Anders Paulsen Tømte og kone
Karen Nilsdatter.
Nils ble gift i 1843 med Anne Olsdatter Brenden, f. 1810 i Meråker. Hun var dat
ter av Ole Haldorsen Funtaunet. Anne døde i barsel i 1848, og Nils ble gift for andre
gang i 1850 med enke Guruanna Olsdatter Melbyvald (Graven), f. 1818, datter av
husmann Ole Gabnelsen Melbyvald og kone Ragnhild Pedersdatter. Guruanna var
enke etter Ingal Larsen Sul, som hun ble gift med i 1844. Nils og Guruanna bodde
på Sundbyvald og Bjørkenvald før de sist på 1850-tallet ble husmannsfolk i Garberg.
Men i 1865 var familien bosatt på Midtholmsvald (Holmshelden), og i 1875 på Tus'n
under Faren nedre (Nils var da på tømmerhogst i Grong). Guruanna døde på
Stormoen i 1884, så de har vel rimeligvis bodd der ei tid også. I 1891 var Nils kom
met på legd i Faren, og han bodde på Gran under Krag da han omkom i Verdalsraset
i 1893.
Nils' barn i 1. ekteskap:
B 2'. Anders, f. og d. 1843 ijøsås, tvilling med Olaus.
B 3'. Maren, f. 1844 i Austgarden, d. 1847 i Tømte.
B4 1 . Anders, f. 1 846 i Tømte. I 1 865 var han dreng i Levringan, men så flyttet han ut
av bygda. Det er mulig at det er han som er tømmerhogger sammen med faren i
Grong i 1 875. Han har fått attest til Tromsø i 1 883.
Nils og Guruannas barn:
B6 2 . Anneus, f. 1 850 på Sundbyvald. Han har fått attest til Grong i 1 872 og til Ofoten
i 1885. Gift 1891 i Ankenes som Anneus Nilsen Sundby Kleven med Anne
Nikoline Thomasdatter, f. 1 859.
B7 2 . Ingeborg Anna, f. 1853 på Bjørkenvald, d. 1854.
B8 2 .Johan Martin, f. 1855 på Bjørkenvald, d. 1882 på Dillanvald. "Druknet ved at
falde i elven ved Dillan sag".
B9 2 . Martinus, f. 1 858 på Garnesvald. I 1 875 bor han på Tus'n under Ner-Fåra og er
skredderlærling. Siden har han flyttet ut, og i 1900 finner vi han som skredder
mester med eget verksted i Tromsø. Han kallen seg da Martinus Nilsen Garnæs og
er gift med Marie, født Jensen. Kona er født i Lebesby i Finnmark i 1 869.
B 10 2 .Ragnhild, f. 1862 på Garnesvald. Utvand ret til Emerson, Canada i 1887. G. m.
Ole, fire barn.
Hans Olsen (1832-1915) og Marta Pedersdatter (1829-1913)
Hans Olsen var født i 1832 på en plass under Rosvoll. Foreldra var husmann Ole
Torgersen og Bent Hansdatter. Faren var født i Ringebu i 1785 og kom til Frol mellom
1801 og 1808, da foreldra hans bosatte seg på Terjeplassen under Storborg søndre.
Mora, Bent Hansdatter var født i 1802 på Austgrundvald, og de ble gift i 1824.

 

----
81 H&FIS-B
----
Hans var tjener på Rosvoll da han i 1854 fikk sønnen Nils Martin med
Ingeborganna Nilsdatter Haga vald.
I 1860 ble Hans gift med Marta Pedersdatter, f. 1829 på Rosvollvald. Hun var dat
ter av husmann Peder Jensen Rosvollvald og kone Ingeborg Pedersdatter.
Paret kom til Garberg en gang mellom 1861 og 1864, og "Hans Plassa" som han
ble kalt, er vel den som har sittet lengst som husmann i Garberg, i det han var der
sammenhengende i over femti år. Han var også den siste husmannen i Garberg. Han
ble enkemann i 1913 og døde som fattiglem i Garberg i mellomjula 1915 og ble
begravd 2. januar 1916.
Hans sitt barn før ekteskapet:
Bl 0 . Nils Martin, f. 1 854 på Hagavald. Mora var som nevnt Ingeborg Anna Nilsdatter
Hagavald (Hagahaugan), f. 1827 på Nestvoll og datter av husmann Nils
Haldorsen og kone Marit Halvorsdatter, som var husmannsfolk på Gammelplassen
under Haga (plassen gikk med i Verdalsraset, men disse folka var da døde for
lengst). Mora ble gift i 1 857 med Andreas Johannessen Baglo (1 832-1 863) og
i 1877 med enkemann Johannes Ellingsen Østgårdsvald (Austheim) i Ness.
Det er antagelig Nils Martin som i 1 875 er oppført som "Martin Hansen, rei
sende, Sverige" på Østgårdsvald ("Ole-plassen") i Ness. Han har fått utflyttingsat
test fra Lunden til Jåmtland i 1 875, ny attest er utstedt for ham i 1 884, og han ble
gift i Nåsskott i Jåmtland i 1886 som Nils Martin Lunden. Kona het Johanna
Johannesdatter og var født i 1 859 i Levanger landsogn (budeie på Tingstad i
1875?). Seinere kalte han seg Martin Hansson el. Hansen. I 1900 tjente og
bodde ekteparet med to sønner (Nils og John) på Gran øvre i Frol - Martin som
dreng og Johanna som budeie. Familien skal seinere ha flyttet til Mattmar.
Hans og Martas barn:
82. Ingeborg, f. 1861 på Rosvollvald. Ingeborg var ugift og måtte forsørge seg seiv
hele livet. I 1 875 var hun barnepike hos Ellev Pedersen på Nord-Tronesvollen og
ble også konfirmert derfrå i 1876. I 1891 var hun tjenestejente på Inndal østre,
men i 1900 bodde hun hos foreldra i Garberg. Hun gikk under navnet "Plassa-
Ynnber". Det er fortalt at hun og Mortinus Granheim var bestyrerpar for Martin
Indal i Nybygget (Kongsstua) i Sul i 1917-18. På sine eldre dager var hun hus
holderske hos enkemann og kårmann Anton Jensen på Valstad søndre
(Valstadsvedjan) i Vinne. Ved en dramatisk brann på gården i august 1 924 fikk de
reddet seg ut i siste øyeblikk, men Ingeborg mistet alt hun eide, også en del kon
tanten ingen ting var assurert.' 8 Likevel ble hun værende hos Jensen og stelle for
ham, og opplevde en ny brann på gården i 1929, men da var det "bare" uthu
sa som brann ned. I 1936 flyttet Anton Jensen til sønnen på Valstadmoen, og
Ingeborg kom til Risan på fattigvesenets regning. Tordis Valstad (f. Hestegrei), som
kom til Valstadsvedjan i 1932, husker Ingeborg godt. Hun var livat og humørfylt,
og fortalte om morsomme episoder i Nybygget, bl. a. at hun en gang hadde dan
set i bare "puinnstakken".
Ingeborg døde på Risan i 1940 som Ingeborg Garnes. Gravlagt i Vinne.
GARNES

----
82 H&FIS-B
----
83. Bergitte, f. 1 864 i Garberg. Bergitte var også ugift, men fikk to barn. Hun bodde
nok for det meste heime i Garberg så lenge foreldra levde, samtidig som hun også
tok seg arbeid på gårdene for å forsørge både seg seiv og barna. Da foreldre
heimen heimen ble solgt i 1916 (se nedenfor), ble både Bergitte og dattera Oline
heimlaus og måtte ut på bygda med hensyn til både losji og arbeid. Hun var regis
trert på Garnes i manntallet for 1 92 1 . Som dattera Oline (se nedenfor) ble Bergitte
rammet av tuberkulose og var kommet til Verdal Pleiehjem på Forbregd i 1924,
og der døde hun i 1926. Dødsannonsen er underskrevet av søstra Ingeborg.
Barna hennes var:
Cl 0 . Harald Marius Hansen, f. 1888 (faren var Hans Peter Olsen Svegjerdet, f.
1 867). Død av bronkitt/lungebetnnelse i Garberg i 1 891 .
C 2°. Oline Mariusdatter, f. 1 899 i Garberg (faren var Marius Olsen
Storborgsvald, som igjen var sønn av Ole Iversen Fæby på Verdalsøra).
Oline ble kalt Oline Plassen og var også innskrevet på skolen under dette
navnet i 1906. Hun ble konfirmert fra Garberg i oktober 1913. Hun var
kjøkkenjente på Garnes da hun ble rammet av tuberkulose i 191 8 og sendt
på tuberkuloseheimen. Etter som Garnes var skysstasjon, medførte dette
helsekrav om en omfattende rengjøring på gården, og en rengjøringsgjeng
på åtte personer ledet av menighetssøster Sofie Skjørholm foretok vasking og
Rengjøringsgjeng på Garnes etter at kjøkkenjenta der, Oline Garnesvaid fra Garberg hadde fått tuberkulose i
1918. Fra venstre: Mette Kvelstad, Sofie Volen Reppesaunet, Bergitte Garnesvaid ("Plassa"), Grete Svartaas,
menighetssøster Sofie Skjørholm Okkenhaug, Marie Søraker Garnes, Karen Bårli(?) og Eleonora Høgli Dahl.
Bildet er latt ov fotograf O. Snekkermo.


----
83 H&FIS-B
----
desinfisering av golv, tak og vegger i elleve værelser. Olines mor Bergitte var
ei av dem som deltok i den triste jobben (se foto). 19
Oline overlevde ikke den lumske sykdommen og døde i mai 1919 på
Levanger sykehus. Begravelsen foregikk fra sykehuset.
84, Oline, f. 1 866 i Garberg, d. 1 884 på Garnes av halsesyke/difteri..
85. Hans Peter, f. 1 870 i Garberg. 11 891 bodde han hos foreldra, men i 1 892 er
han meldt flyttet til Sverige under navn Hans Peter Hansen Garnesvald.
Ved "folkråkningen" 1900 for Are bor han i Rennberg, er gift med Brita Nilsdotter,
f. 1 872, datter av bonde Nils Nilsson og hustru Anna Greta Olsdotter i Rennberg,
og de har barna Nils Hjalmar, f. 1 898, og Anna Miranda, f. 1 900.
Sjøleiere etter 1916:
Heimen ble som før nevnt ble sjøleierbruk i 1916, da den ble utskilt fra hovedbru
ket ved skylddelingsforretning av 31. mars, tinglyst 17. juli 1916. Ved skylddelinga
fikk den bruksnummer 6 og gitt navnet Garberg. Samme år ble den solgt til Johannes
Johannessen Kvelstad for 1800 kroner, skjøte datert 20. februar 1916, tinglyst 3. april
1918.
Johannes Johannessen Kvelstad (1890-1981) og Sofie Martinsdatter
(1896-1993)
Johannes Kvelstad var født i 1890 i Kvelstadlia og var sønn av svensk borger, murer
og steinarbeider Johannes Israelsson Balgård, f. 1829 i Langasjø, og Kjersti Olsdatter
Prestegårdsvald, f. 1853.
Johannes ble gift i 1916 med Sofie Martinsdatter, f. 1896 på Inndalsvald av ugif
te foreldre Martin Sivertsen Støbsve og Mette Pauline Sefaniasdatter Inndalsvald.
Samme år kjøpte han Garberg.
Mens de bodde i Garberg, fikk Johannes og Sofie tre barn. 1 1921 solgte Johannes
småbruket til Ole Martin Olsen Reiren for 3500 kr. Skjøtet er datert 4. april, tinglyst
14. april 1921. Johannes kjøpte i stedet Fagerli nordre i Inndalsallmenningen og
bodde der til han kom på aldersheimen. Han døde der i 1981. I Fagerlia fikk
Johannes og Sofie ytterligere sju barn. Sofie døde i 1993 på Vuku eldresenter.
Se mer om familien under Fagerli nordre.
Ole Martin Olsen (1894-1965) og Oline Augusta Edvardsdatter (1895-1979)
Ole Martin Olsen var født i 1894 i Inndalsallmenningen av ugifte foreldre, enkemann
Ole Andreassen fra Trångsviken og Ragnhild Andersdatter Allmenningen. Ole Martin
vokste opp som fostersønn hos Beret Anna og Johannes Ellingsen Reiren på Reiren
under Inndal vestre, og kake seg Ole Martin Inndalsvald da han ble gift i 1914 med
Oline Gustava Edvardsdatter Bjørsmo, f. 1895 på Bjørsmoen. Oline var datter av
Edvard Olsen Bjørsmo og kone Anna Cecilie Andersdatter. De bodde på Reiren før
Ole Martin kjøpte Garberg av Johannes Kvelstad i 1920/21. Familien tok da Garberg
som slektsnavn.
GARNES

----
84 H&FIS-B
----
I 1924 solgte Ole Martin heimen til svogeren Arne Bjørsmo for 3500 kr. Skjøtet
er datert 24. mars og tinglyst 2. april 1924. Etterpå ble det mye flytting før Ole
Martin og Oline igjen fikk sin egen heim - Vegset - ved gammelriksvegen under
Moldbakken i 1938.
Se mer om dem og familien under gården Molden.
Olaug Lyngsaunet, f. Garli, har fortalt at hennes foreldre, Margot og Ole H. Garli,
losjerte i Garberg da Olaug ble født i september 1924. Da bodde Mortmus Granheim
på et rom på loftet. Året etter flyttet Olaugs foreldre til Garnes øvre og bodde der til
de kom til Bergli i 1928. Se mer om familien der.
Arne Edvardsen Bjørsmo (1899-1982)
Arne Bjørsmo var født i 1899 på Lillegård og var sønn av Edvard Olsen Bjørsmo og
kone Anna Cecilie Andersdatter. Foreldra kom som husmannsfolk til Bjørsmoen i
1904, se mer om dem der.
Arne Bjørsmo kjøpte som før nevnt Garberg av svogeren Ole Martin Olsen i 1924.
Men Arne tok visstnok aldri heimen i bruk, og i 1926 solgte han den til Olaf
Årstadvold.
I 1934 ble Arne gift med Inger Anna Martmsdatter Garnesmo, f. 1905 på
Sneppen, datter av Martin Olsen Garnesmo og Olga Olme Olsdatter, født Sneppen.
Arne og Inger Anna overtok som småbrukere på Garnesmoen etter Martin, og fikk
fem barn. Se mer under Garnesmoen.
Olaf Sakariassen Årstadvold (1893-2000) og Ingeborg Berntine Lassesdatter
(1892-1989)
Olaf ble født samme natta som det store leirraset gikk i Verdal - 19. mai 1893. Han
ble født på Efastplassen på Årstadbakkan av ugifte foreldre Johanna Maria Olsdatter
Aarstadvald og svensk statsborger, gårdbrukersønn Sakanas (Sakris) Svensson
Medstugan, f. 1868 i Åre forsamling.
Om faren til Olaf var svensk borger, hadde også han sine aner fra Verdal. Sakanas'
tippoldeforeldre het Nils Olsen Brenna, f. 1735 i Sul, og Beret Svendsdatter, f. 1735
i Storstad. Beret var datter av Svend Johansen Holmen, Leirhaugen, som var gift to
ganger og etterlot seg 16 barn. Nils og Beret ble gift i 1759 og var husmannsfolk
under Skavhaugg nedre på 1760-tallet og brukere på Lillemoen i Sul fra 1786 til
1799. De hadde en sønn, Svend Nilsen, f. 1761, som flyttet til Sverige og ble gift i
1793 med Brita Aronsdotter, f. 1774 i Stalltjårnstugan. Disse to fikk 10 barn, og vi
følger sønnen Pehr, f. 1799 videre. Han ble gift i 1836 med Anna Matsdotter, f. 1806
i Klocka. De bodde trolig i Renssjøn og fikk 1 sønn og 2 døtre. Sønnen Sven Persson,
f. 1838, ble gift i 1862 med Kerstin Zakanasdotter fra Storlien, og var hemmansågare
i Medstugan, og de to var altså foreldra til Sakanas Svensson, som var født i 1868 og
døde i Stalltjårnstugan i 1954.
Sakarias Svensson hadde for øvng et barn med Elen Olme Olausdatter Håbet i
1906, nemlig Elen Sakanasdatter Håbet. Dattera ble gift i 1944 med Ole M. Bjørstad,
og de var gårdbrukere på Bjørstad øvre i Helgådalen. Og Sakarias synes å ha hatt en
HEIMER OG FOLK - [NNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND B

----
85 H&FIS-B
----
svakhet for verdalsjenter, for i 1910 ble han gift med Anna Lovise Jensen Ydseaunet,
f. 1890, og de fikk seks barn.
Mora, Johanna Olsdatter ble gift i 1897 med Karl Odin Olufsen, f. 1878 på
Bredmgsvollan, og de ble småbrukere på Mikkelaunet i Ulvilla og tok Leirhaug som
slektsnavn.
Olaf vokste opp på Efastplassen hos besteforeldra Ole Johnsen og Ingeborg Anna
Aarstadvald.
Om oppvekst- og arbeidsforholda på denne tida har Olaf fortalt at han alt i kon
firmasjonsalderen begynte å arbeide i skogen sammen med bestefaren - "Ola Plassa".
Og det var hardt arbeid for en guttunge. Svansen var ikke tatt i bruk ennå, og det
leitet på ryggen til en uøvd kar når en skulle felle trea med ei grovtmna stokksag. De
tjente ikke mer enn 2-3 kroner på 10 timers arbeidsdag, men pengene kom likevel
godt med heime på plassen. Men selve slitet i skogen var kanskje ikke det verste. Det
som leitet mest på helsa var de skrale skogskoiene. Da Olaf begynte i skogen, måtte
skogsarbeiderne sjøl sette opp husvære. De eneste de fikk utlevert av arbeidsgiveren
var en rull med papp og en ovn! De fikk null betaling for arbeidet med å sette opp
koiene, og da sa det seg sjøl at det ikke ble lagt ned mer arbeid enn høyst nødvendig
på bygginga. Mange av de koiene han bodde i var så dårlige at det rimet innvendig
på veggene seiv om de fyrte så ovnen var rødglødende.
I 17-årsalderen begynte Olaf å delta i fløytinga, og han var med på dette arbeidet
hvert år til han var godt over seksti. Ellers arbeidet han sommers tid med skogsgrøf
ting og dam- og elveforbygning for Værdalsbruket, og var i arbeid til han hadde fylt
73 år.
I 1918 ble Olaf gift med Ingeborg Berntine Lassesdatter Sagen, f. 1892. Foreldra
hennes var Lasse Johnsen Sagen og Maria Johannesdatter Nessvald, som var hus
mannsfolk i Sagen i Vuku.
Olaf og Ingeborg bodde på Efastplassen, i
Lilleenget og Bruenget (Brustua) i Ulvilla før
de i april 1926 kom til Garberg. Olaf kjøpte
heimen av Arne Bjørsmo for 3300 kr, skjøte
datert 6. april, tinglyst 18. juni 1926. På tross
av at han hadde fullt arbeid utenfor heimen,
fikk han i tillegg til det vanlige onnearbeidet
tid til å dyrke opp en del jord. Stuelåna ble
restaurert sist på 1930-tallet, og nytt uthus
ble bygdi 1951.
I 1929 var Olaf med og stiftet Inndal
arbeiderlag, og han var æresmedlem i Det
Norske Arbeiderparti.
Småbruket ble overdratt til sønnen Bjørn i
1954, og Olaf kjøpte siden heimen Sandvoll
under Molden, og han og Ingeborg bodde der
til de i 1988 flyttet til eldresenteret i Vuku.
Ingeborg døde i oktober 1989, 97 år gammel.
Å være sydame uren å ha elektrisk lys var ikke
alltid så greitt. Ofte måtte Ingeborg nøye seg
med det sparsomme daglyset som sivet inn
gjennom kjøkkenvinduet.
GARNES


----
86 H&FIS-B
----
Fra sølvbryllupsdagen til Ingeborg og Olaf Årstadvold i 1 943. I første rekke f. v. Johanna Leirhaug (mor til Olaf),
Olaf, Ingeborg, Eldrid Johnson (g. Aksnes), Odin Leirhaug. Midtre rekke f. v. Ingrid Myhre, Åshild, Magne og
Jorunn Årstadvold og Lennart Leirhaug. Bakerst f. v. Laura og Reinholf Johnson, Lasse Årstadvold i
Arbeidstjenesteuniform, Iver Olsen Årstadvold og Ingeborg Indal. Det var B|ørn Årstadvold som var fotograf og
derfor ikke ble med på bildet.
Ingeborg og Olaf Årstadvold som diamantbrudepar i 1978.

 

----
87 H&FIS-B
----
På sin 100-årsdag i 1993 var Olaf æresgjest ved 100-års
markeringen av Verdalsraset, og i 1999, da han var 106 år
gammel, fikk han hilse på Kong Harald V, som på tur til 100-
årsjubileet for Vera kapell stoppet ved eldresenteret i Vuku til 0
ære for bygdas eldste innvåner.
Olaf døde 20. oktober 2000 på Ørmelen Bo- og Helsetun,
der han bodde de siste fire månedene av sitt liv Han var da å
107 år gammel og var blant de aller eldste innbyggere i
Norge. Han hadde ei enestående god helse og var åndsfrisk
helt til det siste.
Ingeborg utdannet seg som sydame i yngre år og dreiv
med hjemmesøm for folk i bygda til hun var langt opp i åra i
tillegg til at hun hadde hus- og fjøsstellet heime på småbru
ket. Attpåtil maktet hun også oppgaven med å ta omsorg for
ei utviklingshemmet datter i 56 år. På hennes eldre dager
sviktet imidlertid synet, og de siste åra hun levde, var
Ingeborg blind
Olaf Årstadvold på sin 100-
årsdag 1 9. mai 1 993.
Barn:
Foto: Ronald Inndol/Trønder-Avisa.
81. Bjørn, f. 1917 i Sagen, d. 1919.
82. Bjørn, f. 1919 på Efastplassen. I yngre arvar han gjeter i to somre på Leirfallferen.
Ellers var han skogsarbeider og tømmermåler. G. 1952 med Agnes Kristiansen, f.
1924. Han overtok som eier og bruker i Garberg i 1954. I tre perioder (1959-
1971) var han medlem av kommunestyret for Arbeiderpartiet. To døtre - Irene, f.
1952, og Linnea, f. 1955.
83. Jorunn, f. 1920 i Lilleenget, Vuku. G. 1952 med Jarle Jørstad, f. 1910 i Frol.
Gårdbrukere på Granly av Geite i Levanger. Jorunn døde i 2000 og Jarle i 2002.
Tre barn - Hans, f. 1953, d. 1956, Randi Synnøve, f. 1956, og Ase, f. 1957.
84. Lasse, f. 1923 i Bruenget, Ulvilla. G. 1953 med Solveig Garli, f. 1926, død
2002. Bosatt på "Fredly" ved Inndal mellem. Lasse var gardsarbeider på Inndal
mellem i sin ungdom, siden arbeidet han for det meste hos Værdalsbruket og ble til
delt både Norges vels medalje og Kongens fortjenstmedalje i sølv for sin innsats i
skogen. Han var et aktivt medlem i Inndal Teaterlag og skreiv naturromantiske sang
er, ofte med rørende undertonen Han døde i 2005. Fem barn - Reidun, f. 1 95 1,
d. 2007, Inger Kjerstin, f. 1 953, Odd Erik, f. 1 955, Siv Lillian, f. 1 958, og Vigdis,
f. 1960.
85. Åshild Ingebjørg, f. 1925 i Bruenget. Åshild var utviklingshemmet, født med Downs
syndrom, men fikk aldri noen adekvat oppfølging av det offenlige, så det ble mora
som fikk ta seg av henne gjennom hele livet. Åshild døde i 1981 .
86. Magne, f. 1931 i Garberg. G. 1956 med Bjørg Espenes, f. 1935 i Skiptvet,
Østfold. Han var ansatt ved Trondheim politikammer fra 1952 til 1988. Som pen
sjonist flyttet han tilbake til Inndalen og bygde bolig i Garnesmarka i 1 987. I 2002
flyttet de ned til Verdalsøra. To barn -Jan Magne, f. 1957, og Trine, f. 1963.
87. Odd, f. 1934 i Garberg, død en måned etter fødselen.

----
88 H&FIS-B
----
SMÅSÆTRAN/SÆTRAN
BNR. 7 OG 9
Sætra n.
Småsætran var en gang vårseter til Garnes. Fram til 1846 var det husmannsplass
under Garnes, men gikk da sammen med et skogstykke over til eldste sønnen på
Garnes, John Olsen Vest-Grundan, som vederlag for odelsretten til Garnes, jfr. arve
festeskjøte av 11. februar 1846. Skogstykket (bnr. 7) tilhører fortsatt Vest-Grundan,
mens Sætran (bnr. 9) ble frådelt og solgt til Paul Martinussen Sætran i 1923.
Anders Andersen (1783-) og Kari Nilsdatter (1772-)
Anders Andersen er oppført som eneste husmann under Garnes i skattelistene fra
1820 til 1825. En "Anders husmann" er også oppført der i kirkeregnskapet 1848-50,
og ved folketellmga 1865 bor en med samme navn og med kone Kan Nilsdatter i
Småsætran. Vi må derfor anta at det var i Småsætran de også var som husmannsfolk.
Hvem de to var har det ikke vært mulig å finne ut av. De finnes ikke i kilderegistrene
i Verdal.
Johannes Larsen (1821-1913) og Anne Olsdatter (1828-1906)
Johannes Larsen var født i 1821 i Skogn og var sønn av Lars Johnsen og Ane
Johnsdatter. Han kom flyttende fra Frosta til Skrove i 1854, og samme året ble han
gift med Anne Olsdatter Fikse, f. 1828 på Skrovevald. Hun var datter av husmann
Ole Andersen og Anne Hennksdatter Kjesbu, som var husmannsfolk på Fikseplassen
i Leksdalen.
HEIMER OG FOLK - [NNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND B


----
89 H&FIS-B
----
Johannes og Anne førte en omflakkende tilværelse og bodde på forskjellige steder
før de var husmannsfolk under Garnes (sannsynligvis i Småsætran) i noen år mellom
1865 og 1875 og fikk sitt 6. og siste barn der i 1869. I 1875 var de på Sagsvedjan
under Skrove, og siden havnet de på Verdalsøra og levde der de siste åra.
Se mer om familien under Vester-Sende (Leksdalsboka s. 473).
Halvor Olsen (1830-1896) og Anne Ellingsdatter (1832-1906)
Halvor Olsen var i Småsætran i 1875. Han var født i 1830 på plassen Hegstadstua
under Hegstad. Foreldra var husmann Ole Andersen Hegstad og kone Maria
Halvorsdatter Rosvold. I 1856 ble han gift fra Sundbyvald med Anne Ellingsdatter
Breding, f. 1832 på Næsset i Sparbu. Foreldra hennes var Elling Pedersen og Anne
Jensdatter Næsset. Anne er meldt mnilyttet fra Sparbu til Guddingsvald i 1847.
Halvor og Anne var inderster på en plass under Guddingan da det eneste barnet
deres, Maria, ble født i 1859, og de var husmannsfolk i Bergstua under Inndal østre
i 1865. I 1875 hadde de altså kommet til Småsætran, og de var husmannsfolk der så
lenge Halvor levde. Han døde i 1896, mens Anne levde til 1906.
Halvor og Annes datter:
Bl . Maria, f. 1859 på Guddingsvald. Maria ble gift i 1882 med Martinus Paulsen
fra rydningsplassen Lillemoen i Inndalsallmenningen. Han var født 1 845 på
Sundbyvald. De ble de neste bruker i Småsætran (se nedenfor).
I 1875 hadde Halvor og Anne tatt til seg som pleiesønn:
Martin Mikalsen, f. 1866 på Reppevald. Foreldra til Martin var Mikal Gustav
Henriksen og kone Marta Rasmusdotter, som var husmannsfolk på Balgårdsøra. De
flyttet til Søre i Lit i Sverige i 1 885, og Martin ble da med dem dit. Faren døde
for øvrig i Lit i august 1 893 og mora i oktober 1 894. Martin kom tilbake til Norge
og ble gift i 1900 med Karen Anna Andorsdatter Skrovevald, f. 1 857 (datter av
Andor Nilsen, som var husmann under Sør-Steine på 1 840-tallet). De bodde på
Nyvold under Lyng, og begge døde i 1939. De hadde ingen barn.
Og Halvor og Anne tok imot flere barn til oppfostring og pleie: I 1891 hadde de to
stykker:
I) Anneus Ellingsen, f. 1874 på Lilleenget i Inndalsallmenningen. Han var sønn
av ugifte foreldre Elling Ellevsen Indal og Karen Maria Andreasdatter fra
Lilleenget. Se mer om Anneus under denne plassen.
2) Paul Edvin Eriksen, f. 1883 på Mikvollvald av ugifte foreldre Erik Johannessen
Berg, f. 1853, fra Undersaker og Anna Oline Olufsdatter, f. 1856 på Øren
(det var for øvrig moras 3. leiemål). Mora reiste til Sverige i 1 883 og ble gift
i 1889 i Hallen med Johannes Olsen Flatvard Ness, f. 1855 på Overnesset.
"- har 1 889 reist til Jamtland" iflg. panteprotokollen. I 1 890 bodde de i Hallen
og i 1900 i Mattmar.
GARNES

----
90 H&FIS-B
----
Paul Edvin var nok noe tilbakestående åndsmessig, for i 1900 er han å finne som
elev ved Lindern off. åndssvakeskole i Ullevålsveien i Oslo.
Martinus Paulsen (1845-1925) og Maria Halvorsdatter (1859-1934)
Martinus Paulsen var født i 1845 på Sundbyvald og var sønn av rydningsmann Paul
Andersen på Lillemoen i Inndalsallmenningen og hans første kone Marta Eriksdatter
Hallanvald. I 1865 var han dreng på Inndal østre, men i 1875 var han heime oppe i
Lillemoen og hjalp stemora Serianna Rasmusdatter, som var blitt enke året før. I 1882
ble han gift med Maria Halvorsdatter Småsætran, f. 1859 på Guddingsvald, datter av
førnevnte husmann Halvor Olsen og Anne Ellingsdatter i Småsætran. Noenlunde
samtidig kom de til Garlia som husmannsfolk.
Martinus Paulsen Sætran.
Marie Halvorsdatter Sætran
Like før århundreskiftet overtok de som husmannsfolk i Småsætran etter Marias
foreldre. Martinus døde som kårmann der i 1925 (sønnen hadde da kjøpt heimen),
mens Maria døde i 1934.
Barn.
Bl . Paul, f. 1 883 i Garlia. Neste bruker.
82. Anna, f. 1885 i Garlia. Gift i 1905 med snekker Anders Johannessen Ottermo,
f. 1880 i Vera av foreldre Johannes Olsen Ottermovald og kone Maria
Andersdatter Ward. Anders Ottermo var tømmermann og småbruker, først på
Granheim og siden på Bråttåenget i Inndalen. Se under disse heimene.

 

----
91 H&FIS-B
----
Paul Martinussen Sætran (1883-1970)
og Olga Konstanse Johannesdatter
(1900-1992)
Paul Sætran var født i 1883 mens foreldra
bodde i Garlia. I sine unge år var han på
slåttonnarbeid i Sverige i flere år, og vin
ters tid hogg han tømmer.
1
I 1923 kjøpte Paul plassen, som heret
ter ble kalt Sætran, av Alf Grunnan for
1500 kroner og kår til foreldrene
Martinus og Maria. Han tømret ny stue i
1925 og førte opp nye uthus i 1927. I
1925 kjøpte han også til noe jord av
Kristoffer Indal (Sætran nordre, gnr. 222,
bnr. 5) som han dyrket opp, og han opp
arbeidet Sætran til et lite mønsterbruk.
Mora stelte huset for ham så lenge hun
levde.
Han ble gift i 1935 med husholderska
si, Olga Konstanse Johannesdatter Ness, f.
1900 i Sundby østre, datter av skredder
Johannes Sefaniassen Ness og kone Elen
Anna Olsdatter, som var fra Nybygget i
Sul. Foreldra bodde på Melbymyra
(Bergli) i Ness.
Paul og Olga var småbrukere i Sætran
til 1939. Da bygde Paul ny bolig på tomt
av Garnes - "Einan" - og nå ble han snek
ker på heltid. Sætran ble samtidig overtatt
Olga og Paul Sætran etter at de flyttet ti
"Einan"
av Pauls søstersønn Ingemar Ottermo. Skjøtet er datert 26.4.1939, og overdragelses
summen var 6000 kroner.
Paul gikk i snekkerlære hos Edvard Aasan og ble en meget dyktig snekker som bl.
a. laget redskaper og ski, og arbeidet hans stod for kvalitet. Blant folk ble det gjerne
sagt at " - de henne e de litte Pål ti- ", når det var gjort godt arbeid.
Han var dessuten en utmerket baneskytter, og i Inndal skytterlag var han en mar
kert skikkelse både som tillitsmann og utøver. Han var skytterlagsformann første
gang så tidlig som i 1907, og hadde formannsvervet i 1913-14, 1919-20 og 1926.
Han deltok som aktiv skytter opp til høg alder, og vant som 66-åring en lokal van
drepokal til odel og eie i 1949.
Som person var Paul en stillfarende og pålitelig mann i alt sitt vesen.
Olga dreiv hønsefarm og solgte egg. Hun hadde også rugemaskm for produksjon
av kyllinger, trolig en "arv" hun hadde med seg fra heimen sin i Ness.
Paul og Olga fikk ingen barn. Etter at Olgas mor, Anna Næss ble enke, flyttet hun
til Olga og Paul og bodde hos dem til hun døde i 1957.
GARNES

 

----
92 H&FIS-B
----
Tre skytterveteraner i Inndalen. F. v. Gustav Væren, Edvard Aasan og Paul Sætran. Bildet er tatt ved det siste sfev
net som Pau! Sætran deltok i.
Både Paul og Olga fikk et langt liv. Paul hadde så vidt fylt 87 da han døde på som
merdagen (14. april) i 1970, og Olga var 91 % år da hun døde på Verdal Aldersheim
i februar 1992. Hun hadde fått hjerneblødning heime på Einan i november året før
og lå på sykehus et par måneder før hun kom på aldersheimen.
Ingemar Andersen Ottermo (1905-1960) og Aslaug Pauline Antonsdatter
Bakken (1914-1967)
Ingemar var født 1 Småsætran 1 1905 og var sonn av Anders Johannessen Ottermo og
Anna Martmusdatter Sætran. I 1939 ble han gift med Aslaug Pauline Antonsdatter
Bakken, f. 1914 på Bjørnmelen. Hun var datter av Anton Edvard Anneussen Bakken
og kone Anna Margrete Andersdatter, som var småbrukere på Innlegghaugen.
Ingemar og Aslaug overtok som nevnt Sætran 1 1939. Ingemar dreiv med skogs
arbeid i tillegg til å være småbruker..
Begge dode 1 ung alder; Ingemar 1 1960 og Aslaug 1 1967, og de etterlot seg ingen
livsarvinger.
Neste eier av Sætran ble Ingvald Odinsen Bratli, og eier 1 dag er Ingvalds sonn Ottar
Bratli.
3 SUL 1800-1 940-BIND B
HEIMER OG FOLK -


----
93 H&FIS-B
----
Aslaug og Ingemar Ottermo i Sætran.
GARNES VESTRE
GNR. 235, BNR. 10
Ved skylddelingsforretning av 17. august 1936 ble Garnes vestre utskilt fra hoved
bruket, og 1. desember samme år ble det utstedt skjøte fra John O. Wohlen til søn
nen Magnus Wohlen på gården. Kjøpesummen var 2000 kroner. Arealet var på ca.
125 dekar.
Stua på Garnes vestre ble bygd i funkis-stil, og heimen har derfor også blitt kalt
"Funkisen".
GARNES


----
94 H&FIS-B
----
Games vestre Ca. 1940. Fotoet lånt ov Sidsel Wohlen
Magnus Wohlen (1910-1942) og Eldrid Kristiansdatter (1911-1992)
Magnus Wohlen ble gift i 1936 med Eldrid Kristiansdatter Haugan, f. 1911 i Ulvilla.
Foreldra hennes var handelsmann Kristian Karlsen Haugan og kone Oline Emilie
Ellevsdatter, f. Indahl.
Eldrid og Magnus Wohlen med sønnen John Kristian. Fotofra
Wohlen
HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1940 - BIND B

 

----
95 H&FIS-B
----
I sin ungdom var også Magnus Wohlen, som sine brødre, en habil idrettsmann.
Han bygde hus på gården og dyrket opp en god del av arealet for han ble rammet
av polio og ble ufør. Og han dode i november 1942, bare 31 år gammel.
Magnus og Eldrid hadde sonnen
Bl . John Kristian, f. 1937. Han var militærutdannet og offiser inntil han ble personal
sjef ved Norske Skogs papirfabrikk i Skogn. Gift i 1961 med Sidsel Arnesdatter
Hognestad, f. 1940 i Oslo.
John Kristian Wohlen var en av landets beste skyttere og var også engasjert admi
nistrativt innen skyttersporten. Han døde i 2006. Tre barn.
Etter at Magnus Wohlen var dod, ble jorda bortforpaktet til flere forskjellige brukere
(m a. Karl Haugan, Nils Indahl, Evald Kvernmo) inntil gården ble solgt til Leif
Hofstad i 1963. For det, i 1945, ble en parsell av gården (Vestheim gnr. 235, bnr 13)
frådelt og solgt til Verdal Baptistmenighet som byggetomt for påtenkt forsamlingshus
for baptistene i Inndalen. Tomta ble imidlertid aldri brukt til dette formålet, men
Charlotte Hybertsen bygde bolig der (se under Vester-Åsan).
Eldrid Wohlen flyttet ned på Ora og bodde på Garpa. Hun dode i 1992 på Verdal
Bo- og Helsetun.
Eier av Garnes vestre i dag er Jan Trygve Hofstad, sonn av Leif og Margit Hofstad.
GARNES

----
96 H&FIS-B
----
NOTER
Ekstrarettprotokoll nr. 2 [1809-181 1) for Stjør-og Verdal sorenskriverembete, fol. 159 a.
Johan Weisæth: Litt om fanejunker Arnoldus Andreassen Moxness og hans etterslekt. Utgitt 1977.
Mer om ektemennene og barna hennes finnes under Karmhus i "Heimer og folk i Leksdalen", side 337 ff.
Se Jostein Molde: "Jakob Jonassen Efskind. Portrett av en norsk-amerikaner". Verdal Historielags Årbok 1994,
s. 55 ff.
Gamle rommål: 1 tønne tok 1 1 4 liter, V 2 tønne tok 57 liter, Va tønne tok 28,5,1iter og % tønne tok 14,25 liter.
Opplysninger av Leif Aarstad (f. 1907), se "Skyss-stasjonene Verdal - " av Solveig Ness, Verdal Historielags
Årbok 1985.
US Census 1 880 og 1 920 for Dakota
Kilde: Innherreds Folkeblad.
Se artikkel om Elenanna Sende av Trond Okkenhaug i Verdal Historielags Årbok 2000, s. 181.
Kilde:Trond Okkenhaug.
Utskrift fra pantebok for Stjør og Verdal Sorenskriverembete.
Verdal Historielags Årbok 1981 : Julehelg i villmarka, av Bjørn Arstadvold.
Se Bølslekta, bd. 1 .
Kilde: Bernt Karlgård: Gammelt og nytt fra Sul, s. 33.
Kilde: Trondhjems Adressebok 1914.
Kilde: Trondhjems Adressebok.
Kilde: Per Olav Nygård, Trondheim.
Omtalt i Innherreds Folkeblad 5.8.1924
Se artikkel i Innherreds Folkeblad og Verdalingen
1917-20.
18.12.1981: Sofie Okkenhaug - menighetssøster

----
97 H&FIS-B
----
INNDALS
ALLMENNING
Hundkjerka, en bergknaus nord for Grønningen. r-oto: Eystein Ness.

----
98 H&FIS-B
----
ox
s vtø
v>
t£w

»fi,A' J-T;
rørt/'
/■'
//
Kis
1
vx~-.
\\
r
■.
y
0
i
t
\:
)4
X'
Fal
.ørn
V
-.~O-
'/
1
c^
l

 


----
99 H&FIS-B
----
VESTER-ASAN
GNR. 237, BNR 1
Vester-Åsan. Fotoet er fra ca. 1930. Fotoeteies ovMargit Austii
Så vidt vi kan se, har det ikke eksistert heimer i Inndalsallmenningen før 1800.
Vester-Åsan, eller Allmenningsåsen som gården kalles i matrikkelen av 1886, var
opprinnelig en rydningsplass i allmenningen. De første husa på gården skal ha stått
et godt stykke lenger opp i lia (mot sør) enn de står i dag.
Plassen er ikke nevnt verken i folketellinga for 1801 eller 1815, men i rettsdoku
menter kan vi finne noe om hvordan plassen ble til. I et tingsvitne av 15. august 1829
vi får opplyst at Jens Henriksen om lag 25 år tidligere såtte i gang med rydding av plas
sen etter utvisning av Ando Indal og Lars Stuskin på anmodning fra lensmann
Hegstad. Det skulle tilsi at plassen ble ryddet mellom 1802 og 1805.
Den vel femti-årige, fattige rydningsmannen møtte motbør i starten fra de som
hadde bruksrett i allmenningen. På det ordinære sommer-, sake- og skatteting i 1807
ble det behandlet en justissak mot Jens Henriksen fordi han uten tillatelse hadde slått
seg ned i "Indalens Kgl. Alminding til Rødning og Beboelse". Han var anmeldt av
major Elling von Lyng på Mo 1 , kaptein von Sommerschieldt og gardmennene Lars
Ekloen, Anders Faaren og Ole Østnes. Fra rettsprotokollen gjengis iølgende: 2


----
100 H&FIS-B
----
Fogden Lind, forinden viderejra hans Side med Sagen avangeeres, ville fornemme og
til den Ende bad Dommeren behagentlig indhænte tilstedeværende Jens Henriksens
Erklæring; om han er villig til, for at bespare i dømmende Sags Omkostmnger, atfra
vige Rydnings Stedet i Indalens Konge. Alminding, enten til Høsten eller det seeneste
til anstundende Aars 14. April og imidlertid ei befatte sig
med at intage fremmede Folkes Kreature til Havning,
ei foretage sig nogen slags Hugst i Almindingen, af hvad Navn nevnes kan, uten til
Brendefang, forsaavidt dette ikkefindes afVindfald ogfortørrede Træer,
ikke at fornærme de angrænsende Sæter liggende i deres Havnegang for Kreaturer
med videre.
ei heller modtage det være Svensker eller andre Reisende til Herberge nogen Nat eller
Dag.
sig med Hustrne i øvrigt saaledes opføre at intet Menneske over dem skal have noget
at klage.
endelig, i Fald Jens Henriksen eller Hustrne sig udi mindste Maade i mod en eller
anden afforestaaende Poster i Anklagelses Tilfælder sigforbryder, han da sigforplig
ter til uden videre Lovmaale og Dom atfravige Stedet under Udkastelse i Eragtende
Tilfælde.
Indstevnte f ens Henriksen blev forelæst hvad Actor har tilført Protocollen og dertil
svarede han, at ville i alle Deele opfylde, hvad Actor har proponeret, blot med den
Forbeholdenhed, at han ikke kunde fråflytte Rødnings-Stedet, førend den sidste
Faerdag i Aaret 1809, og at han imidlertid, matte giøre sig ald den Nytte af de Huuse
han har opbygget, som han maatte finde forgodt, thi han er ikke allene en yderhg fat
tig Mand, der næsten ganske er berøvet Synet, men endog har 4 umyndige Børn at
forsørge, og nåar han derfor Øjebliklig skulle forlade Stedet maatte han, med sin heele
Familie omkomme enten af Frost eller Hunger, siden han aldeles ikke veed sig nogen
Redning, førend den Tid han har bestemt; han underkaster sig alle de Forpligtelser
Actor har f omskrev et og er under Udkastelses Tvang og uden videre Lovmaal, gand
ske villig at fravige det Sted i Almindingen han har beboet, nåar han kuns maatte
blive forundt Tid som sagt til Lovens Faredag 1809.
Defensor bad Laugrettet spurgt om de ikke tydelig kan skiønne, at Jens Henriksen har
en Øjensvaghed, der giør ham næsten Blind, samt om de ikke veed, at han med sin
endnu levende Kone har 4 uforsørgede Børn, hvis Liv kunde staae i megen Fare om
han pludselig blev jaget fra det Sted, hvor han nu er etableret?
Saavel Laugrettet som Sognets Lensmand, erklærede eenstemmig, at det ikke allene
er dem bekjendt, at Jens Henriksen med sin Kone, har 4 smaae umyndige Børn at for
sørge, men endog seiv belastet med en saadan Øjensvaghed, at han kuns seer såart
Udet, og næsten intet. De veed og at han er i overmaade fattige Omstændigheder; og
de skiønner ikke paa hva Maade hans og Kones samt Børns Liv skal reddes, nåar han
ikke blev forundt den afham begjærte Tid, til Rødnings-Stedets Fravigelse, med min
dre, at den heele Familie, maatte blive Bøigden til en utaalelig Byrde.
HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND B

----
101 H&FIS-B
----
Fogden Lind bad Dommeren behagentlig indhændte, Hr. Kapitaine v. Sommerscheldts
og de flare tilstedeværende Mænds Erklæring, der have underskrvet Bilaget Nr 4, om
de fra sin Side, hover noget imod at Jens Henriksen bliver hensiddende paa Stedet i
Kongens Alminding til Faredag 1809, imod at sidstnævnte ejter sin Forpligtelse Jyl
destgiør de ham jorelagte Poster?
Hr Kaptitaine v. Sommerscheldt og Anders Faaren som de der allene vare tilstode og
have underskrevet Document Nr. 4, erklærede eenstemmig, at nåar Jens Henriksen ikke
i noget Tilfælde jornærmer dem i deres Sæterbolig, enten ved Havning for deres
Kreature, Høeslaat eller hvad andet Navn det end maatte have, da hovde de for deres
Deel intet imod at han blev sittende indtil denjorhen bemelde Tid i Koret 1809, og saa
vidt der var dem bekjendt, troede de heller ikke, at nogen anden skulde have noget der
imod at indvende.
Fogden Lind tilkjendegav: at han tiljulde er bekjendt, hvad Protocollen viiser, om ind
stevntejens Hemiksens med Families beklagelsesvcerdige Tilstand. Comparenten kunde
altsaafra sin Side ei ønske andet end at indstevntes Attraaende at vedblive Rødnings-
Stedet til Faredag 1809 med v. gik i Opfyldelse paa de aj Fogden og aj Jens Henriksen
vedtagne i Protocollen nedskrevne Poster; men da det icke staaer udi Actors Magt eller
Raadighed til, uden det høje Amts approbation dette at sanconere saa matte Fogden
ombede Udsknjt aj det passerede Jor dermed at indgaae til Amtet Jor herom at erholde
dets Resolution, og imidlertid Sagen udsadt, enten til dens AJgiørelse derved, eller dens
videre Fremme.
Aar 1807, den 14 ik ' Decembei; blev Retten sadt paa tingstædet Brusveet i Skogns
Præstegield og betjent aj Sorenskriveren i Overværelse aj de 2 dc edsvorne Vidner Bardoe
Westrum og Ole Gran.
Udi Justissagen mod Jens Henriksen ajWærdalens Præstegield blev saaledes
dømt og ofsagt:
Det er øjensynligt at Indstevnte i sin Tid har søgt om Tilladelse at nedsaætte sig i
Ingdahls Kongelige Alminding, men at det er bleven ham nægtet, paa Grund aj hvad
herom er bleve skrevet vide det i Akten indtagne Bilag under Nr 4. Rigtig nok har den
Paagieldende været Jor hastig med at boesætte sig og opbygge Huuse i Almindingen, Jor
inden han erholdt den ansøgte Tilladelse, men han har vist aldrig giort sig andet Begreb
derom, end at Tilladelsen derpaa maatte paajølge, nåar han kun havde ansøgt derom.
Dette Menniskes Skiæbne eryderst beklagelig; han erjattig, har Kone og 4 Børn, og er
blind; hvo maae da ikke Jøele Medlidenhed? og maae ikke Bøigden til Slutning under
holde dem alle, nåar han Jor pludselig skulle blive kastet Jr a det Stæd han har bebyg
get. Endeel aj dem, der have Sæterbrug i Almindingen, have erklæret sig villig at lade
Indstevnte blive siddende til Lovens Faredag 1809, nåar han ikke paa nogen Maade
Jornærmede dem enten ved Havning, Høeslaat eller Andet, og da ikke de Jlere
Indstevnte have mødt, saa maae man ansee dem som de stiltiende samtykker hvad disse
have sagt. Det synes derjor det er billigst, at detjorbliver ved den Propotition som Jens
Henriksen under Sagen har vedtaget.
INNDALS ALLMENNING

----
102 H&FIS-B
----
Thi Hendes for Ret:
at indstevnte Jens Henriksen bør til næste Lovens Faredag 1809 ', jravige og fråflyt
te det Stæd han i Ingdahls Kongl. Alminding har røddet og beboet, og bortføre de
Huuse han derpaa har staaende, hvorimod det paalægges ham, at holde sig efter
rettelig de Poster han ved Sagens Iste Session har indgaaet ogfølgelig ikke maae ind
tage fremmede Folkes Kreature til Havning, ikke foretage nogen Hugst i
Ahnindingen uden til nødvendig Brændeved, ey heller modtage Svensher eller andre
til Herberge, og ellers atforholde sig i alle Maader skikkelig.
Processens Omkostninger bortfalder, da Mandens Forfatning er alt for beklagelig.
Det tildømte efterkommes til den bestemte Tid, under Udkastelses Tvang efter
Loven.
Av en eller annen grunn har nok pålegget om fråflytting blitt trukket tilbake, for Jens
Henriksen ble boende på plassen så lenge han levde. I 1829 var om lag 20 mål inn
gjerdet, derav halvparten til åker.
Jens Henriksen (1753-1840) og J) Anne Johnsdatter (1758-1818), 2) Marit
Mikkelsdatter (1769-1837)
Jens Henriksen var oppgitt født i 1753. Kona Anne Johnsdatter er oppgitt født i
1758, og de ble gift i 1788 på Øver-Gjermstad. De finnes ikke blant døpte i Verdal,
så de var muligvis av innflytterfamilier.
Jens og Anne var husmannsfolk under Ner-Fåra en del år før de kom til
Oppemsvald. Vi finner dem ikke folketellinga for 1801, men det kan skyldes en
mangel i tellinga. I 1802 bodde de på en plass under Nord-Steine, og slo seg så ned
som rydningsfolk i Vester-Åsan like etterpå.
Anne døde i 1818. Ved skiftet etter henne er det opplyst at det var ei lita, gam
mel stue samt et fehus på gården. Det må vel bety at Jens hadde fått tak i et gammel
hus da han slo seg ned i Åsan. Aktiva ellers må ellers kalles beskjedne - i protokol
len er oppført 1 gryte, 1 øks, 1 grev, 1 kråskap, 1 skuvbord og 2 skinnfeller, og tak
sten på det hele var 6 spesidaler.
Allerede året etter at Anne var død ble Jens gift med enke Mant Mikkelsdatter, f.
1769. Marit hadde tidligere vært gift med Enk Amundsen, som var husmann på
Sneppen under Inndal øvre i 1801, og seinere i Varslåtten, der han døde i 1806.
Deres datter Karen ble gift med John Olsen Bnngsås, som kjøpte Vester-Åsan i 1833
(se nedenfor).
Mant og Jens døde som kårfolk i Vester-Åsan i 1837 og 1840.
Barn:
Bl . Johannes, f. 1788 på Øver-Gjermstad. D. 1 måned gammel.
82. Johannes, f. 1789 på Ner-Fåravald. G. 1830 med Ingeborg Eriksdatter Garnes,
f. 1797 i Trondheim. Ingeborg hadde en sønn, Erikjohnsen, f. 1821 på Levring,
med seg inn i ekteskapet.
Johannes Jensen fikk bygsel på Gravdalslia ved Øster-Asan i 1 833, og han døde
der i 1 839. Ingeborg var iegdslem i Garnes i 1 865, på Stornesset i 1 875, og
HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND B

----
103 H&FIS-B
----
hun døde som legdslem i Sør-Steine i 1 876. Mer om dem og familien ellers fin
nes under Øster-Asan.
85. Beret, f. 1798 på Oppemsvald. Som ugift fikk hun to barn med ungkar Tomas
Jakobsen, f. 1799 på Mule i Frol, og som var tjener på Steine, Inndal og
Skavhaugg:
Cl 0 . Birgitte, f. 1824 på Inndal østre. I 1842 har hun fått flytteattest fra AAidt-
Grundan til Overhalla, men i 1 865 bor hun på Uthaug i Ørland kommune,
gift med sjømann Knut Martin Nannestad, f. 1 845. I 1 875 har de flyttet til
Trondheim, og mannen er gårdeier på Øya. Det ser ikke ut til at de hadde
barn. Birgitte er død før 1900, for mannen bor da med ny kone i Nedre
Møllenberggate.
C 2°. Karen, f. 1 830 i Vester-Åsan. I 1 865 fikk hun flytteattest fra Dyrhaugen til
Levanger, men før det hadde hun fått to døtre: I 1 860 fikk hun Beret Anna
med gift mann Kristoffer Pedersen fra Stod, og i 1 862 fikk hun Olina med
Sefanias Larsen Gustadvald (d. 2 mnd. gammel). I 1 865 bodde Karen på
Hojemssveet i Frol, gift samme år med Iver Andreassen, f. 1 843 i Levanger,
og hadde dattera Beret Anna hos seg. I mellomjula året før (1 864) fikk de
sønnen Iver Andreas, men barnet døde 1 7 dager gammelt.
Karen døde på Hojemssveet 1. juledag 1873. Dattera Beret Anna var tje
nestepike på Geitsete i Frol i 1 875. 3
I 1 839 ble Beret gift med Ole Olsen Bringsås, f. 1 802 på Bringsåsvollen i Vera.
Foreldra til Ole var Ole Johansen Bringås og kone Anne Tronsdatter. Ole Johansen
var født på Bringsåsen i Norra Finnskoga i Varmland i 1772. Kona Anne
Tronsdatter ble født ca. 1 769, og var fra Moldberget, Asnes i Hedmark. Paret kom
fil Verdal på 1 790-tallet og ryddet Bringsåsvollen på Veresfjellet.
Beret og Ole fikk en sønn sammen:
Cl . Ole (Ola), f. 1 839 på Nessvald. G. 1 865 med søskenbarnet Karen Anna
Johnsdatter Aasan, f. 1 839 i Vester-Åsan, datter av John Olsen Bringsås og
Karen Eriksdafter. Ole var bruker på Dyrhaugen inntil han og Karen Anna
utvandret til Amerika i 1 870. Se mer om dem under neste bruker i Vester
Åsan.
1 843 fikk de bygsel på Dyrhaugen i Ramsåsen av enke Gunhild Eliasdatter
Lerfald. Ole døde på Dyrhaugen i 1 859. Beret dreiv plassen sammen med søn-
nen Ole i 1865, og døde som fattiglem på Dyrhaugen i 1873. I kirkeboka står
det at Beret ble åtti år gammel, men det var nok fem år for mye. Svogeren Peder
Olsen Bringsås hadde flyttet inn på Dyrhaugen i 1 869.
86. Jens, f. 1 802 på Nordsteinsvald. G. 1 829 med Kjersti Olsdatter, f. 1 805 på Ner-
Fåravald, datter av Ole Olsen og Stina Håkansdatter. Jens døde som husmann på
Nessøran i 1 864, mens Kjersti døde hos dattera Kristiane på Lyngsmoen i 1 890.
Barn:
NNDALS ALLMENNING

 

----
104 H&FIS-B
----
Cl 0 . Olaus Andersen, f. 1827 på Inndal østre. Kjerstis sønn med Anders
Rasmussen Sende. Olaus flyttet til Trondheim i 1 847, og kalte seg Lyng. Se
mer under Rotmoen.
C2 1 . Andreas, f. 1830 i Åsan. G. 1857 med Anne Jensdatter, f. 1836 på
Fåravald, d. 1924, datter av Jens Mortinussen og Gunhild Andersdatter. Det
er fortalt at Andreas var gjeter på Fæbyvollen i Inndalsallmenningen som gut
tunge, og en morgen oppdaget seterfolket en bjørn som gikk på andre siden
av Tverråa og reiv opp stubber.
Som gift ble Andreas husmann i Haukåa under Ner-Haliem og hadde plikt
arbeid hos Monrad på Ekle. Han døde på Kalset i Sparbu i 1911.
Kalsetslekta i Verdal stammer fra ham.
C3\ Kristiane, f. 1 832 i Åsan. G. 1 859 med Martinus Olsen Lyngsmo/Prestmo,
f. 1 838 på Sundbyvald. De var husmannsfolk på Lyngsøran fram til 1 882,
da kjøpte Martinus og sønnen Iver Anneus plassen Lyngsmoen. Kristianne
døde i 1909 og Martinus i 1912. Om etterslekta deres, se Lyngsmoen i
Stiklestad-bindet.
John Olsen Bringsås (1800 -1881) og Karen Eriksdatter (1800 -1876)
John Olsen var født i Kulslia i 1800 og var sønn av Ole Johansen Bnngsåsen og kone
Anne Tronsdatter Væren (omtalt foran).
John ble gift i 1822 med stedattera til Jens Henriksen, Karen Eriksdatter
Inndalsvald. Karen var født i 1800 på Sneppen og var altså datter til Jens Henriksen
andre kone Mant Mikkelsdatter (se foran).
John kjøpte Allmennmgsåsan for 200 spesidaler og fikk kongelig skjøte 24.
desember 1833, tinglest 8. februar 1837. Men han fikk ikke bruksrett i allmenmgen.
Før de kom til Åsan, hadde John og Karen også vært mderster på Julnesset og bru
kere på Sisselvollen i Vera.
I 1835 var besetningen 2 storfe, 5 sauer og 5 geiter, og utsæden ei kvart tønne
bygg, ei halv tønne havre og ei halv tønne potet. I 1865 hadde John skaffet seg hest,
og hadde 5 storfe, 10 sauer og 11 geiter, og utsæden var ei halv tønne bygg, 2 tøn
ner havre og 3 tønner potet. Det tyder på at han hadde dyrket opp en god del jord.
Da var det også blitt en husmannsplass - Kristianstykket - under gården (se under
denne).
John og Karen fikk ni barn:
Bl . Anne, f. 1 822 i Brekken i Ulvilla. Anne var gift hele tre ganger. I 1 849 med Sivert
Rafaelsen Bjerring, f. 1821 på Sende nedre vald, i 1860 med enkemann,
malerf?) Johan Mikkelsen, f. 1 829 i Elverum (d. 1 865), og i 1 870 med Iver Laurits
Hansen Gren, f. 1 828 i Trondheim.
Anne døde som strandsitterkone på Maritvollvald i 1 877. Vi kan ikke se at hun
etterlot seg noen barn, derimot fikk hennes tredje mann en sønn med ei anna
kvinne mens han var gift med Anne. Sønnen var Iver Andreas Iversen, f. 1 875, og
HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1940 - BIND B


----
105 H&FIS-B
----
barnemord var Anne Margrete (Grete) Johannesdatter Tellevsen, f. 1 846 i
Levanger landsogn og datter av urmaker Johannes Tellevsen. Både barnemora og
barnet losjerte hos Anne og mannen i 1875. Iver Andreas, som siden kom til
Nordset i Leksdalen, var for øvrig moras femte barn som ugift, og hun fikk det sjet
te i 1 879, og også da var Iver Laurits Hansen, som nå var blitt enkemann, bar
nefar. Ved den siste fødselen er følgende innført i kirkeboka: "Hun for 6' e Gong.
De 3 første med en Enkemand, et med en gammel skomaker, de 2 siste med
omvankende Enkemand". Anne Margrete Tellefsen døde i 1 880.
82.
Marta, f. 1 824 på Julnesset. G. 1 849 med Elias Olsen Follovald, f. 1818, sønn
av husmann Oie Eriksen og kone Karen Anfinnsdatter. De var inderster/hus
mannsfolk i Vester-Åsan før de utvandret til Amerika i 1 864 sammen med fem barn
(de fikk seks barn i Norge, men ett døde tre uker etter fødselen). Se mer om fami
lien under husmenn.
83.
84.
85.
Ole, f. 1826 i Vera, d. 1827.
Elen, f. 1828 i Vera, d. 1833.
Oliva, f. 1 830 i Nordvera. Hun var heime hos foreldra i 1 875, men utvandret til
Amerika i 1885. I 1910 bodde hun hos søstra Karen Dyrhaug (registrert som
Olivia Orsa), og hun er gravlagt på Union Cemetery, Atwater, Minnesota, sam
men med Karen (se B 8 nedenfor).
Elen, f. 1 833 i Nordvera. G. 1 855 med Erik Andersen Vestgrundvald, f. 1 829 i
Storstad, sønn av Anders Eriksen. De var inderster i Vester-Åsan de første åra, så
husmannsfolk i Buran først på 1 860-tallet, før de igjen kom tilbake til Asan. I 1 865
var Erik inderst/dagarbeider der, og de hadde 2 kyr, 4 sauer og 5 geiter. I 1 870
utvandret han til Quebec, og Elen fulgte etter i 1 871 med barna Karen Lovise og
Ingeborg Anna. De seilte fra Trondheim med seilskipet "Franklin" 10. mai og kom
ikke ti! Quebec før 2. juli, altså etter nærmere to måneder i sjøen. De hadde også
ei datter, Juliana, f. 1 862 i Buran, som døde i 1 863, og en sønn, John Martin, f.
1 864, som døde i 1 866. Erik hadde også en sønn utenfor ekteskap: Sefanias, f.
1 852 på Hellan østre vald. Mora var Beret Marta Bardosdatter Hellanvald.
Sefanias døde som dreng i Aust-Hellan i 1 876. Også Elen og Erik slo seg ned i
Minnesota.
86.
B 7
Gjertrud, f. 1 836 i Vester-Åsan. G. 1 854 med Kristian Olsen Allmenning, f. 1 828
på Midtgrundvald av foreldre, enkemann Ole Johnsen Bringsås og Agnes
Ellevsdatter Midtgrundvald. Kristian var således halvbroren til Gjertruds far.
Gjertrud ble utmeldt av statskirka i 1883 og ble baptist. Kristian Olsen var hus
mann og seinere gårdeier i Vester-Åsan (se nedenfor).
Karen Anna, f. 1839 i Vester-Åsan. G. 1865 med søskenbarnet Ole Olsen
Dyrhaugen, f. 1839 på Nessvald, sønn av Ole Olsen Bringsås, Dyrhaugen, og
Beret Jensdatter Aasan (se ovenfor). Ole Olsen var bruker av Dyrhaugen i 1 865,
og både han og Karen Anne utvandret i 1870. I 1880 var de farmere i
Gennessee, Kandiyohi County i Minnesota. I 1910 har de flyttet til Acton
Township i Meeker County og er farmere der, og det er Karen Anna som er opp
ført som hovedperson. Ole døde i Otter Tail i 191 2. De hadde visstnok ingen etter
kommere.
B 8
,NNDALS ALLMENNING

----
106 H&FIS-B
----
Guruanna, f. 1841 i Vester-Åsan. G. 1863 med Paul Olsen, f. 1824 i Lom i
Gudbrandsdalen. Han var skredder på Verdalsøra og gikk under navnet "Pål
Skredder". Paul Olsen er mest kjent for at han var med i det berømte
"Levangeropprøret" i 1 851, og ble for dette dømt til 6 år og 1 måneds straffar
beid. Han sonet på Akershus festning, men ble sluppet fri etter fire år.
Etter at han hadde sonet straffa, kom Paul tilbake til Verdalen og tok opp skred
deryrket på nytt. Han og Guruanna ble som før nevnt gift i 1 863. I tillegg til skred
deryrket hans hadde familien noen få mål jord å livberge seg på på Borgenvald
på Verdalsøra.
B 9
Paul og Guruanna fikk i alt 10 barn, men fem av dem døde som små.
På 1 870-tallet var Norge på veg ned i en lang lavkonjunktur, og det ble vanske
lig å livberge en stor familie, og Amerikadrømmen vokste også hos Paul Olsen.
Mens han satt på Akershus, skreiv Paul ei vise på 75 vers om livet sitt. Trolig for å
skaffe penger ti! å realisere Amerikadrømmen ga han ut livshistoria si som skil
lingsvise på eget forlag i 1 877.
I april 1880 utvandret Paul over Trondheim til Atwater, Minnesota, sammen med
sønnen Johan Oluf, svigerdottera Lovisa Guruanna Lorentsdatter og to barnebarn.
I første omgang bodde de hos Karen og Ole Dyrhaug (folketell. 1 880). I Amerika
tok Paul etternavnet Wig, som han brukte resten av livet med forskjellige varianter
i skrivemåten. Her startet han sin egen skredderforretning og sparte opp penger
slik at han kunne reise heim til Norge og hente resten av familien i 1 882. De slo
seg nå til i Minneapolis, der Paul hadde skredderforretning. Guruanna døde av
kreft i 1 890 og Paul fikk lungebetennelse og døde i 1 893. På dødsattesten står
den siste varianten av navna han brukte: Paul O. Wiikv
I tillegg til den store barneflokken i ekteskapet, ble Paul Olsen også far til tre barn
mens han ennå var ungkar:
Cl°. Anna Pauline, f. 1849 på Verdalsøra. Mora var Jonetta Bardosdatter
Bergsvald, f. 1819. Mora ble gift med Johannes Sivertsen Lyngsvald i 1 859,
og Anna Pauline ble med da de utvandret til Amerika i 1 864.
C 2°. Johan Oluf, f. 1 853 Lyngås vestre. Mora var Anne Gundersdatter Lyngås, f.
1 830. Johan Oluf vokste opp hos faren og stemora på Borgenvald og dreiv
som skredder i lag med faren. Han ble gift i 1876 med Lovisa Guruanna
Lorentsdatter Bjartnes, f. 1 857 i Fosnes. De fikk to barn før de utvandret til
Atwater, Minnesota i 1880. I 1887 flyttet familien vestover til Moscow i
Latah county, Idaho. Johan Oluf Paulson døde av et hjerteattakk allerede i
1889.
03°. Andreas Marius, f. 1861 på Verdalsøra. Mora var Edel Marie Olsdatter
Kristoffersen, f. 1828. Han kalte seg Andreas Marius Olsen, og losjerte i
1891 i Ellevsengården på Øra sammen med mora, som døde i 1893. I
1 900 losjerte han hos enke Hanna Barstad på en plass under Mikvoll ves-
tre, og døde ugift i 1917.

----
107 H&FIS-B
----
Tjenestefolk:
I 1875 bodde ugifte Birgitta Olsdatter, f. 1840 i Trondheim, i Vester-Åsan sammen
med to døtre. Birgittas opphav er ukjent. Hun døde som fattiglem på Bjørnmelen i
1911, og etterlot seg gjennom de to barna sine ei stor etterslekt i Verdal:
Bl : . Karen Oline Kristiansdatter, f. 1 870 på Oppemsvald. Faren var enkemann Kristian
Dahl fra Overeggen i Skogn. Han var smed og født 1 81 2 i Lade sogn, Strinda.
Oline ble oppfostret hos Beret og Erik Steine i Sør-Steine fra hun var seks år gam
me!. 19 år gammel ble hun gift med tjenestedrengen i Sør-Steine, John Olsen, f.
1 866 på Innhaugen, sønn av husmann Ole Ulriksen og Anne Johansdatter i
Kristiansveet under Mønnes. De overtok som husmannsfolk i Kristiansveet etter Ole
Ulriksen, og kjøpte plassen i 1900. Heimen fikk navnet Haugdal og de tok
Haugdahl som etternavn.
Jorda på plassen var bare på 10 mål, så for å skaffe nok for til de to kyrne samt
noen småfe, måtte Oline kangle rognlauv oppe i Steinsberget. Hun har fortalt at
hun en haust sopte sammen 50 sekker med nedfallslauv som hun kokte og ga kyrne
som kraftfor.
Oline Haugdahl var flink til å bake flatbrød og reiste omkring på gårdene og
bakte for folk. På jubileumsutstillinga på Levanger i 1 936 fikk hun diplom og bron
semedalje for flatbrødet sitt.
John Haugdahl arbeidet utenfor heimen med gards- og skogsarbeid, grøfting, veg
arbeid og handsaging. Han var spesialist i å spikke takspon. De fikk i alt tolv barn,
men fire var dødfødte, og ett døde like etter fødselen. John Haugdahl døde i 1 948
og Karen i 1 959.
B 2°. Marta Hågensdatter, f. 1875 i Allmenningsåsan, d. 1957. Faren var ungkar
Hagen Olsen Sørmo fra Rendalen. I 1 891 var Marta tjener hos John Eriksen i Rø
vestre. Hun ble gift i 1 896 med Sefanias Pedersen Storstadvald, f. 1 866 i Gren,
d. 1952. De var husmannsfolk og seinere småbrukere på Bjørnmelen nordre og
fikk åtte barn.
I 1876 solgte John Olsen Bringsås Vester-Åsan med husmannsplassen Kristianstykket
til halvbroren Kristian Olsen for kjøpesummen 500 spesidaler pluss kår. Kona Karen
var død samme år, og John døde som kårmann i Åsan i 1881.
Kristian Olsen Aasan (1828-) og Gjertrud Johnsdatter (1836-1909)
Kristian Olsen var født i 1828 på Midtgrundvald av ugifte foreldre, enkemann Ole
Johnsen Bringsås og Agnes Ellevsdatter Midtgrundvald. Mora ble i 1838 gift med
enkemann Peter Henriksen Storstad, f. 1782 i Stod. De ble kårfolk på Storstad østre
i 1845. Hun ble enke i 1856 og flyttet til sønnen i Vester-Åsan, og døde der i 1869.
Kristian var således halvbror av den forrige eieren John Olsen Bringsås, og han var
også onkel til sin egen kone, som han giftet seg med i 1854. Han var husmann i
Kristianstykket til han overtok gården med husmannsplass i 1876. Det var kanskje
også Kristian som flyttet husene til området de står på i dag.
NNDALS ALLMENNING

----
108 H&FIS-B
----
Kristian hadde ett barn for han ble gift og elleve i ekteskapet med Gjertrud. Seks
av barna i ekteskapet dode i ung alder, fire av dem som spedbarn.
Bk. Karen, f. 1 853 i Molden, d. 1 924. Mora var Anne Paulsdatter Molden, f. 1818
i Skogn. Karen var fosterbarn i Kulsli øvre i 1 865 og tjente hos Sakarias Andersen
på Maritvoll i 1 875. I 1 879 ble hun gift med skomaker Hans Jakob Ellewsen, f.
1858 i Steinkjer, d. 1936. Han var sønn av ungkar Bernt Ellevsen fra Verdal og
pike Jocumina Pedersdatter fra Steinkjer. De bodde på Lillegård i Sørgata på
Verdalsøra, der mannen også hadde skomakerverkstedet. Gården brann ned
under storbrannen på Øra i januar 1922.
Karen og fHans Jakob Ellewsen hadde fem barn. Vi nevner at den yngste i barne
flokken, Konrad Matteus, f. 1894, d. 1992, begynte i bakerlære på Verdal
Samvirkelag som 1 6-åring og arbeidet som baker der til han gikk av med pensjon.
Han ble gift med Leikny Oddbjørg Olsdatter Follo, f. 1902. De bodde også på
Lillegård (Ellewsen-gården) på Verdalsøra og fikk sønnen Bjarne i 1923. Bjarne
ble gift i 1948 med Nelly Olme Hansen, f. 1922, d. 2000. Bjarne døde på
Ørmelen Bo- og Helsetun i 2007.
82. Oleanna, f. 1855 i Vester-Åsan. D. 1856.
83. John, f. 1857 i Vester-Åsan. John dro til Amerika i 1892. Han reiste med
Allanlinjen med billett betalt fra Amerika og med adresse Arwater, MN. Men han
ble ikke lenge i Amerika i første omgang. I 1 894 var han tilbake og ble gift med
Julianna (Juliane) Olsdatter Inndalsvald, f. 1 872 på Sneppen, datter av Ole Olsen
Sneppen og kone Elen Olsdatter. Ved giftermålet var John kanalarbeider, trolig i
arbeid med utbedringer etter Verdalsraset. I 1900 bodde familien i Vester-Åsan
(trolig i Kristianstykket), og John var registrert som jordbruksarbeider/inderst med
leiet jord. Men familien hadde nok bestemt seg for å dra til Amerika, og
20.3.1 901 reiste John fra Trondheim om bord i Salmo med billett han seiv hadde
betalt, med Americanlinjen til Minneapolis, Minnesota. Juliane og barna fulgte
etter 21.5.1902 fra Trondheim med Salmo og billetter betalt fra Amerika.
Reisemålet var Atwater, Minnesota.
John og Juliane fikk fire barn - tre mens de bodde i Åsan og ett i Amerika. 11910
og 1 920 var John former i Helga Township, Hubbard County, Minnesota. Sønnen
Conrad var jordbruksarbeider i 1920. Etter at John døde i 1927 fortsotte Juliane
sammen med Conrad å drive gården i følge folketellinga for 1930. Dattera Olga
bodde også på gården. Både hun og Conrad var ennå ugifte, men Olga ble sei
nere gift Tveten. Dattera Jenny ble gift Tangborn, og dattera Emma ble gift med
Rudolf Moe, født ca. 1 892. Emma og mannen med familie bodde på gården til
John og Juliane i 1920. Svigersønnen var sagbruksarbeider.
John døde i 1927 og Juliane i 1962, begge i Beltrami County. De er ført i regis
teret under navna John Oase og Julie Anna Oase. :


----
109 H&FIS-B
----
Kristian og Gjertrud Aasan sammen med tre av døtrene. Bak stårjohanna Cecilie og Karen. Mellom foreldra står
Anna Marie. Fotoeteies av MargifAustli.


----
110 H&FIS-B
----
87. Johan Severin, f. 1865 i Vester-Åsan. Ole og Johan Severin døde med en dags
mellomrom i november 1 866, begge av halsesyke står det anført i kirkeboka.
88. Olianna Kirstine, f. 1 867 i Vester-Åsan. D. 1 882 av meslinger og lungebeten
neise.
89. Karen Gustava, f. 1870 i Vester-Åsan, d. 1949. Borgerlig gift i 1910 med Iver
Anton Larsen, f. 1 880 i Mønnes, d. 1 963. Karen og Anton ble de neste eiere av
gården.
810. Johanna Cecilie, f. 1873 i Vester-Åsan. Gift ca. 1896 med tømmermann Ole
Martin Sivertsen Rømo, f. 1868 på Eklovald. De var inderster i Vester-Åsan fram
til 1 903, da Ole utvandret til Boston. Johanna Cecilie reiste etter i 1 904 til White
Earth, Nord-Dakota, sammen med de fire barna Olaf, Sigvard, Matilde og Gina
Kristina. De brukte Åsan som etternavn. Ett-årige Gina Kristina døde under over
farten, men de fikk fire nye barn i USA. I 1 920 hadde de farm i Colville Township,
Burke County i Nord-Dakota, og var naboer med Breding- og Enget-familiene.
Yngstemann, Eddie Sivertsen besøkte slekta i Verdal i 1991 .
Bil. Otilie Emilie, f. 1 876 i Vester-Åsan. Utvandret til Atwater, Minnesota i 1 902. Gift
med en Nordmark fra Vestlandet. Sønnen Villard Nordmark besøkte Verdal i juni
1995.
Bl 2. Anna Marie, f. 1879 i Vester-Åsan. Hun var ugift og bodde i Asan (Maria
Aasan). Hun fikk kreft og døde på Innherreds sykehus i 1934.
Gjertrud døde i 1909, og samme år overdrog Kristian Olsen gården til svigersønnen
Iver Anton Larsen for 3000 kroner pluss kår til dattera Anna Mane Aasan av årlig verdi
200 kroner. Skjøtet er datert 19. juli 1909.
Vi har ikke funnet noe om når Kristian døde. Det har m. a. sin årsak i at vi ikke
har hatt tilgang til baptistmenighetens registre.
Iver Anton Larsen Aasan (1880 -1963) og Karen Gustava Kristiansdatter
(1870-1949)
Iver Anton Larsen var født i 1880 i Mønnes av ugifte Ingeborg Anna Andersdatter
Mønnes og innsatt far svensk gruvearbeider Lars Anderson Klokken. Mora ble gift i
1883 med enkemann og husmann Olaus Henriksen Steinsvald, som var født i 1819
på Hojem i Skogn. (Olaus Henriksen var tidligere (1844) gift med Beret Olsdatter
Hagavald. I 1865 og 1875 bodde de på Levnngsmoen, og da Beret døde i 1882, var
de husmannfolk i Litj-Molden. Der bodde Olaus, Ingeborg og Anton også i 1891.)
Anton vaks opp hos mora og stefaren i Litj-Molden. I 1900 var han gårdskar hos
Arnt Holmen i Nordholmen, i 1908/09 kom han til Vester-Åsan som dreng, og i 1910
ble han gift med dattera på gården, Karen Gustava Kristiansdatter, og overtok noen
lunde samtidig som eier av gården.
I lokalavisa ble det i 1924 tillyst tvangsauksjon på Vester-Åsan etter krav fra for
sorgsvesenet for skyldig underholdningsbidrag. I følge realpanteregistret var auk
sjonsgrunnlaget utpantingsforretmng hos Anton 19.7.1923 for skyldig underhold
ningbidrag til Verdal fattigstyre for Ingeborg Anna Antonsdatter Aasan for årene 1920-
1922 med til sammen 309 kroner. Det ser ikke ut til at auksjonen ble eksekvert da,
HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND B

----
111 H&FIS-B
----
men i 1928 måtte Anton gå fra gården etter at den ble solgt på panteauksjon til Gustav
Hybertsen, som var gift med Karens datter Charlotte. Tvangsgrunnlaget var skyldig
skatt til kommunen for årene 1922-25.
Anton og Karen ble formelt skilt i 1929. Skifteauksjon i skilsmisseboet ble holdt i
Vester-Åsan 22.oktober 1929, og besetning, redskaper, innbo og losore gikk under
hammeren.
Etter at Anton måtte flytte fra Åsan, bodde han mye på Korsveggjerdet (han var søs
kenbarn med Anneus Korsveggjerdet). Karen fortsatte å bo i Åsan til hun døde i 1949.
Anton Aasan var kjent for å ha et vanskelig og stnbart gemytt, noe som han ofte lot
gå ut over resten av familien. Han var også ofte på kant med loven. Under straffefor
følgning for heimebrenning kom det for dagen at han hadde gjort seg skyldig i sede
lighetsforbrytelse, og i september 1927 ble han i lagmannsretten, i en sak som ifølge
avisreferatet rallet opp et ulykksalig familieliv, dømt til 3 års fengsel og 10 års tap av
statsborgerlige rettigheter. 6 Han sonet straffa da gården ble tatt fra ham i 1928.
Etter at Anton ble løslatt, var det et meget anspent forhold mellom ham og den nye
gårdeieren. Det alvorligste skjedde i januar 1939, da Anton ble arrestert på nytt og sik
tet for å ha plassert sprengstoff i en vedkubbe, noe som resulterte i at kjøkkenkomfy
ren i Åsan ble sprengt i filler. Ikke langt fra komfyren sto ei vogge, og i vogga lå den
yngste dattera i huset - åtte måneder gammel. Glør og aske falt ned i vogga, og klær
ne ble antent. Heldigvis var bestemora - Karen Aasan - til stede og forhindret en kata
strofe.
Anton ble satt under ny tiltale både for dette og andre forhold. I lagmannsrettssa
ken mot ham i oktober samme år, konkluderte de medisinsk sakkyndige med at han
led av vang svekkede sjelsevner, med fare for gjentagelse av straffbare handlmger. Han
ble mudlertid frikjent for eksplosjonen i komfyren av mangel på bevis, men domt til
24 dagers fengsel for andre forhold, og påtalemyndigheten ble samtidig gitt bemyndi
gelse til å anvende sikringmidler mot ham i inntil seks år. 7
I sine siste leveår bodde Anton Aasan i Leksvik. Han døde i 1963 og er begravd på
Vuku kirkegård.
Anton og Karen hadde ingen barn i lag, men Karen hadde ei datter og Anton en
sønn og trolig også ei datter:
Bi °. Charlotte Odinsdatter, f. 1901 i Åsan. Karens datter med John Odin Olsen Vikvang.
G. 1928 med Gustav Hybertsen, f. 1893 i Kall. Neste eier.
B 2°. Olaf Antonsen , f. 1 902 i Holmen. Antons sønn med Karen Anna Olsdatter Holmen,
f. 1865 på Rotmoen. Hun var datter av husmann Ole Johnsen på Rotmoen. Olaf
Antonsen bodde i Burstua i Ulvilla sammen med mora og stefaren Olaus Innhaug.
Han gikk under navnet "Buren"/"Bursen". Han ble erklært sinnssyk og kom til
Reitgjerdet sykehus i Trondheim, der han døde i 1955. Han etterlot seg ei datter,
Arnolda Haugan, f. 1926, mora hennes var Alma Johnsdatter Haugan. Arnolda ble
gift i 1 949 med Kåre Røstad fra Vinne, f. 1 908, d. 1 987. De ble skilt, og Arnolda
bie gift på nytt med Anders Heggdal fra Inderøy.
B 3°. Ingeborg Anna Antonsdatter. Vi har ikke funnet verken fødselsdata eller andre opp-
lysninger om henne. Oppføringen bygger på det som er anført i realpanteregistret.
INNDArS ALLMENNING

----
112 H&FIS-B
----
Gustav Hybertsen (1893-1955) og Charlotte Odinsdatter (1901-1983)
Gustav Hybertsen var født i 1893 i Kall og var sønn av Hybert Andreassen og kone
Ingeborg Anna Olausdatter Mønnesvald (Korsveggjerdet). Faren, Hybert Andreassen,
var født i 1857 på Bustadhaug i Stadsbygd, og han ble gift i 1887 med Ingeborg
Anna, f. 1860 og datter av Olaus Andersen Korsveggjerdet og kone Malena
Andersdatter. Hybert og Ingeborg Anna bodde på Korsveggjerdet til de flyttet til
Sverige i 1889 og bosatte seg i Gråsjon i Kall, der Gustav ble født i 1893.
Gustav kom til bygda som skogsarbeider under første verdenskrig og slo seg til ro
her. I 1915 ble han gift med Inga Elisabet Olsdatter Eide, f. 1890 på Lundskmgjerdet,
datter av gårdbruker Ole Nilsen og kone Anna Elisabet Nilsdatter. De fikk sønnen
Ola i 1915. Ola Eide, som han kalte seg, døde i 1966 etter ei arbeidsulykke i grusta
ket ved Volen.
Gustav ble enkemann da kona døde i spanskesyka i 1918, og i 1920 fikk han søn
nen Ole med enke Johanna Johansdatter Stuskinsvald, som var enke etter Ole
Johnsen Austli. Ole, som tok Austli som slektsnavn, var ugift skogsarbeider og bodde
på Solheim under Stuskin. Han døde i 1984.
I 1928 ble Gustav gift for andre gang, nå med Charlotte Odinsdatter Aasan.
Samme året fikk de auksjonsskjøte på gården for kjøpesummen 4000 kroner.
Skjøtet er uststedt i Charlottes navn, det var kanskje fordi Gustav var født i Kall og
således var svensk statsborger.
Det bør kanskje også nevnes at i mai 1943, av ukjent grunn, ble halve gården i
Vester-Åsan beslaglagt av tyskerne i henhold til ordre fra Der befehlshaber der
Sicherheitspolizei und des SD. Hvor lenge beslaget sto ved lag, er ikke kjent, men det
falt vel automatisk bort ved frigjøringa i 1945 skulle vi tro.
Gustav døde i 1955, og Vester-Åsan ble da overtatt av sønnen John Hybertsen.
Charlotte kjøpte siden "baptisttomta" mellom Garnes vestre og Garnesmoen og såtte
opp ei stue som hun bodde i resten av livet. Det må nevnes at hun var et trofast med
lem i baptistforenmgen i Inndalen, og hun holdt søndagsskole for barn til hun var
langt opp i åra.
Charlotte døde i 1983, og huset ble etter hennes død overtatt av sønnen Kristian.
Barn:
Charlotte hadde en sønn som ugift:
B 1 °. Kolbjørn Aasan, f. 1919. Ifølge det som kom fram i lagmannsrettssaken mot Anton
Aasan i 1 927 var det nok han som var far til Kolbjørn, seiv om en annen navngitt
person også var oppgitt som barnefar, Kolbjørn dro som flyktning til Sverige under
2. verdenskrig. Etter krigen reiste han til Nord-Norge og ble gift og bosatte seg
på Storsteinnes i Balsfjord i Troms. Han døde i 2003.
Gustav og Charlotte fikk sju barn::
82. Kari, f. 1929. Gift i 1952 med Paul Vangstad, f. 1930. Bureisere på Hollåsfeltet
i Ogndalen.
83. John, f. 1931, d. 2005. Gift i 1955 med Anne Thomassen, f. 1937, fra
Fersdalen, d. 2005. Skilt. Tre barn

----
113 H&FIS-B
----
Charlotte og Gustav Hybertsen. Fotomontasje, f,
Morqit Ai
B 4
B 5
B 6
Hildur, f. 1 932, d. 2000. Ugift. To barn. Bosatt i eget hus ved Garnes i Inndalen.
Gunnar, f. 1933. Gift og bosatt i Vadheim (Høyanger) i Sogn og Fjordane.
Margit, f. 1 936. Gift i 1 954 med Paul Austli, f. 1 921, d. 1 997. Småbrukere på
Bråttåenget i Inndalen. To døtre.
B 7
Agnes, f. 1938, d. 2001. Gift i 1959 med bygningssnekker Petter Odinsen
Vikvang, f. 1921, d. 2000. Bosatt i Garnesmarka i Inndalen. En sønn.
Kristian, f. 1940. Ugift.
B 8
Husmenn og inderster:
KRiSTIANSTYKKET
Kristianstykket er nevnt som husmannsplass først ved folketellinga i 1865, men den
har allerede da en besetning på 1 hest, 2 storfe, 4 sauer og 4 geiter, og utsæden var
en kvart tønne bygg, 1 tønne havre og 2 tønner potet. Husa på plassen lå trolig oppe
i sørøstre kant av innmarka på gården.
INNDALS ALLMENNING

 

----
114 H&FIS-B
----
Etter navnet på plassen skulle en kanskje tro at det var Kristian Olsen som var den
første husmannen der, men allerede i 1850 er Elias Olsen oppført som inderst i Åsan
- han var gift med dattera på gården, Marta Johnsdatter, og det kan være han som
har ryddet plassen og ført opp hus der. Han benevnes som husmann i 1862.
Elias Olsen (1818-) og Marta Johnsdatter (1824-)
Elias Olsen var født i 1818 på Follovald, og var sønn av Ole Eriksen Follovald og
kone Karen Anfmnsdatter. I 1849 ble han gift med Marta Johnsdatter Aasan, f. 1824
på Julnesset, datter av gårdbruker John Olsen Bringsås (Aasan) og Karen Eriksdatter.
Hele familien utvandret til Amerika i 1864. De reiste fra Bergen 10. mai med seil
skipet (barken) "Laura", som hadde 169 emigranter og et mannskap på 13 om bord.
Quebec var reisemål, og dit ankom de den 28. juni etter 7 ukers strabasiøs seilas over
Atlanterhavet. Det var mye storm og fare for kollisjon med isfjell. To emigrantbarn
døde og ett ble født underveis. Elias ble syk under overfarten og havnet på sykehus
i Quebec. 8 De bosatte seg i Minnesota, og i 1880 var de
farmere i Gennessee, Kandiyohi County i Minnesota,
og dattera Mathilde på 14 år og sønnen Edward på 11
år bodde heime på farmen. Disse to var født i Amerika.
Barna som ble født i Vester-Åsan:
81. Karen Maria, f. 1850. Utvandret 1864.
82. Oluf, f. 1852. Utvandret 1864.
83. Karen, f. 1855, død som spedbarn.
84. Karen, f. 1 856. Utvandret 1 864.
85. Julie Cecilie, f. 1859. Utvandret 1864.
86. Ole Martin, f. 1862. Utvandret 1864,
Barken "Laura", som Marta og Elias
Olsen utvandret tii Amerika med i
1 864, var et seilskip av denne typen.
Vi antar at Kristian Olsen og familien hans bodde i Knstianstykket etter at Elias Olsen
reiste til Amerika og til han overtok gården etter broren i 1876. I 1875 hadde han 1
okse, 4 kyr, 3 kalver, 11 sauer, 11 geiter og 1 gris, og sådde Vi tønne bygg, 1 Vi tønne
havre og 3 tønner potet, slik at det ble en gard av anselig størrelse da Knstianstykket
ble slått sammen med Vester-Åsan.
I 1875 var Karl Johan Andersen bosatt i Knstianstykket som inderst sammen med
kone og tre sønner.
Karl Johan Andersen (1822 -1902) og Anna Kristine (Stina) Johansdatter
(1823 -1899)
Karl Johan Andersen var født i 1822 i Talvik i Alta. Kona Anne Kristine Johansdatter
oppgis i 1875 å være født i 1823 i Fredrikshald (Halden), men ved tellmga i 1891 er
fødselsåret 1830. Vi veit ellers ingen ting om opphavet til noen av dem. Tid og sted
for giftermålet er heller ikke kjent. Paret flyttet en god del mellom Norge og Sverige
før de slo seg til i Verdal for godt i 1869, men de kan ikke ses registrert som innflyt
tet i kirkebøkene. De flyttet en god del rundt i Verdalen også. Således var de på Haga
i 1856, deretter bodde de ei tid på Momoen i Leksdal. 1 1869 får de tvillmger i
HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND B


----
115 H&FIS-B
----
Slapgarden, men bare den ene sees dopt, og denne dor to måneder gammel på
Kvernmoen. Men i 1875 er de i Kristianstykket.
I 1885 var Karl Johan og Stina inderster på Stubbe under Lyng, men bodde på
rydningsplassen Lilleenget ovre i 1891. De har kanskje også bodd ei tid i Vinne og
Leksdalen (det er nevnt at de bodde i ei lita stue ved Fikse i 1890-åra), men Stina
avsluttet livsløpet på Steinsvald i mellomjula 1899, i ei lita stue som var satt opp for
fattigvesenets regning ved Stemsmoen, der også Olaus Henriksen og kona Ingeborg
Anna Andersdatter (mor til Anton Larsen Aasan) bodde rundt 1900. "Kørg-Kal" dode
også der i 1902.
Karl Johan Andersen benevnes som "omreisende kobberslager og kurvmaker" da søn
nen Vilhelm ble fodt i 1856, og ved sonnen Edvards dod på Kvernmoen i 1969 er
følgende innført i klokkerboka: "Forddrene er omvankende Folk, der dels beder og dels
re der sig ved Kurvmagerarbtid". Og det ble som "kørgmaker" at Karl Johan seinere ble
mest kjent, og han gjorde seg fortjent til navnet "Kørg-Kal". Rundt omkring i dis
triktet finnes det sikkert ennå mange produkt etter ham. Ved folketellmga i 1875 er
Karl Johan oppført som "tusenkunstner", så det er klart at handlag og ferdigheter har
vært mer enn vanlig hos mannen. 9
Karl og Stina hadde og har fremdeles mange etterkommere:
Bl . Karl Johan, f. 1853 i Tuna, Medelpad, Sverige. Karl Johan Karlsen ("Litj-Kal") var
tjenestegutt på Reitan i Verdal i 1875. I 1880 ble han gift med Ingeborg Anna
Andersdatter Flyanvald, f. 1 855 på Vestgarden i Sul, etter at de hadde fått to barn
sammen. Foreldra hennes var Anders Eriksen Breding og kone Ingeborg
Andersdatter. Familien flyttet til Sverige mellom 1885 og 1888, men av ukjent
grunn ble Karl Johan med kone og fire barn ført over grensen til Norge
1 7.8.1 891, og da er han beskrevet slik: 165 cm lang, blå øyne, mørkebrunt hår,
rett nese, ovalt ansikt og sterkbygd.
Barna:
Cl . Iver, f. 1 877 i Ulvilla, død samme år, to mndr. gammel.
C 2. Jens Olaf, f. 1 879 i Ulvilla. Konfirmert i 1 894 fra Stiklestad.
C 3. Iver Anton, f. 1881 på Flyanvald, d. 1882 på sykehuset.
C 4. Marta, f. 1885 på Hauganvald, d. 1892 i Midt-Grundan.
C 5. Karl Kristian, f. 1888 i Kall?
C 6. Hjalmar Albert, f. 1890 i Undersaker. Konfirmert 1904 i Vuku. 11916 gift
med Pauline Margrete (Paula) Pettersdatter Bolling, f. 1893 i Bolling i
på Trones Bruk og kalte seg Flyum. De hadde to barn: Klara Ingebjørg, f.
1917, d. 1 994, og Hjalmar Ludvik, f. 1918. Han flyttet til Sverige og døde
der, visstnok uten etterkommere. Etter Hjalmar Albert Flyums død i 191 8 ble
Paula gift med Harald Larsson, f. 1898, d. 1950, og fikk 3 barn: Hilma,
Alfrida og Monradt.
82. Vilhelm, f. 1 856 på Haga. Han var tjener på Skjærset i 1 875. Da hadde han,
19 år gammel, tilsynelatende allerede et godt drag på litt eldre jenter, for dette
året fikk han to arvinger med 33 og 36 år gamle kvinner, som hadde henhoidsvis
INNDALS ALIMENNING


----
116 H&FIS-B
----
2 og 1 barn fra før. Ved folketellinga i 1 875 var han hos foreldra i Kristianstykket.
Han fikk attest til Lurøy, Helgeland i 1 879 som Vilhelm Carlsen Hage. Han fikk ny
attest i 1 884, nå til Kjelvik i Finnmark. Det videre levnetsløpet hans er ukjent.
Etterkommere:
Cl. Marius, f. 1875 på Forbregdsvald. Mora var Martina Gunbjørnsdatter
Forbregdsvald, f. 1841 på Tronesvald. Mora var ugift budeie på Reitan i
1900 og kalte seg da for Martine Reitan. Marius ble konfirmert fra Leklem i
1891, der han var gjeter. I 1900 bodde han hos halvbroren Gustav
Petersen på Aglenmoplass i Fosnes som ugift jordbruksarbeider og fisker.
Seinere ukjent.
C 2. Oline, f. 1 875 på Reitan, d. 1 957 i USA. Mor var Marta Olsdatter Reitan,
seinere Bakkenget, f. 1839 i Levanger. Mor og datter losjerte ved nyttår
samme år hos Lars Fordelsen på Råsveet, og mora forsørget seg og barnet
med handarbeid. Oline var tjener i Sulstua i 1 896, og på selveste julekvel
den dette året fikk hun sitt første barn: Marius Johnsen, f. 1896, d. 1897.
Far var drengen i Sulstua, John Marius Kristoffersen Vestgård. I 1900 var
Oline dagarbeiderske hos Kristian Trana på Sandnesset i Sul etter at hun
hadde fått sitt andre barn, dattera Marie Johanna Johnsdatter, f. 1900 i
Sulstua. Innsatt barnefar var ungkar John Olsen Aarstadvald, f. 1880, som
ble gift i 1910 med Gunborg Persson fra Medstugan, og slo seg ned i
Medstugan ijåmtland. Marie ble gift i 1917 med John Ellingsen Lindset, f.
1 892. De startet som bureisere på Krågsvoll i Raset på 1930-tallet.
Etter at hun hadde vært tjener på Haga rundt 1 904, utvandret Oline til USA
i 1908 som Oline Vilhelmsdatter Reitan, og giftet seg der samme år med
enkemann, lærer Anton Nicolai Jensen, f. 1850 på Skånesvald. De fikk tre
døtre i Amerika.
Kristina Vilhelmina, f. 1 860-61 i Sverige. Etter hva som er fortalt, skal hun ha vært
veldig vakker. I 1 875 tjente hun på Husan, men bodde i Kluken da hun i 1 880
B 3
fikk ei datter:
Cl 0 . Laura Kristina, f. 1880 i Kluken. Faren var ungkar og tjener Laurits Olsen
Husan, seinere eier av Hestegrei lille. Laura Kristina bodde hos faren i 1 891,
men var hos besteforeldra på Lilleenget øvre i Inndalsallmenningen da hun
som "ukonfirmert pige" fikk en sønn, Kari Kristian Hansen, i desember 1 896.
Faren, Hans Petter Haldorsen, var sønn på en annen av rydningsplassene i
allmenningen. I 1898 fikk Laura Kristina ei datter, Frida Kristine med samme
mann. Frida Kristine var fosterdatter hos Martin Olsen Skavhaug på
Garnesmoen i 1 900, men flyttet seinere til far sin, som bie gift i Henning og
var bruker på Korsbakken. Så ble hun gift/samboer med sin slektning Konrad
Gustavsen Musum, og de bodde på Nybo under Musernshøa i Leksdalen (se
under 85, Cl). Frida Musum , som hun ble kjent som, var gjeter og setertaus
på forskjellige setervoller på Leksdalsfjellet, m.a. på Skrovesvollen og
Dalumsvollen i til sammen 17 somrer. Mer om dem i Leksdalsboka.
1885, mens hun bodde hos foreldra på Stubbe under Lyng, fikk Kristina
Vilhelmina sønnen

----
117 H&FIS-B
----
02°. Edvard Andersen, f. 1 885 på Stubbe. Faren var ungkar og arbeider Anders
Gustaf Andersson fra Lit i Sverige, f. 1 848. Edvard omkom under brann på
Skavhaugg nedre i oktober 1 890. (Mer om denne hendelsen, se under
Skavhaugg nedre).
Kristina Vilhelmina reiste til Sverige og fikk tre barn der. Muligens ble hun gift med
Erik Eriksson Brostrøm, Ann, men dette er ikke bekreftet.
Otto Fredrik Karlsen, f. 1 863 i Åre. Det er trolig han som var dreng på Forbregd
84.
i 1 875, som Fredrik Karlsen. Han ble konfirmert fra Sundby i 1 879, og bodde i
Storvuku da han ble far til en gutt i 1887. I 1890 fikk han utflyttingsattest til
Jåmtland som Otto Fredrik Karlsen Sundby. Der ble han gift med Brita Jacobsdotter,
f. 1 859 i Offerdal, og slo seg ned på gården Blestersve, Østbacken, Alsen. Ved
siden av gården dreiv han med skogsarbeide/tømmerhogging og grøftegraving.
Men i 1900 bodde familien på Svensta i Undersaker, og Otto arbeidet på sag
bruk. Han døde i 1942.
Barn:
Cl 0 . Anton Fredriksen (Rømo), f. 1887 på Midtgrundvald. Mora var Maria
Andreasdatter, f. 1 869 i Trondheim. Anton ble bortsatt av fattigvesenet som
liten, og bodde på Åsen østre i Ulvilla i 1891 og på husmannsplassen
Sagen av Holmli østre i 1900. Så bodde han ei tid sammen med mor si på
Tveråholman nord for Vera. Maria Andreasdatter ble nemlig gift i 1 892 med
Arnt Mortinus Antonsen, som i 1 893 slo seg ned i de gamle seterhusa på
Tveråholman (se Helgådals-Nytt 1979). Men etter et par år på Tveråholman
kom Anton til Sofie og Gustav Hage, som dreiv forretning i Ulvilla og var bøn
der i Kluken østre. Han ble konfirmert 1903 i Vuku med bopel i Kluken.
2. juledag 1909 ble Anton gift i Vuku med tjenestepike Inga Martinsdatter
Bjørkenget, f. 1 886 som datter av "ungkar, senere gift" Martin Petersen
Reppe og Birgitte Johannesdatter Bjørkenget.
Anton Fredriksen kjøpte Rømo i Leksdalen for kr. 3.000,- i 1917. I tillegg til
at han dreiv gården var han også feier i Leksdalen. De fikk seks barn.
C 2. Kristina Sundby, f. 1 890 i Alsen. Gift med jordbruker Johan Lucius Johanson,
Alsen. Ingen barn
03. Anna Sundby, f. 1893 i Alsen. Gift med symaskininspektør Manne
Norrmann, Alsen, f. 1880. Fem barn.
04. Britta Sundby, f. 1 896 i Alsen. Gift med arbeidsleder Erik Østlund, Mørsil.
05. Emma Sundby, f. 1899 i Undersaker, død ung.
B 5
Gustav, f. 1 865 i Hede socken i Dalarna. Han var vel fire år gammel da famili
en kom flyttende fra Sverige til Verdal. I 1 875 bodde han sammen med foreldra i
Kristianstykket, men ved konfirmasjonen i Vinne i 1 881 var han på Rindsem. Som
tjenestedreng på Fikse giftet han seg i 1889 med Julie Hanna Kristine
Martinsdatter, f. 1 866 i Sparbu, datter av Martin Kristiansen på Musemshøa. De
bosatte seg på Musemshøa hos foreldra hennes.
Gustav Karlsen Musum dreiv med jordbruksarbeid, og i 1 890, da de fikk sitt før
ste barn, var han også telegrafarbeider som svigerfaren. Rundt århundreskiftet ser
det ut til at ektefellene har skilt lag. Gustav finnes ikke bosatt i Verdal ved folke-
iNNDArS ALLMENNING

----
118 H&FIS-B
----
fellinga i 1900. Kanskje årsaken er å finne i at kona Julie Hanna i 1899 får ei
datter med gift husmann Bernt Andersen Bergsvald. Men sidespranget hennes er
tydeligvis tilgitt, for i 1905 får de sitt andre barn sammen, og siden to til. Gustav
Musum hadde også lært kurvmakerkunsten av far sin - han ble etter hvert en habil
kurvmaker og var lærer i dette faget på småbruksskolen på Finsås i Snåsa i flere
år. I 1 908 kjøpte han Musemshøa av svigerfaren. Men i 1 91 3 solgte han gården
til sønnen Martin Konrad og flyttet med resten av familien, først til Fergeberget i
Vuku, og i 1925 til Melsveet i Leksdalen. Etter at han ble enkemann i 1939, flyt
tet han fra Melsveet og losjerte siden på gårdene rundt omkring i bygda og arbei
det for kost og losji. Kurvmakerkunsten holdt han ved like til han kom langt opp i
åra. Det siste kjente bostedet hans var i tyskerbrakkene på Ørmelen før han flyttet
til Verdal aldersheim og døde der i 1961 .
Gustav og Julie Hanna Musum hadde fem barn - fire i lag. Mer om dem og barna
deres finnes under plassen Melsveet u/Marka nordre i Leksdalsboka.
HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL i 800-1940 - BIND B


----
119 H&FIS-B
----
ØSTER-ASAN
(ØSTRE AAS AN)
GNR. 238, BNR. 1
Flyfoto av ØsterÅsan i 1962. Vestre del av stua er revet. Pilen peker mot jordkjelleren nedenfor husa.
roto Widei
Øster-Åsan var opprinnelig halvparten av rydningsplassen Gravdalslia i
Inndalsallmenningen. Når plassen ble ryddet, er vanskelig å fastslå helt nøyaktig,
men det har trolig skjedd mellom 1815 og 1830, og det var trolig Søren Petersen og
Johannes Jensen som ryddet hver sin halvdel av plassen. I 1833 fikk i hvert fall de to
felles bygsel på plassene.
INNDALS ALIMENNING


----
120 H&FIS-B
----
Eiendomsgrensene ble fastsatt ved skyldsetting 11. september 1854, og det er
verd å merke seg at plassen også offisielt ble kalt Gravdalslien på dette tidspunktet,
jfr. følgende avskrift av skyldsettingsforretningen:
Aar 1854 den Ilte Septbr blev Ret sat paa Almindingspladsen Gravdalslien i
Indalens Alminding til Ajholdelse aj en Skyldsætningsjorretning over bemeldte Plads.
Retten administreredes aj konst. Sorenskr. E. Richter og indstævnede Lagrettemænd.
Uvorda]
Raa det Offentliges Vegne mødte Fogden med sin Betjent Ronne (?), der jremlagde:
Rekvisition aj 17de Januar d. A. og Mands Opnævnelse.
Berammelse med påtegnet Mandsopnævnelse saal:
Comp. joreviste derhos til Rettens Retledning den på Pladsen utstædte Bygselseddel.
Ved den aj Retten derejter joretagne Bejaring bejandtes Pladsen at utgjøre cirka 50
Mælinger, 10 hvoraj cirka 5 Mælinger er opdyrket til Ager, resten er endnu blot opryd
det til England. Pladsen er mod Syd, West og Øst omhegnet medjaste Gjærder, mod
Øst støder den til Almindingspladsen østre Gravdalslien hvorjra den dog ikke er skilt
med Gjærde, men hvor Grændsen gaar ejter en Einie mellom en med X mærket
Træstub, en i Syd og en ligeledes med X mærket Pæl mot Nord. Paa Pladsen jødes 2
Storjæ og 10 Smaajæ og kan der avles 3 a 4 tønder Korn og indtil 12 tønder Poteter.
Eagrettet ærklærede derpaa at det skyldsætter Pladsen til 1 - een - Ort 12 - tolv
-Skilling.
Stedet bliver herejter at benævncs Østre Aasan.
Skyldskjønnet er aj Eagrettet ajgivet i henhold tilfornen ajlagt Eed.
Søren Mikkelsens Enke Mali Mikkelsdatter, der under Eorretningen var tilstede,
ærklærede at hun mot den joretagne Skyldsætning intet har at bemærke.
Ronne begærde Eorretningen sluttet og det beskrevne meddelt.
E. Richter. Ole Garnæss. E. Indahl. Anders Schafhoug (m. p . p. P).
Jon Aasen.
Østre Aasan ble så solgt ved kgl. skjote av 27. august 1856 til Søren Petersens sønn
Mikkel Sørensen, og har vært sjøleiergård fra denne dato. I matrikkelen fra 1891 har
gården fått navnet Aasan østre, men lokalt har heimen alltid gått under navnet Øster
Åsan.
Brukere:
Søren Petersen (1785-1851) og Mali Mikkelsdatter (1780-1870)
Søren Petersen var mnflytter. Han bodde på en plass under Ner-Holmen da han i
1815 ble gift med Mali Mikkelsdatter Prestegard, f. 1780 i Ner-Holmen. Hun var dat
ter av Mikkel Toresen Ner-Holmen, som igjen hadde sine aner fra Inndal øvre på
1600-tallet. Søren var husmann i Oppem i 1825 iflg. skattelista.
HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND B

----
121 H&FIS-B
----
De fikk en sønn sammen, og i tillegg hadde Mali ei datter fra før:
Bl 0 . Beret Larsdatter, f. 1 809 i Ner-Holmen. Faren var dragon Lars Ellevsen Ulvild, som
i 1 8 11 ble gift med Kjersti Ellingsdatter Inda! og var husmann under Vest-Grundan.
Beret ble gift i 1831 n med Jens Johannessen Garnes, f. 1801 på Nessvald av
foreldre Johannes Roaldsen Nessvald og kone Kari Jensdatter. Sannsynligvis tjente
Beret på Garnes ved giftermålet, for hun brukte Garnesset som etternavn. De var
husmannsfolk på Nessvald, og fra 1 860 gårdbrukere i Leirfallkålen, der Jens døde
i 1 872. Beret solgte Leirfallkålen til Nils Olsen Kjæran fra Skogn, og hun døde på
Lysaker under By søndre i 1 885. De hadde seks barn:
Cl. Johannes, f. 1832 på en av Inndalsgårdene. Han ble gift i 1858 med
Gurianna Larsdatter Bergsvald, f. 1831 på Flotten. Hun var datter av Lars
Pedersen Bergsvald og kone Beret Anfinnsdatter. Johannes og Gurianna var
husmannsfolk under Baglan, og fra 1 885 sjøleiere av Baglan nordre i Vinne
og kalte seg Baglo. Johannes døde som kårmann i 1 896, og Gurianna
ødei 1905.
C 2. Ole, f. 1835 på Nessvald. Han var ugift. I 1891 var han dagarbeider i
Heiloa og i 1900 i Vestre Ravloa. Da han døde i 1928, kalte han seg Ole
Jensen Kålen. Han hadde nok ingen etter seg, for dødsfallet var underskrevet
av Roald M. Veimo.
C 3. Marta, f. 1 839 på Nessvald. Hun har fått attest til Helgeland 1 872, men i
1 875 er hun husholderske hos prestenke Hanna Barbara Kjeldsberg på
Altengård i Alta i Finnmark. Trolig levde hun ugift.
C 4. Lasse, f. 1 842 på Nessvald. I 1 867 har han flyttet til Buksnes i Lofoten, og
j 1 874 til "Frankrig". I 1 875 bor også han på Altengård i Alta sammen med
søstra Marta og arbeider som skredder. Ugift og katolikk.
C 5. Karen Serine, f. 1848 i Kålen, d. 1850.
06. Karen Fredrikke, f. 1853 i Leirfallkålen. Hun flyttet til Trondheim i 1876 og
82. Mikkel Sørensen, f. 1815
på Auskinvald. Han ble
gift i 1845 med Maren
Pedersdatter, f. 1815 i
Mønnes. Neste bruker.
Søren Petersen døde i Grav
dalslia i 1851, og enka dreiv
plassen på mannens bygsel inn
til sønnen Mikkel Sørensen fikk
kjøpe den av Staten i 1856.
Plassen hadde da etter skyldde
linga i 1854 fått navnet Aasan
østre. Mali døde som kårkone i
Øster-Åsan i 1870.
Kiste etter Mali Mikkelsdatter Aasa
INNDALS ALLMENNING

 

----
122 H&FIS-B
----
Mikkel Sørensen (1815-1894) og Maren Pedersdatter (1815-1899)
Mikkel Sørensen var altså sønn av forrige bruker. I 1845 ble han gift med Maren
Pedersdatter Kvernmovald, f. 1815 i Mønnes. Maren var datter av Peder Ågesen og
Sigrid Ellevsdatter, som var husmannsfolk på Bjørsmoen.
Mikkel fikk kgl. skjote på Øster-Åsan 27. august 1856, tinglyst 6. februar 1857:
Vi
Oscar
aj Guds Naade Konge til Norge og Sverige,
de Gothers og Venders,
Gjøre Vitterligt:
At eftersom Mikkel Sørensen i Medhold aj Lovene om det benificerede Gods, for den
Staten tilhørende Plads Aasan løstrel, nyt Mtr. No. 286, Løbe Nr. 377 i Værdalens
Tinglag, Stør- og Værdals Fogderier, Nordre Trondhjems Amt, aj ny Skyld 1 Ort 12/:,
har buden den Summa 60 Syd:, skriver sexti Speciedaler, og dette Bud naadigst er
approberet, saa meddeles ham i henhold til Salgsconditioneme hermed lovligt
Eiendomsskjøde paa bemeldte Plads Aasan løstrel:
Dette Skjøde maa ikke Thinglæses jonnden enten Kjøberenjremlægger Qvitteringjor
at have betalt Kjøbesummen, eller hansjor sammes udstædte Panteobligasjon jram
kommer til Thinglæsing.
Givet i Christiania den 27de August 1856. Under Rigets Segl (L. S.) Ejter Hans
Majestæt Kongens naadigste Bejaling.
Vogt. Riddervold. Bretteville. Bloch. E. Møinichen. Hagerup. Schaubo.
Kjøbesummen 60 Spdlr - sexti Speciedaler, er Dags Dato indbetalt.
Stør- og Værdals Fogedcontor den 13de Decbr 1856. j. M. Schive.
I 1862 ble Mikkel, sammen med et par rydmngsmenn, etterforsket for ulovlig hugst
i allmenningen (se under Gravdalslia).
I 1865 var besetningen i Øster-Åsan 5 storfe, 12 sauer og 1 geit, og utsæden Vi
tønne bygg, l h tønne havre og 3 tønner potet. Tilsvarende var det i 1875 2 okser, 3
kyr, 2 ungnaut, 10 sauer og lam, 4 geiter og kid og 1 svin, og utsæden 1 tønne bygg,
Vi tønne havre og 3 tønner potet. Etter som det ikke fantes hest på gården, men to
okser, må vi tro at Mikkel brukte disse som trekkdyr. Trolig brukte Mikkel også nabo
plassen Gravdalslia østre mot avgift etter at denne plassen var fråflyttet.
Mikkel døde som kårmann i Øster-Åsan i 1894, etter at han hadde overdratt går
den til svigersonnen Nils Andersen i 1891. Maren døde på samme sted i 1899.
Maren hadde en sønn før ekteskapet med Mikkel:
Bl°. Peter Johannessen, f. 1837 på Sundbyvald. Faren var Johannes Ellingsen, f.
1817, som siden ble husmann på Østgårdsgrava i Ness. Peter Johannessen var
husmann på Rotmoen i noen år rundt 1 870. Hele familien hans utvandret til
Amerika på 1 880-tallet.
HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND B

----
123 H&FIS-B
----
Jordkjelleren i Øster-Åsan. Kjelleren er restaurert av nåværende eiere. Foran k|e!lerdøra står Inger Elnes, som sam
men med mannen Olav Elnes var de siste beboerne på gården. Fotoet er tatt i 2007avjohan Aasan jr.
Barna til Maren og Mikkel:
B 2 . Søren, f. 1 847 i Åsan, d. samme år.
B 3'. Marta, f. 1 849 i Åsan. Hun ble gift i 1 878 med Nils Andersen Leren fra Levanger
landsogn, f. 1 849 på Vangstadvald av foreldre Anders Johnsen og kone Anne
Arntsdatter. Neste brukere.
Nils Andersen Aasan (1849-1928) og Marta Mikkelsdatter (1849-1934)
Nils Andersen var født i 1849 på Vangstadvald av foreldre Anders Johnsen Vangstad
og k. Anne Arntsdatter. Foreldra hans kom flyttende fra Enlid i Budal i 1846. I 1865
var han tjener hos John Jakobsen i Holmli vestre, og da han ble gift med Marta
Mikkelsdatter Aasan i 1878 var han rådsdreng hos kaptein Bernhoft på sjefsgarden
Leira ved Levanger og kake seg Nils Andersen Leren.
Nils bosatte seg i Øster-Åsan og dreiv gården sammen med svigerfaren fram til
han kjøpte gården for 800 kroner i 1891. Skjøtet er datert 12. august og tinglyst 13.
august 1891. Nils dreiv i tillegg jorda i Gravdalslia mot avgift til staten (se festesed
del under Gravdalslia).
1 april 1893 utvandret Nils til New York, mens Marta ble igjen med barna. Han
gikk om bord i MS "Tasso (2)" i Trondheim 26. april med Hull i England som forste


----
124 H&FIS-B
----
etappe. 20. mai ankom han New
York etter å ha seilt med MS
"Peruvian" fra Glasgow i Skottland
sammen med over fem hundre
andre utvandrere fra forskjellige
europeiske land. Ved ankomst USA
er han oppført som Nils Aasen.
Han kom aldri tilbake til Norge.
Ved folketellinga for Minnesota
1905 finner vi ham bosatt i
Scanlon Township, Carlton
County, for øvrig sammen med
sønnen Anton, der han har bodd
de siste frem åra. Sammen med
dem bor også Odin og Annie
Indahl. I 1910 finner vi ham som
ugift farmer Neis Oas i Good Hope
Township, Itasca County. I 1920
bor han på samme sted, men da er
han blitt pensjonist (retired) og har
overlatt farmen til sønnen Anton
og svigerdattera Anna. Ing. døds
annonse i Innherreds Folkeblad
døde han på St. Marys Hospital i
Duluth, St. Louis, Minnesota
23.7.1928.
I : '.'
L_
Året etter at Nils hadde reist,
ble den gjenværende familien i
Øster-Åsan rammet av en stor tra
gedie. Den niårige dattera Sofie
kom plutselig bort 2. mai 1894.
Marta Mikkelsdatter Aasan.
Marta har fortalt at Sofie skulle gå til en heim i "Rata" (sannsynligvis en av Lilleenget
eller Sagmoplassene) for å låne litt sukker. Det var ikke mer enn en knapp kilometer
bort til plassene, men for å komme dit måtte hun gå gjennom skogen og krysse
Gråvådalen - en meget stygg og djup dal vest for Åsan. Men det var på heimtur etter
at hun hadde fått utrettet ærendet at Sofie gikk seg vill og havnet oppi fjellet og ble
borte.
Sofie var meget glad i blomster, og mora hadde en teori om at hun hadde forlatt
stien for å plukke noen tidlige vårblomster, kanskje kvitveis? Vi veit i ettertid at det
var tidlig vår dette året, det meste av snøen var borte, og det var nok årsaken til at
det ikke ble funnet spor etter henne i marka.
Dette skjedde altså den 2. mai 1894, og det ble søkt etter jenta i flere dager i sko
gen og fjellet i de nærmeste områdene, både av frivillige og av kanalarbeidere fra
Bjartnes som ble utkommandert av lensmannen. Marta Aasan har fortalt at Anton,

----
125 H&FIS-B
----
den et par år eldre broren til Sofie, gikk og lette etter søstra si hver eneste dag i lang
tid. Han hadde fått nye sko på denne tida, og skoene sleit han i filler før han ga opp.
Men all leiting var forgjeves. Sofie ble ikke funnet før det var gått nesten tre måneder
etter at hun kom bort, og da ble liket av henne funnet av en molteplukker ved en
stein på Heståsvola ved Vulusjøen i Frol den 29. juli. Ingen kunne tenke seg at niå
ringen hadde kommet seg så langt som til Heståsen - en strekning på ca. to mil hei
mefra.
Tildragelsen ble omtalt flere ganger i "Nordre Trondhjems Amtstidende":
Forsvundet og ikke gjenjundet barn.
1 begyndelsen aj mai maaned skulde et 11 aars gammelt barn fra Indalsaasan, nær
ved skydsstationen Garnæs i Vuku, gaa et ærende til en nærliggende nabogaard.
Siden har man kverken seet eller hørt om barnet, uagtet der i flere dage efter dets
jorsvinden blev søgt efter det af en mengde mennesker Man formoder, at barnet ved
hjemveien er slaget ind paa en til fj eldet f ørende sti ogformentlig der er bukket under
Man har seet spor efter det, hvilket tyder paa, at barnet paa den maade ergaaet vild.
Barnet var noget underlig af sig og var for et par år siden borte i tre dage, men gjen
fandtes den gang siddende under et tre i en skovdal. At en ørn skulde have bortført
det er lidet troligt. Derimod kan maaske ulven have passet leiligheden til at bemæg
tige sig liget.
(NTA 31. juli 1894)
Gjenfundet barn.
Den oftere og sidst i forrige nummer omtalte Ulle pige fra Aasan ved Garnæs, som
forsvandt fra sit kjem den 2. mai ivaar, er isøndags gjenfundet som Ug oppe paa
Hestaasvolen. Den Ulle pige kav de altsaa vandret flere mile over de uveisomme fei
de. Hendes navn var Sofie Nilsdatter Aasan, hun var født 12. septbr. 1884 og var alt
saa kim 9 Vi aar, da hun kom bort.
Vedkommende kone fra Riarmoen, som under multebærplukning fandt liget meldte
det tirsdag til lensmanden, der først reiste ind til Værdalen for at konferere med
pigens mor og derpaa strøg tilfjelds, hvor liget blev gjenkjendt som den forsvundne
piges. Lensmanden haabede atfaa transporter et liget til nærmeste sæter, men dertil
var det for meget medtaget, hvorfor han afgav melding til vedkommende fattigfor
stander som antagelig i dag lader liget nedbringes i en kasse, hvorefter det en af de
første dage blir begravet sammen med bedstefaren, som i denne uge er afgaaet ved
døden.
(NTA 3. august 1894.)
Sofie ble gravlagt sammen med morfaren Mikkel, som døde 2 dager før Sofie ble fun
net.
I 2005 såtte slektninger opp ei minnetavle på steinen som Sofie ble funnet ved på
Heståsvola.
INNDALS ALLMENNING

----
126 H&FIS-B
----
Minnetavla over Sofie Aasan på Heståsvola
Marta bodde i Øster-Åsan og dreiv både denne heimen og Gravdalslia fram til
1902, da hun fant ut at det var best å flytte ned i bygda. Hun bestemte seg for å seige
farsheimen, og i den forbindelse finner vi følgende annonser i Innherreds Folkeblad:
22. februar 1902:
Gaarden Aasan østre Gnr. 239, Bnr. 1, aj Skyld 0,87, med paastaaende Huse og til
hørende Herligheder, blant hvilke nævnes uhindret Brugsret og Havning i Indals
Ålmenning, er til salgs.
Man henvender sig til Lensmand Wessel.
20. juni s. å:


----
127 H&FIS-B
----
Auktion.
Fredagen den 27de Juni d. A. kl. 12 afholdes en frivillig Auktion hos Martha Aasan
i Vuku til Bortsalg aj 1 Ko, en Del Geder samt Indbo og Husgeraad aj diverse Slags.
Værdalen Lensmandsbestilling den 10de Juni 1902.
Det ble Edvard Olsen som kjøpte Øster-Åsan av Marta. Hun kjøpte i stedet
Garnesmoen av Martin Skavhaug og flyttet dit sammen med sønnen Martin og dat
tera Senne, som var de eneste av barna som ennå ikke hadde reist ut.
Marta var så på Garnesmoen fram til 1910, da hun solgte den til Martin Olsen
Aarstadvald (Indal) for 1200 kroner og flyttet til dattera Serme og svigersønnen Jon
Odin Guddingsmo og bodde hos dem resten av livet. Hun døde på Austheim i 1934.
Barn:
81.
Maren Anna, f. 1880 i
Asan. Hun utvandret i
1901, reiste med D/S
"Tasso" fra Trondheim 10.
april og seilte videre fra
Liverpool 20. april med S/S
"Luciana" og ankom New
York 27. april 1901. Immi
grasjonsprotokollen ved Ellis
Island viser at billetten hen
nes var betalt av Edvard
Indahl (Svegjerdet), som reis-
i
\"A U
te sammen med henne etter S/S "Luciana", som Maren Anna Aasan reiste til Amerika med
åha vært på besøk i gamle- i 1901.
landet, og de dro videre til
Rochester, Minnesota. Maren Anna skal ha blitt gift i Amerika med Odin Olsen
Indahl fra Inndal øvre (sønn av Ole Arntsen), som utvandret året etter at Maren
Anna dro. Trolig er det Maren Anna som er innført som Annie Indahl ved folketel
linga for Minnesota 1905 og bor i Carlton sammen med mannen, faren Nils og
broren Anton. Videre levnetsløp er ikke kjent.
B 2
Anton Marius, f. 1 882 i Asan. Også han utvandret til Rochester, Minnesota, det
skjedde året etter at søstra hadde reist. Avreise med D/S "Tasso" fra Trondheim
16. april 1902 og videre med D/S "Philadelphia" fra Southhampton 26. april og
ankomst New York 3. mai. Han reiste for øvrig sammen med Odin Indahl fra
Inndal øvre, og det står at onkelen, Ole Indal i Rochester hadde betalt billetten
videre fra New York til Rochester. Denne Ole Indal må være Ole Olaussen, sønn
på Olausplassen, som utvandret i 1893. I 1905 bodde Anton sammen med
faren, søstra Maren Anna (Annie) Indahl og Odin Indahl. Anton ble gift i
Minnesota med Anna Martinson/Martinsen, f. 1 886 i Norge, og kalte seg Oas.
I et "Amerikabrev" til Innherreds Folkeblad i 191 3 forteller Anton han at han da er
ansatt som formann ved et sagbruk i Virginia i Minnesota og har vært det i fire år.
INNDALS ALLMENNING

----
128 H&FIS-B
----
Etter alt å dømme en bedrift av store
dimensjoner, for han skriver at
"sagene skriker uavlatelig for at gjøre
300 000 fot av bord og planker paa
ti timer. Det er et alminnelig dagsverk
for dette sagbruk". Ved folketellinga
for 1920 arbeider han fortsott ved
dette sagbruket, mens kona Anna tar
seg av svigerfaren Nils Aasans farm
i Good Hope Township, Itasca,
Minnesota. De fikk seks barn (fem
døtre og en sønn) i årene
1908-1923.
Anton døde i Harney County,
Oregon, i oktober 1963, mens Anna
døde i Hennepin Co, MN, i oktober
1966.
Serine, f. 1887 i Åsan, d. 1935.
Serine hadde også tenkt å utvandre
til Amerika, og i 1 903 var hun på vei
B 5
Anton Marius Aasan (Oas) og kona Anna, f.
Martinsen.
til Stewartville, Minnesota, men måtte snu i England på grunn av smittsom sykdom
på båten som skulle frakte utvandrerne over Atlanteren. Hun ble gift i 1909 med
Jon Odin Sefaniassen Guddingsmo på Austheim i Ness.
Martin, f. 1 890 i Åsan. ! 1 900 var han gjeter hos Olaus og Dordi Karlgård i Åsen
Sul og gikk på skole der. Det er fortalt at AAartin, som var vanfør i ungdommen,
ble helbredet ved bønn. Han bie baptist, og Martin Nilsen Aasan, som han kalte
seg, praktiserte i flere år som forkynner i Verdal Baptistmenighet. Så flyttet han til
Oppdal, men etter å ha vært forstander i to år for baptistmenigheten der, omkom
han ved drukning i Bynaelva ved Fagerhaug 1 6. juli 1919. Han ble således bare
29 år gammei.
I Innherreds Folkeblad for 14. august 1919 stod følgende nekrolog, skrevet av
Petter Olaus Skjørdal:
"Det var nok saa trist at faa høre, at den udmerkede unge mand, Martin
Aasan, fik saa hastig reisebud fra denne verden, bare 29 aar gammei. Han
druknet under bading i Bynaelven i Opdal den 16de f. m.
Martin Aasan var født paa gaarden Aasan i Vuku i Værdalen, ganske nær det
sted, hvor jeg bor. Jeg kjendte ham meget godt baade som barn og som ung
dom. Han var en snil gut, vilde aldrig delta i noget som var rart og stygt. Han
blev i sin ungdom en nesten hjælpeløs krøbling, bundet til sykeleie og krykker
i flere aar. I den tid, han laa paa Indherreds sykehus, læste han en del religi
øse bøker og begyndte at tænke meget over religionen og de aandelige ting.

 

----
129 H&FIS-B
----
Hans inderlige ønske blev at komme i samband med Gud og bli frelst, og den
rette vei til frelse og salighet mente han var den, som baptistene fulgte.
Han gikk over til baptistmenigheten og begynte og virke som predikant, og det
var ganske mærkelig hvor godt anlagt han var som religiøs taler; jeg hørte ham
seiv flere gange og blev ganske forbauset over hans store evner og færdighed.
Han var en ivrig ordets forkynder og vilde gjerne gjøre saa mange andre som
mulig delagtig i de samme goder, som han seiv hadde opnaadd. Han var en
tid utover noget übehjelpelig grundet sin manglende førlighed; men som
aarene gikk bedredes han tilstand ogsaa i saa maade, saa han nu længe
hadde gaat uten krykker. Han var nu forstander for baptistmenigheten i Opdal
og var meget glad i sin gjerning.
Til høsten tænkte han at gaa ind paa misjonsskolen for at gjøre sig enda mer
dyktig til sin gjerning; men derav blev intet.
Martin Aasans gjerning har nu endt, hans arbeidsdag var forbi; hans liv og
hans virke blev braat avbrutt, og der synes for os rart, at forsynet skulde ville
det saaledes med ham, da det var nu han egentlig skulde begynte sin livs
gjerning; men saken var vel den, at Martin Aasan nu hadde gjort den gjerning
han av forsynet var bestemt til, han var færdig med sit virke her paa jorden og
fik nu gaa ut av verdens strid til herlig seier.
Hans hastige bortgang er et alvorsord til os alle om at bruke vor dag vel og
være rede til at gaa bort paa kort varsel. Ingen bør ønske Martin Aasan tilba
ke til denne onde syndige verden, hvor vi endnu er; men vi bør alle ønske og
haape, engang at komme dit, hvor vi sikkert tør tro, han nu er.
Vuku i august 1919.
Peter O. Skjørdal."
I 1887 ble han gift med Mette Olsdatter Ottermo, f. 1859 på Ottermoplassen, dat
ter av Ole Olsen og Else Jakobsdatter (Mette var tante til Anders Ottermo på
Bråttåen.). De bosatte seg først på Ottermoen, der Edvard arbeidet som redskaps
INNDALS ALLMENNING


----
130 H&FIS-B
----
snekker, og han ble fort kjent som hjulmaker. Siden bodde de på Ottermoplassen og
Snekkermoen før de våren 1895 flyttet til Inndalen og ble husmannsfolk på Svartåsen
under Skavhaugg øvre. I 1902 fikk han auksjonsskjøte på Øster-Åsan for 1500 kro
ner og flyttet dit med familien. Ved siden av gardsdrifta fortsatte han som redskaps
snekker og laget bl. a. "skrinder", som var staskjøretøyet på gårdene i den tida.
Edvard Aasan var likevel mest kjent som jeger og skytter. Han deltok aktivt i skyt
terlaga, først i Helgådal skytterlag, og da han flyttet til Inndalen, var han med på å stif
te Kvernmo Skytterlag i 1895, og var lagets første formann. I 1896 ble han tildelt Den
norske skyttermedalje i gull. Kvernmo Skytterlag skiftet seinere navn til Inndal skyt
terlag, og ved femtiårsjubileet i 1945 ble Edvard utnevnt til lagets første æresmedlem.
Som jeger og fangstmann var det ikke mange som kunne måle seg med Edvard, og
det var i første rekke i skogen og på fjellet han hentet utkommet sitt. Det er sagt at
han var kar om å skyte hodet av ei rype på 100 meters hold. Sist i 1880-åra var han
med i et jaktlag som felte ei bjørnebmne ved Vukuvollen.
Om kona Mette veit vi ikke så mye i ettertid, bortsett fra at hun vokste opp ien
husmannsfamilie der det var elleve barn. Det ser ut til at hun var heime hos foreldra
fram til hun ble gift med Edvard. Etter at de ble gift var hun vel som husmødre flest
på småplassene - hadde nok med styr og stell heime og hadde ikke tid til så mye uten
om det. Men hun var i hvert fall med i misjonskvinneforenmgen i Inndalen.
Edvard Aasan ble enkemann i 1941. Han solgte heimen i 1948 til sin sønnedatter
Inger Odinsdatter Elnes, f. Bratli, for kjøpesum 5000,- hvorav kr. 2000,- for løsøre,
og på sine eldre dager flyttet han ned på aldersheimen på Ørmelen og døde der i
1959, nær hundre år gammel.
Barn:
Bl 0 . Odin Severin, f. 1885 på Grensvald, d. 1972. Mora var Jokumina Olsdatter
Grensvald (Bjørkhaug). Han ble gift i 191 1 med Inger-Anna Anneusdatter Bakken,
f. 1886 på Bynavald, d. 1971. Odin kjøpte Fagerlia søndre i
Inndalsallmenningen i 1932, etter at han tidligere hadde eid bruket Bratli (Kasa)
under Midt-Grundan østre i Ulvilla. Han tok Bratli som slektsnavn. Se mer om fami
lien under Fagerlia søndre.
82. Einar Olaf, f. 1887 på Ottermoen, d. 1908 i Åsan.
83. Ole Anton, f. 1891 på Ottermoen, d. 1977. Han ble gift i 1913 med Maren
Edvardsdatter Indal, f. 1890 på Krika, d. 1966, datter av Edvard Olsen
Svegjerdet og Mette Pauline Sefaniasdatter Kvelstad. De var småbrukere på
Steinset (Steinsåkeren), se mer om familien der.
84. Anne Margrete, f. 1892 på Ottermovald. D. 1899 på Svartåsen.
85. Johan Marius, f. 1 895 på Snekkermoen. Som ungkar ble han far til to barn:
Cl 0 . Olaug Konstanse Høgli, f. 1915 på Sneppen, d. 1997. Mora var Eleonora
Olsdatter Høgli. Olaug ble gift i 1 939 med Kolbjørn Skavhaug, f. 1 91 8, og
ble gardkone på Skavhaugg øvre
C 2°. Leif Oddmund Stensmo, f. 1 920 på Svegjerdet. Mora var Lovise Olsdatter
Svegård (gift 1923 med Ola Dillan, Stemsmoen). G. 1949 med Annbjørg
Sende, f. 1930.
HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND B

----
131 H&FIS-B
----
Familien Aasan. Sittende Mette og Edvard. Stående f. v. barna Adoif, Magna og Johan. Når og i hvilken for
bindelse bildet er tatt, er ikke kjent.
Johan Aasan ble gift i 1 924 med Signe Sørensdatter Kulstad, f. 1901, d. 1943.
Signe var bestyrerinne ved Verdal Samvirkelags systue. De fikk to barn før Johan
døde i 1926:
C3 1 . Sigmund, f. 1924 på Kulstad, d. 1979. Arbeidet som kelner på restaurant
"Caravelle" på Fornebu. Gift to ganger.
C4\ Johan, f. 1926 på Kulstad, d. 1997. G. 1952 med Mary Lillian Liff, f.
1929.
86. Arne, f. 1898 på Svartåsen, d. 1901.
87. Adolf, f. 1900 på Svartåsen, d. 1984. G. 1951 med Ovidia Petrea (Veda)
Henningsen, f. 1900 i Bjarkøy i Troms, d. 1991 . Adolf var ei tid eier av Fagerli
søndre.
88. Magna, f. 1903 i Øster-Åsan, d. 1963. G. 1928 med Gustav Severin Andorsen
Storstad, f. 1 874, d. 1 968. Småbrukere i Litj-Molden. Fire barn - se mer om fami
lien der.


----
132 H&FIS-B
----
Inger og Olav Elnes bodde og dreiv Øster-Åsan i noen år før de flyttet til Leirådalen
på 1950-tallet. Siden har ingen bodd der, men deler av heimen er fortsatt i Aasan
slektas eie. De gamle husene er borte, og det er oppsatt hytte på hustomta etter den
gamle gården.
GRAVDALSUA
(GRAVDALSLIEN ØSTRE)
GNR. 238, BNR. 2
Gravdalslia var en rydmngsplass som i folge et kartriss fra 1861 lå mellom Øster-Åsan
og Rydningen (Olaus-plassen). Som nevnt før ble plassen trolig ryddet av Johannes
Jensen samtidig som Øster-Åsan ble ryddet av Søren Mikkelsen Aasan. Da Johannes
Jensen fikk bygsel på plassen i 1835, ble den benevnt som en del av den oppnnne
lige rydmngsplass Gravdalslia. Da Øster-Åsan ble skyldsatt i 1854, kaltes plassen for
Gravdalslien østre.
Brukere:
Johannes Jensen Aasan (1789-1839) og Ingeborg Eriksdatter (1797-1876)
Johannes Jensen var født i 1789 på Øvre Gjermstadvald. Han var sønn av Jens
Henriksen og Anne Johnsdatter, som kom som rydmngsfolk til Allmenmngsåsan
(Vester-Åsan) omkring 1804. Vi finner Johannes som tjener i Reppe i 1801. I 1830
ble han gift med Ingeborg Eriksdatter Garnes, f. 1797 i Trondheim, etter at de hadde
fått en sønn i lag allerede i 1825. Johannes fikk bygselseddel på Gravdalslia i 1835,
og døde allerede i 1839.
I 1859 ble plassen skyldsatt til 1 ort. Skyidsettmgsforretmngen hitsettes: 12
Aar 1859 den 16de Juli blev Aastedsret sat paa Gravdalslien i Indals Alminding i
Verdalen under Administration aj den const. Sorenskriver Lund i Overvær aj de
opnævnte Lagrettesmænd Gaardbrugerne Ole Olsen Garnæs, ElleJ Olsen Indal, Ellej
Larsen Gjermstad og Halvor Johannesen Levring, samthge Jorhen edjæstede.
Hvorda! Joretoges skyldsætning over Rydningspladsen Gravdalslien. Foged Sehive
møtte paa Statens vegne ogjremla den utjerdigede Reqvisition med Paategninger, der
intages her saal:
Comp. bemerket derhos at den Plads der nu er Gjenstand Jor skyldsætning er en Del
aj det Stykke der ved Rydmngsseddeljor Stør- og Værdal Foged aj 6/7 1835 er bort
byxlet til Søren Petersen og Johannes Jensen. Søren Petersens Del er derhos ved
Skyldsætningsjorretmng aj Ilte September 1854 skyldsat til 1 Ort og 12 Sk. oggivet
navn aj østre Aasan.
Tilstede var Johannes Jensens Enke Ingeborg Eriksdatter med Lagverge Johan Iversen
Indal.
HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND B

----
133 H&FIS-B
----
Retten i Forming med Fogden og Fnkens Lagverge undersøgte derhos Pladsen, hvis
Grændser og Udstrækning bejantes at være jølgende:
Pladsens nordøstre Hjørne betegnes ved et nu indhugget Kryds i et Berg på vestre side
af en Bæk, der gaar fra Syd mod Nord, og her danner Grændsen mod
Rydningspladsen Rydningen. Herfrå gaar Grændsen imod Vest til Nord i lige Linie
55 Maalestænger 13 til et Grantræ, hvori findes indhugget et Kors. Derfrå gaar
Grændsen i Syd i lige Linie 176 Maalestænger til et Berg, hvori et Kryds blev nug
get. Denne Linie danner Grændsen mellem denne Plads og østre Aasan. Fra sidste
Punkt gaar Grændsen mod Øst 60 Maalestænger ned til et Berg, hvori Kryds, ved
den Bæk der ved Pladsens nordøstre Fnde danner Grændse mod Rydningen, og hvil
ken Bæk herfrå og til dette Punkt er Pladsens østre Grændse mod den tilstøtende
Alminding. Denne Linies Længde er 155 Maalestænger. Ff ter Beskaffenheden af det
saaledes beskrevne og ved de nævnte Mærkespunkter betegned Jordstykke, skjønne
de Retten, at det burde være at ansætte til en Skyld af 1 - een - Ort, og bliver det
fremdeles at benevnes Gravdalslien. Med denne Skyldsansættelse erklærede Fogden
paa det Offentliges vegne intet at have at bemærke, ligesom ogsaa Fnken med
Lagverge erklærede sig med Forretningens Udfald fornøiet. Forretningen blev her
med sluttet og Retten hævet, efterat Lagrettet havde erklæret intet at have at bemær
ke.
0. Lund. Ole Garness. Fllef Gjermstad. F. Indahl. Hal. Lefring.
Enka Ingeborg fikk i 1859 kgl. tillatelse til å bruke plassen på livstid i medhold av
bygselseddelen fra 1835. Men i 1865 er hun på legd i Garnes, i 1875 på Stornesset,
og hun døde som legdslem i Sør-Steine i 1876.
Barn:
Bl °. Erik Johnsen, f. 1821 i Levringan. Ingeborgs sønn med skiløper John Eriksen
Sulstuen, f. 1796. Oohn Eriksen var uekte sønn av Karen Johnsdatter Moen og Erik
Taraldsen Overholmen - se Bergstua under Inndal østre). Erik bodde hos mora i
Gravdalslia til han døde i mellomjula 1 852 på Levanger sykehus som Erikjohnsen
Almendingsaasan, 31 år gammel.
1 846 fikk Erik ei datter:
Cl 0 . Karen, f. 1846 i Levringan. Mora var Maria Gundersdatter, f. 181 6 på
Lyng. Karen døde på Kvellovald i 1 848, og mora døde året etter på samme
sted.
82. Andreas Johannessen, f. 1 825 på Garnes (født før foreldra ble gift). Død 1 832 i
Vester-Åsan.
Åge Johnsen (1807-1886) og Karen Andersdatter (1808-1862)
Ekteparet er omhandlet under Rotmoen, der de var husmannsfolk fra ca. 1833 til
1846, og deretter i Garlia fram til de kom til Gravdalslia rundt 1860. De bodde i
hvert fall der i 1862, det går fram av følgende anmodning fra allmenningskommsjo
nen til prosten om fødsels- og vandelsattest for Åge m. fl. i forbindelse med gransking
av ulovlig hogst i allmenningen:
INNDALS ALLMENNING

----
134 H&FIS-B
----
1 Anledning aj en paabegynt Retsundersøgelse angaaende ulovligt Aavirke i Indals
Stats-Alminding tillater Man sig at anmode Hr. Provsten om at meddele Alders- og
Vandels-Attester jor ejternævnte Versoner:
1. Mikkel Sørensen, der har opgivet sig at være 46 Aar gl, født i Værdalen aj
Forældrene Søren Petersen og Mali Mikkelsdatter, og nu boende paa den ham aj
Staten solgte Rydningsplads Østre Aasen i ovennævnte Alminding.
2. Aage Johnsen, angivelig 55 Aar gl, jødt i Værdalen aj John Aagesen og Eli,
Fadernavnet veed han ikke, men Forældrene vare Inderster paa Gaarden
Mønnæs. Han hor nu paa en Parcel aj ovennævnte Mikkel Sørensens Fiendom.
3. Ole Forkildsen, angivelig 47 Aar gl, jødt i Værdalen aj Torhild Olsen og Beret
Olsdatter, som vare Huusmandsjolk paa Storstadvaldet. Han har i 1858 været
dømt jor Tyven i ovennævnte Alminding, hvor han jremdeles er hoende paa den
ham bygslede Rydningsplads Sagmoen.
Det tiljøies der jor, at det vilde være ønskeligt, om Attesteme kunde erholdes inden 15
Maijørstkm, da Sagen atter skal joretages.
Værdalsøren den 30 April 1862.
Harald Gram (sign). Mejdell (sign).
Karen døde som husmannskone i Gravdalslia i 1862.
Om etterkommerne til Åge og Karen, se under Rotmoen.
Ved folketellmga i 1865 er Gravdalslia nevnt som "en plass under østre Aasan , med
Åges datter Ane og mannen Johannes Andersen som husmannsfolk. Åge finnes ikke
i folketellmga for dette året, men det skyldes trolig en feil i tellmga. I 1875 var han
losjerende husmann på Inndal vestre (Nistu), og døde som inderst på Skavhaugg
nedre i 1886.
Johannes Andersen (1824-1885) og Ane Ågesdatter (1833-1919). 14
Johannes Andersen var født i 1824 på Holmli vestre og var sønn av gardmann Anders
Johnsen Holmli og kone Mali Johnsdatter. I 1857 gift med Ane Ågesdatter, f. 1833
på Rotmoen. Hun var datter av den fornge husmannen, Åge Johnsen. De bodde i
Vangstad fram til ca. 1863/64, da de kom til Gravdalslia som husmannsfolk. I
1872-73 flyttet de til Rotmoen. Mer om familien er oppført der.
Olaus Olsen (1821-1894) og Berntine Larsdatter (1827-1900)
Olaus Olsen var født i 1821 på Skavhaugvald og var sønn av Ole Olsen Molden og
kone Gjertrud Larsdatter (datter av Lars Sakanassen Skavhaug på Skavhaugg nedre).
Han ble gift i 1845 med Berntine Mane Larsdatter, f. 1827 i Hitra.
Olaus var bl. a. husmann under Garnes (i Garberg) før han rundt 1855 ble ryd
ningsmann på Rydningen (Olaus-plassen) i Inndalsallmenmngen. Ved bygselseddel
av 13. august 1859, tinglyst 14. august 1861, fikk han og Berntine lov til åbo på
plassen i deres levetid. Men mellom 1865 og 1875 har de flyttet fra Olausplassen til
Gravdalslia. Trolig brukte Olaus begge plassene da. I 1879 har de flyttet til Reiren
under Inndal vestre, og de var husmannsfolk der til Olaus ble avløst av svigersønnen
HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUI i 800-1940 - BIND B

----
135 H&FIS-B
----
Johannes Ellingsen først på 1890-tallet. Olaus døde på Reiren i 1894 og Berntine i
1900. De hadde sju barn. Om etterkommerne deres, se under Rydningen.
Olaus Olsen var trolig den siste som bodde i Gravdalslia. Etter at plassen ble frå
flyttet, ble jorda i Gravdalslia brukt av eierne av Øster-Åsan mot avgift. Nils Andersen
bygslet plassen fra 1889, jfr. nedenstående festeseddel:
Fogden i Stjør- og Verdal Gjør vitterligt: At have med Indredepartementets Samtykke
fæstet, ligesomjeg herved til Nils Andersen Aasanjor et Tidsrum ajs Aarjæster den
i Indals Statsalminding i Værdalen beliggende Plads Gravdalslien, Lnr. 377 b M No
288 af Skyld urev. 1 ort, rev. 29 øre paajølgende Vilkaar:
Foruden Skatter og andre Udredsler svares en aarlig Ajgift til Statskassen aj 4 -fire
- Kroner.
Fæstet medfører ikke Adgang til Fræfiangjra Almindingen yderligere end kvad der
udkreves til Pladsens Indgjærding.
Da der paa Pladsen ikke er Huse, verken til Beboelse eller Avlingens Opbevaring, til
lades detfæsteren at bo paa en Naboplads, herfrå den til Pladsen Gr av dalsliens for
svarlige Drift fornødne Gjødsel henføres til sidstnævnte Sted.
Pladsen bliver at drive forsvarlig, saa den ikke i nogen Maade forringes.
Forseelse mod disse Bestemmelser medfører Fæstets Fortabelse, og Pladsen kan bort
fæstes til en anden, uden at Lovmaal eller Dom udfordres.
Stjør- og Værdals Fogderi 12 September 1889. Johan Paulsen, kst.
Herfor betales til Statskassen 4 -fire - Kroner. Johan Paulsen.
Det er verd å legge merke til at det i 1889 ikke lenger finnes hus på plassen. Hvem
som har fjernet dem er ikke kjent.
Da den nye matrikkelen ble tatt i bruk i 1891, fikk Gravdalslia bruksnummer 2
under Øster-Åsan.
En ny festeseddel for fem år ble utstedt i 1898 til Nils Andersens hustru, Marta
Mikkelsdatter Aasan. Også hun skulle betale 4 kroner i årlig festeavgift.
INNDALS ALLMENNING

----
136 H&FIS-B
----
RYDNINGSPLASSENE
I INNDALSALLMENNINGEN
Vi har nevnt før at gårdene Vester-Åsan og Øster-Åsan opprinnelig var rydmngsplas
ser i Inndals statsallmenning. Men i tillegg til disse ble det fra 1830 og utover til i
1850-åra ryddet mange nye plasser i allmenningen. Det var folk både fra bygda og
utenfra som slo seg ned seg som rydnmgsmenn i åslia på sørsida av Inna, og etter
hvert ble det ei hel lita grend der oppe som til vanlig ble kalt "Rata". Navnet sies å ha
oppstått fordi det lå igjen mye vindfelt skog som gjorde det svært uryddig der oppe.
Allmenmngskommisjonen regner i 1865 opp i alt åtte rydmngsbruk i tillegg til de
skyldsatte gårdene Øster-Åsan og Vester-Åsan.
De fleste av plassene i allmenningen ble trolig ryddet først i 1850-åra. Noen av
rydningsmennene kom som før nevnt fra garder eller plasser i Inndalen, men noen
kom også fra andre deler av bygda og fra andre bygder, og en av dem ("Jamt-Anders")
var opprinnelig fra Jåmtland.
Rydningsmennene slo seg ned i den nordvendte lia uten tillatelse fra Staten, men
da allmenmngskommisjonen av 1861 avgå sin rapport i 1865, var det brakt klarhet
i bruksforholda. Da hadde nemlig alle rydningsmennene fått bygsel på plassene sine,
noen få på livstid, men de fleste på bare 10 år, og under forutsetning av at plassene
skulle fraflyttes etter at bygselstida var utløpt (Indredepartementets skriv av 27. mai
1864). Ingen av plassene ble skyldsatt eller grensemerket.
I et nytt vedtak dat. 27. januar 1871 bestemte Indredepartementet at alle plassene
unntatt Fagerlia og Rydningen (Olaus-plassen) skulle fraflyttes og ryddes innen 14.
april 1871. Denne saken ble behandlet i fattigkommisjonen i Verdal i møte 6. juni s.
å. Fra protokollen hitsettes:
"Reffereredes Fogderiets Sknvelse til Formandskabet aj2ode Februar d. a., hvorved
tilkjendegives at, det kongl. Indredepartement under 27. Januar d. a. grundet på
Indals Almindings Besiktigelses Erklæring- har jattet Bestemmelse om, at samtlige
i Indals Alminding nedsatte Rydmngsmænd - med Undtagehe aj Olaus Olsen
Rydningen og Anders Halvorsen Fagerlien - under Udkastelsestvang har atjravige
og ryddiggjøre deres Pladse inden 14de April, hvilken Skrivelse blev oversendt til
Fattigcommissionen med Formandskabets Paategmng datteret 19de Marts d. a. lige
som man seinerejra det har erholdt Underretning om at Ryddiggjørelsen er udsat til
24de Juni s. a., ligesaa i Forbindelse dermed reffereredes den modtagne Beretning
datteret ste April fra Commissionen som ifølge Fattigcommissionens Beslutnmg
under 31de Marts valgtes til at undersøge og tåge under Overveielse om hvorvidt der

----
137 H&FIS-B
----
fra Fattigvesenets Side bliver nødvendigt at komme de 7 Rydningsmænd med
Familier tilhjelp med Hensyn til disses Fravigelse og Udkastelse afPladsene.
Ovenmeldte Rydningsmænd exe:
1. Christian Andersen 48 og Konen 45 Aar gammel og arbeidsføre Folk, har 4 Børn
fra 3 til 10 Aar, eie en Koe og 6 smaajæe, Stuebygning uden Værd, Faden værd
satjor 8 Spd.
Fattigeommisswnen finder ikkefor Nærværende Anledning til at skride ind med
Fattighjælp hvad denne Familie angaar, da der eiter de inden Commissionen frem
komne Oplysninger fremgår: at baade Mand og Kone ere arbeidsføre Folk, dog
staar det naturligvis vedkommende Fattigcommisær fnt, i Filfelde af at Trang sei
nere maatte opstaa, at sørge for Familiens Underholdning.
2. Arent Guldbrandsen 49 Aar og Konen 59 Aar gammel. Monden er syg og senge
liggende og allerede før bortsat til Forsørgelse for Fattigkassens Regning. Konen
antager man kan ernære sig seiv.
3. Ole Forkildsen 60 og Konen 50 Aar gammel, har 3 Børn som tjenerfor sit Brød af
hvilke 2 ere voxne, Foreldre er sygelige. Denne Familie antages af og til at tiltrenge
midlertidig Understøttelse.
4. Haldor Nielsen 40 og Konen 55 Aar gammel, har 2 Børn, 1 Gut 15 Aar og 1 Pige
12 Aar, eier en Koe, Kalv og 6 Smaafæe.
Samme Beslutning som til No. 1.
5. Paul Andersen 60 og Konen 56 Aar gammel, har 3 Børn som forsorger sig seiv,
eier en Koe og 4 Smaafæe; de ere friske og arbeidsføre Folk, for disse gjelder
samme Beslutning som til No. 1.
6. Andreas Olsen 64 og Konen 62 Aar gammel, har flere voxne Børn som forsorger
sig seiv; Monden er Krøbling og maa bortsættes til Forsørgelse, Konen kanforsør
ge sig seiv.
7. Peder Hansen Sneringen 63 og Konen 65 Aar gammel. Konen er sygelig og bliver
atjorsørge af Fattigvæsenet. Monden ernærer sig seiv. De eier 1 Hest og 1 Koe.
Det overdrages til Ordføreren paa Fattigcommissionens Wegne at indgaa med
Andragende til det kongl. Indredepartement, om at de ifølge de nedsatte
Rydningsmænd, hvilke under Udkastelsestvang skulde fravige og ryddiggjøre deres
Pladse inden 24de Dennes- maatte erholde Filladelse til paa deres Fevetid at blive
boende der.
J.G.Monrad."
Svaret fra departementet på henvendelsen fra kommunen har vi ikke hatt tilgang til,
men på grunnlag av tilgjengelige kilder (kirkebøker og folketellinger) ser det ut til at
det har vært positivt i den forstand at alle som startet fra grunnen av som rydnings
menn i "Rata", fikk bo der på livstid, og at det bare var de som flyttet til plassene sei
nere som måtte flytte derfrå. Alle så nær som én av de åtte plassene var i bruk ennå
i fB9f, og to var bebodd også i f9OO.
I dag er det ingen som kan påvise nøyaktig hvor plassene lå, så vi må nøye oss
med et gammelt kart som i hvert fall viser området. Det ser ut til at alle plassene så
nær som to, lå i området som er dyrkajord på dagens Fagerli-heimer.
INNDALS ALLMENNING

----
138 H&FIS-B
----
HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND B


----
139 H&FIS-B
----
På motstående side: Utsnitt av rektangelkart 1:100 000 fra 1883, der rydnings
plassene i Inndals allmenning er markert.
De plassene som ble ryddet var følgende:
RYDNINGEN (OLAUSPLASSEN)
Rydningen lå nede i lia mellom Øster-Åsan og elva Tveråa, og grenset mot naboplas
sen Gravdalslia. Vi tror at plassen ble ryddet omkring 1855 av Olaus Olsen (derav
navnet Olausplassen). Olaus og familien hans er trolig også de eneste som har bodd
der. Deler av plassen lå på grunn tilhørende Inndal vestre, og denne parten ble siden
slått sammen med husmannsplassen Reiren (Inndalsrønning).
Olaus Olsen (1821-1894) og Berntine Larsdatter (1827-1900)
Olaus Olsen var født i 1821 på Skavhaugg nedre og var sønn av Ole Olsen Molden
og kone Gjertrud Larsdatter, som var datter av Lars Sakariassen på Skavhaugg nedre.
Han ble gift i 1845 med Berntine Mane Larsdatter, f. 1827 på Hitra.
Olaus var bl. a. husmann i Garberg under Garnes i en kort periode før han rundt
1855 tok fatt som rydningsmann i Inndalsallmenningen. Ved bygselseddel av 13.
august 1859, tinglyst 14. august 1861, fikk han og Berntine lov til å bo på plassen på
livstid.
I 1864 fikk Olaus også bygsel på ei fjellslette i Indalsallmenningen som tidligere
hadde vært brukt av Volen:
Fogden i Stør- og Verdals Fogderi Gjør vitterligt; at have i Medhold det Kongl.
Indredepartements Skrivelse aj 21de Mai 1864 til Kommisionen til Undersøgelse aj
Almindingsforholdene i nordre Trondhjems Amt, bygslet til Olaus Olsen Almindingen
og etterlevende Fnke, saalænge de hruge Rydningspladsen Almindingen i Værdalens
Thinglag, den i Indals Statsalminding i hemeldte Thinglag beliggende Volens
Fjeldslette. Aj denne Fjeldslaat svares ingen aarlig Afgijt. Brugeren har forøvrigt
under Fortabelse aj Brugsretten at holde sig ejterretlig de aj jørnævnte
Almindingscommission, under 23de August 1864 ajjattede Regler, hvoraj et trykt
Fxemplar er vedhæjtet denne Bygselseddel, der aj Brugeren besørges thinglyst paa
jørste Thing.
Stør- og Værdals Fogedeontor, den 19de Januar 1865.
]. M. Schiwe.
Det bemærkes, at ejter de i Almindingscommissionens Forretning paa Haugslien den
9de September j. A. Tiljørte, har Aage Volen jrasagt sig Brugen aj denne Fjeldslette.
D. u. s. J. M. Schiwe.
Familien bodde på Rydningen i 1865, men i 1875 er de oppført som husmannsfolk
i Gravdalslia. Trolig dreiv da Olaus begge plassene, men bodde i Gravdalslia. I 1879
INNDALS ALLMENNING

----
140 H&FIS-B
----
har de flyttet til Reiren under Inndal vestre og var husmannsfolk der til Olaus døde
i 1894. Berntine døde i 1900.
De hadde sju barn, se mer om dem under Reiren (Inndal vestre).
LILLEENGET NEDRE (DØLEN)
Lilleenget nedre lå på vestsida av Gråvådalen. Plassen ble trolig ryddet først på 1850-
tallet av Kristian Andersen, som kom fra Støren i Sør-Trøndelag. Både plassen og
mannen ble kalt "Dølen", navnet kom fordi han var fra "dalom", som gamle folk sa
om mnflyttere fra Gauldalen, Soknedalen, Budalen o.s.v
Kristian Andersen (1824-1901) og 1] Sigrid Olsdatter (1824-1856),
2) Andrea Pedersdatter (1826-1898)
Kristian Andersen var født i 1824 eller 1825 i Støren og var sønn av Anders Hansen
Solum. Han var gift med Sigrid Olsdatter, også hun fra Støren, da de seinhausten i
1850 kom flyttende fra Støren og slo seg ned på Oppemsvald. Seinere bodde de på
en plass under Vester-Bollgarden, før de kom til Lilleenget omkring 1853.
Barn av Kristian og Sigrid:
Som det går fram av det foran, døde de tre barna som små. Men ikke nok med det:
Sigrid døde også allerede i 1856. Kristian satt igjen som ung og barnlaus enkemann,
og det var naturlig at han søkte seg ei ny livsledsagerske ganske snart. Og det skjed
de allerede i 1857, da han ble gift med Andrea Pedersdatter Indal, f. 1826 i Øster-
Inndalen. Foreldra hennes var Peder Pedersen og Senanna Andosdatter, som var byg
selfolk i Inndal mellem først på 1830-tallet. Andrea tok også to barn med seg inn i
ekteskapet:
B4°.Sefanias Olsen Moe, f. 1851 på Inndal. Faren var Ole Andreas Audingsen. 15
Sefanias utvandret til Amerika i 1 873 som Sefanias Olsen Kvernmo. Han reiste
sammen med Jeremias Johnsen Bjørsmo, og de hadde Marquette, Michigan, som
reisemål. Han ble gift med Petrine og hadde minst ni barn. Han farmet i
Minnesota, Nord-Dakota, og 25 år i Loveland, sørvest for Tacoma, Washington,
etter først å ha vært gruve- sagbruks- og havnearbeider i noen år.
Bs°. Karen Maria Andreasdatter, f. 1854 i Ner-Holmen. Faren var Andreas Eriksen
Ner-Holmen, som ble gift med Gjertrud Johnsdatter Grundvald og var husmann på
Efastplassen under Arstad.
Som ugift hadde Karen Maria to barn:
HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1940 - BIND B


----
141 H&FIS-B
----
Cl 0 . Anneus Ellingsen, f. 1874 i Allmenningen, far Elling Ellevsen Øster-lnndalen.
Anneus vaks opp som fostersønn hos Halvor Olsen og Anne Ellingsdatter i
Småsætran under Garnes og ble konfirmert derfrå i 1 889. Han er registret
flyttet til Sverige i 1 894, men har nok kommet tilbake til Norge igjen, for han
er oppført som jembanearbeider i Ytre Skogn da han i september 1 899 får
sønnen Erling med sypige, oppført som Marie Johansen på Meyers Minde i
Levanger, f. 1 870. Hennes rette navn var , så langt vi har funnet ut, Johanna
Maria, og var datter av bokholder Martin Petersen Normann og Guruanna
Johnsdatter på Brusvehyllan i Frol. Mora var for øvrig født på Molberg i Vinne
i 1829.
Så har Anneus på nytt stukket en snartur over grensa, for i 1 900 bodde han
i Berge i Åre og arbeidet på sagbruk. Men i mars 1 901 utvandret han, ennå
ugift, fra Verdal over Trondheim til Osakis, Minnesota som Anneus Ellingsen
Garnesvald. Og han ble nok gift med Marie, for i 1910 finner vi både dem,
sønnen Erling og ytterligere to yngre barn i Sikes Township, Mountrail
County, NordOakota. Anneus har da skiftet navn til Andrew E. Garnes og
arbeider som snekker. Marie og sønnen Erling kalte seg Sægtnan da de
utvandret fra Levanger i 1906, og i innvandringsprotokollen står det at det
var Anneus som hadde betalt billetten for begge. De bor på samme sted i
1 920, og Anneus er da blitt farmer.
C 2°. Mette Anneusdatter, f. 1879 på Haga, d. 1971 på Korsveggjerdet. Faren
var husmannssønn på Reiren, Anneus Nilsen (seinere Høgnes). Det er fortalt
at mora gjemte Mette i høyet på låven etter fødselen, men Kornelius Haugan
fant ungen!
Mette bodde hos bestemora Andrea i Lilleenget i 1891. G. 1897 med
Anneus Olaussen Korsveggjerdet og ble husmannskone på Korsveggjerdet
under Mønnes. Anneus, f. 1864, d. 1918, var sønn av Olaus Andersen
Mønnesvald (1823-1890) og kone Malena Andersdatter (1834-1921),
som også var husmannsfolk på Korsveggjerdet.
I 1883 ble Karen Maria gift med enkemann Ole Halvorsen, f. 1835 i Meråker,
sønn av gårdbruker Halvor Iversen Tømmeråsmo. Ved giftermålet bodde både Ole
og Karen Maria på Skavhaugg, men flyttet samme året til Bergstua under Øster
lnndalen. De bodde der ved folketellinga både i 1891 og i 1 900. De hadde seks
barn, som alle var født der. I 1 903 utvandret Ole, Karen Maria og de fire yngste
døtrene fra Bergstua til White Earth, Nord-Dakota. Se mer om dem under
Bergstua.
Kristian og Andrea fikk så fire barn i lag:
B6 2 .01uf, f. 1858 i Lilleenget. Han utvandret til Fargo, Nord-Dakota, i 1880 under
navnet Oluf Almending.
B7 2 ./\nna Pauline, f. 1861 i Lilleenget. Hun ble kalt "Døl-Anna" og dreiv som skred
derske. Hun bodde i Lilleenget sammen med faren så seint som i 1900, og døde
ugift på Bråttåenget i 1915 som Anna Kristiansdatter Braataaeng.
INN DALS ALLMENNING

----
142 H&FIS-B
----
B8 2 .Anneus, f. 1864 i Lilleenget. G. 1888 med Beret Anna Mikalsdatter Reitanvald,
f. 1 866 på Bjørkenvald av ugifte foreldre Mikal Ågesen Fiksevald og Serianna
Andersdatter Bjørkenvald. De flyttet til Bjerte i Nåsskott i Jamtland i 1 890 sammen
med dattera Anna Sofie, f. 1888. Der ble dattera Hilda Kristina født i 1891. I
1 898 flyttet de til Trång i Alsen. Anneus kalte seg Inndalsvald og var jordbruksar
beider. Seinere har han av en eller annen grunn tatt /Vloe som etternavn. Han døde
i Ytterån i Nåskotts forsamling i 1939. Beret Anna døde på samme sted i 1956.
Dattera Anna Sofie var ugift og ble offiser i Frelsesarmeen. Hun flyttet mye på seg
og døde i Våsterås i 1969.
Dattera Hilda Kristina ble gift i 1926 med Olof Jonasson, f. 1864 i Naskott, d.
1943. Hun døde i 1968 i Froso forsamling og etterlot seg seks barn.
B9 2 . Peder, f. 1 868 i Lilleenget, d. 17 år gammel i 1885 som dreng på en av
Inndalsgårdene. Han fikk hjernebetennelse og døde etter å ha vært syk i halvan
net døgn.
I 1859, tinglyst 1861, fikk Kristian Andersen bygsel på 10 år på Lilleenget, men da
sammen med Marta Jakobsdatter, enka etter Peter Andreas Pedersen (se nedenfor).
1 1865 hadde han 1 hest og 4 storfe, og utsæden var oppgitt til l A tønne bygg og
1 tønne potet. Men i 1875 var besetningen skrumpa inn til 1 ku, 4 sauer og 1 geit.
Utsæden var V 4 tønne bygg og 1 Vi tønne havre. Akkurat da var det nok ekstra smått
stell for ham, for det står anført at han oppholdes for det meste av fattigkassen.
Det følgende beskriver kanskje at forholda ikke var så enkle for rydmngsfolket i
"Ratom": Andrea bar kalkstein fra Tromsdalsåsan til Lilleenget, og Kristian, som ble
helselaus med tida, satt og knuste steinen til skursand som folk brukte når de skur
re trekopper og -kar. Andrea bar så sanden rundt i bygda og fikk litt mjøl isteden.
Huset de bodde i, var av rundtømmer. Det var bare jordgolv, og taket var av kløvde
stokker uten undertak, og dekt med torv. De hadde ingen ovn, men kokte på ei hvel
vet, ødelagt gryte i grua. 16
Kristian Andersen var likevel den som levde lengst av de opprinnelige rydnings
mennene i "Rata". Og seiv om han i likhet med de andre som fikk bygsel på 10 år,
fikk pålegg av Indredepartementet om å flytte ved fristens utløp, ser det ut til at han
likevel fikk bo der på livstid. Han brukte plassen ennå i 1900. Da var han blitt enke
mann, for Andrea døde i 1898. Han seiv døde i 1901 som pasient på Levanger syke
hus.
Peter Andreas Pedersen (1824-1858) og Marta Jakobsdatter (1811-1895)
Peter Andreas Pedersen var født i 1824 i Øster-Inndalen av foreldre Peder Pedersen
Indal (den yngre) og kone Serianna Andosdatter. Han var således bror av Andrea i
Lilleenget nedre. I 1850 ble han gift med Marta Jakobsdatter Tromsdal, f. 1811 på
Kvellovald, datter av Jakob Sevaldsen Levrmgsvald (Sandbekkmoen) og Ingeborg
Mikkelsdatter. 17 De bodde på Stemsvald i 1852. Siden slo de seg ned på Lilleenget
sammen med Kristian Andersen og Andrea Pedersdatter. Nøyaktig nå de kom dit veit
vi ikke, men de var i hvert fall kommet dit under den såkalte Gelleinske allmenn
ingsbefaring i 1854.

----
143 H&FIS-B
----
Peter Andreas fikk imidlertid ikke lang tid som rydningsmann. Han døde i
Lilleenget allerede i 1858, 34 år gammel. Som enke fikk Marta i 1859 bygselseddel
for 10 år på Lilleenget sammen med Kristian Andersen. Men i 1860 ble hun gift på
nytt med Arnt Gulbrandsen, og de flyttet trolig til Bardoplassen (Lilleenget øvre) og
overtok den etter Bardo Andersen. Mer om Marta og Arnt under denne plassen.
Peter Andreas og Marta hadde ei datter:
Bl . Sericmna, f. 1 852 på Steinsvald. Hun var gjeterpike i Jøsås vestre i 1 865. I 1 882
ble hun gift med Ole Hansen Minsås, f. 1 858 på Minsås, sønn av ugifte foreldre
Hans Olsen Sundbymo og Anne Eskildsdatter Minsås. De bodde i Lilleenget i noen
år før de ble husmannsfolk på As under Minsås, der mannen døde i mai f 889 av
lungebetennelse. Serianna med tre barn bodde på plassen i 1891, men i 1900
var hun budeie på Tokstad, og hun kalte seg Serianna Togstad da hun døde i
1935.
De hadde fire barn:
Cl . Peter Marius, f. 1 882 i Lilleenget. Marius var dreng på Akerhus i 1 900 og
døde av tæring på Semsvald i 1903.
C 2. Erik Andreas, f. 1885 i Lilleenget, d. 1887 i Lilleenget.
C 3. Paul Edolf, f. 1886 i Lilleenget, d. 1956. I 1900 bodde Paul på Tokstad
sammen med mora. Gift 1921 med Berntine Albertsdatter Bulling, f. 1891 i
Sparbu, d. 1985. De bodde på Brobakk under Maritvoll og kalte seg
Togstad. De hadde ingen barn, men Bjarne August Berntsen, f. 1928, var
fostersønn hos dem.
C 4. Olga Serine, f. 1 889 på Minsåsvald, d. 1 967. I 1 900 var Olga pleiebarn
hos sin slektning Ole Anfinsen Norum på Norem under Ysse. Hun arbeidet i
trykkeriet på Øra da hun i 1911 ble gift med John Kristian Johannessen
Austad, f. 1866 på Verdalsøra, d. 1934. De bosatte seg på Øra og fikk
fem barn.
Vi avslutter historia om Lilleenget med følgende annonse som sto å lese i Innherreds
Folkeblad for 23. februar 1903:
Huse til salgs
De Anna Kristiansdatter i Indalsallmenningen tilhørende huse sælges til Bortflytning
inden 14de April d. a. ved henvendelse til
Johan P. Stene, Vuku.
Hvorvidt noen kjøper meldte seg, eller hvor husa på Lilleenget havnet, er ikke kjent.
INNDALS ALLMENNING

----
144 H&FIS-B
----
LILLEENGET ØVRE (BARDOPLASSEN)
Kjentfolk i Inndalen har påvist restene av en rydningsplass oppe i skogen på sørsida
av ei myr ovenfor gården som i dag er Fagerli nordre. Den gikk under navnet "Bardo
plassen".
Plassen ses ikke nevnt i allmenningskommisjonen beskrivelse av Inndals allmen
ning fra 1865, men en plass benevnt "Bardo" er inntegnet på et riss over allmen
ningen fra 1861 og er plassert nordost for Gjermstadvollen. Plassen er trolig den
samme som den som i folketellmgene er kalt Lilleenget øvre, og som i 1865 brukes
av Arnt Gulbrandsen og Marta Jakobsdatter. På grunnlag av navnet er plassen trolig
ryddet av Bardo Andersen, som ifølge fødteregistret bodde i Inndalsallmenmngen i
1859, men som i 1865 hadde flyttet til husmannsplassen Mønnesstykket ved
Tronesvollen. Ingen med navnet Bardo har nemlig bodd på noen av de andre regis
trerte plassene i allmenningen.
Bardo Andersen (1815-1894) og Ingeborg Rasmusdatter (1817-1897)
Bardo Andersen var født i 1815 på en plass under Bjørken. Foreldra var Anders
Tørrissen og kone Anne Lorentsdatter. I 1843 ble han gift med Ingeborg
Rasmusdatter, f. 1817 på Togstad (Prestegårdsvald) av foreldre Rasmus Pedersen
Togstad og kone Mana Nilsdatter, som var husmannsfolk under Augla, Verdals gamle
prestegard. Plassen gikk med i Verdalsraset i 1893, og broren til Ingeborg, Peder
Rasmussen, og kona hans omkom.
Bardo og Ingeborg var inderster på Bjørkenvald og husmannsfolk på Sundbyvald
før de kom til Inndalsallmenmngen mellom 1854 og 1859. I 1865 hadde de som
nevnt flyttet til husmannsplassen Mønnesstykket ved Tronesvollen, en plass som til
hørte Mønnes vestre. Eldre folk har fortalt at Mønnesstykket en gang tilhørte Nord-
Steme, men ble gitt som faddergåve til Mønnes vestre. Fra Mønnes ble jorda solgt til
A/S Værdalsbruket, men Ole Levring kjøpte den siden og la den til Tronesvollen nor
dre.
Bardo og Ingeborg bodde på Mønnesstykket også i 1875, men i 1891 har de skilt
lag av ukjent årsak. Bardo bodde da alene i ei smie ved Stubbe, "Smedjen" står det i
folketellmga. Det er fortalt at han hadde kombinert snekkerverksted og butikk i smia.
Mens han var husmann, dreiv han som bygningsarbeider og murte piper av gråstein.
Til daglig ble Bardo kalt for "Pysjkallen". Årsaken til det var at Mønnesstykket
også ble kalt "Pysjet", og det var ganske vanlig at folk fikk et klengenavn.
Helsa til Bardo ble skral med åra, og på vårparten i 1894 fant fattigstyret ut at det
var best at han kom til et sted der han kunne få godt stell. Beret og Johannes Skansen
lovte at han skulle få komme dit som en midlertidig ordning. Seinere tilbød Jakob J.
Molden at han kunne skaffe Bardo kost og losji for 10 øre pr. dag! Men fattigstyret
fant det best at Bardo fikk være i ro på Skansen, og han døde der 2. juledag i 1894.
Ingeborg døde i Østersund i juli 1897 som enke Ingeborg Rasmusdatter Togstad.
Hun bodde trolig hos ett av barna. Når hun flyttet dit er ikke kjent, attest er utstedt
to dager etter hennes død og er vel innhentet i forbindelse med dødsfallet.
Barn:

----
145 H&FIS-B
----
Anders, f. 1 845 på Bjørkvald. G. 1 871 med Maria Halvorsdatter Eklo, f. 1 840.
De flyttet til Sverige i 1 877 og bodde i Østersund i 1 890 og 1 900. Anders arbei
det da som "åkare" (skysskar). De hadde fire barn - Anneus, Johan Bernhard,
Henrik Marius og Anna Maria.
Bl
Anne Marta, f. 1 848 på Bjørkvald. fHun flyttet til Østersund i 1 877. Der ble hun
gift med verdalingen Olaus Kristiansen Lund, f. 1 855 på Bynavald. Han var sønn
av ugifte foreldre Kristian Eriksen Arstad og Marit Larsdatter Bjørstadvald. Olaus
kom som tjener til Lund i Leksdalen og tok gårdsnavnet som sitt etternavn. Han
bodde på Lund til han var konfirmert, og flyttet til Sverige i 1 876. I 1 890 og
1 900 bodde de i Østersund og hadde ei datter - Emma Karolina, f. 1 883. Anne
Marta døde mens de bodde i Sverige, og Olaus og dattera kom tilbake til Verdal.
Olaus Lund var snekker av yrke og var bl.a. med under bygginga av brakkene på
Værnes flyplass og jernbanebrua på Øra. I 1904 flyttet han til Trondheim, og i
1 905 reiste han til USA og ble der til i 1912, da han flyttet tilbake til Trondheim.
Han arbeidet ei tid ved Trondhjems Mek. Verksted som snekker. 11918 giftet han
seg med enka Beret Marie Lorntsdatter og kom til Malmo i Leksdalen. Han døde
der i 1933.
B 2
Mer om Olaus' far finnes under Reiren på Inndal vestre. Mora til Olaus, Marit
Larsdatter, ble gift i 1 859 med Johannes Bastiansen Lundsvald, f. 1 840. De var
husmannsfolk og seinere brukere Hofstadsveet (Dalum) i Leksdalen og fikk 1 3 barn.
To av døtrene deres, Ingeborg Anna og Anna, ble etter tur gift med Edvard Olsen
Inndalsvald (Edvard Kriken).
B 3
Rafael, f. 1851 på Sundbyvald. Han fikk utflyttingsattest til Jåmtland i 1873, men
døde på Skogns sykehus i 1 874.
B 4
Bernt, f. 1 854 på Sundbyvald. Han var tjener hos Tore Gabrielsen Skjørdal i
1 865 og tjener på Ness østre i 1 875. I 1 877 flyttet han til Sverige, og i 1 890
var han "åkare" i Østersund i likhet med broren Anders. I 1 900 var han dreng hos
broren, men kom seinere tilbake til Øster-Ness. Der var det skysstasjon, og Bernt
Bardosen hadde ansvaret for både stall og hesten Han hadde "trefot" og laga seiv
protesene sine. Etter at han var død i 193 1, ble det funnet flere "kasserte" trebein
etter ham.
B 5
Anneus, f. 1859 i Allmenningen. I 1881 har også han meldt utflytting til
Østersund. I 1 890 var han registrert i Katarina forsamling i Stockholms stad som
Aneus Nordstrøm. Han arbeidet som bokholder, var gift med Anna Margareta
Danielson, f. 1 859 i Al, Kopparbergs lån, og de hadde to døtre og ei fosterdatter.
I 1900 bodde de i Storkyrko forsamling i Stockholm. Da er Anneus oppført som
sementarbeider, og de har fått to døtre til.
Arnt Gulbrandsen (1822-1872) og Marta Jakobsdatter (1811-1895)
Arnt Gulbrandsen var født i 1822 i Fron i Gudbrandsdalen og var sønn av Gulbrand
Arntsen Dalsegg. Han har fått mnflyttingsattest fra Melhus til Inndalsallmenningen i
november 1860 for å søke arbeid, og ble gift allerede i desember samme år med enka
Marta Jakobsdatter på Lilleenget. Arnt og Marta bodde på Lilleenget øvre i 1865, men
de hadde mgen buskap iflg. folketellinga. Arnt ble syk og sengeliggende og kom

----
146 H&FIS-B
----
under offentlig forsorg. I fattigkommisjonens protokoll for 6. jui 1872 er anført at
han allerede da er bortsatt til forsørgelse for fattigkassens regning. Trolig var han da
i Vester-Åsan, for han døde der i 1872. Marta bodde alene i Lilleenget i 1875. Da
holdt hun 1 sau og sådde 1 bismerpund bygg og 1 l h tønne poteter. I 1891 hadde
hun flyttet til dattera Senanna på Tokstad (gården ovenfor Råa), der hun døde i 1895.
Dattera og svigersønnen flyttet fra Allmenningen på 1880-tallet, og Marta har da
nokså sikkert funnet det best å flytte sammen med dem.
Arnt og Marta hadde ingen barn i lag.
I 1891 var det kommet ny oppsitter til Lilleenget øvre, nemlig Karl Andersen -
"Kørg-Kal", som bodde der sammen med kona Stina (Anna Kristine). De kom trolig
dit fra Knstianstykket under Vester-Åsan, der de bodde i 1875. Familien er nærmere
omtalt under denne plassen.
Det er fortalt at Kørg-Kal og Stina ble kastet ut fra plassen av allmenningsbønder
fra Vuku som troppet opp en gang sist på 1890-tallet. Stina var syk og sengeliggende,
men det brydde ikke bøndene seg noe om. De bar senga med Stina ut av huset, og
reiv deretter taket av stua. Hvor Karl og Stina holdt hus etterpå er litt uklart, men det
er antydet at de var innom både Vinne og Leksdalen før Stina avsluttet jordelivet i
1899 i ei lita stue som var satt opp for fattigvesenets regning ved Stemsmoen. Karl
døde på Stemsmoen i 1902, der han også var til forpleining i 1900 iflg. folktetellmga.
SAGMOPLASSENE
Det var to Sagmoplasser oppe i "Rata" - Sagmoen og Sagmoen nedre. Den siste ble
også kalt "Ole-plassen". Begge ble ryddet først på 1850-tallet av h.h.v Haldo Nilsen
og Ole Torkildsen, som var svogere.
SAGMOEN
Haldo Nilsen (1831-1881) og Anne Pedersdatter (1816-1893)
Haldo Nilsen var født i 1831 i Stuskm og var sønn av inderst Nils Haldorsen og kone
Karen Margrete Johnsdatter. I juni 1854 ble han gift med Anne Pedersdatter, f. 1816
på Inndalsvald, datter av ugifte foreldre Peder Ottesen Stene (f. 1779 Fossnesset) og
Marta Jakobsdatter Indal (f. 1778 Halsetvald). Det første barnet deres ble lmidlertid
fodt i Inndalsallmenmngen i mars 1854. Det tyder på at de startet som rydmngsfolk
allerede sommeren 1853.
Haldo Nilsen fikk bygselbrev på Sagmoen for et tidsrom av 10 år fra 13. august
1859. Etter den tid var han pålagt å flytte fra plassen ifølge forutsetnmgene.

----
147 H&FIS-B
----
Om Haldo og Anne har det versert historier om at stua deres ble revet ned av sinte
bønder fra Vuku en hostdag i 1856, mens Anne lå i barselvéer, og med den konse
kvens at sønnen Hans Petter ble født under ei gran. Familien skal samtidig ha blitt
jagd vekk fra plassen. Det siste stemmer dårlig med tilgjengelig kildematenale. Som
nevnt foran, fikk de bygsel på plassen i 1859, og familien bodde på Sagmoen både i
1865 og 1875. Haldo døde på Sagmoen i 1881, men kona Anne og sønnen Hans
Petter bodde der fortsatt i 1891. Anne døde i 1893, og da måtte nok Hans Petter også
flytte fra Sagmoen. I 1900 bodde han på Garnesmoen (som mderst hos Martin Olsen
Skavhaug), og flyttet siden til Henning og ble gift på Korsbakken (se mer om ham
nedenfor).
Barn:
Bl : . Elling Olsen, f. 1841 på Inndalsvald, d. 1850. Annes sønn med Ole Olsen
Indalen, f. 1816 i Sulstua. Faren bie gift samme år (1841) med Anne Birgitte
Andersdatter indal, f. 1 81 7 på Byvald, d. 1847 i Kvelstad. Ole Olsen flyttet til
Overhalla i 1 852 og ble gift på nytt i Harran samme år og døde trolig før 1 865.
Han skal angivelig ha druknet i Namsen. Se mer om ham under Sulstua).
B 2°. Maren Olsdatter, f. 1846 på Inndalsvald. Annes datter med Ole Johannessen
Karlgård. Hun flyttet til Fersdalen i 1 870 - "for at boe her", som det står i klok
kerboka for Meråker. .
84. Hans Petter Haldosen, f. 1 855 på Sagmoen (ifølge det som er anført foran ble
han født under ei gran). Hans Sagmo, som han kalte seg, bodde på Garnesmoen
i 1 900. Siden kom han til Fossan i Henning som slåttekar og ble der kjent med ei
jente som het Ingeborg Korsbakken, bie gift med henne og overtok bruket
Korsbakken etter svigerfaren Tore. I daglig tale i Henning ble han kalt Hans
Korsbakka. Han bodde i Henning til han døde i 1931 og er gravlagt på Henning
kirkegård. Ingeborg var i mange år setertaus på Skrovesetra i Leksdals allmenning.
Hans og Ingeborg hadde ingen barn sammen, men Hans hadde to barn fra før
med Laura Kristina Lauritsdatter, f. 1 880, dotterdotter av Karl Andersen ("Kørg-
Kal"):
Cl c . Kar! Kristian Hansen, f. 1896 i Allmenningsåsan, d. 1979. Karl Kristian ble
tidlig bortsatt til andre,og han vokste opp hos enke Julie Anna Reitan på
Reitaunet i Sjøbygda. Siden kom han til slektninger i Leksdalen, og bodde
på Nybo under Musem sammen med svogeren Martin Konrad Musum (se
nedenfor). Seinere flyttet han tilbake til Reitaunet. Karl Kristian var kjent som
en tusenkunstner; han var både børsemaker, elektriker og urmaker. Ei tid
arbeidet han for e-verket på Steinkjer. Han var ugift.
C2 C . Frida Sagmo, f. 1898 i Allmenningsåsan. I 1900 var Frida fosterdatter hos
Martin Olsen Skavhaug på Garnesmoen i Inndalen, men flyttet siden til far
sin i Henning. Som voksen ble hun gift med Martin Konrad Musum, f. 1 880.
De bodde først på Musemshøa, siden på Nybo under Musem. Så solgte de
Nybo og flyttet til Tømmeråsen, der de bodde i den gamle seterstua i noen
år. Frida Musum var gjeter og setertaus på forskjellige setervoller i


----
148 H&FIS-B
----
Leksdalsfjelb i til sammen 17 somrer. Etter siste krig flyttet hun og Konrad til
en heim under Ysse og bodde der resten av livet. Frida døde i 1 972 og
Konrad i 1975. Se mer om dem under Nybo, gnr. 76, bnr. 13, i
Leksdalsbindet.
85. Anna Kirstine, f. 1 858 på Sagmoen. I 1 883 fikk hun en sønn:
Cl 0 . Harald Andreas, f. 1883 i Allmenningen. Faren var Anton Andreassen
Skrove, f. 1 862, som utvandret til Amerika samme år som gutten ble født.
Harald Andreas flyttet til Sverige sammen med mora og bodde på
Baksjønåset i 1 890.
Anna ble gift i 1 887 med gårdbrukersønn Johan Larsson fra Baksjønåset i Kall. De
fikk en sønn - Lars - i mai 1 888, men barnet døde av difteri i november samme
året. Paret flyttet så til Sverige, men i 1 900 finner vi både dem og sønnene Harald
Andreas og Gustav (f. 1 889 i Sverige) i ei tømmerkoie på Tømmerneset i Fosnes.
Mannen driver med skogsarbeid og tømmerfløting. Harald er også skogsarbeider.
Opplysninger ellers savnes.
SAGMOEN NEDRE
("OLE-PLASSEN")
Sagmoen nedre ble trolig ryddet av Ole Torkildsen noenlunde samtidig som Haldo
Nilsen ryddet den andre Sagmoplassen - først på 1850-tallet.
Ole Torkildsen (1812-1879) og Lisbet Nilsdatter (1822-1882)
Ole Torkildsen var født i 1812 på Storstadvald av foreldre Torkild Olsen og kone
Beret Olsdatter (han var den yngste av tre brødre som het Ole !). Foreldra var for
øvrig husmannsfolk på Rotmoen ca. 1825-1835.
I 1845 ble Ole gift med Lisbet Nilsdatter Levnng, f. 1822 i Tromsdalen, datter av
Nils Haldosen og Karen Margrete Johnsdatter. Lisbet var således søster av Haldo
Nilsen på den andre Sagmoplassen.
Ole Torkildsen var inderst på en plass under Dillan før han ble rydningsmann på
Sagmoen rundt 1852. Som nevnt under Gravdalslia ble han som en av flere dømt for
tyveri i allmenningen i 1858.
Ole fikk bygselbrev på 10 år på Sagmoen nedre i 1859 og var i likhet med andre
rydningsmenn pålagt å flytte fra plassen når bygselstida var utløpt. Men Ole og fami
lien hans bodde på plassen både i 1865 og 1875. I 1872 ble både Ole og Lisbet beteg
net som sykelige og støttetrengende av fattigkommisjonen. I 1875 beskrives han som
husmann og lagger (en som laget trekar). Plassen ga ikke mye av seg å leve av. I 1865
hadde de 2 sauer og 4 geiter, og 10 år seinere 1 ungnaut og 4 sauer. Han døde på
plassen i 1879 og Lisbet i 1882.
Barn:
Ole hadde to barn som ungkar:

----
149 H&FIS-B
----
Bl°.Olaus, f. 1839 i Vestgarden i Sul. Mora var Ingeborg Olsdatter. Olaus ble gift i
1 859 med Ingeborg Gudmundsdatter Grundvald, f. 1 836. De var husmannsfolk
under Ulvilla og siden under Fæby og Borgen og hadde seks sønner. Olaus døde
på Borgenvald i 1 873. Kona Ingeborg ufvandret til Amerika i 1901 , etter at fire
av sønnene hadde utvandret tidligere. Her må nevnes at den yngste sønnen deres,
Gustav Edvard Borgen, f. 1872, grunnla Innherreds Folkeblad sammen med
Johannes Aas i 1 900 og var redaktør av bladet fram tii 1.1.1 903. fdan var gift
med Gudrun Malena Stavlo fra Skogn. Han døde i Larvik i 1936.
B2 C .Johannes, f. 1841 på Levring østre. Mora var Bolette Olsdatter Vukuvald, f. 1810
i Kulstad. Johannes vokste opp hos mora og stefaren Peder Pedersen på hus-
mannsplassen Steinsåsen under Nord-Steine og tok Stensaas som familienavn. G.
1 873 med Serianna Jensdatter Holmli, f. 1 840 og datter av Jens Jenssen Buset fra
Singsås, som kom til Engsvehaugan under Østnes som husmann. Johannes og
Serianna var også husmannsfolk på Engsvehaugan. De hadde fem barn, og vi
finner mer om dem og etterkommerne deres i Busethslekta.
Lisbet hadde også et barn før giftermålet:
B 3°. Nils, f. 1841 i Storvuku. Faren var ungkar og tjener Lars Nilsen Indalen. Barnet
døde 3 måneder gammelt på Arstadvald.
Og i ekteskapet fikk Ole og Lisbet fem barn:
84. Tore, f. 1845 på Dillanvald, d. 1855.
85. Kristian, f. 1 849 på Dillanvald. Han flyttet fra Ness til Sverige i 1 876, men ellers
ingen opplysninger om ham.
86. Bernt, f. 1852 på Sagmoen. G. 1883 med Anna Kristine Johannesdatter
87. Nikolina, f. 1856 på Sagmoen, d. 1856
88. Tore, f. 1 857 på Sagmoen. I 1 880 ble Tore far til ei datter:
Cl 0 . Ingeborg Anna, f. 1 880 på Inndalsvald, d. 1 956. Mora var Anne Olsdatter,
f. 1847 på Bollgardsvald, datter av Ole Johansen Almoen ("Ola
Ølmenninga"). Ingeborg Anna ble gift i 191 1 med småbruker John Martin
Eriksen Haugset, f. 1877 på Kolstadvald. De bodde på Haugset på
Bjørstadhøgda i Helgådalen.
Tore har fått flytteattest ti! Bangsund 1 886 og ble gift der samme år med Ovidia
Olsdatter Langøren, f. 1 869 i Bangsund. Ved giftermålet arbeidet han som baker.
Samlivet deres ser ut til å ha vært kortvarig, for da Tore utvandret fra Namsos til
La Crosse, Wisconsin, i 1 888 sto han oppført som ugift, mens Ovidia finnes som
gift i tjeneste på Skjæret i Bangsund i 1900. Hun har da en sønn, Asbjørn
Hovaldsen, f. 1 894.


----
150 H&FIS-B
----
Bernt Olsen (1852-1934) og Anna Kristine Johannesdatter (1849-1930)
Ole Torkildsens sønn Bernt bodde på Sagmoen sammen med foreldra og brukte plas
sen etter at de var gått bort. Ved siden av at han var plassbruker, var han også tre
skomaker.
I 1883 ble Bernt gift med Anna Kristine Johannesdatter Grindgjerdet, f. 1849 i
Tromsdalen av foreldre Johannes Ottersen og Bergitte Haldosdatter (datter av dyrle
ge Haldo Dahl fra Dillan). Foreldra var husmannsfolk på Grindgjerdet under Kvelloa.
Bernt og Anna Kristine fikk seks barn på Sagmoen, der de bodde ennå på 1890-
tallet, men han har nok følt at framtida der oppe var utrygg, og at det var tid for å
skaffe seg en ny heim. I 1897 fikk de kjøpt husmannsplassen Litj-Molden av Johan
P. Stene for 1000 kroner. Bernt reiv da den gamle stua på Sagmoen og fraktet den på
kjelke til Litj-Molden og såtte den opp på nytt. Stua med seinere påbygg var i bruk i
Litj-Molden helt fram til først på 1990-tallet.
Om familien, se under Litj-Molden.
LILLEMOEN
("ELLEND-PLASSEN")
Lillemoen lå visstnok lengst sydøst i innmarka på gården som i dag kalles Fagerli nor
dre. Plassen ble ryddet av Paul Andersen Tømte. Den ble seinere kalt for "Ellend
plassen" etter Elling Paulsen, som var den siste som bodde der.
Paul Andersen (1811-1874) og " Marta Eriksdatter (1808-1858), 2) Serianna
Rasmusdatter (1815-1884).
Paul Andersen var født i 1811 i Tømte i Sul og var sønn av Anders Paulsen og kone
Maren Nilsdatter. I 1842 ble han gift i Stiklestad kirke med Marta Eriksdatter Åsen,
f. 1808 på Hallemsvald. Marta var uekte datter av reservedragon Enk Ellevsen
Hallem og Eli Larsdatter Hallemsvald.
Paul og Marta var husmannsfolk under Sundby før de kom til Lillemoen som ryd
ningsfolk først på 1850-tallet. Marta døde i februar 1858 (i klokkerboka står det at
"hun dræbte sig seiv ved hængmng"), og Paul ble gift for andre gangi 1859 med
Serianna Rasmusdatter Stuskrn, f. 1815 på Kulstadvald av gifte foreldre Rasmus
Johnsen Kulstadvald og Mant Pedersdatter Fossnesset.
I 1859 fikk Paul bygselseddel for 10 år på Lillemoen.
Lillemoen var i likhet med Haugen, Fagerlia og Hesjebekkvollen av de største ryd
ningsplassene i allmenningen. I 1865 var det en besetning på 1 storfe og 5 sauer, i
1875 1 ku og 8 sauer, og Paul ryddet også så mye land at utseden økte med åra.
Paul døde på plassen i 1874, og Serianna dreiv plassen videre sammen med ste
sønnene Martinus og Elling fram til hun døde i 1884.
Paul etterlot seg fire barn, alle fra første ekteskap:

----
151 H&FIS-B
----
Elen Anna, f. 1 842 i Tømte. G. 1 863 m Olaus Halvorsen Reppe, f. 1 840 ijøsås,
sønn av Halvor Olsen Jøsåsvald og kone Gunhild Olsdatter i Halvors første ekte
skap. De var inderster i Stuskin vestre i 1 865 og husmannsfolk i Stuskinssveet i
1 875 før de rundt 1 880 tok over husmannsplassen Jøsåsdalen under Jøsås ostre
etter svigerfaren. Olaus dreiv med gardsarbeid og var også med på litt byg
ningsarbeid. Han skal også ha vært en dyktig treskomaker. Elen Anna var også ei
geskjeftig kvinne, hun sådde frø i såkasser i vinduskarmen og dreiv fram grønn
saksplanter som hun siden plantet ut i hellinga ovenfor husa. Hun var også flink til
å plukke skogsbær, noe som kanskje ikke var så rart, etter som hun var oppvokst i
villmarka i Inndalsallmenningen og var vant til å ferdes i skog og fjell fra barnsben
av. Hun var også betraktet som en mester når det gjaldt plantefarging.
Bl
Elen Anna døde i 1 91 2 og Olaus i 1 923. De hadde fem barn:
Cl. Hans Peter, f. 1 863 på Reppe, d. 1933. I 1889 bie Hans Peter, som da
kalte seg Halset og var dreng på Halset, gift med Maren Anna Mikalsdatter
Halset, f. 1 857 på Gudmundhusvald, d. 1928. Hun var datter av husmann
Mikal Andersen og kone Anne Nilsdatter på Valøen under Tømmerås.
Hans og Maren var husmannsfolk på Øverplassen under Jøsås Vestre i noen
år før de kom til Nordvik under Bunes i Leksdalen.
Hans Nordvik, som han siden kalte seg, var en allsidig kar. Han var først tøm
mermann, men da Leksdalens Meieri ble startet i 1900, ble han ansatt som
maskinist der, og han hadde trolig denne stillingen til meieriet opphørte i
1917. Han arbeidet også med saging av tømmer og med skogsarbeid. Han
spilte fele og var læremester for andre i faget.
Maren hadde to barn fra før, og Hans og Maren fikk fire barn, men to døde
som små. I tillegg til sine egne barn tok Hans og Maren seg også av andre
sine barn. Hedvig Molden, f. 1922 og Einar Dillan, f. 1925, som begge
var barnebarn av Hans' søster Hanna, vokste opp på Nordvik. Det samme
gjaldt Magnus Bjartnes og Kristine Bjørneberg, f. 1916. Kristine var bare lita
jente da Hans og Maren henta henne på meieriet i Leksdalen. De pakket en
fiit rundt henne og bar henne hvert sitt stykke fram til Nordvik. Mora til Kristine
var Else Pettersen fra Sortland, som var meierske ved Leksdalens Meieri. Hun
ble gift seinere og reiste fra bygda.
C 2. Gurianna, f. 1866 på Stuskinsvald. G. 1887 med skogsarbeider Gunder
Pedersen Holte, f. 1 855 i Holtålen. De flyttet til Sverige i 1 892 og bosatte
seg Gråsjølia i Enkroken ved Enafors. I 1900 hadde de fem barn.
Etterkommerne kalte seg Gunnarson.
C 3. Hanna, f. 1873 på Stuskinsvald, d. 1954. Hanna kom som lita til
Mikkelaunet i Ulvilla. Fjorten år gammel kom hun i tjeneste i Øster-Jøsås og
ble der resten av livet, bortsett fra de to siste åra, som hun tilbrakre på
Innherreds Helseheim i Leklemsåsen. Før det hadde hun vært setertaus på
Nord-Bellingsvollen og Fåravollen i til sammen tretti somrer. Om vinteren stel
te hun i fjøset ijøsås fram til 1933, da hun måtte slutte pga. gikta. I 1920
fikk hun Nord-Trøndelag landbruksselskaps diplom for lang og tro tjeneste.
Hanna Jøsås var glad i sang og musikk, og hun var flink til å spinne garn,

----
152 H&FIS-B
----
hekle og strikke. Når hun satt med slikt arbeid, sang hun ofte, er det fortalt.
Hanna var ugift, men hadde ei datter - Hanna Oline Jakobsdatter, f. 1896
på Jøsås. Faren hennes var Jakob Johannessen Skansen. Hanna Oline ble gift
i 1922 med Arne Olsen Dillan, f. 1901 på Dillanvald av ugifte foreldre
Beret Marta Berntsdatter Dillan og Ole Lassesen Sagen. Hanna Oline og
Arne Dillan bodde i Jøsåsdalen under Jøsås til Hanna Oline døde i 1929.
Arne flyttet da til mora på Magnusmoen, mens barna Hedvig og Einar som
nevnt foran i noen år bodde hos Hans og Maren Nordvik i Leksdalen.
C 4. Ole Edvard, f. 1878 på Stuskinsvald. Ole var gårdskar i Østerjøsås i noen
år før han ble gårdskar på Hegstad og tok Hegstad som etternavn. I 1908
fikk han dattera Gudrun med budeia på Hegstad, Ragnhild Bergitte
Olsdatter, f. 1864. Gudrun Hegstad ble gift i 1930 med Kåre Jermstad, f.
1910, og de var gårdbrukere på Nordli under Forbregd.
I 1908 ble Ole Edvard gift med Oleanna Mikalsdatter Hallem, f. 1 876 på
Eklevald, datter av Mikal Halvorsen på Hallem lille. De fikk to barn - Margot
Oline, f. 1911, og Eivind, f. 1920, og kom til småbruket Bratlia under
Sørhaug i Volhaugen. Ole Edvard døde som enkemann i 1946. Kona
Oleanna døde i 1943.
C 5. Karl Severin, f. 1881 påjøsåsvald. Ugift. Karl, eller "Kal Dala", som han ble
kalt, gikk i snekkerlære hos Ola Grindberg i Leirådalen. Ei tid arbeidet han
på snekkerverkstedet hos Grindberg om vinteren og var med på bygnings
arbeid om sommeren. Etter at mora døde i 1912, flyttet Karl heim til
Jøsåsdalen, og i 1919 kjøpte han husa av faren for 700 kr. Karl stelte for
faren samtidig som han arbeidet på gårdene omkring. Dessuten laget han
tresko og rammet inn fotografier for foik. Initialene "kj" er nok framdeles å
finne på baksida av mangt et innramma bilde rundt omkring i bygda. En
annen av hans spesialiteter var å reparere fat, kopper og anna krustøy som
var gått i stykker. Karl såtte bitene sammen med lim og U-formede nagler. Karl
hadde også stor interesse for musikk, og han var med i Vuku hornmusikklag
i mange år. I 1 938 flyttet han den vesle stua i Jøsåsdalen til ei tomt like ved
riksveg 72 mellom Grindgjerdet og Levringan. Der bodde han til han flyttet
på Verdal aldersheim, og døde der i 1960.' 8
Martinus, f. 1 845 på Sundbyvald, d. 1 925. Martinus var dreng i Øster-lnndalen
i 1 865, men var oppe på Lillemoen og hjalp mora i 1 875. G. 1 882 med dat
tera i Småætran, Marie Halvorsdatter, f. 1 859, d. 1934, og ble noenlunde sam
tidig husmann i Garlia under Garnes. Like før århundreskiftet flyttet de til
Småsætran under Garnes, og Martinus ble husmann der etter svigerfaren.
Barn:
B 2
Cl. Paul, f. 1883 i Garlia. G. 1935 med sin husholderske Olga Konstanse
Johannesdatter Ness, f. 1900, datter av skredder Johannes Sefaniassen
Ness og kone Elen Anna Olsdatter Nybygget. Se mer om dem under
Småsætran.
C 2. Anna, f. 1885 i Garlia. (Anna Ottermo). G. 1905 med snekker Anders
Johannessen Ottermo, f. 1880 i Vera av foreldre Johannes Olsen
HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND B

----
153 H&FIS-B
----
Ottermovald og kone Maria Andersdatter, født Ward. Se mer om dem under
Granheim og Bråttåenget.
83. Elling, f. 1849 på Sundbyvald. Han dreiv Lillemoen etter at foreldra var død.
Elling var ugift, men i 1 891 hadde han skaffet seg husholderske ijonetta Olsdatter,
f. 1 837. Muligens kan det være enka etter Petter Olaus Sundbyvald (som døde i
1879).
I 1 900 har Elling kjøpt Bråttåenget, gnr. 242, bnr. 5, av Iver Andersen, som utvan
dret til Amerika i 1 892, og det sies at Elling tok med seg stua fra Lillemoen og
såtte den opp på nytt på Bråttåenget. Trolig flyttet Elling til Bråttåenget da Iver
Andersen utvandret i 1 892. Se mer om ham under Bråttåenget.
84. Gurianna, f. 1853 på Lillemoen. G. 1878 med Anders Andersson Åsander, f.
1 842 i Hålsingland, Sverige. Han kom flyttende fra Jårvsjø og arbeidet som smed
og steinarbeider. Han bodde i Bjørkenget i 1 875, men var møller i Grundan da
han utvandret til Fergus Falls, Minnesota, i 1882. Gurianna og barna Anneus, f.
1 877 og Pauline, f. 1 880, reiste etter seinere samme året.
Paul Andersens andre kone Serianna hadde også en sønn før ekteskapet:
Bs°.Johannes Olsen, f. 1839 i Storstad. Far Ole Olsen Storstad. Johannes ble gift i
1 863 med Lovise Jensdatter Øren, f. 1 839, datter av fisker Jens Evensen Øren. I
1 875 arbeidet Johannes på telegrafen, og de losjerte på Maritvollvald. Men han
var husmann og ka Ite seg Bjertnes da han i 1881 utvandret til Fergus Falls,
Minnesota. Lovise og de to yngste barna reiste etter i 1 882. Den eldste dattera,
Maria Kristine, hadde utvandret allerede i 1 880.
Plassen lå noenlunde midt på eiendommen som i dag er Fagerli nordre, og husa skal
ha stått ikke så langt fra der de står i dag. Den ble ryddet av svensken Anders
Halvarson fra Jåmtland først på 1850-tallet.
Anders Halvarson (1818-1889) og Ragnhild Olsdatter (1817-1893)
Anders Halvarson var født i 1818 på Sandnåset ved Esingen i Kall i Jåmtland. Han
var sønn av Halvar Andersson, f. 1774 i Backen, Kall, og kone Brita Gunnarsdotter,
f. 1782 i Husa, Kall (av Essingslekta). Foreldra, som ble gift i Kall i 1807, bodde først
i Husa, flyttet siden til Sandnåset ved Esingen, derfrå til Baksjønåset, og havnet til sist
på Lien i Offerdal, som de kjøpte i 1826. Det var åtte barn i familien, og Anders var
nr. seks i rekka.
Anders var dreng i Offerdal før han dro til Norge for å ta seg tjeneste hos Morten
Mortensen på Stormoen, som var gift med tanta til Anders, Agnes Essing.
INNDALS ALLMENNING


----
154 H&FIS-B
----
Innflyttingsattesten hans var datert 12.6.1839, men han har nok kommet dit noe før,
for allerede i november samme året fikk han ei datter med tjenestejenta på Stormoen,
Ragnhild Olsdatter, f. 1817 i Strinda, datter av Ole Jakobsen Melbyvald.
Anders og Ragnhild giftet seg 3. nyårsdag 1840 og bosatte seg på Melbyvald
(Innlegget), og de bodde der til de først på 1850-tallet tok fatt som rydningsfolk i
Fagerlia. De hadde da fått fem barn, og ytterligere tre små ble født oppe i Fagerlia.
Anders Halvarson, også kalt "Jamt-Anders", fikk bygselbrev på 10 år på plassen i
1859, og skulle etter dette ha flyttet derfrå i 1869. Men både Anders og Ragnhild ble
boende i Fagerlia så lenge de levde, og de ble nok ikke jagd fra heimen slik det er
blitt fremstilt både på folkemunne og i forskjellige nedskrevne fortellinger om "Jamt-
Anders".
Jamt-Anders ser ut til å ha vært en driftig rydningsmann. Ved folketellinga i 1865
hadde de 2 kyr og 8 sauer og sådde tø tønne bygg. I 1875 hadde de også 2 okser og
noen geiter i tillegg, og utseden var fordoblet. Det er fortalt at Anders kjørte med okse
til kverna i Ulvilla for å få malt kornet. Anders døde av lungebetennelse i 1889, mens
Ragnhild levde til 1893.
De åtte barna deres var:
81. Oline, f. 1839 på Stormoen, d. 1 932 på Verdal Aldersheim. I 1 863 fikk hun søn
nen Ole Ellingsen med ungkar Elling Olsen Nordgård fra Sparbu, og hun og søn
nen losjerte på Stormoen i 1865. I 1875 var Oline budeie på Garnes. Sønnen
Ole var da i pleie hos enke Anna Stormo på Stormoen, og han døde der i 1881.
I kirkeboka er anført at han var åndssvak.
I 1 884 ble Oline gift med drengen på Garnes, Mortinus Andreassen, f. 1 850 på
Steinsvald, sønn av rydningsmann Andreas Olsen på plassen Haugen i
Inndalsallmenningen (se under denne). Se mer om Oline og Mortinus under
Haugen og Granheim.
82. Halvor, f. 1 842 på Melbyvald, død s. å.
83. Beret, f. 1 843 på Austgarden i Sul. Beret rjente på Stormoen i 1 865. Hun ble gift
i Vuku i november 1872 med en som presten har innført som Erik Jørgensen, f.
1 846 i Åre, men hans rette navn var nok Erik Gøransson, født 27.07.1 846 i Kall,
sønn av nybygger i Gråviken, Gøran Svensson og h. Årsil (Ursilla) Ersdotter. Faren,
som døde som husmann og enkemann i Medstugan (Saxvallen?) i 1 879, var for
øvrig av norsk avstamning, idet bestefaren hans var Nils Olsen Brende (se mer om
ham under Lillemoen). Erik fikk innflyttingsattest til Stormoen fra Vester Flandern i Are
i november 1 872. Men han døde allerede i april 1 874, og Beret satt igjen som
enke med en sønn på ni måneder og på vei med en til. I 1 875 var hun taus på
Lillemoen, men bodde på Stormoen da hun i 1883 fikk dattera Ragnhild Anna
med enkemann Nils Nilsen Reiren. I 1891 hadde hun flyttet tii søstra Oline på
plassen Haugen i Inndalsallmenningen, og i 1900 var hun budeie i Vester-
Guddingan. Hvor hun tilbrakte de siste åra av livet sitt er uklart, men folk i Inndalen
har fortalt at hun bodde ei tid hos dattera Ragnhild Anna på Levringshaugan. Hun
gikk da under navnet "Beret Haugja". Hun døde som Beret Andersdatter Stormo i
1926.
HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND B

----
155 H&FIS-B
----
Barn:
Cl. Johannes, f. 1873 på Stormoen, d. 1925 i Cooperstown, Nord-Dakota.
Han er oppført flyttet til Sverige allerede i 1 875, sannsynligvis er det beste
faren på Saxvallen som har tatt hand om ham etter at mora ble enke, men
han får utflyttingsattest først i 1 890, trolig for å konfirmeres. Han var skyss
gutt hos Martin Suul i Sandvika i 1891 og utvandret til Amerika i 1892
under navnet Johannes Eriksson. Fra 1908 var han bestyrer av en trelastfor
retning i Esmond, Nord-Dakota. Der kalte han seg John Eriksen og ble gift i
1907 med Emma Josephine Ericksson, f. 1886, d. 1962. 19 De etterlot seg
sju barn i Amerika og har ei stor etterslekt der.
C 2. Edvard, f. 1 874 på Stormoen. Edvard ble konfirmert fra Garnes i 1 890 og
var tjener der i 1 891 . I 1 896 gift med Anna Sofie Edvardsdatter Melby, f.
1 874, datter av ungkar Edvard Teodorsen Melby, seinere Kvello, og Anne
Marta Sivertsdatter Guddingsvald. De var husmannsfolk på Guddingsmoen.
Kona døde av tæring i mars 1900, og de to små barna kom i pleie hos
andre. I 1900 var Edvard tjener i Ner-Guddingan, og i 1901 ble han gift
på nytt i Ørland kirke, nå med Augusta Johansdatter Berg, f. 1 875 i
Trondheim. Han utvandret til Boston i 1902 som Edvard Eriksen Gudding
sammen med den nye kona og deres førstefødte. De fikk i alt ni barn og har
ei stor etterslekt i Amerika.
C 3°. Ragnhild Anna Nilsdatter, f. 1883 på Stormoen. Faren var enkemann Nils
Nilsen Reiren. Ragnhild Anna var budeie i Inndal vestre i 1900, og ble i
1905 gift med Jakob Johannessen Skansen, sønn av husmann Johannes
Olsen Steinsvald og kone Beret Marta Jakobsdatter Molden, og ble småbru
kerkone på Levringshaugan. De fikk fire barn før Ragnhild Anna døde på
Haugan i 1915.
Ragnhild, f. 1849 på Melbyvald, d. 1852 i Fagerlia.
Halvor, f. 1852 i Fagerlia. Han flyttet fra Ekloa til Sverige i 1874 og ble gift i
1 880 med Anna Andersdatter, f. 1 857 i Rødøn. I 1 890 og 1 900 var han snek
ker og bodde i Østersund. Han døde i Østersund i 1 91 9 og etterlot seg fire barn.
Han brukte etternavnet Andersson.
Anneus, f. 1854 i Fagerlia, d. 1918. Anneus ble konfirmert i 1870, flyttet til
Sverige i 1 875 og ble gift i 1 876 med Anna Mattsdotter, f. 1 846 i Offerdal, d.
1919. I 1 890 og 1 900 bodde familien, inkl. fem barn, på Tjemåsen i Offerdal,
der Anneus var arrendator (forpakter). Han kalte seg Anneus Indal.
Ragnhild, f. 1 857 i Fagerlia. Ragnhild var ugift og bodde i Fagerlia både mens
foreldra levde og ei tid etterpå. Hun hadde tre sønner:
B 7
B 8
Cl 0 Ole Nilsen, f. 1881 i Fagerlia. Faren var den 17 år gamle proprietærsøn
nen Nils Juel på Reitan. Ole Nilsen kom som tjener til Edvard Garnes på
Sogstad ved Levanger (var der i 1900). Siden ble han slaktermester ved
Levanger Samvirkelag. Han ble gift i Levanger og har etterslekt der.
INNDALS ALLMENNING


----
156 H&FIS-B
----
C 2°. Anton Karlsen, f. 1886 i Fagerlia. Faren var "kvaksalver" Kar! Teodor
Falkenstierna, Vistvald. Anton Karlsen tjente hos Peder Stornes på Stornesset
i Inndalen i 1 900, og han kalte seg Anton Karlsen Storness og bodde i
Levanger da han utvandret til Amerika i 191 1, 25 år gammel. Om far hans,
Karl Teodor Falkenstierna, som var svensk, er det opplyst at han hadde opp
holdt seg i Leksdalen i tre år og praktiserte i distriktet. Iflg. "Nordre
Trondhjems Amtstidende" for 10. mai 1887 soner han da "20 dager i dis
triktsfengslet for å ha forvoldt en manns død i Verdal i forbindelse med en
operasjon. Etter å ha sonet, skal han transporteres ut av riket."
Anton Stornes var på besøk i Inndalen i 1923. Han døde i 1951 ugift i
Powers Lake, Nord-Dakota. I en notis om dødsfallet i Innherreds Folkeblad
står det at han dreiv forskjellig slags arbeid, og ved sin død hadde han egen
farm i nærheten av Powers Lake. Det står videre at han var en interessert ama
tørarkeolog og på sine mange turer på prærien samlet han mange ting etter
indianerne, og en hel del av gjenstandene han fant sendte han til
Videnskapsselskapets museum i Trondheim.
C 3°. Ole Martin Olsen, f. 1 894 i Fagerlia. Faren var enkemann Ole Andreassen
Garnes, f. 1 842, sønn av Andreas Olsen og Gjertrud Sivertsdatter på ryd
ningsplassen Haugen. Han var svoger av Ragnhilds mor Oline (se under
Haugen), og bodde da i Trångsviken. Ole Martin vokste opp på Reiren som
fostersønn hos Beret Anna og Johannes Ellingsen. I 1914 ble han gift med
Oline Gustava Edvardsdatter Bjørsmo, f. 1 895 på Bjørsmoen, datter av
Edvard Olsen Bjørsmo og kone Anna Cecilie Andersdatter. I 1 920/2 1 kjøp
te Ole Martin heimen Garberg under Garnes av Johannes Kvelstad og bruk
te siden Garberg som slektsnavn. Mer om Ole Martin og familien hans fin
nes under denne plassen.
Ifølge folketellinga bodde Ragnhild i Fagerlia sammen med mora og sønnene Ole
og Anton i 1 891, og hun bodde også der i 1 894 da hun fikk sønnen Ole Martin
(Garberg). Men etter at mora døde i 1 893, hadde Ragnhild tapt retten til å bo
der, og hun måtte flytte fra plassen en gang på nittitallet. Rundt 1900 var hun
budeie hos Anneus Johannessen på Inndal øvre i noen år. Og i følge kirkeboka for
Alstadhaug prestegjeld var hun i tjeneste på Bamberg i Skogn da hun døde av
hjerneslag i mars 1922 som Ragnhild Andersen. Hun ble begravet og jordfestet i
Levanger, der sønnen Ole Nilsen bodde.

----
157 H&FIS-B
----
HAUGEN
(MORTINUSPLASSEN)
Haugen ble ryddet av Andreas Olsen forst på 1850-tallet. I ettertid er plassen også
kalt for Mortimisplassen, oppkalt etter den siste plassmannen som bodde der.
Andreas Olsen (1808-1882) og Gjertrud Sivertsdatter (1812-1898)
Andreas Olsen var fodt i 1808 i Ulvilla av ugifte foreldre, gift mann Ole Arntsen hos
Tarald Berg, Trondheim, og Marit Enksdatter Holmlivald. Andreas bodde på
Holmlivald da han i 1835 ble gift med Gjertrud Sivertsdatter Holmlivald, f. 1812 i
Ulvilla, datter av Sivert Embretsen Holmli og kone Jonetta Amundsdatter. De var
inderster på Holmlivald og husmannsfolk på Stubbe under Nord-Steine for Andreas
ble rydningsmann på Haugen.
I 1859 fikk Andreas bygsel på plassen på livstid. I 1865 hadde han fått ryddet så
mye land at han sådde l A tønne bygg og såtte Vi tonne poteter, og de hadde 2 kyr og
5 sauer. Ti år seinere (1875) var buskapen på 2 kyr, 1 kalv, 2 sauer og 2 geiter, og i
tillegg til bygg og potet sådde han også litt havre. Ellers spedde han på til livsopp
hold med dagarbeid på gårdene nede i bygda så lenge han var kar om det. På sine
gamle dager var han betegnet som krøpling uten at vi veit direkte hva som feilte ham.
Han døde på Haugen i 1882 og Gjertrud samme sted i 1898.
Andreas og Gjertrud hadde ni barn:
Bl . Serianna, f. 1 835 på Holmlivald. Serianna ble gift med Ole Olsen Sætre, f. 1 822
i Elverum, og i 1 865 og 1 875 var de husmannsfolk på Kolbergmoen søndre
("Plassen") i Frol. I 1875 hadde de fire barn boende på plassen, mens dattera
Karen Lisabet, f. 1 869, hadde flyttet til besteforeldra oppe i allmenningen og
bodde der til i 1888, da hun har fått flytteattest tilbake til Levanger. Serianna
bodde som enke på Kolbergmoen sammen med sønnen Ove ennå i 1900. Men
da hun døde i 1916, bodde hun på Halsan øvre.
82. Dødfødt tvilling, f. 1 835. Tvillingene født på selveste julekvelden 1 835.
83. Marta, f. 1 840 på Nordsteinsvald. Marta fikk en tragisk død. Hun var gjeterpike
84. Ole, f. 1 843 på Nordsteinsvald. Han var tjenestedreng i Garnes i 1 865 og tok
Garnes som slektsnavn. Han flyttet til Levanger 5. januar 1 874 for å gifte seg, og
30. januar samme år ble han gift med Ingeborg Anna Bøgseth. Hun var født på
Dillanvald i 1 854 av foreldre Anders Larsen Bøgseth og kone Anne Halvorsdatter
Skavdal. Om Bøgsethfamilien veit vi at de flyttet til Levanger før 1 870, og Anders
Bøgseth dreiv som byggmester. Han var en kjent kar når det dreide seg om å
bygge sagbruk i elvene i Trøndelag. I 1 875 bodde familien i Kirkegade 23 i
Levanger. Anders Bøgseth var da sagmester, noe han også trolig var da han flyt
tet fra Verdal, for familien bodde på plasser under Øst-Grundan, Holmen og
Dillan, som aile hadde sagbruk.
Ole Garnes var tømmermann og bodde i samme hus som svigerforeldra før han i
1876 flyttet til Jåmtland med kone og sønnen Alfred. I 1890 bodde familien i
INNDALS ALLMENNING


----
158 H&FIS-B
----
Trångsviken i Alsen, Ole var da sagbruksarbeider ved Trångsviken Angsåg, og de
hadde fått fire nye barn - to av hvert kjønn. Ingeborg Anna døde i mars dette året,
36 år gammel. Ole arbeidet fortsott på "Trångsviken sågverk" i 1900.
Et besøk som Ole avla i barndomsheimen i Rata midtsommers 1 893, fikk som
følge at dattera på naboheimen Fagerlia, Ragnhild Andersdatter (datter avjamt-
Anders), nedkom med en sønn på vårparten året etter:
C 6°. Ole Martin, f. 1 894 i Fagerlia (kjent som Ole Martin Garberg, og tidligere
omtalt under Fagerlia).
85. Jonetta, f. 1846 på Nordsteinsvald. D. 1857 på Haugen.
86. Mortinus, f. 1 850 på Nordsteinsvald. G. 1 884 med Oline Andersdatter, f. 1 839
på Stormoen, datter av Anders Halvarsson (Jamt-Anders) og Ragnhild Olsdatter i
Fagerlia (se mer om dem nedenfor).
87. Gurianna, f. 1 850 på Nordsteinsvald (Tvilling med Mortinus). I 1 865 var hun gje
terpike i Øster-lnndalen. I 1 881 har hun fått flytteattest til Sverige, og i 1 887 skal
hun ha utvandret til Amerika under navnet Gurianna Andreasdatter Indahl.
88. Ingeborg Anna, f. 1853 på Haugen, d. 1855 på Haugen.
89. Anneus, f. 1857 på Haugen. Utvandret i mars 1882 til Minnesota. Han reiste
sammen med kona og barna til Johannes Olsen på naboplassen Lillemoen og med
billett betalt i Amerika, så trolig var det Johannes som hadde sendt billetten.
Mortinus Andreassen (1850-1940) og Oline Andersdatter (1839-1932)
Mortinus Andreassen var som nevnt foran sønn av Andreas Olsen og Gjertrud
Sivertsdatter på Haugen. Han bodde hos foreldra i 1865, men var dreng på Garnes
både i 1875 og da han ble gift i 1884 med Oline Andersdatter, dattera til "Jamt-
Anders" i Fagerlia. Olme tjente som budeie i Garnes samtidig med Mortinus.
Mortinus overtok rydningsplassen etter foreldra, og han og Olme var nok de siste
av rydmngsfolka som bodde i "Rata". De dreiv Haugen både i 1891 og 1900, og plas
sen ble etter dette også kak Mortinusplassen. Olines søster Beret med sin 8-årige dat
ter Ragnhild Anna Nilsdatter bodde hos dem i -91. I 1900 fødde de 2 kyr, 1 sau og
1 geit på plassen. Etter krav fra allmenningsstyret måtte de flytte fra plassen først på
1900-tallet, og omkring 1904 kjøpte Mortinus en parsell av Garnes for 400 kroner
og tok med seg husa fra Haugen dit. Dermed oppstod plassen Granheim.
Ekteskapet mellom Mortinus og Olme var barnlaust, men Olme hadde en sønn:
Bl 0 . Ole Ellingsen, f. 1863 i Inndalsallmenningen, d. 1881 på Stormoen (åndssvak).
Faren var ungkar Ellend Olsen Nordgård fra Sparbu.
Det finnes mer om Mortinus og Olme på Granheim under Garnes.
HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND B

----
159 H&FIS-B
----
HESJEBEKKVOLLEN
(SNERINGEN)
(DEL AV NÅVÆRENDE BRUK SKOGLI, GNR. 286, BNR. 1)
Plassen, som lå vest for Allmenningsåsan (Vester-Åsan) ble trolig ryddet av en Nils
Andersen. Dokumentasjonen for dette finnes i ei åstedssak fra 1848, der grasserer
Nikolai Jensen har stevnet Nils Andersen Almindingåsen for uten lov å ha nedsatt seg
og bygd hus i utmarka til Jensens gard Inndal øvre.
Rydningsplassen er i rettsboka benevnt som en
"- indhegning of nogle jaa Mælinger Jord hvorpaa en Deel eller omtrent det Halve
jandtes opdyrket til Potetesager, hvorimod det Øvrige var besat med gamle Stubber
og aldeles uopdyrket. De opførte Huse bestode aj et Udet usselt Fæhuus til hvis 2"
Side et saakaldet Vaaningshuus var tilbygget og udgjorde den usleste Bolig for
Mennesker, man fast kan tenke sig".
På grunnlag av åstedsbeskrivelsen må denne plassen ha vært Hesjebekkvollen. Det
hører med til saken at det ved grenseoppgang ble fastslått at plassen lå i allmenning
en, og at Nils Andersen ble frikjent for anklagen.
Hvem denne Nils Andersen var og kom fra, er uvisst. Han kan være sønn av hus
mann Anders Nilsen, som var husmann under Vist nedre. I skattelista for 1825 finner
vi en Nils Andersen som inderst i Vester-Levringan. Det kan også være samme per
son. Om han hadde familie er heller ikke klarlagt. I 1851 dør et fattiglem med samme
navn i Allmenningsåsan, 55 år gammel.
I f 859 ble plassen bygslet bort på 10 år til Peder Hansen.
Peder Hansen (1807-1876) og Anne Johansdatter (1805-1890)
Peder Hansen var født i 1807 på Musem og var sønn av ugifte foreldre, skiløper Hans
Arntsen Langdal og Brynhild Arntsdatter Ulvilden. (Faren ble gift i 1823 med Mali
Andorsdatter Leirset, og mora ble gift med Arnt Olsen Karlgård i 1811).
I 1833 ble Peder gift med Anne Johansdatter Molden, f. 1805. Hun var datter av
Johan Olsen Molden og kone Eli Johnsdatter, som var brukere i Molden fra 1807 til
1842. Peder bodde i Ekloa ved giftermålet.
Ved bygselkontrakt av 27. september 1841 ble Peder husmann under Johannes
Moe i Vester-Ness, men ble ved dom av 26. januar 1854 dømt til å flytte fra plassen.
Om han så kom direkte til Hesjebekkvollen er ikke klarlagt, for bygselkontrakten ble
som nevnt foran opprettet først i 1859.
1 en dom fra 1848 kalles en husmann under Ness for "Peder Snæringen", sikkert
samme mann, og som da også er mannen bak plassnavnet "Sneringen". Han kalles
for øvrig også Peder Hansen Sneringen i 1871.
Historikeren Nils Hallan fra Skogn skriver i en artikkel i Nord-Trøndelag
Historielags årbok for 1960 at
INNDALS ALLMENNING

----
160 H&FIS-B
----
Per Sneringen frå Verdalen var flink til å kurere hestar Han var ofte i Frol med slikt
arbeid. Ein mann her i hygda fortalde ein gong at ein av hestane hans vart sjuk, og
"Sneringen" vart henta. Han fekk tak i ein lang skammel som han steig oppå attmed
hesten - og tok så til å tanne [tygge på] ryggskinnet på hesten heilt frå fremste kant
av manken til rumptangen. Han tanna slik at lort og heståke valt utor munnen på
han, og slik heldt han på lenge. Da han var ferdig, sputta han ut det meste av
uhumskheita. Noko vasking av munnen var det ikkje tale om.
På same garden var det ein sers gild stohingst. Den var så fin og blank at det var
reint så det skein av han. Sneringen gjekk bort til Brunen, som hesten heitte, klappa
han på halsen og sa til hesteigaren: "Du må itj tru det er berre du som gjev Brunen
mat. Dersom du hadde sett alt det høy som småkaran gjev honom, hadde du vorti
forfæld".
(Det siste avsnittet i sitatet viser at trua på tusser o. 1. var levende på denne tida.)
Peder og Anne bodde på Hesjebekkvollen både i 1865 og 1875. I 1865 har de
hest, ku og en sau, og en utsed på l A tønne bygg og 1 tønne potet. I 1875 har de bare
hesten igjen av husdyra, og utseden er på l A tønne bygg, Vs tønne havre og l A tønne
potet. Begge to er under forsorg.
Peder døde som fattiglem på Hesjebekkvollen i januar 1876. Kona var som nevnt
sykelig og under forsorg allerede i 1871, og kom sannsynligvis på legd etter at Peder
gikk bort. Hun døde i hvert fall som legdslem på en av Skavhaugg-gårdene i 1890.
De hadde ingen etterkommere.
Hesjebekkvollen er ikke nevnt i folketellingene etter 1875, og ble neppe brukt før
den i 1937 ble utlagt som del av et bureismgsbruk og kjøpt av Olaf Edvardsen Indal.
(Se Skogli, gnr. 286, bnr. 1)
HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND B

----
161 H&FIS-B
----
NYE BRUK I INNDALS ALLMENNING
Fagerli nordre (nærmest) og Fagerli søndre (borterst) ca 1960
Etter at samtlige rydningsmenn og andre bosatte var borte fra plassene i
Inndalsallmenningen, ble det foretatt befaring og taksering av allmenningen. Det ble
da vurdert slik at det ville være synd om den jorda som rydningsmennene hadde dyr
ket opp, skulle vokse til med skog, og omkring 1910 ble det skapt to nye heimer i
"Rata", Fagerli nordre og Fagerli søndre. Begge brukene ble utskilt fra allmenningen
ved skylddelingsforretning av 5.9.1914, tinglest 16.9.1914. Ifølge Verdalsboka V ble
brukene i første omgang kjøpt av Ole Kvello og Peter Eklo. Hvordan eier- og bruks
forholda utviklet seg de første årene deretter er litt uklart, men i Innherreds
Folkeblad i 1918 finner vi følgende kunngjøring:


----
162 H&FIS-B
----
Avktxon
Lørdag den 11. oktober d. a. kl. 12 middag avholdes ejter jorlangende av Stjør- og
Verdals skogforvaltning avktxon paa gaarden Garnes over parcellerne:
Fagerli søndre, g.nr. 265, b.nr. 1, av skyld mark 1.12 og
Fagerli nordre, g.nr. 265, b.nr. 2, av skyld mark 1.65 i Indals statsalmenning.
Parsellerne paavises aj skogvokter K. Indal.
Konditionerne erfares ved auktionen.
Verdalens lensmandsbestilling,
25. sept. 1919.
R. Holmvik.
I annonsen ser vi at brukene er benevnt gårdsnummer 265, men det må vel bare være
feiltrykk. I matrikkelen har de gårdsnummer 285.
FAGERLI SØNDRE
GNR. 285, BNR. 1
Fagerli søndre inkluderte de gamle rydmngsplassene Sagmoen og Lilleenget i
inndalsallmenmngen. Resultatet ble et bruk med ca. 65 dekar dyrkbar jord og 80
dekar produktiv skog.
Som det framgår av nedenstående kongelige skjote var det Lars Molden som fikk
tilslaget på eiendommen på auksjonen i 1919, men han har semere overlatt kjøpet til
Adolf Aasan.
Skjøte.
Vi, Haakon, Norges konge Gjør vitterlig:
Ved kongelig resolusjon av 24. oktober 1919 blev Landbruksdepartementet bemyn
diget til aa seige til Lars Berntsen Molden eiendommen Fagerlig søndre, gnr 285, bnr.
1, av skyld mark 1,12 t Verdal kerred, Nord-Trøndelag fylke for kr. 2000,-. Seinere
er kjøpet med Landbruksdepartementets samtykke gaat over til Adolf Aasan. 1 hen
hold hertil meddeles herved nevnte Adolf Aasan lovlig eiendomsskjøte paa omhand
lede eiendom. Av kjøpekontrakten inntas:
Post 4: Gjerdeholdet mot den tilbakeholdte del av statsalmeningen (Indals) overtas
av kjøperen.
Post 5: Det offentlige saavell som de i ålmenningen bruksberettigede forbeholdes gra
tis rett til nødvendige reiser over salgsparsellen. Forsaavidt enighet ikke opnaas, om
hvor saadanne veier skal legges eller om nødvendigheten av disse, kan saken av hver
av partene kreves avgjort efter bestemmelsene herom i lov om veivæsenet av 21. juni
1912.
HEIMER OG FOLK - iNNDALEN OG SUL 1 800-1940 - BIND B

----
163 H&FIS-B
----
Post 9: Kjøperen jorpliktes til innen 21/8 1924 å ha opført nødvendige beboelses- og
uthuser paa parsellen og aa ha tilflyttet denne. Inntil kjøperen har behygget og tatt
bopel paa plassen, maa han kun aavirke paa plassens grunn til husfang, gjerde og
brenneved. Aavirke til salg er jorbudt. Overholdes ikke disse bestemmelser, har det
offentlige ret til uten lovmaal og dom aa la eiendommen bortsælges ved offentlig auk
sjon. Forsaavidt salgssummen utgjør mer enn restgjelden til det offentlige, dekkes
først alle det offentliges utgifter og resten tilbakebetales den oprindelige kjøper
Post 10: Den i nærværende kontrakt omhandlede eiendom maa ikke uten det offent
liges samtykke pantsettes uten til Den norske stats Smaabruk- og Boligbank eller helt
eller delvis overdras til eiendom eller bruk til nogen, som ikke er beslegtet eller besvo
gret med eteren i op- eller nedstigende linje eller i første eller annen sidelinje.
Saafremt en mot denne bestemmelse stridende rettshandel erfullbyrdet ved tinglesing
av pantedokument eller hjemmelsebrev eller ved at erhververen er innsatt i eien
dommens besittelse, skal det offentlige være berettiget til å la eiendommen seige ved
auksjon. Det offentlige forbeholdes rett til aa godta eller forkaste et hvilketsomhelst
bud og aa inntre i det høieste bud. Salget foregaar for eierens eller besitterens reg
ning. Denne heftelse bortfaller, nåar der er vunnet odel paa eiendommen.
Dette skjøte maa ikke tingleses, før enten kjøperen har fremlagt kvittering for aa ha
betalt kjøpesummen eller den for samme utstedte pantobligasjon er fremkommet til
tinglesing.
Nærværende skjøte er utferdiget paa ustemplet papir (I. 23/7 1915 § 78)
Gitt paa Kristiania slott d. 3. august 1921.
Under Våar haand og rikets segl.
Haakon (segl)
0. Blehr H. S. Furu.
Skjøtet kan tinglæses.
Stjør- og Verdal skogforvaltning, 19. september
Ffter bemyndigelse: Friing Øverland.
1921.
Adolf Edvardsen Aasan (1900-1984)
Adolf Aasan var født på Svartåsen i 1900, foreldre
Edvard Olsen og Mette Aasan, som ble eiere av
Øster-Åsan i 1903, og Adolf vokste opp der. Han
fikk som vi har nevnt foran, skjøte på Fagerli søndre
i 1921 og bygde nye hus i de påfølgende år. Eil kjø
pet fikk han innvilget et pantobligasjonslån på kr.
5550,- med fem års avdragsfrihet i den Norske Stats
Smaabruk- og Boligbank.
Som så mange andre i samme situasjon i disse åra
hadde også Adolf Aasan problemer med å svare for
låneforpliktelsene, og i november 1929 ble det tillyst
tvangsauksjon på heimen etter krav fra banken. Noe
tvangssalg ser det ikke ut til å ha blitt den gang, men
Adolf Aasan
INNDALS ALLMENNING


----
164 H&FIS-B
----
i 1932 måtte han gå fra gården, og Adolfs halvbror Odin Bratli kjøpte gården på
tvangsauksjon for kjøpesummen 3500 kroner. Han fikk auksjonsskjøte datert
22.8.1932, tinglest 16.1.1933.
Adolf flyttet tilbake til farsheimen Øster-Åsan, og dreiv siden mye med saging av
tømmer.
I 1951 ble Adolf gift med Ovidia Petra (Veda) Henningsen, f. 1900 i Bjarkøy i
Troms. De losjerte i 2. etasje i garasjebygget til Alf Liff ved Lille-Molden.
Adolf Aasan døde i 1984 og Veda i 1991.
Odin Severin Edvardsen Bratli (1885-1972) og Inger Anna Anneusdatter
(1886-1971)
Odin Severin var, f. 1885 på Grensvald av ugifte foreldre Edvard Olsen Skjækermo
(Aasan) og Jokumrna Olsdatter Grensvald (Bjørkhaug) og kalte seg Odin Bjørkhaug.
Han ble gift i 1911 med Inger-Anna Anneusdatter Bakken, f. 1886 på Bynavald.
Odin kjøpte som nevnt Fagerli søndre i 1932, etter at han fra 1912 hadde eid bru
ket Bratli (Kasa) under Midt-Grundan østre i Ulvilla og tatt Bratli som siektsnavn.
Denne heimen solgte han til John Ellefsen Indahl i Kårenget for 1504 kroner, skjøte
datert 2. januar og tinglyst 1. februar 1933.
Ved siden av at han dreiv gården, skaffet Odin Bratli det nødvendige til underhold
av familien med jakt og fangst i skog og fjell, både av matvilt og rovvilt. I 1915 hadde
han anskaffet seg nytt gevær, og fikk lånt penger til kjøpet i banken mot å skaffe kau
sjomster. I panteboka for 1915 er registrert følgende pantebrev:
Pantebrev.
Undertegnede Odin E. Bratli boende paa Bratli i Værdalen erkjender herved at være
bleven skyldig hr. Ragnvald O. Langdahl ogjohan O. Lerhagen, Værdalen kr 200,00
-to hundrede kroner -for kautionsansvarfor mig i Værdalens sparebank. Til sik
kerhetfor ovennævnte beløp med renter og i tilfælde andre omkostninger pantsætter
jeg herved til Ragnvald O. Langdahl ogjohan O. Lerhagen et mig tilhørende nyt 3-
løpet gevær (to hagl- og et nfleløp) medfuldt tilbehør Geværet blir fra pantsættelsen
at betrakte som kautionisternes ejendom indtil hele laanet med renter er betalt saa
ledes at det ikke kan pantsættes til andre, likesom jeg overtoker ansvaret for at gevæ
ret til enhver tid skal holdes i forsvarlig stand - rent for rust og annet smuds - saa
ledes at ikke dets værdiforringes.
Bratli i Værdalen den 31te mai 1915.
Odin E. Bratli.
Til vitterlighet: A. Lynghaug. Gustav Hage.
Og Odin var kjent over hele bygda som en særdeles dyktig jeger som skaut og fang
et både rev og gaupe både før og etter at han kom til Fagerlia. Så tidlig som i 1920
er han omtalt i en liten notis i "Innherredsbladet", der det står følgende:
HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND B

----
165 H&FIS-B
----
Odin og Inge Anna Bratli.
Rovdyrfangsten.
Odin Bratli har atter fanget en gaupe i saks — en hunne. Dette er den 3die gaupe han
har fanget i vinter
Men Odin gikk ikke akkurat rundt i bygda og skrøt av det han dreiv med, og hva
antallet av felt rovvilt ble til slutt, var det vel bare han seiv som visste.
På 1950-tallet kjøpte Odin gården Volen nedre og overdrog Fagerlia til sønnen
Ingvald.
Odin døde i 1972 etter at Inger Anna var død året før.
Odins barn før ekteskapet:


----
166 H&FIS-B
----
Hele Bratlifamilien samlet. Stående f. v. søskena Arne, Ole, Lotte, Ella, Oddvor, Borghild, Inger, Tormod, Ingvald
og Edel. Sittende foreldra Odin og Inger Anna. Eier av bildet: Borghild Høgii, f. Bratli.
Bl 0 . Oline Kirstine, f. 1 907 i Stamna, d. 1996. Mora var Pauline Olausdatter Trøbakk.
Gift 1926 med småbruker Olaf Severinsen Helrno, f. 1904, d. 1994.
Småbrukere på Helmoen østre. Tre barn.
B 2 :". Signe Henrikke, f. 1907 i Stamna, d. 1997. Tvilling med Oline Kirstine. Gift
1933 med småbruker Sverre Severinsen Helmo, f. 1911. Småbrukere på Helmo
vestre
Barna i ekteskapet:
81. Ella Johanna, f. 1911 i Bratli, d. 1999. Gift med Sigvald Hallem, f. 1901 i
Skogn, d. 1985. De bodde på Myrenget under Gustad i Frol. To barn.
82. Ingvald Adolf, f. 1913 i Bratli, d. 1976. G. 1942 med Klara Kvelstad, f. 1917,
d. 2004. Småbrukere i Småsetran. Fem barn.
83. Oddvor Sofie, f. 1914 i Bratli, d. 2006. Gift 1942 med murer Bjarne Haugdahl,
f. 1904, d. 1997. De bygde hus ved Stamphusmyra. Ei dafter.
84. Edel Otilie, f. 1916 i Bratli, d. 2007. Gift 1941 med skomaker Bernhard
Haugdahl, f. 1900, d. 1987. Bosted Kristiansveet og siden i Skolmestervegen i
Vuku. To døtre.
85. Arne Sigvald, f. 1 91 8 i Bratli, d. 2007. Gift 1 948 med Signe Vikvang, f. 1918.
Arne Bratli kjøpte Bjørstad vestre av Olav Green i 1953. Tre barn.


----
167 H&FIS-B
----
86. Lotte Alvhilde, f. 1919 i Bratli, d. 1973. Gift 1947 med Ola Vikvang, f. 1915,
d. 1993. Småbrukere på Krika. To barn.
87. Borghild Elfrida, f. 1922 i Bratli. Gift 1947 med Ole Olafsen Høgli, f. 1921.
Bosted på Bruborg, Inndalen (frådelt part av Høgli). I 2007 flyttet de til eldreboli
gene på Stekke. Tre barn.
88. Inger Antonie, f. 1 924 i Bratli. Gift 1 943 med Olav Elnes, f. 191 9, d. 2006. De
kjøpte Øster-Asan i 1946, men bosatte seg seinere i Leirådalen. Tre barn.
89. Ole Edvard, f. 1926 i Bratli. Gift 1959 med Sigrid Marta Suul, f. 1939, d.
1997. Tre barn.
810. Tormod Magner, f. 1932 i Fagerli søndre. Samboer med Mary Overholmen, f.
1936. De bor i Konsul Moes gate 1 på Verdalsøra.
FAGERLI NORDRE
GNR. 285, BNR. 2
Fagerli nordre oppsto som egen heim ved at de gamle rydningsplassene Haugen,
Fagerlia og Lillemoen, samt et tillagt skogstykke ble utskilt fra Inndalsallmenningen
og slått sammen. Johannes Johannessen Kvelstad kjøpte den for 3000 kroner i 1920.
Han fikk kongelig skjote tinglyst 2.9.1921. Med skog ble heimen på ca. 145 dekar.
Johannes Johannessen Kvelstad (1890-1981) og Sofie Martinsdatter
(1896-1993)
Johannes Johannessen Kvelstad var født i 1890 i Kvelstadlia (Kvelstad øvre) og var
sønn av svensk borger, murer og steinarbeider Johannes Israelsson Balgård og Kjersti
Olsdatter Prestegårdsvald. Ettersom Johannes Kvelstad ofte ble kalt Johannes Isaksen
av bygdefolket, skal vi ta med noen opplysnmger om faren som kan forklare grun
nen til det.
I folketellinga for Verdal i 1875 finner vi på Bjørkenget i Leirådalen som en av to
"logerende" svenske stenarbeidere Svend Johan Isaksen, oppgitt født i Karlskrona i
1836.
I folketellinga for 1891 finner vi samme personen i Kvelstadlia, men nå som "sten
arbeider, selveier og enkemann Johannes Israelsen, f. 1829 i Kronobergs len,
Sverige".
Årsaken til navneendringa finner vi nok i ekteskapelige forhold. Han var nemlig
gift i Sverige med Justina Johannesdatter, f. 1820 i Algutsboda. Kona døde i Sverige
i 1889. Etter hva som er blitt fortalt var dette ikke noe lykkelig ekteskap, og Johannes
dro sin veg fra det hele og over Kjølen, og foretrakk å skjule identiteten sin gjennom
Isaksen-navnet.
Men det rette navnet hans var altså Johannes Israelsson, og han var født i
Algutsboda, (Långasjø) i Sverige i 1829, som sønn av snekker Israel Johansson og
INNDALS ALLMENNING

----
168 H&FIS-B
----
kone Marta Stina Håkansdatter. Johannes kom til Norge mellom 1865 og 1875. Og
på grunn av, eller på tross av, sin ekteskapelige fortid ble han samboar med Kjersti
Olsdatter, som var født på Prestegårdsvald i Vuku i 1853 av husmannsfolket der, Ole
Johannessen og Guru Olsdatter.
Johannes og Kjersti fikk ti barn sammen, og åtte av dem var født før de ble gift i
1891. De bodde på Reppevald fram til de sist på 1880-tallet kom til Kvelstadlia. De
hadde planer om å gifte seg første sommeren etter at Johannes var blitt enkemann,
men det ble utsettelse lflg. klokkerboka i Vuku: "Da Johannes Israelson Balgård måtte
have kongelig bevilling til at intræde i Ækteskab, ble vielsen udsatt til anførte datum."
(frajum 1890 til 09.4.1891). 20
Johannes Israelsson arbeidet som murer og steinarbeider, og han var kjent som en
særdeles dugandes arbeidskar. Eksempelvis skriver Hans Jøsås at det var Johannes -
som stort sett bare ble kalt Isak, som braut stem og murte fjøskassen da det ble bygd
nytt fjøs i Sør-Steme i 1885. Han arbeidet stort sett alene, for han ville helst det. 21
Johannes Israelsson fikk skjote på Kvelstadlia (Kvelstad øvre) av Ole Danielsen
Kvelstad i 1899. Han døde på Levanger sykehus i mai 1903 etter å ha pådratt seg kra
mebrudd i ei ulykke i bergbruddet ved Rindsem. Kjersti Olsdatter flyttet etterpå ned
til Kvelstad, der hun først bodde i "Karenstuggu". Siden fikk hun satt opp ei lita stue
til seg på tomt av Bollgarden mellom og bodde der til hun døde i 1923. Denne stua
ble kalt "Kjerstistuggu".
Johannes Kvelstad, som var den attende i barneflokken i Kvelstadlia, ble gift i 1916
med Sofie Martmsdatter, f. 1896 på Inndalsvald av ugifte foreldre Martin Sivertsen
Støbsve og Mette Pauline Sefamasdatter Inndalsvald. Samme år flyttet de til små
bruket Garberg under Garnes, som Johannes kjøpte av Nils Garnes for 1800 kroner.
I 1919/20 solgte Johannes denne heimen til Ole Martin Olsen Reiren og kjøpte i
stedet Fagerli nordre. Her startet han med oppbygging av en ny gard på tuftene etter
de nedlagte rydmngplassene i "Rata". I 1920 hadde han fått opp ei lita stue og et lite
fjøs, men alt året etter såtte han opp ny uthusbygning og våningshus og begynte å
dyrke opp jorda på skikkelig vis. Johannes har seiv fortalt at å pløye mer enn et halvt
mål pr. dag var vanskelig nok, og etter pløyinga var jorda så full av stem at han måtte
kjøre vekk 30 sternlass fra hvert mål. Men 30 år seinere hadde han dyrket opp mellom
80 og 90 mål og etter hvert fått så stor avling at uthuset var blitt for lite. Til bygging
av nytt hus hogg og kjørte han heim 100 m 3 tømmer som han saget til byggemateri
alen likeså kjørte han heim over 400 hestlass støpesand nede fra elva, for det var ennå
ingen bilveg opp til Fagerlia. Det gikk med over 70 dagsverk for hest og kar bare til
gruskjørmga.
Da Johannes startet i Fagerlia, var det ikke veg til gards i det hele tatt, og han
måtte, uten kommunal hjelp, bygge en veg på 1 km opp gjennom bratte dalsida, der
vegen delvis måtte sprenges ut i fjellet.
I tillegg til oppbygginga av gården måtte Johannes også arbeide utenfor heimen for
å skaffe penger til å'fø familien. Vinters dag var han i skogen og i sommertida var han
på vegarbeid. Ofte syklet han opptil 1 Vi mil til arbeidsstedet, og etter endt arbeids
dag syklet han heim igjen for å arbeide på nybrottsfeltet. Som vel fortjent påskjøn
nelse for innsatsen ble han tildelt Ny Jords diplom.
HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND B

----
169 H&FIS-B
----
Familiesamling i Fagerli nordre. Foran f.v.: Jenny Frigård m/sønnen Oddvar Frigård på fanget, Sofie Kvelstad,
Klara Brafli m/dattera Signe Bratli på fanget og Oline Kvelstad (g. Kristiansen). Bak f.v.: Ingvald Bratli, Olav
Frigård, Magnus, Johannes, Kåre, Magna og Sverre Kvelstad. (Personopplysninger v/Agnar Bjørnmælen)
På sine eldre dager kom Johannes på aldersheimen på Ørmelen og døde der i
1981. Sofie flyttet noen år seinere fra Fagerlia til Vuku Eldresenter og døde i 1993.
Bl . John Magnus, f. 191 6 i Garberg. Død 1 uke gammel.
82. Klara Margit, f. 191 7 i Garberg, d. 2004. G. 1 942 med Ingvald Adolf Odinsen
Bratli, f. 1913 i Bratli, sønn av Odin Edvardsen Bratli og kone Ingeranna
Anneusdatter. Klara og Ingvald ble småbrukere i Sætran etter Ingemar Ottermo og
fikk fire barn. Ingvald døde i 1976, og sønnen Ottar Bratli overtok gården.
83. Jenny Margrete, f. 1919 i Garberg. G 7 1943 med Olav Frigård, Åsen, f. 1916,
d. 1948. G 2l i 1955 med Bjarne Nilsen, Åsen, f. 1926 Ørlandet.
84. Magna Pauline, f. 1922 i Fagerlia. G. 1946 med Agnar Bjørnmelen, f. 1921,
d. 2003.
INNDALS AUMENNING


----
170 H&FIS-B
----
85. John, f. 1924 i Fagerlia. Han flyktet til Sverige under 2. verdenskrig og bosatte
seg og ble gift der.
85. Jens, f. 1927 i Fagerlia, d. 1985. G. 1959 med Dagrun Baglo, f. 1929, d.
1989.
86. Sverre, f. 1929 i Fagerlia. Ugift.
87. Oline Gustava, f. 1932 i Fagerlia. G. 1956 med Reidar Kristiansen, f. 1920, d
1999. Bosatt på Trones.
88. Kåre, f. 1935 i Fagerlia, d. 2003. Han overtok gården etter foreldra. Ugift, men
hadde en sønn, Jarle Øystein Øverby, f. 1 959, bosted Frosta, som også arvet hei-
men etter Kåre.
89. Magnus, f. 1938 i Fagerlia, d. 2001. G. 1962 med Brit Margit Levring, f.
1 944. Gårdbruker på Tronesvollen nordre. Han kjøpte også Skogli (Sneringen) av
Olaf E. Indal og dreiv det som underbruk.
I 2007 solgte Jarle Øystein Øverby heimen til Henriette B Skjelbred og Børge Mmsaas
for 680 000 kroner. De driver bl. a. treningssenter for hester på gården.
SKOGLI
GNR. 286, BNR. 1/GNR. 242, BNR. 16
Heimen ble utlagt som bureismgsbruk i 1936 og kjøpt av Olaf Edvardsen Indal.
Bruket fikk navnet Skogli, gnr. 286, bnr. 1.
Deler av arealet på eiendommen var den tidligere rydmngsplassen
Hesjebekkvollen eller Sneringen, som er omtalt under rydningsplassene i
Inndalsallmenmngen. Parsellen ble utskilt fra Inndals statsallmenning ved skyldde
lingsforretnmg av 23.6.1936, og overdratt til Olaf E. Indal for kr. 1400,- ved konge
lig skjøte datert 22.9. s. å. I skjøtet er tatt flere forbehold med hensyn til bruken av
eiendommen, der Staten er forbeholdt flere rettigheter, og gjerdehold mot den
tilbakeholdte del av statsallmenningen påhviler i sin helhet kjøperen.
I tillegg kjøpte Olaf Indal en bit av Volmarka - Skogli vestre (242/16), som ble
utskilt ved skylddelmgsforretnmg av 22.4.1936. Skjøte fra Oluf Gudding av
4.8.1936.
I lokalmiljøet er denne heimen som oftest blitt kalt "Sneringen".
Einar Olaf Edvardsen Indal (1901-1994) og Konstanse Hansdatter
(1905-1992)
Einar Olaf Edvardsen var født i 1901 på Tillervald av foreldre Edvard Olsen Indal
(Kriken) og Ingeborg Anna Johannesdatter. Faren var sønn av Ole Olsen Sneppen og
var husmann på Knka under Inndal vestre. Mora var datter av Johannes Bastiansen
Hofstadvald, som var husmann på Kroken under Tiller i Leksdalen.
HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND B

----
171 H&FIS-B
----
Skogli 1954, med. Vester-Åsan i bakgrunnen. Foto. widerøe.
Olaf E. Indal ble blant kjentfolk kalt Olaf Kriken. Han ble gift i 1931 med
Konstanse Hansdatter Garli, f. 1905, og de bodde i Garlia før Olaf tok fatt som burei
ser i Sneringen sist på 1930-tallet.
Olaf E. Indal dreiv ellers forskjellig slags arbeid, bla. skogsarbeide både hos
Staten og Værdalsbruket både før og etter at han ble bureiser. I 1929 var han med på
stiftelsen av arbeiderforemng i Inndalen, og var også formann i Inndal bygdalag da
det ble stiftet etter 2. verdenskrig.
Olaf og Konstanse hadde ingen barn. Magnhild og Henrik H. Garli, som var søs
ken av Konstanse, bodde hos dem. I 1961 solgte Olaf heimen til Magnus Kvelstad og
kjøpte i stedet småbruket Bergli (221/6), som tidligere var eid av Konstanses bror Ole
Hansen Garli, og flyttet dit. Konstanse døde der i 1992. Olaf kom siden på sykehei
men på Øra og døde der i 1994.
Magnus Kvelstad (og i seinere år hans sønn Tore Levring Kvelstad) har drevet
jorda på Skogli som underbruk av Tronesvollen nordre.


----
172 H&FIS-B
----
NOTER
Det var major Elling Lyng som bygde Mo-låna som står på Stiklestad Museum.
Utskrift av Tingbok nr 24 (1 806-1 809) for Stjør- og Verdal sorenskriverembete.
Se Frol I, s. 41 1.
Åke Junge: "Tre dager i februar". Historia om Levanger-opprøret i 1 85 1 . Thranerørsla i Innherred.
Kilde: Jon Bakken.
Kilde: Innherreds Folkeblad 25.9.1927.
Kilde: Innherreds Folkeblad 6.10. og 10.10.1939.
Se Verdal Historielags Årbok 1980, s. 53.
Opplysningene om "Kørg-Kal" er i hovedsak innsamlet av Trond Okkenhaug.
1 mæling tilsvarte ca. 950 m 2.
I Verdalsboka V s. 591 står det at Beret ble gift med Peder Haldosen Lerfaldaunet og døde der i 1 885, men
det er feil.
Ekstrarettsprotokoll for Stjør- og Verdal, nr. 1 7.
1 målestang var 3 4/7 alen = ca. 2,25 m.
14 Verdal Historielags Årbok 1984, s. 83: Lensmann Jon Suul: En "arbeidets adelskvinne"
Ole Andreas Audingsen, f. 1828 på Svenningsplass i Stod. G. 1859 med Serianna Olsdatter Molden
(Skavhaug).
Kilde: Helge Dillan, Verdal Historielags Årbok 1982, s. 136.
I Verdalsboka, bd. V, s. 469 står det at Marta Jakobsdatter visstnok var født i 1811 og var dotter av Jakob
Jonsen Østnesvald, men det er feil. Marta Jakobsdatter Østnesvald ble gift i 1 849 med gårdbruker Ole Olsen
Stor-Vuku.
Kildestoffet om folket i Jøsåsdalen er hentet fra: Hansjøsås: "Husmannsplassane på og kring Jøsås-grenda" i
Verdal Historielags Årsskrift 1978.
Verdal Historielags Årbok 1951, s. 36.
Se Verdal Historielags Årbok 1992: "Slekt etter Kjersti Olsdatter og Johannes Israelsson Kvelstad", av Trond
Okkenhaug.
Se Verdal Historielags Årbok 1982: "Beret og Erik Stene", av Hansjøsås.
HEIMER OG FOtK - INNDALEN OG SUL I 800-1 940 - BIND B

----
173 H&FIS-B
----
MOLDEN
På Berguglebergef med
Steinsvåttåberget i bakgrunnen.

----
174 H&FIS-B
----
r r —?
o
i; '•■■\ •■••■■• A \v
W® 1 "^
y-.
• \
\
O
\
fr
/
/
/
/
i
/
\
v
-'f'cO
l
'X
/

s ) /7/F^W
"\ Game.
\ ■■•\ te^v y -°co ■•
i / wJk

\ / ■' / .
\/ : /

\ ' '■' .-■■'

 

 

 

 

----
175 H&FIS-B
----
MOLDEN
GNR. 240, GNR 1
Molden 1929, sett fra sørvest. Vi ser porten i låven, som den gamle Jamtlandsvegen gikk igjenomm. På gards
plassen Står "Gammel-Jakob" Molden. Foto: Henning Andersson.
Lektor Musum skriver i Verdalsboka bind V at Molden antagelig ble ryddet i første
halvdel av 1600-åra. Men det er gjort fornminnefunn fra eldre jernalder på gården,
altså fra før 500 e. Kr., så det har nok vært bosetting her lenge før. Men gården lå tro
lig øde i lang tid pga nedgangstida etter svartedauden.
Etter at gården ble skyldsatt omkring 1660 tilhørte den Kronen, men gikk ganske
tidlig over til å bli propnetærgods. I midten av 1660-åra var gården eid av enka
"Birgitte Anders Olsens" og i slutten av 1660-åra av Knstofer Kaspersen Schøller, og
den var eid av Schøllerfamilien til løytnant (seinere oberstløytnant) Lorents Didrik
Kluver på Bjartnes kjøpte den på auksjon og fikk skjote i 1739, tgl. 4/3 1740.
Seinere var gården kirkegods ei tid gjennom makeskifte, så sjøleiergård i en kort
periode før den i 1791 ble innlemmet i Værdalsgodset og var leilendmgsgård fram til
1918. Da fikk Jakob Jakobsen Molden kjøpt den av Verdal kommune.
Det må nevnes at siden 1843, da Jakob Olsen Gjermstad overtok drifta av gården,
har Molden hatt brukere i samme slekta.


----
176 H&FIS-B
----
I Allmenningskommisjonens rapport av 1865 går det fram at Molden hadde seter
på Jervdalsvollen, som ligger 5-600 meter sør for Jamtlandsvegen og vel en kilometer
vest for Innsmoen. Siste året setra var i bruk var i 1933.
Brukere fra ca. 1800:
Ole Mikkelsen Stuskin (1733-1813) og Anne Nilsdatter (1741-1804)
Ole Mikkelsen var født i Midtholmen i 1733 og var sønn av Mikkel Andersen
Midtholmen og kone Marit Olsdatter. Han ble gift i 1759 med Anne Nilsdatter Indal,
f. 1741 i Ekloa (søster av Ando Nilsen Indal).
Ole Mikkelsen kom til Molden i 1774, men hadde eid flere andre garder før. I
1762 kjøpte han Aust-Hellan på auksjon, men solgte gården i 1766 til kjøpmann Enk
Dahlstrøm på Verdalsøra, men fortsatte å bruke gården som bygselmann. Samme år
kjøpte han hele Midtholmen og Leirhaugen (Aunet) av Henrik Hornemann, men solg
te disse gårdene allerede året etter til Verdalsgodsets eier Hans Jakob Blix og fikk byg
selbrev på Midtholmen. I 1770 kjøpte han Stuskin vestre, men han hadde heller ikke
denne gården lenger enn til 1774. Da solgte han den og kjøpte Molden på skifteauk
sjon etter Ole Olsen Levring (Ole Spillemann), som var død i 1773.
I 1791 ble nok Ole nødt til å seige gården til Johan Widerø, for det heter i skjøtet
at kjøpesummen er likvidert i gjeld ifølge obligasjon av 8/3 1774 og seinere ervervet
dom, og forøvrig synes Ole stadig å ha vært i økonomiske vanskeligheter, og han var
stevnet for gjeld flere ganger.
Molden havnet nå i Værdalsgodset, og Ole ble leilending istedenfor bonde i
Molden fram til 1807. Da overlot han den til sønnen Johan Olsen mot kår. Den eld
ste levende sønnen, Bård Olsen hadde i 1796 lyst odelsrett til gården, men noen inn
løsning skjedde ikke.
Ole Mikkelsen døde i Molden i 1813. Kona Anne var død allerede i 1804
Barn:
81. Mikkel, f. 1760 i Midtholmen. Han ble gift i 1785 med Marit Johansdatter
Skavhaug, f. 1749, datter av Johan Samuelsen på Skavhaugg øvre. Men de var
ikke gift mer enn et års tid før Mikkel døde. Han har trolig vært bruker av
Skavhaugg øvre i denne tida, men hadde ikke bygselbrev Etter at Mikkel døde,
giftet enka Marit seg på nytt i 1 787 med Andor Larsen Nonset, f. 1 75 1 i Nonset,
d. 1 829 på Skavhaugg øvre. Marit døde i 1 830.
Før Mikkel døde, fikk de sønnen Johan, f. 1 785 på Skavhaugg, men barnet døde
bare 6 dager gammelt.
82. Bård, f. 1763 i Aust-Hellan. Sersjant ved skiløperkompaniet. G. 1792 med Maria
Nilsdatter, f. 1767, datter av gårdbruker og klokker Nils Eriksen «velstad. I 1 801
var de inderster i Kvelstad og hadde tre barn, men kom seinere til Molden. Fra ca.
1 8 1 5 og fram tii han døde i 1 824 var han bruker i Karlgarden i Sul. Maria døde
i Holmli i 1859.
De hadde 7 barn - se mer om dem under Karlgarden.
HEIMER OG rOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1940 - BIND B

----
177 H&FIS-B
----
83. Nils, f. 1766 i Aust-Hellan. G. 1793 med Beret Paulsdatter Tømte, f. 1765 i Tøm
te. De var inderster i Molden ei tid rundt århundreskiftet, seinere var de brukere på
Stormoen, der Nils døde i 1 8 1 4. De hadde 6 barn, som er omtalt under Stormoen.
84. Maria, f. 1 768 i Midtholmen. Hun var heime i Molden i 1 801 , men ellers savnes
sikre opplysninger om henne. Men trolig er det henne som dør i Molden i 1 805,
hun er da benevnt som Maren.
86. Ole, f. 1774 i Molden. I 1805 gift med Gjertrud Larsdatter Skavhaug, f. 1780 i
Melby, datter av Lars Sakariassen på Skavhaugg nedre. De bodde på Skavhaugg
som husmannsfolk da barna deres ble født (1 806 - 1 828), men var husmannsfolk
på Svegjerdet da Gjertrud døde i 1 849 og Ole i 1 854. Mer om dem og den store
etterslekta deres er oppført under Svegjerdet.
Johan Olsen Molden ble gift i 1805 med husmannsdattera i Moldenget, Eli
Johnsdatter, f. 1780 på Midtholmsvald. Foreldra hennes var John Rasmussen og kona
Kari Bårdsdatter, og Eli var søstra til husmennene Bardo Johnsen i Garberg og John
Johnsen på Rotmoen.
Johan Olsen fikk festeseddel på Molden av proprietær Miiller 20. april 1807 og var
bruker fram til 1842. I 1835 var besetningen 1 hest, 3 storfe, 8 sauer og 6 geiter, og
utsæden var på l h tønne bygg, 3 tønner havre og 2 tønner potet. Men ved skifte etter
Eli, som døde i 1840, var det registrert bare 1 hest, 1 ku og 5 geiter. Økonomisk stod
således ikke Johan seg særlig bra, og ved skifteauksjonen etter ham i 1843 ble aktiva
knappe 50 spesidaler, men passiva var over 200 spesidaler, inkludert 115 spesidaler
obligasjonsgjeld til Nikolai Jensen.
Johan og Eli hadde seks barn:
Bl . Anne, f. 1 805 i Molden. Hun ble gift i 1 833 med Peder Hansen Eklo, f. 1 807 på
Musum. Peder var barn av ugifte foreldre, Brynhild Arntsdatter Ulvilden og Hans
Andersen Langdal. Peder Hansen fikk bygsel på Hesjebekkvollen (Sneringen) i
Inndalsallmenningen i 1 859 (se mer om dem der).
82. Ole, f. 1 808 i Molden. Han ble gift i 1 833 med Anne Maria Bårdsdatter Lillemo,
f. 1809 i Molden (søskenbarn). De var inderster i Molden ti! Ole døde i 1843.
Anne Maria ble gift på nytt i 1 845 med enkemann Anders Larsen Skavhaug på
Skavhaugg nedre.
83. Mikkel, f. 1810 i Molden. Han ble gift i 1843 med Malena Pedersdatter
Kvernmovald, f. 1 823 på Bjørsmoen, datter av husmann Peder Agesen og Sigrid
Ellevsdatter. Mikkel og Malena ble husmannsfolk i Moldenget. I 1 875 ser vi at
Malena var budeie i Steine nordre østre, mens Mikkel var kommet på legd til ves
tre Bollgarden. Mikkel døde på Skogns sykehus i 188 1, og Malene døde på Gran
under Skrove i 1912. Mikkel hadde ei datter før han ble gift, og det var fem barn
i ekteskapet. Se mer om dem under Moldenget.

 


----
178 H&FIS-B
----
84. Karen, f. 1812 i Molden. Hun ble gift i 1835 med søskenbarnet Ole Olsen
Inndalsvald (Karlgård), f. 1806 på Skavhauggvald. De var brukere i Karlgarden i
Sul fra ca. 1 856. Se mer om dem og etterkommerne deres der.
85. John, f. 1 8 1 6 i Molden. Han ble gift i 1 842 med Marta Lovise Olsdatter Svedjan,
f. 1 8 1 6 på Svedjan (av Haug). John var bruker i Molden i 1 842, men ble seinere
inderst i Ner-Fåra og husmann på Moen/Himmelen under Hallem vestre. Han
døde der i 1 875 og Marta i 1 891 . De hadde tre barn.
86. Marta, f. 1 8 1 8 i Molden. Som ugift fikk hun ei datter - Elen Ingvaldsdatter, f. 1 842
i Molden. Faren var Ingvald Johannesen, f. 1821 på Arstad. Han ble gift med en
annen kvinne og kom som husmann til Fyksveet under Trøgstad og omkom under
Verdalsraset i 1 893.
Marta og dattera flyttet til Skogn i 1 848. Der ble Marta gift med Hans Toresen, og
i 1 865 og 1 875 var de husmannsfolk på Søgstadmyra ved Levanger.
Martas datter Elen var på Ulve i 1 860, før vi finner igjen henne på Sanding på
Ytterøy i 1 865, gift medjørginus Petersen, f. 1 841, bergarbeider og husmann uten
jord. De bodde på Ytterøya ennå i 1886, men i 1900 hadde de flyttet til
Trondheim, og mannen var murer.
87. Maria, f. 1821 i Molden. Død 1840 i Molden.
Etter at Johan Olsen var død, ble Molden bygslet til Jakob Olsen Gjermstad, og det er
etterkommerne hans som siden har vært leilendinger og selveiende brukere i Molden.
Jakob Olsen Gjermstad (1819-1900) og Serianna Olsdatter (1821-1885)
Jakob Olsen var født i 1819 på Gjermstad Ulle og var sønn av Ole Hansen Gjermstad
og kone Anne Jakobsdatter. I 1841 ble han gift med Serianna Olsdatter Karlgård, f.
1821 i Karlgarden. Hun var datter av Ole Olsen
Åsen (Karlgård) og kone Beret Bårdsdatter (Beret
var barnebarn av Ole Mikkelsen Molden). De var
mderster i Karlgarden (Åsen) et par år før de kom
til Molden i 1843.
Jakob Gjermstad arbeidet opp gården slik at
den i 1865 hadde en besetning på 2 hester, 6 stor
fe, 12 sauer, 4 geiter og 1 svin, og utsæden var på
Vi tønne bygg, 6 tønner havre og 5 tønner poteter.
Sju av barna (alle unntatt Beret Marta) bodde fort
satt heime, slik at de greidde seg med bare ei taus
- Marit Andersdatter Rødsvald, f. 1819.
I 1875 var besetning økt til 2 hester, 5 kyr, 1
ungnaut, 16 sauer og lam, 9 geiter og kid og 1
svin, og utsæd til 1 tønne bygg, 7 tønner havre og
7 tønner poteter. Seks av barna var fortsatt heime
og hjalp til på gården, og de hadde ingen tjenere.
Jakob og Serianna etterlot seg en barneflokk på
åtte:
Sinanna og Jakob Oisen Molden.
HEIMER OG FOrK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND B


----
179 H&FIS-B
----
Guruanna, f. 1 841 i Karlgarden (Åsen). Gurianna var ugift. Hun var for det meste
heime og hjalp foreldra med gardsstellet, men i 1891 bodde hun på Melenget i
Sjøbygda hos søstra Julie Cecilie, som var gift med Johan Martin Skavhaug, og i
1 900 hos broren Ole Molden i Kjæran og levde av sin formue. Hun døde på gam
leheimen i 1 926.
Bl
Beret Marta, f. 1843 i Karlgarden (Åsen). Hun ble gift i 1865 med Johannes Olsen
Stensvald, f. 1 838, sønn av husmann Ole Pedersen og Sissel Jonsdatter på
Skansen. Beret Marta og Johannes ble også husmannsfolk på Skansen og fikk sju
barn, se mer om dem der.
B 2
Ole, f. 1 846 i Molden. Han utvandret til Big Rapids, Michigan, i 1 872, men kom
heim for godt i desember 1 890 etter å ha vært over to ganger til i mellomtida. Han
ble gift i 1 892 med Julie Anna Olsdatter Svegjerdet, f. 1 871 , d. 1 948, datter av
husmann Ole Ellevsen Svegjerdet. Ole Molden ble gårdbruker i Kjæran da han
kjøpte gården av faren i 1 896. Han døde i 1904, og Julie Anna ble gift på nytt i
1 905 med Johannes Rosvold, som ble ny eier av Kjæran. Julie Anna døde i 1 948.
Ole og Julie Anna hadde fem barn:
B 3
med Karen Kringen fra Stokke i Vestfold.
ningssnekker. Gift med Marta Gustava Fredriksen, f. 1905. I april 1929 har
Sigurd fått utvandringsattest til USA sammen med kona og en sønn, men kom
tilbake samme år. De hadde barna Olav Just, f. 1926, og Sigrid Marie, f.
1929.
C 3. Lovise, f. 1897 i Kjæran, g. m. Karl Hartvigsen Lund, f. 1893. Lovise Lund
d. 1966.
C 4. Arne, f. 1900 i Kjæran. Gartner fra Staup. Forlovet 1924 med Ragna Høiby,
f. 1908, d. 1989. Han var snekkerlærer ved Røstad off. skole før han ble
blind og ble møbelstopper.
I ekteskapet med Johannes Rosvold fikk Julie Anna sønnen:
C6 2 . Olav Johannessen, f. 1906 i Kjæran, d. 1985. Gift med Eva Mariusdatter
Lein, f. 1913 i Beitstad, d. 1990. Gårdbruker i Kjæran fra 1938.
Oluf, f. 1 849 i Molden. Han var heime på gården til han ble gift i 1 879 med Anna
Maria Larsdatter Lundenvald, f. 1855, datter av husmann Lars Olsen Lundenvald
(Kalvtrøbakken). De bosatte seg på Valne på Verdalsøra og brukte også Valne som
etternavn. Oluf var snekker og jordbruker. I 1889 utvandret han til Rochester,
Minnesota, sammen med broren Ole, men kom tilbake (trolig i 1890). Oluf og
Anna Maria hadde ingen barn, men tok til seg som pleiedatter Laura Larsdatter
Eggen, f. 1 887 i Mørsil, datter av ugifte foreldre Lars Bengtson Eggen, Mørsil, og
Beret Anna Larsdatter Lundenvald (søster av Anna Maria). Laura Eggen ble gift i
1 906 med jernbanearbeider Anneus Eriksen Rindsem, f. 1 877, og de tok over som
brukere på Valne etter Oluf og Anna Maria. Oluf døde i 1920 og Anna Maria i
1942.
B 4
MOLDEN

 


----
180 H&FIS-B
----
85. Jakob, f. 1851 i Molden. Neste bruker.
86. Anneus, f. 1854 i Molden. Han ble gift i 1884 med Oline Olsdatter Leirfall, f.
1 857, d. 1930, datter av gårdbruker Ole Jakobsen Leirfall.
Anneus kjøpte Molde under Haug i 1 886 og ble gårdbruker der. I tillegg dreiv han
som snekker. Han fikk ryggmargsbetennelse og døde i 1 899, bare 45 år gamme!.
Se mer om familien i "Heimer og folk - Stiklestad", s. 94.
87. Maren Anna, f. 1 858 i Molden. Hun ble gift i 1 879 med enkemann Kar! Ludvig
Olsen Leirfall, f. 1836 i Skogn, sønn av Ole Jakobsen Leirfall. Maren Anna døde
i 1 888. Karl Leirfali fikk frådelt parten Gravvoll fra Leirfall østre da han solgte går
den i 1887, og bodde der og dreiv som vognmann da heimen ble tatt av
Verdalsraset i 1893. Karl kom seg unna, men dattera Marie Kristine omkom, og
hele gården ble ødelagt. Karl Leirfall flyttet så til Fæbyenget og tok med seg den
delen av stua som stakk opp av leira etter raset. Han fortsotte som vognmann til
han døde på Fæbyenget i 1903. De hadde fire barn.
88. Julie Cecilie, f. 1861 i Molden, d. 1950. Hun ble gift i 1882 med sersjant (sei
nere standartjunker) Johan Martin Ågesen Skavhaug, f. 1854, d. 1930, sønn av
Åge Jeremiassen på Skavhaugg nedre. Johan Skavhaug var gårdbruker på
Melenget i Sjøbygda fram til 1891, deretter på Holmsveet vestre, og på Lyng
mellom østre 191 0 - 1 920. Han tok militær avskjed i 1914.
Barn:
Cl. Magda Sofie, f. 1883 i Molden, d. 1957. Hun ble gift i 1912 med Nils
Marius Aspås, f. 1 885 på Åspåsen i Leksdalen. Nils Aspås gikk på under
offisersskole 1 904 - 07. Etter ei kort tid i militæret begynte han i bankvese
net, og var siden i hele sin karriere ansatt i Spareskillingsbanken i Trondheim,
der han avanserte til hovedbokholder. Død 1974.
C 2. John Albert, f. 1890 på Melenget, d. 1984. Gift med Johanna Olsdatter
Øgstad, f. 1898 på Øgstad, d. 1995, datter av Ole Nilsen Øgstad og
kone Ingeborg Johannesdatter. John Skavhaug var først ansatt på
Værdalsbrukets kontor i Vuku, seinere ble han kontorsjef ved Trones Bruk. Han
kjøpte Fagerhøy ved Hegstad i 1936. Tidlig på 1950-tallet fikk han frådelt
et jordstykke av Øgstad og bygde hus der og flyttet dit. Heimen heter Dagali.
Både Fagerhøy og Dagali er fortsott i slektens eie.
C 3. Ida Marianne, f. 1892 på Holmsveet vestre, d. 1982. Hun ble gift i 1914
med Johan Sefaniassen Hofstad, f. 1889, d. 1980. Gårdbrukere på
Stiklestad østre.
C 4. Ingemar Alfred, f. 1896 på Holmsveet vestre, d. 1985. Gift 1920 med
Signe Sefaniasdatter Hofstad, f. 1895, d. 1980. Gårdbrukere på Lyng
mellom østre fra 1 920.
89. Dødfødt gutt, f. 1 864.
Fra 14. april 1885 og ca. et års tid framover har trolig sønnen Anneus Jakobsen brukt
Molden "paa faderen, Jakob Olsens, vilkaar, saalænge faderen lever". Men han kjøpte
Molde under Haug i 1886, og ny bygselkontrakt ble utstedt til en av de andre sønne
ne Jakob Jakobsen, som dermed ble ny bruker.
HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND B

----
181 H&FIS-B
----
Jakob ble enkemann da Senanna døde av kreft på deres 44 års bryllupsdag i 1885.
Men han var fortsatt i aktivitet, også etter at han ble kårmann i 1886. I 1894 kjøpte
han Kjæran etter at tidligere eier var gått konkurs, og overlot denne gården til søn
nen Ole Jakobsen Molden i 1896.
Jakob døde i Molden i 1900.
Jakob Jakobsen Molden (1851-1953) og n Inger Anna Johannesdatter
(1856-1901), 2) Anna Otelie Anneusdatter (1876-1972)
Jakob Molden har fortalt at han måtte hjelpe til på bruket fra han var en neve stor. Ti
år gammel var han gjeter på Jervdalsvollen, som var seter for Molden og Levrmgan,
og han var heller ikke gamle karen før han måtte være med som skyssgutt i kjøretra
fikken til Sverige om vinteren. Da han var blitt konfirmert kjørte han plank mellom
Melen i Sverige og Levanger, og
som voksen bar det til Sverige på
tømmerhogst, fløyting og sag- og
jordbruksarbeid.
På den tida var det slik at de
som hadde god råd kunne stille en
stedfortreder for å utføre militær
tjeneste, og Jakob var leiesoldat på
Steinkjersannan i seks somrer. Da
gikk han den lange vegen fra
Østersund til Steinkjer til fots. Det
var slitsomt, men lønna for å stå ut
regimentsamlinga var 20 spesida
ler, har Jakob fortalt, så traskinga
var vel regningssvarende.
I april 1882 utvandret han til
Duluth, Minnesota, der han m. a.
var med på jernbanebygging, men
kom tilbake i desember året etter.
Jakob overtok så som leilending
i Molden etter faren i 1885-86. Det
var ikke så enkelt å greie seg på
gardsbruket i den første tida, og
Jakob måtte ta arbeid ved siden av,
mellom anna i tømmerfløytinga om
våren.
•»
To livskraftige karer i Inndalen: Jakob Molden, som ble 101
år, og Edvard Aasan, som ble 99 år.
1 1878 hadde Jakob ei datter med Anna Kristine Johannesdatter Grmdgjerdet. Gift
ble han først i 1889, men da med søstra hennes, Inger Anna Johannesdatter
Grmdgjerdet, f. 1856 på Oppemsvald. Foreldre til begge kvinnene var Johannes
Ottersen og Bergitta Kristiana Haldosdatter Dahl.
Ingeranna døde i 1901 etter at de hadde fått to barn, og som enkemann fikk Jakob
tre sønner med husholderska si, Anna Otelie Anneusdatter Bjørkenvald, før det ble
MOLDEN


----
182 H&FIS-B
----
giftermål i 1917. Anna Otelie var født i 1876 og var datter av husmann Anneus Olsen
og kone Marta Olme Olsdatter på Ragnhildplassen under Bj ørken i farens første ekte
skap (Anneus Olsen ble gift for andre gang i 1889 med Ragnhild Anna Arntsdatter.
Levring).
I 1918 kjøpte Jakob gården av Verdal kommune og ble selveiende bonde. Han
overdrog gården til sønnene Ingemar, John Odin og Alf Molden i 1936. Da hadde han
vært gårdbruker i mer enn femti år.
Og Jakob Molden nådde den uvanlig høye alder på nærmere 102 år før han døde
i juni 1953, etter at han kort tid i forveien hadde brekt lårhalsen. Han var da den eld
ste innbyggeren i Verdal. I en generasjon ble han i grenda omtalt som "Gammel-
Jakob", dette mest for å skille han fra sønnen Jakob Severin, som til gjengjeld gikk
under navnet "Litj-Jakob".
Barn:
Bl o .Johanne Birgitte, f. 1878 på Grindgjalet. Mora var Anna Kristine Johannesdatter
Grindgjerdet, som siden bie gift med Bernt Olsen Molden og ble gardkone i Litj-
Molden. Barnet døde bare en måned etter fødselen.
B2 I .Jakob Severin, f. 1 889 i Molden. I 1911 utvandretJakob til Portland, Oregon, og
oppholdt seg i Amerika til 1920. I 1924 ble han gift med Anna Sofie
Sefaniasdatter Dalum, f. 1 897, datter av småbruker Sefanias Larsen og kone
Hanna Marie Amundsdatter. I 1 927 fikk han frådelt parten Solheim av Molden og
skapte sin egen heim der (se under denne).
B3 I .Julie Borghilde, f. 1893 i Molden, d. 1962. Hun ble gift i 1916 med skogsar
beider Frantz Teodor Johnsson Åstrøm, f. 1 888 i Dorotea, Sverige, d. 1945 (bror
av Reinholdt Johnsson, som ble gift med Laura Sagen). De bodde på Byafossen
og hadde fem barn.
B4 2 . Ingemar Alfred, f. 1904 i Molden. G. 1941 med Sigrid Oline Olsdatter Kulsli, f.
1913. De ble de neste gårdbrukerne i Molden.
B5 2 .John Odin, f. 1914 i Molden. John Molden var ugift. Han bodde i Molden og
arbeidet i skogen for Værdalsbruket. Han hadde også et lite sagbruk nede ved
Garnes skole. Død 1994 på Verda! Bo- og Helsetun.
B6 2 . Alf, f. 191 7 i Molden. (Foreldra ble gift samme dag som Alf ble døpt - 28. juni
1917). Også Alf Molden var skogsarbeider og ugift. Han bodde i Molden til han
flyttet til omsorgsbolig ved Vuku Bo- og Helsetun i 1 997 sammen med svigerinna
Sigrid Molden. Han døde i 2005.
Ingemar Alfred Jakobsen Molden (1904-1978) og Sigrid Oline Olsdatter
(1913-2002)
Som før nevnt overtok Ingemar og brødrene John og Alf som eiere i Molden i 1936,
og det var vel Ingemar som tok hovedansvaret for gardsdrifta. Han ble gift i 1941
med Sigrid Olme Olsdatter Kulsli, f. 1913 Kulsli, foreldre Ole Olufsen Kulsli og kone
Selle Lovise Lorentsdatter Hofstadvald.
Barn:
HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1800-1940 - BIND B

----
183 H&FIS-B
----
Fra et "sanitetsmøte" i Molden i 1942. Foran f. v.: Anna Molden, Pauline Johnsen, Laura Svartaas, Maren Aasan.
Bak f. v.: Magna Storstad, Oline Garberg, Lovise Dillan, Sofie Molden, Aslaug Mo, Laura Kvelstad, Bina
Bergstuen, Olga Svartaas. Foto:john Molden.
81. Jostein, f. 1941 i Molden. Biimekaniker. Ugift.
82. Solveig Anette, f. 1944 i Molden. Gift med gårdbruker Jens Løvstad i Vinne
83. Ola, f. 1956 i Molden. Samboer med Berit Nilsen, f. 1958. Neste bruker.
Ingemar Molden var en ivrig skytter og elgjeger. Han døde i 1978. Sigrid bodde i
Molden fram til 1997, da hun flyttet til omsorgsbolig ved Vuku Bo- og Helsetun sam
men med svogeren Alf Molden. Seinere kom hun ned på Ørmelen Bo- og Helsetun
og døde der i 2002.
MOLDEN


----
184 H&FIS-B
----
Husmannsplass:
Så vidt vi kan se, har Moldenget vært den eneste husmannsplassen under Molden.
Den lå på vestsida av Inna mellom riksvegen ved den gamle Steinsbrua og Trongdøla.
I 1889 var arealet 3 dekar dyrka jord og 5 dekar slåtteeng, og buskapen var på 4
småfe. Plassen lå svært utsatt til når det var flom i elva, og husa ble like før århun
dreskiftet flyttet til Tronesvollhaugen på andre sida av Inna.
Da Verdal kommune solgte Molden i 1918, ble Moldenget unntatt fra salget, da
det ville bli neddemt i tilfelle regulering av Dillfossen. Plassen ble derfor utskilt fra
hovedbruket ved skylddelingsforretning av 19. juni, tinglyst 16. november 1918.
Men Molden fikk bruksrett til jorda på plassen inntil utbygging skulle bli aktuelt.
Jorda hører fortsatt til Verdal kommune, men drives nå av brukeren på Vikdal.
John Rasmussen (1749-1814) og Karen (Kari) Bardosdatter (1756-1837)
John Rasmussen kom som husmann til Molden mellom 1805 og 1808. Han kom dit
fra en plass under Midtholmen, der han var i 1801.
John var født på Sundbyhaugen i 1749 av foreldre Rasmus Johnsen Krågsvald og
kone Eh Ottesdatter. Han ble gift i 1779 med Karen Bardosdatter, f. 1756, datter av
ugifte foreldre Bardo Ellevsen Fossnesset (1720-1794) og Mant Mogensdatter
Balgård (1733-1801).
Barn:
1 805 med Johan Olsen Molden, som var
81. Eli (Elen), f. 1780 på Sørsteinsvald.
bruker i Molden fra 1 807 til 1 842
G
Inderst/husmann i Molden og husmann på
82. Rasmus, f. 1782 på Sørsteinsvald
Inndalsplass (Svegjerdet?).
83. Mikkel, f. 1787 på Nordsteinsvald
d. 1810 i Østnes
83. John, f. 1790 i Midtholmen, d. 1840. Husmann på Rotmoen.
84. Bardo, f. 1795 i Midtholmen. Husmann i Molden og Garnes.
John Rasmussen døde i Molden i 1814 og Karen i 1837.
Rasmus Johnsen (1782-1844?) og n Inger (Ingrid?) Nilsdatter (1780-1817),
2) Marta Johnsdatter (1788-)
Rasmus Johnsen var sønn av den fornge husmannen John Rasmussen.
I 1801 var han tjener i Midtholmen, der foreldra var husmannsfolk da. I 1816 ble
han gift med Inger (Ingrid 7) Nilsdatter Stuskm. Hennes opphav er litt usikker, men
vi tror hun var født i Undersaker i 1780 som datter av Nils Svensson Nylander og
HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND B


----
185 H&FIS-B
----
hustru Margret (Måret) Hemmingsdotter.' Dersom vi går ut fra at det er rett, var hun
søster av Magnus Nilsen, f. 1785 i Kall, som var husmann på Magnusmoen under
Jøsås, og av Svend Nilsen, f. 1777 i Kall, gift med Gjertrud Andersdatter på Brenna i
1803 og død på Sundbymoen i 1867. Inger tjente hos Bård Olsen Molden i Kvelstad
i 1801, og fikk dattera Anne Johnsdatter der i 1805 (barnet døde i 1806). Faren til
barnet var sønnen på gården, John Nilsen Kvelstad. Inger døde i Molden allerede i
1817, etter at de hadde vært gift i bare et halvt år. Rasmus ble gift på nytt i 1820 med
Marta Johnsdatter Breding, f. 1788. Heller ikke hennes opphav er klarlagt.
Rasmus ble inderst/husmann i Moldenget etter at faren døde i 1814 og deretter
husmann på Inndalsvald (Inndalsplassen) i 1820-åra, men hvor det ble av dem siden
er usikkert. Det kan være Rasmus som er død som inderst på Steinsvald i 1844.
Barn:
81. Inger, f. 1822 i Molden. Hun ble gift i 1840 med Andor Nilsen Stormoen, f.
1 805 på Stormoen, sønn av Nils Olsen Molden og Beret Paulsdatter. De var hus
mannsfolk på Snausagjalet da Andor døde i 1 865. Han døde på Levanger syke
hus og ble gravlagt på Alstadhaug kirkegård. Før det hadde de vært husmanns
folk under Sør-Steine, Ravlo, Skrove og Fara. De fikk ti barn. Som enke var Inger
tyende på Ness østre i 1875, og ble gift på nytt i 1882 med enkemann Ole
Sivertsen Nessmoen, f. 1 824 på Bjørstadvald. I 1 891 bodde de i Melby, og Ole
ernærte seg som hustømmermann og treskomaker. I 1900 losjerte de på Skjørdal
vestre, og Inger døde av magekreft der dette året.
Otte Olsen (1802-) og Marit Pedersdatter (1797-)
Otte Olsen var født i 1802 på Steine av ugifte foreldre Ole Ottersen Nordsteinsvald
og Marit Pedersdatter Steine (foreldra ble gift samme år og var husmannsfolk på
Steinsåsen). Han ble gift i 1821 med Marit Pedersdatter Levringsvald, f. 1797, og de
var husmannsfolk på Steinsåsen i noen år før de kom til Moldenget. Se mer om dem
og etterkommerne under Steinsåsen.
Bardo Johnsen (1796-1865) og Kirstina Andersdatter (1798-1863)
Bardo Johnsen var født i 1796 på Midtholmsvald og var sønn av John Rasmussen,
husmann i Moldenget (se foran). I 1821 ble Bardo gift med Kirstina Andersdatter, f.
1798 på Bjartnesvald, datter av husmann Anders Svendsen og kone Anne
Tørrisdatter. Ved giftermålet bodde begge på Garnes, så de tjente nok der. Ole
Pedersen Garnes og Johan Olsen Molden var faddere (forlovere). Johan Olsen
Molden var for øvrig svoger av Bardo.
Så vidt vi kan se var Bardo Johnsen inderst/husmann i Garberg fra 1821 til 1832,
deretter husmann i Moldenget i noen år før han igjen ble husmann i Garberg. I 1846
flyttet de til Ådalsvollen under Sulstua og ble husmannsfolk der. Kirstina døde på
Ådalsvollen i 1863 og Bardo samme sted i 1865, begge som fattiglemmer.
Om etterslekta deres - se Garberg under Garnes.
MOLDEN


----
186 H&FIS-B
----
Mikkel Johansen (1810-1881) og Malena Pedersdatter (1823-1912)
Mikkel Johansen var født i 1810 i Molden og var sønn av Johan Olsen Molden og Eli
Johnsdatter. Han ble gift i 1843 med Malena Pedersdatter Kvernmovald, f. 1823, dat
ter av husmann Peder Ågesen på Bjørsmoen. De var husmannsfolk i Moldenget fra
ca. 1846 fram til ca. 1860 og deretter inderster på plassen i noen år. Mikkel ble blind
på sine eldre dager. I 1875 var Malena budeie i Steine nordre ostre, mens Mikkel var
kommet på legd til Vester-Bollgarden. Mikkel døde i 1881 på Skogns sykehus, og
Malena døde i 1912 på Gran under Skrove.
Mikkel hadde ei datter før han ble gift, og det var fem barn i ekteskapet:
Ingeborg, f. 1830 i Molden. Mor Malene Andersdatter, f. 1794, datter av hus
mann Anders Andersen på Krika under Inndal vestre. I 1 854 fikk Ingeborg ei dat
ter, Olianna Margrete, med ungkar Olaus Olsen fra Ranem i Overhalla. Barnet
døde bare to måneder gammelt. Ingeborg ble gift i Skogn i 1 862 med Hans
Fredrik Lorntsen Gjemblevald (36 år). Samme år har hun fått flytteattest til
Overhalla, men ellers ingen opplysningen
Bl
Elen Maria, f. 1 844 i Moldenget. Att. Tjøtta 1 883. I 1900 var hun ugift tjenes
tepike og bodde i arbeiderboligen ved Svenningdal sølvgruber i Vefsn.
Johannes, f. 1 848 i Moldenget. Han ble gift i 1 875 med Ragnhild Olsdatter
Gumundhusvald, f. 1849, d. 1939, datter av Ole Olsen Gudmundhusvald.
Johannes Mikkelsen var husmann på Halsetbakken i noen år og deretter på Gran
under Skrove. Han tok Gran som etternavn. Han var også tømmermann og feier.
Johannes døde på Verdalsøra i 1917.
B 2
B 3
Cl. Maren Anna, f. 1 876 på Gudmundhusvald, d. 1 959. Hun ble gift i 1914
med gårdbruker Anton Marius Antonsen Fikse (Anton Aas), f. 1883 på
Minsåsvald, d. 1 955. Anton Aas og stefaren Gustav Søreng (Aas) var eiere
av Fikse søndre fra 1911 til 1933. Maren Anna og Anton hadde ei datter
- Astrid, f. 1914 og gift 1940 med Otto Konrad Kristoffersen.
C 2. Oline, f. 1877 på Forbregdsvald. Død 1877.
C 3. Martin, f. 1 879 på Gudmundhusvald. Martin Gran var jernbanearbeider og
bodde på Steinkjer da han i 1 905 ble gift med Marta Eliseusdatter, f. 1 883.
Marta var født på Aksnes og var datter av ugifte foreidre Eliseus Iversen fra
Aronhytta og Anne Olsdatter Sendesvald. Faren frøs i hjel i Malsådalen jula
1923. Martin Gran bie bruker på Aksneshaugen nedre i 1905 og hadde
gården til den ble nedlagt som eget gardsbruk. Etter 1913 losjerte familien
på forskjellige steder i bygda før de flyttet til Levanger, der Martin arbeidet
som feier. Han døde i 1 936. Kona flyttet til Hamar og døde der i 1 954. De
tre barna som levde opp, flyttet også til Hamar.
C 4. Ole, f. 1881 på Vistvald. Ole ble gift 1904 rned Marta Mikalsdatter
Bjørkenget, f. 1882, d. 1918. De hadde 4 barn - Ragna, f. 1904 (taus i
Sør-Steine), Matteus, f. 1906, Johan Angel, f. 1909, og Alvhild Bergljot, f.
1916. De bodde i Bjørkenget i Leirådalen. Barna brukte Bjørkeng som etter
navn. Ole, som brukte Skrove som etternavn, ble gift for andre gang i 1 925,

----
187 H&FIS-B
----
med Anna Oline Larsdatter Råsveet (1876-1960) og ble småbruker på
C 5. Marie Sofie, f. 1883 på Lyngåsvald, d. 1974. Hun ble gift første gang i
andre gang i 1911 på Hamar med Gudbrand Olsen. De fikk fem barn.
C 6. Kristine, f. 1 886 på Halsetvald, d. 1 956. Kristine Gran bodde på Ørmelen.
Hun var ugift, men hadde ei datter - Rakel Sofie, f. 1 922. Som far ble inn-
sett Alfred Martel Hansen Nestvoll, f. 1 890. Ved dom ble han frikjent for far-
skapet, men pålagt bidragsplikt.
CB. Julie Rebekka, f. 1890 på Skrovevald, d. 1975. Hun ble gift i 1912 med
Gustav Haldorsen Væren, f. 1881 i Vera, gårdbruker på Væren søndre, d.
f. 1920, og Gunnar, f. 1926.
Petter Olaus, f. 1 850 i Moldenget. Han ble gift i 1 873 med Guruanna Jensdatter
Gudding, f. 1847 i Holmli, datter av Jens Jensen Holmli. I 1886 kjøpte Petter
Olaus Mikkelsen husmannsplassen Hagaenget under Haga nordre østre, etter at
han hadde vært husmann på plassen siden 1875. Hagaenget ble tatt av
Verdalsraset i 1 893. Petter, som også var skredder, var borte på arbeid rasnatta,
og Guruanna var alene heime med fire barn. Hun ble vekket av leirmassene som
sprengte døra og veltet inn i stua. Hun rakk å gripe det minste barnet på tre år,
Grete, og kom seg ut, mens de andre tre barna, som lå ovenpå, ikke hadde noen
mulighet og forsvant med det samme. Guruanna rakk heller ikke å komme seg
langt før hun ble innhentet av leirmassene, og hun fikk så slem medfart at hun
besvimte og mistet barnet. Hun ble truffet i hodet av en gjenstand slik at hodehu
den nesten ble flådd av henne. Leirstrømmen førte henne i retning Sundby, og hun
maktet å komme seg inn på fast grunn og ta seg dit. Petter Olaus og Guruanna
mistet alle sine gjenlevende barn i raset. Tidligere hadde tre dødd som små. I
1900 bodde Petter Olaus og Guruanna på Ørmelen på en bygslet plass under
Mikvoll vestre som var en del av Værdalsbrukets eiendom. Han kalles da bord
skriver ved sagbruk og arbeidet sikkert ved sagbruket på Ørmelen. Seinere kjøpte
de Bentsengården på Ørmelen, og Peter Olaus døde der i 1916 av tuberkulose.
Guruanna døde i 1939.
E 4
B 5
Sefanias, f. 1 855 i Moldenget. Han ble gift i 1 876 med Karen Johannesdatter
Hallem, f. 1848 på Storvukuvald, datter av Johannes Pedersen Hallemsvaid. De
fikk attest til Sverige i 1881, men flyttet allerede i 1879. I 1890 hadde de et
"torp" i Øver-Ocke i Mørsil i Jåmtland, og Sefanias kalte seg Sefanias Mikkelsen
Hage. Da hadde de to barn.
Maren Anna, f. 1 861 i Moldenget. Maren Anna kom som lita til sin tante i Øster-
Asan, og vaks ve! opp der, for vi finner henne der som 4-åring i 1 865. Ti år sei
nere er hun oppført som tjener i Øver-Guddingan. Hun har fått attest til Sverige i
1883, men flyttet allerede i 1880. Hun bodde seinere hos sin bror Sefanias
Mikkelsen Hage i Øver-Ocke.
B 6
MOLDEN

 

 

----
188 H&FIS-B
----
Barn:
Cl 0 . Martin Person, f. 1884 i Mørsil. Faren skal visstnok ha hett Petter Høgen,
men nærmere data er ukjent. Martin Person ble nok tidlig bortsatt til foster
foreldre. Ved hans giftermål i 1924 er oppgitt som far P. Larsson. Denne P
eller Per Larsson finner vi igjen som odelstorpare i Bye i Mørsil, gift i 1 888
med enke Greta Oline Martinsdatter, f. 1 859 i Levanger. Grete Oline var fra
Storborgmoen i Frol. Hun ble gift første gang med Tomas Pedersen Venås fra
Frol. Fra første ekteskap hadde hun dattera Otilia, og sammen med sin andre
mann fikk hun barna Anna, Brita, Martha, Lars Erik og Olof.
Etter det han seiv skal ha fortalt, kom Martin Persson hit til bygda i 191 2 og
begynte som tømmerhogger for Værdalsbruket i Skjækerdalen. I 1914 fikk
han sønnen Anton Marius med Albertine Berntsdatter Molden (omtalt under
Lille-Molden). Det er ikke usannsynlig at Martin og Albertine var kjente fra før,
da Martins mor Maren Anna og Albertines foreldre, Anna og Bernt Molden,
var tidligere naboer.
I 1915 anskaffet Martin seg egen hest og begynte som driver i skogen. I
Juldalen dreiv han både vinter og sommer. I 1920 solgte han hesten og ble
driver for John Edvard Grunden i Levringan i noen år.
Martin Persson giftet seg i 1924 med enke Signe Gustava Heggås, født i
1 894 på Gudmundhus. Hun ble gift første gang i 191 3 med Anton Olsen
Sæter fra Helgådalen, men han døde halvannet år etter at de var blitt gift.
Etter at han hadde vekslet mellom gåras- og skogarbeid, ble han fast arbeids
kar på Gjermstad fra 1933. Han døde i 1973, nitti år gammel, og Signe
hadde også fylt nitti da hun døde i 1985.
Uten å være gift fikk Maren Anna tre barn til, men bare sønnen Oskar Emanuel
levde opp. Han hadde etternavnet Sjølund.
Maren Anna giftet seg så i 1 906 med enkemann og torpare Olof Adolfsson på
Norrgård i Mattmar. De hadde ingen barn sammen.
Bardo Ulriksen Moldenget (1832- 1912) og Johanna Johnsdatter (1827-1917)
Bardo Ulriksen var født i 1832 på Innhaugen i Vuku av foreldre, husmann Ulrik
Olsen og kone Marta Bardosdatter. Han var tjener på Jøsås da han i 1858 ble gift med
Johanna Johnsdatter, f. 1827 på Holmlivald av ugifte foreldre, soldat John Johansen
og Guru Sivertsdatter Holmlivald.
Bardo og Johanna var husmannsfolk i Moldenget fra ca. 1860 til ca. 1875. I 1865
hadde de bare 3 sauer og sådde Vi tønne havre og 1 tønne poteter. I 1875 hadde
buskapen økt til ei ku og en kalv samt 4 får, 2 geiter og 1 gris, og de sådde V 2 tønne
bygg, Vi tønne havre og 2 Vi tønne poteter. Etter det oppgitte arealet på Moldenget
må dette enten være feil, eller så må de ha hatt tilleggsjord på en annen plass.
I 1875 ble det skrevet kjøpekontrakt mellom Bardo og Ole Volen om kjøp av
Bråttåenget. Hans Jøsås skriver 1 Verdal Historielags Årbok 1985 at Bardo flyttet til
plassen Nordenget under Sør-Steine 1 1875, men kanskje har han bare brukt jorda
der 1 noen år som tillegg, eller kanskje han bodde der til han fikk opp hus på
Bråttåenget?
HEIMER OG TOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - B(ND B

----
189 H&FIS-B
----
Men i 1889 var Bardo og familien tilbake i Moldenget og bodde der til de en gang
før 1900 flyttet husa opp på Tronesvollhaugen på andre sida av elva. Samtidig som
han dreiv Moldenget, leide han også Mønnesstykket, som tidligere hadde vært hus
mannsplass under Mønnes vestre. Mønnesstykket lå mellom Tronesvollhaugen og
Inna og ble seinere innlemmet i Tronesvollen nordre.
Bardo Ulriksen var tømmermann i tillegg til husmannsyrket. Han var også en flink
redskapssnekker, og han laget redskaper av ymse slag som var i bruk på gårdene i
lang tid framover. Det føreligger kvittering på at han 2.4.1888 mottok kr 2,50 av
Annæus Okkenhaug for 1 stk. "grmdslæde"! Etter at han flyttet på Tronesvollhaugen
ble han til daglig kalt Bardo Haugja.
I 1865 bodde også Peter Olsen, Johannas halvbror, f. 1842, i Moldenget. Han var
dagarbeider i Molden.
Bardo og Johanna hadde ingen barn, men i 1875 hadde de tatt til seg som pleie
barn John Olsen, f. 1866 på Innhaugen, sønn av Bardos bror Ole Ulriksen og kone
Anne Johansdatter. John Olsen ble seinere kjent som John O. Haugdal i Kristiansveet.
Videre bodde enka Sigrid Olsdatter, f. 1793, på plassen på fattigkassens regning
som tyende. Hun var enke etter Ellev Mortensen Slapgård, og døde som legdslem i
Molden i 1878.
I 1891 bodde også Anneus Mikalsen i Moldenget. I folketellinga står det at han
tilhører familien og lager skinnfeller. Anneus Mikalsen var født i 1863 på Bjørkenvald
av ugifte foreldre Mikal Ågesen Stuskin og Serianna Andersdatter Bjørkenvald. I 1875
var Anneus tjener i Oklan. Han bodde i Moldenget også i 1900, men da kalte han seg
Anneus Tronesvoll. Anneus var ugift. Han fikk tuberkulose og døde i Kvelloa i 1915.
Bardo Ulriksen døde i Moldenget i 1912. Johanna flyttet da til pleiesønnen John
Olsen Haugdal i Kristiansveet og bodde der til hun døde i 1917.
Etter at Bardo var død, ble husa på Tronesvollhaugen revet. Stua ble flyttet til
Kvelstadlia. 2
Frådelte bruk:
GRANLY
(GARNES SKOLE)
Etter at den nye skolelova av 1860 gjorde slutt på omgangsskolen, hadde Garnes sko
lekrets lokale på Garnes, siden på Inndal mellem og så igjen på Garnes.
I 1913 søkte kretsen om å få bygd egen skole, men saken ble utsatt i første
omgang. I 1916 kom en ny søknad, og hvis tomtespørsmålet hadde vært klart, hadde
nok skolen blitt bygd året etter. Men innbyggerne i kretsen kunne ikke bli enige om
hvor skolen skulle ligge, de var delt i to partier - ett "østparti" og ett "vestparti". Det
var jo heller ikke så lett å gjøre alle til lags, da skolekretsen var lang og smal og strakte
MOLDEN


----
190 H&FIS-B
----
Garnes skole ca. 1940.
Mo Holmerud, Oslo.
seg fra Tromsdalen til Vaterholmen, så noen barn ville få lang skoleveg uansett hvor
skolen ble plassert. Det gikk to nye år før det ble avgjort hvor skolen skulle ligge.
Godkjente planer som var utarbeidet av Karl Grindberg og Martin Melby ble lagt
fram i skolestyret på nyåret i 1919. Ca. 18 mål grunn av Molden og Stornesset var da
frådelt til ny skoletomt. Det meste av jorda var udyrka. Skolen med lærerbolig sto fer
dig i 1921 og ble bygd av Ole og Marius Skrove. Med hus (inkl. fjøs og stabbur) og
jordveg kom det hele på kr 62056,22.
At så kostbare skoler som Garnes og Vuku (som ble bygd noenlunde samtidig) ble
bygd akkurat i denne dyrtida, skyldtes et strengt påbud i et departementskriv fra
1918. Da ble nemlig alle kommunene i landet pålagt å skaffe lærerbolig til alle lærere
i storskolen og småskolen innen 10 år. Dispensasjon kunne ikke påregnes uten i helt
spesielle tilfelle. Skolestyret måtte etter dette gå ut fra at det var ingen veg utenom,
og så ble det bygging i de kretsene der det var mest behov.
Skolen hadde bare to klasserom, og det ble undervist i 4 klasser som gikk på skole
annenhver dag.
I 1940 ble parsellen Myrset, gnr. 223, bnr. 12, frådelt og solgt som tilleggsjord til
Arne Bjørsmo på Garnesmoen.
1 1979 ble det bygd ny skole for Sul og Garnes kretser i Garnesmarka, og dermed
var det slutt for skolen på "Granly". Eiendommen ble seinere vederlagsfritt overdratt
til Inndal Bygdalag som mulig tomt for et nytt grendehus i Inndalen. Dette ble det
ikke noe av, og "Gammelskolen" er i dag i privat eie som boligeiendom og camping
plass.
HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND B


----
191 H&FIS-B
----
Lærerfamilier på Granly:
John L. Johnsen (1875-1946) og n Inger Anna Eriksdatter Haugdahl
(1877-1934), 2) Pauline Marie Hansen (1882-1962)
John L. Johnsen var født i 1875 i Litj-Molden og var sønn av lærer Lars Johnsen og
kone Maria Johannesdatter. Faren var lærer i Steine, Inndalen og Sul skolekretser fra
1866 til 1894 (se under Nord-Steme/Vikdal).
John Johnsen tok eksamen ved Levanger lærerskole i 1899, og han var lærer i
Arstad, Balhall og Volden skolekretser før han i 1902 ble tilsatt som lærer i Sul og
Garnes, Han overtok da lærerposten etter Johannes Dahl, som hadde hatt stillingen
siden lærer Lars Johnsen døde i 1894. Ansettelsen av John L. Johnsen foregikk for
øvng ikke uten litt plunder underveis. Først gang ansettelsen skulle behandles i sko
lestyret var nemlig en annen søker innstilt av kretsen, men skolestyret var av den
oppfatning at Johnsen var urettmessig forbigått og sendte saken tilbake til kretsen til
uttalelse. Med noen stemmers overvekt fastholdt kretsen tilsynsutvalgets innstilling.
Skolestyret var imidlertid fortsatt av en annen mening, og Johnsen ble ansatt.
Skolestyret la vekt på at han i tillegg til at han var eldre enn de som tilsynsutvalget
hadde innstilt, så hadde han også andre grunner til å komme i betraktning. Han
hadde gode karakterer og attester, og var i tillegg oppvokst og hadde heimen sin i
Garneskretsen.
John Johnsen tok avskjed som lærer ved Garnes skole i 1939. Han overtok Vikdal
etter sin far allerede i 1909, men da nyskolen for Garnes ble bygd i 1922, flyttet han
med familien dit og dreiv jorda på skolen samtidig som han også dreiv jorda på
Vikdal. Husa på Vikdal ble bortleid til Laura og Remholt Johnson og Anna Steinsmo.
Skolebarn og voksne i 17. mai-tog i Inndalen en gang på 1920-tallet.
I front går lærer Johnsen og flaggbærer er Ole E. Aasan.
MOLDEN


----
192 H&FIS-B
----
'
- •-:
■ .
Elever og lærere ved Garnes skole i skoleåret 1938-1939:
1 . rekke f.v.: Lars Rotmo, Karl Indal, Jens Skavhaug, Hans Austli, John Hybertsen, Andor Storstad, Torkjell Østerås,
Alf Garli, Sverre Kvelstad, Ole Bratli, Magne Årstadvold.
2. rekke: Ola Levring, Magnus Aasan, Hans Kristiansen, John Garli, Ole E. Garli, Olav Aasan, Henny Svartaas
(ikke begynt på skolen ennå), Levin Svartaas, Torgeir Hofstad, Sverre Molden, Ellev Indahl, Jens Kvelstad, Magne
Olav Stene.
3. rekke: Åsta Rotmo Fikse, Karen Hofstad Ness, Kari Hybertsen Vangstad, Hjørdis Austli Bakkan, Aslaug
Skavhaug Johansson, Grete Svartaas Lysaker, Pegny Garli Lyngsaunet, Orla Svartaas Karlson, Marit Storstad
Lindseth.
4. rekke: Kristoffer Indahl, Jostein Wohlen, Ingebjørg Levring Øen, Haldis Garli Indstad, Agnes Kristiansen Års
tadvold, Liv Aasan Kristiansson, Anne Aasan, Sigrun Skavhaug Midtlien, Inger Bratli Elnes, Lise Skavhaug Rotmo,
Solveig Garli Årstadvold, Elbjørg Indal Høgli, Hjørdis Svartås Sellæo.
Bakerste rekke: Lærer Hans Figenschou, John Kvelstad, Ola G. Tromsdal, John Hofstad, Ola Indahl, Svein
Skavhaug, Ola H. Svartaas, Alf Austli, Ivar Molden, Leif Hofstad, Reidar Berg, Reidar Høgli, lærer John L.
Johnsen.

----
193 H&FIS-B
----
Lærer Johnsen flyttet tilbake til Vikdal etter at han ble pensjonist og bodde der til han
døde i 1946.
Lærer Johnsen var gift to ganger: I 1905 med Inger-Anna Enksdatter Haugdal, f.
1877 på Rosvollvald. Hun var datter av husmann Enk Andreassen og kone Anne
Olsdatter på plassen Myra under Rosvoll. Kona dode i februar 1934, og han ble så
gift på Levanger prestekontor i oktober 1935 med sin husbestyrerinne Pauline Marie
Eilertsdatter Hansen, f. 1882 i Steigen i Nordland. Pauline dode i 1962.
I skolestua var Johnsen kjent som en lærer av den "gamle skolen", og som var
opptatt av disiplin i klasserommet. Som vanlig var på den tida, skaffet han seg også
autoritet i grenda i kraft av stillingen sin. Han ble bare omtalt som "lærer Johnsen" -
egentlig var det vel ikke så mange som visste fornavnet hans.
Utenom skolearbeidet hadde Johnsen mange interesser. I sitt samfunnssyn var
han i utgangspunktet konservativ. Men det er samtidig sagt at han var idealistisk og
utålmodig og mente at det skulle være mulig å få rettet opp åpenbare skavanker i
samfunnet, og da han ikke fikk innfridd det han brann for, gikk han over til den
andre sida i politikken. I 1929 var han med og stiftet Inndal Arbeiderlag etter at han
året før ble innvalgt i herredsstyre og formannskap som representant for DNA. Men
det ble med én valgperiode i kommunepolitikken. Han var også med i Vuku sogne
råd.
Lærer Johnsen hadde sju barn, alle i første ekteskap. Disse er omtalt under Vikdal.
Ola I. Mo avløste John L. Johnsen som styrer ved Garnes skole i 1939.
Ola I. Mo (1900-1978) og Aslaug Johannesdatter, f. Dahl (1902-1975)
Ola I. Mo var født i 1900 på gården Mo i Stordalen i Stranda kommune på
Sunnmøre. Foreldra hans var gårdbruker Ole Iver Sivertsen Moe og hustru Enga
Nikoline Sivertsdatter. Han hadde lærereksamen fra Levanger lærerskole 1922 og fra
lærerhøgskole 1924. Før han kom til Garnes i 1939 med kone og tre barn hadde han
vært lærer i Tingvoll 1922-32 og deretter i Flemma i Gjemnes kommune.
Ola I. Mo ble gift i 1926 med ei ekte verdalsjente, Aslaug Johannesdatter Dahl, f.
1902 på Garnes. Hun var datter av lærer og skoleinspektør Johannes Dahl og kone
Ingeborg Nilsdatter, født Garnes. Aslaug var også lærerutdannet, hun og mannen
møttes for øvrig på lærerskolen, og hun var også vikar- og timelærer på Garnes.
For oss som var elever ved skolen da Mo-familien kom, var det litt spesielt at vi
fikk en lærer som snakket slik som vi skreiv eller leste fra skolebøkene. Det var
nynorsk som var opplæringsspråket på skolen på den tida. Men nynorsk var jo også
nærmest talemålet for en ekte sunnmøring, så det hadde si naturlige forklaring.
Døtrene Ingrid og Einrun, som da ble medelever av oss, stakk seg nok også litt ut
språkmessig så vidt vi kan huske, og det skulle da også bare mangle. Kanskje hadde
de større problemer med "inndalsdialekten" i førstninga enn vi "innfødte" hadde med
deres.
Dattera Ingrid, nå gift Carlsen og bor i Meldal, har ellers i et brev skrevet litt om
lærerbarnas følelser og tanker ved ankomsten til Inndalen:
MOLDEN

----
194 H&FIS-B
----
- Lærerbarnas lodd var som regel å flytte mellom flere fylker - Minnes det var
vemodig å flytte fra Flemma på Nord-Møre den høstdagen i 1939. Første kvelden vi
var på Garnes-skolen lå Einrun ogjeg i senga vår og studerte norgeskartet for å finne
korteste veg tilbake til Flemma - om vi skulle finne på å rømme. Heldigvis fikk vi fort
venner i Inndalen. Os så bodde fohan og Trine Dahl på "filialen", fohan var min
onkel.
feg ble konfirmert i Vukukjerka i 1941 - og var 14 år. feg og Lise Skavhaug og
Hjørdis Svartås gikk for presten i lag. Eldbjørg Indal Høgli varjeg mest sammen med
- men hun var akkurat 1 år yngre enn meg - og ble konfirmert året etter.
Og Einrun Mo, nå gift Holmerud og bosatt i Oslo, har sendt blider. Hun husker
naturlig nok ikke så mange navn fra Inndalen lenger, men noen husker hun fremde
les, bl. a.
"-John Garli og Hans Kristiansen, for de kunne jodle. Og så husker jeg Moldberget-
Vi klatret mye derfor å se nærmere på Bergfrua, som vokste i sprekkene. Oppe på
berget var det masse bær, så vi ble sendt oppfor å plukke blåbær til dessert."
I mars 1942 ble både Mo og den andre læreren ved Garnes skole, Hans Figenschou,
arrestert og sendt til Falstad fangeleir. De ble arrestert fordi de i likhet med et så åsi
samlet lærerkorps i Verdal meldte seg ut av lærerlaget og dermed også ut av Norsk
lærersamband. Lærersambandet var en organisasjon som myndighetene hadde opp
rettet og tvangsorganisert lærerne inn i som et ledd i å "nyordne" skolen. Både Mo og
Figenschou satt arrestert fram til 24. april 1942, da de slapp ut og fikk gjenoppta
lærergj erningen.
Hausten 1942 ble Ola I. Mo til
satt som styrer ved Ness skole, og
Mo-familien flyttet fra Inndalen.
Fra Ness flyttet de til Ørsta i 1947,
der han ble skoleinspektør.
Men som pensjomster flyttet
Ola og Aslaug Mo tilbake til Verdal
og nybygd villa "Pynten" i
Bakke gata på Verdalsøra.
Aslaug Mo døde i 1975 og Ola
Moi 1978.
Ved siden av lærergj erningen
var Ola Mo engasjert i avholdssak
og avholdsarbeid. I Inndalen stiftet
han barneavholdslaget "Von", og
han var medlem i Inntrøndelag fyl
kesstyre av D.N.T.
Ola og Aslaug Mo hadde tre
barn:
Lærerparet Ola og Aslaug AAo og sønnen Odd, fotografert
ved innkjøringa til Garnes skole etter en sykkeltur. Vi skimter
et lite norsk flagg på gjerdestolpen til venstre, så det er vel en
festdag som feires, eller kanskje en diskret 1 7. mai-feiring i
1 940? Fotoet eies av Einrun Mo Holmerud, Oslo.
HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND B


----
195 H&FIS-B
----
81. Ingrid, f. 1927 i Tingvoll. Gift i 1948
med meieribestyrer Torger Carlsen, f.
192 1 i Klepp på Jæren. Bosatt i Meldal.
Tre barn.
82. Einrun, f. 1931 i Tingvoll. Gift to ganger,
første gang i 1953 med Torfinn
Hellandsvik, andre gang i 1963 med
Ove Arnfinn Holmerud, f. 1929 i
Nittedal. Bosatt på Slattum i Nittedal,
deretter i Oslo. Einrun har arbeidet som
skatteoppkrever i Oslo kommune, og
mannen som tekniker i Oslo Lysverker. To
sønner fra første ekteskap.
83. Odd, f. 1 936 i Tingvoll. Ansatt ved et rei
sebyrå i Ørsta. Gift i 1959 med Bodil
Rebbestad, f. 1936 i Ørsta. To barn.
Hans Petter Figenschou (1910-2002) og
Gudrun Ottarsdatter, født Kvål
(1912-1973)
Hans Petter Figenschou var født på Vestly i
Helgådalen i 1910. Han var sønn av skogassis
tent ved Værdalsbruket, Oskar Olav
Figenschou og hustru Petra Kristine, født
Bjøraa.
Hans Figenschou hadde lærereksamen fra
Elverum lærerkole fra 1934, og etter å ha hatt
diverse vikanater ble han ansatt som lærer ved
Garnes i 1938. Samme år ble han gift med
Aslaug og Ola I. Mo med barna Einrun, Odd og
Ingrid. Fotoet eies av Ingrid Mo Carlsen, Meldal.
lærennne Gudrun Ottarsdatter Kvål fra Stjørdal, som han møtte på lærerskolen.
Hans Figenschou overtok som styrer ved Garnes skole da lærer Mo flyttet til Ness
hausten 1942. Etter seksten år som lærer ved Garnes ble han styrer ved Vinne skole,
og var der til han ble pensjonist. Kona Gudrun vekslet mellom å være husmor og
lærennne. De hadde hus på Garpa på Verdalsøra.
Gudrun døde allerede i 1973, bare 62 år gammel, mens Hans var i sitt 92. år før
han gikk bort i 2002.
De fikk tre barn:
Bl . Bjørg, f. 1939. Tannlege. Bosatt på Røros.
82. Ottar, f. 1944. Død 1947.
83. Guri, f. 1949. Gift med Per Steinar Raaen. Guri er høgskolelektor ved HiNT og
mannen er konservator ved Stiklestad Nasjonale Kultursenter. De har overtatt huset
på Garpa etter Guris foreldre.
MOLDEN


----
196 H&FIS-B
----
MOLDEN VESTRE
(SOLHEIM)
GNR. 240, BNR. 5
Heimen ble frådelt Molden i 1927 og solgt til Jakob Severin Molden. Eiendommen
er på ca. 100 da., derav ca. 50 da. dyrkajord.
Jakob Severin Jakobsen Molden (1889-1965) og Anna Sofie Sefaniasdatter
(1897-1970)
Jakob Severin Molden var født 1889 i Molden og var sønn av Jakob Jakobsen Molden
og hans første kone Ingeranna Johannesdatter. For å unngå personforveksling med
faren gikk han i lokalmiljøet under navnet "Litj-Jakob".
I 1911 utvandret Jakob til Portland, Oregon, og ble i Amerika til 1920. Avet regis
treringskort for innkalling til amerikanske styrker under 2. verdenskng ser vi at han
i 1914 arbeidet på en farm i Burlmgton, Skagit County i staten Washington.
I 1924 ble Jakob gift med Anna Sofie Sefaniasdatter Dalum, f. 1897, datter av
småbruker Sefanias Larsen Dalum og kone Hanna Mane Amundsdatter (Baglovald).
I 1927 fikk han som nevnt frådelt parten Solheim av farsgården Molden, og han
bygde hus og skaffet egen heim for familien der. Ved siden av dreiv han som byg
deslakter. Han var også en ivrig skytter og elgjeger.
Jakob dode i 1965 og Sofie i 1970.
Barn:
HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 8001 940 - BIND B

 

----
197 H&FIS-B
----
Jakob Severin Molden og Sofie Molden, f. Daium
Bl 0 . Helga, f. 1919, d. 1971. Dotter av Sofie. Gift 1946 med Gunvald Lassesen
Hjelde, f. 1914. Gårdbrukere i Hellan midtre.
82. Ivar, f. 1925, d. 1988. Gift med Hedvig Dillan, f. 1922.
83. Sverre, f. 1928, d. 1974. G. 1954 med enke Aslaug Sagen, f. 1922 på
Holmsberget, d. 2000. Foreldrene til Aslaug var ungkar Johan Johnsen Holmen og
Pauline Andorsdatter Holmsberg. Aslaug ble gift i 1942 med Ingolf O. Sagen, f.
1914, men ble enke allerede i 1942. Sverre og Aslaug ble de neste bruker på
Solheim. De hadde en sønn, Inge, f. 1955.
84. Joar Anton, f. 1 934. G. 1 957 med Mari Ingebjørg Indal, f. 1 937. Skilt. Joar var
ansatt i Televerket.
85. Svein, f. 1936. Gift med Ingrid Pauline Sel læg, f. 1941. Bosatt i Skogn.
Molden vestre eies i dag av Inge Molden, sønn av Aslaug og Sverre Molden.

 

----
198 H&FIS-B
----
SANDVOLL
GNR. 240, BNR. 6
Sandvoll ca. 1 965.
En parsell på ca. 2 dekar ble frådelt Molden i 1932 og solgt samme år av Jakob
Jakobsen Molden til Harald Svartaas for 75 kroner. Skjøtet er datert 10.10. og ting
lyst 1.11.1932. Området ble kalt for "Sautrøa", men etter frådelinga fikk eiendom
men navnet "Sandvoll".
Harald Olsen Svartaas (1899-1982) og Olga Oline Lorntsdatter (1892-1978)
Harald Svartaas var født 1899 på Bjørsmoen av foreldre Ole Eriksen og kone Grete
Paulsdatter. Han flyttet sammen med mora til Svartåsen under Skavhaugg øvre etter
at faren forulykket under tømmerrullmg i Kverna våren 1902, og tok fra da av
Svartaas som etternavn.
Harald var skogsarbeider da han ble gift i 1926 med Olga Olme Lorntsdatter
Rotmo, f. 1892 på Rotmoen. Seinere ble han vegarbeider og vegvokter. De bodde
først på Rotmoen, så på Garnes øvre før Harald kjøpte Sandvoll, der han såtte opp
stue og et lite fjøs.
Forut for det ble det i herredsstyret i 1930 behandlet en ekspropriasjonssak, der
Harald Svartaas ville ha ekspropriert en parsell av Værdalsbruket vest for Høgli til
nydyrkingsbruk. Værdalsbruket hadde nektet å seige med begrunnelse at jorda ikke
HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND B


----
199 H&FIS-B
----
egnet seg til nydyrking, samt at det også var protestert fra havneberettigede nabobruk
mot at det ble dannet et nytt bruk der som ville innskrenke rettighetene deres.
Arealet som Svartaas ville ha, bestod av 50 mål dyrkingsjord og 22 mål skog.
Jordstyret hadde behandlet saken og anbefalt søknaden på grunn av de dårlige tidene
for sysselsetting, men poengterte samtidig at jorda var nokså skrinn og at det ville
koste mye å få den i hevd. Saken ble i første omgang utsatt, men i det neste møtet i
herredsstyret ble søknaden avslått med 20 mot 15 stemmer. I parentes kan det vel
nevnes at det samme området noen år seinere ble solgt som bureisingsbruk til Mikal
Indal.
I 1944 ble Harald ansatt som vegvokter med bolig på Innsmoen og flyttet dit med
familien. Siden fikk han vegvokterstillingen etter Johannes Bjørgvik, og de flyttet til
vegvokterboligen Lundemo ved Rotmoen.
Olga, som var vokst opp i en baptistfamilie (hun var datter av Anna og Lornts
Rotmo), var en aktiv kvinne i baptistkvinneforeningen i Inndalen, og var leder i for
eningen både ved 25-årsjubileet i 1937 og ved 50-årsjubileet i 1962.
Som pensjomster flyttet Harald og Olga til dattera Henny, som bodde i
Hommelvik og seinere på Hundhammeren i Malvik, og begge døde der, Olga i 1978
og Harald i 1982. Begge er gravlagt på Vuku kirkegård.
Barn:
Bl 0 . Evyjeremiasdatter, f. 191 1. Olgas datter med Jeremias Storhaug. Gift med Fred
Jensen, f. 1 899 i Skogn. Bosatt i USA.
B 2°. Anny Hansdatter, f. 1920. Olgas datter med Hans Iversen Blomli fra Målselv. Gift
med John Martin Langdal, f. 1919 i Vinne. Bosatt i Levanger.
83. Ola, f. 1926 på Rotmoen. Han ble gift i 1954 med Elvira Skogen, f. 1931 i
Nordli, d. I 992. Ansatt i Tolletaten og var sist tollstasjonsbestyrer på Ådalsvollen.
To sønner og ei datter.
84. Levin, f. 1928. Han ble gift i 1953 med Lisa Østborg, f. 1927 i Sørli. Bosatt på
Hundhammeren i Malvik. Levin var også ansatt i Tolletaten og var sist tollinspektør
i Trondheim. Ei datter og to sønner.
85. Grete, f. 1929, d. 1979. Gift med Johan Lysaker, f. 1917. Bosatt i Hof i Vestfold.
86. Ola, f. 1931. Hun ble gift i 1951 med Johan Erik Karlsson, f. 1921 i Kall. Bosatt
i Sandviken i Sverige.
87. Henny, f. 1933. Bosatt på Hundhammeren. Hun arbeidet i helsevesenet i Malvik,
og i en periode hadde hun forretning i Hommelvik. Ugift.
Etter at Harald Svartaas flyttet til Innsmoen, losjerte Alf O. Rotmo med familie på
Sandvoll ei tid. Arnold Skavhaug kjøpte heimen i 1948. Siden har Olaf Årstadvold
og flere vært eiere. Eiendommen har flere ganger vært utsatt for oversvømmelse i for
bindelse med isgang i Inna.
Sandvoll eies i dag av Trond Ingebrigtsen.
MOLDEN

----
200 H&FIS-B
----
VEGSET
GNR. 240, BNR. 7
Vegset lå ved gammelnksvegen under Moldbakken og grenset til Sandvoll. Tomta,
som hadde form av en trekant, var på ca. 2,6 dekar. Den ble frådelt Molden vestre i
1938 og solgt til Ole Martin Garberg, som såtte opp bolig der.
Ole Martin Olsen (1894-1965) og Oline Gustava Edvardsdatter (1895-1979)
Ole Martin Olsen var født 1894 i Fagerlia i Inndalsallmenmngen av ugifte foreldre,
enkemann Ole Andreassen fra Trångsviken (sønn av Andreas Olsen på Haugen i
Inndalsallmenmngen) og Ragnhild Andersdatter (datter av "Jamt-Anders").
Ole Martin vokste opp som fostersønn hos Beret Anna og Johannes Ellingsen
Reiren på Reiren under Inndal vestre, og kalte seg Ole Martin Inndalsvald da han ble
gift i 1914 med Olme Gustava Edvards
datter Bjørsmo, f. 1895 Bjørsmoen. Hun
var datter av Edvard Olsen Bjørsmo og
kone Anna Cecilie Andersdatter.
De bodde på Reiren før de kjøpte
Garberg av Johannes Kvelstad i 1920/21 og
tok Garberg som slektsnavn. Men etter at
Ole Martin solgte Garberg til svogeren
Arne Bjørsmo for 3500 kroner i 1924
(skjøtet er datert 24. mars og tinglyst 2.
april 1924), ble det ei urolig tid med mye
flytting for familien: Først til Ole Reiren,
deretter et kort opphold på Svartåsen før
det bars til Ole Martins svigerforeldre på
Eide i Vuku. I 1931 bodde de på ett rom i
"Kjerstistuggu" ved Kvelstad, før det igjen
ble flytting tilbake til Reiren.
Først i 1938, da de kom til Vegset, fikk
Olme og Ole Martin igjen en heim som de
kunne kalle sin egen. Men her var flom
men i Inna lei mange ganger når det var
lsdam ute ved Stemsbrua, og minst to-tre
ganger måtte de evakuere fra stua i båt.
Ole Martin Garberg arbeidet i mange år
i Statens Vegvesen, først som anleggsarbei
der og på slutten som vegvokter i
Inndalen. Olme var skredder og sydde
"karrabukser".
Barn:
Ole Martin og Oline Garberg med eldstesønnen
Johannes. Fotoet er tatt mens de bodde på Reiren,
rundt 1915.
HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND B


----
201 H&FIS-B
----
Vegset under storfiommen 3. april 1946.
81. Bjarne Johannes, f. 1914 på Bjørsmoen, d. 1965. Han ble gift i 1937 med
Magnhild Ingeborg Andersdafter Lundgren, f. 1916 på Dillmoen, d. 2000, dot
ter av Anders Halvorsen Lundgren og kone Mette Lassesdatter. Johannes Garberg
arbeidet som gards- og skogsarbeider. Fra 1951 bodde de i eget hus Lidareng
(også kalt Grini) på tomt av Inndal vestre.
Magnhild og Johannes fikk åtte barn:
Cl. Oddbjørn, f. 1937. Gift med Svanhild Håkonsen, f. 1934. Skilt. Ei datter.
Oddbjørn er bosatt på Verdalsøra.
C 2. Anne Mari, f. 1940, d. 1981. Gift med Harry Hågg, f. 1929. Bosatt i
Bjørnånget ved Are. Tre barn.
C 3. Møyfrid Johanne, f. 1943, d. 1 995. Gift med Knut Edmund Garli, f. 1937,
d. 2006. Fire barn. De hadde eget hus, først i Garnesmarka, siden på tomt
av Reiren.
C 4. Gunnar Olav, f. 1946. Gift med Annie Tove Sjømæling, f. 1955. To barn.
Eget hus ved Inndal filial.
C 5. Ragnhild Margrete, f. 1948. Gift med Kent Lindberg, f. 1950. To barn.
Bosted Stockholm.
C 6. Lasse Edvard, f. 1952. Gift med Grete Elisabeth Ratama, f. 195 1 . Skilt. To
barn. Eget hus ved Inndal filial.
C 7. Audun, f. 1 954. Gift med Bente Moholt, f. 1 961 . Tre barn. Eget hus på tomt
av Reiren.


----
202 H&FIS-B
----
CB. Kirsten, f. 1961 . Samboer med Svein Kåre Haugan, f. 1954. Tre barn. De
overtok heimen "Lidareng" etter foreldra hennes.
82. Erling, f. 191 7 på Reiren, d. 1 967. Han ble gift i 1 946 med Hilda Sofie Kolstad,.
f. 1919, d. 1995, foreldre Julius Johnsen Kolstad og kone Eline Olsdatter. Erling
Garberg arbeidet i Televerket. De hadde egen heim, Garset, på tomt av Garnes.
Cl 0 . Solfrid Lillian, f. 1944. Mora varjanni Hallem fra Stabelstua, f. 1924, d.
1962, gift 1951 med gårdbruker Hans Haugen (1 91 6-1 961) på Svensvoll
i Engfløtdalen i Glåmos. Solfrid Lillian fikk skjote på Svensvoll etter at foreldra
døde, men solgte i 1979. Bodde i Levanger. Hun var gift to ganger. Første
gang med Tore Døhl fra Røros og andre gang med Svein Gunnar Kiran, f.
1 948 i Skogn. To barn i hvert av ekteskapene. Hun hadde dessuten sønnen
Geir Ove Østgård, f. 1964, med Rolf Steinar Østgård fra Sul.
C2 1 . Harry, f. 1946. Televerksarbeider og gårdbruker på Sneppen. Gift med Eva
Vigdis Jensdatter Høgli, f. 1948. Skilt. To døtre.
83. Magne Olav, f. 1921 i Garberg. Død 1922.
84. Magne Olav, f. 1922 i Garberg. Død 1995. Ugift.
Etter at Ole Martin var død, bygde Olme og sønnen Magne Olav ny heim på tomt av
Inndal østre (ved Smiåkeren) i 1970. Husa på Vegset ble da fjernet.
NOTER
Kilde: Jens Brønstad, Østersund.
Opplysninger fra Hansjøsås.
HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND B

----
203 H&FIS-B
----
o
STEINSGARDENE
Kanon og pæleverk
på den rekonstruerte Stene skanse.

----
204 H&FIS-B
----
o A
y \
er \

 

 


----
205 H&FIS-B
----
STEINE
GNR 241 OG 242
Steinsgårdene kan vi følge langt bakover i historia. Så tidlig som i første halvdel av
det 13. århundre var de trolig eid av birkebeiner/høvdingen Vegard av Verdal, som var
gift med Inga fra Varteig, mora til kong Håkon Håkonsson (1204-1263). Ifølge erke
biskop Gautes jordebok har noe av gården vært erkebispegods i middelalderen.
Erkestolen kvittet seg imidlertid med eiendommen, og Bjelkefamilien på Østraat,
Bakke kloster og Rems kloster har siden hatt parter i gårdene.
Fra begynnelsen av 1500-tallet var gården vært delt i to - Steine søndre og Steine
nordre. Steine nordre ble igjen delt i to i 1844 og vi fikk Steine østre. Steine søndre
ble delt i to i 1925, og vi fikk Steine søndre østre og Steine søndre vestre, slik at det
i dag er fire selvstendige Stemsgårder.
STEINE SØNDRE (SØR-STEINE)
GNR. 241
STEINSGÅRDENE


----
206 H&FIS-B
----
Omkring 1660 var det Kronen som eide storparten av Steine søndre. I 1666 ble
Kronens part solgt til lensmann Aage Jonsen Haug. Lensmannens arvmger solgte den
videre i 1698 til vtsepastor, magister Tomas Svendsen Scheen, som var en spekulant
i jordegods og i si tid også eide Hegstad og Flyan. I parentes kan tilføyes at som prest
synes Scheen å ha vært mindre skikket, og han kom i konflikt både med sin kapel
lan Tomas Collin (kjent fra Armfeldts inntog i 1718), lensmann Nils Brun og mange
i menigheten. I følge tradisjonen skal han til og med ha kastet Collin ned fra preke
stolen en gang.
I 1711 pantsatte Scheen eiendommene sine til rektor mag. Nils Krog. Pantet ble
ikke mnløst, og ved auksjon i sistnevntes dødsbo kjøpte justisråd Åge Hagen gårdene
hans i Verdal. Etter Hagens død gikk Steine søndre sammen med flere andre garder i
arv til hans søsterdatter Anne Mane Aussig, og etter henne til major Aussig, som i
1768 solgte dem til generalauditør 1 Kjerulf og kaptein Bay. Slik kom gården inn i
Værdalsgodset, seinere Værdalsbruket, og tilhørte dette fram til 1912. Som de øvri
ge 74 leilendingsgårdene og 61 plassene ble den Verdal kommunes eiendom da kom
munen solgte Værdalsbruket etter å ha eid det siden 1908.
Gården hadde i eldre tid vår- eller heimseter på Steinsvollen, som skal ha ligget
på sør-østsida av Inna, vel en kilometer fra Sternsbrua. Seterhusa skal ha stått nederst
i Seternessdalen, på et lite platå litt høyere enn Seternesset, ei engslette nede ved elva
som har tilhørt Sør-Steine, men som i dag eies av kommunen.
Videre har Sør-Steine hatt seter på nordsida av Fersvatnet så langt tilbake som fra
før 1723, seinere sammen med de to andre Steinsgårdene. Vegen til "Steins-Fer'n"
skal ha fulgt Jamtlandsvegen til Kleivdalen, deretter opp denne etter "gammel-vegen"
til der stien til Havervollen tar av. Derifrå gikk det med kløv forbi Havervollen,
Tveråsjøene, Gomtjønna, aust for Snasa og ned til Steinsvollen. Det var ca. fire timers
kløvmg, fortalte Lars Molden, som hadde vært gjeter der i to år omkring 1900 (siste
året gikk han for presten.). 2 Setra var i bruk til ca. 1916.
I 1925 ble gården delt i to; Steine søndre østre og Steine søndre vestre, og kom
munen solgte Steine søndre østre til oppsitteren Johan Johannessen Stene og Steine
søndre vestre til Ole Edvardsen Aasan.
Brukere:
Ole Olsen (1748-1831)
Ole Olsen var født i 1748 i Melby og var sønn av den fornge brukeren i Sør-Steine,
Ole Olsen og kone Gollaug Olufsdatter. Faren døde i 1773, og Ole overtok trolig går
den dette året og dreiv den på bygselen til mora. Hun døde i 1808, 82 år gammel, og
ved skiftet etter henne er det opplyst at boet ikke hadde midler nok til å dekke begra
velsesomkostningene. Ole satt også i stor fattigdom, med betydelig gjeld. Han var
også rammet av uhell, blant annet hadde han i begynnelsen av 1790-åra mistet fem
hester på to år, og måtte få et forskudd på 70 riksdaler av fogdekassen for å anskaffe
dragonhest.
HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND B

----
207 H&FIS-B
----
I 1814 bygslet Værdalsgodsets daværende eier, Miiller, gården til Lars Larsen Foss.
Ole Olsen fikk kår, og døde som ungkar og kårmann i Sør-Steine i 1831. "Levde i
mange år som en nomade", heter det om ham i kirkeboka.
Lars Larsen Foss (1773-) og Maren Andersdatter (1777-1826)
Begge var innflyttere, opprinnelig fra Frosta. Vi finner dem der rundt århundreskiftet
17-1800. Lars var født ca. 1773 og var sønn på Nåvik nedre av foreldre Lars
Gundersen Naavig og kone Gudlaug Larsdatter, født Viktil. Han ble gift første gang i
1793 som Lars Larsen Naavig. Kona var Ragnhild Olsdatter Ravlo. Ved folketellinga
for 1801 var de brukere på gården Storlien i Frosta. Kona Ragnhild må ha dødd
mellom 1801 og 1804, for da ble han gift på nytt i Loktu kirke med Maren
Andersdatter Over Hogstad, født ca. 1777. Da kalte han seg Faanes. Noe seinere har
de flyttet til Stadsbygd (Rissa) og fikk en sønn der i 1810. Foss-navnet har han nok
tatt med seg derfrå, for det finnes flere Foss-gårder i Stadsbygd. I Verdal finnes ikke
Lars og Maren i andre offentlige registre enn i folketellinga for 1815 og som foreldre
i dåpsregistret for barna som ble født etter 1814 (de fikk tre barn mens de bodde i
Sør-Steine).
Lars Larsen ble nødt til å gi fra seg bygselen på gården p.g.a. ulovlig hogst i gar
dens skog. Eier av Værdalsgodset på denne tida var grasserer Hilmar Meincke.
Dyrlege Haldo Dahl i Dillan, som var bruksfullmektig på Værdalsgodset i åra fra ca.
1820 til 1826, frafalt tiltale mot Lars Larsen gjennom et forlik av 7. august 1820, der
Lars forplikte! seg til å fråvike gården mot en erstatning på 90 spesidaler og å reise fra
gården innen ett år. Han måtte også finne seg i at husmannsplassen Skansen og kår
plassen Bruvollen ble skilt fra gården, slik at avgiftene av disse ble betalt til landdrot
ten istedenfor til oppsitteren.
Lars Larsen er meldt innflyttet til Ørlandet prestegjeld fra Verdal i 1822 sammen
med kona Maren og seks av barna. Der bosatte de seg på gården Moldtun i Agdenes
(Agdenes tilhørte Ørlandet prestegjeld den gangen). Maren døde som bondekone der
i 1826. Om Lars foreligger det ikke flere opplysninger.
Barn:
81. Beret, f. ca. 1795. G. 1820 med dragonen på gården, Bård (Bardo) Johnsen, f.
178 1, etter at de hadde fått to barn sammen, og det tredje kom tre dager etter
bryllupet! Bardo var mulig sønn av John Villumsen Volen. De var inderster på
Levringsvald og «velstad. Beret døde i Nord-Steine i 1832. Hvor og når Bård
døde er ukjent.
82. Lars, f. 1795 på Frosta. I 1820 fikk han dattera Nikoline med pike Maren
Pedersdatter Levring. G. 1 822 med Serianna Lorentsdatter Øren, f. 1798, etter at
de hadde fått sønnen Gunder samme året. Serianna var datter av strandsitter og
fisker Lorents Nilsen Øren og hustru Agnes Hansdatter. De oppgis å være inderster
på Øra ved giftermålet, seinere har de flyttet til Hemne. I 1 865 er Serianna kåren
ke på Betten i Stangvik på Nordmøre, der sønnen Gunder er sjøleier.
83. Olava, f. 1798 på Frosta. Til Agdenes 1822. Gift ca. 1825 med Lars Jensen
Slavig i Ørlandet.
STEINSGÅRDENE

----
208 H&FIS-B
----
84. Gunder, født ca. 1 8022 Til Agdenes 1 822.
85. Ole, f. 1 806 på Frosta. Til Agdenes 1 822.
86. Anders (Andreas), f. 1810 i Stadsbygd. Til Agdenes 1822.
87. Anne Marta, f. 18 14 i Sør-Steine, d. 1815.
88. Johannes, f. 1817 i Sør-Steine. Til Agdenes 1822. Konfirmert fra Kongensvoll
Agdenes i 1833.
89. Anne Marta, f. 1820 i Sør-Steine. Til Agdenes 1822. Konfirmert fra Sæternes
Imsterfjorden, Agdenes i 1 835.
Hvem som var bruker i Sør-Steine etter at Lars Larsen måtte gå fra gården, er ikke
klarlagt. Den neste bygselmann vi veit om der, er Kristoffer Olsen, men han fikk
kontrakt først i 1828.
Kristoffer Olsen (1757-1829) og Anne Johnsdatter (1774-1835)
Kristoffer Olsen, som var bror av Elling Olsen i Nord-Steme, var bygselmann i Ner-
Holmen fra 1784. Grasserer Memcke ville bruke Ner-Holmen som hovedgård for
Værdalsgodset, og ved kontrakt av 5. februar, tinglyst 16. august 1828, gikk
Kristoffer med på å oppgi Ner-Holmen mot å få kår der og bli bygselmann i Sør-
Sterne, men være fritatt fra å drive gården. Bygselen gjaldt også for kona hvis hun ble
enke og giftet seg på nytt.
Kristoffer Olsen kom aldri til å flytte til Sør-Steine, for han døde i Ner-Holmen
allerede i januar i 1829. Enka, Anne Johnsdatter, overtok imidlertid bygselen av går
den og bodde der til hun døde i 1835.
Ekteskapet med Anne Johnsdatter var det andre for Kristoffer. Den første kona
hans var enka Mali Olsdatter Ner-Holmen, som han ble gift med i 1784. Hun var 40
år eldre enn Kristoffer, og døde i 1796. Anne var fra Stor-Vuku, og de ble gift i 1797.
Anne og Kristoffer fikk seks døtre, alle født i Ner-Holmen:
81. Mali, f. 1798. G. 1826 med ridende jeger John Johnsen Efskind, f. 1796. De
var gårdbrukere i Auskin vestre, og Mali døde som kårenke der i 1 858.
82. Beret, f. 1 800. G. 1 822 med enkemann Kristen Sevaldsen Volden, f. 1789. Eier
av Lein fra 1 836. Beret døde der i 1 880.
83. Marte, f. 1802.
84. Anne Marta, f. 1 804. G. 1 830 med Elias Olsen Skavhaug, f. 1 809. Neste bru
ker.
85. Maren, f. 1807, d. 1825.
86. Karen, f. 1 81 0, d. 1 850. G. 1 844 med gårdbruker og enkemann Anfind Olsen
Valstad, f. 1796 i Støren, d. 1 851 . Gårdbruker i Valstad vestre.
Elias Olsen Skavhaug (1809-1866) og Anne Marta Kristoffersdatter
(1804-1875)
Elias Olsen var født i 1809 på Inndal vestre og var sønn av ugifte foreldre, sersjant
Ole Larsen Skavhaug på Skavhaugg nedre og Marta Andosdatter Indal. Han ble gift i
HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-i 940 - BIND B

----
209 H&FIS-B
----
1830 med Anne Marta Knstoffersdatter Stene, f. 1804 i Ner-Holmen. Elias overtok
formelt som bruker i Sør-Steine i 1835. Han var også underoffiser - overjeger.
Elias og Anne Marta fikk ni barn, men bare fem av dem levde opp, og fire av de
fem utvandret til Amerika.
81. Anne Marta, f. 1 830 i Sør-Steine. G. 1 857 med Oie Olsen Stubskind, f. 1 820,
ei. 1 889. Han var eier av Stuskin søndre fra 1 852 til han i 1 873 solgte gården
til lærer Andreas Tessem og utvandret til Wilmar, Minnesota. Etter at mannen utvan
dret, bodde Anne Marta i Steine hos broren Ole og stelte for ham fram til de
begge reiste til Amerika i 1 880 sammen med hennes sønn Ole (f. 1 859). (Tessem
dreiv Stuskin som underbruk. Han bodde på Trøgstad skole og omkom under
Verdalsraset i 1 893.)
82. Maren, f. 1832 i Sør-Steine. G. 1862 med John Johnsen Auskin, f. 1830. Han
utvandret til Quebec, Canada, i 1 867, og Maren reiste etter i 1 870 med to barn,
da med Minneapolis, Minnesota, som reisemål.
83. Kristoffer, f. 1834 i Sør-Steine. D. 1853.
84. Gurianna, f. 1 836 i Sør-Steine. Hun var heime i Steine inntil hun utvandret som
ugift til Alexandria, Minnesota, i 1 881 .
85. Beret, f. 1 839 i Sør-Steine, d. 1 924. G. 1 870 med Peder Ellevsen Indal, f. 1 835
på Inndal østre, som kjøpte Nord-Steine i 1 868 og Nord-Tronesvollen i 1 882.
86. Ole, f. 1841 i Sør-Steine. Neste bruker.
87. Dødt barn. f. 1 841, tvilling med Ole.
88. John, f. 1 844 i Sør-Steine, d. s. å.
89. Elen Anna, f. 1 846 i Sør-Steine. D. 1 847.
I forhold til de to forrige brukerne stod Elias Skavhaug seg godt i Sør-Steine. I 1865
hadde han 4 hester, 1 okse, 6 kyr, 1 ungnaut, 22 sauer og lam, 4 geiter og kje og 2
griser, og sådde 2 Vi tønne bygg, 12 tønner havre og 14 tønner poteter. Det var to
husmannsplasser under gården - Skansen og Nordenget.
Elias Skavhaug døde i 1866, og enka Anne Marta brukte gården til hun døde i
1875. Da overtok sønnen Ole Eliassen.
Ole Eliassen Stene (1841-1908)
Ole Eliassen hadde gården i bare fem år før han i 1880 utvandret til Melrose,
Minnesota. Han ble gift i Ashby, Minnesota, i januar 1882 med Elen Karoline
Olsdatter Green, f. 1860 i Elnes. Foreldra hennes var Ole Olsen Hellan og Anna
Eriksdatter Green. Karoline utvandret til Minnesota i 1880, hun reiste for øvrig sam
tidig med Oles søster Anne Marta (se foran). De hadde farm i Nidaros, Otter Tail,
Minnesota. Mora til Karoline, Anna Gren, som utvandret i 1881, bodde også hos
dem. De fikk ni barn, men fire av dem døde i ung alder. Ole døde i 1908. I 1920
bodde Karoline i Vining Willage, Otter Tail, sammen med to døtre, som begge var
lærerinner. Hun døde i Otter Tail i 1957.
Neste bruker i Sør-Steine ble Erik Johannessen Jøsås, som overtok gården i 1880 og
brukte den til 1901.
STEINSGÅRDENE

----
210 H&FIS-B
----
Erik Johannessen Stene (1842-1928) og Beret Ellevsdatter (1837-1929)
Erik Johannessen var født i 1842 og var sønn av Johannes Eriksen Mønnes og kone
Marta Olsdatter, som var leilendinger i Øster-Jøsås.
I 1865 kjøpte Enk farsgården Nord-Mønnes for 700 spesidaler og dreiv denne til
i 1873, da han solgte den til broren Olaus Johannessen og tok over Øster-Jøsås på
moras bygsel. Året før (1872) ble han gift med Beret Ellevsdatter Balgård, f. 1837 i
Bollgarden. Hun var datter av gardmann Ellev Olsen Balgård og kone Senanna
Hansdatter.
Som nevnt foran dro Ole Eliassen Stene til Amerika i 1880, og Erik og Beret tok
over som leilendinger etter ham. Fjøset på Sør-Steine var da i dårlig forfatning, og
etter avtale med Værdalsgodset bygde Enk nytt fjøs i 1885. Det kan nevnes at fjøs
veggene ble murt opp av gråstein, og muringa var det svensken Johannes Israelsson
Balgård (far til Johannes Kvelstad i Fagerlia) som stod for.
Erik Stene var med og stiftet Vuku Forbrugsforenmg i 1877 og var styremedlem i
foremngen i noen år. Han var leilending på Sør-Steine til 1901, da Johan Johannessen
Aasan overtok.
Enk og Beret hadde ingen etterkommere. I 1898 opprettet de gjensidig testament
om at den lengstlevende av dem skulle ha boet udelt. Etter at begge var døde, skulle
det som var igjen i boet deles likt mellom Berets søsterdatter Lovise Pedersdatter
Balgård og Eriks søsterdatter Marta Sefamasdatter Kulstad, som utvandret til
Minnesota i 1900. Enk og Beret døde som kårfolk i Sør-Steine h.h.v. i 1928 og 1929.
I 1925 ble gården delt i to parter, Steine søn
dre østre og Steine søndre vestre, og solgt. Johan
Stene kjøpte Steine søndre østre for 19 000 kr og
kår til Enk og Beret Stene, mens Steine søndre
vestre ble solgt til Ole Edvardsen Aasan.
Johan Johannessen Stene, gårdbruker i
Sør-Steine fra 1901 til 1939.
HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND B


----
211 H&FIS-B
----
Ved salget ble Steinsengene på begge sider langs Inna holdt tilbake av hensyn til
fallrettighetene til Dillfossen. Disse områdene beholdt bruksnummer 1, mens Steine
søndre østre fikk bruksnummer 4 og Steine søndre vestre bruksnummer 5. Eierne av
de to brukene fikk bruksrett på hver si side av elva mot ei årlig avgift.
For oversiktens skyld har vi valgt fortsatt å kalle Steine søndre østre for Sør-Steine.
Johan Stene bygde ny hovedbygning i Sør-Steine i 1925 og nytt stabbur i 1926.
Dagen før han skulle ha fylt 70 år, 16. februar 1939, døde Johan Stene av hjerte
svikt. Han ble funnet død på høylemmen, dit han hadde gått for å ha ned høy til
buskapen.
Johan og Lovise Stene hadde heller ingen barn, og Lovise dreiv gården videre sam
men med drengen Olaf Johnsen Karlgård - "Olaf x4sa", f. 1899, og tausa Ragna
Olsdatter Bjørkeng, f. 1904. Etter at Lovise døde i 1954, overtok Olaf Karlgård som
eier av gården i 1955. Han ble gift med Margrethe Sefaniasdatter Ulvild, f. 1903 i
Dillan. Margrete, som var sydame, døde i 1963. Olaf Karlgård døde i 1975.
Etter Olaf Karlgård ble brorsønnen Morten Jostein Karlgård eier av Sør-Steine, og
gården er fortsatt i denne familiens eie.
Frådelte bruk:
STEINE SØNDRE VESTRE
GNR. 241, BNR. 5
Steine søndre vestre ble frådelt det opprmnelige Steine søndre i 1925. Verdal kom
mune solgte bruket til Ole Edvardsen Aasan for 12 300 kr. Ole Aasan såtte opp hus
der. Men i 1928 ble også denne gården delt. Ole Aasan beholdt 20 dekar omkring
husene, mens resten ble solgt til handelsmann Nils Jonassen Stene på Bredingsberg
for 5200 kr. Den parten som Ole Aasan beholdt, fikk bruksnavnet Steinset, bnr. 6 -
se nedenfor.
Etter kontrakten skulle Nils Stene bygge hus på sin part innen fem år. Han dreiv
imidlertid bare jordveien på Steine, men bodde på Bredingsberg. Hus på eiendom
men ble først satt opp etter 2. verdenskng, etter at sønnen John Nilsen Stene hadde
overtatt eiendommen.
Nåværende eier av Steine søndre vestre er Nils Carl-Gustav Stene, sønn av John
Nilsen Stene.
STEINSGÅRDENE

----
212 H&FIS-B
----
STEINSET (STEINSAKEREN)
GNR. 241, BNR. 6
Steinset - også kalt Steinsåkeren - ble bygd opp av Ole Aasan
Ole Anton Edvardsen Aasan (1891-1977) og Maren Edvardsdatter
(1890-1966)
Ole Aasan ble født i 1891 på Ottermoen av foreldre Andreas Edvard Olsen (Aasan)
og kone Mette Olsdatter. Han vaks opp i Øster-Åsan, som faren kjøpte i 1903, og ble
gift i 1913 med Maren Edvardsdatter Indal, f. 1890 på Knka, d. 1966, datter av
Edvard Olsen Svegjerdet og Mette Pauline Sefamasdatter Kvelstad. De losjerte på
Inndal østre og Levrmgan før de kom til Steinsåkeren.
Bruket bestod av ca. 20 da. dyrka areal og 20 da. produktiv skog. Hovedbygmng
ble oppført i 1927 og påbygd og modernisert i 1950. Låve ble satt opp i 1930 og fjøs
og stall i 1941. De hadde to kyr, gris og høner. 3
Ole Aasan arbeidet i mange år i Vassdragsvesenet, og hadde ord på seg for å være
"hag" i alt slags arbeid. Han var snekker, og dreiv også en del som bygdeslakter. Alt
i tillegg til at han dreiv småbruket på Steinsåkeren. Han var også en ivrig baneskyt
ter som medlem av Inndal Skytterlag, der han var formann 1917-18 og 1946-47.
Maren husker vi som ekspert på å binde kranser.
Ole og Maren fikk åtte barn:
HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 8001 940 - BIND B


----
213 H&FIS-B
----
Maren og Ole Aasan.
81. Egil, f. 1913 på Inndal østre, d. 1987. G. 1946 med Olme Otelie Sende, f.
1912, d. 1993. Bosatt på Skogly, Lysthaugen. Tre døtre.
83. Mildrid, f. 1 91 7 på Inndal østre, d. 1 998. Gift med Sigfred Meidell Johansen, f.
1909 i Trondheim. Bosatt i Trondheim.
84. Einar, f. 1920 på Inndal østre, d. 1990. Einar var bussjåfør hos Fylkesbilene i
Nord-Trøndelag. G. 1952 med Mant Olaug Bjørken, f. 1928, d. 1984.
86. Liv Oddny, f. 1924 i Levringan, d. 2005. Gift med svensk borger, toller Axel
Kristiansson, f. 1914, d. 2001 . Bosatt i Åre.
87. Olav, f. 1927 på Steinsåkeren. Gift med Edna Vollan, f. 1928, og bosatt i
Steinkjer.
88. Magnus, f. 1930 på Steinsåkeren. Gift med Ase Bergljot Hybertsen, f. 1930, d.
2001 . Bruker på Storøra.
Maren døde i 1966 og Ole i 1977. Heimen ble overtatt av sønnen Magnus Aasan,
men har ikke vært bebodd i seinere tid.
STEINSGÅRDENE

 


----
214 H&FIS-B
----
Søskena Aasan på Steinsåkeren. Fra v. Egil, Mildrid, g. Johansen, Einar, Aslaug, g. Guddingsmo, Liv, g.
Kristiansson, Olav og Magnus.
Husmannsplasser:
Vi veit at det har vært husmenn under Sør-Steme så langt tilbake som fra begynnelsen
av syttenhundretallet, men det er uråd å vite på hvilken plass de enkelte bodde, for
i kirkebøkene er alle plassene for det meste omtalt som Sørstemsvald eller Stemsvald.
Det er også trolig at enkelte av plassene etter hvert er blitt borte fordi dyrkajorda på
plassen er blitt lagt til dyrkajorda på gården, og en ny husmann har mattet rydde ny
jord lenger unna.
De plassene som det finnes en del opplysninger om i diverse kilder, er Moen,
Skansen, Nordenget og kårplassen Bruvollen.
Om krigsåret 1718 står det i Verdalsboka at enka etter husmann Ole Moen hadde
mistet ei ku og en gris, som svenskene hadde tatt. Det er uvisst hvor denne hus
mannplassen lå. Men vest for Sørstemsflata og under ei bratt rem er det en helning
ned mot Kvelstaddalen. Hans Jøsås har skrevet at her var det rundt 1910 et jord
stykke som var snautt for skog, og stedet ble kalt Sørsteinsbakken. Han mener at etter
forholdene kan det en gang kan ha vært en husmannsplass der, og kanskje har plas
sen Moen ligget her. Oppe på flata lenger vest lå Nordsteinsmoen og Levrmgsmoen,
og det er trolig at Moen i Sør-Steme har ligget i nærheten av de to andre
Moenplassene. Da Sør-Steme ble delt i 1925, ble Sørsteinsbakken med i den jorda
som Ole Aasan fikk kjøpe. 4
HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND B


----
215 H&FIS-B
----
SKANSEN
GNR. 241, BNR. 3
Skansen ca. 1950. Foto Widerøe.
Husmannsplassen Skansen lå på samme sted som det nåværende småbruket Skansen
ligger. Likevel skal en ikke se helt bort fra at plassen en gang i tida har ligget lenger
mot nord. På et kart over området rundt Stene skanse fra 1773 er det avmerket en
plass på nordsida av vegen som gikk fra Levringan til Sør-Steine. Det er rimelig at det
ikke var noen husmannsplass, i hvert fall hus, på jorda som i dag tilhører Skansen,
så lenge det var skanse der.
Fra sist på 1700-tallet kan vi følge husmenn og brukere.
Ole Torkildsen (1748-1821) og Beret Johnsdatter (1752-1843)
Ole Torkildsen var født i Bjartan i 1748 og var sønn av Torkild Tomassen Bjartan
(1693-1774) og kone Sunm Tomasdatter (1702-1794). Han ble gift i 1775 med
Beret Johnsdatter Lerseth, f. 1752 i Leirset. Beret var datter av John Danielsen Lerset
og Anne Olsdatter i farens tredje og moras andre ekteskap.
Ole og Beret var husmannsfolk på Skansen på 1790-tallet, og bodde der ennå i
1815. Siden flyttet de til en plass under Flyan, der Ole døde i 1821. Beret døde i
Kvelloa i 1843, 91 år gammel.
Barn:


----
216 H&FIS-B
----
Bl . Torkild, f. 1775 i Bjartan. Neste husmann.
82. John, f. 1777 1 Bjartan. D. 1777.
83. Sigri, f. 1778 på Åkervollen, d. 1779.
84. Beret, f. 1779 på Åkervollen. G. 1802 med Johannes Johannesen Haugen, født
ca. 1782 i Ogndalen. De var husmannsfolk i Nordenget og sist på Bjørsmoen.
85. Thomas, f. 1781 på Åkervollen. Død ung?
86. John, f. 1783 på Åkervollen, d. 1833 i Vera. G. 1 81 9 med enke Kirsti Larsdatter
Mælen, født ca. 1766, d. 1 824, enke etter Sivert Knutsen Kluken. Ekteskapet var
barnlaust.
87. Peder, f. 1786 på Åkervollen. D. 1806 på Sørsteinsvald (Skansen).
88. Anne, f. 1789 på Vollenget. G. 1819 med Johannes Pedersen Reppevaid, f.
1 795. De var inderster på Reppevaid og Landfallvald og fikk fire barn. Anne døde
i 1 833, og Johannes ble gift på nytt i 1 837 med enke Kirsti Larsdatter Bergsvald,
f. 1797. I 1841 flyttet de til Ørlandet, og i 1865 var de husmannsfolk på
Myrskaget i Bjugn.
89. Arnt, f. 1792 på Haugen. G. ,] 1822 med enke Lisbet Hansdatter Eklovald, født
ca. 1 786. Etter et barnlaust ekteskap døde kona i 1 834, og Arnt ble gift 2: 1 835
med Beret Andersdatter Eklo, født ca. 1789, d. 1860 på Reppe. De bodde på
Rognhaugen da Arnt døde i 1 841 ved at han druknet seg i Verdalselva. Også det
andre ekteskapet var barnlaust.
810. Mant, f. 1793 på Haugen. G. 1823 med Lars Pedersen Bjørstad, f. 1796 i Bjør
stad. De var husmannsfolk under Bjørstad og fikk fire barn før Marit døde i 1 833.
Enkemannen giftet seg med ei ny Marit Olsdatter året etter. Hun var født i 1 805 og
var datter av Ole Johnsen Sundbyenget. Også de fikk fire barn. Kona døde i Over
holmen søndre i 1 872 og Lars Pedersen døde som legdslem samme sted i 1 877.
Bl 1. Jakob, f. 1796 i Elnes. Bodde på Skavhaugg nedre ved folketellinga 1801 og
døde samme år.
Bl 2. Sigrid, f. 1 798 på Sørsteinsvald, d. 1 801 . [Jakob og Sigrid døde på samme dag
-6.9.1801).
Torkild Olsen (1775-1835) og Beret Olsdatter (1773-1837)
Torkild Olsen var født i Bjartan i 1775 og var sønn av de fornge husmannsfolka på
Skansen.
1 1793, mens han gikk for presten, fikk Torkild sønnen Lars med Christina
Enksdatter (datter av Enk Granberg på Bjørsmoen). I 1801 tjente han hos Gudmund
Ellevsen Fossnesset, og i 1805 ble han gift med Beret Olsdatter Overholmen, oppgitt
født ca. 1773 i Hackås i Jåmtland. Ved giftermålet fikk de plass som husmannsfolk
under Storstad vestre hos Ellev Gudmundsen Ness (sønn på Fossnesset), og bodde der
til de flyttet til Tromsdalen rundt 1815 og var husmannsfolk på Fætten noen få år. I
1820 var de på Skansen, og etter skattelista skulle Torkild betale 1 ort 12 skilling i
skatt. I 1825 hadde de flyttet til Rotmoen.
Torkild døde som husmann på Rotmoen i 1835 og Beret døde som "almisselem"
samme sted i 1837.
De hadde åtte barn - se mer om barna under Rotmoen.

----
217 H&FIS-B
----
Arnt Johnsen (1793-1880) og Malena Larsdatter (1790-1882)
Arnt Johnsen er samme person som vi finner igjen både som husmann på Svegjerdet
og som bruker på Inndal mellem og i Tromsdalen. Han var husmann på Skansen fra
ca. 1825 til 1836.
Utførlige opplysninger om ham og familien hans er tatt med under Inndal ovre.
Hvem som ble den neste husmann på Skansen etter Arnt Johnsen, er uvisst, men
i 1845 er Ole Pedersen husmann der, og var der til han dode i 1867.
Ole Pedersen (1808-1867) og Sissel Johnsdatter (1809-1858)
Ole Pedersen var fodt på Skjærset i 1808 og var sonn av Peder Olsen Bjorgan
Skjærset og kone Mant Jonasdatter Nordberg. Han ble gift i 1834 med Sissel
Johnsdatter Breding. Hun var fodt i Mønnes i 1809 og var datter av John Ågesen
Monnes og kone Eli Torkildsdatter. John Agesen var husmann bl. a. i Garlia under
Garnes.
Ole og Sissel var husmannsfolk under Auskm og Ostnes for de kom til Skansen.
Ole ble enkemann i 1858 og dode i 1867.
Barn:
Bl . Peder, f. 1 834 i Ekren. G. 1 859 med Beret Marta Olsdatter Slapgård, f. 1 832.
Peder Oisen var forpakter av Stornesset under Inndal øvre fra 1 868 til han kjøpte
heimen i 1920. Se under denne gården.
83. Johannes, f. 1838 på Auskinvald. G. 1865 med Beret Marta Jakobsdatter
Molden, f. 1 843. Johannes ble husmann på Skansen etter faren.
84. Marta, f. 1840 på Auskinvald. G. 1863 med Ole Andersen Jøsås, f. 1835 på
Eklovald. De var inderster i Levring vestre i 1865, og i 1875 losjerte de på
Sagvollen i Helgådalen. Ole var da gruvearbeider i Malså gruver. Etter som to av
barna deres var født på Ytterøy, har han trolig også arbeidet i gruvene på Ytterøya
før. De flyttet fra Sagvollen til Aksnesenget i Leksdalen i 1 8/6, og hadde denne
gården til 1 880", da Ole utvandret til Minneapolis, USA. Marta og fire barn reis
te etter i 1 882 til Cumberland, Wisconsin. De hadde sju barn, men tre av dem
døde i 1 879 av skarlagensfeber. Ole døde før 1 900, for da var Marta enke og
dreiv pensjonat i Mason Town, Bayfield, Wisconsin. Hun bodde der også i 1 920.
85. Eien, f. 1 842 på Østnesvald. G. 1 867 med Iver (Ivar) Jeremiassen Dillan, f. 1 841
på Dillan av foreldre Jeremias Iversen Aarstad (Dillan) og Malena Larsdatter. Ivar
var m. a. bror av lærer og klokker Mikal Dillan i Vuku. I 1 865 finner vi både Elen
og Ivar i tjeneste hos sogneprest Broch Steen på Næsset prestegard i Romsdal.
Steen hadde vært residerende kapellan i Verdal, og Elen og Iver hadde kanskje
vært tjenere hos ham her også og fulgte med da han flyttet til Romsdalen. Ivar var
leilending i Dilian fra 1 88 1 til 1 906, da de tok kår og flyttet til nybygd kårhus på
Ner-Dillmoen. Det var for øvrig Severin og Ole Skansen som såtte opp huset deres.
Magne Nordnes antyder i boka om Dillanslekta at de ikke var så lystne på å være
kårfolk på gården under den nye brukeren. Ivar skal ha også ha hatt problemer
med å få ut de kårytelsene han hadde rett til, og skriver i et brev til en av sønne-
STEINSGÅRDENE


----
218 H&FIS-B
----
ne i Amerika: " - Hvem som helst kan få overta disse kårytelsene, men da må han
i tilfelle ta med seg gevær når han skal hente varene".
Elen døde på Dillmoen i 1916 og Ivar i 1920. De bodde sammen med søsken
paret Inga og Olaf Bjartan, som var slektninger av Ivar. Olaf Bjartan kjøpte husene
av arvmgene.
Ivar Dillan døde bare ei uke etter broren Mikal Dillan. Broren hadde vært klokker
i Vuku kirke i 25 år og ble av den grunn gravført fra kirka. Dette var uvanlig på
den tida, men da Ivar skulle gravføres bare to uker seinere, kunne det ikke gjøres
forskjell på brødre. Men det gikk mange år før dette ble vanlig.
Barna til Elen og Ivar:
Cl . Ole, f. 1 867 i Dillan. G. 1 887 med Oline Olsdatter inndalsvald, f. 1 863,
datter av Ole Ellevsen Svegjerdet. Ole utvandret i 1889 til Rochester,
Minnesota, sammen med brødrene Ole og Oluf Jakobsen Molden. Oline
fulgte etter (til New York) i 1 893 sammen med dattera Ingeborg, broren
Edvard Olsen Svegjerdet og tolv andre fra Verdal.
C 2. Jeremias, f. 1 869 i Dillan. Han utvandret til Eau Claire, Wisconsin i 1 891 .
Samtidig reiste 16 andre verdalinger over, derav 1 1 fra Vuku sogn.
86. Ola, f. 1845 på Skansen. D. s. å.
87. Olina, f. 1 846 på Skansen, d. 1 886 på sykehuset etter han hun hadde forfrosset
beina. Ugift.
88. Serianna, f. 1849 på Skansen. D. s. å.
89. Ingeborg Anna, f. 1850 på Skansen. I 1865 var hun fosterbarn hos Ole og
Marta Kriken (Marta var tanta hennes). I 1875 bodde hun i Trondheim og tjente
hos overtollbetjent Fredrik Christian Marcus Gylche i Thomas Angells gate 4. Hun
døde i 1931 i Alsen, jåmtland, som ugift strikkerske.
810. Ingeborg, f. 1853 på Skansen. G. 1883 med Anton Kristiansen Øgstad, f.
1853 på Frosta. Han kjøpte Bjørklund av Trøgstad lille i 1892. Familien; mann,
kone og fire barn fra 10 og ned til 2 år bodde der da Verdalsraset gikk i 1 893.
Hele heimen forsvant i skredet, og foreldra og de tre yngste barna omkom. Den
eldste sønnen, Karl Olaf på 1 0 år, berget livet ved at han var på besøk hos tante
Elen i Dillan. Han ble boende i Dillan, og var dreng der da han ble syk i 1901
og døde på Levanger sykehus av ukjent årsak.
Johannes Olsen Skansen (1838-1922) og Beret Marta Jakobsdatter
(1843-1935)
Johannes Olsen var født i 1838 på Auskmvald og var sønn av fornge husmann på
Skansen. Han ble gift i 1865 med Beret Marta Jakobsdatter Molden, f. 1843.
Johannes ble altså husmann på Skansen etter faren. Han var også skredder ved
siden av at han arbeidet i skogen for Værdalsbruket.
De hadde sju barn:
81. Cecilie, f. 1866 på Skansen, d. 1899. Ugift.
82. Ole, f. 1869 på Skansen. G. 1893 med Grete Bergitte Olausdafter Levring, f.
1 867. 1 1 899 kjøpte Oie plassen Jøsåsmoen av Johannes Pedersen Sundbyvald,
HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1940 - BIND B

----
219 H&FIS-B
----
og de bodde der siden. Han var tømmermann ved siden av at han dreiv småbru
ket sitt. Og han var med i kommunestyret i noen år som representant for Venstre.
Både Ole og Grete Bergitte døde av tuberkulose i 1929. Tuberkulosen tok også
fem av de seks barna deres.
83. Jakob, f. 1872 på Skansen, d. 1921. G. 1905 med Ragnhild Anna Nilsdatter,
f. 1883 på Stormoen, d. 1915, datter av enkemann Nils Nilsen Reiren og enke
Beret Andersdatter Stormo. De var bygselsfolk på Levringshaugan. Se mer under
denne heimen.
84. Odin Severin, f. 1875 på Skansen. Neste bruker.
85. John Martin, f. 1878 på Skansen. G. 1907 med Olianna Olausdatter Hofstad,
f. 1 885 på Innhaugen. John Skansen kom i unge år til handelsmann Odin Stornæs
på Bredingsberg og ble gårdskar der. Han kjørte varer til butikken og var samti
dig postkjører mellom Øra og Vuku, og ble kalt "Post-John" og 'John Bu'n". 11911
kjøpte han Slapgarden nordre av Anna Stornæs. John Martin Skansen døde i
1957 og Olianna i 1964. De hadde to døtre, men bare den yngste, Magnhild
Annette, f. 1915, levde opp. Hun g. 1 950 med Magne Stene, gårdbruker i Stene
østre.
87. Bergitte, f. 1884 på Skansen. Bergitte Skansen var i mange år husholderske hos
Lars O. Melby og seinere på Svegjerdet hos Ole O. Svegård, der hun levde til
sin død i 1956. Hun var ugift, men i 1911 fikk hun dattera Johanna Birgitte
Eriksdatter med Erik Erikson fra Strømsund i Sverige. Johanna Skansen levde også
ugift, men hun fikk sønnen Sigmund Joar Skansen i 1939. De bodde i mange år
i eget hus på Sandnesset i Sui før de tok med seg huset og flyttet til Mule. Johanna
døde i 2001 og er gravlagt i Vuku.
Johannes Skansen døde på Skansen i 1922. Beret Marta døde t 1935 De siste åra
bodde hun visst nok hos "tantebarna" på Levringshaugan.
Odin Severin Johannessen Skansen (1875-1927) ogjonetta Petrine
Ellingsdatter (1874-1932)
Severin Skansen ble gift i 1906 med Jonetta Petrine Ellingsdatter Valum, f. 1874 i
Inderøy. Hun var datter av Elling Jakobsen på Valum under Ner-Hallem. Jonetta var
budeie i Oppem fra 1890 til og med 1902. Hun tok ikke ut hele lønna mens hun var
tjener, og ble godskrevet 5 % rente av det hun hadde til gode, og ved sluttoppgjør i
1907 fikk hun en dreiebenk tii kr. 25,- og ei "kalvløben kvige" til kr. 100,- av Anneus
Okkenhaug. 5
Severin Skansen var bygningsarbeider av yrke, og mange hus i bygda ble satt opp
under hans ledelse. Han hadde også et lite sagbruk. Han tok over som husmann på
Skansen etter faren og kjøpte heimen av Verdal kommune i 1921. Kjøpesummen var
på 4280 kroner pluss kår av årlig verdi 300 kroner til foreldrene Johannes og Beret
Marta Skansen.
Som ung var Severin Skansen en av de mest aktive i Inndal ungdomslag og var en
vel ansett person i bygda. Han deltok også i det politiske liv og var medlem i kom


----
220 H&FIS-B
----
munestyret fra 1904 til 1916, medlem i fattigstyret og ligningsnemnda, og var for
mann i Stene og Indal småbrukarlag.
Severin var 52 år da han døde i 1927. Jonetta døde i 1932. De hadde bare ei dat
ter, Borghild Margrete, f. 1906, og hun var bare ni år gammel da hun døde av lung
ebetennelse i 1916.
Samme år som Jonetta Skansen døde, ble Skansen solgt på dødsboauksjon etter
begjæring fra skifteretten, og kjøper var Arne Johnsen Tromsdal. Salgssummen var
6200 kroner, hvorav 1100 kroner for løsøre.
Arne Johnsen Tromsdal (1905-1984) og Olaug Olsdatter (1903-1996)
Arne Tromsdal var født i Tromsdalen i 1905 og var sønn av gårdbruker John Arntsen
Tromsdal og kone Anna Petersdatter.
Arne og Olaug Tromsdal. Bilde fra boka "Arven fra Tromsdalen" av Bjørnar Tromsda
Arne Tromsdal var skogsbruksutdannet og ble ansatt som herredsskogmester i
Verdal i 1929. Det var da innført nye skogvedtekter for Verdal, og han fikk oppgaven
å veilede skogeierne i kommunen i rasjonell behandling og utnytting av skogen.
Samtidig fikk han være med på den eksplosive utviklinga og mekaniseringa som fant
sted mnenfor skogbruket - fra øks, svans, barkespade og hest til motorsag, traktor
og andre maskiner. Han hadde denne stillingen til han gikk av for aldersgrensen i
1975. Han var en høgt respektert fagmann i skogfylket Nord-Trøndelag.
HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND B


----
221 H&FIS-B
----
I 1931 ble Arne gift med Olaug Olsdatter Kvelstad, f. 1903 i Kvelstad vestre. Hun
var datter av gårdbruker Ole Konrad Olsen Kvelstad og kone Inger Marie
Olausdatter.
Arne dode i 1984. Olaug flyttet ned til Vuku Bo- og Helsetun på 1990-tallet, og
døde der i 1996.
Arne og Olaug fikk tre sønner:
Bl . Jostein, f. 1932 på Skansen. G. 1958 med Margit Fridtjovsdatter Heir, f. 1932
i Lundskin, foreldre Fridtjof og Astrid Heir. Han overtok Skansen etter foreldra. I
1960 ble han ansatt som disponent ved Verdal Kassefabrikk og satt i stillingen til
drifta ved kassefabrikken opphørte i 1 98 1 . Etterpå var han bl. a. salgsleder i fir
maet R. Svendsen/Verdalskalk i Tromsdalen. Margit var ekspeditrise ved Verda
Samvirkelag. To barn - Astrid, f. 1959, og Odd Arne, f. 1962. Bosatt på
Skansen.
82. Olav, f. 1936 på Skansen. Utdannet tannlege med praksis på Stjørdal. G. 1959
med Kjellaug Linnea Ness, f. 1938, foreldre Ingeborg og Leif Ness på Øyan i
Ness. Tre barn - Arne Olav, f. 1960, Berit Elisabeth, f. 1962, og Pål Christian,
f. 1966. Bosatt på Hell.
83. Arve, f. 1940 på Skansen. Utdannet lege. Praksis ved Orkdal sykehus og
Regionsykehuset i Trondheim. G. 1967 med Solfrid Tannvik, f. 1943. Tre barn -
Trine, f. 1968, Kjersti, f. 1970, og Vegard, f. 1979. Bosatt i Trondheim.
I dag er det Odd Arne Tromsdal, f. 1962, som er eier av Skansen. Gift 1988 med
Hilde Jorunn Kolstad, f. 1962. Han er yrkessjåfør og hun barne- og ungdomsarbei
der. De bor i eget hus på Skansen og har tre barn; Cathrine Holm, Fredrik og Lise.
NORDENGET
Nord Sørsteinsvald er nevnt i kirkeboka i 1750-åra. Det er trolig at denne plassen lå
der som i seinere tid er blitt kalt Nordenget, som ligger mellom Steinsberget og Inna.
Oppe i bakken ovenfor der en tror at husa har stått, er det funnet spor etter en jord
kjeller.
Zakarias Nilsen, f. 1727, og kona Agnes Knutsdatter, f. 1728, bodde på plassen i
1750-åra. De ble gift i 1752 og ett av barna deres ble født der. I 1801 var de hus
mannsfolk under Øster-Guddingan, og Zakarias døde der i 1803. Agnes døde som
legdslem på Lyng i 1822.
Ved folketellinga i 1801 finnes det bare en husmann under Sør-Steine, og det er
på Skansen. Under Nordenget finner vi neste husmann først ca. 1803 - Johannes
Johannessen:

----
222 H&FIS-B
----
Johannes Johannessen (1782-1859) og Beret Olsdatter (1779-1855)
Johannes Johannessen var født ca 1782 på gården Østre Skjelstad i Ogndalen.
Gården ligger på nordsida av Lustadvatnet i fjellgrenda Gaulstad. Foreldra hans,
Johannes Tostensen Norddal og Else Hennksdatter, kom flyttende fra Gaulstad først
på 1790-tallet og slo seg ned på Haugen i Helgådalen. Begge var egentlig fra Lesja,
men var kommet til Gaulstad i 1774, og faren hadde arbeidet i ei av gruvene i Øvre
Ogndal (Gaulstad eller Mokk) fram til druvedrifta opphørte. De hadde m barn og har
ei stor etterslekt. 6
Johannes ble gift i 1802 med Beret Olsdatter Sørstemsvald, f. 1779 på Åkervollen.
Hun var datter av Ole Torkildsen og kone Beret Johnsdatter, som var husmannsfolk
på Skansen.
Johannes og Beret var husmannfolk i Nordenget fra 1803 til ca. 1820, men flyttet
så til Dillvald og derfrå til Bjørsmoen om lag 1830, og var husmannsfolk der til søn
nen Henrik overtok ca. 1843.
Johannes var med under kampene ved Jårpe skanse i 1808, der han ble såra, og
gikk seinere i livet med ei kule i låret. Han døde i 1859 på Bjørsmoen. 7 Beret døde i
1855.
De hadde ni barn
Bl . Ole, f. 1 803. Han var ridende jeger og bodde i Reppe da han i 1 826 ble gift
med Magnhild Olsdatter Faren, f. 1799, som han hadde barn med allerede i
1 823. Magnhild døde i 1 827, og Ole ble gift på nytt i 1 831, nå med den femti
år gamle Kjersti Svendsdatter Grundan, f. 1 78 1 . Hun døde i 1849, og Ole ble
gift for tredje gang i 1 853. Den tredje kona hans var Guru Olsåatter Molden, f.
1810 på Nordsteinsvald. Hun var datter av husmann Ole Hansen på plassen
Bruvollen (se under denne). Ole og Guro var husmannsfolk på Enget under
Stiklestad nordre i 1 865. I 1 875 er Ole kommet på legd på Gjermstad øvre og
lager tresko, mens Guro er budeie i Øver-Fåra. Ole døde som legdslem på AAo i
1876. Guro bodde på Hallem vestre i 1891, hos dattera Ingeborg på Hyllan
under Forbregd i 1 900, og døde som fattiglem på Oklan i 1 907, 97 år gammel.
Etterkommere:
Cl'-.Johannes, f. 1823 på Fikse, d. 1824. Mora var Magnhild Olsdatter.
C 2"'. Johannes, f. 1827 på Fåravald. Mora var Magnhild Olsdatter. I 1851 flyt
tet han til Beitstad. G. 1851 med Anne Marie Clementsdatter, f. 1811 i
Trondheim. To barn.
C 3°. Beret Marta, f. 1850 på Prestegårdsvald. Mora var Guro Olsdatter. Beret
Marta bodde sammen med foreldra i Stiklestadenget i 1 865. I 1 877 ble hun
gift med enkemann og husmann Mikal Andersen Tømmeråsvald på Valøya
under Tømmeråsen, og de fikk fem barn. Hun ble enke i 1886. I 1900
losjerte hun i Eklestua og kalte seg Beret Valøen. Hun døde i 1929 og kalte
seg da for Beret Marta Nordberg (datteren Anne Birgitte var gift med Severin
Nordberg fra Sparbu).
C4 3 . Kjersti, f. 1 853 på Prestegårdvald. Mora var Guro Olsdatter. Kjersti ble gift
i 1891 med svensk statsborger, murer og steinarbeider Johannes Israelsson
HEIMER OG rOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND B

----
223 H&FIS-B
----
Balgård, f. 1 829 i Langasjø i Sverige, etter at de hadde fått åtte barn sam-
men som ugifte. De bodde først på Reppevald og siden i Kvelstadlia og fikk
to barn til som gifte. Mannen døde på Levanger sykehus etter kraniebrudd i
Kvelstad, der hun først bodde i "Karenstuggu". Siden fikk hun satt opp ei lita
stue til seg på tomt av Bollgarden mellom, og bodde der til hun døde
1923. Stua ble kalt "Kjerstistuggu". Ett av barna deres var Johannes
Johannessen Kvelstad, som var bruker i Garberg under Garnes, og siden
kjøpte Fagerlia søndre.
B 2
John, f. 1 805 i Nordenget. G. 1 826 med Marit Andersdatter Reppe, f. 1 804 på
Skjækermoen. Hun var datter av Anders Josefsson Skjækermo (Bergqvist)v De var
husmannsfolk på Hauganvald i Helgådalen, der John døde i 1 858 og Marit i
1874.
Barn:
Cl . Tomas, f. 1 825 på Reppe. I 1 859 flyttet han til Vega på Helgeland og ble
gift der samme år med Karen Fredrikka Nekolaisdatter Skrøder, f. 1 825 i
Tjøtta. De utvandret med to barn til Lansing, lowa, i 1 869.
C 2. Elen, f. 1 827 på Skjækermoen. I 1 885 utvandret hun som ugift til Lakefield,
Minnesota. Hun hadde to barn født i Norge, og som også havna i Amerika.
C 4. Johannes, f. 1831 på Hauganvald, d. 1 908 i Haugan. G. 1 875 med Beret
Marta Johannesdatter Holmlivald, f. 1849, d. 1905. De ble husmannsfolk
på Hauganvald etter foreldra til Johannes.
C 5. Marta, f. 1841 på Bjartan, d. 1930 i Detroit Lakes, Minnesota. G. 1867
med Halvor Olsen Stavna, f. 1846, d. 1925 i Windom, Minnesota. Halvor
Olsen utvandret i 1 886 til Grantsburg, Wisconsin, og Marta i 1 890 til
Brainerd, Minesota. De hadde seks barn, som alle fulgte foreldra til Amerika.
C 6. Olina, f. 1 848 på Hauganvald. Hun utvandret til Amerika etter at hun hadde
fått ei datter: Inger Maria Martinusdatter, f. 1 874 på Hauganvald. Faren var
Martinus Pedersen, f. 1852 i Bjartan. Han var bruker på Lundsmoen i
Leksdalen. Inger Maria ble gift i 1900 med Edvard Teodor Olaussen Kålen,
f. 1 877 på Fåravald. De bodde på Leira under Haga nordre og seinere på
Bergli under Melby. I Amerika ble Olina gift med Per Moen.
Som gift mann hadde John også barn med svigerinna si, Karen Andersdatter
Skjækermo (som siden ble gift med Bertel Kristiansen Skoknes):
07°. Kristen Johnsen, f. 1831 på Skjækermoen. Han ble husmann på Busvean
under Leklem.
B 3
Johannes, f. 1 807 i Nordenget. G. 1 827 med Ingeborg Olsdatter Storstad, f.
1 797. Johannes ble enkemann i 1 871 , og ble gift på nytt i 1 874, nå med Maria
Halvorsdatter Stuskinsvald. Han døde i Marka østre i 1 893.
Barn:
Cl. Ole, f. 1 827 i Storstad. G. 1 847 med Senanna Olsdatter Marken, f. 1829.
Han døde i 1 861, og Serianna ble gift for for andre gang i 1 864, da med
Ole Eskildsen Marken.
STEINSGÅRDENE

 

----
224 H&FIS-B
----
C 2. Petter, f. 1829 i Storstad, d. 1908. Han flyttet til Trondenes i 1853. Gift
1859 med Karen Dorthea Hansdatter (1 837-1 91 5). Ni barn.
under Mo.
C 4. Bardo, f. 1837 på Storstadvald, d. 1837.
C 5. Jonas, f. 1841 på Bunesvald, d. 1927. G. 1865 med Hanna Sofie
Halvorsdatter Tillervald, f. 1842. De var gårdbrukere i Marka østre. Kona
døde i 1924.
C6 2 .John, f. 1875 på Lundsvald, d. 1948. G. 1895 med Anne Marta
Sefaniasdatter Aspås, f. 1 867. De overtok som gårdbrukere i AAarka østre
etter Jonas Marken.
C7 2 . Marius, f. 1878 i Marken østre, d. 1946. Gift 1899 med Anna
Pedersdatter, f. 1864 på Bunesvald, d. 1922.
Elen, f. 1810 i Nordenget. G. 1834 med Andreas Olsen, f. 1809 i Grytten. I
1 835, mens de var inderster på Nordholmsvald fikk de sønnen Ole. I 1 865 bor
de på Lademoen i Trondheim. Mannen kaller seg da for Andreas Olsen Kavle
(Kavli?). I 1 875 finner vi igjen Elen i Oslogade 20 i Kristiania som gift husmor Elen
Kavli, men mannen bor ikke der. Derimot bor dattera Bente Kavli, f. 1838 i
Trondheim, sammen med henne i tillegg til to oppfostringsbarn.
Sirianna, f. 1812 i Nordenget. Hun var ugift og barnlaus. Hun bodde i Marka
østre i Leksdalen som fattigunderstøttet i 1 865, som legdslem samme sted i 1 875
og døde der i 1 893.
84.
B 5
Ole, f. 1815 i Nordenget, d. 1844 i Skalvika på Sømna. I 1839 er han regist
rert utflyttet til Brønnøy i Nordland. Gift 1839 i Brønnøy med enke Doret Birgitte
Pedersdatter, f. 1797 på Skille i Brønnøy, d. 1859. De hadde en sønn, Johan
Beck, f. 1 840.
B 6
Jakob, f. 1 8 1 7 i Nordenget, d. 1 879 i Brønnøy. Han flyttet til Nordland i 1 840,
og i 1 865 finner vi ham som gårdbruker og fisker på Mossem i Brønnøy kommu
ne, gift 1 847 med Kristiane Sevaldsdatter, f. 1 800 i Brønnøy, d. 1 875. Jakob gift
for andre gang i 1 876 med Pernille Andriana Andreasdatter, f. 1 833 i Velfjord,
d. 1 883 på Mossem.
B 7
Beret, f. 1820 i Nordenget, d. 1821 på Dillvald.
Henrik, f. 1821 på Dillvald. G. 1 843 med Sirianna Johnsdatter Aarstad, f. 1813
på Grundanvald. De var husmannsfolk på Bjørsmoen (se under denne).
B 8
B 9
Siver Jakobsen (1783-1829) og Marit Bardosdatter (1787-1867)
Siver Jakobsen var trolig født på Haugsvald i 1783. I 1801 tjente han i Levringan,
men var i Volen da han ble gift i 1817 med Mant Bardosdatter Grundan, f. 1787. Hun
var datter av husmann Bardo Sevaldsen (1758-1832) og kone Mant Bardosdatter
(1751-1839) i Midt-Grundan. Ved giftermålet står det at de skulle ha en plass under
Fæby, men de bodde på Levrmgsmoen i 1820, og var inderster i Nordenget i 1823.
To år seinere har de flyttet fra Nordenget til en plass under Vester-Levringan, og Siver
døde som husmann der i 1829. Marit døde som legdslem i Bollgarden i 1867.
HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1940 - BIND B


----
225 H&FIS-B
----
Vi finner mer om dem under Levringan.
Den neste husmann som bodde i Nordenget, var Ole Pedersen.
Ole Pedersen (1826-) og Sirianna Olsdatter (1832-)
Ole Pedersen var født i Litj-Molden i 1826. Foreldra hans var Peder Olsen Steinsvald og
kone Kjersti Jensdatter. Han ble gift i 1854 med Sirianna Olsdatter, f. 1832 på Verdals
øra. Foreldra hennes var strandsitter Ole Olsen Mikvold og kone Gjertrud Lorentsdatter.
Ole Pedersen kom til Nordenget mellom 1862 og 1865, men allerede i 1866 har de
flyttet ned på Verdalsøra. Da dattera Kirstma ble gift i 1874, bodde familien på
Dyrhaugen. I 1875 var de inderster på Mønnesmoen hos Oles søster Ingeborg, som var
blitt enke. Ole betegnes da som verksarbeider. Muligens arbeidet han i gruvene på
Ytterøya, for den yngste dattera er født der, og det er sendt dåpsattest for sønnen Oluf
til Ytterøya i 1882, trolig i forbindelse med konfirmasjon.
Hvor det ble av Ole og Sirianna? I folketellinga 1891 for Strinda, krets 9-78
Amalienborg finner vi familien. Og i folketellinga 1900 for Strinda finner vi ekteparet
Ole og Serianna Maritvold fra Verdal bosatt på Dalen i Strinda. Fødselsdata stemmer gan
ske bra for begge. Ole arbeider på cellulosefabrikk (Ranheim?) til tross for sin høye
alder. Og det er nok samme mann, nå som Ole Pedersen Markvold, fhv. fabnkkarbeider,
som dør av kreft på Ranheim i november 1905. Sirianna lever ennå på det tidspunktet,
men vi har ikke funnet mer om henne.
Barn:
81. Kirstina, f. 1854 på Steinsvald. I 1875 var hun tjenestepike på Ringsveet, Ytterøy.
Gift 1 890 i Strinda som Kirstina Olsdatter Skurvold med Johan Peter Martinsen
Væraas, f. 1 859 i F rosta/Ytte røy. I 1 891 bor de sammen med hennes foreldre og
søsken på Amalienborg i Strinda.
83. Pauiina, f. 1 862 på Bollgardsvald. I 1 891 er hun besøkende fra Verdal hos foreldra
på Amalienborg, Strinda.
84. Gurianna, f. 1865 på Steinsvald. Døde i 1865 i Nordenget. (Gurianna og Olina
døde med en dags mellomrom!)
85. Oluf, f. 1 866 på Verdalsøra. Dåpsattest Ytterøy 1 882. Vi finner han igjen på Hitteren
på Strinda i 1900. Kan kaller seg Oluf Maritvold (som foreldrene) og arbeider på
cellulosefabrikk (Hitteren var arbeiderbolig for ansatte ved Ranheim Papirfabrikk). Oluf
er gift med Ida Mathilde, f. 1 876 i Trondheim, og de har sønnen Sivert Oskar, f.
1899.
86. Oline Sofie, f. 1871 på Ytterøy. Det er trolig henne som vi finner igjen som hushol
derske hos enkemann Gerhard Dahl i Trondheim i 1900. Gerhard Dahl var bruks
fullmektig på Værdalsbruket i sin tid.
Hans Jøsås skriver i Verdal Historielags Årbok for 1986 at Bardo Ulriksen Moldenget
bodde i Nordenget i noen år fra ca. 1876. Det kan være riktig, men samtidig veit vi at
Bardo kjøpte Bråttåenget i 1875 (se under denne heimen). Han bodde kanskje i
Nordenget fram til han fikk satt opp hus på Bråttåenget?
STEINSGÅRDENE


----
226 H&FIS-B
----
BRUVOLLEN
Plassen er inntegnet og navnsatt på et kart over området kring Stene skanse fra 1773.
Som nevnt foran om hovedbølet Sør-Steme, måtte bygselmannen Lars Larsen Foss
fråvike gården i 1821, samtidig som husmannsplassen Skansen og kårplassen
Bruvollbakken ble utskilt fra gården. Lokalkjente folk har ment at navnet
Bruvollbakken er feil. Der plassen lå på østsida av Inna, er det helt flatt. Noe av jorda
på plassen ble siden lagt til Nord-Tronesvollen.
Ole Hansen (1775-1832) og Marit Jensdatter (1775-1871)
Ole Hansen var født i 1775 og var sønn av dragon Hans Olsen Gjermstad, f. 1745,
og kone Ingeborg Olsdatter Ner-Fåra. I 1801 var foreldra husmannsfolk på
Nordsternsvald (det kan være Stensmoen, Tronesvollen eller Litj-Molden, som alle
var husmannsplasser under Nord-Steine). Faren, Hans Olsen, druknet for øvng da
han skulle vade over elva ved Steine natta mellom 14. og 15. oktober 1811. Han ble
funnet igjen i sjøen ved Levanger.
Ole Hansen var dragon fra kvarteret både i Levringan og Sør-Steine fra 1799 og
var i tjeneste ennå i 1807. Ellers veit vi om ham at han sammen med sersjant Ole
Larsen Skavhaug (som var søskenbarnet hans) fakket to russere ved Garnes i juni
1810. Russerne hadde begått tyveri hos løytnant Anders Holm i Midtholmen og var
på vei til Sverige med tyvgodset da de ble arrestert.
I 1801 ble Ole gift med Mant Jensdatter, f. 1775 på Halsetvald. Hun var trolig dat
ter av husmann Jens Johannessen Jøsåsvald og kone Kan Ulnksdatter. Mant var ved
giftermålet tjener i Nord-Steine.
Ole og Mant bodde på Nordsteinsvald til de en gang mellom 1810 og 1813 kom
til Bruvollen. Men allerede i 1815 var de inderster i Kvelloa. Seinere kom de til
Svartåsen, der Ole døde som inderst i 1832. Når familien kom dit er uvisst, men det
må ha skjedd før 1824, for dette året dør også Oles mor, enka Ingeborg Olsdatter, på
Svartåsen, og vi må gå ut fra at hun flyttet dit sammen med sønnen og familien hans.
Trolig har de flyttet til Svartåsen like etter 1820, kanskje samtidig med at oppsitteren
Lars Larsen Foss måtte gå fra hovedbølet?
Kona Mant Jensdatter kom på sine gamle dager til Aust-Grundan som legdslem
og døde der i 1871.
Barn og etterslekt av Ole og Marit:
Bl . Halvor, f. 1 801 på Nordsteinsvald. Han bodde sammen med foreldra i Kvelloa i
1815, og ble konfirmert fra Heltan i 1818, men eliers ingen opplysningen
82. Ole, f. 1 803 på Nordsteinsvald. G. 1 830 med Gjertrud Tørrisdatter Valstadvald,
f. 1805 på Valstadvald. De var husmannsfolk/inderster på Leirfallaunet under
Leirfall østre, der Ole døde i 1 865. Gjertrud døde i 1 878 som legdslem i Leirfall
vestre.
83. Karen, f. 1805 på Nordsteinsvald. Karen er konfirmert i 1822. I 1847 ble hun
gift i Strinda med Nils Nilsen Rostad, 27 år, født i Støren. Ellers ingen sikre opp
lysningen

----
227 H&FIS-B
----
84. Jens, f. 1808 på Nordsteinsvald, d. 1809.
85. Ingeborg, f. 1 81 0 på Nordsteinsvald. I Kvelloa i 1815, men ellers ingen sikre
opplysninger. Det kan være henne som var tjener på Grensvald da hun falt i elva
og druknet i 1 822.
86. Guro, f. 1810 på Nordsteinsvald. Tvilling med Ingeborg. Hun bodde på
Prestegårdsvald i Vuku da hun i 1 853 ble gift med enkemann Ole Johannessen, f.
1803, sønn av Johannes Johannessen Bjørsmoen. Ole Johannessen hadde tidli-
gere vært gift to ganger; i 1 826 med Magnhild Olsdatter Faren, som døde
døde i 1 849 på Prestegårdsvald. Ole og Guro var husmannsfolk på Enget under
Stiklestad nordre i 1865. I 1875 er Ole kommet på legd på Gjermstad øvre,
mens Guro er budeie i Øver-Fåra. Ole døde som legdslem på Mo i 1 876. Guro
bodde på Hallem vestre i 1 891, hos dattera Ingeborg på Hyllan under Forbregd
i 1900, og døde som fattiglem på Oklan i 1907, 97 år gammel. Guru hadde ei
datter utenfor ekteskap før hun traff Ole, og de fikk ei datter sammen før de ble
gift, og ei i ekteskapet:
Cl 0 . Ingeborg Bårdsdatter, f. 1835 i Inndalen. Faren var ungkar Bård Olsen
Kvelstad. Ingeborg ble gift i 1859 med Lars Svendsen Forbregdsvald, f.
1 809 i Binde i Stod. Han var enkemann og hadde vært gift to ganger tidli
gere; i 1835 med Marta Taraldsdatter Minsås, d. 1848, og i 1853 med
Pauline Olsdatter, f. 1 827 på Haugen i Helgådalen, d. 1 855. De var hus
mannsfolk på Hyllan under Forbregd, der Lars døde i 1 897. Ingeborg døde
på Lademo i 1920. De hadde to barn.
C 2° Beret Marta Olsdatter, f. 1850 på Prestegårdsvald. G. 1877 med enke
mann Mikal Andersen Tømmeråsvald, f. 1829 på Haugsvald. A/\ ika I var
enkemann fra 1 876 etter Anne Nilsdatter Vist, som han ble gift med i 1 852.
De var husmannsfolk på Valøya under Tømmeråsen og fikk seks barn før
AvAikal døde i 1886 og plassen Valøya ble nedlagt. Beret Marta losjerte i
Eklestua i 1900 og kalte seg da for Beret Valøen.
C 3'. Kjersti Olsdatter, f. 1 853 på Prestegårdsvald. I 1 865 tjente hun i Volen og i
1875 i Kulstad. G. 1891 med svensk statsborger Johannes Israelsson
Balgård, f. 1 829. Se mer om dem under Nordenget.-
87. Marit, f. 1 8 1 3 på Sørsteinsvald. G. 1834 med enkemann Erik Pedersen Steine,
f. 1808 i Levanger. Han var husmannssønn fra en plass under Røstad ved
Levanger, og hadde tidligere vært gift med Beret Larsdatter Skrove, som døde i
1832. Marit og Erik var husmannsfolk under Nord-Steine, Ner-Holmen og
Lundskin, og fikk sju barn. I 1 85 1 flyttet de ti! Beitstad, der vi i 1 865 finner dem
bosatt på Ulstad vestre.
Det er uklart om det har vært husmenn på Bruvollen etter Ole Hansen.
STEINSGÅRDENE


----
228 H&FIS-B
----
ÜBESTEMT PLASS
Ando Nilsen (1805-1865) og Inger Rasmusdatter (1822-1900)
Ando Nilsen var født i 1805 på Stormoen og var sonn av Nils Olsen Stormoen og
kone Beret Paulsdatter. I 1840 ble han gift med Inger Rasmusdatter Inndalsvald, f.
1822. Hun var datter av Rasmus Johnsen Molden.
Ando og Inger var husmannsfolk under Sør-Steine fra 1841 til rundt 1850, der
etter flyttet de til Ravlovald og siden til Skrove og Fara og var husmannsfolk under
disse gårdene. Og de var husmannsfolk på Snausagjalet da Andor døde i 1865. Inger
var tyende på Ness østre i 1875, og ble gift på nytt i 1882 med enkemann Ole
Sivertsen Nessmoen, f. 1824 på Bjørstadvald. I 1891 bodde de i Melby, og Ole ernær
te seg som hustømmermann og treskomaker. I 1900 losjerte de på Skjørdal vestre,
der Inger døde av magekreft samme år.
Ando og Inger hadde ti barn, og minst ni av dem flyttet ut av bygda. Tre av søn
nene havnet i Bergen, og to av døtrene flyttet til Sverige.
81. Beret, f. 1841 på Sørsteinsvald. Ingen sikre opplysningen
82. Rasmus, f. 1842 på Sørsteinsvald. I 1865 var han husmann med jord på
Snausagjalet. I 1888 er han registrert flyttet til Lofoten, og i 1900 bor han på
Svinøya i Svolvær som ugift losjerende snekker og kaller seg Rasmus Sten.
83. Marta, f. 1 844 på Sørsteinsvald. I 1 866 fikk hun ei datter- Elen Anna Arntsdatter,
med gift mann Arnt Mortensen Breding på Halsetbakken. i 1 894 har Marta fått
attest til Levanger for å gifte seg. Hun ble gift med skomakermester Kristoffer A.
Hegle, f. 1835 i Sparbu. I 1900 bodde de i Jernbanegata i Levanger, uten barn.
84. Nikolai, f. 1 847 på Sørsteinsvald. Han flyttet til Bergen i 1 869. Det er trolig han
vi finner registrert som Nikolai Andersen Stend i Bergen i 1 875. Han er da ugift
malersvenn.
85. Ingeranna, f. 1 85 1 på Ravlovald. Hun er opgitt flyttet til Trondheim i 1 872, men
flyttingen er registret først i 1 882. Som Ingeborg Anna Andorsdatter Steen ble hun
gift i Bakklandet 9. desember 1883 med Johan Henrik Bergsvendsen, f. 1852 i
Strinda. I 1900 bor de på Rønningssletta i Trondheim med tre døtre og tre sønner.
Hun bruker da bare Anna som fornavn. Mannen er kjelsmed på fabrikk.
86. Ola, f. 1854 på Skrove øvre. Han flyttet til Bergen i 1878. I 1900 bor han i
Sandvigsveien 26 i Bergen, er smedmester og gift med Serenne, f. 1 852 i
Bergen. Han kaller seg Ole A. Steen. De har dottera Petra, f. 1 880 i Bergen.
87. Karen Anna, f. 1857 på Skrovevald. G. 1900 med Martin Mikalsen Nyvold, f.
1 866. Han var sønn av Mikal Henriksen Reppevald og kone Marta Rasmusdatter,
som flyttet til Lit i Jåmtland i 1 885. Martin fikk frådelt Nyvoll av Lyng sist på 1 800-
tallet og startet som gårdbruker og bygde hus der. Ekteskapet var barnlaust. Karen
Anna og Martin Nyvold døde med 1 9 dagers mellomrom i 1 939. Etter at de var
død, ble Nyvoll kjøpt av Arne Lyngsmo og slått sammen med Lyngsmoen.
88. Johannes, f. 1 859 på Fåravald. Johannes var gjeter i Bjartan i 1 875 og flyttet til
Bergen fra Bjartan i 1 886. Da var han smed av yrke. Etter at han kom til Bergen,
utdannet han seg som skipsmaskinist, og seilte ute i 1900. Da hadde han kone
HEiMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1940 - BIND B

----
229 H&FIS-B
----
og to sønner boende i Bergen. Han kalte seg Johannes Steen. Kona Johanne var
født i 1 870 i Jølster.
89. Elen, f. 1 861 på Fåravald. Hun var fosterbarn på Halsetbakken i 1 865, men tjen
te på Nord-Fikse i 1 875 og ble konfirmert derfrå i 1 877. Hun bodde også på
Fikse da hun flyttet til Sverige i 1888, flytteattest utstedt i 1890. Gift i Nygård,
Jåmtland i 1 891 med Petter Nelius Nilsson, f. 1 854 i Skogn. De hadde ei datter,
Anne Marta, f. 1892.
810. Pauline, f. 1864 på Fåravald. I 1875 var hun gjeterjente i Øster-Musem. Hun
har fått attest til Sverige 25.2.1 890, og det er trolig henne vi finner i Østersund i
1900, gift med Gustaf Olsson, f. 1 864 i Gåvleborgs lån.
STEINSGÅRDENE

----
230 H&FIS-B
----
NORD-STEINE
Omkring 1660 skaffet Kroneri seg hele eiendomsretten over Nord-Steme. Ved auk
sjon over krongods i 1754 ble gården solgt til oppsitteren Ole Larsen, og siden har
gården vært sjøleiergård.
Steine nordre i 1929, sett fra nordvest. Vegen mellom Inndaien og Vuku gikk gjennom gardsplassen på gården.
Foto: H
Ole Larsen Stene (1720-1782) og Beret Andersdatter (1726-1803)
Ole Larsen var sønn av fornge bruker på gården, Lars Olsen Melby og Beret
Rasmusdatter. (Garnesætta). Han ble gift i 1751 med Beret Andersdatter Lem, født i
1726 på Lein.
Ole fikk bygsel på gården etter at faren døde i 1753, og året etter kjøpte han den
av Kronen for 430 riksdaler. Noenlunde samtidig kjøpte han også Jøsås østre, men
HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL I 800-1940 - BIND B

 

----
231 H&FIS-B
----
makeskiftet denne gården til Stiklestad kirke mot Molden i 1756. Ole døde i 1782,
og enka Beret fikk i 1783 kgl. bevilling til å sitte i uskiftet bo. I stiftsamtmannens
påtegning på søknaden heter det at "hun er seiv bekjendt for den der ved at bestyre sit
hus og sit bo vel, saa i den henseende intet med grund kan være å erindre mod hendes ansøg
ning".
Beret døde i 1803.
Barn:
81. Anne, født i 1752 på Steine.
82. Lars, født i 1753 på Steine. G. 1784 med Beret Iversdatter Follo, f. 1760 på
Follo. Lars kjøpte Eklo nordre i 1795, men måtte gå fra gården etter odelskrav i
1 807, og deretter bodde han på Follo til sin død i 1813.
83. Marit, f. 1754 på Steine. G. 1789 med John Arntsen, f. 1753 på Tangen. Han
fikk bygselbrev på Tromsdalen nordre i 1799.
84. Anders, født i 1755 på Steine. G. 1786 med Beret Kristensdatter Volden, f.
1762. Anders Olsen bygsletjøsås østre av Rasmus Hagen i 1785 og var der til
han døde i 1813. Han etterlot seg et fallittbo. Beret døde i 1 847.
85. Kristoffer, f. 1757 på Steine. I 1784 gift med enke A/\a!i Olsdatter Holmen nedre.
Hun døde i 1796, 79 år gammel, og Kristoffer ble gift for 2. gang i 1797 med
Annejohnsdatter Storvuku, f. 1774. Han var bygselmann i Ner-Holmen fra 1784
til 1 828, da han avstod bygselen til Holmen mot bygsel av Steine søndre (se under
denne gården).
86. Beret, f. 1760 på Steine, d. 1843 på Fæby. G. 1788 med sin tremenning Elling
Olsen Fæby, f. 1757, d. 1838 på Fæby. Han var eier av halvparten av Fæby
og i noen år også Skjørholmen.
87. Elling, f. 1762 på Steine. Neste bruker.
Elling Olsen Stene (1762-1844) og Karen Jeremiasdatter (1763-1848)
Elling Olsen var født på Nord-Steine i 1762 og var nest yngste sønn av forrige eier.
Han ble gift i 1794 med enke Karen Jeremiasdatter Vest-Grundan, f. 1763 i Midt-
Grundan. Hun var datter av Jeremias Larsen Midt-Grundan og enke etter Anders
Nilsen Vest-Grundan, som hun ble gift med i 1788, men som ble myrdet i 1789. 9
Elling Olsen fikk skjote på gården av mora i 1797 og brukte den til han døde i
1844.
Karen hadde ei datter fra ekteskapet med Anders Nilsen Vest-Grundan:
BIT Anne, f. 1788 i Vest-Grundan, d. 1862 på Reppe. G. 1 8 1 2 med bonde og for
likskommissær Ole Mikkelsen Reppe, f. 1748, som var søskenbarn av mora til
Anne. Brudgommen var førti år eldre enn brura, og det er fortalt at han var fadder
da Anne ble døpt, og at han da hadde sagt, at hun skulle bli "sergifta" hans. 10
Mannen døde i 1 8 1 8 etter et barnlaust ekteskap, og Anne ble gift for andre gang
i 1 8 1 9, nå med søskenbarnet Nils Johnsen Stor-Vuku, f. 1 794, og de fikk tre barn.
STEINSGÅRDENE


----
232 H&FIS-B
----
Sammen fikk Elling og Karen barna:
B2 2 . Ole, f. 1 795 på Nord-Steine. Neste bruker.
B3 2 .Jeremias, f. 1798 på Nord-Steine. Første bruker på Steine østre.
B4 2 .Beret, f. 1805 på Nord-Steine. D. 1808.
Et par år etter at Elling Olsen døde, delte Karen gården i to, og i 1846 overlot hun
en halvpart til hver av sønnene Ole og Jeremias. Den halvparten som Ole overtok,
beholdt navnet Steine nordre (gnr. 242, bnr, 1), mens den andre halvparten i matrik
kelen fikk navnet Steine østre (bnr. 2). Jeremias Ellingsen bygde opp en ny gard. Se
mer om denne gården i egen omtale seinere.
Karen Stene døde som kårkone på Nord-Steine i 1848.
Ole Ellingsen Stene (1795-1852) og Anne Larsdatter (1794-1875)
Ole Ellingsen ble gift i 1820 med sitt søskenbarn Anne Larsdatter Follo. Anne var
født i 1794, foreldre Lars Olsen Sør-Stene og kone Beret Iversdatter Follo, som var
brukere i Nord-Eklo og Follo. Det må nevnes at Anne ble hjemmedøpt av Ole Olsen
Faren, og blant fadderne finner vi så vidt forskjellige personer som fogden Lind og
Stina Håkansdatter, som møtte hverandre i helt andre sammenhenger seinere.
Ole og Anne var mderster på gården før Ole tok over som bruker av sm part.
De fikk fire barn etter en dødfødt gutt i 1821:
Bl . Beret, f. 1 822 på Nord-Steine. Beret ble gift i 1 842 med Ole Olsen Garnes og
ble gardkone på Garnes.
82. Elling, f. 1825 på Nord-Steine. Neste bruker.
83. Lasse, f. 1 828 på Nord-Steine. Han var døvstum, ugift og bodde i Melby meste
parten av livet. Han døde i 1907 på plassen Buvollen.
84. Karen, f. 1 834 på Nord-Steine. D. 1 889 i Melby. Ugift. Hun var også døvstum.
Ole Ellingsen døde allerede i 1852, og sønnen Elling Olsen fikk hjemmelsbrev på går
den i 1856.
1 1865 hadde Nord-Steine en besetning på 2 hester, 8 storfe, 12 sauer, 8 geiter og
2 svin, og en utsæd på 1 tønne bygg, 10 tønner havre og 2 tønner potet. Det var to
husmannsplasser under gården (Stensmoen og Stubbe).
Elling Olsen - eller "Elling Olsa" som han ble kalt, var ugift. Han maktet ikke å
beholde gården i mer enn ca. 10 år, og mora tok den tilbake. Så ble den solgt på auk
sjon til Peder Ellevsen Indal i 1868.
I 1875 bodde Elling i kårstua i Nord-Steine som losjerende smed og snekker. I
1891 hadde han flyttet til føderådsenka Guruanna Hågensdatter på husmannsplas
sen Gammelplassen under Øster-Jøsås, og i 1892 flyttet han til slektninger på Reppe.
I 1900 bodde han hos Karl Grindberg på Trøgstadaunet som fattigunderstøttet. Året
etter flyttet han til Skrove vestre øvre, og døde der samme år.

----
233 H&FIS-B
----
Peder Ellevsen Indal (1835-1908) og Beret Eliasdatter (1839-1924)
Peder Ellevsen Indal var født i 1835 på Inndal østre av foreldre Ellev Olsen Indal og
kone Ingeborg Pedersdatter. Som ungkar kjøpte han Nord-Steine på auksjon i 1868,
men solgte gården allerede året etter til svogeren Tron Tronsen Jøsås, samtidig som han
tok unna plassen Tronesvollen nordre og flyttet dit. Se mer om familien under denne
heimen.
Tron Tronsen Jøsås (1841-1913) og Ingeborg Anna Ellevsdatter (1844-1931).
Tron Tronsen var født på Tynset i 1841 og var sønn av Tron Johnsen Vold, som kjøp
te Vester-Jøsås i 1850. Tron Tronsen var utdannet sersjant da han i 1871 ble gift med
dattera på Inndal østre, Ingeborg Anna Ellevsdatter. Etter at han hadde vært bruker i
Nord-Steine et par år, solgte han gården til brødrene Ole og Johannes Jakobsen Volen
og overtok som bruker på Inndal østre i 1874. Tron var så der til i 1884, da han over
tok som bruker i Vester-Jøsås, som han hadde kjøpt noen år tidlige re. Seinere (i
1889) kjøpte han Bollgarden østre søndre. Tron døde der i 1913 og Ingeborg Anna i
1931. De hadde ni barn - se mer om familien under Inndal østre.
Verken Ole eller Johannes Volen bodde i Nord-Steine. Ifølge folketellinga for 1875
var gården da bebodd av inderst og dagarbeider Lomts Larsen:
Lornts Mortinus Larsen Tiller (1837-1917) og Ingeborg Anna Ågesdatter
(1838-1916)
Lornts Mortinus Larsen var født i 1837 på Ner-Tjellran i Leksdalen og var sønn av
Lars Andersen Tiller og kone Marta Knstensdatter. Han ble gift i 1858 med Ingeborg
Anna Ågesdatter Hallem, f. 1838 på Hallem, datter av gårdbruker Åge Ellingsen
Hallem (se Øvre Stiklestad-ætta). Lornts overtok i 1860 svigerfarens gard Hallem
søndre og hadde den til i 1871. Deretter bodde familien på flere steder, først på
Hofstad i Leksdalen og seinere i Hellan, Nord-Steine og Kålen, før Lornts kjøpte Ner-
Tjellran i Leksdalen av mora i 1878, og bodde der resten av livet. Ingeborg Anna
døde i 1916 og Lornts i 1917. De hadde åtte barn. Barna er omtalt under Ner-
Tjellran.
Ole og Johannes Volen solgte Nord-Steine til Nils Jonassen Mønnes i 1875 for 1500
spesidaler. Fra salget var unntatt skogstykket Sørmarka på ca. 1000 mål. Dette delte
de mellom seg, og skogen hører fortsatt under Volen-gårdene. Dessuten unntok de
Stensmoen, Stubbe, Vikdal og Bråttåen.
Nils Jonassen Mønnes bodde heller ikke på gården, og i 1877 overdrog han den
til sønnen Jonas Nilsen, som fikk skjote av Ole Volen i 1882.
Jonas Nilsen Mønnes (Stene) (1851-1937) og Brita Kristina Larsdatter
(1856-1918)
Jonas Nilsen var født på Mønnes i 1851 av foreldre Nils Jonassen og hustru Serianna
Olsdatter, født Skrove. I sin ungdom oppholdt han seg en fem års tid i Sverige på
skogsarbeid, og under oppholdet der ble han kjent med Brita Kristina Larsdotter
Norlander, f. 1856 i Mårdsjon, Stugun, og de ble gift i 1876. Året etter overtok de
som gårdbrukerpar i Nord-Steine.
STEINSGÅRDENE

----
234 H&FIS-B
----
De fikk to sønner:
81. Nils Oluf, f. 1877 i Sverige. Gift første gang i 1902 med Johanne Birgitte
Olsdatter Østnes, f. 1 877, d. 1915. Gift andre gang i 1 925 med Aagot Gudrun
Johnsdatter Wold, f. 1889 i Chicago, d. 1972. Nils Stene var kjøpmann på
Bredingsberg og eier av gården Evje. I 1928 kjøpte han Steine vestre av Verdal
kommune og dreiv jorda der. Han døde i 1960. Han etterlot seg tre sønner, en
fra første ekteskap og to fra det andre.
82. John Severin, f. 1 881 på Nord-Steine. Neste eier og bruker.
Jonas Nilsen overdro gården til sønnen John Severin for 5000 kroner i 1914. Brita
døde i spanskesyka i desember 1918 og Jonas 1. nyttårsdag i 1937.
John Severin Jonassen Stene (1881-1973) og Elen Anna Hansdatter (1881-)
John Severin, eller Severin Stene som han ble kalt, ble gift i 1912 med Elen Anna
Hansdatter Jøsås. Hun var datter av Hans Johannessen Jøsås på Jøsås østre.
De fikk tre barn:
81. Oline, f. 1912 på Jøsås, d. 2005. Ugift.
82. Bjarne Johannes, f. 1914 i Nord-Steine. D. 1998. Ugift.
83. Harald, f. 1923 i Nord-Steine, d. 1950, ugift.
De tre ugifte søskena dreiv gården sammen, med Johannes som formell eier. På sine
eldre dager flyttet Johannes og Olme til Leklemsåsen i Sjøbygda og overdro Nord-
Steine til Nils Carl-Gustav Johnsen Stene, f. 1956, som også er nåværende eier.
STEINE ØSTRE
GNR. 242, BNR. 2
Steine østre ble som før nevnt frådelt Steine nordre i 1846 og overdratt til Jeremias
Ellingsen Stene. Skjøtet er datert 11. februar, tinglyst 23. april 1846, og Jeremias
bygde opp en helt ny gard. Men det var først i 1855 at skylddeling ble foretatt, og det
ble da bl. a. bestemt at plassen Stensmoen skulle høre til begge gårdene, og at hus
mannen der skulle betale avgift annethvert år til de to brukerne.
Jeremias Ellingsen (1798-1870) og 1) Ingeborg Olsdatter (1809-1847), 2)
Marit Olsdatter (1818-1881)
Jeremias var født i 1798 i Nord-Steine av foreldre Elling Olsen og Karen
Jeremiasdatter. Han ble gift i 1845 med enke Ingeborg Olsdatter Skei, f. 1809 i Aust-
HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND B

----
235 H&FIS-B
----
Steine østre i 1920, sett fra sørvest. Foto-e Musum
Grundan. Hun hadde tidligere (1840) vært gift med enkemann Ellef Ottersen Skei,
f. 1777 i Skogn, leilending på Skei og død der i 1844.
Jeremias og Ingeborg fikk en sønn
Bl 1 . Elling, f. 1 847 i Nord-Steine. Elling ble oppfostret hos sin faster Anne Andersdatter
Reppe, dotter av Anders Nilsen Vest-Grundan, som ble myrdet i 1 789. Han var
gift med Grete Halvorsdatter Lords, f. 1858 i Inderøy, ble gårdbruker på Reppe
og bodde der til sin død i 1906. Elling Reppe, som han kalte seg, var ordfører i
Verdal 1 896-1901 . Kona døde i 1940. De hadde seks barn.
Ingeborg døde i barsel da Elling ble født (1. januar 1847), og Jeremias ble gift på nytt
i 1849 med enke Marit Olsdatter Midt-Grundan, søstra til den første kona hans. Hun
hadde før vært gift med Peter Olsen Midt-Grundan, f. 1807 i Trondheim, d. 1848.
Ekteskapet var barnlaust, men Marit hadde en sønn fra første ekteskap:
B2 2 .Johan Petersen, f. 1 847 i Midt-Grundan. Johan Petersen kjøpte gården avjeremias
Ellingsen i 1 869 for 1 100 spesidaler + kår.
Både Jeremias og Mant døde som kårfolk i Steine østre, Jeremias i 1870 og Marit i
1881.
STEINSGÅRDENE


----
236 H&FIS-B
----
Johan Petersen Stene (1847-1914) og Maria Lovise Larsdatter (1851-1933)
Johan Petersen Stene var født i Midt-Grundan i 1847 av foreldre Peter Olsen og Mant
Olsdatter. Han kjøpte som nevnt foran Stene østre av sin stefar Jeremias Ellingsen
Stene i 1869.
1 1874 ble han gift med Maria Lovise Larsdatter Sundby, f. 1851 i Sundby, datter
av Lars Larsen Sundby og kone Senanna Ottersdatter.
I 1875 var besetningen på gården 3 hester, 9 kyr, 18 sauer og lam, 13 geiter og
kid og 3 griser. Utsæden var tø tønne rug, 1 Vi tønne bygg, 12 tønner havre, 1 tønne
havre til grønnfor og 5 tønner potet. Da var det to husmannsplasser under gården -
Litj-Molden og Stubbe, men samtidig hadde gården også delt rett på Stensmoen med
Nord-Steine. I 1895 inngikk Johan Stene avtale med enka etter Johannes Volen, som
hadde kjøpt Nord-Steine i 1870, om at Steine østre skulle ha hele Stensmoen, mens
Nord-Steine skulle ha eneretten til Stubbgjerdet, et engstykke som lå ned mot elva.
Men da Stensmoen ble regnet som mer verdifull enn Stubbgjerdet, ble det tatt 50
alner fra Steine østres del av Nystykket, ei eng på sørsida av Trongdøla, og lagt til
Stubbgjerdet. Stubbgjerdet er den jorda som småbruket Steinsmoen ved Stubbe har
hatt.
I 1908 overdrog Johan Stene gården til sønnen Marius for 10 000 kroner.
Johan Stene var medlem i herredsstyret i Verdal sammenhengende fra 1883 til
1907.
Johan døde i 1914 og Lovise i 1933.
De fikk tre sønner
Bl . Peter Marius, f. 1 876 i Steine østre. Neste bruker.
82. Lars Severin, f. 1880 i Steine østre, d. 1972. G. 1906 med Thore Fredrikke
Andersdatter Tiller, f. 1884 i Tjellran, Leksdalen, d. 1966. Lars Stene dreiv som
handelsmann på Bredingsberg og som gårdbruker i Eklo før han i 1914 overtok
Augia, Verdals gamle prestegard, etter sin avdøde yngre bror Jeremias. Lars og
Tora Stene fikk sju barn, som alle er omtalt under Augla.
83. Jeremias, f. 1883 i Steine østre. fdan var ugift. Jeremias kjøpte Augla, Verdals
gamle prestegard, i 1913, men døde allerede i 1914, og gården ble da over
tatt av hans eldre bror Lars (se foran).
Peter Marius Johansen Stene (1876-1971) og Maren Elisabeth Martinsdatter
(1883-1930)
Peter Marius Johansen ble født i Steine østre i 1876 som sønn av forrige bruker. Han
ble gift i 1906 med Maren Elisabeth Martinsdatter Suul, f. 1883 på Bunes. Hennes
foreldre var Martin Nilsen Suul og kone Johanna Elisabeth Olsdatter. De overtok som
nevnt foran Steine østre i 1908 og fikk åtte barn:
81. Magnhild Ingebjørg, f. 1 906 i Steine, d. 1922.
82. Ingeborg Margrete, f. 1908 i Steine, d. 1996. Ugift.
83. Johan, f. 1909 i Steine, d. 1948. G. 1940 med meierske Gunvor Gotland fra
Tynset. Johan Stene bygde hus og såtte opp sagbruk på Holmestad (242/1 8) ved

----
237 H&FIS-B
----
Lille-Molden, men våren 1948 ble han rammet av en infeksjonssykdom som kostet
ham livet. Etter at Johan var død, flyttet Gunvor og dattera Gerd Mildrid, f. 1940,
til Tynset, der Gunvor var styrer på sykeheimen.
Heimen Holmestad ble seinere kjøpt av Oskar Selnes.
84. Sigrun, f. 1910 i Steine, d. 2002. Ugift.
85. Magne, f. 1913 i Steine. G. 1950 med Magnhild Annette Johnsdatter Skansen,
f. 1915, datter av gårdbruker i Slapgarden nordre, John Martin Johannessen
Skansen og kone Oleanna Olausdatter. Magne overtok farsgården sammen med
broren Torleif i 1 950. De fikk tre døtre. Den yngste av dem, Ase, f. 1 955, og gift
med Egil Brenne, overtok gården etter dem.
86. Jeremias, f. 1915 i Steine, d. 2001. G. 1941 med Dagny Evensdatter Olsen, f.
1 91 9 i Ner-fdolmen. Tre barn. De bygde hus ved Lille-Molden, men flyttet etter kort
tid til Lundamo, der Jeremias først arbeidet på Trøndelag Impregnering. Siden dreiv
de egen bensinstasjon på Lundamo. Som pensjonister flyttet de tilbake til Verdal og
bosatte seg på Øra. Tre barn.
87. Marit Elisabet, f. 1917 i Steine, d. 1970. G. 1948 med Oddvar Johannessen
Jøsås, f. 1922 i Jøsås. De kjøpte Slapgarden nordre, gnr. 249, av Magnhild
Skansen Stene etter å ha forpaktet den i noen år. Tre barn. Dattera Mari, f. 1 948,
og hennes mann Reidar Thomassen tok seinere over som brukere i Slapgarden.
88. Torleif, f. 1921 i Steine. G. 1956 med Oline Johannesdatter Jøsås, f. 1928, d.
2007. Torleif overtok farsgården sammen med broren Magne i 1950. De såtte
opp sin egen heim like nord for gården. Tre barn. Yngste sønnen Torbjørn, f.
1 968, har overtatt Jøsås østre, heimgarden til Oline. Sønnen John Marius er gårds
bestyrer på Rostad, Inderøy.
Marius Stene var medlem i kommunestyret i fire penoder fra 1928 fram til 1940 og
representerte Vuku Bondeparti. I perioden 1931-1934 var han også medlem i for
mannskapet. Han døde i 1971, 95 år gammel.
Maren Stene døde allerede i 1930. Marius dreiv gården sammen med barna fram
til han overlot den til sønnene Magne og Torleif i 1950.
Nåværende eiere av gården er ekteparet Åse Stene Brenne og Egil Brenne.
STEINSGÅRDENE

----
238 H&FIS-B
----
TRONESVOLLEN NORDRE
GNR. 242, BNR. 3
Oversiktsbilde over Tronesvoll-heimene ca. 1 955. Til venstre ser vi Tronesvollen nordre, og på andre sida av riks
vegen Tronesvolien søndre med stua til Petra Skjørdal nærmest. De andre husene tilhørte Oskar Selnes. Vi ser også
den gamle Steinsbrua. Både brua og alle disse husene er borte i dag, Husa på Tronesvollen nordre er bygd opp
på nytt på andre sida av vegen.
Peder Ellevsen Tronesvold (1835-1908) og Beret Eliasdatter (1839-1924)
Peder Ellevsen var født i 1835 på Inndal østre av foreldre Ellev Olsen Indal og kone
Ingeborg Pedersdatter. Som ungkar kjøpte han Nord-Steine på auksjon i 1868, men
solgte gården etter kort tid til svogeren Tron Tronsenjøsås, samtidig som han tok unna
plassen Tronesvollen nordre, bygde hus der og flyttet dit. Han kjøpte plassjorda av
Ole Volen i 1875 for 600 kroner.
Peder ble gift i 1870 med Beret Eliasdatter Stene, f. 1839 i Sør-Steine. Hun var
datter av Elias Olsen Skavhaug og kone Anne Marta Knstoffersdatter.
"Per Tronesvolla" som han ble kalt, var kjent som en dyktig fiolspellmann som
spilte mye sammen med Ola Østgård og Ola Bjørken. Det er fortalt at disse tre ofte
reiste over til Jåmtland og spilte. En gang drog de til fots østover, men da de kom til
bake hadde de både hest og kjøredoning. Så mye hadde de tjent på spillinga.


----
239 H&FIS-B
----
Ole Martin Olaussen Levring (1872-1961) og Ingeborg Anna Pedersdatter
(1875-1948)
Ole Martin Olaussen var født i Levringan i 1872. Foreldra hans var Olaus Arntsen og
Marta Pedersdatter. I 1900 ble han gift med dattera på Nord-Tronesvollen - Ingeborg
Anna Pedersdatter. Hun utvandret til Ashby, Minnesota, i 1893 men kom tilbake i
1898 eller -99.
Ole Martin Levring såtte opp nytt fjøs i 1902 og stall og låve i 1916. I 1918 kjøp
te han Mønnesstykket, som hadde vært husmannsplass under Mønnes vestre.
Mønnesstykket lå mellom Tronesvollhaugen og Inna.
Ingeborg Anna døde i 1948 og Ole Martin i 1961. Bruket overdrog de til sønnen
Manfred i 1942.
Bl . Oskar Manfred, f. 1901, d. 1972. Gift med Borghild Otilie Bemtsdatter Kvelstad,
f. 1907 i Kvelstadlia, Neste bruker.
Oskar Manfred Levring (1901-1972) og Borghild Otilie Bemtsdatter
(1907-1991)
Manfred ble gift i 1928 med Borghild Otilie Bemtsdatter Kvelstad, datter av Bernt
Olsen Kvelstad og kone Ellen Kirstine Ellingsdatter i Kvelstadlia. De overtok som
bruker på Tronesvollen i 1942.
Tronesvollen ble etter hvert så utsatt for oversvømmelse ved stor vannføring eller
isgang i Inna at Manfred så seg nødt til å flytte husene opp på Tronesvollhaugen, om
lag 100 meter søraust fra der de stod før.
STEINSGÅRDENE


----
240 H&FIS-B
----
Manfred døde i 1972 og Borghild i 1991.
De fikk fire barn:
81. Oia, f. 1928. Ugift. Han bodde heime hos foreldra og flyttet ti! Vuku Bo- og
Helsetun etter at mora var død.
82. Ingebjørg Bergljot, f. 1930. G. 1950 med maskinfører Olaf Øen fra Nes i
Hallingdal. Mannen ble siden stortingsmann for Arbeiderpartiet. Bosatt i Nesbyen
i Hallingdal.
83. Brynjar Einride, f. 1935. Brynjar omkom da han på moped kolliderte med en bil
i "storsvingen" i Østnesbakkan i september 1961.
84. Brit Margit, f. 1944. G. 1962 med Magnus Kvelstad, f. 1938. De overtok som
brukere på Tronesvollen etter at Manfred døde. Magnus døde i 2001 etter å ha
TRONESVOLLEN SØNDRE
GNR. 242, BNR. 4 (NÅ BNR. 10)
Tronesvollen søndre ble utskilt fra Nord-Steine ved forretning av 24.6., tgl.
10.12.1875.
Peter Olaus Olsen (1842-1904) og Karen Andersdatter (1847-1932
Peter Olaus Olsen, som var hans fulle navn, var født på Østnesvald i 1842 og var
sønn av husmann Ole Olsen og kone Marta Andersdatter. I 1865 finner vi ham som
inderst og dagarbeider i Moldenget. I 1872 ble han gift med Karen Andersdatter
Jøsåsvald, f. 1847 på Magnusmoen under Jøsås. Hun var datter av husmann Anders
Magnussen og kone Beret Olsdatter. De kom trolig til Tronesvollen søndre noenlun
de samtidig som de ble gift, og i 1882 fikk de kjøpe plassen av Ole Volen for 800 kro
ner. Skjøtet er datert 5.8. og tinglyst 16.8.1882.
Olaus var på Tronesvollen søndre fram til 1889. Da solgte han heimen til Peter
Olaus Pedersen Skjørdal for 2000 kroner, og Olaus og Karen flyttet til Østnesenget
(Øvre) og var trolig husmannsfolk der etter foreldra til Olaus før de fikk kjøpe plas
sen i 1891. I 1894 solgte de Østnesenget til Gøran Liff og kjøpte Brannseggen under
Bunes.
Olaus dreiv også litt med hustømring.
Ekteskapet til Olaus og Karen var barnlaust, men de hadde to fosterbarn. Mette
Sefamasdatter, f. 1872 på Fiksevald, var i pleie hos dem på Tronesvollen i 1875. Hun
var datter av Sefamas Johansen og Marta Pedersdatter, husmannsfolk og seinere eiere
av Kolshaug søndre. Mette utvandret til Amerika i 1892, ble gift der med Albert
Myers og fikk åtte barn. Hun døde i 1961. Det andre pleiebarnet hos Olaus og Karen
HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND B


----
241 H&FIS-B
----
var Laura Gustava Johnsdatter, f. 1883 på Kjæranvald, ugifte foreldre John Arntsen
Guddingsvald (Tromsdal) og Kristiane Andreasdatter Bergsvald. Laura var pleiedatter
hos dem både i Østnesenget i 1891 og på Brannseggen i 1900. Laura Brandsegg ble
også testamentarvmgen deres. Hun ble gift i 1910 med Lars Olsen Tuseth på Sor-
Tuset.
Olaus døde på Brannseggen i 1904. Karen dode i 1932 på Brannseggen.
Petter Olaus Pedersen Skjørdal (1856-1936) og Beret Marta Hansdatter
(1851-1935)
Petter Olaus var fodt på Skjordalsvald i 1856. Foreldra hans var Peder Olsen og
Senanna Andersdatter. I panteregistret finner vi innført "Fæsteseddel fra Thore
Gabrielsen til Peter Olaus Pedersen paa Pladsen Indlcegmoen med Brugsret for dennes for
eldre Peder Olsen og Senanna Andersdatter, dat. 1. thl. 13/6 61." Petter var da ennå ikke
fylt fem år. Faren var svensk, trolig fodt 1795 i Husa i Kall med etternavn Hedman.
Han var gift to ganger, første gang i 1825 med Sara Phomasdatter Ness, fodt ca. 1780.
Hun kan heller ikke sees fodt i Verdal, kanskje var hun også svensk? Etter et barn
laust ekteskap døde Sara i 1847, og faren ble gift på nytt i 1848 med Senanna
Andersdatter Bjørkenvald, som var søster av Bardo Andersen på rydningsplassen
Lilleenget øvre (Bardoplassen) i Inndalsalmenningen. Petter var det eneste barnet
deres. Ved folketellmga 1875 er plassen kalt Gravemoen under Skjørdal nedre. Petter
bor sammen med mora, etter at faren var død samme år.
Petter Skjørdal hadde gode evner og ville gå skole og lære seg et yrke. Han kom
inn på lærerskolen eller seminaret som det het den gangen. Men da han hadde
gjennomført halve pensumet, avbraut han av en eller annen grunn lærerutdanninga
og søkte seg inn på skogskolen i stedet. Den fullførte han med beste karakter.
Etter utdanninga søkte han seg jobb på Værdalsgodset og ble ansatt som "skov
betjent" - skogtekniker etter dagens språk.
I 1885 ble han gift med Beret Marta Hansdatter Mmsås, f. 1851 på Forbregdsvald.
Hun var datter av ugifte foreldre Hans Petter Andersen Rosvold og Beret Johnsdatter
Forbregdsvald. (Beret Marta var også halvsøster av Grete Petnne Svartås gjennom
samme mor).
Petter og Beret Marta bodde på Skjørdalsplassen den første tida etter giftermålet,
og det eneste barnet deres, Petra, ble født der. Men i 1889 kjøpte han Tronesvollen
søndre av Olaus Olsen, og familien flyttet dit.
Petter Skjørdal var den første formannen i tilsynsutvalget for Stene skolekrets, og
han var medlem i skolestyret i fire år fra 1892-95.
Som delvis utdannet lærer hadde Skjørdal også lov til å undervise i småskolen,
men han fikk ikke så mye bruk for utdanninga. I 1913 søkte han nktignok stilling
som vikarlærer i Garnes skolekrets under lærer Johnsen sykdom. Men til tross for at
han var eneste søker, ble det med 11 mot 4 stemmer vedtatt at han ikke skulle anset
tes. I stedet ble en med underoffisersskole og landbruksskole anmodet om å vikari
ere. Seinere hadde Skjørdal en kortvarig vikarpost i Verran kommune.
Som forstmann var Skjørdal ansett som en dyktig fagmann som på et vis var forut
for si tid. Han dreiv nemlig med flatehogst, men på en helt annen måte enn som det
STEINSGÅRDENE

----
242 H&FIS-B
----
ble drevet i seinere tid. Når han
kom til et sted der han mente at det
burde blinkes snauhogst, gikk han
rundt feltet og blinket noen trær.
Så ga han ordre til han som skulle
ha drifta at han fikk hogge det han
ville innenfor denne ringen. Trær
som var svært stygge, var det bare
å la stå.
Som skogvokter hadde han
også tilsyn med tømmerfløytinga i
elva. Det er fortalt om en gang det
hadde hopet seg opp en stor tøm
merbrøyt i Dillfossen. Der sto
Skjørdal sammen med flere og ven
tet på at damvatnet skulle komme.
Og da damvatnet endelig kom, løs
net hele tømmerbrøyten med
dunder og brak. Ved denne anled
ningen skal han ha sagt: "Guds
makt e stor, men vassmakta e stør".
Som privatperson var Skjørdal
gudfryktig anlagt og gikk ofte i
kirka sammen med familien.
Familien Skjørdal.
Derfor såret det ham at han ble beskyldt for å være uærlig. Det kommer bl. a. fram i
to innlegg i Innherreds Folkeblad i 1917 og 1918:
(Indsendt.)
"Det er noget, som forskjellige har gaat og undret sig over siden ivaai; og det er dette:
Hvor blev det av den røde noen, som kom bort paa søndre Tronesvold i våar, styrtet
den, eller blev den solgt? Eieren sier, den styrtet, men vi føler os ikke sikker paa dette,
det gikk saa mystisk til dette der, at vi fik ikke anledning til atfølge begivenhetenes
gang rigtig. Men det maa bringes paa det rene, hvor den røde koen er henne, vi maa
spørre os for; vi maa grave i jorden, for at komme efter, hvordan dette er, vi for vor
del tror nu saa halvt om halvt, at den røde koen likesaasnart blev solgt og vi da, og
en lys, blank vaarnat ial hemmelighet bragt til sin nye eier, denforrige eier udspred
te saa det rykte, at han led en stor skade i våar, han mistet sin beste ko, og ryktets
hensig var vist, at vække folks medlidenhet ogfaa ind en del penger i form av gåver
og saa sitte inde med en klækkelig sum, som betaltes for koen ved salget.
Slik omtrent resonerer vist en stor del folk om dette.
Indsenderen herav, koens eier, ønsker herved at ha et ord med i laget, og det lyder
saa:
Det er, desværre for mig, nok saa sandt, at den koen styrtet for mig i våar, enhver
som er i tvil herom, kan henvende sig til mig, saa skal defaa grei ogfuld besked og


----
243 H&FIS-B
----
fuldgyldigt bevis derpaa. Jeg ved, hvor koen er og hvorledes den er kommet dit, den
nu er, og denne tale om, at hoen solgtes, erklærer jeg for ret og siet løgn. Og det vil
jeg si, at det er meget sjofelt avfolk, at sætte ut slike ryktei; som savner al grund. Og
fremdeles vil jeg si, at de folk, som opfinder saadanne løgnhistorier om andre, seiv
vist maa være godt inde i utøvelsen av lignende uhederlige handlinger, som de til
legger andre.
Foreløpig dette. I den nærmeste fremtid kommer jeg til at foreta noget mer i sakens
anledning, jeg harfuldt rede på, hvem ryktets ophavsmand er
Vuku i november 1917.
Peder 0. Skjørdal
Hr redaktør
Vil De gi spalterum i Deres ærede blad for nogle linjer
Vaaren 1917 mistetjeg en ko, den blev syk og styrtet. Imidlertid blev det rykte sat ut
at koen neppe var styrtet, men at den var solgt og i al hemmelighed paa nattens tid
br agt av sted til sin nye eier og at dette utsagn om, at koen var styrtet var et falsk
rykte, som jeg som koens eier, såtte utfor at vække folks medlidenhet ogfaa ind en
del penger i form av gåver. Dette rykte fandt jeg ærekrænkende for mig og skrev en
imødegaaelse derav, som er indtat i Indherreds Folkeblad nr. 128 for onsdag 7
november 1917 og som jeg henviser til. Men det viste sig, at dette ikke var nok til at
slaa ryktet i kjel, det holdt sig fremdeles. Jeg var imidlertid bestemt paa at gjøre hva
jeg kunne for at bevise rigtigheden av min paastand at koen var styrtet, da jeg ikke
vilde gjældefor en saafræk person, der la an paa at føre folk bak lyset, og den 24.
f. m. blev kadaveret av koen gravet op ogfremvistforfem personer, og deres erklæ
ring i sakens anledning er saalydende:
"At kadaveret av en voksen ko ligger nedgravet paa gaarden Tronesvold søndres ind
mark ca. 40 meter syd for gaardens huse og har ligget der ca. et aar bevitnes av
undertegnede.
Vuku den 24. april 1918.
Andreas Kvello.
Marius Stene. J. Skansen.
Arne Kvello. J. Johnsen."
Originalen er beroende hos mig og er til eftersyn for enhver, som ønsker det.
Vuku den 8. mai 1918.
Peder 0. Skjørdal.
Skjørdal var også en kultur- og samfunnsmteressert person. Således var han aktiv i
Inndal ungdomslag og var en av dem som ivret for å få reist minnesteinene over Stor-
Ingvald ved Levringan og Eilerik Visborg på "Visborghaugen" i Steinsgropa.
Han var også kjent som en selskapsmann. Så ofte han hadde anledning til det, tok
han del i selskaper og sammenkomster som ble holdt i bygda, enten han var buden
eller ikke. Og som regel ble han et midtpunkt i forsamlingen, der han satt og fortal
te om sine egne eller andres opplevelser. Hans store lidenskap var god høgtidsmat,
og det var utrolig hvor mye han kunne ta til seg av mat på et høgtidsbord. På folke -
STEINSGÅRDENE

----
244 H&FIS-B
----
munne ble det sagt at det var denne lidenskapen som førte til hans endelikt. Han ble
sjuk etter å ha deltatt i ei begravelse i Vuku, og noen mente at han hadde forspist seg
på den gode maten som det ble vartet opp med i gravferda. Han døde 20. januar
1936, knapt 80 år gammel. Kona Beret Marta var død året før. 11
Petter og Beret Marta Skjørdal hadde bare ei datter
Bl . Petra, f. 1 886 på Skjørdals
vald. Petra var ugift og bodde
sammen med foreldra. Hun
var nok litt preget av den over
beskyttede tilværelsen i hei
men, og i bygda ble hun
betraktet som litt original. Men
det fortelles at hun som barn
var særdeles flink på skolen,
og den dagen hun ble konfir
mert sto hun fremst av konfir
mantene på kirkegolvet. I den
tida var det nemlig sedvane at
den flinkeste konfirmanten ble
plassert først.
Petra forsatte å bo på
Tronesvollen også etter at for
eldra var døde. Hun døde på
Aldersheimen i 1967, 80 år
gammel.
Om Petter Skjørdal var en dyktig
forstmann, så hadde han liten inter
esse for jordbruk, og med tida ble
jorda på Tronesvollen liggende mer
eller mindre brakk. Det ble til at
kommunen overtok jorda, men
familien fikk bo i husa, jfr. neden
stående skjøte, datert 27.10.1933:
Skjøtejra Peter 0. Skjørdal og hustru Beret Marta Skjørdal til Verdal kommune på
denne gard for kjøpesum kr 2700,00, samt rett til husværelser m. v. for selgerne og
deres datter Petra Skjørdal for deres levetid, kapitalisert til kr 1000,00.
I 1933 behandlet herredsstyret en søknad fra Eivind Sollie, sønn på Valstadmoen i
Vinne, om å få kjøpe eiendommen, og som underbygde søknaden nettopp med den
påstand om at jorda ikke ble drevet forsvarlig, noe som forøvng både jordstyret og
fattigkretsen i Inndalen var emg i. Men det var andre faktorer som gjorde at disse

 

----
245 H&FIS-B
----
instansene frarådde salg. 81. a. at søkeren ikke var inndaling, og at det etter omsten
dighetene ville falle uforholdsmessig dyrt for kommunen å ikke beholde den nåvæ
rende ordning. Så noe salg ble det ikke i denne omgang.
Men i 1934 bestemte kommunen seg for å utlyse gården tilsalgs, og i herredssty
remøte i april ble gården besluttet solgt til Oskar Selnes. Men saken ble tatt opp til
ny behandling i neste møte, idet det var innkommet protest fra kretsen som mente at
det var uriktig at en mann fra en annen krets skulle få kjøpe eiendommen når det
fantes habile kjøpere i kretsen. Samtidig ble også saken opptatt på nytt fordi vedta
ket ved forrige gangs behandling ikke hadde fått to tredjedels flertall. Ved ny vote
ring ble så Tronesvollen enstemmig besluttet solgt til Manfred Levring, sønn på nabo
eiendommen Tronesvoll nordre.
Men saken var ikke ferdig med det. I Innherreds Folkeblad for 5. juni 1934 kan
vi lese følgende referat fra herredsstyremøte:
Salget av Tronesvolden.
- Salget av Tronesvolden kom op til behandling også lørdag. Grunnen var en skri
velse fra eieren, M. Levring, om åfå omgjøre handelen. Han hadde nemlig ingen
utsikt til å nyttiggjøre sig eiendommen. Det hie oplyst at Levrings familie var blitt
truet på livet av de forrige eiere, der som hekjent skal ha husvær på eiendommen.
Der var blitt kastet sten etter Levrings ham, og hans far hadde fått en sten i hodet,
slik at han fikk hjernerystelse. Dette var naturligvis meldt til politiet, og vedkom
mende der kastet den første sten har forhåpentlig også kastet den siste, slik at Levring
kan få fred for fremtiden. Herredsstyret vedtok etter formannskapets innstilling å
avslå andragendet om annulasjon av salget.
Men i herredsstyrereferat i samme avis 14 dager seinere står det:
Tronesvolden igjen.
- Referertes meddelelse om at M. Levring nu har overdratt eiendommen
Tronesvolden til Oskar Selnes. Ef ter hvad der oplyses skal ikke forholdet forøvrig på
Tronesvolden være bedret i noen vesentlig grad.
Oskar Selnes kom således likevel til Tronesvollen søndre i 1934. Men skjøtet fra
kommunen er dagbokført først 25.9.1939. I realpanteregistret er innført:
Skjøte fra Verdal kommune v/ordf. til Oskar Selnes og hustru Olga Selnes på denne
gard for kjøpesum kr 2700,00, dat. 23/9 1939, dgbf 25/9, grbf 7/10 1939, (Dagbnr.
1873/39). Petra Olausdtr. Skjørdal har rett tilfor livstid å bu og bruke de huse som
var på gården ved kommunens overtakelse, samt til å bruke 4 dekar jord omkring
husene iberegnet hustomta, verdien av denne rettighet settes til kr 1000,00 kapitali
seret.
STEINSGÅRDENE

----
246 H&FIS-B
----
Oskar Meclius Antonsen Selnes (1890-1966) og Olga Olausdatter
(1890-1978)
Oskar Selnes var født på Overnessvald i 1890 av foreldre Ole Anton Andreassen Moan
og kone Karen Marie Mikalsdatter. Foreldrene var de første og eneste som bodde på
plassen Moan under Skjækermoen. Faren var født i 1862 på Snekkermoen og ble gift
i 1888 med Karen Mikalsdatter Nessemo født 1859 på Helmoen. De kom flyttende
fra Nessemoen til Moan i 1892. I 1915 delte Martin Grunnan opp Selnesset i 6 deler
som han solgte ut. Anton Andreassen Moan kjøpte den delen som ble kalt Øster-
Selnesset. 12 Oskar tok etternavnet sitt derfrå.
Oskar ble gift i 1915 med Olga Olausdatter Aarstad, f. 1890 i Arstad nordre, dat
ter av Olaus Olsen Aarstad og kone Maria Olsdatter (datter av Ole Arntsen Indal). De
losjerte i Arstad de første åra, seinere var Oskar småbruker i Steingrundan i Ulvilla
inntil de kom til Tronesvollen. I panteboka for 1920 finnes innført et skjøte dat. 15.
juni 1920 fra Edvard Kaalen til Oskar A. Selnes på eiendommen Leira i Ness, gnr.
119, bnr. 5, men han solgte denne eiendommen tilbake til Edvard Kaalen ved skjo
te dater 7. april 1921, forøvrig for to tusen kroner mer enn han betalte ved kjøpet.
Om han i det hele tatt brukte denne gården eller bodde der, er ikke kjent. Fra rundt
1926/27 og til han kom til Tronesvollen var han småbruker i Steingrundan i Ulvilla.
Oskar Selnes bygde opp nye hus på Tronesvollen, samtidig som de gamle husa til
familien Skjørdal ble stående så lenge Petra Skjørdal levde (hun døde som før nevnt
i 1966).
Men naturkreftene la hindnnger i vegen for brukeren. Ei lørdagsnatt i mars 1938
tok en kraftig storm tak i uthuset på gården, løftet det opp og knekte det sammen i
Isgang og storflom rundt Tronesvollen i april 1946. Foto: John Moldi


----
247 H&FIS-B
----
en haug. Hele høybeholdningen ble ødelagt. (Dette uværet raste for øvng i flere dager
og gjorde stor skade mange steder over hele kommunen) Tronesvollen ble også
omflødd mange ganger på grunn av isgang og flom i elva, og i lengden fant Selnes
familien ut at det ikke var mulig å drive og bo på "normalt" vis på gården. I 1960-åra
flyttet de fra Tronesvollen og kjøpte heimen "Holmestad", 242/18, øst for Lille-
Molden, og bodde der resten av livet. Jordveien på Tronesvollen ble solgt til Andor
Storstad i Lille-Molden.
81. Magnhild, f. 1 91 5 i Arstad. Gift i 1 948 med Olaf Henriksson, f. 1 902 i Sverige.
Død 2002 i Fillsta, Sverige.
82. Kjeldrun, f. 191 7 i Arstad. Gift i 1 943 med Karl Fredrik Henriksson, f. 1 908 i Ås,
Fillsta, Sverige (bror til Magnhilds mann). Bosatt i Østersund.
83. Anna Konstanse, f. 1920 i Arstad, d. 2006. G. 1940 med Magne K. Green, f.
1917, d. 2005. De hadde eget hus i Bjørga.
84. Ruth, f. 1922 i Arstad, d. 2005. Ugift. Kontordame i Oslo, men kom heim og stel-
te for mora.
85. Arvid, f. 1927 i Steingrundan. Gift med Mary Johnsson, f. 1932. Egen villa ved
Litj-Molden.
86. Olaug Gurine, f. 1929 i Steingrundan. Gift med drosjeeier Anton A. Valstad, f.
1914, d. 1967. Bosatt i Brannan.
BRÅTTÅENGET
GNR. 242, BNR. 5 OG 12.
Så vidt vi kan se har Bråttåenget aldri vært husmannsplass. Eiendommen var en del
av Nord-Steine inntil den ble frådelt ved skylddelingsforretning 17. juni 1875. Fra
skylddelingsprotokollen hitsettes:
"Braataaenget som er beliggende paa søndre Side ajStenselven og begynder i Vest ved
en Sten paa Elvebredden, der er nedsat som Mærke mellem dette og den del aj
samme Eng der tilhører Løbeno. 323 b Stene østre, herfrå gaar Mærket i Østjølgende
Elvemælen circa 257 Alen til et Gr antr æ der er mærket med x, gaar her jr a i Syd til
Tjernet Braataaevjens vestre Kant, derfrå i Vest til et Led paa Gjærdesgaarden, hvor
en Stenrøs blev sat, derfrå i Nord modstødende Løbno. 323, dets Andel av samme
Eng til Stenen paa Elvemælen, hvor man begyndte. Til denne Parcel hører en Holme
paa vestre Side af Stenselven Bjergholmen haldet omtrent aj et Par Maals Størrelse
og begynder ved en Vig i Elven, der kaldes Svenskehølen, hvor et i Elven udstikkende


----
248 H&FIS-B
----
Foto av gammelhusa på Bråttåenget. Fotoet e.es av Aud Krist
Bjerg blev mcerket med x. Mærket gaar herfrå i Sy døst ogfølger Bjergets Fod mod
stødende Stene østres Udmark til et Led i Bjergholmdalen beliggende omtrent 111
Alen fra Elven, følger derpaa paa østre Side Bjergets Fod til Elven og begrændses aj
denne til Udgangspunctet.
Ole Volen solgte Bråttåenget til Bardo Ulriksen for 800 kroner, skjøtet datert 15.
august og tinglyst 16. august 1882. Den forutgående kjøpekontrakten fra 1875, slik
den er innført i panteboka, var som følger:
"Undertegnede vare tilstede paa Gaarden Volen og vare Vidner til jølgende Handel
som Jandt sted imellem Ole Andorsen Volen og Bardo Uldriksen Moldenvaldet i
Værdalen:
Ole Andorsen Volen sælger herved 2 dc Jordstykker aj min eiede Gaard nordre vestre
Stene, LøbeN 323 aj revideret Skyld 5 Spdl 3 Ort 7 I. til Bardo Uldriksen
Moldenvaldet paa følgende Vilkaarer:
1, Det ene Jordtykke der kaldes Braataaen ere beliggende paa søndre Side aj
Stenselven, og ere indhægnet paa østre og søndre Side aj Gjerde, paa vestre Side
støder det til Johan Stenes Engstykke, som ere skilt fra dette ejter jør opsatte
Punkter, og mot Nord støder Jordtykket til Stenselven.
2, Det andet Jordstykke kaldes Bjergholmen, og dets Udstrækning henhører hva som
før forne Tider har tilhørt Jordstykket med dets Benævnelse.


----
249 H&FIS-B
----
3, Frit Havnegang tillades Eteren ajjordstykkerne av ham for de Kreaturer der jødes
paa Jordstykkerne, kvert Aar hele Sommeren i Gaarden Stenes søndre Udmarh.
4, Frit Brænde tillades ham at tåge i samme Mark aj Kvist og nedjaldne Træer.
5, Frit Gjerdesjang tillades ham ligeledes at tåge i Marken ejter Udvisning en Gang
jor alle, til at istandsætte Gjerdet om Jordstykkerne med, samtjor hvert Aar sei
nere en Gran aj Størrelse paa 6 Roer til at vedligeholde Gjerdet med.
6, For ovennævnte Jordstykker, med innævnte Herligheder har Bardo Uldriksen jor
bundet sig til at betale den imellem os omakkerderede Kjøbesum 200 Spdl, hvilke
to Hundrede Speciedalere bliver at betale 100 Spd inden 30 tL Mai dette Aar, og
Resten 100 Spdl til 30" Mai 1876, imod 5 Procent Renter jr a 14 dc April 1875.
7, Jordstykkerne der med detjørste bliver aj Selgeren at jaa jraskilte Gaarden Stene
ved lovlig Skylddelingsjorretning, bliver dets Kostende at udbetale aj Selgeren,
hvorimod Kiøberen koster sig Skjødet
8, Alle Skatter og Udgijter som jalder
og Selgeren dets Thinglæsning.
paa dets Matrikul, ejter Skylddelingen er
ajholdt, bliver at udrede aj Kiøberen.
Volen den 3 d,c Mai 1875.
Ole Volen
Som Vidner:
0. Opheim. Nils 1 Mønes.
Dags dato har undertægnede motlaget aj Bardo Molenget et Hundrede Spcdaler som
herved kviteres.
Volen den 12 Juni 1875.
Ole Volen"
I en bekk sør for Bråttåenget finnes rester etter en dam og et sagbruk som nok har
tilhørt Volengårdene, etter som de hadde skogteiger i området. Trolig ble saga bygd i
1880-åra, og den skal ha vært i bruk fram til det ble bygd sag på Garnes først på
1900-tallet. 13
Bardo Ulriksen (1832-1912) og Johanna Johnsdatter (1827-1917)
Bardo Ulriksen og kona Johanna Johnsdatter er nærmere omtalt på husmannsplassen
Moldenget under Molden, der de var husmannsfolk fra ca. 1860. Som vi ser foran,
kjøpte Bardo Bråttåenget i 1875. Om de flyttet dit med en gang er litt uvisst. Skjøtet
er utstedt først i 1882, og Hans Jøsås skriver at Bardo først bodde ei tid på Nordenget
under Sør-Steine, og at han tok med seg husa fra Nordenget og såtte de opp på
"Bråttåen". Men i 1889 var Bardo og Johanna tilbake i Moldenget.
Anders Olsen (1823-) og Ingeborg Simonsdatter (1819-1888)
Anders Olsen var født på Dillvald i 1823 og var sønn av Ole Johnsen og kone Kjersti
Andersdatter, som var husmannsfolk bl.a. under Langdalen. Han var tjener i Sør-
Steine da han i 1847 ble gift med tjenestejenta der, Beret Marta Andreasdatter, f. 1815
på Melbyvald. Beret Marta var fra Brubakken under Ner-Guddingan. De var hus
STEINSGÅRDENE

----
250 H&FIS-B
----
mannsfolk i Bjørken og Melby og fikk to barn før Beret Marta døde i 1856. Mer om
dem finnes under plassen Melbymyra.
Året etter at den første kona var død, ble Anders gift med Ingeborg Simonsdatter,
f. 1819 i Kjesbua. Ingeborg var datter av gardmann Simon Tørrisen Kjesbu og kone
Ingeborg Henriksdatter. Anders og Ingeborg fikk to barn, og ennå i 1875 var de hus
mannsfolk under Melby.
Anders ble kalt for "Landvern-Anders" på grunn av sin store interesse for militær
vesenet. Det er fortalt at han i flere perioder gjorde tjeneste som grenader.
En gang på 1880-tallet kom så Anders Olsen til Bråttåenget sammen med sønnen
Iver. I 1891 er det Iver som er oppført som eier. Men de hadde ikke skjøte på heimen.
Kona Ingeborg døde på Bråttåenget i 1888.
I 1892 - da Anders var nesten 70 år gammel - utvandret han til Underwood,
Minnesota, sammen med barnebarnet Ingeborg Anna Sivertsdatter, etter at sønnen
Iver hadde utvandret et halvt år tidlige re. Anders skal ha forulykket i Amerika under
kjøring med hest.
Barn:
Bl 0 . Sivert Ingvaldsen, f. 1846 i Bollgarden. Han var Ingeborgs sønn med Ingvald
Johannessen Fyksveet. (Faren omkom under Verdalsraset i 1 893). Sivert ble gift i
1 880 med Oline Olsdatter, f. 1 842 på Nessvald (Nessøra?). Hun var datter av
Ole Bardosen Nessvald. Sivert overtok som husmann i Melbymyra etter Anders
Olsen og var der til han døde i 1 898. Oline døde i Melby i 1 909. De hadde to
barn, samt at Sivert hadde ei datter før ekteskapet; Ingeborg Anna, f. 1 875, mora
var Pauline Hansdatter Leirfallaunet, f. 1833 på Sakshaug.
B2 2 . Ingeborg Anna, f. 1 858 på Melbyvald. D. 1 862.
B3 2 . Iver, f. 1 864 på Melbyvald. G. 1 889 med Oline Bårdsdatter Karmhus, f. 1 852
på Tillervald, datter av husmann Bård Nilsen og kone Marta Olsdatter på Kroken
under Tjeliran i Leksdalen. Oline hadde med seg ei datter (Beret Marta Olsdatter,
f. 1 883) inn i ekteskapet, og sammen fikk de dattera Julie Augusta, f. 1 890. Hele
Den neste som kom til Bråttåenget, var Elling Paulsen.
Elling Paulsen (1849-1921)
Elling Paulsen var født i 1849 på Sundbyvald. Foreldra hans var Paul Andersen og
kone Marta Enksdatter, som ble rydningsfolk på Lillemoen i Inndalsallmenningen
først på 1850-tallet.
Elling var ugift. Han dreiv plassen i allmenningen etter at foreldra var død, og i
1891 hadde han skaffet seg husholderske i Jonetta Olsdatter, f. 1832. Hvem denne
Jonetta var, har det ikke lykkes å spore opp, men det kan ha vært enke Jonetta
Sundbymoen, f. 1837. Hun ble enke i 1879 og døde i 1926, men sees ellers ikke i
Verdal.
Elling kjøpte nok Bråttåenget etter at Iver Andersen og Anders Olsen hadde utvan
dret i 1892, men han fikk skjøte av Bardo Ulriksen først i 1900:


----
251 H&FIS-B
----
Skjøde
Undertegnede Bardo Ulriksen Braattaaenget erkjender og vitterliggjør herved at
have solgt, ligesom jeg herved sælger skjøder og overdroger til Elling Paulsen min i
Værdalens Tinglag liggende Gaard Braattaaenget GN 242 BrN 5, aj Skyld Mark
0.30 med Huse til og underliggende Herligheder for omforenet Kjøbesum kr. 800.00
- otte Hundrede Kroner, der er erlagt som omforenet. Den i mit Skjøde aj 15de
August 1882, thinglest 16de August næstefter, paaberaabte Kjøbekontrakt af 3die
Mai 1875, gjælder fremdeles med Hensyn til de der omhandlede Rettigheder ligeo
verfor Hovedbølet, og bliver denne for Tydeligheds Skyld at thinglæse samtidig med
mit nærværende Skjøde. Thi skal den solgte Eiendom med Navn og Matr.skyld som
foran anført med de tidligere mig tilkommende Rettigheder og Herligheder følge
Kjøberen som hans retmæssige Eiendom, hvorfor jeg bliver hans Hjemmelsmand.
Verdalen d. 24de November 1900.
Bardo U. Molden
Til Vitterlighed:
Peder E. Tronesvold. Ole 0. Tevring.
Det er sagt at Elling tok med seg stua fra allmenningen og såtte den opp på nytt på
Bråttåenget.
I 1900 kjøpte også Elling en parsell, Bråttåenget vestre, av Nord-Steine som ble
lagt til eiendommen, jfr. følgende skjøte:
Skjøde
Undertegnede Johan P.Stene erkjender og vitterliggjør herved at have solgt ligesom
jeg herved selger, skjøder og overdroger til Elling Paulsen en Parcel af min Eiendom
Stene østre i Verdalen, GN 242, BrN 2 der med Delingsforretning afholdt 12te den
nes fik Navnet Braattaaenget vestre, og en Skyld af Mark 0.26 for omforenet
Kjøbesum Kr 500.00 -fem hundrede Kroner, der er af gjort som omforenet. Det
bemerkes at med Parcellen følger for Kjøberen og efterfølgende Eiere Ret til
Havnegang i Hovedbølets Udmarkfor de Kreaturer som fødes paa samme. Thi skal
den solgte Eiendom med Navn og Matr.Skyld som ovenfor nævnt med de den følgende
Rettigheder og Herligheder følge Kjøberen som hans retmæssige Eiendom ogforbli
ver jeg hans Hjemmelsmand efter Toven.
Verdalen d. 24de November 1900.
Johan Stene
Til Vitterlighed:
Joh. Aas. Ole Volen.
Vi tar også med skylddelingsforretningen vedr. denne parsellen samt for Nyenget,
som samtidig ble lagt til Vikdal:
Delings- og Skyldsætningsforretning.
Aar 1900 den Ilte November var undertegnede Skjøns- og Taxationsmænd samlet
paa Gaarden Stene nordre GN 242 BrN 2 for at frådele og skyldsætte 2 parceller
som agtes frasolgt. Til Opmand valgtesjohs. Aas.

----
252 H&FIS-B
----
Iste Parsell "Braattaaenget vestre" grændser mot øst til Braattaaenget, mot Nord og
Nordvest til Stenselven, mot sydvest til Hovebølets Udmark. Parsellen der danner en
Trekant er ajmærket paa sydøstre Hjørne med en gammel Mærkegran hvor et x er
indskaaret, og paa vestre Hjørne med et x indhugget i en Bergknaus. Det er
Grændsen mellem disse 2 Punkter der støder til Hovedbølet, den er 118 Meter.
2de Parcel "Nyenget" støder mod Syd til søndre Stenes Udmark; mot Vest til Stubbes
Udmark; mot Nord til Traangdølsdelven; mod Øst i en brukket Linje til Gaardparten
Stensmoen. Den støder saaledes udelukkende tiljremmede Eiendommer.
Begge Parceller bejandtes at udgjøre 5/125 Dele, saaledes at Iste Parcel udgjør 3/125
og 2de Parcel 2/125 Dele, med Skyld henholdsvis Mark 0.26 og Mark 0.17.
Intet Sameie i Jord eller skov finder Sted. Det bemerkes herhos at de fraskilte
Parceller kar en Værdi fyldestgjørende i Henhold til Lov aj 4de Mai 1884, samt at
Udskiftningslovens § 103 er iagttatt. Forretningen sluttet. Johs. Aas. Elling
Reppe.Ole Volen. N. Garness.
I 1900 har Elling fått ei ny husholderske som i folketellmga er oppført som enke Julie
Bråteng, f. 1849, og hun ble boende hos ham livet ut. Julianna var for øvrig baptist.
Hennes rette navn var Julianna Kristiansdatter, f. 1849 på Svedjan, datter av Kristian
Jakobsen Svedjan og kone Marta Bardosdatter. Julianna ble gift i 1874 med Ove Adolf
Nilsen, f. 1852 i Ås sogn i Beitstad. Han var sønn av Nils Olsen på Momoen
(Bjørklund) på Stiklestad, der Ove Adolf og Julianna også losjerte i 1875 sammen
med sønnen John August. Familien var vokst til fem da de flyttet til Østersund i
1883, men de kom tilbake i 1887 etter at mannen hadde vært en tur i Amerika mens
de bodde i Sverige. Mannen, som var skredder, døde på Movald i 1888. Sønnen John
August har i 1889 fått attest til Harran, og 1893 utvandret han til Starbuck,
Minnesota, som John August Adolfsen Moe. Men han har nok kommet tilbake, i
1898 fikk han sønnen Adolf Ingmar med ugift pike Olme Kristine Olsdatter Morken,
f. 1865 (hennes 3. leiermål). I 1900 finner vi en med navnet August Nilsen, oppgitt
født 1876 i Verdal, bosatt på Langevandsoset i Ulvik r Hardanger som anleggsarbei
der på Bergensbanen.
I 1891 er Julianna registrert midlertidig bosatt på Follovald, men oppgis å opp
holde seg delvis i Sverige. Dattera Mane Birgitte, f. 1878, bor da hos husmann Peder
Rasmussen på Mønnesvald (Hyppen). Hun ble gift i 1897 med Enk Toresen Holmvik
på Holmvik i Leksdalen. Den andre dattera, Nora Kristine, som var født i 1882, døde
ifølge dødboken for Østersund av bronkitt i Østersund 19. januar 1884. Det merke
lige er imidlertid at en person med samme navn og fødselsdato er ført opp i utvan
drerlista fra Verdal, der hun står oppført som utvandret ugift til Boston i 1913. Her
det altså noe som ikke stemmer, men det skyldes nok en forveksling av navn. I utvan
drerprotokollen fra Trondheim i 1913 finnes nemlig en Kristine Nilsen fra Verdal, f.
1832, som utvandret til Boston. Men hun var datter av Johan Nilsen Dillenget.
Ellers ser vi at Elling tok imot mange fosterbarn på Bråttåen. I 1898 bor Paul
Edvin Eriksen, f. 1883, der og gikk på skole på Garnes. Han var født på Mikvollvald
av ugifte foreldre, Erik Johannessen Berg fra Undersaker og Anna Olme Olufsdatter
Mikvollvald. Gutten var nok noe tilbakestående, og i 1900 var han blitt elev ved
HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND B

----
253 H&FIS-B
----
Lindern off. åndssvageskole i Kristiania. I 1900 er en ny gutt, benevnt Oskar Bråteng,
f. 1894, bortsatt hos Elling for fattigkassens regning. I skoleprotokollen for Garnes
skole er han oppført som Oskar Marius Olaussen, f. 10.12.1893, og noen med det
navnet finnes ikke i fødselsregistret i Verdal. Hans rette navn var trolig Oskar
Manmus, f. 8.12.1893, dopt i Kall 5.2.1894 (mf. i Vinne MINI s. 3). Oskar gikk på
skole fra Bråttåen fram til 1908, men så er han borte.
I 1906 er det kommet nok en gutt til Bråttåen. Der er Adolf Eriksen, f. 1899 på
Holmvik i Leksdalen, sønn av Erik Toresen Holmvik som er nevnt foran. Det var nok
bestemora Julianna som tok seg av Adolf etter at mora hans døde i 1903. Av skole
protokollen for Garnes går det fram at Adolf bodde på Bråttåen fram til han var fer
dig med folkeskolen i 1914. Han skal siden ha havnet i Beitstad.
Anna Pauline Kristiansdatter fra Lilleenget i Inndalsallmenningen - "Døl-Anna" -
bodde også på Bråttåenget da hun døde i 1915, men om hun hadde bodd der over
en lengre periode er ikke kjent.
Elling og Julianna døde med seks dagers mellomrom i 1921, han 1. mai og hun
7. mai. Hun er gravlagt i Vuku som Julie Mo.
Anders Johannessen Ottermo (1880-1963) og Anna Martinusdatter
(1885-1967)
Anders Johannessen Ottermo var født 1880 i Strådalen som den nest eldste av de sju
barna til Johannes Olsen Ottermovald og kone Maria Andersdatter Ward fra Sågen i
Kall. Foreldra, som ble gift i Kall i 1876 og bodde i Sågen de første åra, var hus
mannsfolk på Ottermoplassen fra 1889 til 1899. Mora døde i 1898, og de minste søs
kena til Anders kom da til andre heimer i Helgådalen, som Kleppen og Julnesset.
Faren ble gift på nytt i 1905 med Mette Hansdatter Storvukuvald, f. 1866, og ble hus
mann på Nersveet under Storvuku og døde der i 1918, etter at han var blitt enke
mann på nytt i 1916. Han dreiv også som skomaker og murer.
1 yngre år var Anders med på forskjellig slags arbeid, bl. a. tømmerfløyting i
Helgåa. Men han skal seiv ha fortalt at etter at familien måtte flytte fra
Ottermoplassen, hadde han ikke satt sin fot oppi Helgådalen. Han var ei tid på
anleggsarbeid på Hell-Sunnanbanen, og under sprengningsarbeid i ei fjellskjæring i
Grubbåsen var han med på ei tragisk hending. Under arbeidet ble tre mann begravd
i et kvikkleireras og mistet livet.
Men hovedyrket hans ble hustømring, og han startet med dette allerede i 17—18-
årsalderen i Sverige, der han også arbeidet en god del i sin ungdom. Ellers var han
litt av en altmuligmann innen snekkerfaget. Han dreiv således en del med lagging av
trekopper av forskjellig slag, særlig fleskbauner, som var en gjenstand som måtte fin
nes i nær sagt hver eneste heim på den tida.
I 1905 ble Anders gift med Anna Martinusdatter Sætran, f. 1885 i Garlia. Anna
var datter av Martinus Paulsen og Marie Halvorsdatter i Sætran.
Anders og Anna kom til Bråttåenget etter Elling Paulsen i 1921, etter at de hadde
hatt Granheim siden 1913. Elling Paulsen var onkelen til Anna.
Anders og Anna bodde på Bråttåenget fram til 1932. De opplevde de harde "tred
veåra", med arbeidskdighet og fattigdom. Som så mange andre maktet heller ikke
STEINSGÅRDENE

----
254 H&FIS-B
----
Familien er samlet på Anders Ottermos 65-årsdag
1 945. Sittende foran Anders og Anna. De tre barna er
barnebarna Agnar, Astrid og Lydia Myhre. Stående
bakerst Aslaug og Ingemar Ottermo og Leonhard og
Magnhild Myhre. Bildet er tatt i Øver-Guddingan.
Foto lånt av Jon Bokken.
Anders forpliktelsene på heimen og
måtte gå fra den. Bråttåenget ble solgt
på tvangsauksjon, og Anna og Anders
måtte se seg om etter nytt husvære.
Anders forsøkte seg på gjenkjøp av
eiendommen ved å tilby å betale forfalt
rentetermin, med lærer Johnsen som
garantist, men dette ble avslått av her
redsstyret. Anders og Anna flyttet da til
Øver-Guddingan (Sanden) og losjerte
der bortimot tretti år. Som så mange
andre kom også de til slutt på alders
heimen, der Anders døde i 1963 og
Anna i 1967.
Både Anna og Anders var dypt reli
giøse, og fra 1919 var de med i baptist
foreningen i Inndalen, og Anders var
meget aktiv i foreningen i alle år. Det
ble holdt mange baptistmøter på
Bråttåen og også foretatt voksendåp i
elva. Anders var også leder av søndags
skolen i grenda.
Anders Ottermo var kjent som en
hedersmann. En kar som forlangte lite
av samfunnets goder, men var nøysom,
smålåten og stillfarende i all sin gjer
ning, er ett av de ettermæle han har
fått.
De hadde to barn:
81. Ingemar, f. 1905 i Sætran, d. 1960. Gift 1939 med Aslaug Antonsdatter
Bakken, f. 1914, d. 1 967. Småbruker i Sætran fra 1 939. De hadde ingen barn.
82. Magnhild, f. 1913 på Granheim, d. 1975. G. 1932 med agent Leonhard
Ludvigsen Myhre, f. 1908, d. 1987. De bodde på Rinnmo i Vinne og hadde tre
barn.
I dødsannonsen etter Anders Ottermo er foruten barn og barnebarn m.v. også nevnt
tre pleiebarn - Agnes, Marie og Karin (Kari). De var barna til Olaf Engvard (Ingvald)
Urvold og Beda Olme, f. Ottermo, søster av Anders Olaf Urvold var født i Bindalen
i 1892, sønn av fisker Johan Mølman Bugge Olsen og kone Anne Olsdatter. Faren
døde av tæring i 1896, og Olaf vokste opp hos besteforeldra Ole Stefanus
Martmussen og Enkka Ingebngtsdatter på Urvold i Bindalen. Han kom til Verdal som
skogsarbeider og ble gift med Beda Ottermo i 1916 (for øvng et dobbelbryllup, da
Bedas bror Edvard Ottermo giftet seg samtidig med Ragna Martmusdatter Helgas).


----
255 H&FIS-B
----
Fra bryllupet ti! Beda og Olaf Urvold i 1916. Foruten brudeparet kjenner vi følgende på bildet: Til høyre bak
brura står Anders Ottermo og lengst til høyre Anna Ottermo. Ved siden av Anna står Anders Ottermos far Johannes
Olsen, og barna foran er Ingemar og Magnhild Ottermo.
Olaf Urvold eide ei tid både Ekersveet og Nersveet i Vuku før han solgte eiendom
mene til Nils Falstad (skjøte dat. 4.9.1920). De bodde på Nersveet i Vuku da den eld
ste dattera, Agnes Elfrida, ble født i 1917, på Granheim da det andre barnet, Mane;
kom i 1919, og da den yngste dattera Kan ble født i 1921, var Olaf tuberkulosepasi
ent på Verdal Pleiehjem, mens Beda bodde på Bråttåen.
Olaf Urvold var fortsatt pasient på Verdal Pleiehjem på Forbregd i 1921 (iflg.
manntallet). Han døde på Bakkenget ved Verdalsøra i januar 1931. Dødsannonsen er
undertegnet av Johan Petter og Helga Sundseth. Ingen andre pårørende er nevnt. I
kirkeboka er anført at avdøde var smnssyk og fråskilt. Det siste stemmer med det som
er oppført i Ottermoslekta, der det også står at Beda og Olaf ble skilt, og at Beda ble
STEINSGÅRDENE


----
256 H&FIS-B
----
gift på nytt med Isak Knstiansson, f. 1889 i Kall, og bodde i Torvalla, Østersund. Med
sin nye mann fikk Beda åtte barn i tidsrommet 1928-1943. Hun døde i 1971.
Eldre folk mener å huske at døtrene til Beda Urvold bodde på Bråttåen så lenge
Anders Ottermo hadde heimen, og skoleprotokollen viser at de tre jentene gikk på
Garnes skole i årene fra høsten 1925 til våren 1932. Siden reiste også de til
Østersund. Alle ble gift i Sverige og har stor etterslekt der.
Planer om bru over Inna
Fra et referat fra møte i herredsstyret i 1930 kan vi lese at kommunen bevilget 50
kroner som bidrag til bygging av ny kabelbru over Inna ved Bråttåenget, etter søknad
fra Stene og Indal småbrukerlag. Men bru ble det ikke noe av den gangen, og folket
på "Bråttåen" var avhengig av å bruke brua ved Stornesset og ellers å bruke båt eller
vade over elva helt fram til det ble bygd bru ved Garnesmoen på 1970-tallet. Når elva
var lita, ble det riktig nok montert ei gangbru på bukker over elva ved Bråttåen, men
det skulle ikke stor vannføring til før brua reiste sin veg.
Etter Anders Ottermo kom Ivar Johnsen Austli til Bråttåenget.
Ivar Johnsen Austli (1890-1943) og Anna Kristine Antonsdatter (1891-1983)
Ivar Johnsen Austli var født i 1890 på Fåravald (Austli) av foreldre, husmann John
Olsen Skrove (Austli) og kone Inger Andersdatter. Foreldra var ei tid husmannsfolk
på Nerplassen under Vester-Jøsås. Han ble gift i 1916 med Anna Kristine
Antonsdatter Dypdal, f. 1891 på Dalemarkmoen i Leksdalen som den eldste av de to
døtrene til Anton Johansen Dypdal og kone Marta Nikoline Hansdatter, f. Hallem.
Ivar og Anna var småbrukere på Austli under Skrove fram til ca. 1930, og deret
ter bodde de i Ekloa inntil Ivar kjøpte Bråttåenget av Verdal kommune i 1932 for
6000 kroner med kommunal garanti.
Ivar dreiv også som tømmermann i tillegg til yrket som småbruker.
Austlifamilien, og da kanskje spesielt husmora Anna ble hardt rammet av skjeb
nen. I 1924 døde dattera Inger bare to måneder gammel. Ti år seinere mistet den
neste eldste sønnen livet i ei skyteulykke på fjellet. I 1943 døde mannen Ivar etter to
års opphold på helseheimen, og i mars 1949 omkom sønnen Alf i ei kjøreulykke
mens han gjorde militært]eneste i Tysklandsbrigaden. Det må her nevnes at militær
myndighetene kun bekostet transport av båra fram til Verdal stasjon, Anna fikk ikke
engang bidrag til gravferda. Det ble derfor etter anmodnmg i bladet "Verdalingen"
utlagt innsamlingslister på flere steder i bygda med oppfordring til sambygdingene
om å bidra med litt økonomisk støtte til den hardt rammede familien.
Og Anna måtte tåle enda mer sorg og motbør i livet. Den siste tragedien skjedde
i 1968, da sønnen Ola omkom ved ei traktorulykke i Volhaugen.
I 1949 ga Anna over bruket til sønnen Paul, og hun og sønnen Hans flyttet til
Undheim og losjerte hos Ole Svartås. Hun døde på Verdal aldersheim i 1983.
Anna og Ivar fikk 10 barn:
81. Johan Aksel, f. 1916 i Austli. Gift med Elbjørg Næsvold, f. 1917 på Frosta. De
bodde i mange år på Hitra, men som pensjonister flyttet de til Verdal og bodde

----
257 H&FIS-B
----
først på "Vegtun", huset til søstra Hjørdis Bakkan på Nessflata. Siden bosatte de
seg i eldrebolig på Ørmelen og til sist på Stekke.
82. Marius, f. 1917 i Austli. Død i november 1934 ved ulykkestilfelle.
83. Ingolv, f. 1919 i Austli. Han flyktet til Sverige under 2. verdenskrig og ble gift der
med Hulda Johansson, f. 1924. Bosatt i Landsbro i Småland.
84. Paul, f. 1921 i Austli, d. 1997. G. 1 954 med Margit Hybertsen, f. 1936iVester
Åsan. De var småbrukere på Bråttåenget fra 1949. På 1990-tallet, etter at dotte
ra Aud Kristin hadde overtatt gården, bygde de kårbolig på frådelt tomt øst for
gården. To døtre.
86. Alf, f. 1925 i Austli. Han omkom som nevnt ved ei ulykke i Tysklandsbrigaden i
1949. Ugift.
87. Hjørdis, f. 1928 på Gran. G. 1945 med skomaker Einar Ludvigsen Bakkan, f.
1921, d. 1975. De hadde egen heim, Vegtun, på Nessflata. Fire barn.
88. Hans, f. 1930 i Eklo. Ugift. Hans var skogsarbeider på Værdalsbruket i hele sitt
yrkesaktive liv, og ble tildelt Kongens fortjenstmedalje i sølv. Han var fotballentusi
ast og dyktig keeper for Inndal og Øvre Verdal i. I. Han losjerte på flere steder i
Inndalen før han kjøpte Steinsmoen, og bodde der til han døde i januar 2004.
89. Marta, f. 1935 på Bråttåenget. G. 1958 med Peder Pedersen Lien, f. 1924
Selbu. Gårdbrukere på Fossheim i Skjørdalen. To barn.
810. Ola, f. 1937 på Bråttåenget. Død ved traktorulykke i juli 1968. Ola var ugift.
Etter Paul og Margit Austli har Bråttåenget hatt flere eiere. Eiere i 2007 er Mona og
Gunnar Sundqvist (Mona er datter av Møyfrid og Knut Garli).
Andre plasser og frådelte parter:
Det har vært mange husmannsplasser under Nord-Steine opp gjennom tida:
Stensmoen, Stemsåsen, Litj-Molden, Stubbe og en eller to TronesvolPer er nevnt i for
skjellige sammenhenger. Problemet er at få av dem er nevnt med sitt rette navn i kir
kebøker eller folketellinger, men oppført bare som Stenevald eller Stensvald. Det har
derfor vært uhyre vanskelig å finne ut hvilke plasser de forskjellige husmenn har
bodd på. De som er usikre, er derfor ført opp på uspesifisert plasser.
I Verdalsboka står det at det var en husmannsplass under gården i 1723. I 1801
er det oppført to husmannsfamilier under gården.
STEINSÅSEN
Stemsåsen, også kalt Sveaplassen, lå på nersida (vestsida) av gårdsvegen mellom
Steine og Dillan. Husa på plassen lå ca. 35 m fra vegen og ca. 100 m fra grensa
mellom Nord-Steine og Mønnes. Vest for plassen er en djup dal som er kalt
Kjerkdalen. Det sies at her skal vegen fra Inndalen til Vuku ha gått i eldre tider.
Navnet skal dalen ha fått fordi det var her folk for når de skulle til kirka.
STEINSGÅRDENE


----
258 H&FIS-B
----
Jorda på Steinsåsen strakk seg fra Dillvegen og nedover mot Kjerkdalen, og bestod
av om lag 6-7 mål (mæling) 14 brattlendt terreng.
Det er trolig at plassen ble ryddet før 1800. Hvem som ryddet den, og hvem som
bodde der fram til i 1840-åra er uråd å fastslå med sikkerhet.
De eneste som det med sikkerhet kan sies bodde på Steinsåsen, var Peder
Pedersen og Boletta Olsdatter, men trolig bodde også Ole Ottersen der før dem.
Ole Ottersen (1774-1850) og Marit Pedersdatter (1778-1843)
Ole Ottersen var husmann under Nord-Steine i hvert fall fra 1812 til 1825 (jfr. fød
selsregister og skattelister).
Ole var født i 1774 og var sønn av Otto Pedersen Fossnesset (1749-1785) og
kone Karen Pedersdatter (1755-1785). Han var landvern skiløper og tjener i Nord-
Steine i 1801, og ble gift der i 1802 med Mant Pedersdatter, f. 1778, som også tjen
te der på samme tid. Hun var mulig datter av gift mann Peder Haagensen
Vangstadvald og pike Sunm Torkildsdatter Bjartan. I 1829 er de i Reppe iflg. kon
firmantregistret, og begge døde som inderster der.
82. Beret, f. 1 806 på Sørsteinsvald? Død s. år.
83. Karen, f. 1809 på Steinsvald. Konfirmert fra Østnes 1822. Gift 1836 med Ole
Nilsen, f. 1 805 på Auskinvald. Attest Beitstad i 1 843.
84. Beret, f. 1 8 1 2 på Nordsteinsvald. Konfirmert fra Reppe i 1829. Trondheim
1839?
85. Ragnhild, f. 1 8 1 7 på Steinsvald. Konfirmert 1834, ellers ingen opplysninger.
86. Ole, f. 1821 på Nordsteinsvald. Konfirmert fra Reppe 1838. Ellers ingen opp-
lysninger.
Otte Olsen (1802-) og Marit Pedersdatter (1797-)
Otte Olsen var født i 1802 og var sønn av fornge husmann. Han ble gift i 1821 med
Mant Pedersdatter Levrmgsvald, f. 1797 på Lyngsvald. Hun var datter av Peder
Andersen og kone Kjersti Johnsdatter, som var husmannsfolk under Ner-Fåra i 1801.
Familien var på Steinsåsen i noen år før de ble husmannsfolk i Moldenget sist på
1820-tallet. I 1832 har de flyttet til Nordland, men samme år er de også registrert
mnflyttet til Nærøy sammen med de tre yngste barna. Marit og de tre barna har meldt
ny flytting fra Verdalsøra til Nærøy i 1839.
Barn:
Bl . Peter Andreas, f. 1 820 på Borgenvald. Han ble konfirmert i Verdal i 1 837. Iflg.
kirkeboka for Nærøy ble han gift i Nærøy i 1 843 med Davidina Eliasdatter, 26
år. Men i 1 865 er han losjerende fisker på Bonø, Storviken i Lebesby i Finmark,
og er gift med Anne M. Johansdatter, 65 år, født på Hedemarken, og de har søn
nen p e ter Angel!, 1 5 år, født i Hammerfest (trolig konas sønn). De har fortsott etter
slekt i Finnmark. 15
HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND B

 

----
259 H&FIS-B
----
82. Ole, f. 1823 på Steinsåsen. Han har fått utflytting til Nærøy i 1840 og gift i
Nærøy i 1 848 med Anejensdatter, 22 år. I 1 865 husmann på Stranden i Nærøy.
Han døde som gift husmann på Thorstad i Nærøy i 1 894. I 1900 losjerte enka
på Va røya i Nærøy.
83. Otte, f. 1826 på Steinsåsen. I 1852 har han meldt flytting fra Nærøy til
Alstahaug, og i 1 865 er han gift husmann på Akvik i Herøy i Nordland. I 1 892,
66 år gammel, ufvandret han, kona Elen, født Jakobsen, og dattera Marie fra
Herøy til Boston over Trondheim. Billettene var betalt i Amerika, så noen av barna
deres har sikkert reist før. To av barna deres reiste etter i 1 893. I Amerika bosatte
de seg ved Dalton i Minnesota, og de fikk i alt ni barn. Otte i døde i Dalton i
1916, 88 år gammel. Kona Elen døde i 1 91 3.' 6
84. Mikal, f. 1 829 på Moldenvald. Om Mikals brokete livsløp kan vi lese i utdrag av
et skriv dat. 1 1 . nov. 1 895 fra fattigkommisjonen i Stjernarøy pr. Stavanger:
"Konf. i Nærø, er oppdraget hos handelsm. Johan N. Wibe, Austfjord, hvor
fra han reiste i i B-årsalderen, oppholdt sig paa Helgeland, Lofoten, Finmarken
og flere steder, reiste saa til sjøs fra hlammerfest. Siden faret verden rundt paa
fremmede nationers skibe med undtagelse av at han i sin tid var om bord i et
par Fr.hald-skuter. Lengst har han seilt fra Hamburg og Bremen, nemlig 14 aar
fra hvert sted. I i 890 maatte han p.g.a. sygdom slutte med sjøen og reiste til
Kr.sand, hvor han opholdt sig i 2 7? aar. Ved byens brand dro han til
Haugesund, hvorfra han gjorde 2-3 smaaturer til sjøs et 7? aars tid. Siden har
han fisket avvekslende ved fiskeværet Rovær og inne i Ryfylkefjordene. Ikke
aldeles umulig kan det være han nordover kan ha familie der evner at forsør
ge ham. Han opgir således at han har en bror Ole Ottersen ved Thorstad
strand og en anden et sted paa Helgeland."
Trolig er Mikal blitt sendt nordover til heimkommunen, for i 1 900 er han losjerende
fattiglem på Yttersund på Vikna.
85. Kjerstine, f. 1 832 på Moldenvald. I 1 865 er hun gardkone på Bondøy i Nærøy,
gift med fisker og gårdbruker (leilending) Jeremias Jensen, f. 1 825 i Vikna. De bor
på samme sted som kårfolk i 1900. Sønnen Ole Jeremiassen har da overtatt går
den og blitt sjøleier.
Halvor Olsen (1814-1879) og Gunhild Olsdatter (1816-1841)
Halvor Olsen var født i 1814 på Nordholmsvald av ugifte foreldre Ingeborg
Halsteinsdatter og skiløper Ole Bardosen Nordholmen. Han ble gift i 1836 med
Gunhild Olsdatter, f. 1816 i Molden av ugifte foreldre, sersjant Ole Bårdsen Hage og
Beret Larsdatter Molden. De var husmannsfolk under Nord-Steine og Jøsås (plassen
Knutsgjerdet?) fram til Gunhild døde 1 1841.
De hadde da fått to barn:
Bl 1 . Beret, f. 1 837 på Nordsteinsvald. G. 1 860 med ridende jeger Peter Kristoffersen
(Aas), f. 1834 på Nessvald. Rundt 1870 flyttet de til Blåmelenget under Nord-
STEINSGÅRDENE

----
260 H&FIS-B
----
Lyng og bodde der da plassen ble ødelagt av Verdalsraset i 1 893. De kjøpte der
etter plassen Ås under Nord-Minsås i Volhaugen. De døde med tre dagers mellom
rom som kårfolk på Fikse (Skotrøa) i 1914. De hadde fem barn.
B2\Olaus, f. 1840 påjøsås. G. 1863 med Elen Anna Paulsdatter, f. 1842 i Tømte.
Hun var datter av Paul Andersen på Lillemoen i Inndalsallmenningen. De overtok
som husmannsfolk i Jøsåsdalen etter Halvor og Karen (mer omtale av dem og etter
kommerne deres finnes under rydningsplassene i Inndalsallmenningen).
Halvor ble gift på nytt i 1842 med Karen Hansdatter Sundbyvald, f. 1812. Hun
var datter av Hans Pedersen Bergsvald og kone Marit Pedersdatter.
Halvor og Karen var husmannsfolk i Levringan i noen år mellom 1841 og 1850,
før de flyttet til Markaplassen under Jøsås. De fikk tre barn sammen, men alle tre
døde som små. Se mer om dem under Sandbekkmoen under Levringan.
Peder Pedersen (1820-1853) og Boletta Olsdatter (1810-1888)
Peder Pedersen var født i 1820 på Levrmgsvald av foreldre Peder Olsen og Kirsti
Jensdatter (som ble husmannsfolk i Litj-Molden). Han ble gift i 1841 med Boletta
Olsdatter Prestegårdsvald, f. 1810 på Kulstad av foreldre Ole Johansen og Anne
Pedersdatter (av Ørnfeldtslekta). Boletta var setertaus på Vukuvollen da hun var 17
år gammel.
Den første tida etter at de ble gift, bodde Peder og Boletta på Vukubrannan, men
i 1844 var de kommet til Steinsåsen.
Boletta hadde to sønner før hun ble gift:
Bl 0 . Ole Kristiansen, f. 1830 på Vukuvald. Faren var Kristian Johnsen Hjeldevald
Uosveet) Ole dro til Jåmtland i 1 862 og ble sagmester på et trelastbruk ved
Østersund, ble gift med ei svensk kvinne og fikk 1 1 barn. Som enkemann utvan-
dret Ole sammen med barna til Amerika.
B2°.Johannes Olsen, f. 1 841 i Levring østre. Faren var Ole Torkildsen Nordsteinsvald
(som siden ble rydningsmann i Inndalsallmenningen). Johannes vaks opp på
Steinsåsen, og var dreng i Nord-Steine i mange år. I 1 873 ble han gift med tausa
i Østnes, Serianna Jensdatter Holmli, f. 1 840 i Holmlia, datter av Jens Johnsen og
Gunhild Johnsdatter. De ble husmannsfolk på Engsvehaugan under Østnes og fikk
fem barn. Stensåsfolket i Verdal nedstammer fra dem.
Peder og Boletta fikk en sønn i lag
B3 1 . Peder, f. 1 844 på Vukuvald. Peder flyttet til Frol i 1 870, og ble gift i 1 871 med
Mette Oline Hansdatter Borgsø, f. 1 843 på Øvre Storborg. I 1 865 var han gårds
bestyrer på Sogstad for Ole Garnes. Seinere ble han gårdsbestyrer på Skånes ves
tre for kjøpmann Smedsås fra Trondheim, og rundt 1880 ble han husmann på
Søgstadsveet, samtidig som han på nytt arbeidet for Ole Garnes. Peder brukte
både Garnes og Stensås som etternavn. Han var også bygdeslakter.
Peder og Mette Oline hadde seks barn. Mest kjent av dem var kaptein Ole Martin
Skånes (f. 1 877), som var en ivrig slektsgransker og ga ut "Frolslekten Gran" og
HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND B

----
261 H&FIS-B
----
"Frolslekten Sæter". Han ble tildelt Kongens fortjenstmedalje i guli for samfunnsnyt
tig arbeid.
Både Peder og Mette Oline døde på Bakken aldersheim, hun i 1924 og han i
1936.
Peder Pedersen døde i 1853, og Boletta flyttet da fra Steinsåsen. Hun tok seg arbeid
som budeie vinters tid, og om somrene var hun setertaus på forskjellige setervoller. I
1865 var hun budeie på Inndal ostre, og i 1875 bodde hun hos sonnen Johannes på
Engsvehaugan. Fra 1881 til 1885 var hun setertaus på Vukuvollen, med Johannes
Dahl (den seinere kjente lærer og skoleinspektør) som gjeter. Da hadde Boletta vært
taus på forskjellige setervoller i om lag 40 år. Det er fortalt at hun var lita, tynn og
mager, men seig og modig. Et arbeidsmenneske som ikke ville være til byrde for
andre, og var livende redd for å bli plasert på legd i alderdommen. Hun dode på
Engsvehaugan i 1888.
Ifølge Hans Jøsås var Peder og Boletta de siste husmannsfolka som bodde på
Steinsåsen. Men et husmannspar som kanskje har bodd der etter dem, er Petter
Olsen Storstad og kona Henrikka Simonsdatter, født Kjesbu, som iflg kirkeboka
bodde på Steinsvald noen år først på 1860-tallet, og vi har tatt sjansen på at plassen
er Steinsåsen.
Petter Olsen Storstad (1817-1911) og Henrikka Simonsdatter (1822-1913)
Petter Olsen var født på Storstad i 1817, foreldre Ole Olsen og Mali Jeremiasdatter.
Han ble gift i 1842 med Henrikka Simonsdatter Kjesbu, f. 1822 i Kjesbua, foreldre
Simon Tørrissen Kluken og Ingeborg Henriksdatter Kjesbu, som bygslet Kjesbua fra
1830.
Petter Olsen forsøkte å drive Storstad vestre sammen med broren Kristoffer Olsen,
men det gikk visst ikke så bra, og vi finner Petter og Henrikka på Bjørsmoen da det
andre barnet, dattera Senanna blir født. Men de hadde vanskelig for å slå seg til ro
noe sted, for etter som åra går, finner vi dem også i Ulvilla, i Vest-Grundan, på
Steinsåsen, Leirhaugmoen og i Steingrundan. Kanskje ikke så rart at Petter fikk til
navnet "Laupar-Petter".
I 1881 tok de ut på den lengste flyttinga. Fra Steingrundan reiste de til Amerika
og begynte som farmere i Fergus Falls, Minnesota. Petter var da 64 år og Henrikka
61.1 1900 bor de på farmen til sønnen John Storstad i Tordenskjold Township, Otter
Tail, Minnesota. De bor på samme sted i 1910.
Petter og Henrikka hadde i alt ni barn, to døde som små, og fire utvandret til
Amerika. 17
Etterkommere:
Bl . Olaus, f. 1 842 i Storstad. I 1 865 var Olaus tjener i Aust-Grundan. Der var det
også to tjenestejenter (tauser), og Olaus hadde barn med dem begge! Da han ble
gift i 1 867 med tausa i Vest-Grundan, Kjerstina Olsdatter Nordsveet, var også hun
''på vei", slik at Olaus ble far til tre barn på knappe to år! Kjerstina var født i 1 845
av ugifte foreldre Ole Olsen Hjeldevald og Ingeborg Johnsdatter Hjeldevald. Etter
STEINSGÅRDENE

----
262 H&FIS-B
----
at de giftet seg bodde nok Olaus og Kjerstina på Nordsveet, for han ka Ite seg
Bredingsvald (Nordsveet) da dattera Hanna ble født i 1868. Mora til Kjerstina,
Ingeborg Johnsdatter og mannen hennes, Lars Pedersen var også husmannsfolk på
Nordsveet.
Siden ble Olaus husmann på Storbakken under Vester-Storstad, deretter husmann
på det halve av Selnesset under Vest-Hellan. Han tok med seg husa fra Storbakken
til Selnesset. Det kan nevnes at Olaus også var tømmermann av yrke og hadde
mange byggeoppdrag.
I 1 884 kjøpte han "Stamna", en plass under Haugan i Helgådalen, men flyttet dit
først på 1 890-tallet. Heimen ble også kalt Braset. Inntil da hadde han drevet jorda
på alle tre plassene. Olaus tok Selnes som slektsnavn, og storparten av Selnes-fol
ket i Verdal er etterkommere av Olaus og Kjerstine.
11 91 2 solgte Olaus Stamna til sønnen Jeremias Selnes. Han døde samme året,
mens Kjerstine døde i 1925.
Jeremias Selnes solgte Stamna til Lornts O. Rotmo i 1935 og kjøpte Musem vestre
i Leksdalen. Det hører med ti! historia at stua i Stamna brann ned ti! grunnen i
1967, og både Lornts Rotmo og kona Borghild omkom under brannen.
Serianna, f. 1844 på Kvernmoen, d. 1908. G. 1864 med Mikal Olsen
Grunden, f. 1 839 i Haugan. (Se mer om ham under Vestgarden). De bodde først
på Smådølan under Grundan, så på Gjermstadvald til de utvandret til Amerika i
1 874. Der bodde de først i Minneapolis, så flyttet de til Otter Tail County i
Minnesota og dreiv farm der. De hadde sju barn.
82.
Mette, f. 1849 i Ulvilla, d. 1875 på Eklovald. G. 1872 med Peder Tørrissen
Eklovald, f. 1 846 i Trøgstad lille. Han gift på nytt i 1 876 med Anna Andersdatter
Gjermstad, f. 1 855 på Østnesvald. Peder reiste til Amerika i 1 881 . Han hadde
antakelig vært på gården Trøgstad, som gikk med i Verdalsraset, for han tok nav
net Trygstad i Amerika. Hans andre kone reiste etter i 1 882. De har ei stor etter
slekt i Amerika.
83.
B 4
Jeremias, f. 1 852 i Ulvilla, d. 1 939 i Trondheim. Jeremias Pettersen reiste som ung
til Trondheim, og var først selskapskusk og gårdsbestyrer hos konsul Jensen. Seinere
ble han stallmester og snekker ved Aktiebryggeriet. Han var gift med Anna
Arntsdatter Volden fra Oppdal (f. 1 848). De hadde seks barn.
Ingeborg Anna, f. 1855 på Vestgrundvald, d. 1919 på Prestmo. G. 1880 med
| ver Anneus Prestmo, f. 1859, d. 1914 på Prestmo. De hadde ni barn og har ei
stor etterslekt, først og fremst i Verdal, men også i Amerika.
B 5
Marie, f. 1858, d. 1914 i Fergus Falls, USA. Hun utvandret i 1882 og ble gift i
1884 med OleJ. Franze, f. 1852. De hadde farm i Sverdrup Township, Otter
Tail, Minnesota, og i 1910 bodde åtte barn hjemme på farmen, eldstemann 25
år og minstemann 6 år. Mannen døde i 1 936.
B 6
Pauline, f. 1 862 på Steinsvald. Hun utvandret til USA i 1 882 og ble gift i 1 890
med en nordmann - Christian Kruger, f. 1 852 i Fusa i Hordaland. De var formere
i Otter Tail, Minnesota, og hadde to barn i 1885. Seinere (1920) dreiv mannen
som snekker.
B 7
HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1940 - BIND B

----
263 H&FIS-B
----
88. John, f. 1864 på Steinsvald, d. 1945 i USA. Han utvandret sammen med forel
dra i 1881 og hadde farm i Tordenskjold Township, Otter Tail, Minnesota. Han
var ungkar fram til han i 1926 ble gift med Mathilde Svendsen, f. 1880. Ingen
barn. John døde i Otter Tail i 1 945 og Mathilde i 1 965.
Magne Selnes, oldebarn av Petter og Henrikka, har utgitt bok om den tallrike slekta
etter Petter og Henrikka.
Etter at husmannsfolka hadde flyttet vekk, ble forda på plassen brukt til slåtteng
for brukeren i Steine ostre. Eldre folk har fortalt at Marius Stene pløyde opp forda der
og sådde havre et av de første åra etter at han overtok gården i 1908. Men i tredve
åra hadde plassen voks til med olderskog som da ble hogd vekk og erstattet med
granplanter. I dag kan en knapt finne igjen hustomta på det som engang var
Steinsåsen. 18
Stubbe. Bildet er sannsynligvis tatt mellom 1910 og 1920.
STEINSGÅRDENE

 


----
264 H&FIS-B
----
Tradisjonen sier at navnet på heimen - Stubbe - har sin oppnnnelse tilbake til tida
da Stene Skanse ble anlagt. Da ble skogen hogd ned i området foran skansen, men
det ble stubbet høyt for at det skulle bli vanskelig for en fiende å ta seg fram ved et
angrep på skansen. Stubbene ble stående også etter at skansen var nedlagt, og derfor
ble plassen kalt Stubbe da det ble husmannsplass her.
Det spesielle forhold at det var forsvarsverk i området til etter 1814, tilsier at
Stubbe neppe har vært i bruk som plass før den tid.
Etter at det ble fred med Sverige, skaffet svenske handelsmenn seg depoter og
overnattingssteder på vegen fra Skalstugan til Levanger. På Stubbe ble det opprettet
en slik stasjon i 1830-åra, da handelsmannen Eric Gudfastsson fra Mykkelås i Mørsil
kjøpte husene på plassen og opprettet depot der. Men samtidig bodde husmannen
der og dreiv jorda.
Stubbe ble frådelt som eget bruk i 1875 men var fortsatt husmannsplass under
Nord-Steine fram til Ellev Ellevsen Stubbe fikk kjøpt jorda i 1896. Fra da av har
Stubbe vært sjøleierbruk.
En av de første husmenn som vi mener bodde på Stubbe, var Erik Pedersen, men
det er uklart om han var den aller første.
Erik Pedersen (1808-) og Marit Olsdatter (1813-)
Erik Pedersen var født i Levanger ca 1808. Han var husmannssønn fra en plass under
Røstad, og ble gift i 1829 med Beret Larsdatter Skrove, som døde allerede i 1832. 1
1834 ble han gift med Mant Olsdatter Stene, f. 1813 på Sørsteinsvald. Marit var dat
ter av husmann Ole Hansen og kone Mant Jensdatter, som var husmannsfolk på
Nordsteinsvald, Bruvollen under Sør-Steme og på Svartåsen.
Mant og Enk var husmannsfolk under Nord-Steine i tre-fire år fra 1834. Deretter
var de på Nerholmsvald og Lundskmvald. De fikk sju barn. Rundt 1850 flyttet de til
en Fosnesplass i Beitstad. De bodde først på Kolberg, i 1865 var de bosatt på Ulstad
vestre og i 1891 på en Kvarvingplass.
Barn:
81. Ole, f. 1834 på Nordsteinsvald. Registrert innflyttet til foreldrene på Kolberg i
Beitstad i 1 850. I 1 865 er han gift husmann uten jord på Oldret i Beitstad, gift
med Serina Olsdatter, født ca. 1 836 i Beitstad.
82. Bardo, f. 1837 på Steinsvald. Han ble gift i Grong i 1872 med Ingeborg
Johannesdatter, f. 1843 i Skogn. Hun var datter av Johannes Kristensen, som var
bruker på Øster-Karmhus på 1 850-tallet, men som flyttet til Overhalla/Grong i
1 858 og ble husmann på Langmoen i Grong. Kona døde i 1 875, og i 1 878 ble
Bardo gift på nytt, med enke Mari Kristiansdatter Eidem, f. 1 844 i Lom.
83. Elling, f. 1840 på Nerholmsvald. Gift i Beitstad i 1864 med Karen Martha
Larsdatter. I 1 865 losjerte de på Ulstad vestre.
84. Karen Marie, f. 1842 på Nerholmsvald, d. 1914. Gift i Beitstad i 1873 med
Anders Kornelius Antonsen Tessem (18 år), d. 1939.
85. Anne Marta, f. 1845 på Nerholmsvald. I 1865 er hun ugift tjenestepike på går
den Velde øvre i Beitstad.
HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1940 - BIND B

----
265 H&FIS-B
----
86. Hans, f. 1 847 på Nerholmsvald. I 1 865 er han i tjeneste hos pottemaker Anton
Andersen i Beitstad. I 1900 bor han i Friberg arbeiderbolig i Fosnes, dagarbei
der på høvleri og gift med Fredrikke Fredriksdatter, f. 1 843 i Leksvik.
Andreas Olsen (1808-1882) og Gjertrud Sivertsdatter (1812-1898)
Andreas Olsen var husmann på Stubbe fra sist på 1830-tallet til først på 1850-tallet.
Han var født i 1808 i Ulvilla av ugifte foreldre, gift mann Ole Arntsen, Trondheim,
og Mant Eriksdatter Holmlivald. I 1835 ble han gift med Gjertrud Sivertsdatter
Holmlivald, f. 1812 i Ulvilla, datter av Sivert Embretsen Holmli og kone Jonetta
Amundsdatter. De var inderster på Holmlivald før de kom til Stubbe. Etter hus
mannstida på Stubbe ble Andreas rydningsmann på Haugen i Inndalsallmenningen.
Se mer om familien der.
Ellev Larsen (1818-1901) og Ingeborg Anna Ellevsdatter (1822-1904)
Neste husmann på Stubbe var Ellev Larsen. Han var født i 1818 på Auskinvald av
ugifte foreldre Lars Olsen Lundskinvald og Kjersti Larsdatter Auskinvald. I 1844 ble
han gift med Ingeborg Anna Ellevsdatter Balgård, f. 1822 Jøsås, foreldre Ellev
Mortensen Balgård og Sigrid Olsdatter. De var inderster i Jøsås og Sør-Steine før de
kom til Stubbe som husmannsfolk etter Andreas Olsen først på 1850-tallet.
Men var det altså en svenske som eide husa på Stubbe - Eric Gudfastsson fra
Morsil, og Ellev var i tjeneste hos ham. I bygda gikk svensken under navnet
"Gufasten". Han dreiv kjøring med varer mellom Jåmtland og Trøndelag, og på
Stubbe hadde han depot og staller. Fra Sverige fraktet han blant annet kobber fra
Husa til Verdalsøra, og tok med sild, fisk og andre gangbare varer i retur. Etter som
Ellev Larsen på folkemunne ble kalt for "Koppår-Ellev", var han sikkert engasjert i
kobbertransporten han også.
I 1859 ble Ellev Larsen Stene, som han kake seg den gangen, ansatt som skog
vokter for Indals og Svarthovds allmenmnger.
Ellev og Ingeborg Anna fikk i alt sju barn, men ett av dem var dødfødt, og tre døde
som småbarn. Barna var:
B 1 . Lasse, f. 1 845 i Jøsås. Han har fått attest til Sverige 1 868, der han ble gift og fikk
flere barn. Fra Sverige utvandret familien til Canada.
82. Ellev, f. 1847 i Jøsås. Neste bruker.
83. Sefanias, f. 1852 i Sør-Steine. D. 1858, fem år gammel
84. Kristoffer, f. 1 856 på Stubbe, død tre uker gammel.
85. Sefanias, f. 1 858 på Stubbe. D. 1 887 på Stubbe av giktfeber, 29 år gammel.
86. Dødfødt tvillingpike, f. 1 858 på Stubbe.
Ellev Larsen var husmann på Stubbe ennå i 1891, men før 1896 har sønnen Ellev
Ellevsen overtatt.
Ellev døde på Stubbe i 1901 og Ingeborg Anna i 1904.
STEINSGÅRDENE

 

----
266 H&FIS-B
----
Ellev Ellevsen Stubbe (1847-1929) og Gunhild Simonsdatter (1850-1930)
Ellev og Gunhild ble gift i 1870. Gunhild var født på Grensvald (Simenjale) i 1850,
og var datter av Simon (Simen) Johnsen og kone Ingeborg Jakobsdatter (i begge for
eldres andre ekteskap).
De var mderster på Stubbe fram til de overtok som husmannsfolk etter foreldra
hans. Eivind Stubbe, Ellevs sønnesønn, skriver i Verdal Historielags Årbok 1990 at
husene på Stubbe forfalt etter som åra gikk, men etter som det var Eric Gudfastsson
som eide husene, ville ikke husmannen foreta seg noe med restaurering før han fikk
eiendomsforholdet i orden. I 1896 skreiv derfor Ellev til Gustaf Encsson (sønnen til
Eric Gudfastsson) og forklarte forholdene, og fikk svar tilbake med løfte om at han
skulle få overta husa gratis etter foreldrenes død. Det fulgte nemlig en bestemmelse
med Gudfastssons eiendomsrett til husene, at foreldrene (Ellev og Ingeborg Anna)
skulle få bo der så lenge de levde. Etter at han hadde fått dette svaret, begynte Ellev
å restaurere stuelåna, jamtstallene ble revet ned og nytt uthus ble satt opp i 1903. I
1897 fikk han også kjøpt jorda av Ole Andosen Volen og ble sjøleier.
Ellev dreiv med forskjellig slags arbeid. Han var redskapssnekker, måler, børse
maker, og det er fortalt at han også prøvde seg som urmaker. Og han var en kjent
jeger og fangstmann. Sammen med Ola Suul skaut han to bjørner i Skarfjellet i 1880.
Men mest kjent er nok historia om da han sammen med sin farbror Olaus Buraunet
skaut en bjørn oppe i Storhavren i 1886. Om denne hendinga tar vi med et utdrag
fra en artikkel i "Verdalingen" fra 1947:
"1 november 1886 skaut Ellev Stubbe sammen med Olaus Buraunet fra Frol en stor
slagbjørn oppe i Havren, og den jakta går det ennå frasagn om. De to tenkte seg
egentlig å gå over til Steinsdalen ved Fersvatnet, men kvelden nærmet seg så de
måtte snu og gå mot Vaterholmen. 1 skumringa så de at det var revet løs mose, og de
jant ei løsrevet lyngtue "som bjønn ka jern å tåsså me, og oppme i berg låg det 'n
stor dong med måssa , fortalte Ellev. "Æ gjekk oppå eit bergsprang, å så sa æ åt åm
Olaus: -Hain hi verri ken å ramsa måsså å.
Karene hoppet ned på mosesenga, og fikk da se at det var et høl i berget og skjønte
da at her var bamsen. De ropte og slo mot berget, men bjørnen ga ikke lyd fra seg.
Ellev skaut inn i hølet, og da ble det et leven uten like. Med det samme bjørnen kom
settende, skaut Olaus, men skadeskaut, og beistet trakk seg inn i hiet igjen. Mørkt
som det var, kunne de se at det lyste i to grønne øyne. Det var nok for Ellev til å sikte
etter, og da det small ble det slutt på levenet inne i fjellet.
Men så skulle bjørnen ut, og Olaus smatt innfor å skyve på og Ellev skulle trekke.
De fikk hodet ogforparten gjennom åpningen, men bjørnens svære aktertavle ble sit
tendefast. Og ikke kom Olaus seg ut heller - Send inn matveska mi og hent hjelp fra
bøgda, sa Olaus. Men Ellev ville ikke komme til bygds med en slik beskjed. Han spen
te av børsereima, såtte den på bamsen, og til slutt sleit dæ han fram.
Dagen etter ble beistet hentet ned fra fjellet. Oluf Gudding kjørte, og den kvelden ble
det folkevandring til Stubbe for å se storbjørnen. Etterpå reiste de til Trondheim, hvor
bjørnen ble lagt på "lit de parade" i Arbeiderforeningens gardsrom. Det ble tatt 2 øre
i entre, og en masse folk kom for å se det sjeldne dyret. Den veide 15 våg og 8 mark

----
267 H&FIS-B
----
- hele 280 kilo i rund tilstand. Men kjøttvekta var
nesten også det samme, for bjørn som ligger i hi
har tomme tarmer. Den hadde hare en liten "dart"
i bakenden som vindstengsel. Huda, som var 5
alen mellom labbene, ble solgt til Bruun for 75
kroner Kjøttet var det lite betaling for den tida.
Men bjørnen hadde nylig lagt seg i hiet, for spekk
laget var ei tverrhand tykt. Men så hadde den også
husert stygt inne på fjella i mange år. Et år slo den
en elg i Bård-Eiikdalen."
Ikke mindre kjent er Ellevs bedrifter fra skytter
stevnene. I sine velmaktsdager var han en av lan
dets beste skyttere. Han var med og stiftet Vuku
skytterlag i 1878, for øvng sammen med Mikal
Dillan og Lasse Sagen, og ved 50-årsjublieet i
1928 skaut 81-ånngen 86 poeng på 200 meters
hold og 2-meters skive. Interessen for, og duglei
ken i skyting ble for øvng viderefort av Ellevs søn
ner og sonnesønner.
I 1898 og 1901 ble Ellev valgt inn i kommu
nestyret.
De hadde seks barn
Bi . John, f. 1 871 på Stubbe. Død s.å
82. Julie, f. 1872 på Stubbe, d. 1909 i Frol. I
1891 er hun tjener på Okkenhaug vestre.
Gift ca. 1900 med Johan Martin Kristiansen,
f. 1843, d. 1915. Brukere på Lidarende
under Okkenhaug. To barn.
83. Ellev, f. 1874 på Stubbe, d. 1966. G.
1904 med Ragnhild Elise Petersdatter
Lindseth, f. 1 877 i Lindset. Ellev kjøpte hus
mannsplassene Nord-Auskinnesset, Sør-
Auskinnesset og Lilleenget i Bollgardssletta.
Ellev Stubbe på sitt siste skytterstevne i
1928. Da brukte han Krag-
Jørgensenrifle, men det var en
Remington uten magasin han brukte på
bjønnjakt. Foto tani ov Eystein Ness.
Det nye bruket fikk navnet Tingvoll. Ellev og Ragnhild hadde to døtre - Gudlaug
Pauline og Ingeborg. Pauline ble gift med Sigurd Risan og Ingeborg med Harald
Lundgren.
84. Sofie, f. 1 879 på Stubbe. G. 1 904 med Gustav Richard Johannessen Lundsaunet,
f. 1875 på Lundsaunet. Sofie døde av tuberkulose i 1909, og Gustav ble gift
igjen i 1911 med Inga Sofie Anneusdatter Halset, f. 1887 på Bjørganvald.
85. Edvard, f. 1 882 på Stubbe. G. 1912 med Ovedie Karoline Olafsdatter Bratli, f.
1886, d. 1976. Karoline var født på Snausen i Leirådalen av gifte foreldre
Bernhard Olaf Olsen Gustadplass (fra Sparbu) og Kristine Aronsdatter (fra Tuset i
STEINSGÅRDENE


----
268 H&FIS-B
----
Foto av familien Stubbe ca. 1900. Foran: Inga, i midten Gunhild og Ellev, og bak Edvard, Julie (g. Kristiansen),
Sofie (g. Lundsaunet) og Ellev. Legg merke til at både far Ellev og sønn Ellev er dekorert med skyttermedal|er.
Fotoet lånt av Eystein Ness


----
269 H&FIS-B
----
Leksdalen). Foreldra losjerte på Halsetbakken i 1891, og kom til Bratlia
(Oklanvald) i Volhaugen som husmannsfolk ca. 1 893.
De var planen at Edvard skulle ta over bruket på Stubbe etter faren, men han ble
syk og døde i 1 924.
Edvard og Karoline hadde seks barn:
Cl. Ingeborg Synnøve, f. 191 3 på Stubbe, d. 1989. G. 1 933 med Leif Edvard
Evaldsen Ness, f. 191 l,d. 1 987. De var gårdbrukere på Øyan i Ness og
hadde fire barn: Egil, f. 1933, Kjellaug Linnea, f. 1938, Eystein, f. 1943,
og Inger Lise, f. 1 949.
C 2. Gudrun Kristine, f. 1914 på Stubbe. G. 1939 med Ottar Olsen Svartås, f.
1910, d. 1982. Småbrukere på Svartåsen.
C 3. Eivind Olaf, f. 1916 på Stubbe. G.
1945 med Maria Bjørkli. Neste bruker
på Stubbe.
04. Ingvar, f. 191 7 på Stubbe, d. 1992
f. 1925, d. 2007.
05. Edvard Konrad, f. 1919 på Stubbe
d. 1992. Ugift
d. 1924.
86. Inga, f. 1886 på Stubbe. Hun fikk tuberkulose og døde ugift i 1912.
Som nevnt foran var det memngen at sønnen Edvard skulle ta over Stubbe etter for
eldra, men han ble syk og døde i 1924. Så da Ellev ble eldre og helsa dårligere, solg
te han bruket til eldstesønnen Ellev Ellevsen Stubbe i 1926. Han solgte igjen bruket
til brorsønnen Eivind Edvardsen Stubbe i 1930
Ellev døde i 1929 og Gunhild i 1930.

 


----
270 H&FIS-B
----
Han var politisk interessert
og var med i kommunestyret i
to valgperioder (1955-1963).
Dessuten var han en interessert
lokalhistonker og leverte stoff i
årbøkene til Verdal Historielag.
Eivind døde i 1990. Maja
flyttet til eldrebolig ved
Lysthaugen etter at hun ble
enke, og døde der i 2005.
Eivind og Maja fikk tre
barn:
81. Eli Oddbjørg, f. 1945.
G. 1966 med Gunnar
Danielsson. Ett barn.
Skilt og gift på nytt med
Leif Lindqvist. Bosatt i
Are. Ett barn.
82. Ellev Johannes, f. 1949,
d. 1988. G. 1968 med
Anbjørg Storhaug, f.
1948. Skilt. Han bygde
egen bolig på tomt av
Stubbe. Tre døtre.
83. Gerd Kristin, født 1951.
G. 1969 med Nils
Arnfinn Hallem, f. 1947.
De bor i Støavegen ved
Leksdalsvatnet. Tre barn.
Eyvind Stubbe med Remingtonrifla som bestefaren Ellev Stubbe
brukte på bjønnjakt. Fotoet lam av Eystein Ness.
-..
I dag er det Laila Stubbe, datter av Ellev Johannes Stubbe, og hennes samboer Ove
Høyem som er eiere av Stubbe. Jordveien er solgt og lagt til naboheimen Vikdal.
HUSMANNSPLASSEN STENSMOEN
For å unngå forveksling mellom husmannsplassen Stensmoen og småbruket
Steinsmoen har vi bevisst brukt forskjellig skrivemåte på de to heimene.
Stensmoen var en gammel husmannsplass som hadde vært i bruk i alle fall fra
først på syttenhundretallet. I 1716 var det barnedåp hos dragon Ole Sør-Steene. En
av fadderne het Ole Karlsen Stensmoen. Ellers er navnet Stensmoen nevnt i kirkebø
kene flere ganger utover syttenhundretallet.
HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL I 800-1 940 - BIND B


----
271 H&FIS-B
----
Hans Jøsås skriver at den Stensmoen som er omtalt i de historiske kildene, lå
mellom Sør-Steine og Levrmgan. Plassen grenset i vest mot Levrmgan, i nord og øst
mot Sør-Steine, og i sør mot Skansmyra. Iså fall må den ha liggell området vest for
Steinset (Steinsåkeren).
Ved skylddelinga i 1855, etter at Nord-Steine ble delt i to bruk, ble det bestemt at
de to gårdene skulle ha Stensmoen sammen, og at husmannen der skulle betale avgift
for plassen annethvert år til de to brukerne. I 1875, da Steine østre ble solgt til Nils
Jonassen Mønnes, ble Stensmoen holdt utenfor handelen, og først i 1895 ble det
avtalt at Stensmoen skulle tilhøre bruksnummer 2 (Steine østre), som da var eid av
Johan R Stene, mens Stubbgjerdet, som var den jorda som siden ble tilhørende små
bruket Stemsmoen ved Stubbe, skulle tilhøre Volen. Men da Stensmoen ble regnet
som mer verdifull enn Stubbgjerdet, ble 50 alner fra Nystykket lagt til Stubbgjerdet.
Stensmoen var en av de beste husmannsplassene, med ca. 16 da. flat og fin dyrka
sandjord. Mot Kvelstaddalen var det ei bratt helling, delvis myrlendt. Dette arealet på
ca. 31 da. ble vel brukt til beite og kanskje slåtteeng.
Sannsynlige husmenn på Stensmoen fra 1800 og framover:
Hans Olsen (1747-1811) og Ingeborg Olsdatter (1748-1824)
Hans Olsen var født på Eklovald i 1747. Foreldre var Ole Olsen Gjermstad øvre og
kone Gjertrud Andosdatter. Hans var bror av Sigrid Olsdatter, som var gift med Lars
Sakariassen på Skavhaugg nedre. I 1774 ble han gift med Ingeborg Olsdatter Faren,
f. 1748 i Ner-Fåra.
De var husmannsfolk under Nord-Steine i 1801. Mellom 1810 og 1811 flyttet de
til Bruvollen under Sør-Steine.
Hans druknet da han skulle vade over elva ved Steine natta mellom 14. og 15.
oktober 1811. Han ble funnet igjen i sjøen ved Levanger. Ingeborg døde på Svartåsen
i 1824. De hadde fire barn:
81. Ole, f. 1775, d. 1832. Husmann på Bruvollen under Sør-Steine, seinere på
Svartåsen.
84. Gjertrud, f. 1783, d. 1857. G. 1819 med skomaker Lars Jakobsen Togstad, f.
1796, sønn av husmann Jakob Jakobsen på Stiklestad prestegard (Augla). De var
husmannsfolk under Skjørdal og Lyng mellom og fikk tre barn:
Cl . Beret, f. 18 1 9 på Togstad. Beret var ugift og døvstum. Hun tjente på Augla
prestegard i i 865. I 1875 losjerte hun på Klokkerhaug, og på sine eldre
dager kom hun på legd. I 1891 var hun på prestegården, og hun døde i
1 893 på Follovald.
C 3. Ole, f. 1826 på Lyngsvald. G. 1850 med Marta Børresdatter Togstad, f.
1 825 på Vukuvald. De var husmannsfolk på Togstad under Augla prestegard
før de i 1 866 sammen med to barn utvandret til Amerika. De fikk seks barn
på Togstad, men fire døde som små.
STEINSGÅRDENE

 

----
272 H&FIS-B
----
Amund Nilsen (1768-1833) og Beret Henriksdatter (1771-1855)
Amund Nilsen var født 1768 på Steinsvald av foreldre Nils Knutsen Ekren og kone
Malena Larsdatter. Han ble gift i 1797 som Amund Nilsen Ingdal med Beret
Henriksdatter Bjørgum, f. 1771. Beret var datter av Henrik Johannessen Gjermstad
og søster av Jens Henriksen, som slo seg ned som rydningsmann i Vester-Åsan rundt
1800.
I 1801 finnes de ikke bosatt i Verdal. Når de kom til Stensmoen, er usikkert, men
de var der i 1820, og kanskje kom de dit etter at Hans Olsen døde. De hadde ingen
etterkommere. Amund døde på Stensmoen i 1833, og Beret ble gift på nytt i 1834
med Mikkel Nilsen, som ble neste husmann på plassen.
Mikkel Nilsen (1808-1891) og ° Beret Henriksdatter (1771-1855), 2) Marta
Olsdatter Slapgård (1826-1906)
Mikkel Nilsen var født i 1808 på Stormoen. Foreldra hans var Nils Olsen og Beret
Paulsdatter, som var oppsittere på Stormoen noen år først på 1800-tallet. Mikkel ble
som nevnt foran plassmann på Stensmoen da han, 26 år gammel, giftet seg med den
63 år gamle enka Beret Henriksdatter i 1834. De hadde selvsagt ingen barn sammen,
og Beret døde i 1855. Året etter giftet Mikkel seg med Marta Olsdatter Slapgård, og
fikk ei kone som var 55 år yngre enn den forrige!
"Mikkel på Moa", som han ble kalt, var husmann på Stensmoen i hele 57 år før
han døde i mars 1891. I kirkeboka står det at han døde av krampe. Men på folke
munne skal han ha druknet i vassbekken da han skulle hente vann. Bekken lå i hel-
linga mot Kvelstaddalen.
Hans Jøsås skriver at Mikkel stod seg bra økonomisk til å være husmann. Han
hadde ikke pliktarbeid på gården, men betalte årlig avgift for plassen. Han var kan
skje mer å regne som en forpakter enn som husmann. Han hadde hest, og dreiv lass
kjøring m.a. til Sverige.
Marta finner vi som losjerende fattiglem hos enka Karen Halvorsdatter på
Kvelstadmelen i 1900, og hun døde som fattiglem i Fara i 1906.
Marta hadde to barn før giftermålet med Mikkel:
Bl 0 . Mette, f. 1853 i Slapgarden, d. 1942 i USA. Faren var ungkar Lars Eriksen Volen
(Slapgård). Mette ble gift i 1881 med Johan Lorentsen Bjartnesvald, f. 1857, d.
1 936. Johan utvandret til Fergus Falls, Minnesota, i 1 888, og Mette fulgte etter i
1 893 og hadde med seg fire barn.
B 2°. Beret, f. 1 856 i Slapgarden. Faren var Mortinus Ellevsen Aarstadvald. Beret fikk
flytteattest til Sverige i 1883. Hun havnet i Luleå i Norrbotten og var gift med
"åkare" Karl Fredrik Andersson, f. 1852 i Skønberge (?), Norge. De hadde to
barn.
Mikkel og Marta hadde fem barn sammen:
B3 2 Bernt, f. 1 858 på Stensmoen. Han flyttet til Sverige i 1 884, att. 1 887. Det er inn
hentet attest på ham fra Østersund samme år, der det er anført at han akter seg til
HEIMER OG FOrK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND B

----
273 H&FIS-B
----
Amerika, men ny attest er sendt til Luleå i 1 889, så det ble nok ikke noe av
Amerikareisa. Ved "folkråkningen" 1890 og 1900 bor han som "åkare" i Luleå,
kaller seg for Bernt Mikkelson Stenberg og er gift med Brita Margreta Eriksdotter,
f. 1858 i N. Luleå.
B - Nikolai, f. 1 860 på Stensmoen. Nikolai Stensmo var døvstum. Han var elev ved
Trondhjems Døvstumme-lnstitut og ble konfirmert der i 1877. I 1891 bodde han
hos foreldra, men han var også dreng på Landfall og i Volen vestre. På sine eldre
dager ble han også blind, og han fikk bli i Volen så lenge han levde. Han døde
på "fredsdagen" 8. mai 1945.
B5 J Birgitta, f. 1 864 på Stensmoen. I 1 880 flyttet hun til Sverige, og i 1 890 er hun
"piga" hos faktor Johan Anders Forsberg i Refsund i Jåmtland. I 1900 bodde hun
ugift i Østersund som Birgitta Mikaelsson, og hun hadde en sønn: Martin Arvid, f.
1 896 i Froson, ukjent far. I 1 903 får hun attest fra Aspås, Jåmtland, til Verdal med
2 barn: Martin Arvid, f. 9.9.1896, og Nils Edvard, f. 24.12.1901, begge døpt
i Sverige. Så får hun attest til Aspås 28.1 1.1 903 - alene - fra Vuku sognl
B 7: Pauline, f. 1 868 på Stensmoen. Pauline Stensmo var døvstum i likhet med broren
Nikolai. I 1885 var hun elev ved Døveinstituttet i Trondheim, i 1891 bodde hun
hos foreldra på Stensmoen, mens hun i 1900 var tjener hos Oluf Gudding i Volen
vestre sammen med broren Nikolai. Hun fikk tuberkulose og døde i 1907, som
taus på Garnes.
STEINSMOEN
GNR. 242, BNR 7
I Nordenfjeldske Tidende for 16. mai 1889 finner vi følgende annonse:
"De Huse som staa paa Pladsen Stensmoen i Vukku, bestaaende aj ny Stuebygning
med Udhuse, som nu beboes aj Mikkel Stensmoen, exe underhaanden til salgs ved
Undertegnede paa lempelige Vilkaar. Husene sælges til Bortjlytning.
Værdalen den Ilte Mai 1889.
H. H. Wessel"
Spørsmålet som da reiser seg, er om det var Ole Olsen Svartaas som kjøpte husene
og flyttet de til Stubbgjerdet og den plassen som vi seinere har kjent som Stemsmoen.
Som nevnt under Svartåsen var Ole hustømmermann av yrke og var nok i stand til å
utføre flyttinga seiv Det synes i hvert fall klart at han og familien kom til nåværende
Steinsmoen mellom 1891 og 1895.
STEINSGÅRDENE


----
274 H&FIS-B
----
Steinsmoen fra den tida Lovise og Ola Dillan bodde der. Foio lånt av Oddmund ste.
Ole Olsen Stensmo (1835-1913) og Marta Olsdatter (1828-1915)
Som nevnt under Svartåsen var Ole født i Svedjan under Hellan i 1835. Marta
Olsdatter Røesvald, som han ble gift med i 1862, var fra Eggja under Røe. De bodde
både på Skotrøvollan under Breding og i Hellan østre før de kom til Svartåsen sist i
1870-åra. Ole kjøpte Steinsmoen av Mette Volen for 450 kroner, skjøtet er datert
20.11., tinglyst 20.12.1895.
I 1912 solgte Ole heimen til dattersønnen Marius Berntsen Stensmo. Både Ole og
Marta døde på Steinsmoen, Ole i 1913 og Marta i 1915.
Ole og Marta hadde to barn:
Bl . Anna Kjerstine, f. 1862 på Hjeldevald (Svedjan). Anna flyttet sammen med forel
dra fra plass til plass inntil de slo seg til ro på Steinsmoen. Etter at foreldra var
døde, og det kom nye folk dit og overtok Steinsmoen, fikk Anna et lite kammers til
rådighet, der hun hadde plass til bare det aller nødvendigste av utstyr. I 1 93 1 flyt
tet hun til naboheimen Vikdal, som lærer Johnsen eide, og fikk bo i mastua der.
Denne mastua hadde sin egen historie, idet den hadde vært vaktstue ved militær
anlegget på Bergugleberget. Da dattera Laura og svigersønnen Paul Kvelstad ble
bureisere i Tromsdalen i 1 940, flyttet hun dit, og deretter ble det flytting til sønnen
Sigurd på Verdalsøra, der hun bodde til helsa slo feil og hun kom på aldershei-
men.
HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND B


----
275 H&FIS-B
----
Anna Steinsmo var ei hjelpsom og arbeids
villig kvinne som tok på seg alt slags arbeid
pleie og barselhjelp. Til og med vaking
over døende tok hun på seg når husets folk
var blitt utslitt av mange vakenetter. Til van
lig dreiv hun mye med flatbrødbaking rundt
omkring på gårdene.
mel, og er gravlagt på Stiklestad kirkegård.
Hun var ugift, men hadde fire barn:
Cl. Olise Anneusdatter, f. 1883 på
Svartåsen. Faren var Anneus
Andorsen Skavhaug, som utvandret ti!
Amerika to måneder etter at Olise
kom til verden. I 1900 var Olise
budeie hos Oluf Olsen Kvelstad i
Stuskin vestre, og i 1902 utvandret
hun ti! Jackson, Minnesota, under nav
net Olise Stubskind. Hun reiste sam
men med Anna Ekeberg og Julie
Elverum, og de seilte fra Christiania
(Oslo) med S/S "Norge" den 1 9. juni
og ankom New York 6. juli. Derfrå
dro de alle sammen til Ole Bjørgan i
Jackson, Minnesota, som hadde
utvandret i 1 891 . S/S "Norge" forlis
te for øvrig to år seinere (28. juni
C 2
C 3
1904) ved øya Rockall vest for Hebridene i Atlanterhavet på en tilsvarende
tur med emigranter fra Christiania, og 583 passasjerer og 45 av skips
mannskapet omkom. Olise ble gift i Amerika med Anton Severin Ludvigsen,
f. 1 885 i Nærøystrand. Han utvandret over Trondheim til Quebec i 1 904. I
1930 bodde de i Jim Creek, Snohomish, Washington, og hadde seks barn.
Marius Berntsen, f. 1888 på Svartåsen. Far Bernt Larsen Østgårdsvald.
Marius ble gift i 1917 med Emma Berntine Johnsdatter Haugdal, f. 1896 i
Kristiansveet (Haugdal). Neste bruker på Steinsmoen.
Sigurd Alfred Ellevsen, f. 1 896 på Steinsmoen. Faren var Ellev Ellingsen
Indal. Sigurd tok Steinsmo som etternavn. G. 1916 med Ingeborg Pauline
Martinsdatter Solli, f. 1895, d. 1971. Seinere skilt og gift på nytt i 1928
med Anna Sofie Antonsdatter Valstad, f. 1 890 på Valstadvald (datter av
Anton Jensen og Serine Hansdatter på Valstadsvedjan).
I første ekteskapet hadde han ett barn og i det andre fem. I mellomtida (i
1921) hadde han dessuten en sønn, Agnar Leonard, med Inga Andreas
datter Bjørnmelen.
Anna Kjerstine Olsdatter Stensmo
(1862-1952).
STEINSGÅRDENE

 


----
276 H&FIS-B
----
Sigurd Steinsmo kjøpte Sandhaug - "Halvorsen-gården" i Veita på Verdalsøra
og bodde der i mange år. Han døde i 1973. Hans andre kone døde i
1972.
04. Laura AmandaJohansdatter, f. 1900 på Steinsmoen. Farjohan Levin Larsson,
f. 1 875 i Undersaker, Sverige. Han var sønn av møller Lars Johan Johansson
og kone Anna Persdotter i Jårpen. Laura ble gift i 1934 med Paul Kvelstad,
f. 1 899 på Kvelstad, sønn av Anders Olsen Kvelstad og kone Gusta Johanna
Martinusdatter. De var bureisere på Forset i Tromsdalsåsan fra 1940. Laura
døde i 1946 og Paul i 1975. Ekteskapet var barnlaust.
82. Maren Anna, f. 1 871 på Bredingsvollan. I 1 891 var hun tjenestejente på Garnes,
men i 1 895 flyttet hun til Jårpen i Sverige og ble gift der i 1 896 med mølier Enock
Petter Enocksson født 1 869 i Undersaker, i 1900 bodde de på Hårdsta i
Undersaker og hadde to barn. På samme plass bodde for øvrig Johan Levin
Larsson, far til Laura Amanda Stensmo (se foran).
Maren Anna hadde også en sønn før hun ble gift:
Cl. Oskar Leon Eriksen, f. 1894 på Svartåsen. Far ungkar Erik Peter Johansen
(Johansson?) fra Jårpen i Sverige. Oskar flyttet sammen med mora til Jårpen i
1895.
Marius Berntsen Stensmo (1888-1920) og Emma Berntine Johnsdatter
(1896-1962)
Marius Berntsen var født på Svartåsen i 1888. Han var sønn av ugifte foreldre, før
nevnte Anna Kjerstine Olsdatter og Bernt Larsen Østgårdsvald, sønn av husmann
Lars Nilsen i Østgårdsgrava. Faren flyttet til Meråker og ble gift der. I 1900 bodde
han som stenarbeider Bernt Østgaard med kone og fire barn på Meråker østre.
Marius kjøpte Steinsmoen av bestefaren Ole Olsen for 400 kroner i 1912. Skjøtet
er datert 20.10. og tinglyst 10.11.1912. I skjøtet er anført at "sælgeren og hustru til
kommer fritt husvære og røgt og pleie i sygdom og alderdom".
I 1917 ble Marius gift med Emma Berntine Johnsdatter Haugdal, f. 1896 i
Knstiansveet. Hun var datter av John Olsen Haugdal og Karen Olme Kristiansdatter.
(Foreldra hennes er omtalt under Vester-Åsan).
Marius døde i 1920, og i 1921 solgte Emma Berntine heimen til Ola Dillan for
3500 kroner.
De hadde en sønn:
81. John Olav, f. 1 91 7 på Steinsmoen. G. 1 947 med Magnhild Amalie Augustsdatter
Hynne, f. 191 8 på Verdalsøra. Hun var datter av ugifte foreldre, August Lindblom
fra Haksta, Åbodal i Sverige, og Marie Martinsdatter Hynne. Kona døde allere
de i 1 962. John Olav døde i 2000.
Emma Berntine ble gift på nytt i 1922 med vegarbeider Anders Johansson, f. 1890 i
Nåssjo, Hallands lån, Sverige, og de fikk seks barn. Familien bodde i Veita på Øra.

----
277 H&FIS-B
----
Ola (Olav) Antonsen Dillan (1898-1970)
og Lovise Olsdatter (1901-1984)
Ola Dillan var født i 1898 på Dillanvald
(Lilleenget) og var sønn av ugifte foreldre
Anton Olaussen Kvernmo og Beret Marta
Berntsdatter Dillan (datter av Grete
Skavhaug). Han ble døpt Olav, men brukte
Ola som fornavn.
Ola Dillan kjøpte som nevnt Steinsmoen
i 1921. I kjøpekontrakten er anført rett til
husrom for Anna Stensmo, verdsatt til kr 60
pr. år.
Nytt uthus ble bygd i 1922, og stua ble
også restaurert.
I 1923 ble Ola gift med Lovise Olsdatter
Svegaard, f. 1901. Hun var datter av Ole
Olsen Svegaard og hans første kone Inger
Marie Kristensdatter (f. Kvello).
Ved siden av småbruket arbeidet Ola
Dillan som skogsarbeider på Værdalsbruket.
Lovise Og Ob Dillan. Foto lånl av Oddmund Stei
I 1964 solgte han jorda på Steinsmoen til
Ola Indahl for 10 000 kroner, men holdt tilbake husa med hustomt på ca. 1 da. som
fikk bnr. 22. Skjøtet er datert 5.1.1964.
Lovise og Ola hadde ingen barn sammen, men Lovise hadde sønnen Oddmund,
som vokste opp og bodde sammen med dem, og som også overtok som eier av bnr.
22.
Bl 0 . Leif Oddmund Stensmo, f. 1920 på Svegjerdet. Far: Johan Marius Edvardsen
Aasan, f. 1895. Oddmund Stensmo arbeidet som byggmester og snekker. G.
1949 med Annbjørg Gurine Sende, f. 1930 på Asen i Leksdalen. I 1952 bygde
han bolig med snekkerverksted i Steinsgropa på tomt av Sør-Steine - "Visborg",
gnr. 241, bnr. 7. To døtre. I 2005 solgte de heimen og kjøpte leilighet i "Fokus
Park"-bygget på Verdalsøra.
Ola døde i 1970 og Lovise i 1984
Oddmund Stensmo solgte husene og det som var igjen av jorda (bnr. 22) til Hans
Austli, og i dag er det Ketil Indahl, bror av Roger Indahl på Vikdal, som eier det som
er igjen av "gamle" Steinsmoen.
STEINSGÅRDENE


----
278 H&FIS-B
----
MOLDEN LILLE (LiTJ-MOLDEN)
GNR. 242, BNR. 10
Litj-Molden 1954. I bakgrunnen skimtes Tronesvoll-gårdene
Foto: Widerøe.
Molden Hile, eller "Litj-Molden" som den til daglig blir kalt blant folk i grenda, er
nevnt som husmannsplass tidlig på 1700-tallet. Sjøleierbruk ble det først i 1897, da
Bernt Olsen kjøpte plassen av Johan R Stene for 1000 kroner.
Brukere fra ca. 1800 og framover:
Erik Josefsen (1756-1807) og Kirsti Andersdatter (1743-1818?)
Erik Josefsen var født i 1756 på Kvellomoen. Foreldra hans var husmann Josef
Eriksen og Agnes Olsdatter. Han ble gift fra Valstad i 1781 med Kirsti Andersdatter
By, f. 1743 på Lem?
Dersom en ser på barnas fødselsdata, kom nok Enk og Kirsti til Litj-Molden rundt
1790, og de bodde fortsatt der i 1801, men Enk døde i Nord-Vera i 1807. Hvor Kirsti
døde, er ikke kjent, muligens er de hun som er død på Østgårdsvald i 1818.
De hadde tre barn:


----
279 H&FIS-B
----
81. Agnes, f. 1782 på Sør-Steinsvald, d. 1783 samme sted.
82. Agnes, f. 1784 på Buranvald. Gift fra Guddingan i 1815 med enkemann Jens
Jensen Moe. De var husmannsfolk under Berg i Vinne
83. dødfødt sønn, f. 1791 på Nord-Steinsvald.
I tillegg var Erik far til
B 4°. Peder, f. 1793 i Tromsdalen, død ved fødselen. Erik var, som vi ser, ennå gift da
han fikk dette barnet med Peternella Pedersdatter Tromsdal, og for sidespranget ble
han dømt til å betale dobbelte leiemålsbøter med 1 8 lodd J 0 sølv eller 29 riksda
ler. Om mora Peternella, som var født i 1771 i Levanger, kan nevnes at hun i
1798 fikk et nytt barn - Ingeborg Williamsdatter mens hun bodde på
Hallemsvald. Faren var William A. Lange. I 1801 var Peternella taus hos fogd
Samuel Lind på Krag.
Peder Olsen (1788-1856) og Kjersti Jensdatter (1784-1845)
Peder Olsen var født i Dillan i 1788, sønn av reservedragon Ole Gundbjørnsen og
Marit Pedersdatter Dillum. Han var skiløper og kalte seg Balgård da han ble gift med
Kjersti Jensdatter i 1812. Kjersti var født i 1784 i Lille-Vuku og var datter av hus
mann Jens Johannessen og kone Kari Ulriksdatter på en av husmannsplassene under
Jøsås. Etter å ha bodd i Slapgarden et par-tre år, kom Peder og Kjersti til Litj-Molden
som husmannsfolk i 1815/16. I 1820 var de husmannsfolk under Levringan, men
kom tilbake til Litj-Molden og bodde trolig der resten av livet.
De fikk sju barn:
84. Peder, f. 1820 på Levringsvald. G. 1841 med Boletta Olsdatter Prestegårdsvald,
f. 181 0 på Halsetbakken av foreldre Ole Johansen og Anne Pedersdatter (av
Ørnfeldtslekta). De var husmannsfolk på Steinsåsen. Ett barn.
85. Ingeborg, f. 1823 i Litj-Molden. G. 1847 med Jakob Siversen Østnes, f. 1823
på Steinsvald (sønn av Siver Jakobsen på Levringsmoen). De var husmannsfolk på
Øverplassen under Jøsås vestre i 1 865 og på Mønnesmoen i 1 875. Jakob døde
1 875 og Ingeborg i 1 894. To barn.
86. Ole, f. 1 826 i Litj-Molden. G. 1 854 med Serianna Olsdatter Steinsvald, f. 1 832
på Verdalsøra. Hun var datter av strandsitter Ole Olsen Mikvold Øren. De var hus
mannsfolk på Sør-Steinsvald (Nordenget) i 1 865, og inderster på Mønnesmoen i
1 875. I mellomtida hadde de vært ei tid på Ytterøya.
87. Ulrik, f. 1 829 i Litj-Molden. Han bodde hos søstera Ingeborg på Øverplassen
under jøsås i 1 865. I 1 869 ble han gift med enke Beret Pedersdatter Østnesvald
(Engsvehaugan), f. 1825 på Lundskinvald. Hun var enke etter Esten Johnsen
Østnesvald, som hun ble gift med i 1 860. Men Ulrik døde i august 1 869 etter å
ha vært gift i bare fire måneder. Halvåret etter at han var død, fødte Beret ei dat-
STEINSGÅRDENE


----
280 H&FIS-B
----
ter, Eien Ulrikke, men jenta døde bare ni måneder gammel. Beret ble ikke gift flere
ganger. I 1 875 finner vi henne som losjerende dagarbeider hos snekkermester
Lornts Landstad i Landstad-gården på Øra, og hun bodde også der i 1 891 . I sitt
første ekteskap hadde nemlig Beret to sønner, John og Elling Estensen, og begge
utvandret til Amerika i 1882. Da står det at hun "forsørges halvt af børnene i
Amerika". Hun døde for øvrig av magekreft i desember 1 891 7'
Kjersti døde som legdslem i Stene i 1845, mens Peder døde som husmann og fatti
glem i Litj-Molden i 1856.
Så er det et hull i husmannsrekka i Litj-Molden. Vi finner ingen husmann der i
1865. Lærer Lars Johnsen var der i noen år rundt 1875. Han flyttet semere til Vikdal.
Se mer om familien der.
Den neste husmannen var Olaus Henriksen fra Frol, som kom dit fra
Levringsmoen.
Olaus Henriksen (1819-1901) og :) Beret Olsdatter (1806-1882), 2) Ingeborg
Anna Andersdatter (1840-1927)
Olaus Henriksen var født i 1819 på Hojem i Frol. Han kom flyttende til Verdal i 1844
og giftet seg samme år med Beret Olsdatter Hagavald, f. 1806 på Verdalsøra. Hun var
datter av Ole Johnsen Rinnan og kone Marit Olsdatter.
I 1865 var Olaus husmann på Levringsmoen, men var bare losjerende på plassen
i 1875, og da Beret døde i 1882, var de husmannsfolk i Litj-Molden. I 1883 ble Olaus
gift med Ingeborg Anna Andersdatter Mønnes, f. 1840 i Mønnes. Hun var datter av
Anders Nilsen Mønnes i Mønnes østre. I 1891 bodde Ingeborg Annas sønn Iver
Anton Larsen (Åsan) sammen med dem. I 1900 hadde de flyttet til ei lita stue som
var satt opp av fattigvesenet ved Steinsmoen, og Olaus døde der i 1901. Ingeborg
Anna døde på aldersheimen i 1927.
Om barna til Olaus og Beret, se under Levringsmoen:
Den andre kona til Olaus, Ingeborg Anna Andersdatter, hadde som nevnt en sønn:
Bl 0 . Iver Anton Larsen, f. 1 880 i Mønnes. Som far var innsatt svensk gruvearbeider Lars
Andersson Klokken. G. 1910 med Karen Gustava Kristiansdatter Aasan, f. I 870.
Iver Anton Larsen, mer kjent som Anton Aasan, ble gårdbruker i Vester-Asan. Se
mer om han der.
Bernt Olsen Molden (1852-1934) og Anna Kristine Johannesdatter
(1849-1930)
Bernt Olsen var født i 1852 på Sagmoen nedre i Inndalsallmenningen av foreldre Ole
Torkildsen og Lisbet Nilsdatter. Han bodde på Sagmoen sammen med foreldra og
brukte plassen etter at de var gått bort. Ved siden av at han var plassbruker, var han
treskomaker.
I 1883 ble Bernt gift med Anna Kristine Johannesdatter Grindgjerdet, f. 1849 i
Tromsdalen av foreldre Johannes Ottersen og Bergitte Haldosdatter (datter av dyrle
ge Haldo Dahl fra Dillan). Foreldra var husmannsfolk på Grindgjalet under Kvelloa.
HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND B

----
281 H&FIS-B
----
Bernt og familien hans bodde i Inndalsallmenningen ennå på 1890-tallet. Men i
1897 kjøpte han Litj-Molden av Johan P. Stene for 1000 kroner og tok Molden som
slektsnavn. Bernt reiv da ned den gamle stua på Sagmoen og fraktet den på kjelke til
Litj-Molden. Stua med seinere påbygg var i bruk i Litj-Molden helt til først på 1990-
tallet.
Bernt var kjent som en dyktig jordbruker som dyrket opp en god del nytt land i
Litj-Molden. I 1924 solgte han gården til Gustav Storstad og tok kår.
Anna hadde tre barn før de ble gift:
Bl c . Johanne Bergitte Jakobsdatter, f. 1878 på Grindgjalet, død samme år. Far Jakob
Jakobsen Molden.
B2°.Johanne Bergitte Petersdatter, f. 1 879 på Oppemsvald. Faren var skomakermester
Peter Johnsen, Levanger. Johanne døde i Stockholm i januar 1950 som Johanna
Bergitte Pettersen.
B 3°. Anneus Severin Lorentsen, f. 1881 på Grindgjalet. Faren var Lorents Johansen
Follovald, f. 1 857 i Snåsa. Faren utvandret til Amerika i 1 882. I 1 900 var Anneus
gårdskar hos handelsmann Kristian O. Gravas på Øra, og han utvandret i 1902
til Atwater, Minnesota, som ungkar. Han dro videre til Canada og ble farmer i
Thunder Creek. Han døde i 1952 som Andrew Molden og etterlot seg enke og
fire sønner.
Bernt og Anna Molden fikk seks barn, men bare fire levde opp:
B4 1 . Vilhelm, f. 1 883 på Sagmoen. Vilhelm var tjener hos Ole Nybygget i Kongsstua
i 1 900. Han tenkte også å starte bakeri i Litj-Molden, og såtte opp et lite hus som
var påtenkt til det. Men det ble ikke noe av bakeriet, og Vilhelm utvandret i stedet
til Minneapolis, Minnesota i 1903, og huset ble kårstue for foreldrene. I Amerika
tok han navnet William Molden. Han var nok hjemme på besøk i 1 922, for 11.
september har han gått i land i New York etter å ha seilt med S/S
"Stavangerfjord" fra Oslo. Han oppgir da Duluth, Minnesota, som adresse.
1 930 bodde han i Highland Park City, Wayne, Michigan, og arbeidet på en bil
fabrikk. Han døde ugift i Ferndale, Oakland, Michigan, i 1966.
B6 1 . Lars, f. 1 886 på Sagmoen, d. 1 971 . Gift med Anna Rebekka Øvre, f. 1891, d.
1963. Lars Molden dreiv mye med tømmerkjøring i skogen mens han bodde i
Inndalen, og han var også bas under tømmerfløytinga. Etter at han ble gift, kjøp
te han gården Engan på Røra og flyttet dit. De hadde ei datter:
Cl. Andrea, f. 1921. Gift med Oddgeir Olsen Bergstuen, f. 1923 i Levanger.
B8 ! .OIe, f. 1890 på Sagmoen. Han utvandret til Parkberg, Canada i 1911 og
bodde hos halvbroren Anneus før han samme år dro videre til USA, til broren
Wilhelm i Minneapolis. Han arbeidet på en restaurant i Los Angeles, California,
i 1917. Død i San Diego, California, i 1974.
STEINSGÅRDENE

 

----
282 H&FIS-B
----
B9 1 . Albertine, f. 1892 på Sagmoen. G. 1916 med anleggsarbeider Nils August
Andersson, f. 1 884 i Tøre, Norrbotten. Han kom første gang til Norge i 1 909 og
var med på ishavsfangst og gruvedrift i Sør-Varanger. Så kom han til Verdal - som
skogsarbeider i Sul og gruvearbeider i Malså i to år inntil drifta ble innstilt. Så ble
det anleggsarbeid på Nordlandsbanen avbrutt av et kort opphold i Canada.
Albertine og Nils kjøpte Nedre Skogenget i Bjørga i 1917. Heimen brann i 1 923
og måtte bygges opp på nytt. Siden flyttet de til eget hus på Ørmelen. Nils
Andersson døde i 1962 og Albertine i 1969.
Barn:
Cl 0 . Anton Marius Martinsen, f. 1914 i Litj-Molden. Albertines sønn før ekteska-
pet. Faren var svensk borger Martin Persson, f. 1 884, fra Mattmar (se mer
om Martin Persson under Molden). Anton vaks opp i Litj-Molden og tok
Molden som slektsnavn. Han ble gift i Stod i 1 938 med Helga Kristiansdatter
Markstein, f. 191 2 i Stod, og ble gårdbruker i Stod. Anton Molden var en
ivrig skytter. I Stod var han formann i Forr skytterlag i flere perioder og var
æresmedlem i skytterlaget.
C 2. Ella Kristine, f. 1917 i Molden, d. 1997. Gift 1934 med småbruker Sverre
Vestvik, f. 191 2, d. 1975. De bodde på Vestvik på Fætten.
C 3. Anna Konstanse, f. 1918 i Molden. G. 1938 med gruvearbeider Odd
Tessem, Malm.
C 4. Aksel, f. 1 920 i Skogenget under Sem, d. 1 990. Gift med Helga Johansen,
f. 1921. Aksel Andersson var maskinkjører, og de bodde på Vestly 1 8/1 44
på Ørmelen. Helga flyttet siden til Leklemsåsen.
C 5. Nelly Augusta, f. 1923 i Skogenget. Hun ble gift i Østersund i 1949 med
malermester Hilding Westerlund fra Håggsjovik. I 2008 bor Nelly (som
enke?) i Vickervågen 50, Igh 69, Østersund.
Anna Kristine døde i 1930. Ved sin død var hun i pleie hos Borghild og Oskar Hynne
på Verdalsøra. Bernt døde i 1934 etter at han de siste årene hadde bodd hos dattera
Albertine Anderson på Ørmelen.
I mai 1924 ble Litj-Molden avertert til salgs gjennom følgende Hile annonse i
Innherreds Folkeblad:
Molden Ulle
hvorpaa fødes hest og 3 kjør er rimelig tilsalgs ved
Lensmand Holmvik.
Og som nevnt før var det Gustav Storstad som ble neste eier.
Gustav Severin Andorsen Storstad (1874-1968) og Magna Edvardsdatter
(1903-1963)
Gustav Severin Storstad var født i Arstad i 1874 av foreldre Andor Lorentsen Røe og
hustru Gurianna Andorsdatter, født Storstad.
HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND B

----
283 H&FIS-B
----
Gustav var forpakter i prestegården i Vuku i 1900 og hadde da sostra Grete som
husholderske. Seinere dreiv han med skogsarbeid inntil han kjopte Litj-Molden i
1924/1925.
Som ungkar fikk Gustav ei datter:
Bl : . Anne Birgitte, f. 1902 på By. Mora var Beret Marta Pedersdatter, f. 1875. Mor
og datter utvandret til Boston i 1906.
Gustav ble gift i 1928 med Magna Edvardsdatter Aasan, f. 1903 i Øster-Åsan, datter
av Edvard og Mette Aasan. Ved giftermålet er Magna oppfort som tjenestepike, kan
skje tjente hun hos Gustav?
Magna hadde også ei datter for de ble gift:
B 2°. Anne, f. 1924 i Åsan. Faren var Ole Ragnvald Johansen Skavhaug, f. 1898 på
Skavhaugg øvre. G. 1959 med Johannes Ulfsnes fra Korgen. Skilt. Bor i Viggja.
Gustav og Magna fikk tre barn:
82. Andor, f. 1928 i Litj-
Molden, d. 2007. G.
1963 med Marta
Gundersen, f. 1 934, d.
2001 . Neste bruker i
Litj-Molden.
82. Marit, f. 1930 i Litj-
Molden. Gift med John
I. Lindseth, f. 1920, d.
2001, gårdbruker på
Grindgjalet og. kjent
trekkspiller.
83. Gudveig, f. 1932 i Litj-
Molden. G. 1949 med
måler Kolbjørn Høgli, f.
1923.
Magna Storstad døde plutselig
i 1963 mens hun var gjest i
sølvbryllupet til Trine og
Johan Dahl. Gustav døde i
1968.
Gustav Storstad med barna Marit og Ando


----
284 H&FIS-B
----
VIKDAL
GNR. 242, BNR. 11
Heimen oppsto da skolelærer Lars Johnsen kjøpte jord av Stubbe på 1880-tallet og
såtte opp hus der.
Lars Johnsen (1843-1894) og Maria Johannesdatter (1846-1920)
Lars Johnsen var født på Tangen ved Kjesbua i 1843. Foreldra hans var husmann
John Bårdsen og kone Lisbet Svendsdatter, se mer om dem under Rotmoen.
Lars Johnsen startet karrieren som skolelærer som tjueåring i 1863 og hadde
lærergjerning, først i Helgådalen og fra 1867 i Steine, Inndal og Sul skolekretser. Etter
at han hadde fått litt undervisning hos lærer Johannes Rygh, som var den første lære
ren i Verdal som hadde seminarutdannmg, ble han fra nyttår 1863 konstituert som
lærer i 19., 20. og 21. distrikt i Vuku (fra Holmli til og med Nordkleiva) Lønna hans
var 1 ort (80 øre) pr. dag og fritt opphold.
Høsten samme året ble han konstituert i Inndalen krets med samme lønn. I 1864
dro han til seminaret i Klæbu og tok eksamen der i 1866, og fra høsten dette året fikk
han fast ansettelse som lærer i Steine, Inndalen og Sul kretser og virket der til han
døde i 1894 etter tarmslyngoperasjon.
I 1867 ble Lars Johnsen gift med Maria Johannesdatter Holmlivald, f. 1846 på
Skjermengmoen under Holmli vestre. Hun var datter av husmann Johannes Olsen og
kone Marta Olsdatter.
Lærer Lars Johnsen og kona bodde på forskjellige plasser i Inndalen i de første åra
etter at de ble gift, men i 1870 bodde de i Sør-Steme og i 1875 i Litj-Molden. Han
benevnes da som husmann og skolelærer, men de har ingen dyr. Hvor lenge de var i
Litj-Molden, veit vi ikke med sikkerhet. Han kjøpte som nevnt rydnmgsland av
Stubbe og skapte sin egen på Vikdal. Stua som han såtte opp, kjøpte han på auksjon
etter Ola Allmenningen på Allmenningsplassen i Tromsdalen i 1885.
De hadde fire barn:
81. Laura Marie, f. 1 867 på Skavhaugg, d. 1941 i Olympia, Washington, USA. G.
1889 med Karl Christian Johnsen Balgård, f. 1864 på Stormoen (foreldre John
Ågesen, f. 1 841 på Rotmoen og Sirianna Bardosdatter, f. 1 834 på Moldenvald),
d. 1943 i Olympia, Washington, USA. De bodde ei tid i Tromsø, og emigrerte
derfrå til Minnesota, USA, i 1 904. Før de giftet seg, hadde Karl Christian en sønn,
Martin Karlsen, f. 1883 på Reppe og død samme år. (Mora var Marie
Halvorsdatter, f. 1857).
82. Mette, f. 1870 på Steine. G. 1900 Anneus Nilsen Høgness, f. 1853 på
Stormoen. Han var sønn av husmann Nils Nilsen på Reiren. Anneus Høgness
døde i 1914 og Mette i 1938.
Cl . Anton Marius, f. 1901 på Ness. Anton Høgness var lærer i Ness og orga
nist i Vinne kirke. Gift med Lotte Eliasdatter Ness, f. 1901 på Skjørdal.
HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND B

----
285 H&FIS-B
----
/-*:-
%¥,
I
I
I
.
". i. ~
Foto fra Vikda! tatt før 1920. Personene er lærer John Johnsen og hans mor Maria.
83. Julionna Larsdatter, f. 1872 på Inndalsvald. Utvandret til New York i 1893. Gift
Haugen.
84. John,, f. 1 875 i Litj-Molden. Neste eier og bruker.
Vikdal ble ikke frådelt Stubbe før i 1897, og enka Maria Johnsen fikk skjote av Ole
A. Volen, dat. 9.8.1897. 1 1900 ble parsellen "Nyenget", bnr. 13, på sorsida av
Trongdøla frådelt Steine ostre og tillagt Vikdal..
I 1909 overdro Maria Johnsen heimen til sønn og lærer John L. Johnsen for 500
kroner og kår av årlig verdi 100 kroner. Han fikk samtidig skjote på "Nyenget" av
Johan P. Stene.
Maria døde på Vikdal i 1920.
John L.Johnsen (1875-1946) og " Inger Anna Eriksdatter Haugdahl
(1877-1934), 2) Pauline Hansen (1882-1962)
John J. Johnsen var født i 1875 i Litj-Molden og var sonn av forannevnte lærer
Lars Johnsen og kone Maria Johannesdatter.
John L. Johnsen tok eksamen ved Levanger lærerskole i 1899, og han var lærer i
Arstad, Balhall og Vollen skolekretser for han i 1902 ble tilsatt som lærer i Sul og
Garnes. Han overtok Vikdal i 1909, men da ny skole for Garnes skolekrets ble fer


----
286 H&FIS-B
----
dig, flyttet han med familien dit og dreiv jorda på skolen samtidig som han også dreiv
jorda på Vikdal, men leide bort husa til Laura og Reinholt Johnson og Anna
Steinsmo. Han tok avskjed som lærer ved Garnes skole i 1939. Han flyttet da tilba
ke til Vikdal og bodde der til han døde i 1946.
John L. Johnsen var gift to ganger. 1 1905 med Inger-Anna Eriksdatter Haugdal, f.
1877 på Rosvollvald. Hun var datter av husmann Enk Andreassen og kone Anne
Olsdatter på plassen Myra under Rosvoll. Kona døde i 1934, og i 1935 ble han gift
med Pauline Hansen, f. 1882 i Nordland.
Lærer Johnsen hadde sju barn, alle i første ekteskap:
81.
82.
Lars, f. 1906, d. 1922 på Garnes skole.
Evald Arvid, f. 1908, d. 1984, ugift. Det fortel les at Evald Johnsen var en bega
vet person med flere beste ka ra kte re r fra skoleåra. Men han fikk psykiske proble
mer allerede som ungdom, og fra ca. 1928 til ca. 1936 var han pasient ved
Rotvoll sykehus. Deretter kom han til Marie og Peder Skjørholm i Øver-Skjørholmen
ved Leksdalsvatnet. Einar Kristoffersen var tilsynsvergen hans. I 1 940 såtte han opp
ei hytte ved gården og flyttet inn der og bodde for seg seiv i mange år. Stort sett
ordnet han seg seiv, men Marie Skjørholm sto for matlaging og vask for ham.
Evald fartet rundt omkring på arbeid, og var en flink snekker. A streife i fjellet på
jakt, fiske og bærplukking var hans livs store glede. Han brukte sykkelen før han
skaffet seg en Tempo motorsykkel. Han var også glad i å male, og flere land
skapsbiler ble til i hytta hans.
Med tida sviktet helsa slik at han trengte pleie, og rundt 1970 kom han først til
Tømte i Frol og seinere til Betania sykeheim i Malvik. Han døde i 1 984 og er grav
lagt i Vuku. Søstra Marie (Rosvold) var hans gode støtte i alle år. 22
Marie, f. 1912, d. 1996. G. 1936 med Ingemar Rosvold, f. 1903, d. 1968.
Gårdbrukere på Rosvoll nordre. De hadde dattera Inger Ragnhild, f. 1942, som
ble gift med Leif Søfteland, f. 1932, d. 2008. De var også gårdbrukere på
Rosvoll nordre.
B 3
B 4
B 5
Jenny Ingeborg, f. 1916, d. 1917 på Vikdal.
John Ingvar, f. 1918, d. 2003. Han begynte ved jernbanen og avanserte til sta
sjonsformann ved NSB. G. 1946 med Gunvor Hansen, f. 1919, datter av
Benjamin og Grethe Hansen på Forbregd søndre. De bodde på Øra.
Jenny Ingeborg, f. 1920, d. 1921 på Granly (Garnes skole).
Lars, f. 1922 på Granly, d. 1987. Han hadde handelsskoleeksamen. Like etter
krigen (1 947) var han vikarlærer ved framhaldsskolen. Siden dreiv han eget avskri
vingsbyrå, han var forretningsfører i Innherreds Folkeblad Verdalingen, og til slutt
dreiv han Mobil bensinstasjon ved Levangerbrua sammen med Harry Olsen. G.
1960 med Sigrid Nilsdatter Leirset, f. 1923, datter av Nils Leirset på
Oppemsmoen. Sigrid døde i 1999.
B 6
B 7
Enka Pauline Johnsen bodde på Vikdal til 1959. Da solgte hun heimen til stesønnen
Lars Johnsen for 10 000 kroner + diverse rettigheter av femårig verdi 1000 kroner.
Hun døde i 1962 og bodde da hos Sigrid og Lars Johnsen på Verdalsøra.

----
287 H&FIS-B
----
Lars Johnsen solgte heimen videre til Ola A. Indahl i 1960. Ola Indahl kjøpte i
1964 jorda på Steinsmoen i tillegg, leide jorda på Stubbe og bygde nye hus på Vikdal.
I 1983 overtok sønnen Roger Indahl. Han kjøpte også jordvegen på Stubbe i
1995, slik at jorda på Vikdal i dag består av de tre tidligere brukene Stubbe, Vikdal,
og Steinsmoen.
Leieboere på Vikdal:
Isidor Reinhok Johnsson (1890-1974) og Laura Lassesdatter (1896-1969)
Reinholt Johnsson var født i Dorotea i Våsterbotten i Sverige i 1890. Foreldra hans
var Jonas Jønsson og Eva Magdalena Knstoffersdotter.
Reinholt ble gift i 1917 med Laura Lassesdatter Sagen, f. 1896. Hun var datter av
husmann Lasse Jonssen Sagen og hustru Maria Johannesdatter, født Byvald.
Reinholt og Laura med familien flyttet mye på seg og bodde mange steder før de
fikk sin egen heim. Det første året etter at de ble gift, losjerte de på Dillmoen. Året
etter flyttet de til Byafossen, hvor Reinholt var hestekar ved By bruk, og der han på
det meste hadde 20 hester å passe. Fra 1919 bodde de i to år hos Karl Hynne på
Ørmelen og, og i 1921 flyttet de til Vuku og bodde hos Haldor Henriksen på "Bergja".
I 1922 kom de så til Vikdal, som altså var eid av lærer John Johnsen. Her var de
til i 1938, da lærer Johnsen skulle ha Vikdal til egen bolig, og de flyttet til Mønnes
og bodde her i drøye fem år. Forut for flyttinga hadde sønnen Erling i februar 1938
gjennom forsorgsstyret i kretsen søkt kommunen om garanti for 6000 kroner til kjøp
av Vikdal på vegne av foreldra. Dette fordi Reinholt Johnsson var svensk statsborger
og således var avskåret fra å kjøpe eiendommen. Men da herredsstyret fant prisen alt
for høy besluttet herredsstyret å sende saken tilbake til kretsstyret til underhandling
om nedslag i prisen. Samtidig ble formannskapet gitt bemyndigelse til, i fall tilfreds
stillende nedslag ble oppnådd, å avgjøre garantispørsmålet. Men kjøp ble det ikke
noe av. 23
Mens de bodde i Mønnes, i krigsdagene våren 1940, måtte de evakuere pga at går
dene der omkring var planlagt å brennes, samt at Østnesbrua skulle sprenges i tilfel
le tyskerne kom for å ta Bredingsberg. Norske militære kom og drog halm inn i stua,
slo på bensin og ga beskjed om at familien måtte flytte ut. Det var vanskelig å få noen
plass å bu på, så de havnet i Stormoenget i Tromsdalen, i ei skogstue som tilhørte A/S
Værdalsbruket. Flyttinga foregikk med hest og slede. Oppholdet i Stormoeng-koja
varte i ca. to måneder før de kunne flytte tilbake til Mønnes. Men etter fem år ble
Mønnes tatt tilbake på odel, og det ble flytting på nytt våren 1944. Denne gang til
Melby grava i Ness.
I 1939 hadde de fått kjøpt hustomt på ca. 1,5 mål av Garnes og tenkte å bygge
der. Det var forøvrig dattera Marie stod som kjøper, av samme grunn som nevnt da
det var på tale å kjøpe Vikdal. Tomta ble ryddet for skog og delvis planert slik at byg
ging kunne komme i gang sommeren 1940. Men så kom altså krigen og såtte kjep
per i hjulene, slik at bygging måtte utsettes. Etter at de hadde flyttet til Melbygrava,
bestemte de seg for å bygge ei midlertidig stue på tomta ved Garnes. Det var dårlig

----
288 H&FIS-B
----
Familien Johnson: Foran f. v.: Eldrid, g. Aksnes, Reinholt, Laura og Mary, g. Selnes. Bak f.v. Marie, g. Tromsda
Erling Jonard, John, Lasse, Arnold og Randi Linnea, g. Schjølberg.
tilgang på byggematerialet", og bl. a. ble det brukt kutterspon til isolasjon i vegger og
gulv. Men huset kom da opp, og familien flyttet inn til jul 1944. Her bodde de i nær
mere 10 år før det på samme tomta ble bygd en permanent enebolig. Eiendommen
ble for øvrig skjøtet over til Laura fra dattera Marie Johnsson Tromsdal i 1949. I 1953
flyttet familien inn i nyhuset på Nordtun, som ble navnet på heimen, og Laura og
Reinholt bodde der resten av livet. Laura døde i 1969 og Reinholt i 1974.
De fikk åtte barn:
81. Marie, f. 1 91 7 på Dillmoen, d. 2004. G. 1 942 med John A. Tromsdal, f. 1919,
d. 1 986. De fikk to sønner og to døtre.
82. Erling Jonard, f. 1919 på Ørmelen, d. 1999. Gift 1946 med Esther Storhaug, f.
1922, d. 2000. Erling var ansatt som slakter og pølsemaker ved Verdal
Samvirkelag. De bodde i egen bolig på Ørmelen og hadde en sønn.
83. Randi Linnea, f. 1922 på Østvik, d. 2006. G. 1948 med jernbanemann Edvard
Ragnar Schjølberg, f. 1917 på Røros, d. 2007. De bodde i eget hus i Gamle
Kongeveg på Verdalsøra. En sønn og ei datten
84. Lasse, f. 1924 på Vikdal, d. 1998. Gift 1948 med Tordis Bergljot Haugan, f.
1 926. Lasse var skogformann på Værdalsbruket, og de bodde først i brukets hus
Vestly, og siden i eget hus ved Skjækerfossen. En sønn og to døtre.
HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1940 - BIND B


----
289 H&FIS-B
----
85. Arnold, f. 1927 på Vikdal, d. 1972. Gift med Eva Haldis Lein, f. 1946. Ei dot
ter og to sønner. De overtok heimen etter Laura og Reinholt, og den eies fortsott av
Eva Lein Johnson.
86. John. født 1929 på Vikdal, d. 1983. Gift med Haldis Kverkild, f. 1923, d.
1 98 1 . Ingen barn i ekteskapet, men John hadde ei datter med Frida Schjølberg
fra Røros.
87. Mary, f. 1932 på Vikdal. Gift med Arvid Selnes, f. 1927. Tre døtre og en sønn.
88. Eldrid, f. 1 936 på Vikdal. Gift med Odd Aksnes, f. 1 932. Skilt. Tre sønner og ei
datter.
STEINSGÅRDENE

----
290 H&FIS-B
----
NOTER
Generalauditør: Embetsmann (dommer) som førte overtilsynet med rikets militære rettspleie (Norsk historisk lek
sikon, s. 230).
Kilde: Ingvar Dillan: Seterbruket i Verdal, s. 97 og 179.
Opplysninger fra "Norges Bebyggelse".
Hansjøsås: Husmannsplasser i Sørsteine. Verdal Historielags Årbok 1986.
Okkenhaugætt, s. 96.
Kilder: Tormod Aarholt: "Kobberverka i Ogndalen" og "Haugen-ætta" av Bjørn Inge Langdal og Joar
Nessemo, Helgådals-Nytt 1986.
Verdal Historielags Årbok 1951, s. 64.
Helgådalsnytt 1996: Ættetavle for Anders Josephsson Skjækermo.
Se Verdalsboka bd. V, s. 9 ff.
Se Verdalsboka, bd. IV, s. 550.
Kilde: "Hainn Skjørdal" av Eivind Stubbe. Verdal Historielags Årbok 1989.
Se "Bosteder i Helgådalen" - http//:www.helgadalen.no.
Se Verdalsboka bd. VI B, s. 212.
Mæling, arealenhet for åker og eng (jfr. mål). M. som åkermål. Trøndelag: m. = 196 (dvs. 14 x 14) stang-
ruter (stang å3 Vi nyere alen) = 2401 kvadratalen eller vel 950 m 2. Lov av 6. juni 1816 fastsatte at 1 m.
(eller mål) skulle være lik 2500 kvadratalen. Den trøndske m. oppnådde samsvar med dette lovmålef ved at
stanga (offisielt) ble forlenget til 3 4/7 alen. M. i Trøndelag ble delvis kalt fjortenfemning. — (Kilde: Norsk
Historisk Leksikon)
Opplysninger ved Gry Axelsen, Alta.
Notis i Innherreds Folkeblad 31 .3.1916.
Kilde: Magne Selnes: "Slekta etter Henrikka Simonsdatter Kjesbu og Petter Olsen Storstad". Utgitt 1989.
Kilde: Hans jøsås:"Husmannsplassen Steinsåsen", Verdal Historielangs Årbok 1987.
Se Verdal Historielags Årbok 1985, 5.255.
Vektenhet. 1 lodd sølv var lik 1 3,4 gram.
"På leiting etter slektsrøtter" av Trond Okkenhaug. Verdal Historielags Årbok 1989, s. 177 ff.
Kilder: Lovise Myhre, f. Sk|ørholm, og Siri Kristoffersen: Grenda mi - Hauka ved Leksdalsvatnet.
Notis i Innherrds Folkeblad 25. mars 1938.
HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUt 1 800-1 940 - BIND B

----
291 H&FIS-B
----
LEVRING
Stor-lngvaldstøtta ved Levring. Foto: Eysiem Ness

----
292
----


----
293 H&FIS-B
----
LE VRI NG
GNR. 253
Levring 1918, sett fra sør. Mellom de to trærne til høyre for husene står bautaen over Stor-lngvald. Foto.E.Musum
Levring (i dagligtale kak Levringan) er en meget gammel gard som er nevnt allerede
på Aslak Bolts tid, og erkestolen eide en mindre part i gården i middelalderen. Men
sannsynligvis var gården bondegods fra 1500-tallet til den i slutten av 1640-åra ble
krongods. Omkring 1660 kom gården igjen på private hender - nå som proprietær
gods - og ble med tida en del av godset til Nils Krog. Etter å ha vært på flere hender
gjennom kjøp og arv, ble den i 1768 innlemmet i Værdalsgodset.
Gjennom hele 1600-tallet var det to oppsittere i Levringan. I åra fra ca. 1700 til
1745 var det bare én bruker, men etterpå var gården igjen delt i to parter - Levring
ostre og Levring vestre med hver sin oppsitter - i nærmere hundre og femti år før de
på nytt ble samlet til én gard. Det skjedde i 1890.
Ved matrikuleringa i 1723 opplyses det at gården hadde seter X A mil fra gården.
Dette var trolig på Mediåsenget i Tromsdalen, som var bumark for gården. Men i ei
liste over setervoller, hamninger og fjellslætter, oppsatt på vintertinget i 1849 står:
"Garnæss, Ole, Dillan og vestre Lejring. Seterhamning, brug i over hævdtid, Kværndals
alminding." Setra det er snakk om, er Sognavollen, som hadde hamningsrett også i all
menningen. Videre hadde Levringan seterrett sammen med Molden på Jervdalsvollen
sør for Innsvatnet, men trolig først etter at begge gårdene var slått sammen til én - i
1890.'
Levringan var en sentral arena under general Armfelts inntog i Verdal i 1718.
Hendelsen som fortsatt lever på folkemunne, er historia om dragonen på Levring -
LEVRING


----
294 H&FIS-B
----
Ingvald Pedersen Landfaldneset ("Stor-Ingvald"), som kjempet heroisk mot Armfelts
soldater før han døde på stabburstrappa på gården. Ei minnestøtte om Stor-Ingvald
ble reist og avduket ved Levring 16. juni 1901 etter initiativ fra Indals ungdomsfor
ening.
Her passer det også å ta med et dikt av oberstløytnant Lowzow som stod på trykk
i Innherreds Folkeblad 13. september 1918 i forbindelse med 200-årsminnet for
Armfelts inntog:
Dragonen paa Levring
Gjennem Værdalen strøg der en ryttertrop,
det var trønderdragoner som skulde demp
til Stene at stride for joik og land.
Det gaar vel altid at holde stand
en stund ogsaajor en liten skare,
hvor fiendens tusinder frem vil fare
og vinde for hæren en kostbar tid
mens sydpaa de samles til større strid.
Da dragonerne red imod Levring gaard
rev Ingvald sin hat fra det blonde håar
og svang den til hilsen mod dem,der stod
paa tunet demte og tok imod.
Hanjavnet sin viv og strøg barnets kind.
Og hilste paa venner, der bød ham ind,
mens hingsten vrinsked og vilde frem
til stalden, dens velkjendte, lune kjem.
Men Ingvald sig atter i sadlen svang
og strøg i gallop dit hvor hornet klang.
Armfelt vel maatte la det bero
en stund med at gaa over Stene bro
til hans ryttere hadde banet en vei
over ur og myr gjennem skogklædt hei.
Da myldret det frem fra front og side,
men Budde drog sine tilbake i tide,
før de med flerdobbelt overmagt
fik ringet og knust den Ulle vagt.
Kun længst mot vest ved elvens strand
fienden avskar en femti mana.
Der raabtes til dem: "1 gir jer nu,"
før en skaansom fiende har skiftet hu!
Men dragonerne meldte som en i kor!
"Vi er her for at slaas for vor foster jord".
Og sporenefløi imod hæstens sider,
HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1940 - BIND B

----
295 H&FIS-B
----
og sværdene lynte og hug omsider
en vei igjennem den jiendeflok:
"Nu til vore egne vi rider nok".
Kun en av dragonerne fulgte ei
sine stridskamerater den lyddede vei,
mens om sig han utdelte vældige hug
og engen blev vædet av rodmende dug.
En saaret fiende førend han faldt,
hug toilerne over, da mest det gjaldt.
Og hingsten for vildt over sten og rod,
den stanset ei før den paa Leviing stod.
Mens fienden fr a alle sider løp til.
Sverde blev sninget og flinter gav ild,
og mange stemmer omkring ham skrek:
"Giv dig dragon, før din kind blir blek!"
Men Ingvald i sadlen sat stærk og rank,
hans klinge isser og skuldre sank.
"Aanei, 1 voldsmænd, paa hjemlig grund
vil endnu jeg være herre en stund".
Snart gjorde dog hingsten sit sidste sprang.
Mod rytterens haser et sværdhug sank,
men Ingvald i staburstrappen slog tag,
At svinge sig op var et øiebliks sag.
Saa stod han paa stubberne atter bered
at give dem med klingen den vante besked.
"Du har vel gjort nok, giv dig nu tilbake!
Du ser at vi er dig dog altfor mange".
"Ei har jeg gjort nok og ei vil jeg mig give.
Eor mange av eder er endnu ilive".
Saa stormed fienden forbitret og hed,
men Ingvalds klinge dog endnu bed.
Thi saa har sagnet deroppe fortalt:
En halv snes fiender om trappen faldt,
før sverdet av haanden han svnke lod
og tunet blev rødt av hans hjærteblod.
Ved Stene man svensken i slagorden saa,
og Armjelt lod brautende paukernc slaa.
"Vi utfordrer Budde, han lægger bi,
han har jo henimod en mod ti".
Henne ved Eevring laa Ingvald paa baare,
de kvindetaarer der randt saa såart.
Menfrasagn gik over land og sjø
om hvordan en norsk dragon kan dø.
LEVRING

----
296 H&FIS-B
----
Levringan var leilendingsbruk fram til Verdal kommune solgte gården til John Edvard
Grunden i 1918.
LEVRING ØSTRE
Brukere fra ca. 1800:
Ole Rasmussen Garnes (1766-1837) og Guru Toresdatter (1754-1841)
Ole Rasmussen var født i 1766 på Garnes og var sønn av Rasmus Larsen Garnes og
kone Kirsten Pedersdatter. Rundt 1790 er Ole nevnt som skolemester. I 1791 ble han
gift med enke Guru Toresdatter Haga, f. 1754 på Østgård, enke etter Ole Jakobsen
Levnng. Guru var datter av Tore Amundsen Østgård og kone Ragnhild Bertelsdatter,
født Haga. Samme året fikk Ole bygsel på Øster-Levnngan etter sin bror Peder
Rasmussen Garnes, som tok heimgarden Garnes på odel.
Ole var oppsitter fram til han og Guru fikk kår i 1824. Ole døde i 1837 som "almis
selem", og Guru døde i 1841.
De hadde to barn:
Bl . Kirsti, f. 1792 i Levringan. Hun ble gift i 1817 med Iver Pedersen Kvello, f. 1790.
De var inderster i Levringan før de ble husmannsfolk i Kvellolia rundt 1 825 og
bodde der livet ut.
82. Ole, f. 1794 i Levringan. Han ble gift i 1828 med Kirsti Larsdatter Jøsås, f. 1796
på Holmsvald. Hun var datter av husmann Lars Larsen Nerholmsvald og kone Maria
Ellevsdatter. Ole forpaktet Øster-Levringan i 1 824, men ved giftermålet med Kjersti
var han inderst på Jøsås. Så kom de til Kvelstadlia som husmannsfolk og deretter til
Garnesmoen - når er vanskelig å fastslå, men de er registrert der ved folketellinga
i 1865.
Etter Ole Rasmussen ble gården forpaktet sønnen til Ole, men i 1828 ble en ny byg
selkontrakt opprettet mellom grasserer Meincke og Jon Monsen Fosli fra Strinda. Han
kan heller ikke ha vært der lang tid, for da han gifter seg i 1829, er han på Steine, og
seinere samme år er han lottbruker i Midtholmen.
Den neste som ble oppsitter i Østre Levringan var Arnt Olsen Holmli.
Arnt Olsen Holmli (1806-1891) og Guru Efastsdatter (1810-1889)
Arnt Olsen var født i Holmlia vestre i 1806 og var sønn av Ole Eriksen Holmli og hus
tru Ragnhild Andersdatter. Arnt var også svoger av førnevnte Jon Monsen Fosli.
Arnt hadde ei datter med Bergitte Haldosdatter Dahl (Dillan) før han ble gift:
HEIMER OG rOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1940 - BIND B


----
297 H&FIS-B
----
Bl 0 . Henrikke Dorthea Amtsdatter, f. 1832 i Dillan, d. 1896. Hun ble gift i 1853 med
Bardo Gudmundsen Ulvild, f. 1832. De var husmannsfolk i Bøgsetstua i Ulvilla og
fikk ni barn. To av barna døde som små, og av de sju som vokste opp reiste fem til
Sverige og to til Amerika. Men sønnen Sefanias kom tilbake fra Amerika i 1 898 og
ble gift samme år med Boletta Sefaniasdatter Kulstad, og i 1906 ble han leilending
i Dillan. Sefanias og Boletta Ulvild hadde fem sønner og to døtre.
I 1837 ble Arnt gift med Guru Efastdatter Årstadvald, f. 1810 på Kulstadvald. Hun var
datter av skolelærer Efast Olsen og kone Kari Johnsdatter. Guru var trolig i tjeneste hos
Arnt før de ble gift.
Allerede i 1835 var Øster-Levringan en gard av anselig størrelse. Besetningen var på
2 hester, 8 storfe, 10 sauer, 10, geiter og 1 gris, og utsæden 1 tønne bygg, 8 tønner havre
og 6 tønner potet. I 1865 og 1875 var besetningen noenlunde den samme som i 1835.
Arnt Levring var oppsitter fram til 1890, da han overlot gården til sønnen Olaus
Arntsen og ble kårmann. Han døde i 1891. Kona Guru var død to år tidligere.
Barn i ekteskapet:
81. Olaus, f. 1838 i Levringan. Neste bruker.
82. Karen, f. 1840 i Levringan. Hun ble gift i 1888 med enkemann og husmann
Johannes Pedersen Sundbyvald, f. 1844 på Leklemsvald. De var brukere på
Sundbyhammelen nedenfor Bjørkberga da Verdalsraset gikk i 1 893, og Karen,
Johannes' datter Anne Birgitte, og den 78-årige Marta Bårdsdatter Bjørken omkom.
Johannes greide å ta seg ut av huset og opp på taket gjennom murpipa og berget
livet på det viset.
Johannes giftet seg for tredje gang i 1 894, nå med Olina Johannesdatter Østgård,
f. 1 854 på Karlgård i Sul.
Etter raset bodde Johannes ei tid i kårstua i Sundby østre, seinere bodde han på
Jøsåsmoen, før han og kona flyttet ti! Austgarden i Sul, der han tok over som leilen
ding etter svigerfaren, Johannes Pedersen Østgård.
Han ble enkemann for tredje gang da Olina døde i 1910, og 72 år gammel giftet
han seg så for fjerde gang, med Kristine Olsdatter Marken, f. 1 864, og kom til
Lillemarka i Leksdalen. Der fordreiv han tida bl. a. med å reparere seletøy for gård
brukerne i bygda. Han døde i Lillemarka i 1922.
Før de ble gift, hadde Karen en sønn:
Cl 0 . Anneus, f. 1 879 i Levringan. Faren var Peter Andersen Melbyvald, f. 1 860 på
Gjermstadvald, som utvandret til Amerika i 1882. Anneus var gjeter i Lunden
da raset gikk, men overlevde. I 1900 var han tjener i Levringan hos onkelen
Olaus Arntsen, og i 1903 utvandret han til Ashby, Minnesota som Anneus
Petersen Levring. Som så mange andre forandret han navnet sitt etter at han kom
til Amerika og ka Ite seg Andrew Levring. I 1930 finner vi ham som farmer i
Nidaros Township, Otter Tail i Minnesota, sammen med kona Elenanna, født
Green?, ei datter og tre sønner. Da journalist Snorre Haugdahl besøkte USA i
1947, bodde Anneus i Vining, Otter Tail, der han døde i 1971 og kona året
etter.
LEVRING

----
298 H&FIS-B
----
83. Ragnhildanna, f. 1843 i Levringan. Hun ble gift i 1889 med enkemann Anneus
Olsen Bjørkenvald, f. 1837 på Rindsemvald. De var husmannsfolk på Bekkestua
(Ragnhildplassen) under Bjørken. Etter at mannen døde i 1903 bodde
Ragnhildanna på forskjellige plasser i grenda, bl. a. var hun i Guddingsstua noen
år. Hun gikk under navnet "Ragnhild Lævringåm". Da hun døde i 1 934, bodde hun
på aldersheimen, og begravelsen foregikk derifrå. Hun hadde ei datter:
Cl 0 . Anna, f. 1876 i Levringan. Faren var Martin Edvard Johannessen Aksnes, f.
1 855, seinere kjent som vognmann Martin Einarsen på Verdalsøra. Anna var
i tjeneste hos Ole Kvello i Breding østre i 1 891, og døde ugift der i 1 894.
84. Elling, f. 1 848 i Levringan. Elling Arntsen var ugift. Han arbeidet på gårdene rundt
omkring i bygda (var i Bollgarden (Nordstu) i 1891 og på Holme søndre i 1900),
og døde i Bjørken i 1908.
I 1865 hadde Arnt og Guru tatt til seg Anders Gundbjørnsen, f. 1854, som fostersønn.
Anders var sønn av Gundbjørn Mikkelsen og Sinanna Jonasdatter i Vangstad. I likhet
med fire av søskena sine utvandret Anders til Amerika sist på 1870-tallet.
I 1890 ble både Øster-Levringan og Vester-Levringan forpaktet til Arnt Olsens
sønn Olaus Arntsen, og siden har det vært én gard (se videre under Levnng vestre).
LEYRING VESTRE
GNR. 253, BNR. 2
Brukere fra ca. 1800:
Jakob Olsen (1730-1820) og Guru Villumsdatter (1735-1812)
Jakob Olsen var født på Sør- Steine i 1730 og var sønn av Ole Rasmussen Sør-Steine
og Kjersti Olsdatter. I 1757 kjøpte han Molden av Ole Larsen Nord-Steine. Men etter
kjøpet av Molden kom Jakob i konflikt med Anders Olsen, som hadde forpaktet går
den fram til da, og som tross oppsigelse nektet å flytte. Det ble sak før Jakob fikk
adgang til gården, som han brukte som eier fram til 1765. Da solgte han den til løyt
nant Tomas Lyng og ble forpakter fram til 1770, da han bygslet Vester-Levringan.
I 1755 ble Jakob gift med Guru Villumsdatter Volen, f. 1735 i Storvuku. Hun var
datter av Villum Larsen Volen og hustru Beret Larsdatter.
Jakob Olsen var bruker i Levringan fram til 1811, da han og kona fikk kår. Guru
dødei 1812 og Jakob i 1820.
De fikk i hvert fall to barn:
81. Ole, f. 1755, død i 1790, etter at han i 1787 ble gift med Guru Toresdatter
Østgård, f. 1754 på Østgård. Som enke giftet Guru seg i 1791 med Ole
Rasmussen Garnes og kom til Øster-Levringan.
HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND B

----
299 H&FIS-B
----
82. Beret, f. 1 758 i Molden. G. 1 787 med bndvernsoldat Erik Olsen Indal, f. 1 752
i Overholmen. De overtok Eriks heimgard Overholmen mellem i 1789 og fikk fire
barn (men bare to levde opp) før Erik døde i 1 795. Beret ble gift for andre gang
i 1796 med Ole Jeremiassen Midtholmen, som ble bruker i Levringan etter Jakob
Olsen. Bygselbrev utstedt av generalauditør Kjerulf 1 . april, tgl. 2. mai 1811.
Ole Jeremiassen Holmen (1769-1838) og Beret Jakobsdatter (1758-1844)
Ole Jeremiassen var født i 1769 i Midt-Grundan og var sønn avjeremias Andersen
Midtholmen og kone Inger Olsdatter Breding. Han ble gift i 1795 med enke Beret
Jakobsdatter Overholmen, f. 1858 i Molden. Hun var som nevnt foran, datter av
Jakob Olsen Levring og enke etter Erik Olsen Overholmen.
Ole var oppført som lærer ved giftermålet med Beret. Han var av dem som avtjen
te verneplikta som omgangsskolelærer i sju år fra 1789 til 1796. Etter giftermålet ble
han gårdbruker i Overholmen fram til han overtok Levringan i 1811.
Fra 1828 var Ole ansatt som postbonde i postruta mellom Verdal og Østersund
og hadde ansvar for befordring av post på strekningen Steine - Sulstua.
Barn fra Bere ts første ekteskap:
Bk.Jakob Eriksen, f. 1 787 i Levringan. G. 1811 med Anne Mortensdatter Slapgård,
f. 1788. Gårdbrukere i Overholmen mellem fra 1812.
82'.01 e Eriksen, f. 1789 i Overholmen, d. 1790.
B3 1 . Dødfødt sønn, f. 1791 i Overholmen.
B4 I .Ole Eriksen, f. 1792 i Overholmen. Ole ble gift i 1822 med Guru Pedersdatter
Kvello, f. 1787. De var brukere i Kvelloa i noen år på 1830-tallet. Se mer om
dem under Kvelloa.
Ole og Beret fikk tre barn:
85. Inger, f. 1797 i Overholmen. Gift første gang i 1833 med Ole Olsen Faren, f.
1 809, d. 1 844. Gift andre gang i 1 847 med Halvor Johannessen Lyng, f. 1819.
Begge ektemennene var etter tur brukere i Levringan.
86. Erik, f. 1799 i Overholmen, d. 1844 i Melby. Gift med Ellen Anna Pedersdatter
Melby, f. 1 814 i Melby. Erik ble bruker av halvparten av Melby.
87. Guru, f. 1802 i Overholmen, d. 1841. Hun var fosterdatter i Aust-Grundan, og
ble gift i 1 833 med sitt søskenbarn Arnt Andersen Grundan, f. 1 806, og ble bon
dekone i Aust-Grundan.
Ole brukte gården til han døde i 1838. Deretter ble Ole Olsen Faren, som var gift med
dattera Inger, neste bruker. Beret døde i 1844.
Ole Olsen Faren (1809-1844) og Inger Olsdatter (1797-1871)
Ole Olsen Faren var født i 1809 i Ner-Fåra som sønn av Ole Olsen Faren og Beret
Halvorsdatter. Faren var for øvrig bror av Peder Olsen Faren, som kom til Kvelloa i
1779.
LEVRING

----
300 H&FIS-B
----
Ole Faren ble eier av halvparten av Ner-Fåra i 1829. Men etter at han i 1833 ble
gift med dattera i Levringan og overtok gården der, dreiv han Fara bare som et under
bruk.
Barn:
81. Beret Maria, f. 1833 i Fara, d. 1890. G. 1863 med gårdbruker Anders
Gundbjørnsen i Øver-Fåra, f. 1 837. De hadde fire barn.
82. Oline Bergitte, f. 1836 i Fara, d. 1914. G. 1863 med enkemann og gårdbru-
Ole Olsen ble ingen gammel mann. Han døde i 1844, 33 år gammel, og Inger ble gift
på nytt i 1847, med Halvor Johannessen Lyng, som ble neste bruker.
Halvor Johannessen Lyng (1819-1889) og T) Inger Olsdatter (1797-1871),
2) Mette Pedersdatter (1849-1923)
Halvor Johannessen Lyng var født i 1819 på Midt-Lyng av foreldre Johannes
Halvorsen og hustru Anne Sofie Olsdatter. Som nevnt foran ble Halvor gift i 1847
med enka Inger Olsdatter i Levringan, og han overtok som bygselmann i Levringan
i 1848. Samtidig dreiv også han Ner-Fåra østre som underbruk, etter som denne går
den ble utlagt til Inger ved skiftet etter den første mannen hennes.
Inger døde i 1871, og Halvor ble gift for andre gang i 1879 med tausa si, Mette
Pedersdatter Gjermstadvald, f. 1849. Hun var datter av Peder Larsen Gjermstadvald
og kone Malena Olsdatter.
Halvor døde i lungebetennelse i 1889. Mette losjerte så i Levringan fram til hun i
1906 ble gift med Antomus Pedersen Sende, f. 1849 i Inderøy. Han var da bruker og
eier av Vester-Sende (Nilsstua) i Leksdalen.
Det var ingen etterkommere i de to ekteskapene til Halvor Johannessen.
Mette overlevde også sin andre mann, som døde i 1908, og hun ble gift for tredje
gang, nå med enkemann Johannes Ellevsen Ner-Sende, f. 1852. I 1910 ble det opp
rettet ektepakt mellom Mette og Johannes, som bestemte at gard med besetning og
redskaper m.v skulle forbli konas eiendom. Og som testamentarisk arving etter
Antomus Sende solgte Mette Vester-Sende til Olaf Skansen for 7000 kr i 1920. Olaf
Skansen var sønn av Ole og Grete Skansen på Jøsåsmoen.
Mette døde i Vester-Sende i 1923. Johannes Ellevsen døde i 1937.
Samling av gårdene
Den 14. april 1890 ble begge Levrmgsgårdene forpaktet til Olaus Årntsen Levring, og
siden har Levringan vært drevet som én gard.
HEIMER OG rOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND B


----
301 H&FIS-B
----
Olaus Arntsen Levring (1838-1922) og Marta Pedersdatter (1839-1909)
Olaus Arntsen var født i Øster-Levringan i 1838 som sønn av Arnt Olsen Levring og
kone Guru Efastsdatter. I 1864 ble han gift med Marta Pedersdatter Gjermstad, f.
1839 på Mo. Hun var datter av Peder Larsen og kone Malena Olsdatter, som var hus
mannsfolk i Øver-Fåra.
De var inderster i Øster-Levringan fram til Olaus kjøpte Melbygrava i 1878.
Denne heimen hadde han til 1887, da han solgte den til skolelærer Hans Hallem. I
1890 fikk han så forpaktningskontrakt for livstid på Levnngan, og han brukte går
den fram til han ble kårmann i 1908.
Olaus døde i Levringan i 1922 som enkemann, idet Marta døde i 1909.
Marta hadde en sønn før hun ble gift med Olaus:
Bl 0 . Petter Andersen, f. 1860 på Gjermstadvald. Faren var Anders Larsen Jøsåsvald.
Petter var pleiesønn hos besteforeldra i Øver-Fåra i 1 865 og hos Arnt Levring i
1875. Han utvandret til Benson, Minnesota i 1882. I Amerika kalte han seg
Melby.
Olaus hadde også ei datter før han ble gift:
B 2°. Elen Anna, f. 1861 i Guddingan. Mora var Ingeborg Nilsdatter Gudding. Elen
Anna ble gift i 1 890 med Ole Andreas Pedersen Bjørgan, f. 1 870 på Movald.
Mannen utvandret ti! Eau Claire i 1 891 , og Elen Anna og sønnen Iver Bendik, f.
1 890, reiste etter i 1 892. Hun døde allerede i 1 895, og enkemannen flyttet til
Minneapolis og giftet seg på nytt i 1905 med ei norsk jente, Anne Marie Husby,
f 18767
Og Marta og Olaus hadde lem barn:
84. Grete Birgitta, f. 1867 i Levringan, d. 1929. G. 1893 med Ole Johannessen
Skansen, f. 1869 på Kvellovald, d. 1929. Han var sønn av husmann Johannes
Olsen på Skansen. Grete og Ole kjøpte Jøsåsmoen (Magnusmoen) i 1899. De
fikk seks barn.
85. Ole Martin, f. 1872 i Levringan. G. 1900 med Ingeborg Anna Pedersdatter
Tronesvold, f. 1875 på Tronesvollen. Hun var datter av Peder Ellevsen Indal
(Tronesvold) og hustru Beret Eliasdatter Stene. Ole Martin Levring ble gårdbruker
på Tronesvollen nordre ca. 1900.
Marius Olaussen Levring (1883-1917) og Hanna Andreasdatter (1884-1918)
Marius Levring ble gift i 1907 med Hanna Andreasdatter, f. 1884 på Prestegårdsvald
i Vuku av ugifte foreldre Andreas Andreassen og Klaudia Mane Henriksdatter (om
Klaudia Marie, se under Grindgjalet). Faren, som var sønn av Andreas Eriksen og
LEVRING

 

----
302 H&FIS-B
----
Gjertrud Johnsdatter på Efastplassen, stakk til Amerika før Hanna ble født. Hanna ble
som lita bortsatt til Elling Johannessen i Slapgardsenget, men i 1900 var hun kom
met til Levringan som tjener, og nå ble hun altså gardkone der. Marius tok over som
bruker i Levringan etter faren ca. 1908.
Men Marius og Hanna fikk ikke så mange år sammen. Tuberkulosen tok dem
begge. Marius døde i mellomjula 1917, og Hanna gikk bort fem måneder semere.
Marius og Hanna hadde tre ban:
Bl . Olaug Margrete, f. 1907, d. 1909. I klokkerboka for Vuku står det at hun døde
av engelsk syke, på den tida et vanlig navn på rakitt, og som var en ernærings
og stoffskiftesykdom hos barn, mest i aldersgruppen 3 mnd- 2 år. Sykdommen
skyldtes mangel på vitamin D, og var hyppig i tidligere generasjoner, men opptrer
nå sjelden fordi mødrene bruker tran eller andre vitaminpreparater under svanger
skapet, og spedbarna får D-vitamintilskudd. 3
82. Magnhild, f. 1909. Etter at foreldra var død, kom Magnhild tit innherred
Barneheim ved Levanger. Men også hun fikk tuberkulose og kom på pleiehjem og
døde i 1926.
83. Ole Agnar, f. 1911. Ole kom til Grete og Ole Skansen påjøsåsmoen og var der
mens han gikk på folkeskolen. Deretter tok han handelsskoleutdannelse. I 1938
kom han tilbake til Jøsåsmoen til Arne Dillan. Han arbeidet i sportsforretningen til
Richard Kristiansen på Øra inntil han i 1940 ble ansatt i Verdal forsyningsnemnd.
Siden arbeidet han hos kommunekassereren, samtidig var han også overformyn
der. Ole Levring døde i 1 959, ugift.
84. Magnus, f. 1914, d. 1915 vel 1 år gammet (engelsk syke).
Etter at Hanna var død, ble det avholdt auksjon på gården til salg av boets eiendeler
etter kunngjøring i Innherreds Folkeblad:
Dødsboauktion
Måndag den 10. juni d. s. kl. 11 fm avholdes auktion paa Levring i avdøde enke
Hanna Levrings dødsbo til bortsalg av boets eiendele bestaaende av: Besætning, 1
hoppe 18 aar, 6 voksne kjør, 1 kvige, 1 okse, 1 kalv, 2 lam, 1 væder. Redskaper; 1
jjærvogn, 2 langvogne, 2 bikvogne, 2 sæt støttingei; 3 sæler, 1 firhjulvognoverdel, 1
langvognflake, 1 bikvognoverdel, 2 langslædei; 1 slaamaskine, 1 hakmaskine, 1 hjul
rive, 1 skuvnve, 1/3 andel i træskeverk, Vi andel i radsaamaskine, 1/3 andel i pote
toptaker, 2 ploge, 2 harve, samt diverse jordverktøi, smidjeverktøi. Indbo og løsøre
saasom 1 bife, 1 skrivebord, jlere andre bord samt stoler, flere skap, 2 store komfy
rei; 2 store kakelovne, 2 sofabænke, senger og sengklær, 1 telefonapparat, 2 geværer,
3 gryter hvorav 1 meget stor, diverse kjøkkentøi, dækketøi og stentøi, en del matva
rer, samt diverse løsøre av forskjellig slags.
Verdals lensmandsbestilling, 31. mai 1918.
R. Holmvik.
HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL I 800-1 940 - BIND B

----
303 H&FIS-B
----
I 1918 kjøpte John Edvard Grundert gården av Verdal kommune. Forut for salget var
det brei debatt med sprikende synspunkter i herredsstyret etter at styret for de kom
munale eiendommer hadde utlyst gården til salgs for høystbydende. Noen represen
tanter var i tvil om en slik salgsmåte var i samsvar med betingelsene som kommunen
hadde fastsatt for salg av leilendingsgårdene, og at den burde selges etter takst til
innenbygdsboende, mens andre mente at det var helt greit at kommunen fikk mest
mulig igjen for salget. Salgsmåten ble imidlertid godkjent, og resultatet ble at John
Edvard Grunden fikk tilslaget på gården med sitt bud på 32 700 kroner.
Høystbydende var forøvrig Hans Snekkermo med 33 300 kroner, men han trakk sei
nere budet sitt. Det kan også nevnes at takstsummen bare var 16 000 kroner.
Men John Edvard Grunden, som var gårdbruker i Aust-Grundan, bodde neppe i
Levringan.. I en fødselsdagsomtale av Martin Persson er det nevnt at han var driver i
Levrmgan i noen år rundt 1920 mens John Grunden var eier. 4
1 1926 solgte han gården til sin eldste sønn, Arne Nikolai Grunnan.
Arne Nikolai Johnsen Grunnan (1903-1976) og Ingebjørg Olov Anneusdatter
(1901-1928)
Arne Nikolai Johnsen Grunnan var født i 1903 i Aust-Grundan. I 1926 ble han gift
med Ingebjørg Olov Anneusdatter Okkenhaug, f. 1901 på Oppem. Hun var datter av
Anneus og Ingeranna Cecilie Okkenhaug i Oppem.
Arne Grunnan overtok Levringan etter faren i 1926. Barn:
81. John Edvard, f. 1927 i Levringan. Gift 1952 med Solbjørg Skjørland, f. 1929 i
Overhalla. John Grunnan var ei tid herredsagronom i Sigdal og Verdal, og ble
gårdbruker i Aust-Grundan etter faren. Ei datter.
82. Anders, f. 1928 på Innherred Sykehus. G. 1956 i Stjørdal med Mali Husby, f.
1932 i Stjørdal, d. 1996. Tre sønner.
Allerede i 1928 mistet Arne Grunnan kona si, som døde i barsel, bare 27 år gammel.
Han dreiv Levringan videre sammen med søstra Thora Grunnan fram til han solgte
gården til Trygve Hofstad og tok over slektsgården Aust-Grundan i 1936.
Trygve Sefaniassen Hofstad (1893-1971) og Marie Jeremiasdatter
(1901-1992)
Trygve Hofstad var født på Stiklestad ostre i 1893 av foreldre Sefamas Torgersen
Hofstad og hustru Laura Sofie Johannesdatter, født Borgen. I 1922 ble han gift med
Marie Jeremiasdatter Skavhaug, f. 1901 på Skavhaugg nedre. Hun var datter av
Jeremias Ågesen Skavhaug og kone Karen Bergitte Rasmusdatter, født Brendmo.
Trygve Hofstad kjøpte gården Kjerkreit Store i Malm i 1925, men gården ble kjøpt
tilbake på odel etter bare ca. et halvt år. Så kjøpte han Storlia i Volhaugen i 1926 og
dreiv denne gården fram til han kjøpte Levringan i 1936. Han bygde nye hus på går
den; fjøs, stall og låve i 1938 og ny stue først i 1950-åra. Den gamle låven fra
Levringan er gjenreist på museet på Stiklestad.
Trygve og Marie Hofstad hadde seks barn:
LEVRING

----
304 H&FIS-B
----
Levringan etter at Trygve Hofstad hadde bygd opp gården på nytt.
Familien Hofstad. Foran f.v. Torgeir, Trygve, Marie og Leif. Bak f. v.: Sigmund, Karen, Olav og John.

 

----
305 H&FIS-B
----
81. Sigmund, f. 1922 på Skavhaugg nedre. G. 1952 med Magnhild Eldrid
Johansdatter Breding, f. 1923 på Reinsvoll. Sigmund Hofstad arbeidet ved Verdal
Meieri. Bosatt på Verdalsøra.
82. John, f. 1924 på Stiklestad. Gift 1964 med Ragnhild Olga Einarsdatter Nilsen, f.
1944 på Verdalsøra. Gårdbruker i Levringan. Tre barn.
83. Leif, f. 1926 i Storlia. G. 1955 med MargitJohnsdatter Rye, f. 1926 i Moenget.
Gårdbruker på Garnes vestre fra 1963. Fire barn.
84. Torgeir, f. 1928 i Storlia. Avd.ingeniør, bosatt i Trondheim. G. 1958 med Marit
Bakkan, f. 1932 i Verdal. Tre barn.
85. Karen, f. 1930 i Storlia. G. 1952 med Sigmund Johannes Ness, f. 1925 i Ner-
By, død 2002. Gårdbruker på Tune, Stiklestad (gnr. 30, bnr. 9). Fire barn.
86. Olav, f. 1932 i Storlia. G. 1957 med Aud Alice Valstad, f. 1937 i Verdal, død
2005. Olav var yrkesmilitær. De bodde i Løten og Elverum. Fire barn.
Nåværende eiere og brukere er Trygve Johnsen Hofstad, f. 1965 (sønn av Ragnhild og
John Hofstad), og kona Marit Lian Hofstad, f. 1967.
Frådelt bruk:
HAUGEN
(LEVRINGSHAUGAN)
GNR. 253, BNR. 5
Haugan . Fotoet eies av Ragnhild Hofstad
Levringshaugan, på sørsida av Jamtlandsvegen mellom Levringan og Skansmyra, er i
matrikkelen betegnet som Haugen, men i dagligtale mest kalt Haugan. Heimen ble
frådelt hovedbølet etter at kommunen overtok Værdalsbruket i 1908. Det fikk bruks
nummer 5 og ble bygslet tii Jakob Johannessen Skansen. Kontrakten ga bygsleren rett
til kjøp av eiendommen etter bestemt pris på jorda.


----
306 H&FIS-B
----
Jakob Johannessen Skansen (1872-1921) og Ragnhildanna Nilsdatter
(1883-1915)
Jakob Skansen var født på Skansen under Sør-Steine i 1872 av foreldre Johannes
Olsen Skansen og hustru Beret Marta Jakobsdatter, født Molden.
Han ble gift i 1905 med
Ragnhild Anna Nilsdatter, f. 1883
på Stormoen, datter av enkemann
Nils Nilsen Reiren og enke Beret
Andersdatter Stormo (datter av
"Jamt-Anders"), og med tida fikk
de fire barn. Jakob arbeidet som
murer ved siden av å drive hei
men.
Ragnhild Anna fikk tuberkulo
se og døde allerede i 1915, og
Jakob ble alene med de fire barna i
alderen 3 til 10 år. Til hjelp i huset
fikk han nå Oleanna
Johannesdatter Sørnes, f. 1873 på
husmannsplassen Håven under
Skjørdal nedre. Olenanna tok seg
av både heim og barn, også etter at
Jakob Skansen ble syk og døde av
tuberkulose i 1921. Kort tid før
Jakob døde, hadde nemlig han og
Oleanna forberedt giftermål, men
skjebnen ville det altså annerledes.
Men på dødsleiet hans lovte
Oleanna å ta seg barna hans, en
lovnad hun holdt til det fulle.
Oleanna døde på Haugan i 1967,
94 år gammel.
Barn etter Jakob og Ragnhild
anna:
Oleanna Sørnes, som ble "mor" for Skansen-barna etter at for
eldra var borte.
81. Oline Cecilie, f. 1905 på Skansen. Død 1980.
Bl . Johannes, f. 1907 på Skansen. Ugift. Han kjøpte Haugan av Verdal kommune i
1927. Død 1970.
83. Bergljot Margrete, f. 1909 på Haugan, d. 1916 av lungebetennelse.
84. Borghild, f. 1912 på Haugan. D.1993.


----
307 H&FIS-B
----
Tre av søskena Skansen på Haugan i unge år. Fotoet er fra ca. 1920. F.v. Johannes, Oline og Borghild.
Ukjent fotograf.


----
308 H&FIS-B
----
Etter at Jakob var død, ble heimen drevet av sønnen Johannes mot samme avgift som
faren hadde betalt. Og etter avholdt taksering ble den solgt til Johannes for 3400 kro
ner i 1927, men skjøte ble utstedt først i 1962. Men søskena Oline, Johannes og
Borghild, som alle var ugifte, dreiv Haugan i lag så lenge de levde. Nytt uthus ble
bygd i 1930 og ny stue i 1951. Johannes arbeidet også i skogen, mens Oline og
Borghild tok seg av gards- og fjøsstellet. De hadde opptil 14 kyr/ungnaut på bås, og
det var ikke alltid så lettvint når bl. a. vatn måtte bæres i hus til både husdyr og inne
bruk, har de to søstrene fortalt. Det hendte ofte at vassbekken gikk tom, og da måtte
vatnet fraktes heim helt nede fra Trongdøla. Vinters tid måtte vasskoppene dras på
kjelke i djupsnø og så bæres i hus så det ikke fraus til is. Først i 1971 fikk de innlagt
springvatn. De hadde heller ikke hest, så høyet ble båret inn på to staurer, og korn
stauren kom også i hus på samme viset.
Eier av Haugan i dag er Ingolf Bengtsen jr.
Husmannsplasser:
SANDBEKKMOEN
Jens Johansen (1768-1833) og » Ingeborg Bardosdatter (1758-1804),
2) Marta Jonasdatter (1778-1838)
Jens Johansen var født i 1768 på Leirhaug og var sønn av Johan Svendsen Kulstad og
kone Boletta Jensdatter Ørnfeldt i farens 3. ekteskap.
Jens var husmann under Levringan i 1801 og fram til 1804, han var da gift med
Ingeborg Bardosdatter Fossnesset, f. 1758 (gift 1794), som døde i 1804 i Levringan.
Men i 1805, da han ble gift med Marta Jonasdatter Garnes, var han på Gnndgjalet,
og døde som husmann der i 1833. Marta Jonasdatter var født i 1778 på Bjartnes, dat
ter av ungkar Jonas Larsen (Haug) og Maren Arntsdatter. Hun var inderst på
Lillemoen i 1801. Hun døde fem år etter Jens.
I ekteskapet med Ingeborg var det ingen barn, i det andre en sønn:
BP.Johannes, f. 1 8 1 0 på Grindgjalet. G. 1 835 med enke Beret Haldorsdatter Wist,
f. 1797 i Stjørdal. Johannes Jensen ble bruker på Brenna vestre i Sul ca. 1845,
og fikk seinere bygsel på begge Brenna-gårdene. Flan døde som kårmann der i
1 868. Kona Beret var død samme sted i 1 859. Ekteskapet var barnlaust.
Jakob Sevaldsen (1776-1859) og 'Ingeborg Mikkelsdatter (1779-1844),
2) Karen Johnsdatter (1797-1864)
Jakob Sevaldsen var født på Balgårdsvald i 1776. Foreldra hans var Sevald Olsen og
Mant Johnsdatter (1733-1813), som var oppsittere i Tromsdalen nordre på
1780-90-tallet. Faren døde i 1791, og mora ble oppgift med Iver Iversen Kvello
(1743-1810).
HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND B

----
309 H&FIS-B
----
I 1808 ble Jakob gift med Ingeborg Mikkelsdatter Levring, f. 1779 på
Skavhauggvald (Svartåsen). Ingeborg var datter av ugifte foreldre Mikkel Eriksen
Suul og Guru Pedersdatter Skavhauggvald (datter av Peder Johnsen Stormoen) De
første åra - kanskje fram til ca 1815 - var de på Sandbekkmoen, og de to første barna
deres ble født der. Så flyttet de til Kvellolia. De var i Kvellolia ennå i 1821, men siden
flyttet de tilbake til Sandbekkmoen. Ingeborg døde i 1844, og Jakob ble gift på nytt
samme år, med enke Karen Johnsdatter, f. 1797 i Skogn? Hun hadde fra 1823 vært
gift med Ole Jakobsen Flotten, husmann under Rindsem, og hadde tre barn fra før
ste ekteskap.
Jakob Sevaldsen døde på Sandbekkmoen i 1859. Den andre kona hans, Karen,
døde trolig på Skogn sykehus i 1864, som legdslem i Lundskin.
Barn:
82. Marta, f. 1811 på Sandbekkmoen. G. 1850 med Peter Andreas Pedersen, f.
1 823 på Inndal østre (sønn av Peder Pedersen Indal den yngre). De bodde på
Steinsvald i 1 852, og siden slo de seg ned som rydningsfolk på Lilleenget i
Inndalsallmenningen. Han døde i 1858, og Marta ble gift på nytt i 1860 med
rydningsmann Arnt Gulbrandsen. Arnt døde i 1872 og Marta i 1895. Marta
døde på Tokstad, der dattera Sirianna var budeie.
Peter Andreas og Marta hadde ei datter, Sirianna, f. 1 852, som ble gift med Ole
Hansen Minsås i 1 882. De bodde i allmenningen de første åra, men ble seinere
husmannfolk under Minsås, der mannen døde i 1 889.
83. Sevald, f. 1816 i Kvellolia. G. 1841 med Karen Johnsdatter Guddingsvald, f.
1815. Hun var datter av husmann John Olsen og kone Ingeborg Johnsdatter på
Nymoen (i dag Guddingsmo øvre) under Guddingan. Sevald og Karen ble også
husmannsfolk på Nymoen rundt 1845. De hadde sju barn. Karen døde i 1891
og Sevald i 1 896.
Peder Olsen (1788-1856) og Kjersti Jensdatter (1784-1845)
Peder Olsen var trolig husmann på Sandbekkmoen rundt 1820.
Han var født i Dillan i 1788 og var sønn av ugifte foreldre, reservedragon Ole
Gundbjørnsen (Kolstad?) og Marit Pedersdatter Dillum. Han var skiløper og kake seg
Balgård da han i 1812 ble gift med Kjersti Jensdatter, f. 1784 i Lille-Vuku. Kjersti var
datter av husmann Jens Johannessen og kone Kan Ulriksdatter på en av husmanns
plassene under Jøsås. Etter å ha bodd i Slapgarden et par år, kom Peder og Kjersti til
Litj-Molden som husmannsfolk i 1815-16. I 1820 var de husmannsfolk under
Levringan, flyttet så tilbake til Litj-Molden og bodde trolig der resten av livet. Se mer
om dem og etterslekta under Litj-Molden.
LEVRING


----
310 H&FIS-B
----
LEVRINGSMOEN
Utskrift av skifteprotokoll fra 1772 viser at Levringsmoen var husmannsplass under
Levringan allerede på 1700-tallet. Enkemann Mathias Eriksen Guddmg ble gift i
1747 med enke Gjertrud Nilsdatter Levring, som var født i Hamre i Åre i 1695.
Gjertrud ble gift med enkemann Anders Persen Molden i 1737, men han døde i 1743
etter et barnlaust ekteskap. Hvem Mathias hadde vært gift med før, er ikke klart, men
han hadde to sønner fra tidligere ekteskap. Mathias og Gjertrud var husmannsfolk på
Levringsmoen ved manntallet i 1762. Gjertrud døde på Levringsmoen i 1772, og
Mathias ble gift for tredje gang samme året med Gunhild Olsdatter Ner-Holmen. De
fikk dattera Gjertrud i 1773, men barnet døde 10 dager gammelt. I 1777 fikk de søn
nen Ole Mathiassen, men hvor det ble av ham, er ikke kjent. Gunhild døde på plas
sen i 1797, 71 år gammel, mens Mathias døde som legdslem i Auskm i 1806, 100 år
gammel.
Lars Nilsen Kvelstad var trolig husmann på Levringsmoen i noen få år først på
1800-tallet.
Lars Nilsen Kvelstad (1761-1807) og Kari Johnsdatter (1767-1830)
Lars Nilsen var født i Kvelstad i 1761 og var sønn av klokker Nils Eriksen Kvelstad
og kone Sigrid Larsdatter. Han ble gift i 1803 med tjenestejenta i Kvelstad, Kari
Johnsdatter, f. 1767. Opphavet hennes er ukjent, men vi skal ikke se bort fra at hun
var svensk, da det var mange av svensk avstamming på Kvelstad på denne tida (klok
ker Nils Eriksen var jo også svenske).
Lars og Kan var husmannsfolk under Levringan da det andre barnet deres ble født
i 1805 og da Lars døde i 1807. Kan ble gift på nytt i 1810 med Anders Andersen
Indalsvald, f. 1787 på Ekrenvald. Han var sønn av Anders Andersen og Ingeborg
Pedersdatter, husmannfolk på Krika under Inndal vestre først på 1800-tallet.
Lars og Kan fikk to barn:
81. Anne, f. 1803 i Kvelstad. Hun ble konfirmert fra Nord-Steine i 1820 og gift i
1 846 med Ole Kaspersen Holmen, f. 1 8 1 7 på Nordholmen i Vuku av ugifte for
eldre, dragon Kasper Eliassen og Maren Olsdatter Holmli vestre. I 1 865 og 1 875
var de husmannsfolk på plassen Nilsstua under Sende, men i 1 891 var de blitt fat
tigunderstøttet og bosatt på Verdalsøra. Ole Kaspersen ("Ola Pil") døde i 1897
på Malmo i Leksdalen, og Anne døde på samme sted året etter. De hadde ingen
barn i lag, men Anne hadde en sønn før de ble gift - Lornts Johannessen, f. 1 83 1
på Nordbergsvald. Han kom til Malmo i Leksdalen.
82. Nils, f. 1805 på Levringsvald. Han ble konfirmert fra Indal (Krika) i 1822 og gift
i 1834 med Inger Eriksdatter Forbregdsvald, f. 1813. De var husmannsfolk på
Eklovald og fikk tre barn før Nils døde i 1845. Inger døde i 1890 på
Trøgstadaunet. Alle barna ser ut til å ha flyttet ut fra Verdal.
HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND B

----
311 H&FIS-B
----
Kan må være død før 1816, for da ble Anders gift på nytt med Marta Johnsdatter,
f. 1791, og de ble husmannsfolk under Mønnes. De fikk to barn før Marta døde i
1822. Hvor det til slutt ble av Anders, er ikke kjent.
Siver Jakobsen (1783-1829) og Marit Bardosdatter (1787-1867)
Siver Jakobsen og Marit Bardosdatter ble husmannsfolk i Vester Levringan en gang
før 1820.
Siver var sønn av husmann Jakob Olsen Haugsvald under Flotten. Han var tje
ner hos Ole Rasmussen (Garnes) i Levringan i 1801. På samme tid var Marit
Bardosdatter Grundan tjener hos Hans Rasmussen (Garnes) i Aust-Hellan. Begge
tjente i Volen da de ble gift i 1817. Marit var født i 1787 på Bunesvald, og foreldra
hennes, smed og husmann Bardo Sevaldsen og kona Marit Bardosdatter, var hus
mannsfolk under Aust-Grundan.
Barn:
Bl . Gjertrud, f. 1 817 i Grundan. Gjertrud hadde to barn utenfor ekteskap før hun i
1 860 ble gift med enkemann Peder Rasmussen Mønnesvald (Hyppen), f. 1 829
i Jøsås. Han hadde tidligere vært gift med Anne Pedersdatter Jøsås, f. 1 828 på
Nerholmsvaid, d. 1853. Peder døde på Bjørnmelen i 191 1, etter at Gjertrud
var død på Hyppen i 1 901 . Ekteskapet var barnlaust.
Barn etter Gjertrud:
Cl 0 . Sivert Mikalsen, f. 1842 på Austgrundvald. Faren var Mikal Jakobsen
Vangstad. I 1 864 ble han gift med søskenbarnet Marta Olsdatter Myrmo,
f. 1 837 på Storstad, datter av husmann Ole Olsen Storstad på Myrmo
under Musem. De var inderster på Follovald og husmannsfolk på Eklovald
fire barn, og sønnen Ole Martin Sivertsen ble gift med Johanna Seselie
Kristiansdatter Aasan, f. 1 873 i Vester-Asan, datter av husmann Kristian
Olsen og Gjertrud Johnsdatter. De bodde i Vester-Åsan og brukte Aasan
som etternavn. De reiste til USA med fire barn i 1903-04. Mer om famili
en ti! Sivert Mikalsen er oppført under Rømo i Leksdalsboka.
C 2°. Martin Olaussen, f. 1 85 1 . Faren var Olaus Larsen Stiklestad. Martin var
gjetergutt på Brenna i 1865. I 1872 flyttet han til Sverige (flytteattest
utstedt 1 883), og i 1 890 er han ugift sagbruksarbeider i Øver Ocke i
Mørsil.
82. Marta, f. 1820 på Levringsvald. Hun ble konfirmert fra Vangstad i 1836. Som
ugift fikk Marta en sønn i 1 856 med Andreas Jensen Lyng søndre. Barnet, Johan
Anneus, døde i 1858. I 1865 tjente Marta i Ness østre, og flyttet i 1868 ti!
Levanger som Marta Sivertsdatter Ness. Gift i Skogn 1 869 med enkemann
Nikolai Pedersen Reevald (1 808-1 871). Gift for andre gang i 1 873 med enke
mann Magnus Kristensen Stavlovald (1 824-1 882)
83. Jakob, f. 1823 på Sørsteinsvald. Han ble gift i 1847 med Ingeborg
Pedersdatter, f. 1 823, datter av husmann Peder Olsen i Litj-Molden. I 1 865 var
de husmannsfolk på Øverplassen under Vester-Jøsås, og i 1 875 på
LEVRING


----
312 H&FIS-B
----
Mønnesmoen. Jakob døde på Mønnesmoen i 1875. Ingeborg kom på legd
på sine eldre dager. Hun var i Lundskin i 1891, og døde på Steinsvald
1894.
Barn:
Cl . Marit, f. 1 847 i Nordsteine. Død 1 848
C 2. Sivert, f. 1849 på Østnesvald. Han ble gift i 1874 med Ingeborg Anna
Agesdatter Lundenvald, f. 1 844 i Sulstua, d. 1 936. Hun var datter av Åge
Johansen Sulstuen og kone Gurianna Paulsdatter. Sivert var husmann på
Lundbakken i Ness.
85. Gunhild, f. 1828 på Levringsvald. Hun ble gift i 1852 med Elling Petersen
Eklovald, f. 1828. De var brukere i Saukinn i Ulvilla, og fikk 10 barn - 7 san
ner og 3 døtre. I 1 890 utvandret Elling, Gunhild og to av sønnene til Quebec i
Kanada. Da hadde i hvert fall to av barna reist "over dammen" tidiigere, mens
tre døde ung i Norge.
Siver døde på Levringsvald allerede i 1829, og Mant døde som fattiglem i
Bollgarden i 1867.
I 1830 er det en Peder Olsen som er husmann under Levrmgan, og han overtok
sannsynligvis etter Siver Jakobsen på Levringsmoen.
Peder Olsen (1800-??) og Anne Johannesdatter (1800-??)
Peder Olsen var født i Sundby i 1800 og var sønn av husmann Ole Gabnelsen
Melbyvald og kone Ragnhild Pedersdatter. Peder ble gift i 1827 med Anne
Johannesdatter Øren, f. 1800 på Øren og datter av strandsitter under Mantvoll,
Johannes Johansen og kone Marit Pedersdatter.
Peder og Anne bodde på Melbyvald, Okkenhaug og i Bollgarden før de kom til
Levringsmoen.
Hvor lenge Peder og Anne var på Levringsmoen, og hvor det ble av familien
siden, er ikke kjent. En Peder Olsen m/kone har fått utflytting til Inderøy i 1837,
men om det er disse det er tale om, er uklart.
De hadde tre barn:
Bl . Mikal, f. 1 827 på Melbyvald, d. 1 828 på Okkenhaug.
82. Ole, f. 1830 i Bollgarden. Ingen opplysningen
83. Marianna, f. 1831 på Levringsvald. Det er trolig henne som vi finner i Namsos
i 1 865 som Mariane Dahl, f. Pedersen. Hun er gift med garver Andreas Dahl,
f. 1 834 i Strinda. I 1900 er hun blitt enke, og driver handel i Namsos.
Hvem som deretter evt. var husmannsfolk på Levringsmoen er uklart inntil horing
en Olaus Henriksen kom dit.
HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 8001 940 - BIND B


----
313 H&FIS-B
----
Olaus Henriksen (1819-1901) og Beret Olsdatter (1806-1882)
Olaus Henriksen var født i 1819 på Hojem i Frol. Han kom flyttende til Verdal i 1844
og giftet seg samme år med Beret Olsdatter Hagavald, f. 1806 på Verdalsøra. Hun var
datter av Ole Johnsen Rinnan og kone Marit Olsdatter.
I 1865 var Olaus husmann på Levringsmoen, men var bare losjerende på plassen
i 1875, og da Beret døde i 1882 var de husmannsfolk i Litj-Molden. I 1883 ble Olaus
gift på nytt med Ingeborganna Andersdatter Mønnes, f. 1840. Hun var datter av lei
lending Anders Nilsen Mønnes. I 1900 bodde de i ei lita stue som var satt opp av fat
tigvesenet ved Steinsmoen, og Olaus døde der i 1901.
Barna til Olaus og Beret:
82. Karoline, f. 1 847 på Lennesvald. Hun har fått attest til Levanger i 1 877, men fra
før 1900 og til hun døde i 1918 var hun budeie hos Anna og John Arntsen i
Tromsdalen. Hun kalte seg Karoline Tromsdal.
84. Elen, f. 1 852 på Hallemsstøa. Død i 1 881 som ugift tjenestepike på Bjartnes. Ved
dødsfallet er anført at hun døde i "modersyke".
Hans Martin Olaussen (1844-1904) og Serianna Andersdatter (1836-1927)
Hans var født i 1844 på Nord-Lyngsvald og var sønn av den forrige husmannen
Olaus Henriksen. Han ble gift i 1871 med Serianna Andersdatter, f. 1836 på
Garnesmoen. Serianna var datter av Anders Petersen Bjørkenvald og kone Beret
Ulriksdatter, som var husmannsfolk på "Pynten" under Bj ørken til de utvandret til
Flandreau, Sør-Dakota, i 1880.
Hans Martin og Serianna ble trolig husmannsfolk på Levringsmoen rundt 1871.
Hvor lenge de var der, veit vi ikke nøyaktig, men kanskje fram til 1886-87. I 1891
var de kommet til Reitanplass i Sjøbygda, der Hans døde i 1904, mens Serianna døde
på aldersheimen i 1927.
Serianna hadde to barn med Mikal Ågesen Stuskin før hun ble gift med Hans
Martin:
Bl°.Anneus, f. 1863 på Bjørkenvald. Anneus Mikalsen var ugift. Han tjente i Oklan I
1 875, og i 1 891 finner vi ham som skinnfellmaker på Bardoplassen (hos sin gran
donkel Bardo Ulriksen) og seinere i Moldenget. Han døde i Kvelloa i 1915, da
med tittel som tømmermann.
B 2°. Beret Anna, f. 1 866 på Bjørkenvald. Hun ble gift i 1 888 med Anneus Kristiansen
Indal, f. 1 864 i Inndalsallmenningen, sønn av rydningsmann Kristian Andersen på
Lilleenget nedre. De flyttet til Bjerte i Nåsskott i Sverige i 1 890 sammen med dot
tera Anna Sofie, f. 1888. I 1900 bodde de i Trång i Alsen, Jåmtland. Anneus
kalte seg Anneus Kristiansen Indalsvold.
LEVRING

 

----
314 H&FIS-B
----
Hans Martin og Serianna fikk sønnen:
B3 1 . Oluf, f. 1872 på Levringsmoen. I følge utvandrerlista til Jostein Molde utvandret
han til New York i 1 893 under navnet Oluf Aarstad, og ankom New York 3. mai
med D/S "Grecian". Han reiste for øvrig samtidig med Edvard Olsen Svegjerdet
og hans søster Oline. På samme tid I Amerika kalte han seg Oluf Orstad. I 1900
bodde han som snekker hos John Bjerkness i Brandrup Twp, Wilkin County,
Minnesota. John Bjerkness var nabo med Bardo Breding. Seinere flyttet Oluf til
Mapplewood Twp hvor han var farmer. Bie antagelig gift i 1901 med Anne
Larson, født i Norge. De fikk 4 barn før 191 0, hvorav to døde i 1910. Muligens
ble de skilt, for i 1 91 0 er Oluf gift med ei svensk dame ved navn Caroline Trotse,
født i Sverige 1867. Oluf døde i Mapplewood i 195 1 mens Caroline flyttet til
Olmsted County hvor hun døde i 1 961 . Det er mulig at Olufs yngste datter Selma
ble gift og bodde der. 5
Ole Martin Olsen Sakshaug (1861-1931) og Ingeborg Anna Bårdsdatter
(1859-1930)
Ole Martin Olsen Sakshaug var født i 1861 på Inderøy. Foreldra hans var Ole
Andreas Råen og Ingeborg Marta Eliasdatter Glimstad. De bodde i Raumyråsen under
Sakshaug og tok også Sakshaug som familienavn. De fikk i alt 8 barn, og Ole Martin
var den eldste i søskenflokken. Både foreldra og søskena utvandret til Amerika på
1880- og 1890-tallet.
Ole Martin Sakshaug kom til Verdalen som dreng først på 1880-tallet. I 1882 fikk
han to barn med forskjellige mødre. Den ene av kvinnene, Ingeborg Anna
Bårdsdatter Stiklestadvald, f. 1859, ble han gift med da han tjente i Jøsås i 1886.
Ole Martin og Ingeborg Anna var husmannsfolk på Levringsmoen fra det året de
ble gift og fram til april 1894, da de flyttet til Frol. De bodde først på en plass under
Nedre Gran. I Frolboka står det at heimen deres i Verdal gikk med i raset i 1893, men
dette synes tvilsomt all den tid at de er oppført flyttet fra Levrmgsvald. I 1896 ble de
husmannsfolk på Slettåsen nordre under Hojem og kjøpte husa av den forrige hus
mannen der. Siden kom de til Våttåhaugen og Sørholt (1921). 6
Barn:
Bl 0 . Cecilie Bergitte, f. 1882 på Reppevald. Mora hennes var Karoline Birgitte
Svendsdatter, f. 1851 i Sparbu. Mora ble gift med enkemann Elling Larsen
Hjeldevald i 1901. I 1903 ble Bergitte gift med sin tremenning, Johan Petter
Iversen Sakshaug, f. 1 884. De fikk ti barn i ekteskapet i tillegg til at begge hadde
barn før de ble gift, og har ei stor etterslekt. 7
De var husmannsfolk på Engsvehaugan ca. 1910-1915, seinere flyttet de ti!
Vinne. Da Johan Sakshaug skulle søke arbeid, gikk han fra Vinne til Sunnan.
Underveis spurte han om nattelosji på en gard, men ble avvist og måtte overnatte
under et tre. Da han korn til Sunnan, fikk han straks arbeid på jernbanen, og han
fulgte med under anlegget av Nordlandsbanen fra Sunnan til Drevvatn i åra 1 920
til 1950. 8
HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND B

----
315 H&FIS-B
----
82. Lise Bergitte, f. 1882 på Reppevald (før foreldrene ble gift). Gift med småbruker
og steinarbeider John Østborg, Frol.
83. Ole, f. 1886 påjøsås. Gift i 1910 i Trondheim Domkirke med Julianne Magnus
datter Breivik, f. 1 884 i Frosta. De flyttet til Ytterøy. Ole kalte seg Sletås.
84. Inga Marie, f. 1 889 på Levringsvald. Gift med Ole Bjerkan, Henning.
85. Anton, f. 1891 på Levringsvald, d. 1974. Gift med Sofie Tingstad, Frol. Anton
Sakshaug var ansatt i NTE og bodde i Asen. Han satt i Asen herredsstyre i 30 år,
var form. i trygdestyret, arbeidsformidlingen og i jeger- og fiskeforeningen, som
han stifta. Sju barn.
86. Olaf, f. 1 895 på Nedre Granvald, Frol, d. 1 968. Gift først med Margit Gustavs
datter Vardehaug og seinere med søstera Gudbjørg Gustavsdatter Vardehaug. Det
kan nevnes at Olaf Sakshaug også var far til Magne Kristian Blybakken
(1 920-1 957), som var skogformann på Værdalsbruket. Mor til Magne Blybakken
var Ragnhild Martinsdatter Blybakken fra Vinne.
87. Aslaug, f. 1897 på Slettåsen. Død i spanska i 1918.
PÅ ÜBESTEMTE PLASSER
De etterfølgende er husmenn som det ikke har latt seg gjøre å stedfeste til noen
bestemt av de oppførte husmannsplassene under Levringan. Det er sannsynlig at en
eller flere av dem kan ha bodd på Levringshaugan.
Kristen Jensen Jøsås (1780-) og Johanne Andersdatter (1780-)
Kristen Jensen var født i 1780 på Bredingsvald og var sønn av husmann Jens
Johannessen Jøsås og kone Kari Ulriksdatter på husmannsplassen Gammelplassen
under Jøsås. Han var dragon på Jøsås vestre da han i 1804 ble gift med Johanne
Andersdatter Jøsås, f. 1780. Johanne var da tjener på den samme gården. Hennes
opphav er ikke dokumentert, men hun kan ha vært datter av Anders Knudsen
Kolbuen fra Løten i Hedmark, som kom med familien til Verdal ca. 1784.
Kristen og Johanne bodde først på Jøsåsvald (Gammelplassen?), men var hus
mannsfolk i Vester-Levringan i 1815. Kristen er da oppført som "Christen Skomager".
I 1820 var de kommet til Sneppen under Inndal mellem og var der ennå i 1825. Da
dattera Karen ble gift i 1828, var de husmannsfolk under Kvelloa. Se mer om famili
en under Sneppen (Inndal mellem).
John Embretsen (ca 1782-1821) og Kari Pedersdatter (1783-)
En husmann John Embretsen døde på Levringsvald i 1821. Det var dragon John
Ingebrigtsen Restad, født ca. 1782 i Skogn, sønn av husmann Ingebrigt Tollefsen.
Han ble gift i 1813 med Kari Pedersdatter Flotten, hennes opphav ukjent, men hun
kan ha vært datter av Peder Haldosen Sundbyvald. De fikk sønnen Johan Petter på
Østgårdsvald i 1815. Hvor det ble kona og sønnen er heller ikke kjent.

----
316 H&FIS-B
----
John Johnsen (1790-1840) og Siri Olsdatter (1793-1878).
John Johnsen var husmann under Levringan i 1824. Han var født i 1790 på
Midtholmsvald. Foreldre var husmann John Rasmussen Midtholmsvald, f. 1751, og
Kan Bårdsdatter, f. 1758. I 1815 ble han gift med tjenestejenta i Lillevuku, Sin
Olsdatter, f. 1793 på Nerholmsvald av foreldre, husmann Ole Larsen og Beret
Ulriksdatter. De bodde på Østgrundvald, Midtholmsvald, Jøsåsvald, Levringsvald og
Årstadvald før John ble husmann på Rotmoen omkring 1826-27. Fra Rotmoen flyt
tet de sannsynligvis til Moldenget under Molden og losjerte der, for John er død på
Moldenvald i 1840. Se mer om dem under Rotmoen.
Peder Hansen (1784-1865) og Karen Sørensdatter (1787-)
Peder Hansen var husmann under Ole Rasmussen i Levringan på 1820-tallet. Han
var sønn av husmann Hans Pedersen på Knka. I 1817 ble han gift med Karen
Sørensdatter Lillemo, f. 1787. Karen finnes ikke i folketellmgene for Verdal i 1801 og
1815, så hun har mulig vært utenbygds fra.
Hvor lenge de bodde på Levringsplassen, er ikke kjent, men de hadde flyttet til
Knka i 1829. Det går fram av at Peder da ble stevnet i forliksrådet av Marta
Andersdatter Aarstadplassen angående tvist om 3 vog gjødsel, x h tønne byggmel og 2
vog havremel.
Det ser ikke ut til at Peder og Karen hadde noen etterkommere. Peder døde som
enkemann på Krika i 1865, men hvor og når Karen døde er ikke kjent.
Halvor Olsen (1812-1879) og Karen Hansdatter (1812-1887)
Halvor Olsen var født i 1812 på Nordholmsvald av ugifte foreldre Ingeborg
Halstemsdatter og skiløper Ole Bardosen Nordholmen. Han ble først gift i 1836 med
Gunhild Olsdatter, f. 1816 i Molden av ugifte foreldre, sersjant Ole Bårdsen Hage og
Beret Larsdatter Molden. De var husmannsfolk under Nord-Steine og Jøsås inntil
Gunhild døde i 1841. De hadde da fått to barn, se mer om dem under Nord-Steine:
Halvor ble gift på nytt i 1842 Karen Hansdatter Sundbyvald, f. 1812. Hun var dat
ter av Hans Pedersen Bergsvald og kone Marit Pedersdatter.
Halvor og Karen var husmannsfolk i Levringan i noen år mellom 1841 og 1850,
før de flyttet til Markaplassen under Jøsås.
Følger vi dem videre, ser vi at ved folketellinga i 1865 hadde Halvor og Karen fos
tersønnen Olaus Larsen, f. 1853. Han var født på Mønnesvald (Hyppen?) og var sønn
av ugifte foreldre Johanna Rasmusdatter og Lars Mikael Monsen (svensk?). Olaus har
fått utflytting til Sverige i 1874, og i 1890 bor han som ugift arbeider Olaus Larsson
Levring på Mårdsjø i Stugun i Jåmtland. I 1900 er han registrert i Laxsjo forsamling
som tømmerhogger Olaus Levring, fortsatt ugift.
I 1875 var Oluf Petersen, f. 1863 i pleie hos Halvor og Karen. Oluf var en datter
sonn fra Halvors første ekteskap (sønn av Peter Kristoffersen og Beret Halvorsdatter
på Blåmelenget under Nord-Lyng). I 1883 utvandret han til Philadelphia som Oluf
Petersen Lyng.
Halvor dreiv også som skomaker ved siden av å være husmann. I Jøsåsmarka
hadde de bare 2 sauer og 4 geiter.
HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND B

----
317 H&FIS-B
----
De fikk tre barn sammen, men alle tre dode som små.
Halvor dode som husmann i Josåsdalen i 1879 og Karen på samme sted i 1887.
Ole Bertelsen (1824-1853) og Grete Mortinusdatter (1798-1879)
Ole Bertelsen var fodt på Ekle i 1824 av ugifte foreldre, soldat Bertel Toresen Haga
og pike Maria Pedersdatter Ekle. Ole var halvbror av skolelærer Hans Bertelsen
Hallem.
Ole ble gift i 1849 med Grete Mortinusdatter, f. 1798 på Verdalsora. Hun var dat
ter av Mortmus Gjertsen, som var husmann under Nord-Lyng. Begge tjente på en av
Stemsgårdene ved giftermålet.
Ole og Grete var husmannsfolk under Levnngan da Ole dode i 1853. Når de kom
dit, er ikke kjent. Naturlig nok hadde de ingen etterkommere, men Grete hadde to
barn som ugift.
Ved dom av 1. august 1854 ble Grete, som da kake seg Garnes, domt til straffar
beid i 6 år og 1 måned for forbrytelse av kriminalloven av 20. august 1842, 12. kap.,
§ 1, som omhandlet mened (falsk edelig forklaring) i en sak mot Mikkel Nilsen
Stensmoen.
1 1865 var Grete budeie hos Halvor Johannessen i Vester-Levringan, mens hun i
1875 var kommet på legd til Sør-Steine, og hun dode der i 1879.
Barna til Grete:
Bl 0 . Elias Bardosen, f. 1 823 på Eklo nordre, død samme år. Faren var ridende jeger
Bardo Bardosen Faren.
B 2 :. Ole Olsen, f. 1 828 på Eklo nordre. Faren var ridende jeger Ole Olsen Eklo søn
dre. Ole har fått flytteattest til Ulstadvig (Ulsteinvik?) på Møre i 1 852. I 1 865 er
han husmann på Vikan, Saisbruket i Fosnes, gift med Ingeborg Nilsdatter, f. 1 825
i Fosnes, og de har tre barn da.
BUREISINGFELTET i TROMSDALEN
I 1936 hadde Verdal kommune rettet en henvendelse til Værdalsbruket om salg av
bureisingsjord. Tidene var vanskelige, og nydyrking og etablering av nye bruk ble på
alle mater støttet av myndighetene. Det ble opptatt forhandlinger mellom
Værdalsbruket og Verdal kommune, og for å unngå at kommunen gikk til ekspro
priasjon flere steder på Værdalsbrukets eiendom, tilbod Værdalsbruket at kommu
nen kunne få kjøpe bureisingsjord i Tromsdalen på betingelse av at det ikke ble eks
propriert jord andre steder på Værdalsbrukets eiendom. Dette gikk kommunen med
på, og "Tromsdalsfeltet" på 472 mål ble solgt til Verdal kommune i 1937.
Feltet ble seinere oppdelt i 3 bruk og videresolgt av kommunen til bureiserne.
Gjennomsnittsprisen var ca. kr 17,- pr. mål.
De tre brukene var Bjølloa, Granli og Forset:
LEVRING

----
318 H&FIS-B
----
BJØLLOA
GNR. 253, BNR. 7
Bjølloa.
Det er kjent at det i eldre tider har vært en husmannsplass under Levrmgan i samme
område som bureismgsbruket Bjølloa ligger i dag. I gamle kirkebøker heter det
"Biørloen". Plassen er ellers lite kjent, og vi veit ikke hvor langt bakover i tida den er
blitt brukt. Men først på 1700-tallet er nevnt flere personer - Margarethe Biøloen,
Jens Biørloen, Peder Biørloen m. fl. Det er også hevdet at Stor-Ingvald - dragonen på
Levring - var født i Bjølloa.
Men fra 1800 og fram til det ble bureisingsbruk der kan vi ikke se at plassen har
vært i bruk.
Bureismgsbruket ble kjøpt av Aage Tromsdal i 1939.
Aage Johnsen Tromsdal (1900-1958) og Emma Katrine Emilsdatter
(1913-1999)
Aage Johnsen Tromsdal ble født i Tromsdalen i 1901 og var sønn av gårdbruker John
Arntsen Tromsdal og kone Anna Petersdatter.
Aage utvandret til Amerika i 1923 og var der borte til 1936, og hadde flere for
skjellige jobber der borte. Etter at han kom tilbake i 1936 dreiv han skogsarbeid både
i Verdal og Sverige.


----
319 H&FIS-B
----
I 1940 ble Aage gift med Emma Katrine
Landfald, f. 1913 på Landfall, datter av jernbane
telegrafist Emil Bye, Rinnan, og Karen Marie
Olsdatter Landfald. Emma vokste opp hos beste
foreldrene sine på Landfall, Barbroanna og Ole
Landfald. Mora, Karen Landfald var sydame og
fartet omkring på gårdene i bygda og sydde, før
hun senere fikk eget verksted hos Gunnerms
Haugan i Vuku.
Men Emma var ikke mer enn elleve år da hun
måtte ut i verden og gjøre rett for seg. Somrene
1924 og -25 var hun gjeterjente på Fåravollen, og
som tjueåring var hun tilbake på samme setra, nå
som setertaus i to somrer. Etterpå var hun på
Hellbergsetra i tre somrer, siste året for øvrig sam
men med Aage. Da leide de setra og dreiv den for
egen regning.
I 1939 tok de fatt som bureisere i Bjølloa.
- Vi startet i svarte skogen, har Emma fortalt.
Stue fikk de satt opp i 1939, men uthus og fjøs ble
ikke ferdig før i 1942. I mellomtida hadde de et
provisorisk fjøs der det bare var plass for ei ku.
Ved felles innsats klarte de å rydde omlag 40
mål nytt land, samtidig som de fikk tre barn. Så
ble mannen syk, og i 1958 ble Emma alene med
barna, hvorav den eldste da var 17 år. Alene dreiv
hun så bureisingsbruket helt til i 1983. Hun hadde
5 melkekyr å ta seg av i tillegg til noen ungdyr, gris
og noen høner.
Aage Tromsdal i sitt rette element, i skogen og
på tømmerfløyting. Bilde fra boka "Arven fra
Tromsdalen" av Bjørnar Tromsdal.
Da den yngste av sønnene hadde overtatt Bjølloa i 1983, flyttet Emma til nybygd
hus like ved og bodde der til i januar 1993. Da fikk hun plass ved Vuku Eldresenter
og flyttet dit, og bodde der til hun døde i 1999.
Barn:
81. Kjell Arnfinn, f. 1941. Gift med Hildur Thiel. Skilt i 1999. Kjell Arnfinn k|øpte
Skogenget i Bjørga av Sevald Stubskin, som var gift med tante til Emma Tromsdal.
82. Liv Barbro, f. 1947. Gift Finn Waage, f. 1931. De bor i Eresfjord i
Romsdalen. Barbro har to barn, Age Lennart og Karin, med Thure Roland Nilsson
fra Nordhallen, Are.
83. Einar Asbjørn, f. 1951. Gift med Karin Irene Hybertsen, f. 1960. Einar Asbjørn
er småbruker i Bjølloa og inspektør ved det militære lagringsanlegget i Tromsdalen.
Tre barn.
Yngste sønnen, Einar Asbjørn Tromsdal, overtok som nevnt Bjølloa i 1983.


----
320 H&FIS-B
----
GRANLI
GNR. 253, BNR. 8
Heimen ligger på nordvestre side av Trongdøla, like ved Trongdølsbrua, og grenser
mot Kvellolia i sør og Forset i nord. Det var Åsmund Kvernmo som startet som burei
ser her i 1939/40. Totalt areal var ca. 100 dekar.
Granli.
Åsmund Olafsen Kvernmo (1914-1995) og Olaug Odinsdatter (1912-1994)
Åsmund Kvernmo ble fodt på Inndal østre i 1914 av ugifte foreldre Olaf Olsen Høgli
og Anna Gustava Anneusdatter Indahl (mora ble gift i 1920 med Andreas Hybertsen,
og de var småbrukere på Storøra). I 1935 ble han gift med Olaug Odinsdatter
Vikvang, f. 1912 på Efastplassen, Arstad, foreldre Odin Olsen Vikvang og kone Mette
Olsdatter Årstadvald.
Åsmund tok som nevnt fatt som bureiser her i 1939/1940. Boliglåna sto ferdig
samme år og uthuset året etter.
Barn:
Bl . Emma Ovedie, f. 1935 på Efastplassen.
82. Arne Arnold, f. 1 942 på Granli. Gift med Karla Margrete Bratli, f. 1 946. De over
tok med tida heimen etter Asmund og Olaug.
83. Marit Oline, f. 1947 på Granli.


----
321 H&FIS-B
----
FORSET
GNR. 253, BNR. 9
Heimen ble utlagt som bureisingsbruk samtidig som Granli og kjøpt av Paul
Kvelstad. Bruket grenser mot Granli i sør og Levring i nord.
Forset. Eier av bildet: Ragnhild Hofstad
Paul Andersen Kvelstad (1899-1973) og Laura Amanda Johansdatter
(1900-1946)
Paul Kvelstad ble født i 1899 i Kvelstad østre og var sønn av gårdbruker Anders
Olsen Kvelstad og kone Gustava Johanna Martinusdatter. I 1934 gift med Laura
Amanda Johansdatter Stensmo, f. 1900 på Sternsmoen. Hun var datter av ugifte for
eldre Johan Levin Larsson fra Undersaker og Anna Kristine Olsdatter Stensmo. Laura
var taus i Lromsdalen i mange år.
Paul og Laura Kvelstad tok fatt som bureisere på Forset i 1939. Hovedbygning ble
reist i 1940 og uthuset var ferdig året etter. Arealet på eiendommen var ca. 150 dekar,
derav dyrket Paul opp ca. 30 dekar.
Laura Kvelstad døde allerede i 1946, og Paul Kvelstad døde i 1973. Ekteskapet
var barnlaust, men de tok til seg som fosterdatter Laila Berg, datter av Klara Berg i
Kvellolia.
Eiendommen eies i dag av Jorunn Slapgård. Stua er borte.
LEVRING


----
322 H&FIS-B
----
NOTER
Kilde: Ingolf Dillan: Seterbruket i Verdal, s. 125.
Kilde: Jostein Molde: Verdalinger i Eau Claire, Wisconsin. Verdal Historielags Årbok 2003, s. 101 .
Kilde: Store Norske Leksikon.
Innherreds Folkeblad 8.1.1954.
Opplysninger fra Jon Bakken.
Skogns historie. Frol, bd. I, s. 421
Kilde: Bind 2 av "Erik Fredriksen Bøl og folket etter han", utgitt av Inderøy Museums- og Historielag
Kilde: Jorunn Ingvaldsen, datter av Johan Sakshaug.

----
323 H&FIS-B
----
TROMSDALEN
Fangstgrop Ved Ramsåsvollen. Foto: Ole Morten Larsen

----
324
----


----
325 H&FIS-B
----
TROMSDALEN
GNR. 254
Tromsdalen i 1930, sett fra øst. Foio: o. Snekker™
Gardens historie kan spores tilbake til begynnelsen av 1500-årene, da den var bon
degods. Men det er tvilsomt at Tromsdal er fra fø r-kristen tid, slik som Steine,
Molden, Inndalen og Garnes, muligens også Levring.
I midten av 1600-tallet var den krongods ei kort tid, men ble propnetærgods fra
ca. 1660.
Inne i Tromsdalen var det mye skog, gode forhold for jakt og fangst, fin hamning
og mange utslåtter i gardens nærhet. Langt fram i tida var det 13 høybuer med utslåt
ter.
Det må nevnes at samtlige hus på gården brann ned ei vinternatt i 1732, men går
den ble bygd opp igjen, og hovedbygningen var i bruk til ut i 1950-åra.
I 1744 ble gården kjøpt opp av Åge Hagen, og i 1768 gikk den i likhet med de
fleste gårdene i Inndalen inn i Værdalsgodset og tilhørte dette inntil Verdal kommu
ne solgte gården til Georg Johnsen Tromsdal i 1918.
Tromsdalen hadde kvern og kvernhus straks øst for gården, ved en bekk som fort
satt heter Mølnbekken. Ivar Tromsdal (f. 1923) skriver i boka "Arven fra Tromsdal"
at i hans barndom var det mange tegn etter utvinning av kalk. De brente kalk for å
TROMSDAL


----
326 H&FIS-B
----
bruke den ved muring av skorsteiner og lignende. Like fram for gården, der det i dag
er knuseverk for kalkstein, var det store forbrenmngsovner. Trolig var det engelske
interesser bak kalkbrennmga. Nordost for gården heter det Limbuåsen. Det engelske
ordet for kalk er "lime", kanskje har det en sammenheng? l
Tromsdalen var uten skikkelig vegforbindelse med omverdenen fram til sist i
1930-åra. Da ble det opparbeidet burersmgsveg fra Levringan fram til Trongdøla, og
skogbilveg derfrå til Tromsdalen.
Fra 1624 og et knapt århundre framover var det 2 oppsittere i Tromsdalen, de to
første het Laurits og Baro, og gården har fra den tid hatt 2 matrikkelnummer, men
antall brukere har skiftet mellom en og to.
TROMSDALEN NORDRE
GNR. 254, BNR. 1
Brukere fra ca. 1780 og framover:
Sevald Olsen (1753-1791) og Marit Johnsdatter (1736-1813)
Sevald Olsen var født i Levringan i 1753 og var sønn av Ole Olsen Reitan og kone
Gjertrud Olsdatter Landfallnes, som bygslet Øster-Levnngan fra 1745 til 1776. I 1776
ble han gift med Mant Johnsdatter Balgård, f. 1736. Hun var datter av gårdbruker Jon
Mikkelsen (1706-1798) og kone Anne Olsdatter (1699-1785) i Øster-Bollgarden.
Når Sevald og Mant kom til Tromsdalen, kan ikke fastslås nøyaktig, men det var
trolig først på 1780-tallet. Sevald døde allerede i 1791 (han døde i "høonden"), og det
må ha vært ualminnelig smått for dem økonomisk, for ved skiftet etter Sevald i 1791
var boet dundrende fallitt. Han hadde satt seg opp over ørene i gjeld fra alle kanter.
Alt av eiendeler som ble registrert i dødsboet ble solgt på auksjon til dekning av gjel
da, og enka Mant satt igjen fullstendig nbbet. 2
Barn:
81. Jakob, f. 1776 på Balgårdsvald. Husmann bl.a. på Sandbekkmoen under
Levringan, se der.
82. Ole, f. 1779 på Balgårdsvald. Han ble gift fra Levringan i 1810 med Marit
Paulsdatter Tømte, født ca. 1779. Hun var datter av Paul Andersen Tømte og
Gjertrud Olsdatter. Ole og Marit var inderster i Austgarden i Sul i 1 815, og han
fikk bygselbrev på gården i 1817. Han døde imidlertid samme året, og enka ble
gift på nytt i 1 820 med Tørris Olsen Sulstuen (Karlgård). AvAarit døde i Austgarden
i 1 833. Begge ekteskapene hennes var barnlause.
Ved bygselbrev av 28. mars, tgl. 15. august 1792, bygslet Tonning gården til Ole
Larsen Kvelstad. Det var nok Ok Larsen Balgård (se nedenfor).
HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND B

----
327 H&FIS-B
----
Foruten de vanlige forbehold i bygselbrevet med hensyn til avling og arbeid til
Værdalsgodset, skulle enka etter Sevald Olsen ha et kår bestående av fritt hus, 5 mål
åkerland og for til 1 ku og 6 småfe. Men den nye brukeren og kårkona kom sann
synligvis ikke særlig godt overens om betingelsene, og i en kontrakt av 13. august
samme år hadde Thonnmg ordnet med et annet kår, "der mer ophæver fælles
omgang", og etter overenskomst mellom begge fikk Mant plassen Fætten og
Lillemoenget, samt beiterett i utmarka.
Mant ble gift på nytt i 1799 med enkemann Iver Iversen Kvello, f. 1743 i Kvelloa.
Han var sønn av Jon Iversen (1707-1785) og Guru Larsdatter, som var brukere i
Kvelloa fra 1747 til 1779. Iver hadde tidligere (fra 1769 til 1798) vært gift med Mant
Torkildsdatter Balgård, enke etter Elias Amundsen Balgård.
Iver døde i 1810 og Mant i 1813.
Ole Larsen Balgård (1754-1821) og Berit Nilsdatter (1762-1837)
Ole Larsen var født på Jøsås i 1754, foreldre Lars Olsen Balgårdsvald (1727-1790) og
Beret Andersdatter (1721-1785)
Han ble gift 1787 med Bent Nilsdatter Kvelstad, f. 1762. Hun var datter av klok
ker og skoleholder Nils Eriksen Kvelstad (1723-1801) og Sin Larsdatter
(1743-1813).
Ole Larsen fikk, som nevnt foran, bygsel på Tromsdalen i 1792 og var bygselmann
der fram til 1799. Deretter ble han husmann i Kvelstadlia (var der både i 1801 og
1808), og seinere i Lundskm.
Før århundreskiftet 17-1800 skaut Ole to bjørner - en i Ramsåsen og en ved
Nordsteinssetra, en setervoll som lå ved Stemsslettet sør for Digerhaugen i
Inndalsallmennmgen (setra ble nedlagt før 1800).
Ole døde som husmann på Lundskmvald i 1821. Bent døde i Bollgarden i 1837.
Barn:
81. Beret, f. 1788 j Kvelstad. Død 1808 i Kvelstadlia.
82. Anne, f. 1790 i Kvelstad. Tjente i Kvelstad 1801, men ellers ingen sikre opplys
ningen
83. Lars, f. 1791 i Kvelstad. G. 1 824 med Anne Toresdatter Dalemark, født ca. 1793.
Lars kjøpte Aksnes søndre øvre i Leksdalen i 1 825 og hadde gården til 1 830. Da
solgte han den tii Ole Johnsen Langdal for 300 spesidaler. Lars og familien flyttet
ti! Holde i Sparbu og ble husmannsfolk der.
84. Siri (Sigrid), f. 1793 på Nerholmsvald. G. 1820 med Ellev Mortensen Slapgård,
f. 1789. De var inderster på Jøsås. Etter at mannen døde i 1863, kom Siri under
forsorgen. Hun bodde på Inndal østre i 1 865, i Moldenget i 1 875, og døde som
legdslem i Molden i 1 878. En av etterkommerne deres, Ellev Ellevsen, ble husmann
på Stubbe og seinere eier av denne heimen.
85. Nils, f. 1795 i Tromsdalen. G. 1822 fra Rindsem med Kirsti Larsdatter
Skjærsetvald, f. 1 797. Nils døde et halvt år etter at de ble gift og uten at de hadde
fått noen etterkommere. Enka ble gift to ganger til, andre gang bare 4 måneder
etter at Nils døde, og siste gang i 1837 med enkemann Johannes Pedersen
TROMSDAL

----
328 H&FIS-B
----
Landfallvald, som før hadde vært gift med Anne Olsdatter Sørsteinsvald, datter av
husmann Ole Torkildsen på Skansen. 11 841 flyttet de til Ørlandet, og i 1 865 var
de husmannsfolk på Myrskaget i Bjugn.
86. Marta, f. 1 799 i Tromsdalen, d. 1 880 som husmannsenke i Hallemsstøa. G. 1 825
med enkemann Ole Hansen Hallemsstøen, født ca. 1 795, d. 1 875. Sønnen Olaus
Olsen var husmann i Hallemsstøa i noen år, men flyttet til Frol og ble husmann på
Østborgåsen.
87. Ellef, f. 1803 i Kvelstadlia. Ellef ble fostersønn hos Lars Larsen i Bollgarden østre
søndre ("Nord-stu"), og fikk bygsel på gården etter fosterforeldra. I 1831 ble han
gift med Serianna Hansdatter Slapgård, f. 1811 i Slapgarden søndre. Ellef døde
i 1 871 og kona i 1 884. De fikk seks barn (fem levende + en dødf. gutt i 1 833).
88. Maria, f. 1 807 i Kvelstadlia. G. 1 833 med Ole Olsen Sogtnes, f. 1 801 i Støren.
Han var bruker i Bollgarden østre nordre og på folkemunne kjent som
"Gammelbollgardingen". Maria døde i 1 885, og ektemannen i 1 890. De hadde
ni barn, ett av dem var lærer Anders Balgård, som var skolelærer i Ness fra 1 861
til 1900. Han bodde i Vester-Ness i 1865, siden kjøpte han Haga søndre og
Skjørdal nedre.
Neste bruker var John Arntsen.
John Arntsen (1753-1835) og Marit Olsdatter (1754-1822)
John Arntsen var født på Tangen i 1753 og var sønn av gifte foreldre Arnt Johnsen
Breding og Magnhild Olsdatter Tangen. Han var skiløpersoldat og bodde på Jøsås da
han ble gift i 1789 med Mant Olsdatter Nord-Stene, f. 1754 i Vestgarden. Hun var dat
ter av skiløpersoldat Ole Olsen Sul og Mali Tørnsdatter Sulstuen, som var brukere i
Vestgarden. Faren døde for øvrig i 1770 da han "faldt ud af en fløtte i Suul-elven og
omkom, lgjenfunden 27.7", som det står i kirkeboka.
John fikk bygselbrev på Tromsdalen nordre 28.12.1799, tinglyst 21.2. 1800.
Ved folketellmga 1815 var det hele fem tjenere hos John og Mant, men ingen livs
arvmger. John og Mant fikk nemlig ingen barn, men tok til seg Kirsti Aagesdatter, f.
1774 på Haugan, som fosterdatter. Vi tror at Kirsti var datter av Aage Aagesen
Lillegård og kone Beret Mosesdatter. I 1820 opprettet John og Mant gjensidig testa
mente, der de bestemte at den lengstlevende av dem skulle beholde boet, og etter beg
ges død skulle Kirsti, samt drengen Lars Larsen Skavhaug og kona Brynhild, ha en tre
del hver "for den hjælp de har udvist og fremedeles vil yde os i vor alderdom".
Testamentet ble konfirmert 22. mars 1822, fire dager etter at Mant var død.
I 1835 bestod besetningen på gården av 2 hester, 4 storfe, 8 sauer og 6 geiter, og
utsæden var Vi tønne bygg, 2 tønner havre og 1 tønne potet.
John Arntsen døde lflg. Verdalsboka i 1835, og testamentarvmgen Lars Larsen
Skavhaug overtok gården.
Lars Larsen Skavhaug (1790-1857) og Brynhild Olsdatter (1796-1879)
Lars Larsen var født på Skavhaugg nedre i 1790 og var sønn av Lars Sakanassen og
Sigrid Olsdatter. Han var dreng hos John Arntsen i Tromsdalen da han i 1820 ble gift
HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND B

----
329 H&FIS-B
----
med Brynhild Olsdatter Brenden, f. 1796 på Brenna. Hun var datter av Ole Olsen og
Gjertrud Olsdatter Brenden.
Lars og Brynhild ble i tjeneste i Tromsdalen også etter at de ble gifte, og som
påskjønnelse arvet de som nevnt John Arntsen og kona, og Lars overtok også som
bruker av gården etter at John var død. Han fikk imidlertid ikke bygselbrev før i 1856
(tinglyst 1857) og da på begge Tromsdalsgårdene, som etter det var samlet til én
igjen.
Lars og Brynhild hadde heller ingen barn.
Lars døde i 1857, og Brynhild satt med bygselen fram til 1862, da Arnt Johnsen
Indal overtok.
Brynhild bodde i Tromsdalen som kårkone fram til hun døde i 1879. Det må også
nevnes at den tredje arvingen, Kirsti Ågesdatter, bodde i Tromsdalen til hun døde i
1844.
Arnt Johnsen (1793-1880) og Malena Larsdatter (1790-1882)
Arnt Johnsen kom til Tromsdalen fra Kolberg i Frol, etter at han tidligere hadde vært
husmann på Svegjalet og Skansen og bruker på Inndal mellem. I 1871 ble Arnt og
Malena kårfolk hos svigersønnen Mikal Kristoffersen på Inndal vestre (Nistu). Arnt
døde der i 1880 og Malena i 1882.
Mer om familien og etterkommerne, se under Inndal mellem.
Neste bygselmann i Tromsdalen ble sersjant Olaus Olsen Oppem, som fikk bygsel
for 1 år i 1871, men han bodde neppe der, for han var samtidig bruker i Vester-Jøsås.
I 1872 ble så Peter Olsen Gjermstad leilendmg på gården.
Peter Olsen Gjermstad (1827-1902) og Liva (Oliva) Jakobsdatter (1838-1913)
Peter Olsen var født i 1827 på Gjermstad og var sønn av gardmann Ole Hansen og
kone Anne Jakobsdatter. Han var bror av Jakob Olsen i Molden.
Peter ble gift i 1860 med Oliva Jakobsdatter Balgård, som var født i Volen i 1838
og var datter av Jakob Andersen ("Vol-smeden) og kone Malena Olsdatter i Vester-
Bollgarden. Liva, som hun ble kalt, var eldst i søskenflokken på tre jenter og seks glit
ter, og alle brødrene og ei søster reiste til Amerika og kom aldri tilbake til Norge. Og
da faren døde i 1878, reiste også mora til Amerika.
Peter var gårdbruker i Vester-Gjermstad sammen med broren Hans fram til 1872,
da solgte de gården, og Peter ble leilendmg til Tromsdalen, mens broren kjøpte
Snausen i Leirådalen. I 1885 fikk Peter livstidskontrakt på gården for en avgift på 30
spesidaler og kår til enka etter Lars Skavhaug - Brynhild Olsdatter.
I 1875 var Tromsdalen etter måten en relativt stor gard. Besetningen var en av de
største i hele Inndalen, med 2 hester, 1 okse, 8 kyr, 4 ungnaut og kalver, 23 sauer og
lam, 18 geiter og kidd og 1 gris på "bås". Peter bygde nye uthus, som var i bruk helt
opp til vår tid.
Peter og Liva fikk fire barn:
B 1 . Anna, f. 1861 i Gjermstad. Gift 1 887 med John Arntsen Guddingsstua, f. 1 864
i Guddingstua. Neste brukere i Tromsdalen.
TROMSDAL

----
330 H&FIS-B
----
M
"Gammelgården" i Tromsdalen, slik den var da Peter Olsen Jermstad hadde den sist på 1 800-taliet.
Foto utlånt av Bjørnar Tromsdal.
82. Ole, f. 1863 i Gjermstad. Gift 1888 med Elen Birgitte Hansdatter Gudding, f.
1 858 i Vaterholmen. De ble gårdbrukere i Vester-Bollgarden og tok Balgaard som
navn..
83. Jakob, f. 1 866 i Gjermstad, d. 1 937. Utvandret til Chicago i 1 888 og tok nav
net Jacob Peterson. Gift ca. 1 895 med Jensine, f. 1 867 i Norge. De var formere
i Bagley, Minnesota, og hadde sju barn (iflg. US Census 1910).
84. Grete, f. 1 869 i Gjermstad. I 1900 var hun tjenestepike hos farmasøyt og mine
ralvannfabrikant Johan Conrad Pettersen på Levanger. Hun fikk tuberkulose og
døde på Levanger sykehus i oktober 1905.
Både Peter og Liva døde som kårfolk i Tromsdalen; Peter i 1902 og Liva i 1913.
John Arntsen Guddingstua (1864-1927) og Anna Petersdatter (1861-1932)
John Arntsen var født i Guddingstua i 1864 som sønn av husmann Arnt Andersen
Guddingstua og kone Mant Jensdatter, født Buset. I 1883 utvandret han til
Minnesota som John Arntsen Sandvigen, men kom tilbake i 1886. Han ble gift i 1887
med Anna Petersdatter Tromsdal og utvandret på nytt like etter at de hadde giftet seg,
mens Anna ble igjen i Tromsdalen. Etter nok et års tid i Amerika, kom John tilbake,

----
331 H&FIS-B
----
og rundt 1892 tok de over som brukere i Tromsdalen. John og etterslekta tok
Tromsdal som slektsnavn. John var også skogvokter og jaktoppsynsmann i tre all
menninger ved siden av arbeidet på gården, og var jaktlos for engelske jegere som var
på besøk. Han behersket engelsk språk både i tale og skrift etter amerikaoppholdet.
John hadde ei datter før han ble gift med Anna:
Bl 0 . Laura Gustava, f. 1883 på Kjæranvald, d. 1962. Mora var Kristiane
Andreasdatter Bergsvald fra Vinne, f. 1 863 (datter av Andreas Martin Andreassen
Kjæranvald). Laura var pleiedatter hos Olaus Olsen og Karen Andersdatter på
Brannseggen i Leksdalen og ble gift i 1910 med Lars Olsen Tuset, f. 1 871, gård
bruker på Tuset i Leksdalen. De hadde seks barn.
John og Anna Tromsdal fikk sju barn som levde opp i (tillegg til to dødfødte)
81. Peter Julius, f. 1887 i Tromsdalen, d. 1927 av tuberkulose. G. 1916 med Sofie
Olausdatter Kålen, f. 1 887, d. 1971 . Gårdbruker i Kålen søndre. De hadde fire
barn i lag, i tillegg hadde Julius en sønn som ungkar [John juliussen Gran, f. 1 908,
bilmekaniker på Verdalsøra).
82. Marie Otilie, f. 1892 i Tromsdalen, d. 1974. Gift 1917 med Peder Johnsen
Storstad, f. 1891 i Storstad, d. 1975, sønn av John Storstad på Grindgjalet. De
kjøpte først Kalset i Henning og seinere Nesset i Sparbu og var gårdbrukere der i
mange år. Fem barn.
Familien ti! Anna og John Tromsdal minus sønnen Albert. Bak f. v. Marie, Julius, Georg, Åge og Inger Anna
Mellom foreldra står minstemann Arne. Bildet er fra 191 2. Foto: p.Togsiad. utlånt av Bjørnar Tromsdal.


----
332 H&FIS-B
----
83. Albert, f. 1894 i Tromsdalen, d. 1972. G. 1918 med Marie Juliusdatter Kålen,
f. 1897, d. 1967. Albert Tromsdal var utdannet skogtekniker ved Steinkjer
Skogskole. Ei tid var han kontorist ved Værdalsbruket. På 1930-tallet overtok han
Sveet, utskilt fra Tromsdalen søndre, og ble gårdbruker der. To sønner.
84. Inger Anna, f. 1896 i Tromsdalen, d. 1924. G. 1916 med Johannes Johnsen
Storstad, f. 1889 i Storstad, d. 1975, sønn av John Storstad på Grmdgjalet. Tre
barn. Se mer om dem under Grindgjalet.
85. Georg Matæus, f. 1899 i Tromsdalen, d. 1988. G. 1920 med Gudrun Aagot
Olsdatter Kvelstad, f. 1898, d. 1990. Neste bruker.
86. Aage, f. 1900 i Tromsdalen, d. 1958. G. 1940 med Emma Katrine Landfald,
1913 i Landfall, d. 1999. Bureisere i Bjølloa i Tromsdalsåsan. Tre barn.
87. Arne, f. 1905 i Tromsdalen, d. 1984. G. 1931 med Olaug Olsdatter Kvelstad,
f. 1903, d. 1996. Arne Tromsdal var herredsskogmester i Verdal, og småbruker
på Skansen. Tre sønner.
Det må kanskje også nevnes at John og Anna hadde ei tjenestekvmne (budeie) i alle
åra. Det var Karoline Olausdatter, f. 1847 på Lennesvald. Hun var datter av Olaus
Henriksen, som var husmann på Levrmgsmoen og i Litj-Molden. Karoline døde i
Tromsdalen i 1918.
John Tromsdal døde som kårmann i Tromsdalen i 1927, mens Anna levde til i
1932.
Georg Matæus Tromsdal (1899-1988) og Gudrun Aagot Olsdatter
(1898-1990)
Georg Tromsdal var som nevnt foran født i Tromsdalen i 1899 og var sønn av forri
ge bruker. Han kjøpte Tromsdalen av Verdal komune i 1918 for 6400 kroner, skjøte
dat. 28. juni 1919. Fra takstprotokollen, datert 30.5.1918 hitsettes:
Tromsdalen nordre gnr. 254 bnr. 1 av skyld 1 mark 81 øre,
Tromsdalen søndre gnr. 254 bnr. 2 av skyld 1 mark 55 øre,
brukt av John Tromsdal i 26 aar mot aarlig avgift kr 150 og dertil tidligere kaar.John
Tromsdal 54 aar og hustruen 58 aar Husene eies helt av kommunen.
Takst:
ca. 80 mad plogvendt a 25,- Kr 2000,-
50 - slaat " 10,- 500,-
180 - skog " 30,- " 5400,-
husene 1500,-
Kr 9400,-
- kontraktret, bra vedligehold
og besværlig adkomst 3000,-
Forlangende El 6400,-
- sekstusinde fire hundre kr: -
Forlangendet vedtaket.
HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND B

----
333 H&FIS-B
----
Salg besluttet i herredstyremøte 3/7 1918.
Skjøtet ønskes utferdiget til sønnen Georg og kaar til forældrene.
Kjøpesummen ordnet ved pantobligation til Verdals kommune dat. 28. juni 1919.
Denne avlæst og nyt laan optaget i Hypot.b. Skjote utfærdiget 28. juni 1919 til Georg
Tromsdal og med kaar til forældrene.
Skjøte levert Georg Tromsdal 27/11 28 og opgjort samtidig.
Georg ble gift i 1920 med Gudrun Aagot Olsdatter Kvelstad, f. 1898 i Kvelstad. Hun
var datter av gårdbruker Ole Konrad Kvelstad og kone Inger Mane Olausdatter, født
Bjørstad.
Gudrun Og Georg Tromsdal. Foto utlånt av Bjørnar Tromsdal.
Georg Tromsdal ble valgt inn i Verdal herredsstyre for Arbeiderpartiet i 1931 og
ble gjenvalgt i 1934 og 1937. Han var varaordfører 1935-39. 1. januar 1939 tiltråd
te han som herredssekretær og gikk ut av politikken. Ved krigens slutt i 1945 sto
kommunen uten et formelt valgt kommunestyre, og Georg Tromsdal ble ved telegram
av 9. mai fra fylkesmannen konstituert som ordfører i Verdal. Han fungerte fram til
nytt kommunevalg ble avholdt i desember 1945. Etter valget gikk han på nytt ut av
politikken og ble gjenmnsatt som formannskapssekretær, og han hadde denne stil
lingen til han ble pensjonist.


----
334 H&FIS-B
----
Gudrun Tromsdal var den første leder av Inndal Arbeiderlags Kvinnegruppe, som
ble stiftet 5.4.1934.
Gudrun og Georg flyttet til Kirkehaug og bygde seg en heim der sammen med
sønnen Ola.
Georg døde på Verdal aldersheim i 1988 og Gudrun i 1990. Begge er gravlagt i
Vuku.
Barn:
81. Jon G., f. 1921 i Tromsdalen. G. 1971 med Marta Jøsås, f. 1 925 påJøsås østre,
datter av Johannes og Hanna Jøsås. Jon var skogtekniker og arbeidet i mange år
for Inntrøndelag Tømmermåling. Marta var
82. Ola G., f. 1924 i Tromsdalen, d
Gudrun og Bernhard Skoknes
Ola G Tromsdal ble ordfører
i Verdal i 1975 og satt med
ordførervervet i hele 1 6 år.
Fem barn.
83. Åse, f. 1 926 i Tromsdalen,
d. 2005. Ase var utdan
net lærer. Gift 195 1 med
Ingvar Nilsen Leirset, f.
1922 i Leirset, d. 2004,
sønn av Nils og Karen
Leirset på Oppemsmoen.
De overtok som brukere i
Tromsdalen i 1956, og
bygde opp nye hus og drifts
bygninger på gården. Fem
barn.
I dag er det Nils Georg Leirset, sønn av
Åse og Ingvar Leirset, som er eier og bru
ker i Tromsdalen.
barna ti! Gudrun og Georg. Fra venstre Jon G.,
De tn
Oia G. og Åse. Foto fra ca. 1930.
Ullånt av Bjørnar Trom;
HEIMER OG FOtK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND B

 

 

----
335 H&FIS-B
----
TROMSDALEN SØNDRE
GNR. 254, BNR. 2
Ole Monsen (1761-1815) og Anne Nilsdatter (1763-1854)
Ole Monsen var født på Skrove i 1757 og var sønn av ugifte foreldre, dragon Mons
(Mogens) Jensen Skrove og Ragnhild Guttormsdatter Reppe. Han ble gift i 1796 med
Anne Nilsdatter Kvelstad, f. 1763, datter av skoleholder og klokker Nils Eriksen
Kvelstad og kone Sin Larsdatter. Anne var således søster til kona på nabogården
Tromsdalen nordre.
Ole og Anne kom trolig som bygselfolk til Tromsdalen rundt århundreskiftet
1700-1800, men noe bygselbrev er ikke funnet.
Ole Monsen døde i 1815, og enka Anne fikk kgl. bevilling til å sitte i uskiftet bo.
Hun ble oppgift i 1816 med enkemann John Johannessen Mølnåen fra Skogn (neste
bruker).
Anne hadde ei datter før hun ble gift med Ole Monsen:
Bl 0 . Maria Trondsdatter, f. 1788 i Kvelstad. Faren var landvernsoldaf Trond Olsen.
Maria var ugift og døde under en barnefødsel på Guddingsvald i 1 820, da hun
nedkorn med 2 dødfødte barn. Barnefaren var gift mann Ole Lyngsvaldet.
Barn etter Ole og Anne:
B 2'. Peder, f. 1798 på Sundbyvald. G. 1824 med Magnhild Embretsdatter Haug, f.
1 792. De ble brukere i Tromsdalen fra 1831.
B3 1 . Lars, f. 1 800 i Tromsdalen. Død samme år.
B4 , .Siri, f. 1803 i Tromsdalen. G. 1825 med Ole Andersen Jøsås, f. 1789. Han
døde i 1 852 som husmann på Oppemsvald etter et barnlaust ekteskap. Hun ble
så gift for andre gang i 1 856 med Jakob Andersen Oppemsmoen, f. 1 8 1 2 på
Nord-Lyngsvald. Siri døde i 1875 på Oppemsvald. Før hun ble gift, hadde hun
sønnen Johannes Ottesen med Otte Johannessen Mølnåen fra Skogn (se under
Grindgjalet).
Bs'.Anne, f. 1 806 i Tromsdalen. G. 1 829 med Kristen Andersen Jøsås, f. 1 803 (bror
til Ole Andersen, se ovenfor). De var husmannsfolk under Sundby og Reppe
(Lilleenget) og fikk sju barn. De to eldste barna, Andrea, f. 1 829 i Tromsdalen, d.
1918 på Høylo, og Anders, f. 1831 i Tromsdalen, d. 1918 på Helmoen, var
døvstumme. I 1 875 bodde Anne og Kristen hos dattera Oline og svigersønn Oluf
Jensen i Slapgardsenget. Kristen døde i 1883 som legdslem i Slapgarden, mens
Anne fulgte med da Oluf Jensen flyttet til Helmoen, og døde der i 1 892.
John Johannessen Mølnåen (1784-1848) og Anne Nilsdatter (1763-1854)
John Johannessen var født i 1784 på Mølna i Skogn og var sønn av leilending
Johannes Johnsen og hustru Anna Olsdatter. Han var enkemann da han ble gift med
TROMSDAL


----
336 H&FIS-B
----
enka Anne i Tromsdalen i 1816, men hvem han hadde vært gift med før, er ikke
kjent.
Ekteskapet mellom John og Anne var barnlaust, naturlig nok.
John Johannesen brukte gården fram til 1831, da han oppga den mot kår, som
bestod av åkerlandet Haugan samt enga Rønningen.
John døde i Tromsdalen i 1848, mens Anne levde til 1854.
Etter John Johannessen ble Annes sønn fra første ekteskap, Peder Olsen, bruker.
Han er for øvrig oppført som gardmann allerede i 1829.
Peder Olsen Tromsdal (1798-1884) og Magnhild Embretsdatter (1790-1848)
Peder Olsen var født i Tromsdalen i 1798 som sønn av Ole Monsen og Anne
Nilsdatter. I 1824 ble han gift med Magnhild Embretsdatter Haug, født i 1790 på
Haug (Haugshof), som var datter av Ingebrigt (Embret) Sivertsen Haug og kone Beret
Johnsdatter. 1 1828 fikk Peder skjøte på Haugshof for 475 spesidaler pluss kår til svi
gerfaren, men summen var ikke tilstrekkelig til å dekke heftelsene. Året etter rekvi
rerte Jelstrup eksekusjon, og gården ble solgt på auksjon til distriktslege Hermann.
Da kjøpet av Haugshof gikk i vasken, overtok Peder Olsen som bruker i
Tromsdalen søndre.
Hvor lenge Peder var bruker i Tromsdalen, er uvisst. Trolig flyttet de fra
Tromsdalen på den tida Lars Larsen Skavhaug fikk bygsel på begge Tromsdalsgårdene
(en gang etter 1835). Da kona Magnhild døde i 1848, var de husmannsfolk under
Sundby. Samme år giftet Peder seg med Gurma Cecilie Chnstiansdatter Østborgvald,
f. 1822 i Skogn, og ble husmann på Heggen under Høylo, og han døde der i 1884.
Hans andre kone utvandret til Osakis, Minnesota, i 1885.
Magnhild hadde to barn før hun ble gift med Peder:
Bl o .Johannes Larsen, f. 18 1 5 på Haug. Faren var ungkar og soldat Lars Bårdsen
Gudmundhus. Johannes døde bare 1 måned gammel.
B2°.Johannes Hagensen, f. 1821 på Haug, d. 191 1 i La Crosse, Wisconsin. Faren
var enkemann Hagen Paulsen Rosvold. Johannes Hagensen var bruker i Inndal ves
tre i to år fra 1 867, men havnet til sist i Amerika. Se mer om familien under Inndal
vestre.
Barn i første ekteskap:
83. Beret, f. 1825 på Haug, d. 1826.
84. Ole, f. 1 826 på Haug. Han og broren Nils har fått utflytting til Nordland i 1 852
og siden til Kvæfjord i Troms. Han ble gift i 1 864 med Karen Nikoline Johnsdatter
fra Berg i Kvæfjord. De flyttet til Trondheim og utvandret derfrå til La Crosse,
Wisconsin i 1 868. De kalte seg Berg i Amerika. De hadde fem barn, men fire av
dem døde som små. Ole døde i 1914.
85. Nils, f. 1829 i Tromsdalen. Han flyttet til Nordland ifølge presteattest av 1852,
og siden flyttet han til Troms og ble gift i Kvæfjord i 1 859 med Ane Margrethe
Johnsdatter, f. 1831 i Kvæfjord. Hun var søster av kona til Nils' bror Ole. De utvan-

----
337 H&FIS-B
----
dret fra Kvæfjord til Amerika i 1 863 under navnet Berg og slo seg ned på et sted
øst for La Crosse i staten Wisconsin. Mellom 1 880 og 1 884 flyttet familien vest
over til Volga i Sør-Dakota og bodde der i 1901 . 3
86. Sirianna, f. 1 832 i Tromsdalen. G. 1 866 med Petter Iver Magnussen Bergsvald,
f. 1 842. Petter Iver var plassmann sammen med faren på Bergsfætten i Vinne i
1 875 og husmann på Øyen i 1 891, da kalte han seg Peter Iver Fæten. I 1900
dreiv han med lasskjøring for Værdalsbruket. Han døde i 1913. Sirianna døde i
1916 i Norum, dit hun var bortsatt til forpleining.
I det andre ekteskapet til Peder Olsen var det åtte barn, alle født på Høylovald. Minst
fem av dem utvandret til Amerika på 1870- og -80-tallet.
Inderster:
Ole Eriksen Brenden (1800-1858) og Marit Olsdatter (1804-1876)
Ole Eriksen var født på Brenna i 1800 av foreldre Enk Taraldsen Brende og hustru
Gjertrud Olsdatter. Han ble gift i 1834 med Mant Olsdatter Karlgård, f. 1804 i
Meråker. De var bruker på Brenna fram til ca. 1845-46, da de kom til Tromsdalen
som inderster. Ole døde i Tromsdalen i 1858, og Marit ble gift på nytt i 1860 med
enkemann Peter Andreas Haldorsen, f. 1810, og ble husmannskone på Kvellomoen.
Hun døde der i 1876.
Ole og Marit fikk åtte barn. Se mer om familien under Brenna.
Johannes Ottesen (1821-1894) og Bergitte Kristiane Haldosdatter
(1810-1903)
Johannes Ottesen var født i 1821 i Tromsdalen søndre og var sønn av ungkar og ski
løper Otte Johannessen Mølnen fra Skogn og Sigrid Olsdatter Tromsdal (datter av Ole
Monsen). I 1847 ble han gift med Bergitte Kristiane Haldosdatter Dahl, f. 1810 i
Dillan. Hun var datter av dyrlege Haldo Dahl. De var inderster og husmannsfolk på
Oppemsvald da de to første barna ble født, så bodde de i Tromsdalen ei tid før de
kom til Grindgjalet som husmannsfolk før 1865. Johannes døde på Grindgjalet i
1894 og Bergitte i 1903. Se mer om dem under Grindgjalet.
Eilert Kristoffer Olsen (1837-1896) og Beret Olsdatter (1841-1912)
Eilert Kristoffer Olsen var født i Dillan i 1837 og var sønn av ugifte foreldre, Ole
Larsen Ulvild og Bergitte Kristiane Haldosdatter Dahl (datter av dyrlege Haldo Dahl).
Han ble gift i 1864 med Beret Olsdatter Tromsdal, f. 1841 på Brenna (datter av Ole
Eriksen, se ovenfor). Beret og Eilert Kristoffer var inderster i Tromsdalen fra 1861 til
først på 1880-tallet og fikk ti barn, seinere flyttet de til Togstad østre, en husmanns
plass under den gamle prestegården Augla, og var husmannsfolk der da Verdalsraset
tok med seg heimen deres. I den vanskelige situasjonen som oppsto etter raset, flyt
tet de til Grindgjalet til Eilerts mor og stefar, Johannes Ottesen og ble husmannsfolk
der etter at Johannes Ottesen døde i 1894. Eilert døde også allerede i 1896, og Beret
TROMSDAL

----
338 H&FIS-B
----
utvandret til Amerika i 1905, dit seks av barna hadde utvandret tidligere. Hun døde
i Osakis i Minnesota i 1912. 4
Barn etter Beret og Eilert:
Bl . Elen Anna, f. 1 861 i Tromsdalen. Hun reiste som ugift på slåttonnarbeid i Sverige
i 1882 og gjorde svenske av seg. I 1891 giftet hun seg med bonde David
Jonasson fra Hdggsjøen. De hadde gard i Bjørndnget øst for Are og hadde fått
fire barn - to gutter og to jenter i 1 900.
82. Gurianna, f. 1865 i Tromsdalen, d. 1866.
83. Ole, f. 1 867 i Tromsdalen, d. 1943 i Osakis. Minnesota. Utvandret til Amerika i
1 893. Gift med Sina av Langdalsætta, f. 1 873, d. 1 958 i Osakis. Tre barn.
84. Laura Birgitte, f. 1868 i Tromsdalen. Hun var den eneste av dem i barneflokken
som nådde voksen alder som ble boende i heimbygda. Hun ble gift i 1 897 med
enkemann Gustav Mikalsen Bjertnes, f. 1862. De bodde på Mathiashaugen
(Elvegården) på Ørmelen og fikk åtte barn i lag. I tillegg hadde Gustav to fra før
ste ekteskap. Gustav døde etter ei ulykke i 1914, men Laura levde helt til i 1955.
85. Gurinanna Henriette, f. 1874 i Tromsdalen. Hun utvandret til Amerika i 1901 og
døde i 1969 i Osakis. 5 Ugift.
86. Odin, f. 1 876 i Tromsdalen. Sammen med brødrene Eliseus og Paul startet han
fotograffirmaet Brødrene Eilertsen i Vuku like før århundreskiftet. I 1 900 ble han gift
med Sofie Johannesdatter Hofstadsveet, f. 1861 som datter av Johannes
Bastiansen. I 1 903 utvandret Odin til Osakis, Minnesota, og Sofie og de to barna
deres fulgte etter i 1905. I Amerika fikk de ti barn i tillegg før ekteparet skilte lag
i 1927. Odin døde i Alexandria, Minnesota, i 1965. Sofie døde i 1952.
87. Eliseus, f. 1879 i Tromsdalen, d. 1880.
88. Beret Maria, f. 1 879 i Tromsdalen (tvilling), d. 1 965 i Osakis, Minnesota, dit hun
utvandret i 1898 som Beret Marie Ulvild. Hun var gift i Amerika med Bernt B.
Andersson, f. 1 871, d. 1 965. De hadde tre barn.
89. Eliseus, f. 1880 i Tromsdalen. I 1900 utvandret han og broren Paul Anton til
Amerika. Etter hvert havnet de i Crosby, Nord-Dakota og startet forretning -
"Togstad Brothers". Først fotoforretning, etter hvert også gullsmed- og urmakerfor
retning. Seinere flyttet de til Osakis og dreiv urmakerforretning der til Paul Anton
døde i 1 922. Eliseus døde i 1 965. Han var både gift og skilt og hadde fire barn.
810. Paul Anton, f. 1883 på Togstad, d. 1923 i Osakis. Utvandret sammen med bro
ren Eliseus i 1 900. 11910 bodde han i Crosby, Nord-Dakota, var gift med norsk
fødte Bergina, 19 år, og de hadde dattera Pearl på 2 Vi år. I 1920 bodde de i
Osakis, Minnesota og hadde dattera Evelyn på ni år og sønnen Rolf på åtte.
Dattera Pearl er da ikke nevnt. (1920 United States Federal Census). I 1930 bor
enka Bergina i Dawson, Minnesota, sammen med før nevnte Evelyn og Rolf samt
sønnen Ivan på ni år.
HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1940 - BIND B

----
339 H&FIS-B
----
SVEET
GNR. 253, BNR. 4 OG 5.
Sveer. Foto utlånt av Ivar Tromsdal.
Gårdparten Tromsdalen nedre (254/4) ble utskilt fra Tromsdalen søndre i 1937, og
Georg Tromsdal solgte parten til broren Albert Tromsdal for 1080 kroner. Albert
kjøpte samtidig et skogstykke av AS Værdalsbruket, benevnt Tromsdalen østre
(254/5), for 2150 kroner.
Noe av parten som ble utskilt fra Tromsdalen søndre var opprinnelig et engstyk
ke - Sveet - sydøst for gården. Fra gammelt av skal det ha hengt sammen med inn
marka på gården og bare avdelt fra denne med en geile for husdyra når de skulle på
beite. Men mer og mer fikk det vokse igjen slik at gjerdet rundt gården ble flyttet, og
slik ble Sveet et lite engstykke for seg seiv Det besto av ca 25 dekar dersom man reg
net med alt sammen, men skikkelig plogland var ikke over 10 da Albert Tromsdal
overtok. 6
Gården fikk også navnet Sveet.
Albert Johnsen Tromsdal (1894-1972) og Marie Juliusdatter (1897-1969)
Albert Johnsen Tromsdal var født i Tromsdalen i 1894 og var sønn av John Arntsen
Tromsdal og kone Anna Pettersdatter.
Han ble gift i 1918 med Mane Juliusdatter Kålen, f. 1897 på Sørakervald. Albert
var utdannet skogtekmker ved Steinkjer Skogskole. Han var kontorist ved


----
340 H&FIS-B
----
Værdalsbruket ei tid. Siden ble han skogvokter (skogoppsynsmann) og tok bl. a. over
stillingen etter Kristoffer Inndal i 1936. Som representant for Verdal sosialdemokra
tiske arbeiderparti var han medlem av Verdal herredsstyre 1922-25.
Albert og Mane fikk to sønner:
John, f. 1919 i Grundan. G. 1942 med Marie Reinholtsdatter Johnson, f. 1917
på Dillmoen. De skilte lag etter å ha fått fire barn. John flyttet til Sandviken i
Sverige, der han var jernverksarbeider og døde i 1986 (gravlagt i Vuku). Marie
bygde hus til seg og barna ved Stamphusmyra
Bl
og bodde der. Hun døde i 2004. Barn:
På 1950-tallet ble Sveet solgt til Einar
Magnus Johannessen Slapgård
(1918-1991), og det er hans etter
kommere som fortsatt eier gården.
Albert og Marie Tromsdal
sammen med eldstesønnen John.
Bilde fra boka "Arven fra Tromsdalen"
av Bjørnar Tromsdal.
HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND B

 

----
341 H&FIS-B
----
Husmannsplasser:
Som anført foran fikk enka etter Sevald Olsen, Marit Jonsdatter, tildelt plassen Fætten
og Lillemoenget som kårplass 1792, da hun ikke kom overens med den nye bruke -
ren om kårbetingelsene. Det tyder jo på at det har vært husmannsplass(er) der også
for den tid, uten at vi veit hvem som eventuelt har bodd der.
Marit ble oppgift i 1799 med enkemann Iver Iversen Kvello, f. 1743 i Kvelloa.
Han var sønn av Iver Iversen Kvello (1707-1785) og Guru Larsdatter, som var bru
kere i Kvelloa fra 1747 til 1779. Iver hadde tidligere (fra 1769 til 1798) vært gift med
Marit Torkildsdatter Balgård, enke etter Elias Amundsen Balgård i Vester-Bollgarden,
og Iver var medeier i Vester-Bollgarden fra 1776 til kona døde i 1798.
Iver og Marit er oppført som inderster under Tromsdalen ved folketellinga i 1801.
Iver døde i Tromsdalen i 1810 og Marit i 1813.
Den neste husmann som vi tror var på Fætten i noen år deretter, var Torkild Olsen
Bjartan.
Torkild Olsen (1772-1835) og Beret Olsdatter (1773-1837).
Torkild Olsen var født i Bjartan i 1772 og var sønn av Ole Torkildsen og Beret
Johnsdatter, som var husmannsfolk på Skansen under Sør-Steine i 1801.
Torkild hadde i 1793 sønnen Lars med Christina Eriksdatter Bjørsmoen (datter av
Erik Granberg på Bjørsmoen). I 1801 tjente han hos Gudmund Ellevsen Fossnesset,
og i 1805 ble han gift med Beret Olsdatter Overholmen, født ca. 1773 i Hakås i
Jåmtland(?). Ved giftermålet fikk de plass som husmannsfolk under Storstad vestre
hos Ellev Gudmundsen Ness (sønn på Fossnesset), og bodde der til de flyttet til
Tromsdalen mellom 1812 og 1817. Tromsdalsvald er da oppført som bosted. Men i
1822 var de husmannsfolk på Skansen og i 1825 på Rotmoen.
Torkild døde som husmann på Rotmoen i 1835, og Beret døde som almisselem
samme sted i 1837.
Torkild og Beret hadde åtte barn (se under Rotmoen).
Om det har bodd flere husmenn på Fætten før eller siden, er ikke kjent. Heller
ikke har vi funnet noe sikkert om det har vært andre husmannsplasser under
Tromsdalen i eldre tider, men det kan godt være mulig. Ivar Tromsdal har således
opplyst, at litt nedenfor der hvor husene i Tromsdalen står i dag, var det i hans ung
dom tydelige spor og tomt etter en heim. Likeså hadde Anna Petersdatter Tromsdal
(1861-1932) fortalt at det hadde vært en husmann oppe på "haugom", rett øst for
der den gamle gården stod. Men den hadde de aldri funnet spor etter.
TROMSDAL


----
342 H&FIS-B
----
ALLMENNINGSPLASSEN (ALMOEN)
På Tromsdals allmenning ble det 13. august 1861 utstedt bygselbrev til Ole Johansen
på rydningsplassen Almoen.
Almoen - eller Almenmngsplassen som den er mest kjent som, lå på høyre side
av vegen fra Levnngan til Tromsdalen, i nærheten av Kvernhusbekken.
Ole Johansen (1817-1906) og Ragnhild Pedersdatter (1811-1885)
Ole Johansen - i dagligtale kalt "Ola ØTmenninga" - var født på Nedre Fåravald i
1817. Foreldra hans var Johan Pedersen Prestegard og hustru Beret Olsdatter
Kvernmovald.
Ola ble gift i 1841 med Ragnhild Pedersdatter, f. 1811 på Holmlivald. Foreldra
hennes var Peder Olsen Nygård og hustru Agnes Andersdatter Holmlivald.
Både Ola og Ragnhild var litt opp i åra da de tok til med å rydde
Almeningsplassen - Ragnhild var fylt femti og Ola førtifire år. Før hadde de bodd på
plasser under Ekren og Bollgarden. De hadde tre barn - to døtre og en sønn, som alle
var født før de kom til Almenmngsplassen.
Første året fikk de satt opp ei lita jordhytte og bodde i denne i mange år. Seine re
ble det bygd ei stue med to rom, ett rom til folket og ett til husdyra. Det er fortalt at
det skal ha vært bare ei inngangsdør i huset, slik at de måtte leie dyra gjennom stua
når de skulle ut og inn i "fjøset". Men fra andre kilder er det også nevnt at fjøset bare
var et utgravd hull i bakken med tak over.
I 1865 hadde Ola og Ragnhild fire sauer og to geiter, mens det i 1875 var fire sauer
og fire geiter. Ola tjente vel til livsopphold med arbeid omkring på gårdene.
I 1875 var Ragnhild blitt syk på sinnet, og i folketellmga står det at hun får 20
spesidaler av amtet til opphold. Hun døde på plassen i 1885. Bare 14 dager etter at
hun døde, ble det holdt auksjon over hus, buskap, avling og løsøre på
Almenmngsplassen, og fra auksjonen kan nevnes at lærer Lars Johnsen kjøpte stua
for femti kroner og brukte tømmeret i stua som han såtte opp på Vikdal. Auksjonen
innbrakte forøvrig beskjedne kr. 159,50.
Etter at Ragnhild var død, flyttet Ola til dattera Beret på Levanger. Han døde i
Levanger i 1906 og er gravlagt der.
Barna til Ola og Ragnhild og litt av etterslekta deres:
Bl . Beret, f. 1 842 på Ekrenvald. Hun flyttet til Levanger i 1 867 og ble gift samme år
med enkemann Arnt Ellingsen Solem fra Eggenvald. Han var født på Støren i
1 823. De var eiere av Solemgården i Levanger, der de dreiv spisested og stallut
leie. Mannen døde i 1888 og Beret i 1909.
De hadde fem barn, men bare en sønn levde opp:
Cl . John Olav Arntsen Solem, f. 1875. Han utdannet seg til lærer og flyttet til
Skjervøy i Troms. Der ble han gift med Anna Kristine Dahlhaug, f. 1875 i
Austnesfjorden i Lofoten, og de fikk sju barn og har ei stor etterslekt. De
flyttet til Minde i Rotsundelv i Troms i 1918. Begge døde og er gravlagt
der.
HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 8001 940 - BIND B

----
343 H&FIS-B
----
82. Johannes, f. 1 844 på Balgårdsvald. Han ble gift i 1 868 med Karen Sivertsdatter
Guddingsmo, f. 1 844. De tok Gudding som slektsnavn, etter som de i noen år før
de giftet seg tjente i Ner-Guddingan. De var husmannsfolk på Storåkeren under
Musum i Leksdalen i 1 875, siden flyttet de ned på Øra og dreiv handel der. Karen
døde etter barsel i 1 883, og Johannes giftet seg i 1 890 med Ingeborg Oline
Olausdatter Einarsen fra Bergsvald. Oline Gudding dreiv handelen videre etter at
Johannes døde i 1906. Hun ble gift på nytt i 1914 med Gustav Ludvik Mikalsen,
f. 1881. Hun døde i 1 923. Hennes andre mann døde i 1 964.
Johannes hadde fem barn i sitt første ekteskap, men bare to sønner levde opp til
voksen alder:
Cl . John Odin, f. 1 872, ble gårdbruker på Nygård i Vinne. Han ble gift i 1 899
med Ragna Gustava Vinne, f. 1 878, og de fikk tre barn. John Odin døde i
1946 og Ragna i 1956.
C 2. Johannes, f. 1 875. Han var jernbanearbeider før han utvandret til Amerika i
1907, men kom tilbake etter 1 2 år og ble gift i 1920 med Anna Cecilie
Vinne, f. 1881 (Anna og John Odins kone Ragna var søstre). De kjøpte små
bruket Slåtsveet i Vinne og bosatte seg der. De hadde ikke barn. Johannes
døde i 1943 og kona i 1952.
83. Anne, f. 1847 på Balgårdsvald. Hun brukte Olsen som etternavn. Hun var ugift,
men hadde ei datter. Ved folketellinga for 1 865 tjente hun i Ner-Guddingan, og
i 1 875 tjente hun hos Oluf Moe på Verdalsøra. Oluf Moe hadde bryggeri og
dreiv handel og hadde tre jekter. Da hans sønn John O. Moe reiste til Finland som
kjøpmann og konsul, ble Anne med ham dit som tjener. Oppholdet i Finland varte
i 1 1 år, fra ca. 1 890 til først på 1 900. Da kom hun tilbake og tok over spisefor
retningen til søstra Beret på Levanger. Hun døde på Levanger i 1924 og er grav
lagt der.
Dattera til Anne,
Cl . Anna Katrine Båchstrøm, ble født på Levanger i 1 885. Hennes far var Carl
Gustav Båchstrøm, f. 1 851 i Kristiansund N. Hun var ugift, og da hun døde
Almenningsplassen ble såLedes ikke brukt i mer enn ca. 25 år, og plassen er i dag til
plantet med skog. Men fremdeles skal finnes rester av en grunnmur og et utgravd
hull i jorda på plassen.


----
344 H&FIS-B
----
Se Verdal Historielags Årbok 1980, side 1 25, der Svein Guddingsmo skriver om skiftet etter Sevald Olsen
Tromsdal.
Opplysningene om Ole og Nils Pedersen finnes i Verdal Historielags Årbok 2002, "Verdalinger i La Crosse,
Wisconsin" av Jostein Molde.
4 Se Verdal Historielags Årbok 1 983, s. i 67: "Brødrene Eilertsen, Vuku - Togstad Brothers, Crosby, N. Dakota"
av Trond Okkenhaug.
Opplysninger ved Trond Okkenhaug.
T Opplysninger ved Ivar Tromsdal.
Opplysningene om "Ola Ølmenninga" er skaffet av Svein Guddingsmo, Randi Sandvik, Malm. m.fl.


----
345 H&FIS-B
----
KVELLO


----
346
----


----
347 H&FIS-B
----
GRINDGJERDET
GNR. 255, BNR. 4 OG GNR. 253, BNR. 6
Grindgjalet slik det var der før husene på gården ble flyttet i 1940. Stue og fjøs sto da i retning nord/sør. Etter
flyttinga fram tii jamtlandsvegen i 1940 ble de stående i retning øst/vest. Foto utlånt av Ivar Lerfald.
Grindgjerdet, eller Grindgjalet som gården blir kalt til daglig, var husmannsplass
under Kvelloa fram til den ble utskilt som eget bruk i 1905 og forpaktet til John
Johannessen Storstad. Det ble sjøleierbruk da Johannes Johnsen Storstad kjøpte går
den av Verdal kommune i 1918.
Hvor langt tilbake i tida heimen har vært husmannsplass, er uvisst. Vi veit at den
var en av to plasser under Kvelloa i 1801.
Fram til andre verdenskrig sto husene på gården noe lengre sør enn de står i dag.
Da sto de inntil vegtraseen for den gamle Jamtlandsvegen, som gikk på sørsida av
Finnmyra. Det var Iver Lindseth som flyttet husene dit de står idag.


----
348 H&FIS-B
----
Husmenn og brukere:
Jens Johansen (1768-1833) og ° Ingeborg Bardosdatter (1757-1804),
2) Marta Jonasdatter (1778-1838)
Jens Johansen var født på Leirhaug i 1768 og var sønn av Johan Svendsen Kulstad og
kone Boletta Jensdatter Ørnfeldt. 1
Jens var husmann under Levnng vestre både i 1801 og 1804, han var da gift med
Ingeborg Bardosdatter Fossnesset (gift 1794), som døde i Levringan i 1804. Men da
han ble gift med Marta Jonasdatter Garnes i 1805, var han på Grindgjalet, og han var
husmann der fram til 1811, da han fikk bygsel på Stormoen og var bruker der til ca.
1823. Så flyttet han tilbake til Grindgjalet og ble husmann der på nytt.
Dokumentasjon for at han var på Grindgjalet på denne tida finner vi i et tinglyst pan
tebrev fra mars 1823. I dette pantebrevet tilstår Jens å være skyldig 39 norske spesi
daler 16 skilling til kjøpmann Rasmus B. Parelius fra Hitra, og at gjelda skal tilbake -
betales med en halvdel på førjulsmartnan på Levanger 1823 og siste halvdel på før
julsmartnan i 1824. Handelen har sannsynligvis foregått på "marsimartnan" i 1823.
Jens døde på Grindgjalet 1833. Marta døde samme sted i 1838.
Marta Jonasdatter var født i 1778 på Bjartnes, datter av ungkar Jonas Larsen
(Haug) og Maren Arntsdatter. Hun var inderst på Lillemoen i 1801.
Det første ekteskapet til Jens var barnlaust, men i det andre kom en sønn, samti
dig som hans andre kone hadde ei datter før de ble gift:
Bl 0 . Annejohnsdatter, f. 1803 på Skavhaugg, far Jon Ågesen Mønnes, f. 1779. Anne
var ugift. Hun bodde hos mora og stefaren på Grindgjalet og hadde tre barn, alle
født på Grindgjalet. Hun døde i 1837 i forbindelse med fødselen til de to siste
barna, som var tvillingen
Cl . Ingeborg Anna, f. 1 830 på Grindgjalet. Far var Tomas Jakobsen Skavhaug,
en ungkar og rundbrenner fra Mule som var dreng på forskjellige garder i
Inndalen og fikk fire barn med tre jenter i bygda.
Ingeborg Anna levde ugift. I 1 865 losjerte hun på Brenna sammen med sin
6-årige sønn Jørgen Kristiansen, som var født i Sparbu (sønn av Kristian Trana
på Sandnesset). Sønnen Jørgen var tjener i Vester-Sundby i 1875. I 1881
utvandret han til New Lisbon, Wisconsin, under navnet Jørgen Kristiansen
Trana, og titulerte seg som skomaker.
I 1 875 var Ingeborg Anna inderst i Barlia under Sundby, i 1 891 var hun tje
ner i Østgård i Ness, og i 1900 losjerte hun på Brannås nedre hos Anneus
Edvardsen (Kvello). Hun døde i 1 906. Som dødssted er oppført Lunden, men
gården Lunden ble ødelagt av raset i 1 893, så det er spørsmål om hun kan
skje døde på Lundåsen.
I boka "Seterbruket i Verdal" er det foto av Ingeborg Anna i lista over seter
tauser, og hun er også nevnt i omtalen av Melbyvollen, der hun var setertaus
i mange år. Hun brukte delvis etternavnet Lunden.
C 2. Johannes, f. 1837 på Grindgjalet, d. 14 dager gammel. Far ungkar Ole
Johnsen Kvello (Guddingsvald?).
HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND B

----
349 H&FIS-B
----
C 3. Jonette, f. 1 837 på Grindgjalet, død 3 uker gammel. Tvilling med Johannes.
B2 2 .Johannes, f. 1 81 0 på Kvellovald. G. I 835 med enke Beret Haldorsdatter Wist, f.
1797 i Stjørdal. Beret hadde tidligere vært gift med Peder Olsen Nessvald, som
døde i 1 833. Johannes Jensen ble bruker på Brenna ca. 1 845 og døde som kår
mann der i 1 868. Kona Beret var død samme sted i 1 859. Ekteskapet var barn
laust.
Kildematerialet gir oss ikke noe svar på hvem som eventuelt var husmann på
Grindgjalet i de åra Jens Johansen var på Stormoen, og heller ikke om noen andre var
der etterpå før Arnt Pedersen kom dit rundt 1849.
Arnt Pedersen (1827-1881) og Klara Arntsdatter (1825-1913)
Arnt Pedersen var bondesønn, født i Volen i 1827 av foreldre Peder Arntsen Volen og
hustru Kjerstine Johnsdatter. I 1849 ble han gift med Klara Arntsdatter, f. 1824 i
Soknedal, datter av Arnt Ingebrigtsen Dillanvald, som kom flyttende med familien fra
Støren i 1835, men som flyttet til Frosta i 1839.
Arnt og Klara var på Kvellovald i 1849, på Oppemsvald i 1853 og på Kvellovald
(altså Grindgjalet) igjen i 1856, da som husmannsfolk. Men i 1859 var de tilbake på
Oppemsvald, og Arnt døde der i 1881. Klara døde hos dattera Kjerstine i Småengan
lVukui 1913.
Barn:
Bl . Petter, f. 1 849 på Kvellovald, d. 1915 i USA. Att. Sverige 1 877. Gift 1 883 med
Anne Hansdatter Lyshaugen f, 1 844 i Nord-Fron. De hadde ei datter, Clara
Berntine, f. 1 883 i Alsen. Ifølge en nekrolog utvandret de ti! Amerika i 1 889. De
bodde ved Ashby, Minnesota, og han kalte seg Peter Anderson.
82. Anneus, f. 1853 på Oppemsvald, d. 1932 i Canada. Flytteatt. til Sverige 1874.
I 1890 og 1900 var han gårdbruker på Bleka i Lockne forsamling i Jåmtland og
kalte seg Annius Lantz. G. m. Karolina Persdotter, f. 1 857 i Lockne, og de hadde
ni barn. Familien utvandret til Canada i 1903.
83. Kjerstine, f. 1856 på Kvellovald, d. 1946 på Verdal aldersheim. G. 1881 med
skredder John Ellevsen Tiller, f. 1859 på Aksnesvald. Han var sønn av husmann
Ellev Andersen på Kleven under Dalemark i Leksdalen. John Ellevsen kjøpte heimen
Malmo i Leksdalen i 1 890. Han døde allerede i 1 892, og Kjerstine satt igjen med
fire små. Likevel satt hun med bruket i to år før hun solgte det i 1 894 og reiste ti!
Sverige og tok seg arbeid der noen år. Barna ble bortsatt til fosterforeldre - Vi kjen
ner til at døtrene Karoline og Klara kom til ekteparet Sørager på Bredingsberg i
Vuku. I 1900 var Kjerstine kommet tilbake, og hun var ei tid kokke hos Martin
Grunnan i Vest-Grundan, der også sønnene Anneus og Sigurd tjente samtidig
(begge utvandret til Amerika). I 1905 kjøpte hun husene på Småengan i Vuku og
forpaktet jorda av prestegården. Ved en stor flom i 1932 kom elva inn i husene på
Småengan, og Kjerstine flyttet da til dattera Klara og svigersønn Per Korneliussen
Haugan på Bredingsberg. Siden kom hun på aldersheimen på Øra, og døde der
i 1946.
KVELLO

----
350 H&FIS-B
----
Kjersti ne hadde også ei fosterdatter, Gudrun Brandhild Småeng, f. 1904 i Oppem
av foreldre Andreas Olaussen Kvello og Ellen Birgitte Hansdatter Gudding (jfr. omta
le av Andreas Kvello).
84. Serianna, f. 1859 på Oppemsvald, d. 1929 i Østersund. Att. Sverige 1888 og
1889. G. 1889 i Østersund med Anders Olof Gron, f. 1855 i junsele, Våster-
Norrland, d. 1 892. De bodde i Østersund i 1 890. En sønn, Karl Oskar Arnt, han
ble militærmusiker.
86. Anna Kristine, f. 1865 på Oppemsvald. G. 1887 med Ole Kristian Olsen
Vibeplass, f. 1 865 i Sparbu. De flyttet til Sverige, og i 1 890 bodde de i Tramsta
i Lockne forsamling i Jåmtland, og i 1 900 i Østersund med fire barn. De hadde åtte
barn i alt. Familien utvandret til Amerika i 1912.
87. Mette, f. 1867 på Oppemsvald. Gift i Lockne i Jåmtland 10. mars 1894 med
bonde Sven Johansson, f. 1 859 i Lockne. I 1900 bodde de på Bleka i Lockne og
hadde 4 barn. De hadde i alt åtte barn.
Johannes Ottesen Grindgjerdet(lB2l-1894) og Bergitte Kristiane Haldosdatter
(1810-1903)
Johannes Ottesen var født i 1821 i Tromsdalen og var sønn av ungkar og skiløper Otte
Johannessen Mølnen fra Skogn og Sigrid Olsdatter Tromsdal. I 1847 ble han gift med
Bergitte Kristiane Haldosdatter Dahl, f. 1810 i Dillan. Hun var datter av dyrlege Haldo
Dahl.
De var mderster og husmannsfolk på Oppemsvald da de to første barna ble født,
så bodde de i Tromsdalen ei tid før de kom til Grindgjalet som husmannsfolk noen år
før 1860.
I en bekjentgjørelse fra allmenningsstyret i Verdal, dat. 18. juni 1859, er Johannes
Ottersen Qvellovaldet oppnevnt som oppsynsmann for østre del av Tromsdals og Hoås
allmenninger. Oppsynsmennene i de respektive allmennmgene var pålagt å føre tilsyn
med hva som foregikk i allmenningsskogene og rapportere ulovligheter, spesielt tyv
hogst, noe som foregikk i ganske stor målestokk på denne tida, ganske enkelt lordi
folk gjennom lang tid hadde ansett det som en soleklar rett å ta ut det virket de ønsket
i allmenningen. I en rapport fra 1861 skreiv Johannes Grmdgjerdet: 2
"I afwigte Januar Maaned forøve de EllefMichelsen Lundskind ulovlig Hugst i Hoaas
Alminding ved at hugge etfortørret Furru Træ hvorafblev en Stok til 7 a 8 Alen lang
og 12 Tommers Top."
Johannes dode på Grindgjalet i 1894 og Bergitte i 1903.
Barn:
Bl . John Gunnerius, f. 1 847 på Oppemsvald, d. 1 849.
82. Anna Kristine, f. 1 849 på Oppemsvald. G. 1 883 med Bernt Olsen Allmenningen,
f. 1852 på rydningsplassen Sagmoen i Inndalsallmenningen. Se mer om familien
under Litj-Molden.


----
351 H&FIS-B
----
83. Ingeranna, f. 1856 i Tromsdalen, d. 1901. Gift 1889 med Jakob Jakobsen
Molden, f. 1 85 1 i Molden, d. 1 953. Se mer om dem under Molden.
I 1875 var også to barn i pleie på Grindgjalet:
Den ene var Klaudia Marie Hennksdatter, f. 1863 i Åfjord i Sør-Trøndelag. Det har
gått historier om at et taterfølge skulle ha satt igjen Marie i gangen på Grrndgjalet en
gang etter 1865. I 1880-åra kom hun til Midtholmen og tjente for fire familier der i
ca. femti år. Hun arbeidet for det meste i fjøset. Ellers er det fortalt om henne at hun
var til hjelp i andre heimer både ved barnefødsler og dødsfall.
I 1934 kjøpte Marie husene i Småengan under prestegården i Vuku og flyttet dit
og bodde der til hun døde i 1940.
Marie var ugift, men hadde fem barn, deriblant et tvillingpar. Den eldste dattera,
Hanna Andreasdatter, f. 1884, ble gift med Marius Olaussen Levring og er omtalt
under Levringan. Ei anna datter, Inga Emilie Johnsdatter, f. 1892, ble gift med sag
bruksarbeider Ole Valberg på Ørmelen. To av barna døde som små, mens den gjen
levende av tvillingene, Arne Berntsen, f. 1900, levde ugift. Han vaks opp i
Midtholmen og kalte seg Holmen. Han flyttet til Småengan sammen med mora og
tok over heimen etter henne og hadde Oline Korsveggjerdet som hushjelp. Arne
Holmen dreiv med gards- og skogsarbeid, og var med på trøsking om hausten. Han
døde i 1956. 3
Det andre pleiebarnet på Grindgjerdet var Anneus Gunneriussen, f. 1867 på
Vukuvald. Hans ugifte foreldre var Gunnenus Qvam fra Trondheim og Kjersti
Andreasdatter Storvukuvald. Mora døde i 1872, og Anneus kom trolig til Grrndgjalet
like etterpå. I 1890 har han fått attest til Kall (oppgitt flytting i 1887), og han ble gift
1. juledag 1890 med torpardotter Agnes Andersdotter, f. 1868 i Kall. I 1900 er han
oppført som Aneus Gunnermsson Qvam, de bor i Sølvsved og har fire barn, og han
er skogsarbeider.
Bergitte Haldosdatter hadde to barn før hun ble gift med Johannes Ottersen:
Bl 0 . Henrikka Dorthea Arntsdatter, f. 1832 i Dillan, d. 1896. Far hennes var Arnt
Olsen Holmli (Levring). Hun ble gift i 1853 med Bardo Gudmundsen Ulvild, f.
1 832. De var husmannsfolk i Bøgsetstua i Ulvilla og hadde ni barn.
B 2°. Eilert Kristoffer Olsen, f. 1 837 i Dillan. Faren var Ole Larsen Ulvild. Eilert ble gift
i 1 864 med Beret Olsdatter Brenden, foreldre Ole Eriksen Brenden og kone Marit
Olsdatter, født Karlgård Eilert og Beret bodde i Tromsdalen fra 1861 og fikk 10
barn, se mer om dem og familien der. Men her nevnes at de før 1 891 hadde flyt
tet ti! Tokstad østre og var husmannsfolk der da Verdalsraset tok med seg heimen
deres, og etterpå flyttet de til Eilerts mor og stefar på Grindgjalet og ble de neste
husmannsfolka der. Eilert døde der i 1 896.
Etter at seks av barna hadde utvandret til Amerika, reiste også Beret etter i 1 905.
Før hun dro, averterte hun husene på Grindgjalet til salgs gjennom en annonse i
Innherreds Folkeblad for 6. februar 1905:

----
352 H&FIS-B
----
Huse til salgs
Mine husebygninger paa Grindgjerdet er billig til salgs, nåar Handel kan ske
snart. Kjøberen kan ved henvendelse til Værdalsbruget faa leie eller kjøbt Pladsen
-Jorden.
Beret Grindgjerdet
Og i en annonse i samme blad for 13. februar står å lese følgende
Auktion
Torsdagen den 16de Marts d. A. kl. 12 Middag afholdes efter forlangende av
Beret Grindgjerdet en frivillig Auktion paa Grindgjerdet til Bortsalg af 1 Ko, 2
sauer, i Kakkelovn, i Kogeovn, 1 Symaskine, Senge, Sengeklæder, Bord, Stole,
Skabe samt diverse Indbo og iøsøre.
Verdal Lensmandsbestilling den 6. Febr.
H. H. Wessel
Iflg. auksjonsprotokollen innbrakte auksjonen til sammen kr. 369,34.
Det er fortalt at Beret som så mange andre, og særlig eldre kvinner, hadde mange
tunge dager i det nye landet. Ofte iengtet hun så sterkt til gamlelandet at gråten
tok henne. Hun døde i 1912, 71 år gammel og er gravlagt ved Osakis,
Minnesota, som Bereth Togstad.
Det var nok John Johannessen Storstad som i hvert fall kjøpte husene på Grindgjalet av
Beret. 1 alle fall var det han som fikk bygsel på Grindgjalet etter at plassen ble frådelt
i mars 1905.
John Johannessen Tømte (Storstad) (1862-) og Hanna Marie Pedersdatter
(1860-)
John Johannesen var fodt i 1862 på Holmlivald som sonn av husmann Johannes
Jakobsen og kone Senanna Tomasdatter på plassen Tømte under Holmli vestre. I
1889 ble han gift med Hanna Mane Pedersdatter Storstad, f. 1860 på Røesvald. Hun
var datter av husmann Peder Olsen Rodsvald og kone Gunanna Hågensdatter.
Foreldra ble seinere forpaktere i Storstad ostre.
Barn:
Bl . Johannes, f. 1 889 i Storstad. Neste bruker på Grindgjalet.
82. Peder, f. 1891 i Storstad. Kjøpte Kalset i Henning, men ble seinere bruker på
Nesset i Sparbu (se nedenfor). Peder ble gift med Marie Otilie Johnsdatter
Tromsdal f. 1892 i Tromsdalen. De hadde fem barn. Marie døde i 1974 og
Peder i 1975.
83. Gustava, f. 1 895 i Storstad. Hun ble gift til Rødtellen i Sparbu.
84. Severin, f. 1898 i Storstad. Ugift. Han kjøpte Nesset i Sparbu i 1918, men like
etter at handelen var gått i orden i 1919, døde han, og det ble foreidra som over
tok gården som arvinger. De igjen overdro gården til sønnen Peder, se ovenfor.

----
353 H&FIS-B
----
85. Olaf, f. 1901 i Storstad.
John og Hanna Storstad flyttet til sonnen Peder på Nesset i Sparbu. 4
Johannes Johnsen Storstad (1889-1970) og
Inger Anna Johnsdatter (1896-1924)
Johannes Johnsen Storstad var fodt i 1889 i
Storstad ostre og var sonn av fornge bruker. Han
ble gift i 1916 med Inger Anna Johnsdatter
Tromsdal, f. 1896 i Tromsdalen. Hun var datter av
John Arntsen Tromsdal og kone Anna
Petersdatter.
i
«F
-
*
Johannes Storstad kjopte Grindgjalet av Verdal
kommune i 1918 for 2140 kroner. Jordstykket
Stevre, gnr. 253, bnr. 6, på nordsida av
Jamtlandsvegen og som tidligere tilhørte Levring
vestre, ble samtidig lagt til gården.
Inger Anna var bare 27 år gammel da hun
døde av tuberkulose i 1924, og Johannes ble sit
tende igjen med tre små barn - mrnstebarnet Liv
var ennå ikke årsgammel da mora døde.
Barn:
81. Ingvar, f. 1917 på Grindgjalet. G. 1944
med Jonna Emilie Jonasdatter Svensson, f.
1908 på Sjøvoll i Hauka. Ingvar Storstad
kjøpte Buhaugan i Leksdalen i 1943. Han
døde i 1996 og Jonna i 1999. De hadde
ei datter: Inger Eva Storstad, f. 1 946, gift
1977 med Arne Gisetstad, f. 1946.
Bærum. Severin var utdannet sivilagronom. Johannes og Inger Anna Storstad som
Han var soussjef i Gjensidige Forsikring. Gift brudepar i 1916.
med Ruth Hagas, f. 1921, d. 1952. De
hadde dattera Anne Katrine, f. 1948.
Severin gift : 1 953 med sykepleier Anna Brathole, f. 1 920 i Voss. De fikk tre døtre
-Guri, f. 1954, Lisbeth, f. 1956, og Sin, f. 1959.
83. Liv, f. 1921 på Grindgjalet, d. 1999. Liv Storstad var ugift. Hun bodde ei tid på
Vuku Bo- og Helsetun og sist på Verdal Bo- og Helsetun.
I 1929 solgte Johannes Storstad gården til Iver P. Lmdseth. Seiv flyttet han til Nesset
i Sparbu og bodde der til han kjøpte Sandberg under Berg vestre i Vinne i 1937.
KVELLO


----
354 H&FIS-B
----
Iver Petersen Lindseth (1886-1972) og Emma Martha Johnsdatter
(1895-1968)
Iver Petersen Lindseth var født i Lindset i 1886 og var sønn av gårdbruker Peter
Pedersen Lindseth og kone Paulina Ellevsdatter.
Han ble gift i 1914 med Emma Martha Johnsdatter Kvelstad, f. 1895 på
Kvelstadnesset. Hun var datter av gårdbruker John Dorius Olsen Kvelstad og kone
Oline Cecilie Olsdatter, født Indahl (datter av Ole Arntsen Indal).
Iver Lindseth var ansatt som "fastkar" og skogvokter på Værdalsbruket, og famili
en bodde på Tingvoll i Vuku og i brukets bolig "Østly" på Inndalsåkeren før de kom
til Grindgjalet i 1929.
I 1939 ble husene på gården flyttet fra den opprinnelige plasseringa ved den
gamle Jamtlandsvegen og fram til den nåværende. Stuelåna ble flyttet hel til den nye
plassen og forlenget, mens det ble bygd ny driftsbygning.
Barn:
Bl
Ingeborg Anna, f. 1911 på Holmsberget, d. 1998. Ivers barn med Pauline
Andorsdatter Holmsberg. Ingeborg Anna ble gift med John Gustavsen Holmen i
1937. Han var født i 1911 i Holmen, d. 1992, og var sønn av ugifte foreldre
Gustav Johnsen og Marie Olsdatter Holmen. John og Ingeborg Holmen hadde
småbruket Voll østre under Lundskin. Deres eneste barn, Anne, f. 1938, ble gift
med Hans Kristiansen fra Inndalen i 1957 (se Garlia under Garnes).
B 2
Oline Synnøve, f. 1 91 4 på Tingvoll, d. 1991. G. 1 935 med Ole Paulsen Lerfald,
f. 1900, d. 1985. De var brukere på Ryan på Nessleira. Fire barn.
Ruth Pauline, f. 1915 på Tingvoll, d. 2003. G. 1941 med Peder Guddingsstua,
f. 191 l,d. 1976. De var småbrukere i Guddingsstua fra 1943. En sønn.
Petter, f. 1920 på Østly, d. 1983. G. 1955 med Marit Indal, f. 1923 på
B 3
B 4
Stornesset. Petter kjøpte Stormoen i 1964
og hadde den i fire år før den ble kjøpt til
bake på odel. Deretter var han forpakter i
Sulstua. De hadde egen heim på
Inndalsåkeren, tvers over vegen fra Petters
fødested Østly. Ingen barn.
B 5
John, f. 1920 på Østly (tvilling med Petter),
d. 2001. G. m. Marit Storstad, f. 1930 i
Litj-Molden. Yrkesmessig begynte John som
tømmerhogger, men gikk tidlig over til å bli
tømmerkjører. I etterkrigstida hadde han
store tømmerdrifter i de svenske skogene fra
Skalstugan til Are. Det sies at det var han
som introduserte traktoren til tømmerkjøring i
Våstra Jåmtland da han kom med sin Grå-
Ferguson. Her i distriktet kjørte han tømmer i
mange år både for skogeierlaget og
Statsskog. I tillegg tok John over som gård-
Trekkspilleren John I. Lindseth.
Foto fra 1953.
HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND B


----
355 H&FIS-B
----
bruker på Grindgjalet etter foreldra. Han fikk også kjøpt igjen farsheimen Lindset,
der det var en de! skog å ta vare på.
Men for folk flest var John I. Lindseth først og fremst kjent som musikeren - spell
mannen - trekkspilleren. Fram til mai 2000 hadde han, ifølge ham seiv, spilt i 706
bryllup, i tillegg til flere tusen andre spilleoppdrag både i Norge og Sverige. 4
Emma Lindset døde i 1968 og Iver i 1972.
I dag er det Marit og John I. Lindseths sønn, Ståle Lindseth, f. 1968, som driver
Grindgjalet.
KVELLO

----
356 H&FIS-B
----
KVELLOUA
Allerede i 1661 er det en Joen Husmand under Kvelloa, men begrepet
"husmann"hadde den gangen en annen betydnmg enn det vi legger i det i dag. Da
var det en skatte teknisk benevnelse på de som bodde på umatrikulert, ikke skyldsatt
grunn, og at de derfor ordinært ikke betalte skatt til staten. Prof. Jørn Sandnes mente
at husmannsvesenet først kom hit til Trøndelag etter 1700. 6
Kanskje har Kvellolia opprinnelig vært boplass for sagmesteren på Liasaga, som
var i bruk i 1668 og ca. hundre år framover. I kirkeboka nevnes i 1705 Ole Sagmester
Lien som fadder for Amund Lefnngs datter Ingeborg.
Videre finner vi Per Ingvaldsen, sønn av Stor-Ingvald, i Kvellolia fra 1740-tallet og
fram til han døde i 1772. Og heimen har antagelig vært i kontinuerlig bruk fram til
vår tid, og eies i dag av Håkon Nessemo.
Husmenn fra ca. 1800:
Jakob Sevaldsen (1776-1859) og Ingeborg Mikkelsdatter (1779-1844)
Jakob Sevaldsen var født på Balgårdsvald i 1776. Foreldra hans var Sevald Olsen og
Marit Johnsdatter, som var brukere i Tromsdalen. I 1808 ble han gift med Ingeborg
Mikkelsdatter Levring, f. 1779. Jakob Sevaldsen kom fra Levringsvald (Sandbekk
moen) mellom 1811 og 1815 og var i Kvellolia ennå i 1825, men siden flyttet de til
tilbake til Sandbekkmoen og ble husmannsfolk der. De hadde 3 barn.
Se mer om dem under Levringan.
Iver Pedersen (1790-1878) og Kirsti Olsdatter (1793-1876)
Iver Pedersen var født i 1790 i Kvelloa, sønn av Peder Olsen. I 1817 ble han gift med
Kirsti Olsdatter Levring, f. 1792. Hun var datter av Ole Rasmussen Levring (Garnes)
og Guru Toresdatter.
Iver ble kalt for Iver Lien og gikk også under navnet Ti-mainn". Kona Kirsti var
på folkemunne litt av en datids øyenlege, og det var også snakk om "rømmkjellarn
hennes Kjersti Lin" - som var ei berghule som finnes ved plassen. Denne berghula
er egentlig ei fossil grotte som kan ha blitt skapt av Trongdøla da elva hadde et høy
ere leie. Fagfolk har antatt at alder, beliggenhet og form kan tilsi at den en gang kan
ha vært brukbar som buplass for fangstfolk og lignende. Grotta ligger på vestsida av
Trongdøla og 3-400 meter nord for Kvellolia.
Iver og Kirsti fikk de tre barna sine mens de var mderster i Levringan, og må der
for ha kommet til Kvellolia etter 1823, men seinest i 1825, for da har Iver betalt skatt
som husmann i Kvelloa.
At det ikke var så feitt å være husmann på denne tida, går fram av en sknvelse av
14. april 1837 fra Iver Pedersen til fogd Ridder Bye:


----
357 H&FIS-B
----
"Da undertegnede, i ajvigte Aars Høst, blev berøvet mit Livsophold ved Nattefrost,
ogjeg desaarsage med en talrig Familie er i høieste Grad udsatjor Hungersnød, og
dajeg saavidt mulig, på en ærlig Maade ønsker at kunde opholde mig og Mine, saa
skulde jeg herved vove ærbødigst at ansøge om Tilladelse til at tåge 12 I tolv I
Saugtømmergraner i Hoaas-Alminding jor der aj ved Plankeskur at tilveiebringe
nogle Levnetsmidler.
Imidlertid beder jeg om at denne min Dristighed ikke ugunstig maatte vorde optaget"
Den 19. mai s. å. har fogden sendt saken til lensmann Rygh til uttalelse
"Aj vedlagte Skrivelse aj 14de jorrige Maaned vil herr Lensmanden er jare at
Huusmand Iver Pedersen Qvelloevaldet anholder om Tilladelse til at hugge 12. St.
Saugtømmerstokke i Hoaas Alminding til Plankeskuur.
1 anledning her ajvilde Hr Lensmanden behage at oplyse Fogderiet:
Om Almindingen taaler denne Hugst uden at skades?
Hvormeget Angjeldende jormenes at burde betale pr Stok i Skovleie eller
Recognition 7 til Statscassen.
Om Angjeldende bejinder sig i saajattige Omstendigheder som antydes i hans Brev,
og aj hvor mange Fenheder hans hjemmeværende Familie bestaar?
Om heele Avlingen på Pladsen som han beboer ødelagdes jorrige Aar?
Om Angjeldende ellers er en ordentlig og strebsom Mand?"
En måned seinere (20. juni) sender lensmann Rygh saken tilbake til fogden:
"Foranlediget av Deres Velbaarenheds ærede aj 19de j. md. og ved at remittere det
dermed mottagne Andragende jra Iver Pedersen Qvelloevaldet om at joretage en
Hugst i den Staten tilhørende Hoaas Alminding er jeg saajri, ejter i den anledning
at have anstillet den jornødne Undersøgelse at meddele jølgende Oplysninger:
at Almindingen vistnok taaler en Hugst av 12 Grantrær, da der ikke skal gives mange
Almuesmænd, som dersteds ere brugsberettigede, men Almindingen er saa avsides
liggende, at det ikkejormodes at Ansøgeren, som ei har Hæst, er i stand til paa denne
Aars Tid atjremjøre saadanne Materialier.
Hvormeget Angjeldende skulde betale i Recognition, i Tiljælde Hugsten bevilges,
maatte være ajhengig aj Stedet, hvor Trærne tages og Vanskeligheden ved samme
Frembringelse. Der jor synes denne Priis rettest at blive Gjenstand jor Taxt under den
Udvisningsjorretning som ventelig vil joregaae, nåar Hugsten bevilges. Under
Udvisningsjorretningen, som er ajholdt i Anledning den Johan Molden bevilgede
Hugst blev hvert Træe taxeretjor 12 s.
Ansøgeren er vistnok i saajattige Omstændigheder som nogen kan være, endskjønt
han ikke skal have mer end Kone og 2 Barn hjemme, ja jeg vil endog raade til, saa
jremt Hugsten bevilges, atjordre Kaution saaveljor denjorventede Recognition som
jor Udgijterne ved Lensmandens ikke übetydelige og ellers besværlige Reise ved
Udviisningen, thi uden Borgen jaar man visst ingen aj disse Dele bagejter.
at Avlingen paa Ansøgerens Plads aldeles bortjrøs i jorrige Aar, jorholder sig ganske
KVELLO

----
358 H&FIS-B
----
riktig.
at Ansøgeren er bekjendt for Drikfældighed og Brutalitet i den Grad at han er en
Udmærkelse ved alle offentlige Leiligheder."
29. juni 1837 sendes saken fra fogden til amtet:
"Efter at have mottaget indlagte Ansøgning fra Huusmand Iver Pedersen
Qyelloevaldet, dateret 14. April d.aa. om Tilladelse til at hugge i Hoaas Alminding
Staten tilhørende og i Wærdalens Thinglaug beliggende, 12 St. Gr antr ær, tilskrev jeg
Stedets Lensmand under 19. forrige Maaned saaledes som vedlagte Afskrift udviser
Herpaa modtogjeg vedlagte Skriv eise fra Lensmanden af 22. dennes som oplyser, at
Skoven kan taale denne Hugst. Jeg skulde derfor ærbødigst henstille, at bemeldte
Hugst vorder Iver Pedersen bevilget imod at betale Recognition eller Skovleie til
Statscassen efter uvillige Mænds Skjøn, og under Betingelse af at Supplicanten
erhverver en lovlig Udviisningsforretning ved Stedets Lensmand og tillige præsterer
Kaution saavel for Forretningens kostende som Skovleien. Lensmandens Skrivelse
oplyser ellers, at Supplieanten befinder sig i meget fattige Omstendigheder og at hans
Aarvei aldeles bortfrøs i forrige Aar, men at han derhos er bekjendt for Drikfældighed
og Brutalitet ved alle offentlige Leiligheder."
Og til slutt skrivelse av 8. juli 1837 fra amtet til lensmannen:
"Under forutsetning af at Iver Pedersen Qyelloevaldet tilveiebringer antagelig
Kaution for Recognition og øvrige paaløbende Omkostninger bevilges han herved
under de sædvanlige Betingelser at hugge 12 Stykker Gr antr ær i Statens Alminding
Hoaas kaldet i Værdalen. Recognition bestemmes af uvillige Mænd."
Om det til slutt ble noe tømmer på Iver, sier ikke historia noe om. Det spørs om han
i det hele tatt hadde råd til å utføre hogsten med de omkostningene det ville med
føre. Kausjomster var kanskje heller ikke så lett å skaffe for en fattig husmann.
Men Iver og Kirsti ble nå husmannsfolk i Kvellolia livet ut i alle fall. I 1865 hadde
de en besetning på 2 kyr og 4 sauer, sådde Va tønne bygg og l /i tønne havre og såtte
1 tønne potet. I 1875 hadde de 2 kyr og 5 sauer, og utsæden var på l A tønne bygg,
1 tønne havre og 2 tønner potet. Dattera Kjersti var heime og hjalp foreldra.
Kirsti døde i 1876 og Iver i 1878.
Barna:
HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND B

----
359 H&FIS-B
----
81. Beret, f. 1817 i Levringan, d. 1857 i Skogns sykehus. G. 1843 med Petter
Andreas Haldorsen Sundby, f. 1810 på Berg. De var husmannsfolk på
Kvellomoen.
82. Guruanna, f. 1819 i Levringan. Gift 1848 med Haldor Haldorsen Sundby, f.
1 822 (bror ti! Berets mann). De bodde først på Lennes og Lunden, men var eiere
og brukere på Fætten vestre både i 1 865 og 1 875, og Haldor arbeidet som tøm
mermann ved siden av. I 1 891 hadde de kjøpt Sundbyaunet i Ness. Heimen, som
lå ved elva vest for Sundby, ble tatt av Verdalsraset 19. mai 1893, og begge
omkom. Guruanna ble igjenfunnet dagen etter og Haldor to dager etter raset.
Begge ble gravlagt på Lysthaugen 28 mai. De hadde to sønner, Hans Petter og
Gunnerius. Hans Petter bie gift i 1 874 med Marit Andersdatter Vangstadvald, f.
1 841 i Støren. Han utvandret til Minnesota i 1 881 . Kona og ei datter reiste etter
i 1 882. Gunnerius har fått attest ti! Nordland i 1 876, og i utvandringslista står det
at han utvandret i 1 887, som Gunnerius Haldorsen Berg.
83. Kjersti, f. 1823 i Levringan. Ugift. I 1865 tjente hun i Haga vestre, deretter var
hun heime og hjalp foreldra på deres gamle dager. I 1891 losjerte hun på
Lundenplass, i 1900 var hun i offentlig forpleining i Leirfallkålen, og døde på
Vinnesmoen i 1907 som Kjersti Lien.
Johannes Jensen Gudding (1842-1908) og Elen Olsdatter (1836-1906)
Johannes Jensen var født i Holmlia i 1842 som sønn av leilending Jens Jensen Buset
og kone Gunhild Johnsdatter, som kom flyttende fra Busetgrenda i Singsås til
Holmlia i 1839.
Johannes var tjener i Øster-Guddingan da han i 1871 ble gift med Elen Olsdatter
Karlgård, f. 1836 i Molden. Hun var datter av Ole Olsen Karlgård og hustru Karen
Johansdatter. I 1875 bodde de på Åsen i Sul hos Elens bror Olaus, etter at de i noen
år hadde bodd på Guddingsmoen. Til Kvellolia kom de som husmannsfolk i 1878.
Hele familien ble rammet av tuberkulose og døde i løpet av en tiårsperiode. Elen
gikk bort i 1906 og Johannes i 1908.
Før Elen ble gift, hadde hun ei datter:
Bl 0 . Liva Abrahamsdatter, f. 1 859 på Åsen i Sul. Faren var fra Duved. I 1 875 tjente
Liva i Øster-lnndalen. I 1887 tok hun tjeneste i Trondheim, men kom tilbake til
Verdal i 1 891 . Seinere var hun butikkdame i Strømmen, husmor i Trondheim, og i
tre år husmor for elevene ved Levanger seminar. Fra 1 899 dreiv Liva Karlgård pen
sjonat i gården som seinere ble Østnes Hotell på Verdalsøra, og eide også flere
garder der. Hun hadde sterke religiøse interesser, la ned et stort arbeid for barne
hjemssaken og var med ved bygginga av Innherreds Barnehjem ved Levanger.
Hun døde i juni 1 945, 86 år gammel, og ble etter eget ønske gravlagt i Levanger.
Og Johannes er oppført som far til et dødfødt barn i Øster-Åsan 15. desember 1870.
Mora, som døde i barsel samme dag, var Karen Pedersdatter Kvernmovald, f. 1825
på Bjørsmoen. Hun var tjener i Øster-Guddingan samtidig med Johannes, men flyt
tet til søstra Maren i Øster-Åsan da hun ble med barn.

----
360 H&FIS-B
----
Elen og Johannes fikk barna:
Bl . John, f. 1 871 på Guddingsmoen, døde ved fødselen.
82. John Odin, f. 1 872 på Guddingsmoen. Odin Lien, som han kolte seg, dreiv ei tid
handel i Leirådalen. klan var med og stiftet Inndals ungdomsforening i 1893 og
var ei av de drivende kreftene i laget fram til han døde av tuberkulose i 1903,
bare 31 år gammel. Han var ugift, men hadde en sønn:
Cl 0 . Ole Bernhard Odinsen Sørheim, f. 1897, d. 1921. Mora var Elen Margrete
Olsdatter Sørheim, f. 1 871 . Det er fortalt at Ole Bernhard gikk teknisk ele
mentærskole og arbeidet ei tid ved Rjukan salpeterfabrikk.
83. Grete, f. 1879 i Kvellolia, d. 1898 i Kvellolia.
Etter at Elen og Johannes var død, ser det ut til at det var folktomt i Kvellolia et par
år før Kristen Sagvold kom dit.
Kristen Olsen Sagvold (1887-1915) og Oline Olsdatter (1889-1986)
Kristen Olsen var født på Sagvollen i 1887. Foreldra var gårdbruker Ole Kristiansen
(Ulvild) og Mana Kristensdatter Sagvold.
Kristen ble gift i 1910 med Olme Olsdatter Grensvald, f. 1889, datter av husmann
Ole Johnsen Blokkhaug og kone Senanna Johnsdatter. De kom til Kvellolia mellom
1910 og 1912. Kristen dreiv også med skogsarbeid. Men han fikk tuberkulose og
døde på Verdal Pleiehjem i august 1915, bare 28 år gammel.
Oline Sagvold var 97 år da hun døde i 1986.
Barn:
Bl 0 . Petter Kristensen Langdal, f. 1905 på Langdal. Mora var Trine Elise Olsdatter
Langdal. Petter Langdal ble gift i 1939 med Gudrun Gustavsdatter Sagmo, f.
1902. Kona døde allerede i 1940. Han var gardsarbeider i Vest-Grundan. Død
1994 i Vuku Eldresenter. Ingen barn.
82. Sigmund Odin, f. 1910 på Grensvald, d. 1998. G. 1943 med Else Kaspara
Nordberg, f. 1915, fra Røra.
83. Oia Manfred, f. 1912 i Kvellolia. G. 1938 med Gudrun Olsdatter Vollan, f.
191 3 i Saukinn (et av de 18 barna ti! Ole og Anna Vollan). Ola M. Sagvold var
snekker. De bodde på Grindstad under By i Vinne. Etter at Ola døde i 2001, flyt
tet Gudrun til omsorgsleilighet på Stekke, der hun døde i 2006. Tre barn.
84. Karla Oline, f. 191 4 på Sagvollen, d. 2004 i Borås. G. 1951 med Karl Laiande,
f. 1923 i Borås.
Einar Kristian Olsen Kvelstad (1887-1966) og Anna Olausdatter (1884-1983)
Einar Kristian Olsen Kvelstad var født i 1887 på Oppemsvald av da ugifte foreldre,
enkemann Ole Henriksen Reppesaunet og Olme Ellingsdatter Krokstemen. Foreldra
ble gift i 1890.
Einar vaks opp hos morforeldra på Krokstemen under Bollgarden, og var i ung
alder gjeter og gårdsgutt i Kvelstad vestre.
HEIMER OG FOrK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND B

----
361 H&FIS-B
----
Foto fra Kvellolia på 1940-tallet. Personene er f.v. Martin T. Nessemo, John R Guddingsstua og Olaf P.
Guddingsmo med Olav Rotmo stående foran seg. Foto lånt av Svein Guddingsmo.
Som ungkar fikk han i 1907 en sønn med Marta Olausdatter Bredingsvald. 11913
ble han gift med Anna Olausdatter Hjelde vald, f. 1884. Hun var datter av Olaus
Olsen og Marta Tørrisdatter i Svedjan under Hellan.
Emar Kvelstad begynte tidlig å arbeide for Værdalsbruket som skogskar og tøm
merfløter. Da bruket ansatte såkalte "fastkarer" i 1913 ble Emar en av dem. I 1917
flyttet Emar og Anna til Kvellolia. Her var de til 1920, da de flyttet til Kvelstadlia
(Kvelstad øvre).
Barn:
Bl 0 . Harald Marius, f. 1907 på Bredingsvald, d. 1962 som Harald Breding. Mor til
Harald Marius var altså før nevnte Marta Olausdatter, f. 1 880 på Stuskinsvald av
foreldre Olaus Hansen og hustru Marta Pedersdatter. Marta Breding (Efskind), som
også gikk under navnet Litj-Marta p. g. a. hun var lita av vekst, levde ugift og
bodde ei tid i "Kjerstistuggu" ved Kvelstad. Hun vanket mye omkring i gårdene i
Vuku og hjalp til i onnene. Marius Kvelstad, som kjente henne godt fra sin barn
dom, har omtalt henne som ei snill og meget renslig kvinne. Hun hadde to par tre
sko, det ene paret brukte hun utendørs og det andre inne på det kvitskurte golvet
i Kjerstistuggu. 8 Hun døde i 1947.
82. Oskar, f. 1913 på Svedjan, d. 1996. G. 1941 med Gunvor Haldorsdatter
Henriksen, f. 1916, d. 2002.
83. Kari Oline, f. 1917 på Kvelstad, d. 1998. G. 1940 med handelsbet|ent Olav
Kristian Melby, f. 1913, d. 2003. Olav arbeidet på samvirkelaget på Øra, og
de bodde på Overtun på Garpa.
84. Egil, f. 1921 på Kvelstad øvre. Han druknet under bading ved Steinsbrua i juli
1936.


----
362 H&FIS-B
----
Toralf Johansen Berg (1884-1956) og Randi Pedersdatter (1885-1927)
Toralf Johansen Berg var født i 1884 på Elnesvald av foreldre, verkstedarbeider Johan
August Peterson og Gjertrud Tomasdatter Elnesvald. Faren var svensk og var fra
Karlskronatraktene. Han arbeidet ved Skjækerdal Nikkelverk. Mora, som var født i
Hegra, døde allerede i 1891, og faren ble gift på nytt i 1893 med Karen Olsdatter
Elnesvald, f. 1853, datter av husmann Ole Johnsen Elnesvald og kone Gjertrud
Olsdatter.
Toralf tok Berg som etternavn etter navnet på heimen i Helgådalen. Han ble gift i
1909 med Randi Pedersdatter Røsten, f. 1885 på Elnesvald. Hun var datter av gård
bruker Peder Olsen Røsten og Katrine Mikkelsdatter på Skansmoen søndre.
Toralf Berg kom til Kvellolia i 1920. Iflg. kirkeboka hadde familien før den tid
bodd på Skansmoen, Elnesvald og Haugan østre i Helgådalen. Den siste gården kjøp
te han av Paul Green 11915 og solgte til Karl O. Sagvold i 1920. Etter å ha brukt plas
sen mot avgift, fikk han kjøpe Kvellolia av Verdal kommune i 1922 for 4025 kroner.
Forut for kjøpet var heimen avertert til salgs, og foruten fra Toralf Berg forelå anbud
fra Tomas Sandaker og Elisæus Halset, og Toralf Berg hadde det høgste budet.
Ved herredsstyrebeslutmng av 31/3-30 ble det innvilget et andragende fra Toralf
Berg om å Jaa skjøte paa den sammen med Kvellolien kjøpte og inngjerdede parsell
Liapladsen gnr. 130 bnr 10 av skyld 9 øre". Liaplassen hørte under Gudding østre, men
jorda på plassen har øyensynlig vært brukt av brukerne i Kvellolia etter at den ble
nedlagt som egen husmannsplass. Toralf Berg fikk skjøte 20. mai 1930, og siden den
tid har Liaplassen vært en del av Kvellolia. Folka i Kvellolia kal te den ofte for "Hiter
volln" i motsetning til "Borter-volFn" - Guddmgs-Liavollen, som var vårseter til
Gudding østre. 9
Ved siden av arbeidet på småbruket arbeidet Toralf Berg for det meste som tøm
merkjører, men før han kom til Kvellolia hadde han i noen år også arbeidet i gruvene
i Killingdal og Malså.
Kona Randi døde i 1927 og Toralf i 1956. De siste årene bodde han hos datter og
svigersønn på Verdalsøra.
De hadde fire barn:
Bl . Georg, f. 1909 på Skansmoen.
82. Klara Matilde, f. 1914 på Elnesvald. Klara var gift to ganger, h.h.v. Kjevik og
Wiggen. Hun bodde i Trondheim da hun døde i 1987. Hun etterlot seg 8 barn,
4 av dem født før hun ble gift.
83. Paula Agnete, f. 1916 på Haugan øvre, d. 2002. G. 1942 med Tormod
Guddingsmo, f. 1920, d. 2007. Bosatt på Verdalsøra.
84. Reidar Tormod, f. 1925 i Kvellolia, d. 1988. G. 1948 med Ingrid Martinsdatter
Nessemo, f. 1927. Reidar Berg var småbruker i Kvelstadlia (Kvelstad øvre østre)
fra 1952. I 1960 kjøpte han gården Økdal i Soknedal, og familien flyttet dit. De
hadde fire barn.
HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND B

----
363 H&FIS-B
----
Marius Olaussen Selnes, f. 1889, hadde Kvellolia ei tid etter Thoralf Berg, men solg
te heimen til sin søstersønn Olai Martin Teodorsen Nessemo, f. 1902 på
Overnessvald, som kom dit i 1945 og bygde nye hus der.
Martin Nessemo var gift 2 ganger. Første gang i 1927 med Ruth Otelie
Martinsdatter Elnes, f. 1908. Samme år fikk de dattera Ingrid. Kona døde i 1928, og
i 1931 giftet Martin seg med hennes søster, Klara Mathilde Martinsdatter Elnes, f.
1912. De fikk fem barn - Magne Kristian, f. 1932, d. 2007, Tor, f. 1935, Bjørg, f.
1940, Håkon, f. 1942, og Liv, f. 1947.
Martin døde i 1980 og Klara i 1994.
I dag er det Martin Nessemos sønn Håkon Nessemo som eier Kvellolia.

----
364 H&FIS-B
----
NOTER
Kilde: Johan Aasan: "Slekta etter Maria Johansdatter Kulstad"
Kilde: Øystein Walberg: Verdalsboka bind VI A, side 255-256.
Kilde: Hansjøsås: Småengan. Verdal Historielags Årbok 1994.
Se Bygdebok for Sparbu, bd. V, side 31 8.
Se egen artikkel om John I. Lindseth i Verdal Historielags Årbok 2006 ved Oddbjørn Øgstad.
Kilde: Øystein Walberg.
Recognition: Ifig. Norsk Historisk Leksikon betegnelse på visse avgifter, bl. a. for hogst i statens skoger.
Se: "Kjerstistuggu" av Marius Kvelstad. Verdal Historielags Årbok 1992.
Se "Litt om Tromsdalen i eldre tider", av Svein Guddingsmo. Verdal Historielags Årbok 1980.
BIND B
HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 -

----
365 H&FIS-B
----
SAMAR I
INNDALEN, SUL OG
FJELLA OMKRING
AV AKE JUNGE

----
366 H&FIS-B
----
«
•
'
"Daniel Mortensen født på Skalstufjellet og døpt i Vuku kirke i 1 860,
vaks opp i Gasken-Laante og dreiv med rein her 1 895-1900.
Han organiserte dei første sameforeiningane og ga ut avisa Waren Sardne 1910-13 og 1922-24.
Foto: Åarjel-saemieh - Sørsamisk Årbok nr 3."


----
367 H&FIS-B
----
SAMAR I INNDALEN, SUL
OG FJELLA OMKRING
I. Dei eldste spora etter samar i Gasken-Laante (Færen)
Paul Jåma og kona Inger Stenfjell Jåma er sørsamar og bur i Sul. Inger har budd her
heile livet. Paul er opprinnelig frå Høylandet i Vestre Namdal reinbeitedistrikt, men
kom hit til Verdal og vart gift med Inger i 1964. Dei har drive med rem i Gasken-
Laante (Færen) reinbeitedistrikt i mange år. Inger har vore reineigar heile livet, med
reinmerke og fulle rettar, mens ektemannen Paul har vore remgjetar. No er dei ute av
reindrifta frå 2004 av.
Paul Jåma var registrator i Færen under det store prosjektet for å registrere samis
ke kulturminne på 1980-tallet. Em stor rapport om dette arbeidet vart gitt ut av
Saemien Sijte på Snåsa i 1987. Paul har dessutan gitt ut diktsamlinga Grensefjella i
1998. Eit dikt derifrå kan slå an tonen i dette skriftstykket om samane knytta til Sul
og Inndal.
Stien
Dikt av Paul Jåma, Sul
Den synes såvidt på fjellet
vår jorfedres sti.
Her har vårt joik alltid gått.
Noen gonger lett, andre gonger trått.
Spørsmålet om kor lenge det har vore samar i Trøndelag og i dei tilgrensande områ
da i det som i dag er Sverige, Jåmtland og Hårjedalen, har vore stilt mange gonger.
Paul Jåma og andre samar sitt svar på spørsmålet har oftast vore som i diktet: "Her
har vårt folk alltid gått." Men folk si vanlige meining er ein ting, forsking og fakta
noko anna.
Diskusjon om samane si forhistorie
Opp gjennom åra har forskarar komme med ulike teoriar, ut frå ulik ståstad og med
ulikt iaktagrunnlag. Grovt sett kan ein seie at det rår to motsette historieoppfatning
ar:

----
368 H&FIS-B
----
Ei "bondevennlig" oppfatning går ut på at samane "innvandra" frå nordligare samis
ke område på 1600- og 1700-tallet, kalt "innvandringsteorien" eller helst "framryk
kingshypotesen" - hypotese, fordi det var ein påstand sett fram på nokså sviktande
grunnlag av Yngvar Nielsen i 1889, på ei tid da nasjonsbygginga fram mot lausrivinga
frå Sverige var det politisk korrekte.
Ei "samevennlig" oppfatning legg vekt på at sørsamane sin kultur heng sammen
med den forhistoriske fangstkulturen i Sør- og Mellom-Skandmavia, altså at dei sørli
ge samane må ha vore her lenge, så lenge det går an å snakke om samisk etnisitet utvik
la av urfolk i Midt- og Sør-Skandinavia.
No i dag er det ikkje mange som støttar Yngvar Nielsen sin "framrykkingshypote
se" eller "innvandringsteori". Mange nye funn i fjellområda dei siste to-tre tiåra, under
bygd av nytolking av gamle funn, har bygd opp under den andre oppfatninga. Men det
viktigaste argumentet mot framrykkingshypotesen er det faktum at den sørsamiske dia
lekten er så forskjellig frå nordsamisk at dei ikkje kan forstå kvarandre. Dette tyder på
at desse samegruppene har vore skilt lenge. Fleire viktige forskingsbidrag dei siste åra
har vore med på å gravlegge framrykkingshypotesen, og det er no allment akseptert at
det fanst samar i Sør-Norge i vikingtid og før det. 1 Det som diskusjonen vidare bør dreie
seg om er kor langt attover i tid vi må for å snakke om utviklinga av samisk etnisitet
og kva skjedde med samane i Sør- og Mellom-Skandinavia frå ca år 1000 til ca år 1600.
Fangstmarkgraver på Steikpannvola og Hermannssnasa
Fangstkulturen har sett em del spor etter seg. Dei vanligaste fornminna er buplassar,
fangstgroper og fangstgropsystem, fangstmarksgraver, også kalla fjell-, skog- eller mn
sjøgraver, helleristrngar og bergmaleri. Innanfor eller like ved det som i dag er Gasken-
Laante reinbeitedistrikt er det funne fleire gamle graver som em med god grunn kan
spørre om er samiske frå tida før reinnomadismen:
Arkeolog Lars Stenvik har behandla dei to mulig samiske fangstmarksgravene på
Steikpannvola i Tromsdalen og på Skrovesvola i to interessante artiklar i årboka for
Verdal historielag 1982 og 1988.
Når det gjeld grava på Steikpannvola, tidfesta til ca år 800 e.Kr., reflekterer Stenvik
slik:
"Hvis vi skal forsøke å lete etter bakgrunnen til denne døde mannen, må vi kanskje vende
jordbruk og husdyrhold ryggen og heller se på jakt og utmarksressursene. En del av de
sørnorske Jjellgravene har vært forklart som vitnesbyrd om en befolkning som har levd
parallelt med den norrøne befolkning, men med et annet næringsgrunnlag. Dissefolkene
skulle med andre ord være de siste utløperne av den oppnnnelige fangst- og jeger
befolkning her til lands. En slik forklaring kan være besnærende også for gravfunnet på
Steikpannvola. Hvis det hadde vært en bofast bonde som døde her oppe, er det merkelig
at han ikke ble brakt til bygds og gravlagt i nærheten av gården sin slik skikken tilsa.
Avstanden fra gravstedet til bygda er ikke lenger enn at det måtte være mulig. På annet
hold ser vi at man på denne tiden har hatt stor respekt for døden og stelt vel med de døde.
Det virker derfor urimelig at de skulle ha latt en av sine bli liggende igjen på et slikt
sted." 2
HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND B

----
369 H&FIS-B
----
Når det gjeld fangstmarksgrava på Skrovesvola, så ligg den på nordsida av hoveddal
føret og altså utom dagens grenser for Gasken-Laante, men må sjåast i sammenheng
med grava på Steikpannvola, ikkje minst fordi radiologisk datering ga ei tidfesting til
år 830 +/- 100 e. Kr. 3
Stenvik gjer seg dei samme refleksjonane rundt dette funnet:
"Det er imidlertid beliggenheten som gjør gravfunnet på Skrovesvola spesielt. Den lig
ger slik til at det ikke er naturlig å se den i sammenheng med noen fast gårdsbebyg
gelse samtidig som avstanden ikke er lengre enn at det ville være naturlig å frakte en
død person til bygds om han hørte kjemme der... Det naturlige spørsmål blir derfor:
Til hvilket miljø skal vi knytte gravlegginger som gravene på Skrovesvola og
Steikpannvola?
Står vi overfor spor etter en befolkning som har hatt et annet livsmønster enn vanli
ge bofaste bønder? Sagt med andre ord: Er dette levninger etter jegere ogfiskere som
har levd litt på si av bygdesamfunnet?" '
Arkeolog Stenvik er varsom med å nemne det som er mest nærliggande om dei to
branngravene på Steikpannvola og Skrovesvola, nemlig at det er representantar for
datidas samiske fjellfolk som her er gravlagt i område dei var knytta til og dreiv si spe
sielle næringsutøving jakt og fiske i. Å påvise klare etniske kjennetegn i arkeologisk
materiale er svært vanskelig. Men medlemmar av det norrøne bondesamfunnet som
døde i fjellet, vart frakta til bygds og gravlagt nært garden kor dei budde. Den mest
sannsynlige forklaringa på desse to fjellgravene, er at dei er etter folk som levde i fjel
let, hadde ein gravskikk som gjekk ut på å gravlegge sine døde i fjellet og at desse
menneska var samar.
I 1999 fann Paul Jåma og Jan Persson ei mulig grav ved Hermannssnasa, nært ei
steinsetting som trulig er ein gammal samisk offerplass. Desse er rapportert inn til
Saemien Sijte og registrert der, men er enno ikkje skikkelig arkeologisk undersøkt og
aldersbestemt, så den nøyaktige funnstaden er hemmelig. 5
Mulige samiske fangstmarksgraver i Meråker og ved Skalsvatnet, mulig gam
mal samegrav ved Finnkaillbakken i Skogn
Bortsett frå desse gravene i Verdal, er det kjent berre eit liknande gravfunn frå sørde
len av Nord-Trøndelag, nemlig i Kluksdalen i Meråker. Her var det og klare spor av
likbrenning, og eit sverd kunne tidfeste funnet til 800-tallet e. Kr.
Går vi rett på andre sida av riksgrensa i det samme området, finn vi at det nylig er
oppdaga eit gravfelt av branngraver på em holme i Skalsvatnet på Skalstufjellet, gra
ver som må kallast fangstmarksgraver. Dei er mest sannsynlig frå før år 1200, kanskje
eldre. Men forskingsrapport om desse funna er ikkje publisert, så vidt eg har funne
ut. 6
Nemnast må og at det er funne ei mulig samegrav ved Finnkaillbakken i Skogn.
Det er arkeologen og sameforskaren Audhild Schancke som nemner dette i doktorav
handlinga si frå 1997 "Graver i ur og berg. Samisk gravskikk og religion 1000 f. Kr til
1700 e. Kr." Ho er opptatt av gamle graver i steinurer og kan dokumentere at det var
SAMAR 1 INNDALEN, SUL OG FJELLA OMKRING

----
370 H&FIS-B
----
Gammal samisk offerplass ved Hermannssnasa som kanskje har samband med grava rett attmed. Reineigar og
lokalhistorikar Jan Persson frå Offerdal har funne mange slike offerplassar, men dette er den første i Færen.
Foto: Pauljåmo, mai 1999.
funne ei urgrav på austsida av nettopp Fmnkaillbakken i Skogn. Em hodeskalle var
funnen i eit holrom i ei steinur. Skallen vart klassifisert som samisk og sendt inn til
den antropologiske samlinga til Anatomisk institutt ved Universitetet i Oslo og er der
enno. 7
Desse gravspora viser at det var menneske med em annan kultur enn den bonde
nordiske, som livberga seg her. Det er ikkje dristig å hevde at desse stammar frå
samar knytta til fangstbasert vandring i fjellet.
Sørsamisk kulturminneregistrering
I dag er mange forskarar villige til å akseptere at samane har vore lenger sør enn det
som er rekna som sørsamisk område i dag. Og dei har vore der på eit tidligare tids
punkt enn det som tilhengarane av innvandrings- eller framrykkingshypotesen har
hevda. Arkeologar, språkforskarar, historikarar og kulturgeografar har levert nye
bidrag til den tidlige historia til sørsamane.
På 1980-tallet dreiv Saemien Sijte på Snåsa eit stort prosjekt for registrering av
sørsamiske kulturminne. For Gasken-Laante (Færen) reinbeitedistrikt var det Paul
Jåma i Sul som dreiv registreringane. Resultata vart publisert i 1987, men etterpå er
det gjort lite for å aldersbestemme dei mest interessante funna i området. 8 Dei eldre


----
371 H&FIS-B
----
kulturminna krev meir avanserte metodar og blir derfor underrepresentert i ei slik
pionerundersøking. 9 Konservator Sverre Fjellheim ved Saemien Sijte la imidlertid i
1999 fram eit svært materiale frå området sør for Gasken-Laante (Færen), det utvida
Røros-området frå Tevla i nord til Elgå ved Femunden i sør. Fjellheim kunne påvise
gamle samiske stadnamn, graver og offerplassar. Han kunne rekonstruere heile
samiske kulturmiljø med mengder av samiske kulturspor i Røros-området. 10
Gasken-Laante sijte mellom Njaarke sijte og Ruvthen sijte
På svensk side har arkeologen Inger Zachnsson leia eit stort sørsamisk prosjekt som
vart oppsummert i boka Moten i grånsland. Hennes nytolking av gamle funn kopla
med nye funn frå Vivallen i Funåsdalen fem mil aust for Røros konkluderte med at
det må ha vore eit sørsamisk kulturmiljø i dette området i nordvestre Hårjedalen i
perioden ca 800 til 1200 e Kr, ein konklusjon som no er akseptert av dei fleste fag
folk.
Dei aller siste åra har svenske arkeologar gjort nye funn frå samme område,
nærare riksgrensa ved Farrtjårnarna i Ruvhten sijte (tidligare Tånnås sameby). Ein del
gammetufter her er aldersbestemt til 1500- og 1600-tallet. Men dei eldste er Cl -
bestemt til tidsrommet 900 til 1200 e Kr, altså ei styrking av Vivallen-funna. 11
Enda meir interessante funn sett frå "vårt" område Gasken-Laante (Færen) har
svenske arkeologar og samiske registratorar gjort det siste tiåret i samband med det
store prosjektet Njaarke sameby jorr och nu. Njaarke sameby er namnet på tidligare
Sosjo sameby. Dei nye funna viser at samane må ha utvikla omfattande tamreindrift
i dette området rundt tidsrommet 1000 til 1200 e Kr, fleire hundre år tidligare enn
ein har trudd til no. Pollenanalyse av jordsmonnet viser at vegetasjonen har vore
påverka av organisert reindrift. Sosjo-Njaarke er ikkje langt unna Gasken-Laante. Det
er berre Kall sameby som ligg imellom. Liknande gamle samiske kulturmiljø som er
under utforsking i Njaarke, kan godt ha vore til stades her i Gasken-Laante under
100 km lenger mot sørvest. Samane farta vidare før, da fjellområda var tynnare befol
ka og bøndene ikkje nytta utmarka like intensivt til setring og saubeite.
Til no har ein i Njaarke - Sosjo sameby - oppdaga fire hundre gammetufter og eit
stort antall kaggegroper for oppbevaring av reinmjølk, i tillegg til ei rekke andre funn
som utgjer eit sørsamisk kulturmiljø i fjella her, inkludert eit knapt titall mulige offer
plassar. Fleire av Cl4-dateringane av eldstader er frå tidsrommet 1000-1200 e Kr. 12
Sentral i dette arbeidet har vore sørsamen Jan Persson som er barnefødt i Sul i 1958
og levde dei første åra sine i gammene i Gasken-Laante. Han har vore den fremste
samiske informanten under arbeidet mitt med dette skriftstykket.
Sagn om samar mellom Sul og Skalstugan på 1300-tallet
Det finst eit sagn om samar i dette området frå perioden før vi har papirdokumenta
sjon, som blir hevda å stamme frå Svartedauden si tid, altså rundt år 1350. Det er
skriftfesta av student Knut Bergsland, seinare professor i finsk-ugriske språk ved
Universitetet i Oslo, som i 1942-43 skreiv ned sørsamiske tekstar. Episoden med
samen det blir fortalt om skal ha funne stad mellom Sul og Skalstugan midt på 1300-
tallet. 13
SAMAR I INNDALEN, SUL OG FJELLA OMKRING

----
372 H&FIS-B
----
Det er mulig at sjølve det samiske namnet på Gasken-Laante om området mellom
Skjækerfjella og ned til Hårjedalen, avleda av kåska-dtnam (mellom-land), er så gam
malt som frå tida rundt Svartedauden ca 1350, kanskje eldre. Det er den svenske aka
demikaren Gustaf von Diiben som nemner dette i det store verket Om Lappland och
lapparne frå 1873: "Lapska sagor omtala åfven ofre delen af Herjedalen och Jåmtland
samt nårliggande fjellstråckor af Throndhjems amt så som ett kåska-åtnam (mellan
land), hvilket odelades på folk genom digerdoden, kokketahk (kråk-sjukan). Slutligen
omtala dessa sagor att Lapparne blifvit från orten bortjagade af "Vareger" (Verdals
boar), hvilkas afkomlingar ånnu skola finnas i Hede i Herjedalen och Sårna i
Dalarne." 14
Det samiske kulturlandskapet i fjellet
Ser ein på kartet, er det ikkje langt frå Færen-området til Njaarke eller til Ruvthen
sijte. I begge desse områda er det altså dokumentert tidlig samisk reinnomadisme i
perioden ca 900-1200. Det er da ikkje usannsynlig at den eldste samiske reinnoma
dismen kom til å streife innom fjella i Gasken-Laante, Færen, og at samar heldt til i
periodar i "vårt" fjellområde på denne tida. Det er ikkje dokumentert funn av gam
metufter her som er så gamle. Det er funne eit hundretall gamle gammetufter. Ingen
av dei er aldersbestemt. Derfor er det heller ikkje usannsynlig at Gasken-Laante er ein
del av dette eldste kjente området for samisk reinnomadisme og at det er mulig å finne
spor etter samisk reindrift her som kan vere 1000 år gammal.
Sjølve namnet Gasken-Laante betyr som nemnt mellomlandet. Det kan forklarast
på fleire vis. Det kan forståast som eit uttrykk for at samane kanskje såg på området
som eit mellomland mellom Sosjo-Njaarke-fjella og Ruvthen-Røros-Femunden-områ
det i sør, kor det var plass til mye rein og mange flokkar. Ei anna forklaring er at områ
det vart eit mellomland tomt for samar i årtiene etter Svartedauden midt på 1300-tal
let, nemnt av von DUben og andre forskarar. 15
Ei tredje forklaring er at det er eit mellomland mellom tørt innlandsklima i aust i
den vestre delen av Jåmtland og eit fuktigare kystpåvirka klima i vest, kor iallfall vin
terbeita for reinen har ein tendens til å ise ned og gjer det vanskelig for reinen å finne
beite om vinteren. Dette siste er Paul Jåma sin teori, og han har erfaring frå førti år
som reingjetar i Gasken-Laante.
På 1800- og 1900-tallet var det fleire korte periodar at det ikkje var tamreindrift i
Gasken-Laante fordi det var vanskelig å drive her både av klimatiske årsakar og på
grunn av rovdyrplage. Vinterbeite ser ut til å ha vore den mimmumsfaktoren som
gjorde det ekstra strevsomt å klare seg her. 16
Når ein skal søke etter spor etter samisk eksistens i fjellet, er det viktig å vere klar
over at det samiske samfunnet i fjellet har endra seg i tid og rom. Korleis dei har
utnytta ressursane for å klare seg og korleis dei har sett spor etter seg i landskapet, har
variert opp gjennom hundreåra.
Det som for em turgåar kan sjå ut som eit upåvirka naturlandskap, villmark så å
seie, kan vere eit samisk kulturlandskap fullt av spor etter menneskelig aktivitet. Men
det er ikkje ruvande fortidsminne det dreier seg om. Yngre og eldre samiske kultur
miljø er vanskelige å oppdage. Ein kan gå forbi ei gammetuft mange gonger utan å
HEfMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND B

----
373 H&FIS-B
----
-1
f
* si
■f'i
Samisk kulturlandskap ved Hallsjøen, Meråker. I eldre tider svidde samane av gressbakke og småskog rundt
gammetuftene i bjørkeskogen. Jordprofilen viser mange kol-lag etter fleire svirundar. Trulig er her spor etter 1 000
års Samisk bruk. roto: Jan Persson, Njaarke.
oppdage den. Det ser ut til å ha vore em del av samisk tenking og livsfilosofi i tidli
gare tider at menneska hørte til landskapet, og da skulle em unngå å sette spor etter
seg, i respekt for landskapet. Dette med at menneska hørte til landskapet, finn ein
uttrykt i den tradisjonelle måten samane fekk namn på. Den kjente sørsamiske dik
taren og joikaren Gustav Kappfjell fortalte meg at hans samiske namn Gaebpien
Gasta direkte omsett betydde Kappfjellets Gustav. Mennesket Gustav hørte til land
skapet Kappfjell kor han var født.
Men menneskelig aktivitet for å skaffe det em treng for å overleve eller for å bytte
til seg ting, vil sette spor. Enten den samiske økonomien var basert på jakt, fiske,
fangst og sanking eller reindrift, så flytta menneska seg i landskapet og laga buplas
sar etter kor det var greiast livberging til forskjellige årstider. Dei eldste forhistoriske
buplassane i fjellet er ved sjøar og vassdrag. Bustader, klær og reiskap var mest av
organisk slag og forsvann tilbake til naturen. Torvgammer har rasa i hop og danna
sirkelforma eller ovale gamme tufter. Eldstadene, aernieh, av flate steinar midt i gam
mene, kan finnast om ein stikk med kniv i mosen på dei rette plassane. Jordsmonnet
SAMAR I INNDALEN, SUL OG FJELLA OMKRING

----
374 H&FIS-B
----
J
'~;
stø .SE
»
&*
Samisk kulturlandskap ved Hallsjøen, Meråker. Å finne ei gammal gåetjie-sijjie, gammetuft, krev kunnskap om kor
leis samane nytte terrenget. Søkestaven står her i aernie. Her var gammeplassane til familien Fjellberg og famili
en til Rik-Jens på slutten av 1 800-tallet. Store mengder av gammetufter og samiske kulturspor finst her ved
Hallsjøen. Foto: Jan Persson, Njaorke.
under ein aernie har ei karakteristisk fargeendring som ein kan finne med jordbor.
Og restar av trekol frå bålet i gamma kan aldersbestemmast med Cl4-metoden.
Teltgammer er det mest umulig å finne spor etter. Dei vart sett opp for kort tid, og
dei flate aernie-steinane vart frakta med pulk vinterstid. 17
Fangstgroper og fangstgropsystem kan strekke seg over fleire kilometer. I høgfjel
let går det an å finne steinsettingar eller oppståande steinar som rester etter leiegjer
de. Slike er funne i Hårjedalsfjella og på Dovre. 18 Tregjerde og palissadegjerde i skog
sterreng er råtna vekk. Fangstgroper og -system ligg gjerne der elg eller rein framleis
har sine vandringsleier. Lokalhistorikar og stortingsmann Jon Leirfall meinte bestemt
at elggravsystemet som han og andre hadde kartlagt i området mellom Fundsjødalen
og Feren, var brukt av samane i eldre tider. Systemet ligg høgt til fjells og langt frå
bondebygd. Dyregravene måtte ha daglig tilsyn, og Leirfall meinte det måtte vere inn
lysande at samane var nærast til det. Det samme meinte han om dyregravsystemet
ved Bullen ved Fersoset, kor det har vore samegammer i uminnelige tider. 19
Eit landskap kor reinnomadismen har vore til stades, vil bli prega av det.
Reinbeiting kan påvisast ved at vegetasjonen blir påvirka. Pollenanalyse av den rela

----
375 H&FIS-B
----
tive frekvensen til dei forskjellige planteartane sine pollenkorn i vegetasjonslaga som
er avsett opp gjennom åra, er da em av dei viktigaste reiskapane til arkeolologane. I
tillegg går det an for eit trena blikk å sjå reinkruver, samleplassar for rem, fleire hun
dre år etter at plassen var i bruk. Her har reinflokken trodd bakken hard og gjodsla
med ekskrement, slik at landskapet ber preg av det i lange tider.
Reinnomadisme
Under den tidlige fangstbaserte reinnomadismen utnytta samane kunnskap om vill
reinen sine årstidsvandringar. Dei kunne halde tamrein i liten skala, enten som fast
tjora lokkerein for å lokke til seg villrein, eller til transport. Det kunne vere tale om
både kløving av rem og pulktrekkmg. Samepulken, kjerrisen, vart brukt både til gods
og folk. Det er ikkje kjent at andre enn samar beherska reinpulk-tekmkk.
Biskop Olaus Magnus forteller at han fekk skyss med rempulk frå Jåmtland over
fjellet til Nidaros ca år 1520. Han kan og fortelle at det gjekk for seg varefrakt med
rem og pulk over mange mils veg frå Jåmtland til Dovrefjell. Dette blir indirekte bevis
for at det fanst samar med temt rein i området, jamvel om han ikkje nemner samane
direkte. 20
I den fangstbaserte reinnomadismen si tid måtte samefamiliane flytte etter reinen
sine vandringar. Etter kvart som temt rem fekk større antall og villremstammane vart
redusert, kunne menneska styre reinen og gjete den døgnet rundt i periodar, for å
hindre at den temte reinen gjekk opp i villremflokkane. Det krevde flytting frå fjell
til skog til høgfjell etter eit mønster der trivselen til viktigaste livbergingsdyret, rei
nen, sto i fokus. I fjellbjørkeskog hadde dei torvgam-
mer for vår og haust, kalvingstid og paringstid. . ,
Sommarplassane låg høgare opp mot snaufjellet, kor j \
reinen fann kvile og slapp insektplage når dei søkte seg ] , I
opp på snøleiene. Om vinteren måtte dei ned i skog- j W tf f
sterreng kor reinbeitet ikkje var nedisa. Om sommaren ! 1 fl
kunne dei bu i teltkåter som var lette og luftige og
snare å flytte på. I vinterlandet var og teltkåter vanlige i 1 j j
å bruke, med bjørkeraier og vadmelsduk. Etter kvart i
som bøndene utvikla seterbruk vart det vanlig at i I i /
samane leigde seg inn på setrene. V ¥
Etter kalvinga frå slutten av april til slutten av mai, / \ I \
var mjølking av simlene em viktig aktivitet. Fram til \ \ i \
sankthanstid fekk kalvane all mjølka, men så vart sim- K ---<* '■-■■''
lene mjølka fram til paringstida i sem september eller
tidlig oktober. Da vart kalvane hindra i å die mora ein Skråawa. Kalvekjevle, kjeppel
del timar, ofte annankvar dag, ved at samane knytta ei pinn, knytt fast i kjeften på reinkal
skråavva, eit diehinder i kjeften på kalven. Dette var ven. Skulle hindre at kalven saug
ein omtrent 6-10 mm tjukk trepinne sett på tvers i simla. Reinmjølk var viktig i samisk
kalvkjeften som eit hestebissel. Når så simlene var kosthold før. I Gasken-Laante var
mjølka for ein desiliter eller to, vart kalvane henta inn 1952 siste sesongen for mjølking
og skråawah fjerna slik at dei kunne suge resten av av simlene. Foto: Åarjei-sæmieh nr 2-. 1 1.
SAMAR I INNDALEN, SUL OG FJELLA OMKRING


----
376 H&FIS-B
----
mjølka frå simla og ta til seg annan føde. Den feite reinmjølka, med feittprosent opp
mot kremfløte, vart dels brukt fersk, dels samla i mjølkekagger og syrna med tette
gras eller laga ost av. Så kunne kaggene lagrast i kaggerom i tørre bakkar, boernh
(boerne i eintall), med flat dekkstein og torv over som skjul og vern mot plyndring
frå menneske og dyr. Slike boernh er karakteristiske for det samiske kulturlandska
pet.
Fordi simlene skulle mjølkast annankvar dag eller oftare, var det nødvendig å ha
dyra under kontroll nært buplassen. Dei kunne da haldast ei tid i rerntrøer, giedtieh,
som enten hadde naturlige grenser eller vart avgjerda med palissadegjerder av bjør
kestrangar og ris. Samme trøa måtte ikkje brukast for lenge, av omsyn til klauvsjuk
dommar og beite. Slike rerntrøer låg ofte på tørre bakkar i bjørkebeltet, og bruken
kan påvisast lang tid etter at trøa har gått ut av bruk. Det var ikkje uvanlig at bøn
dene dreiv fjellslått på slike plassar og la sine seterløkker der. Konflikt kunne da opp
stå "...nåar Finnerne i Fielddalene nogle aar kan have haft Sit tilhold med deris
Reendyer, og dermed frødig-giordt, eller bemøeget det Støkke græs-land nogen
Stædz imellem heldene, Saa derefter voxer godt Græs; Saa vil eendel bønder tilEigne
Sig det Støcke græs-land til deris Egne Creaturer, og viiser Finnen der fra. 21 Setra
Brennvollen under Sul-garden Brennmo, ei seter som låg i Brenntjønnlia litt aust for
Brenntjønnin, låg oppå ein slik reintrø- og gammeplass frå eldre tider, ifølge Jan
Persson. 22 Major Schnitler vart frakta i pulk av samane tvers gjennom Gasken-Faante
i mai f 742. Delvis natta han over i samane sine gåetieh, torvgammar.
Jon Persson Fjellner sin pulk brukt i Gasken-Laante på 1 800-tallet. Frå venstre: Elias Stenfjell, Jarle Vangstad, Paul
Jåma. Jakob Nordfjell, død 1915, var den siste samen i Gasken-Laanre som brukte pulktransport.
Foto: Innherreds Folkeblad & Verdolingen 1987.


----
377 H&FIS-B
----
Veit ein korleis reinnomadismen vart drive, kan eit trena blikk sjå mange spor som
i alt utgjer eit heilt samisk kulturmiljø i fjellet. Det som for eit utrena blikk kan sjå ut
som eit naturlandskap heilt upåvirka av menneskelig aktivitet, kan vere fullt av
samiske kulturspor som gjer det rettast å kalle landskapet for eit samisk kulturland
skap. Det var jo her dei samiske familiane levde liva sine og farta att og fram frå
komse til grav. Men spora blir meir og meir viska ut av natur- og kulturprosessane jo
eldre dei blir.
Etter at Saemien Sijte ga ut rapporten om kulturminneregistreringane i Gasken-
Laante i 1987 har lite vore gjort for å gå vidare med funna i form av Cl4-datermg av
dei eldste, arkeologisk utgraving og grundigare registreringar. Dette må gjerast av fag
folk slik at spor ikkje går tapt, og det er god grunn for Sametinget sin kulturminne
ekspert på Saemien Sijte for å starte eit omfattande granskmgsprosjekt i Gasken-
Laante etter dei nye funna som Jan Persson og andre har gjort. Fordi delar av det
gamle Gasken-Laante låg på svensk side av grensa er det kanskje mulig å få laus EU
sine Interreg-middel?
Det er grunn til å minne om at alle samiske kulturminne eldre enn 100 år auto
matisk er freda. På eit vis stoppa arbeidet med Gasken-Laante opp da rapporten kom
på bordet i 1987, til fordel for meir presserande arbeid andre stader. Det er eit spørs
mål om arbeidskapasitet, kvalifiserte arkeologar og pengar. Dette gjer at det er umu
lig å skaffe fram ei kontinuerlig framstilling av utviklinga av det samiske samfunnet i
fjellet i Gasken-Laante. Det er for eksempel registrert rundt hundre buplassar innan
for området, men ein har kjennskap til kva for familiar som har nytta plassane berre
for ein brøkdel sitt vedkommande.
Når ein kombinerer opplysningane samla rundt dei ymse kulturminna med his
torisk dokumentasjon og muntlige overleveringar, kan em få fram gløtt inn i samane
sine liv i området i eldre tid. Fleire registreringar og meir arbeid med kulturminna vil
gjere bildet meir fullstendig. Det som er samla til no gir ein god del, men er sjølvsagt
ikkje komplett. Men det er nok til å få innblikk i det samiske kulturmiljøet i Gasken-
Laante opp gjennom hundreåra.
11. Spor av samar i Gasken-Laante i bøker
og dokument på 1500- og 1600-tallet
Før prestane fekk pålegg om å føre kirkebøker midt på 1680-tallet, er det lite doku
ment å finne om folk som ikkje hadde fast eigedom. Det blir da å leite i skattelister
eller rettsprotokollar.
Finn-Henrik Meråker henretta i 1614
Det er lokalhistorikar Bjørn Roar Krogstad i Meråker som har trekt fram saken mot
Henrik Merager frå 1614. Han "kunde Froldomskonst forfare" og hadde ganna ondt
SAMAR 1 INNDALEN, SUL OG FJELLA OMKRING


----
378 H&FIS-B
----
på naboane. For dette måtte han stå til rette. Etter ein lang prosess frå 1611 vart
Henrik dømt til døden og henretta ved halshogging på Langøra i Stjørdal.
Fleire kjelder oppgir at denne Henrik Meråker var bufast same eller bufinn,
buande fast på garden Meråker. Han er først nemnt i skattelistene 1606. 23 Før Henrik
Finn var Paul og Mikkel brukarar, den siste nemnt alt i 1548. Om desse var slekt
ningar av Henrik, betyr dette at det ikkje er usannsynlig at samar budde på garden
der i Meråker frå midt på 1500-tallet og at dei hadde busett seg der i ødetida etter
Svartedauden, mest trulig med jakt og fangst som spesialitet, ifølge Krogstad. 24
Dokument frå 1628/29: Tjuveri frå samar i Ferstraktene
Slik står det å lese i lensrekneskapen for Stjørdal fogderi 1628/29:
"Affsonnett [bøtlagt, avsonet] Siguord Meragger, Olujjibm.Jøsse brende, Lasse nøsta,
Joenn Moenn, Erich ibm., Ochjoen Mailer, for nogenn jettalj [talgj di thog ifiellitjra
nogennfinder, Gajjoffyderste formue - Pendingexxxix [39] dir." 25
Dette handlar altså om tjuveri av fettalg frå samar i fjellet. Av dei sju bøndene som er
dømt, er iallfall dei to først nemnte frå Meråker. Om det er samane sjøl eller rettskaf
ne bønder som har brakt saken inn for futen, går ikkje fram, men det er tydelig at tju
veri frå samar ikkje blir straffa mildare enn anna tjuveri. Samane er fullt ut akseptert
og det blir ikkje blir dømt mildt som det kanskje ville vore gjort om samane ikkje
skulle ha rett til å vere i fjellet. Det viser den harde bota på 39 dalar, altså over fem og
ein halv dalar på kvar skyldig tjuv.
Historikar Kjell Haarstad, som har funne fram til denne notisen og publisert han
første gongen, meiner at desse samane som vart utsett for tjuveriet, trulig var rein
driftssamar og har halde til i Ferstraktene nord for Meråker, i fjella mellom Storlien
og Sul. 26 Namnet på dei to første dømte tyder jo på at brotsverket er gjort ikkje altfor
langt unna Meråker.
Det mest interessante med notisen er at det her er lagt fram det eldste dokumen
terte beviset på at samar held til i fjella nært Meråker og ikkje berre på ein Meraker
gard som Fmn-Henrik, at dei driv næringsdrift der og at dei er fullt akseptert som
rettsobjekt på 1620-tallet. Men namnet på desse samane i fjellet får vi ikkje vite.
Dødsstraff for tjuveri i 1637
I det neste strafferettsdokumentet om samar i området vårt, får vi vite namnet på ein
same. I Jåmtland Dombøcker II for 1634-1643 finn vi eit referat frå vintertinget i
Undersaker i februar 1637 da Jåmtland enno var norsk-dansk land. Undersaker ting
lag grensar mot Meråker-fjella, Kjølhaugane og Skalstufjell.
Her får vi det første kjente namnet på em same som kan knyttast til fjella her: Niels
tørkells som domsboka skriv, altså Niels Torkilsson som vi må utlegge det. Det går ikkje
fram om det er dei samme samane som dei som er nemnt i saka frå Meråker i
1628/29.
Fordi dette er ein såpass lite behandla del av lokalhistoria, tar eg med heile refera
tet frå domsboka med både skrivefeil og datidas litt vanskelig tilgjengelige språkdrakt:
HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND B

----
379 H&FIS-B
----
"Haffde Kongens joget Erich Krestenss [fogd Erik Kristensson] i Rette Steffnit [stev
net for retten] Joen Mortenss Jon gregrsen kollas [Jon Mortensson Kolås og Jon
Gregersson Kolås] for de Med Knut Persen shyt [Knut Pedersen Skytte] skulle
hafjue Ulogligen i jjelldet tåget fra en field jind Ved Naffn Niels torkells [Niels
Torkilsson] som de skiftet sig emellem, naaget Kiød, och Joen Mortensøn Kollaas
skall derforuten haffue tåget fraa en find i shiørdals field Udj sin gield som kand
heretter 3 Kop Kiedle [kopparkjelar] ock en Jern gry de kuor om bleff fremlagt Et
Velbeseglede 6 Mens things Vidne Daterit paa kogro tkingsted [Hegra tingstad], Att
Knut pedrss skot skulle haffue bekie(n)t om forx [forannevnte] Kollas Mend
Ittembekient, Att de ochsaa kaffde tåget en shindfeld och siden giorde kannom bud,
Att de kaffde tåget en kei kob Reinøster fraa finderne kuor till de suarede, Att kand
sagde denem Usandked paa, Menfogden biegierde dom offuer denem Huad straff de
kerfore burde Liide eptterdj for:e Knud skøt bleff Reffsit paa Lijfuet [refset på livet,
dømt til døden og kenretta] for hans forseelse der Udj: Ock de kaffde Veritj selskab
mz Hannem, køllt och døllget mz kannem, och till mz tagit sig till en Kiedill [kjel]
ock en gry de ock 2 keiler 3 skammelig Renis shind som de icke kan benegtte, dog de
siger at Knut skyt gaff dem samme Rein skind: Her emod suarede Eagrettet, At
eppttdj [efterdi, fordi] be:e [bemeldte] Kollaas Mend Neggt forx [forannevnte]
beshyldningfor tag, daa Viste dj icke Uden leffuenhs Eoglig prob ock Vindisbyrd At
dømme i denne sag. " 27
Knut Pedersen Skytte vart altså strengt straffa for tjuveri av kjøtt, og for at han kan
skje var med på tjuveri av tre kopparkjelar og ei jerngryte, reinostar og reinskinn,
noko som han tydelig har prøvd å velte over på Kolåsen-karane. Dødsstraff for tju
veri ser strengt ut i dag, men var det ikkje på 1600-tallet. Det vart tydeligvis gjort ein
tabbe da Knut Skyttar vart henretta før saken mot dei andre kom opp.
Også i denne straffesaka ser det ut til at straffa ikkje vart mildare fordi dei for
nærma var samar, sjølv om dei to Kolås-bøndene måtte frikjennast av mangel på lov
lig bevis. Hovedvitnet var jo avretta på Hegra tydeligvis og ute av stand til å bidra til
oppklaring.
Det første dokumentbeviset på samisk reinnomadisme i sør
Det som er meir interessant, er det beviset dokumentet ovanfor gir for at samane i
Gasken-Laante-området no dreiv med tamreindrift, altså reinnomadisme. Og dette er
ikkje tidligare dokumentert i skrift så langt sør. Men arkeologane har altså lagt fram
materiale som tyder på at småskala reinnomadisme er langt eldre i dette området.
Dokumentet nemner "en kei kob Reinøster". Det kan ikkje vere tvil om at dette er
ostar laga av reinmjølk, eit produkt som samane fekk gjennom hardt arbeid med tam
rein i perioden juni til september. Da vart nemlig simlene mjølka for 2-3 desiliter i
døgnet, mens kalvane vart kjevla med trepinnar i kjeften (skråavvah - diehinder) slik
at dei ikkje kunne die mora annankvar dag. Mjølka vart tilsett ulike typar urter så ho
stivna som ein slags feit halvfast tjukkmjølk som vart lagra i kagger og gravd ned i
groper (boernek) på tørre stader. Så kunne samane komme att seinare og bruke av res
sursen når dei var opprådde. Men dei koka og ost av reinmjølka. Osten vart så lagt i
SAMAR 1 INNDALEN, SUL OG FJELLA OMKRING

----
380 H&FIS-B
----
lerretssekkar og lagra tørt og luftig nært buplassen, gjerne i små stabbur som sto på
høge stolpar slik at dyr ikkje skulle få tak i lagret.
Når vi her får høre at Niels Torkilsson og den andre samen utan namn hadde "en
hel hoh Reinøster", så tyder det på at tjuvane hadde funne slike samestabbur. "En hel
hoh" ostar tyder på at det er fleir enn to-tre, altså må reinmjølkinga ha hatt eit visst
omfang.
Å bygge opp ein reinflokk og finne fram til ein heilårssyklus for reinbeite og drift
i fjella og tilgrensande skogsområde, veit ein tar mange år eller tiår. Dette tyder på at
her var etablert reinnomadisme mange år før tjuveriepisodane er nemnt i domsboka.
Det er to samar som er nemnt i domsboka. Om ein reknar med at dette er to atskil
te samefamiliar eller matlag, storfamiliar altså, kan det her vere grunnlag for å anta
som eit minimum mellom ti og tjue samar knytt til reinnomadismen i området på
denne tida. Det kan ha vore fleire familiar i tillegg til dei to som er nemnt sjølvsagt.
Både faren og farfaren til Niels Torkilsson nemnt i rettsdokumentet frå 1637 kan
altså knyttast til samme området. Og da er det faktisk grunnlag for å hevde at det er
dokumenterbart at samane hadde tilhold og bruksrettar i Verdalsfjella tilbake til midt
på 1500-tallet.
Samane har vore her lenge
I første halvdelen av 1600-tallet er det altså at tilfeldige straffesaker gir dei første
dokumenta som kan bevise at samane da heldt til i Færen-området. Kor lenge dei har
vore her, seier desse rettskjeldene ingenting om.
At dei har vore her lenge, tyder det faktum at dei blir behandla som fullverdige
rettsobjekt på. Ingenting er nemnt om at dei dømte forsvarar seg med at samane er
inntrengarar på bøndene sine fjellområde. Ingenting er antyda om at samane er
betrakta som andrerangs menneske. Em fungerande reinnomadisme tar det og
mange år å etablere. Det krevst kunnskap om naturforhold, og det krevst rettshevd
eller godkjenning frå bønder som hevdar sin rett til fjellet. Dokumenta peikar altså
klart attover i tid, lenge før år 1606, 1628/29 og 1637 som dokumenta er ifrå.
Kor var "sznasen fiell som liggie in emott trondheem"?
No viser det seg at det finst svenske dokumentkjelder som går tilbake til 1500-tallet.
Det er professor Knut Bergsland som har brukt mye tid på å grave fram desse. På
1500-tallet var det ein skjerpa konkurranse mellom Sverige og Danmark-Norge i
grenseområda, for grensa var uklar mange stader. Det vart om å gjere å markere kon
gemakta over undersåttane i omtvista område ved skattlegging for å gjere krav på
områda folk budde i. Samane i grensefjella kunne såleis bli utsett for skattoppkreva
rar frå både to og tre statar når dei streifa rundt og skaffa seg livsopphald ved jakt og
sanking og etter kvart ved reinnomadisme. I lys av dette må ein sjå den svenske lap
pefogd Olof Burman sitt arbeid med å sette opp eit register over Lule og Pite lapp
marker i 1591, med personopplysningar basert på rekneskap tilbake til 1553. 28
I dette Burman-registret blir nemnt at ein same ved namn Nils Torkilsson har stått
i Pite lappefogd sine rekneskap frå 1553 til 1562. Han kan ha vore far til samen
Torkil Nilsson, nemnt i Pite lappefogd sine rekneskap frå 1564. I år 1591 går det
HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND B

----
381 H&FIS-B
----
fram av Burman-registret at denne Torkil Nilsson har fått som ansvar av slottsherren
i Trondheim å vere befalingsmann over dei andre samane i området, med full rett til
å kreve inn skatt og kjøpe opp skmnvarer for kongen av Danmark-Norge. Og kva for
område var det denne Torkil Nilsson skulle vere "befalingsmann" i? Jo, det går fram
at Torkil Nilsson og hans "Selskap" hadde bruksrett på "sznasen fiell som liggie in
emott trondheem." Bergsland finn da dekning for å stadfeste dette "sznasen fiell" til å
vere fjellområdet frå Skjækerfjella sørover til den gamle ferdavegen mellom Duved og
Sul. 29 Historikaren Olav Skevik tolkar dette "sznasen fiell" som Snåsa-fjella, utan å
drøfte dette nøyare. Det kan sjå ut som namnelikskapen med stadnamnet Snåsa er
nok til at han velger dette. Dessutan passar det bedre med hans skildring av samisk
framrykking sørover, litt i tråd med tankegangen bak Yngvar Nielsen sin framryk
kingshypotese, nemlig at samane er seine inntrengarar i desse fjellområda. 30
Den viktigaste muntlige informanten min, samen Jan Persson, har ei klar formei
ning om at Skevik og Bergsland har tolka dette materialet på eit vis som plasserer
"sznasen fiell" for langt nord. Fjella ned mot Snåsa har aldri vore kalt Snåsa-fjella før
no i nyare tid. Men på gamle svenske kart over grenseområdet som og omfattar Snåsa
området, er ordet Snasa knytt til fjellet Hermannssnasa på norsk side og Snasafjella på
svensk side på veg mellom Storlien og Åre. Begge desse ligg i det gamle Gasken-
Laante. Jan Persson meiner at "sznasen fiell" må vere fjellområdet rundt
Hermannssnasa, fordi det er det dominerande fjellet i Gasken-Laante på norsk side av
grensa, ved sidan av Kjølhaugane - eit landmerke og referansepunkt for folk som har
nytta området opp gjennom hundreåra. Hermannssnasa, på samisk kalt Hermanns
oilk-saiwo, ser ein godt frå Steuker i Kall aust for Vera, frå Volhaugen, Kvinnfjellet,
Hårskallen, Kliningen i Meråker. Det er og opplagt at det kan seiast å ligge inn imot
Trondheim. Snasafjella på svensk side, også kalt Snasahogarna, ligg rett aust for
Meråker og Storlien, er lenger unna Trondheim. Dessutan blir dei liggande for langt
sør i forhold til hendingane rundt fnheitsbrevet frå 1646 som blir omtalt nedanfor.
Det aller beste argumentet for at Skevik og Bergsland plasserer "sznasen fiell" for
langt nord, meiner Persson er å finne i eit "Frijheetz Breef for Jemtarna" som den nye
svenske landshøvdingen Hans Strijk skreiv ut den 2. mars 1646. Vedkommande jåmt
ske bønder var trulig frå Kall eller Kolåsen og hadde levert klage på den "overvold og
de innfall" dei hadde lidd av "dee Noriske finner, som Paa Snasenfiållen hafue deres
tillhåld." Mellom anna skulle samane ha jaga dyre vilt frå bøndene sine fjell i Sverige
over på norsk side. Landshøvding Strijk støtta bøndene og advara samane mot slik
inntrenging, og dei skulle heller ikke komme lenger innpå fjellet enn til den vegen
som ligg "emellan Sull och dufue [Duvedl som tillforne wanligit want
hafuer." 31 Om bøndene held til i Kall og Kolåsen, så snur det opp ned på Bergsland si
tolking om at samane heldt til nord for denne vegen mellom Sul og Duved og at
samane sitt "SnasenfiåU" var Skjækerfjella og fjella vidare vest mot Snåsa. Jan Persson
meiner bestemt at det mest logiske er at "SnasenfiåU" her er fjellområdet rundt
Hermannssnasa og at samane fekk forbod mot å operere nord for vegen mellom Sul
og Duved. Da kunne dei ikkje jage vekk viltet for fjellbøndene i Kall og Kolåsen, men
måtte halde seg i det området "SnasenfiåU" som "tillforne wanligit want hafuer" sør
for vegen mellom Sul og Duved.
SAMAR I INNDALEN, SUL OG FJELLA OMKRING

----
382 H&FIS-B
----
Med det omfanget som samisk reinnomadisme må ha hatt her i lys av seinare års
forsking, blir den mest sannsynlige plasseringa av "sznasen fiell som liggie in emott
trondheem" området rundt Hermannssnasa midt i hjertet av Gasken-Laante. Dette er
det mest logiske ut frå mengden av samiske kulturspor og den mest sannsynlige alde
ren på reinnomadismen i området, trulig rundt 1000 år, meiner Jan Persson. Også
det gamle namnet Finnlegdin om området mellom Kråksjøen, Feren, Kjølhaugan og
Hermannssnasa, er støtte for Jan Persson sin teori. Likens er det med Jan Persson sine
funn av ein samisk offerplass og em gravplass ved Hermannsnasa og det store samis
ke kulturmiljøet det er spor etter vest for Hallsjøen i Meråker, ein liten dagsmarsj
unna. Dette er tegn som tyder på at både Ske vik og Bergsland si plassering av "szna
sen fiell" er for langt nord.
Om Jan Persson har rett, gir dette ytterligare haldepunkt for at samane har drive
på med reindrift og jakt og fiske i Færen-området i stort omfang iallfall frå 1500-tal
let av. For formuleringa frå 1646 "som tillforne wanligit warit hafuer" peikar jo langt
attover i tida. Og samane i "Snasenfiåll" kan ikkje ha vore seine mntrengarar i områ
det.
Olaus Magnus: Samar og tamrein i Gasken-Laante første halvdel av 1500-tallet
No er det ei anna og meir kjent kjelde som kan bygge opp under denne påstanden.
Det er den berømte Historia om dei nordiske joika, "Historia de gentibus septentriona
libus" av den svenske erkebiskopen Olaus Magnus. Verket kom ut i 1555, men rei
sene og faktainnsamlinga til forfattaren var gjort meir enn tjue år før dette, for Olaus
Magnus var busett i Roma frå år 1537. Han skriv i fjerde bok, kapittel 14 "Om farli
ga fårder blant fjallen" at dei fornemste blant fjella er Dovre (Doffra), Skars (Schars),
Sula, Horvilla (Hormlla). Stadnamn og skrivemåtar som har endra seg over tid, er
vanskelige greier. Men ut frå sammenhengen er det ikkje urimelig å tru at Sula er
Sulfjellet, altså fjellområdet inn for Sul og over mot Skalstufjellet, altså fjellet mellom
Duved og Sul. Garden Sul og fjellovergangen frå Verdal til Jåmtland var jo godt kjent
frå gammalt av. Som vi veit er den nemnt av Snorre Sturlason i Soga om Olav den
Heilage. Doffra kan vere dagens Dovre. Schars kan vere Skalstufjellet det heiter i dag
(lokal uttale Skarstufjellet), men det kan og sikte til det som i dag heiter Skardøra og
Skardørsfjella i Sylane. Kapitlet inneheld ei tegnmg av to menn med hester med ein
tamrein. Det er ikkje kjent at andre enn samane hadde temt rein til skyssbruk. 32
Vidare skriv Olaus Magnus: "Men ofver dessa f)all fårdas invånarna vintertiden
med tama renar, som liknar hjortar spånda for åkdon, och dårtill med ingalunda oan
selig last, utofver en stråcka af bortåt 200 italienska mil. En man kan åga sina 40 tama
renar, och af dessa kan hvar och en båra en borda af 200 skålpund och ånnu mera." 3
Strekningen på 200 italienske mil, som er 296 kilometer, er ikkje urealistisk, for
Frostviken-samane kunne flytte ut til kysten ved Sundsvall og flytte til vinterbeitet
over ein slik avstand med rein og pulk (kjerris). 34 Her hos Olaus Magnus blir ikkje
samar nemnt direkte, merkelig nok, men det er ikkje kjent at andre enn samane dreiv
med temt rem og raidtransport i pulk, kjerris. Olaus Magnus hadde dessutan første
hands erfaringar frå kryssing av fjella mellom Sverige og Norge, trulig på ei reise til
Nidaros i 1518. 35
HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND B

----
383 H&FIS-B
----
Legg vi Olaus Magnus til grunn, må vi konkludere med at det var samar og tam
rein i området Gasken-Laante første halvdel av 1500-tallet.
I tiåra vidare utover på 1600-tallet blir det fleire bidrag til den lokale samiske histo
ria. Fordi den svenske statsmakta hadde behov for å få orden og system på adminis
trasjonen og skattlegginga av dei nyvunne områda Jåmtland og Hårjedalen - etter fre
den i Bromsebro 13. august 1645 - får vi vite meir etter kvart.
Ein av samane hadde skatte fjella Sarf og Suuk fjåll som eit bruksområde han
hadde skatta til den dansknorske kongen for i tida før svenskane tok over. Det var
Mårten Jonsson Krank, også kalt Krank-Mårten. Kor låg så dette skattlandet Sarf og
Suule fjåll?
Suule fjåll er av den fremste kjennaren av desse sakene, professor Knut Bergsland,
stadfesta til fjellet sør for vegen over Sul til Jåmtland inn på det som i dag er norsk
side av grensa, men datidas grense var omstridd, og samane og skatten vart brukt i
krangelen om kor grensa skulle gå, endelig fastsett først etter major Schnitler si gren
sebefaring 1742-45. Sarf fjåll var lenger sør. 36
Urolige tider også i fjellet
Når det gjeld alle desse dokumentasjonane av samisk eksistens i fjella her på 1600-
tallet, enten dei blir kalt Sulfjellet, Skjækerfjella, Veresfjella eller Stjørdalsfjella - dette
var jo berre vage stadnemningar på heile fjellområde og ikkje heilt presise fjellområ
de som kan avgrensast på eit kart - så må vi ikkje glømme at spenningen mellom
Sverige og Danmark-Norge førte til stadige felttog og krigsepisodar. Desse må og ha
ført til uro for samane si næringsdrift i skogs- og fjellområda, enten det var veiding
eller reinnomadisme.
Under den nordiske sjuårskrigen 1563 til 1570 rykka svenskane inn i Jåmtland
og Hårjedalen som da var norsk (-dansk), og over til Trøndelag på stadige herjings
tokt. Under Kalmarkrigen 1611 til 1613 vart det nye krigshandlingar i Trøndelag. Ein
svensk leigehær marsjerte frå Stjørdalen over til Jåmtland og herja seg ned til datidas
Sverige. Snåsa og Kall vart og herja av svenskane. Hannibalfeiden 1643 til 1645 endte
med freden i Bromsebro og Jåmtland og Hårjedalen over til Sverige.
Under krigen 1657 til 1660 var heile Trondhjems len, det vil seie Trøndelag,
Nordmøre og Romsdal, på svenske hender ein periode. Eit infanteriregiment av den
norsk-danske hæren, om lag 1000 mann under leiing av Reinholdt von Hoven, gjekk
over "Sulefield" og møtte på samar før dei gjekk inn og erobra Jåmtland. To nye regi
ment kom opp Verdal vinteren 1658-59. 37
Også i åra 1675 til 1679 under Gyldenløvefeiden vart dei trønderske fjellområda
herja av soldatavdelingar. Det er ikkje rart at ein mann som samen Morten Jonsson
og hans familie er å finne på vidt forskjellige plassar med reinflokkane i store delar
av fjellområda langs det som først i 1751 skulle bli den endelige grensa mellom
Sverige og Norge: Skjækerfjella, Veresfjella, Sulfjell, Teveldalsfjell.
SAMAR I INNDALEN, SUL OG FJELLA OMKRING


----
384 H&FIS-B
----
Samane i fjellet var fåtallige og vidfarande
Det eg her har lagt fram er dei eldste dokumenta som til no er funne i skriftkj eldene
om samar i fjella her. Dei gir berre bruddstykke av eit enno ganske uklart bilde av ei
lokal sørsamisk historie. Trass i at totalbildet har mange manglar står ein del inntrykk
fast:
For det første får vi inntrykk av ein etnisk minoritet beståande av relativt få men
neske, med ei næringsmessig nisjespesialisenng knytta til fjellet, i form av veiding og
reinnomadisme så tidlig som på 1620- og 30-tallet.
Vi får for det andre inntrykk av at samane flyttar ofte og vidt og at dei held til på
fleire plassar i løpet av få år og kanskje fleire plassar i løpet av året. Reinnomadismen
krev jo det av sine utøvarar.
For det tredje får vi inntrykk av ei folkegruppe som er akseptert av bondesam
funnet og av rettsvesenet, noko som skulle tyde på at folkegruppa har vore her ei
stund, uvisst kor lenge om em berre held seg til det som puristisk histonevitenskap
skal halde seg til, nemlig skrevne kjelder.
Med dette er vi komne fram til 1700-tallet og den tida vi har kirkebøker som kjel
der for opplysningar om folk før oss.
111. Samar i kirkebøkene på 1700-tallet
Det var midt på 1680-tallet det kom pålegg om at prestane skulle føre kirkebok. Men
mange stader drygde det ut til langt utpå 1700-tallet.
Om ein går gjennom dei eldste kirkebøkene, er samane å finne nokså raskt, til
tross for at dei er fåtallige og kanskje ikkje søker kirka så ofte som dei burde. I kir
kebokinnføringane merka prestane folk som tydelig var samar med eit etnonym, fol
kenamn i em eller annan variant: Finn, Find, Fm, Lapp, Lap, Fmntøkje, FmEnehe,
osv. Samar som ikkje merka seg ut med spesiell klesdrakt eller språk, fekk ofte ikkje
etnonym hengt på om presten ikkje hadde lokalkunnskap. Dessutan er det em kjent
sak at fjellsamar lenge heldt seg unna kirka og praktiserte sine tradisjonelle samiske
skikkar når dei ga namn eller gravla folk. Mange søkte ikkje kirke og var ikkje å rekne
som kristne i praksis før langt utpå 1700-tallet. Thomas von Westen, "samenes apos
tel", hadde si glanstid frå 1716 til han døde i 1727, og streva spesielt mye med sør
samane. Bruk av runebomme var konkret bevis på at den tradisjonelle samiske reli
gionen hang att. Ei av bommene von Westen tok og sendte til København, var frå
Skjækerdalen i Verdal, trulig laga på 1600-tallet, men i bruk fram til beslaglegginga i
1723. Når den gamle religionen betydde mye enno, er det ikkje rart om samane er
underrepresenterte i dei første kirkebøkene.
I Innherred er eldste kirkeboka frå Stod 1688. På ei av dei første sidene, i 1689,
er det innføringar om samar. I Verdal startar første kirkeboka i 1705, og her kjem før
ste innføringa om samar og på ei av dei første sidene.
HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND B

----
385 H&FIS-B
----
Kirkebok for Verdal
Dette er dei første inr
SAMAR I INNDALEN, SUL OG FJELLA OMKRING


----
386
----

Det står ingenting om samane sitt levevis eller sysselsetting, med unntak av Finn-Jon
som er reservesoldat og drukna i Verdalselva ved Fæby. Men at Jon Andersen Find
som får døpt Anne og fleire andre barn frå 1715 og utover, driv med rein i Gasken-
1715 og utover, driv med rein i Gasken-
Laante, er sannsynlig. Faddernamna frå Inndal og Sul kan tyde på det.
Same med runebomme frå Meråker på 1700-tallet. Tegnmgfrå i767avKnud reem.
Kirkebok for Stjørdal
Skal vi spore opp samane i Gasken-Laante-området, kan vi ikkje berre sjå på kirke
bøkene for Verdal. Går vi inn i kirkebøkene frå den andre kanten, Meråker, må vi til
kirkebøkene for Stjørdal. Heile Stjørdal var eit einaste prestegjeld heilt til 1849, da
det vart delt i Øvre og Nedre Stjørdal. Første kirkeboka her startar så seint som år
1718. Her er det em jamn strøm av innføringar om samar frå 1719 og utover. Dei før
ste ser slik ut:


----
387
----


----
388 H&FIS-B
----
Her står ikkje ei einaste opplysning om desse samane sin livbergingsmåte, men ut frå
dokumentasjonane på 1600-tallet er det mest nærliggande å tru at dei fleste hører til
Gasken-Laante sijte. Unntaket er kanskje Niels Andersen som døper sønnen i Hegra
kirka palmesøndagen i 1728.
IV. Reindrift i Gasken-Laante på 1700- og 1800-tallet
Frå 1700-tallet er det til no ikkje laga oversikt over samar eller rem som sokna til
dette fjellområdet. Men ved å kople dei løpande opplysningane i kirkebøkene frå
Stjørdal, Levanger, Verdal, Sparbu, Undersaker, Kall, Offerdal, med andre kjelder, får
ein inntrykk av at det var levande samesamfunn i fjellet her, kor reinnomadismen på
begge sider av riksgrensa spela ein bærande rolle for livberginga. Men jakt, fiske, san
king av bær og andre nyttevekster, var og viktig for overlevinga. Dessutan var vare
bytte med folk i bygdene heilt sikkert viktig.
Em viktig skilnad på samesamfunnet den gongen i forhold til etter 1894 da rein
beitedistrikta og lappefogdane kom, for ikkje å snakke om etter 1905, da riksgrensa
kom tvers gjennom dei naturlige trekkvegane for reinen og samane måtte velge om
dei ville vere norske eller svenske statsborgarar - var at Gasken-Laante sijte omfatta
området mellom Stjørdalselva og Tevla i sør og gjekk opp til Skjæker fjella og Snåsa i
nord. Aust for grensa, som ikkje vart fastlagt før i 1751, kunne samane i Gasken-
Laante bruke områda til Handøl og Enafors i sør, Middagsfjellet, Duved, Undersaker,
Åreskutan og vidare til Kolåsen og Offerdal i nord. Bruken av området var bestemt
av reinen sine naturlige trekkruter og av at det fanst rikelig med beite til alle årstider
ved fornuftig nomadisering. Innanfor dette området kunne det variere med antallet
folk og rein, men det ser ut til at det på visse tidspunkt kan ha vore opptil 200 samar
knytta til det nordlige tyngdepunktet Vera, Strådalen, Grønås lapplåger og det sørli
ge tyngdepunktet Meråker, Enafors. Reintallet kan ha vore over 6-7000 i periodar.
Men dette kunne svinge mye etter beiteforhold og rovdyrplage. Det var kort veg
mellom rikdom og fattigdom i reinfjellet.
Det hadde utvikla seg em grenselaus reindnftstradisjon med eit eige rettssystem,
som gjekk i oppløysing berre få år etter at den norske og svenske staten greip inn
med grensetraktat og lovreguleringar handheva strengt etter 1905.
Det første dokumentariske glimtet inn i dette samfunnet får vi i 1742, da major
Peter Schnitler driv forhør av vitne i for å fastlegge grensa mellom Norge og Sverige.
Den 7. mai 1742 er "Lap Finnen" Ole Nilsen vitne for Schnitler i Meråker. Ole Nilsen
Winchel, som kirkeboka kallar han, er da 50 år, født i Tydalsfjella "af Finne foræl
dre", har 1 barn. ".. .har Sin meste thd holdt til i Tydals heldene, og nu tilholder i de
Norske Mærragers helde". Han og hans familie er altså reinnomadar i Gasken-Laante.
HEIMER OG FOLK - INNDALFN OG SUL 1 800-1 940 - BIND B

----
389 H&FIS-B
----
Etter å ha svara greit på sporsmåla om grensemerker, kjem Ole Nilsen med inter
essante opplysningar: "Paa Rættens til Sporgende forcklarede hand, at der er, i disse
Mærragers fielde 6 Mad Lauger eller Familier, foruden Eett Mad Laug Som Nys er
tilckommet." 38 Eit matlag var trulig em familie eller storfamilie, og om em reknar med
eit gjennomsnitt på 8 personar - det kunne vere opptil 12 i ei stor gamme - så kjem
vi opp mot ca 50 personar i det samiske fjellsamfunnet her i 1742.
To dagar seinare er Schnitler frakta forbi Fundsjoen og Feren over Tuva og ned til
Sul. Der får han vite dette: "Angaaende Fmnerne forcklarer hand, at de Som nu ere i
Mærrager fielde have undertiden deris tilhold i disse Werdals fielde." 39 Av kirke
bøkene kan em i tillegg dokumentere at
em og samme samefamilie soker kirke
både i Snåsa, Verdal, Sparbu og
Undersaker og attpåtil er sagt å hore til
Kalls fjellalmoge på tidlig 1800-tall.
Eg har laga ei tabelloversikt over
samar i Gasken-Laante på 1700-tallet,
men dette er ikkje på noko vis ei full
stendig oversikt over alle som har vore
innom området. Det er meint som ei
samling av spor for dei som ønsker å
forske vidare. (Tabell 1, side 388.)
På 1700-tallet, men og på 1800-tal
let, får ein inntrykk av at det i dårlige år
kunne komme mange samar ned i byg
dene med små flokkar av matrein som
dei hadde til å tære på. Dei kunne flak
ke omkring i bygdene og ta på seg små
arbeid, byttehandle litt, tigge litt og
eventuelt bli bufaste for ei tid, som byg
desamar. Livet i fjellet kunne svinge frå
godar og til remt sveltihjel. Mange byg
desamar hadde reinmerke og slektning
ar til å ta seg av dyra sme. Spesielt
utover på 1800-tallet er det tydelig å sjå
at det var overbefolka i fjellet, akkurat
som det var overbefolka på gardane.
Både samar og bønder emigrerte til
USA.
Eg har laga og ei oversikt over em
del remdrivande samar i Gasken-Laante
på 1800-tallet. Mange fleire kan ha vore
innom utan å bli fanga opp av dei
skriftlige kjeldene. (Tabell 2, side 389
391.)
iv
/•
Jakob Andersson født 1 844. Han og kona Brita dreiv
med rein i Gasken-Laante frå ca 1870. Bilde tatt
1915.
Foto: Nils Thomasson, Jamfland Låns Mi
SAAAAR I INNDALEN, SUL OG FJELLA OMKRING


----
390 H&FIS-B
----
Tabell 1: Samar i Gasken-Laante på 1700-tallet
Kjelde for
Hoved
buplass
Namn
Tid
Kommentar
opplysningane
Alnes,
Samar nemnt i Stjørdal Kirkebok nr 1:
1719: Morten Andersen Fin og Hustru Anna
Cathrina
ngen namn
direkte nemnt
av Isaac Olsen
men kirkeboka
for Stjørda
Me råke r
fjella
Lars Nielsen Fin og Hustru Kari
1 72 1 : Ole Andersen Fin og Hustru Lisbeth
1 723: Morten Torchilsen Finne død 1 00 år gl
1724: Thomas Nielsen Fin og Hustru Gollou Nielsdtr
1726: Torchil Hemmingsen Find og Hustru Maria
Anders Torchelsen Finne død 75 år gl
kirkebok nr 1 .
nemner mange
samar som tru
lig har brukt
området
Eit av arve
fjella til
Ca
Djesse hadde arva fjell av forfedrane sine i området
frå Børgefjell i nord til Hermannssnasa i sør. Desse
fjella drog han rundt og ofra til. Han må ha brukt
områda til livberging, mest trulig reindrift.
Bergsland 1985:
Sørsamiske arve
fjell på 1 700-tal
let. (S 55ff.)
Lappe-
Manden
Djesse
1730
Djesse var
Hermans
oilk-Saiwo
[Hermanns
snasa]
Stjørdal kirkebok
nr 1
FindLappen
Merager
Field
1742
Gift i Værnes kirke
Joseph Jonson
gift med Finde-
Piigen Berit
Andersdtr
FindMand Ole
Nielsen

Mange innføringar i kirkebøkene om denne Ole
Winchel. Namnet hans er radbrekt på mange måtar.
Lap Finnen Ole Nilsen vitna for major Peter Schnitler
7.5. 1742 i Meråker. Da: 50 år gl, født i
Tydalsfjella "af Finne forældre", har 1 barn. "... har
Sin meste tiid holdt til i Tydals fieldene, og nu tilhol
der i de Norske Mærragers fielde."
Nissen og
Merager
1742
og eit
par-tre
tiår
Kvamen 1 962:
73f.
Winchel
Peter Schnitler 9.5. 1742 i Sul: "1 Viidne i Werdalen
heeder Tørres Nilsen Suul [55 år,gift, 5 barn] Hvad
mænd hand kiender at være beqvæmmest og kyndigst
til at vejviise grændsemaaleme dend rætte Grændsens
Gang paa denne kandt? Resp: her i bøjden ved hand
ingen at Nafngiive; thi de Som kan være noget kyndi
ge, ere gamble og Skrøbelige: dog foreSlaar hand der
til een Lap Fin Zacharias Nilsen... Angaaende Finnerne
forcklarer hand, at de Som nu ere i Mærrager fielde
have undertiden deris tilhold i disse Werdals fielde."
Lap Fin
7acharias
Nilsen
Nissen og
Kvamen 1962:
80.
"Gamle
Krøytz"
Austpåmoen
Svensk-
Andre
halvde
av
"Visstnok" budde Gamle Krøytz her. Dette må vere
faren til Anders Mortensson Krøyts (1 776-1 858).
Morten Krøytz
[Krøyts]
Strådalen
1700-
tallet
19.3. 1983.
Junge 2004.
Protokoll for
Finnlegd
rundt Stor
kjølhaugen
nordover til
Sul, sørover
til Færsdalen
1700-
tallet
Omtale av bygselseddel av 30/1 2 1777, på ein
fjellslott "på Stor-Myhren, Kroglien, Stor Kiølen,
Finlægden til Kiølaahougen i nord til Sul og i synden
ned til Færsdalen".
ngen namn
Besigtigelse av
almindingerne i
Størdalens preste
gjeld, Størdalens
ting 28/7 1788.
HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUI 1 800-1 940 - BIND B

 

 

 

 

 


----
391 H&FIS-B
----
Tabell 2: Samar i Gasken-Laante på 1800-tallet
Hoved
buplass
Kjelde for
Tid
opplysningane
Namn
Kommentar
John Johnsen
Tromsfjell
Før
Boerejo født ca 1780. Far til Elias Johnsen født
1815
Jåma 1998: 98
midta
(Tronesfjell)
Boere-Jo
på
Farfar til John Eliassen Boere født 1 843.
1800-
tallet
Anders
Skjækerfjell
°9
Før
Anders M. Krøyts (17764 858). Budde i periodar
på Austpåmoen, Strådalen. Anders lærar for sam
ebarna. Heldt tale for kong Carl Johan ved
Skalstugan eller Hansmyra 30. august 1835.
Notat av Ingvald
Tronsmo, Vera.
Junge 2004.
Mortensson
Krøyts og
midta
Skalstufjell
på begge
sider av riks
grensa
på
kona
1800-
tallet
Kalls och
Offerdals
Margrethe
Jacobsdatter
fjellallmoge
Daniel
Skalstufjellet,
men og
Tidlig
1800-
tall
Daniel født 1790. Milla født 1784. Morfar og mor
mor til "samehøvdingen" Daniel Mortensen, døpt i
Vuku kirke 30. des 1 860. Daniel og Milla sine barn
er født på Skalstufjellet.
Kalls och
Andersson og
kona Milla
Andersdatter
Offerdals fjellall
moge
nordover
Skjækerfjell
og til Snåsa,
samt sørover
til Enafors
Andreas
[Andrias]
Skjækerfjell
°g
Ca
Sønn til Daniel og Milla, født 1815.
Brita født 1 809.
Kalls och
1835-
1860
Offerdals fjellall
moge.
Danielsen og
kone Brita
Jonsdatter
Skalstufjell
Junge 2005 b.
Elias Johnsen
Ukjent, men
trulig mest
mot Meråker
sidan famili
en søkte til
Meråker-
1 844 til
ca
Far til John, Thomas og Jacob Eliassen Boere, kjente
bjørnejegarar og reingjetarar.
Jåma 1998
Kirkebøker for
Stjørdal
1850.
Flytta ca
1850 til
Njaarke
(Vestre
kirka
Namdal
Pelle Jonsa
Skjækerfjell
°9
Budde på Austpåmoen, Strådalen. Datter Maria
["Haltmarja"]
Ca
Ingvald Tronsmo,
notat, Saemien
Sijte.
1840
Skalstufjell
°g
utover
Morten Larsen
og kone Maria
Sofia
Danielsdatter
Dreiv på beg
ge sider av
grensa "kyrko
skrivne i
Undersåkers
lappforsamlinc
bland Kalls
och Offerdals
Fjellalmoge"
Gamme i
Ca
Født 1 828 Røyrvik (Grong) Far til Daniel Mortensen
Gift med Maria Sofia Danielsdtr f 1 821, av
KB Overhalla.
KB Stjørdal.
Nissen 1940.
jOnge 2005 b.
Microfiche
1855-
1880
Volhaugen-samane i Verdal og Inderøy
Undersaker lapp
forsamling 1 800-
tallet.
Brenntjønnlia,
Sul, Verdal.
forts.

----
392 H&FIS-B
----
Tabell 2: Samar i Gasken-Laante på 1800-tallet -forts.
Hoved
buplass
Kjelde for
Tid
Kommentar
opplysningane
Namn
Jens født 1819 Kall død 1893, Kjerstin født
1817 død 1903, gift 1846.
jåmtland Tidning
nr 21 13.1.
Rustdalen (Russ
dalen) inn mot
Steuker (Sand
fjellet) aust for
Vera. Vinter: ned til
Levanger. Sommar
ved Kjølhaugan,
Hermanssnasa,
Ca
Samla reinflokken på ca 2000 dyr ved
Storlien stasjon ved åpning av Meråker
banen 22. juni 1 882
ca 1900
(Kjerstin
1925.
Verdalingen
13.5. 1947
Lappekommi-
Kjerstin
Danielsdatter
D, tante
til Daniel
Morten
sen, har
enno rein
her i
sjonen av 1 889
(Løøv 1998:
Kirkebyfjell. Strå
dalen. Ved Storlien
dei siste åra.
101).
Junge 2005 b.
1899)
Daniel
Vinter: ned til
Ca
Daniel født på Skalstufjellet 1 842, sønn ti!
Andreas (Andrias) Danielsen f 1815 og
Brita Jonsdatter f 1809. Flytting i lag med
Lars Torkildsen, Morten Larsen, Rikjens, Lars
Larsson frå Kolåsen.
Thomasson
1988: 18.
1 860 og
utover.
Andersen
Levanger, ommar
ved Kjølhaugan,
Hermanssnasa,
Kirkebyfjell.
Lappekommi-
Lars Torkildsen
Vinter ved
1844
eller
"...deres Reen søgte da ned imod de
Fastboendes Hjemmemarker."
Skjotingen, østlige
kant av Rinnbu
stadmyrin. Sommar
ved Kjølhaugan,
Hermanssnasa,
sjonen av 1 889
(Løøv 1998:
1845
106.)
Kirkebyfjell.
Vinter NØ-sida
av Hårskallen
"...opslog sin Koie poa nordøstre Side af
Haarskallen inden Herredets Grændser."
Lappekommi-
Bjørnskytter
John fra
Me rake r-
1844
eller
sjonen av 1 889
(Løøv 1998:
1845
fjeldene
Jakob og Brita hadde tre barn: Sigrid,
Anders og Brita.
Ingvald Tronsmo,
notat, Saemien
Sijte. Paul Jåma
1998: 37.
"Rik-lappen"
Jakob Anders
son og kona
Jakob-Brita
Skjækerfjella og
Skalstufjel
Ca
1 870 og
utover

På 1 890-tallet: Vinterland sør for Hails|øen
ved grensa i Meråker, sommarland i
Skjækerfjella.
Anders Larsen
(Larsa)
Haugen,
Strådalen i Vera
Ca
Bror ti! Jo og Morten Larsen.
Sønn Per Andersson
1 870 og
utover
Familien budde
fast i gamme ved
Gravi ka
Bror til Anders Larsen på Haugen og Morten
Larsen, faren til Daniel Mortensen
ngvald Tronsmo,
notat, Saemien
Sijte.
Jo Larsen
(Larsa)
(Rensjøen)
Lars Jensen
[Lars Jensa,
Strådalen, Vera,
Reinsjøen (gamme
ved Gravi ka ca
1900), Skjæker
fjell, Skalstufjell.
Gamme ved
Glupen, sørvest
for Bellingsvollen.
1880 og
utover
"Krokfoten" kallenamn fordi han hadde knekt
foten som så hadde grodd skeivt i hop.
Krokfot-Lisa døde i gamma i Glupen og vart
frakta tii Sandvika ved Innsvatnet i kjerris.
Notat etter
Ingvald Tronsmo,
Vera. Saemien
Sijte.
"Krokfoten"] og
kona Lisa
["Krokfot-Lisa"]
forts.

 

 

 

----
393 H&FIS-B
----
Tabell 2: Samar i Gasken-Laante på 1800-tallet -forts.
Hoved
buplass
Kjelde for
Namn
Kommentar
opplysningane
"Tørrjens" kallenamn fordi han var liten og
mager.
Ingvald Tronsmo
notat, Saemien
Sijte.
"Tørrjens"
John Persson
["Jo-Persa"]
"Jo Persa" var sønn til Pelle Jonsa og vart født i
snøstorm på Abofjellet skuddårsdagen 1 848.
Petra var datter av Paul Andersen (Finn-Pål) og
Lisa som budde på Tinden på Verdalsøra
(bygdesamar). Rydda og bygde hus ved
Austpåmoen, på nordsida av Strådøla,
Heggøya, ca 1 880. Jo Persa var lærar for
samebarna. Drukna i Kallsjøen april 1925.
Ingvald Tronsmo,
notat, Saemien
Sijte.
Fjelner og Petra
Pålsdatter
ca 1890
Junge 2004.
Anders Persson
Krøyts og kona
Margrethe
Skjækerfjell og
Skalstufjell,
Austpåmoen,
Anders var bror til John Persson ["Jo-Persa"].
På utstilling i Paris 1 889 og på verdensutstil
linga i Chicago 1 893
Junge 2004,
2007.
Olsdatter Bull
John Jønson
Fjellberg
Om sommaren
ved Kjølhaugan.
Ellers Enafors og
Hando!
John og Kristine møtte Lappekommisjonen på
Sulstua 14.10. 1889. Antall rein: Jøns Johnson
(Rik-Jens) 550. John Jønson med hustru 120,
har i tillegg 164 sytingsrein for bønder, mest
svenske. Maria Kristina Jønsdtr med mann
Johan Person 30, har i tillegg 75 sytingsrein
for svenske og norske bønder. "John Jønson og
hans Søster blev af Kommissionen under
Mødet gjort opmærksom paa, at de neppe
efter den gjældende Lov havde Ret til at føre
svenske Bofaste og Bønders Rener til Beite paa
Lappekommi-
sjonen av 1 889
(Løøv 1998:
Maria Kjersti na
[Kristine,
101-103.)
Kristina)
Jønsdatter g m
Johan Person
[John og
Kjerstina barn
av Rik-Jens og
Kjerstin
Danielsdtr)
norsk Grund." (Løøv 1998: 103.)
Jens Johansen j Ukjent
Frå seint Ugift. Ulvejeger, spesielt i ulveåra 1912-20.
1 800-tall
Ingvald Tronsmo
notat, Saemien
Sijte.
Lukk
Anders

Rutsdalen aust for Frå seint Sønn til Jakob Andersson. Ulvejeger.
Strådalen 1800-
Ingvald Tronsmo
notat, Saemien
Jakobsen
Daniel f 1 860 på Skalstufjellet døpt i Vuku
krk, død 1 924 Røros
Brita Elisabeth f 1 862 Hotagen (Vinklumpfjel
død 1 899 Trondheim, gravlagt i Meråker
KB Verdal.
Mortensen og
kone Brita
KB Øvre Stjørdal.
Lappefogdarkivet
Saemien Sijte.
Elisabeth
Andersdtr
Lars Olsen
(Olofsson)
Lappefogdarkivet,
Snåsa
Duorra (Dorra)
og kone Maria
Kristine (Stina)
Mortensdatter
SAMAR I I
INNDALEN
SUL OG FJELLA OMKRING

 

 

 

 

 

 

 


----
394 H&FIS-B
----
Dette er trulig berre ein brøkdel av dei samane som levde sine liv i fjellområda på
begge sider av svenskegrensa på 1800-tallet. Her var mange familiar og stordrift. Når
samane her samla opptil 5000 rem på Hansmyra ved åpninga av Carl Johans veg i
slutten av august 1835, så var det em demonstrasjon av kor stort omfang reindrifta i
Gasken-Laante måtte ha på 1800-tallet, da samane kunne drive på gode sommar- og
vinterbeite uhindra av riksgrense og ressurskonflikter med bøndene, stort sett.
Enkelte år når vinterbeita isa ned, måtte samane drive reinflokkane ned i bygdenær
skog, for eksempel ned Jamtkneppet og rundt Tomtvatnet og Skjotingen i Frol. Da
kunne det bli klage frå bøndene om skade på dyrkamark og høystakkar.
1 tillegg til dei samefamiliane som er nemnt i tabellen ovanfor, kunne det vere
familiar innom med reinflokken berre eit år eller to, som ei nødløysing når vinter
beita isa ned lenger aust. Utover på 1800-tallet hadde dei kanskje eit system med
skalstufjellsamar i sørdelen av området med heilårsgammar i Meråker og skjæker
fjellsamar med åretrundtgammar i norddelen av området, i Strådalen, Grønås,
Rutsdalen. Skalstufjellsamane hadde da vinterbeite vestover mot Levanger og nedre
Verdal, mens skjækerfjellsamane hadde vinterbeitet vestover mot Volhaugen,
Henning, Ogndal, Steinkjer, Stod, Snåsavatnet. Men variasjon i nedising av vinter
beite og ulike vanskar med jerv og ulv kunne gjere at mønsteret vart brote år om
anna. Derfor er det vanskelig å finne eit regelmessig og stabilt mønster og bildet av
samane si reindrift i Gasken-Laante kan sjå kaotisk ut. I vanskelige periodar kan det
og ha vore slik at det var den sterkaste sin rett som var loven. Familiar med fleire
hundre rein det eine året kunne vere slått ut og over på tigging i bygdene det neste.
Når det gjaldt kirkelige handlingar søkte samane dei både på norsk og svensk side
av grensa. Frå ein og samme familie kan ein finne namn i kirkebøkene både i
Undersaker, Offerdal, Kall, Verdal, Stod, Sparbu, Meråker og fleire. Dette gjer det eks
tra vanskelig å finne ut av korleis forholda for samane var.
Utover mot slutten av 1800-tallet auka det på med klagar og skadeerstatmngssa
ker, spesielt etter at Lappekommisjonen av 1889 fekk igjennom eit lovverk som la
opp til erstatningsplikt for remeigarane utan gjerdeplikt for bøndene. Übeskytta høy
stakkar i fjellet utover hausten og vinteren fungerte som rein lokkemat for reinen og
ei erstatningsfelle for samane. Oftast betalte samane bøtene med reinslakt. 40
To av dei verste åra i andre halvdelen av 1800-tallet, var 1887 og 1889. I 1887
kom det mye snø tidlig, og det veksla mellom mildt og kaldt ver. Islaget nærast marka
gjorde at reinen ikkje fekk sparka seg ned til maten. Da måtte dei søke seg ned til
bygdenær skog mot vest for å overleve på låven som voks på granskogen. Rein frå
Gasken-Laante kom da ned i bygdene både i Snåsa, Ogndal, Verdal og Levanger. Det
samme gjentok seg i 1889, og da vart det konflikt med verdalsbøndene, kan Jon
Fjållgren fortelle. Han opplevde sjølv å miste rem som var svekka av elendig vmter
beiteforhold, som gjekk seg utfor den bratte vestsida av Hårskallen. Jacob Andersson
og svigerfaren Lars Jonsson skal i løpet av få dagar i 1889 ha mista 200 rem til tjuv
skyttarar i Verdal. 41
HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1940 - BIND B

----
395 H&FIS-B
----
"
■<•
4.
'
mr
et. A . f
>
.- - - —' »-
Anders Larsson, bror til Jon Larsson i Skjækerfjell og Morten Larsson, far til Daniel Mortensen. Bilde tatt ca 1 890
på strekningen Skalstugan - Middagsfjellet, omtrent på riksgrensa. Teltgamma var lett å flytte. Til høgre for og litt
bakom teltgamma står ein spaarra med reinskinn spent opp ti! tørk. Skiparet besto av ei lang og ei kort ski. Lett
trespade og pulk var viktige hjelpemiddel vinterstid.
Foto lånt av Jan Persson, N|aarke.
V. Spor etter samar i stadnamn
Samiske namn i Gasken-Laante
I del I har eg gjort greie for at det finst grunnlag for å hevde at sjølve namnet Gasken-
Laante kan ha rotter i samisk eksistens i fjellområda her frå før Svartedauden midt på
1300-tallet.
Likevel er det ikkje mange samiske stadnamn innanfor det som i dag er Gasken-
Laante reinbeitedistrikt. Hovedårsaken til det er at dei gamle samiske namna ikkje
vart granska og systematisk nedskrivne på den tida dei enno var i bruk fram mot slut
ten av 1800-tallet. Dei periodevis vanskelige reinbeiteforholda i området førte til
ustadig bruk og at samane såg seg om etter mindre krevande reinfjell. Med hyppig
skifte av folk forsvann den kontinuerlige stadnamnbruken.

----
396 H&FIS-B
----
Men litt finst. Best kjent er kanskje det samiske namnet på Hermanssnasa,
Hermans oilk-saiwo, som vart skrive ned på 1720-tallet. 42 Det betyr noko slikt som
Hermans-aksla-helligfjellet. På moderne sørsamisk rettskriving blir oilk skrive åelkie
= skulder, aksel, fjellaksel.
På dei nyaste utgavane av kartserien Norge 1:50000 (M7ll-karta) er det tatt med
em del sørsamiske stadnamn. Statens kartverk hadde professor Knut Bergsland som
namnekonsulent, og etter hans død er det vel Laila Mattsson Magga, født og opp
vaksen i Kall sameby, og hennes mann Ole Henrik Magga, som har halde fram med
dette arbeidet. Her er ein del av dei samiske namna frå Gasken-Laante reinbeite
distrikt:
Voerhtjevaerie er Kråkfjellet rett nord for austenden av sjøen Feren. Voerhtje = kråke,
vaerie = fjell. 43
Geartoeåelkie er Storsjøhøgda mellom Storkjølhaugen og Storsjøen.
Sjealmantjonne er Skardtjønna mellom Storkjølhaugen og Geartoeåelkie.
Skåahte er Liafjellet 4 km sør for Slåggån og Slaggavika i vestendene av Skalsvatnet
Stoer-Skrohte er Hallsjøfjellet nord for Hallsjøen i Meråker, 3 km sør for Skåahte.
Dåammalåetie er den aust-vest-gåande dalsenkmga mellom Skåahte og Stoer-Skrohte.
Åarjelvaerie er Halsfjellet aust for Langen og nord for Fj ergen i Meråker. Åarjel = sør.
Stievhkevaerie er Kjerringfjellet sør for Hallsjøen i Meråker.
Guevtelesjaevrie er Storkjernngvatnet 3-4 km sør for Stievhkevaerie. Guevtele = snau
fjell, jaevrie = innsjø. Det blir da Snaufjellvatnet direkte oversatt.
Med unntak av Hermans oilk-saiwo er det ikkje forska på alderen på desse samiske
stadnamna.
Finn-namn i Gasken-Laante
Stadnamn som startar på Finn, er ofte tegn på at det har budd samar her eller at em
eller annan episode med samar innblanda kan knyttast til staden. Men det kan vere
mange mulige forklaringar:
1. Folkenamnet Finn(e). Det kan enten vere same eller suomifmne.
2. Mannsnamnet Finn, Finni, eller kvmnenamnet Finna.
3. Grasnamnet finngras, finnskjegg, fmntopp, finntott (latin: nardus stncta).
4. Terrengordet Finn, em spiss, noko som stikk ut, likskap med fiskefmnar eller
ansiktsfinnar (kveiser).
5. Elvenamnet Finna.
6. Gammalnorsk Firn, villmark, det som er fjernt frå bygda.
7. Verbet Finna i ei eller anna tyding.
8. Finn kan vere ei forvansking av Fen, blautmyr.
9. Finn som uttrykk for eit forsvunne ord Fmnr/Fmni, med ukjent tyding. 44
Når em oppdagar Finn-namn i område kor det bur samar i dag eller ein veit det har
vore samar i nær fortid, er det mest nærliggande å søke etter dekning for forklaring

----
397 H&FIS-B
----
nr 1. Utanfor slike område har namnegranskarane tydd til forklaring 2 til 9. Derfor
er det avgjerande kva for rammar sameforskarane har sett for samisk eksistens opp
gjennom tidene. Om ein er apen for at samane har vore til stades lenge og langt sør
på den skandinaviske halvøya, må em vurdere tolking em heile tida. Mange av dei
eldste gardsnamna på Fmn er å finne langt sør. Det vil føre for langt å gå inn i dette
interessante namnegranskrngsfeltet her. Eg vil berre sjå på em del av dei mest inter
essante Finn-namna som er kjent her. Det finst fleire.
Mange Finn-namn i Verdal
På verdalssida av Gasken-Laante er det mange Finn-namn, men ingen er dokumen
tert lenger attover enn 1700-tallet: Fmnvola, Fmnkallhaugen, Finnvollan, Finnasen,
Finnheiman, Fmnkoihaugan, Fmnmyra og Fmnlegdm. Alle desse må tolkast som
spor etter samar.
Finnmyra
På Finnmyra litt nedanfor der kor Tromsdalsvegen kjem ut på mellomnksvegen, er
det kjent at samane hadde gammar og slakteplass. Kjøpmenn frå Verdal handla rems
lakt med samane her. Nils Olsen Stamphusmyren Grav, Nils i Graven som samane sa,
var handelsmann og dreiv butikk ved Bergsgrav. Han hadde god kontakt med
samane, og det var nødvendig for å få til god handel. Han handla mye med samane,
skaffa dei mjøl, kaffe og sukker på krita. Betalinga fekk han i form av reinslakt. Da
møtte han opp på Finnmyra eller andre slakteplassar, med hest og kjørekar, flådde
og parterte. Sidan bars det rundt i Verdalen for å seige kjøtt og skinn. 45
Finnlegdin
Dette er eit ekstra interessant stadnamn fordi det tyder på at samane i fjellet mellom
Sul og innsjøen Feren hadde skaffa seg papir på bruksrettar i området. I konkurran
se og konflikt med bønder om ressursane i fjellet fann enkelte av samane etter kvart
ut at dei ikkje kom langt med alders tids bruksrett som var vanskelig å dokumentere.
Nei, dei måtte oppsøke futen og betale for å få papir på bruksrett i sine tradisjonelle
område.
Namnet Finnlegdin dukkar da opp i eit dokument frå andre halvdel av 1700-tal
let. Det er snakk om ei Fmnlegd i området Sulsjøan, Kråksjøen, Kjølhaugan. Namnet
er dokumentfesta i "Besigtigelse av almindingerne i Størdalens prestegjeld, Størdalens
ting 28/7 1788." Det blir da omtalt i ein bygselseddel på em fjellstøtt av 30.12. 1777,
"på Stor-Myhren, Kroglien, Stor Kiølen Finlægden til Kiølaahougen i nord til Sul og
i synden ned til Færsdalen". 46 Henrik Sulåmo kunne fortelle sønnen og lokalhistori
karen Per Sulåmo at han visste bra nøyaktig kor i terrenget den gamle sameleiren i
Finnlegdom sør for Sulsjøene hadde vore, sjølv om det ikkje var mulig å sjå gam
mespor der fordi det var så gammalt. 17
Finnasen ved Skognsgrønningen
Dette namnet er kjent frå 1661. Fmn her har vore tolka som nr 4 i lista ovanfor, fordi
det er ein bratt ås her, altså em spiss oppstikkande terrenggjenstand. Men det er berre
SAMAR I INNDALEN, SUL OG FJELLA OMKRING

----
398 H&FIS-B
----
ei gjetting, og det kann jo sjå ut som smør på flesk. Er ikkje ein ås gjernast noko som
stikk opp frå terrenget omkring?
Rundt år 1700 er det kjent at fjellsamar kjem ned mot bygda ved Alnæs, trulig
utmarka til garden Alnes, altså Alnesvola ved Markabygda. Det er ikkje langt frå
Finnasen. At ei hending i samband med samar, em gammeplass eller liknande kan ha
gitt opphavet til namnet Finnasen, kan ikkje utelukkast.
Også andre namn enn namn på Finn kan vitne om samisk eksistens i eit område,
som for eksempel Tøykjberget i Kverndalen.
Tøykjberget i Kverndalen
Tøykjberget er eit stadnamn ved Kverna, på nordsida av Inndalen. Tøykjberget ligg
på sørsida av Kverna, der elva nnn ut frå Kvernsjøen. Namnet er ikkje samisk, men
det kom til etter ein tragisk episode med ei samejente. Av kirkebøkene kan ein sjå at
det litt nedsettande ordet tøykj e - i dag seier vi vel tøtj - vart nytta ofte om samiske
kvinner: Finntøykje, Lappetøkje kan det stå, sjølv om prestar flest oftare nytta det
meir ærverdige Finnpige eller Fappepige. Så det var kanskje i dagligtalen slik at bon
defolk ga uttrykk for litt nedsettande syn på jenter og kvinner av samisk ætt ved å
seie finntøtj.
Det hadde seg slik at em dag i desember 1871 skulle samejenta Sigrid (også kalt
Senanna) Jakobsdatter gå på ski frå Sul til Neveråsen i Kverndalen. Der skulle ho
besøke kjærasten sin, em samegut som heldt til i ei av fleire samegammer som sto på
Neveråsen den gongen. Sigrid var over 20 år og gifteklar. Ho var god på ski og vel
vant til å ta seg fram i fjellet under alle slags forhold. Trass i dårlig ver denne desem
berdagen så la ho i veg. På Spjellberget over snaufjellet var det snøfokk og dårlig sikt.
Når det er snøfokk i slikt dunkelt vrnterlys, er alt kvitt, og terrenget kan sjå flatt ut
sjølv om det ikkje er det. Ein ser rett og slett ikkje om det går beint fram eller utfor.
Sigrid Jakobsdatter vart offer for desse trasige forholda. Ho må ha komme seg eit
stykke ned bratthallmgane mot Kverna. Så må ho ha løyst ut eit snøskred i ei henge -
fonn. Ho kom aldri fram til kjærasten på Neveråsen.
Det vart leita etter henne, men ho må ha vore umulig å finne, begravd av snø
massane som ho trulig var. Ikkje før i august året etter vart ho funnen av kjærasten
sin, som tok den tunge turen ned til kirkegarden i Vuku, kor ho vart begravd i vigs
la jord.
I klokkarboka for Vuku 1846-1878 står det at dagen dei trur Sigrid Jakobsdatter
døde var 14.12. 1871. Ho vart begravd 25.8. 1872. Det blir oppgitt at ho var 23 år
og var barnefødt i Kall sokn i Jåmtland. "Hun omkom i Snefog paa Sulfjeldet", har
klokkaren føyd til i merknadsrubrikken. 48
Etter dette vart skråninga ned mot Kverna heitande Tøykjberget på denne staden.
Det er em kort artikkel av Reidar Prestmo i Verdal historielag si årbok for 1980 som
leda meg til å grave litt vidare i denne tragedien. Han hadde opplysningane sine frå
Jon Nelius Suul. 49
Kem var så denne Sigrid Jakobsdatter som fekk så trist ein skjebne? Namnet hen
nes vart kjent gjennom Reidar Prestmo sin artikkel. Eg har gravd litt i kirkebøker og
andre kjelder på begge sider av riksgrensa og funne ut ein del meir. Sigrid
HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND B

----
399 H&FIS-B
----
Jakobsdatter er å finne i Undersåkers lappforsamlings kyrkoarkiv. 50 Der går det fram
at ho er fodt 1.6.1848. Foreldra er Jacob Larsms Larsson og hustru Sigrid
Damelsdatter "från Norrige," står det. Blant faddrane er nemnt tre av soskena til
mora: Andnas Danielsson, Jon Damelsson og Maria Damelsdatter. Dei er barn av
Daniel Andersen og Milla Andersdatter som slo seg ned og sette opp gammer på
Klingerhaugen i Volhaugen i 1835, men som for det dreiv med reindrift på Sulfjellet
og Skaistufjellet. Kontakten mellom Volhaugen-samane og slektningane i Gasken-
Laante var tett og hyppig. I Volhaugen hadde dei berre 10 rem som matrein, står det
i folketellingane. Men hos slektningane i remfjellet hadde dei resten av reinen sin som
sytingsrein og var oppover og hjelpte til, spesielt på sommarstid da reinen skulle
mjolkast. Så kunne dei ta med seg em liten flokk med matrein når dei drog tilbake
til Volhaugen. Det var trulig under eit slikt opphald at Sigrid Damelsdatter fekk dat
tera Sigrid i juni 1848.
Foreldra til Sigrid Jakobsdatter (1848-1871), Jakob Larsms Larssen og Sigrid
Damelsdatter, begge fodt 1824, er å finne i Kirkeboka for Inderøy-Salberg, gift i
1847. Dei budde i ei av dei to gammene på Klingerhaugen. Mor til Sigrid
Damelsdatter, Milla, budde i den andre gamma. Far Daniel dode i 1840, berre 50 år
gammal. Seinare flytta foreldra Sigrid og Jakob til Heia (Sor-Heia) opp for Salberg og
Solem, og flytta etter ei tid tømmerhuset der til allmenningen i nordenden av
Leklemsvatnet em gong forst på 1860-tallet, kor plassen fekk namnet Liljestrand eller
Finnheimen.
Sigrid Jakobsdatter vart såleis godt kjent langs samane sine stiar og flyttleier i
området mellom Volhaugen og remfjellet Gasken-Laante. Etter kvart som ho voks til
vart ho sikkert vant med å ta seg fram aleine. Men snoskred kan ramme sjølv den
mest fjellvante.
Tilfellet med Sigrid Jakobsdatter er ikkje forste gongen kirkeboka for Vuku kan
vitne om sametragediar i fjellet. Den 7. november 1869 vart den 8 år gamle samegu
ten Jakob Jakobsen "af Sparbo" begravd på Vuku kirkegard. Han lorvildet sig paa
Sulfieldet i kulde og Snofog," står det. Dodsdatoen er sett til 19. oktober 1869. Det
er ikkje kjent at staden kor den unge Jakob Jakobsen vart funnen har fått noko spe
sielt namn.
Ved nærare gransking har eg komme fram til at 8-åringen Jakob Jakobsen var ves
lebroren til Sigrid Jakobsdatter. No var det mange samar som heitte Jakob og
Jakobsen, men alderen til den forulykka guten stemmer heilt med den guten Jakob
Jakobsen, født 27. november 1861, som vart dopt i Sakshaug-kirka på Inderøya den
2. mars 1862. Foreldra Tm' Jacob Larssen og Serina Damelsdatter bur da på Heia i
Volhaugen. 51
På litt over to år mista Sigrid Damelsdatter to barn på Sulfjellet. Faren Jakob
Larsms Larssen slapp å oppleve desse tragediane. Han var dod i 1863. Mor Sigrid
levde mesteparten av livet i Volhaugen, men fekk dei siste åra sine på den samiske
aldersheimen Fjåilgård i Undersaker. Der dode ho i 1921, 97 år gammal.
SAMAR 1 INNDALEN, SUL OG FJELLA OMKRING

----
400 H&FIS-B
----
VI. Samepioneren Daniel Mortensen
hadde sterke band til Gasken-Laante (Færen)
Daniel Mortensen født på Skalstufjellet 2. juni 1860
Ein av dei fremste pionerane i arbeidet med å organisere samane til kamp tidlig på
1900-tallet, var Daniel Mortensen. Han stifta lokale sameforeiningar i både Søndre og
Nordre Trondhjems Amt rett etter 1905 og var ein av leiarane for det første samiske
landsmøtet i Trondheim 1917. Dessutan ga han ut sameavisa Waren Sardne i to peri
odar, 1910-13 og frå 1922 fram til han døde i 1924.
Lite kjent er det at denne samiske foregangsmannen vart født på Skalstufjellet på
grensa mellom Norge og Sverige den 2. juni 1860. 52 Foreldra hans dreiv da med rein
i det som seinare vart Færen reinbeitedistrikt eller Gasken-Laante, som samane har
kalt dette området. Dei var Morten Larsen og Maria
Sofia Danielsdatter. Sidan det har vore relativt
ukjent kva for familiebakgrunn den sentrale sam
epolitikaren og kulturbæraren Daniel Mortensen
hadde, har eg forska spesielt grundig på dette og tar
med litt av det her.
«r
>
Mora Maria Sofia Danielsdatter født på
Skalstufjellet 1821
>
Mora var barnefødt her i dette området, på
Skalstufjellet i 1821. Foreldra hennes var Daniel
Andersen født 1790 og Milla Andersdatter født
1787. Begge er å finne døpt i Snåsa kirke. 53
Begge foreldra ser ut til å ha vore frå fattige rein
driftsfamihar. Daniel Andersen og Milla
Andersdatter fekk mange barn og var i periodar
svært fattige. Dei er å finne i kirkebøkene både for
Inderøy, Sparbu, Verdal og Levanger på 1820- og
30-tallet, og familien hadde berre noen få rem som
dei hadde med seg på vandring i bygdene når dei
kom ned frå fjellet. Frå 1835 heldt dei til i ei
gamme på Klingerhaugen i Volhaugen mellom
Verdal, Sparbu og Inderøya, men etterkommarane
flytta etter kvart inn i eit lite tømmerhus på
Finnheimen eller Liljestrand som dei sjølv kalte
plassen, i nordenden av Leklemsvatnet i
Volhaugen.
Daniel Mortensen (1 860 - 1 924)
ga ut avisa Waren Sardne -
Underretning fra tjeldet - frå år
1910.
Her levde Milla og Daniel sine etterkommarar
som bygdesamar med tette band både til bygdefolk
og til slektningar i reinfjellet. Ein av dei var barne
barnet til Milla og Daniel, predikanten og handar-
Foto: Åarjel-saemieh - Sørsamisk Årbok nr 3

----
401 H&FIS-B
----
beidslæraren Henrik Thomassen Liljestrand (1868-1952). Den siste bygdesamen i
Volhaugen, var den kjente naturdoktoren Ole Liljestrand (1883-1973), som flytta
ned til Flekshus i 1924. Han var oldebarn til Daniel Andersen og Milla Andersdatter.
Da Ole Liljestrand flytta ned i bygda, var det slutt på ein bygdesamisk kultur i
Volhaugen som kan sporast så godt som sammenhengande tilbake til 1680-tallet. 54 Så
langt om slekta til Daniel Mortensen si mor.
Faren Morten Larsen født i Grongfjella 1828
Faren til Daniel Mortensen var av reindriftssameslekt knytta til det sørsamiske kjer
neområdet i Indre Namdal og Børgefjell. Ein finn han i kirkeboka for Overhalla og
Grong født 24.6. 1828. Morten Larsen vart døpt i Røyrvik kirke i september 1828,
etter at han først var heimedøpt av samen Elias Jacobsen, som og var ein av faddrane
ved kirkedåpen. 55 Han voks opp i reindriftsmiljøet i dette sørsamiske kjerneområdet
og fekk sørsamisk språk og kultur inn med morsmjølka.
Korleis han kom i kontakt med Maria Sofia Damelsdatter i voksen alder, er ukjent,
men det kan ha samband med at i dårlige år kunne reindriftssamane på denne tida
søke vidare ut etter overleving for seg og reinflokken, enn det som er vanlig i vår tid
etter at reinbeitedistrikta fekk klare grenser i 1894. Før da var det ikkje uvanlig å flyt
te på langs av fjella i grenseområda mellom Norge og Sverige, som ikkje var noka
naturlig grense for samisk reinnomadisme. Det er og mulig at Morten Larsen var
dreng hos John Johnsen Tromsfjell (Tronesfjell), også kjent som Boere-Jo, for han var
reindrivar i Gasken-Laante første halvdel av 1800-tallet. Boere-Jo var for øvng far til
Elias Johnsen født 1815, som igjen vart far til ei heil rekke begava samar. Mest kjent
blant desse er John Eliassen født 1843, som vart døpt i Meråker 1844, og som sei
nare kom til å samarbeide med Daniel Mortensen om samepolitikk. Blant anna var
desse to med i ein samisk tremannsdelegasjon som fekk møte statsminister og land
bruksminister i 1908, og som fekk audiens hos kong Haakon den VIL 56
Daniel Mortensen, født på Skalstufjellet i juni 1860, vart døpt i Vuku kirke den
30. desember 1860, og foreldra dreiv med rem i fjella mellom Verdalsvassdraget og
Stjørdalsvassdraget frå 1850-tallet, iallfall frå 1858, for dette året er ein eldre bror av
Daniel, Lars, døpt i Meråker kirke i desember. Og dei dreiv med rein her heilt til faren
Morten Larsen døde 24. november 1879 og vart gravlagt i Meråker.
Lappkateket i Kall, reineigar i Hotagen, på verdensutstillinga i Chicago 1893
Daniel Mortensen var ein begava ungdom, som fekk ta seg utdanning som lærar og
lappkateket på småskoleseminariet i Ostersund. Han fekk jobb som lappkateket i
Kalls og Offerdals ijållalmoge på 1880-tallet. Frå 1881 til 1886 hadde han jobben
med å undervise sameungane i datidas Gasken-Laante. Det blir fortalt at han fekk i
gang to songkor i Meråker, men om det var i løpet av desse læraråra på tidlig 1880-
tall eller da han seinare kom hit som reindrivar 1895-1900, er uvisst. 57 Det var vel
helst det siste, for lærararbeidet gjekk helst for seg i skolegamma i Kolåsen aust for
Vera.
Her vart han gift med Brita Elisabeth Andersdatter Vinklumpfjell født 17. februar
1862, datter til den velståande samen Anders Pålsson og kone Måret Nilsdatter

----
402 H&FIS-B
----
Vinklumpfjell. Daniel Mortensen og kona starta da
med rein i svigerforeldra sin sameby i Vinklump fjell,
Hotagen sameby, rett nordaust for Sosjo-Njaarke sam
eby. Her vart dei første ungane født, og det var her han
hadde base da han vart hyra på til å leie em stor dele
gasjon sørsamar til verdensutstillinga i Chicago i 1893.
Med heile familien og ein liten flokk rein drog han til
Amerika for å delta på den svenske paviljongen i
Chicago.
Da familien kom heim frå Amerika, ville dei eta
blere seg i Norge. I 1894 vart grensene for staten si
administrering av reinbeiteområda bestemt, og det var
litt uklart korleis det nye systemet med lappefogdar
skulle fungere og korleis riksgrensa som ny adminis
trativ grense kom til å slå ut i reinbeitedistrikta. Det
var den såkalte Lappekommisjonen av 1889 som
hadde gjort undersøkingane som låg til grunn for dis
triktsinndelinga.
Lappekommisjonen i Levanger og Skogn
Den 12. juli 1889 vart det bestemt ved kongelig reso
lusjon "at undersøge Lappeforholdene i Hedemarkens,
Søndre og Nordre Trondhjems Amter og at afgive
Forslag til fastsættelse af Grændserne for Lappernes
Betesret samt til Ordning forøvrigt af Forholdet mel
lem disse og de Fastboende i de nævnte Amter."
Daniel Mortensen (1860 -
1 924) født på Skalstufjellet, døpt
Arbeidet tok tre år, og kommisjonen heldt møte og
samla materiale i dei fleste kommunane - herreda den
gongen - som låg i det om lag 45000 kvadratkilome
ter store området dei skulle undersøke. Den 19. okto
ber 1891 var Lappekommisjonen kommen til
i Vuku kirke, dreiv med rein
Gasken-Laante 1 895 - 1 900.
Foto: I. Olsen, Røro:
Levanger by. I tillegg til dei tre kommisjonsmedlemmane H.K. Foosnæs, 1.8. Herstad
og K. Kværness, møtte lensmann Ludvig Berg, ordførar Johs. Okkenhaug, CF
Okkenhaug (76 år) og H.N. Storborg (71 år). 58 Dei to sist nemnte var valgt av her
redsstyret for å hjelpe kommisjonen. Begge to heldt fast på at dei aldri hadde hørt
tale om, verken av foreldre eller besteforeldre, at det hadde vore beiting av rem inn
anfor herredsgrensene. Vest for Hermannsnasa hadde det aldri beita rem frå gammal
tid, hevda begge bestemt. Men vinteren 1844 eller 1845 kom em heil del svenske
same familiar, mellom andre Jons Johnson og Lars Torkildsen, og sette opp gammene
sine ved Skjotingen i Skogns allmenning. Først hadde dei vore ei vekes tid ved
Rmnbustadmyrm i samme området. Reinflokken søkte da ned mot bøndene sine inn
marker. Samme vinteren kom em mindre norsk samefamilie under leiing av ein bjør
nejeger John frå Meråkerfjella og sette opp gamma si på den nordaustlige sida av
Hårskallen, innanfor Levanger herre d sine grenser.

----
403 H&FIS-B
----
Dei to informantane meinte at sistnemnte samefamilie ikkje hadde beita reinen sin
innanfor herredsgrensene seinare. Men dei svenske samane hadde vore på stadige
besøk. Dei seinare åra hadde bøndene vore plaga med lausrein som hadde gjort skade
på setervollar, slåttenger og høystakkar. Remeigarane hadde "siddet inde paa
Værdalens Fjelde", meinte dei to.
Etter desse vitneprova erklærte samtlige lokale representantar at samane ikkje
hadde alders hevd eller sedvanerett til beite i distriktet. I dag veit vi godt at dette ikkje
stemte. Trass i det dei hevda hadde bøndene ingenting imot at herredet vart med i
den planlagte inndelinga i reinbeitedistrikt. Motivet for dette var sjølvsagt håpet om
åfå erstatning for skadene som ug]eta lausrein ville gjere på uinngjerda setervollar,
fjellslått og upassa høystakkar.
"Kommissionen antydede en Distriktsinddelrng over disse Trakter, hvorefter den
Del af Landet som mod Syd begrændses af Stjørdalselven og dens biflod Tevla og til
Rigsgrændsen mod Øst denne, mod Nord Værdalselven og enten dennes bielv Inna
eller Helgeaaen og mod Vest Throndhjemsfjorden, skulde udgjøre et Distrikt." Dei
lokale representantane hadde mgen merknader til dette.
Færen reinbeitedistrikt vart da omtrent slik som dei la fram her, men med vest
grense mot den planlagte jernbanelinja og nordgrense mot Verdalselva og Helgåa,
ikkje Inna. Dette er mye trangare enn det gamle Gasken-Laante som strekte seg godt
over på svensk side av grensa. I dag blir Gasken-Laante brukt om Færen reinbeite
distrikt slik det vart avgrensa i 1894 og slik det har vore avgrensa av reindriftsadmi
nistrasjonen.
Daniel Mortensen til Færen i 1895
Det nye lovverket la opp til eit nytt remdriftssystem kor den indre samiske tradisjo
nelle sijte-ordninga vart erstatta med statsstyring og lappefogdar. Den opplyste
Daniel Mortensen var klar over dette da han bestemte seg for å ta med familie og rein
flokk og etablere seg der han hadde barndomsrøtter. Han måtte ha løyve frå lappe
fogden i området for å gjere dette.
Først vart Daniel Mortensen og familien med svær reinflokk tildelt plass i nabo
distriktet nord for Gasken-Laante, nemlig Skjækerfjell reinbeitedistrikt, i lag med
seks andre familiar. Dette ser ut til å ha vore ei midlertidig løysing. Av arkivmateria
let ser det ut som det var krise med vinterbeitet i Hotagen og Søsjo, og at samane her
fekk midlertidig løyve til å søke vinterbeite i Skjækerfjell.
Dei som kom var Klemet Klemetsen Middagsfjeld med kone og to barn, Lars
Paulsen Middagsfjell, Daniel Mortensen med kone, fire barn og to tenarar (drengar),
Olof Mortensen Murfjeld med kone, ein sønn og em dreng, Jonas Persson Murfjeld
med kone, ei datter og tre drengar, Nils Andersson Vinklumpfjeld med em dreng, og
Torkel Torkelsen Middagsfjeld. 1 alt var dette 25 samar med 2053 rein. Lensmann
Brede i Snåsa, som og var lappefogd frå 1894 til 1930, samla mennene i følget til valg
av styre for Skjækerfjell reinbeitedistrikt den 15. januar 1895, eit valg "der foregik
med lukkede Sedler". Alt den gongen sto Daniel Mortensen fram som ein leiartype.
For han vart valgt til formann. Nestformann vart Jonas Persson Murfjeld.

----
404 H&FIS-B
----
Men så må ting ha skjedd fort. Mot våren 1895 vart det klart at det sørlige nabo
distriktet til Skjækerfjell, nemlig Færen reinbeitedistrikt, hadde ledig plass. Dette var
jo barndommens rike for Daniel Mortensen, så han slo til med det samme han fekk
sjansen. I ymse kjelder har det vore nemnt heilt forskjellige årstall for Daniel
Mortensen si tid i Færen, så eg tar med litt dokumentasjon her. Daniel Mortensen
kom til Færen distrikt i mai 1895. Dette veit vi heilt visst, fordi Mortensen korre
sponderte med Lappefogd Brede på Snåsa om flyttinga. Lensmann Lorents Brede var
den første lappefogden i Nord-Trøndelag og fungerte i stillingen i perioden 1894 til
1930. Det hasta med flyttinga, for simlene i flokken var klar for kalving kva tid som
helst. Den 22. mai 1895 skriv Daniel Mortensen til lappefogd Brede på Snåsa: "Jag år
nu framme på Fårendistrikt. Kom hit den Ilte dennes. Råsan gick bra. I brådskande
hast. Hogaktningsfullt Daniel Mårtensson. P.S. Då tid gifves skall jag skrifva utførli
gare. Adr. Suul, Vårdalen. D.S."
Altså: Daniel Mortensen kom til Færen reinbeitedistrikt den 11. mai 1895. Med
seg hadde han og familien 381 rein, rekna før kalvinga tok til denne maimånaden.
Korleis dreiv samane i Færen på denne tida?
Framstillinga er bygd på opplysningane eg har funne i lappefogdarkivet på Saemien
Sijte og i Ostersund og dessutan heftet Sørsamiske kulturminner i Færen.
Lappefogd Brede sin første rapport inneheld følgande tall for Færen reinbeitedis
trikt 1896:
Daniel Mortensen dreiv i fem år med gammebasert reinnomadisme innanfor Færen
reinbeitedistrikt. Rundt år 1900 var det enno vanlig med døgnet-rundt-gjeting av
flokken og med mjølking av simlene frå sankthanstid og fram til september/oktober.
Daniel Mortensen og familien nytta kjørerein og pulk når dei skulle forflytte seg. Da
som no var distriktet avgrensa av jernbanelinjer i sør og vest, Verdalselva og Helgåa i
nord og riksgrensa i aust. I dag er dette land frå fire kommunar: Meråker, Stjørdal,
Levanger, Verdal. I periodar på året vart det før 1905 brukt reinbeite på svensk side
av grensa. Dette var framleis lov etter det nye remdnftslowerket frå 1880- og 90-tal


----
405 H&FIS-B
----
let, underlagt Lappekodicillen av 1751 som slo fast at samane hadde rett til å drive
beiting av reinen sin på begge sider av riksgrensa til bestemte årstider etter bestemte
reglar. Riksgrensa har like lite som kommunegrensene vore ei naturlig grense for dei
som måtte ha em fornuftig årstidssyklus for reinflokken sin. Men Gasken-Laante har
vore problematisk å drive i fordi det har vore lett for reinen å blande seg med flok
kar i nabo-sijtene, spesielt etter at døgnet-rundt-gjetinga avtok.
Daniel Mortensen overtok gamle gammer etter dei som hadde vore i reinfjellet i
Færen før han, men han fekk sett opp fleire nye, blant anna ei som sto i lia om lag 1
kilometer vest for Brenntjønna, ei gamme som det går an å sjå tufta etter enno i dag.
Ved kalvingstida i mai-jum hadde han base i området Hårskallen til Skjotingen i Frol
-sella. Her kunne familien overnatte i teltkåter eller i seterhus etter avtale med eiga
rane. Her var det snøfne rabbar kor reinen kunne kalve i ly av sparsom fjellbjørk eller
fjellgran. Utover på vårparten kom folk opp frå Levanger for å helse på samane og sjå
rem.
Når kalvinga var unnagjort og kalvane vel var greie til å gå, flytta familien i løpet
av forsommarvekene til sommarbuplassen ved Slåggån, Slåggåvika på grensa mellom
Norge og Sverige. Ruta dit kunne gå forbi Verdalsgrønmngen, Hermannssnasa,
Voerhtjevaerie (Kråkfjellet), Merraskarsfjellet, Storsjøen og sørover til dei faste som
margammene ved Slåggåvika, den vestligaste enden av Skalsvatnet. Det er kjent at
Daniel Mortensen sette opp gamme i Brenntjønnlia sør for Sul, som vart brukt ei kort
tid i samband med denne sommarflyttinga. Men hovedbasen midtsommars var i
Slåggåvika. Sommarbeitet her var på begge sider av riksgrensa. Uti august flytta han
sørover til området ved Hallsjøen i Meråker og Skurdalssjøen i Sverige, rett nord for
Storlien.
Her kunne han ligge til reinen si brunsttid var over i september-oktober. Da flyt
ta han med flokken nord-nordvestover og hadde base ved Lillådalsvollen i austenden
av sjøen Fjergen rett vest for Stievhkevaerie (Kjerringfjellet). I november vart det som
regel ny flytting nordvestover forbi Fjergen, Fundsjøen og Færen. Med base i gam
mer ved Fersosen i vestenden av Færen kunne reinen så gjetast i området Fersvola-
Hermannsnasa på tidligvinteren. Svigerforeldra til Daniel Mortensen budde fast i
gamma ved Fersoset i fleire år. Utover seinvinteren kunne reinflokken trekke lenger
vestover igjen, mot kalvingsområda i Frolfjellet. Slik var årssyklusen for Daniel
Mortensen si sijte på slutten av 1800-tallet.
Dette mønsteret var ikkje heilt identisk med måten Daniel Mortensen sin far
Morten Larsen hadde drive på 1860-70-tallet. Han hadde i større grad brukt vinter
beite i Sverige på den nordlige og austlige sida av Ånnsjon opp mot Gevsjøn eit par
mils veg inn i Sverige. Det er vel ikkje usannsynlig at Daniel Mortensen sin måte å
drive på, med vinterbeite heilt vest mot Markabygda og Tomtvatnet og årssyklus stort
sett på norsk side av grensa, hadde sammenheng med det kaldare politiske klimaet
mellom Norge og Sverige. Mortensen var em politisk bevisst kar som fulgte godt med
i tida sjølv om han låg i reinfjellet store delar av året.
Lappefogd Lorents Brede sin årsrapport for 1899 listar opp følgande samar med
rein, som er i Færen distrikt år 1899:
SAMAR I INNDALEN, SUL OG FJELLA OMKRING

----
406 H&FIS-B
----
<**
a
'-#,
Sørsamar frå Gasken-Laante og Kall ca 1895. Nummer to frå høgre er Elin Duorra (1874 - 1922), Daniel
Mortensen Si andre kone. Foto: Waagsbøe, Jaroen, Saemien Siite fotoarkiv.
Saemien Siite fotoarki

 

----
407 H&FIS-B
----
Daniel Mortensen, Meråker
Brita Mortensen, Meråker (kona til Daniel M.)
Maria Stina Mortensdatter, Meråker
Lars Olofson Dorra (Olsen Duorra), Meråker
Kjerstin Danielsdatter, Meråker
Nils Ronqvist, svenske
Jakob Fjellberg, svenske
Jons J. Fjellberg, Enafors
Maria J. Fjellberg, Enafors
JohnJ. Fjellberg, Enafors
Sameliv i Frolfjellet 1899
I slutten av februar 1899 har ein journalist i Nordre Trondhjems Amtstidende skil
dra sameliv i Frolfjellet på em utmerka måte. Det er Daniel Mortensen sin reinflokk
og reingjetarane hans som blir skildra.
Først er det ein notis i torsdagsavisa den 23.2.:
"Renerne har i denne uge jordetmeste holdt til ved Skjøtingen. Finnerne hav de først
sit hovedkvarter i husene paa Restabusta, men har nujaatjine telte.
Raa søndag vil omtrent samtlige ren holdes somlet i nærheden aj vinterveien ved
Tomtevandet, saa at man har anledning til at kjøre didop. Bedst er det jo dog at gaa
paa ski, saajremt der blir skiføre. Finnerne gjør vistnok regning paa adskilligt besøg
til søndag, hvis veir og føre blir nogenlunde bra. I næste uge vil renhjorden efter
sigende drage til andre tragter." 39
Med slik avisomtale og godt ver var det ikkje rart at det vart reine folkevandringa
oppover til Skjøtingen og Tomtvatnet denne siste februarhelga i 1899, noko som blir
referert inngåande i "Amtstina":
"Hos finnerne.
Da det er adskillige aar, siden finnerne var her paa disse strøg med sine ren, har det
selvfølgelig tiltrakket sig adskillig opmærksomhed. Siden midten af forrige uge hal
det været letvindt at komme op paafjeldet, da der var god skaresne. Anledningen har
derfor været flittig benyttet.
En tur op paa Skjøtingen i dette udmærkede vakre veir lønner sig godt, seiv om der
kverken var fin eller rensdyr at se. Klar og ren luft, pen udsigt og en udmærket moti
on, det har alle godt af.
Renerne har beitet over hele Skjøtingen og de nærmeste trakter heromkring. Seiv om
sneen er haard, er renen utrolig snar til med sine forben at grave håler og komme
ned paa renmosen. Man har ikke hele hjorden samlet paa et sted, men fører dem i
mindre flokke paa ca et par hundrede ren omkring paa beitestederne. Der er en eller
to gjætere med hv er flok. Uver gjæter har en hund.
Finnerne har sit hovedkvarter paa sæteren.
SAMAR I INNDALEN, SUL OG FJELLA OMKRING

----
408 H&FIS-B
----
"Restabustan". Der tar de da livet, som det kan jolde sig. Lidt arbeide har de vel til
enhver tid med renslagtning, skindernes tilberedning ogforskjelligt, hvoriblandt kaf
jekogning. Finnerne bruger nemlig meget kajje.
Lørdag havde seminariet og skolerne fri, foråt de, som ønskede det, kunde reise
opover og se renerne. Og denne anledning blev godt benyttet, dels kjørende, dels
gaaende, dels med kjælke og dels paa ski.
Igaar, søndag, havde finnerne besøg af fere hundrede mennesker Mange kjørte
opover. I bakken mellem husene paa "Reistabustan" og Tomtevandet, skai man have
talt omkring 30 heste med kjøretøier, mest langslæder med en 3-4 sæder paa. Skiene
var ogsaa flittig benyttet. Udpaa dagen blev der tøveir, som gjorde føret daarligt." 60
Trulig er dette foto av Daniel Mortensen (til venstre) på Tomtvatnet med Skjotingen i bakgrunnen, tatt i 1 899, da
det var journalist frå NTA der. At fotograf Røhme frå Levanger heiv seg med på turen dit, er slett ikkje usannsynlig.
Foto lånt av Anne Grete Wold Olsen.


----
409 H&FIS-B
----
Slakteplass på Spjelmyra mellom Tomtvatnet og Kolberg
I samband med vinterbeitet i området Tomtvatnet - Skjotingen slakta samane em del
rein og selte kjøtt og skinn til bygdefolket. Samleplass for rem var på Spjelmyra eit
par kilometer nordvest for Tomtvatnet retning Kolberg, og slakteplassen var der i flei
re år rundt hundreårsskiftet. 61 Reinkjøtt sto høgt i kurs hos folket i Innherred.
Dette kunne vel og vere forklaringa på at det forekom at uvedkommande slakta
rem på kriminelt vis når reinflokken var i bygdenære strøk. Rett etter at samane
hadde dratt frå tomtvassområdet i 1899, sto det følgande notis i Amtstina:
"Daniel Mortensen og John Fjeldberg averterer i en avis, at de er villige til å betale
50 kr til den, der kan give oplysning om, at nogen har skudt ren jra dem. Et blad
berettede nylig, at man hadde merket ulv paa de trakter, hvor renenfærdes. Finnerne
har intet kjendskab dertil, men har derimod hørt, at tobenede ulve har skaffet sig
gratis rensteg." 62
I 1899 vart Daniel Mortensen enkemann. Kona Brita Andersdatter døde av tæring på
Trondhjems Sykehus den 18. september og vart begravd på kirkegarden i Meråker. 63
Dette var berre to veker etter at den yngste sønnen Elias Hermann vart døpt i
Meraker-kirka. Brita vart berre 37 år.
Daniel Mortensen til Elgå år 1900
Året etter vart det ledig plass i Elgå reinbeitedistrikt aust og sør for Femunden, og
Daniel flytta dit med familie, drengar og reinflokk. Paul Jåma meiner han har hørt at
hovedårsaken til flyttinga var at Daniel Mortensen ikkje makta krangel frå bøndene
og stadige erstatningskrav for påstått skade på høystakkar som sto på slåtteengene i
fjellet. 64
15. april 1901 gifta Daniel Mortensen seg på nytt. Kone nummer to var Eim
(Elen) Anna Larsdatter Duorra født 4. august 1874. Ho var datter av Lars Olsen
Duorra som dreiv med rein i Gasken-Laante.
Med base på fjellgarden Svukunset aust for Femunden dreiv han så ei mønster
verdig reindrift, samtidig som han vart em aktiv kar i styre og stell. Han satt i her
redsstyret i Engerdal i Hedmark. Han organiserte sameforeinmgar både i Søndre og
Nordre Trondhjems Amt. Han fekk møte ministrar i Kristiania og la fram samesaker
for kong Haakon VII sjøl i 1908. Det var først og fremst reindriftsnæringen og
samane sine beiterettar han var opptatt av dei seinare åra.
Redaktør og samepolitikar
I 1910 starta han avisa Waren Sardne, som han redigerte frå basen sin på Svukunset
og fekk trykt på Røros. Waren Sardne er sørsamisk og betyr "Underretning fra
Fjeldet", altså Fjellnytt på norsk. Avisa kom ut annakvar veke i periodane 1910-13
og 1922-25.
Daniel Mortensen var glødande opptatt av framtida for reindrifta. Dette vart ned
felt i forslaga hans til forbedring av remdriftslowerket, og han var med i mange
komitear og utvalg som arbeidde fram nye forslag. I februar 1917 var han ein av driv-

----
410 H&FIS-B
----
Sendelaget som møtte ministrar og kong Haakon VII i 1908. Frå venstre: Martin Jonassen, Daniel Mortensen,
John Eliassen. Daniel født på Skalstufjellet 1 860, døpt i Vuku kirke. John Eliassen døpt i Meråker-kirka 1 844.
Aori


----
411 H&FIS-B
----
kreftene for å få til og leie det første samiske landsmøtet, som start i Trondheim den
6. februar. Her vart Daniel Mortensen valgt til møteleiar og leiar av fleire underko
mitéar. Ved sida av den dyktige Elsa Laula Renberg, sørsame frå Brurskanken i
Nordland, sto han fram som drivande leiar for den samiske rettigheitskampen. Det
er til minne om startdagen for Trondheims-møtet at den samiske nasjonaldagen er
lagt til den 6. februar. 65
Den voldsomme aktiviteten tok nok på. Dessutan mista han si andre kone haus
ten 1922. Han var berre 64 år da han døde i 1924. Vennen og forfattaren Johan
Falkberget skreiv nekrolog i Arbeiderbladet under overskrifta "En fjellets sønn":
"Waren Sardnes redaktør, samehøvdingen Daniel Mortenson på Bergstaden, er død.
Han var en av stammens mest begavede og merkeligste menn... Viddens poesi suste
heftig i hans sinn. Hanjordypet sig meget i fjellets og sitt folks forresten nokså dunk
le saga. I den fant han likevel fullgyldige beviser for at det var kun samene, som var
odelsberettiget til de norske og svenske fjell. Nu har den flittige skribent lagt den ikke
lite vanskelige og gjenstridige pen nedfor alltid... Ved hans grav på Bergstadens kir
kegård vil fjellets barn møte op i sine mangefarvede drakter og med lyngkranser i
hendene for å si ham farvel - på sin egen enkle måte." 66
Daniel Mortensen fekk i alt 14 barn med dei to konene sine, fem med Brita Elisabeth
Andersdatter og ni med Eim Anna Larsdatter Duorra. Det er ei stor etterslekt etter dei
i heile det sørsamiske området så vel som utanfor.
VII. Sameliv og reindrift i Gasken-Laante på 1900-tallet
Jakob Nordfjell til Færen
Strakst etter år 1900 kom samen Jakob Nordfjell med familie og reinflokk til Færen
reinbeitedistrikt og fylte tomrommet etter Daniel Mortensen. Dei kom frå naboom
rådet i sør, Essand reinbeitedistrikt. Etter em del uheldige episodar vart det etter
kvart klart at han var hard på flaska og vanskjøtta reindrifta i periodar. Men på
samme tid var han ein dyktig reindrivar og erfaren rovdyrjeger. 67
Jakob Nordfjell fulgte det driftsmønsteret som Daniel Mortensen og andre samar
hadde brukt før han. På seinvinteren ved marsimartnastida kom Jacob Nordfjell med
reinflokken vestover til området ved Hårskallen. Han var da ofte ned til Markabygda
i Skogn, kor fleire samar lenge hadde hatt for vane å komme ned ei vekes tid på
denne tida og seige reinkjøtt og drive handel med diverse handverksprodukt. Åsta
den for dette var Sjevelåsmyra, også kalt Veråsmyra. Dette var ei årviss hending i
mange år på 1800-tallet og dei to første tiåra på 1900-tallet. 68
SAMAR I INNDALEN, SUL OG FJELLA OMKRING

----
412 H&FIS-B
----
Dette med at det var em slags samemartna med handel og folkeliv i Markabygda,
får em og bekrefta i Albert Kjørboe Trapness sitt skrift "Før jernbanenes tid." Han
minnes ein tur til Skogn rundt 1850 da dei møtte Finn-Lars og kona Finn-Kari som
budde i ei lita stue på Støresvald mellom Sandberg og Støre. Dei var bygdesamar der
på sine eldre dagar. Lars og Kari var flittige folk som blant anna laga finnsko, kak
skallar eller komagar. Desse selte dei på gardane i bygda og på martnan. Desse to litt
eldre samane var dessutan flinke skiløparar. Trapnes kan forteke at tvert det var snø
nok, tok Lars og Kan skia fatt og rente opp i Markabygda for å kjøpe reinskinn og
anna materiale som dei nytta til heimeproduksjonen sin. 69
Dette med "samemartna" i Markabygda kan godt vere ei fortsetting av ein eldre
tradisjon. Det er sist på 1700-tallet og først på 1800-tallet vi får høre om at samane
er med og driv salg på Levangsmartnan, gjennom kirkebøkene og skotten Samuel
Laing si skildring. Men i varelistene frå 1683 kan vi sjå at det vart selt finnkjolar, finn
støvlar, finnhanskar og finnsko på Levangsmartnan dette året. Desse var sjølvsagt laga
av samar med rein, men det går ikkje fram at samar var nede på sjølve martnan. I eit
skifte frå Storborg i 1698 blir det for øvrig nemnt finnmudd og finntøflar, så dette var
varar som var kjent i området. 70 Det er direkte usannsynlig at dei mange samane som
for gjennom bygdene på 1700-tallet ikkje var innom både desembermartnan og mar
simartnan på Levanger.
Tilbake til Færen og Jacob Nordfjell. Med dårlig reinmerkingsarbeid og tilfeldig
gjeting år etter år vart det fort remlekkasje til dei svenske samebyane, så lappefogden
måtte gripe inn etter kvart. I lappefogd Brede sin rapport 1903 er berre oppgitt Jacob
Nordfjell og Anna Lisa Nordfjell, Meråker, i Færen reinbeitedistrikt. I samband med
grensevakta utover seinsommar og haust 1905, for Jakob Nordfjell rundt og prata
med soldatane på begge sider av grensa. Han vart skjenka full og vart utnytta som ein
slags dobbeltspion av offiserane på begge sider. 71
Jakob Nordfjell vart til mye bry for lappefogd Brede på Snåsa. I 1905 hadde
Nordfjell avliva og selt to reinsdyr som hadde merket til samar i Kall sameby.
Lappefogden heldt forliksmøte på Sandvika fjellstue, kor Nordfjell skyldte på at han
såg så dårlig at han ikkje kjente att øremerka. Han måtte gi tre av sine eigne reinar til
naboane som erstatning. Verre var det at reinflokkane vart sammenblanda og at
driftsmønstra kom i oppløysing på grunn av Nordfjell sin vanskjøtsel. Nordfjell skal
ha flykta frå problema i Færen og hengte seg i eit portrom i Trondheim.
Den tragiske skjebnen til Jakob Nordfjell er og ein del av bildet av samane i fjel
let her i området. Assosiasjonane går til det samiske opprøret i Kautokeino i 1852,
da brennevmsondet brakt dit av kjøpmannen i bygda, var ei av sakene dei ville bli
kvitt. Og em må og tenke på korleis dei kvite kolonisatorane ga indianarane i Nord-
Amerika eldvatn for å vinne fram og ta frå urbefolkninga land.
No gjekk det ikkje slik i Færen. Det blir fortalt at gravferda etter Jakob Nordfjell
vart livlig og lystig, og aller mest lystig var visst enka. 72 Sønnen, Jakob Nordfjell den
yngre, prøvde å drive reinflokken vidare, men reinen var vanskjøtta og meir eller
mindre vill og uhandterlig. Lappefogden måtte gripe inn. Ein del rein vart selt til
Daniel Mortensen i Elgå reinbeitedistrikt. Em del forsvann inn i dei svenske samane
sine flokkar. Og em del måtte skytast i regi av lappefogden. 73
HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND B

----
413 H&FIS-B
----
Familiane Nursfjell og Stenfjell til Gasken-Laante i 1921
Etter Jakob Nordfjell d.e. døde ogjakob Nordfjell d.y. ga opp, vart det ikkje stabil rein
drift i Gasken-Laante på fleire år.
Det var først i 1921 at det vart skikk på reindrifta i området igjen. Da kom famili
ane Nursfjell og Stenfjell med reinflokk og etablerte seg med hovedbase ved
Brenntjønna i Sul. Nils Nursfjell hadde forresten rem i distriktet i 1911 i Nordfjell-tida,
så han var kjent her frå før. Bonde Jon Suul på Sulstua kunne forteke at han kom godt
i hug at samane kom flyttande ned frå Skjækerfjella em haustdag i 1921. Dei kryssa
Inna ved em stad det berre så vidt gjekk an for folk og rein å vasse over. Jon Suul såg
det heile frå gardstunet og vart imponert over at samane ikkje vart blaute sjølv om
vassføringa var stor. Dei hadde klær av skinn som var slik laga at vatnet ikkje trengte
inn. 74
I perioden 1921 til 2004 har desse to familiane danna ryggraden i reindrifta i
Gasken-Laante, berre med eit avbrekk frå 1943 til 1946, da (Elias) Fjeiner Stenfjell og
kona Sofie måtte flykte med reinflokken til Sverige.
Familiane Nursfjell og Stenfjell bygde seg heilårsgammer i Brenntjønnlia sør for
Sul. Frå dei kom til Sul i 1921 og fram til den store vintergamma med kåava brann i
mai 1976, var hovedbasen for den gammebaserte reindrifta i Gasken-Laante her oppe
ved Brenntjønna.
Dei som kom hausten og vinteren 1921 til 1922 var Nils Andersen Nursfjell og
kona Sara Margrete Mortensdatter Nursfjell. Ho var ei av dei mange døtrene til Daniel
Mortensen og hadde såleis slektsband til Gasken-Laante. Dei fekk ingen barn, men
kom i 1921 med om lag 130 rein i flokken. Nils hadde hatt rein her før, i den van
skelige Nordfjelltida da lappefogd Brede hadde prøvd å få hit andre drivarar. Em peri
ode var Nils Nursfjell reingjetar for tamremlag på Hardangervidda. Han vart og hyra
på til eit eksperiment med å prøve reindrift i Danmark, nærare bestemt på heimarkene
i Jylland frå april til juli i 1914. Der dreiv dei på med å få bygd opp reinbeite og drifts
måte for ein liten reinflokk i Kongens hus renpark det heitte. 75 Men første verdenskri
gen laga så mye turbulens at eksperimentet vart mislykka. Prosjektet var dessutan
finansiert med tysk kapital. Mens Nils Nursfjell og kona var sørpå og i utlandet, hadde
reinsflokken vore tatt hand om av andre samar i Låarten sijte, Luru reinbeitedistrikt,
og i Skæhkeren sijte, Skjækerfjell reinbeitedistrikt. Søstra til Nils, Brita Andersdatter
Nursfjell, var og reineigar og busette seg ved Brenntjønna. Ho vart på 1940-tallet gift
med den svenske samen og olympiamedaljøren, skiløparen Torkel Persson i
Oldklumpen. Likens så budde Anders Johnsen Nursfjell der, faren til Brita og Nils.
Den andre familien som kom i 1921, var Stenfjell-familien. Det var enka etter Elias
Johan Andersen Stenfjell som døde i 1919, Anna Andersdatter Stenfjell Med seg hadde
ho fire barn: Den voksne sønnen Anders Eliassen Stenfjell født 1899, Marie, Elias
Fjelner og Sofie. Eit femte barn, dattera Ellen Anna født 1901, vart att i Låarten sijte,
kor ho var gift med Jon J. Stenfjell og dreiv med rein der. Da mannen døde, kom også
Ellen Anna Stenfjell og dei to barna hennes og budde i ei gamme ved Brenntjønna,
Under andre verdenskrigen vart ho ein dyktig grenselos og hjelpte mange flyktningar
over Skalstufjellet til Sverige under krigen. Mora Anna Stenfjell døde samme året som
krigen kom til Norge.

----
414 H&FIS-B
----
Anders Eliassen Stenfjell
var med da familiane Stenfjell og Nursfjel! kom til Brenntjønnlia i 1 92 1 .
HEIMER OG FOLK - INNDAIf N OG SUL 1 800-1 940 - BIND B


----
415 H&FIS-B
----
Elias Fjelner Stenfjell
dreiv med rein i Gasken-Laante til han døde i desember 1976.

 

----
416 H&FIS-B
----
Nils Nursfjell døde i 1938.
Minneordet i lokalavisa gir bilde
av ein driftig, vidsynt og høgt
respektert mann: "Nursfjell var
en intelligent og dyktig mann, og
så vel blant bumannen som
samene nød han almindehg
aktelse." 76 Proklama-annonsen i
samband med dødsfallet er inter
essant: "De som har noe å kre ve i
boet efter avdøde nomade, rei
neier Nils Andersen Nursfjeld,
fast tilholdssted Brenntjern, Suul
i Verdal, og gjenlevende hustru
Sara Margrete Nursfjeld, Vinje,
Snåsa, må melde kravene sine
..." 77 Nils Nursfjell er vel den
siste samen i Sul som har fått tit
telen nomade, post mortem.
M
f N
•mP:-^*
Slik såg det ut inni storgamma til Anders Stenfjell og Karin
Torkildson Stenfjell påska 1935. Det ryk frå bålet i aernie.
Barna frå venstre er først ein ukjent på besøk, så døtrene Elsa
født 1932 og Anna født 1929.
Foran Stenfjellgamma ved Brenntjønnin i 1936. Frå venstre Elsa Stenfjell, Jon Voll og Anna Stenfjell.
Fotograf er Olaug Kulsli.

 


----
417 H&FIS-B
----
Gammeliv i Brenntjønnlia
Med Stenfjell- og Nursfjell-familiane vart Brenntjønnlia sør for Sul ved stien oppover
mot Tuva mye av eit tyngdepunkt for reindrifta i Gasken-Laante. Her hadde vore
gammer før. Både Daniel Mortensen og faren Morten Larsen hadde hatt gammer her,
og sikkert fleire av dei mange samefamiliane som har levd her opp gjennom hundre
åra. Frå 1920-tallet av sto det tre store heilårsgammer ved Brenntjønnin, pluss røy
kegammer og eit stort stabbur. Det var og gammer nærare Sul-grenda, mellom anna
ved Kvilbekken kor Nils Persson og familie heldt til på 1950- og 60-tallet. Fram til
storgamma brann i mai 1976 var lia sør for Sul basen for den siste gammebaserte
reindrifta i sørsamisk område, ja trulig den siste gammebaserte reindrifta i heile
Skandinavia.
Familien Persson si kåava-gåetjie ved Kvilbekken i Sul ca 1963. Gamma hadde romslig kåava (bislag, yttergang]
og stort kjøkkenvindu i hovedrommet. Damene på bildet er søstrene Stenfjell. Frå venstre Elsa Stenfjell Persson (gift
med Nils Persson, reindrivar i Gasken-Laante frå 1952), født 1932, Inger Stenfjell født 1943, Anna Stenfjell født
1 929.Gutane er sønnane til Elsa og Nils Persson, Klas født 1 955 og Jan født 1 958.
Foto lånt av Jan Persson, Njaarke


----
418 H&FIS-B
----
Elias Stenfjell og gjetarhunden har pause i reingjetinga ved ein steinhellar. Her gjekk det an å overnatte om det
kneip, rolo lånl av Jan Persson, Njaarke.
Om sommaren var det gammene i Slaggavika (Slåggån) ved Skalsvatnet på norsk
side av grensa, som var basen. Ellers vart det brukt teltgammer med vadmelsduk når
dei skulle flytte reinflokken og berre oppholde seg kortare tid på kvar plass. Samane
kunne og klare seg med å søke ly under store steinar eller i ein berghellar eit døgn
eller to. Dessutan kunne dei ha avtalar med bøndene i Frol eller Skogn om å få bruke
seterhus vinterstid og vår.
I nordenden av Feren står enno restane av skolgamma, kor ungane frå Sul-samane
overnatta på tur til og frå skolen dei gjekk på i Fersdalen. Ellers er gammene i
Slaggavika i årlig bruk. Med unntak av røykgamma til Paul Jåma er alle gammene i
Sul og Brenntjønnlia borte. Stabburet ved Brenntjønnmn er ramla ned og ligg som eit
rum-minnesmerke over ei tid som aldri kjem tilbake.


----
419 H&FIS-B
----
Sommarbuplassen ved Slaggavika 1947. Frå venstre: Anders Eliassen Stenfjell, yngste datter Inger, Karin
Torkildson Stenfjell, eldste datter Anna. Foto lånt av Inger Stenfjelljama og Paul jarna, Sul.
og Paul Ji
Gammene var gjort av solid reisverk av krumme stammar av mellomstor bjørk.
Mot dette vart det stabla rette bjørkestrangar ståande i ring med diameter frå 4 til 6
meter. Desse vart tekte utanpå med bjørkenever i store flak, lagt nedanfrå og oppover
som vass- og vind-tetting. Utanpå der kom eit lag eller to med torv. Heilårsgamma
hadde to-tre lag med bjørkenever lagt som "takstein" utanpå raiereisverket, med to
lag med torv utanpå der igjen. Sommargamma hadde berre eitt lag med never og torv.
Så vart det reist opp tjukkare bjørkestrangar med visse mellomrom utanpå torva
igjen, for å hindre torvsig og vinderosjon. I toppen var det ein åpning for å sleppe ut
røyk frå eldstaden, aernie, midt i gamma. Døråpningen kunne vere dekt av vadmel
festa i stenger eller av ei tredør. Heilårsgammene kunne ha eit tilbygg, eit vindfang
eller yttergang, kak kåava. I enkelte av heilårsgammene kunne det vere montert eit
vmdaug, slik som i Persson-familien si heilårsgamme ved Kvilbekken i Sul.
SAMAR I INNDALEN, SUL OG FJELIA OMKRING


----
420 H&FIS-B
----
Samane i Burbakken ved Brenntjønnin fekk stadig besøk. Her frå påska 1946. Bak frå venstre ser vi Petter
Stiklestad, Ellen Stenfjell, Anna Stenfjell. Foran frå venstre: Sofie Vandvik, Dagmar (?), Elsa Stenfjell, Eldbjørg
Karlgård, Valborg From, Kjell Stiklestad. Fremst: Inger Stenfjell, Elias Stenfjell. Ivar Karlgård tok bildet.
Foto lånt av Inger Jåmo, Sul.
Heilårsgamma (kåawa-gåetije) til familien Nursfjell ved Brenntjønnin ca 1930. Her får Brita Nursfjell (ti! venstre)
besøk av turgåarar frå Fleskhus. Dei er f.v. Øystein, Petra og Arnt Gregersen. Ole Liljestrand fok bildet.

 

----
421 H&FIS-B
----
Frå 1900-tallet finst det ein brukbar bildedokumentasjon av gammene i Gasken-
Laante. Samane var gjestfrie folk, som baud på kaffe og traktement når det kom
besøk. Kaffen var sterk og god, kan Ingvald Tronsmo fortelle. I staden for kaffefløte
var det å skjere oppi skiver av tørka eller røyka reinkjøtt slik at det la seg feittperler
på overflata. Kaffebrød kunne vere runde skiver med tjukt flatbrød baka av reinblod.
Brødleivene hadde eit hol på eine sida. Dette var til å stikke em kjepp igjennom for
sidan å henge ein ladning brød opp i lagerbur eller annan stad, forteller Ingvald
Tronsmo. 78
Da storgamma ved Brenntjønnin brann opp i mai 1976, var det slutt på gamme
livet i Sul. Søskena Elias og Anna Stenfjell flytta inn i to mobile brakker dei fekk kjøpt
i hui og hast og sette rett innanfor huset til Inger og Paul Jåma. Inger og Paul hadde
alt budd i huset sitt i Sul i fleire år. Gammelivet fortsatte om sommaren.
Sommargammene i Slaggavika ved Skalsvatnet har vore i bruk kvart einaste år og er
det enno, sjølv om samane i Sul har slutta med reindrift.
Siik såg storgamma ved Brenntjønnin ut vinterstid. Anders Stenfjell, kona Karin og darter Elsa vinteren 1935-36.
Foto lånt av Jan Persson, Njaarke.


----
422 H&FIS-B
----
Elsa og Nils Persson si gåetjie i Slaggavika vest for Skalsvatnet, på norsk side av riksgrensa. Mor Elsa ser på at
brørne Klas og Jan øver lassokasting på reingevir. Bilde tatt 1962-63.
av Jan Persson, Njaarke
Fjelner og Sofie Stenfjell i Sverige 1943-46
Fjelner Stenfjell var reindrivar i Gasken-Laante heilt til sin død i desember 1976. Han
vart gift med Sofie Toven, og dei dreiv gammebasert reindrift med hovedbase i
Meråker. Fjelner og kona Sofie kunne vanskelig unngå å hjelpe til med det farlige
grenselosarbeidet Fjelner si søster Ellen Anna dreiv. Reindrifta i grenseområdet ga
godt skalkeskjul for dette. Våren 1943 gjekk alarmen. Fensmann Jon Suul hadde fått
greie på at det nazidominerte statspolitiet hadde eit usnakka ord med Fjelner
Stenfjell. Jon Suul rådde Fjelner til å flykte til Sverige med familie og reinflokk.
Fluktoperasjonen vart gjort i to vendingar, frå Kirkebyfjellet i Meråker. Først drog
Fjelner og Sofie med reinflokken på ca 180 dyr. Desse vart etterlatt ved Holmsjon sør
for Skalstugan. Så drog dei tilbake og henta dattera Sonja Elise på 3år og barnepike
Brita Nursfjell på 53 år, som var barnepassar for Sonja når foreldra dreiv med rei
narbeid. Dei meldte seg for den svenske grenspolisen på Skalstugan og forklarte at


----
423 H&FIS-B
----
dei var politiske flyktningar med 180 rein.
Svenskane tok vel imot dei. Grensevaktene
hjelpte til og med til med å passe reinflokken.
Dei over tre åra i Sverige fekk Fjeiner og Sofie
hjelp av dei svenske samane i området, både frå
Kall, Søsjø og Åre. Dei la om drifta slik at det
vart plass til ein ekstra flokk. Blant anna bygde
Fj einer og Sofie ei torvgamme på nordsida av
Åreskutan. Her var det skiturisme alt på denne
tida, men Stenfjell-familien var lite interessert i å
bli oppfatta som em turistattraksjon. Likevel
vart det slik at lokalavisa Ostersunds-Posten sitt
oppslag da reinflokk og folk drog tilbake til
Norge i oktober 1946, var: "Åre år en betydande
turistattraktion fattigare." 79
Årsaken til at dei drygde med å vende tilba
ke til Gasken-Laante, ser ut til å ha vore at bøn-
dene i Verdal, Levanger og Meråker hadde Brita Nursfjell og Sonja Stenfjell på
mangedobla tallet på sauar på fjellbeite i løpet av Mattmar hotell 1944.
krigsåra. Fjelner var derfor i tvil om det vart BiideiamavAnn-Man sterkn.
SAMAR I INNDALEN, SUL OG FJELLA OMKRING
421

 


----
424 H&FIS-B
----
beite nok til remen. Men dei svenske samane antyda at det var dårlig med beite for
deres eigne reinflokkar på svensk side av grensa. Lappefogd Ornæs, etterfølgjaren til
Brede, truga Fjeiner med økonomiske straffetiltak og tvangsslaktmg av rem i fleire
brev som var ganske krasse i tonen. 80
I oktober 1946 var såleis Fj einer og Sofie Stenfjell med familie tilbake i Gasken-
Laante og tok opp att reindrifta etter tre års krigsavbrekk. Etter kvart ordna det seg
med bøndene og den altfor omfattande sauebeitmga i området. Men Fj einer Stenfjell
og dei andre remeigarane i Gasken-Laante fekk nye utfordringar som stadig reduser
te reinbeitet: Hyttebygging, kraftutbygging og Vaterholmen skytefelt. Fjelner Stenfjell
vart em ihuga motstandar av at Forsvaret og Værdalsbruket hadde inngått avtale om
skytefelt rett etter krigen, utan at samane var tatt med på råd. Skytefeltet kom der kor
Fjelner hadde flokken på vårbeite og kalving, og han fann fleire gongar lhjelskotne
rem der. Trass i samiske protestar, dialog, korrespondanse og advokathjelp, heldt
Forsvaret fram. Fjelner møtte Forsvaret og Værdalsbruket sin uthalingstaktikk med
nye brev, men samane vart aldri rekna som part i saken, til tross for udiskutable ret
tar basert på alders tids bruk. Fjelner vart sjuk og døde i desember 1976 utan at sky
tefeltet vart redusert. I dag, år 2008, er skytefeltet nedlagt, og Forsvaret har rydda
opp etter seg.
Dei fire dotrene til Sofie og Fjelner Stenfjell, Sonja, Elsa, Nelly og Ann-Man, har
alle vore sterkt knytta til reindrifta. Sonja vart gift med eit av barnebarna til Daniel
Mortensen f 1860, nemlig Nils Danielsen. Det er Sonja og Nils sine barn som driv dei
fire driftseiningane i Gasken-Laante år 2008. Ann-Mari Stenfjell har drive med rem i
Gasken-Laante fram til 2004, da helsa sa stopp.
Samar som har hatt reindrift i Færen frå år 1900
På dei neste to sidene (tabell 3) finst ei oversikt over samar som har hatt reindrift i
Færen frå år 1900.
1 tillegg til dei som er nemnt her, har remeigarane med base i Sul knytta til seg
samiske drengar som har arbeidd med reindrifta i korte og lange periodar. Fleire av
dei var gode skiloparar som ofte plasserte seg bra i dei store turrenna både før og etter
andre verdenskngen. For eksempel fann eg resultatlista for det fjerde Arnljot Gelline
rennet i 1939. Her var både Fjelner Stenfjell, Alfred Lindberg og Ole Stenfjell, alle
samar frå Sul, nemnt blant dei som plasserte seg brukbart. Anders Stenfjell var og em
habil skilopar. Men han var em enda bedre skimakar. Kunsten å lage ski er em gam
mal samisk spesialitet, og dette handverket hadde Anders Stenfjell lært seg til fulle.
Min muntligmformant Jan Persson og broren Klas fekk sjølv sine første ski laga av
Anders Stenfjell. Anders Stenfjell var em sann mester til å lage ski, kan Jan fortelle.
Han laga og skistavar av den spesielle typen som berre samane brukte, det som hei
ter snuddstav på norsk og svensk, men skaavva-klaahha på sørsamisk. Denne var
mannshøg og hadde em jernpigg i eine enden og ei metallause i den andre.
Jernpiggen kunne nyttast til å slå hol i isen, men var først og fremst em stikkreiskap
som samane tok ulv og gaupe med for å forsvare reinflokken. Ausa var først og fremst
reiskap for å grave i sno og is med for å sjekke vmterbeiteforholda for reinen.

----
425 H&FIS-B
----
Tabell 3: Oversikt over samar som har hatt reindrift i Færen frå år 1900
Hoved
buplass
Kjelde for
Tid
opplysningane
Namn
Kommentar
Lars Olsen
(Olofsson)
Meråker
Berre
Foreldra ti
Daniel Mortensen si andre kone.
Lappefogd
arkivet, Snåsa
kort tid
etter år
1900
Duorra (Dorra)
og kone Maria
Kristine (Stina)
Mortensdatter
Kjerstin
Danielsdatter
Fjellberg
Meråker
Til
Kona til Rik-Jens som døde i 1 893. Kjerstin
døde i 1903.
Junge 2005 b
1903
Kjerstin er tante Daniel Mortensen.
"Riklappen"
Jacob
Rutsdalen
Tidlig
1900-
tall
Hadde mange drengar opp gjennom åra.
Ein av dei var Jon Grønås. Reindrift sør til
Middagsfjellet og Meråker enkelte år.
Jan Persson
Vakkerslåttjern i
1 907-08
Ingvald Tronsmo,
notat, Saemien
Sijte.
Andersson
Torkel Persson
og kona Sigrid
Jacobsdatter
Rutsdalen
Tidlig
1900-
tall
Sigrid er datter tii "Riklappen" Jacob
Andersson. Torkel og Sigrid er oldeforeldrar
til informant Jan Persson. Reindrift sør til
Middagsfjellet og Meråker enkelte år.
Jan Persson
Vakkerslåttjern i
1907-08
Ingvald Tronsmo,
notat, Saemien
Sijte.
Grønås lapplåger
Strådalen
JohnJ.
Enafors, Handøl
Til først
Barn av Rik-Jens og Kjerstin Danielsdtr
John født 1847 Kall død 4.1 1. 1908.
Lappefogdarkivet,
Snåsa.
Fjellberg.
Maria J.
Fjellberg.
på
Maria født 1854 Kall død 1934.
Slektsnotat av
Bernt Mevik på
netta dr
www.mevik.se
1900-
tallet
Jakob Nordfjell i Fersoset, Meråker
d e og Anna
1903 til
ca
Kom til distriktet etter at Daniel Mortensen
drog til Elgå rbd år 1900.
Lappefogd
arkivet, Snåsa.
Lisa Nordfjell
1915-
1916
Nils Andersen
Nursfjell og
kone Sara
Brenntjønna, Su
Slaggavika,
Meråker
Frå
Nils Nursfjell født ca 1 871 Grong, død
1938, hadde og rein i Luru og Skjækerfjell
distrikt kor han og familien hadde hovedba
sen fram til flytting til Fersdalen 1921 og
Brenntjønnin, Sul, litt seinare. Ingen barn.
Lappefog
darkivet, Snåsa.
Pauljåma 1987
191 1
Mortensen
Nursfjell
Jakob J.
Meråker
1912
Lappefog
darkivet, Snåsa.
Nordfjell d y
til ca
1916
Brita Nursfjell
Anders Nursfjel
Brenntjønna, Sul
Søster til Nils
Pauljåma 1987
Frå
Far til Nils og Brita
1921
Anna Andersen
Stenfjell med 4
barn
Brenntjønna, Su
Slaggavika,
Enke etter Johan Elias Andersen Stenfjell død
1919. Anna død 1940.
Barn: Anders Eliassen d 1963, Marie,
(Elias) Fjelnerf 1916 d 1976, Sofie d
1940. Gammebasert reindrift heilt til 1976.
Frå
Pauljåma 1987.
Martha Jåma
1921
Meråker
1993:19.
Jon Persson

----
426 H&FIS-B
----
Hoved
buplass
Kjelde for
Namn
Tid
Kommentar
opplysningane
Anders og Karin gift 1927
Karin død 1953
Pauljåma 1987
Anders Eliassen
Stenfjell og
Brenntjønna, Sul
Slaggavika,
Ca
1927 til
1963
kone Karin
Meråker
Anders død 1 963
Torkildson frå
Skjækerfjell
Dei hadde 4 barn: Anna, Elsa, Elias og
Inger (gift med Paul Jåma 1 964)
Marie Stenfjell
og mann Nils
Paulus Nilsson
Brenntjønna, Sul
Slaggavika,
1934-
1936
Marie dtr til Johan Elias Andersen og Anna
Stenfjell. Gift 1934. Eldste sønn Nils født i
gamma ved Brenntjønna i Sul. Flytta til Nils
Paulus sine heimtrakter Grønvollen,
Pauljåma 1987
Meråker
Handølsdalen sameby 1936.
Fjelner Stenfjei
og kone Sofie
Toven
Brenntjønna, Su
Meråker
1940-
Gift 1940. Sofie f 1916. Flykta til fjella ved
Åre i 1943, kom atti 1946.
Pauljåma 1987
1980-
ta I let
3 barn: Sonja, Nelly, Ann-Mari.
Sofie Toven Stenfjell bur på sjukeheimen i
Snåsa pr 2008.
Sommar:
Slaggavika,
Meråker
Elsa datter av Anders Eliassen Stenfjell og
Karin Torkildson.
Pauljåma 1987
Jan Persson
Nils Persson
og kone Elsa
Stenfjell
Gamme ved
1952-
1967
Kvilbekken i Sul
2 barn: Klas Persson født 1955, Jan Persson
født 1958.
2008
Flytta til Sosjo (Njaarke) sameby, Sverige.
Søsken. Barn av Anders Stenfjell og Karin
Torkildson. Dreiv Norges siste gammebaser
te reindrift til Brenntjønn-gamma brann i mai
1976. Flytta da ned til Sul. Anna død
1998. Elias bur i Vuku pr 2008.
Pauljåma 1987
og 2008.
Elias Stenfjell
Anna Stenfjell
Brenntjønna til
1976, Sul
Ca
1950,
til 2004
lan Persson
2008
Inger Stenfjell
og Paul Jåma
Sul
Til
Inger Stenfjell yngste datter av Anders
Stenfjell og Karin Torkildson.
Paul Jåma frå Vestre Namdal rbd
(Høylandet, Nærøy, Fosnes, Vikna). 1 barn:
Karin Anita født 1965
Pauljåma 1987
Sommar: Ved
Slaggavika
2004
Snåsa, Levanger,
Vinne
Til
Yngste datter av Fjeiner og Sofie Stenfjell.
Har ei datter.
Ann-Mari Stenfjell
2005.
Ann-Mari
Stenfjell
2004
Nils Danielsen
og kone Sonja
Stenfjell og
barna deres
Meråker
1976-
dags
Nils frå Riasten rbd
Pauljåma 2006.
Sonja er eldste datter til Fjelner og Sofie
Stenfjell
6 barn: Elias Paul, Ann Sofie, Nils Sigvart,
Lars Tony, Stig Daniel, Sonja Kristine.
dato

----
427 H&FIS-B
----
9:';fi
Dei åra det har vore skikkelig rein
drift på 1900-tallet, og det er dei aller
fleste, så har det vore mellom ca 600 (år
1985) og ca 4100 rem (år 1963) i
området. Mimmumsfaktoren er vinter
beite ned mot bygdene i vestdelen av
området. 81
k^i
Frå 1950-tallet har det stort sett vore
slik at dei 4-5 driftseiningane i Gasken-
Laante reinbeitedistrikt har drive i lag,
med felles samling, merking, slakting
og skilling. Enkelte periodar har van
skelige beiteforhold gjort det nødven
dig å dele opp i mindre flokkar.
Unntaksvis har flokkar vorte frakta
med trailer over til andre område når
vinterbeitet har isa kraftig ned.
n
Styret i Gasken-Laante (Færen) reinbeitedistrikt 1991 .
Frå venstre Paul Jåma, Sul, Nils Danielsen, Meråker,
Elias Stenfjell, Sul.
Foto: Åke Junge.
Anders Stenfjell på ski ved vintergamma i Brenntjønnlia i lag med eldste dattera Anna på 7 år. Skia har han laga
sjølv. Staven han held i høgrehanda er ein nyttig samisk reiskap, ein snuddstav skaavva-klaahka. Bildet er tatt
påska 1936 av lektor Nordby, Levanger. Lånt av jan Persson, Njaarke.


----
428 H&FIS-B
----
Årstidsflyttinga til reindrifta i Gasken-Laante frå 1950-tallet
Denne kan grovt skisserast slik:
Vårbeiteområde
I sør ved Kirkebyfjellet og Kliningen.
I vest og nord frå Hårskallen, Forramyrene, Fersvola og aust til riksgrensa
Sommarbeiteområde
Snaufjellområda i Kjølhaugan sørover langs riksgrensa mot Teveldalen, pluss
Blåberga, Merraskardfjell, Fersvola, Kliningen, Kirkebyfjellet.
Men Gasken-Laante har vore Reinmerking er hardt arbeid og mye trivsel. Familien Persson har
eit vanskelig distrikt å drive matpause og bålkos i reintrøa ved Slaggavika, trulig sommaren
heilt regelmessig i. Vér, ned- 1963. Frå venstre Elsa Persson, Elias Stenfjell, Jonas Danielsen,
bør, beiteforhold Og topografi Inger Jåma, Anna Stenfjell. Brørne Klas og Jan Persson fremst.
Spelar inn. Reinen Sine natUr- Foto lånlavjan Persson, Njaarke.
lige trekkinstinkt har gjort at
det på haust og tidligvinter
har vore mye norsk rein over svenskegrensa mot Middagsfjellet aust for Kjølhaugan.
Dette har vore umulig å hindre utan døgnet-rundt-gjeting, så Paul jarna har årvisst
vore med samane i Kall sameby på svensk side for å skille ut norsk rem og drive den
tilbake over grensa. Grensegjerde er heller inga god løysing, for snøskavler vil lage
bruer over gjerdet. Den tradisjonelle samiske måten å drive på før statsmaktene sette
opp unaturlige grenser gjennom sameland, var mye bedre for reindrifta, meiner Paul
Jåma. Det som skjedde i 1905 var ødeleggande for Strådalssamane sin måte å drive
reindrift på, med utstrakt bruk av områda i vest ned mot Steinkjer og Snåsa som vin
terbeite og Skjækerfjella, Svenskskjækerfjella, Middagsfjellet og Kjølhaugan som


----
429 H&FIS-B
----
Elias Stenfjell merkar reinkalv. Brørne Klas og Jan Persson er med og lærer. Skalsvatnet i bakgrunnen. Bilde trulig
frå Sommaren 1965. Foto lånt av Jan Persson, Njaarke
sommarbeite. Livsgrunnlaget for mange reindrivande samefamiliar vart endra dras
tisk, og reindriftsadministrasjonen på begge sider av riksgrensa arbeidde for at dei
gamle drivarane og den gamle driftsmåten skulle vekk og at nye drivarar skulle inn
og starte frå null på kvar si side av riksgrensa, utan at sedvanerett til beite opparbeidd
gjennom alders tids bruk vart tatt omsyn til. På 1900-tallet vart nye driftsmåtar bygd
opp, men enno er det umulig å drive i Gasken-Laante utan at rem og folk kryssar
riksgrensa. 82
Dei siste åra har dei tre driftseiningane til etterkommarar etter Anna Stenfjell som
kom til området i 1921, blitt lagt ned. Paul og Inger Jåma i Sul har passert 62-års
merket godt og vel, og det er ingen etterkommarar som vil overta. Denne driftsei
ninga er da inndratt av reindriftsagronomen. Elias Stenfjell er pensjonist og bur i
SAMAR I INNDALEN, SUL OG FJELLA OMKRING
427


----
430 H&FIS-B
----
Vuku. Ann-Mari Stenfjell måtte slutte av helsemessige årsakar. Ho har ei datter som
enno er for ung til å overta reindrifta etter mora. Dei to sistnemnte driftseiningane er
no overtatt av to av sønnane til Nils og Sonja Danielsen i Meråker: Stig Daniel og Lars
Tony Danielsen. Alle dei i alt fire driftseiningane i Gasken-Laante reinbeitedistrikt har
dermed base i Meråker, ingen i Sul. Maksimaltallet på rein i området er fastsett til
1600 dyr totalt. Det blir spennande å sjå om nye samefamiliar får sving på eit rein
beitedistrikt som alltid har vore vanskelig å drive i. Men ingen av desse har lenger
base i Sul.
Vel ute av reindrifta etter eit langt gjetarliv i Sulfjellet, er no Paul Jåma pensjonist
og har god tid til å tenke over smått og stort i livet. Ved kjøkkenbordet i huset oppi
Sul går det mye på kaffe og skriving av dikt. Det kan kanskje passe bra å la han
avslutte dette skriftstykket om sameliv i Sulfjella:
I forgrunnen Jan Persson født 1958. I bakgrunnen reinflokk og samar i arbeid med kaivmerking. Samlefrø i skrå
ninga Opp mot ein av Kjølhaugane, trulig Sommaren 1965. Foto !ont av Jan Persson, Njaarke.


----
431 H&FIS-B
----
Født på ny
Av Paul Jåma
I dag er vi her alle sammen.
Både dataoperatøren, industriherren,
presten, politikeren og kemneren,
men også Abdullahs brødre i øst
og vi i vest.
Alle er vi gjester på denne jord
med mange hånord, men også noen visdomsord.
Når Abdullahs brødre har sin daglige bønnestund på kne,
må samen stille be til naturens gode je -
i håp om åjåjlere likeverdige greiner
på det kollektive verditre.
Paul Jåma på jakt etter samiske kulturminne. Foto lånt av Jan Persson, Njaarke.


----
432 H&FIS-B
----
NOTER
Bergstøl og Reitan 2008, junge 2005 a.
Stenvik 1982: 1 98f.
Stenvik 1988: 7\.
Stenvik 1988: 9.
Pauljåma, Sul. Jan Persson, Njaarke (Sosjo) sameby,
Pauljåma, Sul. Jan Persson, Njaarke (Sosjoj sameby,
Sverige. Muntlig melding
Sverige. Muntlig melding
Schanche, Audhild 1997: Graver i ur og berg. Samisk gravskikk og religion 1000 f. Kr til 1700 e. Kr.
Avhandling til graden Doctor Artium. Tromsø: Universitetet i Tromsø, Institutt for samfunnsvitenskap. Appendix
1 : Samiske urgravfunn i Norge og Sverige. Anatomisk institutts antropologiske samling, katalognummer Al.
3904, Tromsø museums katalog nr T 1 2345.
Fjellheim, Jåma & Mjaatvedt 1 987.
Pareli 1982.
Fjellheim 1999.
Ljungdahl 2003
Ljungdahl 2005
Bergsland 1992: 1 70ff.
von Duben 1977 [1873]: 365.
Richard Gothe i Jdmtldndska studier - Festskrift til Erik Festin. Ostersund: Heimbygdas forlag 1928: 84.
Fjellheim m.fi. 1987.
Pauljåma, muntlig melding.
Fjellheim 2005.
Jon Leirfall i intervju med Pauljåma 77. 1987. Upublisert notat.
Olaus Magnus [1555]: Historia om de nordiska folken. Orebro 1976
Nissen og Kvamen 1962.
Muntlig melding april 2008.
O.A. Øverlands norgeshistorie har eit avsnitt "En henrettelse på Langøra" om meråkerfinnen Henrik "straffet
på sin hals for trolldom." Værnesbranden 1928: 140.
Krogstad 2003: 27.
Lensregnskap 1628/29, Stjørdal fogderi, det uvisse. Sitert etter Haarstad 1992: 1 13.
Haarstad 1992: 1 13
Referat frå vintertinget i Undersaker februar 1 637. EtterJåmtland Dombocker och Landstingsprotokoll II: 1 OOf.
Bergsland 1978: 87-88.
Bergsland 1995: 47-48.
Skevik 1997: 347 f.
Bergsland 1995: 57.
Olaus Magnus 1976: 196.
Olaus Magnus 1976 [1555]: 196.
Bergsland 1995: 49.
Merknad i Olaus Magnus 1976 [1555]: 333.
Bergsland 1995: 58.
Haarstad 1992: 1 1 3f.
Nissen og Kvamen 1962: 73f.
Nissen og Kvamen 1962: 80.
Jan Persson, muntlig melding april 2008.

----
433 H&FIS-B
----
Berg 1 960: 1 1 2f.
Bergsland 1985.
Sørsamiske ordforklaringar er henta frå Bergsland og Magga 1993.
Etter Olsen 1998: 17f.
Fakta funne i eit arkivnotat av sameforskar, lappefogd og domprost Kristian Nissen, Universitetsbiblioteket si
handskriftsamling, Oslo. Nissen var ein nøyaktig kar, og det er liten grunn til å tvile på hans lesing av arkiv
dokument.
Digitalarkivet Kirkebok Verdal - Vuku 1 846-1 878 klokkarbok folio 417.
Prestmo 1980: 161.
Kirkebok for Inderøy - Sakshaug 1 855-1 865 Ministerial s 79, Digitalarkivet.
Verdal kirkebok 1 850 - 1 869 folio 1 Ob Ila.
Mi Ila i Snåsa kirke fastelavenssøndag 1788, Daniel i Snåsa kirke nyttårsdagen 1791 . Snåsa kirkebok.
Junge 2005 b.
Overhalla Grong kirkebok 2 folio 1 b 2a.
Meir om dette i Junge 2003.
Opplyst av Henrik Sulåmo, far til lokalhistorikar Per Sulåmo, Fersdalen., i heftet Fjellturer i Verdal.
Løøv 1998:105.
Nordre Trondhjems Amtstidende (NTA, Amtstina) nr 16 23.2. 1 899
NTAnr 17 27.2. 1899.
Muntlig melding frå Asbjørn Andresen, Markabygda, og Einar Haugan, Okkenhaug.
NTA nr 22 16.3. 1899.
Bjørn Roar Krogstad, Meråker. Muntlig melding.
Bjørn Roar Krogstad, Meråker. Muntlig melding.
Mappa til Færen rbd, Lappefogdarkivet, Saemien Sijte.
Jåma 1987: 19.
Jåma 1993: 16.
Verdalingen 14.10. 1938
Verdalmgen 1.11. 1938
Opplysningane om Sverige-oppholdet er henta frå Thomasson 1991 .
Jåma 1987.
Samtalar med Pauljåma, pensjonert reingjetar, mars 2006 og mars 2008. Samtalar med Jan Persson april
2008.

 

 

 

 

----
434 H&FIS-B
----
LITTERATUR
Berg, Erik 1960
Bjornland. Stockholm: Folket i Bilds Forlag.
Bergsland, Knut 1985
Sørsamiske arvefjell på 1 700-tallet. I: Åarjelsaemieh - Samer i sør. Årbok nr 2. Snåsa: Saemien Sijte.
Bergsland, Knut 1992
Røros-samiske tekster. Oslo: Norsk folkemuseum. (1 . utgave 1943 utgitt av Etnografisk Museum, Oslo).
Bergsland, Knut 1995
Bidrag til sydsamenes historie. Senter for samiske studier. Universitetet i Tromsø.
Bergsland, Knut & Magga, Lojla Mattsson 1993
Aarjelsaemien-daaroen baakoegærja. Sydsamisk-norsk ordbok. Idut.
Bergstøl, Jostein & Reitan, Gaute 2008
Samer på Dovrefjell i vikingtiden. I: Historisk tidsskriftbind 87: 9-27. Oslo: Universitetsforlaget.
Borgen, Peder 1997
Samenes første landsmøte 6. - 9. februar 1917. Trondheim: Tapir.
En fjellets sønn. Nekrolog over Daniel Mortenson.
1997: 98-99.
Arbeiderbladet, Oslo, 4. september. Også i Borgen
Samer i Rørostraktene. Snåsa.
Fjellheim, Sverre 2005
Fra fangstbasert til nomadisk reindrift i Rørostraktene
Fjellheim, Sverre, Jåma, Paul & Mjaatvedt, Svein 1987
Sørsamiske kulturminner Færen. Sørsamisk kulturminneregistrering Rapport nr 1 . Snåsa: Saemien Sijte.
Haarstad, Kjell 1981
Samiske vandringer i Sør-Norge. Trondheim: Tapir.
Haarstad, Kjell 1992
Sørsamisk historie. Ekspansjon og konflikter i Rørostraktene 1630-1900. Trondheim: Tapir.
Hallan, Nils 1981
Dei første meldingane om samar i Nord-Trøndelag. I: Årbok for Nord-Trøndelag historielag nr 58: 121-141.
Steinkjer.
Junge, Åke 2003
Avodiepu - eit sørsamisk skriftstykke frå 1910. I: Årbok for Nord-Trøndelag historielag 2003: 145-158.
Steinkjer.
Junge. Åke 2004
Om Krøyts-namn og Krøyts-folk. Om lappskolelærar Anders Mortensson Krøyts (1776-1 858) og slekta hans.
I: Årbok for Sparbu hfistorielag 2004. Steinkjer.
Junge, Åke 2005 a
Paradigm shifts in Southern Såmi research. I: Garth Cant & al. eds: Discourses and Silences. Indigenous
Peoples, Risks and Resistance 2005: 57-70. Christchurch, New 7ealand: University of Canterbury.
Junge, Åke 2005 b
Bygdesamar i Volhaugen frå 1600-tallet ti! 1930. I: Årbok for Verdal Historielag 2005: 40-60. Verdal.
Junge, Åke 2007
Strådalssamar og andre sørsamar på utstilling i Paris 1 889. Helgådalsnytt. Verdal.
Jåma, Arvid 1998
Klemetsen-familien i Fovsen Njaarke. Deres aner, etterslekter og tilknytning til andre sørsameslekter. I: Åarjel
saemieh - Samer i sør. Årbok nr 6. Snåsa: Saemien Sijte.
Jåma, Martha 1993
Malena Torkelsen - Kvinneskikkelse i Låarte. I : Sverre Fjellheim (red.): Samiske kulturminner i Låarten Sijte, s
10-28. Snåsa: Saemien Sijte.
Jåma, Paul 1987
Reindrift i Færen reinbeitedistrikt. I: Fjellheim, Jåma & Mjaatvedt: Sørsamiske kulturminner Færen, s 1 1-15.
Snåsa: Saemien Sijte.
Ljungdahl, Ewa 2003
Att spara sin historia. Skrifter utgivna av Gaaltije 2. Osfersund: Gaaltije sydsamiskt kulturcenirum.

 


----
435 H&FIS-B
----
Ljungdahl, Ewa 2005
Samers markanvandning i Njaarke forr och nu. Dokumentationsarbete 2005.
Løøv, Anders 1 994
Samemisjonæren Isaac Olsen (1680-1730) og hans "Underdanigst Unrettning om Norlandenne" (1718).
Nr II i serien Dovletje kildeskrifter fil sørsamisk historie. Snåsa: Saemien Sijte.
Løøv, Anders 1 998
Lappekommisjonen av 1 889 Del 2. Nr IV i serien Dovletje- kildeskrifter til sørsamisk historie. Snåsa: Saemien
Sijte.
Nissen og Kvamen 1962
Major Peter Schnitlers grenseeksaminasjonsprotokoiler 1742-45 Bind I. Oslo.
Nygård, Bjørn Olav [utan år]
Fjellturer i Verdal. Verdal skolekontor.
Olaus Magnus 1976 [1555]
Historia om de nordiska hiken. Forstå delen (Forstå - femte boken. Kommentar: John Granlund. Gidlunds i
samarbete med Institutet for folklivsforskning vid Nordiska museet och Stockholms universitet. Opprinnelig
utgitt på latin i Roma 1 555 som Historia de gentibus septentrionalibus.
Olsen, Leiv 1998
Sørsamane: Urfolk eller nyinnvandra folk? Hovudoppgåve i historie. Universitetet i Bergen. Utrykt.
Prestmo, Reidar 1980
Tøykjberget i Kverndalen. I: Verdal Historielag skrifter 6: 161 . Verdal.
Schanche, Audhild 1997
Graver i ur og berg. Samisk gravskikk og religion 1000 f. Kr til 1700 e. Kr. Avhandling til graden Doctor
Artium. Tromsø: Universitetet i Tromsø, Institutt for samfunnsvitenskap
Skevik, Olav 1997
Folk og fylker i fjerne tider. Inntrøndelags historie før 1 600. Nord-Trøndelag fylkeskommune.
Stenvik, Lars F. 1982
En nyoppdaget fjellgrav i Tromsdalen. I: Verdal Historielags skrifter 8: 190-199. Verdal.
Stenvik, Lars F. 1988
Ei ny fjellgrav fra vikingtida i Verdal. I: Verdal Historielags skrifter 15: 7-10. Verdal.
Thomasson, Lars 1988
Jåmtlandsamerna och den tidigare "grånsbetningen" i Norge. I: Åarjelsaemieh - Samer i sør Årbok nr 3: 7-
18. Snåsa: Saemien Sijte.
Thomasson, Lars 1 991
Ny grånsbetning i jamtland under kriget. I: Åarjelsaemieh -Samar i sør Årbok nr 4: 35-42. Snåsa: Saemien
Sijte.
von Duben, Gustaf 1977 [1873]
UTRYKTE KJELDER
Notat-manuskript frå 1983, sendt inn til Saemien Sijte, Snåsa av Johannes Overmo, Vuku.
Kirkebøker for Trøndelag og Jamtland.
MUNTLIGE KJELDER
Asbjørn Andresen, Markabygda, født 1922, død 2007.
Einar Haugan, Okkenhaug, født 1928.
Pauljåma, reingjetar, Sul, født 1943.
Bjørn Roar Krokstad, Meråker, født 1949.
Jan Persson, Njaarke (Sosjo) sameby, født 1958.
Ann-Mari Stenfjell, reineigar, født 1953.

 


----
436
----


----
437 H&FIS-B
----
EGNE ANMERKNINGER
På de neste sidene kan du lage dine egne notater, og sette inn eventuelle rettinger.

----
438
----

----
439
----

----
440
----

----
441
----

----
442
----

----
443
----

----
444
----

----
445
----

----
446
----

----
447
----

----
448
----

----
449
----

----
450
----


----
451
----


----
452
----


----
457
----


----
455
----


----
454
----

 




 
 Ras i Verdal bind A            Verdalsboka


VERDALSBOKA
EN BYGDEBOK OM VERDAL
VED
ØYSTEIN WALBERG
RAS I VERDAL BIND A
UTGITT AV VERDAL KOMMUNE V/BYGDEBOKNEMNDA
VERDAL 1993

----
4 RasA
----
Trykk: Verdal Grafiske AS, Verdal 1993
Innbinding: Engers Boktrykkeri AS, Otta
ISBN 82-990950-5-0 (kpl.)
ISBN 82-990950-6-9 (Bd. A)

----
5 RasA
----
Innhold
RAS I VERDAL
Bind A
I VERDALSRASET - første del
Bind B
I VERDALSRASET - andre del
II HÆRFOSSENS GJENNOMBRUDD
111 GEOLOGISKE FORHOLD
Side
Forord 13
I VERDALSRASET - første del
Det store Verdalsraset av Bjarne Slapgard 16
INNLEDNING 17
FØR 23
VERDALEN I 1890 av Olav Uorange 23
TERRENGET 29
Innføring 29
Inndeling 30
RASET 31
Beskrivelse av landskapet 31
Bosetningen i området 38
ELVESLETTEN 40
Beskrivelse av landskapet 40
Bosetningen på elvesletten 44
FORVARSEL 47
Tidligere ras og elvebrudd 47
Høy grunnvannstand 50
Overnaturlige varsler 51
Presten Klutes opplevelser 51
En opplevelse ved broen over Follobekken 52
Gutten fra Kvelstad 53
Eiketreet på Krag 54
KVELDEN FØR RASET 55
Menneskers sanser 55
Dyrs sanser 56
UNDER 59
HENDELSESFORLØPET 59
Innledning 59
Det første raset 62
Det andre raset 68
Det tredje raset 71

----
6 RasA
----
Gårder rundt det utraste området 80
Gårder rundt det overslammede området 82
ØYENVITNESKILDRINGER 84
Øyenvitner 84
Oline Ellingsdatter Skjørdal 85
Karl Olsen Haga 88
Magnus Larsen Moåker 89
Anton Martinsen Høknes 89
Jakob Iversen Skei 90
Hushjelpen på Fagerhøy 91
RASGROPEN OG LEIRSJØEN 94
Hvordan det så ut etter at det hadde stilnet av 94
REDNINGSARBEIDET - DEN AKUTTE DELEN 108
De første reaksjonene 108
Redningsarbeidet tar til 115
Martin Toresen Bjørken 119
Martin Anneussen Blybakken 121
Gunnbjørn Hegstadvald 122
Oluf Angel Holte 123
Sefanias Ellingsen og Gustav Ellingsen Leirfall 124
Ole Olsen Lennes 126
Ole Ellingsen Ness 127
Henrik Olsen Nessgjerdet 128
Ole Olsen Nordlyng 129
Erik Olsen Rosvoll 129
Petter Andreas Røstad og Bernt Pedersen Holman 131
Johan Larsen Sundby 133
Erik Hansen Sæbo 135
Magnus Larsen Tokstad 137
Olaus Ellingsen Vinne 138
MILITÆRETS INNSATS
I DEN AKUTTE DELEN AV REDNINGSARBEIDET 141
Kavalleriet fra Rinnleiret 141
Lowzows rapport 142
Rekruttskolens innsats 151
Isachens rapport 151
L'Oranges rapport 153
Johannes Dahls opplevelse 156
Andreas Dahlings opplevelse 160
DET OFFENTLIGES INNTREDEN PÅ ARENAEN 164
Lensmannen 164
Presten 167
Kommunelegen 168
Fogden 170
Amtsveimesteren 172

----
7 RasA
----
Storting og regjering 173
Kanaldirektøren 176
Militæret 176
NYE MILITÆRE AVDELINGER -
ARBEIDET MED Å DIRIGERE ELVEN 178
Avdelingene fra Trondheim 178
Avdelingen fra Steinkjer 179
Militærstyrken på Verdalsøra 180
Arbeidet første dag - 20. mai - pinseaften 181
Andre dag - 21 . mai - 1 . pinsedag 184
Tredje dag - 22. mai - 2. pinsedag 189
Fjerde dag - 23. mai - tirsdag 191
Femte dag - 24. mai - onsdag 192
Avreise - 25. mai - torsdag 194
Oppsummering - de militæres innsats 195
Ole Beyer Høstmark og Wilhelm Kornelius Johnsen 196
Sivil deltagelse i redningsarbeidet 198
Hva rapportene sa om verdalingene 200
Johannes Minsaas' beretning 202
REDNINGSARBEIDET T DAGENE SOM FULGTE 204
Utenfor rasgropen 204
Inne i rasgropen 209
Frelsesarméen 210
Andre hendelser 211
Etter en uke 215
Funn av omkomne 217
ETTER 219
ETTERSKRED 219
Små skred langs kantene 219
Raset 6. september 221
Raset 8. oktober 227
Våren 1894 227
Rognhaugsjøen 227
VUKUSJØEN 230
Den første sjøen 230
Den andre sjøen 235
Fisk i sjøen 236
Nivået av de to Vukusjøene 237
Hærfossens gjennombrudd og dens innvirkning på Vukusjøen 238
Nytt elveløp 238
Berørte gårder, hus og eiendommer 241
ELVEN 243
Usikkerhet 243
Elven kommer 244
Løsmassene i elven 246

----
8 RasA
----
Slammålinger ute i fjorden 246
Konsekvenser og følger for fisket i fjorden 247
Virkninger andre steder i Trondheimsfjorden 248
Det nye elveleiet 248
Forholdene etter raset 6. september 251
VERDALSBRUKET 253
Følger for Verdalsbruket 253
Fløtingen i Verdalselven 253
Sagbruket på Ørmelen 256
Tiden som fulgte 257
De økonomiske forhold 257
VEIER 258
Veier som ble berørt av raset 258
Vukusjøens innvirkning på veiene 263
Alternative veier 263
Umiddelbare tiltak 263
Jåmtlandsveien 264
Veien mellom Stiklestad og Vuku 265
Østnes bro 267
Andre veier 268
Veier over de ødelagte områdene 268
Jernbanen 269
DØDE 270
En oversikt over de omkomne og døde som følge av raset 270
Oppsummering døde 278
Begravelser 278
Oversikt over begravelsene 280
Omkostningene med begravelsene 281
Minnestøtten på Lysthaugen 282
Andre minnesamvær 285
Senere likfunn 285
«ULYKKEN I VÆRDALEN» -
HELSEMESSIGE KONSEKVENSER av Steinar Nakrem 288
PANIKK - RYKTER - OVERTRO 294
Panikken 294
Ryktespredning 295
Overtro 296
Dommedagsprofetier 297
Guds straffedom 298
Ryktene på grunn av Vukusjøen 299
Årsakene til raset 299
Andre fantastiske historier 300
Vandresagn 302
OPPMERKSOMHET - BESØK 303

----
9 RasA
----
EN lAKTT AGERS NEDTEGNELSER OM RASET
OG DETS VIRKNINGER 303
Bakgrunn 303
Første brev 303
Andre brev 308
Tredje brev 312
Fjerde brev 317
Femte brev 320
Sjette brev 324
Syvende brev 327
AVISENE 331
Generelt 331
INNHERREDSPOSTEN 332
NORDTRØNDEREN 336
NORDRE TRONDHJEMS AMTSTIDENDE (LEV ANGERA VISA) 340
NORDENFJELDSKE TIDENDE 343
MORGENBLADET 347
AFTENPOSTEN 350
ADRESSEAVISEN 354
DAGSPOSTEN 358
BESØK 365
Skuelystne 365
Ekstraturer med båt fra Trondheim 365
Avisreferat fra en tur til Verdal 367
Moralsk forargelse 371
Prins Carls besøk 371
Besøk av fotografer og bildende kunstnere 374
UTMERKELSER 381
Bakgrunn 381
SIVILE 382
Hjulene settes i gang 382
Amtmannens svar til Indredepartementet 383
Vedtak om medaljer og påskjønnelse til de sivile 389
Kongelig resolusjon av 9. September 1893 390
MILITÆRE UTMERKELSER 392
Innsamling av opplysninger starter 392
Oberst Fougners rapport 392
Endelig innstilling fra Armékommandoen 393
Vedtak 396
OVERSIKT OVER PERSONELL SOM FIKK MEDALJE
ELLER BLE HEDRET PÅ ANNEN MÅTE 399
Sivile 399
Militære 400
GJENOPPBYGGING - GJENVINNING 401
OFFENTLIG ARBEID 401

----
10 RasA
----
Kommunestyret 401
Velferdskomitéen 402
Utdelingskomitéen 402
Kommunal søknad om rentefritt lån 403
Velferdskomitéens innstilling 403
Innberetning fra velferdskomitéen til Verdal kommunestyre 403
Utdelingskomitéen blir Forvaltningskomiteen 410
Skattelettelser 411
Storting og Regjering 412
Verdalskomitéen 412
Verdalskomitéens innledende arbeid 414
Innstilling fra Statens Verdalskomité angående
statsforanstaltninger i anledning av jordskredet i Verdalen 415
Stortingets svar på Verdalskomitéens innstilling 423
Verdalskomitéens videre arbeid 424
Forvaltningskomiteens arbeid 425
Hjelpearbeidet videre 425
Verdalskomitéens vurderinger 428
Erstatningene 429
Vurdering av jorden 429
Skader som følge av Vukusjøen 431
Forsikringer av husdyr 431
Møtet 20. desember 1893 431
Møtet 5. februar 1894 i Kristiania 432
Komitéarbeidet etter 21 . mai 1894 432
Følger for arbeiderne på Verdalsbruket 433
Verdalsfondet 433
Stortingsproposisjon nr. 20/1895 433
Matrikkelskylden 435
Veiskatt 435
INNSAMLINGSAKSJONER 436
Gayer 436
Matvarer 439
Brevet fra Stange formannskap 439
Klær 441
Penger 441
Brevet til avisene 444
Brevet til de svenske avisene 444
Innkomne pengegaver senere 445
Bruken av pengene 445
Oppbevaring av pengene 446
«Andre innsamlingsaksjoner» 448
Innkvartering 449
UTBETALINGER 452
Gayer og omkostninger 452

----
11 RasA
----
Erstatning 453
Navneliste 454
VIDERE OFFENTLIGE ARBEIDER 456
Annen offentlig virksomhet 456
Uttapningsarbeidene 456
Stortingsproposisjon nr. 51/1894 458
Stortingsproposisjon nr. 89/1894 460
Kanaldirektørens beskrivelse av situasjonen 460
VERDALSKOMITÉEN AV 1900 467
Statens overtagelse av jorden 467
Verdalskomitéen av 1900 468
Komiteens videre arbeid 469
Stortingsproposisjon nr. 84/1900 - 1901 471
En beskrivelse av raset og de overslammede områdene i 1897 472
Regjeringens og Stortingets konklusjon 473
Det økonomiske oppgjør 474
Regnskapsstatus pr. 31. desember 1903 475
Stortingets budsjettkomités kommentar til regnskapet og innstilling . 478
TERRENGUNDERSØKELSER 479
Begynnelsen 479
Undersøkelsene i Verdal 480
Helgådalen 480
Ved Raset 480
Grunnundersøkelsene i 1895 481
Konklusjoner 482
Tilbakeblikk 484
GJENVINNING AV RASOMRÅDET 485
Sand- og leirflukt 485
Plantene i rasområdet 486
Generelt 486
Planter på auren eller grusen 487
Plantene på leiren 488
Vann- og sumpplantene 489
Planter på landet dekket av utglidde masser 491
Videre utvikling 492
STATSJORDEN 495
Statsteigene 495
Hva som skjedde mcd statsjorden 496
Statsteig B 497
Statsteig A 498
Jord utenfor Statsteig A 500
Oversikt over bureiserne 500
FORANDRINGER 503
BILAG 517
BILAG 1 - KART 517

----
12 RasA
----
BILAG 2 - EN BESKRIVELSE AV JORDEN FRA 1870 520
BILAG 3 - LENSMANNENS RAPPORT 526
BILAG 4 - FOGDENS RAPPORT 531
BILAG 5 - AMTSVEIMESTERENS RAPPORT 535
BILAG 6 - KANALDIREKTØRENS RAPPORT 539
BILAG 7 - LENSMANNENS SVAR 551
BILAG 8 - DOKTORENS SVAR 554
BILAG 9 - SOKNEPRESTENS SVAR 556
BILAG 10 - KANALDIREKTØRENS SVAR 559
BILAG 11 - RAPPORTENE FRA INFANTERIET 561
BILAG 12 - RAPPORTEN FRA ARTILLERIET 567
BILAG 13 - RAPPORTEN FRA UNDEROFFISERSSKOLEN .... 568
BILAG 14 - SKJEMA MED REGLER FOR UTDELING AV
MIDLER TIL DE SKADELIDTE 570
BILAG 15 - STATUTTER FOR VÆRDALSFONDET 573
BILAG 16 - LISTER OVER KLÆR INNSAMLET VED
NISSENS ARBEIDSHUS I TRONDHEIM 575
BILAG 17 - LISTE OVER PENGEGAVER
INNKOMMET PR. 30. MAI 1894 581
BILAG 18 - NAVNELISTE OVER HVEM SOM
BLE TILDELT ERSTATNING 592
BILAG 19 - VERDALSKOMITÉENS NEDTEGNELSER
OM VEIER 605

----
13 RasA
----
FORORD
The best laid schemes o ' mice an ' men gang oft a-gley.
Dette er et sitat fra et dikt av den skotske poeten Robert Burns. Enkelt over
satt kan dette sies å bety at selv de best lagte planer går ofte galt.
Nå skal det ikke sies at planene for denne delen av Verdalsboka har gått
fullstendig galt. Men forandringer av planene, til dels store forandringer, har
skjedd underveis. Da jeg begynte å sysle med tanken om å få til en historie
om Verdalsraset, syntes det vanskelig å finne nok stoff til en bok på mer enn
100 sider. Følgelig var det klart at boken måtte inneholde også andre ting.
Det naturlige var da å ta for seg andre ras i Verdal, og så sette det hele i en
sammenheng. Så det første arbeidet som ble gjort, var å ta for seg ras i mid
delalderen i Verdal. Det skjedde vinteren 1989/90.
Høsten 1990 begynte så arbeidet med selve Verdalsraset. Etter hvert som
stoffmengden tiltok, ble det klart at Verdalsraset ville fylle en bok alene, sær
lig når Hærfossens gjennombrudd ble tatt med. Og den måtte være med. Føl
gelig ble middelalderrasene lagt på is. De fikk komme senere.
Men stofftilgangen økte. Historien om Verdalsraset ville bli en stor bok,
så stor at det var tilrådelig å dele den i to bind. Middelalderrasene ble tatt
frem igjen for å fylle ut det andre bindet.
Mer og mer stoff dukket frem. Nå begynte bøkene å ble store, og det be
gynte på nytt å spøke for middelalderrasene.
I dag er situasjonen den at historien om Verdalsraset og Hærfossens gjen
nombrudd, samt en geologisk og geoteknisk beskrivelse av årsaker og sam
menhenger, alene fyller to bøker, hver på mer enn 600 sider. Middelalderra
sene har havnet på mørkeloftet igjen. Der skal de imidlertid ikke være alt for
lenge. Disse rasene, sammen med andre ras i historisk tid, hører så absolutt
med i historien om Ras i Verdal. Videre må elvenes ødeleggelser få sin plass.
Men nå er det klart at denne del av rashistorien må komme i et tredje bind.
Hva er det så som har gjort det mulig å skaffe frem så mye stoff?
Det er en helt usedvanlig hjelpsomhet og velvillighet som er blitt lagt for
dagen, som har gjort det mulig. Til å begynne med var det tanken å sette opp
en liste over alle som bidro med stoff, fortellinger, historier, notater, bilder
og lignende, og så plassere denne inn i boken. Men tallet på personer som
har bidratt, er så stort at det er meget stor mulighet for at noen kan bli ute
glemt. Derfor, for ikke ved vanvare å glemme noen, nevnes ingen. Ingen

----
14 RasA
----
nevnt, ingen glemt. Allikevel har jeg, ved bruk av de fleste direkte opplysnin
ger jeg har mottatt, enten de har kommet i form av intervjuer eller ved ned
skrevne beretninger, benyttet en fotnote for å fortelle hvem som har vært
kilden.
Men alle takkes herved for hjelpen!
Videre er det funnet en hel del stoff både på Statsarkivet og på Riksarkivet.
Med hensyn til kildene vises til en egen kommentar om disse i bind B.
Historien om Verdalsraset er ikke bare en enmannsjobb. En del personer
har stått sentralt i arbeidet med å samle inn data og opplysninger, samt bear
beide disse. Uten disses hjelp, ville det ikke ha vært mulig for meg å få dette
produktet ferdig. Disse er Svein Guddingsmo, Leif Iversen, Trond Okken
haug, Reidar Prestmo og Morten Veimo. Dessuten deltok Ottar Haga i arbei
det inntil sykdom gjorde det uråd for ham å være med. Videre har Bjarne
Slapgård bidratt med både tekst og opplysninger.
Dersom det tildeles noen ros for dette produktet, skal den deles med disse.
Dersom det skal tildeles ris, skal jeg ha den. Mange råd er blitt gitt, og
mange råd er blitt fulgt. Men mange råd er også ikke blitt fulgt. Egenrådig
har jeg tatt avgjørelser som kanskje var feilaktige.
Denne fremstillingen er beheftet med mange svakheter. En av dem er alle
gjentagelser av samme historie eller fortelling. Det er gjort forsøk på å redu
sere gjentagelsene, men enkelte ganger er de bevisst benyttet, spesielt når
samme hendelse er beskrevet flere steder. Ellers er det benyttet en rekke
krysshenvisninger. Kanskje kan disse virke forvirrende på noen. Men de er
ment som ekstra opplysninger.
De kapitlene som er skrevet av andre enn meg, har forfatterens navn under
overskriften.
Etter ulykken ble det skrevet mange og lange rapporter. En hel del av disse
inneholder meget interessante opplysninger. Derfor er disse rapportene, samt
en del annet bakgrunnsstoff, gjengitt som bilag sist i boken.
Korrekturlesning er nødvendig for å redusere tallet på feil. Å klare å fjerne
alle feil, er vel nærmest en utopisk tanke, og allerede når dette skrives, er
det registrert forhold som er oversett under korrekturlesningen. Men mange
feil er også funnet og rettet. I tillegg til ovenfornevnte personer har Aslak Mu
sum, Solveig Ness og Asgeir Tromsdal vært med på å lese korrektur. De
takkes herved for hjelpen.
Verdal, 16 april 1993
Øystein Walberg

----
15 RasA
----
I
VERDALSRASET
Første del

----
16 RasA
----
Det store Verdalsraset natta til 19
1893
mai
Av Bjarne Slapgård
Høyr, kva er det som skjelv over tufta
slik at alle ting kjem over styr?
Kjenn, kva er det som dirrar i lufta
gjennom jammer frå folk og frå dyr?
Det er dødsklokkeklangen som vaknar
og som svingar sin veldige kolv!
Og då festet for føtene raknar,
gløyper døden eitthundreogtolv!
Medan førtital heimar i glupet
alle saman til pinneved blir,
i ein rasande fart nedi djupet
og det frøsande leirdjupet glir!
Gjennom redsla i namnlause kvide
stilnar leirofsen av til ein sjø,
medan alt som eig livet må lide
og med skjelvande hjarte må blø!
Midt i fagraste bygda seg viste
eit uhyggeleg, vidope sår.
Med usynlege sår det forliste
skapte kvide i aldrar og år!
Hundre år etter ulykka hende,
er det mange som sørgjer og lid
etter tapet av slekter og lende
gjennom år over langsamleg tid.
Det har grott fram harmoniske gardar
der det grufulle storraset gikk.
Og no reiser vi takksame vardar
mot ei framtid med lysande blikk!

----
17 RasA
----
INNLEDNING
Skrækkelig Ulykke
i Værdalen in at
en hel Bygd ødelagt
af Lerfald
mange Mennesker døde
Slike overskrifter møtte folk rundt om i landet da de åpnet avisene ut på
dagen 19. mai 1893.
Telegrafen gjorde det mulig at de første meldingene om raset kunne bli
med i de fleste dagsavisene allerede samme dag som raset gikk. Og denne
hendelsen opptok hele landet i dagene som fulgte. Avisene var fulle av stoff
om ulykken. Enkelte aviser ga også ut ekstrautgaver.
Og det er ikke merkelig. Verdalsraset som gikk natten til 19. mai 1893, er
det største leirraset som har gått noe sted i landet vårt. Og med hensyn til
døde, er det bare et dunkelt ras i Gauldalen i 1345 som er omtalt med flere
omkomne. I Verdalsraset ble 116 brutalt revet vekk.
Skaden på jord og eiendom var voldsom. Hele 3 kvadratkilometer raste ut.
55 millioner m 3 masse dekket et 9 kvadratkilometer stort areal i flere meters
tykkelse. Dette er en mengde som er nesten uråd å fatte.
Raset kom fullstendig overraskende på folk som lå i sin dypeste søvn.
Mennesker og dyr var fullstendig maktesløse da de voldsomme naturkreftene
slapp løs. Det var slikt et dunder og leven at folk hadde ikke hørt maken.
Det var verre enn det verste tordenvær. Og inne i dette hørtes skrik og beljing
fra mennesker og dyr. Det er ikke til å undres på at mange trodde det var
dommedag.
Verdalsboka - 2

----
18 RasA
----
Bjarne Slapgård har beskrevet denne hendelsen slik i Verdalssongen:
Vårnatta mjuk mellom åsane drøymde,
såkornet levde i grornæme mold.
Nattvinden vart over vangane strøymde,
vårblomen vogga på veldyrka voll.
Uventa då steig det skrik ifrå djupet,
dødsklokka svinga sin veldige kolv.
Heimane kvarv i det leirgråe glupet.
Døden fekk sanke inn hundreogtolv.
Mer malende er det vel ikke mulig å skildre denne redselsnatten. Natten
vil for alltid ha sin plass i Verdals historie som en uhyggens og tragediens
natt. Raset grep inn i både bygdens historie og bygdens utseende på en slik
drastisk måte at man faktisk kan tale om et skille.
Den store Verdalsulykken ble et begrep. Selv om man i humoristiske orde
lag har snakket både om den andre, tredje og fjerde Verdalsulykken, er det
aldri tvil om hva som menes med ordet Verdalsulykken. Da er det Raset man
har i tankene. I mange år var det slik at man snakket om enten før eller etter
uløkka.
For 116 mennesker ble det ikke mulighet til å snakke om tiden etter
ulykken. 116 døde som følge av raset. 111 døde i selve raset. Men naturen
hadde ikke fått nok med det. Den var ikke fornøyd før ytterligere fem hadde
bukket under. Det totale tallet er således 116.
I nesten hundre år etter raset har tallet på omkomne offisielt vært 112. Men
i dette tallet er ikke tatt med de som etterpå døde av sykdom og skader de
pådro seg ulykkesnatten. En hel del fikk lungebetennelse, enten som følge
av at de hadde vært utsatt for kulde i lang tid, eller fordi de også hadde fått
leire i luftveiene og lungene. Helt til langt ut i dette århundret var lungebe
tennelse en sykdom med meget stor dødelighet.
Hendelsen har vært gjenstand for fortelling og diktning. Historier fra raset
er blitt fortalt og gjenfortalt. Mang en skoletime og mang en kveldsstund er
blitt benyttet til å beskrive denne største av alle naturkatastrofer i nyere tid
i Norge. Ikke sjelden har barn gått så redde til sengs at de ikke fikk sove etter
at de hadde hørt skrekkhistorier fra raset. Og ikke så få engstelige turister
har med et lettelsens sukk forlatt Verdal, etter at de har fått innføring i noen
av rasets graoppvekkende detaljer.
Men angsten og redselen har også preget bygdens egne folk. Og i de første
årene etter raset, var det mange som tok konsekvensen av dette og forlot Ver
dal. De søkte seg tryggere steder å bo.
Og forfattere og journalister har benyttet raset som grunnlag for fortellin
ger, romaner og artikler. Både aviser, ukeblader, fagtidsskrifter og lesebøker

----
19 RasA
----
er blant alle de publikasjonene som har omtalt raset. I flere utgaver av
Nordahl Rolfaens lesebok sto et langt stykke om Verdalsraset. Og Nordahl
Rolfsen skrev selv følgende dikt:
Da staar han alt færdig, den sortklædte Mand
Mens Vaarnatten kjæmper med Morgenrøden,
da vækkes det groende, grønnende Land:
før Solrending meldes en Gjest - det er Døden.
Han banker ei paa, men han tar dem i Armene,
Huse og Mennesker, markerne med -
der høres et jamrende: «Herre forbarmende» -
og alt glider ind i den evige fred.
Dessverre har det dannet seg ikke så rent få myter i forbindelse med raset.
Flere av disse mytene har vært seiglivede, og fremdeles blir enkelte av dem
betraktet som absolutte sannheter.
I det berørte området bodde det 250 mennesker. 134 av disse overlevde.
Det er naturlig og forståelig at de ble preget av hendelsen. For dem ble ikke
tilværelsen den samme etterpå. Kanskje hadde de vært på nippet til å miste
livet selv. Noen hadde kanskje berget seg ved en tilfeldighet eller et under,
mens andre hadde kjempet for livet og vunnet kampen. Men ingen var übe
rørte etterpå. De fleste av de overlevende hadde mistet noen av familien sin.
Alle hadde mistet noen de kjente. Og svært mange mistet også både hus og
eiendom.
Langs kantene av de berørte områdene bodde det hundrevis av mennesker
som også ble rammet, enten det nå var slektninger eller kjenninger som kom
bort, eller jord og eiendom som gikk tapt. Og også de opplevde dødsangsten
denne forferdelige natten. Det som skjedde, var så ufattelig, så voldsomt og
forferdelig, at det var hinsides menneskelig fornuft og tenkeevne.
Selv for den tids videnskapsmenn var det vanskelig å forklare hva som
hadde skjedd. Det tok for eksempel mange ti-år før geologene hadde nok
kunnskaper om kvikkleire til at de helt nøyaktig kunne angi årsaken. I dag
vet man at Verdalsraset var et helt typisk kvikkleireras. Det skilte seg ut fra
andre kvikkleireras kun ved sin størrelse.
Mer enn 100 gårder, heimer og plasser ble berørt. Mange av disse ble full
stendig ødelagt, de forsvant rett og slett. I løpet av en time var bygdens ansikt
forandret til det ugjenkjennelige. Forandringene var så voldsomme og totale
at det er nesten uråd for oss i vår tid å forstå hvordan det var.
Denne fremstillingen er et forsøk på å gi en så vidt fullstendig beskrivelse
av Verdalsraset som mulig. Men det vil allikevel være en uendelig rekke med
übesvarte spørsmål og problemstillinger.

----
20 RasA
----
ejSojoj juatyn
udsoSuéh uauunuSyvc


----
21 RasA
----
Noen aktuelle spørsmål er: Hva var det som skjedde? Hvordan skjedde
det? Hvorfor skjedde det? Hva ble gjort for å hjelpe dem som ble berørt?
Disse spørsmålene er ikke de vanskeligste å gi svar på.
Men er det mulig å gi svar på følgende spørsmål: Hvordan opplevde den
enkelte raset? Hvordan reagerte det enkelte menneske?
116 kan ikke gi sitt bidrag. Og mange av dem som overlevde, ønsket i etter
tid ikke å snakke om raset. Dette gjelder faktisk ni av ti stykker. Det fantes
ikke noe krisepsykiatrisk hjelpeapparat som kunne trå til for å hjelpe. De
som fikk psykiske problemer, måtte klare seg som best de kunne. I dag er
det en kjent sak at det hjelper å få snakke ut, å få «tømt seg». Dette var ikke
kjent før, og mange gikk og bar på hendelen inne i seg. De ønsket ikke å
rippe opp i denne uhyggelige opplevelsen igjen. Men marerittene og angsten
fulgte dem i årevis, ja, faktisk hele livet.
Og med hensyn til hjelp til de skadelidte, så fantes det ikke noe naturskade
fond som kunne tre støttende til. Men vi skal prøve å vise hvordan datidens
samfunn reagerte, hvordan medmenneskelighet og medfølelse hjalp til, først
under selve katastrofen og deretter i dens umiddelbare ettertid, så senere for
å lindre smertene og skaden. Det ble organisert landsomfattende pengeinn
samlinger, og det var store beløp som strømmet til fra nær og fjern. Man
klarte ikke å erstatte alt, men det ble gjort mye for at de som hadde overlevd
og satt igjen på ruinene av sine livsverk, på nytt skulle bli i stand til å klare
seg selv.
Forebyggende tiltak ble satt i gang for at ikke nye ødeleggelser skulle finne
sted, og at nye skader ikke skulle oppstå. Med de kunnskaper vitenskapen
i dag har, kan man nok si at en hel del av tiltakene ikke hadde noen rasfore
byggende virkning. Men det viser at man var villig til å forsøke, og man var
villig til å sette inn store ressurser for å få Verdal opp på benene igjen.
For at vi, ved slutten av det 20. århundre, skal få noen forståelse av hvordan
forholdene var for 100 år siden, må vi også omstille oss. Raset fant sted i det
siste decennium av det 19. århundre. Hvordan var det i Norge, i Trøndelag,
i Verdal da?

----
22
----


----
23 RasA
----
FØR
VERDALEN I 1890
Av Olav Uorange
Det var bare ti år igjen til århundreskiftet, og enda var mye ved det gamle
i Verdalen.
Stiklestadalléen sto enda som et levende minne fra Kliivers tid, en karjol
bred og kranset av hegg, bjørk, pil og fura samt andre treslag. Arbeiderbe
vegelsen var kommet til Trondheim og jernbanen til Stjørdal. I mer enn tyve
år hadde telegraflinjen nordover gått over Øra, men en egen stasjon hadde
latt vente på seg. lnntrøndelagen Telefonsamlag åpnet i juni dette året telefon
linje mellom Inderøy og Levanger med sidelinje til Vuku. Jemtlandsvegen fra
1830-årene var blitt omlagt og fornyet i 1860-årene, men etter at jernbanen
og veien over Storlien var ferdig i 1882, kom mesteparten av person- og han
delstrafikken den veien. Kong Oscar og andre av dampskipene på Trond
heimsfjorden hadde anløpt Trones i flere tiår. Hjuldamperen Nea hadde i
1870 årene gått helt opp til Øra, men også her tok jernbanen bort mye av tra
fikkgrunnlaget, og raten måtte innstilles. Verdalsbrukets Værdalen ble ikke
satt i trafikk før i 1891.
1 1870 sto den nye brua over Verdalselva ferdig, reist i Wegelkindsk spreng
verksteknikk. En slik bro lå langt utenfor det Ola Hjellom kunne makte, hvor
erfaren brobygger han enn var. I bygda var bedarlagsinstitusjonen enda i full
vigør, og vadmelen var enda ikke utkonkurrert av de britiske og amerikanske
ull og bomullsstoffene de tilbød på handelsforeningen. I skolen leste barna
enda P. A. Jensens Læsebog for Folkeskolen og Folkehjemmet, slik en hadde
gjort siden 1863. Først i 1894 kom den nye, med Nordahl Rolfsen. Den første
nynorske skoleboken kom to år senere.
Den nasjonale og politiske strid var i ferd med å skylle inn over Verdal.
I noen dager i juli 1882 hadde hele nasjonens oppmerksomhet vært vendt mot
Stiklestad, da Bjørnstjerne Bjørnson og Erik Vullum talte på det store folke
møtet der. 5000 fra hele Midt-Norge hadde møtt fram. Men sinnene falt til
ro igjen, kanskje fordi verdalingene enda ikke hadde noe talerør, noe organ
som kunne gi uttrykk for deres ønsker. De hadde kommunen, men var den
egnet til å melde Verdal inn i riket?
Verdal kommune ble, som alle andre kommuner i riket, opprettet gjennom
formannskapslovene i 1837. Ulik mange andre kommuner hadde den beholdt

----
24 RasA
----
Fra møtet på Stiklestad i 1882 da Bjørnstjerne Bjørnson var til stede.
sine grenser uendret siden den gang. Kommunen bestod av tre sogn, Stikle
stad, Vuku og Vinne. Det var etter måten en stor kommune, omkring 1600
km 2 , her bodde det i 1890 omkring 6000 sjeler. Mange av disse, særlig i Vuku
sogn, som omfattet Helgådalen og Inndalen, følte at det kunne bli vel langt
ned til der kommunens styre satt og møtene ble holdt. Siden Stiklestadskolen
ble bygget i 1881, hadde formannskap og kommunestyre hatt fast møtested
her. For oppsitterene i dalførene kunne det fort bli en dagsreise for å være
med på ett møte. Denne misnøyen skulle kort etter 1890 komme opp i form
av et forslag om å dele kommunen i to, ved å skille Vuku sogn ut som egen
kommune. Forslaget skulle behandles i 1893, men da tiden var inne, hadde
verdalingene annet å tenke på.
I 1890 sto Verdal Kommune som så mange andre kommuner på spranget
til en ny kommunal æra. Bare noen få framsynte menn så enda dette. Fra
1837 hadde den kommunale virksomheten stort sett fulgt de spor og oppgaver
som var tillagt den gjennom Formannskapslovene. Det var skole, veier,
fattigstell og kirke som dominerte. Utover i hundreåret ble skole og ligning
stadig viktigere. Stortinget vedtok i 1870- og 80-årene en rekke lover som gav
kommunen stadig flere oppgaver. Samtidig tilbød stat og amtskommune
gjennom sine budsjetter en bevisst premiering av kommunale tiltak. Det ble
flere lærere, skolehus og kirker, men også mer skatt.
Det alt vesentlige av de kommunale ombud var übetalte. Antallet ombud
hadde steget jevnt og trutt særlig de siste tiårene, omkring 1890 kan det ha
vært omkring ett hundre personer i Verdal som hadde ett eller annet kommu
nalt ombud, innenfor kirke, skole, fattigstell osv. Disse ombudene virket som


----
25 RasA
----
en politisk skole, det store flertall av stortingsmenn i denne perioden hadde
en fortid som kommunale tillitsmenn, ofte ordførere. Peter Holst, som nett
opp i 1890 var blitt avløst av Andreas Tessem som ordfører, var blitt valgt til
Stortinget som representant for Nordre Trondhjems Amt.
I 1890-årene er det som kommunene tar sats, samler seg til å ta fatt på de
store utfordringene som den tekniske og næringsmessige utvikling krevet i ti
året etterpå. Enda er det ikke aktuelt med kommunalt kraftverk, men i
Hammerfest bygger de elektrisk gatelys allerede. Enda er ikke vannverk en
oppgave for kommunen, men amtslegen klaget på dårlige sanitære forhold i
norske byer og tettsteder og viste til alle infeksjonssykdommene på men
nesker og dyr.
I 1890 sto jordbruket i Verdal ved en foreløpig avslutning av en lang treng
selstid. Allerede fra slutten av 1860-årene hadde import av billig korn presset
fram en gradvis omlegging i jordbruket fra selvforsyning basert på korndrift
til husdyrhold og større vekt på salgsjordbruk. I plogfuren etter denne om
leggingen lå en rekke tvangsauksjoner. Samtidig steg befolkningstallet og
-presset, uten at jordveien kunne utvides vesentlig. Andre næringsveier var
enda ikke tilstrekkelig utviklet til å ta imot de nye hendene. Tallet på hus
menn steg sterkt, slik at det snart var nesten to husmenn på hver selveier. I
1862 vedtok den amerikanske kongressen Homestead Act, den lovet hver jor
dyrker 650 mål jord nesten gratis. For husmenn og mindre gårdbrukere
virket dette som en magnet. Billetten til Minnesota kostet omkring 200

Fra Øra i 1890-årene. Dette er Nordgata sett vestover. I forgrunnen hitenfor
mannen som går, krysser jernbanelinjen i dag. Ukjent fotograf.
Ukjent fotograf.


----
26 RasA
----
kroner i 1880-årene. Dette var en årslønn for en dreng, og derfor ikke til å
tenke på. Men mindre gårdbrukere og husmenn med jord kunne selge det de
hadde, ta med seg familien og reise. Noen hadde kanskje en liten startkapital
attpå når de kom fram. I disse årene tok mange verdalinger Kong Oscar fra
Trones til Trondheim for å gå ombord på et emigrantskip derfra.
Samtidig steg arbeidslønningene med over 50 % , et overskudd på arbeids
kraft ble forandret til en mangelvare for mange gårdbrukere. Bonde etter
bonde, som i 1860-årene hadde sett på Landhusholdningsselskapets anbefa
ling om å kjøpe maskiner som noe som bare var aktuelt for de proprietærene
som ledet selskapet, forsto at det var nødvendig med slike innretninger der
som han skulle fortsette å sitte på farsgården. Landhusholdningsselskapet,
som hadde vært nedlagt i 1870-årene, ble rekonstruert. Den første oppgave
det kastet seg over, var opplæring og veiledning. I løpet av 1880-årene ble
Verdalens, Øren og Vuku meierier satt i drift. Bedre husdyrsorter, bedre for,
bedre bygninger ble tidens løsen. Vandrelærerenes og amtsagronomenes tid
var inne, samvirkeorganisasjonenes tid lå enda i framtiden.
En av samvirkeorganisasjonenes fedre i Verdal, Arnt Minsaas, så og kjørte
sin første slåmaskin i 1883, som elleveåring.
I 1880-årene hadde associationsaanden skyllet inn over Verdalen. Særlig
var organisasjonsiveren sterk innenfor avholdsbevegelsen, hvor det ble
dannet avholdslag i Vuku, Leirådal, Verdalsøra, Helgådalen og i Sjøbygda.
I avholdslagene var menn og kvinner med, her ble det talt, diskutert og lest.
Lagene ble viktige plasser for trening til organisasjonsmessig og samfunns
messig innsats.
De lavkirkelige organisasjonene, særlig misjonsforeningene vokste fram
parallelt med avholdslagene. De første kom allerede i 1870-årene, og de vok
ste jevnt og trutt i de neste ti-årene. I misjonsforeningene var nesten alle med
lemmene kvinner, men det var likevel vanligvis menn som ledet foreningene
i de første tiårene.
I 1872 sto Værdalsbrakets Dampsag på Ørmelen ferdig. Braket var nytt
som bedrift, og en budbringer om at industrialismens tid nå var kommet til
Verdal. Braket hadde en dampmaskin som drivkraft og energikilde, og var
således uavhengig av nedbør og snesmelting for å drive saga. De tallrike
flomsagene som hadde preget sagdriften i dalføret de siste generasjonene ble
i de nærmeste årene nedlagt, bare enkelte småsager overlevet som leveran
dører til lokale behov.
Dampsaga var vanligvis i drift med to skift i hele den tiden elva var åpen
for fløting, ofte lenger også. Den saget (og fra 1890-årene høvlet) skogsvirke
først og fremst fra Værdalsbrakets egne store skogeiendommer i Helgådalen
og Sul, men kjøpte også tømmer fra andre skogeiere. På saga var det til en
hver tid sysselsatt omkring 40 mann på hvert akkordskift. Det ene skiftet,

----
27
----

Dampsaga på Ørmelen. Ute i elven litt av lensen som er blitt stående vinteren
OVer. I Tident fntnoraf
Ukjent fotograf.
som arbeidet sammenhengende i en uke, var fra godsets leilendingsgårder i
Helgådalen, det andre som arbeidet den neste uken kom fra Øra og gårdene
i nærheten. Folk fra Helgådalen bodde hele uken i «Sagstua» ved braket, de
andre gikk hjem etter endt arbeidsdag.
Verdalsgodset spilte en sentral rolle i bygdas næringsliv. Det omfattet vel
200 000 mål skog med en lang rekke leilendingsgårder, særlig i Helgådalen.
Godset, som ble eidd av Jenssenfamilien i Trondheim, inngikk tidligere som
en del av ett større kompleks som også omfattet eiendommer i Mosvik, Stjør
dal og Malvik. Værdalsgodset ble i midten av 1880-årene utskilt som et eget
«Uansvarlig Interessentselskap», I februar 1891 ble Johan Getz, som tilhørte
en sidegren av Jenssen-familien, ansatt som administrerende direktør i sel
skapet. Han kom i de nærmeste årene, fram til striden om Værdalsgodset,
til å bli en legende i bygda.
Nedleggingen av småsagene og oppbyggingen av Dampsaga innebar en
sterk øking av fløtingen i Verdalselva. Det ble bygget en rekke fløtings
dammer, det arbeid leilendinger o.a. mistet ved småsagene ble iallefall delvis
kompensert i dambygging og fløtingsarbeid. Lokalsamfunnet fikk en ny helt
i den kyndige, dumdristige fløteren, som kunne løse opp de kaotiske og far
lige tømmerbindingene som ofte dannet seg ved fossene i vårflommen.
Jordbruket var ikke den eneste næringen som fikk føle de raske konjunk
turskiftene på slutten av 1800-årene. Dampsaga var reist på konjunkturbølgen
i 1860- og 1870-årene, da prisen på trelast internasjonalt bare steg og steg.
I 1876 var det slutt på oppgangstiden, en 15 års epoke med raske og ofte
uforutsigbare skiftinger tok over. Lønningene stagnerte, men de var likevel


----
28 RasA
----
bedre enn hva som ble tilbydd på gårdene. Samtidig erobrer kvinnene seg en
plass som ekstrahjelp i jordbruket, ikke bare som bakstekoner og rivehjelp,
men også annet gårdsarbeid, som før var reservert menn.
I 1881 forlot Charles James Richards Verdal, etter å ha vært bosatt i kom
munen i vel seks år. Han hadde i denne tiden vært daglig leder for det ene
av de to graveeventyrene i Helgådalen: Malså Kobberverk. Som så mange
andre graver i Norge i denne tiden, fikk Malså en kort levetid, noen drift
å snakke om var det bare i annen halvdel av 1870-årene. Samme år som
Richards reiste tilbake til England, startet et annet graveforetak sin drift:
Skjækerdalen Nikkelverk. Her var det både norske og britiske interesser som
sto bak, med Rasmus Slipern (1838-1916) som drivkraft. Også her ble det
bygget knuseverk, og smelteovn i nærheten av graven. Der ble det produsert
nikkel ut gjennom 1880-årene med 1890 som det siste produksjonsåret. Da
ble 11 tonn nikkel fraktet ned til kaia på Trones, toppåret var 1885 med 39
tonn.
Gruvedriften innebar verdifulle ekstrainntekter for befolkningen i Helgå
dalen. Det var kjøring av det ferdige produktet ned til kaiene på Trones eller
Skånes og returtast med koks til smeltingen. Minst 50 personer hadde til en
hver tid inntekter i tilknyting til gruvedriften, med kjøring, koking, anleggs
arbeid eller utdriving av malm. Driften dro også til seg erfarne gruvefolk fra
Folldal og Røros, samt endel svenske rallare. For fagfolkene var det alltid en
rå med beskjeftigelsen etter at gravene ble lagt ned, for bygdefolket ble det
å spenne inn livremmen og spørre seg selv «Flytte eller bli?» Seks av Rasmus
Sliperns ni barn flyttet til USA i 1880-årene.
Dampsaga på Ørmelen, gruvedriften i Helgådalen, utbyggingen av vei og
telegraf, mekaniseringen av landbruket er alle tegn på at en ny tid er under
veis. Ett annet typisk trekk ved denne overgangstiden er at det vokser fram
en ny type innbyggere i bygdesamfunnet. En gruppe eller klasse av nesten
eller helt eiendomsløse, som ikke har en eiendom som de iallefall delvis kan
livnære seg av. Dette er arbeiderklassens første rekrutter. For dem var
emigrasjon sjelden en utvei, de færreste av dem har midler til en enveisbillett
til Amerika. De reiser dit det er arbeid å få: anlegg, slåttearbeid i Jemtland
om sommeren, eller de emigrerer innenlands til Troms og Finnmark, lokket
av de rike fiskeriene og Statens jordpolitikk der. Men mange blir, bundet til
hjembygda av familiebånd, usikkerhet eller annet. Slutten av 1880-årene er
gjennombraddstiden for de første arbeiderorganisasjonene, men da hoved
saklig i de større byene og industristedene. I 1890 var tiden for en organisert
arbeiderbevegelse i Verdal enda ikke inne. Denne kom først i det følgende
tiåret, da konjunkturene igjen snudde. Det ble mere å dele på, og kampen
for almen stemmerett og organisasjonsrett mobiliserte stadig nye grupper til
samfunnsmessig og politisk engasjement.

----
29 RasA
----
TERRENGET
Innføring
Raset forandret terrengets utseende. Selve rasgropen er nesten 3 km 2 stor.
Her forsvant den gamle overflaten. Rasmassene la seg opp over det lavere
liggende landet nedenfor ien utstrekning av nesten 9 km 2 . Her ble den gamle
overflaten dekket over.
Over alt i det ca. 12 km 2 store området bodde det mennesker. De bodde
på store og små gårder, på mindre brak og eiendommer, og på uanselige hus
mannsplasser. De hadde sine gleder og sorger. De var vanlige mennesker.
De arbeidet for å klare seg. Noen kjempet mot fattigdom og håpløshet. For
dem var tilværelsen et slit. Andre hadde det lettere.
Men felles for dem alle var at de følte seg trygge på grannen. Jorden var
det faste holdepunket. Den var grunnlaget for eksistensen. Den var den samme
slik den hadde vært for deres foreldre, besteforeldre, oldeforeldre, slik den
hadde vært i uminnelige tider. Menneskene kom og gikk, men jorden var
alltid den samme. Her var det eldgammel bosetning. Mange av de store og
fine gårdene kunne føre sin historie mer enn ett og et halvt tusen år tilbake
i tiden. Og jorden hadde vært i brak hele tiden.
Vel var det kjent at det hadde gått ras i Verdal før. Men de rasene folk
husket på, var mindre ras som bare hadde medført mindre skader på jord
og utmark, nærmest selvfølgelige hendelser langs bekker og elver. Og rase
ne man hadde hørt om, hadde gått for så langt tilbake i tiden at de eksisterte
kun i sagnenes tåkeverden. Ingen hadde anelse om at grannen de sto og gikk
på, den grannen som skaffet dem arbeid, utkomme og mat, skulle svikte dem
så totalt.
Og likedan var det for dem som bodde nedenfor raset hvor rasmassene kom
som en voldsom flodbølge. Heller ikke de kunne drømme om at deres jord
skulle forsvinne. Men også denne jorden forsvant. Den sank ikke ned i noen
avgrunn. Den ble begravet av umåtelige mengder rasmasse som kom velt
ende fra raset.
Alt ble forandret. Ingen ting ble som før.

----
30 RasA
----
Inndeling
Geografisk kan således skadevirkningene etter Verdalsraset grovt sett de
les inn i to deler etter beliggenheten, nemlig de skadene som oppsto der raset
gikk, og de skadene som oppsto der rasmassene havnet.
Selve skredgropen fikk meget snart navnet Raset. Dette benyttes i dag, og
det er aldri tvil om hvor eller hva som menes, når dette navnet blir brakt.
Preposisjonsbraken er enten ni Raset eller oppi Raset alt etter hvor man be
finner seg. Befinner man seg et eller annet sted på terrassene rundt Raset,
er ni riktig preposisjon. Men befinner man seg nede på elvesletten utenfor
skredporten, er oppi den riktige preposisjonen.
Ytterligere en preposisjon som brakes, er uti. Denne preposisjonen gir mer
et inntrykk av de enorme dimensjonene det er tale om. Uti Raset signaliserer
avstand, og ikke høydeforskjell.
Det utraste området, eller Raset, er mindre enn de arealene som ble dekket
av rasmasser. De overslammede områdene har ikke fått egne navn, selv om
navnet Leiret går igjen på flere steder. Områdene er så store at det heller
ikke har vært naturlig å navnsette dem under ett. Men noen steder fikk allikevel
sine benevnelser som følge av forandringene, og da skjedde det ofte med
sisteleddet -leiret. I og med at Staten overtok ansvaret for storparten av de
ødelagte områdene, ble de områdene kalt Statsleiret på folkemunne. Og flatene
ved Ness kalles i dag Nessleiret eller Nessflatene. Og delvis er det slik andre
steder også, som for eksempel Rosvolleiret, Sundbyleiret og lignende. Men
som sagt, noe fellesnavn for det hele finnes ikke.
Et annet navn som også ble brakt, helst av eldre mennesker, var Flaugjet.
Dette ble delvis brakt om hele det utraste området, og delvis om områdene
utenfor skredporten. Spesielt ble dette navnet benyttet om områdene på nord
siden av elven mellom denne og Eklomelen vest for Landfall.
De områdene Staten overtok, var delt i to teiger, og de ble kalt Statsteig
A og Statsteig B. Ved tinglysningen av disse teigene i 1909 og 1914 ble slike
navn som Melby skredet, Jermstadskredet vestre, Folloskredet og lignende
benyttet. Men disse navnene er ikke blitt benyttet som vanlige navn på de
aktuelle områdene.
I det etterfølgende er det gitt en kort beskrivelse av disse berørte områdene
slik de formodentlig så ut før raset gikk i 1893. Det utraste området blir der
for for enkelhets skyld kalt Raset, og de overslammede områdene blir kalt
elvesletten.
For å unngå begrepsforvirring må det presiseres at det geografiske navnet,
Raset, skrives med stor forbokstav. Når raset skrives med liten forbokstav,
menes selve hendelsen.

----
31 RasA
----
RASET
Beskrivelse av landskapet
Terrasselandskapet er typisk for Verdal. Terrassene er tidligere havbunn
som, som følge av landhevningen, har dukket frem som tørt land. De varie
rer i høyde fra ca. 190 meter til bare 6-7 meter. Noen steder er dalen fylt
fra side til side. Andre steder har elven skåret seg ned i dalbunnen slik at
det ligger terrasser ligger på begge sider.
Spesielt er dette tydelig i den nederste delen av dalen. Her ligger terrass
ene i tilnærmet samme høyde på hver side av dalen. Mellom dem ligger så
en ny dalbunn. Bredden av denne dalen avhenger av hvor lang tid elven har
hatt på seg til å grave den ut. Men i den nye dalbunnen kan det være utgravet
nok en dal, slik at enda et sett med terrasser ligger nedenfor de første.
Terrassene kan flere steder ligne på trappetrinn i landskapet.
Verdalsraset gikk i en av de mange terrassene som ligger på nordsiden av
dalen. Egentlig er det ikke riktig å si en terrasse. I det utraste området var
det flere trinn slik at det var flere terrasser.
Men de terrassene hvor raset gikk, utgjør en del av den sammenhengende
rekken av terrasser som strekker seg fra fjorden i vest til øst for Leirådalen.
De er av varierende høyde, fra vel 20 meter til mer enn 100 meter. De laveste
ligger lengst ut i dalen, og de er også de yngste.
I det området der raset gikk, varierer høyden fra ca. 50 meter til ca. 100
meter. Det laveste partiet lå like vest for Eklo. Der står det fremdeles igjen
en liten pynt hvor flaten på toppen er i underkant av 50 meter høy. Høyest
var områdene lengst mot nord ved Follo og Jermstad. Her når kanten av skred
gropen helt opp til 100 meter.
Typisk for dette terrasselandskapet er de store flatene. Hver terrasse er en
flate. Det er sjelden man finner lange og slake skråninger. Men mellom de
forskjellige terrassetrinnene er det bratte meler. Høyden på terrassetrinnene
varierer fra bare noen få meter til flere ti-talls meter. Ofte er det dype bekke
nedskjæringer i meiene.
Det er på de store flatene vi finner den jorden som har lagt grunnlaget for
at Verdal helt fra gammel tid har tilhørt de beste jordbruksområdene i Trøn
delag. Her ligger de store gårdene som mange har en historie som strekker
seg så langt tilbake som til tiden omkring Kristi fødsel.

----
32 RasA
----
*. cy? -5
Si 5\ "- Si
S -3, $ .Ss
53*5

 


----
33 RasA
----
Men innimellom ligger det ofte store myrområder. De store flatene var ikke
alltid helt slette. De kunne være store granne forsenkninger. Her samlet det
seg vann. Som følge av at grannen for det meste besto av leire, trakk ikke
vannet igjennom. I hvert fall gikk dette langsomt. Følgelig oppsto det granne
innsjøer. Etter hvert grodde innsjøene til, og slik oppsto myrene. Geologene
kaller slike myrer gjengroingsmyrer.
Disse myrene er like typisk for terrasselandskapet som gårdene og jorden
der. Ja, enkelte steder er myrområdene av større omfang enn de dyrkbare
flatene. Det er først i våre dager at moderne dreneringsteknikk har gjort det
mulig å ta myrene i brak som en del av det aktive kulturlandskapet.
Ved slutten av forrige århundre hadde man nok skaffet seg en del erfarin
ger og kunnskaper om våtmarksområdene slik at man så smått hadde begynt
å nyttiggjøre seg myrene, i hvert fall noen av de granneste. De ble drenert
og dyrket. Dessuten ble torven utnyttet, og det fantes flere torvtak. Hvor det
var mulig, ble myrene benyttet som beite. Videre ble det jaktet en god del.
Men i det store og hele var myrene nokså überørte. Og i dette terrasseland
skapet strakte myrene seg faktisk nesten sammenhengende fra Sjøbygda til
Leirådalen. Riktignok var enkelte myrstrekninger adskilt fra andre ved at de
lå på forskjellige terrassetrinn.
Utraset gikk i et område som grovt sett kan avgrenses til Stiklestad i vest
og Leirådalen i øst.
Innenfor disse avgrensningen har det gått en rekke andre ras foruten Ver
dalsraset. Noen av dem var små, og fikk bare mindre følger, mens andre
var store og fikk tilsvarende større følger.
Rent landskapsmessig er det bare å tenke på det eller de rasene som dannet
Leirådalen. De forandringene som fant sted som følge av dette, forandret
landskapets ansikt så pass mye at vi ville ha hatt problemer med å kjenne oss
igjen om vi hadde kommet dit for 700 år siden.
Uten at det er fullstendig mulig å fastslå noe for sikkert, er det imidlertid
nokså sannsynlig at de fleste av rasene innenfor disse avgrensningene gikk
i tidsrommet mellom 1300 og 1600, altså i den historiske tidsperioden som
kalles senmiddelalderen. Til dette tidsrommet kan vi trolig plassere rasene
rundt Leirådalen, rasene ved Lyng, noen mindre ras ved Follo og Eklo, det
siste raset ved Stiklestad samt de påfølgende rasene rundt myrene ved Stikle
stad, og det raset som ødela Tokstad. Tokstad her må ikke forveksles med
Tokstad i Sjøbygda.
Men også senere har det gått betydelige ras her. Det største var Landfall
raset som gikk i 1747 da fem mennesker mistet livet.
Alle rasene har satt spor etter seg. De fleste av disse sporene finnes frem
deles i landskapet. Men noen er blitt ødelagt av yngre ras. I kantene av Raset
Verdalsboka - 3

----
34 RasA
----
finnes det for eksempel spor etter flere eldre rasgroper. Sammenlignet med
Verdalsraset var dette bare små utglidninger. Men skadene kan ha vært store
for de gårdene som ble berørt. Når det gjelder rasene fra før 1700-tallet, vet
vi ingen ting om tap av menneskeliv eller omfanget av skadene på jorden,
bortsett fra når kildene gjør det mulig å foreta sannsynlighetsberegninger.
Follodalen eller Øya i Raset sett fra vest tidlig i 1980-årene.
Ras som har gått etter 1700-tallet, er omtalt i kildene hvis rasene medførte
verdiforringelser eller tap av menneskeliv. Hvis de ikke gjorde skade på kul
turjorden, er de ikke omtalt. Tallet på registrerte ras er imidlertid ikke stort,
og de som har gått, har vært forholdsvis beskjedne, bortsett fra det nevnte
raset ved Landfall.
Noen detaljert beskrivelse av terrenget i rasområdet før utraset finnes ikke.
Det nærmeste vi kommer, er et matrikkelforarbeide fra 1870. Dette forar
beidet tar for seg hver enkelt gård og gir en beskrivelse av jorden og et an
slag av arealet. På grunnlag av dette kan det utledes om det fantes myrområder
i terrenget. Blant annet fortelles det at det fantes mindre myrområder syd
for Krag. Jordbeskrivelsene sier forøvrig at det var myrjord på nesten alle
gårdene i nabolaget. '
Noen beskrivelse av terrenget ellers finnes ikke. Heller ikke finnes det
detaljerte kart fra før raset. Det beste er et kart fra 1883 i målestokken
1: 50.000. Dette gir til en viss grad opplysninger om terrenget. Blant annet


----
35 RasA
----
er terrassetrinn og dalsider markert ved skraveringer. Men målestokken setter
forståelig nok begrensninger. Like etter raset ble det tegnet flere oversikts
kart. Disse var av større målestokk, men de ble tegnet etter hukommelsen,
og dette medfører naturligvis mulige feilkilder. En del detaljer så som daler,
høyder, koller, myrer og terrassetrinn kan med forsiktighet stedfestes. 2
Før raset rant Follobekken fra nord mot syd over terrassen ned mot elven.
Lengst oppe ble dalen kalt Follodalen. Noe lengre ned ble navnet Krågsda
len benyttet. Og like før den munnet ut i hoveddalen het den Modalen. I dag
benyttes navnet Modalen om skredporten. 3
Denne dalen ble dypere og dypere jo lengre mot syd den kom. Rett vest
for Follo var den ca. 10 meter dyp. Men rett øst for Mo var den bortimot
40 meter dyp, og den hadde forholdsvis bratte sider.
Etter raset ble deler av bunnen av Follodalen stående igjen som en rygg
eller øy nede i rasgropen. Langs denne ryggen var det lenge mulig å se det
opprinnelige bekkefaret. Det sydligste punktet hvor bekkefaret kunne sees,
ligger omtrent 35 meter lavere enn terrassen ved Mo. Avstanden mellom dette
punktet og det nevnte punktet vest for Follo, hvor forøvrig hovedveien krys
set dalen, er omtrent 200 meter. På denne strekningen var det således et fall
på ca. 25 meter. Disse opplysningene gjør det mulig til en viss grad å fastslå
hvor langt innover i terrassen den ravineformede delen av Follodalen strakte
seg.
Ved Krag munnet en liten sidedal fra øst ut i Follodalen. Sidedalen ble og
så kalt Krågsdalen. Den var nokså smal, men den var like dyp som den andre
dalen der den munnet ut i den, det vil si at den var vel 10 meter dyp. En
liten bit av denne sidedalen ble stående igjen på den nevnte ryggen eller øya
etter raset.
Navnet Follobekken ser ut til å ha blitt mest brakt, men også Krågsbekken
ble brakt der bekken passerte Krag. Muligens var det også andre navn på
den. Den kommer fra Lyngåsen. Før raset fikk den et tilløp fra myrene i
det nordvestlige hjørnet av området. Nå er myrene borte.
En annen bekk skar også gjennom dette området. Det var den såkalte
Eklobekken. Den eksisterer fremdeles. Den hadde deler av sitt løp gjennom
rasområdet. Denne bekken har og hadde flere navn. Den begynner helt oppe
ved Skei. Den er da ikke større enn en vanlig grøft. Den renner i sydøstlig
retning med Fåren på østsiden. Tidligere lå Jermstad og Trøgstad på vestsi
den og Fåren på østsiden. Ved Fåren kalles den Fårasiket. Like syd for Fåren
renner den ned i det gamle åfaret etter Leiråa. Før raset fulgte den så dette
gamle elveløpet vestover.
Forbi Tokstad skiftet bekken navn til Tokstadbekken. Og ved Eklo kaltes
den, og kalles fremdeles, Eklobekken. Den siste strekningen frem til elven
følger den Eklodalen.

----
36 RasA
----
På toppen av det som ble stående igjen av Follodalen kan man fremdeles se
restene av den lille sidedalen som ble kalt Krågsdalen. Den munnet ut i
Follodalen fra øst ved Krag. På bildet står Reidar Prestmo nede i bunnen
av dalen. 1992.
Eklodalen ble skåret av av raset. Dette er noe av det som står igjen lengst
vest. Haugen midtpå bildet kalles Krågspynten. Den utgjorde på dette stedet
nordsiden av Eklodalen. Bildet er tatt fra Eklo mot nordvest. 1992.

 

----
37 RasA
----
Denne bekkedalen var ikke spesielt dyp. Den fulgte som sagt, det gamle
åfaret etter Leiråa. Før utraset strakte dette gamle elveleiet seg i sydvestlig
retning fra Fåren mot Eklo. Det krysset over det sydøstlige hjørnet av det
utraste området. Dalen var mellom 10 og 20 meter dyp med forholdsvis slake
sider. Den var også forholdsvis bred. Mellom Trøgstad store og Trøgstad
skole skar det seg ned to flombekkdaler som møttes nede i denne dalbunnen.
På kartet ligner de en bred Y med kort ben med benet pekende mot syd. Så
vidt det kan erfares, var begge disse dalene tørre, hvis da ikke noen mindre
myrområder ble drenert gjennom dem.
Der dette gamle elveløpet etter Leiråa falt ned fra terrassen, ligger den nevn
te Eklodalen. Selv om Eklodalen er forholdsvis trang og dyp der den munner
ut i terrasseskråningen, er den allikevel langt grannere enn hva Follodalen
var på tilsvarende sted.
Der Eklodalen munner ut i Raset fra øst. 1992.
Bortsett fra disse bekkedalene må landskapet karakteriseres som forholds
vis flatt. Men det strakte seg et lavt terrassetrinn tvers gjennom området fra
vest mot øst. Så vidt det har vært mulig å bringe i erfaring, gikk dette trinnet
ved gården Krag. Både Follo og Jermstad lå ovenfor. Muligens lå også Trøg


----
38 RasA
----
stad store ovenfor trinnet. I en beskrivelse av terrenget fra 1893 like etter
raset heter det at det var til dels kupert. Trolig er det bekkedalene og slike
trinn i landskapet som har foranlediget denne beskrivelsen. Muligens kan det
også ha vært mindre rygger eller koller. Vi vet med sikkerhet at det lå en
kolle eller rygg like nord for Follo. Likeledes var det en ved Jermstad. Den
kaltes for Jermstadhaugen.
Den dyrkede jorden lå mellom myrene og de dypeste dalene. Dalsidene
var vanskelig å utnytte når de var så bratte som de tydeligvis var ved Follo
bekkens nederste del. Muligens var dalsidene i Eklodalen lettere å utnytte.
Innimellom fantes det utmark i form av skog. Men store skogstrekninger
var det nok ikke. Den største skogen var trolig den såkalte Prestegårdsskogen.
Deler av denne gikk med i raset. Og fotografier som er tatt av skredgropen
kort tid etter raset, viser en mengde trær som ligger spredt utover i bunnen
av gropen. Dette tyder på at det må ha vært en del skog i området. Ved skred
porten lå Hagas utmark. Der var det også skog.
Bosetningen i området
Med raset forsvant en rekke gårder og plasser. Det har vært til dels nokså
vanskelig å fastslå den nøyaktige beliggenheten av de enkelte gårdene. Dette
skyldes ikke minst det forhold at de som kunne fortelle hvor hver enkelt gård
lå, nå er borte. Men det skyldes også at feilaktige fremstillinger i avisene
av hva som skjedde under selve raset, har gjort sitt til å skape feilaktige fore
stillinger av gårdenes innbyrdes beliggenhet.
Et par eksempler kan nevnes. Smedgården var en av Jermstadgårdene.
Smedhaugen var en tidligere husmannsplass under Follo. Navnelikheten førte
til sammenblanding av disse to.
Fyksveet var en plass under Trøgstad. Avstanden til Follo var ikke så stor,
og allerede før raset ble dette navnet feilaktig skrevet som Follosveet. 4
Tvers gjennom det utraste området gikk hovedveien fra Stiklestad til Vuku.
Den passerte Prestegården på vestsiden av raset og Fåren på østsiden. Langs
denne veien lå gårdene Follo, Jermstad vestre og Jermstad østre. Noe syd
for veien lå Krag og Trøgstad store. Og nord for veien lå Jermstadspannet.
En annen stor og gammel gård, Trøgstad lille, eksisterte ikke lenger som
selvstendig gård. Den var blitt oppdelt. Noe av jorden ble brakt sammen med
Krag, mens to mindre brak var blitt selvstendige enheter. Det var Trøgstad
lille søndre og Bjørklund. Likeledes var det skilt ut tre selvstendige brak av
Krag. Disse var Krågsmoen som lå forholdsvis langt mot syd på østsiden av
Follobekken, Gran og Egge som begge lå på vestsiden av Follobekken noe
lenger mot nord.
Som nær nabo til Krågsmoen lå Eklosvedjan, en utskilt part fra Eklo.

----
39 RasA
----
Og like ved Egge og Gran lå Moan som tidligere hadde hørt under Mo.
Utskilt fra Trøgstad var en eiendom Verdal kommune eide. Det var Trøgstad
skole.
Dette var de selvstendige gårdene og brakene som lå i det utraste området.
I tillegg kan nevnes den ovenfor nevnte Smedhaugen. Denne eiendommen
var ikke skyldsatt og ble regnet som en del av Follo, men den var et såkalt
arvefeste.
Videre fantes det par bygselplasser og en rekke husnmannsplasser. Under
Mo lå plassen Movald. Under Follo lå Follostuggu og Gollaugstuggu. Den
siste var en bygselsplass. Under Jermstad vestre lå Jermstad handelssted. Også
dette var en bygselplass. Fyksveet, som er nevnt ovenfor, lå egentlig under
Trøgstad lille, men som følge av at eieren av Trøgstad lille eide og bodde
på Krag, ble Fyksveet ført under Krag. Prestegården Auglen hadde tre plasser
ved navn Tokstad, nemlig Tokstad vestre, Tokstad mellom og Tokstad østre.
I tillegg til disse husmannsplassene lå det flere übebodde plasser i det aktuelle
området. Husmannsvesenet var i ferd med å avvikles, og bare 18 år tidlig
ere, i 1875, var det langt flere plasser innenfor det utraste området enn da
raset gikk.
Langs kantene av rasgropen lå det også mange gårder og plasser som ble
berørt, selv om husene ikke gikk ut. Disse var Mo søndre og Mo nordre,
Moåker av Mo, enda en plass ved navn Movald, Prestegården Auglen, en
plass under Follo ved navn Follomyra, Jermstad øvre, en husmannsplass ved
navn Jermstadenget, Nøysomhet eller Tessemskjefte, Fåren øvre og Fåren
nedre, Landfall, Rognhaugen (eget bruk), en plass under Eklo med samme
navn, Rognhaugen, Eklo søndre, Eklo mellom og Eklo vestre.
Noter:
1 Omtalen av de gårdene som ble berørt av Verdalsraset i dette matrikkelforarbeidet, er gjen
gitt som bilag.
En nærmere gjennomgåelse av kartene som finnes, er gitt som bilag.
3 Opplysninger ved Arne Eklo.
4 Se mer om dette i bilaget om kart bak i boken.

----
40 RasA
----
ELVESLETTEN
Beskrivelse av landskapet
Mens selve raset gikk i terrassen på nordsiden av Verdalselven, havnet ras
massene nede på elvesletten. Rasmassene dekket et område som strakte seg
fra Melby i øst til Fæby i vest. Ja, selve elveløpet ble fylt også nedenfor Fæby.
Leirmassene nådde faktisk helt ned til Tinden.
Opprinnelig var terrassen hvor raset gikk, som det er antydet tidligere, sam
menhengende med terrassen på sydsiden. Tilsammen utgjorde de en del av
Verdalselvens delta den gang da havet sto 65 - 70 meter over dagens nivå.
Det var en gang mellom 8500 og 7000 år før nåtid. Da avtok hastigheten
av landhevningen ganske kraftig, og etter som strandforskyvningen gikk sakte
i perioden som fulgte, ble denne store terrassen avsatt da. Senere økte
hastigheten i landhevningen igjen.
Dermed dukket dette deltaet frem som en terrasse som strakte seg fra dal
side til dalside. I sin tur førte dette til at elven skar seg ned i den. Noen steder
lå forholdene til rette for at elvenedskjæringen ble smal. Her kunne det ligge
fjell langs løpet. Men andre steder var det små hindringer, og der fikk elven
fritt svinge hit og dit, og elvesletten ble følgelig bred.
Mellom Sundby og Eklo tiltar elvesletten i bredde. Her er det anselige meng
der løsmasse som er vasket vekk. Dette skjedde for så lang tid tilbake at den
nye elvesletten lå der fruktbar og fin, da den første faste bosetningen fant
sted i Verdal. Følgelig finner vi en rekke av de eldste og største gårdene i
Verdal på denne sletten.
Det har vært en vanlig oppfatning at fjorden nådde opp til Sundby ennå
så sent som da den første bosetningen fant sted for ca. 2000 år siden. Men
da sto havnivået omtrent 7-8 meter høyere enn dagens nivå. Det vil si at
Verdalsøra sto under vann, mens både Bjartnes, Ekle, Rosvoll, Lennes og
Ness lå tørre. Derimot var nok flo og fjære merkbar i elveløpet til ovenfor
Sundby.
Men elven var en upålitelig nabo. Elvebruddene langs denne strekningen
har vært både omfattende og mange. Noen gårder er blitt vasket vekk, mens
andre er blitt sterkt redusert. Og flere steder har elven utløst større og min
dre skred. Noen steder var det rene utglidninger eller nedfall som følge av
at terrassefoten ble gravet vekk. Også disse kunne være temmelig omfatten
de. Andre steder punkterte elven kvikkleirelommer i grannen. Disse kunne

----
41 RasA
----
være av varierende størrelse. Og havnet rasmassene nede i elveløpet, ble elven
demmet opp. Størrelsen av demningen avhang naturligvis av mengden av ras
masse. Da ble det anrettet skade ovenfor raset som følge av oversvømmelse.
Og når elven brøt igjennom, kunne den komme som en flodbølge nedover
dalen, med de skader dette medførte.
Elvesletten er ikke like høy over alt. Flere steder kan man se lave terrasse
trinn. Noen av terrassene er blitt til som følge av strandforskyvningen. Men
ikke alle steder er dette gamle deltaer som elven har bygget opp. Flere steder
er det tale om nedskjæringer som elven har laget i terrassen.
I en periode kunne elven vaske ut en dal i en viss bredde. Og da landet
hevet seg, skar elven seg ned i bunnen av denne dalen igjen og laget en ny
dal der. Denne ble naturligvis noe smalere. Trinnene som oppsto i landskapet
på denne måten, kunne ofte være bare av noen få meters høydeforskjell.
Slike lave terrassetrinn fantes blant annet ved Sundby, Rosvoll, Ekle og
Bjartnes.
Denne prosessen ville ha fortsatt også i våre dager, hvis ikke elven var
blitt regulert. Det spiller ingen rolle om terrassen er høy eller lav dersom
elven får grave fritt. Naturligvis går det langsommere å grave vekk massen
dersom terrassen er høy, men elven er uendelig tålmodig, og den tar sitt når
tiden er inne.
Foruten at elvesletten er preget av disse lave terrassetrinnene, er den også
preget av de såkalte serpentiner. Dette er granne innsjøer, eller spor etter
slike, som ble til ved at elven kuttet av en sving, og det gamle løpet ble liggende
igjen som en halvmåne. Dette kalles meandering. De granne innsjøene grodde
langsomt til igjen, og den lokale benevnelsen på slike sumper er kvisler.
Langs den strekningen rasmassene fylte opp dalen, var det tidligere flere
slike kvisler. Både ved Lennes, Rosvoll og Bjartnes ble de fylt opp. Len
neskvisla eksisterte som et markert topografisk trekk helt frem til 1893.
I tillegg til at elven gjorde skade på jorden langs løpet ved de såkalte elve
braddene, var også de lavest liggende områdene sterkt utsatt for oversvøm
melser når det var stor vannføring. Både hus og åker var utsatt i slike tider.
Elveløpet var like før raset en god del forskjellig fra dagens løp. Dette har
sin naturlige forklaring i at ved raset ble dalbunnen fylt opp, og spor etter
det gamle løpet var ikke lenger synlige. Elven måtte derfor ta seg et fullsten
dig nytt løp. Rennende vann søker etter det laveste landskapet, og de laveste
stedene nå lå ikke nødvendigvis der det hadde vært lavest før.
Etter at elven hadde passert gjennom den smale passasjen mellom Melby
berget og Eklomelen nådde den ut i et bredere parti av elvesletten. Denne
passasjen mellom Melbyberget og Eklomelen var trang i 1893, og den er trang
også i dag. Dette skyldes at etter at elven har passert Landfall, styres den
mot Melbyberget på sydsiden. Her stikker fjellet frem.

----
42
----


----
43 RasA
----
Eklomelen er en leirterrasse, men i den sydøstlige spissen av terrassen finnes
rester av de samme massene som finnes i terrassen på motsatt side ved Mel
bygraven. Dette er breelvavsetninger, og disse er ikke så utsatt for utglidnin
ger som masse av finere materiale.
Men Melbyberget styrte elven mot nordvest mot Eklomelen. Gjennom lange
tider har den strøket langs med foten av denne terrassen, og gradvis har den
spist seg inn på den. Flere mindre skred er blitt utløst. I 1893 gikk elven
i en stor U-sving langs terrassen. Etter å ha fullført U-svingen øst for Haga,
gikk den nesten parallelt med løpet den hadde forbi Melby.
Bredden av U-en var i overkant av 1 kilometer, og avstanden fra dagens
løp og inntil den dypeste svingen var ca. 1 kilometer.
På den måten dannet elven et stort og bredt ness. I hovedsak var det Sund
by gårdene og Melby som valdet hit. Men også Haga hadde eiendommer på
sydsiden av elven. Det hadde sammenheng med de forandringene av elvelø
pene som fant sted fra middelalderen og utover. Utvilsomt ville sporene etter
de gamle løpene ha vært synlig dersom ikke rasmassene hadde dekket dem
etter raset.
Like øst for Ness gjorde elven atter en sving, og også denne gang gikk
det nye løpet bortimot parallelt med det gamle, men denne gang mot nord
vest. Denne gang ble det dannet et ness på nordsiden som stakk ut fra Haga.
Det var ikke så bredt som det forrige, bare vel 1/2 kilometer, men det var
like langt.
Etter siste sving løp elven i nesten rett linje ill/2 kilometer. Først like
syd for Lyng svingte den sydvestover. Nesset den dannet på denne måten,
var bredt og formet som en rettvinklet trekant hvor elven dannet katetene.
Men også på dette nesset på sydsiden av elven lå det landområder som til
hørte gårdene på nordsiden. Igjen er det tale om rester etter gamle valdgren
ser fra den tid da elven hadde andre løp.
Fra Lyng gikk Verdalselven i en lang bue mot høyre. Den krysset de flate
og lavtliggende områdene nord for Lennes. Syd for Lennes lå Lenneskvisla.
Dette var restene etter det gamle elveløpet fra 1600-tallet. Lengst mot vest
var kvisla grodd til, men fremdeles var det sumpland der.
Sist i den lange høyresvingen støtte elven mot Rosvoll terrasse. Her hadde
elven gravet seg inn og gjort en del skade. På innsiden av svingen hadde det
bygget seg opp en elveør. I 1893 var det fremdeles et smalt grant løp på øst
siden av denne øra, men det ville bare ha vært et tidsspørsmål før dette løpet
hadde blitt auret igjen.
Det er et tankekors at dersom elven hadde fått grave fritt, ville den i løpet
av forholdsvis få år ha skåret seg gjennom Rosvoll-landet og gått inn i et
gammelt elveleie på nord vestsiden. I så fall ville det gamle løpet mellom Ros
voll og Ekle, ha blitt liggende igjen som en lang grann innsjø, en ny kvisl.

----
44 RasA
----
Det nytter ikke å fabulere over hva som videre kunne ha skjedd, men det
ligger snublende nær å anta at elven kunne ha gått inn i det gamle løpet nord
for Fæby, det som ganske enkelt kalles Kvisla.
Fra innskjæringen ved Rosvoll gikk elven i nordnordøstlig retning hvor
etter den svingte rundt Rosvoll-landet syd for Ekle. Over alt på denne flate
elvesletten var det spor etter gamle elveløp. Hele veien langs breddene av
elven lå terrenget forholdsvis lavt, og det var sterkt utsatt for oversvømmel
ser. Og elven anrettet store skader i form av elvebrudd på hele strekningen.
Hvert år mistet gårdene langs elven deler av både innmark og utmark.
Mellom Ekle og Rosvoll hadde elven et nesten rett vestlig løp. Men midt
veis mellom Ekle og Bjartnes svingte den i nordvestlig retning slik at den
passerte like vest for husene på Bjartnes. Hvert eneste år flyttet den løpet
sitt nordover, og beboerne på Bjartnes så det bare som et tidsspørsmål før
den tok gravstedet til major Kltiwer som lå vest for gården.
Både Ekle og Bjartnes hadde eiendommer på sydsiden av elven, atter bevis
på de forandringer som elven tidligere hadde forårsaket. Og kvislene ved Bjart
nes og Rosvoll lå der som tause vitner på elvens upålitelige naboskap. Noen
av disse kan også i dag anes i terrenget selv om de ble fylt opp av rasmasser.
Like vest for Bjartnes gjorde elven en krapp sving mot syd. Nå strøk den
tvers over dalen og støtte mot terrassefoten ved By valdet. Den fulgte så denne
terrassen vestover, og nedenfor Baglan nådde den den delen av leiet som el
ven også har i dag.
Men mens den strøk langs foten av By terrasse, gjorde den stor skade i
form av elvebrudd. Det såkalte Byafallet fra 1874 ble uten tvil utløst av Ver
dalselven. Og på venstre side hadde den Kjærankila som var løpet den hadde
helt frem til 1890-årene.
På sin høyre side hadde elven langs denne strekningen de gamle elveløpene
forbi Haug og Fæby. I flomtider ble disse fylt av vann fra elven.
De delene av elvesletten som lå så høyt at de ikke var utsatt for oversvøm
melser og flom, tilhørte de beste jordbruksområdene i bygden. Også de lave
religgende flatene ble utnyttet der det var mulig. Men de var mer utsatt, og
var følgelig ikke så verdifulle.
Bosetningen på elvesletten
Bosetningen på elvesletten fikk føle virkningene av raset ved at rasmasse
ne havnet der. De enorme mengdene med rasmasse la seg opp i en gjennom
snittlig dybde på mellom 6og 7 meter over et areal på nærmere 9 km 2 . Noen
steder er dybden bare noen få desimeter, mens andre steder er den mer enn
ti meter.
Noen gårder lå så pass høyt at husene ble spart, selv om de mistet mye

----
45 RasA
----
Oversiktsbilde over elvesletten 1992. Innsnevringen mellom Melbyberget og
Eklomelen nederst til høyre. Fra denne innsnevringen og helt nedover til Tinden
ble denne flaten oppfylt av leirmasser fra raset. Foto: Bård Gimnes 1992.
jord. Andre gårder, derimot, mistet både hus og jord. Desuten var det en
del gårder som selv ikke lå nede på elvesletten, men som hadde jord der.
Og på de fleste valdene var det både utskilte bruk og husmannsplasser.
Regnet fra øst på sydsiden av elven lå først Melby, Østgård, Sundby østre,
Sundby vestre og Lunden. Nedenfor Melby helt nede på den laveste elvesletten
lå det utskilte braket Melbynesset.
Ikke langt fra Melbynesset lå Hagaenget. Dette var også et selveierbrak.
Men denne eiendommen var utskilt fra Haga nordre østre på nordsiden av
elven. Og like i nærheten lå husmannsplassen Gammelplassen. Den tilhørte
Haga nordre mellom.
Nordvest for Sundby lå Sundbyaunet. Dette var to tidligere husmannsplas
ser som nå var et selveierbrak.
Videre mot vest ved elven lå Sundbyhammelen. Den var like før raset blitt
solgt, slik at også dette var en selveiereiendom.
Noe høyere lå Bjørken og Skjørdal. Ingen av disse var truet av rasmass
ene, men begge mistet jord.
Ikke langt herfra lå Haga søndre søndre, også kalt Hagahammelen, og Haga
søndre nordre. En utskilt part fra Haga søndre nordre kalt Langenget, lå og
så like ved.


----
46 RasA
----
Så fulgte de tre Ness gårdene, Ness østre, Ness mellom og Ness vestre.
Mellom Ness østre og Ness mellom lå Leirfallaunet.
Helt nede ved elven lå plassen Nessøran. Den hørte under Ness østre.
Ikke langt vest for Nessøran lå området Lyngsholmen. Dette var et område
som tilhørte Lynggårdene. Lyng lå på nordsiden av elven. Bakgrunnen for
denne beliggenheten er den samme som for Haga søndre. Elven har skåret
igjennom valdet. På Lyngsholmen lå et selveierbrak og to husmannsplasser.
Alle hadde det samme navnet, Lyngsholmen. De to husmannsplassene tilhørte
Lyng søndre vestre og Lyng mellom vestre.
Kålen var en gammel gård som i 1893 var delt i tre. Den ene av disse,
Nedre Kålen, ble berørt av rasmassene. Den lå også lavest.
Bare et kort stykke unna lå en utskilt eiendom fra Leirfall ved navn Grav
voll. Den lå nede på elveletten. Og like ved lå to husmannsplasser under Leir
fall vestre, begge med navn Brugjerdet.
Her svingte elvesletten nordover. Nordøst for disse siste lå de to gårdene
Lennes søndre og Lennes nordre.
Og nordvest for disse igjen fulgte Rosvollgårdene . Til sammen fire av dem
ble berørt, nemlig Rosvoll søndre, Rosvoll store, Rosvoll vestre og Rosvoll
nordre.
Husmannsplassen Neffer under Rosvoll store lå nedenfor gården på den
laveste elvesletten.
Flere gårder eller plasser ble ikke berørt på denne siden av elven.
På nordsiden lå først husmannsplassen Eklomyra under Eklo vestre.
Dernest fulgte Haga nordre. Haga nordre var i 1893 delt i tre gårder, nemlig
Haga nordre østre, Haga nordre mellom og Haga nordre vestre. Under Haga
nordre østre lå husmannsplassen Hagahaugan.
Som Hagas nærmeste nabo mot sydvest lå Lynggårdene. I en klynge lå Lyng
søndre østre, Lyng søndre vestre, Lyng mellom østre og Lyng mellom vestre.
Et stykke lenger mot nord lå Nord-Lyng.
Under Nord-Lyng lå to husmannsplasser, Blåmelenget og Nord- Lyngstuggu.
Nord for Nord-Lyng lå en nå utskilt eiendom. Den het Lyng lille. Tidlig
ere ble den kalt Fergestuggu.
Oppe på bakkene lå Hegstad. Men noe av jorden lå nede ved elven. Ved
foten av bakken lå husmannsplassen Hegstadstuggu.
Der elven svingte mot vest igjen, lå Ekle.
Og vest for Ekle lå Bjartnes.
På Bjartnes ble hele fire husmannsplasser ødelagt. De ble kalt Marka, Stei
ner stuggu, Bjartnes set (Nes jan) og Visøya.
Den siste gården på nordsiden av elven som må nevnes, er Haugsholmen.
En jordbeskrivelse er gitt i et matrikkelforarbeid fra 1870. Den er gjengitt
som bilag.

----
47 RasA
----
FORVARSEL
Tidligere ras og elvebrudd
I ettertid og med de kunnskaper vi har i dag om ras og rasfare, er det lett
å se at det fantes tegn og signaler som fortalte at noe ville skje i dette om
rådet. Muligens ville det også ha vært mulig å forebygge raset. Men for de
menneskene som bodde der i 1893, var det ikke selvsagt at en katastrofe ville
finne sted. Noen reagerte nok på merkelige forhold, og noen ble nok skremt
av mindre ras og utglidninger. Men alt i alt var man lykkelig uvitende om
hvilken trussel som skjulte seg i grannen akkurat her.
I den umiddelbare nærhet gikk det flere skred i middelalderen. Skredene
i Leirådalen, ved Follo, ved Lyng, ved Eklo og i områdene ved Øgstad og
Hegstad kan nevnes. Likeså må skredet i 1747 ved Landfall/Trøgstad trek
kes frem.
Noen av disse skredene var kjent, om enn ikke for folk flest. Men det eksi
sterte sagn om dem, og disse kjente mange til. Og selv om det var 150 år
siden skredet ved Landfall hadde gått, var det nok kjent på folkemunne.
Dessuten forteller navnet Landfall med all mulig tydelighet at her har det
skjedd et eller annet med landskapet.
Men det gikk også skred på 1800-tallet i det aktuelle området.
I 1822 skjedde det en ulykke i Follobekken. Ulykken er omtalt i et brev
datert 27. juli dette år fra konstituert lensmann Støp til sorenskriver Lie. Ved
den anledning kalles bekken forøvrig Krågsbekken. Det hadde gått et mindre
ras på gården Krågs innmark, og rasmasene hadde havnet nede i bekken. Som
følge av dette ble bekken demmet opp, og det dannet seg en dyp vannpøl.
Daværende bruker, Sivert Sivertsen, skulle sammen med sin syv år gamle
sønn sette over denne pølen på en liten flåte. På en eller annen måte må flå
ten ha gått rundt, og begge to forulykket.
Skredet hadde ikke noe stort omfang, og selv om det var deler av innmar
ken som raste ut, resulterte det ikke i noen forandring av skylden for Krag.
Men dette forteller at Follobekken var vanskelig allerede tidlig på
1800-tallet. Den hadde skåret seg dypt ned i terrassen, og meiene var bratte
og vanskelig å ferdes i både for mennesker og dyr. Dalsidene besto av bløt
leire som hele tiden seg nedover.
Og bekkens graving i sidene resulterte i flere ras. I 1853 gikk det et ras
oppe i Follodalen. Det er vanskelig å stedfeste raset nøyaktig etter som det

----
48 RasA
----
bare er sparsomme opplysninger som finnes. Men det er helt klart at raset
må ha gått nedenfor den delen av Follodalen som ble stående igjen etter raset
i 1893.
Også i 1867 gikk det et lignende ras. Heller ikke dette kan stedfestes
nøyaktig.
Ingen av rasene var spesielt store, men raset i 1853 var det største av dem.
Ved dette raset strømmet leirmassene nedover Follodalen og la seg opp på
gården Hagas utmark. De strømmet også ut i Verdalselven som ble demmet
opp i tre dager.
Dette raset foregikk i juli, og det var liten vannføring i elven. Det var vel
også årsaken til at den ble demmet opp så lenge som i tre dager. Skadene
var minimale på eiendommene, og ingen fikk nedsatt skylden av den grann.
Også raset i 1867 fant sted om sommeren, og også ved denne anledning
ble elven demmet opp. Det heter seg at man kunne fange laks med hendene
nedenfor demningen. Selv om det var liten vannføring, ble det en oversvøm
melse ovenfor demningen uten at dette resulterte i noen nevneverdig skade.
Det skal ha gått 3/4 time før elven flommet over demningen. Til tross for
at selve skredet var lite, kom skredmassene med så stor kraft ned i elven at
laks ble kastet opp på tørt land på den andre siden.
Forskjellen i tid før elven steg over demningen, 3 dager og 3/4 time, tyder
allikevel på at raset i 1853 må ha vært en god del større enn det i 1867, selv
om nok vannføringen i elven må ha vært vesentlig større ved det siste raset.
Men uansett disse betraktninger synes det klart at rasene må ha vært små etter
som det ikke ble anført noen skader.
Men etter disse rasene var breddene av Follobekken nedenfor Follo meget
høye og bratte.
Like etter at raset i 1893 hadde gått, ble det fortalt at 40 år tidligere, altså
ca. 1850, eller før det første av de to nevnte rasene, gikk det en kjørevei
fra Mo forbi Krågsmoen og til Eklo. Denne veien krysset bekken, men det
var ingen bro der. Men etter at bekken hadde gravd seg ned, ble breddene
så bratte at veien måtte sløyfes. Rasene bidro nok også sitt til dette.
Det er vanskelig å si nøyaktig hvor denne veien gikk, men Krågsmoen lå
noe nord for en linje trakket mellom Mo og Eklo. Muligens gjorde veien
denne kroken fordi breddene var for bratte lenger ned. Denne veien var ri
meligvis hovedveien vestover fra Eklogårdene og Landfall. Etter at den ble
sløyfet, måtte også disse gårdene benytte veien forbi Follo når de for eksem
pel skulle til kirken på Stiklestad.
Etter raset i 1893 ble deler av Follodalen stående igjen som en forhøyning
i rasgropen. Lokalkjente kaller fremdeles dette området Follodalen. Slik som
terrenget ser ut i dag, virker dette navnet fullstendig malplassert. Dalbunnen
går langs en høyderygg. Denne ryggen kalles forøvrig øya i raset av geo

----
49 RasA
----
logene. I mange år etter raset var det mulig å følge bekkeleiet langs hele
ryggen. Nå er disse sporene borte. Men faktisk så langt som 200 meter syd
for broen over bekken, som også ble stående igjen på toppen av øya, var
det mulig å følge det gamle bekkefaret. '
Normal vannstand i elveløpet utenfor skredporten ligger i dag på vel 5 meter
over havets overflate. 1 1893 hadde elven trolig ikke fullt så dypt leie. Grus
uttak har senket elveleiet betraktelig de siste ti-årene. Men det kan ikke ha
vært tale om mange meter over dagens nivå. Også da var det lavere enn 10
meter over havets overflate.
Mellom det nevnte punktet i Follodalen ca. 200 meter syd for broen over
bekken og elven var det således et fall på ca. 25 meter. Dette var en strek
ning på mellom 1 1/2 og 2 kilometer.
Terrassene på sidene av skredporten er ca. 60 meter ved Mo og litt lavere
ved Eklo. Like før bekken nådde ut i elven, var dalen således bortimot 50
meter dyp.
Dessverre vet vi ikke hvor bred dalen var, men de beskrivelsene som fin
nes, tyder på at dalen var temmelig trang, altså ravinelignende.
Mannen på Krag, Ove Nilsen Haugskott, som forøvrig overlevde raset, for
talte at han kort tid før raset hadde vært oppmerksom på at det hele tiden
fant sted små utglidninger langs breddene av bekken ved gården. Men han
hadde ikke tenkt over dette. Det var først etter at ulykken var et faktum, at
han skjønte sammenhengen.
Videre var Verdalselven meget nærgående ved foten av Eklomelen.
At elven tidligere må ha hatt et leie adskillig lenger mot syd, viser det fak
tum at Hagavaldet omfattet store områder på sydsiden. Haga søndre eller
Hammelen lå i sin helhet på sydsiden. Her må elven en gang for lenge siden
ha skåret seg gjennom Hagavaldet.
Litt høyere oppe, på østsiden av Volgavlen, gjorde elven en dyp og krapp
sving mot nord. Her sto den inn mot meiene nedenfor Reppe, og den forår
saket stadig små og større utglidninger i de bratte leirmelene på dette stedet.
Dagen før Verdalsraset, altså 18. mai, skjedde det en utglidning her. Men
denne utglidningen var vel ikke større enn tidligere utglidninger på samme
sted, og man registrerte den ikke som noe unormalt. Men elven ble etter det
te raset leirførende og grå.
Denne gråfargen ble blant annet registrert av Elias Olsen Ness ut på etter
middagen 18. mai. Elias var fra Lyng, og han hadde vært en tur der og skulle
hjem om ettermiddagen. Foruten at han registrerte at elven var sterkt slam
førende, merket han også at hesten var svært urolig da de krysset elven.
Den samme iakttagelsen gjorde doktor Albert Strøm da han samme dag krys
set elven på en av sine turer til syke pasienter i bygden. Men han nevner
ikke noe om at hesten var urolig ved denne anledningen.
Verdalsboka - 4

----
50 RasA
----
Gårdsgutten på Fagerhøy, en eiendom ved Hegstad, var ute for å fiske ved
Bjartnes om torsdagskvelden 18. mai. Men henimot klokken 23 måtte han
gi opp fordi elven var så grumset og tykk at det ikke var mulig å få noe fisk.
Bernt Haug, som da var 20 år, var også ute og fisket. Han var sammen
med Hilmar Tangen. Og også de opplevde det samme: Fisken bet ikke for
elven var så usedvanlig grå. De gikk derfor hjem hver til sitt og la seg.
Et par gutter som var ute og fisket på sydsiden av elven ved Bjørken, måtte
også gi opp på grann av slamføringen.
Under normale omstendigheter var vannet i elven ganske klart når det var
liten vannføring. Men etter regnvær ble den fort grå. Nå hadde det ikke reg
net på en tid, og den skulle derfor ha vært klar. Når den til tross for dette
var slamfylt og grå denne torsdagskvelden, må det ha vært andre årsaker.
I dagene etter raset trakk man den slutning at det må ha vært Follobekken
som førte disse store mengdene med leire ned i elven, og at dette var begyn
nelsen på raset. Det er imidlertid lite trolig at det var Follobekken som gjor
de dette alene. Vel var nok Follobekken grå, men den var alt for liten til at
hele Verdalselven skulle bli grå nedenfor av den grann. Den nevnte utglid
ningen ved Reppe kan også ha gjort sitt.
Etter som nyere geologiske undersøkelser viser at det etter all sannsynlig
het var Verdalselven som utløste raset, er den mest rimelige forklaringen på
slamføringen i elven at det var elven som eroderte i bredden sydvest for Ek
lo, nettopp på det stedet der raset startet.
Dette vil vi aldri få svar på. Bare noen få timer senere var den delen av
elvebredden borte for alltid.
Høy grunnvannstand
I perioder med mye nedbør vil grunnvannstanden stige. Høsten 1892 had
de vært regnfull, og vinteren 1892/93 hadde vært snørik. Dessuten hadde
snøsmeltingen gått forholdsvis fort våren 1893 som følge av mye regn. Tid
lig denne våren hadde både elver og bekker gått temmelig store. De siste da
gene før raset hadde imidlertid vært nedbørfattige, og jordoverflaten var helt
tørr.
Men det fortelles også at jorden i det utraste området til stadighet hadde
vært oppbløtt de siste årene. Grannen disset når man gikk, og grøfting var
vanskelig, enn si umulig. Ble grøftene dypere enn 60 - 70 centimeter, rauset
de sammen.
Både innenfor det utraste området og like opp til, lå det flere til dels store
myrområder. Flere av disse ble ansett for å være dyrkbare, og drenering av
myrene ved hjelp av åpne grøfter var vanlig. Dette arbeidet ble altså vanske
liggjort som følge av den høye grunnvannstanden.

----
51 RasA
----
Og på gården Follo fikk de stadig vekk vann i kjelleren denne vinteren,
noe som aldri hadde hendt før.
Det fortelles at Johan Gran var på gården Krag i 1892. Han eide den ikke,
for eieren var Ove Haugskott. Han må derfor ha leid gården. I skuronna om
høsten dette året var han ute og stauret korn sammen med tjenestefolkene.
Det ble brukt en jernstang til å lage hull i jorden til kornstaurene. Da de skulle
ha matpause, satte de fra seg spettet i et hull og gikk inn for å spise. Da de
kom ut etter matpausen, var spettet borte. De fant det igjen, men det hadde
da sunket ned i grannen av sin egen tyngde. Johan Gran tok dette som et
varsel, og han flyttet derifra til Stiklestad.
Nedenfor Follo og Krag skal det ha ligget en sump. Det går ikke frem om
denne sumpen var av forholdsvis ny dato, eller om den var gammel. Det går
heller ikke frem om sumpen hadde overflatetilsig, eller om den var dannet
av et oppkomme. Men det er tydelig at den etter hvert ble til sjenanse. Dette
tyder på at den vokste.
Alt dette peker mot at det må ha vært ekstraordinær høy grunnvannstand
en god stund før raset fant sted. Høy grunnvannstand har ofte vært en med
virkende årsak til at kvikkleireskred kan bli utløst. Poretrykket i kvikkleire
lommene øker jo høyere grunnvannspeilet er. Og er saltinnholdet kommet
ned på kritisk nivå, vil øket poretrykk forsterke faren. Avdekkes da kvikk
leirelommen, er raset et faktum.
Dette var imidlertid ukjent for 100 år siden. Men mange hadde nok merket
seg de forskjellige unormale omstendighetene og undret seg over disse. Noen
følte nok også en viss uhygge, uten at de kunne forklare nærmere hva det var.
Et annet forhold som også skremte folk, var at bekken forsvant under jor
den et stykke. Det var på strekningen mellom den biten av Follodalen som
ble stående igjen etter raset og Verdalselven at den ble borte. Kanskje hadde
bekkens forsvinnen sammenheng med de rasmassene som må ha blitt liggen
de i dalen etter rasene i 1853 og 1867. Men folk reagerte på dette, og de
syntes det var uhyggelig. Ut over dette var det ingen som foretok seg noe
eller reagerte på annet vis. Det eneste som er kjent i så måte, er altså Johan
Gran som flyttet høsten før.
Overnaturlige varsler
Det finnes også noen sagnlignende historier om overnaturlig varsler. 2
Presten Klutes opplevelser
Senhøstes 1892 kom en kveld pastor Klute, som da var kapellan i Verdal,
kjørende oppover dalen fra Verdalsøra. Kapellangården ligger like ved Vuku
kirke, femten kilometer fra Verdalsøra. Kjøreveien gikk den gang forbi Auglen
som den gang var sogneprestens bosted - over en dyp dal like ved Follo

----
52 RasA
----
gård, som var en av de gårdene som raste ut, videre over Jermstadhaugen
øst for Follo, over Leirådalen forbi Reppe. Det var en uhyre tung vei med
lange og bratte bakker.
Da Klute kom kjørende i sin karjol
opp på Jermstadhaugen, møtte han en
mann som tok tak i bisselet på hesten.
Klute sa: «Hva skal det bety å stanse
meg her på veien? Er det noe De vil
snakke med meg om, så kan De treffe
meg på kontoret!»
Mannen sa ingen ting, men slapp ta
ket i bisselet. Klute la ikke merke til
hvor det ble av mannen. Det var en
temmelig mørk kveld.
Klute kjørte hjem så fort den tunge
veien tillot. Han leverte hesten til dren
gen og gikk inn. Han hadde noe som
han måtte legge fra seg på kontoret, og
gikk derfor inn der med det samme.
Han tente på et lys for å se å plassere
det han skulle legge fra seg, og så da
en mann sitte på stolen ved siden av
ovnen, og presten syntes denne man-
Johan Gerhard Klute.
nen lignet svært på den mannen han hadde møtt på Jermstadhaugen, tross
det var svært mørkt. Men han kunne ikke forstå hvordan vedkommende hadde
greidd å komme så hurtig frem, da han selv hadde kjørt så fort som den dår
lige veien tillot, og han hadde ikke sett at mannen hadde noen hest.
Presten sier: «Hva vil De meg?»
Mannen svarer: «Jeg skal bare meddele at det forestår Verdal en stor
ulykke!»
Og med det samme han hadde sagt dette, var stolen tom og mannen borte.
I de om lag syv måneder som gikk fra denne dag og til utraset, sa Klute
fra prekestolen hver søn- og helgedag: «Bered eder, det forestår Verdal en
stor ulykke!»
Jeg hørte ham mange ganger brake de samme ordene.»
En opplevelse ved broen over Follobekken
En natt om lag midtvinters, vinteren før utraset, kom gardsdrengen og en
av husmennene på Vestre Hallem kjørende gjennom gården på Follo. Dren


----
53 RasA
----
gen hette Andreas (Petersen Minsås) og husmannen Peter (trolig Peter Olsen
Støa). De kom fra kvernbrakene ved Ulvilla med hver sitt mellass.
Det var ved ett-tiden om natten, fint sledeføre og klart måneskinn. Veien
gikk i en sving rundt storburet på Follo, skrått nedover den bratte bakken
til Follobekken over en muret bro over bekken og på skrå opp bakken på
den andre siden.
Da de svingte rundt storburet, fikk de begge om lag samtidig se to menn
som sto midt på broen og pekte rundt seg til begge sider. Begge kjørerne
hadde klokker på hestene så det skranglet nokså mye.
Andreas som kjørte foran, kjørte rett mot de to karene som sto midt på
broen, og han mente de måtte høre klokken så de gikk ut til side. Men de
rørte seg ikke. Han vikte da hesten helt ut til høyre side helt ut til rekkverket,
og det var så pass til plass at hest og slede kunne gli forbi.
Da sleden var midt for mennene, ble de usynlige.
Gutten fra Kvelstad
Dagen før utraset var gjetergutten på Kvelstad, en av de første gårdene
ovenfor utraset på søndre siden av elven, ute i marken og gjette buskapen.
Gården Kvelstad ligger på en ganske stor flate nede ved elven, men utmarken,
hvor besetningen gikk, ligger temmelig høyt over gården.
Det var strålende fint vær disse vårdagene sist i mai. Gutten hadde lagt
seg ned på jorden for å hvile. Han syntes han hørte noen ro nede på elven,
reiste seg fort opp og sprang ut på kanten av den bratte bakken som gikk
ned til elven.
Han så da en svær demning tvers over elven fra Eklo på nordsiden til Mel
byberget på sydsiden. Demningen besto av bløt leire, og i denne så han en
hel del hester og kyr som basket i leiren for å komme til lands. Fra demnin
gen var det en stor sjø helt oppover til Vuku kirke. Vannet sto så høyt at
det gikk helt opp til midten av loftvinduene på hans egen gård Kvelstad.
Fra demningen oppover mot hans hjem Kvelstad rodde to mann i en båt.
Gutten ropte over til roerne at de måtte vente så han fikk sitte på hjem og
la på sprang det forteste han greidde nedover bakken. Da han kom ned til
den nye sjøen, var den borte. Demningen eksisterte ikke, og båt og roere
heller ikke!
Han ble aldeles fra seg og forsto ingen ting. Gutten kom hjem aldeles for
styrret, blek som et lik og helt uten evne til å snakke. Han greidde ikke å
få frem en lyd. Folkene på gården så at det var noe galt, de begynte å snakke
vennlig med ham og spørre om han hadde sett udyr i skogen eller om det
var noe galt på en eller annen måte med besetningen. Litt etter hvert fikk han

----
54 RasA
----
stemmen tilbake og fortalte det han hadde sett. Folkene mente han hadde sovnet
og drømt, og at det var drømmen som hadde skaket ham opp.
Natten etter våknet folkene på Kvelstad av den voldsomme støyen utraset
bevirket, og demningen over elven var akkurat som gutten hadde sett og for
talt dagen før. Elven stoppet mot demningen og steg i løpet av et par dager
så høyt som det gutten hadde sett. 3
Eiketreet på Krag 4
På tunet på gården Krag sto det i forrige århundre et stort eiketre. Treet
var gammelt, og det knyttet seg et sagn til det. Det ble fortalt at dersom det
ble saget eller hugget ned, ville det komme en ulykke over bygden.
Hvorvidt de som hadde bodd på Krag før hadde trodd på dette og latt være
å røre eika av den grann, eller om de hadde syntes det var et fint tre som
måtte få stå, er uvisst. Men da Ove Nilssen Haugskott kom dit, brydde han
seg ikke om denne spådommen, og han hugg ned treet.
Gården gikk ut, og de tre som befant seg på Krag, berget livet så vidt det var.
Noter:
1 Opplysningene er ved Arne Eklo.
2 De tre følgende historiene er nedskrevet av Johannes Minsaas. De sto trykket i Verdal
Historielags skrifter 2, Årsskrift 1977.
3 Opplysningene om vannhøyden stemmer ikke. Vannet nådde ikke opp til vinduene på noen
av Kvelstadgårdene. Vannet nådde ikke opp til husene en gang, de lå for høyt til det. Men
det var ikke mye om å gjøre før det hadde kommet inn på gårdsplassen. Men derimot var
det flere selveierbruk og plasser på sletten nedenfor Kvelstad som fikk vannet høyt oppover
veggene. Se under Vukusjøen.
4 Denne historien har Ingeborg Haugskott, datter av Ole Nilssen Haugskott på Krag, fortalt

----
55 RasA
----
KVELDEN FØR RASET
Menneskers sanser
Onsdagen før raset var 17. mai. Dagen ble feiret på vanlig måte, og etter
som neste dag var en arbeidsdag, var sikkert nok mange både trette og ut
slitte om kvelden 18. mai, og de gikk tidlig til ro. Men noen var ute, enten
det var på nødvendige oppdrag, eller på annet vis.
To ungjenter, hver på sitt hjemsted, var ute sent om kvelden. Begge disse
opplevde helt uavhengig av hverandre det samme.
Den ene var Ragnhild Rosvoll. ' Hun var døvstum, men hennes øvrige san
ser var gode. Hun kunne fortelle at kvelden var usedvanlig fin med klarvær.
Det forklarer også at det ble kuldegrader om natten. Men hun fortalte også
noe annet merkelig. Ute på gårdsplassen på hjemgården kjente hun en frem
med og merkelig lukt. Noen beskrivelse av lukten kunne hun ikke gi.
Hun bodde på Rosvoll på sydsiden av elven, et godt stykke fra selve raset.
Men Rosvoll lå rett vest for rasporten, og avstanden var ikke mer enn et par
kilometer. Og vinden blåste fra øst.
Den andre ungjenten var Dina Jermstad. 2 Hun ble ansett for å være «svak
sinnet». Det var den tids benevnelse på sinnslidelser og nervøse plager. Hun
bodde midt oppe i selve raset. Også hun var ute på gårdsplassen om kvelden.
Og det merkelige er at også hun fortalte om en eiendommelig rar og frem
med lukt. Heller ikke hun kunne forklare hva for slags lukt det var.
Ingen av disse hadde tenkt nærmere på
den merkelige lukten om kvelden. Bare i
ettertid har de, hver for seg, til sine barn,
fortalt om denne underlige lukten. Så vidt
vites, har dette forhold tidligere vært
ukjent. I hvert fall er det ikke funnet nevnt
noe sted. Muligens kan andre ha registrert
det samme uten at det dermed ble tenkt noe
over det. Det er heller ikke kjent om
Ragnhild Rosvoll og Dina Jermstad har
snakket med hverandre om dette
fenomenet.
Også Beret Johannesdatter på Eklosved-
jan merket noe uforklarlig om kvelden før Beret Johannesdatter Eklosvedjan


----
56 RasA
----
raset. 3 Hun kunne ikke forklare hva det var. Hun følte seg så urolig. Der
for gikk hun ikke og la seg, men gikk forbi Eklogårdene og ned til elven.
Der signaliserte hun til Melby hvor hun hadde skyldfolk. De satte over med
båt, og hun var på Melby da raset gikk. Hun berget livet med dette. Alle
på Eklosvedjan omkom.
Dyrs sanser
Kommunelegen i Verdal, Albert Strøm, var ute på oppdrag. Han var bo
satt på Ekle. Han hadde vært lege i bygden siden 1884. Denne kvelden hadde
han vært på sykebesøk i Vuku. Noe etter midnatt var han på vei hjemover.
Han hadde planer om å besøke en pasient i Jermstadområdet før han avsluttet
for natten. Det var således en lang dag for doktoren.
Men da han hadde passert Fåren og nærmet seg Jermstad, ble hesten ustyr
lig. Den stoppet opp og ville ikke gå lenger. Da doktoren prøvde å få den
til å gå videre, viste den tydelige tegn på redsel. Den reiste seg på bakbenene
og prustet og skalv av redsel. Strøm forsto ingen ting. Hesten var ellers rolig
av seg, og hadde aldri vist slik oppførsel. Strøm slo hardt på for å få den
til å gå, og omsider la den i vei. Og da var den ikke til å stoppe. Det gikk
for full fart, og hesten stoppet ikke før de nådde Stiklestad.
Da de passerte Prestegården Auglen, hørte Strøm en merkelig dump,
rallende lyd. Ikke så han noe, og heller ikke skjønte han hva det var. Men
i ettertid kom han til at det må ha vært den første del av skredet han hadde hørt.
Nå var det så sent på kvelden, eller natten om man vil, at Strøm ga opp
å gjøre vendereis for å besøke den syke. Han mente at han nå kunne vente
til neste dag.
Men noe besøk dit ble det ikke neste dag. Doktoren holdt på å kle av seg
hjemme på Ekle da han på nytt hørte den rallende lyden, men denne gang
fra en annen retning og adskillig sterkere. Straks etter ringte nattklokken hans,
og noen ropte: «Vi synker!» Og da han kikket ut, så han den blå leirvellingen
velte utover jordene nedenfor husene på Ekle helt opp til haven.
Husene på Ekle hverken sank eller ble begravet. Men doktoren fikk ikke
noe søvn denne natten. Smått med søvn ble det også de nærmeste døgnene.
Raset hadde gått, og nå trengtes doktorens hjelp alle steder. Men nettopp det
området hvor hesten hadde spranget over i vilt tan, hadde rast ut. I følge
Strøms angivelser kan det ikke ha gått mange minuttene etter at han hadde
passert før det raste der. Hestens merkelige oppførsel berget livet på dem
begge to. (Se mer om dette under Ekle.)
Det er ikke opplyst hvem hans pasient i rasområdet var. Men av de opplys
ninger som er innsamlet i ettertid, går det frem at det i hvert fall var to per
soner som var syke i området.

----
57 RasA
----
På Tokstad mellom, en av Prestegårdsplassene, lå Peder Pedersen, mannen
i huset, syk. Han var syk da han kom hjem fra arbeid samme kveld, og han
hadde gått til sengs. Hvilken sykdom det var, vet vi ikke. Men vi vet at dok
tor ikke ble budsendt i tide og utide på den tiden. Og han måtte bokstavelig
budsendes. I dette nabolaget fantes det telefon bare hos ingeniør John Rostad
på Follo. Det synes derfor tvilsomt at det var ham doktoren skulle besøke.
Derimot lå Anton Kristiansen som eide Bjørklund, en eiendom utskilt fra
Trøgstad store, i lungebetennelse. Lungebetennelse var en meget alvorlig syk
dom med svært stor dødelighet, og det er svært sannsynlig at det var ham
doktoren ønsket å besøke før han dro hjem denne sene maikvelden.
Omtrent samtidig var en annen mann på vei i motsatt retning. Det fremgår
ikke at disse to møtte hverandre, men muligens kan de ha gjort det uten at
det er registrert. I dette tilfelle var det en mann som kjørte et plankelass
østover.
Hvem mannen var, vet vi ikke. Heller ikke vet vi hvor han skulle. Vi vet
bare at han kjørte plankelasset østover. Plankelasset var stort og tungt, og
hesten var gammel og utslitt. Et sted kalles den et øk, et annet sted en merr.
Og det fremholdes at den var gammel og skrøpelig, stivbent og lat. Det gikk
således smått fremover. Tydeligvis hadde ikke kjørekaren det så overvettes
travelt heller. Det synes mistenkelig at han kom så sent som henimot midnatt
forbi prestegården Auglen. Kanskje hadde han gjort stans underveis fra sag
bruket for å få seg noe innenbords.
I alle fall nærmet han seg Prestegården. Da med ett fikk hesten fart på seg.
Den gamle og utslitte merra la i vei. Det gikk så det dundret med det tunge
lasset. Mannen hadde nok med å holde seg fast. Turen gikk ned Follodalen
og opp på den andre siden og videre forbi Jermstad. Det var uråd å tøyle
hesten. Men da de nådde Fåren, stanset ferden. Skumlagt og skjelvende sto
hesten på gården, men nå var de på trygg grann.
Bare kort tid etter gikk raset. I likhet med doktoren, berget også kjøre
karen livet fordi hesten la på sprang over det farlige området.
Dyrs sanser er helt anderledes enn menneskers sanser. Det ligger ikke
noe unaturlig skjult i disse hendelsene. Hestene må på en eller annen måte
ha registrert at et eller annet var på ferde. Hva de registrerte, eller hvordan
de registrerte det, er det ikke mulig å gi svar på. Men lignende hendelser
andre steder bekrefter at dyr har en evne til å oppfatte slike hendelser lenge
før menneskene blir klar over at noe vil skje. Ved Hauganfallet i Helgådalen
i 1894 (se under Hærfossens gjennombrudd) sto en hest tjoret nede på det
jordstykket som gled ut ved dette fallet. Like før fallet fant sted, slet hesten
seg og galopperte opp til husene på gården. Så gled jordstykket ut.
Fra andre steder i landet finnes lignende beretninger.
I Stjørdal i 1792 gikk et ras som kalles Smågårdsfallet . En mann fra Øvre

----
58 RasA
----
Stjørdal kom kjørende på vei vestover, men da han kom til rasstedet, stoppet
hesten og ville ikke gå lenger. Så raste både vei, skog og jord ut.
Og fra et av Stubergfallene i Stjørdal fortelles at to kyr berget seg ved å
slite seg løs fra tjoret og komme til fast land. Det opplyses ikke ved hvilket
av de to Stubergfallene dette skjedde. Det første gikk i 1807 og det andre
i 1823.
På Bynesset gikk det et ras i 1848. Det kalles Bråfallet. Over det området
hvor raset gikk, kjørte en mann med hest og vogn like før. Og på samme
måte som ved de to tilfellene i Verdal, satte hesten i veg over rasområdet
i stor fart. Dette berget både mann og hest, for like etter gikk raset.
Noen år senere, i 1864, gikk det et ras ved Leiråa i Buvika. Der var det
en ku som slet seg og sprang fra det rasfarlige området og berget seg ved det.
Og fra Inderøya i 1880 fortelles det om en hest som berget seg ved å rømme
fra det farlige området før raset gikk.
Disse eksemplene understreker bare antagelsene om at dyr er mer var over
for signaler fra naturen enn menneskene. Dog er det ikke kjent om noen av
de mange hundre andre dyr, hester, kveg og småfe, som befant seg i rasom
rådet, reagerte på noen spesiell måte før raset. Og om de hadde rautet og
laget leven i fjøsene, var det allikevel ikke sikkert at noen la merke til det.
Som fortalt ovenfor var denne torsdagen dagen etter 17. mai. Og i tillegg
hadde den 18. mai vært en hard arbeidsdag i våronna. At de derfor lå i dyp
søvn og var lite var for uvanlige lyder, er kankje en tilleggsforklaring på at
ingen hørte dyrene, og at raset kom fullstendig overraskende på folk.
Det er allikevel et faktum at ikke et eneste større vilt dyr er blitt registrert
funnet, hverken dødt eller levende i rasområdet etterpå. Det vrimlet av rev
og hare, og elger vandret til stadighet gjennom området. Heller ikke er det
omtalt løse hunder.
Noter:
1 Opplysninger ved Johanne Berg og Randi Solemdal, Ragnhilds døtre.
2 Opplysninger ved Oskar Olsen, Dina Jermstads sønn.
3 Opplysninger ved Bjarne Slapgård, hennes dattersønn.

----
59 RasA
----
UNDER
HENDELSESFORLØPET
Innledning
Øyenvitneskildringer av Verdalsraset gir grunnlag for å tro at det var tre
fire forskjellige skred som skjedde etter hverandre med en kort pause mellom
hvert.
Her er det nødvendig med en kort forklaring på hva som skjer når et kvikk
leireras utløses. 1 (Se også om dette under Geologi.) På fagspråket snakkes
det om kvikkleirelommer. For at dette ikke skal gi grunnlag for misforståel
ser, må det presiseres at en slik lomme eller ansamling av kvikkleire nede
i grannen ikke består av flytende kvikkleire som bare venter på at det skal
gå hull på lommen, og så vil massen renne ut. Lommen eller ansamlingen
av kvikkleire er ikke flytende så lenge den ligger uforstyrret i bakken i sin
naturlige tilstand. Det er først når massen kommer i bevegelse at den blir
flytende.
Ved Verdalsraset var kvikkleirelommen i grannen usedvanlig stor både med
hensyn til utstrekning og dybde. Trolig var lommen av uregelmessig form.
Verdalsraset blir av geologene beskrevet som eiflaskehalsskred. Med det
te menes at rasmassene strømmet ut gjennom en trang åpning, en flaskehals.
Denne åpningen blir også kalt skredporten. For Verdalsrasets vedkommende
ligger denne mellom Eklo og Mo. Og den ble like etter raset målt til å være
310 meter tvers over. Imidlertid forsvant et parti utenfor skredporten. Det
kan være tale om et område som strakte seg bortimot 400 meter syd for den
trangeste delen av porten. Bredden av dette partiet var vel 600 meter.
I dag fremstår skredgropen som et enormt, nærmest trekantformet krater
i landskapet. Den ene spissen av trekanten peker mot syd, og her ligger por
ten. Dette viser at formen på kvikkleirelommen ikke var rund eller regelmes
sig. Ja, det kan faktisk se ut som om at skredporten må ha vært en slags
innsnevring i selve lommen.
Det er heller ikke klart om bunnen var jevn og regelmessig. En tegning
eller skisse laget av geolog dr. Hans Reusch ganske kort tid etter raset viser
hvor uregelmessig bunnen av raset var. Det var trinn, terskler og rygger nær
mest i alle retninger. Nå skal det dog opplyses at denne skissen ble laget etter
det store etterskredet 6. september. Ved dette skredet ble mange ujevnheter
i bunnen utslettet. Og det må videre understrekes at mange av ujevnhetene

----
60 RasA
----
i bunnen ganske sikkert skrev seg fra fastere partier av overflaten som hadde
falt ned. (Se under Rasgropen. Skissen er gjengitt under Geologi.)
Og når det gjelder selve utviklingen av skredet, er det gitt mange forskjel
lige beskrivelser av denne. (De fleste øyenvitnebeskrivelsene som er funnet,
er gjengitt under Øyenvitneskildringer.) Det som ser ut til å gå igjen i beskriv
elsene av hva som skjedde, er at utviklingen av skredet ikke var jevn og uav
brutt. Det ser ut til at stykke for stykke gled ut.
Dette stemmer med hvordan et kvikkleireskred utvikler seg. Når en skrå
ning glir ut, oppstår en ny skråning bakenfor. Og i og med at denne nye skrå
ningen også består av samme type masse, det vil si kvikkleire, vil også denne
skråningen gli ut. Og det samme skjer igjen og igjen med de nye skråningene
som dannes bakenfor. Skalk etter skalk faller ned. Denne utviklingen vil fort
sette inntil skredet enten møter fjell eller en grann bestående av annen konsi
stens enn kvikkleire, eller inntil skredet har gått så langt bakover at skråningen
er blitt så lav at den ikke lenger gir mulighet for at massen skal falle ned.
På fagspråket sies det at slik kvikkleire er sensistiv efter følsom. I og med
at massen faller ned, blir den omrørt. Og det typiske for kvikkleire er at den
blir flytende når den blir omrørt.
I Verdalsraset var det dette som skjedde. Og her ble kvikkleiren til og med
svært tyntflytende, og den rant vekk. Her hadde terrengets fall ned mot elven
og høyden av meiene betydning. Det la seg ikke opp nevneverdig med masse
foran eller nedenfor som kunne hemme eller stanse videre utglidninger.
Raset skjedde i tre-fire hovedetapper, men også innenfor hver hovedetappe
var det mindre etapper.
Det var vel slike forhold som bevirket at skredet forplantet seg bakover,
og således ga inntrykk av at det var flere adskilte skred. I tillegg var utvil
somt overflatelaget over rasområdet av varierende tykkelse og konsistens.
Overflatelagene besto dels av andre materialer enn leire, som for eksempel
sand og gras, såkalte elveavsetninger som var blitt avsatt under et senere tids
rom i den geologiske utviklingen, og dels av jord og myr og lignende.
I en normal situasjon består overflaten av en tørrskorpe. Dette er det tørre
laget over grunnvannet. Det er bare unntaksvis at grunnvannet når opp til
overflaten. Tørrskorpen er tykkere på kanten av skråninger. Det har sam
menheng med at grunnvannet vanligvis ligger noe dypere under overflaten
på slike steder.
I rasområdet varierte tørrskorpen i tykkelse. Og hvis tørrskorpen var tykk,
virket dette nødvendigvis hemmende på skredutviklingen.
En av de geologiske merkverdighetene i Raset er den såkalte Follodalen.
Her er det grann til å foregripe begivenhetenes gang en smule. Follodalen
ble stående igjen som en langstrakt øy nede i rasbunnen. Langs etter ryggen
av denne øya lå etterpå det tørre bekkeleiet etter Follobekken. Ryggen fort-

----
61 RasA
----
Follobekkens gamle leie over Øya i Raset. Bildet tatt i 1972. Ingen spor etter
selve Follodalen vises nå. Den er planert vekk. Men dalen står igjen som en
forhøyning eller «øy» nede i Raset.
setter nord- og nordvestover uten at den er en del av den gamle Follodalen.
Man har fundert på hvorfor Follodalen ble stående igjen. En forklaring kan
være at grannen rett og slett ikke består av kvikkleire. Denne forklaringen
ansees ikke for å være sannsynlig av geoteknikerne. De mener at den rime
lige forklaringen er at skredutviklingen skjedde samtidig på begge sider av
dalen. To skredfronter nærmet seg dalen fra hver sin side. På vestsiden gled
skalk etter skalk ut slik at fronten beveget seg østover, og på østsiden gikk
utviklingen i motsatt retning vestover. Skredfrontene møttes akkurat der
Follodalen ligger.
Men helt tilfeldig var ikke dette møtet. På dette stedet ble høyden av skred
skråningene på begge sider redusert med ca. 10 meter. Dette var dybden av
Follodalen. Samtidig besto kantene av dalen av en tykkere tørrskorpe som
beskrevet ovenfor. Dette bevirket også at skredutviklingen ble hemmet, og
frontene møttes på dette stedet. 2
Ellers var det mer eller mindre tilfeldigheter som avgjorde hvor frontene
ville møte hverandre. Og der frontene møttes, ble det stående igjen rygger.
Dette er vel forklaringen på ryggen nordover fra Follodalen som altså ikke
er en del av Follodalen.
Ved kvikkleireras blir biter av overflatelaget eller tørrskorpen revet med.
Dette skjedde også delvis ved Verdalsraset, men her var dimensjonene så store
at også store deler av overflaten ble revet med som flak oppå den flytende


----
62 RasA
----
massen. Andre steder forsvant det som var under overflatelaget, og det falt
ned. De delene av overflaten som hadde falt ned da de første partiene raste
ut, ble liggende i veien for det som kom etterpå. Derved ble eventuelle over
levende og hus og husrester som befant seg oppe på disse nedfalne flakene,
begravet eller knust av det som kom etterpå.
Fra øyenvitner er det klart gitt uttrykk for at det var korte pauser eller opp
hold i selve skredutviklingen. I det etterfølgende vil vi omtale Verdalsraset
som tre adskilte ras, selv om geologene sier at det sannsynligvis var mange
flere, men at de fulgte så tett innpå hverandre at det var uråd å skille dem
fra hverandre.
Det første raset
Etter beskrivelsene skulle skredet ha startet der Follobekken munnet ut i
Verdalselven. Elven hadde laget en dyp U-formet innskjæring i terrassen
mellom Haga og Eklo. Det var i den samme terrassen at Follobekken hadde
laget sin dype, ravineformede dal. Og dalen munnet ut helt i den sydvestre
kanten av U-en bare et kort stykke øst for Haga. Bekken rant her i sydvestlig
retning, og det er verdt å merke seg at Verdalselven også rant i samme ret
ning der bekken munnet ut.
Når man studerer kart som ble tegnet like etter raset, ser det faktisk ut til
at vestsiden av denne dalen nordøst for Haga og skredets vestre kant her følger
omtrent samme linje. I alle fall kan det ikke være tale om at noe stort areal
forsvant på vestsiden av dalen.
Derimot gikk det med en lengre strekning av terrassen østenfor dalen. Med
regnet munningen av dalen er den søndre bredden av raset omtrent 600 meter.
Disse 600 mettene fulgte ikke en rettlinjet terrassekant. Den nevnte U-en var
delvis skåret inn langs denne strekningen.
Tidligere er skredporten nevnt. Den er vesentlig smalere enn den maksi
male bredden av raset utenfor. Selve porten ble målt til 310 meter i bredde
umiddelbart etter raset. På utsiden forsvant et grovt sett trekantformet areal.
Grunnlinjen av denne trekanten fulgte den gamle terrassekanten, og skred
porten danner motstående vinkel til grunnlinjen.
Selv om grunnlinjen egentlig buktet seg innover, det vil si mot nord, lå
det nærmeste punktet av linjen ca. 400 meter fra skredporten. Og utløpet av
Follobekken lå mer enn 400 meter unna porten.
Hvis det første raset hadde kommet ned gjennom Follodalen, skulle det
ha tatt retning sydvestover i retning av Ness. Men det tok beviselig retning
oppover langs elven, det vil si i sydøstlig retning. Det gikk i retning av Mel
byberget på motsatt side av dalen.

----
63 RasA
----
1 den grad det er mulig å skille mellom flere ras, er dette et forsøk på å anty
de omfanget av det første raset. Pilen angir retningen det tok.
Raset kan altså ikke ha fulgt Follodalen. Og hvis det ikke fulgte dalen, kan
det heller ikke ha startet der. Follobekken gikk i sydvestlig retning de siste
4 - 500 mettene før den rant ut i Verdalselven. Raset gikk i 90 graders vin
kel i forhold til bekken. Stedet hvor raset startet lå etter alt å dømme borti
mot 400 meter øst for bekkeutløpet. Hadde raset startet lenger mot vest, ville
de første rasmassene ha tatt en annen retning, enten rett sydover på tvers over
elven, eller så sydvestover nedover langs elveløpet.
På det sted raset startet, strøk Verdalselven helt inntil terrassefoten. Her
hadde den erodert i mange ti-år, ja, kanskje i flere hundre år. Innskjæringen
var blitt dypere og dypere. Og inne i melen fantes det store mengder kvikk
leire. Før eller senere ville elven åpne opp for denne leiren.


----
64
----

Rasporten i 1893 sett fra nordvest. I bakgrunnen Sundby gårdene. Til venstre
Eklomelen og til høyre Momelen. Ukjent fotograf.
Ukjent fotograf.
18. mai 1893 var det således trolig bare et tynt skall som holdt kvikkleiren
på plass. Dette skallet besto av leire av en annen konsistens enn kvikkleiren
innenfor. Men elven som strøk forbi terrassefoten, eroderte übønnhørlig i
leirmelen. Den fastere leiren ble stadig undergravet, og små biter falt hele
tiden ned. Skallet av fastere eller ikke sensitiv leire ble tynnere og tynnere.
Trolig skjedde det små utglidninger i denne skråningen tidlig om dagen 18.
mai. Dette var etter all sannsynlighet en av årsakene til at elven var så leirgrå
nedenfor, selv om vi naturligvis må regne med at utglidningene ved Reppe
også spilte en rolle i den sammenheng.
Gravingen i terrassefoten hadde skjedd gjennom mange år. Dette var bare
den berømmelige dråpen som fikk begeret til å renne over. Et slikt ras kalles
på fagspråket et initialras.
Hvor egentlig dette initialraset skjedde, er usikkert. Men det må ha vært
øst for Follobekkens utløp ut i Verdalselven. Og det må ha skjedd ved at et
stykke av skråningen gled ned i elven. Derved var den sensitive kvikkleiren
blottlagt, og når den falt ned, ble den tyntflytende.


----
65 RasA
----
Bakenfor lå det større masser med kvikkleire. Skalkene med kvikkleire falt
ned i større og større tempo, og nå var det ingen makt i verden som kunne
stanse det som var i ferd med å utvikle seg.
Skredmassene fulgte elveløpet oppover i retning av Melbyberget. Men de
uhyre leirmassene fylte elveløpet med en gang, og de strømmet ut over den
lave og flate sletten på sydsiden av elven som en lavine.
Mesteparten av det området som raste ut utenfor skredporten, omfattet de
ler av Hagas utmark. Denne utmarken lå her på begge sider av Follobekken.
Men noe av Eklos grann grenset også hit.
Når det sies at deler av utmarken til Haga så ut til å bli revet med av den
første utglidningen, er dette etter all sannsynlighet uttrykk for hva man trodde
man så. Det må nemlig være dette området som først forsvant. Derved opp
sto åpningen som gjorde mulig at det innenfor kunne rase ut. Men det forkla
rer også hvorfor man mente at raset fulgte Follodalen. Skredporten er bare
übetydelig bredere enn det dalen var på dette stedet, og etter som alt innenfor
kom ut her, mente man ganske sikkert å ha sett skredet komme ned Follodalen.
Og for dem som fikk være vitne til dette, ga det sikkert det inntrykket at
rasmassene rev med seg det som lå utenfor, det vil si Hagas utmark.
Resultatet ble, etter at områdene utenfor og i selve skredporten hadde glidd
ut, at de nærmeste områdene innenfor fulgte umiddelbart etterpå. På utsiden
og i selve porten omfattet dette Hagas utmark samt noe av Eklo valdet. Innen
for skredporten strakte dette området seg så langt opp at Krågsmoen på øst
siden av Follobekken, og plassen Movald på vestsiden gikk med.
Den delen av terrassen som står igjen på vestsiden av skredporten, er ca.
60 meter høy. På østsiden av porten er terrassen litt lavere, ca. 45 meter høy.
Terrenget var litt lavere på begge sider av dalen der bekken munnet ut i
elven. I og med at elveløpet lå på godt under 10 meter, var det forholdsvis
stor høydeforskjell.
I dag ligger bunnen av skredporten på ca. 25 meter. Her skal vi imidlertid
huske på at masser fra den siste delen av skredet ble liggende igjen her i ganske
betydelig mektighet. Og etterskredet som gikk i september 1893, la også igjen
ytterligere med masse. Derfor er det all rimelig grunn til å tro at bunnen etter
det første skredet var en god del dypere enn det terrenget gir inntrykk av i dag.
Og kvikkleirelagene som etter hvert kom i bevegelse, må således ha strukket
seg under bunnen av Modalen og langt innover i det som senere ble selve
skredgropen. Selv om Modalen lå helt i vestre kant av det utraste området
utenfor skredporten, lå den nærmere Eklo enn Mo like innenfor det som skulle
bli selve porten. Ved Krågsmoen, der dalen forøvrig kaltes Krågsdalen, var
avstanden fra dalen og til det som skulle bli skredgropens vestre kant, mellom
200 og 300 meter.
Så selv om det første av de tre skredene ble ansett for å være det minste,
Verdalsboka - 5

----
66 RasA
----
viser størrelsen på områdene som raste ut sammen med høyden av de utraste
terrassene at det allerede på dette tidspunkt må ha vært umåtelige mengder
med leirmasse som var i bevegelse. Og fallhøyden forklarer hvorfor massen
kom veltende som en bølge, og ikke bare seg utover.
I følge ett av øyenvitnene, kona på Skjørdal, Oline Ellingsdotter, (se under
Øyenvitner) gikk Krag med i det første raset. Etter all sannsynlighet var det
en misforståelse for Krågsmoen. Krågsmoen gikk nemlig ut i denne delen
av raset.
Leirmassene veltet så uten å møte motstand sydøstover i retning av Melby
berget. Og fremfor dem lå bare elveleiet og den lave, flate elvesletten på syd
siden av elven. Det var ingen ting som bremset på leirvellingen, og
eiendommene Melbynesset og Hagaenget var redningsløst fortapt. De lå nemlig
midt i veien for strømmen. Begge ble begravet. Husmannsplassen Gammel
plassen under Haga lå også ute på det samme nesset. Også denne ble tatt av
dette raset. Dog er det en mulighet for at det bare var kanten av strømmen
som tok denne plassen. Og i alle fall ble restene av den tatt av det andre skredet.
Leirmassene fortsatte videre, dels langs etter elveløpet og dels over flatene,
og først etter at de hadde tilbakelagt en strekning på bortimot 1 1/2 kilometer,
støtte de på litt høyere terreng nedenfor Sundby og Melby. Leirstrømmen
ble da svinget i en bue slik at den til slutt slo mot Eklomelen på nordsien
av elven. Man kunne faktisk få inntrykk av at leirsuppen dannet en bakevje.
Og inn i denne bakevjen seilte husene på Krågsmoen. De ble til slutt ligg
ende ute i leirsjøen et par hundre meter fra land nedenfor Eklo.
Det overflatestykket Krågsmoen lå på, var altså helt hele tiden. Og det var
vel et lignende stykke med skog Karl Haga så seile i retning av Melbyberget
da han sto på Spellhaugen ved Haga. Men det faktum at dette flaket hvor
husene på Krågsmoen lå, var intakt helt til det ble liggende i ro nær opp
under Eklomelen, tyder på at dette må ha blitt med i den siste del av dette
skredet. Hadde mer fulgt bakenfor, ville flaket trolig ha blitt bratt i stykker,
og husene ville da sannsynligvis ha blitt knust.
På nordsiden av elven på den smale stripen av elvesletten mellom elven
og foten av terrassen nedenfor Eklo, lå plassen Eklomyra. Da leirmassene
nådde dit, hadde de ikke lenger den knusende kraften de hadde hatt tidligere
slik at plassen hverken ble flyttet eller knust. Men husene ble fylt med leire.
Plassen Movald som lå på vestsiden av Follodalen rett overfor Krågsmo
en, forsvant helt. Hva som skjedde med dem som bodde der, er ukjent. Ingen
av de fem som fulgte med, ble funnet. Muligens kan også denne plassen i
likhet med Krågsmoen ha blitt liggende på overflaten, men i så fall ble den
trolig liggende et sted utenfor skredporten, og da ble den begravet eller knust
av neste ras.

----
67 RasA
----
Flyfoto 1992 over området hvor det første raset gikk. Melby helt til høyre.
Innsnevringen mellom Eklomelen og Melbyberget bak Melby. Rasporten midt
på bildet til venstre. Foto: Bård Gimnes.
Naturligvis var ikke dette skredet lydløst, men i forhold til hva som fulgte
etterpå, var det allikevel forholdsvis stille.
Doktor Albert Strøm, som kjørte over rasområdet bare noen minutter før
det raste ut, og således må ha befunnet seg ved Jermstad da dette raset gikk,
fortalte at han hørte det som en sus eller en dump rallende lyd. Heller ikke
han som befant seg ute og bare et par kilometer unna, registrerte denne lyden
som noe annet enn en sus. Det forklarer hvordan de som ble berørt av dette
skredet og overlevde, har fortalt at de ikke fikk det aller minste varsel før
enten husene seilte, eller leirvellingen veltet innover mot husveggene. Vide
re forklarer dette at så få naboer ble var raset på dette tidspunktet. Det var
først da overlevende fra dette skredet varslet, eller da det andre skredet gikk,
at man ble klar over at noe forferdelig var i ferd med å skje. Og for dem
som befant seg ute i selve rasområdet, var det da for sent.
Som følge av dette skredet ble elven demmet opp mellom Melbyberget og
Eklomelen ien høyde av bortimot 1 1 meter over det gamle nivået. Hele
elveløpet og elvesletten ble fylt opp til denne høyden mellom Eklomelen og
Sundby.


----
68 RasA
----
Kartskisse over det andre raset. Utstrekningen innover i rasgropen, spesielt
mot øst, er høyst usikker. Rasmassene gikk ut gjennom rasporten omtrent rett
mot syd.
Det andre raset
Kort tid etterpå kom den andre delen av skredet. Det er umulig å angi nøy
aktig hvor lang tid det tok før dette fulgte, men noen minutter må det ha gått.
Og dette var langt større og voldsommere enn det første. Det ble ledsaget
av en veldig støy og larm, og det var dette som først fikk folk til å tro at
det blåste sterk vind, selv de som bodde mange kilometer unna.
Arealet som gled ut i denne delen, var en god del større enn i den første.
Dette skredet tok veien tvers over dalen, altså i en sydlig retning. Dette skyldtes
dels at det hadde denne retningen allerede fra starten av, og dels at dalbunnen


----
69 RasA
----
østover var fylt opp av rasmasse etter det første. Og leirmassene var like tynt
flytende nå som ved forrige ras. De suste som en veldig bølge over dalen
i retning av Bjørkberga. Alt som lå i deres vei, ble knust, enten det var hus
og gårder nede på elvesletten, eller det var hus og overlevende fra det første
skredet som var blitt liggende igjen utenfor skredporten.
Bevegelsesenergien var så stor at leirsuppen ble skvettet langt oppover lien
mot Bjørken. Dette kan ha sammenheng med både at leirsuppen ble presset
gjennom den trange skredporten med en veldig fart, og at det var forholdsvis
stor fallhøyde. Bekkedaler som munnet ut i hoveddalen på sydsiden, ble til
stoppet av leire helt opp i 10 - 15 meters høyde over det nivå leirsuppen til
slutt ble liggende på. Og etter at farten var stanset av Bjørkberga, veltet
massene både oppover og nedover. Bevegelsen oppover ble imidlertid hem
met av skredmassene fra den første delen av raset.
Overlevende og lik, husdyr og kadavere, hus og husrester som fulgte med
dette skredet, ble for en stor del funnet igjen på motsatt side av dalen, fra
Sundby og vestover i retning av Skjørdal og Ness. Følgelig kan man til en
viss grad anslå hvilke områder som raste ut ved denne anledning.
Etter alt å dømme var det de sentrale områdene i skredgropen som gikk
ut på dette tidspunktet. Dette omfattet deler av Krågsvaldet. Derimot ser det
ikke ut til at husene på Krag ble tatt nå. Men store arealer av dyrket og udyr
ket mark av naboeiendommene forsvant. På nabovaldet Trøgstad lå den übe
bodde eiendommen Trøgstad lille. Antageligvis gikk denne parten ut. Videre
er det trolig at gården Eklosvedjan gikk ut i siste del av dette skredet.

Flyfoto over området mellom rasporten og Bjørkberga. Rasporten helt til
høyre, Bjørken i venstre billedkant. Foto: Bård Gimnes.
Foto: Bård Gimnes.


----
70 RasA
----
Eklosvedjan lå like nordøst for skredporten. Hvis denne gården ikke gikk
med nå, må den ha blitt med tidlig i det tredje skredet. Men da er det merke
lig at ikke folkene ble vekket av drønnene fra de to første skredene. Eklo
svedjan lå tross alt like ved skredporten. Folkene kan naturligvis ha prøvd
å komme seg i sikkerhet, men så ha spranget i feil retning. Alle omkom,
tilsammen fem stykker. Og de fire som ble funnet, er begravet på Stiklestad.
De ble således tatt i land vest for Ness. En sølvskje fra denne gården ble
mer enn 50 år senere funnet på vestsiden av det nye elveløpet øst for Ros
voll. Disse forholdene tyder på at Eklosvedjan ble ført ut gjennom skred
porten i sydvestlig retning.
Som allerede nevnt, raste det totalt ut et større område i det andre skredet
enn hva som gikk med i det første. Og skredgropen utvidet sin omkrets til
det mangedobbelte, og det ble på den måten åpnet opp for nye skred like
etterpå. Raset må på dette tidspunkt ha nådd opp til øya i Raset eller Follo
dalen.
Et annet øyenvitne, Jakob Skei, (se under Øyenvitner) sa det steg en sky
av støv eller damp opp over rasområdet. Dette gjorde det vanskelig å se, men
så vidt han kunne se, hadde Follo og Jermstad gått ut før han kom ut. Det
er allikevel ikke grann til å tro at Follo og Jermstad gikk ut i den andre delen
av raset. Både beskrivelsene fra de overlevende og retningen disse gårdene
tok, tyder på at de må ha blitt med i det tredje skredet.
Det var på dette tidspunktet at man merket den svovelaktige stanken. Den
var merkbar langt unna.
Skyen som man så, var nok en støvsky. På avstand var det kanskje vanske
lig å se om det var det ene eller det andre. Men noe grunnlag for at det skulle
dannes dampskyer, var det ikke. Derimot har en av dem som overlevde sei
lasen ned gjennom raset, Ole Hegdal, fortalt at støvskyene fra den nyharv
ede jorden sto himmelhøyt til værs. (Se under Trøgstad store.)
Nede på elvesletten noe sydvest for skredporten på sydsiden av elven lå
Haga søndre nordre og Haga søndre søndre. Haga søndre søndre som også
ble kalt Hagahammelen, innbefattet en del av Skjørdal som ble kalt Lilleau
net. Både Haga søndre søndre og Haga søndre nordre ble tatt. Eiendommen
Langenget av Haga søndre nordre, men som lå nokså nært opp til Haga søn
dre søndre, gikk også med. Videre gikk eiendommen Sundbyaunet av Sund
by også med. Plassen Sundbyhammelen som nå lå under Bjørken, ble begravet.
Det er imidlertid litt uklart hvorvidt Lunden ble berørt i vesentlig grad av
dette skredet. I følge kanaldirektør Sætr ens rapport etter raset, mener han
at Lunden ble tatt av den tredje delen av skredet. (Se under Kanaldirektørens
rapport.) Men alle øyenvitner forteller at det tredje skredet kom i en mer syd
vestlig retning ut gjennom skredporten, og det rammet områdene lengre mot

----
71 RasA
----
vest. Dog skal vi allikevel ikke se bort fra at de store mengdene det var tale
om ved den siste delen, veltet ut over de rasmassene som hadde kommet forut,
og således også nådde Lunden.
Leirmassene må ved dette skredet ha fylt opp hele elveleiet til langt neden
for Ness. Og samtidig ble også store deler av flatene ved Ness dekket av leire.
Det var nemlig bare kort avstand mellom Ness østre som ikke ble begravet,
og Haga søndre nordre som ble begravet ved denne anledning. Imidlertid var
det et lite trinn i landskapet mellom disse gårdene, slik at leirmassene ikke
nådde helt bort til Ness østre på dette tidspunktet. Det fortelles nemlig om
folkene der at de var ute på gården og diskuterte om de skulle søke ly i det
nye steinfjøset eller ikke. Lenger kom de ikke før leirmassene veltet inn over
gårdsplassen, og de måtte i all hast søke ly i stuelåna. Dette var leirmassene
fra det tredje skredet. Og etter som de sto ute og diskuterte hvor de skulle
søke ly, må det ha vært etter at det andre raset hadde gått. Det var nemlig
bare få mennesker på sydsiden som var klar over skredet etter den første delen
hadde gått. Følgelig synes det rimelig å tro at leiren må ha nådd nesten bort
til denne gården etter det andre skredet. I hvert fall var de nå klar over at
det var fare på ferde.
Det er uklart hvor langt nedover leirvellingen nådde på dette tidspunktet.
Nede på den laveste elvesletten lå det flere plasser som ble begravet av leir
massene. Men de kan ha blitt begravet av leire fra både det andre og det tredje
raset. Dog ble nok plassen Nessøran under Ness østre tatt nå. Likeledes gikk
nok det gamle Ness fergested med. Dette var imidlertid en übebodd hus
mannsplass. Fergemannsfunksjonen ble ivaretatt av beboeren på Nessøran.
Etter hvert som leirmassene ble liggende i ro, avtok bulderet fra raset. Det
var på en måte som om at naturen holdt pusten.
Det tredje raset
Men naturen holdt pusten bare kort tid. Hvor lang tid det tok før det tredje
og siste skredet gikk ut, er uvisst. Trolig gikk det ikke så mange minuttene.
Folkene på Ness østre rakk som nevnt ikke å komme seg bort til steinfjøset
før skredet kom innover gårdsplassen. De måtte rømme inn i stuelåna igjen.
Men de måtte ha sett bølgen på avstand, for ellers ville de ikke ha rakket
å komme seg inn igjen.
Det siste skredet var absolutt det største både hva angår utrast masse, vold
somhet og varighet. Det var varigheten av dette som ble anslått til 15 å 20
minutter, blant annet av Jakob Skei. Og etter som det totale skredet ble an
slått til å ha vart 1/2 time eller vel så det, må dette ha vart i mer enn halv
parten av hele tiden pausene iberegnet.

----
72 RasA
----
Det tredje raset - eller den tredje delen - var størst. Dette er de antatte om
råder som raste ut sist. Men dette området er så stort at det tok tid før alt
kom ut gjennom rasporten. Rasmassene fra denne delen av raset spredte seg
nedover dalen og elveløpet helt ned til Tinden.
Men dimensjonene på den siste delen var så stor at massene kom som bølger
ut gjennom skredporten. Dette førte blant annet til at hus som hadde ligget
på overflaten gjennom en bølge, ble fullstendig begravet av neste bølge. Et
eksempel er stabburet på Moan som må ha gått ut forholdsvis tidlig i den
tredje delen. Det ble liggende utenfor Rosvoll. Men nye bølger med leirvelling
flommet ut over de lagene som lå der, og buret ble liggende under et meter
tykt leirlag.


----
73 RasA
----
Her kan det være på sin plass i trekke inn doktor Strøms beretning igjen.
Han fortalte at han hadde hørt det første skredet da hesten hans passerte
Prestegården i vilt sprang. Fra Prestegården Auglen til Ekle er det en av
stand på to til tre kilometer. Det må ha gått minst syv - åtte minutter før
han var hjemme. Deretter selte han av og satte inn hesten. Mens han var i
ferd med å kle av seg, hørte han buldringen fra den siste delen av skredet.
Ute hørte han at det ble ropt at gården sank, og da kan kikket ut, så han leir
vellingen plaske opp mot haven på Ekle.
Det er en rimelig antagelse å tro at det må ha gått ca. 1/2 time fra han
passerte Prestegården til at han hadde kommet seg inn på sitt soverom.
Skrikene fra de fortapte ute i leirhavet som man hadde hørt etter det andre
skredet, var nå forstummet. De var blitt begravet uten noe håp om redning.
Men nå hørtes tydeligere og tydeligere skrikene og ropene fra nye menne
sker og dyr som kjempet for livet ute i den iskalde leirsuppen. Bare noen
sekunder tidligere hadde disse lydene dannet en bakgrannstøy til det for
skrekkelige dunderet fra raset. Det var angst- og smerteskrik fra mennesker,
skrik fra hester, rauting og beljing fra kyr og okser, bræking fra sauer, hy
ling fra en og annen gris, og innimellom hørtes kakling fra noen høner som
hadde overlevd.
Under siste del av utraset ble så en del av den opprinnelige Follodalen stå
ende igjen nede i skredgropen. Før raset hadde dette vært et av de laveste
punktene i den øverste delen av det utraste området. Nå sto den igjen som
en rygg eller forhøyning og var det høyeste punktet. Øya er nesten 400 meter
lang og bortimot 150 meter bred på det bredeste.


----
74 RasA
----
Det er ikke mulig å fastslå noen nøyaktig kronologi i det som skjedde under
denne delen av raset. Bruddene langs kantene etter det andre skredet kom
fortløpende, og det er rimeligvis forklaringen på at så mange mennesker fra
nettopp denne delen av raset ikke er gjenfunnet. Det som gled ut først, ble
begravet av det som kom etterpå.
Forholdsvis tidlig må de nærmeste områdene på vestsiden av Follodalen
ha gått ut. Det omfattet eiendommen Moan av Mo. Det kan heller ikke ha
gått lang tid før eiendommen Egge av Krag fulgte. Deretter nådde raset Gran
av Krag.
Raset bredte seg videre nordover på denne siden av Follodalen i stor fart.
Eiendommen Smedhaugen av Follo som lå nord for Gran og på nordsiden
av hovedveien fra Stiklestad til Vuku, ble tatt så kort tid etterpå at folkene
fra Gran som sprang forbi, rakk å vekke dem, men uten at de rakk å komme
seg ut.
Nærmest Follodalen lå plassen Follostuggu. Den eneste overlevende fra
denne plassen, Edin Andersen Follo, sprang vestover. Og i følge hans egen
beretning raste det bokstavelig talt under føttene på ham mens han sprang.
(Se under Follostuggu.) Han ropte og skrek mens han sprang forbi andre hus.
Det faktum at alle ti som ble med raset fra Follostuggu og Smedhaugen
omkom, samt det forhold at bare fire av dem ble funnet igjen, kan tyde på
at det må ha kommet mengder med rasmasse etter disse plassene gikk ut.
På østsiden av Follodalen forplantet raset seg nordover i det samme store
tempoet. Den første gården som forsvant her, var Krag. Det er grann til å
tro at Krag ble med omtrent samtidig med Egge og Gran på den andre siden
av Krågsdalen. Og et øyenvitne fra Eklo fortalte at hun hadde spranget både
langt og lenge før hun så Krag seilte nedover og havnet på sydsiden av dalen
ved Sundby.
Eieren av Krag, Ove Nilsen Haugskott, fortalte at Krag gikk ut før Follo.
Dette bare bekrefter hva som tidligere er sagt om kronologien. Dessuten er
det en fysisk umulighet at Follo skal ha gått ut før Krag. (Se under Krag.)
Oline Skjørdal mente at hun så Follogrenda gå ut i den andre delen av raset.
Rent kronologisk synes ikke dette å ha vært mulig. Men det kan ha sammen
heng med at den siste delen var så stor at det tok så lang tid før alt rakk å
gli ut.
Gården Follo må ha gått ut noen minutter senere. Avstanden mellom
Follostuggu og Follo var ikke stor, og fra Skjørdal var det vanskelig å skjel
ne husene nøyaktig. Men gården Follo var imidlertid så pass stor at det ikke
kunne være tale om å forveksle den med en husmannsplass, selv på den av
standen. Videre lå nabogårdene Jermstad vestre, Jermstad østre og Trøgstad
store på rekke og rad øst for Follo. Rasutviklingen kan ha vært slik at disse
tre ble tatt litt senere enn Follo. Oline Skjørdal har i hvert fall ved en anled

----
75
----


----
76 RasA
----
ning gitt uttrykk for at det var fire skred. Og det siste skredet var så stort
at det på avstand kan ha fortonet seg som to. Dette kan være forklaringen
på at hun sa at hun hadde sett Follo gå ut i det andre skredet. Det kan her
være tale om en erindringsforskyvning.
Den såkalte Prestegårdsskogen må også ha glidd ut samtidig med Smed
haugen. Edin Follo forteller at han løp gjennom en skog, og at det raste mens
han sprang der. Den eneste skogen det her kan ha vært tale om, er Preste
gårdsskogen. Store deler av skogen havnet nede i bunnen av raset.
Ganske kort tid etter Follo forsvant Gollaugstuggu og Jermstad handels
sted som lå et kort stykke mot øst fra Follo. Samtidig gikk sannsynligvis og
så Jermstad vestre ut.
Deretter sank Jermstad østre og Trøgstad store ned i dypet.
Jermstadspannet som lå nordvest for Jermstad vestre, må ha gått ut umid
delbart etterpå.
På dette tidspunkt ser det ut til at skredet utviklet seg nøyaktig slik geolo
gene beskriver en vanlig skredutvikling. På overflaten ser det ut som om at
raset blar seg bakover. Det er overflatelaget som brister og synker ned etter
hvert som undergrunnen forsvinner.
Her er det naturlig å trekke inn Dina Jermstads opplevelse. Hun bodde
i Gollaugstuggu. Som den ene av de to som overlevde der, berget hun seg
ved å springe vekk. Hun sprang langs veien nedover bakke i sydlig retning.
Hun sprang forbi flere gårder og hus, og alle steder prøvde hun å alarmere
folkene.
Men hele tiden måtte hun løpe videre, for det var som om skredet kom
etter henne. Hun krysset dalen etter det gamle løpet til Leiråa, og først da
hun kom til Landfall følte hun seg noen lunde trygg. (Se under Gollaugstuggu.)
Etter at Follo og Jermstadgårdene, iberegnet Jermstadspannet noe lengre
bak, hadde falt ned, ser det således ut til at skredet beveget seg sydover langs
østkanten av det andre skredet.
Selve skredgropen var etter hvert blitt så stor at deler av overflaten ble
liggende igjen inne i gropen uten å bli med helt ut. Det skjedde blant annet
med deler av Trøgstad skole. Her ble stallen stående igjen nede i skredgropen.
Derimot må de to partene av Trøgstad lille, Trøgstad lille søndre og Bjørk
lund, som begge lå sydvest for Trøgstad skole og Trøgstad store, ha gått ut
før disse to. De nevnes ikke av Jakob Skei. Det er derfor litt uklart om de
gikk med i det andre eller det siste skredet. Men hvis Dina Jermstads løpetur
legges til grann, tyder det på at også disse ble tatt av den siste delen av raset.
Før Tokstadplassene gikk ut, må plassen Fyksveet under Trøgstad lille ha
forsvunnet. Dermed ble det dannet en åpning slik at de tre Tokstadplassene
kunne følge etter. Jakob Skei nevner ikke denne plassen. Mest sannsynlig
så han den ikke på grann av støvskyen som steg opp idet Follo og Jermstad

----
77 RasA
----
gårdene gikk ut. Men det er også mulig at denne plassen gikk ut litt før. Det
er imidlertid lite sannsynlig at Fyksveet ble tatt samtidig med at Trøgstad
lille søndre og Bjørklund gikk ut. For selv om disse lå på rekke og rad fra
nord mot syd med Fyksveet i syd, Trøgstad lille søndre i midten og Bjørk
lund mot nord, forsvant de to siste fullstendig mens deler av Fyksveet ble
liggende ute i dalen utenfor Haga. Dette tyder således på at både Bjørklund
og Trøgstad lille søndre ble begravet av de massene som kom fra Trøgstad
store og Jermstad. Fyksveet derimot må ha glidd ut like etter dette. Og de
tre omkomne fra denne plassen, ble ikke begravet av etterfølgende rasmasser.
De sank ned i leirsuppen da gresstorven de befant seg på, brast i stykker.
(Se under Fyksveet.)
Tokstadplassene gikk så ut som de siste i skredet, først Tokstad vestre, så
Tokstad mellom, og til sist Tokstad østre. Folkene på den siste klarte alle å
berge seg ut, for som øyenvitneskildringen beretter, så det faktisk en stund
ut til at denne plassen skulle berge. Men den gled allikevel ut. Tokstad vestre
havnet ved Haga, det vil si utenfor rasporten, og Tokstad mellom ble ligg
ende ved Mo. Tokstad østre ble liggende nede i sumpen i selve rasgropen.
Dette bekrefter at dette var den siste delen av raset. Hadde det kommet mer
etterpå, ville disse ha blitt begravet eller knust.
Både Jakob Skeis beskrivelse og løpeturen til Dina Jermstad tyder som sagt
på at den siste delen av utraset må ha vart mellom 15 og 20 minutter.
Av det som raste ut, var det bare deler av overflaten som ble liggende igjen
inne i selve rasgropen. De tyntflytende leirmassene rant ut gjennom skred
porten etter hvert som det utenfor strømmet utover dalen.
Men mengden av masse som etter hvert befant seg utenfor skredporten,
gjorde nok også sitt til å holde igjen for noe av det som fremdeles var innen
for. Spesielt gjaldt det større partier med tørrere masse.
Som det er antydet ovenfor, er det mulig at noe av skredmassene fra den
siste delen av raset dro med seg Lunden. Det er ikke funnet noen øyenvitne
skildringer som bekrefter kanaldirektør Sætrens påstand i hans rapport. Der
imot er det klart at størstedelen av massen beveget seg i vestlig retning etter
at den hadde kommet ut gjennom skredporten. Men Sætren skrev sin rapport
umiddelbart etter raset, og han tilbrakte mye tid i Verdal, slik at han snakket
med mange mennesker om hva som hadde skjedd. Det er derfor all grann
til å stole på hans opplysninger om Lunden.
Og det forhold at husene på gården Krag havnet i nærheten av Sundby,
sannsynliggjør at Lunden ble tatt av det samme skredet som førte husene på
Krag dit. Husene på Lunden ble flyttet 100 til 200 meter oppover. Dette stem
mer også med at bølgen av det andre skredet traff Bjørkberga, for deretter
å spre seg utover til sidene. At en del av skredmassene derfor sopte husene
på Lunden oppover, synes helt naturlig. I den første tiden etter raset ble det

----
78 RasA
----
benyttet uttrykket bakevje i leirstrømmen om det som tok med seg husene
på Lunden. I og for seg er ikke dette noe misvisende uttrykk. Men det var
rett og slett de kolossale mengdene av leire som ble skjøvet til begge sider
etter at de støtte på fjellet ved Bjørken, som tok med seg husene på gården.
At kreftene i bølgen var brutt, viser det faktum at husene ikke ble knust. De
ble bare skjøvet bortover. Men som oftest ble de brakket i stykker.
En av de overlevende fra Follo, Ole Johnsen Rostad, forteller at mens han
satt på hustaket nede ved Rosvoll, så han en bølge av rasmasse komme veltende
ut over flatene mot syd. Bølgen kom i en slik hastighet at noen hester og kyr
som forsøkte å berge seg ved å springe unna, ikke hadde noen mulighet til
det. Bølgen tok dem igjen, slo over dem og begrov dem. (Se under Follo.)
Det vil således si at bølgen kom hurtigere enn en hest kunne springe.
For de fleste mennesker på den tid, var dette den største hastighet man hadde
erfaring med på jorden. Men noen hadde sett toget selv om jernbanen ennå
ikke hadde kommet til Verdal. Av disse ble det antydet at det gikk i hurtig
togsfart. Beregninger som er gjort, viser at farten på leirmassen kan ha vært
ca. 80 kilometer i timen. 3
Folkene på Ness bekrefter dette. De sa at bølgen kom så fort at ingen kunne
ha ridd så hurtig. Selv berget de seg så vidt det var ved å springe inn i stue
låna og opp i andre etasje. For i løpet av noen sekunder var hele første etasje
begravet av leiren. På avstand lignet bølgen en vannbølge.
Men dette bekrefter antagelsen om at det i realiteten var en rekke ras som
fulgte tett etter hverandre. Husene på Follo var blitt med på en rasbølge. Og
mens Ole Rostad satt på taket av Follo ved Rosvoll, så han en ny bølge komme.
Foruten Ness østre, ble også Ness mellom og Ness vestre begravet. Og
samme skjebne led Leirfallaunet som lå mellom Ness østre og Ness mellom.
Leirvellingen fylte opp hele dalen mellom Haga og Ness. Og den veltet
vestover i stor fart. Ved Kålen stakk det frem en høy rygg. Man skulle tro
at denne ville bremse noe på leiren, men Nedre Kålen som lå vestenfor denne
ryggen og således hadde både fremspringet ved Haga og denne ryggen mellom
seg og skredporten, og som samtidig lå på et trinn 6-7 meter over dalbunnen,
fikk en temmelig hard medfart før husene ble liggende i ro med leiren opp
over første etasje.
Nede ved elven på sydsiden lå de to plassene Lyngsholmen under Lyng søn
dre vestre og Lyng mellom vestre. De ble begravet. Muligens ble de også
berørt av massene fra det andre raset. Like ved lå en eiendom med samme
navn, Lyngsholmen, og den ble revet med og ført vestover.
Åge Lyngsholmen som eide dette braket, har fortalt at før Lyngsholmen
ble liggende utenfor Rosvoll, hadde husene beveget seg sydøstover, i retning
av Kvinnfjellet, som han sa. Etter all sannsynlighet har dette sammenheng
med at leirmassene beveget seg som i en bakevje. Dette blir bekreftet av Marius

----
79
----


----
80 RasA
----
Iversen, en av de overlevende fra Follo. Han fortalte at husene på Follo hadde
gjort to rander ved Lennes før de stanset. (Se under Lyngsholmen og Follo.)
På sydsiden av elven, men nærmest som på en øy dannet av et par-tre hundre
år gammelt elveløp, den såkalte Lenneskvisla, lå de to Lennes gårdene, Len
nes søndre og Lennes nordre. Husene på den første ble flyttet flere hundre
meter, mens husene på den andre, selv om de ble stående i ro på samme sted,
ble begravet i leire helt opp til takskjegget.
Vestenfor Lennes lå eiendommen Gravvoll av Leirfall østre og to plasser
ved navn Brugjerdet (Brujale) under Leirfall vestre.
Alle disse ble begravet.
Noe lenger mot nord, nedenfor melen ved Rosvoll store, lå plassen
Neffer. 4, Neffer ble revet med og ført først mot Ekle, deretter tilbake forbi
Rosvoll vestre, før husene ble liggende utenfor Haugdal.
På nordsiden av elven var det først og fremst Nord-Lyng som ble rammet.
Der ble husene revet løs og ført innover markene mot melen nedenfor Heg
stad. For øyenvitner så det ut som om at de fløt oppover bakke.
Eiendommen Lyng lille av Nord-Lyng var den tidligere Fergestuggu. Her
ble husene liggende med leirmasse opp til mønet. Det hadde vel sammen
heng med at braket lå nede i en forsenkning, en liten bekkedal.
Plassene Blåmelenget og Nordlyngstuggu, begge under Nord-Lyng, ble også
begravet.
Selv så langt mot nord som nedenfor Hegstad kom leiren med så stor fart
at tre av de fire beboerne i Hegstadstuggu under Hegstad bare med nød og
neppe berget seg ut. Den siste måtte hentes ut gjennom et hull som ble bratt
i taket.
På hele strekningen mellom Lyng og Ekle ble alle lavereliggende områder
foruten elveleiet oppfylt. Jordene ble oversvømmet på begge sider av elven.
Rosvoll, Ekle og Bjartnes fikk store arealer overslammet i til dels stor dybde.
Og elveløpet ble fylt helt ned til Tinden. På Fæby ble også lavereliggende
områder dekket av leirvellingen. Og Jåmtlandsveien forsvant i en strekning
på 3 kilometer mellom Kålen og Bjørken.
At vellingen hadde vært i forholdsvis sterk bevegelse selv så langt ned,
fremgår av det faktum at både lik, dyrekadavere, løsøre, husrester og vrak
gods ble funnet langs hele strekningen ned til Tinden.
Gårder rundt det utraste området
I tillegg til alle de gårdene, brakene og plassene som var blitt ødelagt av
raset, fantes det en rekke gårder og plasser hvor husene ikke hadde gått med,
men hvor jorden var blitt ødelagt i stor grad. 5
Oppe på terrassen hvor raset hadde gått, lå det flere gårder og heimer langs

----
81 RasA
----
kanten av avgrunnen, og man anså det bare for et tidsspørsmål før de ville
forsvinne. Andre hadde foreløbig unngått ødeleggelser, men de lå så utsatt
til at de ble rømmet.
Og langs breddene av leirsjøen lå på samme måte gårder og plasser som,
hvis det kom nye store ras, kunne bli tatt av rasbølgene. Det var vel lite sann
synlig at det ville komme så store mengder leire at gårdene ville bli begravet,
men bølgene da de kom rallende, hadde vist hvordan de kunne ødelegge høyt
over det nivå leiren ble liggende.
Nå kom det ikke flere rasbølger, men det visste man ikke denne ulykkes
natten i mai 1893. Og som et eksempel på at alt ikke var trygt etterpå, skal
det, ved å foregripe begivenhetenes gang en smule, opplyses at ved etter
raset 6. september ble Rognhaugen ødelagt av toppen av rasbølgen som slo
over kanten av rasgropen.
På vestre side av rasgropen lå Mo søndre og Mo nordre. De to hadde felles
tun og felles bygninger på den tid. Husene lå bare et steinkast fra raskanten.
Store deler av disse gårdsvaldene forsvant i raset. Noe nordenfor disse gård
ene lå plassen Momoen under Mo søndre. Den mistet ikke noe jord, men den
lå svært utsatt til. Moåker var et selvstendig brak som tidligere hadde vært
en husmannsplass. Husene her lå formelig og balanserte på kanten av av
grunnen, og det kan bemerkes at da sønnen på braket, Gustav Magnussen,
ble vekket, sprang han søvndrukken ut, men han sprang i feil retning. I siste
sekund oppdaget han avgrunnen under seg og fikk kastet seg bakover. (Se
under Moåker.)
Prestegården eller Auglen som var det egentlige navnet, lå heller ikke så
langt fra kanten. For denne gården ble det forholdsvis tidlig klart at den var
tryggere enn mange andre. Men mye av utmarken forsvant.
Deler av Follovaldet sto igjen etter raset 19. mai. Men mye forsvant i raset
6. september. En av husmannsplassene som da ble liggende helt utpå kanten
av raset, var Follomarka.
Raset 6. september forsynte seg også grådig av det som var igjen av Jerm
stadgårdenes jord. Og på Jermstad øvre hvor husene hadde berget 19. mai,
forsvant låven ved dette raset. De andre husene var blitt flyttet, men nå måtte
de flyttes nok en gang. Det var heller ikke lang avstand til Jermstadenget
som hørte inn under Jermstad vestre. Jermstadenget lå ikke langt fra Fol
lomarka.
Nøysomhet eller Tessemskjefte var den eiendommen hvor daværende ord
fører og lærer Andreas Tessem var i ferd med å bygge hus. Eiendommen
lå øst for Jermstad øvre. Her ble bare mindre deler av jorden berørt, men
det var ikke langt fra den øverste kanten av rasgropen og opp til husene.
To gårder som ikke fikk noen skade på sin jord, var Fåren øvre og Fåren
Verdalsboka - 6

----
82 RasA
----
nordre. Men begge lå slik til at de ble ansett for å være svært utrygge. Det
var ikke mange mettene fra dem og bort til kanten av rasgropen.
På sydsiden av rasgropen strakte det seg en rygg mellom den og elven.
Lengst mot øst lå Landfall. Noe nordvest for Landfall lå Rognhaugen, en
utskilt eiendom fra Eklo. Og mellom Eklo og Rognhaugen lå en husmanns
plass som også hette Rognhaugen. Den hørte under Eklo søndre. Deretter
fulgte de tre Eklogårdene Eklo søndre, Eklo nordre østre mellom og Eklo
vestre.
Ryggen ble stående igjen, men det kunne ikke folkene som bodde der, vite.
For dem skjedde raset formelig utenfor stuedøren. Og at de derfor flyktet
i vill redsel, er ikke til å undres over.
Dermed har vi beveget oss rundt kanten av rasgropen.
Gårder rundt det overslammede området
Nede på elvesletten ble også mange gårder berørt. Og selv om vi i ettertid
kan si at hverken gårder eller folk var i fare,var ikke det uten videre klart
for dem som bodde der.
På sydsiden av elven lå, regnet fra øst, først Melby, deretter Østgård, Sundby
østre og Sundby vestre. Alle disse lå så pass høyt at leirmassene ikke nådde
opp til husene. Men all jord ned mot elven ble ødelagt.
Det neste stedet hvor husene lå utsatt til på denne siden av dalen, var plas
sen Nessgjerdet under Ness østre. Plassen lå akkurat så høyt oppe at den ikke
ble berørt av leirmassene, men det var ikke mye om å gjøre.
Så må vi gjøre et langt sprang nedover til Rosvollgårdene. Disse gårdene
lå på omtrent samme høyde som Melby, Sundby og Østgård. Følgelig nådde
leirmassene bort til husene her. Men all jord som lå nedenfor dette trinnet,
ble ødelagt. Følgende Rosvollgårder ble sterkt skadet: Rosvoll søndre, Ros
voll store, Rosvoll vestre og Rosvoll nordre.
På nordsiden av dalen kommer vi først til Haga. På grann av at deler av
Hagavaldet lå på sydsiden av elven, og at det også her lå et par gårder med
dette navnet, ble Haga på nordsiden ofte kalt Haga nordre. I 1893 var Haga
delt i tre, nemlig Haga nordre østre, Haga nordre mellom og Haga nordre
vestre. Disse gårdene fikk skade på dobbelt vis. Noe raste ut, og noe ble øde
lagt av rasmasser.
Under Haga nordre østre lå også plassen Hagahaugan. Selv om plassen
ikke ble berørt direkte, måtte den fraflyttes etterpå.
Like nordvest for Hagagårdene lå de fire Lynggårdene som ikke delte skjeb
ne med den femte, nemlig Nord-Lyng. De lå i en klynge, og de lå en anelse
lavere enn Rosvollgårdene på motsatt side av dalen. Og dette var nok til at
flommen etter raset gjorde så stor skade på dem at de alle måtte flyttes. Dette

----
83 RasA
----
var gårdene Lyng søndre østre, Lyng søndre vestre, Lyng mellom østre og
Lyng mellom vestre.
Den neste gården på nordsiden som må taes med, er Ekle. Her kokte leiren
nede i hagen, men husene ble skånet. Store jordarealer ble imidlertid ødelagt.
Ekles nabogård i vest, Bjartnes, opplevde også det samme. Husene fikk
ingen skader, men store områder ble overslammet. Men på dette gårdsvaldet
ble fire husmannsplasser så pass ødelagt at de måtte oppgis. Den ene var Bjart
nesmarka, den andre kaltes Bjartnesnesset eller Nesjan, den tredje het Stei
nerstuggu, og den fjerde og siste het Bjartnesvisøya.
Og som den siste gården som skal behandles på denne måten, er Holmen
eller Haugsholmen. Holmen fikk ikke nevneverdig skade som følge av over
slammingen. Derimot sto gården i fare for å bli totalt ødelagt av flommen
etterpå.
Noter:
1 Opplysninger ved geotekniker Jarle Nestvold.
2 Opplysninger ved geotekniker Jarle Nestvold.
3 Beregningene er gjort av professor Nilmar Janbu ved NTH.
4 I offisielle lister og på enkelte kart kalles plassen Nedfor.
De gårdene, brukene og plassene som fikk ødelagt store deler av sin jord, enten ved at den
hadde rast ut, eller ved at den var blitt oversvømmet av leire, samt de som lå mest utsatt
til for ødeleggelser ved nye ras, er blitt omtalt på samme måte som dem som ble ødelagt.
Derimot er de som klart lå utenfor faresonen, og som fikk forholdsvis små skader, bare be
handlet i den grad noe av jorden ble berørt.

----
84 RasA
----
ØYENVITNESKILDRINGER
Øyenvitner
«Dødsklokka hadde ringt», sier Bjarne Slapgård meget treffende i en av
sine beretninger om raset. Dyrene hørte den, men menneskene hørte den ikke.
De ble bokstavelig talt tatt på sengen.
Det var mange øyenvitner til selve raset. Alle som var med, var øyenvitner.
Dessverre overlevde ikke alle. Men de som overlevde, enten de befant seg
i selve rasområdet eller nede på elvesletten hvor rasmassene havnet, var
øyenvitner. De deltok selv.
Men de befant seg i en kamp for livet, og de var utsatt for de sterkeste
psykiske og fysiske påkjenninger et menneske kan bli utsatt for. Noen kjem
pet for sitt eget liv, og noen kjempet for andres liv. Og det var de som kjem
pet både for sitt eget og andres liv. Noen vant, og noen tapte. Dette påvirket
nødvendigvis de overlevendes forhold til ulykken, og i ettertid preget det deres
forestilling av ulykken. Allikevel er deres vitnesbyrd av den aller største be
tydning når det gjelder å få et fullstendig oversiktlig bilde.
Et menneskes observasjonsradius når det befinner seg midt inne i en kamp
for selv å overleve eller å berge livet på sine nærmeste, vil forståelig nok
være nokså begrenset. Uvesentlige ting som klokkeslett, avstander, retninger
og strømninger var ikke det som opptok dem som kjempet i heksegryten ute
i leirhavet. Deres verden besto i øyeblikket av helt andre ting. Deres opp
fatning av hva som skjedde, var preget av deres egen spesielle situasjon.
Men det fantes folk som så det som hendte uten selv å være innblandet
eller selv å være i livsfare. Deres beskrivelser av katastrofen, sammenholdt
med beskrivelsene til dem som overlevde, gjør det mulig å fastslå hendelses
forløpet tilnærmet nøyaktig.
Raset startet ca. klokken 0030 om natten fredag 19. mai. De aller fleste
som merket seg tiden, synes å være enige om dette tidspunktet. Det nye døg
net var bare 1/2 time gammelt da det hele brøt løs.
Hvor det hele startet, er det imidlertid uklarhet om, hvis man skal følge
øyenvitnenes utsagn. Her kommer nettopp det forhold som er antydet oven
for, nemlig at ens egen observasjonsradius er begrenset til det sted hvor man
befinner seg dersom man kjemper for livet. Noen mente at raset startet oppe
ved Jermstad eller Follo, mens andre mente det startet nede i Follodalen. Disse
inntrykkene var i aller høyeste grad avhengig av hvor vedkommende befant

----
85 RasA
----
i var. Og i tiden like etter la vitneut
faktisk påstanden om at raset startet
seg, os
asi on hun
sagnene grunnlaget for antagelsen, ja
i området ved Jermstad eller Follo.
Imidlertid gir hva vi kan kalle «nøytrale» vitneutsagn, klar beskjed on
eologiske bekrivelser av ulykken, at den startet nederst i Follo-
noe øs
Olme Ellingsdotter Skjørdal
Kona på gården Øvre Skjørdal på sydsiden av elven, Olme Ellingsdotter
Skjørdal, hadde ennå ikke lagt seg da klokken passerte midnatt. Litt senere,
kke lagt seg da klokken passerte midnatt. Litt sener
hun antok at tidspunktet var ca
hadde hun utsyn over dalen mc
/ar hun ute på gårdsplassen. Derfra
Jermstad. Og mens hun tilfeldigvis
:t
å i den retn
å hele skredet fra begynnelse
fra Skjørdal til rasporten er
til slutt ut
ca. 2
2 kik
så pa
kant av raset er avstanden ytterligere
lometer. Det er derfor klart at på en
JC
K
kjelne alle detaljer. Dessuten var det
melig lys i siste halvdel av mai, men
midt på natte
midt på dagen. Følgelig er det klart at det er
forbundet en del usikkerhetsmomenter også med dette vitneutsagnet
Utsikt fra Skjørdal. Dette bildet er tatt en god del lavere enn der Olme Skjør
dal sto. Gården Øvre Skjørdal er nå flyttet, og det er tett vegetasjon som stenger
for utsikten derfra.

 

----
86 RasA
----
I tiden etter utraset ble hun stadig vekk oppsøkt av journalister, skred
eksperter og andre offentlige personer som ville ha hennes beskrivelse av hva
som skjedde. Hvor vidt hennes beskrivelse var likelydende til alle, eller om
hun er blitt misoppfattet, er ikke mulig å si, men det eksisterer små forskjeller
i de fremstillingene som er gjengitt i forskjellige sammenhenger. Ett sted
hevdes det at hun sa at skredet gikk i fire adskilte partier, et annet sted brakes
tallet tre.
I følge hennes utsagn gitt til en journalist, gikk det for seg på følgende
vis: 1
Skredet gikk i tre avdelinger. Først gikk et mindre parti som tok med seg
gården Krag straks østenfor Mo. Jordmassene fulgte bekkefaret mellom Krag
og Follo og rev med seg en del av Hagamarken.
Denne første del av skredet tok retning på skrå sydøstover oppover dalen.
En ganske kort stund etter gikk et nytt skred som tok med seg Follogrenda.
Dette var større enn det første og satte tvers over dalen og sprøytet høyt opp
gjennom liene på den motsatte dalsiden, hvoretter den bløte massen seg ned
gjennom dalen.
Endelig gikk den siste del av skredet. Det var det voldsomste. Det var hele
Jermstadgrenda, altså det østligste parti. Denne del tok retning på skrå ned
over dalen og gjorde den største skaden på gårdene i dalbunnen.
Helt opp til Skjørdal var bulderet ganske forskrekkelig, og støvskyen og
leirspruten sto himmelhøyt. Kona ble som rimelig var, så overveldet av denne
plutselige og fryktelige ødeleggelse av den fruktbare og vakre Jermstadgrenda
og dalen fremfor seg, at hun, i følge henne selv, sto som forsteinet og trodde
ikke sine egne øyne.
Hun så seg ikke i stand til å oppgi noen nøyaktig tidsangivelse, men hun
antok at det gikk henimot 1 Vi time fra det første skredet startet til jordmassene
lå i ro. Hvor lang tid det tok mellom hvert skred, kunne hun ikke oppgi med
noen nøyaktighet, men det gikk imidlertid så lang tid at hun mellom to av
dem, var inne i stuen en tur.
Vi kjenner alle uttrykket om «at det var som om tiden sto stille». Rimelig
vis var det dette som skjedde her. Oline Skjørdal fikk her utfoldet foran sine
øyne en av de største naturalykker som har rammet vårt land. At heller ikke
hun sanset tiden, er ikke rart. Det hele må ha gitt inntrykk av å ha vart i
en evighet. Hun så hvordan den ene biten etter den andre synke ned og be
vege seg i stor fart, hus og gårder forsvant i et leirhav. Det så aldri ut til
å ta slutt.
Senere sa hun at skredet måtte ha vart ca. x h time. Med skredet mente hun
trolig selve utglidningen i terrassen. Nede på elvesletten var leirmassene i
bevegelse en god stund til før de ble liggende helt i ro. Hvor lenge det derfor
varte alt i alt, er således heller ikke lett å fastslå nøyaktig. Men sammen

----
87 RasA
----
holdte påstander og vurderinger peker mot at fra først til sist gikk det ca.
1 klokketime.
I sin beskrivelse sa hun at det første skredet tok med seg gården Krag. Hun
sier at den lå øst for Mo. Dette har gitt grunnlag for en av flere misforståel
ser som har festet seg i forbindelse med raset. Både hennes beskrivelse og
andres samstemmer i at gården som lå øst for Mo, gikk ut med det første
skredet. Men dette var ikke gården Krag. Dette var den utskilte parten fra
gården Krag som hette Krågsmoen. For kona på Skjørdal og andre vitner
var det nok klart at dette var en del av Krag, og at det ikke var hovedgården.
Men for fremmede som kom tilreisende i forbindelse med den store ulykken,
og som ikke hadde detaljkunnskaper om gårdene, ble det således oppfattet
som om at gården Krag hadde gått ut i første del av skredet.
Hennes beskrivelse av at leirmassene fulgte bekken mellom Krag og Follo,
har også gitt grunnlag for den, i hvert fall i den første tiden etter raset, anta
gelsen om at det begynte oppe ved Follo. Her skal vi huske på at avstanden
fra Skjørdal og opp til Follo var minst 4 kilometer. Videre lå ikke Skjørdal
øvre vesentlig høyere enn terrassen ved Follo slik at hun hadde ikke oversikt
ovenfra og ned mot terrasseflaten. Derimot munnet Follodalen ut i hoved
dalføret på en slik måte at åpningen gapte mot Skjørdal. Følgelig hadde hun
utsikt oppover Follodalen. Og hun så rasmassene komme ut gjennom Follo
dalen. Dette var nemlig skredporten, og alt måtte komme gjennom denne
åpningen. For henne så det derfor tydelig ut som om at raset kom ned etter
Follodalen.
Og Olines beretning om at leirmassene fulgte dalen mellom Follo og Krag,
har gjort sitt til at man i ettertid også har dannet seg et feilaktig bilde av hvor
dan landskapet må ha sett ut før raset. Follo og hovedbølet av Krag lå på
samme side av dalen. Men utskilte parter av Krag, Gran og Egge, lå på vest
siden.
Fra sin posisjon fikk hun inntrykk av at rasmassene rev med seg deler av
Hagamarken. Dette er et forståelig inntrykk. Men alle senere undersøkelser
har vist at den første del av skredet nettopp var Hagamarken som gikk ut.
Bare de nederste delene av Follodalen eller Modalen lengst ned gikk med
i denne delen av raset. Raset startet flere hundre meter øst for munningen
av Modalen, og det forklarer også at rasmassene fra det første skredet tok
veien på skrå oppover dalen i retning av Melby.
Olme Skjørdal sa også at Follogrenda gikk ut i den andre delen av skredet.
Dette er imidlertid noe mer uklart. Trolig nådde ikke den andre delen av
skredet så høyt opp. Follogrenda gikk mest sannsynlig ut i den tredje delen.
Men til gjengjeld var denne så stor at det på lang avstand kunne sees ut som
om at Follogrenda gikk ut i et eget skred. Kanskje er dette forklaringen på

----
88 RasA
----
at nettopp Oline Skjørdal ved minst en anledning hevdet at det var fire for
skjellige skred.
Karl Olsen Haga
Et øyenvitne som så skredet fra første stund, eller i det minste som så deler
av skredet helt i begynnelsen, var Karl Olsen Haga fra Haga vestre. Dess
verre har det ikke lykkes å fa tak i hele hans beskrivelse av forløpet.
Han sto oppe på den såkalte Spell
haugen ved Haga, og han så hvordan
Hagamarka gled ut, og hvordan trær og
tretopper gikk forbi nedenfor seg i ret
ning av Melbyberget. Innimellom trær
ne så han hus og rester av hus. Og
gjennom bulderet hørte han angstskrik
og rop om hjelp fra mennesker, og bel
jing og brøl fra husdyrene.
Dette synsinntrykket gjorde så sterk
virkning på Karl Haga at da han ble
gammel, begynte han å gråte hver gang
denne hendelsen kom på tale.
Det er uklart hvorfor han befant seg
på dette stedet, men det er antydet at
han sprang dit da han hørte raset gikk.
Han kan i så fall ikke ha lagt seg, for
da ville han ha kommet for sent til å
Karl Olsen Haga.
se den første delen av skredet. For etter som han så at det tok retning av
Melbyberget, som han sa, må det ha vært den første delen av Verdalsraset
han her var vitne til.
At han ikke så mer, har trolig sammenheng med at han trodde at det også
ville rase der han var, og han sprang ned til Hagagårdene og varslet der.
Deretter sprang han ned til plassen Hagahaugan og varslet folkene der. Da
var han så oppskaket og andpusten at han ikke klarte å snakke sammenheng
ende. Kona på Hagahaugan som hadde en stor kaffekjele stående, sørget for
å gi ham en kopp kaffe, og da klarte han å fortelle hva som hadde skjedd.
Deretter sprang han videre sammen med folkene på Hagahaugan.
Flere enn Oline Skjørdal og Karl Haga som så det hele fra starten av, og
som sagt, uten selv å være i livsfare, kjenner vi ikke til. Karl Haga trodde
at han var i livsfare, og sprang for å komme seg i sikkerhet.
Derimot var det flere innbyggere på begge sider av dalen som ble vekket
av bråket og kom ut. Noen følte seg i livsfare og rømte vekk i panikk, som


----
89 RasA
----
for eksempel Magnus Larsen Tokstad på Moåker, mens andre var klar over
sin trygge posisjon, og fulgte med i hva som hendte.
Magnus Larsen Moåker
Rådsdrengen på Prestegården, Magnus Larsen Moåker, er en av dem som
flyktet for livet fra sin gård Moåker. Meget naturlig trodde han at gården
hans ville stryke med. Husene på gården hans ble nemlig stående helt ute
på kanten av avgrunnen.
Under sin flukt mente han å ha sett at først strøk Follo med, deretter Krag
- Trøgstad, så alle husmannsplassene til Prestegården. Dette var Tokstad
plassene. Vi skal ikke her gå nærmere inn på hans beskrivelse av hva som
skjedde, den vil bli gjengitt i forbindelse med omtalen av hans gård. Men
vi skal allikevel påpeke at også han mente å ha sett at Follo gikk ut før Krag.
Denne beskrivelsen ble gjengitt i samme avis som Olme Skjørdals beskriv
else. Naturligvis har dette vært med på å bestyrke antagelsen om at det hele
startet oppe ved Follo.
Anton Martinsen Høknes 2
Anton Martinsen var dreng på Lyng mellom vestre. Navnet Høknes fikk han
senere da hans far kjøpte Høknes ved Stiklestad. Han fortalte at de ble vekket
av en rytter som kom og fortalte om raset. Og da de kom ut, så de hvordan
leirbølgene veltet nedover dalen syd for gården. Det var så trær og bordbiter
fløy gjennom luften.
Alle folkene la på sprang for å kom
me seg unna, og de sprang oppover
bakkene mot Mo. Men ved Mo fikk de
se et verre syn: Der gapte rassvelget
foran dem. Og akkurat da de sto der,
gled store flak av det siste raset forbi.
Anton fortalte at på flakene sto det
både skog, hus og folk. Han hørte
hvordan de ropte om hjelp. Men så var
det som om flakene hvelvet. Alt ble
snudd rundt. Overflaten forsvant, og
skrikene forstummet.
De våget ikke å være der lenger, og
de sprang nå nordover. Først da de
kom til Buvollen ved Øgstad stanset de.
Anton mente at det var den andre de-
len av raset han hadde sett ved Mo. Anton Martinsen Høknes.


----
90 RasA
----
Men det må ha vært den siste delen han så. For det de hadde sett fra Lyng,
var nok bølgen eller bølgene fra den andre delen av raset. Det første raset
gikk som det er fortalt tidligere i retning av Melbyberget, og fra Lyng var
det ikke mulig å se det.
Jakob Iversen Skei
En av dem som var sikker på at han befant seg på trygg grann, var Jakob
Iversen Skei, bonde på Skei. Han og hans familie hadde lagt seg til å sove.
Men litt etter midnatt ble de vekket av dunderet fra skredet. Gården Skei ligger
bare Vi kilometer fra øverste skredkant, og avstanden fra Skei og ned til skred
porten er ca. 3 kilometer. Gården ligger på ca. 165 meter over havet. Dette
er mer enn dobbelt så høyt som terrassen som raste ut, slik at fra Skei er
det en meget god utsikt ovenfra og ned mot selve skredgropen. Og ellers ligger
hele dalen og det området som ble dekket av leirmasser som et panorama
i bakgrunnen.
Utsikt fra Skei 1992.
Jakob Skei trodde først at det var lyden av sterk vind som hadde vekket
ham. Egentlig var dette litt merkelig, for kvelden før hadde det vært klart
vær med trekk fra øst. Men lyden tiltok, og snart ble dunderet sterkere. Han
beskrev lyden som «rammel og tur». I følge hans uttalelser var dette «midt
på mørkeste natten», altså en gang etter midnatt.


----
91 RasA
----
Så veldig mørkt var det dog ikke, for da han gikk ut foran husene på går
den, fikk han et syn som han aldri kom til å glemme. Et blåsvart svelg gapte
mot ham nord for Eklo, og det så ut som at det steg opp en blå røyk over
Follo og Jermstad-gårdene. Antagelig gikk disse ut i samme øyeblikk. Røy
ken var trolig en støvsky, og den gjorde det vanskelig å se klart.
Den første delen av skredet hadde således gått da han kom ut. Trolig var
det dunderet fra den andre delen av skredet som vekket ham. Han så heller
ikke selv at Follo og Jermstad gikk ut. Derimot så han først gården Trøg
stads hus synke ned under dumpe drønn og bli ført utover av skredet. En
av bygningene på gården var kort tid i forveien blitt bordkledt, og dette huset
lyste hvitt og var lett å kjenne igjen mens det seilte nedover.
Så gikk det en kort stund, han anslo det til et kvarter. Da så han Tokstad
plassene på motsatt side av det gamle åfaret etter Leiråa gå ut, den ene etter
den andre. Først gikk den vestre plassen, så den mellomste, og til sist den
østre. Det var så vidt en stans mellom de to siste slik at han et øyeblikk trodde
at Tokstad østre skulle bli stående.
Plassene gikk etter hverandre i store flak. Dernest så han at skredkanten
på en måte trakk seg oppover langs østkanten av gropen i retning av Øvre
Jermstad. Det var som om skredet spiste seg oppover. Kanten nærmet seg
gradvis husene på gården. Men så stanset den foreløbig ca. 80 meter fra stall
bygningen.
I følge Jakob Skeis beskrivelse kunne man anta at hele utglidningen hadde
vart ca. Vi time. Dette ble også bekreftet av Olme Skjørdal i ettertid.
Vi har tidligere så vidt det er, nevnt Dina Jermstad. Hun befant seg midt
ute i rasområdet. Hennes opplevelser skal vi komme nærmere tilbake til senere,
men som en bekreftelse av tidsantagelsen kan det opplyses at hun sprang fra
sitt hjem, den såkalte Gollaugstuggu, forbi handelsstedet på Jermstad, to Jerm
stadgårder, et par Trøgstadgårder, ned i dalen etter Leiråa, opp på den andre
siden, forbi de tre Tokstadplassene, forbi Rognhaugen og til Landfall. Alle
steder prøvde hun å varsle folkene.
Gollaugstuggu var en av Folloplassene og lå lengst mot øst på Follo valdet.
Fra denne plassen og bort til Landfall må hun ha spranget bortimot 1 Vi kilo
meter. Tatt i betraktning at hun gjorde stans flere steder for å vekke folk,
at hun var barføtt, og at det dels var motbakker der hun sprang, er det antatt
at hun må ha brakt 15 til 20 minutter på løpeturen. Og i følge hennes eget
utsagn, løp hun hjemmefra samtidig med at huset der sank i avgrunnen.
Dette tidsanslaget stemmer godt med hva Jakob Skei sa.
Hushjelpen på Fagerhøy
På Fagerhøy, en eiendom like ved Hegstad, kom hushjelpen ut ved ett

----
92 RasA
----
tiden. Hvem hushjelpen var i 1893, er ukjent. Fra terrassekanten der var det
en god utsikt over nedre del av dalen. Blant annet så hun hele elvesletten
vestover fra Haga med Lyng-, Lennes- og Rosvollgårdene nedenfor seg. Hun
så hvordan leirmassene strømmet vestover og vasket rundt husene nede på
flatene.
Hun så hvordan husene på Nord-Lyng ble grepet av leirstrømmen og seilte
«oppover bakke» i retning av flatene nedenfor Hegstad. Leirmassene var så
store og mektige at de fylte hele dalbunnen, og de bredte seg utover i alle
retninger. Følgelig ga dette inntrykket av at husene beveget seg i motbakke.
Noter:
1 Hun ble oppsøkt av en av medarbeiderne til Trondheimsavisen Dagsposten, og der ble den
mest omfattende av hennes beskrivelser som er funnet, trykket.
2 Opplysninger ved Meier Høknes.

----
93
----

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

----
94 RasA
----
RASGROPEN OG LEIRSJØEN
Hvordan det så ut etter at det hadde stilnet av
Etter en og en halv time var alt stilt. Raset hadde vart i omtrent en halv
time, og ennå gikk det en time før massene hadde kommet til ro.
Også inne i rasgropen var det nå stille. Riktignok falt det ned mindre stykker
i skredskråningene i timene og dagene som fulgte, men dette var bare mindre
jord- og leirbiter som falt ned som følge av tyngdekraften. Og enkelte av disse
nedfallene kunne være ledsaget av kraftige smell og dundring. De store leir
massene var det allikevel ikke tale om. Men for hver gang et stykke eller
flak falt ned, fryktet man at det var begynnelsen på nye og store ras. Heldig
vis var det på dette tidspunktet bare übegrunnet uro.
Der den før så vakre og fruktbare Jermstadgrenda hadde ligget, gapte nå
et blåsvart svelg. Fargen på sidene og bunnen av svelget varierte fra mørke
blå til lyseblå og grå.
Skredgropen var stor. Den lignet på en uregelmessig trekant med et av hjør
nene mot syd. Der lå skredporten. Høyden på sidene av gropen varierte en
hel del. Ved Mo var meiene mer enn 35 meter. De var en god del lavere
ved Prestegården, bare 15-20 meter. Og langs nordkanten var de enda litt
lavere. Nøyaktige tall savnes fordi det gikk et nytt fall i september, og dette
flyttet den bakre kanten et godt stykke bakover. Etter dette var raskantene
bare ca. 5 meter høye. Dette hadde sammenheng med at fjellet nå lå i dagen.
Legger man til høyden av fjellskrenten, var kantene en god del høyere også
her. Den egentlige høyden var mer enn 35 meter. Lengst øst ved Fåren nådde
de opp til ca. 35 meter igjen. Ved Rognhaugen var melkanten mellom 5 og
10 meter. Men raset i september fylte opp nedenfor slik at det var en god
del høyere skråninger rundt den sydøstre delen av rasgropen de to-tre første
månedene etter raset 19. mai. Og mot syd langs kanten mot Eklo var de om
trent 20 meter.
Hullet innenfor skredporten var nesten 3 km 2 .
Også utenfor skredporten hadde det rast ut et stort stykke. Og i likhet med
den store skredgropen innenfor porten, har også denne delen av det utraste
område en form som en trekant. Her er sidene vel 1/2 kilometer. Grunn
linjen av trekanten var den tidligere terrassefoten langs nordbredden av elven.
Det utraste arealet på utsiden var var omtrent 1/8 km 2 .

----
95
----


----
96 RasA
----
s
I °
[BiSojOj
•dJL\ø uaapj 9UJSU3A jij ipn aSuuof wos pais aunuvs vu.
"*=,
m ud idpiiq BUdQ ud\duioyi vufisø ioui lytsjfl
»w


----
97 RasA
----
Skråningene av skredgropen både på utsiden og innsiden av porten var svært
bratte. Og de fleste stedene var de på en måte formet som segmenter av en
sirkel. Det vil si at overgangen fra foten av skråningen var ganske slak, men
det ble brattere og brattere oppover. På toppen var skråningen til sine steder
nesten loddrett. Denne nesten symmetriske formen på skredveggene er helt
typisk for slike leir skred.
Sidene av skredgropen var naturligvis ikke rette, men det var forbausende
lange stykker som var som om de var skåret med kniv. Men innimellom skar
det seg inn dype raviner og ujevne innhugg. Og mellom disse stakk det frem
knivlignende egger og rygger.
Bunnen av skredgropen var høyst uregelmessig. Og forholdsvis langt mot
nordvest inne i gropen lå den biten av Follodalen som ikke hadde rast ut.
Den lå der som en nord-syd-liggende rygg med det gamle bekkeleiet langs
etter ryggen.
En skjematisert skisse laget av Hans Reusch og trykket i 1901, ' viser at
bunnen i gropen var av forskjellig dybde. Det dypeste partiet lå nærmest
åpningen og strakte seg opp til begge sider av Follodalen eller den såkalte
øya i Raset. (Skissen er gjengitt under Geologi.)
Denne skissen er bare en perspektivskisse som ikke angir noen detaljer.
Den gjengir bare de grove trekk i landskapet slik det så ut noen år etter raset.
Her må det skytes inn at ved raset i september 1893 raste det ut et 300 mål
stort område i den nordøstlige delen av skredkanten. Dette skredet vil bli nær
mere omtalt senere, men det kan bemerkes at det ved denne anledning var
så pass store tyntflytende leirmasser at de strømmet ut gjennom skredporten
og la seg oppå det som lå der fra før. Videre la deler av massen seg opp
inne i selve skredgropen og gjorde sitt til at noen av ujevnhetene i bunnen
av gropen ble slettet ut. I en avis ble det faktisk antydet at bunnen etter raset
6. september var 20 meter høyere enn den gamle. Dette er nok en overdrivelse,
men det er helt klart at det var store mengder som la seg opp i bunnen av
rasgropen.
Nordvestover fra øya, men adskilt fra denne, strakte det seg en smal rygg.
I likhet med Follodalen ble også denne stående igjen. Riktignok sto ikke ryggen
tilbake i full høyde hele veien. Bare lengst mot nordvest var overflaten av
ryggen på samme nivå som før raset. Men den markerte et skille mellom to
uthulninger. Her hadde dels deler av Prestegårdsvaldet og dels deler av
Follovaldet ligget. Ryggen kan sees også i dag, men den er ikke lenger så
markert da den for en del er utplanert.
Den vestligste av disse uthulningene var markert dypere enn den andre.
Ellers viser skissen at dybden av rasgropen forøvrig varierte en hel del.
Dette er markert som trinn på tegningen. Det er imidlertid mye som tyder
Verdalsboka - 7

----
98 RasA
----
på at flere av disse «trinnene» oppsto da rasmassene fra raset 6. september
fylte opp inne i gropen.
Øyenvitneskildringer av bunnen av skredet bare et par dager etterpå fortel
ler om formasjoner i alle fasonger og figurer. Det kunne være små flate par
tier hvor overflaten var delt av sprekker på kryss og tvers. Sprekkene var
ikke brede, bare et par-tre centimeter. Men dybden ble anslått til 1 til 1 Vi
meter. Sprekkene hadde oppstått som følge av uttørring av overflaten. For
øvrig var leirlaget ganske glatt.
Innimellom disse små flatene lå det det leirblokker og leirrygger. Land
skapet ble sammenlignet med en størknet lavastrøm eller overflaten av en
isbre. Leiren hadde størknet, og strømningene kunne sees som størknede spi
raler eller teglsteinene på hustak. Andre steder så det ut som at krappe bølger
på sjøen hadde stivnet.
Og over alt stakk det opp kammer og rygger som gjorde sitt til å gjøre
bildet uoversiktlig.
Spredt utover denne uhyggelige overflaten lå det rester av den gamle jord
overflaten. Noen steder var både torv og gress til stede. Og der overflate
laget av Prestegårdsskogen var blitt liggende, sto trærne fremdeles. Riktignok
hellet de fleste av trærne i alle retninger og i alle vinkler. Men den gamle
overflaten var tilsynelatende forbausende sammenhengende. Spesielt i den
vestlige delen av skredgropen mellom Follodalen og Prestegården var det store
ansamlinger av grus og sand. De lå i hauger og voller bortover. Disse sand
massene skrev seg trolig fra områdene lengst mot vest i skredet. Ved Preste
gården og Mo består melen av et opp til 15 meter tykt sandlag over leire.
Dette er Verdalselvens gamle delta med mektige sandavsetninger over de leir
lagene som først ble bygget opp ute i fjorden.
Follodalen som sto der som en øy i raset, hadde de samme bratte meiene
som rundt skredgropen. Men toppen av dalen med sitt kratt av older og gress
var som en oase i en ørken. Og tvers over dalen gikk restene av den gamle
veien fra Stiklestad til Vuku. Til og med broen over bekken var intakt. 2
I skredbunnen nedenfor Jermstad var det særlig mange mektige og ville
leirformasjoner. Lenger mot syd var bunnen en god del flatere.
Her og der, spesielt i områdene like nord for skredporten, sto det igjen
rester av hus. Det merkelige var at de husene som var igjen på overflaten
inne i skredgropen, bare hadde fått tilsynelatende mindre skader. Riktignok
var de skjeve og forvridde, men alt i alt var de forbausende hele. Blant annet
sto stallen til Trøgstad skole temmelig hel langt ute i det blåsvarte svelget.
Og inne i stallen var hesten fremdeles i beste velgående selv om stallen lå
over på siden. Stabburet var også helt. Det sto riktignok litt skjevt, men mat
varene var fremdeles på plass. En stabel med flatbrødleiver var fullstendig
uskadd. Ikke en brødleiv var knust. Bare et par egg i en skål hadde gått i

----
99
----

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

----
100 RasA
----
stykker. Derimot hadde fjøset fått hardere medfart, og to av de fire kyrne
var døde. De to siste måtte avlives. Og hovedbygningen for langt av sted
og stanset ikke før utenfor Haga. Da var både vegger og tak borte.
Husene på Tokstadplassene sto også igjen mer eller mindre skadet og istyk
kerslått. Lengst inne sto Tokstad østre. Utenfor Mo sto Tokstad mellom, mens
Tokstad vestre hadde havnet helt ut ved Haga. Uthusene hadde imidlertid hav
net på den andre siden av dalen i nærheten av Sundby. De var i bemerkelses
verdig god stand. Torven som uthuset og buret sto på, hadde holdt under hele
seilasen. I fjøset sto to kyr, som begynte å spise da de fikk høy. Men i den
andre enden av fjøset lå sauene nede i leirsuppen. Og inne i buret sto tre røm
mekummer. All rømmen var på plass. Ingen ting hadde skvulpet over.
Ellers stakk det opp vrakrester av hus alle steder.
Til å begynne med var bunnen av skredet helt bløt, og det var uråd å komme
seg utpå. Men etter hvert stivnet overflaten, og bare etter noen få dager var
det mulig med en viss forsiktighet å gå nede i bunnen.
Det var ikke noen stor tilførsel av vann inne i gropen. Men bekkene som
var blitt avskåret, først og fremst Follobekken og Eklobekken, rant nå ned
i hvelvet.
Det ser ut til at begge disse bekkene fant seg vei og rant ut av rasgropen.
Follobekken fant seg et løp som er tilnærmet likt det den har i dag, i hvert
fall i den bakre delen. Raset i september la opp så pass mye masse i og uten
for skredporten at bekken enda en gang måtte lage seg nytt spor.
Derimot hadde det dannet seg en grunn forsenkning i den sydøstre delen
av skredgropen etter raset i september. Dette førte til at Eklobekken ikke fikk
utløp, og etter hvert dannet det seg en grann sjø der inne. Sjøen fikk navnet
Rognhaugsjøen.
Utenfor raset var situasjonen en helt annen. Dit var det strømmet enorme
mengder av masse. Disse fylte opp hele elveløpet fra Melbyberget til Tinden.
I tillegg hadde massene lagt seg ut over flatene på begge sider av elven.
I dag har elvesletten omtrent den samme høyde på strekningen fra Melby
og Sundby til Rosvoll og videre til Ekle og Bjartnes. Men før raset var ikke
dette tilfelle. I et varierende bredt belte, fra bare noen få hundre meter i bredde
mellom Melby og Eklomelen, til vel en kilometer mellom Ness og Haga,
bortimot tre kilometer mellom Kålen og Lyng, vel to kilometer mellom Ros
voll og Hegstadmelen, vel en kilometer mellom Rosvoll og Ekle, likedan
mellom Rosvoll og Bjartnes, til igjen bare noen få hundre meter mellom By
og Fæby, buktet den laveste delen av elvesletten seg nedover dalen i en strek
ning av 7 - 8 kilometer. Dette var en dal som elven hadde skåret ned i en
eldre dalbunn i løpet av de siste 2 - 3000 år. På begge sider av denne sletten
lå den tidligere dalbunnen, eller faktisk flere gamle dalbunner, som terrasser

----
101
----


----
102
----

fi CS
f * to 2
v. 2
# i 1 5> w
te c
_ -
£ 5
£3
s
to
R
,0c
■te
a
5
aj
I
*j
Ss.
-å

 

 

 

----
103 RasA
----
på både 5, 10 og opptil 15 meter høyere. Lengst ned ved By og Fæby var
forskjellen i høyde bare 4-5 meter.
Hele denne forsenkningen var nå fylt opp. Dybden av leirsuppen varierte
fra 15 meter til bare noen få desimeter. Gjennomsnittsdybden var ca. 7 meter.
Overflaten på denne leirsjøen var veldig ujevn. Den slette flaten som i dag
ligger der fruktbar og fin, er et resultat av planering og bearbeidelse. Da raset
stilnet av, lignet også denne flaten et opprørt hav som hadde størknet, eller
om man vil, et månelandskap. Knapt nok noen partier var slette. Rygger og
voller av fastere og tørrere masse var blitt presset opp, mens strømmer av
leirvelling hadde sprutet opp i alle retninger. Og etter hvert som vannet seg
ut av suppen, ble de foranderligste formasjoner liggende tilbake. Og fargen
var den samme trøstesløse blågrå over det hele.
Hist og her lå det knuste hus. Av og til fløt det hele hus på overflaten,
eller i det minste hus som så ut til å være hele. Flere steder stakk bare den
øverste etasjen av bygninger opp. Det kunne være hus som sto på sitt opp
rinnelige sted, men som var blitt begravd til opp over første etasje. Og det
fantes faktisk hus hvor andre etasje var blitt revet av og ført bortover. Første
etasje sto igjen fullstendig begravet nede i suppen på den gamle tomten. Det
skjedde blant annet med eiendommen Lyngsholmen.
Mange av husene som før raset hadde ligget på elvesletten, ble liggende
i ro. De ble begravet helt eller delvis. Dette hadde sammenheng med at flere
av de større gårdene som ble berørt i dette området, lå på et litt høyere trinn
enn den laveste dalbunnen. Her hadde ikke leirbølgen den samme kraften.
Men allikevel ble også flere av disse gårdene ført avsted. Denne skjebne led
for eksempel Lunden, Ness østre, Nord-Lyng og Lennesgårdene. Derimot
lå de mindre brakene og husmannsplassene lavere. Og de ble ofte enten knust
eller revet av murene og ført avsted.
Mange av vrakrestene var rester etter hus fra det utraste området. Disse
hadde fått betydelig hardere medfart, og det var bare et fåtall av disse som
kunne sies å ligne på det de opprinnelig hadde vært. De husene som så ut
til å ha klart seg best under seilasen, var de minste og enkleste konstruksjo
nene. Således var flere stabbur ganske intakte. Derimot var situasjonen langt
verre for de lange våningshusene og uthusbygningene. De var blitt vridd i
stykker, og delene lå spredt utover store områder.
Det hendte således at personer som i utgangspunktet befant seg i samme
hus ved begynnelsen av seilasen, ble skilt fra hverandre og havnet med flere
kilometers avstand fra hverandre, fremdeles mens de klynget seg fast til vrak
rester fra det samme huset. Det skjedde for eksempel med Ove Haugskott
og hans husholderske Laura Eriksdatter. Ove Haugskott havnet på sydsiden
av elven ved Sundby, mens Laura ble liggende ute i leiren ved Rosvoll. (Se
under Krag.)

----
104
----

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

----
105 RasA
----
Og over alt lå det trær. I motsetning til bunnen av skredgropen hvor deler
av Prestegårdsskogen var blitt stående, var det så å si ingen trær som sto
her ute. Derimot lå det både hele trær, splintrede trestammer, greiner og kvis
ter ut over det hele. En og annen gresstue fløt på overflaten. Enkelte steder
var tilsynelatende store torvstykker synbare. Og faste leirflak, både store og
små, stakk frem hist og her. Noen av dem lå, andre lå på skrå, mens atter
andre sto oppreist på kant.
Mellom Melbyberget og Eklomelen var høydeforskjellen mellom det gam
le elvenivået og toppen av leirsjøen ikke mindre enn 1 1 meter. Og nedover
til Rosvoll, en strekning på nesten fem kilometer, var det et fall på bare et
par meter. Fallet videre nedover var omtrent tilsvarende. Dette viser hvor
tyntflytende leirvellingen må ha vært.
Leirmassene som nå fylte opp elveløpet og dalen, representerte en veldig
demning. Meget effektivt stengte den for vannet i elven. Mange som kom
for å ta denne demningen i øyesyn, ble skuffet. De kunne overhode ikke se
noen demning. De fleste så for seg en rygg eller voll som holdt vannet til
bake, og som når den brast, ville slippe løs en voldsom flodbølge.
Ved skredet i Gauldalen i 1345 var det det som var tilfelle. Et stort ras
demmet opp elven Gaula et sted i nærheten av Støren. Denne demningen var
ikke så bred, og da den brast, resulterte det i en flodbølge som feide nedover
dalen og sopte med seg alt. (Se under Raset i Gauldalen.)
Men demningen som stengte for Verdalselven, var ikke noen smal rygg.
Den var kompakt 7-8 kilometer nedover. Selv om frykten for at demningen
ville briste, var svært stor i den første tiden, var den fullstendig übegrunnet.
Det var aldri noen fare for at så ville skje. Det ville aldri være mulig for
vannet, uansett hvor mye som samlet seg ovenfor demningen, å skyve denne
enorme mengden av leirmasse foran seg.
Det som skjedde, var derfor at vannet steg ovenfor demingen, og det dannet
seg en sjø der. Denne ble større og større, og den strakte seg tilslutt helt opp
til Vuku kirke. Den fikk navnet Vukusjøen. Vukusjøen er beskrevet nærm
ere i et annet avsnitt, men det skal nevnes at etter 1 % dag hadde vannet nådd
opp til toppen av demningen, og det begynte da å flyte utover leirsjøen. Nå
ble hele leirsjøen en elvebunn, og vannet bredte seg ut over denne bunnen
i hele dens bredde. Det tok derfor tid før vannet nådde til den nederste kanten
av leirsjøen. Hva som skjedde da, er også beskrevet et annet sted. Men nå
så det ut som en sammenhengende innsjø helt fra Tinden og oppover til Vuku.
Og i enkelte beskrivelser er navnet Vukusjøen benyttet om hele denne sjøen.
Nedenfor leirmassene ble elven liggende tørr de første par døgnene. Det
vil si at den var tørr på fjære sjø. På flo sjø nådde sjøen opp til leirkanten.
Men mellom hver flo var det mulig å gå nesten tørrskodd nede i elvebunnen,

----
106 RasA
----
og det var ikke så få lakser som ble fanget med hendene nede i kulpene som
sto der. Det var mange ungdommer som fanget fisk på den måten. Men det
hendte at de ble jaget av voksne som ønsket å ha denne fangsten for seg selv.
Oversiktskart over det ødelagte området.
Noter:
1 Norges geologiske undersøkelse (NGU) Nr. 32. Årbok for 1900 s. 2.
2 Helt inntil for noen ti-år siden fantes brokarene der fremdeles. Men de ble fjernet da Follo-
dalen ble planert for dyrking. Likeså fantes sporene etter en eldre bro litt lenger mot syd.
Opplysninger ved Johannes Sellæg.


----
107 RasA
----
\3UoSUddsuumu du


----
108 RasA
----
REDNINGSARBEIDET - DEN AKUTTE DELEN
De første reaksjonene
Da rasmassene stort sett hadde lagt seg til ro, ble det mulig å høre annet
enn dunder og larm. Ute fra overflaten som fremdeles var i bevegelse, hørtes
fortvilte rop om hjelp. Det var de overlevende som søkte å påkalle både høy
ere makters og andre menneskers hjelp. Andre mennesker skrek av smerte
og dødsangst, og det samme gjorde alle dyrene som fremdeles var i live.
Men det blåste en forholdsvis sterk og sur vind fra øst som gjorde det van
skelig å høre noe over lengre strekninger. Bare der hvor vindretningen gjorde
det mulig, kunne man høre ropene over en viss avstand.
De fleste naboene var nå blitt vekket av bulderet. Noen var også blitt vekket
av folk som hadde klart å karre seg opp fra leirdynnet. Flere steder var folk
blitt forskrekket over å få se de fæle fremtoningene som stavret seg inn i husene
deres. Ved flere anledninger ble de tatt for å være hinmannen selv. Men folk
ble snart klar over hva som var i ferd med å skje, og de flyktet i huj og hast.
Noen hadde reddet seg ut før husene forsvant, og de varslet sine naboer
mens de sprang for å komme bort på trygg grann. Tidlig i raset var det flere
som ikke hadde hørt noe av rasdunderet, og det hendte at de ikke tok notis
av varslene de fikk. Det skjedde blant annet på Smedgården eller Jermstad
østre, hvor Dina Jermstad vekket folkene. De tok ingen notis av hennes rop,
og de la seg til å sove igjen. Og bare noe få minutter senere var gården borte.
Andre steder rakk ikke de som ble vekket å komme seg ut, før husene for
svant ned i dypet. Det skjedde da Ingeborg Anna Gran vekket folkene i na
bohuset som hun sprang forbi.
Varselet spredte seg utover fra hus til hus og fra gård til gård som ringer
i vannet. Dessverre kom det for sent for de fleste av dem som bodde i det
utraste området. Folk hadde ingen forutsetning for å vurdere hvor raset ville
stoppe, og det førte til panikkartet flukt fra alle gårdene i nabolaget. Forståe
lig nok var panikken størst rundt selve rasgropen. Men den spredte seg slik
at det fant sted en alminnelig rømning på begge sider av dalen både ovenfor
og nedenfor raset. Til og med helt nede på Verdalsøra rømte folk avgårde.
Flere steder ble husdyrene forlatt på båsen mens folkene rømte i vill redsel.
De fleste forsto at de måtte ta seg frem mot høyereliggende områder, men
ofte glemte de fullstendig sin lokalkjennskap til fremstikkende fjell i terren

----
109 RasA
----
get hvor grannen ville være fullstendig trygg, og det hendte at de sprang forbi
slike steder og havnet flere kilometer fra sitt hjem.
En av dem som rømte i panikk var doktor Albert Strøm. Han bodde på
gården Ekle, og han har gitt en malende beskrivelse av flukten oppover mot
Hallem. Folk rømte fra alle gårdene i nabolaget. Alle rømte oppover, stadig
oppover. De våget ikke en gang å se seg tilbake, men bak seg hørte de skrik
om hjelp og beljing fra husdyr. De stanset ikke før de var oppe ved Hallem.
(Se under Ekle.)
Noe lignende var tilfelle der hvor leirmassene havnet. De første gårdene
og plassene ble tatt uten varsel. Men noen hadde sett hva som skjedde, eller
de var oppe slik at de hørte raset selv om det var lite bråk i forbindelse med
den første delen. Disse fikk da varslet andre før de selv kom seg vekk.
Men det var fremdeles mange som ikke kom seg unna, selv om det altså
gikk bortimot en halv time fra det første raset startet til at det hele var over.
At beboerne på gårdene like ved raset flyktet, er ikke merkelig. De som
hadde vært ute og sett deler av raset, kunne ikke vite at nettopp deres gård
ville bli spart, i hvert fall ikke når raskanten spiste seg nærmere og nærmere
husene.
Og at beboerne i områder hvor leirsuppen lå omtrent inn på gårdstunene
deres, ikke kunne vite at det ikke ville komme flere ras, er heller ikke til
å undres over.
Varsel ble gitt på mang slags vis. Bernt Haug var en av dem som var ute
og fisket kvelden før raset, men hadde måttet gi opp på grann av at elven
var så grå. Han hadde lagt seg etter at hadde kommet hjem. Han bodde
på plassen Haugen ved Slottet. Han hadde sovet en stund da han ble vekket
Bernt Haug.
Johannes Ingvaldsen.

 

----
110 RasA
----
av en hornblåser ut på tunet. Dette var visstnok Johannes Ingvaldsen som
var fra en av naboplassene. Han ga beskjed om at det hadde skjedd en ulykke,
og alle måtte av sted for å hjelpe til. Hvordan Johannes hadde fått vite om
raset, er ikke kjent. Bernt dro av sted, men mangel på materialer gjorde at
det var lite han og dem han var sammen med kunne gjøre.
Og ryktene om raset nådde også ned
til Verdalsøra. Folk her trodde først
ikke noe på det de fikk høre, men da
de fikk se at elven ble liggende tørr,
skjønte de at noe alvorlig var på ferde,
og da grep også panikken om seg her.
Omtrent hele Øra ble liggende folke
tom.
Juliane Nordberg arbeidet i butikken
hos Gravas på Verdalsøra. 2 Da hun
tidlig om morgenen skulle ut i vedskju
let for å hente ved, fant hun en av
gårdskarene liggende på kne ved hugg
stabben. Han ba til Gud. Selv om hun
visste at han var religiøs, syntes hun
dette var et merkelig sted og tidspunkt
for en bønn, og hun spurte hvorfor han
lå der.
Juliane Nordberg.
«Se ut! Se på elven!» svarte han.
Elven var tørr. Han forsto ingen ting, og ha ba derfor til Gud.
Johan Johannesen Nilsen og Ragnhild Martinsdatter.

 

----
111 RasA
----
I en annen gård like i nærheten bodde Johan Johannessen og hans kone
Ragnhild Martinsdatter. Han kalte seg Johan Nilsen. Ragnhild hadde 12. mai
født en datter, og hun var fremdeles svak og sengeliggende. Da de i huset
tidlig om morgenen fikk høre om raset, våget de ikke å være på Verdalsøra.
Men de våget heller ikke å fortelle Ragnhild hva som hadde skjedd. De flyt
tet opp på Melan til Kristian Vibe. Ragnhild var ikke særlig blid for denne
flyttingen mens hun var så dårlig. Først etter at de hadde kommet opp på
Melan, fortalte de henne om raset. Datteren ble døpt Emma Antonie. 3
Folk fra Øra flyktet til høyereliggende områder både nord og syd for Ver
dalsøra. Nordbergshaugen i Sjøbygda og Bergshaugen i Vinne var fulle av
folk. De som hadde slektninger et eller annet sikkert sted, tydde dit. Mange
reiste både til Skogn, Røra og Inderøya.
Ikke alle i nærheten av rasstedet rømte i panikk. Det går frem av Iver
Forbregds beretning: 4
«Jeg våknet ved halvett-tiden av en rullende lyd, ikke ulik torden, samt en
rystende bevegelse i jorden så vindusrutene klirret. Jeg var knapt kommet
på benene før husbonden banket på vinduet:
«Skynd deg og kom ut,» sier han, «jeg tror det holder på å rase ut borte
ved Krag.»
Den dumpe rallende lyden tiltok, og da jeg kom ut, så jeg Trøgstadhusene
velte over på siden og gli avsted. Vi sprang nedover til elven som allerede
lignet en gråblå, seigtflytende grøt, hvorav bjelker, bord, husgeråd og trær
stakk opp. Jeg erindrer et vakkert, rosemålt skap jeg ofte hadde beundret i
stuen på Krag - det lå ute i elven, såvidt synlig.
Flere kyr så vi ute i leiren, men det var bare såvidt liv i dem. Det begynte
nå å komme folk fra nabogårdene ned til elven, eller rettere sagt til bredden
av leirmassen som syntes å fylle elven slik at den dannet en stadig voksende
sjø mellom dalsidene.
Ute i denne sjøen så vi de medrevne gårdene, noen på skjeve, andre kløvd
og splintret. Skogen, som visstnok var en del av Prestegårdsskogen, lå i små
teiger slik den var revet løs. Enkelte partier var endevendt så røttene strittet
i været. Flere av husene var i stadig bevegelse og kom glidende nedover,
og her var det da vi fikk ta til med vårt redningsarbeid. Det satt halvnakne
mennesker på de drivende husrestene ute i leirhavet - og som de skrek om
hjelp! Jeg minnes ennå som det var i går de gyselige redselsropene fra de
arme menneskene. Men å redde dem fra hengemyren, hvordan skulle vi for
må det?
Mer og mer folk samlet seg - noen oppe på haugene rundt om, andre kom
nedover til bredden med tau, stiger, bord og planker og deltok i bergingen.
Den måten vi forsøkte på, var å legge bord utover leiren til vi nådde de
arme stakkarene som hadde berget seg, men vi kom ikke så snart i gang med

----
112 RasA
----
oc
nSSmspvisåd
00
<N
R
ir
i
5


----
113 RasA
----
dette arbeidet da leir sørpen fremdeles var i bevegelse og meget tynn. Men
etter som elven ble demmet opp og utglidningen sluttet, ble «sjøen» roligere,
og leiren stivnet til.
Hva denne omstendighet betydde for de menneskene som lå ute i leiren,
halvt nedsunket og klynget seg til en bjelke eller en rest av en vegg, kan man
neppe tenke seg. Å, hvilken følelse det måtte være å sitte fast til opp under
brystet og så kjenne leirmassen stivne omkring seg!
Fra forskjellige kanter ble det lagt bordbroer bortover leirsjøen, og da det
led så langt på natten at leiren var stødig nok til å bære oss, forsøkte vi å
yde de forkomne menneskene den hjelp vi kunne. Nesten alle var kun i nattklær
- flere kvinner hadde således bare serk på, og så kaldt som det var om natten,
led disse gjennomvåte menneskene meget.
Det ble utspilt mange hjerteskjærende scener da de reddede kom i land ogi
hus og erfarte at barn, ektefeller eller far og mor var savnet. Enkelte av dem
vi reddet, var så utmattet at de ikke sanset noe.»
Men for mange av dem som bodde så pass langt unna at de hverken så
eller hørte noe, var ryktene om raset for utrolige. De nektet å tro på det som
ble fortalt. Det var for usannsynlig.
En av dem som fikk et slik varsel, var
Johannes Minsås. Han forteller hvordan
han opplevde det slik: 5
« - Opp øyeblikkelig! Bygden holder på
å gå under!» Det var far som ropte neden
fra. Jeg var trett, det hadde vært syttende
mai, og vi hadde hatt folketog og fest, og
jeg hadde vært på farten med musikkfor
eningen der jeg var formann. Det var ikke
blitt mye søvn i det siste, og om dagen
hadde vi stått i med våronna. Jeg sov tungt
og fattet ikke med en gang, men da far
ropte igjen, kom vi oss ned fort.
Det var kommet en mann ridende inn på
tunet og bort til soveværelset der far og
mor lå og ropte at Verdalen gikk under.
Johannes Minsaas.
Deretter hadde han ridd videre til neste gård uten å gi nærmere beskjed. Vi
skjønte det måtte være noe alvorlig, men var ellers i villrede.
Jeg sprang oppover lien til Nord-Minsås for å varsle der. Da jeg kom ut
på Minsåshaugen hvor det var god utsikt over bygden, så jeg gjennom mor
gendisen en ny bygd. Det var som å se utover et hav av leire, grått i grått.
Etter hvert gikk det opp for meg hva som var skjedd denne natten mellom
18. og 19. mai 1893.
Verdalsboka - 8


----
114 RasA
----
Det første jeg merket, var at olderskogen som sto tett fra Øra og oppover
helt til Nessgrenda, var borte. Kjempebjørka på Østerness som var kjent vidt
omkring, var borte. På Nessletten var alle tre Nessgårdene borte.
Vi tok ut hest og vogn og kjørte oppover til Stiklestad, gikk derfra videre
til Mo. Det var stille over alt. Her fra den gamle prestegården og helt over
til Eklogårdene var et svelg på nesten tre kilometer stort område med mange
pene gårder, rast ut. Hele den nedre del av dalen var, så langt vi kunne se,
en jevn grå flate, hvor det her og der stakk opp rester av hus. Vi så ikke
tegn til liv, når unntas husmannen på Lyng, som holdt på å slakte en gris
han hadde reddet. Gården Nord-Lyng som var en av de største i bygden, lå
i leire til over vinduene i første etasje. Uthusene så ut som om de var for
skjøvet innover mot hovedbygningen. Fra der vi sto og ut til gården, var det
ikke langt, men den bløte leirsuppen bar ikke en mann.»
Et annet eksempel har vi fra Salthammer i Frol. Ole Martin Salthammer
har beskrevet hvordan han fikk høre om raset. Ole var 7 - 8 år på den
tiden. 6
«Jeg husker jeg var på tur til å gå opp til Øvre Salthammer til lærerinne
skolen om morgenen da jeg fikk se at en våre husmenn, Simen Flatas, kom
i et uvanlig raskt tempo fra handelsmannen Lornts Smulan ved Rinnleiret.
Simen svingte av og gikk inn til mor som da var på kjøkkenet. Da snudde
jeg og gikk straks etter Simen inn på kjøkkenet.
Da husker jeg mor sa: «Men kjære Simen, du kjæm da i ein uvanle fart
og sjer så oppbrakt ut?» For hun hadde aldri sett Simen slik før.
Da husker jeg Simen sa: «Det har heint nå gæli i Værdala i natt. Galan
sægle ne gjænnom daln.»
Da sa mor: «Kjære, ka sei du, Simen?»
Da gjentok Simen det samme: «Gålan sægle gjænnom Værdaln.»
Og så sa Simen: «Æ e så gla fe æ bur på berji!»
Mens Simen hadde stått på butikken hos Lornts Smulan, hadde det ringt
opp fra Verdal, og Smulan var blitt bedt om å gi beskjed til Dragonregimen
tet som nylig hadde tatt til med rekruttskolen om at de hurtigst måtte komme
til hjelp. Det var ennå ikke kommet telefon til Rinnleiret, og Smulan hadde
nettopp fått telefon innlagt.»
Det må her innskytes at dette ikke kan ha vært den første meldingen som
kom til Rinnleiret. Dette må tydeligvis ha skjedd på dagen da butikken var
åpen. De første meldingene om raset, som blant annet førte til at en avdeling
frivillige med en gang la av gårde, kom tidlig om morgenen.
Oles mor, som var fra Ness vestre, bega seg til ulykkesstedet, og da hun
kom frem til Ness fikk hun se farsheimen sunket ned i leirmassene. Stor var
imidlertid hennes glede da hun kom til Skjørdal nedre hvor hennes søster

----
115 RasA
----
bodde, og fikk vite at moren som var kårenke på Ness vestre, hadde gått dit
om kvelden og hadde kommet fra det med livet i behold.
På Rindsem nedre, eller Ner-Sjem som man sa, arbeidet Sofie Johnsdatter
som taus. Hun var fra Verdalsøra. Kvelden 18. mai hadde hun vært borte,
men hun kom hjem ved midnattstider. Hun var på vei inn for å legge seg,
men mens hun enda var ute på gårdsplassen, hørte hun noen forferdelige ly
der fra øst. Lydene kom gjennom luften. De var helt uforklarlige, men det
var både brak, dunder og jammer.
Hun forsto ingen ting av dette, og
etter som det ellers ikke syntes å være
noe unormalt i nabolaget, ville hun ikke
vekke de andre på grann av disse lyd
ene. Hun gikk derfor opp på loftet og
la seg.
Hun hadde imidlertid ikke ligget
lenge, før hun ble vekket. Nå var det
en guttunge som kom og ropte på far
sin. Gutten var fra en av Rosvollgård
ene, og far hans var møllearbeider på
Rindsem Mølle.
«Far! Du må skynde deg å komme
hjem! Gårder og hus kommer seilende
og legger seg opp på flatene!»
Sofie Johnsdatter Granlund.
Da sto alle sammen opp. De dro opp
til Kålen, og der fikk de se hva som hadde skjedd. 7
Redningsarbeidet tar til
Disse eksemplene på hvordan folk lengre unna mottok opplysningene om
raset, er fra senere tidspunkter ut på morgenen og dagen. Men allerede
nesten mens det hele sto på, var de første i gang med redningsarbeidet. Ikke
alle som bodde i nærheten av raset, rømte unna. Spesielt var det folk på
sydsiden som på et tidlig tidspunkt kunne gripe inn og berge menneske
liv. Det var tross alt vanskeligere for dem som befant seg på nordsiden å
gjøre noe straks etterpå. Det var her raset hadde gått, og fremdeles kunne
det gå nye ras i terrassen. Raset hadde gått i minst tre etapper, og ingen visste
om det var slutt eller ikke. Følgelig ble det rett og slett folketomt på nord
siden både ved rasgropen og nede ved leirsjøen.
De første timene etter at det hele hadde stilnet, var det ikke noe organisert
redningsarbeid. Men noen få holdt hodet kaldt, og de satte igang rednings
arbeid på eget initiativ. Ved personlig innsats klarte de å få med seg andre,
og de brukte hva de hadde for å hjelpe dem som lå ute i leirsuppen. Planker


----
116 RasA
----
og bord ble lagt ut der det var mulig. Skigarder ble revet og brakt til broer.
Bordkledning ble revet av nærliggende bygninger, trær ble hugget ned. Vog
ner, kjøretøyer, sleder og andre tilsvarende innretninger ble benyttet. Innbo
som senger og bord, ble tatt ut og brakt til brobygging. Og ute i leiren fløt
det også massevis av vrakgods og materialer fra knuste og ødelagte bygnin
ger som også ble benyttet der det var mulig. Men noen steder var det ikke
mulig, leirvellingen var for bløt.
Ikke alle som deltok i dette redningsarbeidet, er blitt registrert. Ganske
sikkert ble det utført heltedåder og bragder som ingen vet om. Men noen ble
lagt merke til.
Hvem som begynte redningsarbeidet først, er ikke mulig å si. Det er rime
lig å tro at arbeidet kom i gang omtrent samtidig langs hele strekningen på
sydsiden, fra Sundby til Vinne, med en gang det var så pass stille at det var
mulig å forstå hva som skjedde. Dog vet vi at det var folk som satte livet
på spill enda mens leirstrømmen gikk stri for å berge mennesker i nød.
I ettertid er det lett å si at noe av redningsarbeidet som ble utført, ikke var
forbundet med livsfare. Men for dem som befant seg midt oppe i kaoset, var
det helt uråd å vite om det ikke ville komme nye ras. Så de som våget seg
utpå for å berge de stakkarene som lå hjelpeløse der ute, gjorde det til tross
for at de anså det for helt sannsynlig at nye leirbølger ville komme. Og da
ville alt og alle som befant seg ute på leiroverflaten bli begravet. De tok av
gjørelser på grunnlag av det de visste og forsto. Og de tok sjansen og satte
livet sitt i fare for å hjelpe andre. Det er således helt symptomatisk at svært
mange ikke våget seg ned fra de bakkene hvor de sto og så utover leirsjøen.
De mente at det høyst sannsynlig ville komme nye ras som ville begrave det
nedenfor.
De første ble reddet nokså umiddelbart. Det var de som hadde havnet helt
opp til fast land, og som det var lett å komme ut til. Og noen var i stand
til å redde seg selv. Men det var dessverre ikke situasjonen for alle. Mange
omkom av utmattelse og kulde før man kom seg ut til dem. Andre omkom
av de skader de hadde pådratt seg før de kom under kyndig behandling. Og
noen få døde også i ettertid av lungebetennelse eller skader de hadde fått.
Lungebetennelse som følge av kulden var en helt naturlig konsekvens. Men
leire i luftveiene kunne også føre til lungebetennelse. (Se under Helsemessi
ge konsekvenser.)
Alt i alt er det registrert 111 mennesker som omkom under selve rasulykken.
Ytterligere en døde neste dag. Så døde fire til i de nærmeste dagene etterpå.
To av disse døde helt klart som følge av hva de hadde vært gjennom. De
to siste døde sannsynligvis av sykdom og skader de var blitt påført.
Det var ikke lett å finne de ulykkelige som lå og kavet ute i leiren. Noen
ganger ble de overlevende funnet ved at man gikk etter lyden. De av de over

----
117 RasA
----
levende som maktet det, ropte om hjelp.
Men vinden vanskeliggjorde lokaliseringen
av dem.
Anne Gustava Lunden 8 som bodde på
Brannåsen ved Lysthaugen, har fortalt om
hvordan hun hørte en jente ropte om hjelp.
Anna Gustava var 14 år gammel, hun
gikk for presten dette året. Hun hørte stem
men av en jentunge i retning fra Melbyber
get. «Det var fæl kauking.» Skrikene hennes
var forferdelige å høre på. De varte i lang
tid. Hun visste ikke om hun var blitt red
det.
Til det kan det kommenteres at alt ble
gjort for å berge dem man så var i live. Hvis
denne jenten var i live i lang tid ved Mel
byberget, ble hun etter all sannsynlighet
Anna Gustava Lunden.
berget, hvis hun da ikke omkom som følge av frost og utmattelse før at man
rakk å komme ut til henne. Det skal visstnok ha skjedd med en mannsperson
i nærheten. Han hadde brakt belteremmen sin til å binde seg fast i et older
tre. Men han var død da man kom ut til ham.
Andre overlevende vinket med armene, eller de signaliserte med de kles
plagg de hadde for hånden hvilket dessverre ikke var mye. Heller ikke dem
var det lett å få øye på. De fleste var tilklint av leire og gikk i ett med om
givelsene.
Dessuten var ikke overflaten flat og jevn som den er i dag. Overflaten så
ut som bølgene på et opprørt hav. Svært mange har den forestilling at den
tyntflytende leirmassen la seg som et jevnt lag over dalbunnen. Men vi må
huske på at innblandet i leirvellingen var det partier av fastere masse samt
torv og jordlag. Det lå både rygger, hauger, kammer og kanter i alle retnin
ger. Og ofte lå de som trengte hjelp nede i søkkene mellom slike ujevnheter
på overflaten. Alt dette gjorde sitt til at den lignet mer på måneoverflaten
enn på en innsjø.
De som ble reddet på land, enten det skjedde ved hjelp av andre, eller de
klarte det selv, så forferdelig ut. Samtidige beskrivelser sier de så ut som
«hinmannen», «et spøkelse», «en neger», «et dyr», og lignende. De var dekket
av leire, som når de kom opp fra den flytende gjørmen, stivnet til. Ofte måtte
den brekkes av. Den stoppet til ører og nese, og mange klarte ikke å få opp
øyenlokkene. Selv etter vask beholdt de den blålige fargen slik at de lignet
«dødninger».
Og hele tiden hørtes beljingen og rautingen fra panikkslått husdyr som og


----
118 RasA
----
så kjempet for livet. De måtte også hjelpes. Dessverre var det ikke mulig
å hjelpe mange av disse. De fleste satt for godt fast eller lå for langt fra fast
land til at de kunne berges. De måtte derfor avlives, enten ved skyting eller
ved stikking.
Nede på elvesletten var det de minste og dårligste husene som hadde vært
mest utsatt. En-etasjes hus ble som oftest fullstendig begravet. Og var de dårlig
sammentømret, ble de også lettere splintret. Vanligvis var det husmannsstuene
som var av en slik standard. To-etasjes hus som det for det meste var på gård
ene, var solidere sammensatt. De holdt bedre, og dessuten nådde ikke leiren
alltid helt opp til øverste etasjen. De fleste som berget seg ved å klatre opp
på taket, bodde i slike hus. Og vi har også tidligere nevnt at enkelte hus
konstraksjoner som stabbur og lignende, holdt seg forbausende bra.
Og hjerteskjærende historier ble fortalt om gjensyn, tap og fortvilelse.
En liten pike satt på et skap ute i leiren og så ned. Hun ble spurt om hun
hadde mistet noe der.
«Ja, jeg har mistet far og mor,» sa hun.
Denne historien ble gjengitt i aviser både i inn- og utland. Og det var denne
piken en skoleklasse i Østersund spesielt nevnte skulle få de pengene de hadde
samlet inn.
Etter hvert som folk fikk summet seg, ble redningsarbeidet mer og mer
organisert og systematisert. Men etter som mange deler av det berørte om
rådet var avskåret fra hverandre, hadde redningsarbeidet et svært lokalt og
tilfeldig preg de første timene. Telefonforbindelsen var dårlig, for det fantes
få telefoner. Dessuten var også telefonlinjene blitt bratt flere steder. Imidler
tid fantes det folk med både initiativ og oppfinnsomhet rundt katastrofeområ
det, og de satte igang redningsarbeid der de fant behov for det. Og behov
var det over alt.
Dessverre er det ikke mulig å skaffe noen oversikt over hvem som ble reddet
av hvem de første timene. Det var ikke alltid at redningsmannen var istand
til å kjenne igjen den som ble reddet, tilklint og dekket av leire som vedkom
mene var. Og mange av dem som ble reddet var bevisstløse eller så forkomne
at de ikke sanset hvem som reddet dem. Nesten uten unntak var de som ble
reddet sterkt skadet.
Doktor Thor Sæthre fra Levanger som hadde ansvaret for sydsiden, fortalte
at han blant andre hadde behandlet en fem år gammel gutt som hadde brakket
begge lårbenene. Hans søster hadde hoften av ledd, og hadde sterke smerter.
En jente mistet to tær. Han fikk også til behandling Hanna Olausdatter som
hadde vært tjenestejente på Trøgstad lille. Hun ble reddet av Petter Andreas
Røstad, Bernt Rinnan og noen kavallerister, deriblant hennes bror Sefanias
Olausen Marken. Hun hadde brakket kravebenet. (Se mer om dette neden
for.) Om Ove Haugskott på Krag fortelles det at han hadde brakket lårbenet.

----
119 RasA
----
Og når en person var brakt på land, snudde redningsmannen eller rednings
mennene for på nytt å prøve å finne noen overlevende. For når noen var
kommet på land, ble de tatt hånd om av andre. De ble brakt i hus, ble vasket
og lagt til sengs for at de skulle få varmen i seg igjen.
Kuldegradene og den kalde vinden var faktisk nesten like livstruende som
selve strabasene under raset. I ett tilfelle er det fortalt at man så en levende
kvinne ute på leirflaten. Det fantes ingen båt i nærheten, og akkurat der var
leirvellingen så tynn at det var helt uråd å komme seg ut til henne. Neste
dag hadde imidlertid overflaten størknet så pass at det var mulig å ta seg ut
til henne ved hjelp av ski. Men da var hun død. Hun hadde frosset ihjel.
Etter hvert som tiden gikk, ble det mer og mer klart at forholdene hadde,
om enn ikke helt stabilisert seg, så var de blitt mer oversiktlige. Flere og
flere kom med i arbeidet med å redde de som reddes kunne. Og ute i leir
havet levde det fremdeles mennesker og dyr som man måtte prøve å redde.
Nedenfor skal vi ta for oss noen av dem som deltok aktivt i arbeidet med
å redde andre. Men som allerede sagt tidligere, finnes det sikkert en rekke
eksempler på redningsbragder som ikke er kjent. Men de som nevnes neden
for, ble lagt merke til. Og noen ble sogar belønnet med redningsmedaljen.
Martin Toresen Bjørken
Martin Toresen Bjørken var en av dem som viste resolutt handlingskraft
da han skjønte hva som var i ferd med å skje. Selv fikk han varsel av sin
kones farbror fra Hagahammelen, Ole Andersen Hammelen.
Ole hadde våknet om natten på grann
av lyden fra raset. Han trodde med en
gang at det var Bjørkvatnet som hadde
bratt igjennom og nå var på vei nedover
som en flodbølge. Han hadde nemlig
hørt en spådom at dette ville skje.
Han må ha beordret de andre i huset
til å komme seg i sikkerhet. Selv la han
i vei for å varsle andre om faren.
Ikke langt fra Hagahammelen lå hus
mannsplassen Skruddu under Bjørken.
Etter Oles mening lå denne der vannet
ville komme veltende. Han sprang der
for dit, og der på plassen rømte de ut.
Plassmannen, Ole Lassesen Skruddu, ble
imidlertid med Ole oppover til Bjørken.
Også denne gården lå utsatt til for denne
flodbølgen, mente de.
Martin Toresen Bjørken.


----
120 RasA
----
Da Martin Toresen fikk høre dette, sprang han ut. Men ute oppdaget han
at lyden kom fra feil retning. Det kunne ikke være Bjørkvatnet som kom.
Han sprang derfor frem på kanten nord for gården, og der fikk han se hva
som var i ferd med å skje.
Hilmar Teodor Bjørken.
John Bjørken.
Men de to kallene som hadde kommet med varselet, trodde fullt og fast
på at det var Bjørkvatnet som kom, og de stakk til skogs. Der var de til langt
på dag. Man måtte sende folk ut for å hente dem. De var fremdeles helt for
styrret.
Derimot var ikke Martin Bjørken forstyrret. Iskaldt organiserte han nå
folkene. Sine to sønner, den 17 år gamle Teodor og den 10 år gamle John,
sendte han av gårde til hest for å varsle henholdsvis på Lunden og Ness østre.
Ingen nådde frem før rasbølgen tok husene, og de vendte derfor tilbake.
På gården ble folkene satt i gang med å varme vann for å vaske og varme
opp de stakkarne som kom opp fra leirhelvetet mer døde enn levende.
Selv sprang Martin ned til leirsjøen for å berge i land folk som lå der ute.
Blant de første han hjalp i land etter flere timers farefullt arbeid, var familien
til Ole Andersen. De befant seg fremdeles ute i huset. Selv om husene på
Hagahammelen ikke befant seg så veldig langt fra fast land, var leiren dyp,
og det var livsfarlig å bevege seg ut på den. Det måtte bygges bro dit ut.
Ved hjelp av planker og bord og noen fastere partier med leire, klarte de
å hjelpe dem i land. Da var klokken blitt 8 om morgenen.
En liten husmannsplass ved navn Gammelplassen under Haga nordre, men
som lå på sydsiden av elven, ble tatt, sannsynligvis av det første skredet. To

 

----
121 RasA
----
jenter der hadde kommet seg opp på fjøshellen. Disse var Marja Olsdatter
og Bolette Sefaniasdatter. Vraket av uthuset hadde drevet inn til foten av Bjørk
berga, men de satt der uten mulighet til å komme seg i land ved egen hjelp.
Martin og hans folk kastet da taug ut til
dem fra toppen av Bjørkberga, og ved
hjelp av dette klarte de å hjelpe de to opp.
Mange overlevende ble tatt inn på Bjør
ken og vasket og gitt klær. Både badstuen
og kjøkkenet på gården ble tatt i brak. Et
sauekar ble satt inn på kjøkkenet. Nå
kunne man ikke ta smålige hensyn. Og de
som var der sa at det så forferdelig ut både
ute og inne på gården. Leiren rant utover
gulvet inne i huset.
Men alt ble gjort for å hjelpe dem som
ble brakt dit. Ingeborg Anna Haftorsdatter
Bjørken hadde en strid tørn med å ta seg
av alle som kom dit.
Mange døde ble også tatt i land. De ble
lagt opp ved Skruddu. De var så tilklinet
Ingeborg Anna Bjørken.
av leire at de ble lagt i fossestrykene i bekken for å bli vasket rene
Martin Anneussen Blybakken
Martin Anneussen Blybakken var fra Blybakken. Han fikk høre om ulykken
da dragonene fra Rinnleiret som var blitt utkalt til ulykkesstedet, passerte går
den.
Martin slo seg sammen med dem og kom frem til ulykkesstedet hvor han
etter hvert havnet like øst for Kålen.
Mens han sto der og stirret utover, så han en gress- eller lyngtue som be
veget seg i vinden. Han sto en liten stund og så på dette, men han syntes
det var en merkelig bevegelse på gresset. Da kom Olaus Ellingsen Vinne sprin
gende. Han hadde også sett dette, men han hadde sett at det var et menneske
som lå der ute. Men han hadde befunnet seg helt borte ved Rosvoll, og der
fra var det ikke mulig å komme seg ut.
Martin slo seg sammen med ham, og sammen bygget de en trebro utover
av planker og vrakgods. Men leirsuppen var så bløt at det måtte krabbe seg
fremover på knærne.
Det var Laura Eriksdatter Søgstadvald som lå der ute. Hun var fra gården
Krag hvor hun hadde vært husholderske hos Ove Nilsen Haugskott. Hun lå
der ute i bare nattkjolen. Underkroppen lå nede i leiren, og hun hadde vinket
med armene. Det var det som hadde lignet på en gresstue som rørte seg i


----
122 RasA
----
vinden. Hun var fullstendig tilklint av leire, og de to fikk tørket vekk leiren
fra ansiktet hennes.
De tok av seg trøyene sine og ga henne
slik at hun fikk litt vern mot den kalde
vinden. Men hun var så forkommen at
hun ikke klarte å gå alene inn til land.
De tok henne på ryggen og skiftet på med
å bære henne i land. Der ble hun tatt
hånd om av andre. 9
Klokken var 9 om formiddagen da
Laura ble tatt i land. Dette er bekreftet
av henne selv, for hun hadde, fra hun
måtte hoppe ut av vinduet på Krag da ra
set gikk om natten, til hun ble tatt i land,
et ur i hånden. Dette hadde hun tviholdt
på hele tiden.
Det er imidlertid en del uklarheter ute
og går i forbindelse med denne red
ningen. I de offisielle rapportene heter
Martin Anneussen Blybakken.
det seg at hun ble reddet i land ved Ness. I Lauras beskrivelse går det frem
at det må ha vært lenger mot vest. Hun er imidlertid nokså uklar med hensyn
til stedsnavnene i dette området at man ikke skal feste for stor lit til hva hun
selv sa. Hun har i ettertid fortalt at hun kravlet opp på en sandbanke ved Val
stad, og at hun ble tatt i land ved Leirfossen. Valstad ligger som kjent, langt
unna, og Leirfossen må trolig være Leirfall. Hun hevder også at foruten Olaus
Vinne og Martin Blybakken var også Petter Andreas Røstad med på rednin
gen. Det stemmer ikke. Petter Andreas Røstad var ikke med på denne re
dningen. Han var opptatt andre steder på det tidspunktet.
Om Martin Blybakken heter det at han var en ung og uforferdet red
ningsmann.
Hva han videre gjorde, er ikke kjent i detalj, men han deltok i redningsar
beidet både av dyr og løsøre etterpå.
Gunnbjørn Hegstadvald
Gunnbjørn var husmann under Hegstad. Husmannsplassen hans som kaltes
Hegstadstuggu, ble begravet av leirmassene. Han selv og hans kone, Serianna
Olsdatter, kom seg i land etter at de hadde klatret opp på taket. Hans kones
datterdatter, Sofie Berntsdatter fra Trones, som bodde hos dem på plassen
fordi hun gikk for presten, klarte å klatre ut fra et vindu i andre etasje og
over i et oldertre som fløt forbi. Der ble hun sittende uten å komme seg noe
sted. Derimot klarte ikke en inderst på plassen, Kjerstine Olsdatter, å komme


----
123 RasA
----
seg ut. Trolig var hun også blitt skadet av steinene fra murpipen som raste
sammen. Hun lå nå innestengt på mørkeloftet uten muligheter for hverken
å komme ned eller ut.
Gunnbjørn klarte å få tak i en båt, og sammen med at par andre karer var
han i ferd med å trekke båten i retning av plassen. Etter all sannsynlighet
hadde de andre karene sagt fra at de ikke våget å bli med ut til den begravede
plassen, og en mann ville ikke alene klare å ta seg dit ut. Da fikk Gunnbjørn
øye på soldatene som kom til. Han sprang bort til dem, og det fortelles at
han gråtende ba dem om hjelp. Og to stykker ble med ham ut i båten. Det
var sersjant Nils Høien og menig Martin Leirdal.
Og disse tre hentet ned Sofie fra oldertreet, og de hugg hull i taket og brøt
istykker mønet, hvoretter Nils Høien krøp inn på mørkeloftet og bar ut Kjer
stine som var så forslått at hun ikke klarte å gå selv.
Det fortelles at Martin Leirdal hadde sagt noen lunde følgende til Nils Høien
da de våget seg utpå: «Ja, overlever du, vil også jeg overleve!» Og dermed
ble han med ut i båten.
Det de fryktet, var naturligvis at det ville komme flere ras.
Det gikk imidlertid bra, og alle ble reddet.
De to kavalleristene deltok også i annet redningsarbeid, og de fikk rednings
medaljen som takk for sin innsats. Men det var like farefullt for Gunnbjørn
som var med på redningen av de to i Hegstadstuggu. Men han ble ikke inn
stilt til medalje. Blant annet heter det følgende i en av rapportene som gikk
inn, om hvorvidt han skulle få medalje:
«De omstendigheter hvorunder redningen her foregikk var neppe av den
beskaffenhet at det er særlig grann til offentlig å påskjønne disse rednings
menn fremfor mange andre som kanskje under mer farefulle forhold har lagt
mot og snarrådighet for dagen, men om hvis virksomhet man savner tilstrek
kelig kunnskap.»
Oluf Angel Holte
På gården Rosvoll vestre bodde Oluf Angel Holte. Husene på gården hans
unngikk ødeleggelse, men leirsuppen nådde helt opp til dem. Oluf ble vekket
av bråket fra raset, og da han ikke visste om en av guttene som hadde gått
ut en stund tidligere, hadde kommet inn igjen, sprang han øyeblikkelig ut
for å se etter ham. Og nå fikk han øye på en av husmannsplassene under Ros
voll store som var blitt tatt av leirbølgen.
Dette var plassen Neffer. Den lå like øst for Rosvoll store nede på elve
sletten. Bølgen rev stuen av muren og førte den med seg i stor fart tvers over
dalen i retning Ekle. De to som befant seg inne i huset, den 52 år gamle
Johannes Pedersen og hans 65 år gamle stemor Serianna Johannesdatter,

----
124 RasA
----
klarte å komme seg opp og ut på taket
gjennom hullet etter murpipen som
hadde ramlet sammen. Der klamret de
seg fast.
Ved Ekle ble strømmen snudd, og
husene ble ført tilbake sydover. Nå pas
serte de like vest for Rosvoll-landet
hvor Oluf Holte var ute, og han fikk
øye på dem. Og uforferdet vadet han
ut i leirstrømmen nesten til opp på livet.
Der grep han dem, den ene etter den
andre, og formelig kastet dem inn mot
land. Begge to var småvokst, ja, Johan
nes var endog så liten at han ble regnet
nesten for dverg.
Men allikevel var det en kraft
prestasjon det Oluf Holte gjorde.
Oluf Angel Holte.
Og det må ha krevd et mot ut over det vanlige å vade ut i leirstrømmen slik
han gjorde for å berge dem. Og husene fortsatte sin ferd enda flere hundre
meter før de ble liggende i ro. De to han hadde reddet, tok Oluf Holte med
seg inn for å varme dem opp og få dem rene. Vel inne igjen fant han sønnen
han hadde gått for å se etter. (Se under Rosvoll vestre.)
Senere deltok Oluf Holte i redningsarbeidet utenfor Rosvoll søndre hvor
blant annet de overlevende fra John Rostads huslyd fra gården Follo ble reddet
i land.
Oluf Holte ble innrapportert blant dem som burde få medalje. Men av folk
som ikke hadde anelse om hvordan forholdene var, ble ikke hans bragd an
sett som å ha funnet sted under livsfarlige omstendigheter, og han fikk ikke
medalje.
Sefanias Ellingsen og Gustav Ellingsen Leirfall
Sefanias Ellingsen og Gustav Ellingsen var brødre. De var forøvrig brødre
av ovennevnte Ole Ellingsen Ness. De drev Leirfall østre.
Det er uklart hvem som kom og varslet dem. Det kan ha vært Karl Ludvig
Olsen Leirfall som de hadde kjøpt gården av, og som nå bodde på braket
Gravvoll nede på elvesletten. Gravvoll ble tatt av leirmassene, men Karl
Ludvig kom seg ut fra huset og sprang opp til Leirfall for å hente hjelp. Hans
to barn ble igjen i huset da han for ut, og den ene av dem, datteren Marie
Kristine, omkom.


----
125 RasA
----
Dette bildet er sannsynligvis de to brødrene Gustav (t. v.) og Sefanias Ellingsen
Leirfall.
Men brødrene kan også ha blitt varslet av Elling Olsen Nessøran. Elling
var fergemann ved Ness fergeleie, og på et eller annet vis havnet han neden
for Leirfall-landet. Han klarte å stavre seg opp den bratte melen og bort til
en av Leirfallgårdene, rimeligvis Leirfall østre, og fikk da varslet om ulykken.
Men uansett hvem det var som først kom med varselet, de to brødrene
Sefanias og Gustav satte øyeblikkelig kursen nedover mot leirsjøen. Og ved
Gravvoll var det etter hvert blitt forsamlet en hel del folk. Karl Ludvig Leir
fall sier selv at det var hundrevis til stede. Dette er rimeligvis en overdriv
else, men en god del var det nok.
Det fremgår ikke av beskrivelsene av redningen hvordan alt gikk for seg.
Det eneste man kan trekke som konklusjon, er at det fleste var nokså tafatte.
Men det var ikke Sefanias og Gustav. De satte igang arbeidet med å komme
seg ut til vraket av Gravvoll, for på taket der satt Karl Ludvigs 14 år gamle
sønn Johan Severin. Han var bare i nattklærne, og han frøs forferdelig.


----
126 RasA
----
Det ble lagt ut bro til ham, og brød
rene klarte å ta seg dit ut og få ham i
land. Det eneste som er fortalt om
denne redningsdåden, er at det skjedde
med stort besvær og med stor fare.
Kronologien i hva disse to utførte
senere utover dagen, er heller ikke
klar. Men ganske snart møtte de sin
bror Olaus Ellingsen Vinne, og sam
men med ham og flere andre deltok de
i det farefulle redningsarbeidet av både
folkene på Lennes nordre og Lyngs
holmen. (Se derfor mer om dette
nedenfor.)
Men utpå dagen var det Sefanias og
Gustav som våget seg utover til Lennes
søndre hvor Ludvig Johannessen satt på
taket sammen med sin mor og øvrige
familie, tilsammen fem stykker. Ved
denne anledning var brødrene sammen
med Ole Olsen Lennes, en sønn på
Sefanias Ellingsen Leirfall.
den andre Lennes-gården og Kristian Søraker. De to siste hadde skaffet til
veie en båt, og det var i denne de staket og rodde seg utover til Ludvig Lennes.
Men dette hadde tatt tid, og Ludvig som da hadde sittet på taket og ventet
på redning, hadde uttalt at han var redd de ville komme til å sulte i hjel før
de ble reddet.
Sefanias er nevnt ved en annen anledning da han reddet to-tre ikke navn
gitte personer, ved å bygge en bordbro utover til dem.
Arbeidsdagen til Sefanias og Gustav var ikke slutt med dette. Da det nå
ikke lenger var flere levende mennesker å redde, deltok de i arbeidet med
å redde husdyr og innbo. Det ble således en meget lang dag for dem begge to.
Og uten at noe er sagt, er det all mulig grann til å tro at de også deltok
de nærmeste dagene i redningsarbeidet sammen med andre.
Ole Olsen Lennes
Ole Olsen var sønn på Lennes nordre. Hans mor var søster av de fire brød
rene Olaus, Sefanias, Gustav og Ole Ellingsensønner som er nevnt ovenfor.
Ulykkesnatten overnattet han hos onkelen Olaus på Vinne, og var der da
ulykkesbudskapet kom. Sammen med onkelen sprang han østover for å hjelpe
til. Men da de nådde melkanten og så den uhyggelige leirsjøen fremfor med
farsgården Lennes nordre liggende med leirvelling til opp til taket, ble han


----
127 RasA
----
så fortvilet at han slo hendene for an
siktet og ville snu tilbake. Han hadde
ingen tro på at noen var levende der
ute, og mente altså at alle i familien var
døde.
Men Olaus fikk grepet fatt i ham, og
sa at nå måtte han ta seg sammen og
ikke la fortvilelsen ta overhånd. Det var
fremdeles folk der ute som måtte
reddes.
Sammen sprang de ned bakken. Og
da de fant Andreanna Mikalsdatter fra
Nessøranplassen liggende livløs, fikk
Olaus renset munnen hennes for leire
slik at hun fikk puste igjen. Da hun
hadde kommet seg litt, var det Ole som
brakte henne opp til Vinne hvor Olaus'
Ole Olsen Lennes.
kone Harma Andersdatter tok seg av det videre stellet med Andreanna
Det er så litt uklart hva Ole gjorde de nærmeste timene. Etter all sannsyn
lighet deltok han i redningsarbeidet av dem som befant seg i nærheten. Men
så, etter en tid, oppdaget han at det gikk alt for sent å få lagt ut bro til de
mange som strevde for livet ute i gjørmen. Kanskje så han til og med at noen
bukket under. I alle fall skjønte han at det måtte båt til for at flest mulig skulle
bli reddet. Og båt fantes bare nede på Verdalsøra. Sammen med Kristian
Røstad fra Søraker dro han av sted og fikk tak i en båt. Helt nøyaktig hvor
de fant båten, er ukjent. Men det var nede på Verdalsøra.
Men å få fraktet båten opp til det området hvor den trengtes mest, det vil
si i området mellom Rosvoll, Lyng, Haga og Ness, var ingen lett sak. De
to klarte imidlertid å få trukket, staket, skjøvet og rodd båten dit opp. Og
nå ble den brakt til å berge i land flere. Blant annet var det denne båten som
ble brakt da Ole og Kristian kom seg ut til Lennes søndre og fikk berget Lud
vig Lennes og hans familie som satt på taket.
På det tidspunkt var det klart at alle sammen i Oles familie hadde overlevd.
Heller ikke for Ole er det kjent hva han utrettet senere. Men det er helt
klart at han i likhet med alle andre i nabolaget deltok i det redningsarbeidet
som pågikk så lenge det var behov for det.
Ole Ellingsen Ness
Ole Ellingsen Ness var selv innblandet i raset. Han bodde på gården Ness
mellom.
Han var en av dem som ble vekket forholdsvis tidlig. Hans kone var blitt


----
128 RasA
----
vekket av sin tre år gamle sønn Eliseus, og hun hørte dunderet. Det hørtes
ut som en foss. Hun kikket ut og så noe grått komme veltende. Hun vekket
Ole, og han antok det var Innsdammen som hadde sprunget. Han trakk i all
hast på seg buksene og sprang for å vekke naboen Johannes Olsen på Ness
vestre. Deretter sprang han tilbake. Det-viste seg nå at det var noe annet enn
en stor vannflom i elven, og han måtte nå berge sin familie ut av husene.
Han fikk dem så vidt opp på høyere land. Leir flommen var like i hælene
på dem. De hadde ikke rukket å få på seg klær.
Ole anslo hastigheten på leirbølgen så stor at en rytter ikke ville ha klart
å komme unna.
Da familien var i trygghet, fikk Ole med seg fire-fem andre menn, og de
deltok så i arbeidet med å bygge bro ut til både Ness østre og Leirfallaunet.
Også på den siste var alle i live, men de satt innesperret på loftet.
I ettertid fortalte Ole at han ikke hadde hatt tid til å bli redd, selv om han
hadde hørt mange hjerteskjærende rop om hjelp ute fra leirhavet.
Henrik Olsen Nessgjerdet 10
Det kan ikke ha vært stort senere enn dette at Henrik Olsen Nessgjerdet
tok til med å få folkene fra Ness østre i land. Det var fremdeles voldsomt
leven fra raset da Henrik oppdaget at det var folk inne i huset på gården.
Henrik Olsen Nessgjerdet. Han er
senere kjent som Henrik Lågnes.
Det er uklart hvor Henrik var ras
natten. Egentlig bodde han på plassen
Nessgjerdet, men det er ikke klart om
han var hjemme denne natten. Men han
kan ikke ha vært langt unna, for han
var en av de aller første som var på
plass for å delta i redningsarbeidet.
Andre etasje av stuelåna på Ness
østre var blitt revet av og ført avsted
slik at den ble liggende utenfor Ness
gjerdet. Da Henrik fikk se noen rørte
seg i vinduet på vraket, skjønte han at
det var folk i live der ute. Han begyn
te øyeblikkelig det farlige arbeidet med
å bygge bro utover til huset.
Snart ble det stillere, og han ropte
da ut til folkene i huset. Han fikk da vite at alle var i live
I ettertid er det klart at de var trygge der de var. Men da var det ingen
som visste om det ville komme flere ras og begrave alt sammen. Følgelig
ble arbeidet med å bygge bro intensivert. Henrik kommanderte alle som kom


----
129 RasA
----
til og ledet arbeidet med brobyggingen. Alle slags materialer ble benyttet.
En skigard ble brutt ned og brukt.
Men arbeidet tok tid. Først ved 4-5 tiden ut på ettermiddagen nådde de
ut til dem som var innesperret. Den første som tok seg ut over den farlige
broen, var Henrik, og han hjalp til med å bære barna i land.
Ole Olsen Nordlyng
Ole Olsen var tjenestekar hos Kirsten Vodal på Nordlyng.
Han bodde på gården, og rasnatten sov han sammen med de andre tjenerne
oppe i andre etasje, mens husfruen og
hennes barn lå nede.
Husene ble tatt av leirbølgen og flyt
tet et langt stykke bortover. De som lå
nede, ble innesperret da leiren steg opp
over dører og vinduer. De som var
oppe, trodde at alle nede hadde druk
net, og det var da de selv skulle til å
forlate huset, at Kirsten klarte å gjøre
dem oppmerksom på, at hun og barna
fremdeles var i live.
Ole rev da opp gulvet med bare hen
dene og trakk dem alle opp på loftet,
hvoretter han sørget for å få alle sam
men trygt i land. Dette var nesten en
umenneskelig kraftprestasjon, og Ole
fikk også skadet en finger slik at den
måtte amputeres etterpå. (Se også
under Nord-Lyng.)
Erik Olsen Rosvoll
Ole Olsen Nord-Lyng.
Han bærer redningsmedaljen.
Erik Olsen Rosvoll var sønn på Rosvoll søndre. Denne gården hadde fatt
mesteparten av jorden ødelagt av raset. Leirsuppen sto nesten inn til hus
veggene. Men mens resten av folket på gården rømte vekk i redsel for at
det skulle komme nye ras og enda mer leirmasse, ble Erik igjen for å delta
i redningsarbeidet.
Ved kanten av leirsjøen traff han på andre som var ute i samme ærend som
han selv. Det var brødrene Olaus, Sefanias og Gustav Ellingsønner fra Vinne
og Leirfall, og Martin Georgsen og Olaus Sørensen, begge fra By.
Ute fra leirhavet hørtes over alt rop og skrik fra mennesker i nød. Og disse
karene nølte ikke. De ga seg i kast med arbeidet.
Verdalsboka - 9


----
130 RasA
----
De så at det ble flagget fra Lennes
nordre langt ute i leirsjøen. Dette be
tydde at det var folk der, og de tok seg
dit ut. (Selve ferden er beskrevet under
navnet Olaus Vinne.) På tur dit ut opp
daget de flere andre som de plukket opp
under veis.
Et av de stedene hvor de fant folk,
var i vraket av huset til Age Larsen
Lyngsholmen. Mens de holdt på å nær
me seg Åges hus, var det Erik som gikk
foran. En gang ramlet han ned i leiren
til opp under armene, og det var med
meget besvær at han kom seg opp
igjen. Åge, som hadde sett dette fra
vinduet i huset sitt, ropte ut til dem at
de måtte ikke våge livet for hans skyld,
Erik Olsen Rosvoll.
han var fortapt allikevel. Men hverken Erik eller de andre enset hans rop,
og de fikk berget Åge og de tre andre som var sammen med ham.
Etterpå var det med tårer i øynene at Åge fortalte om denne rednings
bragden.
De kom seg også ut til Lennes hvor alle fem som der var, ble berget. Der
ute mistet Erik en øks han hadde med seg, ned i dynnet. Den sank som om
det var vann, og borte var den.
Da de hadde kommet seg i land, skilte disse karene lag. Erik vendte til
bake til Rosvoll søndre. Der ute var man blitt var vraket av huset til John
Rostad fra Follo. Oppe på taket lå det flere mennesker. De hadde ingen
mulighet til å komme seg inn til land selv, og nakne som de var, led de for
ferdelig i kulden.
Ingen av folkene som befant seg på land våget å ta seg utover til dem, og
Oluf Angel Holte fra Rosvoll vestre som hadde kommet dit, hadde sogar ropt
til dem at det fantes ingen redning for dem.
Men Marius Iversen som selv hadde kommet dit ned i det samme huset,
men hadde klart å ta seg inn til land på egen hånd, hadde reagert og ropt
tilbake til dem som befant seg der ute at han skulle redde dem. Og dermed
hadde han begynt å legge ut en bro til dem. Dette hadde så fått de andre som
befant seg i nærheten til å være med og hjelpe til.
Men nå kom altså Erik dit, og han var aldeles ikke redd av seg, og han
overtok ledelsen av arbeidet. Under hans ledelse klarte de å komme seg ut
til Rostad som lå demte. Sammen med seg og Marius Iversen hadde han nå
naboene Martinus Andersen Rosvoll store og Anders Johannessen Rosvoll.


----
131 RasA
----
Han bar selv Rostads svigermor, Birgitte Valeur, og to av barna i land.
Av John Rostad fikk han høre at Odin Bjartnes, en sønn av landhandler
Bjartnes, lå ute i leiren et stykke unna huset uten mulighet til å komme seg
til fast land selv. Og mens de andre arbeidet med folkene fra Follo, tok Erik
seg ut til Odin og klarte å berge ham i land. Odin var da så svak at han knapt
nok klarte å gå selv, men måtte støttes av Erik over bordene han hadde lagt ut.
Under dette arbeidet plumpet han atter ut i leirdynnet til opp under arm
ene, og han fortalte etterpå at leirvellingen sto og skalv rundt ham. Han kunne
ikke nå bunnen med staur.
Det finnes dessverre ingen detaljerte opplysninger om hva han gjorde etter
dette. Men det er klart at arbeidet hans sluttet ikke fordi det ikke var flere
menneskeliv å redde. Han deltok sammen med både sivile og militære i det
redningsarbeidet som foregikk i flere dager fremover.
Petter Andreas Røstad og Bernt Pedersen Holman
Petter Andreas Røstad var fra Rinnan øvre. Bernt Pedersen Holman var
fra eiendommen Holman som var utskilt fra Rinnan øvre. Han kalles derfor
av og til Bernt Pedersen Rinnan. Begge to var 19 år gamle.
Disse to fikk ganske sikkert høre om
raset da det ble gitt varsel til Rinnlei
ret. Dog fikk de vel ikke høre det sam
tidig, for de kom frem til leirsjøen til
forskjellig tid. Men de traff på hveran
dre ganske snart, og de viste en råd
snarhet og dristighet som kom til å
berge flere liv.
Tidlig om morgenen befant Petter
Andreas seg på Ness østre. Der var det
også en tropp kavalleri. Trolig hadde
han fulgt etter dem da de dro dit fra
Rinnleiret.
Mens de var der, hørtes nødrop ute
fra leirsjøen. Og i retning mot Haga
rundt regnet 800 meter fra land fikk de
øye på en skikkelse.
Det ble ansett for uråd å komme seg
dit ut for å hjelpe, men Petter Andreas
Petter Andreas Røstad, her som re
krutt. Han bærer redningsmedaljen.
ville allikevel prøve seg. Sammen med Martin Balhallvald la han i vei på
en bro som de la utover. Før de hadde kommet langt, kom også Bernt Rinnan
til Ness østre, og han la i vei etter de to andre.


----
132 RasA
----
Etter flere timers arbeid klarte de å
komme seg dit de hadde hørt nødrop
ene fra. Da var klokken 9 om formid
dagen. Der fant de Liva Ingvaldsdatter
og hennes mor Anne Olsdatter. De var
fra husmannsplassen Fyksveet under
Trøgstad lille. De var kledd i bare
nattklær, og karene ga dem derfor sine
frakker slik at de ikke skulle fryse så
forferdelig.
Disse to som lå der ute, hadde noen
få timer før sett det forferdelige syn at
tre stykker i familien hadde sunket ned
i leiren like foran øynene på dem bare
noen få meter unna uten at de kunne
gjøre noe som helst for å berge dem.
Det var Livas far, bror og hennes lille
Bernt Pedersen Holman.
barn, altså Annes mann, sønn og barnebarn
Enda en av familien, Livas bror, hadde forlatt torvstykket i et forsøk på
å komme seg i land. Hva som hadde skjedd med ham visste de ikke. Men
han hadde klart seg.
Liva og Anne kunne fortelle at bare et lite stykke unna var Lovise Ellings
datter Trøgstad.
Nå kom kavalleristene til og tok seg av de to kvinnene. De tre andre dro
videre for å lete etter Lovise Trøgstad. De fant henne ikke, men derimot så
de fotspor etter noen de antok var henne. De sluttet i en leirpøl.
Men Lovise Trøgstad hadde imidlertid klart å ta seg inn til land for egen
hånd, selv om hun var fullstendig utmattet da hun på alle fire kravlet i land
på sydsiden.
Petter Andreas, Bernt og Martin vendte derfor tilbake mot land med ufor
rettet sak. Men de hadde ikke gått langt før det på nytt hørtes nødrop. De
fikk øye på et menneske lengre oppe som lå nede i leiren og vinket med
armene. De la derfor øyblikkelig i vei i den retning.
De tok med seg hver sitt bord. Bordene la de ut etter hvert foran seg, sam
tidig som den bakerste tok opp det siste bordet da han hadde passert og sendte
det fremover igjen. Slik gikk det et stykke utover.
Men snart ble grunnen så bløt og farlig at de hele tiden holdt på å synke
ned. Petter Andreas og Bernt som begge var ugifte, ga da Martin ordre om
å bli igjen på en fast leirbrink. Han var gift, og de mente at det var ingen
mening i at han skulle risikere livet.


----
133 RasA
----
De to fortsatte sin vågsomme vandring, og etter en stund nådde de ut til
vedkommende som lå der. Det var Harma Olausdatter som var tjenestejente
på Trøgstad lille søndre.
Harma hadde grepet fatt i minstebarnet på gården, den 2 år gamle John
Sigurd Skogås, da hun sprang ut. Ute på gårdsplassen var hun et lite øye
blikk sammen med de tre andre på gården, men så suste de utfor.
Harma hadde fått hard medfart, og hun hadde mistet bevisstheten. Hun
våknet da solen tok til å varme, men da satt hun fast som i en skruestikke
i leiren. Leiren sto henne da til opp under armene. Det var da kavalleristene
kom ut til det stedet hvor Petter Andreas, Bernt og Martin hadde funnet Liva
og Anne, at hun fikk øye på dem og ropte og vinket. Og et interessant mo
ment i den sammenheng er at en av kavalleristene var hennes bror, Sefanias
Olausen Marken.
Petter Andreas og Bernt begynte å grave henne løs. Men det var ikke enkelt.
De hadde ikke noe å grave med, og de måtte bruke hendene. Leiren var så
bløt at det var vanskelig å forhindre at den rant ned i hullet etter hvert som
de gravde. Men de strevde på. Hendene ble etter hvert hudløse, og blodet rant.
Mens de gravde, svimet Harma av igjen. Hun hadde fått en god del skader,
blant annet hadde hun brukket kravebenet. Da hun våknet for andre gang,
sa hun at hun var sikker på at hun hadde hatt John Sigurd med seg hele tiden.
Og det stemte. Etter at de to hadde fått trukket henne opp, fortsatte de gra
vingen, og nede i hullet ca. 1/2 meter dypere fant de liket av gutten.
Nå oppsto et nytt problem. De bordene de hadde brukt utover, viste seg
å være for lite til å bære dem når de måtte bære Harma i land. Og leiren
hadde blitt bløtere mens de var der. Følgelig måtte de vente til at kavaller
istene kunne bygge en ny og sterkere bro ut til dem.
I en fremstilling heter det at de til sist kom så dypt, at de klarte å få henne
løs. Et annet sted heter det at de to ikke klarte å trekke Harma opp av leiren
alene. Først da flere kom til, klarte fire personer å trekke henne ut av leirens
favntak. Denne siste versjonen synes å være den mest korrekte, for i følge
Sefanias selv, var han med på å trekke henne opp. ll
Og klokken 4 om ettermiddagen kom de seg til fast land igjen.
Et navn som er nevnt sammen med disse, er Ole Sørheim. Han hjalp til
med å få Harma i land. Dette var Ole Eliassen også kalt Ole Olderbakken.
Johan Larsen Sundby
Johan Larsen Sundby var fra Sundby østre.
Utpå morgenen oppdaget Johan Larsen at det befant seg en kvinne langt
ute på leirflaten. Vedkommende var i et husvrak som lå nærmere nordlandet
enn fast land på sydsiden. Men det syntes ikke som at det var noen på den

----
134 RasA
----
andre siden som kunne komme vedkommende til hjelp. Det hadde naturlig
vis sammenheng med at alle på den siden hadde rømt fordi de trodde at der
ville alt rase ut og forsvinne.
Johan mente at det måtte være mu
lig å ta seg ut til henne. Og han gjorde
det på en spesiell måte. Han spente på
seg skiene og brukte dem for å ta seg
ut til henne.
Dette var faktisk den eneste skituren
som fant sted ute på leirhavet 19. mai,
selv om flere prøvde uten å lykkes.
Derimot var Johan Sundbys tur
meget vellykket. Johan valgte en rute
hvor underlaget var fastere enn rundt
om kring. Han gikk systematisk etter
tørre partier, og selv om det høres helt
utrolig, klarte han å ta seg frem til ved
kommende person som hadde stått der
ute og signalisert.
Johan Larsen Sundby.
Han kom frem til vraket av Trøgstad skole, og der fant han Ingeborganna
Paulsdatter Tessem. Hun var den eneste overlevende fra Trøgstad skole. De
andre var døde. Vraket lå omkring 500 meter fra sydsiden.
Da Johan kom ut til Ingeborganna, skal hun ha tatt i mot ham med følg
ende ord: «Ikke har jeg frosset, og ikke har jeg grått!» 12
Begge deler høres merkelig ut, for for det første var det kaldt den natten,
og for det andre hadde hun sett hvordan dem hun arbeidet hos, ekteparet
Andreas og Olme Edvarda Tessem, hadde gått under da hun prøvde å få dem
over på sin sikrere del av gårdsplassen.
Men selv ble hun berget av Johan Larsen Sundby. Han lot henne stå bak
på skiene sine, og så gikk de tilbake til fast land. Det kan ikke ha vært lettere
å gå tilbake, nå med to på skiene, enn det hadde vært da han gikk alene. Tro
lig er dette den hendingen som har gitt grunnlag for Bjarne Slapgards for
telling om ungdommen som tok en en eldre kone bakpå skiene og fikk henne
til fast land. Men å gå to stykker på ett par ski, er ikke enkelt, og her måtte
de begge gå i samme takt. «Ett - to, ett - to!»
Johan Sundby tok seg senere inn i stabburet på Tokstad vestre. Dette stab
buret og fjøset på denne plassen havnet utenfor Sundby. Kyrne i fjøset sto
trygge og rolige og spiste da man kom ut til dem, men sauene lå og fløt i
leiren i den andre enden av fjøset. Og inne på stabburet sto det tre rømme
kummer. Ingen av disse hadde veltet under ferden. Rømmen var på plass i
alle tre.


----
135 RasA
----
Erik Hansen Sæbo
Erik Sæbo eide bruket Eklosvedjan som gikk ut tidlig i raset. Han var bor
te på arbeid da raset gikk, men hjemme var hans kone og fire sønner. Alle
omkom i raset.
Selv var Erik i sin smie på Verdals
øra. Med en gang han fikk høre om
ulykken, dro han opp til ulykkesstedet.
Der hjemmet hans hadde stått, var det
nå et kjempesvært krater flere kilome
ter tvers over. Erik ventet vel ikke å
finne noen av sine i live igjen, men han
søkte utrettelig etter spor eller rester av
hjemmet sitt.
Under denne ettersøkningen kom han
til Prestegården Auglen. Der traff han
på husmannskonen Beret Marta Ols
datter fra Tokstad mellom. Hun hadde
klart å komme seg i land etter at hun
hadde sørget for at hennes sengeligg
ende mann Peder Pedersen ikke ville
Erik Hansen Sæbo.
drukne. Hun mente at både han og hennes fire barn fremdeles var i live, men
de måtte reddes snarest.
Det var ingen som våget seg ned i denne avgrunnen, men da Erik fikk høre
om dette, la han uten å betenke seg i vei for å hjelpe dem som var der nede.
Men han var klar over at alene ville han klare å utrette lite, og han overtalte
da Sefanias Teodorsen Støp fra Landstad til å bli med seg dit ned.
Det strevde seg først ned de bratte rasmelene og deretter frem langs etter
den nesten ufremkommelige bunnen av rasgropen hvor et eneste feiltrinn kunne
bety døden. Da de hadde kommet halvveis, falt det ned et stort stykke av
Eklomelen som de hadde rett imot seg. Dette skjedde med en voldsom dunder,
og de trodde først at det ville gå et nytt stort ras.
Sefanias snudde med en gang og klatret opp på trygg grunn igjen. Erik
nektet imidlertid å snu, og han fortsatte videre. Endelig nådde han frem til
husvraket av Tokstad mellom. Der fant han Peder og hans barn innesperret
av knuste tømmerstokker og treverk. Han hadde ingen mulighet til å gjøre
noe alene, men han fikk med seg spebarnet, Paul på 1/2 år, og berget ham
til lands.
Deretter ville han ut igjen, men han måtte ha med seg flere som kunne hjelpe
til. Etter lang tids overtalelse klarte han å få med seg husmann Johannes
Husanvald, gårdbrukerne Eleseus Mo, Laurits Hestegrei og Johannes Hu
san, samt tjenestegutten på Mo, Martin Martinsen.


----
136 RasA
----
I spissen for disse gikk Erik tilbake til husvraket.
Arbeidet var vanskelig, og det tok tid. Tømmerstokker som lå på kryss
og tvers, måtte hugges av og flyttes. Noen måtte graves løs, og enkelte steder
måtte de grave seg så dypt ned som en meter i leiren.
Og hele tiden sto man i fare for at det ville gå nye ras i leiremelen som
formelig hang over dem. I så fall ville de ha blitt fullstendig begravet. Hele
tiden gikk det mindre ras over alt i de andre leirmelene rundt dem.
Etter fem timers hardt arbeid klarte de å få ut Peder Pedersen og barna
Anna Ber gitte og Otilie. Gustava på tre år kunne de ikke finne. Hun var bor
te i leirmassene.
Dessverre hadde Otilie fått så store skader av ulykken at hun døde allerede
dagen etter. Og Anna Bergitte fikk lungebetennelse av det lange oppholdet
i den iskalde leirsuppen at også hun døde tre dager senere på sykehuset.
Under den første delen av dette redningsarbeidet, var Erik til stede. Men
da han etter hvert så at de andre ville klare å gjennomføre jobben uten hans
hjelp, forlot han stedet og dro videre ut i rasgropen på søk etter andre over
levende.
Men det er helt klart at det var Erik som var drivkraften i dette rednings
arbeidet. Hvis han ikke hadde vært der først, ville de ikke ha fått vite om
hvordan det var, og hvis ikke han hadde overtalt de andre til å bli med, og
så deretter ledet dem dit, ville ingen av dem som befant seg der ute ha blitt
berget. Det var hans fryktløse opptreden som til sist fikk de andre til å bli med.
Lenger opp i rasgropen fant han Peder Rasmussen fra plassen Tokstad ve
stre. Peder ble ansett for å være sinnssyk, men han var åreforkalket. Selve
gårdsplassen på denne husmannsplassen hadde berget bra, og der gikk Peder
omkring og plukket spon. Et stabbur som også sto oppreist og var like helt,
brukte han som oppholdssted. Han fortalte at han hadde sin kone, Anne Ols
datter, sammen med seg. Dette var en villfarelse fra en sinnssyk, for Anne
lå begravet i leiren ved huset.
Men da Erik ville ta med seg Peder til trygt land, satte han seg til mot
verge. Ingen overtalelser nyttet, og Erik fant det da mest tilrådelig å la han
bli igjen, og så sende noen som kjente Peder bedre til å bringe ham opp. Han
vendte tilbake til Prestegården, og folk ble sendt ut. (Se under Magnus Lar
sen Tokstad.)
Erik fortsatte sin utrettelige søkning etter sin familie. Han fant minst en
av sine sønner selv. Det skal etter sigende ha vært et gripende øyeblikk da
han kom bærende på den døde gutten sin opp til Øvre Kålen.
Han hadde reist mye rundt om i verden, og han sa at han hadde sett mye
fælt på sine turer. Men noe lignende som dette hadde han aldri hverken sett
eller opplevd.

----
137 RasA
----
Av hans familie ble kona og tre av barna gjenfunnet. Den ene sønnen fant
man ikke igjen.
Erik pådro seg blodforgiftning i et sår han fikk på en fot.
Magnus Larsen Tokstad
Magnus Larsen Tokstad var selveier og eide en liten eiendom ved navn
Moåker. Den var utskilt fra Mo søndre.
Husene ble stående igjen like på kanten av avgrunnen etter at raset hadde
gått. Folkene rømte ut, for de var helt overbevist om at husene ville rase ut.
Men igjen inne var en gammel døvstum og ufør kvinne ved navn Marta
Larsdatter.
Folkene rømte til Prestegården Auglen og derfra videre til tryggere grunn.
Der fikk de tid til å summe seg, og de husket på Marta som lå igjen hjemme.
Det ble imidlertid ansett for helt livsfarlig å prøve å ta seg dit, for husene
sto så nært raskanten at de når som helst kunne gli ut. Allikevel ville Magnus
prøve å få ut Marta. Han fikk med seg en nabo ved navn Oluf Movald, og
disse to våget seg ned til Moåker, bar ut sengen hvor Marta lå, og fikk henne
i sikkerhet.
Etter en stund kom det beskjed om at Erik Sæbo hadde funnet den årefor
kalkede Peder Rasmussen Tokstad fra husmannsplassen Tokstad vestre i live
nede i rasgropen. Men det hadde ikke lyktes ham å få Peder med seg.
Han sendte da bud til andre om at noen som kjente Peder Rasmussen godt,
måtte komme og snakke med ham.
Men det var egentlig lettere sagt enn gjort, for det var ikke mange som
våget seg ned i rasgropen. Man fryktet nemlig hele tiden for at det ville gå
nye ras, og den som da befant seg der nede, ville være redningsløst fortapt.
Magnus Larsen var fra en annen av Tokstadplassene, og Peder kjente ham.
Magnus bestemte seg da for å ta seg ned til restene av Tokstad vestre og prøve
å overtale Peder til å bli med. Men i så fall det ville bli nødvendig å ta ham
med makt, fikk han med seg seks andre menn. Disse var Peder Andersen
Hestegrei, Johannes Elaussen, Erik Eriksen Ysse, Peder Lyngåsen, John
Sefaniassen som var dreng på Nestvoll, og unggutten Johannes Jørgensen
fra Ørmelen.
Imidlertid klarte heller ikke disse å få overtalt Peder Rasmussen til å bli
med. Han ble derfor værende der ute i stabburet i flere dager. Han lå på en
skinnfell på stabburslemmen, og Magnus bar mat og drikke ut til ham i et
spann. Men etter en tid lyktes det Magnus å få overbevist Peder om at han
skulle bli med til fast land. Men påkjenningen hadde imidlertid vært for stor
for Peder, for han døde av lungebetennelse på sykehuset noen dager senere.

----
138 RasA
----
Olaus Ellingsen Vinne
Olaus Ellingsen var den fjerde av Ellingsenbrødrene som deltok med døds
forakt i redningsarbeidet. Han var gårdbruker på gården Vinne.
«*.*'
Olaus Ellingsen Vinne.
Mellom klokken 1 og 2 om natten ble han
vekket av en av tjenestejentene på nabogår
den Leirfall som kom for å fortelle om ulyk
ken. Det er ikke opplyst hvilken Leirfallgård
det var tale om, men etter som hans to
brødre, Sefanias og Gustav, bodde på Leir
fall østre, og denne gården lå nærmest til
for dem som kom opp fra leirmarerittet, er
det rimelig å tro at det var derfra beskjeden
kom.
Olaus sprang da øyeblikkelig opp og vek
ket folkene i huset. Den natten var også Ole
Olsen Lennes på Vinne. Ole var Olaus'
søstersønn. Hvordan disse to sprang ned til
leirsjøen og fikk reddet Andreanna Mikals
datter fra plassen Nessøran, er fortalt oven
for. Andreanna og mannen, Elling Olsen,
var blitt ført med dit. Huset var blitt knust underveis, og begge to var trolig
blitt kastet ut. Elling klarte å komme seg opp til Leirfall og fikk varslet om
ulykken, mens Andreanna som hadde kommet bort for ham, var blitt ligg
ende der Olaus fant henne.
Det var bare Olaus' snarrådige inngripen som berget Andreanna. Hadde
ikke han med en gang fjernet leiren fra munnen hennes, ville hun ha blitt
kvalt.
Ole dro opp til Vinne med den forkomne Andreanna, hvor Olaus' kone
Harma Ander sdatter Vinne tok seg av henne, og fikk vasket henne og varmet
henne opp.
I mens fortsatte Olaus. Og ganske snart fikk han se en kvinne som lå et
stykke ute i leirsuppen og kjempet for å holde seg oppe. Han tok det han
fant av vrakgods og bord og bygget en bro ut til henne. Materialene måtte
han legge på kryss og tvers for at broen skulle bære ham. Men han fikk berget
henne til lands.
Dette var Olme J ør gine Olsdatter fra Hagahammelen. En kilde hevder at
Olme kom fra Nessvald, men det er feil. Men avstanden mellom Haga
hammelen og Nessvaldet er ikke stor slik at det rimeligvis skjedde en sam
menblanding som følge av dette. Olme var fattiglem og bodde som inderst
på Hagahammelen.


----
139 RasA
----
Under dette arbeidet hadde Olaus Vinne
arbeidet seg nordover, og der møtte han sine
brødre Sefanias og Gustav, Erik Olsen Ros
voll fra Rosvoll søndre, og Martin Georg
sen By og Olaus Sørensen By. Hans to
brødre hadde nettopp berget i land Karl Lud
vig Leirfalls sønn Johan Severin.
Fra Lennesgårdene ble det nå observert
flagging fra vinduene. Dermed var det klart
at det fantes overlevende der ute. Til å be
gynne med hadde alle trodd at der var alle
omkommet, for leirsuppen sto opp til tak
skjegget på husene.
Det var imidlertid langt ut til husene, og
de var fullstendig omgitt av en tynn leir
suppe. De fikk fatt i en lang husstige, og
denne la de utover på en bro av bord og
Harma Andersdatter Vinne.
planker som var plassert på tvers av stigen. Dermed hadde de en slags flåte.
Stigen ble skjøvet utover på nye bord som ble lagt foran den. Og etter hvert
som bordene bak stigen kom frem, ble de plukket opp og sendt fremover slik
at de kunne legges ned på nytt foran stigen.
Men dette var hverken noen enkel eller farefri jobb. Flere ganger plumpet
de ut i leiren til opp under armene.
På vei utover mot Lennes støtte de på andre hjelpeløse som de også reddet.
Den meget ujevne overflaten på leirsjøen gjorde det nesten håpløst å få over
sikt når de selv befant seg helt nede på flaten. Det var rygger og forhøy
ninger, vrakgods og rester av hus som stengte for utsikten. Og vinden gjørde
det vanskelig å høre og orientere hvorfra rop om hjelp kom.
Den første de kom til, var den 18 år gamle Olava Olsdatter fra en av hus
mannsplassene på Lyngsholmen. Husmannstuen var blitt ført hit fra Lyngs
holmen. Hun sto i hullet i taket etter murpipen. Olava var den eneste som
ble berget fra denne plassen. Nede under loftsgulvet hvor hun sto, lå de tre
andre på denne plassen, innesperret og druknet.
o Enda et hus fra Lyngsholmen hadde havnet i nærheten. Det var huset til
Age Larsen Lyngsholmen. På dette bruket hadde det vært fire mennesker da
rasbølgen rev huset med seg. Og alle fire var i live. Da redningsflåten kom
så nært at de kunne se at det også var folk her, ble kursen lagt dit bort. Alle
fire ble reddet.
Omsider kom de seg bort til Lennes søndre hvor Ole Kristoffersen og hans
husstand på fire ble tatt hånd om.


----
140 RasA
----
Fra Lennes fikk de øye på en kvinne som satt ute i leirmassene bare med
et teppe rundt seg. De kom seg også dit ut, og fikk reddet henne.
Alle ble så ført til trygt land.
Fra land fikk så Olaus Vinne øye på enda en kvinne som satt ute i leir
suppen. Det var imidlertid ikke mulig å komme ut til henne fra den kanten
han var, og han sprang derfor rundt forbi Kålen til Nessbakken. Der støtte
han på Martin Anneussen Blybakken. Sammen bygget disse en spinkel trebro
ut til henne som lå der ute.
Det viste seg å være Laura Eriksdatter Søgstadvald som var husholderske
hos Ove Haugskott på gården Krag. (Se under Martin Anneussen Blybakken.)
Olaus' innsats denne natten og dagen førte til at han ble tildelt rednings
medaljen. (Se mer om dette under Medaljer.)
Noter:
1 Opplysninger ved Ida Haug Sellæg, sønnedatter av Bernt Haug.
Opplysninger ved Magnhild Lunnan, født Nordberg. Juliane var hennes mor.
Opplysninger ved Emma Nilsen som ble oppkalt etter den Emma som ble født rasnatten.
4 Beretningen er fortalt av Snorre Haugdal i Arbeidermagasinet 8.8. 1936. Iver Forbregd, var
som det fremgår av teksten, dreng på en av gårdene i nabolaget. Han var fra en husmanns
plass under Forbregd.
5 Dette er en del av hans beskrivelse kalt «Dommedag over dalen». Artikkelen ble skrevet
i 1959, og den er trykket i Verdal Historielags skrifter 2. Årsskrift 1977 s. 122 ff. Andre
deler av artikkelen er gjengitt andre steder i denne fremstillingen.
6 Ole har skrevet ned mye om hvordan forholdene var ved århundreskiftet. Hans sønnedatter
Bjørg Johanne Pettersen har skaffet disse opplysningene til veie.
7 Fortalt av Bjarne Granlund, Sofies sønn.
8 Opplysninger ved Åse Røstad, Anna Gustavas datter.
9 Opplysninger ved Marius Blybakken.
10 Senere tok han navnet Henrik Lågness.
1 ' Opplysninger ved Ole Martin Skrove, som selv har hørt det av Sefanias.
12 Opplysninger ved Per Sundby.

----
141 RasA
----
MILITÆRETS INNSATS
I DEN AKUTTE DELEN AV REDNINGSARBEIDET
Kavalleriet fra Rinnleiret
Beskjed om hva som hadde hendt i Verdal om natten, nådde Rinnleiret tid
lig på morgenen. Noe senere ut på morgenen, etter at meldinger om ulykken
hadde nådd Regjering og Storting, ble det gitt ordre fra øverste militære hold
at hjelp skulle ydes hvis det var mulig. Men da denne ordren kom, var alle
rede kavalleriet på plass. Den første styrken av kavallerister var frivillige
som meldte seg før det hadde kommet noen henvendelse fra Verdal. Straks
etter kom det imidlertid en offisiell henvendelse, og hele styrken rykket ut.
Kavalleriets innsats om morgenen og utover dagen 19. mai var uvurderlig
både hva angår redning av menneskeliv og berging av dyr og løsøre. Mange
av de soldatene som deltok, satte liv og helse på spill for å berge andre. Flere
av dem ble også tildelt redningsmedaljen for sin innsats.
Kavalleriet på Rinnleiret var egentlig to forskjellige avdelinger. Den ene
var r emonte skolen og den andre var rekruttskolen.
Etterpå skrev lederne for de avdelingene som deltok, til dels utførlige rap
porter om hva de hadde vært med på. Disse rapportene har en slik form at
de bedre enn mange andre beskrivelser forteller hvordan disse soldatene opp
levde situasjonen.
Den mest fullstendige beskrivelsen av hva som skjedde, er gitt av rittmester
Lowzow som var sjef for remonteskolen.
Lowzow fikk sammen med de andre offiserene på Rinnleiret høre om raset
litt før klokken 7 om morgenen. Han tok da initiativet til å dra avsted med
frivillige før noen anmodning om hjelp hadde kommet. De frivillige som fulgte
ham, var alle fra remonteskolen. I mellomtiden gjorde rekruttskolen seg klar
til å dra med en gang det kom anmodning om assistanse.
Det var flere underoffiserer fra Verdal, og hvis ryktene talte sant, var det
flere av disse som kom fra gårder som hadde gått ut eller var truet. Disse
fikk øyeblikkelig tillatelse til å dra av sted sammen med sine kamerater for
å se om det virkelig var så galt som ryktene sa.
Lowzows gruppe som besto av fire underoffiserer og ti mann red avsted
fra Rinnleiret allerede klokken 7. 15. De hadde tatt med seg de redskaper de
i all hast kunne finne, og som kunne tenkes å komme til nytte.

----
142 RasA
----
Fra rekruttskolen og remonteskolen på Rinnleiret i 1893. Bildet er tatt på
messeverandaen. Foran fra v.: Rittmester Schjeldrup, rittmester Lowzow. Bak
fra v. : Premierløytnant L 'Orange, premierløytnant Isachsen, sanitetsløytnant
Middelfart.
Lowzows fyldige rapport ble, foruten at den ble sendt til de militære myn
digheter, også gjengitt i en rekke av landets aviser. Den gjengis her i sin helhet.
På grunn av at Lowzow i likhet med de fleste andre militære som ble sendt
til Verdal, var ukjent, har det sneket seg inn små unøyaktigheter og navne
forvekslinger. Feilene er ikke rettet, men de er markert med fotnoter.
Lowzows rapport '
Da vi ankom til veiskillet ved handelsstedet Graven, 2 delte jeg styrken i
to like deler. Sersjantene Kvamseng og Høien med fem kavallerister - An
dreas Vekset fra Snåsa, Martin Høien 3 fra Ogndalen, Konrad Ågesen fra
Grong, Edvard Olsen fra Skogn samt OlafSusegg fra Ogndalen - fikk ordre
om å ri over broen ved Verdalsøra og østover på nordsiden av dalen for å
se hva som kunne gjøres på denne siden.


----
143 RasA
----
Med det andre partiet som besto av ser
sjantene Hermann og Gjersing samt fem ka
vallerister - Sivert Andreassen og Paul
Gundersen fra Inderøy a, Martin Jørgensen
og Johannes Pedersen fra Grong samt Johan
Johannessen fra Beitstad - red jeg i trav vi
dere østover på sydsiden av dalen opp for
bi Vinne kirke.
Da vi var ankommet opp på høydene nær
Kålengårdene, fikk vi et overblikk over hele
den forferdelige ødeleggelsen. Fra nord
siden, hvor Jermstadgårdene, Follo, Trøg
stad og Krag hadde ligget, gapte det uhyre
svelget mot oss hvor skredet hadde gått fra.
I dalbunnen bredte det våte, blågråe leir
havet seg i en lengde som vi anslo til om
kring en mils vei i retning øst og vest, og
i en bredde som måtte regnes i kilometer.
Ved Nedre Kålen som var sunket ned i
leiren til opp mot husenes 2. etasje, var det
samlet en del folk som holdt på å redde hva
de kunne av husenes krøtter og bohave. Vi
kunne ikke oppholde oss med å yde noen
hjelp her, men dro videre opp til Øvre Kålen
hvor det også var samlet en del mennesker.
Rittmester Håkon Ditlef Low
zow. Lowzow nådde langt i sin
militære løpebane. Han ble ge
neral noe som han er på dette
bildet. Lowzow ble gitt heder
lig omtale etterpå.
Inne i huset holdt de på med å fjerne all leiren som dekket en jente, Laura
Eriksdatter, som var reddet nylig. Hun var fra Krag på nordsiden. Da skredet
kom, hadde hun sprunget ut av sengen og ut av vinduet i 2. etasje. Så ble
hun ført av sted oppå leiren i en rivende fart. Tre ganger hadde hun vært
under, dels i vann, dels i leir- og sandmasser som hadde veltet over henne.
Men sandhaugene åpnet seg igjen, og hun ble skyllet opp av vannet.
Og en kort tid etter at skredet var gått, befant hun seg liggende ovenpå
leiren et stykke fra fast land ved Kålen omkring 8 kilometer fra det stedet
hvor hun ble ført bort fra. 4 Så snart hun så folk på land, fikk hun med opp
by deisen av alle sine krefter trukket av seg natt-trøyen, og med denne viftet
hun til man ble oppmerksom på henne, hvoretter noen menn la en bro ut og
fikk berget henne. 5
Fra taket på en av Lennesgårdene, som sto mer en halvt nede i leiren et
par hundre meter fra land, viftet en hvit vimpel fra en stang. Man berettet
at beboerne hadde tydd opp på taket og hadde satt opp vimpelen som nødsig
nal. De var blitt reddet ved hjelp av en bro som ble lagt ut fra Rosvollsiden. 6


----
144 RasA
----
Vi spurte om det var flere mennesker ute i de mange husene som lå ute
i leirhavet nærmest den sydlige bredd.
Det ble svart: «Nei, ikke nå lenger.»
Alt hva som ennå hadde liv, var blitt reddet av bygdens folk i løpet av natten
og morgenen, men man visste at det lå lik der ute.
I et av husene som var ført dit fra Lyngsholmen, var det et parfolk og et
barn i nederste etasje. Da de våknet, hadde leirmassen sperret utgangene.
De ropte opp til en voksen pike som lå ovenpå at hun skulle bryte ut et par
bord i loftet med en øks. Hun begynte arbeidet, men før hun fikk det fullført,
hadde vann og leire fylt den underste etasjen og begynte å stige opp i den
øvre. Piken reddet seg opp på hustaket, hvorfra hun ble brakt i land. 7
I det hele var visstnok en mengde mennesker brakt i land av bygdens folk
som allerede hadde arbeidet i flere timer. Nå var mange gått klar. Jeg så folk
som skalv av overanstrengelse og sinnsopprør. Foreløbig syntes alt videre
redningsarbeid å være innstilt.
«Var det da ikke flere mennesker i fare?»
«Jo, det hørtes av og til nødrop; men det måtte være langt ute.»
«Vi må forsøke å komme utpå!»
«Forsøke, ja,» ble det svart, «det var lett sagt, det var for få folk til det
arbeidet.»
Sersjant Hermann med en kavallerist fikk ordre om å ri langs bredden øst
over for å speide utover. Vi andre satte hestene fra oss på Øvre Kålen. Hver
mann tok så mange bord han kunne bære av bordstabelen på gården, og så
gikk vi østover ned til bredden. Tre sivile - skogvokter Ole Sørheim og Martin
Balhallvald fra Verdal og Petter Andreas Røstad fra Overrinnan i Levanger
landsogn - ble straks med.
Vi lyttet og speidet. Jo, det hørtes nødrop. Langt ute ved et stort torvstykke
reiste noe seg opp. Det var et par hvite skikkelser; ingen tvil om at det var
to halvnakne mennesker. Det var vel omkring 1000 meter dit ut. De var nær
mere den nordlige bredden, men der syntes alt å være utdødd, som om alle
på gårdene der hadde tatt flukten i redsel. 8
Jeg valgte utgangspunktet for vår bro fra det nærmeste stedet ved bredden,
der hvor gården Ness før hadde stått, 9 og dens retning slik at vi kom til å
passere restene av et sønderbrutt hus hvor litt mer enn taket stakk opp en
300 meter ute.
Vi måtte nedover en bratt bakke, sleip av leirgjørmen som hadde sprutet
langt oppover. Det vi skulle ut på, var en bløt, vannfylt leirmasse, som neppe
ville bære oppe en katt. Hist og her stakk små torvstykker, små sandbanker
eller faste leirklumper opp, noe som lettet broleggingen. Men det rørte seg
fremdeles under overflaten. En mengde flate vulkanformede kjegler av den
fineste kvikkleire som hadde dannet seg, og fremdeles dannet seg på alle

----
145 RasA
----
kanter, tydet på det. De var opp til flere meter i tverrsnitt ved roten. Fra
toppen av dem steg det stadig opp gjørme, vann og luftbobler.
Arbeidet med broleggingen begynte. Broen besto av et par bord ved siden
av hverandre og ett eller ingen hvor grunnen var fast nok til å bære.
Under utleggingen av broen var sersjant
Gjersing stadig i spissen. Det gikk smått,
vi var for få. Jeg sendte derfor en rytter
tilbake til Rinnleiret med anmodning om
at så mange som mulig av styrken kunne
komme oss til hjelp.
Imidlertid søkte jeg å samle sammen så
mange som mulig til arbeidet. Sersjant
Hermann og den mannen som hadde fulgt
med ham, kom til kort tid etterpå, og
etterhånden også flere av bygdens folk.
Blant de første var Ludvig Nilsen. Til slutt
var det en ti - tolv sivile, og noen smågut
ter hjalp til med å bære bord ned til
bredden.
Sersjant Andreas Gustav Nico-
Da vi nådde det før omtalte huset som hysen Gjersing fikk rednings
hadde bordtak med spontekning, brøt vi medaljen av 3. klasse. På bildet
materialer løs herfra til den videre broleg- er han furer. Trolig er det red
gingen. På denne gården fant vi også to ningsmedaljen han bærer.
levende hester som sto halvt nedsunket i
leiren. Vi kunne ikke befattes oss med dem, og da det var lite håp om å kunne
redde dem senere, ble de drept.
Et par hundre meter lenger ut støtte vi på restene av et lite hus. Der fikk
vi også tak i noe materialer.
Jo lengre ut vi kom, desto klarere ble det for oss at det truet Verdalen en
ny fare. De enkelte grunne vannstriper som fløt nedover oppå leirlaget, kunne
umulig føre mer enn en übetydelig brøkdel av Verdalselvens vannmasser.
Elven måtte være oppdemmet av leirmassene, og når den vannmassen som
var oppsamlet i Vuku, brøt seg vei over eller gjennom den nærmeste dem
ningen, hvordan ville det da gå?
Det var ingen som trakk seg tilbake av den grunn.
Imidlertid sendte jeg en rytter østover for å skaffe beskjed om forholdene,
og for om mulig å gi oss signal om oversvømmelsen brøt løs. Han kom igjen
da vi vendte tilbake fra vårt arbeide og meldte at det ennå var 7 fot igjen
før det oppsamlede vannet nådde opp over demningen leiren hadde dannet. 10
Etter flere timers arbeid nådde vi ut til de to menneskene. Det var to kvinner
fra Follo vald, en mor og en datter. De fortalte at de hadde våknet ved at
Verdalsboka - 10


----
146 RasA
----
huset ble brutt i stykker. Gjennom en revne i veggen krøp de ut, mannen
og konen, en sønn og en datter. 12 Så ble de ført avsted med leirmassene. Litt
etter kom mannen bort fra de øvrige tre som ble ført videre sammen. Senere
kom sønnen bort fra dem, sannsynligvis under et forsøk på å komme i land.
Om det hadde lykkes ham, visste de ikke. Senere har ryktet berettet at han
virkelig har reddet seg. 13
De to kvinnene hadde tilbrakt natten på torvstykket og hadde forlengst opp
gitt håpet om å bli reddet da de fikk se oss ved stranden. De var nå temmlig
medtatte av kulde og sinnsopprør, dog ikke mer enn at de kunne gå med noe
støtte. De ble innhyllet i frakker som mennene tok av seg og ble så ledet i
land langs etter broen.
På veien fortalte den yngste at ved et stabbur som raget temmelig høyt opp
over leiren et par hundre meter østenfor det stedet hvor de selv hadde befunnet
seg, var det en pike, Lovise Trøgstad, som de hadde snakket med om natten.
Vi gikk straks i gang med å legge bro ut til dette stabburet, og her gikk
arbeidet lett, da bunnen fra endepunktet av vår første bro og over til den nord
lige bredden var adskillig fastere og mer oppfylt av torv og sandbanker enn
ved den sydlige delen av dalen.
Vi hadde nå også større arbeidsstyrke, for under den siste del av arbeidet
med den første broen hadde løytnant Isachsen og sersjant Langhammer an
kommet fra Rinnleiret sammen med 15 rekrutter. Og en stund etterpå kom
sersjant Solberg med 40 rekrutter. Og fremdeles var de med, de fire kavalle
ristene fra remonteskolen som hadde sluttet seg til oss på eget initiativ.

Sersjant Ole Henriksen Lang- siden.
hammer fikk hederlig omtale. På i
Snart ble stabburet nådd, men ikke noe
levende vesen fantes her. Vi kunne se spor
fra stabbursvalen. Men de endte i en vann
kulp. Senere har ryktet berettet at også den
som vi her lette etter, hadde reddet seg i
land.
Omtrent 100 meter lenger mot øst, lå
ruinene av noen hus. Vi arbeidet oss dit
bort, men fant bare to lik. Det ene var en
yngre kvinne. Kroppen hennes lå over leir
laget med unntak av hodet som lå nedtryk
ket i leiren av en bjelke. Det andre var liket
av en mann som lå fastklint i leiren med
ansiktet ned. Likene ble undersøkt av sa
nitetsløytnant Middelfart som konstaterte
at døden måtte ha inntrått for flere timer
På en fast flekk ved siden av et halvt


----
147 RasA
----
nedsunket uthus, sto en levende og uskadd hest. Det ble trukket ut noe høy
til den, for at den skulle kunne holde seg i live i tilfelle den senere skulle
bli reddet. Senere ble hesten skutt av folk på nordsiden.
Ole Sørheim slo istykker en kiste og tok ut fra den noen gardiner som han
dekket liket av kvinnen med, etter at det var blitt trukket opp av leiren og
lagt opp på to stokker.
Deretter trakk vi oss tilbake derfra.
Under det siste arbeidet hadde man hørt et svakt nødrop, og straks etter
ble det oppdaget en kvinne som hadde sunket ned til hoftene i den bløte leiren
et par hundre meter syd for de sist omtalte husene. All kraft ble satt inn på
å nå ut til henne, og det ble laget en ny bro. I en strekning på bortimot 100
meter førte denne over den bløteste leirdeigen.
Blant de første som nådde ut til henne, var kavalleristene Karl Pettersen
fra Krogstad i Skogn og Martin Jørgensen Lerdal fra Grong, samt de sivile
Petter Andreas Røstad og Bernt Rinnan. 15 Piken, Harma Trøgstad, fortalte
at hun hadde sprunget ut fra Trøgstadplass da skredet kom idet hun tok med
seg en tre år gammel gutt, Sigurd. De ble ført avsted med leiren, og hun
mistet bevisstheten. 16
Ut på formiddagen da solen varmet, kom hun til seg selv igjen. Da hun
hadde hørt stemmer i nærheten, hadde hun også ropt.
Det fantes ingens spade for hånden, og redningsmennene måtte grave henne
ut av leiren med hendene. Men arbeidet tok tid, og bordene som mennene
sto på, begynte å synke. Det ble ropt etter mer materialer, men det fantes
ikke. Så de måtte ta av broen opptil flere bord og legge oppå etter hvert som
de andre sank under. Og snart sto de modig arbeiderne på en langsomt synk
ende flåte helt isolert fra land.
Men ropet gikk utover at det gjaldt livet. Og alle som hadde en bordstump
for hånden, sendte den frem, og i rette tid ble broen gjort istand igjen.
Piken var så medtatt at hun måtte bæres i land i en kappe.
Nede i det oppgravde hullet ble barneliket funnet. Det ble lagt opp til hus
restene ved de to andre likene.
Det ble utlagt enda en bro i en strekning av 4 - 500 meter vestover fra
endepunktet av den første broen. Fra land hadde vi sett noe rødlig som vi
antok var et klesplagg, og enkelte mente å ha hørt nødrop fra den retningen.
Vi nærmet oss stedet, men det rødlige var en tyrirot, og intet levende kunne
høres eller sees.
Mens den øvrige styrken hadde utført de siste arbeidene, hadde løytnant
Isachsen med to kavallerister som hadde brakt med seg litt materialer til en
transportabel bro, utført en ganske vågsom rekognosering av flaten i en vid
omkrets om de siste arbeidsstedene. Men ikke noe levende kunne høres eller
sees.

----
148 RasA
----
Sersjant Ole Kristian Jonsen
Solberg fikk redningsmedaljen
av 3. klasse.
Da vi ikke visste om mer å utrette her
ute, gikk vi atter tilbake til sydsiden. Og
det var også på høy tid, for vannet over
leiren hadde steget en del slik at bord fra
broen fløt bort rett som det var og måtte
erstattes med nye.
Etter ankomsten til land ble sersjant Sol
berg sendt med seks rekrutter langs bred
den østover for å undersøke om det her
skulle være mer å gjøre.
Et par hundre meter utenfor bredden ved
Sundby så vi en gammel mann på et hus
tak. Han var fra Lundenvald. Det ble lagt
ut bro, og han ble brakt i land. 17
Samtidig ble det reddet en fra før sinns
forvirret mann. Jeg tror dette skjedde på
nordsiden. Han ble reddet av sivile. 18
Ved Øvre Kålen fikk resten av kavalle
ristyrken litt mat og skulle hvile ut et
øyeblikk. Men det kom straks anmodning om hjelp til å redde enda en levende
hest og en ku fra Nedre Kålen. Vi gikk straks til arbeidet. Dyrene sto med
hodene så vidt over vann. Det måtte brytes hull i taket over rommet hvor
de sto. Og så ble de halt opp på lemmen med taljer.
Først ble hesten tatt under videre behandling. Den ble lagt over ende. Benene
ble surret godt fast under buken, og så ble den fra en port i andre etasje firt
ned i en liten båt. Båten ble halt med taug gjennom vann og gjørme inn til
bredden av folk som sto på land.
Deretter ble kua tatt på samme vis.
Da dette var utført, og det ikke ble oppdaget flere mennesker som var i
fare, og det heller ikke kom beskjed om noe slikt, marsjerte vi tilbake til Rinn
leiret. Dit ankom styrken med unntak av sersjant Solbergs avdeling klokken
0730 om kvelden.
Ved ankomsten til Rinnleiret mottok jeg melding fra den avdelingen som
hadde vært på nordsiden av elven, og som allerede tidligere på ettermiddagen
var sendt tilbake. Denne avdelingens beretning er da følgende:
Etter ankomsten til nordsiden av dalen red sersjant Kvamseng oppover langs
bredden for å undersøke forholdene.
Sersjant Høien red med de fem kavalleristene forbi Stiklestad skole hvor
kirkesangeren fortalte at det var folk i en stue ute i leiren ikke langt borte.
Men det var visst umulig å redde dem.
Hestene ble nå satt igjen på Nordre Stiklestad, og sersjanten gikk med sine


----
149 RasA
----
folk ned mot bredden ut for Hegstad. 5 å 600 meter ute i leiren lå plassen
Fergestuen som var ført hit fra Ekle, nedsunket i den bløte leiren til vinduene
i andre etasje. Fra et vindu viftet en mann med en lue. 19
Ved bredden lå litt trematerialer som var brakt dit. Dette tydet på at man
tidligere hadde tenkt på et redningsforsøk, men hadde oppgitt det.
Ved hjelp av disse trematerialene og trevirke av forskjellig slag som lå spredt
ut over hist og her i leiren, begynte man å bygge en bro. Men med det lille
mannskapet og den übetydelige mengden av materialer gikk det ytterst smått,
og da man hadde kommet halvveis, ga man opp arbeidet fra denne siden,
idet sersjant Høien besluttet å forsøke fra et annet utgangspunkt hvor man
fra husrestene av Lyng kunne få bedre tilgang på materialer.
På veien hit ble man oppmerksom på tre sivile menn som kom trekkende
med en båt over land. En av disse tre mennene kom nå løpende og ba gråt
ende sersjant Høien om hjelp til å redde to kvinner som befant seg i en stue
lenger østover. 20
Denne stuen som var sunket ned til tak
skjegget, lå 6 å 700 meter øst for det nett
opp forlatte brosted og omtrent 100 meter
fra det faste land. Den var omgitt av vann
og tynn leirgjørme så man mente det var
mulig å få en båt dit ut.
Sersjant Høien, kavalleristen Martin
Leirdal og den før omtalte sivile mannen,
som trolig var eieren av plassen Hegstad
stuen, gikk i båten og staket seg ut til hu
set. Her hugg de hull på taket. Innenfor
var et aldeles mørkt rom. Pipen hadde
styrtet sammen, murrestene var spredt ut
over, og gjennom hullet i gulvet etter
pipen, kunne vannet sees 4 å 5 tommer
nedenfor.
Kavallerist Martin Jørgensen
Først ble en 12 år gammel pike, datte- Leirdal ble tildelt redningsme
nn på plassen, løftet ut gjennom den opp- daij en av 3. klasse. Tegning av
brutte åpningen. Hennes bestemor som lå Kristiansen 1920.
lengre inne, var så forslått at hun ikke
kunne gå alene. Derfor krøp sersjant
Høien inn og bar henne ut. De to som ble reddet, ble nå brakt i land i
båten. 21
Man fikk nå beskjed om at det på gården Hegstad lå en bordstabel, og ser
sjant Høien bestemte nå å fortsette den tidligere påbegynte broen ved hjelp
av disse materialene.


----
150 RasA
----
En av de nevnte sivile, nemlig en forhenværende kavallerist, Ole Hallems
vald, sluttet seg nå til kavalleristene og deltok i arbeidet. Omtrent samtidig
ankom sersjant Moxnæs med 15 rekrutter fra Rinnleiret, og ved hjelp av den
nå samlede arbeidsstyrken skred utleggingen av broen raskt frem.
I dette arbeidet var en rekrutt, Edvard
Følstad, fra Inderøya stadig ytterst ute for
å lete etter den beste plassen for broen.
En stund etter rekruttenes ankomst kom
løytnant U Orange, som først hadde fore
tatt en rekognosering på den nordlige siden
av dalen, og han overtok kommandoen
under den siste delen av arbeidet.
Da broen var ferdig helt ut til Ferge
stuen, fikk man de herværende beboere ut
gjennom et vindu i andre etasje. Det var
mannen selv, Martin Mule, hans kone og
tre små barn, samt hans svigerinne og svi
gerfar, altså i alt syv mennesker. De ble
alle ført uskadde i land. 22
Sersjant Kvamseng vendte nå også til-
Kavallerist Edvard Følstad fikk
redningsmedaljen av 3. klasse. bake fra sin rekognosering uten åha opp-
Sannsynligvis bærer han den på daget flere mennesker som var i fare.
venstre jakkeslag som bånd
stripe.
Da heller ingen annen beskjed kom om
at det var noen som trengte hjelp, marsjer
te hele styrken tilbake til Rinnleiret hvor
den ankom omkring klokken 3 om ettermiddagen
Alt i alt reddet kavalleriet med bistand av en del sivile menn 13 mennesker.
Ingen av redningsmannskapene kom til skade under arbeidet.
Det skal tilføyes at de 30 først utsendte rekruttene - 15 på hver side av
dalen - alle hadde meldt seg frivillig.
Av såvel de kavallerister og sivile som var med under redningsarbeidet,
hvis navn ikke er nevnt her, var det visstnok mange som utførte ting det kunne
ha vært verdt å nevne her. Men dels har hver enkelt under sådanne forhold
annet å ivareta enn å legge merke til hva andre utfører, og dels var det flere
sivile med som vi ikke kjente navnene på. Men jeg tror nok at når beret
ningene om alle de forskjellige redningene en gang foreligger, vil det for byg
defolkets vedkommende - særlig på sydsiden - bli anledning til å snakke om
adskillig som ikke har videre likhet med den «panikken» som avisene så ofte
har skrevet om.
Rinnleiret 24. mai 1893
H. D. Lowzow


----
151 RasA
----
Rekruttskolens innsats
Kort tid etter at Lowzow hadde dratt avsted med sin frivillige styrke fra
remonteskolen, kom den offisielle henvendelsen om hjelp, og kavalleriets
rekruttskole som sto klar, dro øyeblikkelig avsted. Sjefen for rekruttskolen,
rittmester Schjelderup, ga premierløytnantene Isachsen og L 'Orange ordre
om å lede hver sin styrke av rekrutter, den første på sydsiden av elven og
den andre på nordsiden.
Også deres rapporter gir en levende beskrivelse av redningsarbeidet. Det
er ikke kjent om noen av dem har vært trykket tidligere.
Isachsens rapport 23
Rapport fra premierløytnant Isachsen angående den redningskommando som
19. og 20. denne måned ble sendt ut fra Rinnleiret til Verdalselvens sydside.
I følge ordre fra rekruttskolens sjef, ritt
mester Schjelderup, avmarsjerte jeg fra
Rinnleiret den 19. dennes klokken 10 for
middag forbi Vinne kirke og til Kålen.
Styrken var en offiser, en underoffiser og
15 mann.
Da veien var avbrutt ved Kålen på grunn
av oversvømmelse, ble våre hester satt
igjen her, hvoretter jeg marsjerte videre
til litt forbi Ness til tross for at jeg på Kålen
- på mitt spørsmål ble svart at nå var det
intet å gjøre.
Da vi kom til Ness, ble stort sett hele
styrken satt igang med å få fatt på planker
og bord for å komme over leirvellingen.
Rittmester Lowzow med en sersjant
hadde kommet hit opp en liten stund før
oss. De hadde oppdaget to mennesker som
lå ute i leiren og trengte hjelp, noe som
også ikke uten fare ble ydet dem. Det var
to kvinner, en yngre og en eldre, begge
i linneter og ytterst medtatte og svake.
Straks de var blitt ført på land, fikk vi
Premierløytnant Gunerius Ing
vald Isachsen ble gitt hederlig
omtale for sin innsats.
slått et teppe om dem og båret dem opp på en plass ovenfor. 24
De ymtet noe om at det var noen igjen utpå, idet de forsøkte nærmere å
angi stedet. Vi gikk i den antydede retning. På veien ble vi oppmerksom på
noe som rørte seg ganske lite ute i leiren, rett til høyre for oss. En del ble


----
152 RasA
----
sendt videre, mens resten forsøkte å nå frem til sistnevnte sted. Etter mang
foldige forsøk, lykkes det oss å nå dette, og det viste seg da at det var en
kvinne som ennå var i live. Hun var kommet til bevissthet idet hun hørte våre
rop omkring seg.
Etter en times arbeid lykkes det oss å få henne løsnet av leiren, men et
3-4 årsgammelt barn som hun hadde hos seg, og som vi også fikk opp,
var dødt. 25
Heldigvis fikk vi nå en forsterkning på 42 mann fra Rinnleiret. Dette trengtes
da vannet nå begynte å flomme over leiren, og de plankene som tidligere var
lagt ut, begynte å flyte vekk. Etter å ha holdt på i omtrent 3 timer, fikk vi
den ulykkelige på land. Hun var så sterkt medtatt at hun orket ikke å si noe.
Hun ble videre båret opp til en gård hvor vår sanitetsløytnant Middelfart så
til henne og de øvrige. Hun var hel med unntak av kravebenet som var knekket.
De som ble sendt videre for å finne de omtalte to som formentlig skulle
være igjen, fant ingen. Derimot fant vi to lik som i løpet av ettermiddagen
ble brakt i land på nordsiden hvor det forresten var bedre å komme til lands
enn på sydsiden. Likene var aldeles overtrukket med leire. En hest som sto
levende igjen i ruinene av husene, ble slått ihjel da den ikke kunne transpor
teres til lands.
Etter å ha sendt mannskaper i de forskjellige retninger for muligens å opp
dage noen som trengte hjelp, og således forvisset oss om at det ikke var flere,
gikk vi i land og bega oss på hjemvei. Klokken var nå 3 og mannskapene
var umåtelig trette. For å være sikker, ble en sersjant og seks mann av de
sist ankomne sendt nordover langs bredden for muligens å observere noe.
Det lykkes dem heldigvis å redde en mannsperson som satt mellom ruinene
på Lunden. 26
De vendte tilbake til leiren klokken 9 ettermiddag etter at de på tilbake
veien hadde reddet to hester levende i land fra gården Mellomness.
Lørdag den 20. dennes ble jeg sendt oppover på samme side, sydsiden,
med ordre om å observere fra bredden, gå til Melby og søke å få greie på
vannstanden da man nemlig ventet at elven skulle bryte seg nytt leie og for
årsake enda større skade enn den som allerede var gjort.
Styrken var en offiser, to underoffiserer og 20 mann.
På Aune (Leirfallaunet) ble sersjant Hovelsen med et par mann etterlatt,
men kom etter 1 times forløp. De reddet i land en treskemaskin, en levende
kalv, noen tønner korn og forskjellig bohave.-
Etter en times opphold ovenfor Melby sendte jeg følgende melding tilbake
tilbake ved hjelp av poster som var satt ut 3 - 4 steder:
Melby kl. 10 1/2 fm. Kom hit kl. 10. Alt rolig på sydsiden. Etter observa
sjon stiger vannet 4 cm i timen nord for Melby. 2/3 av Melby s jorder
under vann. Herfra sees 10 boder og hus under vann foruten begge Volen-

----
153 RasA
----
gårdene som ligger i til loftet og muligens også flere hus og gårder ved
Vuku. 100 - 200 meter fra bredden finnes flere sprekker i jorden langs
hele sydsiden. Melby er rømmet. Ingen sivile å se her. Mulig å komme
hit med hest. Høyeste punkt i barrieren i elven er 100 - 200 meter syd
for Melby. (Skal vel være nord for Melby.)
Kl. 1 1 1/2 Nå kom en båt fra Vuku. Under vann deroppe står videre Vuku
handelsforening og handelsmann Stornæs ' hus.
Det ser ut som elven suksessivt baner seg leie parallelt med sydsiden ca.
200 m fra land. Nå adskillig sus i elven. Vi går nå tilbake igjen - da intet
kan reddes her - idet jeg videre venter på nærmere ordre.
Da vi var kommet til Kålen klokken 2, fikk mannskapene mat, hvoretter
de ble beordret lenger vestpå ved Lennes. På veien dit reddet vi iland en
levende hest og en ku fra vestre Kålen. På Lennes lyktes det oss å redde
seks kyr levende i land, dels i båt og dels ved å slepe dem i land. Det ble
også berget en del høy, noen verdisaker osv.
Kom tilbake til leiren igjen klokken 7 1/2 om ettermiddagen.
Til tross for den lange marsjen, de store både legemlige - og jeg kan nesten
si åndelige - anstrengelser utviste mannskaper og underbefal hele tiden stort
mot og dyktighet. De som var reddet var i en sådan stilling og tilstand at
det krevdes den største anstrengelse for å få dem i land, og det er nesten merk
verdig at det lykkes.
Rinnleiret 22. mai 1893
G. Isachsen
Foruten de hester og kyr som ble brakt i land, ble mange slått ihjel.
GI
UOranges rapport 21
Rapport fra premierløytnant LOrange i anledning av redningsarbeidene i
Verdalen 19. og 20. mai 1893.
I følge ordre fra rekruttskoleforstanderen, rittmester Schjelderup, lot jeg
den styrken som var tildelt meg, 15 mann, under sersjant Moxnæs avmars
jere gjenom Verdalsøra mot Lyngsgårdene klokken 9 1/2 morgen fredag 19.
mai. For å undersøke hvor hjelp måtte være påkrevet, red jeg selv i forveien
langs veien forbi Stiklestad kirke inntil det sted hvor skredet hadde brutt av
veien like overfor Follo, Fåren og Jermstadgårdene, hvor raset hadde
startet. 28
Ved å spørre ut egnens beboere som jeg forøvrig bare traff på et fåtall av,
kunne jeg ikke få noen opplysninger, de ga fullstendig inntrykk av å være
grepet av panikk. På tilbakeveien gjorde jeg derfor, hvor anledningen ga seg,

----
154 RasA
----
Premierløytnant Hans Wilhelm
L' Orange fikk redningsmedaljen
av 2. klasse. L 'Orange nådde
langt i sin militære karriere. Han
ble general.
Sersjant Peter Fredriksen Her
mann fikk hederlig omtale etter
på. På bildet er han komman
dersersjant.
avstikkere ned mot raset ad sideveier og
fotstier.
Fra veien nord for Ekle hvor denne var
brutt av av raset, oppdaget jeg i noen av
stand en sivil mann som tilsynelatende var
i ferd med redningsarbeide.
Mine folk som nettopp ankom, ga jeg
ordre til uoppholdelig og hurtigst mulig å
begi seg dit.
Etter å ha satt hesten min inn på Stikle
stad gård, gikk jeg selv til det samme sted,
hvor imidlertid mine folk assisterte ser
sjant Høien av remonteskolen med fire re
montejegere med å bringe i land to kvinner
fra en plass hvor kun taket raget over
leiren.
Den ene ble trukket opp gjennom et hull
som ble hugget i taket, den andre ble red
det ned fra et tre som hun hadde klatret
• 29
oppi.
Deretter ble arbeidet fortsatt videre ut
over leiret mot en plass, Fergestuen, som
lå temmelig langt ute i raset. Der hadde
levende vesener vist seg i vinduene i 2.
etasjes som raget opp over leiret. Adkomst
ble skaffet ved hjelp av bord og lekter som
mannskapene brakte sammen fra nabogår
dene og dels på selve ulykkesstedet.
Etter ca. 1 1/2 times energisk arbeide
av mannskapene nådde vi via plankebro
en frem til huset. Der tok vi ut gjennom
vinduene fire voksne mennesker og tre
barn som ble båret i land av kavallerist
ene. Likeså ble det verdifulleste av fami
liens eiendeler brakt i land. 30
Etter fortsatt undersøkelse av den om
liggende strekning dog uten å treffe på noe
sted hvor det var behov for fortsatte red
ningsarbeider, lot jeg mine folk som ikke

 

----
155 RasA
----
hadde tatt med seg proviant, marsjere hjem til Rinnleiret, hvor de ankom ca.
kl. 6 om ettermiddagen.
Den 20. mai klokken 6 1/2 om morgenen lot jeg i følge ordre den rednings
styrken på 40 mann som jeg var tildelt, avmarsjere over Verdalsbroen under
sersjant Moxnæs mens furer Oksaas fulgte meg til hest. Det gjaldt etter fogd
Rubachs anmodning nærmest å ettersøke de totalt forsvunne Jermstadgård
ene med beboere.
Ved Ekle avdelte jeg en styrke på ti
mann til å avsøke strekningen nedover så
langt raset strakk, mens de øvrige 30 mann
under min kommando foretok avsøkning
oppover.
For å varsle om elven skulle bryte løs,
da den i følge opplysninger fra befolk
ningen over alt var begynt å sive over
demningen, ble det utstilt en vaktpost med
ordre til strengt å holde øye med en flagg
stang på Hallemssiden hvor nemlig ser
sjant Berg av remonteskolen skulle varsle
med flagg i tilfelle så skjedde. 31
Avsøkningen ble foretatt på det om- Sersjant Nikolai Andreas Moks
hyggeligste langs rasets nordre bredd helt nes fikk hederlig omtale for sin
opp til dets utgangspunkt uten å oppdage innsats. Nikolai Moksnes var fra
noe levende menneske. Vaktposter var Verdal. Han bodde på Stiklestad
alltid plassert så man i tide kunne varsle mellom.
dersom et gjennombrudd av elven fant
sted.
I det vi fremdeles fulgte rasets nordre bredd tilbake, lot jeg mannskapene
nå hjelpe til med å bringe i sikkerhet de verdifulleste eiendeler fra de mest
truede gårdene. Et fjøs som tilhørte en av Lynggårdene var ennå halvt stå
ende midt ute i raset. Via en plankebro kom vi etter ca. en times arbeid dit
ut for å slå ihjel besetningen på 16 kyr, seks hester, endel griser og sauer.
På grunn av vann, leire og at loftgulvet hadde styrtet ned i stallen og fjøset,
kunne man ikke komme til for å slå krøtterne med øks. Derfor ble en mann
sendt i land for å skaffe skytevåpen. Straks etter ble vi imidlertid ropt i land
av sersjant Moxsnæs med vakter som var plassert på en høyde i nærheten.
Elven steg nå hurtig, og den hadde flytt om Lyngsgården og truet med å rive
bort plankebroen.
Ca. en time senere ble et par av krøtterne som man da kunne komme til
i båt, slått ihjel av sersjant Hermann, et par griser ble reddet i land. Fra stab
buret til Lyng ble det berget en del mat og effekter.


----
156 RasA
----
Da imidlertid omtrent hele raset var blitt
omflytt, så man de fleste steder ikke kunne
utrette noe uten båt, og da den omhygge
ligste undersøkelse syntes å vise at det ikke
var anledning til ytterligere hjelp med
redningsarbeide, lot jeg mannskapene
foreløbig marsjere opp til Stiklestadgård
ene hvor man traff på provianten som var
brakt hit fra leiren. Under rasten her ble
korpssjefens ordre om hjemmarsj mottatt.
Den ble foretatt, og ankomst til Rinnlei
ret fant sted klokken 6 1/2 om kvelden.
Jeg vil ikke unnlate å tilføye at samtlige
av de underoffiserer og mannskaper jeg
var tildelt, hele tiden viste uforferdethet
og bestemt og forstandig opptreden. Sær-
Sersjant Nils Jakobsen Høien. h 8 tillater J e 8 me g å fremheve sersjant
Han fikk redningsmedaljen av 3. H 0 ™ af remonteskolen og rekrutt mtr. nr.
klasse for sin innsats. På dette 501 Edvard Følstad.
bildet er han standardjunker. Rinnleiret 21. 5. 1893
W. UOrange
Johannes Dahls opplevelse
Blant de kavallerister som deltok i redningsarbeidet, var det også en ver
daling. Det var Johannes Dahl. 32 Flere år senere holdt han et radioforedrag
om sine opplevelser, og deler av dette foredraget gjengis her:
«I midten av mai 1 893 var eg innkommandert til Rinnleiret for å eksisere
rekrut ved dragonregimentet. I 5-tida om morgonen den 19de mai hadde vi
som vanleg stallteneste. Sersjant Kvelstad frå Vuku hadde tilsynet i stallgata,
og rett som det er, kjem han springande inn i stallen til meg og ropar: «Det
skal ha hendt noko fælt opp i Verdala i natt.»
«Kva er det?» spør eg.
«Heile Jermstadgrenda er sokke ned. Folk og krøter og alt som der var,
er gått med.»
Han verka reint forstyrra og sprang ut. Eg vart ståande med kosten i handa
og fundera på dette, som eg fann heilt meiningslaust: Jermstadgrenda sokke
ned? Denne vakre veldyrka grenda med dei store gardane, låg der så trygg,
da eg for en 3-4 dagar sidan for over der og låg om natta på ein av gardane
der eg hadde nokre slektningar. Denne terrassen låg da også så høgt i land


----
157 RasA
----
skapet at noko større ras kunne det ikkje
vera tale om der. Nei, i min tanke vart det
heile redusert til eit lite ras som hadde ovra
seg og vokse frå munn til munn før det
nådde hit. Med dette slo eg meg til tols,
og tok til å pusse hesten att.
Men om ei lita stund kjem Kvelstad att
og ropar inn til meg: «Det skal vera enda
verre enn eg sa i sta, heile Ness-sletta har
sokke ned, berre nokre hustak stikk opp.»
Dermed flaug han bortover stallgata så
fort han vann. No tykte eg vera klår over
at sersjanten brått måtte ha mista vetet og
var komen i en slags desperasjon, og
tenkte på at nokon måtte ta vare på han.
For det fanst da ikke mulegheit for at Ness- Johannes Dahl deltok i rednings
sletta kunne søkke - det lågaste strøk i heile
Ner- Verdal og ikkje fall til nokon kant.
arbeidet etter ulykken som kaval
lerist fra Rinnleiret.
Da vi kom inn i barakka i 6-tida, hadde
ryktet om ulukka spreidd seg millom
(Fra Verdalsboka).
rekrutane, men ingen visste meir enn det Kvelstad hadde fått tak i. Vi som
var frå Verdal, og særleg dei som hadde heimane sine i det stroket som var
nemnt, tok til å ottast, men slo seg til ro med at so gale som det var sagt,
kunne det ikkje vera når det gjekk så stillt for seg.
Men så bles det til oppstilling, og da vi kom på lina, fekk vi vita at eit
fælt ras hadde gått oppi Verdalen, og at vi skulle oppover på redningsarbeid.
Det tok noko tid før det bar i veg. Grunnen for dette skulle vera den at
det var komen telefonmelding frå Verdal om at det var tvilsamt om nokon
kunne koma so nær at han kunne yte noko hjelp.
Det var sjølvsagt panikkstemning over heile bygda utan noko organisert
redningsarbeid. Men i 7-tida kom det ordre om at vi skulle marsjere oppover
so fort vi kunne. Vi var 80 rekruttar det året. Kvar mann var utrusta med
eit langt taug som høyrde med til utrustninga når vi var på utmarsj.
Da vi kom til vegskilet ved Stamphusmyra, vart vi delte i to flokkar. Den
eine flokken skulle halde fram på sørsida, og den andre halvparten skulle gå
over Verdalsbrua og gå oppover på nordsida av elva.
Da dei kom ned til brua, var elva mest tør, og laksen låg og sprella for
livet i små dammar.
Eg vart med sørpartiet, og vi hadde no berre eit par kilometer att til vi
nådde leirhavet.
Da vi kom til garden Kålen, var vegen sperra av leir og vatn. Husa på garden


----
158 RasA
----
stod nedi leira nesten til 2. etasje. Hovudbygninga var brekt av på midten,
buret var velta over ende, ei størhusbygning var flytta eit godt stykke til sides,
og uthuset skumpa inn til hovudbygninga. Dei fem menneska som budde i
garden hadde lege på loftet og vart berga i land før vi kom der.
For å koma lenger oppover måtte vi opp i høgda, og da vi kom opp på
bakkane ved Ness, hadde vi oversyn over det meste av den forferdelige kata
strofa som hadde ramma bygda - etter det ein veit den største ulukke av det
slaget i landet i nyare tid.
Midt imot oss på nordsida av 4ålen hadde vi det fæle gapet etter det som
hadde glidd ut. Der som før den vakre grenda låg, var det no eit blåsvart
skræmeleg svelg med restar av sundknasa hus og nedfalne tre. Det hadde
ei lengd frå vest mot aust nær 3 kilometer og tvert over ca. 2 kilometer. Det
er rekna med at ca. 55 millionar kubikkmeter gleid ut, og denne massen
breidde seg over dalbotnen nedanfor, skuva unna seg og braut saman alt den
møtte på sin veg.
Ja, no fekk eg full forklåring på det som sersjant Kvelstad hadde sagt. Heile
Ness-sletta og meir til - frå Bjartnes og oppover til Landfall, ei strekning
på ca. 8 kilometer og på det breiaste millom 2 og 3 kilometer var eit skræme
leg leirhav, jamt over 5 meter, og på ymse stader inntil 20 meter djupt. Ut
over denne vidda stakk det her og der opp samanbrotne hus. I sume var det
folk som hadde berga livet og ropte om hjelp, og i leirsupa låg det folk og
dyr og stridde med dauden.
Ved synet av alt dette gjekk det som eit gys gjennom alle, men ingen sa
stort, det fanst ikkje ord for det vi var vitne til. Det verka som ei domme
dagspresse. Det var heller ikkje tid til å falla i tankar, for her var det mest
om å gjere å berge så mange som muleg av menneskeliv, og kvart minutt
kunne kosta mange mennesker livet.
Redningsarbeidet var no i full gang der, og mykje var alt gjort av bygde
folk som hadde redda det som låg nærast land. Men å koma utover vidda
og få fatt i dei som låg der, var ikkje så lett ein sak. Den einaste måten var
å finne noko trefang og leggja bru utover. Vi tok da bord og all slag trefang
der vi kom over det, høgg ned skigardar og tok til å leggje bru utover til
ein stad der vi såg noko som rørde seg. Nordpartiet gjorde like eins til vi
omlag møttest.
Det var eit vågsamt arbeid. Ingen kunne vita kor mykje undergrunnen bar,
og ein kunne heller ikkje vera trygg for at nye leirmassar kunne kome og
breie seg utover der vi var. Men ingen gav teikn til å vera redde, alle prøvde
til det ytste å gjera det som stod i deira makt.
Det heile vart gjennomsøkt med ein god kikkert. Hist og her var det nokon
som rørde seg. Ei hand stakk opp og vinka, ein annan stod i leiret til under
armane, naudrop kom frå alle kantar. Ut til alle som på denne måten vart

----
159 RasA
----
oppdaga, vart det lagt treverk som vi hala oss etter til vi hadde dei. Det var
ikkje alltid lett å få dei fram. Leiret hadde soge seg so fast om dei, som det
skulle ha vore bekk, og for ikkje å gjera dei nokon skade, kunne vi ikkje
so godt bruke noko reidskap, men grava med fingrane.
På denne måten kunne det gå på timevis før vi fekk dei ut frå det fryktelege
fangtaket som leiret hadde slegi om dei. Det hadde vore kaldt om natta, tem
peraturen hadde vore under null, og dei som berre i nattdrakt, og tildels med
svære beinbrot og opne sår, hadde lege der til langt ut på dagen, hadde lidd
forferdeleg.
Etter kvart som dei vart berga i land, vart dei innlagde på dei næraste gar
dane, der dei vart vaska reine og fekk lækjartilsyn. Dei som hadde fått mest
skade, vart sende til sjukehuset. Fleire av dei som tilsynlatande var livlause,
kom seg da dei vart oppvarma og fekk godt stell.
Utover dagen kom det mykje bygdefolk og folk frå bygdene omkring. Alle
gjorde dei sitt beste for å redde det som reddast kunne. Mannen på Austre
Sundby vart var eit menneske som sto for seg sjølv midt utpå leirhavet. Han
spende på seg ski og rende utover til han nådde henne. Det var tenestejenta
hos ordførar Tessem, den einaste som vart redda av det huset. Ho steig på
skiene bak han, og med stor møde kom dei på den måten til lands. 33
Som ein kuriositet kan nemnast at ein av Tokstadplassane sigla ned gjen
nom raset og langt ut på flata der han stansa. Torva som uthuset og buret
stod på, var heil, og i fjøset sto det to kyr som tok til å eta da dei fekk høy.
I den andre halvparten av fjøset låg sauene og flaut i leir. I buret sto det eit
bord, og på bordet sto det to fat fulle av mjølk. Det hadde gått så fint for
seg, at berre litt av rømmen hadde skompa over kanten.
Ei ung jente som tente på Lilletrøgstad, fortel: Ho låg på loftet saman med
ein gut på 2 år. Ho vakna med at huset rugga på seg. Ho tok med seg guten
og gjekk ned på gårdsplassen der mannen og kona og ein gut på 5 år stod.
Før dei fekk snakka noko med kvarandre, opna jorda seg og slukte dei. Frå
den stunda visste ho ingen ting før ho vakna langt ut på dagen etter at sola
hadde varma henne opp og ho vart berga av militære. Ho trudde som så mange
andre av dei som var med at det var verdas undergang, og da ho vakna, meinte
ho det var i den hinsidige verda, men omkring henne var det fullt av kråker
og måse, og det hadde ho ikkje venta å treffe der. Men da ho fekk sjå jegar
ane, gjekk det opp for henne kva det var. 34
Vi gav på til kl. 10 om kvelden, og da trudde vi at alle var berga på det
feltet vi hadde fare over. Det same var tilfellet med dei som var på nordsida.
Det hadde lukkast rekruttane og andre å berga omlag 40 menneskeliv den
lange dagen. Vi gjekk da til Rinnleiret. Enda vi var sårføtte og daudtrøtte,
var det ikkje mange som sov den natta. Ein av rekruttane hadde mista alt:

----
160 RasA
----
Kone, born, foreldre og sysken. To andre hadde mista det meste av jord
vegen sin.
I god tid morgonen etter bar det oppover att. Det var pinsaftan, og denne
dagen kom eg med på nordsida. Folket på gardene som låg inn til skredet,
hadde flytta ut, og alle strevde med å få bort buskapen og det verdfullaste
av innbuet, som vart sendt opp til høgdene. Vi gjekk nedover til Lyngsgrenda,
eit av dei finaste stroka i bygda. Tre av Lyngsgardane var enno på tørt land,
men av den fjerde, Nord-Lyng, som var ein av dei største gardane i Verdal,
var det att berre ein liten haug på nokre mål. 35
Verdalselva vart sjølvsagt stansa og demd opp og laga ein innsjø over den
nedre delen av Vukudalen. Fleire hus flaut vekk, og mange gardar stod i vatn
til opp på andre høgda. Folk stod no i spaning for å sjå kva elva tok for veg
når vatnet braut over demningen. Tok ho ein galen veg, kunne det spøke stygt
for det som låg nedanfor, og ikkje minst for Verdalsøra. Gjennombrotet gjekk
heldigvis roleg for seg, men hadde det ikkje vore tilkalla folk både av mili
tær og sivile som hjelpte til å få elva i rett leie, så hadde det gått gale.»
Andreas Dahlings opplevelse
Andreas Dahling fra Skogn ekserte sammen med Johannes Dahl på Rinn
leiret. Han fortalte at da beskjeden kom om at hele styrken skulle til Verdal,
var det ikke nok hester til alle, og flere måtte derfor springe fra Rinnleiret
til ulykkesstedet. Han mente det var opp til 20 stykker som sprang. Selv sprang
han helt til Hagasvingen.
Underveis hadde de glimtvis sett den uhyggelige ødeleggelsen. Men det
var først da de kom helt ned til leirsjøen ved Haga at ulykken i all sin gru
åpnet seg opp fremfor dem. Det var fremdeles bevegelse i leirgjørmen. Og
der ute så de hus og husvrak. Blant annet så de restene av gården Follo over
på den andre siden av dalen ved Rosvoll. De så at folkene fremdeles satt på
taket av huset.
Andreas fortalte at de så et hus ute i leirsjøen med en kvinne stående i
åpningen etter pipen. Hun var blodig og forslått. Han mente at de andre i
huset ble drept da pipen ramlet ned. Før det hadde han hørt dem rope inne
i huset.
Kavalleristene sammen med Andreas prøvde å ta seg ut til huset fra nord
siden for å berge kvinnen. De la ut bord og planker. Men de måtte fort ta
seg tilbake til fast land igjen fordi underlaget ga etter, og de begynte å synke
ned i gjørmen.
Men kvinnen ble heldigvis berget av folk fra den andre siden. Disse brukte
en stige som flåte, og ved å legge bord fremfor stigen, skjøv de den utover
samtidig som de plukket opp bordene som dukket opp bak.

----
161 RasA
----
Kvinnen var ungjenten Olava Olsdatter
fra en av husmannsplassene på Lyngshol
men. De andre i huset omkom ikke som
følge av at pipen ramlet sammen. De druk
net da de ble sperret inne i første etasje
av leiren som steg over både vinduer og
dører.
Redningsmennene som berget Olava,
var Olaus Vinne, hans to brødre Sefanias
og Gustav Leirfall, og Erik Rosvoll.
Andreas Dahling fortalte videre at denne
husmannssruen besto av en stue tømret
sammen med et lite fjøs. Inne fra fjøset
hørtes beljingen fra en innesperret ku uten
at de kunne gjøre noe for å hjelpe den.
Ellers hørtes det over alt skrik fra dyr
og mennesker og rop om hjelp.
En gang så de et torvstykke med to men
nesker på. Men så brast torven i stykker,
og de to menneskene sank ned i leiren og
forsvant.
Andreas Dahling.
Noter:
Språket er modernisert.
Stamphusmyra.
Her skriver Lowzow Martin Høien fra Ogndal. Trolig er det en skrivefeil. Sersjant Høien
var fra Ogndal. Den menige kavalleristen var Martin Leirdal fra Inderøy. Høien hette for
øvrig Nils til fornavn.
Den korrekte avstanden er litt mer enn det halve, ca 4Vi kilometer
5 Hun var blitt reddet av Olaus Ellingsen Vinne og Martin Anneussen Blybakken.
6 De var blitt reddet av Erik Olsen Rosvoll, Olaus Ellingsen Vinne, Sefanias Ellingsen Leirfall
og Gustav Ellingsen Leirfall.
Dette var Olava Olsdatter fra en av husmannsplassene på Lyngsholmen. Hun ble reddet av
de samme som hadde tatt seg ut til Lennes. Folkene nedenunder var Ole Johannessen, Ragnhild
Pedersdatter og deres datter Olme Margrete. Alle tre omkom.
Og det var faktisk det som hadde skjedd. Alle hadde flyktet i panikk derfra.
Dette må ha vært Ness vestre.


----
162 RasA
----
10 Det var mens soldatene vendte tilbake til land at Petter Andreas Røstad, Bernt Pedersen
Holmen og Martin Balhallvald fortsatte utover og nådde ut til de to skikkelsene de hadde
sett der ute. De kunne imidlertid ikke gjøre noe alene, men de to kvinnene fikk klær av
dem, for de var nesten nakne.
1 ' Kaptein Lowzow gjør her den samme feilen som flere andre hadde gjort, nemlig å benytte
navnet Follovald om husmannsplassen Fyksveet. Men feilen fantes allerede på det eksister
ende rektangelkartet, og det er vel derfra den egentlig skriver seg. De to kvinnene var for
øvrig Anne Olsdatter og Liva Ingvaldsdatter.
12 Det var mann, kone, en datter, to sønner og et barnebarn.
13 Adskillelsen var nok mer dramatisk enn det Lowzow beretter. Mannen, en sønn og barne
barnet ble skilt fra de andre ved at torven de befant seg på ble delt. Og kort tid etter brast
den biten hvor disse tre befant seg slik at de alle sank ned i leiren. Det siste de hadde sett
av dem, var en hånd som stakk opp, så var alt borte. Se mer om dette under Fyksveet.
14 Det var Lovise Ellingsdotter Trøgstad. Hun hadde klart å ta seg i land på egen hånd. Se
nærmere om dette under Trøgstad store.
15 Dette stemmer forsåvidt som at det fra andre hold er rapportert at P. A. Røstad og Bernt
Rinnan eller Holman som han også ble kalt, nådde dit ut først. De prøvde å grave henne
løs, men klarte det ikke alene.
16 Harma Trøgstad eller Harma Olausdatter, var ikke fra en husmannsplass. Gården eller bruket
kaltes Trøgstad lille søndre. Det var eierens sønn, John Sigurd, hun hadde tatt med seg.
17 Dette må ha vært Johannes Pedersen Sundbyhammelen.
18 Det var Peder Rasmussen Tokstad som ble funnet av Erik Sæbo. Senere prøvde Magnus
Larsen Tokstad med flere å få ham i land, uten at de lyktes. Først etter et par dager klarte
Magnus å overtale Peder til å bli med i land. Peder døde bare kort tid etterpå på sykehuset
av lungebetennelse.
19 Dette er et eksempel på hvordan ukjente blandet sammen navnene. Fergestuen kom ikke
fra Ekle. Den var en tidligere husmannsplass under Nord-Lyng. Nå var den et eget bruk
som hette Lyng lille. Det er uvisst hvor langt den var blitt flyttet fra sitt opprinnelige sted.
Men leiren hadde presset huset oppover den lille dalen hvor det lå.
20 Dette var Gunnbjørn Pedersen fra husmannsplassen Hegstadstuggu.
21 Her er det et par ting som ikke stemmer. For det første ble ikke jenten berget opp gjennom
hullet i taket. Hun hadde tidligere, før leiren nådde over vinduet, klatret ut og opp i et ol
dertre som drev forbi. Der satt hun til kavalleristene kom i båten og fikk tatt henne ned.
Hun hette Sofie Berntsdatter og var datterdatter på plassen. Kvinnen som lå inne på mørke
loftet, var en inderst på plassen. Hun hette Gurianna Olsdatter. Hun var ikke Sofies beste
mor. Trolig hadde hun fått skadene da murpipen styrtet ned. Hun ble løftet ut gjennom hullet
i taket. Se nærmere om dette under Hegstadstuggu.
22 Disse personene var foruten Martin Mule, hans kone Sofie Nikoline Peter sdatter, hans to
barn Gudrun og Petter Matteus, hans svigerfar Peter Sørensen, og dennes to barn Julie Birgitte
og John. Se mer om dette under Fergestuggu.
23 Språket er modernisert.
24 Disse to kvinnene var Liva Ingvaldsdatter og hennes mor Anne Olsdatter fra Fyksveet.
25 Piken var Harma Olausdatter Trøgstad, og barnet John Sigurd, sønn av eieren av bruket.
26 Sannsynligvis var dette Johannes Pedersen fra Sundbyhammelen.
27 Språket er modernisert.
28 Her gjentas den alminnelige feiloppfatningen av at raset hadde startet oppe ved Follo.
29 Dette var plassen Hegstadstuggu. Gurianna Olsdatter ble reddet opp gjennom taket. Hun
var inderst på plassen. Den andre var den 14-årige Sofie Berntsdatter. Hun satt oppe i et
oldertre.

----
163 RasA
----
30 Dette var Fergestuggu eller Lyng lille som den nå het. Se note 22.
Når det her står Hallemssiden, er det ganske sikkert feil for Hegstad. Ved Hegstad var det
nemlig en militær vaktpost. Dessuten er avstanden til Hallem for stor.
Johannes Dahl ble lærer og senere skoleinspektør i Verdal. Han var også formann i bygde-
boknemnda i mange år.
Redningsmannen var Johan Larsen Sundby, og hun som ble reddet var Ingeborganna
Paulsdatter Tessem.
4 Dette var Harma Olausdatter Trøgstad. Se note 25.
35 Alt i alt var det fem Lynggårder. Fire sto på tørt land, mens Nord-Lyng, som var den femte,
var ødelagt av raset.
Observante lesere vil kunne kjenne igjen motivet på dette bildet. Men tegne
ren har satt sammen en bit fra det utraste området og en del av leirsjøen.
Huset på kanten av skråningen er Moåker og tilhørte Magnus Larsen. Nede
i rasgropen har så tegneren benyttet seg av sin kunstneriske frihet og tegnet
inn leirsjøen slik den så ut ved Kålen vestre. Tegner er Olaf Krohn. Bildet
ble benyttet som illustrasjon til doktor Albert Strøms beskrivelse av raset i
Nordahl Rolfsens lesebok.


----
164 RasA
----
DET OFFENTLIGES INNTREDEN PÅ ARENAEN
De militære mannskapene fra Rinnleiret, som vi har fortalt om i det fore
gående, var naturligvis også en del av den offentlige innsatsen. Det etter
følgende er en oversikt over hvordan de forskjellige offentlige instanser
reagerte på meldingene om ulykken.
Lensmannen
Tidlig om morgenen fikk lensmann Hieronymus Wessel beskjed om ulyk
ken. Han bodde på gården Holmsveet. Selv om også denne gården som følge
av utviklingen, bokstavelig talt kom til å stå i begivenhetens sentrum både
hva angår den offentlige ledelse av hjelpearbeidet og det rent praktiske re
dningsarbeidet, var Holmsveet ikke utsatt til å begynne med. Det var først
da Vukusjøen flommet over, og elven truet med å ta nytt løp forbi Holmsveet
at gården ble liggende utsatt til
Lensmann Hieronymus Heyer
dahl Wessel.
Lensmannen fikk beskjed om at noe
uvanlig hadde skjedd klokken 2.30 om
natten ved at det var bråk ute på gårds
plassen. Han kikket ut og snakket med
drengen sin. Drengen var da på vei bort
til nabogården Haugsholmen fordi elven
hadde kommet inn på gården.
Wessel trodde først at det var en stor
flom som hadde kommet innover mot hus
ene på Holmen. Han kledde derfor på seg
og sprang dit bort for å se hva det var. Da
han fikk se leirgjørmen som fylte elvelø
pet og flatene på begge sider, skjønte han
med en gang hva som hadde skjedd.
Han sprang tilbake til Holmsveet, fikk
spent for en vogn, og kjørte oppover da
len så fort det lot seg gjøre. Under hele
denne turen kunne han se de leirdekte flat
ene nedenfor seg mot syd. Men det var
først da han nådde bort til Prestegården at rasets størrelse gikk opp for ham
i all sin gru.
Han telefonerte med en gang til kjøpmann Smulan ved Rinnleiret og ba


----
165 RasA
----
ham om å gi beskjed til de militære sjefene på Rinnleiret om at en styrke
soldater måtte holdes i beredskap til redningsarbeide. Det fremgår ikke hvor
han telefonerte fra, men antagelig var det fra Fagerhøy ved Hegstad hvor
det fantes telefon.
Og med en gang han kom tilbake til lensmannsgården, telefonerte han til
Rinnleiret på nytt og ba om at det ble sendt to redningsavdelinger, en på hver
side av elven, for å delta i redning av menneskeliv.
Lensmannen viste en iskald besluttsomhet og handlekraft som kom godt
med i dagene som fulgte, og det er for en stor del hans fortjeneste at ledelses
apparatet fungerte så godt som det gjorde helt fra starten av.
Det var nå klart slik som forholdene var, at det var fullstendig umulig for
lensmann Wessel å ivareta sin plikter på begge sider av elven. Foruten at
det var en svært tungvint forbindelse mellom de to sider av dalen ved at man
måtte reise om Verdalsøra om man ville fra Stiklestad til Vinne eller om
vendt, var også veiforbindelsene avskåret på begge sider. Veien fra Stikle
stad til Vuku var avskåret av selve raset, og veien oppover dalen på sydsiden
var avskåret i flere kilometers lengde av rasmassene ved Ness. Fogd Rubach
fra Levanger overtok ansvaret for sydsiden av elven.
Det ble opprettet et lokalt hjelpeappa
rat for å komme de nødstilte til hjelp. Av
praktiske grunner ble dette delt i to med
en del på hver side av elven. På nordsi
den var skysskaffer Arnt Sneve og gård
bruker Peder M. Pedersen Landfall fra
Hallem medlemmer. De sto for utdeling
av penger til mat og klær. Pengene ble
tatt fra de kr. 10.000 som Stortinget
hadde bevilget til dette formålet allerede
om formiddagen 19. mai. (Se nedenfor.)
På sydsiden av elven var lærerne Anders
Balgård og Erik Andreas Larsen og
gårdbruker Martin Bjørken i virksomhet
på lignende vis. De var underlagt fog
dens administrasjon.
Noen dager senere, 24. mai, foretok L^ rer Ånders Ralgård.
Sunnhetskommisjonen, et kommunalt
organ som besto av kommunestyret, distriktslegen og fogden, en utvidelse
av disse to gruppene. Til disposisjon for lensmann Wessel ble stilt lærer Mi
kal Dillan og kjøpmann Mikal Moe. Mikal Dillan skulle ta seg av folkene
som befant seg på østsiden av rasgropen, mens Mikal Moe skulle hjelpe til
på vestsiden. Fogdens gruppe på sydsiden ble forsterket med Mikal Kålen.


----
166 RasA
----
Lærer Erik Andreas Larsen.
Lærer Mikal Dillan.
For det offentlige oppsto det et nytt problem. Tallet på omkomne ble så
stort at det måtte organiseres innsamling og begravelse av likene. Og enda
et noe makabert problem dukket opp i den forbindelse. Mange av de om
komne var så ille tilredt at det var vanskelig å gjenkjenne dem. Det kan for
eksempel fortelles at da Martinus Mikvoll ble funnet, ble han gjenkjent av
sin kone fordi han hadde en skjev stortå. På sydsiden ble Lars Tdler og Martin
By tatt ut til dette arbeidet, og på nordsi
den hadde Anders Fåren og Johannes As
samme oppgave.
At det allikevel ikke var mulig å identi
fisere alle som ble funnet, går frem av at
det på Stiklestad ligger begravet fire
uidentifiserte og på Lysthaugen en. Ved
et par anledninger ble det blant annet fun
net hodeløse lik.
Alle likene var tilklint og dekket av lei
re. En journalist beskrev et lik som at det
hadde et glasurlignende lag av leire. De
måtte rengjøres og vaskes før de ble grav
lagt. Flere kvinner på begge sider av da
len ble engasjert til dette arbeidet. Og de
ble betalt så pass mye som 50 øre for hvert
lik de vasket.
Lærer Gustav Olsen.

 

----
167 RasA
----
Det ble også etter hvert funnet mange døde dyr, og de måtte graves ned
så snart som mulig. Dette arbeidet ble også administrert av de samme fire.
Pinseaften, 20. mai, måtte lensmann Wessel og hans familie flytte fra
Holmsveet. Da hadde elven steget så pass at den rant over leirsjøen, og ved
Holmsveet truet den blant annet med å gå inn i sitt gamle løp fra 1600-tallet.
Da ble Holmsveet omgitt av vann, og veiforbindelsen var på nippet til å bli
avskåret. Lensmannen flyttet imidlertid ikke lenger enn til nabogården Haugs
lien.
I dagene som fulgte, sparte ikke Wessel seg. Han arbeidet både dag og
natt, og han måtte endog 23. mai be amtmannen om å konstituere lærer Gustav
Olsen som lensmann, slik at de nødvendige lensmannsfunksjoner kunne bli
utført.
Lensmannens rapport er gjengitt som bilag.
Presten
Sogneprest Otto Møller Hansen kom på mange måter til å stå i sentrum
for hva som skjedde. Prestegården Auglen måtte rømmes selve rasnatten da
man anså det som overveiende sannsynlig at den ville gli ut. Det ble imidler
tid ingen panikkartet flukt fra Prestegården. Prestens kommentar til sin kone
da hun lett forstyrret ikke fant husnøkkelen, viser det: «Min kjære kone, hva
skal du med nøglene hvis Prestegården reiser i natt?» (Se nærmere om dette
under Prestegården Auglen.)
Men presten fungerte allikevel som
prest, og hans ro og myndighet samt evner
som sjelesørger ble i fullt monn utnyttet
i dagene som fulgte.
Og mer enn mange andre prester måtte
han gjennomføre den tristeste av en prests
gjerninger, nemlig begravelser.
Residerende kapellan Klute i Vuku del
tok også sammen med sognepresten. Og
han tok seg av, i hvert fall ved et par an
ledninger, begravelsene på Lysthaugen.
Prestegården ble etter hvert omgjort til
sykehus og oppholdssted for de mange
ulykkelige som havnet dit. Og i den sam-
menheng utmerket sogneprestens frue, Sogneprest Otto Møller Hansen.
Marie Fabricius Hansen, seg på en helt
spesiell måte. Hun var allestedsnærværende på Prestegården de nærmeste da
gene. Hun tok seg av ofrene på en slik måte at det nesten gikk ut over hennes


----
168 RasA
----
egen helse. Hunnektet dem ingen ting. Prestegårdens stabbur og forråd av
klær ble tømt. Hun var både sykepleier og sjelesørger.
For sin innsats ble hun belønnet med en særskilt gave fra Regjeringen.
Det er ikke funnet noen rapport fra sognepresten vedrørende hans embets
virksomhet, men sammen med flere andre ble han anmodet om å gi en inn
stilling om hvem som burde få en utmerkelse etter redningsarbeidet.
Kommunelegen
I likhet med presten måtte kommunelege Albert Strøm rømme fra virk
ningene av raset. Han var bosatt på Ekle, og leirsuppen nådde helt opp i haven
på gården. Han og familien rømte opp til Hallem. (Se nærmere om dette un
der Ekle.)
Kommunelege Albert Strøm.
Albert Strøm kom imidlertid snart ned
igjen, og han begynte arbeidet på nord
siden av elven. Han fikk noen strevsomme
dager i tiden som fulgte. Han måtte
arbeide både natt og dag. Slik som for
holdene var, var det uråd for ham å dekke
sitt distrikt som var hele Verdal. Ansvaret
for sydsiden av elven ble gitt til doktor
Thor Pedersen Sæthre fra Levanger. (Se
hans beretning nedenfor.) Selv måtte
Strøm ta seg av nordsiden. Han fikk se
nere assistanse av distriktslege Johan
Cappelen.
Det ble opprettet enkle feltsykehus på
flere gårder i nærheten. Der fikk de til
skadekomne den første hjelp og behand
ling. Noen klarte seg med dette, mens
andre måtte sendes til sykehuset i Skogn. Samtidige beskrivelser av skadene,
er skrekkelige. Mange hadde fått store sår, andre var blitt spiddet av splint
rede stokker og trær. Tarmene lå utover. Armer og ben var brukket. Lem
mer var slitt av. En del var blitt slått fordervet så å si bit for bit. Ja, noen
var så maltrakterte at det ikke var mulig å kjenne dem igjen. Til sammen
ble det begravet fem stykker man ikke klarte å identifisere.
I egenskap av lege møtte Strøm mange av ofrene for ulykken, og han be
veget seg rundt i hele bygden, også på sydsiden. Det var derfor naturlig at
han skulle bli spurt om råd, da de personer som burde få medalje for sin inn
sats, skulle plukkes ut.
Noen rapport om kommunelegens, eller for den saks skyld, annet helse
personales arbeid, er ikke funnet. Bare spredte opplysninger som er gjengitt


----
169 RasA
----
i avisene, forteller om hvilken innsats
legene gjorde, og hva for slags skader de
behandlet.
Imidlertid har Thor Pedersen Sæthre gitt
en beskrivelse av sine opplevelser: '
« - Det var en stille , vakker morgen
med disig luft da vi kom innover til Ver
dalen. Det første vi møtte, var en masse
lass med alskens husgeråd, senger og kom
moder, og barn og gamle koner oppe på
lasset, det så ut som halve Verdalen var
på flytning.
Da vi hadde passert dette første tegnet
på ødeleggelse, slo vi på hesten og kjørte
videre oppover. Ved Vinne kirke åpnet
dalen seg for oss, så vi kunne få et blikk
over hvor ødeleggelsen hadde vært.
Lege Thor Pedersen Sæthre.
Hvor skredet hadde gått, var det en blå
masse som fortonte seg som en umåtelig suppe, som fylte dalen tvers over
i flere kilometers omkrets. Over dette hang en blå damp, og man kunne merke
en ganske sterk svovellukt. Forvirrede skrik hørtes av kreaturer, mest griser,
men også hester, kyr og høns som dels lå på faste «øyer» av jord, som hadde
dannet seg ute i sumpen, og dels befant seg i husrester ute i dynnet. Og inni
mellom blandet det seg skrik fra menne
sker som befant seg der ute. Over alt mer
ket vi, som rimelig var, en grenseløs
forvirring. Folk hadde den tro at nå skulle
resten av dalen stryke med. Gråt og for
tvilelse hørtes over alt, innimellom lå de
på kne og ba til Gud.
Men verst var skrikene fra de ulykke
lige som lå ute i suppen og ingen redning
så.
- Av kavalleriet ble to-tre mann attasjert
meg. Jeg hadde med forbindingssaker og
disse måtte bæres.
Etter hvert som man fikk brakt noen i
land, tok jeg dem under behandling. Flere
av dem som ble brakt i land, var så inn-
klistret med leire at man ikke så hva enten Militærlege Thomas Norberg
det var mann eller kvinne. De tilskade- Schultz.
Schultz.

 

----
170 RasA
----
komne ble lagt i utslåttlåver og tørkehus lengre opp i åssiden. Her måtte de
legges på bare gulvet.
Det var flere som var stygt skamfert. På et par stykker var ribbenene
brukket. De fleste var døde, kvalt av leiren, og dem var det jo intet å gjøre
med.»
Tomas Norberg Schultz var militærlege og bodde i Stabelstua. Følgelig
bodde også han slik til at han ble benyttet som lege i de første kaotiske dag
ene. Heller ikke fra ham finnes det noen rapport. Men det er allikevel kjent
at han opprettet et provisorisk sykehus på Stiklestad mellom.
Fogden
Utpå morgenkvisten varslet lensmann Wessel pr. telefon fogd Gerhard Hen
rik Rubach på Levanger om ulykken. Fogden sendte øyeblikkelig, det vil si
like etter klokken 8, følgende telegram til Arbeidsdepartementet:
Værdalens Lensmand melder: Stort Jordfald mat Værdalselven, 10 Kilo
meter ovenfor Værdalsøren, 10 å 12 større og mindre Gaarde udgaaet to
talt, mange Mennesker omkommet. Ulykken endnu ikke overskuelig,
muligt Fortsættelse ved Over-svømmelse.
Rubach sendte ut et opprop til innbyggerne i Levanger om å yte all mulig
slags hjelp ved å sende hester og folk til Verdal. Det ble også sendt anmod
ning til Skogn om å assistere. Lensmannen i Levanger fikk ordre om å kalle
befolkningen til hjelp.
Fogden varslet så amtsveimester kaptein Klæstad om ulykken. På det tids
punkt var man vel ikke klar over at en av amtsveimesterens nærmeste under
gitte, ingeniør John Rostad på Follo, var et av ulykkens ofre. Amtsveimesteren
ble anmodet om sammen med veiingeniør Sommerschild å begi seg til
ulykkesstedet for yde mulig assistanse til en mulig forebyggelse av ytterlig
ere ødeleggelser.
Deretter ble kommunelegen på Levanger, doktor Sæthre, bedt om å dra
til sydsiden av elven for å hjelpe til blant de tilskadekomne der. Han sendte
videre den konstituerte distriktslegen Cappelen på nordsiden.
Rubach var klar over, selv om han ennå ikke hadde sett ulykkens omfang,
at det her var behov for ekstraordinær innsats. Allerede på et så tidlig tids
punkt avslørte fogd Rubach en innsikt og en åndsnærværelse som det står
respekt av. Han prøvde forgjeves å få forbindelse med Rinnleiret hvor en
kavalleriavdeling var inne til tjeneste. Imidlertid fikk han da høre at det alle
rede var rekvirert hjelp derfra. Allikevel ville han forsikre seg om at så mange
som mulig ble utkalt, og ga personlig ordre om at hele styrken på Rinnleiret
skulle sendes.

----
171 RasA
----
Denne ordren kom ikke frem til Rinnleiret. Men kavalleriet var allikevel
til stede med maksimum styrke.
Deretter reiste Rubach til Verdal, hvor
han først oppsøkte lensmann Wessel på
Holmsveet. Dette var utpå formiddagen.
På det tidspunkt hadde ikke lensmannen
rømmet gården. Det skjedde først pins
aften. Da fogden innfant seg på Holm
sveet, var allerede kaptein Klæstad og
ingeniør Sommerschild på plass. Der fikk
han høre at redningsarbeidet var i full gang
både fra den sivile befolknings side og fra
militærets side.
Møtet hos lensmannen varte ikke lenge.
De ville med selvsyn se hva som hadde
skjedd, og sammen dro de oppover mot
Stiklestad. Alle steder prøvde Rubach åfå Fogd Gerhard Henrik Rubach.
folk til å ta del i redningsarbeidet. Men han
lyktes ikke helt i dette, og det var med beklagelse at han måtte rapportere
at verdalingene selv ikke alltid viste den nødvendige vilje til å hjelpe sine
medmennesker i nød. Han forklarte at befolkningen var grepet av panikk og
våget seg ikke ut på leirmassene for å hjelpe. Derimot hadde de ingen beten
keligheter med å stå trygt oppe på høydene og betrakte ødeleggelsene.
Her må det innskytes at Rubach nå befant seg ved selve raset på nordsiden
av elven. Her var panikken størst, for det var her jorden hadde sunket, og
ingen kunne vite om ikke mer ville synke. Her hadde de vært vitne til hvor
dan gårder og jorder forsvant i et kolossalt dragsug hvor mennesker ikke hadde
noen muligheter til å gjøre noe fra eller til.
Et eksempel som kan forklare hvordan folket følte det, finnes i doktor Albert
Strøms beretning om hvordan han selv og hans familie flyktet fra Ekle og
opp til Hallem i full panikk. De våget ikke en gang å snu seg og se seg til
bake. (Se under Ekle.)
Rubach og følge så seg først rundt på nordsiden. Mens de var der, ankom
også konstituert amtmann fogd Trampe. Deretter dro Rubach over til den andre
siden av dalen. De øvrige fortsatte oppover mot Volen.
Klokken 10 om kvelden vendte fogden tilbake til Levanger, men kjørte inn
om Rinnleiret hvor han understreket nødvendigheten av at alle disponible
mannskaper måtte bli sendt av gårde så tidlig som mulig neste morgen.
Som nevnt i forbindelse med lensmannens gjøremål, går det frem at han
fikk problemer med å ta seg av alt hva som skjedde på begge sider av dalen.
Det var først og fremst de håpløse kommunikasjonsforholdene på grunn av


----
172 RasA
----
at dalen var oversvømmet av leire og følgelig umulig å krysse, som gjorde
det umulig for lensmannen å delta på begge sider. I tillegg kom det forhold
at det var mange mennesker som hadde behov for hjelp på begge sider. Fog
den overtok derfor personlig lensmannens ansvar på sydsiden lørdag 21 . mai,
for på den måten å avhjelpe situasjonen.
Egentlig var fogden lensmannens overordnede, og det var han som hadde
ansvaret for de kr. 10.000 som var blitt bevilget av Stortinget, ble brukt på
den riktige måten.
Det oppsto et spesielt problem som fogden måtte finne løsning på. Det var
mangelen på likkister. Det var ikke mulig å skaffe nok likkister lokalt. Et
større antall måtte bestilles fra Trondheim. Og etter hvert som kistene an
kom til enten Skånes eller Trones, ble gårdbrukere leid til å transportere dem
til de respektive stedene hvor likene ble oppbevart.
Fogdens rapport er gjengitt som bilag.
Amtsveimesteren
Amtsveimester Ivar Klæstad må ha fått varsel fra flere. Det er kjent at fogd
Rubach sendte varsel til ham. Klæstad sier selv i sin egen rapport at han fikk
telefonvarsel klokken 0830 om formiddagen 19. mai. Så tok han kontakt med
fogden før han reiste inn til Verdal. Men det er egentlig uinteressant hvem
som varslet hvem og når i denne sammenheng.
Fra lensmannsboligen dro alle sammen
oppover til rasstedet. De beveget seg langs
den vestre kant av bruddet for å få over
sikt over skadens omfang. Det var mens
de var der at konstituert amtmann, fogd
Trampe ankom. Både Rubach og Klæstad
forteller i sine rapporter om hvordan fire
meget lemlestede personer nettopp var blitt
reddet opp av skredgropen, og at de hadde
vært med på å hjelpe disse. 2
Da Klæstad etterpå kom til Prestegår
den, fikk han beskjed om at han av Re
gjeringen hadde fått ordre om å overta
ledelsen for redningsarbeidene.
Fogden vendte så tilbake til Verdalsøra
igjen, mens de andre fortsatte rundt raset.
Men etter som hovedveien mellom Stikle-
Amtsveimester Ivar Klæstad.
stad og Vuku hadde rast ut, måtte de nå ta den besværlige omveien rundt
om Leksdalen. Amtmannen og lensmannen fulgte med til Volen, men derfra
for de til Holmsveet.


----
173 RasA
----
Klæstad og hans assistent, veiingeniør Sommerschild, studerte nå Vuku
sjøen, og av eieren av en av Volengårdene fikk han høre at vannet da hadde
steget til 10 å 12 alen (6-7 meter) over normal vannstand i elven. Dette
tilsvarte ca. 1/2 alen i timen. Klokken var da 10 om kvelden.
Nå steg sjøen med bare 1/3 alen i timen. Dette skyldtes at etter hvert som
den steg, fikk den større flater å bre seg ut over.
De lånte en båt og benyttet den til å se nær
mere på forholdene ved leirdemningen. Og
med en alminnelig kikkert kunne han konsta
tere at leirflaten som fylte dalbunnen fra Mel
byberget og nedover, lå ca. 8-10 meter over
elvens tidligere overflate. Han beregnet at det
ville gå bortimot 7 å 8 timer før vannet nådde
toppen av leirdemningen, noe det gjorde ca.
klokken 5 om morgenen.
Dette gjorde det helt klart for ham at det
ikke var annet å gjøre enn å se tiden an.
Klokken 6 lørdag morgen reiste Sommer
schild tilbake til Levanger. Selv kom Klæstad
til Holmsveet klokken 7 hvor han møtte sje-
fen for Trondhjem Ridende Jegerkorps, Veiingeniør Henrik
oberst Fougner. Klæstad rekvirerte da mili
tæret fra Steinkjersannan.
Christopher Sommerschild.
Amtsveimesterens rapport er gjengitt som bilag
Storting og Regjering
Om formiddagen 19. mai var det møte i Stortinget. Man var i ferd med
forhandlingene vedrørende de tekniske skolene da disse ble avbrutt for at
presidenten skulle lese opp to telegrammer som var innkommet.
Det første lød:
Inat gik et forfærdeligt Jordskred i Værdalen. Follo med omliggende Gaar
de er skredet ud, og Næsgaardene paa søndre Side af Elven staar under
Vand. Store Jordmasser dæmmer op Elven, saa den truer hele Bygden
nedenfor og Værdalsøren.
Der paakaldes hurtig Hjælp for at redde undaf for videre Ulykker. Over
sigt over Ulykkens videre Udstrækning er endnu umulig.
Det andre var litt kortere:
Jordskredet er foregaaet 10 Km. fra Værdalsøren. 12 Gaarde er udgaaet
totalt, mange er overskyllet af Lermasser. Flere mennesker er omkommne.
Videre Oversvømmelse befrygtes.


----
174 RasA
----
Det er klart at disse telegrammene som avbrøt den ærverdige forsamlingen,
skapte bestyrtelse.
Tilfeldigvis var en verdaling inne i stortingssalen akkurat da telegrammene
ble lest. Det var vel få verdalinger som befant seg utenfor bygden, som fikk
vite om raset i Verdal på et så tidlig tidspunkt. Men en av dem var Peder
Peder Julius Pettersen Heste
greiaunet.
Julius Pettersen Heste greiaunet. Han gikk
på underoffisersskolen i Kristiania akku
rat da. Han hadde vært oppe til eksamen
denne morgenen, og da han var på vei
hjem fra skolen og passerte Stortinget,
kom han på at han «kulle stikke innom og
høre på forhandlingene.
I et brev til foreldrene datert 25. mai
skriver han følgende:
Det er sørgeligt at høre hvorledes det
er der hjemme; det havde været inter
essant at se, hvorledes det ser ud der
nu. Jeg ser af aviserne at det er ikke
fare for Stiklestad og Øren nu.
Jeg fik visst vide det før eder, jeg.
Jeg var oppe til eksamen denne dag, og
da jeg gik hjem ifra skolen, kom det
for mig at jeg skulde gaa ind i Stortinget. Da jeg havde siddet der en liden
stund, kom det telegram fra Værdalen om ulykken, og det blev bevilget
10.000 kr med engang.
Klokken var da 11 om formiddagen, og enda var det uvisst om dem
visste noget om det.
Imidlertid ser det ut til at representantene fra Nordre Trondhjems Amt,
som Nord-Trøndelag da ble kalt, hadde fått høre om ulykken i forveien. For
da telegrammene ble lest, hadde de et forslag klart med en gang.
Forslaget lød:
I Anledning af den Ulykke, der mat ved Jordskred er overgaaet Værdalen
i Nordre Trondhjems Amt, stilles Kr. 10.000,00 til Administrasjonens Raa
dighed for at afhjælpe den øieblikkelige Nød.
Forslagstillerne var M. Hægstad, H. K Foosnæs, J. Okkenhaug og L.
Soelberg.
Presidenten anså denne saken for å være så viktig, at han anbefalte at den
ble behandlet med en gang. Deretter satte han frem følgende forslag:
Andragendet indvilges.
Ingen i salen var i mot dette, men det fulgte et kort ordskifte om hvordan


----
175 RasA
----
Stortingsmann
Stortingsmann
Kristoffer Marius Hægstad.
Hans Konrad Foosnæs.
pengene burde brukes. Og midt inne i dette ordskiftet kom statsråd Nilsen
inn i stortingssalen og kunne opplyse Stortinget om at Regjeringen hadde gitt
ordre til kanaldirektøren om å reise til Verdal neste dag. Videre ville sjefen
for Forsvarsdepartementet gi ordre om at alle rekrutter i Trøndelag skulle
avgies til redningsarbeidet. Amtsingeniøren ville bli gitt ordre om å overta
ledelsen av arbeidet. Regjeringen anså seg bemyndiget til å benytte de midler
som måtte kreves.
Stortingsmann Johannes Okkenhaug
Stortingsmann Lars Soelberg

 

----
176 RasA
----
Forslaget om bevilgning av kr. 10.000 ble enstemmig vedtatt.
Men før møtet i Stortinget ble hevet 19. mai, kom atter Nilsen inn og ga
beskjed om at kanaldirektøren ville reise allerede samme ettermiddag.
Kanaldirektøren
Og kanaldirektør Gunnar Sætren nådde frem til Verdal allerede neste dag,
20. mai, klokken 4 om ettermiddagen. Han hadde da med seg sin assistent,
kaptein Ole Lund. Bare for å anskueliggjøre hvordan kommunikasjonsfor
holdene var ved slutten av forrige århundre, kan det opplyses at ferden star
tet fra Kristiania klokken 2.40 om ettermiddagen 19. mai med vanlig rutetog.
Fra Hamar til Trondheim ble det satt opp et ekstratog. Og fra Trondheim
til Trones ble det benyttet ekstradampskip.
Han møtte amtsveimester kaptein Klæstad umiddelbart etter sin ankomst,
og Klæstad orienterte ham om hva som var blitt foretatt av arbeider. I følge
Sætren hadde Klæstad skaffet seg et klart overblikk over situasjonen.
Før kanaldirektøren kom til Verdal, hadde også militære avdelinger fra
Trondheim og Steinkjer kommet frem.
Sammen med Klæstad og oberst Fougner foretok også Sætren en befaring
av områdene ved raset. Han vurderte situasjonen på det daværende tidspunkt
for beroligende.
Kanaldirektørens rapport er gjengitt som bilag. Det var i hovedsak denne
rapporten som dannet grunnlaget for de arbeider som ble satt i gang for å
begrense skadevirkningene samt forebygge nye ødeleggelser.
Militæret
Som det allerede er fortalt, møtte de første militære mannskaper allerede
grytidlig selve rasmorgenen. Det var kavalleristene fra Rinnleiret. Deres inn
sats var av overordentlig stor betydning i det akutte redningsarbeidet.
De første ryktene om raset nådde Rinnleiret lenge før noen oppmodning
om hjelp hadde kommet. Og de første frivillige dro avsted med en gang. Etter
en kort stund kom så anmodning om hjelp, og resten av styrken på Rinnleiret
møtte opp.
Men som statsråd Nilsen hadde opplyst i Stortinget, ville forsvarsminist
eren beordre de militære myndigheter til å sende det som var mulig av mili
tære mannskaper til ulykkesstedet. Og andre militære avdelinger som var
aktuelle, befant seg på Steinkjer og i Trondheim. Tilfeldigvis ble det nemlig
gjennomført rekruttskoler både på Rinnleiret, Steinkjer og i Trondheim akkurat
på den tiden.
Om ettermiddagen gikk det ut telegrammer fra armekommandanten, gene
ral With, til Trondhjemske Brigades Distriktskommando i Trondheim og Iste
Innherreds Korps på Steinkjer.

----
177 RasA
----
Telegrammene hadde følgende ordlyd:
Throndhjemske Brigades Distriktskommando Oberst Erichsen eller i hans
fravær Oberst i Artilleriet G. Michelet eller i hans Fravær Kaptein
Huitfeldt.
3die Feltartillerikorps's Rekrutskole og Brigadens Underofficersskole
forbereder uopholdelig Afreise paa hurtigste Maade, om fornødent med
rekvireret eller leiet Extrabefordring til Ulykkesstedet i Værdalen med
disponibel styrke af Befal og Menige, medbringende fornøden Arbeids
redskab. Afdelingerne besørger Forpleiningen. Kaptein Klæstad paa
Ulykkesstedet vil telegrafisk rekvirere styrken.
With
Oberstløitnant Borchgrevink, Steinkjer:
Rekrutskolen forbereder uopholdelig Afreise paa hurtigste Maade, om
fornødent ved rekvireret eller leiet Extrabefordring, til Ulykkesstedet i
Værdalen med hele den disponible Styrke af Befal og Menige, samt med
bringende fornødent Arbeidsredskap. Afdelingen besørger Forpleiningen.
Kaptein Klæstad, der leder Arbeiderne paa Ulykkesstedet, vil telegra
fisk rekvirere Styrken.
With
Som sjef for den militære styrken i Verdal ble beordret oberstløytnant H.
J. Borchgrevink på Steinkjer.
Disse avdelingene var til stede 20. mai. Og i dagene som fulgte, var det
først og fremst deres innsats som forhindret større ødeleggelser ved flom
men da Vukusjøen rant over. Hadde ikke soldatene gjort det arbeidet de gjorde,
er det all mulig grunn til å tro at Verdalsøra ville, om enn ikke ha blitt full
stendig vasket vekk, så i hvert fall sterkt ødelagt. Deres arbeid var ferdig
25. mai, og de reiste da tilbake til sine respektive øvelsessteder.
Om militærets innsats ut over det akutte redningsarbeidet se neste kapitel.
Noter:
Gjengitt av Snorre Haugdal i Arbeidermagasinet 8.8.1936.
Dette var Peder Pedersen Tokstad og hans tre barn. To av barna døde kort tid etterpå. Se
mer om dette under Tokstad mellom og Redningsarbeidet.
Verdalsboka - 12

----
178 RasA
----
NYE MILITÆRE AVDELINGER
ARBEIDET MED Å DIRIGERE ELVEN
Avdelingene fra Trondheim
Den 19. mai klokken 3 om ettermiddagen, kom det ordre til 3. Feltartille
rikorps' rekruttskole i Trondheim og Trondhjem Brigades Underoffisersskole
om at avdelingene måtte holde seg klare for på kortest mulig varsel å reise
inn til ulykkesstedet i Verdal med alt disponibelt mannskap. Mannskapene
skulle ta med seg nødvendige arbeidsredskaper.
Kaptein Huitfeldt meldte seg med en
gang for oberst Erichsen, og han fikk
ordre om å klargjøre styrken for avmarsj
samt rekvirere nødvendig transport med
dampskip for ca. 200 mann.
Fremme i Verdal skulle avdelingene stil
les under kommando av oberstløytnant
Borchgrevink som skulle komme fra
Steinkjer.
Det ble ordnet med proviant og arbeids
redskaper for styrken, og etter litt frem og
tilbake ble dampskipene Fremad og Forrå
leiet.
Klokken 5 om morgenen 20. mai gikk
skipene fra Trondheim med styrken om-
Kaptein Carl Ludovico Huitfeldt bord. Ombord i Fremad var avdelingen fra
var sjef for avdelingen fra under- artilleriet under kommando av kaptein
ojfisersskolen. På bildet er han Tysland, og ombord i Forrå var mann
oberst. skapene fra underoffisersskolen under
kommando av kaptein Huitfeldt.
På vei innover fjorden bestemte kaptein Huitfeldt seg for å anløpe Levanger
havn først. Han visste nemlig ikke om styrken var ønsket på nordsiden av
elven eller på sydsiden. I så fall de var ønsket på nordsiden, måtte Trones
anløpes, og hvis de var ønsket på sydsiden, måtte de gå i land på Skånes.
Fra Levanger ville han telefonere inn til Verdal.
Men dette førte til forviklinger og forsinkelser. For det første var det fjære
sjø, og kapteinen på skipet våget ikke å gå inn til den indre havn på


----
179 RasA
----
Levanger. Skipet kastet derfor anker i den
ytre havn klokken 10 om formiddagen, og
Huitfeldt ble rodd i land.
Og for det andre var det nesten uråd å
få telefonisk forbindelse med vedkommen
de myndigheter i Verdal. Vedkommende
myndigheter var enten lensmann Wessel
eller amtsveimesteren, kaptein Klæstad,
som var beordret av Regjeringen til å lede
redningsarbeidene. Telefonen var veldig
opptatt, og de to herrene var heller ikke
til stede da han endelig kom igjennom.
Endelig ble det oppnådd forbindelse, og
styrken fikk beskjed om å møte på Trones.
2 1/2 time hadde oppholdet i Levanger
vart.
Kaptein Lars Jørgen Tysland var
sjef for artilleriavdelingen.
I mellomtiden fortsatte Fremad med artilleriavdelingen ombord til Trones
og kom frem klokken 10.40 om formiddagen. De marsjerte umiddelbart til
Verdalsøra. Bagasjen ble kjørt på to leide vogner. De var fremme klokken 12.
Tysland meldte seg for oberstløytnant Borchgrevink som kom fra Stein
kjer klokken 1.
Som følge av forsinkelsen på Levanger, kom skoleavdelingen til Trones
først ved 2-tiden. Huitfeldt tok kontakt med lensmann Wessel og kaptein Klæ
stad, og fikk da beskjed om at styrken ikke behøvdes på ulykkesstedet ennå.
De ønsket at kanaldirektøren skulle være på plass før ordrer om hvor mann
skapene trengtes ble gitt.
Huitfeldt måtte faktisk understreke at han hadde fått ordre fra distriktskom
mandanten om å begi seg til ulykkesstedet, ellers hadde styrken blitt beordret
til å slå seg til på Trones eller å bli sendt tilbake til Levanger. Da anviste
lensmann Wessel plass på gården Maritvoll på Verdalsøra, hvor kaptein
Huitfeldt kunne melde seg for oberstløytnant Borchgrevink.
Klokken 3.30 kom styrken til Maritvoll. Trosset (forsyninger, utstyr) kom
ganske snart etter.
Avdelingen fra Steinkjer
Rekruttskolen på Steinkjer fikk ordre om å dra til Verdal 19. mai klokken
4 om ettermiddagen med alt disponibelt mannskap så hurtig som mulig.
Oberstløytnant Borchgrevink ble beordret som sjef for alle militære styrker
i Verdal.
Ettermiddagen ble brukt til å forberede avreise, og arbeidsredskaper og
utstyr ble skaffet til veie.


----
180 RasA
----
Avreisen skjedde fra Steinkjer 20. mai klokken 9.40 med rutegående damp
skip, og man ankom Trones samme dag klokken 12.25. Deretter marsjerte
styrken til Maritvoll som var anvist som leirplass. Ankomst fant sted klok
ken 2.10 om ettermiddagen.
Da var allerede 3. Artillerikorps' rekruttskole på stedet, og kaptein Tys
land stilte avdelingen under Borchgrevinks kommando. Brigadens skoleav
deling kom som følge av forsinkelsen på Levanger først klokken 4 om
ettermiddagen.
Militærstyrken på Verdalsøra
Det var nå mannskaper fra tre forskjellige avdelinger til stede på Verdals
øra, og de sto under Borchgrevinks kommando. I tillegg deltok styrker fra
Rinnleiret i redningsarbeidet. Således var det nå forenet styrker fra infante
riet, kavalleriet og artilleriet, samt elever fra underoffisersskolen.
På Verdalsøra var sammensetningen slik:
Artilleriet: 2 offiserer, 8 underoffiserer,
1 hornblåser, 1 sanitetskorporal, 88
menige.
Skoleavdelingen: 5 offiserer, 5 underof
fiserer, 2 hornblåsere, 74 menige.
1. korps' rekruttskole: 9 offiserer, 25
underoffiserer, 4 hornblåsere, 1 sanitets
korporal, 217 menige.
Bataljonsstaben: 2 offiserer.
Sum: 18 offiserer, 38 underoffiserer, 7
hornblåsere, 2 sanitetskorporaler, 379
menige.
Den anviste leirplassen lå på Maritvoll
på Verdalsøra. På den tiden lå Maritvoll
utenfor selve sentrum av Øra. Sentrum av
Oberstløytnant Borchrevink ble
beordret som øverste militære øra var nede ved elven - Leirplassen ble
sjef i Verdal under rednings- derfor omtalt som beliggende «like ved»
arbeidet Verdalsøra. Den fullstendig nøyaktige be-
liggenhet av leirplassen er ikke angitt,
men etter all sannsynlighet var det på den gamle ekserserplassen som ble kalt
Hagenmoen. I dag ligger Verdal Rådhus og Verdal helsesenter på dette stedet.
På det tidspunkt var Verdalsøra folketom. Folk hadde flyktet derfra i frykt
for nye utglidninger. Og hvis så skjedde, var stedet hvor leiren lå, svært ut
satt etter som terrenget var svært lavt der. Da det i tillegg ble kjent at Marit
voll tidligere var blitt benyttet som difterilasarett, ble det derfor bestemt at
leiren skulle flyttes til Mikvoll, noe som skjedde klokken 9 samme kveld.


----
181 RasA
----
Til transport av avdelingens utstyr ble det leiet åtte hester og en lang vogn.
Tydeligvis disponerte avdelingen noen vogner selv.
Styrken fikk tildelt tre ordonanser til hest fra kavalleriet.
To løytnanter ble beordret til telefonvakt på Verdalsøra fordi den ordinære
vakten hadde flyktet derfra, og telefonsentralen var übetjent. To kavaller
ister og to infanterister ble tatt ut til ordonanstjeneste.
Parti fra Nordgatapå Øra først i 1890-årene. Bildet er tatt fra vest mot øst.
Bygningen til venstre er den såkalte Sulgården hvor telegrafen lå i 1893. Det
var her soldatene måtte være telefonvakt da Verdalsøra sto mennesketom under
panikken etter raset. Ukjent fotograf.
Arbeidet første dag - 20. mai - pinseaften
Holmsveet var nå kommandosentral for det arbeidet som skulle utføres,
og der befant både lensmann Wessel og kaptein Klæstad seg. Klokken 3.45
om ettermiddagen 20. mai ble det etter ordre avgitt to underoffiserer og seks
menige til Holmsveet. Disse ble satt ut som vaktposter ved den ytterste kanten
av terrassen ved Hegstad og på Haug.
Posten ved Hegstad skulle nøye følge med strømmen over rasområdet, hvor
sterk den var, hvilken retning den tok og mulige brytninger. Alle disse
observasjonene skulle signaliseres til observasjonsposten ved Haug, som igjen
skulle signalisere til Holmsveet.
Om kvelden ble det signalisert at oppdemning fant sted i nordlig retning. 1


----
182
----


----
183 RasA
----
Holmsveet som var kommandosentral under redningsarbeidet. Fotografert fra
nordvest i 1929 av Henning Anderson.
Og en mann fra artilleriet ble sendt til Lyng nordre hvor han sammen med
to underoffiserer fra kavalleriet hjalp til med å redde levende dyr. (Se også
nedenfor om kadett Johnsens innsats.)
Klokken 6.25 om ettermiddagen ble det mottatt ordre fra avdelingssjefen
om å avgi en løytnant, tre sersjanter, en sersjanttrompeter og 50 mann til
arbeid på sydsiden hvor leirmassene var i bevegelse.
Klokken 6.30 avmarsjerte denne styrken til Vinne kirke hvor den fikk ordre
om å hjelpe til med å berge i land gjenstander fra ødelagte hus eller hus som
nå var sterkt truet av vannet. Styrken ble delt i tre partier som ble sendt til
hver sitt arbeidssted.
Ved hjelp av båter ble det brakt i land en del høy og noe husinventar fra
en husmannsplass som opprinnelig hadde ligget et par-tre kilometer lenger
opp i dalen. Det ble hugget hull i taket på huset, og tingene ble halt opp.
Hvilken husmannsplass det her var tale om, har det ikke vært mulig å fastslå.
Klokken 1 1 om kvelden var dette arbeidet ferdig på to steder, hvorpå styrken
hvilte i en låve på Valstad.


----
184 RasA
----
På nordsiden av elven kom det ut på kvelden beskjed om at det var nød
vendig med en styrke som måtte delta i arbeidet med å avlive innesperrede
dyr i på en gård ute i leiren. De skulle få en båt stilt til disposisjon. En under
offiser og 15 mann ble derfor sendt oppover til Stiklestad klokken 9. Men
ut på natten vendte de tilbake med uforrettet sak da det allikevel ikke var
mulig å oppdrive noen båt.
Ved hver avløsning av mannskaper som fant sted i nattens løp, var Tysland
tilstede og iakttok da elven og det oversvømmede området, og merket hvor
ledes oversvømmelsen tiltok på elvens nordside slik at gårdene Holmen og
Fæby ble mer og mer omflødd. Han registrerte at elven gikk med stor fart
og førte med seg leirmasser, trær, treverk og lignende.
Andre dag - 21. mai - 1. pinsedag
Klokken 1.30 om natten ble postene ved Hegstad og Haug avløst. Og bare
en og en halv time senere ble det signalisert fra Hegstad at nå var det sterk
strøm ute på det oversvømmede området, men allerede mellom klokken 5
og 6 om morgenen hadde vannstanden gått noe ned.
Men allikevel var man svært usikker på hva som ville skje, og kaptein
Tyslands inspeksjon om natten sammen med disse meldingene førte til at en
styrke på to underoffiserer og 30 mannskaper ble satt ut som vakt på Ver
dalsbroen om formiddagen klokken 1 1.15. På det tidspunkt var man nemlig
ennå ikke klar over på hvilken måte elven ville bryte igjennom. Man var redd
for at den kunne komme som en flodbølge nedover, og da ville broen være
svært utsatt. Denne styrken ble avløst om kvelden klokken 8.
Den militære vakten på telegrafstasjonen fortsatte, og avløsning fant sted
omtrent samtidig med at ovennevnte styrke dro til broen.
Kanaldirektøren ba om formiddagen om assistanse fra militære styrker til
forbygningsarbeider ved Holmen og Holmsveet. Han hadde først ansett situa
sjonen for ikke å være så faretruende, og han hadde til og med hatt i tankene
å dimittere en del av de militære mannskapene allerede 2. pinsedag. Men
ut over dagen steg vannet faretruende, og både Holmen og Fæby ble inn
flødd.
Stiklestadveien som gikk forbi Holmsveet på en fylling, som for en del var
bygget opp av stein, ble av alle ansett for å være en betryggende demning
om vannet rant ned i Kvisla. Dette var det gamle elveleiet fra 1600-tallet.
Veien var makadamisert, det vil si at den hadde et dekke av 10 - 20 centi
meter tykt lag pukkstein tilført sand og grus, som så var blitt pakket av en
veivals samtidig med sterk vanning. De løse og bløte leirmassene ute i hoved
løpet ble regnet for å være så lite motstandsdyktige at vannet snart ville grave

----
185 RasA
----
Stiklestadveien langs den strekningen som ble ødelagt av vannmassene da
vannet tok veien inn i Kvisla. 1985.
seg ned der, og det ble derfor ikke ansett for påkrevet å forhøye de laveste
delene av veien.
Ut på ettermiddagen gikk vannet over veien, og med stor hurtighet hadde
det laget flere dype brudd i veifyllingen. Nå strømmet det store mengder gjen
nom det gamle elveleiet, og hvis dette fikk utvikle seg, var Verdalsøra sterkt
truet. Og som følge av at vannet på denne måten fikk avløp gjennom Kvisla,
økte hastigheten på vannstrømmen forbi Holmen. Her tok elven et nytt løp.
Hvis elven ikke ble forbygget her, ville husene på gården ikke stå til å redde.
Dermed oppsto det på en gang to meget kritiske punkter, ett ved Holmen,
og ett på selve veifyllingen. Og begge måtte stenges samtidig, for de hadde
innvirkning på hverandre.
Klokken 8 om kvelden ble en styrke
ister beordret til Haugslien for å meld
assistent, kaptein Ole W. Lund. Styrki
det tidspunktet var gården helt omflødc
fart forbi hovedbygningen og låven.
bestående av infanterister og artiller
i seg til arbeide hos kanaldirektørens
n ble dirigert til gården Holmen. På
av vann, og strømmen gikk i rivende


----
186 RasA
----
Haugslien 1919.
Foto Einar Musum.
På vei ut til Holmen måtte styrken pas
sere lensmannsgården Holmsveet, og da
var også denne gården omgitt av vann på
alle kanter. Da de kom frem til Holmen,
var uthusbygningen i fare. Tørkehuset sto
på skjeve fordi jordbunnen hadde sunket
ned. Og i brønnen på gårdsplassen var det
nå leirvann, og dette vannet var i sterk be
vegelse.
Gården kunne nå bare reddes ved at
strømmen ble avledet. Etter anvisning av
kaptein Lund ble arbeidet påbegynt straks.
Faskiner (kvister, småtrær og busker bun
tet sammen) ble forarbeidet i en olderskog
ved Haugslien, og hit kom man kun ved
Kaptein Ole Wilhelm Lund ledet å vade { det dy p e vannet på et enkdt sted
de militære i arbeidet ved Hol
men. Han var kanaldirektørens
assistent.
var strømmen så strid og vannet så dypt
at bro måtte slåes. Som bromaterialer ble
det brukt trær.
Faskinene ble surret sammen med tau.
Deretter ble de slept langs den besværlige
veien til Holmen. Utleggingen av faskinene foregikk i dypt vann, og mann
skapene vadet i lange tider til over livet i leirvannet som hadde så stor fart

 

----
187
----

Holmen i 1929. Gården lå ikke på dette stedet da raset gikk. Den lå et godt
Stykke lenger mot syd. Fotograf Henning Anderson.
Fotograf Henning Anderson.
at det var fare for livet for dem som arbeidet der. Men mannskapene sto på
med iver og utholdenhet, og arbeidet ble utført.
Faskinene ble rammet ned med sterke peler, og oppå faskinene ble det stab
let trestammer og annet trevirke. Mye av dette materialet kom faktisk flyt
ende i den strie strømmen. Derved ble det dannet en voll som avledet vannet
fra gården.
Under dette arbeidet la man spesielt merke til den kjempestore sersjant In
gebrigt Ingebrigtsen Normann fra Åfjord. Han gjorde alene arbeid for to.
Det var ikke mange slagene han behøvde før pelene sto bom fast i elvebunnen.
For sin innsats fikk han uttalt særlig anerkjennelse. Fra Åfjord berettes det
forøvrig en pussig historie om hvordan han fikk familienavnet Normann. Han
hadde tjenestegjort som gardist i Stockholm, og ved en anledning skulle han
presentere gevær for kongen. Han slo da hånden så hardt mot geværet at kolben
gikk av. «Det var en riktig nordmann!» skal kongen ha sagt. Og derfor tok
han dette familienavnet.
Denne styrken ble avløst klokken 2 om morgenen 22. mai.
Samtidig med dette var en avdeling av infanteriet opptatt med å forsterke
og bygge opp hovedveien forbi Haugslien og Holmsveet. Under dette var
premierløytnant Ole Beyer Høstmark meget aktiv. (Se mer om Høstmark
nedenfor.)


----
188 RasA
----
Høstmark som var en stor og kraftig
kar, gikk som førstemann ut etter veien.

Han vadet gjennom strømmen hvor han
tross sin lengde hadde vanskelig for å be-
holde fotfestet. En gang gikk han også
over ende og måtte svømme over. Men
han nådde ut til de omflødde gårdene. Like
bak ham fulgte artillerisersjant Anfinn Vik,
og sammen med et par mann som ble satt
over i en liten pram som nå var brakt frem,
laget de en bro over et av de verste styk-
kene. En sneplog ble brukt som brokar,
og to stiger ble satt sammen som bro.
Et lite stykke unna hadde en liten bro

■■■■■■■■■■■■■■■■■■■"■■^ ramlet ned, og også her ble det lagt stiger
Sersjant Arnfinn Pedersen As Vik over gapet
fikk hederlig omtale for sin inn- Qg nå var det mulig åfå frem materia 
sats etterpå. j er t ji det i en g S te gapet i veien. Denne gang
ble det bygget en bro av sammenlaskede
hustømmerstokker. Laskingen skjedde ved hjelp av taug.
Forbindelsen mellom Haugslien og Holmsveet var dermed etablert.
Arbeidskommandoene ved Holmsveet og Holmen besto henholdsvis av 60
og 40 mann.
På sydsiden av elven ved Rosvoll fortsatte arbeidet med innbergingen av
høy. Det var blitt snekret til en flåte slik at det nå gikk både mer effektivt
og lettere for seg.
Og allerede klokken 11 om formiddagen var man ferdig. Alt høy som det
var mulig å berge, var brakt i land.
Kaptein Tysland sørget for å få kjørt maten over til denne avdelingen, og
i sin rapport forteller han at fra det stedet de var, var det utsikt over de over
svømmede leirmassene. Eieren av gården Rosvoll hvor gårdsplassen da sto
under vann, og hvor leirmassene nådde opp til husene, fortalte at leirmass
ene da sto mellom 20 og 30 alen over marken. 2 Deler av hus, tak, trær og
lignende stakk frem av leirdynnet så langt øyet kunne se oppover elven.
Etter konferanse med kaptein Lund, gikk denne avdelingen fra Vinne kirke
klokken 1 om ettermiddagen, og den ankom leiren klokken 4.
I henhold til ordren skulle de militære avdelingene hver for seg ordne med
forpleining. For dem som kom fra Trondheim, oppsto det nå en uventet hind
ring. Om det nå skyldtes en feil fra damskipsselskapets side, eller om det
var en forsinkelse, er uvisst, men i alle fall fant ikke etterforsyning av provi
ant til mannskapene sted før etter klokken 10 om kvelden. Og etter som mann

 

----
189 RasA
----
skapene nå var uten mat, ble det utdelt 20 øre til hver mann i brødgodtgjør
else slik at de kunne kjøpe seg mat selv. Bare et kvarter etterpå kom imidler
tid maten frem.
Men nå viste verdalingene seg fra en meget slett side. Det ble forlangt åger
priser for maten. En kavring måtte for eksempel betales med 10 øre. Og i
et annet tilfelle da man hadde bruk for et vaskefat, ble det forlangt 10 øre
i leie for fatet.
Militære mannskaper ble satt opp som politivakt om natten til 22. mai på
gårdene Prestegården, Fagerhøy, Hegstad, Ekle og Stiklestad. Vaktene ble
inndratt klokken 5 neste morgen.
Tredje dag - 22. mai - 2. pinsedag
Klokken 1.15 om morgenen 2. pinsedag stilte avdelingen på Verdalsøra
med alt disponibelt mannskap, tilsammen 70 mann, og marsjerte til Holm
sveet - Haugslien, hvor en arbeidskommando fra samme avdeling ble avløst.
Kompaniet arbeidet der, sammen med andre tropper, under ledelse av kap
tein Ole Lund til klokken 6 om morgenen da de ble avløst.
En gruppe bestående av soldater fra både artilleri og infanteri dro klokken
1 .30 til gården Haugslien hvor de laget faskiner. Noen hugget faskinemateri
ale i skogen, og noen bandt. Avløsning fant sted klokken 5.30 om morgenen.
Arbeidet ble fortsatt under stadige avløsninger hver fjerde time. Det ble
bygget en nødbro mellom Haugslien og Holmsveet. Ellers ble Stiklestadveien
utbedret og forhøyet. Faskineringsarbeidet som allerede var utført ved
Holmen, ble utvidet, forsterket og forankret. Ved hjelp av innleide hester
og vogner ble det kjørt grus, sand og torv.
Ved middagstid fikk alle militære mannskaper 1 liter melk som ekstrafor
pleining.
Signalposten ved Haug hadde vært inndratt en tid, men den ble utsatt på
nytt klokken 5 om ettermiddagen.
Om ettermiddagen klokken 7 kom det telefon til Rinnleiret fra Amtmannen
om at det øyeblikkelig måtte sendes to redningsavdelinger, en på hver side
av elven. Det hadde da kommet beskjed om at det hadde gått nye ras, og
«folk og fe kom drivende nedover elven». Det ble med en gang tatt kontakt
med kanaldirektøren som svarte at han anså en slik hjelp som nødvendig,
og to avdelinger, hver på 33 mann, ble sendt ut fra Rinnleiret klokken 8.
Ved midnatt motttok man melding om at dette var blind alarm, og begge av
delingene returnerte til Rinnleiret.
Hele tiden foretok kanaldirektør Sætren og hans folk rekognoseringer for
å ha kontroll med når noe spesielt skjedde. Og denne ettermiddagen oppdaget
han selv da han befant seg ved Lyngsgårdene, som sto tomme, at elven der

----
190 RasA
----
Området ved Holmsveet og Holmen hvor soldatene gjorde den store innsat
sen. Det gamle elveleiet fra 1660-årene er merket Flomløb 21/5 93.
var i ferd med å ta nytt løp mellom dem. Klokken 5.45 sendte han en ridende
ordonans til militæret på Verdalsøra med ordre om å sende en så stor styrke
som kunne avsees til gården Lyng (søndre) hvor han selv ville komme senere
sammen med sin assistent.
Muligens kan det ha vært denne meldingen som kom amtmannen i hende
og ble misoppfattet som om at det skulle ha gått nye ras, og som foranlediget
hans henvendelse til Rinnleiret.
En sammensatt styrke av artilleri og infanteri under ledelse av artillerikaptein
Tysland på tilsammen 93 mann dro øyeblikkelig til Lynggårdene. 3 Men


----
191 RasA
----
infanteristene, ca. 50 mann, ble tilbakekalt av avdelingssjefen omtrent med
en gang. De trengtes andre steder.
På et tidspunkt var Lynggårdene fullstendig omflødd, og vannet rant som
en strid elv mellom dem. Det formelig kokte i vannet som trengte gjennom
både grunnmurene og selve bygningene.
Da de militære ankom, holdt beboerne på med bergningarbeide selv. En
del mannskaper ble satt over til husene i båt, og de hjalp til med å ta i land
inventar og utstyr.
Men strømmen tiltok så kraftig at det var uråd å fortsette arbeidet. Kanal
direktøren besluttet selv å innstille arbeidet utpå kvelden. Styrken ble derfor
sendt tilbake til Verdalsøra hvor de kom frem til leiren på Mikvoll klokken
halv to om natten.
Fjerde dag - 23. mai - tirsdag
Denne dagen begynte resultatet av den store innsatsen fra de militære å
merkes. Elven var i ferd med å skjære seg ned i leirvellingen, og mer og
mer vann tok den veien man ønsket det skulle ta. Men fremdeles måtte arbei
det gå for fullt ved Holmen og Holmsveet da ingen ting var gitt. Fremdeles
presset vannet på, og bare et uforsiktig øyeblikk var nok, så ville elven bryte
igjennom forbygningene som var laget.
Arbeidet fortsatte derfor i samme tempo, og i løpet av dagen var vei
byggingen fullført. Bare de siste lagene med grus og bar langs skråningene
manglet. Lensmannen anviste en skog ved Fæby hvor bar kunne hentes. Denne
skogen sto under vann, og selv om det ble båret en flåte til Fæby og buksert
bort til trærne, var det uråd å få gjort noe her. Til det var vannet for dypt
og strømmen for stri. Følgelig ble flåten båret tilbake, og man måtte benytte
torv i stedet.
I løpet av dagen begynte vannet å falle slik at det så ut til at forbygningsar
beidene gjorde sin virkning.
Til bestemt tid klokken 6 om ettermiddagen møtte de militære mannskap
ene opp, men ingen sivile kjørere var da til stede. Det var nemlig en del sivile
som hjalp til med kjøring av faskiner, torv og grus. Men like før avløsningen
av de militære mannskapene fant sted, meldte torvskjærerne fra om at nå var
det ikke mer torv igjen. Da dessuten hestene nå var trette etter flere timers
arbeid, sa kjørerne fra om at deres tørn var over klokken 6, noe som for
øvrig var i henhold til avtalen med lensmannen. De mente at de derfor kunne
dra hjem. Slik situasjonen var, samtykket lensmannen i dette.
Imidlertid skulle det etter avtale også innfinne seg nye erstatningskjørere.
Disse hadde ikke ankommet da soldatene møtte til det nye skiftet. Soldatene
tilbød seg da til å overta hestenes rolle og trekke vognene selv. Og mens de

----
192 RasA
----
gikk der i tunge vendinger på den dårlige veien og på den bløte demningen,
var de allikevel i godt humør, og det falt slike humoristiske vendinger som
denne: «Om verdalingene vil ha oss til å trekke plogen for seg, så kan vi vel
det også, vi!»
I følge en av de militære befalshaverne var dette en ytring som ga til kjenne
et generelt syn på de folkene soldatene var satt til å hjelpe. Men denne yt
ringen var svært godmodig sammenlignet med andre. Og det er en kjensgjer
ning at de fleste rapportene, såvel sivile som militære, gir til kjenne et negativt
syn på verdalingenes oppførsel. (Se mer om dette nedenfor.)
Det er imidlertid også en kjensgjerning at på dette aktuelle tidspunktet var
hestene trette samtidig som at torven hadde tatt slutt. Det kjedelige sammen
treff var at en gruppe hestekjørere gikk av uten at nye var på plass.
Soldatene trakk ikke vognene i lang tid, for lensmannen sørget for at det
kom til nye hester og vogner i rikelig mengde slik at arbeidet kunne fortsette
utover natten.
Ut på ettermiddagen noe før denne tildragelsen fant sted, ble en gruppe
på 13 militære kommandert opp til Prestegården hvor de skulle rive en hus
mannstue som sto svært utsatt til på kanten av rasgropen. Dette var huset
til Magnus Larsen Tokstad som var rådsdreng på Prestegården. Soldatene
begynte nedrivningen av huset, men etter en kort stund ble de bedt om å inn
stille arbeidet av Magnus selv, fordi han ville foreta nedrivningen på egen
hånd og på den måten berge materialene bedre enn om de gjorde det. Han
ville nemlig reise huset igjen på et annet sted. (Se også om dette under
Moåker.)
Denne ettermiddagen fikk de militære mannskapene ekstraforpleining i form
av 1 flaske øl pr. befal og 1/2 flaske pr. menige mannskaper.
Femte dag - 24. mai - onsdag
Det var nå innlysende for alle at arbeidene med å forhindre at elven tok
nytt løp ned gjennom Kvisla, var vellykket. Strømmen gikk strid ned i det
ordinære løpet ved Tinden. Dette hadde ligget tørt en tid etter raset. Men
nå var det klart at elven ville komme til å gå ned i dette løpet uten å gå veien
om Kvisla. Riktignok visste man ikke hvordan det nye løpet ville komme til
å gå gjennom leirsjøen, men det var en annen sak. I alle fall var Holmen sikret.
Følgelig kom det ikke som noen overraskelse da det kom beskjed fra
kanaldirektør Sætren denne dagen om at den militære assistanse ikke lenger
var nødvendig.
I følge en av de militære rapportene, den som ble skrevet av kaptein Huit
feldt, går det frem at han ga lensmann Wessel beskjed om at det ikke hadde
noen hensikt å la de militære være der da de sivile hestekjørerne hadde for-

----
193 RasA
----
*
Verdalsboka - 13

 

----
194 RasA
----
latt stedet. Dessuten hadde arbeidet nå nådd så langt at det ønskede resultat
var oppnådd, nemlig å forhindre vannet å ta løp gjennom Kvisla.
Det er ikke mulig å si hvorvidt dette er en sammenblanding med hva som
skjedde kvelden før da vitterlig hestekjørerne uteble, eller om også heste
kjørerne forlot stedet 24. mai. Men det er klart at hestene også må ha blitt
utkjørte etter flere timers arbeid uten stans. Lensmannen samtykket i alle fall
i at arbeidene skulle innstilles, og de militære mannskapene returnerte til lei
ren ved Mikvoll.
Der ble den spesielt opprettede militære kommando under oberstløytnant
Borchgrevink oppløst. Men før det skjedde, ble to meldinger opplest for
mannskapene.
Den ene var fra kanaldirektøren og lød:
Militærets Nærværelse hersteds ansees ikke længer nødvendig. Takker Hr.
Oberstløytnanten. 24.5. Sætren.
Det andre var fra arbeidsministeren som også hadde vært til stede og sett
på ulykkesstedet:
Tillader mig at bede Hr. Oberstløitnanten om at bevidne Befal, Under
befal og Menige Statsrådens Tak for udvist Assistance, Utrættelighed og
Iver i Redningsarbeidet.
24.5.93 Ærbødigst Peder Nilsen.
Både statsråden, kanaldirektøren og hans assistent, og amtveimesteren inn
fant seg senere i leiren og takket soldatene før styrken ble dimittert.
Avreise - 25. mai - torsdag
De tre militære avdelingene som hadde ligget i leir ved Mikvoll, reiste alle
i løpet av neste dag.
Den første som dro, var infanteriets rekruttskole fra Steinkjer. Den mar
sjerte til Trones hvor den tidlig om morgenen reiste til Steinkjer med leiet
dampskip. Avdelingen var fremme på Steinkjer klokken 6 om morgenen.
Dernest dro artilleriavdelingen. Den reiste med dampskipet Værdalen fra
Verdal om morgenen klokken 7. Båten gikk i alminnelig rute, og den var
fremme i Trondheim klokken 12.30 om dagen. Det opplyses da at alt var
vel, men at en mann var forkjølet, dog ikke verre enn at han fulgte med av
delingen på hjemreisen.
Underoffisersskolen forlot Verdal som siste avdeling. Også den dro med
rutebåt fra Trones. Denne avdelingen var i Trondheim klokken 10 om kvelden.
Neste dag, fredag 26. mai, ble den del av styrken som var fra Trondheim,
oppstilt i Kongsgården. HKH prins Carl var da til stede og frembrakte en
hilsen fra HM kongen og sin takk til troppene for den hjelp den hadde ydet
i Verdal. Dette hadde prinsen hatt anledning til å iaktta, da han var på besøk
i Verdal. (Se under Besøk).

----
195 RasA
----
Oppsummering - de militæres innsats
Verdal har mye å takke de militære for. Det er hevet over enhver tvil at
deres innsats berget både liv og store verdier. Det gjelder kavalleriet som
var i den situasjon at de kunne delta i bergningen av mennesker og dyr. Men
det gjelder også infanteriet, artilleriet og underoffisersskolen som spesifikt
forhindret at gårdene Holmen, Homsveet og Haugslien ble tatt av elven og
ødelagt. Et direkte resultat av deres arbeid ble at Verdalselven ikke gikk ned
i det gamle elveløpet Kvisla.
Det er vel en overdrivelse å si at hvis så hadde skjedd, hadde Verdalsøra
vært ferdig. Det hadde sikkert vært mulig å berge Verdalsøra, men det ville
ha kostet uendelig mer arbeid, innsats og penger. Og deler av den flaten Ver
dalsøra ligger på, ville nok, før forbygningsarbeider hadde kommet på plass,
ha blitt sterkt utsatt for erosjon.
Og arbeidet som ble gjennomført, var hverken enkelt, lett eller farefritt.
De tørre rapportene sier lite om hvilke forhold soldatene arbeidet under. Men
noe kan utledes. Dessuten ble det i ettertid, etter ønske fra kong Oscar 11,
utdelt en del medaljer. Da ble det gitt ordre om at de militære sjefer skulle
oppgi hvem som hadde utmerket seg, og i de rapportene kommer det frem
en del detaljer som ellers ville ha vært borte i dag. (Rapportene er gjengitt
som bilag.)
I en kommentar til sin dagboksrapport sa kaptein Huitfeldt at arbeidstiden
for de enkelte mannskapene ikke hadde vært spesielt lang eller anstrengende,
nemlig 7 til 8 timer pr. dag. Men i tillegg til dette hadde avdelingen ligget
i kontinuerlig feltvakt. De fem døgnene hadde derfor vært veldig slitsomme
og harde med lite søvn og hvile.
Med hensyn til hardt arbeid holdt han unna arbeidet med demningene ved
Haugsholmen, Holmsveet og Haugslien. Spesielt det første døgnet av dette
arbeidet hadde vært hardt da de sto i timevis til knes, ja, endog opp til livet
i det iskalde elveløpet. Her hadde mannskapene arbeidet ufortrødent, natt som
dag, helg som ukedag. Dette var imidlertid ikke mer enn hva avdelingen pliktet
å gjøre.
Et annet forhold som ble fremhevet av oberstløytnant Borchgrevink, var
de uregelmessige spise- og hviletider. Maten besto utelukkende av ferskt og
salt kjøtt. Porsjonene var heller ikke alltid like store. Ekstraforpleining hadde
det blitt ved to anledninger. En dag fikk mannskapene 1 liter uskummet melk,
og en annen dag 1 flaske øl pr. befal og 1/2 flaske øl pr. menig.
Men sunnhetstilstanden hadde vært god. Bare to mann ble sykmeldt, en
i to dager på grunn av forkjølelse, og den andre for vondt i halsen. Dette
utviklet seg til difteri.
Det er i grunnen bemerkelsesverdig at ikke flere ble syke.

----
196 RasA
----
Ole Beyer Høstmark og Wilhelm Kornelius Johnsen
Med fare for å være grovt urettferdig mot mange andre ikke navngitte som
kanskje også gjorde en innsats langt ut over hva man kunne forlange, skal
vi allikevel trekke frem to personer. De to er premierløytnant Ole Beyer Høst
mark og kadett Wilhelm Kornelius Johnsen, begge infanterister fra Steinkjer.
Ole Beyer Høstmark ble også kalt
«mannen som reddet Verdalsøra». Selv om
det ligger en overdrivelse i dette, han var
nemlig ikke alene i arbeidet, er det allike
vel en kjensgjerning at Høstmark ved sitt
initiativ og vågemot sto frem som et ek
sempel for de andre da han deltok i arbei
det med å stenge de løpene de frådende
vannmassene hadde gravet i Stiklestadvei
en ved Holmsveet da elven holdt på å gå
inn i sitt gamle løp gjennom Kvisla.
Ole Høstmark meldte seg som frivillig
til å lede styrken som skulle dra fra Stein
kjer for å delta i redningsarbeidet i Ver
dal. Styrken ble stilt i beredskap i påvente
av marsjordre. Selv dro han fra Steinkjer Premierløytnant Ole Beyer Høst
allerede om kvelden 19. mai for å frem- mark fikk hederlig omtale for sin
skynde marsjordren samt for åse om det i nnsa ts etterpå. Han fortsatte i
var mulig for ham å yde hjelp. det m iU tær et og ble oberst-
Hele natten var han i virksomhet. Men løytnant.
på det tidspunkt var det ikke flere over-
levende å finne. Han så allikevel nødvendigheten av at flere militære mann
skaper kom for å kunne delta i arbeidet med å redde dyr, eiendom og løsøre.
Følgelig sørget han for at det rutegående dampskipet fra Steinkjer ble holdt
tilbake slik at infanteriets rekruttskole kunne innfinne seg i Verdal så snart
som mulig.
Da rekruttskolen ankom, hadde Høstmark skaffet transporthester både til
infanteriet og artilleristyrken som kom fra Trondheim.
Neste dag, 20. mai, da det ble anmodet om militær assistanse til redning
av husdyr på en av Lennesgårdene, meldte Høstmark seg øyeblikkelig som
frivillig. Han dro i forveien for å kunne legge en plan for hvordan arbeidet
skulle gjennomføres.
Ved Lennes var kavallerister i ferd med å berge husdyr og løsøre. Høst
mark rodde derfor ut til en holme der det befant seg en ku. Denne kua ble
ansett for å være redningsløst fortapt. Man hadde til og med forsøkt å skyte


----
197 RasA
----
den, dog uten å treffe. Riktignok hadde en kule truffet kua i en fot, men uten
å gjøre alvorlig skade. På folkemunne ble det fortalt at flere av bygdens beste
skyttere hadde prøvd seg, uten å treffe blink. Hvorvidt det var tale om dår
lige skyttere, eller om det var nervene som var i ulage, ble det ikke sagt noe
om.
Høstmark fant ut en fornuftig måte å berge kua på, og han fikk den buksert
gjennom leirsuppen til fast lahd.
Trolig var det denne kua Adresseavisen fortalte at man hadde forsøkt å skyte
tre ganger uten hell. Riktignok var den blitt truffet i benet en gang, men etter
at den var kommet i land, var den i beste velgående.
Sammen med kavalleristene deltok Høstmark videre i redning av utstyr og
inventar fra husene ute i leiren, og det ble gjort flere turer med båten.
Etter utført oppdrag ble den militære kommandoen sendt tilbake til Ver
dalsøra. Høstmark ville ikke dra før han var sikker på at det ikke var mer
som kunne gjøres, og han rekognoserte i området. I den sammenheng rett
ledet han en artillerikommando under deres arbeid ved bergingen av en gris,
noe høy og inventar.
Først ved halv tolvtiden om formiddagen kom han tilbake. Da hadde han
ikke sovet siden den 19. mai, og kun spist frokost den 20.
Neste dag, 21. mai, deltok Høstmark i det arbeidet som ga han navnet
«mannen som reddet Verdalsøra». Da det ble klart at veifyllingen over Kvisla
allikevel ikke klarte å motstå vannmassene, rekvirerte kanaldirektøren mili
tære mannskaper til å prøve å stenge bruddene som hadde oppstått.
Ved Haugslien var bruddet i fyllingen så stort at det var uråd for soldatene
å komme seg over. Man kunne naturligvis gå tilbake og gå rundt forbi Bor
gen, men det ville ta tid, og da hadde kanskje vannet tatt så mye av fyllingen
at det ikke ville være mulig å bøte på skaden. Høstmark nølte ikke. Han la
i vei ut i de frådende vannmassene. Han var en stor og kraftig kar, men vannet
var så dypt og strømmen så strid at han mistet fotfestet og måtte svømme
over. Her fikk han hjelp av artillerisersjant Anfinn Pedersen As Vik som også
tok seg over sammen med Høstmark.
Et par mann ble satt over i en liten pram, og sammen klarte de fire å lage
en provisorisk bro over bruddet slik at de andre kunne komme etter.
Dette var ikke det største bruddet i veien, men nå var man på det stedet
hvor forholdene var verst. Der bygget soldatene en bro av tømmerstokker
og husmaterialer som ble surret sammen.
Nå var det opprettet forbindelse mellom Haugslien og Holmsveet igjen,
og soldatene kunne settes inn i arbeidet med å stanse vannstrømmen. (Se
ovenfor.)
Neste natt var Høstmark telefonvakt på Verdalsøra.

----
198 RasA
----
Ellers meldte han seg øyeblikkelig som frivillig hver gang det ble rekvirert
hjelp.
Wilhelm Kornelius Johnsen ble 21. mai
sammen med to sersjanter og 14 mann be
ordret snarest mulig til å ta seg opp til
Nord-Lyng for å forsøke å berge noen hus
dyr som fremdeles var i live i fjøs og stall.
På det tidspunkt hadde Vukusjøen steget
så høyt at vannet flommet ut over leirsjø
en. Husrestene på Nord-Lyng var derfor
omgitt av sterkt strømmende vann.
Etter at styrken hadde kommet frem,
viste det seg at det ikke fantes noe annet
hjelpemiddel enn en liten flatpram. Ved
hjelp av den var det ingen mulighet til å
redde noen dyr. De måtte derfor bygge en
flåte.
Heller ikke det var noen enkel oppgave
da det ikke fantes materialer i nærheten.
Derfor bestemte Johnsen at de skulle rive
ned et tømret hus som sto ute i vannet ca.
300 meter fra land. Dette var imidlertid
så farlig at bare frivillige fikk lov til å være
med. Under ledelse av ham selv dro syv
mann utover i båt. Under nedrivningen av
huset så det ut til at det skulle rase sam
men, og folkene ble satt i båten. Deretter
prøvde man å trekke huset over ende ved
hjelp av et taug uten at det lyktes. John
sen og en annen frivillig klatret opp på
husruinen igjen, denne gang sikret med
redningsliner. Nå klarte de å få løs så mye
tømmer at de kunne bygge en flåte.
Bukseringen av flåten frem til fjøset på
Nord-Lyng var imidlertid ingen enkel opp
gave. Avstanden dit var ytterligere ca.
2-300 meter, og strømmen var strid. En
sivil tilskuer meldte seg frivillig til å være
med på redningsarbeidet.
Kadett Wilhelm Kornelius John
sen fikk hederlig omtale for sin
innsats etterpå.
Ole Magnus Mikaelsen Risvik.
Det var to hester som det var mulig å berge
Flåten var ikke større enn at man bare fikk med seg ett dyr i gangen. Til

 

----
199 RasA
----
å begynne med var man redd for at hestene skulle være fullstendig panikkslåtte
og rebelske. Men det viste seg at de var så utmattede at de ikke skapte noen
vanskeligheter.
På land sto tilskuerne formelig og bet negler av redsel for at alt skulle bryte
sammen og forsvinne. Og etter den første turen sa den sivile frivillige takk
for seg. Han ville ikke risikere livet sitt for noen dyr.
Soldatene gjorde imidlertid enda en tur, og de fikk berget den siste hesten
også. Arbeidet med å bygge flåten og de to turene ut til gården tok tilsammen
seks timer. Da var de også fullstendig utslitte, for det var med oppby deisen
av alle sine krefter de klarte å buksere den tunge og uhåndterlige flåten frem
og tilbake.
En av de menige soldatene som utmerket seg under dette arbeidet var Ole
Magnus Mikaelsen Risvik fra Overhalla.
Åtte timer etter avmarsj fra Verdalsøra var de tilbake i leiren igjen. På den
tiden hadde de ikke smakt mat.
Sivil deltagelse i redningsarbeidet
Selv om de fleste rapportene var lite flatterende for den sivile befolkning,
spesielt for dem som bodde på nordsiden, er ikke dette den hele og fulle sann
het. Riktignok var det mange som unndro seg å gjøre en innsats selv om de
hadde anledning til det. Men dette var allikevel ikke det normale. Det var
mange som deltok i redningsarbeidet med stor iver og innsats, og spesielt
i den akutte del av redningsarbeidet da det var tale om å berge menneskeliv,
var det en stor og oppofrende innsats.
At mange av dem som bodde nærmest selve raset i større grad var grepet
av panikk enn dem som bodde der fasmassene havnet, er også forståelig. Det
kunne derfor være vanskeligere å bevege disse til å komme inn på et område
som for dem ble betraktet som livsfarlig. Det er forklaringen på at mange
sto og så på, men ikke ville gjøre noe.
Og et annet forhold som må nevnes, er at dette var midt i våronna. For
gårdbrukerne betød det rett og slett mangel på mat til høsten og vinteren der
som de ikke gjorde det som var nødvendig av onnearbeid. Derfor var det
ikke alltid av uvilje at de hverken møtte opp selv eller sendte sine hester og
arbeidsfolk. Men for soldatene som hele tiden sto ute i det iskalde vannet,
fortonte dette seg forståelig nok som uvilje.
Så selv om mange rapporter understreker den negative holdningen fra ver
dalingenes side, er det også dem som sier at hjelpen fra befolkningens side
kom etter hvert som beskjeden nådde ut til folk. De sivile var tross alt ikke
underlagt noen militær kommando, og lensmannen hadde ingen kommando
myndighet. Når allikevel tross alt så mange møtte opp og gjorde sin innsats,

----
200 RasA
----
er det et bevis på at verdalingene forsto alvoret i situasjonen, og at de gjorde
sin innsats.
Hva rapportene sa om verdalingene
Kanaldirektør Sætren var en av dem som reiste mest omkring de rasøde
lagte områdene. Hans ord må derfor tillegges en del vekt.
Dette er kanaldirektørens ord:
Hva som var utrettet til å begrense ulykken, skyldes utelukkende militæret,
i det det ikke var noen som helst hjelp å få av distriktets folk som hadde
annet å gjøre enn å assistere ved forbygningen.
Det er nok ingen tvil om at militærets innsats ikke kan undervurderes. Men
kanaldirektøren taler nok mot bedre vitende når han er så kategorisk. Selv
i de mest kritiske av de militære rapportene heter det da at det var sivile ar
beidere og kjørere til stede.
Kaptein Huitfelt fra underoffisersskolen skrev dette i sin rapport:
Her hadde mannskapene arbeidet ufortrødent, natt som dag, helg som uke
dag. Dette var imidlertid ikke mer enn hva avdelingen pliktet å gjøre. Når
det allikevel ble nevnt, var det fordi deres arbeid ikke så ut til å bli verd
satt av bygdens folk. Men arbeidene ble utført med stort hell til tross for
verdalingenes treghet til selv å hjelpe til og deres uvilje til å skaffe red
skaper og materialer.
Huitfeldt er en av de mest kritiske av de militære sjefene. Det er all grunn
til å legge vekt på påstanden om at bygdens folk ikke så ut til å verdsette
hva som ble gjort av soldatene. Og det er vel her hunden ligger begravet.
Med hensyn til å skaffe redskaper og materialer så må det med en gang
understrekes at da det sto om menneskeliv, var det ingen tilbakeholdenhet
i så måte. Derimot kan det ha vært en viss redsel for ikke å få erstatning
dersom noe ble brukt til forbygningsarbeidet.
Artilleriets rapport er ført i pennen av kaptein Tysland. Den inneholder
følgende:
Befolkningens opptreden var dels velvillig som ved Vinne kirke, på går
den Valstad og ved Holmsveet (Haugslien) hos lensmann Wessel hvor mye
tjenestvillighet og velvilje ble lagt for dagen, på andre steder derimot uvillig
og stiv samtidig som troppen tildels var utsatt for opptrekkeri (10 øre for
en skonrok, 10 øre for lån av vaskefat m m). Store og utidige krav ble
ofte gjort til de militæres anvendelse, mens man hyppig så befolkningen
selv stå som tilskuere på avstand.
Og i følge rapporter har tilreisende som oppga seg å være fra Inderøya
endog oppfordret mannskapene til ikke å lystre kommando, men gjøre
streik.

----
201 RasA
----
Denne opplysningen om opptrekkeri er lite flatterende. Og hvis det er sant
at det ble oppfordret til streik eller ikke å adlyde kommando, er det kanskje
noe av det mest alvorlige som er fremsatt om befolkningens opptreden. Her
må det imidlertid ansees som sannsynlig at det ikke var representativt for den
alminnelige oppfatning. Folk flest, med evne til å tenke fornuftig, satte over
ordentlig stor pris på soldatenes arbeid. Så dette må ha vært et enkeltstående
eksempel på uansvarlig opptreden. At det ble stilt store og utidige krav til
soldatene bør man se mot den fortvilte situasjon enkelte befant seg i. De hadde
kanskje mistet nesten alt, både familie og eiendom, og så kanskje et lite håp
i å få reddet litt av sitt jordiske gods ved hjelp av soldatene. Det var ikke
alle som evnet å tenke saklig logisk i en slik situasjon. Men Tysland under
streker også hjelpsomheten hos enkelte.
Oberstløytnant Borchgrevink som var øverstkommanderende for alle mili
tære styrker forlagt på Verdalsøra, skrev en rapport som omfattet alle avde
lingene. Men hans rapport kom også til å stå som infanteriets rapport. Og
heller ikke han var overbegeistret over de siviles innstilling:
Verdalingene inntok en holdning overfor disse arbeidene som var på
fallende. En del av mannskapene ved Haugslien måtte flyttes opp til Lyng.
Følgelig ble det få mannskaper igjen. Kaptein Balchen henvendte seg da
til alle verdalinger som passerte med anmodning om å assistere. Men ikke
mange var villige til det. Og gruskjørere som var blitt lovet, kom ikke.
Mange av de gruskjørerne som var der, og som skulle kjøre fra klokken
9 om kvelden til 6 om morgenen, forlot uten videre arbeidet før midnatt
og reiste hjem. De militære fortsatte sitt arbeid uten sivil assistanse, men
som lønn for det fikk de mange bebreidelser fra verdalingenes side.
Som en motvekt mot disse rapportene hitsettes hva kaptein Lowzow sa i
sin rapport til kavalleriet. Den rapporten er gjengitt i sin helhet et annet sted,
da den omfattet redningsarbeidet de første timene etter ulykken. Her gjengis
siste avsnitt:
Av såvel de kavallerister og sivile som var med under redningsarbeidet,
hvis navn ikke er nevnt her, var det visstnok mange som utførte ting det
kunne ha vært verdt å nevne. Men dels har hver enkelt under sådanne for
hold annet å ivareta enn å legge merke til hva andre utfører, og dels var
det flere sivile med som vi ikke kjente navnene på. Men jeg tror nok at
når beretningene om alle de forskjellige redningene en gang foreligger,
vil det for bygdefolkets vedkommende - særlig på sydsiden - bli anled
ning til å snakke om adskillig som ikke har videre likhet med den
«panikken» som avisene så ofte har skrevet om.

----
202 RasA
----
Johannes Minsås ' beretning 4
Men at alle verdalinger unnlot å delta, stemmer ikke helt med de faktiske
forhold. En av dem som deltok i kjøringen, var Johannes Minsås. Her er
hans beskrivelse av sine opplevelser:
«Min far hadde pålegg om å skaffe to
hester til tren for kjøring av proviant, ma
terialer med mer. Jeg ble sammen med en
gårdsgutt sendt av gårde til Mikvoll med
hestene for å avlevere dem. Kapteinen som
hadde kommandoen over vaktmannskape
ne, forlangte at vi som kom med hestene,
skulle bli der som kjørekarer og hestepas
sere. De militære lå i telt. Vi hadde ingen
ting annet enn de klærne vi gikk og sto i,
men det var tørt og fint vær, så vi greidde
oss bra og lå på vognene om natten. Noen
søvn ble det i grunnen ikke de par første
nettene.
Lørdag før pinse kom elven, og den kom
direkte mot Verdalsøra over gårdene Hol
men og Fæby rett mot Kvislmelen. Det ble
straks sendt en avdeling soldater ned på
Tinden for å grave en grøft over denne
Johannes Minsås deltok som sivil
i redningsarbeidet sammen med
de militære.
for om mulig å få ledet vannet forbi husene på sørsiden av Øra. En annen
avdeling ble sendt opp til Haugslien for å forsøke å berge gården der. Vannet
kom nemlig etter det gamle elveleiet mellom Haug og Holmsveet.
Jeg var med avdelingen til Haugslien. Da vi kom ned, så det ganske stygt
ut for gården. Elven sto rett imot husene hos Per Moe Haugslien, og det så
ut som om gården måtte gå på et øyeblikk. Militæret gikk da i gang med å
hugge faskiner i bakkene ved Haug og Haugsli, men det forslo ikke. Elven
hadde da gravd av veien til Stiklestad mellom Holmsveet og Haug, og den
var allerede da meget dyp. Løytnanten som førte troppen som skulle utføre
forbygningsarbeidet, var ikke festet til noe sikkerhetstau, og gikk under. Han
var imidlertid en flink svømmer og kom seg fort over til den andre siden trass
i den sterke strømmen. De fikk spent en line over for å holde i mens de ar
beidde, slo ned peler og trampet kvist nedi. 5
Skogen rundt bruddstedet strakk ikke langt. Kapteinen kommanderte da
meg som var kjent i distriktet, til å samle alle de hester det i farten var mulig
å skaffe, for å kjøre bjørk fra Reitanmyra. Det ble sendt en avdeling soldater
opp til myra for å hogge bjørk.
Jeg sprang så fort det lot seg gjøre rundt til alle gårdene i Volhaugen, banket


----
203 RasA
----
på hvor det var lukket, men i de fleste gårdene var ikke gangdørene stengt,
og der gikk jeg inn og oppsøkte folkene, fikk dem på beina, ut i stallen og
i vei å kjøre med så mange hester og vogner det var mulig å skaffe. Den
siste gården jeg var på, var Nedre Vist. Der fant jeg soveværelset til Martin
Daniel Muller. Jeg bar fram kapteinens ordre. Han sa: «Det er fælt å uroe
folk natten til pinsedag, men jeg skal se å få i vei så mange som mulig.»
Det lakket da et godt stykke ut på natten, og jeg trodde det måtte være hester
nok. Derfor gikk jeg tilbake til Mikvoll, tok min egen hest og sluttet meg
til den lange rekken av kjørere som kjørte fram bjørk fra Reitanmyra til Haugs
li. Jeg greidde tre lass. Da jeg kjørte tilbake etter tredje vending, sovnet jeg
på vogna. Det var blitt svært lite søvn på de siste fire døgn. 6 Hesten gikk
hjem og sto på gårdsplassen da folkene kom ut om morgenen.»
Som et tillegg til Johannes Minsaas' beretning, kan det fortelles at hans
mor, Beret Marta Minsaas, fortalte at kjøringen av bjørketrær til dels fore
gikk fra myra vest for gården. Transporten gikk da gjennom gårdstunet på
Minsås. Hun fortalte at at de hadde rundvasket før pinse. Men akkurat de
dagene kjøringen foregikk var det veldig tørt. Støvskyene sto som tett røyk
over hele gården. Selv om det bare var en bagatell sammenlignet med hva
andre hadde opplevd, konstaterte hun at all rundvaskingen var bortkastet på
grunn av alt støvet. 7
Noter:
Dette er en opplysning som er gitt i en av de militære rapportene. Det er uklart hva som
menes med «oppdemning i nordlig retning». Men det kan bety at vannet ikke fikk avløp nor
dover, slik at det steg ved Lyng.
2 Dette var Rosvoll søndre.
3 Både i kanaldirektørens rapport og ide militære rapportene kalles Lynggårdene Lyng søndre.
Alle var klar over at Lyng nordre var blitt ødelagt, men for de fremmede var da de øvrige
Lynggårdene Lyng søndre. I virkeligheten var det to gårder på Lyng søndre og to på Lyng
mellom.
4 Dette er fra en beskrivelse av Johannes Minsås kalt «Dommedag over dalen». Artikkelen
ble skrevet i 1959, og den er trykket i Verdal Historielags skrifter 2. Årsskrift 1977 s. 112
ff. Deler av artikkelen er gjengitt andre steder i denne fremstillingen.
5 Dette var Ole Beyer Høstmark.
6 I samme stykke, også gjengitt et annet sted i denne fremstillingen, forteller Johannes Minsås
at han hadde tatt aktivt del i feiringen av 17. mai da han var formann i musikkforeningen.
Om natten til 19. mai ble han vekket opp av sin far som kom med beskjed om raset.
Opplysninger ved Ingrid Minsaas, Johannes Minsaas' svigerdatter.

----
204 RasA
----
REDNINGSARBEIDET I DAGENE SOM FULGTE
Utenfor rasgropen
Ut på dagen 20. mai hadde vannet i Vukusjøen steget så pass mye at det
begynte å flyte utover leirflatene. Dermed var det helt klart at etter dette var
det ikke håp om finne flere overlevende der ute. Hvis det mot all formodning
hadde vært noen der frem til dette tidspunktet, ville de ha druknet da vannet
strømmet ut over og dekket hele flaten.
Men det var blitt gjennomført et ganske intenst ettersøkningsarbeid nett
opp med tanke på at dette ville skje for å finne både levende og døde før
alt ble oversvømmet. (Se under Militærets innsats i den akutte delen av red
ningsarbeidet.)
Mange lik ble funnet før vannet kom. Flere av dem var vanskelig å se,
for de lå helt eller delvis nede i leirmassene. Og de var helt overtrukket av
leire. Trekkene var utvisket og ugjenkjennelige. Noen manglet hode, andre
en arm eller et ben. Et kvinnelik ble beskrevet som om at det hadde et lag
av glasur. Det ble i en avis påstått at hun var blitt igjenkjent som tjeneste
jenten på Trøgstad store, Mette Oline Olausdatter. Men det er ikke tilfelle,
for hun ble ikke igjenfunnet.
Arbeidet med å redde dyr og eiendom pågikk imidlertid hele tiden. Å redde
dyrene var allikevel ingen enkel oppgave. De fleste av storfeet og hestene
var så dypt nede i leirdynnet at det var uråd å få dem opp. De måtte vanligvis
avlives på stedet. Lettere var det med småfe og griser.
De militære mannskapene som deltok i redningsarbeidet, var også med på
å berge husdyr og eiendom. Deres innsats i den sammenheng var like uvur
derlig som alt det andre arbeidet de militære utførte. (De militæres arbeid
med å forhindre at elven tok nytt løp, er nærmere omtalt andre steder, og
vil derfor bare bli nevnt her i den grad det er nødvendig for sammenhengens
skyld.)
Den 20. mai ble det rekvirert militærhjelp til redning av krøtter på en av
Lennesgårdene.
Andre militære arbeidskommandoer deltok sammen med sivile rednings
mannskaper 20. mai i arbeidet med å redde møbler og annet inventar og ut
styr fra andre gårder og hus i nærheten av Rosvoll som man mente sto i fare
ifall det kom nye ras. Samtidig ble det berget både utstyr og høy fra husene

----
205
----


----
206 RasA
----
som lå ute i leirmassene. Fra en husmannsplass ble det etter at man hadde
hugget hull i taket, berget ut en god del møbler.
Klokken 1 1 om kvelden var man ferdig, og mannskapene kunne hvile litt.
Arbeidet fortsatte imidlertid neste dag. En flåte ble da benyttet i bergings
arbeidet. Klokken 1 1 om formiddagen var det ikke mer å hente inn, og sol
datene ble sendt tilbake til leiren.
Likeledes ble det rekvirert militære mannskaper til å redde eller å avlive
husdyr på Nord-Lyng om kvelden 20. mai. Brølene fra de arme dyrene hørtes
lang vei utover hele dagen. Dyrene hadde da bakset hjelpeløse i leiren siden
ca. klokken 1 om natten 19. mai da gården ble truffet av rasmassene.
De første militære som ankom, var to underoffiserer fra kavalleriet og en
menig artillerist. De satte ut til Nord-Lyng med båt. I følge de opplysning
ene de fikk, skulle det være syv hester, 20 kyr og fem griser i stall og fjøs.
Da de kom frem, så de først tre hester som lå og arbeidet i leirgjørmen
med mulen så vidt over overflaten. De var bundet med fotband. Ikke var det
mulig for hestene å komme løs, og ikke var det mulig å dukke ned for å løsne
dem. De ble derfor slått ihjel. De fire andre hestene lå også i vannet, men
på grunn av at tømmerstokker fra vegger og tak hadde falt ned, var det uråd
å komme seg bort til dem.
Ingen av kyrne kunne reddes, men de klarte å få i land to griser.
Litt senere klarte en av kavallerisersjantene å få to av hestene opp på høy
loftet over stallen. De sto der da på det tørre og spiste. De to siste hestene
omkom i vannet og leiren. Ytterligere en gris ble brakt i land.
I løpet av natten ble det arbeidet med å bringe møbler og husgeråd i land
fra Nord-Lyng. Dette ble utført av sivile. Men om morgenen anmodet to av
disse de militære om hjelp til å få de to levende hestene i land. De så seg
ikke i stand til å gjøre dette selv. Av dyrene på Nord-Lyng var det da bare
de to hestene og noen høns som var i live der ute.
De to siste hestene ble under stor fare tatt i land av militære mannskaper
21. mai.
Arbeidet med å redde innbo og utstyr fra Nord-Lyng fortsatte. Både sivile
og militære mannskaper deltok i dette arbeidet. Men det som pågikk natten
mellom 21 . og 22. mai fra klokken 9.30 om kvelden til klokken 3 om morge
nen, ble utført av de militære. De sivile frarådet sterkt at arbeidet skulle fort
sette om natten, da strømmen var så strid at det var fare for dem som deltok.
Men soldatene fortsatte arbeidet allikevel. Det ble foruten møbler og inven
tar, berget korn, matvarer og lignende. Båten som ble brukt, var liten, gam
mel og dårlig, og strekningen varene ble fraktet, var nærmere 1200 meter.
Den gikk gjennom skog som sto under vann, gjennom gjerder og grinder,
til dels i stri strøm. Det var ikke mulig å ro båten hele veien. Den måtte ofte
stakes da gjørmen var for tett og seig til at man kunne ro.

----
207
----


----
208
----


----
209 RasA
----
De staket og rodde seg mot strømmen for å komme seg ut til husruinene,
mens i lastet tilstand drev de nedover i den sterke strømmen.
Alt i alt ble det gjort fem turer. Da var buret tømt, og mesteparten av det
som kunne berges fra hovedbygningen, var tatt ut.
Det ville ikke ha vært mulig å få berget alle matvarene hvis ikke Vuku
sjøen hadde steget over demningen. Så lenge leirsjøen lå der, var det ikke
mulig å komme ut i båt. Det var først da vannet kom, at det ble mulig. Men
til gjengjeld ble arbeidet farligere, for strømmen var svært stri.
Og dessuten må det tas med i betraktningen at en hel del husgeråd og gjen
stander satt fast i overflaten av leiren, og disse kunne ha blitt berget dersom
sjøen ikke hadde kommet. Rasnatten var temperaturen under frysepunktet.
Men de neste dagene ble det betraktelig mildere, noe som førte til sterk snø
smelting i fjellet. Og dermed steg vannstanden i elven.
Selv etter at vannet hadde dekket de store flatene, ga man ikke opp håpet
om å finne overlevende, og de aller minste tegn til at noe rørte seg der ute,
førte til store oppbud for å prøve å få i land de som måtte være der. Men
det viste seg dessverre at alle slike meldinger etter 20. mai, var falske alar
mer. Ofte kunne det være tøy filler som beveget seg i vinden, eller det kunne
være trerøtter som svingte frem og tilbake, og som på avstand så ut til å være
mennesker som viftet.
Så sent som på tirsdag 23. mai gikk det rykter om at det fantes levende
mennesker blant leirmassene. Amtmannen beordret 60 kavallerister fra Rinn
leiret til å undersøke, men det viste seg å være falsk alarm.
Det ble etter hvert færre og færre muligheter til å få berget noe i land så
lenge sjøen var så stor.
Inne i rasgropen
Derimot kunne man etter hvert som overflaten størknet, ta seg ut over
bunnen av selve rasgropen. Dette var forbundet med en annen fare, nemlig
at det kunne gå nye ras langs kantene av gropen. Da ville de som var nede
i bunnen, være sterkt utsatt.
Den 21. mai, 1. pinsedag, våget man seg ned i gropen for å redde andre
ting enn mennesker. Uthusene på Trøgstad skole sto nede i dypet, og derfra
var det mye som kunne berges. Flere av naboene var i ferd med å bære mat
og klær opp fra dette stedet da en av Dagspostens journalister kom dit. Det
var Jørgen Aall Hansen. (Hans beretninger til avisen er gjort i brevs form,
og de er gjengitt i sin helhet. Se under En iakttagers nedtegnelser om raset
og dets virkninger.) Han kunne fortelle at da han nådde dit ned, hadde bøn
dene nettopp reddet hesten som sto der nede. Allerede dagen før hadde en
Verdalsboka - 14

----
210 RasA
----
modig mann våget seg dit og gitt den mat.
Å tenke på noen redning for hesten på det
tidspunkt var imidlertid helt utenkelig. Til
det var grunnen for bløt.
En av dem som var med på å redde
hesten, var Theodor Hallem. Han fortalte
at han og noen andre gikk forbi kanten av
rasgropen ved Jermstad. Da hørte de en
hest som bar seg nede i raset. De kikket
ned og fant ut at hesten sto inne i et om
trent uskadd uthus som tilhørte Trøgstad
skole. Huset sto ikke lenger fra land enn
at de klarte å få hesten i land.
Derimot var det ikke mulig å berge
kyrne. To var døde da de kom frem til
dem. To andre var fremdeles i live, men Theodor Hallem.
de satt så fast i leiren at det ikke var i
menneskelig makt å få dem løs. De ble derfor stukket på stedet.
Stabburet hadde merkelig nok holdt seg oppreist. Det sto litt på skakke,
men ikke mer enn at stablene med flatbrødleiver fremdeles lå uskadde på plass.
Og herfra ble all maten berget.
En av dem som deltok i arbeidet nede i rasgropen, var Tomas Trøgstad
eller Kvistad som han også ble kalt, fordi han var fra Kvistad på Inderøya.
Han var eier av gården Trøgstad store som hadde gått ut. Både han og hans
familie hadde blitt med, men alle berget livet bortsett fra en tjenestejente.
Og ikke før hadde han kommet seg helskinnet i land, så deltok han i rednings
arbeidet. (Se også under Trøgstad store.)
Oppe på kanten av rasgropen sto det flere hus som man fryktet kunne rase
ned. Et av disse tilhørte Magnus Larsen Tokstad, rådsdrengen på Prestegården.
Hans eiendom Moåker lå helt ute på kanten. For å berge husene ble en mili
tær avdeling satt til å rive dem ned ut på ettermiddagen 22. mai.
Men etter hvert som forholdene stabiliserte seg, og det ikke så ut til at det
ville komme flere ras, fikk Magnus stanset nedrivningen. Han mente at han
ville gjøre det bedre selv.
Frelsesarméen
De fleste utenbygds hjelpetiltak kom i form av gaver så som penger, klær
og matvarer. Men i hvert fall én organisasjon sendte representanter til Verdal
for å kunne bistå i hjelpearbeidet etterpå. Det var Frelsesarméen. Blant annet
ble to kvinnelige frelsesoffiserer beordret til Verdal for å hjelpe til. Sannsyn
ligvis var disse identisk med de to offiserene som var med å åpne et korps


----
211 RasA
----
To menn nede i rasgropen.
Ukjent fotograf.
i Verdal 1. januar 1894. De var kaptein Olivia Olsen og løytnant Anna
Andersen. Kapteinen brukte uttrykket sorgens dal i sin første rapport. '
Andre hendelser
Lørdag 20. mai kom vannet over demningen, og det strømmet nedover.
Som det er forklart andre steder, håpet man at det skulle gå inn i sitt opp
rinnelige løp ved Tinden. Men det begynte å se faretruende ut ved Holm
sveet. Her ble soldatene satt inn for å prøve å forhindre at elven gikk inn
i det eldgamle løpet gjennom Kvisla. Men store mengder vann gikk inn i dette
løpet, og det så meget faretruende ut.
På Ørens Meieri 2 arbeidet da Mette Johannesdatter Solberg. Sammen med
henne var det flere andre jenter. En av dem var Anna Olufsdatter Ysse fra
Øra. De hadde ordre om å selge melk til de militære styrkene. Da plutselig


----
212 RasA
----
Fire av betjeningen på Ørens Meieri da raset gikk. Fra v. Guri By, Julie
Solberg Fossan, Mette Solberg Fossan og Anna Kvam.
kom far til Anna, OlufYsse, inn på meie
riet med beskjed om at de måtte komme
seg vekk, for Øra ville være borte om to
timer!
De fikk fatt på hesteskyss og flyktet
oppover til Mikvold. De tok med seg den
melken de kunne få med seg.
De var imidlertid ikke de eneste som
flyktet fra Øra. Omtrent alle husene ble
rømmet. En gutt kjørte hele dagen opp og
ned med flyttelass. Han hadde hverken fått
vått eller tørt på hele dagen. En av offise
rene ved Mikvoll henvendte seg til ham og
Anna Ysse. Det var hennes far spurte om han kunne kjøre en tur for
som kom inn på meieriet og ga militæret også.
beskjed om at de hadde to timer
på seg før Øra forsvant.
«E du heilt tuillåt!» svarte gutten.
Offiseren som ble noe forbauset over

 

----
213 RasA
----
dette svaret, henvendte seg til Mette og spurte om gutten var vel bevart. Hun
fortalte da at han hadde ikke fått mat på hele dagen. Men klarte han å skaffe
gutten litt mat, skulle han få melk av henne. Og det ble ordnet med mat til
gutten, og deretter fortsatte han kjøringen igjen.
Den 22. mai gikk det et rykte om en merkelig redningsaksjon ute på leir
sjøen. Ryktet ble gjengitt metj alt mulig forbehold i Adresseavisen. Det for
talte at det ble tatt ut åtte lik av et hus. I samme hus hørte man i et annet
rom lyden av et menneske som spaserte opp og ned. Ved å hugge ut en vegg
eller tak viste det seg å være en mannsperson som virkelig var levende og
syntes å være i noen lunde vigør. Men da man snakket til ham, fikk man
intet svar. Han var blitt stum av redsel.
Dette var imidlertid bare et rykte uten rot i virkeligheten. Ingen slike situa
sjoner er funnet rapportert noe sted. De eneste stedene hvor det var så mange
som åtte eller flere omkomne, var Jermstadspannet med åtte døde og Jerm
stad vestre med elleve døde. Men fra disse stedene var det ingen som over
levde. Og heller ikke alle ble funnet.
Men ryktet var helt symptomatisk for hvordan forholdene var. Folk visste
ingen ting, og når de hørte noe, ble det brakt videre, sannsynligvis med et
tillegg fra siste fortellers side. Og heller ikke helt nøkterne og iskalde øvrig
hetspersoner var upåvirket av ryktene. Et eksempel i så måte var selveste
lensmann Wessel som i sin skriftlige rapport om ulykken kunne fortelle at
nede i kvikkleiren før raset hadde det dannet seg sumpgass. Da denne kom
i berøring med luften, eksploderte den. Det hadde stått ildtunger opp fra raset,
og man hadde hørt drønnet av eksplosjonen, og man hadde sett røyken. Dess
uten hadde det luktet svovel. De tre siste fenomenene var virkelige nok. Det
drønnet noe forferdelig, akkurat som torden eller kanonskudd. Og det røyk
også over området. Det var støvrøyk fra den nyharvede jorden som under
utraset ble kastet omkring. Og svovellukten er typisk ved leirfall. Men ild
tungene er bare fantasi. Ingen av de øyenvitnene som har beskrevet selve ut
raset, har fortalt om ildtunger. Men på den tiden verserte det mange
beskrivelser av hvordan dommedag ville arte seg. Bibelen var en god kilde
i så måte. Beskrivelsene av Sodoma og Gomorra med ild, svovel og røyk
har nok festet seg i folks sinn. At det derfra ble trukket slutninger om ild
tunger over raset, er ikke uventet.
I Morgenbladet ble det meldt at mandag 22. mai ble det funnet syv per
soner på en forlatt gård. De hadde reddet seg i land og hadde stengt seg inne,
og var etter sigende fra sans og samling. Det er ikke opplyst hverken hvem
de var eller til hvilken gård de hadde kommet. Dette er nok et bevis på hvor
uetterrettelig og unøyaktige mange av meldingene var. Disse var folkene fra
Krågsmoen, nemlig Hans Nilsens familie. De berget seg i land til en av
Eklogårdene. Der hadde folkene rømt vekk. Men Hans Nilsen og hans

----
214
----

 

 

 

 

 

 

----
215 RasA
----
familie var ikke fra sans og samling. Derimot hadde de tatt seg av husdyrene
som var uten stell, gitt dem mat og melket kyrne. Da folkene på gården kom
tilbake, var alt i den skjønneste orden der. (Se under Krågsmoen.)
En av de gangene det gikk alarm, da man trodde det var blitt signalisert
fra leirsjøen, var denne dagen. Om ettermiddagen mandag kom en gruppe
militære i fullt sprang til Haga. Det fortaltes at det var blitt signalisert ute
fra sjøen. De fraktet også med seg en båt. Da de kom frem, viste det seg
at det var falsk alarm. Der ute var noen bønder i ferd med å søke igjennom
restene av Trøgstad skole. Blant annet bar de ut innbo og løsøre. Solen skinte
fra skyfri himmel, og derfor tok de av seg ytterfrakkene sine. I stedet for
å legge dem ned i den bløte gjørmen, hengte de dem på noen staurer. Fra
land ble dette oppfattet som et signal, og militære styrker ble derfor budsendt.
Tomas Trøgstad var også med her, og han fant blant annet et skap med
to dusin sølv spiseskjeer. Nede i leiren fant han Andreas Tessems jakke med
lommeboken i. Den inneholdt kr. 150,-. Noe de lette etter her, var et penge
beløp Tessem hadde hatt i forvaring for Verdalens Meieri på Stiklestad, som
han blant annet var kasserer for. Man mente at beløpet var kr. 1.500,-.
Etter en uke
De militæres arbeid med å forhindre at elven tok sitt gamle løp fra 1600-tallet
gjennom Kvisla, var ferdig 24. mai. Og de ble sendt hjem neste dag.
Deres arbeid resulterte i at elven hadde begynt å grave seg bakover ned
i leirmassene fra sitt riktige løp ved Tinden. Det var naturligvis helt uråd
å gi den det løpet man ønsket hele veien, til det var vannmassene for store
og strømmen for sterk. Men den tok i hvert fall ikke løp gjennom Kvisla.
Dannelsen av nytt elveløp i leirmassene gikk fort. Bare i løpet av noen få
dager hadde elven skåret seg ned og laget en renne gjennom hele leirflaten.
Og sist i mai var vannet borte fra denne sletten, som nå dukket frem igjen
i all sin uhygge og gru. Allerede 1. juni var løpet så dypt at vannet i Vuku
sjøen ovenfor Melbyberget begynte å synke merkbart. Bare den dagen sank
det med 4 fot.
Den nye elvebunnen var så løs og bløt at den ikke voldte strømmen i elven
noen motstand. Snart var løpet så dypt at Vukusjøen var tom.
Men allerede med en gang leirflatene lå tørre begynte man på nytt etter
søkningen etter omkomne. Nå var overflaten så pass fast at det var mulig
å gjennomføre de fantasifulle skiturene som avisene hadde berettet om tid
ligere. Som det er fortalt andre steder, var det bare en slik tur som ble vel
lykket gjennomført for å redde et menneske samme dag som raset fant sted.
Det var den turen Johan Larsen Sundby foretok ut til vraket etter Trøgstad
skole hvor han reddet hushjelpen Ingeborganna Paulsdatter Tessem.
I flere aviser ble det fortalt om to andre som gikk på ski over hele rasom

----
216 RasA
----
rådet dagen etter raset. Denne historien gikk over hele landet, og er etter
hvert blitt akseptert som en sannhet. Men dette er en av de mytene som hård
nakket har holdt seg i live helt til nå. Personene det gjaldt, gjorde et forsøk.
Det var imidlertid ikke mulig, og de måtte gi opp. Dette ble også understreket
av doktor Albert Strøm som kort tid etterpå fikk i oppgave å fortelle om hvilke
personer han mente burde få medalje for sin innsats.
Derimot er det altså en kjensgjerning at
etter at sjøen hadde tørket bort, var det
mulig å bruke ski i letearbeidet etter døde
mennesker og dyr. Peder Pettersen Wal
berg var en av de ungdommene som del
tok i dette arbeidet. Han fortalte at nå var
det mulig å gå på ski selv om det fremde
les var vanskelig. Men det var ikke livs
farlig. Det hendte riktignok at skiene sank
gjennom leirskorpen, men aldri dypere
enn at det var lett å komme løs.
Han kunne fortelle at de som lette, gikk
etter fugleflokkene. Korp, kråke og måse
samlet seg i flokker for å spise av det de
fant. Som oftest var det døde husdyr på
slike steder, men også de måtte merkes for
at de senere kunne begraves. Men det
hendte ikke så sjelden at de fant mennes-
Peder Pettersen Walberg.
kelik. Og lå disse i overflaten, hadde fuglene vært på ferde. Verst var det
hvis hodet og ansiktet lå bart. For der angrep fuglene først. Alle lik som de
fant slik, var som oftest renplukket i ansiktet.
Dette var tilfelle med lærer og ordfører Andreas Tessem og hans kone Olme
Edvarda. De ble funnet 29. mai. I følge samtidige aviser ble de funnet uten
for Haga. Men pålitelige kilder forteller at de ble funnet utenfor Bjartnes. 3
Imidlertid kom de to bort utenfor Haga, og det kan ha skjedd en sammen
blanding av den grunn. Referatene forteller også at de var renvasket av elve
vannet, men at fuglene hadde hakket ut øynene på dem. Også det er en
forfining. I følge øyenvitnene skal de ha sett forferdelige ut, nesten fullsten
dig dekket av et blålig lag av leire, og med ansiktene stygt skamfert av fugl
ene. Man kjente dem igjen på ringene de hadde på fingrene.
Samme dag fant to husmenn Tessems skatoll. Lensmannen ble budsendt,
og de forsøkte å grave løs skatollet. Men til tross for mye graving klarte de
ikke å få det løs fra leiren, og det måtte brytes i stykker for å få ut innholdet.
Kasseregnskapet for Verdalens Meieri ble berget sammen med 300 kroner
i kontanter.


----
217 RasA
----
Den 3. juni ble det satt i gang en arbeidsgruppe som skulle begrave alle
de døde husdyrene som lå og råtnet. Arbeidet med å finne dem ble som alle
rede fortalt, gjort lettere som følge av fugleflokkene. Men det var et forfer
delig slit. Det var uråd å dra dyrene opp. De satt som i en skruestikke. Og
etter som det led utover sommeren, slet man lett av lemmene på dem når
de tok tak for å flytte dem. Derfor måtte arbeiderne vanligvis grave dem helt
løs. Men under den faste skorpen, var leiren som oftest helt bløt, slik at det
nesten ikke var råd å grave. Ofte ble det til at dyrene ble dekket av tykke
lag der de lå.
Funn av omkomne
De første dagene etter at leirflaten ble tørrlagt, fant man mange omkomne.
De ble tatt i land på de nærmeste gårdene. Der ble skur og uthus benyttet
som likhus.
På nordsiden ble de døde lagt opp inne på låven på Stiklestad østre.
Tørkehuset på Rosvoll søndre ble benyttet for dem som ble funnet vest for
Ness på sydsiden. Herfra ble likene så fraktet til Stiklestad hvor de ble be
gravet på kirkegården.
Lik som ble funnet øst for Ness, ble først lagt opp ved Skruddu under Bjør
ken. Der ble de lagt i de små fossestrykene i Skjørdalsbekken for at de skulle
bli vasket rene. Etterpå ble de brakt opp til Skjørdal nedre hvor de ble lagt
inn i et uthus.
Var det mulig, måtte de identifiseres før de ble begravet. Identifikasjons
arbeidet var ikke alltid lett, skamferte som de ofte var. Og noen ganger måtte
de også gi opp dette arbeidet. Fem omkomne som ble funnet denne sommeren,
klarte man ikke å kjenne igjen. Fire av dem er begravet på Stiklestad og en
på Lysthaugen.
Begravelsene fant sted med jevne mellomrom i mai og juni både på Stikle
stad og på Lysthaugen. Både sogneprest Hansen og residerende kapellan Klute
forrettet. Også prester fra nabobygdene hjalp til. Blant annet ble det 5. juni
begravet ti stykker på Stiklestad og fem på Lysthaugen.
Fredag 2. juni ble Anders Larsen Tiller fra bruket Egge av Krag funnet
utenfor Bjartnes. Det ble antatt at han hadde levd lenge etter ulykken, for
like ved der han ble funnet, fant man et oppredd leie av gress og mose som
han hadde ligget på. Man antok at han hadde omkommet av sult og kulde.
Denne siste opplysningen om at han hadde omkommet av blant annet sult,
stemmer nok ikke. Derimot er det rimelig å tro at kulden gjorde sitt. Og hvis
han levde da vannet kom, er det videre grunn til å tro at han kan ha druknet.
En annen mannsperson ble funnet død noe lenger ute i leirhavet et par dager
senere. Han sto begravet til opp under armene som begge var fri. Han var
helt uskadd, men benene og underkroppen sto fast nede i leiren som i en skrue

----
218 RasA
----
stikke. Hvorvidt han var død av kulde og utmattelse før vannet kom, er van
skelig å avgjøre. I alle fall hadde han ingen sjanse til å komme seg unna slik
han sto da vannet kom, slik at hvis han fremdeles var i live da, druknet han.
Hvem dette var, er ikke opplyst.
Ellers ble det gjort likfunn utover hele sommeren.
Så sent som 17. juni fant man noen tømmerstokker av et tak ca. 1/2 meter
under leiroverflaten utenfor Rosvoll. Da man undersøkte dette nærmere, viste
det seg at det sto et helt stabbur nede i den nesten stivnede leiren. Man gravde
seg ned til taket, og da det ble hugget hull, fant man at alt innholdet i stab
buret sto urørt. En del gjenstander hadde veltet over ende, men leiren som
hadde omgitt huset, hadde gjort det fullstendig vanntett. Ikke en gang da vannet
sto som en dyp sjø over hele området, hadde noe kommet inn i stabburet.
Både brød og melsekker var i orden og kunne berges ut. Stabburet hadde
tilhørt Martinus Mikvoll på bruket Moan som lå nord for Mo. Det hadde holdt
under hele den mange kilometer lange voldsomme ferden.
Noter:
1 Henry Albert Tandberg: Femti års korstog s. 194.
2 Fortalt av Odd Moe, sønn av Mette.
3 Det er Borghild Bjartnes, som døde 102 år gammel i 1991, som fortalte dette. Hun ble gift
på Bjartnes, og hun fortalte at hennes svigerfar hadde vært med da de to ble funnet.

----
219 RasA
----
ETTER
ETTERSKRED
Små skred langs kantene
Da stillheten senket seg etter at det voldsomme brølet fra raset tok slutt,
var det som om naturen sukket og stønnet. I forhold til det levenet som hadde
vært, var det stille. Men inne i stillheten hørtes knekk fra trestammer som
brakk eller falt over ende, surkling og plasking fra gjenstander som vippet
eller bikket i leiren, rester av hus som ramlet sammen, eller jord som falt
ned i rasskråningene. Og innimellom dette hørtes de nerveslitende skrikene
fra mennesker og dyr.
Av og til hørtes større brak. Det var stykker av jorden som falt ned de
bratte veggene etter raset. Rasskråningene var formet som innsiden av en bolle.
De var bratte øverst, men de ble gradvis slakere og slakere mot bunnen av
raset. I den tilstand massene i grunnen befant seg, var ikke dette en stabil
situasjon.
Noen ganger var det store biter som ramlet ned, andre ganger var det
mindre. Fallene var hele tiden ledsaget av drønn og bulder. Og for folk som
skulle prøve å hjelpe dem som fremdeles befant seg ute i leirgjørmen, var
dette skrekkinngydende forhold. De kunne aldri vite om dette var varsel om
nye ras. Det samme var forholdet med dem som bodde i nabolaget. De våget
seg ikke tilbake til sine gårder og hus. I lange tider ble de husene som ble
ansett for å være mest utsatte, stående folketomme.
Den mest utsatte av alle gårdene var Jermstad øvre. Det vet vi nå i ettertid.
Da hovedraset sluttet, var kanten fremdeles en del meter unna den uthusbyg
ningen som lå lengst mot syd. Men en sprekk skar seg som en kile oppover
mot gården. Selv for en lekmann var dette et klart tegn på at her ville det
skje ting etter hvert. Og det gjorde det også. Sprekken eller kilen ble stadig
bredere og dypere, og den spiste seg gradvis nærmere husene.
Dette skjedde i form av små ras som hele tiden fant sted.
Ofte meldte avisene om nye ras. Men det var bare slike små nedfall det
var tale om.
De fleste av disse små rasene som fant sted langs kantene av rasgropen
i dagene og ukene som fulgte, var rett og slett kantene som falt ned som følge
av tyngdekraften. De største av disse nedfallene kunne omfatte opp til et
mål i areal. Sett i relasjon til det som hadde skjedd, var dette for ingen

----
220
----


----
221 RasA
----
ting å regne. Men allikevel var det temmelig store klumper og masser som
dundret nedover skråningene.
Men natten til 21. mai gikk et av de større etterrasene. Det gikk i kanten
nord for Rognhaugen. Ved Rognhaugen var terrassen lavere enn noen andre
steder rundt rasgropen. Man fryktet derfor at dette muligens ville åpne opp
for nye ras i denne delen av terrassen slik at den til slutt ville forsvinne helt.
Blant annet ga dette grunnlag for frykten for at da ville elven renne inn og
ned i rasgropen fra Vukusjøen. Men uansett hvordan man enn forestilte seg
dette, var bunnen inne i rasgropen høyere enn toppen av leirdemningen uten
for, og det var således fysisk umulig at vannoverflaten i Vukusjøen kunne
nå denne høyden. Vi må her huske på at leirmassene hadde strømmet ut av
rasgropen. De rant ikke i motbakke.
Etter hvert som tiden gikk, ble det lengre og lengre mellom rasene i skrå
ningene rundt rasgropen. Dette hadde sammenheng med at skråningene sta
biliserte seg, det vil si at de gradvis ble slakere og slakere. Men man var
allikevel klar over at ved langvarig regnvær, kunne det skje nye ras i skrå
ningene. Og likeledes var man klar over den faren bekkene som strømmet
gjennom området, representerte. De to største bekkene var Follobekken og
Eklobekken. Disse gravde i skråningene der de rant ned i rasgropen. Og det
skulle ikke stor fantasi til for å forstå at de kunne utløse nye ras. Imidlertid
var det ikke mye som kunne gjøres de første dagene etter raset.
Sommeren gikk uten at det skjedde de store ting. Bunnen av raset hvor
det ikke sto vann, størknet etter hvert til, og man kunne bevege seg forholds
vis trygt der nede. Det som kunne reddes, ble reddet. Og skogen som dels
lå og dels sto nede i bunnen, ble tatt rede på. Der hvor det var mulig, ble
tømmeret tatt hånd om. Men det var ikke lett, det var ufremkommelig med
svært bratte skråninger ned i gropen. Følgelig var det ikke mange tømmer
stokkene man klarte å berge som tømmer. Det meste måtte derfor hugges
opp til ved. Og sommeren gjennom sto det flere vedraster der nede.
De små rasene rundt kantene ble etter hvert så sjeldne at man begynte å
anse situasjonen som noen lunde trygg. Faktisk var det folk som flyttet til
bake til sine gårder og hus.
Raset 6. september
Men så 6. september gikk et nytt ras. Dette var ikke av de vanlige ned
fallene rundt kanten. Dette var et stort ras. Her var det en kvikkleirelomme
som ble blottlagt, slik at leiren tømtes ned i gropen.
Raset gikk klokken 6 om morgenen 6. september. Mange lå ennå og sov,
og de ble vekket av bulderet. Dette raset bråket på samme måte som det store
raset 19. mai, og folk i nærheten flyktet forståelig nok i panikk. Larmen var
så høy at den ble merket opp til 5 kilometer unna.

----
222
----

 

 

----
223 RasA
----
Ca. 50 mål av det som var igjen av åkeren på Jermstadspannet gikk ut.
Dette området lå omtrent midt på nordkanten av det opprinnelige bruddet.
Selv om overflaten besto av en fast skorpe, var undergrunnen bare en bløt
suppe. Denne suppen skvulpet ned i rasgropen mens den tok med seg trær,
busker og torv. Det fortelles at det varte i ca. 20 minutter.
Så ble det stilt. Ingen hus hadde blitt med ut, og heller ikke var noen
mennesker blitt skadet. Men som sagt ble folkene i nabolaget oppskaket. Blant
annet stormet folkene på Rognhaugen på den andre siden av rasgropen ut.
Det fortelles at de bare hadde nattklærne på også ved denne anledning. De
rømte i retning av Landfall.


----
224 RasA
----
Og dette ble deres redning. For en halv time etter det første raset, løsnet
enda et fall, og dette var vesentlig større. Nå gikk det med bortimot 300 mål
av Jermstads jord.
Husene på Jermstad øvre var blitt flyttet etter det store raset 19. mai, men
fremdeles sto låven tilbake. Den omtalte revnen i jorden hadde spist seg opp
over mot husene, men fremdeles sto låven tilsynelatende trygg. Men nå for
svant den ned i dypet. Den ble splintret i stumper og biter, og vrakgodset
lå strødd i flere hundre meters lengde nedover skråningene. En rygg som
stakk ut i rasgropen fra det nordøstre hjørnet, ble stående igjen. På nordsi
den av denne var det nå et dypt juv. Nordkanten av dette juvet nådde helt
bort til berget. Et interessant fenomen er imidlertid at den opprinnelige gård
stomten fremdeles ble værende igjen på denne ryggen, bortsett da fra det ste
det der låven hadde stått.
Dette siste raset sto på i ca. 10 minutter. Det var ledsaget av en voldsom
larm, verre enn det en halvtime tidligere.
Mellom Jermstad og Fåren hadde det ligget en kollelignende høyde. Den
forsvant som om den hadde blitt tryllet vekk. Tidligere hadde man ikke sett
husene på Fåren fra den andre siden av den store rasgropen. Men nå var det
plutselig ingen ting som stengte for utsikten.
Rasmassene for med rasende fart nedover i gropen. Og de var så store og
voldsomme at store leirvegger som sto igjen nede i gropen, formelig virket
som små steiner i en flomstor elv. Leirspruten sto himmelhøyt over dem.
Hele bunnen av det gamle bruddet ble dekket. Sprekker og forsenkninger ble
fylt opp.
Bølgen slo så mot skråningene på sydsiden nedenunder Rognhaugen og Eklo.
Selve bølgen nådde ikke over kanten, men toppen av den slo innover terras
sen ved Rognhaugen med en voldsom sprut. Denne spruten var så kraftig
at husene på Rognhaugen ble bokstavelig talt knust. Både hovedbygningen,
uthuset og stabburet ble ødelagt. Omtrent på dette stedet var raskanten den
laveste av alle steder rundt rasgropen.
Leirspruten nådde hele 70 - 80 meter innover flatene ved gården, og jorden
ble dekket av et flere desimeter tykt lag med leirgjørme. Ja, ved fjøset, som
merkelig nok unngikk de store skadene, nådde leiren opp til andre etasje.
Husdyrene unngikk skade av noe slag og ble reddet.
Men hadde folkene på gården vært inne da det andre raset kom, er det store
muligheter for at de ville ha blitt skadet, i verste fall drept, etter som husene
styrtet sammen.
Etterpå strømmet store deler av leirmassene ut gjennom skredporten. Mye
ble liggende igjen inne i selve skredgropen, men allikevel var det så pass mye
som havnet utenfor porten at elven ble demmet opp på nytt. Raset 19. mai
hadde ført til at det ble en demning på 11 meter mellom Eklo og Melby.

----
225 RasA
----
H


----
226 RasA
----
Raset 6. september la på høyden til bortimot 14 meter. Det nye elveløpet
som elven hadde gravd i løpet av sommeren, ble fylt opp igjen, og Vukusjø
en steg til nye høyder.
Nede ved elven holdt man på med forbygningsarbeider, og arbeiderne klarte
med nød og neppe å komme seg unna før området hvor de hadde vært, ble
fullstendig dekket av leirmassene. Arbeidsredskapene gikk imidlertid tapt.
I løpet av sommeren hadde mån påbegynt arbeidet med å bygge en ny vei
fra Stiklestad til Vuku. Den opprinnelige veien hadde gått som en nesten strak
linje mellom Prestegården Auglen og Fåren. Nå ble det valgt en annen trasé.
Man la veien forbi Øgstad og ovenfor og rundt rasgropen. Denne veien ble
kuttet tvers av av raset. Fremdeles kan man se restene etter den nybygde veien
som altså aldri ble tatt skikkelig i bruk. Veien ender på raskanten.
Det første av disse to rasene tok som nevnt, omtrent det som var igjen av
Jermstadspannet. Det gikk i nordskråningen av skredgropen. Men dette må
ha løsnet opp og svekket veggene i en større kvikkleirelomme innenfor. Det
andre skredet gikk langs hele nordkanten av raset samt halveis ned langs øst
kanten av den gamle skredgropen.
Foruten at Rognhaugen ble fullstendig ødelagt, ble de samme gårdene som
var blitt rammet av flommen i Vukusjøen, rammet på nytt. Bollgården vestre
som av den første flommen var blitt ødelagt, var blitt bygget opp igjen på
den opprinnelige plassen. Nå fløt husene bort på nytt.
Etter dette ble husene på gården på nytt bygget opp, men nå på en høyere
avsats hvor de står i dag.
Noen av husene på Volengårdene ble også flyttet fra sine opprinnelige tomter
av vannet. Senere ble begge gårdene bygget opp igjen litt lenger mot nord.
(Se under de respektive gårdene.)
Østnesbroen som man hadde vært redd for skulle gå med da den første
Vukusjøen steg, men som hadde berget da vannet ikke nådde opp over bro
karene, ble nå tatt. Den fløt av brokarene og drev nedover til den ble liggende
nedenfor Auskin.
Denne gang ble Vukusjøen liggende lenger. Bare en mindre senkning fant
sted før vinteren kom. Først ved vårflommen i 1894 klarte elven å senke
elveleiet sitt igjen slik at Vukusjøen ble tømt for andre gang. (Se under
Vukusjøen.)
Etter dette ble heller ikke det nye stedet for Jermstad øvre ansett for sikkert
lenger, og gården ble flyttet enda en gang. Denne gang valgte man et sted
med fjellgrunn, og der ligger gården i dag.
Rasmassene som nå la seg opp inne i rasgropen, laget en demning ved skred
porten og oppover mot Follodalen (øya i Raset) slik at bekkene som rant gjen
nom gropen, ikke fikk fritt løp. Det var først og fremst Eklobekken som ble
stengt inne. Follobekken klarte på en måte å bane seg vei. Nede i den syd

----
227 RasA
----
østligste delen av rasgropen dannet det seg etter hvert en grunn innsjø. Den
fikk navnet Rognhaugsjøen.
Man var veldig redd for at denne sjøen skulle forårsake nye ras, og det
ble derfor så snart som mulig sørget for at den ble drenert.
Som følge av disse hendelsene måtte det på nytt gå en del tid før bunnen
var så pass tørr at det var mulig å bevege seg der.
Og videre skjedde det små nedfall langs de nye kantene som oppsto. Her
var forøvrig skråningene svært høye, slik at større og mindre stykker til sta
dighet ramlet ned med dunder og brak.
Raset 8. oktober
Dette etterraset gikk i Follomarka 8. oktober i den delen av Follodalen som
lå ovenfor rasgropen. Det var av forholdsvis lite omfang. Men en del av den
nye veien mellom Auglen og Fåren gikk med slik at denne nok en gang måtte
flyttes oppover.
Det gikk forøvrig flere mindre ras i Follodalen
Våren 1894
Ved Øvre Jermstad gikk det flere mindre ras både om vinteren og om våren.
Disse hadde rimeligvis sammenheng med at telen gikk ut av jorden, og at
jorden var tung av vann i vårløsningen. Selv om disse rasene hver for seg
var små, mistet allikevel Øvre Jermstad tilsammen forholdsvis mye jord.
Også deler av det som sto igjen av Vestre Jermstad gled ut.
Rognhaugsjøen l
Arbeidet med uttapningen av Rognhaugsjøen ble satt i gang temmelig raskt.
Demningen som holdt denne sjøen på plass, begynte ved Krågspynten, og
den strakte seg vestover. 2
Det ble brukt båt ute i sjøen for å finne hvor den var dypest, og i hvilken
retning man skulle føre vannet. En av dem som var med på dette var Ole
Østgård.
Det ble imidlertid fort klart at man måtte søke å lede vannet ut gjennom
den gamle Eklodalen. Men den var blitt fylt opp av rasmasser som var blitt
skjøvet dit. Dalbunnen måtte derfor senkes.
Dette var imidlertid ikke noe enkelt arbeid. Massen som man gravde i, var
tyntflytende, og det som ble lagt opp en dag, hadde seget utover neste dag,
slik at det var like slett som da man startet.
Men omsider hadde man klart å lede vannet ned i det gamle bekkeløpet
i Eklodalen, og sjøen ble tømt. Mens tømmingen av sjøen pågikk, hadde
bekken nedenfor av forståelige grunner forholdsvis stor vannføring. Derved
gravde den mer enn hva den hadde gjort tidligere. Dette førte til at beboerne

----
228 RasA
----
v
I dette området lå Rognhaugsjøen. Gården midt på bildet heter Arset. Sjøen
fikk omsider avløp gjennom Eklodalen som så vidt kan skimtes i det nederste
venstre hjørne. Bildet er tatt i 1992.
på Eklo så med bekymring på dette, i det de fryktet en utglidning i dette om
rådet. Geologene kunne imidlertid berolige dem fordi de kunne fastslå at
grunnen i dette aktuelle området for en stor del besto av tidligere utrast masse.
Da man grov etter vann oppe på melen, støtte man nemlig på et oppreist tre
med hele grener 12 alner under overflaten. Og gammel utrast masse hadde
man for lenge siden slått fast ikke var rasfarlig. 3
Imidlertid var Eklobekken en kilde til bekymring til tross for dette. Selv
om den altså ikke så ut til å representere noen trusel der den rant ut av ras
gropen, representerte den et problem der den rant ned i rasgropen. Der fulgte
den den samme dalen som på dette stedet ble kalt Tokstaddalen. Men på grunn
av at den nå hadde et større fall ned lang rasmelen, eroderte den i skråningen.
På dette stedet ble den også kalt Jermstadbekken.
Man fulgte årvåkent med bekken i tiden som fulgte. Det ble konstatert at
frem til 1895 hadde den gravet en 8 meter dyp renne nede i rasgropen. Langs
sidene av denne rennen skjedde det hele tiden små nedfall, særlig i forbindel
se med høst- og vårflommer.
Allikevel, på grunn av at bekken var liten, gikk erosjonen langsomt for
seg i rasskråningen, så selv om man var oppmerksom på faren, var den ikke
akutt. Fra faghold ble det anbefalt at den burde flyttes en gang i fremtiden.


----
229 RasA
----
Men det var ikke før i 1937 at bekken ble kanalisert og sikret på dette stedet.
Den fikk et leie lenger mot syd i selve rasskråningen hvor den ikke hadde
mulighet til å erodere, og slik går den fremdeles i dag.
Fra det sydvestre hjørnet av rasgropen i 1992 mot nord. Gårdene i bak
grunnen midt på er nærmest Jermstad østre (Smedgården) og lengst unna
Fåren øvre.
Noter:
1 Opplysninger ved Arne Eklo.
2 Krågspynten var en liten forhøyning som sto igjen på sydsiden av Eklodalen.
3 NGU. No. 27. J. P. Friis: Terrengundersøgelser og Jordboringer, 1894, s. 95 og s. 20 f.


----
230 RasA
----
VUKUSJØEN
Den første sjøen
De første rasmassene fulgte elveløpet oppover mot Melbyberget. De fylte
opp hele løpet, og de la seg ut over elvesletten på begge sider. De neste to
rasene bygget opp på det som det første raset hadde lagt opp, slik at da det
hele hadde stilnet av, lå leirvellingen som et tykt lag over hele dalbunnen.
Denne leirvellingen fylte dalen fra dalside til dalside helt fra Melbyberget
i øst til ned mot Tinden i vest. Leirsjøen som på denne måten var blitt bygget
opp, var ikke flat som en pannekake. Den var derimot ujevn som en sjø i
storm med høye rygger og dype daler.
Sett under ett i forhold til den enorme flaten den dekket, var overflaten
noen lunde jevn. Men flaten skrånet litt nedover fra øst mot vest. Den skrå
net også noe fra nord mot syd. Det var en naturlig følge av at massen som
rant nedover, selv om den nok var svært tyntflytende, dog ikke var så tynn
som vann.
Etter hvert som bevegelsenergien var oppbrukt, begynte leiren å bunnfelles.
Men det strømmet stadig ut nye mengder med rasmasse gjennom skredporten.
Denne la seg oppå det som var der fra før.
Leiren dannet på denne måten en demning som meget effektivt stengte av
for vannet i elven ovenfor demningen. Til å begynne med førte dette til redsel
for at demningen ville briste, og at vannet ville velte nedover dalen som en
Dessverre finnes ingen fotografier av Vukusjøen. Dette er en tegning laget
av protokollsekretær Jacob Fabritius.


----
231 RasA
----
flodbølge. Denne redselen var imidlertid helt übegrunnet. Demningen var
tross alt nesten 8 km bred!
Men på oversiden begynte vannet å stige, samtidig som at vannet forsvant
nedenfor. Helt nede ble elveleiet liggende tørt. Bare når sjøen flødde opp,
strømmet det vann oppover det tørre elveleiet. Og ved fjære sjø forsvant
vannet. Dette resulterte i at fisk ble stående i de grunne hølene i elvebunnen,
og de kunne fanges med bare hendene.
Melbyberget til venstre med gårdene Melby, Østgård og Sundby bak. Tilhøyre
Eklomelen. Landfall helt i høyre billedkant.
Volgavlen og Volengårdene ned til høyre. Leirådalen i bakgrunnen.

 

----
232 RasA
----
Volgavlen oppe til høyre. Gårdene på Bollgårdssletten til venstre. Nederst
til høyre Auskin og Lundskin.
Bredingsberg med Østnes bro til venstre. På motsatt side av elven Østnes-,
Mønnes-, Slapgård-, Bollgård- og Kvelstadgårdene.

 

----
233 RasA
----
Nederst til høyre Holmen bro. Fra venstre kommer Inna. Midt på øverst
Vukusletten.
Etter hvert steg vannet så pass mye på oversiden at det dannet seg en sjø.
Heldigvis var det ikke stor vannføring i elven, slik at sjøen som dannet seg,
bare vokste gradvis. Høyden på leirdemingen mellom Eklomelen og Melby
berget var i følge samtidige opplysninger omtrent 8 meter over det gamle
elvenivået. Det ble etter hvert klart at sjøen på oversiden måtte bli så dyp
før vannet rant over.
Tallet på 8 meter er imidlertid en god del usikkert. Trolig er det for lavt.
Sammenlignes dette med høyden på demningen som dannet seg etter det store
etterskredet 6. september, synes differansen mellom de to demningene å være
usannsynlig høy. En mer sannsynlig høyde på den første demningen var 1 1
meter. (Se mer om dette nedenfor.)
Vannet fortsatte å stige hele tiden. Gårder og plasser som lå nede på elve
sletten oppover mot Østnesfossen, lå utsatt til. Man begynte derfor en hurtig
evakuering fra disse gårdene og plassene. Det var ikke lang tid man hadde
til rådighet.
Men både husdyr, innbo og løsøre ble fjernet, og da vannet nådde opp til
de lavest liggende gårdene, var husene rømmet og tømt.
Sjøen som på denne måten dannet seg, fikk navnet Vukusjøen. Den fikk


----
234
----


----
235 RasA
----
etter hvert en forholdsvis stor utstrekning. Den ble bortimot 4 kilometer lang,
og den dekket et areal på ca. 3,2 km 2 .
Først utpå dagen 20. mai nådde vannet kanten av demningen. Dermed sluttet
sjøen å stige. Vannet spredte seg nå utover leirflaten nedover dalen, og denne
fikk etterhvert utseende som en sjø. Mange av de bildene som ble tatt ut over
rasområdet, ble tatt etter at vannet hadde lagt seg utover leirsjøen. Dette har
gitt det falske inntrykk av at overflaten var som overflaten på en sjø. Men
under vannflaten var bunnen som nevnt ovenfor, svært ujevn og uregelmessig.
Overflaten på leirsjøen ble nå på en måte en fortsettelse av Vukusjøen.
Da vannet til slutt nådde ned til den nederste delen av leirflaten, rant det
ned i det gamle nesten tørre elveløpet ved Tinden. Samtidig rant det ned i
Kvisla ved Haugsholmen hvor det gamle løpet etter Verdalselven fra ca. midten
av 1600-tallet lå som en sump.
Hvordan elven til slutt ble ledet inn i sitt gamle løp, er behandlet i et annet
avsnitt. Men fra det øyeblikk at elven rant ned fra leirflaten, begynte den
å senke sitt leie i denne bløte og løse massen.
Overflaten av Vukusjøen sank imidlertid ikke før elven hadde senket sitt
leie hele strekningen langs etter leirsjøen. Da elveleiet hadde nådd så langt
tilbake som til leirdemingens bakerste kant, begynte den egentlige Vukusjøen
å tappes ut. De store vannflatene over leirsjøen forsvant etter hvert som elve
løpet arbeidet seg bakover. Men det nye løpet nådde ikke demningskanten
mellom Melbyberget og Eklomelen før etter noen uker. Under hele denne
utviklingen prøvde man med mer eller mindre hell å dirigere elveløpet. Dette
var ikke noe lett arbeid i den bløte og tyntflytende leiren.
Da den egentlige Vukusjøen ble nådd, senket elven seg betydelig raskere.
De akkumulerte vannmassene var med på å øke graveevnen, og nå rant vannet
etter et relativt smalt løp, og ikke over leirsjøen i hele dens bredde.
Elven senket seg mye raskere enn man hadde trodd, og tømmingen av sjøen
gikk tilsvarende fort for seg. Allerede med en gang begynte man å se hvor
dan vannspeilet sank. Det gikk derfor ikke så svært mange dagene før Vuku
sjøen var merkbart mindre. Og tidlig på sommeren var vannet borte.
Gårder, bruk og plasser som hadde vært overflødd, kunne nå settes i stand
igjen. Og før sommeren var omme, hadde de fleste gjort mesteparten av dette
arbeidet.
Den andre sjøen
Så den 6. september gikk det store etterskredet i den bakre kanten av ras
gropen. Foruten at disse rasmassene skvulpet over sydkanten av rasgropen
og ødela Rognhaugen, veltet de også ut gjennom skredporten. Der la de seg
som et tykt lag oppå massene som lå der etter raset 19. mai.
Raset tok med seg mer enn 300 mål jord, og det gikk i de nordre og østre

----
236 RasA
----
kantene av rasgropen. Der var meiene høye slik at det var store mengder
masse som strømmet ut også ved denne anledningen.
Det nye løpet som elven hadde gravet i løpet av sommeren, ble fylt til igjen,
og denne gangen ble demningen 14 meter høy, altså 6 meter høyere enn etter
det første raset, dersom de tallene som ble opplyst i 1893 er riktige. Det er
allikevel temmelig sikkert at toppen av den nye demningen lå 14 meter over
normalvannstand i elveløpet ved Melbyberget. Derimot er det, som anført
tidligere, mer tvilsomt at differansen mellom høyden av den første og den
andre demningen virkelig var 6 meter. Et mer sannsynlig tall er 3 meter.
(Se mer om dette nedenfor.)
I alle fall steg vannet i Vukusjøen på nytt, og nå ble enda større arealer
satt under vann. Mens man ved den første oppdemningen grunnløst hadde
fryktet at Østnes bro ville bli tatt av sjøen, ble denne frykten nå en realitet.
Broen ble løftet av brokarene og ført nedover til Auskin. Der ble den hengende
fast. Den ble berget, og ble så satt opp igjen på de gamle brokarene etter
at de var blitt forhøyet.
Sjøen nådde denne gang godt forbi Østnesfossen. Vannet sto helt opp i Eker
bakken, og helt oppe ved Holmsbroen sto vannet høyere enn elvebreddene
slik at de lavest liggende markene var overflødd. Men elveleiet som lå for
holdsvis dypt, ble fylt opp slik at Vukusjøen i virkeligheten strakte seg helt
opp til Grunnan. Sannsynligvis var arealet av denne sjøen bortimot 3,5
kvadratkilometer. '
På grunn av at deler av den gamle veien nå sto under vann, rodde folk
til kirken. Det fortelles at de ved Landfall rodde over toppene av oldertrærne
som sto nede i vannet. Og de la til ved Ekerbakken. 2
Telegrafstasjonen i Vuku som lå i Ludvig Søragers hus, kunne man bare
nå ved å ro dit. Og inne i huset sto man i vann til opp på brystet når man
benyttet telefonen.
Fisk i sjøen
Det fortelles at da sjøen sto der, satte de ut garn fra bakken ved Landfall,
og de fanget laks. 3
Det er imidlertid lite sannsynlig at dette var i den første sjøen. Da elven
tok til å grave seg nytt løp, var den så leirtykk at den gikk som en velling.
Og det er en kjent sak at laksen ikke overlever dersom det blir for mye leir
forurensning. Den kveles rett og slett.
Det må således ha vært i den andre Vukusjøen dette skjedde. Om høsten
var ikke elven så veldig forurenset av leire at det kan ha vært mulig at laks
gikk opp. Dog kan vi heller ikke se bort fra at det var laks i elveløpet ovenfor
Melbyberget da raset gikk 19. mai.

----
237 RasA
----
Nivået av de to Vukusjøene
Etter at Østnes bro var blitt løftet av brokarene og ført nedover, ble det
satt i gang et stort arbeid for å berge broen, og sette den på plass i gjen. Broen
var blitt bygget mellom 1888 og 1890. (Om gjenoppbyggingen av broen se
under Veier.)
Østnes bro enten under byggingen i 1889/90 eller gjenoppbyggingen etter
Vukusjøen.
Det var klart at de utgiftene som oppsto ved at broen måtte settes opp igjen,
hadde sammenheng med følgene av Verdalsraset. Derfor ble omkostningene
ved dette tatt med i Stortingsproposisjon nr. 87/1894 hvor bevilgningene til
veianlegg i Verdal etter rasødeleggelsene ble behandlet.
I denne proposisjonen legges det frem en del tall vedrørende høyden av
den siste Vukusjøen som tyder på at opplysningene om høyden på den første
Vukusjøen, og derved høyden på demningen mellom Melbyberget og Eklo
melen, var satt noe for lav.
Det fortelles at mellom vannflaten og treverket på broen ved første Vuku
sjøen hadde det vært en åpning på 15 centimeter. Dette er også et tall man
må ta med et visst forbehold. Pålitelige opplysninger sier nemlig også at det
var mulig å ro med en båt under broen da vannet sto på det høyeste. Derved
fremkommer et mer sannsynlig tall på 1,5 meter. Her kan det ha oppstått
en misforståelse, eller til og med noe så banalt som en kommafeil. Og det
var på det tidspunkt da proposisjonen ble skrevet, helt uråd å fremskaffe nøy
aktigere opplysninger enn hva folk husket.


----
238 RasA
----
Derimot legges det frem nøyaktige tall over høyden av vannet ved broen
under den andre Vukusjøen. Og disse er nok helt pålitelige. Det opplyses
at høyden på vannet var 1,25 meter over kjørebanen på broen på det meste.
Hvor høyt brobanen lå over toppen av brokarene avhenger av dimensjonene
på brobjelkene. Disse er ikke oppgitt, men det er ingen overdrivelse i hvert
fall, dersom vi sier at vannstanden må ha stått ca. 1 ,5 meter over toppen av
brokarene.
Dermed kommer vi frem til at etter all sannsynlighet var høydeforskjellen
mellom den første og den andre Vukusjøen på ca. 3 meter, kanskje noe mer,
kanskje noe mindre. Hvis opplysningen om at vannstanden under broen var
15 centimeter under bjelkene, er riktig, var differansen ca. 1 meter mindre
enn dette. Men er opplysningen om at man kunne ro med en båt under broen,
riktig, var differansen minst 3 meter.
I alle fall synes 6 meters høydeforskjell å være for stor. Dette rimer heller
ikke med mengden av utrast masse. Det var tross alt vesentlig mindre mengder
masse som gled ut i etterskredet, og store deler av denne massen ble ligg
ende igjen inne i rasgropen også. Derfor blir 3 meter i høydeforskjell et mer
sannsynlig tall. Men det betyr at etter all sannsynlighet var leirdemningen
etter det første raset nærmere 1 1 meter over normalvannstand i elven, og ikke
8 som det ble sagt.
Hærfossens gjennombrudd og dens innvirkning på Vukusjøen
Den 12. september kom så Hærfossens gjennombrudd. Dette førte ikke til
større vannføring. Imidlertid kom gjennombruddet som følge av flom i el
ven, og det førte naturligvis større vannmengder nedover dalen. Men disse
ville ha kommet uansett enten Hærfossen var blitt stående eller ikke. Gjennom
bruddet førte imidlertid til at elven ble vesentlig mer leir- og slamførende.
Denne leiren og slammet ble for en stor del satt av i det stillestående vannet
i Vukusjøen. Da sjøen neste vår ble tømt, var jorden dekket av et flere desi
meter tykt leir- og slamlag som vanskeliggjorde arbeidet med jorden. Den
gamle gode matjorden var borte, og man måtte begynne fra nytt av å gjøre
den ødelagte jorden fruktbar igjen.
Nytt elveløp
Elven begynte å grave seg ned i den nye leirfyllingen med en gang nivået
av Vukusjøen nådde over kanten. Sjøen senket seg noe. Senkningen gikk imid
lertid svært langsomt for seg. Dette hadde sammenheng med at vannet rant
over demningen i hele dens bredde fra Melbyberget til Eklomelen. Følgelig
var det forholdsvis lite vann pr. m 2 overflate, og erosjonen gikk langsomt.

----
239 RasA
----
f""*- JH<rife*s*ti^.
Hærfossen tegnet kl. 12 midnatt 13. juni 1886. Ukjent tegner.
Videre kan ikke vannet ha funnet noe spesielt spor som kunne utdypes.
Den nye toppen av leirdemningen falt gradvis av vestover, samtidig som
at den ble bredere lenger mot vest. Dette ga heller ikke grunnlag for større
strømhastighet. Det ser ut til at vannet strømmet forholdsvis rolig nedover
og ned på overflaten av den opprinnelige leirsjøen mellom Ness og Haga.
Derfra rant den ned i det gamle elveløpet. Her oppsto det første virkelig trinnet.
Og her begynte erosjonen. (Se mer om dette under Elven.)
Ut på høsten og vinteren ble det mindre vannføring i elven, og mulighet
ene for en snarlig senkning av elveløpet ble også redusert av det. I tillegg
kom is og tele og satte ytterligere bom for en slik utvikling.
Først ut på våren 1894 med isgang og vårløsning dannet det seg dypere
sport i overflaten av demningen, og nå brøt elven skikkelig gjennom. Og da
gikk det til gjengjeld forholdsvis fort, og sjøen lå tømt etter kort tid.
Til tross for at det var tale om forholdsvis lite reosjon over toppen av dem
ningen mellom Melbyberget og Eklomelen, må det allikevel ha blitt revet
med en del løsmasser. Høyden i dag er klart lavere enn hva den må ha

 

----
240 RasA
----
SP
S


----
241 RasA
----
vært straks etter raset 6. september 1893. Noe setning i massen har det
naturligvis vært, men i følge geoteknikerne er denne setningen relativt liten,
mindre enn 10 %. 4
Så når det i dag er vanskelig å danne seg et bilde av demningen slik den
må ha sett ut, må det ha sammenheng med at toppen av den er blitt slitt ned
av vann og is.
Flere hus som var blitt flyttet og bygget opp igjen etter den første sjøen,
måtte på nytt rives, flyttes og settes opp enda en gang.
Berørte gårder, hus og eiendommer
Den første Vukusjøen hadde altså etter all sannsynlighet et nivå som lå ca.
1 1 meter over nivået i det opprinnelige elveleiet ved Melby-Eklo, og ikke
8 meter som enkelte kilder fra 1893 hevder. Normalvannstand på det punktet
var ca. 7 meter. Det vil si at overflaten på sjøen lå i en høyde av ca. 18 meter.
Dessverre er det ikke mulig å finne spor etter denne sjøen. De aller fleste
sporene ble slettet ut av den andre sjøen. Men ved å følge 18 meterskoten
kan man nokså nøyaktig fastslå hvor langt sjøen strakte seg, og hvilke eien
dommer som ble berørt.
Som allerede fortalt, var det allikevel bare små skader som ble forvoldt
på jorden av denne sjøen. Det var rent vann som sto der, og til og med mens
uttappingen fant sted, var det liten strøm i vannet. Dermed oppsto det ingen
særlige skader på terrenget. De skadene som først og fremst var følbare i
forbindelse med jorden, var at mulighetene for en avling dette året ble redu
sert. Ellers var det skader på husene som var merkbare.
Derimot var forholdene vesentlig forandret da Vukusjøen dannet seg for
andre gang.
For det første ødela den alle muligheter for avling i det berørte området
både i 1893 og 1894.
For det andre ble et betydelig større areal stående under vann. Dette hadde
sammenheng med at demningen nå ble høyere. Overflaten ble nå liggende
i en høyde av vel 21 meter. Dette førte i sin tur til at større jordarealer ikke
kunne benyttes samt at flere hus og bygninger ble ødelagt.
Og for det tredje ble sjøen stående hele vinteren.
For det fjerde førte altså leirmassene etter Hærfossens gjennombrudd til
slamavsetning i bunnen av sjøen, noe som ødela jorden adskillig mer enn hva
vannet alene ville gjøre.
Langs bunnen av sjøen samt langs breddene av den lå følgende gårder, bruk
og husmannsplasser som måtte fraflyttes på grunn av flommen: Volen vestre,
Volen østre, Storøra vestre av Reppe, Elverum vestre av Reppe, Storøra under
Auskin vestre (husmannsplass), Auskinnesset søndre av Auskin østre, Krok
steinen av Bollgård østre og Bollgård vestre.
Verdalsboka - 16

----
242 RasA
----
I tillegg til disse måtte også noen hus i Vuku, det vil si Bredingsberg, fra
flyttes på grunn av at vannet sto oppover veggene på dem. Så vidt det har
vært mulig å fastslå gjaldt det tre boliger og hus. 5 Disse var følgende:
Vesterbua (Vuku Handelsforening og Vuku Meieri), Østerbua (Odin Stor
nes' butikk) og Ludvig Søragers hus.
Videre kan Melby nevnes. Denne gården ble ikke berørt av selve Vuku
sjøen, men da vannet rant over demningen for andre gang, så det en stund
temmelig stygt ut for gården. Man fryktet for at elven ville ta et løp som
ville grave sterkt i terrassekanten like nedenfor, og da ville husene være sterkt
utsatt. Følgelig ble gården fraflyttet en tid inntil man fikk klarhet for at det
ikke var noen fare på ferde, og folkene flyttet tilbake igjen.
Noter:
1 Arealet er beregnet på grunnlag av det kartet som ledsaget Stortingsproposisjon nr. 89/1894.
Inkludert i denne størrelsen er elveløpet. Elveløpet ovenfor Holmsbroen er ikke inkludert selv
om det var mulig å merke høyere vannstand helt opp til Grunnangårdene.
2 Opplysninger ved Jenny Skavdal.
3 Opplysninger ved Benn Landfald.
4 Opplysninger ved geotekniker Jarle Nestvold.
5 Opplysninger ved Kåre Haugan, Øystein Kvello og Hans Jøssås.

----
243 RasA
----
ELVEN
Usikkerhet
Etter at Vukusjøen steg så høyt at vannet nådde opp over leirdemningen,
fløt vannet ut over leirflatene. På grunn av den store overflaten tok det for
holdsvis lang tid før hele flaten var oversvømmet. Kampen for å forhindre
at elven tok sitt gamle løp gjennom Kvisla, er beskrevet andre steder.
Men samtidig var det ikke lite vann som rant ned i løpet forbi Tinden. Man
hadde hele tiden regnet med og håpet på at dette løpet også nå ville bli
hovedløpet, og det var med spenning man imøteså at vannet skulle komme.
Blant annet ble det på et tidlig tidspunkt beordret soldater til brovakt på Ver
dalsøra. Man var redde for at hvis vannmassene kom som en flodbølge, ville
de kanskje grave rundt brokarene slik at de ble revet løs. Broen var en trebro
med forholdsvis mange brokar. Og fundamentene besto av peler som var ram
met ned i bunnen. Det skulle ikke mye fantasi til for å forutse hva som kunne
skje dersom vannet strømmet vilt. Og uansett hvilket løp elven tok ovenfor
Verdalsøra, så ville vannet måtte passere forbi broen.
Broen var delt i to fordi elven på dette stedet hadde to løp. Det bredeste
som også var hovedløpet, lå nærmest Ørmelen. Men det smaleste løpet førte
også en god del vann. Og mellom dem lå en sandbanke eller en liten øy om
man vil. Øya stakk så pass høyt opp at det vokste trær der ute. Og i en peri
ode fantes det et båtbyggeri der. Denne øya har hatt mange navn gjennom
tiden, men det mest vanlige var Storøra.
Disse to løpene hadde lenge voldet Verdalsbruket problemer, fordi det måtte
bygges lenser slik at tømmeret ikke slapp ut i fjorden. Først på 1890-tallet
begynte lensene derfor litt ovenfor broen på østsiden av elven.
Og nedenfor broen hadde Verdalsbruket sitt sagbruk på vestsiden av elven.
Men man var egentlig ikke redde for at noe ville skje med sagbruket, for
på dette stedet var elven bred, og fjorden lå like utenfor, og en eventuell flod
bølge ville fort fortape seg her. Derimot var man mer bekymret for hva som
ville skje med lensene og tømmeret der dersom det kom store vannmengder
på en gang.
Størst bekymringer hadde man allikevel for hvilke skader elven ville for
årsake langs breddene. Vi har allerede nevnt hva som holdt på å skje da elven
ville inn i løpet gjennom Kvisla. Hvis dette ble elveløpet, ville den i en
yttersving stryke mot den lave terrassen som utgjorde Verdalsøra helt fra Garpa

----
244 RasA
----
og ned til Tinden. Og skulle det da forhindres at den eroderte langs denne
strekningen, ville det koste store pengesummer og enda større arbeidsinnsats.
Men også andre steder var utsatt. Det var fullstendig uklart hvor elven ville
ta løpet over de store flatene som hadde dannet seg mellom Melbyberget og
Bjartnes. Det som tidligere hadde vært en dalbunn bortimot 10 meter lavere
enn terrassene rundt, hadde nå samme høyde som de gamle terrassene ved
Lyng og Rosvoll.
Det var blant annet betraktningene om de mulige retningene elven kunne
ta, som førte til at det spredde seg helt ville og helt grunnløse rykter også
om dette.
Hvis elven tok løpet forholdsvis langt mot syd, kunne den lett erodere i
terrassene ved Rosvoll. Dette ga grunnlag for hysteriske utflytninger fra
gårdene og plassene ved Vinne. For i avisene hadde det stått at Vinne kirke
kunne gå med når som helst!
Og det samme var tilfelle på nordsiden. Hvis elven fritt fikk bevege seg
forbi Lyng, kunne den finne et løp som strøk forbi foten av terrassen ved
Hegstad. Og i sin tur førte dette til at både Hegstad og Stiklestad sto i fare
for å forsvinne. Og både Stiklestad kirke og gården til statsråd Holst som
var Stiklestad vestre, var i følge avisene på nippet til å bli vasket vekk.
Men dette var bare muligheter for hva som kunne skje i fremtiden dersom
elven fikk løp forbi disse stedene. Fagfolkene som vurderte situasjonen, kunne
naturligvis ikke se bort fra at så kunne skje, og dette ble naturligvis oppfattet
som at det ville skje, og det ville skje meget snart.
Elven kommer
Om kvelden 20. mai klokken kvart på ti kunne man høre suset fra elven.
Da hadde den spredt seg ut over hele flaten og begynte å strømme ned i elve
løpet forbi Tinden.
Dette var noe man hadde ventet på lenge, og soldater holdt vakt ved broen
for å gripe inn med forbygningsarbeider dersom det skulle vise seg nødven
dig. Og selv om mange mennesker hadde flyktet fra Øra fordi de var redde
akkurat dette, var det allikevel svært mange som samlet seg ved broen for
å se på det som nå ville skje. Ja, mange modige våget seg endog ut på broen
for å se bedre.
Så kom vannet. Først var det bare noen dråper, men etter hvert steg vannet
i løpet. Snart var det fullt slik det hadde vært før. Men det man så nå, hadde
man aldri sett før. For det første var vannet helt grått, nærmest seigtfly tende.
Og for det andre var det fullt av vrakgods som kom drivende. Bord og plan
ker kom først sammen med mindre grener og biter av trær. Etter hvert som
det ble dypere, kom større vrakdeler så som vegger og tak av hus. Og bare

----
245 RasA
----
Broen over elven på Øra. Den borteste delen går over hovedløpet, og til høyre
kan broen over det smaleste løpet sees.
etter en kort stund kom hele små hus flytende forbi. Nå fulgte også hele trær
med grener og røtter.
Innimellom fløt det dyrekadavre. Det er ikke opplyst om at man obser
verte menneskelik som drev forbi, men det er allikevel sikkert at det drev
lik forbi. Det drev nemlig to lik i land på Ytterøya. De ble begravet der.
På senere tidspunkt da elven tok til å grave seg ned i leirmassene, kan den
ha tatt med seg flere som ikke er blitt registrert.
Ved Verdalsøra var aldri elven så stor som under en vanlig vår- eller høst
flom. Riktignok skjedde det noe snøsmelting de første dagene etter raset etter
som tempereaturen steg, men dette vannet ble først fanget opp av Vukusjøen.
Da det rant over, var det normale vannmengder for årstiden. Og tømmingen
av Vukusjøen skjedde gradvis i den hastighet elven senket sitt leie.
Alle beskrivelsene av de store vannmengdene som strømmet forbi enkelte
steder, kan muligens ha gitt det inntrykket at det var mye mer vann enn van
lig. Det hadde sammenheng med at disse store vannmengdene kom på steder
der de ikke hadde vært før, og da ble de opplevet som enorme vannmengder
som truet med å gjøre übotelig skade.
Dette sammen med uvissheten om hva som ville skje, førte til at ryktene
florerte villig vekk. I flere av avisene ble det meldt at Verdalsbrukets lense
var sprengt, og at tømmeret hadde havnet ut i fjorden. Dette viste seg ikke
å være riktig.
Derimot begynte vannstrømmen å tære på Storøra. De store mengdene med
løsmateriale la seg opp over alt i elveløpet, noe som medførte at det ble helt
uråd å forutsi hvor hovedstrømmen ville gå. Og i en periode førte dette altså
til at strømmen sto sterkt mot denne jordbanken. Men ved hjelp av faskiner
og forbygninger klarte man å forhindre at øya ble gravet vekk, og etter en
tid tok vannet nye retninger.


----
246 RasA
----
Løsmassene i elven
Med en gang vannet tok til å renne ned i elveløpet ved Tinden, oppsto det
der et lite fall. Selv om leiren på dette stedet ikke var så tykk, fylte den opp
elveløpet, og det var derfor et fall på et tre-fire meter her, og det dannet seg
et lite stryk. I dette stryket rev det strie vannet med seg store mengder masse.
Det var nettopp dette som hadde fått kanaldirektøren til å tro at elven ville
grave seg ned i løsmassene så raskt at den ikke ville representere noen fare
for veien til Stiklestad forbi Holmsveet og Haugslien selv om det rant noe
vann forbi Holmen og Holmsveet inn i Kvisla.
Og i hele den tiden som nå fulgte, mens elven senket sitt leie stadig bak
over, ble det ført kolossale leirmengder ut i fjorden. Elven gikk hele tiden
bokstavelig talt tykk som en grøt. Leiren inneholdt selv store mengder vann,
slik at det ikke var noen langsom erosjon som foregikk.
Allerede etter et par dager var vannet utenfor elvemunningen så tykt at selv
dampskipene fikk problemer med å ta seg frem. I en notis i en avis fortelles
det at da dampskipet Værdalen skulle gå ut 2. pinsedag, var det bare så vidt
skipet hadde fremdrift.
Her som ellers hvor elver fører med seg løsmaterialer, skjedde det at de
tyngste og groveste materialene sank ned først. Dermed bygget det seg opp
sandbanker langs hele løpet fra Tinden og til utenfor elvemunningen. Som
nevnt ovenfor, ble elven svært urolig som følge av dette. Den svingte hit og
dit alt etter som bankene la seg opp. Og den ble stadig grunnere. Men de
fineste materialene, selve leirpartiklene, var så lette at de holdt seg flytende
ute i fjorden i lange tider, og de fulgte tidevannstrømmene i fjorden.
Opplysningene om all den massen elven førte med seg, ble naturligvis gjen
stand for avisskriving. I en Trondheimsavis ble det opplyst at 22. juni førte
elven sannsynligvis ca. 8 kilo slam pr. m3 vann samtidig som at vannfør
ingen var minst ca. 100 m 3 pr. sekund. Hverken leirgehalten eller vannfør
ingen synes å være overdrevet stor.
Men disse tallene, dersom de var riktige, skulle tilsi at elven førte med
seg 800 kilo leire hvert sekund. Enkel aritmetikk sier at dette tilsvarte 48.000
kilo pr. minutt og 2.880.000 kilo eller 2.880 tonn pr. time. Dette vil si at
elven førte bortimot 70.000 tonn leirmasse ut i fjorden hvert eneste døgn!
Slammålinger ute i fjorden
På grunnlag av disse opplysningene foretok Trondhjems Fiskeriselskab
undersøkelser ute i fjorden mellom Ytterøya og Verdal. Undersøkelsene
begynte ute i fjorden 4. juli.
Prøveresultatene varierte naturligvis. Jo større avstand det var fra munnin
gen av Verdalselven, jo mindre leire var det i vannet. Dessuten ga under-

----
247 RasA
----
Parti av elven. Til høyre Haga på en tange. Rett frem Melby. Tegnet avproto
kollsekretær Jacob Fabritius.
søkelsene det resultat at konsentrasjonen av flytende leire ble større jo nær
mere bunnen man kom.
Midtveis mellom fjordskjæret og Skånes ble det målt 19,912 gram slam
pr. liter vann i en dybde av 150 meter 1 meter over bunnen.
Like utenfor Skånes var konsentrasjonen 26,406 gram slam pr. liter vann
i en dybde av 20 meter 1 meter over bunnen
Midtveis mellom Skånestangen og Tronestangens ytterste punkt, det vil si
rett ut for munningen av elven, var konsentrasjonen 27,028 gram slam pr.
liter på bunnen i en dybde av 140 meter.
Konsentrasjonen avtok alle steder opp mot overflaten. På det siste stedet
var det 0,23 gram pr. liter vann i overflaten.
En prøve tatt 6. juli fra Verdalsbroen, viste 3,823 gram pr. liter vann.
Dette siste tallet er ca. halvparten av hva som ble opplyst gikk ut 22. juni.
Forklaringen på den store differansen er at ut i juli måned hadde elven senket
sitt leie så pass at Vukusjøen var tømt, og løsmasseforflytningen hadde av
tatt. Videre var ikke vannføringen konstant. Vannføringen avtok noe utover
sommeren, og dette medførte naturligvis at erosjonsevnen også avtok.
Det ble antatt at dersom elven skulle senke sitt leie ned til det nivå den
hadde hatt før raset, ville den måtte føre med seg ca. 3 til 4 millioner m 3
leirmasse. Spesifikk vekt på leire er mellom 1,75 og 2, slik at vekten på denne
massen ville tilsvare ca. 7 millioner tonn.
Konsekvenser og følger for fisket i fjorden
Slammengdene i fjorden ga fort det resultat at det ble uråd å fiske. At


----
248 RasA
----
bassenget mellom Inderøy a, Ytterøya og Levangernesset ble så slamholdig
at det førte til vanskeligheter, er forståelig. Og ut og inn av Borgenfjorden
gikk den en sterk tide vannstrøm. Denne strømmen førte med seg så store
mengder leire inn i Borgenfjorden at det så viktige og inntektsbringende fiske
etter gullflyndre i perioder måtte gis opp. Kistene man brukte for å fange
levende fisk, kunne ikke benyttes.
Fiskerne fortalte også at silden hadde gytt før Verdalsraset fant sted. Og
dette året fantes det overhodet ikke sildeyngel i fjorden.
Fiskeforholdene førte da også til at 22 fiskere bosatt på Verdalsøra søkte
Velferdskomitéen om støtte. Disse skulle også ha fått utdelt proviant til li
vets opphold.
Senere ut på vinteren 1893-94 var elven betraktelig klarere. Det hadde
sammenheng med at tele og frost sinket erosjonen i leirmassene. Men alle
rede våren 1894 var elven minst like slamførende som den hadde vært i mai
og juni etter raset.
Virkninger andre steder i Trondheimsfjorden
Virkningene for fisket i Borgenfjorden var egentlig forståelig. Strømmen
i fjorden går i den retning, og avstanden til munningen av sundet inn til fjor
den er ikke stor.
Og den samme strømretning gjorde at det kom forholdsvis lite leirslam inn
i Eidsbotten.
Fiskerne fra Levangerdistriktet flyttet seg lenger vest og nord i fjorden.
Rimeligvis kunne man også andre steder i Trondheimsfjorden se gråfarven
i vannet, men uten at det fikk noen betydning for fisket. Det er ikke funnet
noe som tyder på at det oppsto vanskeligheter andre steder enn i bassenget
mellom Ytterøya og Verdal. Ja, det ser faktisk ut til at mellom fjordskjæret
og Ytterøya var det så pass små mengder leire, at håkjerringfisket i dette om
rådet hadde vært bedre enn andre år.
Det nye elveleiet
Problemene med at elven prøvde å ta sitt eldgamle leie gjennom Kvisla,
og at den holdt på å danne seg et nytt leie gjennom området ved Lynggård
ene, viser hvor vanskelig det var både å forutse hvor elven ville komme, og,
når den kom et sted, å gjøre noe med det. Bunnen var svært ujevn, og den
var bløt som en myr. Det var uråd å bevege seg utover uten i båt. De første
par dagene var det derfor bare å vente og se.
Men gradvis tok løpet fasong. Og med en gang at elven hadde skåret seg
ned i den bløte leiren, ble breddene tørrlagt, og dermed var det mulig å be
gynne å arbeide der etter forholdsvis kort tid. På en måte virket det som om

----
249
----


----
250 RasA
----
at elven drenerte breddene, for de ble ganske faste i løpet av forbausende
kort tid.
Da elven først hadde laget seg en renne, var det ikke mye man kunne gjøre
for å forandre på den, i hvert fall ikke den første tiden. Og å forsøke å grave
et løp eller på andre måter å dirigere elveløpet, var en nesten umulig opp
gave i den bløte leiren. For det første var det farlig. Det var ikke mye som
skulle til, før man ble sittende fast eller sank nedi. Og for det andre ble et
hull eller spor som ble laget, nesten øyeblikkelig fylt av de sigende massene.
I løpet av noen uker etter raset hadde Verdalselven skåret seg ned langs
hele strekningen, og dermed begynte Vukusjøen å tømmes. Men løpet den
hadde tatt, var ikke overensstemmende med hva som var ønskelig. Det var
svært kroket og svinget, og i alle svingene ville den stadig representere en
trusel mot landet langs yttersiden av svingen. Enkelte steder hadde den slike
svinger langs land som ikke var blitt ødelagt av raset, at flere überørte strek
ninger nå kom i fare.
Spesielt var dette tilfelle forbi gårdene Ekle, Bjartnes og Holmen. Og det
ble derfor med en gang det var praktisk mulig, satt i gang forbygningsarbeider
langs de mest utsatte strekningene.
Og der hvor man hadde det minste håp om at det ville være mulig, ble
det gravet kanaler gjennom ness som hadde dannet seg. Ikke alltid lyktes dette,
men noen steder klarte man å rette ut det nye elveløpet, og på den måten
fjerne uheldige svinger.
Samtidig ble alle bekkene som rant ned i elven langs denne strekningen
regulert. Dette falt betydelig lettere å gjøre, for ingen av bekkene var nevne
verdig store. På sydsiden var bekkene regnet ovenfra Bjørkbekken, Skjør
dalsbekken og Leirfallsbekken. På nordsiden var det Eklobekken, Follobekken,
en liten bekk ved Lyng, Korsådalsbekken og Brokskitbekken.
Kanaldirektøren hadde først antatt at det ville gå tre til fire år før elveleiet
hadde skåret seg så dypt ned at Vukusjøen var tømt. Noen særlige synlige
virkninger i Vukusjøen trodde han ikke ville kunne finnes før i 1895.
Dette synet var heldigvis alt for pessimistisk. Vukusjøen tømtes allerede
tidlig på sommeren 1893.
Opprinnelig hadde kanaldirektøren antydet at et beløp på kr. 30.000 ville
være tilstrekkelig bare for å regulere elveløpet. Større gjennomstikk ville imid
lertid, etter hans vurdering, kreve større beløp. Dette beløpet ble også bevilget
i juli 1893.
I løpet av sommeren ble det så gjennomført forbygningsarbeider ved Land
fall, Melby, Lyng, Ekle, Bjartnes, Holmen og Verdalsbroen. Et større gjen
nomstikk ble påbegynt ved Holmen. Da dette var ferdig, var det 600 meter
langt, og man mente at dette ville i vesentlig grad være med på å sikre både

----
251 RasA
----
gårdene Fæby og Holmen samt også Tinden og Verdalsøra. Stikket ville nem
lig redusere faren for at elven ville gå inn i Kvisla igjen.
Forholdene etter raset 6. september
Mye av det arbeidet som var blitt gjenomført, spesielt langs den øverste
delen av leirsjøen, ble tilintetgjort ved raset 6. september. De nye massene
hevet leirnivået med flere meter over det første. Alle spor etter el ve- og
bekkeløp i dette området forsvant. Og Vukusjøen steg til nye høyder.
Da vannet steg over den nye demningen, strømmet det ut over det nye laget.
Men sjøen bredte seg ikke ut over hele leirsjøen på nytt. Leirmassene fra
det siste raset hadde bare lagt seg opp over dalbunnen utenfor skredporten.
Omtrent mellom Haga og Ness rant vannet ned i det løpet som hadde dannet
seg tidligere på sommeren. Men av en eller annen grunn klarte ikke vannet
denne gangen å grave seg et nytt løp tilbake til Vukusjøen så fort som første
gang. Kanskje hadde det sammenheng med at vannet rant over demningen
i hele dens bredde, og dermed hadde det bare liten eroderende evne. Det ble
bare små mengder vann pr. kvadratmeter overflate. Og etter at vannet hadde
passert toppen av den nye demningen, rant det ned i elveløpet nedenfor fra
begge sider av elven over en ganske lang strekning. Dette ga det eiendom
melige resultat at erosjonen skjedde på tvers av elvens lengderetning. I ste
det for at elveleiet senket seg bakover, ble elven bredere og bredere nedenfor
demningen. Bilder tatt i 1894 gir faktisk inntrykk av at det lå en innsjø eller
et lun mellom Haga og Ness. Spor etter dette kan fremdeles sees i terrenget
ved Haga. Denne utviklingen forsinket ytterligere dannelsen av et nytt løp
gjennom den nye demningen. Jo bredere elveløpet ble, jo senere skjedde
erosjonen. Følgelig virket det som om at demningen måtte bort i nesten hele
sin bredde før senkningen av Vukusjøen kunne finne sted. (Se også om dette
under Vukusjøen.)
Og faktisk var det omtrent dette som skjedde. Strømmen av vann over dem
ningen eroderte langsomt i toppen, noe som førte til at Vukusjøen bare lang
somt ble lavere. Dette var nesten ikke merkbart på oversiden. Det endelige
gjennombruddet i demningen kom først ved vårløsningen i 1894. Men heller
ikke nå skjedde tømmingen like fort som i 1893. Først så sent som midt
sommers 1894 var Vukusjøen helt borte.
Det var bare Bjørkbekken, Skjørdalsbekken, Eklobekken og Follobekken
som fikk forstyrret sine nye løp ved det siste raset. Og med unntak av Follo
bekken ble de i løpet av våren på nytt brakt i nye og sikre leier.
Dog må det bemerkes at mange av de forbygningsarbeidene og reguler
ingene som var blitt foretatt året før, ikke klarte å stå i mot de påkjenningene
vinteren og vårløsningen medførte. Både langs elveløpet og langs bekkene
måtte det foretas store utbedringsarbeider.

----
252 RasA
----
Og inne i rasgropen hvor de to bekkene Eklobekken og Follobekken etter
hvert hadde funnet seg vei ut i hovedelven, skjedde det store forandringer.
En del av de sist utraste leirmassene la seg for mellom Eklomelen og den
gjenstående delen av Follodalen. Dermed samlet vannet fra Eklobekken seg
opp innenfor, og den tidligere nevnte Rognhaugsjøen dannet seg der.
Man anså det som svært ønskelig at denne sjøen ble tappet ut så fort som
mulig, da man var redd at den kunne forårsake nye ras. Det var blant annet
redselen for dette som førte til at mange av gårdene rundt rasgropen sto tomme
vinteren 1893/94.
Alt dette medførte at kanaldirektøren så det nødvendig med ytterligere
bevilgninger til arbeider for å sikre og forebygge flere ødeleggelser.
Summarisk kan hans forslag sammenfattes slik:
1. Gjennomstikket ved Balgård utdypes kr. 3.000,00
2. Regulering ev elveløpet ved Melby » 2.000,00
3. Uttapping av Rognhaugsjøen » 6.000,00
4. Sikring av Haga og regulering av elevleiet » 2.000,00
5. Forbygning nedenfor Hegstad » 16.800,00
6. Etterarbeid og kontroll av stikket ved Holmen » 4.000,00
7. Regulering av sideelver og bekker » 4.000,00
8. Til disposisjon (dersom behov oppstår ved
Verdalsbroen, Byafallet, Kjæran o.l.) » 7.200,00
Tilsammen kr. 45.000,00
Beløpet ble bevilget til bruk i budsjetterminen 1. juli 1894 - 30. juni 1895.
Noter:
1 Målingene ble foretatt av Trondhjems fiskeriselskab, og resultatet er gjengitt i Årsberetning
for 1893 for Trondhjems fiskeriselskab s. 8 ff.
2 Opplysningene er hentet fra Årsberetning for 1893 for Trondheim fiskeriselskab. Dessverre
har det ikke vært mulig å finne navnene på alle disse fiskerne i Verferdskomitéens protokoll.

----
253 RasA
----
VERDALSBRUKET
Følger for Verdalsbruket
Verdalsraset berørte ingen av Verdalsbrukets eiendommer direkte. Men
indirekte fikk raset allikevel stor betydning for driften. Både for fløtingen
i Verdalselven og sagingen på Dampsagen fikk raset følger. Og foruten at
selve bruket ble skadelidende som følge av dette, ble virkningene vel så
alvorlige for de arbeiderne som ikke lenger hadde noe arbeid. De sto uten
noe utkomme og skulle kanskje forsørge både familie og seg selv.
Fløtingen i Verdalselven
Så å si alle Verdalsbrukets skogeiendommer lå oppe i Inndalen og Helgå
dalen med sidedaler. Hugsten foregikk om vinteren, og om sommeren fore
gikk fløtingen. Det var normalt de samme folkene som foresto begge disse
arbeidene.
Det var bare de aller færreste av skogsarbeiderne og fløterne som hadde
noen annen mulighet for arbeid. De fleste var husmenn under bruket. Som
sådan hadde de en stue og en ku. Noen var leilendinger på gårdene Verdals
bruket eide oppover i dalen. Bare et lite fåtall var selveiere.
Etter at tømmeret hadde passert fossen i Vuku, sto den letteste delen av
fløtingen igjen. Mellom Vuku og Verdalsøra gikk fløtingen nesten av seg selv.
På denne strekningen var fløtingen problemfri. Bare av og til var det nød
vendig å få sendt ut i strømmen enkelte stokker som hadde blitt liggende for
kjært langs elvebredden. Dette arbeidet skjedde ved at man rodde strekningen
med jevne mellomrom. Normalt rodde man oppover fra utløpet av elven når
det flødde. Floen var merkbar til ovenfor Ekle. Men heller ikke ovenfor Ekle
var strømmen så veldig sterk under normale forhold.
Ved Dampsagen på Ørmelen ble tømmeret fanget opp i en lense som var
spent over elven. Lensen startet ved broen og fulgte så vestbredden av Stor
øra nedover til noe nedenfor sagen, hvoretter den svingte over elven.
Ved broen hadde elven to løp. Broen besto egentlig av to broer, en kort
over det smaleste østligste løpet, og en lang over det bredeste vestligste løpet.
Lensen startet ved østenden av den lengste broen.
Mellom de to løpene var det en liten øy. På det stedet hvor broen krysset
elven, var øya så pass høy at den aldri sto under vann. Men noe nedenfor
var øya lavere, og ved flo sjø sto vannet over.

----
254 RasA
----
Ved Verdalsøra. Til høyre endeii av broen over det bredeste løpet. Til venstre
litt av lensen over det smaleste løpet. På bildet når lensen land nedenfor broen.
Det forteller at bildet er tatt etter raset. Før raset fulgte lensen vestkanten
av Storøra. Storøra var den lille øya midt ute i elven.
Før Verdalsraset var det østligste løpet så smalt der det begynte oppe ved
Tinden, at det aldri var noe problem med at tømmer gikk inn i dette løpet.
Det var i så fall tale om så små mengder at det lett ble tatt rede på. Men
det kan allikevel ha vært en mindre lense over dette løpet. I følge journalist
Jørgen Aall-Hansen i Trondheimsavisen Dagsposten ble lensen sprengt oven
for broen. Dette kan i så fall bare ha vært en lense som sperret det smaleste
løpet. Han forteller også at det var røtter og vrakgods som tok denne lensen.
Hvis dette var tilfelle, kan det bare ha vært små mengder med tømmer, om
det var noe i det hele tatt, som gikk tapt.
Tømmeret som ble fanget opp av hovedlensen, ble tatt inn på land neden
for sagen. Etter noen år med eksperimentering, og etter at man hadde mistet
noe tømmer ved isgang om våren, ble det gravet en kile nordvestover like
ovenfor lensefestet ved Dampsagen. Overskuddstømmer ble så stukket inn
i denne kilen. På fjære sjø ble det rullet opp på land og lunnet.
Om vinteren måtte lensen tas opp. Bare de aller største deketalene ' lot
man stå igjen. Dersom lensen ble stående, ville isgangen om våren rasere
alt. Og selv de største deketalene fikk hard medfart og måtte ettersees om
våren.
Arbeidet med istandsetting av lensen tok til med en gang isen hadde gått
mellom Ulvilla og Øra. Isen ovenfor Ulvilla og i Inna ble så malt i stykker
i fossene at den ikke representerte noen problemer for lensen.
Når lensen var ferdig henimot midten av mai, fant utislaget sted. Da ble
tømmeret som om vinteren var blitt hugget og kjørt frem til elven og lunnet
opp der, slått ut.


----
255 RasA
----
Da raset gikk, hadde utislaget funnet sted. En stor del av sesongens tømmer
var blitt sendt nedover, men fremdeles lå det igjen en betydelig mengde
tømmer langs breddene av vassdraget. Det var ikke mulig å ta alt på en gang.
Ikke alle elvene var fløtningsklare samtidig.
Tømmeret som hadde havnet nede ved Dampsagen, lå i lensen og ventet
på å bli tatt inn.
Men også oppover elven befant det seg mye tømmer på vei nedover.
Straks etter at raset hadde gått, gikk det rykter om at elven hadde tatt len
sen, og tømmeret hadde gått til fjords. Men dette var ikke tilfelle. Så vidt
det er kjent, hadde noe slikt aldri skjedd før. Og det skjedde bare en gang
senere, nemlig i 1909.
Det er ikke kjent hvorvidt det noen gang var fare for at lensen ville gå.
Men man var nok bekymret for at lensen ville ryke, dersom demningen brast,
og både fløterne og arbeiderne ved sagbruket ble satt inn for å få tømmeret
rullet inn på land før Vukusjøen kom. Selv om elven var tom nedenfor leir
demningen, var lensefestet og Dampsagen så nært utløpet at ved flo sjø sto
vannet like høyt som vanlig.
Dette tømmeret ble i alle fall berget, og lensen ble stående.
Da vannet kom over leirsjøen, var det ikke større vannmengder enn i en
vanlig stor elv. Men nå spilte lensen en viktig rolle for å forhindre at hus,
husrester og husgeråd havnet ut på fjorden. Den fanget opp alt som fløt i
overflaten. Det er ikke fortalt noe sted, men det er all grunn til å tro at både
menneskelik og kadavre ble stoppet av den. Imidlertid hendte det at i det minste
lik ikke alltid fløt i overflaten. To lik drev i land på Ytterøya. Disse hadde
sluppet forbi lensen. Muligens kan det også ha vært flere som ikke er blitt
registrert.
Når så bergingen av tømmeret i lensen ved Dampsagen var unnagjort, måtte
det tømmeret som fremdeles lå ute i elven ovenfor demningen tas hånd om.
Det ble etter hvert tatt opp og lagt på land ved Vukusjøen.
Deretter ble det lite å gjøre for fløterne.
Selv etter at Vukusjøen tømte seg ut på sommeren, var det med liten lyst
man begynte fløtingen igjen. Elven var så grå at tømmeret ble veldig tilklint
med leire. Dette fikk betydning for sagbladene, og følgelig måtte fløtingen
innstilles.
Og da Vukusjøen tok seg opp igjen etter det siste store etterskredet 6. sep
tember, var det bare å se bort fra å få fløtet mer tømmer nedover denne
sesongen.
Og selv våren 1894 var temmelig vanskelig. Riktignok klarte elven å bryte
seg ned i den nye demningen ved vårløsningen, men alle de usikre forhold
ene gjorde at man kom sent i gang med oppsettingen av lensen. Og alt dette
førte til at fløtingen i sin tur ble forsinket.

----
256 RasA
----
Hærfossens gjennombrudd høsten 1893 gjorde også sitt til å vanskeliggjøre
forholdene i Helgådalen. Men dette satte ikke bom for fløtingen, selv om
tømmeret nå stadig ble tilgriset av leirslam.
Sagbruket på Ørmelen
Sagbruket på Ørmelen var et nytt og moderne sagbruk. Det var blitt bygget
så sent som i 1872. Som drivkraft ble damp benyttet. Dette sagbruket over
flødiggjorde alle de gamle fossesagene oppe i dalen, og de ble lagt ned.
Sagbruket på Ørmelen. Bildet ser ut til å være tatt fra Storøra.
I mai 1893 var sagingen av siste års tømmer satt i gang. Her var man imid
lertid i den situasjon at man kunne sage hele året. Som fortalt ovenfor, ble
tømmeret lagt opp nedenfor sagen i påvente av saging, og det var sjelden
at man gikk tom for tømmer før neste års forsyning kom om våren.
Men dette året ble anderledes. Fløtingen ble avbrutt, og bare en del av vin
terens tømmer kom nedover før raset gikk. Og følgelig gikk man tom for
tømmer etter en tid. Og da forholdene ikke bedret seg dette året, førte dette
til at arbeidsstokken etter hvert ble arbeidsledig.
Noen tall fra fløtingen i årene like før og etter raset kan illustrere hvordan
forholdene var: 2
1891 5000 tylfter
1892 6000 »
1893 300 »
1894 4000 »
1895 2000 »
1896 4000 »


----
257 RasA
----
Som det går frem av dette, bedret forholdene seg noe i 1894, men tømmer
mengden kom ikke opp på det nivået den hadde vært før raset. Og i 1895
ble det fløtet bare halvparten av tømmermengden i 1894.
Tiden som fulgte
Det viste seg etter hvert at Verdalselven ble urolig som følge av all massen
som hadde havnet ut i den. Ute ved utløpet flyttet bankene eller ørene seg
fra side til side, og det ble vanskeligere for dampbåtene å komme inn til ut
skipningskaien som lå litt ovenfor Dampsagen.
Til sist var forholdene så vanskelige at man måtte seg seg om etter et annet
sted å plassere sagen. Verdalsbruket fant et alternativt sted på Levanger. Ny
sag ble bygget der, og den sto ferdig i 1903, og dit ble mye av sagingen flyttet.
Og året etter, i 1904, nådde nedfløtet tømmermengde opp på det nivå den
hadde vært før raset. Dette året ble det fløtet 7735 tylfter.
Saging på Dampsagen fortsatte en tid, men da det ble bygget ny sag på
Trones i 1913, ble Dampsagen nedlagt.
Dampsagen på Ørmelen fikk således bare kort historie. Det som hadde be
gynt med så stor optimisme med et av den tids mest moderne sagbruk, måtte
avsluttes på grunn av Verdalsraset. Dampsagen gikk over til å bli Gamlesagen.
Også for lensen skapte den nå urolige elven problemer. Det smaleste løpet
fikk etter hvert en bredere åpning ved Tinden. Av den grunn måtte lensen
legges om. Den ble ført på skrå over Storøra og inn til østbredden av elven.
De økonomiske forhold
Det har ikke lyktes å finne nøyaktige beregninger for hvor stort tap
Verdalsbruket led. Men i en innberetning fra Velferdskomitéen til Verdal kom
munestyre tidlig på sommeren 1893 ble det antydet at tapet ville beløpe seg
til kr. 30.000. Og at tapet må ha vært betydelig, er det ingen tvil om. Blant
annet anslo kommunen at den ville få et skattetap på kr. 1.000 hvert år et
antall år fremover som følge av redusert virksomhet ved Verdalsbruket.
Til Verdalsbrukets leilendinger ble det i alt betalt ut. kr. 5.000 i økono
misk støtte.
Noter:
Deketaler var peler i grupper på minst tre som var slått ned i bunnen. Lensen ble så spent
mellom disse deketalene. Se nærmere om hvordan fløtingen foregikk i Verdalselven i Skog
bruk og sagbruk i Verdal, Verdalsboka VI B.
Tallene er hentet fra Leif Lykke: Hovedlensen ved Verdalsøra; Verdalsboka VI B s. 283.
Verdalsboka - 17

----
258 RasA
----
VEIER
Veier som ble berørt av raset
En av de mest følbare manglene etter raset, var veiene som ble borte. To
av hovedveiene forsvant.
Den ene var hovedveien mellom Stiklestad og Vuku. Den ble ødelagt mellom
Prestegården Auglen og Fåren, en strekning på nesten 3 kilometer.
Den andre gikk på sydsiden av elven. Det var den såkalte Jåmtlandsveien.
Den ble ødelagt mellom Kålen og Bjørken i en strekning av nesten 3 kilometer.
Og mellom disse hadde det vært flere tverrforbindelser. Det kan bemerkes
at det ikke hadde vært færre enn tre fergeleier eller steder hvor det var mulig
å krysse elven med hest og vogn når det var liten vannføring på strekningen
mellom Sundby og Rosvoll.
Før raset gikk veien mellom Stiklestad og Vuku over denne åkeren. Bildet
er tatt i 1992 fra raskanten i retning øst. Magne Hynne til venstre peker ut
retningen. Til høyre Erlend Hynne. Grovt sett gikk veien mellom dem. Senere
ble nyveien lagt høyere opp i bakkene for å komme på oversiden av rasgropen.
Til høyre sees husene på Jermstad østre eller Smedgården som ble bygget
opp her etter raset.


----
259 RasA
----
Dette hadde først og fremst sammenheng med at Stiklestad hadde utviklet
seg til å bli et lite sentrum for de gårdene som tilhørte Stiklestad sogn. Både
Rosvollgårdene og Ness tilhørte dette sognet. For i tillegg til at kirken var
et naturlig samlingssted, var også Verdalens Meieri blitt et viktig økonomisk
sentrum på Stiklestad. Der leverte bøndene melken. Og der foretok de sine
innkjøp. Et bevis på meieriets landhandels betydning kommer tydelig frem
i den gjelden de aller fleste hadde til denne landhandelen da raset gikk, en
gjeld som direkte truet meieriets eksistens dersom den ikke ble betalt.
Riktignok fantes det et par andre landhandler i området også. Den ene lå
i Jermstadgrenda. Den tilhørte Olaus Bjartnes. Den gikk ut i raset. Den andre
lå ved Kålen. Den tilhørte Johannes Jakobsen Kålen. Også denne ble ødelagt
ved at husene ble begravet i leirmassene.
Adkomsten til landhandelen ved Verdalens Meieri på Stiklestad ble full
stendig avskåret for folk på sydsiden, og gjort meget besværlig, nesten umu
lig for mange på nordsiden. De nærmeste stedene å foreta nødvendig handel
var nå på Verdalsøra.
Tidligere hadde det altså vært ikke færre enn tre steder hvor man krysset
elven. Det øverste lå ved Haga. Navnet Haga fantes på begge sider av elven.
På nordsiden lå Haga nordre som var delt i tre gårder. På sydsiden lå Haga
søndre som var delt i to. Her var det også noen mindre heimer som tidligere
hadde vært husmannsplaser.
På sydsiden lå også plassen hvor fergemannen bodde. Det var Fergemelen
under Bjørken. Bjørkenvaldet nådde bort til elven på dette stedet. I 1875 ble
fergingen besørget av Martin Olsen. Hvor lenge han fortsatte dette arbeidet
etterpå, er noe uklart, men det ser ikke ut til at han var der i 1891. Heller
ikke er det funnet noen andre som hadde overtatt funksjonen som fergemann.
1 1893 er det helt sikkert at plassen var übebodd. Hvem som eventuelt hadde
ansvaret for fergingen da, er uklart. Men det er nærliggende å tro at det må
ha vært en av de andre naboene.
Denne veien tok av fra Jåmtlandsveien nede på flaten like nord for Bjørken.
Avstanden herfra og bort til elven, var bare kort. På nordsiden av elven fort
satte veien nesten i rett linje opp til Stiklestad. Den passerte som allerede
nevnt, Hagagårdene, samt også Lynggårdene.
Det andre fergestedet lå ved Ness. Plassen som betjente fergen, var Ness
fergested. Denne plassen var bebodd ennå så sent som i 1891. Fergemannen
hette da Martin Pedersen. Men i 1893 var han borte. Da var det husmannen
på plassen Nessøran som hadde oppgaven. Han hette Elling Olsen.
Veien som krysset elven på dette stedet, tok av fra Jåmtlandsveien ved Ness
mellom. Avstanden bort til elven var ca. 500 meter. Øst for veien på syd
siden av elven lå Lyngsholmen. På nordsiden av elven lå Lyng. Mot vest
lå det lavtliggende området av Lyngs valdet som ble kalt Tangen. Litt nord

----
260 RasA
----
Kart fra 1893 tegnet av Carsten W. Janke. Her er de fleste veiene med.


----
261 RasA
----
for Lyng søndre og Lyng mellom, og rett vest for Nord-Lyng, munnet denne
veien ut i den større veien fra Stiklestad til Bjørken.
Det tredje fergeleiet lå nordvest for Rosvoll. Dette fergestedet ble betjent
av husmannen i Fergestuggu. Fergestuggu lå på nordsiden av elven og hørte
under Nord-Lyng. I 1891 hette fergemannen Petter Sørensen. I 1893 bodde
Petter Sørensen fremdeles der, men plassen var blitt kjøpt av hans sviger
sønn Martin Mule og kaltes nå Lyng lille. Martin Mule utførte nå fergemanns
funksjonen.
Denne veien tok av fra Jåmtlandsveien ved Leirfallkålen, passerte først et
lite stykke vest for Lennesgårdene, dernest mellom Rosvollgårdene før den
nådde ned til elven. På andre siden av elven kom den inn på den samme større
veien fra Stiklestad som er nevnt ovenfor, litt øst for Ekle.
Etter raset var bare biten over Rosvoll-landet igjen.
På sydsiden ble dessuten Sundbygårdene, Østgård og Melby veiløse. Veien
til disse gårdene svingte av Jåmtlandsveien ved Haga søndre søndre. Denne
veien ble ødelagt til øst for Lunden.
På nordsiden ble en hel del gårder veiløse rundt Raset. Fra hovedveien
mellom Stiklestad og Vuku tok det av i alt tre veier til gårder og heimer som
lå lenger mot syd på terrassen. Alle disse tre ble ødelagt.
Regnet fra vest tok den første av disse av fra hovedveien ca. 7-800 meter
øst for Prestegården like på vestsiden av Follodalen. Den førte til Mogårdene,
og passerte Egge av Krag, Moåker og Momoen av Mo foruten en del hus
mannsplasser.
Veien forsvant sammen med hovedveien gjennom området, men en liten
bit sto igjen ved Mo.
Den andre veien tok av like øst for Follo ved Jermstad handelssted og førte
til Eklogårdene. Den gikk noen lunde rett sydover. Krag lå på vestsiden. Den
passerte like forbi Eklosvedjan, også på vestsiden. Der svingte den rett øst
over for å krysse Eklodalen på skrå, hvoretter den igjen svingte syd eller
sydøstover til Eklogårdene.
Tidligere hadde Eklogårdene også hatt forbindelse vestover mot Mo ved
en vei som krysset Follobekken litt sydvest for Krag. Men dalen, som på
dette stedet dels ble kalt Krågsdalen og dels Modalen, fikk etter hvert så bratte
sider på grunn av erosjon at veien ble oppgitt.
På nordsiden av Eklodalen forsvant alt. Bare langs bunnen av Eklodalen
og så sydover til Eklogårdene sto det igjen en bit.
Den tredje avstikkeren mot syd strakte seg parallelt med veien til Eklo.
Den lå noen hundre meter lenger mot øst. Den passerte like forbi Trøgstad
store på østsiden, krysset Eklodalen på skrå mot sydøst, og nådde Tokstad
plassene og Rognhaugen på sydsiden av Eklodalen.

----
262 RasA
----
På leting etter det nøyaktige stedet der hovedveien krysset Follodalen. Til v.
Reidar Prestmo, til h. Johannes Sellæg. 1992.
Her står Johannes Sellæg der han mener veien gikk. Til høyre noe av
Follodalen.

 

----
263 RasA
----
Denne veien forsvant omtrent i hele sin lengde. Bare et kort stykke ved
Rognhaugen sto igjen. Imidlertid gikk det mindre veier og stier fra Rogn
haugen til Landfall, slik at Rognhaugen hadde veiutløsning der.
En bit av veien nordover til Skei som passerte Jermstad øvre, forsvant også.
Vukusjøens innvirkning på veiene
Så kom Vukusjøen. Naturligvis forsvant også veiene til de gårdene som
ble oversvømmet av vann. Men i tillegg mistet Landfall veien sin. Den gikk
østover fra Landfall og ned på elvesletten. Derfra svingte den opp til Steins
lien. Biten på elvesletten ble satt under vann.
Ved Bredingsberg ble også hovedveien satt under vann.
Problemene som følge av den første Vukusjøen ble imidlertid ikke lang
varig. Allerede etter et par uker begynte vannet i sjøen å synke, og tidlig
på sommeren var veiene tørre igjen.
Men problemene tok seg opp igjen i større grad ut på høsten da den andre
Vukusjøen oppsto. Denne gang ble vannspeilet i Vukusjøen liggende minst
3 meter høyere enn forrige gang. Så foruten at de samme veiene ble satt under
vann også nå, ble strekningene lenger. Men det verste var at Østnes bro ble
tatt. Natten mellom 12. og 13. september løftet vannet broen av brokarene
og førte den vel en kilometer nedover. Den ble liggende ved Auskin.
Vukusjøen ble liggende vinteren 1893/94. Men broløs kunne man ikke være,
selv om man nok ville ha klart seg som før 1890 da broen ble bygget. (Om
gjenoppbyggingen av broen se nedenfor.)
Alternative veier
Før man rakk å bygge nye veier, måtte andre utveier finnes. For de enkelte
veiløse gårdene ble det laget nødløsninger langs stier og avlingsveier. Det
tok ikke lang tid før gårdene hadde provisorisk forbindelse med omverdenen.
Men befolkningen på østsiden av Raset, det vil si Leirådalen, Vuku og
Helgådalen, måtte de første dagene ta den lange og besværlige omkroken over
Leirådalen til Leksdalen og så derfra til Stiklestad. Denne veien var på det
tidspunkt ikke særlig bra. Og mens man ventet på at ny hovedvei skulle bli
ferdig, måtte det gjøres forbedringer på denne alternative veien.
Umiddelbare tiltak
Fra det offentliges side var de to hovedveiene på sydsiden og nordsiden
av dalen primæroppgaver. Mye ble satt inn for å få i stand veiforbindelsene
her igjen så snart som mulig.
Jåmtlandsveien var en riksvei, og utgiftene til vedlikehold av denne skulle
dekkes av Staten. Og det var Jåmtlandsveien som raskest ble erstattet.

----
264 RasA
----
Den andre veien, derimot, var kommunal, og selv om nå Staten gikk inn
og bevilget penger til bygging av ny vei, var det allikevel en forutsetning
at det fremtidige vedlikeholdet var et kommunalt anliggende. Likedan måtte
kommunen selv betale for grunnervervelsen, eventuell jordskade utenfor veien
samt gjerdehold.
Fra Stiklestad ble nå veien østover forbi Øgstad pekt ut som aktuell trasé.
Øst for Øgstad ble det anlagt vei på oversiden av rasgropen i retning av Jerm
stad øvre og videre til Fåren nedre. Planene for denne veien ble utarbeidet
av amtsveimesterens assistent, ingeniør Sommerschild. Til å begynne med
ville man konsentrere seg om biten øst for Øgstad. Senere kunne man bygge
vei mellom Stiklestad og Øgstad. Foreløbig kunne man benytte den gamle
veien i retning av Prestegården Auglen, og så noe vest for den benytte en
gårdsvei til Øgstad.
Strekningen man således var nødt til å bygge ny vei, var 5.200 meter.
Omkostningene ble anslått til kr. 30.000.
Jåmtlandsveien
På sydsiden så veimyndighetene det som nødvendig å bygge en interims
vei mellom Kålen og Bjørken øyeblikkelig. Den endelige veitrase for en ny
vei ville bli valgt når leirsjøen hadde stabilisert seg, og det var mulig å fast
slå hvor den best skulle legges. Men inntil det skjedde, måtte det bygges en
erstatningsvei.
Fordi at denne veien bare ville være en midlertidig løsning, ble den kalt
Interimsveien.
For å understreke de prekære behovene overfor myndighetene brukte plan
leggerne opphopningen av lik i området ved Bjørken. Alle disse sognet til
Fra Interimsveien - idag kalt Gammelveien - ved Ness vestre i 1992. Nede
på flaten den nye mellomriksveien.


----
265 RasA
----
Stiklestad. Og veiforbindelsen dit var avskåret. Derfor ble gravplassen på
Lysthaugen anlagt.
Og arbeidet med den nye interimsveien kom i gang før mai måned var
omme. Og arbeidet gikk raskt. Allerede før midten av juni var veien ferdig.
Den 13. juni ble det innstillet til Stortinget om at utgiftene på kr. 4.000 måtte
dekkes av det offentlige. Og i møte 14. juli vedtok Stortinget enstemmig å
bevilge kr. 6.000 til denne veien.
Et interessant forhold er at da den nye veien en gang ut på 1900-tallet lå
ferdig, ble interimsveien kalt Gammelveien, et navn den har den dag i dag.
Veien mellom Stiklestad og Vuku
Samtidig med at bevilgningen til Jåmtlandsveien ble gitt, ble det også be
vilget kr. 30.000 til ny vei mellom Stiklestad og Vuku. Arbeidet ble påbe
gynt allerede 21. august 1893, og avdelingsingeniør Sommerschild ledet
arbeidet.
I løpet av vel to uker hadde man lagt traseen mellom Øgstad og Fåren,
og store deler av den utstukkede veien var planert.
Men så kom etterraset 6. september. Omtrent 6 - 700 meter av den nye
veien gikk med. Veibiten som førte rett østover fra Øgstad, endte nå på kanten
av avgrunnen.
Ny vei måtte stikkes. Nå prøvde man å legge traseen langs etter trygt terreng,
det vil si fjell. Enkelte steder nådde rasgropen helt opp til fjellet.
Om sommeren 1893 ble det påbegynt en vei fra Øgstad. Ved raset 6. septem
ber ble den kuttet av. Slik så den ut sommeren 1992.


----
266 RasA
----
«På gjengrodde stier». Restene av veien som ble påbegynt etter 6. septem
ber, men som måtte flyttes etter 8. oktober. Reidar Prestmo peker ut de siste
spor etter den.

 

----
267 RasA
----
Men fremdeles var nok ikke grunnen trygg, for 8. oktober gikk det atter
et ras, denne gang i Follomarka. Riktignok var ikke dette så veldig omfatt
ende, men en bit av den nybygde veien strøk med.
Og atter måtte veilinjen forandres. Det ble foretatt grunnboringer, og dis
se viste at det var grunn til å være forsiktig et par steder. Av den grunn ble
alt arbeid innstilt inn til skredpartiene kunne komme til ro. Man håpet at når
telen gikk ut av jorden neste vår, ville det være klart om jorden var stødig
eller ikke.
I påvente av dette måtte en alternativ vei opprustes. Og det var veien til
Leksdalen over Lyngåsen. Denne ble utbedret ved at Staten og Verdal kom
mune skjøt inn et like stort beløp, nemlig kr. 500. Og selve Leksdalsveien
ble også oppgruset og forbedret.
Alt dette fordyret anlegget i vesentlig grad slik at det måtte nye bevilg
ninger til.
Ekstrabevilgningen kom i juni i 1894. Og den var på kr. 25.000, slik at
totalsummen som var blitt bevilget til denne veien nå var kr. 55.000.
Østnes bro
Som nevnt ovenfor, ble Østnes bro løftet av brokarene natten mellom 12.
og 13. september da vannet i den andre Vukusjøen steg til ca. 14 meter over
normal vannstand ved Melbyberget. I følge de målinger som ble foretatt ved
broen da vannet var på det høyeste, var vannstanden 1 ,25 meter over kjøre
banen.
Broen drev ca. 1 kilometer nedover før den ble liggende ved Auskin. Det
ble øyeblikkelig samme natt gitt telefonisk ordre om at broen måtte søkes
reddet. Man satte derfor med en gang i gang arbeide med å plukke den fra
hverandre og føre den oppover for å settes opp igjen.
Broen var 104 meter lang. Den sto på to landkar og tre brokar ute i elven.
Både landkarene og brokarene var bygget av stein. Brokarene ute i elven var
ca. 5 meter høye. Det var således fire spenn, to på 22 meter og to på 30 meter.
Overbygningen besto av fagverk som var helt innkledt. Sidene var 3,2 meter
høye. Kjørebanen var 3,8 meter bred.
Før broen ble satt opp igjen, ble det bestemt i felleskap av Verdal kommune
styre og Veivesenet at brokarene skulle forhøyes med 63 centimeter. Dette
ble forholdsvis kostbart da man måtte hente stein hele 4 kilometer unna.
Selve broen hadde fått en del skader under transporten nedover. Blant annet
var deler av både bæreveggene og innkledningen ødelagt, og dette måtte er
stattes.
Men 30. november 1893 var broen ferdig oppsatt igjen. Da var den ikke
malt.

----
268 RasA
----
i "V,"** Bro
Østnes bro ved århundreskiftet. Selv om det ikke fremgår av bildet, er bro
karene og landkarene forhøyet 63 centimeter. Bredingsberg kalles forøvrig
Brislingsberg på bildet.
Omkostningene ble på kr. 4.754,60.
Beløpet ble dekket av Stortinget samtidig med bevilgningen til veien på
nordsiden.
Andre veier
De veiløse gårdene sørget hver for seg for å skaffe seg adkomst til eksister
ende veinett. Den tids krav til veier var helt andre enn hva de er i dag, slik
at det gikk forholdsvis fort å skaffe seg provisoriske gårdsveier. Men på sikt
måtte disse veiene utbedres slik at de tålte den heste- og kjerretrafikken som
var nødvendig.
Kommuneveler til erstatning for de som nå var borte, var det uråd å bygge
over de ødelagte områdene. Følgelig ble dette veinettet liggende i bakleksen.
Det var først etter at det hadde gått noen år, at man kunne tenke på å anlegge
veier gjennom rasgropen og over leirflatene.
Planleggingen av dette ble til dels foretatt av Verdalskomitéen av 1900.
(Se eget bilag.)
Veier over de ødelagt områdene '
Det gikk ikke lang tid før man kunne bevege seg nede på de ødelagte om
rådene. Etter hvert som overflaten tørket, dannet det seg en skorpe. Men det
var i lang tid helt uråd å bygge veier på denne skorpen. Allikevel begynte
man etter hvert å krysse områdene der hvor det var mulig. Snart ble det opp
arbeidet stier og tråkk hvor man kunne ferdes. Fremdeles var det imidlertid
ikke tale om å bygge veier. Det ville gå år før det var mulig.
Den uten tvil viktigste veien som ble bygget over det ødelagte området,
var Jåmtlandsveien. Den såkalte Interimsveien ble benyttet som hovedvei i

 

----
269 RasA
----
vel 10 år. I september 1903 var den nye Jåmtlandsveien ferdigbygget over
Nessleiret.
På den andre siden av elven ble det bygget ny vei til Vuku, den såkalte
Vukuveien. Den gikk fra Stiklestad forbi Lyng og Haga og passerte utenfor
skredporten i retning Landfall. Den ble påbegynt i 1904 og ble avlevert i 1915.
Samtidig med at Vukuveien ble påbegynt, ble det også startet en vei fra
denne og inn i rasgropen. Den ble bygget av straffanger fra Landsfengselet
i Trondheim, og den fikk følgelig navnet Fangeveien. Etter at den hadde
passert skredporten, svingte den østover. Meningen var at den skulle gå til
Leirådalen, men den ble avsluttet inne i rasgropen nedenfor kanten av Trøg
stadmelen i øst. Arbeidet ble avsluttet i 1908.
Etter hvert som det ble bosetning inne i rasgropen, ble det bygget en vei
videre nordover fra det punkt hvor Fangeveien svingte østover. Den ble kalt
Bureiserveien. Den svingte opp den vestre melkanten av Raset og møtte der
den gamle Vukuveien som hadde gått forbi den gamle Prestegården Auglen.
Den var ferdig i 1929.
Senere ble det bygget flere slike Bureiserveier.
Tilsvarende ble det bygget flere veier over rasflatene på sydsiden av elven.
Jernbanen 2
Raset fikk en annen følge for samferdselen som er verdt å legge merke
til. Ferdselen til og fra Trondheim gikk for det aller meste med båt. Vare
og persontrafikken gikk normalt til og fra den nærmeste havnen. På den tid
var Verdal med hensyn til folketall den største kommunen i Nord-Trøndelag.
Trafikken fra dampskipskaien og bryggene langs elven på Øra var derfor gan
ske stor.
Etter raset ble det imidlertid umulig å benytte elven som anløpssted. De
nærmeste kaiene lå på Trones og Skånes, og tross alt var dette et ganske langt
stykke unna sentrum. Vi må her huske på at varetransporten skjedde med
hesteskyss.
På det tidspunkt hadde jernbanen nådd frem til Hell. Og man hadde begynt
å sysle med tanken om å bygge den videre nordover. At Verdal nå opplevde
håpløse kommunikasjonsforhold, var en faktor man måtte ta hensyn til. Og
kommunen maste kanskje mer enn de andre kommunene om en snarlig til
knytning til jernbanenettet. Selv om jernbanebyggingen ikke direkte ble for
sert, kom det fortgang både i planleggingen og arbeidet. 1 1904 var jernbanen
et faktum i Verdal. Og i 1906 var strekningen Hell - Sunnan ferdig, og et
nytt kapitel i samferdselshistorien var skrevet.
Noter:
1 Opplysninger om veiene er ved Arne Eklo.
2 Opplysninger ved Arne G. Bakken.

----
270 RasA
----
DØDE
En oversikt over de omkomne og døde som følge av raset
Denne oversikten er satt opp alfabetisk etter navnet på bostedet. Dersom
vedkommende ikke hadde noe familienavn, er bostedsnavnet benyttet som
familienavn.
For alle er det oppført dødsdag, begravelsesdag og begravelsessted der
som de ble funnet. Dersom de ikke er gjenfunnet, er det anført. For dem
som døde etterpå som følge av skader eller sykdom de pådro seg under raset,
er dette anført.
Det offisielle tallet på omkomne var i 1893 1 12. Av disse døde 1 1 1 i leir
massene. Nummer 112 døde på sykehuset 20 mai. Men undersøkelser i etter
tid har vist at minst to, sannsynligvis fire døde av sykdom og skade etterpå.
Et mer korrekt tall er derfor 116 døde som følge av raset. '
EKLO, EKLOSVEDJAN
5 STK
ANNA KORNELIA ANDERSDATTER SÆBO
død 19.5., begravet 9.6. på Stiklestad
HANS ARTUR KORNELIUS ERIKSEN SÆBO
død 19.5., begravet 4.6. på Stiklestad
EDVIN KLAUDIUS ERIKSEN SÆBO
død 19.5., begravet 18.7. på Stiklestad
JOHAN BENJAMIN ERIKSEN SÆBO
død 19.5., ikke gjenfunnet
ARNE INGOLF ERIKSEN SÆBO
død 19.5., begravet 3.6. på Stiklestad
FOLLO
4 STK
BERGITTE MAGDALENE HANSDATTER ROSTAD
død 19.5., begravet 29.5. på Stiklestad
TORMOD MIKAL JOHNSEN ROSTAD
død 19.5., begravet 29.5. på Stiklestad
METTE OLAUSDATTER BJØRGAN
død 19.5., ikke gjenfunnet
OLINE GUSTA VA MARTINUSDATTER BRANDHAUG
død 19.5., ikke gjenfunnet

----
271 RasA
----
FOLLO, SMEDHAUGEN
PETER PETERSEN BELBO
død 19.5., ikke gjenfunnet
MARIE LARSDATTER BELBO
død 19.5., ikke gjenfunnet
4 STK.
METTE PAULINE PETERSDATTER BELBO
død 19.5., begravet på Stiklestad i mai, dato ikke oppgitt fordi
baptist.
hun var
MARIE OLINE PETERSDATTER BELBO
død 19.5., begravet 24.6. på Stiklestad
EDVARD ARNTSEN SANDBERG
død 19.5., begravet 16.6. på Lysthaugen
JOKUMINE JOHNSD ATTER SANDBERG
død 19.5., begravet 15.6. på Lysthaugen
GURUANNA JOHANNESDATTER FØLSTAD
død 19.5., begravet 20.6. på Lysthaugen
KRISTEN MORTENSEN HAGA
død 19.5., begravet 29. juni på Lysthaugen
TONETTE MATHEA TRONDSDATTER HAGA
død 19.5., begravet 15.6. på Lysthaugen

 

 

 

 

 

 

 


----
272 RasA
----
HAGA, HAGAENGET
4 STK
MARIA GUSTA VA PETTERSD ATTER HAGAENG
død 19.5., begravet på Lysthaugen
JOHAN MARIUS PETTERSEN HAGAENG
død 19.5., begravet 28. mai på Lysthaugen
GUNHILD PAULINE PETTERSD ATTER HAGAENG
død 19.5., begravet 28.5. på Lysthaugen
GRETHE PETTERSD ATTER HAGAENG
død 19.5., ikke gjenfunnet
HAG A VALD, GAMMELPL ASSEN
1 STK
MARIA BÅRDSDATTER HAGA VALD
død 19.5., begravet 18.6. på Lysthaugen
JERMSTAD VESTRE 11 STK
GUSTAV JOHAN EDVARD ARNTSEN STIKLESTAD
død 19.5., begravet 14.7. på Lysthaugen
SERIANNA JENSDATTER STIKLESTAD
død 19.5., begravet 5.6. på Stiklestad
ARNT GUSTAVSEN STIKLESTAD
død 19.5., ikke gjenfunnet
SALVE GUSTAVSEN STIKLESTAD
død 19.5.., ikke gjenfunnet
JULIE MARIE GUSTAVSDATTER STIKLESTAD
død 19.5., begravet 16.6. på Lysthaugen
THOMAS GUSTAVSEN STIKLESTAD
død 19.5., ikke gjenfunnet
JØRGEN RAGNVALD GUSTAVSEN STIKLESTAD
død 19.5., begravet 5.6. på Stiklestad
GUDRUN SOFIE GUSTAVSDATTER STIKLESTAD
død 19.5., ikke gjenfunnet hvis det ikke var hun som ble funnet sammen
med sin tante Andrea Jensdatter
OLE INGVALD GUSTAVSEN STIKLESTAD
død 19.5., ikke gjenfunnet hvis det ikke var han som ble funnet sammen
med sin tante Andrea Jensdatter
GURUANNA GUSTAVSDATTER STIKLESTAD
død 19.5., ikke gjenfunnet
ANDREA JENSDATTER
død 19.5., kan være henne som ble funnet 25.5.94 sammen med et barn,
enten Ole Ingvald eller Gudrun Sofie, begravet på Stiklestad

----
273 RasA
----
JERMSTAD ØSTRE
5 STK
JAKOB PEDERSEN JERMSTAD
død 19.5., begravet 6.6. på Stiklestad
JONETTA ELLEVSDATTER JERMSTAD
død 19.5., ikke gjenfunnet
MARTA JAKOBSDATTER JERMSTAD
død 19.5., ikke gjenfunnet
EDVARD ELLEVSEN JERMSTAD
død 19.5., begravet 4.6. på Lysthaugen
JOHN ELLEVSEN JERMSTAD
død 19.5., ikke gjenfunnet
JERMSTADSPANNET
8 STK
BERTINE EMILIE JOHANNESDATTER JERMSTAD
død 19.5., begravet 4.6. på Levanger
SOFIE KARLSDATTER JERMSTAD
død 19.5., ikke gjenfunnet
KAREN BERGITHE KARLSDATTER JERMSTAD
død 19.5., ikke gjenfunnet
LARS IVERSEN JERMSTAD
død 19.5., begravet 2.6. på Stiklestad
KAREN OLSDATTER JERMSTAD
død 19.5., ikke gjenfunnet
LORENTZ BERNHARD LARSEN JERMSTAD
død 19.5., ikke gjenfunnet
ANNA GUSTA VA ANDREASDATTER HAUKA
død 19.5., ikke gjenfunnet
INGA OLINE MARTINSDATTER MYRVOLD
død 19.5., begravet 4.6. på Stiklestad
JERMSTAD HANDELSSTED
4 STK
OLAUS ANDREASSEN BJARTNES
død 19.5., ikke gjenfunnet
ELENANNA JOHANSDATTER BJARTNES
død 19.5., ikke gjenfunnet
MARIE OLAUSDATTER BJARTNES
død 19.5., ikke gjenfunnet
ALICE OLAUSDATTER BJARTNES
død 19.5., begravet 2.6. på Stiklestad
Verdalsboka - 18

----
274 RasA
----
KRAG, EGGE 3 STK
ANDERS LARSEN TILLER
død 19.5., begravet 5.6. på Stiklestad
ANNA PETERSDATTER TILLER
død 19.5., man antok det var henne som ble begravet 22.7. på Stiklestad
LAURITS OTILIUS TILLER
død 19.5., ikke gjenfunnet
KRAG, GRAN
5 STK
PETER OLAUS THORESEN GRAN
død 19.5., ikke gjenfunnet
SOFIE THORESDATTER GRAN
død 19.5., ikke gjenfunnet
INGER MARIE THORESDATTER GRAN
død 19.5., ikke gjenfunnet
SUSANNA OLSDATTER KLOKKERHAUG
død 19.5., ikke gjenfunnet
NILS ANDERSEN FÅREN
død 19.5., begravet 3.6. på Stiklestad
LEIRFALL, GRAVVOLL
1 STK
MARIE KRISTINE LUDVIGSDATTER LEIRFALL
død 19.5., begravet 9.6. på Vinne
LEIRFALLVALD, BRUGJERDET (JOHANNESPLASSEN) . 1 STK
JOHANNES TOMASSEN LEIRFALLVALD
død 1.6. som følge av skader han pådro seg under raset i tillegg til sykdom
han hadde fra før, begravet 12.6. på Vinne (kommer i tillegg til de 112)
LYNGS VALD, BLÅMELENGET 1 STK
MARTA OLSDATTER LYNGSVALD
død 30.5., i følge kirkeboken av alderdomssvakhet, men sannsynligvis av
sykdom som følge av påkjenninger under raset, begravet 4.6. på Stiklestad
(kommer i tillegg til de 112)
LYNGSVALD, LYNGSHOLMEN I (ELLEN MARIEPLASSEN) 1 STK
ELLEN MARIE ELLINGSDATTER LYNGSVALD
død 19.5., begravet 19.6. på Lysthaugen

----
275 RasA
----
LYNGSVALD, LYNGSHOLMEN II (OLEPLASSEN)
OLE JOHANNESSEN LYNGSVALD
3 STK
død 19.5., begravet 19.6. på Lysthaugen
RAGNHILD PEDERSDATTER LYNGSVALD
død 19.5., ikke gjenfunnet
OLINE MARGRETHE OLSDATTER LYNGSVALD
død 19.5., ikke gjenfunnet
LYNGSVALD, NORDLYNGSSTUGGU
1 STK
ANNA JOHANNESDATTER LYNGSVALD
død 19.5., begravet 1.6. på Stiklestad
MELBY, MELBYNESSET
5 STK
ANDREAS SEVALDSEN HAGE
død 19.5., begravet 5.7. på Lysthaugen
INGEBORG RASMUSDATTER HAGE
død 19.5., begravet 9.7. på Lysthaugen
RAGNHILD PAULINE ANDREASDATTER HAGE
død 19.5., begravet 28.5. på Lysthaugen
OLE EDVARD ANDREASSEN HAGE
død 19.5., begravet 10.7. på Lysthaugen
EDVIN HERMAN SEVALDSEN HAGEN
død 19.5., begravet 4.6. på Lysthaugen
MO, MOAN 3 STK
MARTINUS JOHNSEN MIKVOLD
død 19,5., begravet 14.8. på Stiklestad
KAREN MALENE MARTINUSDATTER MIKVOLD
død 19.5., registrert som ikke gjenfunnet, men står oppført som begravet
på Ytterøya 29.7.
MARIE PAULINE MARTINUSDATTER MIKVOLD
død 19.5., ikke gjenfunnet
MOVALD
5 STK
SERIANNA OLSDATTER MOVALD
død 19.5., ikke gjenfunnet
BERNT ANTON KONRAD JOHANSEN MOVALD
død 19.5., ikke gjenfunnet
INGA SOFIE JOHANSDATTER MOVALD
død 19.5., ikke gjenfunnet
AXEL JOHANSEN MOVALD
død 19.5., ikke gjenfunnet

----
276 RasA
----
OLGA SEVERINE JOHANSDATTER MOVALD
død 19.5, ikke gjenfunnet
SUNDBY, SUNDBY AUNET
2 STK
HALDOR HALDORSEN SUNDBY
død 19.5., begravet 28. juni på Lysthaugen
GURUANNA IVERSDATTER SUNDBY
død 19.5., begravet 28. juni på Lysthaugen
SUNDBY, SUNDBYHAMMELEN
3 STK
KAREN ARNTSDATTER SUNDBYVALD
død 19.5., begravet 28.5. på Lysthaugen
ANNA BIRGITTE JOHANNESDATTER SUNDBYVALD
død 19.5., begravet 28.5. på Lysthaugen
MARTA BÅRDSDATTER SUNDBYVALD
død 19.5., begravet 28.5. på Lysthaugen
TOKSTAD MELLOM 3 STK
OTILIE PEDERSDATTER TOKSTAD
død 20.5., begravet 28.5. på Stiklestad (regnes med blant de 112)
GUST AVA PEDERSDATTER TOKSTAD
død 19.5., ikke gjenfunnet
ANNA BERGITHE PEDERSDATTER TOKSTAD
død 22.5. som følge av sykdom etterpå, begravet 27.5. på Alstadhaug
(kommer i tillegg til de 112)
TOKSTAD VESTRE 4 STK
PEDER RASMUSEN TOKSTAD
død 29.5. som følge av sykdom etterpå, begravet 3.6. på Alstadhaug
(kommer i tillegg til de 112)
ANNE OLSDATTER TOKSTAD
død 19.5., begravet 3.6. på Stiklestad
THEODOR PEDERSEN TOKSTAD
død 19.5., begravet 3.8. på Stiklestad
EINAR THEODORSEN TOKSTAD
død 19.5., begravet 3.6. på Stiklestad
TRØGSTAD LILLE, BJØRKLUND
5 STK
ANTON KRISTIANSEN BJØRKLUND
død 19.5., begravet 4.6. på Lysthaugen

----
277 RasA
----
INGEBORG OLSDATTER BJØRKLUND
død 19.5., begravet 5.6. på Stiklestad
SIGURD ALFRED ANTONSEN BJØRKLUND
død 19.5., begravet 5.6. på Stiklestad
KAREN OTILIE ANTONSDATTER BJØRKLUND
død 19.5., begravet 16.6. på Stiklestad
INGER ANTONIE ANTONSDATTER BJØRKLUND
død 19.5., ikke gjenfunnet
TRØGSTAD LILLE SØNDRE
JENS MONSEN SKOGÅS
4 STK
død 19.5., begravet 4.6. på Lysthaugen
KAREN MARIA HANSDATTER SKOGÅS
død 19.5., begravet 17.7. på Lysthaugen
MARIUS JENSEN SKOGÅS
død 19.5., begravet 4.6. på Lysthaugen
JOHN SIGURD JENSEN SKOGÅS
død 19.5., begravet 4.6. på Lysthaugen
TRØGSTAD SKOLE
3 STK
ANDREAS HENRIKSEN TESSEM
død 19.5., begravet 2.6. på Stiklestad
OLINE EDVARDA MORTENSDATTER TESSEM
død 19.5., begravet 2.6. på Stiklestad
OLAF OLSEN REPPESAUNET
død 19.5., ikke gjenfunnet
TRØGSTAD STORE
1 STK
METTE OLINE OLAUSDATTER HALLEMSVALD
død 19.5., ikke gjenfunnet
TRØGSTAD, FYKSVEET
3 STK
INGVALD JOHANNESSEN TRØGSTADVALD
død 19.5., begravet 4.6. på Lysthaugen
IVER ANNEUS INGVALDSEN TRØGSTADVALD
død 19.5., trolig begravet på Ytterøya
ARNE ODINSEN TRØGSTADVALD
død 19.5., begravet april 94 på Lysthaugen
TOTALT ANTALL DØDE
1 16 STK
Av dette var 50 av hankjønn og 66 av hunkjønn.

----
278 RasA
----
Oppsummering døde
111 mistet livet i leirsuppen 19. mai, 1 døde 20. mai, 1 døde 22. mai, 1
døde 29. mai, 1 døde 30. mai, og 1 døde 1. juni.
Begravelser
Begravelsene kan oppsummeres slik
På Stiklestad 31 identifiserte personer, 2 mulig identifiserte og 4 ikke iden
tifiserte.
På Lysthaugen 32 identifiserte og 1 ikke identifisert
På Vinne 2 identifiserte.
På Alstadhaug 2 identifiserte.
På Levanger 1 identifisert.
På Ytterøya 2 trolig identifiserte.
Ytterligere 4 funn av skjelett og skjelettrester gjort i vårt århundre, alle
uidentifiserte.
Igjen i leirmassen ligger levningene av 35 personer.
Allerede fra første stund begynte man å finne døde rundt kantene av leir
sjøen. De ble tatt i land der de ble funnet. De første kaotiske timene ble det
imidlertid ikke brukt tid på dem. Da måtte man søke å berge så mange som
mulig av dem som fremdeles var i live. Men etter hvert ble også de døde
et påtrengende problem.
De måtte for det første identifiseres, dernest begraves. Men alt dette måtte
organiseres. Selv om de fleste kunne gjenkjennes med en gang, var det ikke
så få som var så maltrakterte at dette ikke var en selvfølgelig ting. Og alle
som ble tatt opp fra leir sørpen, var så overdekket av leire at de måtte vaskes
før de kunne begraves.
Av de 1 1 1 som døde direkte under raset, var 1 10 fra Stiklestad kirkesogn.
Bare en var fra Vinne. (Se listen.) Det naturlige gravstedet for disse var så
ledes Stiklestad kirke. Men det var ikke så enkelt å komme dit. Veiene var
sperret enten ved at de hadde rast ut, eller ved at de var oversvømmet av
leirsuppe og vann.
De aller fleste ble tatt i land på sydsiden av dalen. Ble de funnet vest for
Ness, var det mulig å få dem til Stiklestad ved å kjøre veien om Vinne og
Verdalsøra. Disse representerte således ikke noe problem med hensyn til stedet
hvor de skulle begraves. I påvente av transport ble de lagt på et oppsamlings
sted. En bu på Rosvoll store ble benyttet til det formål.
Mange ble også tatt i land på nordsiden. Oppsamlingssted for disse var låven
på Stiklestad østre. På nabogården, Stiklestad mellom, bodde Marie Moks
nes. Hun har fortalt hvordan hun opplevde denne situasjonen: 2
«Så stod det tri båror ein dag på tunet hos mor og far. I den eine låg Seri
anna Stiklestad, i den andre to smågutar, i den tredje Ingeborg Kristiansen

----
279 RasA
----
Dette bildet skal etter sigende være fra redningsarbeidet etter raset. De to
karene bærer et lik mellom seg. I forgrunnen et kvinnehode med skaut.
Ukjent fotograf og ukjent sted.
Bjørklund. Mor ville ikkje eg skulle sjå dei, for dei var så ille medfarne. Ja,
det var gravferder støtt, tykte eg. Det vart vel ikkje så stor stas - alle var so
oppskaka og redde for ei ny ulukke.»
Ble de omkomne funnet øst for Ness, var problemet en god del større. Da
var det ingen mulighet for å få dem fraktet på skikkelig vis til Stiklestad. Et
ter som det ikke fantes kjørevei, måtte de i så fall bæres gjennom uveisomt
terreng, og det var ingen hverken lystelig eller enkel oppgave. I påvente av
hva som skulle skje med disse likene, ble de lagt på en samleplass ved Skrud
du nedenfor Bjørken fordi der var det fremdeles is og kjølig. Men de kunne
ikke bli liggende ute uten tilsyn, og de ble lagt i kister som ble satt opp på
hellen på Skjørdal østre.
Etter som tiden gikk, ble det mer og mer påkrevet at de kom i jorden.
Anders Balgård og Martin Bjørken var blant dem som under fogdens
ledelse hadde ansvaret for forholdene på sydsiden av elven. 24. mai skrev de
to til sogneprest Otto Møller Hansen og pekte på nødvendigheten av at det
ble innviet et eget gravsted i nærheten. Ønsket om dette var også alminnelig
blant befolkningen i denne delen av Ness.
Presten fant dette både rimelig og fornuftig, og Lysthaugen ble utpekt som
gravsted.


----
280 RasA
----
De første begravelsene fant sted på Lysthaugen 28. mai. På det tidspunkt
var ikke biskopen varslet om dette. Otto Hansen skrev til biskop Skaar 3.
juni og søkte om at det kunne bli opprettet egen gravplass på Sundby. I brevet
gjorde han rede for alle omkomne, og i hvilke kirkesogn de hørte hjemme,
samt om de meget vanskelige, enn si umulige kommunikasjonsforhold som
eksisterte.
Prosten i Søndre Innherred prosti, som forøvrig var prest i Stjørdal, ga
sin påtegnelse 5. juni. Han mente at det var nødvendig med kongelig god
kjennelse av at gravstedet på Lysthaugen ble benyttet. Videre mente han at
kommunen måtte sørge for at stedet ble inngjerdet, og kommunen måtte ga
rantere vedlikehold av stedet i minst 20 år.
Biskopen gjorde sin påtegning 7. juni, så her må man si at saksgangen gikk
raskt for seg. Han støttet prostens syn, og ba om at herredstyret måtte gjøre
et vedtak som var i samsvar med hva som var anført.
Hva som ble det endelige resultatet, er kjent. Gravstedet på Lysthaugen
ble godkjent.
Men at det ble begravet folk i uinnviet jord, falt mange tungt for brystet,
og det ble fra forskjellig hold rettet klager mot at prestene tillot begravelser
på Lysthaugen. Ikke alltid var det prester til stede ved nedsettelsene heller,
ble det sagt i anklagene.
Sognepresten i Verdal svarte i et innlegg i Nordre Trondhjems Amtstid
ende 7. juni 1893 på klagene. Her gjorde han oppmerksom på at i Vera ble
de døde begravet uten at det var prest til stede. Der kunne de døde bli ligg
ende ujordfestet et helt år, fordi presten besøkte bygden kun en gang for året.
Han kunne videre fortelle at søknad om tillatelse til å innvie gravstedet var
innsendt. Og med hensyn til jordfestelse på Lysthaugen, kunne heller ingen
prest gjøre noe så lenge jorden ikke var innviet.
Oversikt over begravelsene
De første begravelsene fant sted både på Stiklestad og Lysthaugen samme
dag, nemlig 28. mai. På Lysthaugen ble det da begravet tilsammen ti per
soner. Så fulgte 4. juni med seks begravelser. Den 15. juni ble tre begravet,
16. juni to, 18. juni en, 19. juni to, og 20. juni to. Så var det en pause frem
til 5. juli da en ble begravet. Den 8., 9. og 10. juli ble det begravet en hver
dag. Så fulgte 14. juli med en og 16. juli med en. Flere begravelser av identi
fiserte personer fant ikke sted i 1893. Men i april 1894 ble ytterligere en be
gravet på Lysthaugen.
Dette gir tilsammen 32 begravede. Tallet på hankjønn og hunkjønn er det
samme, nemlig 16 stykker.
I tillegg er det en uidentifisert person begravet på Lysthaugen. Det er ikke
opplyst om dette er hankjønn eller hunkjønn. Heller ikke når vedkommende

----
281 RasA
----
ble begravet. Alt i alt er det således begravet 33 personer på Lysthaugen.
På Stiklestad ble det begravet en person 28. mai. Den 29. mai ble det be
gravet to. Hver dag de første seks dagene i juni var det begravelser: 1. en,
2. fem, 3. fire, 4. tre, 5. fem og 6. juni en. Den 9. juni fulgte med en, 16.
og 18. juni med én hver og 24. juni med en. Så var det ingen før 18. juli.
Da ble en begravet. 22. juli ble også en begravet. I august var det også to
begravelser, en 3. august og en 14. august. På en ikke angitt dag ble en kvinne
begravet på Stiklestad.
Tilsammen blir dette 31 stykker. Her var tallet på hankjønn 15 og hun
kjønn 16. 3
I tillegg til disse ble det begravet fire personer som det ikke var mulig å
fastslå identiteten på.
De to begravelsene i Vinne fant sted 9.6. og 12.6
Begravelsene på Alstadhaug skjedde 27.5. og 3.6.
På Ytterøya er den ene begravelsen oppgitt til 29.7., mens den andre ikke
er angitt med dato.
Noen personer døde etterpå av sykdom eller skader de ble påført under
raset. To døde av lungebetennelse kort tid etterpå, og ytterligere to døde sann
synligvis av samme grunn før to uker var gått.
Omkostningene med begravelsene
Omkostningene med begravelsene beløp seg til kr. 1941,30. Disse utgiftene
omfattet slike detaljer som oppgraving av de døde fra leiren, vasking av likene,
stell av likene før begravelse, likklær, kister og lignende.
Vaskingen av de døde var ingen hyggelig oppgave. Mange av dem var svært
ille tilredt. Men arbeidet var godt betalt slik at det var mange som var inter
essert. Denne oppgaven ble utført av kvinner. Betalingen var 50 øre for hvert
lik de vasket.
Stell av likene før begravelse ble kalt likskjerting. Dette var normale opp
gaver i forbindelse med begravelser. I utgiftsprotokollene er denne benevn
elsen benyttet flere ganger.
På grunn av at tallet på begravelser ble så stort, oppsto et spesielt problem.
Den lokale produksjonen av likkister var ikke tilstrekkelig. Kister måtte der
for kjøpes fra Trondheim. Dermed kom transportutgifter i tillegg til kiste
prisen. Og transporten omfattet både transport med dampskip fra Trondheim
til Skånes eller Trones, og kjøring fra anløpsstedene til begravelsesstedet.
Denne siste delen av transporten ga ekstrainntekter til mange gårdbrukere.
Ved normale omstendigheter ble omkostningene ved begravelser dekket
av avdødes familie. Av og til måtte fattigkretsen dekke utgiftene. Men etter
raset var hele familier utslettet slik at det ikke var noen igjen til å utrede

----
282 RasA
----
omkostningene. Og mange hadde mistet alt i tillegg til familiemedlemmer
slik at de ikke hadde muligheter til å klare å betale hva det kostet.
Det er å gå for langt å si at det utspant seg en strid om hvem som skulle
dekke disse utgiftene. Fogden i Stjør- og Verdal forskutterte beløpet. Da sa
ken ble fremmet for Nordre Trondhjems Amtsting i juni 1894, innstilte skole
og medisinalkomitéen på at amtet ikke skulle betale dette beløpet. Beløpet
burde dekkes av Verdalskomitéen. Amtstinget åpnet imidlertid opp for at amtet
allikevel måtte dekke disse utgiftene dersom statskassen ikke gjorde det. Det
måtte i så fall avgjøres av neste Amtsformannskap.
I november samme år svarte Justis- og politidepartementet at departementet
ikke hadde midler til dekning av disse utgiftene.
1 1895 måtte derfor Amtstinget bite i det sure eple og vedta å dekke utgiftene.
Minnestøtten på Lysthaugen
Gravstedet på Lysthaugen var fra først av ikke innviet. Men folk måtte be
graves, og begravelser fant sted.
Tallet på begravde her kom som nevnt, opp i hele 33.
Ut på sommeren 1893 ble klart at det ikke ville komme flere begravelser
på Lysthaugen. Veiforbindelsene med resten av sognet ble opprettet igjen,
og dette gjorde stedet overflødig som gravplass. Allikevel ble ytterligere en
person begravet der så sent som i april 1894. Det var lille Arne Odinsen
Trøgstadvald. Han ble begravet på Lysthaugen fordi farfaren lå der.
Men det var allikevel klart at stedet måtte vigsles og innvies.
Etter at det var blitt søkt om godkjennelse for gravstedet, kom det svar
fra departementet 22. november 1893 om at tillatelse til innvielse nådigst var
gitt på betingelse av at det ble oppført et passende stakitt rundt gravstedet.
Det ble så fattet vedtak om at det skulle reises en minnestøtte på stedet på
ført navnene på dem som var begravet der. Støtten skulle bekostes av
Verdalskomitéen. Prisen på støtten kom seg på kr. 500, et anselig beløp etter
den tids forhold.
Det ble også bevilget kr. 210 til stakittet rundt plassen.
Innvielsen av gravstedet ble fastsatt til årsdagen for raset, 19. mai 1894.
Dette ble en sorgens høytidsdag for Verdal. Man mener at ca. 1.300
mennesker var forsamlet på Lysthaugen ved denne anledningen.
Høytideligheten ble innledet ved at man sang en sang diktet spesielt for
anledningen av Jon Øverkil. Sangen gikk til melodien Deilig er jorden.

----
283 RasA
----
Etter denne sangen holdt statsråd og formann i Verdalskomitéen Peter Holst
avdukningstalen. I korte trekk minnet han om den sørgelige begivenheten som
hadde rammet bygden, om redslene og nøden som oppsto. Men han minnet
også om hjelpen og offervilligheten som med en gang strømmet mot Verdal
fra hele landet. Materielt sett ble det gjort som kunne gjøres for å lege de
store sårene som oppsto 19. mai 1893, både fra det offentliges og privates side.
Han sa videre at det var hans håp at komiteen som skulle fordele midlene,
ville treffe de riktige avgjørelser slik at alle fikk sin rett. Han ba om at mis
nøyen og misunnelsen måtte vike plass. Han avsluttet med et varmt ønske
om at den før så vakre bygden atter måtte gjenoppstå.
Deretter avduket Holst minnestøtten.

 

 

 

 


----
284 RasA
----
En mindekrands,
forn gjrøtMMtoK* fl t be uÉttrtcltge mmttefter bev Mf» et
effer for feøbett i Barrbflfcit ben I«'be tnai 1.893.
>s»« ytitie. Siiaits

 

 

 

----
285 RasA
----
Forsamlingen sang deretter følgende to vers av Øverkil til tone O Santissima:
O, du herligste,
Allerkj ærligste
Frelsens Gud i det Høie
Lad i Naadens Vaade
Grønnes vore Strande
Værn os, skjærm os i Nøden!
I din Skygge
Lad os bygge,
Reise Alt i din Naade!
Sign du vore Bønner,
Vore Døtre, Sønner,
Landet til Bod og Baade!
Så sang man Landstads salme / denne Verdens Sorger.
Prost Rode fra Stjørdal holdt en lengre tale og innviet gravstedet.
Det ble så foretatt jordpåkastelse på hver av de 33 gravene som var av-
merket, og som hver hadde fått sin lille grønne krans.
Andre minnesamvær
Det er ikke funnet opplysninger om det ble avholdt andre større minne
samvær. Men samme året som raset fant sted, ble det i alle fall trykket og
utgitt et lite skrift med følgende titel: En minnekrans nedlagt paa de adspredte
grave, som gjemmer støvet af de ulykkelige mennesker der blev et offer for
døden i Værdalen den 19de mai 1893.
På fremsiden av samme trykksak, som forøvrig var trykket i Trondheim
og ble solgt for 25 øre, opplyses det at minnekransen i all enkelhet var sam
menflettet av M. Sunde. Hvem denne M. Sunde var, er ikke kjent.
Dette skulle da tyde på at kransen ble lagt på et enkelt sted, og den skulle
være til minne over alle som var døde, uansett hvor de lå.
Skriftet inneholder minnetalen som ble holdt ved denne anledning.
Hvor og når denne minnestunden fant sted, hvem som holdt minnetalen,
og hvor kransen ble lagt, er ukjent. Det tyder imidlertid på at det skjedde
i 1893, altså før den offisielle innvielsen av minneanlegget på Lysthaugen.
Senere likfunn
I årene etter raset er det blitt gjort fire likfunn, det vil si dette er de til
fellene som er kjent.
Det første funnet ble gjort av Erik Rosvoll på Rosvoll søndre. Han var i
ferd med å bygge et sommerfjøs ute på leiret bare et kort stykke unna den
jorden som ikke var blitt berørt. Da fant han restene av et kvinnelik. Det
var meget godt bevart nede i leiren. Blant annet var håret helt intakt. Til tross
for at man mente å kunne gjenkjenne den døde, er ikke det tilfelle. 4
Albert Risholt som var gårdskar på samme gård, fant sist i 20-årene reste
ne av et skjelett under pløying. Det var ikke mulig å fastslå om dette var en
mann eller kvinne. Jordstykket gikk senere under navnet Daumannsstykket. 5

----
286
----


----
287 RasA
----
Og omtrent på samme tid, ca. rundt 1930, ble det på et oppdyrket areal
ute på rasleiret på Rosvollvaldet, pløyd opp skjelettrester, blant annet en hode
skalle. Dette var så langt vest at det bare var et par hundre meter fra grensen
mot By. 6
Det siste som ble funnet, skjedde ved uttak av grus. John Ekren hadde en
grusgruve på østsiden av dagens elveløp. En gang på 1950-tallet ble det kjørt
grus til Mos vika. Under tipping av et gruslass der trillet det en hodeskalle
av lasset. 7
Minnestøtten på Lysthaugen i september 1925.
Noter:
1 De to usikre er vurdert av legene Steinar Nakrem og Dagfinn Torsvik, og begge finner det
mest sannsynlig at de døde av de påkjenninger de var blitt utsatt for.
2 Opplysninger ved Åsta Kvålen Eklo, Maries datter.
3 En stadig tilbakevendende påstand om at det ble begravet 17 mennesker på en dag på Stikle-
stad, stemmer således ikke.
4 Opplysninger ved Johanne Rosvoll Berg.
5 Opplysninger ved Erik Lian.
6 Opplysninger ved Oddleif Thingstad.
7 Opplysninger ved Leikny Ekren.


----
288 RasA
----
«ULYKKEN I VÆRDALEN» - HELSEMESSIGE KONSEKVENSER
Av Steinar Nakrem
Raset i Verdal i 1893 er en av de aller største enkeltkatastrofer i moderne
tid. Minst 1 12, kanskje 1 16 mennesker omkom og et stort antall fikk varige
helseskader, både fysisk og psykisk.
Likevel er det vanskelig å finne beretninger der de medisinske problemene
er nærmere belyst. Selv ikke årsmeldingen fra Innherred sykehus inneholder
opplysninger eller omtaler rasulykken. Den beste beskrivelsen finner vi i
Medicinalberetningen for 1893.
Innberetninger fra de offentlige leger rundt i landet om helseforholdene har
lang tradisjon i Norge. Allerede i 1830 ble det bestemt at alle leger skulle
gi en beretning til Kirkedepartementet. Fra 1891 ble beretningene sendt Medi
sinaldirektøren og arkivert der.
Beretningene var gjerne skrevet etter et fast oppsett og viser sykdomsut
viklingen i de forskjellige deler av landet, levemåter, hygieniske forhold o.s.v

Skjør dal østre 1929. Her var det periodevis sykehus. Det er svært sannsynlig
at Thor Sætre hadde sin standplass her. Foto: Henning Andersson.
Foto: Henning Andersson.


----
289 RasA
----
I en samleoversikt fra Nordre Trondhjems Amt i 1893 kan en bl. a. se at
tuberkulose og lungeinfeksjoner var av de vanligste dødsårsaker på den tiden.
Ellers omtales det vanskelige klimaet med den kalde vinteren og mye snø.
Utvandringen til Amerika tappet fortsatt mange områder for arbeidskraft.
Distriktslæge Hiorth i Levanger avslutter sin rapport slik:
«I 1893 den 19de Mai rammedes Distriktet af en større Ulykke, ved det
bekjendte Jordskred i Værdalen, hvorved 112 Mennesker omkom, og Vær
dier til ca. 1/2 Million Kroner gik tabt. Længere ud paa Høsten (og endnu
mere i 1894) økedes denne Skade ved Flom, Elvebrud og Udrasninger
i Vuku Annex, uden at her dog Menneskeliv gik tabt. ...
I sanitær Henseende var heller ikke Katastrofen ganske uden Betydning,
om end vistnok af mindre væsentlig. Af de ved Ulykken omkomne Men
nesker (112) er, saavidt vides, mellom 80 og 90 fundne og begravede,
men af Dyrekroppe ligger endnu en hel Del tilbake i Leren. Ulven («Var
gen») gjorde i Vinter i den Anledning flere natlige Besøg ned på «Raset»
og fandt og fortærede en Del, hvorfor Sundhedskommissionen kun er den
forbunden. (!)
Nogen Sammenhæng mellom den foran nævnte dysenteriske Diarrhoe og
disse gjenliggende Rester af døde Dyr og Katastrofen i det Hele tåget tror
jeg at kunde udelukke; saa aldeles bestemt tør jeg dog ikke sige det.»
Det følger så en teori om sammenhengen mellom tarminfeksjoner og
«Dekompositioner i Jordlagene», og han avslutter slik:
«Mærkeligt var det ialfald, hvorledes den nok saa maligne Enterit («ond-
artet mavesyke») i dette distrikt kun opptraadte i Værdalen og tilstødende
Dele af Levanger Herred.
Paa Skredets Regning bliver ogsaa at føre et ganske talrigt Antal af Neu
rasthenier, for enkeltes vedkommende endog grænsende til Psykoser. Og
intet turde i saa Henseende være lettere at forklare. At skulde være hen
vist til at bo og bygge i den Grad paa «Gyngende Grund» som disse stak
kels Mennesker, i stadig Angst for at synke i Afgrunden og med
Ødelæggelsens Vederstyggelighed for sine Øine, turde nok baade fysisk
og psykisk kunde nedstemme det stærkeste Nervesystem.»
Levanger by og herred, Skogn og Verdal utgjorde ett legedistrikt med navnet
Levanger. Otto Christian Hiorth (1850 - 1906) tiltrådte som ny distriktslege
bare 3 måneder før raskatastrofen.
Han var fortsatt distriktslege i Levanger da den andre større katastrofen
inntrådte, nemlig bybrannen i Levanger i 1897. 1 en nekrolog i Tidsskrift for
den Norske Lægeforening heter det at han spilte en betydningsfull rolle ved
«at lede ordningen af byens hygieniske forhold efter branden».
Han rakk også å være Levangers ordfører i flere år og 1 . suppleant til Stor
tinget for Trondhjem og Levanger.
Verdalsboka - 19

----
290 RasA
----
Stiklestad mellom sett fra nord i 1929. Dette er den såkalte Moksneslåna.
Her hadde Thomas Norberg Schultz opprettet provisorisk sykehus.
Foto: Henning Andersson.
Verdal hadde egen kommunelege
I 1893 var det imidlertid skifte av lege, i det Albert Strøm (1850 - 1898)
forlot Verdal og Albert Tillisch (1868 - 1958) tiltrådte i samme året. Han
tok sin medisinske eksamen i 1893 og kom altså nesten rett fra eksamensbordet.
I Beskrivelsen over Ulykken i Værdalen blir kommunelegen i Levanger,
Thor Pedersen Sætre (1858 - 19?), gitt rosende omtale.
Innherred sykehus var på flyttefot disse årene. I 1892 ble sykehusets
pasienter flyttet fra det gamle sykehuset på Eidsøren og midlertidig til Staup.
25. juni 1893 kunne det «nye» sykehuset på Moan tas i bruk, og pasientene
ble flyttet dit.
Årsmeldingen fra sykehuset nevner så vidt Verdalsraset med at to av i alt
elleve som døde på sykehuset, var skadet etter raset. Det er bemerkelsesver
dig at antall operasjoner på sykehuset var mindre i 1893 enn tidligere. Like
vel var hele 20 av disse amputasjoner og leddoperasjoner, som dels kunne
være ulykkesofre.
Vegforbindelsene ble delvis brutt og det førte rimeligvis til at det måtte
opprettes midlertidige «sykehus», blant annet på Skjørdalen i Ness og Stikle
stad mellom. Det er også sannsynlig at det tidligere epidemilasarettet på
Maritvoll ble tatt i bruk.


----
291 RasA
----
Vi hadde altså minst 112 omkomne (sannsynligvis 116) og sikkert flere
hundrede skadde uten at det førte til noen katastrofealarm eller ble særskilt
nevnt i overlegens årsmelding!
Hvilke sykdommer og skader hadde vi, og hvordan behandlet en disse i
1893?
Etter beskrivelsene dreier det seg om tre hovedgrupper, indremedisinske,
kirurgiske og psykiske lidelser.
Rasnatta var kald med bitende østavind. Mange fikk sikkert fremmedlegemer
i luftveiene, og dette sammen med utmattelse, må utvilsomt ha gitt en god
del alvorlige luftveisinfeksjoner. Lungebetennelse ble den gang påvist ved
undersøkelse i form av «berøring, banking og lytning».
De første røntgenundersøkelser i Levanger ble foretatt først 10 år senere.
Bakterier var kjent noen år før raset uten at det betydde noe for behandlingen.
Lungebetennelsen hadde gjerne et forløp med høy feber fram mot krisen
7.-9. dag, da pasientene gjerne fikk et fall i kroppstemperaturen til 35-36
grader.
Årelating var langt på vei avskaffet som behandling. Stort sett var det eneste
tilbudet sengeleie, diett og kamferdråper. Minst 1/3 døde, og dersom bakter
iene spredte seg til blodbanen, var utsiktene svært dårlige.
Mange hadde kronisk tuberkulose på den tiden. Den svære fysiske og psy
kiske belastningen ulykken var, gjorde trolig sitt til at mange fikk oppbluss
en av sin sykdom, og kanskje med alvorlige følger.
Syketransport skjedde med hjelp av det man hadde. Dette er en høyvogn inn
rettet til syketransport. Kanskje ble slike brukt i Verdal også.


----
292 RasA
----
Tarminfeksjoner har alltid vært utbredt i eldre tider, særlig i sommerhalv
året. Distriktslege Hiorth har denne teorien om «de maligne Enteritter»:
«Men jeg kan jo alligevel nok tænke mig, at den overordentlige Naturre
volution i vid Udstrækning kan have fremkaldt Rystelser f. Ex. (af mole
kulær eller anden Art) eller ved Lufttilgang have foranlediget Dekom
positioner i Jordlagene, hvorved inficerede eller giftige Stoffe senere kan
være traadt over i de Kilder, der fører Drikkevand. At Diarrhoerne først
opptraadte utover Høsten (og Vinteren) behøver ikke staa i Strid med en
saadan Antagelse.»
Denne teorien var ikke så overraskende. Ennå kjente en lite til tarmbakte
rier og deres virkninger. Et unntak var likevel kolera - en tarminfeksjon som
i det 19. århundre gikk som en svøpe over store deler av verden. Smitte
måtene var lenge et mysterium, der «miasme-teorien» - smitte gjennom luft
- sto sentralt.
Raset hadde ufattelige krefter.
I Beskrivelse over Ulykken i Værdalen er det flere beretninger om lemlestede
personer. Det er derfor ikke overraskende at kanskje så mange som 200 per
soner fikk skader av forskjellig art. Fra sykehuset hørte vi at det var uvanlig
mange amputasjoner i 1893. De aller fleste skadene ble nok likevel behand
let av det lokale hjelpeapparatet, og bra var kanskje det.
Sykehuset hadde problemer med infeksjoner, selv om karbol ble brukt flittig
for å forhindre dette.
Det var mange bruddskader ved Verdalsraset. Dette er et eksempel på et
hjelpemiddel ved benbrudd. Det er et vinkelbrett eller en strekkforbinding.


----
293 RasA
----
Narkosemidler var langt fra det vi kjenner i dag, selv om eternarkosen var
vanlig. Mer bekymringsfullt var det kanskje at narkosen oftest ble gitt av selv
lærte, i Levanger av portner Nielsen]
Distriktslege Hiorth nevner psykiske lidelser som Neurasthenier, endog
grænsende til Psykoser. Mange leger var på denne tiden knyttet til det mili
tære og var kjent med psykiske følgetilstander etter alvorlige opplevelser og
skader.
I eldre lærebøker finner en også begreper som ulykkesnevroser og ulykkes
psykoser. Disse beskrives som tretthet, nedtrykt sinnsstemning, tilbøyelighet
til å gråte og hukommelsessvikt. Mye av dette kjenner vi igjen fra moderne
krisebehandling. Tiltakene var nok som oftest bare ro og sengeleie, kanskje
kombinert med varme bad og brom-midler som beroligende medikament.
Verdalsraset er en av de største enkeltulykker vi har hatt i Norge. Folks
alminnelige holdninger til sykdom/skader og død var på den tiden en helt
annen enn i dag. Sykdom og død var tross alt en del av livet i en tid der den
gjennomsnittlige levealder fortsatt var under 50 år.
Fra beretninger vet vi at de psykiske belastningene var store. Mange mistet
deler av eller hele sin famile, og mange ble utsatt for grusomme synsinntrykk.
På den bakgrunn er det kanskje ikke overraskende at det i ettertid er kommet
fram få øyeskildringer av tragedien. Slike reaksjoner er vanlige når mennesker
opplever kriser og sjokktilstander.
Likevel har vi kanskje mistet noe på disse 100 år, noe som vi på fagspråket
kaller mestring.
Imponerende er også den sympathi raset skapte over det ganske land. Det
var sikkert en svært god psykisk støtte i en vanskelig tid.
Med et slikt utgangspunkt var kanskje krisepsykiatri mindre aktuelt.
*

----
294 RasA
----
PANIKK - RYKTER - OVERTRO
Panikken
Panikken var stor de første timene og dagene etter ulykken. Man visste
ikke hva som hadde skjedd. Man forsto ikke hva som hadde skjedd. Og når
man hadde fått høre hva som hadde skjedd, visste man ikke hvordan det kunne
skje. Og man visste ikke hva som ville skje.
Ryktene spredte seg, og panikken utviklet seg uhyggelig raskt. Flukten fra
det som ble ansett for å være utsatte områder, var total. Men også områder
som man ved å tenke seg om bare litt, måtte ha forstått var trygge, ble fra
flyttet. Det gjaldt for eksempel gårder og steder som lå nokså nært raset, men
som lå på fjellgrunn. Det er kjent historier om folk som rømte til fast fjell
for å være sikker, men som på veien dit de skulle, passerte andre fjellpartier.
Evnen til å tenke rasjonelt og logisk ble lammet.
At denne paniske redselen slo dem som bodde nærmest, er ikke merkelig.
Mange av dem hadde med sine egne øyne sett hvordan enorme områder med
både gårder og hus, sank ned og forsvant. Hos disse stakk naturligvis red
selen svært dypt. Og panikk er som kjent smittsomt. Dette medførte at de
fleste gårdene langs med elven på nordsiden helt nedover til Verdalsøra, ble
rømmet. Og på Verdalsøra var det en alminnelig fraflytning. Da for eksem
pel militæret fra Trondheim og Steinkjer kom dit, kom de til et så å si folke
tomt sted. Telefonsentralens betjening hadde rømt vekk, og soldater måtte
overta jobben inntil videre.
Den samme panikken spredte seg ikke på sydsiden av elven umiddelbart
etter raset. Det har en svært naturlig forklaring. På denne siden av elven kom
raset som en flodbølge. Den var slem nok, men den innga ikke den samme
uhyggesfølelsen som når grunnen forsvant under benene på folk. Vel var man
hjelpeløse overfor de enorme naturkreftene som her utspilte seg, men det var
da til en viss grad mulig å forstå hva som skjedde. Og videre var forbindel
sen mellom nordsiden og sydsiden brutt. Rykter og panikk krysset ikke leir
sjøen som lå der som en effektiv sperring mellom de to delene av bygden.
Rykter og panikk trenger nemlig et menneskelig ledd for å videreføres.
Men da ryktene nådde sydsiden, ble også folk på denne siden påvirket av
dem. Allerede utpå dagen den 19. mai var man klar over hva som hadde skjedd
ved Jermstad. Og man var redd for at nye ras kunne komme. At rasbølgen
kunne gjøre stor skade, var innlysende. Men det var ikke mye tankegang som

----
295 RasA
----
trengtes for å se at leirsjøen ikke kunne stige så veldig mange metrene over
det nivå den allerede hadde. Allikevel ble hus og gårder som lå ti-talls av
meter over dette nivået fraflyttet, akkurat slik som det skjedde på motsatt side
av dalen.
En pussig episode fant sted på Nordberg
vestre. Der var den 8 år gamle Johan
Nestvold gjetergutt. Han var fra en plass
under Nestvoll. 1 Da ryktene begynte ågå
om at elven ville komme, tok ikke eieren
av gården, Daniel Sivertsen Nordberg,
sjansen på at gården ville unnslippe flod
bølgen, og alle, både mennesker og dyr
ble tatt med opp til Nordberg øvre som
man mente var trygg. Til og med den
minste grisungen, som han hadde betalt 4
kroner for, ble båret dit. Men så glemte
han gjetergutten som lå igjen og sov. Johan
Nestvold kunne ikke riktig tilgi Daniel for
at han lot ham ligge igjen, mens han tok
med seg grisungen.
Johan Olausen Nestvold.
Ryktespredning
Avisene må ta sin del av skylden for at de mest fantasifulle antagelser om
hva som ville skje, ble akseptert og trodd. I langt større grad enn i dag var
det trykte ord en sannhet. Når ting sto på trykk, var det sant. På den andre
siden er det klart at avisfolkene ikke var mindre påvirket av hva de så og
hørte enn folk flest. Og i tillegg var de i de fleste tilfeller fremmede på ste
det, og ganske enkelt fordi de ikke var lokalkjente, kunne de ikke uten videre
avvise påstander som grunnløst tøys.
De første ryktene gjaldt naturligvis faren for nye ras. Disse berørte både
de områdene som kunne rase ut, og de områdene hvor rasmassene kunne
havne. Angsten for hva som kunne komme til å skje, fikk næring hver gang
det gikk ras i kantene rundt skredgropen.
Folk så for seg alle mulige steder hvor det kunne gå ras. Alle terrasser
og terrasseskråninger hvor det tidligere hadde gått ras, og som lignet på steder
hvor det kunne ha rast, ble betraktet med engstelse. Alle gamle sagn om ras
og slike forhold ble trukket frem. Og nå ble man informert om alle de rasene
som man hadde kjennskap til i hele Trøndelag. Både de trønderske avisene
og avisene fra andre deler av landet hadde lange og detaljerte beskrivelser
av de rasene man kunne klare å grave frem opplysninger om.
Mange av de beskrivelsene som ble gitt av de historiske rasene i Trønde


----
296 RasA
----
lag, var bare av akademisk interesse. Men de var med på å nøre opp under
angsten som preget folk flest. Og det var ikke bare her i Verdal at dette ga
seg utslag. Da det tilfeldigvis bare kort tid etter Verdalsraset ble gjort lik
funn etter folk som hadde gått med i ras for lenge siden i Skaugdalen i Rissa,
ble dette naturligvis slått stort opp. Og folk der i distriktet ble også oppskaket.
Det hadde tidligere gått flere ras i nærheten av Trondheim, og spesielt ble
de siste store rasene ved Tiller i 1816 grundig omtalt. Detaljerte beskrivelser
av folk som kjempet for livet i de frådende leirmassene som også tok Tiller
kirke, skapte også engstelse blant beboerne der.
I det hele tatt synes mange historier å handle om hvordan elver hadde tatt
med seg kirker. Det ble opplyst at ved skredet og flommen i Gauldalen i 1345,
ble flere kirker ødelagt. Det er tydelig at ras og kirker hører sammen på
folkemunne.
Raset i Gauldalen ble forøvrig viet spesiell oppmerksomhet da dette var
det eneste som kunne sammenlignes med Verdalsraset hva angår døde
mennesker. Den kjente historikeren Gustav Storm hadde en lengre analyse
av kildene omkring denne hendelsen i 1345. (For sammenligningens skyld
er Gaulsdalsraset omtalt i et eget kapitel.)
Da ryktene gikk som verst om Vukusjøen, het det blant annet at bare spiret
av Vukukirken stakk opp over vannflaten.
En annen form for rykter som skapte angst og usikkerhet, var fortellingene
om hvem som hadde omkommet. Ole Hegdal som hadde vært tjenestegutt
på Trøgstad store, gikk hjem til Inderøya hvor han bodde. Og etter at han
hadde kommet hjem, kom budskap om at han var død!
Overtro
Mange sagn om ras i Verdal dukket frem. Et interessant sagn i den
sammenheng, skal være en spådom satt frem av Lisbet Nypan. Hun var den
siste som ble brent som heks i Trøndelag. Spådommen gikk ut på at Stikle
stad kirke skulle synke ned i jorden en 1. pinsedag da den var full av folk.
Dette sagnet har visstnok vandret rundt i Verdal i flere hundre år, og det er
ganske sikkert med urette at Lisbet Nypan skulle ha hatt befatning med det.
Men det var kanskje lett å trekke frem dette navnet som sikkert nok var kjent
for folk flest, og kanskje omgitt av et skjær av uhygge og mystikk. Tross
alt hadde hun vært en heks!
Men samme spådom var også tillagt en gammel finnkjerring. I den sammen
heng var det visstnok ikke bare en spådom, men snarere en forbannelse. Finn
kjerringen skulle visstnok ha gannet for at så skulle skje som en slags hevnakt.
Etter all sannsynlighet har begge disse sagnene sammenheng med et tapt
minne om rasene som hadde gått i terrassene like nord og nordøst for Stikle
stad kirke. Begge disse har lagt opp leirmasser rundt kirken. Det siste laget

----
297 RasA
----
forøvrig det dalføret som går nordøstover forbi Verdal Museum. Leirmass
ene fra dette skredet la seg opp rundt kirken i ganske betydelig mektighet.
Versjonen som ble tillagt Lisbet Nypan, dukket opp så pass tidlig at det
ble gjengitt i avisene allerede pinseaften. Selv om man hadde tenkt å ha guds
tjeneste i Stiklestad kirke I. pinsedag, er det tvilsomt om man hadde fått folk
dit 21. mai 1893. Men både folk flest og prestene hadde andre ting å foreta
seg den dagen. Redningsarbeidet pågikk for fullt. Og noen gudstjeneste ble
ikke holdt i Stiklestad 1. pinsedag 1893.
Stiklestad kirke fotografert fra nordvest i 1893.
Ukjent fotograf.
Dommedagsprofetier
Dommedagsprofeter fantes det mange av på den tiden. Både geistlige em
bedsmenn og lekpredikanter tok for seg dommedag i sin religiøse virksom
het. På mange måter hadde folk et klart begrep om hvordan dommedag ville
arte seg. Det var blitt forklart grundig fra prekestolen i kirken. Bibelen ga
grunnlag for detaljerte beskrivelser av hvordan denne hendelsen ville gå for
seg. Svovelstanken som det fortelles bredte seg mens raset var i gang, asso
sierte de fleste med beskrivelsene av Sodomas og Gomorras undergang. I
det hele tatt var ordet svovel et aktuelt ord i den sammenheng. Begrepet svo
velpredikant er ikke aldeles uten sammenheng med hva det ble snakket om.


----
298 RasA
----
Og at folk trodde de opplevde dommedag da de befant seg midt ute i dette
helvetet, er det ingen grunn til å undres over.
Fortellingen om presten Klute som kunne fortelle om at han hadde møtt
en sortkledt person som varslet om en stor ulykke i Verdal, underbygget over
troen. (Se under Overnaturlige varsler.)
At en så pass nøktern mann som lensmann Wessel heller ikke var upåvir
ket av slike dommedagsbeskrivelser, går frem av hans rapport om ulykken.
Der forteller han at folk hadde hørt eksplosjoner. Og selv om ikke et eneste
vitne er blitt funnet som beviselig hadde sett ildtunger og flammer over ras
området, var det en alminnelig oppfatning at noen hadde sett det. Og lens
mannen som nok ikke trodde på dommedagsprofetiene, aksepterte dette, og
fant en naturlig forklaring på det ved at det hadde dannet seg såkalt sumpgass
nede i grunnen, og denne hadde eksplodert da den kom ut i fri luft. Men som
sagt, synet av flammer og ildtunger i raset er bare fri fantasi, og må tilskrives
at folk trodde at det måtte ha vært slik, for i følge dommedagsbeskrivelsene
skulle ild og flammer fortære verden. Og svovellukten var jo der!
Guds straffedom
Alle fortellinger med overnaturlig tilsnitt ble naturligvis fortalt og gjenfor
talt i det vide og brede. Og mange beskjeftiget seg med at det faktisk måtte
være en Guds straffedom som hadde funnet sted. Men merkelig nok er ikke
dyret i Johannes åpenbaring funnet nevnt noe sted. Det trekkes som kjent
frem ved enhver anledning, i hvert fall når det gjelder å tillegge menings
motstandere alle slags uhederlige meninger.
Politiske motsetninger fantes det også på den tid. Verdal var ved slutten
av forrige århundre kjent for å være radikal. Og det var faktisk folk som skrev
inn til avisene og mente at dette var Guds straff for verdalingenes radikalisme.
Et avisinnlegg i Dagsposten 14. juni kan illustrere dette. Riktignok er dette
innlegget et angrep på slik fanatisme. Det ble sendt til avisen fra Ut-
Trøndelag: 2
At ulykken i Verdalen av ikke så få religiøse høyrehoder settes i for-
bindelse med beboernes angivelige radikalisme, er ikke så sjelden å høre.
Jeg har snakket med virkelig såkalte «kristeligsinnede» som nesten anser
ulykken som «lønn som forskyldt». Her i traktene er det ansette menn som
ser på ulykken som en guddommelig hevn over «radikalerne» der inne.
Slik fanatisme er dessverre ikke sjelden, og den viser at mørket fra Vest-
landet også legger sin skumring over manges hjerter her nordenfjells.
Man har Høyres politikere og legpredikanter utover bygdene å takke
for dette vakre resultat. Det har jo vært talt mye om at Vårherre skulle
være høyremann o. 1.

----
299 RasA
----
Det er en ren djevelsk glede som ligger til grunn for slik fanatisk vill
mannsferd, en ekte avsmak av den skadefro, hevnbitre følelse som resul
terer i tanken om et evig helvete.
At endog prester i våre dager skal komme med slikt! Hvorfor søker man
alltid å ale opp det dyriske hos folk.
Er dette kristendommens moral?
Mot slikt må alle være på vakt. Vi kan ikke sende hverandre til helvete
for «meningers» skyld. Man opphøyer ikke Guds majestet og visdom på
denne måten.
Derfor: La slikt få en ende.
Ryktene på grunn av Vukusjøen
Et annet forhold som ga grunnlag for rykter, var Vukusjøen. Alle skjønte
at før eller senere måtte den stige så pass høyt at vannet rant over demningen.
Og demningen, hva var nå den? Mange som ikke hadde vært oppover til Eklo
eller Melby og sett hva demningen egentlig var, trodde når de hørte ordet
demning nevne, at det var tale om en voll eller rygg av leire som før eller
senere ville briste. Og da kom vannet som en flodbølge nedover dalen.
Her var ryktene svært fantasifulle. Både Stiklestad kirke og Vinne kirke
ble avskrevet. Og det var først og fremst flodbølgen som var ventet, som
fikk folk på Verdalsøra til å flytte ut. At de lavestliggende gårdene som Ros
voll, Lyng, Ekle, Bjartnes, Holmen og Fæby nok ville bli berørt av vannet,
når det kom, var i og for seg en forståelig antagelse. Men når både Hegstad,
Stiklestadgårdene, Vinne, Leirfall, Øvre Kålen, Skjørdal og Bjørken også
ble nevnt som nærmest fortapt, var det nok ikke de lokalkjente som gjenga
de ryktene, skjønt også mange lokalkjente bet på dette.
Et rykte gikk forøvrig ut på at vannet i Vukusjøen hadde steget så høyt
at det var på nippet til å renne over og inn i rasgropen ved Rognhaugen. Videre
het det at bare spiret av Vukukirken stakk opp over vannflaten.
De fleste slike rykter ble kontant avlivet av de mer rasjonelle iakttagere.
Blant annet er det en interessant beskrivelse Jørgen Aall Hansen gir da han,
etter meget strev og møye, hadde gått og klatret rundt hele rasgropen for å
ta den berømte demningen i øyesyn fra Eklo. Han så ingen demning! (Se under
En iakttagers nedtegnelser om raset og dets virkninger. )Han så med en gang
at det ikke var noen som helst slags fare for at demningen ville briste. Dem
ningen fylte nemlig hele dalen fra dalside til dalside i nærmere 10 kilometers
lengde.
Årsakene til raset
Når det gjaldt årsakene til skredet, var dette naturligvis et mysterium for
de aller fleste. Også faggeologer manglet nødvendig kunnskap om hvordan

----
300 RasA
----
et kvikkleireskred oppstår. Men de hadde i det minste et vitenskapelig fun
dert syn på saken og var klar over at det var tyngdekraften som først og fremst
var den direkte årsak.
I Morgenbladet ble det i fullt alvor hevdet at en av de viktigste årsakene
til skredet, hadde vært jordskjelv! En annen avis sa vulkanutbrudd!
Og hva skulle folk tro?
Som nevnt ovenfor, trodde ikke lensmann Wessel på dommedagsteorien,
men han trodde på folk når de sa at de hadde sett eksplosjoner. Og han mente
som sagt at det var sumpgass som hadde eksplodert, og at de hadde vært med
virkende årsak til at raset løsnet.
Andre fantastiske historier
Mange mennesker ble reddet på helt mirakuløs måte. Bare det kunne jo
i mange tilfeller ha gitt grunnlag for guddommelig intervensjon. Men det
spredte seg også andre historier om redning og redningsdåder som ikke hadde
noe med de virkelige forhold å gjøre.
Det fortelles om en mann som krøp opp i murpipen da raset kom, og der
satt han da huset seilte avgårde. Først etter flere kilometer ble huset liggende
i ro, og mannen ble reddet ut av redningsmannskapene.
Det har ikke lyktes å finne ut hvem dette var. Heller ikke hvilket hus det
var tale om. Og ingen av de beretningene som er kjent fra redningsarbeidet
forteller om en slik redning.
Men trolig er dette bare en fantasifull historie. Kanskje er det en sammen
blanding av flere historier hvor folk klatret opp på taket gjennom hullet etter
murpipen etter at den hadde ramlet sammen. Det er nemlig en kjensgjerning
at murpipene var noe av det første som raste ned, når husene tok til å bevege
seg. Dessuten var pipene så tunge at da husene tok til å bevege seg på en
tynn overflatetorv, forsvant de ofte rett ned i dypet under huset.
En annen historie som er blitt gjengitt flere ganger i forskjellige aviser,
er historien om skituren til John Grunnan og OlufGudding. Fra Olai Hart
manns Beskrivelse over Ulykken i Værdalen hentes følgende:
«Da John Grunnan og Oluf Gudding tidlig på morgenen fikk beskjed om
nattens ødeleggelser, fant de frem skiene sine, og da de hadde kommet til
ulykkesstedet, spente de på seg skiene og la i vei over leirhavet. Når de på
sin eiendommelige skiferd traff på levende folk, signaliserte de til land, og
folk la ut broer slik at mange ble reddet på det viset.
De for helt fra Melby nesset til avgrunnen ved Follo. Det gikk ikke så verst
i leiren med skiene, men det var en farlig og anstrengende tur. Mange steder
var leirsuppen så bløt at skiene sank nedi, og leiren lukket seg over dem,
og da gjaldt det å hale på.
På sin vandring traff de på mange hender og føtter av døde folk som stakk

----
301 RasA
----
opp av leiren. De brukte flere timer på denne rekognoseringsferden, og det
var ikke få som ble reddet på grunn av dem.
Da de endelig nådde land igjen, var de så medtatte at benene ikke ville
bære dem.»
I Nordre Trondhjems Amtstidende sto også denne skituren omtalt. Og noen
dager senere, 24. juni 1893, kom det en tilføyelse som også andre aviser som
hadde brakt historien tidligere, ble bedt om å ta inn. Der ble det fortalt at
også Johan Sundby og Odin Øvre Gudding deltok i samme skiferd, og at de
reddet to mennesker, mens en sinnsforstyrret mann måtte etterlates i et stab
bur til at andre kunne ta seg av ham.
Det fortelles videre at Oluf Gudding og John Grunnan foretok en lignende
tur senere på dagen. Men som avisen skriver, «denne gang lykkes det dem
ikke å finne noen levende mennesker, men derimot en del underklær - av
damenes intime unevnelige - uten på noen måte å ha blitt «skjelvende» i knær
ne, eller «sjanglende» som det sto, av denne byrden.»
Det tyder således på at også denne ferden må ha blitt omtalt i noen aviser
tidligere.
Når det gjelder Johan Sundby, er det en kjensgjerning at han gikk på ski
og reddet et menneske. Det var forøvrig tjenestejenten på Trøgstad skole,
Ingeborganna Tessem. Hun sto ute på restene av skoletomten da Johan Sundby
kom ut til henne, og hun ble berget i land ved at hun sto bak på skiene hans.
Derimot er det visstnok ingen ting i de andre historiene om skigåing. De
navngitte personene er ikke med blant dem som er oppført som mulige kan
didater til å motta spesielle utmerkelser for sin innsats. Og legen, Albert Strøm,
bruker så sterke ord om dette som å si at det bare var humbug.
Nå skal visstnok disse personene ha prøvd å gå på ski, men de lyktes ikke.
Og når historien om vedkommende sinnssyke person som ble etterlatt i et
stabbur, trekkes inn her, er det en sammenblanding med Erik Sæbos forsøk
på å redde Peder Rasmussen Tokstad. Men denne nektet å bli med, og Sæbo
måtte etterlate ham i et stabbur slik at andre kunne redde ham. Det var forøv
rig blant andre Magnus Larsen Tokstad som klarte å overtale den sinnssyke
til å bli med til trygt land. Men heller ikke Erik Sæbo gikk på ski.
Men historien har blitt gjentatt så mange ganger, både i avisene i 1893 og
i ettertid, at dette er blitt stående som en sannferdig hendelse.
Dog er det en kjensgjerning at den neste dag, det vil si 20. mai, gikk flere
på ski over den nå etter hvert delvis størknede leirflaten. Nå hadde det dannet
seg en fastere skorpe som bar bedre. Og det er ikke usannsynlig at noe av
det som hendte denne dagen, tidsmessig ble plassert til dagen før, altså 19.
mai.
Et annet tilfelle hvor sannheten er blitt forvridd, er historien om Marius
Iversen, gjetergutten på Follo. Om ham heter det at han lekte seg med en

----
302 RasA
----
hundehvalp mens de seilte nedover i raset, og at han i tillegg kledde på seg
på turen. Sannheten var imidlertid at han så hvalpen ligge nede i leiren, og
han akte seg ut på kanten av gulvet hvor han satt, fikk tak i nakkskinnet på
hunden, og holdt den fast under ferden slik at den ikke kom til skade. Og
med hensyn til at han kledde på seg, fortalte Marius Iversen selv at da hus
restene ble liggende i ro, oppdaget han at sengen hans sto like ved siden av
seg, og der hadde han klærne sine. Følgelig var det naturlig at han kledde
på seg, for det var kaldt den natten.
Adresseavisen gjenga 22. mai noe den selv antok for å være et tvilsomt
rykte. Det var om en redningsaksjon ute i leirsuppen. Ut fra et hus ble det
tatt ut åtte lik. Men fra huset hørte redningsfolkene at noen beveget seg. Og
da de hugg hull i en vegg eller et tak for komme dit inn hvor lyden kom fra,
fant de en mannsperson som var blitt stum av redsel.
Heller ikke dette var tilfelle. Ingen husstand på ni eller flere personer som
ble berørt, ble funnet på denne måten.
Vandresagn
Det typiske for et vandresagn er at det kan knyttes til flere tilsvarende hen
delser rundt om i landet og ellers i verden.
Et slikt vandresagn er knyttet til en rekke forskjellige ras rundt om i landet.
Det er hanen man kunne høre gale nede i jorden i flere dager etterpå. Den
skulle da ha vært innestengt i et uthus som ble liggende fullstendig begravet
av leirmassene. Men fordi det fantes luft inne i dette huset, levde hanen i
lang tid.
Blant annet er dette sagnet knyttet til raset ved Landfall i middelalderen.
Da skulle man ha hørt hanen gale nede i jorden i ni døgn.
Også ved Verdalsraset gikk det beretninger om at man hadde hørt levende
dyr som var innestengt nede i leiren. Blant annet har Erik Rosvoll fortalt at
utenfor Rosvoll søndre kunne de høre en hane nede i leirgjørmen i tre døgn.
Noter:
1 Hans foreldre var Olaus Olsen Nestvoll og Elisabeth Sivertsdatter.
2 Språket er modernisert.
3 Gerhard Schøning: Reise giennem en Deel af Norge II s. 79.

----
303 RasA
----
OPPMERKSOMHET - BESØK
EN lAKTTAGERS NEDTEGNELSER OM RASET
OG DETS VIRKNINGER
Bakgrunn
Avisen Dagsposten i Trondheim hadde flere korrespondenter i Verdal i
dagene etter raset. En av dem var Jørgen Aall-Honsen. Han sendte flere brev
tilbake til sin avis. Disse brevene gir en meget god beskrivelse av forholdene
slik de var umiddelbart etter raset samt de nærmeste dagene etterpå. Jørgen
Aall-Hanssen laget i tillegg til sine brev også en rekke skisser. Han var en
sjelden kombinasjon av skribent og illustratør. Mange av brevene ble også
gjengitt i andre aviser.
Men Jørgen Aall-Hansen var fremdeles i Verdal 6. september da det store
etterraset gikk. Han kom seg meget raskt opp til rasstedet, noe som betyr
at han må ha bodd like i nærheten. Og like i nærheten vil si på Prestegården
Auglen. Sogneprest Hansen var nemlig hans far.
FØRSTE BREV
Verdalen, 20. mai 1893.
Klokken 00.45 gikk dampskipet Levanger innover Innherredsfjorden og
ankom til Trones klokken 8.30. Underveis møtte vi dampskipet Værdalen
som vi praiet. Kapteinen hadde bare de sørgeligste ting å berette der innefra
idet samme båtene passerte hverandre.
Jeg gikk fra Trones forbi gården Nestvoll, hvor det viste seg en hel rekke
hvite telt mellom trærne. Det var soldatene som lå i leir.
Det var utstilt vakter på en haug i nærheten. Disse sto i signaliseringsfor
bindelse med vakter på høyder omkring elven og på sletten i nærheten av den.
Elven kommer
Klokken 9.45 hørte jeg en fjern larm - det var elven som endelig hadde
brutt over demningen og nå overfylte det aldeles uttørrede elveleiet. Enkelte
dristige folk hadde vært nede før om dagen og fanget en del laks med hendene.
Vannet strømmet med stor hastighet, og klokken 10. 15 strømmet det over
hovedveien ved lensmannsgården Holmsveet. - Jeg skyndte meg av sted opp
over bakken da vannet stadig steg. - Fra bakken - Haugsbakken som den
kalles - hadde jeg en noen lunde oversikt over dalen og elveløpet oppover.

----
304
----


----
305 RasA
----
- Elven var aldeles overfylt av svære leirmasser, og elveleiet hadde en kolossal
bredde - i nærheten av gården Ekle en antagelig bredde av 1 fjerding. 1
Hele Verdalsøra var rømmet da man fryktet for oversvømmelse. En gård
i nærheten av og syd for Holmsve, var aldeles omflødd av elven da jeg sto
oppe på bakken. På veien traff jeg hyppig folk som fortalte meg en hel del
om ulykkene.
Stakkars krøtter
Lyngsgårdene som lå i nærheten av elven, var omflødd av vann, og et fjøs
på over 20 kyr var ute i elven. Det ble fortalt at noen barmhjertige menn
hadde kommet seg bort til stedet og fått skutt ned en del av dem.
Slik var det mange steder. Man har lagt planker utover leirmassen og for
kortet lidelsene for de arme dyrene som kavet i mudderet, - ved å stikke dem
ned. Det er nemlig en fullstendig umulighet å få dem opp av den dynnede
massen - den holder igjen som i en skruestikke. Man hører folk rope og krøtter
brøle nede i dypet - og man står maktesløs!
På grunn av den inntrådte skumring og den lange avstand var det ikke så
godt å se ulykkens omfang bortover Lyngsgårdene, - men dess forferdelig
ere så man den oppe ved Prestegården.
Landskapet hadde aldeles underkastet seg en total forandring. I ca. 150
meters avstand fra gården - på østsiden sto det en prektig granskog. Den var
borte. Jeg gikk ut på kanten og så ned i dypet - og her nede var bunnen ganske
plan - sunket helt ned til en dybde mellom 15-20 meter.
Ulykken har etter min oppfatning ingen ting som helst med elven å gjøre.
Ulykkesstedet ligger i en fjerdings avstand fra elven, og her er ingen utrasning,
- det merkelige er at en strekning på 1 3/4 km 2 har sunket ned i en underjor
disk avgrunn hvis fundament består av kvikkleire.
Vi lar gardsdrengen på Prestegården fortelle: 2
«Klokken 2 om natten,» fortalte han, «våknet jeg plutselig ved å høre en
slik forunderlig lyd - akkurat som en forferdelig storm med dumpe dønnin
ger og tordenbrak. Jeg var overbevist om at den ytterste dag var kommet!
Jeg sprang til vinduet og så nabogården forsvinne i jorden, og jordskredet
nærmet seg mitt hus. 3 Min kone og jeg fikk såvidt kastet oss i klærne og
skyndte oss avsted til et sikkert sted. Naboens kone reddet seg i bare linnetet;
hennes mann og et av barna forsvant og er ennå ikke funnet. 4
Ved utbruddet merket jeg en svovellignende, meget übehagelig lukt.
Follo strøk først, så strøk Krag - Trøgstad og så alle husmannsplassene
til Prestegården - og flere mindre gårder - deriblant en husmannsplass til Follo
like i nærheten av Prestegårdsskogen.»
Verdalsboka - 20

----
306 RasA
----
5?
ei
C
s
I
ff
3
sj
R
I
1
I
I
•I
Ss
_
.ta
-CS
«5
i
Oi
.ts
So
S
su
Ss.
1
s
1


----
307 RasA
----
to
R
to
g
to
o,
Ss.
§» R
5 S°
f*
* R
_ s

 

----
308 RasA
----
På Follovald hadde kun sønnen reddet seg over på en noe fastere leirmasse,
- hans foreldre forsvant ned i den dynnede leirmassen på den andre siden,
mens han selv oppkavet og forrevet endelig kom sikkert til lands. 6 Det er
naturligvis den voldsomme senkning som har frembrakt leirmassenes utglid
ning nedover mot elven. En husmann hadde fart et langt stykke nedover i
et stabbur og var blitt reddet. 7
Bunnen av avgrunnen eller slukten er nå dekket av opprettstående gran
trær og uhyre store gresstorvsflater. 8
For Prestegården som står på sandbunn, er det antageligvis ikke noe å frykte
- gården ligger 250 - 300 meter fra raset.
Jeg har tilbrakt natten på den øde Prestegården, hvorfra nesten alle er flyttet
ut, og brevet er skrevet ved en osende talgprås og under kamp med over
veldende tretthet etter å ha vært uopphørlig i virksomhet, - som det bør seg
for en korrespondent.
ANDRE BREV
Verdalen, 1. pinsedag ettermiddag, 1893
Nytt ras
I natt skjedde et nytt ras ved den østlige enden av utrasningsstedet. Ingen
gård gikk med. Skredet gikk ut over en meget bratt bakke. Siden har det kun
vært ganske små skred av mindre betydning.
Gården Øvre Jermstad som ligger ved den nordøstlige ende, er stygt truet
- går antageligvis med i løpet av natten da jordbruddet ligger i en avstand
av 3 meter fra gårdsplassen. Alt innbo er utflyttet, og selv høyet er reddet. 9
På bunnen av avgrunnen
I dag har jeg vært rundt avgrunnen i omtrent 2/3 av dens omkrets og under
kastet ulykken en mer detaljert undersøkelse.
På vestsiden - mot Prestegården og Mo - består utrasningen hovedsakelig
av svære sandbanker, på nordsiden - hovedsakelig blåleire med myrjord i
blant, og på hele østsiden utelukkende av seig blåleire.
Man holdt på å bære opp noe nede i dypet. Jeg stanset og spurte hva det
var. Folkene fortalte at det var matvarer og klær som de bar i store bylter
og sekker på ryggen. De hentet det nede fra den avdøde ordførers gård.
Jeg steg hurtig ned etter skrenten og var etter et par minutters forløp nede
på den nå ganske tørre blåleiren som hele veien var ganske oppfylt av uregel
messige sprekker på kryss og tvers. Stykkene hadde alle samme størrelse.
Sprekkenes bredde var så stor at man kunne stikke fingeren ned i den, - dybden
antagelig fra 1 - 1 1/2 meter. Leirlaget var ganske glatt her nede på bunnen
- enkelte små knoller var dekket med en fin, sprø glasur.

----
309 RasA
----
On
22
'3
c_
CM
<u
R
&
si
si
a
1
R
R
I
s
Sg
I
R
to
R
R
E
i?
l
-R
■s .
R
I
I
1
st
I
I
co


----
310 RasA
----
Formasjonen av landskapet dernede er ytterst eiendommelig med sletter
og avrundede koller og svære leirstykker i form av veldige klippeblokker.
Mellom disse var sprekkene meget dype.
Man følte seg uhyggelig og trist nede i denne døde naturen hvor intet liv
rørte seg, hvor ingen fuglestemmer hørtes. Det så ut som etter en størknet
lavastrøm, det var de mest forunderlige vridninger og figurer; noen av leir
lagene så ut som teglstein på et tak, andre gikk i malstrømmer - og så ut
som en stivnet krappsjø. Og så denne intense svovellukt dernede! Den kom
en i møte hvor man vendte seg, og skyldtes gassarter inne i leirmassen.
Leirskorpen bar godt de fleste steder - på andre steder vippet den opp og
ned - for den var ennå ikke blitt tørr, og det sto kvikkleire under. Over disse
farlige steder var det lagt planker og bord.
Tessems gård i dypet 10
Da jeg kom ned til fjøset og buret samt stallen av ordførerens gård, hadde
bøndene nettopp reddet hesten. Den hadde da stått der nede i to døgn på stallen,
men en uforferdet mann hadde dristet seg der ned dagen før og gitt den til
strekkelig for. Da var leirmassen alt for bløt til å tenke på redning.
Man fant intet menneskelig vesen blant ruinene - hvis man egentlig kan
kalle dem det -; for til tross for den 1 kilometer lange turen fra sin opprinne
lige plass med leirstrømmen hadde husene klart seg ganske utrolig. Buret sto
litt på skakke, men intet var kommet til skade, og det innvendige av det var
alt i den skjønneste orden, når unntaes et par knuste egg i en skål!
Brødleivene sto oppstablet langs veggen oppe på en benk - og ikke en leiv
var istykker. - Det så ut som om buret skulle ha seilt avsted oppe på leir
massen og så ganske sakte ha satt seg. - Steinene foran inngangen til hoved
bygningen lå ved siden av hverandre på en svær leirblokk, mens selve
hovedbygningen var reist 1/2 mil nedover bygden.
Stallen lå over på siden med en vinkel av ca. 45 grader og støttet seg mot
noen klippeblokker. 11 Fjøset var aldeles ramlet sammen, og mellom bjelk
ene lå fire kyr, hvorav to døde. To levde ennå, men det sto ikke i menneske
lig makt å få dem ut av det stivnede dynn. Man forkortet derfor de arme
dyrenes lidelser ved å stikke dem. Jeg var selv borte og så til dem; - de lå
som om de var innkapslet i en steinmasse. Leiren tørres meget hurtig i solen
og blir ganske fast og hård.
Kan man tenke seg en forferdeligere død enn denne, levende begravet i
selve jordoverflaten - halvdelen av legemet over og halvdelen under samme!
- En vogn sto ganske uskadd mellom buret og stallen.
På flere steder omkring ulykkesstedet var det bløt kvikkleire - det var den
visse død hvis man ved et uforsiktig skritt skulle falle ned i den.
Jeg følte meg betydelig lettet da jeg atter steg opp fra denne døde dal med

----
311
----

 


----
312 RasA
----
svovellukt og de forunderlige formasjoner. Her er et nytt felt for en geolog,
- man har variasjoner i det uendelige.
Leirdemningen
er dessverre blitt forsterket ved et nytt skred, og stillingen begynner å bli
særdeles kritisk -, da den resterende del av bygden trues med forferdelige
ulykker, hvis den svære vannbeholdningen plutselig strømmer ut. Man fryk
ter for at den skal ta kursen over Rognhaugen hvor det siste skred hendte
i natt. Elven ville da antagelig komme til å gå mot utrasningen til Prestegår
den og underminere sandbankene til denne. 12
Stillingen er ytterst uhyggelig, og folk forlater alle sine gårder nede i dalen
og strømmer oppover mot høydene for å finne sikkerhet for seg selv og sine
eiendeler. Således er hele Stiklestadflaten rømmet. Selv de høyereliggende
gårdene står ganske tomme.
Brødmangelen
har vært alminnelig blant de ulykkelige husville menneskene som nakne og
hjelpeløse har tydd inn til naboer og bekjente. Men nøden er forløbig avhjul
pet ved flere fustasjer brød som har kommet med dampskipene.
En vannstråle
I aften klokken 8 kom det en mann til meg og fortalte at en svær vannstråle
sto ut av en av sandbankene ved Mo.
I morgen skal jeg undersøke saken nærmere samt gi en beskrivelse over
oversvømmelsen og redningsarbeidet ved denne.
TREDJE BREV
Verdalen, 22. mai 1893.
En tur langs randen
I formiddag gikk jeg rundt hele utraset. Det var en meget anstrengende
tur i solvarmen, - det var å streife gjennom skog og kratt og morasser, for
vei er det ikke lenger tale om.
Randen av denne store utrasning er meget ujevn, når unntaes på vestsiden
hvor den enkelte steder går i en aldeles rett linje som skåret av en umåtelig
kniv.
På de øvrige stedene har utrasningene gravet ofte store uregelmessige styk
ker ut av overflaten. Utgravningene strekker seg inn som skarpe kiler eller
firkantede stykker, som tilfellet er ved gården Øvre Jermstad, innskjæringen
skjer like mot gården i en bredde av ca. 10 - 12 meter og en dybde innover
av ca. 30 meter.

----
313
----


----
314 RasA
----
Om «demningen»
Det var min hensikt å undersøke den så meget omtalte demningen og be
stemme så noen lunde dens høyde og sannsynligheten for brudd. Langs en
bratt skråning ned mot elven kom jeg etter en halv mils marsj oppover mot
Eklogårdene, som ligger temmelig høyt oppe på et større leirplatå.
Veien hit var ikke farefri da utrasningen ned mot dypet gikk like ned i den
største høyde -jeg tror jeg med trygghet kan sette ca. 25 meter fra den øverste
topp av den østligste delen av skredene.
Alle gårdene var ganske forlatt oppe på Eklosletten. Noen høns gikk om
kring gårdene og lette etter føde.
Jeg kom meg opp på et høyt punkt hvor jeg hadde en fortreffelig utsikt
over terrenget. Men alt det jeg stirret, - så oppdaget jeg ingen «demning»
i den alminnelige forstand av ordet - demningen er nemlig kun et spøkelse
som slett ikke eksisterer.
Grunnen til at man har falt på den idé at det skulle være en «høy, ugjen
nomtrengelig demning», er nemlig den at for det første hadde meddelerne
ikke grundig undersøkt saken, og for det andre den omstendighet at elveleiet
var tørt langt ovenfor Øra.
Leirutrasningen har fylt opp elveleiet i en bredde av over 3 kilometer ned
enfor utrasningsstedet, således at vannet måtte ha tid til å arbeide seg gjen
nom den oppstabling av leirklumper og leirmasser som dekker elven i en
lengde av over 11 kilometer.
Ingen kan gjøre seg noen forestilling om hvilken uhyre masse leire elve
leiet er dekket med - det dreier seg om flere millioner kubikkmeter. Høyden
av disse er gjennomsnittlig ca. 20 meter - og dette tall er visstnok altfor lavt
satt, når man betenker at gården Haga har gått nedover mot elven i to høye
terrasser. 12 Skråningene på disse 11 kilometer er meget liten - ca. Ipå 250
meter lavest tatt.
Elven ovenfor Eklo er en uhyre stor innsjø som har oversvømmet de to
smukke og før så malerisk beliggende Volengårdene, som antagelig, etter
som stillingen nå er, vil komme til å stå under vann i 5 - 6 måneder, for
det vil ta lang tid før enn elven vil grave seg en ordentlig renne mellom leir
massene som ligger i en plan flate over en fjerdings bredde.
Det samme gjelder alle de oversvømmede gårdene. Ovenfor Eklo går over
svømmelsen cirka 6 kilometer opp i Vukudalen hvor bøndene forteller at Øst
nes bro skal være truet.
Rasets fart
Leirraset er kommet så veldig at enkelte små tverrdaler som har ligget 10
-15 meter over skredet - er blitt fylt av kvikkleire, og sidene på elvekanten
er aldeles dekket av leirmassen som har skvulpet opp som en uhyre bølge

----
315 RasA
----
- like til den motsatte side av elven! Denne ligger som før nevnt, - nå i en
avstand av over 3 kilometer fra nordre bredd, så man kan tenke seg det ikke
er noen dagligdags kraft som har virket.
Ødeleggelsens ruiner
Det var et sørgelig skue deroppe fra Eklohøydene hvor man hadde et stor
artet rundskue over ulykken. Enkelte gårder sto på skakke, halvt nedgravet
i leiren, andre var splintret så tømmerstokkene lå spredt rundt omkring i en
vill uorden. - Hist stakk det frem en stol - her en seng og atter andre steder
en kommode eller en kasse.
De omkomne
Det er nå antageligvis ikke et levende menneske mer i disse husene, hvor
av en del alt er blitt undersøkt. Flere lik er i de siste dagene funnet. Man
antar at det tilsammen er omkommet 1 12 - 114 mennesker. De reddedes an
tall utgjør 160.
Redningsmenn
Soldatene har gjort god nytte både ved redning av menneskeliv og ved red
ning av innbo og krøtter.
Sefanias Støp, Johannes Husan og Iver Forbregd har utmerket seg under
redningsarbeidet på en sådan måte at de må særskilt nevnes. Disse tre har
reddet mange liv ved sin utrolige kaldblodighet og dødsforakt, og de fortje
ner absolutt en påskjønnelse for sin sjeldne opptreden. Disse er bygdens folk.
Det er naturligvis også mange andre som fortjener å bli nevnt, blant andre
også Thomas Trøgstad som med stor livsfare reddet seg selv og sin kone,
men som like baketter, - utmattet og trett, - straks gikk i gang med rednings
arbeidet!
Blind alarm
Klokken 3 mandag ettermiddag kom militæret i fullt firsprang til gården
Haga. Jeg skyndte meg etter. Det var blitt signalisert, fortaltes det. Man kjørte
også en båt avsted.
Da man kom til Haga, viste det hele seg å være blind alarm, idet noen bøn
der som holdt på å redde innbo fra Tessems hovedbygning, hadde tatt av seg
sine hvite støvfrakker og hengt dem på en staur på grunn av varmen, da de
ikke ville legge dem ned i leiren. Dette ble av vaktene opptatt som nødsignal.
Fra Tessems hjem
Thomas Trøgstad hadde funnet et skap med 2 dusin sølv spiseskjeer - og
i selve leiren hadde han funnet Tessems trøye med en lommebok som inne-

----
316 RasA
----
-S §
K 2 .
_ _ Si
R 8 §
■8 il
»Q ~sS
S 4* N
*-
js ti
-R t>t to
8 S to
« to ~«s
a I
R s R
SP §
to a
R _S to
to ■< 2.
s r
_* se _
c « ai
-a sfrs
to g. >
R *> R
_ R S
a to «R
ili
&•&■_
60 *C i;
■!«*
r- S to
to > £
Q to *,
-« to
ss' r_ "«
to » oi
»s* to j~
°C1 R «
g to -S,
"^ J5 to
to *-
-R CS >
•SP _ S
Cs^fi
a . <v>
R to tvj _\
I 2 =_i SS
CS "-^ "si
— -S a S
13 r .§ S
12 i £
is. to 5 to
* -R R 5
to to $0
S» •» 6fl _
to a» ? r*
Q f! S fe


----
317 RasA
----
holdt 150 kroner i kontanter. Man søker etter 1500 kroner som Tessem hadde
i forvaring for Stiklestad Meieri. 13
Tessems død
Jeg talte med Tessems pike som fortalte at hun sov i skolestuen, adskilt
ved et værelse fra det rom hvor Tessem og frue sov. Hun ble straks vekket
av ulykken og så hvorledes huset gikk istykker og beveget seg med en for
ferdelig fart mot Haga, ca. 6 kilometer fra det sted hvor huset før lå. Her
stanset skredet. Veggene var reist - hun sto på bare stuegulvet - likeoverfor
Tessem og frue, som sto på gårdens grunn og talte sammen. Det var da en
kløft mellom dem. Hun kastet resolutt en planke over til dem. Fru Tessem
gikk ut på denne etterfulgt av sin mann. I det samme glir fundamentet på
den andre siden, og begge styrter i dypet og forsvinner i den bunnløse leir
massen.
De reddede har forferdelige ting å berette; man kunne skrive hele bøker
om deres opplevelser.
Tirsdag, 23. mai 1893
Demningsforsøk
I natt har hele militærstyrken under overkommando av kanaldirektøren vært
oppe ved Lyng og demmet av et mindre stykke for om mulig å redde en av
de større gårdene som er omgitt av vann på alle kanter.
På Prestegården står det fullt av møbler og inventar til folk som har flyttet
ut fra gårdene omkring Lyng og Haga nede ved elven.
For øyeblikket er Prestegården ikke utsatt for noen som helst fare da elven
antagelig kommer til å beholde sitt opprinnelige leie. 14
Den samlede skade
kan man trygt sette til et verditap av 1 1/2 million. Bare på gården Lyng nor
dre kan skaden anslåes til over 50.000 kroner. Hele besetningen, 22 kyr og
syv hester, er druknet på grunn av vannflommen; dog har man ved utrolige
anstrengelser og farer reddet to av hestene.
Ulykken her i Verdalen er så enestående og forferdelig at man umulig kan
gjøre seg noe begrep om den, hvis man ikke har sett den. Den rammer hele
bygden, da mange av dem som har sine gårder i god behold, har stående penger
i de ødelagte gårdene. Banken lider så stort et tap at den neppe greier det.
FJERDE BREV
6. juni
Fra Verdalen
Broen
Da jeg reiste fra Levanger med skyss til Stiklestad, - kom jeg altså også

----
318
----


----
319 RasA
----
over Verdalsbroen. Broen er bygget i to avdelinger. Fra selve Øra går det
en mindre bro over på en forhøyning eller øy i selve elveleiet. Denne lille
øya er en 5 meter høy og er ikke større enn at den akkurat gir plass til veien.
Lengden er ca. 15 meter. Denne øya forbinder fastlandet på den andre siden
med den egentlige bro. Faren for broen ligger for øyeblikket i den omsten
dighet at hele elvestrømmen står med full kraft på den før omtalte lille øya
som trues med å bli undergrayet. Man hadde i den anledning kjørt en hel
del stein utover dens sydlige side som brystvern mot strømmen. - For øye
blikket er det ingen fare.
Elveleiet
var aldeles oppfylt av trerøtter som lå slengt bortover de ørene som var dan
net av leirmassene.
Tømmerlensen er sprengt ovenfor broen - ikke av flom, men av alle de
flytende trematerialer elven har ført utover. 15
Vannet gikk som en suppe og skulle alt nå være lavere enn før.
På Verdalsøra er alt i sin gamle gjenge igjen. Veien fra Verdalsøra og opp
over til Haugsbakken er nå i kjørbar stand igjen. Elven hadde nemlig over
svømmet den ved Holmen som inngående strøm - og revet vekk en lengre
strekning av den. Denne strekningen ble istandgjort av de militære, og strek
ningen er solid fundamentert med bjørketrær og kvister som det igjen er fylt
et høyt sandlag over.
Elven hadde valgt sitt utløp - i en stor bue forbi Haugslien og Maritvoll
- like mot Verdalsøra hvor den gikk under noen sandbanker, og skåret tvers
over veien og så igjen gått tilbake til sitt opprinnelige leie.
Terreng som før var oversvømmet, er nå ganske tørt - i det elven så noen
lunde har det forrige leie.
Skredet
har det samme utseende som det fikk den skjebnesvangre natten til 19. mai.
Gården Jermstad står fremdeles og vil antagelig bli stående til neste vår,
når teleløsningen begynner. Men da er det sannsynlig den vil skride ut.
Etter uttalelser også fra gården Krågs eier, gikk Krag først, derpå Follo.
Mannen på Krag - Ove Haugskott - hadde om formiddagen lagt merke til
et mindre skred nedenfor gården og hadde stusset over det, men hadde ikke
tenkt nærmere over saken, da det hver vår hadde foregått mindre skred samme
steds. Om aftenen hadde han vært en tur opp til gården Fåren og var kommet
sent hjem. Omtrent 15 minutter etter at han hadde lagt seg, gikk raset. Går
den seilte like mot Sundby. Alle ble reddet. Budeien ble reddet ved hjelp av
et taug. Kyrne døde, mens grisene ble for noen dager siden berget i land.
I det hele tatt har grisene over alt berget seg godt - formodentlig på grunn

----
320 RasA
----
av den omstendighet at de er løse, og at de på grunn av sin legemsbygning
har kunnet holde seg mer opp fra leirmassene.
Ove Haugskott hadde forstuet sitt ene bein, men var forresten uten
skade. 16 En av tjenestepikene skal være sendt til Levanger Sykehus.
Straks etter gikk Follo like mot gården Lunden som ble hvirvlet rundt av
trykket og ble slynget opp mot en bakke. Alle folkene kom ut da døren vendte
mot bakken.
Hønsene på en av Lyngsgårdene som er ødelagt, lever ennå og er i beste
velgående. De går oppe på låven og spiser frø.
På gården Volen som er oversvømmet, har man reddet hønsene ved hjelp
av et nett og puttet dem i en sekk. Det samme gjorde man med katten som
gjorde en sterk motstand. Den ble også puttet i en sekk, - og da katten og
en av de yngste barna senere kom sammen, var det stor gjensidig glede.
En mann ved navn Anders Egge er funnet nede ved Bjartnes, 4 km fra det
sted hvor hans hus lå. Han fantes død i en hel del høy som han hadde rullet
seg inn i, og man antar at han har levd lengre tid etter skredet. 17
Det er ennå mange som savnes. En hel del er funnet under arbeidet med
å grave ned de døde krøtterne som har ligget nede i leiren.
Tilstrømningen til ulykkesstedet har vært uhyre. Idag - søndag - strømmer
folk uavbrutt forbi Prestegården og til selve utrasningen.
FEMTE BREV
7. juni fra Verdalen
Verdalselven
har altså som før bemerket, nå fått et samlet løp og går i en bestemt renne
i leirmassen.
Den går meget strid og graver seg stadig dypere ned i leiren og fører med
seg en hel del slam og sand som den avsetter i store banker nede ved Verdals
øra. Leiet er adskillig forrykket fra der det før lå. Elven går forbi Eklobakkene
- gjør en stor bue i retning mot Sundbygårdene og setter så bent forbi gårdene
Haga og senere hen forbi Lyngsgårdene.
Så setter den på gården Ekle og bryter voldsomt mot jordbakken i selve
parken, hvorfor man nå i flere dager med ca. 50 hester har kjørt en hel del
stein ned i det truede sted. Man har kjørt litt over 1000 lass, fortaltes det.
Denne faskinen har man håp om skal kunne motstå elvens utgravinger.
Spørsmålet er, hvorledes Ekle vil kunne klare seg i flomtiden for gården
selv ligger nå ikke høyere enn ca. 4 meter over elvens nivå, før lå den over
20 meter høyere.
Fra Ekle går den mot en landtange foran Bjartnes. Her bryter den også
sterkt og gjør her en bue utover igjen, hvorpå den atter går i mer nordlig

----
321 RasA
----
Verdalsboka - 21


----
322 RasA
----
retning mot gården Bjartnes. Siden har den så noen lunde sitt gamle løp. Det
er en meget heldig omstendighet at skjønt det er langt på våren, går det dog
forholdsvis lite vann i den.
Elvens herjinger på Lyngsgårdene
Etter undersøkelsen av selve elveleiet gikk jeg ut på Lyngsgårdene.
Her så det uhyggelig ut. De store, fine gårdene sto aldeles øde. Jeg satte
meg ned på en forflyttet trapp og tok en skisse av fjøset, som sto aldeles på
skakke ned mot en liten innsjø som elven hadde etterlatt seg.
Gårdsplassene på de fire gårdene var elvebunn i pinsen. De er derfor opp
fylt av sand og leire og store trerøtter. En stor granrot var slengt like på en
dør i hovedbygningen.
På gårdsplassen gikk syv høns og en hane. De var ikke det minste redde,
men så på meg som om de ville spørre: «Har du noe godt til oss?» - Hanen
gikk like hentil meg og kastet et såre dypsindig blikk i min skissebok, hvorpå
den etter en nøye overveielse spankulerte vekk igjen.
Det er to gårder som kalles Sør-Lyng, to Midt-Lyng. De ligger alle fire
i hverandres umiddelbare nærhet. På den vestligste av Søndre Lyngsgårdene
så det verst ut. Et av de største uthusene hadde fått en veldig knekk i taket.
Dører og vinduer var aldeles skjeve, og «mastuen» som utgjorde den nord
ligste del av samme bygning, var en ren ruin. Den vakre hovedbygning var
betydelig ramponert. Hele gulvet i storstuen var falt ned uten at en fjel hadde
løsnet seg i gulvflaten. Hele grunnen var undergravet av elven, og gårds
plassen var gjennomskåret av de forferdelige strømmer som hadde presset
seg mellom bygningene. Alt inbo var reddet. Intet menneskeliv gikk tapt.
En demning
Et stykke fra gården ute ved elven holdt åtte arbeidere og to kjørere på
med å bygge en demning som skulle stanse elvens fremtrengning mot Lyngs
gårdene. Man ble ferdig med den mandag 5. juni. Den var solid pelet; så
var det lagt Bjørke- og oldertrær med kvist. Ovenpå det hele et sandlag.
Utgiftene til demningen, veiarbeidene og nedgravningen av de døde dyr
bestrides av det offentlige; bygdens kommunekasse er nemlig ganske tom for
tiden.
Man fortalte her at veien på den andre siden av elven nå visstnok var ferdig.
Gyngende grunn
Jeg gikk i retning mot gårdene Haga som ligger sydøst for Lyngsgårdene.
Like i nærheten av søndre Lyng ligger et lite tørkehus. Det var ganske om
skyllet av leirmassen som hadde revet opp begge dørene med slik kraft at

----
323
----


----
324 RasA
----
hespene var røket tvers av. Så hadde leirmassen strømmet inn og var stivnet til.
Rett bak for tørkehuset lå noen små, vakre bjørkelunder som lokkende oaser
i en trøstesløs ørken. Jeg kom meg vel frem til den første. Under forsøk på
å gå over leirmassen til neste for herfra å få oversikt over hele elveleiet, brast
den tynne leirskorpen, og jeg sank med den ene fot ned i dynn til litt over
skoen. Det ble med en gang aldeles bløt leire rundt omkring meg, og jeg
skyndte meg så snart som mulig tilbake til et sikkert sted.
Slik var det hele veien der borte, og det var aldeles uråd å komme utpå.
Blåleiren lå altså ennå aldeles bløt og hadde til dels vann ovenpå seg.
De mest lurende partier var sandbankene. Jeg våget meg utpå en sådan sand
banke ved elven ved siden av et høyt gjerde. Men det skulle jeg ikke ha gjort,
for jeg sank et godt stykke nedi med begge ben og var glad jeg kom meg
opp på en grunn som bar meg oppe. Jeg rev av bord av den og kom meg
bort på et sikkert sted.
Ved Haga hadde man lagt flere demninger.
De døde
På den andre siden av elven gikk det en hel del folk og lette og grov. En
plass som tilhørte Haga, var aldeles overskyllet av leirmassene, og folkene
der mangler man enhver opplysning om. Det sto ikke i noe menneskes makt
å kunne arbeide seg gjennom den bløte leiren i noen nevneverdig dybde.
Søndag forrettet sognepresten 14 begravelser, mandag fire. Men ennå er
det mange som ikke er funnet - og mange som aldri vil finnes, de, som ligger
dypt gjemt dernede i det ennå bløte leirlag. Og det vil for alltid forbli skjult
hva disse arme mennesker har lidt og kjempet for å komme ut av dødens
klamme og dynnede armer.
- Det er så mange som synes, det var så forferdelig at ulykken nettopp
skulle hende om natten. Men mon det allikevel var det beste at det var slik?
Om natten er folk innendørs. Hadde det vært om dagen ulykken skjedde, tror
jeg den ville ha tatt langt flere menneskeliv. Det er fullt av folk som arbeider
ute på markene og nede i dalførene med våronnen, og mange ligger og kjører
i veiene. Hadde så skredet kommet, sto man på fri mark uten en planke å
klynge seg til - tale om tid til å flykte kunne det ikke være da alt gikk så
hurtig for seg.
SJETTE BREV
P. t. Verdalen 5. juni.
Etter at den øyeblikkelige nød synes å være avhjulpet, blir det store
spørsmål:
Hvordan skal man gjenopprette ulykken og skaffe de skadelidte nytt erhverv?

----
325
----

 

----
326 RasA
----
Alle er enige i å anbefale Dagspostens uttalelser at man bør sikre seg mot
at ydet hjelp bare benyttes til utvandring. Dette ville jo ikke gjenopprette na
sjonaltapet.
Tvertimot ville man da foruten jordødeleggelsen også tape pengene og
arbeidskraften med!
Derimot er det mer delte meninger om erstatningsmåten. Noen er meget
ivrige for planen om å dele ut parseller av udyrkede myrer til oppdyrkning.
Andre, og det er kanskje de fleste herinne, holder på at man først skal søke
å oppnå utparsellering av større eiendommer. Enkelte gårder er nemlig nesten
for store bare for en eier. Han kan ikke rekke å drive det hele på samme
måte som han kunne ha gjort med en mindre del. Følgen av dette blir at han
på den halvparten av sin gård ved omhyggelig arbeide kan produsere like
så meget som på hele gården, slik som forholdene nå er.
Dyrkning av Leinsmyra
På den andre siden har man noen svære myrstrekninger også her i bygden.
Leinsmyra kunne godt dyrkes opp og stikkes ut til 14 å 15 gårder.
Det ville i flerdobbelt henseende være bra for bygden om denne myra ble
godt drenert. Nå ligger den der som en stor sump ovenfor Stiklestadgårdene
- og kunne til og med kanskje forårsake en ny ulykke dersom den ikke dre
neres og tørkes ut. 18
Det går nemlig leirbakker fra myra nedover mot Stiklestad. En bekk som
går forbi Nordre Stiklestad, har litt ovenfor gården meget høye kanter og
bratte skråninger som minner sterkt om Follobekken slik den så ut før. 19
Man tror at Leinsmyra skulle være gunstig for oppdyrkning.
Dyrkningen av de ødelagte strekningene
At det ikke behøver å bli en ørken der hvor ulykken har skjedd, vil man
kunne se av følgende:
For ca. 6 år tilbake raste en mindre bakke ut i Ysseelven i Verdalen. Bakken
besto utelukkende av leire. Den lå brakk noen år, men så begynte det å vokse
hestehov og andre takknemlige plantesorter på den - og nå vokser det gress
på den. Kun enkelte flekker er bare.
Det er å legge merke til at man aldri har dyrket dette stykket etterpå - det
er Moder Natur som har beplantet det.- Det er da å anta at leirmassene i Ver
dalsskredet om av 6 - 7 år ved oppdyrkning vil egne seg godt til både åker
og eng. Leirjord er jo som regel betraktet som god jord.
Den eneste ulempen som man kan ha i strøket nærmest elven, er at denne
med tiden kan forvolde skader etter hvert som den skjærer seg dypere ned,
i det de høye elvemelene som på den måten oppstår, vil rase ut på sidene
og ta med seg de omkringliggende partier.

----
327 RasA
----
Men det vil jo bare være på et begrenset felt, - og den største delen tør
man håpe vil være under oppdyrkning igjen innen århundrets slutt.
SYVENDE BREV
8. september 1893
Atter har en ulykke rammet denne hjemsøkte bygden. Denne gangen gikk
ikke noe liv tapt, skjønt det var nære på at beboerne på gården Rognhaugen
hadde satt livet til.
Selve raset
begynte litt før klokken 6 (6. september). Deres korrespondent ble vekket
av en tordenlignende larm. Det sto på i ca. 20 minutter og hørtes en halv
mil fra bruddstedet. Jeg kom meg i en fart i klærne og skyndte meg oppover
mot utsikten ved Prestegården.
Bulderet lød som et voldsomt tordenbrak. Leirmassene styrtet med vold
som fart ned i det gamle såret. Det var Jermstadspannets siste grunn som
gikk - over 50 mål åkerland foruten noen høysåter.
Den bløte leiren bante seg larmende vei mellom de nå faste leirmasser og
høyder der nede i dypet - og tok med seg trær, torv og busker.
Det andre store raset
Omtrent 1/2 time etter det første raset hørte jeg en ny, enda voldsommere
larm som sto på i 10 minutter. Denne gang gikk raset over hele bruddets nord
side og halvparten av østsiden.
Det gikk med en rivende hastighet og tok med seg halvparten av låvebyg
ningen på Jermstad som ble splintret i tusen stykker. Heldigvis var det ingen
folk til stede da beboerne har bygget seg en ny gård en 300 meter fra det
gamle stedet.
En høyde som før skjulte gården Fåren, forsvant som ved et trylleslag. Leir
massene gikk som en fossende elv og rev med seg klumper og stykker nede
i det gamle raset. Når det var en bratt leirvegg som stilte seg i veien for den
flytende strømmen, sto leirspruten 20 meter til værs og skyllet over leirberget
som om det var en liten stein.
Farten på raset
Med en enestående hastighet gikk den veldige leirmassen rett mot syd mot
Rognhaugen og høydene ved Eklo.
Rognhaugen ble aldeles oversprøytet, og hovedbygningen og uthuset samt
stabburet ble splintret i stykker.
Bjelkene lå spredt omkring på det overskyllede området. Overskyllingen

----
328 RasA
----
gikk ca. 70 - 80 meter innover engene. Ved Eklohøydene ble leirmassene
slynget opp over de bratte veggene og over disse i en høyde av 80 meter! 20
På farlig grunn
Jeg gikk gjennom den gamle Jermstadgården sammen med tre av de land
målerne som ligger og måler opp skredet. Disse ville forsøke å få fatt i et
målebord som hadde vært i en uthusbygning som gikk i det første raset. Vi
innså at det var en umulighet å få fatt i det - antagelig befinner det seg midt
ute i selve raset.
Mens vi sto der, raste det ut et større stykke like ved siden av oss, og seilte
rolig ned over den glatte glideflaten.
Vi skynder oss fra dette farlige stedet.
Straks etter gikk den delen av uthusbygningen som sto igjen.
Vi fortsatte vår tur til
Rognhaugen.
Kun fjøset sto helt igjen, ellers var alt i den mest ødelagte forfatning man
kunne tenke seg. Vi fikk opp en syv - åtte hvitoster og en dall med übeskadi
get smør fra leiren foruten forskjellig møblement som var mer eller mindre
ramponert. Folkene hadde styrtet ut ved første raset, nesten uten klær. Ved
det andre raset kom overspy lingen av leirsuppen.
En gammel mann som også bodde på gården, kom seg så vidt unna.
Hadde folkene ligget i sin søvn, ville de ha blitt knust under det sammen
styrtede huset. Stabburet var slynget over på siden og var aldeles ødelagt.
En av de fire hønsene var aldeles overstenket med leire og hadde brukket
vingebeinet. Vi forkortet derfor dens lidelser med en øks som var hentet fra
nabogården. Vi måtte nemlig bryte oss inn i fjøset for å redde krøtterne. Døren
var stengt av nedstyrtet tømmer samt leire som her sto opp til andre etasje.
Ved å sage gjennom vinduet og på skrå nedover lyktes det å komme inn i
fjøset og redde krøtterne. Det var to kyr, tre sauer, to geiter og en gris som
alle var i beste velgående. Senere kom eieren og noen folk til. De begynte
å ta opp diverse småting og redskaper av leirsuppen.
Hele leirmassen
ligger nå som en stor plan flate nordenfor Rognhaugen - og dekker alle vol
ler og hauger. Den største dybden på denne leirsjøen antas å gå opp til 20
meter. 21
En del har seget ut og har demmet elven slik at elveleiet nedenfor lå tørt
i flere timer.
Noen arbeidere som holdt på med kanalarbeide der nede, reddet seg med

----
329 RasA
----
den ytterste nød fra leiroversvømmelsen. Enkelte ble endog sittende fast, men
kom dog opp i tide. Verktøyet gikk tapt.
Veiarbeidet
på hovedveien er foreløbig stanset opp. Veilegemet truer med å gli ut da
det på Jermstadspannet nå bare ligger en 10 - 12 alen fra det siste bruddet.
Noter:
1 1 fjerding = 2Vi kilometer.
2 Dette var Magnus Larsen Moåker.
3 Lå ca. 7 - 800 meter fra Prestegården - rett i syd.
Hun var Mette Mikvold på Moan. Mannen og to barn omkom.
5 Denne beskrivelsen av hendelsesforløpet stemmer ikke med andre øyenvitners skildringer.
Det er heller ikke mulig at Follo gikk ut før Krag, hvis det var hovedbølet Krag han mente.
Follo lå nemlig høyere oppe enn Krag. Derimot stemmer dette dersom han mente gårdene
Gran og Egge som begge var utskilt fra Krag. Det hendte nemlig at disse ble omtalt som
Krag. Husmannsplassen under Follo det er tale om, var enten Smedhaugen hvor familien
Belbo bodde, eller Follostuggu hvor blant andre Edin Follo bodde.
6 Dette var Follostuggu hvor Edin Follo var den eneste som reddet seg. Hva Aall-Hansen mener
med på den andre siden, er noe uklart. Heller ikke er det lett å forstå hva han mener med
skilt seg, men det kan ha vært et parti av overflaten som ikke gled ut med en gang.
7 Dette må ha vært Peder Rasmussen Tokstad fra Tokstad vestre. Men da dette brevet ble
skrevet, hadde de ikke klart å få ham opp. Det lyktes først etter et par - tre dager.
8 Dette var restene av Prestegårdsskogen. Den ble for det meste liggende igjen nede i den
vestre del av skredgropen.
9 Til å begynne med lå Øvre Jermstad ca. 80 meter fra skredkanten. Men etter hvert spiste
kilen seg sakte, men sikkert bakover mot husene. Men de raste ikke ut. Husene på gården
ble så flyttet et stykke unna. Og først ved skredet 6. september gikk deler av den gamle
tomten ut. En del av fjøset som man ikke hadde rukket å flytte, ble da med.
10 Trøgstad skole.
11 Når Aall-Hansen her sier klippeblokker, er nok det feil. Det fantes nemlig overhodet ikke
steiner av noen vesentlig størrelse i det utraste området. Trolig er det tale om noen fastere
leirblokker.
12 Denne beskrivelsen av terrenget gir et inntrykk av den forestillingen man på det tidspunkt
hadde av leirdemningen. Man så nemlig for seg at den plutselig ville briste, og at Vukusjøen
ville tømmes i en kolossal flodbølge. Aall-Hansen hadde på det tidspunkt ikke selv besøkt
demningen og med egne øyne sett hvordan den så ut. Han gjengir den vanlige oppfatning
av forholdene. Videre var det flere som antydet at Vukusjøen ville stige så høyt at den ville
renne over ved Rognhaugen. Her var terrassen på det laveste. Men allikevel var toppen av
denne terrassen flere 10-talls meter over toppen av leirdemningen. Dessuten hadde leirmassene
runnet nedover bakke innefra rasgropen slik at de havnet utenfor skredporten. Det var såle
des fysisk umulig at toppen av leirdemningen var så høy som bunnen av rasgropen. Men
i neste brev følger imidlertid hans beskrivelse av de faktiske forhold da han kort tid etterpå
var der og tok forholdene i øyesyn. Antagelsene i dette avsnittet er således stort sett bare
grunnløse gjetninger.

----
330 RasA
----
13 Dette er en overdrivelse. Enkelte steder kunne leirdybden være opp til 20 meter. Men gjen
nomsnittet er 6-7 meter.
14 Aall-Hansen sier Stiklestad Meieri. Det er feil for Verdalens Meieri som lå på Stiklestad.
15 Det refereres også nå til den mulighet at elven kunne komme inn i rasgropen og forårsake
nye ødeleggelser og ras.
16 Det er litt uklart hvor vidt denne opplysningen medfører riktighet eller ikke. Det er et fak-
tum at tømmerlensen til Verdalsbruket ikke ble ødelagt. Tømmeret ble berget. Men her står
det at det var lensen ovenfor broen som ble ødelagt. Ovenfor broen gikk lensen på skrå mot
sydøst og sperret for det smaleste av de to elveløpene. Denne lensen hadde ikke til oppgave
å samle opp tømmer, men å forhindre at tømmer gikk inn i dette løpet. Dersom den, som
Aall-Hansen forteller, var sprengt, medførte dette imidlertid ikke noe tap av tømmer. Ska
den var derfor ikke stor.
17 Dette stemmer ikke helt. Han fikk blant annet et kraftig slag i hodet, noe som ga han livs
varig men, og han ble sengeliggende i lang tid etterpå.
18 Dette var Anders Tiller på Egge.
19 Det var en vanlig tanke på den tid å tro at det myrene som var den direkte årsaken til slike
ras. Følgelig ble det også satt i gang utstrakt drenering og uttapping av myrer man mente
kunne representere en trussel i tiden etter Verdalsraset.
20 Dette var Broskitbekken.
21 Dette er en overdrivelse.
22 Også dette er en overdrivelse.

----
331 RasA
----
AVISENE
Generelt
Det gikk ikke lang tid før de fleste større avisene i landet hadde egne kor
respondenter på stedet. Naturligvis var det størst interesse for hendelsen i
Trøndelag. Men etter som det umiddelbart ble klart at dette var den største
naturkatastrofen som hadde rammet landet i moderne tid, var også interessen
stor helt fra første stund i landet forøvrig. Man ønsket å vite mer om hva
som hadde skjedd, og korrespondenter fra de største Kristianiaavisene inn
fant seg snart.
De første meldingene tilbake til avisredaksjonene var korte telegrammer
som bare ga de grøvste opplysningene. Men etter hvert kom det lengre artik
ler og grundigere beskrivelser. De fleste av journalistene var ukjente, og føl
gelig var det ikke så få feilopplysninger som ble gitt. Dessuten synes det nokså
klart at mange av journalistene ofte grep fatt i ethvert rykte, og sendte det
ukritisk videre uten å kontrollere sannhetsgehalten i det de hadde hørt. Dette
var ikke tilfelle bare med de journalistene som kom fra hovedstaden. Også
journalister fra avisene i det nærmeste nabolag begikk slike bommerter.
Men mange av journalistene gjorde et utmerket arbeid. Vi skal her ikke
glemme at dette skjedde mot slutten av forrige århundre. Av moderne hjelpe
midler hadde disse tilgang kun til telefon og telegraf. Jernbane fantes i Trond
heim, ikke nærmere. Annen slags skyss på landjorden måtte skje med hest
og vogn eller ved å ri. Og å reise til Trondheim skjedde absolutt enklest ved
å reise med dampskip.
Den fyldigste dekningen ser det ut til at Morgenbladet hadde. Denne avisen
hadde til sine tider to journalister i Verdal. Tydeligvis nøt denne avisen nok
så stor anseelse både blant folk flest og blant andre aviser, for ikke få av
de artiklene som ble trykket i Morgenbladet, ble gjengitt i mange andre aviser.
Og Morgenbladet ble ikke sjelden referert i Stortinget.
For aviser som lå lengre unna, ble det benyttet stoff som hadde stått i
Kristiania- og Trondheimsavisene.
Vi skal her ta med noen smakebiter på hva som ble skrevet i de forskjellige
avisene, en fra Steinkjer, en fra Namsos og to fra Levanger samt et par fra
Kristiania og et par fra Trondheim. (For alle gjelder at språket er modernisert).

----
332 RasA
----
INNHERREDSPOSTEN
Innherredsposten var en Steinkjeravis. I hva som følger nedenfor, går det
frem at det var redaktøren selv som reiste til ulykkesstedet.
Dette sto i avisen 24. mai 1893:
Ulykken i Verdalen
Siden våre lesere i lørdagsavisen fikk underretning om ulykken, har elven
begynt å sildre over demningen oppe ved Eklo og Melby.
Redaktøren av dette blad reiste da atter til ulykkesstedet pinseaften for å
se hvilke virkninger dette hadde ført med seg.
Det første inntrykk vi mottok da vi pinsedags morgen i det nydeligste vær
kom frem fra Leksdalen og opp på Hallemshøyden, var at vannet hadde dekket
over en hel del av elendigheten. Landskapet så ikke lenger ut som et opprørt
leirhav. Nei, vannet hadde glattet til leirhaugene og spredt seg utover sand
massen og forandret landskapets karakter fra dagen før. Vel så det trøstes
løst og fortvilet ut nå også, men så forferdelig som fredag var det ikke.
Dessuten var det en trøst å vite at alt det som kanskje da kjempet fortvil
elsens siste kamp for livet der ute i leirhavet, at denne kamp og kval og pine
måtte nå vannet ha gjort ende på. Man så at nå var alt dødt der ute.
Man antok i begynnelsen at det deroppe ved Eklo og Melby var en dem
ning, og at elven når den en gang brøt igjennom den, ville gjøre enda mer
skade. Men saken er den at strekningen fra Eklo og til Holmen nede ved Ver
dalsøra danner en eneste stor demning som vannet fra elven ikke klarer å
bryte med en gang. Men når vannet steg over demningen, begynte det bare
å sildre ut over og fylle alle hull og fordypninger. Hvor elven i fremtiden
vil komme til å gå, er ennå umulig å si. Den tar det løp som er dypest.
For riktig å få se hvordan det sto til oppe i Vukubygden, tok vi oss en tur
over Hallemshøyden til gården Skei hvorfra en lokalkjent mann fulgte oss
oppover til gården Reppe som man antok var sterkt truet.
Vel så det fortvilet ut, men dog ikke så forferdelig som ryktet sa. Dette
meldte nemlig at man kun kunne se spiret av Vuku kirke. Resten sto under
vann, ble det sagt. Det sanne forhold er at vannet går over veien ved Vuku
Forening, men hadde ennå ikke på langt nær nådd opp til kirkemuren. Øst
nesbroen som sto tett nedenfor Vuku kirke, var ennå så høyt over vannet at
Bakgrunn

----
333 RasA
----
M 3


----
334 RasA
----
en båt til nød kunne komme under den. Og da vannet senere, etter hva det
har blitt oss meddelt, skal ha sunket, antar vi at det ikke har skjedd ytter
ligere oversvømmelse oppe i Vuku. Det er jo mer enn nok med det som er,
for begge Volengårdene ligger fullstendig under vann. Man ser takene på
de fleste av husene. Fjøsbygningen er endevendt, og stabburet har seilt langt
nedover imot demningen. Dessuten står en Balgård under vann, samtidig som
flere husmannsplasser dels står, dels flyter i vannet som går opp til taket.
Om det her oppe har gått med menneskeliv, kunne ikke sies med bestemthet.
I forrige nr. sa vi at Fårenjorden hadde rast ut. Det er ikke tilfelle. Det
har ikke gått en bit av Fårenjorden, men fra Prestegårdsjordet ser det slik
ut, og det var derfra vi noterte det sist.
/ alt skal det være ødelagt 55 større og mindre bruk
med et jordareal av ca. 10.000 mål til en verdi av ca. 2 millioner kroner. 1
Hvor mange levende vesener som har gått med, lar seg ennå ikke si med
bestemthet. Dog mener man å ha på det rene at det på nordre side har gått
med ca. 90 personer, en hel masse hester (ca. 20 jegerkvarter er borte, men
en del av hestene var på Rinnleiret), ca 100 storfe. Og når det foreligger nøye
oppgave over de liv som gikk med på søndre side, vil vel tallet, som vi antok,
gå over 100.
Flere lik er gjenfunnet, deriblant ordfører Tessem. Hans hustru er ennå
ikke funnet, men tjenestepiken som hadde snakket med sin matmor under
ulykken, påstår at hun skal finne hennes lik. 2
Det er mange som har mistet alt hva de kalte sitt, deriblant sersjant Jerm
stad som mistet kone og barn og foreldre. Gustav Stiklestad, tidligere for
pakter på Rostad på Inderøy, med hele sin familie, unntatt en gutt som er
i Kristiania, er borte. Det er altså han selv med hustru, åtte barn og tjenere
som er borte. Alt er begravet i leirmassene. Husene ser man ikke spor av.
Handelsmann Bjartnes med hele familien unntatt en gutt er borte. Og mange,
mange flere som vi ikke husker navnene på.
Man antar at det også kan ha vært andre naturkrefter enn vannet som har
vært medvirkende til denne revolusjon i jorden. For under ulykken hørtes
smell etter smell samtidig som man merket en temmelig sterk svovellukt.
Verdalen er en totalt ødelagt bygd, og mange er dem som lider store tap
ved at de har hatt pant i jordeiendommene. De taper naturligvis pengene.
For jorden ligger der, og den utgjør pantet. Dog er det vel ikke verst for
dem. Da er det verre for dem som har kausjonsforpliktelser på seg. Låntagere
og medkausjonister ligger begravet i leirhavet. Og skal de forpliktes til å bære
ansvaret, blir det få selvhjulpne menn i Verdalen. De må gå fallitt samtidig
som det er all rimelighet for at kommunen må erklære seg udyktig til å klare
sine forpliktelser. Og skal matrikkelen på de ødelagte gårdene legges over

----
335 RasA
----
på den øvrige delen av amtet, vil ulykken føles av alle gårdbrukerne i Nordre
Trondhjems amt. For i Verdalen var jorden satt høyere enn i noen annen bygd
i amtet. Man får håpe at Staten trer såpass til at de gjenværende i Verdalen
ikke også skal drives til tiggerstaven. Den bygden har fått nok nå!
Fra Raset 1992 sett mot syd. Det er ikke mye som minner om den uhyggelige
situasjonen avisene beskrev for 100 år siden.
Noter:
Arealangivelsen var noe mindre enn hva som var det riktige, men verdien var en god ove
drivelse. Det endelige verditapet ble til slutt satt totalt til ca. 3/4 million kroner.
Både Tessem og hans kone ble funnet samtidig, men først noen dager etter at dette ble skrevet.


----
336 RasA
----
NORDTRØNDEREN
Nordtrønderen kom ut på Namsos. Den tids kommunikasjonsmidler tatt
i betraktning lå Verdal og Namsos langt fra hverandre. Men begge lå i Nordre
Trondhjems amt. Og det er forståelig at man også viste ulykken stor opp
merksomhet i denne byen. Avisen var imidlertid liten, og den hadde ikke
anledning til å være representert på ulykkesstedet med egen korrespondent
over et langt tidsrom. Mye av det den trykket, var derfor hentet fra andre
aviser. Men etterfølgende omtale fra ulykken er skrevet av avisens egen
korrespondent. Artikkelen er underskrevet med initialene L. A. Den er da
tert 22. mai, og sto i Nordtrønderen 25. mai.
Ulykken i Verdalen
I dag har jeg gått rundt ulykkesstedet og besett det både fra høydene og
fra avgrunnen. Jeg har således med egne øyne sett alt som er severdig. Men
å skildre det er et vanskelig arbeide. Dog skal jeg gjøre et forsøk på å komme
det faktiske så nært som mulig. Den som ikke har vært og sett ulykken, kan
ikke gjøre seg noe begrep om dens størrelse, og jeg vil derfor råde enhver
som ser korrespondanser herfra, å legge til 50 % , for en skildring av forhol
dene her nå kan aldri bibringe leserne slike opplysninger at man kan gjøre
seg en idé om hvordan det ser ut her.
Først skal jeg gi noen opplysninger om selve utraset.
Strekningen fra Prestegården, hvor en del av skogen er gått med, fra og
med Follo og helt bort til Fåren og Eklo, er alt gått med. Øvre Jermstad står
igjen, men det er en stor sannsynlighet for at den går med, for husene står
bare to meter fra avgrunnen. Eklogårdene er det, så vidt jeg kan forstå, in
gen fare for, men beboerne har flyttet ut.
Det utraste stykket er ca. 3 kvadratkilometer, og besto omtrent utelukken
de av dyrket land.
Jeg var i dag, som nevnt ovenfor, omtrent 1 kilometer nedover avgrunnen
for å se på ruinene av Tessems uthusbygninger. I blant disse kunne man se
en del av fjøset samt buskapen, bestående av fire kyr. To av disse levde da
det kom folk til. Men det var et ynkelig syn. En lå med halvdelen nedi leiren,
den andre lå fastklemt mellom bjelkene. Stabburet sto like helt slik at man
har fått reddet all den maten som fantes i det. En del av stallen sto også over
leiren. I den sto hesten i god behold.
Bakgrunn

----
337 RasA
----
En tegning av adjunkt M. Bugge. Dette er fra rasgropens øverste del ved
Jermstad.
Tessem er ennå ikke funnet til tross for iherdige undersøkelser, heller ikke
hans hustru.
I selve avgrunnen vistes ikke merker etter de andre gårdene, de var delvis
helt begravet, delvis flyttet lange strekninger.
Som et bevis på hvilken forferdelig kraft som ble utfoldet, kan jeg berette
at ingeniør Rostads hus ble ført 3 fjerdinger 1 nedover dalen. I sidedalene
kunne man også se skredets styrke, i det disse var fylt opp av uhyre leir
masser i en lengde av 300 meter.
Etter å ha sett på avgrunnen, fortsatte jeg min tur forbi gården Fåren og
Eklogårdene. Beboerne på alle disse var flyttet ut så det var umulig for meg
å oppdrive litt drikkevann. Men endelig fant jeg da en brønn, slik at behovet
for øyeblikket ble tilfredsstillet.
Fra disse gårdene var det en storartet utsikt. Ikke kunne man bare se skre
det med den påfølgende utglidning, men også oppover Vuku fikk man anled
ning til å se hvilke ødeleggelser skredet hadde forvoldt på den kanten. Omtrent
en mil oppover, til Østnes bro, står alt under vann. Volengårdene med flere
ligger og flyter. Heldigvis har beboerne reddet besetningen, samt det meste
av sitt innbo. Men alt hva de skal leve av, står under vann.
Hvor lenge denne innsjøen kommer til å vare, kan man ikke si noe om.
Men det sannsynligste er at det vil gå flere år innen elven har gravet så dypt
leie at den kan motta alt dette vannet som skal føres ut. Inntil det har skjedd,
vil alt ovenfor og nedenfor demningen delvis og til visse tider komme til å
stå under vann.
Verdalsboka - 22


----
338 RasA
----
Angående ordet «demning» er det sikkert mange, om ikke de fleste, som
mener at det med det er ment en høy voll. Dette er imidlertid aldeles feilak
tig. Den uhyre leirmassen har nemlig med rasende kraft og hurtighet fortsatt
nedover mot Verdalsøra, og har på denne strekningen ødelagt alt som den
har støtt på.
8 kvadratkilometer, nemlig strekningen fra Melby på sydsiden og Haga
på nordsiden til flere hundre meter nedenfor Bjartnes er nå dekket av flere
favner leire. Leirmassen inntok selvfølgelig Verdalselvens leie slik at den i
ca. ett døgn ikke hadde noe utløp. Men etter den tid hadde vannet steget så
mye at den gikk over demningen og fløt utover alt. Alt som var dekket av
leire det første døgnet, er imidlertid nå, og meget mer til, oversvømmet av
vann. Hvor lenge vannet kommer til å stå over her, avhenger av når elven
får gravet et tilstrekkelig stort leie. Da vil all fare for disse eiendommene
for fremtiden være borte. En del store eiendommer, som Ekle, Bjartnes,
Holmen med flere står nå under vann. Disse vil imdlertid kunne reddes når
elven får ordentlig leie, for leirmassene har ikke nådd så langt opp som til
disse.
Mens de fleste mennesker og dyr omkom på de gårdene som gikk med i
selve utraset med unntak av en, er de nedenfor heldigere stillet: Her omkom
kun noen få mennesker, samtidig som størstedelen av besetningene samt inn
boet ble reddet. Unntagelser finnes naturligvis, som for eksempel på Nord-
Lyng, hvor bare to hester ble reddet. Disse hadde nemlig slitt seg løs og sto
da hjelpen kom, med forbenene oppe i krybben. De øvrige seks hestene hadde
derimot fotband som det var alldeles umulig å få løst opp, for vannet gikk
allerede opp til halsen. Samtlige ble da skutt.
De 24 kyrne som gården hadde, druknet alle sammen.
Her går en mengde rykter om at nye skred skal ha funnet sted, og at man
nå hører nødrop fra mennesker. Dette er alldeles ikke tilfelle, for siden fre
dag aften er intet menneske funnet i live. Lik har man derimot funnet en del
av, dog ikke mange.
Beboerne av de nærliggende gårdene har alle sammen flyttet ut, enkelte
med god grunn. Den alminnelige mening er at utraset er over, av samme me
ning er også jeg, for jeg har aldri hørt om at to utras har funnet sted på samme
sted kort tid etter hverandre. Men beboerne av de nærliggende gårdene er
nok ikke av den formening å dømme etter deres uttalelser. Det kan dermot
være tilgivelig at de den første uken etter ulykken har slik redsel i seg at de
ikke tør komme i nærheten av ulykkesstedet.
Med hensyn til ulykkens størrelse er det ikke så godt å avgjøre det nå. Etter
oppgaver viser det seg at 400 skyldmark er gått med. Dette representerer
en verdi av ca. 600.000 kroner. I tillegg kommer alt løsøre, innbo samt be
setningene.

----
339 RasA
----
160 mennesker er reddet, mens 1 10 er forulykket.
At ulykken er en stor ruin for Verdal, sier seg selv. Visstnok er den aller
største delen igjen, men beboerne er blitt motløse. Forgjeldet, som en stor
del av befolkningen allerede er, vil de vanskelig kunne klare seg etter at den
ne ulykken har rammet dalen. Skattene blir nå å fordele på færre, desto stør
re og vanskeligere blir de å klare. Men så får vi håpe at Staten her gjør alt
for å lindre nøden, for her er offentlig hjelp på sin rette plass.
Fra Jermstad i retning Mo 1992. Midtpå bildet Follodalen. Heller ikke Follo
dalen har unngått forandringer. Store deler av den er planert bort.
Noter:
1 fjerding = 1/4 mil.


----
340 RasA
----
NORDRE TRONDHJEMS AMTSTIDENDE (LEV ANGERA VISA)
Nordre Trondhjems Amtstidende kom ut på Levanger, og var således vår
nærmeste nabo. I og med at det ikke kom ut noen avis i Verdal på det tids
punktet, er det rimelig grunn til å anta at denne avisen også var lokalavisen
for mange her i Verdal. Det er mye som tyder på at denne avisens medar
beider var blant de aller første til stede. Videre er det sannsynlig at vedkom
mende var bedre kjent i Verdal enn de fleste andre som kom hit for andre
aviser. Men også denne journalisten støtte på mange av de samme problem
ene som de andre journalistene, nemlig at det var veldig vanskelig å skille
mellom hva som var sant, og hva som var grunnløse rykter.
Dette sto i avisen dagen etter ulykken, altså 20. 5. 1893:
Beskrivelse av situasjonen
Omkring klokken 1 natt mellom torsdag og fredag fant en ulykke sted som
er enestående i sitt slag.
Det fant nemlig en utglidning sted som drog forferdelige følger etter seg.
Skredet begynte ved Jermstadgårdene som ble tatt med, etterlot Øvre Jerm
stad så sterkt truet at den neppe vil unngå å følge de andre i dypet. ' Derpå
fulgte Follo, hvor dessverre fru Rostad, et av barna og to andre personer
satte livet til.
Hr. Rostad sammen med flere andre ble på en eller annen måte kastet opp
på fjøstaket, på hvilket han fulgte skredet helt ned til gården Rosvoll, hvor
også Follos stuebygning ble ført, en strekning på flere kilometer. 2
Skredet fulgte Follodalen ned til Verdalselven som leirmassene demmet
opp fullstendig, slik at elven ble liggende tørr nedenfor demningen.
Der bøyde skredet til høyre i nesten rett vinkel og fulgte Verdalselvens dal
føre og tok med seg alt hva det støtte på.
På få minutter klarte den å ødelegge den vakreste, best dyrkede og frukt
bareste delen av Verdalen.
Jåmtlandsveien er fullstendig rasert i en strekning av omtrent 4 kilometer
fra Kålen til Bjørkberga.
På sin vei har skredet tatt med seg tre Jermstadgårder, Follo, Trøgstad,
Trøgstad skole, hvor dessverre bygdens ordfører, lærer A. Tessem med hustru
satte livet til. Man hørte lenge Tessem rope om hjelp, samtidig som tjeneste
Bakgrunn

----
341 RasA
----
piken som også fulgte skredet, snakket med ham kort tid før han antagelig
døde. Piken derimot slapp fra det med livet.
Videre gårdene Krag, tre Nessgårder, gården Nord-Lyng, Haga nordre og
søndre 3 , Lunden, Eklosveet, Melbynesset, Hagalinden 4 , Sundbyhjørnet 5 ,
Sundbyhammeren 6 , to Lennesgårder, Lyngsholmen, Kålen, Leirfallaunet og
en mengde mindre eiendommer og plasser som man ennå ikke vet tallet på.
Dessverre er tapet av menneskeliv ikke så ganske lite.
Hvem og hvor mange som er savnet, er det umulig å ha bare tilnærmelses
vis rede på. En mann mistet hustru og fire barn, en kone mistet fire barn
og ble selv reddet i en så forkommen tilstand at det er tvilsomt om hun står
til å redde.
Det er uklart fra hvilken retning bildet er tatt, men det synes å være fra Mo
melen. Iså fall er det restene av Follodalen som stikker frem fra venstre øverst
på bildet. Helt i bakgrunnen til høyre ligger Fåren. Legg merke til hatten
i forgrunnen og mannen nede i dypet nederst midt på bildet. Bildet er forøv
rig tatt om sommeren 1893. Det kommer fra U.S. A. Ukjent fotograf.


----
342 RasA
----
Militære fra Rinnleiret ydet god hjelp under redningsarbeidet, men det var
dessverre lite som kunne gjøres.
Løy tnant L 'Orange reddet åtte mennesker, seminarist Moksnes reddet tre
barn. I alt skal 14 mennesker være reddet. Men hvor mange som har funnet
sin grav i leirmassene vet man ikke og får kanskje aldri vite.
Faren er fremdeles truende. Derfor har beboerne i samtlige gårder langs
elven flyttet ut sine eiendeler og brakt dem i sikkerhet til høyereliggende steder.
Gårdene Jermstad søndre 7 hvor skredet er få alen fra husveggen, og Mo
som befinner seg i samme situasjon, er i største fare for å dele skjebnen med
de andre. Begge gårdene er fraflyttet.
At ytterligere ulykker ikke vil kunne unngåes er dessverre sannsynlig. Men
omfanget av disse vil bero på hvilken vei elven vil ta. Sprenger elven dem
ningen, vil alt som er levnet langs med den, gå med, og da vil sannsynligvis
Bjartnes ikke stå til å redde, akkurat som Stiklestad og Stiklestad kirke samt
Holmen og Holmsveet og Fæby også vil være meget utsatt for å dele skjebne
med Bjartnes. 8
Holder derimot demningen, og vannet baner seg vei forbi Eklo 9 og føl
ger det gamle elveløpet forbi Holmsveet, vil faren være stor for Verdalsøra.
Å måle ulykken i hele dens omfang er umulig.
Verdier av hundretusener er gått tapt. En blomstrende bygd er fullstendig
lagt øde og ikke få mennesker mistet livet ved en aldeles uforutsett katastrofe.
Hele dalføret ligger som en eneste stor ufremkommelig leirelte. Hist og
her rager et hustak opp av sølen. Gårdene ligger der spredt over det hele,
mer eller mindre dypt nedsunket i leire, som er sammenblandet med trær
og husgeråd av alle slags. Et trøstesløst og ødeleggende bilde.
Hjelp, hurtig hjelp, er her nødvendig nå.
Noter:
1 Den samme oppfatning om at raset startet så langt tilbake som ved Jermstadgårdene, gjør seg
gjeldende også her. Denne påstanden ble imidlertid ganske snart korrigert av fagfolk som kom
til.
2 Rostad og hans familie satt på taket av stuelåna og ikke på fjøstaket. Heller ikke ble de kastet
dit opp.
3 Her menes Haga søndre nordre og Haga søndre søndre. Disse to lå på sydsiden av elven. Haga
nordre (tre gårder) som lå på nordsiden, unngikk skade på husene.
4 Trolig menes det her Hagaenget.
5 Her menes Sundbyaunet.
6 Dette er feilskriving for Sundbyhammelen.
7 Her menes Jermstad øvre.
8 Her tok journalisten i så det monnet. Det skulle ha kommet en utrolig stor flom dersom Stiklestad
kirke og gårdene ved den skulle ha blitt tatt av elven.
9 Her har det skjedd en meget forståelig forveksling mellom navnene Eklo og Ekle.

----
343 RasA
----
NORDENFJELDSKE TIDENDE
Nordenfjeldske Tidende ble utgitt på Levanger, men den tilhørte Adresse
avisen i Trondheim. Følgelig var det ofte det samme stoffet som sto i de to
avisene. Det var også tilfelle når det gjaldt Verdalsraset. Men allikevel var
Nordenfjeldske Tidende en lokalavis i distriktet og hadde følgelig mer lokalt
stoff enn Adresseavisen, også om raset.
Visstnok kom avisen ut annenhver dag, og det ser ut til at utgivelsesdagene
var mandag, onsdag og fredag. Trolig på grunn av at trykkingen skjedde da
gen i forveien, hadde den ingen opplysninger om raset fredag 19. mai bortsett
fra en kort notis. Og fordi det var pinse, og neste avis ville komme onsdag
24. mai, ble det sendt ut et flyveblad med detaljer om raset lørdag 20. mai.
Innholdet i dette flyvebladet ble gjengitt onsdag 24. Flyvebladet hadde følg
ende overskrifter: Forfærdelig Ulykke. Værdalen ødelagt 119 Mennesker
omkomne.
Innholdet av flyvebladet samt noe som sto 24. mai
Å gi en detaljert fremstilling av den sørgelige ulykken, som vi i går bare
nevnte kort, er ikke hensikten med det etterfølgende. Det er ikke mulig før
man har fått en oversikt over ulykken som på en så brå og sørgelig måte med
ett har ødelagt den fagre og underdeilige Verdalen. Dette skal kun foreløbig
supplere meddelelsene som i går ble brakt ut over landet gjennom telegrafen.
Ca. klokken 1 natt til i går våknet beboerne på gårdene og husmannsplas
sene i strøket Follo, Jermstad, Trøgstad, Krag - som lå på nordsiden av Ver
dalselven - ca. 10 kilometer ovenfor Verdalsøra - ved at jorden falt sammen
til en bløt masse som husene fløt oppå. Et øyeblikk deretter strømmet massen
i strykende fart ut gjennom et trangt pass mellom gårdene Eklo mot øst og
Haga mot vest. Den førte med seg alt som fantes i det nevnte strøket av men
nesker, dyr, hus og bohave m.v. Leirmassene har da av trykket fra den bety
delige høyden hvor de nedsunkne gårdene lå, strømmet med lynets hastighet
over elven som lå nedenfor. Den ble demmet opp. Videre strømmet leirmas
sene over elven og utover den brede dalen som lå på sydsiden. Den feide vekk
alt, og i løpet av et øyeblikk hadde den overstrømmet alt som lå på slettene
der nede. Dette er avgrenset til en sirkel hvor periferien er gårdene Melby,
Sundby mot øst, Skjørdal, Kålen mot syd, Leirfall, Rosvoll mot vest, Bjart
nes, Ekle og Lyng mot nord.
Bakgrunn

----
344
----


----
345 RasA
----
Hele strekningen innenfor den nevnte grensen er totalt ødelagt. Således
gårdene Lunden, Hamlen, samtlige Nessgårder, Hagaenget, Vestre Kålen,
Lennesgårdene og mesteparten av Nord-Lyng. Dessuten er jorden på de går
dene som ligger rundt, mer eller mindre oversvømmet og ødelagt. Telefon
ledningen og veien til Vuku på nordsiden er brutt fra vestgrensen av Follo
til Fåren. På sydsiden er hovedveien fra Kålen til Bjørkberga borte.
Det var i går et trist syn å se ned på de områdene som ligger nedenfor fra
utsikten fra Guddingsbakkene. Ødeleggelsens tunge hånd hadde plutselig for
vandlet den skjønne egnen med mange av bygdens vakreste gårder slik at den
nå har et utseende nærmest som bildet av en blålig sjø med forskjellige farge
de bølger. Oppå dette lå stumper av tak og veltede hus som vrak. Og derifra
kunne man langveies fra høre nødropene fra de stakkars ulykkelige men
nesker som ennå var i live. Og man kunne se dem røre på seg og arbeide
for å redde seg. De var nesten nakne, og av farge lignet de på dynnet de lå i.
Ut over morgenen, etter hvert som ulykken ble kjent, kom det folk til fra
den øvrige del av bygden og fra nabobygdene samt kavalleristyrken fra Rinn
leiret. Alle deltok med flid i det vanskelige redningsarbeidet.
Ved å legge planker ut over til de stedene hvor man så levende mennesker,
lyktes det å redde mange i live, men dessverre, alt for mange kunne kun bli
tatt opp som døde, og mange er fullstendig borte. Det er ikke mulig ennå til
nærmelsesvis riktig å kunne angi antallet av de omkomne.
Etter hvert som de reddede kom på land, ble de hjulpet opp til de nærmeste
gårdene og husmannsplassene. Der ble de ydet den høyst nødvendige pleie
i deres forkomne situasjon. Det viste seg da at samtlige var kvestet i mer eller
mindre grad, og legehjelp var således nødvendig.
På sydsiden ble det sendt ilbud til hr. dr. Sæthre herfra (Levanger), som
i en fart reiste innover, i det han brakte med seg forbindingssaker og den nød
vendige medisin. Med påskjønnelsesverdig iver og omhu tok han seg av dem
som hadde lidt større skader.
Til Vuku har man nå forbindelse over Leksdalen. Elven er oppdemmet fra
Melbyberget, Eklo og Landfall. Guddingsørene, Volen, Balgårdene og opp
over til Vukusletten er delvis under vann. Beboerne har derfor flyttet ut.
Det ser truende ut ved elvedemningen, spesielt for gårdene Eklo og Haga
som på en vidunderlig måte unngikk katastrofen i går natt, samt Lynggård
ene. Ekle, Bjartnes, Rosvoll, Øvre Kålen, Nedre Skjørdal, Melby og Sundby
er utflyttet med bohave og besetning. Det kan videre fryktes at elven ikke
treffer sitt gamle leie nedenfor Bjartnes, og således vil komme til å ødelegge
enten strøket Holmen - Verdalsøra på nordsiden eller Kjæran - Ørmelen på
sydsiden. Av den grunn er det en alminnelig utflytning.

----
346 RasA
----
Man får her det inntrykk at Verdalen må ha lidt et tap så stort at det vanske
lig kan gjenopprettes selv om man med grunn må kunne anta at Staten er
statter det. Det vil vel bli flere hundre tusen kroner.
Siden vi lørdag sendte ut vårt ekstrablad, som er gjengitt her, har det dess
verre vist seg at ulykken har rammet betydelig mer enn hva man fra første
stund kunne tenke seg og kunne ha oversikt over.
Tallet på de sørgelig omkomne mennesker er 119 hvorav de fleste ligger be
gravet i de nedsunkne leirmassene. Og foruten de eiendommene som ble di
rekte ødelagt ved jordraset, har elven senere forvoldt stor skade etter at den
har passert oppdemningen. Ja, den har endog helt ødelagt flere gårder, slik
at ialt skal over 50 større og mindre eiendommer være rammet av øde
leggelsene.

----
347 RasA
----
MORGENBLADET
På den tid var Morgenbladet en av landets fremste aviser. Den hadde flere
korrespondenter på ulykkesstedet etter kort tid.
Nedenstående ble sendt til Morgenbladet fra Levanger pr. telegraf klokken
11.30 om kvelden 19. mai og sto i avisen den 20.:
Ulykkens gang og utstrekning
Ulykken i Verdalen er forferdelig i det flere av bygdens beste og vakreste
gårder er totalt gått under.
Skredet har sannsynligvis begynt ved Follo. 1 Trøgstad, Krag, Jermstad
gårdene (i alt fire), Spannet, ordfører Tessems eiendom - Fastskolen - har
samtlige med unntak av husene på Nordre Jermstad som står igjen på leir
melen, sunket ned og glidd ut gjennom et trangt pass mellom Eklo og Haga
gårdene, som på en vidunderlig måte unngikk katastrofen i natt.
Leirmassen - tynn som smeltet bly - løp deretter forbi Melby og Sundby
gårdene mot høydene ved Skjørdal, Øvre Kålen, Leirfall, Rosvoll, Tinden,
Bjartnes, Eklo, Hegstad, Lyng og Haga på vestre side, feide vekk samtlige
følgende mellomliggende gårder med husmannsplasser: Lunden, Hamlen, fire
Nessgårder, Vestre Kålen, Lennesgårdene, Hagaenget og Nord Lyng. 2
Elven demmes nå fra Melbyberget mot Eklo og Landfall. Guddingsørene,
Volen og Bollgårdene står delvis under vann, og beboerne har av den grunn
flyttet ut.
Med elvedemningen
ser det truende ut, spesielt for Eklogårdene, Haga, Lyngsgårdene, Ekle, Bjart
nes, Rosvoll, Øvre Kålen, Nedre Skjørdal, Melby og Sundby. Fra samtlige
disse har beboerne flyttet ut med bohave og besetninger.
Videre fryktes det at elven ikke treffer sitt gamle leie utenfor Bjartnes, og
vil således muligens komme til å ødelegge enten Verdalsøra eller beboerne
sønnenfor denne. På Verdalsøra foregår alminnelig utflytting.
Omkomne og reddede
Det er ennå umulig endog tilnærmelsesvis riktig å angi antallet på de om
komne. Men da den ødelagte delen av dalen er rikt befolket, er antallet
Bakgrunn

----
348 RasA
----
meget stort. Ordfører Tessem og hustru er sett som lik i leirmassene. Men
man har ennå ikke vært i stand til å få dem opp. 3 Veiassistent Rostads frue
med et barn samt mange flere, er allerede tatt opp som lik. Rostad selv er,
som før nevnt, reddet med fem barn, etter at han seilte på en del av et hustak
helt fra sin gård Follo til Rosvoll - en strekning på ca. 7 kilometer. Dessuten
er eieren av Krag, O. Haugskott, med to tjenestepiker samt også noen andre,
reddet med større eller mindre lesjoner og til dels i meget forkommen tilstand.
Kaldt som det var - termometeret viste kuldegrader - og med sterk østen
vind, må de menneskene som var gjennombløtte av den flytende leiren og
så godt som nakne, ha lidd forferdelig mens de lå og ropte på hjelp som ble
ydet dem så hurtig det lot seg gjøre med bistand fra folk som ilte til fra de
omliggende distrikter samt en del kavalleristyrker på Rinnleiret. Etter hvert
som de ble brakt i hus på det tørre land, fikk de den høyst nødvendige pleie
og hjelp, samtidig som doktor Sæthre med påskjønnelsesverdig iver tok seg
av dem som hadde lidt skade.
Som for eksempel en kone som hadde vært alene hjemme med fire barn
i alderen fra 2 til 18 år. De tre eldste sov på loftet, mens moren lå neden
under med sitt yngste barn som hun holdt fast da hun av trykket ble ført ut
gjennom husveggen, inntil hun mistet bevisstheten. Dette barnet sammen med
de tre andre var borte da hun kom til bevissthet igjen og kunne komme opp
fra dypet ved Sundby hvor hun vekket beboerne. Hun hadde et forferdelig
sår på venstre side i pannen og i bakhodet. Disse sydde doktoren igjen. Det
var gripende å høre henne og mannen som var kommet til stede etter fravær
Dessverre en litt dårlig kopi av et bilde tatt fra det journalisten kaller
Guddingsbakkene. Det er fra Lysthaugen. Rasporten er rett imot. Midt på
bildet til høyre ligger Melby. Bildet er fra 1893. Ukjent forograf.


----
349 RasA
----
på arbeid, snakke om at de nå hadde mistet resten av sine syv barn. Tre var
døde før.
En kvinne som hadde mistet en tå, ble forbundet av doktoren, og likeså
en eldre kone som sammen med sin familie hadde fulgt raset et lengre stykke.
Av denne familien ble bare en voksen datter reddet. Et lik som doktoren så
på, var kvalt, men lå tilsynelatende fredfullt og pent.
Inntrykk
Fra Guddingsbakkene har man en noen lunde oversikt over det strøket som
er rammet av ulykken, og hvis det ikke var så sørgelig, ville det på samme
tid ha vært et interessant og enestående skue. Den før så vidunderlig vakre
og naturskjønne egn er med ett omveltet til et eneste blåaktig leirlandskap
med en og annen oppstående jordhump og med rester av ødelagte hus. Man
får blant annet det inntrykk at Verdal må ha lidt et tap så stort at det vanske
lig kan gjenopprettes.
Noter:
1 Her har vi et av de første eksemplene på hvordan antagelser basert på sviktende grunnlag ble
gjengitt i avisene.
Denne oppramsing av gårdsnavn er i og for seg riktig, bortsett fra at Tinden ikke var noen
gård. Både Haga, Lyng, Hegstad og Bjartnes er plassert på vestre side.
3 Dette stemmer ikke. Andreas Tessem og hans kone Olme Edvarda ble funnet først 29. mai.

----
350 RasA
----
AFTENPOSTEN
Aftenposten var en av de største Kristianiaavisene i 1893. Og den var stor
nok til å sende sin egen korrespondent til Verdal. Han ankom Verdal natten
til 20. mai.
Her følger hans første beskrivelse av ulykken som er datert 20. mai, og
sto på trykk 21. mai:
Situasjonen
Utflytningen pågår fremdeles langs elven og fra Verdalsøra.
Elven siger ut gjenom leirmassen fra demningen og har nådd forbi Eklo,
Bjartnes og Rosvoll. Det håpes at den vil ta sitt løp fra før katastrofen.
Men situasjonen er dog meget kritisk, da ingen engang antydningsvis kan
forutse utgangen.
Et øyenvitnes iakttagelser
En kone fra Skjørholmen ' på sydsiden av elven, var om natten vitne til
omveltningene. Hun hørte et drønn og sterkt bulder og så deretter hus og
jord falle om hverandre, bli løftet, kastet og senket, og så komme veltende
nedover elven og på en måte over mot sydsiden, mens dalen gjenlød av angst
rop og nødskrik. Hele raset sto på i høyst fem minutter, mens leiren fortsatte
å sige lenge. Hun trodde - sier hun - at dommedag hadde kommet.
Etter katastrofen
Fra Skjørholm (Skjørdal) og Gudding ser man et stort gap rett i mot på
den andre siden av dalen. Dette er etterlatt av de forsvunne store eiendom
mene som lå ovenfor Prestegården Auglen, to Jermstadgårder, Follo, Spannet,
Trøgstad og Krag.
Jakob Jermstads gård, den øverste av de tre (Jermstadgårdene), står igjen,
men den er rømmet, selv om den neppe er alvorlig truet.
Utraset har ødelagt flere kilometer med vei på nordsiden såvel som tele
fonforbindelsen med Vuku. Forbindelsen blir vanskelig å gjenopprette.
Eklogårdene og Landfall står igjen midt i dalen og håpes reddet.
Av Prestegårdsskogen har den østligste delen rast ut, og en del av trærne
sees igjen helt nede ved Lyng.
Bakgrunn

----
351
----


----
352 RasA
----
Vidunderlig tilfelle av redning
Fra Follo ble ingeniør Rostad med fire barn og en del av sine folk - i alt
ti personer - ført på et hustak med leirmassene helt ned til Rosvoll, hvor de
ble frelst ut på morgensiden. De har således drevet nær 1/2 mil, utsatte for
kulde, dynn og kaldt vann, bare iført sine nattklær. Og flere hadde utvist en
merkelig åndsnærværelse i likhet med de mange, som etter en dags - borti
mot et døgns - kamp med leiren er blitt frelst, undertiden til og med ved
egen hjelp.
Fru Rostads lik ble gjenfunnet nær Rosvoll. Hun hadde sprunget ut av huset.
Deres minste barn er forsvunnet. Mange - særlig barn - tilsynelatende liv
løse, ble helt til sent i natt tatt opp, og kom til live ved vasking, legehjelp
og god behandling.
Redningsarbeidet
Redningsarbeidet ble drevet heltemodig med plankebroer som militære og
mange andre tilstedekomne våget seg ut på nesten tvers over dalen i leir
massene.
En benyttet seg endog av ski. 2
En unggutt reddet tre eller fire mennesker ved å gå over farlige revner og
med utsikt til å få jordmassene over seg.
Flere av bygdens folk er da også aldeles utslitte etter de langvarige anstreng
elsene.
Befolkningens holdning
Folkets ro og hengivelse i sin skjebne er storartet. Til dette bidrar kanskje
det uhyre omfanget av ulykken. Klager høres ikke, selv ikke fra dem som
har mistet alle sine kjære, hus, hjem og alt sitt.
Interiør
En husmann kom hjem og fant kone, fem barn og plassen forsvunnet. 3 En
mor med et halvannet år gammelt barn hos seg våknet ved at de ble kastet
ut gjennom en vegg, hvoretter hun i fortvilelse måtte se barnet og sine fire
andre som lå i andre etasje, forsvinne i dynnet. Mannen var borte. Selv ble
hun svært lemlestet i hodet, men fikk sårene gjensydd og forbundet. 4
En gutt våknet ved å høre jammerhyl. Han sprang ut og fikk reddet en pike
som kom seilende på et tak. Hun sa da at hun var den eneste gjenlevende
i det huset og hadde hørt folkene banke i værelsene ved siden av, men kunne
ikke gjøre noe. Selv kom hun nesten naken i land. 5
Lennesgårdene sønnenfor elven hører til de totalt ruinerte. Folkene reddet
seg opp på mørkeloftet. En gammel kone som lå nede fant dørene lukket av
leirmassene. Men veggen sprang opp og hun kom opp på loftet til de andre.

----
353 RasA
----
Defra ble de reddet i går kveld. Hester som sto nedsunket i stallene med bare
hodet oppe over dynnet, ble skutt fra land. Kyr ble avlivet og slaktet som
redningsløse i dynnet.
En gammel mann hadde sin syke kone sengeliggende i første etasje, hvor
etter han for å få henne opp i andre etasje, brøt opp gulvet med sin tollekniv.
De ble begge reddet. 6
En sinnsvak mann ville ikke forlate huset og hadde kommet bort på stab
buret. Man fikk ham ikke ned derfra. Ennå i går kveld satt han der. Den
ulykkeliges skjebne er ukjent. 7
Bygdens utseende er så forandret at selv lokalkjente folk ofte vanskelig kan
orientere seg.
Noter:
1 Feil for Skjerdalen.
2 Dette var Johan Larsen Sundby. Se under Redningsarbeidet.
Hvem dette var, er uklart. Det var nemlig ingen som mistet kone og fem barn. Derimot er
det trolig Erik Sæbo fra Eklosvedjan det her er tale om. Han mistet kone og fire barn.
Dette var Guruanna Jensdatter fra Hagaenget. Hun mistet fire barn i raset. Det var tre, og
ikke fire som lå oppe.
5 Etter beskrivelsen å dømme var piken Olava Olsdatter fra en av husmannsplassene på Lyngs
holmen. Men redningen foregikk ikke slik som beskrevet her. Se under Lyngsholmen.
6 Her er det sannsynligvis en sammenblanding av gårdene Leirfallaunet og Ness vestre. På den
siste lå kona i lungebetennelse, og på den første klarte mannen i huset å bryte opp gulvet og
få folkene nede opp på loftet. Det var forøvrig kone og fire barn.
7 Dette var Peder Rasmussen Tokstad. Han ble funnet av Erik Sæbo som ikke fikk ham med
seg. Han ble senere tatt i land av Magnus Larsen Moåker. Se under Redningsarbeidet og Tokstad
vestre.
Verdalsboka - 23

----
354 RasA
----
ADRESSEAVISEN
Ved slutten av forrige århundre var ikke Adresseavisen Trondheims største
avis. Den æren tilfalt i følge egen uttalelse konkurrenten Dagsposten. Men
like fullt hadde Adresseavisen sine medarbeidere i Verdal.
Følgende sto i avisen 24. mai:
Et trist syn
er det i sannhet å se den før så veldyrkede og fruktbare del så totalt øde
lagt. Der hvor store, gilde gårder før lå strødd bortover, der er nå bare et
eneste mørkt, blåsort hull som er bortimot en fjerding (2 1/2 kilometer) i
diameter. Det er trist, - så sørgelig trist.
Men ikke nok med det. Den største skaden er forvoldt av de millioner av
kubikkmeter leire som før fylte hullet, men som nå har seget og lagt seg ut
over og ødelagt de store, rike slettene langs elven nedover dalen, - har gjort
Verdalen til en ruinert og fattig bygd. For det vil gå menneskealdre før det
blir dannet et tilstrekkelig tykt lag av matjord ovenpå leiren slik at den på
nytt kan legges under plogen. Og før den tid vil neppe Verdalen reise seg
etter dette knusende slag.
Oppe ved Fagerhøy
ser man utover det hele. Store, svære vidder er bare en tykk leirsuppe.
Midt inne i den står noen større husbygninger ført en halv mil ovenfra. Hist
stikker taket av en husmannsstue opp, her mønet av et fjøs. Knekkede tøm
merstokker flyter nedover, store grantrær står på skakke; og rundt om i leiren
og inne i bygningene ligger lik, - lik av mennesker og dyr. Hele besetninger
ligger på rad eller kjemper den siste trøstesløse kamp mot hunger og mot
leirvannet og bukker til slutt under.
En spoves vemodige fløytende toner klang som en gravsang, - en gravsang
over den tapte menneskelige lykke.
Ofrene
Det er især fattige husmenn som har blitt ofre for ødeleggelsene. Hele sletten
mellom Lyngsøra og Leirfall har vært oversådd av husmannsplasser, de fleste
med sine beboere er sporløst forsvunnet. De var nemlig lave enetasjes hus,
og leirmassene har straks veltet over dem og begravet dem.
Bakgrunn

----
355 RasA
----
Hvor derimot husene var høye og solide, har beboerne som oftest reddet
seg ved å komme opp på taket.
På de utglidde eiendommene bodde mellom 4-500 mennesker.
Elias Ness eide en av Nessgårdene og var en av bygdens rikeste menn.
Det eneste han nå eier, er en skjorte på kroppen.
Mange er blitt reddet
på de mest vidunderlige måter. Enkelte har ligget og svømmet i leirmass
ene og har kravlet seg til lands. Leiren hadde da stivnet omkring dem så den
måtte brekkes av. Det kunne ikke nytte å vaske. Den hadde stoppet til ører
og nesebor, og øyenlokkene var nesten umulig å få opp. Men etterpå behol
der disse ulykkelige den blå farven i huden, de ser ut som rene dødninger.
Mange lik
er funnet. De ser ut som stive leirmasser. Trekkene er utvisket og ugjen
kjennelige. Noen mangler hode, andre en arm eller et ben.
Et rykte som vi meddeler med alt forbehold, melder om at det i går etter
middag ble tatt ut åtte lik av et hus. I samme hus hørte man i et annet rom
lyden av et menneske som spaserte opp og ned. Ved å hugge ut en vegg eller
tak viste det seg å være en mannsperson som virkelig var levende og syntes
å være i noen lunde vigør. Men da man snakket til ham, fikk man intet svar.
Han var blitt stum av redsel. 1
Rent hjerteskjærende
er mange av de historiene som fortelles om gjensyn, om tap og fortvilelse.
En husmann som var smed, hadde arbeidet på Verdalsøra noen dager.
Klokken 7 torsdag aften fikk han hilsen fra sin kone at alt sto vel til. Åtte
timer senere savnet han henne og seks barn. 2
En liten pike sto på et skap nede i leiren og så ned. Man spurte henne om
hun hadde mistet noe der. «Ja, jeg har mistet far og mor,» sa hun.
Dyrene har kanskje lidd mest
I fjøset på Nord-Lyng sto ennå besetningen 1. pinsedag. Da det endelig
lykkes å komme ut til dem, viste det seg umulig å redde dem. De var nemlig
bundet med fotband og sto i leirvannet til halsen. Man fikk ikke slått ihjel
mer enn de to nærmeste av hestene. De andre klarte man ikke å komme bort til.
En ku på et annet sted hadde man skutt på tre ganger. Den ble til slutt reddet.
En kule hadde den fått i et ben, men den befant seg forøvrig bra. 3
Befolkningen
bærer ulykken med stum resignasjon. På Verdalsøra derimot var det nær

----
356 RasA
----
mest panikk. Folk hadde flyttet ut over alt. Man kunne bare se tomme vin
duer. Natten ble tilbrakt våkende. Noen spaserte i gatene, de fleste hadde
samlet seg på en stor haug. Natt til søndag var det kun seks mennesker igjen
på Verdalsøra som sov. Disse sov derimot som steiner.
En gammel spådom
Gudstjenesten var som rimelig innstilt 1. pinsedag. Det ville i motsatt fall
neppe ha kommet et menneske for etter en gammel spådom etter sigende ut
talt av Lisbet Nypan, den kjente heksen som ble brent, skal Stiklestad kirke
gå under en 1 . pinsedag når den er full av mennesker. Den skal synke ned
i jorden.
Og etter en slik ulykke er det ikke til å undres over at folk blir en del over
troisk. Det har jo skjedd, det man minst kunne ane.
De militæres
tilstedeværelse har ikke alene virket beroligende på befolkningen, men de
har også gjort stor nytte ved redning av både mennesker og dyr. Således ble
besetningen reddet på Lennesgårdene ene og alene av de militære, foruten
på flere andre steder. Bygdens folk omtaler militæret med stor anerkjenn
else. Det er derfor urettferdig og fullstendig uetterrettelig å klandre deres
opptreden slik som Dagspostens korrespondent gjør. 4
Ny vei
Jåmtlandsveien er som bekjent revet bort og ødelagt fra Kålen til Bjørk-
berget (ca. 4 kilometer). Arbeidsdepartementet har etter amtsingeniør Klæstads
anmodning besluttet at det straks skal påbegynnes en ny vei.
Verdalsbruket
taper, selv om alt nå går godt, tømmer for flere tusen kroner og må sikkert
i tillegg innstille driften for i sommer.
Oversvømmelsen ved Vuku
Som følge av oppdemningen ble de lavere liggende gårder i Vuku over
svømmet. Disse er Østre og Vestre Volen, Ytre Balgård, to plasser på
Balgårdsøren og to plasser på Kvelstadnesset.
Husene på Volengårdene og delvis også på de andre står under vann til
andre etasje. De er dels forskjøvet, til dels flytt opp, ett av dem ligger ved
demningens nordende.
Jorden vil vel her neppe lide så meget da det er noen lunde rent vann som
den er oversky Het av.

----
357 RasA
----
Sikringen av Verdalsøra
Ved hjelp av de militære styrkene har man i går i følge en privat meddelelse
begynt på å kaste opp en jordvoll for å sikre Verdalsøra mot oversvømmelser.
Utenfor rasporten 1992. Tatt fra Eklomelen mot sydvest. Den skogkledte
ryggen er den vestre raskanten utenfor porten. Trolig hadde Follobekken sitt
løp langs denne skråningen før raset.
Noter:
1 Det var med all mulig rett at det ble tatt forbehold her. Ryktet var grunnløst.
Dette \ar,Erik Sæbo. Han mistet kone og fire barn.
Kua ble reddet av Ole Beyer Høstmark. Se under Redningsarbeidet videre.
Dette refererer til et oppslag i Dagsposten hvor journalisten mente at de militære ikke ble be
nyttet riktig. Dessuten var Dagsposten i utgangspunktet negativt innstilt til militæret. Artikke
len førte til en ganske kraftig polemikk i avisene, en polemikk som førte helt til Kristianiaavisene.
At Adresseavisen her benyttet anledningen til et angrep på konkurrenten og en politisk mot
stander, er helt typisk for den tids politikk.


----
358 RasA
----
DAGSPOSTEN
Dagsposten i Trondheim var, hvis man skal tro hva avisen sa om seg selv,
den største avisen i Trondheim ved slutten av forrige århundre. Den omtalte
seg selv på følgende måte: Trondhjems mest læste Avis - Overgaar Byens
øvrige Blade med mere end 1000 Exemplarer. Dette medførte naturligvis at
den følte et stort ansvar for nyhetsformidling, og avisen sendte to journa
lister innover til Verdal.
Den første som ankom, sendte denne beskrivelsen fra Verdal. Den er da
tert Verdalen, pinseaften, 20. mai 1893.
Skredet på nordsiden av elven
Det var trist å se Verdalen igjen i sin nåværende skikkelse. Den før så vakre
og velbyggede delen er nå vansiret av de blågrå leirmassene som dekker dal
bunnen like fra Melby gårdene nesten ned til Verdalsøra. Oppe mellom Mo
og Trøgstad på den nordre siden av elven gaper det uhyre jordskredet som
et kjempemessig sår.
Følger man hovedveien fra Øra langs elvens nordside, ser man ikke mye
til ødeleggelsen. Vil man få en oversikt over dens omfang, må man forlate
veien og arbeide seg fra Prestegården gjennom skogen til gården Mo. Denne
gården er nå, som så mange andre, forlatt av sine beboere. Går man fra husene
et lite stykke østover, står man plutselig på randen av den avgrunnen som
skredet har etterlatt.
Det virker helt overveldende å se det bildet av ødeleggelsen som her viser
seg. Man må tenke seg en kjele av ca. 2 kilometer i diameter, oppfylt av
blåleire, opprykkede trær og husruiner i den mest forvirrede uorden. Sidene
er steile, tildels et par hundre fot høye, 1 kanskje enda høyere sine steder.
Her lå for et par dager siden de vakre Jermstadgårdene, Follo, Krag,
Eklosvedjan, Trøgstad, Spannet og flere, i alt elleve bruk og mange hus
mannsplasser. Bøndene, de fleste velbergede folk, mente sikkert å sitte like
så trygge på sine gårder som deres forfedre før dem. På mindre enn et par
timer er de vakre gårdene forsvunnet, og tomtene frembyr bildet av den fryk
telige ødeleggelse og elendighet.
Beboerne ble vekket om natten av et bulder som ved et veldig jordskjelv.
De som vant å redde seg ut av husene, så jordbunnen revne på kryss og tvers,
Bakgrunn

----
359 RasA
----
og etter et øyeblikk forsvant hele grenden i det svelgende dypet. Skog, jord,
hus, besetning og mennesker i et forvirret kaos forsvant i jorden. De veldige
drønn og jordbunnens ristelser som i et jordskjelv har øyeblikkelig brakt
befolkningen i trakten på benene.
De uhyre leirmassene har søkt til elven gjennom en forholdsvis snever utvei.
Skredet er derfor bredere i sitt øverste parti og smalere nede ved elveløpet.
Det er forøvrig sannsynlig at det har gått i to eller flere avdelinger umiddel
bart etter hverandre.
Uduigt mod skredet fisi
«yd.iden
Tegning av utsikten fra Bjørken. I bakgrunnen har tegneren merket av Skei,
Jermstad øvre og Nøysomhet. Til høyre ligger Eklo. Tegner Adjunkt M. Bugge.
De begravde strekningene
Leirmassene har vært oppløst som en velling. De veldige massene har ved
sin store fart og enorme vekt tørnet mot den motsatte dalsiden med så stor
kraft at leiren har sprutet 10 til 20 meter oppover berget. Deretter har denne
ødeleggelsens flod søkt nedover og oppover elveleiet, fylt dette opp og over
flommet breddene til begge sider til de har fylt opp hele dalbunnen i henimot
en mils lengde.
Med uimotståelig fart har leirsuppen bredt seg ut i en dybde av inntil 10
meter. Enkelte hus som lå mer beskyttet til, har motstått trykket, men er be
gravet i leiren, enkelte fullstendig, andre rager opp med taket eller øverste
etasje. Andre hus har fulgt strømmen tildels flere kilometer, oftest med sine
beboere, som da for fleres vedkommende senere er reddet med store anstreng
elser. Andre befinner seg formodentlig i dette øyeblikk i sitt fryktelige feng


----
360 RasA
----
sel, kanskje en kilometer eller mer fra nærmeste faste land. En stor del hus
er selvfølgelig knust under den ville farten.
Man må arbeide seg gjennom skog og mark ut på skrenten ovenfor den
begravde gården Nord-Lyng for å få et noen lunde helt bilde av denne delen
av ulykken. Når man fra denne skrenten ser ut over dalbunnen, ligner den
nærmest et plutselig stivnet opprørt hav, hvor hist og her hustak eller ruiner
av gårdene stikker opp. Rundt om svømmer vrakstumper av husene og opp
rykkede trær eller de forulykkede stakkares innbo av alle slags. Man må er
indre at denne stivnede innsjøen er omtrent 1/4 mil bred på enkelte steder
og inntil 1 mil lang. Det opprinnelige elveleiet har ikke etterlatt seg noe fast
merke. Det hele er et eneste kaos, en kjempestor forvirring.
Like nedenfor meg ligger levningene av den store gården Nord-Lyng som
er totalt ødelagt. Jordene er oversvømmet av leirsuppe i hele sin utstrekning,
og av husene sees kun de forrevne takene og en del av øverste etasje.
Gården ligger forholdsvis nært land, om man så vil. Men lengre ut, om
trent 3 å 400 meter fra det faste landet, ligger en stue som opprinnelig sto
på den søndre siden av dalen, omtrent 1/4 mil fra sitt nåværende sted. Den
fulgte med leirmassene med sine beboere, syv mennesker, som i går etter
store anstrengelser ble reddet av kavalleristene. 2
Det er tidligere berettet om en hel familie som seilte på taket av et hus om
trent 3 kilometer med skredet før de ble reddet. Hustruen omkom dog. 3
En stor del av de omkomne er naturligvis øyeblikkelig blitt begravet. Spe
sielt er vel dette tilfelle med for deres vedkommende som omkom i det egent
lige skred. Noen av dem er allikevel reddet på vidunderlig måte.
Mange andre har derimot utvilsomt kjempet hardt for sitt liv, og de har
visselig hatt en lang og pinefull død. Flere strider kanskje ennå i dette øye
blikk i sin siste kamp.
Redningsforsøkene
Det er naturligvis ikke tale om å redde noen av dem som gikk med i det
egentlige skredet. De ble levende begravet på et øyeblikk. Det gikk dog ryk
ter i dag om at man hadde hørt nødrop der oppe. Jeg bega meg ut på randen
av avgrunnen og stirret ned i dypet og speidet med kikkert alle vegne, men
intet levende vesen var å oppdage. Kun de trøstesløse, forferdelige leirmeler,
et fryktelig øde. Et levende vesen finnes dog. Ved å se nøye etter vil man
oppdage et lite hus. Det er en stall fra den omkomne ordfører Tessems gård.
Stallen henger ennå sammen, men det merkelige er at hesten fremdeles be
finner seg i huset i beste velgående. Man har også kunnet sette seg i forbind
else med den slik at den ikke mangler mat. Men det har ennå ikke lyktes å
få den reddet. Forøvrig finnes det visselig ingen levende sjel nede i svelgen
de dypet.

----
361 RasA
----
Anderledes er det imidlertid ute på leirhavet. Det er mot de delvis begra
vede husene at oppmerksomheten må være henvendt, når det skal være tale
om redningsforsøk. Det er også fra sådanne det hittil har lyktes å redde enkelte,
således syv mennesker fra en stue som var bortført i leirmassene.
Fra et halvt begravet hus i nærheten av Nord-Lyng lykkes det kavaller
istene ved store anstrengelser å redde to mennesker. 4
Ulykkesnatten lykkes det en behjertet kvinne å redde en gammel legdskone
ved å bære henne på ryggen den lange veien til en høyereliggende gård, -
en behjertet kvinne som satte sitt eget liv i fare for å redde den gamle fattige
stakkar. 5
Går man langs kanten av leirsuppen, støter man fort vekk på folk som er
i ferd med å redde sine eiendeler som stikker opp hist og her. Sådanne effek
ter finnes brakt opp på det tørre, tilsvinet av leire og for en stor del defekte
av den üblide medfarten.
Folkene ser motløse ut under dette arbeidet, men de driver iherdig på for
å få reddet hva som reddes kan.
Man gikk i ettermiddag i gang med å forsøke å redde en del besetninger
som finnes innesluttet i de hal veis begravde husene på gården Nord-Lyng.
Det lykkes dog ikke å få reddet krøtterne slik at de måtte nedslaktes.
Disse redningsforsøkene ble utført på den måten at det ble laget en slags
flytebroer av treverk, stiger og hva som kan finnes. Da disse broene som
oftest er for korte, må man etter hvert som arbeidet skrider frem, benytte
de bakerste materialene for å skjøte på forover, og således arbeide seg videre
og videre fremover. Så må man med de reddede menneskene, som man som
oftest haler opp gjennom taket, møysommelig arbeide seg til det faste land
på samme måte.
Det er et anstrengende arbeide som ingen lunde er uten fare da leirsuppen
allerede i begynnelsen var temmelig bløt. Nå er den dog tørrere da det hele
tiden har vært tørt oppholdsvær siden skredet gikk. Holder dette velsignede
været ved, vil det bidra meget til å lette redningsarbeidet.
Utflytningene
At verdalingene under inntrykket av denne forferdelige ulykken er grepet
av en forferdelig panikk, er ikke til å undres over. Det ene ryktet krysser
det andre, og disse ryktene har gjort den skrekkelige ulykken enda verre,
enn den virkelig er.
Snart er det den ene gården, og snart er det den andre som sies å være
truet. Skrekken har jaget folk fra gårdene, og de flykter i stor utstrekning
ut med besetning og innbo opp gjennom bakkene til de høyest liggende gårder
i bygden.
De svetter og strever med flyttingen, de bærer og kjører og gir seg ikke

----
362 RasA
----
rast eller ro. Man møter flyttelass og ofte krøtterdrifter. Jeg møtte et sørgelig
lass hvor de kjørte en gammel sengeliggende stakkar, mens en syk eldre mann
var repet fast til lasset i sittende stilling. Han orket imidlertid ikke å holde
seg oppreist, men hang i en halvt liggende stilling til siden. Stakkars folk,
hvor de lider!
Det er ganske underlig å gå fra hus til hus og finne dem tomme. Man går
gjennom rom etter rom og venter å finne folk, men forgjeves. Skrekken har
jaget beboerne vekk.
Jeg gikk fra hus til hus oppe ved det stedet hvor skredet gikk, for å få en
dråpe melk. Men nei, overalt forlatte hus.
Jeg hadde gått uten å nyte noe synderlig siden jeg reiste fra byen. Det var
varmt og strevsomt å trave omkring fra lensmann til prest, til oberst og
kavallerister og øyenvitner for å søke opplysninger, så det var en skuffelse
å finne alle hus tomme. Men folk var vettskremte, og det er i grunnen ikke
så rart.
Årsaken til ulykken
Folket herinne har tilegnet seg den fortvilte mening at det er elven som
er årsak til ulykken. De tror fullt og fast at det er elven som er syndebukken.
Men det er naturligvis ikke tilfelle. 6
Ovenfor det stedet hvor skredet gikk, er det en større åsstrekning. Vannet
fra dette høytliggende strøk har hatt sine underjordiske veier gjennom leir
bakkene som på den måten har hatt sin naturlige drenering. Av en eller annen
naturlig årsak er så disse gamle kanalene til vannet blitt tilstoppet, og det ned
sivende vannet har etterhånden bløtt opp jordsmonnet som består av kvikk
leire, inntil denne massen er blitt så bløt og flytende at den ikke lenger har
kunnet holde sammen, men plutselig har skredet ned mot elven og forårsaket
den skrekkelige ulykken.
Det renner dessuten en liten bekk østenfor gården Mo. Denne har rimelig
vis også bidratt sitt til ødeleggelsen. Et øyenvitne vet nemlig å berette at den
første delen av skredet nettopp gikk gjennom denne bekkedalen.
Er det fare for videre utglidning eller oversvømmelse?
Det er det neppe for øyeblikket. Den oppbløtte massen har tatt plass i dal
bunnen, og de meiene som står igjen, ser tilsynelatende forholdsvis tørre ut.
Da de utraste massene ikke danner noen egentlig demning i dette ords
alminnelige forstand, men fyller opp elveleiet og dalbunnen i en hel mils
lengde, er det ikke rimelig at noen vannmasse plutselig vil bryte igjennom
og gjøre ødeleggelse på de strøkene som ligger nedenfor. Det vil sannsynlig
vis nok så lempelig dannes en renne i leirmassen, som etterhånden vil utdy
pes inntil elven når sitt gamle leie eller i alle fall kommer ned på den faste
grunn.

----
363 RasA
----
Oversvømmelsene
Ovenfor skredet er elven selvfølgelig oppdemmet så de flate strekningene
oppover mot Vuku står under vann. Denne oversvømmelsen vil naturligvis
også gjøre noen skade. Men da vannet nå har begynt å overskride forhind
ringene, vil vel det oppdemmede vannet etterhånden få avløp uten at noen
større skade forvoldes i det nå overflommede strøket.
Nedenfor det oppdemmede strøket ble elven ganske borte. Vannet sto igjen
i enkelte høler som ofte ikke var større enn at man kunne gripe fisken med
hendene. På denne lettvinte måten ble det fanget mang en vakker laks.
21. mai - sydsiden av elven
I løpet av ettermiddagen i går begynte elven å overskride sine forhindrin
ger og arbeide seg gjennom leirmassene. Ved sekstiden hadde vannet nådd
gjennom leirmassen og fylte etterhånden sitt gamle leie i dets nedre del.
Da beboerne av Verdalsøra så at gjennombruddet gikk så lempelig, begynte
de å flytte tilbake til sine hus, og alt på Øra kom snart i den gamle gjenge.
Broen over elven var full av tilskuere som med stor interesse betraktet den
brokete forvirring av drivgods som kom nedover - husrester og bohave om
hverandre, undertiden et helt lite hus.
I løpet av dagen den 20. kom flere troppetransporter, dels fra Steinkjer
og dels fra Trondhjem. Soldatene leiret seg på nordsiden et stykke oppe fra
Øra. De overtok straks bevoktningen av broen.
Dalens utseende har i dag undergått ikke liten forandring. Scenen er blitt
mer malerisk. Vannet har oversvømmet leirmassene i dalbunnen. De tidligere
så triste leirmasser har derved fått et livligere preg. Det hele ligner nå nær
mest en storartet oversvømmelse. Vannpartiene dominerer, og man skulle
nærmest få det inntrykk at skaden var forårsaket av en voldsom vannflom.
Når man følger elvens sydside til gården Kålen, begynner man å se de over
svømmede partier. Men skal man få et riktig bilde av dalen på denne siden,
må man høyere opp. 7
Husene over hele det ovennevnte strøk er dels forsvunnet, dels har de flyttet
plass, er mer eller mindre oversvømmet, halvveis begravet, kantret eller veltet.
Det er et fullstendig kaos som tilsammen gjør et overveldende inntrykk.
Noter:
1 Nesten 60 meter.
2 Det er uklart hvilken stue det er tale om. Men beliggenheten tatt i betraktning, og det forhold
at det var kavalleristene som reddet beboerne, syv i tallet, ser dette ut til å ha vært Ferge
stuggu. Den lå imidlertid ikke på elvens sydside. Den lå på samme side av elven som Nord-
Lyng, men noe lengre mot nord. Fergestuggu var en utskilt part fra denne gården. Derimot
lå huset på sydsiden av en liten bekk som rant ut i elven på dette stedet. Det er vanskelig å
si om leirmassene flyttet huset, men det er trolig at det skjedde.

----
364 RasA
----
5 Dette var familien Rostad på Follo.
4 Dette var trolig Hegstadstuggu.
5 Det var Beret Olsdatter fra plassen Tokstad østre som tok Lava Bardosdatter på ryggen og
sprang med henne til Rognhaugen.
6 Her hadde folk rett. Ulykken ble utløst av Verdalselven.
7 Så følger en opplisting av gårder som er berørt på sydsiden av elven. Denne listen utelates her.

----
365 RasA
----
BESØK
Skuelystne
Skuelystne kom til stede på et tidlig tidspunkt. Mange av dem som kom
først frem, deltok også med å hjelpe i land forkomne, forslåtte og halvdøde
mennesker. Men mange våget seg ikke så nært, de bivånet det hele fra trygg
avstand. Følgelig sto det mange mennesker oppe på høydene rundt omkring
og så på hva som hadde skjedd derfra.
Det var blant annet noen slike tilskuere som ble spurt av de militære mann
skapene om de ville hjelpe til, men som ikke torde bevege seg ned til kanten
av leirsjøen av frykt for at det ville komme nye ras. Dette ble tatt nokså ille
opp av de militære styrkene, som for en stor del var utenbygds fra. De mente
derfor at verdalingene ikke var villige til å hjelpe til selv.
At dette var urettferdig overfor de mange Som hjalp til, er innlysende. Svært
mange deltok i arbeidet med å redde både liv og eiendom med stor fare for
eget liv. Og tallet på tildelte medaljer for edel dåd var like stort til sivile som
til militære. Men det er allikevel ikke til å Stikke under en stol at enkelte nok
kunne ha hjulpet til der det var nødvendig.
Stort sett gjorde tilskuerne ingen fortred, men det ble rapportert et tilfelle
hvor noen hadde oppfordret soldatene som arbeidet i iskaldt flomvann ved
Holmsveet og Holmen for å forhindre at elven tok nytt løp og kanskje ødela
Verdalsøra, om å nekte å adlyde ordre og å gå til streik. I rapporten heter
det at disse var tilreisende fra Inderøya.
Denne episoden var nok et unntak. De fleste var fylt av skrekk og gru over
hva de fikk se, og de fleste var imponert over soldatenes innsats og vågemot.
I de nærmeste dagene kom det folk fra både fjern og nær. Mange gikk flere
mil, mens andre kjørte med hest og vogn, og atter andre kom med rutebåt
til Verdal. Dampskipene som gikk i rute på Trondheimsfjorden, hadde dag
støtt fullt belegg med folk som ville til Verdal for å se ulykken. Lokalbåtene
plukket opp folk rundt hele fjorden. Spesielt var det mange fra Trondheim.
Ekstraturer med båt fra Trondheim
Tilstrømningen ble så stor at det ble aktuelt å sette opp ekstraturer. De fleste
ekstraturene gikk fra Trondheim. Men det hendte at det kom båter fra Møre
og Romsdal.
Som eksempel kan nevnes at 26. mai sto hele tre annonser i Dagsposten

----
366 RasA
----
Fra Trones en dag da det var mange båter på besøk. I bakgrunnen Hylla
Ukjent fotograf.
om ekstraturer til Verdal førstkommende søndag. Prisene for turene var kr.
2,50 på første klasse og kr. 1 ,50 på andre klasse. Skipene gikk enten til Trones
eller til Skånes.
Hvor mange som benyttet seg av tilbudene, er ikke godt å si, men det ble
et sted antydet at dampskipet Olav Kyrre kunne ta opp til 7 - 800 passasjerer.
Rimeligvis var det flest på søndager, men det var visstnok også mange som
benyttet de ordinære rutegående båtene midt i uken.
Men at det var mange som benyttet seg av muligheten, er det ingen tvil
om. Trafikken var så stor at en av korrespondentene for Morgenbladet
sammenlignet trafikken av tilreisende med trafikken på Drammensveien eller
Keiser Wilhelms vei en søndag formiddag om sommeren.
I forbindelse med søndagsturene sto det et interessant leserinnlegg i en
Trondheimsavis.
Innsenderen mente at om man reiste med båt til Trones, kunne man følge
landeveien til det sted hvor raset hadde startet. Deretter kunne man gå forbi
Verdalsøra til Vinne hvor man fikk se raset fra den kanten. Da var man imid
lertid i nærheten av Skånes.
Omvendt var det om man landet på Skånes. Da gikk man først til Vinne.
Deretter gikk man forbi Verdalsøra til Stiklestad. Og nå var man nærmest
anløpsstedet Trones.


----
367 RasA
----
Reisende som gjorde det på denne
måten, kunne bytte billetter på
Verdalsøra. Dermed ville de få an
ledning til å bese raset fra begge
sider, noe det ellers ikke ville bli tid
til om man måtte vende tilbake til
utgangspunktet.
Hvorvidt denne ideen ble satt ut
i livet, er ikke kjent, men den hadde
absolutt noe for seg.
Nedenfor er det gjengitt en be
skrivelse fra en båttur, og som det
fremgår der, var det kostbart å leie
hesteskyss, slik at de fleste gikk
frem og tilbake. Og denne antyde
de løsningen ville gjøre det mulig
for folk som ikke hadde alt for mye
penger å rutte med, å få se mest
mulig.
Foruten at det således strømmet
til skuelystne fra fjern og nær her
i landet, er det også registrert be
søk fra utlandet. Rimeligvis var det
ikke så mange som tok turen ene
Extratur til Vårdalen.
•fcmr herfr» til Trone* !■■<■£ #41
IMt Jml IL T ■•fft" Koturn»r-r
dtrfi* Kl. 8 A fim.
Mt Mafc Kr. Z.N, lén Kr. I.M
Gerh. Ruth*.
SndstiUet Sur.
Værdalen.
Turen til Vvrdalpn Ltrtftf lT4t
il. .».' ulUjre lUarftf Ittff indstill**
imil (jruod «f Y_ud*UMid«n.
_•_•_ ttala-
Annonser i forbindelse med båtturene
som ble arrangert fra Trondheim til
Verdal. Slike annonser var helt vanlige
i Trondheimsavisene denne sommeren.
Disse sto i Adresseavisen i juni.
alene for å beskue ulykkesstedet. Til det var det for kostbart å reise. Men
enkelte var mer velbeslåtte enn andre, og hvorvidt hertugen av Hamilton hadde
andre ærender inn i Trondheimsfjorden, slik at han kombinerte et besøk til
Verdal med andre gjøremål, er ukjent. Men i alle fall la hans dampyacht Thistle
til kaien på Skånes lørdag 3. juni, hvoretter hertugen bega seg opp til ulykkes
stedet. 1
Avisreferat fra en tur til Verdal 2
I Adresseavisen mandag 29. mai 1893 sto følgende referat fra en tur til
Verdalen med dampskipet Olav Kyrre:
«Når man på en dag kan oppleve så meget av både sorg og glede som vi
i går opplevde på turen til Verdalen med det Nordenfjeldske turistskip Olav
Kyrre, får man trang til å meddele seg.
De mange beretningene fra den store ulykken i en av våre stauteste bygder
har, som rimelig kan være, vekket interessen hos mange hundre til personlig
å overbevise seg om ulykkens omfang.
Vi reiste herfra i går morges klokken 8. Været så ikke så lovende ut, men

----
368 RasA
----
Olav Kyrre. Det første norske skip med elektrisk lys. Dette var trolig årsaken
til at det var så populært i trafikken mellom Trondheim og Verdal.
vi fikk allikevel hele dagen deilig vær med enkelte små byger og passelig
kaldt, slik at det var behagelig å spasere.
Ved ankomsten til Skånes hadde det møtt opp en mengde kjøretøyer av
alle slag, fra kalesjevogner med to hester for, ned til arbeidskjerrer. Det ble
en rift om kjøretøyene, men bøndene var for stive i prisen slik at man begynte
å gå fra dem. Det ble da gjort et lite avslag i prisen slik at man kunne for
en rimelig, men dog fullstendig tilstrekkelig pris Øcr. 2,50 pr. person), komme
frem og tilbake til Kålen, og både til Kålen og Stiklestad for 4 - 5 kroner.
Det så ut som et helt krigstog - med masser av hester og spaserende i lang
rekke opp mot Kålen. Der er Jåmtlandsveien avbrutt, og vi kunne stige av
og spasere over jorder og stier oppover for riktig å få et overblikk over skredet.
Vi stanset ikke før på Lysthaugen på Guddingsbakkene der hvor det er en
rotunde 3 som utsikt. Derfra ser man over hele Verdalen helt fra Fåren og
ut over Trondheimsfjorden. Hvilket sørgelig syn. Denne vakre bygden, som
jeg så ligge utbredt foran meg for få år siden, lå der nå som en ørken med
halve omveltede hus hist og her stikkende opp av de uhyggelige grå leir
massene, og det åpne gap like imot hvor de vakre Jermstad- og Follogårdene
lå før.
Ennå står Øvre Jermstad, men ytterst på kanten av et uhyre dyp, ferdig
til å oppslukes av dypet ved første regnskyll eller vindstøt. Likeså et lite nytt
hus som Tessem hadde bygget opp.
Vi kom nettopp opp som man holdt på å begrave ni lik.


----
369
----


----
370 RasA
----
På grunn av at veien er ødelagt, kunne man ikke få brakt disse til noen
av sognets kirkegårder, og det ble derfor innviet for dem på Lysthaugen. En
tallrik almue hadde samlet seg. Ingen prest var til stede da de var opptatt
ved kirkene. En av brødrene talte gripende til mengden. Det var en høytide
lig stund i den før så herlige natur, nå med døden og ødeleggelsen i dens
fulle utstrekning for øye. Side om side i to rekker (fem & fire) sto kistene
i samme grav, og tause, tårefulle sto familie og venner rundt om i stum for
tvilelse over det dobbelte tap både av eiendommer og menneskeliv.
115 skal ha gått med. 4
I Vuku står vannet over jorden ennå, og etter kanaldirektørens mening vil
det bli stående i lang tid, sånn at de oversvømmede markene neppe kan be
nyttes på tre år.
Forleden var vannstanden der så høy at man fryktet for at elven skulle bryte
over mot nord og søke vei ned i raset. Det manglet bare en fot. 5
Man frykter for Eklogårdene da jorden på mange steder er revnet.
Det er allerede utstukket, og fra begge sider påbegynt, den veien som skal
forbinde de avbrutte stykker av Jåmtlandsveien mellom Kålen og Bjørken.
Verdalsbroen syntes i går å være avstengt. 6
Det var allikevel ikke tilfelle, men den har nok blitt påført stor skade av
tømmermassene som lørdag veltet ned mot den. Ved iherdig arbeid hele natten
lykkes det å redde den, og nå er det forhåpentligvis ikke mer fare for den
eller Øra. 7
To levende griser befinner seg fremdeles ute på leirmassene. Men etter
som man har lagt ut en bro slik at mennesker kan balansere seg ut til dem,
har grisene fått mat hver dag. Men man har hittil ikke klart å få dem i land.
I dag skulle det gjøres et forsøk på det.
På gården Lunden ligger fremdeles døde krøtter uten at man har klart å
få dem fjernet.
Over alt på høydene og fremspringende skrenter så man masser av byfolk
med kikkerter. De var omgitt av bønder som fortalte om ulykken. Alle roste
de militære, især kavalleriet som straks kom til stede, og som ved den utmer
kede ledelse og folkenes mot og uforferdethet gjorde et utmerket godt inn
trykk på befolkningen.
Ved 6-tiden begynte det så smått å regne, og man så da de besøkende by
folkene begi seg tilbake til Olav Kyrre som skulle gå klokken 7.30 fra Skånes.
Ombord var det innrettet slik i alle salonger at de som ønsket å delta i mid
dagen, fikk anledning til det.
Opplyst av elektrisk lys, oppmuntret ved den hyggelige forsamlingen av
damer og herrer og utmerket mat og vin, ble det triste inntrykk fra Verdalen
glemt, og som skrøpelige Adams og Evas barn ble man snart i god stemning.
Ved deklamasjon, sang og musikk ble tiden på hjemturen forkortet i den

----
371 RasA
----
hyggelige salongen hvor de fleste passasjerene tydde, mens man rundt om
kring på skipets alle mulige lugarer og kahytter på vanger og mellomdekk
hygget seg som best.
Vi ankom alle i glad stemning til byen klokken 12.30, og jeg kan på de
flestes vegne uttrykke vår takk til direksjonen, kontoret og kapteinen for ar
rangementet av denne hyggelige turen, med håp om at når selskapet har et
skip ledig, må gi oss anledning til å få en hyggelig dag på Trondheimsfjor
dens vann og strand.
Man behøver ikke å tenke på kosten da man får den om bord hvor det er
en utmerket restaurant med god oppvartning.
Passasjerenes antall i går var mellom 400 og 500.
Ved Skånes lå dampskipet Nicolai Knutzon, som var kommet fra Kristian
sund med skuelystne, samt Levanger som hadde sløyfet ekstraturen i går på
grunn av at flere dampskip foruten Olav Kyrre hadde avertert ekstratur.»
Moralsk forargelse
Foruten at denne beskrivelsen gir et bilde av forholdene i Verdal etter raset,
gir den også et situasjonsbilde fra den tids muligheter for forlystelse og ad
spredelse. At mange nok benyttet seg av et slikt besøk til å ta seg en fest,
må vi regne med. Enkelte følte dog at det var litt for hensynsløst å gjøre en
slik tur til en vanlig festtur. Følgende moraliserende innlegg i Dagsposten
27. mai viser det:
«Det er å håpe at man ikke på turen i morgen vil bli vitne til sådanne ut
skeielser som er alminnelig på de alminnelige søndagsturene med dampskipene
om sommeren, da som oftest halvdelen eller mer av de reisende er mer eller
mindre berusede, så man således for eksempel blir vitne til at unge gutter
sitter og drikker innimellom buskene langs veikanten sammen med unge piker,
for deretter kanskje etter å ha omtåket deres hjerner med drikk å gjøre dem
ulykkelige.
Det skulle være et ønske at sådanne reisende som ellers betrakter det som
et mål for sine «lystturer» å drikke seg mer eller mindre fulle, at de nå ville
anvende de penger de ellers pleier å bruke på en sådan måte som bidrag til
de skadelidte i Verdalen. - Det ville være en ganske annen tilfredsstillelse
for deres hjerter å vite at pengene ble anvendt til å lindre nøden og savnet
i disse ulykkeliges hjem enn å drikke dem opp i øl eller brennevin.»
Prins Carls besøk
Foruten de mange skuelystne og interesserte fra nær og fjern som besøkte
Verdal i disse dagene, kom det også flere som måtte dit i embeds medfør.
Både prester og fogder fra nabodistriktene måtte dit for å hjelpe til. Flere
statsråder kom også. Det mest selebre besøk var imidlertid prins Carl.

----
372 RasA
----
Kong Oscar //besluttet selv da han fikk
høre om ulykken, at kongefamilien skulle
være representert ved ulykkesstedet. Han
befalte da sin sønn, prins Carl, å reise dit
for på den måten å vise kongens dype med
følelse. Prinsen skulle bringe med seg en
pengehjelp fra kongen og dronningen, og
han skulle oppmuntre og takke dem som
hadde deltatt i redningsarbeidet. (I paren
tes kan det bemerkes at prins Carl senere
ble far til kronprinsesse Martha, og er så
ledes bestefar til vår egen kong Harald.)
Prins Carl dro fra Stockholm tirsdag 23.
mai. Ferden gikk med tog, og han nådde
frem til Trondheim 25. mai. Derfra reiste
han direkte til Levanger med rutebåt hvor
han nådde frem klokken 1 om dagen. Han
var ledsaget av general Nyquist, oberst
løytnant Holterman og løytnant Ræder.
Prins Carl etter maleri.
På Levanger ble følget mottatt av flere dignitærer
Prinsen ønsket imidlertid å reise til Verdal samme dag. Og da han kom
frem til Kålen, ble han dypt rystet over hva han fikk se. Han snakket med
flere av dem som var blitt berørt av ulykken og fikk høre skrekkhistorier av
dem som hadde opplevd dem.
Prins Carl ville også gjerne treffe noen av de djerveste redningsmennene,
og en av dem som ble presentert for prinsen, var Ole Olsen Nord-Lyng. Etter
at prinsen hadde fått høre om hvordan Ole med bare nevene hadde revet opp
gulvet og reddet enken Kirsten Vodal og hennes fire barn, tok han Ole i hånden.
Det fortelles da at Ole, som var en usedvanlig stor og sterk mann, klemte
godt til. Prinsen ble blek, sies det, men han sa ikke noe.
Senere besøkte prins Carl sykehusene. Sykehusene det her er snakk om,
var de provisoriske sykehusene som ble opprettet på gårdene i nabolaget. Her
lå mange av de som var kommet til skade, men som var utenfor livsfare.
Mange av dem hadde store skader både på kropp og sjel.
Han var også innom Rinnleiret hvor han fikk hilse på de kavalleristene som
hadde deltatt i det første redningsarbeidet.
Etter besøket i Verdal og Levanger var over, reiste prins Carl til Trond
heim, hvor han hilste på de soldatene herfra som hadde tatt del i rednings
arbeidet. Til disse fremførte han både sin fars og sin egen takk for god innsats.
Det fortelles at soldatene nettopp hadde kommet tilbake til Trondheim fra


----
373
----


----
374 RasA
----
Verdal, og de bar tydelig preg av hva de hadde vært med på. Det ble sagt
at sjelden har en kongelig person inspisert en så skitten militæravdeling.
Det er nøk for en god del prinsens beretninger om hva som hadde gått for
seg, som var en medvirkende årsak til at kong Oscar etterpå ga uttrykk for
at de djerveste av redningsmennene burde få en anerkjennelse i form av en
medalje.
Besøk av fotografer og bildende kunstnere
Som nevnt ovenfor var det mange som kom til Verdal fordi det var en del
av deres arbeid. Det gjaldt for eksempel kanaldirektøren og hans folk, mili
tære som deltok i redningsarbeidet, leger, journalister og andre.
Men foruten disse kom det også fotografer og andre bildende kunstnere.
Fremdeles var det på den tiden vanlig at tegninger ble benyttet som illustra
sjoner i aviser, blader og bøker.
Tre fotografer skal nevnes her fordi vi kjenner deres navn. De var Erik
Olsen og Aune (ukjent fornavn), begge fra Trondheim, og Anders Olson fra
Østersund. Under sine besøk her tok de en rekke bilder fra raset og Hærfos
sens gjennombrudd. Det er først og fremst deres bilder som har gjort det mulig
for oss i ettertid å få et inntrykk av hvordan forholdene var. Og de av deres
bilder som er funnet, er brukt som illustrasjoner i denne fremstillingen.
Ellers var det flere som laget tegninger og skisser. En av dem var Jørgen
Aall-Hansen, sønn av sognepresten i Verdal, Otto Møller Hansen. Han var
her i egenskap av utsendt medarbeider for Trondheimsavisen Dagsposten.
Han sendte brev tilbake til avisen. (Disse brevene er gjengitt i kapitlet En
iakttagers nedtegnelser om raset og dets virkninger. Hans tegninger og skisser
står også gjengitt der.)
En annen tegner var en som kalte seg adjunkt M. Bugge. De av hans
tegninger som er funnet, er brukt som illustrasjoner i teksten.
En tredje tegner var protokollsekretær Jacob Fabritius. Han var sannsyn
ligvis i slekt med prestens kone, Marie Fabritius Hansen. Han har laget en
del tegninger av hus og gårder i Verdal, blant andre Prestegården Auglen,
Follo og en av Jermstadgårdene. Og i forbindelse med raset laget også han
noen skisser. I likhet med andre skisser og tegninger som er funnet vedrørende
raset, er de tatt inn som illustrasjoner her.
En ung landskapsmaler ved navn Herman W. Anker bestemte seg for å reise
hit og se på denne ulykken. Hvor vidt han befant seg i Trondheim og således
kombinerte oppholdet der med et besøk til Verdal, eller om han reiste hit
i ens ærend fra Kristiania, er ukjent. Under sitt opphold i Verdal laget han
en rekke skisser som han senere benyttet som grunnlag for å lage fem male
rier av situasjonen slik han hadde opplevd den.
I henhold til hva som sto i avisreferatet gjengitt nedenfor, hadde han ikke

----
375 RasA
----
tid til å forflytte seg på nordsiden av dalen
og hente motiver derfra, og alle skissene
og bildene er fra sydsiden av dalen. Sann
synligvis reiste han med båt og måtte til
bake samme kveld. Som det fremgår av
bildebeskrivelsene nedenfor, må han ha
vært her ved månedsskiftet mai/juni, for
før det tidspunktet hadde ikke elven skå
ret seg ned og laget sitt nye løp gjennom
leiren. Heller ikke sto løvet grønt før da.
Etter at han kom tilbake til Kristiania må
han imidlertid ha arbeidet raskt, for alle
rede torsdag 8. juni hadde han en utstil
ling i Kristiania med fem malerier fra
ulykken i Verdal. Utstillingen ble omtalt
i Morgenbladet dagen før, og den ble om
talt slik i avisen:
Herman W. Anker.
«De er samtlige tatt fra dalens sydside, da den tid som sto til kunstnerens
disposisjon ikke tillot ham også å hente motiver nordenfra. Imidlertid får man
gjennom bildene et friskt og levende inntrykk såvel av naturomgivelsenes
eiendommelige skjønnhet som av ødeleggelsens voldsomme og uhyggelige
karakter, således som denne fremtrådte både i det store og i enkelte trekk.
Det første bildet gir en utsikt opp gjennom hoveddalen mot øst med Vuku
langt i bakgrunnen. Standpunktet er i nærheten av Vinne annekskirke. Dal
bunnen er forvandlet til en stor innsjø av leirvann med jord- og leirmasser
med omflytende trær og gårder, hvorav den i bildet mest fremtredende er
gården Leirfall. Raset kom ut til venstre i bakgrunnen ved den gården (Nor
dre Haga) med lyst rødt tak som kan sees midt i bildets fond. 8
I det andre bildet ser man tvers over dalen mot nord med Stiklestad kirke
til venstre på den andre siden og Beitstads snødekte fjell i bakgrunnen. Bildet
er tatt ved Jåmtlandsveien rett opp for landhandleriet Kålen hvis ødelagte hus
sees i forgrunnen.
Bilde nr. 3 er tatt fra gården Skjørdal like over for skredets utløp i hoved
dalen. I forgrunnen bemerkes den sterkt medtatte gården Søndre Haga hvor
Jåmtlandsveien før gikk like forbi.
Det fjerde av bildene er tatt i nordøstlig retning fra stranden ved Ness
gårdene. Til høyre sees en del av husene på skysstasjonen Ness. På gress
bakken i forgrunnen viser det seg hvorledes leirsørpen har dekket jorden med
et tykt sortblått lag. Og et ungt bjørketre med sitt lyse løv står der i eiendom
melig vemodig motsetning til alt det sørgelige vrak som omgir den.


----
376
----


----
377 RasA
----
udis^di i p au uios jdAzuyszg aujsø ss9tf pd dudsnu av mou 1/ ju jdunvjjvjjiaj uduajvw sud^uy uvuudfj av jg


----
378 RasA
----
Det femte bildet viser i forgrunnen de veldige oppdemmede leirmasser,
og elven som i stryk skjærer seg gjennom dem. I bakgrunnen har man de
ødelagte gårdene Kålen og Leirfall, og i mellomgrunnen to hauger med lev
ninger av våningshuset på gården Follo, - den til høyre er den hvorfra inge
niør Rostad og hans barn ble reddet etter sin lange og hurtige seilas.
Bildene som har stor aktuell interesse, fordi den materielle gjengivelsen
i seg selv er bedre enn det farveløse fotografi formår å gi et sant og fyllest
gjørende begrep om det fremstilte. Men de utmerker seg også ved dyktighet
og friskhet i utførelsen og gjør kunstneren stor ære.»
Dette var avisens omtale av bildene. Tre av bildene er gjengitt her. 9
At beskrivelsene inneholder små feil med hensyn til navnene på noen gårder,
må tilskrives at Herman Anker ikke var kjent her. Flere journalister som hadde
mer tid til disposisjon enn Anker, klarte å gjøre større feil enn ham med hen
syn til navnene på de berørte gårdene. I denne sammenheng må det under
strekes at ingen av Leirfallgårdene ble ødelagt. Men kanskje kan det være
Leirfallaunet det var tale om.
Noter:
1 Meddelselse i Morgenbladet 5. juni 1893.
2 Språket er modernisert.
3 Rotunde er en rund, åpen plass. Denne rotunden er der fremdeles.
4På dette tidspunkt var man ikke klar over tallet på døde. 1 15 er et rykte skriveren må ha hørt.
Noen dager senere snakket man om 120.
5 Dette var bare tøys. Det hadde ingen ting med de faktiske forhold å gjøre. Det var aldri fare
for at elven skulle stige så høyt. Terrassemelene var bortimot 20 meter høyere enn leirdem
ningen nede i dalen. Men akkurat dette ryktet gikk blant mange som ikke var lokalkjente i
området. Befolkningen som var redd for det meste på denne tiden, ofret ikke denne mulig
heten en tanke.
6 Også dette var et rykte. Ingen kilder bekrefter dette. Men at man til enkelte tider var bekymret
for at elven ville grave vekk fundamentene for broen, er en kjennsgjerning. Det skjedde imidlertid
ikke.
7 Det var Værdalsbrukets lense som brast, og tømmeret ble liggende mot brokarene.
8 Fond betyr bakgrunn.
9 Det lyktes å spore opp eierne av fire av bildene. Ett var i Verdal kommunes eie fra før. Det
var gitt i gave av Verdal Sparebank og forsikringsselskapet Gjensidige. To er i Trondheim
kunstforenings eie. Alle disse er avbildet i boken. Det fjerde er også i privat eie. Denne eie
ren, etter først å ha sagt at det kunne fotograferes, forandret mening og ønsket ikke å gi tilla
telse hverken til å fotografere eller stille ut bildet før ved tilsagn om kjøp. Det mangler således
dessverre her.

----
379
----


----
380 RasA
----
Et annet interessant besøk er avbildet i 1906. Dette er en gruppe av et
studentorkester fra St. Olaf College i Northfield i Minnesota som varpa turné
i Norge. Bildet er trolig tatt fra Momelen i retning nordøst.


----
381 RasA
----
UTMERKELSER
Bakgrunn
I løpet av kort tid spredte ordet seg om den innsatsen som var blitt vist
under det farefulle og vanskelige redningsarbeidet etter raset. For besøkende
dignitærer ble det gjort kjent at enkelte personer hadde vist et stort vågemot.
En del av disse ble også presentert for prins Carl da han var her i Verdal.
Og ikke minst gjorde prinsens beretning om hva han hadde sett og hørt
i Verdal den korte tiden han var her, stort inntrykk på kong Oscar 11.
Kongen gjorde derfor med en gang de første forberedelser til at de per
soner som ved mot og dyktighet hadde utmerket seg, skulle belønnes på et
eller annet vis. Det var både sivile og militære som var aktuelle, og det ble
fra slottet i Stockholm gitt signaler til Regjeringen om at kongen ønsket at
noe måtte gjøres.
Ansvaret for alt arbeide i forbindelse med Verdalsulykken lå under Indre
departementet. Følgelig var det dette departementet som formidlet kongens
ønske til de rette instanser. Og de rette instanser var for de sivile amtmannen
i Nordre Trondhjems Amt og for de militære sjefen for Trondhjemske Briga
des Distriktskommando.

----
382 RasA
----
SIVILE
Hjulene settes i gang
Indredepartementets brev til amtmann Otto Grundt er datert 1. juni 1893
og lyder som følger:
Hans Majestæt Kongen har udtalt Ønske om, at der snarest muligt maa
blive uddelt nogle Medaljer til Personer, der under Ulykken i Værdalen
har reddet Mennesker med fare for eget Liv. Af Kanaldirektøren har der
i denne Anledning været indhentet endel Oplysninger under hans Ophold
ved Ulykkesstedet. Jeg antager, at Indstilling om, hvilke Personer bør til
deles saadanne Redningsmedaljer, rettest afgives af Hr. Amtmanden til
Indredepartementet, efterat De har indhentet de fornødne Oplysninger. For
saavidt militære Personer skulde have gjort sig fortjent til Paaskjønnelse,
vil dog Indstilling herom være at afgive af vedkommende militære Chefer
til Armekommandoen, der med sin Udtalelse vil oversende Sagen til
Indredepartementet .
I Henhold hertil tillader jeg mig at anmode Dem om i ovenstaaende An
ledning snarest mulig at søge indhentet de nødvendige Oplysninger og paa
Grundlag deraf afgive Forslag til Departementet. Kanaldirektøren reiser
i disse Dage atter op til Værdalen, og det vil derfor være hensigtsmessigt,
om De kunde sætte Dem i Forbindelse med ham og af ham erholde de
Oplysninger, som han har indhentet.
Forsaavidt De skulde finde, at ogsaa anden opofrende Virksomhed under
Ulykken end Redning av Menneskeliv burde fortjene offentlig Paaskjøn
nelse, antager jeg, at der vil kunne være Anledning til at faa uddelt f. Ex.
en Medalje for Borgerdaad i Sølv eller en af hans Majestæt Kongens
Fortjenstmedaljer.
Med høiagtelse
Johan Thorsen
Amtmannen hadde vel selv få forutsetninger for å gi noen slike opplys
ninger. Da raset gikk, var han utenlands på rekonvalesentopphold ved et kur
hjem. Han ble imidlertid kalt hjem, men i de første dagene hadde fogd Trampe
fungert som amtmann i hans fravær. Men han sendte da oppdraget videre,
og hvem var vel mer naturlig å spørre enn dem som hadde vært direkte im
plisert i ulykken.

----
383 RasA
----
Hans brev til de enkelte er ikke funnet. Men følgende sendte inn sine svar:
Lensmann Hieronymus Wessel, doktor Albert Strøm, sogneprest Otto Møller
Hansen og kanaldirektør Th. Sætren. Av en eller annen merkelig grunn fin
nes ikke noe svar fra fogd Gerhard Henrik Rubach selv om det med sikker
het vites at han svarte. Det refereres nemlig til hans brev i noen av de andres
svar.
Uttalelsene inneholder navnene på de personer som vedkommende svarer
mente hadde gjort en innsats ut over det vanlige. De ga dessuten en beskriv
else av de nettegjerningene som var blitt utført. (Både personene og deres
handlinger er beskrevet under Redningsarbeidet - den akutte delen.)
Alle svarene som er funnet, er gjengitt som bilag.
Amtmannens svar til Indredepartementet
På grunnlag av de innhentede opplysninger laget så amtmann Otto Grundt
en innstilling til Indredepartementet. Dette er en avskrift av konseptet til bre
vet. Det er udatert: 1
Under det forferdelige jordskred som fant sted i Verdalen natt til 19. mai
forrige måned, gikk som tidligere innberettet til det Kongelige Departement
mange menneskeliv til spille. At ikke flere omkom i de flytende leirmasser
skyldes visstnok for den vesentligste del de militære som deltok i redningsar
beidene. Men også av sivile ble det ydet oppofrende bistand under ulykken,
og jeg tillater meg å henlede det Kongelige Departements oppmerksomhet
på nedennevnte personer, om det skulle finnes riktig at i alle fall enkelte av
disse blir tilstått Hans Majestet Kongens redningsmedalje, eller får en annen
offentlig påskjønnelse.
1 . Smed Erik Hansen Sæbo
Han var eier av den ødelagte eiendom Eklosvedjan. Denne mannen som
hadde mistet hele sin familie, hustru og fire barn, kom under letingen etter
disse til Prestegården, hvor han av kona til husmann Peder Pedersen Tokstad
som hadde kommet seg i land fra huset sitt i leirmassene, fikk vite at i huset
ennå befant hennes tilskadekomne mann med fire barn seg. 2 Erik Sæbo og
Sefanias Støp bega seg straks avsted. Og de hadde ved hjelp av bord antage
lig kommet midtveis i blåleiren da det gikk ut et ras i Eklomelen med stort
brak. Støp skyndte seg da tilbake mens Erik Sæbo uforferdet fortsatte sin
vei til huset. Derfra reddet han Peders minste barn, et spebarn.
Med dette bega han seg tilbake for å få mer hjelp da han ikke klarte å redde
de øvrige alene.
Etter mange overtalelser fikk han med seg husmann Johannes Husanvald,
gårdbrukerne Laurits Hestegrei, Eliseus Mo og Johannes Husan samt tjene
stegutten Martin Martinsen, og i spissen for disse gikk Erik Sæbo atter til huset.

----
384 RasA
----
Under redningsarbeidet måtte man søke å få de mange stokkene som lå
på kryss og tvers, fra hverandre. En del måtte hugges av så at man ved hjelp
av spade kunne få gravet vekk leir og sandjord i en dybde av ca. 2 alen.
Mens de var beskjeftiget med dette, ble de stadig truet av en leirbrink, som,
hvis den hadde rast ut, ville ha begravd dem alle. Og samtidig med dette fore
gikk det mindre utglidninger fra omliggende brinker.
Etter 5 timers anstrengende arbeid lyktes de å redde Peder Pedersen Tog
stadvald og tre av barna. Det fjerde barnet var forsvunnet.
Sjelen i dette redningsarbeidet var Erik Hansen Sæbo. Det var han som
fra først av alene våget seg ut til huset som lå i selve skredstrupen, og det
skyldtes hans fryktløse opptreden og energi at han til sist fikk andre med seg.
Han deltok visstnok ikke hele tiden i arbeidet for å få Peder Togstad og
barn ut av huset. Men han forlot først huset da det var klart for ham at bebo
erne ville bli reddet.
Han bega seg lengre oppover i skredet for å lete etter og hjelpe andre for
ulykkede. Det var også han som først fant den 74-årige sinnsyke Peder Ras
mussen Tokstad, men da han var alene, og den sinnsyke satte seg til motverge,
måtte han henvende seg til folk som kjente den sinnsyke og hadde makt over
ham. Han ble deretter reddet av rådsdreng Magnus Larsen Prestegården og
seks andre menn. 3
2. Olaus Ellingsen Vinne
Han er eier av gården Vinne i Vinne anneks til Verdalen. Han ble ulykkes
natten mellom klokken 1 og 2 vekket av en pike som kom løpende fra en
av nabogårdene og i all hast berettet om ulykken. Han sprang straks opp og
vekket husets folk samt sønnen på en av de ødelagte Lennesgårdene, Ole,
som tilfeldigvis lå der om natten. 4
Olaus Vinne grep sine klær i den ene hånden og sprang upåkledt avsted
for å komme ned til elven, i det han under spranget iførte seg det ene kles
plagget etter det andre.
Da Ole som fulgte med, hadde kommet så langt at han så sitt hjem ødelagt,
slo han hendene i fortvilelse for ansiktet og vendte om. Olaus Vinne fortalte
ham da at nå var det ikke tid til å fortvile, men han måtte vise seg kjekk og
være med å redde hva som reddes kunne. Han satte også således mot i ham
at Ole atter vendte om og fulgte med.
Da de var kommet ned til leirmassene som var trykket inn over land, fant
de der Elling Lyngsvalds 5 kone, Andrianna, som var ført med huset helt fra
Ness. Hun var under farten kommet ut av det istykkerslåtte huset, og hun
var blitt ført dit hvor de fant henne av leirmassene. Hun var mer død enn
levende og i en ytterst forkommen tilstand. Olaus Vinne fikk straks renset
munnen hennes som var fylt med leire, slik at hun atter fikk puste, og da

----
385 RasA
----
hun hadde kommet seg litt, lot han Ole bære henne til Vinne hvor hans kone
overtok stellet av henne.
Hadde ikke Olaus Vinne vært så rask og snarrådig, ville hun ha vært død
innen redningen hadde kommet. Deretter fikk han øye på piken Olme Ness
vald ute i leirmassen. Hun kjempet for å holde seg oppe. Han reddet henne
ved å hente sammen en del bord og vrak som han la ut som en bro slik at
han kunne nå henne og få henne tillands. 6
Under dette hadde han kommet utover til Rosvoll. Der ute i leiren befant
det seg mennesker som ropte om hjelp, dels fra hustak og dels fra andre gjen
stander de hadde reddet seg opp på.
Han traff her sønnen på den ødelagte gård Søndre Rosvoll, Erik Olsen,
Martin Georgsen By og Olaus Lorentsen By, samt sine to brødre Sefanias
Ellingsen Leirfall og Gustav Ellingsen Leirfall. De to siste hadde med stort
besvær reddet Ludvig Leirfalls sønn Johan som hadde ligget ute i leirmassen
aldeles hjelpeløs.
Fra Lennesgårdene ble det flagget. Av dette forsto de at det fantes menne
sker der ute. Men disse gårdene lå så langt ute at det var meget vanskelig
å komme seg dit. De fikk fatt på en husstige som de la bord over og under
og hengslet sammen en slags flåte eller bro utover leiren, idet de sto på løse
bord og skjøv stigen fremover stykke for stykke. De måtte dog av og til ut
i selve leirmassen like til livet.
Først ble en kvinne som sto i muråpningen på et hustak, reddet. 7
Deretter reddet de Åge Lyngsholmen med tre av hans husstand. 8 Disse var
blitt ført med huset helt ovenfra Lyngsgårdene.
Derfra kom de over leirmassene til Nordre Lennes ca. 300 meter fra land
hvor de reddet eieren Ole Kristoffersen og fire av hans husstand.
Et stykke derfra ble det reddet en kvinne som sto midt uti leirmassen uten
annet enn et teppe om seg. 9
Olaus Vinne oppdaget deretter enda lenger borte en annen kvinne, piken
på gården Krag, Laura Søgstadvald. Men det var ikke mulig å nå henne fra
den kanten. Han arbeidet seg derfor frem til Rosvoll, sprang så rundt hele
veien forbi Kålen hen til Nessbakken. Derfra greide han å komme ut til henne
omtrent 500 alen fra land, og bringe henne i sikkerhet.
Hun var i en så forkommen tilstand at hun måtte nesten bæres over de blø
te leirmasser.
Under dette redningsarbeidet hadde han med seg en uforferdet ung mann,
Martin Anneussen Blybakken.
For å komme frem benyttet de bord. Utenfor disse var det ingen bunn å
finne, og de måtte til dels arbeide seg frem på knærne for ikke å tape balansen.
Imidlertid reddet Olaus Vinnes brødre seks mennesker fra søndre Lennes,
likesom samtlige brødre utover dagen reddet flere dyr som lå ute i leiren.
Verdalsboka - 25

----
386 RasA
----
3. Erik Olsen Rosvoll
deltok som foran nevnt i redningen av fire mennesker fra Lyngsholmen og
fem mennesker fra Lennesgårdene.
Det var så meget dynn at en øks som Erik mistet ved Lennes, gikk til bunns,
og man nådde ikke bunnen med en staur. Da Erik som gikk foran, kom ut
over til Åge Lyngsholmens hus, ropte Åge til ham at det ikke var verdt at
han satte livet til for hans skyld, da Åges liv allikevel var spilt. En gang gikk
Erik også ned i dynnet til brystet.
Erik Rosvoll deltok deretter sammen med Martinus og Anders Johannes
sen Rosvoll i redningen av ingeniør Rostads familie, ti i tallet. Svigermoren
og to barn bar han i land. 10
Lenger ut i leirmassen reddet han landhandler Bjartnes ' 17 årige sønn Odin,
som sto på en leirklump helt ute av stand til å redde seg selv.
Han var så forkommen da Erik kom ut til ham på bretter at han måtte holde
ham under armene til lands. Erik gikk under dette redningsarbeidet ned i lei
ren til opp på livet, og kvikkleiret - forklarer han - sto og skalv omkring
ham; han fant ikke bunnen med en staur.
4. Johan Larsen Sundby østre
reddet lærer Tessems tjenestepike ved å gå på ski ut til henne. Leiren var
her så bløt at man etter sigende ikke kunne komme frem på bretter. Han reddet
henne med å la henne stå bak på sine ski. Piken sto på skolegulvet ca. 500
meter fra land på sydsiden av elven ute i leirsumpen.
Piken befant seg nærmere nordsiden, men da ingen derfra kom henne til
hjelp, fant Johan Larsen å burde forsøke å redde henne.
5. Sefanias Ellingsen Leirfall
6. Gustav Ellingsen Leirfall
7. Martin Anneussen Blybakken.
Angående disse menns deltagelse i redningsarbeidene henvises til hva som
er opplyst under nr. 2 Olaus Ellingsen Vinne.
8. Petter Andreas Røstad
fra Overrinnan i Levanger Landsogn og
9. Bernt Pedersen Holman
Den første av disse befant seg om morgenen 19. mai på gården Østre Ness,
hvor en tropp kavalleri også var. Man hørte nødrop i retning fra Hagagårde
ne og oppdaget et menneske antagelig 800 meter fra land og så langt uti at
man anså det umulig å yde noen hjelp med den styrken man hadde til rådig
het. Petter Røstad og Martin Balhallvald u bega seg allikevel utover og
nådde sammen med Bernt Pedersen Holman som kom etter dem, klokken

----
387 RasA
----
omtrent 9 om formiddagen ut til det sted hvorfra nødrop var hørt. Der fant
de to kvinner, husmannskonen Liva Krågsvald og hennes datter Bergitte, begge
kun iført linnet. 12 De ga dem sine egne frakker til beskyttelse mot kulden.
Disse to kvinnene som ble brakt i land av kavallerister som hadde kommet
til etterpå, fortalte at datteren på gården Trøgstad skulle være i nærheten.
De så dog kun fotspor i leiren, men intet levende menneske. De satte derfor
kursen mot land igjen. Men omtrent samtidig hørte de et nødrop, og Petter
Røstad så et menneske lengre oppe, som en gang viftet med armene. De gikk
da i den retning, i det de tok hver sitt bord med seg. Disse la de foran seg
etterhvert som de gikk fremover, men da det stadig ble mer bløtt og mer far
lig å gå, ble Martin Bafhallvald etterlatt av de to andre på en leirbrink, da
han var gift, og de mente at han ikke skulle risikere å miste livet. Petter Røstad
og Bernt Pedersen Holman fant da piken Harma fra gården Lille Trøgstad
sittende i leiret til opp under armene. Hun fortalte at hun hadde hatt et lite
barn med seg som var forsvunnet.
Da de forsøkte å grave henne ut av leiren, hvilket dog ikke lykkes, fant
de barnet nede i leiren i en alens dybde. De tok sine vester av seg og satte
dem på piken, og forble på stedet inntil kavalleriet hadde lagt bro ut til dem
og hjulpet dem alle i land.
De kom ut av leirsumpen klokken 4 om ettermiddagen. Piken måtte ved
hjelp av fire mann trekkes opp av leiren da denne ettersom man forsøkte å
grave den vekk, atter gled sammen omkring henne.
10. Ole Olsen Nordlyng
var tjenestedreng hos enken Kristin Vodal på den ødelagte gård Nord Lyng.
Enken med sine fire barn befant seg ulykkesnatten i bekkmørke i husets
underetasje. Blåleiren var trengt inn således at moren sto i leire til opp under
armene med det minste barn som hun holdt med begge hender foran seg idet
hun med den ene armen hvilte på det øverste av en dørkant. Et av de andre
barna holdt seg fast i den samme karmen og plasserte benene på en kuffert
som hadde flytt opp på litt fast leire. Det tredje barnet hadde klatret opp og
lå over den store slagurkassen like under taket, mens det fjerde barnet hadde
funnet plass på en del av panelingen av en mellomvegg som var brutt istyk
ker av leirstrømmen.
Tross det trykkende mørke og den kvelende atmosfæren som omga dem,
var de eldre barnas tanker hele tiden beskjeftiget med den yngste søster, idet
de gjentatte ganger ba moren om endelig ikke å slippe lille Gudrun. Moren
selv har forklart at hun anropte Gud om å befri dem for mørket, og at hun
syntes at leiren med ett sank ned ved den ene veggen så at lys og luft strøm
met inn. Hun og barna satte da i et skrik som hørtes av Ole Olsen Nordlyng
og de øvrige tjenere som oppholdt seg på loftet som de sto i begrep med å

----
388 RasA
----
forlate for å søke redning. De antok at alle nedenunder var omkommet. Ole
rev opp med bare hendene gulvplankene. Men for å klare det måtte han bryte
ned en mellom vegg som gikk tvers over gulvplankene.
Deretter hjalp han enken og hennes barn opp i 2. etasje,brøt opp planker
og bord, åpnet et vindu, og fikk med hjelp av et par piker bygget en gangbro
slik at Kirsten Lyng og barna kom i land.
Jeg tror her å ha regnet opp de redningsarbeider som har vakt mest opp
merksomhet. Det er visstnok også mange andre som har vist mot og uforfer
dethet, og jeg skal blant dem særlig nevne eier av en av de ødelagte Rosvoll
gårdene, Oluf Angel Holte, som sto midt i leirstrømmen og reddet to men
nesker fra et hurtig drivende hustak. Det sies at han sto så langt ute at han
formelig måtte kaste dem i land.
Fremdeles den før nevnte Magnus Larsen Prestegården som - foruten å
redde den sinnssyke Peder Tokstadvald, som oppholdt seg i et stabbur nede
i leiren - i samarbeid med OlufMovald brakte en gammel og døvstum senge
liggende pike i sikkerhet fra et hus som sto like på randen av avgrunnen,
og endelig husmann Gunnbjørn Hegstadvald som reddet piken Sofie Trones
vald fra et tre ute i leirmassene. Der hadde hun sittet fra klokken 1 om mor
genen til 1 1/2 om middagen. De omstendigheter som denne redningen her
foregikk under, var neppe av den beskaffenhet at det er særlig grunn til
offentlig å påskjønne disse redningsmenn fremfor mange andre som kanskje
under mer farefulle forhold har lagt mot og snarrådighet for dagen, men om
hvis virksomhet man savner tilstrekkelig kunnskap.
Jeg vil i den forbindelse nevne at den skildringen som er gjengitt i de
offentlige blad av den skiferden som Johan Grunnan og Oluf Gudding mor
genen etter ulykken foretok, etter hva som er meg forklart, lider av overdriv
else, og at de heller ikke utrettet noe.
Det er visstnok særlig vanskelig å avgjøre i hvilke tilfeller de førstnevnte
ni menn hvis navn er særlig uthevet har utført redningen med virkelig fare
for eget liv.
Jeg antar at i mange tilfeller hvor redningsmennene gikk ut på bord eller
bretter til de forulykkede, kunne faren særlig på sydsiden neppe i virkelighe
ten være synderlig stor. En annen sak er det at redningsmennene selv visse
lig sto i den formening at de virkelig utsatte sitt liv for alvorlig fare.
Skal det med utdelingen av den Kongelige redningsmedalje være konsta
tert at alvorlig fare for eget liv virkelig har vært til stede, våger jeg alene
å innstille til å få sådan
Nr. 1 Erik Hansen Sæbo
og nr. 4 Johan Larsen Sundby.
Det forekommer meg dog etter de opplyste omstendigheter å burde bli spørs

----
389 RasA
----
mål om å tilstå en lignende medalje til nr. 2 Olaus Ellingsen Vinne samt nr.
3 Erik Olsen Rosvoll.
Den første av disse er den eldste av de tre kjekke brødrene og omtales med
beundring for den måte hvorpå han pleide de forulykkede og Erik Olsen Ros
voll har visselig fortjenesten som en leder og anfører for redningsarbeiderne.
Disse fire menn er også de hvis gjerning størst med anerkjennelse omtales
innen Verdalens bygd.
For Ole Olsen Nordlyngs vedkommende var det neppe noen synderlig fare
forbundet med redningen av enken Kristin Vodal og hennes barn. Jeg antar
imidlertid at handlingen han utførte i sannhet kan betegnes som en kjempe
dåd og tillater meg derfor å anbefale også ham til å erholde en offentlig på
skjønnelse. Jeg skal opplyse at han er omkring 20 år gammel og at han eier
ingen ting uten hva han tjener ved sitt arbeid.
Jeg finner også å burde henvende det Kongelige departements oppmerk
somhet på sogneprest i Verdalens hustru, fru Maria Hansen født Fabritius.
Hennes virksomhet overfor de skadelidte fra alle kanter omtales med den høy
este ros. Hun tok like fra ulykkesnatten de hjemløse inn i sitt hus, pleiet dem,
skaffet da mange kom frem som rene leirstøtter, varme bad, og ga dem klær
så langt hennes forråd rakk samt bistå dem i det hele med råd og dåd. Sitt
spiskammer og sin matbod tømte hun omtrent allerede den første dag, og hun
sparte ikke i noen retning seg selv for å kunne stå de ulykkelige bi ennskjønt
hun er meget svakelig.
Til slutt vil jeg heller ikke la unevnt at fogd i Stjør- og Verdalen Rubach
og lensmann i Verdalen Wessel av alle nevnes som menn som med nidkjær
het og i den første tid under uavbrutt arbeide omtrent dag og natt, søkte så
vidt mulig å råde bot på de fortvilede forhold som eksisterte.
Særlig skyldes det fogd Rubachs energi og hurtige handlemåte at forplei
ningen av de nødlidende så hurtig ble brakt i en god orden.
Vedtak om medaljer og påskjønnelse til de sivile
På grunnlag av rapportene som kom inn, fattet Regjeringen vedtak om at
en del av de personer som var omtalt, skulle få redningsmedaljen. Dette var
de sivile. Brevet fra Regjeringen er gjengitt uforandret.
Extract-Gjenpart af Indredepartementets underdanigste Foredrag, der ligger
til Grund for Kongelig Resolution af 9de September 1893.
Departementet finder efter det af Amtmanden anførte, at samtlige de af
ham under Nr 1 - 10 nævnte Personer have gjort sig fortjente til Rednings
medalje og vil derfor anbefale dem tildelt saadan, for den under Nr 1
nævnte Persons Vedkommende af 2den og forøvrigt af 3die Klasse.

----
390 RasA
----
Forsaavidt angaar de øvrige Personer, der specielt ere nævnte af Amt
manden som Deltagere i det egentlige Redningsarbeide, tinder Departe
mentet af de af Amtmanden fremhævede Grunde, at der neppe er fuld Føie
til at foreslaa nogen offentlig Paaskjønnelse.
Forsaavidt Amtmanden i sin Skrivelse ogsaa har nævnt nogle Personer,
der særlig have udmærket sig ved sit ufortrødne Arbeide for at raade Bod
paa de fortvivlede Forhold efter Ulykken ligger dette vistnok udenfor de
egentlige Redningsarbeider, der nærmest er Gjenstanden for nærværende
Foredrag. Naar hensees til, hvad der af Amtmanden er oplyst angaaende
Sognepræstens Hustrus ufortrødne og opofrende Virksomhed, antager man
imidlertid, at der er fuld Grund for det Offentlige til ogsaa at yde denne
sin Paaskjønnelse, og man vil foreslaa, at der tilstaaes hende en Sølvgjen
stand, der i Tilfælde af nærværende Departement vil blive besørget for
synet med en passende Inskription. Gjenstandens Værdi bør formentlig
settes til ca. Kr. 200.00.
Kongelig resolusjon av 9. september 1893
På grunnlag av dette brevet som igjen bygget på amtmannens innsendte
rapport, ble det da ved kongelig resolusjon bestemt hvem som skulle få ut
merkelser. Resolusjonen ble sendt til amtmannen i Nordre Trondhjems amt.
Resolusjonen lyder som følger:
Ved Kongelig Resolution af 9 d M er det bl A naadigst bestemt:
At der som Belønning for udviste Forhold under Redningsarbeide efter
det i Mai Maaned d. A. stedfundne Skred i Værdalen tilstaaes:
1. a. Smed Erik Hansen Sæbo af Værdalen Redningsmedaljen af 2den
Classe.
b. Gaardbruger Olaus Ellingsen Vinne af Værdalen
Erik Olsen Rosvold af Værdalen
Johan Larsen Sundby af Værdalen
Sefanias Ellingsen Lerfald
Gustav Ellingsen Lerfald
Martin Annæussen Blybakken
Petter Andreas Røstad af Overrinnen, Levanger Landsogn
Bernt Pedersen Holmen og
Tjenestedreng Ole Olsen Nordlyng
Redningsmedaljer av 3die Klasse
2
3. At der tilstaaes Sogneprest til Værdalen O. M. Hansens Hustru, Fru
Marie Hansen en Sølvgjenstand til Værdi ca. Kr. 200.00 som Aner
kjendelse for hendes ufortrødne og opofrende Virksomhed for at hjælpe
de ved Skredet Skadelidte.

----
391 RasA
----
Hvilket herved meddeles under Henvisning til Hr. Amtmandens Skriv
else af 22 Juli sistleden, idet man vedlægger en Extraktgjenpart af Departe
mentets underdanigste Foredrag i Sagen.
Ved hoslagt at oversende vedkommende Medaljer skal man anmode Hr.
Amtmanden om at paase, at de blive vedkommende Personer tilstillede.
Den i Post 3 omhandlede Sølvgjenstand vil senere blive Hr. Amtmanden
oversendt.
Christiania den 29 September 1893
Johan Thorsen
Torvald Løchen
Noter:
1 Språket er modernisert.
2 I brevet står fem barn, men det korrekte tallet var fire.
3 Heller ikke disse fikk ham med seg. Peder Rasmussen ble værende nede i raset noen dager.
Han bodde da i et stabbur. Magnus Larsen bar mat ut til ham. Men så til sist fikk Magnus
overtalt den åreforkalkede Peder til å bli med seg til trygg grunn.
4 Ole var Olaus' søstersønn.
5 Elling Fergemann - ikke Lyngsvald, men Nessvald.
6 Dette var Olme J ør gine Olsdatter som bodde som inderst på Hagahammelen. Lensmannen
skrev i sin rapport at hun var fra Nessvald. Følgelig ble dette gjentatt her. Men hun bodde
som sagt på Hagahammelen. Hun var fattiglem.
7 Dette var Olava Olsdatter fra husmannsplassen Lyngsholmen.
8 Foruten Åge Lyngsholmen var disse hans kone Guruanna Pedersdatter, en inderst ved navn
Olava og en ikke navngitt tjenestejente.
9 Det har ikke lyktes å finne ut hvem dette var.
10 Her er det verdt å merke seg at unggutten Marius Iversen ikke er nevnt. Det var han som
først begynte med redningsarbeidet her. Og hadde ikke han startet opp, hadde ikke de andre,
bortsett fra Erik Rosvoll da han kom, våget å delta i arbeidet.
11 Dette var Martin Nikolaisen Sveberg.
12 Her har amtmannen byttet om navnene. Liva var datteren og Bergitte moren.

----
392 RasA
----
MILITÆRE UTMERKELSER
Innsamling av opplysninger starter
Indredepartementets brev til Trondhjemske Brigades Distriktskommando
er datert 1. juni 1893 og har følgende innhold:
Hr. General Nyquist
Ved min hjemkomst søndag aften modtog jeg nogle ord fra statsminister
Stang hvoraf det fremgik, at prinds Carl af ham var bleven underrettet
om, at redningsmedaljen kun uddeles efter indstilling fra den norske re
gjering og efter foredrag fra chefen for Indredepartementet.
Min befatning med denne sag er saaledes ophørt, og efter konferance med
statsraad Thorne tillader jeg mig at tilbagesende korpsets skrivelse af 26de
mai m. v. til Hr. Generalen, idet jeg gjør opmærksom paa, at statsraad
Thorne gjør regning paa at erholde forestilling angaaende medaljeudde
ling til de militære gjennem de militære autoriteter.
Ærbødigst
Peder Nilsen
Av dette fremgår det at de rapporter som var innsendt fra de aktuelle mili
tære avdelingene, ikke inneholdt nødvendige opplysninger om enkeltpersoner
til at man kunne dele ut redningsmedaljen. Rapportene var heller ikke skrevet
med det for øye. De gjenga i nøktern form hva som var blitt utrettet av red
ningsmannskapene .
Distriktskommandoen oversendte dette brevet til de avdelingene som had
de vært involvert i redningsarbeidet med ordre om å spesifisere hva de en
kelte hadde gjort.
Og i tur og orden innløp tilleggsrapporter fra de forskjellige avdelingene
til distriktskommandoen. Rapportene fra infanteriet var ved oberstløytnant
Borchgrevink og kaptein Balchen. Her var kadett Johnsens rapport vedlagt.
Kaptein Tysland skrev rapporten fra artilleriet, og kaptein Huitfeldt skrev rap
porten fra underoffisersskolen.
Rapportene er gjengitt som bilag.
Oberst Fogners rapport
Oberst Fougner som var sjef for kavalleriet i Trøndelag med sete på Stein
kjer, fikk høre om ulykken 19. mai. Med sitt kjennskap til de topografiske

----
393 RasA
----
forhold i Verdal forsto han med en gang
at det måtte ha skjedd en forferdelig kata
strofe da han fikk høre at elven var tørr
lagt nede ved Verdalsøra. Han reiste da
umiddelbart til Verdal.
Kavalleristenes rapporter var gode og
grundige nok til å bedømme hvem som
skulle ha påskjønnelse for innsatsen. Dess
uten oppfylte kavalleristenes innsats den
forutsetning at påskjønnelsen skulle til
deles for redning av menneskeliv. Kaval
leristene var de eneste som deltok i slikt
arbeid. Da de andre kom frem, var det
ikke flere menneskeliv å redde.
Men Fougner måtte som sjef for kaval
leriet, sende sin innstilling om hvem som
Oberst Johan Serenius Fougner. hadde gj ort en spesieU innsats { forbindel .
se med redningsarbeidet.
Dette er utdrag fra hans rapport som er datert Steinkjer, 27. mai 1893
Med hensyn til offiserenes forhold har jeg kun hørt en mening uttalt: Ritt
mester Lowzow skal med stor dyktighet ha ledet redningsarbeidene på søndre
side av elven med assistanse av løytnant Isachsen, mens premierløytnant
L 'Orange med ikke mindre dyktighet ledet arbeidene på nordre side. Jeg be
klager ikke personlig å ha hatt anledning til å se annet av disse arbeidene
enn hva som den 20. foregikk om formiddagen på nordre side av elven, men
jeg var da vitne til den dristighet og dyktighet hvormed løytnant LOrange
ikke bare ledet sine folk, men selv var med blant de forreste og mest utsatte.
Det var også han som sammen med sersjant Høien og kavalerist Edvard
Følstad trengte inn i den dypt nedsunkne Fergestuen, hvor de reddet ut syv
meget forkomne mennesker.
Men å kunne uttale noe bestemt om hvem som av offiserene har utmerket
seg fremfor de andre, har korpset etter de innhentede opplysninger grunn
til å anta at premierløytnant L'orange er den som har vært mest utsatt for
personlig fare.
Endelig innstilling fra Armékommandoen
Etter at alle rapporter hadde kommet til Armékommandoen, ble det på
grunnlag av disse sammenfattet en innstilling datert 30. juni 1893 til For
svarsdepartementet. Denne innstillingen inneholder blant annet følgende:
Som det af Skrivelsen fra Trondhjemske Brigades Distriktskommando vil


----
394 RasA
----
sees, har Hs. Majestæt Kongen gjennem Hs. kongelige Høihed Prins Karl
allerede naadigst behaget at udtale Høistsammes Tak til Afdelingerne for
den Iver, Udholdenhed og Dygtighed, som ifølge vedkommende Autori
teters Udsagn blev udvist under Redningsarbeidet af samtlige Militæraf
delinger, hvilken Tak efter Hs. kongelige Høiheds af Distriktskommando
chefen skriftlig frembragtes til Rekrutskolen ved Trondhjemske Brigades
Iste Korps.
Efter det i Rapporterne oplyste antages der imidlertid at foreligge Grund
til at henlede Hs. Majestæt Kongens Opmærksomhed paa enkelte af de
i Redningsarbeiderne deltagende Militære, der ved sit Forhold under disse
i fremtrædende Grad synes at have gjort sig fortjent til særlig Udmærkelse.
I den som Bilag til Generalinspektørens Skrivelse af 31ste f. M. med
fulgte Skrivelse fra Trondhjemske Kavalerikorps af 27de næstefter næv
nes med Anerkjendelse den Dygtighed, hvormed de første
Redningsarbeider lededes af vedkommende Officerer, nemlig Ritmester
Lowzow samt Premierløitnanterne L 'Orange og Isachsen, idet dog særlig
fremhæves den Dristighed og Dygtighed, som herved lagdes for Dagen
af Premierløitnant L 'Orange, der selv var med blandt de forreste og mest
udsatte. Det lykkedes ham saaledes sammen med Sergent Høien og Kava
lerist E. Følstad at trænge ind i en dybt nedsunken Færgestue, hvorfra
7 Mennesker reddedes i en meget forkommen Tilstand. «Uden at kunne
udtale noget bestemt om, hvem der af Officererne har udmærket sig fremfor
de andre» - tilføier Korpset - «har Korpset efter de indhentede Oplysnin
ger Grund til at antage at Premierløitnant L 'Orange er den, som har været
mest udsat for personlig Fare.»
I et andet Bilag til samme Skrivelse (Gjenpart af Skrivelse fra Trond
hjemske Kavalerikorps til Generalmajor m. m. Nyquist af 26de f. M.)
nævnes som de af Underbefal og Menige, der paa en fremtrædende Maade
har udmærket sig under Bestræbelserne for at redde Menneskeliv, for
uden forannævnte Sergent Høien og Kavalerist E. Følstad.
Sergenterne Gjersing og Solberg samt Kavaleristerne M. J. Lerdal og
K. Pettersen.
Derhos nævnes af Korpset Sergenterne Langhammer, Hermann og
Moxnæs, hvilke alle oplyses i høi Grad at have udmærket sig, uden at der
dog for hver af disses Vedkommende kan paapeges nogen særlig udpræ
get Handling.
I en Skrivelse til Generalinspektøren af 10de dennes har endelig Korp
set udtalt, at efter hvad man senere er bleven meddelt, har Sanitetsløit
nant Midelfart under det farefulde Redningsarbeide «udmærket sig ved en
særdeles modig og konduitmæssig Optræden.»-
For de til Værdalen senere ankomne Militære,- bestaaende af Befal og

----
395 RasA
----
Mandskab fra Trondhjemske Brigades Underofficersskole og 3die Felt
artillerikorps's Rekrutskole i Trondhjem, samt fra Rekrutskolen ved Trond
hjemske Brigades Iste Korps paa Stenkjærsanden,- frembød der sig ikke
Anledning til at bistaa med Redning af Menneskeliv, hvorimod ogsaa de
disse Afdelinger tilhørende militære sees med anerkjendelsesværdig Iver
og Uforfærdethed at have deltaget i de andre forefaldende Redningsar
beider, der oftere foregik under farefulde Omstændigheder.
I Betragtning af den anerkjendelsesværdige Maade, hvorpaa samtlige
Militære ogsaa af disse Afdelinger herunder har optraadt - oftere vistnok
med Fare for Liv og Lemmer, uden at dog hver enkelt rask Handling har
kunnet finde Omtale - vil formentlig særlig Udmærkelse af nogen enkelt
Deltager være mindre hensynsfuld lige over for de øvrige Kamerater, med
mindre der for denne enkeltes Vedkommende kan paavises en i fremtræd
ende Grad fortjenstfuld Optræden, der synes at egne sig til saadan Paa
skjønnelse.
Blandt de Tillægsrapporterne fra Oberstløitnant Borchgrevink samt Kap
teinerne Huitfeldt og Tysland af henholdsvis 13de, 22de og 26de dennes
særlig fremhævende tinder Armékommandoen i Overensstemmelse med
det foran anførte, at en speciel Udmærkelse tør antages at være paa sit
rette Sted for nedennævntes Vedkommende:
Premierløitnant O. B. Høstmark
Kadet W. A. Johnsen
Sergent A. E. Opland og
Menig Matr. Nr. 75 Risvik
af Indherreds Linjebataljon, (samtlige afgivne til Deltagelse i Rednings
arbeiderne fra Rekrutskolen ved ste Brigades Iste Korps).
Sergent ved Trondhjemske Brigades Underofficersskole Normann og
Sergent ved Artilleriets Underofficersskole Vik.-
Armékommandoen vil i Henhold hertil anbefale, at der maa bevirkes
afgivet naadigst Bestemmelse for:
I. At redningsmedaljen tildeles:
Premierløytnant i Kavaleriet Hans Wilhelm L 'Orange,
Sergent ved Sparboske Eskadron Høien,
Do » Skognske Eskadron A. Gjersing,
Do » 2den Eskadron af Trondhjemske Kavalerikorps 's Land-
vernskorps Solberg.
Kavalerist Matr. Nr. 501 af Skognske Eskadron Edvard Følstad
Do Matr. Nr. 211 af Sparboske Eskadron Martin Jørgensen
Lerdal og
Do Matr. Nr. 220 af Skognske Eskadron Karl Pettersen.
11. At i Forbindelse med den af Hs. Majestæt Kongen tidligere tilkjende

----
396 RasA
----
givne naadigste Anerkjendelse af vedkommende Chefers og Afdelin
gers gode Forhold under Redningsarbeiderne særlig nævnes:
Ritmester H. D. Lowzow.
Premierløitnant G. J. Isachsen,
Sergenterne Langhammer, Hermann og Moxnæs af Trondhjemske
Kavalerikorps.
Værnepligtig Premierløitnant i Sanietetet J. A. Midelfart.
Kadet Nr. 59, W. A. Johnsen
Premierløitnant O. B. Høstmark, Sergent Opland, og Menig Matr.
Nr. 75 Risvik af Indherreds Linjebataljon samt
Sergent Normann, tjenestegjørende ved Trondhjemske Brigades
Undervisningsantstalter, og
Sergent ved 3die Feltartillerikorps Vik.
With
Widerberg
Vedtak
Det viste seg at på grunnlag av alle de rapportene som kom inn, var det
svært mange som hadde vist en innsats og oppofrelse ut over hva som kunne
ventes. Tydeligvis var tallet på personer så stort at man følte det måtte redu
seres på et vis. Og ordningen man kom frem til, var at kun personer som
hadde deltatt i redning av menneskeliv med sitt eget liv som innsats, kunne
komme i betraktning ved utdeling av redningsmedaljen. Og også i den sam
menheng måtte det foretas en nøye vurdering. Til gjengjeld skulle de som
hadde vist en tilsvarende innsats ved redning av husdyr og verdier samt del
tatt i arbeidet med å begrense katastrofens virkninger, belønnes med heder
lig omtale fra kongens side. Dette var hva Armékommandoen anbefalte.
Forsvarsdepartementet støttet dette synet. Og Indredepartementet, som hadde
ansvaret for utdelingen av medaljene, fulgte anbefalingen.
Følgende brev datert 29. september 1893 ble således sendt fra Indredepar
tementet til Forsvarsdepartementetes Arméavdeling:
Ved Kongelig Resolution af 9 d M er det bl. A. naadigst bestemt:
1 . At der som Belønning for udvist Forhold under Redningsarbeide efter
det i Mai Maaned d. A. stedfundne Skred i Værdalen tilstaaes
a. Premierlieutenant i Kavaleriet Hans Wilhelm VOrange
Redningsmedaljen af 2den Klasse - og
b. Sergeant MN 99 ved Trondhjemske Kavalerikorps 's Liniekorps
M/5 Jacobsen Høien,
Sergeant M N 91 ved samme Korps Andreas Gustav Nicolay sen
Gjersing,

----
397 RasA
----
Sergeant MN 15 ved Trondhjemske Kavalerikorps 's Landverns
korps Ole Kristian Jonsen Solberg,
Kavalerist M N 501 af Skognske Eskadron Edvard Følstad,
Kavalerist M N 211 af Sparbuske Eskadron Martin Jørgensen
Ler dal,
Kavalerist M N 220 af Skognske Eskadron Karl Pettersen
Redningsmedaljen af 3die Klasse.
2. At det naadigst maa behage Hans Majestæt ligeoverfor efternævnte Per
soner af Militæretaten at udtale Høistsammes særlige Anerkjendelse
af deres udviste Forhold ved nævnte Anledning:
Ritmester i Kavaleriet Haakon Ditlef Lowzow,
Premierlieutenant i Kavaleriet Gunerius Ingvald Isachsen
Premierlieutenant i Trondhjemske Infanteribrigade Ole Beyer Høstmark,
Værnepligtig Premierlieutenant i Sanitetet Johan Andreas Midelfart,
Kadet M N 59 Wilhelm Kornelius Johnsen,
Sergeant M N 1 16 ved Indherreds Liniebataljon Albert Estensen Opland,
Sergeant M N 24 ved Nordmør Landværnsbataljon Ingebrigt Ingebrigt
sen Normann,
Sergeant M N 93 ved 3die Landværns Feltartilleribataljon Anfind Aas
Pedersen Vik,
Sergeant MN 14 ved Trondhjemske Kavalerikorps 's Landværnskorps
Ole Henriksen Langhammer, Langhammer,
Sergeant M N 18 ved samme Korps - Peter Fredriksen Herman,
Sergeant M N 102 ved Trondhjemske Kavalerikorps 's Liniekorps
Nikolai Andreas Moxnæs og
Menig M N 75 af Indherreds Liniebataljon Ole Magnus Mikaelsen
Risvig.
Hvilket herved meddeles under Henvisning til det ærede Departements
Skrivelse av 19de Juli d. A. idet man vedlægger en Extractgjenpart av
nærværende Departements underdanigste Foredrag i Sagen.
I det nærværende Departement har troet at kunne gaa ud fra, at det ærede
Departement vil give Vedkommende de i Anledning fornødne Meddel
elser m. V. tillader man sig at oversende de tilstaaede Medaljer.
Og Forsvarsdepartementet sendte brevet videre med samme ordlyd, dog
med en tilføyelse som ga en beskrivelse av redningsmedaljen:
Medaljens avers (viser) H. M. brystbillede med omskrift «Oskar II Norges
og Sveriges Konge», og dens revers en egekrans, der omslynger ordene
«For ædel daad.»

----
398 RasA
----
Hva som ligger i begrepet «særlig Anerkjendelse», er ikke klart. Men dette
personellet møtte hos kong Oscar II i Stockholm til personlig
Dette er redningsmedaljen av 2. klasse. 1. klasse ble ikke utdelt. Den er av
gull. 2. klasse er av sølv med en krone hvor båndet er festet. Den har en
diameter av 36 mm. Medaljens avers har et brystbilde av kong Oscar 11.
Teksten rundt medaljen lyder: Oscar II Norges og Sveriges konge. Reversen
har innskriften: «For ædel daad» omgitt av en ekekrans.

 

----
399 RasA
----
OVERSIKT OVER PERSONELL SOM FIKK MEDALJE
ELLER BLE HEDRET PÅ ANNEN MÅTE
Sivile
Medalje 2. klasse:
ERIK HANSEN SÆBO
Medalje 3. klasse:
OLAUS ELLINGSEN VINNE
ERIK OLSEN ROSVOLL
JOHAN LARSEN SUNDBY
SEFANIAS ELLINGSEN LEIRFALL
GUSTAV ELLINGSEN LEIRFALL
MARTIN ANNEUSSEN BLYBAKKEN
PETTER ANDREAS RØSTAD
BERNT PEDERSEN HOLMEN
OLE OLSEN NORDLYNG
Redningsmedaljen av 3. klasse så nesten likedan ut som medaljen av 2. klas
se. Også den var av sølv. Men kronen mangler. Diameteren er 29Vi mm

 

----
400 RasA
----
Gave som særlig anerkjennelse:
MARIE FABRITIUS HANSEN
Militære
Medalje 2. klasse:
HANS WILHELM L'ORANGE
Medalje 3. klasse:
NILS JAKOBSEN HØIEN
ANDREAS GUSTAV NIKOLA YSEN GJERSING
OLE KRISTIAN JONSEN SOLBERG
EDVARD FØLSTAD
MARTIN JØRGENSEN LEIRDAL
KARL PETTERSEN
Uttalt særlig anerkjennelse:
HÅKON DITLEF LOWZOW
GUNERIUS INGVALD ISACHSEN
OLE BEYER HØSTMARK
JOHAN ANDREAS MIDELFART
WILHELM KORNELIUS JOHNSEN
ALBERT ESTENSEN OPLAND
INGEBRIGT INGEBRIGTSEN NORMANN
ANFINN ÅS PEDERSEN VIK
OLE HENRIKSEN LANGHAMMER
PETER FREDRIKSEN HERMAN
NIKOLAY ANDREAS MOKSNES
OLE MAGNUS MIKALSEN RISVIK

----
401 RasA
----
GJENOPPE YGGING
GJENVINNING
OFFENTLIG ARBEID
Kommunestyret
Som det er forklart i avsnittene om lensmannens og fogdens virksomhet
den første tiden, ble det organisert et offentlig hjelpearbeid som omfattet begge
sider av elven allerede fra 19. mai. Det var disse to øvrighetspersonene som
ledet dette arbeidet.
Med hensyn til kommunestyret er det litt uklart når det trådte i virksom
het. Men det er imidlertid klart at flere av kommunestyrets medlemmer del
tok i redningsarbeidet allerede fra første stund. De fleste av medlemmene
i de to hjelpegruppene som fungerte på hver sin side av elven, var medlem
mer av formannskapet eller kommunestyret.
Så vidt det har vært mulig å fastslå, var Sunnhetskommisjonen det første
kommunale organet som hadde møte etter raset. Det var 24. mai. Sunnhets
kommisjonen besto av kommunestyrets medlemmer samt distriktslegen og
fogden.
Det første som ble vedtatt på dette
møtet, var at to to-manns grupper, en på
hver side av elven, ble anmodet om å ta
seg av identifikasjon og begravelse av de
omkomne etter hvert som de ble funnet.
De samme ble også bedt om å sørge for
at døde dyr ble gravet ned. Og videre ble
de bedt om å ta rede på gjenstander og ver
disaker som ble tatt i land inntil eierne ble
funnet.
På møtet fortalte fogden at det var
igangsatt innsamling av penger, matvarer
og klær i Trondheim. Videre redegjorde
han for det arbeid som var satt i gang for
å yde øyeblikkelig hjelp på begge sider av
elven.
Medlemmene av Sunnhetskommisjonen Martin Eggen ble ordfører da
ville at utdelingsarbeidet skulle fortsette Andreas Tessem døde i raset.
Verdalsboka - 26


----
402 RasA
----
inntil at kommunestyret hadde hatt møte og fattet vedtak i saken. De ba om
at begge utdelingskomitéene ble forsterket.
Men allerede to dager senere, 26. mai, møtte kommunestyret. På grunn
av at den valgte ordføreren, Andreas Tessem, var omkommet i raset, ble møtet
ledet av varaordføreren, Martin Eggen, som nå måtte overta som ordfører
i Verdal. På møtet ble det nedsatt to komiteer.
Velferdskomitéen
Den ene fikk navnet Velferdskomitéen. Den besto av følgende åtte mann:
Martin Bjørken, Elling Reppe, Petter Hjelde, Lars Tiller, Morten Muller, Jo
hannes Aas, Karl Hagerup og Anders Fåren.
Den fikk som oppgave å utarbeide en så vidt nøyaktig som mulig oversikt
over de skadelidte og deres tap. Komiteen fikk kort tidsfrist, for allerede 6.
juni måtte arbeidet være ferdig. Kommunestyret skulle da på nytt tre sam
men og sende søknad til myndighetene om hjelp.
Utdelingskomitéen
Den andre fikk ikke noe navn. Den skulle forestå utdelingen av resten av
statsbidraget samt det som allerede hadde kommet inn og senere ville komme
inn som gaver av matvarer, klær og penger. Komiteen skulle med andre ord
fortsette det arbeidet som var blitt påbegynt med det som ble kalt utdelings
komitéene. Men i stedet for at det var to komiteer, skulle det nå være
en som var delt i to. Todelingen ble opprettholdt som en praktisk løsning
på de spesielle topografiske forholdene
som raset hadde skapt. På sydsiden skulle
følgende personer fungere: Erik A. Lar
sen, Lars Tiller, Martin Bjørken, Anders
Balgård og Mikal Kålen. For nordsiden
skulle disse arbeide: E. Mikal Moe, Arnt
Sneve, sersjant Peder M. Landfall, Sefa
nias Hofstad, Gustav Fåren og Elling
Reppe. Dette var stort sett de samme per
sonene som hadde vært fogdens og lens
mannens hjelpesmenn de aller første
dagene.
Det ble bestemt at mulige gaver skulle
adresseres til handelsmann E. M. Moe på
Verdalsøra.
Utdelingskomitéen fikk en vanskelig
oppgave. Det fantes ikke mange midler til
disposisjon. Av statsbidraget var mye blitt
Sefanias Hofstad.


----
403 RasA
----
brukt de første dagene. Av gaver hadde det kommet noe, men på langt nær
nok til å dekke de behov som klart ville melde seg i løpet av de nærmeste
ukene. Det fantes heller ikke noe forsyningsapparat. Selv om det ikke hørte
direkte under denne komiteens mandat, begynte innkvarteringsproblemet å
melde seg med full styrke. Hvor skulle alle de hjemløse og alle de som ikke
våget å bo på sine gårder og plasser, bo i tiden som fulgte?
Kommunal søknad om rentefritt lån
Samme møte ga den nye ordføreren, Martin Eggen, i oppdrag å søke Stor
tinget om et inntil videre rentefritt lån på kroner 20.000. Allerede 31. mai
innløp det telefonbeskjed om at dette lånet var blitt innvilget. Telefonbeskje
den ble sendt av forhenværende statsråd Peter Holst. Holst var egentlig fra
Verdal, og han eide gården Stiklestad vestre. I perioden 1882 - 1889 var han
ordfører i Verdal, og flere av dem som i 1893 satt i formannskapet og kom
munestyret, hadde vært med da Holst var ordfører. Det er derfor all mulig
grunn til å tro at verdalingene henvendte seg nettopp til Holst for at han skul
le drive lobbyvirksomhet for dem, noe han også i høyeste grad gjorde. Det
medførte blant annet at han ble formann i Statens Verdalskomité. (Se mer
om den nedenfor.)
Velferdskomitéens innstilling
Velferdskomitéen klarte innenfor den korte fristen å lage et skjønnsmessig
overslag over hvor stor skade det tilsammen hadde vært på eiendom og løs
øre. Den kom frem til et beløp på omkring en million kroner. Men komiteen
ville fortsette taksasjonsarbeidet slik at det ved et senere tidspunkt kunne leg
ges frem nøyaktige tall. Det ble da vedtatt at velferdskomitéen skulle forster
kes med lensmann Hieronymus Wessel.
10. juli kunne velferdskomitéen legge frem sin innstilling for kommune
styret.
Innberetning fra velferdskomitéen til Verdal kommunestyre. '
I det komiteen har den ære å legge frem resultatet av de undersøkelser som
er foretatt angående ulykken i Verdalen, som det skal anføres nedenfor, skal
den ikke unnlate å knytte følgende korte bemerkninger til det, noe som muli
gens vil tjene til en oppklaring av situasjonen og de vanskeligheter som Ver
dal kommune er satt i.
At det har rammet Verdal en ulykke så stor at det er vanskelig å oppvise
noe sidestykke i gjennom vårt lands historie, i alle fall av denne type, er selv
sagt. Man må derfor gjøre seg håp om en kraftig hjelp såvel fra privates som
det offentliges side. At kommunen vil tilføres store byrder som den ingen
lunde makter å bære etter den store svekkelsen den er rammet av, synes å

----
404 RasA
----
være temmelig klart. Komiteen vil i den forbindelse anføre at ikke bare de
som ble direkte rammet av ulykken, men også en hel del andre næringsdri
vende nå med en gang ser sin næringsvei ødelagt og sin evne til selverhverv
tilintetgjort.
At fattigbyrdene på denne måte vil få en tilvekst så stor, at de for en så
lemlestet kommune vil bli umulig å bære, er aldeles sikkert. Veibyrden vil
vokse i høy grad. Ikke bare vil vedlikeholdet av de rodelagte veiene virke
i høy grad trykkende ved å bli fordelt på de gjenværende gårdene, men en
hel del veier som ble ødelagt ved ulykken, må nybygges, såfremt kommuni
kasjonsvesenet i bygden igjen skal kunne bringes til et noen lunde - om enn
tarvelig utstyr. Selv om Staten, som det ser ut, bygger vei fra Stiklestad til
Vuku, så må kommunen nødvendigvis legge veier fra Fåren til Eklogårdene,
fra Prestegården til Lyng og Haga, og fra Jåmtlandsveien til Sundby og Melby.
Når det til det legges forskjellige prosjekterte utbedringer av kommunens vei
nett på andre kanter, da er det klart at enten blir byrdene uoverkommelige,
eller så må endog de aller nødvendigste foranstaltninger stilles i bero.
På skolevesenets område vil også sikkert en hel del vanskeligheter tårne
seg opp som vil medføre forøkede byrder. Tre forskjellige skolekretser er
fullstendig lemlestet, og de lokale forholdene vil legge store hindringer i veien
for å henlegge restene til andre skolekretser. Når så lovens fordringer skal
etterkommes, så blir følgen at det blir for mange lærere og for få barn. Trøg
stad fastskole som var kommunens eiendom, er også ødelagt. Man kan så
ledes forutse at også skolebudsjettet vil betynges i ikke uvesentlig grad.
Hva som vil falle på kommunen i form av utgifter på andre felter, lar seg
ikke med sikkerhet forutse. Men så meget er visst at hva ulykken direkte og
indirekte fører med seg for kommunen, blir så betydelig at byrdene ved det
vil få et så stort omfang at det må ansees uoverkommelig under så opprevede
og svekkede forhold.
Det må her legges merke til at det er bygdens beste strøk, bygdens sent
rum, som er ødelagt, og at den øvrige delen av bygden ved det er tilføyet
så stor skade som i menneskelaldre er uopprettelig selv med de største an
strengelser.
Hva angår den skade ulykken har påført de private, da viser komiteens ar
beide at her står man virkelig foran høyst alvorlige ting. Hva som har gått
til grunne av eiendom, er sikkert så meget at det må være på sin plass å på
kalle samfunnets hjelp. For de skadelidte ser det sannelig mørkt ut. De fleste
kjenner ingen annen livsstilling enn landbruket, og de er nesten uskikket for
noen annen næringsvei. Men når de således kastes ut av sin stilling, blottet
for alt, så hjelper det lite om de før med rette ble regnet til flittige og vind
skipelige samfunnsborgere. Ulykkens tunge hånd har ikke bare ødelagt deres
pekuniære krefter, deres mot er knuget, og de mangler nær sagt alle betin

----
405 RasA
----
geiser for på egen hånd å kunne bryte seg en ny bane. Ville derimot sam
funnet her, offentlig som privat, tre støttende til, kunne overmåte meget ennå
gjøres for å bøte på det store såret.
Komiteen har derfor lagt sitt største arbeid på å bringe noen lunde klarhet
tilveie over omfanget av den skaden som ulykken har forvoldt, samtidig som
den også har tatt under overveielse hvorledes de eventuelle bidragene best
burde anvendes. Som det ser ut, vil kanskje den store private godgjørenhet
i forbindelse med det statsbidraget som allerede er ydet, rekke et langt stykke,
ikke alene til lindring av den øyeblikkelige nød, men også bli en ikke så
uvesentlig støtte til de skadelidtes oppkomst. Hva komiteen tror Staten
hovedsakelig burde legge an på, var bygdens gjenoppreisning, på den måten
at den så vidt mulig hjalp de skadelidte til å innfri sine forpliktelser og der
ved forebygge de mange økonomiske katastrofer som uten tvil vil ramme både
de skadelidte og utenforstående. Alle vet hvilken rolle kreditten spiller i våre
dager, og at en svekkelse av den vil få langtrekkende følger som vil bli skjeb
nesvangre langt ut over denne bygden. Hvis panteha verne her skal miste sitt,
så vil jordegods heretter neppe bli betraktet som noen full valuta, og dette
ville etter komiteens mening sette kronen på landbrukets nåværende mislige
stilling. En stor del av bygdens innvånere vil bli fullstendig ruinerte alene
gjennom kausjonsansvar, og det må like meget tas med her å verne om dem,
som ellers om kort tid vil bli fullstendig likestillet med de skadelidte i peku
niær henseende. En del forretningsmenn vil uten tvil lide ganske betydelige
tap, og skulle det først bære løst med en økonomisk katastrofe, ville det ende
med total ruin. Og det er kanskje å frykte for at noe slik vil hende dersom
ikke Staten her griper inn både for å sette de skadelidte i stand til å greie
sine forpliktelser liksom også å yde kommunen såvidt støtte at de offentlige
byrder noen lunde sto i forhold til omliggende kommuners. Derved ville igjen
litt etter litt normale forhold bringes tilveie. Kunne det så, offentlig eller pri
vat, ydes de skadelidte et tilstrekkelig bidrag til å grunnlegge en fremtid, så
er jo fra samfunnets side dermed gjort, som med rimelighet kan forlanges.
Verdalens gjenreisning ville dermed være brakt overordentlig langt frem.
Det trenger rimeligvis sakkyndig overveielse om det ikke også burde an
vendes en del midler for å bringe de ødelagte strekningene under kultur. At
elven krever sin part, er selvsagt, og visstnok bør også noe anvendes for å
tørke ut de strekningene som er blitt oversvømmet av leire og slam. Det rik
tigste ville nok være at det til sistnevntes øyemed ble satt av et fond som kunne
brukes etter hvert som forholdene tillot eller krevde det. Komiteen har den
tro at lykkes det først å bringe elven i et noen lunde ordentlig leie og deretter
tørke ut de sumpene som finnes hist og her, så ville formentlig en del av den
jorden som er blitt oversvømmet av leire, bli brukbar, om ikke annet så i
alle fall til skogkultur.

----
406 RasA
----
Det er selvsagt at det for statsbidragets anvendelse bør knyttes en hel del
betingelser. Blant annet antar komiteen at skal man i alt ha bygdens gjenreis
ning for øye, så bør de skadelidte så vidt mulig tilpliktes å anvende det som
måtte bli tildelt dem i form av skadeserstatning, innen bygden. De gårdene
hvor det er så pass levninger tilbake at det kan ansees å utgjøre et brukbart,
om enn tarvelig hjem, bør tas opp av dem som eide dem før. Og for deres
vedkommende som har fått sine eiendommer fullstendig ødelagt, blir det selv
følgelig et spørsmål om nye tomter. Men like så sikkert som det finnes store
strekninger av dyrkbart land i Verdalen, like så sikkert har det til enhver tid
vært landeiendommer til salgs for en rimelig pris. Man behøver aldeles ikke
å gå utenfor bygden for å finne seg et nytt hjem, når det bare kunne bringes
midler til veie hvorved de skadelidte kunne komme i besittelse av dem. Ko
miteen antar at en slik betingelse ville være et effektivt middel til at de sum
mene som er blitt ydet av Staten og private, ene og alene kom denne ulykkelige
bygd til gode, og mer enn noe annet ville virke til dens gjenreisning, samti
dig som at man ville nå det ønskede mål med hensyn til å hjelpe de enkelte
skadelidte opp.
Forøvrig antar komiteen at anvendelsen av det offentliges midler bør skje
under full kontroll fra det offentliges side. Særlig skal det her påpekes at ord
ningen mellom de skadelidte og deres kreditorer neppe bør overlates til dem
selv, da det derved rimeligvis ville oppstå mange konflikter som, når det
offentlige opptrådte som mellommann, vil kunne unngås, likesom man på
denne måten ville forebygge at bidragene ble gjenstand for en uheldig anven
delse. Det ville uten tvil falle lettere for det offentlige å oppnå gunstigere
overenskomster med fordringshaverne hvis det skulle bli spørsmål om det,
enn om de skadelidte selv utelukkende fikk å gjøre med det.
Det fortjener visstnok overveielse hva som er riktigst å gjøre med de eien
dommene som enten er fullstendig eller dog i så høy grad ødelagt at de ikke
egner seg til bebyggelse i lange tider. Staten burde rimeligvis som vederlag
for sin kapital tilkjennes eiendomsretten til sistnevnte bruk, forsåvidt erstat
ningen måtte bli noen lunde tilstrekkelig. Det kunne kanskje senere i tiden
ha sine fordeler at det nå straks gikk over til offentlig eiendom både for gren
senes skyld som for en stor del er aldeles borte, liksom også fordi myndig
hetene på denne måten fikk full rådighet, om de for fremtiden enten ville
avhende eller på annen måte legge jorden under kultur. Komiteen har ikke
godt kunnet gjøre seg opp noen bestemt mening om det. Det må rimeligvis
bli gjenstand for nærmere forhandlinger mellom Staten og de private.
Med hensyn til kårtagere, da har komiteen stått i tvil om på hvilken måte
en tilfredsstillende ordning kunne iverksettes. Man ble foreløbig enig om å
kapitalisere føderådene som nesten over alt besto av naturalydelser, i en år
lig verdi, og denne igjen å oppføre med det tidobbelte beløp. Men selv dette,

----
407
----


----
408 RasA
----
om de verdiansettelser som har fremkommet, skulle fordeles på hver enkelt
en gang for alle, ville bli en høyst ujevn og lite rettferdig fordelingsmåte,
da levetiden jo vil bli høyst forskjellig. Komiteen tror derfor å ville foreslå
at et tilsvarende beløp ble stilt kommunen til rådighet, og at denne igjen for
pliktet seg til under fastsatte betingelser å utbetale den derav følgende årlige
godtgjørelse. I denne forbindelse skal her fremheves at eiendomstakstene under
skatteligningen er satt forholdsvis lavere på de gårdene hvor det hefter føde
råd i forhold til dettes størrelse, så kårtagernes skade ikke finnes innbefattet
i den skadesansettelse som er oppført på vedkommende faste eiendom. Det
er av hensyn til dette at samtlige kårtagere er oppført hver for seg, uavhengig
fra den eiendom hvor føderådet var bundet til. Man har gjentatt overveiet
hvorvidt enkelte skadelidte eiendommer fremdeles burde kunne utrede en del
av kårydelsene, men er kommet til det resultat at dette neppe lar seg gjøre,
i alle fall for de flestes vedkommende.
Uten å ville tilrå herredsstyret å stille søknad til Stortinget om noen be
stemt sum, har komiteen dog trodd å burde uttale som sin formening at i det
den fremlegger resultatene av sitt arbeide, vel ikke kan si at Staten er juri
disk forpliktet til å gripe inn og avhjelpe den skaden som er overgått bygden,
dog må antas å ha en hellig forpliktelse på seg like overfor et sådant enestå
ende uhell som således har rammet en engere samfunnsdel. For liksom en
hver er forpliktet til å bære den andel av samfunnets byrder så langt evnene
strekker, like så visst må forpliktelsen ansees å være gjensidig når forhold
ene krever det. Mot dette kan hverken påberopes frykt for konsekvenser, heller
ikke brudd på tidligere fremgangsmåter. Hva det her gjelder, er så stort, så
enestående at det over hodet kun få ganger kan bli spørsmål om noe lignen
de. Man nærer derfor det beste håp at landets nasjonalforsamling vil ha et
åpent øye for sakens betydning og selv avpasse summen etter rimelighetens
krav.
Her skal da refereres de tall som resulterer av komiteens arbeide:
1. Skade på fast eiendom kr. 464.880,00
2. — »— » løsøre » 131.430,00
3. Verdien av tapte føderåd » 66.550,00
4. —» — » inneværende års avling » 65.000,00
kr. 727.860,00
I løsøresumen kr. 131.430,00 er innbefattet
kr. 30.000,00 som tap for Verdalsbruket.
5. Kommunen:
a. Kommunens tap av skatter (årlig) kr. 3.600,00

----
409 RasA
----
b. Kommunens tap av landskyld og legater » 1.500,00
c. Kommunens sannsynlige skattetap i den
nærmeste fremtid av Verdalsbruket (årlig) » 1 .000,00
d. Tap på Trøgstad fastskole som inntatt i
foranstående post 1 og 2 » 5.500,00
6. Bidrag til Verdalens Meieri til dets opprettholdelse . . » 6.000,00
7. Bidrag til lensmannen til hindring av forsert
inndrivelse og som allerede innbetalt av kommunen . . » 4.000,00
Til den statsvalgte komiteen er det blant andre oppgaver innlevert en for
tegnelse over de anmeldte pantelån, vekselobligasjonslån og løs gjeld, forså
vidt angår de skadelidte.
Således er forholdene for den enkelte og for samfunnet. De skadelidte som
har mistet sin jord, sitt løsøre og sitt hjem, helt eller delvis, går nå omkring
motløse og rådville uten noe støttepunkt til utkast til plan for hvordan de skal
ordne seg for fremtiden, da de i så måte ikke har annet å holde seg til enn
hva som måtte bli ydet dem av Staten eller private. Det går enda an så lenge
vi har sommer og sol, og det ydes understøttelse ad privat vei til underhold
for dem som har lite eller ikke noe. Men verre blir det når det blir vinter
med de forøkede krav. Da vil både sjel og legeme kues under de økende be
kymringer om det ikke før den tid er åpnet den enkelte en utsikt til fremtidig
levevei for seg og sine.
Det vil visstnok, etter hva som nå kan skjønnes, komme inn et beløp av
ca. kroner 150.000,00 fra private, men hva er vel det blant så mange? En
del av dette vil gå med til underhold for de fleste, inntil de atter kan tjene
sitt brød, og når så resten skal fordeles til erstatning for ødelagt gods og
levevei, da vil det sikkert forslå lite. Derfor gjelder det at all den hjelp som
det offentlige måtte komme til å yde, og da særlig til de enkelte skadelidte,
kommer snart for at de derved kunne settes i stand til å ordne seg innen vin
teren kommer, og har man tenkt seg det rettest at de offentlige og private
midler ble slått sammen til et fond under forvaltning av den nåværende for
delingskomité forsterket med tiltredelse av menn som det offentlige måtte velge
til det.
I forbindelse med det finner komiteen nærmere å burde berøre og presi
sere at Staten rettest overtar ordningen mellom de skadelidte jordeiere og deres
pantehavere. Det vil vanskelig kunne nytte å gi disse skadelidte en under
støttelse enten til å reise sine tidligere eiendommer eller til å erhverve seg
nye, for vedkommende pantehavere vil alltid komme til å skride inn og gjøre
sin rett gjeldende mot dem i hva de så enn måtte komme til å eie. Dette tror
man best kan forebygges ved at Staten får overdratt til seg eierens rett til
de ødelagte delene av eiendommen samt pantehavernes rett til den hele eien

----
410 RasA
----
dom, mot at denne helt eller delvis etter nærmere overenskomst utløses av
Staten alt etter forholdet mellom hans tilgodehavende og den gjenværende
eiendomsverdi. Først da kan det bli tale om å yde den skadelidte noen effektiv
hjelp i retning av å skaffe seg et nytt hjem og begynne å tilegne seg ny eiendom.
I henhold til foranstående innberetning foreslår komiteen for herredsstyret
å fatte sådan
beslutning:
1. Herredsstyret søker om at Stortinget vil bevilge en tilstrekkelig sum av stats-
midler til erstatning for den enkelte skadelidte av de tap som ulykken har
brakt ham, samt til oppreisning og opprettholdelse av kommunen.
2. Denne søknaden blir å sende inn gjennom den statsvalgte komité.
Verdalen, i Velferdskomitéen den 10. juli 1893
Joh. Aas. H. H. Wessel. L. C. Tiller. K. Hagerup. A. D Muller. M.
Bjørken. Peter Hjelde. Elling Reppe. A. Faaren.
Innstillingen ble behandlet av herredsstyret samme dag, og med enstemmig
beslutning ble den vedtatt. Saken ble med en gang videresendt til Verdals
komitéen.
Verdalskomitéen sendte innstillingen videre til Stortinget som vedlegg til
sitt eget forslag 15. juli.
Utdelingskomitéen blir Forvaltningskomiteen
Når det gjaldt utdelingskomitéen, ble det forholdsvis snart klart at det var
nødvendig med et overordnet organ. An
svaret ble etter hvert for stort for
den kommuneoppnevnte komiteen. Etter
anbefaling av amtmannen ble det i herreds
styremøte 6. juni nedsatt en overordnet ko
mité. Amtmannen mente at komiteen
burde bestå av ham selv, fogden, presten,
lensmannen og to menn fra Utdelings
komitéen, en fra hver side av elven. E.
Mikal Moe ble valgt til å representere nord
siden, og Martin Bjørken til å representere
sydsiden.
Komiteen hadde sitt første møte 20. ju
ni 1893, og de som møtte, var amtmann
Otto Grundt, fogd Gerhard Henrik Ru
bach, sogneprest Otto Møller Hansen,
Amtmann Lars Otto Roll Grundt. lensmann Hieronymus Wessel, ordfører


----
411 RasA
----
Martin Eggen, handelsmann E. Mikal Moe og gårdbruker Martin Bjørken.
Amtmann Grundt ble valgt til formann, og fogd Rubach ble kasserer.
Komiteen fikk ansvaret for å fordele de pengene som strømmet inn, og be
tale de regninger som også etter hvert kom inn.
På det tidspunkt var det allerede kommet inn mer enn kr. 65.000 i gaver
i tillegg til Stortingets bevilgning. Og utbetalinger hadde foregått både fra fogden
og presten samt fra de to avdelingene av den første utbetalingskomitéen. Rubach
overtok nå ansvaret for utbetalingene.
Utdelingskomitéen fungerte deretter som et slags underutvalg for denne ko
miteen. Det ble brukt forskjellige navn om den, men det mest vanlige ble For
valtningskomiteen .
Skattelettelser
Størrelsen av raset og omfanget av skadene gjorde meget snart at dette ikke
bare var et forhold som berørte kommunenen alene. Her var det tale om et
nasjonalt anliggende. Mot slutten av mai verserte det mange anslag i pressen
over hvor stort tapet var. Tallene varierte fra 1/2 million kroner til bortimot
2 millioner. Selv om det riktige tallet ble en god del mindre enn det største
av disse, var det tale om størrelser i kroner og øre som kunne få det til å svimle
for noen og hver.
For at kommunen skulle komme på fote igjen, var det mange forhold som
måtte tilrettelegges. Verdal kommune ville ikke alene klare alt. De kr. 10.000
som ble bevilget samme dag som raset gikk, var ikke til annet enn å avhjelpe
den ytterste nød.
I møte 24. mai vedtok Stortinget å frafalle inntekts- og formueskatten for
budsjettåret 1892-93 fra Verdal. Skatten utgjorde ikke mer enn kr. 3.577,80,
slik at det ikke var beløpets størrelse som var avgjørende i denne sammen
heng. Betydningen lå først og fremst i det symbolske.
Denne skatten var et politisk stridstema på den tiden. Den ble innført av
en Venstreregjering, og av motstanderne ble den derfor foraktelig omtalt som
«venstreskatten». Det er derfor interessant å se ordlyden av omtalen av dette
vedtaket i de forskjellige avisene. Omtrent alle brakte nyheten om at Verdal
var blitt fritatt denne skatten i store oppslag. Var det en avis med venstresym
patier, ble det sagt at Verdal ble fritatt for «direkte skatt», mens i aviser med
motsatt politisk syn ble det sagt at Verdal var blitt fritatt for «venstreskatten».
Kommunestyret i Verdal hadde ingen penger i sin kasse, og en annen skatt
som ville merkes, var den såkalte amtsskatten. Den ble utlignet med kr. 5,00
pr. skyldmark, og den samlede matrikkelskylden for Verdal var 3.706 mark
65 øre. Amtsskatten ville således beløpe seg til kr. 18.533,25 forutsatt at ut
ligningen skjedde som året før. Naturligvis ville matrikkelskylden være redu

----
412 RasA
----
sert som følge av raset, men fremdeles var dette et beløp som ville merkes
for de hårdt prøvede innbyggerne i Verdal.
Kommunestyret vedtok derfor å be seg fritatt denne skatten. Amtstinget fra
falt skatten for budsjettåret 1893-94.
Storting og Regjering
I mellomtiden arbeidet også de sentrale myndigheter for fullt.
Etter at Kanaldirektøren hadde sendt inn sin rapport til Regjeringen, og den
var blitt lest i sin helhet for Stortinget av statsråd Nilsen, må det kunne slås
fast at da handlet Storting og Regjering raskt. Kanaldirektørens rapport er
trykket som bilag til Stortingsproposisjon nr. 70/1893. Rapporten er datert 12.
juni 1893. Den ble lest opp for Stortinget 13. juni. Proposisjonen ender med
Regjeringens forslag til Stortinget som gikk ut på at det skulle bevilges et be
løp på kroner 70.000,-. Dette beløpet skulle fordeles på følgende måte:
Stortingsproposisjonen er datert 13. juni 1893
Vedkommende stortingskomité som hadde saken til behandling, sluttet seg
til de vurderinger som var gjort, og dens innstilling forelå 26. juni 1893, hvor
etter Stortinget bevilget pengene fra «Statskassens kontante Beholdning».
Dette viser hvilken betydning denne saken hadde på aller høyeste plan i
landet.
Verdalskomitéen
Den 16. juni ble det av representantene for Nordre Trondhjems Amt satt
frem forslag i Stortinget om at Velferdskomitéen i Verdal måtte suppleres
med tre medlemmer valgt av Stortinget, som så skulle fremme forslag om
hva som måtte gjøres fra Statens side for å bøte på skadene fra raset.
Dette medførte en ganske krass ordveksling mellom de to fraksjonene på
tinget, Høyre og Venstre. Disse partene var akkurat på denne tiden inne i
en bitter strid vedrørende konsulatordningen, og etter som en av partene hadde
fremmet dette forslaget, måtte nødvendigvis den andre parten være kritisk
til forslaget, selv om man kanskje i prinsippet var enig i innholdet. Forslaget

 

 

 

 

 

----
413 RasA
----
ble også omtalt som en kritikk av Regjeringen, som var en Høyreregjering.
Denne ordvekslingen gikk blant annet ut på om vedkommende forslagsstil
lere hadde lagt politikk i saken eller ikke. Den ene parten mente at man
hadde gjort det, mens den andre parten be
dyret at man ikke hadde gjort det. Evald
Rygh, som selv var født i Verdal, men som
nå representerte Kristiania på Stortinget,
sa det slik: «Jeg tror nok at forslagsstiller
ne vil medgi at hvis man hadde hatt en Re
gjering som var dem mer behagelig, så
hadde de valgt en annen fremgangsmåte.»
Man var allikevel enig om at Velferds
komitéen alene ville møte store og vanske
lige problemer, som den kanskje ikke
hadde forutsetninger for å løse. Hvem
hadde for eksempel eiendomsretten til de
ødelagte områdene? Hvem skulle overta de
rettigheter de ødelagte eiendommene
hadde hatt? Hva med panterettighetene og
så videre.
Dessuten kom bruken av de midlene som
nå strømmet inn fra hele landet i form av
private gaver. Hvordan skulle disse brukes?
Skulle de bare brukes til å stille den øye
blikkelige nød, eller skulle de brukes på
en slik måte at de ble til varig gavn for
egnen?
På det daværende tidspunkt var det Ut
delingskomitéen som sto for dette arbei
det. Men de beløp som det etter hvert ble
tale om, gjorde det påkrevet med et organ
som Stortinget og Regjeringen hadde kon
troll over.
Enden på det hele ble at Stortinget 17.
juni vedtok et kompromissforslag som gikk
ut på at Regjeringen og Stortinget skulle
velge to menn hver. Disse fire skulle så til
tre Velferdskomitéen.
19. juni ble forhenværende statsråd Peter
Holst og gårdbruker Håkon Tveter valgt
som Stortingets representanter til denne
Stortingsmann Evald Rygh, født
på Slottet (Haug) i Verdal. Stor
tingsmann for Kristiania i 1893.
Formann i Verdalskomitéen Peter
Holst.

 

----
414 RasA
----
Medlem av Verdalskomitéen
Håkon Tveter.
Varamann til Verdalskomitéen
Nils Ødegård. (Bilde av et relieff).
komiteen. Varamann ble landbruksskolebestyrer Ødegaard. Fra Regjeringens
side ble utskiftningsformann Johan Holmesland og landbrukssekretær Gunnar
Tandberg plukket ut. Komiteen fikk navnet Statens Verdalskomité . Senere ble
navnene Statskomitéen og Verdalskomitéen brukt om den.
Ganske umiddelbart reiste gruppen til Verdal. Holmesland kunne ikke del
ta de første dagene, og kanaldirektør Gunnar Sætren som befant seg her, ble
anmodet om å tiltre komiteen inntil Holmesland kunne komme.
Heller ikke Sætren kunne møte på det første møtet. Det ble avholdt på
Levanger 30. juni. Holst ble da valgt til formann.
Verdalskomitéens innledende arbeid
Mindre enn en måned etter at komiteen var blitt satt ned, forelå den første
innstillingen til Stortinget fra Verdalskomitéens side. Til tross for den korte
tiden som hadde gått, var det et meget grundig arbeid som lå bak innstillin
gen. Som vedlegg til innstillingen fulgte forøvrig Velferdskomitéens innstil
ling fra 10. juli.
Innstillingen gjengis i sin helhet: 2


----
415 RasA
----
Innstilling fra Statens Verdalskomité angående statsforanstaltninger i anled
ning av jordskredet i Verdalen.
Til Stortinget.
17. juni d. å. fattet Stortinget følgende vedtak:
«Stortinget velger etter innstilling fra valgkomiteen to menn som skal, sam
men med to valgt av Regjeringen og den komiteen som er oppnevnt av Verdal
kommune, utarbeide et begrunnet forslag angående de statsforanstaltninger
som er påkrevet etter den ulykken som har overgått Verdal kommune, og for
såvidt mulig legge frem forslag for inneværende Storting.»
Ved valget som ble foretatt følgende 19., valgte Stortinget følgende:
Fhv. statsråd Holst og gårdbruker H. Tveter samt som suppleant: Land
bruksskolebestyrer Ødegaard.
Samme dag ble valgt av Regjeringen:
Utskiftningsformann Holmesland og landbrukssekretær G. Tandberg samt
som suppleant: Utskiftningsformann O. Berge, for hvem kanaldirektør Sætren
som da oppholdt seg i Verdalen, ble anmodet om midlertidig å fungere som
regjeringsvalgt medlem av komiteen i den tid Holmesland på grunn av andre
ting måtte være forhindret fra å tiltre, i det Berge som medlem av det forsam
lede Storting heller ikke for det første kunne avgi møte som suppleant.
Komiteen trådte sammen på Levanger 30. juni hvor undertegnede Holst,
Tveter og Tandberg møtte, mens kanaldirektør Sætren først kunne innfinne
seg 3. juli.
Til formann ble valgt: Holst.
Komiteen begynte umiddelbart etter at den hadde trådt sammen befaringen
av det utraste og ødelagte strekning og fortsatte med det de følgende dagene
til og med torsdag 6. juli, bare avbrutt av et møte med Verdalens Velferdsko
mité mandag 3. juli.
Under dette passerte man dalens søndre og nordre side langs omkretsen av
den ødelagte strekning, samtidig som at man tok i øyesyn terrenget opp til
Vuku som var, eller hadde vært oversvømmet av elven som var blitt oppdem
met av utraset. Videre ble det foretatt delvis befaring av såvel selve skredet
som det landskap som var blitt dekket av leirmasser. Da ble flesteparten av
de gårdene som kun i noen grad er rammet av ulykken, tatt i øyesyn. Det
var videre et møte med bygdens Velferdskomité fredag 7. dennes, og man mot
tok da en del opplysninger som tidligere var ønsket, og som finnes i de ved
lagte dokumenter til denne innstillingen. Disse er i det vesentlige lagt til grunn
for de foretatte beregninger som finnes i dette forslaget. Tiden har nemlig ikke
tillatt komiteen å foreta noen nøyaktig vurdering av de gjenværende deler av
de skadelidte eiendommene, samtidig som den også har manglet de nødven

----
416 RasA
----
dige materialer og navnlig et brukbart kart til det. Et slikt vil være nødvendig
også ved de avfellingsforretninger som snarest bør avholdes, samtidig som
kanaldirektøren for sitt vedkommende har erklært å måtte ha kart for å kunne
planlegge mulige elvereguleringer. Et kart vil videre kunne komme til nytte
i fremtiden om noe skulle inntreffe samtidig som det etter komiteens forme
ning vil bli av historisk interesse. Komiteen har derfor truffet avtale med de
herrer oberst Fougner og oberstløytnant Sejersted som er vante landmålere
om opptak av et detaljkart i 1/4000 hvor hele den ødelagte strekning med til
grensende eiendommer som så godt som alle har lidt skade, tas inn. Kartet
antas å burde utstrekkes i lengderetningen til Verdalsbroens vestre ende for
å få med Verdalselvens nedre del og et gammelt elveleie straks ovenfor Ver
dalsøra, i hvilket elven etter utraset truet med å gå inn i. Kartarbeidet påbe
gynnes denne måned og utføres så hurtig som værforholdene tillater.
Etter således å ha satt seg best mulig inn i forholdene og mottatt de opplys
ninger som bygdens Velferdskomité hadde samlet, ble komiteen enig om for
å komme til et noen lunde pålitelig skjønn over den sum som den i tilfelle
ville anbefale Stortinget å bevilge til hjelp for de skadelidte, å gjennomgå listen
over disse og for hver enkelt anstille en skjønnsmessig beregning som følger
vedlagt som bilag til forslaget:
Som grunnlag har man oppstillet følgende prinsipper:
De skadelidte søkes gjennom bidrag satt i stand til å ernære seg og sine
såvidt mulig på samme måte som hittil. Gårdbrukerne har man således tenkt
seg hjulpet til å fortsette som selveiere, om enn selvfølgelig for manges ved
kommende på mindre bruk og i knappere kår. Da de skadelidtes stilling etter
tapet er forskjellig og ikke retter seg etter tapets størrelse, er således heller
ikke bidraget satt i samme prosent av skaden for alle.
De husmennene som er rammet av ulykken, har som regel mistet sine hus,
hvorfor man med bidrag vil foreslå dem hjulpet til å skaffe seg andre. Når
midler til det bringes til veie, antas det nemlig etter bygdens forhold ikke syn
derlig vanskelig for dem å skaffe seg jord til leie. Kårfolk, tjenere og inderster
foreslås hjulpet på samme måte som antydet nedenfor.
Ved beregningen har man måttet gå frem på følgende måte:
Man har foretatt et foreløbig oppgjør som utviser den enkeltes tap av for
skjellig slag og hans forpliktelser, såvel hva angår pantegjeld som annen gjeld.
Ved å gå ut fra den oppførte formuen i den siste skatteligning for vedkom
mende 3 har man således søkt å danne seg et noen lunde begrep om den øko
nomiske stilling og hva som trenges for å hjelpe dem på fote igjen, så vidt
dette etter omstendighetene kan skje.
Man vil dog her gjenta at man har måttet legge de beløpene som bygdeko
mitéen har ansatt som beløp for skaden, til grunn for beregningen, og at den

----
417 RasA
----
derfor må revideres. I det hele og store tror man dog at de skjedde ansettelser
er et brukbart grunnlag for å danne seg en formening om skadens utstrekning.
Som regel har man gått ut fra et minimumsbidrag som svarer til tapets halve
størrelse, idet man har tenkt seg 1/3 av den tapte eiendomsverdien anvendt
til innløsning av vedkommendes panterett i den ødelagte delen av eiendom
men. I rubrikken for løsøre er som erstatning innført et beløp som svarer til
det taptes halve verdi. I tillegg er det oppført et ekstraordinært bidrag som
som regel fyller forannevnte summer til skadens halve verdi, eller, hvor dette
trengs, er satt noe høyere. Ikke få vil på denne måten kunne bli sittende på
sine eiendommer, om enn disse tildels er betydelig redusert, i det gjelden er
samtidig minsket, mens en del hvis gårder er helt eller for største delen gått
ut, må søke seg nye hjem. Man går dog ut fra at dette som regel bør skje
innen bygden hvis gjenreisning man også forsåvidt bør ha for øye, og under
enhver omstendighet finner man at det bør søkes hindret at bidrag som ydes
skadelidte, gjennom emigrasjon går ut av landet. Dette antas bl. a. å kunne
skje ved at bidragene ikke straks ydes som gave, men påheftes eiendommene
som rentefrie lån en viss tid, for eks. 5 år.
Husmenn foreslås som regel ydet et bidrag tilsvarende 2/3 av det tapet som
overgikk dem.
Kårfolk, hvis tap etter bygdekomitéens oppgave ikke er tatt med i ansettel
sen av skaden, i det kårets kapitalverdi i skatteligningen er fratrukket gårdens
verdi, tenkes forsørget ved en livrente hvis størrelse antas å kunne settes til
det beløp som kåret er anslått til i penger, fratrukket den kvotadel som måtte
kunne påheftes de gårdene, hvorav en vesentlig del er tilbake etter det forhold
som det er mellom den opprinnelige og gjenværende eiendom.
Livrenten kan antagelig erhverves enten ved forsikring (kanskje kollektiv)
i et livsforsikringsselskap eller overtas for å utredes av kommunen mot et bi
drag en gang for alle. Til å erhverve denne oppføres her et beløp som tilsvarer
det ti-dobbelte av vedkommende årlige kårydelse.
Tjenere og inderster foreslås ydet et bidrag tilsvarende halvdelen av det tapet
de har lidt.
Blant de skadelidte er Verdalsbruket som har måttet innstille driften i år
på grunn av at det er umulig å fløte i elven. Her er tapet oppgitt til kr. 30.000,00.
Komiteen drister seg ikke her å foreslå direkte erstatning, så meget mer som
en eventuell bevilgning til forbygning ved Hærfossen vil særlig komme går
der som tilhører Verdalsbruket til gode, samtidig som en mulig elvereguler
ing antas å hjelpe på fløtningsforholdene som dette bruket er vesentlig
interessert i.
Verdalens Meieri har lidt et stort tap, i det så godt som samtlige ødelagte
gårder hørte inn under dette meieriet og utgjorde omtrent halvdelen av
Verdalsboka - 27

----
418 RasA
----
meieriinteressentskapet, som er et ansvarlig selskap og har en gjeld av kr.
10.400,00. Forrentning og avdrag av denne vil falle så meget tyngre på de gjen
værende interessenter etter som melkemengden er innskrenket til halvdelen,
og dette gjør at driftsomkostningene pr. liter melk blir større. Det er således
å frykte for at dette tidsmessige meieriet som er en nødvendig innretning for
gårdbrukets trivsel i en stor del av bygden, ville stoppe opp om ikke hjelp
ydes. Hvis meieriet innstiller sin drift, vil det være til meget stor skade både
for de gjenværende av interessentskapet og for dem som igjen skal arbeide
seg opp. Komiteen er derfor enig om å foreslå at det ydes meieriet et bidrag
av kr. 5.000,00.
Verdal kommune blir også hardt rammet av skaden, og dette føles så meget
sterkere som flere dårlige åringer og i fjor et virkelig uår har svekket skatte
evnen, noe man dog får håpe retter på seg igjen. Av en beregning oppstillet
i innstillingen fra bygdekomitéen til herredsstyret, som følger vedlagt, vil man
se at det påregnes et årlig skattetap av kr. 4.600,00, på legater kr. 1.500,00.
Den tapte skolebygning med inventar verdsettes til kr. 5.500,00, mens ytterlig
ere utgifter til skolevesenet på grunn av omregulering av kretser ansees sann
synlig. Til veivesenet vil kommunen straks få en ikke liten utgift, i det det
foruten det distriktsbidrag som er vedtatt for hovedferdselsveiene på begge sider
av elven, utfordres bevilgning til bygging av ca. 10 km bygdeveier for å knytte
til veinettet igjen de delene av bygden som ble skilt fra hverandre av skredet.
Under hensyn til det ovenstående, og i det man går ut fra at det påregnede
årlige skattetap for en større del ikke vil strekke seg ut over de nærmeste år,
finner komiteen å burde foreslå et bidrag til kommunekassen av kr. 20.000,00,
som da et midlertidig lån av samme størrelse vil kunne dekke.
Sparebanken lider visstnok adskillig tap, men er solvent og den antas å klare
seg uten bidrag, hvis ikke uventede vanskeligheter gjennom oppsigelser skulle
melde seg. Men det er det ikke grunn til å anta. Skulle noe sådan hende, for
utsettes den støttet ved et passende lån av statskassen eller et offentlig fond.
Lensmannen er sluttelig også blant dem som lider større tap ved ulykken.
I følge oppgave fra en regnskapskyndig og med forholdene kjent mann, kan
det sikre tap ansettes til kr. 3.000,00, mens kr. 2.000,00 er tvilsomt og andre
kr. 2.000,00 antas å komme inn, men dog langsomt. Det er dels utestående
skatter, endog for flere år tilbake, dels auksjonsgjeld som lensmannen plikter
til bo, som skal ut. En forsert inndrivelse som i tilfelle ville være følgen, må
forutsees å medføre et ikke lite krakk, om den i det hele lot seg iverksette.
Lensmannen har, såvidt komiteen er underrettet, den omtale blant bygdens
folk at han er human mot debitorer og støtter både med henstand og utlegg.
Bygdekomitéen sees under sine forhandlinger også å ha lagt vekt på at lens
mannen støttes, i det den i møte 15. juni har henstilt til herredsstyret å bevilge
ham et rentefritt lån på kr. 4-000,00. Dette har også herredsstyret etterkommet,

----
419 RasA
----
men kun som midlertidig, i det jo herredet selv trenger de pengene dispo
nible som kommunekassen rår over.
Nærværende komité foreslår at lensmannen ydes kr. 4.000,00 som et rente
fritt lån, i det det senere, når hans virkelige tap ved ulykken er beregnet nøy
aktigere, blir å avgjøre hvor stor del av dette beløpet som skal refunderes.
Arealet av den ødelagte strekningen oppgis i kanaldirektørens beretning (St.
prp. nr. 70) til 11,3 km 2. Komiteen har ikke hatt anledning til å utføre noen
måling av terrenget, men går ut fra at den nevnte oppgaven er tilnærmelsesvis
riktig. Av arealet antas at selve skredet utgjør en fjerdedel, mens resten er
oversvømmet av den utglidde massen som vesentlig består av kvikkleire.
Tykkelsen er i kanaldirektørens ovennevnte innberetning angitt til å være inn
til 10 m. Noe har nå massen visstnok sunket sammen, men den er dog frem
deles så godt som over alt flere meter høy og består jevnlig av en tynn skorpe,
og under denne det bløte, seige leirlaget. Overflaten er temmelig ujevn i det
det mange steder hever seg bratte forhøyninger på flere meters høyde. Jords
monnet er således heller ikke jevnt blandet, i det matjord og myr, sand og
lignende enkelte steder har hopet seg sammen, mens store strekninger inne
holder vesentlig leir.
Hva angår utsiktene for fremtidig dyrkning av det aktuelle arealet kan ikke
komiteen være enig i å stille sådan i noen lunde nær utsikt slik som det sees
i kanaldirektørens sistnevne beretning og professor Brøggers skriv til Arbeids
departementet av 26. juni. Det er i sistnevnte skriv som støtte for påstanden
om at oppdyrkning skulle kunne finne sted i en ikke fjern fremtid, anført et
eksempel, nemlig et skred ved By i Verdalen som angis å ha gått for 10 å
11 år siden og nå å være dyrket. Dette forholder seg ikke så. Skredet ved By
gikk i året 1874, altså for 19 år siden, og ligger fremdeles udyrket. Komiteen
har befaret stedet og funnet selve skredet, som er meget sumpig i bunnen,
delvis bevokset av gress av den slags som gjerne vokser på sumpige steder,
mens det på den utglidde massen til dels er små older. Bemerkes må også
at dette er et mindre, forholdsvis lavt fall hvor jordmassene ikke har hatt den
medfart som den katastrofen som fant sted i år.
Komiteen går derfor ut fra at det vil henga meget lang tid før det kan være
tale om dyrkning, nemlig av den del hvor raset har gått ut fra, og at det mulig
på enkelte unntagelser nær, ikke vil være spørsmål om at de nåværende eiere
i tilfelle ville kunne komme til å bruke strekningen som dyrket jord. Man
er nærmest tilbøyelig til å anta at den største delen av det omtalte terrenget
først bør søkes skogbevokset, for deretter suksessivt å tas under dyrkning.
Komiteen har i den anledning innhentet betenkning fra distriktets forstfunk
sjonær, hvis skriv vedlegges. 4
Under disse omstendigheter er komiteen - med reservasjon fra dens med
lem Holmesland, som antar det rettest at det fremdeles så vidt mulig blir pri

----
420 RasA
----
vat eiendom, men som subsidiært slutter seg til komiteens forslag angående
dette spørsmålet - kommet til det resultat at den ødelagte strekningen bør er
hverves som eiendom av Staten som vederlag for det bidrag som blir bevilget
av statskassen til de skadelidte. Disse vil nemlig, som nevnt foran, ikke på
lange tider kunne gjøre seg noen nytte av eiendommene hvis grenser selv
følgelig er utvisket og umulig å presisere. Det er også å forutse at det av det
offentlige vil bli foretatt reguleringer av elver og bekker, ved hvilke det er
en fordel å ha fritt råderom. I en tid kunne da, hvis det måtte finnes hensikts
messig, nye eiendommer reguleres og avhendes på den ene eller andre måte
for å settes under kultur.
I denne forbindelse skal man også fremheve nødvendigheten av at forholdet
til panthaverne blir frigjort, da nemlig debitorene - de hittilværende eiendoms
besitterne - også hefter personlig for pantegjeld, vil det nytte lite å hjelpe dem
til ny eiendom, når pantekreditor kan skaffe seg utlegg i den. På den andre
siden finner man det rimelig at pantekreditorene hvorav mange private og ad
skillige av disse ikke synderlig formuende, også nyter noe erstatning. I mot
satt fall ville en svekkelse av kreditten lett kunne oppstå som igjen ville medføre
vanskeligheter såvel for de skadelidte som for bygdens pantedebitorer i sin
alminnelighet. Man har derfor, som foran antydet, tenkt seg brukt til dette
et beløp tilsvarende tredjedelen av den ødelagte jords verdi og antar derved
å skulle få panteheftelsene helt frafalt for den her omhandlede strekning.
Som en foranstaltning som vil virke heldig i dobbel retning, har komiteen
tenkt seg anvendt et beløp til utførelse av en del hovedkanaler i de myrene
som ligger mellom Prestegården og Ysse. Derfra heller terrenget til dels sterkt
nedover mot elven. Man antar nemlig en sådan uttapning som ikke lite viktig
som hjelp til å forebygge undergrunnens gjennombløtning, og dette håpes da
ytterligere fullstendiggjort ved dyrkning av den til dels gode myra, noe som
sannsynligvis vil finne sted, når den var lettet ved sådanne kanaler. Det ville
også samtidig tillegges nytt land i stedet for det ødelagte. Som foranstaltninger
som antas å medføre nytte, nevner også professor Brøgger i det forannevnte
skriv til Arbeidsdepartementet 26. juni d. å.: «Drenering av myrstrekninger
ovenfor gjennombløtt strøk, helst uttapning.» Komiteen har ingen oppgave over
størrelsen av de omhandlede myrer, men tror ikke å si for meget når man
nevner et areal av omkring 5.000 mål. Man foreslår et beløp av kr. 10.000,00
til dette.
Det har fra enkelte hold vært anført at man burde hjelpe de skadelidte ved
å la dem få bidrag til myrdyrkning eller endog ved å innkjøpe myr og anvise
dem til fremtidig bruk. Komiteen kan ikke dele denne anskuelsen at dette vil
være noen effektiv hjelp i nærværende tilfelle. Det ville nemlig vare meget
lang tid innen vedkommende kunne få lagt et så stort myrstykke under kultur
som ville trenges for å underholde en familie, og dertil å ha bygget hus. Her

----
421 RasA
----
gjelder det nemlig så hurtig som mulig å bringe de skadelidte i stand til å
ernære seg og sine. Bemerkes må også at ikke få vil kunne bli sittende igjen
på restene av sine gårder når hjelp ydes til å lette disse for pantegjeld og for
manges vedkommende til flytning av hus eller nybygging av sådanne i forbin
delse med erhvervelse av besetning og løsøre. Myrdyrkning i større skala for
drer hos oss stor kapital og er ikke noen billig måte å skaffe seg eiendom
på. Som regel ser man også derfor at dyrkning av myr lønner seg best og
er lettest gjennomførlig når det skjer suksessivt og av folk som allerede før
har en større eller mindre gård som skaffer dem underhold mens de arbeider
på utvidelsen av eiendommen gjennom oppdyrkning av bekvemt beliggende
myrer, og også på annen måte letter foretaket, f. eks. ved gjødselproduksjon.
Derimot tror nok komiteen at en del av de her skadelidte i tidens løp, når
den omtalte uttapning av de påpekte myrer har funnet sted, vil søke å erhverve
seg mindre strekninger av disse for ved deres oppdyrkning å forøke størrel
sen på sine gårder.
De vedlagte beregninger utviser følgende summer:
Brusve gård, Petter Holsts eiendom på Levanger. Herfra ble Verdalskomité
ens arbeid ledet.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 


----
422 RasA
----
Under henvisning til hva foran er anført, og de oppgjorte beregninger, vil
nærværende komité som like overfor et så stort og enestående tap finner bi
drag av det offentlige berettiget, foreslå for Stortinget at det i anledning ulykken
ved jordskredet i Verdalen 19. mai d. å. bevilges et så stort beløp av stats
kassen at det innbefattet de disponible innkomne private bidrag kan utredes:
I Som bidrag til de skadelidte:
Komiteen har nemlig gått ut fra den forutsetning at de private og de offent
lige bidragene bør supplere hverandre til gjennomførelse av den planen som
komiteen har angitt ovenfor, og som den tror er hensiktsmessig å følge. Når
så skjer, vil det etter komiteens mening såvel være tatt hensyn til å sette den
enkelte i stand til under fortsatt arbeide å skaffe seg ernæring så vidt mulig
på samme måte som hittil, som man har hatt for øye at den ydede hjelp direk
te eller indirekte kommer bygden til gode og derved bidrar til dens gjenreis
ning. Men av dette følger også at anvendelsen av de midlene som er innsamlet
fra forskjellige kanter, må skje under samme ledelse. Man har således tenkt
seg at utdelingen og alt hva som står i forbindelse med det, hvoriblant også
ordningen med pantekreditorer, kontroll med anvendelsen av tilståtte bidrag
osv. , etter at en nødvendig revisjon av de her oppgjorte beregninger har funnet
sted, skjer ved en komité oppnevnt av det offentlige, hvor også den komiteen
som er oppnevnt for de private bidrag, er representert. Det ansees nemlig best
at den komiteen som skal ordne disse forholdene, står, så vidt mulig, uav
hengig av bygden, mens selvfølgelig opplysninger som måtte trenges, innhen
tes hos og rådslagninger pleies med den lokale komité eller andre menn i
bygden.
Angående andre statsforanstaltninger som måtte være påkrevet i anledning
ulykken i Verdal, kan komiteen for nærværende ikke uttale noe bestemt. Men
den antar at de i det vesentlige i alle fall i den nærmeste fremtid vil komme
til å bestå i arbeider med elve- og bekkeregulering. Komiteen skal ikke ytter
ligere innlate seg på å omhandle disse arbeidene som jo hører inn under

 

 

 

 

 

 

 

 


----
423 RasA
----
kanalvesenet, men bare fremheve nødvendigheten av at de bekkene som flyter
ned mot elven snarest mulig må skaffes regelmessig avløp gjennom massene
både for å lette tørrleggingen av disse og for igjen å skaffe avløp for grøfte-
vannet fra de tilgrensende eiendommene, hvilket nå hindres ved oppdemninger.
Som det fremgår av ovenstående beregning, antar komiteen at det som bi-
drag til de skadelidte bør has et beløp disponibelt
stort kr. 400.000,00
I følge de oppgaver som har kommet
inn til komiteen er det til dato kommet
inn ad frivillig vei ca kr. 174.000,00
Derav disponert til daglig underhold og
lindring av nød .... kr. 7.000,00
og antas ytterligere å
gå med » 10.000,00
» 17.000,00
Disponibelt « 157.000,00
Hvorfor komiteen vil foreslå for Stortinget å bevilge
til forannevnte øyemed inntil kr. 243.000.00
samt til uttapping av myrer » 10.000,00
I alt kr. 253.000,00
I Statens Verdalskomité, Verdalen 15. juli 1893
Peter Holst. Haakon Tveter. Joh. Holmesland. G. Tandberg
Stortingets svar på Verdalskomitéens innstilling 5
Sakens alvorlige karakter og natur medførte at Stortinget var meget ekspe
ditt i sin behandling. Unødvendig venting og overveielse ble unngått. Det kan
i den sammenheng bemerkes at alle vedtak som ble fattet av både Regjering
og Storting vedrørende Verdalsraset, var preget av det alvor man vurderte
situasjonen under. Skadene i Verdal ble hele tiden sett på som et nasjonaltap.
Verdalskomitéens innstilling av 15. juli ble behandlet av Stortinget som 21.
juli fattet følgende enstemmige vedtak:
I anledning jordskredet som rammet Verdalen 19. mai d. å. bevilges:
1. Som bidrag til de skadelidte inntil kr. 211.000,00
2. Som rentefritt lån til Verdal kommune » 20.000,00
3. Som rentefritt lån til lensmannen » 4.000,00
4. Til Verdalens Meieri » 5.000,00
5. Til uttapningsarbeider » 10.000,00
Sum kr. 250.000,00
Beslutningen ble tatt til følge ved kongelig resolusjon 14. september 1893.

----
424 RasA
----
Verdalskomitéens videre arbeid
Det var nå det egentlige arbeidet begynte for Verdalskomitéen. Det som
hadde skjedd hittil, hadde vært forarbeid til det som skulle komme senere.
Og det var en stor oppgave komiteen nå hadde foran seg.
Stortinget hadde godtatt komiteens innstilling slik den var og hadde bevil
get det beløp som var omsøkt. Dette betød at Stortinget hadde tillit til det
arbeid Verdalskomitéen hadde utført og skulle utføre videre. Den fikk an
svaret for å administrere og lede det videre arbeid. Dette omfattet å hjelpe
de skadelidte, å stå som øverste ansvarlige instans for at andre arbeider fore
gikk i tråd med Stortingets intensjoner, og å forvalte de statlige bevilgninger
og de innkomne gaver.
Arbeidet ble ledet fra komitéformannens gård på Levanger, Brusve gård.
I samsvar med hva som var blitt vedtatt, sørget komiteen for at de rentefrie
lånene ble utbetalt til Verdal kommune og lensmannen i Verdal. Videre fikk
Verdalens Meieri sitt bidrag.
Deretter satte komiteen i gang arbeidet med å beregne skadeerstatningen
til hver enkelt skadelidt. De hovedprinsipper som var fremlagt i komiteens
innstilling, og som var blitt bifalt av både Regjering og Storting, ble lagt til
grunn for tildeling av erstatning.
Noe enkelt arbeide var ikke dette. Selv om man i utgangspunktet hadde
satt opp en fordelingsnøkkel, var dette bare et utgangspunkt. Man la an på
å gjøre et så grundig arbeid som mulig. Ingen ting ble overlatt til tilfeldig
hetene. Alle personer som kunne komme i betraktning til å få bidrag, ble
nøyaktig vurdert. Kriterier som ble lagt til grunn, var blant andre disse:
- Hva hadde vedkommende eid før ulykken?
- Hvor mye av dette hadde han tapt?
- Hvordan var gjeldsforholdene?
- Hvordan var sammensetningen av husstanden?
- Hvor gammel var vedkommende?
- Hvilken helbredstilstand befant han seg i?
Videre ble alt annet som kunne ha innflytelse på de krav som måtte stilles
for at vedkommende skulle kunne klare seg selv for fremtiden, tatt i be
traktning.
Og gjennom bekjentgjørelser i aviser og fra kirkebakkene ble alle som hadde
fordringer overfor noen av de skadelidte, bedt om å melde seg. Når så alle
disse oppgavene var blitt samlet, ble de forelagt debitorene for godkjennelse.
Og når det gjaldt kausjonsforpliktelser og vekselobligasjonsgjeld, ble alle ak
tuelle banker kontaktet. Panteregistrene ble undersøkt med hensyn til pante
heftelser.
Forvaltningskomiteen som egentlig var blitt nedsatt som en utdelingskomité

----
425 RasA
----
av herredsstyret, men som var blitt utvidet med blant andre amtmannen og
fogden, og gitt større ansvarsområde, var her til stor hjelp. Den hadde laget
et eget spørreskjema som den benyttet som grunnlag for utdeling av forskudd
og støtte.
Forvaltningskomiteens arbeid
Det er her på sin plass å se litt på hva Forvaltningskomiteen gjorde.
Allerede fra første stund måtte det utbetales penger for å avhjelpe den øye
blikkelige nød. Det var her Utdelingskomitéen gjorde sin innledende innsats.
Men til å begynne med foregikk utbetaling av penger mer eller mindre tilfel
dig. De pengene som var blitt stilt til disposisjon fra Stortingets side, ble det
allerede fra første stund ført nøyaktig regnskap over. Men de private gavene
som etter hvert kom inn, ble for en del direkte utbetalt for å avhjelpe til dem
som trengte det mest. Folk satt der uten noen som helst slags muligheter til
å skaffe seg mat og klær, og de måtte få hjelp. Selv om det ble ført nøyaktig
regnskap over bruken av disse pengene også, var det ikke fastsatt regler for
hvordan de skulle brukes.
Dette var blant annet en av beveggrunnene til at amtmannen mente at en
overordnet komité måtte ha ansvaret for disponeringen av pengene. Det var
aldri tale om mistillit til dem som gjorde arbeidet. Det var så alt for klart
at det som ble gjort, var nødvendig. Men det ble også etter hvert mer og
mer klart at man holdt på å miste oversikten.
Følgelig ønsket den nye komiteen å gi seg selv retningslinjer for hvordan
arbeidet skulle skje, og den ønsket å skaffe seg en systematisk oversikt over
hvilke personer som var berettiget til å få støtte og hjelp.
Allerede dagen etter det første møtet i Forvaltningskomiteen, 21 . juni, det
første møtet var 20. juni, møttes den for å vedta regler for utdeling av midler
til de skadelidte. Dessuten ble det utarbeidet et spørreskjema som hver enkelt
søker måtte fylle ut.
Dette skjemaet med reglene på baksiden, ble trykket i 500 eksemplarer.
Skjemaet er gjengitt som bilag.
Hjelpearbeidet videre
Komiteens regnskapsbok er interessant lesning. Den starter 27. mai med
gavene fra kongefamilien. Deretter følger flere sider med opplisting av mot
tatte gaver. Først 13. juni finnes den første posten på utgiftssiden. Og det
er et innskudd i Trondhjems Sparebank på kr. 50.000,00. Og det er verdt
å merke seg at de bokførte utgifter før 1 . juli kun omfatter bankinnskudd og
overføringer til stiftsdireksjonen. Overføringer til stiftsdireksjonen var en bok
føringsteknisk sak. Alle gaver fra menighetene rundt om i landet ble ført samlet
under vedkommende menigheters stiftsdireksjon. For å unngå dobbel poste

----
426 RasA
----
ring, ble slike beløp tilbakeført stiftet, som så oppga totalbeløpet. (Se også
under Gaver.)
Men dette betyr ikke at det ikke ble foretatt andre utbetalinger. Som det
er nevnt flere ganger tidligere, foretok både Utdelingskomitéen, fogden, lens
mannen og presten utbetalinger før det hele kom inn i ordnede forhold, og
Forvaltningskomiteen fikk det regnskapsmessige ansvar for utbetalingene.
Fogden førte regnskapet.
Men 1 . juli er det bokført hele fire sider med utbetalinger som er utført
før denne datoen. Utbetalingene gjelder så vidt forskjellige forhold som støt
te til enkeltpersoner, erstatning for ødelagte materialer under redningsarbeidet,
innkjøp av mat og klær, betaling for likkister, nedgravningsarbeider (dyre
kadavre), sykehusutgifter, innkjøp av skolebøker til en av Kirsten Vodals
sønner, portoutgifter og så videre.
Dette var da utgifter som var blitt betalt ut helt fra første dag av dem som
hadde myndighet til å foreta utbetalinger. Nå ble alt samlet sammen og ført
inn.
Så vidt vites kom det ikke bort noen penger, selv ikke den uoversiktlige
første tiden. Men sognepresten fikk i ettertid problemer med å huske på alt
han hadde gjort. Da han om høsten 1894 ble avkrevd en oversikt av Indre
departementet over hva han hadde betalt ut, og til hvem han hadde betalt dette,
måtte han be fogden om å sende tilbake en oversikt over hva som var blitt
utbetalt fra hans side. Han hadde nemlig unnlatt å ta kopier av det han sendte
fra seg. I og for seg hadde presten oversikt, for han kunne oppgi alle datoene
for korrespondansen. Og denne saken ordnet seg.
Men i ett tilfelle måtte han i januar 1895 gi en særskilt forklaring på 5 kroner
som var utbetalt to ganger til samme person. Presten ga følgende forklaring:
Etter så lang tids forløp er det ikke så godt å erindre hvordan det egent-
lig forholder seg med de omtalte to gaver på 5 kroner til Anne Larsdatter.
Det traff seg nemlig slik at hun et par ganger møtte meg under bort
reise, og at jeg en gang ved en slik anledning ga henne 5 kroner. Jeg kunne
da ikke få noen kvittering, og så glemte jeg saken. Dette var ut på som
meren mot slutten av juli, så vidt jeg minnes - og det er vel disse 5 kroner
som egentlig menes i mitt skriv av 28.9.93. Idet jeg har vedlagt kvittering
for min lønn, skulle jeg også ha gjort det mht Anne Larsdatter.
Da jeg fant hennes kvittering av 17.6.93 som er glemt vedlagt mitt skriv
av 20.6.93, så jeg ikke nøyere på datoen. Men jeg så at den gjaldt 5 kroner,
og jeg sendte den i den tro at det gjaldt de pengene hun fikk i slutten juli.
Da jeg således ikke er helt sikker i min sak, og derfor heller ikke etter
så lang tids forløp vil anmode Anne Larsdatter om en kvittering - føler
jeg meg mest beroliget ved å oversende hr. fogden vedlagt de 5 kroner
det her gjelder.

----
427 RasA
----
T 3
C
9
_
ts
e
Q
<
t_

 

----
428 RasA
----
Presten gjorde således opp dette av egen lomme, og saken ble med dette
avsluttet.
Verdalskomitéens vurderinger
De opplysningene som Forvaltningskomiteen hadde samlet inn til sitt bruk,
ble nå benyttet av Verdalskomitéen i dens arbeid. Og den siste benyttet den
andre som et arbeidsredskap. Det var således ikke Verdalskomitéen som opp
søkte hver enkelt person for å få opplysninger. Det ble gjort av Forvaltnings
komiteen. Medlemmene her tilhørte selv lokalsamfunnet, og de kjente
forholdene best.
I det hele tatt var det et intimt samarbeid mellom alle partene.
Så tidlig som i oktober ble det foretatt en befaring rundt hele det ødelagte
området. I den forbindelse ble det avholdt flere møter med dem som hadde
fått ødelagt hele eller deler av sin eiendom, hvor detaljerte opplysninger om
forholdene ble innhentet.
På den måten klarte komiteen etter hvert å skaffe seg en nokså nøyaktig
oversikt over stillingen til hver enkelt som var berørt.
På et tidlig tidspunkt ble man klar over et spesielt problem. Hvis bidrag
ble utbetalt til personer med stor gjeld, kunne fordringshaverne etterpå gå
rettens vei og inndrive sine fordringer. Dette var klart en dårlig løsning, for
da sto vedkommende skadelidte fremdeles uten muligheter til å klare seg.
Og på den andre siden ble også fordringshaverne skadelidende på sin måte
dersom gjelden ikke ble betalt, og mange av dem ville ikke tåle tapet av ford
ringene. Komiteen tok derfor sikte på å få avviklet gjeldsforpliktelsene for
dem som var insolvente etter ulykken.
For pantegjeldens vedkommende ble det funnet en ordning som samtlige
pantekreditorer kunne godta. Pantefordringene ble ansett for sikret for en så
stor del som takstverdien av den gjenværende rest av pantet viste. Resten ble
ansett som uprioritert gjeld, og på denne ble det inngått akkord for 50 %.
For noen ble også restgjelden innbetalt der dette ikke skjedde til ulempe for
de skadelidte. For andre ble gjelden stående avdragsfri og uoppsigelig i 5
år, mens renten måtte erlegges til rette tid.
Vedrørende vekselobligasjonene forhandlet man med de sparebankene det
gjaldt, og man kom i de fleste tilfeller frem til heldige resultater. Som regel
ble det innbetalt halvparten av det beløpet gjelden utgjorde. Den andre halv
parten ble av flere banker avskrevet som tap, mens andre banker lot en min
dre del, som for eksempel 25 %, bli stående til gradvis innbetaling. I disse
tilfellene ble det inngått muntlig avtale om at mulig ansvar ikke skulle bli
gjort gjeldende ved rettslig inndriving. De vekselobligasjonslån som etter dette
gjensto, var så små at man ikke anså dem for å være spesielt vanskelige for
de skadelidte å innfri.

----
429 RasA
----
Ved forhandlinger med kreditorene til de insolvente skadelidte, ble det og
så inngått avtale. Tallet på disse var betydelig. Og med få unntak ble det gitt
50 % akkord. Dermed ble de skadelidte sikret eiendomsretten til hva de kom
til å eie etterpå, uten at de måtte stå til ansvar overfor de kreditorer som de
sto i et gjeldsforhold til før ulykken.
Erstatningene
Det neste store problemet som det måtte finnes løsning på, var hvordan
erstatningene skulle utbetales. Dette arbeidet tok lengre tid. Grunnlagsmate
rialet ble innsamlet som nevnt ovenfor.
De skadelidte ble delt inn i grupper, alt etter hvilken situasjon de hadde
befunnet seg i før ulykken. Allerede i sin første innstilling datert 15. juli 1893
hadde Verdalskomitéen antydet at de skadelidte måtte settes i stand til å liv
berge seg på samme måte som før, og at de derfor burde deles inn i gård
brukere, kårfolk, husmenn, tjenere og inderster. De prinsippene som ble satt
da, ble i det store og hele fulgt i det senere arbeidet.
Gårdbrukerne burde, etter komiteens mening, få erstattet som et minimum
halvparten av den skaden de hadde lidt. Man fant at det ikke var noen som
var i en så god stilling at så pass erstatning ikke burde komme til anvendelse.
I tillegg til dette minimumsbidrag forslo man at trengende skadelidte ble gitt
et tillegg som var avpasset alle de hensyn som måtte komme i betraktning,
så som helbred, stor familie, forholdsvis stor gjeld som måtte dekkes etter
akkord og så videre. I tillegg var det flere som hadde fått store tap på grunn
av stadige flyttinger av husene, og noen hadde ikke turt å bo hjemme den
første vinteren.
For kårfolkene på de gårdene som enten ble helt eller nesten ødelagt, fore
slo komiteen at det ble kjøpt livrenter. Disse skulle avpasses etter verdien
av det kåret de hadde hatt. Tapt innbo ble foreslått ersattet med takstsummene.
Husmennene skulle også få et bidrag som tilsvarte verdien på huset og inn
boet de hadde mistet. Dette var også nødvendig hvis husmennene og deres
familier skulle kunne overleve. Man var klar over det problemet som oppsto
ved at disse hadde mistet sitt feste, men man håpet på at de ville være i stand
til å klare seg med denne erstatningen. Flere hadde allerede ganske snart klart
å få festet nye plasser, og noen hadde til og med lyktes i få kjøpe små jord
stykker som selveierjord.
For inderstene og tjenerne var det lettere å erstatte skadene, da disse van
ligvis var små. Her ble alt dekket fullt ut.
Vurderinger av jorden
Komiteen hellet klart til det syn at bunnen av skredgropen var adskillig
dårligere enn de jordene som var blitt overslammet av leire. Riktignok mente

----
430
----


----
431 RasA
----
man at også deler av de overslammede områdene ville få like lang restitu
sjonstid som bunnen av raset. Men i enkelte strekninger der ville det allike
vel være innblandet gammel matjord som var blitt ført dit av raset, og på
disse stedene var man av den oppfatning at jorden snart kunne tas i bruk igjen.
Og enkelte steder var laget som dekket jorden forholdsvis tynt, slik at det
etter måten ville være lettere å arbeide seg ned til den gamle matjorden. Der
for ble det foretatt differensiering av jorden, alt etter hvor lang tid man mente
det ville ta før den kunne komme til skikkelig bruk igjen.
Ved fastsettelse av erstatningen ble det tatt hensyn til slike forhold. (Se
videre under Verdalskomitéen av 1900.)
Skader som følge av Vukusjøen
Man hadde ikke begynt å beregne skadene som følge av Vukusjøen, før
den på nytt dannet seg etter raset 6. september. Og ved denne anledning ble
forholdene adskillig verre enn ved første gang sjøen lå der. Dette hadde sam
menheng med Hærfossens gjennombrudd og de store mengder leire elven førte
med seg etter dette. Denne leiren ble avsatt i stillestående vann, og det første
stillestående vann elven støtte på, var nettopp Vukusjøen. Der avleiret det
seg tykke lag med leire over den gamle fruktbare jorden.
Allikevel ble ikke jorden under Vukusjøen ansett for å være så sterkt øde
lagt som den som var blitt ødelagt ved selve raset. Følgelig ble erstatningene
betraktelig mindre her.
Forsikringer av husdyr
f Det eksisterte en gjensidig assuranseforening for husdyr i Verdal. Denne
omfattet hester og kveg. Og en hel del av husdyrene som hadde gått med
i raset, var forsikret her. Etter statuttene skulle assuransenforeningen erstatte
10/12 av de forsikrede dyrs verdi. Hvis foreningen ble gjort fullstendig an
svarlig for tapet av dyrene, ville den bli ødelagt. Komiteen var derfor av den
mening at det ikke var noen hensikt i å presse frem en slik avgjørelse. Alli
kevel mente den at de som hadde forsikret sine dyr, burde få noe mer i er
statning for tapet av dem, enn de som ikke hadde noen slik forsikring.
Dyrene ble normalt erstattet med halvparten av sin verdi. For dem som
hadde tegnet forsikring, ble det gitt et tillegg på tilsvarende 1/4 av verdien.
Møtet 20. desember 1893
Etter at Verdalskomitéen hadde gått grundig igjennom alt innsamlet mate
riale to ganger, laget den et foreløbig utkast til fordeling av erstatningene.
Deretter ble Velferdskomitéen og Forvaltningskomiteen innbudt til et felles
møte. Dette ble avholdt i kommunelokalet i Verdal 20. desember 1893. På
det tidspunkt var kommunens faste møtelokale i Stiklestad skole.

----
432 RasA
----
På dette møte redegjorde Holst for de prinsipper som var lagt til grunn
for beregningene av både skader og erstatninger. De to andre komiteene sluttet
seg etter en kort diskusjon til Verdalskomitéens forslag. Og en enstemmig
uttalelse støttet komiteens forslag til fremgangsmåte ved beregning av erstat
ningene.
Et nytt møte skulle sammenkalles når erstatningsbeløpene var utregnet.
Møtet 5. februar 1894 i Kristiania
Neste møte ble avholdt i Kristiania 5. februar 1893. At møtet ble lagt dit,
skyldtes at et par av medlemmene også hadde andre funksjoner å ivareta.
Men mellom disse møtene hadde de av komiteen som var igjen i distriktet,
foretatt ytterligere innsamling av data og opplysninger om forholdene.
På dette møtet ble alt materiale gjennomgått for tredje gang. Men frem
deles var det ikke mulig å gjøre seg ferdig med alt. Blant annet var det ennå
på dette tidspunktet en del uavklarte forhold med hensyn til pantekreditor
ene. Men det som ikke lot seg avgjøre på dette tidspunktet, var først og fremst
fastsettelsen av jordskaden. Her var man av den formening at man måtte vente
på våren og de virkninger som teleløsningen og mulig flom ville forårsake.
Det ble derfor bestemt at nytt møte skulle avholdes i Verdal. Tidspunktet
skulle bestemmes av formannen.
Komitéarbeidet etter 21. mai 1894
Komitémedlemmene Tandberg og Holmesland kom til Verdal henholdsvis
12. mars og 12. mai for å bistå i det videre grunnleggende arbeid. I april
var formannen Holst bortreist for å delta i annet komitéarbeid i Kristiania.
Men 21 . mai kunne komiteen møtes fulltallig. Og atter en gang ble alt sam
men gjennomgått. Det viste seg da at det ikke var få nye søknader som fore
lå. De fleste av disse søknadene ble imøtekommet, men totalt utgjorde de
bare små forandringer. De største forandringene skjedde i forbindelse med
rasene som hadde gått i nærheten av Øvre Jermstad i løpet av vinteren og
våren.
Velferdskomitéen og Forvaltningskomiteen ble på nytt innkalt til møte, og
de ble seg forelagt forslagene til erstatningsbeløp. Etter som man tidligere
var blitt enige om hvordan beregningene skulle foregå, ble det på dette møtet
sett nærmere på de omstendigheter som ga grunnlag for ekstrabidrag.
Ellers gikk nå tiden med til møter, konsultasjoner og beregninger. Men
foruten dette gikk det ikke en dag uten at noen oppsøkte komitékontoret for
å få hjelp eller råd. Det kunne være tale om kjøp av gård eller jord, under
søkelse av eiendommer, ordning av betalingsvilkår og lån og så videre. Og
komitémedlemmene deltok hele tiden beredvillig.

----
433 RasA
----
Følger for arbeiderne på Verdalsbruket
Et spesielt forhold som også falt inn under Verdalskomitéens arbeid, var
de problemer som oppsto for leilendingene på Verdalsbruket, da bruket måtte
innstille driften på grunn av raset. Disse hadde basert sin tilværelse på arbeid
i skogen, og nå sto de, som følge av raset, uten muligheter for å livberge
seg.
I den anledning ble det 15. mars 1894 søkt departementet om tillatelse til
å benytte kr. 5.000,- til å hjelpe disse folkene. En av grunnene til dette var
blant annet at Verdalsbruket hadde lidt et tap på rundt regnet kr. 30.000,-,
men ville ikke få noen erstatning. Og departementet samtykket i dette 14.
april. En egen komité ble nedsatt for å vurdere hvem som burde få et bidrag.
Etter forslag fra denne komiteen ble så pengene utbetalt. Ikke færre enn 118
personer fikk støtte gjennom dette. De utbetalte beløpene varierte mellom
kr. 30,- og kr. 90,- for gårdbrukere, og mellom kr. 10,- og kr. 40,- for hus
menn og arbeidere.
Verdalskomitéen kommenterte at beløpenes størrelse ikke var imponerende,
men de kom på et tidspunkt da de kom godt med, nemlig slik at såkorn kunne
kjøpes og åkrene ble sådd. Ellers hadde det sett mørkt ut for flere åkrer opp
over dalen.
Verdalsfondet
Verdalskomitéen, eller Statskomitéen som den også ble kalt, muligens for
å unngå forveksling med de komiteer som var nedsatt av herredsstyret, unn
lot å bruke en del av totalbeløpet av innkomne gaver og statlige midler den
hadde til disposisjon for utdeling.
Dette burde, etter komiteens mening, utgjøre et fond som måtte benyttes
i påkommende tilsvarende tilfelle. Komiteen unnlot å ta noen avgjørelse av
hvor stort dette fondet burde være, men antydet at det burde være omkring
kr. 50.000,-. Og da den satte opp foreløbig status pr. 30 juni 1894, fantes
det en übrukt beholdning på litt over kroner 53.000,-.
Komiteen foreslo at fondet ble kalt Verdalsfondet.
Det ble også antydet hvordan pengene i fondet burde forvaltes, og det ble
laget et utkast til statutter for Verdalsfondet.
Statuttene er gjengitt som bilag.
Stortingsproposisjon nr. 20/1895
Som det fremgår av ovenstående, var det et langvarig og omstendelig ar
beid som ble utført. Og hele tiden under dette arbeidet måtte det sørges for
at de som hadde behov for det, fikk den hjelp og støtte som var nødvendig.
Dette arbeidet ble utført av de to lokale komiteene, Velferdskomitéen og
Forvaltningskomiteen .
Verdalsboka - 28

----
434 RasA
----
Men ved midten av året 1894 hadde Verdalskomitéen kommet så langt at
den kunne legge frem den første delen av sitt arbeid. Det gjaldt bruken av
pengene som hadde kommet inn. Innstillingen er datert 13. juli 1894.
Regjeringen laget på grunnlag av Verdalskomitéens innstilling sin innstil
ling som er datert 26. oktober 1894. Den ble bifalt ved kongelig resolusjon
av 17. november samme år.
Og i 1895 ble den satt frem som Stortingsproposisjon nr. 20.
Proposisjonen bar navnet Ang. Anvendelsen afde til de Skadelidte ved Jord
skredet i Værdalen bevilgede og som Gaver indkomne Midler.
Proposisjonen var meget omfangsrik. Den var på hele 88 sider. Den inne
holdt også en oppsummering av hva som hadde gått for seg før Verdalskomi
téen kom i arbeid samt en oversikt over hvilke arbeider som på det tidspunkt
var blitt gjennomført utenfor Verdalskomitéens ansvarsområde.
Komiteens innstilling ga først en kort beskrivelse av hendelsesforløpet av
raset og det redningsarbeide som ble gjennomført i tiden like etter. Deretter
fulgte en oversikt over hva som var blitt gjort for å hjelpe de skadelidte, der
under nedsettelsen av Verdalskomitéen og Forvaltningskomiteens arbeid. Ver
dalskomitéens arbeid ble belyst forholdsvis detaljert. Kartlegning av det berørte
området, avfelling og jordtakst ble også nevnt i et eget avsnitt. Uttapping av
myrene som ikke hørte inn under denne komiteens ansvarsområde, men som
var blitt foreslått av den, fikk en kort omtale. Som avslutning på innstillingen
forelå en ganske fyldig betenkning om hva som burde gjøres med det arealet
som var blitt ødelagt.
En rekke bilag fulgte innstillingen.
Det første var Regjeringens innstilling av 15. august 1893.
Nummer to var Indredepartementets innstilling av 14. oktober 1893.
Så fulgte som nummer 3 to tabeller, en med fortegnelse over de som var
omkommet under raset, og en med oversikt over tap av fast eiendom.
Bilag nummer 4 ga et sammendrag over befolkningsforholdene i de be
rørte områdene samt en oversikt over tap av husdyr.
Det femte bilaget var statuttene for Verdalsfondet.
Og som det siste trykte bilaget fulgte en foreløbig status over forvaltningen
av de pengene som hadde kommet inn, enten det var ved bevilgninger fra
Stortinget eller i form av private gaver.
En kontobok som Verdalskomitéen sendte med som ett av sine bilag, ble
ikke trykket.
Heller ikke ble møteprotokollen fra møtet mellom Verdalskomitéen og de
to lokale komiteene, Velferdskomitéen og Forvaltningskomiteen som fulgte
innstillingen som bilag, trykket.

----
435 RasA
----
Matrikkelskylden
Matrikkelskyldens størrelse var avgjørende for en gårds skatteevne. Det
var således helt klart at skatteevnen nå var forandret for de berørte gårdene
- fra å være ikke eksisterende via sterkt redusert til mindre redusert.
På grunnlag av de opplysninger som Verdalskomiéen hadde innhentet, ble
det derfor avholdt avtaksforretning i 1895. Alt i alt ble 102 bruk berørt. For
noen gjaldt avtaket for bestandig, for andre gjaldt avtaket for et bestemt tids
rom, og for atter andre var det en kombinasjon av disse to forholdene.
Den nye matrikkelskylden ble gjort gjeldende fra 1. januar 1894.
Skylden for den enkelte gård er tatt med under vedkommende gård i bind
B av denne fremstillingen.
Veiskatt
Matrikkelskylden var også grunnlaget for utregning av veiskatten. Denne
skatten ble kalt veirefusjon. Forutsetningen var at skatten skulle innkreves
etterskuddsvis hvert halvår. Forståelig nok var det umulig å kreve inn denne
skatten for de berørte gårdene for første halvår 1893, og ved plakat av 21.
oktober 1893 ble den frafalt for første halvår og inntil videre.
Ved samme plakat ble det bestemt hvor mye skatten skulle reduseres i frem
tiden, alt etter hvor stor skaden var på skattegården. Reduksjonen sto i for
hold til avfellingen av matrikkelskylden.
Totalbeløpet for første halvår 1893 var kr. 173,99, og fogden ble bedt om
å føre dette som utgift i regnskapet.
Men 19. oktober 1895 ble det bestemt at skatten på nytt skulle innfordres
under henvisning til den nye fastsatte matrikkelskylden for hver enkelt gård.
Det fremgår ikke av vedtaket om skatten skulle innkreves fra og med 1 . januar
1894 eller om det var fra et senere tidspunkt. De oppgitte reduksjoner skulle
gjelde for ettertiden.
Men man var oppmerksom på at det ville være noen som ikke var i stand
til å klare å utrede skatten, for i skrivet fra Finans- og tolldepartementet står
det: Forsaavidt som nogen del af den nævnte skat maatte vise sig at være
absolut uerholdelig, skal man bede fogden anmodet om desangaaende at af
give indberetning hertil, for at skatten kan blive beordret utgiftsført.
Tallene for hver enkelt gård er tatt med under vedkommende gård.
Noter:
1 Innberetningen er trykt som del av Dokument 144 - 1893 fra budsjettkomitéen i Stortinget.
Den gjengis her i sin helhet. Språket er modernisert.
2 Innstillingen er trykket som dokument nr. 144 - 1893 fra budsjettkomitéen. Den gjengis her.
Språket er modernisert.
3 I formuen er ikke innbefattet løsøre utenfor gårdsredskaper og besetning
4 Betenkningen er ikke tatt med her.
5 Det hele er oppsummert i Stortingsproposisjon nr. 20/1895.

----
436 RasA
----
INNSAMLINGSAKSJONER
Gaver
Meldingene om raset gikk ut over hele landet på kort tid. Dette skyldtes
først og fremst det faktum at telegraflinjer var blitt bygget ut noen år i for
veien, og fra telegrafstasjonen på Levanger gikk det hele tiden ut meldinger
til både sentrale myndigheter og aviser. Det mest benyttede telegrambyrået
hadde signaturen H. 0.T.8. Disse bokstavene sto for Henning Ohmes
Telegram-Bu r eau .
Det var nettopp telegrafens skyld at Stortinget fikk høre om ulykken alle
rede på formiddagen 19. mai.
Pågangen på telegrafstasjonen på Levanger ble etter hvert så stor at det
måtte innsettes vakt hele døgnet. I tillegg til alle offisielle beskjeder og mel
dinger som skulle sendes, kom alle reportasjene journalistene skulle sende
til sine respektive aviser. Hvor mange aviser som hadde egne korrespondenter
på stedet, er ukjent. Rimeligvis dekket noen journalister flere aviser. Men
de store dagsavisene var representert med flere korrespondenter.
Og denne trafikken ble så stor at en avismelding opplyste, at trafikken var
ikke større på telegrafstasjonene hverken i Oslo, Bergen eller Trondheim.
Men denne avisdekningen førte til at opplysningene om raset ble spredt
ut over hele landet både hurtig og effektivt. Hvorvidt man kan snakke om at
dette var den første større katastrofen som fikk full mediadekning, skal være
usagt. Men en kjensgjerning er det i hvert fall at hele landet fortløpende had
de kjennskap til hva som skjedde.
Også til utlandet kom opplysningene om raset i løpet av kort tid. Blant annet
kunne Sevald Andreassen Hagen fra Melby nesset som da bodde i Chicago,
lese om raset i en avis der før 22. mai. For på den datoen skrev han et brev
hjem til sine foreldre. Hos dem bodde hans lille sønn Edvin Hermann på 9
år. De var da alle døde. (Se under Melby nesset.)
I sin tur medførte dette at det ble satt i gang aksjoner for å komme de treng
ende i Verdalen til hjelp. Disse aksjonene startet fullstendig uavhengig av
hverandre. Og det er helt symptomatisk at det var folk fra alle samfunnslag
som tok initiativet til innsamlinger. Og slike aksjoner begrenset seg ikke bare
til Norge. Det ble blant annet nedsatt aksjonskomiteer både i Sverige og Dan
mark. I spissen for større, nærmest nasjonale innsamlingsaksjoner fant man
som oftest samfunnets fremste personligheter.

----
437 RasA
----
Kommunestyrene rundt om i landet sendte ut opprop om at alle måtte bidra
med hjelp. Allerede 24. mai sto følgende opprop i avisene i Trondheim:
Opraab til T. hjems Indvaanere
Den forfærdelige Ødelæggelse i Værdalen i disse Dage maa vække alles
Deltagelse og paakræver alles Bistand. Ulykken i sin Helhed er uoprætte
lig, men meget kan dog gjøres for at lindre Nøden og Elendigheden.
Trondhjems Magistrat og Formandskab opfordrer herved i Henhold til
den i Dagsmøde fattede Beslutning Byens Indvaanere til at yde Bidrag i
Penge eller Madvarer og at antegne Bidragene paa Lister, der dels vil blive
ombragt i Byen og dels udlagt paa efternævnte Steder:
hos Boghandlerne Brun, Bøgh, Holbæk Eriksen og Moe, hos Jens P. Rian
ved Bakke Bro, Donners Efterflg., Øvre Baklandet, Joh. P. Olsen, Mellem
ihlen og i Lyststedet Hjorten.
Madvarerne avleveres paa Lundgreens Brygge, Kjøbmandsgaden No.
75, fra Kl. 8 - 12 og 2 - 7.
Der vil blive draget Omsorg for, at Hjælpen paa den bedst mulige Maade
kommer de Nødlidende til Nytte.
Ingen, der har noget at afse, holde sig tilbage og hurtig Hjælp er dobbel
Hjælp.
Trondhjems Magistrat og Formandskab
Aars. C. Nielsen
fung. Ordfører
Dagen etter sto dette i Steinkjeravisen Indherredsposten:
Indbydelse
til Tegning af Bidrag til de Nødlidende i Værdalen.
Som Ladestedets Indvaanere bekjendt overgik der Natten til 19de dennes
vor Nabobygd Værdalen, en af de vakreste og mest velstaaende af de nor
denfjeldske Bygder, en forfærdelig Ulykke, hvorved en Mængde Menne
sker berøvedes alt, hva de eiede, og i et Øieblik fra Velstand hensattes
i den yderste Fattigdom og Nød. Stilles der nogensinde Krav paa Hjerte
lag og Offervillighed er det her, og tillade vi os derfor at rette en Opfor
dring til Medborgere om ved Pengebidrag at komme de Nødlidende til
Hjælp.
Lister til Tegning af Bidrag, hvilket bør tegnes saa snart som muligt
vil fra idag af være udlagt hos D'Hrr. J. V. Kniver og P. H. Bjerring
samt Fru Bolette Olsen og i Handelsforeningen «Bien».
Stenkjær Magistrat og Formandskab
25de Mai 1893.

----
438 RasA
----
Og i «Nordre Trondhjems Amtstidende» på Levanger sto dette 3. juni:
Levanger Magistrat og Formandskab anmoder herved Medborgere om
å yde Bidrag til de Skadelidende ved Ulykken i Værdalen den 20de Mai
og tegne Bidragene paa Lister som er udlagt i Dagmar Paulsen & Co's
Boglade og paa Apotheket.
Rubach E. Aagaard
Magistrat Ordfører
Bare noen dager tidligere, 31. mai, hadde det stått et leserinnlegg i avisen
på Levanger. Innsenderen syntes det gikk for tregt med å få organisert inn
samling i Levanger. Innlegget hadde følgende ordlyd:
Hele landet over har man satt seg i bevegelse for å samle inn bidrag
til de skadelidte i Verdalen. Men her i byen, hvor man vel måtte være
nærmest til å foreta noe i den retning, sover man de rettferdiges søvn,
eller er man kanskje redd for at eksemplet herfra skal smitte?
Imidlertid var dette innlegget meget urettferdig mot innbyggerne i Levan
ger. For det første var magistraten selv, fogd Rubach, i sving både dag og
natt fra 19. mai med å organisere redningsarbeidet i Verdal. Han sto person
lig i ledelsen for det som foregikk på sydsiden av elven. Å lede bystyremøter,
eller magistratsmøter som det het i byene, hadde han ikke tid til. For det an
dre sendte han ut et opprop til innbyggerne i Levanger allerede 19. mai om
å hjelpe til på all slags vis. Og stort tidligere enn det kunne det ikke gjøres.
Og folk i Levanger var med hele tiden. Det bør blant annet nevnes at to sivile
menn fra Levanger landsogn, det vil si Frol, var blant dem som fikk medalje
for sin innsats i det livsfarlige redningsarbeidet. Og summen av penger som
ble gitt fra Levanger magistrat og formannskap, var stor. Tar man størrelsen
av byen i betraktning, var det få byer som ga mer.
Etter hvert gikk det slag i slag over hele landet. Land og by sto sammen.
I kirkene ble det organisert spesielle gudstjenester med ofring til de nødlid
ende i Verdal.
Selv om det således strømmet inn gaver til Verdal både fra fjern og nær,
var det allikevel de nærmeste naboene som ydet mest. Gavene fra nabokom
munene besto ikke bare av penger. Matvarer, klær og ikke minst arbeidsinn
sats utgjorde en vesentlig del av hva som ble gitt. Dessuten ble mange av
de husville innlosjert hos folk i nabobygdene. Og varaordføreren på Levan
ger henvendte seg til departementet og fikk tillatelse til å bruke bygningene
på lærerskolen, eller seminaret som det ble kalt på den tid, til å huse noen
av dem som var blitt husville.

----
439 RasA
----
Matvarer
Matvarer ble sendt til Verdal fra hele landet. Noe kom i store partier, og
noe kom som mindre forsendelser. Dessverre er det ikke funnet noen forteg
nelse over hva som ble gitt. Det synes allikevel klart at de matvarene som
kom til Verdal, var av den type som ikke ble bedervet. De måtte tåle både
transport og lagring. Tross alt var det nå tidlig på sommeren. Vi må regne
med at matvarene som kom, var forholdsvis typisk for den delen av landet
de kom fra. Korn, mel og brødvarer må vi regne med var typiske varer fra
Østlandet og Trøndelag. Tørrfisk og saltfisk var tilsvarende typiske vareslag
fra kysten. Salt og speket kjøtt samt smør, ost og poteter, kom nok fra hele
landet.
En kommune på Hedemarken fortjener å nevnes spesielt. Det var Stange.
Der ble det gjort et innsamlingsarbeid av store mengder matvarer. Man hen
vendte seg så til Norges Statsbaner med anmodning om at varene måtte sen
des fraktfritt med jernbanen til Trondheim. Og i et brev til amtmannen i Nordre
Trondhjems Amt ba ordføreren i Stange om at man sørget for gratis tran
sport av varene med båt fra Trondheim til Verdal.
Dessverre finnes ikke denne matvareforsendelsen spesifisert, men den inne
holdt korn, mel, poteter, ost, smør og lignende. Vi kjenner imidlertid til at
det fra fogdens side ble anmodet om gratis transport av varene med damp
skip. Og dette skulle således bety at det var anselige mengder som kom. Dette
var hjelpen fra landbrukskommunen Stange på Østlandet til landbrukskom
munen Verdal i Trøndelag.
Brevet som blant annet ordføreren i Stange sendte til direksjonen for jern
banen, medførte videre at Arbeidsdepartementet påla Norges Statsbaner å sør
ge for fraktfri forsendelse av gaver som skulle til Verdal frem til Trondheim
også fra andre deler av landet.
Sikkert nok kom det forsendelser med matvarer fra andre kommuner i
landet, men brevet fra ordføreren i Stange er det eneste som er funnet av sitt
slag.
Brevet fra Stange formannskap l
Fra Stange Formandskap
Til Hr. Amtmannen i Nordre Trondhjems Amt
Jeg tillater meg ærbødigst å meddele at i møte i Stange Herredsstyre den
1 . juni ble det fattet enstemmig beslutning om at herredsstyret skal oppfordre
gårdbrukerne i Stange til å yde bidrag av jordbruksprodukter til de skadelid
te ved ulykken i Verdalen. En slik oppfordring er i dag gått ut gjennom avertis
sement i stedets aviser, og vil forhåpentlig i større eller mindre utstrekning
bli etterkommet.

----
440 RasA
----
O. Wedel Jarlsberg,
ordfører i Stange.
Bidragene som sannsynligvis vil bestå
av korn, mel, poteter og muligens fete
varer, er blitt bedt innlevert til nærmeste
stasjon i Stange eller Hamar med merke:
«Verdalen -fra Stange».
Jeg har gjennom hr. driftsbestyrer Strøm
i dag utvirket at stasjonsmestrene har fått
ordre om å ta i mot, ordne og samle de
muligens innkomne bidrag til forsendelse
i større partier. Samtidig har jeg i dag
skrevet til trafikkdirektør Krefting med an
modning om fri frakt til Trondheim av de
innkomne gaver. Da driftsbestyreren ville
anbefale søknaden, har jeg godt håp om
at det vil bli innvilget. Til trafikkdirektøren
tillot jeg meg å uttale at varene tenkes
adresserte til «amtmannen i Nordre Trond
hjems Amt, eller den han måtte oppgi som
mottaker.»
Dette håper jeg unnskyldes, og jeg tillater meg i den anledning å forespør
re om til hvem hr. amtmannen ønsker det innkomne adressert.
Å treffe foranstaltninger herfra for å oppnå fri frakt fra Trondheim til Ver
dalen har sine vanskeligheter, men selvfølgelig var det ønskelig at varene
kom fraktfritt helt frem da Stange kommunestyre ikke har bevilget noen pen
gemidler til fraktutgiftene. Muligens vil hr. amtmannen - gjennom en hjel
pekomité eller lignende - velvilligst treffe foranstaltninger til innrømmelse
av fri frakt fra Trondheim til Verdalen?
Innsamlingen aktes iverksatt snarest mulig og vil søkes avsluttet innen 15.
juni, men sannsynligvis vil det bli åpnet adgang til å innsende gaver til ut
gangen av juni.
I fall hr. amtmannen skulle ha noe å innvende mot hva som allerede er
foretatt fra Stanges side eller ha noe råd eller meddelelse å gi, tør jeg be Dem
være så vennlig å adressere skrivelser i sakens anledning til: Hr. gårdbruker
Ole Ringnæs pr. Ottestad st., da han velvilligst har lovet å bistå formann
skapet med den videre ordning. Selv må jeg nemlig reise bort i noen dager.
Stange formannskap 3. 6. 93
Ærbødigst
O. Wedel- Jarlsberg
(ordfører)


----
441 RasA
----
Klær
Noen fullstendig liste over hvilke gaver som ble mottatt foruten penger,
er ikke funnet. Pakker med klær ankom dagligen uten at alt ble registrert.
Mye av de klærne som ble gitt, kom fra nabobygdene og Trøndelag. Men
også mye kom fra andre steder av landet.
I Trondheim ser det ut til at innsamling av klær og skotøy ble organisert
gjennom Nissens Arbeidshus. I alle fall finnes det der tre forskjellige lister
datert henholdsvis 25., 26. og 27. mai 1893 fra denne institusjonen.
Som eksempler på hva som ble gitt, er de tre listene ført som bilag.
Klærne ble fordelt til dem som trengte dem mest, og det var mange. Det
finnes ingen fortegnelse over hvem som mottok klær, men det er klart at de
som hadde mistet alt, hadde de største behov. Ikke alt som kom inn av klær,
var vel like anvendelig. Men gavene ble gitt i beste mening, og storparten
kom trolig til anvendelse på et eller annet vis.
Penger
Pengene ble tydeligvis behandlet på en annen måte. De ble av forståelige
grunner underlagt en helt annen kontroll. Etter hvert som bidragene kom inn,
ble de fortløpende ført inn i regnskapet.
Avisene var spesielt flinke til å understreke hvor viktig det var at hjelpen
ble gitt så fort som mulig. Og uavhengig av kommunenes opprop ble det også
lagt ut lister i avisenes redaksjoner. I omtrent hver eneste avis i vårt eget
land og i et stort antall i Sverige ble det organisert innsamlinger.
Navnene på de avisene det gjaldt, er oppført i listen over pengegaver som
er tatt inn som bilag.
Men også mange private satte i gang aksjoner for å få inn penger. Kon
serter, opplesninger, foredrag, utstillinger, basarer, utlodninger, fester og
lignende ble avholdt, og inngangspengene og andre penger som kom inn, ble
gitt som gave.
Spesielt var det mange slike tilstelninger i de større byene. En annonse i
Adresseavisen viser spennvidden av slike tilstelninger:
Til indtægt for de nødlidende i Værdalen
vil Dr. med. Lyder Berthen holde et populært foredrag i «Tabernaklet»
mandag den 29de mai kl. 7 1/4. Indhold: Lægekunstens oprindelse hos
naturfolkene, øienlægekunsten i oldtiden og middelalderen.
Entré etter behag, dog ikke under 25 øre.
I Kristiania møttes en del fremtredende personligheter allerede så tidlig som
24. mai i Christiania Tivoli for å drøfte om det kunne arrangeres noen folke
fester for å få inn penger slik at det monnet. De gjorde da en avtale med
tivoliet om at halvparten av inngangsbilletten skulle tivoliet få til dekning av

----
442 RasA
----
utgifter, resten skulle gå til Verdal. Det ble nedsatt en arbeidskomité med
generalkonsul Petersen, grosserer C. Hemsen, disponent B. Heyerdahl, og
grosserer Peder F. Wimm som medlemmer. Komiteen skulle utvides med
damer og folk fra alle samfunnsklasser.
Da melding om dette tiltaket kom i avisene samme dag (aftenutgavene),
avstedkom det sterke reaksjoner. Et følelsesladet innlegg i Morgenbladet dagen
etter hadde overskriften «Død, nød og - fest». Innsenderen hadde ingen tvil
om at initiativtagerne hadde de aller beste meninger, men han mente at be
grepet «fest» i aller høyeste grad var malplassert i denne sammenheng.
Til tross for motforestillingene ble det avholdt slike festlige arrangementer
i Christiania Tivoli, og det kom inn mer enn kr. 5.100! Og dette var faktisk
et av de største enkeltbeløpene som kom inn. Bare innsamlingsaksjoner i de
største byene og i de største avisene maktet større beløp enn dette. Så får
det så være om det moralske innholdet i «festene» kanskje sto noe tilbake å
betrakte. For dem pengene kom til gode, var de nok velkomne. Kanskje var
det bedre at sjelen fikk en sort flekk, og at nødlidende ble hjulpet, enn at
sjelen var plettfri, og ingen ble hjulpet.
Og penger strømmet inn fra fjern og nær. Handelsforbindelser med norske
bedrifter i utlandet sendte sine bidrag. Navn som Cardiff, London, Antwerpen,
Rio de Janeiro, Oporto, Venedig, Leith, New York, St. Thomas, Rotterdam,
Permanbuco, Montreal, Yarmouth og andre figurerer i listene og vitner om
hvilken posisjon Norge hadde som sjøfartsnasjon på den tiden.
Også i land utenfor Norden ble det satt i gang innsamlinger. Det kan blant
annet nevnes at man fulgte godt med i hva som skjedde i Norge i utvandrer
samfunnene i USA. Og herfra strømmet hjelpen til Verdal.
Men broderlandene Sverige og Danmark sto oss nærmest. Og spesielt må
Sveriges innsats og holdning nevnes. Givergleden i Sverige var overveldende.
Her viste svenskene seg som broderfolket fremfor noen når det gjaldt å hjelpe.
Fra Den svenske regjering gikk følgende opprop ut:
Då en stor olycka tråffat en del av vårt broderland Norge, nåmligen Vær
dalen, der ej blott många menniskolif blifvit spilda, utan stora førluster
drabbat de efterlefvande, få vi hårmed stalla en vanlig uppmaning til dem,
som dertill kanna sig manade, att sanda nogon hjelp till de af olyckan tråf
fade, och torde bidrag benåget innsåndas till Stockholms Dagblads redak
tion, som vålvilligt lofvat att mottaga och redovisa medlen samt att på
låmpligsta sått tilstålla de nødlidande de samma.
Stockholm den 25. maj 1893
Pehr v. Ehrenheim
Carl Herslow
Gustav Sparre
Hugo Tamm
Gust. af Ugglas
Philip Bostrøm

----
443 RasA
----
Og oppropet ga resultater. Gavene strømmet inn også fra hele Sverige. For
ståelig nok skilte Jåmtland og Østersund seg ut. På den tid måtte jamtene pas
sere gjennom Verdal nesten uansett hvor de skulle i Trøndelag, og de fleste
hadde derfor godt kjennskap til denne bygden.
Fra Østersund kom det et betydelig beløp. Men brevet som fulgte med,
fortalte at kr. 12,42 av beløpet var innsamlet av barn ved folkeskolen i Øster
sund. De hadde lest om den lille jenten som var blitt funnet sittende alene
på et skap, speidende utover den trøstesløse leirsjøen. På spørsmål om hva
hun så etter, fortalte hun at hun så etter sine foreldre som hadde kommet
bort. Skolebarna ville at disse pengene skulle gå til denne jenten, og svaret
som ble sendt tilbake, lovte at så skulle skje.
Det fremgår forøvrig at barn ofte var med i å samle inn penger. Det var
tydelig at hva som hadde skjedd, gikk inn på de små. Et rørende brev til presten
i Verdal kan illustrere dette:
Fredrikstad den 4de Juni.
Kjære Prest
Vi har hørt at det er saa mange barn i Værdalen som har mistet alle klæ
derne sine derfor saa har vi holdt en tunfest nede i gaarden og tjent 2 kroner
og 60 øre som vi tænkte kunde være til nogle klæder til en liden pige eller
en gut.
Signe Grorud. Eleanor Støren. Martha Syversen. Syvert Syvertsen.
Bjarne Grorud. Hans Antzen. Dagmar Grorud. Jakob Olsen
Hvor mange menigheter i landet som foretok innsamlinger og ofringer, har
det ikke lyktes å finne ut. Men disse beløpene ble slått sammen og gitt stifts
vis. Og summene er så pass store for hvert stift at det er sannsynlig, at borti
mot alle kirkesogn i landet var med.
Verdalskomitéen som fikk ansvaret for å organisere hjelpearbeidet og for
delingen av midlene, sørget for å skrive til alle giverne og takke for gavene.
I parentes kan det bemerkes at portoutgiftene som påløp i forbindelse med
takkebrevene til giverne, var ganske betydelige.
Og på vegne av komiteen sendte amtmann Otto Grundt en fullstendig liste
over hvem som hadde gitt, og hva som var blitt gitt, til landets aviser med
oppmodning om at den ble trykket. Listen var så lang at den ganske sikkert
måtte gå som en føljetong i avisene. Noen dato for dette brevet til avisene,
er ikke funnet, men det brevet som ble sendt til de svenske avisene samtidig,
er datert 30. mai 1894.
På det tidspunkt var det innkomne beløpet kr. 295.518,22.
Listen gjengies i sin helhet som bilag.

----
444 RasA
----
Brevet til avisene
Verdalskomitéens brev til avisene innledes slik:
Hr. Redaktør.
Jeg tillader mig herved at anmode Hr. Redaktøren om i Deres Blad vel
villigen at indtage nedenstaaende Opgave over de Gaver, der ere indkom
ne i Anledning af den Værdalen i forrige Aar overgaaede Ulykke:
Så følger listen over alle gavene med giverne navngitt.
Brevet ble avsluttet slik:
Nogen Opgave over den store Hjelp, der navnlig i den første Tid efter
Ulykken bragtes Værdalen ved Afsendelse af Fødemidler, Seng- og Gang
klæder m. v. til de Skadelidte, ser jeg mig ikke istand til at meddele.
Brevet til de svenske avisene
Som nevnt ovenfor utgjorde den svenske delen av hjelpen en betydelig part.
Det ble derfor også sendt et brev til svenske aviser med oppgave over hva
svenskene hadde gitt. Beløpet de hadde gitt foruten andelen fra kongehuset
var på kroner 36.641,30.
Brevet ble innledet på følgende vis:
Jeg tillader mig herved at anmode Hr. Redaktøren om i Deres Blad vel
villigen at indtage nedenstaaende Opgave over de Gaver, der fra Sverige
ere indkomne i Anledning af den i Værdalen i forrige Aar overgaaede
Ulykke:
Deretter fulgte en oppramsing av hvem som hadde gitt, og hvilke beløp
de hadde gitt. Alle disse var inkludert i den listen som også ble sendt til de
norske avisene.
Brevet ble avsluttet slik:
Jeg skal oplyse, at der foruden de Kongelige Gaver og Statens Bidrag
er i og udenfor Norge Indkommet til de Skadelidte i Værdalen i det hele
Kr. 295.518,22. Heraf udgjør saaledes de fra Sverige modtagne Gaver
en særdeles betragtelig Del.
Jeg tillader mig som Districtets Amtmand paa det hjerteligste at takke
for den storartede Offervillighed og den levende Deltagelse, der over det
hele Sverige er vist de haardt prøvede Indvaanere i Værdalen. Om den
Medfølelse og det Brodersind, som her er lagt for Dagen, vidne ogsaa
de mange venlige Breve, der med Gaverne ere indkomne til mig, og jeg
tillader mig ogsaa for dem at aflægge den hjerteligste Tak.
Nordre Trondhjems Amt, 30te Mai 1894.
Ærbødigst
Otto Grundt

----
445 RasA
----
Innkomne pengegaver senere
Det kom fortsatt inn pengegaver etter at disse listene sto i landets aviser.
Det er ikke utenkelig at de utløste nye aksjoner. Nedenfor følger en forelø
big status over forvaltningen av de pengene som hadde kommet inn pr. 30.
juni 1894.
Etter den dato kom det inn et beløp av kr. 312,85 ved ofring i kirkene.
Det beløpet er tatt inn i det endelige regnskapet som er satt pr. 1 . januar 1904.
I det endelige regnskapet fra 1904 står det at summen av private gaver ut
gjorde kr. 187.476,25. Dette er ca. 1.500 kroner mindre enn hva tallet var
i 1894. (Se nedenfor.)
I Forvaltningskomiteens regnskaper finnes dessuten noen gaver innført etter
1. juli 1894. Summen av disse er kr. 2.603,36.
Forskjellen på disse beløpene er det ikke funnet noen forklaring på. (Se
under Verdalskomitéen av 1900.)
Bruken av pengene
Bruken av pengene var underlagt streng kontroll. Både planene for bruken
av dem og den senere disposisjonen av dem måtte godkjennes av Stortinget.
Og det var flere kontrollinstanser før de endelige tallene nådde Stortinget.
Som bilag nr. 6 til Stortingsproposisjon nr. 20/1895 følger en foreløbig
status over forvaltningen av disse pengene pr. 30. juni 1894.

 

 

 

 

 

 

 

 

----
446 RasA
----
Disponert:
A. Til 114 gårdbrukere:
Samlet bidrag kr. 346.400,00
B. Til 35 kårfolk:
1. For tapt løsøre kr. 2.955,00
2. 1 års livrente 1. juli 1893 -
1. juli 1894 » 6.455,00
3. Kjøp av 27 livrenter fra
1. juli 1894 » 62.756,00 » 72.166,00
C. Til 157 husmenn, inderster, tjenere m. fl.
Samlet bidrag » 32.553,00
D. Verdalsbrukets leilendinger » 5.000,00
E. Disponert ekstraordinært:
1. Av Forvaltnings-
komiteen kr. 13.608,69
Herav refundert
av lensmannen » 300,00 kr. 13.308,69
2. Av amtmannen » 960,61
3. Av sognepresten 777,98 » 15.047,28
F. Beholdning » 53.015,51
kr. 524.181,79
Oppbevaring av pengene
Før man begynte å tære på statsbidraget, brukte man av gavene som hadde
kommet inn. Men før det ble foretatt utbetaling av disse, ble de satt inn på
bank.
De første innskuddene ble gjort i Trondhjems Sparebank og Levanger og
Skogns Sparebank. At Værdalens Sparebank ikke ble benyttet til å begynne
med, hadde muligens sammenheng med at man var usikker på om banken
ville klare seg. Det var uklart hvor mange av bankens kunder som var ram-
met av raset.
Imidlertid viste det seg at tapet ikke ville bli så stort at det var fare for
banken. Og dermed ble også den benyttet.
En mindre del ble også satt inn i Trondhjems Privatbank.
Men i følge rentene som ble innkassert, var det udiskutabelt Trondhjems
Sparebank som fikk de største innskuddene. Mens renteinntektene fra Le-
vanger og Skogns Sparebank og Værdalens Sparebank var noen lunde like
store med en liten overvekt på Levanger og Skogns Sparebank, var de borti-
mot 13 ganger så store fra Trondhjems Sparebank.

----
447 RasA
----
Trondhjems Sparebank.
Levanger og Skogns Sparebank hadde sine lokaler her i 1893.

 

----
448 RasA
----
Verdal Sparebank i 1893
Kanskje ville så store innskudd med begrensede muligheter for å la pengene
arbeide, være for tungt for de små sparebankene.
«Andre innsamlingsaksjoner»
Dessverre ble det også satt i gang «andre innsamlingsaksjoner». Flere
initiativrike personer for omkring på bygdene med «innsamlingslister» til de
skadelidte i Verdal. Over hele landet hadde folk lest i avisene om den forfer
delige ulykken i Verdal, og de så dessuten alle de oppropene som mante folk
til å vise medfølelse og gi sin støtte til dem som hadde mistet så mye. Folk
ut over bygdene var således lett bytte for dem som ønsket å samle inn penger,
for så å stikke pengene i egen lomme.
Og dessverre var det ikke mange som ble tatt. De som ga, trodde at pengene
ville havne der det ble sagt. Og i avisene kunne folk lese om alle pengene
som strømmet inn til Verdal.
Men i ett tilfelle gikk det i alle fall anderledes enn hva kjeltringene planla. 2
Det var to karer som gårdfor i Grong med innsamlingsliste en tid etter raset.
De utga seg for å være fra Verdal, og de sa at det gikk så sent med utbetal
ingene fra myndighetene at det måtte samles inn penger til folk for at de skulle
ha noe å leve av.


----
449 RasA
----
En av dem som hadde mistet alt ved raset, var Johan Fredriksen Movald.
Han mistet kone og fire barn samt hjemmet sitt. (Se under Movald.) Etterpå
klarte ikke han å være i Verdal lenger, og han havnet i Grong. Han fikk seg
arbeid på en gård der.
De to karene kom nettopp til denne gården. Da Johan hørte at de var fra
Verdal, spurte han hvor de var fra der. De oppga et navn i nærheten av der
Johan hadde bodd.
Det var rart, sa Johan. Han var da godt kjent der, for han hadde bodd der.
Men han kjente ikke de to karene.
De to følte nok at jorden brant under føttene på seg, og de satte ut et rykte
om at Johan var en bedrager og ikke den han ga seg ut for å være. På den
tiden var Johan forlovet med en pike som hette Sofie. Hun ble naturligvis ute
av seg.
Johan reiste så tilbake til Verdal og hentet sine papirer. Disse tok han med
tilbake for å vise dem frem i Grong. Han reiste både dag og natt, for han
ville ikke at kjeltringene skulle unnslippe.
Da han kom tilbake, leverte han papirene til lensmannen. Det ble satt i gang
aksjon for å ta bedragerne, og de ble tatt i Overhalla.
Det går ikke frem hvor mange som var blitt lurt, eller hva som skjedde med
de pengene de hadde lurt fra folk. Kanskje ble de sendt til Verdal allikevel,
slik som giverne egentlig ønsket.
Det er helt uråd å si noe om hvor utbredt denne virksomheten var. Men
at det var en del som benyttet anledningen til å skaffe seg en ekstrainntekt,
må nok ansees for sannsynlig.
Innkvartering
En viktig del av redningsarbeidet var å finne løsning på å få plassert alle
de husville menneskene. Mange fant husly hos slektninger både her i Verdal
og i nabobygdene. Andre fikk husrom hos naboer og kjenninger, eller hos
andre hjelpsomme mennesker.
De husville som følge av raset kunne deles inn i tre grupper:
1. De som hadde mistet sine hus ved raset;
2. De som ikke kunne bo i sine hus etterpå på grunn av faren for nye ras; og
3. De som rømte vekk i panikk uten at husene egentlig sto i noen fare.
For å ta den siste gruppen først. Denne gruppen utgjorde et stort antall men
nesker, men etter hvert som tiden gikk, og det ble klart at det ikke var farlig
å bo hjemme, flyttet de hjem igjen. Det tok således ikke lang stund før de
aller fleste av disse var tilbake i sine hjem igjen.
Riktignok ble mange oppskaket på nytt 6. september da det store etterraset
gikk, men også ved denne anledning flyttet de fleste tilbake ganske raskt.
Derimot representerte de to andre gruppene et problem for myndighetene.
Verdalsboka - 29

----
450 RasA
----
«Seminaret» på Levanger i 1893. Bildet eies av Reidar Strømsøe.
Alt ble gjort for at de husville skulle få tak over hodet. Man var vel klar over
at for dem som ikke torde å bo i sine hjem fordi de lå i det som ble ansett
for å være et rasfarlig område, var det allikevel bare et spørsmål om tid. Når
og hvis området ble erklært for sikkert, kunne de flytte tilbake igjen. Deri
mot var situasjonen ganske anderledes for dem som hadde mistet både gård
og grunn.
Varaordføreren på Levanger telegraferte til Arbeidsdepartementet og inn
hentet tillatelse til at lærerskolens bygning, eller som det het på den tiden,
seminaret, kunne brukes som husrom for husville. Det er ikke kjent om
bygningen ble benyttet til et slikt formål.
Alle fikk omsider tak over hodet. Men dessverre er det ikke mulig å få full
oversikt over hvor alle gjorde av seg. De av de husville som tilhørte gruppe
1 og 2, er nevnt under vedkommende gård når det har vært mulig å fastslå
hvor de flyttet.
Men mange gårder, bruk og plasser som lå i det som ble ansett for å være
rastruet område, ble fraflyttet den første vinteren. For disse er det bare tilfel
dige opplysninger det har lyktes å finne.
De aller fleste gårdene mellom Stiklestad og Haga ble rimeligvis stående
tomme denne vinteren. Blant annet flyttet folkene på Stiklestad øvre opp til
Forbregd. Om dagen var de voksne hjemme og stelte i stall og fjøs, samt at
de gjorde nødvendig onnearbeid. 3


----
451 RasA
----
Ellers er det kjent at Ingeborganna og Aneus Prestmo fra Lyngsmoen, eva
kuerte til Lorvoll på Øra. Der bodde de i hvert fall til våren 1894. Rasnatten
rømte også de hjemmefra. Minstebarnet, Karen Henrikke, ble pakket inn i
et teppe, og så sprang foreldrene og de andre barna mot Buvollen og
Hallemshøgda.
Lignende tilfeller var det dusinvis av, uten at de er kjent.
Fra Eklomelen mot Lysthaugen 1992.
Note
Språket er moderniser
Dette er hentet fra et
Ta et stykke skrevet av 0.
H
Berg i Grong historielags meldingsblad 3/83
Fortalt av Per Stiklestad


----
452 RasA
----
UTBETALINGER
Gaver og omkostninger
Av Stortingsproposisjon 20/1895 går det frem at det ble foretatt nøyaktige
beregninger med hensyn til hva som skulle utbetales av erstatning. Det ble
foretatt like nøyaktige vurderinger av hvem som skulle få erstatning. Dette
måtte gjøres fordi selv om det fra det offentlige ble bevilget store beløp, og
det fra private kom inn betydelige beløp i form av gaver, så var ikke dette
nok til å dekke alle skadene og påløpne utgifter.
Det var først og fremst skade på eiendom man tok sikte på å dekke. Men
fordi beløpet som skulle dekke erstatningen, var mindre enn skaden, måtte
det legges bestemte forholdstall til grunn.
Men det var også andre forhold som tærte på pengene som var til disposi
sjon. Folk måtte ha til livets opphold den første vinteren og frem til de selv
ble i stand til å forsørge seg og sin familie. Og penger som ble utbetalt på
den måten, kunne ikke uten videre gå til fradrag fra et senere utbetalt erstat
ningsbeløp. I enkelte tilfeller måtte det gies støtte til kjøp av for til husdyr
ene. For noen var dette erstatning for tap av eiendom, mens for andre var
det tale om støtte som ble gitt for at de skulle overleve.
Utbetalinger som ikke ble betraktet som erstatning, ble kalt gaver, og de
gikk ikke til fradrag fra det endelige erstatningsbeløpet. Men summen av
gavene gikk til fradrag fra det beløpet man hadde til disposisjon.
Til fradrag fra samme beløp gikk også andre utgifter man hadde hatt, for
eksempel erstatning for materialer som var blitt benyttet under redningsar
beidet, transport av varer, arbeidsutgifter av forskjellige slag, kjøp av mat
varer og lignende.
Det var et utall av regninger som måtte betales etterpå. For eksempel ble
det av forståelige grunner store utgifter til begravelser. Lokalt klarte man
ikke å skaffe nok likkister, slik at mange måtte kjøpes i Trondheim. Tran
sport av kistene med båt fra Trondheim til Skånes eller Trones, og så med
hest og vogn derfra til gravstedet, kom i tillegg. Arbeidet med stell av likene
var også kostbart, ikke minst vaskingen som måtte til for å få vekk leiren.
Liksvøp og andre likklær var også en annen merkbar utgift.
To begravelser på Ytterøya ble også betalt av disse pengene.
Etterpå var man uenig om hvorvidt disse utgiftene skulle dekkes av Staten

----
453 RasA
----
ved Verdalskomitéen eller av Nordre Tronhjems Amt. Til syvende og sist
ble det til at amtet betalte dette.
Legene som arbeidet nesten døgnet rundt de første dagene, og som hadde
lange arbeidsdager etterpå også, skulle ha sin betaling. Likedan kostet opp
hold på sykehuset penger.
Blant annet ble følgende brev sendt fra sykehuset til Verdalskomitéen:
Fra Nordre Trondhjems Amts Sygehus i Skogn Den 4/6 1893
Jeg tillader mig at forespørge paa hvis Regning de fire ved Ulykken i Vær
dalen tilskadekomne her indlagte Patienter, nemlig Martha Zachariasdtr
Kraag, Anna Pedersdtr Togstad, Peder Pedersen Tokstad og Per Togstad,
behandles. Samtidig meddeles, at de to gjenlevende Martha Kraag og den
6 Aar gml Gut Peder P. Togstad er aldeles blottede for Klæder. Er der
noget til Hinder for at Økonomen kan anskaffe de fornødne
Klæder til disse Patienter? I Tilfælde for hvis Regning?
Otter Cappelen
Legens siste spørsmål berørte et av de
store problemer man hadde å stri med
straks etter raset. Mange sto uten andre
klær enn de nattklærne de hadde hatt på
seg ulykkesnatten. Noen fikk låne fra dem
de ble innkvartert hos. Men disse ville for
ståelig nok ha klærne sine tilbake. Det kom
inn mange gaver i form av klær, og disse
ble delt ut etter hvert. Men det var ikke
nok. Store mengder måtte kjøpes.
Regnskapsprotokollen viser et antall av
mer enn 1300 utbetalinger. Regnet sam
men med utbetalingene er også de bank
innskuddene som ble foretatt. Pr. 18. mai
1896 var på denne siden i regnskapet bok- otter Cappelen, lege på syke
ført i alt kr. 693.197,27. På grunn av
bankinnskuddene er summen av utgifter
betraktelig mindre enn dette beløpet.
huset,
Når alle utgifter var trukket fra, sto man tilbake med det beløp som skulle
brukes til ren erstatning.
Erstatning
Det er forståelig at man la vekt på å opptre så rettferdig som mulig. Allike
vel ble det grunnlag for misnøye, og i ettertid har det på folkemunne gått


----
454 RasA
----
hårdnakkede rykter om at det ble utbetalt erstatning på urettmessig grunnlag,
og at enkelte klarte å berike seg. Ryktene var så pass håndfaste at formannen
i Verdalskomitéen, Peter Holst, så seg nødsaget til å be om at misnøye og
misunnelse måtte legges til side da han avduket minnestøtten på Lysthaugen
Hvorvidt det er hold i disse påstandene, skal være usagt her. Men at de
aller fleste fikk mindre igjen enn hva de hadde tapt, er en kjensgjerning.
For alle som led tap av jordeiendom, betød dette normalt avfelling av mat
rikkelskylden. Avfellingen kunne være begrenset til et bestemt tidsrom som
for eksempel 10 eller 20 år, eller den kunne være for bestandig. Avfellingen
var et meget viktig punkt fordi den såkalte matrikkelskatten ble beregnet på
grunnlag av matrikkelskylden.
Jordtapet ble så erstattet etter en bestemt nøkkel. Men, som sagt, ingen
fikk full ersatning.
Noen mistet sitt levebrød selv om de kanskje ikke hadde hatt noen eien
dom de kunne miste. Det kunne være tjenere på gårder der jorden var blitt
borte. De ble nå overflødige da gårdene hverken kunne få avlinger eller fø
de samme buskapene som tidligere.
På grunn av at Verdalsbruket måtte innstille fløtingen, ble tømmerhugg
ere, fløtere og andre skogsarbeidere oppe i dalen arbeidsledige. Og på Damp
sagen på Ørmelen ble sagbruksarbeiderne arbeidsledige på grunn av tømmer
mangel. På den måten ga raset negative ringvirkninger langt borte fra selve
rasstedet.
På Verdalsøra bodde dessuten svært mange som livnærte seg ved fjord
fiske. Men fisket mellom Ytterøya og Verdal måtte innstilles på grunn av
de enorme leirmengdene som ble ført ut i sjøen, og som til enkelte tider gjor
de sjøen nesten tykk som en grøt. Dermed ble nok en yrkesgruppe rammet.
Så erstatning for tapt levebrød var like viktig for dem som tapte dette, som
erstatning av tapt jord var viktig for gårdeiere.
I listene over hvem som fikk utbetalt erstatning, er det normalt ikke fortalt
hvorfor vedkommende fikk bidrag. Dette gjelder imidlertid ikke for gård
eiere. For disse er verdireduksjonen både av jord og eiendom forøvrig grun
dig dokumentert. For de andre må det antas at det var grunner som er nevnt
ovenfor, som ble lagt til grunn for utbetaling av bidrag.
Navneliste
I forbindelse med erstatningsutbetalingene, ble det trykket en navneliste
over dem man i utgangspunktet mente tilkom erstatning. Dette var befolknin
gen som hadde bodd i de direkte berørte områdene. Listen ble delt inn i tre
grupper, nemlig a) gårdbrukere, b) kårfolk, og c) husmenn, inderster m. fl.
Det siste punktet omfattet dem som ikke eide jord. Personer som ble forsør
get av noen som var oppført, slike som ektefeller, barn eller lignende, ble

----
455 RasA
----
ikke tatt med, da de ikke ble regnet for erstatningsberettigede. Det finnes
allikevel noen få unntak som når for eksempel begge foreldre døde i ulykken.
I alle tre listene fulgte man gårdsn
At det har sneket seg inn enkelte fe
übetydelige. Det kunne være at en pc
mann, og omvendt. Derimot ble det i e
fordi så mange som bodde utenfor de
Slike personer som man kom frem til
ført på fortløpende.
I den trykte listen er det ført 239 na
eisene slik at det totale tallet som er
De fleste av disse er tatt med unde
ble berørt. Men noen er ikke nevnt
Listen er gjengitt som bilag.
mmerrekkefølgen .
kke til å unngå. Men feilene
son ble kalt gårdbruker og ikke kår
ttertid klart at listene var mangelfulle,
berørte områdene, også ble rammet,
var berettiget til å få erstatning, ble
n. Så kommer de håndskrevne tilføy
iinnet, er 305 navn.
de enkelte gårdene eller plassene som
er
Dette bildet kommer fra USA. Dessverre er teksten nederst på bildet uleselig,
men teksten som ledsaget bildet lyder: Verdal as viewedfrom Eklo farm, el
ler Verdal sett fra Eklo. Det er imidlertid feil. Gårdene i bakgrunnen er Ek
logårdene. Bildet må være tatt fra Momelen mot Eklo.


----
456 RasA
----
VIDERE OFFENTLIGE ARBEIDER
Annen offentlig virksomhet
Parallelt med Verdalskomitéens arbeid, foregikk det arbeid av teknisk art.
Det var ikke nok at man sørget for å hjelpe dem som hadde mistet eiendom
og erhverv ved Verdalsraset. Like viktig var det å sørge for at videre skade
virkninger ble redusert så langt som mulig.
På et tidlig tidspunkt var det pekt på tiltak som man anså for å være helt
nødvendige for at ikke nye ulykker skulle inntreffe. Hvordan elveleiet ble
regulert, er behandlet andre steder. (Se under Elven.) Likeså var det nød
vendig å bygge veier til erstatning for dem som ble ødelagt. Også det er be
handlet andre steder. (Se under Veier.)
På den tid var man svært opptatt av myrenes betydning for slike ras. Man
var helt overbevist om at det fantes en sammenheng her. Alle faginstanser
var av den mening at dersom man sørget for å drenere og tappe ut store myr
områder, ville man forhindre tilsvarende katastrofer.
Uttapningsarbeidene
I Stortingets bevilgning inngikk kr. 10.000 til uttapningsarbeider. Beløpet
var foreslått av Verdalskomitéen. Men dette beløpet ble naturlig nok ikke
stilt til disposisjon for Verdalskomitéen.
Uttapningen av de store myrene mellom Sjøbygda og Stiklestad ble ansett
som meget viktig da man mente at vannet, som forårsaket slike ras som Ver
dalsraset, kom fra slike myrer. Men uttapningen ville også gi en meget vik
tig bonuseffekt: Det ble ansett for mulig å dyrke opp myrene etter uttapning
hadde skjedd. De myrene det her var tale om ble anslått til å ha et areal av
ca. 5000 mål.
Landbruksdirektøren ble overdratt oppgaven med å tappe ut myrene. Og
forberedende arbeider ble satt i gang umiddelbart.
Distriktets landbruksingeniør, Arentz, utarbeidet en plan for arbeidet. Og
private grunneiere ga samtykke i at arbeidet skulle gjennomføres.
Her oppsto imidlertid en uventet vanskelighet. På grunn av de store mengder
offentlige arbeider som ble igangsatt etter Verdalsraset, - veibygging, kanal
graving, elveforbygninger og lignende -, ble det mangel på arbeidskraft. Fryk
ten for at folk skulle komme til å gå arbeidsledige på grunn av mangel på
arbeid, viste seg übegrunnet. Nå oppsto den motsatte situasjon. Og dette førte

----
457
----


----
458 RasA
----
til at prisene på arbeidskraft steg. Flere av de igangsatte arbeider kom på
den måten til å koste en god del mer enn beregnet.
I tillegg kom så den forsterkede usikkerheten etter raset i september. Det
ble ansett nødvendig å foreta ytterligere forebyggende sikkerhetsarbeider enn
dem som fra først av var bestemt. Videre ble det ansett som nødvendig å
gå lenger enn planlagt med å gjøre myrene dyrkbare.
På bakgrunn av dette ble det 22 1 november bevilget kr. 5.000 i tillegg til
det som først var avsatt til uttapningsarbeidene. Dog ble det stilt krav til Ver
dal kommune om at kommunen måtte garantere for vedlikeholdet av grøfte
ne uten videre utgifter for Staten.
Grøftingen og kanaliseringen pågikk for fullt i myrområdene som lå nær
mest raset, det vil si Øgstad- og Hallemsmyrene, til ut i desember, og ved
årets utgang var det gravet ca. 18.000 meter grøfter. Av de kr. 15.000 som
var bevilget var det da brukt kr. 1 1 .500. En arbeidsstyrke på opptil 1 10 mann
hadde da mer eller mindre vært kontinuerlig i arbeid fra september.
Frost og tele umuliggjorde videre arbeid. Men da telen hadde gått ut av
jorden, ble arbeidet tatt opp igjen i mai i 1894, og det ble fortsatt til ut i juli
måned. Etter innstilling fra landbruksingeniøren ble arbeidet da innstilt. Da
hadde man forbrukt kr. 14.284,82. Prestegårdsmyra og hva som ble kalt Stik
lestadmoen, var fullstendig avgrøftet. Derimot hadde man ikke nådd så langt
når det gjaldt Øgstadmyra, Hallemsmyra, Forbregdsmyra og Leinsmyra, selv
om også mye var gjort der. Spesielt Leinsmyra som var mer enn 1000 mål
stor, og bløt og dyp, ble ansett for å være adskillig kostnadskrevende.
Pengene som var igjen, mente man å bruke til ytterligere opprensking av
de allerede oppgravde grøftene samt igangsette grøfting av Leins- og For
bregdsmyrene neste år.
Stortingsproposisjon nr. 51/1894
Den andre Vukusjøen omkalfatret mange både påbegynte og planlagte ar
beider. Og vinteren 1893-94 viste at det aldeles ikke var sikkert at elven ikke
ville gå inn i sitt gamle leie forbi Holmen og Holmsveet. Og kanaldirektør
ens bange anelser om at den ville grave uregjerlig langs etter sitt nye løp,
holdt stikk. Både forbi Ekle, Bjartnes og Holmen så det faretruende ut.
Hans brev til myndighetene er datert 14. mars 1894, og han foreslo der
på grunnlag av analyser og undersøkelser foretatt av kaptein Klæstad, at det
ble foretatt forbygninger forbi Ekle og Bjartnes. Særlig var husene på Bjart
nes utsatt. Videre var det ønskelig at det ble gravet et stikk gjennom en odde
ved Holmen.
Klæstad hadde antydet at omkostningene til disse arbeidene ville beløpe
seg til kr. 10.300.
Kanaldirektøren mente at det i tillegg til dette var behov for et større

----
459
----


----
460 RasA
----
beløp. Dog mente han at det ikke burde overstige kr. 20.000, slik at det etter
hans mening burde gis en bevilgning på kr. 30.000 i tillegg til de kr. 30.000
som var blitt bevilget året før.
På dette tidspunkt hadde også Hærfossens gjennombrudd funnet sted i
Helgådalen, og stadig nye ulykker truet bygden. Her var det tydeligvis ikke
mye å spare ved å vente og se utviklingen an.
Allerede 31. mars ble beløpet stilt til disposisjon. Det ble samtidig gjort
bemerkning om at kr. 12.500 av dette allerede var anvist som forskudd.
Dette fremgår av Stortingsproposisjon nr. 51/1894.
Stortingsproposisjon nr. 89/1894
Men disse beløpene var ikke tilstrekkelige. Arbeidene som måtte utføres
var for omfattende. Det var nemlig ikke bare strekningen langs det nye elve
løpet som måtte sikres. Også mellom Vuku og Eklo fantes det steder hvor
man med engstelse vurderte hva som ville skje. Spesielt var det usikkert ved
Reppe. Her passerte Verdalselven Reppesmelen og Volgavlen i en brå ytter
sving. Og det var nettopp på dette stedet det hadde funnet sted en mindre
utglidning dagen før Verdalsraset, og som man den gang anså for å være år
saken til at elven var så leirgrå 18. mai.
Hvis elven fritt fikk grave her, ville den forårsake store utglidninger som
snart ville sette Reppe i fare. Og dessuten visste man ikke om grunnen var
av samme beskaffenhet som den hadde vært der raset gikk. Kanskje ville det
utløses et lignende ras dersom noe ikke ble gjort.
Og det som måtte gjøres, var først å fremst å lede elven bort fra foten av
leirmelen. Dette kunne skje ved at det ble gravet en kanal tvers gjennom de
to nessene elven dannet ved sine svinger.
Dette førte i sin tur til at det kom søknader om tilleggsbevilgninger.
Regjeringens innstilling av 14. juni, bifalt av kongen 18. juni, ble lest av
statsråd Nilsen i Stortinget. Den ble kalt Angaaende yderligere Bevilgning
til Regulering af Værdalselvens og dens Bielves Retning.
Kanaldirektørens beskrivelse av situasjonen
I denne innstillingen er det gjengitt en grundig gjennomgåelse av situasjo
nen fra kanaldirektørens side. Den lyder som følger: 1
I min innberetning av 12. juni 1893 om jordskredet som fant sted i Verda
len 19. mai samme år, uttalte jeg blant annet at man antok at bruddet hadde
stanset, at det foreløbig måtte sørges for at elveleiets retning ble gunstig for
den etterfølgende forbygning av elvebreddene, at samtidig sideelvenes og
sidebekkenes løp måtte korrigeres, og at disse arbeidene måtte utføres etter
hvert som elveleiet skjærer seg ned i den utraste leirmassen.

----
461
----

 

 

 

 

----
462 RasA
----
Angående omkostningene til dette uttalte jeg at disse for tiden ikke lot seg
beregne nøyaktig, etter som det det ikke var mulig på forhånd å angi de for
anstaltninger det ville bli spørsmål om. Hvis det ikke ble nødvendig med noe
større gjennomstikk, var jeg dog tilbøyelig til å anta at det til reguleringen
av selve retningen ikke ville medgå over kr. 30.000,00, heri innbefattet ut
giftene til de arbeider kanalvesenet allerede hadde utført til regulering av Ver
dalselven.
En forsvarlig forbygning antok jeg derimot ikke ville kunne utføres under
kr. 30.000,00.
Om den oversvømmede dalbunnen ovenfor de utglidde massene ble det ut
talt at jeg antok den ikke ville bli tørrlagt før om 3 å 4 år, mens den sjøen
som var dannet der ble antatt å ville være senket betydelig allerede våren 1895.
I henhold til dette tillot jeg meg å foreslå bevilget kr. 30.000,00 til regu
lering av Verdalselvens og dens sideelevers retning.
Denne bevilgningen ble etter fremsatt kongelig proposisjon også gitt ved
Stortingets beslutning av 14. juli 1893 og kongelig resolusjon av 28. s. m.
I skriv av 15. mars d. å. har jeg under henvisning til min rapport av 3.
januar 1894 angående kanalvesenets virksomhet i budsjetterminen 1892-1893
opplyst at jeg ikke før forholdene var blitt mer stabile, ville kunne avgi be
stemte forslag til hvordan arbeidene skulle foregå. Derimot fremholdt jeg det
ønskelige ved at det allerede i inneværende budsjettermin ble stilt til kanal
direktørens disposisjon et ytterligere beløp av kr. 30.000,00 til samme for
mål som det som er omtalt ovenfor. I dette er innbefattet et beløp av kr.
10.300,00 til en forbygning ved Bjartnes og et større gjennomstikk rett over
for Holmen.
Som det allerede er anført i kanaldirektørens rapport for 1 892-93, 2 har det
skredet som fant sted i september 1893 i vesentlig grad forandret - og for
verret - forholdene.
Det er nemlig blitt nødvendig å utføre en hel del sikringsarbeider for å av
verge umiddelbar truende fare.
Det er således provisorisk utført forbygningsarbeider i temmelig stor ut
strekning ved Landfall, Melby, Lyng, Ekle, Bjartnes, Holmen og Verdals
broen. Disse forbygningene har lyktes godt og vesentlig bidratt til å forhindre
større utskjæringer og til å redde gårdene Melby og Ekle som visstnok ville
ha strøket med uten disse forbygningene.
Like over for gården Holmen er det utført et ca. 600 meter langt gjennom
stikk som synes å ha lykkes godt og i så fall vesentlig vil bidra til å skaffe
elven et regulært løp i dens nedre del og derved sikre gårdene Holmen, Fæby,
Tinden og strandstedet Verdalsøra. 3 Til forebyggelse av videre elvebrudd
ved Reppe er det utført et gjennomstikk i tangen ved Balgård.

----
463 RasA
----
Som det er opplyst i kanaldirektørens rapport for 1892 - 93 4 var de bekk
ene som falt ned i Verdalselven langs den overfylte strekningen, allerede høsten
1893 for en vesentlig del regulert. De arbeidene som ble utført i de bløte
leirmassene, har imidlertid ikke kunnet motstå vinterens innflytelse. Derfor
har det vært nødvendig å foreta store utbedringer etter at leiren var blitt noen
lunde tørr i vår.
Bekkene er nå - fremdeles med unntak av Follobekken - på det nærmeste
brakt i den stand som det nå er mulig med rimelige utgifter.
Denne reguleringen av bekkene er imidlertid - liksom de fleste øvrige ar
beider i Verdalen - noe som ikke kan utføres med en gang, men fordrer stadig
tilsyn og må fortsettes etter hvert som bekkene skjærer seg ned i leirmassen,
og denne tørrlegges.
De reguleringsarbeidene som allerede er utført, har imidlertid i vesentlig
grad bidratt til tørrleggelsen, slik det uttrykte håp i min ovenfornevnte inn
beretning av 12. juni 1893 om at større deler av dalbunnen ville bli tilgjenge
lig for planering sommeren 1894, for en stor del allerede er oppfylt, og jeg
antar at disse strekninger kunne tilsåes våren 1895.
Likeledes er den såkalte «Vukusjøen» som ble dannet av oppdemningen,
senket adskillig.
Senkningen ville imidlertid ha vært betydelig mer fremskredet, om ikke
de senere etterrasene hadde forverret stillingen i høy grad.
Bunnen av bruddet som ved avgivelsen av min innberetning av 12. juni
1893 allerede var noen lunde tørr og utover sommeren ble stadig bedre, slik
at den kunne passeres omtrent hvor som helst, er ved store etterras som ennå
ikke er slutt, blitt oppfylt med leirsuppe, og det har endog dannet seg en liten
sjø, den såkalte Rognhaugsjøen. Denne må absolutt tappes ut da den ellers
lett vil bli årsak til videre utglidninger.
Elveleiet har heller ikke fått sin endelige retning over alt. Og det mangler
adskillig på at det har skåret seg ned til sin opprinnelige dybde. I min ofte
nevnte innberetning av 12. juni 1893 er det også antydet at dette vil ta 3 å
4 år. Og de skredene som har funnet sted senere sammen med den omsten
dighet at elven fører store mengder leire fra gjennombruddet ved Hærfossen,
vil enda mer forøke det arbeid elven har å utføre.
Selv om jeg har ventet så lenge som mulig med avgivelsen av denne rede
gjørelsen og først i går vendte tilbake fra Verdalen, er forholdene der frem
deles så ustabile at det ikke er mulig å lage til noen plan for reguleringen.
Når jeg i det følgende skal tillate meg å angi en del arbeider som det antas
bør komme til utførelse i budsjetterminen 1894 - 95, skjer dette med den
uttrykkelige bemerkning at oppgaven kun er skjønnsmessig, og med forbe
hold om at man ved utførelsen kan lempe seg etter utviklingen av forholdene.

----
464 RasA
----
ao
9uaø uauvj uduunuS


----
465 RasA
----
Under henvisning til dette skal jeg tillate meg å foreslå følgende arbeider:
2. Ved Melby bør det treffes foranstaltninger som har til hensikt å på
skynde og regulere elveleiets senkning og derved uttapping av Vu
kusjøen.
Hva som her må gjøres, kan ikke sies på forhånd da de må lempes
etter omstendighetene. Men etter som senkningen av Vukusjøen er en
overmåte viktig sak, etter som den er en betingelse for at eiendom
mene i Vuku på nytt kan dyrkes, tillater jeg å føre opp til dette
4. Foranstaltninger til sikring av gården Haga og regulering av elveleiet
forbi denne.
Jeg har tenkt meg å anvende dels steinbekledninger, dels provisoriske
verker av granbusker og stein til dette. Da det er av stor viktighet å
sikre de to Hagagårdene, tillater jeg meg å føre opp til dette et beløp
Verdalsboka - 30

 

 

 

 

 


----
466 RasA
----
6. Gjennomstikket som er utført like over for Holmen, synes, som alle
rede anført, å ville virke etter sin hensikt. Her, på samme måte som
ved Balgård, vil det imidlertid bli nødvendig såvel å holde et våkent
øye med gjennomstikket under utviklingen av det, som å treffe foran
staltninger til oppgrunning av det nåværende elveløp. For å få løpet
så rett som mulig på en lengre strekning, bør man i den forbindelse
foreta en del arbeider på ørene ovenfor og nedenfor gjennomstikket.
Til disse arbeidene tillater jeg meg å føre opp kr. 4.000,00
7. Regulering av bekkene og sideelvene må fortsettes. Til dette føres
opp kr. 4.000,00
8. Verdalsbroen er etter de arbeidene som ble utført i fjor, og som har
vist seg å ha virket særdeles heldig, for tiden temmelig trygg. Skulle
imidlertid ytterligere arbeider vise seg nødvendige, går jeg ut fra at
man kan benytte av den hittil übenyttede bevilgningen på kanalbud
sjettet som ble gitt av Stortinget i 1893. Derfor føres ikke opp noe sær
skilt til det formål.
De bevilgningene som ble gitt til forbygninger ved By fallet og Kjæran
ved kanalbudsjettets oppgjør i 1893, og som ikke hittil er disponert,
bør bli stående til disposisjon etter som forbygningene må utføres så
snart gjennomstikket like over for Holmen har utviklet seg tilstrekkelig.
Foruten de arbeider som er angitt ovenfor, som er angitt til tilsammen
å koste kroner 37.800,00, er det nødvendig å ha til disposisjon en del
midler til arbeider som nå ikke kan forutsees.
Til dette føres det opp skjønnsmessig kr. 7.200,00
Jeg tillater meg derfor å foreslå at det til bestridelse av utgifter ved regu
lering av Verdalselven og dens sideelver søkes videre bevilget i alt
kr. 45.000,00.
Dette var kanaldirektørens beskrivelse av situasjonen, og departementet
fant å kunne anbefale denne søknaden, og ved kongelig proposisjon datert 18.
juni 1894 ble Stortinget bedt om å bevilge dette beløpet.
Noter:
1 Språket er modernisert.
2 Etter som kanaldirektøren her benytter det upersonlige uttrykket kanaldirektørens rapport,
kan det formodes at dette var forgjengerens rapport.
3 Kanaldirektøren kaller her Tinden en gård.
4 Se note 2.

----
467 RasA
----
VERDALSKOMITÉEN AV 1900
Statens overtagelse av jorden
Verdalskomitéen fikk som ett av sine oppdrag å undersøke på hvilken måte
man burde forholde seg med de ødelagte strekningene.
Allerede så tidlig som i 1893 uttalte Velferdskomitéen at eiendomsretten
til disse strekningene burde overtas av Staten. Verdalskomitéen støttet dette
synet i sin innstilling av 15. juli samme år. Et mindretall på én uttalte imid
lertid en viss betenkning med hensyn til en slik ordning.
Men Stortingets budsjettkomité støttet forslaget i sin innstilling nr. 260 av
20. juli 1893.
Derimot delte Verdalskomitéen seg i 1894 da det var tale om anvendelsen
av det ødelagte arealet. Flertallet på tre medlemmer mente at størstedelen
av arealet i det minste foreløbig burde utlegges som statseiendom. Resten
av arealet som antageligvis kunne bli drivbart i løpet av kort tid, burde til
høre de gamle eierne. Mindretallet mente at alle ville være best tjent med
at ikke noe ble overtatt av Staten. Dette kom frem i Stortingsproposisjon nr.
20/1895.
Komiteen hadde sørget for at de aller fleste grunneierne ved tinglest er
klæring hadde forpliktet seg til å finne seg i de bestemmelsene som ble ved
tatt fra det offentliges side når det gjaldt de ødelagte strekningene.
Flere faginstanser uttalte seg om forholdene: Professor geolog Amund Hel
land i 1894, professor geolog W. C. Brøgger, landbruksdirektøren to gan
ger, i 1894 og 1897, og skogbruksdirektøren to ganger, i 1895 og 1898.
Så sent som i 1900, da han var amtmann i Kristians Amt (Oppland), fikk
formannen i Verdalskomitéen, Peter Holst, saken til behandling, og han av
ga sin uttalelse.
Etter hans mening burde man prøve å få den egentlige skredgropen skog
bevokst, og den burde være Statens eiendom under kontroll av Skogvesenet.
Resten av den ødelagte strekningen burde med passende arrondering tillegges
de tilstøtende gårder uten vederlag.
Han antydet videre løsninger på en del andre problemer, og foreslo så at
det ble nedsatt en komité bestående av tre medlemmer som skulle avgi for
slag til deling av arealet mellom gårdene.
Da nå saken ikke lenger syntes naturlig å høre inn under Indredepartementet,
anmodet dette departementet om at Landbruksdepartementet nå overtok saken.

----
468 RasA
----
Verdalskomitéen av 1900
Det skjedde, og i samsvar med Holsts forslag ble det 7. august 1900 ned
satt en komité til å utarbeide forslag om deling av jorden. Denne komiteen
fikk navnet Verdalskomitéen av 1900. Som medlemmer av komiteen ble valgt
utskiftningsformann Johan Holmesland, landbruksskolebestyrer Johannes
Okkenhaug og bruksbestyrer Johan Getz. Som komiteens jurdiske konsulent
ble sorenskriver Bothner utnevnt. Av disse hadde Holmesland tidligere vært
medlem av den første Verdalskomitéen
Medlem av Verdalskomitéen av
1900, landbruksskolebestyrer
Johannes Okkenhaug.
Medlem av Verdalskomitéen av
1900, bestyrer for Verdalsbruket
Johan Getz.
Komiteen fikk i oppdrag å søke å finne den mest hensiktsmessige måten
å bringe det ødelagte området under kultur igjen. Derunder skulle den også
avgi forslag om hvorvidt noen del av området skulle deles ut til private mot
eller uten betaling. Et annet tidligere medlem av Verdalskomitéen, Tandberg,
hadde kommet med en henstilling om at den nye komiteen også burde vurd
ere mulighetene for at de ødelagte områdene ikke ble utdelt til tilstøtende skade
lidte gårdbrukere helt gratis, men at det ble betalt en lav godtgjørelse for dem.
Denne godtgjørelsen kunne så benyttes som bidrag til dem som som følge
av beliggenheten ikke ble tillagt noe jord, eller i hvert fall bare lite jord.
I så fall komiteen kom frem til at utdeling burde skje, skulle den lage et
forslag om hvilke områder dette måtte gjelde.


----
469 RasA
----
Juridisk konsulent for Verdalskomi
téen av 1900 sorenskriver Harald
Bothner.
Professor i geologi,
Amund Helland.
Komiteens videre arbeid
Komiteen trådte samme i Verdal 27. august, og i bortimot en måned var
den samlet, idet den avsluttet arbeidet i Verdal 22. september.
Den hadde da hatt adgang til å benytte det grunnlagsmateriale Verdalsko
mitéen hadde fremskaffet.
I tidsrommet fra 26. november til 4. desember møttes komiteen i Kristia
nia. For å være på den sikre siden slik at ingen tilfeldigheter kom til å rå,
ble Peter Holst anmodet om å møte i den siste sesjonen, hvilket han også
gjorde.
Og den 4. desember 1900 avga Verdalskomitéen av 1900 sin innstilling.
Innstillingen støttet seg i stor grad til de uttalelser som var gitt av professor
ene Amund Helland og W. C. Brøgger samt landbruksdirektøren og skog
bruksdirektøren.
Etter som spesielt landbruksdirektøren ga en svært detaljert beskrivelse av
rasområdet og det oversvømmede arealet slik det så ut i 1895, er denne gjen
gitt som et eget avsnitt nedenfor.
Blant de forskjellige mulighetene for å bringe det ødelagte arealet under
kultur, hadde den tidligere formannen i Verdalskomitéen, Peter Holst, anty
det tre. En var at Staten overtok dyrkningen, og så senere solgte større eller
mindre parseller til private. En annen mulighet var at strekningene ble delt
med en gang og solgt til høystbydende som så selv kunne dyrke opp jorden


----
470 RasA
----
igjen. Og en tredje mulighet var at arealet ble delt og med passende arronde
ring lagt ut til de tilstøtende gårdene, som bare med få unntak hadde eid jor
den før.
Det første alternativet så komiteen bort fra på grunn av de store kostnader
det ville medføre, selv om det kanskje ville medføre at jorden på den måten
raskest kom i bruk igjen.
Heller ikke den andre muligheten ble ansett for å være noen god løsning.
Derimot hadde komiteen mer tro på den tredje. For å bygge dyrkbare går
der av slammassen, mente den, måtte det ganske store investeringer til, blant
annet til hus. De gårdene som lå nært opp til slammassene, hadde husene
fra før, og de hadde kanskje også litt jord fra før. Således hadde de litt å
leve av mens de litt etter litt la til ny jord.
Dessuten bemerket komiteen at den erstatningen gårdbrukerne hadde fått
for tapt jord, som regel utgjorde bare halvdelen av den opprinnelige verdien.
Så selv om de nå gratis fikk tildelt overslammet land, hadde de fremdeles
ikke fått tilbake så mye som de hadde mistet.
Man vurderte også seriøst om ikke en del av området burde legges ut til
skogkultur. Her hadde distriktets skoginspektør, Martens, uttalt at han anså
selve skredgropen som lite tjenlig som dyrkningsland. Han anbefalte at deler
av den sammen med noen områder ved elven øst for Haga, tilsammen ca.
275 hektar eller 2750 mål sammenhengende land, ble utlagt til skogproduk
sjon. Dette syn delte komiteen.
Videre hellet man til den oppfatning at også andre områder, særlig i om
rådet Lennes - Lyng, var lite egnet til senere oppdyrkning.
De ødelagte områdene kunne deles inn i fem forskjellige typer områder,
nemlig
a. Eiendommer som var helt eller nesten helt ødelagt, blant annet de fleste
i skredgropen og enkelte i slamlandet (på sydsiden for eksempel Lennes
søndre).
b. Eiendommer som var delvis ødelagt, hvor det var rester som var så store
at de kunne benyttes som gårdsbruk, enten alene eller tillagt andre til
svarende.
c. Eiendommer hvor bare lite hadde rast ut, eller som var svakt overslam
met, og hvor grensene i begge tilfeller kunne påvises.
d. Verdalens gamle prestegård (Auglen med Tokstad) som det ikke var ydet
noe bidrag for.
e. Lyng nordre hvor Statens lånefond hadde pantefordring som bare for en
mindre del ble dekket ved tvangssalg av de übeskadigede rester.
Med dette som grunnlag ble det utarbeidet en detaljert plan. 1

----
471 RasA
----
I grove trekk sa planen at to områder burde beholdes av Staten, nemlig
selve skredgropen og området like utenfor skredporten, og området Lennes
- Lyng. Resten kunne deles ut til private.
Et sammendrag av planen ser slik ut:
Det samlede areal på strekningen Bjartnes - Melby &
Dette arealet var noe mindre enn det totalt ødelagte areal. Det var på ca.
1.330 ha. Men på gårdene Fæby, Haug og By var jorden bare svakt over
slammet, og dette utgjorde ca. 59 ha. På samme måte var det med jorden
østenfor linjen Melby - Eklo mot Landfall. Dette utgjorde ca. 171 ha. Disse
områdene ble uten videre overlatt til fri rådighet for eierne. Følgelig sto man
igjen med ovenfornevnte areal.
Det første av de to områdene som ble utlagt til Staten, fikk senere navnet
Statsteig A. Den delen av Statsteig A som lå utenfor skredporten, ble også
kalt Triangelet.
Det andre av de to områdene, ble kalt Statsteig B.
Landbrukssekretær Tandbergs idé om at et lite beløp skulle erlegges som
betaling, slik at de som ikke fikk noe jord, kunne få litt erstatning i form
av penger, ble tatt til følge i innstillingen fra komiteen på en slik måte at bare
tre gårder, nemlig Bjartnes, Rosvoll nordre mellom og Rosvoll vestre, ble
satt til å betale et beløp på tilsammen kr. 300,-. Disse gårdene hadde mindre
skader enn de fleste andre, og dessuten nøt de godt av at kanalvesenet hadde
gjort store arbeider for å beskytte dem mot elvebrudd. Mikal Andersen Bjartnes
måtte betale kr. 200,-, og Johannes A. Rosvoll som nå eide begge de to Ros
vollgårdene, måtte betale kr. 100,-, eller kr. 50,- for hver.
De 300 kronene mente komiteen burde fordeles på følgende måte: Erik A.
Sæbo - kr. 80,00; Karl Jermstad - kr. 130,00; Peter Mikkelsen Hagaenget
- kr. 50,00 og Johannes Pedersen Sundbyhaug - kr. 40,00. Disse beløpene
skulle komme i tillegg til den øvrige erstatningen disse hadde fått tidligere.
Stortingsproposisjon nr. 84/1900 - 1901
Departementet sa seg stort sett enig i de betraktninger som var gjort av
komiteen.

 

 

 

 

 


----
472 RasA
----
Men departementet delte ikke oppfatningen av at beløpene som Mikal
Andersen Bjartnes og Johannes A. Rosvoll skulle betale, skulle fordeles di
rekte til de nevnte skadelidte. Det kunne nemlig skje at de to ikke ønsket å
ta tilbake de områdene det var tale om. Derfor skulle beløpene eventuelt be
tales direkte til Staten. Derimot var departementet enig i at de nevnte fire
skulle få et tilsvarende beløp i tilleggserstatning.
Videre var ikke departementet enig i et flertallsvedtak i komiteen om at
den som mottok et landområde, var forpliktet innen en viss tidsfrist å dyrke
eller beplante området. Hvis ikke måtte det svares en avgift på kr. 5,00 pr.
hektar. Og avgiftene skulle benyttes som premie til dem som gjorde et skik
kelig dyrkningsarbeide.
Utkastet til detaljplan for utdeling av jorden fulgte stortingsproposisjonen
som bilag, ble vedtatt. 2
Proposisjonen hadde også eksempler på de erklæringene jordeierne måtte
skrive under, først i 1893 da de overdro rettighetene til det ødelagte området
til Staten, og dernest den de måtte skrive under i 1900 da de mottok erstat
ningsjord.
En beskrivelse av raset og de overs lammede områdene i 1897
Dette var en erklæring landbruksdirektøren ga 5. juli 1897 etter at han hadde
foretatt en befaring av området. Her er gjengitt en del av hans erklæring: 3
Leirmassen på sydsiden av elven fra Rosvoll østover til østre Ness er noen
lunde jevnt fra bakken og utover. Men strekningen langs elven inntil 2/3 av
slettens bredde er over alt meget ujevn. Avløpet for vannet er ennå meget
ufullstendig. Da terrenget er høyest ut mot elven, er de avløpsgrøftene som
er opptatt av kanalvesenet, meget dype her, ca. 4 m. eller kanskje mer enn
det, mens dybden avtar mot det faste landet. Fallet er meget knapt slik at
vannet i større avstand fra elven, eller i den 1/3 av grøftens lengde som ligger
nærmest land, er omtrent stillestående, og vannflaten er kun omtrent 0,3 m
lavere enn leirens overflate. Det er altså klart at det i selve leirmassen er mye
grunnvann, og at det må skaffes mer avløp om plantevekst av noen betyd
ning skal trives på leirsletten.
En utjevning eller planering av den ujevne delen av leirmassen antas å være
for kostbart for å innvinne disse strekningene til dyrkningsland.
Hele leirslettens overflate er nå temmelig jevnt bevokset med forskjellige
planter, hovedsakelig eqvisetum (snelle) og tussilago (hestehov). Dessuten
forekommer eriophorum og enkeltvis ranunkler og andre fanerogame plan
ter av gress, slik som allopecurus geniculatus (sumprevehale), altså i det hele
tatt lite verdifull plantevekst. Også noen små olderplanter (alnus glutinosa)
forekommer spredt her og der. Hele overflaten hadde dog et jevnt grønt

----
473 RasA
----
dekke, som for eksempel av eqvisetum. Noen få dyrkningsforsøk er foretatt,
og det ser ut til at erter og lathyrus trives bedre enn kløver og lupiner. Noen
ganske små stykker er i år blitt tilsådd, i sær med havre og tildels erter, men
de synes bare å love et tarvelig resultat.
På nordsiden av elven. Partiet øst for Haga, altså rett nedenfor utglidningen,
var ennå meget ujevnt og på samme måte som selve gropen - krateret - om
trent uten plantevekst. Fra Haga og vestover er hele strekningen mer jevn
og bevokset med eqvisetum. Jorden består hovedsakelig av fin sand, til dels
blandet med leire. De dypere lag er dog vesentlig leire. Også her er grøftene
for grunne og gir ikke tilstrekkelig avløp for grunnvannet. Olderbusker og
til dels selje synes å komme villig frem, mens gressarter nesten ikke finnes,
med unntak av noen eksemplarer af allopecurus geniculatus. Hestehov -
tussilago - forekommer.
Krateret hadde meget sparsom plantevekst, og bunnen var meget ujevn,
unntatt omkring Lushaug hvor det var en temmelig jevn strekning av ikke
så liten vidde. 4 Hele den lavere delen av bunnen er meget fuktig og har in
gen grøfter. Krateret er i det hele tatt antagelig bare skikket for skog. Jorden
langs Prestegårdslandet er grus, forøvrig leire.
Såvidt det kan skjønnes, er den oppslammede leirmassen ikke særlig be
kvem som voksested for landbrukets kulturplanter. Det er derfor tvilsomt at
det kan oppnås en lønnsom kultur.
En nødvendig betingelse for å bringe denne jorden under dyrkning er imid
lertid en mer fullstendig avgrøftning, samtidig som en kostbar planering av
den største delen av arealet ville være nødvendig.
Derfor våger ikke landbruksdirektøren å anbefale at Staten begynner på
noe slags dyrkningsarbeide på den alminnelige måten for landbruket, men
anbefaler at det innhentes fra skogbruksdirektøren en erklæring om hvorvidt
stedet kan egne seg for planting av skog. Dette finner han er den eneste måten
Staten som eier eller bruker, kan nyttiggjøre seg disse strekningene.
Regjeringens og Stortingets konklusjon
Med bare små forandringer vedtok Departementet å følge Verdalskomité
ens innstilling. Utdelingen av jorden skulle skje i henhold til den detaljplanen
for utdeling av jorden som var utarbeidet av komiteen.
På det daværende tidspunkt forelå det bare et foreløbig kart, og komiteen
ble pålagt å tegne inn de riktige grensene på et revidert kart. Dette arbeidet
skulle gjennomføres sommeren 1901.
Proposisjonen ble underskrevet på Stockholms slott av kong Oscar II 19.
mars 1901.
Stortingets Budsjett- og landbrukskomité fremmet innstilling med samme

----
474 RasA
----
Et bilde som kommer fra USA. Kvaliteten gjør det vanskelig å si nøyaktig
hvorfra det er tatt, men trolig står denne mannen på kanten av Momelen.
I bakgrunnen ligger Jermstad øvre og Fåren øvre. Det er ukjent hvem
mannen er.
innhold for Stortinget 14. mai samme år, og 15. mai ble innstillingen en
stemmig vedtatt.
Dermed var denne delen av Verdalskomiéen av 1900s arbeid ferdig.
Det økonomiske oppgjør
Men selv om det rent praktiske med hensyn til disposisjonen av jorden nå
var unnagjort, sto det igjen en hel del arbeid med regnskapene.
Blant annet ble det søkt om ettergivelse av de to lånene som ble gitt til Ver
dal kommune og lensmannen i Verdal i 1893. Disse lånene, som var rente
frie, var på henholdsvis 20.000 og 4.000 kroner.
Verdal kommune søkte 23. oktober 1903 om ettergivelse av sitt lån. Som
begrunnelse for søknaden ble det anført at raset i høy grad hadde forrykket
forholdene og lammet kommunens økonomiske evne. Det ble videre anført


----
475 RasA
----
at flere kommunale tiltak måtte iverksettes på nytt samtidig som at vesentlige
inntektskilder forsvant. Kommunens gjeld ble fordoblet, og skatteprosenten
steg fra 9 % til 16 %. Hvis lånet måtte innfris, ville det ytterligere hemme
utviklingen i kommunen.
Lensmannen søkte om ettergivelse 21. oktober samme år. Han anførte at
hans inntekter var blitt så redusert etter ulykken at han som uformuende mann
neppe ville ha kunnet fortsette i stillingen uten dette lånet. Han fremholdt
videre, som han selv antok, at Stortingets forutsetning var at lånet egentlig
var et bidrag.
Både formannen i den første Verdalskomitéen, amtmann Peter Holst, og
amtmannen i Nordre Trondhjems Amt, Otto Grundt, anbefalte ettergivelse
av lånene.
Denne saken samt regnskapsoppgjøret er behandlet i Stortingsproposisjon
nr. 66/1904 - 1905. Proposisjonen har følgende lange tittel: Angaaende efter
givelsen af de Værdalens kommune og lensmand ved kongelig resolution af
14de oktober 1893 tilstaaede laan af statskassen store henholdsvis kr.
20.000,00 og kr. 4.000,00 samt angaaende visse andre forføininger ved
rørende de i anledning av jordskredet i Værdalen i 1893 indkomne offentlige
og private midler.
Proposisjonen inneholder en oppsummering av hva som skjedde i 1893 både
med hensyn til selve Verdalsraset og til skadene som følge av Hærfossens
gjennombrudd høsten samme år, derunder Haugan-Bjørstadraset i 1894. (Se
under Hærfossens gjennombrudd.)
I og med at Hærfossens gjennombrudd fant sted samme år som Verdals
raset, var det innlysende at midlene som man hadde til disposisjon også måtte
dekke erstatninger for skader som oppsto som følge av gjennombruddet.
Videre inneholder proposisjonen regnskapet for Verdalskomitéen pr. 1.
januar 1904. (Se nedenfor.)
I dette inngikk en post på vel 23.500 kroner som var en overskridelse av
hva som var bevilget fra Staten.
Innstillingen gikk ut på at lånene skulle ettergies, og at overskridelsen skulle
dekkes av statskassen.
Regnskapsstatus pr. 31. desember 1903
Inntekt:
I Statsbevilgning i følge Stortingets beslutning av 21. juli 1893:
a. Til de skadelidte kr. 211.000,00
b. Rentefritt lån til Verdal kommune » 20.000,00
c. Do. til lensmannen i Verdal » 4.000,00
d. Til Verdalens Meieri » 5.000,00
e. Til uttapningsarbeider » 10.000,00 kr. 250.000,00

----
476 RasA
----
II Innkommet ved private gaver:
Kongehuset kr. 7.400,00
Andre » 187.476,25kr. 194.876,25
Renter:
a. I Trondhjems Sparebank kr. 5.213,22
b. I Trondhjems Privatb. » 59,39
c. I Verdal Sparebank » 405,36
d. I Levanger og Skogns
Sparebank » 464,60 » 6.142,57 kr. 201.018,82
111 Innkommet ved ofring i landets kirker
og innsatt i Trondhjems Privatbank kr. 107.305,96
Renter:
a. I Trondhjems Privatbank
1.1.1904 kr. 18.931,33
b. I Verdal Sparebank
1.1.1904 » 3.055,85 » 21.987,18 » 129.293,14
IV Diverse inntekter i regnskapet avlagt av
daværende fogd Rubach » 190,22
V Innbetalt av M. A. Bjartnes og Johs. A.
Rosvoll som vederlag for overdragelse
av arealer rasert ved jordskredet .... » 300,00
VI Anvist som overskridelse på stats-
bevilgningen » 23.644,65
kr. 604.446,83
Utgift:
I Underholdningsbidrag til de skadelidte:
a. Utbetalt ved Verdal forvaltnings-
komite kr. 13.592,31
b. Utbetalt ved Statens Verdalskomité » 536,83 kr. 14.129,14
II Bidrag til de skadelidte etter
Statskomitéens innstilling:
a. Til 112 gårdbrukere kr. 339.642,13
b. Livrente for kårfolk i 1 år « 6.455,00
c. Erstatning til kårfolk for
tapt løsøre » 2.955,00
d. 27 livspoliser til 35 personer . . . . » 67.756,15
e. Til 157 husmenn, inderster,
tjenere m. fl » 31.736,20 » 448.544,48

----
477 RasA
----
111 Verdalsbrukets leilendinger
5.000,00
»
IV Avfelningsforretninger (kr. 789,61) og
tinglesninger (kr. 387,10)
1.176,71
500,00
»
V Minnestøtte
»
VI Rentefritt lån til Verdal kommune
(kr. 20.000) til lensmannen i Verdal
(kr. 4.000) og bidrag til Verdalens
Meieri (kr. 5.000)
29.000,00
15.000,00
»
VII Uttapningsarbeider
»
VIII Husflytting m m i Vuku i anledning
Hærfossens gjennombrudd
15.826,63
»
IX Bidrag til en del skadelidte ved Hær
fossens gjennombrudd
5.080,00
»
X Forskjellige utgifter i følge fogd Rubachs
regnskap (dyrkningsforsøk, porto, provi
sjon av veksler m. m.)
451,06
»
XI Utgifter ved Statens Verdalskomité m.m
a. Kontorhold kr. 4.375,71
b. Skyss- og kostgodtgjørelse til
komiteens formann og øvrige
medlemmer m.m » 16.474,59
»
c. Honorar til komiteens formann ...» 1.500,00
d. Godtgjørelse til daværende oberst-
løytnant Seiersted for opptak av kart » 4.489,00 »
26.839,00
XII Godtgørelse til daværende fogd Rubach
1.500,00
»
XIII Anvendt til landbruksdepartementets
18.567,81
27.831,70
foranstaltninger
»
Balanse
»
kr. 604.446,83
Etter regnskapet skulle det således gjenstå en kontant
beholdning stor kr. 27.831,70
I følge de sparebankbøker og regnskaper som har kommet
inn til departementet, gjenstår av Verdalsmidlene:

----
478 RasA
----
1. I Trondhjems Privatbank med renter
til 31.12.1903 kr. 4.320,23
2. I Verdal Sparebank med renter
til 31.12.1903 » 23.055,85
3. Hos fogden i Stjør- og Verdal
et kontantbeløp stort » 439,34 kr. 27.815,42
Differanse kr. 16,28
Årsaken til denne differansen hadde det til da ikke lyktes departementet
å påvise. (Men se de foreløbige regnskapstallene for 1894 under innsamlings-
aksjoner. Der er tallet på andre private gaver satt til kr. 189.056,41, mens
det tilsvarende beløp her er kr. 187.476,25. 1 tillegg kom det inn kr. 2.603,56
i gaver etter 1. juli 1894. Hvorfor tallet er mindre i 1904, er det ikke gitt
noen forklaring på.)
Stortingets budsjettkomités kommentarer til regnskapet og innstilling
Selv om regnskapet ble godkjent, ble det gjort en del kommentarer. Bud-
sjettkomitéen i Stortinget bemerket at man ikke var enig i måten regnskapet
var avfattet på. Det hadde en kunstig form. Videre ble en overskridelse på
kr. 23.644,83 inntektsført sammen med de offentlige midlene, samtidig som
utgiftsiden viste en beholdning av midler gitt fra private som var mer enn
tilstrekkelig til å dekke denne overskridelsen.
Oppgjort med fradrag av denne overskridelsen ville regnskapet ved avslut-
ningen 31. desember 1903 vise følgende resultat:
Samlet inntekt kr. 580.802,18
Samlet utgift » 576.615,13
Balanse som beholdning kr. 4. 187,05
Komiteen kunne derfor ikke anbefale at beløpet på kr. 23.644,83 ble dek-
ket av statskassen. Innstillingen gikk derfor ut på at dette måtte refunderes
statskassen.
Ellers fulgte budsjettkomitéen innstillingen om at lånene til Verdal kom-
mune og lensmannen i Verdal skulle ettergies.
Som siste punkt i sin innstilling hadde denne stortingskomiteen at det som
var igjen etter at også utgifter til jordarbeider og skogplanting som var fore-
tatt året før, tilsammen kr. 3.869,04, var trukket fra, skulle benyttes til kulti
vering av statsteigene.
Etter en del diskusjon i Stortinget, ble denne innstillingen enstemmig ved
tatt 2. juni 1905.

----
479 RasA
----
TERRENGUNDERSØKELSER
Begynnelsen
Omtrent alle dalførene i Trøndelag er gjentatte ganger blitt hjemsøkt av
ras. Men det var først ved Verdalsraset at de forferdelige konsekvensene av
slike ras sto frem i all sin gru. Henimot slutten av forrige århundre begynte
man å inneha et visst faglig grunnlag for å kunne vurdere aktuelle terreng
formasjoner. Riktignok var man i geoteknikkens spede barndom, men tek
nikken var nådd så langt at man var i stand til å foreta større grunnunder
søkelser.
Professor i geologi,
Waldemar C. Brøgger.
Stortingsmann Th. Munster.
I forbindelse med rapportene etter Verdalsraset fremsatte geolog professor
dr. W. Brøgger og stortingsmann Th. Munster det forslag at det måtte foretas
systematiske grunnboringer og terrengundersøkelser i de områdene av Trøn
delag hvor det var kjent at ras hyppig forekom.
Stortinget bevilget de nødvendige midlene, og Norges Geologiske Under
søkelse (NGU) under ledelse av dr. H. Reusch fikk i oppgave å gjennomføre
slike undersøkelser.


----
480 RasA
----
J. P. Friis ble utpekt til å lede arbeid
ene. Undersøkelsene begynte sommeren
1894 i Stjørdal, de fortsatte sommeren
1895 i Verdal, og de ble avsluttet høsten
1896 i Gauldalen og Trondheim.
Resultatet av undersøkelsene ble publi
sert i 1898 i Norges Geologiske Undersøk
else No. 27: Terrænundersøgelser 0[
Jordboringer i Stordalen, Værdalen o±
Guldalen samt i Trondhjem i 1894, 95 o[
96.
Undersøkelsene i Verdal
Dr. H. Reusch.
Vi skal her se på de undersøkelsene som
ble foretatt i Verdal. Selv om det innled-
ningsvis ser ut til at arbeidene i Verdal foregikk i 1895, ble de påbegynt hø
sten 1894.
Helgådalen
Etter som Hærfossens gjennombrudd var et faktum, og fossen var blitt for
flyttet bakover til Granfossen, fant man det mest hensiktsmessig å starte
undersøkelsene ved Granfossen. Resultatene av disse undersøkelsene er ikke
tatt med her. De er omtalt under Hærfossens gjennombrudd.
Ved Raset
Etter boringene i Helgådalen forflyttet man seg til områdene rundt Raset.
Man boret syv hull i dette området i 1894, nemlig ett ved Fåren, to ved
Auglen, ett hvert ved Mo, Haga, Hegstad og Stiklestad øvre.
I denne delen av rapporten kom Friis inn på den muligheten at vannkilden
til alle de store myrene mellom Raset og Sjøbygda kanskje var Leksdalsvat
net. Han mente det fantes mange underjordiske vannårer. Dette ble også be
kreftet av boringene i 1895.
Hallemsryggen mellom vatnet og Stiklestad er en morenerygg, og det er
store muligheter for at vannet finner vei gjennom den grove massen denne
ryggen består av.
Dessuten er det på lokalt hold blitt registrert at når vannstanden i Leks
dalsvatnet er så høy at den når opp til naustet i Hallemsstøa, pipler det frem
vann i et oppkomme nedenfor husene på Hallem nedre. 1


----
481 RasA
----
Friis påpekte videre at nivået i vatnet i flomtider ofte steg flere alen over
normal vannstand.
Om forholdene ved Reppe ga han den kommentaren at så vidt man kunne
se, var det ikke noen umiddelbar fare for at et større ras ville gå der. Men
hvis elven fikk fortsette sin graving, kunne den medføre at stykke for stykke
gled ut, og således i sin tur medføre fraflytting av gården.
Alt i alt ble det boret 405,5 meter hull i Verdal i 1894.
Grunnundersøkelsene i 1895
Undersøkelsene i 1895 foregikk i perioden 12. juli til november. Med et
spesielt boreapparat, kalt det mortenske apparat, ble det boret ikke færre enn
44 hull. Til sammen ble det boret det imponerende antall av 2.396,43 meter.
Vi skal her huske på at alt skjedde med håndmakt.
Kart over Verdalsraset med boringer og profiler fra 1894-95. Etter Friis
(1898).
Verdalsboka - 31


----
482 RasA
----
Det østligste hullet lå ved Reppe, og det vestligste ved Nordberg.
Borehullene kan samles i to grupper. Den ene gruppen omfatter de syste
matiske undersøkelsene hvor geologene selv planla boringene etter et bestemt
mønster. Den andre gruppen omfatter mer tilfeldige og spredte boringer der
oppsitterne ba om å få grunnen undersøkt.
Den systematiske delen av undersøkelsen omfattet også hullene som var
blitt boret året før.
Boringene tok utgangspunkt i en akse mellom Nordbergshaugen og Fåren.
Hullene ble boret langs etter denne aksen samt langs etter ni mer eller min
dre vinkelrette linjer på denne aksen.
På grunnlag av dette ble det så tegnet profiler.
Konklusjoner
Det fantes flere steder med store ansamlinger av kvikkleire i grunnen. Men
i de fleste tilfeller lå kvikkleiren så dypt at det ikke var fare for noen utglid
ning. Bare i Rasets vestre kant var det grunn til å være på vakt når det gjaldt
Follobekkens nye løp. Dette burde rettes opp og føres i trygg avstand fra
melen slik at den ikke ukontrollert fikk erodere der.
En annen bekk det var verdt å være oppmerksom på, var Stiklestadbekken.
Et annet navn på denne bekken er Korsådalsbekken. Den renner gjennom
museumsområdet på Stiklestad. Terrasen mot øst ved Stiklestad øvre inne
holdt en del bløt leire, og bekken måtte ikke fritt få grave her.
Fagerhøy sett fra syd.


----
483 RasA
----
Videre påpekte undersøkelsen at det var områder med bløt og ustabil leire
på sydsiden av de store myrene slik at drenering var påkrevet ved Haug.
Og som siste usikre sted ble Ysseelven nevnt. I terrassen der den hadde
>itt løp, fantes det bløte leirmasser, og det var påkrevet å sørge for at elven
kke fikk erodere mot disse stedene.
Derimot kunne undersøkelsen fastslå at steder som man hadde vært usikre
på før, var trygge. Det gjaldt blant annet i området ved Stiklestad kirke. Her
adde man det gamle sagnet som sa at kirken ville synke ned en 1 . pinsedag
lår den var full av folk. Og folk var engstelige og redde for å gå i kirken
en grunn. Grunnen ble slått fast å være helt trygg.
Dyrlege Edvin Anziøn som
bodde på Fagerhøy.
Anneus Hegstad.
På Hagagårdene hadde man også vært engstelige, og det var en lettelse for
oppsitterne da undersøkelsen slo fast at grunnen var helt trygg. Her var det
Verdalselvens erosjon som kunne være et usikkerhetsmoment.
Dyrlege Edvin Anziøn som bodde på Fagerhøy, og gårdbruker Anneus
Hegstad på Hegstad, var begge to nokså engstelige med hensyn til hvordan
forholdene var der de bodde. Anziøn hadde den første vinteren etter raset
ikke våget å oppholde seg på Fagerhøy, men hadde bodd i Trondheim. Og
Anneus Hegstad hadde gjort forsøk på å selge gården. Undersøkelsen viste
imidlertid at forholdene var helt trygge på dette stedet.

 

----
484 RasA
----
Fra gårdsplassen på Hegstad i 1918.
Foto: Einar Musum
Tilbakeblikk
Sett ut fra de forutsetninger man hadde sist i forrige århundre, var det et
imponerende arbeid som ble utført. Undersøkelsen har derfor hatt stor be
tydning også senere, ikke minst da jernbanen skulle legges gjennom Verdal.
Boringene ved Nordbergshaugen og Ysse fikk avgjørende betydning når valg
av trasé skulle gjøres.
På mange vis kan man si at dette var et pionerarbeid, og de arbeider som
utføres av dagens geoteknikere, er en videreføring av dette.
Note:
1 Opplysninger ved Ole Støa.


----
485 RasA
----
GJENVINNING AV RASOMRÅDET
Sand- og leirflukt
I den første tiden etter raset var det ved tørt vær og vind en ganske betyde
lig og sjenerende sandflukt.
Borghild Bjartnes som bodde på Volen de nærmeste årene etter raset, for
talte at til sine tider var det ikke mulig å se Eklomelene fra gården på grunn
av støvskyene. Det var som det var tett tåke.
For folk som hadde plager med astma og luftveisinfeksjoner kunne dette
få übehagelige følger. En som måtte ta konsekvensen av dette, var Kasper
Selli. Han var egentlig fra Røra, men like før raset fikk han tjeneste hos
Johannes Rygg på Haug. Etter raset var han med på å redde varer opp fra
kjelleren på en av nabogårdene som lå utsatt til for flommen. Han fant også
et menneske som var kvalt av leiren. Men senere, etter hvert som det tørket
opp, ble det leirfokk fra leirsjøen. Og dette tålte ikke Kasper. Han fikk
pustevansker, og måtte flytte fra Verdal igjen.
Det var ikke mye menneskene kunne gjøre for å forhindre leirflukten. Men
naturen sørget etter hvert for at overflaten ble bundet. Og dreneringen som
pågikk under ledelse av kanalvesenet, gjorde også sitt til at plantene kunne
komme.
Den første oppdyrkningen av det ødelagte landet tok til ganske umiddel
bart. 1 Men det var imidlertid bare mulig på de strekningene som lå helt i
kanten av leirsjøen hvor leirlaget var tynt.
Planmessig oppdyrkning av større områder lot vente på seg. Det var heller
ikke mulig før flatene var blitt skikkelig drenert. Den første noe mer omfat
tende dyrkning ble forsøkt allerede 3 - 4 år etter raset. Da ble det forsøkt
med høstpløying og to-tre ganger harving om våren. De første kulturplant
ene man prøvde seg med, var hviterter og gråerter. Disse ble sådd 3 - 4 år
uten gjødsling. Etter gjødsling med naturgjødsel satte man poteter ett år. Neste
år ble det sådd bygg eller havre. Deretter ble landet lagt ut til slåtteland. Det
første året med gress, ga normalt bare sparsom gressvekst, men den tok seg
opp de påfølgende årene.
Forholdsvis tidlig på 1900-tallet var det dyrket opp 400 mål mellom Melby
og Rosvoll på sydsiden, og omtrent 300 mål mellom Haga og Bjartnes.
Derimot var det ansett som umulig å dyrke opp rasgropen de første årene.

----
486 RasA
----
Plantene i rasområdet
Til tross for at det ble bevilget betydelige beløp til gjenreisningsarbeidet
etter raset, ble det av en eller annen merkelig grunn ikke foretatt noen under
søkelse over hvilke kulturplanter som kunne vokse i de ødelagte områdene.
Det ble foretatt store grøftingsarbeider, men plantene fikk stort sett hjelpe
seg selv med å dekke skredet.
I perioden 1898 til 1902 foretok amanuensis Thekla Resvoll en undersøk
else av hvordan plantene spredte seg i det ødelagte området. Resultatet av
denne undersøkelsen hitsettes: 2
Generelt
Først omtales plantene i selve skredet, og da særskilt plantene på grusen
eller auren og på leiren, videre sumpplantene, deretter på det landet som er
oversvømmet av utglidde masser.
Den utglidde terrassen var dekket av en plantevekst på oversiden. Det som
gled ut, var dyrkede marker, åker og eng som tilhørte de mange gårdene.
Langs Follobekkens dalføre var det, særlig i den sydlige delen, løvkratt, mest
av older. I nord var det noe skog, og vestranden var dekket av granskog.
All denne planteveksten forsvant ikke helt ved skredet, men ble gjenfunnet
spredt så godt som over alt på den nye jordbunnen.
Da den oppbløtte leiren gled ut under de overliggende lag, revnet disse
opp på kryss og tvers, og fløt nedover i større og mindre deler på leirstrøm
men. Mesteparten forsvant visstnok, men ikke lite ble liggende igjen som
spredte flak både på skredbunnen og på det overdekkede landet.
På skredbunnen var flakene ujevnt fordelt. De var tallrikest langs bredd
ene hvor leirstrømmens hastighet visstnok var minst. Ved sydmelen var de
særlig stuet sammen i større mengder, og i nordvest var en del av gården
Auglens skog blitt hengende igjen i kanten i det bunnen sank, samtidig som
også en del løvskog hadde glidd ned i nord. De større trærne som kunne sees
enkeltvis hist og her på skredbunnen, var fra den gamle overflaten.
På flakene vokste det dels skog- eller myrplanter, dels planter fra dyrkede
marker og enger.
Etter jordbunnens beskaffenhet syntes ikke denne å være særlig skikket for
ny plantevekst.
I den aller første tiden etter raset så egnen også helt trøstesløs ut. Det varte
dog ikke lenge før de grå flatene begynte å grønnes, skjønt ikke noe ble gjort
for å hjelpe til. Allerede i 1898, bare fem år etter ulykken, var det et plante
liv som forholdsvis ikke tellet så få arter, og på sine steder var det temmelig
mange planter, selv om artene var få.
Artene var i det hele fordelt etter jordbunnens forskjellige beskaffenhet.
Skredbunnen sett opp fra av den avbrutte veien ved Auglen viste et farve

----
487 RasA
----
skjær, bestemt på sine steder av jordartens farve og på andre av plantenes
mengde. I de nordlige delene av skredet med den ujevne bunnen var store
deler grå å se til, således de høye toppene og i alle fall de øverste delene
av ryggene og haugene. Lavere nede var det grønt av hestehovens mektige
bevoksninger.
Langs vestmelen var den gråbrune farven av grusen eller auren mest frem
tredende, idet planteveksten her var særdeles spredt og glissen. Men lengre
ut, langs Follobekkens nye leie, hvor bunnen var sandblandet leire, var det
et belte som ved frisk farve stakk seg ut mot omgivelsene og virket oppliv
ende i landskapet. Her var det åkersnellen (equisetum arvense), som dannet
et rikt og tett dekke.
Men bakenfor igjen ble farven atter mer grå, idet leirbunnen skinte gjen
nom den temmelig åpne planteveksten. Dette var på leirstrekningen langs det
gjenstående landstykke.
Planteveksten var således forskjellig etter jordbunnen, etter som denne var
aur eller leire.
Planter på auren eller grusen
På skredbunnen hvor det lå aur, var det mange rester av den gamle plante
veksten, særlig i nord.
De nye plantene som hadde vokset frem her, viste seg fattige på arter, og
de var ikke tallrike. Når de plantene som var knyttet til de mange pyttene
og smådammene, ikke regnes med, var det ikke mere enn 32 arter på grusen.
De fleste vokste spredt. Kun få hadde formådd å danne tettere samlinger.
Av trær og busker var det kun hist og her med lange mellomrom enkelte skudd
av gran, einer, bjørk, asp, vidje, og likeså var det med urtene når hestehoven
unntas, og tildels tyttebær, krekling og linnea. På noen steder i den nordlige
delen av dette beltet, særlig i strøket omtrent ut for gården Auglen, hadde
tyttebærplanten spredt seg temmelig rikt og dannet til og med et tett dekke
over grunnen. Bær var det i store mengder på denne planten, og de var used
vanlig store. Linnea vokste også i større mengder i nærheten og sendte fine,
lange grener rikt bort over grusen. Likeledes var det krekling her og der i
tettere samlinger.
Grusbeltet var som nevnt, ujevnt i bunnen. Det vekslet mellom hauger og
fordypninger. Mange hauger var helt uten planter, og på andre var det ikke
flere enn at man kunne klare å telle de enkelte. På haugene var det mest
nyseryllik (achillea ptarmica), smylebunke (aira flexuosa) og hestehov
(tussilagofarfara). Hestehoven vokste helst på de lavere delene av forhøy
ningene og var aller hyppigst å se i fordypningene, hvor den til dels dannet
en tett bevoksning. Åkersnelle (equisetum arvense) var ikke så alminnelig
i dette beltet, men fantes helst hvor bunnen var fuktigere.

----
488 RasA
----
Hvor grusen var finere, mere sandblandet, hadde det vokst frem en del
moser. Både på haugene og på den flatere bunnen mellom disse var det så
ledes hist og her spredtstående, vel adskilte tuer av få centimetres tverrmål.
I det hele tatt var det dog ikke alminnelig å se moser på den tørre bunnen
her i dette beltet.
Plantene på leiren
Den mest üblandede leiren dannet bunnen over den største delen av skre
det. Inntil 1898 var det kun få planter som hadde spiret frem på leiren. Det
var et lite antall arter, og de aller fleste vokste i små mengder spredt med
naken leire mellom de enkelte plantene. Kun hestehoven gjorde et unntak.
Men på selve leirflaten var den ikke videre utbredt. Den vokste helst i en
krans omkring de flakene som lå hist og her som levninger av den gamle
overflaten. Ellers var den henvist til forhøyninger og til meiene.
På leirarealet vestenfor som østenfor «øya» var det i alt 43 planter, et over
måte lite tall på det store arealet.
Til dette kommer at de aller fleste artene fantes på den forholdsvis lille
leirstrekningen vestenfor «øya».
De mest karakteristiske plantene på leiren var sumptrehage (triglochin pa
lustre) og tunggress (polygonum aviculare), arve (cerastium vulgatum), små
syre (rumex acetosella) og revehale (alopecurus geniculatus) som vokste spredt
over hele arealet. De to førstnevnte forekom i en påfallende sped form; tung
gresset var således oftest mindre enn 10 centimeter høyt, og de opprette skud
dene var meget tynne og ugrenede. Enkelte av de nevnte artene ble observert
bare på et eneste sted.
Det sees at såvel grusbunnen som leiren hadde en sparsom og fattig plante
vekst. Men en del av skredbunnen danner en unntagelse.
Langs Follobekken var det som nevnt, et belte som stakk seg ut mot omgi
velsene ved sin friske, grønne farve. Dette beltet går mot øst over i leirstrek
ningen langs det gjenstående landpartiet. I vest går det over i grusbeltet.
Bunnen her var sandblandet leire og temmelig fuktig. Her dannet åkersnellen
en overmåte tett bevoksning. Marken var dekket som av et grønt teppe, hvorfra
en del planter hist og her stakk opp. Denne strekningen hadde i det hele en
særdeles avvekslende plantevekst, skjønt arealet var forholdsvis meget lite.
Beltet begynte omtrent ut for «øyas« nordligste punkt og gikk i syd over leir
sletten. Bredden er anslått til ca. 50 meter.
67 planter vokste på denne delen, foruten moser. Alminneligst var åker
snellen (equisetum arvense). Sumptrehage (triglochin palustre) var meget al
minnelig. Alminnelig var siv, trådsiv (juncus filiformis), ryllsiv (juncus
articulatus) og skogsiv (juncus alpinus).
Alminnelig var også enghvein (agrostis vulgaris), sumprevehale (alopecurus

----
489 RasA
----
geniculatus), sølvbunke (aira cæspitosa), sneglebunke (aira flexuosa) . Rød
svingel (festuca rubra) var temmelig alminnelig, likeså småsyre (rumex ace
tosella), tunggress (polygonum aviculare), arve (cerastium vulgatum),
myrmjølke (epilobium palustre) og nyseryllik (achillea ptarmica) . Meget al
minnelig var hestehov (tussilago farfara) .
En mose (marchantia polymorpha) var meget alminnelig og dannet på en
kelte steder tette dekker over grunnen.
Her var således et ganske betraktelig antall arter på denne jordstreknin
gen, større enn noe annet sted på skredbunnen av samme størrelse. Til dette
kommer at åkersnellen opptrådte med en stor mengde individer.
På de store leirhaugene og ryggene i nord har hestehoven funnet utmerket
grunn, og her har den spredt seg som ingen andre steder. Med sine rikt for
grenede og lange underjordiske deler har den krysset gjennom leiren og ero
bret stykke for stykke for sine grove, dekkende skudd. Den har tatt de lavere
forhøyningene i besittelse, likesom også de flatere partiene mellom disse for
en stor del var opptatt. Allerede i 1898 var denne plantens erobring av plassen
langt fremskredet. 1 1902 måtte den sies å være omtrent fullbyrdet. I alminne
lighet vokste den så tett at bladene skjulte grunnen, og de få plantene som
den ga plass blant sine skudd, stakk liksom rent umotivert opp fra det jevn
høye dekket.
Av plantene her kunne åkersnellen på noen steder være rikelig til stede blan
det inn i hestehovplantene. Og den kunne være omtrent enerådende. Dette
var tilfellet hvor grunnen var fuktig, således i en del forsenkninger. De svære
leirmassene ved Jermstad var übevokset i 1898.
De høye meiene som omga skredet, var dels med, dels uten vegetasjon.
I alminnelighet var de bevokset overveiende med hestehov i sin nedre del,
mens den øvre delen var naken. Dette var tilfellet med meiene i de store par
tiene i nord, samt i øst og syd. Var meiene ikke alt for bratte, hadde det gjer
ne glidd ned ovenfra tuer, busker og trær. Således hadde det på meiene i syd
ved skredporten glidd ned ikke så lite older og til dels også gran. Og på vest
melen var det også en del nedrast vegetasjon. På det øy formede landstykket
var meiene også bevokset, vesentlig med hestehov. Bare den øverste, bratt
este delen var uten nevneverdig vegetasjon. Sammen med hestehov var det
også noe åkersnelle.
Vann- og sumpplantene
Hist og her var det over hele arealet mindre pytter og dammer. De var
tallrike i grasbeitet hvor bunnen var mere ujevn. På det flatere landet var
det en del småtjern. I den nedre delen av grasbeitet lå en rekke langs et bekke
sig. Dernest var det en del småvatn på leiren både vestenfor og østenfor «øya».
Mange av disse vannansamlingene viste allerede i 1898 en forbausende rik

----
490 RasA
----
plantevekst, både mange arter og av flere arter også mange individer. I vannet
hadde det utviklet seg typiske vannplantesamfunn, og ofte var det karakteri
stiske sumpplanter i krans langs breddene. De planterikeste tjernene var å
finne i grasbeitet. Ved tolv småvatn var vegetasjonen temmelig ens utviklet
ved dem alle. Bunnen besto mest av fint, slamlignende materiale. Av egent
lige vannplanter vokste her tre arter vannaks og to arter pinnsvinknopp. Rundt
breddene vokste elvesnellen (equisetum fluviatile) ofte i rike samlinger, halv
gress, siv, i alt omtrent 23 arter. Hestehale (hippuris vulgaris), sumpreve
hale (alopecurus geniculatus) og catabrosa aquatica dannet den eneste
vegetasjonen i flere små, særlig granne pytter og vokste her meget tett.
En del planter var knyttet til mere fuktig bunn enn graset i alminnelig og
vokste helst i omgivelsene av de nevnte småvatnene.
Vesentlig samme vegetasjon som ved tjernene i grasbeitet var det også i
småpyttene langs Follobekken.
Ved de mange småpyttene på leiret var vegetasjonen langt mere fattig på
arter og også fattigere på individer.
Flere av disse vatnene ble besøkt på nytt sommeren 1902. I løpet av de
mellomliggende 4 år hadde vegetasjonen delvis forandret seg. Et tjern mellom
grushauger i den nordvestre delen av skredet omtrent i rett linje ut for gården
Auglen hadde i 1898 en sparsom plantevekst som nesten utelukkende besto
av pinnsvinknopp (sparganium minimum). 1 1902 var det anderledes. Vatnet
hadde da fått en særdeles tett vegetasjon og holdt på å gro helt igjen av elve
snelle (equisetum fluviatile) , som vokste både ute i vatnet og ved breddene.
Foruten denne planten hadde det også innfunnet seg ikke så få andre. Inne
ved land var bunnen dekket av et moseteppe. Dessuten hadde andre planter
kommet til.
Ved bredden hadde det også vokset frem en del, omtrent kvarterhøye skudd
av bjørk (betula verrucosa), en alenhøy granbusk og et par busker av vidje
(salix aurita).
På skredbunnen hadde det allerede i 1898 vokset frem i alt 105 arter. Plan
teselskapet var tilfeldig sammenbrakt og av rett broket beskaffenhet. Her
vokste det på samme jordbunn og til dels side om side myrplanter og skog
planter, engplanter og alminnelig ugress. Og dog var det på en viss måte
allerede inntrådt en slags likevekt i vegetasjonen, sammenlignes de forskjel
lige artenes mengde f. eks. på leiren, så vil man se at de plantene som her
hadde erobret den største plassen, nettopp er slike som hører til på denne
slags jordbunn, mens f. eks. myrplantene og skogplantene kun ble funnet i
meget beskjedent antall. Og aller best trer forholdet frem hvor grannen var
særdeles fuktig som ved de mange små vannansamlinger. Her var jo typiske
vannplanter og sumpplanter så omtrent enerådende på plassen.

----
491 RasA
----
Planter på landet dekket av utglidde masser
Store deler av dalen på begge sider av Verdalselven ble oversvømmet av
leir- og sandmasser, og den veldige bølgen begrov alt som lå i dens vei og
utslettet ethvert spor av den gamle overflaten med dens liv.
Størrelsen av det nye landet er, som nevnt, omkring 8,5 km 2 . Jordbunnen
var i alminnelighet en sandblandet leire, her og der nærmest ren sand, eller
på andre steder nærmet den seg üblandet leire. Heller ikke her varte det lenge
før det begynte å vise seg en del planter. I 1898 hadde plantene på denne
flaten adskillig likhet med dem som vokste på skredbunnen. De samme to
arter var også her fremherskende; hestehov og åkersnelle hadde erobret store
deler av jorden.
Leirstrekningen ble delt i tre belter fra nord mot syd før undersøkelsen:
ett mellom Haga og Ekle, det andre mellom Ekle og Bjartnes, og det tredje
fra Bjartnes til enden av leirfallet. Alle partier ble avskåret av elven i syd.
Hver av disse tre delene ble atter delt i tre belter: ett langs elven, ett i nord
langs bredden av leiret, og ett mellom begge disse. På dette viset ble arealet
oppdelt i ni små områder.
På det overdekkede landstykket ble det iakttatt i alt 101 arter.
På strekningen Haga - Ekle langs bredden av leiret 65, på beltet etter midten
39, langs elven 49 arter.
På strekningen Ekle - Bjartnes langs bredden av leiret 59, på beltet etter
midten 32, langs elven 41 arter.
På strekningen Bjartnes - leirets slutt langs bredden av leiret 52, på beltet
etter midten 29, langs elven 37 arter.
I alt 101 arter på det samlede areal er et ikke så lite antall når man tar i
betraktning det korte tidsrom som planteinnvandringen hadde foregått over.
Av alle disse var det dog bare et fåtall som hadde en noen lunde vid utbred
else, og meget få var de artene som hadde spredt seg over hele området. De
fleste hadde kun en liten utbredelse.
De hyppigste artene, de som fantes i alle områdene, var følgende 15:
Åkersnelle (equisetum arvense), sumptrehage (triglochin palustre), små
syre (rumex acetosella), hvit kløver (trifolium repens), fuglevikke (vicia
cracca), småklokke (campanula rotundifolia) , nyseryllik (achillea ptarmica) ,
hestehov (tussilago farfara) samt gråolder (alnus incana). Dessuten av gress
arter: enghvein (argostis alba og vulgaris), sumprevehale (alopecurus geni
culatus), engkjerte (phleum pratense) , sølvbunke (aira cæspitosa}og kveke
(triticum repens).
Samtlige arter var særdeles alminnelige over alt på hele feltet. Dog var
det kun to av dem, hestehov og åkersnelle som sluttet seg sammen til tettere
bevoksninger. Disse to var utbredt over hele arealet og dannet på de fleste
stedene en slags bunnvegetasjon, oftest hver for seg, men også i fellesskap.

----
492 RasA
----
Ingen av de øvrige kunne noe sted sies å beherske grannen med tette samlin
ger. Til de artene som hadde størst utbredelse, kan man også regne rødsvin
gel (festuca rubra), som fantes i åtte områder og bare manglet i ett.
Det overveiende flertall av de 101 plantene er flerårige, bare et mindre
antall, i alt 20 er en- og to-årige, og disse hadde på få unntagelser nær en
meget liten utbredelse.
De nye plantene på det overdekkede arealet stammet for en vesentlig del
fra de nærmest tilstøtende områdene. En sammenligning mellom plantene på
selve leiret og leirets nærmeste omgivelser viser dette.
Mellom gårdene Haga og Lyng var det mest dyrkede marker, åkrer og enger
langs leirflaten. Omtrent fra Lyng av og til Hegstad er det olderkratt langs
leiret, og bakenfor dette granskog. Mellom Hegstad og Bjartnes var det også
en del older, til dels blandet med rogn, og bakenfor lå Ekles og Bjartnes'
slåtteenger og åkrer. Fra sistnevnte gård og nedover til leirets ende støtte det
mest dyrkede marker like inn til leiret.
Av de nye plantene var det på leiret en stor del ugressplanter av dem som
er alminnelige over alt på dyrkede marker, dernest ikke få engplanter, en
del kratt- og skogvekster, det vil si planter som hører hjemme på de nevnte
tilstøtende lokaliteter. I det hele tatt var det av samtlige nye planter kun få
som ikke ble sett å vokse i de aller nærmeste omgivelsene.
Dog følger det ikke av dette at alle planter er spredt eller sådd fra bredd
ene. Av flak som under utglidningen hadde nådd ned i dalen, flyttet av leir
strømmen, var det ikke så få, og i alminnelighet var de temmelig jevnt fordelt.
På de fleste av disse flakene vokste det engplanter, på andre skogplanter og
på atter andre, dog kun på få, myrvekster. Når man unntar de siste, var det
på flakene planter av samme art som på de tilgrensende breddene. Sprednin
gen fra flakene har vært ganske betydelig, noe den forholdsvis store og jevne
utbredelsen av flere planter, f. eks. gressartene, viste.
I det innerste beltet langs elven var det en del flak hvor plantene tydelig
stammet helt fra den utglidde delen av Prestegårdsmyra i skredets nordligste
parti. Noen av deres planter hadde spredt seg på den omkringliggende jord
bunnen, dog bare i små mengder.
Det har således været to kilder for plantespredningen på dette overdekkede
landet. Den ene var de tilgrensende breddene, den andre de mange rester av
den utglidde terrasseover flaten. Det er ikke iakttatt en eneste art som ikke
fantes i de aller nærmeste omgivelsene eller på flakene ute på leirflaten.
Så langt Thekla Res voll.
Videre utvikling
I tiden etter denne undersøkelsen gikk det raskere. Sand- og leirflukten tok
etter hvert slutt. Rundt 1900 var denne innskrenket bare til sandørene ute

----
493
----


----
494 RasA
----
i elveløpet, og disse var som oftest våte av vannet i elven, slik at problemet
egentlig var slutt.
Og de ødelagte områdene fikk en så pass vegetasjon at de kunne brukes
til havnegang. Dermed fikk de med en gang en slags verdi.
Skogen gjorde også sitt inntog, men det gikk senere. Olderen var her den
viktigste planten, og i løpet av det første ti-år av 1900-tallet sto olderskogen
forholdsvis tett over nesten hele området som var blitt overslammet.
Det ble også forsøkt med skogplanting. 1 1903 ble det laget ca. 50.000 plan
tehull i Statsteig A, det vil si inne i skredgropen og områdene like utenfor.
Sommeren 1904 ble 16 fanger fra Trondheim landsfengsel satt til å plante
trær. Det ble nedsatt ca. 37.000 stykker gran- og furutrær, foruten at fang
ene også laget 8.000 meter gjerde og vel 2.000 meter vei. 20.000 nye plante
hull ble også laget.
Neste år plantet fangene 54.000 planter av gran, buskfuru og norsk fura.
Dessuten laget de nesten 750 meter grøft, og laget ytterligere 20.000 plan
tehull.
I 1906 var fangene atter på plass, og denne sommeren plantet de 42.500
planter av gran, fura, bjørk, pil og svartor.
Noter:
1 Amund Hellån Nordre Trondhjems Amt s. 146 ff.
2 Det etterfølgende er tatt fra Amund Helland : Topografisk-statistisk Beskrivelse over Nordre
Trondhjems Amt, bind 1 s. 141 ff. Språket er modernisert.

----
495 RasA
----
STATSJORDEN
Statsteigene
Den jorden Staten overtok, lå i to teiger adskilt fra hverandre. Disse teig
ene ble derfor kalt Statsteig A og Statsteig B.
Statsteig A omfattet selve rasgropen og områdene umiddelbart utenfor ras
porten. Områdene utenfor porten ble også kalt Triangelet. Denne teigen var
på 2154,1 dekar.
Statsteig B omfattet de ødelagte områdene ved Lennes og Lyng. Teigen
var på 1384,9 dekar.
Jorden som ble utlagt til Staten, fordelte seg slik: 1
Statsteig A:
Gårdsnr . 95.2 Eklos veet
» 96. 1 Eklosvedjan
106.7 Glynden
» 97. 1 Trøgstad lille søndre
» 98.5 Trøgstadskredet
» 100.3 Jermstadskredet vestre
» 101.1 Spannet
» 102.2 Jermstadskredet øvre
105.2 Folloskredet ~]
106.1 Krag t
106.2 Trøgstad lillej
» 106.4 Krågsmoen
106.5 Gran
» 106.6 Egge
106.8 Bjørklund
» 107.8 Moskredet nordre
» 107.9 Moskredet søndre
» 107.4 Moan
108.2 Hagaenget
» 108.5 Hagaskredet nordre mellom
» 108.6 Hagaskredet nordre østre
» 108.7 Hagaskredet nordre vestre
» 119.2 Langenget
» 124.3 Lundenskredet
0,05 mark
0,10 »
0,05 »
73,5 da
44,0 »
0,03 »
0,43 »
287,7 »
0,36 »
134,4 »
0,20 »
179,2 »
0,32 »
71,0 »
0,13 »
72,0 »
0,64 »
390,0 »
65,4 »
37,4 »
0,10 »
0,06 »
0,16 »
73,8 »
0,02 »
20,8 »
0,05 »
51,9 »
0,02 »
42,0 »
0,04 »
34,5 »
0,05 »
44,3 »
0,13 »
39,0 »
0,11 »
116,6 »
0,26 »
75,0 »
0,05 »
10,8 »
40,1 »
0,25 »

----
496 RasA
----
Gårdsnr. 125.2 Sundbyaunet østre
» 121 .2 Sundbyaunet mellom
» 126.5 Sundby skredet vestre
» 127.3 Sundbyskredet østre
» 129.5 Melby skredet
» 129.3 Melbynesset
Statsteig A sum
Statsteig B:
Gårdsnr. 109.5 Lyngskredet søndre østre 0,23 mark
» 109.4 Lyngskredet søndre vestre 0,17 »
» 110.8 Lyngskredet mellom vestre 0,11 »
» 110.9 Lyngskredet mellom østre 0,12 »
» 111.5 Lyngskredet nordre
» 117.2 Lennesskredet søndre
» 117.3 Lennesskredet nordre
» 119.1 Haga nordre
Statsteig B sum
Statsteig A
Statsteig B
Tilsammen
Fradrag veigrann i Statsteig A
Uten veigrann tilsammen
Som det går frem av dette, er disse
fastslått i 1900-1901.
Hva som skjedde med statsjorden 2
4,86 mark 2166,8 da
69,7 da
44,7 »
32,0 »
4,86 mark 2166,8 da
8,22 » 1348,0 »
1348,0 »
13,08 mark 3514,8 da
12,9 »
3501,9 da
tallene litt mindre enn hva som ble
I 1908 kjøpte Verdal kommune Statsteig B av Staten. Kommunen betalte
kr. 1,50 pr. mål, og teigen ble beregnet til å være 1200 mål. Kjøpesummen
ble således kr. 1800,00. Dette arealet var noe mindre enn det arealet som
var blitt fastslått av Verdalskomitéen etter raset.
En forespørsel fra Verdal kommune i 1913 om å få kjøpe Statsteig A ble
avslått av Staten.
Ved forvaltningen av Statsteig A var Staten til å begynne med representert
ved Stjør- og Verdal skogforvaltning. Senere ble Statens interesser ivaretatt
av Nord Trøndelag Landbruksselskap.
De forskjellige partene i Statsteigene fikk nye fortløpende bruksnummer
i tilhørighet til de gamle gårdsnumrene. Dette førte til at sammensetningen

 

 


----
497 RasA
----
Et av de første husene i Raset. Dette var hos Agot og Harald Lunnan på
Lunnan. På armen sønnen Gunnar. Til v. Olav Åspås
av denne jorden etter hvert ble temmelig uoversiktlig. Derfor ble det ved tre
anledninger foretatt sammenslåinger av de forskjellige partene.
Statsteig B
Den første sammenslåing fant sted i 1909. Det gjaldt Statsteig B som nå
Verdal kommune eide. Etter begjæring fra ordføreren i Verdal ble 1 19. 1 Haga
nordre slått sammen med med 117.2 Lennesskredet søndre, 117.3 Lennes
skredet nordre, 109.5 Lyngsskredet søndre østre, 109.4 Lyngsskredet søn
dre vestre, 110.8 Lyngsskredet mellom vestre, 110.9 Lyngsskredet mellom
østre og 111.5 Lyngsskredet.
Deretter ble det foretatt skyldsetting av fire parseller. Dette skjedde sam
me år.
Parsellene var følgende:
Leira 119.5 skyldmark 0,28 Edvard Kålen
Solbu 119.6 » » 0,28 Ola Klefsås
Ryan 119.7 » » 0,33 Paul Leirfall
Øian 119.8 » » 0,33 Karl Overholmen
Verdalsboka - 32


----
498
----

I 1912 fant det så sted skyldsetting av seks nye parseller:
Haga nordre 119.1 skyldmark 0,85 Johan Hoh
119.1 skyldmark 0,85 Johan Holmli
Lennes østre 119.9 » » 0,64 Ole Svedjan
Trøgstad 119.10 » » 0,67 Olaf Hjelde
Forset 119.11 » » 0,89 Gustav Lundbakken
Leirvoll 119.12 » » 0,97 Martin Storhaug
Holmli 119.13 » » 0, 88 Bernt Holmli
Etter dette har parseller blitt skilt ut fra noen av de ovenfor nevnte partene.
Det har også vært eierskifte flere ganger.
På Krågsvoll hos Marie og John E. Lindseth. Dette var en typisk uthusbyg
ning på bureiserbrukene. John Lindseth, Einar, Ingeborg, Elsa, Marie
Lindseth.
Statsteig A
I 1914 ble det foretatt sammenslåing av en del parseller i Statsteig A etter
begjæring av Stjør- og Verdal skogforvaltning på vegne av Landbruksdeparte
mentet. Da ble 95.2 Eklosveet slått sammen med 96. 1 Eklosvedjan, 97. 1 Trøg
stad lille søndre, 98.5 Trøgstadskredet, 100.3 Jermstadskredet vestre, 101.1
Spannet, 102.2 Jermstadskredet øvre, 105.2 Folloskredet, 106.1 Krag, 106.2
Trøgstad lille, 106.4 Krågsmoen, 106.5 Gran, 106.6 Egge, 106.7 Glynden,
106.8 Bjørklund, 107.4 Moan, 107.8 Moskredet nordre, 107.9 Moskredet
søndre, 108.2 Hagaenget, 108.5 Hagaskredet nordre mellom, 108.6 Haga
skredet nordre østre og 108.7 Hagaskredet nordre vestre.


----
499 RasA
----
Mindre enn et halvår etterpå, i 1915, fant den siste sammenslåingen sted.
Også ved denne anledning var det Stjør- og Verdal skogforvaltning som be
gjærte sammenslåingen. Det gjaldt det samme området, og til Eklosveet 95.2
som allerede var blitt tillagt flere parter, ble nå tilføyd 1 19.2 Langenget, 124.3
Lundenskredet, 125.2 Sundbyaunet østre, 126.5 Sundbyskredet vestre, 127.2
Sundbyaunet mellom, 127.3 Sundbyskredet østre, 129.3 Melbyaunetog 129.5
Melby skredet. Melbyaunet var det samme som Melbynesset.
Alt dette gjaldt Statsteig A.
Men før sammenslåingen hadde funnet sted, ble de to første parsellene skyld
satt. De skjedde i 1913:
Krag 95.5 skyldmark 0,50 Oluf Klokkerhaug
Krag søndre 95.6 » » 0,50 Ole Landfall
I 1916 fant det sted skyldsetting av tre nye parter:
Krågset 95.7 skyldmark 0,43 Peder Eklo
Trøgstad lille 95.8 » » 0,50 Petter Eklo
Spannet 95.9 » » 1,37 Sefanias Hofstad
Den siste av disse var egentlig to parseller.
Videre ble to parter skyldsatt i 1924. De var:
Eklosveet østre 95.10 skyldmark 0,35 Anton Innhaug
Krågsvoll 95.11 » » 0,15 John E. Lindset
Den siste av disse ble skilt ut fra parsell Krag søndre 95.6, og selger var
Ole Landfall.
Så fulgte tre parseller i 1929
Lunnan 95.12 skyldmark 0,26 Harald Lunnan
Egge
95.13
95.14
» 0,30 Paul Helden
»
Sellægg
» 0,33 Petter M. Sellæg
»
Og i 1930 ble en skyldsatt:
Krågset
95.15 skyldmark 0,17 Oskar Grande
I 1936 fulgte tre skyldsettinger.
Spannet nordre 95.16 skyldmark 0,23 Einar Skavhaug
Nylund 95.17 » » 0,20 Alf Pedersen
Trygvoll 95.18 » » 0,20 Anneus Haugdal
Den første av disse var en av de partene Sefanias Hofstad hadde kjøpt i
1916.

Og den siste parten av statsjorden ble skyldsatt i 1937:
Haugum 95.19 skyldmark 0,24 Arnold l
95.19 skyldmark 0,24 Arnold Prestmo

----
500 RasA
----
Jord utenfor Statsteig A
I 1901 ga John Rostad, eier av Follo, Staten disposisjonsretten over det
som var igjen av Follo nede i rasgropen i 1901.
En bit av dette, kalt Folloskredet, ble så lagt til Eklosvedjan i 1901. Biten
var av skyld 0,13. Det nye nummeret ble 95.2. (Se ovenfor.)

I 1909 ble restene av Follo delt og skyldsatt slik:
Skogmoeng 105.3 skyldmark 0,15 Mi
105.3 skyldmark 0,15 Mikal Skogmo
Heggeseng 105.4 » » 0,24 Peder Skultbakk
Auglen østre 105.5 » » 0,31 Torleif Buras
Grønnmyra 105.6 » » 0,07 Anton Prestmo
Prestmo 105.7 » » 0,07 Aneus Prestmo
Og i 1931 ble den siste biten av Follo nede i rasgropen skyldsatt:
Follo søndre 105.10 skyldmark 0.26 Olaf Rønning
105.10 skyldmark 0,26 Olaf Rønning
Av Prestegården Auglens område nede i rasgropen ble følgene parseller
skyldsatt i 1896:
Tokstad østre 32.7 skyldmark 0,40 Petter Eklo
Tokstad vestre 32.8
» 0,20 Petter Eklo
»
Så fulgte i 1936
Årset
32.14,15
» 0,15 Ole Arstad
Senere har det skjedd andre skyldsettinger i dette området. Flere parter
er blitt skilt ut fra noen av de ovennevnte, og nye eiere har overtatt. Også
parter som ikke tilhørte Statsteig A, foruten de to som er nevnt ovenfor, er
blitt skilt ut som egne brak.
Oversikt over bureiserne
Det så ikke lyst ut den første tiden etter raset. Krateret i landskapet var
som et åpent sår. Og den stivnede leirsjøen var heller ikke noe lystelig syn.
Mange hadde tvil om at det noen gang ville bli mulig å bosette seg her igjen.
Men naturen har bøtt på mye selv, og pågangsmot fra driftige og innsats
fylte mennesker har vist at sårene kunne leges. I dag fremstår både Raset
og Leiret som et fruktbart og veldyrket landskap. Det er ikke lett å se at for
bare noen ti-år siden var det her et trøstesløst skue.
Samtidig er det heller ikke lett å se det slitet og forsakelsen som ligger bak
de veldyrkede jordene og vakre gårdene.
Alt dette viser imidlertid at det er håp i fremtiden bare man har pågangs
mot og innsatsvilje.
Det er dessverre ikke plass i denne fremstillingen til en fullstendig gjen
nomgåelse av nyryddernes historie, om deres slit og forsakelser. Nedenfor

----
501 RasA
----
Beret og Ola Klefsås var blant de første som startet opp på Statsteig B, det
vil si på Nessleiret.
følger således bare navnene på de menneskene som startet opp med håp om
en fremtid i Raset og på Leiret
32.14,15 Årset:
Konstanse og Ole Arstad
Dagmar og Leif Arstad
32.16 Solhov:
95.2 Eklosveet/Haugan: Henrikke og Lars Haugan
95.6 Krag søndre:
95.7 Krågset:
95.10 Eklosveet østre:
95.11 Krågsvoll:
95.12 Lunnan:
95.13 Egge:
95.14 Sellægg
95.15 Krågset
95.16 Spannet nordre:
95.17 Nylund:
95.18 Trygvoll:
95.19 Haugum:
105.6 Grønnmyra:
Marie og Even Olsen
Aasta og Arne Eklo
Inga og Anton Innhaug
Maria og John E. Lindset
Ågot og Harald Lunnan
Olaug og Paul Helden
Mathilde og Petter M. Sellæg
Maria og Oskar Grande
Anna og Einar Skavhaug
Klara og Alf Pedersen
Emma og Anneus Haugdal
Oddny og Arnold Prestmo
Anna og Anton Prestmo


----
502 RasA
----
Etter hvert ble forholdene bedre, og husene fikk høyere standard. Dette er
hos Aasta og Arne Eklo på Krågset i 1937.
105.7 Follo søndre:
108.8 Haga:
119.1 Haga nordre:
119.5 Leira:
119.6 Solbu:
119.7 Ryan:
119.8 Øian:
fra 1918
119.9 Lennes østre:
119.11 Forset:
119.12 Leirvoll:
119.13 Holmli:
Lussi og Olaf Rønning
Ingrid og Konrad Lyng
Oline og Johan Holmli
Maria og Edvard Kålen
Beret og Ola Klefsås
Ingeborganna og Paul Leirfall
Karl Overholmen(ugift) flyttet
Marje og Evald Ness
Anna og Ole Svedjan
Margit og Gustav Lundbakken
Mette og Martin Storhaug
Marta og Bernt Holmli
Noter:
Disse tallene er hentet fra en fortegnelse over de eiendommene som ble utlagt til Staten. Tall
ene skriver seg fra etter 1.1.1914. De korresponderer ikke helt med de tallene som er gitt
i Stortingsproposisjon nr. 84/1900-1910.
2 I tillegg til opplysninger som er hentet fra offentlige dokumenter, har Leif Bjørkli, Ola Røstad
og Aasta og Arne EkJo bidratt med mye.


----
503 RasA
----
FORANDRINGER
Etter hvert som tiden gikk, forandret landskapet seg. Den trøstesløse blå
grå overflaten, ble gradvis dekket av planter og busker. Men fort gikk det
ikke. I mange ti-år var det store flater med naken leire i dagen. Spesielt var
dette tilfelle i de bratte meiene rundt rasgropen. Menneskene forsøkte å ut
bedre skadene, men det var først og fremst naturen selv som formådde å gi
overflaten nytt liv igjen.
Nokså regelmessig ble det tatt bilder av de ødelagte områdene. Vi skal her
gjengi noen. De første tre er tatt fra et punkt ved Lysthaugen. Muligens har
fotografen tenkt å lage et panoramabilde der alle tre er satt sammen. Foto
grafen er ukjent, likeså tidspunktet. Men det kan ikke ha vært så langt fra
århundreskiftet. På alle bildene går det frem at små busker har begynt å
dukke frem på leirsjøen.
Sett mot vest.


----
504 RasA
----
Sett mot nord.
Sett mot nordøst.

 

----
505 RasA
----
I 1920 tok Einar Musum en del bilder fra både rasgropen og leirflatene.
Beklageligvis har ikke filmene tålt lagringen så godt. Erling Sommervold har
gjort et godt arbeid med å få dem kopiert.
Fra skredgropen. Bildet er trolig tatt fra Eklomelen mot nordøst. Dalen i ter
rassekanten i bakgrunnen ligner på Eklodalen. I så fall var denne delen av
rasgropen dekket av vann etter raset 6. september og gikk under navnet Rogn
haugsjøen.
Også fra bunnen av rasgropen. Muligens er dette bildet tatt fra samme ståsted
som det forrige. Melen i bakgrunnen er trolig Momelen.

 

----
506 RasA
----
Oversikt over en del av rasgropen lengst mot øst. Gården i bakgrunnen er
Skei. Fremdeles er det en del nakne partier i rasmelene.
Parti av elven tatt fra Haga. Gårdene i bakgrunnen er fra venstre Østgård,
Sundby østre og Sundby vestre. Stokkene i forgrunnen er en enkel tømmer
lense.

 

----
507 RasA
----
Fra samme sted som forrige bilde, men mer mot syd.
Utsyn fra Bjørken over flatene ved Ness og Sundby. I bakgrunnen vises ras
skråningene ved Jermstad. I det øverste høyre hjørnet ligger Skei.

 

----
508 RasA
----
Fra Sundbygårdene mot rasporten. Fra v. Sundby østre og Østgård. Bak Mel
by. Helt i bakgrunnen til høyre en del av de fremdeles nakne rasmelene.
Så følger fire bilder fra et senere tidspunkt. Nå er vegetasjonen frodig over
hele området. Og noen steder er jorden blitt dyrket. Gårder og brak har be
gynt å dukke opp. Heller ikke her er det angitt tidspunkt for når bildene er
attt, men trolig er de fra 20-årene.
Bildet er tatt fra et sted mellom Haga og Lyng i retning sydvest. I bakgrunnen
ligger Rosvollgårdene. Vegetasjonen bortenfor veien markerer elveleiet. Og
på motsatt side av elven har noen bureiserbruk dukket opp.

 

----
509 RasA
----
Dette bildet er tatt fra Bjørken. Nå er hele flaten dekket av vegetasjon. Går
den til høyre på den andre siden av elven er Haga. Kultivering av flatene ned
enfor har startet opp, men det er fremdeles sparsomt med bureisingsbruk.
Fra Lysthaugen mot nordøst. Gården i forgrunnen er Sundby vestre. Litt len
ger til høyre ligger Melby. Det store området på motsatt side av elven, er en
del av Statsteig A. Denne delen ble kalt Triangelet. Triangelet består delvis
av en del av rasgropen, og delvis av overslammet område. På sydsiden av
elven er jorden kommet under kultur, men på den andre siden har det skjedd
lite.

 

----
510
----


----
511 RasA
----
Det er uklart når dette bildet er tatt, men trolig er det i 30-årene. Gården
til venstre er Eklosveet, et av bureiserbrukene i Raset. I bakgrunnen til
venstre Skei og til høyre Fåren.
Et annet bilde som også trolig er fra 30-årene. Dette er bureiserbruket Egge.
Bak Egge ligger Momelen. Rasporten ligger til venstre for Momelen.

 

----
512 RasA
----
Så følger et bilde fra Follodalen. Bildet er tatt sist i 70-årene.
Reidar Prestmo beundrer her et av de grantrærne som ble plantet ved år
hundreskiftet. Trærne er nå vel 75 år.


----
513 RasA
----
De siste bildene er fra 1992. Nå er det ikke mye som vitner om at her fant
en av de største naturkatastrofer i Norge sted for 100 år siden. Nå er jorden
tatt i brak, og de ødelagte strekningene er nå en del av de vakreste jordbruks
områdene i det fruktbare Innherred.
Flyfoto mot vest. I forgrunnen midt på Volgavlen. Nærmest dekket Vukusjøen
dalbunnen. Litt over midten til høyre ligger rasgropen som er nesten umulig
åfå øye på. Og den store leirsjøen som strakte seg nedover nesten ned til
Verdalsøra, er med på å danne bildet av Verdal som en av de beste jordbruks
kommunene i Trøndelag. Foto: Bård Gimnes.
Foto: Bård Gi
Restene av Follodalen i 1992.

 

----
514 RasA
----
Fra toppen av Follodalen. Her rant Follobekken. Kumlokket i forgrunnen
ligger der det gamle bekkeleiet lå.
Bildet er tatt i retning nordøst fra omtrent det sted Jermstad øvre lå. I bak
grunnen Skjefte.

 

----
515 RasA
----
Fra bunnen av rasgropen i retning nordvest. Til venstre Jermstad og helt til
høyre Skei.
Fra Eklo mot nordvest. I bakgrunnen til høyre restene av Follodalen.

 

----
516 RasA
----
Utsikt over rasgropen fra syd. Midt på bildet Krågset. Helt i bakgrunnen
Jermstad og Skei.
Fra Eklo mot Sundby. Fra venstre Melby, Østgård, Sundby østre og Sundby
vestre.

 

----
517 RasA
----
BILAG
BILAG 1
KART
Dessverre finnes det ingen pålitelige kart eller fullstendige beskrivelser som
nøyaktig kan fortelle hvordan landskapet så ut før raset. Vi må benytte oss
av mer eller mindre tilfeldige og vage opplysninger, samt slutninger vi kan
trekke på grunnlag av terrenget slik det ser ut i dag.
Det beste kartet som finnes, ble tatt opp i perioden 1878 - 1882 og utgitt
i 1883. Det er i målestokken 1 : 50000. I tiden etter raset ble det tegnet flere
kart eller krokier, som de ble kalt, over dette området. Disse ble dels tegnet
på grunnlag av dette kartet og dels etter hukommelsen. Dessverre inneholder
det første kartet en del navnefeil, og disse ble gjentatt da terrenget skulle re
konstrueres etter raset. Dette har blant annet ført til at mange av feilene er
blitt stående og er faktisk blitt akseptert som fakta. Et par eksempler kan nev
nes. Da kartet ble laget, eksisterte det to plasser i området som hadde siste
leddet -sanden i navnet, nemlig Eklosanden og Trøgstadsanden. På kartet ble
bare den ene avmerket. Men det ble benyttet feil navn. Eklosanden er så
ledes blitt navnsatt som Trøgstadsanden. Under Trøgstad lå det videre en plass
med navn Fyksveet. Den er plassert riktig på kartet. Men trolig fordi den som
gjorde nedtegnelsene ikke skrev nøyaktig nok, klarte ikke den som tegnet
kartet i Kristiania å tyde hva som var skrevet. Og etter som det like i nær
heten lå en gård ved navn Follo, antok vedkommende rimeligvis at navnet
var Follosveet. Og slik ble det.
Begge disse feilene går igjen på skissene og krokiene som ble tegnet etter
på. Dette har vært med på å gjøre det vanskelig å rekonstruere beliggenheten
av heimene og plassene slik de lå før raset.
På kartet fra 1883 er det inntegnet koter. Men dessverre er ekvidistansen
så stor at det ikke er mulig å se hvordan flatene i rasområdet så ut. Til gjen
gjeld er høydeforskjeller og bratte skråninger angitt med skraveringer. Dette
gir en viss hjelp til å fremstille landskapet slik det var.
På den ene krokien som ble utarbeidet etter raset, er det inntegnet koter
hvor det ser ut til at ekvidistansen er 10 meter, selv om dette ikke er angitt
på kartet. Enkelte steder stemmer dette, mens andre steder er kotene full
stendig villedende. Riktignok ser det ut til at de største feilene finnes i områ
der som ikke ble berørt av raset. Det kan være at karttegnerne ikke brydde
seg så mye om detaljene der, fordi det ikke hadde noen betydning.

----
518 RasA
----
Krokiene har til tross for sine unøyaktigheter, stor betydning når det gjel
der mulighetene til å danne seg et korrekt bilde av terrenget. For selv om
de ikke tilfredsstiller de krav som stilles til moderne kart, gir de allikevel
mer korrekte opplysninger enn hva vi kan frembringe bare ved å se på det
gjenliggende terrenget rundt skredgropen.
10 meterskotene er tegnet med forholdsvis stor avstand fra syd mot nord
over flatene i rasområdet. Dette indikerer at terrenget var temmelig flatt, men
at det steg noe. Imidlertid gikk det et lite terrassetrinn tvers gjennom om
rådet fra vest mot øst. Dette trinnet var for lavt til at det er angitt på de nevn
te krokiene. Imidlertid er det markert på kartet fra 1883 som en bølgende,
skravert linje noe syd for hovedveien mellom Stiklestad og Vuku som gikk
nesten parallelt med trinnet. Rester av dette trinnet kan fremdeles sees i ter
renget på vestsiden av Raset nord for Mo ved Klokkerhaug. Det kan tyde
på at dette trinnet var noe mindre enn 10 meter høyt.
Lengst mot nord i rasområdet, vest for Jermstad og nord for Follo, ser
det ut til at det var ytterligere et trinn. I dette området var det også et par
koller som hevet seg over det flate landskapet. Den ene lå like nord for Follo,
og den andre lå mellom Jermstad østre og Jermstad øvre. Den siste ser ut
til å ha vært ca. 20 meter høyere enn det omkringliggende landskapet. Den
ble forøvrig kalt Jermstadhaugen.
Ganske sikkert var skråningene i disse trinnene oppdyrket. I gamle dager
var nemlig hellende sydvendt jord den beste som kunne finnes. Den var selv
drenerende, den fikk stor solvarme, og i gamle dager var det ingen maskiner
å ta hensyn til når åkeren skulle legges.
Helt mot nordvest i rasområdet er det angitt et myrområde. Dette var den
såkalte Prestegårdsmyra. I følge det nevnte kartet hang denne myra sammen
med den som i dag kalles Øgstadmyra. Den ligger øst for Øgstad. I det sam
me området lå også Prestegårdsskogen som sammen med Prestegårdsmyra
lå øst for Prestegården. Denne gården het egentlig Auglen, men Prestegår
den var det navnet den gikk under i dagligtalen. Den var inntil raset gikk
prestegård i Verdal.
Nord for Follo er det også inntegnet et par myrområder.
Og nordøst for Follo, på Jermstadvaldet, lå den såkalte Spannmyra.
Ellers er det ikke angitt andre myrer på dette kartet. Men lengst mot øst
må restene av Trøgstadmyra ha ligget. Det var blant annet deler av denne
som gikk ut i Landfallraset i 1747.
Når det gjelder elvesletten, kan kartet fra 1883 gi oss en del opplysninger.
For selv om høydeforskjellene nede på elvesletten var for små til at de kunne
angis ved hjelp av koter, er en del av de lave terrassetrinnene markert med
skraverte linjer. Blant annet er forskjellen mellom platået hvor Melby og Sund
by gårdene lå, og den lave sletten hvor Melby nesset lå, adskilt på denne måten.

----
519 RasA
----
Bekkenedskjæringer som kanskje knapt kunne kalles daler, er også markert
på dette viset. Fergestuggu, eller Lyng lille som bruket het da raset gikk,
er plassert nede i en slik bekkedal.
Disse kartene og krokiene ble så grunnlaget for en rekke kart som ble teg
net i tiden etterpå. Blant annet ble det tegnet et meget nøyaktig kart over om
rådene som grenset inn til de ødelagte områdene til brak for Verdalskomitéen.
Dette var i målestokken 1 : 4000. Men dessverre inneholder dette lite som
kan bidra til å fortelle om de ødelagte områdenes utseende før raset. Imidler
tid var man i ferd med å tegne terrenget langs den nordre kanten av skred
gropen da raset 6. september gikk. Ved dette raset gikk et areal på ca. 300
mål ut. Noe av dette hadde man rukket å tegne. Og dette er det eneste nøyak
tige kartet som finnes over noe av det som raste ut.
Videre ble det utarbeidet en serie med kart til bruk for Kanalvesenet. Ett
av disse er et kart av terrenget før 19. mai 1893. Men også det bygger på
de kartene som er nevnt ovenfor. De andre kartene i denne serien er over
terrenget slik det var like etter raset, og så hvordan elven forandret sitt løp
i årene som fulgte.
I publikasjonen Folkebladet ble det sist i juli 1893 trykket en artikkel om
Verdalsraset. Den var ledsaget av et ganske brukbart kart over området.
Tegner av dette kartet var Carsten W. Janke. Deler av dette kartet er be
nyttet til å vise hvordan terrenget så ut i kapitlene Terrenget og Veier.

----
520 RasA
----
BILAG 2
EN BESKRIVELSE AV JORDEN FRA 1870
I forbindelse med et matrikkelforarbeid fra 1 870 ble det gitt beskrivelser
av jorden på alle matrikulerte gårder. I denne oversikten er et sammendrag
av de gårdene som ble berørt av Verdalsraset, tatt med.
Oversikten er todelt slik at de gårdene som lå i selve rasområdet, er tatt
med i første del, og de gårdene som ble berørt av rasmassene er tatt med
i andre del.
Del 1
Prestegården Auglen hadde et åkerareal på 414 mål bestående av en del
god leirmuld, en del muldblandet sandjord samt noe skarp sandjord. Det natur
lige england ble anslått til 12 mål mindre god myraktig slått.
Inkludert i dette arealet var trolig Tokstad, som hadde ligget under Auglen
helt siden middelalderen, og som nå var et underbruk under Prestegården.
Mo var delt i to.
Om Mo nordre heter det at gårdens dyrkede areal var 166 mål. Dette besto
av en del god sandmo. Resten var sand av simpel sort. Av naturlig eng fantes
det 12 mål av middels kvalitet.
Mo søndre hadde et dyrket areal anslått til 170 mål hvorav en del var god
sandmo. Resten var sand av simpel sort. Videre fantes det 12 mål naturlig
eng av middels beskaffenhet.
Moenget var fraskilt før 1870, og det dyrkede arealet ble anslått til 9 mål
god leirmuld.
Om Krag heter det at arealet var anslått til 231 mål dyrket mark bestående
av mest løs sandjord og en mindre del muldjord samt litt myr. Av naturlig
eng var det 10 mål av middels kvalitet. Dessuten var det et anslått areal på
25 mål bestående av leiraktig myr som kunne dyrkes opp.
På Follo ble det dyrkede arealet anslått til 283 mål i 1870. Det besto av
en del god sandmuld, en del mindre god sand- og myrjord. Gården hadde
25 mål naturlig eng av god kvalitet. Og dessuten ble det anslått at det fantes
ca. 100 mål dyrkbar myr.
I 1893 var Jermstad delt i fire deler, nemlig Øvre Jermstad, Østre Jerm
stad, Vestre Jermstad og Jermstadspannet eller Lille Jermstad.
Alle disse er omtalt i matrikkelforarbeidet.
Øvre Jermstad hadde et anslått areal av 270 mål dyrket mark. Jorden besto

----
521 RasA
----
av meget god leire samt en del rødmuld og myr som var litt mindre fruktbar.
Av naturlig eng var det 30 mål av middels kvalitet.
På Jermstad østre var det dyrkede arealet vurdert til 175 mål. Det ble be
skrevet som en mindre del god åkermuld, og resten var sand og myr av mid
dels god kvalitet. Gården hadde ca. 25 mål simpel natureng.
Om Jermstad vestre står det at arealet var ca. 182 mål der størstedelen be
sto av god sandmuld. Resten var sand og myr av mindre god kvalitet. Også
her fantes det ca. 25 mål natureng som ble beskrevet som simpel.
Jermstadspannet, eller Lille Jermstad, er oppført med ca. 100 mål sand
og myrjord av mindre god beskaffenhet. Dessuten hadde gården 2 mål myr
slått. Videre fantes det en større myr som kunne dyrkes opp.
Trøgstad besto av to hovedgårder ved slutten av forrige århundre. Det var
Trøgstad lille og Trøgstad store.
Om Trøgstad lille heter det i 1870 at det dyrkede arealet ble beregnet til
138 mål. Det besto av en del god muldjord. Resten var myr av simpel be
skaffenhet. Videre fantes det 15 mål natureng av middels kvalitet. 25 mål
myr ble ansett for å være dyrkbar.
Trøgstad store hadde et areal på 232 mål dyrket jord. Størstedelen var leir
muld, men det fantes også en del dårlig sand- og myrjord. Engarealet var
forholdsvis stort. Det besto av 60 mål av til dels god kvalitet. Videre fantes
det større arealer som var dyrkbare, om enn ikke bare god jord.
Rognhaugen er oppført med 42 mål dyrket jord og 4 mål natureng. Den
dyrkede jorden beskrives som dårlig leir- og myrjord, og naturengen beskri
ves som simpel.
Det fantes ikke færre enn fire Eklogårder henimot slutten av 1800-tallet.
Det var Eklo søndre, Eklo østre, Eklo vestre og Eklosvedjan. Eklo østre var
mellom 1854 og 1892 delt i Eklo østre og Eklo mellom. Eklo vestre ble del
vis også kalt Eklo nordre.
På Eklo søndre ble arealet vurdert til å være 244 mål dyrket jord. Det be
sto for en stor del av god sandblandet muldjord, samt noe leir- og myrjord
av middels kvalitet. Dessuten fantes det 70 mål middels god natureng.
Eklo østre var som nevnt delt i Eklo østre og Eklo mellom i 1870.
På den første var arealet 1 15 mål bestående for en stor del av leirmuld og
myr samt dårlig leirjord. I tillegg fantes det 20 mål mindre godt england.
På den andre var arealet bare 10 mål dyrket myrjord.
Eklo vestre er oppført med 134 mål dyrket mark i 1870. En større del var
leirmuld, resten var myr og dårlig leirjord. Dessuten hadde gården 25 mål
simpelt england.
På Eklosvedjan var det 35 mål dyrket jord som blir beskrevet som leir
muld og myr. 3 mål myr ble ansett for å være dyrkbar.

----
522 RasA
----
Del 2
På Melby ble arealet beskrevet som 440 mål dyrket mark. Mesteparten var
god muldjord, resten var skarp sandjord. Det fantes 80 mål simpelt england.
Østgård besto av 177 mål dyrket mark. Dette var mest god muldjord. Resten
var skarp sandjord. Gården hadde også 80 mål england som ble betegnet som
simpelt.
Sundby var delt i tre gårder i 1893, nemlig Lunden eller Vester-Sundby,
Sundby vestre og Sundby østre. Sundbyhaugen var blitt lagt under Sundby
vestre allerede så tidlig som i 1869. Det fantes to Sundby aun. Det ene lå nede
ved elven. Det kaltes også Hammelen. Denne eiendommen hørte under Bjør
ken. Det andre Sundbyaunet lå oppe i bakkene, og hørte under både Sundby
vestre og Sundby østre.
På Lunden eller Vester-Sundby ble arealet anslått til 190 mål dyrket jord
i 1870. Av dette var en del god sandmuld. Resten var sandmo og simpel sand
jord. Det fantes også 25 mål simpel natureng.
Sundby vestre hadde 183 mål dyrket mark. Jorden betegnes som mest god
muldjord samt en del mindre fruktbar sand. Av natureng fantes det 30 mål
av middels kvalitet.
Som nevnt ovenfor hørte Sundbyhaugen under Sundby vestre fra 1869. Den
ble allikevel omtalt i 1870. Den hadde da 26 mål dyrket jord bestående dels
av leir, og dels av muld og sandjord. Den hadde også 4 mål natureng av mid
dels kvalitet.
Om Sundby østre heter det at gården hadde 180 mål dyrket mark, mest
god muldjord. Resten var sand. Av natureng hadde den 24 mål av middels
kvalitet.
Sundbyenget østre lå under Sundby østre og ble ikke utskilt før etter raset.
Men det er omtalt i 1870 som bestående av 40 mål mager muldjord og 4 mål
myrslått.
Sundbyaunet eller Hammelen som lå nede ved elven, hørte fra tidlig på
1800-tallet under Bjørken. Eiendommen ble matrikulert i 1836. I 1870 for
telles det at den besto av 16 mål sandmo og 4 mål middels god natureng.
Bjørken tas med her fordi at en del av jorden lå nede ved elven. I 1870
er arealet angitt til 164 mål dyrket mark. Størstedelen var sandblandet muld
jord. Resten var mindre god sandjord. Dessuten var det 40 mål middels na
tureng.
Skjørdal ble delt i to sist i 1860-årene. Partene ble kalt Skjørdal øvre eller
vestre og Skjørdal nedre eller østre. Delingen var enda ikke fullbyrdet da
arealet ble vurdert i 1870. Da var det samlede arealet for Skjørdal 227 mål
dyrket jord bestående mest av sandjord, men også noe myr og mindre frukt
bar jord. Det var også 40 mål av hva som ble kalt simpelt england.

----
523 RasA
----
Den delen av Haga som lå på sydsiden av elven, ble kalt Haga søndre.
Da raset gikk var Haga søndre delt i to, nemlig Haga søndre nordre og Haga
søndre søndre. Et annet navn på Haga søndre søndre var Hagahammelen.
På Haga søndre nordre ble arealet anslått til 47 mål dyrket jord. Den største
delen var god muldjord, resten var skarp sand.
Bruket Langenget ble skilt ut fra Haga søndre nordre i 1865. I 1870 er
dette brukets areal anslått til 7 mål med sandmuld. I tillegg hadde det 2 1/2
mål med simpel myrslått.
For Haga søndre søndre ble arealet vurdert til 66 mål med skarp, sandak
tig jord.
Ness var delt i tre i 1893. Partene var Ness østre, Ness vestre og Ness
mellom.
På Ness østre ble jordveien anslått til 278 mål i 1870. Den besto for det
meste av sandaktig god muldjord og en mindre del myrjord og skarp sand.
Naturengen er anslått til 30 mål simpel eng.
Ness vestres areal ble satt til 215 mål. Jorden besto for det meste av san
daktig god muldjord. Resten var skarp mager sand. I tillegg fantes det 20
mål simpelt england.
I 1870 besto Ness mellom av 130 mål dyrket areal. En mindre del var god
sandmuld. Resten var skarp sandjord. I tillegg fantes 12 mål simpel natureng.
Størrelsen av Leirfallaunet ble i 1870 anslått til 66 mål med sandmuld og
dårligere sandjord.
Leirfallkålen var delt i tre deler allerede i 1830-årene. Disse het Leirfall
kålen østre, Leirfallkålen mellom og Leirfallkålen vestre.
Jordveien på Leirfaldkålen østre var 55 mål i 1870. Størstedelen av dette
var sand. Ellers var det litt myr og leir. Av natureng fantes 25 mål i bratte
bakker.
Leirfallkålen mellom hadde 37 mål bestående av leir, myr og sand. I til
legg fantes det 6 mål natureng av middels kvalitet.
Og på Leirfallkålen vestre var arealet 40 mål bestående av leir, myr samt
litt sand. Av natureng fantes 8 mål av middels kvalitet.
Lennes var delt i to. Delene bar navnene Lennes nordre og Lennes søndre.
Lennes nordre hadde i 1870 145 mål jord. Det meste var sandjord og til
dels skarp sand. Nord for elven hadde gården 50 mål eng av middels kvalitet.
Arealet på Lennes søndre ble beregnet til 177 mål, hvorav størstedelen var
god muldjord. Ellers var det en mindre del mager sandmo. Og i likhet med
den andre Lennes-gården hadde også Lennes søndre eng på nordsiden av elven.
I dette tilfellet var det 20 mål. Den ble betegnet som simpel, og den var sterkt
utsatt for oversvømmelse.
Leirfall var delt i to, nemlig Leirfall østre og Leirfall vestre.
På Leirfall østre ble arealet i 1870 vurdert til 179 mål som for det meste

----
524 RasA
----
besto av sandmuld, men også litt leir og skarp sand. Av natureng hadde går
den 40 mål av middels kvalitet.
Det dyrkede arealet på Leirfall vestre var 259 mål. Størstedelen av dette
var fruktbar leir- og sandmuld. Resten var litt dårligere myr og sandjord.
Naturengen ble anslått til 50 mål av middels beskaffenhet. Det opplyses at
det fantes litt dyrkningsland, men størrelsen oppgis ikke.
Henimot slutten av forrige århundre var Rosvoll delt i fire gårder. Disse
var Rosvoll store, Rosvoll nordre, Rosvoll vestre og Rosvoll søndre og østre.
Om Rosvoll store heter det at arealet var 267 mål i 1870. Dette betegnes
som størsteparten god sandmuld. Resten var skarp sand og mo. Dessuten fantes
det 14 mål natureng av middels kvalitet.
Rosvoll nordre hadde 227 mål. Størsteparten besto av god sandmuld, mens
resten var skarp sandjord. Her fantes det 20 mål natureng av middels beskaf
fenhet.
Rosvoll mellom var tidligere blitt slått sammen med Rosvoll nordre. Men
fra Rosvoll mellom var eiendommen Haugdal fraskilt i 1866.
I 1870 ble det dyrkede arealet stipulert til 10 mål hvorav det var en del
god sandmuld.
Rosvoll vestre kalles Rosvoll vestre med Eklesøya i 1870. Da var den dyr
kede jorden på 204 mål som betegnes som mest sandmuld samt grov sand.
Det fantes også 35 mål natureng av middels kvalitet.
Rosvoll søndre og østre ble anslått til å ha 190 mål dyrket mark. Den besto
av en del god muldjord og noe leiraktig sand. Resten var myr og skarp sand.
På nordsiden av elven lå det tre Hagagårder, nemlig Haga nordre østre,
Haga nordre mellom og Haga nordre vestre.
Haga nordre østre kalles i 1870 Haga østre. Den er da oppgitt med 150
mål dyrket jord. En større del av dette var god leirmuld. Resten var sandmo
og mager leirsand. Dessuten hadde gården 50 mål natureng av middels kvalitet.
Om Haga mellom heter det at den hadde 136 mål dyrket jord. Dette besto
for en del av middels leirjord, mens resten var sand- og muldjord av til dels
mager sort. Gården hadde 14 mål natureng av middels sort.
Haga nordre vestre som også dels ble kalt Haga vestre, hadde et areal på
143 mål i 1870. Det besto av en del middels god leirjord. Resten var mager
sand- og litt muldjord. Av natureng fantes bare 4 mål av middels kvalitet.
Lyng var delt i fem parter i 1893. I tillegg kommer Stubbe. De fem Lyng
gårdene var Lyng søndre østre, Lyng søndre vestre, Lyng mellom vestre, Lyng
mellom østre og Nord-Lyng.
Lyng søndre østre hadde i 1870 194 mål dyrket jord. Dette var en del god
leirmuld. Resten var mektig og skarp sandjord. Det fantes også 30 mål natur
eng. Denne betegnes som simpel.
For Lyng søndre vestre oppgis det dyrkede arealet å være 185 mål hvorav

----
525 RasA
----
en del var god muldjord. Resten var mektig og skarp sandjord. Men gården
hadde hele 60 mål natureng av middels kvalitet.
Lyng mellom vestres areal ble anslått til 194 mål dyrket mark. Dette besto
en del av god muldjord, og resten var mektig og skarp sandjord. Gården hadde
8 mål natureng av god kvalitet.
Lyng mellom østre hadde 180 mål dyrket jord. Det besto av en mindre
del god muldjord. Resten var grov sandjord. Videre fantes det 40 mål natur
eng av middels beskaffenhet.
Nord-Lyng var den eneste av de tre opprinnelige Lynggårdene som ikke
var delt mot slutten av 1800-tallet. Riktignok var et par parter utskilt før raset
gikk, men dette var bare mindre bruk. I 1870 ble det dyrkede arealet anslått
til ikke mindre enn 365 mål. Dette besto for en del av god leirmuld, og resten
besto av god muldjord. I tillegg fantes det 40 mål middels god natureng.
På Hegstad ble det dyrkede arealet anslått til 262 mål som var sandjord
av forskjellig beskaffenhet. Gården hadde også 40 mål natureng som også
ble sagt å være av forskjellig beskaffenhet.
Ekle var en stor gård, og i 1870 ble arealet vurdert til 366 mål. Dette var
muld- og sandjord. Jorden var til dels utsatt for oversvømmelse. Ekle hadde
12 mål natureng av god beskaffenhet.
Bjartnes var ingen mindre gård enn Ekle i 1870. Da var arealet 408 mål
dyrket jord. Dette besto for en større del av sandmuld. Resten var «saakaldet
myr hvoraf sand er fremherskende». Videre hadde gården 89 mål natureng
av forskjellig beskaffenhet. Dette arealet omfattet også den del av Haug som
lå under Bjartnes.

----
526 RasA
----
BILAG 3
LENSMANNENS RAPPORT '
Når man reiser opp ved Stiklestad kirke på nordre side av elven, kommer
man opp på et platå, ca. 60 fot over havet, 2 som strekker seg oppover da
len forbi Prestegården og henimot gården Reppe i en lengde av ca. 5 kilo
meter og i en bredde fra høydene mot nord og nedover mot elven av ca. 2
kilometer.
Dette platået senker seg i uregelmessige terrasser nedover mot elven. Men
det faller sterkest ned mot elven slik at det dannes høye meler fra elven og
opp til terrassekanten. Dette som tidligere har vært havbunn, er i tidenes løp
ved overvannets makt og tidligere utrasninger blitt uregelmessig gjennom
skåret av groper, små daler og andre forsenkninger, hovedsakelig i retning
på tvers av elven, enkeltvis også i retning langs denne, som for eksempel
straks ovenfor gården Eklo. Mellom gårdene Follo, Krag og Eklo på den ene
siden, Prestegården og gårdene Mo på den andre, gikk det en sådan forsenk
ning fra veien midt på høydedraget og tvers på elven, helt ned til denne, under
navnet Follodalen.
Denne er dannet ved tidligere utglidninger, hvor den siste skjedde for ikke
så mange år siden.
Utraset danner nå på en måte en gryte eller basseng med munningen av
den nevnte Follodalen som utløp mot elven.
Det begrenses mot syd av høydene ved Eklogårdene; mot øst av Landfall,
Steinslien, Nedre og Øvre Fåren; mot nord av høydene ovenfor de fire Jerm
stadgårdene; mot vest av Prestegården og gårdene Mo; og danner en slags
spiss med utløp gjennom Follodalen.
Hvilke gårder som har gått med, vil sees av min spesielle innberetning om
dette.
Grunnen til dette og tidligere utras i denne del av dalen, er formentlig den
at bunnen består av leir.
De øverste lag av dette som gjennomsives av overvann og grunnvann, som
kommer ned fra høydene, er blitt omdannet til kvikkleire i lett flytende
form. 3
Når så de øvrige jordlagene presset på denne underliggende bløte massen,
søkte denne selvfølgelig utgang ved å sprenge seg ut gjennom de mindre mot
standsdyktige partier mot elven, hvor skråningene av avsatsene lett ble trykket
ut.

----
527 RasA
----
Det har også skjedd. Jordveggen ved Follodalen er for en del trykket ut
av de flytende leirmasser som befant seg bakenfor. Disse har da kommet i
bevegelse og har med gigantisk kraft søkt sitt utløp i det terrenget som faller
ned mot elven gjennom den åpningen som først ble bratt opp.
Den underliggende del av leirmassen som ikke var blitt oppbløtt og således
ikke hadde gått over til kvikkleire, dannet som en skrånenede glideflate for
de øvrige lag. Og de søkte således som på en rutsjebane likevekten i dalbunnen.
I tillegg kommer at det spesielt i denne bløte leirmassen utviklet seg gass
arter - sumpgass - som når den kom i berøring med atmosfæren, eksplo
derte og økte utglidningens kraft og omfang. 4 Det er nemlig av øyenvitner
forklart at det under selve utglidningen utviklet seg mengder av svoveldam
per, samtidig som man hele tiden hørte knall og så ildtunger slå opp av jorden,
og at det knitret av ild over den.
Disse uhyre leirmassene fra ca. 400 mål, 5 og som nå søkte ut gjennom
Follodalen ned til elven, fylte elveleiet til forbi Melby henimot Volengård
ene og nedover til inn på Fæby i en strekning av ca. 10 kilometer, og sam
tidig hele den brede dalbunnen på begge sider av elven.
På den andre siden - på søndre side av elven, går også terrenget oppover
i terrasseform. Terrassene er dannet ved elvens arbeide gjennom tidene, og
de laveste som dannet store sletter fra elven og oppover, ble overskyllet av
de utoverstrømmende leirmassene som trykket seg oppover de nedre terras
sene i en loddrett høyde av ca. 20 alen.
De eiendommene som således er oversvømmet av leirmassen, vil finnes
i min spesielle innberetning om dette. 6
Det området som på denne måten er oversvømmet, utgjør formentlig ca.
7000 mål.
Dalbunnen som nå er overskyllet av leirmassen, var tidligere kupert med
skråninger, forhøyninger, innskjæringer, elveleier m. m. Nå danner den en
eneste uhyre flate eller slette, uten annen avveksling enn de uregelmessig
heter i form av mindre leir- og sandhauger som under utraset kan ha dannet
seg, samt vannpytter i forsenkningene.
I tillegg til dette kommer så det triste syn av en hel del ødelagte hus og
annet vrak som ligger spredt utover hele denne sletten.
Dette parti eller flate, som nedenfor Eklo er overfylt av leirmassene, be
grenses mot sydøst og syd av høydene bak Melby, Østgård, Sundby gårdene,
Lunden og Nessgårdene; mot vest av Leirfallgårdene og Vinne; samt mot
nord av Rosvollgårdene, Ekle, Hegstad og Hagagårdene.
Dette er i korte trekk hva jeg har å meddele om utraset, dets omfang og
virkning på våre jordforhold.
Jeg ble vekket om natten klokken 2.30 ved støy på gården. Jeg sprang opp,

----
528 RasA
----
og på mitt spørsmål om hva som sto på, svarte min dreng at han måtte ned
over og hjelpe naboen på Haugsholmen å flytte ut, for «elven var kommet».
Jeg trodde at det var en stor flom som muligens hadde gått innover, og
jeg kledde straks på meg og sprang ned til elven, et par tusen skritt, hvor
jeg ble noen lunde klar over situasjonen.
Jeg lot straks spenne for og kjørte oppover dalen. På den turen hadde jeg
hele tiden overblikk over fyllingen på den nedre delen. Først da jeg var ved
Prestegården, fikk jeg danne meg en mening om utrasets størrelse som langt
overtraff min forestilling om det.
Så snart det lot seg gjøre, telefonerte jeg til Rinnleiret med anmodning om
at det måtte holdes tropper parate til redningsarbeide. Og ved min tilbake
komst fra bruddet anmodet jeg den befalshavende, rittmester Schjeldrup, om
å sende to avdelinger, hver på ti å tolv mann med hver sin offiser, for å assi
stere med redning av menneskeliv på begge sider av elven.
Denne anmodningen ble også straks etterkommet.
Redningsarbeidet ble utført med stor dyktighet og iherdighet, og mange
av de som ble reddet, har disse kjekke mennene å takke for sitt liv.
På den fungerende amtmanns ordre ble infanteriet fra Steinkjer sendt hit
under kommando av oberstløytnant Borchgrevink, for å overta redningsar
beidet mot vannets og elvens herjinger, et arbeide som ble fortsatt natt og
dag med ufortrøden iver og dyktighet. Som følge av dette ble store deler av
denne bygden reddet fra oversvømmelse og undergang.
Jeg holdt meg på min gård Holmsveet inntil pinseaften, for at jeg kunne
få benytte telefonen. Men da begynte det stigende vannet å avskjære all for
bindelse med det omkringliggende land og truet med å oversvømme eien
dommen, slik at jeg måtte i en fart ved hjelp av noen militære rømme gården
og med familien ty hen til den høyereliggende Haugslien.
Jeg har personlig hele tiden siden katastrofen vært meget opptatt, den første
tiden både dag og natt. Amtmannen, fogden, kanaldirektøren, arbeidsfor
mannen hadde kun lensmannen å henvende seg til om opplysninger, assistanse
og anskaffelser, slik at det var uavbrutt pårop, liksom det var en ustanselig
pågang av private om råd og veiledning i mange retninger.
Siden 30. f. m. har jeg uavbrutt vært beskjeftiget med å sende opplysnin
ger om og beregne verdien av skaden som ble forvoldt ved utraset. Denne
beregningen er nå ferdig og oversendt i særskilt avskrift. Det var derfor en
absolutt nødvendighet at jeg måtte få meg en assistanse lønnet av det offent
lige. Og dette ble på min anmodning straks innrømmet.
Forpleiningen av de nødlidende ble på sydsiden overtatt av hr. fogden selv,
og jeg selv har ledet den på nordsiden under hr. fogdens kontroll med assi
stanse av A. Sneve og E. M. Moe på Verdalsøra, S. Hofstad på Stiklestad
og sersjant Landfall på Hallem, samtidig som jeg personlig har foretatt det

----
529 RasA
----
nødvendige i den delen av Vuku som ble berørt. Denne underholdningen av
de skadelidte vil komme til å vedvare utover sommeren, men antallet vil avta
etter hvert som de vil finne beskjeftigelse dels ved arbeide og dels på annen
måte. Men enkelte som ikke er skikket til det, eller som på annen måte ikke
kan forlate sin familie, vil man bli nødt til å yde understøttelse utover som
meren og høsten, om ikke lenger.
Det første spørsmål som nå vil reise seg etter at man har kommet til ro
og er blitt klar over stituasjonen, vil formentlig være hva som bør foretas
fra det offentliges side til erstatning av den forvoldte skaden og til hjelp til
å få opp bygden og kommunen igjen.
Jeg er personlig av den formening at statens nærmeste oppgave må være
å bringe bygden opp igjen til hva den var, å gi den igjen sin produksjons-
evne, sin skatteevne og sin tidligere styrke, et mål som utvilsomt også vil nås.
Det ligger nært å anta at de store flater som er omtalt foran, og som nå
ligger under et lag av inntil 20 alen leire og sand, atter igjen innen ikke meget
lang tid vil kunne kultiveres og bringes til å bli den beste del av Verdalen,
idet jordsmonnet utvilsomt egner seg meget godt for dyrkning.
Det første arbeidet måtte være å regulere og temme elven slik at man var
sikker for den. Når så massen har satt seg slik at man kan undergi den bear
beidelse, vil man ved tørrlegging og videre kultivering vinne tilbake en stor
del av de tapte eiendommene til gjenreisning av bygden. Hva angår den strek
ningen hvor raset gikk ut fra, og den leirfordypning som det har etterlatt,
da tror jeg at forholdet er slik at man ved energisk kultiveringsarbeide innen
ikke lang tid vil kunne gjenvinne det til ny oppdyrkning.
For å oppnå dette anser jeg det nødvendig at det offentlige som vederlag
for den ydelse som skjer til delvis erstatning av den nevnte skaden, erhverver
seg til eiendom disse omtalte strekningene, som når det atter igjen er blitt
dyrkbare, kunne avhendes eller disponeres på en slik måte at bygden fikk
nyte godt av det.
Jeg har skaffet meg såvidt mulig nøyaktige opplysninger om den forvoldte
skaden, slik at jeg har beregnet det til sådan omtrentlige verdi:
Til dette oppgis 90 bruksnummer med en matrikkelskyld av 929 mark 9 1
øre, og med en verdi etter siste ligning av kr. 682.600
Derav nå igjen » 261 .200
Takst på fast eiendom kr. 421 .400
Takst på løsøre » 102. 100
kr. 523.500
Takst på hus (husmenn) » 8.300
Takst på utsæd » 1 .000
Tapt kår kr. 4.550 xlO » 45.500
Verdalsboka - 34

----
530 RasA
----
Årets avling kr. 120.000
Tap for Verdalsbruket » 30.000
kr. 728.300
I tillegg til dette kommer Sparebankens tap ved vekselobligasjonsgjeld og
privates tilsvarende ved kausjoner, lensmannens tilsvarende ved forskudd,
auksjonspenger etc.
Verdalen, den 7. juni 1893
H. H. Wessel
Noter:
1 Dette er lensmannens rapport til fogden. Av en eller annen merkelig grunn finnes ikke denne
rapporten hverken i fogdearkivet eller i arkivet til Verdalskomitéen. Derimot sto den trykket
i Adresseavisen 12. juni 1893. Språket er modernisert.
2 60 fot er for lavt. 1 fot er ca. 31 cm, og dette gir derfor bare knapt 20 meter. Det korrekte tallet
er nok nærmere 60 meter.
3 Denne beskrivelsen stemmer faktisk bedre med hva man i dag mener er måten kvikkleire dan
nes på, enn de vitenskapelige forklaringer som ble gitt av fagfolk i 1893. Men ellers inneholder
denne rapporten en hel del forhold som vi i ettertid vet ikke er riktig.
4 At sumpgass dannes i grunnen, og at den kan være eksplosiv, er et faktum. Men det var ikke
sumpgass som eksploderte, som forårsaket eller forsterket Verdalsraset.
5 400 mål er for lite. Kanskje kan han ha ment 4000 mål. Det korrekte tallet er knapt 3000 mål.
6 Denne innberetningen er ikke tatt med her.

----
531 RasA
----
BILAG 4
FOGDENS RAPPORT '
Jeg tillater meg ærbødigst å avgi foreløbige innberetning angående jord
skredet i Verdal natten til 19. mai, i det jeg først skal bemerke at jeg har
anmodet lensmannen i Verdalen snarest mulig å sende inn en så vidt fullsten
dig rapport som mulig. Lensmannen har imidlertid vært så opptatt med å ta
seg av det som skulle gjøres fra det offentliges side for å forhindre videre
ødeleggelser at hans rapport har måttet utstå.
Etter konferanse med meg er dessuten lensmannen beskjeftiget sammen med
Velferdskomitéen med å oppta fortegnelse over og foreta verdifastsettelse av
all skade på løst og fast gods som ble forårsaket av jordskredet. Lensmannen
var varamann til denne komiteen, men jeg mente at det var av det offentliges
interesse at han var fullt medlem på bestillings vegne.
Trolig vil han om noen dager sende inn sin egen rapport. 2
Som det vil være kjent for amtmannen, ble lærer Gustav Olsen 23. mai
etter anmodning fra lensmann Wessel midlertidig beskikket av den konsti
tuerte amtmann til å utføre de lensmannsoppgaver lensmann Wessel var for
hindret fra å utføre.
Fredag 19. mai om morgenen kl. 8 innfant bestyreren på den herværende
telefonstasjon seg hos meg med opplysning om at det var blitt telefonert fra
Verdalsøra om at et stort jordskred hadde gått ut over Verdalselven om natten.
Flere gårder var blitt ødelagt, og at man anmodet om hjelp til redning.
Jeg lot straks gå ut et opprop til byens innbyggere om å yde all den hjelp
som de kunne ved å sende avsted hester og folk. Likeledes telefonerte jeg
til Skogn om assistanse og beordret lensmannen i Levanger om øyeblikkelig
å kalle befolkningen i landsognet til hjelp.
Deretter varslet jeg amtsveimesteren, kaptein Klæstad, pr. telefon om
ulykken, og anmodet ham og veiingeniør Sommerschild om å begi seg til ulyk
kesstedet for om mulig å forebygge ytterligere ødeleggelser.
Kommunelege Sæthre reiste til ulykkesstedet på sydsiden, og den konsti
tuerte distriktslege Cappelen til nordsiden av Verdalselven.
På telefonstasjonen på Levanger forsøkte jeg forgjeves å få telefonisk for
bindelse med Rinnleiret, men ga opp dette da jeg ikke hadde tid til å opp
holde meg her. Jeg fikk også beskjed om at det var rekvirert hjelp fra den
kavaleriavdelingen som befant seg der. Jeg ga imidlertid ordre om at det
fra meg måtte rekvireres så mange militære mannskaper til hjelp som det på

----
532 RasA
----
noen måte kunne avsees. Etter hva jeg har kunnet erfare, ble også denne ordren
sendt fra Verdalsøra. Men på grunn av den panikken som spredte seg på Ver
dalsøra, ble trolig ikke ordren videresendt. Om kvelden snakket jeg med ritt
mester Schjelderup, og han kunne fortelle at han ikke hadde fått noen slik
ordre fra meg. Kavalleriet kom allikevel til stede med så stor styrke som kunne
avsendes, og hadde for en vesentlig del æren for redning av menneskeliv og
gods.
Før jeg reiste fra Levanger om morgenen kl. 8.45, mottok jeg fra lens
mannen følgende telefonbeskjed, som jeg telegrafisk sendte til Arbeidsde
partementet:
Værdalens lensmand melder: Stort Jordfald inat Værdalselven, 10 Kilo
meter ovenfor Værdalsøren, 10 a 12 større og mindre Gaarde udgaaet to
talt, mange andre overfyldt af Lermasser. Mange Mennesker omkommet.
Ulykken endnu ikke overskuelig, muligt Fortsættelse ved Oversvømmelse.
Da jeg kom frem til lensmannen, fant jeg ham i konferanse med amtsvei
mesteren og veiingeniør Sommerschild. Jeg fikk da beskjed om at redning
av menneskeliv og gods pågikk i den utstrekning det var mulig. Og jeg søkte
senere å få alle folk jeg traff på til å delta i redningsarbeidet. Jeg må dog
med beklagelse uttale at det var ikke alltid så stor villighet som ønskelig kunne
være fra Verdalens egen befolknings side til å komme sine egne ulykkelige
mennesker til hjelp, i det panisk skrekk hadde grepet folk slik at de våget
seg ikke ut på leirmassene for å redde det som kunne reddes. Men de hadde
ingen betenkeligheter med rolig å betrakte ødeleggelsene fra høydene rundt
omkring.
I løpet av dagen reiste jeg omkring på nordsiden. Jeg fikk da anledning
til å yde øyeblikkelig hjelp til en far og hans tre barn som var blitt utgravet
fra en sammenstyrtet bygning i raset. De var blitt brakt til den forlatte går
den Mo hvor de ventet på at dr. Strøm som var blitt tilkalt, kunne komme
til stede. 3
Deretter bega jeg meg til elvens sydside til gården Kålen for der å bistå
med den assistanse jeg kunne gi, samt å få undersøkt ulykkens størrelse her.
Omkring kl. 10 om kvelden kjørte jeg hjem da det ikke var noe mer for
øyeblikket å gjøre. Jeg kjørte da innom Rinnleiret hvor jeg anmodet om at
alt mannskap som kunne avsees, måtte bli sendt til ulykkesstedet så tidlig
som mulig neste morgen med de redningsredskaper som sto til avdelingens
rådighet for å fortsette med redningsarbeidet. Mannskapene måtte fordeles
på begge sider av elven. Dette ble lovet.
Lørdag morgen bega jeg meg til sydsiden, og der var jeg hele dagen be
skjeftiget med å oppsøke de skadelidte og nødlidende med assistanse av lærer
Balgård, gårdeier Bjørken og kirkesanger Larsen å utdele penger fra den
bevilgning som Stortinget hadde gitt til å avhjelpe den øyeblikkelige nød.

----
533 RasA
----
Da jeg forsto at lensmann Wessel ikke kunne vise de skadelidte på denne
siden av elven noen oppmerksomhet, har jeg senere tatt meg av dem. I den
anledning har jeg fått medhold fra skoledirektøren til å stanse skolen på Vinne
i fire dager for å kunne benytte kirkesanger Larsen sammen med de andre
nevnte mennene til å skaffe meg nærmere opplysninger om de ulykkelige,
og til å avhjelpe nøden ved utdeling av penger og matvarer.
Jeg har beordret doktor Sæthre til inntil videre å se til de skadede som det
har vært mange av. Men alle er nå i så god bedring at deres videre tilsyn
kan overtas av distriktslegen når han får tid til det.
For tiden underholdes det 84 nødlidende på sydsiden. Etter konferanse med
amtmannen har jeg i går skrevet til veiingeniør Sommerschild om det kunne
være mulig å beskjeftige noen av disse nødlidende som ikke har klart å skaffe
seg arbeide ved veiarbeide.
Av Stortingets bevilgning har jeg hittil brukt ca. 6.000 kr. Dette er dels
utbetalt kontant til de nødlidende og dels anvendt til innkjøp av matvarer og
skotøy. Videre har man fra Trondheim mottatt foruten en del matvarer så
mange klær av alle slags at jeg har ment å kunne remittere de nye klærne
som er rekvirert fra Nissens Arbeidshus i Trondheim.
Da jeg ikke har hørt noe fra Verdal herredsstyre og Sunnhetskommisjo
nen, foranlediget jeg 24. f. m. et møte i Sunnhetskommisjonen. Utskrift av
forhandlingene vedlegges.
Med hensyn til det senere møtet i herredsstyret 26. s. m., hvor jeg ikke
var innkalt, har amtmannen fått utskrift fra forhandlingene.
Jeg skal tilføye at anskaffelser av statsbevilgningen fremdeles foregår ved
meg, og at de nedsatte utdelingskomitéer foretar utdeling av klær og matva
rer samt til dels penger såvel på sydsiden som på nordsiden. Til det øyemed
er det opprettet depoter på Kålen på sydsiden, samt hoveddepot på Verdals
øra med underavdelinger på gårdene Hallem og Stiklestad.
Som amtmannen vil ha erfart, har Trondhjems magistrat og formannskap
utferdiget et alminnelig opprop om hjelp til de nød- og skadelidende, og jeg
har satt meg i forbindelse med ordføreren i Trondheims formannskap for å
finne ut på billigste måte å skaffe de matvarer som ikke kan skaffes her i
byen og på Verdalsøra.
Av statsbevilgningen har jeg foreløbig besørget anskaffelse av likkister til
de omkomne som etter hvert finnes, samtidig som jeg har ansett meg bemyn
diget til å dekke alle utgifter som det hittil har vært tale om, mot senere av
gjørelse om refusjon, da herredskassen sies å være tom. Av den grann er
det også søkt Stortinget om et rentefritt lån på 20.000 kr.
Det har ikke vært til å unngå i denne foreløbige innberetningen at jeg har
berørt min egen virksomhet i anledning ulykken mer enn hva jeg har ønsket.
Men jeg har ansett det for nødvendig å fremholde at det fra min, liksom også

----
534 RasA
----
utvilsomt fra lensmannens side, er blitt gjort alt hva som fra administrasjo
nens side kunne gjøres for å bringe all mulig hjelp til de forulykkede, og så
vidt det har stått opp til oss, lindret deres nød og bringe dem en deltagelse
og lettelse som det var oss mulig i deres ulykkelige stilling. Jeg vil tillate
meg senere å sende en særskilt innberetning om de rike gaver som har kom
met fra det kongelige hus og private.
Noter:
1 Dette var fogdens rapport til amtmannen i Nordre Trondhjems Amt. Den ble skrevet 2. juni
1893. Den er ikke trykket. Språket er modernisert.
2 Den ble skrevet 7. juni og er gjengitt ovenfor.
3 Dette var Peder Pedersen fra Tokstad mellom og hans barn.

----
535 RasA
----
BILAG 5
AMTSVEIMESTERENS RAPPORT '
I anledning departementets ordre til meg av 19. dennes om å overta ledel
sen av arbeidene etter den store jordutglidningen i Verdalen natten mellom
18. og 19. dennes, tillater jeg meg herved å innmelde:
På telefonmeddelelse fredag morgen klokken 8 1/2 satte jeg meg straks i
forbindelse med fogden og reiste deretter inn til Verdal, hvor jeg først tok
forholdene i øyesyn ved Kjæran og på strøket til Verdalsbroen hvor det gam
le elveleiet lå omtrent tørt.
Ved Kjæran traff jeg avdelingsingeniør i Statens veivesen Sommerschild,
som av fogden var anmodet om å reise til ulykkesstedet. Sammen med ham
reiste jeg opp til lensmannen i Verdal som bodde på gården Holmsveet. Dit
ankom senere også fogden. Herfra reiste vi til Verdalens prestegård Auglen.
Derfra er det bare ca. 300 meter til kanten av bruddet. Hit ankom også den
konstituerte amtmann, fogd Trampe.
Sammen med fogd Rubach og Sommerschild befor jeg strøket langs den
vestre kanten av bruddet nedover til gården Mo for å få rede på ulykkens
omfang.
Allerede fra morgenen av hadde kavalleriet på Rinnleiret etter anmodning
fra lensmann Wessel sendt ut avdelinger til ulykkesstedet og påbegynt arbei
det med redning av de forulykkede på begge sider av Verdalselven. Ved min
ankomst til ulykkesstedet var redningsarbeidet i full gang. Og i dette deltok
foruten kavalleriet en hel del sivile.
Da jeg kom frem til Mo som ligger ca. 1 1/2 kilometer sønnenfor Auglen,
ble nettopp fire reddede, meget lemlestede personer brakt opp fra leirmelen. 2
Etter å ha sørget en del for disse sammen med fogden, bega jeg meg sammen
med avdelingsingeniør Sommerschild tilbake til Prestegården Auglen, hvor
departementets ordre til meg om å overta ledelsen av arbeidene var ankommet.
Mens kavalleriet og de sivile fortsatte redningsarbeidene, foretok amtmannen
sammen med Sommerschild, lensmann Wessel og undertegnede befaring rundt
bruddet for å få nærmere rede på hvor langt leirmassene hadde fylt elveleiet
oppover. Da veien fra Stiklestad østover var avbrutt av jordskredet mellom
Auglen og Fåren, måtte vi ta den lange, bakkede, dårlige veien over Leks
dalen, noe som forsinket reisen betydelig. Amtmannen og lensmann Wessel
fulgte med til Volen, hvorfra de returnerte til Holmsveet.
Ved Volen hadde da - klokken var henimot 10 ettermiddag - vannet steget

----
536 RasA
----
så høyt at det gikk litt over midten av vinduene på hovedbygningen. Etter
oppgave fra eieren av Volen hadde vannet steget ca. 10 å 12 alen over vann
standen før katastrofen inntrådte (natten mellom 18. og 19. midnatt), altså
gjennomsnittlig 1/2 alen i timen. Ved Volen ble det skaffet båt, hvorpå jeg
sammen med Sommerschild rodde ned elven for å undersøke forholdene.
Det viste seg at hele elveleiet og omliggende flater var fullstendig fylt med
leire opp til bergodden østenfor gården Melby til en høyde av 2 å 3 alen over
vannstanden. Av dette måtte det forutsettes at vannet ville nå opp til leir
fyllingens overkant og oversvømme denne innen en tid av syv å åtte timer,
i det det ble antatt at vannet heretter ville stige med kun 1/3 alen i timen,
etter som det heretter hadde større flater å bre seg utover. Denne forutsetnin
gen viste seg senere å holde stikk.
Jeg befor deretter hele strøket langs dalbunnen som var fylt opp av leire
(med ca. 3 timers hvile på gården Bjørken under den mørkeste del av natten)
og kom under dette til det resultat at det ingen steder fantes noen barriere
hvor man med gjennomskjæring kunne forebygge videre oppdemning. Det
viste seg at de utglidde leirmassene hadde fylt elveleiet og de store flatene
på begge sider av elven, helt fra den nevnte bergodden ved Melby og til ned
enfor gården Holmen - en lengde målt etter elven av 10 - 11 kilometer.
Etter hva man kunne se ved hjelp av en alminnelig kikkert, dannet over
flaten av leirmassen i det store og hele et plan som måtte være parallelt med
elvens tidligere overflate og ligge i en høyde av 12 å 15 alen (8-10 meter)
over denne.
Etter denne befaringen var det klart at det ikke kunne være tale om å for
søke å regulere forholdene ved utgravninger i elven. Det var ingen ting annet
å gjøre i så henseende enn å se tiden an.
Klokken 6 forlot Sommerschild Verdalen og reiste hjem til Levanger. Klok
ken 7 lørdag morgen kom jeg til Holmsveet hvor amtmannen og sjefen for
Trondhjems ridende jegerkorps, oberst Fougner, var. Militæret på Steinkjer
sannan ble da rekvirert for å reise med dampskipet som lå ferdig ved Stein
kjer brygge. Hele Innherreds bataljons rekruttskole ankom med dampskipet
til Trones ved middagstider, og marsjerte derfra til Verdalsøra. Dit hadde
tidligere Trondhjems artilleris rekruttskole, som etter rekvisisjon fra lens
mann Wessel skulle debarkere ved Skånes, men av brigadesjefen var dirigert
til Trones, også ankommet. Senere på dagen ankom over Trones skoleavde
lingen fra Trondheim.
På grunnlag av den rekognosering som var blitt foretatt om natten og mor
genen ble det sendt to telegrammer:
Arbeidsdepartementet. Kristiania. I gaar Nat Kl. 1 løsnede Jordmassen
3 å 4000 Maal nordre Side Elven opunder Høiderne, grundet Kviklere,

----
537 RasA
----
der gjennemsivet af Vand, gled ud og fyldte Elveleiet fra Bjergodden ved
Gudding nedover til Fæby 10 å 11 km., medtagende 3 Jermstad, Tryg
stad, Krog, Follo, Eklosvedjan, Del af Præstegaarden, flere Smaabrag,
mange Husmandspladse, beboet flere hundrede Mennesker, hvoraf endel
gik med Raset; mange reddedes Gaardagen ved Hjælp af Militæret Rind
leret. Overfyldt af Lermasse indtil 8 å 10 Alen er 4 Lyng, 2 Haga, 2 Sund
by, 3 Næs, Hegstad, Ekle, Lunden, Østgaard, 2 Lennæs, Kaalen, ca. 7000
Maal. Mange Mennesker i Husene overraskede af Opfyldingen; flere de
raf reddedes. Elven opdæmmet ovenfor Opfyldingen. Kommer nu over
den nedover. Redningsarbeidet fortsættes idag ved Miltæret Rindleret. Styr
ken Stenkjær idag Kanaldirektørens Disposition. Alt gjenstaaende langs
Elven udflyttet til Høiderne. Fødemidler stilles til Raadighed. Værdalsø
ren endnu ikke truet. Lerfyldingen endnu rolig. Tilstede Værdalen fra igaar
og fremdeles.
Amtmanden.
Arbeidsdepartementet, Kristiania. Veien fra Værdalsøren over Stiklestad
østover paa Værdalselvens nordre Side bortrevet mellem Præstegaarden
og Gaarden Faaren i en Længde af over 2000 m. Bruddet gaar 5 å 600
m. indenfor den udgledne Vei. Forbindelsen med øvre Værdalen fore
gaar paa lang bakket Vei over Leksdalen. Forbindelsen paa søndre Side
fuldstændig afskaaret. Veien ødelagt fra Bjerken Bro til Lerfaldskaalen
i en Længde omtrent 2500 m. Statens Veivæsens Assistance udbedes til
hurtigst mulig Iværksættelse af Nybygning paa søndre Side.
Amtmanden
Angående selve jordskredet skal jeg til supplering av det første telegram
met tillate meg å fremkomme med følgende opplysninger:
Utglidningen som er 2 å 3 kilometer østenfor Stiklestad kirke, er etter all
sannsynlighet forårsaket ved oppbløming av den leirholdige undergrunnen
ved nedsivende vann fra en stor myr mellom gården Auglen og gården Follo
nordenfor den veien som fører mellom disse gårdene. Selve utglidningen har
i det store og hele fulgt den bekken som har sitt utspring fra den nevnte myra,
og gikk i sydlig retning ned i Verdalselven, den såkalte Follobekken. Jeg har
ikke hatt anledning til å vurdere bruddets dimensjoner nærmere, men etter
kartet, sammenholdt med øyemål, har bruddet en bredde av vel 2000 meter
mellom Auglen og Fåren og smalner av nedover til en bredde av 6 - 700
meter mellom Mo og Eklo. Lengden fra Gjermstad ned til elven er ca. 2500
meter
Følgende gårder har glidd ut: Trøgstad, tre Jermstadgårder, to Follo

----
538 RasA
----
gårder, Krag, Eklosvedjan med mange underliggende husmannsplasser. Vi
dere har det glidd ut deler av gårdene Auglen, Mo og Eklo.
Disse utglidde enorme leirmassene har som før nevnt, fylt Verdalselvens
leie samt oversvømmet de store flatene på begge sider av elven i en høyde
av flere alen helt fra bergodden østenfor gården Melby til nedenfor gården
Holmen, slik at hele dalbunnen er et eneste leirhav.
Følgende gårder er totalt ødelagt av leirmassene: Nordre Lyng, Lyngshol
men, Nordre og Søndre Haga, Hagatinden, 3 Melbynesset, Sundbyaunet, tre
Nessgårder, to Lennesgårder, Lunden og Kålen.
Delvis ødelagt av leirmassene er Melby, Østgård, 2 Sundbygårder, Ros
voll og Ekle.
Som før antydet, begynte vannet å gå over leirmassene ved Melby lørdag
morgen ca. klokken 5 og bante seg vei over leirmassene utover dagen, idet
bevegelsen foregikk ganske sakte på grann av den store bredden det hadde
å bre seg ut over, samt leirmassens ujevne overflate. Først klokken 5 lørdag
ettermiddag hadde vannet nådd ned over leirfyllingen og fulgte deretter det
gamle elveleiet. Lørdag ble redningsarbeidet fortsatt på begge sider av elven
av kavalleriet under ledelse av oberst Fougner. Med hensyn til resultatet av
redningsarbeidet fredag og lørdag, har jeg ansett det unødvendig å avgi detal
jert rapport om det, i det sådan formentlig vil bli innsendt av vedkommende
militæravdeling. Kanaldirektøren ankom til Holmsveet lørdag ettermiddag
og overtok den videre ledelse av arbeidene. Jeg assisterte kanaldirektøren til
klokken 12 midnatt da jeg reiste tilbake til Levanger.
Ærbødigst
Klæstad
P.S. I går gikk jeg sammen med avdelingsingeniør Sommerschild opp en lin
je til foreløbig veiforbindelse mellom Bjørken bro og Leirfallkålen. Arbeidet
blir påbegynt i morgen under Sommerschilds ledelse.
Klæstad
Noter:
1 Denne rapporten er trykket som bilag nr. 1 til St. prp. 70/1893. Språket er modernisert.
2 Dette var Peder Pedersen fra Tokstad mellom og tre av hans barn.
3 Hvilken gård som menes med Hagatinden, er noe uklart. Men trolig er det en sammenblan-
ding av navnene Tinden og Hagahammelen.

----
539 RasA
----
BILAG 6
KANALDIREKTØRENS RAPPORT '
I henhold til departementets ordre reiste jeg sammen med kanaldirektørens
assistent, kaptein Lund, 19. mai kl. 2.40 om ettermiddagen til Verdalen for
å lede de arbeider som kunne foretas i anledning det store skredet som hadde
funnet sted samme morgen.
Vi benyttet alminnelig tog til Hamar, men derfra var ekstratog og ekstra
dampskip stilt til vår disposisjon, og vi ankom derfor allerede kl. 4 ettermid
dag den følgende dag til Verdalen.
I Verdalen traff jeg straks kaptein Klæstad som hadde ankommet om mor
genen og foresto de påbegynte arbeider.
Følgende tropper under oberstløytnant Borchgrevinks kommando var til
stede i Verdalen:
Innherreds bataljons rekruttskole, 3. Feltartillerikorps' rekruttskole og
Trondhjemske brigades skoleavdeling, tilsammen omtrent 450 mann.
I tillegg til dette kom en avdeling kavalleri fra Rinnleiret som allerede fra
den foregående dags morgen med hell hadde vært beskjeftiget med redning
av mennesker, i alt 13.
Det ble ikke reddet noen etter vår ankomst. De menneskene som overhodet
ble reddet, var allerede funnet, og jeg kunne ikke oppdage noe punkt hvor
man med håp eller hell ennå kunne søke etter forulykkede. Den som var blitt
reddet sist, var funnet et døgn før vår ankomst, og videre leting etter fremde
les levende forulykkede var uten hell.
Blant befolkningen på dalens nordre side hersket fullstendig panikk. Bebo
erne hadde flyttet ut fra sine hus selv på steder hvor det ikke var grunn til
noen frykt, og dratt bort, slik at det ikke var noen opplysninger å få av di
striktets folk. Kaptein Klæstad hadde imidlertid fullstendig klart overblikk
over situasjonen, samtidig som at oberst Fougner, som hadde befart begge
breddene av elven, ga verdifulle opplysninger til bedømmelse av de foran
staltninger som det kunne bli spørsmål, nemlig å forhindre elven i å ta nytt løp.
Til orientering foretok vi sammen med kaptein Klæstad og oberst Fougner
straks en befaring av elvens nordre (høyre) side, hvor forholdene ved selve
bruddet ble undersøkt. Lengden utgjorde i skredets retning gode 2 kilometer.
Bredden var øverst inntil 2,5 kilometer, men den avtok nedover mot elve
kanten hvor den utgjorde 0,31 kilometer.
Bruddet viste seg å ha overordentlig store dimensjoner, nemlig omtrent 2,8

----
540 RasA
----
km 2 , men skilte seg fra andre lignende skred kun bare ved sin størrelse.
Ovenfor bruddet lå en myr, og i bunnen av bruddet selv var det blåleire.
Bruddet synes å ha kommet til ro. Først etter regn og teleløsning vil det
inntre mindre utglidninger til bruddets bratte sider har fått den naturlige
skråning.
Bruddet fant sted i Follobekkens dalføre.
Merkelig nok sto det igjen ute i bruddet en del av bunnen i den dalen hvor
Follobekken hadde gått, mens det høyere terrenget på begge sider hadde glidd
ut.
I bruddets sider opptrer blåleire lavest ned. Over der er det som regel sand,
og sidene er steile med høyder på inntil 35 meter, leirsidene jevne og harde.
På bunnen lå sandhauger, store leir- og torvklumper kastet kaotisk om
hverandre.
Av den utglidde Prestegårdsskogen sto en del på bunnen av bruddet.
Volumet av den utglidde massen skal senere bli nøyaktigere bestemt. Fore
løbig ansetter jeg den til ca. 55 millioner m 3 . Den del av denne jordmassen
som ligger nedenfor, dekker et areal som kan anslåes til ca. 8,5 km 2 .
Denne leirmassen hadde ved min ankomst en konsistens av grøt og ble an
tatt å være omtrent 10 meter mektig rett ut for skredet, men den avtok selv
følgelig nedover. Og i den fantes store sandhauger, leirklumper, jordflak og
til og med noe skog.
Hva som hadde skjedd, er at leire og sand fra Follobekkens sidedal har
glidd ned i Verdalens hoveddal. Derved har de løse massene dannet en me
get sterk dam tvers over elven. Følgelig ble elven nedenfor lagt tørr, og oven
for ble det dannet en sjø som til sist ble ca. 4 kilometer lang og 3,2 km 2 i
areal før vannet straks etter min ankomst begynte å gå over demningen. Til
bedre orientering har jeg latt utarbeide vedlagte: Kart over Værdalen med
Angivelse af Skredet den 19de Mai 1893 i målestokk 1 : 20.000.
Det viktigste spørsmål var nå hvor elven ville ta løp når vannet begynte
å gå over demningen, og særlig om den da ville bryte ut ved siden av den
utraste massen for å ta inn over de dyrkede marker og gjennom gårdene.
Å bedømme dette var overmåte vanskelig da det ikke kunne foretas noen
nivellering over den oppbløtte leirmassen som var aldeles umulig å komme
utpå. Men så vidt det kunne skjønnes, var det foreløbig ikke grunn til å fryk
te for at elven skulle ta noe nytt løp som ytterligere ville ødelegge.
Situasjonen forekom meg etter omstendighetene beroligende, og jeg antok
at man allerede 2. pinsedag skulle kunne dimittere i alle fall en del av militæret.
Den følgende dag gikk vannet fra den ovenfornevnte sjøen i større mengde
ut over den utraste massen.
Denne dagen dro vi først langs venstre bredd, hvor vi ikke fant noe sted
som var truet av elven, og deretter den høyre.

----
541 RasA
----
Om kvelden den 21. gikk vannmassene over landeveien mellom gårdene
Holmsveet og Haugslien og tok seg nedover et eldgammlet elveleie.
At dette ville skje, ble allerede forutsett kvelden før, men at hovedmassen
ville ta denne veien, var ikke ventet, i det jeg antok at de makadamiserte vei
ene ville yde en meget større motstand mot vannets angrep enn de oppbløtte
leirmassene ute i hovedløpet. Av den grunn fant jeg det ikke påkrevet å for
høye den laveste delen av veien.
Da vi kom tilbake den 21. om kvelden, viste det seg imidlertid at det var
flere brede og dype bradd i veien, og at disse stadig ble utvidet.
Det var således virkelig fare for at elven skulle ta det eldgamle løpet umid
delbart ovenfor Verdalsøra istedet for gjennom de utraste leirmassene. Hvis
det skulle skje, ville Verdalsøra være sterkt truet, samtidig som det ville skje
stor skade på gårdene Holmsveet og Haugslien.
Forbygningsarbeider var derfor påtrengende nødvendige, og så meget mi
litær som kunne anvendes, ble rekvirert hit.
Samtidig viste det seg at elven hadde tatt nytt løp ovenfor Holmen, og det
var å vente at husene der ikke sto til å redde, dersom det ikke lykkes å for
bygge elven i løpet av ganske få timer.
Også til dette arbeidet ble det rekvirert hjelp av militæret. Det ble beordret
to arbeidskommandoer, en på 60 mann til Holmsveet, og en på 40 mann til
Holmen. De ble avløst hver fjerde time.
Under kommando av kaptein Ole W. Lund som ikke forlot sin post før den
følgende ettermiddag da man var situasjonens herre, ble det arbeidet ustan
selig dag og natt på forbygninger mot elven på begge disse stedene.
For å forbygge veien ved Holmsveet ble det anvendt faskiner. De ble festet
med peler som ble slått ned, og påfylt grus. Dermed fikk man litt etter litt
avstengt de løpene som hadde dannet seg.
Samtidig ble det oppført, på samme måte med faskiner og pæler, et avvis
ningsverk ved Holmen. Derved ble strømmen ledet bort fra husene, og elven
selv ble brakt til å grave seg et nytt og dypere løp. På den måten ble dens
tilbøyelighet til å bryte seg gjennom ved Holmsveet minsket.
Den påfølgende kveld hadde man kommet så langt at man behersket stil
lingen. Men arbeidene fortsatte fremdeles uavbrutt i ett og et halvt døgn.
Under ny rekognosering av terrenget den 22. oppdaget jeg om ettermid
dagen at vannet hadde tatt nytt løp mellom Lyngsgårdene og truet med å øde
legge disse. Jeg beordret en større militærstyrke til stedet, men da den ankom,
viste det seg da at ikke noe kunne oppnås ved menneskehjelp, hvorfor mili
tæret ble sendt tilbake.
Gårdens hus ble de følgende dagene ramponert, dog ikke verre enn at de
kan istandsettes med moderate omkostninger.

----
542 RasA
----
Det har senere lyktes å forbygge mot elven så den ikke vil komme til å
ta nytt løp her.
Den 23. begynte elven i stor utstrekning å skjære ut et bestemt leie i leir
massene, og om kvelden kunne det med noen lunde sikkerhet antas at det
ikke var fare for nye større ulykker.
Den følgende dag ble alt arbeide innstillet ved Holmsveet og Holmen, etter
at elvefaret hadde skåret seg videre ned i leirmassen. Den 24. ble militæret
dimittert etter å ha gjort en aldeles utmerket tjeneste.
Hva som var utrettet til å begrense ulykken, skyldes utelukkende militæ
ret, i det det ikke var noen som helst hjelp å få fra distriktets folk. De hadde
annet å gjøre enn å assistere ved forbygningen.
Uten militærets hjelp ville gårdene Holmsveet, Haugslien og Holmen ha
blitt betydelig skadet, og elven ville kanskje ha tatt nytt løp gjennom strand
stedet Verdalsøra, som derved ville ha blitt ødelagt.
Ikke bare offiserer og underoffiserer, men også soldatene - for størstedelen
rekrutter - arbeidet med stor iver og utholdenhet dag og natt, til dels endog
i vann og leir søle.
Jeg finner særlig å burde henlede det ærede departements oppmerksomhet
på militærets utmerkede holdning.
Den 25. begynte regelmessig arbeid til elvefarets foreløbige regulering.
Til dette ble det brukt leiede folk. Dette arbeidet kan kun drives samtidig
som elven graver seg ned i den bløte jordmassen, og det vil derfor ta lang tid.
Det viste seg snart at det ble avleiret store sand- og leirmasser på venstre
side av elvens hovedløp ved Verdalsøra, og at disse satte strømmen med kraft
like på den lille øya som deler elven i to løp. Denne øya som Verdalsbroen
er bygget over, har lenge vært truet av elven.
Jordmassene som i løpet av kort tid ble lagret, forverret forholdene plutse
lig i høy grad, og det var tvilsomt om man kunne forhindre at øya ble skyllet
bort.
Den ble imidlertid beskyttet med faskiner, store grantrær og en stor meng
de stein. All fare for broen kunne ikke sies å være over før den 29. Etter
de store materialavleiringer ovenfor broen må det imidlertid enda store stein
fyllinger til for at den lille øya ute i Verdalselven kan ansees som fullt sikret
mot bortskylling under meget store flommer.
Den 29. ble det iverksatt forbygninger ved Tinden og Ekle hvor elven sto
sterkt på og truet med å skjære bort en større del av den gjenværende eien
dom. Da elven skar meget dypt, og gårdens hus står nær, var det nødvendig
her å fylle med store masser stein som måtte hentes langveis fra.
Etter at det inntil lørdag aften 3. juni var anbrakt ca. 1400 lass stein, ble
den største fare ansett for å være avvendt, men arbeidet ble fortsatt fremdeles.

----
543 RasA
----
Som det er anført foran, skiller ikke dette jordskredet seg på noen måte
fra andre lignenede skred unntatt ved sine dimensjoner.
Angående de nærmere detaljer om jordskredet har jeg forsøkt å skaffe meg
mest mulig pålitelig underretning og skal etter de innhentede opplysninger
tillate meg å komme med etterfølgende meddelelser som jeg inntil videre må
anta er noen lunde pålitelige.
Det kan bemerkes at det ble lagt merke til en oppgramsing av elven alle
rede 18. mai. Denne skyldtes imidlertid et mindre skred ved Reppe som lig
ger ca. 3 km ovenfor det store raset. 2
Det var ikke stor vannføring i elven.
Omtrent klokken 0030 om natten til 19. mai raste første en del av Hagas
mark ut. Som en veldig strøm av bløt leire gikk dette raset over elven og
oppover mot Melby.
Det tok med seg plassen som tilhørte Andreas Melbynesset (fem menne
sker omkom), samt plassen Haganesset (mannen fraværende, kona reddet,
fire barn omkommet).
Litt etter kom et større ras. Av dette sto en tykk støvsky eller sandsky.
Det var ledsaget av en forferdelig dunder - som hele kanonsalver - og brak
av sammenstyrtede hus, noe som sammen med de mange menneskenes nød
skrik og dyrenes angstbrøl beskrives som aldeles redselsfullt.
Med dette raset gikk gården Krag, og kanskje også Trøgstad. Men dette
kunne ikke sees med sikkerhet på grunn av røyken. Raset var så voldsomt
at det gikk opp under Bjørkberget på den andre siden av Verdalselven.
Det tok med seg Nordre og Søndre Haga, 3 Sundbyhammelen og Gamle
plassen. Deretter gikk det nedover og tok med seg plassen Langenget.
Umiddelbart etter kom det tredje og største raset. Dette gikk først oppover
mot gården Lunden som det tok med seg, og deretter nedover, hvor det tok
alle tre Nessgårdene, Leirfallaunet, Nedre Leirfallkålen og begge Lennes
gårdene, hvoretter det begrov en stor del av Rosvollgårdenes jorder og fylte
opp elveleiet helt nedover til Tinden med leirgrøt. I førstningen var denne
forholdsvis stiv, men etter at elvevannet i noen tid hadde gått over og bløtt
den opp, ble den nærmest en leirvelling som lå der som en sjø.
Follo- og Jermstadgårdene antas å ha gått ut med dette tredje skredet. Flere
beboere fra Follo ble reddet fra hustak helt nede ved Rosvoll etter å ha seilt
på disse omkring 6 kilometer.
Det berettes at skredet nede ved Ness kom veltende som en bølge som på
avstand så ut som vann og avanserte så hurtig at ingen kunne ha ridd så hurtig.
Det utraste feltet angis hovedsakelig å ha vært en jevnt skrånende myr som
dels var oppdyrket, dels uoppdyrket.
Årsaken til skredet i Verdalen 19. mai 1893 er sikkert nok den alminne
lige, nemlig at et vannførende lag har ligget over et hellende lag som var

----
544 RasA
----
ugjennomtrengelig for vann. Ovenpå et dyptliggende ugjennomtrengelig blå
leirelag var det her et lag med sandholdig leire. I dette har det sannsynligvis
trengt vann fra en myr som lå ovenfor slik at det sandholdige leirlaget er blitt
oppbløtt, og overflaten på det underliggende ugjennomtrengelige laget av blå
leire er blitt fuktet slik at det har blitt en glatt glideflate. 4
At det sandholdige leirlaget var blitt gjennomtrukket av vann, er kanskje
antydet ved at gulvet i kjelleren på gården Follo som gled ut, hele vinteren
forut har stått under vann, noe som før ikke skal ha vært tilfelle.
At en del av den dalen som Follobekken fulgte, er blitt stående igjen, mens
det høyere liggende terreng på begge sider har glidd ut, kan kanskje forkla
res av at mektigheten av de løse massene, og følgelig også vekten, har vært
større enn på sidene. 5
I Verdal kjenner man til flere eldre skred, særlig i nærheten av dette nye. 6
Med stor sannsynlighet kan det virkelig antas at Verdalens nåværende ut
seende for en vesentlig del skyldes jordskred, og derfor må det med en viss
grunn kunne antas at jordbunnen på de steder som er berørt av siste jord
skred, etter noen tids forløp vil bli som den som ellers finnes i Verdalen. 7
Etter Helland utgjør arealet av åker og eng i hele Verdal 62,7 km 2 . Arealet
av det landet som har glidd ut, og det som er oversvømmet, utgjør i alt ca.
13 km 2 , og av dette var størstedelen oppdyrket. Således er antageligvis en
sjettedel av all åker og eng i Verdalen ødelagt ved dette skredet.
Det ødelagte landet vil imidlertid sikkert bli oppdyrket igjen, og angående
de hydrotekniske foranstaltninger som kan tjene til å befordre dette og i frem
tiden betrygge det mot nye katastrofer, skal jeg tillate meg etterfølgende be
merkninger:
Til forebyggelse av slike jordskred finnes i alminnelighet ikke noe annet
middel enn drenering.
Først og fremst er det av stor viktighet og en forholdsvis lett sak å avlede
overflatevannet slik at dette ikke trenger inn i de dypere liggende sandhold
ige leirlag. Jeg skulle være meget tilbøyelig til å tro at i det nå foreliggende
tilfelle kunne dette skje ved drenering av myren ovenfor bruddet. En slik dre
nering ville sannsynligvis ha vært tilstrekkelig til å forhindre skredet, i det
faren for utglidning hadde vært avvendt når bare en del av overflatevannet
hadde vært hindret i å trenge inn det sandholdige leirlaget. Om en mindre
del vann fremdeles hadde gått i det sandholdige leirlaget, hadde ikke dette
skadet, i det noe vann endog antas å forøke den sandholdige leirens ko
hesjon. 8

----
545 RasA
----
I de tilfeller hvor avledning er utilstrekkelig, må selve det vannførende lag
dreneres.
Dette kan skje ved murede tunneler som føres litt ned i de ugjennomtren
gelige leirlag. Men om slike kostbare dreneringer kan det selvfølgelig ikke
bli tale om.
Bruddet antas å ha stanset slik at ingen større utras kan ansees sannsynlige
heretter, etter som det vannet som har bløtt opp sandleiret ovenpå det ugjen
nomtrengelige blåleirelaget, nå har funnet avløp. Såvidt meg bekjent finnes
det ikke noe eksempel på at et lignende skred har fortsatt, når det først har
stanset noen tid. Noe slikt kan heller ikke godt tenkes etter som de lag som
forekommer i nærheten av skredet trolig må være meget stabile da de ikke
kom i bevegelse ved de voldsomme rystninger som oppsto da raset gikk. For
anstaltninger til å hindre videre bradd må således ansees som upåkrevet. Det
eneste som det kan bli noe spørsmål om, er de bekkene som strømmer gjen
nom bruddet. Disse vil skjære seg ned, og det vil være nødvendig å regulere
disse slik at de får en gunstig retning. 9
Dette vil dog kun bli små og simple arbeider.
Store arbeider vil derimot bli nødvendig til
ELVELEIETS REGULERING.
Dette var før meget serpentinerende (buktet) og breddene hadde mange ste
der bradd som dels var blitt forbygget ved kanalvesenets foranstaltning.
Etter skredet er dalbunnen, som anført, fylt opp med et inntil 10 meter tykt
lag av leire. Som følge av dette er elvens fall nedover til Verdalsøra øket
med ca. 10 meter. Før utgjorde dette bare 4 meter.
Av det gamle elveleiet finnes ikke noe spor, og dersom vannet får grave
uhindret i den bløte leirmassen, vil elveleiet snart bli kroket og få ufordelak
tige retninger. Dermed kan til og med deler av det landet som ikke ble skadet,
bli utsatt for tilintetgjørelse ved nye brudd, samtidig som om elveleiet får ut
vikle seg fritt, vil det vare lenge innen det blir så utdypet at sjøen som ligger
ovenfor de utglidde massene, blir uttappet, og de 2 km 2 jord som er over
svømmet, igjen blir dyrkbare.
Hvordan det går når elveleier som er blitt fylt opp av skred, overlates til
seg selv, beskriver Schive i sine «Undersøgelser over Vormen og Glommen,
dateret 14de April 1826 slik:
Flere - ja indtil 20 - 30 Aar medgaa, inden Elven igjen uden hensigts
mæssig Hjælp bortminerer det i Sengen udkastede Snaus og faar sin rette
Dybde; ofte sker saadant aldrig, som f. Ex. med Levningerne af Thesen-,
Henug-, Rakkestad- og Hovind-Fallene, nedover mod Vormsund, hvor
Vormen er saa opfyldt med Træer og Rødder, at der intet bestemt Dyb
findes, men vel dybe Huller; det samme er og Tilfældet med Egsfaldet
Verdalsboka - 35

----
546 RasA
----
i Askim; skjøndt den større Strømhastighed her har revet det Uopløselige
ned i det betydelige Elvedyb og tåget Resten eller det Opløselige med sig,
saa ligger dog hin omtalte Banke tilbage.
EN REGULERING AV ELVELEIET MÅ DERFOR ANSEES NØDVEN
DIG OM DENNE DELEN AV VERDALEN INNEN RIMELIG TID IGJEN
SKAL KUNNE OPPDYRKES OG ÜBESKADIGETE EIENDOMMER BE
SKYTTES MOT NYE ELVEBRUDD.
Det må først og fremst eroderes ikke mindre enn omkring 3 millioner m 3
leire før elveleiet kommer ned i den gamle dybde, og det gjelder å sørge for
at elvevannet så hurtig som mulig besørger dette arbeidet, samtidig som det
sørges for at retningen blir gunstig for den etterfølgende forbygning av elve
breddene.
Dette er den første betingelse for at Verdalen snarest mulig skal kunne bli
egnet til oppdyrkning.
Reguleringen av elveløpets retning vil for en vesentlig del komme til å be
stå i å anbringe provisoriske avvisningsverker og gjennomstikk for at løpet
skal kunne bli så rett som dalens hovedretning med rimelighet tilsteder, og
som hensiktsmessig for den etterfølgende forbygning av elvebreddene. Denne
reguleringen må strekkes ut nesten til Østnes bro.
Samtidig med reguleringen av elveleiets retning må det også sørges for at
sideelvenes og sidebekkenes løp blir korrigert, ellers vil disse etter gjentatte
forandringer bli krokete og sjenerende for den senere dyrkning av det tilgrens
ende land.
Dette blir nødvendig fordi dalbunnen er blitt hevet av det avlagrede ma
teriale.
Disse arbeidene som altså kun omfatter reguleringen av retningen på Ver
dalselven og de elver og bekker som faller ned i den, må utføres etter hvert
som elveleiet skjærer seg ned i den utraste leirmassen.
Omkostningene for dette lar seg for tiden ikke beregne nøyaktig, etter som
det på forhånd ikke er mulig å angi de detaljerte foranstaltninger som det
vil bli spørsmål om. Hvis det ikke blir nødvendig med noe større gjennom
stikk, skulle jeg dog skjønnsmessig være tilbøyelig til å anta at det til regule
ring av selve retningen ikke vil gå med over kr. 30.000,00. 1 dette er innbefattet
de utgifter kanalvesenet har hatt med de utførte arbeider til regulering av Ver
dalselven.
Når dette beløpet vil komme til anvendelse, avhenger av hvor hurtig elven
graver ut sitt nye leie. Og dette bestemmes for en vesentlig del av hvordan
flommene faller. Får man store og langvarige flommer, vil det nye elveløpet
utvikle seg hurtig, mens det vil gå langsommere om det kommer små og kort
varige flommer.

----
547 RasA
----
Det er imidlertid nødvendig alltid å stå ferdig til på kort varsel å kunne
gripe kraftig inn i elvens arbeide på løpets utdypning, slik at elven kommer
til å skjære der hvor det er nødvendig, og derfor bør midlene stå til disposi
sjon snarest mulig.
Når elveleiet er skåret ut til den gamle dybde, oppstår straks spørsmålet
om arbeider til beskyttelse av elvebreddene nesten helt opp til Østnes bro.
Ellers vil det snart bli store elvebrudd, og det tørrlagte land vil mange steder
bli skyllet bort.
Angående omkostningene ved denne forbygningen av elvebreddene tør jeg
ikke uttale meg, i det jeg ikke kan angi måten som best bør foregå før jeg
ser hvordan elveleiet tar veien, og hvordan det går med reguleringen av re
tningen.
Den strekningen som må forbygges, blir imidlertid meget lang, og arbei
det med sideelvene og småbekkene kommer i tillegg. Derfor tror jeg at jeg
bør gjøre oppmerksom på at en forsvarlig forbygning neppe kan utføres un
der kr. 30.000,00.
Den oppgranningen av Verdalselvens nedre del som er omtalt av Schø
ning, 10 har fortsatt siden han skrev, og den vil sikkert tilta betydelig etter
det siste kolossale raset.
En stor del av den løse massen som elven må transportere bort før den
kommer ned til den gamle dybden, vil avlagres nedenfor, både i elveleiet
og i fjorden utenfor elvemunningen.
Da Trondheimsfjorden er grann utenfor munningen av Verdalselven, an
tar jeg at det vil skje noe lignende her som utenfor munningen av Nidelven
etter det store skredet ved Tiller i 1816. Da ble det avlagret så store masser
at elven til sist tok et nytt løp, og innseilingen til Trondheim ble vanskelig
gjort i lang tid.
Det materialet som blir avlagret i den nederste del av Verdals-elven, vil
elven selv med tiden føre bort når materialtilførselen ovenfra har avtatt til
strekkelig. Men utenfor elvemunningen vil det sikkert bli grunt, hvis ikke
elven blir brakt til å grave ved en innskjerming utenfor den gamle munnin
gen. Dette kan det dog neppe bli tale om på grunn av uforholdsmessige om
kostninger.
I anledning spørsmålet om når det kan ventes at vannet er borte, slik at
den delen av Verdalen som ble ødelagt av skredet igjen kan bli oppdyrket,
skal jeg, i det jeg forutsetter at midler blir skaffet til det antydede arbeide
med å få elven til å grave seg nytt løp, tillate meg å bemerke følgende:
Bunnen av bruddet er allerede noen lunde tørr, og det gjelder her først å
drenere og planere. Dette arbeidet kan påbegynnes ganske snart. Da bunnen
imidlertid er meget ujevn, må det foretas store planeringsarbeider før opp

----
548 RasA
----
dyrking finner sted. Hvor hurtig denne i virkeligheten vil foregå, avhenger
selvfølgelig av hvorvidt det blir god jord.
I alminnelighet blir bunnen av slike brudd lenge uoppdyrket, antagelig fordi
folk føler en lett forklarlig utrygghet ved å bygge og bo på steder hvor det
nylig har gått skred. Redslene som er forbundet med det, er ikke glemt. Eierne
flytter derfor ofte bort fra stedet.
Forøvrig pleier vegetasjonen merkelig hurtig å få fast fot igjen på bunnen
av skred selv om det ikke blir gjort noen foranstaltninger i den anledning.
Slik er bunnen av skredet i 1883 nedenfor Skien allerede tett bevokset med
gress og tildels små nåletrær. Derimot er skråningene ennå kun sparsomt be
vokset.
Dalbunnen som er overfylt av leire kan selvfølgelig ikke oppdyrkes før
elveleiet og bekkeløpene har utdypet seg seg slik at grunnvannet senkes til
strekkelig.
Noen veiledning til besvarelse av dette spørsmålet kunne man kanskje finne
i erfaringen fra skredet i Leirelven 27. november 1883 hvor den utglidde
massen utgjorde minst 11/2 million m 3 . Leirelvens dalføre ble oppfylt i ca.
3 kilometers lengde. Massen lå inntil 15,5 meter høyt over dalbunnen og noen
lunde jevnt fordelt."
Ved skredet ble vannet hevet ved Krokfoss mølle slik at det 27. november
sto 1 1,2 meter over alminnelig lavvann i elven. Den etterfølgende 4. desem
ber hadde vannstanden senket seg 1,2 meter, og 11. juni 1884 ytterligere 5
meter. Høsten 1884 hadde elven gravet seg gjennom de utraste massene ned
til gammel vannstand.
Leirelvens nedslagsdistrikt utgjør ved skredet ca. 463 km 2 .
I Verdalen er den utraste massens volum meget større. Med en høyde inn
til 10 meter fyller den opp elven i ca. 10 kilometers lengde, når denne regnes
etter elveleiet.
Vannet får altså her et ganske anderledes stort arbeide å utrette enn i Lei
relven. Men så er det også en meget større vannmengde i Verdalselven enn
i Leirelven. Verdalselvens nedslagsdistrikt utgjør 1470 km 2 , og er altså tre
ganger så stort som Leirelvens.
Jeg skulle etter dette være tilbøyelig til å uttale det håp at større deler av
dalbunnen vil bli tilgjengelig slik at den kan planeres sommeren 1894 og til
såes våren 1895.
Den oversvømmede dalbunnen ovenfor de utglidde massene antar jeg ikke
blir tørrlagt før om 3 å 4 år. Derimot vil store deler av de derværende eien
dommene, hvorav en stor del ikke skal ligge over 4 meter under nåværende
vannstand, kunne dyrkes før det, fordi sjøen antas å være senket ganske
betydelig våren 1895.
Ved planleggingen av de foranstaltninger som det offentlige vil yde hjelp

----
549 RasA
----
til, må man formentlig ha oppmerksomheten henvendt på dreneringen av myrer
på farlig beliggende steder. Det finnes sannsynligvis myrer som holder seg
fuktig og sumpet, hvorfra vann vil søke ned i jorden og bidra til dannelsen
av svømmende masser. Dette kan forhindres ved drenering av myrene, men
dette bør visstnok utføres ved landbruksdirektørens foranstaltning, da det sam
tidig blir et jorddyrkningsarbeide.
I det jeg henviser til hva som er anført ovenfor, skal jeg tillate meg å fore
slå at det søkes bevilget allerede av inneværende Storting kr. 30.000,00 til
regulering av Verdalselven og retningen av sideelvene.
Jeg anser det overflødig nærmere å begrunne at dette bidraget ydes i sin
helhet av Staten. Dog vil jeg bemerke at det bør være en betingelse at Staten
får anledning til å foreta de nødvendige arbeider i de utglidde massene og
på det landet som er over sømmet av leire og vann, uten at det fra eiernes
side kan gjøres erstatningskrav gjeldende for regulering av elvens og sideel
venes retning.
Noter:
1 Kanaldirektørens rapport er datert 12. juni, og den ble sendt til Arbeidsdepartementet hvor
statsråd Nilsen fremførte den sammen med sin innledning for Stortinget 13. juni. Rapporten
er tatt inn i sin helhet i Stortingsproposisjon nr. 70, 1893. Den inneholder også en del sitater
fra Gerhard Schønings reiser i Verdal om eldre ras i Verdal. Disse er utelatt her. Språket
er modernisert.
2 Det har hele tiden siden Verdalsraset vært antatt at oppgrumsingen av elven skyldtes det
lille raset ved Reppe 18. mai. Man har også hele tiden siden raset ment at det var Follo
bekken som var den utløsende faktor. Men nyere geologiske vurderinger har kommet frem
til at det må ha vært selve Verdalselven som utløste raset, og ikke Follobekken. Dermed
er det vel så sannsynlig at oppgrumsingen av elven skyldes de første mindre utglidninger
på det stedet der raset startet. I alle fall forsterket disse utglidningene oppgrumsingen fra
Reppesraset.
3 Haga søndre søndre og Haga søndre nordre, begge på sydsiden av elven.
4 Den tids geologiske kunnskaper var noe mangelfulle sammenlignet med hva man vet i dag.
Følgelig er de forklaringene som ble gitt, noe avvikende fra de forklaringene som gjelder
i dag. Skredmekanikk og dannelse av kvikkleire er beskrevet nærmere i egne avsnitt.
5 Igjen har man her et forhold hvor det er vanskelig å kunne gi noen plausibel forklaring på
hva som skjedde. Mest sannsynlig var det to skred som utviklet seg mot hverandre fra hver
sin retning, og der de møttes, ble det stående igjen en rygg.
6 Her siterer kanaldirektøren fra Gerhard Schønings bok Reise gienem en Deel af Norge hvor
han gir beskrivelser av noen kjente skred i bygden. Han nevner rasskråninger ved Lyng,
han nevner Landfallraset i 1747, samt også rasene i og ved Leirådalen i middelalderen. Sita
tene fra Gerhard Schøning utelates i denne sammenheng.

----
550 RasA
----
7 Neste avsnitt av rapporten er et sitat fra Amund Hellands bok «Jordbunden i Norge». De
utelates her.
8 Dette stemmer nok ikke helt med hva man vet i dag.
9 Det kan ha vært en bekk eller mye nedbør som utløste etterskredet i september da vel 300
mål jord raste ut i den bakre delen av raset. Her fikk man et eksempel på at nye ras godt
kunne komme, dersom omstendighetene ellers lå til rette for det.
1 Selve beskrivelsen er ikke gjengitt her, men den går ut på at alle de løsmassene elven hvert
år fører med seg, legges igjen ved utløpet. Dette gjør det vanskelig for fartøyer å komme
inn i elveløpet uten ved høy vannstand og flo sjø.
1 ' Leirelven kalles i dag Leira. Det er en elv som løper fra nord mot syd gjennom Romerike.
Den renner ut i Øyeren ved Lillestrøm. Raset skjedde vest for Kløfta.

----
551 RasA
----
BILAG 7
LENSMANNENS SVAR '
Datert Verdal, 10. juni 1893
Olaus Ellingsen Vinne, eier og braker av gården Vinne i Vinne anneks ble
ulykkesnatten vekket mellom klokken 1 og 2 av en pike som kom løpende
fra nabogården Leirfall, og som i all hast berettet om ulykken.
Han sprang straks opp, vekket husets folk samt sønnen på en av de foru
lykkede Lennesgårdene ved navn Ole, 2 som tilfeldigvis lå der om natten.
Han grep sine klær i sin ene hånd og sprang upåkledt avsted for å komme
ned til elven i det han under spranget iførte seg det ene klesstykke etter det
andre. Da de kom så langt at Ole så sitt hjem ødelagt, slo han hendene for
ansiktet i fortvilelse og vendte om. Olaus Vinne fikk imidlertid fatt i ham,
forklarte ham at nå var det ikke tid til å fortvile, men han måtte vise seg mo
dig, og være med på å redde hva som reddes kunne. Han stålsatte ham i det
hele tatt så han atter vendte om og fulgte med.
Da de hadde kommet ned mot elven, eller rettere sagt mot leirmassen som
var trykket inn mot land, fant han straks Elling Lyngsvalds 3 kone Andrianna
som var fulgt med huset helt fra Ness under hvilken gård de hadde en plass.
Hun var under farten kommet ut av det istykkerslåtte huset, og var blitt ført
dit hvor Olaus fant henne av leirmassene. Han fikk straks renset munnen hen
nes som var fylt med leire så hun igjen fikk puste. Og da hun hadde kommet
seg litt, beordret han Ole til å bære henne til Vinne hvor hans hustru overtok
den videre forpleining av henne, inntil hun atter kom seg igjen. Hadde ikke
Olaus Vinne vært så rask og snarrådig, ville hun bare vært død innen red
ning haddet kommet.
Etterpå får han se en pike, Oline, fra Nessvald ute i leirmassen. 4 Hun
hadde flytt nedover med den og kjempet for å holde seg oppe. Henne redder
han ved å hente sammen en del bord og vrak som han legger på kryss og
tvers fremfor seg slik at han kan nå henne og få henne tillands. Han var da
kommet utover til Rosvoll hvor han møtte sønnen på Søndre Rosvoll, Erik
Olsen. Erik Olsens gård var også aldeles ødelagt av leirmassene. 5 Men i lei
ren lå overalt mennesker som ropte om hjelp, dels fra hustak og dels fra an
dre ting som de hadde reddet seg på. Han hadde truffet på sine brødre Sefanias
og Gustav Ellingssønner Leirfall samt Martin Georgsen og Olaus Sørensen
Berg. 6 De to første hadde da nettopp med stort besvær og fare reddet Lud
vig Leirfalls sønn Johan som lå ute i leirmassen aldeles hjelpeløs.

----
552 RasA
----
Fra Lennesgårdene så de flagging, og de skjønte at det måtte være flere
mennesker inne, men disse gårdene lå så langt ute at det var meget vanskelig
å komme dit ut. De fikk da fatt på en husstige som de benyttet som en slags
flåte ved å legge bord både under og over den og således skyve den utover
leirmassene. Men de måtte dog av og til ut i massen like til livet. De reddet
først en kvinne som sto i muråpningen på et av hustakene. 7 Derpå reddet de
Åge Lyngsholmen med tre av hans husstand. Han var gått med huset helt oven
fra Lynggårdene, og var blitt ført sammen med huset helt dit ned, og de hadde
funnet redning på mørkloftet da huset så noen lunde hadde holdt sammen.
Han fortalte med tårer om den oppofrelse som Olaus Vinne og hans to brø
dre hadde utvist ved hans redning.
Derfra kom de seg over leirmassene til nordre Lennes, hvor de reddet eie
ren Ole Kristoffersen med fire av hans husstand under samme besværlige og
farefulle omstendigheter. Deretter reddet de en kvinne som satt midt ute i
leirmassene, naken og med et teppe om seg.
Så fikk Olaus se en annen kvinne som også satt ute i leirmassen et stykke
borte, men som han umulig kunne nå fra den kanten. Han måtte da først ar
beide seg tilbake til Rosvoll, han sprang så på land rundt hele veien forbi
Kålen bort til Nessbakken. Herfra lykkes det ham på lignende måte å arbeide
seg ut til henne og få henne til land i meget forkommen tilstand. Hun måtte
nesten bæres over de bløte leirmasser for at man kunne få henne til land.
Hun var husholderske på sin utgåtte gård Krag og hette Laura} På denne
ferden hadde han med seg en ung mann ved navn Martin Blybakken, som
viste seg meget uforferdet.
Imidlertid reddet hans brødre på lignende måte seks mennesker ut fra søn
dre Lennes, likesom de samtlige fortsatte redningsarbeidet utover dagen med
å redde forskjellige slags dyr som lå i leiren og brølte og skrek fra de for
skjellige steder. -
De som jeg da etter mitt kjennskap til forholdene vil henlede hr. amtmannens
oppmerksomhet på er først og fremst Olaus Ellingsen Vinne, dernest hans
brødre Sefanias og Gustav Ellingsønner Leirfall, Martin Georgsen By og
Martin Blybakken.
Men den som fremfor alt under denne ulykkelige begivenhet har vist opp
ofrelse, om enn ikke med fare for eget liv, er sogneprest Hansens hustru Marie
født Fabricius. Etter som den lå nær ved utraset, og som et tilsynelatende
sikkert sted, var Prestegården det nærmeste tilfluktssted for en stor del av
dem som reddet seg fra ulykken, og intet sted hadde å ty hen. Naken, for
frossen, såret og elendig, kom den ene etter den andre fort vekk til Preste
gården om ulykkesnatten, hvor prestefruen tok imot dem, huset dem så langt
hun rakk, renset dem for leir, vasket dem og pleiet dem med megen omhu
og kjærlighet, tross at hun selv var meget svakelig. Sitt spiskammer og mat

----
553 RasA
----
bod tømte hun omtrent til underholdning for alle dem som i løpet av natten
og dagen kom derned. Og hun gav råd, hjelp og veiledning på alle kanter.
Blant andre vil jeg bare nevne enken Kirsten Vodahl på Nordre Lyng som
i mange timer hadde stått i sitt soveværelse med leirmassen opp til brystet
i det hun holdt det minste barnet på sine hender over leiren. Etter at hun sam
men med alle sine barn var blitt reddet av drengen Ole, kom de endelig som
leirstøtter opp til Prestegården, hvor de ene og alene har fru Hansens menne
skekjærlige oppofrelse og pleie å takke for at de så snart kom til krefter igjen,
så utmattet som de var. Og dette har for hennes vedkommende vart hele ti
den siden, og det vedvarer tildels ennå at de mest lidende og skadelidte på
den kant tyr ned til henne for å få råd og hjelp.
Så kan jeg ikke annet sluttelig enn å henlede Hr. amtmannens oppmerk
somhet på hr. fogd Rubach. Ingen har som ham - jeg har anledning til å se
den iherdighet, offervillighet og omsorg han har lagt for dagen - under hele
denne affære. Som fogd ville han kunne kreve fyllesgjort ethvert krav med
heltearbeide, men hans medfølelse og pliktfølelse drev ham til å være i virk
somhet, tildels natt og dag, og har man ene og alene hans energi og hurtige
handlemåte å takke for at forpleiningen av de nødlidende kom så hurtig i gang
og ble etablert på sådan måte at enhver trang i den retning til enhver tid ble
tilfredsstillet.
Når jeg tillater meg denne uttalelse om hr. fogd Rubach så er det fordi
at fogd Trampe 9 som amtmann var først her, og at hr. amtmannen selv kom
tilstede på et senere tidspunkt. -
Det kan nok muligens være enkelte andre som har vist mannsmot under
redning av menneskeliv, men jeg har til dato ikke kommet på flere opplys
ninger.
Jeg tegner med megen høyaktelse
Deres ærbødigste
H. H. Wessel
Noter:
1 Språket er modernisert.
2 Ole var Olaus' søstersønn.
3 Elling Fergemann - egentlig ikke Lyngsvald, men Nessvald.
4 Dette var Oline Jørgine Olsdatter som var inderst på Hagahammelen. Avstanden mellom Ha-
gahammelen og Ness var ikke større enn at det er sannsynligvis forklaringen på sammen-
blandingen av valdene.
5 Husene på Rosvoll søndre var ikke berørt. Men leirmassene nådde nesten inn på gårdsplassen.
og mesteparten av jorden var ødelagt.
6 Berg er feil. Det skal være By.
7 Dette var Olava Olsdatter fra husmannsplassen Lyngsholmen.
8 Dette var Laura Eriksdatter som var husholderske hos Ove Haugskott på Krag.
9 Fogd Trampe var konstituert amtmann fordi amtmann Grundt var på et kuropphold i Tyskland
på grunn av sykdom.

----
554 RasA
----
BILAG 8
DOKTORENS SVAR '
Datert Verdal, 11. juni 1893
I henhold til vår samtale har jeg gått over de steder, hvor redningsarbeidet
etter jordskredet gikk for sig. Jeg har snakket med selve redningsmannen -
nesten alle - og med en stor del av de reddede. Jeg har ved stadig å bringe
temaet på bane, fått et godt inntrykk av den alminnelige oppfatning av de
forskjellige forhold, og jeg har kommet til det resultat, at i det vesentligste
er omtalen hos fogd Rubach og sogneprest Hansen av personene korrekt.
Jeg henviser derfor til deres brev, og skal bare gjøre oppmerksom på en
keltpunkter som er helt feilaktige:
Det var ikke de som er nevnt som nr. 4-5-6 i fogdens meddelelse 2 til stats
råd Nilsen som var sjelen i ledelsen av redningen av Per Tokstads familie.
Æren tilkommer etter min mening ene og alene smed Erik Hansen Sæbo. Han
gikk, da han ikke fikk noen andre med seg, ned i selve skredgropen, og red
det først P. Tokstads lille barn. Men han klarte ikke å redde de øvrige - fire
personer - alene. Derfor vendte han tilbake for å skaffe mer hjelp. Og det
var først etter mye snakk og overtalelse at de andre dristet seg til å være med.
Det var ham, som gikk i spissen og anviste stedet hvor de forulykkede var.
Og det var først, da det var samlet nok folk, og de forulykkedes redning var
sikret, at han forlot dem, men - NB - ikke for å gå hjem, men for å lete
etter andre gjennom selve skredet. Han var også den første som fant den sinn
syke P. Tokstad. Men da han var alene, og P. Tokstad satte seg til motverge,
meldte han saken til hans bekjente, som hadde mer makt over ham.
2) John Grundens og Oluf Guddingens berømmelige ferd på ski er bare
humbug. De utrettet heller ingen ting.
3) Ole Olsen, dreng på nordre Lyng, utsatte ikke sitt liv for fare på annen
måte enn muligens ved at han ikke rømte da han hørte at der var liv i folk
nedenunder. Men et karsstykke gjorde han ved bare med fingrene å rive opp
et solid gulv.
4) Av de øvrige nevnte, er det Olaus Vinne, Erik Olsen Rosvoll og Johan
Sundby som omtales med mest respekt. - At det i det hele tatt har vært noen
egentlig fare ved redningsarbeidet, kan etter min mening ikke sies - særlig
på sydsiden. Men en annen sak er jo at man ikke på forhånd kunne vite at
det ikke var farlig.

----
555 RasA
----
Dette er de tarvelige opplysninger jeg kan yde Dem, hr. amtmann, men
jeg har ikke mer å bidra med dersom jeg ikke skal sette meg til å rable opp
igjen, hva andre før har skrevet ned.
Min hustra og jeg sender amtmannen våre beste hilsener.
Deres forbundne
Alb. Strøm
Noter:
1 Språket er modernisert.
2 Fogdens svar er ikke funnet.

----
556 RasA
----
BILAG 9
SOGNEPRESTENS SVAR '
Et brev fra sognepresten til statsråd Nilsen
Dette brevet ble sendt før hans egentlige rapport som er gjengitt nedenfor.
Det er datert Verdal, 3. juni 1893.
Da jeg er redd for at Ole Olsen Nordlyng ikke er oppført på fogdens liste,
er jeg så fri å anmelde ham som en av de verdigste til å få redningsmedaljen.
Han tjente hos enke Kirsten Vodal på Nordlyng og lå ulykkesnatten med andre
tjenere på loftet. Han antok at Kirsten og de fire barna som lå nedenunder,
var omkommet i blåleiren som veltet inn i huset. Han skulle som de øvrige
ovenpå søke å redde seg ut da han hørte skrik fra flere mennesker neden
under - og straks begynte han med blotte hender å rive opp plankene i gulvet
- et rent Guds under at dette kunne la seg gjøre - og fikk da nedenunder
øye på Kirsten som sto i leire like til opp under armene med det minste bar
net som hun holdt med begge hender foran seg, idet hun med den ene arm
hvilte på det øverste av en dørkant hvor også et av de andre barna holdt seg
fast mens benene sto på en kuffert som hadde flytt opp og hvilte på litt fast
leire; det tredje barnet hadde kravlet opp og lå over den store slagurkassen
like under taket, mens det fjerde barnet hadde funnet redning på endel av
panelingen av en mellomvegg som var brutt istykker av leirstrømmen. Jeg
hørte av lensmannen i går at Ole for å kunne få opp gulvplankene i 2. etasje
først, måtte få - også med blotte hender, for øks eller annet verktøy fantes
ikke deroppe - revet ned en del av en mellomvegg som gikk tvers over gulv
plankene. - Deretter fikk han trakket samtlige fem personer som befant seg
nedenunder opp i 2. etasje (loftet), brøt opp planker og bord, åpnet et vindu
og fra dette fikk han med et par pikers hjelp dannet en gangbro til lands hvor
etter Kirsten Lyng med sine barn gikk gjennom vinduet ut på de plankene
og bordene som var lagt ut.
Under Hegstad ble en plass ødelagt av leirflommen, og beboerne fikk red
det seg i land mens en konfirmant, Sofie Tronesvald, som var i huset hadde
klatret opp i et tre like ved hvor hun oppholdt seg fra kl 1 eller 1.30 til sam
me tid om ettermiddagen da det lykkedes husfaren, husmann Gunnbjørn Heg
stadvald å redde henne.
Ærbødigst
Otto M Hansen

----
557 RasA
----
Sogneprestens svar
Datert Verdal, 11. juni 1893
I anledning hr. amtmannens skriv av 7. denne måned, skal jeg - som det
allerede er gjort pr. telefon - gjøre oppmerksom på at jeg den 1. denne må
ned har meddelt hr. statsråd Nilsen navnene på dem som etter mitt skjønn
fortjente å motta redningsmedaljen, nemlig:
A, I anledning Peder Pedersen Tokstads og fire barns redning: 1 , Erik Sæbø,
2) Sefanias Støp, 3) Johannes Husan, 4) Johannes Husanvald, 5) Laurits
Hestegrei, 6) Eleseus Mo og 7) hans dreng Martin Martinsen.
B, I anledning Peder Rasmussen Tokstads redning 1) Magnus Larsen Preste
gården, 2) Peder Andr. Hestegrei, 3) Johannes Elaussen, 4) Erik Eriksen
Ysse, 5) Peter Lyngåsen, 6) dreng på Nestvoll John Sefaniassen og 7) ung
gutt Johannes Jørgensen Ørmelen.
C, I anledning den døvstumme, sengeliggende, gamle pike Martha Lars
datters redning fra Magnus Larsens hus tett ved randen av svelget: 1) Mag
nus Larsen Prestegården og 2) Oluf Movald.
Nærmere opplysninger i anledning redningen av de ovennevnte meddeles
i brevet.
Den 3. skrev jeg igjen til hr. statsråden, da jeg var redd for, at vedkom
mende ikke skulle være anmeldt av hr. fogden og lensmannen og uthevet dreng
Ole Olsen som på rent vidunderlig måte reddet enke Kirsten Vodal og fire
barn på Nordlyng, hvor Ole tjente - den verdigste etter mitt skjønn til å mot
ta medaljen, liksom jeg anbefalte 2) Gunnbjørn Hegstadvald, som reddet en
konfirmant, som var hos ham, og som hadde klatret opp i et tre, hvor hun
var fra klokken 1 om morgenen til klokken 1.30 om ettermiddagen, før det
var mulig å redde henne. Hr. statsråden uttaler i et skriv til mig, at han har
leveret mitt første brev til kanaldirektøren, som amtmannen er anmodet om
å konferere med i anledning medaljene. Antagelig har han også sett mitt andre
brev til kanaldirektøren. Av kopibogen ser jeg at Johannes Husan ikke er
anmeldt, men jeg håper at dette er en forglemmelse, da jeg kort etter innførte
de anbefalte, og at han finnes oppført i mitt skriv til statsråden. Han må være
med.
Med hensyn til medaljen for borgerdåd i sølv eller H. M. Kongens for
tjenstmedalje, da må, synes jeg, herrene fogded Rubach og lensmann Wessel
være fullt verdige til den på grunn av deres ufortrødne og oppofrende virk
somhet helt fra starten av ulykken og helt til nå. De har uavbrutt vært på ferde.
Skal jeg være sannheten tro og blant kvinner nevne en, som også i særegen
grad har oppofret seg, og stadig hver dag hatt fullt å bestille med mottagel
sen, vaskingen av de reddede østenfor Prestegården, ved å skaffe dem nød
vendige nattklær og vanlige klær, skaffe dem mat, kaffe og drikke, og senere

----
558 RasA
----
å ta seg av alle dem som nesten daglig henvender seg til henne i alle mulige
retninger, og som stadig har vært et viktig mellomledd mellom de skadelidte
og myndigheter, komitéemedlemmer, -ja, så kunne jeg nok nevne og anbe
fale en slik - men det sømmer seg ikke for meg, og derfor tier jeg med navnet.
På grunn av oppfordringen og for å være sannheten tro - har jeg dog måttet
i korthet omtale, hva jeg ovenfor har sagt. Dette i all hast, da jeg - skjønt
det er hviledag - ingen sådan har hatt da jeg har måttet ekspedere en hel del
saker for i morgen tidlig å kunne få denne med posten. Forresten står jeg
ganske til hr. amtmannens tjeneste med å skaffe de opplysninger, jeg måtte
sitte inne med. Dette brevet er også ganske konfidensielt.
Ærbødigst og forbindtlig
Otto M Hansen
Note:
1 Språket er modernisert.

----
559 RasA
----
BILAG 10
KANALDIREKTØRENS SVAR '
Datert Christiania, 28. mai 1893:
Meddelelse angående personer som har utmerket seg ved redning av men
nesker etter jordskredet i Verdalen.
1. Andreas Røstad
var sammen med Ole Sørheim og Bernt Pedersen Røstad ute og berget tre
mennesker, deriblant enken etter Ingvald Fyksve. Redningen foregikk ved
at de la ut vekselvis to eller tre planker; den samme fremgangsmåten ble og
så brukt da de som var reddet, ble brakt innover til fast land. Etterpå fikk
disse som var nakne, redningsmennenes klær på seg. Det blåste og var kaldt
om natten.
3. Bernt Pedersen Røstad eller Rinnan deltok i redningsarbeidet sammen
med 1.
8. Erik Rosvoll reddet mange med fare for sitt eget liv ved å kaste ut bord
foran seg ettersom man avanserte. Han omtales med anerkjennelse som en
anfører for redningsekspedisjonene.
Foruten disse som er omtalt under de oppførte numrene i fogdens skrivel
se, skal jeg meddele særlig følgende:
12. Sefanias Leirfall som reddet to eller tre mennesker, som var i den ytterste
nød, ved å gå på avvekslende utkastede bord.
1 1 . Olaus Vinne var også med ved utleggingen av bord hvor han omtaltes
med beundring for den måten han utførte redningsarbeidet på.
Fogden nevner aldeles ikke:
Oluf Holte på Rosvoll som sto ute i leirstrømmen og tok inn to mennesker
som satt på et hustak som drev hurtig forbi. Det påståes at han sto så langt
ute i strømmen at han formelig måtte kaste de reddede inn på land.
Kristian Søraker og Ole Lennes hentet båt på Verdalsøra. Denne dels rodde
de, dels dro de gjennom leirmassen, inntil de fikk reddet Ludvig Lennes som
med familie 3 satt på taket av sitt hus, hvor han trodde at han skulle sitte til
han sultet ihjel.
Ole Ness
Hans kone som hadde en liten sønn, våknet om natten og hørte dunderet.
Det var som om en stor vannmengde kom, og hun så ut og så noe grått komme
veltende. Hun vekket sin mann som antok at dammen i Innsvatnet var sprengt.

----
560 RasA
----
Han tok på seg buksene og sko, og dro og vekket naboen Johannes. Deretter
for han tilbake og fikk sin familie i land - alle nakne. - De flyktet så hurtig
de kunne, men leirmassene var like i hælene på dem. Han antar at leirmass
ene kom med en slik fart at en dyktig rytter på en god hest neppe kunne ha
kommet frem så hurtig. Etter at Ole Ness hadde reddet sin familie, fikk han
med seg fire å fem mann og reddet folkene på skysstasjonen Ness og gården
Aune. På den siste hadde mannen som lå i 2. etasje, hugget hull i gulvet og
fått opp til seg familien, kone og fire barn. De lå i 1. etasje i en seng som
fløt oppe på leirmassene.
Dette er etter Ole Ness' egen forklaring, og han tilføyer at han var så opp
tatt med sitt arbeide at han ikke ble så redd over de mange hjerteskjærende
nødrop fra folk som satt fast ute i leirmassen. Nødropene hørtes forøvrig ikke
særlig langt på grunn av sterk vind.
Disse opplysninger er samlet i løpet av en ettermiddag og ingen lunde så
pålitelige at jeg tør gjøre forslag til belønninger.
G. Sætren
Noter:
1 Språket er modernisert.
2 Dette var Johannes Pedersen og hans stemor Serianna Johannesdatter. De bodde på plassen
Neffer under Rosvoll store.
Dette var foruten Ludvig Lennes, hans mor Ragnhild Larsdatter, hans søster Rikke Johannes
datter, hans brorsønn Johannes Andreassen og en tjenestejente ved navn Elen Johannesdatter.

----
561 RasA
----
BILAG 11
RAPPORTENE FRA INFANTERIET '
Oberstløytnant Borchgrevink på Steinkjer svarte følgende 13. juni 1893:
Som sjef for den avdeling som ble kommandert til Verdalen i anledning
ulykken der 19. mai d. å„ tillater jeg meg ærbødigst å fremsende til den ære
de brigade vedlagte rapporter fra sjefene for 1. korps' rekrattkompanier. Jeg
hadde dessverre ikke anledning til selv å se opptredenen under de vanskelige
forhold som eksisterte, til de befalingsmenn og menige mannskaper, som er
omhandlet i rapportene. Men det ble allerede mens vi var i Verdalen meldt
til undertegnede at det under gjennomførelsen av de oppdrag som er nevnt
i rapportene, ble utvist et særdeles rosverdig forhold av den utsendte styrke.
Visstnok gjaldt det ikke å redde menneskeliv, men krøtter og løsøre. Men
faren var like stor, og jeg finner det særdeles ønskelig at det hederlige for
hold kunne bli påskjønnet. Jeg skal i overensstemmelse med rapportene nevne:
Premierløytnant Høstmark
Sersjant Opland
Sersjant Elstad
Menig nr. 1 Finne
» » 75 Risvik
» » 81 Meland
» » 128 Løfsnæs
» » 154 Storarno
» » 173 Tung
» . » 189 Hamlandsø
» » 201 Værum
» 208 Bleking
» » 214 Strand
» » 226 Sund
» » 249 Hamland
» » 252 Barstad
» » 254 Kumland
» » 280 Pedersen
samt kadett Johnsen hvis opptreden ble særdeles rosende omtalt.
Ærbødigst
Borchgrevink
Verdalsboka - 36

----
562 RasA
----
Kaptein Balchens rapport
Rapport fra kaptein Balchen skrevet på Steinkjer 12. juni 1893:
I følge hr. oberstløytnantens muntlige pålegg tillater jeg meg å supplere den
tidligere innsendte rapport vedrørende redningsarbeidene i Verdalen fra 20.
til 25. mai d. å. ved nedenstående redegjørelse for hvilket personell fra 1. Inn
herreds rekrattkompani som i særlig grad utmerket seg under redningsar
beidene.
A. Offiserer: Premierløytnant Ole Beyer Høstmark
19.5. reiste han som kommandant etter selv å ha søkt om det, klokken 8
om kvelden, fra Steinkjer til Verdal for å fremskynde endelig ordre til rekrutt
skolen samt for å kunne yte mulig hjelp. Han var i virksomhet hele natten,
men det var da ikke noen mennesker i nød langs elven som kunne reddes.
Han sørget derimot for at Steinkjers rutedampskips avgang herfra ble anbefalt
utsatt, noe som medførte at rekruttskolen kunne komme frem til ulykkesstedet
så snart som mulig. Ved rekruttskolens ankomst meldte Høstmark seg og brakte
med seg transporthester til såvel oss som til artilleriet.
20.5. ble det rekvirert militærhjelp til redning av krøtter på gården Lennes.
Høstmark fikk gå med som frivillig. Han kjørte i forveien for å kunne legge
en plan for arbeidet. En del kavallerister holdt på med redning av krøtter og
løsøre. Høstmark rodde ut til en holme for å redde en ku som før hans an
komst, var ansett for umulig å redde. Derfor var den blitt forsøkt skutt, men
uten å bli truffet. Ved Høstmarks fornuftige anordning ble den innbuksert gjen
nom leirsuppen. Høstmark gjorde dernest flere turer i båten til redning av
bohave. Da ikke mer var å gjøre, ble kommandoen sendt hjem, mens Høst
mark rekognoserte videre og rettledet en artillerikommando et annet sted un
der redning av en gris, høy og bohave.
20.5. klokken 11.30 returnerte Høstmark til leiren, sulten og trett da han
ikke hadde sovet siden han fikk en liten middagslur 19.5. og kun frokost 20.5.
21.5. var Høstmark med under min kommando ved Haugslien hvor vannet
hadde skåret veiene over så de tilsiktede redningsarbeider ved Holmsveet og
Holmen ble hindret. Høstmark gikk som førstemann ut etter veien, gjennom
strømmen hvor han tross sin lengde hadde vanskelig for å beholde fotfestet,
over til de omflødde gårdene. Her laget han sammen med artillerisersjant Wik
som hadde vadet over sammen med Høstmark, og et par menn som var satt
over i en liten pram som var brakt dit, i en fart en bro over bruddet. En sne
plog ble brukt som brokar og to stiger ble sammensatt til bro. Videre ble det
spent stiger over en liten nedramlet bro. På denne måten ble det skaffet frem
komst, slik at en bro kunne slåes over et større gap i veien. Til brobjelker
ble det brukt hustømmer som var sammenlasket med taug. Forbindelsen mel
lom Haugslien og Holmsveet var dermed etablert.

----
563 RasA
----
Natten mellom 21. og 22. mai var Høstmark telefonvakt på Verdalsøra.
22.5. Det ble rekvirert hjelp til redning av mennesker som var sett på et
hustak ved Haga. Som frivillig drog straks Høstmark med. Det viste seg imid
lertid å være blind alarm.
Om ettermiddagen ble han med, fremdeles som frivillig, til forbygnings
arbeidene ved Lyng. Disse ble det imidlertid ikke noe av.
Forøvrig hadde han sin tjeneste ved kompaniet samt telefonvakt på Øra.
Det tør formentlig uttales at Høstmark har utvist en ualminnelig iver og
energi under redningsarbeider hvor alt gikk godt, men hvor det også kunne
kostet liv eller helse. Innsatsen ble gjort overfor dyr og bohave, for menne
sker var det ikke å redde, etter at vi hadde kommet.
B. Underoffiserer
1. Sersjant matr. nr. 116 Albert Estensen Opland.
Opland deltok sammen med kadett Johnsen i redningsarbeidet på nordre
Lyng natten mellom 20. og 21. mai. Dette livsfarlige arbeide ble utført med
stort mot og dyktighet. Det er betegnende for farens størrelse at de nevnte
to befalingsmenn ikke torde å beordre mannskapene til å delta i redningen.
Hele kommandoet erklærte seg imidlertid - som en mann - som frivillige.
Jeg tillater meg forøvrig å henvise til kadett Johnsens rapport som er gjen
nomlest, i det Opland er fraværende på Levanger i Amtformannskapet.
2. Sersjant matr. nr. 151 Erik Klausen Elstad
Elstad var beordret til - natten mellom 21. og 22. mai - å transportere på
båt, innbo, husgeråd, korn, matvarer m.m. fra Nord-Lyng til Stiklestad. Ar
beidet pågikk fra klokken 9.30 om kvelden til klokken 3 om morgenen, Frakte
strekningen var ca. 1200 meter, mens redningsbåten var liten, gammel og dårlig,
og frakteveien gikk gjennom overflødd skog, gjennom gjerder og grinder, til
dels i stri strøm. Man rodde inn i buret, tok inn lasten, rodde nedover elven
gjennom leirsuppen, hvoretter båten dels ble rodd oppstrøms, dels ble staket
med stang. Elstad og hans mannskap deltok alle i disse ikke lite vågelige båt
ferdene. Alt i alt ble det foretatt fem turer.
Hensikten ble oppnådd, og redningsarbeidet ble utført av denne komman
doen til tross for at de sivile som var til stede, bestemt frarådde å utføre ar
beidet om natten.
C. Menige
ad B 1 menig nr. 75 Ole Magnus Mikalsen Risvig
» » 201 Ole Petter Amundsen Værum
» » 208 Albert Julius Iversen Blikeng
» » 252 Ingvald Petrus Johansen Barstad
Ovenfor nevnte mannskaper arbeidet under sersjant Opland (og kadett John
sen) med fare for sitt liv.

----
564 RasA
----
ad B 2 menig nr. 1 Peter Jakob Sevaldsen Finne
» » 128 Anton Iversen Løfsnes
» » 157 Hans Ludvig Henriksen Storarno
» » 189 Nils Nikolaisen Hamlandsø
» » 214 Peter Henrik Hansen Strand
» » 226 Axel Norius Antonsen Sund
» » 249 Helmer Kristian Halvorsen Hamland
» » 254 Jens Martin Andersen Kumland
» » 2800 Paulus Marstrander Pedersen
Ovennevnte mannskaper arbeidet under sersjant Elstad med fare for sitt liv.
Samtlige nevnte av offiserers, underoffiserers og meniges grad tillater jeg
meg tjenestligst å anbefale til en eller annen passende ekstra påskjønnelse.
Ærbødigst
Balchen
sjef for 1. rekruttkompani
Kadett Johnsens rapport
Rapport fra kadett nr. 59 Johnsen over utført redningsarbeid 1 . pinsedag
i Verdalen i anledning følgende:
Ordre:
Kadett Johnsen med 1 sjt og 7 mann av hvert av kompaniene beordres
til hurtigst mulig å kjøre til nordre Lyng for å redde ut endel krøtter, nød
vendige redskaper medtaes, forsiktighet pålegges!
Til dette ble beordret
av 1. kompani
Sjt Opland
menig nr 70 O. Risvig
» » 89 P. Eliassen
» » 114 O. Karlsen
» » 201 A, O. Værum
» 208 A. 1. Bleking
» » 241 5. Risvig
» » 252 /. J. Barstad
av 2. kompani
undertegnede
sjt Fjeldseth
Nytt mannskap Mona
» » Johnsen
» » Snarseth
Menig nr 81 Meland
» 173 P. Tung
» » 106 E. Olsen
Mannskapene og redskapene ble kjørt oppover den halve mil fra leiren.
I det vi ankom til stedet, viste det seg umulig å kunne oppdrive annet tran
sportmiddel enn en liten flatpram. Så hvis det skulle være tale om å redde
de gjenlevende dyr, måtte flåte bygges. Etter samråd med de andre to befa
lingsmenn, besluttet jeg da dette til tross for den vanskelige adgang til tøm
mer, og at arbeidet ville komme til å kreve en uforholdsmessig lang tid. Et

----
565 RasA
----
tømret uthus ble utsett til nedriving til materiale for flåten. Huset sto ca 300
meter fra land, arbeidsstykket var farlig da den sterke strømmen hvert øye
blikk truet med å drive husene bort, og da vannet dessuten flere steder var
meget over mannshøy de.
Jeg lot dem derfor melde seg frivillig samtidig som det ble gjort rede for
arbeidsplanen og den tilstedeværende fare. Følgende meldte seg og deltok
i selve redningen:
Undertegnede
sjt Opland
75 Risvig
201 Værum
208 Bleking
252 Barstad
81 Meland
173 Tung
Av gårdens folk, hvorav flere var tilstede, turde bare en enkelt person melde
seg. Styrken ble da rodd utover og vi begynte arbeidet med først å rive taket
av huset. Fire mann, nr. 201, 208, 252 og 81, deltok i dette. Da de siste
bordene av takkledningen ble nedrevet, truet huset med å ramle sammen. Fol
kene ble derfor satt i båten. Ved hjelp av taug ble det nå forsøkt å trekke
huset overende. Da kunne vi med en gang ha fått en flåte. Men det sto imot.
Nå var det ingen annen råd enn å ta bjelke for bjelke av huset, og når takbjel
kene gikk, kunne man risikere noe av hvert.
Alle var oppmerksom på dette, men da vi nå engang hadde begynt, ville
vi nødig gi oss.
Ingen hadde imidlertid videre lyst til å gi seg i ferd med nedrivningen. Un
dertegnede gikk da opp og fikk da også en mann med seg, nr. 75 Risvig.
Vi måtte sikre oss med redningsline. Vi fikk da også endelig tømmer til flå
ten. Sersjant Opland foresto byggingen.
Nå sto det tyngste og like så farefulle arbeid igjen, nemlig det å bringe
hestene i land. Flåten kunne ikke gjøres tilstrekkelig stor og sikker da den
i så tilfelle ville bli umulig å buksere frem både for den rivende strøm og
for de store leirhaugene som lå oppdynget til hinder for transporten.
Bukseringen av flåten bort til fjøset som lå 200 - 300 meter lengre ute,
viste at man fikk oppby alle sine krefter hvis utfallet skulle gå godt. Det ble
også arbeidet med en utholdenhet og uforferdethet som gjaldt det ditt eget
liv. Å bringe hestene ombord fra det sammenstyrtede fjøset som også var
fullt av leire og vann, viste seg like så farlig som de tidligere arbeider. Bare
en hest ad gangen kunne tas, og selv det var flåten for liten til. Men dyrene
var så uthungrede og utmattede at de ikke voldte noen videre vanskeligheter.

----
566 RasA
----
Flere av de mange tilskuerne på strandkanten hadde stått i stadig angst for
at det hele skulle gå under og forsvinne, og den sivile arbeider ville ikke være
med mer etter den første ilandbringelsen. Han ville ikke risikere livet sitt!
- Hestene ble således brakt i land. Gården lå 5 - 600 m fra land og bukser
ingen av den tunge flåten gjennom den sterke strømmen tvang folkene til opp
bydelsen av alle sine krefter for ikke å drive av. Arbeidet krevde ca. seks
timer fraregnet to timer til frem- og tilbakemarsj . I disse åtte timene ble det
ikke smakt mat.
Steinkjer 11. juni 1893
N A Johnsen
Kadett
Note:
1 Språket er modernisert

----
567 RasA
----
BILAG 12
RAPPORT FRA ARTILLERIET '
Rapport fra artillerikaptein Tysland skrevet i Trondheim 26. juni 1893:
Sjefen for Trondhjemske Brigade hr. generalmajor Nyquist har anmodet
meg om som sjef for det av rekruttskolen ved 3. feltartillerikorps avgitte red
ningskommando i Verdalen å innmelde til hr. generalfelttøy mesteren om det
- som det er innberettet for de avdelingene fra kavalleriet og artilleriet som
var tilstede i Verdalen - også ved artilleriet måtte være enkelte som særlig
har utmerket seg under redningsarbeidene.
Jeg tillater meg i den anledning å innmelde at det ikke lenger var anledning
til å redde menneskeliv da artilleriet ankom til Verdalen samtidig med infan
teriet omtrent et par dager etter at utraset fant sted.
Redningsarbeidet besto da som i min rapport anført dels i redning av le
vende dyr, dels av de i større eller mindre grad ved oversvømmelsen hardt
truede og delvis ødelagte gårder på nordsiden av Verdalselven: Holmen,
Holmsveet, Holmslien (Haugslien) hvorved formentlig selve Verdalsøra ble
brakt utenfor all fare. Likeledes lignende arbeid på sydsiden av elven.
I dette arbeidet deltok artilleriets mannskaper og befal med all mulig kraft
og utholdenhet. De kappedes i iver. Skulle man særlig kunne fremheve en
kelte, måtte det være dem som ikke vek tilbake for et arbeid i den strie, ri
vende elv hvori deres liv var utsatt for fare, arbeidende i vann til over livet.
Artilleriets herværende eneste løytnant, premierløytnant Jølsen viste megen
iver under dette arbeide, likeså fortjener å nevnes artillerisersjant nr. 93 Anfind
Ås Pedersen Vik av 7. Landvern batteri, artilleristene nr. 542 av 7. linjebatteri
Ole Martinussen, nr. 468 av 8. linjebatteri Gudmund Eriksen Kirkeby, nr.
518 av 9. linjebatteri Elias Næb Andersen Rosenlund, og hovslagerelev nr.
589 av 7. linjebatteri Edvard Jonsen Espås samt artillerist nr. 566 av 8. lin
jebatteri Karstinus Pedersen Åtlo, som sammen med to kavalleristsersjanter
foretok redningsarbeide under farefulle omstendigheter på gården Lyng.
Ærbødigst
Tysland
Note:
1 Språket er modernisert.

----
568 RasA
----
BILAG 13
RAPPORTEN FRA UNDEROFFISERSSKOLEN '
Rapporten er skrevet av kaptein Huitfeldt.
Pålegg om å nevne noen som særskilt har skilt seg ut.
Han sier at hele styrken viste en enestående holdning og innsats. Deler av
hans rapport er som følger:
I min rapport av 14. ds angående Verdalsturen den 20. - 25. f. m. falt
sluttelig anerkjennende uttalelser om befals og tropps holdning og oppførsel
ved den anledning, således ganske i sin alminnelighet og uten at noen sær
skilt person ble nevnt.
Dette lå for en del i det at hva som ble ydet av enkeltmenn av den slags
som måtte kunne henregnes til kanskje over det alminnelige, dog ikke i sitt
vesen var av den fremtredende art at det fantes grunn til noen offisiell inn
melding, dels deri at jeg følte meg overbevist om at hvis de oppgaver som
krevde spesiell iver og utholdenhet hadde falt på andre befalingsmenn og
mannskaper, så ville de samme ydelser, den samme f. eks likegyldighet med
kropp og helse, ha vært lagt for dagen også da.
For kompaniet var fra første til siste mann i en utmerket kondisjon i hine
bygdens trengselsdager. Det var ikke en utilfreds mine å se, ikke den ting
å nevne som ikke var blitt i alle fall forsøkt, om det bare hadde blitt krevet.
Men når nå - etter den ærede brigades pålegg - de personer ønskes nevnt,
hvem tilfellet altså førte i mere vanskelig og besværlige hverv, hverv til hvis
utførelse krevdes ro, innsikt og et sinn som ikke lot seg forstyrre av noen
ting, da finner jeg i første rekke å burde nevne premierløytnant Kvam og sjer
santene Normann og Todal.
Av mannskaper som på samme måte og av samme grunn fremhevet seg,
finner jeg, etter å ha konferert med peletong- og troppssjefer, å burde nevne:
1 menig nr 349 Petter Brøske
2 » » 390 Kristen Kjelstad
3 » » 308 Peder Sverre Wehn
4 » » 403 Edvard Fløistad
5 » » 335 Sivert Bæverfjord
6 » » 334 Ole Ansnes
7 » » 344 Jonas Åsgård
8 » » 281 Ole Alfarnes
9 » » 315 Elias Overland

----
569 RasA
----
10 » » 318 Kristian Bakøy en
11 menig nr 317 Håkon Julius Nygård
12 » » 362 Josef Marius Lian Wist
De her nevnte mannskaper og befal arbeidet samtlige ved det i min tidlig
ere rapport spesielt nevnte forbygningsarbeid ved Haugsholmen, Holmsveet,
og Holmsli (Haugsli) og kappedes om hvem som skulle vinne prisen for god,
til dels dristig og uvøren opptreden.
Skulle blant de således nevnte igjen tas ut en eller flere som fremhevet seg,
da må i særdeleshet nevnes
sjt Normann
som i fire timer i strekk ad gangen - i flere arbeidsøkter - sto i vann til av
og til opp under armene, og som ved sin djerve opptreden forenet med sine
usedvanlige fysiske krefter, ansporte de yngre til av ytterste evne å ta etter
og anspenne seg til det ytterste.
Men det er verdt å nevne enkelte uten enda en gang å fremheve hvor vil
lige og hvor ivrige og ufortrødne alle sammen var, skjønt de så så liten på
skjønnelse fra befolkningens side.
Et enkelt trekk vil belyse dette.
Det hendte en gang mens kompaniets folk var tilstede at kjørere (bønder)
som streiket, satte vogner igjen. Straks meldte seg mannskaper frivillig til
å overta hestens rolle. Og mens de således gikk der i tunge vendinger på den
ujevne og bløte demning hørte man dem i godt humør bemerke at «om ver
dalingene vil ha oss til å trekke plogen for seg, så kan vi vel det også vi.»
En ytring som bl. a. også godtgjør hva mannskapet tenkte om det folk,
og en ytring som hadde sine flere parallellsteder, om enn ikke alltid i tone
og innhold av samme velvillige beskaffenhet.
L. Huitfeldt
Note:
1 Språket er modernisert.

----
570 RasA
----
BILAG 14
SKJEMA MED REGLER
FOR UTDELING AV MIDLER TIL DE SKADELIDTE '
Regler for utdeling av de til nødlidende og skadelidte i Verdalen etter jord
skredet den 19. mai 1893 skjenkede midler.
§ 1
Til nødlidende og skadelidte blir å regne ikke bare dem som mistet sine eien
deler helt eller delvis ved jordskredet, men også dem som på grunn av jord
skredet midlertidig har mistet sin næring, eller er kommet ut av stilling, eller
kan fryktes å komme i slike situasjoner.
§2
Understøttelse til underhold og anskaffelse av nødvendighetsgjenstander blir
inntil videre å yde personer som enten er arbeidsudyktige eller på grunn av
familieforhold eller av andre grunner ennå ikke helt kan skaffe seg og sine
det fornødne ved de to utdelingskomitéene nedsatt av herredsstyret, som i
tillegg bestemmer om utdelingen skal skje i varer eller penger.
§3
For de personer, føderådsfolk og andre, som ikke måtte kunne sørge for seg
og sine i fremtiden, blir å avsette et beløp tilstrekkelig til at de ikke vil falle
det offentlige fattigvesen til byrde. Til andre ydes hjelpen på sådan måte at
vedkommende blir satt i stand til å forsørge seg og sin familie. I så henseen
de blir det særlig å ta hensyn til dem som vil skaffe seg en levevei på resten
av sin jord ved oppdyrkning av denne, ved oppførelse eller istandsettelse av
hus, ved anskaffelse av besetning og driftsredskaper eller lignende.
§4
Enhver som ønsker sådan hjelp som omhandlet i § 3, har å utfylle et av komi
teen forfattet skjema som inneholder opplysninger om vedkommendes tidlig
ere og nåværende økonomiske forfatning, familiens størrelse, og hva mer som
måtte være av interesse for avgjørelsen av på hvilken måte og i hvilken ut
strekning hjelpen bør ydes.
§5
Før at bidrag etter andre punktum i § 3 betales ut, har vedkommende å fore
legge komiteen en oppgave eller plan for anvendelsen av dette. Denne må
godkjennes, samtidig som komiteen i tilfelle er berettiget til å kreve garanti
for midlenes anvendelse på sådan måte som er bestemt av den.

----
571 RasA
----
§6
Med hensyn til den i § 3 første punktum omhandlede foranstaltning bestem
mes følgende:
Komiteen fastsetter størrelsen av den enhver tilkommende årlige understøt
telse. Utbetalingen av den og regnskapsførselen av vedkommende midler fore
går på sådan måte som det er bestemt av herredsstyret. Ved siste under
støttelsesår eller avgang på annen måte overlates de mulig gjenværende mid
ler til herredsstyret til et fond hvis kapital er uangripelig og forsikres på den
måten som er bestemt for umyndiges midler, og hvorav de årlige renter med
fradrag av mulige utgifter ved regnskapsførselen anvendes til understøttelse
for dem i herredet, som ved ulykke eller på annen ikke selvforskylt måte er
blitt trengende.
§7
Komiteen forbeholder seg å foreta sådanne forandringer eller tillegg i disse
reglene som senere måtte finnes hensiktsmessige.
Skjemaet som er omhandlet i § 4, vedtas i følgende form:
Spørsmål
som blir å besvare av enhver som søker om andel i de midler, som er skjen
ket til de skadelidte ved ulykken i Verdalen 19. mai.
1. Søkerens navn, alder og stilling (næringsvei).
2. Hustruens navn og alder.
3. Hjemmeværende barns navn og alder.
4. Gjør noen av barna rett for seg i hjemmet, og iså fall hvilke og hvordan.
5. Tjenernes navn, og hva slags tjeneste.
6. Underholdes det av søkeren i eller utenfor huset andre personer - ikke
kårfolk - og i så fall navn, alder og forhold for disse.
7. Er noen av husstanden (mann, hustra eller barn) arbeidsudyktige, eller
trenger særlig pleie eller påkostning.
8. Eiendommens navn og nye matrikkelskyld.
9. Hva inneholdt eiendommen før ulykken av åkerland, England, havning
og lignende, samt hva som var den årlige utsæd. For plassenes vedkom
mende meddeles samme oppgave særskilt.
10. Har eiendommen skog, og i så fall hvor meget, og hva slags.
11. Ligger det sæter, fjellslått eller andre herligheter til eiendommen.
12. Hvor mye av de forskjellige deler av eiendommen er ødelagt ved ulyk-
ken. For plassenes vedkommende meddeles en slik oppgave særskilt.
13. Hvordan er husenes tilstand etter ulykken. For plassenes vedkommende
meddeles samme oppgave særskilt.
14. Er det bortsett fra husmannsplasser ødelagt hus som ikke sto på eien
dommens grann, og i så fall hvilke og til hvilken verdi beløper skaden seg.

----
572 RasA
----
15. Hvor stor besetning hadde søkeren før ulykken
16. Hvor meget av besetningen er tapt.
17. Hva var verdien av driftsredskaper før ulykken. Oppgi antall og type
av de viktigste ting.
18. Hva er verdien av driftsredskaper som er i behold.
19. Hva var verdien av innbo og løsøre forøvrig før ulykken.
20. Hva er verdien av innbo og løsøre som er i behold.
21. Gikk det tapt for og matvarer ved ulykken, og i så fall hva slags og til
hvilken verdi.
22. Har søkeren annet løst eller fast gods som ikke er omtalt ovenfor, eller
noen særskilt inntekt.
23. Hviler det kår på eiendommen, og i så fall kårfolkenes navn og alder,
samt kårets årlige verdi.
24. Egner den gjenværende del av eiendommen seg for drift som selvsten
dig bruk, og i så fall i hvilken utstrekning.
25. Hvor stor pantegjeld hviler på eiendommen og til hvem samt fra hvilken
tid resterer renter.
26. Hvor mye annen gjeld hadde søkeren.
27. Har søkeren kausjonsansvar, i så fall for hvem, til hvem og hvor mye.
28. På hvilken måte tenker søkeren å ordne seg for fremtiden.
29. Hvorledes aktes det omsøkte bidrag anvendt.
30. Kan den gjenværende del av eiendommen fortsette å yde kår, helt eller
delvis.
31. Er det særlige omstendigheter som søkeren ønsker å gi, og iså fall hvilke.
Verdalen den
1893
Underskrift.
Note:
1 Språket er modernisert.

----
573 RasA
----
BILAG 15
STATUTTER FOR VÆRDALSFONDET
Statuter for Værdalsf ondet.
§ 1.
Værdalsfondets Grundkapital udgjør det Beløb, som blev tilovers, etterat Ud
deling var foregaaet af de Gaver, der af Stat og Private var skjænkede i An
ledning af det i Værdalen i 1893 stedfundne store Jordskred.
§2
Fondets Bestyrelse dannes af Amtmanden i Nordre Trondhjems Amt, der er
Bestyrelsens Formand, samt af 4 andre Mænd, hvoraf 2 vælges af vedkom
mende Regjerings-Departement og 2 af Værdalens Herredsstyrelse.
Bestyrelsen vælger en Viceformand, der har at lede Forhandlingerne i Be
styrelsens Møder, nåar Formanden ikke er tilstede, og antager en Kasserer,
hvis aarlige Løn den bestemmer.
I Bestyrelsens Møder føres Protokol, og ingen gyldig Beslutning kan fattes,
med mindre over det halve Antal af Medlemmerne ere tilstede.
§3
Fondets Midler kunne anvendes:
1. Som Bidrag til Erstatning for Skade, der maa ansees foranlediget ved
nævnte Jordskred.
2. Som Bidrag til Erstatning for anden paa lignende Maade inden Herredet
forvoldt Skade.
3. Til fremme av Skov- eller Plantekultur paa Strækninger, der ved denne
eller lignende Ulykker ere blevne lagte helt eller delvis øde.
4. Til Foranstaltninger, som maa antages at ville i væsentlig Grad befordre
det hele Herreds Fremgang.
§4
1 Løbet af de første 5 Aar, regnet fra Iste Januar 1895, maa Fondets Midler
alene anvendes til saadanne Bidrag, som foran i § 3, Post 1 omhandlet. Sen
ere kan Fondet ogsaa yde saadan Hjælp, som efter § 3, Posterne 2, 3 og 4
tillades, dog saaledes, at Fondets Kapital med oplagte Renter kun kan angri
bes, nåar der skal tilstaaes saadanne Bidrag, som under § 3, Posterne 1 og
2 nævnt, og at Bidrag i Henhold til tidligere Poster enten ikke foreligge eller
allerede ere fyldestgjorte.

----
574 RasA
----
§5
Bestyrelsen bestemmer særskilt, hvortil de i det forløbne Aar indvundne Ren
ter skulle anvendes. Forsaavidt Grundkapitalen maatte være bleven formind
sket paa Grand af Dispositioner trufne i Henhold til § 3, Posterne 1 og 2,
kan ingen Del af Renterne anvendes til de i de etterfølgende Poster af nævnte
Paragraf omhandlede Øiemed, forinden den oprindelige Kapital ved oplagte
Renter atter er naaet. Saalenge Fondets Kapital ikke har naaet en Størrelse
af Kr. 100.000,00, kan derhos Bidrag i Henhold til de nysnævnte Poster først
tilstaaes, efterat Halvdelen af de i det forløbne Aar indvundne Renter ere blev
ne afsatte for at tillægges Kapitalen.
§6
Naar Bestyrelsen finder, at Bidrag bør tilstaaes i Henhold til § 3, Posterne
1 og 2, og at Fondets kapital i den Anledning bør angribes, har den at indgaa
med motiveret Forestilling til vedkommende Regjerings-Departement, der
endelig afgjør Sagen. Det er ligeledes dette, der har at fastsætte, i hvilken
Udstrækning Bidrag til de i § 3, Posterne 3 og 4 nævnte Øiemed kan tilstaaes
af Fondets Renter, nåar dettes kapital er naaet op til Kr. 100.000,00.
§7
Fondets Midler blive at forsikre paa den for Umyndiges Midler foreskrevne
Maade.
De aarlige Regnskaber blive at revurdere og decidere efter de Regler, som
for offentlige Stiftelsers Regnskaber er bestemt.
§8
Forandringer i disse Statuter kunne foretages af Kongen, efterat Fondets Be
styrelses og Herredsstyrelsens Betænkninger ere erhvervede.

----
575 RasA
----
BILAG 16
LISTER OVER KLÆR
INNSAMLET VED NISSENS ARBEIDSHUS I TRONDHEIM
1. liste:
Gjenstande
1 Kjole, 1 hat, 1 Kjoleskjørt, 1 Forklæde,
1 Overfrak & 1 krave
2 Stofkjoler
1 blåa Dres, 1 Vaarfrak & 2 Huer
7 Linneder, 4 Benkl. & 1 Kjoleliv
1 Væst, 1 Bukse & 1 Hat
1 Pr. Benkl, 1 Trøie & 1 Bolstervar
3 Kjoleskjørt, 2 Kjoleliv, 3 Underskjørt,
1 Pr. Strømper, 1 Pr sko, 1 Uldtørkle,
1 Uldtrøie & 3 Linneder
1 Pr. Sko, 3 Pr Benkl, 3 Veste, 2 Huer &
1 Hat
5 Skjorter
9 Pr. Sko, 1 Skjørt, 4 Forklæder, 4 Nattrøier,
1 Pr. Strømper, 1 Børneskjørt, 2 Kjoleliv,
2 Vester, 1 Dres, 1 Pr. Benklær & 2 Huer
2 Barnekjoler, 1 Forklæde, 3 Linneder, 2 Pr.
Underbenkl, 1 Skjorte & 2 Underliv
1 Vinterkaabe, 1 Underskjørt, 1 Kjole, 1 Kjole
skjørt, 1 Kufte, 1 Trøie & 1 Svitkjole
1 Pakke Diverse
4 Pr. Benkl.
1 Kjoleliv
1 Overskjorte, 3 Veste, 2 Svitkjoler, 2 Kjoler,
6 Kjoleliv, 1 Underskjørt, 1 Trøie, 2 Skjorter
& 1 Nattrøie
5 Linneder
1 Pakke Diverse
1 Pr. Benkl, 2 Veste & 1 Trøie
Givernes Navne
Foged Petersen
Frk. Wexelsen
Pastor Wexelsen
Marit & Lina
Sundland
Politimester Motzfeldt
Fru Paasche
Frk. Wille
Ridtmester Knudtzon
Arkitekt Christie
Fru Mikal Strøm
Enkefru Smith
Enkefru Holtermann
Skomager S. Wiggen
Fra Ingeniør Norum
Gurru Skrøder
Fru Solberg
Übenævnt
Forseth
Skomager I. Olsen

----
576 RasA
----
1 Sommerkaabe, 1 Vinterkufte & 2 Ullskjørt
1 Sengeteppe, 1 Pr. Støvler & 2 Pr. Strømper
1 Pr. Støvler, 1 Shawl, 1 Linned, 1 Pr. Strøm
per, 1 Uldtørklæde & 1 Uldskjørt
1 Kjoleskjørt, 2 Kjoleliv, 1 Uldskjørt, 2 Uld
veste, 2 Pr. Strømper, 1 Vest, 1 Trøie & 1
Regnkaabe
1 Pakke Diverse
1 » Do
1 Skjørt & 1 Shawl
1 Pakke Diverse
1 Vest, 1 Pr. Benkl & 1 Trøie
4 Pr. Støvler, 2 Barnekjoler, 2 Pr. Benkl, 4
Trøier, 3 Veste & 2 Kjoleliv
2 Overfrakker
2 Bukser, 1 Underbukse, 2 Veste, 2 Frakker &
1 Overfrak
1 Bukse, 2 Guttetrøier, 1 Vest, 2 Huer & 2
Hatte
1 Kaabe, 1 Barnekaabe, 1 Barnekjole, 1 Kjole,
5 Pr. Skotøi, 1 Nattrøie, 1 Kjoleliv, 1 Uld
skjørt, 2 Uldtørklæder, 2 smaa Silketørklæder &
1 Capot
3 Pr. Sko, 1 Barnekaabe, 1 Barnekjole, 2 Kjole
liv, 1 Overstykke, 1 Trøie, 1 Uldskjørt, 1 Un
derskjørt, i Uldtrøie, 1 Barneforklæde & 1
Uldvest
1 Pakke Diverse
1 Kufte & 1 Uldtrøie
17 St Barnetøi & 4 Hatte
3 Pr. Sko, 2 Linneder, 1 Kjoleskjørt, & 3 Kjo
leliv
1 Dres, 1 Overfrakke & 3 Vester
1 Pakke Klæder
1 » Do
1 » Do
1 » Do
1 » Do
1 » Do
2 Dresser & 1 Shawl
1 Kjole, Linneder & 1 Skjørt
Nella Aas
Fru Ausser Angel
Karen Bru rok
Handelsreisende Ustad
Frk Mathilde Strand
Toldbetjent Grøn
T
Edw. Wahl
Odlang
Fra Lensmann Rønning
Statsfysikus Bryn
Johan Bergh
Dr. Kjelland
Enkefru Skaarup
Bomhoff
Frk. Scharre
Sanna Aas
Schløsser Møller
Grahns Conditori
Uhrmager Hoff
Skomager Kaalflodt
Klokker Husby
Røvig
Handelsmand Normann
Expeditør Stølan
Frk. Gørresen
Kustus Eriksen
Frk. Gaarder

----
577 RasA
----
Diverse Klædninger
1 Pakke Klæder
1 » Do
1 » Do
2 Skjørt & 1 Tørklæde
1 Pr. Støvler
2 Kaaber & 1 Kyse
1 Pakke Klæder
1 » Do
1 Dres & Skotøi
2. liste:
Gjenstande
2 Løber med Diverse Klæder
3 Linneder & 1 Tørklæde
2 Kjoler & Undertøi
1 Pakke Klæder
1 » Do
3 Trøier
1 Pakke Børneklæder
2 » Undertøi
1 Skjørt
1 Pakke Undertøi & Sko
1 Pr. Benkl
1 » Do & 2 Skjørt
1 Pakke Klæder
1 » Do
1 » Do
1 » Do
3 Pr. Benkl, 2 Veste & 1 Trøie
1 Pakke Klæder
1 » Do
1 » Do
1 » Do
20 Linneder
1 Kjole
2 Kjoler, 1 Skjørt, 1 Hue, 1 Kaabe, 1 Kufte &
1 Pr. Strømper
Assessor Bergh
Übenævnt
Enkefru Haugan
Übenævnt
Karen Trøan Strinden
Übenævnt
Stolmager Øyen
Typograf Lund
Propritair Lassen
Skolelærer Hansen
Givernes navne
Enkefru Digre
Übenævnt
Frk. Helberg
Ingeniør Lund
Fru Pastor Hoflund
Helgernd
Mdm Ingeborg Egseth
Frk. Bruenech
Eimund Horg
Lærer Brensel
Bynæsset
H. A.
Übenævnt
Handelsreisende
Kjølaas
O. B.
Boghandler Brun
Enkefru Erlandsen
Dr. med. Borthen
Capt. Hoff
Fru Mosling
Frk. Storm
Justitiarius Hirsch
v. Fru Hirsch fra
Syforeningen
Garver Wold
Stene
Verdalsboka - 37

----
578 RasA
----
1 Pakke Klæder
1 » Do
1 » Do & 1 Pr. Sko
1 » Do
1 Pr. Benkl.
1 Pakke Klæder
1 » Do & 1 Kasse Klæder
1 » Do
13 Stk Klædningsstykker
1 Pakke Klæder
1 » Do
Diverse Klædningsstykker
1 Pakke Klæder
1 Dres
1 Kufte, 2 Skjorter, 2 Pr. Benkl. & 4 Pr.
Strømper
1 Pakke Undertøi
1 » Klæder
1 » Do
1 » Do
1 » Do
1 » Do & Skotøi
1 » Do
1 » Do
Übenævnt
Skrædder Røske
Capt. Ræder
Fotograf Aune
Übenævnt
Margrethe Pedersen
Lars Hansen
Fru Helgernd
Overlærer Dahle
Fru Rolsen
fam. Fredriksen
Fru Holtermann
Toldinspektør Steen
M.
O. R. Sagfører
Riddervold Smith
Enkefru Thaulow
Konservator Storm
Forvalter Sollie,
Rotvold
Fru Schuren
v. Fru Schuren fra
Syforeningen
Mauseth
Snedker Henriksen
Lærer Qvenild
Übenævnt
Kasserne de smaa - er givet af D' Herrer Thams H. Løbens fra Enkefru
Digre
3. liste:
Givernes Navne
Gjenstande
4 Pr. Benkl, 2 Trøier, 1 Overfrakke, 2 Vester
& 1 Kjole
S. A. Strøm
3 Kjoler, 2 Kjoleliv, 1 Uldvest, 1 Underliv, 1
Natkufte & 2 Pr. Sko
Übenævnt
1 Trøie
Lærer Brensel,
Bynæsset

----
579 RasA
----
2 Skjorter, 3 Veste, 3 Trøier, 1 Kufte, 2 Pr.
Benkl, 2 Uldskjørt, 3 Kaaber, 2 Kjoler, 2 Kjole
liv, 2 Pr. smaa Uldbenkl, 2 Tørki, 1 Hue & 1
Pr. Støvler
1 Kasse Diverse Klæder (sendes til Ole Johnsen
Faaren, Vuku)
1 Dres
2 Damehatte & 1 Pr. Polarstøvler
1 Kasse Diverse Klæder
2 Pr. Støvler & 1 Trøie
1 Kaabe
1 Pakke Klæder
1 » Do
1 » Do &1 Pr Støvler
1 » Do
2 Skjorter, 1 Nattrøie & 1 Tørki
1 Kasse Kæder
1 Pakke Do
1 » Do
1 » Do
1 » Do & Skotøi
1 » Do
1 » Do
1 » Do
5 Pr. Benkl, 1 Kjoleliv, 1 Underliv, 1 Uld
skjørt, 1 Uldtrøie, 2 Pr. Strømper, 1 Vest, 1
Trøie & 2 Hatte
1 Pakke Sko
1 » Klæder
1 Dres
1 Pakke Diverse Klæder
1 » » Do
1 » » Do & 1 Pr. Støvler
1 » » Do
1 » » Do
1 kasse » Do
1 Trøie
1 Pakke Klæder
I. K. Lykke
Wold Donners
Efterflg.
John Skjelstad
Fru Mosling
Dr. Heiberg
Gerh. Dahl
Fru Overlærer Arentz
Frk Mathilde Strand
Pige Harma Ulseth
Enkefru Sundland
Übenævnt
Karen Svendsen
A. Larsen -
Jernbanehotellet
Fru Rekner
I. A. Haugan
Reimers
Hilmar Haugan
Helberg
Fru Waldemar
Matheson
Pastor Wefring
Knud Aas
Frk Helberg
Mdm Olufine Olsen
Brygger Johs Tønseth
Grosserer Ryjord
Capt. Amdahl
Sevaldsen
Johnsen
Übenævnt
I. Krogstad - Os
Cand. Bonde
Frk Griff

----
580 RasA
----
1 Pakke Klæder
1 » Do
1 » Do
3 Pr. Sko
Konservator Storm
Aksel Moe
Capt. Spørck
Tvete
1 Pakke Diverse Klæder
Capt Krogh

----
581 RasA
----
BILAG 17
LISTE OVER PENGEGAVER INNKOMMET PR. 30. MAI 1894
Deres Majesteter Kongen og Dronningen kr. 5000.00
Deres Kongelige Høiheder Kronprinsen og Kronprinsessen » 1000.00
Deres Kongelige Høiheder Prinserne Carl og Eugen » 1000.00
Hendes Kongelige Høihed Erkehertuginde af Dalarne » 400,00
Fra Private er indkommet følgende Gaver:
Offer paa Alteret i Kirkerne:
Christiania Stift kr. 29098.48
Hamar » » 15085.05
Christiansands » » 21237.45
Bergens » » 18292. 10
Throndhjems » » 13242.83
Tromsø » » 10037.20 » 106993. 1 1
Foraden ovenstaaende Beløb, som er indsendt gjennem de res
pechtive Stiftsdirektioner, er der skjænket af nogle Ynglin-
geforeninger, Kvindeforeninger m. Fl » 512.85
Andre private Gaver:
Generalkonsul Carl Neufeldt i Wien ved Holter & Borger i
Christiania » 1000.00
Foged Nergaard, Namsos, indsamlet dels af ham og dels ind-
kommet i «Nordtrønderens» Expedition » 279.00
Lærere og samtlige Elever ved Aas høiere Landbrugsskole » 144.65
«Nordtrønderen», Namsos, indsamlet » 105.70
Befal og Menige ved Østerdalens Bataljons Rekrutskole ved
Kaptein Haakon Hansen » 201 .75
«Bergens Aftenblad», indsamlet » 9850. 16
Advokat W. Minet, London ved Cand. real Stav » 454.25
Kaptein Omdal, som indsamlet blandt Telemarkens Korps' s
Stab samt de paa Graatenmoen exercerende 2de Rekrutkom-
paniers Officerer, Underofficerer og Menige » 150.00
«Namdalens Blad», indsamlet » 354.00

----
582 RasA
----
Kancelliraad i Udenrigs -Departementet v. Ditlev A. Røed,
indkommet ved en af ham paa Bygdø bad 28de Mai 1893 ar-
rangeret Concert og Oplæsning » 240.55
»
Den Norske store Landsloge » 1000.00
Major Lenart Søderhjelm, indsamlet blandt Befal, Menige og
Trop ved Wermlands Regiments Bevåringsrekrutmøte ... » 215.00
Throndhjem Magistrat og Formandskab, indsamlet i Thrond-
hjem » 8278.87
Strand og Øxning Kvindeforening ved Kjerstine Jørgensen,
Kolvereid » 30.00
»
Lærerpersonalet ved Vaterlands skole i Christiania » 40.00
»
«Stockholms Dagblad», indsamlet » 10000.00
Indsamlet paa Stockholm Børs ved Ed. Heckscher » 3100.00
»
Brugseier O. Gjørud, Bjørkaa, Sverige » 150.00
»
«Nya Dagligt Allehanda», indsamlet » 380.00
«Vaart Land», - « - » 445.05
«Aftonbladet», - « - » 1010.50
Vesterbottens Regiment » 215.00
»
«Helsingborgs Dagblad», indsamlet » 135.50
»
«Bergslagens Tidning», - « - » 43.05
« - »
«Tidningen Halland», - « - » 50.00
« - »
«Snållposten», - « - » 781 .70
«Morgenbladet», Christiania -« - » 34582.49
»
Indsamlet i Tudaholm og Omegn » 346.66
»
De forenede Rigers Konsulat i Venedig, indsamlet » 189.10
De forenede Rigers Konsulat i Leith » 1560.79
«Dagens Nyheter», indsamlet » 537.00
»
«Gottlånningen», - « - » 20.00
Indsamlet i Norrkøping » 2010.68
-« - i Arbrå Menighed » 27.00
Indkommet ved en Aftenunderholdning i Nyhammar, (Gran-
garde) » 40.00
Doktor Chr. Grønvold, Minnesota » 36.80
»
Befal og Mandskab ved Norrbottens Regiment » 170.00
»
De forenede Rigers Konsulat i Oporto, indsamlet » 1797.70
»
Grosserer Frantz Adolph, Kjøbenhavn, indsamlet « 2927.07
«
Dhrr. A. Grøndahl og R. Duus, London, - « - » 2184.65
«Nerikes Allahanda», indsamlet » 95.00
«Stockholms Tidningen», - « - » 91 .25
»
Erik Lemnell, Karlskrona, indsamlet » 108.80
»
Berlings Boghandel, Rønneby, - » - » 1 18.30

----
583 RasA
----
Pastor Strandell, indsamlet i Tierp Menighed » 417.42
»
«Stockholms Låns Tidning», Gripen, indsamlet » 59.00
Auditør von Bahr, indsamlet i Upsala » 419.75
De forenede Rigers Konsul i New York, indsaml » 276.22
i St. Thomas » 579.90
» » » » i M. l nornas »
Hj. Petersson & Co., Karlstad, indsamlet » 10.00
»
August Wegardt, Idre Sogn, - « - » 5.55
»
Apotheker Kayser, Enkøping, -« - » 56.00
»
«Arvika Tidning», - « - » 35.00
Arbeidere ved Stjernfors Brug i Wermland » 15.25
»
De forenede Rigers Generalkonsulat i Rio de Janeiro,
indsamlet » 1 133.41
Pantus Ekløf, Rio de Janeiro, indsamlet » 449.25
»
«Øresundsposten», Helsingborg, - « - » 51.35
»
«Karlstad Tidningen», - « - » 49.75
De forenede Rigers Generalkonsulat i Antwerpen, indsamlet » 107.50
De forenede Rigers Generalkonsulat i Washington, - » - gjen-
nom Bladet «Nordvesten» » 2370. 18
»
«Arboga Tidning», indsamlet » 14.75
»
En ukjendt Giver » 2.00
»
O. C. Sutrang, Rotterdam, indsamlet » 60.55
»
Boghandler Hauff » 5.00
»
Skibsmægler Schrolper, Cardiff » 24.89
»
Personalet ved Hovedjernbanens Maskinavdeling » 6.75
»
Malerinde Åsta Nørregaard » 1330.00
Officerer, Underofficerer, Tamburer og Menige ved 1 . Re-
kratkompani, 1. Korps, Bergenske Brigade » 110.00
»
Bergens Turnforening, indkommet under Opvisning og Con-
cert » 1 106.48
Boghandler E. Sem, Fredrikshald, indsamlet » 1420.25
«Aftenposten», Christiania, -« - » 5480.88
Gøteborg Aktietidnings Aktiebolag, -» - » 3176.50
»
Sundsvalls Borgermester og Ordfører, indsamlet i Sundsvall » 4870.50
«Fremskridt», Skien, indsamlet » 350.00
«Smaalenenes Amtstidende», Fredrikshald, indsamlet .... » 64.00
»
Drammens Magistrat, indkommet ved en af «Drammens Blad»
og «Drammens Tidende» foranstaltet Kroneindsamling . . » 2799.61
Do. Udbytte af en af endel Herrer istandbragt Tilstelning » 1332.15
Kongsvinger Hornmusikforening » 97.50
»
Kadetterne i Krigsskolens underste Afdeling » 100.00

----
584 RasA
----
Officerer, Underofficerer ved Trænkorpsets Exercerskole i
Christiania » 172. 15
»
Provst Brinchmann, Christiansund, indsamlet » 3209.37
»
Gulseths Orkester i Skien » 30.00
Norges Bank indkommet fra Stockholm enskilda Bank . . » 1000.00
«Hamars Stiftstidende», indsamlet » 879.16
»
Jernbanepersonalet i Hamar » 14.00
»
«Smålands Allehanda», indsamlet » 170.00
»
Kongsberg Arbeidersamfund, Udbytte af Fest » 470.09
»
«Akershus Amtstidende», Drøbak, indsamlet » 18.20
»
Byfogden i Hammerfest, Udbytte af en Fest i Baptiskkapel-
let Bethel dersteds » 103.94
»
Christiania Ynglingeforening, Udbytte af en Aftenunderhold-
ning i Foreningen » 62.50
»
Den evangeliske lutherske Frimenighed i Hamar » 35.00
»
En Komité i Christiania, Udbytte af Tilstelninger paa Tivoli » 5103.70
Indsamlet gjennem «Stavanger Amtstidende» og indkommet
ved af Pastor L. Dahle afholdt Foredrag » 840.00
»
Gaardbruger I. Bjerknæs, Sunde, Udbytte af en Kirkecon-
cert i Holmestrand » 120.00
Befal og Menige ved Intendanturens Kursus til Uddannelse
af vernepligtige Underbefalingsmænd » 23.25
»
Nils Eriksen, Langenæs » 10.00
»
Bergens Haandværkerforening » 300.00
»
Deltagerne i et Sløidkursus paa Fredrikshald » 39.50
Pastor N. Aalvik, indsamlet i Sandnæs » 1 10.00
»
Laugens og Ramstad Skolekredse, Nærø » 42.50
Lærere, Elever og Betjening ved Smaalenenes Amts Land-
bragsskole » 32.50
»
Kristviks Fabrikkers Arbeidere » 65.00
»
Hole Kvindeforening » 25.00
»
Arbeiderne ved Eidsfos Værk » 100.00
»
Bragseier E. Stridsberg, hans Kontorpersonale og Arbeidere » 140.25
Filip Lexell, Charlottenberg, Sverige » 60.00
»
«Fredrikshalds Tilskuer», indsamlet » 30.50
»
Totalafholdsforeningen, Godtemplarforeningen «De Unges
Ven» og «Drammens Arbeidsforening», Drammen » 175.00
»
«Sundfjords Tidende», indsamlet » 470.00
»
Overretssagfører Anton J. Rønneberg, indsamlet i Aalesund » 740.85
«Gjengangeren», indsamlet i Horten » 435.27
»
Sagfører Einar Wyller, indsamlet i Hønefos » 315.07
»

----
585 RasA
----
«Tønsbergs Blad», indsamlet » 145.00
Buskeruds Blad», Drammen, indsamlet » 285.45
»
Gjøvik Arbeidersamfund, indkommet ved en Theaterforestil-
ling » 66. 15
»
Christiania Theaters Orkesterpersonale » 757.12
»
«Den vestlandske Tidende», Arendal, indsamlet » 1847.04
»
Oliv Omsted, indsamlet blandt Nordmænd og Svensker i
Paris » 1521.73
W. H. St. Qvintin, Sir Henry Boynton og Sir John Gladstone » 54.00
R. Lundstøeng, Tønset, indsamlet » 81.75
Olaf Lundeby og Fader Vaaler » 5.00
»
Frøken Jannice Hansen, Christiania » 5.00
»
Strømsø og Tangens Indremisjonsforening » 162.60
Ths. Holen, indsamlet i Sandø Sogn, Romsdalen » 41.00
»
Sogneprest Steen og Fader Provst Steen, Skodje » 20.00
Skrutvolds Kvindeforening » 20.00
»
Hortens 17de Mai-Komite » 100.00
»
«Lille Torolf», Vardal » 5.00
»
Mr. og Mrs. Feuerheerd, Oporto » 10.00
Fabrikeier Bertrand Larsen, Kjøbenhavn » 10.00
«Nordre Bergenhus Amtstidende», Florø, indsaml » 268.80
8 Skoleborn i Fredrikstad » 2.60
»
Kaarmand H. S. Tjørn, Feios, Lekanger » 5.00
Skoleborn i Fjære Skole pr, Grimstad » 25.00
Tilhørere af Pastor J. St. Munch, Christiania » 180.00
»
Sogneprest Hansen, indkommet i Bøsser udhængte i Vær-
dalen » 157.05
»
Amtsdyrlæge A. Elnæs, Holmestrand » 5.00
2det Rekratkompani, Setnæsmoen » 16.50
Præstegaardskredsens Kvindeforening pr. Bodø » 30.00
Frøken Charlotte Jørgensen, Bergen, indsamlet » 92.50
Lensmand Østness, Vigten » 40.00
»
Jens Rostad, Soggendal » 20.00
»
Sangforeningen «Sylvia», Storelvdalen » 1 15.00
»
Skolebestyrer Schibbye, Lillestrømmen » 38.00
»
Dr. Bergh, Hitterdal » 10.00
Ritmester A. Schjelderup, Rindenleret » 10.00
■>
Provst Rode og Kirkesanger Aasveien, Stordalen indsamlet » 1 17.07
Apotheker Th. O. Alstad, Arendal » 20.00
»
Fru Elise Johnsen, Tønset » 100.00
»
Major W. Brandelius, Østersund, indsamlet » 237.21
»

----
586 RasA
----
Storthingets Stenografkorps » 100.00
Christiania vestre Arbeider samfund » 69.29
Namsos, Udbytte af en Bazar » 817.48
«Fjordenes Blad», indsendt fra «et Selskab Loen» » 18.25
Lars Rasmussen og A. Klungtvedt, indsamlet i Sande i Ry-
fylke » 50.00
Tockfors, Sverige, ved J. N. B » 1 10.00
Aug. Hess's Boghandel, indsamlet i Kongsvinger » 162.45
Holmestrands Formandskab, indsamlet » 318.45
«Tromsøposten», indsamlet » 787.88
Christiansands Magistrat og Formandskab, indsamlet i Chri-
stiansand » 861 .39
Victoria Hotel, Gjøvik, indsamlet » 215.00
Sogns Bataljons Rekrutskoles Befal og Mandskab » 213.40
«Verdens Gang», Christiania, indsamlet » 2427.68
R. Fagerlid, Aardal » 8.00
«Fredrikstad Tilskuer», indsamlet » 57.07
Godtemplarlogen «Kolbein Stærke», Gudbrandsdalen .... » 28.25
Cand. theol. Schartum, indsamlet ved Heen Station, Ringe-
rike » 31.47
«Oplandenes Avis», indsamlet » 232.04
«Vestlandsposten», - «- » 344.00
Oplandske Kavallerikorps's Underbetal » 14.25
Arbeiderne ved Tou Brug pr. Stavanger » 50.00
«Farsunds Avis», indsamlet » 200.00
Hedemarkens Amts Landbrugsskoles Lærer og Elever .. » 51.50
«Lillehammer Tilskuer», indsamlet » 1040.00
Lensmand Bjerkan, Malvik, - « - » 101 .79
Indkommet ved en Missionsfest i Skien » 17.36
Fritz G. Zappfe, indsamlet blandt Indvaanere i Kragerø og
Omegn » 186.78
Distriktslæge Aabel, indsamlet af Kvinder i Toten » 82.00
«Lister», Farsund, indsamlet » 18.30
«Fredrikstad Blad», -«- » 85.05
«Throndhjems Adresseavis», indsamlet » 11 123.62
Lensmand Strand, Tanen - « - » 28.00
«Dagbladet», Christiania - « - » 1597.40
Sarpsborgs Magistrat - « - » 288.75
Aalesund, indsamlet i Brændevinssamlagets Hovedudsalg » 122.40
Damskib «Sverre Sigurdsøn» » 14.00
Arbeidere ved Veianlægget Byflaten - Bøverbro, Ringsaker » 25.50

----
587 RasA
----
«Christiansands Tidende», indsamlet » 962.22
»
Do fra Mandskabet paa «Axel», Yarmouth » 35.00
En Komite i Sundals Herred, indsamlet » 962.15
»
Voss, indsamlet ved en Komité » 470.30
Hardanger Bataljons Underbetal og Menige » 72.85
»
«De Unges Forbund», Voss, indkommet ved 2de Aftenunder-
holdninger » 232.92
»
Borgermesteren i Østersund, indsamlet blandt Indvaanere i
Østersund hvoriblandt fra Skolebarn i Østersunds Folke-
skole kr. 12.42 » 1179.79
»
Læge Dera, indkommet ved privat Tilstelning i Bodø ... » 875.00
Bestyrer og Arbeidere ved Kistefos Træsliberi, Randsfjord,
Hadeland » 40.00
»
A. Fladhagen og Landhandler H. Halvorsen, Trysil .... » 15.00
-.
P. Nilsen, Røraas » 43.00
Lensmand Østness og Adolf Østness, Vigten, indsamlet . » 113.57
Vicekonsul, L. Brun, Pernambuco, indsamlet blandt norske
Kapteiner og Søfolk » 72.90
Landshøfdingen i Jåmtlands Lån, indsamlet i Jåmtlands Låns
Landsbygd » 4006.74
A. H. Jaines og C. J. Longman Esq. ved John A. Stav . » 90.00
Fyrvogter A. R. Stang, Agdenæs Fyr » 3.00
»
«Bergensposten», indsamlet » 990.25
»
«Ørebladet», Christiania, -« - » 842.48
»
«Stavanger Amtstidende» -« - » 229.40
»
Do fra Kaptein Eckmann i Minnesota » 5.00
»
Ødegaardens Værk pr. Brevik, indkommet i Bøsser .... » 14.00
Ole Gundersen Storbækken ved A. Fladhagen i Trysil . . » 10.00
Saltdalens Sogneprest, indsamlet i Saltdalens Kvinders Hjæl
peforening Kr. 20.00 og indkommet ved et af Student Elling-
sen afholdt Foredrag kr. 17.89, tils » 37.89
»
Christiania Politikammer som indkommet ved Bortlodning af
et af M. Aagaard skjænket Marinebillede » 223.50
«Landsbladet», Christiania, indsamlet » 190.85
«Tunsbergeren», indsamlet » 58.00
»
Ole Chr. Støveren, indsamlet i Hønefos » 12.25
»
«Lister og Mandals Amtstidende», indsamlet » 123.25
»
Olaus Rønningen og Johan Haugen, Trysil, hvoraf Kr. 30.00
fra Østby Kvindeforening » 46. 15
»
Sogneprest i Værdalen, Hansen, forskjellige til ham indkomne
Beløp » 385.83

----
588 RasA
----
Christiania Politikorps » 343.80
»
O. A. Sæther, Udbytte af «Erik Jarls» Tur fra Throndhjem
til Tronæs i Mai Maaned » 200.00
»
«Egersundsposten», indsamlet » 21.00
»
Lærer Thomassen, Rygge, hvoraf 15 Kr. fra Gammebråds
Ungdomsforening » 16.00
»
«Helgelands Tidende», indsamlet » 60.30
»
Carl C. Pedersen, Porsgrand, indsamlet » 62.00
Nils Olsson, indsamlet i Eskilstuna » 1 14.75
Hammerfest Sogneprest, indsamlet, hvoraf Kr. 25.00 fra Gal
ten, 15.00 fra Kautokeino og Resten fra Hammerfest, hvori-
blandt 100 Kr. fra en Kvindeforening for Indremissionen » 538.50
Handelsstandens Sangforening, Christiania » 200.00
«Tromsøposten», indsamlet, hvoraf 22.90 fra Tromsø Total
afholdsforenings Orkesterforening og Kr. 2.80 fra Fyrvog-
ter Brechau » 208.40
«En Nordmand i Udlandet» ved S. Jansen, Sem Jarlsberg » 20.00
Lensmand Flotten i Lekø, indsamlet » 50.00
N. N. Lofoten, ved Joh. Aas » 10.00
Frelsesarmeens Afdeling i Norge » 429.81
Lensmand Hafsteen, indsamlet i Grans Herred » 90.00
«Bergens Annoncetidende», indsamlet » 679.54
«Fjeldljom», Røraas - « - » 63.60
«Nordlands Folkeblad», Bodø, - « - » 91.55
O. Klykken, Kjelsvik i Finnmarken indsamlet » 108.00
Otto Thoresen, Tønsberg, hvoraf indsamlet blandt Mand-
skabet paa Dampskibet «Activ» i Montreal 83 Kr » 88.00
Gutteforeningen V. E. T. Christiania » 3.00
«Dalernes Tidende», Egersund, indsamlet » 26.30
Postaabner O. Tøfte, Meldalen, - « - » 2.80
«Varden», Skien indsamlet » 170.50
«Bergens Tidende», - « - » 1405.56
Indrulleringschef Lorange, Arendal, indsamlet » 15.00
«Stavanger Avis», indsamlet » 415.20
«Stavangeren», - « - » 79.00
Landshøfdingen i Vesternorrlands Lån, indsamlet i Tåsjø Sogn » 40.75
H. Mehren, Gjøvik indsamlet » 17.25
«Bodø Tidende», - « - » 221 .50
O. Henriksen, Salangen, indsamlet » 9.00
«Norges Sjøfartstidende» - « - » 309.40
Funktionærer ved Strafanstalten for Kvinder i Christiania » 25.00

----
589 RasA
----
Christiania Trønderforening » 463.05
»
Kaptein Ramm, fra Rekrutter ved Christiansandske Brigade » 5.30
Brødrene Dyring, Porsgrunn, fra Besetningen paa Damski-
bet «Bratsberg» » 50.00
»
Sogneprest Selmer, Sogndal, indkommet ved en Bazar . . » 64.06
Erlandsens Boghandel, Kongsberg, indsamlet » 72.00
»
Steinkjær Magistrat, indsamlet i Steinkjær » 378.40
»
Korvetten «Nornens» Chef, Officerer, Cadetter, Underoffi
cerer og Mandskaber » 279.25
»
Grongs Herredsstyrelse, indsamlet » 260. 15
»
Sogneprest Simonsen, Hammerfest, indsamlet » 10.00
»
Alstadhaug Samtalelag, Søvig » 45.00
»
En Smaabørnskole i Haabøl » 2.00
»
En ukjendt Giver » 5.00
»
Pagerød og Paulsbø Kvindeforening pr. Kornsø St » 25.00
»
N. Monsen, fra Arbeiderne ved Fevigs Jernskibsbyggeri pr.
Arendal » 73. 10
»
Bergens Skipperforretning » 61 .00
»
G. Hellstrand, Hernøsand, indsamlet » 31.50
»
«Agder», indsamlet » 15.00
»
«Norra Hallands Tidning», indsamlet » 8.00
»
Indsamlet i Havningsberg » 12.50
»
Flekkefjords Magistrat, indsamlet » 163.20
»
P. Halse, indsamlet paa Fiskeværet Bjørnsund i Romsdalen » 10.25
Lærer Haave, Udbyttet af en Aftenunderholdning paa Kop-
pang » 50.00
»
Ingebr. Østness, indsamlet paa Handelsstedet Karstenøen i
Vigten » 17.00
»
Bækkestrandens Indremissionsforening, Sande i Jarlsberg » 13.50
Gjertrud Solem og Iver Lilleflor, Hegre » 10.00
»
R. Kaarbø, Harstad, indsamlet » 74.00
»
«Romsdals Budstikke», Molde, indsamlet » 84.04
»
Betjeningen ved Hoved-, Kongsvinger- og Smaalensbanen
samt Mjøsdampskibene » 250.00
»
«Wermlandstidningen», Karlstad, indsamlet » 221.00
»
Stud. med. Haslem, indkommet ved Aftenunderholdning i
Rakkestad » 55.21
»
Sogneprest Irgens, Arendal, fra nogle Smaagutter » 1.00
»
O. O. E., Skjøtningsberg » 10.00
»
Nogle af Brunanger Menighed » 15.00
»
Anders O. Tepstad og Amund A. Hustrulid, Hammer . . » 8.50

----
590 RasA
----
Methodistmenigheden i Sauggrænden pr. Kongsberg .... » 20.00
»
Do, Griinerløkken, Christiania » 35.00
»
N. N., Christiania » 1 .00
I von Stapelmohr, Østersund, fra Arbeiderne ved Statsjern-
banernes 6te Trafikdistrikt » 12.50
»
Boghandler Beyer, Bergen, indsamlet » 41.50
»
Levanger Magistrat og Formandskab, indsamlet » 894.50
»
«Kongsbergs Blad», indsamlet » 8.00
»
Hannenesbygdens Kvindeforening, Thingvold » 40.00
»
Bersvend O. Hovdal, Thingvold » 2.00
»
John Andersson, Publishing Co., Chicago, indsamlet ... » 1770.00
Kaptein P. Løken, fra Arbeidere ved Hovedarsenalets Verk-
sted, Christiania » 70.35
Skipper Throndsen fra Nordland » 5.00
»
Sogneprest Paulsen, Seljord, indsamlet » 21.50
»
Harald Karud, Fredrikstad, indsamlet » 800.00
»
United Norw. Luth. Church, Minneapolis » 143.30
»
Harald Lyche & Co, Drammen, indsamlet » 398.60
Amtmanden i Nordlands Amt fra Johan Rusings Bo ... . » 13.00
»
«Vesteraalens Avis», Stokmarknes, indsamlet » 169.30
»
Frk. Abel Bull, Repvaag, - « - » 63.50
Handelsmand Pedersen i Rognsund, -« - » 15.00
»
Johan Schumann pr. Florø » 10.00
»
Simen Vold, Østre Gausdal, indsamlet » 15.00
«Decora-Posten», i Amerika - « - » 102.00
»
Kronolånsmann A. D. Berggren, Trollhåttan » 12.50
»
Agent Herman Brun, Bergen » 10.00
»
Bertha Nilsen, Sæterstøens St » 10.00
»
I. E. Winther, Sørkil, fra Sørkil og Nordkil Kvinde
foreninger » 45.00
Ved Sognepresten i Værdalen - fra Amerika » 121.00
»
I. Næs, Aadalen » 7.30
»
En ældre Dame i Rødtangen ved Drammen ved Frk. Sund-
berg, Christiania » 3.00
»
C. L. Andersen, Bloomer, Amerika » 7.00
»
L. Lund, Menomonie, Wisconsin, indsamlet » 74.00
»
«Romsdals Tidende», Molde, - « - » 205.00
Sogneprest Harbitz, Mandal, indsamlet i Hæstmark Sogn » 41.00
Gaardbruger Arne Lofthus, Ullensvang » 5.00
»
Ordføreren i Gravens Formandskab, indsamlet i Gravens Her-
red » 85.83

----
591 RasA
----
«Venner i Skaatø», ved Olav E. Tveit » 1 1 .05
»
B. A. Andersen, Thompsen, Java » 18.50
»
Madame Hansen, Molde ved S. Pettersen » 7.70
»
Indvaanere i Jackson By og Landdistrikt ved Martin By og
L. Tiller, Værdalen » 210.64
Indvaanere i Elverum ved Statsadvokat H. Berg » 852.26
Redaktør A. Larssen, Falls, Texas, indsamlet » 272.00
«Dagsposten», Throndhjem, indsamlet » 1927.67
Richlands Menighed, Wisconsin, ved Pastor O. Næs ...» 31.00
A. Klungtvedt, Sand, Ryfylke » 5.50
»
Fra en Forening i lowa ved Wier W. Osnes » 55.00
«Romsdals Budstikke», indsamlet » 7.42
»
C. Fladstrøm, indsamlet i Aasarne i Jåmtland » 25.00
Rektor Haris, Hamar, indkommet ved et af ham afholdt Fore-
drag » 23.51
C. A. Riis, Christiania » 437.00
En Giver, der ikke ønsker sit Navn offentliggjort » 500.00
Det samlede Beløb af Penge-Gaver indkomne fra Private, ud-
gjør saaledes . . Kr. 295518.22
Følgende gaver ble innført etter 1. juli 1894:
Ved Prost Kjelland, Horigesund kr. 5.45
Medlemmer af Laurvik Handels-Forening » 196.00
«Norske Intelligentssedlers» Expedition, indsamlet » 225.50
Botnens Kvindeforening ved Sognepræst Christie » 12.80
»
«Sogns Tidende» » 25.00
Indkommet ved en af Sømandspræst Vasstrand foranstaltet
Indsamling i Buenos Ayres » 53.70
Gave til Karen Marie Lyng betalt ved Johs Lyng » 5.00
»
Indsamlet ved «Bratsberg Amtstidendes» Expedition .... » 30.00
«Dagspostens» Kroneindsamling » 2002.34
Værdalens Sparebank modtaget » 47.57
kr. 2603.36

----
592 RasA
----
BILAG 18
NAVNELISTE OVER HVEM SOM BLE TILDELT ERSTATNING
A. Gårdbrukere
Erstat- For -
ning skudd Anmerkning
1
M. Eggen, Fæby
Johs. Tomassen
Reinsholmen
23
2160
1
2
23
2
130 100
3
Sefanias Sevaldsen
Estvoll
23
3
290 50
4
Nelius Hynne
Haugsholmen
24
1
2120 870
80 80
5
6
J. Skavhaug, Holmsveet
Martin Eriksen
24
5
Kongsvoll
24
14
20
7
8
9
Mikal Andersen, Bjartnes
Oskar Monrad, Ekle
25
1
1
6080 1000
7850 500
26
Anneus Ellefsen
Hegstad
31
1
1
3100 500
10
Prestegården Auglen
32
(Det ble ikke utbetalt erstatning
til det offentlige.)
11
Verdal kommune
Trøgstad skole
32
12
Gustav Fåren, Fåren
88.1
1300 1000
89.1
13
Anders Fåren, Fåren
Ole Pedersen, Landfall
Johan Johannessen
89.2
400 200
14
92.1
3200 600 Gjeld
15
Rognhaugen
94.1 4000
17
Petter Eliassen, Eklo
Johannes Pedersen, Eklo
Erik Sæbo, Eklosvedjan
Jens Skogås, Trøgstad
Tomas Kvistad, Trøgstad
Jakob Pedersen, Jermstad
95.1/3 2500 218,96 VML kr. 18,96
94.5 2300 500 Betale gjeld
96.1 4000 500
18
19
20
97.1 1650 2,82 VML kr. 2,82
98.1 9320 284,77 VML kr. 84,77
99.1 5750
21
22


----
593 RasA
----
23
Gustav Stiklestad
Jermstad
100
1
7330
24
Karl Jermstad
Jermstadspannet
101
1
1
1
5690
336,68
VML kr. 36,68
Gårdkjøp
25

Jakob Andersen, Jermstad 102
John Rostad, Follo 105
12590
1200
26
105
15655
1111,65
Ikke hevet
VML kr. 11 1,65
27
Ove Haugskott
Trøgstad 106.1/2
7960
528,36
104,04
122,03
VML kr. 28,36
VML kr. 4,04
VML kr. 22,03
VML kr. 5,33
28
Hans Nilsen, Krågsmoen 106.4
1770
29
Tore Olsen, Gran 106.5
1870
30
Anders Larsen, Egge 106.6
1450
5,33
31
Anton Kristiansen
Bjørklund 106.8
400
32
Anneus Andersen, Mo 107.1
2300
200
33
Eleseus Nikolaisen, Mo 107.2
1150
350
34
Martinus Mikvoll, Moan 107.4
8,30
VML kr. 8,30
35
Magnus Larsen, Moåker 107.5
700
4000
36
Johannes Mikalsen, Haga 108.1
79,88
VML kr. 79,88
37
Petter Mikkelsen
Hagaenget 108.2
2300
106,73
VML kr. 6,73
VML kr. 29,45
VML kr. 53,50
for å betale gjeld
VML kr. 133,64
38
Bernt Olausen, Haga 108.3
3300
29,45
39
Ole Andreassen, Haga 108.4
3600
203,50
40
Elling Ottesen, Lyng 109.4
7680
2000
41
Ole Olsen, Lyng 109.2
7810
133,64
Åge Larsen
42
Lyngsholmen 109.1/2
2820
7160
120,29
3236,65
VML kr. 20,29
VML kr.236,65
43
Severin Berg, Lyng 110.1
Anders Pedersen, Stubbe 110.2
44
20
45
Johannes Johannessen
Lyng 110.3
6800
20400
650
46
Kirsten Vodal, Lyng 111.1
Martin Olaussen, Lyng 111.3
463,08
VML kr.363,08
VML kr. 1,71
47
1810
1,71
48
Anders Halvorsen, Rosvoll 112.1
2930
49
Johannes Andersen, Rosvoll 113.1
4700
1000
50
Oluf Holte, Rosvoll 114.1
8600
300
Søkte om for
skudd til for og
hest og bevilget
4/12. Men har
ikke villet
heve det.
Verdal
iboka - 38

----
594 RasA
----
51
Erik Andreassen, Haugdal 1 15. 1
Erik Olsen, Rosvoll 116.1
100
4420
52
1850
Husflytting og
fornødent
53
Ole Kristoffersen, Lennes 117.1
Ludvig Johannessen, Lennes 117.2
Johannes Olsen, Ness 118.1
Johannes Roaldsen
7200
600
Gårdkjøp
54
6880
80
55
6430
206,87
VML kr. 106,87
56
Nessmoen 118.2
Ole Ellingsen, Ness 118.3
670
5500
100
57
702,73
Husflytning
og fornødent
58
Elias Olsen, Ness 118.4
Edvard Sandberg, Haga 119.1
Halvor Ågesen, Langenget 119.2
Ole Andersen , Hammelen 119.3/4
Lærer Balgård, Skjørdal 120.1
Martin Toresen, Bjørken 121.1
Johannes Toresen, Lunden 124. 1
11200
2900
5000
Gårdkjøp
59
2,36
VML kr. 2,36
VML kr. 2
60
675
152
61
4760
200
62
20
63
1500
8190
64
3760,79
Gårdkjøp
VML kr. 110,79
65
Haldor Haldorsen
Sundbyaunet 125.2
John Andersen, Sundby 126.1
Olaus Johannessen
1050
4000
66
26,90
VML kr. 26,90
67
Sundbyhaugen 126.2
Johan Larsen, Sundby 127.1
Johannes Pedersen
70
68
3000
69
Hammelen 127.2
Ole Olsen, Østgård 128.1
Ingeborg Olsdatter, Melby 129.1
Andreas Sevaldsen
1125
50
70
3130
71
7430
72
Melbynesset 129.3
Lærer Tessem, Nøysomhet 129.4
Oluf Hansen , Gudding 130.1
Sefanias Ottesen, Gudding 130.2
Mette Andorsdatter, Volen 131.1
Ole Andorsen, Volen 131.2
2400
3000
73
200
74
350
300
75
300
150
76
8000
10000
3000
77
1870,13
Husflytting
og fornødenh.
VML kr. 170, 13
78
Elling Jeremiassen, Reppe 132.1
Sefanias Johannessen
250
100
79
Reppe
132.2
800
75

----
595 RasA
----
80
Halvor Kristiansen
Elverum 132.3
Martinus Olsen, Elverum 132.4
Ole Sevaldsen, Stuskin 135.3
Ole Nilssen
200 100
680 200
100 100
81
82
83
Lundskingjerdet 136.2
Elling Olsen, Auskin 137.1
Lasse Olsen, Auskin 138.1
Bernt Bårdsen, Auskin 138.2
Martin Johannessen
240 100
1900 300
400 200
300
84
85
86
87
Breding 139.1
Ludvig Søraker
1000 200
88
Bredingsberg 139
Ole Kvello, Breding 139.2
130 40
700 360
700 450
89
90
Ole Olsen, Ekren 140.1
John Mikkelsen
91
Storvuku 141.1
Ole Johannessen, Østnes 244.1
Johannes Ellefsen
60 50
530 200
92
93
Slapgård 248.1
Odin Stornes, Slapgård 249.1
Th. Jøssås, Bollgård 250.1
Ellev Olsen, Bollgård 250.2
John Olsen
120
94
1870 1170
700 600
500 200
95
96
97
Bollgårdsnesset 250.5
John Ellingsen
200 200
98
Kroksteinen 250.6
Ole Danielsen, Kvelstad 251.1
Ole Andersen, Kvelstad 251.1
Ole Petersen, Bollgård 256.1
500 200
2550 900
130 100
6000 1615,39
99
100
101
Husflytting og
forn.
VML kr. 15,39
980 300
102
Anneus Okkenhaug, Oppem 257. 1
Petter Haldosen
103
Leirfallaunet 258.1
Mikal Pedersen
4200 1000
Gjeld
104
150
Leirfallkålen 259.1
Kirkesanger Larsen
105
Leirfallkålen 259.2
Johannes Jakobsen
180 180
106
259.3
4200 1000
Leirfallkålen

----
596
----

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

----
597 RasA
----
640 400
450 250
100
100
175
50 50
100 100
25
200
1600 400
220 200
25 50
240 240
240 240
50
25
100 50
25
Erstat- Fore
ning slått
Forskudd
145. Ole Iversen, husmann, Fæby 23. 1
146. Lornts Johannessen
husmann, Bjartnes 25.1
147. Gustav Mikalsen
husmann, Bjartnes 25.2
148. Peter J. Petersen
husmann, Bjartnes 25.1
149. Andreas Olsen
husmann, Bjartnes 25.1
150. Guruanna, tjener, Hegstad 31.1
151. Eilert Tokstad
husmann, Prestegården 32.1
152. Henriette Eilertsdtr.
tjener, Tokstad 32.1
153. Laura Eilertsdatter
tjener, Tokstad 32.1
154. Peder P. Tokstad,
husmann, Prestegården 32.1
710 1000
50

 

 

 

 

 

 

 

 


----
598 RasA
----
155
Peder R. Tokstad
husmann, Prestegården 32.1
950
950
156
Ingeborg Tessem,
tjener, Trøgstad skole 32.1
240
360
157
Julie Johnsdatter
tjener, Hallem
10
12
158
Kristen Eklovald
husmann, Eklo 94.1
640
641
100
159
Elling Jakobsen
husmann, Eklo 94.1
400
380
50
160
Ingeborganne, tjener
Trøgstad 98.1
200
300
161
Lovise Stuskin
inderst, Trøgstad 98.1
330
500
100
162
Olaus Bjartnes
handelsmann, Jermstad 100.1
1500
3000
163
Birgitte Jermstad
tjener, Jermstad 100.1
90
90
164
Dine Johannesdatter
tjener, Jermstad 100.1
650
950
300
165
Lars Spannet
arbeider, Spannet 101.1
200
648
17,48
17,48
VML kr
166
Ole Larsen, snekker
Spannet 101.1
40
167
Anna Larsdatter
tjener, Spannet 101.1
65
168.
Edin Andersen,
skredder, Follo 105.1
25
26
15
169.
Ole A. Andersen
smed, Follo 105.1
370
170.
Guruanna Pedersdatter
Follo 105.1
270
270
171.
Frøken Valeur
losjerende, Follo 105.1
300
600
172.
Pauline Pedersdatter
tjener, Follo 105.1
100
100
173. Anna Voll, tjener, Follo 105.1
100
100
40
174. Anna Stuskin, tjener, Follo 105.1
130
150
175. Odin Edv. Bjartnes
tjener, Follo 105.1
100
100

----
599 RasA
----
176.
Marius Iversen
tjener, Follo
Fru Valeur
105.1
80 80
177.
losjerende, Follo
Gudlaug Johnsen
inderst, Follo
105.1
925 1850
178.
105.1
300 600
179.
Peter Belbo
105.1
250 500
arvefester, Folo
180.
Anders Follovald
husmann, Follo
Ingvald Follovald
husmann, Krag
Anneus Follovald
inderst, Krag
105.1
300 600
181.
106.1
600
182.
106.1
400
Eleseus Ingvaldsen
elev, Krag
183.
106.1
120 120
184.
Liva Ingvaldsdatter
tjener, Krag
275 275
50
106.1
185
Anne Olsdatter
950 1150
100
husmannsenke, Krag
Gusta Johnsdatter
tjener, Gran
106.1
186
106.5
15 16
187
Laura Eriksdatter
tjener, Krag
100 100
106.5
188
Ole Toresen
60 60
20
arbeider, Gran
106.5
189
Marta Sakariasdatter
tjener, Krag
106.5
270 270
100
190
Serianna Toresdatter
inderst, Gran
85 85
40
106.5
191
Anne Larsdatter
enke, Mo
107.1
400 400
100
192
Mali Pedersdatter
tjener, Hagaenget
Marie Olsdatter
enke, Haga
108.2
100 100
193
108.3
700 1040
100
194
Kornelius Karlsen
husmann, Haga
Kari Larsdatter
inderst, Lyng
108.3
300
195
109.1
30 30
15

----
600 RasA
----
196
Olava Olsdatter
inderst, Lyngsholmen 109.1
100 100
30
197
Ole Johannessen
husmann, Lyng 110.3
700 700
10 50
198
Ole Olsen, tjener, Lyng 111.1
25
199
Marit Andersdatter
tjener, Lyng 111.1
25 27
40 40
200
Kristine, tjener, Lyng 111.1
201
Marit Bårdsdatter
tjener, Lyng 111.1
60 50
202
Johan Bårdsen
husmann, Lyng 111.1
600 650
50
203
Peder Kristoffersen
husmann, Lyng 111.1
650 650
500 til
jordkjøp
ikke hevet
204
Peter Sørensen
inderst, Lyng 111.1
375 375
50
205
Johannes P.
husmann, Rosvoll 112.1
350 350
350 350
206
Serianna, enke, Rosvoll 112.1
50
207
Ole Johannessen
husmann, Rosvoll 113.1
40 30
208
Anneus Edvardsen
tjener, Ness 114.4
40 25
209
Elen Johannesdatter
tjener, Lennes 117.2
50 50
150 200
25
210
Rikka, tjener, Lennes 117.2
50
211
Ole Bardosen
husmann, Ness 118.4
440 430
50
212.
Oline Johnsdatter
inderst, Ness 118.3
130 100
50
213.
Elling Olsen
husmann, Ness 118.4
765 765
65
214.
Mette Johnsdatter
tjener, Ness 118.4
20 20
215.
John Vatterholm
arbeider, Ness 118.4
60 60
30
216.
Margrete Johnsdatter
tjener, Ness 118.4
20 20

----
601 RasA
----
217
Anna Olsdatter
inderst, Hammelen 119.3
218
Olme Jørgine
inderst, Haga 119.3
219
Anneus Pedersen
tjener, Lunden 124.1
220
Julie Johnsdatter, Lunden 124.1
221
Beret Larsdatter
inderst, Sundby 126.1
222
Gunnbjørn Pedersen
husmann, Hegstad 31.1
223
Mali Bjørgvald
inderst, Bjørgan 133.1
224
John Andresen
inderst, Stuskin 135.1
225
Anders Storøra
husmann, Auskin 137.1
226
Martinus Olsen
husmann, Auskin 137.1
227
Serianna Melen
inderst, Auskin 138.1
228
Marit Nesset
inderst, Auskin 138.1
229
Hans Olsen, husmann
Vuku prestegård 142.1
230
Boletta Kulstad
sypike, Kulstad 144.1
231
Elling Ingebretsen
inderst, Kroksteinen 250.5
80 80
40 L.nr 260
Erik Borgen
232
Karen Halvorsdatter
inderst, Kvelstad
Martinus Bårdsen
husmann, Bollgård
Halvor Storøra
251.1
150 120
100
233
256.1
450 452
50
234
inderst, Storøra
John Gudding
inderst, Leirfall
256.1
50 50
235
261.1
261.1
100 100
900 1215
50
236
Elen Anna, Leirfall
Elen Olsdatter, enke
Leirfall
237
261.1
1150 1150


----
602 RasA
----
238. Jermstad fattigkrets
Jermstad
350 350
Tilføyet med penn uten nummer
Johan Fredriksen
1850
239. Vuku forbruksforening
Vuku
2500
Navn ført med penn på listen
Erstat- Foreslått
ning bidrag
Forskudd
240. Paul Lindset
50 100
300
40
241. Olaus Olsen, Follovald
242. P. Sem, Verdalsøra
243. Olaf Johannessen, Rognhaug
244. Inger Fåren, Fåren
10
20
20
245. Johan Ly num
35
25
246. Oluf Ellingsen, Movald
247. Antonius Pedersen, Eklo
248. Ingeborganna Storvuku
249. Anne Larsdatter, Hagahaugen
250. Jonas Fergeberg
75
40
30
60
60
50
20
20
251. Halvor Olsen, Lundskingjerdet
252. Bård Jakobsen, Auskinnesset
253. Anne Johansdatter, Lyng
90
50
420
50
254. Ingeborg Hansdatter
Lyngsholmen
40
255. Halvor Arntsen, Balgård
256. Ole Pedersen, Movald
257. Peder Moe, Vuku
60
40
60
30
258. Sivert Lorntsen, V. øra
259. Martinus Steinsli
30
100
Navn som ikke er ført på listen, men som finnes
i regnskapet
260. Erik Pedersen, Borgen 50
261. Ole A. Prestegård 120
262. Hanna Skogås 120
263. Kirsten Hegstadvald 35
264. Jakob J. Skei 10
265. Andrianna Elverum 10
266. Ole Olsen, Lennes 40
267. Gustav Olsen, Lennes 35

----
603 RasA
----
268
Karen Marie Olsdatter, Lennes
Anders Simonsen, Jermstadvald
Lorents P. Lyngås
85
269
150
270
10
80
271
Olaus N. lnnhaugen
Mikal Borgen
272
20
273
Iver Larsen, Nestvoll
20
274
Marta Hansdatter, Jermstad
Birte Olsdatter, Kjæran
40
30
275
276
N. Knoff
80
277
John Myrslo, Fikse
Ole J. Solli
35
278
10
Kr. ÅSan
15
279
280
Karen Lauritsdatter, Krag
Landbruksforeningen
Anneus M. Lyngsmoen
Nikolai Klokkerhaug
10
281
80
282
40
283
20
284
Ole S. Melby
John E. Røe
20
285
20
20
286
Kristine E. Hagavald
Anders O. Lillegård
Andr. Gjersing, V. øra
Ole O. Hynne, »
Krf. Jakobsen, »
Johs. Jakobsen, »
Olaus Arntsen, »
287
8
288
80
289
80
80
290
291
80
292
80
293
Ole I. Ul vill
150
Ole Olsen, Ulvill
Bardo G., Ulvill
John E. Grunnan
60
294
295
50
296
100
200
297
Mette Breding, Østgård
Beret Anna Rosvoll
10
298
299
Laurits Formo
100
300
Henrik Rinnholmen, Bjørken
Lars E. Borgenvald
40
80
301
Olaus Svendsen
40
302
303
Beret Marta Kvelstad
M. Dillan
50
304
30
50
305
Jonas I. Vuku
Dette er navnene på dem som er funnet i de offisielle listene. Men det er
ganske sikkert at noen har falt ut. Blant annet står det i Velferdskomitéens

----
604 RasA
----
protokoll 23. september 1893 at Ole Frank på Verdalsøra søkte om erstat
ning for sin båt som var blitt ødelagt. For denne skaden fikk han utbetalt 25
kroner.
Videre står det 8. mai 1894 i samme protokoll at Peder Johansen Lyngås
søkte om godtgjørelse fordi han i fire dager hadde deltatt i arbeidet med å
berge mennesker og dyr. Han fikk kr. 10.

----
605 RasA
----
BILAG 19
VERDALSKOMITÉENS NEDTEGNELSER OM VEIER '
Offentlige veier
1. Jåmtlandsveien over skredet bestemmes av Statens veivesen, og den er
avlagt på kartet etter den utstukkede linjen.
2. Bygdevei fra Stiklestad over Hegstad, Lyng og Haga nordre til ferge
sted, samt fra dette sydover til Jåmtlandsveien ved Ness østre - på den siste
strekningen i beskrivelsen foran kalt «Fergeveien» - bestemmes av amtets vei
vesen, idet det bemerkes at på sydsiden av elven er veien avlagt etter konfe
ranse med amtsingeniøren med forbehold av nødvendige forandringer nærmest
elven av hensyn til fergestedet.
Andre veier
3. Skredgropveien går fra den gamle vei på melen i skredgropens vestkant
sydøstlig skrå ned melen, svinger nær ved Moåkergrensen mer østlig og går
rettlinjet etter de merkepæler som er nedsatt i sistnevnte grense og statsteigens
grense og videre til merkepæl i Meridianen. 2 Her bøyer veien atter mer øst
lig og går rettlinjet østlig til merkepæl ved Tokstadveiens sammenstøtspunkt
i statsteigens østkant. Veien bøyer her litt nordlig og følger grensen mellom
Trøgstad store og Jermstad østre til merkepæl ved vestkanten av Trøgstad
skolejords gjenværende rest. Det bemerkes at de anførte merkepælene over
alt står i veiens nordkant.
4. Haga-Ekloveien går over Raset fra Haga i retning av pynten av Heg
stadbakken hvor merkepæl er satt. Her bøyer den svakt til høyre og går rett
linjet til et punkt i Meridianen 260 meter nord for Haga østres og Haga
melloms hjørne, fortsetter i samme retning 27 meter til merkepæl noe øst
for bekken, bøyer her atter svakt til høyre og går til merkepæl i hjørnet av
Eklo nordre vestres havnehage, hvorpå veien går sydøstlig på Eklo nordre
østre og melloms grunn mellom statsteigens linje på sydvestsiden og Eklo
nordre vestre på nordøstsiden til statsteigens vinkel, følger derpå Eklo nor
dre vestres linje til hjørnet under Eklobakken i den gamle grensen ved hjør
neteigene. Herfra går veien fremdeles over Eklo nordre østre og melloms
teig i bøyning på tjenlig måte til Eklo sondres linje. Under forutsetning av
herredsstyrets anbefaling og departementets samtykke står det imidlertid ei
erne av Eklogårdene fritt for å velge ny sydligere linje for Haga-Ekloveien
over Statsteig A og om Haga nordre østres ødelagte areal. I så fall bortfaller

----
606 RasA
----
den ovenfor beskrevne Haga-Ekloveien for de nevnte eiendommene mot at
Meridianveien forlenges ned til den valgte sydligere linje, likesom Strape
veien 3 betraktes som forlenget sydøstover like til det nye sammenstøtepunkt
med Haga-Ekloveien.
Fra Eklo-Hagaveiens endepunkt er vintervei under Eklobakkene østover
til et tjenlig passasjested over elven. Bestemmes det i fremtiden anlagt offentlig
vei fra Haga østover, er det selvfølgelig adgang til det, samt å forlenge den
videre østover uten grunnerstatning fra de beskadigede arealer, også i dette
tilfelle bortfaller Haga-Ekloveien fra strekningen mellom Haga og Strapeveien.
5. Meridianveien går på østsiden av Meridianen fra Eklo-Hagaveien til
Skredgropveien, dog så at det er adgang til å anlegge veien således nærmest
Eklo-Hagaveien, at felles bro kan benyttes over Follobekken. Anlegges off
entlig vei lenger mot syd, forlenges Meridianveien sydover i fornøden ut
strekning.
6. Tokstadveien går fra Meridianveien ca. 560 meter nord for Eklo-
Hagaveien og går rettlinjet først over Statsteigen og derpå om Eklo nordre,
østre og mellom til hjørnet mot Eklo nordre vestre og derpå videre langs stats
teigen først på sistnevntes og derpå på Tokstad vestres grann til statsteigens
sydøstre hjørne i skredgropen, hvorpå den går nordlig på østsiden av stats
teigens grense til Skredgropveien ved hjørnet mellom Trøgstad store og Jerm
stad østre.
7. Veifyll er utlagt i det triangelet som dannes av Skredgropveien mot syd
vest, Auglen-Moåker-grensen mot nord, og Moåker-Statsteiggrensen mot øst,
i det dog bemerkes at langs sistnevnte grense har Follo en 4 meter bred vei
fra Skredgropveien til sin eiendoms sydvestre hjørne i skredet.
8. Strapeveien går fra Eklo-Hagaveiens bøyningspunkt ved det vestre sam
menstøt for Eklo vestre østre og mellom og for Eklo nordre vestre nordvest
lig langs statsteigens grense til dennes bøyningspunkt i strupen og fortsetter
derfra i samme retning om statsteigens grann til Meridianveien, hvor den støter
485 meter vest for Eklo-Hagaveien.
9. Søndre Mo har fornøden adkomstvei over Nordre Mos grann langs stats
teigens grense fra Meridianveien vestlig og derfra nordlig til under melen
ved Momoen.
10. Som Fergevei er gangvei fra Haga-Ekloveien over Eklo nordre østre
og mellom til elven fra hensiktsmessig sted.
11. Lyng søndre østre har fornøden adkomstvei - dog ikke krøttervei -
over Lyng mellom østre ved nordenden av dennes søndre teig.
12. Den gamle veien ved Lyngs tidligere tomter forbeholdes helt ned til
Lyng søndre vestres søndre teig.
13. Anneus Hegstad har fornøden adkomstvei fra Stiklestad-Haga- veien hvor
som helst denne måtte bli anlagt over Lyng søndre østres nordre teig ved den

----
607 RasA
----
nes østre ende. - Anneus Hegstad har fornøden vintervei fra Stiklestad-
Hagaveien til Nordre Lyngs utmark over Lyng søndre vestres nordre teig.
14. Kålen-Ekloveien går fra Jåmtlandsveien langs vestsiden av Statsteig
B til Lyng lille og derfra langs dette bruk til elven, i det dog bemerkes at
ved elvens sydside så langt som det til enhver tid fornødiges for å komme
til et tjenelig fergested.-
15. Den gamle veien i Rosvoll stores hjemteig forlenges i nordøstlig ret
ning til Kålen-Ekloveien.
16. Eieren av Gravvoll har fornøden veiadgang til sin parsell fra gårdsvei
en fra Leirfall østre ved grensen mot Leirfall vestres søndre teig i raset.
17. Nessmoen m fl har vei fra vestre ende av plassen Nessgjerdet over Ness
østres mark ved Leirfallaunets grense til Jåmtlandsveien.
18. Den gamle veien forlenges over Ness østres eiendom i Raset til Jåmt
landsveien litt vest for veikrysset med Fergeveien.
19. Sundby veien går fra veikrysset ved Fergeveien østlig på sydsiden av
grensen for Østgård, Østre Sundby og Lunden, altså på Bjørken-Hamlens
grunn til der hvor Bjørken har et stykke på veiens nordside, hvorfra den frem
deles på Bjørkens grann går til og over Møllebekken i bøyning til grensen
med Lunden. Herfra går den over Lundens grunn først i bøyning langs bak
kefoten og derpå rettlinjet til merkepæl ved den gamle uskadede vei.
20. Med hensyn til opparbeidelse og vedlikehold av de veiene som ikke
er eller måtte opptas som offentlige, skal i mangel av muntlig overenskomst
arbeidet fordeles i analogi med bestemmelsene i Veilovens § 83 jfr Lov av
30.5.1891 ved et skjønn organisert overensstemmende med § 3 i Lov av 27.
juli 1896 om tvungen avståelse av grann til gårdsvei på landet. Dog bemer
kes at grannen i alle tilfelle skaffes fritt i den beskadigede marken, hvilket
også gjelder om fylltak, om sådant finnes.
21 . Langs elven fra Melbys hjemteig til Melbys fergeveiteig er det krøtter
vei for Melby, Østgård og Sundby østre.
Noter:
1 Språket er modernisert.
2 Navnet Meredian ble brukt i denne sammenheng om en nord-sydlinje gjennom Raset. Jfr
Meredianveien.
3 Strapeveien - Skredstrapen - er navn som er knyttet til rasporten.

----
608 RasA
----

----
612 RasA
----

----
611 RasA
----


----
610 RasA
----

 




 
 Ras i Verdal bind B            Verdalsboka


VERDALSBOKA
EN BYGDEBOK OM VERDAL
VED
ØYSTEIN WALBERG
RAS I VERDAL  BIND B
UTGITT AV VERDAL KOMMUNE V/BYGDEBOKNEMNDA
VERDAL 1993

----
6 RasB
----
Trykk: Verdal Grafiske AS, Verdal 1993
Innbinding: Engers Boktrykkeri AS, Otta
ISBN 82-990950-5-0 (kpl.)
ISBN 82-990950-7-7 (Bd. B)

----
7 RasB
----
Innhold
RAS I VERDAL
Bind A
I VERDALSRASET - første del
Bind B
I VERDALSRASET - andre del
II HÆRFOSSENS GJENNOMBRUDD
111 GEOLOGISKE FORHOLD
Side
Forord 13
I VERDALSRASET - andre del
Blå røyk over Jermstad 16
GARDER - BRUK - PLASSER SOM FIKK SKADER
VED VERDALSRASET 17
AUGLEN, PRESTEGÅRDEN 17
BJARTNES 23
BJARTNESVALD, BJARTNESSET (NESJAN) 30
BJARTNESVALD, MARKA 33
BJARTNESVALD, STEINERSTUGGU 35
BJARTNESVALD, VISØYA 38
EKLE 40
EKLO 47
EKLO NORDRE VESTRE 49
EKLO NORDRE ØSTRE OG MELLOM 53
EKLO SØNDRE 58
EKLOSVEDJAN 60
EKLOVALD, EKLOMYRA 66
EKLOVALD, ROGNHAUGEN 68
FOLLO 71
FOLLOVALD, SMEDHAUGEN 87
FOLLOVALD, FOLLOMARKA 90
FOLLOVALD, FOLLOSTUGGU 92
FOLLOVALD, GOLLAUGSTUGGU, FOLLOMYRA 97
FAREN 104
FAREN NORDRE 105
FAREN ØVRE 107
HAGA 113
HAGA, HAGAENGET 116

----
8 RasB
----
HAGA, LANGENGET 121
HAGA NORDRE MELLOM 124
HAGA NORDRE VESTRE 127
HAGA NORDRE ØSTRE 133
HAGA SØNDRE NORDRE 136
HAGA SØNDRE SØNDRE (HAGAHAMMELEN) 140
HAGAVALD, GAMMELPLASSEN 148
HAGA VALD, HAGAHAUGAN 153
HAUGSHOLMEN 158
HEGSTADVALD, HEGSTADSTUGGU 163
JERMSTAD 169
JERMSTAD VESTRE (PERSGÅRDEN) 171
JERMSTAD ØSTRE (SMEDGÅRDEN) 177
JERMSTAD ØVRE 181
JERMSTADSPANNET 188
JERMSTADVALD, HANDELSSTED (HAUGEN) 193
JERMSTADVALD, JERMSTADENGET 196
KRAG 198
KRAG, EGGE 204
KRAG, GRAN 207
KRAG, KRÅGSMOEN 211
LANDFALL 217
LEIRFALL, GRAVVOLL 225
LEIRFALLAUNET 230
LEIRFALLKÅLEN VESTRE 236
LEIRFALLVALD, BRUGJERDET I (JOHANNESPLASSEN) .... 242
LEIRFALLVALD, BRUGJERDET II (ELEN-ANNAPLASSEN) . . 246
LENNES 248
LENNES NORDRE 251
LENNES SØNDRE 256
LYNG 259
LYNG LILLE (FERGESTUGGU) 263
LYNG MELLOM VESTRE 269
LYNG MELLOM ØSTRE 274
LYNG NORDRE (NORD-LYNG) 279
LYNG SØNDRE VESTRE 296
LYNG SØNDRE ØSTRE 299
LYNGSHOLMEN 304
LYNGSHOLMEN 306
LYNGSVALD, BLÅMELENGET 311
LYNGS VALD, LYNGSHOLMEN I (ELEN MARIEPLASSEN) ... 313

----
9 RasB
----
LYNGS VALD, LYNGSHOLMEN II (OLEPL ASSEN) 315
LYNGSVALD, NORDLYNGSTUGGU 318
MELBY 320
MELBY, MELBYNESSET 324
MELBY, NØYSOMHET 331
MO 333
MO, MOAN 335
MO, MOÅKER 339
MO NORDRE 343
MO SØNDRE 347
MOVALD 350
MOVALD, MOMOEN 353
NESS 356
NESS MELLOM 359
NESS VESTRE 364
NESS ØSTRE 369
NESSVALD, NESSGJERDET 379
NESSVALD, NESSØRAN 382
ROGNHAUGEN 385
ROSVOLL 391
ROSVOLL NORDRE 395
ROSVOLL STORE 399
ROSVOLL SØNDRE 403
ROSVOLL VESTRE 409
ROSVOLLVALD, NEFFER 415
SUNDBY 417
SUNDBY, LUNDEN (VESTER-SUNDBY) 420
SUNDBY, SUNDBYAUNET 427
SUNDBY, SUNDBYHAMMELEN 429
SUNDBY VESTRE 432
SUNDBY ØSTRE 436
TOKSTAD 442
TOKSTAD MELLOM 444
TOKSTAD VESTRE 451
TOKSTAD ØSTRE 455
TRØGSTAD 458
TRØGSTAD, BJØRKLUND 460
TRØGSTAD LILLE 462
TRØGSTAD LILLE SØNDRE 463
TRØGSTAD SKOLE 467
TRØGSTAD STORE 471

----
10 RasB
----
TRØGSTADVALD, FYKSVEET 481
ØSTGÅRD 485
ANDRE GARDER SOM FIKK SKADE VED RASET 490
Fæby 490
Estvoll, Fæby 490
Holmsveet, Haug 491
Hegstad 491
Nessmoen 492
Skjørdal østre 492
Bjørken - Hammelen 493
Leirfallkålen østre 495
Leirfallkålen mellom 495
Leirfall østre 496
Leirfall vestre 496
Vinne 497
By nordre østre 497
Voll, By nordre 498
By søndre 498
Storøra, By søndre 499
GARDER - BRUK - PLASSER SOM FIKK SKADE
VED VUKUSJØEN 501
AUSKIN, AUSKINNESSET SØNDRE 501
AUSKINVALD, MELEN 504
AUSKINVALD, STORØRA 506
BOLLGÅRDEN VESTRE 508
BOLLGÅRDEN ØSTRE, KROKSTEINEN 514
BREDINGSBERG I VUKU 518
REPPE, ELVERUM VESTRE 522
REPPE, STORØRA VESTRE 524
VOLEN VESTRE 527
VOLEN ØSTRE 530
ANDRE GARDER SOM FIKK SKADE VED VUKUSJØEN 535
Gudding vestre 535
Gudding østre 535
Reppe 536
Auskin vestre 536
Auskin østre 537
Elverum østre, Reppe 538
Lundskingjerdet, Lundskin 539
Breding vestre 540
Breding østre 540

----
11 RasB
----
Ekren 540
Østnes 541
Slapgård søndre 541
Slapgård nordre 542
Bollgård østre søndre 542
Bollgård østre nordre 543
Bollgårdsnesset 543
Kvelstad vestre 544
Oppem 544
DIMENSJONER - SAMMENLIGNINGER 547
DIMENSJONER 547
Generelt 547
Varigheten av Verdalsraset 548
Tap av menneskeliv 549
Tap av husdyr 549
Arealberegningen 549
Det utraste området 551
Det overslammede området 552
Vukusjøens betydning for jordverdien 552
En sammenligning mellom skadene i Verdal
og de tre største byene i Norge 552
Utrast masse 556
Der massen havnet 557
Vukusjøens størrelse 558
Sorg, fortvilelse og lidelse 558
TANKEEKSPERIMENTER 559
EN SAMMENLIGNING MELLOM DE GEOLOGISKE
OPPFATNINGER FRA 1893 OG 1993 563
RASET I GAULDALEN 1345 -
EN SAMMENLIGNING MED VERDALSRASET 567
Bakrunn 567
Gustav Storms artikkel: Verdalen 1893 - Gauldalen 1345 567
Hvor gikk Gauldalsraset? 570
Sammenligninger med Verdalsraset 571
Konklusjon 573
SANGER OG DIKT 575
PROLOG TIL TILSTELNINGEN I KRISTIANIA TIVOLI 576
TRYKKSAK UTGITT I BERGEN I 1893 578
TRYKKSAK UTGITT I KRISTIANIA 1893 580
TRYKKSAK UTGITT I BERGEN - UKJENT ÅR 582
TRYKKSAK - UKJENT UTGIVELSESSTED OG ÅR 585

----
12 RasB
----
DIKT I INNHERREDS FOLKEBLAD I 1923 587
UTRYKKET DIKT 588
DIKT AV BJARNE SLAPGARD 590
II HÆRFOSSENS GJENNOMBRUDD
GJENNOMBRUDD 593
HÆRFOSSEN av Øystein Walberg og Harald Sveian 593
Innledning 593
Grunnholo 593
Hærfossen 598
Elven før gjennombruddet 602
Situasjonen i september 1893 602
Gjennombruddet 604
Elvens graving 610
Gjennombruddet fortsetter 611
Stryket flytter seg oppover dalen 613
Fjellets betydning for utformingen av elveløpet 614
Granfossen 622
Terrengundersøkelser ved Granfossen 627
SIDEELVER OG SIDEBEKKER 629
Oversikt 629
Mugda 630
Malsåa 630
FØLGER AV HÆRFOSSENS GJENNOMBRUDD 637
RAS 637
RASET VED HAUGAN OG BJØRSTAD 638
Folket på gårdene som ble berørt 644
Haugan 644
Bjørstad vestre 645
Bjørstad østre 646
HAUGANRASET 648
ANDRE RAS 651
Vollaraset 651
Harseraset 651
Tyveraset 653
Røessanden 1 653
Overholmsraset 653
Kaldalsraset 654
Røessanden 2 654
GARDER BERØRT AV HÆRFOSSENS GJENNOMBRUDD 655
Følger for gårdene 655
Oversikt over garder og bruk som fikk nedsatt amtsskatten 656

----
13 RasB
----
Oversikt over garder og bruk som måtte flyttes eller fraflyttes 660
Stortingsproposisjon nr. 66/1904 - 1906 666
Avfelling av matrikkelskylden 670
Stjør- og Verdal ekstrarettsprotokoll nr. 34/1914 672
Tiden som fulgte 677
FØLGER FOR KOMMUNIKASJONENE 679
Veier som forsvant 679
Løpestrenger 679
Nye veier 682
Elektrisk strøm 683
DIMENSJONER - HÆRFOSSENS GJENNOMBRUDD 684
Dimensjoner 684
Noen bilder fra Helgådalen ca. 1960 686
DELTE MEN INGER OM HV A SOM BLE FORETATT 695
REAKSJONER 695
Verdalsulykkene og kanaldirektøren 695
Reaksjoner på Getz' avisinnlegg 697
Fornøden beriktigelse 697
Konklusjon 698
BOLLGÅRDSKANALEN 700
Sikring av elven 700
Gamle planer 701
Nye planer 701
Arbeidet 704
Kanal over Guddingsholmen 707
FLOM, EROSJON OG RAS LANGS VERDALSELVA -
SIKRINGSTILTAK av Einar Sæterbø 709
HYDROLOGI OG GEOLOGI 709
SIKRING MOT FLOM OG EROSJON 712
KATASTROFEÅRET 1893 -
RAS OG ETTERFØLGENDE SIKRINGSARBEIDER 715
Hærfossens gjennombrudd 715
Det store Verdalsraset 716
FORBYGNINGSVIRKSOMHETEN I VERDALSVASSDRAGET
I DAG 724
Hvordan få utført flomsikringstiltak? 728
BILAG 729
BILAG 1 - ET EKSEMPEL PÅ SØKNAD OM NEDSETTELSE
AV AMTSSKATTEN MED PÅTEGNELSER FRA 1900 729
BILAG 2 - UTSKRIFT FRA STJØR- OG VERDAL
EKSTRARETTSPROTOKOLL NR. 34/1914 731

----
14 RasB
----
111 GEOLOGI - GEOTEKNIKK
LEIRRAS - ÅRSAKSFORHOLD OG RASUTVIKLING
av Nilmar Janbu, Jarle Nestvold, Øystein Røe og Harald Sveian . . . 739
INNLEDNING 739
Verdalsraset 1893 739
HVA ER LEIRE? 742
HVA ER KVIKKLEIRE? 744
HVOR KAN DET FINNES KVIKKLEIRE? 747
GAMMEL FJORDBUNN 750
LANDHEVNING OG STRANDFORSKYVNING I VERDALEN . . 752
LØSMASSEDANNELSE I EN FJORD-DAL 757
ELVEEROSJON OG RAS FORMER LANDSKAPET 761
LAGFØLGE I LØSMASSER - EKSEMPLER 766
HVORFOR GÅR DET RAS? 769
HVORDAN UTVIKLER RÅSENE SEG? 773
SITUASJONEN ETTER RAS 777
SIKRINGSTILTAK 781
KILDER - LITTERATUR
LITTERATUR OG KARTHENVISNINGER 783
KILDER 785
Kart over Holmligårdene 790
Kart over Bjørstadgårdene 792
Kart over gårdene Overholmen og Overmoen 794

----
15 RasB
----
FORORD
Med dette legges det andre bindet om Ras i Verdal frem. Det inneholder
mer detaljerte beskrivelser av de enkelte gårdenes, brukenes og plassenes
skjebner under Verdalsraset, derunder også enkeltpersoners opplevelser.
I forbindelse med arbeidet med denne delen av Verdalsrasets historie duk
ket det opp et spesielt problem, nemlig skrivemåten av navn. Gårdsnavn er
tilstrebet skrevet normalen av i dag, det vil si at gårdsnavn som f.eks. Nest
voll, Leirfall, handfall er skrevet med dobbel 1. Derimot når noen av disse
navnene er benyttet som slektsnavn, har jeg prøvd å få navnet slik slekten
bruker det, f.eks. Nestvold, Lerfald, Landfald og lignende. Imidlertid er det
godt mulig at slektsnavn er blitt feil skrevet, og dette beklager jeg. Det er
i alle fall ikke gjort bevisst.
En inkonsekvens er allikevel gjort bevisst. Gården Volden er ikke skrevet
Vollen, seiv om det siste sannsynligvis er det riktigste. Men for de fleste ver
dalinger klinger liksom ikke navnet Vollen riktig.
Videre har døpenavnene vært et problem. En person kan f.eks. være døpt
Anna. Da hun giftet seg, var navnet Anne, og da hun døde, het hun Ane. I
slike tilfeller er det ikke lett å vite hva som er riktig. Jeg har imidlertid etter
fattig evne prøvd å benytte samme skrivemåte av navnet på en og samme per
son. Men under korrekturlesningen er det funnet flere glipper, slik at det
godt mulig finnes forskjellige skrivemåter av et navn i teksten.
Et annet forhold som bør nevnes, er plassering av bilder. Bildene er forsøkt
plassert der hvor de hører hjemme i teksten. Men ved fargebildene var dette
vanskelig, slik at enkelte fargebilder dessverre ikke står hvor vedkommende
sted er beskrevet i teksten.
I første bind takket jeg alle for hjelpen. Denne takken gjentas her. Navnene
på kildene er vanligvis opplyst ved fotnote.
Men mine hjelpere som er nevnt med navns nevnelse i første bind, skal
også nevnes her. Ottar Haga, Svein Guddingsmo, Leif Iversen, Trond Okken
haug, Reidar Prestmo og Morten Veimo har i enda større grad enn i første
bind bidratt med stoff og opplysninger. I historien om Hærfossens gjennom
brudd har Arnt Kjesbu, Joar Nessemo og Johannes Overmo vært tilsvarende
støttepillarer.
En takk rettes også til Steinar Berg som har laget tegninger og målerier
spesielt for denne anledningen.

----
16 RasB
----
Heller ikke må korrekturleserne glemmes. Aslak Musum, Solveig Ness,
Trond Okkenhaug og Asgeir Tromsdal har lest og gitt nyttige kommenterer.
Allerede mens dette skrives, kommer det inn opplysninger, fortellinger,
historier og bilder som er knyttet til Verdalsraset. Mange av disse skulle
egentlig ha vært med enten i forrige eller i dette bindet. Etter som det er plan
lagt et tredje bind om eldre ras og elvebrudd i Verdal, vil det være naturlig
å te med et supplement om Verdalsraset hvor slike nye opplysninger er tatt
med. Følgelig er jeg fremdeles takknemlig for alt som dukker opp.
Verdal, i august 1993
Øystein Walberg

----
17 RasB
----
I
VERDALSRASET
Andre del

----
18 RasB
----
BLÅ
RØYK OVER JERMSTAD
Av Hans Rotmo
Blå røyk over Jermstad
Undring i kvart sinn
Eit drønn går gjennom grenda
Lik tordens tunge trinn
Blå røyk over Jermstad
Skog i elva fell
Ein stemme skrik i redsle
Det knake og det smell
Blå røyk over Jermstad
Det riv og syg i leir
Eit svart juv åpne gapet
Så finns itj grenda meir

----
19 RasB
----
GARDER - BRUK - PLASSER
SOM FIKK SKADER
VED VERDALSRASET
PRESTEGÅRDEN AUGLEN 32.1
Gården
Prestegården Auglen var en av de mest ærverdige gårdene som ble berørt
av raset. Sannsynligvis kan den føre sin historie helt tilbake til begynnelsen
av vår tidsregning, og den spilte nok en rolle som sentrumsgård lenge før
kristendommen ble innført. Det er ikke usannsynlig at flere av -stad-gårdene
i nærheten, for eksempel Hegstad, Stiklestad og Øgstad har denne gården
som sin opphavsgård. Det samme gjelder kanskje også Follo.
Et bevis på den betydning denne gården hadde, er at det ble bygget kirke
der i kristen middelalder.
Men i middelalderen ble den berørt av ras som ødela deler av valdet mot
vest. Seiv om den dermed ble redusert i verdi, var den allikevel en betyd
ningsfull gard. Og trolig ble den bygdens prestegard allerede i katolsk tid.
Følgelig kom den også til å bære navnet Prestegården.
Mot vest grenset Auglen mot Hegstad og myrområdene mot Stiklestad. Mot
nord grenset den mot Øgstad. Øst for Prestegården lå Follo, og mot syd lå
Movaldet og Lyngsvaldet.
Prestegården Auglen sett fra nordvest. Tegnet av protokollsekretær Jacob
Fabritius i 1883.
Verdalsboka - 2


----
20 RasB
----
Helt nordøst på Prestegårdsvaldet lå Prestegårdsmyra. Deler av Preste
gårdsskogen lå øst for gården, og den ble regnet for å være en fm skog med
mange store trær. Inne i denne skogen lå det dessuten en rekke store grav
hauger som var ytterligere bevis på gardens betydning i førkristen tid.
Hovedveien fra Stiklestad til Vuku passerte like ved gården.
Men Prestegården omfattet også et område på motsatt side av Raset. Der
lå de såkalte Tokstadplassene. Dette var et område som ble tillagt denne går
den i senmiddelalderen. Der lå det før en gard ved navn Tokstad. Den ble
sterkt ødelagt som følge av ras i middelalderen, og restene av jorden ble lagt
til Auglen. Jorden fulgte senere denne gården.
Tokstad lå på sydsiden av den elven som rant fra Leirådalen forbi Eklo.
Da denne elven fikk nytt løp som følge av råsene i Leirådalen i middelalderen,
ble det gamle elveløpet liggende tørt ved Tokstad. Det er all grunn til å tro
at elven var grensen mellom Tokstad og Trøgstad.
Det er heller ikke noen urimelig tanke at råsene i Leirådalen og det raset
som ødela Tokstad kan ha hatt sammenheng med hverandre.
Denne jorden lå et godt stykke fra Prestegården, og det var et naturlig sted
å sette ned husmannsplasser. Da raset gikk, var det tre slike Tokstadplasser.
Og alle tre ble ødelagt. Følgelig mistet Prestegården en god del jord også her.
Det totale arealet før raset var 1923,24 dekar. Dette fordelte seg på 428,17
dekar dyrket jord, 1180,64 dekar skog, 177,1 dekar eng, 124,33 dekar annen
udyrket jord og 13 dekar veier og bebyggelse.
Matrikkel sky Iden var 34 mark 96 øre.
I 1890 ble det sådd 6,95 hektoliter bygg, 22,24 hektoliter havre og 110
kilo gressfrø. Det ble satt 22,24 hektoliter poteter. 20 ar ble benyttet til andre
rotfrukter enn poteter, og 10 ar ble benyttet til kjøkkenhage. Det fantes 6
to-hjulte vogner og 2 slåmaskiner på gården.
Pr. 1. januar 1891 var det 3 hester, 18 storfe, 11 sauer, 3 griser, 34 høns
og 4 gjess (!) på Prestegården.
Folket
Gården tilhørte Verdal prestebord, og ble brukt av sognepresten. Preste
bord var navnet på det jordegodset som fra middelalderen utgjorde inntekts
grunnlaget for sognepresten.
Sogneprest i Verdal i 1893 var Otto Møller Hansen. Hans kone var Maren
Elisabet Marie Hansen født Fabricius. Disse to kom til å spille en meget
betydningsfull rolle i tiden som fulgte etter raset.
Hvem som egentlig hørte hjemme på Prestegården da raset gikk, er van
skelig å fastslå nøyaktig. I de offisielle listene heter det at foruten presten,
hans kone og datter, bodde det fire tjenere på gården. Dessuten bodde en del
av tjenerfolkene på sine respektive hjemsteder. Men noen av disse overnattet

----
21 RasB
----
på Prestegården når forholdene tilsa det, og noen av dem som egentlig bodde
på Prestegården, overnattet av og til hjemme hos foreldrene. Blant annet vet
vi at Bernt Andersen Follo overnattet på Prestegården den natten raset gikk.
Det samme gjorde husmannen på Tokstad østre, Eilert Kristoffer Olsen
Tokstad. Rådsdrengen på gården, Magnus Larsen Moåker, var hjemme. Og
hans sønn, Gustav Magnussen, var også hjemme på Moåker.
Muligens kan vi regne med at følgende personer var på Prestegården da
raset gikk:
- Otto Møller Hansen, sogneprest, 67 år
- Maren Elisabet Marie, kone, 55 år
- Elisabet, datter, 29 år
- Bernt Andersen Follo, tjener, 17 år
- Eilert Olsen Tokstad, tjener, husmann på Tokstad østre, 56 år
- to andre tjenere
Otto Møller Hansen var født i Askim. Hans foreldre var løytnant, senere
tollbetjent Hans Hansen og Severine Elisabet Møller.
Maren Elisabet Marie var hans andre kone. Hennes far var artillerikaptein
Jacob Fabricius.
Otto Møller Hansen hadde tidligere vært gift med Marie Leganger Bie.
Han ble sogneprest i Verdal i 1880. Før det hadde han blant annet vært
lærer ved Porsgrunn borgerskole, sogneprest til Sande på Sunnmøre og til
Røros.
Prestegårdstunet sett fra vest. Tegnet av Jacob Fabritius i 1883.


----
22 RasB
----
Bernt Andersen Follo var fra husmannsplassen Follostuggu som lå bare
noen få hundre meter lenger mot øst. Hans foreldre var Anders Andorsen
og Elen Anna Olausdatter. Denne plassen gikk ut, og alle som var hjemme,
unntatt Bernts bror, Edin, omkom.
Eilert Kristoffer Olsen var som nevnt ovenfor, husmann på Tokstad østre.
Denne husmannsplassen hørte inn under Prestegården, og det var vel i forbin
delse med pliktarbeid i våronnen at Eilert var på Prestegården. Hans foreldre
var ungkar Ole Larsen Ulvill og pike Birgitta Kristina Haldosdatter Dahl
(Dillan).
Hva som skjedde
Da varsel om raset kom, ble også denne gården rømmet. Det var trolig
rådsdrengen Magnus Larsen som kom med det første varselet.
En liten episode utspant seg etter sigende da. 1 Prestefruen var forståelig
nok temmelig oppkavet og oppskjørtet, og da hun hadde låst dørene, kunne
hun ikke finne igjen nøklene. Dette opptok henne en del, og sognepresten
skal da ha sagt følgende til henne:
«Min kjære kone, hva skal du med nøglene hvis Prestegården reiser i natt?»
Prestegården ble, som de andre gårdene i nabolaget, stående forlatt. Men
etter en tid begynte det å samles folk som hadde unnsluppet raset med livet.
Noen vandret videre, mens noen slo seg til i uthusene, alt for utkjørte til å
klare å gå videre. Men det toget av flyktninger som beveget seg nordover
i retning av Hallem, var et tragisk syn.
De fleste var så tilklint av leire at de lignet ikke på mennesker, og mange
var nesten nakne. Noen hadde fått tak i klær da de passerte forbi tomme hus,
og de tok på seg hva det var, for det var bitende kaldt. Noen hyllet seg inn
i lakener og andre i sengeklær. Barn i alt for store klær, kvinnfolk i mann
folkklær, og mannfolk i skjørt og kjoler vandret oppover bakkene i en lang
strøm av flyktninger.
Noen var apatiske, andre var hysteriske. Mange gråt og lette fortvilet etter
slektninger. Foreldre lette etter sine barn, og barn lette etter sine foreldre.
Etter at situasjonen ved utraset så ut til å ha stabilisert seg, vendte folkene
tilbake til Prestegården. Og den ble nå et sentrum for redningsarbeidet. Den
rådvillhet som hadde preget prestefruen da de rømte vekk om natten, var det
ikke mye igjen av etterpå. I dagene som fulgte viste hun en rådsnarhet,
besluttsomhet og offervilje som de fleste bare kunne misunne henne. Det var
hun som var drivkraften i hjelpearbeidet på Prestegården da den ble omgjort
til midlertidig sykehus og oppsamlingssted for de mange som var blitt skadet
eller hadde mistet alt i denne delen av bygden. (Se nærmere om dette under
Redningsarbeidet.)

----
23 RasB
----
Auglen. Husene på denne gården ble liggende bare et kort stykke unna ras
kanten. Øverstpå kartet den delen av Prestegårdsmyra som ble stående igjen.


----
24 RasB
----
I raset forsvant 68,9 dekar dyrket mark, 177,1 dekar eng og 78,7 dekar
skog og havning, tilsammen 324,7 dekar.
Før ulykken sto jorden på Prestegården i en verdi av kr. 27.200. Tapet
beløp seg til kr. 6.050, noe som tilsvarte 2/9 av verdien. Igjen var det jord
til en verdi av kr. 21.150.
Verdien av eiendommen forøvrig var kr. 32.000. Av dette gikk kr. 6.000
tapt. Altså sto det igjen kr. 26.000.
Etterpå
Ingen av de navngitte personene på Prestegården fikk noen erstatning. Der
imot er en Julie Johnsdatter Hallem oppført som tjener på Auglen. Hun fikk
kr. 10 i erstatning. Forslaget gikk ut på kr. 12. Hvorfor hun fikk erstatning,
er ikke oppgitt. Kanskje var hun en av de to ukjente tjenerne som var på gården
rasnatten.
I ettertid ble det vurdert slik at gården ikke lenger var egnet som preste
gard, og i 1896 ble den solgt til et konsortium. Unntatt fra salget var en del
av den gamle Prestegårdsskogen og noe havning som ble lagt til den nye
prestegården. Husmannsplasser og enkelte parseller ble frasolgt, og gården
ble i 1897 solgt til Johan Haugdal.
Kirkedepartementet kjøpte Stiklestad vestre som ny prestegard i 1896 av
oberstløytnant Peter Holst, som da bodde i Kristiania. Han ble forøvrig for
mann for Statens Verdal skomité etter utraset.
Otto Møller Hansen fortsatte som prest i Verdal inntil han gikk av for
aldersgrensen i 1898.
Før det hadde det i 1895 skjedd en avfelling av skylden:
Gårdsnr. 32,bruksnr. 1, Ver dalens Prestegard Auglen av skyld mark 34,97
et avtak for 20 år av mark 7,77, og deretter for bestandig et avtak av mark
7,38.
Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 2,68 for første halvår 1893.
Den ødelagte jorden ble i sin helhet utlagt til private eiere. En teig besto
av jorden ved selve Prestegården, og den andre teigen besto av jorden ved
Tokstad.
Det totale ødelagte arealet var på 324,7 dekar.
265,5 dekar utgjorde delen ved Prestegården, og 159 dekar var jorden ved
Tokstad. Tilsammen var dette 99,8 dekar mer enn det som ble ødelagt, nem
lig 424,5 dekar. I en kommentar i planen for utdeling av jorden heter det
at den store forskjellen etter all sannsynlighet skyldes en feil arealangivelse
ved avfellingen.
Noter:
Opplysninger ved Ingeborg Lindset Nilsen.

----
25 RasB
----
Bjartnes er en av de store sentrale gårdene i nedre Verdal. Men beliggen
heten har både vært en velsignelse og en forbannelse. Jorden tilhører den
beste i bygden, og der ligger velsignelsen. Som nærmeste nabo mot syd har
gården Verdalselven. Den er en del av forbannelsen. Det er store skader som
er blitt påført Bjartnesvaldet i tidens løp fra elvens side. Gang på gang har
den forsynt seg med store og små biter, og flere ganger har den skaret igjen
nom valdet slik at deler ble liggende på den andre siden.
Det er mange hundre år siden at navnet på gården svarte til terrenget. Navnet
forteller at gården opprinnelig lå på et ness. Dette nesset forsvant allerede
på 1400-tallet da et ras fikk elven til å skifte leie til syd for Ekle. På mange
mater var dette kanskje en fordel for Bjartnes, for dermed forsvant i hvert
fall for en tid den trusselen elven representerte så lenge den strøk forbi øst
siden av nesset Bjartnes lå på.
Mot øst ligger Ekle, som altså før 1400-tallet lå på den andre siden av elven.
Mot nord ligger deler av Stiklestadvaldet. Her har vi en annen del av for
bannelsen. I denne terrassen gikk det et forholdsvis stort ras i middelalderen.
Rasmassene fra dette raset må ha lagt seg ut over deler av flatene ved Bjart
nes og forårsaket store ødeleggelser.
Mot vest ligger Haug.
Bjartnes sett fra vest. Fotografert av E. Musum i 1918.


----
26 RasB
----
Seiv om Bjartnes lå langt unna rasporten for Verdalsraset, nådde leirmassene
også helt bort til dette valdet, og de anrettet til dels store skader på jorden.
Minst fire husmannsplasser måtte fraflyttes da jorden ble helt dekket av tykke
leirlag.
Det ble fastslått at gården før raset hadde bestått av 1057,2 dekar jord. Av
dette var 664,6 dekar dyrket jord, 295,3 dekar skog og havning, 73,8 dekar
eng, 13,5 dekar annen udyrket jord og 1 dekar veier og bebyggelse.
Matrikkelskylden var 50 mark 98 øre. Dette var uten sammenligning den
største gården som ble berørt av raset.
Utsæden var i 1890 7 hektoliter bygg, 40 hektoliter havre og 28 hektoliter
poteter. Til andre rotfrukter enn poteter ble det benyttet 25,3 ar. Kjøkken
hagen var på 0,1 ar. På gården fantes 1 fire-hjult vogn, 10 to-hjulte vogner
og 1 slåmaskin.
1. januar 1891 besto besetningen av 6 hester, 19 storfe, 26 sauer, 7 griser
og 20 høns.
Det finnes ingen oppgave over hvor stor besetningen var i 1893 da ingen
av dyrene kom til skade. Men den var rimeligvis av samme størrelse som
i 1891.
Folket
Martinus Olsen Bjartnes som eide Bjartnes, døde i 1877. Enken, Anne Marta
Andreasdatter Røstad, giftet seg med Mikal Andersen Stuskin i 1880. Han
var eier i 1893 da raset gikk.
Anne Marta Andreasdatter og Mikal Andersen Bjartnes.


----
27 RasB
----
I 1893 bodde ikke færre enn 11 mennesker på gården. Disse var:
- Mikal Andersen, gårdbruker, 55 år
- Anne Marta Andreasdatter, kone, 49 år
- Maria Lovise Martinusdatter, datter, 25 år
- Maren Anna Martinusdatter, datter, 23 år
- Sara Oline Martinusdatter, datter, 21 år
- Petter Olaus Martinussen, sønn, 19 år
- Anna Margrete Mikalsdatter, datter, 12 år
- Anton Mikalsen, sønn, 10 år
- tre tjenere
Mikal Andersen var fra Stuskin. Hans foreldre var Anders Jonsen Stuskin
og Kirsti Olsdatter Breding.
Anne Marta var fra Røstad i Frol. Hennes foreldre var Andreas Jonassen
Røstad og Maria Sisilia Grav.
Hvem tjenestefolkene var, har det ikke lyktes å finne ut.
Hva som skjedde '
Bjartnes hadde jord på begge sider av elven, og her la rasmassene seg over
store områder.
Like sydøst for gården lå en fråflyttet husmannsplass som hette Myra. Ved
denne plassen hadde de båtstø og ferge som de trakk over elven når de skulle
ha dyrene over på den andre siden, eller de skulle dra dit for å melke. Fergen
ble løftet opp og ført innover i skogen av leiren og vannet.
Før raset hadde Verdalselven et løp som passerte like vest for Bjartnes i
nordvestlig retning. Den gjorde der stor skade. Og man regnet med at det
bare ville ta noen få år før den ville nå gravstedet etter major Kliiwer som
lå midt ute i åkeren.
Dette løpet ble nå fylt igjen, og etterpå tok elven et fullstendig nytt leie.
Den delen av Bjartnesvaldet som tidligere hadde ligget på sydsiden av elven,
og som ble kalt Bjartnesøya, ble etter forandringene liggende landfast med
resten av valdet på nordsiden.
Det var aldri farlig for husene på Bjartnes, men det var store områder som
ble dekket av leire. En husmannsplass ble fullstendig ødelagt, og to andre
måtte fraflyttes. Og husmannen på den fjerde fikk også erstatning for skadene
han var blitt påført.
Etter hvert som leiren størknet, og det ble mulig å bevege seg ut på den,
ble det funnet flere lik utenfor Bjartnes. Anders Tiller fra Egge av Krag ble
funnet utenfor Bjartnes. Der han ble funnet, må det ha vært et torvstykke
som var helt, for han hadde laget seg et leie av mose hvor han tydeligvis
hadde ligget en tid. Ja, man mente faktisk at han hadde levet så lenge, at han

----
28 RasB
----
Søsken på Bjartnes. Bakfrå w: Anna Margrete, Petter Olaus, Sara Oline;
i midten Maria Lovise, Maren Anna; foran Anton.
hadde omkommet av sult og kulde. Det siste var kanskje riktig, men at han
døde av sult. kan vi vel trolig se bort fra.
I samtidige beskrivelser heter det at ordfører Andreas Tessem og hans ko
ne Oline Edvarda ble funnet omkomne i nærheten av Haga. Men Mikal
Andersen fortalte sine barn og svigerbarn at de ble funnet utenfor Bjartnes.
En annen ikke navngitt mannsperson ble også funnet død stående nede i


----
29 RasB
----
leiren til opp under armene. Spor i leiroverflaten etter hendene viste at han
hadde vært i live en stund, og at han hadde prøvd å komme seg fri. Men
han hadde vært ute av stand til å komme seg løs ved egen hjelp. Han hadde
tydeligvis sittet som i en skruestikke. Hvorvidt han var død av utmattelse og
kulde, eller om han druknet da vannet steg over leirflaten, er ikke opplyst.
Skatollet til Andreas Tessem ble også funnet utenfor Bjartnes. Det satt så
fast i leiren at det ikke var mulig å få det opp helt, og man måtte bryte det
istykker for å få fatt på innholdet. Og noe av innholdet var en god slump
penger som tilhørte Verdalens Meieri hvor Tessem var kasserer.
Gården fikk overslammet et totalt areal av 566 dekar. Av dette var 196,9
dekar dyrket jord, 73,8 dekar var eng, og 295,3 dekar var skog og havning.
Skylden ble som følge av dette nedskrevet med 22 mark 50 øre til 28 mark
48 øre.
15/34 av jorden ble ødelagt.
Jordverdien hadde vært 34.000 kroner før raset. Tapet ble satt til 15.000
kroner slik at det var igjen jord til en verdi av 19.000 kroner.
Eiendommen ellers var verd 37.000 kroner. Etterpå ble den satt i 25.000
kroner, slik at tapet ble ansett til å ha vært 12.000 kroner.
Etterpå
Etter at Verdalskomitéen hadde gjort seg ferdig med sitt arbeid, ble Mikal
Bjartnes tildelt et erstatningsbidrag på kr. 6.080,-. Han fikk et forskudd på
kr. 1.000.
Om gardens skyld ble følgende fastsatt i 1895:
Gårdsnr. 25, bruksnr. 1 Bjartnes av skyldmark 56,03 et avtak for 10 år
av mark 27,93, deretter for 10 år et avtak av mark 21,03, og derpå for be
standig et avtak av mark 16,03.
Dette førte til at veiskatten ble redusert med kr. 9,64 for første halvår 1893.
Bjartnes hadde mistet 566 dekar. Eieren fikk utlagt hele 740 dekar etterpå,
noe som var 174 dekar mer enn hva som hadde gått tapt. Dette hadde
sammenheng med at det nye elveløpet var vesentlig rettere enn det gamle,
og følgelig gikk det med mindre areal her. Allikevel utgjorde elvebredd og
sandører 174 dekar av det tilbakeførte arealet. 566 dekar var fast mark.
Elveløpet utgjorde 100 dekar.
En del av den gamle jorden ble allikevel liggende på sydsiden av elven,
og denne ble solgt som bruksnummer 4.
Det ble foretatt betydelige forbygningsarbeider langs elven forbi Bjartnes.
Til sine tider var nemlig elven svært vanskelig, og en tid ikke lenge etter
raset da den hadde tatt nytt leie forbi gården, var man redd for at den skulle
grave seg inn i den delen av Bjartnesvaldet som ikke var blitt ødelagt. I så

----
30
----


----
31 RasB
----
fall lå husene på Bjartnes svært utsatt til. Verdalskomitéen foreslo at Mikal
Andersen Bjartnes skulle betale kr. 200 som vederlag for noe av dette for
bygningarbeidet samt de fordeler han fikk ved at så store arealer ble tilbake
ført til gården. Disse pengene, sammen med hva Johannes Rosvoll på motsatt
side av elven også skulle betale for tilsvarende fordeler, skulle gå som ek
strautbetalinger til noen som hadde mistet alt, og hvor det ikke var mulig
å få noe jord tilbake som erstatning for det som var gått tapt.
Dette forslaget ble i praksis fulgt, men på papiret ble det gjort slik at pengene
ble betalt inn til Verdalsfondet. Verdalsfondet var blitt opprettet av de midler
som var blitt stilt til disposisjon fra myndighetenes side, og de pengegåvene
som hadde kommet inn fra både inn- og utland. Ekstrautbetaling til dem det
var tale om, ble så foretatt fra fondet.
Mikal Bjartnes drev gården frem til 1913, da han overleverte den til ste
sønnen Petter Martinussen. Mikal døde i 1924.
Petter ble gift med Borghild Olsdatter Volen. Hun hadde seiv blitt berørt
av ulykken ved at Vukusjøen ødela hennes hjemgård, Volen. (Se under Volen
østre.) Petter drev gården til at han overleverte den til sin sønn. Petter døde
i 1956. Borghild døde i 1992.
Maren Lovise Martinusdatter ble gift med Anders Ingebrigtsen Lund fra
Leksdalen. De bodde på gården Lund. Hun døde i 1946.
Maren Anna Martinusdatter ble gift med John Eriksen Baglo fra Søraker.
De hadde en tid bruket Veie i Vinne. Fra 1914 eide de gården Holmen. Om
Holmen kan nevnes at den var sterkt truet av Verdalselven etter raset, men
ble berget fra ødeleggelse ved iherdig innsats fra soldatenes side. (Se under
Holmen.) Maren Anna døde i 1949.
Sara Oline Martinusdatter giftet seg med Ole Bertram Eriksen Høy 10. Han
eide gården Rinnan mellom i Frol. Hun døde i 1954.
Anna Margrete Mikalsdatter ble gift med Mikal Johannessen Kluken. Han
var lærer ved Sjøbygda skole der de bodde. Anna Margrete døde i 1965.
Anton Mikalsen ble gift med Charlotte Antonie Johnsdatter Myhr. Anton
kjøpte gården Råa i 1914. Han døde i 1965.
Note:
Opplysninger ved Borghild Bjartnes.

----
32 RasB
----
Denne husmannsplassen lå langt vest på Bjartnesvaldet. Den lå syd for Bjart
nesvisøya helt nede ved elven. På grunn av den lave beliggenheten var den
sterkt utsatt ved flom. Det skulle ikke være stor vannføring i elven før man
måtte bruke båt for å komme seg til og fra Nesjan. Det var vel av den grunn
at dette var en gjennomtrekksplass. Forholdet mellom gårdfolket og plass
følkene var upåklagelig på Bjartnes, så det var ikke det som var årsaken til
at husmennene ikke ville bli værende på denne plassen.
I 1890 var utsæden 0,27 hektoliter bygg, 0,7 hektoliter havre, 1 kilo gress
frø og 2,9 hektoliter poteter. Dessuten ble det benyttet 0,1 ar til andre rot
frukter enn poteter.
1. januar 1891 var det 1 ku, 2 sauer og 9 høns på plassen.
Seiv om jorden ble noe ødelagt, ble ikke husene tatt, og følgelig gikk det
ikke i vei noen dyr. Dermed har vi ingen opplysninger om hvor mange dyr
det var i 1893. Men rimeligvis hadde de vel omtrent like mange da som i 1891.
Folket
Plassfølkene på denne plassen kom hit i 1887. Det var Andreas Simonsen
og hans familie. Han var treskomaker.
I de offisielle listene over skadelidte etter raset er ikke Andreas Simonsen
oppført under Bjartnes. Han flyttet derfrå til Jermstadenget under Jermstad
vestre i april 1893.
Derimot er Petter Iver Pedersen fra Nefferplassen under Rosvoll oppført
som en av dem som led skade under Bjartnes. Før hadde han bodd en tid
på Havet, en annen husmannsplass under Bjartnes. Det er således nokså stor
sannsynlighet for at han var på denne plassen i 1893.
Det er oppgitt at det bodde to voksne og fire barn på plassen da raset gikk:
- Petter Iver Pedersen, husmann, 34 år
- Marta Bårdsdatter, kone, 38 år
- Maren, datter, 11 år
- Peder Bernhard, sønn, 9 år
- Julianna, datter, 3 år
- Inga, datter, nyfødt

----
33 RasB
----
Marta Bårdsdatter og Petter Iver Pedersen Neffer.
Petter Iver var sønn av Peder Jensen og Serianna Johannesdatter på plassen
Neffer under Rosvoll.
Marta Bårdsdatter var sannsynligvis fra husmannsplassen Kroken under
Tiller i Leksdalen. Hennes foreldre var Bård Nilsen og Marta Olsdatter.
Hva som skjedde
Om kvelden 18. mai var Petter Iver og
Marta på besøk på Neffer, plassen under
Rosvoll store hvor Petter Iver var fra. De
rodde båt, og det var ikke langt stykke
mellom Nesjan og Neffer. Da de rodde
hjem hadde begge to lagt merke til en eien
dommelig og rar svovellukt som de ikke
kunne finne noen rimelig forklaring på.
(Se også under Forvarsler hvor det er for
talt om at både Dina Jermstad fra Gollaug
stuggu og Ragnhild Rosvoll fra Rosvoll
store også hadde kjent den samme lukt en.)
Det er ikke kjent hvor dan denne fami
lien opplevde raset. Men trolig steg leiren
gradvis oppover jorden, og kanskje nådde Maren Pettersdatter.

 

----
34 RasB
----
den også opp til husene. Ødeleggelsene ble imidlertid ikke så veldig store.
Riktignok ble jorden overslammet, men det ble ført som tap for gården.
Husmannen fikk tapet sitt fordi husene måtte fraflyttes.
Hverken mennesker eller dyr kom til skade.
Julianna Pettersdatter.
Peder Bernhard Pettersen.
Etterpå
Petter Iver Pettersen ble tildelt en skadeserstatning etter raset på 150 kroner.
I 1900 bodde han sammen med sin familie på Ørmelen. Sammen med dem
bodde da hans mor Serianna og hans halvbror Johannes Pedersen. Disse to
hadde overlevd da rasmassene tok husmannsplassen Neffer hvor de bodde.
(Se under Neffer, Rosvoll store.)
Petter Iver døde i 1943.
Marta Bårdsdatter døde i 1946.
Maren ble gift med baker Hilmar Thomsen på Øra.
Peder Bernhard bodde ugift på Ørmelen. Han var visstnok dreng på Fæby.
Etter 1940 bodde han i Sandstien.
Julianna var hushjelp hos lensmann John Suul.
Inga ble gift med Vilhelm Olsen. Hun døde i 1920.

 

----
35 RasB
----
BJARTNESVALD, MARKA 25.1
Plassen
Marka lå sy døst for Bjartnes inne i olderskogen et kort stykke unna elven.
I 1890 ble det sådd 0,67 hektoliter bygg og 1,39 hektoliter havre, og det
ble satt 4,18 hektoliter poteter. Til andre rotfrukter ble det brukt et areal på
0,05 ar.
1. januar 1891 år var det 1 ku, 2 sauer og 8 høns på plassen.
Hvor mange husdyr som var der i 1893, er ukjent.
Folket
Lornts Johannessen kom dit som husmann før 1865, og han og hans familie
var der hele tiden frem til 1893.
Da raset gikk, bodde følgende personer der:
- Lornts Johannessen, husmann med jord, 69 år
- Marta Andrea Bårdsdatter, kone, 66 år
Lornts var sønn av Johannes Stenersen og Borghild Sevaldsdatter. De var
opprinnelig fra Ytterøya, men de hadde bodd i Steiner stuggu under Bjartnes
før de kom til Marka.
Martas foreldre var Bård Andorsen Indal og Inger Pauline Rosvoll.
Lornts og Marta var så pass gamle at alle barna hadde reist i 1893, slik
at de var alene på plassen.
Hva som skjedde
Det er ikke kjent hvordan disse opplevde raset. Egentlig var de heller ikke
i livsfare. Riktignok ble jorden helt overslammet av leire slik at den ble øde
lagt, men hverken folkene på plassen eller dyrene mistet livet. Muligens sto
leiren oppover langs husveggene, men ikke dypere enn at det var mulig å
berge seg til tørt land.
Men her som på de fleste stedene der leiren kom veltende, rømte de i redsel.
Ingen kunne jo vite hvor mye som ville komme. I ettertid er det lett å være
overbærende. Men dette skjedde om natten. Folk ble vekket fra sin dypeste
søvn uten mulighet til å forstå hva som gikk for seg.
Jorden som ble ødelagt, ble regnet med sammen med den øvrige skaden
på Bjartnes' jordvei.
Verdalsboka - 3

----
36 RasB
----
Lornts Johannessen Stenersen og Marta Andrea Bårdsdatter.
Etterpå
I og med at jorden var ødelagt, var det heller ikke mulig å bli værende
på Marka.
For skaden på husene, og muligens kostnadene med å få flyttet dem, fikk
Lornts Johannessen kr. 400 i ersatning. Av dette fikk han kr. 240 i forskudd.
Lornts og Marta bodde i 1900 på Tinden sammen med en datterdatter. I
folketellingen 1900 kalles han Lornts Stenersen. Han har ved denne anled
ning benyttet sin fars patronymikon (sin fars etternavn eller farsnavn). Lornts
livnærte seg da ved gårdsarbeide som dagarbeider.
Både Lornts og Marta døde i 1914.


----
37 RasB
----
Denne plassen lå mellom Visøya og Bjartnesnesset, det vil si forholdsvis
langt vest på Bjartnesvaldet.
Det er ikke funnet opplysninger om utsæd og dyr fra 1890/1891. Det kan
ha sammenheng med at plassen bare fikk mindre skader. Men plassen var
liten, og husmannen var dreng på Bjartnes.
Folket
I 1893 var Gustav Mikalsen på denne plassen, og han var der også i 1891.
Trolig overtok Gustav etter Johannes Stenersen. Det var forøvrig den sist
Gustav Mikalsen Bjartnes.
Hvå som skjedde
nevntes patronymikon som var grunnlaget
for navnet på plassen.
Da raset gikk, bodde han der sammen
med sin familie som besto av kone og to
barn:
- Gustav Mikalsen, husmann med
jord, 31 år
- Anna Bergitte Olsdatter, kone, 39 år
- Marie Oline, datter, 6 år
- Anton Julius, sønn, 3 år
Gustav Mikalsen var sønn av plassføl
kene på Valøy a under Tømmeråsen, Mikal
Andersen og Ane Nilsdatter Tømmerås
vald.
Anna Bergitte var fra Fårenvald. Hennes
foreldre var Ole Andersen og Ingeborg
anna Johannesdatter Fårenvald.
I likhet med mange av plassene som ble så vidt berørt av rasmassene, vet
vi lite om hvordan folkene opplevde ulykken. Vi må formode at de rømte
vekk. Ingen kunne vite hvor høyt leiren ville stige. Vi vet at det spredte seg
en panikkartet frykt som medførte at hele dalen nedenfor de berørte område
ne ble fråflyttet de nærmeste dagene. Dels skyldtes dette redselen for at det ville


----
38 RasB
----
Mari Oline (Line) Gustavs
datter Bjartnes.
Anton Gustavsen Bjartnes.
komme nye ras, og dels skyldtes redselen at den sjøen som hadde dannet seg
ovenfor leirmassene, skulle bryte seg vei og komme som en flodbølge.
Hvor stort areal som ble overslammet på denne plassen, vet vi heller ikke.
Trolig var det ikke så veldig stort. Og i alle fall er det tatt med under det
ødelagte arealet på gården Bjartnes. Men det ser ut til at plassen måtte fra
flyttes, og det tyder på at noe av den jorden plassen hadde til disposisjon,
ikke lenger var brukbar. Dessuten ble trolig noe mer jord stående under vann
noen dager da Vukusjøen flommet over leirdemningen inntil elven laget seg
nytt løp forbi Bjartnes. Muligens ble husene berørt av dette.
Ingen dyr gikk tapt. Og hvis husene ble påført skade, var den trolig bare
begrenset.
Etterpå
Gustav Mikalsen ble tildelt en erstatning på 180 kroner etter raset. Dette
skulle tyde på at skaden ikke kan ha vært så omfattende. Han fikk kr. 150
i forskudd. Det er ikke funnet hvorfor han fikk forskuddet. Men muligens
ble penger brukt til flytting av husene.
Anna Ber gitte døde i 1896.
I 1900 finner vi Gustav Mikalsen på Ørmelen hvor han da hadde bygget
seg et nytt hus. Han kalte seg da Gustav Bjartnes. Dette året var han jern
banearbeider.

 

----
39 RasB
----
Han var da gift på nytt med Laura
Eilertsdatter. Hun var datter av Eilert og
Beret Tokstad som seiv hadde vært med
i raset da Tokstad østre gikk ut. (Se under
Tokstad østre.)
De to barna bodde sammen med ham og
stemoren i 1900.
Gustav døde i 1914 ved en ulykke «un
der et sykkelritt».
Sønnen Anton reiste til Amerika hvor
han døde i Fergus Falls i 1968. Han var
gift.
Datteren Marie Oline reiste også til
Amerika. Hun ble gift to ganger. Første
gang var hun gift med G. E. Thorp, og
etter at han døde i 1943 ble hun gift for
andre gang med Dan Anderson. Marie
Oline døde i 1975.
Laura Eilertsdatter fra Tokstad.


----
40 RasB
----
Visøya var et høyereliggende område mellom Bjartnes og Fæby som til
hørte begge disse gårdene. At det ble kalt Visøya hadde vel sammenheng med
at områdene rundt dette partiet ofte ble satt under vann, mens det akkurat
her lå tørt. Og for lang tid tilbake hadde elven i hvert fall hatt ett sideløp
nord for Visøya.
Både plassen under Fæby og plassen under Bjartnes bar samme navn. For
å skille dem fra hverandre, benyttes her navnet Bjartnes-Visøya. Bjartnes-
Visøya lå imidlertid litt lavere enn Fæby-Visøya.
Visøya lå helt på vestenden av Bjartnesvaldet. Plassen var en noe større
husmannsplass enn vanlig.
I 1890 er utsæden oppgitt å ha vært 0,7 hektoliter bygg, 2,1 hektoliter havre,
0,11 hektoliter havre til grønnfor og 5,56 hektoliter poteter. Til andre rot
frukter enn poteter ble det benyttet et areal på 0,3 ar.
1. januar året etter fantes det 2 kyr, 3 sauer, 1 gris og 10 høns på Visøya.
Antall husdyr i 1893 er ukjent. Tallet ble ikke tatt opp da ingen dyr gikk
tapt. Men antageligvis var det temmelig likt det fra 1891.
Folket
Husmannsfamilien som bodde på Visøya i 1893, må ha kommet dit mellom
1875 og 1891. Andreas Olsen som var der i 1893, er nevnt i 1891, men ikke
i 1875.
I 1893 er han oppført med kone og to barn. Han hadde visstnok flere sønner,
men trolig var de så pass gamle i 1893 at de var ute i tjeneste andre steder.
Sannsynligvis bodde følgende personer på Visøya da raset gikk:
- Andreas Olsen, husmann med jord, dagarbeider, 49 år
- Berit Nilsdatter, kone, 47 år
- Anna Margrete, datter, 10 år
- Laura Marie, datter, 7 år
Andreas var fra Skogn.
Berit Nilsdatter var fra Støren i Soknedal.

----
41 RasB
----
Hva som skjedde
Beliggenheten av Visøya viser at husene ikke ble berørt av rasmassene.
Men jorden ble ødelagt.
Hvordan Andreas og Berit og deres barn opplevde raset, vet vi ikke. Men
at de rømte vekk, er sikkert. Det er tvilsomt at de flyttet tilbake igjen. Dyrene
fikk de med seg.
Skadene kom hovedsakelig på jorden, og den tilhørte Bjartnes. Således ble
de skadene ført under gården.
Etterpå
Andreas Olsen fikk i skadeserstatning tildelt 350 kroner. Av dette fikk han
150 kroner i forskudd. Det er ikke opplyst hva pengene ble brukt til, men
det er en rimelig antagelse at det gjaldt utgifter til familiens underhold og
flytting av husene på plassen.
I 1900 bodde han og Berit på Nesset vestre på Tinden. De eide da eien
dommen Nesset vestre. Andreas var sagbruksarbeider. Laura Marie bodde
hjemme. Familien tok navnet Nesset som familienavn.
Andreas døde i 1929, og Beret døde i 1918.
Anna Margrete var budeie på Stiklestad øvre i 1900. Senere livnærte hun
seg som såkalt «høytidskokke». Hun var visstnok ugift.
Laura Marie ble gift med snekker Andreas By.

----
42 RasB
----
Ekle er en av de gårdene som har fått merke hvordan det er å ha Verdals
elven som nabo. Opprinnelig lå Ekle på sydsiden av elven og var landfast
med Rosvoll. Men en gang på 1400-tallet tok elven nytt løp syd for gården
som følge av at den ble demmet opp nordost for Ekle etter et ras ved Stikle
stad. Da forsvant mye av valdet. Men elven har stadig tatt biter av gården
etter det også, og den har også skaret seg gjennom valdet ved flere anlednin
ger. Dette har blant annet resultert i at deler av Eklevaldet ble liggende på
sydsiden. Her lå for eksempel Eklesøya.
Mot slutten av forrige århundre var Ekle en betydelig og veldrevet gard.
Den grenset i vest mot Bjartnes, i nord mot Stiklestadgårdene, og i øst mot
Hegstad. Mot syd lå Verdalselven.
Arealet var da 664,5 dekar fordelt på 334 dekar dyrket jord, 315 dekar
skog, 8 dekar annen udyrket mark og 7,5 dekar veier og bebyggelse.
Matrikkelskylden var 24 mark 96 øre.
Ekle sist i forrige århundre.


----
43 RasB
----
I 1890 ble det sådd 4,9 hektoliter bygg, 26 hektoliter havre, 2 hektoliter
havre til grøntfor og 50 kilo gressfrø. Det ble satt 40 hektoliter poteter. Til
andre rotfrukter enn poteter ble det benyttet et areal på 0,2 ar. Kjøkkenhagen
var på 0,1 ar. På gården fantes 8 to-hjulte vogner, 1 slåmaskin og 1 radså
maskin.
Pr. 1. januar 1891 besto husdyrbestanden av 6 hester, 24 storfe, 15 sauer,
7 griser og 12 høns.
Etter som ingen dyr gikk tapt i 1893, finnes det ikke noen oversikt over
antall husdyr dette året. Men det var sannsynligvis likt tallet fra 1891.
Folket
Eieren av Ekle i 1891, Oskar Antonsen
Monrad, hadde overtatt gården etter sin far bare
året før.
Han var ugift da raset gikk, og i listene står
det at på gården bodde det sammen med ham en
tjener og en annen, antageligvis hans søster. Men
det er imidlertid helt klart at bygdens lege, Albert
Strøm, og familie bodde der.
- Oskar Antonsen Monrad, gårdbruker, 21 år
- Karoline Valdemare, søster, 22 år
- en tjener
- Albert Severin Sivertsen Strøm,
kommunelege, 43 år
- Minda Maria Ursilda Bratt, kone, 35 år
- Gudrun, datter, 10 år
Oskar Antonsen Monrad.
- Rut, datter, 8 år
- Eva Maria, datter, 5 år
- Anna Johannesdatter Lyng, taus, 21 år
Oskar og Karolines foreldre var Anton Bendix Monrad og Amalie Sofie
Monrad.
Hvem tjeneren var, har det ikke lyktes å finne ut.
Albert Strøm var fra Trondheim. Hans foreldre var borgermester i Trond
heim Sivert Strøm og Albertine Margrete Riis. Han var født i Grue. Han ble
lege i 1878, og kommunelege i Verdal i 1884. Han og hans familie hadde
flyttet til Ekle fra Fagerhøy ved Hegstad i 1893.
Minda Marsia tilhørte en svensk adelsfamilie ved navn Bratt av Høglunda.
Hennes foreldre var Johan Abraham Bratt og Thea Randine Bierkebek. '
Anna Johannesdatter Lyng var fra Lyng mellom østre. Hennes foreldre var
Johannes Olsen Lyng og Karen Maria Andersdatter. Hennes far var død, men
hennes mor, Karen Maria, opplevde raset på Lyng nellom østre. (Se der.)


----
44 RasB
----
Karoline Valdemare Antonsdatter Monrad.
Hva som skjedde
Doktor Strøm kom til å spille en meget vesentlig rolle i den nærmeste tiden
etter raset. Som kommunelege fikk han ansvaret for nordsiden av elven, mens
hans kollega fra Levanger, doktor Sætre fikk ansvaret for sydsiden av elven.
(Deres arbeid er nærmere beskrevet under Redningsarbeidet.) Albert Strøm
ble også anmodet av fogd Gerhard Henrik Rubach om å oppgi hvem han mente
best hadde gjort seg fortjent til å bli hedret med medalje. Strøm inngå derfor
en rapport i den anledning. (Rapporten er gjengitt i sin helhet. Se også under
Medaljer.)
Men i tillegg til dette ga Strøm en beskrivelse av hva han hadde opplevd.
Dette er en av de mest detaljerte og kanskje etterrettelige beskrivelser av raset
som er laget. 2
«Jordfallet i Verdalen
«Det var om natten mellom den 18. og 19. mai 1893,» forteller doktor Albert
Strøm i Verdal; «jeg kom kjørende fra Vuku hjemover, fra øst mot vest.
Da jeg kom på høyde med gården Jermstad (Smedgården), stanset hesten
med en gang. Benene sprikte, kroppen dirret. Jeg ser meg om til alle kanter.
Jeg kan ikke øyne noe som den kan være redd for. Jeg driver på - den brå
vender. Jeg snur den til igjen og gir den et par dyktige rapp med svepen.
Da setter den i vilt trav bortover veien; den er ikke til å holde; men løpsk
er den heller ikke.


----
45 RasB
----
Slik gikk det omtrent 3 kilometer. Da vi er kommet gjennom øvre Preste
gårdsmo, sakker den med en gang av. Straks etter stanser den. Da hører vi
det rulle og suse bak oss: Det var torden og ikke torden, en dump rallende
lyd med enkelte brak innimellom; og så en underlig susen, som av en fjern
storm.
Omtrent 10 minutter etter var jeg hjemme på gården Ekle. Mens jeg holder
på å kle av meg, hører jeg igjen et sterkt brak. Jeg går bort til vinduet og
ser oppover dalen. Intet å oppdage; men alltid den samme sterke sus.
Min hustru var urolig; jeg trøstet henne med at det måtte være uvær langt
borte. Så gikk jeg til sengs, men kunne ikke sove. Jeg lå og grunnet på hva
det dog kunne være.
Da hører jeg en springe over gården; det ringer voldsomt på dørklokken.
Men før jeg, i bare skjorten, når vinduet, hører jeg utenfra: «Gården synker!»
Nå ser jeg ut: dalen ovenfor ligger som et eneste leirhav, med rester av
knuste bygninger spredt utover, og hos oss koker leiren like inn i hagen.
Med klærne i hendene og barna på armen sprang vi ut. Og så bar det opp
mot høydene, alltid mot høydene, uten å vende oss, uten å se oss om. Bare
stanse av og til for å puste. Vi hørte dumpe brøl av døende dyr, menneske
skrik. Og over det hele lå en kvalm svoveltung luft.
Vi vekket på nabogårdene. Krøtter og hester ble sluppet, og i vill fart bar
det med alle, mennesker og dyr, mot Hallemshøydene.
Ennå visste ingen av oss riktig hva som hadde skjedd. Men snart kom det
folk flyktende og fortalte om jordfallet.
Og så gikk solen strålende opp over åsen den 19. mai. Det var en grufull
morgen. Rundt om på haugene sto folk i hundrevis, lamslått av skrekk. For
eldre for gråtende omkring og spurte etter barna, barna etter foreldrene; ingen
visste hvem som var berget, ingen hvem som var omkommet, ingen våget
seg ned mot det forferdelige leirhav.
Halvnakne mennesker driver avsted med leirstrømmen i den kalde natten.
- Skårer av fugl samlet seg siden om de døde, hakket etter deres øyne og
skjemte deres legemer.
Men mange ble også berget. Kjekke karer på ski over leirsuppen og berger
hva som berges kan. 3 Soldater fra Rinnleiret, fotfolk og hestefolk, raske,
djerve og modige menn, våger seg med livsfare bort til de sunkne hus.
Og over hele Norges land følte man at jordfallet var en landsulykke. Det
ble ofret i landets kirker, og hundretusener av kroner strømmet til dem som
hadde tapt alt. Ennå kan ingen si hvor lang tid det vil gå før det atter stiger
en blomstrende bygd frem der det nå er øde og trøstesløst med hustak og
stolper liggende som vrakstumper i leirhav et.»
Strøm tilbrakte ikke lang tid neste dag oppe ved Hallem. Han måtte trå

----
46 RasB
----
til som lege, og han gjorde en meget respektabel innsats i dagene som fulgte.
Ut på dagen våget man seg ned til gården, og også her ble dyrene sluppet løs.
Etter hvert som man fikk klarhet om at det ikke var farlig å være på går-
den, vendte også folkene på Ekle tilbake. Hverken hus eller dyr var kommet
til skade.
Derimot hadde jorden fått store skader. 449,8 dekar var overslammet. Av
dette var 134,8 dekar dyrket jord, og 315 dekar var skog og havning.
Dette var 11/20 av jorden.
Jordverdien hadde vært 21.600 kroner før raset. Skaden ble satt til 11.880
kroner slik at den nye verdien ble 9.720 kroner.
Verdien av gården forøvrig hadde vært 26.000 kroner. Den nye verdien
ble 12.000 kroner. Tapet ble regnet til 14.000 kroner.
Peter Aneussen Prestmo.
Etterpå
Folkene på Ekle rømte også vekk da det
store etterraset gikk 6. september. En av
dem som var på gården da, var den 9 år
gamle gjetergutten Peter Aneussen. Han
var fra Lyngsmoen. Hans foreldre var
Aneus Martinusen og kone Ingeborganna
Petersdatter. Han har fortalt hva som
hente slik: 4
«Vi ble vekket om morgenen og kunne
høre larmen fra raset som gikk. Det ble
stor ståhei på gården. Her var det om å
gjøre å berge seg seiv. Vi tok beneste
veien mot kirken og Hallem. Jeg så meg
tilbake oppe ved Brustua. Jeg så da at
Monrad og drengen var til hest og jaget
buskapen foran seg.»
Skaden gården led, var overslamming av jord
Som erstatning for skadene fikk Oskar Monrad kr. 7.850,00. Han fikk 500
kroner i forskudd.
Om skylden heter det i protokollen fra 1895:
Gårdsnr. 26, bruksnr. 1, Ekle av skyld mark 24,96 et avtak for 20 år av
mark 13,73, og deretter for bestandig et avtak av mark 12,36.
Dette førte til at veiskatten ble redusert med kr. 4,74 for første halvår 1893.
Monrad drev så gården frem til 1896 da han overdrog den til sin søster
Karoline. Hun hadde den bare i to år, for i 1898 solgte hun Ekle til Mikal
Pedersen Kålen.
I 1900 ble gården tilbakeført all tapt jord. Men dette feltet var delt i to


----
47 RasB
----
av elven. På nordsiden var grensene i alt vesentlig uforandret samtidig som
at skadet og uskadet mark lå opp til hverandre. På sydsiden brøt elven sterkt.
Den faste marken utgjorde 449,8 dekar, altså likt det tapte.Elveleiet ut
gjorde 130 dekar, og elvebredd og sandører utgjorde 175 dekar.
Ekle. Leirsuppen nådde helt opp i hagen på Ekle. Det nye løpet kom nærmere
gården enn det gamle. Faren for erosjon var derfor større.
Oskar Monrad utvandret til Amerika i 1899. Han var da gift med Marie
Jørginusdatter Ness. Hun fulgte etter senere. De ble skilt.
Oskar Monrad bodde i Des Moines i lowa i 1904.
Karoline ble gift med banksjef Hanssen på Steinkjer.
Albert Strøm ble utnevnt til distriktslege i Rissa i 1893. Han flyttet dit med
sin familie og var der til 1896 da han ble syk. Så flyttet han til Kristiania
og døde der i 1898.
Anna Johannesdatter Lyng mistet ikke noe på Ekle. Men hun hadde om
trent alle sine eiendeler hjemme på Lyng mellom østre. Til å begynne med
unngikk husene der skade, men etter hvert som vannet steg over leirdemnin
gen, ble det klart at husene lå utsatt til. Man begynte derfor å bære ut møbler
og klær. Blant annet ble omtrent alt av Annas eiendeler båret ut og satt på
gardsplassen. Da kom vannet. Alt som sto ute, ble tatt av flommen og ført
vekk. Anna mistet nesten alt hun eide. 5


----
48 RasB
----
Det er nok grunnen til at hennes navn
står oppført i listene over folk som var ak
tuelle for erstatning. Men bare navnet hen
nes står. Hun fikk nemlig ikke utbetalt
noen erstatning.
Senere ble hun gift med Olaus Petter
sen Karmhus, og de var bosatt på Karm
hus i Leksdalen.
Hun døde i 1917
Anna Johannesdatter Lyng.
Noter
1 I Verdalsboka II A står det at hun døde i
og at hun ligger begravet på Stiklestad. Året
1884
må være feil, for i folketellingen 1891 står hun oppført sammen med Albert Strøms familie
på Fagerhøy. Dessuten forteller doktoren seiv om sine opplevelser rasnatten at han trøstet sin
kone, som var urolig. Se nedenfor.
Strøms beskrivelse ble gjengitt i Nordal Rolfsens lesebok i minst tre forskjellige utgåver, i
1894, i 1897 og i 1905. Det bør bemerkes at det ikke minst var på grunn av disse lesestykkene
i denne leseboken for folkeskolen at Verdalsraset ble så godt kjent blant folk flest i hele landet
i den neste generasjon etter raset. Strøms beskrivelse av selve rasårsaken er utelatt da denne
ikke stemmer med moderne geologisk kunnskap. Heller ikke er hans eksempler på enkelt
skjebner tatt med. De finnes andre steder i denne fremstillingen. Teksten er modernisert en del.
Her viser merkelig nok doktor Strøm til den fortellingen om skiløperne som gikk over raset
og berget mange som ellers ville ha vært fortapt. Men i sin rapport til fogden om hvem som
skulle få utmerkelse, kalte han denne skituren for humbug. «Ikke gikk de på ski, og ikke fikk
de utrettet noe,» sa han. Derimot er det en kjensgjerning at Johan Larsen Sundby gikk på ski
ut over til Ingeborganna Tessem som befant seg på restene av hustomten til Trøgstad skole.
Hun ble berget i land ved at hun sto bakpå skiene hans. Dette er den eneste bekreftede
redningsaksjonen hvor ski ble benyttet. Dagen etter ble imidlertid ski benyttet av en rekke
personer i de siste forsøk på å finne overlevende og omkomne, og eventuelt levende dyr, før
vannet steg over leirdemningen. Men da var overflaten langt fastere slik at dette ikke var for
bundet med livsfare. Likeledes ble det benyttet ski etter at Vukusjøen var tømt, og også da
var overflaten vesentlig tryggere. Og det var hovedsakelig i den sammenheng at fugleflokk
ene befant seg over leirsjøen. Og da ble det, som doktoren forteller, funnet mange mennesker
som var ille tilredt av ruglene.
4 Opplysninger ved Reidar Prestmo, sønn av Peter.
Opplysninger ved Aslaug Nordset, datter av Anna Johannesdatter.


----
49 RasB
----
EKLO
De tre Eklo-gårdene ligger på en rygg som ble stående igjen på sydsiden
av skredgropen etter raset.
Mot vest danner ryggen den østre begrensningen av skredporten. Mot øst
henger den sammen med Landfall og terrassen nedenfor Faren. Men her er
det nesten skaret av av tidligere ras.
Over den vestre delen av ryggen skjærer den såkalte Eklo-dalen seg ned.
Dette er restene etter et gammel elveløp fra den gang da elven gjennom
Leirådalen hadde sitt løp over dette området. Elveløpet ble tørrlagt da Leirå
dalen ble åpnet ved en rekke ras i middelalderen.
Men enda så sent som 18. mai 1893 hadde en liten bekk sitt løp gjennom
denne dalen. Dalen ble imidlertid kuttet av slik at bare den nederste delen
er igjen på denne ryggen nå. Lengre opp finnes dalen igjen nedenfor Faren.
Den opprinnelige og første Eklogården kan trolig spore sin historie helt
tilbake til begynnelsen av vår tidsregning. I hvert fall stammer den fra eldre
jernalders romertid, det vi si fra tidsrommet 0 - 400 e. Kr.
Eklo var en stor og betydningsfull gard gjennom hele førkristen tid. I kristen
middelalder begynte oppdelingen. Men da begynte sannsynligvis også øde
leggelsene fra naturens side. Det er et gammelt sagn som sier at Høy-Eklo
forsvant da Leirådalen ble åpnet opp.
Og på platået mellom Eklogårdene og Eklodalen ligger det rester etter
gammel skredmasse. Men å fastslå hvordan det har skjedd, er helt uråd i dag,
fordi Verdalsraset har fjernet alle spor mot nord, og Verdalselven har fjernet
sporene mot syd. For elven har gravet seg dypt inn i sydsiden av terrassen.
Det er ikke et lite areal den har fjernet i århundrenes løp. Det var forøvrig
her elven hadde sitt løp inntil raset gikk i 1893.
Tallet på Eklo-gårder har variert opp gjennom tiden. Likeså har navnene
skiftet.
Eklo søndre ble kalt Eklo østre, og den var en tid på 1600- tallet delt i
to. Men dette navnet brukes ikke i dag.
Eklo nordre ble dels kalt Eklo vestre, og i første halvpart av 1600-tallet
var også den delt i to.
På 1800-tallet skjedde det ytterligere delinger og sammenslåinger. (Se Ver
dalsboka IV s. 260 ff.)
Generelt

----
50 RasB
----
Da raset gikk, fantes følgende Eklo-gårder: Eklo søndre, Eklo nordre østre
mellom, Eklo vestre og Eklosvedjan. Den siste forsvant fullstendig. I tillegg
må Rognhaugen nevnes. Dette er en gard som er skilt ut fra Eklo søndre.


----
51 RasB
----
I dagligtalen er dette Eklo vestre.
Dette var den ene halvparten av det gamle Eklo nordre.
Gårdsvaldet nådde helt bort til Modalen og Follobekken i vest. Der og i
sydvest grenset valdet mot Haga. I Modalen grenset valdet også mot Mo.
Muligens nådde valdet så vidt bort til de sydligste deiene av Krag. I 1893
var det Krågsmoen som lå her. Mot nord lå så Eklosvedjan. Mot øst og syd
øst lå Eklo mellom. Elven dannet grensen mot syd.
Beliggenheten av Eklo vestre gjorde at den ikke fikk så store skader av
selve utglidningen. Skadene skyldtes først og fremst overslamming av jord
og skog.
Før raset var arealet 289.62 dekar. Her var det 148,42 dekar dyrket jord,
124,09 dekar skog og havning, 4,9 dekar eng, 18,59 dekar annen udyrket
mark og 1,6 dekar veier og bebyggelse.
Matrikkelskylden var 8 mark 67 øre.
I 1890 ble sådd 2 hektoliter bygg og 12 hektoliter havre. Det ble satt 9
hektoliter poteter. Det fantes 6 to-hjulte vogner på gården.
Husdyrbestanden pr. 1. januar 1891 var 2 hester, 8 storfe, 9 sauer, 3 griser
og 11 høns.
Folket
Johannes Pedersen Stubbe hadde overtatt gården omkring 1870.
Da raset gikk, bodde følgende personer der:
Johannes Pedersen, gårdbruker, 72 år
Marie Kristoffersdatter, kone, 57 år
Peder Marius, sønn, 20 år
Anne Kristine, datter, 18 år
Inger Marie, datter, 17 år
Odin, sønn, 14 år
Anna Pauline, datter, 11 år
Johannes var sønn av Peder Paulsen og Magnhild Jensdatter fra Stubbe.
Marie Kristoffersdatter var datter av Kristoffer Kvello og Anne Reppe.
Verdalsboka - 4

----
52 RasB
----
Familien på Eklo nordre vestre. Bakfrå v.: Peder Marius, Odin, Anna Pauline.
1 midten: Marie Kri stoffe rsdatte r, Johannes Pedersen Eklo. Foranfra v.: Anne
Kristine, Inger Marie.


----
53 RasB
----
Hva som skjedde
Dagen før raset var Peder Marius borte på et jordstykke kalt Eklosanden
og gjorde våronn. Eklosanden var en nedlagt husmannsplass. Det bodde ingen
folk der, men jorden ble brukt av Eklo vestre. Peder pløy de jordstykket den
dagen. Da han var ferdig, vurderte han om han skulle sette igjen redskapene
der, eller ta dem med seg hjem. Han bestemte seg for det siste, og han tok
med seg plogen og utstyret til Eklo vestre.
Om natten gikk raset, og den jorden han hadde pløyet, var borte. Men han
berget plogen fordi han hadde tatt den med opp til gården da han var ferdig.
Heller ikke på Eklo vestre hørte man det første raset. De ble vekket av
Peter Eliassen på nabogården Eklo nordre østre. De var blitt vekket av Kristen
skomaker fra plassen Eklomyra. Denne plassen lå nedenfor Eklomelen ved
elven, og han hadde så vidt kommet seg ut før leiren stengte alle dører og
vinduer.
Peter Eliassen hadde en båt liggende på gården, og sammen trakk de nå
denne båten mellom seg mot melkanten i syd. De hadde til hensikt å sette
over elven for å komme seg i sikkerhet på den andre siden. Mens de sprang
slik med båten mellom seg, så de seg hele tiden tilbake for å se om Eklo
bakkene reiste.
Da de nådde ut på melkanten, oppdaget de snart at i den retning fantes det
ingen redningsvei. De sprang så i retning av Landfall. Derfrå sprang de mot
Leirådalen og Halset. Også på denne turen trakk de båten med seg. De var
overbevist om at Eklo ville gå ut, og de mente at da ville båten være en
mulighet for redning.
Inger Marie fortalte at det hadde gått styggelig fort for seg da de forlot
huset. For da hun sprang nede på Landfallflatene, oppdaget hun at hun hadde
sko fra to forskjellige skopar på seg.
De fikk ikke tid til å slippe ut husdyrene, slik at de sto inne i fjøset da de
rømte. Da de kom tilbake utpå dagen 19. mai for å se til dy rene, fant de folkene
fra Krågsmoen, Hans Nilsen og hans familie, der. Hans kone Ingeborganna
Olsdatter hadde nettopp vært inne i fjøset og melket og gitt dy rene mat. Seiv
hadde denne familien mistet alt de eide, men de berget livet og hadde kommet
seg opp til Eklo nordre vestre.
Skaden på gården omfattet 39,4 dekar dyrket mark, 4,9 dekar eng og 59,1
dekar skog og havning, tilsammen 103,4 dekar.
Ca. 3/8 av eiendommen gikk tapt
Før raset hadde jord verdien vært kr. 6.400. Etterpå ble den satt i kr. 4.000
Tapet var således på kr. 2.400.
Eiendommen ellers sto i kr. 8.000. tapet ble satt til kr. 3.250, slik at den
nye verdien ble kr. 4.750.

----
54 RasB
----
Etterpå
Johannes Pedersen Eklo ble tildelt en erstatning på kr. 2.300. Han fikk
500 kroner i forskudd.
I 1895 ble skylden på gården fastsatt slik:
Gårdsnr. 95, bruksnr. 4, Eklo vestre av skyld mark 8,67 et avtak for 5
år av mark 3,25, og deretter for bestandig et avtak av mark 1,67.
Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 1,12 for første halvår 1893.
Den ødelagte jorden var på 103,4 dekar. Den ble utlagt til eieren i to teiger,
en på norsdsiden i skredgropen, og en på sydsiden ved elven.
Johannes kjøpte Stor-Vuku i 1893, og hans sønn Odin drev gården. Johan
nes og Marie flyttet dit da Peder overtok Eklo i 1900.
Marie døde i 1915.
Johannes døde i 1929 106 år gammel. Han var da bygdens eldste, og man
antok at han var landets eldste mann da.
Peder giftet seg med Maren Jonsdatter. Han døde i 1959.
Odin overtok Vuku store i 1910. Han giftet seg med Marie Sivertsdatter
fra Øra. Han døde i 1956.
I 1900 bodde Anne Kristine, Inger Marie og Anna Pauline på Vuku store.
Inger Marie giftet seg ikke. Hun bodde på kåret hos Odin. Hun døde i 1960.
Anna Pauline giftet seg med Johan Libakk. De kjøpte Stubbe. Anna døde
i 1928.
Heller ikke Anne Kristine giftet seg. Hun overtok Stubbe, og bodde der
i mange år. Hun døde på Verdal Aldersheim i 1957.
Note:
Opplysninger ved Arne Eklo.

----
55 RasB
----
I dagligtalen kalles denne gården Eklo mellom.
Gården ble delt så sent som i 1865 i Eklo østre og Eklo mellom. Men i
1892, altså året før raset, ble partene samlet til en gard igjen.
I nordvest grenset gården mot Eklo vestre. Helt i nordøst nådde valdet så
vidt det var bort til Tokstad. I sydøst lå Eklo søndre, og i sydvest nådde valdet
ned til elven.
Før raset var det totale arealet 289,62 dekar. Her var 174,98 dekar mål
dyrket jord. Resten fordelte seg på 87,55 dekar skog, 3.9 dekar eng, 21,65
dekar annen udyrket mark og 1,54 dekar veier og bebyggelse.
Matrikkelskylden var 7 mark 12 øre.
De opplysningene som er satt opp nedenfor, er hentet fra en registrering
i forbindelse med folketellingen fra 1891, og da var det fremdeles to garder.
Utsæden for Eklo østre mellom var 1 hektoliter bygg, 5 hektoliter havre
og 6 hektoliter poteter. Der var det 2 to-hjulte vogner.
For Eklo mellom vestre var tallene 1 hektoliter bygg. 6 hektoliter havre
og 6 hektoliter poteter. Det fantes 2 to-hjulte vogner på gården.
Husdyrene er også oppgitt for to garder 1. januar 1893.
På den første var det 1 hest, 5 storfe, 5 sauer, 1 gris og 9 høns.
På den andre var det 1 hest, 3 storfe, 5 sauer, 2 griser og 9 høns.
Eklo mellom sett fra syd i 1918.
Foto: Einar Musum.


----
56 RasB
----
Ingen dyr gikk tapt i raset, og følgelig er det ikke oppgitt noe om husdyr
holdet i 1893. Muligens var antallet på husdyr noe mindre på gården etter
sammenslåingen enn det samlede tallet for to garder.
Johan Hojem og Maren Petersdatter.
Folket
På denne gården bodde Petter Eliassen. Han overtok Eklo mellom etter
sin far Elias Larsen i 1888. Og i 1892 kjøpte han Eklo ostre av Johannes
Ellevsen. Dermed kom de to partene på en hand igjen.
Da raset gikk, bodde følgende personer på gården:
- Peter Eliassen, gårdbruker, 39 år
- Ragnhild Bergitte Olausdatter, kone, 48 år
- Maren Elise, datter, 14 år
- Karen, datter, 13 år
- Petra Bergitte, datter, 11 år
- Ole Martin, sønn, 8 år
- Edin Marius, sønn, 3 år
På kåret bodde
- Elias Kristian Larsen, kårmann, 73 år
- Marit Pedersdatter, kone, 80 år
Peter Eliassen var sønn av disse to.
Ragnhild Bergitte var datter av Peter Olaus Bårdsen og Marta Olsdatter
på Haga mellom.


----
57 RasB
----
I de offisielle listene opplyses det at det var fire barn hjemme. Familien
hadde seks barn. Normalt skulle det ha vært de fire yngste som var hjemme.
Men den eldste datteren, Maren Elise, har fortalt hvordan de flyktet
hjemmefra, så i alle fall var hun hjemme. Men i og med at ingen liv gikk
tapt på denne gården, kan det rett og slett være en feil når det står fire barn.
Eller det kan være slik at da listen ble satt opp etterpå, hadde Maren Elise
flyttet hjemmefra. Hun var nemlig 14 år da dette skjedde, og hun ble kon
firmert like etterpå.
Elias Kristian Larsen var født på Skjærset. Hans foreldre var Lars Jensen
Lorås fra Røra og Marta Eliasdatter Skjærset.
Marit Pedersdatter var født på Haug. Hennes foreldre var Peder Larsen
Haug og kone Beret Ellevsdatter.
Hva som skjedde '
Om disse fortelles det at de fikk varsel
av Kristen skomaker som kom opp til
gården. Kristen skomaker var husmann
under gården og bodde på en liten hus
mannsplass like nedenunder Eklomelen
ved elven som ble kalt Eklomyra eller
Eklomelen. Plassen hans ble begravet av
det første skredet. Kristen klarte imidler
tid å komme seg ut i live, men bortsett fra
et laken, var livet alt han klarte å berge.
Fullstendig tilklint av leire stavret han
seg opp til Eklo mellom. Der lå «sjøl-
folket» i en omhengsseng på kjøkkenet. De Ole Petersen Eklo.
våknet ved at det tuslet ute på gangen.
Kristen gikk inn på kjøkkenet, og det for-
telles at da Petter fikk se denne figuren på golvet, visste han ikke hva han
skulle tro. Men etter sigende skal han ha sagt for seg seiv:
«Deg har jeg hørt snakk om, men aldri sett. Er det slik du ser ut.»
Men Kristen fikk satt dem inn i hva som var i ferd med å skje. I full fart
la de på dør. De fikk varslet på nabogården Eklo nordre vestre.
Den eldste datteren på gården, Maren Elise, har fortalt at de tenkte først
åta seg ned til elven, for så å sette over til Melby med båt. Petter hadde
en båt liggende oppe på gården. Sammen med folkene fra den andre Eklo
gården trakk de båten mellom seg på melkanten. Hele tiden snudde de seg
for å se om Eklobakkene reiste. Men da de fikk se hvordan det så ut nede
i dalbunnen, var det bare å glemme den rømningsveien. De forlot båten og


----
58 RasB
----
sprang det de kunne nordøstover. De ville prøve å komme bort til fjell, for
der ville de være sikker. Klokkhusberget i Leirådalen var derfor målet.
En annen versjon sier at de trakk med seg båten også da de rømte østover.
De mente at dersom Eklobakkene gled ut, ville de ha en mulighet til å berge
seg i båten.
Maren hadde Edin Marius på ryggen, og foreldrene hjalp kårfolkene. De
andre hjalp hverandre best mulig.
De sprang østover i retning av Landfall.
I følge hva de seiv mente, var de fremme ved Klokkhusberget ca. klokken
1, og her følte de seg trygge. De såtte seg ned og så seg tilbake. Maren for
talte at de da så gården Krag seile nedover. Etter at den hadde vært ute av
syne et øyeblikk mens den var bak Ekloryggen, dukket den frem igjen nede
i dalen, og fra der de satt så det ut som at den støtte mot Melbyberget så
bitene fløy.
På den avstanden var det nok ikke mulig å se at bitene fløy. At det så ut
som at den støtte mot Melbyberget, må vel kanskje også tilskrives avstanden.
Men det er en kjensgjerning at Krag havnet nede ved Sundby, og det er ikke
så langt fra Melby. Og de kan ha sett leirspruten da den sprutet oppover
bakkene på motsatt side av dalen.
Kristen skomaker var ikke med på denne løpeturen. Hvor han gjorde av
seg, var ukjent. Men alle folkene på gården berget seg, og det gjorde også
Kristen skomaker.
Her er det imidlertid grunn til å gjøre seg en liten refleksjon. Det er nemlig
ikke mulig at de kan ha vært fremme ved Klokkhusberget på den tiden det
var tale om. Det første skredet som tok huset til Kristen skomaker, gikk ca.
klokken 0030. Huset hans ble tatt noen minutter senere. Han klarte å komme
seg ut og opp til Eklo mellom. Etter å ha vekket folkene og fått dem til å
forstå hva som skjedde, trakk de altså først båten ut til melkanten før de flyktet
nordøstover. Til Klokkhusberget er det ca. 3 kilometer i luftlinje, og de måtte
dessuten krysse Leirådalen. Og de måtte opp i berget til en slik høyde at de
fikk oversikt over det som skjedde i rasområdet. Det synes helt urimelig at
alt dette kan ha skjedd i løpet av en halv time. Rimeligvis så de det som er
beskrevet mens de befant seg på vestsiden av Leirådalen. Flukten fortsatte
til de kom til fast fjell. Derfor er det ganske sikkert en erindringsforskyvning
som skyldes de enorme sinnspåkjenningene de var utsatt for.
Eklo mellom ble ikke påført så veldig store skader, seiv om den riktignok
mistet noe jord ved selve raset. Men mesteparten av den jorden som ble øde
lagt, ble ødelagt ved overslamming.
Skadene omfattet 49,2 dekar dyrket mark, 3,9 dekar eng og 39,4 dekar
skog og havning, tilsammen 92,5 dekar.
Dette tilsvarte ca. 7/20 av eiendommen.

----
59 RasB
----
Før raset sto verdien av jorden i kr. 4.000. Etterpå sto den i kr. 2.600,
slik at tapet var på kr. 1.400.
Eiendommen forøvrig sto i kr. 9.000 før raset. Tapet ble satt til kr. 3.250,
slik at det var tilsvarende kr. 5.750 igjen.
Etterpå
Peter Eliassen fikk kr. 2.500 i erstatning. Han fikk kr. 218,96 i forskudd.
Av dette var kr. 18,96 til dekning av hans gjeld i Verdalens Meieris landhan
del på Stiklestad.
Kårfolkene Elias Larsen og Marit Pedersdatter fikk kr. 205 i erstatning.
De fikk 80 kroner i forskudd. Og som årlig livrente fikk de kr. 180.
Elias Larsen er også nevnt i Forvaltningskomitéens protokoll 15. desem
ber 1893. Der opplyses det at han måneden før hadde fått et tilskudd på kr.
50 av Utdelingskomitéen. Nå ble det bestemt at dette skulle være en gave.
Eklo nordre østre og mellom fikk forandret skylden på følgende vis i 1895
(to bruksnummer):
Gårdsnummer 95, bruksnr. 1, Eklo østre av skyld mark 3,56 et avtak for
5 år av mark 1,25, og deretter for bestandig et avtak av mark 0,56.
Dette medførte en reduksjon av veiskatten på kr. 0,43 for første halvår 1893.
Gårdsnummer 95, bruksnr. 3, Eklo mellom av skyld mark 3,56 et avtak
for 5 år av mark 1,25, og deretter for bestandig et avtak av mark 0,56.
Også denne parten fikk en tilsvarende reduksjon av veiskatten, kr. 0,43,
for første halvår 1893.
Skaden tilsvarte 92,5 dekar jord. Alt dette grenset direkte til det som ikke
ble berørt, og alt ble derfor utlagt til eieren.
Peter og Ragnhild fortsatte på gården etterpå. Både de og deres barn bodde
der i 1900. Peter kjøpte restene av Jermstad østre eller Smedgården. Han
bygget nye hus langt øst på valdet like syd for Faren øvre. Han fikk tinglyst
veirett gjennom rasgropen mellom Eklo nordre østre og Jermstad østre.
Kårmannen Elias bodde også på Eklo nordre østre i 1900. Han var nå blitt
enkemann. Marit døde i 1900. Elias døde i 1903.
I 1909 overleverte Peter og Ragnhild gården til sønnen Ole.
Peter døde i 1940, mens Ragnhild døde allerede i 1909.
Maren Elise gikk under navnet veitja. Hun ble gift med John Hojem. De
kjøpte Landfallenget som så fikk navnet Hojem.
Karen var ugift.
Ole som overtok gården etter sin far, giftet seg først med Anna Oline. Et
ter hennes død giftet han seg med Marie Steinsli.
Edin Marius var også ugift.
Noter:
Opplysninger ved Arne Eklo, Magnhild og Leif Myhre.

----
60 RasB
----
Som navnet antyder, er dette den sydligste av Eklo-gårdene.
Mot nordvest grenset gården mot Eklo mellom. Langs en kort strekning
i nordost nådde valdet bort til Tokstad som lå under Prestegården. I nordost
lå også Rognhaugen. Mot øst lå Landfall, og mot syd lå Verdalselven.
Denne gården fikk ingen del av jorden ødelagt av selve utglidningen.
Derimot ble store deler av elvesletten på sydsiden av valdet overslammet.
Før raset hadde denne gården et samlet areal av 529,83 dekar hvorav 298,14
dekar var dyrket jord, 148,61 dekar var skog og havning, 44,3 dekar var
eng, 37,37 dekar var annen udyrket jord, og 2,31 dekar var veier og be
byggelse.
Matrikkelskylden var 19 mark 16 øre.
I 1890 var utsæden 7 hektoliter bygg, 19 hektoliter havre, 25 kilo gressfrø
og 12 hektoliter poteter. På gården fantes 4 to-hjulte vogner og 1 slåmaskin.
Antall husdyr pr. 1. januar 1891 var 4 hester, 25 storfe, 10 sauer, 3 griser
og 6 høns.
Etter som ingen dyr gikk tapt i skredet, finnes ingen tall oppgitt for året
1893. Men besetningen var nok temmelig lik den i 1891.
Folket
Eieren av gården, Johan Gustav Andreassen, hadde kjøpt den i 1884.
Følgende personer bodde der da raset gikk:
- Johan Andreassen, gårdbruker, 39 år
- Karen Anna Ellefsdatter, kone, 36 år
- fire tjenere
Johan Andreassen var fra Lillemoen i Skogns Markabygd. Hans foreldre
hette Andreas Olsen Ness og Ingeborg Anna Bardosdatter.
Karen Anna Ellefsdatter var fra Frol. Hennes foreldre var Ellef Matias sen
Heir og Lisa Margrete Johnsdatter Hallan.
Hvem tjenerne var, er ukjent.
Hva som skjedde
Det er ikke kjent hvordan disse opplevde raset, men ingen omkom, og ingen
kom til skade. Men de rømte ikke vekk i likhet med folkene på nabogårdene.
Karen lå syk, hun hadde lungebetennelse. Da folkene på nabogården Eklo

----
61 RasB
----
Eklo søndre sett fra nord i 1922.
Foto: Einar Musum.
nordre østre var på vei ut mot terras sekanten med båten som de hadde tenkt
å sette over elven med, vekte de de to på Eklo søndre. Johan skal da ha svart
slik: 1 «Æ rekke mæ itj! Karen e dale!»
De ble derfor værende på gården. De beholdt også husdyrene hjemme. Ingen
av dem gikk tapt.
Ødeleggelsen omfattet 29,5 dekar dyrket jord, 44,3 dekar eng og 54,1 de
kar skog og havning, tilsammen 127,9 dekar.
Skaden tilsvarte ca. 1/4 av den opprinnelige størrelsen.
Eklo søndre slapp således forholdsvis billig fra det sammenlignet med mange
andre garder.
Jordverdien hadde før raset vært kr. 12.600. Tapet ble beregnet til kr. 3.150.
Den nye verdien ble kr. 9.450.
Eiendommen forøvrig hadde stått i kr. 16.000. Her ble tapet satt til kr.
5.500, slik at den nye verdien ble kr. 10.500.
Etterpå
Johan Andreassen ble tilkjent en erstatning på kr. 4.000
Skylden ble i 1895 fastsatt slik:
Gårdsnr. 94, bruksnr. 1, Eklo søndre av skyld mark 19,16 et avtak for
5 år av mark 4,79, og deretter for bestandig et avtak av mark 3,16.
Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 1,65 for første halvår 1893.
Det ødelagte arealet utgjorde 127,9 dekar. Det ble utlagt til eieren med
uforandrede grenser. Det var bare svakt overslammet. I tillegg kom 32 dekar
elveleie.
I 1910 solgte Johan og Karen Anna gården til Lars Stene og flyttet til Vang
ved Hamar.
Der døde Karen, og Johan giftet seg på nytt med sin husholderske. Johan
ble over 80 år.
Note:
1 Opplysninger ved Arne Eklo.


----
62 RasB
----
Eklosvedjan var en selveierplass utskilt fra Eklo nordre. I oversiktene etter
raset opplyses den å ha vært sammensatt av tre forskjellige parter. Disse var
Eklosvedjan, Eklosveet av Eklo nordre, og Glynden av Krag. Dette forklarer
de mange gards- og bruksnumrene.
Mot vest grenset Eklosvedjan mot Haga. Her gikk grensen langs Follo
bekken dypt nede i Modalen. Mot nord lå Krågsmoen. Parten Glynden som
tilhørte Eklosvedjan, lå visstnok øst for Krågsmoen. Mot øst grenset gården
mot Trøgstad Ulle søndre, og mot syd lå Eklo mellom og Eklo vestre. 1
Det ble i 1893 fastslått at arealet hadde vært 98,7 dekar. Av dette var 64,2
dekar dyrket mark, og 34,5 dekar engmark.
Matrikkelskylden var 2 mark 39 øre.
I 1890 var utsæden 1 hektoliter bygg, 3 hektoliter havre, 3 kilo gressfrø
og 5 hektoliter poteter. Dessuten var det 2 to-hjulte vogner på gården.
Pr. 1. januar 1891 besto besetningen av 1 hest, 2 kyr, 7 sauer og 8 høns.
Den daværende eieren, Johan Pedersen Minsås, solgte gården samme året
til Erik Hansen Sæbo.
I 1893 hadde Erik Sæbo 5 kyr, 8 småfe, 1 gris og et ukjent antall høns.
Før Erik Sæbo overtok, var gården forsikret på følgende vis: Hovedbyg
ningen - kr. 240, en ny ladebygning i 1885 - kr. 300, stabburet - kr. 35,
og fjøs, stall og ladebygning - kr. 80. Løsøret var forsikret for kr. 1.020,
og avlingen for kr. 481. I løsøret inngikk en kokeovn og en kakkelovn. Av
lingen var spesifisert slik: 6 tønner bygg, 20 tønner havre, 30 tønner poteter,
10 lass høy og 20 berger halm.
Folket
Erik Sæbo hadde etternavnet fra sitt hjemsted, Sæbø i Romsdalen. Følge
lig hender det at dette navnet er skrevet både Sæbo og Sæbø.
Før familien kom til Verdal, hadde de bodd både i Bindalen og Bodø. Hans
kone var fra Bindalen. Det eldste barnet ble født i Bindalen, mens de neste
to var født i Bodø. Den yngste ble født på Eklosvedjan. Erik var smed, og
i tillegg til gården drev han mye med arbeid utenfor hjemmet.
I mai 1893 bodde følgende personer på denne gården:

----
63 RasB
----
Erik Hansen Sæbo, gårdbruker,
smed, 37 år
Anna Kornelia Andersdatter, kone
32 år
Hans Artur Kornelius, sønn, 7 år
Edvin Klaudius, sønn, 6 år
Johan Benjamin, sønn, 4 år
Arne Ingolf, sønn, 2 år
- Beret Johannesdatter, enke, 64 år
Anna Kornelia Andersdatters foreldre
var Anders Johannessen og Karen Ber gitte
Gaupen fra Bindal.
Beret Johannesdatter var mor til den
forrige eieren, Johan Pedersen Minsås,
som solgte gården til Erik Sæbo. Hun ble
boende på kåret da sønnen og familien
flyttet derfrå. Hennes datter, Pauline Ber- Anna Kornelia Andersdatter
gitte Pedersdatter, 27 år gammel, bodde Sæbo
der også til bare noen dager før raset. Hun
fikk da arbeid i Bodø og reiste dit. 2
Berets foreldre var Johannes Olsen og Maria Andersdatter Leinsvald
Hva som skjedde
Hva som skjedde med Beret Johannesdatter og Pauline Pedersdatter, har
Bjarne Slapgard fortalt:
«- Ho som seinare vart mor mi, budde saman med mormor på Eklosvedjan.
Dei hadde da selt garden til familien Sæbo, men hadde kår der.
Nokre dagar før raset dro mor, som enno var ugift, til Bodø der ho hadde
fått arbeid.
Båten skulle gå frå Trones tidleg om morgonen, og mor ville ikkje vekke
dei fire Sæbo-gutane som enno lå og sov. Ho gjekk difor inn på rommet deira
og la eit kamferdrops på kvar pute som avskilsgåve. Desse gutane, Hans,
som var sju år, Edvin Claudius, seks år, Johan, fire år, Arne, to år, og mor
deira, Anna, som da var 32 år, døydde alle saman i raset.
Då mor lå for å døy da ho var langt oppe i 80-åra, kom ho til å snakke
om denne hendinga og sa mellom anna da: «Aldri har eg gjort noko så lite,
men som har gleda meg så mykje som da eg ga bort desse kamferdropsa.»
Far åt gutane var borte på arbeid rasnatta og berga livet.
Mormor var altså att på Eklosvedjan. Men om kvelden den 18. mai kjende
ho seg uroleg og dro over til slektningar på Melby. Der satt ho da flodbåra


----
64 RasB
----
Sittende Beret Johannesdatter og hennes datter Pauline Bergitte Pedersdatter
Min sås.
slo mot huset, men berga saman med dei andre der livet. Det hadde ho ikkje
gjort om ho hadde halde seg heime på Eklosvedjan.»
Som det fremgår av det Bjarne Slapgard har fortalt, var Erik Sæbo borte
på arbeid rasnatten. Han var kjent som en dyktig smed, og på Verdalsøra
hadde han sin egen smie. Denne natten var han i smien og skodde hester.
Raset må ha kommet fullstendig overraskende på denne huslyden. Men
allikevel er det grunn til å merke seg at Beret Johannesdatter følte en merke
lig uro om kvelden, og at hun derfor dro over til slektninger på Melby. Av
standen fra Eklosvedjan ned til elven var ikke stor. Trolig gikk hun forbi EkJo


----
65 RasB
----
vestre og kanskje også husmannsplassen Eklomyra. Hun signaliserte til den
andre siden at hun ville over, og de kom for å hente henne.
I følge Slapgard satt hans mormor og folkene der oppe om kvelden og pratet
da raset kom.
Men for de andre på Eklosvedjan fantes det ingen redning. Egentlig vet
vi ikke hvordan det hele gikk for seg. Eklosvedjan lå like øst for skredporten.
Hele gården forsvant. Av dette valdet ble det igjen en liten pynt som stikker
ut mot nord fra terrassen vest for Eklo. Denne pynten utgjør 0,2 mål eller
200 kvadratmeter. Det er alt som er igjen.
Det er fra flere vitner fortalt at det første raset var forholdsvis stillferdig
sammenlignet med det som kom etterpå. Folk på nabogårdene hørte det ikke.
Heller ikke de som ble med ut og overlevde. Når hverken folkene på Eklo
eller andre som var midt oppe i raset, hørte noe, er det heller ikke grunn
til å tro at familien Sæbo skulle ha hørt det.
Rasmassene fra det første raset fulgte elveløpet sydøstover i retning av
Melbyberget.
At Eklosvedjan ikke gikk ut med dette raset, fremgår av det faktum at det
eneste som ble funnet igjen av husene på Eklosvedjan, var en del av stab
buret. Og det ble funnet nedenfor Haga i en avstand av flere kilometer fra
der det hadde stått. Videre ble noen gjenstander funnet så langt mot vest som
på vestsiden av elvens nåværende løp på John Ekrens eiendom i 1967. Dette
var en sølv sukkerskje med inskripsjonen A. Sæbø (Anna Sæbo), 3 en mes
singkjele med hanke og en spiss-slede. Minst ett lik ble også funnet ved Kå
len. (Se nedenfor.)
Derfor er det mer sannsynlig at Eklosvedjan gikk med i den andre delen
av raset. Dette tok veien ut gjennom den nå åpnede skredporten og tvers over
dalen i retning av Sundby og Bjørken.
Men det kan se ut som at Eklosvedjan forsvant forholdsvis sent i det andre
raset etter som husene fulgte strømmen mer i vestlig retning. Etter hvert som
flatene på sydsiden av elven ble oppfylt, ble de påfølgende rasmassene tvunget
vestover.
Dersom husene lå på overflaten etter denne farten, ble de begravet av det
største raset som kom noen minutter senere.
Vi vet ikke hvorvidt noen av beboerne kom seg ut eller ikke. Men de fire
av de omkomne fra denne gården som ble funnet, ble funnet på forskjellige
tidspunkter. Dette, samt at en ikke er funnet, tyder på at enten kom de seg
ut eller så ble husene smadret og likene spredt.
Døde:
ANNA KORNELIA ANDERSDATTER SÆBO, født 1861
HANS ARTUR KORNELIUS ERIKSEN SÆBO, født 1886

----
66 RasB
----
EDVIN KLAUDIUS ERIKSEN SÆBO, født 1887
JOHAN BENJAMIN ERIKSEN SÆBO, født 1889
ARNE INGOLF ERIKSEN SÆBO, født 1891
De to første som ble funnet, var guttene Hans Artur Kornelius og Arne
Ingolf. De ble begge funnet 1. juni ved Ness. Arne ble begravet 3. juni og
Hans 4. juni på Stiklestad. For begges vedkommende fant jordfestelsen sted
4. juni.
Deres mor, Anna Kornelia ble funnet 7. juni, og hun ble begravet og jord
festet 9. juni på Stiklestad.
Edvin Klaudius ble funnet henimot midten av juli. Han ble begravet 18.
juli på Stiklestad, og jordfestet 23. juli.
Johan Benjamin er ikke gjenfunnet.
Erik Sæbo fikk umiddelbart høre om ulykken, og han reiste øyeblikkelig
opp til rasstedet. Der lette han utrettelig etter sin familie i lang tid. I det minste
ble en av guttene funnet av ham seiv. Henrik Lågness fortalte at han hadde
vært til stede på Kålahøgda da Erik kom bærende med liket av gutten sin,
og den hendelsen hadde gjort inntrykk på dem som var til stede da.
Hele tiden utførte han den ene livsfarlige redningsdåden etter den andre.
For dette fikk han tildelt redningsmedaljen av 2. klasse. (Se nærmere om dette
under Redningsarbeidet og Medaljer.)
Om sin kone sa han at seiv om hun hadde kunnet berge livet seiv, ville
hun aldri ha forlatt sine barn.
Videre sa han at han hadde reist mye rundt om i verden og sett mye fælt.
Men aldri hadde han vært vitne til noe så forferdelig som det han så her.
Erik Sæbo mistet således alt, både familie, gard og grunn med husdyr.
Jordveien hadde før ulykken en verdi av 2.725 kroner.
Eiendommens verdi forøvrig var kr. 3.450.
Alt gikk tapt.
Men en annen person som fikk høre om ulykken dagen etter, var Anna
Sæbos bror, Kristian Bernhard Jakobsen Gaupen. Han var egentlig hennes
halvbror. Han var skipper på en fembøring og var på fiske utenfor Finnmarks
kysten. Natten mellom 18. og 19. mai våknet han etter en fæl drøm. Han
hadde drømt om svarte, stygge fluer, og da han våknet, var han helt gjennom
våt av svette. Han tenkte med en gang at dette måtte bety noe forferdelig,
og da han om dagen kom inn til land, fikk han via telegrafen høre om det
store raset i Verdal. Han visste ikke om søsteren og hennes familie var blitt
med, men etter drømmen visste han at noe hadde skjedd med dem.
Denne historien har han fortalt sine barn. 4
Etterpå
Erik Sæbo fikk kr. 4.000 i erstatning. Av dette var kr. 500 forskudd.

----
67 RasB
----
Beret Johannesdatter fikk 225 kroner i erstatning. Dessuten fikk hun 75
kroner i årlig livrente.
Som nevnt ovenfor, ble 0,2 dekar stående igjen på en pynt. Resten forsvant.
I 1895 ble skylden fastsatt slik:
Gårdsnr. 96, bruksnr. 1, Eklosvedjan av skyld mark 1,35 et avtak for 20
år av mark 1,35, og deretter for bestandig et avtak av mark 1,25.
Dette medførte en reduksjon av veiskatten på kr. 0,47 for første halvår 1893.
Gårdsnr. 95, bruksnr. 2, Eklosveet av skyld mark 0,48 et avtak for 20 år
av mark 0,48, og deretter for bestandig et avtak av mark 0,43.
Og for denne parten ble reduksjonen av veiskatten på kr. 0,17 for første
halvår 1893.
Senere ble det gjort en tilføyelse vedrørende skylden for denne gården på
grunn av at den omfattet flere gårdsnummer:
For gårdsnr. 106, bruksnr. 7av skyld 56 øre et avtak til 31. desember
1913 av 56 øre, og deretter for bestandig et avtak av 51 øre.
Hele eiendornmen ble utlagt som en teig til Staten. Arealet var på 89,1 dekar.
Dette lå i rasgropen, og alt Staten overtok i dette området, fikk benevnelsen
Statsteig A.
Erik Sæbo giftet seg på nytt igjen året etter katastrofen med Ragnhild
Pettersdatter Sørhaug. En tid bodde de på Steinkjer, men i 1900 bodde familien
på Verdalsøra. Erik var da jordbruker og frisør. Ragnhild døde, og Erik giftet
seg for tredje gang med Elen Marie Lorentsdatter Sjøbakken f ra Sjøbygden.
Da var han bosatt på Levanger.
Han døde i 1919.
Beret Johannesdatter døde i Østersund i 1896.
Noter:
De to siste var blitt til ved deling av Eklo nordre.
Dette var mor til Bjarne Slapgard, og Beret Johannesdatter var hans mormor.
Dette var en skje Anna Sæbo fikk i premie for en ku på en utstilling.
Opplysninger ved Aslaug Rognsås, hans datter, og således niese av Anna Sæbo.
Verdalsboka - 5

----
68 RasB
----
Dette var en liten husmannsplass under Eklo søndre. Den lå nord for elven
på den smale elvesletten nedenfor Eklo. Plassen ble også kalt Eklomelen og
Skredderstuggu.
Beliggenheten av plassen kan tyde på at den var utsatt for flom.
I 1890 ble det sådd 0,33 hektoliter bygg og 1 hektoliter havre, og det ble
satt 3 hektoliter poteter.
I 1891 er det ikke oppført noen husdyr på denne plassen, men i 1893 fantes
det 1 ku.
Folket
I 1893 bodde plassmannen alene på plassen. Det var:
- Kristen Amundsen, jordbrukende husmann, skomaker, 61 år
Kristen Amundsens foreldre var Amund Kristoffersen og Gjertrud Johns
datter By vald.
Når det i de offisielle listene heter at også hans kone bodde der, må det
bero på en feil. Hun var død på det tidspunkt. Hun er oppført i folketellingen
1875, men hun døde i 1881. Hun het forøvrig Sigrid Anna Olsdatter.
Hva som skjedde
Heller ikke Kristen fikk noe varsel før leiren omsluttet huset. Men leiren
hadde ikke lenger den knusende kraften. Husene ble derfor stående på samme
sted. Derimot steg leiren raskt oppover husveggene og trengte inn gjennom
både dører og vinduer. Kristen kom seg såvidt ut før leiren nådde opp over
døråpningen og vinduene og stengte ham inne. Han rakk ikke å få med seg
annet enn et laken, og nesten naken flyktet han opp mot Eklo nordre østre
mellom. Han var da så tilklint med leire at det var vanskelig å se at han var
et menneske.
Han kom seg inn på kjøkkenet på Eklo nordre østre mellom hvor husfol
ket, Petter Eliassen og Ragnhild Olausdatter, lå. De trodde først det var hin
mannen som kom på besøk. 1
Men Kristen fikk dem snart til å forstå hva som var i ferd med å skje, og
alle rømte ut. De vekket folkene på Eklo nordre vestre, og sammen tok de

----
69 RasB
----
først en båt Petter hadde liggende på gården. Den trakk de mot kanten av
Eklomelen, for de tenkte å sette over elven til Melby. På vei forbi Eklo søndre
vekte de dem der. Der ville de ikke rømme hjemmefra. (Se under Eklo søndre.)
De andre fortsatte med båten, men da de så hvordan det så ut nede i dal
bunnen, forlot de båten og la på sprang mot Leirådalen. (Se under Eklo nordre
østre mellom og Eklo nordre vestre om hva som videre skjedde med dem.)
Men Kristen ble ikke med dem. Hvor han flyktet, er ikke kjent. Men han
berget livet.
Derimot mistet han alt han eide. Den ene kua strøk med.
Plassen hørte under Eklo søndre, og jordverdien ble regnet sammen med
jordtapet Eklo søndre led.
Etterpå
Kristen Amundsen fikk en erstatning på kr. 640. Av dette fikk han 100 kroner
i forskudd.
Senere var han bosatt i Leiråstua hvor han døde i 1900.
Note:
Opplysninger ved Arne Eklo.

----
70 RasB
----
Rognhaugen var navnet på flere husmannsplasser under Eklo søndre. I 1865
var det to plasser med dette navnet. I 1875 var det en, og i 1891 var det to
igjen. Dessuten var det blitt utskilt en part som selvstendig bruk med dette
navnet så tidlig som i 1811.
Så vidt det har lyktes å bringe i erfaring, var det en bebodd husmannsplass
med dette navnet i 1893 da raset gikk. Den lå langt nordost på valdet like
opp til grensen av det selvstendige bruket Rognhaugen.
Den andre plassen med samme navn, men som var übebodd, lå visstnok
like i nærheten.
I 1890 var utsæden 0,5 hektoliter bygg, 1,5 hektoliter havre og 4 hektoli
ter poteter på den plassen som var i bruk i 1893.
På den andre, som altså sto tom i 1893, var utsæden 0,5 hektoliter bygg,
1 hektoliter havre og 2 hektoliter poteter.
På den første ble det fødd 2 kyr, 1 sau, 1 gris og 6 høns pr. 1. januar 1891.
På den andre føddes det 1 ku, 1 geit, 1 gris og 6 høns samme året.
Det er rimelig grunn til å tro at det samme antall dyr var på den eksisteren
de plassen Rognhaugen i 1893 som i 1891.
Folket
Plassfølkene på Rognhaugen må ha
kommet dit like før raset. Før det hadde
de bodd på Farbu på Inderøya og på
Eklovald.
Det er opplyst at det i mai 1893 var fem
hjemmeværende barn i tillegg til for
eldrene:
- Elling Jakobsen, husmann, 43 år
- Margrete Pedersdatter, kone, 38 år
- Elen Marie, datter, 10 år
- Johan Petter, sønn, 7 år
- Julie Augusta, datter, 5 år
- Arne Marius, sønn, 2 år
- Inga Kristine, datter, nyfødt
Margrete Pedersdatter. Senere
brukte hun etternavnet Valum.


----
71 RasB
----
Arne Marius Ellingsen Valum.
Inga Kristine Ellingsdatter Valum.
Elling Jakobsen var fra Farbu på Inderøy a. Hans foreldre var Jakob Nilsen
Farbu og Jokumina Evensdatter.
Også Margrete var fra Inderøya. Hun var fra Hastad. Hennes foreldre var
Johan Peter Hastad og Sirianna Johansdatter.
Hva som skjedde
Folkene her fikk varsel ved at det var noen som sprang forbi og vekte
dem. 1 Etter alt å dømme var dette Dina Jermstad. De sprang ut for å kom
me seg i sikkerhet. Den eneste veien de kunne rømme, var østover i retning
av Landfall. De minste ble båret av de voksne.
Men det skjedde ingen ting med plassen ved dette raset.
Derimot må plassen ha blitt oversprøytet av leire fra etterskredet 6. sep
tember. Etter all sannsynlighet våknet folkene av bråket av den første delen
av dette skredet. Og i likhet med folkene på eiendommen Rognhaugen rømte
de i retning av Landfall igjen. Nøyaktig hva som skjedde, vet vi ikke. Ingen
av folkene kom imidlertid til skade. Heller ikke mistet de noen dyr. Men det
må ha blitt skader på både jord og hus. At jorden ble skadet, ble ansett som
tap for den gården plassen lå under. Derimot var husene plassmannens eien
dom, og dersom de ble skadet, tilkom erstatningen husmannen. Og Elling
fikk skadeserstatning.
Men husene var ikke mer skadet enn at de senere kunne rives og flyttes.

 

----
72 RasB
----
Etterpå
En kort tid etter raset bodde familien på Hallemsgjerdet (Jåle).
Elling Jakobsen fikk tildelt en erstatning etterpå på kr. 400. Forslaget gikk
ut på kr. 380. Han fikk 50 kroner i forskudd.
Han kjøpte senere parten Valum av Hallem nedre, og det var hit husene
fra plassen ble flyttet. Elling og familien bodde der i 1900.
Elling døde i 1918.
Margrete døde i 1922.
Elen Marie ble gift med Elling Hansen. Han var bestyrer på en gard ved
Hamar.
Johan Peter utvandret til Amerika i 1911.
Julie Augusta ble gift med en Andreassen.
Arne Marius døde ugift i 1952.
Inga Kristine var også ugift. Hun døde i 1975.
Note:
1 Opplysninger ved Oline Valum.

----
73 RasB
----
FOLLO 105.1
Gården
Follo var en av de største gårdene som ble ødelagt av raset. Dette var en
av de eldste i hele det utraste området. Trolig kunne Follo føre sin historie
tilbake til eldre jernalder. Gården var også etter all sannsynlighet opphavs
gården til Krag.
I middelalderen ble også Follo berørt av et mindre ras i den øvre delen
av valdet. På den tid var Follo etter all sannsynlighet delt i to, og den øverste
av de to gårdene fikk en del skader. Men skadene var så vidt omfattende at
denne Follogården ble liggende øde etterpå. Den fikk navnet Folloaunet.
Gården grenset i vest mot Prestegården Auglen, mot syd mot Krag og mot
øst mot Jermstad. Trolig fulgte sydgrensen hovedveien fra Stiklestad til Vuku
som gikk gjennom området. Mot nord strakte valdet seg opp mot Lyngåsen.
Det sies at når man sto på broen over Follobekken nede i Follodalen, kunne
man så vidt se hustakene på Follo mot øst.
I sin nyere historie var Follo en meget veldrevet gard. Her bodde Anton
B. Monrad mens han drev flere av de omkringliggende gårdene som
underbruk.
Men allerede i 1880-årene forpaktet John Rostad gården. Og Rostad og
hans kone var vertskap for folkehøyskolen da denne hadde tilholdssted på
Follo vinteren 1883-84. Og sommeren 1884 var det sommerskole for jenter
på Follo. De eneste kjente fotograflene fra noe sted i det utraste området er
visstnok elevkullene fra disse folkehøyskolekursene.
Etter raset ble det totale arealet på Follo fastslått å ha vært 631,75 dekar.
Av dette utgjorde det dyrkede arealet 283,03 dekar. Skogen utgjorde 193,7
dekar, og eng, havning og annen udyrket mark utgjorde 157,02 dekar.
I 1890 ble det sådd 2 hektoliter bygg, 13,9 hektoliter havre, 1,4 hektoliter
havre til grøntfor og 10 kg gressfrø. Det ble satt 13,9 hektoliter poteter. 0,1
ar ble brukt til andre rotfrukter enn poteter, og 0,1 ar ble brukt til kjøkken
hage. Det fantes 4 to-hjulte vogner på gården.
1. januar 1891 var det 3 hester, 12 storfe, 9 sauer, 3 griser og 19 høns
på Follo.
I 1893 var tallet på husdyr omtrent det samme, nemlig 3 hester 14 storfe,
12 småfe og 2 griser. Tallet på høns er ukjent. I tillegg hadde to av tjeneste
jentene 1 sau hver, slik at alt i alt var det 14 småfe på gården.

----
74
----


----
75 RasB
----
Follo. Storparten av Follovaldet forsvant i raset. Helt i øverste kant ble plassen
Follomarka liggende helt på kanten etter raset 6. september. Plasseringen
av Follostuggu er litt usikker. Men etter alt å dømme må den ha ligget på
vestsiden av Follodalen.
Av en eller annen grunn er ikke bygningsmassen funnet i forsikringsproto
kollene. Derimot var avlingen forsikret slik:


----
76 RasB
----
Klassebilde fr a folkehøyskolen 1883-84.
Klassebilde fra sommerkurset for jenter 1884. Så vidt vites er begge hildene
tatt utenfor hovedbygningen på Follo.

 

----
77 RasB
----
30 tønner bygg - kr. 360; 120 tønner havre - kr. 960; 1 tønne rug - kr.
16; 120 lass høy - kr. 1.200; 100 tønner poteter - kr. 300; og 150 berger
halm - kr. 450, tilsammen kr. 3.286.
Folket
I 1893 var ingeniør John Rostad eier. Han hadde kjøpt gården noen få år
tidligere.
På en så pass stor gard måtte det nødvendigvis være et forholdsvis stort
antall tjenere i tillegg til gårdbrukeren. På Follo manglet et naturlig innslag
av beboere, nemlig kårfolk. Dette hadde sammenheng med at Rostad hadde
kjøpt gården av en proprietær. Hverken Rostad eller Monrad hadde foreldre
boende på gården. Til gjengjeld losjerte slektninger av kona der.
I mai 1893 bodde disse menneskene på Follo:
- John Olsen Rostad, ingeniør, gårdbruker, 42 år
- Bergitte Magdalene Hansdatter Valeur, kone, 33 år
- Ole, sønn, 12 år
- Bjarne, sønn, 10 år
- Marie, datter, 7 år
- Ingrid Elisabeth, datter, 4 år
- Helge, sønn, 3 år
- Tormod Mikal, sønn, 1 år
- Birgitte Valeur, enke, ca. 60 år
- Erlinga Valeur, losjerende,
- Pauline Pedersdatter, tjenestejente, 44 år
- Anna Margrete Amundsdatter Voll, tjenestejente, 28 år
- Anna Olsdatter Stuskin, tjenestejente, 25 år
- Mette Olausdatter Bjørgan, tjenestepike, barnepike 18 år
- Marius Iversen, visergutt, gjetergutt, 15 år
John Rostad var fra Trones. Hans foreldre var Ole Jonsen Rostad og Marie
Martinusdatter.
Bergitte var datter av lensmann Hans Petter Valeur på Namdalseid og
Birgitte Ingebrigtsdatter Muus.
I de offisielle listene er frøken Valeur oppført som boende på Follo. Dette
var trolig hennes søster Erlinga. Men enten var hun fraværende rasnatten,
eller så bodde hun et annet sted.
Derimot var Birgitte Valeur til stede på gården. Hun var Bergittes mor.
Hennes foreldre var Ingebrigt Muus og Birgitte Magdalene Rynning fra Snåsa.
Anna Margrete Voll var datter av Amund Andersen Voll og Marja Johans
datter.

----
78 RasB
----
John Rostad sammen med sin kone Bergitte Magdalene og sin svigermor
Birgitte Valeur.
Pauline Pedersdatter var fra husmannsplassen Hammeren under Jermstad
øvre. Hun benevnes derfor Jermstadvald. Men hun bodde på Follo. Hennes
foreldre var Peder Olsen og Anne Ulriksdatter.
Anna Olsdatter var fra Stuskin. Trolig var hennes foreldre Ole Olsen og
Anne Eliasdatter.
Mette var datter av en Olaus og Marta Ellevsdatter som var tjenere på
Bjørgan.
Marius Iversen var fra Tinden. Hans foreldre var Iver Olsen og Marta
Pauline Nilsdatter Havet.
Videre er Odin Olausen Bjartnes oppført som tjener på Follo i de offisielle
listene. Han var sønn av handelsmann Olaus Bjartnes, og bodde hos sine for
eldre. Han er derfor tatt med under Jermstadvald.
Om kvelden kom Oline Gustava Martinus datt er Brannhaug, gjeterjente,
15 år gammel. Hun var fra Brannhaugen og bodde egentlig der. Hun kom
altså tilfeldigvis til Follo om kvelden. Det skulle bli hennes bane.
Hun var datter av Martinus Olsen Brannhaug og Anna Gustava Olsdatter.
Dette gir et totalantall av 15 mennesker på Follo rasnatten. Av disse om
kom fire stykker.


----
79 RasB
----
Birgitte Valeur med sine barnebarn rundt seg. Den som er merket * var ikke
født da raset gikk. Bakfrå v. Ingrid, Ole, Bjarne, Marie. Foranfra v. Helge,
Birgitte Valeur, Borghild* som var Birgittes datterdatter.
Hva som skjedde '
Det var egentlig en skjebnens ironi at familen Rostad befant seg på gården
rasnatten. John Rostad hadde kjøpt Stiklestad nordre. Familien likte seg visst
nok ikke på Follo. Hvor vidt dette hadde sammenheng med at det var veldig
bløtt i jorden rundt gården, er uvisst. Men sikkert er det at det piplet opp
vann av grunnen flere steder, og det dannet seg små kjegler av sand der vannet
tøt frem.
Familien hadde planlagt å flytte til Stiklestad nordre 18. mai. Men så traff
dette tilfeldig sammen med at Marie fylte år den dagen. Derfor ble flyttingen
utsatt en dag.
I ettertid ble det også fortalt at en finnkjerring ved navn Sibylla hadde spådd
at Follo skulle gå under. Men det ble ikke sagt noe om når dette skulle skje.
Ingen tok henne alvorlig, heller ikke John Rostad. Han skal ha svart henne
omtrent slik: «Får håpe det ikke blir i vår tid, Sibylla!»
Det var mange overlevende fra denne gården, og følgelig har vi flere beret
ninger av hva som skjedde her. I tiden like etter raset ble mange av dem som
berget livet, utspurt og intervjuet av journalister fra de forskjellige avisene
som hadde korrespondenter i Verdal. I den sammenheng ble det dannet en


----
80 RasB
----
Marius Iversen.
Anna Margrete Amundsdatter Voll.
rekke myter. Og i forbindelse med hva som skjedde på Follo, har det dannet
seg en slik myte.
I Hartmanns skrift som ble utgitt samme år som ulykken, heter det at mens
husene på Follo seilte ned gjennom rasgropen og ut gjennom dalen, satt
gjetergutten Marius Iversen og lekte seg med en hundhvalp. Det står skrevet
på følgende vis:
«Gjætergutten var den eneste paaklædte; han sad i god Ro og klædde sig
under Nedfarten samt legte sig med en liden Hundehvalp. Ogsaa han kom
sig udpaa Tåget og reddedes paa Land.»
Både de andre som ble reddet, og han seiv var lite glad for denne beskriv
elsen. De mente at den var langt fra virkeligheten. Men på journalisters vis
hadde man i avisene oppkonstruert en historie rundt en enkelt opplysning,
og da dette ble trykket og ingen hadde tid eller anledning til å avkrefte
historien, ble den stående som sannhet.
Hva som egentlig skjedde, skal vi la de impliserte seiv få fortelle. Ole Rostad
var i 1893 12 år gammel. I 1898, fem år etter ulykken, skrev han seiv ned
det han opplevde:
«Min opplevelse natt til 19. mai 1893.
Jeg ble vekket om natten klokken 1. Min bestemor Valeur ropte at jeg måtte
absolutt opp da det var noe galt på ferde. Men jeg ble liggende i ro. Om det
var av skrekk eller av dovenskap, husker jeg ikke. Men det er sannsynlig
det var av skrekk.


----
81 RasB
----
Enda en gang ble jeg advart, men jeg ble også denne gangen liggende i
min seng.
Nå lød det et voldsomt brak, og hele bygningen styrtet sammen. Den veggen
som sengen min sto ved, falt over sengen slik at det var så vidt jeg berget
livet. For veggen ble liggende på sengestolpene.
Men nå var det for sent å komme ut av sengen hvor meget jeg enn for
søkte. Jeg lå således en stund uten å gi en lyd fra meg. Da plutselig hørte
jeg noen rope om hjelp. Og jeg kjente stemmen. Det var en av våre tjeneste
piker, en av dem jeg aldri mer så.
Siden hørtes flere rop som til slutt svant hen i dødens kvaler.
Så ble det igjen stilt. Da plutselig hørte jeg min fars stemme like over meg.
Jeg tenkte at han var på mørkeloftet. Men det viste seg senere at han var
på taket, for det var ikke noe mørkeloft lenger. Taket hadde nemlig falt ned
på mørkeloftgulvet.
Jeg forsøkte å svare ham, men han hørte meg ikke.
Senere åpnet taket seg som ved et under, og jeg krøp ut fra mitt kvalme
rom gjennom en åpning og opp på taket. Der møtte jeg et underlig syn. For
der var min far og mine søsken unntatt Tormod. Alle sammen var nesten
nakne. Der var også min gamle bestemor Valeur, også omtrent naken. Like
ledes var tre tjenestepiker der.
Det var halvmørkt og så bitende kaldt som om det skulle være full vinter.
Etter at dette takflaket, som ikke var mer enn et par meter i hver retning,
hadde svaiet hit og dit en stund og truet med å velte oss av, såtte det seg
i en voldsom bevegelse. Nå gikk det med lynets hastighet like til Rosvoll
gårdene. Under hele reisen i dette leirhavet var vi truet med å velte, og når
leirbygene kom, måtte vi klamre oss fast så godt vi kunne.
Men verst led vi dog av frost. Vi frøs til vi ikke hadde følelse i føttene.
De var mest utsatte for kulden fordi taksteinene var så kalde som is.
Vi f ryktet hele tiden at bestemor skulle synke sammen av kulde, og av at
hun også hadde fått noen slag i hodet slik at hun blødde sterkt.
Da vi stanset ved Rosvoll, lyktes det min far å få fatt på en del sengeklær
fra den sengen hvor jeg hadde ligget. Disse ble fordelt til de mest trengende.
Under hele farten så vi så langt vi kunne se, bare leire. Da vi kom nedover
til Bjørken så vi noen hester og kyr som sprang alt det de kunne for å unngå
oversvømmelsen. Men det var forgjeves, for leiren oversvømmet disse om
rådene så hurtig at den hurtigste hest hadde blitt for sen. Vi hørte hvordan
de stakkars dy rene brølte i sin siste kamp.
Vi så også mennesker bukke under, og vi hørte deres angstskrik.
Da vi kom til Rosvoll, så vi en mann reise seg opp fra leiren. Han var
tildekket av et tykt lag over hele kroppen. Han ropte til oss og spurte om

----
82
----


----
83 RasB
----
våre navn. Og han fortale sitt eget navn. Det var Odin Bjartnes, en av våre
nærmeste naboer.
Vi ropte om hjelp til noen folk som sto ved Rosvoll, men fikk det svar
at det ikke var noen redning før vannet falt fordi elven var blitt demmet opp.
Hvis vi skulle ha ventet på det, hadde vi mattet være der i mange dager.
Men da lød en kjent røst: «Bærre veint, Rostad, æ ska reidd dokk!»
Det var Marius Iversen, vår 16-årige tjenestegutt som hadde vært på et annet
bordflak. Og på grunn av at dette var lettere, hadde han fart hurtigere og
hadde kommet nærmere land enn oss.
Nå begynte han å arbeide etter sin egen plan. Han tok store stokker og
planker som han la på dette leirhavet. Han fikk derved i stand en bro et stykke.
Men vi var langt fra fast land, og hvis han ikke ved sitt modige arbeid hadde
oppmuntret dem som sto og så på, hadde det visstnok blitt lenge for oss for
frosne å vente.
Da folkene kom ut til oss, ba vi om at de måtte ta bestemor først, og så
Odin Bjartnes som var en ty ve skritts avstand fra oss. Så ble hver og en av
oss båret i land på ryggen av folkene.
Da jeg kom et stykke fra vraket, falt han som bar meg, ned i leiren slik
at en annen måtte ta meg på ryggen resten av broen.
Etter at jeg var kommet på land, la jeg på sprang som om jeg var gal. Jeg
hoppet over et gjerde, inn på en gard og inn i kjøkkenet hvor folkene var
i ferd med å vaske Odin Bjartnes.
Vi ble godt mottatt og henvist til en godt oppvarmet stue. Vi samlet oss,
alle vi som var fra Follo. Og tilsist kom Marius Iversen inn, som vi for en
stor del har å takke for vår redning. For det var nok mange av oss som ikke
hadde klart mange timene i en sådan kulde uten klær.
Marius fortalte nå hvordan det hadde gått til med ham. Han var blitt skilt
fra de øvrige tjenerne og var kommet for seg seiv og hadde klart å komme
seg opp på et vrak av det værelse hvor tjenestepikene lå. Han hadde tatt med
seg klærne sine, og han såtte seg til i god ro til å kle på seg. Mens han satt
slik så han den lille hundehvalpen vår krype omkring blant stokkene. Han
tok den til seg og passet den slik at den ikke fikk skade.
Og det er derfor at de store forfatterne som utga Beskrivelsen over Værdals
ulykken har skrevet: «En tjenestegutt ved navn Marius Iversen satt under hele
farten og lekte med en hundehvalp.»
Nei, han gjorde annet enn å leke. Han arbeidet mye mer enn mange andre.
Han hadde også fått fatt i et lommeur som tilhørte min far.
Han fortalte også at han hadde hørt de to tjenestepikene som omkom, rope
om hjelp. Han forsøkte alt det han kunne for å komme dem til hjelp, men
han kunne ikke.
Fra Rosvoll ble det øyeblikkelig sendt bud til Trones til min onkel og
VeidaUboka - 6

----
84 RasB
----
besteforeldre og fortalt i hvilken stilling vi var. Og øyeblikkelig kom beste
far med klær. Folkene på Rosvoll bød oss mat før vi reiste, men ingen for
mådde å spise grunnet skrekk og sorg. For vi visste ennå intet om vår mor.
Da vi kom til Trones, ble vi mottatt med meget kjærlighet.
Samme dag reiste onkel Bernhard og far opp til raset for å spørre på de
omliggende gårdene om min mor. Men det var forgjeves. Dagen etter ble
hun funnet død iet vrak tett ved det vrak hvor vi hadde tilbrakt den sørgelige
natten.»
Marius Iversen har også gitt sitt bidrag om hva som skjedde. Han er ved
flere anledninger blitt intervjuet av forskjellige aviser. 3
«Jeg våknet av en underlig dur. Jeg trodde først det var brann, men sengen
ristet, og gulvet ble løftet opp. Jeg lå på samme rom som tjenestejentene,
slik skikk og bruk var på den tiden, og jeg for ut av sengen for å vekke dem.
Jeg rakk ikke bort til sengene deres før brannmuren rauset ned og begrov
dem. Jeg sprang til vinduet for å hoppe ut. Men før jeg kom så langt, rauset
veggene sammen. En stokk kom inn, den andre for ut, og slik ble bare gulvet
tilbake. Alt sammen var plutselig bare en forvirrende masse av tømmer og
splintret treverk.
Jeg hoppet unna stokkene, noen smatt jeg under, andre krøp jeg over. Jeg
arbeidet som en sinnsvak for å bryte meg ned til gulvet.
Så seilte det vesle gulvflaket av sted. Jeg fikk klamret meg fast til sengen
og halve veggen som var blitt liggende innover gulvet. Sengen var gjort fast
i veggen, og kanskje var det med på å berge meg. Over hodet mitt hang det
stokker og splintret treverk. Jeg prøvde å få noe av det vekk fordi jeg var
redd det ville falle ned på meg.
Det var under denne seilasen jeg fant klærne mine og et par støvler. Jeg
fant også et lommeur som tilhørte John Rostad.
Det gikk hurtigere enn et lyntog ut for melen. Først bar det tvers over dalen
mot Bjørkberga. Vi seilte rett mot gården Lunden. Men da vi nådde elve
løpet, svingte strømmen vestover. Nå økte farten igjen. Det kom vel nye mas
ser med leire bak som skjøv oss bortover. For meg så det ut som vi fulgte
elveløpet. Inne i Lennesbukta gikk ferden i en stor ring et par ganger, og
ved høydene utfor Leirfall begynte farten å avta. Jeg kunne se bakkene vest
for Rosvoll. Nå kunne jeg begynne å røre på meg.
Det viste seg at jeg hadde kommet nokså nær land, og folket på Rosvoll
søndre, den gården som her lå kloss inntil leirmassene, var da kommet til
inne på land. De var blitt vekket av en blå hest som kom galopperende inn
på tunet. Det var en av Follohestene som var blitt innsmurt av leire etter å
ha gått igjennom raset, men som altså hadde reddet seg inn på land.
Stivfrossen var jeg, for det var kuldegrader rasnatten. Klærne jeg hadde
funnet mellom minene på gulvet, tok jeg nå på meg.

----
85 RasB
----
Det var flytende leire mellom biten av gul vet jeg var på, og fast mark. Og
inne på land sto en patriarklignende mann med langt, hvitt hår og ropte ut
til oss: «Bare overgi dere til Gud. For dere er det ikke håp om redning.» 4
Men jeg tenkte at når jeg var kommet så nært redningen, ville jeg ikke
gi opp. Jeg rev opp gulvet med hendene og la fjelene fremover som en bro,
helt til de som sto inne på land kunne få lagt ut en stige slik at broen og stigen
nådde sammen.»
I beretningen om hvordan han hjalp til med å redde husbonden og folkene
hans, er Marius Iversen beskjeden.
«Jeg var nå bare en guttunge den gangen, og liten av vekst. Men selvfølge
lig hjalp jeg til så langt evner og krefter strakk til.»
Og om historien om hvalpen sier han følgende: «Det er skrevet og sagt
så mye om dette raset. Om meg er det skrevet at jeg lekte med en hundehvalp
der ute på taket. Men jeg kan forsikre at det ikke var tid for å leke den natten,
nei.»
Mer sier ikke Marius Iversen om den saken. Men til sin sønn Leif Iversen,
har Marius fortalt det slik:
«Så hørte jeg hundehvalpen på gården hyle. Den lå under stokkene ved kan
ten av gulvflaket. Jeg klarte å krabbe meg dit den lå, fikk tak i nakkeskinnet
på den, og dro den med meg bort til sengen igjen. Jeg blåholdt meg i sengen
samtidig som jeg klemte hunden inntil meg.»
Dermed vet vi nå at han slapp det sikre taket i veggrestene og akte seg
ut til kanten av gulvet der han fikk fisket opp hundehvalpen som hørte går
den til. Og han fikk den velberget til land over den selvlagede broen.
Vel inne på land var ikke de andre der villige til å sette livet på spill for
å redde Rostad og folkene der. De sa at det ikke var noen redning før elven
gikk tilbake. Det var da Marius hørte dette, at han sa: «Berre veint Rostad,
æ ska reidd dokk!»
Da først tok de andre mot til seg og begynte å hjelpe til. Men det var da
Erik Rosvoll kom til og overtok ledelsen av arbeidet, at det ble fortgang. Og
Erik var med til siste stund. For sin innsats fikk Erik Rosvoll meget fortjent
redningsmedaljen. Men det er helt typisk at også noen av de andre som fra
først ikke torde å hjelpe til, men som ble med først da Marius Iversen såtte
igang, ble nevnt som mulige kandidater for medaljen. Marius ble ikke nevnt
i det hele tatt!
På Rosvoll søndre ble de reddede godt mottatt og fikk varme klær og mat.
Det ble fortalt i avisene at folkene på Rosvoll hadde rømt sin vei da raset
kom. I så fall dette var riktig, var det bare for en meget kort stund, for de
var nede ved leirsjøen da vraket av Follo ble liggende der. Og det var hos
disse folkene Rostad og hans huslyd fikk pleie og stell, slik at den panikkar
tede rømningen som det ble skrevet om, var i alle fall ikke så langvarig.

----
86 RasB
----
Marius forteller videre om hva som skjedde videre utover sommeren:
«Etter hvert som leirmassene størknet utover sommeren, kjørte vi restene
av husene på Follo til Stiklestad nordre, som Rostad også eide, og hvor fami
lien slo seg ned.
Det rare er at under taket som de kom seilende på, fant vi både loftsgulvet
og gulvet i første etasje klemt sammen. Veggene var borte. Men da vi orien
terte oss, fant vi møblene der de hadde stått med sølvtøy og kontanter på plass.
Dette mer enn noe annet beviser vel med hvilken fart og enorm kraft leir
raset gikk.
Og vi fant vuggen der veslebarnet hadde ligget, med dynen slik den var
blitt liggende da moren rev barnet med seg og sprang for å redde seg. De
to ble borte i leirsuppen. Men fru Rostad ble funnet med gutten i armene
samme dagen.» 5
Marie som var 7 år da dette skjedde, har fortalt at de måtte komme seg
opp på taket av huset. Men det var ikke mulig å komme seg dit ved å klatre
gjennom vinduet. John klarte å rive vekk noen bord i taket slik at det ble
et hull. Dette tyder på at huset nå var i ferd med å bry tes i stykker. Først
hjalp han sin gamle svigermor dit opp, deretter barna. Og under seilasen klam
ret alle sammen seg til hverandre og klarte på den måten å holde seg fast.
Hva som skjedde med Bergitte Rostad, er litt uklart. Et sted heter det at
John Rostad hjalp alle opp på taket etter tur. Men huset styrtet sammen før
han rakk å få henne og Tormod dit opp. En annen versjon går ut på at da
huset begynte å rase sammen, hadde Bergitte Rostad grepet minstebarnet fra
vuggen og styrtet på dør. Det var det siste de andre hadde sett av henne. Men
etter som hun ble funnet under vraket av et annet hus, kan det tyde på at
hun kom seg bort til et av uthusene, og at hun fulgte med dette nedover. Hvor
vidt hun døde underveis, eller om hun døde som følge av kulden og strabas
ene, er ikke kjent.
Døde:
BERGITTE M AGD ALEN A VALEUR ROSTAD, født 1861
TORMOD MIKAL JONSEN ROSTAD, født 1892
METTE OLAUSDATTER BJØRGAN, født 1875
OLINE GUSTAVA MARTINUSDATTER BRANNHAUG, født 1878
Bergitte ble gjenfunnet 20. mai i et husvrak ved Rosvoll like ved vraket
av våningshuset på Follo.
Tormod Mikal ble gjenfunnet dagen etter. Begge ble begravet og jordfestet
29. mai på Stiklestad.
Mette og Oline Gustava er ikke blitt gjenfunnet.
Alle husdyrene på gården gikk i vei med med unntak av en hest som over-

----
87 RasB
----
levde farten nedover. Blant de døde husdyrene var tjenestejentene Anna Volls
og Anna Stuskins to sauer.
6. september gikk et større etterras, og store deler av det som sto igjen
av Follovaldet gikk da ut.
Av hele den store eiendommen var det nå igjen bare 97,35 dekar. Av dette
var 14,33 dekar dyrket mark. 73,6 dekar var skog og 9,42 dekar var annen
udyrket mark.
26/27 av eiendommen ble ødelagt.
Jordverdien før raset hadde vært 13.500 kroner. Tapet ble satt til 13.000
kroner. Av jorden var det således igjen bare tilsvarende 500 kroner.
Hele eiendommen var før raset verdsatt til 16.000 kroner. Tapet ble satt
til 15.000 kroner, slik at det var 1.000 kroner tilbake.
Etterpå
Familien ble først tatt hand om på Trones.
John Rostad hadde kjøpt Stiklestad nordre før raset i 1893. I den forbindelse
søkte han Velferdskomitéen om støtte. I protokollen 19. juli 1893 står følgende:
Fra veiingeniør og gårdbruker John Rostad om et bidrag av 1.000 kr. til
anskaffelse av besetning m. v. på hans nye gard Nordre Stiklestad. Be
løpet bevilges ham i betraktning av hans betydelige tap ved gården Follos
undergang.
Samtidig med dette bidraget fikk han kr. 111,65 som skulle gå til dekning
av hans gjeld i Verdalens Meieris landhandel på Stiklestad.
31. januar 1894 fikk han ytterligere kr. 500 i forskudd ved en spesiell til
deling.
Han fikk totalt kr. 15.655 i erstatning.
Men det var flere som fikk erstatning på denne gården:
Frøken Valeur, losjerende, ikke oppgitt fornavn, fikk kr. 300. Forslaget
gikk ut på kr. 600. Dette må da ha vært Ertinga, søster av Bergitte Rostad.
Hun var på det tidspunkt ikke gift.
Pauline Pedersdatter fikk kr. 100.
Anna Voll fikk også kr. 100. Hun fikk 40 kroner i forskudd.
Anna Stuskin fikk kr. 130. Det ble foreslått kr. 150.
Marius Iversen (i listene kalt Johnsen) fikk kr. 80.
Og enkefru Birgitte Valeur fikk kr. 925, halvparten av hva som først ble
foreslått.
Skylden for Follo ble fastsatt slik i 1895:
Gårdsnr. 105, bruksnr. 1, Follo av skyld mark 17,29 et avtak for 20 år
av mark 16,65, og deretter for bestandig et avtak av mark 15,82.
Dette medførte en reduksjon av veiskatten på kr. 5,74 for første halvår 1893.

----
88 RasB
----
Det antatte tapte arealet på Follo utgjorde 534,4 dekar. Men noe uskadet
jord og skog sto igjen. I tilknytning til dette beholdt John Rostad en teig på
371,2 dekar. Resten tilfalt Staten i skredgropen. Statens part utgjorde 72 dekar.
Tilsammen var dette 91,2 dekar mindre enn hva som hadde gått tapt.
John Rostad bodde på Nordre Stiklestad sammen med døtrene Marie og
Ingrid og sønnen Helge i 1900.
Kort tid etterpå solgte han gården til sin svigersønn Trygve Forberg som
var gift med Marie.
Seiv flyttet han til Kjellsrud i Bærum. Begrunnelsen for at han solgte Stik
lestad nordre var at han var redd for at Brokskitbekken som rant like nord
vest for gården, skulle ta nytt løp og kanskje utløse et ras. Han klarte ikke
tanken på kanskje å måtte oppleve enda et ras. 6
Han giftet seg på nytt med Br eta Forberg fra Ytterøy. Han døde i 1917.
Ole giftet seg med Margit Moksnes fra Trondheim. De hadde Haugslien.
Han døde i 1967.
Bjarne utvandret til Amerika i 1906. Han giftet seg med Valborg Øvre fra
Ytterøya. Han døde i 1949.
Marie giftet seg, som nevnt ovenfor, med Trygve Forberg. Hun døde i 1951.
Ingrid Elisabet giftet seg med Olav Brårud. De var bosatt i Oslo.
Helge giftet seg med Gisken Sem fra Grong. Han døde i 1915.
Birgitte Valeur flyttet til sin datter Jenny på Levanger, hvor hun døde i 1913.
En av de to tjenestejentene som berget livet på taket av Follo, var Anna
Olsdatter Stuskin. Hun ble senere gift med Edin Follo, den eneste som kom
seg unna i Follostuggu. De bosatte seg på Garpa på Verdalsøra hvor han prak
tiserte som skredder. Anna døde i 1958, og Edin døde i 1962. (Se også under
Follostuggu.)
Pauline Pedersdatter, den andre tjenestejenten, bodde i en stue i Jermstad
grenda. Hun døde i 1944.
Marius Iversen ble gift med Ragna Iversdatter Vang. Han arbeidet på Verdal
Mølle. Han døde i 1962.
Noter:
1 Mange av opplysningene er ved Else Skreden, datter av Mane. Ellers er mye fortalt av Leif
Iversen, sønn av Marius.
2 Dette ble funnet på Haugslien i 1991 av John Rostad. Ole Rostads sønn. I følge John Rostad
var dette en ukjent beretning om hva som hadde gått for seg. Historien er gjengitt her slik
Ole Rostad seiv skrev den, med bare små endringer i språket.
3 Det som følger, er satt sammen av to intervjuer, ett i Nidaros 15.5.1953. og ett i Adresseavisen
22.12.1959, samt hva Leif Iversen har fortalt.
4 Dette var Oluf Holte fra Rosvoll vestre. Han hadde kommet til etter at han hadde reddet folket
fra Nefferplassen. Se under Neffer og Rosvoll vestre.
5 Fru Rostad ble funnet 20. mai, og Tormod ble funnet 21. mai. De lå likev de hverandre.
6 Opplysninger ved Else Skreden og Ingrid Minsaas.

----
89 RasB
----
FOLLOVALD, SMEDHAUGEN 105.1
Bruket
Denne tidligere husmannsplassen var ikke skyldsatt i 1893, seiv om den
etter de opplysninger som foreligger, var en selveiereiendom. Eieren i 1893,
Peter Petersen Belbo, hadde kjøpt plassen fra Follo. Han kalles forøvrig
«arvefester» i de offisielle listene. Allerede i folketellingen i 1891 kalles han
selveier.
Men i og med at skyldsetningsforretning ikke var blitt avholdt, ble ikke
arealet på denne plassen fastslått etter raset. Den inngikk i Follovaldet. Men
vi tar vel ikke for mye feil om vi antyder at heller ikke Smedhaugen skilte
seg vesentlig ut fra andre husmannsplasser som ble kjøpt omkring århundre
skiftet hva angår størrelse. Sjelden var slike plasser større enn noen få mål.
Det har vært vanskelig å fastslå den nøyaktige beliggenheten av Smed
haugen. Det forhold at den i tiden etter raset ble blandet sammen med Smed
gården, et annet navn på Jermstad østre, har gjort at man har hellet til den
oppfatning at den lå på østsiden av Follodalen, ja, faktisk så langt mot øst
som helt i grensen av valdet opp mot Jermstad. Imidlertid er det mer trolig
at den lå på vestsiden av dalen like ovenfor hovedveien fra Stiklestad til Vuku.
Videre er det grunn til å tro at den lå litt vest for veikrysset der veien forbi
Gran munnet ut i hovedveien. Folkene fra Gran sprang sannsynligvis langs
etter veien for å berge seg, og de sprang forbi et hus hvor de banket på vin
duet for å vekke folkene. Det kan bare ha vært Smedhaugen.
I og med at den ikke var blitt skyldsatt, finnes det heller ingen opplysninger
om sky Iden.
Utsæden var forholdsvis beskjeden i 1890, nemlig 0,09 hektoliter bygg,
0,69 hektoliter havre, 0,23 hektoliter havre til grøntfor og 2,08 hektoliter
poteter. Til andre rotfrukter ble det brukt 0,1 ar.
1. januar 1891 hadde Peter Petersen 1 ku, 3 sauer, 1 geit og 4 høns. Da
var plassen etter sigende i Peters eie.
Og i 1893 hadde han 1 ku og 5 småfe. Dette bekrefter bare at eiendommen
ikke var særlig stor.
Folket
I mai 1893 bodde følgende mennesker på Smedhaugen:

----
90 RasB
----
Peter Petersen Belbo, selveier, 66 år
Marie Larsdatter, kone, 56 år
Mette Pauline, datter, døvstum, 32 år
Marie Oline, datter, 15 år
Peter og Marie bodde i 1875 på plassen Follomyra. Follomyra var imid
lertid den samme som Smedhaugen, det vil si den de kjøpte.
Peter var født i Vinne sogn av foreldre Peter Petersen Bergsvald og Beret
Margrete Andersdatter. Hvor han fikk navnet Belbo fra, er ukjent.
Marie var født i Stiklestad sogn. Hennes foreldre var Lars Olsen Trøgstad
og Kjerstine Halvorsdatter.
Hva som skjedde
Også på disse menneskene kom raset fullstendig overraskende. Riktignok
ble de sannsynligvis vekket av Ingeborganna Gran da hun og mannen, Tore
Gran, sprang forbi. Men de rakk ikke å komme seg ut. Ingeborganna og Tore
hørte at døren ble åpnet, så hørte de noen forferdelige skrik, og deretter sank
huset ned i dypet.
Ingen berget seg herfrå.
Døde:
PETER PETERSEN BELBO, født 1827
MARIE LARSDATTER BELBO, født 1837
METTE PETERSDATTER BELBO, født 1861
MARIE OLINE PETERSD ATTER BELBO, født 1878
Bare to ble funnet. Det var de to døtrene Mette og Marie.
Mette ble funnet først. Hun ble funnet nede ved Tinden 27. mai. Liket var
da i en forferdelig tilstand. Det ene benet var avrevet ved hoften, tarmene
lå delvis utover, og begge ørene var borte. Dette er et bevis på de voldsomme
naturkreftene som hadde vært i virksomhet. Hun ble begravet på Stiklestad.
Hun står oppført uten nummer og dato for begravelse og jordfestelse i kirke
boken. Dette hadde sammenheng med at hun var baptist, og således dissen
ter.
Marie ble gjenfunnet 23. juni. Begravelsen fant sted dagen etter på Stikle
stad, og jordfestelsen dagen der etter igjen.
Besetningen på 1 ku og 5 sauer strøk med.
Det at Mette ble funnet nede ved Tinden, og Anders Larsen fra naboeien-
dommen Egge ble funnet ved Bjartnes, tyder på at de begge må ha fulgt den
samme leirstrømmen nedover dalen. Det er imidlertid ikke mulig å utlede
av dette at heimene på vestsiden av Follodalen må ha gått helt til slutt. De
kan rett og slett ha blitt skjøvet nedover av hva som fulgte etterpå. Men det

----
91 RasB
----
synes allikevel å være klart at dette partiet på vestsiden av Follodalen må
ha glidd ut forholdsvis sent.
Etterpå
I og med at Smedhaugen ikke var blitt skyldsatt før raset, skjedde det heller
ingen forandringer med hensyn til sky Iden. Den ødelagte jorden ble ført
sammen med det som Follo mistet.
Dødsboet ble tildelt en erstatning av kr. 250. Forslaget gikk ut på kr. 500,
men det ble altså halvert.

----
92 RasB
----
Follomarka lå langt nord på Follovaldet, og plassen ble ikke tatt av
Verdalsraset, hverken 19. mai eller 6. september. Men det siste raset nådde
så langt opp at det bare var noen meter fra skredkanten og bort til husene.
Dette medførte at de som bodde her, ikke torde å bo lenger på plassen.
Men etter som hverken mennesker, dyr eller hus gikk tapt, er ikke plassen
tatt med i noen offisielle lister. Jorden tilhørte nemlig Follo, og den ble regnet
med i tapet gården led.
Folket
Husmannsfolket som bodde her, var forholdsvis gamle. De hadde vært på
Follomarka fra før 1865.
Da raset gikk bodde følgende personer på plassen:
- Olaus Olsen, husmann med jord, 69 år
- Gunnhild Jakobsdatter, kone, 70 år
og muligens bodde dattersønnen der:
- Oskar Johannes Nilsen, dattersønn, 7 år
Olaus var sønn av Ole Kristoffersen Breding og Ingeborg Olsdatter Ekren.
Gunnhild var datter av Jakob Olsen Holmli og Marit Mikkelsdatter Vangstad.
Oskar Johannes bodde der i 1893. Han var sønn av Nils Nilsen og Oline
Olausdatter. De bodde på Tinden.
Hva som skjedde
Det er ukjent hvordan folkene på denne plassen opplevde selve raset. Men
det er helt klart at de også flyktet unna da de ble oppmerksom på hva som
skjedde.
De flyttet tilbake igjen etter en tid, men angsten var der hele tiden, seiv
om denne plassen lå et stykke fra raskanten. De partiene som sto igjen langs
nordkanten av raset etter 19. mai, ble nemlig ikke ansett for å være helt trygge.
Den 6. september kom det siste store etterskredet. Det tok med seg meste
parten av det som var igjen av både Jermstad østre, Jermstad vestre og Follo.
Denne gangen nådde raskanten nesten opp til plassen. Folkene rømte på nytt,
og Oskar Johannes har fortalt at han husket at besteforeldrene hadde tullet

----
93 RasB
----
Oskar Johannes Nilsen og Inga Øvre.
ham i en ullfilt og bar han langs raskanten for at de skulle komme seg unna.
Etterpå
Nå var det klart at ingen ville bo på denne plassen mer. Dessuten var store
deler av jorden borte. Husene ble derfor tatt ned og flyttet.
Olaus Olsen fikk en erstatning på kr. 300.
Olaus og Gunnhild flyttet til sin datter på Tinden. Gunnhild døde allerede
året etter raset, i 1894. Olaus bodde der til han døde i 1903.
Det fortelles at Olaus fikk nerveproblemer etter raset, noe som ga seg ut
slag hver høst og vår i flom- og regntider.
Oskar Johannes ble gift med Inga Øvre. De bosatte seg også på Tinden.
Oskar døde i 1939.


----
94 RasB
----
Follostuggu var en husmannsplass under Follo. Etter all sannsynlighet var
dette en gammel husmannsplass. Tidligere var det to plasser med dette navnet.
De ble kalt østre og vestre. Dette var Follostuggu vestre. Den østre var ned
lagt som husmannsplass før 1893.
Plassen lå på vestre side av Follodalen. Mest sannsynlig lå den nord for
veien.
Størrelsen av plassen var vel som husmannsplasser flest. I 1890 var ut
sæden 0,27 hektoliter bygg, 1,39 hektoliter havre og 2,78 hektoliter poteter.
0,12 ar ble brukt til andre rotfrukter enn poteter.
Pr. 1. januar 1891 var husdyrholdet 1 ku, 2 sauer og 6 høns.
I 1893 føddes 1 ku, 5 småfe og et ukjent antall høns på plassen.
Edin Andersen Follo ble senere gift med Anna Olsdatter Stuskin. Hun over
levde raset ved at hun satt på hustaket på gården Follo og seilte nedover til
Rosvoll. Her står de utenfor huset sitt på Garpa.


----
95 RasB
----
I forsikringsprotokollen kan det leses at plassen besto av en stue med kammer
og kjøkken samt lade og fjøs. Dette var forsikret for kr. 50.
Det fantes også en kakkelovn på stedet. Den var forsikret for 3 kroner.
Avlingen på plassen var forsikret slik: 3 tønner bygg, 13 tønner havre, 12
tønner poteter, 5 lass høy, og 9 berger halm, tilsammen kr. 41.
var plassfolk på Nersveet under Storvuku
Elen Anna var datter av Olaus Olsen Nestvoll og Anne Marta Iversdatter.
Om Edin kan opplyses at han var skredder og bodde hjemme som inderst.
Hans bror Bernt bodde også delvis hjemme. Han arbeidet som visergutt
på prestegården, og var der natten til 19. mai.
Ole Andreas var smed, men bodde på Follostuggu. Akkurat da raset gikk,
var han inne til militærtjeneste på Rinnleiret.
Oles kone, Sofie Olsdatter, var datter av Ole Pedersen og Elen Marie Bårds
datter på husmannsplassen Skaget på Trones.
Av de ni personene som utgjorde huslyden, var syv hjemme da raset gikk.
Og bare Edin overlevde.
Hva som skjedde
Edin hadde i ettertid ikke lyst til å snakke om hva som skjedde. Det for


----
96 RasB
----
telles at hvis det ble snakk om raset når han var til stede, strøk han på dør. '
Men en gang da han var 80 år, fortalte han følgende: 2
«Det ble dommedag for mange. Men det var vel bestemt at jeg skulle bli
igjen. Det er en hand som styrer med alt.
Foreldrene mine var husmannsfolk under Rostad. 3
Mor vekket meg da bygningen sto og skalv ulykkesnatten. Mor, far, et 2
år gammelt barn, og jeg kom oss ut. I forskrekkelsen hadde vi løpt fra et
barn på 5 år inne i huset. Far sprang tilbake til husmannsplassen, men så
gled husene ut i leirstrømmen, og siden så jeg ham ikke mer.
Mor og jeg fulgtes et stykke på vei, men jorden åpnet seg og mor forsvant
ned i dy pet med det 2 år gamle barnet på armen. Seiv hadde jeg fast grunn
under føttene, men jorden skled unna stadig vekk bak meg. Det var som å
kappløpe med døden. Jeg klatret over et gjerde, i neste øyeblikk forsvant det
i leirhavet. Jeg sprang gjennom en skog, noen sekunder senere hadde dypet
slukt trærne. Til slutt sto jeg frelst på sikker grunn.»
Det fortelles at Edins mor forsvant da han hadde hoppet over en skigard.
Hun rakk ikke å komme over, før alt sank ned. Hun var den siste som for
svant. Like før hadde også Sofie havnet i avgrunnen. Sannsynligvis bar hun
barnet på ett år.
Edin fortsatte å springe. Hans beskrivelse av at han sprang gjennom en
skog, stemmer med beliggenheten av Prestegårdsskogen. Store deler av denne
skogen gled ut, og etterpå sto flere av trærne nede i bunnen av raset. Og han
sprang videre oppover bakke.
Han var iført bare skjorten. Og han ropte og skrek mens han sprang. Han
passerte flere hus.
Edin hadde kommet helt opp i Volhaugen da man fikk stanset ham. Der
visste man ennå ikke noe om raset, og de tok ham for å være en rømling
fra Rotvoll i følge hans egen beretning. Han ble sperret inne iet rom. Her
dundret han i veggene og ropte og gråt uten at de tok hensyn til ham. Først
ut på dagen da de fikk høre om ulykken, forsto folkene sammenhengen.
Men sinnspåkjenningen hadde vært så stor at han var helt forstyrret i lang
tid etterpå.
Døde:
ANDERS ANDORSEN FOLLO, født 1845
ELEN ANNA OLAUSDATTER FOLLO, født 1846
ARNE EMIL ANDERSEN FOLLO, født 1888
MAREN ANNA ANDERSDATTER FOLLO, født 1892
SOFIE OLSDATTER FOLLO, født 1873
MARIE OLSDATTER FOLLO, født 1891
Av de seks som omkom, fant man igjen bare to. Marie Olsdatter ble funnet

----
97 RasB
----
igjen 16. juni. Hun ble begravet på Stiklestad dagen etter. Og jordfestelsen
fant sted 18. juni.
I følge kirkeboken ble Anders gjenfunnet på sydsiden av dalen 15. juli.
Trolig er dette feil for 5. juli. Han ble nemlig begravet på Lysthaugen 8.
juli. Jordfestelsen fant sted året etter på årsdagen for raset, 19. mai 1894.
Husdyrene døde alle.
Noe ble funnet etterpå. Blant annet hadde det stått en stamp med klesvask
ute på gardsplassen. Den ble senere funnet bare med noen flekker av leir
sprut opp i klærne. Ellers var de like rene. Og i sammenheng med denne
biten av gardsplassen var det også en del av hagen som var helt uskadd med
både planter og busker. Men huset ble slått til pinneved.
En fullstendig hel tekanne ble også funnet. Dette var det eneste av inventa
ret fra plassen som ble funnet.

Denne tekannen er det eneste som ble funnet fra denne plassen bortsett fra
en stamp med klesvask.

 

----
98 RasB
----
Etterpå
Edin Andersen Follo fikk kr. 25 i erstatning etterpå. Han fikk 15 kroner
av dette i forskudd.
Hans bror Ole Andersen, som seiv hadde hatt familie, fikk noe mer. Han
fikk kr. 370. I Velferdskomitéens protokoll 31. januar 1894 opplyses det at
han fikk 100 kroner av dette i forskudd. Og begrunnelsen var at pengene skulle
benyttes til innkjøp av verktøy.
Jorden tilhørte Follo, og den ble derfor regnet sammen med jordtapet der.
Edin giftet seg året etter med Anna Olsdatter Stuskin som seiv hadde vært
med i skredet. Hun var tjenestejente på Follo. (Se under Follo.) I 1900 bodde
de på Garpa på Verdalsøra. De hadde kjøpt en liten parsell av Maritvoll. Han
drev som skredder.
Han døde i 1962, og Anna døde i 1958.
Ole giftet seg på nytt med Anna Oline Ertsås fra Levanger. Også han byg
get en heim og bosatte seg på Garpa på Verdalsøra. Det skjedde i 1905.
Ole døde i 1947.
Bernt giftet seg med Johanna Johnsdatter. De var bosatt i Odda.
Noter:
1 Opplysninger ved Gyda Follo, Oles datter.
2 Avisartikkel i Nidaros 15.5.1953: Dommedagsnatten i Verdal for seksti år siden.
3 Rostad var navnet på eieren av Follo. Follostuggu var husmannsplass under Follo.

----
99 RasB
----
FOLLOVALD, GOLLAUGSTUGGU, FOLLOMYRA 105.1
Plassen
Gollaugstuggu lå lengst mot øst på Follovaldet. Den lå så nært grensen til
Jermstad at handelsstedet til Olaus Bjartnes på Jermstad bare lå et steinkast
unna. Begge lå på nordsiden av veien, men Gollaugstuggu lå noen meter lengre
opp enn handelsstedet.
Dette var en gammel husmannsplass. Navnet hadde den fordi den som bodde
der da raset gikk, var Gollaug eller Gudlaug Larsdatter. Men i 1865 ble den
også kalt Follomyra.
Det er mye uklart i opplysningene om denne plassen. I de offisielle listene
betegnes hun som inderst. Men en inderst var leieboer hos andre. Hun bodde
ikke hos andre. Derimot hadde hun seiv leieboere. Og det hevdes at naboen,
handelsmann Olaus Bjartnes, drev jorden hennes. Det skulle således tyde på
at hun kunne leie bort jorden. I følge kirkeboken hvor Gollaug ble innført
etter raset, står det at det var en bygselplass. Dermed var det ikke selveiende
jord, så det kan bare ha vært tale om fremleie. I folketellingen av 1891 be
tegnes hun som husmann med jord. Her var det tale om en tidligere hus
mannsplass, og jorden kan ikke ha vært av noen størrelse.
I 1890 er utsæden oppgitt også for husmannsplassene. Dessverre er ikke
plassene navngitt, men bare benevnt Follovald. Det er derfor vanskelig å av
gjøre hvilken plass det var tale om. Men det var i følge de offisielle listene
ingen dyr på denne plassen da raset gikk, og den eneste plassen som ble opp
ført uten husdyr i 1891, hadde følgende utsæd: 0,52 hektoliter bygg, 2,08
hektoliter havre og 3,12 hektoliter poteter.
Fra forsikringsprotokollen går det frem at denne plassen hadde større hus
enn hva som var vanlig på en husmannsplass. Hovedbygningen inneholdt to
stuer, kjøkken, forrom og værelser. Den var forsikret for kr. 200. Dessuten
var det et fjøs med lade og vedskur som var forsikret for 70 kroner. Det fantes
videre en bryggestue med kornlade. Denne var forsikret for kr. 25. En ikke
spesifisert bygning kalles en stor bygning. Forsikringssummen her var 60
kroner.
Løsøret omfattet så pass store ting som en to-etasjes kakkelovn, en en-etasjes
ditto, en tre-etasjes ditto, en kokeovn og en tørkehylle. Alt dette var forsikret
for 38 kroner.
Den tid da Gollaugs ektemann levde, var det tydeligvis en ikke så übetyde
Verdalsboka - 7

----
100 RasB
----
lig jordbruksproduksjon på plassen. Forsikringen av avlingen omfattet 4 tønner
bygg, 10 tønner havre, 25 tønner poteter, 24 lass høy og 10 berger halm.
Alt dette gjør det lettere å forstå at det var så pass med jord at handels
mannen leide og brukte den nå da Gollaug seiv ikke var i stand til å utnytte den.
Folket
I 1893 hadde Gollaug fire leieboere.
Dessuten bodde en sønn av hennes foster
sønn hos henne. Tilsammen bodde da føl
gende seks personer i Gollaugstuggu i mai
1893:
Gollaug Kjerstine Larsdatter, enke,
pensjonist, 81 år
Edvard Johannessen, sønnesønn,
16 år
Johannes Andreassen Jermstad,
inderst, kårmann, 68 år
Dina Kristine Johannesdatter
Jermstad, datter, 28 år
Guruanna Pettersdatter, inderst,
dagarbeiderske, 38 år.
Edvard Johannessen som senere
Serine Johansdatter, datter, 12 år. kalle seg Edvard Uglen.
Gollaug Larsdatter var enke etter skole-
lærer Johan Magnus Johnsen. Hun var
seiv fra Bjartnes. Hennes foreldre var Lars Larsen Bjartnes og Gjertrud
Pedersdatter.
Hun og mannen hadde tatt til seg en gutt ved navn Johannes Ellingsen som
sin fostersønn. Han kalte seg Johannes Johnsen, senere Lundsaunet. Han ble
senere gift med Ellen Hallem. Disse flyttet en del. En tid bodde de hos Gollaug.
Senere flyttet de til Skrovemelen. Deretter flyttet de til Volhaugen for så å
ende på Lundsaunet i Leksdalen. De fikk en rekke barn. Et av barna, Edvard
Johannessen, fulgte ikke med på flyttelassene. Han ble igjen hos sin farmor
Gollaug, og bodde i Gollaugstuggu rasnatten. 1
Johannes Andreassen Jermstad var den tidligere eieren av Jermstad vestre.
Han var fra Bjørås i Frol. Han hadde solgt Jermstad vestre til de nåværende
eierne, og i folketellingen av 1891 kalles han derfor «føderådsmann av Jerm
stad vestre som lever av sin kapital». Han var således formuende. Han var
enkemann. Hans kones navn var Anne Andersdatter.
Hans foreldre het Andreas Kristensen Bjørås og Karen Ander sdatter Brenne.


----
101 RasB
----
Sammen med ham bodde hans voksne
ugifte datter Dina. Dina hadde nervøse li
delser, og på den tid ble dette sett på som
sinnsykdom. Hun ble derfor omtalt som
«svaksinnet».
Guruanna Pettersdatter var fra Stu
skinsvald. Hennes foreldre var Petter
Haldorsen og kone Serianna Torkilds
datter.
Sammen med henne bodde hennes dat
ter Serine som var 12 år gammel. Serines
var var ungkar Johan Oluf Johannessen.
Guruanna drev med flatbrødbaking, og
18. mai dro hun og datteren til Baglo for
å bake. Der overnattet de, og det er trolig
at de berget livet som følge av det.
Hva som hendte
Dina Kristine Johannesdatter
Jermstad.
Beboerne her merket at noe var på ferde før raset nådde huset. Hvorvidt
dette også gjaldt Gollaug, er usikkert. Men hun var over 80 år og muligens
skrøpelig slik at hun kanskje ikke kom seg ut. Men i alle fall sto både Johan
nes og Dina ute på gardsplassen og så at raskanten nærmet seg husene. Be
liggenheten tatt i betraktning, og hva Dina i ettertid fortalte, må raskanten
ha nærmet seg fra sydvest.
Mens de sto der, kom plutselig Johannes på at han måtte inn for å hente
noe. I ettertid heter det at det var penger, men i følge Dina var det verdi
papiret 2 Han hadde solgt gården Jermstad vestre, og alle antok at det var
pengene etter dette salget han skulle inn for å hente. Men Dina fortalte at
pengene hadde han lånt bort til sine slektninger i Skogn, og at det var papir
ene vedrørende dette lånet han skulle hente.
Dina fortalte at hun prøvde å stoppe sin far, men han hørte ikke etter. Der
med forsvant huset. Dina måtte legge på sprang for å komme seg vekk. Det
var en stripe igjen av gardsplassen, og hun fulgte den bort til veien.
Hun hevder å ha sprunget forbi 10-12 garder og hus før hun var i sikker
het. Alle steder prøvde hun å vekke og advare folk. Først passerte hun
handelsstedet til Olaus Bjartnes. Det lå umiddelbart nedenfor Gollaugstuggu.
Det bekrefter at raset nærmet seg fra sydvest.
Den neste gården hun passerte, var Jermstad vestre. Muligens klarte hun
å vekke folkene her, men i så fall rakk de ikke å komme seg ut, og alle omkom.
Hun må også ha vært innom Jermstad østre. Denne gården ble kalt Smed


----
102 RasB
----
gården. Og det er vel på grunn av dette navnet at det i ettertid har skjedd
en sammenblanding med Smedhaugen. Det ble nemlig sagt at hun var innom
Smedhaugen. Men Smedhaugen lå i motsatt retning i en avstand av mer enn
en kilometer. Derimot lå Smedgården like ved.
Hun fikk vekket folkene med sine rop, men som følge av at hun hadde vært
plaget av nervøsitet, brydde de seg ikke om henne. Hun sa seiv at kona der
hadde våknet og sagt: «Holder du på å slippe av igjen!» Deretter la de seg
til ro igjen. Og de omkom.
Men Dina sprang videre. Hun passerte Trøgstad store, og det fortelles at
folkene der ble vekket av et kvinnfolk som sprang skrikende forbi. De kom
seg ut, og alle unntatt en berget livet.
Derimot er det vel ikke rimelig å tro at hun klarte å varsle borte på Trøg
stad skole. Skolen lå østenfor Trøgstad store.
Veien førte videre sydover fra Trøgstad store, forbi to utskilte parter av
Trøgstad Lille, nemlig Bjørklund og Trøgstad lille søndre. Det er vanskelig
å avgjøre om husene lå ved veien Dina fulgte, eller ikke. Det er derfor usikkert
om hun klarte å vekke dem. Det var ingen som kom seg unna raset fra disse
to heimene.
Syd for Trøgstad lille søndre lå dalen etter det gamle åfaret etter Leiråa.
Dina sprang ned i dalen og opp igjen på den andre siden. Hele tiden merket
hun at skredet kom etter seg.
På den andre siden av dalen lå de tre Tokstadplassene på rekke og rad fra
vest mot øst. Hun passerte dem i tur og orden, først Tokstad vestre, så Tok
stad mellom, og til slutt Tokstad østre.
Folkene på de to første Tokstadplassene kom seg ikke unna, men på den
siste klarte alle å komme seg vekk før det var for sent.
Dina visste ikke hvor hun skulle springe. Alt virket utrygt. Raset kom etter
henne hele tiden. Hun sa seiv at hun prøvde å springe oppover bakkene i ret
ning av Landfall på den andre siden. Der måtte det da være trygt.
På veien til Landfall passerte hun Rognhaugen. Rognhaugen raste ikke ut,
men det kunne ikke Dina vite. Hun fikk varslet folkene der og på husmanns
plassen Rognhaugen under Eklo søndre, og de rømte i alle fall etter henne
til Landfall.
Og omsider kom hun til Landfall og fikk vekket folkene der. Per Landfall
som kjente Dina, ville først ikke tro henne. Også han mente at hun hadde
sluppet av. Men hun fikk overtalt ham til a bli med seg opp på bakken slik
at de fikk utsikt over raset. Da Per fikk se det uhyggelige synet fremfor seg,
bare et blåsvart svelg gapte mot dem der den store fine Jermstadgrenda hadde
ligget, sank han i kne og utbrøt: «Herregud! Hva er det som har skjedd?»
Strekningen Dina tilbakela, må ha vært på mellom 1 1/2 og 2 kilometer.

----
103 RasB
----
Guruanna Pettersdatter bak. Hun kalte seg senere Jermstad. Foran Serine
Johansdatter Tiller. På fanget Antonie (Tora), stående Gunvor. Bildet er tatt
ca. 1910.
Tatt i betraktning at hun var barføtt, og at hun prøvde å vekke folkene langs
veien, er det antatt at hun brukte 15 til 20 minutter på løpeturen.
Hun mistet alt. For i og med at gjeldsbrevet hennes far ville inn for å hente,
nå var borte, fikk hun ingen penger av skyldfølkene sine. Lensmann Wessel
som visste at det ikke var mulig å inndrive disse pengene uten at noe bevis
fantes, var meget vred på Dinas slektninger i den anledning. Men noen til
bakebetaling fant ikke sted.
Og i ettertid ble det til at det var kontanter Johannes sprang inn for å hente,
og det passet nok låntakerne best.


----
104
----

Dette er de to stolene som ble funnet ved Kjæran. De er nå pusset opp og
er i Johan Tillers eie.
Edvard Johannesen kom seg også ut. Han klatret opp i tuntreet på plassen,
en stor bjørk. Der satt han da plassen og treet seilte utfor kanten. Heldigvis
veltet ikke treet, og Edvard klarte å holde seg fast. Hvor langt det for, er
uklart. Men trolig havnet han nok et godt stykke utenfor Haga.
Han satt i treet til han ble reddet på land av folk som kom ut til ham på
planker. bord og andre innretninger.
Døde:
GOLLAUG LARSDATTER JOHNSEN, født 1842
JOHANNES ANDREASSEN JERMSTAD, født 1826
Johannes er ikke blitt gjenfunnet.
Derimot ble Gollaug funnet, og hun ble begravet 2. juni på Stiklestad. Jord
festelsen fant sted 4. juni. Men hun var ikke lett å kjenne igjen, slik at hennes
sønn, eller rettere sagt hennes stesønn, måtte tilkalles for å identifisere henne.
Johannes kjente henne igjen på et finger som hun hadde brukket, og som var
grodd skjevt sammen.
Etterpå
Jorden som gikk tapt her, hørte inn under Follo, og den ble følgelig regnet
sammen med annen jord denne gården mistet.

 

----
105 RasB
----
Gollaug Johnsens dødsbo ble tildelt kr. 300 i erstatning. Det opprinnelige
forslaget gikk ut på kr. 600, men det ble halvert.
Dina Johannesdatter Jermstad fikk kr. 650 i erstatning. Forslaget gikk ut
på 950 kroner. Hun fikk kr. 300 i forskudd.
I 1900 bodde Dina på Verdalsøra sammen med sin sønn Oskar. Hun var
ugift. Hun døde i 1942 på Ørmelen.
Edvard Johannessen ble etter raset boende på Auglen i Volhaugen. Da tok
han navnet Uglen. En tid arbeidet han som anleggsarbeider på jernbanen,
men han kom tilbake til Auglen. Han giftet seg ikke. I likhet med svært mange
andre som overlevde ulykken, snakket han ikke om hva han hadde opplevd.
Han døde i 1953. I 1922 fikk han Selskapet for Norges Vels medalje for lang
og tro tjeneste etter 27 år på Auglen. Han fikk ytterligere mer enn 30 år på
samme gard. 3
Guruanna og Serine mistet alt de eide. De hadde bare det de sto og gikk
i. Men noen dager etter at elven hadde gravet seg ned i leirsuppen, ble det
funnet et par stoler ved Kjæran. Det viste seg å være deres. 4
I erstatning fikk Guruanna kr. 270
Hun døde i 1948.
Serine giftet seg med Martin Tiller. De bosatte seg på Garpa. Hun døde
i 1960.
Noter:
Opplysninger ved Asgeir Lund.
Opplysninger ved Oskar Olsen, Dinas sønn.
~ Opplysninger ved Jon Lund.
Opplysninger ved Johan Tiller.

----
106 RasB
----
FAREN
Faren kan føre sin historie helt til begynnelsen av vår tidsregning. Faren
var en meget betydningsfull gard i førkristen tid, så betydningsfull at en av
bygdens fem skipreider ble oppkalt etter den, Fjorår skipreidha.
Senere, da Verdal ble delt inn i to tinglag, ble det ene kalt Faren tinglag.
Etter at kristendommen var blitt innført, ble Faren delt i tre deler, Øst
fåren, Midtfåren og Vestfåren.
Trolig ble alle tre gårdene berørt av ras i større eller mindre grad i middel
alderen. Verst gikk det ut over Østfåren. Minst to ras reduserte gården så
pass at den ble liggende øde. Ett av råsene gikk i terrassekanten nord for
de to Fårengårdene som eksisterer i dag. Foruten at raset ødela Østfåren,
må rasmassene også ha lagt seg ut over jorden til de to andre. Et annet ras
gikk i skråningen ned mot Leirådalen. Sannsynligvis hadde det sammenheng
med råsene i og omkring Leirådalen i middelalderen.
Restene av Østfåren ble nå et aun. Og ved makeskifter havnet den inn under
Stiklestad østre, nordre og vestre. Den kaltes da Fåraenget. Senere er navnet
Storbuvollen brukt. Nå tilhører Storbuvollen Faren nedre.
De to gjenværende Fårengårdene fikk etter hvert navnene Faren øvre og
Faren nedre.
Faren. Gården på dette kartet er Faren øvre. Senere er den blitt flyttet noe
ned i terrenget.
Generelt


----
107 RasB
----
FAREN NORDRE 89.3
Gården
Da Anders Gunnbjørnsen overlot Faren øvre til sin sønn Gustav Andersen
i 1891, omfattet Faren øvre også halve Faren nedre som het Faren nedre østre.
Denne hadde gards- og bruksnummer 88.1. Men på forhand, i 1888, hadde
han fått utskilt en part fra denne gården som ble kalt Faren nordre. Den fikk
gards- og bruksnummer 88.3
log med at det var samme eier i 1891, er opplysningene om utsæd og hus
dyrhold ført sammen i folketellingen dette året. Disse er gjengitt under Faren
øvre.
Faren nordre led ingen tap direkte som folge av raset. Hverken menne
sker, dyr, jord eller annen eiendom gikk med. Eiendommen grenset heller
ikke mot noen av de ødelagte gårdene. Men gården tas med her fordi den
lå utsatt til. Man fryktet faktisk lenge for at den ville gå ut, og den første
vinteren etter raset sto den tom.
Dette medførte at eieren fikk en erstatning etterpå
Folket
I 1893 bodde tre mennesker der
- Anders Gunnbjørnsen Faren, kårmann, enkemann, 54 år
- Inger, datter, 24 år
- Anna Bergitte, datter, 18 år
Anders Gunnbjørnsen var sønn av Gunnbjørn Anderssen Faren øvre og
Ragnhild Johannesdatter Husan. Han var gift med Ber et Maria Olsdatter
Faren nedre. Hun døde i 1890.
Døtrene var begge ugifte.
Hva som skjedde
Folkene her fikk varsel slik som andre rundt raset, og de rømte vekk i redsel.
Flukten gikk oppover mot fjell. Og det nærmeste var ved Jermstad øvre.
Etter hvert som tiden gikk, og husene tilsynelatende lå der trygt, vendte
de tilbake. Men med stor trygghet kan de ikke ha hatt tilholdssted der.
Og da etterraset gikk 6. september, flyktet de på nytt. Denne gang ble de
værende borte over vinteren.
Men hverken hus eller jord fikk noen skade.

----
108 RasB
----
Etterpå
Anders Gunnbjørnsen Faren fikk en erstatning på kr. 400. Av dette fikk
han 200 kroner i forskudd. Det er ikke opplyst hvorfor han fikk erstatningen,
men sannsynligvis må det sees som en slags ulempeserstatning, eller kanskje
som erstatning for tapt avling. Det er nemlig uklart om jorden ble drevet i
1893. De måtte tross alt bo et annet sted vinteren 1893/94. Videre er det for
tap av vei. Ny vei måtte nemlig bygges etterpå.
Anders døde på Faren i 1916.
Inger giftet seg med Jon Marius Iversen Salater fra Verdalsøra. Han hadde
utvandret til Amerika i 1892. De reiste begge til Amerika hvor de bodde i
Seattle i Washington.
Anna Ber gitte giftet seg visstnok ikke. Hun drev pensjonat i Oslo.

----
109 RasB
----
Faren lå øst for det utraste området. Gården fikk ingen skader som følge
av Verdalsraset. Den erstatning som ble gitt, var for indirekte skader, så som
tap av vei, opparbeidelse av ny vei, delvis tap av avling og utbytte på grunn
av at man måtte bo andre steder den første vinteren og lignende.
Faren øvre te gnet av protokollsekretær Jacob Fabritius 19. juni 1888.
Faren lå øst for Jermstad. Valdet grenset både mot Jermstad øvre og Jerm
stad østre. Mot vest lå også den utskilte parten Nøysomhet eller Tessemskjefte
av Melby. I syd grenset valdet mot Trøgstad store. Mot øst lå Leirådalen,
og mot nord steg terrenget mot fjellet.
I forbindelse med folketellingen i 1891 er opplysningene om utsæd og hus
dyr slått sammen for Faren øvre og Faren nedre. Dette hadde sammenheng
med at Anders Gunnbjømsen som da var eier, hadde kjøpt Faren nedre i 1872.
Faren nedre hadde gards- og bruksnummer 89.1.1 1891 overleverte han går
den til sin sønn Gustav Andersen. Men han beholdt en del av Faren nedre
østre seiv. Denne parten fikk navnet Faren nordre 89.3. (Se under Faren
nordre.)


----
110 RasB
----
Et gammelt fotografi av Faren øvre sett fra nord.
Matrikkelskylden var før delingen 34 mark 51 øre. Etter delingen ble skyl
den 33 mark 76 øre.
Utsæden i 1890 var 0,5 hektoliter rug, 6,83 hektoliter bygg, 30,33 hekto
liter havre, 1 hektoliter havre til grøntfor, 0,33 hektoliter erter, 38 kilo gressfrø
og 35 hektoliter poteter. 15 ar ble brukt til andre rotfrukter enn poteter. På
gården fantes det 1 slåmaskin, 2 fire-hjulte og 12 to-hjulte vogner.
Pr. 1. januar 1891 besto besetningen av 7 hester, 28 storfe, 18 sauer, 7
griser og 12 høns.
Folket
Som nevnt bodde Gustav Andersen på Faren øvre i 1893. Ikke færre enn
12 personer hadde sin bopel her da raset gikk.
- Gustav Andersen, gårdbruker, 29 år
- Elen Margrete Steffensdatter, kone, 32 år
- Borghild Rebekka, datter, 5 år, tvilling
- Petra Emelie, datter, 5 år, tvilling
- Arne, sønn, 2 år
- Eva, datter, 1 år
- Guruanna Olsdatter, tjenestepike, 35 år
- Lars Kristensen, tjener, 17 år
- fire tjenere


----
111 RasB
----
Gustav Andersen Faren og Elen Margrete Steffensdatter med barna fra v.
Petra, Arne, Borghild og Sigrun (ikke født 1893).
Gustav var sønn av Anders Gunnbjørnsen Faren og Beret Maria Olsdatter
Faren nedre.
Elen Margrete Steffensdatter var fra Inderøy a. Hennes foreldre var Steffen
og Peolive Nøvik.


----
112 RasB
----
Et bilde fra Faren i 1910. Flere av disse varpa gården i mai 1893. De som
er merket * var visstnok ikke til stede eller var ikke født da raset gikk. Fra
v.: Lars Faren, ukjent *, Johannes By *, Petra Sigrun *, Guruanna Olsdatter.
Foranfra v.: Arne, ukjent *, Gustav Faren, Odd By *på fanget, Elen Faren,
ukjent *.
Guruanna Olsdatter var ugift. Hennes foreldre var trolig Ole Olsen og Marta
Andersdatter fra husmannsplassen Stuskinskogen.
Lars Kristensen var sønn av Kristen Amundsen og Sigrid Anna Olsdatter
på husmannsplassen Skreddestuggu eller Eklomyra under Eklo søndre.
Hvem de øvrige fire tjenerne var, er ikke mulig å fastslå. Det samme an
tall tjenere var der i 1891, men vanligvis flyttet tjenerne nokså ofte, slik at
navnene ikke uten videre kan overføres til 1893.
Hva som skjedde
I ettertid vet vi at denne gården aldri var i fare. Men det visste man ikke
i mai 1893. Følgelig rømte man vekk med en gang man fikk høre om raset.
Hvordan disse folkene opplevde situasjonen, går frem av opplevelsene til
Petra Emilie, som da var 5 år, gjenfortalt av hennes sønn: '
«Røysta til mor hadde ei uvanleg skjelvande undertone kvar gong ho for-


----
113 RasB
----
talde om det ho opplevde rasnatta. Ho var
berre 5 år den gongen, men det vesle bar
nesinnet var merkt for livet av det
5-åringen var vitne til.
Folka på Øver-Fåren vart vekte midt på
natta av dundring på dørene, og av rop frå
dødsskræmde folk. Mor fortel:
«Det var husmannsfolka som i angst
vekte oss.
«De må skunde dykk ut. Det er
dommedag!»
Ropa feste seg i meg. Orda skjøna eg
vel ikkje, men angsten i røystene, noko
uskjøneleg skræmande, gjorde at eg kan
høyre desse ropa den dag i dag.-
Det bar opp gjennom Jermstadhøgda
med oss. Skodda låg tjukk og tung ut over
Lars Kristensen Faren.
området nedanfor oss.- Rop frå menneske i dødsangst syntes så uverkeleg
og fælt. Uhyggeleg og sterkt greip det meg å lye til angstskrika frå dyr: Kyr,
hestar — . Det var så forferdeleg at eg aldri kan gløyme det.»
Mor vart stille mens tankane dvelte ved uhyggesnatta, stemmen makta ikkje
meir.-
Seint om kvelden før utraset hadde mor og tvillingsøstera hennes, Borg
hild, vori på besøk hos lærarfamilien på Trøgstadskolen, Andreas og Edvar
da Tessem. Det var fast omgang mellom lærarfolka og folka i Øver-Fåren.
Tessem og kona var og gudforeldre til mor og søstera.
Mor fortel:
«Jamvel om eg ikkje var gamle jenta, står det klårt for meg korleis vi små
gledde oss til kvar tur til mor Varda på skolen. Mor Varda var einaste namnet
vi nytta på fru Tessem. Mor Varda var som ei mor for oss, og vi var svært
glad i henne, og når vi fekk noko nytt, måtte vi straks til mor Varda og vise
det fram.
Slik var det og siste dagen før raset. Borghild og eg hadde fått en brei
bremma hatt kvar - særleg fine i våre auge. Sjølvsagt måtte vi til mor Varda
for å syne henne vidundera.
Vi skulle få lov til å natte over hos henne, slik vi hadde gjort så mange
gonger før. Men da det leid på kvelden, vart det til at vi likevel drog heim
til Øver-Fåren. Underleg nok gløymde vi hattane hos mor Varda.
Om natta miste vi ikkje berre hattane, men verst av alt - dei beste vennene
våre.»-
Her var det ikkje meir stemme att hos mor.»


----
114 RasB
----
Etter noen dager syntes situasjonen å være mer sikker, men trygge var de
ikke. De torde ikke å flytte hjem, men gården ble drevet og dyrene gikk ute
og beitet.
Så kom etterraset 6. september. Da gled tilsammen 300 mål ut langs nord
og østkanten av raset. Og nå var det i alle fall klart at ingen våget å bo på
Faren øvre. Gården sto derfor tom vinteren 1893-94.
Først neste år begyte man så vidt å våge seg tilbake. Men det gikk lang
tid med nattevåk og engstelse før man slo seg til ro.
Etterpå
Gustav Andersen Faren fikk en erstatning på kr. 1.300 etter raset. Av dette
fikk han 1.000 kroner i forskudd. Som nevnt ovenfor var ikke dette erstat
ning for skade på gården, slik at det må være tale om andre forhold av indi
rekte karakter.
Gården fikk ikke reduksjon i sky Iden.
De fortsatte å bo der, men angsten forlot dem aldri.
I 1912 solgte Gustav Faren øvre til Einar Furre fra Namdalen.
Han døde på Øra i 1915.
Elen døde i 1928.
Borghild ble husbestyrerinne ved Tønsberg. Hun døde i 1971.
Petra giftet seg med Johannes Olaussen By. De bodde på Hallem. Petra
døde i 1962.
Arne reiste til Amerika i 1911. Han ble gift med Ida. Han døde i Saxton
i North Dakota i 1942.
Eva døde så tidlig som i 1894.
Note:
Fortalt av hennes sønn Jon J. By.

----
115 RasB
----
Da raset gikk i 1893 var Haga delt av elven. Dette var et forhold som skrev
seg fra langt tilbake i tiden. På nordsiden lå Haga nordre østre, Haga nordre
mellom og Haga nordre vestre. På sydsiden av elven lå Haga søndre søndre
og Haga søndre nordre. Fra Haga søndre nordre var det dessuten utskilt en
part som ble kalt Langenget.
Haga søndre. Alle deiene av Haga søndre lå nede på elvesletten, og alle ble
begravet av leirmassene.
Verdalsboka - 8


----
116 RasB
----
Opprinnelig hadde Hagavaldet vært en god del større. Men i århundrenes
løp har Verdalselven både redusert valdet ved stadige elvebrudd og skaret
seg gjennom det kanskje flere ganger.
I 1754, da to brødre kjøpte gården, ble Hagavaldet delt i to, Øvre Haga
og Nedre Haga. Og begge disse omfattet deler på sydsiden av elven.
Deler av områdene som lå på sydsiden av elven, fortsatte å høre inn under
Haga på nordsiden, men i 1809 ble deler fråskilt som et eget bruk. Dette ble
da kalt Haga søndre. Ved samme anledning ble så Haga søndre delt i Haga
søndre søndre og Haga søndre nordre.
Og områdene på nordsiden ble naturlig nok kalt Haga nordre. Navnene
Øvre Haga og Nedre Haga gikk etter hvert ut av bruk.
Hagagårdene. Spellhaugen til venstre hvor Karl Olsen Haga var, da han så
første delen av raset.


----
117
----


----
118 RasB
----
Denne selveierheimen var en av de første som ble tatt på sydsiden av elven.
Hagaenget var en tidligere husmannsplass under Haga nordre østre.
Gården eller heimen lå på det samme nesset som Melbynesset. Elvesletten
var svært lav på dette stedet. I og med at dette tidligere hadde vært en hus
mannsplass, besto den nok ikke av den beste jorden. Og etter som den lå for
holdsvis lavt, var den rimeligvis utsatt for flom. Og bruket var ikke stort.
Dessverre finnes det ingen kart som kan angi den nøyaktige beliggenhet.
Men det er rimelig grunn til å tro at dette valdet må ha omfattet områdene
lengst mot nordvest på nesset. Trolig kan det ha grenset mot Melbynesset
i øst og Melby, Østgård og Sundby vestre i sy døst. Mot vest og nord dannet
elven grensen.
Etter raset ble eiendommen fastslått å ha bestått av 29,5 dekar dyrket jord,
9,8 dekar eng og 5 dekar skog og havning, tilsammen 44,3 dekar.
Matrikkelskylden var 0 mark 44 øre.
I 1890 ble det sådd 0,55 hektoliter bygg og 2,08 hektoliter havre. Det ble
satt 5,56 hektoliter poteter, mens 0,04 ar ble benyttet til andre rotfrukter og
0,01 ar til kjøkkenhage.
1. januar 1891 var besetningen 2 storfe, 3 sauer, 1 gris og 3 høns.
I 1893 var det 2 kyr og 6 småfe på bruket. Tallet på høns er ukjent.
Folket
Eieren i 1893, Petter Olaus Mikkelsen, kjøpte eiendommen i 1886. Før
hadde han vært husmann på plassen, og han var der så tidlig som i 1875.
I mai i 1893 bodde følgende personer på Hagaenget
- Petter Olaus Mikkelsen, bonde, skredder, 43 år
- Guruanna Jensdatter, kone, 46 år
- Maria Gustava, datter, 18 år
- Johan Marius, sønn, 13 år
- Gunhild Pauline, datter, 5 år
- Grete, datter, 3 år
Denne familien hadde tidligere hatt ytterligere tre barn, men de var nå døde.
Petter Mikkelsen var sønn av Mikkel Johannessen og Malene Pedersdatter
Midtholmsvald.
Guruanna var datter av Jens Jensen og Gunhild Jonsdatter på Holmli østre.

----
119 RasB
----
Petter Olaus Mikkelsen og Guruanna Jensdatter.
Hva som skjedde
Petter Mikkelsen var skredder. Rasnatten var han borte på arbeid. Guru
anna var således alene hjemme med fire barn.
Raset kom overraskende på dem. For dem var det ikke noe varsel. En frem
stilling av hva som hendte, forteller at Guruanna rakk å gripe det minste barnet
på tre år, Grete, og komme seg ut. De tre andre hadde ingen mulighet og
forsvant med det samme.
Guruanna seiv rakk ikke å komme langt før hun ble innhentet av leirmassene.
I noen beskrivelser heter det at hun i villelse kastet fra seg barnet. Men alt
tyder på at hun fikk så slem medfart at hun mistet bevisstheten et øyeblikk,
og det var vel da hun mistet barnet. Hun ble nemlig truffet av et eller annet
i hodet slik at hodehuden nesten ble flådd av henne.
Leirstrømmen førte henne i retning av Sundby, og nedenfor gården kom
hun seg inn på fast mark og klarte å ta seg frem dit. Slik hun så ut, nesten
skalpert og tilklint av leire, ble folkene på Sundby østre svært forskrekket.
De visste på det tidspunkt ingen ting om ulykken. De spurte henne ut om
hva som hadde hendt, og hun svarte nærmest i villelse. Det er vel i den for-
bindelse at forestillingen om at hun hadde kastet fra seg barnet, ble til.


----
120 RasB
----
Senere, da doktor Sæthre fra Levanger kom til, måtte hun syes flere sting
i hodet.
Hennes egen versjon lyder slik: '
«Jeg la meg som vanlig i 11-tiden om kvelden. Jeg lå nedenunder og hadde
det minste av barna, lille Grete, hos meg. De andre lå ovenpå. Småjenten
var dårlig, så jeg lå litt lenge og snakket med henne.
Jeg hadde så vidt sovnet da jeg våknet med at dørene sprang opp, og i det
samme falt taket ned over oss. Jeg sanset meg ikke før jeg befant meg i en
leirsørpe langt fra mitt hjem. Barnet som jeg hadde hos meg, hørte jeg skrike
i nærheten av meg.
Som jeg lå der, så og hørte jeg hus, skog og eng komme rasende nedover
dalen i veldig fart. Jeg kom meg unna og kom meg til slutt til gården Sund
by, gikk forbi Vestre Sundby til kårfolkene på Østre Sundby, Lars og Jodda,
og vekket dem. De trodde jeg var gal da jeg kom midt på natten i dette ut
seende, i bare linnetet, dratt opp av leirsørpa.»
Et annet sted hvor hun seiv er kilden, fortelles det slik: 2
Mannen var borte på arbeid. Tre av barna lå ovenpå og ved siden av henne
veslebarnet. Hun våknet med at døren sprang opp og leirmassene veltet inn.
Huset ramlet sammen, og hun ble ført ut på det gyngende leirhavet med
veslebarnet på armen.
«- Men jeg mistet også veslebarnet. Skredet tok det fra meg, det ville ha
alt »
Hun vekket folkene på Sundby, men de kjente henne ikke. De trodde at
de hadde et sinnsykt menneske foran seg. Hun fikk fortalt hvem hun var,
og hva som hadde hendt. Men dette kunne de ikke tro.
«- Har du sprunget hjemmefra og fra barna?» spurte de.
«- Jeg har ikke lenger hverken hjem eller barn,» svarte hun.
Ole Østgård har en noe annen versjon. (Se også under Østgård.) Han for
teller at han ble vekket av at noen kastet stein på vinduet der han lå og sov.
Det var Guruanna som sto der nede på gården. Hun ropte og ba ham om
å redde barna hennes. Hun og minstebarnet hadde ligget nede i samme seng,
og da leirmassene traff huset, ble den ene veggen knust og sengen med de
to oppi ble ført ut. Da sengen hvelvet, mistet hun barnet.
Ole Østgård forteller videre at han sprang ned til kanten av leirsjøen. Han
hørte barneskrik fra et husvrak der ute, men det var uråd for ham å komme
dit ut. Han måtte vende tilbake med uforrettet sak. Han fortalte ikke Guru
anna at han hadde hørt ungene, da han kom tilbake.
Nok en versjon sier at Guruanna hadde minstebarnet på ryggen. Antagelig
da sengen hvelvet, falt Grete av. Hun rakk ikke å gripe tak i henne før hun
forsvant ned i leiren.

----
121 RasB
----
Og da ryktet om ulykken spredte seg, fikk også Petter Mikkelsen høre om
den, og han kom til gården. Hans kone lå der syk både på kropp og sjel.
Hun var utvilsomt av den oppfatning at hun hadde kastet barnet fra seg, og
hun bebreidet seg seiv dette, noe som var med på å forverre hennes psykiske
tilstand. Det fortelles at gjenforeningen av mann og kone var gripende og
tragisk. De hadde nå mistet sine fire gjenlevende barn. Tidligere hadde tre
dødd. «Nå har vi ingen igjen!» sa han.
Guruanna ble liggende syk lenge.
De mistet også 1 ku og 6 småfe. En av kyrne klarte å komme seg i land.
Hele eiendommen ble begravet.
Døde:
MARIA GUST AVA PETTERSD ATTER HAGAENG, født 1875
JOHAN MARIUS PETTERSEN HAGAENG, født 1880
GUNHILD PAULINE PETTERSD ATTER HAGAENG, født 1888
GRETE PETTERSD ATTER HAGAENG, født 1890
Gunhild Pauline ble funnet allerede 20. mai, og hun ble begravet 28. mai
på Lysthaugen.
Maria Gustava og Johan Marius ble også begravet på Lysthaugen samme
dato. Men det er ikke angitt når de ble funnet.
Grete, som moren klarte å få med seg ut, men mistet senere, er ikke blitt
funnet. Dog står det anmerket i kirkeboken at hun er blitt gjenfunnet. Men
hverken dag for begravelse eller jordfestelse er angitt. Trolig er dette en skrive
feil. De tre som ble gravlagt på Lysthaugen, ble jordfestet 19. mai 1894.
Jorden sto i en verdi av kr. 1.100 før raset.
Eiendommen forøvrig var verdsatt til kr. 2.000. Alt gikk tapt.
Etterpå
Petter Mikkelsen ble tilkjent en erstatning på kr. 2.300. Han fikk kr. 106,73
i forskudd uten at det er oppgitt til hvilket formål. Kr. 6,73 av dette var imid
lertid den gjelden han hadde til Verdalens Meieris landhandel på Stiklestad.
Dette beløpet ble fratrukket ved utbetalingen.
En tjenestejente ved navn Mali Pedersdatter er også oppført under Haga
enget. Hun trenger nødvendigvis ikke å ha bodd der. Og i alle fall var hun
ikke der da raset gikk. Hun fikk 100 kroner i erstatning.
I 1895 ble skylden fastsatt slik:
Gårdsnr. 108, bruksnr. 2, Hagaenget av skyld mark 0,44 et avtak for 20
år av mark 0,44, og deretter for bestandig et avtak av mark 0,39.
Veiskatten ble som følge av dette nedsatt med kr. 0,15 for første halvår 1893.
Alt ble overtatt av Staten. Den faste marken utgjorde 44,3 dekar. I tillegg

----
122 RasB
----
kom 2,3 dekar elveleie. Beliggenheten av dette var i det såkal te Triangelet.
Senere ble dette en del av Statsteig A på nordsiden av elven.
11900 bodde Petter Olaus og Guruanna på Ørmelen på en bygselplass under
Mikvoll vestre som var en del av Verdalsbrukets eiendom. Han kalles da
«bordskriver ved sagbruk», hvilket vil si at han arbeidet på sagbruket på
Ørmelen.
De kjøpte så Bentsengården på Ørmelen
De fikk ikke flere barn.
Petter døde i 1916, og Guruanna døde i 1939.
Noter:
1 Den er hentet fra S. Steinsås: Busetslekta s. 86.
2 Et arbeid utført av lærerhøyskolestudenter ved Levanger Lærerhøyskole i forbindelse med
utgravingen av Hegstadstuggu.

----
123 RasB
----
Langenget var en liten eiendom som var blitt utskilt av Haga søndre. Det
lå nokså langt syd på valdet like sydvest for Haga søndre søndre. Hele eien
dommen lå nede på den laveste elvesletten. Den var så liten at det er for pre
tensiøst å kalle den en gard. Mot vest grenset bruket mot Ness østre. Muligens
nådde valdet bort til Skjørdalsvaldet i syd. Og mot øst grenset eiendommen
mot Bjørken.
Arealet ble etter raset beregnet til å ha vært 10,8 dekar. Det fantes ikke
noe eng eller utmark.
Matrikkelskylden var bare på 0 mark 43 øre.
I 1890 var utsæden 0,5 hektoliter bygg, 1 hektoliter havre og 3 hektoliter
poteter.
Pr. 1. januar 1891 føddes det 2 sauer, 1 geit, 1 gris og 4 høns på dette stedet.
I 1893 hadde de 5 småfe og et ukjent antall høns.
Folket
Halvor Ågesen var eier av Langenget i 1893. Han eide fra først av Haga
søndre nordre, men solgte så gården i 1865. Langenget som han skilte ut ved
dette salget, beholdt han seiv. I mai 1893 bodde det tre mennesker på
Langenget:
- Halvor Ågesen, jordarbeider, tømmermann, 75 år
- Olava Johannesdatter, kone, 76 år
- Oluf Gunneriussen, sønnesønn, sinnsyk, 19 år
Halvor Ågesens foreldre var Åge Tørrisen og Marit Torkildsdatter Eklo
nordre.
Olava Johannesdatter var datter av Johannes Sevaldsen og Gjertrud Ols
datter Haug.
> Oluf Gunneriussen var sønn av Gunnerius Halvorsen og Olava Olsdatter
Åssved fra Stod. Oluf var født på Steinkjer.
Hva som skjedde
Også for folkene her kom raset fullstendig overraskende, og de kom seg
ikke ut. Huset ble fylt av leirsuppe, og de måtte streve hardt for ikke å gå
under.

----
124
----


----
125 RasB
----
De ble imidlertid reddet av Martin Toresen Bjørken og hans husmenn. Red
ningen skjedde ved at man kjørte bord fra Bjørken. Så ble det hugget ned
trær som underlag for broen fordi leirvellingen var svært tynn på dette stedet.
De ble reddet ut gjennom vinduet. Men de var da så forfrosne og utkjørte
at det var så vidt man klarte å få dem brakt til lands langs etter den smale broen.
Den sinnsyke gutten slo seg helt rebelsk. Han skrek som besatt og ville
ikke i land. Han ville bare kaste seg uti leirsuppen. De måtte ta ham med
makt og føre ham til fast land.
Alt ble oversvømmet av leire, og 5 småfe strøk med. Det eneste de klarte
å redde ut, var en gammel skinnfell og en hodepute, samt noen klær.
Jordveien var verdsatt til kr. 720 før ulykken. Alt gikk tapt.
Bruket ble ellers verdsatt til kr. 750 før raset. Tapet ble satt til kr. 730.
Etterpå
Halvor Ågesen fikk kr. 675 i erstatning. I forskudd fikk han kr. 152. Av
dette ble 2 kroner trukket for å dekke gjelden han hadde i Verdalens Meieris
landhandel på Stiklestad.
Jorden på Langenget ble lagt ut til Staten som en teig i det såkalte Triange
let. Dette ble en del av Statsteig A. Arealet utgjorde tilsammen 10,8 dekar.
Om skylden av Langenget heter det i 1895:
Gårdsnr. 119, bruksnr. 2, Langenget av skyld mark 0,43 et avtak for 20
år av mark 0,43, og deretter for bestandig et avtak av mark 0,38.
Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 0,15 for første halvår 1893.
Halvor og hans kone Olava Johannesdatter bodde på Langenget igjen i 1900.
Dette var en ny plass med samme navn. Men denne gang lå den under Ness.
Sammen med dem bodde den sinnsyke sønnesønnen Olaf Gunneriussen.
Halvor døde i 1902, Olava i 1910 og Olaf i 1945.
I dag er husene borte, men fremdeles kalles stedet Olavatomta.

----
126 RasB
----
Haga nordre mellom og Haga nordre vestre var sist på forrige århundre
fremdeles skilt fra hverandre som to garder. Men husene lå ved et felles tun.
Før 1833 hadde disse to utgjort den av Hagagårdene som kaltes Haga nedre.
Men i 1833 ble denne gården delt mellom to brødre.
Dette valdet lå mellom Haga nordre vestre mot nordvest og Haga nordre
søndre mot sydøst. Lengst mot nordost nådde valdet opp til Mo søndre, og
i sydøst nådde det ned til Verdalselven.
Etter raset ble det fastslått at Haga nordre mellom hadde utgjort tilsammen
288,55 dekar. Av dette var 173,56 dekar dyrket jord. Resten fordelte seg
på 103,59 dekar skog og havning, 9,8 dekar eng og 1,6 dekar veier og be
byggelse.
Matrikkelskylden var 8 mark 05 øre.
I 1890 ble det sådd 2 hektoliter bygg, 15 hektoliter havre og 0,17 hekto
liter havre til grøntfor. Det ble satt 15 hektoliter poteter. Til andre rotfrukter
enn poteter ble det benyttet 0,21 ar. På gården fantes 1 fire-hjult og 2 to
hjulte vogner.
1. januar 1891 var det 1 hest, 7 kyr, 9 sauer, 2 griser og 13 høns på gården.
Hvor mange husdyr som var der i 1893, er ukjent.
Folket
I 1893 var Bernt Oluf Olaussen eier av gården. Han hadde samme år over
tatt den etter sin stefar, Ole Åges en.
Bernt Oluf var ugift, men han bodde på Haga nordre mellom sammen med
to tjenere i 1893.
På kåret bodde Ole og Marta Olsdatter.
Tilsammen var det således 5 personer på gården da raset gikk.
- Bernt Oluf Olaussen, gårdbruker, 33 år
- Ole Ågesen, kårmann, 61 år
- Marta Olsdatter, kone, 72 år
- to tjenere
Bernt Oluf Olaussens foreldre var Peter Olaus Bårdsen og Marta Olsdatter.
Etter at hans far var død, hadde moren giftet seg med Ole Ågesen i 1871.
Ole Ågesens foreldre var Åge Andersen og Lisbet Olsdatter Lyngås.

----
127 RasB
----
Bernt Oluf Olaussen Haga og Ragnhild Pedersdatter Ysse.
Martas foreldre var Ole Bentsen og Helene Eliasdatter Øren.
Hvem tjenerne var, er ukjent.
Hva som skjedde
Denne gården lå som den østligste på fellestunet. Det er vel også forklar
ingen på at den ble kalt Haga mellom. Men også for denne gården gjaldt det
forhold at den hadde jord i den såkalte Hagas utmark, hvor en stor del raste
ut. Dette var imidlertid den eneste jorden som raste ut for denne gården. Øde
leggelsen besto omtrent bare av overslammet jord.
Dette valdet omfattet til dels store arealer sydvestover ned mot elven. Alt
ble dekket av metertykke lag med rasmasse.
Heller ikke her vet vi hvordan beboerne opplevde selve raset. Men enten
hørte de levenet, eller så ble de varslet av noen, trolig av Karl Olsen Haga
fra nabogården Haga nordre vestre. Og de rømte vekk fra gården.
Ingen kom til skade, og heller ikke omkom noen dyr.
Skaden på jorden var imidlertid ganske omfattende. 4/5 av den ble øde


----
128 RasB
----
lagt. Dette utgjorde 184 dekar areal. Det var 108,2 dekar dyrket jord, 9,8
dekar eng og 69,8 dekar skog og havning.
Verdien av jorden før raset hadde vært 5.700 kroner. Etterpå var den 1. 140
kroner. Tapet var på 4.560 kroner.
Gården forøvrig ble for ringet fra kr. 7.000 til kr. 2.500. Tapet ble satt til
4.500 kroner.
Etterpå
Bernt Oluf Olausen fikk en ersatning på kr. 3.300. Han fikk et forskudd
på kr. 29,45. Dette gikk til dekning av hans gjeld i Verdalens Meieris land
handel på Stiklestad.
Ole Ågesen og Marta Olsdatter fikk kr. 300 i erstatning. De fikk videre
en årlig livrente på kr. 300.
Sky Iden ble fastsatt slik i 1895:
Gårdsnr. 108, bruksnr. 3, Haga mellom av skyld mark 8,65 et avtak for
20 år av mark 6,44, og deretter for bestandig et avtak av mark 5,80.
Dette ga en nedsettelse av veiskatten på kr. 2,22 for første halvår 1893.
Den ødelagte jorden, 184 dekar, ble utlagt i to teiger, en til eieren og en
til Staten. Det eieren fikk, lå et stykke unna den delen av jorden som ikke
var ødelagt. Den teigen utgjorde 147 dekar. Staten fikk 37 dekar i det som
ble kalt Triangelet. Senere ble dette en del av Statsteig A. Utenom dette var
det 15 dekar elvebredd og sandører, og 16,5 dekar elveleie.
Bernt Oluf fortsatte på Haga mellom. Han giftet seg med Ragnhild Peders
datter Ysse. Disse hadde visstnok ingen barn.
Marta Olsdatter døde i 1899.
Ole Ågesen bodde på gården i 1900 som enkemann. Han levde da av liv
renten han fikk etter ulykken.
Han døde på Hestegrei i 1909.
I 1906 solgte Bernt Oluf gården til Odin Olsen på Haga nordre vestre.
Gårdene smeltet da sammen til en igjen.

----
129 RasB
----
HAGA NORDRE VESTRE 108.4
Gården
Haga nordre vestre var en av de to partene Haga nedre ble delt inn i i 1833.
Den andre var Haga nordre mellom. De hadde imidlertid felles tun. Det er
også en mulighet for at de hadde en del felles utmark.
Valdet grenset i sydvest mot elven. I nordvest lå Lyngs valdet, og i nordost
lå Movaldet. Og mot sy døst grenset gården mot Haga nordre mellom.
Beregninger foretatt etter raset, viser at den hadde et samlet areal på 288,68
dekar. Det var 173,83 dekar dyrket mark, 111,4 dekar skog og 3,45 dekar
veier og bebyggelse.
Matrikkelskylden var 7 mark 95 øre.
I 1890 var utsæden 2,4 hektoliter bygg, 15 hektoliter havre, 0,2 hektoliter
havre til grøntfor, 0,2 hektoliter erter og 18 hektoliter poteter. 0,29 ar ble
benyttet til andre rotfrukter enn poteter. Det fantes videre en kjøkkenhage
på 0,02 ar. På gården var det 3 to-hjulte vogner.
1. januar 1891 besto besetningen av 2 hester, 7 storfe, 12 sauer, 2 griser
og 14 høns.
Etter som ingen dyr strøk med i 1893, finnes det ingen opplysninger om
størrelsen av husdyrbestanden dette året.
Haga nordre vestre sett fra nordvest i 1929.
Foto: Henning Anderson.


----
130 RasB
----
Baroline Kristiansdatter og Ole Andreassen Haga
Folket
Eier av Haga nordre vestre i 1893 var Ole Andreassen Haugen fra Frosta
Han hadde kjøpt gården så tidlig som i 1865 av Ole Olsen Haga.
Følgende personer bodde på Haga i mai 1893
- Ole Andreassen Haga, gårdbruker, 60 år
- Baroline Kristiansdatter, kone, 54 år
Karl, sønn, 30 år
Bernt Odin, sønn, 18 år
Anne, datter, 15 år
- Nelius, sønn, 12 år
På kåret bodde
- Anne Olsdatter, kårkone, enke, 87 år
Ole Andreassen var fra Frosta, men kom til Haga fra Mellom-Haugan på
Ekne. Hans foreldre var Andreas Olsen Rygg og Karen Nikolausdatter.
Baroline Kristiansdatter var fra Vestrumsplass på Ekne. Hennes foreldre
var Kristian Toresen og Karen Torsteinsdatter.
De bodde på gården sammen med 4 barn da raset gikk. En av disse var
sønnen Karl som var ute om natten og så raset gikk.
Anne Olsdatter, enken etter den forrige brukeren, Ole Olsen Haga, bodde
på kåret. Hun var datter av Ole Skavhaug og Kirsten Garnes. I parentes
bemerket kan det opplyses at hun var det spebarnet som ble spart ved
Garnesmordet i 1806.


----
131 RasB
----
Verdalsboka - 9


----
132 RasB
----
Hva som skjedde \
Her må Karl Olsen Haga ha vært ute da raset startet. Han var nemlig oppe
på den såkalte Spellhaugen ovenfor gården, og derfrå hadde han sett hvordan
skogen seilte i retning av Melby berget. Hvordan han videre opplevde raset,
finnes det dessverre ingen opplysninger om. Men det faktum at han så hvor
dan Hagamarken for sydøstover i retning av Melbyberget, viser at han må
ha sett starten av Verdalsraset. Det var nemlig bare den første delen av raset
som tok den retningen.
Denne delen av raset omfattet
omtrent alt som gikk ut utenfor
skredporten. Mindre deler av det
som gled ut på utsiden av porten,
kan ha blitt revet med av de etter
følgende råsene. Videre omfattet det
første raset selve skredporten og litt
av det som lå innenfor.
Karl Haga kan ha vært ute og
nede på gården da det hele startet.
Kanskje sprang han opp for å se hva
det var han hørte. Lyden av det
første raset var etter beskrivelsene
forholdsvis beskjedne. Og det er en
kjensgjerning at det var få som
våknet av lyden av dette. Men han
må ha vært ute, eller i det minste
våken, for ellers ville han ikke ha
merket noe.
Denne opplevelsen var så sterk
for Karl, at da han ble gammel
Karl Olsen Haga forrest til v. De tre begynte han alltid å grat e når
andre er ukjent. d t bl om denne hendelsen.
det ble snakk om denne hendelsen.
Han hadde sett hvordan trær og hus
hadde seilt nedenfor seg. Han hadde hørt angstskrikene både fra mennesker
og dyr i den ytterste nød uten at han kunne gjøre det aller minste for å hjelpe
dem.
Han sprang og varslet de andre på gården. Det er uklart hvorvidt han var
innom de andre Hagagårdene, men det synes rimelig at han også varslet der.
Sikkert er det imidlertid at han kom kaukende bort til husmannsplassen
Hagahaugan. (Se under Hagahaugan.)
De tok flukten nordøstover i retning av Mo. Også andre hadde etter hvert
fått øynene opp for hva som skjedde, for gjennom skogen kom mange andre


----
133 RasB
----
forstyrrede mennesker løpende. De ropte opp, skrek, eller som det ble sagt,
kauket.
Både på Haga nordre vestre og på nabogårdene ble husene stående tomme
og forlatt. Folk som berget seg i land nedenfor husene etter å ha vært med
utfor raset, stakk innom og rasket med seg klær til beskyttelse mot kulden.
Men ingen ble igjen, alle forsvant de nordover i retning av det de mente var
trygg grunn.
I den første tiden etter raset var det ingen som våget seg tilbake for å bo
der, men dyrene ble tatt hand om og ført til sikre steder.
Hverken mennesker eller dyr ble skadet.
Derimot var det ganske store skader på jorden. Det som gården mistet ved
selve utglidningen, var deler av utmarken ved Follobekken. Ellers ble jorden
dekket av tykke leir- og gruslag. Alt i alt ble 157,5 dekar jord ødelagt. Av
dette var 88,6 dekar dyrket jord. Resten, 68,9 dekar, var skog og havning.
Dette utgjorde 3/4 av jorden.
Jordverdien hadde før ødeleggelsene vært kr. 5.600. Tapet ble satt til kr.
4.200. Igjen var det således 1.400 kroner.
Eiendommen forøvrig hadde vært verd kr. 7.000. Tapet ble satt til kr. 4.500.
Den nye verdien ble 2.500 kroner.
Det kan i den sammenheng bemerkes at Haga nordre mellom, som lå med
felles tun med denne gården, ble verdsatt akkurat likedan.
Etterpå
Ole Andreassen ble tildelt en erstatning etterpå på kr. 3.600. Han fikk kr.
203,50 i forskudd. Av dette beløpet gikk kr. 53,50 til dekning av hans gjeld
til Verdalens Meieris landhandel på Stiklestad.
Kårkona, Anne Olsdatter, fikk kr. 300 i erstatning. Av dette fikk hun kr.
100 i forskudd. Senere fikk hun en årlig livrente på kr. 300.
Skylden ble i 1895 fastsatt slik:
Gårdsnr. 108, bruksnr. 4, Haga vestre av skyld mark 7,95 et avtak for
20 år av mark 5,96, og deretter for bestandig et avtak av mark 5,36.
Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 2,06 for første halvår 1893.
Av det ødelagte området på 157,5 dekar besto 134,6 dekar av fast mark.
22,9 dekar var elvebredder og sandører. Den faste marken ble fordelt mellom
eieren og Staten, slik at eieren fikk utlagt 85,9 dekar, og Staten fikk utlagt
71,6 dekar. Statens teig lå utenfor skredporten og ble senere en del av den
såkalte Statsteig A.
Ole Andreassen og hans kone Baroline fortsatte på Haga nordre vestre.
De bodde der fremdeles i 1900, men da var kårkona borte. Hun døde i 1895.
I 1905 overleverte Ole gården til sønnen Bernt Odin. Bernt Odin hadde
vært i Amerika, men hadde nettopp kommet hjem. Året etter kjøpte Odin

----
134 RasB
----
også Haga nordre mellom, og dermed ble den gamle Haga nedre samlet på
en hand igjen. Han hadde giftet seg i Amerika med Gjertrud Øien fra Meråker.
Ole døde i 1922. og Baroline døde i 1916.
Karl giftet seg med Olga Olufsdatter fra Levanger. Han var gårdbruker
på Haug. Han døde i 1958.
Anne og Nelius døde begge to i 1903. Ingen av dem var gift.
Note:
1 Opplysninger ved Eldrid Rygg Haga og Ottar Haga.

----
135 RasB
----
Dette var den delen av det gamle Øvre Haga som lå på nordsiden av elven.
Denne gården ble skyldsatt særskilt for første gang i 1809.
Syd og øst for Haga nordre østre lå Verdalselven. Mot nord lå Haga nordre
mellom, og mot vest lå Haga nordre vestre. Ellers var det en slags form for
teigblanding i utmarken.
Etter raset ble det regnet ut at arealet hadde vært på 451,22 dekar i 1893.
Dette fordelte seg på 206,94 dekar dyrket jord, 206,31 dekar skog og hav
ning, 24,6 dekar eng, 9,35 dekar annen udyrket mark og 4,02 dekar veier
og bebyggelse.
Matrikkelskylden var 9 mark 21 øre.
I 1890 var utsæden 4,17 hektoliter bygg, 18,07 hektoliter havre, 0,2
hektoliter havre til grøntfor, 0,2 hektoliter erter, 12 kilo gressfrø og 16,68
hektoliter poteter. Til andre rotfrukter enn poteter var det benyttet 0,25 ar,
og det var en kjøkkenhage på 0,05 ar. Og på gården fantes det 5 to-hjulte
vogner og 1 slåmaskin.
1. januar 1891 var det 3 hester, 8 storfe, 15 sauer, 2 griser og 12 høns
på gården.
Etter som de her ikke mistet noen husdyr, er det ikke oppgitt noe sted hvor
stor besetningen var i 1893. Men sannsynligvis var den vel temmelig lik den
i 1891.
Haga nordre østre sett fr a vest i 1918.
Foto: Einar Musum.


----
136 RasB
----
Folket
Johannes Mikkelsen Haga overtok Haga nordre østre i 1893 etter sin far
Mikkel Olsen.
Da raset gikk bodde seks personer på gården:
- Johannes Mikkelsen Haga, gårdbruker, ugift, 23 år
- Mikkel Olsen, kårmann, 65 år
- Ingeranna Mikkelsdatter, datter, 6 år (trolig henne)
- 3 tjenere
Johannes var som nevnt, ugift. Hans foreldre var den ovenfor nevnte Mikkel
Olsen Haga og Gurine Johnsdatter Hallan. Hun var fra Skogn.
Mikkel Olsen Haga var seiv født på Haga. Hans foreldre var Ole Halvor
sen Haga og Marta Johannesdatter.
Hvem tjenerne var, har det ikke vært mulig å finne ut.
Hva som skjedde
Denne gården lå helt nede ved kanten av leirstrømmen. Rasbølgene både
av det andre og tredje raset veltet forbi gården bare i noen få meters avstand.
Her må bulderet ha vært forskrekkelig. Likså skrikene og brølene fra for
tapte mennesker og dyr som for forbi.
En del av gardens jord forsvant også. Den såkalte Hagas utmark som var
noe av det aller første som gled ut, tilhørte delvis denne gården.
Follobekken løp ut i Verdalselven bare et kort stykke nordost for gården,
og det er en viss mulighet for at det egentlig er den vestre dalsiden av bekke
dalen som står igjen i dag som en forlengelse av skredkanten nordost for Haga
nordre østre.
Hva eller hvem som vekket folkene her, er ikke klart. Vi vet at Karl Olsen
Haga fra Haga nordre vestre sto oppe på den såkalte Spellhaugen og så skogen
i Hagamarken seile i retning av Melbyberget. Og det må ha vært det første
skredet. Han vekket på sin hjemgård, og vi vet at han sprang bort til hus
mannsplassen Hagahaugan. Hvorvidt han også varslet på de andre Haga
gårdene, er ukjent, men synes sannsynlig.
Det er imidlertid helt klart at folkene på alle tre Hagagårdene rømte vekk.
Det er forståelig at de trodde at også disse gårdene ville gå ut.
Og gårdene sto tomme en god stund etterpå. Det er flere beskrivelser av
folk som berget seg i land ved Haga, men som fant tomme hus både der og
ved Mo, som lå litt høyere opp. Stakkarene som kom seg i land, nakne og
nesten halvdøde, tok det de fant av klær på gårdene før de flyktet videre nord-
over. Gården ble etter hvert tømt for slike saker.
I ettertid vet vi at husene på Haga lå trygge, men det var langt fra tydelig
denne skrekkfylte mainatten i 1893.

----
137 RasB
----
Ingen av folkene kom til skade, og heller ikke noen husdyr strøk med.
Derimot mistet gården en god del jord. Alt i alt ble 319,9 dekar jord øde
lagt, enten ved at den raste ut eller ved at den ble oversvømmet av rasmasse.
98,4 dekar dyrket jord forsvant, likeså 24,6 dekar eng og 196,9 dekar skog
og havning.
2/3 av jorden forsvant.
Jordverdien hadde vært kr. 7.600 før raset. Etter raset var den kr. 2.440.
Tapet var således på 5.160 kroner.
Gardens øvrige verdi hadde vært kr. 10.000 før raset. Den ble nå redusert
med kr. 4.000 ned til kr. 6.000.
Etterpå
Johannes Mikkelsen fikk etterpå en erstatning på kr. 4.000. Av dette fikk
han kr. 79,88 i forskudd. Dette var hans gjeld til Verdalens Meieris land
handel på Stiklestad, og beløpet ble betalt dit.
Mikkel Olsen Haga hadde kårrettigheter. Følgelig fikk han en erstatning
på kr. 350. Han fikk kr. 150 i forskudd. Dessuten fikk han en årlig livrente
på kr. 350.
Haga nordre østre fikk skylden forandret på følgende vis i 1895:
Gårdsnr. 108, bruksnr. 1, Haga østre av skyld mark 9,21 et avtak for 20
år av mark 6,14, og deretter for bestandig et avtak av mark 5,84.
Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 2,12 for første halvår 1893.
Skaden på jorden var stor, hele 319,9 dekar ble ødelagt. Av dette ble vel
1/3 utlagt til Staten, og resten ble utlagt til eieren. Statens del lå i det såkalte
Triangelet som senere ble en del av Statsteig A. Dette arealet utgjorde 116,6
dekar. Til eieren gikk 203,3 dekar fast mark. 17,5 dekar var elvebredd og
sandører. 7,5 dekar var elveløp.
Johannes Mikkelsen fortsatte på Haga etter dette. Han giftet seg med Julie
Jakobsdatter, datter av Jakob Iversen Skei, som forøvrig er et av de beste
øyenvitnene vi har til selve ulykken. Etter all sannsynlighet så også Julie hva
som skjedde fra hjemgården sin.
Kårmannen Mikkel Olsen døde på Haga i 1900.
Ingeranna Mikkelsdatter utvandret til Amerika i 1901.
I 1919 solgte Johannes Mikkelsen Haga nordre østre til Olaf Karlsen Lyng.
Johannes døde på Øra.

----
138 RasB
----
Haga søndre nordre lå på sydsiden av elven bare et kort stykke unna Ness
østre. Den lå på en elveslette noen meter lavere enn Ness.
Gården var i likhet med Haga søndre søndre en delingspart av Haga søndre,
og seiv om det var en selveiergård, var den ikke stor.
Som navnet sier, var den den nordligste parten av Haga søndre. Gården
lå like vest for elveløpet som på dette stedet gikk i nordvestlig retning. Mot
sydøst lå Haga søndre søndre. Syd for gården lå Ness østre. Og lengst mot
nordvest er det en mulighet for at valdet støtte mot Lyngsvaldet som hadde
en del kalt Lyngsholmen på denne siden av elven.
11893 utgjorde totalarealet 62,1 dekar. Av dette var 59,1 dekar dyrket mark
og 3 dekar eng.
Matrikkelskylden var 2 mark 17 øre.
I 1890 ble det sådd 1,5 hektoliter bygg og 9 hektoliter havre, og det ble
satt 8 hektoliter poteter. Det var også 4 to-hjulte vogner på gården.
Pr. 1. januar 1891 var det 2 hester, 6 storfe, 1 sau, 6 geiter, 2 griser og
4 høns på Haga søndre nordre.
I 1893 var tallet på husdyr bare uvesentlig forandret. Blant annet var det
flere sauer og ingen geiter.
Folket
Edvard Arntsen Sandberg fra Skogn kjøpte Haga søndre nordre i 1891 av
Kristen Mortensen.
19. mai 1893 bodde følgende personer på Haga søndre nordre:
- Edvard Arntsen Sandberg, gårdbruker, 37 år
- Jokumine Jonsdatter Følstad, kone, 47 år
- Guruanna Johannesdatter Følstad, losjerende, enke, 85 år
- Kristen Mortensen Haga, kårmann, 69 år
- Tonette Mathea Trondsdatter, kone, 64 år
Edvard Sandberg var fra Skogn. Om hans foreldre vet vi at faren hette Arnt
og moren Marit Larsdatter.
Hans kone Jokumine Jonsdatter var fra Inderøy. Guruanna Johannesdatter
var hennes mor. Hennes far var Jon Følstad. Jon og Guruanna hadde tidlige
re vært plassfolk på Indre Flaget under Følstad.

----
139 RasB
----
Hvem Guruannas foreldre var, bortsett fra at farens navn var Johannes,
har det ikke lyktes å finne ut.
Av de fem som bodde på Haga søndre nordre, var bare Kristen fra Verdal.
Han var født på Breding. Hans foreldre var Morten Arntsen og Guru Ellevs
datter Halsetvald.
Kristens kone Tonette var fra Beitstad. Som hennes patronymikon sier, var
hennes fars navn Trond.
Hva som skjedde
Etter alt å dømme ble denne gården begravet av leiren fra det andre skredet.
Det er vanskelig å si om noe av husene stakk opp over leirsuppen etter dette
skredet. Men de ble i alle fall fullstendig begravet av det som fulgte i det
siste skredet.
Det heter seg i beskrivelser fra 1893 at «Husene ble allesammen ganske
ødelagt». Hva som menes med det, er litt uklart. Enten de ble knust, eller
de ble begravet, var de fullstendig ødelagt. I ettertid var det uråd å få opp
av leiren seiv hus som bare var så vidt under overflaten.
All jord ble også dekket av flere meter tykke leirlag.
Alle fem som bodde på Haga søndre nordre omkom. Vi vet imidlertid ikke
om de klarte å komme seg ut, eller eventuelt å komme seg opp i andre etasje.
Det forhold at alle ble funnet i løpet av et kort tidsrom, tre av dem på samme
dag, og at alle ble begravet på Lysthaugen, kan tyde på at likene ble hentet
opp fra de nedgravde husene. Det er ikke funnet noen opplysninger som for
teller hvor de ble funnet.
Derimot berget i hvert fall en hest. Den kom seg unna på egen hand. Men
1 hest, 5 kyr, 4 sauer og 1 gris strøk med.
Døde:
EDVARD ARNTSEN SANDBERG, født 1857
JOKUMINE JONSDATTER FØLSTAD SANDBERG, født 1846
KRISTEN MORTENSEN HAGA, født 1824
TONETTE MATHEA TRONDSDATTER HAGA, født 1829
GURU ANN A JOH ANNESD ATTER FØLSTAD, født 1808
Edvard Sandberg og hans kone Jokumine ble funnet på samme dag. Det
kan tyde på at de var sammen.
Kårkona Tonette ble også funnet samtidig, nemlig 7. juni. Jokumine og
Tonette ble gravlagt 15. juni, og Edvard ble gravlagt 16. juni.
Guruanna ble funnet noe senere. Hun ble gravlagt 20. juni.
Kårmann Kristen ble funnet 11. juni og gravlagt 29. samme måned.
Det er ikke gitt noen forklaring på den lange tiden som gikk mellom at
enkelte ble funnet og til de ble begravet. Men det kan ha hatt sammenheng

----
140 RasB
----
Tegning av adjunkt M. Bugge. Tegningen er fra Haga søndre. I forgrunnen
er det ganske sikkert Haga søndre søndre eller Hagahammelen vi ser. Haga
søndre nordre lå ikke langt fra denne gården. Dei er ikke mulig å si om kus
ene i bakgrunnen er Haga søndre nordre.

 

----
141 RasB
----
med identifiseringen av
likene. Seiv om ingen av
disse er spesielt nevnt som
sterkt lemlestede, kan det
te være en forklaring.
Jordfestelsen skjedde
for alle ved innvielsen av
gravstedet på Lysthaugen
på årsdagen for raset 19.
mai 1894.
Før raset hadde jordvei
en hatt en verdi av 2.460
kroner. Alt gikk tapt.
Resten av gården med
hus, løsøre og dyr var
verdsatt til 3.800 kroner.
Alt dette ble ført opp som
tapt, til tross for at i hvert
fall en hest klarte å redde
seg.
Etterpå
+
TM tilkjendetfives herved for Slægt
oir \Min. r, at mio kjære Sen
Edvard Sandberg og Kone
unikum ml deu forfardelige Ulykke I
Vårdalen.
[«vangér, 7de Juni la^QU
Marit Larsen.
1 !♦*«■ ru forefraar
triv I fald til GadcDQg
haiigea Fredag Ode da.
Hele gården ble fullstendig dekket av tykke leirlag, og alt ble lagt i en teig
til Staten. Det ble lagt sammen med den såkalte Lyng - Lennesteigen som
senere fikk navnet Statsteig B.
Det opprinnelige arealet var før raset på 62,1 dekar. Staten overtok 55 dekar,
altså 7,1 dekar mindre enn hva det hadde vært før. I tillegg til dette arealet
kom 3,4 dekar elveleie og 3,6 dekar elvebredd og sandører.
Sky Iden ble fastsatt slik i 1895:
Gårdsnr. 119, bruksnr. 1, Haga nordre av skyld mark 2,17 et avtak for
20 år av mark 2,17, og deretter for bestandig et avtak av mark 1,97.
Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 0,75 for første halvår 1893.
Haga nordre her betyr Haga søndre nordre.
Edvard Sandbergs arvinger fikk kr. 2.900 i erstatning. Men først ble det
fratrukket kr. 2,36 som han hadde hatt i gjeld til Verdalens Meieris land
handel på Stiklestad.

----
142 RasB
----
Haga søndre søndre var en av delingspartene av Haga søndre da den ble
delt. Gården ble også kalt Hagahammelen. Til denne parten var det lagt en
bit av Skjørdal som ble kalt Lilleaunet. I likhet med Haga søndre nordre lå
den på den samme lave elvesletten.
Det er vanskelig å fastslå grensene, for foruten at hele Haga søndre søndre
forsvant, forsvant også helt eller delvis de fleste av nabogårdene. Men mot
nordvest lå Haga søndre nordre. Det er uklart hvorvidt denne gården valdet
ut til elven, for mellom gården og elven lå Sundbyhammelen. Mot øst og
syd lå Bjørken. Langenget, en annen part utskilt av Haga søndre, lå som nær
nabo mot vest. Det er uklart om valdet nådde bort til Ness østre og Skjørdal.
Denne delen av Haga søndre var noe større enn Haga søndre nordre.
Etter raset ble arealet beregnet til å ha vært 80,7 dekar dyrket mark. Det
fantes ikke eng eller utmark.
Matrikkelskylden var 3 mark 14 øre for Haga søndre søndre og 0 mark
13 øre for Lilleaunet.
Utsæden var i 1890 1 hektoliter bygg, 6 hektoliter havre og 8 hektoliter
poteter. Dessuten fantes det en liten kjøkkenhage på 0,05 ar. På gården var
det 1 to-hjult vogn.
1. januar 1891 fantes det 1 hest, 3 storfe, 5 sauer, 2 griser og 6 høns.
I 1893 var det 1 hest, 4 kyr og 8 småfe foruten et ukjent antall høns.
Folket
Ole Andersen Bjørken kjøpte gården i 1889 av Johan Ellingsen.
Ulykkesnatten bodde følgende mennesker på Hagahammelen:
- Ole Andreas Andersen, gårdbruker, 63 år
- Anne Marta Jakobsdatter, kone, 66 år
- Anne Olsdatter, inderst, datter, 22 år
- Hennes sønn, 1 år
- Oline Jørgine Olsdatter, inderst, fattiglem, 53 år
Ole Andersen var født på Mellom Ness av foreldrene Anders Andersen og
Ingeborg Olsdatter som begge var fra Buvik. Ole bodde i 1865 på Bjørken,
og i 1875 var han husmann på plassen Bekkestuggu under Bjørken. Han giftet
seg med Eva Aleksandersdatter i 1862.

----
143
----


----
144 RasB
----
Den Anne Olsdatter som er oppført i 1893 som inderst, var en datter fra
dette ekteskapet.
Anne Marta Jakobsdatter var Ole Andersens andre kone. Hun var fra Leir-
fallkålen vestre, og hennes foreldre var Jakob Larsen Verdalsøren og Anne
Jonsdatter. (Leirfallkålen vestre ble også hardt rammet av skredet. Se under
dette navnet.)
Navnet på barnebarnet har det ikke lyktes å finne. 1
I offisiell lister er Oline Jør gine Olsdatter oppført som inderst på dette
bruket. Dette er noe uklart. Andre steder heter det at hun bodde på Ness
vald. Gamleplassen, en husmannsplass under Haga mellom vestre, er også
nevnt. Men sannsynligvis er Hagahammelen det riktige. I ettertid fortalte hun
seiv at hun hadde bodd på Hagavald. Normalt skulle det tilsi at hun bodde
på en husmannsplass. Gamleplassen var en husmannsplass, mens Haga
hammelen var en gard. I Hartmanns skrift sies det også at hun omkom, hvil
ket ikke er riktig.
Hun var fra Sunnmøre, men kom hit til Verdal i ung alder. I 1891 bodde
hun på Skjørdal øvre. I folketellingen dette året opplyses det at hun tilhørte
familien. Hun var således i slekt med enten Jakob Olsen Skjørdal eller hans
kone, Oline Ellingsdatter.
Kårfolkene som er oppført på stedet i de offisielle listene, Johan Andreas
sen og Jokumine Olsdatter, hadde rettigheter der.
Johan kjøpte Haga søndre søndre av Mikal Olsen i 1857. I 1867 solgte han
gården for en viss sum og kår til Peter Olaus Tomassen. Og den siste solgte
den videre til lærer Anders Olsen Balgård. Anders Balgård solgte så eien
dommen sammen med parten Lilleaunet til Johan Ellingsen. Og kårfolkenes
rettigheter fulgte med hele tiden. Men de hadde utvandret til Amerika i 1870.
Hva som skjedde
Hva som skjedde her, er noe forvirrende. I Hartmanns skrift fra 1893 for
telles det om Ole og Anne Marta som lå nede, at de våknet av duren og ry
stelsene. De lå en stund uten å forstå hva det var. Men da de sto opp og åpnet
døren, veltet leirmassene inn og fylte værelset. I løpet av et øyblikk sto de
i leire til langt opp på livet.
Både de og deres datter og barnebarn kom seg imidlertid ut av huset, og
de strevde seg frem gjennom leirsuppen. Av og til kom de seg opp på noen
faste leirklumper, og på den måten klarte de å holde seg oppe og berge livet.
Klokken 8 om morgenen ble de reddet inn på fast land av Martin Toresen
Bjørken og hans folk. 2
En annen versjon, 3 som trolig er mer pålitelig, sier at da Ole Andersen
hørte susen fra raset, trodde han det var Bjørkvatnet som hadde brutt igjen
nom. Etter sigende var det en spådom som fortalte at Bjørkvatnet en gang

----
145 RasB
----
a
Ml
C
c
U
SP
D


----
146
----


----
147 RasB
----
ville bryte gjennom og komme veltende nedover mot Ness. Etter all sann
synlighet antok han at sitt eget hus ikke var i faresonen, og han la derfor
avgarde for å varsle andre som lå utsatt til for denne flodbølgen.
Han var innom plassen Skruddu under Bjørken og varslet. Plassmannen
der, Ole Lassesen Skruddu, ble med Ole Hammelen opp til Bjørken for å
varsle folkene der på gården. Hvis Bjørkvatnet kom, var også denne gården
i fare.
Martin Bjørken trodde ikke på dette varselet, og han sprang ut på bakken
for å se hva som skjedde. Han hørte nemlig lyden fra raset komme fra nord.
I mellomtiden stakk de to kållene til skogs for å komme seg unna det de trodde
var flodbølgen fra Bjørkvatnet. De måtte etterpå hentes inne i skogen. Begge
var helt forstyrret.
Martin Bjørken reagerte øyeblikkelig på hva han fikk se. Han skjønte at
folkene på Hammelen hvor Ole Andersen kom fra, var i en helt annen livs
fare enn den Ole trodde de var i. Før han sprang ned, sendte han sine to sønner,
Teodor, 17 år, og John, 10 år, på hver sin hest for at de skulle varsle hen
holdsvis på Lunden og på Ness. Ingen rakk frem før rasbølgen slo mot husene
på disse gårdene, og de vendte tilbake til Bjørken.
Martin rakk ikke frem til Hammelen før husene var omflødd og fylt av
leire. Beboerne som hadde hørt lyden, men ikke hadde forstått hva det var,
klarte imidlertid på et vis å holde seg over leirsuppen. Ved hjelp av bord
og brett klarte Martin Bjørken og folkene hans å bygge en bro ut til dem,
og de kom seg omsider i land. Trolig stemmer klokkeslettet Hartmann opp
gir, nemlig klokken 8 om morgenen.
Derimot rakk ikke Oline Jørgine å komme seg vekk. Hun ble tatt av ras
massen og ført vestover. I flere timer lå hun ute i leirmassene og kjempet
for å holde seg oppe. Olaus Ellingsen Vinne fra Vinne hadde fått varsel om
raset fra en av nabogårdene, og han sprang ned til kanten av leir sjøen. Der
reddet han først kona til Elling Fergemann, Andreanna. Da han hadde fått
dratt henne på land, fikk han se en kvinneskikkelse som kjempet ute i leir
suppen. Det var Oline. Han la bord og fjøler på kryss og tvers foran seg,
og etter en farefull ferd nådde han ut til henne. Hun var da mer død enn
levende. Men han fikk henne velberget i land.
Anne Marta ble liggende syk i lang tid etter dette som følge av anstreng
elsene og påkjenningene hun hadde blitt utsatt for.
Også Oline kuret lenge av påkjenningene, men hun hadde en sterk helse,
og hun kom seg igjen.
Foruten at all jord var blitt dekket av metertykke lag med leire, mistet de
også 1 hest, 4 kyr og 8 småfe.
Verdien av jorden var før raset 3.200 kroner for Haga søndre søndre og
400 kroner for Lilleaunet. Alt gikk tapt på Haga søndre søndre, mens for
Verdalsboka - 10

----
148 RasB
----
Lilleaunet tilsvarte tapet 60 kroner. Der var det igjen tilsvarende 340 kroner
av jorden. Tapet på Lilleaunet utgjorde 2/13 av jordverdien.
Gården forøvrig fikk en verdiforringelse på 4.300 kroner. Før skaden hadde
verdien vært 4.400 kroner. Bare en verdi tilsvarende 100 kroner unngikk øde
leggelse.
Det Ole Andersen hadde igjen, tilsvarte tilsammen 440 kroner.

Den delen av hovedbygningen på Hagahammelen som stakk opp over leiren,
ble revet og bygget opp igjen på Nessgård. Fremdeles finnes det leire i veggene.
Bildet er tatt i 1992.
Etterpå
Ole og Anne Marta fikk kr. 4.760 i erstatning. De fikk 200 kroner i
forskudd.
Kårfolkene Johan Andreassen og Jokumine Olsdatter, som begge var i Ame-
rika, fikk 50 kroner i årlig livrente.
Oline Jørgine fikk en erstatning på kr. 60. Det opprinnelige forslaget gikk
ut på kr. 130.
Om skylden på de to partene Haga søndre søndre og Lilleaunet heter det
i 1895:
Gårdsnr. 119, bruksnr. 3 Haga søndre av skyld mark 3,14 et avtak for
20 år av mark 3,14, og deretter for bestandig et avtak av mark 2,84.
Denne parten fikk som følge av dette en nedsettelse av veiskatten på kr.
1,08 for første halvår 1893.

 

----
149 RasB
----
Gårdsnr. 119, bruksnr. 4, Lilleaunet av skyld mark 0,13 et avtak for 20
år av mark 0,02, og deretter for bestandig et avtak av mark 0,01.
Lilleaunet fikk en reduksjon av veiskatten på kr. 0,01 for første halvdel
av 1893.
Av det ødelagte arealet på 80,7 dekar ble 72 dekar tilbakeført til Ole
Andersen. 4 dekar gikk med til elveleie. Han fikk således tilbake 8,7 dekar
mindre enn han hadde mistet.
Bare et par år etter raset kjøpte Ole 15 mål av Ness østre hvor han bygget
bruket Nessgård. Den delen av husene på Hagahammelen som kunne flyttes,
ble flyttet dit.
Ole Andersen døde i 1902.
Hans kone Anne Marta Jakobsdatter døde i 1907.
Oles datter fra første ekteskap, Anne Olsdatter, flyttet en del både før og
etter raset. Hun var en tid i Sverige før raset, og hun reiste tilbake en tid
etterpå. I 1896 kom hun igjen tilbake til Norge. Hun bodde i Trondheim,
men fra 1904 bodde hun i Levanger.
Oline Jørgine var ugift. Hun døde på Verdalsøra i 1940 bare noen uker
før sin 100-årsdag.
Noter:
Det er i Hartmanns skrift «Ulykken i Værdalen» at opplysningen om at hun hadde en sønn
på Vå år finnes. Det har ikke vært mulig å finne navnet på gutten, heller ikke hvem faren
var. Etter som han ikke er funnet nevnt noen andre steder, kan han ha vært død før 1896 da
Anna vendte tilbake fra Sverige. Se nedenfor.
I Hartmanns skrift fra 1893 kalles han Martin T. Lunden. Men det riktige var Martin Toresen
Bjørken.
Opplysninger ved Åse Røstad.

----
150 RasB
----
Dette var en husmannsplass under Haga mellom vestre. Den lå på den del
av dette valdet som lå på sydsiden av elven. Haga valdet omfattet nemlig de
ler av området på sydsiden. Dette var et forhold som skrev seg fra den tiden,
da elven hadde et annet løp. I likhet med de andre eiendommene på dette
elvenesset, lå plassen svært lavt. Det fremgår ikke av noen kilder om den
var utsatt for flom, men det synes å være en rimelig antagelse at så var tilfelle.
Navnet tyder på at det må ha vært en gammel husmannsplass.
Utsæden var i 1890 0,27 hektoliter bygg, 1,04 hektoliter havre og 4,17
hektoliter poteter. Dessuten ble 0,08 ar brukt til andre rotfrukter enn poteter.
Videre hadde plassen en kjøkkenhave på 0,01 ar.
1. januar 1891 hadde de 1 ku, 5 sauer, 1 geit, 1 gris og 5 høns.
I 1893 var besetningen 1 ku og 5 småfe med et ukjent antall høns.
Folket
11893 bodde det ikke mange mennesker på Gammelplassen. Bare to stykker
ser ut til å ha hatt fast bosted der. Disse var
- Maria Bårdsdatter, inderst, enke,
70 år
Marie Olsdatter, datter, sypike,
29 år
Marie drev med sying, og akkurat denne
natten bodde det en sypike som var under
opplæring, hos henne. Det var
- Bolette Sefaniasdatter Kulstad, 19 år
Marie Olsdatter er i de offisielle listene
ført som hovedpersonen i huset. Hun er
også angitt å ha vært enke, men da raset
gikk, var hun ugift.
Om hennes mor, Maria Bårdsdatter,
heter det også at hun hadde fattigunder
støttelse. Hun var i hvert fall enke, og hen-
Marie Olsdatter Haga senere gift nes mann, Ole Toresen, var husmann på
Gudding. Gammelplassen både i 1865 og 1875.


----
151 RasB
----
Maria var født på Guddingsvald. Hennes
foreldre var Bård Kristoffersen og Sigrid
Trondsdatter.
Bolette var fra Kulstad i Vuku, og hun
var datter av Sefanias Sørensen Kulstad og
Beret Marta Johannesdatter.
Hva som skjedde
Raset kom helt overraskende på disse
folkene. Imidlertid lå Gammelplassen så
langt mot vest på elvenesset at det er en
viss mulighet for at det var bare utkanten
av den første leirstrømmen som rammet
husene.
Marie og Bolette sydde hver kveld til
langt på natt. 1 Sannsynligvis arbeidet de Bolette Sefaniasdatter Kulstad
til sent på kvelden 18. mai også. Men de senere gift Ulvill.
hadde lagt seg før raset kom. Marie og
Bolette lå i samme seng nede. Maria hadde også villet ligge nede, men hun
ble bedt om å gå på loftet.
Bolette hadde hatt mareritt da hun våknet. Hun drømte at det kom stokker
inn gjennom vinduet. Først da hun begynte å sveige leire, våknet hun. Og
en av stokkene var virkelighet. Den var blitt brutt løs fra veggen og stakk
inn i rommet.
Det var leirmassene som fylte huset med så stor kraft, at det ble sprengt.
Både tak og gulv ble revet vekk. En stokk falt over Marie, og hun ble presset
under leiren. Marie var bevisstløs på det tidspunkt. Hun hadde fått et slag
i hodet.
Bolette var seiv dekket av leire fra topp til tå. Det eneste som var tørt av
nattkjolen hun hadde på, var undersiden av ermene. Hun brukte disse rene
flekkene til å tørke leiren ut av øynene på Marie.
Hun klarte så å få vekk stokken som lå over Marie, og ved å trekke henne
etter håret klarte hun å få henne opp til overflaten. Leiren løftet dem så opp
under røstet på huset.
Derfrå fikk Bolette tak rundt midjen på Marie og klarte å dra henne med
seg opp til fjøshellen. Der så de at kua også ble løftet helt opp under røstet
på fjøset. Kua strøk med.
Marie kom etter hvert til bevissthet, og de to jentene satt der og lurte på
hva det var som hadde skjedd. Marie påsto det var dommedag, men Bolette
sa at dommedag var ikke beskrevet på dette viset, slik at det kunne ikke være
det. Hun mente at det var elven som var blitt demmet opp.


----
152 RasB
----
De hadde visstnok kontakt med Maria mens de var inne i huset, men etter
på kom hun bort fra dem. De hverken så eller hørte noe mer til henne.
Leiren kom i tre sleppinger. Gammelplassen ble først tatt av det første raset.
De to neste slo mot husrestene som fløt oppå, og førte dem nærmere mot
land på sydsiden. Det kan ha vært i forbindelse med en av de andre bølgene
at Maria kom bort.
Det var veldig kaldt oppe på lemmen. De var bare i nattklærne, og de var
gjennomvåte av leirsølen.
Bolette fortalte at de så et annet hus hvor det sto en eldre mann i døråp
ningen. Ute på gardsplassen sto hans datter med sitt lille barn på armen. Hun
prøvde å få faren over på den torven hvor hun seiv befant seg. Mens hun
holdt på med dette, mistet hun barnet som fors vant i leiren. Faren kom ikke
over. Han sa dessuten at det ville ikke nytte allikevel, fordi det var domme
dag, og da ville de alle gå under. Hvem dette var, er ukjent. Det er heller
ikke kjent om noen av disse overlevde.
Da det endelig var blitt stille, begynte Bolette og Marie så smått å se seg
om. De befant seg da bare et kort stykke fra land nedenfor Bjørkberga. De
la ut fjøler og lemmer og bygget seg en bro inn til fjellveggen. Oppe på berget
var det folk, og de kastet ned et tau til dem som de klatret opp etter.
På Bjørken fikk de klær og mat.
Bolette gikk samme formiddag til Steine hvor hun hadde en onkel.
I Vuku på Kulstad var hennes mor, Beret Marta Kulstad, som var enke,
og hennes brødre Søren og Johannes. Om morgenen 19. mai skulle de to
brødrene til Leirådalen og gjøre våronn på et jordstykke de hadde der. På
veien passerte de Prestegården, og der holdt drengen Elias på med harving.
Han fortalte dem at det hadde skjedd en forferdelig ulykke lenger ut i dalen.
De trodde ikke noe på ham, og fortsatte.
Da de kom opp til Reppe, møtte de en mann med et flyttelass. Det var en
av naboene til raset som flyttet derfrå med sitt gods av frykt for at det skulle
komme nye ras. Av ham fikk de høre at det Elias hadde fortalt, var sant,
og at det var mye verre enn hva Elias hadde sagt. De forsto da at søsteren
Bolette måtte befinne seg midt ute i det berørte området. Derfor snudde de
øyeblikkelig og dro tilbake til Kulstad.
Da moren fikk høre om dette, ble hun helt forstyrret. Hun ba dem kjøre
over på sydsiden og se om de kunne møte noen folk. De to brødrene og moren
kjørte helt til Bjørken. På veien passerte de Bolette uten at de så henne, eller
at hun så dem.
De kom til Bjørken. Der holdt de på å ta inn folk som var berget opp fra
raset. Midt på kjøkkengulvet sto et sauekar. Der hadde de varmt vann, og
de drev og vasket mennesker rene for leiren. De har i ettertid fortalt at det så

----
153 RasB
----
Bibelen Marie fant igjen i kanten av leirsjøen. Den bærer fremdeles spor
etter oppholdet i leiren. Foto: Geir Lervåg.

«Denne bibelbok er den eneste bokjegfandt igjen efter udraset natten mellem
den 18de og 19de mai 1893, hvilket den også bærer merker av. Maria
Gudding.» Foto Geir Lervåg.

 


----
154 RasB
----
virkelig fælt ut på gården. Gulvene på alle rommene på gården fløt av
leirsuppe.
Da de spurte etter Bolette, fikk de høre at hun hadde dratt derfrå og til
sin onkel på Steine.
Senere, da Bolette hadde fått fatt på sine egne klær, leverte hun tilbake
klærne hun hadde fått låne på Bjørken. Men alt hun hadde på Gamleplassen
var borte, deriblant 10 kroner som hun hadde hatt i kåpelommen.
Døde:
MARIA BÅRDSD ATTER HAG A VALD, født 1823
Maria ble gjenfunnet 16. juni og begravet på Lysthaugen 18. juni. Jord
festelsen fant sted 19. mai 1894.
Foruten kua, mistet de også 5 småfe.
Marie Olsdatter fant senere igjen en bibel i kanten av leirsjøen. Dette var
visstnok det eneste hun fant igjen av inventaret i huset.
Jorden på plassen hørte inn under Haga mellom vestre, og ble regnet sam
men med annen jord som denne gården mistet.
Etterpå
Marie Olsdatter fikk en erstatning på kr. 700 kroner. Forslaget gikk ut på
kr. 1.040, men det ble altså redusert til kr. 700. Hun fikk 100 kroner i
forskudd.
Bolette Sefaniasdatter fikk også en erstatning på kr. 60.
Marie livnærte seg også senere som sypike, og i 1900 bodde hun på en
husmannsplass under Bjørken. På sine gamle dager ble hun gift med Jon Odin
Sefaniassen Gudding. Hun holdt kontakten med Bolette, og like før hun skulle
dø, sa hun at hun ønsket at Bolette skulle bli bedt i hennes begravelse fordi
hun hadde reddet livet hennes under raset. Hun døde i 1954.
Bolette ble gift med Sefanias Barosen Ulvillen. De ble senere leilendinger
på Dillan. Hun var plaget av angst etter denne opplevelsen, og hun skal ved
flere anledninger ha gitt uttrykk for at hun var glad hun bodde oppe på Dillan
der det var fjell. Hun døde i 1971, 97 år gammel.
Note:
Opplysningene er ved Helene Ulvill, Bolettes datter, og Dagrun Slapgård, Bolettes brordatter.

----
155 RasB
----
De offisielle listene etter raset plasserer Hagahaugan under Haga nordre
mellom. Men dette synes å være feil. Folketellingene 1865, 1875 og 1891
oppgir Haga østre som hovedbøl. Og Haga østre var egentlig Haga nordre
østre. Haga nordre var blitt delt ito på 1700-tallet i Haga nedre og Haga
øvre. Haga nedre ble delt ito først på 1800-tallet. Dermed var det tre Haga
gårder på nordsiden av elven da raset gikk. Den tidligere Haga øvre ble nå
kalt Haga nordre østre. Haga nedre ble til Haga nordre mellom og Haga nordre
vestre.
Alle disse navnene førte forståelig nok
til en del forvirring for dem som skulle
plassere alle garder, bruk og plasser på
riktig sted.
Men med folketellingene fra de tre år
ene som grunnlag kan Hagahaugan med
temmelig stor sikkerhet plasseres under
Haga nordre østre.
Hagahaugan lå på vestsiden av veien fra
Stiklestad. Seiv om dette var på elve
sletten, var terrenget temmelig kupert her.
Det hadde sammenheng med de mange
råsene som gikk i dette området i middel
alderen. Og det forklarer også navnet på
husmannsplassen.
Husene på plassen fikk ikke skader av
raset. Det kan være årsaken til at den ikke
er tatt med i oversiktene over utsæd og
husdyrhold.
Kornelius Karlsen Haugan.
Men jorden må ha blitt berørt, for leirmassene la seg opp helt bort til husene
Folket
Husmannen på Hagahaugan, Kornelius Karlsen, hadde overtatt etter sin
far i 1886. Samme familie hadde vært på plassen fra før 1865.
Da raset gikk, bodde følgende personer på plassen:


----
156 RasB
----
Peder Korneliussen Haugan.
Kristoffer Korneliussen Haugan.
- Kornelius Karlsen, husmann med jord, skredder, 29 år
- Martine Pedersdatter Tokstad, kone, 27 år
- Kristoffer, sønn, 5 år
- Peder, sønn, 4 år
- Andreas, sønn, 2 år (tvilling)
- Anna, datter, 2 år (tvilling)
- Anne Larsdatter, husfarens mor, enke, 54 år
Kornelius var sønn av plassfølkene som hadde bodd på plassen før ham,
Karl Kristoffersen og Anne Larsdatter Jøssås.
Martine Pedersdatter var datter av Peder Rasmussen og Anne Olsdatter
på Tokstad vestre. Begge disse, samt Martines bror, Teodor Pedersen, og
hans sønn, Einar Teodorsen, omkom da Tokstad vestre gikk med i raset. (Se
under Tokstad vestre.)
Anne Larsdatter bodde på Hagahaugan. Hun var Kornelius' mor, og hun
livnærte seg som dagarbeider. Hun var fra Jøssås, og hennes foreldre het
Lars Andersen Jøssås og Gurianna Hågensdatter Rosvoll.
En søster av Kornelius, Kristine Karlsdatter, var tjener på Nord-Lyng. Hun
overlevde. Hennes beretning om hendelsen er tatt med under Nord-Lyng.
Hva som skjedde
Som fortalt ovenfor ble ikke husene på denne plassen rammet av rasmass
ene. Men det var nære på. Leirvellingen ble liggende kloss opp til husene.
De fikk varsel av Karl Olsen fra nabogården Haga nordre vestre. Han hadde
vært ute, og trolig hadde han gått opp på Spellhaugen da han hørte suset fra
det første raset. Der så han den første delen av raset. Etter all sannsynlighet


----
157 RasB
----
var han innom de tre Hagagårdene før
han kom kaukende til Hagahaugan.
Han var da så forstyrret og andpusten
at han ikke klarte å snakke skikkelig.
Gammelkona, Anne Larsdatter,
hadde imidlertid en stor kaffekjele med
sterk kaffe stående, og hun skjenkét i
en kopp til ham. Da først klarte han å
snakke så pass sammenhengende at de
forsto hva han sa.
Det var ikke tid til å vente og se om
leiren ville nå opp til husene. De la alle
på sprang opp gjennom skogen oppover
mot Mo, og under hele turen støtte de
på andre forskremte mennesker som
rømte vekk fra raset. De fleste av disse
var helt forstyrret, og de skrek og bar
seg. Mange trodde det var dommedag.
Da de var på vei opp den siste bakken
mot Mo, kom det folk springende den
motsatte veien, og ropte at de måtte
snu. Raset kom den veien. På den
måten sprang de i sikksakk nordover.
Men omsider kom de seg sammen med
mange andre opp til Vester-Hallem
hvor de fikk tak over hodet.
Senere ble folkene fordelt utover
bygden. Kornelius var skredder, og
dermed var han i en slik situasjon at
man gjerne ville ha ham boende hos
seg. For ham og hans familie gikk det
derfor lett å få seg et sted å være.
Hverken menneskeliv eller dyr gikk
tapt på Hagahaugan. Så vidt vites ble Tvillingene Andreas Korneliussen
heller ingen skadet. og Anna Korneliusdatter Haugan.
Etterpå
Husene på Hagahaugan lå bare 15 meter fra leirsjøen. Og mye av den jor
den plassen hadde hatt til disposisjon, lå nå under leirslammet. Kornelius hen
vendte seg til lensmannen for å få tillatelse til å flytte tilbake, men lensmannen
sa nei. «Vi har mistet 112 liv,» sa han, «vi skal ikke miste flere.» 2


----
158
----


----
159 RasB
----
Husene på Hagahaugan ble tatt ned og flyttet opp til Breding i Vuku på
førjulsvinteren 1893. Dette skjedde ved at Vukubøndene kjørte materialene
på slede på dugnad, og flyttingen tok tre døgn.
Kornelius fikk kr. 300 i erstatning.
Hans mor, Anne Larsdatter fikk kr. 50 i bidrag.
Kornelius og Martine bodde senere på plassen ved Breding. Kornelius døde
i 1935, og Martine døde i 1937.
Kristoffer ble gift tre ganger, første gang med Anna Lovise Geving, andre
gang med Sofie Sundby, og tredje gang med Ingrid Sofie Prestmo. Han ble
kaptein i Hæren og herredskasserer i Verdal. Han døde i 1934.
Peder ble gift med Klara Lovise Jonsdatter. Han var regimentsskredder.
Han døde i 1961.
Andreas ble gift med Oline Olsdatter Vangstad. Han var gårdbruker på
Vangstad og ordfører i Verdal. Han døde i 1939.
Anne ble gift med Johan Martinsen Breding. Hun døde i 1929.
Hagahaugan etter flyttingen til Vuku. Etter maleri av Kjell Haugen.
Noter:
Opplysninger ved Kaare Haugan.
På det tidspunktet var det offisielle tallet fastslått til 112 døde. I ettertid har det vært mulig
å konstatere at flere døde i de nærmeste dagene etter raset som følge av skader og sykdom de
pådro seg, slik at det korrekte tallet er 116.


----
160 RasB
----
HAUGSHOLMEN 24.1
Gården
Den gamle storgården Haug er også en av de gårdene som i tidens løp har
fått stor medfart av Verdalselven. Elven hadde sitt leie forbi den terrassen
hvor Haug ligger, helt til ut i siste halvdel av 1600-tallet. Da skiftet elven
løp. Men det gamle elveløpet synes fremdeles i form av sumper og kvisler.
Terrassen er blitt redusert stadig vekk slik at det trolig er tale om at mer
enn halvparten av det opprinnelige gårdsvaldet er blitt vasket vekk. Noe har
gården fått igjen i form av den nye lavtliggende elvesletten. Men elven har
skiftet løp også over denne sletten utallige ganger slik at den er gjennom
skåret av spor etter gamle elveløp.
Eieren av gården Haug i 1783, løytnant Lorents Didrik Kluwer, delte den
opp i ti mindre parter og solgte dem. En av disse partene lå mellom sporene
etter de gamle elveløpene nede på den lave elvesletten. Den fikk navnet
Holmen eller Haugsholmen. I dag er en del av de gamle elveløpene fylt igjen
og vanskelig å se i terrenget, men gården lå på en holme eller øy.
Mot øst og syd grenset gården mot Bjartnes. Grensen mot Bjartnes gikk
delvis langs etter et av de gamle vannfylte elveløpene. Mot vest lå Fæby.
Og mot nord lå Holmsveet, en annen av de ti partene som Kluwer delte inn
Haug i. Holmen nådde ikke ned til elven. Men avstanden var ikke stor, og
terrenget mellom gården og elven var lavt. Akkurat i dette området lå Vis
øya som var en lav forhøyning i terrenget, og som var delt mellom Fæby
og Bjartnes. Her lå det flere husmannsplasser.
De skadene Holmen fikk som følge av raset, skyldtes først og fremst flom
men som fulgte, da Vukusjøen steg over demningen. Det var bare übrukelig
sumpland og kvisler som ble berørt av leirmassene. Trolig er det av den grunn
at den ikke er tatt med i oversiktene over husdyr, utsæd og lignende fira 1891.
Dette grunnlagsmaterialet er nå dessverre borte, slik at det ikke er råd å si
noe om størrelsen av gården like før raset.
I 1875 var det 4 hester, 7 kyr, 2 ungnaut og 1 gris på gården. Samme år
var utsæden 1 1/2 tønne bygg, 12 tønner havre, 54 skålpund gressfrø og 6
tønner poteter.
Rimeligvis var vel forholdet noen lunde det samme i 1893 også.
Det ble heller ikke foretatt beregninger av gardens totale areal etter raset.

----
161 RasB
----
Oline Andreasdatter og Nelius Pedersen Hynne.
Folket
Nelius Pedersen Hynne kjøpte Holmen i 1889 av Adam David Jelstrup fra
Skogn.
Nelius Hynne og hans familie bodde der i 1893. I følge de offisielle listene
besto hans husstand av fem personer da raset gikk:
- Nelius Pedersen Hynne, gårdbruker, 45 år
- Oline Andreasdatter Hynne, kone, 40 år
- Peder, sønn, 6 år
- Augusta Mathilde, datter, 5 år
- Anna Oline Olsdatter, tjenestepike, 24 år
Nelius og Oline var fra Skogn. Det samme var tjenespiken, Anna Oline
Olsdatter.
Hva som skjedde
Gården ble ikke berørt av sel ve raset. Men lensmann Hieronymus Wessel,
som bodde på nabogården Holms veet, fortalte i sin rapport etter ulykken,
at han ble vekket om natten av drengen sin. Han fortalte at han skulle bort
til Holmen fordi elven hadde kommet inn på gården.
Hva som egentlig hadde skjedd her, er litt uklart. Men trolig ble vannet
i elven presset ut av løpet av de fremveltende leirmassene og rant som en
bølge utover de flate markene ved Holmen.


----
162 RasB
----
Lensmannen sprang dit for å se, og han så da at elveløpet og de lave
breddene av elven var fylt opp av leirmasse.
Hvorvidt folket rømte ut med en gang, er litt usikkert, men det er nærligg
ende å tro det, for det skjedde langs hele strekningen av elven. Og i alle fall
måtte folket ut da elven begynte å strømme inn over gardens jorder, da Vuku
sjøen steg over demningen etter et par dager. Da var Holmen ille utsatt.
Leirflaten som var bygget opp av rasmassene, lå så høyt i forhold til de
lave elveslettene som hadde unngått å bli overslammet, at vannet også fløt
utover disse. Ut på kvelden 20. mai var Holmen inneflødd i likhet med Fæby.
På det tidspunktet mente man at Stiklestadveien som gikk på en fylling tvers
gjennom Kvisla, ville være en effektiv demning.
Men neste dag var det klart at veien var for lav enkelte steder, og dermed
strømmet vannet over. Og det medførte at det ble gravd flere hull i veifyll
ingen. I sin tur førte dette til at mer vann gikk igjennom, og dermed økte
farten og strømmen ved Holmen.
Det var nå klart at Holmen sto i fare for å bli ødelagt. Det som kunne ber
ges, ble fraktet vekk. Kasper Selli som var tjenestekar på Haug, har fortalt
at folk fra nabogårdene var der og fraktet vekk husgeråd og mat. Blant annet
har han fortalt at det var en noe uhyggelig jobb å ta potetene opp fra kjelle
ren. Kjelleren var under stuen, og et par stykker klatret ned i kjellerhullet
og fylte potetene i sekker. Oppe i stuen sto så andre som heiste opp sekkene
etter hvert. Men for dem som var nede i hullet, var det en uhyggelig følelse,
for vannet kunne komme når som helst. Det ble en stri tørn. Arbeidet ble
gjennomført i stort tempo, og her var det ikke tid til hvilepauser. Og ferdige
ble de, til stor lettelse for dem som hadde plassen nede i kjelleren. (Se mer
om Kasper Selli under Gjenvinning.)
Om formiddagen var det klart at forholdene var kritiske, og militære mann
skaper ble satt inn. Om kvelden gikk strømmen stri ved gården og gjennom
gardstunet. Forsterkninger ble satt inn. Da sto tørkehuset på skjeve, fordi
jordbunnen var blitt gravet vekk. Uthuset var i fare, og brønnen på gards
plassen var full av leirvann.
Men etter et iherdig, hardt og ikke så lite farefullt arbeid klarte de militære
mannskapene å forhindre vannet å ta dette løpet. Dermed var gården reddet.
(Se forøvrig nærmere om dette under Redningsarbeidet i dagene som fulgte.)
Skaden var således ikke så veldig stor. Det ødelagte arealet omfattet 14,8
dekar jord og 29,5 dekar skog og havning.
Ingen husdyr gikk tapt.
Før skaden var verdien av jorden satt til 3.650 kroner. Tapet ble beregnet
til 1.050 kroner slik at verdien etterpå var 2.600 kroner.
Man beregnet det ødelagte arealet til å ha utgjort 2/7 av det opprinnelige
arealet.

----
163 RasB
----
Gården forøvrig fikk en verdiforringelse på kr. 800 fra kr. 6.000 til
kr. 5.200.
Etterpå
Holmen fikk en del skade på både jord og hus seiv om jordskaden tross
alt var forholdsvis beskjeden. Grensene ble heller ikke forandret. Av den grunn
ble heller ikke gården tatt med i detaljplanen for fordeling av jord etter raset.
Haugsholmen ble ikke berørt i særlig grad av rasmassene. Derimot holdt elven
på å ta nytt løp over gården. Dette ble avverget etter store anstrengelser fra
soldatenes side. Etterpå ble gården flyttet et lite stykke nordover. Den gamle
tomten er avmerket på kartet.
Verdalsboka - 11


----
164 RasB
----
Men fra 1895 ble skylden forandret:
Gårdsnr. 24, bruksnr. 1, Holmen av skyld mark 4,94 et avtak for 10 år
av mark 1,41, og deretter et avtak for bestandig av mark 0,94.
På grunn av dette ble veiskatten redusert med kr. 0,49 for første halvår 1893.
Husene hadde fått en del skade, og Nelius Hynne så seg derfor nødsaget
til allerede i juni 1893 å søke om støtte til å sette dem i stand. Han søkte
om kr. 1000 og fikk 21. juni innvilget en støtte på kr. 200.
På det tidspunktet var man i Verdalskomitéen ikke klar over hvor store be
løp man ville få til disposisjon, og det er vel grunnen til at han bare fikk 1/5
av det han ba om.
Situasjonen forbedret seg, og 19. juli er han oppført med en ny. søknad
på kr. 400. Av dette fikk han nå kr. 300.
Nelius Hynne må tydeligvis ha hatt tro på det å søke, for 23. september
er han oppført med nok en søknad, denne gang på kr. 300. Den oppgitte
grunnen var flytting av hus. Denne gangen fikk han 200 kroner.
Og 31. januar 1894 foretok Verdalskomitéen utbetaling til tidligere søkere,
og Nelius Hynne ble nå tilgodesett med kr. 200. Alle disse beløpene ble regnet
som forskudd på den erstatning han omsider skulle få.
Og da arbeidet med å regne ut erstatningsbeløpene var ferdig, tilkom det
ham et erstatningsbeløp på tilsammen kr. 2.120.
Nelius Pedersen Hynne var på Holmen i 1900 sammen med sin kone Oline
og deres barn Peder og Augusta Mathilde. Da var det en annen tjenestejente
der enn hun som hadde vært der da raset gikk. Den nye hette Marta Sakarias
datter. Hun hadde også vært med i raset og berget livet. Riktignok måtte hun
amputere et ben på sykehuset etterpå. Da raset gikk var hun taus på Krag
hos Ove Nilsen Haugskott. (Se under Krag.)
Nelius solgte gården i 1914 til John Baglo. Han døde i 1928.
Oline døde i 1926.
Peder Neliussen utvandret til Amerika i 1907. Han var på besøk i Verdal
i 1914. Da reiste sammen med ham Marie Emelie Olufsdatter Valstad. De
giftet seg i Amerika.
Augusta Mathilde Neliusdatter drev visstnok en kafé lenger syd i landet.
Hun ble gift på sine gamle dager.

----
165 RasB
----
HEGSTADVALD, HEGSTADSTUGGU 31.1
Plassen
Ved foten av melbakken nedenfor Hegstad lå en husmannsplass ved navn
Hegstadstuggu. Seiv om denne plassen lå nede på elvesletten, hadde elven
skaret seg så pass dypt ned at Hegstadstuggu lå bortimot 15 meter over elve
nivået. Plassen var således ikke spesielt utsatt for flom.
Som husmannsplass hadde den muligens et noe større areal enn hva som
var vanlig for husmannsplasser flest. I alle fall var utsæden i 1890 noe større
enn hva som var vanlig på de fleste andre plassene. Det ble sådd 0,67 hekto
liter bygg og 1,39 hektoliter havre, og det ble satt 4,18 hektoliter poteter.
Av husdyr fantes det 1. januar 1891 1 ku, 4 sauer og 10 høns.
I 1893 var det det samme antall dyr, men tallet på høns er ukjent.
Hegstadstuggu lå nedenfor melen ved Hegstad. Stuen ble ligg ende på samme
sted, men ble helt begravet.


----
166
----


----
167 RasB
----
Folket
Hegstadstuggu var bebodd av samme husmannsfamilie både i 1865, 1875,
1891 og 1893.
Rasnatten bodde følgende mennesker der:
- Gunnbjørn Pettersen, husmann med jord, 54 år
- Serianna Olsdatter, kone, 64 år
- Sofie Berntsdatter, datterdatter, 14 år
- Kjerstine Olsdatter, inderst, fattiglem, 63 år
Gunnbjørn Pettersen hadde vært på denne plassen fra før 1865. Folke
tellingen dette året forteller at han da var gift med Serianna Olsdatter. Hun
var 10 år eldre enn han, og hun hadde en datter fra før hun giftet seg med
Gunnbjørn. I sitt ekteskap hadde de minst en sønn.
Gunnbjørn var sønn av Petter Henriksen og Agnes Ellevsdatter Storstad.
Seriannas foreldre hette Ole Olsen og Maren Bardosdatter Hellan.
Sofie Berntsdatter var datter av Bernt Jakobsen og Serianna Olsdatter. Disse
bodde på husmannsplassen Enes på Trones. Serianna Olsdatter var datter av
Gunnbjørns kone, og hun hadde samme navn som sin mor.
Denne våren gikk Sofie for presten i Stiklestad kirke, og av praktiske
grunner bodde hun derfor hos sine besteforeldre, det vil si hos sin bestemor
og hennes mann.
Kjerstine Olsdatter tilhørte familien. Hun var en søster av Serianna. Hun
var ugift.
Hva som skjedde '
Hegstadstuggu lå forholdsvis langt borte fra selve raset, men de fikk ikke
noe forvarsel før rasbølgen traff stueveggen med et brak.
Sofie hadde dagen før vært oppe på Fagerhøy, en utskilt eiendom fra Heg
stad, og satt poteter sammen med en del andre ungdommer. Om kvelden,
som var en fm, lys vårkveld, fikk hun ikke sove, og hun såtte seg derfor
opp i sengen for å strikke litt.
Så plutselig kom leirbølgen. Leire og vann strømmet øyeblikkelig inn i første
etasje.
Besteforeldrene lå oppe på loftet sammen med Sofie, men de fikk også reddet
Kjerstine dit opp. Hun lå nemlig nede.
Leiren steg mer og mer, og huset ble til slutt løftet av grunnmuren. Det
var ikke lenger noen bevegelse å snakke om i leiren slik at huset ble ikke
flyttet nevneverdig. Allikevel må det ha vært nok bevegelse til at murpipen
ramlet sammen. Trolig ble Kjerstine skadet av steinene fra pipen.
Men da leiren nådde opp under loftsgulvet, klatret Sofie ut gjennom et vindu
og over i et oldertre som akkurat da fløt forbi. Treet var et av en gruppe
på tre-fire, og de sto alle oppreist.

----
168 RasB
----
På et eller annet vis klarte også Gunnbjørn å komme seg i land sammen
med Serianna. Derimot ble Kjerstine værende igjen inne på mørkloftet. Hun
klarte vel ikke å bevege seg etter at hun ble skadet av steinene fra pipen.
Og da leiren steg opp til loftsgulvet, var hun helt innesperret. Det var ikke
mulig å komme ned, og det fantes ingen annen åpning i taket enn den fra
pipen, og den var for trang til at hun kunne kommme seg ut.
Og ute oppe i oldertreet satt Sofie. Tregruppen drev sakte mot melkanten,
men stanset omsider så langt fra land at det ikke var mulig for henne å kom
me seg i land. Og der ble hun sittende til langt ut på dagen neste dag. Hun
hadde hele tiden kontakt med andre folk med fast grunn under føttene. Men
hun var bare i nattklærne, og hun frøs forferdelig. Blant annet forfrøs hun
føttene. Dette ga henne ikke varige men, men hun hadde plager av det denne
sommeren.
Ut på morgenkvisten kom kavallerister for å delta i redningsarbeidet. De
begynte å bygge bro utover til Fergestuggu som lå 600-700 meter vest for
Hegstadstuggu. Men de måtte gi opp arbeidet med å komme seg dit ut fra
Hegstad. Da de var på vei for å prøve å bygge en bro fra Lyng, kom Gunn
bjørn sammen med et par andre menn trekkende med en båt over land. De
skulle da prøve å ta seg ut til Hegstadstuggu hvor Kjerstine fremdeles var.
Huset lå da omtrent 100 meter fra fast land.
Gråtende ba Gunnbjørn om hjelp, og to kavallerister, sersjant Nils Høien
og kavallerist Martin Leirdal, gikk sammen med Gunnbjørn ut i båten og ståket
seg ut til huset. Sofie ble tatt ombord i båten fra treet.
For å komme inn på mørkloftet måtte de hugge hull i taket og bryte ned
mønet. Vannet og leiren sto da 4 - 5 tommer nedenfor loftsgulvet. Men Kjer
stine var så skadet at hun ikke var i stand til å gå med egen hjelp. Sersjant
Høien krøp da inn på loftet og bar henne ut. Derpå ble også hun brakt inn
til land sammen med Sofie. 2
Ingen mennesker omkom her, men de mistet alle dyrene og alt som var
i huset.
Jorden som ble ødelagt, tilhørte gården Hegstad, og ble følgelig regnet sam
men med den jorden som ble ødelagt her.
Etterpå
Gunnbjørn Pettersen ble tildelt en erstatning på kr. 420. Han fikk 150 kro
ner i forskudd. , ~
Kjerstine er etter all sannsynlighet den samme som Kirsten Hegstadvald
som fikk 35 kroner i erstatning.
Gunnbjørn og Serianna flyttet til sin sønn Anneus Martin som hadde kjøpt
småbruket Munkhaugen i Frol. Der bodde de sine siste leveår.

----
169 RasB
----
Fra utgravningen av Hegstadstuggu
Nærbilde av stuevinduet.
Stuevinduet på østveggen
dukker frem.
Kjøkkenvinduet*
Dette trauet med skomakerredskap sto
i kammerset.
* Mange av vinduene var hele. Det hadde sammenheng med at leiren steg
både utvendig og innvendig samtidig.
Sofie ble gift med sersjant og handelsmann i Leksdalen, Anton Aksnes. De
bodde på Lundsbakken.
Sofie døde i 1971.
Sist på 1960-tallet støtte man på rester av huset under grøfting. Levanger
Lærerhøyskole foretok utgraving av plassen i 1970, og man fant da en rekke
gjenstander som lå nede i leiren. Blant annet fant man igjen det strikketøyet
Sofie hadde hatt i hånden da «ofsen» traff stueveggen. Det bemerkelsesverdige
var at alle maskene var intakte på strikkepinnen!

 

 

----
170 RasB
----
Sofie Berntsdatter, senere gift Aksnes, studerer noen av de tingene som ble
funnet under utgravningen av Hegstadsiuggu i 1970. Foto: Erling Sommervold.
Noter:
1 Opplysninger ved Ingebjørg Aksnes Hermann, barnebarn av Sofie, og Per Aksnes, Sofies sønn.
2 I en rapport gitt av løytnant Lowsow, heter det at også Sofie, som ble anslått til å ha vært
12 år gammel, ble løftet ut gjennom hullet i taket. Men det stemmer altså ikke. Hun hadde
klatret ut gjennom loftsvinduet og over i oldertreet som fløt forbi før leiren nådde over vinduet.
Dette ble imidlertid rettet i de senere skriftlige rapportene.


----
171 RasB
----
JERMSTAD
Jermstad er en av de gamle storgårdene i denne delen av Verdal. Den kan
føre sin historie helt tilbake til folkevandringstiden i eldre jernalder.
Akkurat på denne terrassen i dette området ligger og lå flere -stad-gårder
som ble ryddet omtrent samtidig med Jermstad: Trøgstad, Øgstad, Hegstad,
Stiklestad og Tokstad.
Jermstad og Trøgstad lå som nære naboer med Jermstad øverst i bakkene
og Trøgstad nedenfor. Det ser ut til at den gamle hovedveien fra Stiklestad
til Vuku i hovedsak fulgte grensen mellom de to gårdsvaldene.
Tidlig i middelalderen ble Jermstad delt i tre deler, nemlig Jermstad øvre,
Jermstad vestre og Jermstad østre. Mot slutten av middelalderen dukket så
enda en gard opp, Jermstadspannet. Den var litt mindre enn de tre andre.
Navnene på de tre første angir beliggenheten i forhold til hverandre. Deri
mot trenger Jermstadspannet en liten forklaring. I gamle dager ble en gards
verdi angitt i hvor stor leieinntekt eieren fikk ved utleie. Betalingen skjedde
vanligvis i naturalier, og av praktiske grunner ble alt omregnet til smør. Smøret
ble veiet i spann, øre og marklag. Jermstadspannet var således rett og slett
en eiendom som ga 1 spann smør i årlig leieinntekt.
Jermstadvaldet hadde som nevnt, Trøgstadvaldet syd for seg. Mot øst lå
Faren, mot Vest lå Follo, og mot nord lå fjellet Blommen som på et tidlig
tidspunkt var ålmenning.
Generelt

----
172 RasB
----
Jermstad. Alle Jermstadgårdene ble berørt. Tre forsvant, mens den fjerde,
Jermstad øvre, ble liggende på kanten av raset. Den ble flyttet litt nordøst
over. Etter raset 6. september ble den flyttet på nytt til det sted hvor den ligger
i dag. Jermstad handel forsvant også. Plassen Jermstadenget ble ansett for
å være utrygg og ble fråflyttet.


----
173 RasB
----
JERMSTAD VESTRE (PERSGÅRDEN) 100.1
Gården
Navnet forteller at dette var den vestligste av Jermstadgårdene. Valdet gren
set i vest mot Follo og Jermstadspannet. Mot nord og øst lå Jermstad øvre.
Jermstad østre lå også øst for gården. Og mot syd lå Trøgstadvaldet. Gren
sen mellom Jermstad og Trøgstad fulgte stort sett hovedveien gjennom om
rådet. Ellers var grensene her noe innviklet fordi eiendommene var av nokså
uregelmessig form.
Jermstad vestre ble også kalt Persgården. Dette hadde sammenheng med
at en gang i tiden het eieren Per eller Peder.
Etter raset ble arealet på Jermstad vestre beregnet til å ha vært 399,42 dekar.
Av dette utgjorde det dyrkede arealet 244,35 dekar. Skog og havning utgjorde
128,15 dekar, og eng og udyrket mark var på 26,92 dekar.
Matrikkelskylden var 12 mark 03 øre.
I 1890 var utsæden 3 hektoliter bygg, 11 hektoliter havre, 20 kilo gressfrø
og 15 hektoliter poteter. 1 ar ble brukt til andre rotfrukter og 0,5 ar ble brukt
til kjøkkenhage. På gården fantes det 6 to-hjulte vogner. 1 slåmaskin eides
i fellesskap med Jermstad østre og Trøgstad store.
Pr. 1. januar 1891 var besetningen på 2 hester, 11 kyr, 11 sauer, 3 griser
og 16 høns.
I 1893 var tallet på husdyr iberegnet kårmannens del 2 hester, 12 storfe
og 15 småfe. Tallet på høns er ukjent.
Ved midten av 1800-tallet var det i følge forsikringsprotokollen ikke færre
en syv bygninger på gården. Disse var en hovedbygning, en bryggestue med
gårdsport og bakstehus, en ladebygning med to høyboder og en skåle, et grise
hus, et fjøs, et vannhus, en stall og et stabbur som var 7 alner langt.
Det er vanskelig å si om alle disse var der i 1893.
Folket
Eieren, Gustav Stiklestad, hadde kjøpt gården noen år før 1893. Som det
vil fremgå av listen over beboerne nedenfor, var det forbausende få tjenere
på gården. Men det kan ha hatt sammenheng med at flere av Gustav Stikle
stads barn var halwoksne og bodde hjemme. Og de to tjenestepikene var konas
søstre.
I mai i 1893 var følgende bosatte på Jermstad vestre:

----
174 RasB
----
Gustav Johan Edvard Arntsen Stiklestad, gårdbruker, 44 år
Serianna Jensdatter, kone, 46 år
Arent, sønn, 18 år
Salve, sønn, 17 år
Julie Marie, datter, 15 år
Tomas, sønn, 12 år
Jørgen Ragnvald, sønn, 9 år
Gudrun Sofie, datter, 7 år
Ole Ingvald, sønn, 5 år
Guruanna, datter, 4 år
Andrea Jensdatter, tjener, 63 år
Bergitte Jensdatter, tjener, 58 år
Gustav var sønn av Arnt Andersen og Sirianna Ellingsdatter på Stiklestad
østre.
Karl Olaf Gustavsen Stiklestad.
Serianna Jensdatter var fra Inderøy a.
Hennes foreldres navn var Jens Andersen
Almenningen og Ragnhild Margrete
Pedersdatter.
Andrea Jensdatter og Bergitte Jensdatter
var, som nevnt ovenfor, søstre av Seri
anna. De var blitt med til Jermstad da
familien flyttet fra Inderøya hvor de bodde
tidligere. Av barna var bare Guruanna
født på Jermstad. De andre var født på
Inderøya.
Dessuten hadde de nok en sønn, Karl
Olaf, som var 19 år. Men han var i 1893
i Kristiania på underoffisersskolen, slik at
han ikke bodde hjemme på dette tids
punktet.
Gården hadde også en kårmann, Johan
nes Andreassen Jermstad. Det var han som
hadde solgt Jermstad vestre til Gustav Stik-
lestad. Men han bodde som inderst sammen med sin datter Dina i Gollaug
stuggu bare et kort stykke vestenfor gården. (Se under Gollaugstuggu.)
Rasnatten var den ene av konas søstre fraværende. Det var Bergitte. Det
er ikke kjent hvor hun var.
Hva som hendte
Med hensyn til denne gården vet vi ingen ting om de var oppe og forsøkte
å redde seg eller ikke. Imidlertid vet vi at Dina Jermstad må ha passert denne


----
175 RasB
----
* V ' £^J ■^y^^J *y -CyL-Å^-^^)— '4^Z. r
Denne attesten fra sanitetskaptein Schultz, somforøvrig bodde i Stabelstuen,
var en av grunnene til at Olaf ikke var kjemme rasnatten.
gården på sin løpetur. Men som sagt, vi vet ikke noe om om hvorvidt de
våknet eller ikke. For her omkom alle. Ingen annen gard eller heim hadde
så mange døde som nettopp Jermstad vestre. Hele 11 mennesker, eller alle
som var der rasnatten, døde.
Husene forsvant helt. Bare en vogn skulle etter sigende ha vært synlig etter
denne gården.
Karl Olaf, eller Olaf som han vanligvis ble kalt, unngikk altså katastrofen
fordi han var på underoffisersskolen i Kristiania, ble varslet ved både tele
gram og brev. Nikolai Moksnes på Stiklestad mellom sendte føleende brev
til ham. 1

 

 

----
176 RasB
----
Kjære Olaf!
Sørgelig ulykke som indtr nat til Fredag, rammede ikke mindst dig. Dine
Forældre, Søskende og dem som var i huset er sporløst f ors vunden. Heste
og Kjør og aldt, lidt jord øverst tilbage. Gjermstagaarden undtagen Jakob
er reist, som staar paa kanten af fall av skredet. Follo, Krogh, Trygstad,
Tessem, Olaus Bjartnes, Krogsmo og en stor del af Moe og Præstegaar
den en del. Tessem og Kone er borte, pigen redet nesten al samen neden
for Krogh er begraven i Midred. Rygtet har gaaet, at din Fader var fundet
som Lig, men vi har ikke enda fundet ham, likesom at din Søster Julie
var fundet i live er heller ikke lykkes os at finde-. Al Lyngsgaarden er
under Vand og til dels Husene flyttet, men Folkene redet. Paa andre side
Elven er der en hel Mase Skade. Paa Melbye, Lunden, Næs gaardene,
Lennes, Rosvold og ald smaa brug og plasser er skyllet bort, og største
del af folk og kreature- De er en liden del af gaarden tilbage paa Jermstad
som skal tilsaaes som tilhører dine Forældre. Jeg kan ikke beskrive alt
som er skeet idag - Jeg har taft mine Briller i denne tumult -
Vær hilset fra os alle og Gud styrke dig og give dig kraft til at overvinde
denne Sorgen tunge Budskab.
Stiklestad
N Moxness
Olaf reiste øyeblikkelig hjem til Verdal. Men her var det ikke mye å se
av farsgården. Han deltok med utrettelig iver i letearbeidet etter sin familie.
De første dagene ble det brukt ski for å komme seg frem over den etter hvert
fastere leirsørpen. Og i følge hans egne opplysninger til sine etterkommere
var det han seiv som fant faren, Gustav Stiklestad. Og han kjente ham igjen
på ringen han bar. Denne ringen var forøvrig det eneste han hadde etter sine
foreldre. Den tilhører nå slekten i Amerika.
Døde:
GUSTAV JOHAN EDVARD ARNTSEN STIKLESTAD, født 1839
SERIANNA JENSDATTER STIKLESTAD, født 1837
ARNT GUSTAVSEN STIKLESTAD, født 1875
SALVE GUSTAVSEN STIKLESTAD, født 1876
JULIE MARIE GUSTAVSDATTER STIKLESTAD, født 1878
TOMAS GUSTAVSEN STIKLESTAD, født 1881
JØRGEN RAGNVALD GUSTAVSEN STIKLESTAD, født 1884
GUDRUN SOFIE GUSTAVSDATTER STIKLESTAD, født 1886
OLE INGVALD GUSTAVSEN STIKLESTAD, født 1888
GURU ANN A GUSTAVSDATTER STIKLESTAD, født 1889
ANDREA JENSDATTER, født 1833

----
177 RasB
----
Av de omkomne ble fire funnet og med
sikkerhet identifisert. Ytterligere to ble
funnet og antatt identifisert.
Jørgen Ragnvald var den første som ble
funnet. Det skjedde 2. juni. Han ble be
gravet og jordfestet 5. juni på Stiklestad.
Både Serianna og hennes datter Julie
Marie ble funnet på samme dag, 5. juni.
Men datteren ble funnet på sydsiden av
elven, og hun ble gravlagt på Lysthaugen
16. juni. Moren som enten må ha blitt
funnet lenger mot vest eller på nordsiden,
ble ført til Stiklestad hvor hun ble grav
lagt og jordfestet samme dag som hun ble
funnet.
Gustav Stiklestad ble gravlagt 14. juli
på Lysthaugen, hvilket vil si at han ble
funnet på sydsiden. Det står i kirkeboken
at han ble funnet 15. juli, men det er
Nikolai Moksnes fira Stiklestad
mellom som skrev brevet til Olaf
Stiklestad.
naturligvis feil. Muligens kan det være 5. juli. For både han og hans datter
Julie Marie skjedde jordfestelsen 19. mai 1894.
25. mai 1894 ble det funnet to lik utenfor Bjartnes. Det ene var en voksen
person, og det andre var et barn. Det var da ikke mulig å identifisere dem
nøyaktig, men man antok at dette var Andrea Jensdatter og et av søsterens
barn som lå i hennes armer. Barnet var da enten Gudrun Sofie eller Ole
Ingvald.
De øvrige er ikke blitt gjenfunnet.
Ved etterraset 6. september gikk også en vesentlig del av dette valdet ut.
Totalt ble 147,6 dekar dyrket mark, 19,7 dekar eng og 39,4 dekar skog
og havning, tilsammen 206,7 dekar av gardens alreal ødelagt.
Man beregnet jordverdien før raset til å ha vært kr. 9.000. Verdien av den
ødelagte jorden ble satt til kr. 7.500, slik at det som sto igjen tilsvarte kr. 1.500.
Eiendommen forøvrig ble verdsatt til kr. 11.000. Av dette ble tilsvarende
kr. 9.700 ødelagt. Igjen var det da kr. 1.300.
Etterpå
Karl Olaf Arntsen Stiklestad var den eneste arvingen igjen. Han fikk en
erstatning på kr. 7.330.
Bergitte Jensdatter, søster av kona på gården og tjenestejente, fikk kr. 90.
I 1895 ble sky Iden fastsatt slik:
Gårdsnr. 100, bruksnr. 1, Jermstad vestre av skyld mark 12,03 et avtak


----
178 RasB
----
for 20 år av mark 10,63, og deretter for bestandig et avtak av mark 9,53.
Dette ga en nedsettelse av veiskatten på kr. 3,46 for første halvår 1893.
Det antatt tapte arealet var på 206,7 dekar. Det som sto igjen, ble solgt.
51,6 dekar av det som lå nede i skredgropen ble lagt til det som sto igjen.
Resten, 134,4 dekar, ble utlagt til Staten i det som fikk navnet Statsteig A.
Tilsammen var dette 20,7 dekar mindre enn det som hadde gått tapt.
Karl Olaf giftet seg med Henrietta Halvorsdatter Lorås. De utvandret til
Ashby i Minnesota i 1903. De flyttet så til Minneapolis for deretter å flytte
til Duluth hvor Karl Olaf var f armer og ingeniør.
Han døde i 1955.
Note:
1 Brevet eies av Ingeborg Lorås, Røra.

----
179 RasB
----
JERMSTAD ØSTRE (SMEDGÅRDEN) 99.1
Gården
Som navnet sier, var det den østligste av Jermstadgårdene. Mot øst grenset
den mot Faren øvre. Der lå også den biten som tilhørte Melby, og som ble
kalt Nøysomhet. Syd for hovedveien lå Trøgstadvaldet. Mot vest lå Jermstad
vestre. Mot nord lå Jermstad øvre.
Jermstad østre ble kalt Smedgården, noe som muligens hadde sammenheng
med at en av de tidligere brukerne hadde vært smed.
Etter raset ble det totale arealet på denne gården beregnet til å ha vært 198,24
dekar. Av dette var 188 dekar dyrket jord. Eng og udyrket mark utgjorde
bare 7,92 dekar. Dessuten gikk det noen veier over gårdsvaldet, og disse sam
men med bebygget areal utgjorde 2,32 dekar.
I 1890 ble det sådd 2 hektoliter bygg, 14 hektoliter havre, 1 hektoliter havre
til grøntfor og 6 kilo gressfrø. Det ble satt 11 hektoliter poteter. Det fantes
6 to-hjulte vogner på gården, og sammen med Jermstad vestre og Trøgstad
store hadde gården 1 slåmaskin.
1. januar 1891 var besetningen 2 hester, 8 storfe, 10 sauer, 4 griser og
17 høns.
I 1893 var tallet omtrent det samme, nemlig 2 hester, 10 storfe, 14 småfe
og 2 griser. Hvor mange høns det var, er ukjent.
Denne tegningen av protokollsekretær Jacob Fabritius skal være en av
Jermstadgårdene som gikk med i raset. Det er ikke mulig å avgjøre om det
er Jermstad østre eller vestre. Tegningen sto i Folkebladet 31. juli 1893.
Verdalsboka - 12


----
180 RasB
----
Før Jakob Pedersen, hadde kommet dit, hadde han eid nabogården Trøg
stad store. Han overtok så Jermstad østre i 1888 etter sin svigerfar Ellev
Larsen, som fikk kår og bodde der til han døde noe før raset.
Fra Ellev Larsens tid fantes det en forsikring på gard, løsøre og avling.
Husene på gården var forsikret slik: En hovedbygning - kr. 500; et fjøs
-kr. 150; en stall med vognbod, vedskjul og halmrom - kr. 180; en lade
bygning med grisehus - kr. 130; et stabbur - kr. 30; et ditto - kr. 25; og
et tørkehus med smie - kr. 20. Dessuten er det oppført en treskemaskin sam
men med bygningene, forsikret for kr. 40.
I løsøret inngikk følgende gjenstander: En blåsebelg, en tørkehylle og tre
kakkelovner.
Avlingen som var forsikret, omfattet disse produktene: 16 tønner bygg,
70 tønner havre, 70 tønner poteter, 80 lass høy og 80 berger halm.
Folket
Natten til 19. mai 1893 bodde følgende personer der:
- Jakob Pedersen Jermstad, gårdbruker, 59 år
- Jonetta Ellevsdatter, kone, 52 år
- Marta Jakobsdatter, datter, 18 år
- Edvard Ellevsen, pleiesønn, 16 år
- John Ellevsen, pleiesønn, 12 år
Jakob Pedersen var sønn av Peder Jonsen og Marta Kristoffersdatter på
Trøgstad store.
Jonetta Ellevsdatter var datter av Ellev Larsen og Gjertrud Jakobsdatter
som tidligere hadde eid Jermstad østre.
De to siste var sønner av konens bror, Ellev Ellevsen og Anna Johannes-
datter.
Hva som skjedde
Det var denne gården som i tiden etter raset ble sammenblandet med Smed
haugen på Follovald. Navnelikheten mellom Smedgården og Smedhaugen
gjorde at journalistene forvekslet dem da skulle skrive om Dina Jermstads
løp gjennom rasområdet, og denne sammenblandingen har vedvart helt til
1 da §-
Dina sprang forbi denne gården og fikk varslet beboerne. Hun vekket
folkene ved å rope. «Fare!»
Men kona oå gården, Jonetta Ellevsdatter, som kjente Dina godt, de hadde
vært n-boer i alle år, svarte henne: «Holder du på å slippe av igjen.» Hun
vissv ?: iJina hadde vært plaget av nervøsitet, og på den tiden ble det ansett
for sinnsykdom, og hun ble betegnet som «svaksinnet».
Dina fortalte dette seiv, og hun fortalte også at folkene la seg til ro igjen.

----
181 RasB
----
Jonetta Ellevsdatter og Jakob Pedersen Jermstad. Bildet kommer fra USA,
og der opplyses det at dette er de to. Da de var i USA, bodde de fremdeles
på Trøgstad store, og de kalles derfor Trøgstad.
På Jermstad østre ville de ha hatt tid til å redde seg dersom de hadde aktet
på Dinas varsel. Men det gjorde de ikke, og alle omkom.
Døde:
JAKOB PEDERSEN JERMSTAD, født 1834
JONETTA ELLEVSDATTER JERMSTAD, født 1841
MARTA JAKOBSDATTER JERMSTAD, født 1875
EDVARD ELLEVSEN JERMSTAD, født 1877
JOHN ELLEVSEN JERMSTAD, født 1881
Husene forsvant, og bare to av de omkomne ble funnet igjen.
Pleiesønnen Edvard ble funnet på sydsiden av dalen og ble gravlagt på Lyst
haugen 4. juni. Jordfestelsen skjedde for alle på dette gravstedet på årsdagen
for raset, 19. mai 1894.
Jakob ble funnet lengre mot vest 2. juni, og han ble begravet og jordfestet
på Stiklestad 6. juni.
Alle dyrene strøk med.


----
182 RasB
----
Imidlertid lå dette gårdsvaldet i utkan
ten av rasområdet, og noe jord gled ikke
ut. Dog ved etterraset 6. september for
svant ytterligere store områder. Men seiv
etter det var det noe igjen.
Det utraste området utgjorde 118,1
dekar dyrket mark og 5,9 dekar eng, til
sammen 124 dekar.
Igjen var det 69,9 dekar, 2,32 dekar
udyrket jord, og 2,32 dekar veier. Tilsam
men sto det igjen 74,24 dekar.
Jordverdien før raset var kr. 7.700.
Tapet utgjorde 5.500 kroner. Verdien på
det som var igjen av jorden var således kr.
2.200.
Dette tilsvarte ca. 5/7 av gardens verdi.
Eiendommen forøvrig sto tidligere i kr.
Marta Jakobsdatter Jermstad.
Også dette bildet erfra USA og 9.000. Tapet utgjorde kr. 7.200, og igjen
skal etter sigende være henne. ble det kr. 1.800.
Hun kalles Trøgstad.
Etterpå
Det ble tilkjent dødsboet en erstatning på kr. 5.750.
Både det som sto igjen, og det som lå nede i rasgropen, ble utlagt til de
nye eierne. Den ødelagte jorden tilsvarte 124 dekar.
Om sky Iden ble følgende fastsatt i 1895:
Gårdnr. 99, bruksnr. 1 Jermstad østre av skyld mark 10,46 et avtak for
20 år av mark 7,47, og deretter for bestandig et avtak av mark 7,10.
Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 2,58 for første halvår 1893.
Hele det 124 dekar store området som ble ødelagt, ble utlagt sammen med
det som sto igjen, og solgt til Elling Mo som bygget gården delvis opp igjen.


----
183 RasB
----
Jermstad øvre var den eneste av Jermstadgårdene hvor husene ikke raste
ut.
Som navnet angir, var dette den øver ste av Jermstadgårdene. Den grenset
i øst mot Skei og så vidt det var mot Faren øvre. Her lå også en liten parsell
som hørte under Melby. Den var blitt kjøpt av lærer Andreas Tessem på Trøg
stadskolen, og han var i ferd med å bygge seg hus der. Eiendommen kaltes
Nøysomhet. Mot syd grenset gården mot Jermstad østre. Og Jermstad vestres
vald lå både mot vest og syd.
Før raset var arealet 436,88 dekar. Av dette var 385,19 dekar mål dyrket
jord, 33,7 dekar skog, 16,65 dekar annen udyrket mark og 1,34 dekar veier
og bebyggelse.
Matrikkelskylden var 23 mark 97 øre.
I 1890 ble det sådd 5 hektoliter bygg og 20 hektoliter havre. Det ble satt
23 hektoliter poteter. Det fantes 7 to-hjulte vogner og 1 slåmaskin på gården.
Pr. 1. januar 1893 var det 5 hester, 19 storfe, 12 sauer, 3 griser og 8 høns
på Jermstad øvre.
Følgende bygninger står oppført i forsikringsprotokollen: Hovedbygning
- kr. 4.000; ladebygning med maskiner - kr. 1.700; stall - kr. 2.900; fjøs
- kr. 2.900; stabbur - kr. 728; et lite stabbur - kr. 32; tørkehus - kr. 200;
vognbod med vedskur - kr. 400, tilsammen forsikret for kr. 12.960.
Av løsøre er følgende gjenstander nevnt: Innemuret gryte, 6 kakkelovner,
komfyr, tørkehylle, blåsebelg, løsøre i smien og tørkehuset, alt forsikret for
kr. 377.
Avlingen var forsikret for kr. 3.910.
Folket
Jakob Andersen var eier av Jermstad øvre i 1893. Han overtok den etter
sin far i 1874. Og i 1889 kjøpte han den delen av gården som fremdeles var
benefisert gods (kirkens eiendom).
Rasnatten bodde det 8 mennesker på gården.
- Jakob Andersen, gårdbruker, 58 år
- Beret Marta Gunnbjørnsdatter, kone, 59 år
- Laura, datter, 22 år

----
184
----


----
185 RasB
----
Foran sitter Jakob Andersen Jermstad og Beret Marta Gunnbjørnsdatter.
- fire tjenere
- en annen
Jakob var sønn av Anders Jakobsen og
Lisbet Olsdatter.
Beret Marta Gunnbjørndatter var fra
nabogården Faren øvre, og hennes for
eldre var Gunnbjørn Andersen og Ragn
hild Johannesdatter.
Det har ikke lyktes å finne ut hvem de
fire tjenerne var. Heller ikke har det lyk
tes å fastslå hvem den personen var som
ble rubrisert under «andre» i de offisielle
listene. Muligens kan det ha vært Jakobs
brorsønn Aksel Mikalsen . Han var nemlig
ført som fostersønn på gården to år tid
ligere.
Laura Jakobsdatter Jermstad.

 

----
186 RasB
----
Hva som skjedde '
Huslyden her hørte raset, og da de så ut, så de raskanten spise seg oppover
mot husene. Men de mente at de hadde tid til å få ut krøtterne. Jakob og
tjenerne fikk dem ut og fikk drevet dem oppover i marken i retning Blom
men. Der bodde en Marie Jermstad på en av plassene under gården. Plassen
ble kalt Nerhammeren. Hun ante ingen ting om hva som hadde skjedd, før
dyrene kom inn på gården.
Marie ble da med nedover, og hun sa at det var et forferdelig syn som møtte
henne. Hele den vakre bygden var borte. Bare en nifs avgrunn gapte mot
henne.
I mens hadde raskanten stanset ca. 80 meter fra uthuset på Jermstad øvre.
Den skar da som en ca. 30 meter lang og 10 - 12 meter bred kile oppover
mot gården. Og det raste ned hele tidene i veggene av denne kilen. Det var
derfor klart for alle at her var det høyst utrygg grunn. Det var bare et tids
spørsmål før mer ville gå ut.
I dagene etter raset flyttet raskanten seg nærmere og nærmere husene på
gården. Det var derfor nødvendig å flytte husene på gården så snart som mulig.
Et nytt sted ble tatt ut litt høyere oppe i bakkene ovenfor eiendommen hvor
lærer Andreas Tessem hadde vært i ferd med å bygge hus.
Men de våget ikke å holde til på gården om natten så lenge den sto der
på kanten. Men på dagtid var de der. I den sammenheng fant det sted en noe
fornøyelig episode. En gang skulle det feires fødselsdag på gården, og det
ble innbudt til selskap. Men både vertskap og gjester følte seg forståelig nok
utrygge. De var ikke sikre på om det ikke ville komme noe nytt skred. De
fikk da den gode ideen å plassere en av husmennene oppe på taket av huset
med beskjed om å holde øye med raset, og så gi øyeblikkelig varsel om noe
uvanlig hendte. Husmannen var fra plassen Hammeren, og han hette Olaus
Pedersen.
Inne i stuen var det mye mat og drikke, kanskje i det meste laget av det
siste. Dette hørte han godt som satt satt oppe på taket. Han var både suiten
og tørst, og han la sin egen plan. Da festen hadde nådd sitt høydepunkt, klatret
han ned fra taket og sprang inn og ropte: «Nu kjæm skrea!»
Alle som var inne, tok øyeblikkelig spranget ut og oppover bakkene for
å komme seg i sikkerhet. Men den sultne husmannen som nå var alene inne
i huset, såtte seg til det veldekkede bordet og tok for seg av det som var,
både av mat og drikke.
I løpet av sommeren ble så husene på gården flyttet til det nye stedet. Flyt
tingen var nesten ferdig da det siste store etterraset gikk 6. september. Da
forsvant storparten av den gamle gårdstomten og de bygninger man ennå ik
ke hadde rukket å flytte. Det var låven og et bur. Disse bygningene ble knust
og ble liggende igjen som rester nedover rasskråningen. Blant annet hadde

----
187 RasB
----
de hatt spontak, og taksponene lå som kon
fetti nedover.
Etter dette raset mente man at heller ikke
den nye plassen var sikker. Da plukket
man ut et sted hvor det var fjell, og dit ble
gården flyttet, og der ligger den i dag.
Alt i alt hadde 167,3 dekar, alt dyrket
jord, forsvunnet. Dette tilsvarte ca. 3/5 av
gården.
Før raset hadde jordverdien vært kr.
16.250. Tilsvarende kr. 9.750 gikk tapt.
Igjen ble det således kr. 6.500.
Eiendommen forøvrig hadde stått i kr.
20.000. Bare kr. 5.000 ble tilbake, slik at
tapet ble kr. 15.000.
Etterpå
Ellev Mikalsen Lundskin som ble
gift med Laura Jermstad.
Fra Jakob Jermstad finnes det en søknad om støtte til flytting av husene på
gården. Den er skrevet 15. juni og er adressert til Amtmannen. 2
Det er meg meddelt at hr. amtmannen er eller vil bli formann i en komité
for utdeling av de frivillige gåver som flyter inn til de skadelidte i Ver
dalen. Som en av disse tillater jeg meg derfor til hr. amtmannen å adres
sere en søknad til komiteen, hvis medlemmer ikke er meg bekjent, om
en foreløbig hjelp til å flytte min gard og skal i den anledning opplyse:
Ved raset gikk det ut av min eiende gard Jermstad øvre av skyld 12 daler
2 ort 22 sk ca. 1/3 av min dyrkede jord - og det av den beste. Skaden
på jorden er av Velferdskomitéen ansatt til kr. 6.000, en takst som i alle
fall ikke er for høy, men i tillegg kommer omkostningene ved flytting av
mine hus. Disse står nå ved randen av skredet, en plass som nå må ansees
så farlig at det ikke er beboelig. Til bedømmelse av arbeidet med husflytt
ingen skal jeg bl. a. anføre at disse er taksert i bygdens assuranseforret
ning for ca. 13.000 kroner.
Når det enn videre tas i betraktning at alene grunnarbeidene vil medføre
en bekostning av kr. 800.-, vil det lett skjønnes at en sum av minst kr.
6000 i alt vil gå med.
En ansettelse av flytningsomkostningene til kr. 4000 som Velferdskomi
téen foreløbig har foretatt, vil übetinget vise seg alt for lav, især når det
tas hensyn til at arbeidet må utføres i en kostbar tid. Da det er betingelsen
for å kunne få ordentlig nytte av årets avling og et hjem til vinteren - at
flyttingen skjer straks, så har jeg allerede begynt samme, i det jeg har


----
188 RasB
----
i daglig arbeid 17-18 mann hvorav flere dyre murere - samt 6 nester.
Det er meg imidlertid en umulighet av egne midler å kunne bestride alle
utgiftene ved flyttingen. Og får jeg ikke hurtig hjelp må jeg slutte. Jeg
vil derfor søke om et forskudd på kr. 1500 av de innkomne bidrag. Det
er det minste beløp jeg kan hjelpe meg med. Forhåpentlig vil det komme
inn så meget at en så stor del i forhold til den lidte skade vil falle på meg.
Men om så ikke skulle skje - så måtte jeg vel senere finne meg i å betale
tilbake hva jeg nå oppebærer for meget. Hovedsaken for meg er nå å få
hurtig hjelp og i den utstrekning som her omsøkt. Derved vil jeg igjen
kunne settes i stand til å ernære meg og mine, om det enn naturligvis er
langt igjen til den meg overgåtte skade er erstattet.
På grunnlag av dette brevet ble Jakob Jermstad 21. juni innvilget kr. 500.
En måned senere, 19. juli, fikk han ytterligere kr. 500.
Totalt fikk Jakob kr. 1200 i forskudd. Det står anført som kommentar at
dette skulle brukes til gårdkjøp. Det er naturligvis feil, idet pengene ble brukt
til husflytting.
I erstatning fikk Jakob Andersen totalt kr. 12.590.
I 1895 ble skylden avfelt:
Gårdsnr. 102, bruksnr. 1, Jermstad øvre av skyld mark 23,97 et avtak for
20 år av mark 14,38, og deretter for bestandig et avtak av mark 13,67.
Jermstad øvre sett fra sydvest i 1918.


----
189 RasB
----
Dette ga en reduksjon av veiskatten på
kr. 4,96 for første halvår 1893.
Den ødelagte jorden tilsvarte 167,3
dekar. Den ble delt i to. En teig ble utlagt
til Staten. Den var på 70 dekar. Dette var
nede i skredgropen. Senere ble all jord
som Staten overtok her, kalt Statsteig A.
Resten, 80,7 dekar, som lå i sammenheng
med jorden som ikke var ødelagt, ble gitt
tilbake til eieren. Tilsammen var dette 16,5
dekar mindre enn det som hadde gått tapt.
Jakob drev gården frem til 1898. Da
solgte han gården til sin svigersønn.
Hans datter Laura var gift med Ellev Mi
kalsen Lundskin, Laura døde i 1919.
Jakob døde i 1924.
Beret Marta døde på Kjæran i 1896.
Olaus Pedersen Jermstad, hus
mann på plassen Hammeren un
der Jermstad øvre. Dette var
mannen som satt på taket for å
varsle om det kom ras, da det
var selskap på Jermstad øvre.
Noter:
Opplysninger ved Oddmund Jermstad.
Språket er modernisert.


----
190 RasB
----
JERMSTADSPANNET 101.1
Gården
Jermstadspannet var en av de gamle delingspartene av den opprinnelige
Jermstadgården. Denne delingsparten var ikke den største, og heller ikke den
eldste. Sammenlignet med de andre Jermstadgårdene var dette den minste.
Tidlig på 1600-tallet ser det ut til at Jermstadspannet ble bruk under Jerm
stad vestre. I det hele tatt er gardens historie preget av at den var underbruk
under andre garder.
Jermstadspannet utgjorde den vestligste delen av Jermstadvaldet. Jermstad
spannets vald stakk som en kile inn i Jermstad vestres vald fra vest. Følgelig
grenset det mot Jermstad vestre både mot nord og syd. Mot vest lå Follo.
Mot nord strakte valdet seg oppover mot Lyngåsen. Mot øst lå Jermstad øvre
og Jermstad østre.
Etter raset ble arealet fastslått til å ha vært 209,94 dekar i 1893. Av dette
var 137,98 dekar dyrket jord og 74,46 dekar eng og udyrket mark.
Jorden var brattlendt, men god.
Matrikkelskylden var 4 mark 32 øre.
11890 var utsæden 3 hektoliter bygg, 17 hektoliter havre, 3 hektoliter hav
re til grønnfor, 27 kilo gressfrø, 13 hektoliter poteter. På gården fantes det
da 3 to-hjulte vogner.
Kårmannen sådde 0,33 hektoliter bygg og 1 hektoliter havre, og han såtte
3 hektoliter poteter.
Pr. 1 januar 1891 var det to besetninger. Hovedpersonen hadde 1 hest, 6
storfe, 6 sauer, 3 griser og 7 høns, og kårmannen hadde 1 ku, 2 sauer, 1
gris og 6 høns.
I 1893 var tallene 2 hester, 5 storfe, 6 småfe og 1 gris for hovedpersonens
vedkommende, og 1 ku og 4 småfe for kårmannens vedkommende.
At det var 2 hester på gården, hadde sammenheng med at eieren, Karl Jerm
stad, drev med kjøring og annet forfallende arbeid hvor det var behov for
hest for folk som ikke hadde hest seiv. Blant annet utførte han våronnarbeid
på Ørmelen. Om høsten drev han med litt tresking.
Om husene på Jermstadspannet finnes det en god beskrivelse i en kommu
nal forsikringsprotokoll. Fire bygninger var forsikret, og de var beskrevet slik:
a. Et våningshus 21 alner langt (13,177 meter), 9 1/2 alner bredt (5,961
meter) og 7 1/2 alner høyt under raften (4,392 meter). Det er oppført ito

----
191 RasB
----
etasjer av tømmer med tak av bord og spon. Det er nedenunder oppdelt i
gang, stue, kjøkken og kammer. Ovenpå er det tre rom. Gulv og loft er inn
lagt, og det finnes 15 1/2 fagvinduer, 7 dører, 1 skorstein samt under byg
ningen en kjeller av gråstein.
Takst huset kr. 1.500
murverket » 100
2 ovner » 50
Tilsammen kr. 1.650
b. Et stabbur 6 alner (3,765 meter) fra ltr a. 5 1/2 alner langt (3,457 meter),
5 1/2 alner bredt (3,457 meter) og 5 1/2 alner høyt under raften. Det er opp
ført på stolper i to etasjer av tømmer med tak av bord og spon. Gulv og loft
er innlagt, og det finnes 1 dør og 2 vinduer.
Takst kr. 250
c. En stall og fjøsbygning 3 alner (1,882 meter) fra litr b. 21 alner lang
(13,177 meter), 9 1/2 alner bred (5,961 meter) og 6 1/2 alner høy under raf
ten (3,765 meter). Det er oppført i to etasjer av tømmer med tak av bord
og spon. Den er innrettet til stall, stallport og fjøs med gulv og loft foruten
at det ovenpå er innredet høy lemmer.
Takst kr. 900
d. En ladebygning 3 alner (1.882 meter) fra ltr c. 20 alner lang (12,55
meter), 14 1/2 alner bred (9,099 meter) og 6 alner høy under raften (3,451
meter). Den er oppført av tømmer og bordkledt sperreverk med tak av bord.
Den er innrettet til 2 stål og 1 treskelem med gulv og 3 porter.
Takst kr. 1.200
Alt i alt kr. 4.000
Folket
Karl Jermstad som overtok Jermstadspannet etter sin far, var eier i 1893.
Hans far, Lars Iversen, fortsatte å bo der på kår. En kort periode bodde Karl
og familien i Frol mens faren bygget kårstue, såkalt kårende. Da den var
ferdig, flyttet Karl inn.
Karl var underoffiser på Steinkjersannan.
Følgende personer bodde på Jermstadspannet i 1893:
- Karl Larsen Jermstad, gårdbruker, sersjant, 37 år
- Bertine Emilie Johannesdatter, kone, 29 år
- Sofie, datter, 2 år
- Karen Bergithe, datter, 1 år
- Anna Gustava Andreasdatter Hauka, tjenestejente, 17 år.

----
192 RasB
----
- Inga Oline Martinsdatter Myrvoll,
gjeterjente, 11 år
- Lars Iversen Jermstad, kårmann,
67 år
- Karen Olsdatter, kone, 59 år
- Anna Sofie Larsdatter, datter, 24 år
- Karoline Larsdatter, datter, 20 år
- Lorentz Bernhard Larsen, sønn,
13 år
Dessuten hadde de en dreng på gården
som var fra Tokstad vestre, nemlig Teo
dor Pedersen Tokstad. Han bodde normalt
hjemme på Tokstad, men overnattet visst
nok av og til på Spannet. Denne natten var
han imidlertid hjemme på Tokstad.
Karls kone, Bertine Emilie Johannes
datter, var fra Frol. Hennes far var Johan-
Karl Larsen Jermstad.
nes Sørensen By og Serine Eriksdatter Grevskott
Lars Iversen var også sønn av den forrige brukeren av Jermstadspannet.
Hans foreldre var Iver Larsen og Karen Olsdatter Tokstad.
Hans kone og Lars' mor, Karen Olsdatter, var fra Frol. Hennes foreldre
var Ole Pedersen og Gunhild Simonsdatter på Segtnanmoen.
Tjenestejenten Anna Gustava Andreasdatter var fra Hauka, og hennes for
eldre var Andreas Jensen og Gurianna Jensdatter.
Inga Oline Martinsdatter var fra husmannsplassen Myrvoll under Hallem.
Hennes foreldre var Martin Larsen og Ingeborganna Larsdatter.
Hva som skjedde
Da raset gikk, var sersjant Karl Jermstad på eksersis på Steinkjersannan.
Hans to søstre, Anna Sofie og Karoline, var også fraværende. Det hadde
sammenheng med at en eldre ugift bror av dem, Iver, var bosatt i Leksvika.
De to søstrene alternerte med å være hos ham for å stelle for ham. Noe før
17. mai dro således Anna Sofie for å avløse sin søster Karoline. Karoline
reiste ikke rett hjem. Hun tok omveien om Beitstad for å besøke en annen
søster ved navn Grete som var gift med Ole Svarva på Svarva.
Da Karoline skulle dra derfrå 18. mai, sa Grete omtrent slik til henne: «Du
må ikke reise til Verdal i dag. Det er for sent. Hjelp meg å vaske vinduer
i stedet.»
Og slik ble det.
Men da hun neste dag, 19. mai, var på vei hjemover og gikk over Dyrstad-


----
193 RasB
----
lia, møtte hun en arbeidskjører som kjente henne. Da utspant omtrent denne
samtalen seg:
«Hvor skal du, Karoline?»
«Jeg skal reise hjem til Verdal, for jeg har vært lenge i Leksvika hos min
bror.»
«Du kommer ikke til Verdal i dag, for det har gått ras der.»
Hun måtte tilbake til Svarva igjen.
Men hjemme på Jermstadspannet var det således i alt åtte personer natten
til 19. mai, og alle omkom.
Om Karl fortelles det at han sto på raskanten dagen etter og så utover. Det
eneste han hadde igjen, var en vest som han bar under uniformen. Alt annet
var da borte.
En avis tegner et gripende bilde av Karl Jermstad:
Det fortelles om en tilskitnet kavallerist 2 som kom gående. De stive, har
de, fortvilte trekkene fortalte at det var noe som feilte ham. Og ganske
kort og stivt fortalte han at her hadde hans hjem ligget, og alt det som
han hadde kalt sitt. Hans far, mor, søster og bror, hustru og to barn lå
nå vel begravet langt herfrå. For huset var vekk, jorden, alt, alt var vekk.
Men det var ikke gråt i hans øye - bare et stivt, stirrende uttrykk i ansiktet.
Riktignok var ikke Karl Jermstad kavallerist, han var infanterist. Men det
spiler ikke noen rolle i denne sammenheng. Heller ikke mistet han noen søster.
Begge søstrene hans berget livet, som fortalt ovenfor, ved en tilfeldighet
Døde:
BERTINE EMILIE JOHANNESDATTER JERMSTAD, født 1864
SOFIE KARLSDATTER JERMSTAD, født 1891
KAREN BERGITTE KARLSDATTER JERMSTAD, født 1892
LARS IVERSEN JERMSTAD, født 1826
KAREN OLSDATTER JERMSTAD, født 1834
LORENTS BERNHARD LARSEN JERMSTAD, født 1880
ANNA GUSTAVA ANDREASDATTER HAUKA, født 1876
INGA OLINE MARTINSDATTER MYRVOLL, født 1882
Av disse ble bare tre funnet.
Bertines lik ble funnet 1. juni i en forferdelig lemlestet tilstand ved Ness.
Kanskje var det av den grunn at hun ble brakt til sykehuset på Levanger.
Hun ble begravet og jordfestet på Levanger 4. juni.
Lars Iversen ble funnet omtrent samtidig. Han ble begravet og jordfestet
på Stiklestad 2. juni.
Og bare kort tid etter ble Inga Oline funnet. Også hun må ha blitt funnet
forholdsvis langt mot vest, for hun ble gravlagt på Stiklestad. Begravelse og
jordfestelse fant sted 4. juni.

----
194 RasB
----
Alle husdyrene strøk med. Bare übetydelige rester ble tilbake av dette valdet.
Men i hovedraset 19. mai gikk ikke alt ut. En hel del gikk tapt da 300 mål
i nordre og østre kant av rasgropen raste ut i et etterras 6. september. På
Jermstadspannet ble nå kun et areal på vel 15 mål stående igjen. Av dette
var 0,18 dekar dyrket mark, og 15,36 dekar udyrket mark, tilsammen 15,54
Verdien av jorden på Spannet var før raset kr. 4.700. Seiv om det ble stå-
ende igjen en liten kant, ble alt regnet som tapt.
Eiendommen forøvrig sto i kr. 5.800. Og alt forsvant.
Etterpå
Karl Jermstad fikk kr. 5.690 i erstatning. Han fikk kr. 336,68 i forskudd.
Kr. 36,68 skulle være til dekning av hans gjeld i Verdalens Meieris land
handel på Stiklestad.
En Lars Spannet er oppført som arbeider bosatt på Spannet. Det kan ikke
ha vært andre enn Karls far Lars Iversen. Hans dødsbo fikk en erstatning
på kr. 200. Forslaget gikk ut på kr. 648. Det ble utbetalt et forskudd på kr.
17,48 som alt gikk til dekning av hans gjeld i Verdalens Meieris landhandel
på Stiklestad.
Snekker Ole Larsen, Lars Iversens sønn, fikk kr. 40 i erstatning.
Søsteren, Anna Larsdatter, fikk kr. 65.
Derimot er ikke Karoline Larsdatter funnet blant dem som fikk erstatning.
I 1895 ble sky Iden av Spannet fastsatt slik:
Gårdsnr. 101, bruksnr. 1, Jermstadspannet av skyld mark 4,32 et avtak
for 20 år av mark 4,32, og deretter for bestandig et avtak av mark 4,12.
Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 1,49 for første halvår 1893.
Hele eiendommen ble utlagt til Staten som en teig i skredgropen. Den om
fattet 178,2 dekar. Dette var 18,7 dekar mindre enn det opprinnelige arealet.
Senere ble dette en del av Statsteig A.
Karl Jermstad var en tid på Lyngåsen. Deretter var han på Segtnanmoen
i Frol hvor hans mor var fra. En tid bodde han også på Nord-Hallem. I 1896
kjøpte han Sør-Hallem. Samme år giftet han seg med Sigrid Anna Pålsdatter
Salberg fra Røra.
Han var med i kommunestyret i Verdal, og satt også flere år i for
mannskapet.
Etter ulykken ble han en innesluttet person. Han hadde religiøse holdnmger
før raset, men disse ble forsterket av det som hadde skjedd. Karoline ble og
så en sterkt religiøs person etterpå.
Karl døde i 1919.
Noter: ' Opplysninger ved Karl Jermstad, sønn fra Karl Jermstads andre ekteskap.
2 Karl Jermstad var ikke kavallerist, men infanterist.

----
195 RasB
----
Dette var en bygselplass under Jermstad vestre. I folketellingen 1891 ble
den kalt Jermstadvald. Brukeren da var den samme som i 1893, nemlig Olaus
Bjartnes. Om ham ble det sagt i 1891 at han drev jordbruk og handel med
kolonial og manufaktur. Men utsæden er ikke funnet oppgitt i 1891.
Stedet ble kalt Haugen. Dette hadde muligens sammenheng med Jermstad
haugen som var en dominerende terrengformasjon i dette området. Handels
stedet lå helt på grensen til Follovaldet. I og med at Gollaugstuggu på
Follovaldet lå like inntil grensen av Jermstadvaldet, var disse to plassene nære
naboer. I 1893 drev Olaus Bjartnes jorden på Gollaugstuggu sammen med
den jorden han seiv hadde. Men seiv om det var to plasser som ble drevet
under ett, var nok arealet temmelig beskjedent sammenlignet med de store
gårdene rundt omkring. Allikevel hadde Bjartnes 1 hest, 3 storfe og 6 småfe
i 1893. Hesten ble nok brukt like mye til varetransport i forbindelse med
butikken som til arbeid på åkeren.
Folket
I mai 1893 bodde følgende mennesker på handelsstedet:
- Olaus Andreasen Bjartnes, jordbruker, handelsmann, 56 år
- Elenanna Johansdatter, kone, 49 år
- Odin Edvard, sønn, 18 år
- Marie, datter, 15 år
- Alice, datter, 7 år
Olaus' foreldre var Andreas Jenssen og Karen Larsdatter.
Elenannas foreldre var Johan Andreassen og Jokumine Olsdatter født Grav
på Haga søndre søndre.
En tid bodde forøvrig Olaus og Elenanna på Haga søndre søndre hos hennes
foreldre. Haga søndre søndre ble forøvrig ødelagt av raset, men da befant
Elenannas foreldre seg i Amerika.
Olaus ble kalt Olaus Handlar.
Hva som skjedde
Her våknet Odin ved lyden av skredet. Han gikk ut og så seg rundt, og
så hva som var i ferd med å skje. Han sprang inn igjen og varslet sine foreldre
Verdal sboka - 13

----
196 RasB
----
og søsken. De samlet seg på kjøkkenet for
å planlegge hva de skulle ta med seg. Der
med ble de for sene. Huset gled ut gjennom
raset.
Huset ble knust, og fire av de fem om
kom. Bare Odin overlevde. På en eller an
ne måte var han på overflaten da bevegelsen
stanset utenfor Rosvoll. Han befant seg da
på en klump med fastere leire, men han var
fullstendig tildekket av leirgjørme.
Mens han lå der, ble han oppmerksom på
et vrak av et hus bare noen meter unna hvor
det satt flere mennesker på taket. Odin ropte
bort til dem, og spurte hvem de var. For i
likhet med ham seiv, var de oversprøytet av
blålig leire og fullstendig ugjenkjennelige.
Olaus Andreassen Bjartnes, Det viste seg at dette var Rostadfamilien fra
også kalt Olaus Handlar. nabogården Follo. (Se under Follo.)
Fra denne gården hadde tjenestegutten, Marius Iversen, også overlevd, og
han hadde klart å ta seg inn til fast land. Men da folk i nabolaget ikke våget
å ta seg ut til dem som lå hjelpeløse ute i leiren, begynte den 15-årige Marius
seiv å bygge en bro ut til dem. Dette førte til at også de andre begynte å
hjelpe til. Senere kom flere til, og nå var Erik Rosvoll med. Under hans le
delse foregikk redningsarbeidet. (Se under Redningsarbeidet.)
Folkene på taket ba da redningsmennene om å legge ut en bro til Odin som
lå noen meter unna, hvilket ble gjort. Han ble reddet og brakt inn til land
ved Rosvoll. Derfrå sprang han inn til husene på gården. På Rosvoll ble han
tatt hand om. Da de andre fra hustaket kom inn, holdt de på å vaske vekk
leiren av kroppen til Odin.
Døde:
OLAUS ANDREASSEN BJARTNES, født 1837
ELENANNA JOHANSDATTER BJARTNES, født 1844
MARIE OLAUSDATTER BJARTNES, født 1878
ALICE OLAUSDATTER BJARTNES, født 1886
Av Odins familie ble bare søsteren Elise funnet. I kirkeboken kalles hun
forøvrig Alice. Hun ble gravlagt på Stiklestad 2. juni og jordfestet 4. jum.
Tydeligvis ble hun funnet i nærheten av Rosvoll.
Ingen av husdy rene berget.
Og all jord på plassen forsvant.


----
197 RasB
----
Etterpå
Jorden på Jermstad handel var bygslet fra Jermstad vestre. Den ble følge
lig regnet sammen med jorden på Jermstad vestre.
Odin Olaussen ble tilkjent en erstatning på kr. 1.500. Forslaget gikk ut
på kr. 3.000.
Han utvandret samme året til Amerika. Han bodde i Madison i Minnesota.

----
198 RasB
----
JERMSTADVALD, JERMSTADENGET 110.1
Plassen
Jermstadenget var en plass som lå forholdsvis langt mot vest på valdet.
Som en av sine nærmeste naboer hadde den Follomarka som lå så å si rett
mot syd.
Plassen ble ikke berørt hverken av raset 19. mai eller 6. september. Følge
lig ble det ikke foretatt innhenting av data om utsæd og husdyrhold.
Allikvel kan vi formode at det var en husmannsplass av vanlig størrelse.
Folket
Husmannen i 1893 da raset gikk var Andreas Simonsen. Han kom dit fira
Bjartnesnesset eller Nesjan som plassen også ble kalt, i april 1893. På Jerm
stadenget overtok han etter sin svoger Peder Pedersen, som reiste til Amerika
etter sine sønner som hadde reist før ham.
Følgende mennesker hadde tilholdssted der
da raset gikk:
- Andreas Simonsen, husmann, tresko
maker, 46 år
- Anne Pedersdatter, kone, 47 år
- Juliane, datter, 15 år
- Petra, datter, tvilling, 6 år
- Sofie, datter, tvilling, 6 år
Andreas' foreldre var den ovenfornevnte
Peder Pedersen og kone Anne Andersdatter.
Anne Pedersdatter var fra en annen hus
mannsplass under Jermstad, Hammeren østre,
og hennes foreldre var Peder Olsen og Anne
Ulriksdatter.
Andreas Simonsen.
Hva som skjedde
Som nevnt ovenfor, ble ikke denne husmannsplassen berørt av noen av
råsene men det betød ikke at beboerne ikke ble skremt. De kunne ikke vite
hvor raset ville stoppe. De rømte derfor opp til Annes foreldre som bodde
på Hammeren.
Etter det første raset flyttet de tilbake, men da raset 6. september gikk,


----
199 RasB
----
torde de ikke lenger å bo på Jermstadenget. De bodde da en tid på Hammeren.
Etterpå
I 1894 kjøpte Andreas restene av Jermstad vestre, og umiddelbart ble det
bygget hus der. Med en gang husene sto ferdig, flyttet de dit.
Andreas fikk en erstatning på kr. 150. Rimeligvis var dette til dekning av
utgiftene med husflyttingen.
Anders døde på Jermstad vestre i 1918, og Anne i 1929.
Juliane bodde på Folloaunet. Hun drev som syerske. Hun døde ugift i 1959.
Petra ble gift med Oscar Ahlgren. Etter at han døde, flyttet Petra til sin
søster Juliane på Folloaunet. Hun døde der i 1970.
Sofie ble gift med Peter Halvdan Prestmo. De overtok Jermstad vestre.
Hun døde i 1966.

----
200 RasB
----
Dette var en av de gamle navnegårdene i rasområdet. Trolig skrev Krag
seg fra vikingetid. Navnet som betyr krå, hjørne, tyder på at den er blitt ut
skilt fra Follo.
Eieren av Krag i 1893, Ove Missen Haugskott, hadde kjøpt Krag, Trøg
stad lille og Lyngåsen samt de tidligere utskilte partene av Krag, Egge og
Gran, så sent som i 1891 av Anton B. Monrad. Krag og Trøgstad lille lå som
nære naboer, og dette førte til en del sammenblanding av gårdsnumrene og
navnene på disse gårdene. I de offisielle listene etter raset er Ove Haugskott
ført som eier av Trøgstad med gårdsnummer 106.1/2. Gårdsnummer 106 var
Krag. Trøgstad lille hadde nummer 97.
Krågsvaldet lå syd for Follo. Opprinnelig strakte det seg ut på begge sider
av Krågsdalen hvor det i vest grenset mot Prestegården Auglen og Mo, og
i øst mot Trøgstad lille. Men etter at Gran og Egge var blitt skilt ut, nådde
valdet bare til Krågsdalen. I syd lå Krågsmoen som var skilt ut fra dette val
det. Tidligere valdet Krag både mot Haga og Eklo.
Før Ove Haugskott overtok, ble gården drevet som underbruk under Follo
hvor den daværende eier bodde. I løpet av den korte tiden Haugskott bodde
der, skaffet han seg en brukbar besetning. 11893 hadde han 2 hester, 10 kyr,
9 småfe og 3 griser.
Matrikkelskylden var på 12 mark 95 øre.
Ove Haugskott drev både Krag og den delen av Trøgstad lille som ikke
var solgt. Han solgte nemlig en del av Trøgstad lille til Jens Skogås. Denne
parten fikk navnet Trøgstad lille søndre.
Men før Ove Haugskott kjøpte gården, ble den drevet av Johan Gran. I
ettertid er han feilaktig oppført som eier av gården. Han var rimeligvis lei
lending eller forpakter. Men det hevdes flere steder at han var der om høsten
1892. Den høsten holdt han på med å staure korn. I en matpause skulle folkene
inn for å spise, og de såtte jernstauren eller spettet igjen i et hull i jorden.
Da de kom ut igjen, var spettet borte. Etter en tid fant de det, men det hadde
da sunket ned i jorden av sin egen tyngde. Dette skal Johan Gran ha tatt som
et varsel, og han flyttet derifrå.
Det samlede arealet for Krag og Trøgstad lille ble etter raset beregnet til
totalt å ha vært 452,7 dekar. Av dette var 265,7 dekar dyrket mark, 39,4
dekar eng og 147,6 dekar skog og havning.

----
201 RasB
----
Krågsvaldet omfattet foruten gården Krag også eiendommene Egge, Gran
og Krågsmoen.
Krag var forsikret på følgende vis:
En hovedbygning - kr. 3.200, en stall - kr. 1.000, et stabbur - kr. 400,
en fjøsbygning - kr. 600, en ladebygning - kr. 400, en bryggestue - kr. 200,
og en smie - kr. 100.
Av dette kan vi utlede at bygningsmassen var forholdsvis stor
Avlingen var forsikret slik:
40 tønner bygg - kr. 480, 100 tønner havre - kr. 800, 150 lass høy - kr.
1.500, 100 tønner poteter - kr. 300, og 90 berger halm - kr. 270.


----
202 RasB
----
Folket
Ove Haugskott var ugift, og han hadde derfor to tjenestejenter, en hushol
derske og en budeie. Natten til 19. mai bodde disse tre på gården:
- Ove Nilsen Haugskott, gårdbruker, 37 år
- Laura Eriksdatter Sogstad, husholderske, 25 år
- Marta Sakariasdatter, budeie, 47 år
Ove Haugskott var fra Haugskott i Frol. Han var sønn av Nils Nilsen Haugs
kott og Ane Pauline Olsdatter Heitlo.
Hans husholderske, Laura Eriksdatter, var også fra Frol. Hun var fra en
husmannsplass under Sogstad. Hennes foreldre var Erik Kristiansen og Matilde
Serine Borgsø.
Derimot er det vanskeligere å fastslå hvor budeien Marta Sakariasdatter
var fra. Det er ingen som bar dette navnet i Verdal i henhold til folketell
ingen 1875. Trolig kom hun fra en annen bygd. I 1885 døde en Ingeborg
Sakariasdatter i barselseng. Hun var gift med gardmann Peder Krag. Hun
var fra Revdal i Verran. Kanskje var Marta hennes søster.

Sofie Johansdatterfra Sundby og Ove Nilsen Haugskott med tre av deres barn

 

----
203 RasB
----
Om Krag er det også fortalt at det sto et eiketre på gården. Om dette treet
ble det sagt at dersom det ble saget eller hugget ned, ville det skje en stor
ulykke. Ove Haugskott trodde ikke på denne spådommen, og han hugget ned
treet. 1
Hva som skjedde
I likhet med svært mange i rasområdet ble også folkene her fullstendig over
rasket. Riktignok hørte Laura Eriksdatter en merkelig rammel, men hun tok
det for å være kjørekarer med vogner som kom til gards, og hun ante derfor
ingen uråd. Derimot sto hun opp for å koke kaffe til kjørekarene.
Da gården seilte utover, var det ingen som hadde kommet seg unna. Ove
Haugskott kom seg opp på taket, og ble med husene over på den andre siden
av dalen. Der ble de liggende nedenfor Sundby. Her ble han berget i land.
Men han hadde fått hard medfart underveis. En tømmerstokk traff ham i
hodet, og da han ble tatt i hus hos Johan Larsen på Sundby østre, var han
så syk at han ble sengeliggende i en måned. Han fikk varig men av slaget
mot hodet. Hele livet hadde han hodepine, og balansenerven var skadet slik
at han sjanglet når han gikk.
Martha Sakariasdatter ble også berget. Hun må også ha befunnet seg enten
i huset eller like i nærheten, for hun ble berget i land ved Sundby der Ove
Haugskott ble berget. Det fortelles at hun ble berget i land ved hjelp av et
taug. Mer også hun fikk store skader, og hun ble brakt til sykehuset på
Levanger. Der måtte et ben amputeres som følge av skadene hun hadde fått.
Laura Eriksdatter derimot unngikk store skader, seiv om hennes seilas gjen
nom raset tilsynelatende var vel så dramatisk som de to andres. Sine opp
levelser har hun seiv fortalt påfølgende vis: 2
«Langt på natten våknet jeg av kraftig rammel, og jeg så ut. Men jeg kunne
ikke se noe særlig. Jeg trodde at det var noen karer som kom med vogn til
gården, og jeg sto opp for å koke kaffe til dem.
Kvarteret etter var raset i full gang. Vegger og dører ble slått inn, innbo
føk gjennom rommet, og jeg trodde at dommedag var kommet.
Leiren trengte seg frem i voldsomme mengder og med uhyre kraft, og den
ødela alt. Gården sank dypere og dypere.
Da jeg fikk se at leiren sto helt opp til vinduet mitt i andre etasje, hoppet
jeg uti, for jeg skjønte at gården ville drukne i leirsuppen. Jeg trev med meg
en klokke i farten og tviholdt på den hele tiden. Jeg klamret meg fast til en
gresstue med noen kvister som kom drivende, og fikk holdt meg opp slik
at jeg ikke ble kvalt.
Det bar av sted hele Verdalen nedigjennom, en 4 - 5 kilometer, til Ros
voll. 3 Jeg var bare iført nattklær, og jeg frøs slik at jeg trodde jeg skulle fry
se i hjel.

----
204 RasB
----
På en sandbanke ved Rosvoil fikk jeg
krabbet meg opp, og da viste klokken som
jeg hadde tviholdt på hele tiden, 1.45 om
natten.
Jeg fikk tørket av meg en del av leiren
som jeg var tilklint av. Og så satt jeg der
gjennomvåt i kulden til klokken 9 om mor
genen. Da var jeg helt spekt.
Et stykke unna fikk jeg øye på militære
som arbeidet med å redde folk. Et sted så
jeg de hugget hull på et hustak og fikk ut
noen som var i huset. 4 (Se mer om dette
under Redningsarbeidet og Hegstad
stuggu.)
Andre steder så jeg folk som løp avsted,
redde for at det skulle komme nye ras. Jeg
Laura Eriksdatter Sogstad, sen- dro av meg underskjørtet og viftet med det
ere gift Eriksen på Levanger.
en lang stund. Omsider fikk en av sol
datene, Olaus Vinne, øye på meg der jeg
lå langt fra fast land. 5 (Se mer om hans, Martin Blybakkens og P. A. Rø
stads bedrifter under Redningsarbeidet og Medaljer.)
Vinne, Martin Blybakken og P. A. Røstad fikk reddet meg i land, tullet
meg inn'i ullplagg, hjalp meg til en gard hvor jeg fikk vasket av meg den
verste leiren. Så fikk jeg varm mat og drikke. Jeg ble lagt inn på en gard
ved Leirfall. Der lå jeg alene en lang stund. Folkene der var blitt redde og
løp sin vei. 6
Omsider kom jeg hjem til Frol igjen.»
På spørsmål om hvilke plager hun hadde hatt etter denne opplevelsen, for
talte hun at hun var fryktelig nervøs en tid etterpå, men det gikk over snart.
Ellers hadde hun ingen andre plager.
Ved en annen anledning har hun fortalt at hun kom under leirmassene og
holdt på å bli kvalt. Men et hus som drev mot henne, presset henne opp mot
overflaten igjen slik at hun fikk luft. Det var da hun fikk fatt i treroten eller
kvistene. Og i den holdt hun seg fast under den videre seilas. Hun var imid
lertid under flere ganger før ferden stanset nede på sletten.
Laura Eriksdatter hadde langt hår med fletter. Hun hadde et svare strev
med å få rent håret etterpå.
Husdyrene på gården strøk med, og all jorden forsvant.
Jordveien ble etterpå vurdert til å ha vært verdt kr. 8.300.
Eiendommen ble forøvrig satt til kr. 9.000.
Alt forsvant.


----
205 RasB
----
Etterpå
Ove Nilssen Haugskott fikk kr. 7.960 i erstatning. Av dette fikk han kr.
528,36 i forskudd. Han hadde kr. 28,36 i gjeld til Verdalens Meieris land
handel på Stiklestad, og dette beløpet ble trukket fra erstatningen.
Laura Eriksdatter fikk kr. 100 i erstatning, og Marta Sakariasdatter fikk
kr. 270. Hun fikk også 100 kroner i forskudd. At Marta fikk større erstat
ning enn Laura hadde rimeligvis sammenheng med skaden hun fikk.
I 1895 ble skylden for Krag fastsatt slik:
Gårdsnr. 106, bruksnr. 1, Krag av skyld mark 6,48 et avtak for 20 år av
mark 6,48, og deretter for bestandig et avtak av mark 6,16.
For Krag medførte dette en reduksjon av veiskatten på kr. 2,24 for første
halvår 1893.
Men etter som det var samme eier av Trøgstad lille, og den gården ble
regnet sammen med Krag og hadde samme gårdsnummer, ble følgende be
stemt for den:
Gårdsnr. 106, bruksnr. 2, Trøgstad lille av skyld mark 7,03 et avtak for
20 år av mark 7,03, og deretter for bestandig et avtak av mark 6,66.
For Trøgstad lille betød dette en reduksjon av veiskatten på kr. 2,43 for
første halvår 1893.
Det ble senere gjort en tilføy eise i protokollen som lød:
For gårdsnr 106, bruksnr. 2 av skyld mark 6,47 et avtak til 31. desember
1913 av mark 6,47 og deretter for bestandig et avtak av mark 6,15.
Krag sammen med Trøgstad lille ble også sett under ett ved overføring av
jorden til Staten. Det totale arealet som hadde gått tapt, var 452,7 dekar. Det
ble utlagt som en teig i skredgropen. Men dette arealet var ikke større enn
390 dekar. Det var således 62,7 dekar mindre enn det opprinnelige. Dette
ble en del av Statsteig A.
Ove Haugskott ble senere gift med Sofie Johannesdatter, datter på gården
Sundby hvor han ble tatt i land, og i 1896 kjøpte de gården Mule i Frol
Ove døde i 1914.
Laura Eriksdatter ble gift med bakermester Ingvar Eriksen på Levanger.
Hun ble over 90 år.
Når det gjelder Marta Sakariasdatter, var hun trolig den med dette navn
som arbeidet som ugift dagarbeider på gården Holmen ved Holmsveet i 1900.
Noter:
Opplysninger ved Ingeborg Haugskott, datter av Ove Haugskott.
Intervju i Levanger-Avisa 24. desember 1958 på hennes 90-årsdag.
Hun sier Valstad, men det var Rosvoll.
Dette må ha vært Hegstadstuggu.
Olaus Vinne var ikke soldat. Han var en frivillig sivil som deltok i redningsarbeidet.
Hun sier ved Leirfossen. Det kan ikke ha vært annet enn Leirfall. Rimeligvis ble hun tatt i
land ved en av Rosvollgårdene. De lå så lavt at leirsuppen nådde nesten opp til husene.

----
206 RasB
----
KRAG, EGGE 106.6
Gården
Egge var en av de tidligere utskilte partene av Krag som Ove Haugskott
kjøpte sammen med Krag og Trøgstad Ulle av Anton B. Monrad. Og Haug
skott solgte denne parten videre til Anders Larsen Tiller i 1892.
Egge lå på vestre side av Krågsdalen med grense mot Mo mot vest. Mot
nordvest grenset Egge mot Gran. Denne grensen fulgte en sidevei til Mo fra
hovedveien mellom Stiklestad og Vuku. I det nordøstlige hjørnet grenset Egge
mot Follo. Krågsdalen dannet så grensen mot hovedbølet Krag i øst. Helt
mot syd nådde valdet ned til Krågsmoen. Her strakte Krågsmovaldet seg over
på vestre side av Krågsdalen.
I og med at dette var en utskilt part fra en annen gard, var ikke Egge noen
spesielt stor gard. Men den var en god del større enn de selveiende husmanns
plassene som dukket opp etter hvert mot slutten av 1800-tallet.
Matrikkelskylden var 3 mark 24 øre.
Etter raset ble arealet fastslått til åha vært 59,1 dekar dyrket mark og 19,7
dekar eng, noe som tilsammen utgjorde 78,8 dekar.
I og med at disse beregningene ble foretatt etter raset, ble det tydeligvis
ikke tatt hensyn til at hele østgrensen av dette valdet ble dannet av Follo
bekken. Bekkedalen, øverst kalt Follodalen og nederst Krågsdalen, var tem
melig dyp. Øverst var den riktignok ikke dypere enn ca. 10 meter. Der krysset
forøvrig hovedveien bekken. Men bare et par-tre hundre meter lengre ned
var den mer enn 30 meter dyp. Det er derfor klart at seiv om dalen ikke var
spesielt bred, og dalsidene var temmelig bratte, må Egges del av dalen ha
utgjort en ikke übetydelig del av valdet. Og den var ikke utnyttbar hverken
til dyrket mark eller eng. I beskrivelser gitt i siste del av forrige århundre,
ble det sagt at dalen ikke var fremkommelig hverken for folk eller fe.
Det var ingen beboere i 1891, og følgelig finnes det hverken noen oversikt
over utsæd fra 1890 eller husdyrhold fra 1891.
I 1893 var det trolig bare 1 ku og 4 småfe på gården.
Folket
Familien som bodde der da raset gikk, besto av følgende personer:
- Anders Larsen Tiller, gårdbruker, 38 år
- Anna Pedersdatter, kone, 35 år
- Laurits Otilius, sønn, 2 år

----
207 RasB
----
Anders var sønn av Lars Anderssen og Marta Kristensdatter på Tiller nedre.
Anna Pedersdatter var fra Inderøy. Hennes foreldre var Peder Olaus
Pedersen Vikan og Anne Bergitta Andreasdatter født Kjesbu.
Hva som skjedde
Hva som gikk for seg her, vet vi ingen ting om. Alle omkom. Gården må
ha gått ut helt plutselig. Vi vet heller ikke sikkert om den gikk ut i det andre
skredet eller i det tredje. Men mest sannsynlig må den ha blitt med i det tredje
skredet. Noe som tyder på det, er det forhold at Anders Larsen ble funnet
død nede ved Bjartnes.
Han må ha blitt ført ditt av rasmassene, og det var bare massene fra det
siste skredet som havnet så langt.
Ved siden av liket ble det funnet et leie av gress og halm som han hadde
ligget på. Det ble antatt at han hadde vært i live en god stund før han døde
av kulde og utmattelse. I avisene ble det også antatt at han hadde dødd av
sult. Dette er naturligvis bare tøys. Det tok bare en og en halv dag før Vuku
sjøen steg over demningen, og hvis Anders var i live inntil da, druknet han
da vannet kom.
Døde:
ANDERS LARSEN TILLER, født 1855
ANNA PEDERSDATTER TILLER, født 1858
LAURITS OTILIUS ANDERSEN TILLER, født 1891
Anders ble funnet 2. juni. Gravleggelsen fant sted på Stiklestad 5. juni,
og jordfestelsen 11. juni.
Hans kone Anna ble funnet 22. juli og gravlagt samme dag på Stiklestad.
Jordfestelsen skjedde 30. juli. Det vil si at man antok det var henne. Det var
ikke mulig å fastslå identiteten nøyaktig.
Lille 2-årige Laurits Otilius er ikke blitt gjenfunnet.
I en notis i Nordenfjeldske Tidende 30. mai 1894 sto følgende:
Lig findes i Værdalen.
I Nærheden af Bjertnes har man nu fundet Ligene af Tillers Hustru og Barn,
hvilket i fjor omkom under Raset i Værdalen og som medfulgte helt fra
Jermstad.
Ligene, der var nogenlunde gj enkj endelige, blev fundet under nogle Senge
klæder i Leret.
Men som det fremgår av hva som står ovenfor, ble Anna Pedersdatter Tiller
funnet 22. juli 1893. Laurits Otilius ble ikke funnet. Dette er derfor feil. Sann
synligvis er det en sammenblanding med Andrea Jensdatter som var søster
av Serianna Jensdatter, kone på Jermstad vestre, og et av søsterens barn,

----
208 RasB
----
enten Gudrun Sofie eller Ole Ingvald. Man antar at kvinneliket som ble fun
net 25. mai 1894 var henne og et av barna, (se under Jermstad vestre).
Hele eiendommen forsvant. Bare et lite hjørne som nådde ned til Follo
dalen lengst nord på valdet, sto igjen på toppen av øya i Raset. Resten var
borte. Rasbunnen ligger opp til 25 meter lavere enn den tidligere overflaten
på dette stedet.
1 ku og 4 sauer strøk med.
Jordveien ble fastslått å ha hatt en verdi av kr. 2.500 før raset.
Resten av eiendommen ble satt til kr. 2.000.
Alt gikk tapt.
Etterpå
Døsdboet ble tilkjent en erstatning av kr. 1.450. Av dette gikk kr. 5,33
til dekning av gjeld Anders Larsen Tiller hadde hatt i Verdalens Meieris land
handel på Stiklestad.
Om matrikkelskylden står det i protokollen av 1895:
Gårdsnr. 106, bruksnr. 6, Egge av skyld mark 3,24 et avtak for 20 år av
mark 3,24, og deretter for bestandig et avtak av mark 3,08.
Dette medførte en reduksjon av veiskatten på kr. 1,12 for første halvår 1893.
Hele eiendommen på 76,8 dekar gikk tapt. Alt ble utlagt til Staten. Arealet
ble 6,0 dekar mindre i skredgropen, nemlig 70,8 dekar. Dette ble en del av
Statsteig A.

----
209 RasB
----
Dette var en tidligere utskilt part av Krag. Gran ble kjøpt av Ove Haug
skott samtidig med at han kjøpte en del andre eiendommer av Anton B.
Monrad.
Gran lå i det nordvestre hjørnet av det opprinnelige Krågsvaldet. Mot vest
lå Prestegården Auglen. Mot nord lå Follovaldet. Langs grensen mellom
Krågsvaldet og Follovaldet gikk etter all sannsynlighet hovedveien fra Stik
lestad til Vuku. En lokal vei som førte fra denne hovedveien til Mo, dannet
trolig grensen mot øst mot Egge, en annen utskilt part av Krag. Helt i det
sydvestre hjørnet nådde Granvaldet bort til Movaldet. Der lå Moåker.
Etter raset ble det fastslått at gården hadde bestått av 33,4 dekar dyrket
jord og 4,9 dekar eng, tilsammen 39,3 dekar. Det var altså ingen stor eien
dom det var tale om.
Matrikkelskylden var 1 mark 22 øre.
I 1891 var det ingen bruker der. Følgelig finnes det ingen opplysninger
om utsæd og husdyr fra først på 1890-tallet.
I 1893 var husdyrtallet 2 kyr og 3 sauer.
Folket
Tore Olsen Eklovald kjøpte Gran i april i 1892 av Ove Haugskott.
Faste beboere der i mai 1893 var følgende:
Tore Olsen Gran, selveier, 46 år
Ingeborganna Larsdatter, kone, 47 år
Peter Olaus, sønn, 12 år
Sofie, datter, 9 år
Inger Marie, datter, 5 år
Gustav, sønn 1 år
Susanna Olsdatter Klokkerhaug, inderst, 76 år
Nils Andersen Faren, inderst, fattiglem, 78 år
I 1875 bodde Tore og Ingeborganna Larsdatter på husmannsplassen
Hallemsvald søndre.
Tore var sønn av Ole Halvorsen og Serianna Toresdatter på Lundsmoen
i Leksdalen.
Ingeborganna bodde i 1865 på en husmannsplass under Hjelde sammen med

----
210 RasB
----
Ingeborganna Larsdatter og Tore Olsen Gran
sin mor Susanna Olsdatter og sin stefar Peder Johansen. Hennes far het Lars
Johnsen.
Susannas foreldre var Ole Ellefsen Bredingsvald og Ingeborg Larsdatter
Leirset. Hun var gift første gang med Ingeborgannas far Lars Johnsen, og
andre gang med Peder Johansen.
Nils Andersen var husmann på plassen Holmshelden under Holmen i 1865
og i 1875 husmann på plassen Tus'n under Faren nedre. Han var gift med
Guruanna Olsdatter, men han var enkemann i 1893. Hans foreldre het Anders
Povelsen Tømte og Maren Nilsdatter.
I de offisielle listene er også Serianna Toresdatter ført opp som inderst på
Gran. I så fall hun bodde der, var hun ikke hjemme da raset gikk. Hun var
en av Tores og Ingeborgannas eldre døtre.
Det samme gjelder Ole Toresen Gran. Han er også oppført som bosatt der
under titelen arbeider. Han var også sønn i huset, men var ikke bosatt der
da raset gikk. Da var han inne til tjeneste som kavallerist på Rinnleiret.
Ytterligere en fremmed person står oppført. Det er Gusta Jonsdatter. Hun
står oppført som tjener på Gran. Men heller ikke hun var der da raset gikk.
Hva som skjedde
Tore og Ingeborganna lå nede sammen med den ett år gamle Gustav. De
andre lå ovenpå.


----
211 RasB
----
Da de merket raset, klarte de så vidt å
komme seg ut. Ingeborganna ropte opp til
dem som lå i andre etasje, og hun hørte
at de var vakne. Tore var på vei inn for
å hente barna, men det var for sent. Hu
set beveget seg allerede, og det knaket i
sammenføyningene. Og i det gårdstomten
fors vant ned i dypet, sprang de for livet.
Også mens de sprang, raste det under
hælene på dem. Tore hadde Gustav under
armen.
Gustav skal ha erindret at de passerte en
skigard, og at den sank i dypet like bak
dem.
De må ha sprunget nordover for de pas
serte et nabohus hvor folkene fremdeles Gustav Toresen Gran.
sov. Her banket Ingeborganna på vinduet i forbifarten. Hun hørte at døren
ble åpnet, men i det samme sank huset ned. Hun hørte noen forferdelige skrik,
så ble alt stilt. Både hus og mennesker fors vant.
Dette kan bare ha vært Smedhaugen hvor familien Belbo bodde. Den plassen
lå på Follo vald. 1 Det lå nemlig ikke flere garder hverken vest eller nord for
Gran som gikk med i raset. Det er heller ikke sannsynlig at de sprang øst
over, for da hadde de mattet krysse rasområdet i en strekning av mer enn
to kilometer før de nådde trygg grunn.
Sønnen, Ole, som var på Rinnleiret, ble utkalt til redningsarbeid i forbind
else med raset. Så fikk han høre at han hadde mistet tre av sine søsken, sin
mormor og hjemmet sitt i raset.
På Gran omkom fem av beboerne.
Døde:
PETER OLAUS TORESEN GRAN, født 1881
SOFIE TORESDATTER GRAN, født 1884
INGER MARIE TORESDATTER GRAN, født 1888
SUSANNA OLSDATTER KLOKKERHAUG, født 1817
NILS ANDERSEN FAREN, født 1815
Bare en av dem ble gjenfunnet. Det var Nils Andersen Faren. Han ble funnet
1. juni. Han ble begravet på Stiklestad 3. juni. Jordfestelsen fant sted dagen
etter.
Både jord og hus forsvant. De mistet også 2 kyr og 3 småfe.
Jordverdien ble anslått til å ha vært kr. 1.500 før raset.
Eiendommen forøvrig sto i 1.800 kroner.
Alt forsvant.
Verdalsboka - 14


----
212 RasB
----
Etterpå
15. desember behandlet Velferdskomitéen en søknad fra Tore Gran om bi
drag til underhold for seg og familien denne vinteren. Søknaden ble over
sendt til Utdelingskomitéen. Det går ikke frem om han fikk tilskuddet, men
sannsynligvis gjorde han det. For da erstatning ble tildelt Tore for tap av
eiendommen, står det at han hadde fått et forskudd. Han fikk kr. 1.870 i er
statning. I forskudd fikk han kr. 122,03. Av dette siste beløpet utgjorde kr.
22,03 hans gjeld til Verdalens Meieris landhandel på Stiklestad.
To av Tore Grans eldre barn fikk også erstatning. Det var Ole Toresen
Gran, kalt arbeider, og Serianna Toresdatter Gran, kalt inderst. De fikk hen
holdsvis 60 og 85 kroner. Ole fikk kr. 20 i forskudd, og Serianna fikk kr.
40.
Som nevnt ovenfor, var en Gusta Jonsdatter oppført som tjener på Gran.
Hun fikk kr. 15 i erstatning. Hvem hun var, og hvorfor hun fikk erstatningen,
er ukjent. Men det er en kjensgjerning at mange fikk erstatning fordi de trus
tet sin levevei som følge av raset.
I 1895 ble sky Iden fastsatt på følgende vis:
Gårdsnr. 106, bruksnr. 5, Gran av skyld mark 1,22 et avtak for 20 år av
mark 1,22, og deretter for bestandig et avtak av mark 1,16.
Dette'ga en reduksjon av veiskatten på kr. 0,42 for første halvår 1893.
Hele eiendommen på 39,3 dekar ble utlagt til Staten i en teig. Den utgjorde
nede i skredgropen 35 dekar, altså 4,3 dekar mindre enn den opprmnelige
eiendommen. Dette ble en del av det som senere fikk navnet Statsteig A.
I 1890-årene kjøpte Tore Gran Aksnes søndre i Leksdalen. Og i 1900 bod
de han, Ingeborganna og Gustav der.
Tore døde i 1930, og Ingeborganna døde i 1931.
Gustav giftet seg med en Johanna fra Overhalla. Han bygde huset Garpen
på Øra. Senere flyttet de til Namsos hvor Gustav var skreddermester. Han
døde i 1968.
Note:
1 Der var forøvrig den plassen det ble feilaktig sagt at Dina Jermstad sprang forbi, og at de
ikke hørte hennes varsel, men la seg til å sove igjen. Men det var en sammenblanding med
Smedgården, en av Jermstadgårdene.

----
213 RasB
----
KRAG, KRÅGSMOEN 106.4
Gården
Krågsmoen var en selveiergård utskilt fra Krag. Det har ikke vært mulig
å plassere den med 100 prosents nøyaktighet. Men det er helt klart at den
lå på østre side av Krågsdalen og syd for hovedbølet Krag.
Et stykke øst for disse gårdene gikk det en vei fra nord mot syd parallelt
med dalen. Det synes rimelig å anta at husene på Krågsmoen må ha ligget
i tilknytning til denne veien, om enn ikke like ved veien. Trolig fulgte denne
veien grenselinjen mellom Krag og Trøgstad lille.
Krågsdalen skar igjennom Krågsmovaldet. Dalen var temmelig dyp på denne
strekningen. Dalen var bortimot 35 meter dyp med svært bratte dalsider som
var svært utsatt for utglidninger. Gården må ha ligget et stykke unna kanten.
Valdet endte sannsynligvis i en spiss lengst mot syd. Der møtte det Haga
valdet. Mot vest lå Movaldet. Mot nord, på vestsiden av Krågsdalen, lå Egge,
en annen utskilt part fra Krag. Fremdeles mot nord, men på østsiden av dalen
lå hovedbølet Krag.
Det er tvilsomt om Krågsmovaldet strakte seg så langt mot øst at det be
rørte Trøgstad lille.
Mot syd lå Eklosvedjan, en del av det opprinnelige Eklovaldet.
Krågsmoen var ikke noen stor gard. Men den var vesentlig større enn mange
andre selveiergårder som tidligere hadde vært husmannsplasser.
Etter raset ble arealet fastslått å ha vært på 73,8 dekar. Av dette var 39,4
dekar dyrket mark, 4,9 dekar eng og 29,5 dekar skog og havning. Rimelig
vis utgjorde Krågsdalen storparten av det udyrkede arealet.
Matrikkelskylden var 1 mark 81 øre.
Sommeren 1890 ble det sådd 0,67 hektoliter bygg, 3 hektoliter havre og
2 kilo gressfrø. Det ble satt 5,5 hektoliter poteter. Et areal på 0,33 ar ble
benyttet til andre rotfrukter enn poteter. Og på gården fantes det 2 to-hjulte
vogner.
1. januar 1891 besto besetningen av 2 kyr, 1 kvige, 3 sauer, 1 gris og 6 høns.
I 1893 besto visstnok besetningen av 2 kyr, 1 kvige, 8 sauer, 1 gris og
8 høns.

----
214
----


----
215 RasB
----
Folket
Eieren, Hans Nilsen, hadde kjøpt gården i 1892. Foruten at han var bonde,
drev han som skomaker. Han var blant annet svenn på Steinkjer. Han var
født i Gausdal.
Før han og hans familie kom til Krågsmoen, bodde de på Aspås lille i
Leksdalen.
Da raset gikk, bodde 6 mennesker på Krågsmoen:
- Hans Nilsen, bonde, selveier, skomaker, 36 år
- Ingeborganna Olsdatter, kone, 33 år
- Nils Marius, sønn, 8 år
- Marie Othelie, datter, 6 år
- Ida Mathilde, datter, 4 år
- Sofie Augusta, datter, 1 år
Hans Nilsens foreldre kom opprinnelig fra Gausdal. Hans far var husmann
på Midjovald i Sparbu. Hans navn var Nils Hansen.
Ingeborganna Olsdatters foreldre var Ole Sevaldsen Aspås og Mali Anders
datter.
Ingeborgannas far var enkemann og kårmann, og han bodde tydeligvis og
så sammen med datterens familie på Krågsmoen. Men 8. mai døde han av
lungebetennelse. Han skulle gravlegges 2. pinsedag, det vil si 22. mai, og
han lå på likstrå på Krågsmoen. I forbindelse med begravelsen var en kone
fra Movald der for å hjelpe til. Dette var
- Berte Olsdatter, 64 år gammel.
Berte Olsdatter var kårenke på Movald og var egentlig fra Fåberg. Hun
hadde vært gift med husmann og skomaker Nils Olsen. Som navnet hennes
forteller, het hennes far Ole. Noe annet om hennes foreldre vites ikke.
Følgelig var det syv levende mennesker på Krågsmoen natten til 19. mai.
Hva som skjedde
Raset kom fullstendig overraskende på folkene på gården. Det heter seg
at Hans Nilsen våknet ved at bølgene slo fremover gulvet. Det kan ikke ha
vært bølger av vann. Det må ha vært den tyntflytende leirsuppen som på det
tidspunktet hadde trengt inn i huset.
I enkelte beskrivelser av skredet fra 1893 heter det seg at gården lå nederst
i Krågsdalen, og hele skredet sto mot husene her. Som fortalt tidligere, lå
Krågsmoen nokså langt mot syd. Men den lå nok ikke nede i Krågsdalen.
Til det var dalen for dyp og dalsidene for bratte. Heller ikke sto rasmassene
mot husene her. Derimot er det ting som tyder på at Krågsmoen har glidd
ut som den siste heimen i det første raset.
Da grunnen sank ned under husene, fulgte husene med, og det er vel i den
forbindelse at leirmassene kom inn. Husene fulgte med overflaten ut

----
216 RasB
----
gjennom skredporten og videre i retning av Melbyberget. Men under denne
seilasen ble husene og stykket husene lå på, brutt i stykker.
Hans Nilsen sprang straks ut av sengen sammen med sin kone. De fikk
med seg barna og Berte Movald, og kom seg ut gjennom en vegg som var
blitt brukket opp.
Husene seilte først ned forbi Haga. Deretter fulgte de strømmen i retning
av Melby. Der havnet de inn i den bakevjen leirstrømmen dannet, da den
ble tvunget tilbake fra Melbyberget i retning av Eklomelen. Til slutt ble hus
ene liggende mellom Melby og Eklo, men nærmere land på Eklosiden.
Alle hadde kommet seg ut, og de sto ute på restene av gardsplassen da den
ble liggende i ro. Det var uråd å prøve å komme seg inn til fast land. Leir
suppen var bare litt fastere enn vann. Men der ute var det ikke noe blivende
sted. Det blåste en bitende kald vind fra øst, og de hadde bare nattklærne
på seg. Hans begynte da å rive bordkledning av husveggene. Han hadde ikke
noen redskaper å hjelpe seg med, men medfarten husene hadde fått under
veis, gjorde det lett å få tak. Og Hans var tydeligvis en sterk mann, og han
greide å rive av så pass meget at han fikk bygget en bro inn til Eklomelen.
Avstanden dit inn var bortimot et par hundre meter.
Da dette var gjort, bar han sine barn, det ene etter det andre inn til fast
land. Deretter leide han den gamle kona over. Hans kone ventet sammen med
det minste barnet og ble hjulpet over til slutt.
Broen var ikke tryggere enn at Hans sank nedi nesten til livet når han gikk.
Føttene til barna som han bar på ryggen, subbet nedi leirsuppen mens han gikk.
Alle kom seg trygt til fast land og berget livet. Men de hadde ikke fått med
seg noe. Bare en matte og en fell som hang på en tørkestang for klær utenfor
stabburet, ble berget.
Og da Hans Nilsen hadde berget hele sin famile, hadde han ikke færre enn
19 spikersår i føttene. Han hadde nemlig gått barbent frem og tilbake langs
etter bordbroen for hver gang han brakte noen inn til fast land.
Ingen av barna tok skade.
De tok seg så opp bakken til den nærmeste av Eklogårdene. Derfrå hadde
alle menneskene flyktet i vill redsel, og husene sto tomme. Seiv var Hans
Nilsen fullstendig utslitt og utmattet da de kom dit, slik at han la seg på noen
skinnfeller og sovnet.
Og da folkene på Eklo kom tilbake ut på dagen etter raset, fant de at dyr
ene var blitt stelt. Ingeborganna hadde både gitt husdyrene mat og melket
kyrne.
Liket av Ole Aspås ble senere berget på land. Begravelsen fant sted 6. juni.
Den 6-årige Marie har senere gitt følgende beskrivelse av hvordan hun opp-
levde raset: l
«Vi bodde på Krågsmoen. Vi var syv stykker som bodde her. Det var mor,

----
217 RasB
----
far, Nils på 9 år, Ida på 5 år, Sofie ca. 1 år, og jeg var 6 år. Det var også
en hushjelp hos oss akkurat da, Berta Momoen. Hun var her fordi bestefar
var død, og vi skulle ha begravelse.
Vi våknet med at leire og vann strømmet inn over gulvet. Huset revnet,
og vi sprang ut gjennom et hull i veggen. Berta og jeg skyndte oss ut, og
de andre så vi ikke før på en lang stund. Jeg hørte at mor ropte: «Den e'a
Marie.»
Sammen med restene av huset ble vi ført ned til mellom Melby og Eklo.
Da husrestene stanset, visste vi ikke hvor vi skulle gjøre av oss. Vi sprang
frem og tilbake i vill redsel. Vi frøs for vi var kledt i bare nattklærne, og
far laget en seng av halm til oss.
Der vi var, var det utrygg grunn, så vi måtte prøve å komme oss over til
gården Eklo. Far rev løs bord fra huset med fingrene, og laget en bro på
200 meter frem til Eklolandet. Under plankene var det et hav av leirsuppe.
Far skulle bære oss over. Først bar han bror min, Nils, over, og etterpå
kom han etter meg. Jeg satt på ryggen til far, og jeg drog da f ottene nedi
leiren. Mor og Berta kom til slutt og bar de to minste søskenene mine.
Da vi kom til Eklo, hadde folkene rømt fra gården. De var redde for at
det skulle komme flere ras.
Vi tok inn i husene der og redde opp i høyet. Vi fant også frem mat til
oss. Mor og Berta gikk ut i fjøset og ga dyrene mat. Kyrne melket de også.
Etter at vi hadde spist, fant vi ut at vi ikke kunne være her. Vi måtte prøve
å komme oss på trygg grunn. Det ble langt å gå. Vi gikk til Halset, og det
var ca. 3 kilometer. Der var de hjemme, og vi ble godt mottatt.
Jeg husker også at vi hadde to kyr, Tilleros og Valborg. Jeg så at den ene
av dem ble slått ned av en trestokk. Ryggen på kua ble slått av, og kua for
svant ned i leiren.
Det var hardt for føttene til far da han bar oss over til Eklo. I bordene var
det mange spikre. Far hadde vondt i føttene i tre uker etter raset. I den ene
foten var det ni spiker sår, og i den andre ti.»
Av husdy rene berget 7 sauer og 6 høns. Men hele eiendommen på 73,8
dekar forsvant.
Jordverdien ble etterpå vurdert til å ha vært kr. 8.300.
Resten av eiendommen ble verdsatt til kr. 9.000.
I beregningene etterpå står det at alt gikk tapt. I så fall ble ikke de husdyr
ene som berget livet tatt med. Han mistet i alle fall 3 kyr, 1 sau og 1 gris.
Etterpå
Hans Nilsen fikk en erstatning på kr. 1.770 for sitt tap. Av dette ble kr.
104,04 betalt ut som forskudd. Kr. 4,04 av dette var gjeld til Verdalens Mei
eris landhandel på Stiklestad.

----
218 RasB
----
Der Krågsmoen hadde ligget, var det nå et enormt krater i landskapet.
Gården eksisterte ikke lenger, og i 1895 ble sky Iden fastsatt slik:
Gårdsnr. 106, bruksnr. 4, Krågsmoen av skyld mark 1,81 et avtak for 20
år av mark 1,81, og deretter for bestandig et avtak av mark 1,71.
Dette betød en nedsettelse av veiskatten på kr. 0,62 for første halvår 1893.
Hele rasgropen ble utlagt til Staten, og det omfattet blant annet de 73,8
dekar denne eiendommen hadde bestått av. Imidlertid ble arealet som Staten
fikk av Krågsmoen, beregnet til 66,4 dekar eller 7,4 dekar mindre enn den
opprinnelige størrelsen. Skredgropen sammen med et område utenfor skred
porten fikk navnet Statsteig A.
Senere kjøpte Hans Nilsen eiendommen Aspås lille som hans svigerfar Ole
Sevaldsen hadde hatt, og hvor de seiv hadde bodd inntil de flyttet til
Krågsmoen.
Hans døde i 1939.
Nils Marius ble gift med Sofie Skayhaug. Han var bankmann i Trondheim.
Han døde i 1974.
Marie Othelie ble gift med John Rye. Hun døde i 1971.
Ida Mathilde ble gift med John Anneus Helmersen Støa. De kalte seg sen-
ere Solberg. Hun døde i 1958.
Sofie ble gift med Nils Skjøstad i Trondheim. Hun døde i 1937.
Berte Olsdatter bodde fremdeles på Movald i 1900. Hun hadde da kår, og
livnærte seg ellers av jorden på plassen og litt håndarbeide.
Note:
1 Nedskrevet av Margunn Hofstad Lund, datterdatter av Marie.

----
219 RasB
----
LANDFALL 92.1
Gården
Navnet Landfall forteller om tidligere ras i dette området. Det raset som
ga gården navn, må ha gått for lenge siden. Det gikk en rekke ras i og ved
Leirådalen i senmiddelalderen, noe som blant annet førte til at Leirådalen
oppsto. Før det hadde det vært en sammenhengende flate mellom Faren og
Reppe. Og i tilknytning til disse råsene gikk det flere ras i terrassekanten
mellom Volen og Eklo.
Hvis tradisjonen stemmer, er Landfall en tidligere Eklogård som kaltes Høy-
Eklo. Denne lå kanskje på et høyere terrassetrinn enn de andre Eklogårdene.
Men så gikk raset, og gården forsvant. Restene av den ble til Landfall, hev
der tradisjonen. Hvor vidt dette medfører riktighet, er vanskelig å avgjøre.
Man kan naturligvis ikke se bort fra den muligheten, men sikkert er det ikke.
Gården kan ha fått navnet på et langt tidligere tidspunkt.
Terrenget rundt Landfall bærer i aller høyeste grad spor etter både ras og
elvebrudd. På alle kanter er det rasmeler. Og de siste store melene ble til
da det såkalte Landfallskredet gikk i 1747. Hele gården gikk ut, og fem men
nesker omkom.
Landfall i 1922 sett fra syd.
Foto: Einar Musum

 

----
220 RasB
----
Landfall ligger øst for Eklo søndre. Mot nord ligger Rognhaugen og Tok
stad. Helt i det nordøstre hjørnet støter Landfallvaldet mot Trøgstad og Steins
lien. Steinslien lager formelig en sirkelformet innskjæring i Landfallvaldet.
Mot øst ligger Volen. Verdalselven danner grensen mot syd.
Verdalselven har ikke alltid vært en behagelig nabo. Ofte har den forår
saket utglidninger og ødeleggelser på dette valdet.
Mesteparten av de ødeleggelser som ble påført Landfall av Verdalsraset,
kom som følge av at Vukusjøen oppsto. Riktignok ble noen mindre arealer
lengst vest på elvesletten dekket av rasmasser, men det var relativt små om
råder.
Dermed ble det ikke foretatt beregninger av gardens totale areal slik det
hadde vært før raset. Bare de deiene som hadde stått under vann, ble tatt med.
Matrikkelskylden var 9 mark 06 øre.
11890 ble det sådd 4 hektoliter bygg, 10 hektoliter havre og 27 kilo gress
frø. Det ble satt 14 hektoliter poteter. På gården fantes 6 to-hjulte vogner
og 1 slåmaskin.
1. januar 1891 var tallet på husdyr 2 hester, 9 kyr, 12 sauer, 5 griser og
8 høner.
I raset i 1893 gikk det ingen dyr tapt, og følgelig finnes det ingen oversikt
over husdyrholdet dette året. Men vi er vel ikke så langt fra sannheten om
vi antar, at besetningen var av omtrentlig samme størrelse som i 1891.
Folket
Eieren i 1893, Ole Pedersen, hadde overtatt gården etter sin far Peder Olsen
i 1888.
I mai i 1893 bodde hele ti mennesker på Landfall:
- Ole Pedersen, gårdbruker, 39 år
- Barbroanna Larsdatter, kone, 32 år
- Peder Martin, sønn, 16 år
- Sverre Marius, sønn, 8 år
- Beret Marta, datter, 7 år
- Petra Lovise, datter, 5 år
- Anna Oddlaug, datter, 3 år
- en tjener
Og på kåret bodde
- Peder Olsen, kårmann, 71 år
- Marta Bårdsdatter, kårkone, 69 år
Barbroanna Larsdatter var fra Frosta. Hennes far var Lars Viktil. Hun var
Oles andre kone.
Oles sønn Peder Martin var fra hans første ekteskap. Peder Martins mor
var Serianna Hansdatter Gudding.

----
221
----

 

----
222 RasB
----
Kårmannen Peder Olsen var sønn av Ole Pedersen Landfald og Beret
Marta Andersdatter Tiller.
Kårkona Marta Bårdsdatter var fra Sende. Hun var datter av Bård Gun
dersen Sende og Magnhild Andersdatter.
Hva som skjedde
I følge det Dina Jermstad fortalte, var det hun som vekket opp folkene på
Landfall. Hun hadde løpt over rasområdet fra Gollaugstuggu under Follo hvor
hun bodde, forbi Jermstadgårdene, Trøgstadgårdene, Tokstadplassene og
Rognhaugen, før hun hadde kommet til Landfall. Da var raset omtrent over.
Hun hadde forsøkt å varsle folk
ene der hun sprang forbi.
På Landfall hadde de ikke mer
ket noe, og Ole nektet først å tro på
henne. Dina hadde vært plaget av
nervøsitet, og hun ble ansett for å
være litt sinnsforstyrret. På en av
gårdene hun hadde sprunget forbi,
Jermstad østre eller Smedgården,
hadde de nektet å høre på henne og
lagt seg til å sove igjen. Det ble og
så deres undergang.
Men Dina klarte å få Ole med seg
opp bakken nord for husene slik at
han kunne se utover rasgropen. Da
sank Ole i kne og brøt ut: «Herre
Gud! Hva er det som har skjedd?»
Men slik landskapet så ut, var det
klart at man måtte komme seg bort
snarest mulig. Raset kunne gå vide-
Peder Martin Pedersen, Oles sønn fra re> og Landfall ville kanskje gli ut.
første ekteskap. Både mennesker og dyr ble eva-
Både mennesker og dyr ble eva
kuert til Landfallenget eller Platået
som det også ble kalt. Dette var et jordstykke som lå ikke så langt fra Volen
Der ble det satt opp sommerstue.
Vukusjøen steg helt til ut på ettermiddagen 20. mai. Da rant vannet over
leirdemningen. Ut over sommeren gravde elven seg ned i leirlaget, og
Vukusjøen ble tømt igjen.
Det er litt uklart hvorvidt de flyttet tilbake til Landfall etter dette. Men sann
synligvis gjorde de det. Så gikk det store etterraset 6. september. Da ble Rogn
haugen ødelagt. Da sprang Johan Rognhaug sammen med kone og barn over


----
223 RasB
----
til Landfall. Rimeligvis ble Landfall evakuert på nytt. Redselen for nye ras
ble ikke dempet av denne hendingen.
Vukusjøen steg til nye høy der etter dette raset. Mens den første Vukusjøen
hadde stått 11 meter over det gamle elvenivået, sto denne 14 meter over. Og
nå ble sjøen værende denne vinteren. Først om våren i vårløsningen klarte
elven å bane seg vei gjennom den nye demningen, og sjøen ble atter tømt.
Men nå var det skjedd ytterlige ting med den dyrkede jorden. Bare en uke
etter etterraset 6. september, fant Hærfossens gjennombrudd sted. Det skjedde
12. september. Dette medførte ikke større vannføring i elven. Men etter som
Helgåa nå ikke lenger hadde sitt løp over fast fjell gjennom Hærfossen, men
fritt frem kunne grave i de løse leirmassene syd og øst for dette fjellpartiet,
ble den sterkt slamførende. Og disse løsmassene ble avsatt i det stille vannet
i Vukusjøen. I løpet av høst- og vintermånedene 1893/94 la det seg opp desi
metertykke lag i bunnen av hele sjøen.
Og så lenge sjøen var der, var det dårlig med veiforbindelse mellom Land
fall og Vuku. Landfall sognet til Vuku kirke, og det fortelles at når man skulle
til kirken, rodde man fra Landfall til Vuku. Nedenfor Landfall og forbi Volen
rodde man over oldertoppene. Og man la til ved Ekerbakken ved Vuku. 1
En litt pussig følge var at man kunne fiske laks i Vukusjøen. Det ble satt
ut laksgarn fra bakken ved Landfall. Hvorvidt det var store fangster som ble
tatt, er usikkert. Det er kanskje tvilsomt. Men i alle fall var det laks i sjøen.
Det kan ha vært tilfelle både med den første og den andre sjøen.
Noe laks kan ha blitt innestengt av leirmassene, skjønt sannsynligvis gikk
den nok videre oppover. Imidlertid er det lite trolig at det gikk opp laks etter
at elven grov seg ned i leirmassene. Da ble den alt for tykk til at det var mu
lig. Derimot kunne laksen kanskje klare å gå opp da den andre sjøen lå der,
for da eroderte elven forholdsvis lite. Strykene ved Haga var ikke verre enn
at fisken klarte å forsere dem.
Skadene som ble påført jorden på Landfall, ble beregnet til å ha omfattet
369,1 dekar. Dette fordelte seg på 64 dekar dyrket jord, 9,8 dekar eng og
295,3 dekar skog og havning.
Jordverdien hadde før raset vært 8.250 kroner. Etter raset var den 4.950
kroner, slik at tapet ble 3.300 kroner. Tapet tilsvarte 2/5 av jorden.
Resten av gården hadde hatt en verdi av 10.000 kroner. Skaden ble satt
til 4.500 kroner, slik at den nye verdien ble 5.500 kroner.
Etterpå
Ole Pedersen flyttet tilbake til Landfall igjen. Det ble et svare strev med
å få jorden nede på elvesletten som var dekket av mo, brukbar igjen. Og mens
den løse moen lå der, var det veritable jord- og sandstormer når det blåste.

----
224 RasB
----
21. juni 1893 forelå det en søknad fra Ole Pederen Landfall om et bidrag
på kr. 800 til istandsettelse av hus. Han fikk innvilget kr. 200.
15. desember samme år fikk kårmannen bevilget kr. 50 til underhold. Dette
beløpet ble betraktet som gave.
Denne gåven var imidlertid etter all sannsynlighet foranlediget av et brev
som lensmann Hieronimus Wessel skrev på vegne av kårmannen Peder Olsen
22. oktober. Brevet lyder som følger:
Fra lensmannen i Verdalen
Kårmann Peder Olsen Landfald henvendte seg til meg med anmodning
om å søke for ham om å måtte få bidrag til underhold for seg og sin hustru,
da han som skadelidt ikke har noe å leve av.
Han har kår av gården Landfall, som nå eies av hans sønn Ole. Men
da det i år ikke ble noen avling på grunn av oversvømmelsen, ble det heller
ikke noe til kår for ham.
Det skal være bestemt av Statskomitéen at gården, om den får stå i ro
for ettertiden, skal svare et kår til Peder stort kroner 210 årlig. Men seiv
om så blir tilfellet, får han ikke noe godt av det før til neste høst. Og inntil
da er han uten midler til å kunne leve. Såvel han som hans hustru er så
gamle og svakelige folk at de ikke kunne tjene eller arbeide for sitt brød.
De har mattet fråflytte Landfall og bor for tiden på Søndre Hallem.
Da saken formentlig må bli å behandle av den gamle Forvaltningskomi
teen i dens første møte, tillater jeg meg å oversende nærværende til hr.
fogden i Stjør- og Verdal med bemerkning at det er på foranledning av
hr. amtmannen at Peder Landfall har henvendt seg til meg om for ham
å sende inn denne søknaden.
Verdalen lensmannsbestilling 22. okt 1893
H. H. Wessel
I erstatning fikk Ole Pedersen kr. 3.200,-. I tillegg til de kr. 200 han først
fikk, fikk han ytterligere 400 kroner i forskudd. I en kommentar heter det
at noe av dette ble brukt til dekning av gjeld.
Kårfolket Peder Olsen og Marta Bårdsdatter fikk en erstatning på kr. 400,-.
Dessuten fikk de en årlig livrente på kr. 160.
Landfall fikk en avfelling av sky Iden i 1895:
Gårdsnr. 92, bruksnr. 1, Landfall av skyld mark 9,06 et avtak for 5 år
av mark 3,62, deretter for 5 år at avtak av mark 2,56, og derpå for bestandig
et avtak av mark 1,06.
Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 1,25 for første halvår 1893.
Gården fikk fri rådighet over all berørt grunn da skadene besto i at landet
hadde stått under vann samt at noe ble lett overslammet.

----
225 RasB
----
Landfall ble berørt bare litt av selve skredet. Nede ved elven ble litt areal
overslammet. Derimot gjorde Vukusjøen en god del skade.


----
226 RasB
----
Ole Pedersen fortsatte å drive Landfall. Han døde i 1941. Hans kone
Barbroanna Larsdatter døde i 1943.
Peder Martin var gift to ganger, først med Gunda Bergerud, og deretter
med Marthine Bjanes. Han bodde på Bjanes gard ved Lillestrøm.
Sverre Marius ble først gift med Nikoline Buran. Deretter ble han gift med
Johanne Andersen. Han var en tid smed på Øra. Senere bodde han i
Trondheim.
Ber et Marta ble gift med Ingvald Johansen. De bodde på Øra.
Petra Lovise gift med bonde Olaf Østnes og bodde på Østnes. Hun døde
i 1983.
Anna Oddlaug utvandret til Amerika i 1911. Hun var gift to ganger, først
med Olav Sandvik og så med Andy Robertson. De bodde i Port Alberni i Bri
tish Colombia i Canada.
Peder Olsen, kårmannen, døde i 1908. Kårkona, Marta Bårdsdatter, døde
på Landfall i 1921.
Note:
1 Opplysninger ved Jenny Skavdal.

----
227 RasB
----
Parten ble skilt ut fra Leirfall østre i 1887. Det var den daværende eieren
av Leirfall østre, Karl Ludvig Leirfall, som beholdt dette stykket da han solgte
gården.
Gravvoll lå nede på elvesletten ved foten av melbakken øst for Leirfall.
Etter raset ble arealet fastslått til åha vært på 36,5 dekar hvorav 21,7 dekar,
eller nesten 22 mål, var dyrket jord, 11,8 dekar var eng og 3 dekar var skog
og havning.
Eiendommen var således ikke stor. Matrikkelskylden var 0 mark 24 øre.
I 1890 var utsæden 0,33 hektoliter bygg, 0,33 hektoliter havre til grønn
for, 1,5 kilo gressfrø og 3 hektoliter poteter. 2,5 ar ble brukt til andre rot
frukter. Videre fantes det 2 fire-hjulte og 1 to-hjult vogn.
1. januar 1891 var det 1 hest på Gravvoll.
Karl Ludvig Leirfall drev som vognmann. Det forklarer sammensetningen
av utsæden samt det forhold at det fantes en hest og et forholdsvis stort antall
vogner.
Folket
I 1893 var Karl Ludvig Leirfall enkemann. Han bodde på Gravvoll sam
men med sine barn. Følgende per soner var der ulykkesnatten i mai:
- Karl Ludvig Olsen Leirfall, vognmann, 57 år
- Johan Severin, sønn, 14 år
- Marie Kristine, datter, 11 år
Karl Ludvigs foreldre var Ole Jakobsen Skjerve og Beret Anna Anders
datter Sand.
Karl Ludvig hadde vært gift to ganger. Første gang var han gift med Karen
Sakariasdatter Brekken. Andre gang var han gift med Maren Anna Jakobs
datter Molden. Det var den siste som var mor til Johan Severin og Marie
Kristine.
Hva som skjedde
Hva som skjedde her, har Karl Ludvig beskrevet i et par brev han sendte
til sin søster i Amerika. 1
Han forteller at de gikk til sengs ved halv elleve-tiden om kvelden 18. mai.
Verdal sboka - 15

----
228
----


----
229
----

Stående: Anna Oline (Line) Karlsdatter *, Johan Severin Karlsen Lerfald.
Sittende: Emma Sofie Karlsdatter *, Karl Ludvig Olsen Lerfald. Personer mer-
ket med * var ikke med i raset.
Et par timer senere ble de vekket av et voldsomt brak. Det var leirbølgen
som slo mot huset. Døren ble slått inn av leirmassene som veltet inn i rom
met. Leiren lignet på kokt bly. Alt som var inne, ble slått ned, og bord, stoler
og senger fløt opp.
Karl Ludvig sprang øyeblikkelig ut og havnet ute i den dype leiren. Men
det var for dypt til at han kunne komme seg videre,og han klarte å kravle
seg tilbake inn i huset igjen. Han forsøkte å komme seg opp på loftet, men
det lyktes heller ikke.

 

----
230 RasB
----
På nytt sprang han til ytterdøren, og da så han stallen flyte av syllmuren.
Stallbygningen som var ca. 6 ganger 6 meter, ble liggende mellom huset og
fast land. Da det dessuten fløt noe tømmer like ved, klarte han å komme seg
bort på dette og over stallen og bort til fast land.
Barna ble stående igjen i døråpningen. De ropte til ham. Da Karl Ludvig
hoppet uti siste gang fra stallen, hoppet Marie ut fra dørtrappen. Hun for
svant ned i leiren, men dukket opp igjen. Hun ropte «far» tre ganger. Så kom
en leirbølge og slo henne ned i dypet. Dermed forsvant hun.
Johan Severin holdt seg fast i huset, og etter en stund klarte han å klatre
opp på taket. I mellomtiden sprang Karl Ludvig bort til Leirfall for å hente
hjelp. Og innen en time var det hundrevis av mennesker til stede, sier han.
Dette antallet er nok en overdrivelse, men mange var det sikkert nok.
Men det fantes ingen båter. De tok derfor alle slags materialer. Gjerder
ble brutt ned, og husrester, bord og planker ble benyttet til brobygging. Etter
en tid ble også Johan Severin reddet av brødrene Gustav og Sefanias Elling
sønner Leirfall. Men han var da sterkt medtatt av kulden.
Døde:
MARIE KRISTINE KARLSDATTER LEIRFALL, født 1882
Marie Kristine ble gjenfunnet, og hun ble begravet ved Vinne kirke 9
juni. 2 , .
Hele eiendommen ble ødelagt. 36,5 dekar ble oversvømmet av leirsuppe.
En hoppe og et føll gikk med.
Jordverdien hadde stått i 820 kroner før raset. Eiendommen forøvng hadde
stått i 1.200 kroner. Alt gikk tapt.
Etterpå
Karl Ludvig Leirfall hadde det tungt denne sommeren. Han bebreidet seg
seiv fordi han hadde forlatt barna. Hvis han ikke hadde hoppet i land, ville
ikke hans datter ha hoppet uti, og da ville hun ha berget livet. I brevene til
sin søster sier han at hodeputen hver eneste natt var våt av tårer.
Han fikk en erstatning på kr. 2.120. Av dette fikk han på forskudd kr. 300.
I 1895 ble sky Iden fastsatt slik:
Gårdsnr. 260, bruksnr. 2, Gravvoll av skyld mark 0,24 et avtak for 20
år av mark 0,24, og deretter for bestandig et avtak av mark 0,19.
Som følge av dette ble veiskatten redusert med kr. 0,08 for første halvår
1893. .
Hele eiendommen på 36,5 dekar ble ødelagt. Han fikk tilbakeført 35,5 dekar
av Staten i en teig. Dette var 1 dekar mindre enn det som hadde gått tapt.
Senere flyttet Karl Ludvig den delen av huset som stakk opp over leirflaten
til Fæbyenget. Jorden ble tilbakeført til Leirfall østre.

----
231 RasB
----
Han bodde på Fæbyenget sammen med sønnen i 1900. Han fortsatte som
vognmann. Han døde i 1903.
Sønnen, Johan Severin, ble jernbanearbeider. Han giftet seg med Olive
Ber gitte Veie. De bodde på Eng søndre ved Fæby. Han døde i 1943.
Gravvoll. Huset slik det står på Fæbyenget idag. Bare øver ste etasje var mulig
å redde.
Note:
Avskrifter av brevene er utlånt av Liv Lerfald Granum.
Her har vi imidlertid et noe merkelig forhold. Familien Lerfald har i alle år trodd at Marie
Kristine ikke ble gjenfunnet, og gravstedet på Vinne har vært ukjent. Opplysninger ved Erna
Wangberg Larsen, datter av Johan Severin. Det kan videre bemerkes at gravstedet ikke kan
gjenfinnes på Vinne kirkegård i dag. Opplysninger ved Ottar Nordseth.


----
232 RasB
----
Leirfallaunet ligger mellom Ness østre og Ness mellom. Denne merkelige
beliggenhet trenger en nærmere forklaring. Dette er etter all sannsynlighet
restene av en gard som elven i sin tid ødela. Gården lå trolig på nordsiden
av elven den gang da elven gjorde en sving mot syd akkurat her. Et bevis
for det finner vi også i det faktum at så sent som i 1893 fantes deler av Lyngs
valdet på sydsiden av elven. Lyngsholmen er et eksempel på at også Lyngs
valdet er blitt gjennomskåret av elven.
Hvilken gard som i sin tid lå her, er vanskelig å si for sikkert. Men i kild
ene fra 1400-tallet nevnes en eneste gang gården Fregadrixnesi. Den er opp
ført i Aslak Bolts jordebok 1432 mellom Rosvoll og Bjørken i Råbyggja
skipreide. Som antydet ovenfor, lå kanskje denne gården opprinnelig på nord
siden av elven. At den i kildene er oppført på sydsiden, behøver allikevel
ikke å rokke ved dette faktum, fordi elven kan på det tidspunktet ha skaret
igjennom det aktuelle nesset.
Leirfallaunet lå mellom Ness mellom og Ness østre.


----
233 RasB
----
Og den ødela gården. Gården forsvant helt som egen enhet. Men restene
av den ble tatt i bruk av nabogårdene. Kanskje overtok Lyng de deiene som
ble liggende igjen på nordsiden av elven. Den übrukte eller øde parten som
lå igjen på sydsiden, ble så tatt i bruk av Leirfall. I Trøndelag ble slike øde
garder eller rester av garder kalt aun. I og med at det var Leirfall som brukte
dette aunet, ble det til Leirfallaunet.
Muligens kan det ha vært raset som ødela Kålen, som forårsaket at elven
skar igjennom dette nesset. Det tyder i hvert fall på at elveleiet ble fylt opp
av leirmasser slik at man kan si at parten ble landfast med sydsiden. Det er
grunn til å merke seg at områdene både øst, syd og vest for Leirfallaunet
tilhører Nessvaldet. Det forteller bare at Nessvaldet i sin tid må ha strukket
seg langs sydbredden av elven helt bort til Kålen.
Leirfallaunet har aldri vært noen stor gard. Det var først i 1812 at den ble
utskilt som egen bruksenhet. Men da sto det både fjøs og låve der.
Etter raset ble arealet på Leirfallaunet beregnet til å ha vært totalt 80,46
dekar. Av dette var 76,23 dekar dyrket jord. Bare 2,73 dekar var skog. Og
etter som hovedveien til Sverige gikk gjennom gården, var 1,50 dekar av
arealet vei.
Matrikkelskylden var satt til 3 mark 37 øre.
I 1890 ble det sådd 1,5 hektoliter bygg, 3,6 hektoliter havre og 0,6 hekto
liter havre til grøntfor. Det ble satt 9 hektoliter poteter, og kjøkkenhagen var
på 1 ar. På gården fantes det 4 to-hjulte vogner.
1. januar 1891 var det 1 hest, 3 storfe, 6 sauer, 2 geiter, 2 griser og 11
høns på Leirfallaunet.
I 1891 var det 1 hest, 4 storfe og 8 småfe der. Tallet på fjørfe er ukjent.
I forsikringsprotokollen fortelles det om 5 hus på gården: En hovedbyg
ning - forsikret for kr. 1.400; en bryggestue - kr. 200; et hus med fjøs og
stall - kr. 400; et vedskjul og vognbod - kr. 160; og et stabbur - kr. 200.
Av løsøre ble to kakkelovner spesifisert, den ene forsikret for kr. 20 og
den andre kr. 16.
Avlingen var først forsikret slik: 8 tønner bygg - kr.76.80; 20 tønner hav
re - kr. 128; 50 tønner poteter - kr. 100; 15 lass høy - kr. 72; og 15 berger
halm - kr. 12, tilsammen kr. 388. Senere ble det satt en større takst på avlin
gen slik at forsikringssummen lød på kr. 601.
Folket
Petter Haldosen Slottet kjøpte Leirfallaunet i 1886.
I 1893 besto familien av følgende personer:
- Petter Haldosen, gårdbruker, 51 år
- Guruanna Olsdatter, kone, 31 år
- Laura, datter, 18 år

----
234 RasB
----
Familien Leirfallaunet ca. 1910. Petter Haldosen Slottet og Guruanna Ols
datter. Ingen av barna på bildet var født i 1893.
- Severin, sønn, 14 år
- Marie Bergitte, datter, 4 år
- Ole Alfred, sønn, 2 år
Petter Haldosen var i 1875 gift tjenestekar på Slottet (Haug). Hans for
eldre var Haldo Olsen Leklemsvald og pike Serianna Pedersdatter
Slapgårdsvald.
Han var gift første gang med Beret Larsdatter Jøsåsvald. Hun var mor til
de to eldste barna.
Hans andre kone, Guruanna Olsdatter, var datter av Ole Andreassen og
Malena Pedersdatter Leirhaugvald.
Hva som hendte
Leirfallaunet lå på samme høy de som Nessgårdene, og leirbølgen slo også


----
235 RasB
----
innover disse husene. Og i likhet med de andre gårdene langs mellomriks
veien, overlevde også alle her.
Men uten dramatikk foregikk det ikke. Leiren sto opp over første etasje.
Guruanna og de fire barna, Laura, Severin, Marie Bergitte og Ole Alfred,
lå nede, og både dører og vinduer ble sperret. Disse fem krøp opp i en seng
som fløt opp under loftet. Der lå de uten muligheter for å komme seg noen
steder. Men oppe i andre etasje var Petter. Han hadde en øks og klarte å hugge
hull i gulvet slik at han fikk trakket dem alle opp på loftet.
Leirfallaunet i 1893 tegnet av adjunkt M. Bugge.
Fra husene ble de reddet i land, blant annet ved hjelp fra mannen på nabo
gården, Ole Ellingsen Ne ss.
Derimot strøk hesten, 3 kyr, 1 ungnaut og 8 sauer med.
Et areal på 59,1 dekar eller nesten 60 mål dyrket mark ble ødelagt.
Før raset var jordverdien satt til 2.400 kroner. Etter raset var den 300
kroner, slik at tapet beløp seg til 2.100 kroner. Det tilsvarte 7/8 av den opp
rinnelige verdien.
Verdien på eiendommen forøvrig var før raset 3.200 kroner, mens den
etterpå var 500 kroner. Verditapet på bygninger og husdyr ble således til
sammen kr. 2.700.
Etterpå
Petter Haldosen og Guruanna fortsatte åbo på Leirfallaunet.De kjøpte
restene av Ness vestre som de la til gården. 1
19. juli 1893 fikk Petter Haldosen utbetalt kr. 200 i forskudd på erstatningen.
Han må ha fått mer forskudd senere, for han står oppført med totalt kr.
371,46 i utbetalt forskudd. Kr. 21,46 var til dekning av hans gjeld i Ver
dalens Meieris landhandel på Stiklestad.
Han fikk kr. 4.200 i erstatning.


----
236
----


----
237 RasB
----
Leirfallaunet fikk fastsatt sin nye skyld i 1895. I protokollen står:
Gårdsnr. 258, bruksnr. 1, Leirfallaunet av skyld mark 3,37 et avtak for
20 år av mark 2,95, og deretter for bestandig et avtak av mark 2,65.
Dette medførte en reduksjon av veiskatten på kr. 1,02 for første halvår 1893.
Det ødelagte arealet utgjorde 59,1 dekar. Det ble utlagt til eieren som en
teig i sammenheng med den überørte jorden på begge sider av Jåmtlands
veien. Arealet på dette var 51,8 dekar, altså 7,3 dekar mindre enn det tapte.
Petter var på Leirfallaunet til han døde i 1910.
Guruanna døde i 1940.
Laura var i 1900 gift med sagbruksarbeider Ole Marius Olsen. De bodde
på Ørmelen. Han var også sjømann. Hun døde i 1948.
Severin var ufør, og han døde ung.
Marie Ber gitte døde også ung, 18 år gammel, av tuberkulose i 1907.
Og den samme skjebne led Ole Alfred. Også han døde av tuberkulose i 1910.
Gården Leirfallaunet i 1930 sett fr a nord.
Foto: O. Snekkermo
Note:
Stortingsproposisjon 84/1900-1901.


----
238 RasB
----
LEIRFALLKÅLEN VESTRE 259.3
Gården
Leirfallkålens opprinnelige navn var Kålen. Men Kålen ble sterkt ødelagt
av ras i middelalderen. Dette førte til at restene av gården ble lagt under Leirfall
som underbruk. Følgelig ble den i ettertid kalt Leirfalikålen.
I 1893 var Leirfalikålen delt i tre, nemlig Leirfalikålen østre, mellom og
vestre. Leirfalikålen østre lå trygt oppe på en høy bakke. Husene på Leirfali
kålen mellom unngikk leirmassene så vidt det var. Men Leirfalikålen vestre
som lå lavest av de tre helt nede på sletten syd for Lenneskvisla, ble hardt
rammet.
Ingen av disse tre var store garder, og aller minst var Leirfalikålen vestre
det.
Mot vest lå Leirfall, mot nord lå Lenneskvisla som dannet grensen mot
Lennes søndre, og mot øst grenset gården mot Leirfalikålen mellom. I syd
strakte valdet seg opp i utmarken.

Leirfalikålen, eller bare Kålen som den ble kalt, var delt i tre. Bare Leirfall
kålen vestre ble ødelagt.

 

----
239 RasB
----
Etter raset ble arealet beregnet til å ha vært 66,1 dekar. 51 dekar var dyr
ket jord. 13,3 dekar var skog, havning og udyrket mark. Og 1,8 dekar gikk
med til vei.
Matrikkelskylder! var 2 mark 08 øre.
I 1890 ble det sådd 1 hektoliter bygg og 2 hektoliter havre. Det ble satt
6 hektoliter poteter. På gården fantes det 1 fire-hjult vogn og 2 to-hjulte vogner.
Og bakgrunnen for at det var så pass mange vogner på dette lille bruket,
var at dette var et handelssted hvor varetransport var av betydning.
Besetningen var forholdsvis stor i forhold til arealet. 1. januar 1891 var
det 1 hest, 5 storfe, 3 sauer, 3 griser og 6 høns.
Og i 1893 var tallene 1 hest, 4 kyr og 7 sauer. Tallet på høns er ukjent.
Folket
Eieren av Leirfallkålen vestre i 1893, Johannes Jakobsen, hadde overtatt
etter sin far tidlig i 1870-årene.
Rasnatten bodde følgende mennesker der:
Johannes Jakobsen Kålen, gårdbruker, landhandler, 62 år
Pauline Margrete Olausdatter, kone, 36 år
Anna Johanna, datter, 13 år
Martin, dreng
Lovise, tjenestejente,
Johannes' foreldre het Jakob Larsen og Anne Jonsdatter.
Pauline Margrete var datter av Petter Olaus Bårdsen og Marta Olausdatter
Haga mellom.
Hvem Martin og Lovise var, har det ikke vært mulig å finne ut.
Hva som skjedde
Husene på denne gården fikk hard medfart, og det til tross for at det lå
to skjermende rygger mellom skredporten og dette stedet. Ved Haga stakk
det frem en rygg mot syd, og ved Kålen stakk det frem en rygg mot nord.
Hovedbygningen ble brukket av på midten. Stabburet ble veltet over ende,
bryggerstuen ble flyttet fra den enden av gardsplassen til den andre, og ut
husene ble trengt inn til de andre husene. Det eneste som sto igjen på sin
opprinnelige plass, var flaggstangen. Den stakk opp fra et leirhav, for leiren
lå opp til andre etasje på husene.
Folkene ble berget i land ved at det ble bygget en bro av bord ut til husene
i en lengde av ca. 100 meter. Alle sammen lå i andre etasje. Første etasje
var forbeholdt butikken.
Av husdy rene strøk 1 ku og 7 sauer med, mens de andre ble reddet. He
sten og 1 ku ble reddet av kavalleristene fra Rinnleiret. Disse to dyrene sto
med hodet så vidt over vann. Soldatene måtte bryte hull i taket over rommet

----
240
----


----
241 RasB
----
hvor de var, for å komme seg ned
til dem. Ved hjelp av en talje ble de
heist opp på lemmen. Der oppe ble
hesten først tatt hand om. Den ble
lagt over ende, og benene ble sur
ret fast under buken på den. Gjen
nom en port i andre etasje ble den
firet ned i en liten båt. Ved hjelp av
et taug ble så båten halt gjennom
vann og gjørme inn til fast land.
Etterpå ble kua fraktet i land på
samme vis.
Innboet i andre etasje ble reddet
nesten uten skade. Derimot var det
lite som ble berget fra første etasje.
Handelsvarene ble omtrent alle øde
lagt. Det man fikk berget ut, var
sterkt skadet.
Johannes Kålen tapte også en god
del penger. Alt som ble reddet ut av
pengeskuffen var 15 kroner. Resten
Pauline Margrete Olausdatter og
Johannes Jakobsen Kålen. Bak Anna
Johanna Johannesdatter.
i skuffen, deriblant en frankert pengesending som skulle sendes neste dag,
utgjorde ca. 180 kroner, og dette gikk tapt ved at skuffen ble veltet under
redningsarbeidet.
Av kjøreredskapene ble en vogn berget.
Arealet som ble ødelagt, utgjorde 29,5 dekar. Av dette var 19,7 dekar dyr
ket jord og 9,8 dekar skog og havning.
Jordverdien hadde vært 1.900 kroner. Nå var den 1.000 kroner slik at tapet
beløp seg til 900 kroner. Dette utgjorde 9/19 av verdien.
Resten av eiendommen ble anslått til å ha hatt en verdi av kr. 3.000. Tapet
ble satt til kr. 1.300. Den nye verdien ble således 1.700 kroner.
Etterpå
Johannes og Pauline ble værende på Leirfallkålen som ble bygget opp igjen.
Den 2. januar 1894 ble Johannes bevilget kr. 100 i gave på grunn av hans
vanskelige økonomiske stilling. Pengene skulle brukes til innkjøp av husdyrfor.
Han fikk en erstatning på kr. 4.200. Av dette fikk han kr. 1.000 i forskudd.
I 1895 ble skylden fastsatt slik:
Gårdsnr. 259, bruksnr. 3, Leirfallkålen vestre av skyld mark 2,08 et avtak
for 20 år av mark 0,99, og deretter for bestandig et avtak av mark 0,88.
Dette ga en nedsettelse av veiskatten på kr. 0,34 for første halvår 1893.


----
242 RasB
----
-a ts
•Si, o:
P
" 0/1
*> oe
su su
-O
C a,
Su Su
r~ su
kt, to

 

----
243 RasB
----
Den ødelagte jorden utgjorde 29,5
dekar. Den ble utlagt til eieren i en teig
sammen med den uskadde delen av
jorden.
Anna Johanna ble gift med Bernt
Guneriussen.
Og i 1908 solgte Johannes og Pauli
ne eiendommen til svigersønnen Bernt
Guneriussen.
Andre etasje av hovedbygningen på
Leirfallkålen vestre ble tatt ned og
flyttet til Frol.
Både Johannes og Anna døde i 1908
Pauline døde i 1951
Bernt Guneriussen og Anna Jo
hanna Johannesdatter.

Det som kunne berges av huset på Leirfallkålen, ble tatt opp og flyttet til
Borgsmoen i Frol. Bildet er tatt ca. 1910.
Verdalsboka - 16

 


----
244 RasB
----
LEIRFALLVALD, BRUGJERDET I (JOHANNESPLASSEN) 261.1
Plassen
Det var to husmannsplasser under Leirfall vestre som kaltes Brugjerdet i
1893. Og både i 1865, 1875 og 1891 var det to plasser med dette navnet.
Begge plassene lå nede på elvesletten øst for Leirfall. Og de lå på den lave
ste delen av sletten.
På den ene plassen som vi har kalt Brugjerdet I eller Johannesplassen, var
utsæden i 1890 0,2 hektoliter bygg, 1 hektoliter havre, 1 kilo gressfrø og
3 hektoliter poteter.
Her var det 1. januar 1891 1 ku, 4 sauer, 1 gris og 4 høns
Trolig var tallet på husdyr noen lunde det samme i 1893.
Folket
Følgende personer bodde på denne plassen i mai 1893:
Ole Johannessen Risan.
Hva som skjedde
- Johannes Tomassen, husmann med
jord, 50 år
- Elen Olsdatter, kone, 59 år
- Ole, sønn, 20 år
- Johan Edvard, sønn, 16 år
Johannes Tomassen hadde hatt denne
husmannsplassen fra før 1875. Han var
født i Stiklestad sogn. Foreldrene var
Tomas Olsen og Marta Jakobsdatter. I
1893 bodde de på en plass ved navn Bu
sveet under Søraker.
Elen Olsdatter var fra Kulsli. Hennes
foreldre var Ola Veske og Gjertrud Kris
tine Håden. De var egentlig fra Levanger
nesset.
Johannes lå dødssyk av kreft da raset
gikk.
Her våknet de av dunderet av leiren som kom veltende nedover. Det var


----
245 RasB
----
det andre raset. De var ute på trappen, og de spekulerte på om de skulle for
søke å komme seg opp på en liten haug i nærheten. Kanskje ville de være
tryggere der. Men de rakk ikke å sette tanken ut i livet før den neste rasbøl
gen kom. Det var det tredje raset, og det var langt større masser med leire
som nå suste mot husene.
I all hast styrtet de opp på loftet. Og i
samme øyeblikk traff bølgene husveggen.
Huset ble kastet bortover, og som følge av
den voldsomme bevegelsen, styrtet mur
pipen sammen. Leiren fylte huset, og de
måtte rømme helt opp på taket. De klatret
opp gjennom hullet etter pipen. Den syke
Johannes ble også trakket opp dit. Men
hullet var trangt, og han fikk slem medfart.
Huset ble liggende ca. 100 meter fra
land. Haugen de hadde tenkt å søke tilflukt
på, var borte. Den lå under dype lag av
leire. Hadde de kommet seg dit, ville de
sannsynligvis ha mistet livet.
På plassen hadde de hatt en material
stabel liggende. De skulle til å bygge ny
stue. Disse materialene fløt opp, og ved Johan Johannessen Risan.
hjelp av stokker og planker, klarte de å
lage seg en bro inn til land. Og i løpet av forholdsvis kort tid var alle sam
men på fast grunn. Men Johannes måtte hjelpes, han måtte formelig slenges
ut i vannet for at de skulle få ham over på fastere leire.
Derfrå var det å gå til Leirfall. Også den syke Johannes gikk dit, men det
var en slitsom tur for ham. Klærne stivnet av leiren, både skjorten og under
buksen, og han klarte ikke å gå i dem. De måtte derfor rive dem av ham.
Alle andre var også i bare nattklærne, og så isnende kaldt som det var, var
de svært forkomne da de nådde frem til gården. Særlig var det ille fatt med
Johannes.
På Leirfall fikk de låne hest og vogn, og i en seng som de også fikk låne,
kjørte Ole og Johan Johannes til hans foreldre på Busveet.
Johannes var som nevnt dødssyk av kreft, og med den tids muligheter til
å bli frisk av den sykdommen, var han allerede dødsdømt. Men påkjenningen
han var blitt utsatt for, blant annet ved å bli trakket opp på taket gjennom
hullet etter murpipen, ga ham allikevel en alvorlig knekk. Noen dager sen
ere, 1. juni, døde han på Busveet. Han ble gravlagt på Vinne.
Følgelig er det riktig å regne ham med blant dem som døde som følge av


----
246 RasB
----
raset. Døden kom nok mye tidligere enn den ville ha gjort bare som følge
av sykdommen.
Døde:
JOHANNES TOM ASSEN BRUGJERDET, født 1843
Foruten at de mistet plassen, døde også 2 kyr og 3 sauer.
Jorden tilhørte Leirfall vestre, og den ble regnet sammen med annen jord
denne gården mistet.
Etterpå
Elen Olsdatter fikk kr. 1.150 i erstatning.
De tre gjenlevende fikk alle plager etter denne opplevelsen. Nervøsitet fulgte
dem alle i ettertid.
De bodde først på Myre i Vinne. Der døde Elen for egen hand i 1899.
Ole og Johan kjøpte så Risan hvor de bodde i 1900. De tok dette navnet som
familienavn.
Ole giftet seg med Mette Berntsdatter Elverum. Ole døde på Risan i 1943.
Og Johan giftet seg med Johanne Marie Antonsdatter Valstadsvedjan.
Senere kjøpte Johan Reinsberg. Han døde i 1968 på Aldersheimen.
berget fra Johan Risans
Denne sølvskjeen var blant de eiendelene som ble
barndomshjem på Brugjerdet.
Note:
1 De fleste opplysningene er fra et lydbåndintervju med Johan Risan.

 

----
247
----


----
248 RasB
----
LEIRFALL VALD, BRUGJERDET II (ELEN-ANNAPLASSEN) 261.1
Plassen
De to Brugjerdetplassene lå under samme gard, og de lå som nære naboer.
Denne har vi kalt Brugjerdet II eller Elen-Annaplassen.
I 1890 ble det på denne plassen sådd 0,4 hektoliter bygg og 1,25 hektoliter
havre. Det ble satt 3,5 hektoliter poteter, og 1 ar ble brukt til andre rotfrukter.
Pr. 1. januar 1891 var det 1 ku, 2 sauer, 1 gris og 6 høns her.
Tallet på dyr var omtrent det samme i 1893.
Folket
På denne Brugjerdetplassen hadde den samme husmannen bodd fra før 1865
Det var Peder Olsen.
I 1893 var Peder Olsen nettopp død. Hans datter sto nå oppført som «hus-
mann» på plassen.

En av stuene på Brugjerdetplassen ble tatt opp etter raset og flyttet til Vestrum
i Vinne. Det er vanskelig å avgjøre hvilken det var. Men det var planer om
å bygge ny stue på Johannesplassen. Da raset kom, lå det stabler med
materialerpå tomten. Det kan tyde på at kusene der var i dårlig forfatning.
Kanskje er det derfor kusene på Elen Anna-plassen som ble flyttet. Bildet er
fra 1991 Foto: Solvei S Ness "

 

----
249 RasB
----
I mai 1893 bodde disse to personene her:
- Elen Anna Pedersdatter, husmann med jord, 39 år
- John Johannessen Gudding, inderst, skomaker, 21 år
Elen Anna var datter av Peder Olsen og Beret Marta Ellingsdatter. Hun
er registrert som datter på plassen i folketellingene både 1865, 1875 og 1891.
John Gudding var sønn av Johannes Olsen Tromsdalsalmenningen og kone
Karen Sivertsdatter Guddingsvald.
Hva som skjedde
Raset må ha kommet overraskende også på disse to. Det er imidlertid uklart
hvordan de ble reddet, enten om de klarte å berge seg seiv, eller om de ble
reddet av andre. Plassen lå imidlertid så nært land at det trolig gikk lett å
bygge bro dit ut.
Foruten at plassen ble ødelagt, strøk 1 ku og 3 sauer med.
Jorden på plassen tilhørte Leirfall vestre, og ble regnet sammen med annen
ødelagt jord der.
Etterpå
Elen Anna Pedersdatter ble tilkjent en erstatning på kr. 900. Forslaget gikk
ut på kr. 1.215,
John Gudding fikk kr. 100. Han fikk 50 kroner i forskudd.
I 1900 var Elen Anna tjener på Leirfall østre. Hun døde ugift i 1918.
I 1900 står John Gudding oppført som eier av Nygård i Vinne. Han kjøpte
denne gården i 1896. I 1900 var han gift med Ragna Gustava.
En detalj fra veggen på Vestrum. Denne byggeteknikken kalles sinknov.
Foto: Solveig Ness.


----
250 RasB
----
Lennesgårdenes skjebne er tragisk. Opprinnelig var det en Lennesgård som
lå nede på elvesletten. Beliggenheten var både en velsignelse og en forbannelse.
Velsignelsen lå i at dette var et av de beste områdene for jordbruk, og de
som først ryddet denne gården, valgte dette stedet fordi det utmerket seg på
alle mater.
Navnet fikk Lennes fordi gården lå på et ness elven dannet på sin krokete
vei mot havet. Kanskje lå dette nesset i le for høyden ved Leirfall.
I likhet med andre garder i nabolaget på begge sider av elven, som for
eksempel Rosvoll, Ness og Lyng, var dette en storgard som kunne føre sin
tilblivelse til eldre jernalder.
Posisjonen som storgard hadde Lennes til langt ut i kristen tid. Og den lå
helt til sist på 1600-tallet på nordsiden av elven, og den var landfast med Lyng.
Men det skjedde store forandringer i negativ retning allerede i middel
alderen. Verdalselven representerte en del av forbannelsen. Og elven gjorde
sitt til stadig å redusere gården. I tillegg kom at den var utsatt for ras, det
vil si at den lå utsatt til for rasmasser fra ras som gikk utenfor dette valdet.
Det var den andre delen av forbannelsen. Et eksempel er raset ved Leirfall
i middelalderen som fikk ødeleggende virkning.
Det er ikke riktig å benytte begrepet «gården» om forholdene på den tiden.
Ved slutten av 1400-tallet var det mange garder og bruk.
Men både tallet på bruk og størrelsen av Lennesvaldet ble stadig vekk
redusert. Den siste store forandringen skjedde da elven skar igjennom tangen
mellom Lennes og Lyng. Derved ble Lennes liggende på sydsiden. Men det
gamle elveløpet lå som en halvmåne rundt valdet. Lennes ble således på mange
mater liggende som på en øy med elven som grense mot nordøst og Lennes
kvisla som grense mot sydvest.
Nå var det lite igjen av den tidligere storgården. Alt var redusert. Og det
som var igjen, utgjorde en eneste gard. I tillegg lå den fremdeles utsatt til
for elvebrudd og oversvømmelser. Allikevel ble den på nytt delt i to ved
begynnelsen av 1700-tallet.
Men naturen var ikke ferdig med sitt ødeleggelsesverk. Først 19. mai 1893
kunne den sette punktum for denne delen av sitt arbeid. Da eksisterte ikke
Lennes lenger. Ingen ting var igjen.

----
251
----


----
252 RasB
----
Lennesgårdene ble totalt utslettet. Hele området ble overslammet. På kartet
er det avmerket flere hus. Det er i tillegg til huserte på hennes husvrakfra
andre garder og heimer som ble ført hit.


----
253 RasB
----
LENNES NORDRE 117.1
Gården
Dette var den nordligste av de to Lennesgårdene.
Vest for seg hadde Lennes nordre Rosvoll og muligens Leirfall. Grensen
mot disse fulgte det gamle elveløpet som ble kalt Lenneskvisla. Mot syd lå
den andre Lennesgården, Lennes søndre. Muligens støtte valdet mot Ness
vestre i sydøst og Lyngsholmen av Lyng i øst. Og mot nord dannet Verdals
elven grensen
De to Lennesgårdene var temmelig like store i 1893.
Etter raset ble arealet for Lennes nordre beregnet til å ha vært 334,6 dekar
hvorav 177,1 dekar dyrket mark, 59,1 dekar var eng og 98,4 dekar var skog
og havning.
Matrikkelskylden var 9 mark 64 øre.
I 1890 var utsæden 2 hektoliter bygg, 15 hektoliter havre og 12 hektoliter
poteter. På gården fantes det 4 to-hjulte vogner.
Besetningen besto 1. januar 1891 av 2 hester, 5 storfe, 11 sauer, 3 griser
og 10 høns.
I 1893 var det 2 hester, 4 kyr, 2 ungfe, et ukjent antall sauer, 1 gris og
et ukjent antall høns.
Da raset gikk var Lennes forsikret slik: Hovedbygning - kr. 1.200; fjøs
- kr. 600; stall - kr. 440; lade - kr. 480; og stabbur - kr. 240, tilsammen
kr. 2.960.
Av inventaret var det spesifisert to kakkelovner, en til kr. 24 og en til kr. 20.
Avlingen var assurert slik: 15 tønner bygg, 50 tønner havre, 50 tønner
poteter, 40 lass høy og 45 berger halm, alt sammen forsikret for kr. 1.265.
Folket
Ole Kristoffersen Rosvoll kjøpte Lennes nordre i 1866.
I mai 1893 bodde følgende personer der:
- Ole Kristoffersen Lennes, gårdbruker, 56 år
- Liva Ellingsdatter, kone, 51 år
- Karen Maria, datter, skredder, 26 år
- Ole Edvard, sønn, 24 år
- Gustav, sønn, 17 år
- Margrete Gjertsdatter, tjenestejente, 13 år

----
254 RasB
----
Ole Kristoffersen hennes.
Karen Maria Olsdatter Lennes,
senere gift Baglo.
Ole var sønn av Kristoffer Kristensen og
Marit Olsdatter på Rosvoll store.
Liva var datter av Elling Olsen og Gjert
rud Larsdatter på Vinne.
Margrete var visstnok fra en hus
mannsplass under Landstad i Volhaugen.
Hennes foreldre var ungkar Gjert Olsen
Leirfallvald og pike Marta Sevaldsdatter
Valstadvald.
Hva som skjedde
Ole Edvard var ikke hjemme akkurat
denne natten. Han overnattet hos sin onkel
Olaus Ellingsen Vinne.
De øvrige var der imidlertid. Om Mar
grete kan det fortelles at hun var i konfir
masjonsalderen, og om kvelden 17. mai
hadde hun vært sent ute. Hun hadde sprun
get hjem og var helt utkjørt. Liva hadde
latt henne få sove ut om dagen 18. mai.
Om kvelden 18. mai hadde en nabokone
fra en av Brugjerdetplassene under Leir
fall vestre vært der. Det var Elen Ols
datter. Hun hadde kommet for å slå av en
prat med Liva. De hadde sittet og pratet
en god stund, men så hadde Elen sagt: «Nu
må du be mæ gå heim!» Hun hadde så gått
hjem. Bare kort tid etter kom raset. 1
Også den plassen hvor hun var fra, ble
tatt av rasmassene.
På Lennes nordre våknet folkene av bul
deret fra raset. Seiv om muligens noe av
leirmassene fra det andre skredet nådde
opp til dette valdet, var det skredmassene
fra det siste skredet som nådde opp til
husene.
Ingen sov nede i 1. etasje, men etter at
de var blitt vekket, gikk de ned for å se
hva det var. Men da kom bølgen fra det tredje skredet dundrende og slo mot
husene med stor kraft. De måtte derfor rømme opp på loftet med en gang.

 

----
255 RasB
----
Husene ble stort sett stående på samme
sted. Lennesgårdene sto på det høy este
partiet på valdet. Men leir suppen sto til
opp under takskjegget. Dette stedet lå om
trent på samme høy de som Ness, men litt
lavere enn Rosvoll og Lyng, med unntak
av Nord-Lyng.
Det oversvømte området var så stort at
Lennes ble liggende omtrent 300 meter fra
tørt land.
De fem som var i huset, var foreløbig
berget i andre etasje. De fikk tid til å kle
på seg, men de hadde ingen mulighet til
å komme seg trygt i land. Og de trodde
at det ville komme nye ras som ville be
grave husene fullstendig. Følgelig prøv
de de å påkalle folks oppmerksomhet ved
å flagge, det vil si ved å vifte med laken
og andre sengeklær fra vinduene.
Denne flaggingen ble oppdaget etter en
stund, blant annet av sønnen Ole Edvard
som var med på redningsarbeidet.
Som nevnt ovenfor, lå Ole Edvard rent
tilfeldigvis over på Vinne denne natten.
Der ble han vekket sammen med de andre
folkene på gården av en nabojente som
kom springende og fortalte om ulykken.
Olaus Ellingsen Vinne og Ole la øyeblik
kelig på sprang østover.
Da de nådde ut på melkanten øst for
Vinne og så utover det nifse leirhavet, og
Ole fikk se hjemmet sitt, Lennes nordre,
hvor bare hustakene stakk opp av leir
suppen, slo han hendene for ansiktet i for
tvilelse og ville gå tilbake. Men Olaus fikk
oppildnet ham til å fortsette.
Sammen med Erik Olsen Rosvoll,
Martin Georgsen By, Olaus Lorentsen By,
Gustav Olsen Lennes. Senere
halte han seg Valstad.
Margrete Gjertsdatter, senere
gift Sevaldsen.
Sefanias Ellingsen Leirfall og Gustav Ellingsen Leirfall reddet de flere men
nesker ved Rosvoll. Mens de drev på med dette, fikk de se at det ble flagget
fra Lennesgårdene. Dette viste at det fantes overlevende der ute. De hadde

 

----
256 RasB
----
nemlig antatt at alle var omkommet der, fordi leiren sto så høyt oppover
husene.
Men husene lå så langt ute at det var svært vanskelig å komme seg dit ut.
Olaus Vinne, sammen med de fem ovenfor nevnte, tok en husstige og la ut
over suppen. Under stigen la de bord og planker slik at de fikk en slags flåte.
Så skjøv de stigen utover etter hvert som de la nye bord og planker fremfor
den. Bak stigen plukket de opp bordene og plankene som etter hvert dukket
opp igjen, og disse brukte de på nytt foran stigen.
På det viset arbeidet de seg utover. Og på vei til Lennes nordre reddet de
flere andre overlevende som enten befant seg i husrester eller lå kavende i
leirgrøten.
Til sist nådde de ut til Ole Kristoffersen og hans husstand. Alle fem som
hadde vært i huset om natten, hadde overlevd, og alle ble brakt helskinnet
til land.
Av husdy rene mistet de 1 hest - en hest var på Rinnleiret - 4 kyr, 2 ungfe,
2 sauer, 1 gris og et ukjent antall høns.
Hele arealet ble dekket av metertykke leirlag og var fullstendig ødelagt.
Verdien av jorden hadde før raset vært 7.000 kroner.
Verdien av hus og dyr forøvrig hadde vært kr. 9.000. Av dette klarte de
å redde verdier for tilsvarende 400 kroner. Dette var noe materialer fra det
som stakk opp av leiren og noe husgeråd som befant seg inne i huset samt
hesten som var på Rinnleiret. Her ble tapet således 8.600 kroner.
Etterpå
Den 23. september 1893 fikk Ole Kristoffersen Lennes etter søknad kr.
1.000 i forskudd av erstatningen. Pengene skulle brukes til kjøp av gården
Valstad.
Ole Kristoffersen kjøpte Valstad østre samme året.
Totalt fikk Ole Lennes kr. 7.200 i erstatning. I listene står det at han fikk
kr. 700 i forskudd på grunn av gårdkjøp. Dette er altså feil da han fikk kr.
1.000 i forskudd.
Karen Mane Olsdatter fikk kr. 85 i erstatning.
Ole Edvard Olsen fikk kr. 40, og Gustav Olsen fikk kr. 35 i erstatning.
Sky Iden ble fastsatt slik i 1895:
Gårdsnr. 117, bruksnr. 1, Lennes nordre av skyld mark 9,64 et avtak for
20 år av mark 9,64, og deretter for bestandig et avtak av mark 8,64.
Dette ga en nedsettelse av veiskatten på kr. 3,33 for første halvår 1893.
Jorden på denne gården ble etterpå utlagt i to deler, en del vestenfor veien
mellom Kålen og Ekle, og den andre delen på østsiden av samme vei. Det
totale arealet som var blitt ødelagt, var 334,6 dekar. Som følge av at Ole
Kristoffersen hadde kjøpt Valstad som bare lå et kort stykke unna, fikk han

----
257 RasB
----
utlagt 2/3 av det ødelagte arealet. Dette var på 188,7 dekar. Det er ikke an
gitt på hvilken side av veien dette lå, men rimeligvis var det på vestre side.
Staten fikk 1/3 eller 119 dekar. Innbefattet i dette var 10 dekar elvebredd
og sandører. Videre var det 3,5 dekar elveleie. Summen av det utlagte area
let var 307,7 dekar, eller 26,9 dekar mindre enn hva det hadde vært før ulyk
ken. Statens andel ble en del av det såkalte Lennes-Lyng-området, som også
ble kalt Statsteig B.
Av dem som hadde vært innblandet i raset, bodde Ole, hans sønner Ole
Edvard og Gustav, og tjenestejenten Margrete på Valstad i 1900.
Liva døde på Valstad i 1898.
Det var Ole Edvard og Gustav som overtok parsellen på Lennesleiret ut
på 1900-tallet, og de delte den mellom seg. Ole solgte med en gang til Julius
Kålen. Deretter reiste han til Amerika. Etter kort tid kom han tilbake. Han
giftet seg med Anna (Julianna) Petersdatter Valstad fra Valstad vestre.
Ole Edvard døde i 1937.
I 1906 kjøpte Ole Kristoffersen By nordre østre (Ner-By) av Lars Skaufel.
11922 solgte han gården til Sigurd Ness, hvoretter han samme år seiv kjøpte
Valstad vestre av svogeren Sefanias Petersen.
Gustav kjøpte Valstad østre av sin far i 1906. Han ble gift med Jonna
Kristine Rein. Han døde i 1963.
Ole bodde deretter hos sin sønn på Valstad som kårmann. Han døde i 1932.
Karen ble gift med Eliseus Eriksen Baglomo. I 1900 kjøpte han Baglan av
Ragnhild Johannesdatter Lennes. Hun og hennes sønn Ludvig Johannessen
Lennes hadde kjøpt Baglan i 1895. Ludvig døde i 1900. Disse to var fra Lennes
søndre, og hadde i likhet med Ole Kristoffersens huslyd overlevet raset.
Karen døde i 1952.
Som nevnt ovenfor, ble Margrete med Ole Kristoffersen til Valstad østre,
hvor hun fortsatte som tjener i hvert fall til etter 1900. Men etter en tid tok
hun tjeneste på Saxvollen i Sverige. Der møtte hun Martin Sevaldsen fra
Verdal, og de giftet seg.
Margrete døde i 1940.
Note:
Opplysninger ved Liva Baglo.

----
258 RasB
----
LENNES SØNDRE 117.2
Gården
Som navnet sier, var dette den sydligste av de to Lennesgårdene.
Lenneskvisla som var restene etter det gamle elveløpet, dannet grensen
mellom Leirfallkålen i syd, Leirfall i vest og Rosvoll i nordvest. Mot nord
lå Lennes nordre, og mot vest lå Ness vestre.
Arealet for Lennes søndre ble etter raset beregnet til å ha vært 334,6 dekar.
Av dette var 177,1 dekar dyrket jord. 59,1 dekar var eng, og 98,4 dekar var
skog og havning.
Matrikkelskylden var 9 mark 67 øre.
I 1890 var utsæden 5 hektoliter bygg, 15 hektoliter havre og 9 hektoliter
poteter. Man hadde også en kjøkkenhave på 0,05 ar. Det fantes 5 to-hjulte
vogner og 1 slåmaskin.
Besetningen 1. januar 1891 var 2 hester, 5 storfe, 6 sauer, 3 griser og 16
høns.
I 1893 var besetningen omtrent den samme.
Så vidt det er mulig å se av forsikringsprotokollene, var det følgende byg
ninger på Lennes søndre: Ny hovedbygning, 2 stabbur, stall med slederom
og vedskur, fjøs og lade. Dessuten fantes det en treskemaskin.
Følgende'avling var assurert: 14 tønner bygg, 60 tønner havre, 60 tønner
poteter, 30 lass høy og 42 berger halm.
Folket
Eieren av Lennes søndre var enken Ragnhild Larsdatter Lennes. Hun hadde
overtatt gården da hennes mann, Johannes Jonsen, døde i 1877. Han hadde
kjøpt gården i 1860 av hennes foreldre.
I 1893 bodde følgende på Lennes søndre:
- Ragnhild Larsdatter Lennes, gårdbruker, 63 år
- Ludvig Johannesen, sønn, 37 år
- Rikke Johannesdatter, datter, 23 år
- Johannes Andreassen, sønnesønn, gjeter, 13 år
- Elen Johannesdatter, tjenestejente, døvstum, 43 år
Ragnhild var som nevnt ovenfor, enke, og hun sto formelt som eier av
gården. Den egentlige brukeren var imidlertid sønnen, Ludvig.

----
259 RasB
----
Ragnhilds foreldre var Lasse Olsen og Guru Olsdatter som altså tidligere
hadde eiet Lennes søndre.
Johannes var sønn av Andreas Johannessen, en annen sønn av Johannes
og Ragnhild, og pike Maren Anna Johansdatter Nordbergsvald.
Den døvstumme Elen Johannesdatter var også på gården som tjener i 1875.
Hvem hennes foreldre var, er ukjent.
Hva som skjedde
I likhet med Lennes nordre sto husene på Lennes søndre på det høyeste
partiet av dette valdet. Leirmassene som nådde hit, var således fra det tredje
og siste raset.
Men de nådde gården med så stor
kraft at husene ble flyttet omtrent 100
meter i nordvestlig retning. Her ble de
liggende i en klynge med bare tåkene
stikkende opp fra leirflaten. Noen var
delvis veltet, andre lå på skakke.
Men merkelig nok overlevde alle
som var på gården. De måtte klatre ut
av huset og opp på taket. Her satt de
til de ble reddet i land ut på dagen av
brødrene Sefanias og Gustav Ellingsen
Leirfall, Kristian Søraker og Ole Olsen
Lennes.
Det var imidlertid uråd å komme seg
ut til Lennes søndre uten ved hjelp av
båt, og først etter at Kristian Søraker
og Ole Lennes hadde vært på
Verdalsøra og hentet en robåt, kom de
seg ut dit.
Rikke Johannesdatter Lennes.
Men det var ikke mulig å ro båten
fra Verdalsøra. Den måtte trekkes eller
stakes frem gjennom leirgjørmen. Og dette tok tid. Det var derfor langt på
dag før de kom ut til folkene på Lennes søndre. Disse syntes nok at det hadde
gått forholdsvis lang tid, for Ludvig Lennes bemerket at han trodde at de
skulle bli sittende der til de sultet i hjel.
Så også her fikk det hele en lykkelig utgang med tanke på at ingen men
neskeliv gikk tapt. Men 1 hest - også her var en hest på Rinnleiret - 4 kyr,
8 sauer og et ukjent antall høns gikk med. Men både noen kyr og sauer ble
reddet.
Jorden hadde vært verdt 7.300 kroner. Alt gikk tapt.
Verdal sboka - 17


----
260 RasB
----
Eiendommen forøvrig hadde hatt en verdi av kr. 9.000 kroner. Av dette
gikk 8.600 kroner tapt. Verdien etter raset ble altså satt til 400 kroner. Dette
skyldtes blant annet den ene hesten som ble reddet, samt at noe materialer
og husgeråd ble berget etterpå.
Etterpå
Ludvig Johannessen fikk kr. 6.880 i erstatning. Av dette fikk han 80 kro-
ner i forskudd.
Ragnhild fikk kr. 800 i erstatning og kr. 50 i forskudd. Dessuten fikk hun
en årlig livrente på kr. 300.
Søsteren Rikka Johannesdatter ble betegnet som tjener på Lennes søndre,
og hun fikk kr. 150 i erstatning. Forslaget gikk ut på kr. 200. Hun fikk 50
kroner i forskudd.
Den døvstumme Elen Johannesdatter fikk også kr. 50, hvorav kr. 25 i
forskudd.
Ludvig og hans mor kjøpte Baglan i 1895 av Ole Høilo. Både han, moren
og søsteren Rikke bodde der.
Samme år ble følgende vedtatt vedrørende sky Iden på Lennes søndre:
Gårdsnr. 117, bruksnr. 2, Lennes søndre av skyld mark 9,67 et avtak for
20 år av mark 9,67, og deretter for bestandig et avtak av mark 8,67.
Som følge av dette fikk Lennes søndre en reduksjon av veiskatten på kr.
3,34 for første halvår 1893.
All jord på Lennes søndre ble utlagt i en teig til Staten. Det ødelagte arealet
utgjorde 334,6 dekar. Staten fikk 307,0 dekar. Dette var 27,6 dekar mindre
enn det som fantes før ulykken. 292 dekar av dette var fast mark, og 15 dekar
var elvebredd og sandører. I tillegg var det 12 dekar elveløp.
Ludvig døde i 1900, og Ragnhild solgte Baglan samme år til Eleseus Erik
sen Baglomo. Han var forøvrig gift med Karen Olsdatter fra den andre
Lennesgården som også hadde overlevd raset.
Deretter flyttet Ragnhild og Rikke til By nordre østre hvor de losjerte i
1900. Ragnhild døde på Kjæran i 1906.
Johannes ble gift med Tora Storbakken.

----
261 RasB
----
LYNG
Lyng har helt siden de aller eldste tider vært en av de betydeligste gårdene
i Verdal. I ættesamfunnets tid var dette sete for en mektig ætt, og gården
var blant de aller største.
I kristen middelalder ble gården delt i Nordre og Søndre Lyng. Men alli
kevel var det mektige ætter som bodde her.
Ridderen Audun Vigleikson, sønn av Vigleik Stallare, bodde på Nord-Lyng
på 1200-tallet. Etterkommere av disse var de for oss verdalinger kjente
bondehøvdinger Aslak på Lyng og hans sønn Vigleik Aslakson.
Andre navn som er nevnt i Lyngs eldste historie, er lagmann Sigurd Jons
son og hans hustru Ragndid, og den rike korbroren Sigurd Krafs. På 1300-tallet
var alle disse innblandet i stridigheter angående eiendomsrett i Lyng.
På 1600-tallet ble Lyng søndre delt slik at Lyng mellom oppsto.
I 1835 ble halvparten av Lyng mellom fråskilt, og dermed oppsto Lyng
mellom vestre. Den andre halvparten ble følgelig kalt Lyng mellom østre.
Men Lyng søndre ble også delt. Det skjedde i 1845, men skylddeling fant
sted først i 1859. Disse to kaltes Lyng søndre østre og Lyng søndre vestre.
Ytterligere frådeling av mindre parter skjedde også, men i den grad de ikke
ble berørt av raset, viL ikke de bli omtalt nærmere her.
Alt i alt eksisterte det ikke færre enn fem større garder med navn Lyng
da raset gikk. Og alle disse ble berørt i større eller mindre grad. Dessuten
ble en del mindre parter, som før hadde vært husmannsplasser, samt eksister
ende husmannsplasser, berørt.
Lynggårdene lå som forholdsvis nære naboer nede på elvesletten i 1893.
Lyng nordre lå lengst unna. Lyng nordre lå på østsiden av veien fra Stikle
stad. Grovt sett kan man si at Vukuveien i dag tilnærmet følger den linjen
veien fulgte før raset.
De fire andre lå på vestsiden av veien, og de lå parvis kloss inntil hveran
dre med mindre enn en tunbreddes avstand mellom husene i hvert par. Og
avstanden mellom Lyng søndre og Lyng mellom var heller ikke stor.
Lyng søndre lå noe sydvest for Lyng mellom.
Det var ikke så lite teigblanding innen det gamle store Lyngsvaldet ved
slutten av forrige århundre. Dette skyldtes ikke minst de store forandringer
dette valdet hadde gjennomgått i form av ras og elvebrudd opp gjennom tiden.
Generelt

----
262
----


----
263 RasB
----
Og dette hadde også medført at gårdene var blitt flyttet en rekke ganger. Det
er i dag helt uråd å fastslå hvor de eldste gårdene har ligget.
Lyngvaldet var stort, og det omfattetfem store garder. Av disse ble den største,
Nord-Lyng, totalt ødelagt. Dessuten ble et mindre bruk, Lyng lille og et par
husmannsplasser ødelagt. Nordlyngstuggu er plassert langt nord på kartet.
Dette er en gjetning.


----
264 RasB
----
Flyttingen av Lynggårdene etter raset.


----
265 RasB
----
Dette var en liten part utskilt fra Nord-Lyng. Skjøtet er utstedt i 1892. Tid
ligere hadde dette vært en husmannsplass under gården. Den kaltes da
Fergestuggu. I dagligtalen ble dette navnet benyttet. Kjøperen var Martin
Olausen Mule.
Bruket lå helt mot nord på Nord-Lyngsvaldet. Det grenset i nord mot Ekle.
Mot øst og syd lå Nord-Lyng. Mot vest lå elven. Husene lå nede i en liten
bekkedal. Trolig var bekken grensen mellom Ekle og Lyng.
Fergemannsfunksjonen ble fortsatt ivaretatt etter at dette var blitt en selv
stendig eiendom.
Straks etter raset ble det foretatt beregninger av arealet. Det var nokså
beskjedent, nemlig 29,5 dekar. Alt var dyrket mark.
Sky Iden ble fastsatt til 1 mark 51 øre.
11890 da Fergestuggu fremdeles var en husmannsplass, var utsæden 0,37
hektoliter bygg, 1,04 hektoliter havre og 4,17 kilo poteter.
1. januar 1891 besto besetningen av 1 ku, 5 sauer og 10 høns.
I 1893 var det 3 kyr, 10 sauer og et ukjent antall høns på Lyng lille. Det
må her bemerkes at indersten, Petter Sørensen, eide en av kyrne og fem av
sauene. Når det gjelder Martin Mules dyr, heter det i kjøpekontrakten da han
kjøpte Lyng lille, at han hadde tillatelse til å la en ku beite i Lyngs utmark.
I følge forsikringsprotokollen var det følgende hus på Lyng lille: Ny
hovedbygning, lade og forhus, stabbur, høybu.
Av inventaret er 1 en-etasjes jernkakkelovn og 1 en-etasjes ovn spesielt
nevnt.
Folket
I mai 1893 bodde følgende mennesker på Lyng lille eller Fergestuggu:
- Martin Olausen Mule, selveier, 36 år
- Sofie Nikoline Petersdatter, kone, 25 år
- Gudrun, datter, 2 år
- Petter Matteus, sønn 1 år
- Peter Sørensen, inderst, 51 år
- Julie Birgitte Pettersdatter, 16 år
- Martin Pettersen, sønn, 11 år
- John Pettersen, sønn, 7 år

----
266 RasB
----
Martin Olausen Mule og Sofie Nikoline Pettersdatter,
Martin var fra Mule på Verdalsøra. Han var sønn av Olaus Mule og Gunelie
Ivarsdatter. Mule var en gard i Sørgata på Verdalsøra. Martin kjøpte Ferge
stuggu etter at han ble svigersønn der.
Sofie Nikoline var datter av Petter Sørensen og Beret Marta Johanne sdatter.
Peter Sørensen var enkemann. Han bodde på Lyng lille sammen med to
av sine barn. Han er oppført som inderst på Nord-Lyng i de offisielle listene.
Men det er en sammenblanding med det faktum at han tidligere hadde vært
husmann under samme gard. Nå bodde han som inderst hos sin svigersønn.
Martin Pettersen var ikke hjemme denne natten. Akkurat da var han på
den andre siden av elven på en av Rosvollgårdene.
Hva som skjedde
Fergestuggu lå som nevnt, langt mot nord på Lyngsvaldet. Og den lå lavt.
Den lå nede i en grunn bekkedal som var skaret ned i elvesletten.
Folkene ble vekket av dunderet, men de rakk ikke å komme ut. Leiren kom
så fort at dører og vinduer ble stengt. Egentlig var det bra, for hadde de vært
ute, ville de ganske sikkert ha druknet. Og de ville ikke ha rukket å nå høye
re land.
Lille John på 6 år husket at han våknet ved at leiren kom så fort inn i rom
met hvor han lå, at den steg over og opp i sengen hans. Han ble sittende fast
i leiren og klarte ikke komme seg løs ved egen hjelp. Men hans far kom


----
267
----

■§.§
-!S R
i
R
Ju C
1 *

 

----
268 RasB
----
Familiebikie. Personer merket * var ikkefødt i 1893. Bakfrå v. : Peter Matteus,
Gudrun. Foran: Martin Mule, Søren * Sofie Nikoline Pettersdatter.
styrtende inn i rommet, hugg tak i ham og rev ham opp. Deretter kastet han
ham opp lofts trappen. 1
Alle i huset klarte å komme seg opp på loftet. I løpet av noen sekunder
ble huset revet av murene og ført bortover. Murpipen ramlet sammen som
følge av dette, men heldigvis kom ingen til skade. Huset ble ført et godt stykke
østover i retning av Hegstadbakkene. Det var vel blant annet dette hushjelpen
på Fagerhøy hadde sett, da hun så husene komme seilende oppover bakke.
Bevegelsene ble for store for huset, og andre etasje ble revet av. Den
underste etasjen stakk dypere i leiren, og da det kom nye mengder leire velt
ende, ble presset for stort. Andre etasje ble ført et stykke lengre.
Av en eller annen merkelig grunn, fulgte gulvet med andre etasje slik at
de som befant seg oppe på loftet foreløbig var trygge.
Fra et vindu vinket de med en lue. De ble sett, men man antok at det var
umulig å redde dem. Først da de militære kom, begynte man å bygge en bro
utover til dem fra Hegstad.


----
269 RasB
----
Men etter en lang stunds arbeid viste det
seg at det var uråd å komme dit. Det var
for få mannskaper, og det fantes for lite
materialer. Sersjant Nils Høien som var
leder for denne militæravdelingen, be
stemte derfor at de skulle prøve seg fra
Lyng hvor det var bedre tilgang på
materialer.
På vei dit ble de stoppet av Gunnbjørn
Pettersen fra Hegstadstuggu. Han ba dem
gråtende om å hjelpe seg med å redde to
mennesker på hans husmannsplass. Dette
gjorde de, og i den sammenheng fikk de
høre at det fantes en bordstabel på Heg
stad. Samtidig kom 16 nye militære mann
skaper fra Rinnleiret. Og det ble da
bestemt å fortsette arbeidet med broen fra
der de hadde begynt.
Julie Birgitte Pettersdatter Lyng.
De som befant seg ute i leirsuppen, måtte bare vente. Men utenfor huset
hadde Martin Mule hatt en materialstabel av planker og bord liggende. Denne
stabelen var blitt skjøvet foran huset helt til det ble liggende i ro. Da ferden
stanset, lå stabelen bare 1 til 1 1/2 meter unna. Martin hoppet derfor dit og
begynte å bygge bro mot land.
Mens soldatene var på vei utover mot dem, kom løytnant L'Or ange, og
han overtok kommandoen. Og endelig, langt utpå dagen, møttes de to broe
ne, og soldatene nådde ut til Fergestuggu. Folkene ble alle reddet uskadde
ut gjennom et vindu på loftet eller gjennom hullet etter pipen og opp på taket,
hvoretter de ble brakt i sikkerhet på land.
Men alle dyrene unntatt en gris, omkom. Det fortelles at denne grisen levde
inne i minene av uthuset. Grisen hadde et navn, og da Julie syntes hun så
den mens de satt innesperret på loftet, sa hun navnet på den, og den gryntet
som svar. Uthuset hang sammen med stuen, og de klarte å få grisen opp på
loftet. Seiv om grisen ikke var fullvoksen, var det et svare strev å få den
opp på hellgulvet. Den var tung og rund, og den var glatt og sleip av leiren.
De fikk den omsider opp på loftet hvor de seiv var, og den ble berget.
Hele eiendommen på 29,5 dekar ble begravet under et mange meter tykt
leirlag.
Jorden var verdsatt til 1.500 kroner.
Resten av eiendommen sto i kr. 1.800.
Alt gikk tapt.


----
270 RasB
----
Etterpå
Martin Olaussen ble tilstått en erstatning på kr. 1.810. Hans gjeld på kr.
1.71 til Verdalens Meieris landhandel på Stiklestad ble betalt og fratrukket
dette beløpet.
Petter Sørensen fikk også en erstatning
på kr. 375. Han fikk 50 kroner i forskudd.
Skylden for Lyng lille ble i 1895 fast
satt slik:
Gårdsnr. 111, bruksnr. 3, Lyng lille av
skyld mark 1,51 et avtak for 20 år av mark
1,51, og deretter for bestandig et avtak av
mark 1,36.
Dette medførte en reduksjon av vei
skatten på kr. 0,52 for første halvår 1893.
Hele eiendommen ble utlagt til Staten i
den såkalte Lennes-Lyngteigen. Det tapte
arealet hadde vært 29,5 dekar. Av dette
var det i statsteigen 20 dekar fast mark,
og 9,5 dekar var elvebredd og sandører.
I tillegg var det 7,5 dekar elveløp.
I 1900 bodde Martin og Sofie med sine
to barn på Reschvoll (Riksvoll) på Melan.
John Pettersen Lyng.
Martin døde på Øra (Mulegården) i 1936.
Gudrun ble gift med Olaf Gustavsen Sem. De bodde i Bjørga. Hun døde
i 1967.
Peter Matteus ble gift med Karla Strømstad fra Steinkjer. Peter døde 11946
Petter Sørensen bodde siste årene hos sin sønn Martin. Han døde i 1922.
Martin Pettersen ble gift med Nora Antonsdatter Ystgård fra Røra. De bodde
på Ørmelen. Han døde i 1942.
Julie Birgitte var i 1900 kvegrøkter på Forbregd. Hun arbeidet også en
lang tid i Skalstugan i Sverige. Hun giftet seg ikke.
John Pettersen ble gift med Ber gitte Larsen. De bodde på Tinden. Han
arbeidet i lensen til Verdalsbruket. Han døde i 1965.
Om John fortelles det at på grunn av denne opplevelsen var han alltid på
vakt når elven gikk stor ved Tinden. Spesielt passet han på i vårløsningen.
Dersom den var så stor at isen kunne komme inn over land, fikk ikke hans
barn gå og legge seg uten at de hadde klærne på. Han hadde nemlig en gang
seiv opplevd å måtte rømme ut i bare nattklærne, og det skulle ikke skje en
gang til.
Note:
1 Dette er fortalt av Einar Lyng, John Lyngs sønn.


----
271 RasB
----
Lyng mellom vestre ble til i 1835 ved at far og sønn delte gården. Sønnen
fikk Lyng mellom vestre, mens faren beholdt Lyng mellom østre.
Lyng mellom vestre var en av de fire Lynggårdene som lå i klynge. Jorden
var blandet sammen slik at det ikke er mulig å fastslå nøyaktig hvordan gren
sene mellom de fire gårdene gikk. Men hele dette valdet lå innesluttet av Ver
dalselven mot syd og vest, Nord-Lyng mot nord, Mo mot øst og Haga mot
øst og sydøst.
Det ble fastslått at arealet i 1893 hadde vært på tilsammen 382,87 dekar.
Av dette var 265,25 dekar dyrket mark, 98,7 dekar skog, 7,9 dekar eng, 9,5
dekar annen udyrket mark og 1,52 dekar veier og bebyggelse.
Matrikkelskylden var 13 mark 22 øre.
11890 var utsæden 4,17 hektoliter bygg, 20,85 hektoliter havre, 1,04 hekto
liter havre til grøntfor, 0,17 hektoliter erter og 16,5 hektoliter poteter. 0,25
ar ble benyttet til andre rotfrukter enn poteter. På gården fantes det 6 to-hjulte
vogner og 1 slåmaskin.
1. januar 1891 var husdyrbestanden 2 hester, 7 storfe, 5 sauer, 2 griser
og 12 høns.
Antageligvis var besetningen omtrent like stor i 1893.
Folket
Bruker av Lyng mellom vestre i 1893 var Severin Berg. Han var kommet
dit ved giftermål med enken, Marie Ottesdatter.
Da raset gikk, bodde følgene mennesker på gården:
- Severin Sivertsen Berg, gårdbruker, 39 år
- Marie Otelie Ottesdatter, 27 år
- Jakob Iversen, sønn, 8 år
- Oluf Iversen, sønn, 6 år
- Ellev Ellevsen Stubbe, tjener, 19 år
- Anton Martinsen, tjener, 17 år
- to tjenere
Dessuten bodde på kåret
- Sigrid Anfinnsdatter, kårenke, 68 år

----
272 RasB
----
Marie Ottesdatter og Severin Sivertsen Berg fotografert i 1896.
fanget er født etter raset.
Severin var blitt gift med Marie bare kort tid i forveien. Hennes første
ektemann, Iver Annens Jakobsen, døde i 1890. Severin var fra Røra. Hans
foreldre var Sivert Johnsen Berg og Beret Maria Pedersdatter fra Østvoll i
Verdal.
Marie var datter av Otte Eliassen Lyng søndre og Anne Marta Olsdatter
fru Ngss
Jakob og Oluf var sønner fra Maries ekteskap med Iver Anneus.
Ellev Ellevsen var fra husmannsplassen Stubbe under Stene. Hans foreldres
navn var Ellev Larsen og Ingeborg Anna Ellevsdatter.
Anton Martinsens foreldre var Martin Andreassen og Ingeborganna Anders-
datter.
Hvem de to andre tjenerne var, er ukjent.
Sigrid Anfinnsdatter hadde vært gift med Jakob Johannessen, og var så
ledes mor til Iver Anneus, Maries første ektemann. Hun var fra Sokndal.

 

----
273 RasB
----
Hva som skjedde
Her har vi en beskrivelse av hvordan man opplevde raset på disse gård
ene. 1 Ellev Stubbe som var dreng på denne gården, forteller at de ble vekket
av en rytter som kom til gards. Severin Berg ba Ellev om å varsle på de andre
gårdene. Ellev så leirmassene like utenfor gårdsporten på en av de andre gård
ene. Det var da stilt, men det fløt alt mulig rart ute i leirsjøen.
I likhet med folkene på de andre Lynggårdene, rømte også alle vekk. De
sprang oppover bakkene i retning av Mo. De to ungguttene Ellev og Anton
sprang med treskoene i hendene. 2
Det syn de fikk fremfor seg da nådde frem til Mo, var enda verre enn det
de hadde forlatt nede ved Lyng. Det store, uhyggelige, blåsvarte svelget etter
raset gapte fremfor dem. Og akkurat da de nådde så pass langt frem at de
så gapet nedenfor seg, så de den siste delen av skredet. De så hvordan store
jordflak med husrester og skrikende mennesker suste forbi. Og de så hvor
dan et slik flak hvelvet. Hele flaket veltet rundt, og mennesker, hus og trær
som hadde vært på oversiden, var plutselig borte. Overflaten var nå omdannet
til en blågrå ujevn flate hvor bare noen trerøtter stakk opp, trerøtter som bare
noen sekunder tidligere hadde pekt nedover, men som nå stakk opp som
forvridde karikaturer av trær.
Flukten gikk nå nordover. De diskuterte hvorvidt det var tilrådelig å løpe
forbi Prestegården. Kursen ble satt noe mer mot nordvest. Først ved Buvollen
ved Øgstad stanset de. Da de kom dit, fant de Magnus Larsen Tokstad sitt
ende på en stubbe der. Han og hans familie hadde sprunget dit fra Moåker.
Seiv hadde de rømt fra husdy rene, men etter kort tid kom de tilbake for
å ta hand om dem.
De første par dagene hadde de tilholdssted på Forbregd.
Ingen mennesker kom til skade, men kårenken mistet to sauer.
Gården måtte fraflyttes omtrent øyeblikkelig. For da elven steg over leir
demningen, og vannet fløt utover, tok elven nytt leie akkurat over det partiet
hvor disse fire Lynggårdene lå.
Så i tillegg til de skader eiendommen ble påført av selve leirraset, fikk den
også store flomskader da dette skjedde. Store arealer ble dekket av grus, sand
og leire, og det tok lang tid før disse jordene kunne tas i bruk igjen.
Skaden på gården ble ganske omfattende. 164,4 dekar av den dyrkede jorden
ble ødelagt. 7,9 dekar eng og 26,6 dekar skog gikk også med. Tilsammen
utgjorde dette et areal på 198,9 dekar.
Dette tilsvarte 5/7 av jorden.
Jordverdien hadde vært kr. 10.620 før raset. Tapet ble satt til kr. 7.585.
Igjen var det da tilsvarende kr. 3.035.
Eiendommen forøvrig var verdt kr. 13.000 før raset. Etterpå sto den i kr.
4.000, slik at tapet kom seg på kr. 9.000.

----
274 RasB
----
Etterpå
Alle Lynggårdene ble flyttet. Tre havnet på den andre siden av veien Ira
Stiklestad, mens denne ble flyttet noe lengre mot nord. Etter en tid ble den
flyttet enda en gang. Nå ble den liggende på vestsiden av hovedveien et for
holdsvis kort stykke mot syd for den opprinnelige plassen.
Severin Berg ble tildelt en erstatning på kr. 7.160. Han fikk kr. 636,65
i forskudd. Av dette var kr. 236,65 til dekning av hans gjeld til Verdalens
Meieris landhandel på Stiklestad.
Sigrid Anfinnsdatter på kåret fikk kr. 400 i erstatning, og det ble foreslått
kr. 400 i årlig livrente til erstatning for tapt kår.
I 1895 ble skylden for gården fastsatt slik:
Gårdsnr. 110, bruksnr. 1, Lyng mellom vestre av skyld mark 13,22 et av
tak for 20 år av mark 9,44, og deretter for bestandig et avtak av mark 8,44.
Lyng mellom vestre sett fr a nord i 1918.
Foto: Einar Musum
Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 3,26 for første halvår 1893.
Den ødelagte jorden var 198,9 dekar. Dette ble utlagt i tre teiger til eieren
og en teig til Staten. Av de som ble utlagt til eieren, var to store og en liten.
Alle lå i sammenheng med jorden som var igjen. Dette arealet utgjorde til
sammen 135,1 dekar. Av dette var igjen 93,5 dekar fast mark. Resten, 41,6
dekar, var elvebredd og sandører. I tillegg kom 42 dekar elveleie. Statens
areal var 32 dekar hvorav 19,4 dekar var fast mark, og 12,6 dekar var elve
bredd og sandører. Dessuten var det 2,4 dekar elveleie. Alt i alt var dette
31,8 dekar mindre enn det som ble ødelagt.
Severin vedble å bruke gården til han døde i 1917.
Marie Ottesdatter døde i 1933.

 

----
275 RasB
----
De to brødrene Jakob Iversen og Oluf Iversen ble også boende på Lyng
mellom vestre. Ingen av dem giftet seg.
Sigrid Anfinnsdatter døde før 1900.
Ellev Stubbe kjøpte senere Auskinnesset. Denne eiendommen ble kalt Ting
voll. Han var gift med Ragnhild Elise Petersdatter Lindset.
Anton Martinsen fortsatte som dreng på Lyng en tid. Så fikk han arbeid
på jernbanen. Hans far kjøpte Høknes, og Anton bodde der i 1900. Han reiste
så til Amerika, hvor han var i åtte år. Han giftet seg med Anna Mikalsdatter
Kålen fra Ekle.
Noter:
i Fra et lydbandopptak.
Opplysninger ved Meier Høknes.
Verdalsboka - 18


----
276 RasB
----
LYNG MELLOM ØSTRE 110.3
Gården
Lyng mellom østre og Lyng mellom vestre ble til da far og sønn delte Lyng
mellom i 1835.
Disse to gårdstunene lå helt inntil hverandre på vestsiden av veien fra Stik-
lestad i 1893.
Bare et kort stykke unna mot sydvest lå de to gårdene Lyng søndre vestre
og Lyng søndre østre. Og disse fire gårdene hadde jorden liggende som teig
blanding, og det er derfor ikke mulig i dag å fastslå hvordan de innbyrdes
grensene'var. Men totalt grenset de mot Nord-Lyng i nord, mot Mo i øst,
Haga i syd, og elven i syd og vest.
I 1893 ble det fastslått at gården hadde bestått av et samlet areal av 364,93
dekar fordelt på 240,05 dekar dyrket jord, 83,7 dekar skog og havning, 33,5
dekar eng, 3,51 dekar annen udyrket mark og 4,17 dekar veier og bebyggelse.
Matrikkelskylden var 11 mark 88 øre.
I 1890 ble det sådd 2,78 hektoliter bygg, 22,24 hektoliter havre og 0,23
hektoliter erter. Det ble satt 19,46 hektoliter poteter. På gården fantes det
5 to-hjulte vogner.
1. januar 1891 var det 2 hester, 6 storfe, 9 sauer, 2 griser og 11 høns.
Hvor stor besetningen var i 1893, er ikke kjent. Men den var trolig noen
lunde like stor som i 1891.
Folket
Eierne skiftet en del på denne gården etter at den ble delt. Da raset gikk,
sto formelt Karen Maria Andersdatter som eier, men det var hennes sønn
Johannes Johannessen som brukte den.
Følgende bodde der da raset gikk:
- Johannes Johannesen, gårdbruker, 23 år
- Oline Gustava Olsdatter, kone, 26 år
- Karla, datter, 11/2 måned
- Karen Maria Andersdatter, kårkone, 60 år
- Mette Oline, datter, 17 år
- tre tjenere (Mette er muligens tatt med i dette tallet)
Johannes var sønn av den forrige eieren Johannes Olsen og den ovenfor-
nevnte Karen Maria Andersdatter.
Oline Gustava var datter av Ole Olsen og Gurianna Larsdatterpé. Ness østre.

----
277 RasB
----
Karen Maria var fra Stuskin. Hennes
foreldre var Anders Jakobsen og Marta
Sevaldsdatter.
Mette Oline var Karen Marias datter, og
således søster av Johannes.
Hvem de tre, eventuelt to tjenerne var,
har ikke lyktes å finne ut.
Hva som skjedde
Her finnes litt opplysninger om hva som
hendte. 1
De ble vekket av raset, og de kom seg
ut. De rakk visstnok å få på seg litt klær.
Krøtterne ble sluppet ut og drevet foran
dem oppover mot Mo. De var overbevist
om at gården ville gå under.
Oline Gustava Olsdatter Lyng.
Mette og Karen ble sendt i forveien opp-
over mot Mo. De bar med seg Karla som bare var seks uker og var blitt døpt
helgen før. De andre skulle få med seg husdy rene. Begge to var nærmest
hysteriske, men Karen var den roligste. Da de skulle passere et gjerde, sa
Mette at de måtte legge fra seg lille Karla. Hun ville ikke greie seg allikevel.
Karen protesterte på dette. «Vi skal ta med jentungen!» sa hun. Og slik ble
det. 2

Inne i kårstuen på Lyng mellom østre sommeren 1903. Personer merket med
* var ikke til stede da raset gikk. Fra v.: Oline Gustava Olsdatter, Karen
Maria Anders datter, Anna Karmhus * Olaus Karmhus *, Karla Johannes
datter, Mette Oline Johannesdatter.

 


----
278 RasB
----
Mette Oline Johannesdatter
Lyng.
På Mo var folkene borte. Dy rene ble
etterlatt der, og de gikk oppover mot
Gjermstad. Derfrå gikk de til Karmhus i
Leksdalen hvor Karen Marias eldste
søster, Anna, var kone. Der var det sam
let mye folk som hadde rømt fra raset.
Etter hvert som situasjonen stabiliserte
seg, ble det klart at de ikke kunne vende
tilbake til gården. Elven tok leie over dette
området, og omtrent alt ble ødelagt. Grun
nen ble delvis gravet unna husene, og mye
av den jorden som var blitt forskånet for
ødeleggelse av selve raset, ble nå rasert av
elven. Store grusmengder la seg opp over
alt.
Dyrene ble værende på Mo
Det ble ødelagt et areal av 185,83 dekar.
Av dette var 104,25 dekar dyrket jord,
70,39 dekar var skog, 4,17 dekar var veier
og bebyggelse, og 3,51 dekar var annen udyrket mark

På gardsplassen på Lyng mellom østre i 1903. Personer merket med * var
enten ikke til stede eller de var ikke født da raset gikk. Fra v.: Marie Aspås
(var med i raset på Krågsmoen), Mette Lyng, Julie Lyng *, Karla, Karen
Lyng, Ingemar Karmhus *, Olaus Karmhus *, Anna Karmhus *, Oline Lyng,
Olga Lyng *, Martin (dreng på Lyng - uvisst om han var der i 1893), på hesten
en liten gutt, ukjent *.

 


----
279 RasB
----
Dette tilsvarte 3/4 av jorden.
Jordverdien før raset ble satt til kr. 9.100. Skaden på jorden beløp seg til
kr. 6.850 slik at det ble igjen en verdi tilsvarende kr. 2.250.
Resten av gården var verdsatt til kr. 11.500. Skaden ble taksert til kr. 8.300,
og det sto således igjen verdier for kr. 3.200.
Etterpå
Johannes Johannessen fikk en erstatning på kr. 6.800. Han fikk kr. 650
i forskudd.
Karen Maria Andersdatter som var kårkone, fikk kr. 600 i erstatning. Hun
fikk 100 kroner i forskudd. Dessuten ble hun anbefalt en årlig livrente på
kr. 400 som erstatning for det tapte kåret.
I 1895 ble sky Iden fastsatt slik:
Gårdsnr. 110, bruksnr. 3, Lyng mellom østre av skyld mark 12,16 et avtak
for 20 år av mark 8,91, og deretter for bestandig et avtak av mark 7,91.
Familiebilde av Johannes 'familie i Amerika. Foranfra v.: Johannes Johan
nessen Lyng, Borghild, Marta (hans 2. kone f. Balgård). Bakfrå v.: Olga,
Oskar, Julie. Bare Johannes varpa Lyng da raset gikk. Se også bilde under
Lyng søndre østre.
Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 3,07 for første halvår 1893.
Det ødelagte arealet på 179,1 dekar ble utlagt i tre teiger, to til eieren og
en til Staten. Eierens parter lå ved hjemteigen. De var på 111 dekar. Av dette
var 90,2 dekar fast mark og 20,8 dekar elvebredd og sandører. I tillegg var
det 12 dekar elveleie. Statens part var 31,9 dekar hvorav 17,9 dekar var fast


----
280 RasB
----
mark, og 14 dekar var elvebredd og sandører. I tillegg til dette var 2 dekar
elveløp. Det utlagte området var således på 142,9 dekar eller 36,2 dekar
mindre enn det som hadde gått tapt.
Statens del inngikk i den såkalte Lennes-Lyng-teigen som senere ble kalt
Statsteig B.
Johannes og Oline fortsatte på gården. De fikk flere barn. Men i 1903 ut
vandret han til Amerika. Hans kone ble igjen, og hun døde her i 1905. Han
vendte tilbake og utvandret for andre gang i 1906, denne gang sammen med
tre av barna. Gården ble overdratt til Nils Andersen Brenne.
Men Karla ønsket ikke å reise. Hun ville til sin bestemor som da bodde
på Karmhus. Den yngste datteren, Lilly, som bare var 3 år, kunne heller ikke
være med da Karla, som var eldst, ikke reiste. Senere sies det at Karla angret
på at hun ikke ble med, for da hadde også Lilly kommet til Amerika. 3
Johannes giftet seg med Marta Balgård fra Verdal som han traff i Amerika.
Han døde i North Dakota i 1920.
Kårkona Karen Maria Andersdatter døde på Gamlehjemmet i 1920
Karla ble gift med Peder Johannessen Sende. Hun døde i 1991.
Mette Oline flyttet til Trondheim hvor hun blant annet var selskapsdame
for en fru Bøckmann. Hun var ugift. Hun døde i 1944
Lyng mellom østre og i bakgrunnen Lyng søndre vestre sett fra sydvest i 1918.
Foto: Einar Musum.
Noter:
1 Fortalt av Karla Sende, som seiv var med, dog bare 1 Vi måned gammel. Hun gjenga hva hennes
tante Mette hadde fortalt.
2 Opplysninger ved Aslaug Melby, Karlas datter.
3 Opplysninger ved Oline Åsan og Johannes Sende, to av Karlas barn.


----
281 RasB
----
Nord-Lyng eller Lyng nordre var som navnet sier, den nordligste av Lyng
gårdene. Hvordan den opprinnelige storgården Lyng ble delt tidligere, er be
skrevet andre steder. Men det kan dog bemerkes at mens den andre parten
ytterligere ble delt, ble ikke Nord-Lyng delt flere ganger, og følgelig var dette
en av de aller største gårdene som ble ødelagt av Verdalsraset.
Nord-Lyng lå nede på elvesletten noe lavere enn de andre Lyng-gårdene.
Mot vest grenset gården mot Verdalselven. Mot nord grenset den mot Heg
stad. Helt oppe i det nordøstre hjørnet nådde valdet opp til Prestegårdsval
det. Mot øst og syd lå valdene til de øvrige Lynggårdene.
Beregninger som ble foretatt like etter raset, viser at det totale arealet på
gården hadde vært 811,05 dekar. Av dette hadde det dyrkede arealet utgjort
377,2 dekar. Skog og havning utgjorde 393 dekar, mens eng og annen udyrket
mark utgjorde tilsammen 40,85 dekar.
Matrikkelskylden var på hele 33 mark 26 øre.
Utsæden var i 1890 9 hektoliter bygg, 45 hektoliter havre, 4 hektoliter havre
til grøntfor, 0,4 hektoliter erter, 50 kilo gressfrø og 32 hektoliter poteter.
0,07 ar ble brukt til andre rotfrukter, og kjøkkenhagen var på 0,1 ar. Videre
fantes det 8 to-hjulte vogner og 1 slåmaskin på gården.
Husdyrbestanden var pr. 1. januar 1891 6 hester, 22 storfe, 15 sauer, 7
griser og 10 høns.
I 1893 var besetningen 7 hester, 21 storfe, 20 sauer, 6 griser og et ukjent
antall høns.
Forsikringsprotokollen forteller også om en stor gard. Husene er beskre
vet slik: Hovedbygning bestående av to kammer, kjøkken, fordør samt over
værelser; to stabbur; ladebygning med to kornstål, to høy laver, og påbygget
kjørehus og treskemaskin; vedsagskur med grisehus; uthus bestående av vogn
bod, staurhus og småfehus med gang mellom, gjødselrom med stall og stall
port; og tørkehus. Det blir spesielt bemerket i forsikringsprotokollen at husene
er forsynt med nevertak og bordkledning. Forsikringssummen i 1893 kan ikke
utledes, da gården var utmeldt fra Branntrygdelaget i 1880.
Derimot står løsøreforsikringen. Den var eksklusive krøtter på kr. 6.500.
Avlingen var forsikret slik: 70 tønner bygg - kr. 840; 250 tønner havre -

----
282 RasB
----
kr. 2.000; 400 lass høy - kr. 4.000; og 220 berger halm - kr. 660, tilsammen
kr. 7.500.
I en brannforsikringsprotokoll tilhørende Verdal kommune er husene på
gården beskrevet slik:
a. Et våningshus i to etasjer oppført av tømmer på syllmur av stein med
tak av bord, tekket med never og torv, 28,2 meter langt, 6,5 meter bredt
og 4,7 meter nøyt under raften. Det er innredet med 3 beboelsesværelser,
kjøkken, gang og størhus nedenunder. Ovenpå er det 6 beboelsesværelser
og gang. Bygningen er utvendig panelt og innvendig forsynt med gulv, loft,
23 fag vinduer, 14 dører, 1 skorstein og 2 loddpiper, 5 kakkelovner og 1
komfyr. Av værelsene er 4 tapetserte og malte. Det finnes 2 trappeganger.
Under bygningen finnes en kjeller av gråstein.
Takst for bygningen kr. 3.900
murverket » 300
ovnene » 200
kr. 4.400
b. Et stabbur 3,76 meter i øst for ltr a, 6 meter langt, 5 meter bredt og
3,76 meter nøyt under raften oppført i to etasjer av tømmer på stolper med
tak av bord, tekket med never og torv. Gulv og loft er innlagt, og det er inn
satt 2 dører, 1 vindu og 1 trapp. Det er utvendig panelt.
Takst kr. 540
c. Et stabbur 3,13 meter i øst for ltr b, 6,58 meter langt, 5,64 meter bredt
og 4 meter høyt under raften. Det er oppført av tømmer i to etasjer på stolper
med tak av bord, tekket med never og torv. Gulv og loft er innlagt, og det
finnes 1 dør, 1 vindu og 1 trappeoppgang. Det er utvendig panelt.
Takst kr. 600
d. En vedbod 1,25 meter i øst for ltr c, 5,64 meter lang, 6,27 meter bred
og 3,76 meter høy under raften. Den er oppført i to etasjer av tømmer med
tak av bord, tekket med never og torv.
Takst kr. 160
e. En ladebygning 9,41 meter i nord for ltr d som den danner en vinkel med,
34 meter lang, 9,41 meter bred og 5,64 meter høy under raften. Den er opp
ført fra nytt i to etasjer av stolpeverk med oordkledning og med tak av spon.
Den er innredet til vedbod, vognbod, soverom, 2 kornstål nedenunder, oven
på er halmrom med kjørebro. Gulv og loft er innlagt over alt. Det er anbrakt
14 fag vinduer, 5 dører og 3 porter. Bygningen er uten maling.
Takst kr. 3.500

----
283 RasB
----
f. En stall og fjøsbygning vegg i vegg med ltr e som den danner en rett
vinkel med, 50,2 meter lang, 9,41 meter bred og 5,64 meter høy under raften.
Den er oppført fra nytt i to etasjer av tømmer i nederste og bordkledt sperr
verk i andre etasje med tak av spon. Den er innrettet til stallport, stall, gjød
selhus, fjøs, fjøsport og grisehus i nederste etasje, alt med fornøden innredning.
Ovenpå er høylemmer med kjørebro. Gulv og loft er innlagt over alt, og det
er anbrakt 23 fag vinduer, 9 dører og 3 par porter. Bygningen er uten ma
ling. Hele bygningen er panelt utvendig.
Takst kr. 5.700
g. En smie over 47 meter fra nærmeste hus, 6,90 meter lang, 5,64 meter
bred og 2,19 meter høy under raften. Den er oppført i en etasje av tømmer
med tak av bord, tekket med never og torv og med 1 skorstein, 1 dør og 1 vindu.
Takst for huset kr. 80
muren » 20
kr 100
I protokollen er forsikringssummen oppført med tilsammen kr. 16.000, men
summen av beløpene gir kr. 15.000.
Men uansett dette var Nord-Lyng i sannhet en meget stor gard.
Folket
Gunder Gundersen Vodal fra Sparbu kjøpte Nord-Lyng i 1879. Han var
gift med med Kirsten Petersdatter Hegstad fra Sandvollan. Gunder døde i
1892, slik at Kirsten satt igjen som enke på gården da utraset gikk.
Følgende personer befant seg på Nord-Lyng natten til 19. mai 1893:
Kirsten Petersdatter Vodal, gårdbruker, enke, 39 år
Gerhard, sønn, 15 år
Andreas, sønn, 12 år
Peder Konrad, sønn, 9 år
Gudrun, datter, 2 år
Ole Martin Olsen, dreng, 22 år
Marit Andersdatter, tjener, 40 år
Kristine Karlsdatter, tjener, 21 år
Ingeborg, gjeterjente, 18 år (?)
Kirstens foreldre var Peter I. Hegstad og Karoline fra Sandvollan
Ole Olsen var sønn av Ole Olsen Bjartnes og Marta Bårdsdatter Oppem.
Han hadde kommet til Nord-Lyng som dreng bare kort tid før raset.
Marit Andersdatters foreldre var Anders Pedersen og Marta Pettersdatter
som var på husmannsplassen Vistvollen i 1865. Da var Marit 12 år. De var
også på Lille Viken. Marit ble derfor kalt Marit Vigen.

----
284 RasB
----
Familien på Nord-Lyng. Fra v.: Gerhard, 1
Petersdatter Vodal med Gudrun på fanget.
Peder Konrad, Andreas. Kirsten
Kristine Karlsdatter var fra husmannsplassen Hagahaugan, og var datter
av Karl Kristoffersen og Ane Larsdatter.
Ingeborg var trolig den Ingeborg Hansdatter som er oppført i de offisielle
listene over skadelidte. Hun oppgies der å ha vært fra Lyngsholmen. Hun
var opprinnelig fra Stod.
Hva som skjedde
Rasnatten lå Kirsten sammen med sine barn i første etasje. Tjenerne lå oppe
i andre etasje.
Kirsten fortalte etterpå at hun ble vekket om natten av et uforståelig bulder.

 

----
285
----


----
286 RasB
----
Hun sprang ut av sengen og vekket barna. Ikke før hadde hun gjort det, før
leirmassen veltet inn gjennom døren og vinduene og fylte rommet på kort
tid.
Tjenestedrengen Ole kom seg ned og bort til døren inn til rommet deres.
Men de klarte ikke å få den opp da den slo utover og fikk derved trykket
av leirmassen mot. Etter hvert steg leiren så mye at Ole måtte trekke seg
opp på loftet igjen.
Trykket fra leiren sprengte ut en vegg, og nå steg den raskt.
Kirsten og barna måtte klatre opp på bord og stoler for å holde seg over
leirmassene. Til slutt sto Kirsten på et bord ved en vegg og støttet albuene
på en dørkarm. I armene holdt hun lille Gudrun. Da nådde leiren opp under
armene på henne.
En av guttene støttet seg også til den samme dørkarmen mens føttene hvil
te på en kuffert som hadde flytt opp på litt fastere leire. Den andre av guttene
hadde kommet seg opp på restene av den nedbrutte delings veggen, mens den
tredje hadde klart å komme seg opp på toppen av den store slagurkassen som
sto ved den ene veggen.
Der befant de seg alle fem i stummende mørke. Det var helt tett, og luften
ble etter hvert svært dårlig. Kirsten sa seiv at da ba hun til Gud om at han
for barnas skyld måtte skaffe dem lys og luft. Og i det samme sank leiren
ved veggen som ble trykket inn, og det slapp inn både lys og luft.
Men fremdeles var de fullstendig innesperret. Og der satt de i flere timer.
Guttene var hele tiden opptatt av at moren klarte å holde lille Gudrun over
leiren.
I mellom tiden hadde tjenerne på loftet antatt at de nede hadde druknet,
og Ole hadde begynt å rive bordkledning av veggene for å bygge bro inn
til fast land. De tre tjenestejentene hjalp til med dette, og Marit Vigen har
fortalt at blodet rant fra fingrene på dem alle, og de var helt utkjørte av det
harde arbeidet. 1
Da dette arbeidet var kommet så langt at de skulle til å forlate huset, hørte
Kirsten dem. Det er litt uklart hvorvidt hun hørte at de snakket sammen oppe
på loftet, eller om hun hørte dem utenfor huset. Hun såtte da i et skrik, og
da Ole hørte dette, styrtet han øyeblikkelig inn i det rommet som var over
det de var innesperret i.
En mellomvegg var slått skjev, og der var det sprekker i gulvet. Han rev
vekk mellomveggen som sto tvers over gulvplankene, og dermed fikk han
tak med fingrene mellom plankene borte ved veggen. Uten noe redskap eller
verktøy og bare med hendene som hjelp, klarte han å rive løs gulvplankene
slik at han fikk trukket de fem som befant seg der nede opp på loftet. Også
her hjalp de tre jentene til med å både bryte opp golvet og trekke de nedenun
der opp på loftet.

----
287 RasB
----
Det måtte til en mann med kjempekrefter for å klare dette. Men han siet
sund en finger på venstrehånden slik at den måtte amputeres etterpå. 2
Da alle var kommet opp på loftet, sørget Ole Olsen for at både Kirsten
og barna og tjenerne kom seg helskinnet til lands ved ågå ut gjennom et vindu
og over broen han hadde bygget. Derpå ble de tatt med til Prestegården hvor
de ble tatt hand om.
For sin redningsdåd ble Ole Olsen tildelt redningsmedaljen
Andreas har også fortalt hvordan han
opplevde redselsnatten: 3
«Vi bodde på Nord-Lyng. Våren hadde
vært regnfull, og elven som gikk langs den
søndre del av eiendommen, var vokset. I
snøløsningen hendte det at den over
svømmet endel av jorden som lå nærmest.
Det dannet seg en isdemning ved Ros voll,
som lå nedenfor Lyng.
Vi merket ikke noe særlig da vi gikk til
køys om kvelden 18. mai. Vi lå i første
etasje i nordenden av huset, og tjenerne
i annen etasje mot syd.
Ved midnattstid våknet vi ved at vann
fosset inn i rommet og skjønte ingen ting,
men såtte det i forbindelse med elven uten
å kunne finne noen forklaring. Gårds
gutten Ole løp straks ned for å hjelpe oss
Andreas Gundersen Vodal.
ut. Han kom seg gjennom stuen og kjøkkenet bort til døren av vårt soverom.
Jeg sprang bort til døren og snakket med ham. Døren svingte inn i kjøkke
net, og da vannet presset på fra den siden, klarte vi ikke, tross felles anstreng
elser, å åpne døren mere enn at vi kunne stikke hånden gjennom åpningen.
Vannet steg så fort at Ole seiv måtte se å komme i sikkerhet. Han fikk åpnet
kjøkkenvinduet og kom seg på en eller annen måte opp i annen etasje. Vannet
fortsatte å stige og gikk til slutt over gulvet hvor tjenerne oppholdt seg.
Vi som lå i første etasje, ble selvfølgelig avskrevet som druknet.
Det var vi imidlertid ikke. Da vannet var kommet så nøyt at det var om
trent en halv meter til taket, ble det stille.
Der lå vi da, fem mennesker i stummende mørke, mor, tre gutter i alder
fra 15 til 9 år, og minstebarnet, en pike på 3 år. Tresengene var flytt opp,
og vi holdt oss, så merkelig det enn kan synes, hele tiden over leirsørpen.
Vi kunne ikke se hverandre. Jeg husker at min eldste bror, Gerhard, sa at
han kjente klokkekassen under seg. Klokken var antagelig blitt stående mere
eller mindre på plass.


----
288 RasB
----
Mor var kjekk. Hun måtte hele tiden holde den lille piken over sørpen.
Hun inngå oss mot, så vi følte oss sikre på at vi ville bli reddet.
Fra tid til annen skrek vi om hjelp, men ikke noe svar. Ole fortalte senere
at det var skrik over alt, og brøl fra husdy rene.
Utpå natten kom det en liten lysstripe fra veggen, like under taket, og det
var en stor oppmuntring. Det bekreftet at huset hevet seg opp fra grunnmuren.
Jeg kan ikke huske at det ble så lyst at vi kunne skimte hverandre.
Mens vi lå der nede, var Ole gått i gang med å lage en gangbane bort til
nærmeste haug. Avstanden var noe slikt som 100 meter. Han rev av den ytre
bordkledningen av huset og la flater oppå leirsørpen. I sekstiden om morg
enen var han nesten fremme.
Litt før at han og de andre tenkte å forlate stedet, og mens han holdt på
å rive av de siste bordene, syntes han at han hørte lyd fra oss og gikk opp
på loftet over vårt soverom. Da visste vi at redningen var der. Gulvbordene
hadde forskjøvet seg litt, så at han fikk tak med fingrene. Sterk som en bjørn,
som Ole var, rev han uten noe redskap, opp gulvet og drog oss opp, en etter
en. Da hadde vi ligget dernede i 6 timer. Noe trivelig oppholdssted hadde
det ikke vært, men vi kom fra det uten noe men.
Vi fant noe klær og tok på oss. Jeg husker at jeg brukte en bukse som hadde
tilhørt far, som var død året før. Buksen var i største laget for meg.
Vi kom oss så i land og gikk opp til Prestegården, lengere oppe i bygden.
Utpå dagen ble vi hentet til Støp og var der etpar dager til vår onkel på Sand
vollan kom, og vi ble med ham.
Som nevnt, fikk vi ingen skader av det triste opphold i sørpen. Mor levet
til hun ble 89 år. Min eldste bror, Gerhard, drog til sjøs, pådrog seg sykdom
og døde bare 22 år gammel. Seiv er jeg snart 91 år og driver fortsatt som
ingeniør. Konrad, min yngste bror, er 88 år, og min søster Gudrun 80 år.
Begge er i god helbred.»
Konrad Vodal har fortalt sine opplevelser slik: 4
«Da utraset kom i 1893 var var jeg 9 1/2 år. Far min var død høsten før,
og mor og vi fire ungene var tilbake. Søskenene mine var Gerhard 15 år,
Andreas 13, og jeg halvt tiende og Gudrun 3 år.
Vi var inne i et kammers ved siden av kjøkkenet og våknet om natten ved
halv ett-tiden ved at dørene ble slått opp helt ut så vi så ut over som en fjord
gjennom døren. Og vannet kom styrtende inn gjennom dørene, og det steg
nokså fort. Og Ole Martin, drengen vår, prøvde å komme seg ned. Men da
han kom ned trappen, gikk trappen i vei, den. Så kom han inn i kjøkkenet
og prøvde å komme inn i kammerset til oss og hjelpe oss ut. Men han fikk
ikke opp døren. Vi tok i alt det vi vant alle sammen, og han skuvde på, og
han var en kraftig kar. Men vi fikk ikke opp døren mer enn ca. 20 centi
meter. Og så steg vannet så fort at han måtte se til å redde seg seiv. Han

----
289 RasB
----
Peder Konrad Gundersen Vodal montert inn på bilde av tomten av Nord-Lyng.
slo seg ut gjennom kjøkkenvinduet og slo ut et vindu i andre etasje og berget
seg oppå der.
Han var der til det stilnet av litt. Det var slik at Nord-Lyng var en gammel
skyssgård, slik at det ikke var noen adgang mellom tjenerne og husbondfolket,
slik at han kom ikke innpå det loftet der tjenerne var. Men da det ble litt
stillere, roligere, hoppet han ut gjennom vinduet på en stol han kastet ut for
an seg. Og så hoppet han videre bort til det vinduet der tjenerne var.
Og da gikk vannet opp på golvet inne på loftet. Så han gikk ut fra at vi
hadde druknet. Han trodde vannet var like nøyt der vi var også. Men det
var ikke det. Huset hadde seget litt ned fra muren på den enden der tjenerne
var slik at det var så vidt vi hadde et lite rom mellom loftet og leirsuppen
der vi lå. Det var så vidt vi hadde hodet mellom.
Mørkt var det, det gikk over vinduene. Og det begynte å bli lite luft så
det ble tungt å puste. Vi lå der og kauket hele natten, men det var ingen som
hørte oss slik at det begynte å se nokså svart ut, ja.
Men mor ba til Gud om at det måtte bli litt luft for vår skyld slik at vi


----
290 RasB
----
ikke skulle kveles. Og det ble som at en stokk i muren vred seg ut slik at
det ble en liten luftning der.
Jeg lå på en kuffert som fløt opp. Den hadde Andreas bøkene sine i. Og
Gerhard hang visst fast oppe på klokkekassen. Mor sto på bordet og holdt
Gudrun i armene og stødte seg på vinduskledningen. Der sto hun hele natten.
Hvor Andreas var, vet jeg ikke. Men han hadde noe han sto på, han også,
slik at han kom med hodet over sørpen.
Og der lå vi nå til om morgenen i seks-tiden. Da kom han Ole. Han holdt
på å skulle redde seg og de andre tjenerne til fast land. Og han kom så langt
ut at han kom utenfor veggen hos oss. Han hadde revet av panelingen med
bare fingrene. Han hadde ikke noe verktøy. Han hadde ikke så mye som en
kniv, den hadde han lagt igjen i stallporten. Han hadde skodd hestene dagen
før, sa han.
Men da han kom utenfor veggen der vi lå, så hørte han vi kauket. Og så
kom han inn på loftet. Der hadde stuen sviktet så mye at det var sprekk mel
lom to planker over åsene slik at han fikk fingrene under. Der brøt han opp
gulvet, brøt opp gulvplankene, rev opp gulvet og trakk oss opp, en om gangen.
Temmelig leiret var vi, og vi hadde ikke noen klær til pusse av oss med
på loftet heller. Vi fikk nå på oss noen klær som vi fant etter far min. Og
så skulle vi prøve å komme oss til land. Ole fortsatte å rive av panelingsbord
og la bortover leirsørpen. Han hadde kommet så langt at han var nesten fremme
da han kom utenfor veggen hos oss.
Men da vi skulle til å gå, jeg husker jeg gikk sist fordi jeg var minst og
lettest, gikk det meg til knærne da jeg gikk etter bordene.
Men vi kom oss til fast land. Og vi trodde det bare var oss som var blitt
rammet av denne ulykken, for det var flatt ved Nord-Lyng. Men da vi kom
oppover høy den bortover mot Mo, da så vi hvordan det så ut. Leirmassene
lå hele dalen nedover.
Også gikk vi videre bortover til vi kom til Prestegården Auglen. Og der
var det mye folk samlet som hadde reddet seg unna. Noen hadde mistet alle
sine, og det var et sørgelig hus der.
Vi var der til vi fikk sendt beskjed til Støp, det var folk vi kjente godt,
og fikk dem til å komme og hente oss. 5 Og vi var der til slektningene våre
på Sandvollan kom og tok vare på oss.
Ole var i aktivitet senere etter han hadde reddet oss.
Han traff prins Carl da han var her. Prinsen så seg hag i Ole, han ville
ha han til å komme til Stockholm for å bli med i kongens garde, for han var
en kraftkar å se til også.»
En annen som har beskrevet sine opplevelser på Nord-Lyng natten til 19.
mai, er Kristine Karlsdatter fra Hagahaugan. Hun var der, som fortalt oven
for, som tjenestejente.

----
291 RasB
----
«Jeg var på Lyng da utraset kom. Det hadde vært kaldt og regnet hele våren.
Akkurat den dagen hadde vi vært svært tidlig oppe, og det hadde vært uvan
lig mye å gjøre, så da kvelden kom, var vi trette og sovnet med det samme
vi la oss.
Fruen og barna lå nede, men tjeneste
folket lå oppe.
Plutselig våknet vi av et veldig dunder.
Jeg trodde det var verdens undergang.
Utenfor vinduet mitt så jeg hvordan hus
og trær kom farende forbi. Jeg hørte
dyrene brøle og mennesker som skrek i
dødsangst, og jeg var aldeles sikker på at
jeg skulle dø. Det verste var at jeg ikke
visste hvordan det var hjemme. Jeg visste
jo at jeg aldri mer skulle se dem, men jeg
hadde så gjerne villet dø sammen med
dem.
Men jeg døde ikke og ingen av de andre
på Lyng heller, seiv om vi trodde at fruen
og barna, som var nede, var døde. Vi
kunne jo se at leiren sto oppe ved vårt
Kristine Karlsdatter
Hagahaugan
vindu, og huset hadde ristet så mye at vi trodde det skulle ramle sammen
Mens vi pratet om hvordan vi skulle komme oss derfrå, hørte vi at det var
noen der nede som banket i taket og ropte, og da visste vi at det var liv der,
men hvordan skulle vi kunne hjelpe dem?
Men Ole, han var dreng på gården, var veldig sterk. Han brøt opp gulvet
med bare hendene, for det fantes ikke noe verktøy, og dro dem opp. Da vi
kikket ned, så vi at det var aldeles fullt av leire der. De hadde stått oppe på
bordet, og en av småguttene hadde sittet oppe på klokkekassen.
Da alle var oppe, fortsatte Ole å bryte løs bord. Dem la han over leiren,
slik at vi kunne gå på dem til fast mark. Vi kunne ikke se noe, men jeg fikk
senere vite at akkurat der vi hadde gått, fant man elleve døde. Om jeg hadde
visst det, er jeg ikke sikker på om jeg hadde tort å gå.
Ja, så levde jeg, men jeg visste fremdeles ikke hvordan det hadde gått med
mine, og jeg våget ikke en gang å håpe på at jeg skulle få se noen av dem igjen.
A, hvor jeg var lykkelig da det viste seg at alle hadde klart seg. Men mor
trodde ikke at jeg levde, for hun kunne se hvordan det så ut omkring Lyng.
De hadde alle sprunget opp til Mo som lå nøyt, da det begynte. Den eneste
som ble igjen nede ved huset, var farmor, men hun klarte seg også. Og sen
ere traff vi henne hos en gammel kone.
Verdalsboka - 19


----
292 RasB
----
Nelius og Martina hadde små barn. De hadde hatt hver sin på armen og
de andre på slep. 7 Hele tiden mens de sprang for å komme høyere, så de
trær komme mot seg, og de måtte hele tiden forandre retning. Men til slutt
kom de i sikkerhet.
Etter dette våget ingen å bo på det gamle stedet, og hele huset ble flyttet
til Breding. 8
Etter raset gikk jeg og lette etter sakene mine. Det eneste jeg fant igjen
var min salmebok som jeg hadde fått av far. Men den var full av leire og
gjennombløt. Jeg gikk ut i skogen og hengte den på en grein og forsøkte å
tørke den. Den ble aldri så fin som den hadde vært, men jeg har den
fremdeles.»
Som det fremgår av beskrivelsene, er det en del ting som blir berettet på
forskjellig måte. Det hadde naturligvis sammenheng med de enorme sinns
påkjenningene alle var utsatt for. Og det som den ene opplevde som en evig
het, var kanskje for den andre bare et øyeblikk.
Men det er en kjensgjerning at husene var blitt revet av murene og ført
et par hundre meter nordover. De ble liggende spredt utover i leirhavet.
Muligens var det dette som var årsaken til at de som lå nede, berget livet.
Andreas mener at huskassen fløt opp, mens Kristine forteller at leiren sto
til opp under vinduene i andre etasje. Her har vel begge rett, for mens Kirsten
og barna var i nordenden av huset, var tjenestefolkene i sydenden, og huset
som var revet av murene, kunne godt stikke dypere i den ene enden enn i
den andre.
Den 20. mai om kvelden ble soldatene budsendt for at de skulle prøve å
redde noen av husdyrene på gården. Brølene fra de stakkars dyrene hørtes
langt avgarde. Det var først mulig å komme seg dit ut etter at vannet hadde
steget over leiroverflaten. Å ta seg ut til gården var en vanskelig og farefull
jobb. De først ankomne registrerte at tre av hestene lå nede i leirgjørmen
med mulen så vidt over overflaten. De var fotbundet, og det var ingen mulighet
for å berge dem. De ble derfor slått ihjel. De fire andre hestene lå således
til at det på det daværende tidspunkt var uråd å komme bort til dem på grunn
av at det lå støkker fra vegger og tak på kryss og tvers.
Ingen av kyrne kunne berges, men de tok med seg to griser i land.
Et nytt forsøk ga som resultat at to av de gjenværende hestene ble berget
opp på høyloftet. De hadde da stått med forbenene i krybben. De to siste
omkom. Ytterligere en gris ble tatt i land.
Og de to levende hestene ble så omsider berget i land neste dag av de mili-
tære under store anstrengelser.
5 hester, 21 storfe, 20 småfe, 6 griser og et ukjent antall høns gikk tapt.
Dessuten ble 361,3 dekar dyrket mark, 39,4 dekar eng og 256 dekar skog
og havning, tilsammen 656,7 dekar ødelagt.

----
293 RasB
----
Bare 15,9 dekar dyrket mark, 137 dekar skog og 1,45 dekar annen udyrket
jord unngikk ødeleggelse. 13/14 av gården ble ødelagt.
Det ble fastslått at jorden på Nord-Lyng hadde hatt en verdi av kr. 26.200
før raset. Tapet ble satt til kr. 24.330. Bare jord til en verdi av kr. 1.870
var igjen. Eiendommen forøvrig hadde en verdi av kr. 32.000. Av dette gikk
kr. 28.800 tapt. Kun kr. 3.200 var igjen.
Etterpå
I Velferdskomitéens protokoll står det at på det første møte i komiteen,
20. juni 1893, ble det opplyst at det var blitt utbetalt 5 kroner til Kirsten Vodals
eldste sønn. Pengene ble brukt til kjøp av skolebøker.
Ruinerte av Nord-Lyng i 1918. Dette er bordkledningen av hovedbygningen.
Foto: Einar Musum.
Den 5. september fikk hun videre utbetalt kr. 100 som skulle brukes til
underhold av henne seiv og hennes familie. Dette beløpet var en gave.
I erstatning fikk Kirsten Vodal kr. 20.400. Dette var det største erstatnings
beløp som ble utbetalt etter ulykken. Men så hadde hun også lidt det største
økonomiske tapet av alle. Hun fikk utbetalt kr. 463,08 i forskudd. Av dette
var kr. 363,08 til dekning av hennes gjeld til Verdalens Meieris landhandel
på Stiklestad.
Om Ole Olsen står det at han fikk kr. 10 i erstatning. Her er det imidlertid
en feil, for det står også at forslaget var kr. 50, og at han fikk kr. 25 i for
skudd. Trolig fikk han kr. 50.


----
294 RasB
----
Et nytt bilde av minene av Nord-Lyng, denne gang fra 1924. Fra v.: Erich
Krebs (tysk), Gunnar Konradsen Vodal, Svanhild Konradsdatter Vodal,
Konrad Vodal, Clara Reynolds (Andreas' kone), Bothild Finsvik Vodal.
Foto: Andreas Vodal.
Videre fikk Marit Andersdatter kr. 25, Kristine Karlsdatter kr. 40, og
Ingeborg Hansdatter kr. 40.
Sky Iden på Nord-Lyng ble fastsatt slik i 1895:
Gårdsnr. 111, bruksnr. 1, Lyng nordre av skyld mark 31,75 et avtak for
10 år av mark 29,48, deretter for 10 år et avtak av mark 26,48, og derpå
for bestandig et avtak av mark 23,48.
Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 10,17 for første halvår 1893.
Det ble antatt at 656,7 dekar gikk tapt. Hele eiendommen ble utlagt til Staten
i den såkalte Lennes-Lyng-teigen. Staten fikk 696,1 dekar, 39,4 dekar mer
enn det som var ødelagt. Av dette var 560,1 dekar fast mark og 136 dekar
elvebredd og sandører. I tillegg kom 86,4 dekar elveleie.
Lennes-Lyng-teigen ble senere kalt Statsteig B.
Kirsten giftet seg på nytt med Bonsak J. Sem fra Frosta. Hun døde i 1943
på Haugan på Ekne hos sin sønn Konrad.
Gerhard døde allerede i 1900 av tuberkulose. Han var da ugift.
Konrad giftet seg med Bothild Johannesdatter Finsvik, og de slo seg ned
på Haugan vestre på Ekne. Han døde i 1975.
Andreas utdannet seg som ingeniør, og som sådan flyttet han mye rundt
både her i landet og i utlandet. I Canada giftet han seg med Clara Reynolds.
Han døde i Odda 1974.


----
295 RasB
----
Ole Olsen Lyng.
Jørgine Stokkan.
Dette stabburet er fra Nord-Lyng. Det står nå på Fagerlia, Stiklestad.
Foto: Geir Lervåg.

 


----
296 RasB
----
Gudrun bodde også på Ekne hos sin bror Konrad. Hun døde ugift i 1973.
Ole kalte seg senere Ole Olsen Lyng. Han ble gift med Jør gine Stokkan
fra Åsen. Han døde på Skatval i 1941.
Marit Andersdatter var ugift. Hun var preget av opplevelsene denne
uhyggesnatten i mai 1893. Hun ble nervøs og engstelig av seg. Det ble sagt
at hun var tusset og rar. En tid var hun budeie på Bunes. Hun døde på Nord
vik under Bunes i 1924.
Kristine Karlsdatter ble gift i Sverige med Per Eggstrøm. Hun døde i 1964.
Ingeborg Hansdatter levde i 1900.
Noter:
1 Opplysninger ved Agnes Solli, oldebarn av Marit.
2 Opplysninger ved Borgny Almli og Astrid Djupen.
3 Denne beskrivelsen har Andreas Vodal gitt til Bjarne Slapgard. Den er datert 29.6.1971, og
den er trykket i Verdal Historielag skrifter 2, 1977 s. 123 f.
4 Lydbandopptak ved hans sønnesønn Knut Vodal.
5 Teodor Støp bodde på Landstad i Volhaugen.
6 Hun flyttet senere til Sverige og bosatte seg der. Hennes beskrivelse er hentet fra Haugan
slekta av Kjetil Haugan og Svein Haugan s. 71 f. Den er oversatt fra svensk.
7 Dette var Kornelius Karlsen og Martine Pedersdatter Tokstad. Kornelius var hennes bror. De
bodde på Hagahaugan.
8 Dette var plassen Hagahaugan. Se også under dette navnet.

----
297
----

Et interessant og kjent bilde. Andreas Vodal i en alder av 86 år sittende på
Trolltunga i Odda i Hardanger. Foto: B. M. Hagemann 1967.

 

----
298 RasB
----
Lyng søndre vestre var en av de to deiene Lyng søndre ble delt inn i i 1865.
Lyng søndre østre var den andre. De lå kloss inntil hverandre.
På grunn av teigblanding er det vanskelig å fastslå grensene mot Lyng søn
dre østre, Lyng mellom vestre og Lyng mellom østre. Men mot vest og syd
vest lå elven. Mot syd og sydøst lå Hagavaldet. Mot øst lå Mo. Og mot nord
lå Nord-Lyng.
Beregninger viser at arealet hadde vært 373,02 dekar før raset. Av dette
var 282,67 dekar dyrket jord, 78,71 dekar skog og havning, 9,8 dekar eng
og 1,84 dekar veier og bebyggelse.
Matrikkelskylden var 13 mark 91 øre.
I 1890 var utsæden følgende: 0,17 hektoliter rug, 3,47 hektoliter bygg,
20,85 hektoliter havre, 0,17 hektoliter havre til grøntfor, 0,17 hektoliter erter,
4 kilo gressfrø og 19,46 hektoliter poteter. Til andre rotfrukter enn poteter
ble det brukt 0,4 ar. På gården var det 6 to-hjulte vogner.
Besetningen besto 1. januar 1891 av 3 hester, 6 storfe, 10 sauer, 5 griser
og 12 høns.
Hvor mange husdyr som var der i 1893, er ukjent. Men tallet var nok noen
lunde det samme som i 1891.
Folket
Ole Martin Olsen overtok gården i 1893. Hans far var død, slik at det var
etter sin mor, Marit Jensdatter, han overtok den.
Da raset gikk, bodde følgende per soner på gården:
- Ole Martin Olsen, gårdbruker, 36 år
- tre tjenere
- Marit Jensdatter, kårkone, 70 år
- Maren Anna Olsdatter, datter, 32 år
Oles foreldre var Ole Eliassen og ovennevnte Marit.
Marit Jensdatter var fra Hellan i Vuku. Hennes foreldre het Jens Paulsen
og Sirianna Ottesdatter Hellan.
Maren Anna var Ole Martins yngre søster.
Hvem de tre tjenerne var, har det ikke vært mulig å finne ut.

----
299 RasB
----
Hva som skjedde
Det finnes ingen opplysninger om hvordan disse folkene opplevde raset.
Så vidt vites, ble ingen skadd eller pådro seg sykdom etterpå. Men de rømte
samme vei som folkene fra de tre andre Lynggårdene som lå i en klynge.
Av husdyrene mistet de to storfe. Det er ikke kjent hvordan dette gikk til.
Husene ble ikke berørt av rasmassene, men dy rene kan ha vært ute på beite.
Derimot ble husene sterkt skadet av
elvevannet da dette strømmet over leir
demningen. Elven søkte nemlig leie nett
opp forbi de fire Lynggårdene som lå
sandet. Da elven var ledet vekk fra går
dene, hadde det gått verst utover husene
på Lyng søndre vestre. Ett av uthusene
hadde fått grunnen gravet vekk, og det
hadde sunket ned slik at det hadde fått en
stor knekk i taket. Mastuen som hadde
ligget i den ene enden av dette uthuset, var
en fullstendig ruin. Hovedbygningen
hadde også fått grunnen gravd vekk, og
gul vet inne i storstuen hadde sunket ned. 1
De klarte å få reddet alt innbo og løsøre.
Verst gikk det allikevel med jorden.
Ole Martin Olsen Lyng.
167,2 dekar areal ble ødelagt. Dette innbefattet 147,6 dekar dyrket jord, 9,8
dekar eng og 9,8 dekar skog og havning.
2/3 av jordveien var borte.
Jorden hadde før raset stått i en verdi av kr. 10.725. Skaden på den beløp
seg til 7.150 kroner, slik at det var tilbake jord til en verdi av 3.575 kroner.
Gården forøvrig hadde stått i en verdi av kr. 13.500. Den nye verdien ble
5.200 kroner. Her utgjorde tapet således 8.300 kroner.
Etterpå
Ole Olsen Lyng fikk en erstatning på kr. 7.810. Han fikk kr. 133,64 i for
skudd. Dette var hans gjeld til Verdalens Meieris landhandel på Stiklestad,
og beløpet ble betalt direkte dit.
Marit Jensdatter på kåret fikk en erstatning på kr. 400. Av dette fikk hun
kr. 150 i forskudd. Hun ble også foreslått en årlig livrente på kr. 400.
Gården ble etterpå flyttet noe sydøstover til den andre siden av veien hvor
den ligger like øst for Lyng mellom østre.
Sky Iden for Lyng søndre vestre ble satt slik i 1895:
Gårdsnr. 109, bruksnr. 2, Lyng søndre vestre av skyld mark 13,91 et av
tak for 20 år av mark 9,51, og deretter for bestandig et avtak av mark 8,51.


----
300 RasB
----
Dette førte til at veiskatten fikk en reduksjon på kr. 3,28 for første halvår
1893.
Antatt tapt areal var 167,2 dekar. Av dette ble to teiger tilbakeført til eie
ren, mens en teig gikk til Staten i den såkalte Lyng-Lennes-teigen. 92 dekar
av dette var fast mark. Resten fordelte seg på 24,2 dekar elveleie og 3,38
dekar elvebredd og elveører. Eierens del utgjorde 11,28 dekar fast mark, 22,2
dekar elveleie og 20,8 dekar elvebredd og sandører. Statens andel besto av
25 dekar fast mark, 2 dekar elveleie og 13 dekar bredder og sandører.
Ole Olsen drev gården også etterpå. Han døde ugift i 1930.
I 1900 bodde fremdeles Marit Jensdatter der. Hun levde da av livrenten
hun hadde fått etter ulykken. Hun døde i 1912.
Maren Anna var der også i 1900. Hun ble kalt husbestyrerinne. Hun døde
ugift i 1931.
Note:
1 Beskrivelse gitt av Jørgen Aall-Hansen i et spesialbrev til Dagsposten. Det er gjengitt under
En iakttagers nedtegnelser om raset og dets virkninger.

----
301 RasB
----
Som navnet sier, lå Lyng søndre østre lengst mot øst av de to gårdene Lyng
søndre var delt inn i. Lyng søndre vestre lå mindre enn et steinkast mot vest.
Terrenget ved disse gårdene var litt kupert. Det var ikke kjennetegnet av
det flate terrasselandskapet som karakteriserer elvesletten ellers. Det hadde
naturligvis sammenheng med alle råsene som hadde gått her og lagt opp ras
masse. Men det var ikke tale om store høydeforskjeller.
Valdet var sterkt oppstykket i en slags form for teigblanding med Lyng
søndre vestre, Lyng mellom østre og Lyng mellom vestre, og det er vanske
lig å fastslå hvilke garder det grenset mot. Men det kan grovt sett sies å være
omgitt av Verdalselven i vest og sydvest, Hagagårdene i syd og sydøst, Mo
i øst, og Nord-Lyng i nord.
Arealet ble fastslått å ha bestått av 306,9 dekar dyrket jord, 52,51 dekar
skog og havning, 27,6 dekar eng, 3,71 dekar annen udyrket mark og 3,46
dekar veier og bebyggelse, tilsammen 394,18 dekar.
Matrikkelskylden var 13 mark 91 øre.
Utsæden var i 1890 4,17 hektoliter bygg, 20,85 hektoliter havre, 0,34 hek
toliter erter, 12 kilo gressfrø og 17,35 hektoliter poteter. Til andre rotfrukter
enn poteter ble det benyttet 0,25 ar. Og det fantes en kjøkkenhave på 0,05
ar. På gården hadde de 5 to-hjulte vogner og 1 slåmaskin.
Pr. 1. januar 1891 var det 2 hester, 10 storfe, 12 sauer, 3 griser og 14
høns på gården.
Tallet på husdyr i 1893 er ukjent. Men de mistet ingen.
Folket
Eier av gården i 1893 var Elling Andreas Ottesen. Han overtok etter sin
stefar, Peter Pedersen, i 1891.
Da raset gikk var følgende personer på gården:
Elling Andreas Ottesen, gårdbruker, 39 år
Karen Olsdatter Haga, kone, 23 år
tre tjenere
Kari Larsdatter, inderst, 76 år
Dessuten var kårfolkene der;
- Peter Pedersen, kårmann, 72 år
- Anne Marta Olsdatter, kårkone, 69 år

----
302 RasB
----
Til høyre: Elling Andreas Ottesen Lyng. Sittende foran ham: Hans kone Karen
Olsdatter Haga. Til venstre: Johannes Johannesen Lyng på nabogården Lyng
mellom østre. Sittende foran ham trolig hans første kone Oline Gustava
Olsdatter.
Det ser således ut til at det var åtte personer tilstede på gården rasnatten.
Ellings far var Otte Eliassen. Han døde i 1871. Hans mor, Anne Marta
Olsdatter, giftet seg for andre gang med Peter Pedersen kort tid etterpå.
Elling hadde også vært gift en gang tidligere med Anne Kristine Iversdatter
Kvello. Hun døde i 1890.
Karen var datter av Ole Andreassen og Baroline Kristiansdatter på Haga
vestre. Hun var gravid da dette hendte.
Hvem tjenerne var, er ukjent.


----
303 RasB
----
Et bilde fra 1896. Per soner merket med * var ikke tilstede i 1893. I midten
foran Anne Marta Olsdatter. Til v. : Marie Olsdatter Berg, gift med Severin
Berg på Lyng mellom vestre, til h.: Bergitte Ottesdatter Svinhammer*. Bak
til v.; Elling Ottesen Lyng, til h.: Oluf Ottesen Lyng * som varpa besøk fra
Amerika da bildet ble tatt.
Kari Larsdatter var fra Leinstrand.
Peter Pedersen var fra Rosvoll. Hans foreldre var Peder Paulsen og Magn
hild Jensdatter Stubbe.
Anne Marta Olsdatter var fra Ness østre. Hennes foreldre var Ole Olsen
og Ber et Marta Halvorsdatter Østre Ness.
Kari Larsdatter som bodde på gården som inderst, var fra gården Stor-Ler
på Leinstrand.


----
304 RasB
----
Hva som skjedde i
I likhet med folkene på de andre gårdene på elvesletten som ikke ble di
rekte begravet av raset, rømte beboerne her i vill redsel i nordøstlig retning.
De hadde ikke tid til å ta på seg klær, og i det kalde været frøs de forferdelig.
Karen har fortalt at de sprang oppad bakke gjennom skogen. Men det var
slike rystelser i jorden at grantrærne sto og svaiet. De ventet hele tiden at
jorden de sprang over, skulle forsvinne under føttene på dem. Etterpå ble
Elling syk. Og etter en tid døde han. Karen hevdet at han ble syk som følge
av strabasene og kulden rasnatten. Og hun mente at dette var grunnen til at
han døde. Men han døde så lenge etterpå som i 1900, og følgelig kan ikke
raset ansees som å være årsaken til at han døde.
Lyng søndre østre sammen med Lyng søndre vestre og Lyng mellom østre
og Lyng mellom vestre ble liggende på en halvøy omgitt av leirsuppe. Ras
massene nådde ikke bort til husene. Det var imidlertid svært lite om å gjøre.
Ingen av dyrene kom til skade og de ble berget ut straks etterpå.
Men da vannet i elven tok til å stige over leirflaten som hadde lagt seg opp
som en demning helt fra Melbyberget og ned til Tinden, lå ikke disse fire
Lynggårdene høyere enn at vannet rant over det området akkurat hvor de lå.
Så foruten at store deler av jorden var blitt overslammet av rasmasse, ble
også deler av den jorden som hadde unngått de ødeleggelsene, nå ødelagt
av rennende og gravende vann. Og dette vannet førte med seg grus og slam
som ble lagt opp over jorden. Dette ødela jorden nesten like grundig som
leirmassene fra raset hadde gjort.
Av gardens areal ble 196,9 dekar dyrket jord ødelagt. Dessuten gikk 27,6
dekar eng og 9,8 dekar skog med.
Dette utgjorde 9/11 av gården.
Verdien av jorden hadde før raset vært kr. 11.000. Tilsvarende kr. 9.000
gikk tapt. Bare jord til en verdi av kr. 2.000 var tilbake.
Men også husene ble påført stor skade da vannet begynte å renne forbi.
Gården forøvrig hadde vært verd kr. 13.500. Etterpå sto den i kr. 3.500 kro
ner. Her ble tapet derfor 10.000 kroner.
Etterpå
Gården ble etter dette flyttet et stykke sydøstover til litt høyere land på den
andre siden av veien. Inntil de kunne flytte tilbake, bodde folkene på Svin
hammer.
Elling Ottesen fikk kr. 7.680 i erstatning. Av dette fikk han kr. 2.000 i
forskudd. Oppgitt grunn til forskuddet var å betale gjeld.
Kårfolkene Peder Pedersen og Anne Olsdatter fikk en erstatning på kr. 490.
De fikk 150 kroner i forskudd. Og de fikk en årlig livrente på kr. 400.

----
305 RasB
----
Indersten Kari Larsdatter fikk et bidrag på kr. 30. Hun fikk 15 kroner i
forskudd.
I likhet med de andre gjenværende Lynggårdene ble også Lyng søndre østre
flyttet. Den havnet på østsiden av veien og ligger i dag som den sydligste
av disse gårdene.
I 1895 fikk Lyng søndre østre skylden fastsatt slik:
Gårdsnr. 109, bruksnr. 1, Lyng søndre østre av skyld mark 13,91 et avtak
for 20 år av mark 11,62, og deretter for bestandig et avtak av mark 10,62.
Som følge av dette ble veiskatten redusert med kr. 4,01 for første halvår
1893.
Det ødelagte arealet var på 234,3 dekar. I ettertid ble dette delt i fire teiger.
Tre av disse ble utlagt til eieren. Alle tre lå i tilknytning til jorden som lå
igjen. I alt utgjorde dette 128,4 dekar hvorav 118,9 dekar var fast mark, og
9,5 dekar var elvebredd og sandører. Utenom dette var det 27,7 dekar elve
løp. Den fjerde teigen ble utlagt til Staten. Den lå på sydsiden av elven og
var på 50 dekar. 34 dekar var fast mark, og 16 dekar var elvebredd og sand
ører. Og her var det 4 dekar elveleie. Statens del ble liggende i hva som ble
kalt Lennes-Lyng-teigen. Senere ble dette kalt Statsteig B.
Som nevnt ovenfor døde Elling Ottesen i 1900. Karen drev så gården som
enke i en rekke år. I 1941 solgte hun den til Ottar Haga, men bodde der
på kår til hun døde etter 1945. Hun giftet seg ikke igjen.
Peter Pedersen døde på Svinhammer i 1894
Kari Larsdatter døde i 1896 på Myre
Lyng søndre østre sett fr a vest i 1918.
Noter:
Opplysninger ved Ottar Haga.
Det fortelles også at Elling Ottesen hadde tuberkulose. Men da han døde i 1900, opplyses
dødsårsaken å ha vært influensa.

 

----
306 RasB
----
Lyngsholmen var den delen av Lyngsvaldet som lå på sydsiden av elven.
Bakgrunnen for at dette var en del av Lyngsvaldet, var at elven langt til
bake i tiden hadde sitt løp syd for dette området, og at området hang sammen
med resten av Lyngsvaldet. Da elven skar igjennom tangen syd for Lyng,
ble dette området liggende der som en holme.
Elven dannet på denne måten et ness, og vi kan heller ikke se bort fra den
mulighet at det på dette nesset lå en gard. I Aslak Bolts jordebok 1432 fortel
les det om en gard ved navn Fregadrixnesi som skal ha ligget i dette områ
det. Senere nevnes den ikke. Kanskje ble den ødelagt av elven. Det er således
ikke noen umulig tanke at Lyngsholmen kan ha vært rester av denne gården.
Lyngsholmen var fra gammelt av et fellesområde for Lynggårdene, og flere
av dem hadde rettigheter her. Og det var flere som såtte ned husmannsplas
ser på Lyngsholmen. Etter som området kaltes Lyngsholmen, fikk også hus
mannsplassene dette navnet.
Da Lyng mellom i 1848 ble delt i Lyng mellom vestre og Lyng mellom
østre, fulgte rettighetene på Lyngsholmen med begge gårdene. Lyng mellom
vestre hadde en plass her i 1865. Denne het da Holmen, men den ble natur
ligvis også kalt Lyngsholmen.
I 1875 var det ingen der, men da raset gikk, var en av plassene på Lyngs
holmen under Lyng mellom vestre bebodd. Lyng mellom østre hadde tre hus
mannsplasser med navn Lyngsholmen i dette området i 1865.11875 var tallet
redusert til 2, og i 1891 var det en. Og det var fremdeles en i 1893 da raset
g ikk - , , T
Både Lyngsholmen under Lyng mellom vestre og Lyngsholmen under Lyng
mellom østre ble ødelagt av raset, og begge blir i de offisielle listene omtalt
som Lyngsvald. Og da det i tillegg ytterligere ble ødelagt en plass under Lyng
mellom østre som ble kalt det samme, blir det vanskelig å få den fulle over-
sikten.
Dessuten var en tidligere husmannsplass på dette stedet utskilt fra Lyng
søndre som eget bruk. Også den kaltes Lyngsholmen.
Det er i dag ikke lenger mulig å plassere de tre stedene som alle bar navnet
Lyngsholmen i 1893, fullstendig riktig i forhold til hverandre. Eksisterende
kart inneholder ikke alle opplysningene, og de menneskene som visste det,

----
307 RasB
----
er nå borte. Men det ser ut til at eiendommen Lyngsholmen lå mellom hus
mannsplassene.
Lyngsholmen var den delen av det store Lyngsvaldet som lå på sydsiden av
elven. Det er nokså sikkert at bruket Lyngsholmen lå i midten. Men hvilken
av de to plassene med samme navn som lå på den ene eller andre siden er
helt uvisst.
Verdalsboka - 20


----
308 RasB
----
Dette var opprinnelig en husmannsplass under Lyng søndre. Men så langt
tilbake i tiden som i 1843 ble to jordstykker ved navn Holmen og Trøa utskilt
som en selveierplass ved såkalt arvefesteskjøte. Som sådan var stedet ikke
skyldsatt. Eiendommen fikk da navnet Lyngsholmen. Den lå på sydsiden av
elven.
Fradelingen skjedde da Lyng søndre var udelt. Senere ble gården delt i
Lyng søndre østre og Lyng søndre vestre. Eiendommen lå på begge gårds
valdene. Dette forklarer gards- og bruksnumrene.
I folketellingene både i 1865, 1875 og 1891 er denne eiendommen rubri
sert som husmannsplass. Det skyldes at den som sagt, ikke var skyldsatt. Men
den var altså i virkeligheten en selveiereiendom.
I de offisielle listene etter raset er den oppført som sel veie.
Men som følge av at dette tidligere hadde vært en husmannsplass, var størr
elsen svært beskjeden. Arealet ble etter raset beregnet til å ha vært 39,4 dekar.
Alt dette var dyrket mark.
11890 var utsæden 1,5 hektoliter bygg, 3 hektoliter havre, 2 kilo gressfrø
og 9 hektoliter poteter. 0,5 ar ble brukt til andre rotfrukter. Dessuten fantes
1 fire-hjult og 1 to-hjult vogn.
1. januar 1891 var husdyrbestanden 2 hester, 3 storfe, 5 sauer, 1 gris og
10 høns.
I 1893 var besetningen 1 hest, 3 storfe, 11 sauer, 1 gris og et ukjent antall
høns.
Forsikringsprotokollen forteller at husene på bruket var forsikret slik: Ho
vedbygning - kr. 800; lade - kr. 280; stabbur - kr. 140; og fjøs og stall -
kr. 640, tilsammen kr. 1.870.
Av inventaret er det spesifisert 1 fire-etasjes kakkelovn - kr. 32, og 1 tre
etasjes ditto - kr. 24.
Avlingen var assurert slik: 8 tønner bygg, 25 tønner havre, 35 tønner
poteter, 10 lass høy, og 22 berger halm, tilsammen forsikret for kr. 567.
Folket
Både i 1865, 1875 og 1891 er Åge Larsen oppført som husmann på stedet.
Men som nevnt ovenfor var dette altså en arvefesteplass og ikke en hus
mannsplass.

----
309 RasB
----
Om våren 1893 bodde følgende mennesker på Lyngsholmen:
- Åge Larsen Lyngsholmen, arvefester, 63 år
- Guruanna Pedersdatter, kone, 66 år
- en dreng
- Olava Olsdatter, inderst, fattiglem, 68 år
Age Larsen Lyngsholmen og Guruanna Pedersdatter. Bak står sønnen Peter
som ikke varpa Lyngsholmen, da raset gikk. Han utvandret til Amerika i 1892.
Age var sønn av Lars Andersen og Marta Ågesdatter Lyng.
Guruanna Pedersdatter var datter av Peter Paulsen og Magnhild Jensdatter
Hallan. Hun var søster av Peter Petersen på Lyng søndre østre, og Johannes
Eklo som ble 106 år.


----
310 RasB
----
Olava Olsdatter omtales enkelte steder som en taus. Muligens var hun både
taus og inderst. Hvor hun var f ra, er ukjent.
Hvem drengen var, har det ikke lyktes å finne ut.
Hva som skjedde
Lyngsholmen lå nede på den laveste elvesletten. Det er således nokså sann
synlig at rasmassene fra det andre skredet nådde hit bort. Men det var ras
massene fra det tredje skredet som sopte husene vestover slik at de til slutt
ble liggende mellom Lennes og Rosvoll. I det hele tatt havnet mange hus inne
i denne viken som dannet seg her der den gamle Lenneskvisla hadde ligget
til 1893.
Det er motstridende opplysninger om hvordan det gikk for seg her. Et sted
heter det at Olava omkom. Hun omtales som en gammel pike og et fattiglem.
Trolig er det en sammenblanding med Ellen Marie Ellingsdatter som var ugift
og bodde alene på en annen plass på Lyngsholmen. Hun var forsørget av fat
tigvesenet.
Men alle ble i virkeligheten reddet.
Kopi av Åge Lyngsholmens almanakk for mai
neise om raset.
1893 med hans egen nedteg

 

----
311 RasB
----
Åge fortalte som så mange andre at han trodde dommedag var kommet.
De våknet om natten ved at huset beveget seg som en båt, og at vann og leir
masser trengte inn i huset. Guruanna og tausa lå nede i stuen, mens Åge og
drengen lå oppe på loftet. Guruanna var forøvrig syk og klarte ikke å gå uten
ved hjelp av stokker.
Dette var forøvrig første natten Åge lå oppe på loftet.
Leirmassene trengte inn gjennom vinduet hvor de to kvinnene lå, og det
gikk så fort for seg at de kom seg ikke ut av sengen. Den fløt opp under
loftsbjelkene.
Åge og drengen hørte at de ropte om hjelp. De måtte prøve å få hull i gul
vet, men de hadde bare en tollekniv og en «målarlaup» til hjelp. Men de klar
te å få løsnet en gulvlist, og derved klarte de å få tak i bordene i gulvet med
fingrene slik at de klarte å bryte opp et så stort hull at de kunne trekke de
to opp på loftet. Det var i siste liten, for da sto leiren like opp under loftet.
Guruanna hadde så vidt hodet over leirsuppen.
Muligens hadde hun gått ut av sengen og så ikke klart å komme seg opp
igjen. Olava var ikke tilklint av leire, slik at hun lå trolig fremdeles i sengen.
Oppe på loftet fantes det noen klær, og disse ble brukt til å tørke Guruanna
ren for leire. Dette var imidlertid lettere sagt enn gjort. De hadde et svare
strev med å få vekk den sleipe gjørmen.
Og oppe på loftet var de alle mens huset ble flyttet i retning av Lennes.
Åge mente at huset hadde beveget seg i sydøstlig retning en stund. Han sa
at det gikk i retning av Kvinnfjellet. Dette hadde trolig sammenheng med
at husrestene kom inn i en slags bakevje ved Lennes. Blant annet gikk hus
vraket fra gården Follo i to store runder der, før det ble liggende i ro.
Men utenfor Rosvoll ble huset liggende i ro. Til alt hell holdt det seg fly
tende med loftet over leirflaten. Og fra vinduet prøvde de å signalisere til
land. Men de ble ikke sett. Bare ved en tilfeldighet da Olaus Ellingsen Vinne
og Erik Olsen Rosvoll var på vei utover til Lennes, ble de oppdaget. Disse
to var på vei for å redde dem som befant seg ute på Lennes nordre da de
fikk se at det var folk også i dette huset.
Det var imidlertid meget vanskelig å komme seg bort til husene, og Erik
Rosvoll måtte flere ganger ned i leiren til opp under armene før han kom
frem. Age, som hadde sett dette, ropte til ham at det var ingen grunn til at
Erik skulle sette livet på spill for å prøve å redde ham. Han var fortapt i alle
fall. Så fortvilet ansa Åge situasjonen for å være fra sitt sted inne i huset.
Men alle fire ble reddet.
Dy rene, 1 hest, 3 kyr, 11 sauer og 1 gris og 8 høns, strøk alle med.
Hele eiendommen på 39,4 dekar forsvant.
Etter som jorden ikke var skyldsatt, ble den regnet sammen med den jor
den Lynggårdene mistet.

----
312 RasB
----
Eiendommen ble forøvrig verdsatt til 2.600 kroner. Den ble totalt ødelagt.
I en almanakk fra 1893 har Åge Lyngsholmen gjort følgende notat: 2
Nat til den 19de Mai var det at den Store uløke gik over Værdalen, som
ogsaa vi var med, men med den store Guds forsyn kom vi til at behaalde
Livet fire Mennesker i talet, men alle vorer husdyr for untagen en liden
Hund som beholdt Livet, en 3 Aars Hengst 3 Kjør 11 Faar 1 Gris 8 Høns
som sate Livet til.
Etterpå
Åge Larsen og Guruanna Pedersdatter flyttet til Grønnlia i Mullia hvor en
søster av Åge var gift. I 1894 kjøpte de en bit av jorden der. De kalte stedet
for Holmen etter Lyngsholmen de tidligere hadde hatt. De klarte å få flyttet
øverste etasje av huset dit, og det ble satt opp samme år.
En hel del husgeråd ble også berget fra andre etasje. Åge var der om som
meren og grov i leiren for å finne gjenstander og utstyr. Noe fant han, men
det meste av det som var nede i første etasje, fikk han ikke fatt i, og det lig
ger der fremdeles.
19. juli 1893 ble det vedtatt at Åge Larsen skulle få kr. 200 i forskudd
på erstatningen. Imidlertid må en del av dette ha blitt betraktet som gave,
for i de offisielle listene over utbetalt erstatning og forskudd, er bare kr. 100
ført opp som forskudd. Riktignok heter det her at forskuddet var kr. 120,29,
men kr. 20,29 var til dekning av hans gjeld i Verdalens Meieris landhandel
på Stiklestad.
En ny søknad fra Åge Lyngsholmen om kr. 100 til innkjøp av husdyrfor
ble 2. januar 1894 vedtatt oversendt til Statskomitéen. Hvis han ikke fikk
pengene som gave, ble trolig dette avslått.
Åge fikk kr. 2.820 i erstatning.
Olava Olsdatter fikk som inderst tildelt en erstatning på kr. 100. Av dette
fikk hun kr. 30 i forskudd.
Åge Lyngsholmen døde i 1914.
Guruanna døde i 1901.
Hva som videre skjedde med Olava Olsdatter er ukjent.
Noter:
Opplysninger ved Gunnar Holmen, sønnesønn av Åge Lyngsholmen.
2 Almanakken tilhører Gunnar Holmen.

----
313 RasB
----
LYNGSVALD, BLÅMELENGET 111.1
Plassen
Blåmelenget var en husmannsplass under Nord-Lyng. Den lå forholdsvis
langt mot nordost på valdet, helt opp under melbakken.
Plassen var liten som husmannsplasser flest. 11890 var utsæden 0,27 hekto
liter bygg, 0,69 hektoliter havre og 3 hektoliter poteter. Dessuten hadde de
der en liten kjøkkenhage på 0,02 ar.
1. januar 1891 fantes det 1 ku, 4 sauer og 7 høns på plassen.
Hvor mange dyr som var der i 1893, er ukjent. Men trolig var vel beset-
ningen bortimot den samme som i 1891.
Folket
Den samme husmannsfamilien hadde vært på Blåmelenget fra før 1875.
I 1865 var de på en plass under Ness.
I mai 1893 bodde følgende personer der:
- Petter Kristoffersen, husmann med jord, 61 år
- Beret Halvorsdatter, kone, 59 år
- Kristine, datter, 20 år
- Marta Olsdatter, inderst, 81 år
Petter Kristoffersens foreldre het Kristoffer Pedersen og Marta Olsdatter
Nessvald.
Beret Halvorsdatter kom fra Rosvollvald. Hennes foreldre var Haldo
Ellevsen og Henrikke Ander sdatter.
Marta bodde som inderst på Blåmelenget hos sin sønn. Hun hadde også
bodd sammen med sønnens familie i 1865 på Nessvald og i 1875 på Blåmel
enget. Hun livnærte seg ved litt håndspinning. Ellers hadde hun understøtt
else av fattigvesenet.
Hennes foreldre var Ola Pedersen Lyngsvald og Eli Sevaldsdatter.
Hva som hendte
Husene på Blåmelenget ble begravet av leirmassene. Så vidt det har vært
mulig å fastslå, ble ikke husene flyttet av leiren. Men de lå så nært bakken
mot øst, at det gikk forholdsvis greit å bygge bro dit ut.
Folkene ble reddet i land over denne. Men slik det vanligvis gikk med folk
som passerte slike broer, var de nok nede i leiren og måtte få hjelp opp igjen.

----
314 RasB
----
Hvorvidt de fikk noen skader, er heller ikke kjent. Men det er helt klart
at påkjenningen var hard for gamle Marta. Hun flyttet opp til Sandslien hvor
hun døde 30. mai. I kirkeboken står det anført som dødsårsak «alderdoms
svakhet». Men lege var ikke konsultert. Vel var hun gammel og kanskje
skrøpelig, men det er allikevel høyst sannsynlig at den psykiske og fysiske
påkjenning hun ble utsatt for i forbindelse med ulykken, må ha virket inn
på hennes helsetilstand og således fremskyndet dødsfallet. Oppholdet i den
kalde leiren samt at hun kanskje kan ha fått leire i luftveiene, kan ha resultert
i lungebetennelse. 11 dager mellom denne opplevelsen og dødsfallet er et nor
malt tidsrom for at lungebetennelsen kunne ha utviklet seg med døden til
følge. 1
Av den grunn regner vi også med henne som død som følge av påkjenn
inger og skader hun fikk under raset.
Døde:
MARTA OLSDATTER BLÅMELENGET, født 1812
Marta ble begravet og jordfestet 4. juni på Stiklestad.
Den ødelagte jorden på plassen, ble regnet sammen med det som ble øde
lagt på Nord-Lyng.
Det er imidlertid ikke anført noen døde husdyr, noe som kanskje kan tyde
på at det hadde vært mulig å berge dem i land. Og det var vel heller ikke
utenkelig tatt i betraktning at plassen lå like opp under bakken.
Etterpå
Petter Kristoffersen ble tilkjent en erstatning på kr. 650. Av dette fikk han
kr. 500 i forskudd da han skulle kjøpe jord. Og han kjøpte parten Ås av Min
sås nordre. Der bodde han sammen med sine kone Beret.
Også datteren Kristine bodde sammen med dem. Hun var da gift med An
ton Andersen som var skomaker.
Note:
Opplysning ved legene Dagfinn Thorsvik og Steinar Nakrem.

----
315 RasB
----
Dette var en plass på Lyngsholmen som lå under Lyng mellom vestre. Den
var übebodd i 1875.
Men i 1891 bodde ett menneske der. Den var da uten husdyr og uten ut
sæd. Det fantes en liten rotfruktåker på 3,4 dekar.
Folket
Etter det som det er mulig å finne ut av, bodde den samme personen der
også i 1893 da raset gikk, nemlig
- Ellen Marie Ellingsdatter, husmann uten jord, 60 år
Ellen Marie Ellingsdatter var ugift, og hun ble forsørget av fattigvesenet.
Alle de uklare forholdene med de samme navnene, gjorde sitt til at det skjedde
sammenblandinger da man like etter raset skulle fastslå hvem som var om
kommet. Det var heller ingen lett jobb for registreringsmyndighetene. Det
er derfor ikke merkelig at Ellen i Hartmanns skrift utgitt samme år som ra
set, ble registrert som omkommet, men sagt å ha bodd hos Age Larsen på
den Lyngsholmen som var et arvefeste.
Mens Åge Larsens eiendom kan stedfestes, er det ikke mulig å avgjøre hvil
ken av plassene på Lyngsholmen Ellen bodde på. Hennes plass kan ha ligget
både øst og vest for Age Larsens heim.
11865 var Ellen Marie losjerende på en annen av husmannsplassene under
Lyng. Da omtales hun som «vanfør i hendene». Dette kan ha vært forklarin
gen på at hun ble regnet som fattig ve senets ansvar i 1893.
Ellen Maries foreldre var Elling Nilsen Hauka og Anne Eriksdatter.
Hva som skjedde
Uansett om denne plassen lå øst eller vest for Åges bruk, må den ha blitt
truffet av rasmassene fra det andre skredet. Om Ellen var i live da, eller om
kom med en gang, er fullstendig umulig å si. Imidlertid er det helt sikkert
at da det tredje raset kom, var det ingen mulighet for å overleve. Plassen
ble sopt med og knust.
Døde:
ELLEN MARIE ELLINGSDATTER LYNGSHOLMEN, født 1833

----
316 RasB
----
Hun ble gjenfunnet 16. juni på sydsiden, det vil si utenfor Ness, og hun
ble ført til Lysthaugen og gravlagt der 19. juni. Jordfestelsen skjedde 19.
mai året etter.
Etterpå
Denne lille plassen hørte inn under Lyng mellom vestre, og de skadene
som ble påført jorden, ble følgelig regnet sammen med jordtapet på Lyng
mellom vestre.
Ellen Marie var enslig, og da det ikke fantes arvinger, var det heller ingen
å betale noen erstatning til. Husene tilhørte ganske sikkert andre, rimeligvis
fattigkretsen. De utgifter man fikk ved begravelsen, ble ikke spesifisert på
personen, men tatt med i større sammenheng.

----
317 RasB
----
Denne Lyngsholmplassen lå under Lyng mellom østre. Den hadde vært
sammenhengende i bruk i mange ti-år, og husmannen i 1893 var der også
i 1865.
Men i likhet med andre husmannsplasser på Lyngsholmen er det ikke mu
lig å fastslå hvilken plassering den hadde.
I 1890 ble det sådd 0,18 hektoliter bygg og 0,67 hektoliter havre. Det ble
satt 0,69 hektoliter poteter. Til andre rotfrukter ble det brukt 0,1 ar.
Det var 1 ku, 5 sauer og 9 høns på plassen dette året.
Hvor mange husdyr det fantes der i 1893, er ukjent. Men ingen er oppført
som tapt.
Folket
Ole Johannessen kom til Lyngsholmen før 1865.
I mai 1893 bodde følgende mennesker på denne plassen:
Ole Johannessen, husmann, murer, 64 år
Ragnhild Petersdatter, kone, 44 år
Oline Margrete, datter, 7 år
Olava Olsdatter Leirdal, fosterdatter, 18 år
Ole Johannessen var fra Lyngsvald. Hans foreldre hei Johannes Sevaldsen
og Ingeborg Mortensdatter.
Han hadde vært gift før. Hans første kones navn var Marit Rasmusdotter.
Hun døde i 1882.
Ragnhild Petersdatter var fra Inderøy. Hennes foreldre var trolig Peder
Andersen og Olava Sveinsdatter. De bodde på plassen Sveet under Leirdal.
Olava Olsdatter Leirdal var fosterdatter hos denne familien. Hun var egent
lig fra Røra. Hennes foreldre bodde også på plassen Sveet under Leirdal.
Deres navn var Ole Petersen Leirdal og Elisabet Hansdatter. Det sies at Ole
og Ragnhild var hennes onkel og tante. I så fall var Ragnhild søster av Olavas
far.
Hva som hendte
For disse kom raset overraskende. Det er mye som tyder på at alle plass
ene på Lyngsholmen ble rammet av den andre rasbølgen.

----
318 RasB
----
Olava Olsdatter Leirdal, senere
gift Bragstad.
Men det var den tredje og siste bølgen
som gjorde de største skadene.
Plassen ble revet med og havnet ved
Lennes. Under denne seilasen var visst
nok alle levende. Ole og hans familie lå
nede, mens Olava lå oppe på loftet. Da hu
set var blitt liggende i ro, ropte Ole opp
til Olava at hun måtte åpne opp luken til
loftet. Det var en luke over trappen opp
til loftet hvor hun lå.
I Hartmanns skrift fortelles det at Ole
ba henne ta en øks og hugge hull i gulvet
slik at de nede kunne komme opp. Leiren
sto nemlig over både dører og vinduer.
Men dette stemmer ikke. Hun hadde ikke
noen øks oppe på loftet.
Derimot har Olava seiv fortalt hendel
sen slik: 1
Hun hadde vært trett og klar da hun la
seg om kvelden 18. mai. Hele den dagen hadde gått med til hardt arbeid,
og dagen før hadde vært 17. mai. Så hun sov tungt.
Hun våknet ved at huset ristet. Så hørtes en smell. Det var luken over trap
pen opp til loftet hvor hun lå, som ble slått igjen av en takstokk som ramlet
ned over den. Utenfor vinduet så hun trær og vann suse forbi.
De som lå nede ropte opp til henne at hun måtte prøve å få opp luken. Hun
prøvde å få vekk stokken. Men den var for tung for henne, og mens hun siet
med dette, begynte vannet og leirsørpen å stige. Snart sto det over gulvet
hvor hun var. Hun ropte til dem som var nede, men fikk ikke noe svar. De
var da håpløst innestengt og druknet uten mulighet til å bli reddet.
Akkurat da trodde hun det var dommedag. Hun la seg derfor opp i sengen
og ba til Vår Herre og ventet på slutten.
Utenfor så hun det var blå himmel. Men jorden så ikke rar ut.
Etter hvert som leiren og vannet fylte rommet, fløt sengen opp. Murpipen
hadde ramlet ned under seilasen. Heldigvis fikk hun ikke noen av steinene
ut over seg. Og ved en tilfeldighet fløt sengen opp under hullet etter pipen.
Hun klatret da opp fra sengen og ut på taket.
Hun fortalte at hun hørte mennesker og dyr som skrek og beljet, og hun
så hender som stakk opp av leirsuppen mens hun seilte nedover. Skrikene
var forferdelige å høre på.
Olava ble reddet tidlig på morgenen ved at Olaus Ellingsen Vinne, Erik
Olsen Rosvoll, Martin Georgsen By, Olaus Sørensen By, Sefanias Ellingsen


----
319 RasB
----
Leirfall og Gustav Ellingsen Leirfall arbeidet seg utover til henne ved å legge
planker og bord fremfor en stige som de skjøv utover, samtidig som de pluk
ket opp bordene bak stigen for på nytt å bruke dem foran. Da de kom ut til
Olava, sto hun i åpningen etter murpipen i taket.
Hun var seiv ikke klar over hvem som hadde reddet henne. Hun trodde
det var militære mannskaper som kom ut til seg.
Døde:
OLE JOHANNESSEN LYNGSHOLMEN, født 1829
RAGNHILD PEDERSDATTER LYNGSHOLMEN, født 1849
OLINE MARGRETE OLSDATTER LYNGSHOLMEN, født 1886
Ole ble gjenfunnet i juni, og han ble begravet på Lysthaugen 19. juni. Jord
festelsen fant sted 19. mai i 1894.
Ragnhild og Oline Margrete ble ikke gjenfunnet. Men etter som de alle
tre var innestengt inne i første etasje, og alle var i live helt til Olava måtte
rømme opp på taket, er det rimelig grunn til å anta at de må ligge inne i hus
restene nede i jorden på det nå oppdyrkede området sydøst for Rosvoll.
Jorden på plassen tilhørte Lyng mellom østre, og den ble derfor regnet sam
men med den jorden denne gården tapte.
Etterpå
Ole Johannessens dødsbo ble tildelt kr. 700 i erstatning.
Olava Olsdatter ble senere gift med Sivert Bragstad på Vist i Sparbu. Hun
døde i 1950.
Note:
1 Opplysninger ved Margrete Nøstvold, Olavas datter, og Magnhild Lunnan.

----
320 RasB
----
I de offisielle listene kalles denne plassen Lyngsvald. Men i Hartmanns
skrift utgitt samme år som raset, kalles den Nordlyngsstuggu.
Det har ikke vært mulig å fastslå beliggenheten av denne plassen. I om
talen av beboeren av den i 1893 heter det at «hun bodde for seg seiv i older
skogen». Dette innebærer at plassen må ha ligget i nærheten av elven. Det
var nemlig på de flate lavtliggende områdene der at olderskogen sto tett og
frodig. Plassen lå på nordsiden av elven, eller rettere sagt, på østsiden, for
akkurat her gikk elven i nordlig retning. Dette området ble kalt Tangen. Kan
skje ble også plassene her kalt Tangen. Tidligere lå det flere plasser i dette
området. Men det er ikke mulig å fastslå hvilken av dem dette var.
Størrelsen av plassen var svært beskjeden. I 1890 ble det sådd 0,09 hekto
liter bygg og 0,05 hektoliter havre. Det ble satt 0,69 hektoliter poteter.
Taflet på husdyr var heller ikke imponerende. 1. januar 1891 var det 1 sau,
1 geit og 2 høner.
Imidlertid er det ikke oppgitt om det var noen dyr der i 1893.
Folket
At det ikke var noen dyr på plassen i 1893, kan ha sammenheng med at
vedkommende som bodde der, begynte å bli gammel. Og det var
- Anna Johannesdatter, inderst, 75 år
Hun var ugift og bodde alene. Hun kalles riktignok inderst, hvilket vil si
at hun var leieboer. Muligens leide hun denne plassen. Men det var hun som
var der i 1891.
Anna Johannesdatter var fra Nordal prestegjeld på Møre. I folketellingen
1875 var det ikke færre enn fem stykker fra Nordal på Nord-Lyng. Hvem
hennes foreldre var, er ukjent.
Hva som skjedde
Hva som skjedde her, vet vi ingen ting om. Men vi kan vel anta at seiv
om hun var blitt vekket, var hun så pass gammel og trolig skrøpelig at hun
ikke hadde mulighet for å komme seg unna. Hvis antagelsen om at denne
plassen lå på Tangen vest for Lyng, lå den trolig midt ute i det området som
ble begravet. Det vil si at avstanden til trygt land var i begge retninger om

----
321 RasB
----
trent 1/2 kilometer. Vi har tidligere hørt at leirbølgen kom veltende i større
hastighet enn en hest kunne løpe. Det er derfor ikke merkelig om Anna ikke
kom seg unna i så fall hun kom seg ut.
Vi kan ikke se bort fra at også denne plassen ble berørt av det andre raset.
Men det var de enorme mengdene med rasmasser fra det siste skredet som
dekket hele dette område i opp til 7 - 8 meters tykkelse.
Døde:
ANNA JOHANNESDATTER NORDLYNGSSTUGGU, født 1818
Anna ble gjenfunnet i månedsskiftet mai/juni, og hun ble begravet på Stik
lestad 1. juni. Jordfestelsen fant sted 4. juni.
Skaden på jorden ble regnet sammen med skaden på Nord-Lyng. Og etter
som hun var inderst, eide hun heller ikke husene.
Etterpå
Anna Johannesdatters navn er oppført i listene over erstatningsberettigede.
Men det ble ikke utbetalt noen erstatning. Muligens hadde dette sammenheng
med at det ikke fantes noen arvinger. De utgiftene man fikk ved begravelsen,
ble utvilsomt tatt med blant de fellesutgifter Verdalskomitéen hadde.

----
322 RasB
----
Melby ligger på sydsiden av elven. Dette er en av de partene den eldgamle
gården By ble delt inn i. Sundby og trolig Nesteby var to andre delingspar
ter. Melby var den midterste.
Melby lå i 1893 på et trinn høyere enn den laveste elvesletten. Gjennom
mange hundre år har Verdalselven senket sitt leie etter hvert som landet he
vet seg. Og dette har resultert i flere trinn med elvesletter.
Nedenfor Melby lå det såkalte Melbynesset på den laveste sletten. Melby
valdet dekket store deler av dette nesset. Men også andre gårdsvald nådde
hit, for eksempel både Sundby og Haga.
Melby fikk leirslammet nesten opp til husene. Ute på nesset nordvest for går
den lå eiendommen Melbynesset. Den ble helt utslettet.


----
323 RasB
----
Det er en viss mulighet for at Melby over
tok deler av den bortkomne gården Neste
by nede på dette området. Ødelagte garder
ble ofte kalt -aun, og her lå en bit som ble
kalt Melbyaunet. Ikke langt unna lå Sund
byaunet. Også dette aunet stammet rimelig
vis fra den tidligere gården Nesteby.
Dette var deler av gårdsvaldene som var
utsatt for flom. Jorden ble derfor ikke reg
net som den beste. Og det var årsak til at
det lå flere husmannsplasser på denne elve
sletten både på disse gårdene og andre gar
der hele veien nedover helt til Verdalsøra.
På Melbys del av Melbynesset var en plass
solgt, nemlig den som ble kalt Melbynesset.
Mot nord lå Verdalselven. Mot øst gren
set Melby mot Gudding. Og mot vest og syd
lå Østgård.
Lars Olsen Melby.
Melby var en meget stor gard i 1893. Hele arealet utgjorde 905,57 dekar.
Av dette var 511,59 dekar dyrket jord, 338,6 dekar skog og havning, 50,32
dekar annen udyrket mark, og 5,06 dekar var veier og bygninger.
Matrikkelskylden var på 30 mark 07 øre.
I 1890 ble det sådd 0,08 hektoliter rug, 7,5 hektoliter bygg og 30 hektoli
ter havre. Det ble satt 18 hektoliter poteter. Videre fantes det en kjøkken
hage på 1 ar. Det var 1 radsåmaskin, 1 fire-hjult og 4 to-hjulte vogner på
gården.
Pr. 1. januar 1891 var det 4 hester, 11 storfe, 10 sauer, 7 geiter, 2 reins
dyr(!) og 11 høns på Melby. Reinsdyrene var et høyst uvanlig innslag i hus
dy rbesetningen. De var rimeligvis ikke på gården.
Folket '
Eier av Melby i 1893 var Ingeborg Olsdatter. Hun overtok gården etter
sin mann, Mikal Larsen Melby, som døde i 1888. Da han tok til som bruker
på Melby i 1871, var gården delt i to. Dette året kjøpte han den ene halvpar
ten, og samme år døde eieren av den andre halvparten, hvoretter han også
kjøpte den.
I 1893 bodde ikke færre enn ti mennesker på gården. Disse var:
- Ingeborg Olsdatter, gårdbruker, enke, 65 år
- Lars Odin, sønn, 27 år
- Grete Bergitte, datter, 23 år
- Lars Olsen, fostersønn, tjener, 29 år
Verdalsboka - 21


----
324 RasB
----
Melby sett fr a nordvest 1927.
Foto: O. Snekkermo
- fire andre
og på kåret
Ellen Anna Pedersdatter, kårkone, enke, 79 år
Teodor Toresen, veivokter, 68 år
Beret Andersdatter, kårkone, enke, 85 år
Ingeborgs foreldre var ungkar Ole Halvorsen Lyng og pike Gum Johnsdatter
Lyngsvald.
Lars Olsen var fostersønn. Han var sønn av Ole Larsen og Berit Lar sdatter
Melby. Han var søskenbarn av Lars Odin Mikalsen.
Ellen Anna Pedersdatter ble enke i 1844. Hun hadde vært gift med Erik
Olsen Levring som hadde eid Melby i fellesskap med Ole Ellingsen. Da han
døde, ble hans part solgt til Lars Gudding. I skjøtet fikk Ellen Anna sikret
kår. Senere giftet hun seg med Teodor Toresen. Han hadde således ikke kår
rettigheter. Han var veivokter og bodde delvis på Østre Innsmoen. Det er
derfor litt usikkert om han var på Melby eller på Innsmoen rasnatten. Hans
foreldre var Tore Kristensen og kone Anne Olsdatter Østgårdsvald.
Ellen Annas foreldre var Peder Andersen og Guru Pedersdatter Melby.
Beret Andersdatter var enke etter kårmannen Ole Ellingsen Melby. Han
døde i 1886.
Hennes foreldre var Anders Olsen og Beret Larsdatter Stiklestad.
Hvem de fire andre var, er ukjent.
Hva som skjedde
Melby fikk ødelagt godt over 300 mål jord. Men leirbølgen nådde ikke hu
sene, slik at folkene her var aldri i livsfare.


----
325 RasB
----
Gården fikk store skader, seiv om husene ikke ble berørt. Hele den delen
av valdet som lå nede på den laveste elvesletten ble fullstendig begravet. Ska
den omfattet 295,3 dekar dyrket mark og 19,7 dekar skog og havning.
Verdien av jorden på Melby var før raset kr. 12.000. Tilsvarende kr. 4.000
ble ødelagt. Igjen var det da jord til en verdi av kr. 8.000.
Dette ga forholdstallet 1/3.
Eiendommen forøvrig sto i en verdi av kr. 15.000. Skaden beløp seg til
kr. 3.640, slik at det sto tilbake kr. 11.360.
Etterpå
Ingeborg Olsdatter på Melby ble tilkjent en erstatning på kr. 7.430.
Begge de to kårkonene, Elen Anna Pedersdatter og Beret Andersdatter,
fikk samme erstatning, nemlig kr. 240 hver. Og begge fikk en årlig livrente
på kr. 240.
I 1895 ble skylden fastsatt slik:
Gårdsnr. 129, bruksnr. 1, Melby av skyld mark 30,07 et avtak for 20 år
av mark 18,04, og deretter for bestandig et avtak av mark 16,27.
Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 6,22 for første halvdel av 1893.
Det ble fastslått at skaden utgjorde 325 dekar. Dette arealet ble delt i tre
teiger. To teiger tilfart eieren. De lå ved elven. Den ene lå like opp til eien
dommen forøvrig, og den andre lå på vestsiden av Fergeveien. Tilsammen
utgjorde dette 192,5 dekar. I tillegg kom 66 dekar elveleie. Staten fikk utlagt
den tredje teigen i det området som fikk navnet Triangelet. Den teigen var
på 122,5 dekar. Senere ble dette en del av det som ble kalt Statsteig A.
11900 bodde Ingeborg, Lars Odin, Grete Bergitte og Lars Olsen på Melby.
Ingeborg døde i 1909.
I 1904 overtok Lars Odin Mikalsen gården. Han solgte den til Lars Olsen
i 1905. Lars Odin ble gift med en Ingeborg fra Inderøy. Han drev med ispro
duksjon blant annet i Nessvatnet på Åsen. Han døde i 1946 i Trondheim.
Grete Bergitte bodde ugift på Melby. Senere flyttet hun til Verdalsøra hvor
hun først bodde på Garpa, senere på Ørmelen. Hun døde i 1955.
Lars Olsen drev Melby fra 1905 til 1942. Han døde i 1946. Han overleverte
gården til sin søstersønn Ola Johannessen Lunden. Olas far hadde overlevd
raset på Lunden.
Elen Anna døde i 1901. Da hadde hun vært kårkone på Melby i 57 år.
Teodor døde i 1900.
Beret Andersdatter døde i 1896 på Holme.
Note:
1 Opplysninger blant annet ved Johannes Lunden.

----
326 RasB
----
Nordvest for Melby gjorde Verdalselven en sving mot nord mot Eklomelen
før den igjen svingte sydvestover. På denne måten dannet den et stort ness.
Både Sundby-, Østgårds- og Melbyvaldene omfattet deler av dette nesset, og
det lå flere små bruk og husmannsplasser her. Dessuten lå en del av Haga
nordre østre på dette nesset. Haga nordre østre lå seiv på nordsiden av elven.
Sundby-, Østgårds- og Melby valdene strakte seg som parallelle striper mot
nordvest ut over nesset.
Melbynesset er ikke avmerket på noen av de kartene som finnes fra før
raset. Navnet forteller imidlertid at bruket lå ute på dette elvenesset. Her hadde
Melby valdet elven som grense mot nordøst. På et tinglysningsdokument fin
nes det en skisse der eiendommen Melbynesset er angitt. Den lå lengst mot
nordvest på Melby valdet. Elven dannet grensen mot nordvest, nord og nord
øst. Mot sy døst lå Melby, og mot sydvest lå Østgård.
Denne delen av nesset lå lavt, og det er all grunn til å tro at jorden var
forholdsvis skrinn samtidig som at den var utsatt for flom. Men elveerosjon
var trolig ikke så stort problem, for Melbyberget på sydsiden styrte elven
mot den andre siden, slik at eventuell erosjon stort sett foregikk der.
Arealet ble etter raset beregnet til å ha vært 29,5 dekar dyrket mark og
24,6 dekar eng, tilsammen 54,1 dekar.
Matrikkel sky Iden var 0 mark 97 øre. Noen stor eiendom var således Mel
bynesset ikke.
I 1890 hadde utsæden vært 1 hektoliter bygg, 11/2 hektoliter havre og
6 hektoliter poteter.
Av husdyr fantes det 2 kyr, 4 sauer, 1 geit, 1 gris og 10 høns 1. januar
1891.
I 1893 var det 2 kyr, 4 småfe og 1 gris og et ukjent antall høns.
I forsikringsprotokollen står det at bruket besto av en stue med lade og fjøs.
Disse var visstnok forsikret for 1600 kroner.
Avlingen var forsikret slik: 5 tønner bygg - 60 kroner, 6 tønner havre -
48 kroner, 20 tønner poteter - 60 kroner, 4 lass høy - 40 kroner, og 8 berger
halm - 24 kroner.
Dessuten var løsøret forsikret for kr. 300.

----
327 RasB
----
Ingeborg Rasmusdotter, sønnesønnen Edvin Sevaldsen, Andreas Sevaldsen.
Folket
Andreas Sevaldsen Haga kjøpte Melbynesset i 1882. Han var husmann un
der Melby både i 1865 og 1875. Det siste året hadde han forøvrig plassen
Melby graven.
Da raset gikk besto huslyden av følgende personer:
- Andreas Sevaldsen Haga, selveier, 65 år
- Ingeborg Rasmusdatter, kone, 63 år
- Ragnhild Pauline Andreasdatter, datter, 20 år
- Ole Edvard Andreasen, sønn, 17 år
- Edvin Herman Sevaldsen, sønnesønn, 9 år
Andreas Sevaldsen var sønn av Sevald Pedersen Haga på Haga søndre søn
dre eller Hammelen og Pauline Andersdatter Sissellien.
Hans kone, Ingeborg Rasmusdatter, var født på Hellan mellom vestre, og
var datter av Rasmus Mortensen Auskin og Gjertrud Jonsdatter Holmli.
Sønnesønnen Edvin Herman Sevaldsen var født i Chicago. Hans far, Se
va Id Andreassen, hadde utvandret til Amerika, og han var gift der. Hans kones
navn er ukjent. Sevald hjalp sine foreldre med penger på deres gamle dager.
Da hans kone døde i Amerika, vendte han i 1891 tilbake en tur sammen med
sønnen. Han fant det best at gutten ble igjen i Norge «for oppdragelsens skyld,»


----
328 RasB
----
Ragnhild Andreasdatter.
Hva som skjedde
som det ble sagt. Han hadde vel som ens
lig vanskelig for å ta seg av gutten i Ame
rika, seiv om gutten hadde hatt egen
lærerinne de to siste årene før de kom til
bake til Verdal. Sevald ble beskrevet som
en sjelden snill og omsorgsfull far.
Den 3. april 1893 skrev forøvrig Ragn
hild Pauline et brev til en søster av seg.
Der fortalte hun at de nettopp hadde fått
brev fra Sevald. Han holdt på å gjøre i
stand et nytt hus i Chicago, og han ønsket
å få lille Edvin Herman tilbake til seg. Han
spurte om ikke hun kunne følge Edvin
Herman til Chicago. Og hvis hun ønsket
å dra tilbake, skulle han betale hjemrei
sen for henne. Ellers kunne hun også få
bli i Amerika.
Etter alt å dømme lå Melbynesset rett i veien for den første rasbølgen. Ei
endommen var bare liten, og alt som var, ble ødelagt. Jorden ligger i dag
under et flere meter tykt leirlag. Hva som skjedde her, må vi bare gjette oss
til. Rasmassene må ha slått rett mot husene. Beboerne fikk ikke noe varsel.
Både mennesker og dyr ble drept.
Døde:
ANDREAS SEVALDSEN MELBYNESSET, født 1828
INGEBORG RASMUSDATTER MELBYNESSET, født 1830
RAGNHILD PAULINE ANDREASDATTER MELBYNESSET, født 1872
OLE EDVARD ANDREASSEN MELBYNESSET, født 1876
EDVIN HERMAN SEVALDSEN HAGEN, født 1884
Her stakk restene av husene opp over leiren. Alle de omkomne ble etter
hvert funnet, dog ikke ved huset. Men det skjedde først etter at elven hadde
skaret seg ned i leirsjøen slik at vannstanden ble senket. Alle er gravlagt på
Lysthaugen.
Den første som ble funnet var Ragnhild Pauline. Hun ble gjenfunnet 20.
mai og begravet 28. mai.
Den neste som ble funnet var lille Edvin Hermann. Han ble funnet ved
Lyng 28. mai og ble begravet 4. juni. Trolig lå han nokså nært overflaten,
og han ble rimelig vis ført med nedover av vannet da elven flommet over leir
demningen.


----
329 RasB
----
Edvin Herman Sevaldsen Hagen.
Andreas Sevaldsen ble funnet ved Melbyberget 5. juli og ble begravet samme
dag.
Det ble satt i gang grundig leting etter de andre like ved dette stedet, og
i tur og orden ble de funnet der alle sammen.
Om Ingeborg Rasmusdatter står det i kirkeboken at hun ble gravlagt 9. juli,
og at hun ble gjenfunnet 16. juli. Her er det tydeligvis en skrivefeil. Hun
ble funnet 7. juli.
Ole Edvard Andreassen ble funnet 9. juli og begravet 10. juli.


----
330 RasB
----
Ingen av dem ble funnet inne i huset. Det er uråd å si om de ble kastet
ut eller rakk å springe ut. Men de lå oppå noe olderkratt under et tykt lag
av leire ved Melbyberget akkurat der elven begynte å skjære seg ned i leir
demningen. Trolig hadde de ikke blitt funnet dersom ikke elven hadde va
sket vekk leiren.
For alle gjelder det at jordfestelsen fant sted på årsdagen for ulykken un
der innvielsen av gravstedet på Lysthaugen 19. mai 1894.
Hele eiendommen på 54,9 dekar ble ødelagt. Verdien av jorden var før
skaden kr. 1.575, og den ble satt i 0 etterpå.
Eiendomsverdien var før skaden 2.200 kroner, og alt gikk tapt.
Et brev fra Sevald i Amerika
I Chicago bodde Sevald. I en avis leste han at det hadde gått et stort skred
i Verdal. Den 22. mai skrev han et brev hjem. Det lyder som følger: 1
Elskede foreldre og lille Herman.
Jeg har nå ventet på brev fra dere i 2 måneder og intet fått, så jeg be
gynner å bli riktig engstelig for hvordan det står til der hjemme. Av avi
sen ser jeg at det har vært et stort jordskred i Verdalen som har gjort uhyre
skade, men jeg ser intet hvor det er. Jeg håper at det ikke har rammet
dere, men skrekkelig er det i alle fall. Dere må endelig skrive til meg med
det første så at jeg får vite hvordan det står til med dere, og om dere tren
ger hjelp på noen måte.
Den 8. mai sendte jeg 200 kroner til far og håper at dere har mottatt
dem nå.
Ragna (Ragnhild) skylder jeg en del også, og hun skal sikkert få sine
penger. Kanskje far gir henne 40 kroner nå. Så blir det 100 kroner i alt
hun har fått om jeg minnes rett. Skal sende mer penger til dere, men først
vil jeg høre fra dere. Merkelig at jeg ikke har fått svar på mitt brev med
hensyn til Herman og Ragna som jeg foreslo skulle komme hit. Det må
ikke forståes slik at jeg vil overtale Ragna til å reise hvis hun ikke vil,
så kan det jo stå hen. Men lille Hermann lengter jeg jo etter en hel del,
det er sikkert. Og nå har jeg også et godt hjem så han vil få det godt her
også, det er sikkert. Jeg vet at han har det så godt der hjemme hos dere
som han noen sinne kan få det, men han begynner nå å bli så gammel
at skolen må søkes, og da er det jo som dere seiv vet ingen skole der
hjemme for Herman i lengden, så det vil visst være best om han kunne
begynne her så snart som mulig.
Hvordan er det med Herman, vil han komme til pappa, eller ikke?
Dere må skrive og si meg hva som kan gjøres om Ragna kan komme
med Herman eller ikke. Hvis hun vil følge Herman hit, skal jeg sende

----
331 RasB
----
billetter til dem begge to, og vil Ragna ikke komme så får saken bero til
siden, for Herman er for liten til å reise alene, stakkars lille pappagutt!
Hiis Herman f ra pappa på det hjerteligste, han må være snill gutt så
skal han få det godt her også.
Dere hilses alle på det hjerteligste fra Guro, hun snakker om Herman
hver dag og sier at hvis han var her, skulle hun være så god mot ham
som det er mulig for noen å være. Vi er friske og har det riktig hyggelig
og pent. Guro er svært flink til å passe huset og holde alt rent og i orden,
koker godt og er så hjertelig snill og god så jeg er riktig tilfreds over all
måte.
Lev vel og tusen hilsener fra Guro og meg til dere alle og mest til lille
Hermann fra pappa.
Sevald Andreassen Hagen.
Trolig Sevalds andre kone - Guro
Men Sevald mottok aldri noe svar fra dem hjemme i Verdal. Og etter som
dagene gikk, ble han mer og mer urolig for hva som kunne ha skjedd. Raset
som han hadde lest om, spøkte i tankene hans. Til slutt klarte han ikke å vente
lenger, men sendte et telegram til sorenskriveren i Levanger der han spurte
om sin familie. Den 11. juli mottok han da det sorgens budskap fra soren
skriveren at hele hans familie hadde omkommet under Verdalsraset. Han fikk
derfor aldri se igjen sin lille sønn som han lengtet så etter.

 


----
332 RasB
----
Etterpå
Sevald Andreassen Hagen ble boende i Amerika. Han ble gift på nytt med
Guro.
All jord på denne eiendommen var totalt ødelagt og lå under metertykke
lag av leire. Raset 6. september 1893 la nye lag opp på det som hadde kommet
dit 19. mai.
Til Andreas Sevaldsens arvinger ble det utbetalt en erstatning på kr. 2.400.
I 1895 ble følgende protokollert vedrørende skylden:
Gårdsnr, 129, bruksnr. 3 Melbynesset av skyld mark 0,97 et avtak for 20
år av mark 0,97, og deretter for bestandig et avtak av mark 0,87.
Veiskatten ble som følge av dette redusert med kr. 0,33 for første halvår
1893.
Hele arealet på 54,1 dekar ble utlagt som en teig til Staten i hva som ble
kalt Triangelet. Dette var det området som lå utenfor skredporten. Sammen
med selve rasgropen utgjorde Triangelet Statsteig A. I tillegg til selve grunn
arealet kom 0,6 hektar elveleie.
Denne tekannen skal stamme fra Melbynesset. Den eies av Anna-Lisa og
Sevald Allmin i Jårpen.
Note:
1 Andreas Sevaldsen hadde en datter, Ingeborg Anna f. 1863, som var gift med Per Allmin i
Jårpen i Sverige. Hennes barnebarn, Anna-Lisa og Sevald Allmin, har stilt brev og bilder
til disposisjon for oss.


----
333 RasB
----
MELBY, NØYSOMHET 129.4
Eiendommen
Dette var et jordstykke som hørte under gården Melby. Hvordan det hadde
havnet under Melby, er ikke funnet dokumentert. Men trolig skjedde det i
form av dåpsgave eller lignende, og trolig kom jordstykket fra Faren øvre.
Helt vest på Fårenvaldet ligger en part som kalles Skjefte. Eiendommen
Nøysomhet grenset mot Skjefte, og på folkemunne ble den kalt Tessemskjef
te etter kjøperens navn. Det tyder således på at dette var en part av samme
stykke.
Navnet Skjefte skriver seg fra en ødegård fra middelalderen. Det er et
-vin-navn, og som sådan er det et meget gammelt navn. Trolig var Skjefte
eldre enn nabogårdene Jermstad og Trøgstad som begge stammet fra eldre
jernalders siste del, det vil si 400 - 600 e. Kr.
Det er uklart hva som bevirket at Skjefte ble en ødegård. Men det er nær
liggende å mene at det var ras som var årsaken. Flere steder i skråningene
ovenfor Faren finnes det spor etter gamle ras.
Den biten av Skjefte som altså tilhørte Melby, kjøpte lærer Andreas Tes
sem i 1882. Han kalte den Nøysomhet.
Da han begynte å nærme seg pensjonsalderen, bestemte han seg for å sette
seg opp en stue der. Bygningen var opptømret da raset gikk. Veien dit opp
gikk direkte fra hovedveien mellom Stiklestad og Vuku rett opp for Trøgstad
skole.
Tessemskjefte unngikk ødeleggelse i raset 19. mai. Men den øverste kan
ten av raset ved Jermstad øvre var faretruende nær det sydvestre hjørnet av
den lille eiendommen. Derimot gikk både veien og de nederste deiene av
eiendommen ut ved raset 6. september. Sel ve huset ble stående igjen.
Før raset utgjorde hele eiendommen 37,6 dekar. Alt var dyrket.
Matrikkelskylden var 1 mark 19 øre.
Ved raset forsvant 3,9 dekar. Det var altså ikke de store ødeleggelsene på
denne eiendommen. Den ødelagte jorden ble også liggende til eiendommen
senere.
Jordverdien var kr. 1.900 før raset. Tapet ble kr. 200, slik at verdien etter
på var kr. 1.700. Forholdstallet ble satt til 2/19.
Eiendommen forøvrig ble halv vert i verdi fra kr. 3.500 til kr. 1.750.

----
334 RasB
----
Nøysomhet var navnetpå den eiendommen hvor lærer Andreas Tessem holdt
på å bygge hus. Den lå rett opp for Trøgstad skole hvor han var lærer.
Etterpå
I 1895 ble skylden fastsatt slik:
Gårdsnr. 129, bruksnr. 4, Nøysomhet av skyld mark 1,19 et avtak for 20
år av mark 0,13, og deretter for bestandig et avtak av mark 0,12.
Det medførte en reduksjon av veiskatten på kr. 0,04 for første halvår 1893.
Som nevnt var husene under bygging. Andreas Tessem og hans kone Olive
Edvarda bodde på Trøgstad skole. Denne gikk ut i raset, og begge to om
kom.
Det ble utbetalt et erstatningsbeløp på kr. 3000. 200 kroner var blitt utbe
talt på forskudd, blant annet til sønnen Harald Marius Tessem som studerte.
Kort tid etter raset solgte Tessems sønner, Harald Marius og Martin Ad
olf, den del av jorden som var igjen, til Peder Ellingsen Mo. Han var sønn
av Elling Mo som hadde kjøp restene av Jermstad østre. Tessemskjefte ble
således lagt til Jermstad østre.
Huset ble senere tatt ned og flyttet på Verdalsøra hvor de i dag står på Gar
pa, kjent som Fikse-Singstad-gården.


----
335 RasB
----
Mo er etter all sannsynlighet en svært gammel gard. Mye tyder på at den
kan regne sin historie fra begynnelsen av vår tidsregning. Denne alderen gjør
at den i førkristen tid trolig var en stor og betydningsfull gard. Beliggenheten
tyder også på det.
Mogårdene lå ved samme tun. Menflere eiendommer var fråskilt, og av disse
ble både Moåker og Moan berørt. Moan ble helt utslettet. Den samme skjebne
fikk husmannsplassen Movald. Plasseringen av denne er litt usikker.


----
336 RasB
----
I kristen middelalder er det mye som tyder på at Mo led samme skjebne
som de aller fleste gårdene i Verdal, den ble delt. I tillegg led den også felles
skjebne med mange andre garder i Verdal, om ikke de aller fleste, gården
ble rammet av ras i middelalderen. Dette raset ødela ganske sikkert mye på
begge deiene, men særlig gikk det ut over den ene gården. Den ble liggende
øde, og fikk navnet Moaunet.
Dette raset var det samme som rammet Lyng i middelalderen.
Lyngsraset reduserte Mo fra å være en stor og betydningsfull gard til å
bli en gard av under middels størrelse.
I nyere tid utviklet Mo seg til å være en svært godt drevet gard.
I 1860 ble Mo delt i to, Mo nordre og Mo søndre.
Mo - tegning fra muligens århundreskiftet 17/1800. Ukjent tegner.


----
337 RasB
----
Dette var en selveiereiendom utskilt fra Mo søndre i 1876. Det var en tid
ligere husmannsplass ved navn Momoen. Kjøperen var husmann på samme
sted i 1875.
Denne eieren hadde bruket bare i kort tid før det ble solgt på auksjon til
Martinus Johnsen Mikvoll i 1879.
Moan lå i det nordøstre hjørnet av det gamle Movaldet. Så vidt det har
vært mulig å bringe på det rene, grenset Moan mot Moåker i nord, mot eien
dommen Egge av Krag i øst, og mot Mo søndre i syd og vest.
Som for de fleste eiendommer som tidligere hadde vært husmannsplasser,
var den nokså liten. Etter raset ble den fastslått å ha vært på 34,5 dekar dyr
ket mark.
Matrikkelskylden var 0 mark 81 øre.
I 1890 ble det sådd 0,55 hektoliter bygg, 4,17 hektoliter havre, 0,23 hek
toliter havre til grøntfor og 3 kilo gressfrø. Det ble satt 5,56 hektoliter pote
ter. Til andre rotfrukter ble det benyttet 0,02 ar. Det fantes 2 to-hjulte vogner
på gården.
1. januar 1891 år var det 1 ku, 3 sauer, 1 gris og 6 høns der.
Besetningen var en del mindre i 1893. Blant annet hadde de ikke noen ku.
De hadde bare 1 sau og 1 gris samt noen høner.
Martinus Mikvoll hadde forsikret eiendommen. Den besto av en hoved
bygning med fjøs og lade som var forsikret for kr. 1.200, og et stabbur som
var forsikret for 240 kroner. Dessuten fantes det en kakkelovn til en forsik
ringsverdi av 32 kroner og en kjøkkenovn til 24 kroner.
Folket
I mai 1893 besto familien av følgende fire personer:
- Martinus Johnsen Mikvoll, gårdbruker, snekker, 55 år
- Mette Pedersdatter, kone, 42 år
- Karen Malene, datter, 13 år
- Marie Pauline, datter, 7 år
Martinus livnærte seg som snekker. Jorden og dy rene ga et tilskudd til fa
miliens underhold.

----
338 RasB
----
Hans foreldres navn var John Pettersen Mikvollvald og Karen Malena Hans
datter.
Mette var fra Landfall. Hennes foreldre var Peder Olsen og Marte Bårds
datter Landfall.
Hva som skjedde
Beliggenheten tatt i betraktning, var Moan antag elig vis en av de første som
gikk med i den siste delen av Verdalsraset.
Ingen av beboerne kom seg unna. Alle ble med. Men bare Mette klarte
seg. Martinus sprang opp på loftet for å redde barna. Men med det samme
falt loftet ned, og huset forsvant ned i leirmassene. Med det kom både han
og barna bort.
Mette Pedersdatter Mikvoll.
Mette har seiv fortalt hvordan hun opp
levde raset. 1
Hun våknet av en forferdelig dur. I det
samme veltet leirmassene mot huset, og
det ramlet sammen, og hun seiv ble slyn
get ut i leir suppen. I den fløt hun nedover
bakkene. Skog og jord løsnet fra alle si
der, og med en uhyggelig fart bar det mot
dalbunnen.
Men heldigvis for henne ble leirmass
ene skjøvet mot land ved Hagamelene slik
at hun ble liggende der. Mette fikk tak i
en busk og prøvde å trekke seg i land etter
den. Men nei, den sank bare ned i leir
suppen.
«Hvordan jeg kom meg i land, vet jeg
ikke, alt hva jeg grep fatt i, sank bare ned
under meg. Det var Herren som hjalp meg opp av raset», sa hun
«Jeg hadde leire i øyne og munn, hvordan jeg for, vet jeg ikke. Men jeg
kom til slutt opp til gården Mo. Helt utmattet ble jeg liggende på gardsplas
sen. I frykt for at det skulle komme nye skred, hadde folkene rømt hjemme
fra, og jeg ble liggende inntil en mann som også hadde berget seg opp fra
raset, kom og hjalp meg inn.
Senere på dagen våget folkene på gården seg hjem en tur, men flyktet atter
opp mot Hallemsgårdene. Og meg så elendig tilredt av leire som jeg var,
måtte de bare la ligge i sengen og frakte meg i den.»
Det var med gråtkvalt stemme Mette fortalte om denne tragedien om man
nen og barna som denne dødsnatten tok fra henne.
Det er også fortalt at en av grunnene til at hun ikke sank under da hun


----
339 RasB
----
grep fatt i kvister og røtter nedenfor Mo uten å klare å løfte seg opp, var
at hun hang fast i en grein etter håret. 2
Det er helt klart at Mette var totalt utkjørt som følge av den sterke psyki
ske og fysiske påkjenningen hun hadde vært utsatt for. Og at hun derfor ikke
registrerte hvem som hjalp henne på Mo, er forståelig. Det var nemlig de
to som bodde på kåret, Elling Pedersen og hans sønn Peder Olaus Ellingsen,
som hjalp henne.
De tørket av henne leiren og fikk fraktet henne til et tryggere sted. Hun
sier at de måtte frakte henne i sengen, men Peder Olaus sa at de fraktet henne
ien trillebår. 3 (Se under Mo nordre.)
Døde:
MARTINUS JOHNSEN MIKVOLL, født 1838
KAREN MALENE MARTINUSDATTER MIKVOLL, født 1880
MARIE PAULINE MARTINUSDATTER MIKVOLL, født 1886
Mette hadde nå mistet hele sin familie, mann og to barn. Barna ble ikke
gjenfunnet. Men Martinus ble funnet i august. Han ble begravet 14. og jord
festet 27. august. Da han ble funnet, var han ugjenkjennelig. Han var så sterkt
lemlestet at hans kone bare kunne kjenne ham igjen på en skjev stortå.
Imidlertid ble det funnet liket av en jente sist i juli. Hun ble begravet 29.
juli på Stiklestad. Etter som det ikke var mulig å fastslå hvem dette var, er
hun blant de fire ikke identifiserte som ligger på Stiklestad. Men presten har
gjort en anførsel i kirkeboken bak navnet til Karen Malene: «Etter all sann
synlighet henne da intet annet pikebarn ellers i den alder omkom.»
Hele eiendommen forsvant og dy rene med den. Det var 1 sau og 1 gris.
Jordveien ble taksert til kr. 1.050.
Eiendommen forøvrig ble satt til 1.700 kroner.
Alt gikk tapt.
Etterpå
Mette Mikvoll ble liggende en tid på sykehuset på Skogn. Men hun kom
seg etter hvert fysisk, men psykisk var hun preget av hendelsene hele livet.
At hun måtte identifisere det ugjenkjennelige liket av sin mann, gjorde ikke
hennes situasjon bedre.
Det fortelles at når Mette kom på besøk til sin bror på Landfall, ble ungene
stille. De sluttet å leke og bråke når hun var der. Mette var alltid stille, og
hun lo aldri. Hun var aldri sint, men ungene hadde stor respekt for henne. 4
Mette fikk utbetalt kr. 769,28 i erstatning. Beløpet var merkelig ujevnt.
Martinus hadde hatt en gjeld til Verdalens Meieris landhandel på Stiklestad
på kr. 8,30. Denne gjelden ble blant annet dekket av erstatningsbeløpet. Mette
fikk dessuten en årlig livrente på kr. 175.
Verdalsboka - 22

----
340 RasB
----
I Velferdskomitéens protokoll er det 15. desember 1893 innført at Mette
Mikvoll 12. oktober fikk utbetalt kr. 50 til innkjøp av husgeråd og klær for
vinteren. Det ble besluttet at kr. 25 av beløpet ikke skulle komme til frådrag
i erstatningssummen, men skulle være gave. Samtidig ble det bestemt at om
kostningene ved hennes sykehusopphold skulle utredes av de pengene som
hadde kommet inn som gåver.
Den 31. januar 1894 nevnes Mette sammen med en rekke andre som fikk
penger i gave. Hun fikk 50 kroner. Dette var det samme beløpet som hun
ble innvilget i desember. Nå ble hele beløpet regnet som gave.
Den 12. februar 1894 er hun nok en gang omtalt i Velferdskomitéens pro
tokoll. Der ble det opplyst at hun fremdeles lå på sykehuset, men at Statsko
mitéen ville betale regningen. Videre står det at hun ville bli foreslått en
livrente av kr. 175 årlig fra 1. juli 1893.
Om eiendommen Moan heter det i protokollen for ny skyldsetting 1895:
Gårdsnr. 107, bruksnr. 4 Moan av skyld mark 0,81 et avtak for 20 år av
mark 0,81, og deretter for bestandig et avtak av mark 0,77.
Veiskatten ble som følge av dette, redusert med kr. 0,28 for første halvår
1893.
Hele eiendommen på 34,5 dekar ble utlagt til Staten. Etter som dette lå
i skredgropen, ble det innbefattet i Statsteig A.
11900 bodde hun på Hallem og livnærte seg ved livrente fra Verdalsfondet
og husstell.
Senere bodde hun på Libakken på Stiklestad. Hun døde på Gamlehjemmet
i 1937.
Noter:
Nedskrevet i et arbeid foretatt av en klasse på Levanger Lærerskole.
Opplysninger ved Ingrid Minsaas.
3 Opplysninger ved Odd Moe, sønn av Peder Olaus.
4 Opplysninger ved Jenny Skavdal, niese av Mette.

----
341 RasB
----
Moåker var en plass som var utskilt fra Mo søndre. Fradelingen skjedde
i 1889.
Eiendommen lå helt i det nordvestligste hjørnet av det gamle Movaldet.
Mot nord grenset den mot Prestegårdsvaldet. Mot øst lå Krågsvaldet. Dette
var nå oppstykket slik at lengst mot nord lå bruket Gran, og noe lenger mot
syd bruket Egge. Syd for Moåker lå eiendommen Moan som også var utskilt
fra Mo søndre.
Dette var ingen stor eiendom. Arealet var totalt på 27,64 dekar. Alt var
dyrket.
Matrikkelskylden var 0 mark 49 øre.
Utsæden var i 1890 0,34 hektoliter bygg, 2,08 hektoliter havre, 2 kilo gress
frø og 5,56 hektoliter poteter. 0,05 ar ble brukt til andre rotfrukter enn poteter
1. januar 1891 var det 1 ku, 2 sauer, 1 geit, 1 gris og 5 høns på Moåker.
Folket
Magnus Larsen Tokstad kjøpte Moåker av Nikolai Nilsen på Mo søndre
i 1889.
Følgende per soner bodde på bruket da raset gikk:
- Magnus Larsen Tokstad, selveier, 55 år
- Mette Oldatter, kone, 41 år
- Marta Larsdatter, inderst, fattiglem, 82 år
Men Magnus hadde en sønn ved navn Gustav. Han var tjener på Preste
gården og bodde der. Imidlertid sov han hjemme hos foreldrene rasnatten.
- Gustav, sønn, tjener på Prestegården, 18 år
Magnus var fra en av Tokstadplassene som hørte under Prestegården. Han
var rådsdreng på Prestegården. Hans foreldre var Lars Pedersen og Marta
Pedersdatter på Tokstad østre.
Han hadde vært gift tidligere med Malene Elausdatter. Gustav var en sønn
fra dette ekteskapet. I 1875 bodde Magnus på en av Tokstadplassene.
Mette Olsdatters foreldre var Ole Tomassen og Ingeborg Pedersdatter som
var plassfolk på en plass under Flyan i Helgådalen. Ole Tomassen hadde for
øvrig bodd hos Magnus og Mette i alle fall til så sent som i 1891.

----
342 RasB
----
Marta Larsdatter var døvstum. I følge opplysninger i folketellingen i 1891
tilhørte hun familien.
Hva som skjedde
Hvordan folkene på dette bruket opplevde raset, har Magnus fortalt: 1
«Klokken 2 om natten våknet jeg plutselig ved å høre en slik forunderlig
lyd - akkurat som en forferdelig sterk storm med dumpe dønninger og tor
denbrak. Jeg var overbevist om at den ytterste dag hadde kommet!
Jeg sprang til vinduet og så nabogården forsvinne i jorden, og at skredet
nærmet seg mitt hus. 2
Min kone og jeg fikk så vidt kastet på oss klærne og skyndte oss avsted
til Prestegården hvor jeg vekket presten. Vi skynte oss alle avsted til et sik
kert sted.
Naboens kone reddet seg i bare linnetet; - hennes mann og ett av barna
forsvant og er ennå ikke funnet. 3
Ved utbruddet merket jeg en svovellignende lukt.
Follo strøk først, så strøk Krag - Trøgstad og så alle husmannsplassene
til Prestegården - og flere mindre garder - deriblant en husmannsplass til Follo
like i nærheten av Prestegårdsskogen.
På Follovald hadde kun sønnen reddet seg over på noe fastere leirmasse
som hadde skilt seg, - hans foreldre forsvant ned i den dynnende leirmassen
på den andre siden, mens han seiv oppkavet og forrevet endelig kom sikkert
tillands.» 4
Da de sprang derfrå, ropte de til Karl Oluf Ellingsen på naboplassen Mo
moen.
Magnus' sønn Gustav som også ble vekket av de andre, var litt senere med
å komme seg ut. Og da han kom på gardsplassen, hadde de allerede sprun
get. Han var ør og søvndrukken og la på sprang i feil retning, lukt mot av
grunnen. Han ble først oppmerksom på faren da han hadde det ene benet ut
over kanten. Han reddet seg imidlertid ved å kaste seg bakover.
Husene på Moåker ble stående helt ute på kanten, og fremdeles var den
døvstumme Marta inne. Det ble ansett for livsfarlig å ta seg inn for å få henne
ut.
Men sammen med naboen OlufMovald, tok Magnus seg inn i huset igjen
og fikk berget Marta. De bar både henne og sengen hennes ut, og med hest
og vogn som ble lånt på Prestegården, ble hun kjørt bort på trygg grunn.
Senere deltok han i redningen av den sinnsyke Peder Rasmussen Tokstad
som satt inne i et stabbur nede i rasgropen. Peder ville ikke forlate stabburet
godvillig, og i stedet for å ta ham med makt, lot de ham være der. Men Magnus
bar mat og drikke ut til ham, inntil han gikk med på å bli med. For dette

----
343
----


----
344 RasB
----
og redningen av Marta ble Magnus anbefalt tildelt redningsmedaljen, men
uten at det skjedde.
Nøyaktig 18,2 dekar av eiendommen gikk med i raset. Derimot berget
husene.
Jordverdien ble anslått til å ha vært kr. 690 før raset. Tilsvarende kr. 555
eller 4/5 gikk med. Igjen var det således kr. 135.
Eiendommen forøvrig sto i kr. 1000. En verdi av kr. 700 gikk med. 300
kroner var igjen.
Etterpå
Magnus Larsen ble tilkjent en erstatning på kr. 700
Fordi husene på Moåker sto så nært kanten, antok man at de ville rase ut,
og soldatene begynte nedrivning. Men da det etter hvert viste seg at de ville
bli stående, i hvert fall en liten stund, ønsket Magnus seiv å fortsette nedriv
ningsarbeidet. Han tok mer hensyn til materialene, og det ville være lettere
i ettertid å sette opp husene igjen. Til å dekke noe av utgiftene med dette,
fikk han kr. 50 i forskudd.
Og trolig såtte han dem opp igjen på Buvollen, et bruk han kjøpte av Ole
Nilsen Øgstad i 1894. Der bodde han og Mette i 1900.
I 1895 ble skylden for Moåker fastsatt slik:
Gårdsnr. 107, bruksnr. 5, Moåker av skyld mark 0,49 et avtak for 20 år
av mark 0,39, og deretter for bestandig et avtak av mark 0,37.
Dette førte til en reduksjon av veiskatten på kr. 0,13 for første halvår 1893.
Hele det ødelagte arealet på 18,2 dekar ble utlagt til eieren igjen.
Magnus Larsen døde på Buvollen i 1929.
Mette Olsdatter døde i 1918.
Gustav utvandret til USA i 1893. Han hadde to brødre der fra før. Han
fikk billett til Minneapolis av en av sine brødre. Det er mulig at turen var
bestemt før raset skjedde.
Marta Larsdatter døde på Buvollen i 1898.
Noter:
1 Dette er gjengitt i en avisartikkel i Dagsposten i 1891.
2 Det er litt usikkert hvilken nabogard han så. Nærmest lå Moan, gården til Martinus Mikvoll.
Men det kan også ha vært Gran eller Egge.
3 Hvis det var Moan han mente, må dette ha vært Mette Mikvoll. Hun mistet 2 barn.
Magnus tar feil når han sier at Follo gikk ut før Krag. Det er fysisk umulig, for Krag måtte
gå ut før Follo kunne gli ut. Men dette var ikke nødvendigvis hva Magnus hadde sett, det
kan også ha vært hva han hadde hørt av andre. Husmannsplassen under Follo like i nærheten
av Prestegårdsskogen var Follostuggu. Sønnen som berget seg der, var Edin Follo.

----
345 RasB
----
Mo nordre var en av hoveddelene av Mo etter delingen i 1860. Som nav
net sier var dette den nordligste delen. Men seiv om hoveddelen av jorden
lå mot nord, var det allikevel en del teigblanding. Det kan for eksempel opp
lyses at plassene som lå lengst mot nord på Movaldet, hørte til Mo søndre.
I nord grenset Mo nordre dels mot Prestegården, og dels mot de utskilte
partene av Mo søndre, Moåker og Moan. Mot øst lå Krågsvaldet, i 1893 re
presentert ved Egge og Krågsmoen. Grensen mot den siste gikk forøvrig helt
ned i Krågsdalen, eller Modalen som den ble kalt så langt nede. Grensen mot
Egge var ikke rettlinjet, men «brækket» som det heter i beskrivelsen av Egge.
Det vil si at den gjorde en sving. Sett nordfrå svingte grenselinjen østover.
Trolig fulgte grensen mot Krågsmoen samme bue. Etter all sannsynlighet
nådde den et felles grensepunkt for Krag, Eklo, Haga og Mo nede i dalen.
Av Krag var det Krågsmoen som nådde hit, og av Eklo var det Eklosvedjan.
Og fra dette punktet gikk grensen mot Mo søndre rett vestover. Mot vest lå
Lyngsvaldet.
Før raset besto Mo nordre av 164,6 dekar dyrket jord, 156,2 dekar skog,
1,25 dekar vei og bebyggelse og 6,6 dekar annen dyrket mark, tilsammen
328,65 dekar.
Matrikkelskylden var da 7 mark 87 øre.
I 1890 ble det sådd 2,08 hektoliter bygg, 13,9 hektoliter havre og 6 kilo
gressfrø. Det ble satt 12 hektoliter poteter. 0,4 ar ble brukt til andre rotfruk
ter enn poteter. Det var hele 6 to-hjulte vogner på gården.
1. januar 1891 var det 2 hester, 5 storfe, 6 sauer, 2 griser og 6 høns på
Mo nordre.
Folket
Anneus Andersen kjøpte Mo nordre av Elling Pedersen i 1888, og han var
eier da raset gikk.
Hans huslyd besto av 8 personer i mai 1893:
- Anneus Andersen, gårdbruker, 45 år
- Guruanna Reinertsdatter, kone, 36 år
- Lydia, datter, 13 år
- Ragna, datter, 6 år

----
346 RasB
----
Elling Pedersen Mo og sønnen Peder Olaus
Ellingsen Mo.
- Aksel, sønn, 3 år
- Ragnar, sønn, 1 år
- Anne Larsdatter,
enke, tjener,
- en tjener
På kåret bodde den forrige
eieren.
- Elling Pedersen,
kårmann, 62 år
- Peder Olaus,
sønn, 19 år
Tilsammen var det således
10 personer på Mo nordre.
Anneus var fra Jermstad
øvre. Hans foreldre var An
ders Jakobsen og Lisbet Ols
datter.
Guruanna var fra Tautra
på Frosta. Hennes foreldres
navn var Reinert Andersen og
Karen Johansdatter.
Elling Pedersen var den
forrige brukeren på Mo nor
dre. Han kom fra Trøgstad
store. Hans foreldre var
Peder Jonsen og Marta Kris
toffersdatter. Han var enke
mann, og hans avdøde kones
navn var Anne Iversdatter.
Jakob Pedersen på Jermstad østre var hans bror
Anne Larsdatter er oppgitt i de offisielle listene med bopel på Mo nordre.
Det har ikke lyktes å finne ut hvem hun var.
Hvem den andre tjeneren var, er ukjent.
Hva som skjedde
Det samme skjedde her som på de andre gårdene som lå rundt raset. Folk
ene rømte vekk i redsel slik at husene sto tomme.
Men det merkelige er at de to som bodde på kåret, Elling og hans sønn
Peder Olaus, fikk ikke varsel, og de ble værende igjen. 1 I følge hva Peder
har fortalt, våknet de ved at et nakent kvinnemenneske kom stavrende inn


----
347 RasB
----
til dem. Hun var så tilklint av leire at de ikke kunne se hvem det var. Hun
var dessuten så ferdig at de måtte legge henne ned. Peder brukte noen gamle
klær etter sin avdøde kone til å tørke av henne det verste av leiren, og da
så de det var Mette Mikvoll fra Moan. Hun fikk på seg noen gamle klær,
og sammen med ting de rasket med seg som de ville berge, fraktet de henne
vekk i en trillebår til et tryggere sted. Seiv trodde Mette at hun ble fraktet
i en seng.
Man vendte omsider tilbake, men det var med stor usikkerhet og angst man
slo seg til på gården igjen. Kanten av rasgropen lå bare 2 - 300 meter fra
husene på gården.
Men hverken mennesker eller dyr kom til skade.
Flere mennesker fra andre steder passerte Mo på sin flukt bort fra raset.
Noen var uskadde, mens andre hadde fått hard medfart.
I motsetning til Mo søndre som bare mistet utmark, mistet Mo nordre store
deler av sin innmark i tillegg til deler av utmarken. 78,7 dekar dyrket jord
og 108,2 dekar skog og havning gikk tapt. Tilsammen utgjorde dette 186,9
dekar.
Før raset hadde jorden stått i en verdi av 6.600 kroner. Tapet beløp seg
til 2.640 kroner. Jordverdien etter raset ble derfor kr. 3.960. 2/5 kom så
ledes bort.
Imidlertid må det også ha gått med en del annet enn bare jord. Riktignok
var det ikke tale om store verdier, men de ble anført. Muligens kan det ha
vært et sommerfjøs eller lignende, eller kanskje en vei. Resten av eiendom
men sto i en verdi av 7.000 kroner før raset. Etter raset ble den satt til 4.300
kroner. Tapet tilsvarte således kr. 2.700.
Etterpå
Anneus Andersen fikk kr. 2.300 i erstatning. Han fikk 200 kroner i
forskudd.
Kårmannen Elling Pedersen fikk en årlig livrente på kr. 150.
Enken Anne Larsdatter som var inderst på gården, fikk kr. 400 i erstat
ning. Av dette fikk hun 100 kroner i forskudd. Dette var et forholdsvis stort
erstatningsbeløp. Det går ikke frem hvorfor det ble utbetalt.
I 1895 ble skylden fastsatt slik for Mo nordre:
Gårdsnr. 107, bruksnr. 1, Mo nordre av skyld mark 8,20 et avtak for 20
år av mark 3,15, og deretter for bestandig et avtak av mark 2,99.
Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 1,09 for første halvår 1893.
Den ødelagte jorden tilsvarte 186,9 dekar. Det utlagte arealet var på 151,5,
dekar, det vil si 35,4 dekar mindre enn det som hadde gått tapt. Ca. 2/3,
eller 96,6 dekar, ble utlagt til eieren. Dette var jord som lå i tilknytning til

----
348 RasB
----
det han hadde igjen. Den siste 1/3, eller 54,9 dekar, ble utlagt til Staten i
det som senere ble kalt Statsteig A.
Anneus Andersen drev imidlertid gården helt til 1913 da han solgte til Jon
Gundersen. Han døde i 1927.
Guruanna døde i 1908.
Både Lydia og Ragna døde av tuberkulose i 1904.
Aksel utvandret til USA. Han døde der ugift.
Ragnar giftet seg med Margot Gurine Haugdal. Han døde i 1975.
Elling Pedersen hadde lånt sin bror på Jermstad østre en del penger, og
på den gården var nå alt borte. Elling måtte derfor overta det som var igjen.
Gården ble bygget opp på nytt i 1897/98, men før den sto ferdig, hadde sønnen
Peder Olaus overtatt gården.
Elling døde i 1908.
Peder Olaus giftet seg med Mette Johannesdatter Solberg.
I 1910 solgte han Jermstad østre til Peter Eliassen fra Eklo. Seiv flyttet
han til Bremset i Sparbu. Han døde i 1942.
Peder Olaus Ellingsen Mo og Mette Johannesdatter Solberg.
Note:
Opplysninger ved Odd Moe, sønn av Peder Olaus.


----
349 RasB
----
Dette var en av de to hovedpartene som den fordums store gården Mo nå
var delt inn i.
Mo søndre og Mo nordre var to garder, men de hadde felles hus og felles
tun.
Før raset grenset Mo søndre mot Haga nordre østre i syd og sydøst. Den
siste delen av denne grensen gikk etter all sannsynlighet ned i Modalen hvor
den møtte sydspissen av Krågsvaldet, eller Krågsmovaldet som det het da,
omtrent der hvor skredporten ligger i dag. Fra øst nådde også en spiss av
Eklovaldet det samme punktet.
Seiv om Movaldet hadde en lengre felles grense med Krag nordover, gjaldt
ikke det Mo søndre. Fra det nevnte punktet grenset Mo søndre mot Mo nor
dre i en rett linje mot vest.
De øvrige grenser er uinteressante i denne sammenheng bortsett fra det
forhold at også en bit i den nordre delen av Movaldet må ha tilhørt Mo søn
dre. Det var nemlig fra denne biten av Mo søndre de to selveierbrukene Moan
og Moåker var blitt utskilt. Begge disse ble berørt av raset. Det første gikk
ut, mens det andre fikk ødelagt store deler av jordveien.
Før raset hadde Mo søndre et samlet areal av 373,81 dekar. Av dette var
148,29 dekar dyrket mark. Skog og havning utgjorde 223,17 dekar. Veier
og bebyggelse dekket 1,25 dekar, og udyrket mark utgjorde 1,10 dekar.
Matrikkelskylden var 6 mark 89 øre.
Mo sett fra sydvest 1922.
Foto: Einar Musum.


----
350 RasB
----
I 1890 var utsæden 3 hektoliter bygg, 12 hektoliter havre, 7 kilo gressfrø
og 14 hektoliter poteter. Det fantes en kjøkkenhage på 0,2 ar. På gården hadde
de 1 slåmaskin, 1 fire-hjult og 3 to-hjulte vogner.
Pr. 1. januar 1891 var det 2 hester, 6 storfe, 10 sauer, 2 griser og 10 høns
på gården.
Folket
Eier av Mo søndre da raset gikk, var Eleseus Nikolaisen Mo. Han hadde
overtatt gården etter sin far Johan Nikolai Nilsen Mo som var død kort tid
i forveien.
Da raset gikk, oppholdt visstnok 6 personer seg på gården.
- Eleseus Nikolaisen, gårdbruker, 32 år
- Nikoline, søster (trolig henne), tjener, 30 år
- Serine, søster (trolig henne), tjener, 27 år
- Martin Martinsen, tjener, 15 år
- en tjener
- Marta Sivertsdatter, kårenke, 71 år
Marta Sivertsdatter var mor til Eleseus, Nikoline og Serine, og enke etter
den forrige eieren. Hennes foreldre var Sivert Sivertsen Lundenvald og Eli
Eriksdatter.
Både Eliseus, Nikoline og Serine var ugift.
Martin Martinsen var sønn av Martin Larsen Lyngås og kone Ingeborg A.
Larsdatter.
Hva som skjedde
Vi vet ikke i detalj hva som skjedde her. Men alle rømte vekk i redsel.
Husene sto tomme tilbake, og flere som kom seg i land ved Haga, passerte
den tomme gården på vei mot tryggere grunn.
Etter en tid vendte folkene tilbake, men det gikk lang tid før de følte seg
trygge igjen.
Mo søndre var forholdsvis gunstig stillet etter som det i raset kun gikk tapt
utmark, nemlig 147,6 dekar skog.
Kanten av skredgropen nådde til bare et drøyt steinkast fra husene på Mo.
Store områder på vestsiden av Modalen fors vant, og det var her Mo søndre
mistet mye av sin utmark
Verdien av jorden var før raset kr. 6.750. Tapet ble satt til kr. 900. Det
utgjorde 2/15. Verdien av det som var igjen, var således kr. 5.850.
Eiendommen forøvrig sto i en verdi av kr. 7.000 før raset. Av dette gikk
tilsvarende kr. 1.000 tapt. Igjen sto kr. 6.000. Det er ikke angitt hva dette
tapet besto i.

----
351 RasB
----
Etterpå
I og med at det var et forholdsvis lite tap denne gården led, fikk Eleseus
Nikolaisen et forholdsvis lite erstatningsbeløp, nemlig kr. 1.150. Han fikk
et forskudd på kr. 350.
Hans mor, kårenke Marta Sivertsdatter, ble innstilt til å få kr. 50, men
fikk til slutt ingen ting.
Den forholdsvis lille skaden medførte derfor heller ikke så stor avfelling
av skylden i 1895:
Gårdsnr. 107, bruksnr. 2, Mo søndre av skyld mark 6,89 et avtak for 20
år av mark 0,92, og deretter for bestandig et avtak av mark 0,87.
Veiskatten ble som følge av dette, redusert med kr. 0,32 for første halvår
1893.
I og med at en stor del av den ødelagte jorden lå helt nede i skredgropen,
ble også en del av dette utlagt til Staten. Det totale ødelagte arealet var på
147,6 dekar. Den del av det ødelagte området som lå i tilknytning til den
überørte delen av valdet, tilfalt eieren. Den biten utgjorde 90 dekar. 37,5
dekar ble utlagt til Staten. Tilsammen var dette 20,1 dekar mindre enn det
som var blitt ødelagt. Statens del ble senere en del av den såkalte Statsteig A.
Eleseus fortsatte å drive gården. Han forble ugift, og hans søstre Nikoline
og Serine overtok Mo søndre ved hans død. Han døde ved en ulykke i 1896.
Heller ikke hans søstre giftet seg, og etter deres død kjøpte Andreas Hojem
fra Frol gården.
Martin reiste senere til Sverige. Deretter utvandret han til USA.

----
352 RasB
----
Denne plassen er ikke funnet med noe eget navn. Den var heller ikke av
noen spesielt høy alder. I listene etter raset er plassen oppført som Jermstad
fattigkrets' eiendom, hvilket altså egentlig vil si Verdal kommune. Av prak
tiske grunner var nemlig kommunen inndelt i fattigkretser, og Jermstad ut
gjorde en slik krets. Og i de samme listene er beboeren av denne plassen,
Johan Fredriksen, omtalt som «husmann».
Husene var blitt bygget, eller egentlig flyttet dit, i 1892 fra Steinslien hvor
de hadde stått på en husmannsplass. Denne flyttingen var blitt besørget av
Jermstad fattigkrets nettopp for å kunne gi hus til denne familien. Familien
bodde da på Leveråsvald i Frol, men ansvaret for dens underhold tilla denne
fattigkretsen.
Grunn til plassen ble leiet av Mo nordre. Arealet var på 10 mål. For dette
betalte fattigkretsen leien av det halve, mens den resterende leien ble betalt
i form av pliktarbeid på Mo.
Johan Fredriksen tilhørte såkalt «omstreiferslekt», mens hans kone Serianna
Olsdatter var fra Verdal. Det var vel av den grunn at Jermstad fattigkrets
hadde ansvaret for dem.
Husene var forsikret av Jermstad fattigkrets. De besto av en stue med fjøs
og lade. Forsikringssummen var kr. 250.
Det fantes ingen husdyr der i 1893.
Det har ikke vært mulig å fastslå den nøyaktige beliggenhet av husmanns
plassen, men etter som den lå på Mo nordres grunn, kan den ikke ha ligget
lenger mot syd enn der skredporten befinner seg i dag. Grensen mellom Mo
søndre og Mo nordre gikk nemlig i dette området. Sannsynligvis lå plassen
omtrent ved skredporten, eller kanskje litt nord for denne.
Movaldet nådde bort til Follobekken, og her kal tes bekkedalen Modalen,
forøvrig et navn som fremdeles brukes om skredporten. På noen kart tatt opp
like etter raset, er det gamle leiet til bekken plassert forholdsvis langt mot
øst i skredporten, mens på andre er det tegnet inn omtrent midt i porten.
De beskrivelser som er gitt av terrenget før raset, sier at Modalen var dyp,
og at dalsidene var svært bratte og ufremkommelige. Videre fortelles det at
det ofte fant sted mindre utglidninger i dalsidene. Følgelig kan ikke plassen
ha ligget helt ute på kanten av dalen.

----
353 RasB
----
Folket
I 1893 besto huslyden av følgende per soner:
- Johan Fredriksen, husmann, gift
- Serianna Olsdatter, kone, 47 år
- Bernt Anton Konrad, sønn, 9 år
- Inger Sofie, datter, 7 år
- Aksel, sønn, 6 år
- Olga Severine, datter 3 år
Johan Fredriksen var fra Frosta. Hans far var smed Fredrik Sørensen.
Serianna Olsdatter var fra Verdal. Hennes far var Ole Olsen fra Vuku, og
hennes mor var Karen Olsdatter Øren.
Hva som skjedde
Husfaren Johan Fredriksen var fraværende rasnatten. Det har ikke lyktes
å finne ut hvor han var. Men resten av familien var hjemme. Alle omkom.
Og ingen er gjenfunnet.
Beliggenheten av plassen Mo vald tyder på at den var en av de aller første,
kanskje den første, som gikk ut. Etter som det ikke fantes overlevende, må
vi bare gjette oss til hva som egentlig skjedde. Men i følge de beskrivelser
vi har av rasutviklingen, er det mye som tyder på at raset kom fullstendig
overraskende på folkene her.
Plassen lå på samme høyde som Mo, ca. 60 meter. Som antydet ovenfor,
lå den trolig ikke på kanten av Modalen. Men den lå sikkert nok ikke så langt
unna. Bunnen av skredet må ha ligget under selve bekkedalen. Trolig kan
vi snakke om en høydeforskjell på nærmere 40 meter. Vi må her huske på
at de etterfølgende skredene la igjen til dels betydelige mengder masse nede
i denne delen av rasgropen, slik at høyden av rasskråningen slik den fremstår
i dag, er lavere enn den var etter det første raset. Seiv om det kan ha vært
tykke partier med fast masse over leirsuppen på dette stedet, må plassen ha
falt dypt ned.
Det som da var igjen, ble trolig ført med leirstrømmen i retning av Melby
berget. Om det fantes noen overlevende på det tidspunkt, ble både menne
sker og hus i alle fall knust og begravet av de leirmassene som fulgte bare
minutter etterpå.
De fem døde fra denne plassen ligger trolig dypt i leiren et sted mellom
Eklo og Melby.
Døde:
SERIANNA OLSDATTER MO VALD, født 1846
BERNT ANTON KONRAD JOHANSEN MOVALD, født 1884
INGER SOFIE JOHANSDATTER MOVALD, født 1886

----
354 RasB
----
AKSEL JOHANSEN MO VALD, født 1887
OLGA SEVERINE JOHANSDATTER MOVALD, født 1890
Alt forsvant. Ikke noe er funnet.
Jorden som gikk tapt, tilhørte Mo nordre, og den ble derfor regnet sam
men med det øvrige jordtapet denne gården hadde.
Etterpå
Jermstad fattigkrets fikk kr. 350 i erstatning for husene.
Johan Fredriksen fikk kr. 1.850 i erstatning.
Senere flyttet han til Grong hvor han ble gift med Sofie Pedersdatter For
mo. Han bar da familienavnet Dalbakk.
Johan Fredriksen døde i 1959.

----
355 RasB
----
Under Mo søndre lå flere husmannsplasser ved navn Momoen. Disse lå
på den nordligste delen av valdet. En av disse lå så nært kanten av rasgropen
at den er tatt med i oversikten over de steder som ble mindre beskadiget.
Det ser ikke ut til at noe jord gikk tapt. Men trolig hadde husmannen bruks
rett i den delen av utmarken som forsvant.
I 1890 var utsæden på denne plassen 0,27 hektoliter bygg, 1,39 hektoliter
havre og 4,17 hektoliter poteter. Til andre rotfrukter enn poteter ble det be
nyttet et areal på 0,08 ar.
1. januar 1891 hadde de 1 ku, 3 sauer og 2 høns på denne plassen.
I og med at ingen dyr gikk tapt ved raset, finnes det heller ingen oversikt
over hvor mange som fantes i 1893. Men plassen var den samme, så tallet
var rimeligvis nokså likt det fra 1891.
Folket
I 1893 bodde så vidt det er mulig å fastslå, 6 mennesker på Momoen.
- Karl Oluf Ellingsen, husmann med jord, dagarbeider, 35 år
- Beret Eriksdatter, kone, 36 år
- Ole Edvard, sønn, 7 år
- Eline Bergitte, datter, 5 år
- Berntine Otilie, 3 år
I tillegg til disse bodde en kårenke på plassen.
- Berte Olsdatter, kårenke, 64 år.
Karl Oluf Ellingsen var fra Klokkerhaug. Hans foreldre var Elling Marti
nussen og Berit Johansdatter.
Beret Eriksdatter foreldre var Erik Arntsen og Olava Bardosdatter Bjørstad.
Berte Olsdatter var enke etter den forrige husmannen, Nils Olsen. Men
akkurat rasnatten var hun ikke hjemme. Hun var hos familien Hans Nilsen
på Krågsmoen for å hjelpe til med å forberede en begravelse. Og Krågsmoen
gikk ut i raset. Hva som skjedde med Berte, er nærmere beskrevet der.
Hva som skjedde
Folkene på denne plassen ble vekket av naboene på Moåker. Den heimen
lå helt ut på raskanten, og da de løp forbi Momoen, ropte de til Karl Oluf
og hans familie.
Verdalsboka - 23

----
356 RasB
----
Karl Oluf Ellingsen Klokkerhaug.
Ber et Eriksdatter Klokkerhaug.
Hele familien kom seg ut, og de varslet en annen nabo, Gustav Nilsen på
en annen husmannsplass på Movald. 1
Gustav Nilsen og hans kone kom til, og de tok hver sitt barn, og sammen
rømte alle først i retning av Prestegården. Da den ble ansett for å være utrygg,
rømte de videre.
Da rasfaren var over, vendte de tilbake.
Etterpå
Karl Oluf Ellingsen fikk kr. 175 i erstatning
Han bodde på denne plassen en tid etterpå, men i 1900 eide han Klokker
haugen, en tidligere husmannsplass under Prestegården Auglen.
Berte Olsdatter fortsatte å bo på plassen. Hun var der i 1900, og hun døde
i 1912.
Gustav Nilsen skal imidlertid ha uttalt at etter at de flyttet tilbake, sov de
ikke trygt en eneste natt. I drømme så de de mest forferdelige bilder av død
og ødeleggelse, noe som fikk dem til å fare opp av sengen og gjorde dem
engstelige og redde.
Karl Oluf døde i 1928.
Beret Eriksdatter døde i 1938.


----
357 RasB
----
Ole Edvard ble først gift med en Anne fra Røra. Senere ble han gift med
en Margrete. De bodde i Kvam.
Eline Ber gitte ble gift med Kasper Bremset fra Skatval. Hun døde ca. 1970
- 1975.
Berntine Otilie ble gift med Hans Øvre.
Personer merket med * var ikke født i 1893. Foran: Eline Bergitte, senere
gift Bremset og Ole Edvard Klokkerhaug. Bakfrå v.: Arne Klokkerhaug* og
Ivar Klokkerhaug*.
Note:
1 Gustav Nilsen på Movald er ikke funnet i noen lister, hverken i de offisielle etter raset eller
i noen folketellinger. Han var sønn av Berte Olsdatter og Nils Olsen. Han var født i 1870.
Han var gift med Anne Halvorsdatter Jermstad. Plassen fikk ingen skader ved raset. Gustav
døde i 1895.


----
358 RasB
----
Navnet forteller hvilken beliggenhet denne gården hadde fra først av. Den
lå på et av de mange nessene Verdalselven dannet på sin krokete vei mot fjor
den. Og Ness var faktisk ikke den eneste gården som bar dette enstavelses
navnet den første tiden. For i Vuku sogn på den såkalte Bollgårdssletten lå
også en gard med dette navnet. Men navnet forsvant da gården ble delt tidlig
i middelalderen. Bare sisteleddet i navnene Østnes og Mønnes vitner om den
gamle storgården som en gang lå der.
Derimot har Ness beholdt sitt navn. Og det finnes ingen kilder som fortel
ler om deling av denne gården før helt mot slutten av 1700-tallet.
Seiv om det finnes få kilder som forteller at Ness opprinnelig var en betyd
ningsfull gard, peker både navnet og beliggenheten på at gården må ha til
hørt den eksklusive gruppen av garder som kan føre sin historie helt til
begynnelsen av vår tidsregning.
Ness valdet er ganske omfattende. Imidlertid er det lite igjen av det som
en gang ga grunnlaget for navnet på gården. Dette må Verdalselven ta skyl
den for. Utallig er de gangene den har skiftet sitt løp forbi Ness. Elven har
tatt land og lagt igjen land. Og nesset er gjennomskåret flere ganger. Alle
spor etter tidlig bosetning nede på den opprinnelige elvesletten er borte. Før
raset fantes det flere terrassetrinn eller elvemeler som vitnet om hvordan el
ven hadde arbeidet i århundreder, enn si årtusener.
I den østre enden av valdet, like nedenfor Skjørdal, gikk det også et ras
i middelalderen. Videre har rasmasser fra flere andre ras lagt seg utover de
lave slettene ved Ness. Det har gått ras på motsatt side av elven ved Eklo
lenge før Verdalsraset gikk. Og ved Leirfall har det gått et større ras som
klart måtte få betydning for elveløpet ved Ness.
Foruten at disse råsene og elvebruddene har fjernet og ødelagt en rekke
fornminner, reduserte de Ness' størrelse tidlig i middelalderen. Derfor frem
står ikke Nessvaldet som et storgårdsvald ut på 1600-tallet. Men til tross for
dette hadde gården en sentral posisjon. (Det vises i den sammenheng til gårds
historien i Verdalsboka IV s. 452.)
Den første kjente delingen av Ness fant sted i 1777. Da oppsto Ness vestre
og Ness østre. I 1807 ble Ness mellom skilt ut fra Ness vestre. Følgelig fan

----
359
----


----
360 RasB
----
tes det tre Nessgårder ved slutten av 1800-tallet, nemlig Ness vestre, Ness
mellom og Ness østre.
Men mellom Ness østre og Ness mellom lå en gard med et merkelig navn.
Det var Leirfallaunet.
Uten at vi her skal komme nærmere inn på denne gardens spesielle bak
grunn, skal vi kort nevne at den etter all sannsynlighet er et resultat av elvens
forandringer. Aun er det samme som en ødegård. At Leirfall skaff et seg en
bit av en øde gard her, er ikke noe unaturlig. Men det er unaturlig at dette
var en del av Ness. Og det var det rimeligvis heller ikke. Derimot var dette
en gard som elven ødela, og som så var for liten til å bli drevet som egen
enhet. Restene ble til et aun som ble tatt i bruk av Leirfall, og aunet ble da
til Leirfallaunet. Mest sannsynlig var dette rester av en gard som opprinnelig
lå på nordsiden av elven. Kanskje var dette den bortkomne gården Frega
drixnesi.

----
361 RasB
----
Som navnet sier var dette den midterste av Nessgårdene. Riktignok lå Leir
fallaunet mellom Ness mellom og Ness østre, men Leirfallaunet var på en
måte en slags enklave i Nessvaldet. Og syd for Leirfallaunet grenset Ness
mellom og Ness østre mot hverandre. Mot vest lå Ness vestre, mot nord nåd
de valdet ned til elven hvor det blant annet var fergeleie på denne gardens
grunn. Mot øst lå som nevnt Ness østre og Leirfallaunet. Mot syd lå Skjør
dals valdet.
Seiv om Ness mellom var en god del mindre enn Ness østre, var det allike
vel en gard av en viss størrelse. Etter raset ble arealet beregnet til å ha vært
på tilsammen 225,3 dekar. Av dette utgjorde den dyrkede jorden 154,09 dekar.
Skog og havning var tilsammen 56,31 dekar. Og i likhet med naboene som
lå ved mellomriksveien, tok veien en del av jorden, nemlig 3,2 dekar. Eng
og annen udyrket mark tilsvarte 11,7 dekar.
Matrikkelskylden var 7 mark 21 øre.
I 1890 var utsæden var 3 hektoliter bygg, 10 hektoliter havre og 12 hekto-
liter poteter. Og på gården fantes det 4 to-hjulte vogner.
Besetningen var 1. januar 1891 1 hest, 5 storfe, 5 sauer, 2 griser og 6 høns.
Ness mellom tegnet av adjunkt M. Bugge.


----
362 RasB
----
Det nøyaktige antall dyr i 1893 har det ikke vært mulig å fastslå, men det
var trolig 1 hest, 6 storfe og 5 sauer.
Folket
Eieren i 1893, Ole Ellingsen, var fra Vinne, og han var svigersønn på går
den. Han overtok gården i 1887 da svigermoren Guruanna Johnsdatter solg
te gården og tok kår.
Da raset gikk, bodde følgende per soner på Ness mellom:
- Ole Ellingsen, gårdbruker, 44 år
- Anna Kristine Nilsdatter, kone, 37 år
- Eleseus, sønn, 3 år
- Guruanna Johnsdatter, kårkone, 68 år
Dessuten var det en inderst på gården ved navn
- Oline Johnsdatter, inderst, 47 år (?)
Ole var sønn av Elling Olsen og Gjertrud Larsdatter Vinne. Han var for
øvrig bror av Olaus, Sefanias og Gustav Ellingsønner som deltok aktivt i red
ningsarbeidet etter raset.
Anna Kristine var eneste barn av Nils Jonsen Leirfallaunet og Guruanna.
Guruannas foreldre var Jon Jakobsen og Kirsti Ellingsdatter Hallem.
Oline Johnsdatters foreldre var Kari Eriksdatter og John Estensen på Øst-
nesvald. Familien kom egentlig fra Sokndal.
Hva som skjedde
Her kom ikke raset fullstendig overraskende på folket. Anna Kristine ble
vekket av spebarnet. Hun hørte levenet og vekket sin mann. Da Ole hørte
dunderet og så ut, så han at noe grått kom veltende nedover. Han trodde først
at det var dammen ved Inns vatnet som var sprengt.
Han fikk på seg bukser og sko og sprang til nabogården Ness vestre og
vekket Johannes Olsen og familien hans. Deretter for han tilbake og fikk ført
sin familie til trygt land. Det var i siste liten for leirmassene var like i hælene
på dem.
Både stuelåna og stabburet ble stående på samme plass, mens de andre hu
sene ble flyttet.
Det var ikke mulig å redde alle husdy rene, og seiv om de var levende, måtte
de sky tes. Oluf Olsen Nestvoll deltok i redningsarbeidet, og han sa at det var
en av de verste jobbene han hadde mattet utføre, da han måtte ta livet av 5
kalveferdige kyr i fjøset. Men hesten og en kalv ble reddet. Hvordan hesten
ble reddet, er ukjent, men det fortelles at kalven fløt opp.
Etter at han hadde fått sin egen familie i sikkerhet, deltok Ole i arbeidet
med å berge ut folkene både på Leirfallaunet og Ness østre.

----
363
----


----
364 RasB
----
Ole sa etterpå at han hadde ikke tid til å være redd, seiv om han hørte mange
hjerteskjærende nødrop fra folk som satt fast i leirmassene. Han poengterte
imidlertid at det var vanskelig å høre nødropene over særlig lang avstand som
følge av den sterke vinden.
Ness mellom mistet totalt 153,6 dekar jord. Av dette var 106,3 dekar dyr
ket jord, 7,9 dekar var eng, og 39,4 dekar var skog og havning.
Dette utgjorde 4/5 av gården.
I kroner betød dette en nedskriving i verdien fra kr. 5.410 til 1.080 kroner.
Tapet tilsvarte således 4.330 kroner.
Resten av eiendommen hadde før raset en verdi av kr. 6.500. Tapet ble
satt til kr. 5.000. Verdien etter raset ble 1.500 kroner.
Anna Kristine var gravid da raset gikk, og en måned etterpå nedkom hun
med en sønn. Han ble født en god del for tidlig, og man mente at det var
de sterke sinnspåkjenningene under raset som førte til den for tidlige føds
elen. Gutten måtte hjemmedøpes av faren, og det skjedde på Nessmoen. Han
fikk navnet Nils.
Etterpå
Ole Ellingsen fortsatte å drive Ness mellom.
Den 15. desember 1893 fikk han etter søknad innvilget et forskudd på er
statningen på kr. 100. Dette skulle brukes til underhold av familien denne
vinteren.
I møte 31. januar 1894 ga Forvaltningskomiteen Ole nok et forskudd på
kr. 180. I samme møte fikk han kr. 200 som gave.
Totalt fikk han en erstatning på kr. 5.500. Av dette fikk han kr. 702,73
i forskudd. Som kommentar heter det at forskuddet ble brukt til husflytting
og fornødenheter. Tallet er noe større enn hva som er funnet nevnt i Forvalt
ningskomitéens protokoll. Det merkelig ujevne tallet retter også mistanken
mot at Ole hadde gjeld til Verdalens Meieris landhandel på Stiklestad, men
dette er ikke anført.
Kårkona Guruanna som i listene kalles Sevaldsdatter, fikk en erstatning
på kr. 450. Av dette fikk hun kr. 100 i forskudd. Hun fikk en årlig livrente
på kr. 250. At hun kalles Sevaldsdatter, er ganske sikkert en trykkfeil fordi
navnet før henne på listen var Elen Sevaldsdatter på Ness vestre.
Om sky Iden av gården heter det i 1895:
Gårdsnr. 118, bruksnr. 3, Ness mellom av skyld mark 7,21 et avtak for
20 år av mark 5,77, og deretter for bestandig et avtak av mark 5,21.
Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 1,99 for første halvår 1893.
Den ødelagte jorden utgjorde 153,6 dekar. Dette ble utlagt til eieren som
en teig på begge sider av Jåmtlandsveien sammenhengende med den jorden
som ikke var ødelagt. Arealet som ble tilbakeført utgjorde 140,5 dekar, eller

----
365 RasB
----
13,1 dekar mindre enn det som hadde gått tapt. Av dette arealet var også
6,4 dekar elvebredd og sandører. 6,4 dekar var elveløp.
Ole Ellingsen drev gården til han døde i 1925, og i 1926 overdro Anna
Kristine gården til sønnen Nils. Anna Kristine døde i 1930.
Eleseus døde ugift i 1964
Nils giftet seg med Birgitte Valøy f ra Stod. Han var bonde på Ness mel
lom. Han døde i 1971.
I 1900 bodde Oline Johnsdatter på Bjørken og «nyder offentlig under
støttelse». Senere var hun bortsatt i forpleining på Kålen hvor hun døde i 1910.
Hun var mor til Julie Johansdatter som var på Lunden i 1893. (Se under
Lunden.)

----
366 RasB
----
Som navnet sier, lå Ness vestre lengst mot vest på det gamle Nessvaldet.
Vest for seg hadde den gården Kålen. Mot nord lå elven. Og mot øst lå Ness
mellom. Mot syd steg terrenget mot åsene og utmarken.
Dette var den nest største av de tre Nessgårdene. Bare Ness østre var større.
Etter raset ble arealet beregnet til å ha vært 305,94 dekar innenfor kartbladet
(det kartet som ble tegnet etter raset). Av dette var 207,94 dekar dyrket mark.
Innenfor kartbladet utgjorde skogen 66,66 dekar. Videre fantes det 30,7 dekar
med eng og annen udyrket mark. Og som for de andre gårdene på denne
sletten, tok mellomriksveien en liten bit jord, nemlig 0,64 dekar. Utenfor
kartet var det ca. 40 dekar skog.
Matrikkelskylden for Ness vestre var 12 mark 35 øre.
Utsæden var i 1890 3 hektoliter bygg, 15 hektoliter havre og 9 hektoliter
poteter. Kjøkkenhagen var på 0,05 ar. På gården var det 5 to-hjulte vogner
og 1 slåmaskin.
Samme år var det 2 hester, 5 storfe, 9 sauer, 3 griser og 12 høns på denne
gården.
I 1893 var tallet på husdyr noe større, nemlig minst 2 hester, 7 storfe, 20
småfe og 1 gris. Hvor mange høns det var, er ukjent.
Folket
Eieren i 1893, Johannes Olsen som var fra Bjartnes, hadde kommet dit
så tidlig som i 1875 da han kjøpte gården.
Det bodde følgende mennesker på Ness vestre i mai 1893:
- Johannes Olsen Ness, gårdbruker, 65 år
- Oline Andreasdatter, kone, 46 år
- Lars, sønn, 21 år
- Maren-Anna, datter, 17 år
- Ole Severin, sønn, 15 år
- Julie Oline, datter, 12 år
- Petter Marius, sønn, 7 år
- Elen Sevaldsdatter, kårkone, 79 år
Johannes Olsen var fostersønn på Bjartnes. På Bjartnes bodde Lars Bjart
nes som var gift med Marit Nilsdatter Øie. Hennes bror, Ole Nilsen Øie,

----
367 RasB
----
Johannes Olsen Ness
Oline Andreasdatter Ness.
var far til Johannes. Han var gift med Sara Pedersdatter Rosvoll. Ole døde
i 1840, og det var i den sammenheng at deres barn kom til Bjartnes. Johan
nes hadde fire søsken.
Oline Andreasdatter var fra Røstad i Frol. Hennes foreldre var Andreas
Jonassen Røstad og Maria Sisilia Grav.
Elen Sevaldsdatter var kårenke. Hun hadde vært gift med den forrige eie
ren av gården, Johannes Tomassen Mo. Hun var fra Stiklestad nordre og datter
av Sevald Olsen Stiklestad og Ingeborg Jakobsdatter Stuskin.
Men Elen var ikke hjemme akkurat den natten. Om ettermiddagen 18. mai
hadde hun gått bort til Skjørdal nedre, hvor hennes datter, Sofie Balgård,
bodde. Hun var der om natten, og hun unngikk på den måten raset.
Hva som skjedde
Oline lå i lungebetennelse akkurat da raset gikk.
Ingen av dem som bodde her hørte noe til raset. De ble vekket av hus
mannen Ivar Larsen Haugen eller Nesshaugen som hadde sett raset. Han kom
springende og dundret på døren og ropte: «Opp alle sammen! Verden forgår!»
Naboen Ole Ellingsen Ness var også bortom for å vekke dem.
De rakk å kle på seg. Sønnen Lars sprang ut i stallen og tok ut en hest
for å kjøre moren. Men da han kom ut med hesten, kom leiren sigende, og
hesten ble redd og ustyrlig. Lars ble kastet over ende, og han hadde et svare


----
368 RasB
----
Lars Johannessen Ness.
Maren Anna Johannesdatter
Ness.
styr med å få den roet ned. Og da han kom for å kjøre moren, hadde allerede
Johannes og Ivar Haugan båret Oline mellom seg opp bakken til husmanns
plassen.
Alle sammen berget seg, men de måtte vade i leirsuppen før de kom til
trygg grunn. Det var ikke nødvendig å bygge bro. Ingen ble skadet, men de
fikk psykiske sjokk.
Det er uklart om besetningen ble reddet. I den offisielle listen står det at
2 hester, 7 storfe, 20 småfe og 1 gris gikk tapt. Men andre steder står det
at hele besetningen ble reddet. Mest sannsynlig er den offisielle versjonen
riktig.
Men husene sto på samme plass, og etter hvert ble omtrent alt bohave berget
ut. Deriblant var en stor gulvklokke som nå befinner seg på Verdal Folke
museum. Men det var svært vanskelig å få fjernet leiren fra alt sammen.
Hele 239,2 dekar av gardens grunn ble ødelagt. 185 dekar av dette var dyrket
mark. 19,7 dekar var eng og 34,5 dekar var skog og havning.
I penger utgjorde verdifallet på jorden 7.350 kroner fra 8.400 kroner til
1.050 kroner. Dette utgjorde 7/8 av verdien.
Resten av eiendommen fikk en forringelse som beløp seg til 9.000 kroner.
Før raset hadde gardens verdi vært kr. 11.000 kroner. Etterpå var den 2.000
kroner.

 

----
369 RasB
----
Etterpå
Familien flyktet først opp til husmannsplassen Nesshaugan, men kort tid
etter losjerte familien på Øver-Rinnan.
Johannes Olsen Ness fikk 4. oktober kr.
100 til innkjøp av for. 15. desember be
stemte Forvaltningskomiteen at dette
skulle være en gave.
I erstatning fikk han kr. 6.430. Og han
fikk et forskudd stort kr. 206,87. Kr.
106,87 av dette beløpet gikk til dekning
av hans gjeld til Verdalens Meieris land
handel på Stiklestad.
Kårkona Elen Sevaldsdatter fikk en er
statning på kr. 640. Av dette fikk hun et
forskudd på kr. 100. Videre fikk hun en
årlig livrente på kr. 400.
Johannes Olsen kjøpte gården Kleven i
Frol i 1895, og familien flyttet dit.
Samme år ble den nye skylden for Ness
vestre fastsatt. I protokollen står følgende:
Gårdsnr. 118, bruksnr. 1, Ness vestre
av skyld mark 12,35 et avtak for 20 år av
mark 10,81, og deretter for bestandig et
avtak av mark 9,73.
Dette ga en reduksjon av veiskatten på
kr. 3,73 for første halvår 1893.
Restene av Ness vestre ble kjøpt av Pe
der Haldosen Leirfallaunet. Den ødelagte
jorden utgjorde 239,2 dekar, og den ble
utlagt til den nye eieren i tre teiger. Den
største biten ble utlagt vestenfor veien fra
Kålen til Ekle. En mindre del lå på sydsi
den av Jåmtlandsveien i sammenheng med
det som ikke var blitt ødelagt. Og den tred
je biten lå i tilknytning til den nye eierens
jord på Leirfallaunet på nordsiden av Jåmt
landsveien. Arealet utgjorde 213 dekar,
altså 26,2 dekar mindre enn det som had
de gått tapt. Inkludert i arealet var 5 de
kar elvebredd og sandører. I tillegg kom
3,5 dekar elveleie.
Ole Severin Johannessen Ness.
Petter Marius
Johannessen Ness.

 

----
370 RasB
----
Julie Oline
Johannesdatter Ness.
Sønnen Lars Johannessen overtok Kleven etter sin
far som døde i 1914. Han ble gift med Amalie Hans
datter Nordberg. Han døde i 1930.
Oline Andreasdatter døde i 1917.
Maren Anna ble gift med Anton Marius Peder
sen Grevskott. De drev gården Grevskott i Frol. Hun
døde i 1971.
Ole Severin ble gift med Bergitte Aleksanders
datter Kjønstad. De flyttet til Melbu i Vesterålen.
Han døde i 1956.
Julie Oline giftet seg ikke. Hun var en tid hus
holderske, først hos Sigurd Røstad i Verdal, så hos
Andreas Drågen i Frol. Men hun flyttet så til sin
søster på Grevskott hvor hun døde i 1973.
Petter Marius ble gift med Ane Lund fra Kolver
eid. Han var lærer ved Skjetlein landbruksskole på
Heimdal. Han var også ordfører i Leinstrand i 4 år.
Han døde i 1955.
Kårkona Elen Sevaldsdatter havnet på Salthammer hos sin datter hvor hun
bodde, da hun døde.


----
371 RasB
----
Ness østre var skyss-stasjon.
Gården grenset i syd og øst mot Skjørdal. I nord og øst nådde valdet bort
til Haga søndre. Rett mot nord lå Verdalselven, og mot vest grenset valdet
mot Leirfallaunet og Ness mellom.
Ness østre var en middels stor gard i 1893, men den var svært veldrevet.
Den var imidlertid den største av de tre Nessgårdene.
Da arealet på gården skulle fastsettes etter raset, kom man frem til et total
areal på 500,97 dekar innenfor det kartet som ble tegnet. Utenfor kartet hadde
gården ca. 120 dekar skog. Av arealet på vel 500 dekar utgjorde den dyrkede
jorden 370,16 dekar. Det var 103,39 dekar med skog og havning. Veier, eng
og annen udyrket mark utgjorde tilsammen 27,42 dekar.
Matrikkelskylden var 18 mark 53 øre.
Utsæden var i 1890 5,5 hektoliter bygg, 27 hektoliter havre, 5 hektoliter
havre til grøntfor, 0,4 hektoliter erter, 9 kilo gressfrø og 27 hektoliter pote
ter. Videre ble det brukt 0,1 ar til kjøkkenhage. På gården fantes 2 fire-hjulte
og 10 to-hjulte vogner samt 1 slåmaskin.
Det store antall vogner hadde sin bakgrunn i at gården var skyss-stasjon.
Det fantes 4 hester, 12 storfe, 19 sauer, 6 griser og 9 høns pr. 1. januar
1891.
I 1893 var det 4 hester, 14 storfe, 22 småfe og 12 gris på gården. Tallet
på høns er ukjent.
Av en eller annen grunn inneholder ikke forsikringsprotokollen noen for
tegnelse av bygningsmassen. Men det står at det i 1867 ble innmeldt et nytt
fjøs med grisehus og gjødselbrønn. Underdelen av denne bygningen var av
stein.
Avlingen var forsikret slik: 30 tønner bygg; 100 tønner havre; 100 tønner
poteter; 90 lass høy; og 122 berger halm, tilsammen forsikret for kr. 2.726.
Løsøret var forsikret for kr. 6.000.
Folket
Eier av gården var Elias Olsen fra Lyng. Han var gift med datter av den
forrige eieren.
Følgende bodde der da raset gikk:
Verdalsboka - 24

----
372 RasB
----
Elias Anneus Olsen Ness, gårdbruker, skyss-skaffer, 41 år
Laura Olsdatter Ness, kone, 30 år
Ole Marius, sønn, 9 år
Olga Gustava, datter, 7 år
Evald, sønn, 5 år
Oskar, sønn, 3 år
Ole Severin Anneussen, dreng, 24 år
Mette Johnsdatter, tjenestejente, 37 år
Sofie Margrete Johannesdatter, tjenestejente, 20 år
Familiebildepå Ness østre i 1890. Bakfrå v.: Ole Marius, Olga. Sittende:
Elias Anneus Olsen Ness, Laura Olsdatter Ness. På fanget: Evald. Laura var
gravid da dette bildet ble tatt, og i november 1890 ble Oskar født.


----
373 RasB
----
Som nevnt ovenfor var Elias Olsen fra Lyng. Hans foreldre var Ole Elias
sen og Marit Jensdatter på Lyng vestre.
Elias ble gift med Laura som var datter av Ole Olsen og Gurianna Lars
datter på Ness østre. Ole og Gurianna hadde ingen sønner, og Elias kjøpte
gården i 1891.
Ole Severin Anneussen var dreng på gården. Han var fra husmannsplassen
Tævet under Rindsem. Hans foreldre var Anneus Olsen og Marta Oline Ols
datter.
Med hensyn til tjenestejentene er det en del vanskeligere å få full klarhet.
Men i de offisielle listene er det oppgitt at Mette Johannesdatter og Sofie
Margrete Johannesdatter var tjenere på Ness. Bare en av dem var visstnok til
stede denne natten. Det var Sofie Margrete.
Mettes foreldre hette John Jakobsen og Beret Andersdatter Halset.
Sofie Margretes foreldre var Johannes Sørensen Lyngsvald og kone Marta
Bårdsdatter Tillervald.
Ole Severin Anneussen. Han halte seg senere Ole Åsheim.
Hva som skjedde
Om kvelden 18. mai hadde guttene Ole og Evald som var henholdsvis 9
og 5 år gamle, vært ute på leting etter måseegg. De kom hjem senere enn
hva som var avtalt, og de måtte gå til sengs uten mat.
Her er det to versjoner om hvordan de fikk høre om raset.
Den ene er den 9-årige Oles versjon. Han mente at folket på gården ble
vekket av en rytter som red kaukende gjennom gården.
Den andre går ut på at folkene våknet om natten av dunder og leven. De


----
374 RasB
----
Uansett på hvilken måte de ble vekket, så
fikk de etter hvert forståelse for hva som var
i ferd med å skje. Da var flatene nedenfor
gården mot nord dekket av leirsuppe. Dren
gen, Ole Anneussen, handlet meget resolutt.
Han sprang ut for å spenne for en hest. Han
ville evakuere barna opp bakken syd for går
den. I mellomtiden hadde de andre kommet
ned til utgangsdøren. Men det ble fort klart
at det ikke ville bli tid til å benytte hest for
så ut, og fra nordøst så de grå leirmasser
komme veltende. Og den vanlige tanken
gjorde seg gjeldene hos disse også, nemlig
at det nå var dommedag.
å komme seg vekk. Derimot vurderte Elias
Sofie Margrete Johnsdatter, muligheten for at alle skulle søke tilflukt i
senere gift Hofstad.
det nye steinfjøset som sto på den andre
siden av gardsplassen. Der var huskassen av
muret gråstein, og det ville stå i mot
eventuelle påkjenninger bedre enn trehuset de var i. Han ansa det for trygg
ere i fjøset.
Men i det samme de åpnet døren, kom leirmassen inn over gardsplassen.
Ole kom seg også inn i huset igjen. Det var i siste øyeblikk, for akkurat da
slo leirbølgen mot husene. De beskrev farten på bølgen så stor at det ikke
ville ha vært mulig for en rytter å ri så fort som den kom.
Alle sprang de opp på loftet. De yngste ble sendt opp først så fort det lot
seg gjøre. Den siste som skulle opp, var drengen Ole. Han var ung og sprek
og ville ikke opp før alle andre hadde kommet seg dit opp. Men da han var
på vei opp trappen, kom leiren. Den fylte rommet nedenunder, og Ole ble
løftet opp raskere enn han rakk å klatre opp trappen.
Bølgen traff husene for full kraft. Stuelåna ble delt horisontalt, det vil si
at øverste etasje ble revet av og ført vestover. Første etasje ble stående igjen,
men under leiroverflaten. Og den står der fremdeles under tykke leirlag.
Steinfjøset ble også begravet. Det sees ingen spor etter det i dag. Hadde
de søkt tilflukt der, hadde det betydd den visse død. Det ble sagt at stein
veggene brøt sammen.
På gården sto den såkalte Nessbjørka. Dette var et bjørketre av usedvan
lige dimensjoner. I 1879 var den blitt målt til en høyde av 28,2 meter. Stam
men var av en tilsvarende tykkelse. De måtte tre mann til for å favne rundt
den. Men seiv disse dimensjonene hadde ingen muligheter til å motstå de


----
375 RasB
----
Stuelåna på Ness østre etter at den var blitt flyttet bort til Lågness ca. 200
meter fra sitt opprinnelige sted. Dette er bare andre etasje. Første etasje sto
igjen. Foto: Aune.
kreftene leirmassene representerte. Bjørka ble brukket av. I ettertid viste det
seg at den rett og slett var blitt tvinnet av.
Andre etasje drev bortover og ble snudd før den stanset sydvest for Låg
ness godt 200 meter unna sitt opprinnelige sted.
Leirstrømmen hadde rammet huset fra øst. På den siden ble alle vinduene
slått inn. Og seiv om bevegelseshastigheten på huset ikke var så veldig stor,
flere andre hus drev forbi med langt større hastighet, førte dette naturligvis
til at murpipen ramlet ned. Men heldigvis ble ingen skadet av det. Huslyden
hadde samlet seg inne på et soverom.
Leiren kom også inn i denne delen av huset. Den både rant og sprutet inn.
De satt på en seng, og leiren sto halvt oppover sengen.
Mens de satt der, kom en svær trestamme inn gjennom det ene vinduet.
Halvveis inne hengte den seg fast i vindusposten, og da strømmen utenfor
gikk raskere, sopte enden av stammen gjennom hele rommet som en ljå. Alle
måtte dukke seg ned for å unngå å bli truffet av den. Da den hadde svingt
rundt, klarte Ole Anneussen å få tak i den og skyve den med strømmen ut
gjennom vindet, og den forsvant.
Det ble etter hvert vått og kaldt inne i rommet, og for å bøte litt på dette
skulle man gå inn på klesloftet og hente noen skinnfeller som lå der. Men


----
376 RasB
----
i motsetning til det rommet hvor de var, hvor det fremdeles var gulv, var
gulvet borte på naborommet. Der var det bare bunnløs leir suppe under.
Seiv om det i ettertid viste seg at de var trygge der de var, kunne ikke de
vite det. Raset pågikk fremdeles, og det var en forferdelig larm. Det nyttet
ikke å rope. Derfor gjaldt det bare å komme seg til fast land så snart som
mulig. Men seiv etter at det hadde stilnet, var det ikke mulig å komme seg
i land. Leir suppen var for dyp og våt til at det var mulig å våge seg utpå.
Da larmen fra raset hadde stilnet av, kunne de høre de forferdelige ropene
og skrikene fra hjelpeløse mennesker og dyr som kavet ute i leirhavet.
Inne på land hadde Henrik Olsen Nessgjerdet 2 oppdaget at det var folk
i huset. Han hadde sett dem gjennom vinduene. Han ropte ut til dem og spur
te om alle var i live, og han fikk som svar at alle som hadde vært i huset,
hadde overlevd.
Henrik begynte da med en gang å bygge bro ut til husvraket. Men dette
var ikke gjort i en handvending. Det var langt ut til huset, og materialer fan
tes ikke i så store mengder som var nødvendig. Henrik kommanderte da andre
folk i nærheten til å hjelpe til, og blant annet ble en skigard brutt ned og brukt
til brobyggingen. Dette tok tid, og først ut på ettermiddagen ved 4-5 tiden
hadde hjelpen nådd ut til huset.
Henrik var den første som kom ut til dem. Barna ble båret i land først.
Deretter kom de voksne. Foreldrene gikk seiv.
Sofie Margrete har fortalt hvordan hun opplevde redselsnatten: 3
«Jeg var 20 år i 1893, og budde på gården Ness som var skyss-stasjon.
Jeg kom til gården etter at jeg mistet far min som liten. Mor greide ikke
å ha oss alle fire heime da hun ble enke, og som den eldste var det naturlig
at jeg måtte flytte til en annen heim. Der var jeg «banfostre» og gikk på skolen
samtidig som jeg hjalp til med forskjellig arbeide som for eksempel barne
pass. Jeg var også med på å kjøre skysshestene til Levanger.
Etter konfirmasjonen fortsatte jeg som hushjelp/barnepike på Ness. Elias
og Laura var gudforeldre til yngste datteren min, Signe.
Kvelden før 19. mai holdt vi på med noe arbeide på kjøkkenet. Plutselig
hørte vi en rar «dur» ute. Vi så ut, og en bølge av grått vann kom mot oss.
Vi skjønte at det var noe forferdelig som holdt på å skje.
En sa at vi måtte springe ut i fjøset, for det var en solid bygning. Men
vi rakk ikke det. Leirsuppa kom inn over kjøkkengulvet, og fortest mulig
for vi opp trappen til annen etasje og fikk lukket igjen trapplemmen.
Det knaket, og huset ristet, og vi oppdaget at vi seilte som en båt. Seiv
satt jeg i senga med Evald i fanget. Leirsuppa rakk langt oppover leggene mine.
Omsider stoppet vi, og angsten begynte å slippe taket i meg da det gikk
opp for meg at vi var i live alle sammen.

----
377 RasB
----
Det var stille omkring oss som i en død verden. Omsider hørte vi noen
rope, og vi fikk varslet om at vi var i god behold. Ei bru av trefjøler ble
lagt ut til oss, og vi kom oss alle inn på tørt land. Da var klokken ca. 13.00
dagen etter, og det var et sørgelig syn som møtte oss. Et hav av grått leir
vann og ødelagte hus over alt.
Seinere fikk jeg reddet kommoden min også. Leirflekkene på nederste skuffe
har jeg ikke vasket bort.»
Elias Olsen var en stor mann med stort sort skjegg og hår. Men denne natten
ble både skjegg og hår drivende hvitt. Da han sto på fast land, skal han ha
uttalt følgende: «I går var jeg en holden mann. I dag har jeg ikke en gang
mat til mine barn.»
Elias hadde forøvrig vært på Lyng kvelden før raset. Han hadde da merket
at elven var grumset og stygg, og at hesten var urolig. Men dette var ikke
noe han reflekterte over før i ettertid.
Omtrent alle dyrene strøk med. Bare en hest som var på Rinnleiret, et par
sauer og grisen ble berget. Og de dyrene som hadde vært inne i det omtalte
steinfjøset, gikk alle med.
Alle husene på gården ble ødelagt. Bare av 2. etasje av hovedbygningen
var det mulig å berge noe materialer. Der fantes det også noe innbo som ble
berget. En sofa fløt opp fra stuen i 1. etasje. Oppe i sofaen lå en lampe som
hadde hengt fra taket over den. Både lampen og sofaen var hele.
Bare noen dager etter raset var den 9-årige Ole, som var veldig glad i å
fiske, borte ved Skjørdalsbekken for å prøve fiskelykken. Et stykke oppe fra
elven var den fri for leire, og han hadde til hensikt å prøve seg der. Men
da han kom dit, fikk han et sjokk. I de små strykene der oppe hadde de lagt
likene av dem som var tatt opp fra leiren for at de derved skulle bli vasket
rene av vannet i bekken. Det ble ikke noe fisking for ham den dagen.
Store arealer på gården ble ødelagt. Tilsammen ble 295,3 dekar oversvøm
met. Av dette var 211,7 dekar dyrket j ord, 9,8 dekar eng og 7 3,8 dekar skog
og havning.
Verdifallet utgjorde 2/3 av den opprinnelige verdien.
Jordverdien hadde før raset vært 15.000 kroner. Etter raset var den kr.
5.000, altså et tap på 10.000 kroner.
Eiendommen forøvrig var før raset satt til kr. 20.000. Etterpå var den verdt
5.900 kroner. Verditapet ble derfor kr. 14.100.
Etterpå
Elias Olsen Ness vedble å drive gården. Og 6. september 1893 ble han
innvilget et forskudd på erstatningen. Han fikk kr. 200 som han skulle bruke
til å kjøpe seg en hest. Hesten skulle brukes til flytting av de gjenværende
restene av husene samt drift av det som var igjen av jorden.

----
378 RasB
----
Ness østre i 1920 sett fr a nord.
Foto: Einar Musum.
Senere fikk han ytterligere forskudd på erstatningen. Totalt fikk han kr.
5.000 i forskudd. Om dette beløpet står det ganske enkelt «gårdkjøp».
Alt i alt fikk han kr. 11.200 i erstatning.
Av de andre folkene på gården fikk Mette Johnsdatter og Margrete Johan
nesdatter kr. 20 hver.
John Vatterholm, kalt arbeider, fikk kr. 60 totalt og kr. 30 i forskudd. Det
står ikke noe om hva for slags arbeid han utførte. Men det kan ha vært i for
bindelse med at Ness var skyss-stasjon. Han mistet i så fall sitt utkomme.
Men han var ikke på gården rasnatten.
I 1895 ble sky Iden nedsatt for Ness østre slik:
Gårdsnr. 118, bruksnr. 4, Ness østre av skyld mark 18,53 et avtak for 20
år av mark 12,35, og deretter for bestandig et avtak av mark 11,13.
Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 4,26 for første halvår 1893.
Om jorden heter det at det totale tapte areal var på 295,9 dekar. Den lå
på begge sider av Jåmtlandsveien og var sammenhengende med den jorden
som ikke var ødelagt. Den ble levert tilbake til eieren som en teig med unn
tak av 0,6 dekar som ble overført til lærer Balgård på Skjørdalen østre.
Elias kjøpte gården Skjørdal øvre i 1893. Det var fra denne gården at Oline
Skjørdal hadde sett hele raset fra begynnelse til slutt. Etterpå skal hun ha ut
talt at hun ønsket ikke å sitte resten av livet og se utover blåleire. Og følgen


----
379 RasB
----
Tobakkspipe som opprinnelig tilhørte Elias Ness' svigerfar Ole Olsen Ness.
Pipen har sølvlokk hvor eierens navn O. O.S. Ness og årstallet 1849 er inn
gravert. Den ble hentet ut fra den ødelagte stuelåna på Ness østre.


----
380 RasB
----
ble at gården ble solgt til Elias Ness. Oline og hennes mann Jakob kjøpte
Grevskottvollan i Frol samme år og flyttet dit. 4
Elias Olsen Ness og Laura Olsdatter døde henholdsvis 1935 og 1950.
Den eldste sønnen, Ole Marius, overtok gården. Han ble gift med Emma
Karoline Inndal. Han døde i 1959.
Olga Gustava Eliasdatter ble gift med Andreas Røstad. De kjøpte Vester-
Ness. Hun døde i 1965.
Evald Eliassen ble gift med Maria By. De bosatte seg på Øyan. Han døde
i 1977.
Oskar, den yngste sønnen, ble gift to ganger, først med Sigrid Pettersen.
De ble skilt. Andre gang giftet han seg med Inga Nordheim. Han arbeidet
som innkjøpssjef i Oslo Sporveier. Han døde i 1982.
Mette Johnsdatter var ugift i 1900.
Sofie Margrete ble gift med Thomas Nilsen Hofstad fra Vinne. Hun døde
94 år gammel i 1967.
Da hun lå for døden, skal hun ha ropt ut: «Se alt vannet på gulvet!»
Hun var så urolig at de måtte la henne få kjenne på gulvet at det var tørt.
Kanskje så hun for seg raset igjen.
Ole Anneussen ble gift med Julie Johannesdatter som seiv hadde overlevd
raset på gården Lunden. De bodde i 1900 som inderster i kårstuen på Bjør
ken og livnærte seg som jordbruksarbeidere. .
Senere bodde de på Sundbymoen. Ole var også treskomaker.
Han gikk under navnet Ole Åsheim. Han døde i 1935.
Noter:
Opplysninger ved Solveig Sundby, Einar Ness, Svein Ness, Marit Hallem og Ola Røstad.
Henrik Nessgjerdet flyttet senere til Lågness og gikk etterpå under navnet Henrik Lågness.
Fortalt til Randi-Margrethe Lein, datter av hennes datter Signe.
Opplysninger ved Leif Kjønstad.

----
381 RasB
----
Nessgjerdet lå under Ness mellom. Plassen lå imidlertid like sydøst for Leir
fallaunet. Den lå på et litt høyere trinn i terrenget enn gårdene.
Som husmannsplass var den vel som plasser flest. I og med at husene ikke
ble tatt av raset, vet vi at de besto av et vinkelbygg og et stabbur.
I 1890 ble det hatt i jorden 0,5 hektoliter bygg, 1,5 hektoliter havre og
3 hektoliter poteter. Dessuten var det en kjøkkenhave på 0,03 ar på plassen.
1. januar 1891 hadde de 1 ku, 3 sauer og 4 høns på Nessgjerdet.
Plassen ble ikke tatt av raset, og dermed er ikke tallet på husdyr oppgitt
i 1893. Men sannsynligvis var det vel noen lunde likt det fra 1891.
Folket
Plassfølkene hadde vært der fra før 1865. I mai 1893 bodde følgende på
Nessgjerdet:
- Ole Bardosen, husmann med jord, skredder, 71 år
- Karen Nilsdatter, kone, 60 år
- Henrik, sønn, 26 år
Ole Bardosen var fra Nessvald. Hans foreldre var Bardo Sevaldsen og
Petronella Olsdatter Nessvald.
Karen Nilsdatter var datter av Nils Rinnaunet og kone Henrikke Gulliks
datter. Når Karen i 1875 kalles Karen Gauliksdatter , er dette en sammen
blanding med morfarens navn.
I 1891 bodde ikke Henrik hjemme. Dette har gjort det vanskelig å fastslå
om han også bodde et annet sted i 1893. Men som det vil fremgå av hva som
følger nedenfor, var Henrik så pass tidlig til stede under redningsarbeidet
på nabogårdene at det er rimelig grunn til å tro at han bodde sammen med
sine foreldre på det tidspunkt. Og i så fall han bodde et annet sted, må det
ha vært i en umiddelbar nærhet.
Hva som skjedde
Plassen lå for høyt til at den ble berørt av rasmassene. Men det var ikke
langt bort til leirsuppen. Hverken mennesker eller dyr kom til skade.
Vi vet dessverre ingen ting om hvordan disse menneskene opplevde raset,
bortsett fra at Henrik deltok meget aktivt i redningsarbeidet etterpå. Han var

----
382 RasB
----
Per soner merket * var ikke tilstede eller var ikkefødt da raset gikk. Bak: Ole
Bardosen Nessgjerdet og Karen Nilsdatter. Foran: Henrik Olsen og Oline
Johnsdatter *. Mellom dem sitter Anna Henriksdatter * senere gift Svedjan.
Henrik tok senere navnet Lågness.
den første som kom til stede og fikk kontakt med folkene på Ness østre. Der
hadde husene blitt brutt istykker, og andre etasje av stuelåna ble liggende
et stykke ut fra land nordvest for Nessgjerdet.
Det var Henrik som begynte arbeidet med å ta seg ut til dem som var inne
sperret i huset, og det var han som ledet arbeidet og kommanderte de andre
slik at det ble fortgang i redningsarbeidet. Henrik var også den første som
kom ut til huset, og han hjalp til med å bære barna i sikkerhet.
Husene på Nessgjerdet ble, som nevnt ovenfor, ikke ødelagt, men mye av
jorden gikk tapt. Det ble ført som tap under Ness mellom hvor plassen hørte
under.


----
383 RasB
----
Etterpå
Ole Bardosen og Karen Nilsdatter fikk en erstatning på kr. 440,-. Forslaget
gikk ut på kr. 430,-. Det ble utbetalt et forskudd på kr. 50,-.
Dette tyder på at plassen måtte flyttes.
Henrik kjøpte Lågness av Ness østre i 1894. I 1900 var han gift med Oline
Johnsdatter fra Snåsa.
11900 bodde Ole og Karen hos sin sønn Henrik som nå kal tes Henrik Olsen
Lågness.
Ole døde i 1911.
Henrik døde i 1957.

----
384 RasB
----
Dette var en plass under Ness østre. Som navnet sier, lå den nede på ørene
ved elven. Etter som Haga søndre nordre lå rett nord for Ness østre, må vi
formode at grensen mellom disse gårdene gikk i nordvestlig retning. Følge
lig er det rimelig grunn til å anta at Nessøran lå omtrent rett nord for Leir
fallaunet. Leirfallaunet lå mellom Ness østre og Ness mellom, men uten å
valde ned til elven.
Rett nord for Ness mellom var det fergested over elven. Helt frem til 1891
var dette fergestedet betjent av beboeren av plassen som ble kalt Ness ferge
sted. Denne lå under Ness mellom. Men i 1893 ser det ut til at denne plassen
ikke var bebodd. Og fergingen ble utført av husmannen på Nessøran.
Utsæden var i 1890 på 0,5 hektoliter bygg, 1 hektoliter havre og 3 hekto
liter poteter.
1. januar 1891 fantes det 3 sauer, 1 geit og 6 høns på plassen.
I 1893 var det 3 småfe og et ukjent antall høns på plassen.
Folket
Elling Olsen kom til Nessøran før 1891.
I mai 1893 bodde følgende mennesker på plassen:
- Elling Olsen Nessøran, husmann med jord, fergemann, 43 år
- Andreanna Mikalsdatter, kone, 55 år
Elling var fra en husmannsplass under Ness mellom. Hans foreldre var Ole
Bardosen og Marta Olsdatter Nessvald.
Andreanna var datter av Mikal Hemmingsen og Beret Pedersdatter Ros
vollvald. Hun var født på Lyngsvald.
I 1875 tjenestegjorde disse to sammen på Nord-Lyng.
I 1893 var Elling fergemann.
Som nevnt ovenfor, var fergemannsjobben blitt utført av husmannen på
Ness fergested som var en husmannsplass knyttet til fergestedet over elven
ved Ness.
Fergestedet er nevnt både i 1875 og 1891. Og i 1891 bodde ikke færre
enn syv mennesker der. Men i 1893 var det altså tomt.

----
385 RasB
----
Elling Olsen Nessøran og Andreanna (Andrea) Mikalsdatter.
Hva som skjedde
Nessøran lå rett i veien for leirvellingen da den kom veltende ut av raspor
ten. Etter all sannsynlighet ble denne plassen truffet av rasmasser fra det andre
skredet.
Hva som egentlig skjedde, er vanskelig å si. Hvorvidt de to kom seg ut,
eller om plassen de bodde på, ble knust, er usikkert. I alle fall befant de seg
ikke inne i huset da de omsider havnet borte ved Rosvoll.
Elling ble på en forunderlig måte ført helt inn til land, og han klarte å karre
seg opp på tørt land. Han var da fullstendig tilklint av leire, og da han stavret
seg inn på en av gårdene i nabolaget, trolig Leirfall østre, hvor de ennå ikke
hadde hørt om raset, ble de forskrekket over dette fæle synet. Han ble da
mottatt med følgende ord:
«E du eit mennisj, eiller e du styggen sjøl?»
Spøkelset, som nesten ikke kunne snakke, svarte da ynkelig:
«Æ e da'n Elling færrimainn.»
På gården ble han stelt og vasket. Muligens var det fra denne gården at


----
386 RasB
----
varselet ble brakt til Vinne. Og Olaus Vinne sprang øyeblikkelig sammen med
Ole Olsen hennes ned til leirsjøen. Og den første de fant der nede i kanten
av leirgjørmen, var nettopp Ellings kone Andreanna.
Hun var blitt ført bort til Rosvoll-landet av leirmassene. Men da var hun
mere død enn levende. Olaus fjernet med en gang leiren fra munnen hennes
slik at hun fikk puste, og det var vel dette som reddet livet hennes.
Da hun hadde kommet seg litt, bar Ole Lennes henne opp til Vinne, hvor
Olaus' kone, Hanna Andersdatter, tok seg videre av henne.
Andreanna kom seg snart. Derimot hadde Elling fått større skader enn hva
man først kunne tro. Han måtte derfor gå med to stokker en tid etterpå.
Plassen ble ødelagt, og de mistet 3 småfe og et ukjent antall høns.
Jorden som ble ødelagt, ble regnet sammen med jorden på Ness østre.
Etterpå
Elling fikk en erstatning på kr. 765. Av dette fikk han kr. 65 på forskudd.
Dette forholdsvis store erstatningsbeløpet tyder på at det ikke var noe å redde
fra plassen. Dessuten gikk etter all sannsynlighet båten han brukte som fer
gemann, tapt.
I 1900 bodde Elling Olsen og Andreanna Mikalsdatter i Eklestua. Senere
flyttet de til Ruglia ved Slottet.
Elling døde på sykehuset i 1918.
Andrea som hun kalte seg senere, flyttet så til en sønn av seg fra før ekte
skapet med Elling, Martin Julius Andreassen. Han bodde i Bodsjø i Jåmt
land. Her døde hun i 1928.

----
387 RasB
----
Rognhaugen er ikke noen gammel gard. Den ble utskilt fra Eklo søndre
i 1811. Dette valdet er rett og slett den østligste biten av Eklovaldet slik det
da så ut. Tidligere hadde stedet vært en husmannsplass. Det fantes forøvrig
enda et par husmannsplasser under Eklo med dette navnet. I 1893 var det en.
Mot nord og øst grenset Rognhaugen mot Tokstad, det vil si Prestegårdens
jord. Mot sydøst lå Landfall, og mot vest lå Eklo.
Rognhaugen ble bare så vidt berørt av selve raset. I følge øyenvitnet Jakob
Skei var det vel noe av det aller siste som gled ut 19. mai, som berørte Rogn
haugen. Fra sin posisjon oppe på Skei hadde han sett hvordan de tre Tok
stadplassene gikk ut i tur og orden, først den vestre, så den midtre, og til
slutt den østre. En stund så det til og med ut til at den østre skulle bli stående
igjen, men så gled den også ut. Da oppsto det en sirkelformet grop helt i
det sydøstre hjørnet av den store rasgropen. Og en del av denne gropen skar
bort et lite stykke av Rognhaugvaldet.
Rognhaugen var en liten eiendom som var blitt skilt ut fra Eklo. Den ble ikke
ødelagt så veldig mye av raset 19. mai. Men ved raset 6. september sprutet
det tykt lag med leir suppe over hele eiendommen, og husene ble delvis knust.
Verdalsboka - 25


----
388
----


----
389 RasB
----
Gardens totale areal før ulykken var 58,31 dekar. Av dette var 56,7 dekar
dyrket jord. 1,61 dekar var udyrket mark.
Matrikkelskylden var 1 mark 46 øre.
I 1890 var utsæden 1,0 hektoliter bygg, 3 hektoliter havre og 8 hektoliter
poteter.
Den 1. januar 1891 var det 1 hest, 3 kyr, 2 sauer og 7 høns på gården.
Forsikringsprotokollen forteller om følgende bygninger: Hovedbygning,
fjøs, lade og stabbur, alt forsikret for tilsammen kr. 1.120.
Løsøret foruten husdy rene var forsikret for kr. 1.100.
Avlingen var slik: 6 tønner bygg, 22 tønner havre, 25 tønner poteter, 28
lass høy og 24 berger halm, alt forsikret for kr. 675.
Folket
Eier av Rognhaugen da var Johan Martin Johannessen. Han overtok går
den etter sin far i 1887.
Da raset gikk bodde følgende mennesker
på Rognhaugen:
- Johan Martin Johannessen,
gårdbruker, 34 år
- Elen Marie Petersdatter, kone, 37 år
- John Marius, sønn, 8 år
- Petra Bergitte, datter, 5 år
- Johannes Olsen, kårmann,
enkemann, 81 år
Johan Martins foreldre var Johannes
Olsen og Marta Olsdatter Rognhaug.
Elen Marie Petersdatter var datter av
Peder Pedersen Skrove og Beret Marta
Lorntsdatter Lorvoll.
Johannes Olsen var født på Ekle vestre
av foreldre Ole Olsen Vesterekle og
Malena Andersdatter.
Hva som skjedde
Johan Martin Johannessen
Rognhaug.
Folkene på Rognhaugen fikk varsel av Dina Jermstad som sprang der for
bi på sin vei mot Landfall. De sprang alle ut og rømte til Landfall.
De kunne ikke vite at gården ikke ville rase ut, og i likhet med andre som
bodde rundt rasgropen, rømte de langt av sted i tilfelle raset ville utvide seg.
Men raset utvidet seg altså ikke, og etter en tid flyttet de tilbake igjen.
Så 6. september gikk det siste store etterskredet. Da raste mer enn 300 mål


----
390 RasB
----
Elen Marie Petersdatter
Rognhaug.
av det som sto igjen i den øver ste kanten
av den store rasgropen. Det var deler av
Follo, Jermstadspannet, Jermstad vestre,
Jermstad østre og Jermstad øvre som nå
gled ut.
Heldigvis gikk det ikke noe menneske
liv tapt ved dette raset. Men det var tem
melig mye masse som for. Skredkanten
var svært høy i den bakre delen av gro
pen. Og massen var like tyntflytende som
under hovedskredet.
Raset gikk i to etapper med 1/2 times
mellomrom tidlig om morgenen. Dunde
ret fra det første raset ga varsel, og folk
ene rømte vekk til Landfall.
Den andre rasbølgen tok veien tvers
over den store avgrunnen. Rognhaugen
fikk en merkelig medfart. Da rasbølgen
traff kanten av rasgropen nord for Rogn-
haugen, slo toppen av bølgen over kanten slik at det sto en sprut av leirvel
ling omtrent over hele dette valdet. Nesten hele jordveien ble dekket av et
flere desimeter tykt lag leire, og hovedbygningen ble faktisk slått i stykker
av det voldsomme slaget den fikk av den sprutende leiren. Uthuset berget
imidlertid, men leiren lå til over inngangsdøren. Dermed var jorden ødelagt
like effektivt som den som var blitt overslammet ved raset 19. mai seiv om
leirlaget ikke var så tykt.
Og nede i rasgropen nord for Rognhaugen, la leirvellingen seg som et lag
over den gamle bunnen. Det er faktisk tale om flere meters dybde. Og den
bygget opp en rygg noe lenger mot vest i rasgropen. Følgelig samlet vannet
fra Eklobekken seg innenfor denne ryggen. Dermed oppsto den såkalte Rogn
haugsjøen. Denne var man redd skulle forårsake ødeleggelser senere, og det
ble satt i gang arbeider for å drenere sjøen.
Før raset hadde Rognhaugen hatt et areal på 58,31 dekar.
Bare 17,3 dekar av den dyrkede jorden og den lille biten med udyrket mark
unngikk å bli overslammet. Det vil si at 39,4 dekar mål ble tildekket.
Skaden omfattet 6/7 av jorden
Jordverdien var før skaden kr. 1.440. Jord til en verdi av kr. 1,240 ble
ødelagt. Igjen var det altså kr. 200.
Eiendommen ellers var verdsatt til kr. 1.700. Skaden beløp seg til kr. 1,400.
Det som var igjen, var bare kr. 300.


----
391 RasB
----
John Marius Johansen Rognhaug. Petra Bergitte Johansdatter
Rognhaug.
Rognhaugen i 1992.
Etterpå
Johan Martin kjøpte året etter raset eiendommen Sollia i Leirådalen som
tilhørte Stiklestad nordre, og alle som hadde bodd på Rognhaugen da raset
gikk, bodde der i 1900.

 


----
392 RasB
----
Han fikk en erstatning på kr. 1,800. Av dette fikk han kr. 400 i forskudd.
Kårmannen Johannes Olsen fikk kr. 275 i erstatning. Av dette fikk han
kr. 75 i forskudd. Dessuten fikk han en årlig livrente på kr. 175.
Skylden ble i 1895 fastsatt slik:
Gårdsnr. 93, bruksnr. 1, Rognhaugen av skyld mark 1,46 et avtak for 20
år av mark 1,25, og deretter for bestandig et avtak av mark 1,20.
Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 0,43 for første halvår 1893.
All ødelagt jord, tilsammen 39,4 dekar, ble utlagt til eieren i en teig. Jor
den ble betegnet som svakt overslammet, og sammenlignet med hvordan det
var nede på elvesletten, var det bare et tynt leirsørpelag som lå utover.
Johan Martin døde i 1948.
Elen Marie døde i 1941.
John Marius var skiftekonduktør og bodde på Steinkjer. Han ble gift før
ste gang med Gudrun Antonie Knutsen. Andre gang ble han gift med Anna
Otelie Aneusdatter Molde. Han døde i 1918.
Petra Johannesdatter bodde i Sollia. Hun døde ugift på Aldersheimen i
1983.

----
393 RasB
----
Rosvollgårdene ligger på en forholdsvis lav elveslette på sydsiden av Ver
dalselven. I dag synes denne sletten å være av samme høy de over hele dal
bunnen. Men dette er et forhold som ble slik da rasmassene etter Verdalsraset
fylte opp de laveste partiene. Før det hadde nemlig elven skaret seg ned i
denne sletten slik at Rosvoll var blitt liggende på en terrasse ca. 15 meter
høyere enn den nye elvesletten.
Frem til etter midten av 1400-tallet var terrassen sammenhengende med
Ekle. Ekle lå på en halvøy som ble dannet av elven da denne hadde sitt løp
under terrassene ved Stiklestad. Men så gikk det et ras ved Stiklestad mot
slutten av 1400-tallet, og rasmassene la seg blant annet opp nede i dette elve
løpet. Elven ble demmet opp, og den tok nytt leie mellom Ekle og Rosvoll.
Mellom Ekle og Rosvoll laget elven etter hvert en noe lavere elveslette som
ble utvidet i hundreårenes løp på bekostning av den gamle terrassen.
Den nye elvesletten lå på en høy de av omtrentlig 7-8 meter. Det var dette
partiet som altså ble dekket av rasmasser.
Sletten hvor den opprinnelige Rosvollgården lå, var imidlertid tørt land ved
begynnelsen av vår tidsregning. For omkring 2000 år siden sto havnivået ca.
12 meter høyere enn dagens nivå.' Og sammenholder vi dette faktum med
en del andre aldersbestemmende forhold, er det klart at det ikke er noen grunn
til å betvile at alderen på den opprinnelige Rosvollgården må kunne føres
helt tilbake til tidlig i eldre jernalder, det vil si romertid.
Den høye alderen er med på å forklare hvorfor Rosvoll utviklet seg til å
bli en sentral storgard. Ved inngangen til kristen middelalder må gården ha
hatt en dominerende posisjon. I Snorres kongesagaer berettes det om en Jon
Sterke som bodde på Rosvoll. Han var sønn av Ulv Uspakson stallare og Jorun
Torbergsdatter, som tilhørte den mektige Arnungætten. 2
Det har imidlertid vært en del diskusjon hvorvidt dette var Rosvoll i Ver
dal eller Rosvoll i Børsa. Uten at vi her og nå skal ta opp den diskusjonen,
synes det imidlertid nokså rimelig å tro at det må ha vært storgården Rosvoll
i Verdølafylke. En ætling av disse ble erkebiskop, nemlig Øystein Erlend
son. Og det er ikke usannsynlig at han fikk sine grunnleggende inntrykk av
Olav den hellige nettopp på Rosvoll som lå bare et kort stykke fra selve mar
tyrstedet til helgenkongen. Han fungerte som erkebiskop på den tid da

----
394 RasB
----
Rosvollvaldet ble sterkt overslammet av rasmasser. Verst gikk det ut over Ros
voll vestre som mistet nesten hele det dyrkede arealet. Plassen Neffer under
Rosvoll store ble revet med av rasmassene.


----
395 RasB
----
Utsyn over leirsjøen mot Rosvoll fra Leirfallmelen. Nærmeste gard er Ros
voll søndre. Litt bakenfor til venstre Rosvoll nordre og Rosvoll vestre. Til
høyre Rosvoll store. Helt i bakgrunnen Stiklestad kirke.
Stiklestad kirke formodentlig ble bygget i stein (1161 - 1188). Det er heller
ikke noen urimelig tanke at det var nettopp han som tok initiativet til å reise
steinkirken på Stiklestad.
Men uansett disse forhold ble Rosvoll delt i flere deler i middelalderen.
I 1520 var den delt i fire.
Opp gjennom tiden skjedde det stadig delinger og sammenslåinger. Ved
slutten av 1800-tallet fantes følgende garder: Rosvoll store, Rosvoll nordre,
Rosvoll vestre og Rosvoll søndre. Rosvoll mellom og Rosvoll østre var på
tidligere tidspunkter slått sammen med andre Rosvollgårder.
Rosvollvaldet er blitt utsatt for ødeleggelser fra elvens side flere ganger.
Den dag i dag kan man se spor etter gamle elveløp innenfor valdets grenser.


----
396 RasB
----
I 1893 grenset valdet mot Verdalselven i nord og dels mot øst. Mot øst og
sydøst lå også Lennes. Tidligere gikk elven mellom Lennes og Rosvoll, men
etter et gjennombrudd gjennom nesset hvor Lennes lå en gang mot slutten
av 1600-tallet, skiftet elven løp, og Lennes og Rosvoll fikk grense over land
etter hvert som restene av den gamle Lenneskvisla grodde til. Mot syd og
dels mot vest grenset Rosvoll mot Vinne. Lengst i nordvest støtte valdet mot
Byvaldet.
Ingen av Rosvollgårdene mistet husene ved Verdalsraset. Heller ikke sto
noen av gårdene i fare for å bli oversky Het av rasmasse. Men det er noe vi
vet i ettertid. Rasnatten var man usikker på hvorvidt det ville komme nye
ras og også utslette disse gårdene. Da var allerede store deler av jorden ut
slettet.
Rosvollgårdene led store skader, seiv om altså husene ikke ble ødelagt.
Hverken mennesker eller dyr gikk tapt.

----
397 RasB
----
Gården ble også kalt Rosvoll nordre mellom. Etter navnet å dømme skulle
man tro at denne var den nordligste av Rosvollgårdene. Men det var ikke
tilfelle. Rosvoll vestre lå like nord for denne gården. Det kan her innskytes
at Rosvoll vestre fikk ødelagt omtrent all jord ved raset, og at restene av denne
gården ble solgt til Rosvoll nordre som tilleggsjord etterpå.
Mot syd og øst lå Rosvoll store. Nord for Rosvoll mellom lå Rosvoll ve
stre. Verdalselven lå mot vest.
Også Rosvoll nordre lå på den omtrent 15 meter høye terrassen hvor de
andre Rosvollgårdene lå. Jorden lå delvis oppe på terrassen og delvis nede
på den lavere elvesletten som var utgravet i terrassen av elven.
Før raset besto arealet av 282,2 dekar dyrket jord, 59,1 dekar skog og hav
ning, 39,4 dekar eng, 11,8 dekar annen udyrket jord og 3,5 dekar veier og
bebyggelse, tilsammen 396 dekar.
Matrikkelskylden var 15 mark 67 øre.
I 1890 ble det sådd 4 hektoliter bygg, 15 hektoliter havre og 1 hektoliter
havre til grøntfor. Det ble satt 18 hektoliter poteter. Gården hadde en kjøk
kenhage på 0,05 ar. Videre fantes det 7 to-hjulte vogner og 1 slåmaskin på
gården.
Pr. 1. januar 1891 besto besetningen av 3 hester, 11 storfe, 10 sauer, 2
griser og 17 høns.
Rimeligvis var besetningen av noen lunde samme størrelse i 1893, men
fordi ingen dyr gikk tapt, finnes det ingen oversikt over husdyrene fra dette
året.
Folket
Eieren i 1893 var Johannes Andersen Buran. Han hadde kjøpt den i 1867
av den daværende eieren Peter Bardosen Rosvoll seiv om skjøtet ikke ble
utstedt før i 1888.
Følgende mennesker fantes på gården i 1893:
- Johannes Andersen, gårdbruker, 62 år
- Ingeborg Andersdatter, kone, 57 år
- Anders, sønn, 24 år
- en tjener
- to andre

----
398 RasB
----
Anders Johannessen Rosvoll og Ragnhild Olsdatter Rosvoll (hun kom fra
Rosvoll søndre).
Johannes Andersen var fra Buran i Frol. Han var sønn av Anders Andreas
sen Reitan og Ingeborg Sørensdatter Hallan.
Ingeborg var fra Hallan nedre i Verdal. Hennes foreldre het Anders Sørensen
og Sirianna Bårdsdatter.
Hvem som var tjener der i 1893, er ukjent. Hvilke to andre det var tale
om, er også ukjent. Men i og med at de ble rubrisert under «andre», tyder
det på at de var inderster.
Hva som skjedde
Her ble folkene vekket av naboen Oluf Holte på Rosvoll vestre. Han vars
let om at det var dommedag. Beliggenheten av gården er vel årsaken til at
de ikke merket noe. På dette stedet må vi kunne regne med at leirsjøen kom
sigende fra nord slik at den store kraften i bølgen delvis var borte.
Naturligvis ble de slått av redsel her som på nabogårdene. Og gården ble
tømt for folk de første timene etterpå. Men etter hvert ble man klar over at
faren for husene ikke var så stor, og de vendte tilbake igjen, og de deltok
i redningsarbeidet som pågikk utover hele dagen 19. mai samt dagene som
fulgte.


----
399 RasB
----
Hverken mennesker eller dyr kom til skade.
Derimot ble mye jord begravet av leirmassene. 157,5 dekar dyrket mark,
39,4 dekar eng og 59,1 dekar skog og havning forsvant. Tilsammen utgjorde
det 256 dekar.
Dette tilsvarte 2/3 av gardens jord.
Jordverdien hadde vært kr. 12.200 før ødeleggelsene. Etterpå ble den satt
til 4.070 kroner. Tapet lød således på 8.130 kroner.
Resten av gården sto i kr. 15.500. Den nye verdien ble kr. 6.500, slik at
det samlede tap ble satt til 9.000 kroner.
Rosvoll nordre i 1924 sett fr a syd.
Foto: Einar Musum.
Etterpå
Den 31. januar 1894 fikk Johannes Andersen tildelt kr. 50 i gave av For
valtningskomiteen.
Han ble tildelt en erstatning på kr. 4.700. Og av dette fikk han et forskudd
på kr. 1.000.
Gården fikk fastsatt ny skyld i 1895:
Gårdsnr. 113, bruksnr. 1, Rosvoll nordre og mellom av skyld mark 15,67
et avtak for 20 år av mark 10,45, og deretter for bestandig et avtak av mark
9,45.
Dette tilsvarte en reduksjon av veiskatten på kr. 3,61 for første halvår 1893.
Den ødelagte jorden var på 256 dekar. 220,2 dekar, eller 35,8 dekar min
dre enn det tapte, ble utlagt til eieren i to teiger, en liten og en stor. Begge
lå i tilknytning til den jorden som ikke var blitt ødelagt. Av dette var 220,2
dekar fast mark. 12,5 dekar var elvebredd og sandører.


----
400 RasB
----
Johannes drev gården frem til 1897 da han overleverte den til sønnen An
ders. Men denne overleveringen bød på visse problemer. Etter raset reiste
Anders til Tromsø hvor han var bestyrer på en gard. Han var i det hele tatt
svært ulysten på å komme tilbake til Verdal. Dette hadde sammenheng med
hva han hadde opplevd under Verdalsraset. Faren måtte sette ham kniven på
strupen for å få ham til å komme tilbake for å overta gården. Enten kom han,
eller så ble han gjort arveløs!
Johannes døde i 1904 og Ingeborg i 1930.
Anders ble gift med Ragnhild Olsdatter fra Rosvoll søndre. Hennes forel
dre var Ole Johannessen Rosvoll og Anne Olsdatter. Han døde i 1966. Hun
døde i 1955.

----
401 RasB
----
Som navnet sier, var dette den største av Rosvollgårdene. Dette gårdsval -
det omfattet deler av selve terrassen hvor gårdene lå. Men det omfattet også
store områder nede på den lavereliggende elvesletten. Like nedenfor gården
mot nordost lå blant annet husmannsplassen Neffer.
Verdalselven dannet grensen mot øst. Mot nord lå Rosvoll vestre, og mot
vest lå Rosvoll mellom. Valdet strakte seg langt vestover, og i vest og syd
lå først Vinne, så Rosvoll søndre.
Det ble fastslått at arealet før raset hadde vært på totalt 558,3 dekar. Dette
fordelte seg på 286,3 dekar dyrket mark, 200,1 dekar skog og havning, 39,4
dekar eng, 25,4 dekar annen udyrket mark og 7,1 dekar veier og bebyggelse.
Matrikkelskylden var 16 mark 67 øre.
I 1890 var utsæden 3 hektoliter bygg, 18 hektoliter havre og 21 hektoliter
poteter. På gården fantes det 6 to-hjulte vogner og 1 slåmaskin.
1. januar 1891 var det 2 hester, 11 storfe, 9 sauer, 2 griser og 11 høns
på gården.
Etter som det ikke gikk med noen dyr, ble ikke tallet på antall dyr tatt opp
i 1893.
Folket
På Rosvoll store bodde Anders Halvorsen i 1893. Han var blitt gift med
Randi Olsdatter, datter av enken etter den forrige brukeren.
Da raset gikk bodde følgende mennesker på gården:
- Anders Halvorsen, gårdbruker, 67 år
- Randi Olsdatter, kone, 64 år
- Ole Edvard, sønn, snekker , døvstum, 41 år
- Martinus, sønn, 29 år
- Anna Kristine, datter, døvstum, 24 år
- Ragnhild, datter, døvstum, 22 år
- Beret Hansdatter, tjener, 20 år
Anders Halvorsen var sønn av Halvor Andersen Gustad på Baglan og Elen
Ellingsdatter Balhall.
Randi Olsdatter var fra Voll på Melhus. Hennes foreldre het Ola Isaksen

----
402 RasB
----
Anders Halvorsen Rosvoll og Randi Olsdatter.
Tranmæl og Marit Olsdatter Voll. Marit var blitt gift med Kristoffer Ander
sen, som hadde Rosvoll store til 1851.
Anders og Randi hadde flere barn som var voksne. Men i de offisielle listene
er det bare oppgitt at en bodde hjemme da raset gikk. Det er videre oppført
tre tjenere. I følge det som er fortalt om hva som skjedde rasnatten, er det
imidlertid klart at alle de tre døvstumme barna var hjemme. Trolig er to av
disse oppført som tjenere på gården. Dessuten må Martinus ha vært hjemme.
Han deltok nemlig i redningsarbeidet om morgenen ved Rosvoll.
Beret Johanna Hansdatter var datter av en Hans og pike Fredrikke Kris
tensdatter.
Hva som skjedde
Her ble folket vekket av overlevende som tok seg opp til husene. Ingen
var i livsfare, men man fryktet at nye ras ville komme og oversvømme hele
gården, og derfor rømte man vekk. Imidlertid er det klart at Martinus ikke
rømte vekk. Han deltok blant annet sammen med naboene Erik Olsen Ros
voll fra Rosvoll søndre og Anders Johannessen Rosvoll fra Rosvoll nordre
i redningen av Rostadfamilien fra Follo. Disse kom seilende nedover dalen
på hustaket av Follo og ble liggende utenfor Rosvoll.
Men leirmassene oversvømmet de lavereliggende områdene rundt gården,


----
403 RasB
----
og det fortelles at Ole Edvard, Anna Kristine og Ragnhild som alle var døv
stumme, ble inneflødd på en holme av leirmassene. Etter som de ikke hadde
kontroll over stemmene sine, hørtes skrikene deres forferdelig for dem som
hørte dette. 1 Men de ble hjulpet i land uten at noen kom til skade.
Hverken mennesker eller dyr kom til
skade.
Derimot ble mye av jorden ødelagt. Og
husmannsplassen Neffer ble tatt av raset.
Gården ble etterpå benyttet som senter
i redningsarbeidet. Og i en bu ble omkom
ne oppbevar et. Ragnhild har fortalt at til
sine tider var det nesten hauger av lik in
ne i bua. 2
147,7 dekar av arealet ble overslammet.
Av dette var 88,6 dekar dyrket jord, 39,4
dekar eng og 19,7 dekar skog og havning.
2/5 av arealet ble ødelagt.
Verdien av jorden før raset hadde vært
12.500 kroner. Skaden beløp seg til 5.000
kroner slik at den nye jordverdien ble
7.500 kroner.
Martinus Andersen Rosvoll.
Gardens verdi forøvrig hadde vært kr.
16.000 før raset. Tapet ble her satt til 5.500 kroner slik at den nye verdien
ble 10.500 kroner.
Etterpå
Samme år som raset gikk, solgte Anders og Randi gården til sønnen
Martinus.
Anders ble tildelt en erstatning på kr. 2.930.
Skylden for Rosvoll store ble fastsatt slik i 1895:
Gårdsnr. 112, bruksnr. 1, Rosvoll store av skyld mark 16,67 et avtak for
20 år av mark 6,67, og deretter for bestandig et avtak av mark 5,67.
Dette tilsvarte en reduksjon av veiskatten på kr. 2,30 for første halvår 1893.
Jorden som ble ødelagt, utgjorde 147,7 dekar. Alt ble utlagt til eieren i
to teiger. Jorden lå i sammenheng med det som var urørt. Men arealet som
ble utlagt var på 124,2 dekar, og det var 23,5 dekar mindre enn det som var
blitt ødelagt.
I 1900 bodde Anders og Randi som kårfolk på gården sammen med den
døvstumme sønnen Ole Edvard.
Anders døde 1915, og Randi døde i 1911.
Ole Edvard døde ugift i 1935.
Verdalsboka - 26


----
404 RasB
----
Anna Kristine Andersdatter, Ole Edvard Andersen, Ragnhild Andersdatter.
Anna Kristine ble gift med Oluf Olsen Næss fra Bjugn. Hun døde i 1951.
Ragnhild ble gift med Bernt Andreas Olausen Veie fra Skogn. Hun døde
i 1961.
Martinus ble gift med Anna Ber gitte Mikkelsdatter Skjørholm. Han døde
i 1934.
Beret Johanna Hansdatter døde i 1930-årene.
Rosvoll store sett fra nordost i 1924.
Foto: Einar Musum.

 

----
405 RasB
----
Rosvoll søndre ble også kalt Rosvoll søndre østre. Gården lå lengst syd
av Rosvollgårdene som eksisterte i 1893. Den lå helt på sydøstkanten av den
terrassen som utgjorde hoveddelen av Rosvollvaldet.
Denne delen av Rosvollvaldet var gjennom århundredenes løp blitt ganske
kraftig utsatt for Verdalselvens arbeid. Frem til sist på 1600-tallet, da elven
gikk syd for Lennes, strøk den forbi denne terrassen i en yttersving, og den
hadde da retning mot nordost. Det var ikke så få kvadratmetre som etter hvert
forsvant ned i elven. Men sist på 1600-tallet skar elven gjennom det nesset
hvor Lennesgårdene lå, og dermed flyttet truselen seg litt lenger mot nord.
I stedet for at elven støtte mot Rosvollvaldet syd for Rosvoll søndre, støtte
den etter dette mot valdet mellom Rosvoll søndre og Rosvoll store. Så frem
deles foregikk det en sterk elveerosjon på østkanten av valdet.
Nedenfor Rosvoll søndre mot sy døst lå derfor en svært lav elveslette. Her
lå også restene av det gamle elveløpet fra sist på 1600-tallet. Dette var delvis
gjengrodd, men fremdeles var nok jorden for sumpig til at den kunne benyt
tes til annet en beitemark.
Restene av det gamle elveløpet som ble kalt Lenneskvisla, dannet grensen
mot Lennes mot sydøst. Mot øst lå Verdalselven. Mot nord lå Rosvoll store,
og mot vest lå Vinne. Muligens berørte dette valdet Leirfallvaldet mot sydvest.
Etter raset ble det fastslått at arealet hadde vært 478 dekar. 224,7 dekar
var dyrket mark, 171,5 dekar var skog og havning, 49,2 dekar var eng, 29,3
dekar var annen udyrket mark, og 3,3 dekar var veier og bebyggelse.
Matrikkelskylden var 8 mark 51 øre.
I 1890 var utsæden 2 hektoliter bygg, 12 hektoliter havre og 10 hektoliter
poteter. Det fantes 5 to-hjulte vogner på gården.
Pr. 1. januar 1891 besto besetningen av 2 hester, 5 storfe, 6 sauer, 2 griser
og 6 høns.
Ingen husdyr gikk tapt i raset, og følgelig finnes det ingen oppgave over
bestanden i 1893. Trolig var antallet noen lunde det samme som i 1891.
Folket
I de offisielle listene står Erik Olsen Rosvoll oppført som eier i 1893 og
hans far Ole Johannessen Rosvoll som kårmann. Dette er vel egentlig ikke
helt riktig, for overdragelsen fant sted først i 1894.

----
406 RasB
----
Ole Johannessen Rosvoll og Anne Olsdatter.
Ole Johannessen overtok gården etter sin far Johannes Eriksen i 1874. Det
var under den sistnevnte at Rosvoll søndre og Rosvoll østre ble samlet på
en hand i 1834.
Da raset gikk, bodde følgende mennesker på Rosvoll søndre:
- Ole Johannessen, gårdbruker, 66 år
- Anne Olsdatter, kone, 54 år
- Erik Andreas, sønn, 22 år
- Johannes, sønn, 18 år
- Ragnhild, datter, 16 år
Ole Johannessen var som nevnt ovenfor, sønn av Johannes Eriksen. Hans
mor het Ragnhild.
Anne Olsdatter var trolig datter av Ole Jakobsen Bjørnhus og Gunnhild
Pedersdatter på Hjellan vestre.
I de offisielle listene står Ole og Anne oppført som kårfolk, mens Erik står
oppført som gårdeier med to barn. Dette er da forståelig nok feil, fordi de
to barna var hans søsken.


----
407 RasB
----
Trolig er dette Ragnhild Olsdatter Rosvoll, Johannes Olsen Rosvoll og Erik
Olsen Rosvoll.
Hva som skjedde
Kvelden før raset hadde Erik vært ute på andejakt sammen med sønnen
på en av nabogårdene. Trolig var dette Ole Olsen hennes. De var nede i
Lenneskvisla. Der gikk de ofte på jakt. Men det ble bare dårlig med utbytte
denne kvelden. De så ikke en eneste fugl. Dette syntes de var litt rart, for
det skulle normalt være flust med ender på denne tiden. Mens de gikk der
og vadet i sumpen, ropte de til hverandre, og de ble enige om å komme seg
hjem. Erik gikk hjem til Rosvoll søndre, og hvis kameraten var Ole Olsen
Lennes, gikk han opp til onkelen på Vinne, Olaus Ellingsen Vinne.
Rosvoll søndre lå på mange vis svært utsatt. Det var ikke mange metrene
i avstand fra leirsuppen og bort til husene. Hadde det gått flere ras, og hadde
nivået på leirsjøen steget bare 1/2 meter, ville leiren ha kommet inn på gards
plassen. Og da elven flommet ut over leirflaten, nådde vannet helt til grunn
muren på hovedbygningen på gården.
Det fortelles at de ble vekket av en hest fra Follo som hadde overlevet ferden.
Den kom galopperende inn på tunet, blå av leire. Imidlertid er det lite sann
synlig at dette er riktig. Folkene ble nok vekket før det skjedde. Som det
vil fremgå av hva som står nedenfor, var Erik i ferd med redningsarbeidet
på det tidspunkt da hesten kom inn på gården.


----
408 RasB
----
Det er derfor helt forståelig at man her rømte vekk så fort råd var. Etter
hvert som man fikk oversikt over situasjonen, og det ble klart at det ikke
var umiddelbar fare for nye ras, vendte folkene tilbake igjen, dog under stor
engstelse.
Men sønnen Erik hadde ikke tid til å rømme vekk. Han deltok i rednings
arbeidet både om natten og dagen etterpå, og han gjorde en innsats som det
står respekt av. Da han kom ut og oppdaget at det lå hjelpeløse mennesker
ute i leirhavet, la han øyeblikkelig i vei for å komme dem til hjelp.
Han møtte Olaus Ellingsen Vinne, Ole Olsen Lennes, Martin Georgsen By,
Olaus Lorentsen By, Sefanias Ellingsen Leirfall og Gustav Ellingsen Leirfall.
Da disse oppdaget at det ble flagget fra en av Lennesgårdene, såtte de øye
blikkelig i gang med å komme seg ut til de fullstendig omflødde husene. Det
te gjorde de ved å bruke en stige som bro. Stigen skjøv de utover, og under
den la de etter hvert bord som underlag. Etter hvert som bordene dukket opp
bak stigen, ble de plukket opp og benyttet foran igjen.
Slik arbeidet de seg gradvis utover i den livsfarlige suppen av tyntflytende
leire. Flere ganger var de seiv nede i leiren til opp under armene. Erik mistet
en øks, og den sank som om det var vann den hadde falt ned i. De prøvde
å nå bunnen med en staur, men det lyktes ikke.
Først reddet de Oline Olsdatter fra en av plassene på Lyngsholmen. Hun
var den eneste overlevende der.
Deretter kom de seg ut til Age Lyngsholmen og hans familie. Det var i den
forbindelse da Erik Rosvoll seiv ramlet ut i leiren, men berget seg med meget
stort besvær, at Åge Lyngsholmen ropte at de ikke måtte sette livet på spill
for å redde ham. Han var ferdig allikevel. Men både han og hans familie,
tilsammen fire, ble reddet av disse uforferdede karene.
Etter at dette var gjort, tok de seg utover til Lennes nordre hvor Ole Kris
toffersen og de fire øvrige i hans familie ble reddet. De hadde nå arbeidet
seg 300 meter utover leirhavet. Og de visste ingen ting om det ville komme
nye ras som ville begrave dem alle.
Ikke så langt unna Lennes sto en enslig kvinne fast ute i leiren. Hun hadde
et teppe rundt seg, men hun hadde ingen muligheter til å komme seg til trygt
land. Også hun ble hjulpet i land.
Etter alt dette, såtte Erik øyeblikkelig i gang med å hjelpe til med rednings
arbeidet av huslyden til John Rostad. De hadde seilt på taket av gården Follo,
og hadde havnet ut for Rosvoll. Her hadde ingen våget å ta seg utover til
dem før en av dem som seiv hadde vært med på seilasen og nettopp berget
seg i land, Marius Iversen, en 15 år gammel gutt, viste med sitt eksempel
at det var mulig å komme disse folkene til hjelp.
Erik kom nå til, og sammen med naboene Martinus Andersen Rosvoll og
Anders Johannessen Rosvoll hjalp han nå Marius Iversen. Men det var først

----
409 RasB
----
Marius Iversens, og deretter Erik Rosvolls eksempel, som gjorde at de andre
våget å ta seg utover i leirdynnet. Fra dette hustaket var det ikke færre enn
ti mennesker som ble berget. Erik bar seiv Johns Rostads svigermor, Ber
gitte Valeur og to barn i land.
Men Erik var ikke ferdig med dette. Mens de andre tok seg av de andre
på taket, tok han seg ut til den 17 årige Odin Bjartnes, som sto på en leir
klump helt ute av stand til å redde seg seiv.
Han var da så forfrossen at da Erik hadde lagt bord ut til ham, måtte han
støtte Odin inn til lands.
Mens han holdt på med dette, var han nede i leiren til opp på livet flere
ganger. Erik fortalte etterpå at kvikkleiret sto og skalv omkring ham. Heller
ikke her fant han bunn med staur.
I sitt redningsarbeide viste Erik Rosvoll stort vågemot, og hans lederegen
skaper gjorde at mange som ellers ikke ville ha våget å bli med på rednings
arbeidet, tok del allikevel.
Erik har også fortalt at han i tre dager etter raset hadde hørt en hane gale
nede i leirgjørmen.
Etterpå ble han innstilt til medalje, og han fikk redningsmedaljen av 3.
klasse.
Rosvoll søndre fikk store skader på sin jord. Som fortalt ovenfor, nådde
ikke leirmassene bort til husene, slik at hverken de eller dyrene fikk skade.
Men kjelleren ble fylt av vann og leire. Og store deler av dette valdet lå nede
på den lave elvesletten øst for gården. Alt i alt ble 211,5 dekar dekket av
metertykke leirlag. Denne jorden fordelte seg på 108,2 dekar dyrket jord,
49,2 dekar eng og 54,1 dekar skog og havning.
Dette tilsvarte 2/3 av arealet.
Jordverdien hadde før ulykken vært 7.050 kroner. Den ble nå satt ned med
4.700 kroner til 2.350 kroner.
Gården forøvrig hadde vært verd kr. 8.500. Tapet ble satt til 5.300 kro
ner, slik at den nye verdien ble 3.200 kroner.
Etterpå
Erik Olsen Rosvoll fikk kr. 4.420 i erstatning. Av dette fikk han kr. 1.850
i forskudd. Det er gjort en anmerkning om at dette skulle dekke husflytting
og fornødent.
Ole Johannessen og hans kone Anne Olsdatter fikk kr. 300 i erstatning.
Videre fikk de en årlig livrente på kr. 300.
Om gardens skyld heter det i 1895:
Gårdsnr. 116, bruksnr. 1, Rosvoll søndre østre av skyld mark 17,40 et av-
tak for 20 år av mark 14,56, og deretter for bestandig et avtak av mark 14,00.
Dette tilsvarte en reduksjon av veiskatten på kr. 5,02 for første halvår 1893.

----
410 RasB
----
Rosvoll søndre etter flyttingen sett fr a syd i 1924.
Foto: Einar Musum.
Det ødelagte området tilsvarte 211,5 dekar. Det lå i umiddelbar sammen
heng med resten av jorden på gården. Det ble derfor utlagt til eieren i en
teig. Men arealet han fikk, var på 179,9 dekar, eller 31,6 dekar mindre enn
det han hadde mistet.
Ole Johannessen overdrog Rosvoll søndre og østre til sin sønn Erik i 1894.
Seiv døde han som kårmann på gården samme år. Anne Olsdatter levde som
kårkone på gården i 1900. Hun døde i 1929.
Erik Olsen ble gift med Elise Toresdatter Hestegrei vestre. Han døde i 1948.
Johannes var jernbanearbeider og ugift i 1900. Han giftet seg senere med
Julie Olsdatter Molden. Han ble bonde på Kjæran. Han døde i 1954.
Ragnhild ble gift på nabogården Rosvoll nordre med Anders Johannessen.
Hun døde i 1955.
På denne gården ble det senere gjort to likfunn. En gang forholdsvis tidlig
på 1900-tallet holdt Erik på å bygge et sommerfjøs ute på leiret. Da støtte
han på et kvinnelik. Liket var meget godt bevart nede i leiren.
Senere, sist på 20-tallet, holdt gårdskaren på Rosvoll søndre, Albert Ris
holt, på med noe grøfting. Da støtte også han på likrester. Det var ikke mulig
å fastslå om dette var en mann eller kvinne. Dette jordstykket kalles i ettertid
Daumannsstykket.
Ellers støter man stadig på rester etter hus og annet vrakgods når man ar
beider ute på leiret. Tormod Lian, svigersønn av Erik, støtte blant annet en
gang under grøfting på en bunt med kornstaur med spissene opp. Toppen
av staurene var mellom 1,5 og 2 meter under overflaten.


----
411 RasB
----
Rosvoll vestre var egentlig den nordligste av Rosvollgårdene. Den lå nesten
ytterst på nordspissen av den omtrent 15 meter høye terrassen som utgjorde
den sentrale delen av Rosvollvaldet. Men den største delen av dette valdet
lå på den lavere elvesletten som elven hadde skaret ned i denne terrassen.
Og det var nettopp denne delen som ble mest rammet av overslammingen.
Verdalselven dannet grensen mot øst, nord og vest. Mot syd lå først Ros
voll mellom, deretter Rosvoll store.
Etter raset ble det fastslått at arealet hadde vært 412,1 dekar. Dette fordel
te seg på 297,4 dekar dyrket jord, 73,8 dekar skog og havning, 19,7 dekar
eng, 19,7 dekar annen udyrket mark og 1,5 dekar veier og bebyggelse.
Matrikkelskylden var 12 mark 53 øre.
I 1890 ble det sådd 2 hektoliter blandkorn, 18 hektoliter havre og 6 hekto
liter gressfrø. Det ble satt 18 hektoliter poteter. Til andre rotfrukter enn poteter
ble det benyttet 1 ar. Kjøkkenhagen var på 0,1 ar. Videre fantes det 6 to
hjulte vogner og 1 slåmaskin på gården.
1. januar 1891 besto besetningen av 3 hester, 8 storfe, 7 sauer, 3 griser
og 12 høns.
Besetningens størrelse i 1893 er ikke kjent da det ikke gikk noen dyr tapt
i ulykken.
Folket
Eieren i 1893, Oluf Angel Holte, kjøpte gården sammen med Eklesøya i
1884 av Johan Peter Be ss en.
Da raset gikk bodde 9 personer på gården. Disse var
- Oluf Angel Pedersen Holte, gårdbruker, 51 år
- Anna Jørgine Ellevsdatter, kone, 51 år
- Pauline, datter, lære rinne, 24 år
- Nikoline Amalie, datter, 21 år
- Hanna Baroline, datter, 19 år
- Anna Oline, datter, 15 år
- Peder Olaus, sønn, 12 år
- Angel Edvard, sønn, 8 år
- Laura Marie, datter, 6 år

----
412
----


----
413 RasB
----
Oluf Angel Holte var fra Skogn. Hans foreldre var Peter Olaus Johannes
sen Holte og Anne Marta Nilsdatter Lynum.
Anna Jørgine var også fra Skogn. Hennes foreldre var Ellev Ellevsen og
Venke Nikoline Skille.
Om Pauline kan opplyses at hun var fast tilsatt i småskolen i 1892 som
lærerinne i kretsene Trøgstad, Stiklestad, Ness og Sende. Og den første av
disse raste som kjent ut.
Hva som skjedde '
Den 18. mai hadde Oluf arbeidet hardt og lenge ute på jordene. Om kvelden
ble han og guttene sittende og diskutere. Blant annet diskuterte han og Peder
Olaus det som presten fra Vuku, Johan Gerhard Klute, hadde sagt fra preke
stolen flere ganger, nemlig at det ville hende en ulykke i Verdal. Peder Olaus
mente seiv at også han hadde sett merkelige ting som kanskje advarte mot
et eller annet. Han hadde sett «lysende skapninger« mellom elven og skogen.
Før de skulle legge seg, ville Peder Olaus gå seg en runde. Oluf var trett
og klar, og la seg til å sove. Og etter hvert gikk alle til ro, og det ble stille
i huset. Litt etter midnatt våknet de av at det suste og buldret ute. Det hørtes
også et og annet brak. Først trodde de det var tordenvær, men så ristet grun
nen. Noe alvorlig måtte ha hendt.
Oluf kom seg ut av sengen og fikk på seg noen klær. Han måtte ut og lete
etter Peder Olaus, for han visste ikke om han hadde kommet tilbake igjen.
Ute fikk han se hva som var i ferd med å skje. Alt nedenfor gården, det
vil si både øst, nord og vest for gården, fløt av leirsuppe. Og der ute fikk
han se to mennesker på et hustak.
Det var Johannes Pedersen Neffer og hans stemor Serianna Johannesdatter.
De bodde på husmannsplassen Neffer under Rosvoll store. Plassen ble tatt
av leirbølgen, revet av muren og drevet tvers over dalen i retning av Ekle.
De to beboerne klarte å komme seg ut gjennom hullet etter pipen og opp på
taket. Der klamret de seg fast under den ville seilasen.
Da leirbølgen traff terrassen ved Ekle, ble den slått tilbake, og huset med
de to på taket drev forbi på vestsiden av Rosvoll-landet.
Dette fikk Oluf Holte se. Han var tydeligvis ikke noen lettskremt mann.
Han vadet ut i strømmen til bortimot opp på livet, og da huset passerte, grep
han fatt i dem i tur og orden og formelig kastet dem på land.
Hvor bokstavelig dette skal oppfattes, er vanskelig å si. Men det er en kjens
gjerning at Oluf Holte var en kraftkar, samtidig som de to som satt på taket
var meget små av vekst.
Og han fikk dem inn på trygg grunn.
Deretter tok han dem med inn i huset. De var søkkvåte og frosne, og der
fikk de hver sin seng å ligge i.

----
414 RasB
----
Oluf var fremdeles ikke sikker på hvor Peder Olaus var, og da han ikke
hørte noen lyd fra gutteværelset, slo han dørspeilet i stykker med bare knytt
neven. Men heldigvis var begge guttene der.
Olufs redningsdåd ble etterpå ansett for å ha vært en prestasjon, men selve
handlingen ble ikke vurdert å ha vært livstruende for Holte. Derfor ble han
ikke innstilt til medalje.
Senere var han ved Ros voll søndre hvor husvraket av Follo ble liggende.
Dette vraket lå så pass langt fra land at det var uråd å komme seg i land for
dem som satt på taket uten hjelp. Det var imidlertid meget vanskelig å få
hjelp ut til dem, og en av de overlevende forteller at en av dem som sto på
land, var en patriarklignende skikkelse med langt hvitt skjegg. Han hadde
ropt: «For dere finnes det ingen redning! Bered dere på å møte Herren.» 2
Denne patriarken var ingen ringere enn Oluf Holte. Men her gikk ikke hans
spådom i opp fy Helse. Unggutten Marius Iversen viste med sitt mot og råd
snarhet et eksempel som fikk de andre til å følge etter, og snart ble alle som
satt på hustaket av Follolåna berget i land.
Rosvoll vestre fikk nesten hele jordveien ødelagt. Tilsammen gikk 354,4
dekar tapt. Av dette var 260,9 dekar dyrketjord, 19,7 dekar eng og 73,8
dekar skog og havning.
Hele 12/13 av gården forsvant.
Før raset sto jordverdien i kr. 9.750. Etter raset var den 750 kroner, slik
at tapet bare på jorden var 9.000 kroner.
Eiendommen ellers var før raset verd kr. 12.500. Tapet ble satt til kr.
11.000, slik at verdien etterpå var 1.500 kroner.
Etterpå
Skadene på denne gården seiv om husene ikke ble tatt, var så betydelige
at gården måtte betraktes som bortimot fullstendig ødelagt.
Den 19. juli 1893 står det i protokollen til Forvaltningskomiteen at Oluf
Holte søkte om kr. 50 i bidrag slik at han kunne fornye en vekselobligasjon
samt dekke noen andre utgifter. Beløpet ble bevilget som gave.
Oluf Holte var blant dem som seiv var i stand til å skrive brev og søke.
17. august sendte han et brev til amtmannen. Det lyder som følger: 3
Jeg er herved så fri å forhøre hos amtmannen om hvorvidt det kan forven
tes en snarlig avgjørelse på min søknad til Forvaltningskomiteen om bi
drag av de til de skadelidte skjenkede midler. Jeg skal tillate meg å opplyse
at jeg nettopp står i begrep med å kjøpe en eiendom, men at selvfølgelig
ingen fullstendig avgjørelse kan iverksettes før jeg på det nærmeste kan
få vite hvor stort bidrag jeg kommer til å erhverve av private og offentli
ge midler. Jeg våger derfor å henvende meg til hr. amtmannen om han

----
415 RasB
----
Stuelåna på Holte. Den ble flyttet fra Rosvoll vestre.
vil være så god å gjøre hva gjøres kan for en hurtigst mulig avgjørelse.
Det er også andre skadelidte som av samme grunn vil være meget interes-
sert i en påskyndelse av den forestående utdeling.
Det er ikke funnet noe som forteller om han fikk noe svar som opplyste
hvor mye han ville få i erstatning. Men det er en kjensgjerning at han kjøpte
den delen av Maritvoll som senere fikk navnet Holte.
Men 30. september fikk han bevilget kr. 100 til innkjøp av mat. Det skulle
bestemmes senere hvorvidt dette beløpet også skulle være en gave, eller om
det skulle gå til frådrag fra den erstatningen han ville få. 15. desember ble
det besluttet at det skulle være en gave.
Erstatningen Oluf Holte fikk, var på kr. 8.600. Han fikk kr. 300 i forskudd.
I en kommentar heter det at han søkte om støtte til innkjøp av mat og en hest,
men han hevet ikke beløpet da han fikk det bevilget.
Om Rosvoll nordre heter det i avfellingsprotokollen 1895:
Gårdsnr. 114, bruksnr. 1, Rosvoll vestre med Eklesøya av skyld mark 12,53
et avtak for 20 år av mark 11,57, og deretter for bestandig et avtak av mark
10,43.
Dette tilsvarte en reduksjon av veiskatten på kr. 3,99 for første halvår 1893.
Det var således ikke rare greiene som var igjen av jorden. Hele 354,4 dekar
hadde gått tapt. Men som følge av at alt lå inntil det lille som var igjen, ble
alt sammen utlagt i en teig til eieren. Dette besto av 227,7 dekar fast mark


----
416 RasB
----
og 88 dekar elvebredd og sandører, tilsammen 315,7 dekar. Men det var 35,8
dekar mindre enn det som var blitt ødelagt. I tillegg kom 22,2 dekar elveleie.
I 1907 solgte Oluf Holte resten av jorden på Ros voll vestre til Anders Jo
hannessen Rosvoll på Rosvoll nordre. Da besto den dyrkede jorden av 10
mål! Men da utlegget ble foretatt, var det Anders Rosvoll som fikk den øde
lagte jorden.
Som nevnt ovenfor kjøpte Oluf Holte en større del av Maritvoll og bygget
en ny gard der. Han kalte den Holte. Blant annet flyttet han våningshuset
på Rosvoll vestre dit.
11900 bodde Oluf og Anna Jørgine sammen med Anna Oline, Peder Olaus,
Angel Edvard og Laura Marie på Holte.
Oluf døde i 1912. Anna døde i 1922.
Pauline ble gift med Johannes Andersen Balgård på Skjørdal. Hun sluttet
som lærerinne i 1900. Hun døde i 1910.
Hanna Baroline giftet seg ikke. Hun var misjonær i Kina i 1923.
Anna Oline giftet seg med Odin Ravlo. Hun døde i 1944.
Peder Olaus ble gift med misjonær i Kina Eva Marie Landmark. Han døde
i 1944.
Angel Edvard overtok Holte etter sin far. Han ble først gift med Inga Jo
hansen. Etter hennes død ble han gift med Anna Maria Johansen. Angel Holte
døde i 1958.
Laura Marie ble gift med misjonsprest Olav Dalland. Hun døde i 1951.
Noter:
Opplysninger ved Arne Ludvig Reitan.
Fortalt av Leif Iversen, sønn av Marius Iversen.
Språket er modernisert.

----
417 RasB
----
Navnet på denne plassen er et typisk eksempel på navn og beliggenhet.
Her var det plassens beliggenhet i forhold til hovedbølet som var avgjøren
de. Hovedbølet var Rosvoll store, og gården lå på en terrasse som lå omtrent
10 meter høyere enn elvesletten. Men øst for gården ned til elvesletten var
det en forholdsvis bratt terrasseskråning. Dette var en gammel elvemel. Og
ved foten av denne elvemelen lå Nefferplassen.
Vi har her valgt skrivemåten Neffer seiv om det på samtidige kart blir skrevet
Nedfor.
Plassen var vel av omtrentlig normal plasstørrelse. I 1890 ble sådd 0,5 hek
toliter bygg og 1,5 hektoliter havre. Det ble satt 3 hektoliter poteter, og det
fantes en kjøkkenhage på 0,02 ar.
Pr. 1. januar 1891 ble det fødd 1 ku, 2 sauer og 8 høns.
I 1893 var tallet på husdyr 1 ku, 1 gris og et ukjent antall høns
Folket
Samme husmannsfamilie var der fra før 1865 til 1893. Peder Jensen kom
dit før 1865. Men han døde i 1890.
Da raset gikk i 1893 bodde bare to mennesker på Neffer, nemlig
- Johannes Pedersen, husmann med jord, 52 år
- Serianna Johannesdatter, hans stemor, 65 år
Johannes Pedersen var var sønn av Peder Jensen og hans første kone Inge
borg Pedersdatter fra Skjærset.
Serianna Johannesdatter var Peder Jensens andre kone. Hennes foreldre
var Johannes Stenersen og Brynhild på Bjartnesvald.
Hva som skjedde
Nefferplassen ble slått av muren av leirbølgen. Dermed raste murpipen
sammen. De to som befant seg inne i huset, ble ikke skadet av pipen som
falt ned. Hvor vidt de lå oppe på loftet eller nede, er uklart. De kan muligens
ha vært nede for å se hva som skjedde. Men de klarte etter hvert å komme
seg opp på loftet og derfrå opp gjennom hullet etter pipen og opp på taket.
Der klamret de seg fast mens huset ble ført i stor hastighet nordover i retning
av Ekle.

----
418 RasB
----
Ved Ekle støtte leirbølgen mot terrassekanten der. Denne var akkurat høy
nok til at leirbølgen ikke slo over, og den ble snudd tilbake i sydvestlig ret
ning. Og huset ble ført videre med de to sittende på taket.
Ved Rosvoll vestre seilte huset nokså nært land. På Rosvoll vestre bodde
Oluf Pedersen Holte, og han var også blitt vekket av raset. På det tidspunkt
da hustaket med Johannes og Serianna kom seilende tilbake, var han ute, og
han så dem.
Det fortelles at han vadet ut i leirstrømmen til nesten opp på livet, og da
taket passerte ham, grep han de to i tur og orden og formelig kastet dem mot
land. Ingen av disse to var spesielt store. Johannes var så liten at han nesten
ble regnet for dverg, og Serianna var visstnok heller ikke særlig stor. Men
allikevel var det en kraftprestasjon å gjøre det Oluf Pedersen Holte gjorde.
Og han berget livet på de to. Huset, eller rettere sagt restene av huset, ble
liggende i ro nærmere Haugdal. Etterpå bar han dem, en under hver arm,
hjem til seg, fikk på dem tørre klær og la dem til sengs.
Det Holte gjorde, ble ikke ansett for å ha vært livsfarlig for ham seiv, og
redningsdåden ble derfor ikke belønnet med redningsmedaljen. Dette er et
eksempel på hvordan mennesker langt unna og uten kjennskap til de faktiske
forhold, tok avgjørelser på sviktende grunnlag.
Johannes og Serianna mistet 1 ku og 1 gris og et ukjent antall høns.
Jorden som gikk tapt, ble regnet sammen med den jorden Rosvoll store
mistet.
Etterpå
Johannes Pedersen og hans stemor Serianna Johannesdatter fikk samme er
statning, nemlig kr. 350 hver. Serianna fikk 50 kroner i forskudd.
Johannes og Serianna flyttet så til Johannes' bror, Petter-Iver Neffer, som
bodde på Ørmelen. Der bodde de i 1900.
Johannes døde i 1917.

----
419 RasB
----
Den gården som først ble ryddet her, het sannsynligvis By. Og det skjedde
utvilsomt helt ved begynnelsen av vår tidsregning. Gården vokste i størrelse
og betydning, og må i vikingetiden ha vært bebodd av en meget mektig ætt.
Det vitner de kjempesvære gravhaugene på Melby graven om. Der oppe lå
også etter alt å dømme den opprinnelige gården.
Etter at kristendommen var blitt innført, begynte en oppdeling av gården.
Da oppsto Sundby, Melby og en nå bortkommet Nesteby. Den siste ble etter
all sannsynlighet tatt da Verdalselven gjorde en av sine utallige forandringer
av sitt løp. Bare restene av denne gården ble tilbake, og det var så lite at
den ikke lenger kunne eksistere som egen gard. Den ble til en ødegård, eller
et aun, som det heter i Trøndelag. Det lå nede på den lave elvesletten ved
elven. Sundby kom til å bruke deler av dette aunet, og det fikk navnet Sund
byaunet. Trolig hadde også Melby en bit. Denne biten ble kalt Melbyaunet.
Sundby var den størse av de to partene som var igjen. Men Sundby ble
så delt i flere deler. I 1520 var det ikke færre enn seks Sundbygårder. Nav
net på den ene av disse, den øverste av dem, utviklet seg til Østgård.
Det forhold at ingen av disse gårdene gjenfinnes oppe på Graven, har mu
ligens sammenheng med de store leirrasene som har gått mellom Sundby og
Gudding. (Når det gjelder alle de forskjellige delingene og sammensmelt
ingene som har funnet sted fra 1500-tallet og opp til i dag, henvises det til
Verdalsboka IV.)
I 1893 fantes følgende garder: Vester Sundby som også ble kalt Lunden,
Sundby vestre, Sundby østre, Østgård og Melby. Dessuten var det noen mindre
eiendommer som var blitt selvstendige bruk noen år i forveien. Av dem ble
noen berørt av raset, nemlig Sundbyaunet, Sundbyhammelen og Melbynesset.
Og alle hovedgårdene hadde i større eller mindre grad husmannsplasser.
Verdalsboka - 27

----
420
----


----
421 RasB
----
E
3
3
5 I

 

----
422 RasB
----
Lunden var en av storgårdene som ble rammet av raset. Gården ble ikke
fullstendig ødelagt. Store deler av gards valdet unngikk ødeleggelser. Men
husene ble tatt av leirmassene og flyttet bortimot 200 meter.
Navnet Lunden bedrar en del. Egentlig var dette en av Sundbygårdene,
og den ble også kalt Ves ter Sundby. Dette må ikke forveksles med Sundby
vestre som var en annen gard.
Lunden var den vestligste av Sundbygårdene. Mot vest valdet gården mot
Bjørken. Mot nordvest nådde den bort til elven som her gjorde en stor sving
mot syd. Mot øst grenset gården mot Sundby vestre. Og mot syd steg terren
get bratt oppover mot Bjørken.
Husene på Lunden lå ikke helt nede på den laveste elvesletten. De lå om
trent på samme nivå som husene på Nessgårdene. Men de lå litt lavere enn
husene på de andre Sundbygårdene, Østgård og Melby.
Da gården ble vurdert etter raset, fant man at det dyrkede arealet hadde
vært på 271,26 dekar. Skogen utgjorde 50,94 dekar. Eng og annen udyrket
mark var tilsammen 38 dekar. Dessuten var det tilsammen 2,03 dekar med
bebygget grunn og veier. Alt i alt var dette 362,23 dekar. Dessuten fantes
det en god del skog utenfor det vurderte området.
Matrikkelskylden var 13 mark 22 øre.
I 1890 ble det sådd 4,5 hektoliter bygg og 18 hektoliter havre. Det ble satt
15 hektoliter poteter. 0,05 ar ble benyttet som kjøkkenhage. På gården var
det 1 fire-hjult og 4 to-hjulte vogner.
Pr. 1. januar 1891 var det 3 hester, 9 kyr, 18 sauer, 3 griser og 9 høns
på gården.
I 1893 var tallet på dyr litt høyere. Det var fremdeles 3 hester, men det
var nå 12 storfe og 25 sauer. Derimot var det ingen griser. Tallet på høns
er ukjent.
Forsikringsprotokollen forteller at det var seks bygninger på gården, nem
lig en hovedbygning, en bryggestue, et stabbur, en stall med stallbod, et fjøs,
og en kornlade.
Folket
I mai 1893 besto gårdbrukerfamilien av bare to personer. De var nemlig

----
423 RasB
----
barnløse på det tidspunktet. Men de hadde to tjenere, og på kåret var det to
personer. Disse folkene var
- Johannes Thoresen, gårdbruker,
46 år
- Bergitte Serine Olsdatter, kone,
31 år
- Julie Johannesdatter, tjenestejente,
24 år
- Anneus Pettersen, gjetergutt, 13 år
- Johannes Olsen, kårmann, 66 år
- Martha Pedersdatter, kone, 69 år
Johannes Toresen kjøpte Lunden året
før raset. Men han må ha kommet dit og
vært bruker en tid før det, for i 1891 står
han oppført som gårdbruker på Lunden.
Johannes var fra Skjørdal, og hans forel
dre var Tore Gabrielsen og Ingeborg Ols
datter Skjørdal.
Bergitte Serine var fra Melby. Hennes
foreldre het Ole Larsen Melby og Beret
Larsdatter Stiklestad.
Bergittes mor, Beret Larsdatter, er et
sted oppført som boende på Lunden da
raset gikk. Men i følge de offisielle liste
ne bodde hun som inderst på Sundby østre.
I 1891 bodde hun imidlertid på Lunden
sammen med sin datter og svigersønn.
Hun var da enke og ble betegnet som
sinnsvak. Det var hun også så tidlig som
i 1875 da både hun og Bergitte Serine ble
forsørget av formyndere.
Julie Johannesdatter var født i Vuku
sogn, men hun ble oppfostret på Gammel
plassen under Skjørdal øvre i 1875. Hun
ble forsørget av faren som het Johannes
Hansen Stiklestad. Morens navn var Oline
Johnsdatter Sundbyvald.
Gjetergutten Anneus Pettersen var fra
Levring. Hans foreldre var ungkar Petter
Andersen Melbyvald og Karen Arnts-
Johannes Thoresen Lunden.
Bergitte Serine Olsdatter
Lunden.

 

----
424 RasB
----
datter Levring. Karen var forøvrig kone på Sundbyhammelen da raset kom,
og hun omkom.
Kårmannen Jofiannes Olsen Lunden hadde tidligere brukt Lunden seiv. Han
var sønn av Ole Olsen Lunden den yngre og Marta Olsdatter.
Kårkona Marta Pedersdatters foreldre var ungkar Peder Pedersen Kvello
og pike Gunhild Agesdatter Mønnes.
Hva som skjedde
Det synes nokså klart at leirbølgen fra det andre raset må ha nådd bort til
Lunden først. I følge beskrivelsene slo denne bølgen mot Bjørkberga så spruten
sto himmelhøyt. Men det er allikevel klart i følge øyenvitneskildringene at
det var det tredje raset som ødela gården.
Julie Johannesdatter, senere
gift Åsheim.
Som nevnt ovenfor ble husene på går
den flyttet bortimot 200 meter. Leirstrøm
men gikk på en måte i en bakevje, og
husene ble ført rundt et ness, og havnet til
slutt inne i en vik. Men da var de fullsten
dig knust og ødelagt. Hovedbygningen var
delt i tre deler som lå på hver sitt sted.
Det var kårfolkene som bodde i andre
etasje som først ble oppmerksom på raset.
Trolig hadde de merket dunderet fra det
andre raset, eller kanskje til og med sett
leirmassene. Kona fikk varslet de som lå
nedenunder. De kom seg med en gang opp
på loftet, og dette ble deres redning.
Men det sies at da husene ble tatt av leir
strømmen og ført av sted, la de seg ned
i sengene og trodde at de skulle dø. Men
kårmannen Johannes gikk bort til kvistvin
duet og så ut. Derfrå så han noen stokker
og en langvogn flyte forbi.
«Nå må vi forsøke å komme oss i land,» sa han. Han fikk de andre med
seg, og så utrolig det enn høres, klarte de alle å komme seg ut av huset, bort
på stokkene som fløt forbi og til slutt bort på langvognen. Derfrå brukte de
hesjestaur og kornstaur som fløt ut fra et uthus sammen med bord, stokker
og annet vrakgods til å bygge en bro slik at de kom seg velberget til fast land.
Men de hadde ingen ting annet med seg enn bare nattklærne.
Om Anneus heter det at det var hans søskenbarn Ole Olausen Levring som
trakk han opp på tørt land.
Ingen døde eller fikk men av raset.


----
425
----


----
426 RasB
----
Dagen etter ble 10 kyr funnet døde i fjøset. Leiren hadde løftet dem opp
under loftsbjeikene. I stallen sto to hester, eierens stolthet, døde side om side.
Og rundt omkring i ruinene fantes 25 døde sauer. 2 kyr og 1 lam ble berget.
Dessuten var en tjenestehest på Rinnleiret.
Anneus hadde i sitt eie en kiste. Kisten tilhørte hans mor. Om denne kisten
het det at den skulle tilhøre eldstejente i hvert slektsledd. Men Karen hadde
ingen flere barn, og derfor fikk Anneus ha kisten. Kisten ble funnet etter raset.
Da var den brutt opp. Sikkert var det noen som var på leting etter verdisaker.
Seiv ikke i forbindelse med en slik tragedie unnså man seg ikke fra å stjele
fra dem som hadde mistet omtrent alt. 91 år etter raset kom kisten til Anneus'
datter, Mercedes Levring Poulson, i Amerika. 1
Av gardens areal ble 196,9 dekar dyrket mark og 12,8 dekar eng, tilsammen
209,7 dekar, ødelagt.
Jordverdien før raset ble anslått til kr. 11.400. Tapet ble satt til kr. 8.550.
Det utgjorde 3/4 av gardens jord. Igjen var det jord til en verdi av kr. 2.850.
Eiendommen forøvrig ble totalt verdsatt til kr. 12.500. Skaden beløp seg
til kr. 9.200, slik at det som ble reddet hadde en verdi av kr. 3.300.
Etterpå
Straks etter ulykken kjøpte Johannes Toresen Hallan. Der skrev han en søk
nad til Velferdskomitéen datert 13. november 1893.
Søknaden lød som følger: 2
Undertegnede tillater seg herved å søke den ærede komité om å få litt hjelp
til å kjøpe meg en ku for å underholde meg og min familie vinteren over.
Som det vel er den ærede komité bekjent, har jeg kjøpt gården Hallan.
Men da jeg ikke har noen avling og heller ikke andre midler enn jeg kom-
mer til å få av de skadelidtes fond, da vet jeg ingen annen utvei enn å
henvende meg til den ærede komité om hjelp.
Jeg søker herved om å få kroner 150,-. I håp om at denne min søknad
vil bli meg innvilget, tegner jeg meg
med megen aktelse
ærb
Johannes Toresen Lunden
I Velferdskomitéens protokoll er det anført at Johannes Toresen Lunden
fikk kr. 100 i gave for at han skulle ha til seg og sin families underhold denne
vinteren.
Johannes fikk en erstatning på kr. 8.190. Av dette fikk han kr. 3.760,79
i forskudd. Disse pengene skulle benyttes til gårdkjøp. Men inkludert i for
skuddsbeløpet var også hans gjeld til Verdalens Meieris landhandel på Stik
lestad på. kr. 110,79.

----
427 RasB
----
Noe av materialene av kusene ble berget. Dette er en stue som ble satt opp
etterpå på Lundåsen.
Kårfolket Johannes Olsen og Marta Pedersdatter fikk en erstatning på kr.
1600. Av dette fikk de 200 kroner i forskudd. Dessuten fikk de en årlig liv
rente på kr. 400.
Julie Johanne sdatter fikk kr. 80 i erstatning.
Anneus Pettersen fikk kr. 20.
Skylden ble fastsatt slik i 1895:
Gårdsnr. 124, bruksnr. 1, Lunden av skyld mark 13,22 et avtak for 20
år av mark 9,92, og deretter for bestandig et avtak av mark 8,92.
Dette betød en reduksjon av veiskatten på kr. 3,42 for andre halvår 1893.
Den ødelagte jorden ble utlagt umiddelbart sammen med restene av den
übeskadigede jorden. Tapet var på 209,7 dekar. Tilbakeført ble 129,2 dekar.
Dette var 80,5 dekar mindre enn hva som hadde gått tapt.
John Andersen Sundby vestre kjøpte det som var igjen av Lunden, både
uskadet og overslammet jord. Og et jordstykke ble kalt Ruinene fordi det der
fantes rester etter husene på Lunden.
Johannes og Birgitte døde begge på Hallan mellom, han i 1906 og hun i
1908.
Johannes Olsen og Marta Pedersdatter bodde i 1900 på en forpaktet plass
under den gamle gården Lunden. De døde henholdsvis i 1904 og 1909.
Tjenestejenten Julie Johannesdatter hadde en tid etterpå arbeid på Leinstrand.
Så ble hun gift med Ole Anneusen Åsheim som seiv opplevde raset som dreng


----
428 RasB
----
på Ness østre. I 1900 bodde de som inderster på Bjørken og livnærte
som jordarbeidere. I 1901 kjøpte de Sundbymoen. Julie døde i 1958.
Gjetergutten Anneus Pettersen utvandret til Ashby i Minnesota hvor
giftet seg og fikk familie.
Noter:
1 Historien om kisten er fortalt av Eivind Stubbe og står i Verdal Historielags skrifter
Årbok 1984 s. 110 ff.
Språket er modernisert.

----
429 RasB
----
Sundbyaunet var et såkalt kjøperom.
Opprinnelig var Sundbyaunet tre husmannsplasser tilhørende gårdene Sund
by østre og Sundby vestre. Men eieren i 1893, Haldor Haldorsen, hadde fått
kjøpe Sundbyaunet østre og Sundbyaunet mellom i 1890. Bruket ble også kalt
Sundbyaunet østre.
Går vi helt tilbake til middelalderen, er det mye som tyder på at Sundby
aunet var restene av den ødelagte Nesteby. Og det var Verdalselven som var
synderen i den sammenheng. Nesteby ble en øde gard, eller et aun som det
heter i Trøndelag.
Sundbyaunet lå ved elven vest for Sundby.
Til tross for at det var to steder ved navn Sundbyaunet som var blitt slått
sammen, var dette bare en beskjeden eiendom.
Etter raset ble arealet beregnet til å ha utgjort 16,7 dekar.
Matrikkelskylden var 0 mark 74 øre.
I 1890 da det fremdeles var en husmannsplass, var utsæden 0,5 hektoliter
bygg, 1,5 hektoliter havre og 3 hektoliter poteter.
Pr. 1. januar 1891 var det 1 ku, 1 sau, 1 gris og 5 høner på plassen.
Litt flere dyr var det i 1893. Da var det 1 ku og 4 sauer.
Folket
Det bodde bare to mennesker der da raset gikk:
- Haldor Haldorsen Sundbyaunet, jordbruker, 71 år
- Guruanna Iversdatter, kone, 74 år
Disse to var på Fætten vestre både i 1865 og 1875.1 1875 kalles han «selv
eier og tømmermann.»
Haldor var sønn av Haldor Jonsen og Gunnhild Andersdatter Østre Sundby.
Guruanna var datter av Iver Pedersen og Kirsti Olsdatter Levring.
Hva som skjedde
Sundbyaunet lå omtrent rett ut for rasåpningen. Leirbølgen må ha truffet
husene med stor kraft. Husene var vel forholdsvis beskjedne, og de ble revet
av murene og ført omtrent 100 meter bortover.
Begge to omkom.

----
430 RasB
----
Døde:
HALDOR HALDORSEN SUNDBYAUNET, født 1822
GURU ANN A IVERSD ATTER SUNDBYAUNET, født 1819
Guruanna ble funnet 20. mai. Dagen etter ble Haldor funnet. Begge ble
begravet på Lysthaugen 28. mai. Jordfestelsen fant sted 19. mai 1894.
Det at husene ble flyttet, og at de kunne lokaliseres, var vel medvirkende
til at likene ble funnet så pass kort tid etter ulykken.
Av husdy rene døde kua og 4 sauer. 1 sau ble reddet.
Hele den vesle eiendommen ble dekket av et flere meter tykt leirlag.
Jordveien var før ulykken verdsatt til kr. 680. Alt ble ødelagt.
Eiendommen forøvrig hadde en verdi av kr. 1.500. Etter skaden ble ver-
dien satt til bare 50 kroner, slik at tapet ble regnet til kr. 1.450.
Etterpå
Dødsboet etter Haldor Haldorsen og Guruanna Iversdatter ble tildelt en
erstatning på kr. 1.050,00.
Matrikkelskylden ble i 1895 fastsatt på følgende måte:
Gårdsnr. 125, bruksnr. 2, Sundbyaunet av skyld mark 0,74 et avtak for
20 år av mark 0,74, og deretter for bestandig et avtak av mark 0,67.
Dette medførte en reduksjon av veiskatten på kr. 0,26 for første halvår 1893
for denne delen av Sundbyaunet.
Gårdsnr. 127, bruksnr. 2, Sundbyaunet mellom av skyld mark 0,50 et av
tak for 20 år av mark 0,50, og deretter for bestandig et avtak av mark 0,45.
Og det betød en reduksjon av veiskatten på kr. 0,17 for andre halvår 1893
for Sundbyaunet mellom.
All jord, det vil si 16,7 dekar, ble utlagt som en teig til Staten i den delen
som kaltes Triangelet. Det var den ødelagte jorden som lå nærmest utenfor
rasporten. Sammen med selve rasgropen utgjorde dette tilsammen Statsteig A.

----
431 RasB
----
Denne eiendommen var så vidt nylig blitt solgt til Johannes Pedersen at
den ennå ikke var skyldsatt da raset gikk. Eiendommen kaltes Sundbyham
melen, men parten hadde havnet inn under Bjørken hvor den var en hus
mannsplass til den ble solgt til husmannen der.
Eiendommen lå nedenfor Bjørkberga helt mot vest på Bjørken valdet. Vest
for seg hadde den Haga søndre søndre som også hadde tilnavnet -hammelen,
Hagahammelen. Det er lite sannsynlig at eiendommen nådde ned til elven,
slik at Bjørkenvaldet foruten at det lå mot syd og øst, nok også lå mot nord.
I likhet med så mange andre husmannsplasser som ble solgt på den tiden,
var den beskjeden av størrelse, I 1893 ble arealet satt til 19,7 dekar. Alt var
dyrket mark.
Utsæden i 1890 da den fremdeles var en husmannsplass, var 1 hektoliter
bygg, 1,5 hektoliter havre og 4,5 hektoliter poteter. En liten kjøkkenhage
på 0,03 ar fantes også.
Husdyrholdet 1. januar 1891 var 1 ku, 3 sauer, 1 geit og 4 høns. Tallet
på dyr var i 1893 omtrent det samme.
Folket
Da raset gikk, bodde følgende personer der:
- Johannes Pedersen, selveier, 50 år
- Karen Arntsdatter, kone, 53 år
- Anna Birgitte, datter, 10 år
- Marta Bårdsdatter, inderst, fattiglem, 78 år
Johannes kom til denne plassen som husmann allerede før 1875. Han var
da gift med Guruanna Johansdatter. Hans datter Anna Birgitte var fra dette
ekteskapet.
Hans foreldre var Peder Johnsen Minsåsåsen og Marta Olsdatter Lek
lemsvald.
Karen Arntsdatter, som var hans andre kone, var fra Levring østre, og hen
nes foreldre het Arnt Olsen og Guru Efasdatter Levring. Hennes sønn fra før
ekteskapet, Anneus Petersen, var gjetergutt på Lunden. Han overlevde raset.
Marta Bårdsdatter var identisk med den Marta Bårdsdatter som bodde hos
sin sønn Martin Olsen Fergemelen under Bjørken i 1875. Hun losjerte hos

----
432 RasB
----
husmannen Peder Pedersen på plassen Skotrøa under Bjørken i 1891. I en
kelte sammenhenger blir hun opplyst å være enke, men det stemmer ikke.
Hun var ugift.
Hennes foreldre var Bård Bårdsen Sundby og pike Maren Andersdatter Bjør
ke nvald.
Hva som skjedde
I likhet med de gårdene og plassene som ble rammet av det andre raset,
kom det hele overraskende på folkene på Sundbyhammelen også. Johannes
våknet ved at en stokk fr a veggen falt ned over ham. Han klarte å løfte vekk
stokken og kom seg utpå gulvet.
Samtidig ble huset fylt med leire. Det var ikke mulig å komme seg ut gjen
nom hverken dør eller vinduer. Den eneste åpningen han fant før det var for
sent, var skorsteinspipen. Han krøp derfor opp i den. Mens han var inne i
pipen hørte han sin datter rope om hjelp. Da var det ikke mulig for ham å
komme seg tilbake for å hjelpe henne. Huset var fullt av leire.
Bare han kom seg unna. Både kona, datteren og fattiglemmet omkom.
Han ble reddet inn til fast land fra hustaket av militære mannskaper, og
bare iført skjorten ble han brakt opp til Bjørken. Dit ble mange andre brakt
av dem som ble reddet.
Etter ulykken var han dårlig og skral i lange tider.
Også her ble hele eiendommen begravet. 1 ku og 5 småfe strøk med.
Døde:
KAREN ARNTSDATTER SUNDBYHAMMELEN, født 1840
ANNA BIRGITTE JOHANNESDATTER SUNDBYHAMMELEN,
født 1884
MARTA BÅRDSDATTER SUNDBYHAMMELEN, født 1815
Huset ble stående på samme sted. Det var trolig det som var år saken til
at Johannes berget livet. Noe av det første som rauset sammen når husene
ble satt i bevegelse, var nemlig skorsteinen. Og var det hus oppe fra selve
rasområdet, sank som oftest murpipen ned gjennom den torven huset sto på.
Men her ble altså murpipen stående.
I og med at huset ble stående på samme plass, var det lett å finne de om
komne. Alle tre ble funnet 20. mai. Det at de ble funnet på samme dag, tyder
på at de ble funnet inne i restene av huset. Begravelsen fant sted 28. mai på
Lysthaugen. Og de ble jordfestet ett år etter ulykken, 19. mai 1894.
Hele eiendommen ble begravet av leire. Den var ikke skyldsatt, slik at noen
verdifastsettelse av jorden finnes ikke. Men eiendommen ble satt til kr. 1.000,
og alt gikk tapt.

----
433 RasB
----
Etterpå
Johannes Pedersen ble senere bosatt en tid i kårstuen på Sundby østre. Han
arbeidet på Sundby, og han lappet sko. '
Han fikk kr. 1.175 i erstatning. Av dette var 50 kroner forskudd.
Da sky Iden ble fastsatt i 1895, ble eiendommen forøvrig kalt Sundbyaunet
mellom. I protokollen står:
Gårdsnr. 127, bruksnr. 2, Sundbyaunet mellom av skyld mark 0,50 et av
tak for 20 år av mark 0,50, og deretter for bestandig et avtak av mark 0,45.
Eiendommen på 19,7 dekar ble utlagt til Staten i det såkalte Triangelet,
det vil si det ødelagte området utenfor skredporten. Dette inngikk i hva som
ble kalt Statsteig A.
Johannes Pedersen ble gift på nytt to ganger. Hans tredje giftermål var med
Oline Johannesdatter Østgård fra Sul. Han drev også Østgård en tid.
Etter dette må han ha ervervet seg Jøssåsmoen, for i 1899 solgte han denne
heimen til Ole Johannessen Skansen.
Siste gang Johannes giftet seg, var han 72 år gammel. Han ble da gift med
Kristine Olsdatter Morken fra Leksdalen. Han kom da til Morken som tid
ligere hadde vært en husmannsplass under Hofstad.
De opplev eisene Johannes gjennomgikk rasnatten, fulgte ham hele livet,
og hver gang det ble snakk om raset, begynte han å gråte.
Og det fortelles videre at han hadde det ikke godt sine siste leveår.
Han døde i 1922.
Note:
1 Opplysninger ved Per Sundby.

----
434 RasB
----
Sundby vestre er en av de mange gårdene Sundby ble delt inn i i middel
alderen.
Som sin nærmeste nabo mot nordost hadde den Sundby ostre. Mot øst nådde
valdet opp mot det høye terrassetrinnet som går under navnet Melbygraven.
Dette området ble ikke berørt av Verdalsraset. Mot syd lå Sundbyhaugen.
Mot vest grenset gården mot Lunden. Og mot nordvest dannet Verdalselven
grensen.
Etter raset ble arealet fastslått til å ha vært 385,72 dekar. Da var en del
skog som lå utenfor det berørte området, ikke tatt med. I dette arealet var
246,31 dekar dyrket jord, 56,05 dekar skog og havning, 68,9 dekar eng, 8,78
dekar annen udyrket mark og 5,68 dekar veier og bebyggelse.
Matrikkelskylden var 14 mark 45 øre.
Av en eller annen grunn er ikke tallene for utsæd eller husdyr i 1890 og
1891 tatt med i oversikten etter raset.
Folket
John Andersen Hegle som var gift med Laura Sofie Larsdatter Sundby, kjøp
te Sundby vestre i 1892.
Da raset gikk, bodde følgende personer der:
- John Andersen, gårdbruker, 35 år
- Laura Sofie Larsdatter, kone, 31 år
- Sirianna, datter, 1 år
- tre tjenere
- Jonetta Ottesdatter, inderst, fattigvesenet, 69 år
John Andersen var fra Hegle i Frol. Hans foreldre var Anders Pedersen
Heglesaunet og Johanna Johnsdatter Hegle.
Laura Sofie Larsdatter var fra Sundby. Hennes foreldre var Lars Larsen
og Serianna Ottesdatter Sundby.
Jonetta Ottesdatter var fra Gudding ostre. Hennes foreldre var Otte Olsen
og Ingeranna Johnsdatter. Hun var Laura Sofies moster.
Hvem de tre tjenerne var, er ukjent.

----
435 RasB
----
Folket på Sundby vestre. Per soner merket * var ikkefødt i 1893. Laura Sofie
Larsdatter og John Andersen Sundby. Sirianna, Johanna*, Lars*, Margrethe*,
Arne*, Aasta*, Marie*.
Hva som skjedde
I likhet med Sundby østre og Østgård lå Sundby vestre på et noe høyere
terrassetrinn i landskapet like ved foten av
Melbygraven terrasse. Husene på disse
gårdene var derfor ikke i det hele tatt ut
satt for fare. Men de laveste deiene av
gårdsvaldene for alle tre ble berørt.
Nede på Melbynesset som vi for enkel
hets skyld kaller det nesset elven dannet
nord for disse gårdene, lå store deler av
disse gårdsvaldene. Og her ble alt begra
vet av metertykke leirlag.
I 1893 hadde ikke Sundby vestre noen
husmannsplasser her nede.
Det finnes ingen opplysninger om hvor
dan folkene her opplevde raset. Men i lik
het med alle andre som fikk raset slik inn
på livet, må det ha vært en sinnsoppriv
ende opplevelse, og folkene flyktet opp til
Barlia.
Sirianna Johnsdatter Sundby.
Verdal sboka - 28

 

----
436 RasB
----
Det var flere av de ulykkelige som kom opp til denne gården etter at de
var blitt tatt av raset.
Gården fikk ødelagt et areal på 216,5 dekar. Av dette var 137,8 dekar dyr
ket jord, 68,9 dekar var eng, og 9,8 dekar var skog og havning.
Dette tilsvarte 13/21 av jorden.
Jordverdien var før raset kr. 9.200. Tapet ble satt til kr. 4.900. Igjen var
det da jord til en verdi av kr. 4.300.
Verdien av eiendommen forøvrig ble før raset anslått til 12.500 kroner.
Verdien etterpå var 5.600 kroner. Tapet her var således 6.900 kroner.
Etterpå
John Andersen fikk 4.000 kroner i erstatning. I forskudd fikk han kr. 26,90
som var hans gjeld til Verdalens Meieris landhandel på Stiklestad, og dette
ble betalt direkte dit.
På samme måte som de andre gårdene som fikk ødelagt deler av sin jord
ved raset, fikk også Sundby vestre fastsatt ny skyld i 1895:
Gårdsnr. 126, bruksnr. 1, Sundby vestre av skyld mark 14,45 et avtak for
20 år av mark 8,95, og deretter for bestandig et avtak av mark 8,05.
Dette betød en reduksjon av veiskatten på kr. 3,09 for første halvår 1893.
Elven tok nytt løp gjennom det ødelagte området, og det ble derfor delt
i to deler, en på hver side av elven. På sydsiden gikk 158,8 dekar fast mark
til eieren. På nordsiden ble resten, 40 dekar utlagt til Staten i det som ble
kalt Triangelet. Det ble senere en del av Statsteig A. Dette var tilsammen
17,7 dekar mindre enn det som hadde gått tapt. I tillegg til alt dette var det
23 dekar elveløp og på sydsiden 10 dekar elvebredder og sandører som alt
gikk til eieren.
Sundby vestre sett fr a nordvest.
Foto: O. Snekkermo.


----
437 RasB
----
John og Laura Sofie ble værende på Sundby vestre. Nabogården Lunden
ble nesten helt ødelagt. Restene av denne gården kjøpte John Andersen, og
den gikk således inn i Sundby vestre.
John døde i 1929.
Laura døde i 1940.
Sirianna døde ugift på Sundby vestre i 1964.
Jonetta døde i 1900.

----
438 RasB
----
Sundby østre fikk dette navnet fordi den var den østligste av dem som bar
navnet Sundby.
Dette gårdsvaldet var forholdsvis smalt. Det strakte seg helt fra elven og
opp på Melby graven terrasse. Mot nordost lå Østgård, og mot sydvest lå Sund
by vestre. Den øverste delen av valdet lå oppe på Melbygraven terrasse som
ikke ble berørt av raset. Men den nordvestligste delen nådde helt ned på
elvesletten. Denne var her svært lavtliggende, og som vanlig var, ble hus
mannsplassene plassert i slikt lavtliggende og flomutsatt terreng.
Riktignok fantes det ikke husmannsplasser nede på denne sletten i 1893.
Men det hadde vært flere tidligere, og to av dem var blitt solgt og blitt til
et selvstendig bruk. Det var Sundbyaunet. (Se under Sundbyaunet.)
Etter raset ble totalarealet på Sundby østre fastslått til å ha vært 373,56
dekar. Utenfor det beregnede området fantes det en del skog i tillegg til dette.
Arealet fordelte seg på 222,38 dekar dyrket jord, 75,18 dekar skog, 59,1
dekar eng, 5,6 dekar annen udyrket mark og 11,3 dekar veier og bebyggelse.
Matrikkelskylden var 12 mark 25 øre.
I 1890 var utsæden 3 hektoliter bygg, 15 hektoliter havre og 16 hektoliter
poteter. På gården fantes 2 to-hjulte vogner.
Pr. 1. januar 1891 var det 2 hester, 7 storfe, 6 sauer, 5 geiter, 3 griser
og 6 høns på Sundby østre.
Hvordan husdyrholdet var i 1893, er ukjent, men trolig var det nokså likt
1891.
Folket
Johan Olaus Larsen Sundby overtok denne gården etter sin far før 1891.
Han var da gift med Pauline Hansdatter Gudding.
Johan Olaus Larsen Sundby, gårdbruker, 27 år
Pauline Hansdatter, kone, 31 år
Lars Julius, sønn, 5 år
Harald Marius, sønn, 3 år
Anneus, sønn, 1/2 år
to tjenere

----
439 RasB
----
På kåret bodde
- Lars Jonsen, kårmann, 65 år
- Jodda Andersdatter, kone, 65 år
Johan var sønn av kårfolkene.
Pauline Hansdatter var fra Gudding
Hennes foreldre var Hans Eriksen og
Maria Pedersdatter.
Lars Johnsen var sønn av John Haldo
sen og Karen Larsdatter Sundby.
Jodda Andersdatter var fra Rennebu.
Hennes foreldre var Anders Ingebriktsen
Lund og Randi Olsdatter Gunnes.
Det er ukjent hvem de to tjenerne var
Lars Julius Johansen Sundby.
Hva som skjedde '
Pauline Hansdatter Sundby.
Harald Marius Johansen Sundby.
Ingen av disse var i livsfare da leirmassene ikke nådde opp til husene. Men
flatene nedenfor ble fylt nesten helt opp til det nivå husene på gården lå. Alt
nedenfor ble begravet.
Det var flere av de ulykkelige som kom opp til denne gården etter at de

 


----
440 RasB
----
var blitt tatt av raset, og den ble tatt i bruk
som midlertidig sykehus. Mange var i en
meget slett forfatning både åndelig og le
gemlig.
En av dem som havnet hit, var Ove Nil
sen Haugskott. Husene på hans gard Krag
havnet nedenfor Sundby. Ove Haugskott
var så forslått og medfart at han ble sen
geliggende i lang tid på Sundby østre. Men
dette oppholdet førte i hvert fall til en po
sitiv ting, han ble nemlig gift med datte
ren av kårmannen på gården, Ingeborg
Sofie Larsdatter. Dette kan man si var litt
av en frierferd.
Johan Larsen Sundby deltok aktivt i red
ningsarbeidet. Han reddet lærer Tessems
tjenestepike, Ingeborg Anna Paulsdatter
Tessem, ved å gå på ski ut til henne.
Anneus Johansen Sundby.
Denne skituren, i motsetning til andre som journalistene diktet opp, ble fak
tisk gjennomført som beskrevet.
Ingeborg sto på restene av gulvet av Trøgstadskolen. Denne platten lå del
vis og fløt i den tynne leirsuppen ca. 500 meter fra sydsiden av elven. Hun
befant seg nærmere land på nordsiden. Men der var det ingen som kunne
hjelpe henne. Enten var de borte, eller så våget de seg ikke utpå.
Johan Sundby mente derfor at han måtte prøve å hjelpe henne. Men leiren
var her så bløt at det ikke var mulig å komme frem på brett. Han spente der
for på seg skiene og la ut på en meget farefull skitur. Leirvellingen var her
flere meter dyp, ja, faktisk enkelte steder opp til 10 - 12 meter dyp.
Han klarte å komme seg ut til henne, og hun møtte ham med følgende ord:
«Ikke har jeg frosset, og ikke har jeg grått.»
Den første delen av hennes utsagn skulle derfor innebære at hun hadde hatt
mulighet til å få på seg noe klær. For hvis ikke ville hun nok ha frosset. Det
var nemlig kuldegrader om natten.
Johan lot henne stå bakpå skiene, og så gikk de tilbake til fast land. Men
for at to stykker skal kunne gå på ett par ski, må de gå i takt. Det er vel
dette som har gitt grunnlag for den historien Bjarne Slapgard har skrevet om
nettopp en slik redning. Der kommanderte skigåeren: «Høyre, venstre, høyre,
venstre!»
Og slik må de vel ha gått disse to også.
Men i likhet med de aller fleste som opplevde raset, fortalte Johan Sundby


----
441 RasB
----
Lars Johnsen og Jodda Andersdatter Sundby.
Ingeborg Sofie Larsdatter. Hun
ble gift med Ove Haugskott.
svært lite om sine opplevelser. Han ble til
delt redningsmedaljen av 3. klasse for
denne redningsdåden.
Men han fortalte allikevel om et stab
bur som fløt nedover og ble stående like
ut for Sundby. Stabburet kom fra hus
mannsplassen Tokstad vestre. Johan hadde
tatt seg ut til buret og gått inn. Inne i bu
ret fant han tre rømmebunker stående på
en benk. Der hadde de stått helt stødig un
der hele seilasen, og ikke nok med det, ba
re noen få dråper med rømme hadde
skvulpet over kanten fra en av bunkene.
Slike tilfeldigheter kunne skje. Men slik
skånsom behandling var unntaket.
Uthuset fra den samme husmannsplas
sen havnet også utenfor Sundby. Her sto

 

----
442 RasB
----
kyrne og spiste i beste velgående da man tok seg ut til dem. Men i den andre
enden av fjøset lå noen sauer og kavet hjelpeløse i leiren. Dessverre var det
ikke mulig å få noen i land i live, og alle ble derfor slaktet.
Store arealer nede på elvesletten gikk tapt. Alt i alt ble 167,3 dekar jord
dekket av leire. Dette var 98,4 dekar dyrket jord, 59,1 dekar eng og 9,8 dekar
skog og havning.
Jordtapet beløp seg til følgende tall: Før skaden: Kr. 9.200. Etter skaden:
Kr. 4.300 kroner. Tap: Kr. 4.900.
Dette ga forholdstallet 5/9.
Verdien på eiendommen forøvrig var før skaden kr. 10.100. Etter skaden
var den 5.400 kroner, hvilket vil si at tapet var 4.700 kroner.
Sundby øs tre sett fr a vest i 1929.
Foto: Henning Anderson.
Etterpå
Johan Larsen Sundby fikk en erstatning for tapet på kr. 3.000.
Kårfolket Lars Jonsen og Jodda Andersdatter fikk kr. 220 i erstatning. De
fikk 50 kroner i forskudd. Senere fikk de kr. 200 i årlig livrente.
For Sundby østre ble skylden fastsatt slik i 1895:
Gårdsnr. 127, bruksnr. 1, Sundby østre av skyld mark 12,25 et avtak for
20 år av mark 6,60, og deretter for bestandig et avtak av mark 6,13.
Dette betød en reduksjon av veiskatten på kr. 2,28 for første halvår 1893.
Det ødelagte området utgjorde 167,3 dekar. Dette ble delt i tre teiger. To
av disse lå ved den überørte delen av eiendommen, og de ble derfor utlagt
til eieren. Den største av disse ble kalt Hamlenteigen og lå vest for Lunden
og Sundby vestre. Tilsammen utgjorde disse 137,4 dekar. 40 dekar av dette
var elvebredd og sandører. I tillegg kom 19 dekar elveleie. Staten fikk en


----
443 RasB
----
teig på 20 dekar. Denne teigen lå i det såkalte Triangelet, og ble senere en
del av Statsteig A.
Totalt utgjorde det utlagte området 157,4 dekar, eller 9,9 dekar mindre
enn det som hadde gått tapt.
Johan Larsen Sundby ble værende på gården. Hans kone Pauline Hans
datter døde i 1895. Han giftet seg på nytt med Margrete Karstensdatter Myr.
I 1929 overleverte Johan gården til sin sønn Per Johansen Sundby av andre
ekteskap. Johan døde i 1942.
Lars Johansen emigrerte til Canada. Han ble gift der. Han døde i 1971.
Harald Marius ble gift med Borghild Severinsdatter Berg fra Lyng. Han
døde i 1977.
Anneus emigrerte også til Canada. Han giftet seg der. Han døde i 1965.
Kårmannen Lars Jonsen døde i 1896.
Kårkona Jodda Andersdatter døde i 1909.
Note:
Opplysninger ved Per Sundby, sønn av Johan Sundby.

----
444 RasB
----
Tokstad er et gammelt gårdsnavn i dette nabolaget. Beliggenheten tatt i be
traktning med naboer som Trøgstad, Jermstad, Øgstad, Stiklestad og Heg
stad, er det nærliggende å tro at denne -stad-gården må være av samme alder
som disse, det vil si fra eldre jernalders siste del.
Men i middelalderen gikk det mange ras i dette området. Dette førte til
at flere garder enten ble helt ødelagt og forsvant, eller de ble så sterkt øde
lagt at de ikke lenger ble opprettholdt som egne bruk, eller ble reduserte fra
tidligere store garder til å bli garder av beskjeden størrelse.
Med hensyn til Tokstad er det litt vanskelig å avgjøre nøyaktig hva som
skjedde. Men vi kan i alle fall fastslå at resultatet ble at gården ikke lenger
var mulig å opprettholde som egen gard. Det hadde naturligvis sammenheng
med de generelle virkningene av nedgangstiden i tillegg til at gården ble øde
lagt av ras. Men restene av Tokstad ble i hvert fall lagt til Auglen. Begge
disse var nemlig i erkestolens eie.
Dette er også forklaringen på at gårdsnummer 32, som er Prestegården Aug
lens nummer, også ble benyttet om jord som lå opp til et par kilometer unna.
Tokstad lå opprinnelig på sydsiden av den elven som rant ut fra Leirådalen.
Denne elven hadde sitt løp syd for Faren. Mot vest fulgte deretter Eklogårdene.
I husmannsvesenets tid ble det aktuelt også for Prestegården å sette ned
husmenn på sin jord. Det var derfor naturlig at den jorden som lå lengst unna,
og således var vanskeligst tilgjengelig for utnyttelse, ble brukt til dette for
mål. Disse husmannsplassene fikk da naturlig nok navnet Tokstad. Og det
var flere av dem, tre i alt.
I 1893 var det også tre stykker. De het Tokstad østre, Tokstad mellom,
og Tokstad vestre. Alle tre ble ødelagt av Verdalsraset.
Når det gjelder arealet på disse Tokstadplassene, finnes det ingen over
sikter som angir størrelsen. Jorden hørte nemlig inn under vedkommende gard.
Men nettopp det forhold at denne jorden lå så vidt langt borte fra Prestegår
den, kan kanskje bety at arealet var litt større og kanskje litt bedre enn på
husmannsplasser flest.

----
445 RasB
----
Tokstadplassene lå under Prestegården Auglen. Det var tre av dem, og de
lå på rekke og rad på sydsiden av det gamle åfaret etter Leiråa.


----
446 RasB
----
Som navnet angir, var dette den midterste av de tre Tokstadplassene. Alle
plassene lå på rekke og rad på sydsiden av den dalen som var gravet ut av
elven som for mange hundre år siden rant ut fra Leirådalen. Syd for seg hadde
plassen Eklogårdene, og på nordsiden av dalen lå Trøgstadvaldet.
I og med at dette var en husmannsplass, er det ikke opplyst noe om area
lets størrelse.
Men i 1890 ble det sådd 0,33 hektoliter bygg og 1,33 hektoliter havre. Det
ble satt 4 hektoliter poteter.
Pr. 1. januar 1891 var husdyrbestanden 2 storfe, 4 sauer og 11 høns.
I 1893 var det 1 ku og 3 sauer på plassen. Hvor mange høns de hadde,
er ukjent.
Forsikringen gir følgende opplysninger:
Hovedbygningen var bygget sammen med fjøs og lade. Den inneholdt stue,
kjøkken samt fordør. I tillegg var det et stabbur.
Av inventaret var en to-etasjes kakkelovn forsikret.
Avlingsforsikringen omfattet følgende punkter: 3 tønner bygg, 10 tønner
havre, 18 tønner poteter, 10 lass høy og 12 berger halm.
Folket
Folket på denne plassen hadde ikke vært der lenge. I 1875 var det en annen
familie der. Men i 1891 bodde Peder Pedersen og Ber et Marta Olsdatter på
Tokstad mellom. De må ha kommet dit mellom 1875 og 1891.
19. mai 1893 bodde følgende mennesker på Tokstad mellom:
- Peder Pedersen Tokstad, husmann, 35 år
- Beret Marta Olsdatter, kone, 33 år
- Anna Bergitte, datter, 11 år
- Otilie, datter, 9 år
- Peder, sønn, 7 år
- Gustava, datter, 3 år
- Paul, sønn, 1/2 år
Peder Pedersens foreldre het Peder Pedersen og Berit Lorentsdatter
Hallanvald.
Beret Marta Olsdatters foreldre var Ole Halvorsen Støa og Anne Johnsdatter.

----
447 RasB
----
De tre døtrene hadde vært hos besteforeldrene noen dager, men de kom
hjem om kvelden før raset.
Beret Marta og Peder Tokstad med barnebarnet Birger på fanget. Her er de
på Sendesaunet, og de kolte seg da Sende.
Hva som hendte '
I likhet med de aller fleste som opplevde raset, og som mistet noen av sine
kjære, ønsket heller ikke folkene på Tokstad mellom å snakke om sine opp
levelser. Men etterfølgende historie er gjenfortalt av Peders og Beret Martas
barnebarn, Aksel Sende:
«Husmannsfølkene på Tokstad mellom gikk tidlig til sengs om kvelden 18.
mai 1893. Peder lå nedbrutt av sterk lungebetennelse, og Beret Marta var
utslitt etter en dobbel arbeidsdag hvor hun hadde gjort både sine egne og sin
manns gjøremål den dagen.
Huset hadde to soverom. På det ene sov Peder, 6 år, Otelie, 9 år, Anna
Bergitte, 11 år. På det andre rommet lå Peder, som fordi han var dårlig, had
de en egen seng. Den 3-årige Gustava lå i vuggen, mens minstebarnet Paul
på 6 måneder delte seng med sin mor. Trolig var det dette som reddet livet
til lille Paul, for ellers var det han som lå i vuggen.
Like før midnatt ble Beret Marta vekket av Peder som ba om litt vann.
Seiv om Peder ganske fort falt til ro igjen, fikk ikke hun ro i kroppen. Hun
ble sittende i sengen. Hun merket en underlig lukt, og hun syntes også hun


----
448 RasB
----
hørte en fjern lyd av torden. Var det noe Beret Marta var livende redd, var
det tordenvær. Av den grunn var hun lys våken da raset kom.
Så skjedde alt på en gang. Beret Marta trodde det var Jordens undergang,
og ropte til Gud at han måtte spare barna. Den ene veggen raste sammen,
og en stor stokk falt over brystet på Peder. Samtidig ble rommet fylt av leire.
Sengen hvor lille Paul lå, sto ved den motsatte veggen. Hun grep gutten, og
samtidig så hun at vuggen med Gustava forsvant ned i leiren. Hun ropte til
de andre barna at de måtte berge seg. Anna Bergitte svarte: «Så snart jeg
får vekk stokken som ligger over meg, kommer jeg, mor.»
Dette var det siste moren fikk høre fra Anna Bergitte. Fra Otelie kom det
ikke en lyd. Kanskje var hun allerede bevisstløs. Leirsuppen sto nå høyt i
rommet.
Beret Marta måtte grave leire fra ansiktet til Peder for at han skulle få luft.
Og utrolig nok klarte hun å løfte vekk stokken som lå over ham. Da så hun
at det ene benet var brukket. Beret Marta forsto at de måtte ha hjelp fort.
Paul var utrolig nok uskadd. Men vuggen med Gustava var borte. Og å ta
seg inn på det andre soverommet var ikke mulig for henne. Seiv var hun
uskadd, og til lands måtte hun.
Så med lille Paul i armene bega Beret Marta seg ut i leirmassene. Denne
turen kunne hun aldri gi noen forklaring på hvordan hun gjennomførte. På
spørsmål om det svarte hun bare: «Det var vel Guds vilje.»
Hun tok seg frem til Prestegården. Da hadde hun ikke lenger kjøtt på
fmgrene. Kampen mot leiren hadde vært hard.
På Prestegården fikk hun fortalt om sin familie nede i rasgropen.»
I samtidige beskrivelser fortelles det at Peder var syk da han kom hjem
om kvelden, og at han la seg tidlig. Rimeligvis er det riktig. Han var hus
mann under Prestegården, og dette var travel onnetid, og husmennene var
normalt pålagt pliktarbeid i onnetidene. Følgelig er det derfor også sannsyn
lig at da måtte Beret utføre alt arbeid hjemme på plassen alene. Når det så
her sies at Peder hadde sterk lungebetennelse, kan det ha vært et resultat av
hva han opplevde under raset.
Beret Marta sier ikke noe om at hun hadde hørt Dina Jermstad springe for
bi. Det er imidlertid helt klart at Dina sprang forbi Tokstad mellom og ropte:
«Fare!»
På det tidspunkt da Tokstad mellom raste ut, må det ha bygget seg opp
formidable mengder rasmasse utenfor rasporten. Dette medførte at huset ble
liggende nedenfor Mo, det vil si omtrent midt i rasporten. Og nye ras etterpå
la stadig opp leire rundt huset. Avstanden til vestmelen av raset var kortest,
og seiv om denne melen var den høyeste av alle rundt hele rasgropen, var
det nok et eller annet sted i nærheten av Mo at Beret Marta klarte å kravle
seg opp. Og derfrå kom hun seg bort til Prestegården Auglen hvor det var

----
449 RasB
----
folk. En av de personene som da befant seg der, var Erik Sæbo. Hans gard
Eklosvedjan var forsvunnet, og han lette etter sin egen familie på kone og
fire barn som var borte. Eklosvedjan og Tokstad mellom hadde ikke ligget
langt fra hverandre, og Erik kjente Beret Marta. Og Erik Sæbo nølte ikke.
Han fikk med seg Sefanias Teodorsen Støp, og ved hjelp av bord bygget de
en bro utover. Da de var kommet midtveis, gikk det et ras i Eklomelen med
dunder og brak. Sefanias snudde, men Erik fortsatte ut til restene av Tokstad
mellom.
Han kom seg inn i huset, og han fikk med seg Peder på 6 år ut. Her er
det grunn til å bemerke at i samtidige beretninger fortelles det at Erik tok
med seg den 6 måneder gamle Paul. Men av hva Beret Marta seiv har fortalt,
var det hun seiv som hadde fått med seg Paul.
Alene klarte han foreløbig ikke å gjøre noe for dem som var igjen. Han
fikk berget gutten opp til Prestegården, og der overtalte han fem menn til
å bli med ned til Tokstad mellom. De fem var Johannes Husanvald, Eleseus
Mo, Laurits Hestegrei, Johannes Husan og Martin Martinsen.
I fellesskap klarte de å hugge seg gjennom virvaret av stokker og bord,
grave seg ned gjennom et metertykt lag av leire, og fikk berget ut to av de
gjenværende, Otilie og Anna Bergitte. Men Otilie hadde fått så store skader
at hun døde allerede dagen etter. Og Anna Bergitte pådro seg lungebetenn
else etter å ha ligget i det iskalde leirdynnet så lang tid, og kanskje også fått
leire på lungene, og hun døde på sykehuset 22. mai.
Gustava fant de ikke, men de fant vuggen. Uhyggelig nok lå det en død
høne oppe i den da.
Døde:
OTILIE PEDERSDATTER TOKSTAD, født 1884
GUSTAVA PEDERSD ATTER TOKSTAD, født 1890
Og som følge av sykdommen hun pådro seg døde
ANNA BERGITTE PEDERSDATTER TOKSTAD, født 1882
Gustava ble ikke gjenfunnet.
Otilie ble gravlagt 28. mai på Stiklestad. Hun ble jordfestet 4. juni.
Anna Bergitte som døde på sykehuset, ble gravlagt og jordfestet på Alstad
haug 27. mai.
I likhet med Beret Marta, hadde også Peder fullt av sår på både hender
og føtter som følge av all gravingen i leiren. Beret Marta ble liggende i en
uke etterpå, mens Peder måtte bruke krykker en lang stund fordi han hadde
brukket benet.
I tillegg til at tre av deres barn døde, mistet de alt de eide. Ingen ting, bort
sett fra noen små gjenstander, ble reddet ut, og alle husdyrene strøk med.

----
450 RasB
----
Beret Marta kom seg aldri over tapet av sine barn. Og samtidig bebreidet
hun seg hele livet fordi hun ikke hadde klart å redde Gustava.
Jorden hørte under Prestegården Auglen og ble regnet sammen med det
jordtapet den gården hadde.
Peder jr. før han reiste til
Amerika.
Peder og Anna Sende i Minnesota i
1964.
Etterpå
Peder Pedersen Tokstad fikk kr. 710 i erstatning. Forslaget gikk ut på
kr. 1000. Han fikk 50 kroner i forskudd til livsopphold.
Kort tid etter raset kjøpte Peder Sendesaunet i Leksdalen. Det kan ha vært
i 1894. Beret Marta stilte som betingelse at hun aldri mer ville bo ved en
elv. I 1900 bodde familien på Sendesaunet. De bar da etternavnet Sendes
aunet. Senere ble slektsnavnet forandret til Sende.
Peder og Beret Marta fikk fire barn til. De feiret diamantbryllup i 1943.
Dette året fikk Peder Ny jords medalje og diplom for sin innsats som ryd
der av ny jord. I tillegg til driften av sitt eget bruk drev han nemlig med grøf
ting. Det opplyses at han hadde gravet 12 mil grøft.
Beret Marta døde på Sendesaunet i 1944.
Peder Pedersen døde på Gamlehjemmet i 1951, 91 år gammel.
Sønnen Peder utvandret til Amerika i 1907. Han bodde i Ashby i Minne
sota hvor han hadde en farm. Han ble gift med en svensk dame ved navn Anna.
Peder døde i 1966.

 

----
451 RasB
----
Av det som ble reddet ut fra Tokstad mellom, var disse tallerkenene. Paul
oppbevarte dem gjemt inne i en vegg for at de ikke skulle ødelegges. Her vi
ses de frem av Aksel Sende, Beret Martas og Peders Barnebarn.
Verdalsboka - 29


----
452 RasB
----
Peders farm i Ashby i Minnesota.
Den yngste sønnen, Paul, som
bare var 1/2 år da det skjedde, gif
tet seg med Pauline Jønnum fra
Beitstad. De bosatte seg i Røysing
i Ogndalen hvor han døde i 1984.
Note:
Opplysninger ved Aksel Sende.
Paul og Pauline Sende.

 

----
453 RasB
----
Tokstad vestre lå sammen med de andre Tokstadplassene på sydsiden av
det gamle åfaret etter den elven som rant ut fra Leirådalen for flere hundre
år siden. Syd for seg hadde plassen Eklogårdene. Og mot nord lå Trøgstad.
Seiv om vi altså ikke har oversikt over arealet av den dyrkede jorden, vet
vi hvordan utsæden var i 1890. Den var 0,33 hektoliter bygg, 1,67 hektoliter
havre, og 3 hektoliter poteter.
Videre kjenner vi størrelsen av husdyrholdet pr. 1. januar 1891. Besetningen
besto av 2 storfe, 5 sauer, 1 gris og 5 høns.
I 1893 var det 2 kyr, 6 småfe og et ukjent antall høns.
I forsikringsprotokollen opplyses det at plassen besto av tre bygninger, nem
lig en hovedbygning, en lade og et stabbur.
Det fantes også en kakkelovn der.
Andre opplysninger går ut på at det var to stabbur på Tokstad vestre. Nor
malt var et stabbur det vanlige. Ja, det var ikke en gang alle husmannsplass
ene som hadde et stabbur. Men de tre Tokstadplassene var store til hus
mannsplasser å være, og det var derfor ikke helt urimelig at det var to stab
bur på denne plassen. Muligens kan det som i forsikringen kalles lade, egentlig
ha vært det andre stabburet.
Folket
Peder Rasmussen Tokstad og Anne Olsdatter var på denne plassen allerede
i 1865. Og de var der både i 1875 og 1891.
Da raset gikk, bodde følgende personer på Tokstad vestre:
- Peder Rasmussen Tokstad, husmann, 74 år
- Anne Olsdatter, kone, 70 år
- Teodor Pedersen Tokstad, tjenestedreng, sønn, 22 år
- Einar Teodor sen, sønnesønn, 4 år
Peder Rasmussen var seiv fra Tokstad vestre. Hans foreldre var Rasmus
Pedersen Tokstad og Marja Nilsdatter Kjæranvald.
Anne Olsdatters foreldre var Ole Pedersen og Ber et Andersdatter handfall.
Teodor var dreng på Jermstadspannet. Her er det en del uklare ting. Et
sted heter det at han var på Spannet da raset gikk, og at han omkom der.
Et annet sted heter det at han var hjemme på Tokstad vestre og omkom der.
Dette siste er riktig.

----
454 RasB
----
Peder Rasmussen Tokstad.
Anne Olsdatter Tokstad.
Teodor var ikke gift med Einars mor. Hun het Ingeborg Anna Ellingsdat
ter Lyngås og bodde ikke på Tokstad vestre, og hun var der ikke da raset
gikk. Einar var tvilling. Hans tvillingbror het Aksel. Men han var hos sin
mor. Einar hadde kommet dit bare en måned før raset, og bodde da sammen
med sin far og besteforeldre.
Peder Rasmussen hadde vært åreforkalket i lengre tid, og han ble derfor
omtalt som sinnssyk.
På denne plassen hadde de kommet så langt med våronna at de skulle så
20. mai.
Hya som skjedde
Her fikk trolig beboerne varsel av Dina Jermstad. Dette var et av de sted
ene hun sprang forbi. Visstnok var alle sammen ute før huset ble tatt av ra
set. Det heter seg at Teodor skulle inn i huset for å hente noen klær, og da
han kom ut igjen, skal han ha sprunget seg rett ut for raskanten som da hadde
nådd bort til huset mens han var inne, og dermed ble han borte.
Huset seilte ut for bakken og havnet til sist ved Haga. Dette tyder på at
Tokstad vestre må ha gått ut som noe av det siste. Det begynte nå etter hvert
å bli ansamlet så meget rasmasse utenfor skredporten at dette stengte for det
som kom senere.
Seiv om hovedbygningen på plassen sto tilsynelatende uskadd ved Haga,
hadde den nok rørt på seg. To av de omkomne, Anne og Einar, ble nemlig
funnet under huset som måtte rives før likene kunne trekkes frem. (Se
nedenfor.)

 

----
455 RasB
----
Men den åreforkalkede Peder gikk ute på gardsplassen og plukket spon da
redningsmannskapene kom. Gardsplassen var fremdeles like slett. Han had
de da tilholdssted i stabburet. Den første som kom dit, var Erik Sæbo. Men
Peder såtte seg i mot å bli ført derfrå. Han sa at han også hadde Anne der.
Erik Sæbo måtte forlate ham med uforrettet sak, og han måtte be folk som
kjente den sinnssyke, og som kunne snakke ham til fornuft, om å få ham i
land. Rådsdrengen på Prestegården, Magnus Larsen, kjente Peder, og sam
men med seks menn dro han avsted for å snakke med ham og prøve å få ham
i sikkerhet.
Dette ville imidlertid den forstyrrede Peder ikke være med på, og til å be
gynne med måtte også de la han være igjen. Han ble værende på tomten noen
dager. Han lå oppe på loftet på stabburet på en reinskinnsfell. Magnus Larsen
var ute til Peder hver dag, og han bar mat til ham i en ryggsekk og melk
i et spann.
Men omsider klarte Magnus å overtale Peder til å bli med til fast land.
Men da var Peder blitt syk, og måtte sendes til sykehuset. Der døde han av
lungebetennelse 29. mai. Dette dødsfallet skyldes de påkjenninger han ble
utsatt for under raset, og han må regnes med blant dem som omkom under
eller som følge av raset.
Einar ble funnet av sin mor etter noen dager. Gutten lå da inne under huset.
For å få ham frem måtte huset rives. Og da fant man også bestemoren. Det
fortelles at gutten holdt fast på en liten tinnskje han nettopp hadde fått, og
som han var veldig glad i.
Stabburet hvor Peder hadde hatt tilholdssted, ble senere revet og tatt med
inn til Haga.
Den delen av torven hvor uthuset og det andre stabburet sto, seilte lenger.
Den havnet utenfor Sundby. Johan Larsen Sundby fortalte at i buret hadde
stått tre kummer med rømme, og det var bare noen dråper som hadde skum
pet over under seilasen. Og i uthuset sto kyrne i ro og mak, og de spiste da
de fikk mat. I den andre enden, imidlertid, lå sauene og basket hjelpeløse
i leiren
Døde:
ANNE OLSD ATTER TOKST AD, født 1824
TEODOR PEDERSEN TOKST AD, født 1871
EINAR TEODORSEN TOKSTAD, født 1889
Død straks etter av sykdom som følge av raset:
PEDER RASMUSSEN TOKSTAD, født 1819
Anne og Einar ble funnet 27. mai. Begget to ble begravet og jordfestet på
Stiklestad 3. juni.

----
456 RasB
----
Peder døde på sykehuset 29. mai. Han ble begravet og jordfestet 3 juni
på Alstadhaug.
Teodor ble funnet 2. august. Begravelsen fant sted på Stiklestad 3. august,
mens jordfestelsen fant sted 6. august.
2 kyr og 6 småfe måtte bøte med livet. Det tyder på at det ikke var mulig
å berge kyrne inn til land utenfor Sundby. Seiv om det fortelles at uthuset
ble liggende utenfor Sundby, kan det ha betydd at det lå temmelig langt ut.
Og det var ikke mulig å få kyrne levende i land. Etter all sannsynlighet ble
de slaktet. Sauene som lå nede i leirgjørmen, ble trolig tatt av dage med en
gang.
Etter som Tokstadplassene lå under Prestegården Auglen, ble jorden som
gikk med, regnet sammen med det denne gården mistet.
Etterpå
Til dødsboet etter Peder Rasmussen Tokstad ble det betalt ut en erstatning
på kr. 950.
Det fortelles at Teodor og Einars mor, Ingeborg Anna Ellingsdatter Lyn
gås, hadde hatt stevnemøte også kvelden før raset. 2 Hun og Teodor skiltes,
hun for å dra til Lyngåsen og Teodor for å dra til Tokstad. Og en kort stund
etterpå gikk raset. Det er uklart om Ingeborg Anna var eller senere ble hus
hjelp hos John Rostad. John Rostad eide gården Follo som gikk ut. Det er
imidlertid helt klart at hun ikke var på Follo da raset gikk. Mest sannsynlig
ble hun hushjelp etterpå.
Hun var dypt religiøs og hun trodde at Einars og Teodors dødsfall var Guds
straffedom for at hun hadde begått den store synden å sette barn til verden
uten å være gift samt at hun hadde fortsatt å møte Teodor før giftermålet.
For henne ble straffen fullbyrdet da også Einars tvillingbror Aksel døde
av spanskesyken. Nå var soningstiden forbi. Hun skal da ha sagt følgende
ord: «Nu hi æ itj meir hainn kainn ta ifrå mæ!»
Noter:
Mange av opplysningene om denne plassen er ved Kåre Haugan.
Opplysninger ved Per Rostad.

----
457 RasB
----
Navnet forteller at dette var den østligste av de tre Tokstadplassene. Den
grenset mot Rognhaugen og Eklo i syd. Nord for seg hadde plassen en dal
som i sin tid var blitt gravet av elven som rant ut fra Leirådalen. På nord
siden av denne dalen lå Trøgstadvaldet. Mot øst lå deler av Jermstad østres
vald.
Hvis størrelsen av utsæden skal legges til grunn, var dette den minste av
Tokstadplassene. For som i likhet med andre husmannsplasser er ikke arealet
oppgitt noen steder. Men i 1891 sådde de 0,33 hektoliter bygg og 1 hekto
liter havre, og de såtte 3 hektoliter poteter.
Samme år besto husdyrbestanden av 2 kyr, 3 sauer og 4 høns.
I 1893 hadde de også 2 kyr og 3 sauer. Tallet på fjørfe er ukjent.
Folket
Eilert Kristoffer Olsen og hans kone Beret Olsdatter kom til Tokstad østre
før 1891. I 1875 bodde en annen husmannsfamilie der.
I mai 1893 bodde følgende mennesker på Tokstad østre
- Eilert Kristoffer Olsen, husmann,
56 år
- Beret Olsdatter, kone, 52 år
- Odin, sønn, 17 år
- Paul Anton, sønn, 10 år
- Lava Bardosdatter, fattiglem,
inderst, 71 år
Dessuten hadde dette husmannsparet
flere andre voksne og halvvoksne barn
som arbeidet og bodde andre steder.
Eilert og Beret var bosatt på Tromsdal
som inderster i 1865. Han ble da kalt dag
arbeider.
Eilerts foreldre var ungkar Ole Larsen
Ulvill og pike Birgitte Kristina Haldos
datter Dahl (Dillan).
Beret Olsdatter Tokstad.


----
458 RasB
----
Brødrene Eilertsen i Amerika. Fra v.: Paul Eilertsen, Odin Eilertsen, Elese
us Eilertsen (var ikke hjemme da raset gikk). De brukte Togstad som etter
navn i USA.
Berets foreldre var Ole Eriksen Brenna og Marit Olsdatter Karlgård.
Lava Bardosdatter bodde i 1865 som gift tjenestejente på Stor-Langdal.
Sammen med henne bodde da hennes 3 år gamle datter Beret Eriksdatter.
I 1875 bodde Lava som losjerende på Overholmen nordre. Hun levde da av
å bake flatbrød.
Hva som hendte
Seiv var Eilert på Prestegården på arbeid da raset gikk.
Her fikk folkene varsel. Men hvorvidt det var Dina Jermstad som fikk vars
let dem, eller om de våknet av andre grunner, er ukjent. Men alle kom seg
ut. Lava var gammel og skrøpelig og dårlig til bens, og Beret tok henne der
for på ryggen og sprang til Rognhaugen.
Hun forsøkte å se etter guttene, men de sprang en annen vei, og de berget
også livet.
Alle sammen berget seg.
Huset sank ned i dypet. Men trolig var dette et av de siste stedene som
gled ut, for huset ble liggende om enn ikke midt i rasgropen, så i alle fall


----
459 RasB
----
et godt stykke innenfor skredporten. Det ble sterkt ramponert, men det ble
berget både penger og klær derfrå.
Dy rene strøk med.
Jakob Skei som var et av øyenvitnene til raset, var ute og så denne plassen
gikk ut. Han fortalte at det var som et opphold i raset før det nådde Tokstad
østre. Han trodde et øyeblikk at den skulle bli liggende. Men så gled også
denne plassen ut.
Etter som plassen hørte under Prestegården Auglen, ble tapet av jorden
regnet sammen med jordtapet der.
Etterpå
I skadeserstatning fikk Eilert Olsen Tokstad kr. 1.700.
Hans døtre Henrietta og Laura som ikke hadde vært hjemme da raset gikk,
fikk 50 kroner hver. Laura ble forøvrig gift med Gustav Bjartnes som seiv
ble berørt av raset.
Eilert og Beret bosatte seg senere på Grindgjerdet. Han døde i 1896. Beret
utvandret til Amerika i 1905.
Sønnen Odin ble i 1900 gift med Sofie Johannesdatter Hofstadsveet fra Leks
dal. De utvandret i 1903 til Amerika. Han døde i 1965 i Alexandria i
Minnesota.
I 1900 utvandret Paul Anton til Amerika. Han var urmaker i Crosby i Nord
Dakota og i Osakis i Minnesota. Han ble gift med Bergina. Han døde i 1922.

----
460 RasB
----
Trøgstad kan føre sin historie helt tilbake til folkevandringstiden i eldre
jernalder, det vil si en gang mellom år 400 og 600 e. Kr. Den hører med
blant de mange -stad-gårdene i dette nabolaget som ble til på den tiden, nem
lig Stiklestad, Hegstad. Øgstad, Jermstad og Tokstad.
Fra de eldste kildene kan det også leses at Trøgstad var en såkalt storgard,
det vil si at landskylden på 1600-tallet var så høy, at gården tilhørte kate
gorien storgårder.
Men Trøgstad har flere ganger vært utsatt for ras. I middelalderen gikk
det en rekke ras i nærheten, og flere av dem hadde innvirkning på Trøgstad
valdet, enten ved at raset gikk innenfor valdets grenser, eller ved at rasmasse
havnet inne på valdet. Disse fikk imidlertid ikke så store innvirkninger for
gården. Derimot gjorde raset i 1747 et stort innhugg i valdet.
I middelalderen ser det ut til at Trøgstad var delt i tre. Men før utgangen
av 1500-tallet var det bare to garder. Disse var Trøgstad store og Trøgstad lille.
Raset i 1747 berørte bare Trøgstad store. Et resultat av det var at skylden
for denne gården ble redusert med omtrent det halve, slik at den ble mindre
enn skylden for Trøgstad lille.
I siste halvpart av 1800-tallet var Trøgstad lille et underbruk under Follo.
Trøgstad store var i bruk som selvstendig gard hele tiden.

----
461
----


----
462 RasB
----
TRØGSTAD, BJØRKLUND 106.8 (97)
Gården
Bjørklund lå lengst nord av de to brukene av Trøgstad lille som var be
bodd.
Eiendommen grenset i syd mot Trøgstad lille søndre. I vest grenset den
mot Krag. Nord for Bjørklund lå resten av Trøgstad lille, men der lå det ingen
gard. I øst lå Trøgstad store.
Bjørklund var en forholdsvis liten eiendom, bare på 19,7 dekar. Og dette
var ikke dyrket mark, men eng.
Matrikkelskylden var 0 mark 21 øre.
Fordi at det ikke bodde folk der i 1891, mangler opplysninger om utsæd
i 1890 og husdyr i 1891.
I 1893 var det bare 4 sauer på bruket.
Folket
Anton Kristiansen kjøpte Bjørklund lille av Ove Nilsen Haugskott i 1892.
Han var fra Frosta. Men han hadde bodd i Verdal en god del år før han hav
net på Bjørklund.
Da raset gikk, bodde følgende mennesker på Bjørklund:
- Anton Kristiansen, gårdbruker, 35 år
- Ingeborg Olsdatter, kone, 40 år
- Olaf, sønn 10 år
- Sigurd Alfred, sønn, 8 år
- Karen Otilie, datter, 5 år
- Inger Antonie, datter, 2 år
Både Anton og Ingeborg tjenestegjorde på Stiklestad mellom i 1875.
Om Antons foreldre er det bare kjent at hans far het Kristian.
Ingeborg Olsdatter var fra Skansen på Steinsvald. Hennes foreldre var Ole
Pedersen og Sissel Jonsdatter.
Olaf, den eldste sønnen, var ikke hjemme rasnatten. Han var på besøk hos
slektninger. Disse slektningene var Ingeborgs søster Elen Olsdatter og hennes
familie.
Ingeborg gikk høy gravid da raset skjedde.
Videre er det opplyst at Anton seiv lå i lungebetennelse. Det kan ha vært
ham doktor Strøm skulle besøke i rasområdet da hesten slo seg rebelsk og
sprang forbi.

----
463 RasB
----
Hva som skjedde
Her forsvant alt i skredet, og alle som var hjemme, omkom.
Etter alt å dømme sprang Dina Jermstad forbi Bjørklund. Men det er ukjent
om de reagerte på hennes varsel.
Døde:
ANTON KRISTIANSEN BJØRKLUND, født 1858
INGEBORG OLSDATTER BJØRKLUND, født 1853
SIGURD ALFRED ANTONSEN BJØRKLUND, født 1885
KAREN OTILIE ANTONSDATTER BJØRKLUND, født 1888
INGER ANTONIE ANTONSDATTER BJØRKLUND, født 1891
Ingeborg og sønnen Sigurd Alfred ble begge funnet samme dag, 2. juni.
Begge ble begravet og jordfestet på Stiklestad 5. juni.
Anton ble trolig funnet omtrent samtidig på sydsiden, men øst for Ness.
Han ble begravet på Lysthaugen 4. juni. Jordfestelsen fant sted året etter 19.
mai.
Karen Otilie ble gjenfunnet 15. juni, og hun ble begravet på Stiklestad 16.
juni, mens jordfestelsen fant sted 18. juni. Både hun, moren og broren må
ha blitt funnet enten vest for Ness eller så på nordsiden.
Inger Antonie er ikke gjenfunnet.
Dy rene strøk med.
Jorden var verdsatt til kr. 240. Eiendmmen forøvrig ble vurdert til å ha
vært verd kr. 500. Alt forsvant.
Etterpå
Dødsboet etter Anton Kristiansen ble tildelt kr. 400 i erstatning.
I 1895 ble skylden fastsatt slik:
Gårdsnr. 106, bruksnr. 8, Bjørklund av skyld mark 0,21 et avtak for 20
år av mark 0,21, og deretter for bestandig et avtak av mark 0,19.
Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 0,07 for første halvår 1893.
Jorden ble av overformynderiet utlagt til Staten. Før ulykken var arealet
19,7 dekar. Nede i skredgropen utgjorde den 18 dekar, altså 1,7 dekar mindre
enn den opprinnelig hadde vært. Jorden kom således til å utgjøre en del av
det som senere ble kalt Statsteig A.
Olaf, eller Karl Olaf, var tjener hos sin tante i 1900. Han døde i 1901.

----
464 RasB
----
TRØGSTAD LILLE 97 = 106.2
Bakgrunn
Trøgstad lille var den minste parten av de to deiene Trøgstad var delt inn
i. Allerede ved midten av 1800-tallet ble den brukt som underbruk under Follo
da Anton B. Monrad var eier av begge gårdene. Monrad eide i tillegg Krag.
I 1891 solgte Monrad Trøgstad lille og Krag samt Lyngåsen til Ove Haug
skott. Året før var Trøgstad lille søndre (97.1) utskilt og solgt til Olaus Bjartnes
som året etter solgte eiendommen til Jens Monsen Skogås. Men resten av
Trøgstad lille kom i Ove Haugskotts eie, og det førte til en del sammenblan
dinger i matrikkelen.
Haugskott bodde på og drev Krag, og det førte til at også hans øvrige eien
dommer i den umiddelbare nærhet fikk samme gårdsnummer i matrikkelen
som Krag, nemlig 106. Trøgstad lille fikk gards- og bruksnummer 106.2.
Glynden ble fråskilt Trøgstad lille i 1891 og lå til Krågsmoen. Der hadde
den nummer 106.7.
Samtidig med at Glynden ble fråskilt, ble også Bjørklund fråskilt. Den fikk
nummer 106.8. Ove Haugskott overtok eiendommen samtidig med resten av
Trøgstad lille. Han solgte Bjørklund videre til Anton Kristiansen i 1892. Resten
av Trøgstad lille brukte Haugskott seiv.

----
465 RasB
----
Som navnet angir, var Trøgstad lille søndre en utskilt part av Trøgstad lille.
Helt mot vest støtte eiendommen mot Glynden, som også var et stykke ut
skilt fra Trøgstad lille. Nå tilhørte Glynden Krågsmoen. Mot nord lå Bjørk
lund, også av Trøgstad lille. Mot øst lå Trøgstad store. Grensen mot syd fulgte
et gammelt dalføre etter den elven som hadde hatt avløp fra Leirådalen her
for flere hundre år siden. Her lå husmannsplassen Fyksveet som hørte inn
under Trøgstad lille.
Trøgstad lille søndre var bare en liten eiendom. Etter raset ble den fastslått
til å ha vært på 44,2 dekar, hvorav 15,7 dekar var dyrket mark. Resten, 28,5
dekar, var eng.
Matrikkelskylden var 0 mark 38 øre.
Opplysninger om utsæd i 1890 og husdyr i 1891 finnes ikke da denne eien
dommen ikke var i bruk som selvstendig enhet på den tiden.
Men eieren i 1893, Jens Skogås, hadde 2 kyr og 6 sauer.
I forsikringsprotokollen går det frem at det var to hus på gården, en ho
vedbygning som var forsikret for kr. 600, og en lade som var forsikret for
kr. 400.
Dessuten var avlingen forsikret: 7 tønner bygg - kr 84; 12 tønner havre
- kr. 96; og 10 lass høy kr. 100.
Folket
Denne eiendommen eide først Olaus Bjartnes et års tid før han solgte den
til Jens Monsen Skogås i 1891. Olaus Bjartnes var handelsmannen som bodde
bare noen få hundre meter nord for denne heimen. Jens Skogås hadde ført
en omflakkende tilværelse før han havnet på Trøgstad lille søndre. Han hadde
arbeidet mange steder, blant annet som bryggersvenn i Trondheim. I 1888
utvandret han også til Amerika, men han vendte tilbake, for i følge folketel
lingen 1891 bodde han med sin familie på Kirkevuku, og han er da benevnt
som bergarbeider.
I mai 1893 bodde disse på Trøgstad lille søndre:
- Jens Monsen Skogås, gårdbruker, 38 år
- Karen Maria Hansdatter, kone, 40 år
- Marius, sønn, 5 år

----
466 RasB
----
- John Sigurd, sønn, 2 år
- Hanna Olausdatter, tjenestejente,
Jens Monsen Skogås var fra Ålen og var altså bergarbeider. Han kom hit
til Verdal fra Ytterøya. Hans foreldre var bergarbeider Mons Jensen Skogås
fra Ålen og Olava Hansdatter fra Røros.
Karen Maria Hansdatter var i flere år tjenestejente på Kirkevuku. Hennes
foreldre var Hans Mikkelsen og Ingeborg Johannesdatter Overholmen.
Hanna Olausdatter var fra husmannsplassen Innhaugen. Hennes foreldre
var Olaus Haldorsen Innhaugen og Anne Marta Sevaldsdatter.
Hva som skjedde
Jens hadde vært borte på arbeid og kom hjem bare noen dager før ulykken
skjedde.
Her fikk de tydeligvis varsel, enten ved at Dina Jermstad som sprang for
bi, varslet dem, eller ved at de seiv hørte skredet. Men dessverre var det
bare en som overlevde. Det var Hanna.
Hun fortalte seiv at da hun merket skredet, grep hun fatt i minstegutten,
John Sigurd, som trolig lå sammen med henne, og sprang ned fra loftet. Ute
på tunet var da Jens, Karen og eldstegutten Marius.
Så plutselig ble alle tatt av skredet. Hanna seiv holdt fast tak i John Sigurd,
men hun var ofte under leiren og fikk hard medfart. Til sist svimet hun av.
Da hun våknet, var det langt på dag, og det var den varme solen utpå for
middagen som vekket henne. Men varmt var det ikke for henne der hun sto
som faststøpt i den kalde leiren helt opp til brystet. Hun klarte ikke å komme
seg fri seiv, for hun hadde brukket det ene kravebenet.
Mens Hanna lå der, hørte hun stemmer. Hun vinket med den ene hånden
og ropte om hjelp. Det var kavalleristene som var i ferd med å redde folk.
De fikk nettopp beskjed om å trekke seg tilbake fordi det var varslet nye ras.
En av disse kavalleristene var hennes egen bror, Sefanias Olausen Marken.
Men to sivile, Petter Andreas Røstad og Bernt Rinnan eller Holmen, begge
19 år, som var med i redningsarbeidet, dryget litt, og da fikk de se en arm
som beveget seg ute i den verste leirsørpen. Det var Hanna.
Ved hjelp av noen bord fikk de bygget en bro ut til henne. De hadde ingen
spader eller andre redskaper med seg, slik at de måtte grave med bare hende
ne. Hanna svimte tydeligvis av igjen, for mens de holdt på med gravingen,
våknet hun og fortalte at hun var sikker på at hun hadde hatt med seg John
Sigurd på 2 år helt til hun ble sittende fast og mistet bevisstheten.
Petter Andreas Røstad og Bernt Rinnan klarte ikke alene å trekke Hanna
løs fra leiren. Først da kavalleristene kom til, klarte fire mann å trekke henne
opp fra det sugende grepet leiren hadde rundt henne. Og nå var Sefanias med
på å trekke henne opp.'

----
467 RasB
----
Og da de grov videre under henne, fant de liket av gutten.
De fikk et problem da de skulle tilbake. Bordene som var blitt brukt på
vei utover, var ikke lenger brukbare. De sank ned. Derfor måtte alle vente
til de militære fikk bygget en ny bro ut til dem.
Hanna fikk låne klær av dem mens de ventet. Og hun var så medtatt at
de måtte bære henne i land i en kappe. Nå kom også Ole Sørheim til og hjalp
til med å bære henne i land. Både Petter Andreas og Bernt var fullstendig
hudløse på hendene etter all gravingen.
Først ble Hanna brakt til det provisoriske sykehuset som var blitt opprettet
på Øvre Skjørdal. Senere ble hun tatt hand om av Ole Tingstad på Fætten.
Og etter et lengre sykehusopphold kom hun seg igjen.
Men de fire andre omkom alle.
Døde:
JENS MONSEN SKOGÅS, født 1855
KAREN MARIA HANSDATTER SKOGÅS, født 1853
MARIUS JENSEN SKOGÅS, født 1888
JOHN SIGURD JENSEN SKOGÅS, født 1891
John Sigurd ble funnet allerede samme dag, 19. mai. Etter som han ble
tatt i land på sydsiden, ble han begravet på Lysthaugen. I kirkeboken står
det at han ble begravet 4. juni, men det synes litt lang tid etter at han ble
funnet.
Både Jens og den andre sønnen, Marius, ble funnet omtrent samtidig, også
på sydsiden. De ble gravlagt på Lysthaugen 4. juni.
Karen ble funnet noe senere. Tidspunktet er ikke angitt, men hun ble be
gravet på Lysthaugen 16. juli. For alle gjelder det at jordfestelsen fant sted
19. mai 1894.
Husdy rene strøk med.
Hele eiendommen forsvant. Jorden hadde før raset en verdi av 800 kroner,
mens eiendommen forøvrig ble taksert til kr. 2.000.
Etterpå
Dødsboet etter Jens Monsen Skogås ble tildelt en ersatning på kr. 1.650.
Av dette gikk kr. 2,82 til dekning av hans gjeld til Verdalens Meieris land
handel på Stiklestad.
Hanna Olausdatter som også ble kalt Skogås fikk kr. 120 i erstatning.
Som nevnt ovenfor lå hun først en tid på det provisoriske sykehuset på Skjør
dal. Deretter ble hun flyttet til Ole Tingstad på Fætten. Han ønsket å ta seg
av henne, fordi han hadde vært med på å berge henne. Hun var der i fire
uker, fra 21. mai til 17. juni. Ole Tingstad forlangte ikke noe godtgjørelse
for dette, hverken av Hanna eller av Forvaltningskomiteen, men han ga ut
Verdalsboka - 30

----
468 RasB
----
trykk for at dersom komiteen ville betale noe for dette, måtte den seiv be
stemme hvor stort beløpet skulle være. Hanna erklærte at hun hadde det godt
hos Ole.
Hun var i 1900 på Jøssås østre som budeie. I 1904 reiste hun til Amerika,
og hun ble gift der med en fra Sandefjord.
Trøgstad lille søndre fikk følgende skyldavfelling i 1895:
Gårdsnr. 97, bruksnr. 1, Trøgstad lille søndre av skyld mark 0,38 et avtak
for 20 år av mark 0,38, og deretter for bestandig et avtak av mark 0,35.
Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 0,13 for første halvår 1893.
Hele eiendommen ble etterpå utlagt som en teig til Staten. Før skaden hadde
den vært på 44,2 dekar. I rasgropen var den på 40 dekar, altså 4,2 dekar
mindre. Den ble således en del av det som fikk navnet Statsteig A.

----
469 RasB
----
Trøgstad fastskole var bygget på Trøgstads grunn. Egentlig skulle den ha
hatt samme gårdsnummer som Trøgstad store, men trolig fordi den var Ver
dal kommunes eiendom, fikk den samme nummer som Prestegården Aug
len. Skolen lå øst for Trøgstad store. Skredkanten går bare et kort stykke
øst for det stedet hvor skolen lå.
Som vanlig var på den tid, besto en del av lærerens lønn i muligheten til
å dyrke litt jord. Følgelig var skolen forsynt med både stall og fjøs.
Men av en eller annen grunn ble ikke skolens areal beregnet etter raset.
Det kan ha sammenheng med at stykket ikke var skyldsatt.
Husdyrtallet er ikke tatt med i folketellingen i 1891. Derimot var det 1 hest
og 4 kyr der da raset gikk.


----
470 RasB
----
Andreas Tessem var fra Tessemplassen under Tessem i Beitstad. Hans for
eldre var Henrik Anfinnsen Bartnestrøa og Marta Larsdatter Vesterhus.
Andreas Tessem hadde bodd i Verdal en rekke år. Han var lærer i Sjøbygda
fra 1863 til 1865 da han flyttet til Trøgstad. I løpet av den tiden hadde han
rukket å bli en av bygdens mest ansette menn. Han var regnskapsfører for
Verdalens Meieri på Stiklestad, og i den egenskap oppbevarte han et anselig
beløp for meieriet hjemme hos seg da raset gikk. Han var også ordfører i
Verdal.
Oline Edvarda var også fra Beitstad. Hennes foreldre var Morten Olsen
Welde (Øver-Velle) og Anne Olsdatter Bratberg.
De hadde kjøpt et stykke jord som tilhørte gården Melby. Dette var et jord
stykke som lå øst for Jermstad. Her var de i ferd med å bygge seg et hus
hvor de skulle bo på sine gamle dager.
Ingeborganna kom til Andreas og Oline som tjenestejente. Hun var fra
Tessem vestre. Hennes foreldre var Paul Mortinus Paulsen Sotberg og Anne
Gurine Tomasdatter Tessem.
Olaf Reppesaunet var sønn av Ole Henriksen Haugsholmen og hans første
kone Ingeborg Anna Iversdatter.
Hva som skjedde
Raset ser ut til å ha kommet overraskende på folkene her. Bare en av dem
overlevde, nemlig Ingeborganna Tessem. Hun sov i samme hus som ekte
paret Tessem, adskilt med et værelse fra det rom hvor Anders og Oline
Edvarda sov.
Hun ble vekket av ulykken og så hvordan huset ble brutt i stykker mens
det beveget seg i en voldsom fart i retning av Haga. Etter alt å dømme hadde
Andreas Tessem og kona gått ut på gardsplassen, for et annet øyenvitne, Ole
Hegdal fra Trøgstad store, mente at han så dem stå ute under seilasen nedover.
Utenfor Haga ble huset stående. Ingeborganna gikk ut. Da så hun de to
andre stå på gardsplassen som var revet løs fra det stykket hvor restene av
huset sto. De sto og snakket sammen. Da denne biten av gardsplassen bare
lå et par-tre meter unna, rev Ingeborganna resolutt løs en planke fra det øde
lagte huset og kastet den over det mellomliggende gapet.
Oline Edvarda gikk først ut på planken etterfulgt av sin mann. Men der
med brast grunnen under planken på deres side i stykker, og begge falt ned
i leirsuppen og fors vant med det samme.
Ingeborganna ble senere på dagen reddet over til Østgård. Redningen
skjedde på en meget spesiell måte. Husrestene hvor Ingeborganna befant seg,
lå ca. 500 meter fra land. Men de lå nærmere nordsiden enn sydsiden. Men
det var ingen som kom henne til hjelp fra den siden. Leirsuppen var for bløt
til at man kunne legge ut brett.

----
471 RasB
----
Om dette bildet heter det at det er et parti fra bunnen av raset. I forgrunnen
en leirbølge som har begynt å tørke og slå sprekker. Ute i leirmassene en
del av tunet fra en av de gårdene som sank ned med stabbur og stall, og i
midten en kjerre. Tunet er flyttet en kilometer nedover. Bildet er tegnet av
protokollsekretær Jacob Fabritius. Etter beskrivelsen å dømme kan dette ha
vært stallen og stabburet fra Trøgstad skole.
Johan Larsen Sundby gikk da på ski ut til henne. Da han nådde ut til henne,
sa hun: «Ikke har jeg frosset, og ikke har jeg grått.»
På tilbaketuren sto hun bakpå skiene hans. For denne bragden ble han til
delt redning smedalj en.
Stallen på skolen ble stående igjen nede i rasgropen omtrent på det sted
hvor Krag før hadde ligget. Der sto hesten i beste velgående. Lørdag dristet
en modig mann seg ned til den og ga den for, og den sto og spiste i ro og
mak til man fikk reddet den ut 1. pinsedag.
Restene av skolen havnet ute i hoveddalen ut for Haga i nærheten av det
sted hvor Melbynesset før hadde ligget. Det betyr at dette var noe av det siste
som kom ut gjennom rasporten.
Døde:
ANDREAS HENRIKSEN TESSEM, født 1838
OLINE EDVARD A MORTENSD ATTER TESSEM, født 1837
OLAF OLSEN REPPESAUNET, født 1879
Andreas Tessem og hans kone Oline Edvarda ble funnet 29. mai side om
side. Et sted heter det at de ble funnet bare et kort stykke fra der de forsvant.
Der heter det at de var renvasket av elven. Men en annen kilde forteller at
de ble funnet utenfor Bjartnes. 1 Likene hadde ligget i overflaten slik at fugl
ene hadde hakket ut det venstre øy et på dem begge to før de ble funnet. Heller
ikke skal de ha vært renvasket av elven da de ble funnet. Det fortelles også


----
472 RasB
----
at de ble gjenkjent på grunn av ringene sine. Begge ble gravlagt og jordfestet
på Stiklestad 2. juni.
Olaf Olsen er ikke blitt gjenfunnet.
Hesten ble berget, men resten av dyrene på skolen døde.
Om skolen heter det at den hadde en verdi av kr. 5000 før raset.
Dette gikk tapt.
Men en del inventar ble funnet i ettertid. En av naboene, Tomas Kvistad
fra Trøgstad store fant blant annet en del sølvtøy. Og et skatoll ble funnet
nede ved Bjartnes. Det inneholdt de savnede pengene fra Verdalens Meieri
som Andreas Tessem hadde hatt i oppbevaring. Skatollet satt så fast i leiren
at det måtte bry tes i stykker. Det nyttet ikke å få det opp. Arbeidet med å
få opp skatollet var så pass vanskelig og tidkrevende at det ble betalt en reg
ning på kr. 6 for å ta det opp.
Etterpå
Etterpå fikk Ingeborganna Tessem kr. 240 i erstatning. Forslaget gikk ut
på kr. 360.
Harald Andreassen Tessem.
I møte 19. juli 1893 bestemte Velferds
komitéen at det skulle utbetales kr. 100 til
Andreas og Edvarda Tessems sønn, cand.
jur. Harald Tessem.
Arvingene etter ekteparet Tessem fikk
erstatning for hva som ble ødelagt i for
bindelse med Nøysomhet, Tessems hus
oppe i bakken.
Ingeborganna hadde ingen tilknytning til
Verdal etter dette, og hun vendte tilbake
til Beitstad. Der døde hun ugift på Mel
gård. Trolig bodde hun da hos sin søster
Anne Marta Paulsdatter som var gift der.
Jorden på Trøgstad skole ble regnet
sammen med Tokstadplassene, som igjen
lå under Prestegården Auglen, og den ble
avfelt sammen med den.
Jorden ble senere solgt til private.


----
473 RasB
----
Trøgstad store var opprinnelig den største av de to deiene den gamle stor
gården Trøgstad var blitt delt inn i. Men raset i 1747 reduserte gardens størr
else slik at Trøgstad Ulle nå hadde større skyld.
Naboen i nord og dels i øst var den like gamle storgården Jermstad som
nå var representert ved Jermstad vestre og Jermstad østre. Helt i øst nådde
valdet bort til Faren. I syd lå dalen etter Leiråas gamle løp. Det synes å være
en rimelig antagelse at grensen fulgte denne dalen.
Det var Prestegården Auglen som sto som eier av jorden på sydsiden av
dalen, og der lå de tre Togstadplassene på rekke og rad.
I middelalderen var Togstad en egen gard, men på grunn av ras i middel
alderen, ble denne gården liggende øde, og jorden ble lagt til Auglen.
Mot vest lå Trøgstad lille som faktisk var delt inn i tre eiendommer, nem
lig Trøgstad lille søndre, Bjørklund og Trøgstad lille.
Av disse var Bjørklund og Trøgstad lille søndre bebodd i 1893. Men det
er litt uklart hvor vidt disse to nådde helt bort til Trøgstad store. Trøgstad
lille var übebodd og ble brukt sammen med Krag.
Arealet ble fastslått til å ha vært 567,4 dekar før raset. Av dette var 325,92
dekar dyrket jord. 241,48 dekar var skog og havning.
Matrikkelskylden var 12 mark 50 øre.
11890 var utsæden 3 hektoliter bygg, 14 hektoliter havre, 3 hektoliter hav
re til grøntfor, 10 kilo gressfrø og 17 hektoliter poteter. Det var 6 to-hjulte
vogner på gården. Og sammen med Jermstad østre eide gården 1 slåmaskin.
Pr. 1. januar 1891 var det 2 hester, 10 storfe, 11 sauer, 4 griser og 15
høns på gården.
I 1893 var besetningen større. Nå var det 3 hester, 10 storfe, 23 småfe
og 1 gris, mens tallet på høns er ukjent.
Av forsikringsprotokollen går det frem at bygningsmassen besto av føl
gende hus: En hovedbygning - kr. 2.800,-; en låve med maskiner - kr. 900,-;
et fjøs med grisehus og skur - kr. 600,-; en stallbygning - kr. 2.100,-; to
stabbur, det ene - kr. 220,-, og det andre - kr. 588,-; et tørkehus med smie
- kr. 190,-; og en vognbod med vedskur - kr. 400,-. Den samlede forsik
ringssummen for husene var således kr. 7.798,-.

----
474 RasB
----
Av løsøre var 1 komfyr, 4 kakkelovner, 1 tørkehylle av stein, 1 blåsebelg
og annet løsøre i smien og vognboden forsikret.
Om avlingen heter det at 40 tønner bygg, 100 tønner havre, 100 tønner
poteter, 200 lass høy og 90 berger halm var forsikret for tilsammen kr. 3.910,-.
Den totale forsikringssummen var kr. 12.860,-.
Folket
Eieren i 1893, Tomas Kvistad fra Inderøy, hadde overtatt gården bare noen
få år i forveien. Eieren før ham hadde vært Jakob Pedersen. Han var nå eier
av Jermstad østre.
Kjerstine Andersdatter Kvistad.
Mette Lovise Ellingsdatter Stuskin.
Følgende bodde der i mai 1893:
Tomas Arentsen Kvistad, gårdbruker, 53 år
Kjerstine Andersdatter, kone, 49 år
Mette Lovise Ellingsdatter Stuskin, stedatter, inderst 24 år
Ole Hegdal, gjetergutt, 14 år
Mette Oline Olsdatter Hallemsvald, tjenestejente, 17 år
en tjener
Tomas var fra Kvistad på Inderøy. Han var sønn av Arnt Tomassen Kvi
stad og kone Marta Ottesdatter Hegdal. Tomas hadde vært gift tidligere med
Ingeborg Jørgensdatter Vang.
Kjerstine var fra Stuskin. Hennes foreldre var Anders Johnsen og Kjersti
Olsdatter på Stuskin.


----
475 RasB
----
Mette Lovise Ellingsdatter var Kjerstines datter fra før ekteskapet. Hun var
datter av Elling Reppe. Hun brukte bare navnet Lovise, og i de offisielle listene
kalles hun Lovise Stuskin.
Ekteparet er i listene oppført med 1 barn og 3 tjenere. To av de tre tjenerne
er nevnt ovenfor. Hvem den tredje var, er ikke lett å avgjøre. Men Ole Heg
dal har skrevet ned sine opplevelser. Hans beretning er gjengitt nedenfor.
Der forteller han at han hadde en eldre kamerat sammen med seg den natten.
Trolig er denne eldre kameraten den tredje tjeneren. Begge berget livet. Ole
navngir ikke kameraten, og han er heller ikke nevnt noen andre steder.
Ole Hegdal var fra husmannsplassen Valberg under Hegdal på Inderøy.
Hans foreldre var Ole Olsen Valberg og Bergitta Olsdatter.
Mette Oline Olausdatter var fra Hallemsvald. Hennes foreldre var Olaus
Olsen Hallemsvald og Marta Oline Henriksdatter.
Ut fra dette var det 6 personer som ble tatt av skredet.
Hva som skjedde
Her fikk folkene varsel av Dina Jermstad som sprang forbi. De visste imid
lertid ikke da hvem det var som sprang forbi og ropte og skrek. De hørte
at det var et kvinnfolk, og de spekulerte på hvem det var, men det var mørkt
og de så ikke noe. Men så hørte de dundringen. Det hadde vært mye snakk
om dommedag, og det var det første som slo dem.
Men så gikk Tomas ut for å se på forholdene. Tomas og Kjerstine sto visst
nok på en side av huset, mens Lovise var på den andre siden. De så ikke
hverandre før etter at de var blitt reddet.
De to guttene fikk tydeligvis av en eller annen grunn ikke beskjed om at
noe var på ferde, for de ble vekket ved at huset rugget på seg.
«Her blir det nok ikke noe blivende sted,» skal Tomas ha sagt da skredet
nærmet seg husene. Men i følge Kjerstine skal han ha ropt og skreket. Seiv
var hun fullstendig rolig, fordi hun trodde det var dommedag og Herrens vilje
som skjedde.
I mens hadde Mette Lovise gått inn i stallen for å slippe ut en hest. De
øvrige sto igjen på tunet. Da tok skredet gården.
Det bar av garde, gjennom hele rasgropen, og over dalen i retning av Kålen.
Ved Ness ble restene av husene liggende.
Tomas og Kjerstine klarte å holde seg sammen. De fløt på stokker og plan
ker, og de kom seg først opp på en noe fastere sandbanke. Der var også de
to tjenesteguttene deres. Senere klarte alle fire å komme seg i land på nord
siden ved Haga ved egen hjelp.
Lovise kom seg bort til et stabbur. Der syntes hun at hun hørte rop om
hjelp. Det viste seg at det var tausa Mette Oline som lå der med en tømmer
stokk over beinene. Begge beinene var knekket av. Lovisa prøvde å løfte vekk

----
476 RasB
----
tømmerstokken, men i det samme delte torv stykket hvor de befant seg i to,
og de ble skilt fra hverandre.
Lovisa kom seg bort til stabburet, og der satt hun i bare natt-tøyet i 11
timer til hun klarte ved egen hjelp å komme seg til fast land.
En gang så hun en mannsperson som hoppet fra torvflak til torvflak i ret
ning av henne. Det var en hun kjente. 1 Hun spurte ham hva det var som
skjedde, og hun fikk som svar: «Utras!»
Før hun ble reddet, hadde hun også snakket med Anne Olsdatter og hennes
datter, Liva Ingvaldsdatter, fra Fyksveet. Disse to hadde overlevd på et flyt
ende torvstykke. Da de ble reddet av kavalleristene fra Rinnleiret, fortalte
de om Lovisa som befant seg der ute. Kavalleristene tok seg dit ut, men da
var Lovisa borte. De så sporene hennes forsvinne i en vannkulp.
Lovisa hadde først gått slik fotsporene viste. Senere kravlet hun seg frem
gjennom leirgjørmen til hun fullstendig utkjaset kom seg til land på sydsiden.
Da gikk hun på alle fire og var fullstendig dekket av et tykt lag av leire. De
som først så henne, kunne til å begynne med ikke avgjøre om det var et men
neske eller et dyr som kom kravlende på land.
Ole Hegdal har skrevet ned sin beret
ning om hva som skjedde: 2
«Jeg er født på Inderøy, men tilbrakte
noen år på gården Trøgstad. Denne går
den gikk med i skredet sammen med man
ge andre i et vakkert og velbygget strøk.
Jeg husker at vi hadde et storartet vår
vær, og kvelden før var lys, mild og fred
full. Det ble sent før vi kom oss til sengs
den kvelden, og som en gutt i fjortenårs
alderen, sovnet jeg nok godt inn.
Det var en kort tid etter midnatt at jeg
og min noe eldre kamerat våknet av en
voldsom rystelse. Vi lå i underetasjen i den
lange stuebygningen. I de mange år som
er svunnet siden denne natten, er jeg blitt
forstyrret i min søvn på mange vis, men
aldri på en sådan voldsom måte som
denne.
Ole Olsen Hegdahl.
Jeg våknet da en skorstein begynte å
falle. En del gråstein falt ned i sengen vår, og vi hoppet frem på gulvet. Og
ikke et minutt for tidlig, for i et øyeblikk var sengen knust av skorsteinen
som ramlet ned med et brak.
Jeg hørte tømmeret i stueveggene brekkes av, og det var lyd som vedvar


----
477 RasB
----
ende tordenskrall. Det var noe av et mirakel at jeg slapp derifrå med livet,
men det kom flere slike før natten var over.
Som et lyn var vi ute av værelset og forsøkte å åpne døren som vendte
mot gardsplassen, men huset var så oppskaket at døren ikke kunne røres. Vi
sprang inn på et sideværelse hvor min kamerat forgjeves forsøkte å åpne et
vindu. Jeg sprang mot vinduet med den kraft jeg hadde, så mellomposten
med glass og rammer på begge sider gikk ut.
Vi løp langs veggen av huset som nesten lå på siden. Så med ett styrtet
huset sammen med et brak, og snart var vraket begravet i jorden.
Av alle de underlige spørsmål som gikk gjennom hodet mitt den natten,
kan jeg ennå minnes ett. Det var, mon dette er verdens ende? Den skal jo
komme som en ty v om natten.
Det var halvmørkt da vi kom ut. Åker, som var pløy et og harvet, sendte
opp store støvskyer, idet de raste ut. Det var dunster og lukt av avgrunner
som åpnet seg, og under alt dette ble jorden opprørt og gikk til slutt som
en heftig bølgegang. Snart var det revner på 30 til 40 fot som åpnet seg og
nesten slukte oss, og i neste øyeblikk var vi løftet høyt opp igjen.
Kunne jorden stivnet til i denne tilstand, så hadde formasjonene blitt et
sidestykke til det såkalte Bad Lands i Nord Dakota, for et mere fortvilt styk
ke natur finnes neppe. Og dog var utraset verre å se til, for jorden forandret
form fra minutt til minutt.
Jeg ansa det jo for en selvfølge at jeg skulle begraves i en av disse omvelt
ningene.
Fra første stund var det en øredøvende dur, og om en tømmerstokk eller
en løsreven bjelke ble knust, var det bare som å brekke en fyrstikk. Men
til enkelte tider ble duren voldsom, når et landstykke på utkanten raste ned
i avgrunnen.
I blant kunne vi høre noen dyr brøle, men så stilnet det også av. Og så
kom det et menneskes nødsskrik, - et skrik om hjelp, så inntrengende at vi
for et øyeblikk glemte vår egen elendige stilling. Jeg så et par mennesker
i halvmørket, de var ikke langt fra oss - men så ble de borte. Jeg tror det
var vår skolelærer, Andreas Tessem og hustru, det er blitt meg fortalt at han
tok henne i sine armer og anbefalte seg i Guds varetekt. Det var en av deres
husfolk som kom fra det med livet.
Det begynte å lysne så pass at vi kunne orientere oss noe. Vi så da at vi
var flytt noen kilometer i sydvest, og vi befant oss hvor elveleiet hadde vært,
eller muligens på den andre siden. Hadde det sett håpløst ut for oss før, så
ble det verre nå. Rundt om oss til alle sider var det et hav av leirsuppe, far
ven var blågrå. Somme steder var den tykk så den nesten ikke rørtes, andre
steder var den tynn og rant som en elv i vårløsningen, og førte med seg stykker
av hustak og busker og til dels store trær.

----
478 RasB
----
Jeg hadde alt vært nede i denne sølen og var med nød og neppe kommet
fra det med livet. Jeg måtte vel kalle det med livet - hver gang jeg slapp fra
det, seiv om neste skritt var like farlig.
Nå kom også husbondfolkene til slik at vi ble fire mennesker på en liten
forhøyning av sand.
Bare et kort stykke fra oss var en stor haug av sand som vi nærmet oss,
og etter en liten stund kunne vi hoppe over på denne. Vi la da merke til at
denne haugen syntes å stå stille, mens de andre småflekkene av sand syntes
å flytte mot syd, eller for det meste forsvant i det store leirhavet. Av dette
trakk vi den slutning at denne haugen var så stor at den nådde fast bunn, og
for øyeblikket følte vi oss sikre.
Men det var også bare for et øyeblikk, for seiv om vi var forankret der
ute, så vokste leirhavet rundt oss, - sakte, men så übønnhørlig sikkert at vi
kunne nesten gjette oss til den tid det måtte være forbi med oss.
Vår lille holme var omtrent 6 fot høy og 30 fot tvers over, men den ble
mindre og mindre etter som tiden gikk.
Her var vi da fire mennesker omtrent som forliste sjøfolk. De klærne vi
hadde på var ikke stort annet enn det vi var iført da vi hoppet ut av sengen.
Vi frøs i morgentimene der ute, vårvinden strøk kaldt ned gjennom dalen,
og det var nesten ikke plass til å røre seg mot slutten.
Som jeg sto der og skalv, syntes jeg det blåste fra de snødekte fjelltoppene
der oppe ved Kjølen.
På de lave slettene som hadde vært sydsiden av elven, var alle tegn til liv
utslettet. De mange vakre hjem var sporløst forsvunnet av synskretsen. Leir
suppen hadde gjort sitt verk likeså sikkert som det verk Vesuv gjorde ved
Pompei.
Morgensolen begynte atter å sende sine stråler over åsene oppe i Vuku sogn.
Mot nordost hvor det store skredet var løsnet, og hvor gårdene Trøgstad,
Jermstad, Krag og Follo og mange andre hjem hadde vært, var det bare en
mørk truende leirvegg som reiste seg i horisonten.
Og til slutt på vestsiden lå gårdene Haga bare noen fot fra kanten av øde
leggelsen. Vi så folk der som dro avsted med krøtter. Vi skrek til dem, og
en gang var det en mann som stanset og så utover, men det var tvilsomt at
han så eller hørte oss. Og seiv om de så oss, så var de ikke i stand til å hjelpe.
Vi snakket ikke stort til hverandre der ute, men jeg tror våre tanker gikk
i samme retning.
Så hørte vi en kvinnes gjennomtrengende skrik, og så stilnet det av.
Så la jeg merke til noe som lignet en kvinneskikkelse langt oppe på nord
siden av oss. Det var fra den kant at leirsuppen strømmet i mot oss. Hva
kunne vel dette være? Var det et spøkelse med langt flagrende hår som kom
oss i møte? Eller var hjernen på meg blitt aldeles forstyrret i løpet av natten?

----
479 RasB
----
Det så ut som en kvinne som svingte frem og tilbake i strømmen. Men da
det kom nær til oss, fikk vi se det var en stor gran med roten til værs, og
de løse rottene omtrent 20 fot over vannet lignet flagrende hår.
Granen, som visstnok var fra Prestegårdens skog, strøk majestetisk forbi
oss, seiv om dens krone var langt nede i den lumske sølen. Noen få minutter
etter kom det et bord drivende så nær til oss at vi fikk fatt i det. Det var
visst avrevet av et hus som var gått under.
Om litt kom det flere slike bord, og de ble straks halt opp på vår lille holme
som nå bare ga plass nok til å stå stille. Nå hadde vi noen redningsplanker,
seiv om det bare var tynne bord.
Nå begynte leirsuppen å tykne noe, og den gikk ikke så fort som før. Så
tok vi de få bordene vi hadde og la dem, ett etter ett utover, det siste la vi
tvers over, slik at vi kunne gå forbi hverandre. Men det rakk ikke langt, og
så måtte vi ta de bord vi la ut først og flytte dem over på den andre enden.
Dette ble en vanskelig ting å greie, for leiret hang fast ved dem, og seiv vi,
om vi kom bort i den, så lignet vi på fluer i en sirupskanne.
Men vi holdt på med disse bordene og dro på dem, til dels ble noen av
dem borte, men så fant vi andre som sto på ende, eller drev med strømmen.
Somme steder var leiren så tynn at vi fikk gjøre krokveier for å unngå den,
andre steder var det en trestamme som kom oss til hjelp.
Slik holdt vi på til vi endelig kom på fast land ved gården Haga.
Det var ved syvtiden om morgenen. Vi lignet knapt folk, slik som vi så ut.
Først skrapte vi av oss leiren så godt vi kunne, så trakk vi på oss av de
klærne som gardens folk hadde kastet fra seg i sin flukt om natten. De passet
nok ikke, men det var jo en bagatell.
Så tok vi veien forbi Mo og opp til Prestegården. På denne veien kom vi
høyt opp så vi hadde en god utsikt over skredet. Jeg gikk fra de andre og
bort til kanten av den gapende avgrunnen. Nå kunne jeg se hvilket omfang
ødeleggelsen hadde tatt.
Hist og her så jeg et stykke av et hustak stikke frem, eller toppen av et
tre, og rundt om alt dette var det som et størknet hav av blågrå leire.
Mens jeg sto der, hørte jeg et svakt rop nede fra noensteds, som et siste
halvkvalt sukk lød det. Da gikk det opp for meg at jeg var redd. I flere timer
hadde jeg kjempet for livet der nede, og nå da jeg sto på solid grunn, skalv
jeg så jeg hakket tenner.
I Prestegården var noen flyktninger samlet. Kort etter vår ankomst dit, kom
man med en kvinne som var trukket opp gjennom taket på en av de nesten
begravede gårdene. - Hun var tilsmurt med leire fra topp til tå, men det var
liv i henne. Og hun ble visst bra igjen etter at hun ble av skrapet og vasket. 3
Etter å ha spist en solid frokost på Prestegården, gikk jeg de to norske mil
til mitt hjem på Inderøya. Ryktet om ulykken var allerede spredt, og noen

----
480 RasB
----
naboer kom for å fortelle mine foreldre at jeg var omkommet deroppe. Men
jeg var kommet dem i forkjøpet med den rette meddelelse. Og senere på kvel
den kom noen for å spørre etter slektninger som var bosatt der skredet gikk.
Disse folkene hadde vært våre naboer på Inderøya, men flyttet senere til Verdal
og bodde på Jermstad. Nå var de omkommet alle sammen. 4
Denne maidagen på min vei utover, stanset jeg ved den velkjente bakken
ved Roel, og så utover min gamle hjembygd. Den var vakker og trygg å se
til, og jeg bestemte meg for å holde meg borte fra Verdal.
Men uken etter var jeg der igjen. Og jeg så og hørte hvorledes bygden var
herjet: Først av det store skred og siden av elven, hvis leie var oppfyllt så
det dannet seg en stor innsjø ovenfor skredet. Jeg så hus som var omflødd
og løftet av grunnmuren, og av vestenvinden ført oppover dalen.
Jeg hørte om de 112 mennesker som var drept, om hele familier som var
utslettet av de levendes tall. Jeg hørte om de mange lik som fantes, og om
de mange som ennå sover i jorden der oppe. 5 Det var nød og savn, men også
hjelpsomhet hos folk. Verdal har sannelig hatt sine store dager, kanskje sor
gens dager har vært de største. 6
Tjenestejenten Mette Oline kom bort fra de andre, og bortsett fra at Lovisa
fant henne fastklemt under en stokk, så de henne aldri igjen. Hun ble heller
ikke funnet.»
Døde:
METTE OLINE OLSDATTER HALLEMSVALD, født 1876
Og som nevnt i Ole Hegdals beskrivelse, er hun ikke gjenfunnet.
Alle dyrene strøk med. Og husene ble fullstendig smadret. Bare en kom
mode ble funnet igjen. Den var til gjengjeld fullstendig uskadet. Og innholdet
i skuffene var på plass.
Det tok ikke lang tid etter at de hadde kommet i sikkerhet, før Tomas var
i virksomhet i redningsarbeidet. Omtrent med en gang han hadde fått på seg
tørre klær, var han i sving. Det var bare de færreste av dem som seiv hadde
seilt utfor, som torte å være med på dette. De fleste rømte til trygg grunn
og bivånet begivenhetene derfrå. Men slik var det ikke med Tomas.
Blant annet var han med nede i rasgropen og deltok i gjennomsøkningen
av Trøgstad skole. Han fant en del av sølvtøyet til Andreas og Edvarda Tessem.
Men mye av sin egen gard fant han ikke, hverken av hus eller jord. Bare
en stripe av jorden på Trøgstad store sto igjen langs den østre kanten av ra
set. Mesteparten av jorden på Trøgstad store hadde gått ut denne natten til
19. mai. Men i det store etterskredet 6. september gikk nesten alt av det som
hadde unngått det store raset, ut. Totalt forsvant 398,7 dekar av gardens are
al. Av dette var 260,9 dekar dyrket jord og 137,8 dekar skog og havning.
Dette tilsvarte 17/21 av arealet.

----
481 RasB
----
Jordverdien hadde vært 10.500 kroner før raset. Etterpå var den 2.000
kroner. Tilsvarende 8.500 kroner hadde gått med.
Eiendommen forøvrig var verdt 11.000 kroner før raset. Tapet ble satt til
9.000 kroner, slik at det bare ble igjen 2.000 kroner.
Etterpå
Tomas Arntsen Kvistad, Kjerstine og Lovisa var først noen dager på Stu
skin hvor Kjerstina og Lovisa hadde bodd før. Senere fikk de seg losji hos
en Sende på Strømmen på Inderøy a.
På Velferdskomitéens andre møte 21. juni 1893 fikk Tomas, eller Tomas
Trøgstad som han ble kalt da, utbetalt kr. 200 i støtte. Forslaget gikk ut på
kr. 300, men trolig var man på det tidspunkt usikker på hvor mye penger
man ville få til disposisjon, slik at beløpet ble redusert med 100 kroner.
Men litt senere samme år, 23. september, fikk han kr. 100 i forskudd av
erstatningen. Beløpet skulle benyttes til innkjøp av en ku som han hadde for
til, og en skinnfell.
I samlet erstatning fikk Tomas kr. 9.320,-.
En datter av Tomas fra hans første ekteskap, Ingeborganna, hadde tidlig
ere bodd på Trøgstad store. Men før raset hadde hun flyttet tilbake til Inder
øy a. Hun fikk kr. 200,- i erstatning.
Lovisa fikk kr. 330,-.
I 1895 ble sky Iden for Trøgstad store fastsatt slik:
Gårdsnr. 98, bruksnr. 1, Trøgstad store av skyld mark 12,50 et avtak for
20 år av mark 10,12, og deretter for bestandig et avtak av mark 9,62.
Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 3,49 for første halvår 1893.
I komiteforslaget for utdeling av jorden etterpå, ble mesteparten av det som
var blitt ødelagt, lagt til Staten. En mindre bit ble lagt til det som ikke var
blitt ødelagt. Totalt utgjorde dette 346 dekar fast mark. Av det gikk 16 %
eller 56 dekar til den opprinnelige eieren, mens 84 % eller 346 dekar tilfalt
Staten og ble en del av det som senere ble kalt Statsteig A.
Det ble således gjenvunnet et areal som var 52,7 dekar mindre enn det som
gikk tapt.
11895 kjøpte Tomas Råen i Sjøbygda. Han drev gården til han døde i 1914.
Kjerstine solgte Råen i 1914 til Anton Bjartnes. Hun døde i 1937.
Lovisa døde i 1960.
Ole Hegdal levde i Amerika. Han deltok aktivt i arbeidet blant norsk
amerikanerne.
Noter:
Dette var trolig Eleseus Ingvaldsen fra Fyksveet. Han hadde vært sammen med sin mor, Anne
Olsdatter, og søster, Liva Ingvaldsdatter, men hadde tatt sjansen på å komme seg til lands

----
482 RasB
----
nordover. Og det greide han også. Han kom seg i land ved Haga. Og en stund etterpå snakket
også Lovisa med de to kvinnene da torvstykkene de befant seg på, var så nære at de kunne
snakke med hverandre.
2 Fra en artikkel i Nord-Trøndelag historielags årbok 1933.
3 Det kan ha vært Serianna Olsdatter fra Hegstadstuggu. Hun ble trukket opp gjennom et hull
man brøt opp i taket for å få henne ut.
4 Dette var Gustav Stiklestads familie. De hadde bodd på Inderøya før de flyttet til Jermstad
vestre.
5 Dette tallet ble fastslått en god del senere enn da Ola Hegdal var på besøk i Verdal igjen. På
den tiden var man fullstendig i villrede med hensyn til hvor mange som var omkommet. Sist
i mai talte man faktisk om flere enn 120. Det offisielle tallet ble stående på 112, men et mer
korrekt tall er 116.
6 Dette ble skrevet i Minneapolis i Minnesota i mai 1933.

----
483 RasB
----
Fyksveet var egentlig en husmannsplass under Trøgstad lille. Opprinnelig
var det ftere Fyksveplasser. I 1865 var det hele fire stykker. I 1875 var det
to. I 1891 var det bare en. Men så begynner problemene å melde seg. Av
den grunn at Ove Nilsen Haugskott som foruten at han eide Krag hvor han
bodde, også eide Trøgstad lille, lå denne husmannsplassen under ham. Og
han bodde på gårdsnummer 106. Følgelig fikk Trøgstad lille samme num
mer som Krag, men bruksnummer 2. Dermed ble Fyksveet plassert som hus
mannsplass under gårdsnummer 106, bruksnummer 2.
Men ikke nok med det. På et kart som ble gitt ut i 1883, ble vel grunnlags
materialet for utydelig skrevet. Da kartet ble trykket, tolket man navnet Fyks
veet som Follosveet. Avstanden til Follo på kartet var bare et par centimeter.
Og det navnet ble satt på kartet. Dette har gitt grunnlag for at man i ettertid
delvis har kalt denne plassen for Follosveet, og delvis Follovald. Og det førte
blant annet til at i Stortingsproposisjon nr. 20/1895 om Verdalsraset er hus
mannen her oppført som bosatt på Follovald, Krag. Men det riktige er Trøg
stadvald, eller enda riktigere Lille Trøgstadvald.
Plassen lå på nordsiden av den gamle dalen etter Leiråa. Veien fra hoved
veien mellom Stiklestad og Vuku tok av ved Follo. Den gikk rett sydover
med Krag og Eklosvedjan på vestsiden. Fyksveet lå på østsiden av veien
akkurat der den svingte østover for å gå ned skråningen av det gamle dal
føret. Etter all sannsynlighet dannet veien østgrensen for Trøgstadvaldet. Be
liggenheten av Fyksveet tyder i hvert fall på det.
Som følge av at dette var en husmannsplass, er det ikke angitt noe areal.
I 1890 ble det sådd 0,33 hektoliter bygg og 1,33 hektoliter havre, og det
ble satt 4 hektoliter poteter.
Pr. 1. januar 1891 ble husdyrene tellet, og da var det 2 storfe, 1 sau og
4 høns der.
I 1893 er det oppført to besetninger, en under Ingvald Johannessen, og
en under Anne Olsdatter. Men disse var gift med hverandre. Ingvald hadde
1 ku og 3 småfe. Anne hadde 1 ku, 2 småfe og 1 gris. Tallet på høns er
ukjent. 1
Verdalsboka - 31

----
484 RasB
----
Folket
Ingvald og Anne kom til Fyksveet før 1865. De er oppført på denne plas
sen både i 1865, 1875 og 1891.
Da raset gikk, bodde følgende mennesker på Fyksveet:
- Ingvald Johannessen, husmann, 61 år
- Anne Olsdatter, kone, 49 år
- Liva, datter, tjener, 28 år
- Iver Anneus, sønn, snekker, inderst, 26 år
- Eleseus, sønn, elev, 21 år
- Arne Odinsen Frøset, dattersønn, 1 år
Ingvalds foreldre var Johannes Ellevsen Arstad og Marta Ellevsdatter.
Anne Olsdatter var fra Verdalsøra. Hennes foreldre var Ole Nilsen Opp-
emsvald og Lisa Haldosdatter.
Liva hadde en sønn med Odin Frøset. De var ikke gift, så hun og sønnen
bodde hjemme hos hennes foreldre. Odin Frøset var trolig identisk med den
Odin Frøset som var handelsmann. Han var fra Leka.
Iver Anneus, eller bare Anneus som han ble kalt, var på snekkerarbeid på
Volen 18. mai. Han ble tilbudt å overnatte der, men han ville hjem. Det var
bare et kort stykke å gå. Og det ble hans død.
Hva som hendte
Også for folkene på denne plassen kom raset overraskende. Det er derfor
litt vanskelig å avgjøre om plassen gikk ut i første eller andre del av raset.
Fyksveet kan ha gått ut sist i andre del, men det er like så sannsynlig at den
gikk ut forholdsvis tidlig i siste del.
Her overlevde tre mennesker, og en av de mest detaljerte og hjerteskjær
ende beskrivelser av hva som skjedde, har Liva Ingvaldsdatter gitt. 2
«Vi våknet av et forferdelig bulder, og jeg for i den største forskrekkelse
ut av sengen. Huset styrtet øyeblikkelig sammen, men jeg kom meg ut mellom
to av stokkene i veggen. Utenfor var vi alle samlet, far, mor, mine to voksne
brødre og barnet.
Men straks forsvant husrestene, og hele det stykket av jordskorpen hvor
vi sto, for med skredet ned i dalen. Det gikk med lynende fart forbi høye,
sorte leirvegger, inntil farten ble langsommere nede i dalbunnen.
Ennå holdt det torvstykket hvor vi befant oss, sammen. Men straks etter
delte det seg i to deler, slik at far, min ene bror og barnet ble på den ene,
og mor, min andre bror og jeg ble på det andre.
Vi ble på den måten skilt et stykke fra hverandre, men dog ikke svært langt.
En stund etter kom vi i sterkere fart igjen, og jeg så at det andre torvstykket
ble sønderrevet. Far og min bror falt på kne og ropte til Gud om hjelp i sin

----
485 RasB
----
nød. Men straks etter sank de ned i leiren som lukket seg over dem. Jeg så
en hand stikke opp, og så forsvant alt.
Straks etter stanset vi, men vi visste ikke hvor vi var. Landskapet var så
fullstendig forandret at jeg ikke kjente meg igjen.
Vi var omtrent 2 å 300 alen fra fast land på sydsiden av dalen, over alt
omgitt av den bløte leirsuppen hvor vi ikke våget oss ut på.
Det var dog enkelte fastere partier nordover, og min bror forsøkte å nå
fast grunn i den retningen. Han bega seg i vei, og jeg tapte ham snart av
syne og har først nå fått høre at det lyktes ham å redde seg til Hagagården. 4
Vi frøs forferdelig om natten da vi var i bare linnetet og våte og tilsølet
av leirmassen. Mor led særlig meget av kulden. Hun måtte legge seg på mar
ken, og jeg rev opp mose og la omkring henne, og jeg tror endog at hun sov
litt en stund.
Vi skrek av og til og ropte om hjelp, og folk var også nede og så over
til oss. Men de så antageligvis ingen råd for å redde oss, før kavalleristene
kom om ettermiddagen og under ledelse av en offiser begynte å bære materi
aler og bygge bro.
Vi ble reddet omtrent klokken 4, og straks etter ble en pike fra naboplassen
som sto i leiren et stykke fra oss, reddet. 5
Jeg glemmer aldri den stund da jeg var vitne til min fars og brors døds
angst og så dem bli levende begravet i jordmassen.
Mor frøs tærne fordervet. Men nå er hun bedre da hun er under doktor
behandling.»
Både Liva og hennes mor ble brakt til et provisorisk sykehus som var blitt
opprettet på Øvre Skjør dal.
Som det gikk frem av Livas beretning, berget også hennes bror. Det var
Eleseus. Broren som omkom, var Iver Anneus.
Døde:
INGVALD JOHANNESSEN FYKSVEET, født 1821
IVER ANNEUS INGVALDSEN FYKSVEET, født 1867
ARNE ODINSEN FYKSVEET, født 1892
Ingvald ble gjenfunnet på sydsiden og ble begravet på Lysthaugen 4. juni.
Dattersønnen Arne Odinsen ble funnet i april året etter. Han ble begravet
på Lysthaugen samme måned. Begge to ble jordfestet 19. mai 1894.
Iver Anneus ble ikke gjenfunnet. Men det drev i land et lik av en manns-
person på Ytterøya senere, og man mener at det var han. Dette liket ble be
gravet der.
Alle husdy rene strøk med.
Jorden som gikk med, ble regnet sammen med den jorden som gikk tapt
under Trøgstad lille.

----
486 RasB
----
Etterpå
Anne Olsdatter ble tildelt en erstatning på kr. 950. Forslaget gikk ut på
kr. 1.150. Hun fikk 100 kroner i forskudd.
Eleseus Ingvaldsen fikk kr. 120. Han kalles fremdeles for elev. Han fikk
60 kroner i forskudd.
Liva Ingvaldsdatter fikk kr. 250, og av det fikk hun 50 kroner i forskudd.
Det ser ut til at de gjenlevende delvis benyttet etternavnet Trøgstad.
Anne Olsdatter bodde i 1900 på Maritvoll lille på Verdalsøra sammen med
en datterdatter, Ingrid Amalie Trøgstad. Hun var Livas datter, og var født
i 1895. Anne døde i 1907.
Liva Ingvaldsdatter giftet seg ikke. Hun var budeie på Slottet (Haug) i 1900.
Hun døde i 1902.
Eleseus Ingvaldsen Trøgstad ble gift tre ganger, første gang i 1899 med
Inga Marie Mortensdatter Sundnes, andre gang i 1906 med Maren Anna
Lorntsdatter Grande fra Røra, og tredje gang i 1916 med Maren Eline
Ingvardsdatter Lund. Han var bygartner i Trondheim. Han døde i 1950.
Noter:
I de offisielle listene er Ingvald og Anne ført opp hver for seg. Anne er ført opp som hus
mannsenke under Krag. Men enke ble hun ikke før etter raset. Hvorfor de to er ført opp hver
for seg, er ikke oppgitt. Muligens har det sammenheng med at listene ble satt opp etter raset.
Denne beskrivelsen ble gitt til Dagspostens medarbeider umiddelbart etter raset. Den er blitt
gjengitt flere steder etterpå.
1 alen = 0,60 meter. De befant seg altså omkring 150 meter fra land.
Dette ble skrevet 21. mai.
Det var Hanna Olausdatter fra Trøgstad lille søndre.

----
487 RasB
----
Østgård er opprinnelig en av Sundbygårdene. Men allerede på 1500-tallet
ble navnet forvrengt fra «øverste gården i Sundby« til det navnet den har i dag.
Mot nord grenset gården mot Melby. Mot øst lå høydene med Melbygraven
som ikke ble berørt av raset. Mot syd lå Sundby østre. Men valdet strakte
seg nordvestover ut på det elvenesset Verdalselven dannet da den gjorde sin
sving mot nord under Eklomelen. Denne delen av valdet var lavtliggende.
Det fantes visstnok ingen husmannsplasser på Østgårdsvaldet ute på dette
nesset.
Østgård var før utraset en rimelig stor gard. Etter raset ble arealet bereg
net til å ha vært 410,41 dekar. Da ble imidlertid en del skog som lå utenfor
det berørte området, ikke tatt med. Av dette var 185,92 dekar dyrket jord.
144,98 dekar var skog, 59,1 dekar var eng, 16,82 dekar var annen udyrket
mark, mens 3,59 dekar var veier og bebyggelse.
Matrikkelskylden var 30 mark 07 øre.
Utsæden var i 1890 3,5 hektoliter bygg, 18 hektoliter havre og 18 hekto
liter poteter. Det fantes en kjøkkenhage på 1 ar. Videre fantes det på gården
1 radsåmaskin, 1 fire-hjult og 4 to-hjulte vogner.
1. januar 1891 var det 2 hester, 9 storfe, 18 sauer, 8 geiter, 3 griser og
11 høns på gården.
Hvor stort tallet på husdyr var i 1893, er ukjent, men trolig var det nokså
likt antallet i 1891. Men ingen dyr gikk tapt i raset.
Folket
Ole Olsen Lunden kjøpte Østgård i 1875. Han var da gift med Oline Ols
datter. Oline døde i april 1893, altså en måned før raset. Når det står i de
offisielle listene at Ole Olsen bodde på gården sammen med sin kone da raset
gikk, er det feil.
Da raset gikk, bodde han sammen med 1 barn og 3 tjenere på gården.
- Ole Olsen, gårdbruker, 61 år
- Ole Olsen, sønn, 18 år
- tre tjenere
Ole Olsen var født på Lunden. Hans foreldre var Ole Olsen og Marta Ols
datter Lunden.

----
488 RasB
----
Østgård ligger inneklemt mellom Melby og Sundby østre. Valdet nådde ned
til elven mellom Hagaenget og Melbynesset. Denne smale kilen ble over
slammet av leirsuppe.
Oline Olsdatter var fra Breding. Hennes foreldres navn var Ole Olsen og
Kirsti Olsdatter Breding.
Hvem de tre tjenerne var, har det ikke lyictes å finne ut.
Hva som skjedde
Østgård lå sammen med Sundby østre og Sundby vestre på et terrassetrinn
godt over det nivå rasmassene nådde. Husene her var derfor aldri truet.


----
489 RasB
----
Men den delen av valdet som lå nede på
den laveste elvesletten, ble fullstendig
overslammet. På det dypeste er det her tale
om en mektighet av leirmasse på mer enn
10 meter. Heldigvis lå det ingen hus
mannsplasser her nede.
Sønnen på Østgård, Ole Olsen, har gitt
en beskrivelse av hvordan han opplevde
redselsnatten: 1
«Jeg våknet ved 1/2 2 om natta ved at
noen kastet småstein på loftsvinduet. Da
jeg så ut, sto ei blodig, halvt påkledd kone,
Guruanna Mikkelsen, nede i gården. Hun
ropte opp og ba meg redde barna sine, som
lå nede i leirmassene. Mannen var borte
på arbeid, så hun hadde vært alene heime oUne oisdatter Østgård. Hun
med 4 barn da raset kom. Med übendig døde t apri i 1893, altså før raset.
kraft ble stua ført av sted inntil den brakk jrolig er gutten Ole Olsen d.y.
tvert over. Senga med Guruanna og det
minste barnet drev ut gjennom veggen og fløt på leirsuppa helt til den tørnet
mot fast grunn nedenfor Østgård. Der kvelvet senga, og Guruanna mistet bar
net som ble borte. Seiv kom hun seg i land og prøvde etter beste evne å finne
barna, men måtte snart gi opp letinga og springe opp til gården etter folk.
Da jeg kom ut etter å ha fått på meg litt klær, gikk hus og trær med hurtig
togsfart ned gjennom dalen. Røyk, larm og ei underlig lukt fulgte raset. Straks
jeg kom ned til leirsuppa, hørte jeg barneskrik fr a husrester nede i gjørma,
men senere ble det stille. Jeg prøvde etter alle mater å komme ut til stedet,
men leira ble for dyp. Og således måtte jeg gå heim med uforrettet sak. Men
jeg fortalte ikke mora hva jeg hadde hørt.
Heime var stua full av folk som hadde kommet seg fra raset med livet i
behold. De hadde lite klær på seg, og således måtte vi finne fram de klær
vi kunne unnvære. Snart var redningsarbeidet i full gang over alt. Innen kvel
den kom hadde vi funnet alle fire barna til Guruanna, men alle var døde.
Lenger nede reddet vi en mann som satt på mønet av stua si. Det var bonden
Ove Haugskott på gården Krag. Det var forresten ikke lenge siden Haugskott
hadde kjøpt denne eiendommen. Den tidligere eier skjønte at grunnen var
usikker, da jernstauren en gang forsvant ned gjennom jorda av egen tyngde.
Og dette var årsakene til at gården ble solgt. 2
Det viste seg oftest at de som hadde kommet seg opp på lofta ble reddet.
En berget seg således med å gå opp gjennom murpipa. Enkelte hus gikk ganske
hele med raset, mens andre ble knust til pinneved eller forsvant i dypet.


----
490 RasB
----
Ole Olsen Østgård d.y. og Marta
Johannesdatter Volen. Hun var på Volen
da Vukusjøen dannet seg.
Etterpå
Sel ve raset varte knapt 1/2 time,
men virkningen var forferdelig.
Over alt hørte vi folk som ropte
om hjelp, og skrik og brøl fra
dyr. Ja, også fra undergrunnen
- fra begravede hus, hørtes rop,
hanegal og raut av dyr.»
Østgård fikk ødelagt et areal
på 157,5 dekar. Av dette var
98,4 dekar dyrket jord og 59,1
dekar eng.
Dette utgjorde 11/20 av den
gamle verdien.
Jordverdien før raset ble satt
til kr. 10.000. Verdien etter ska
den ble satt til kr. 4.500. Tapet
var således på 5.500 kroner.
Eiendommen ellers sto i kr.
12.500. Her ble skaden satt til
kr. 6.000, slik at det som ble
igjen, var verdt kr. 6.500.
Som nevnt ovenfor, kom ingen av folkene på gården til skade. Det vil si,
de fikk ingen fysiske skader, men hvor vidt hendelsen ga seg utslag i nervø
sitet og lignende i ettertid, er ukjent.
Ole Olsen Østgård fikk etterpå kr. 3.130 i erstatning.
Han fikk ikke noe forskudd. Men i Forvaltning skomitéens protokoll står
det 31. januar 1894 at han 19.7 hadde søkt om en tildeling på kr. 190 til inn
kjøp av mat. Han hadde fått kr. 100. Nå ble det bestemt at disse 100 kronene
skulle være en gave.
I 1895 ble skylden fastsatt slik for Østgård:
Gårdsnr. 128, bruksnr. 1, Østgård av skyld mark 14,19 et avtak for 20
år av mark 7,80, og deretter for bestandig et avtak av mark 7,02.
For denne gården medførte det en reduksjon av veiskatten på kr. 2,69 for
første halvår 1893.
Jorden som ble ødelagt, ble delt i tre teiger. Totalt utgjorde det ødelagte
arealet 157,5 dekar. To teiger ble utlagt til eieren. En liten teig lå ved den
urørte jorden. En annen teig lå vest for jorden til Sundby østre ved ferge
veien. Denne teigen kaltes Hamlenteigen. Tilsammen utgjorde disse to 137,5
dekar. Av dette var 17 dekar elvebredd og sandører. I tillegg kom 17,5 dekar


----
491 RasB
----
Østgård sett fra sy døst i 1929.
Foto: Henning Anderson
elveleie. Staten fikk utlagt 20 dekar i det som ble kalt Triangelet. Dette ble
senere en del av Statsteig A.
Ole Olsen Østgård overdro gården i 1900 til sin sønn som også hette Ole
Olsen Østgård.
Ole Olsen den eldre døde i 1901.
Ole Olsen den yngre giftet seg med Marta Johannesdatter Volen. Han døde
på Østgård i 1966.
Noter:
1 Dette er et intervju med Ole Olsen Østgård gjort av Arnolf Lyngstad. Intervjuet ble trykket
i Bakketuns julehefte 1953. Her er bare gjengitt Ole Olsens opplevelser.
2 Det var Johan Gran som var på Krag før Ove Haugskott. Men han eide ikke gården. Eieren
var Anton B. Monrad. Men Johan Gran var muligens leilending der.


----
492 RasB
----
ANDRE GARDER SOM FIKK SKADER VED RASET
Rundt leirsjøen lå en rekke garder som fikk skader på sin jord, men som
ikke er tatt med blant de gårdene som er behandlet hver for seg. Årsakene
kan være at skaden var så pass liten, eller at gårdene ikke ble ansett for å
være i fare.
I det etterfølgende vil de bli behandlet summarisk i rekkefolge av matrik
kelnumrene.
Fæby 23.1
Eier av Fæby var Martin Eggen. Før ulykken var han varaordfører, men
etter at ordføreren, Andreas Tessem, omkom, måtte Martin Eggen overta dette
vervet.
Fæby fikk ødelagt 408 dekar jord ved overslamming. Av dette var bare
14,3 dekar dyrket jord. Resten, 393,7 dekar, var skog. Og skogen var stort
sett olderskog.
Jordverdien før raset sto i kr. 22.500. Skaden ble vurdert til kr. 4.500,
slik at den nye verdien ble kr. 18.000.
Eiendommen forøvrig ble satt ned med kr. 3.900 fra kr. 25.000 til kr.
21.100.
Skyldfastsettelsen i 1895 ga følgende resultat for Fæby:
Gårdsnr. 23, bruksnr. 1, Fæby av skyld mark 25,89 et avtak for 10 år av
mark 5,18.
Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 1,79 for første halvår 1893.
Overslammingen medførte ingen grenseforandringer for gården, og ingen
ting ble overtatt til utlegging etterpå.
Martin Eggen ble tildelt en erstatning på kr. 2.160.
En husmannsplass under gården fikk også noe skade. Husmannen der, Ole
Iversen, ble etterpå tilkjent kr. 200 i erstatning. Forslaget gikk ut på kr. 150.
Estvoll, Fæby 23.3
Dette var en utskilt part av Fæby. Eier i 1893 var Sefanias Sevaldsen.
Denne gården fikk ødelagt et mindre stykke utmark på 19,7 dekar.
Jordverdien ble satt ned med kr. 200 fra kr. 1.500 til kr. 1.300.
Eiendommen forøvrig sto før ulykken i kr. 1.700. Skaden ble satt til kr.
120, slik at den nye verdien ble kr. 1.580.
I 1895 ble skylden fastsatt slik:

----
493 RasB
----
Gårdsnr. 23, bruksnr. 3, Estvoll av skyld mark 1,74 et avtak for 10 år av
mark 0,23.
Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 0,08 for første halvår 1893.
For skaden fikk Sefanias Sevaldsen kr. 290 i erstatning. Han fikk 50 kroner
i forskudd.
Holmsveet, Haug 24.5
Holmsveet var en av de mange partene gården Haug var blitt delt inn i 1783.
Senere ble Holmsveet ytterligere delt, og denne parten ble kalt Holmsveet
vestre.
Eier i 1893 var J. Skavhaug.
Heller ikke Holmsveet vestre fikk noen skade som følge av overslamming.
Derimot besto skaden i de folger elven gjorde da den var på vei inn i Kvisla.
Blant annet ble veien ødelagt.
Dette medførte ingen reduksjon av sky Iden.
Men J. Skavhaug fikk kr. 80 i erstatning. Hele beløpet ble betalt ut som
forskudd.
Hegstad 31.1
Hegstadvaldet ble ikke så lite berørt av leirmassene. Deler av dette valdet
lå nemlig nede på elvesletten.
Eier av Hegstad i 1893 var Anneus Ellefsen Hegstad.
De arealene som ble ødelagt, utgjorde en så pass stor del av jorden at det
ble foretatt fullstendige beregninger av arealene før raset.
Totalarealet var 462,3 dekar. Av dette var 257 dekar dyrket jord, 127 dekar
skog, 52,85 dekar annen udyrket mark, 21,7 dekar eng, og 3,75 dekar veier
og bebyggelse.
Arealet som ble ødelagt var på 159,5 dekar. Hele 137,8 dekar av dette var
dyrket mark. 21,7 dekar var eng.
Inne på dette området lå husmannsplassen Hegstadstuggu som ble fullsten
dig begravet. (Se under Hegstadstuggu.)
Dette medførte en avfelling av sky Iden i 1895:
Gårdsnr. 31, bruksnr. 1 Hegstad av skyld mark 18,91 et avtak for 20 år
av mark 9,45, og deretter for bestandig et avtak av mark 8,51.
Det ga en reduksjon av veiskatten på kr. 3,26 for første halvår 1893.
Etterpå fikk eieren utlagt hele det ødelagte arealet. I tillegg lå 17 dekar
som elveleie.
Elven representerte en stor fare mot valdet, og det ble i tiden som fulgte
foretatt en hel del forbygninger langs denne strekningen.
Anneus Ellefsen fikk kr. 3.100 i erstatning. Han fikk kr. 500 i forskudd.
På kåret på Hegstad bodde Oline Olsdatter. Hun fikk en erstatning på

----
494 RasB
----
kr. 200. Videre ble hun foreslått en årlig livrente på kr. 200. At hun fikk
en årlig livrente, skyldtes at det ville bli vanskelig for eieren av gården å
oppfylle kårforliktelsene da så store arealer med dyrket jord gikk tapt.
En Guruanna, trolig Olsdatter, var tjener på Hegstad. Hun fikk kr. 100
i bidrag.
Nessmoen 118.2
Nessmoen var en liten eiendom som var blitt skilt ut fra Ness vestre i 1877.
Eiendomsforholdene her var noe innfløkt. Eiendommen var delt i to. Den
ene delen lå øst for Ness mellom ovenfor Leirfallaunet. Den andre delen som
ikke var sammenhengende med resten av eiendommen, lå nede på sletten,
antageligvis helt ved elven.
Eier av Nessmoen i 1893 var Johannes Roaldsen. Det var forøvrig han
som kjøpte bruket i 1877.
Etter ulykken ble arealet fastslått å ha vært tilsammen 68,05 dekar. Av dette
var 63,69 dyrket mark, 3 dekar eng, og 1,36 dekar veier og bebyggelse.
Matrikkelskylden var 1 mark 60 øre.
Husene på gården ble overhodet ikke berørt. Til det lå de for høyt oppe
i terrenget. Derimot ble hele den biten som lå nede på elvesletten, dekket
av tykke leirlag. Dette omfattet 34,5 dekar av den dyrkede jorden. Biten på
3 dekar eng forsvant også.
Dette tilsvarte 1/2 av arealet.
Før ulykken var jorden verdsatt til kr. 1.720. Skaden tilsvarte akkurat halv
parten, kr. 860.
Eiendommen forøvrig fikk et noe mindre tap. Før skaden sto den i kr. 2.200.
Etterpå var den verd kr. 1.300, slik at tapet utgjorde kr. 900.
I erstatning fikk Johannes Roaldsen kr. 670. Han fikk 100 kroner i forskudd.
I 1895 ble skylden avfelt slik:
Gårdsnr. 118, bruksnr. 2, Nessmoen av skyld mark 1,60 et avtak for 20
år av mark 0,80, og deretter for bestandig et avtak av mark 0,70.
Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr, 0,28 for første halvår 1893.
Den ødelagte jorden var 37,5 dekar. 32,4 dekar ble utlagt til eieren igjen.
Dette var 5,1 dekar mindre enn hva som ble ødelagt. Jorden lå på begge sider
av Jåmtlandsveien.
Skjerdal østre 120.1
Bare mindre deler av denne eiendommen ble berørt av skredet. Husene
lå i trygg avstand fra leirflommen. Eier i 1893 var lærer Anders Balgård.
Anders Balgård kom i kraft av sin posisjon i bygden til å spille en meget vik
tig rolle i det arbeidet som måtte utføres etter raset. Han var blant annet med
lem av den utdelingskomitéen som hadde ansvaret for sydsiden av elven.
Bare 9,8 dekar eng ble overslammet.

----
495 RasB
----
I brøk ble dette beregnet til 1/33.
Dette medførte et verdifall av jorden på 150 kroner fra kr. 5.000 til
kr. 4.850.
Gården ellers gikk også ned med kr. 150 fra kr, 6.200 til kr. 6.050.
Sky Iden ble fastsatt slik i 1895:
Gårdsnr. 120, bruksnr. 1, Skjørdalen østre av skyld mark 6,25 et avtak
for 20 år av mark 0,19, og deretter for bestandig et avtak av mark 0,17.
Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 0,07 for første halvår 1893.
Jordtapet på 9,8 dekar ble nesten i sin helhet tilbakeført til eieren. Anders
Balgård fikk utlagt 9,4 dekar. Dette var 0,4 dekar mindre enn hva han hadde
mistet. Men han fikk 0,6 dekar av den ødelagte jorden til Ness østre.
I erstatning fikk han kr. 80.
Bjørken 121.1 - Hammelen 123.1
Eier av Bjørken i 1893 var Martin Toresen. I likhet med naboen på Skjør
dal østre var Martin Bjørken en betrodd mann i bygden, og han deltok aktivt
i hjelpearbeidet etter raset.
Martin Bjørken fikk varsel om raset på en noe merkelig måte. 1 En av hans
slektninger, Ole Andersen Hagahammelen, hørte lyden fra raset. Han trodde
at det var en oppfyllelse av spådommen om at Bjørkvatnet skulle bryte gjen
nom og komme som en flodbølge ned mot Nessbygden. Han kommanderte
sin familie om å komme seg i sikkerhet. Seiv sprang han bort til husmanns
plassen Skruddu under Bjørken.
Ole Lassesen Skruddu som også hadde hørt denne spådommen om Bjørk
vatnet, la i vei sammen med Ole Andersen for å varsle på Bjørken. Kom vatnet,
ville også Bjørken bli tatt, mente de.
Men Martin Bjørken trodde ikke noe på dette, og da han hørte at den sterke
lyden kom fra motsatt retning, sprang han ut på kanten for å se. Og dermed
så han raset. De to kållene sprang imidlertid til skogs, for de var fullstendig
overbevist om at det var Bjørkvatnet som var på vei nedover. Først langt
på dag fant man dem inne i skogen, fullstendig forstyrret.
Martin Bjørken hentet ut to hester og sendte sine to sønner, Teodor som
var 17 år, og John som var 10 år, for å varsle der Martin mente faren var
størst. Teodor skulle ri til Lunden, og John skulle ri til Ness østre.
Ingen kom frem før rasbølgen hadde tatt husene.
John fortalte at han hadde kommet frem til Tjyvhaugberget ved Skjørdal
da rasbølgen tok Ness. Han snudde derfor og red tilbake.
Martin seiv dro øyeblikkelig ned til leirsjøen for å hjelpe folk som var tatt
av raset. Og blant andre fikk han familien til Ole Andersen velberget i land.
De hadde ikke rukket å komme seg unna før leirbølgen fylte huset.
I mens hadde de folkene som var igjen på Bjørken satt i gang forberedelser

----
496 RasB
----
for å hjelpe folk. Ute i badstuen ble det fyrt opp og gjort klart til vasking
av folk. Og også inne på kjøkkenet ble det satt inn et sauekar som ble benyt
tet til vasking av halvdøde mennesker.
Det var etter en tid fullt over alt. 9 - 10 mennesker ble tatt inn og vasket.
Og klær ble delt ut, for alle var bare iført nattklærne.
Martin sto på hele dagen og flere dager videre fremover. Han var som nevnt
ovenfor, en av bygdens mest betrodde menn, og han fikk ansvaret for orga
nisering av hjelpearbeidet i denne delen av bygden.
I beretningene om hva som ble iakttatt 18. mai vedrørende at elven var
leirfylt og grå, omfatter dette også et par smågutter fra Bjørken. En av gutt
ene var liten. Det var den ovenfor nevnte John. Den andre var den 17 år
gamle Teodor. Det var disse to som var nede ved elven for å prøve fiske
lykken. De skulle sette reiver eller vader. Men elven var så full av leire at
de måtte gi det opp. John fortalte at den var tykk som graut.
Martin Bjørken eide også en del av Sundbyaunet. Også denne eiendom
men kaltes Hammelen. Dette var imidlertid Sundbyhammelen. Den andre var
Hagahammelen. Ved beregningen av skaden ble ikke Bjørken og Hammelen
skilt fra hverandre, slik at det ikke er mulig å fastslå hvor mye av hver enkelt
som ble ødelagt. Men Hammelen var fullstendig dekket av tykke leirlag.
Alt i alt ble 101,4 dekar dekket. Av dette var 62 dekar dyrket jord, og 39,4
dekar var eng.
Dette utgjorde 2/11 av jorden
Jordverdien var før ulykken kr. 11.050. Skaden ble satt til kr. 2.000. Igjen
var da kr. 9.050.
Resten av eiendommen var verd 14.000. Her ble skaden taksert til kr. 2.000,
slik at det sto kr. 12.000 igjen.
Ved avfellingen i 1895 ble de to deiene vurdert hver for seg:
Gårdsnr. 121, bruksnr. 1, Bjørken av skyld mark 12,51 et avtak for 20
år av mark 2,24, og deretter for bestandig et avtak av mark 2,05.
For Bjørken ga dette en reduksjon av veiskatten på kr. 0,79 for første halvår
1893.
Gårdsnr. 123, bruksnr. 1, Hammelen av skyld mark 1,21 et avtak for 20
år av mark 1,21, og deretter for bestandig et avtak av mark 1,09.
For Hammelen betød dette en reduksjon av veiskatten på kr. 0,42 for første
halvår 1893.
Det tapte arealet utgjorde 101,4 dekar. Tilbakeført ble 77 dekar, altså 23,4
mindre enn det som ble ødelagt.
Martin Toresen Bjørken fikk kr. 1.500 i erstatning.
Kårkona på gården, Lorentse Johnsdatter, fikk også 100 kroner i erstat
ning. Det ble også utbetalt et forskudd på kr. 25. Videre ble hun foreslått
en årlig livrente på kr. 100.

----
497 RasB
----
Leirfallkålen østre 259.1
Dette var en av de tre partene Leirfallkålen var delt inn i. Denne parten
ble ikke berørt i noen særlig stor grad. Husene lå nøyt oppe på en bakke og
var ikke utsatt i det hele tatt.
Eier av gården i 1893 var Mikal Pedersen. I likhet med flere andre i dette
nabolaget kom Mikal Kålen til å spille en viktig rolle i administrasjonen av
hva som skjedde i de nærmeste dagene etter raset.
15,7 dekar areal ble ødelagt. 3,9 dekar var dyrket jord. 11,8 dekar var
skog og havning.
Dette tilsvarte 1/14 av gården.
Verdifallet av jorden ble kr. 200 fra kr. 2.800 til kr. 2.600.
Eiendommen forøvrig fikk et tilsvarende verdifall fra kr. 4.500 til kr. 4.300.
Sky Iden ble avfelt på følgende måte i 1895:
Gårdsnr. 259, bruksnr. 1, Leirfallkålen østre av skyld mark 3,13 et avtak
for 20 år av mark 0,22, og deretter for bestandig et avtak av mark 0,21.
Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 0,08 for første halvår 1893.
Denne skaden ga ikke grunnlag for større erstatningsutbetaling enn kr. 150
til Mikal Pedersen Kålen.
Av det ødelagte området på 15,7 dekar ble 15 dekar tilbakeført til gården.
Dette var 0,7 dekar mindre enn hva som hadde gått tapt.
Leirfallkålen mellom 259.2
Som navnet sier var dette den midterste av de tre partene Leirfallkålen var
delt inn i. På denne lå husene lavere enn Leirfallkålen østre, men ikke så
lavt at leirmassene nådde opp til dem. Det var dog ikke tale om så veldig
mange metrene i avstand.
Eier i 1893 var kirkesanger og lærer Erik Larssen.
Også Erik Larsen ble en meget benyttet mann i arbeidet etter raset. Han
ble etter tillatelse fra skoledirektøren tatt ut av sin jobb som lærer og brukt
til å administrere hjelpearbeidet på sydsiden av elven.
5,9 dekar dyrket jord, 3,9 dekar eng og 5,9 dekar skog og havning, tilsam
men 15,7 dekar, ble dekket av leire.
I og med at gården bare var av beskjeden størrelse, utgjorde dette 1/5 av
arealet.
Jordverdien hadde før raset vært kr. 1.650. Tilsvarende kr. 330 gikk tapt,
slik at det ble igjen jord til en verdi av kr. 1.320.
Eiendommen forøvrig ble gitt et verditap av kr. 350 slik at den gikk ned
fra kr. 2.200 til kr. 1.850.
Erik Larsen fikk kr. 180 i erstatning for sitt tap.
Skylden ble avfelt i 1895 slik:
Gårdsnr. 259, bruksnr. 2, Leirfallkålen mellom av skyld mark 1,94 et av-

----
498 RasB
----
tak for 20 år av mark 0,39, og deretter for bestandig et avtak av mark 0,34.
Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 0,13 for første halvår 1893.
Den ødelagte jorden ble utlagt i sammenheng med det som var igjen til
eieren. Det tapte arealet var 15,7 dekar. Det tilbakeførte var på 15 dekar,
altså 0,7 dekar mindre.
Leirfall østre 260.1
Bare mindre deler av dette valdet nådde ned til elvesletten. Følgelig ble
skadene bare begrenset.
Eiere av Leirfall østre i 1893 var Sefanias og Gustav Ellingsønner. Begge
disse utmerket seg i redningsarbeidet på en slik måte at de ble tildelt rednings
medaljen for sin innsats. (Se under Redningsarbeidet og Medaljer.)
Gården mistet et areal på 25,6 dekar. Av dette var 20,7 dekar dyrket jord
og 4,9 dekar eng.
I brøk ble dette beregnet til 1/19 av arealet.
Før raset hadde jordverdien vært kr. 8.200. Tapet ble satt til kr. 915. Den
nye verdien ble således kr. 7.285.
Eiendommen forøvrig sto i kr. 10.200. Den ble satt ned med kr. 950 til
kr. 9.250.
Sefanias og Gustav fikk kr. 480 i erstatning.
I 1895 ble sky Iden fastsatt slik:
Gårdsnr. 260, bruksnr. 1, Leirfall østre av skyld mark 11,90 et avtak for
20 år av mark 1,32, og deretter for bestandig et avtak av mark 1,20.
Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 0,46 for første halvår 1893.
Den ødelagte jorden på 25,6 dekar ble med unntak av 2,1 dekar, altså 23,5
dekar, utlagt til eierne sammenhengende med resten av jorden.
Leirfall vestre 261.1
Leirfall vestre hadde et noe større areal nede på elvesletten. Deriblant hadde
den to husmannsplasser der. Disse het begge to Brugjerdet. Begge ble øde
lagt. (Se under Brugjerdet I og Brugjerdet II.) Jorden som ble ødelagt, til
hørte imidlertid Leirfall vestre.
Eier av gården i 1893 var Peder Ellingsen.
Arealet som gikk med var 104,3 dekar. Av dette var 68,9 dekar dyrket
jord, 15,7 dekar eng og 19,7 dekar skog og havning.
Dette tilsvarte 1/4 av jorden.
Denne skaden førte til et verditap av jorden på kr. 3.200 fra kr. 12.800
til kr. 9.600.
Eiendommen forøvrig falt også med kr. 3.200 fra kr. 16.000 til kr. 12.800.
For tapet fikk Peter Ellingsen kr. 1.600 i erstatning.
Som følge av dette ble skylden redusert slik i 1895:

----
499 RasB
----
Gårdsnr. 261, bruksnr. 1, Leirfall vestre av skyld mark 18,77 et avtak for
20 år av mark 4,69, og deretter for bestandig et avtak av mark 4,19.
Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 1,62 for første halvår 1893.
Jorden ble tilbakeført i to teiger til eieren. Disse lå sammenhengende med
det som ikke var blitt ødelagt. Totalt ble 104,3 dekar dekket av leirmassene.
Utlagt ble 95 dekar, altså 9,3 dekar mindre enn det tapte.
Vinne 262.1
I likhet med de andre gårdene oppe på denne terrassen var Vinne aldri ut
satt seiv om ryktene, da de florerte som verst, ville ha det til at elven kom
til å grave ut hele terrassen.
Eier av Vinne var Olaus Ellingsen. Han og hans to brødre på Leirfall østre
deltok med livet som innsats i redningsarbeidet. For dette ble alle tre tildelt
redningsmedaljen. (Se under Redningsarbeidet og Medaljer.)
Bare en mindre del av gården lå nede på elvesletten. Tilsammen ble 54,1
dekar overslammet av leire. Av dette var 29,5 dekar dyrket jord. 24,6 dekar
var eng.
1/8 av jorden gikk med.
Jordverdien var før raset kr. 8.650. Tapet ble satt til kr. 1.080. Igjen sto
det da kr. 7.570.
Verditapet forøvrig ble satt til kr. 1.100. Dermed sank verdien fra kr. 11.500
til kr. 10.400.
Olaus Vinne fikk kr. 650 i erstatning.
Skylden fikk følgende forandring i 1895:
Gårdsnr. 262, bruksnr. 1, Vinne av skyld mark 12,22 et avtak for 20 år
av mark 1,53, og deretter for bestandig et avtak av mark 1,38.
Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 0,53 for første halvår 1893.
Av den skadede jorden på 54,1 dekar ble 49,5 dekar utlagt til gården. Dette
var 4,6 dekar mindre enn det som ble ødelagt.
By nordre østre 264.2
Peder Tomassen var eier av denne gården.
Den fikk bare beskjedne skader nede ved elven. 2 dekar dyrket jord og
4,9 dekar skog og havning, tilsammen 5,9 dekar, ble tildekket av et tynt leirlag.
Dette tilsvarte bare 1/50 av jorden.
Tapet av jorden ble satt til kr. 110. Før raset hadde jorden stått i kr. 5.325.
Nå ble den satt ned til kr. 5.215.
Eiendommen forøvrig ble satt ned med kr. 100 fra kr. 6.500 til kr. 6.400.
For dette tapet fikk Peder Tomassen By kr. 80 i erstatning.
Skylden ble forandret slik i 1895:
Gårdsnr. 264, bruksnr. 2, By nordre østre av skyld mark 7,41 et avtak
Verdalsboka - 32

----
500 RasB
----
for 5 år av mark 0,66, og deretter for bestandig et avtak av mark 0,65.
Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 0,23 for første halvår 1893.
Her var det aldri tale om at jorden skulle under statlig forvaltning.
Voll 264.3
Voll var en liten eiendom som var blitt utskilt fra By nordre østre i 1880.
Eier var Laurits Kristian Larsen.
Eiendommen lå slik til at den ble berørt av leiren.
Skaden omfattet 19,7 dekar hvorav 7,9 dekar var dyrket jord, og 11,8 dekar
var skog og havning.
Dette tilsvarte 3/11 av jorden
Jorden var før dette verdt kr. 1.100. Nå ble den satt til kr. 800, slik at
tapet ble kr. 300.
Forøvrig fikk eiendommen en verdireduksjon av kr. 150 fra kr. 1.700 til
kr. 1.550.
Erstatningsbeløpet ble satt til kr. 280. Av dette ble kr. 140 betalt ut som
forskudd.
Seiv om dette bare var en liten eiendom, var den skyldsatt, og dermed ble
den gitt ny vurdering i 1895:
Gårdsnr. 264, bruksnr. 3, Voll av skyld mark 0,76 et avtak for 10 år av
mark 0,21.
Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 0,07 for første halvår 1893.
Jorden ble aldri satt under Statens forvaltning.
By søndre 265.1
By søndre nådde ned til elven langt nord på valdet. Dermed ble gården
så vidt det var berørt av raset. Men skaden var ikke omfattende, og jorden
ble ikke vurdert lagt under Staten.
Eieren av gården var i 1893 Martin Fredrik Georgsen By. Han deltok for
øvrig i redningsarbeidet. (Se under Redningsarbeidet.)
Skaden på jorden omfattet 49,2 dekar. Av dette var 19,7 dekar dyrket jord.
Resten, 29,5 dekar, var skog og havning.
Dette utgjorde 1/7 av gardens jord.
Jorden ble satt ned i verdi med kr. 1.020 fra kr. 7.100 til kr. 6.080.
Eiendommen forøvrig ble satt ned med kr. 700 fra kr. 9.000 til kr. 8.300.
Martin By skrev i anledning erstatningene som skulle deles ut følgende
brev til Velferdskomitéen: 2
Til Velferdskomitéen Verdalen
Da jeg har brakt i erfaring at alle dem som har lidt tap av jord ved jord
skredet, de største med de minste. 3 Vil jeg også ikke unnlate å oppgi en
del som har forvoldt meg skade hvilket jeg fra først av ikke hadde tenkt.

----
501 RasB
----
Arealet kan jeg ikke vite så nøye da jeg har en del jord på den andre siden
av elven som grenser mot Fæby, og som var bevokset med skog. Like
ledes er det ca. en 3 mål på søndre siden av elven som er overflødd av
leire, men som er slåtteland. Det hele antar jeg er mellom 20 og 30 mål.
By i Verdalen 29. juni 1893.
Martin Fr. Bye
På baksiden er det gjort følgende tilføy eise:
Jeg hadde nær glemt å anføre den risiko jeg har med krøtterne nede
ved elven. Forleden dag kom en ku ut på leiret og ble liggende nedi. Hadde
det ikke vært folk å samle i all hast, så hadde jeg mistet den på øyeblikket.
Martin F. Bye
Martin Georgsen By fikk kr. 460 i erstatning. Han fikk 200 kroner i
forskudd.
Sky Iden ble forandret på følgende vis i 1895:
Gårdsnr. 265, bruksnr. 1, By søndre av skyld mark 12,19 et avtak for 10
år av mark 1,74, og deretter for bestandig et avtak av mark 0,19.
Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 0,60 for første halvår 1893.
Storøra, By søndre 264.4
Som navnet indikerer, lå denne eiendommen helt nede ved elven. Den ble
utskilt som egen eiendom i 1888. Eier i 1893 var Elias Eliassen.
Eiendommen var i utgangspunktet liten, og seiv om arealet som ble berørt,
bare omfattet 44,3 dekar, utgjorde dette 1/3 av jorden. 5,9 dekar var dyrket
jord, 8,9 dekar var eng, og 29,5 dekar var skog og havning.
Elias Eliassen fikk kr. 650 i erstatning. Av dette fikk han som forskudd
kr. 150.
Skylden ble forandret slik i 1895:
Gårdsnr. 265, bruksnr. 4, Storøra av skyld mark 0,64 et avtak for 10 år
av mark 0,21.
Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 0,07 for første halvår 1893.
Heller ikke her var det aktuelt å legge noe under Statens forvaltning.
Noter:
1 Opplysninger ved Åse Røstad.
Språket er modernisert.
" Her mangler en setning i brevet.

----
502
----


----
503 RasB
----
GARDER - BRUK - PLASSER
SOM FIKK SKADE
VED VUKUSJØE
AUSKIN, AUSKINNESSET SØNDRE 138.2
Bruket
Auskinnesset var en husmannsplass under Reppe. I 1886 ble husmanns
plassen solgt til Bernt Bårdsen. Selger var da Elling Jeremiassen Reppe. Dette
bruket lå på sydsiden av elven.
At Auskinnesset hørte inn under Reppe, hadde sammenheng med at Nils
Jonsen Reppe eide både Reppe og Auskin østre. I 1841 solgte han Auskin
østre, men han holdt unna en bit som ble kalt Auskin østre nedre. Og den
ble for ettertiden ført sammen med Reppe. 1
Men dette forholdet har ført til at eiendommen enkelte ganger er oppført
under Auskin, mens den i andre sammenhenger kan være ført under Reppe.
I folketellingen 1891 står den oppført som Auskinvald, seiv om den altså var
frasolgt på det tidspunktet. Og i de oppgåvene som ble samlet inn til bruk
for Verdalskomitéen etter raset, står den oppført under Reppe. Derimot er
den gitt matrikkelnummer som Auskin østre, nemlig 138, i de offisielle liste
ne etter raset.
Etter som dette tidligere hadde vært en husmannsplass, var ikke arealet
stort. Så vidt det har vært mulig å fastslå, var den dyrkede jorden 21,7 mål
før ulykken. Hvorvidt det fantes mindre udyrkede områder i tillegg, er ukjent.
Matrikkelskylden var 0 mark 35 øre.
Utsæden i 1890 var 0,3 hektoliter bygg, 1,4 hektoliter havre og 2,8 hekto
liter poteter.
Pr. 1. januar 1891 fantes det 1 ku, 4 sauer, 1 geit, 1 gris og 5 høns på bruket.
Folket
Som nevnt ovenfor, kjøpte Bernt Bårdsen eiendommen i 1886. Han var
sønn på plassen, og i folketellingen i 1891 står hans far, Bård Jakobsen, opp
ført som hovedperson.
Dagen før raset reiste Bernt og hans kone Oline Halvorsdatter derfrå. De
skulle til Amerika. Det fortelles at båten som gikk fra Trondheim, ikke hadde
kommet ut fjorden da de ombord fikk telegrafisk beskjed om ulykken i Verdal.

----
504 RasB
----
Da bruket måtte evakueres fordi Vukusjøen dannet seg, bodde følgende
per soner der:
- Bård Jakobsen, kårmann, 67 år
- Lisa Henriksdatter, kone, 67 år
Bernts kone Oline Halvorsdatter var datter av Halvor Olsen og Ingeborg
anna Eskildsdatter fra Kvernmannsstuggu på Hofstadvald i Leksdalen.
Bård Jakobsen er oppført som huseier under Auskin. I 1875 bodde Bård
og hans familie på Halsetbakken, en husmannsplass under Halset. Han må
således ha flyttet til Auskinesset mellom 1875 og 1891.
Hans foreldre var ungkar Jakob Pedersen og pike Guru Bårdsdatter Øren.
Lisa Henriksdatters foreldre var Henrik Jensen Hagavald og Ingeborg
Larsdatter.
Hva som skjedde
Man fikk tid til å flytte ut før husene ble tatt av vannet. Hverken menne
sker eller dyr ble skadet. Trolig ble også mesteparten av inventaret berget.
Men husene fløt opp og drev nordover hvor de til slutt strandet ved Elverum
på motsatt side av Vukusjøen.
Det er ikke kjent hvorvidt husene ble bygget opp igjen da Vukusjøen var
tømt første gang. I så fall fikk de samme behandling da Vukusjøen dannet
seg på nytt etter 6. september 1893.
Skadene på jorden besto i at den hadde fått et tykt lag av leirslam. Dette
var sedimenter i Vukusjøen. Hærfossens gjennombrudd kom nemlig knapt
en uke etter at den ble dannet for andre gang. Og løsmassene fra Helgåas
gravinger etter gjennombruddet ble avsatt i Vukusjøen.
Arealet som ble ødelagt var på 21,7 dekar dyrket jord. Jordtapet ble satt
til 800 kroner hvilket tilsvarte hele eiendommen.
Verdiforringelsen av eiendommen forøvrig ble satt til kr. 400. Og da den
før ulykken hadde hatt en verdi av kr. 800, ble den etterpå satt til kr. 400.
Etterpå
Bernt Bårdsen solgte Auskinnesset til Johan Bårdsen Løvlund i 1893. Dette
skjedde sannsynligvis før han dro til Amerika.
Bernt fikk en erstatning på kr. 300. Dette tilsvarte rimeligvis tapet av huset.
At han ikke fikk mer, hadde vel sammenheng med at han hadde solgt jorden
i 1893.
Bård Jakobsen, hans far, fikk faktisk en større erstatning. Han fikk 420
kroner. Som forskudd hadde han fått utbetalt kr. 50 uten at det er oppgitt
til hvilket formål. Men etter all sannsynlighet var det penger han trengte til
livets opphold.

----
505 RasB
----
I 1895 ble skylden fastsatt slik:
Gårdsnr. 138, bruksnr. 2 Auskinnesset søndre av skyld mark 0,35 et avtak
for 10 år av mark 0,35, og deretter for bestandig et avtak av mark 0.10.
Dette ga en nedsettelse av veiskatten på kr. 0,12 for første halvår 1893.
11900 bodde Bård Jakobsen og hans kone Lisa Henriksdatter på en bygslet
plass under Stuskin. Stedet kaltes Stuskinsveet.
Begge døde på Stuskinsveet, Lisa først i 1902, og Bård i 1903.
Bernt og Oline døde begge to i Amerika.
Note:
1 Se mer om dette i Verdalsboka IV s. 551 f og s. 620 f.

----
506 RasB
----
Dette var en liten plass som lå under Auskin vestre. Plassen lå lavt, ikke
langt fra kanten av elvemelen vest for gården. Det ble også brukt andre navn
om den. I 1865 kaltes den Vassvikvoll. I 1875 ble den kalt Melen.
I 1891 var utsæden 0,2 hektoliter bygg, 0,2 hektoliter havre og 3 hekto
liter poteter.
Pr. 1. januar samme år fantes det 1 ku, 2 sauer og 5 høns på plassen.
Da Vukusjøen ble dannet, hadde de visstnok ikke husdyr.
Folket
I 1891 var det ikke færre enn 7 mennesker på plassen. Plassmannen, Ole
Olsen, døde samme år. Og de fleste av de andre beboerne flyttet ut.
Så vidt det har vært mulig å fastslå, bodde disse to der i 1893:
- Serianna Pedersdatter, enke, inderst, 59 år
- Anneus Olaussen, pleiesønn, 25 år
Serianna Pedersdatter var fra Jermstad. Hennes foreldre var Peder Olsen
og Anne Ulriksdatter Jermstad. Hun kalles inderst i 1893.
Pleiesønnen Anneus Olaussens foreldre var ungkar Olaus Pedersen Jerm
stad og Jonetta Eriksdatter Arstadvald.
Hva som hendte
Her er mye uklart. Det er en viss mulighet for at vannet i den første Vuku
sjøen bare så vidt berørte plasshusene. Derimot sto det nok høyt oppover vegg
ene under den andre Vukusjøen.
De var aldri i livsfare, og sannsynligvis klarte de å redde ut det som var
av løsøre før vannet nådde opp til hu sene.
Da Hærfossens gjennombrudd fant sted noen dager etter at Vukusjøen hadde
dannet seg for andre gang, ble det avsatt store mengder leire i bunnen av
sjøen. Det var dette som forårsaket de egentlige ødeleggelsene av jorden.
Skadene på jorden ble regnet sammen med jordskaden på Auskin vestre.
Etterpå
Serianna Pedersdatter ble tildelt en erstatning på kr. 250. Av dette fikk hun
kr. 50 i forskudd. I listene er hun oppført som boende på Auskin østre på

----
507 RasB
----
det tidspunktet. Muligens var husene i en slik forfatning at de ikke lenger
var beboelige.
Senere flyttet Serianna til Stuskin hvor hun bodde sammen med fostersønnen
Anneus Olaussen på et forpaktet jordstykke i 1900.
Han ble ikke tildelt noen erstatning.
Han giftet seg to ganger. Han første kone var Julie Berntine Johansdatter
fra Revhaugen under Sundby. Da hun døde, giftet han seg med hennes søster
Laura Johansdatter.
Anneus var jernbanearbeider. Han flyttet en del. En tid bodde han i Sverige.
Han bodde også på Stuskin, Bjørgåsen, i Kjerstistuggu og på Øra. Han døde
visstnok før krigen.

----
508 RasB
----
Storøra var den landtangen som ble dannet ved at elven gjorde en sving
mot nord mot Reppesmelen. Den ble så tvunget mot syd igjen av Volgavlen.
Den smale tangen som på den måten ble dannet, tilhørte både Reppe og
Auskin.
Her ute lå det tidligere flere husmannsplasser. 11893 var det bare en igjen.
Dessuten var det en tidligere husmannsplass som hadde hørt under Reppe,
som nå var selvstendig bruk. Men den andre, den som hørte under Auskin,
var fremdeles husmannsplass.
Plassen ser ut til å ha vært forholdsvis liten. Og stedet der den lå, lå også
svært utsatt til. Det var ikke mye som skulle til, før elven gikk over sine bred
der her.
I 1890 var utsæden 0,15 hektoliter bygg, 0,5 hektoliter havre og 2 hektoli
ter poteter.
Pr. 1. januar 1891 var det 1 ku og 3 sauer på plassen.
Folket
I 1893 bodde bare to mennesker på plassen. De var
- Anders Olsen, husmann med jord, 88 år
- Anne Martha, datter, 46 år
Anders Olsen som forøvrig kalles Anders Storøren i de offisielle listene,
var på Storøra allerede før 1865. Han var enkemann i 1893. Hans kone het
Magnhild Nilsdatter.
Anders' foreldre var Ole Olsen Stene søndre og Beret Andersdatter Arstad.
Anne Marta var enke. Hun hadde vært gift med Elling Olsen Melbyvald.
I 1875 var hun tjenestejente på Reppe.
Hva som skjedde
I likhet med alle plassene og gårdene som ble tatt av Vukusjøen, klarte
folk å flytte ut med husdyr og mesteparten av sitt innbo. Hverken mennesker
eller dyr kom til skade.
Videre opplevde alle det samme på nytt da Vukusjøen dannet seg igjen et
ter raset 6. september. Sjøen ble da en god del større og dypere enn første
gang. Og mens den bare hadde vært der i noen uker etter raset 19. mai, ble

----
509 RasB
----
den nå liggende til over vinteren. Det var først i vårløsningen at elven klarte
å bryte seg gjennom barrieren.
Dermed ble bebyggelsen der sjøen lå, rammet to ganger. Og det var ikke
så lite skade som ble gjort på husene. I noen tilfeller ble de liggende i ro
på murene. Dette var helst der hvor det var tung takstein på tåkene. Men
de lettere husene, og det gjaldt først og fremst husmannsplassene og uthus
ene, fløt som regel av murene og drev avsted. Disse havnet ofte langt unna
der de hadde stått.
Da vannet kom bort ut på våren i 1894, var det uråd å gjøre noe det første
året. Som følge av at Hærfossens gjennombrudd fant sted straks etter siste
gang Vukusjøen hadde dannet seg, var det blitt avsatt store mengder løsmasse
i form av fin leire over alt som hadde vært sjøbunn.
Jorden som ble ødelagt på denne plassen, ble imidlertid ikke beregnet for
seg. Den tilhørte nemlig Auskin vestre, og skaden ble regnet sammen med
annen skade på Auskin vestres jord.
Etterpå
Anders fikk en erstatningssum på kr. 530. Til å begynne med var det fore
slått kr. 480, men dette ble altså forhøyet. Han fikk også utbetalt et forskudd
på kr. 190. Det er ikke opplyst hvorfor han fikk forskuddet.
Hans datter Anne Martha er ikke oppført blant dem som fikk erstatning.
Plassen ble ikke bygget opp igjen. Dette hadde trolig sammenheng med
at bare kort tid etterpå begynte man å grave Bollgårdskanalen. Den skar igjen
nom begge nessene som ble dannet av de store svingene elven gjorde under
Kvelstadmelen og Reppesmelen. Man f ryktet nemlig for at elven skulle udø
se nye skred i disse melene, og derfor ble løpet rettet ut. Men derved ble
stedet hvor Storøraplassen hadde ligget, gjennomgravet.
Anders Olsen Storøra levde en tid etter dette. Han døde på Auskinvald som
husmann i 1898.
Hans datter Anne Martha er i 1900 oppført som arbeiderske på Auskin
vestre. Hun giftet seg visstnok ikke på nytt.

----
510 RasB
----
Bollgården vestre ligger på sydsiden av elven like syd øst for Volengård
ene. Merkelig nok ligger ikke Bollgården vestre som nabo til Bollgården østre.
Kvelstad ligger mellom dem.
Dette har sin forklaring i at det vatnet som lå der Jøssåsdalen er i dag, og
som trolig het Steinsvatnet, ble tømt en gang i senmiddelalderen. Tømmin
gen skjedde sannsynligvis gjennom det samme bekkeløpet som tidligere hadde
drenert vatnet. Men kanskje fordi bekken hadde erodert seg bakover til den
nådde inn til vatnet, økte vannmengden i bekken og følgelig erosjonsevnen.
Dermed oppsto en dyp dal, og dette medførte at Kvelstad måtte flyttes ned
på elvesletten.
Og Steinsvatnet ble mindre og mindre, helt til det en gang var helt tømt.
Dette gikk forholdsvis fort seiv om det sannsynligvis ikke var tale om noen
katastrofesituasjon.
Kvelstads nye plassering var utenfor den nye dalåpningen, og følgelig ble
gården liggende mellom Bollgården østre og Bollgården vestre.
Elvesletten kalles i dag Bollgårdssletten. Opprinnelige het den Ness-sletten.
Det lå bare en gard på sletten i førkristen tid, og det var Ness. Det var med
andre ord to Nessgårder i Verdal. I kristen middelalder ble Ness delt, og vi
fikk blant annet Østnes og Mønnes. Mønnes betyr egentlig Midt Ness. Den
vestligste het trolig Vestness, men den ble ytterligere delt i Slapgård og Boll
gård, og navnet forsvant.
Bollgården ble så delt i en østre og en vestre gard.
At det i 1520 bare var en Bollgård, er trolig symptomatisk for forholdene
i senmiddelalderen. Aldri noen gang i middelalderen var tallet på garder så
lavt som akkurat i 1520. Dette skyldtes nedgangstidens virkninger og at folke
tallet var blitt redusert voldsomt av Svartedauen og de mange pestene som
fulgte etter den. Men det kan også ha vært en følge av hva som skjedde da
Steinsvatnet ble tømt og Kvelstad flyttet.
I 1893 var Bollgården vestre nesten avskåret fra de andre gårdene på sletten
av elven. Den gikk i en stor sving helt inn i terrassefoten på sydsiden mellom
Kvelstad og Bollgården vestre. Til gjengjeld gjorde elven like etterpå en like
stor sving mot nord hvor den gikk inn i Reppesmelen like øst for Volgavlen.
På det vestligste nesset hadde Bollgården vestre noe jord. Her hadde imid

----
511 RasB
----
lertid også Auskin jord. Det østligste nesset tilhørte også Auskin. Dette viser
at elven må ha forandret seg mye siden middelalderen.
Elven dannet stort sett grensen mot nord
og øst, bortsett da fra den biten av Auskin
som lå nord for Bollgården på det omtalte
nesset. Dette nesset kaltes forøvrig Stor
øra. Mot syd lå den bratte terrasseskrånin
gen opp mot Kvello. Mot vest nådde
Oppem ned til elven.
Husene på gården lå helt nede på elve
sletten omtrent rett over elven for Volen
gårdene.
Valdet var større enn det som ble øde
lagt av Vukusjøen. Men det ble etterpå
bare gjort beregninger av det som lå nede
på sletten og ble oversvømmet av vann.
Følgelig vet vi ikke den fulle størrelsen av
gården i 1893.
Matrikkelskylden var 12 mark 07 øre
Bollgården vestre finnes av en eller Ole Petersen Bollgård (Balgård).
annen grunn ikke i de listene som ble laget
etter Verdalsraset med opplysninger om utsæden og husdyrene
Folket
Gården ble solgt ved auksjon i 1890 til Martin Johannessen (Hansen) Brenn
mo, men han bodde på Brennmoen i Sul da tellingen ble opptatt i 1891.
Martin Johannessen solgte så gården i 1891 til Ole Petersen Tromsdal.
Da gården måtte fraflyttes i mai 1893 bodde fire mennesker der. Disse var:
- Ole Petersen, gårdbruker, 30 år
- Elen Bergitta Hansdatter, kone, 35 år
- Harald Marius, sønn, 1 år
- Severin Anneussen, sønn, 11 år
- en tjener
I de offisielle listene heter det at de hadde to barn. Det er forsåvidt riktig
da Severin Anneussen var sønn av Elen Bergitta med Anneus Olsen.
Ole var sønn av Peter Olsen Tromsdalen og Liva Jakobsdatter.
Elen Bergitte var fra Brennmoen i Sul. Hennes foreldre het Hans Eriksen
og Maria Pedersdatter. Hun var halvsøster av den forrige eieren av Bollgår
den vestre.


----
512 RasB
----
Hva som skjedde
I likhet med beboerne av Volengårdene på den motsatte siden av elven,
fikk også denne familien noen timers varsel før husene måtte være tømt.
Elen Bergitte Hansdatter
Bollgård.
Men husene fikk stor skade av vannet.
Det som skjedde var følgende: 1
Husene på gården fløt opp og drev sam
men slik at de ble stående i en klynge. Det
innboet de ikke klarte å få ut før vannet
i sjøen nådde gården, ble berget ut gjen
nom lofts vinduene.
Etter som det ikke var strøm i vannet,
drev ikke husene avsted. Og da vannet i
Vukusjøen senket seg ut på sommeren,
kunne man begynne å arbeide med dem.
De ble da revet og bygget opp igjen på den
opprinnelige plassen. Og folkene flyttet
inn igjen.
Men så kom det nye raset 6. september,
og Vukusjøen ble enda større enn den
hadde vært etter det store raset. Bare top
pene av de høyeste trærne ved gården
stakk opp over vannflaten. Husene bort
sett fra stuelåna, fløt av murene, og denne
gangen drev de avgarde. Stuelåna ble hengende fast i grunnmuren. Stallen
fløt helt til ovenfor Volgavlen ved Elverum. Mastua drev bort til Volen og
stanset mot en stor rogn der. Da vannet omsider sank igjen utpå våren 1894,
tredde dette huset seg nedover treet slik at det stakk opp gjennom taket.
Da sjøen var tømt, ble husene samlet sammen og satt opp igjen. Men denne
gang valgte man en høyere avsats i terrenget, nemlig der gården står i dag.
Bollgården vestre ble således satt opp to ganger.
Ingen av dy rene kom til skade.
Men 197 dekar jord ble satt under vann. Denne jorden var fullstendig dek
ket av leirmasse og mo i flere desimeters dybde da vannet forsvant. I sep
tember 1893 kom nemlig Hærfossens gjennombrudd, og denne vinteren var
elven ekstremt leirførende på grunn av erosjonen i Helgådalen. I Vukusjøen
var det stillestående vann, og følgelig ble leiren avsatt i denne sjøen. Av are
alet som ble ødelagt på Bollgården vestre, var 147,8 dekar dyrket jord. Re
sten, 49,2 dekar, var skog og havning.
Dette tilsvarte 9/11 av jorden.
Jordverdien hadde vært 7.000 kroner før raset. Nå var den 1.275 kroner.
Jordverdien sank altså med 5.725 kroner.


----
513 RasB
----
Bollgården vestre sett fra sydøst i 1927.
Foto: O. Snekkermo.
Resten av gården hadde stått i 8.500 kroner før ulykken. Tapet ble satt til
5.250 kroner, slik at den nye verdien ble 3.250 kroner.
Det var vanskelig å pløye i dette jordlaget, slik at man måtte bruke ploger
som skar dypere enn de vanlige plogene, og fremdeles var det bare så vidt
at man enkelte steder nådde ned på den gamle matjorden.
Og det fortelles at inntil man fikk det til å vokse på området, var det sterkt
utsatt for leirflukt. Når det var tørr østenvind, sto leirrokket så tett at det
ikke var mulig å se til Landfall.
Etterpå
Ole såtte, som nevnt ovenfor, husene i stand da Vukusjøen ble tømt første
gang. I Velferdskomitéens protokoll 19. juli står det at han søkte om kr. 500
i forskudd til å gjøre dette arbeidet. Der står det at husene «i større eller mindre
Grad blev beskadigede ved Flommen paa hans Gaard vestre Balgaard i Vuku».
Han ble bevilget 300 kroner til dette som gave.
Dette forslo ikke mye da Vukusjøen dannet seg på nytt 6. september og
alt måtte gjøres om igjen.
Han fikk et forskudd av erstatningsbeløpet på kr. 1615,39. Dette skulle
brukes til flytting av husene. Kr. 15,39 var til dekning av hans gjeld til Ver
dalens Meieris landhandel på Stiklestad. Hele erstatningsbeløpet for ham ble
kr. 6.000.
For å avhjelpe de problematiske forhold Verdalselven skapte, ble den så
rettet ut etter at sjøen var tømt. Det nye løpet fikk navnet Bollgårdskanalen.
Dette førte blant annet til at noe av jorden ble liggende på nordsiden av elven.


----
514 RasB
----
På Bollgård vestre. Personer merket med * var ikkefødt i 1893. Foran: Ole
Petersen Bollgård, Elen Bergitte Hansdatter. Bak fra v.: Harald Marius,
Olav*, Evald*, Ole O. *
Gården fikk forandret skylden i 1895:
Gårdsnr. 256, bruksnr. 1, Bollgård vestre av skyld mark 12,07 et avtak
for 5 år av mark 9,88, deretter for 5 år et avtak av mark 7,07, og derpå for
bestandig et avtak av mark 5,07.
Dette medførte en nedsettelse av veiskatten på kr. 3,41 for første halvår
1893.


----
515 RasB
----
I 1900 var Ole Petersen og Elen Bergitta Hansdatter på Bollgården. Både
Harald Marius, Severin Anneussen samt tre brødre som var født etterpå, bodde
sammen med foreldrene.
Ole døde på Bollgården i 1933, og Elen Bergitta døde på samme sted i 1939.
Harald Marius var postekspeditør i Vuku. Han var gift med Anna Oline
Hallager. Han døde i 1959.
Severin Anneussen ble gift med Hanna Slapgård. Han utvandret til Amerika
i 1907. Hun fulgte etter i 1909.
Note:
1 Dette er gjengitt etter beskrivelsen gitt av Einar Musum i Verdalsboka V s. 577 f.
Verdalsboka - 33

----
516 RasB
----
Kroksteinen var en tidligere husmannsplass. Den ble skilt ut fra Bollgår
den østre og solgt så sent som i 1891. Eier av Bollgården østre var da Vuku
kirke, og det var Vuku kirkeverge som utstedte skjøtet. Kjøper var Jon Kristian
Ellingsen som før hadde vært husmann på Kroksteinen.
Av en eller annen merkelig grunn lå denne delen av Bollgården østres vald
vest for Bollgården vestre. Det lå som en smal stripe fra syd mot nord og
nådde helt ned til elven. Valdet var ikke stort.
Matrikkel sky Iden var 0 mark 64 øre.
I 1890 var utsæden 0,3 hektoliter bygg, 1 hektoliter havre og 2 hektoliter
poteter. Dessuten ble det brukt 0,1 ar til andre rotfrukter.
1. januar 1891 hadde de 2 kyr, 4 sauer, 1 gris og 5 høns på bruket.
Arealet ble etter raset beregnet til å ha vært 14,8 dekar dyrket jord og 2
dekar eng, til sammen 16,8 dekar.
Folket
Som nevnt ovenfor, var John Kristian Ellingsen bosatt som husmann på
Kroksteinen før han kjøpte stedet.
Da Vukusjøen ble dannet, bodde følgende personer på bruket:
- John Ellingsen Kroksteinen, selveier, gift, 32 år
- Sigrid Johnsdatter, kone, 27 år
- Elling Ingebrigtsen, inderst, 62 år
- Kirsti Andersdatter, kone, 60 år
- Einar Kristian Olsen, pleiebarn, 6 år
- Mali Peder sdatter, kårkone, 70 år
John Ellingsen var sønn av Elling Ingebrigtsen og Kirsti Ander sdatter. I
1875 var hans foreldre på husmannsplassen Kveldstadlien, men mellom 1875
og 1891 kom de til Kroksteinen.
Sigrid Johnsdatter var fra Selbu. Hennes far het John Stokke, og hennes
mor var pike Marit Kulset.
Elling Ingebrigtsens foreldre var Ingebrikt Eliassen Haugslien og Karen
Torfinnsdatter.
Kirsti Andersdatters foreldre var Anders Olsen og Ingeborg Arntsdatter Øst
nesvald.

----
517 RasB
----
Fostersønnen Einar Olsen var dattersønn av Elling. Hans foreldre het Ole
Henriksen Reppesaunet og Oline Ellingsdatter Kroksteinen.
Mali Pedersdatter var enke. Hun og hennes mann, Lars Olsen, hadde vært
plassfolk på Kroksteinen før. Derfor var hun kårenke. Mali var fra Singsås.
Hva som skjedde
Heller ikke for folkene på Kroksteinen kom flommen helt plutselig. Men
så veldig mange timene hadde de ikke på seg. Kroksteinen lå på den laveste
elvesletten, og det kan ikke ha gått så veldig lang tid før vannet sto opp til
husene.
Men hverken mennesker eller dyr
kom til skade. Hvor vidt de klarte å
redde innboet, er ukjent, men trolig
fikk de med seg det meste. Husene ble
stående under vann og fikk store
skader.
Etter at Vukusjøen hadde tømt seg et
ter noen uker, ble husene gjort i stand
igjen, og folket flyttet tilbake. Men 6.
september kom det siste store etter -
skredet, og denne gang ble demningen
flere meter høyere.
Heller ikke denne gang ble det noen
skader på mennesker eller dyr, men
skaden på husene var store. Og noen
avling ble det ikke i 1893 for flommen
kom slik at alt ble ødelagt.
Den nye flommen medførte en annen
og mer varig skade på jorden. Mens
den første Vukusjøen ikke hadde gjort
annen skade på jorden enn at den hadde
John Ellingsen Kroksteinen og
Sigrid Johnsdatter.
stått under vann en tid, skjedde det verre ting nå. 12. september fant Hærfos
sens gjennombrudd sted. Dette medførte ikke større vannføring i elven. Men
gjennombruddet førte til at elven i Helgådalen nå fritt fikk grave i leirgrunn,
og den ble veldig leirførende. Disse leirmassene avsattes så i den stille
Vukusjøen som hadde dannet seg bare en knapp uke tidligere.
Seiv om elven begynte å ta seg et nytt leie over den nye demningen, rakk
den ikke å senke seg så pass mye at sjøen forsvant før vinteren kom med
frost og tele. Store deler av den lå derfor der hele vinteren 1893/94. Først
i vårløsningen i 1894 ble elveleiet senket så pass at elvesletten ble liggende
tørr.


----
518 RasB
----
Einar Kristian Olsen.
Etterpå
Men nå var hele det området som hadde
stått under vann, dekket av et flere desi
meter tykt lag av leirslam som elven hadde
fraktet med seg fra Helgådalen. Jorden var
så godt som ødelagt. Det tok mange år
før jorden ga noen lunde brukbar avling
igjen.
Verst var det der sjøen hadde ligget
lengst. Og den hadde ligget lenge over de
lave slettene der Kroksteinen lå.
Jordverdien var opprinnelig kr. 640, og
alt gikk tapt.
Eiendommen forøvrig ble før skaden
satt til kr. 850. Verdiforringelsen ble satt
til kr. 450, slik at det sto igjen kr. 400.
John Ellingsen bygget opp husene igjen etter den første flommen. Men da
den andre flommen kom, var det uråd å klare seg uten hjelp. Han ba lens
mann Wessel om å hjelpe, og lensmannen skrev en søknad for ham. Søkna
den lød som følger:
Fra lensmannen i Verdalen
John Ellingsen Kroksteinen har 2 ganger i sommer lidt skade på sine
hus, i det han etter den store flommen i mai, atter fikk dem oppsatt og
istandsatt, og nå ved siste flom gikk fjøset. Han må nå rive dem ned og
flytte dem på et høyere sted hvor han kan være sikker. Da han har mistet
hele sin avling, og ikke har fått noe ennå for sitt arbeid i sommer, og i
tillegg er i fattige kår, klarer han ikke å få flyttet sine hus og få dem i
standsatt uten hjelp. Derfor søker han om å få til dette et forskudd av er
statningen kr. 100,- som er det minste han kan hjelpe seg med om han
skal kunne få husly til vinteren. Han bemerker at en stor del av hans tid
i sommer har gått med til å redde og sette opp husene etter den første
flommen.
Jeg tillater meg å anbefale ham til et forskudd på kr. 100.
Verdalens lensmannsbestilling 14. september 1893
H. Wessel
Denne søknaden ble innvilget, og John Ellingsen fikk kr. 100 i forskudd.
I Velferdskomitéens protokoll står det at det 15. desember 1893 bie be-
handlet en ny søknad fra ham om mer støtte. Denne gang fikk han avslag
med begrunnelse i at han allerede 18. september hadde fått forskudd av Stats
komitéen.


----
519 RasB
----
Men det var klart at det Ulle beløpet John Ellingsen hadde fått i forskudd,
ikke rakk langt. Han fikk ytterligere kr. 100 i forskudd, slik at forskudds
beløpet ble kr. 200. Hele erstatningsbeløpet for ham ble 500 kroner.
I 1895 ble matrikkelskylden fastsatt slik:
Gårdsnr. 250, bruksnr. 6, Kroksteinen, av skyld mark 0,64 et avtak for
5 år av mark 0,64, og deretter for bestandig et avtak av mark 0,32.
Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 0,22 for første halvår 1893.
Da John såtte opp husene for andre gang, fikk han bruke en tomt vest for
det stedet hvor Bollgården ble gjenoppbygget. Plassen fikk navnet Kroksteins
dalen. I 1900 bodde John, Sigrid, Elling og Kirsti fremdeles der.
I 1901 kjøpte John Kvelstad østre og flyttet dit. Hans søster Ingeborg Anna
Ellingsdatter overtok Kroksteinen. Samme år døde Elling på Kroksteinen.
Kirsti flyttet til Kvelstad østre. Der døde hun i 1911.
Kårkona Mali Pedersdatter døde på Guddingsmo i 1908.
Einar Olsen var gjetergutt på Kvelstad vestre i 1900. Han giftet seg med
Anna Svedjan.
John døde i 1936 på Kvelstad.

----
520 RasB
----
BREDINGSBERG I VUKU
På Bredingsberg sto det tre hus eller garder som ble berørt av Vukusjøen.
Det var Vesterbua, Telefonsentralen og Østerbua. Alle tre fikk vannet nøyt
oppover veggene.
Vesterbua
Dette var navnet som ble brukt om Vuku Handelsforening eller Vuku For
bruksforening. Den sto lengst vest av husene ved Bredingsberg. Foruten Vu
ku Handelsforening hadde også Vuku Meieri tilholdssted her. Her var det
stall og lagerhus.
Følgende mennesker bodde i Vesterbua i 1893:
- Anton Andreassen Rostad, handelsfullmektig, 30 år
- Bergitte Johnsdatter, butikkpike, 37 år
- Oline Emilie Johansdatter, kokkepike, 28 år
- Jakob Olsen Rønning, meierist, 27 år
Anton Andreassen Rostad var fra Sakshaug.
Bergitte Johnsdatter var fra Vuku. Hennes foreldre var John Iversen Ekren
og Marta Johnsdatter.
Oline Emilie Johansdatter var også fra Vuku. Hun var fra Breding vestre.
Hennes foreldre var Johan Andersen Breding og Guruanna Larsdatter.
Jakob Olsen Rønning var fra Leksvik.
Vuku Forbruksforening fikk tildelt en erstatning på kr. 2.500.
Anton Andreassen Rostad var handelsmann på Verdalsøra i 1900.
Det er ukjent hvor det ble av Oline Emilie Johansdatter.
Bergitte Johnsdatter giftet seg med Peder Pedersen Mo på Mønnes.
Jakob Olsen Rønning ble gift med jordmor Karen Rønning. De bodde i
et hus under Storvuku i 1900. Senere bosatte de seg på Verdalsøra.
Telefonsentralen, Sørager
Øst for Handelsforening en sto telefonsentralen. Den sto like vest for bro
enden av Østnesbroen. Dette huset ble bygget av Ludvig Sørager mellom 1891
og 1893. Ludvig Søragers kone, Anne Bergitte, var telegrafbestyrer. I 1891
bodde disse to på Østnes.
De hadde ingen barn.

----
521 RasB
----
- Ludvig Lorentsen Sørager, baker, 33 år
- Anne Bergitte Ellevsdatter, kone, telegrafbestyrer, 38 år
Ludvik var fra husmannsplassen Marken under Bjartnes. Hans foreldres
navn var Lorents Johannessen og Marta Bårdsdatter.
Anne Bergittes foreldre var Ellev
Andersen og Sissilie Johansdatter fra
plassen Moen under Dalemark i
Leksdalen.
Det fortelles at man kun kom til
telefonsentralen med båt, og når man
skulle benytte telefonen, sto man i vann
til opp på brystet.
Ludvig Sørager ble tildelt en erstat
ning på kr. 130. Han fikk 40 kroner
som forskudd.
Visstnok i 1904 bygget Ludvig Sø
rager et bakeri på samme tomten.
Anne Bergitte bestyrte telefonsentra
len i Vuku til sin død i 1925.
Ludvig døde i Vuku i 1941.
Østerbua
Dette huset sto på østsiden av bro
enden der Verdal Samvirkelags filial
står i dag. Her hadde Odin Stornes sin
butikk. Det var også poststed, for Stor
nes var poståpner.
Odin Stornes hadde kjøpt Slapgård
nordre noen år tidligere, men på grunn
Anne Bergitte Ellevsdatter, telegraf
bestyrer - eller som det het da -
«telefonistinde i Vuku». Ved siden
av henne står brordatteren Klara
Jonsen.
av utskifting og husflytting hadde han ikke rukket å flytte dit.
Følgende personer bodde her i 1893:
- Odin Severin Pedersen Storness, landhandler, poståpner, 32 år
- Anna Pettersdatter Storness, kone, 38 år
- Oline Olausdatter, tjener, 27 år
- John Eriksen Strand, baker, 32 år
Odin Stornes var fra Stornesset i Inndalen. Hans foreldre var Peder Olsen
og Ber et Marta Olsdatter.
Anna Pettersdatter var fra en plass under Midt-Hellan. Hennes foreldre
var Petter Olsen fra Sparbu og kone Marta Olsdatter.


----
522
----


----
523 RasB
----
Oline Olausdatter var fra Bjørstad. Hennes foreldre var Olaus Gunnbjørn
sen Bjørstad og kone Gurianna Olsdatter.
John Eriksen Strand var fra Sakshaug.
Odin Stornes ble tildelt en erstatning på kr. 1.870. Av dette var kr. 1.170
forskudd. Erstatningen ble tildelt under adresse Slapgård hvor han bodde da
erstatningen ble utbetalt. Imidlertid bodde han på butikken i 1893 da Vuku
sjøen kom. Og det var på butikken han fikk den største skaden. Skadene på
Slapgård var bare små.
Odin døde allerede året etter, i 1894.
Hans kone, Anna Pettersdatter Stornes, var poståpner i Vuku i lang tid.
Hun døde i 1953.
Oline Olausdatter ble gift med Ludvig Lorentsen Strugstad fra Sparbu. Hun
døde i 1959.

----
524 RasB
----
I likhet med de aller fleste små eiendommene som var blitt kjøpt i tiden
like før århundreskiftet, var også dette en tidligere husmannsplass. Den lå
på nordsiden av Verdalselven på Reppesvaldet. Det var så sent som i 1892
at Martinus Olsen Auskinnesset kjøpte eiendommen av Elling Reppe. Det var
ved kjøpet at eiendommen fikk navnet Elverum.
Dessverre finnes ingen opplysninger hverken om utsæd eller husdyr i 1891.
Matrikkel sky Iden var 1 mark 02 øre.
Folket
Martinus Olsen var tidligere husmann på Auskinnesset under Auskin vestre.
I 1893 bodde i følge de offisielle listene 5 mennesker på plassen.
- Martinus Olsen, selveier, skomaker, sagbruksarbeider, 45 år
- Beret Marta Olsdatter, kone, 46 år
- Odin Albert, sønn, åndssvak, 18 år
- Sigurd Marius, sønn, 9 år
- Andrea Eriksdatter, dagarbeider, leieboer, 52 år
Martinus foreldre var Ole Olsen og Anna Mortensdatter Østnes.
Beret Marta var fra Tømte i Sul. Hennes foreldre var Ole Hansen og Elen
Nilsdatter (Nilsen).
Andrea Eriksdatters foreldre var sannsynligvis Erik Arntsen og Anne
Andersdatter Bjørstad.
Hva som skjedde
Dessverre finnes det få og uklare opplysninger om hva som skjedde med
folkene og heimene nede på elvesletten da Vukusjøen lå der. Men alle men
neskene berget seg sammen med dy rene sine. Vannet steg ikke fortere enn
at de rakk å komme unna. De klarte også i de fleste tilfellene å berge inn
boet. Derimot fikk husene til dels stor skade. Mange ble ødelagt da de fløt
av grunnen og ble liggende andre steder. I alle fall fikk de vannskader.
I de flestes tilfelle ble de satt opp igjen på samme sted ut på sommeren
da Vukusjøen hadde tømt seg. Og dermed fikk de den samme medfarten da
Vukusjøen på nytt dannet seg etter raset 6. september. Og da dette skjedde
like før Hærfossens gjennombrudd, ble jorden nå ødelagt av store mengder
leirslam som elven førte med seg fra erosjonen i Helgådalen.

----
525 RasB
----
Men om Martinus Olsens eiendom Elverum vestre heter det bare at 3,9
dekar england ble ødelagt. Det er ikke oppgitt noen ting om tap og verdifor
ringelse av eiendommen. Elverum lå så høyt at jord og hus ble lite skadet.
Dog er det en kjensgjerning at Martinus ble utbetalt en større erstatningssum
enn disse 4 mål ødelagt england skulle tilsi.
Etterpå
Martinus Olsen vedble å bo på Elverum vestre etter at Vukusjøen hadde
senket seg for siste gang.
Han fikk utbetalt en erstatning på kr. 680. Av dette fikk han kr. 200 i
forskudd.
Allerede 19. juli forelå det en søknad på 100 kroner fra ham om tilskudd
til å sette i stand husene sine. Han fikk innvilget en støtte på kr. 80.
En litt uklar innførsel i Velferdskomitéens protokoll 25. desember 1893
sier at han 25. september var blitt gitt kr. 100 som skulle brukes til flytting
av hus. Av dette beløpet skulle 50 kroner være gave, mens resten skulle gå
til avdrag av erstatningsbeløpet han en gang i fremtiden skulle få.
At det 25. september ble gitt et beløp til flytting av hus, kan tyde på at
man klarte å flytte husene da Vukusjøen lå der for andre gang. Forøvrig kalles
han Mortinus Efskindness ved denne anledning.
Martinus er nevnt enda et par ganger i denne protokollen. Den 31. januar
1894 ble det protokollert at av de beløp han hittil hadde fått, skulle kr. 130
regnes som deler av senere erstatninger.
Og samme dato ble det bokført at han ved en anledning hadde fått kr. 50
og en annen kr. 30 i gave.
Matrikkelskylden ble forandret i 1895. Følgende står oppført i protokollen:
Gårdsnr. 132, bruksnr. 4, Elverum vestre av skyld mark 1,03 et avtak for
5 år av mark 0,07.
Dette medførte en reduksjon av veiskatten på kr. 0,02 for første halvår 1893.
Han og hans familie bodde fremdeles der i 1900. Dessuten hadde han to
leieboere. Den ene av disse var Andrea Eriksdatter som også hadde bodd sam
men med ham på Auskinnesset i 1891, og sannsynligvis også på Elverum
i 1893.
Senere overdro Martinus Elverum vestre til sønnen Sigurd. Sigurd kjøpte
nok et stykke av Reppe som han la til bruket.
Martinus døde i 1916, og Beret Marta døde i 1925.
Sigurd var gift med Ingeborg Andorsdatter Kolstad fra Namdalseid.
Han solgte hele bruket til Halvor Olsen Væren. Sigurd var våpenpusser
på Rinnleiret. Han bodde en tid på Fætten. I 1937 bygget han hus på Kjær
haugen.
Odin Albert døde ugift i 1965.

----
526 RasB
----
Storøra var navnet på den smale landtangen som ble dannet ved at Verdals
elven gjorde sin krappe sving inn under Reppesmelen. Tangen var en del av
Reppesvaldet. At Reppe eide jord på sydsiden av elven, hadde naturligvis
sammenheng med at elven en gang i tiden hadde forandret sitt løp på dette
stedet.
Storøra var delt mellom Reppe og Auskin. Men det er svært vanskelig å
fastslå hvordan grensene gikk mellom disse to gårdsvaldene.
Tangen var svært lav, og da den i tillegg var sterkt utsatt for erosjon, var
det en utsatt plass å bo. Tidligere lå det flere husmannsplasser her.
I 1890 ble en av husmannsplassene som hørte under Reppe, skilt ut som
egen eiendom. Den fikk navnet Storøra vestre.
Matrikkelskylden var 0 mark 24 øre.
I forbindelse med folketellingen 1891 ble det foretatt en del registreringer.
Rimeligvis skjedde dette før plassen ble solgt. Følgelig er den i disse regi
streringene tatt med som husmannsplass under Reppe.
Opplysningene om utsæd er fra 1890. Da ble det sådd 0,3 hektoliter bygg,
1,5 hektoliter havre og 2 kilo gressfrø. Det ble satt 3 hektoliter poteter.
Pr. 1. januar 1891 var det 1 ku og 2 sauer på bruket.
Hvor stor besetningen var i 1893, er ikke kjent. Men ingen husdyr om
kom, og det er forklaringen på at slike opplysninger ikke finnes.
Folket
Sefanias Johansen Skrove kjøpte Storøra av Elling Reppe i 1890.
I følge de offisielle listene bodde bare to personer på plassen i 1893:
- Sefanias Johansen, gårdbruker, 58 år
- Marta Pedersdatter, kone, 61 år
Sefanias Johansen var født i Skogn. Han var sønn av Johan Nikolaisen Gotås
fra Skogn som hadde kjøpt Skrove nedre vestre i 1857. Hans mor het Gjert
rud Eriksdatter og var også fra Skogn.
Marta Pedersdatter var datter av Peder Johnsen Skrove og kone Serianna
Pedersdatter.

----
527 RasB
----
Sefanias Johansen Skrove og Marta Pedersdatter.
Hva som skjedde
Dette stedet ble oversvømmet da Vukusjøen dannet seg. Men husdyrene
ble flyttet ut.
Da sjøen ble tømt ut på sommeren, flyttet man så tilbake igjen.
Den 6. september gikk så det store etter skredet, og nå dannet Vukusjøen
seg på nytt, og denne gang ble den minst 3 meter høyere enn første gang.
Nå fikk husene større skade.
Heller ikke denne gang gikk det tapt husdyr. Men skadene ble større både
på hus og jord. Vukusjøen ble nå stående til om våren 1894, og etter Hærfos
sens gjennombrudd ble all jord som hadde stått under vann, dekket av et flere
desimeter tykt leirlag som ble avsatt i sjøen.
Området som ble ødelagt eller beskadiget var på totalt 24,6 dekar. Av dette
var 11,8 dekar dyrket jord. Resten, 12,8 dekar, var eng.


----
528 RasB
----
Før skaden var jorden verdsatt til kr. 625. Den ble ansett som fullstendig
ødelagt.
Bruket forøvrig hadde hatt en verdi av kr. 1.050. Verdien etterpå var
kr. 200, slik at tapet ble kr. 850.
Etterpå
Sefanias Johansen og hans kone Marta Pedersdatter flyttet fra Storøra. Stedet
ble antageligvis ikke ansett for å være brukbart lenger. Dessuten ble det i
løpet av kort tid etterpå gravet en kanal tvers gjennom tangen for å gi Ver
dalselven et rettere løp. Dermed ville man forhindre erosjon i Kvelstadmelen
og Reppesmelen. Denne kanalen fikk navnet Bollgårdskanalen.
Sefanias fikk utbetalt kr. 800 i erstatning for skaden han hadde lidt. Av
dette fikk han kr. 75 i forskudd. Det er ikke opplyst hvorfor han fikk for
skuddet.
I 1900 bodde Sefanias og Marta på en husmannsplass under Mo. Da er
han omtalt som husmann med jord. Han fikk skjøte på plassen i 1901. Plas
sen fikk navnet Kolshaug søndre. 1
Og i 1916 solgte han jorden på Storøra uten hus for kr. 300 til Halvor
Kristiansen Elverum.
Sefanias og Marta døde begge på Kolshaug på henholdsvis i 19190 g 1918.
Note:
Opplysninger ved Evald Lundkvist.

----
529 RasB
----
Volen var delt i to i 1893. Den var blitt delt nesten nøyaktig 100 år tidlig
ere i 1794.
Begge Volen-gårdene lå nede på elvesletten. Men begge hadde jorder som
lå ovenfor vannstanden Vukusjøen fikk.
I oversiktene som ble utarbeidet etterpå, ble ikke områdene som lå over
vannstanden av Vukusjøen tatt med. Følgelig vet vi ikke nøyaktig hvor store
arealer det var tilsammen på gårdene.
Matrikkelskylden var 13 mark 24 øre.
I 1890 ble det sådd 4 hektoliter bygg, 14 hektoliter havre og 42 kilo gress
frø. Det ble satt 16 hektoliter poteter. På gården fantes det 7 to-hjulte vog
ner. De hadde også en slåmaskin i sameie med Volen østre.
Pr. 1. januar 1891 hadde de 4 hester, 12 storfe, 8 sauer, 4 griser og 10 høns.
Folket
Mette Andosdatter Volen drev gården som enke etter at hennes mann,
Johannes Jakobsen, døde i 1888.
11891 er Mette oppført på gården sam
men med syv barn og en tjener.
Da sjøen begynte å stige etter raset, bod
de hun der sammen med seks barn og to
tjenere.
- Mette Andosdatter, gårdbruker,
50 år
- Marta, datter, 24 år
- Johanne Marie, datter, 18 år
- Kjer stine, datter, 16 år
- Gustava, datter, 14 år
- Hanna, datter, 11 år
- John, sønn, 8 år
Kjer stine Johannesdatter Volen.
- to tjenere
Mette var datter av Ando Jakobsen Jermstad og Marta Olsdatter Volen
Hennes ektemann het Johannes Jakobsen Lyng.
Hvem de to tjenerne var, er ukjent.


----
530 RasB
----
Hva som skjedde
Utviklingen her var ikke på langt nær så uhyggelig som den var for de gård
ene som ble berørt av raset, seiv om situasjonen var dramatisk nok.
Folk og dyr ble evakuert til Leiråstua. Men de begynte å bygge nye hus
omtrent med en gang, det vil si noe senere ut på sommeren. Stedet som ble
valgt, lå litt hoyere opp i bakkene mot nord.
Jorden som ble oversvømmet av Vukusjøen, ble ikke tørrlagt igjen før ut
på neste sommer. Men da var jorden dekket av et tykt leir- og slamlag.
Totalt hadde et areal på 157,4 dekar stått under vann. Av dette var 103,3
dekar dyrket jord, 4,9 dekar var eng, og 49,2 dekar var skog.
Dette omfattet 2/5 av gården.
Verdien av jorden var tidligere satt til 12.000 kroner. Som føige av over
svømmelsen ble den satt ned med 4.800 kroner til 7.200 kroner.
Husene fikk stor skade fordi vannet steg til opp over taket. Både stuelån
og uthus fløt av murene og ble liggende et godt stykke unna det opprinnelige
stedet.
Gården utenom jorden hadde stått i en verdi av kr. 15.000. Nå sto den i
kr. 10.000, slik at tapet ble kr. 5.000.
Volen vestre sett fra syd i 1919.
Foto: Einar Musum
Etterpå
Mette Andosdatter fortsatte å drive gården. Men det var ikke lett. Den gamle
matjorden var borte. Det lå et tykt lag med leire eller mo over alt som hadde
stått under vann, og man måtte begynne på nytt for å få den bra igjen. For
å pløye i dette molaget, måtte man ha en spesiell plog. Det var bare noen


----
531 RasB
----
steder at man kom så dypt med plogen at man kunne ane noen flekker med
gammel matjord.
Mette fikk i henhold til en fortegnelse datert 13. februar 1894 to forskudds
utbetalinger, en på kr. 100,- og en på kr. 400,-. Begge skulle benyttes til
husflytting.
Hun fikk en total erstatning på kr. 8.000. Kr. 3.000 av dette er oppført
som forskuddsutbetaling.
I 1895 ble matrikkelskylden fastsatt slik for Volen vestre:
Gårdsnr. 131, bruksnr. 1, Volen vestre av skyld mark 13,24 et avtak for
5 år av mark 5,30, deretter for 5 år et avtak av mark 3,24, og derpå for be
standig et avtak av mark 1,24.
Dette betød en reduksjon av veiskatten på kr. 1,83 for første halvår 1893.
I 1901 solgte Mette gården til Oluf Hansen Gudding. Hun døde i 1916.
Marta ble gift med Ole Olsen Østgård.
Johanna Marie ble gift med Jon Olausen Leklem.
Kjer stine ble lærerinne. I 1900 bodde hun fremdeles på Volen. Hun ble
gift med Olav Olsen Ekren. 11935 sluttet hun som lærerinne. Hun døde i 1952.
Gustava giftet seg ikke. Hun døde på Leklem i 1930-årene.
Hanna døde på Volen så tidlig som i 1896.
John utvandret til USA i 1905. Han døde kort tid etterpå.
Verdalsboka - 34

----
532 RasB
----
Volen østre lå nærmest elven av de to Volengårdene.
Storparten av jorden lå nede på elvesletten.
Hvor stort arealet var før raset, er usikkert. I ettertid ble bare størrelsen
av den del av jorden som hadde stått under vann mens Vukusjøen eksisterte,
fastslått. Det utgjorde 187 dekar og tilsvarte 10/11 av gården.
Matrikkelskylden var 12 mark 03 øre.
11890 var utsæden 3 hektoliter bygg, 22 hektoliter havre, 4 hektoliter havre
til grøntfor, 40 kilo gressfrø og 20 hektoliter poteter. På gården fantes 1 fire
hjult og 7 to-hjulte vogner. Dessuten hadde man i fellesskap med Volen vestre
1 slåmaskin.
Besetningen 1. januar 1891 3 hester, 13 storfe, 9 sauer, 4 griser og 10 høns.
Folket
Eier i 1893 var Ole Andosen Volen. Han hadde overtatt gården etter sin
far i 1874.
Da Vukusjøen oppsto, bodde 11 mennesker på gården. Disse var:
- Ole Andosen, gårdbruker, 55 år
- Anne Elisabet Jensdatter, kone, 43 år
- Marta, datter, 21 år
- Jens, sønn, 19 år
- Anton Ludvig, sønn, 17 år
- John Marius, sønn, 15 år
- Anna Oline, datter, 13 år
- Peter Andreas, sønn, 11 år
- Borghild, datter, 3 år
- en tjener
- en annen
Ole var sønn av den forrige eieren av Volen østre, Ando Jakobsen Jerm
stad. Hans mor het Marta Olsdatter Volen.
Anne Elisabet var fra Røros. Hennes foreldre het Jens Aspås og Anne.
Hva som skjedde
I motsetning til gårdene som ble tatt av raset eller fikk rasmassene ut over

----
533
----


----
534 RasB
----
seg, fikk denne gården og de andre som lå der Vukusjøen oppsto, et varsel
på forhand. Men det gikk ikke lang tid før vannet sto oppover husveggene,
slik at man måtte handle raskt. Både husdyr og det meste av inventaret ble
berget. Trolig ble vannet stående 11 meter over vanlig vannstand ved Mel
byberget.
Men etter noen få uker hadde vannet i Vukusjøen sunket så pass at folkene
kunne vende tilbake.
Man begynte med arbeidet å få husene i stand igjen. Våronna ble forsin
ket, men den ble gjennomført.
Før noe ble nøstet, skjedde etterraset 6. september. Leirdemningen ble minst
3 meter høyere nå enn første gang, og vannet steg nå opp til 14 meter over
normal vannstand. Denne gang fikk husene verre medfart enn forrige gang.
På Volen østre besto taket av skifer, og det var så tungt at vannet ikke klarte
å løfte huset av grunnmuren. Derimot fløt både uthus og stabbur vekk. Stab
buret havnet på Guddingsnesset på den andre siden av elven. Uthusene fløt
mot lien i nord og ble liggende der. Men muren under stulåna ble undergra
vet av elven, og den sank ned med det til følge at huset knakk sammen på
midten.
Familien evakuerte først til Vester-Skrove hvor Henrik Mikalsen bodde.
Deretter flyttet de til den østre gården i Stalltjårnsstugan som da sto ledig.
En søster av Anne Elisabet var gift der.
Da Vukusjøen var borte neste sommer, ble arbeidet påbegynt med å gjøre
gården i stand igjen. Men da var all jorden som hadde stått under vann, dekket
av et flere desimeter tykt lag av sedimenter. Dette skyldtes at 12. september,
bare 6 dager etter at elven var blitt demmet opp for andre gang, fant Hærfos
sens gjennombrudd sted. Dermed begynte elven gravingen som til slutt ødela
nesten hele Helgådalen. Og de løsmassene den førte med seg, ble avsatt i
det stille vannet i Vukusjøen.
Vukusjøen ble tømt først etter vårløsningen i 1894.
Som nevnt ovenfor, ble 187 dekar av gardens areal oversvømmet. Dette
fordelte seg med 167,3 dekar dyrket jord og 19,7 dekar skog og havning.
Jordverdien hadde før denne tildragelsen vært 7.700 kroner. Tapet ble satt
til 7.000 kroner slik at bare 700 kroner var tilbake.
Dette utgjorde 10/11 av jorden.
Gården forøvrig var verdsatt til 12.000 kroner før raset. Tapet ble satt til
7.500 kroner. Verdien etterpå var således 4.500 kroner.
Etterpå
Først ble det satt i gang bygging av nye hus. Denne gang ble gården byg
get litt lenger mot nord enn tidligere. En del av materialene fra de gamle
husene kunne nyttes, men mye var ødelagt.

----
535 RasB
----
Ole fikk 13. februar 1894 utbetalt et forskudd på kr. 700,- som skulle be
nyttes til underhold og husreparasjon.
I 1895 vendte familien tilbake til Volen.
Ole fikk kr. 10.000 i erstatning for de ødeleggelser som var blitt påført
gården. Totalt fikk han kr. 1.870,13 i forskudd. Dette er oppgitt som utgifter
til husflytting og fornødent livsopphold samt at kr. 170,13 var til dekning
av hans gjeld til Verdalens Meieris landhandel på Stiklestad.
Jorden var svært vanskelig. Det fine molaget som hadde lagt seg utover
jordene, var veldig løs. Ved østenvind var jordrokket så tett at det ikke var
mulig å se husene på Landfall fra Volen.
Og dette molaget var så tykt at det måtte brukes spesialplog som skar dyp
ere enn en vanlig plog. Og ved første gangs pløying var det bare hist og her
at man kunne ane en annen farge i jordsmonnet. Da hadde man kommet ned
på den gamle matjorden.
I 1895 ble det foretatt avfelling av skylden:
Gårdsnr. 131, bruksnr. 2, Volen østre av skyld mark 12,03 et avtak for
5 år av mark 10,94, deretter for 5 år et avtak av mark 7,03 og derpå for
bestandig et avtak av mark 3,03.
Dette medførte en reduksjon av veiskatten på kr. 3,77 for første halvår 1893.
Ole og Anne Elisabet drev gården frem til 1908. Da ble gården delt i to
slik at sønnen John Marius fikk den ene halvparten, og Edvard Olsen Suul
som var svigersønn, fikk den andre.
Ole døde i 1921, og Anne Elisabet døde i 1923.
Det var Marta som ble gift med Edvard Suul. Hun døde i 1910.
Jens ble gift tre ganger. Første gang giftet han seg med Josefine Kristensen
fra Oslo. Andre gang ble han gift med Elisabet Billington. Hans tredje kone
var Rut Nordheim. Han var lensmann i Ullensaker. I de offisielle listene er
han regnet med blant dem som bodde på gården i 1893, men det fortelles
at han hadde allerede reist hjemmefra før det. Han døde i 1965.
Volen østre sett fra vest i 1920.
Foto: Einar Musum.


----
536 RasB
----
Anton Ludvig reiste til Amerika. Han ble gift med Bessie Gafney. Han var
farmer. Han døde i 1971.
John Marius som overtok halve gården, ble gift med Inger Anna Nilsdatter
Garnes. Senere kjøpte han Garnes av sin svigerfar. Sin part i Volen leide
han bort til sin svoger. Han døde i 1959.
Anna Oline ble gift med Elling Lorentsen Arstad. De hadde gården Ekren
i Vuku. Hun døde i 1968.
Peter Andreas reiste også til Amerika. Han ble gift med Viola Lewits. Han
arbeidet som forstmann. Han døde i 1968.
Borghild var meierske på Stiklestad meieri. Hun ble gift med Petter Marti
nusen Bjartnes. Hun døde i 1992 102 år gammel.

----
537 RasB
----
ANDRE GARDER SOM FIKK SKADE VED VUKUSJØEN
Gudding vestre 130.1
Denne gården hadde en god del jord nede på elvesletten på sydsiden av
elven. Denne strekningen ble kalt Guddingsnesset.
Driver av gården i 1893 var Oluf Hansen Gudding. Han hadde overtatt
bygselen etter sin far i 1892.
Arealet som ble ødelagt, var totalt på 111,2 dekar. Jorden fordelte seg på
98,4 dekar dyrket jord og 12,8 dekar skog og havning.
Før ulykken var matrikkelskylden 23 mark 12 øre.
Jorden hadde før skaden en verdi av kr. 12.000. Tapet ble satt til kr. 4.000,
og den nye verdien ble 8.000 kroner. Dette tilsvarte 1/3 av gardens jord.
Verdiforringelsen av resten av gården ble satt til kr. 3.640. Den ble satt
ned fra kr. 15.000 til kr. 11.360.
I 1895 ble skylden avfelt, og følgende står oppført i protokollen om denne
gården:
Gårdsnr. 130, bruksnr. 1 Gudding vestre av skyldmark 23,12 et avtak for
5 år av mark 7,71, deretter for 5 år et avtak av mark 5,62, og derpå for be
standig et avtak av mark 3,62.
Dette medførte en reduksjon av veiskatten på kr. 2,66 for første halvår 1893.
Oluf Hansen fikk tildelt en skadeserstatning på kr. 350. Av dette fikk han
kr. 300 i forskudd.
Gudding øs tre 130.2
Gudding østre hadde også jord nede på Guddingsnesset.
Gudding østres part her nede var noe mindre enn Gudding vestres.
Driver av Gudding østre i 1893 var Sefanias Ottesen Gudding. Han over-
tok bygselen etter sin far Otte Olsen i 1877.
Det ødelagte arealet var totalt på 123,1 dekar. Av dette var 59,1 dekar dyrket
jord, 49,2 dekar var eng, og 14,8 dekar var skog og havning.
Matrikkelskylden var før raset 20 mark 51 øre.
Jordverdien før skaden var kr. 10.500. Etter skaden ble den satt til kr. 7.500,
slik at tapet var kr. 3.000. Dette tilsvarte 2/7 av gardens jord.
Verdiforringelsen på gården totalt ble satt til kr. 2.450. Den gikk ned fra
kr. 13.500 til kr. 11.050.

----
538 RasB
----
Den nye skylden ble fastsatt i 1895, og i protokollen står det ført opp slik:
Gårdsnr. 130, bruksnr. 2 Gudding østre av skyld mark 20,51 et avtak for
5 år av mark 5,86, deretter for 5 år et avtak av mark 4,51, og derpå for be
standig et avtak av mark 2,51.
Dette medførte en reduksjon av veiskatten på kr. 2,02 for første halvår 1893.
Sefanias Ottesen fikk 300 kroner i erstatning. Og han fikk 150 kroner i
forskudd uten at det er angitt noen årsak til forskuddet.
Reppe 132.1
Reppe nådde ned til elven på nordsiden av den. På grunn av at Verdals
elven har forandret sitt løp mange ganger gjennom tidene, har dette ført til
at gårdsvald er blitt skaret av, og rester har blitt liggende på motsatt side av
elven. Dette var blant annet tilfelle ved Reppe.
Der elven gjorde en dyp og krapp sving inn under Reppesmelen, dannet
den samtidig en smal tange som ble kalt Storøra. Denne tangen delte Reppe
med Auskin.
Videre hørte en del av Auskin som ble kalt Auskin østre nordre, inn under
Reppe. Dette hadde sammenheng med at Nils Jonsen Reppe eide både Reppe
og Auskin østre. Så solgte han Auskin østre i 1841, men han holdt unna en
del av dette valdet som lå på sydsiden av elven. Det ble kalt Auskin østre
nedre.
Denne biten ble stående fullstendig under vann begge ganger da Vukusjøen
lå der. Arealet var imidlertid ikke så stort at det ble medtatt da tapet av jord
skulle beregnes etterpå.
Men eieren av Reppe, Elling Jeremiassen Reppe, fikk i alle fall en erstat
ning på kr. 250. Av dette fikk han kr. 100 som forskudd.
Til tross for at tapet av jordverdien ikke ble tatt med i de offisielle listene
etterpå, ble skylden allikevel forandret i 1895. I protokollen står følgende:
Gårdsnr. 132, bruksnr. 1, Reppe med Auskin østre nedre av skyld mark
20,36 et avtak for 10 år av mark 0,24, og deretter for bestandig et avtak av
mark 0,12.
Dette medførte en reduksjon av veiskatten på kr. 0,08 for første halvår 1893.
Auskin vestre 132.1
I likhet med Reppe var Auskin også berørt av Verdalselvens stadige skif
tende løp gjennom århundrene, og deler av Auskinvaldet lå på sydsiden av
elven. Både Auskin vestre og Auskin østre hadde deler av sitt vald her. El
vens svinger laget tanger eller ness. Men nettopp det forhold at disse tangene
var skapt av elven, gjorde at dette var svært lavtliggende områder. De var
således utsatt for oversvømmelser samtidig som at jordsmonnet var nokså
tynt. Derfor ble flere husmannsplasser nedsatt her.

----
539 RasB
----
I 1893 da raset gikk, var flere av Auskin vestres plasser borte. Bare Stor
øra var igjen. (Se Storøra, Auskin vestre.) Men som regelen var, tilhørte jorden
gården. Husene tilhørte vanligvis husmannen. Derfor ble den jorden som ble
ødelagt på Storøra, regnet sammen med den ødelagte jorden på gården.
Imidlertid ser det ut til at en del av valdet på Bollgården østre på den andre
siden av elven også hørte inn under denne gården. I likhet med så mange
andre strekninger langs breddene av Verdalselven, ble også dette kalt Øra.
Den hadde gards- og bruksnummer 250,3. I de offisielle listene står det der
for Auskin vestre og Øren vestre.
Eier av Auskin vestre i 1893 var Elling Olsen Auskin. Han hadde overtatt
den etter sin svigerfar i 1880.
Arealet som ble ødelagt, var på 89,5 dekar. Av dette var 55,1 dekar dyrket
jord, 29,5 dekar eng og 4,9 dekar skog eller havning.
Gardens matrikkelskyld før skaden var 14 mark 27 øre.
Jordverdien på selve gården var før skaden kr. 7.400. Tapet ble satt til
kr. 3.400, slik at den nye verdien ble kr. 4.000. Dette utgjorde 17/37 av
jorden.
Verdiforringelsen av gården forøvrig ble satt til kr. 3.000, slik at den gikk
ned fra kr. 8.500 til kr. 5.500.
Øren vestre hadde før skaden en matrikkelskyld av 0,80 mark. Skaden ble
vurdert til 0,20 mark. Skaden utgjorde således 1/4 av eiendommen.
Jordverdien av dette arealet var før skaden verdsatt til kr. 720. Tapet ble
satt til kr. 180. Den nye verdien ble kr. 540.
Verdiforringelsen av eiendommen forøvrig ble satt til kr. 100, slik at den
nye verdien ble stående i kr. 620.
Som følge av skaden fikk Elling Olsen kr. 1.900 i erstatning. Av dette fikk
han kr. 300 i forskudd. 100 kroner av dette forskuddet fikk han så tidlig som
i 1894. I møte 31. januar dette året bestemte Velferdskomitéen at han sam
men med flere andre skulle få et forskudd av erstatningsbeløpet.
Matrikkelskyldens størrelse ble fastsatt i 1895. I protokollen står:
Gårdsnr. 137, bruksnr. 1, Auskin vestre av skyld mark 14,27 et avtak for
bestandig av mark 6,56.
Dette medførte en reduksjon av veiskatten på kr. 2,26 for første halvår 1893.
Parten i Bollgården østre 250.3 er ikke nevnt i avfellingsprotokollen.
Auskin østre 138.1
Auskin østre hadde bare en liten del av sitt vald liggende nede ved elven
i 1893. Tidligere hadde også dette valdet i likhet med Auskin vestre omfattet
en del av de områdene som lå forholdsvis langt mot vest på sydsiden av elven
på det såkalte Auskinnesset. Men like før midten av 1800-tallet hadde meste
parten av dette arealet kommet sammen med Reppe. Og de skadene denne

----
540 RasB
----
delen av Auskin østres vald fikk, ble følgelig regnet sammen med Reppe.
Men en mindre bit av Storøra hørte fremdeles med til Auskin østre. Denne
biten hadde gards- og bruksnummer 250.4. Gårdsnummer 250 var numme
ret til Bollgården østre. Følgelig ble gården kalt Auskin østre og Øren øvre.
Eier av Auskin østre i 1893 var Lasse Olsen Auskin. Han var fra Garnes
og kjøpte gården i 1865.
Skadene Auskin østre fikk av Vukusjøen, var forholdsvis beskjedne. Bare
et areal på 30,5 dekar ble satt under vann. Av dette var 12,8 dekar dyrket
mark. Resten, 17,7 dekar, var skog og havning. Skogen var sannsynligvis
for det meste olderskog.
Auskin østres matrikkelskyld var før Vukusjøen 7 mark 08 øre.
Jordverdien var før skaden kr. 4000. Etter skaden var den kr. 3.500, slik
at tapet ble kr. 500.
Dette tilsvarte 1/8 av eiendommen.
Verdien av gården forøvrig ble redusert med kr. 250 fra kr. 5.500 til
kr. 5.250.
Øren øvre hadde tidligere en skyld av 0,66 mark. Den ble redusert med
0,16 mark til 0,50 mark. Dette utgjorde 1/4 av eiendommen.
Jorden her var tidligere verdsatt til kr. 600. Tapet ble satt til kr. 150, og
den nye verdien ble da kr. 450. Det endelige tapet ble satt til kr. 70, slik
at til slutt sto verdien i kr. 530.
For dette ble Lasse Auskin tildelt en erstatning på kr. 400. Av dette fikk
han kr. 200 i forskudd.
I 1895 ble skylden fastsatt slik:
Gårdsnr. 138, bruksnr. 1, Auskin østre øvre av skyld mark 7.56 et avtak
for bestandig av mark 1,36.
Dette medførte en reduksjon av veiskatten på kr. 0,47 for første halvår 1893.
Øren øvre er ikke tatt med i avfellingsprotokollen 1895.
Elverum østre 132.5
Et sted har dette bruket nummeret 132,3, mens et annet sted har det num
meret 132,5.
Elverum østre ble i alle fall fråskilt Reppe samtidig med Elverum vestre
i 1892. Eiendommen fikk samme skyld, nemlig 1 mark 02 øre.
Kjøperen var Halvor Kristiansen Fergemann, og selgeren var Elling Reppe.
Halvor Fergemann bodde på plassen Fergemelen på Østnesvald i 1891. Men
etter at Østnes bro ble bygget i 1890, ble han overflødig som fergemann.
Elverum østre fikk ikke så stor skade av Vukusjøen. Det ser ut til at hus
ene må ha ligget så pass høyt at de unngikk å bli ødelagt i noen særlig grad.
Derimot ble den delen av jorden som lå under vannflaten, sterkt overslam

----
541 RasB
----
met av leirsedimenter da sjøen dannet seg for andre gang etter 6. september.
Men dette må bare ha vært en mindre del av jordveien.
Før ulykken sto jorden i en verdi av 895 kroner. Etterpå sto den i 835 kroner,
slik at tapet ble bare 60 kroner.
Forholdstallet ble satt til 1/15. Av en eller annen grunn er ikke arealet oppgitt
i de offisielle listene.
Verdiforringelsen ble kr. 100, ned fra 1.100 kroner til 1.000 kroner.
Halvor fikk en erstatning på kr. 200. Av dette fikk han kr. 100 på for-
skudd. Det er ikke oppgitt hvorfor han fikk forskuddet.
Størrelsen på erstatningen tyder på at det må være andre forhold enn øde
lagt jord han fikk erstatning for. Hva det var, er imidlertid ikke opplyst.
Lundskingjerdet 136.2
Navnet Lundskingjerdet fulgte denne eiendommen fra den tid den var hus
mannsplass. Allerede i 1879 ble plassen solgt vekk fra Lundskin. Kjøperen
da var Johannes Sørensen Storvuku. Johannes solgte eiendommen videre i
1886 til Ole Nilsen Dillenget. Og Ole Nilsen var eier i 1893. Ole bygget hus
der og kalte bruket Eide.
Det kan ikke ha vært mye av jorden som ble berørt av flommen. Det er
ikke funnet noe om noe verditap av hverken den eller eiendommen forøvrig.
Men flommen må ha forhindret Ole Nilsen i å få noen avling i 1893. Etter
som skaden ikke omfattet tap av jord, kan det trolig formodes at åkeren ble
satt under vann da Vukusjøen steg for andre gang. Men vannet var trolig ik
ke dypt nok til at det ble så store slamavsetninger på jorden.
Dette var så vidt vites hans eneste tap.
Ole ble tildelt en erstatning på kr. 240. Han fikk kr. 100 i forskudd. Det
er ikke opplyst noe om hva det var erstatning for, eller hvorfor han fikk
forskudd.
En annen person som også må ha bodd på Lundskingjerdet, var Halvor
Olsen Lundskingjerdet. Han fikk en erstatning på kr. 90. Av dette var 50
kroner forskudd.
Bakgrunnen for dette bidraget finnes i en søknad fra Halvor Lundskingjer
det til Velferdskomitéen datert 15. desember 1893. Den lyder som følger:
Jeg tillater meg herved å søke om i likhet med andre om å få et bidrag
til underholdning for vinteren for meg, hustru og 2 barn, da jeg mistet
min avling, og da det til vinteren ikke finnes noe arbeid. Jeg har hittil
ikke mottat noe bidrag.
Komiteen gjorde en anførsel om at den ikke fant grunn for å gi noe av
pengene som gave.

----
542 RasB
----
Breding vestre 139.1
Eier av Breding vestre i 1893 var Martin Johannessen.
Noe av jorden på denne gården nådde ned mot elven, og den ble følgelig
overslammet av sedimenter under den andre Vukusjøen. Noe sto dessuten
under vann under den første sjøen også.
Skadene var ikke så veldig omfattende. Totalt ble 32,5 dekar skadet. Av
dette var 29,5 dekar dyrket jord. 3 dekar var eng.
Jordverdien var før skaden kr. 5.000. Skaden ble satt til kr. 1.500, slik
at det sto igjen kr. 3.500.
Forholdsbrøken ble satt til 3/10.
Gården ellers var verd kr. 5.200. Her ble verditapet satt til kr. 700 slik
at den etterpå sto i kr. 4.500.
For dette fikk Martin Johannessen Breding kr. 1.000 i erstatning. Han fikk
200 kroner i forskudd.
I 1895 ble skylden fastsatt slik:
Gårdsnr. 139, bruksnr. 1, Breding vestre av skyld mark 10,76 et avtak
for bestandig av mark 3,23.
Dette medførte en reduksjon av veiskatten på kr. 1,11 for andre halvår 1893.
Breding østre 139.2
På denne gården var Ole Kvello eier i 1893.
Noe mindre jord enn på nabogården Breding vestre ble satt under vann her.
24,6 dekar, alt dyrket mark, ble skadet.
Her ble verditapet av jorden satt til et merkelig ujevnt tall, nemlig kr. 1.166.
Den gamle verdien av jorden var kr. 7.000, og den nye ble således kr. 5.834.
Brøken ble 1/6.
Gården forøvrig fikk et tap av kr. 700 og gikk ned fra kr. 8.700 til kr. 8.000.
Ole Kvello fikk en erstatning på kr. 700. Forskuddet var på kr. 360.
Om skylden ble det i 1895 bestemt at den skulle være slik:
Gårdsnr. 139, bruksnr. 2, Breding østre av skyld mark 12,65 et avtak for
bestandig av mark 2,11.
Dette medførte en reduksjon av veiskatten på kr. 0,73 for første halvår 1893.
Ekren 140.1
Eier av Ekren i 1893 var Ole Olsen Ekren.
De laveste partiene av Ekrenvaldet ble dekket av vann både ved den første
og den andre Vukusjøen. Men arealet som ble skadet, var ikke større enn
24,5 dekar mål. Dette var imidlertid alt sammen dyrket mark.
Jordverdien var før raset kr. 6.000. Den nye verdien ble satt til kr. 5.000,
slik at tapet ble kr. 1.000.
Dette utgjorde 2/13 av jorden.

----
543 RasB
----
Resten av gården fikk et verdifall på kr. 500 fra kr. 8.000 til kr. 7.500.
Ole Ekren fikk kr. 700 i erstatning for skaden. Han fikk kr. 450 av dette
i forskudd.
At skaden ikke ble ansett for å være hverken stor eller uopprettelig går
frem av avfellingsprotokollen 1895:
Gårdsnr. 140, bruksnr. 1, Ekren av skyld mark 8,67 et avtak for 3 år av
mark 1,33.
Dette betød at veiskatten ble redusert med kr. 0,46 for første halvår 1893.
Østnes 244.1
Ole Johannessen var eier av Østnes da Vukusjøen ble dannet i 1893.
I likhet med de fleste gårdene rundt Vukusjøen fikk Østnes bare beskjedne
skader. Husene var aldri truet, og det var bare mindre arealer som ble satt
under vann. Tilsammen var det 41,4 dekar. Av dette var 21,7 dekar dyrket
mark, og 19,7 dekar var eng.
Jordtapet ble satt til kr. 1.200, slik at verdien gikk ned fra kr. 10.000 til
kr. 8.800.
2/13 av jorden gikk tapt.
Verdifallet på resten av gården ble satt til kr. 400. Den gikk ned fra kr.
12.000 til kr. 11.600.
Ole Østnes fikk kr. 530 i erstatning. I forskudd fikk han kr. 200.
I 1895 ble skylden fastsatt slik:
Gårdsnr. 244, bruksnr. 1, Østnes av skyld mark 14,56 et avtak for 3 år
av mark 1,75.
Veiskatten ble som følge av dette, redusert med kr. 0,60 for første halvår
1893.
Slapgård søndre 248.1
Slapgård søndre lå på sydsiden av elven på den sletten som også blir kalt
Bollgårdssletten. Slapgård søndre var en av de to deiene Slapgård var delt i.
I 1893 var Johannes Ellefsen Tromsdal den egentlige brukeren. Men eier
i navnet var hans svigerfar Johannes Hansen.
Bare 27,6 dekar mark ble satt under vann. Og ingen ting av dette var dyr
ket mark. 2 dekar var eng, og 25,6 dekar var skog og havning.
Følgelig ble verdifallet forholdsvis beskjedent, kr. 300 fra kr. 4.300 til kr.
4.000.
Dette ble vurdert til 3/25 av jorden.
Eiendommen forøvrig ble satt ned med kr. 150 fra kr. 5.000 til kr. 4.850.
Johannes Ellefsen fikk da heller ikke mer enn kr. 120 i erstatning.
Skylden ble fastsatt slik i 1895:

----
544 RasB
----
Gårdsnr. 248. bruksnr. 1, Slapgård søndre av skyld mark 8,97 et avtak
for 10 år av mark 2,17, og deretter for bestandig et avtak av mark 1,65.
Veiskatten ble som følge av dette, redusert med kr. 0,75 for første halvår
1893.
Men dette må tydeligvis være en feil, for i Stortingsproposisjon 20/1895
er avtaket satt til mark 1,74 i en begrenset tidsperiode. Og et avtak på mark
2,17 i en begrenset periode og 1,65 for alltid er alt for mye i forhold til den
lille skaden gården fikk. Noen korreksjon er imidlertid ikke funnet.
Slapgård nordre 249.1
Slapgård nordre var den andre delen av Slapgård. Her var Odin Stornes
eier i 1893.
Heller ikke på denne gården ble de store arealene satt under vann av
Vukusjøen. Tilsammen 34,5 dekar ble berørt. Av dette var 14,8 dekar dyr
ket jord. Resten, 19,7 dekar, var eng.
Skaden ble beregnet å ha tilsvart kr. 1.500. Før skaden sto jorden i en verdi
av kr. 5.000, og etterpå sto den i kr. 3.500.
Dette ble vurdert til 3/10 av jorden på gården.
Eiendommen forøvrig sto opprinnelig i kr. 5.000. Her ble skaden satt til
kr. 500, slik at den nye verdien ble kr. 4.500.
Odin Stornes fikk hele kr. 1.870 i erstatning. Av dette var kr. 1.170 for
skudd. Dette erstatningsbeløpet synes å være forholdsvis stort sett i relasjon
til det tapet han hadde lidd. Men erstatningen hadde også sammenheng med
at han var kjøpmann på Bredingsberg, og der led han et betydelig tap som
følge av at butikken ble satt under vann.
I 1895 ble skylden for Slapgård nordre fastsatt slik:
Gårdsnr. 249, bruksnr. 1, Slapgård nordre av skyld mark 9,24 et avtak
for bestandig av mark 2,77.
Dette førte til at veiskatten ble redusert med kr. 0,96 for første halvår 1893.
Bollgård østre søndre 250.1
Bollgård østre søndre var den ene av de to hoveddelene Bollgård østre var
delt inn i. Bollgård østre lå øst for Kvelstad. Bollgård vestre lå vest for Kvel
stad. Denne merkelige beliggenheten skyldes at Kvelstad ble flyttet etter at
Steins vatnet ble tømt i middelalderen.
I 1893 var Trond Trondsen Jøssås eier av Bollgård søndre.
Bare mindre deler av dette gårdsvaldet ble satt under vann. Tilsammen var
det 29,5 dekar. Av dette var 9,8 dekar dyrket jord,og 19,7 dekar var eng.
Jordverdien før ulykken var kr. 9.000. Skaden ble satt til kr. 700, slik at
den nye verdien ble kr. 8.300.
Dette tilsvarte 1/13 av jordverdien.

----
545 RasB
----
Resten av eiendommen ble satt ned med kr. 350 fra kr. 11.000 til kr. 10.650.
Trond Jøssås fikk 700 kroner i erstatning. Han fikk kr. 600 i forskudd.
Skylden fikk følgende forandring i 1895:
Gårdsnr. 250, bruksnr. 1, Bollgård søndre av skyld mark 12,99 et avtak
for 5 år av mark 1,00.
Dette førte til en reduksjon av veiskatten med kr. 0,35 for første halvår 1893.
Bollgård østre nordre 250.2
Bollgård østre nordre var den andre parten av Bollgård østre. Den var litt
mindre enn den andre.
Ellev Olsen var eier i 1893.
Bare mindre områder på den laveste delen av valdet ble satt under vann.
Arealet var 23,6 dekar. Alt var dyrket jord.
Før dette skjedde hadde jordverdien vært kr. 2.970. Skaden ble vurdert
til kr. 840, slik at den nye verdien ble kr. 2.130.
Det ble anslått at dette utgjorde 2/7 av jorden på gården.
Eiendommen forøvrig fikk et tap av kr. 400. Den gikk ned fra kr. 3.500
til kr. 3.100.
For skaden fikk Ellev Olsen kr. 500 i erstatning. 200 kroner av dette var
forskudd.
Skylden ble fastsatt slik i 1895
Gårdsnr. 250, bruksnr. 2, Bollgård nordre av skyld mark 5,13 et avtak
for 5 år av mark 1,41.
Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 0,49 for første halvår 1893.
Bollgårdsnesset 250.5
Bollgårdsnesset var en utskilt part fra Bollgård østre nordre. Den var blitt
utskilt så sent som i 1890. Eier i 1893 var John Olsen Kvelstad.
Som navnet sier, lå denne gården på det nesset elven dannet utenfor Boll
gård østre. Arealet som ble satt under vann var ikke stort, bare 9,8 dekar.
Alt var dyrket jord.
Men etter som eiendommen bare var liten, utgjorde dette en stor del av
jorden. Totalverdien av jorden var før flommen kr. 1.200. Etterpå sto den
i kr. 800. Skaden utgjorde således kr. 400.
Dette var 1/3 av jorden.
Eiendommen forøvrig ble satt ned med kr. 200 fra kr. 1.600 til kr. 1.400.
John Olsen fikk kr. 200 i erstatning. Alt ble betalt ut som forskudd.
I 1895 ble skylden fastsatt slik:
Gårdsnr. 250, bruksnr. 5, Bollgårdsnesset av skyld mark 1,44 et avtak for
5 år av mark 0,48.
Veiskatten ble som følge av dette, redusert med kr. 0,17 for første halvår
1893.

----
546 RasB
----
Kvelstad vestre 251.1
I 1865 ble Kvelstad kjøpt av Ole Danielsen Tessem fra Beitstad og Ole
Anderssen Stuskin. Gården ble da delt i vestre og østre slik at Ole Danielsen
fikk Kvelstad vestre.
Husene lå på samme nøyde som de øvrige gårdene på Bollgårds- sletten
slik at de unngikk oversvømmelsene av begge Vukusjøene. Men store deler
av jorden ble liggende under vann. Spesielt var det ille siste gang.
98,4 dekar ble stående under vann. Alt dette var dyrket jord. Og store deler
av jorden fikk tykke slamlag etter sedimenteringen som følge av Hærfossens
gjennombrudd.
På Kvelstad vestre hadde jorden stått i en verdi av kr. 7.000. Skaden ble
taksert til kr. 3.000. Igjen var det da kr. 4.000.
Dette ble anslått til å ha omfattet 4/7 av arealet
Verdien av gården forøvrig ble satt ned med kr. 3.100 fra kr. 9.500 til
kr. 6.400.
Allerede etter første gang Vukusjøen lå der, søkte Ole Danielsen om støtte
til innkjøp av for. Søknaden ble behandlet 19. juli. Det ble da bestemt at saken
skulle utsettes.
Men 6./7. september ble en ny søknad fra Ole Kvelstad behandlet. Da hadde
etterskredet 6. september gått. Det er lite trolig at Vukusjøen nådde opp til
sitt endelige nivå før dette møtet, men det fremgår av protokollen at Ole hadde
behov for penger til å kjøpe for til sine husdyr til vinteren. Det ble opplyst
i søknaden, og bekreftet på møtet, at han hadde bare klart å berge litt høy.
Dette høyet var dessuten helt vått og oppblandet med leire. På grunn av over
svømmelsene hadde han hverken fått avlet korn eller poteter. Han søkte om
kr. 400. Det ble bestemt at kr. 300 skulle gå til avdrag på skadeserstatnin
gen, mens kr. 100 var til underhold.
At økonomien ikke var helt god etter dette, fremgår av nok en innførsel
i samme protokoll 2. januar 1894. Da måtte Ole Danielsens kone Ellen Marta
ha besøk av doktoren. I hvilken anledning er ikke opplyst. Men Ole måtte
få forskudd fra erstatningsbeløpet for å kunne klare å betale doktoren.
Alt i alt fikk Ole Kvelstad kr. 2.550 i erstatning. I forskudd fikk han kr. 900.
Gården fikk følgende avfelling i 1895:
Gårdsnr. 251, bruksnr. 1, Kvelstad vestre av skyld mark 9,79 et avtak for
5 år av mark 5,59, deretter for 5 år et avtak av mark 3,79, og derpå for be
standig et avtak av mark 1,79.
Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 1,93 for første halvår 1893.
Oppem 257.1
Gården Oppem lå høyt oppe i bakkene ovenfor Vukusjøen. Valdet nådde

----
547 RasB
----
helt ned til elvesletten. Følgelig ble også denne gården berørt av hva som
skjedde.
Eier av Oppem i 1893 var Anneus Okkenhaug.
Det var ikke så stor del av dette valdet som nådde ned til elven. 34,4 dekar
ble oversvømmet. Av dette var 29,5 dekar dyrket jord. 4,9 dekar var eng.
Jordverdien ble som følge av dette satt ned med kr. 1.600 f ra kr. 8.000
til kr. 6.400.
Dette tilsvarte 1/5 av gården.
Verdien av resten av gården ble satt ned med kr. 950 fra kr. 9.500 til
kr. 8.550.
Anneus Okkenhaug ble tildelt en erstatning på kr. 980. Kr. 300 ble betalt
ut som forskudd.
Sky Iden ble avfelt noe i 1895:
Gårdsnr. 257, bruksnr. 1, Oppem av skyld mark 9,92 for 5 år av mark
1,98, og deretter for 5 år et avtak av mark 1,00.
For gården betød dette en reduksjon av veiskatten på kr. 0,68 for første
halvår 1893.
Verdalsboka - 35

----
548
----


----
549 RasB
----
DIMENSJONER
SAMMENLIGNINGER
DIMENSJONER
Generelt
Verdalsraset er et av de aller største råsene som er registrert i vårt land.
Helt sikkert er det det største som har funnet sted i moderne tid. Det har vært
en del diskusjon hvorvidt det var like stort som det raset som gikk i Gaul
dalen i 1345. Med hensyn til tallet på omkomne mennesker var nok raset
i Gauldalen større. Men med hensyn til mengden av utrast masse, var Ver
dalsraset størst. (Se eget kapitel om Raset i Gauldalen 1345.)
Allikevel kan det ikke utelukkes at det kanskje kan ha gått andre like store
eller kanskje større ras for så lenge siden at det i dag ikke lenger er spor
etter dem. Over alt i landet hvor grunnen består av oppbygde leirterrasser
etter siste istid, finnes det imidlertid spor etter utallige ras. De aller fleste
av disse var små, men av og til viser sporene i terrenget at det må ha gått
et større ras her.
Også her i Verdal finnes det flere steder hvor råsene må ha vært både store
og omfattende. Men for de aller fleste stedene med spor etter omfattende ras
er dette egentlig spor etter mange ras. Det er ikke en gang sikkert at råsene
fant sted samtidig. Leirådalen er et godt eksempel. Her har det innenfor et
relativt begrenset område gått en lang rekke ras. Men mye tyder på at mange
av råsene har skjedd uavhengig av hverandre, eller i det minste med flere
ti-års, muligens hundre-års, mellomrom.
Et annet eksempel er råsene ved Lyng. Også her har det gått flere. Kan
skje kan det ene raset ha åpnet opp slik at de neste råsene kunne finne sted.
Men heller ikke her er det sikkert at råsene fulgte etter hverandre i samme
tempo som de adskilte råsene i Verdalsraset. Det kan ha gått lang tid mellom
hvert av dem.
Den største rasgropen i omfang nest etter gropen etter Verdalsraset er sann
synligvis rasgropen mellom Snausen og Fikse. Her er det dimensjoner som
får en til å tenke på Verdalsraset. Både lengden, bredden og dybden på denne
rasgropen er svært stor. At det også var anselige mengder masse som gled
ut, tyder terrenget ved Ausa ved Leksdalsvatnet på. Riktignok har det kom
met store mengder rasmasse hit fra råsene mellom Musum og Sende også.

----
550 RasB
----
Men mye må ha kommet fra Fikseraset også. Her er det store arealer som
ble dekket av rasmasse samtidig som mye havnet ute i Leksdalsvatnet.
Det største rasmassedekkede arealet i Verdal nest etter de overslammede
områdene etter Verdalsraset, finnes på de store myrene nedenfor rasgropene
ved Kvam og Husan i Volhaugen. Her er det mange kvadratkilometer som
ble dekket. Men dybden av leirlaget kan allikevel ikke måle seg med den etter
Verdalsraset.
Sikkert nok har det gått mange menneskeliv ved flere av råsene i Verdal,
og for den saks skyld andre steder i Trøndelag. Men dersom råsene ikke fant
sted etter midten av 1600-tallet, finnes det vanligvis få eller ingen opplysnin
ger om dem. Her i Verdal er det foruten ved Verdalsraset registrert tap av
menneskeliv ved råsene ved Kvam i 1726 da åtte mennesker mistet livet, ved
Landfall i 1747 da fem mennesker omkom, ved et lite fall i Mikvollmelen
sist på 1800-tallet da ett menneske omkom, og ved Hauganfallet i 1906 da
ett menneske døde.
Ingen av disse kommer opp mot den store tragedien som Verdalsraset var.
Varigheten av Verdalsraset
Varigheten av raset var trolig mindre enn en time. Selve raset sto kanskje
på vel en halv time. Men før leiren lå helt til ro lengst nede ved Tinden, hadde
det muligens gått bortimot en og en halv time.
Raset startet etter all sannsynlighet ca. klokken 0030. Da gikk det første
raset.
Det andre raset eller den andre delen av raset, startet bare noen minutter
etterpå, trolig mindre enn et kvarter etter det første hadde startet.
Og det tredje raset gikk ut bare noen minutter etter det igjen. Dette varte
kanskje i 15 - 20 minutter.
Men når det tales om adskilte ras, er dette et forhold som er høyst uklart.
Kanskje skjedde det en kontinuerlig utvikling, men hvor mengden periode
vis var mindre. Eller kanskje var det i realiteten en rekke mindre ras som
fulgte tett etter hverandre slik at det var uråd å skille dem fra hverandre. Det
er i hvert fall klart at når det skjedde utglidninger både i det nordvestre og
i det nordøstre hjørnet samtidig, må de ha skjedd uavhengig av hverandre.
Og overlevende utenfor rasporten fortalte om hvordan rasmassene etter at
de voldsomme bølgene hadde tatt slutt, rant ut gjennom porten i strømmer
en god stund etter at det hadde sluttet å rase. Porten virket som en flaskehals
slik at det tok en stund før alt innenfor rakk å renne ut.
Massene rant helt ned til Tinden. Det er derfor rimelig grunn til å tro at
bevegelsene lengst ned må ha vart bortimot en og en halv time.

----
551 RasB
----
Etter det store raset 19. mai gikk det flere etterskred. Det uten tvil største
av disse gikk 6. september samme år.
Også dette gikk i to etapper med ca. 1/2 times mellomrom
Tap av menneskeliv
De offisielle tallene har etter raset stått på at 112 mennesker omkom. Så
vidt det er mulig å finne ut av kildene, omkom 111 av disse under selve skre
det eller umiddelbart etterpå. Nummer 112 døde dagen etter, 20. mai, som
følge av skadene vedkommende hadde fått.
Men i tillegg til disse døde fire mennesker enten som følge av skader eller
av sykdom de hadde pådratt seg under ulykken. Nummer 113 som forøvrig
var søster av nummer 112, døde tre dager senere på sykehuset. Nummer 114
døde også på sykehuset av lungebetennelse. Nummer 115 var en 81 år gam
mel kvinne som døde vel en uke etter raset av alderdomssvakhet. Hun hadde
da rasnatten blitt trukket gjennom leir suppen ut fra huset hvor hun bodde og
opp på fast land. Nummer 116 døde omtrent samtidig som følge av skader
han fikk ved redningen.
Tap av husdyr
Tallet på drepte husdyr er stort. De offiselle tallene opplyser at 33 hester,
202 storfe, 345 småfe og 25 griser strøk med.
Hvor mange høns som gikk med, er ukjent.
Ikke et übetydelig antall hester og storfe var i live da det hele hadde stilnet
av. Men det ble ansett for helt uråd å berge dem, og avlivningsaksjoner ble
satt i gang. Husdyr ble skutt eller stukket i hvert fall helt til Vukusjøen steg
over demning en.
Et bemerkelsesverdig stort antall griser overlevde. Dette hadde sannsyn
ligvis sammenheng med to forhold: For det første var ikke grisene bundet,
og de kom seg ut når husene ble knust eller brutt i stykker. For det andre
hadde de en kroppsform som gjorde at de lett fløt oppå leirgjørmen.
At en hel del av grisene måtte slaktes etterpå, skyldes imidlertid at man
hverken hadde mat eller hus til dem. Hvor vidt griser som ble slaktet av dis
se grunner, er tatt med i oversikten over døde griser, er ukjent.
Arealberegningen
Etter ulykken ble det foretatt nøyaktige beregninger av de områdene som
var blitt berørt. Man delte de berørte områdene inn i alt fem forskjellige
klasser.
Klasse I var übeskadiget mark eller rester av eiendommer som ellers var
berørt.
Klasse II var selve Raset.

----
552 RasB
----
Bosetningen i det utraste området
150 per soner.
Antall reddet:
Antall døde: 88 (58,7%)
Bosetningen nedenfor raset
100 per soner.
Antall døde:
28 (28,0%)
Antall reddet: 72 (72%)
Kjønn - døde
Aldersfordeling - døde
De grafiske fremstillingene er laget av Atle Granlund.

 


----
553 RasB
----
Klasse 111 var sterkt overslammet land.
Klasse IV omfattet svakt overslammet land.
Klasse V var det landet som ble satt under vann av Vukusjøen. Denne klas
sen ble ikke nøyaktig beregnet i likhet med de andre klassene fordi jorden
var bare temporært satt ut av drift.
Klasse I omfattet det som sto igjen langs kantene fra klasse 11, nemlig
1118,17 dekar dyrket mark, 1525,24 dekar skog, 19,16 dekar veier og be
byggelse, og 184,31 dekar annen udyrket mark, tilsammen 2846,88 dekar,
og fra klasse 111 4450,15 dekar dyrket mark, 2225,33 dekar skog, 141,82
dekar veier og bebyggelse, og 600,95 dekar annen udyrket mark, tilsammen
7418,25 dekar. Alt i alt utgjorde klasse I 10.265,13 dekar.
Klasse II besto av 1821,5 dekar dyrket mark, 532,6 dekar eng, og 836,7
dekar skog og havning, tilsammen 3190,8 dekar. Etter beregninger gjort på
grunnlag av kartet, utgjorde klasse II 2.923,7 dekar. Reduksjonen her til
svarte økningen av klasse 111. Summen av klasse II og 111 er således den sam
me etter begge beregningsmåtene.
Klasse 111 var 4829 dekar dyrket mark, 954,8 dekar eng, og 2052,3 dekar
skog og havning, tilsammen 7.836,1 dekar. Etter beregninger gjort etter kartet,
utgjorde klasse 111 8.104,75 dekar. Økningen her tilsvarte reduksjonen av
klasse 11.
Klasse IV omfattet 64,5 dekar dyrket mark, 8,9 dekar eng, og 518,8 dekar
skog og havning, tilsammen 592,2 dekar. I en kommentar blir det i de offi
sielle tabellene opplyst at 470 dekar burde komme i tillegg til denne tabellen.
Det var jord som tilhørte Baglan og Kjæran. Dermed økte arealet til 1062,2
dekar.
Klasse V var beregnet bare for den delen av området som lå innenfor det
kartbladet som ble tegnet etter raset. Det besto av 1042,1 dekar dyrket mark,
193,9 dekar eng, og 476 dekar skog og havning, tilsammen, 1712 dekar. I
realiteten var dette mindre enn halvparten av det totale arealet som ble satt
under vann.
Det utraste området
Selve rasgropen er formet som en uregelmessig formet trekant med et hjørne
vendt mot syd. Der ligger skredporten. Men rasgropen omfatter også et om
råde utenfor skredporten. Dette er også formet som en trekant, men her med
det ene hjørnet vendt mot nord i rasporten.
Dette omfattet det som ovenfor er kalt klasse 11. Det totale utraste arealet
var 3190,8 dekar, eller 3,1908 km 2.
Jordtapet tilsvarte et verdifall på kr. 79.450 fra kr. 125.145 til kr. 45.695.
Dette utgjorde 64 % av verdien.

----
554 RasB
----
Avfellingen var på 99,59 mark fra 156,44 mark til 56,85 mark. Ved skyld
setting etterpå ble den ødelagte jorden satt til 5,04 mark.
Verdiforringelsen av eiendommene forøvrig var på kr. 103.700 fra
kr. 152.750 til kr. 49.050. Tapet utgjorde 68 %
Det overslammede området
Dette omfatter egentlig både klasse 111 og IV. Selve jorden var ødelagt og
så i klasse IV. Forskjellen besto hovedsakelig i at jorden i klasse IV hurtig
ere kunne settes under kultivasjon da den ikke trengte så lang tid for å tørke ut.
Dette var alt som ble dekket av leire. Dette området strakte seg fra Melby
berget i øst til Tinden i vest. Lengden var ca. 8 kilometer. Det dekket hele
dalbunnen i en bredde varierende fra et par hundre meter til 3 kilometer.
Summen av de to klassene utgjorde 8898,3 dekar eller 8,8983 km 2 inklu
sive de 470 dekar som kom i tilleg til det ødelagte området i klasse IV.
Jordtapet i klasse 111 var på kr. 235.585 fra kr. 396.880 til kr. 161.295.
Dette utgjorde 59 % av verdien.
Avfellingen i denne klassen var på 304,58 mark fra 519,89 mark til 215,31
mark. Tilveksten ved ny skyldsetting var på 46,40 mark.
Verdiforringelsen av eiendommene ellers var på kr. 275.110 fra kr. 499.170
til kr. 219.060. Dette tilsvarte 56 %.
I klasse IV utgjorde verdifallet av jorden kr. 7.580 fra kr. 42.375 til
kr. 34.795. Dette var 17 % av verdien.
Skyldnedsettelsen var på 9,13 mark fra 53,57 mark til 44,44 mark. Her
ble tilveksten 7,85 mark.
Verdiforringelsen her varpa kr. 6.170 fra kr. 51.500 til kr. 45.330. Dette
utgjorde 12 %.
Vukusjøens betydning for jordverdien
Arealet i følge beregningene var på 1712 dekar eller 1,712 km 2. Det pre
siseres imidlertid at dette var bare den delen som ble beregnet. Det totale
arealet som sto under vann var to og en halv ganger så stort, nemlig ca. 4,2
km 2 . (Se nedenfor.)
Verdifallet av den beregnede delen av jorden som sto under vann, utgjorde
kr. 47.436 fra kr. 139.150 til kr. 91.714. Dette tilsvarte 34%.
Avfellingen var på 74,19 mark fra 216,10 mark til 141,91 mark. Her ble
tilveksten 39,79 mark.
Verdifallet på eiendommene forøvrig var på kr. 41.510 fra kr. 172.120
til kr. 130.610. Dette tilsvarte 24 %.
En sammenligning mellom skadene i Verdal og de tre største byene i Norge.
På de tre neste sidene følger en fremstilling av ødeleggelsene i Verdal plas
sert i Oslo, Trondheim og Bergen.

----
555
----


----
556
----


----
557
----


----
558 RasB
----
Utrast masse
Det er blitt gjort beregninger av hvor mye masse som raste ut. Man har
havnet på ca. 55 millioner m 3.
Da dette tallet ble beregnet, benyttet man et middeltall på ca. 20 meter dybde
i skredgropen. Men dette ble beregnet sommeren 1893 før etterraset 6. sep
tember gikk, da mer enn 400 mål raste ut i bakre og østre kant av skred
gropen. Før dette raset hadde gropen et omfang av ca. 2,75 km 2 . Da stemmer
dette tallet. Legger man de 400 målene sammen med dette arealet, får man
noe mer enn 3 km 2 , og det stemmer med arealberegningene som ble gjort
i forbindelse med Stortingsproposisjon nr. 20/1895, hvor arealet av skred
gropen ble fastslått til nesten 3,2 km 2 .
Men 55 milioner m 3 er volumet på den massen som gled ut i raset 19. mai.
Det var denne massen som strømmet ut over dalbunnen og forårsaket de
enorme ødeleggelsene.
Raset 6. september representerer et tillegg til dette. Snakker man om totalt
utrast masse i Verdalsraset, blir tallet en god del større enn 55 milioner m 3.
Man benyttet, som nevnt ovenfor, en gjennomsnittsdybde i rasgropen på ca.
20 meter. Dette tallet er helt sikkert ikke satt for høyt. Og for etterskredet
6. september kan man med sikkerhet anta at gjennomsnittsdybden var minst
like stor. Følgelig er det en rimelig antagelse å tro at det gled ut bortimot
10 millioner m 3 ved dette skredet.
På et av de offisielle kartene som ble laget etter ulykken, er høydene av
skråningene rundt skredgropen angitt. Om vi beveger oss rundt rasgropen
med urviseren og starter på vestsiden av skredporten, er tallene følgende:
11. På innsiden av skredporten nordvest for Eklo 20 »
12. På utsiden av skredporten vest for Eklo . . 20 »
13. På vestsiden av Follodalen (øya i Raset) . . 15 »
14. På østsiden av Follodalen (øya i Raset) ... 10
Til disse tallene må det gjøres noen kommentarer.


----
559 RasB
----
De ble alle målt etter etterraset 6. september. Mye av massen etter dette
raset la seg opp i den sydøstlige delen av rasgropen samt i skredporten.
De lave tallene langs bakre kant av rasgropen skyldes at målingen er gjort
fra toppen av skredkanten og ned til fast fjell. Fjellfoten skråner videre ned
over, men den er ikke alle steder like bratt som selve rasskråningen. Ned
til selve bunnen av gropen er det hele veien ca. 35 meter.
Den lave skråningen ved Rognhaugen skyldes at rasgropen nedenfor ble
fylt opp av store mengder masse fra det store etterskredet.
Målingene som ble foretatt på begge sider av Follodalen, ble gjort fra top
pen av Follodalen slik den står igjen etter raset. Før raset var dette bunnen
av Follodalen med 10 meter høye skråninger opp til den egentlige terrasse
flaten.
Når man tar alt dette med i betraktningen, ser man at antagelsen om en
gjennomsnittsdybde på 20 meter i det minste ikke er overdrevet. Og det an
tatte volumet på utrast masse var i hvert fall ikke mindre enn 55 millioner m 3.
Der massen havnet
Dalbunnen hvor massen havnet, var ikke flat og jevn. Den var preget av
at elven stadig hadde skaret seg ned i dalbunnen etter hvert som landet hevet
seg. For eksempel lå elven omtrent 10 meter lavere enn terrassene ved Ros
voll og Lyng. Og tilsvarende var den samme høydeforskjellen bortimot 15
meter ved Haga og Sundby.
Strekningen som ble dekket, var som nevnt ovenfor. ca. 8 kilometer lang
og opp til 3 kilometer bred på det bredeste. Det er også opplyst ovenfor at
dette arealet var på 8,8983 km 2 .
Når vi tar utgangspunkt i 55 millioner m 3 utrast masse, får vi en gjennom
snittsdybde på ca. 6,2 meter over hele det overslammede arealet. Og noen
steder er det tale om bare noen få desimeter, mens andre steder er det tale
om mer enn 10 meter tykkelse.
Høyden på leirdemningen som demmet opp Vukusjøen, var trolig ca. 11
meter mellom Melbyberget og Eklomelen sett i forhold til normalvannstand
i elven.
Dessuten kan det bemerkes at det av rasmassen fra etterskredet 6. septem
ber som havnet utenfor skredporten, stort sett ble liggende øst for en linje
trukket mellom Haga og Ness. Etter dette ble demningen målt til ca. 14 meter.
I de leir-, sand- og jordmassene som fosset nedover, var det planter og
frø. Noen steder dukket det derfor opp planter som var fremmede på de ste
dene tidligere. (Se også under Gjenvinning av rasområdet.) Dette er blant
annet registrert helt nede ved Tinden hvor forskjellige slags hageplanter frem
deles den dag i dag finnes langs elvebredden.

----
560 RasB
----
Vukusjøens størrelse
Vukusjøen fikk på det meste en overflate på ca. 4,2 km 2 . Overflaten på
denne sjøen kan grovt sett sies å ha strukket seg fra Melby berget i vest til
Grunnan i øst. Dermed hadde den en lengde av vel 10 kilometer. Øverst oppe
var den svært smal, ikke stort bredere enn elveløpet. Men allerede ved Vuku
tiltok den i bredde. Og fra Kvelstad og nedover var den temmelig bred, på
det bredeste vel 1 kilometer.
På det dypeste var sjøen 14 meter over normalvannstand ved Melbyber
get. Og mellom Landfall og Volen ble det fortalt at man så toppen av older
trærne under vannflaten. Om man meget forsiktig antar en gjennomsnittsdybde
på 5 meter på hele sjøen, får man en vannmengde på 21 millioner m 3.
I og med at sjøen ble tømt ved at elven gradvis senket sitt leie, forårsaket
ikke disse vannmengdene unormalt store ødeleggelser.
Sorg, fortvilelse og lidelse
Det er ikke mulig å måle slike faktorer. Men utallige er de søvnløse netter
som fulgte i tiden etterpå. Og uendelig mange er de sorgfulle og tunge stun
dene som de etterlatte siet med resten av livet, timer og dager lange som år.
Og var det mulig å måle mengden av tårer i liter, ville vi få store tall.

----
561 RasB
----
TANKEEKSPERIMENTER
Det er interessant å foreta sammenligninger for å anskueliggjøre noen av
de ovenfornevnte størrelsene.
Det utraste området er ca. 3 km 2 stort, og det overslammede området er
ca. 9 km 2 . Tilsammen utgjør de et areal på nokså nøyaktig 12 km 2 .
Hvor stort er nå egentlig dette?
Dette er forsøkt vist i kapitlet foran med kart over Oslo, Bergen og Trond
heim hvor ødeleggelsene er tegnet inn som halvsirkler.
Og hvor mye er 55 millioner m 3 eller 65 millioner m 3?
Det er laget en rekke sammenligninger vedrørende dette tallet.
Her er noen:
1. 55 millioner m 3 gir en kubus med 380 meter side. 65 millioner m 3 gir
litt over 400 meter side.
2. En lastebileier blir gitt i oppdrag å forflytte 55 millioner m 3 masse. Han
skal kjøre 10 lass pr. dag, og hans store lastebil tar 10 m 3 i lasset. Han arbei
der ca. 220 dager i året. Hvor lenge må han holde på før han er ferdig?
Svar: 2.500 år!
Hvor lenge må han holde på hvis massen var 10 millioner m 3 større, det
vil si at de utraste massene ved etterraset 6. september blir lagt til?
Svar: Bortimot 500 år i tillegg!
3. All massen blir låstet opp i lastebiler som hver tar 10 m 3 og er 10 meter
lang. Bilene blir stilt støtfanger i støtfanger. Hvor lang blir rekken av laste
biler?
Svar: En rekke med biler som går 1 1/3 rundt ekvator. Ekvator er 40.000
kilometer lang. Rekken av biler blir 55.000 kilometer. Hvis raset 6. septem
ber regnes med, blir rekken av biler 65.000 kilometer eller noe over 1 1/2
gang rundt ekvator.
4. Et asfaltfjell på 55 millioner m 3 skal benyttes til å legge fast dekke på alle
veiene i Norge. Veiene er gjennomsnittlig 6 meter brede, og dekket skal være
10 centimeter tykt. Hvor lang veistrekning kan asfalteres?
Svar: Mer enn 91.000 kilometer. Av riksveier, fylkesveier og kommune
veler har vi i Norge (1990) 88.174 kilometer. Av dette har 61.101 kilometer
fast dekke!

----
562 RasB
----
5. Middelavstanden til månen er 384.400 kilometer. Hvor tykk vil en «streng»
mellom jorden og månen være når man har 55 millioner m 3 til disposisjon?
Svar: Hvis «strengen» er kvadratisk, vil siden være 38 centimeter. Er stren
gen rund, vil diameteren være 42 centimeter!
6. Middelavstanden til solen er 149,6 millioner kilometer. Hvor tykk vil en
«streng» til solen være?
Svar: Kvadratisk vil «strengen» ha side 1,92 cm, og rund vil diameteren
være 2,16 cm.
7. Den spesifikke vekten på leire varierer fra 1,75 for tørr leire til 2 for våt
leire. Det vil si at den våte kvikkleiren som rant ut i Verdalsraset veide 2
tonn pr. m 3. Totalt veide massen 110 millioner tonn etter raset 19. mai. Leg
ger vi til det siste raset får vi 130 millioner tonn. Hvis hele denne massen
skal fordeles på Norges befolkning (4 millioner) hvor mye får da hver?
Svar: Hvis det bare var mengden fra det første raset, vil hver eneste inn
bygger i Norge få 27,5 tonn. Hvis det andre raset regnes med, vil det bli
32,5 tonn på hver person!
8. Men enn om vi vil fordele dette på hele verdens befolkning (i 1990 ca.
5,5 milliarder)?
Svar: Hver vil få enten ca. 20 eller 23,5 kilo.
9. Om vi tenker oss 130 milloner tonn leire plassert i en skål på en skålvekt.
Hva må til for å veie opp denne skålen?
Svar: Vi vil her bruke personbilder. En vanlig personbil veier alt fra 600
kilo til 1.500 kilo. En gjennomsnittsvekt er ca. 1 tonn. For å veie opp leir
massen må vi ha et tall på tilsvarende ca. 130.000.000 personbiler. Så mange
biler fantes ikke i Vest-Europa i 1988. Da var tallet på litt over 120 millio
ner. Vi må derfor til Øst-Europa og låne noen for å få jamvekt.
10. All utrast masse plasseres på en fotballplass som måler 100 x 55 meter.
a) Hvor høy søyle vil vi få med 55 millioner m 3?
b) Og hvor høy blir søylen hvis vi tar med massen fra raset 6. september
i tillegg, altså tilsammen ca. 65 millioner m 3?
Svar a: 10.000 meter eller 10 kilometer.
b: Ca. 11.800 meter eller 11,2 kilometer.
11. Hvis leiren ble lagt etter E 6 fra Verdal til Oslo, ville det være mulig å
kjøre langs veien?
Svar: Ja, men bare med beltevogn.
Avstanden fra Verdal til Oslo er 65 mil. Bredden av riksveien er ca. 7 meter.
Leirlaget langs veien ville være mer enn 12,5 meter tykt.
12. Av 1 m 3 leire får man normalt litt mer enn 600 teglsteiner. Om man så
laget teglstein av 55 millioner m 3 leire, hvor mange hus kunne man da bygge?

----
563 RasB
----
Vi regner da med en vanlig enetasjes enebolig.
Svar: Det går med ca. 16.000 teglsteiner i et middels stort hus. Det kunne
derfor bygges mer enn 2 millioner eneboliger av disse steinene. I 1991 var
det ca. 1,5 millioner eneboliger i Norge.
13. 55 millioner m 3 tilsvarer bovolumet for ca. 1 til 1,5 millioner menne
sker, det vil si befolkningen i Oslo, Bergen, Trondheim og Stavanger til
sammen.
14. Om vi regner at et menneske veier 40 - 50 kilo i gjennomsnitt, vil vek
ten av 55 millioner m 3 våt leire, ca. 110 millioner tonn, tilsvare vekten av
ca. 2,5 milliarder mennesker, det vil si mer enn halvparten av Jordens be
folkning.
Verdalsboka - 36

----
564
----


----
565 RasB
----
EN SAMMENLIGNING MELLOM DE GEOLOGISKE OPPFATNINGER
FR A 1893 OG 1993.
Bakgrunn
En av de aller viktigste kildene til historien om Verdalsraset er Stortings
proposisjon No. 70/1893. Denne inneholder detaljer som for en stor grad er
med på å gi oss et bilde av forholdene slik de var. Selve proposisjonen om
fatter Kanaldirektørens rapport. Som bilag 1 folger Amtsveimesterens rap
port. Begge disse er gjengitt andre steder i denne fremstillingen. Som bilag
2 folger Indberetningfra Professor W. C. Brøgger og Guardein Th. Munster.
Denne siste beretningen er ikke gjengitt i sin helhet, men den inneholder en
rekke opplysninger som er benyttet i teksten. De fleste av disse opplysning
ene finnes også andre steder.
Både Kanaldirektørens rapport og Brøggers og Munsters innberetning er
trykket i særtrykk og i andre vitenskapelige publikasjoner etterpå, kanaldi
rektørens rapport i Teknisk Ukeblad 1893 og Brøgger og Munster i Naturen
1893.
Dette var fagfolk hvis meninger ble tillagt stor vekt.
Men de geologiske kunnskaper anno 1893 er ikke sammenlignbare med
de geologiske kunnskaper anno 1993. I de mellomliggende 100 år har det
skjedd en voldsom utvikling innen faget geoteknikk. Særlig har denne utvik
lingen skutt fart de siste 50 år. Dermed er det klart at mange av de oppfatnin
ger man hadde for 100 år siden, er direkte feilaktige. Dette har mellom annet
gjort sitt til at en rekke myter har dannet seg med hensyn til hva som skjedde,
og hvordan det skjedde.
Dette er den direkte årsak til at Brøggers og Munsters innberetning ikke
er gjengitt i sin helhet.
For å vise dette er det nedenfor satt opp en del sitater fra Stortingsproposi
sjon No. 70/1893 med kommentarer fra geotekniker professor Nilmar Janbu
ved NTH. Kommentarene er gjort i 1993.
Sitat nr. 1 fra selve proposisjonen, side 5:
Aarsagen til Skredet i Værdalen den 19de Mai 1893 er visselig den almin
delige, nemlig at et vandførende Lag har ligget over et et for Vand uigjen
nemtrængeligt hældende Lag. Ovenpaa et dybtliggende uigjennemtrængeligt
Blaalerelag var her et Lag sandholdigt Ler. I dette er sandsynligvis Vand fra

----
566 RasB
----
en ovenfor liggende Myr trængt ind, saa at det sandholdige Lerlag er bleven
opblødet og det underliggende uigjennemtrængelige Blaalerlags Overflade er
bleven vædet, saaledes at det er bleven en glat Glideflade.
At det sandholdige Lerlag var bleven gjennemtrængt af Vand, er maaske
antydet derved, at Gulvet i Kjælderen paa den udgledne Gaard Follo i den
forløbne Vinter har staaet under Vand, hvad der før ikke skal have været
Tilfældet.
Professor Nilmar Janbus kommentar:
Arsaken til skredet er utvilsomt erosjon av Verdalselven, som førte til
initialraset, som så forplantet seg bakover slik vi i dag kjenner så godt til.
Sitat nr. 2 fra proposisjonen, side 6:
Til Forebyggelse af saadanne Jordskred findes i Almindelighed intet andet
Middel end Drainering.
Først og fremst er det af stor Vigtighed og en forholdsvis let Sag at aflede
Overvandet, saa dette ikke trænger ind i det dybere liggende sandholdige Ler
lag. Jeg skulde være meget tilbøielig til at tro, at i det nu foreliggende Tilfæl
de kunde dette skeet ved Drainering af My ren ovenfor Bruddet. En saadan
Drainering vilde sandsynligvis have været tilstrækkelig til at forhindre Skre
det, idet Faren for udglidning havde været afvendt, nåar kun en Del af Over
vandet havde været hindret i at trænge ind i det sandholdige Lerlag. Om en
mindre Del Vand fremdeles havde gaaet i det sandholdige Lerlag, havde dette
ikke skadet, idet noget Vand endog antages at forøge det sandholdige Lags
Kohæsion.
I de Tilfældee, hvor Afledning er utilstrækkelig, maa selve det vandfør
ende Lag draineres.
Dette kan ske ved murede Tunneler, som føres lidt ned i det uigjennom
trængelige Lerlag, men om saadanne kostbare Draineringer kan der selvføl
gelig ikke blive Tale:
Professor Nilmar Janbus kommentar:
Drenering av myrlaget vil ikke stabilisere kvikkleiren.
Sitat nr. 3 fra proposisjonen, side 9:
Drainering af Myrer paa farligt beliggende steder. Der findes sandsynlig
vis Myrer, som holder sig fugtige og sumpet, og hvorfra Vand kan søge ned
i Jorden og bidrage til Dannelsen af svømmende Masser. Dette kan forhindres
ved Myrenes Drainering, men dette bør vistnok, da det samtidig bliver et
Jorddyrkningsarbeide, udføres ved Landbrugsdirektørens foranstaltning.
Professor Nilmar Janbus kommentar:
Drenering av myrer som stabiliserende tiltak, kan ikke sees å ha noen be
ty dning for kvikkleire.

----
567 RasB
----
Sitat nr. 1f ra bilag 2, professor W. C. Brøggers og guardein Tii. Munsters
innberetning, side 21:
.... , at her under Leret maa ligge et betydeligt vandførende Lag af eien
dommelig Beskaffenhed, antagelig saakaldet Kvikler. Saadant Kvilder har den
Egenskab at absorberes store Kvantiteter Vand, der af Kvikleret fastholdes
som af en Svamp, beroende paa Kviklerets eiendommelige Sammensætning
af en meget finslemmet Blanding af Kvartssand og Lerslam, medens deri
mod almindeligt Blaaler ikke er gjennemtrængeligt for Vand, og paa den anden
Side almindelig Sand lader Våndet løbe igjennem.
Professor Nilmar Janbus kommentar:
Kvikkleire har ikke absorbert vann. Vannet har vært der siden sedimen-
teringen. Ved konsolidering har den sogar avgitt vann. Deretter utvasket.
Sitat nr. 2 fra bilag 2, side 22:
Først er antagelig paa Eftermiddagen den 18de det opblødte Lerslam af
et større vandførende Lag i Dybet begynt at rinde ud langs Follobækkens
Leie ud i Elven; at dette maa have være Indledningen til Skredet er gjort sand
synligt ved de ovenfor meddelte lagttagelser om en usædvanlig Slamføring
i Elven paa Eftermiddagen og Aftenen før Skredet. Underlaget for Blaaleret
og det derover liggende Sand maa saaledes antagelig have været stærkt gjen
nemblødet gjennem længere Tid, sandsynligvis som en Følge af den lang
varige Regnperiode under forrige Aars Høst. Hvorvidt ogsaa Overfladevand
fra Myren, trængende ned gjennem Sprækker i Blaaleret, har havt nogen større
Betydning, kan neppe nu afgjøres; saameget vides, at de øverste Dele af Jorden
paa Gaarden Follos Marker nu efter Skredet paastaaes at have været stærkt
opblødte i den nærmeste Tid, førend Skredet indtraf. Om, som af os antaget,
et Lag af Kvikler i Bunden under Blaaleret har været en Hovedaarsag til Skre
det, er det jo ogsaa muligt, at en Stigning af selve Elveleiet i Værdalselven
kan have bragt denne op i høide med Kvikleret og derved delvis have for
voldt dette Opblødning, et Forhold, som dog først ved Jordboringer kan brin
ges paa det rene. For Sandsynligheden af Forekomsten af et større Kvikklerlag
i Dybet under Blaaleret taler foruden Omstændighederne ved selve Skredets
Forløb ogsaa en lagttagelse af en Indsender til «Dagsposten», der direkte ud
taler, at han observerede Kvikler i Bunden af Skredet.
Efterat først Ligevægtstilstanden paa det af Skredet rammede Strøg var bragt
i Forstyrrelse ved begyndende Udglidning i Dybet, er antagelig først de nedre
Dele af den Hile Follodal kommet i Bevægelse og derunder det vandførende
Lag, Slamlaget, i Bunden lidt efter lidt mere og mere gledet ud paa Grund
af Trykket fra overliggende Ler- og Sandmasser. Dette kunde ikke ske, uden
at der dannedes vertikale Sprækker i den kompakte Plade af det paa Grund

----
568 RasB
----
af langvarig Tørke nu sandsynligvis temmelig tørre Blaaler, og saaledes kan
det have gaaet til, at pludselig store Flag har sunket ind i Dybet og derefter
som paa et Rutschplan har gledet ud efter Dalen i Bevægelsens Retning.
Professor Nilmar Janbus kommentar:
I dag ville denne beskrivelsen av gangen i skredet virke merkelig. Den
gang var nok Brøgger og Miinster ikke klar over hvordan kvikkleire er
blitt til.
Konklusjon
Ovenstående sitater og kommentarer viser klart hvilke problemer man hadde
å stri med. Den tids kunnskaper om geologi og geoteknikk var ikke tilstrek
kelig til hverken å forstå eller forebygge lignende katastrofer.
Som nevnt innledningsvis, er det først i løpet av de siste 50 år at videnska
pen på disse områdene har nådd så langt, at man vet hvordan og hvorfor et
kvikkleireras går.
Derfor kan vi i ettertid se at en hel del av det som ble ansett for nødvendige
tiltak etterpå, var helt bortkastet som rasforebyggende arbeider. At grøftin
gen av myrene gjorde det lettere å dyrke dem, er en annen sak.
Med hensyn til geologi og geoteknikk vises det til kapitlet om disse fagene.

----
569 RasB
----
RASET I GAULDALEN 1345
EN SAMMENLIGNING MED VERDALSRASET
Bakgrunn
I de fleste avisene i landet var Verdalsraset et hovedoppslag de nærmeste
dagene etter 19. mai 1893. Og i den sammenheng var det nærliggende at opp
merksomheten ble rettet mot andre kjente ras i Norge. Blant annet ble Tiller
raset ved Trondheim i 1816 viet en del oppmerksomhet. Grufulle beretninger
om mennesker og dyrs skjebner under dette raset gjorde sitt til å skake opp
folk som bodde i det området.
Det ble ganske snart klart at Verdalsraset var av et uhyre omfang. Ja, man
mente at det må ha vært det største raset som hadde gått her i landet.
Imidlertid fantes det opplysninger om et ras som hadde gått på 1300-tallet
i Gauldalen som visstnok skulle ha vært større, i hvert fall hva angår tap av
menneskeliv.
Historikeren professor Gustav Storm, som blant annet hadde arbeidet med
de kildene som fortalte om dette raset, ble anmodet om å skrive noe om raset
i Gauldalen. Artikkelen hans sto trykket i Morgenbladet 27. mai 1893. Sen
ere ble den gjengitt i flere andre aviser.
Gustav Storms artikkel:
Verdalen 1893 - Gauldalen 1345 '
Man har gitt uttrykk overfor meg at en nærmere orientering om etterret
ningene om jordskredet i Gauldalen i 1345 kunne ha noen betydning for den
ulykken som har funnet sted i Verdalen. I dette kan jeg til en viss grad være
enig, da man først nå - etter at Kilde skrift fondet ved meg har gitt ut en utgave
av de islandske annaler (1888) - kan noen lunde komme på det rene med
disse etterretningenes betydning og verdi, mens P. A. Munch i sin Norges
Historie (Unionsperioden) måtte følge den eldre, uheldige utgave av 1847,
og derved var utsatt for å begå feiltagelser. Jeg skal derfor her gi noen korte
notiser om annalene.
Det er tre forskjellige annalkilder som taler om jordskredet i Gauldalen.
Den første er Skålholtsannalene. De er opptegnet i et handskrift som går
til 1363, og er avsluttet ved dette år. Men handskriftet er av skrevet etter en
eldre annalsamling som har stanset ved 1348. Og det som her fortelles om
jordskredet, er altså opptegnet senest tre år etter at dette var inntruffet.

----
570 RasB
----
Den andre annalsamlingen - Lagmannsannalene - er forfattet og egenhen
dig skrevet av den islandske presten Einar Havlideson som hosten 1345 opp
holdt seg i Nidaros og der fikk etterretning om ulykken. Han dro om vinteren
til pavehoffet i Avignon og kom den følgende sommeren (1346) hjem til Is
land, hvor han senere levde i mange år. Han har opptegnet hendelsene år
for år i sine annaler, som han år 1362 har renskrevet og utgitt for offentlig
bruk. Også hans annaler er altså i strengeste forstand en samtidig kilde.
Litt vanskeligere er det å bestemme den tredje annalsamlingen, de såkalte
Gotskalks annaler, for disse er først opptegnet omkring 1570. Men da det
også finnes oppbevart en avskrift av den samme samlingen som stanser ved
1394, kan man også om disse annalene med trygghet si at de opprinnelig er
forfattet i det 14. århundre og således tør regnes for i det hele troverdige.
Jeg skal i det følgende innskrenke meg til disse tre annaler, for hva som
står i en fjerde (fra 1363) og i en femte (fra 1394), er kun uheldige utdrag
av de eldre annalene og således uten verdi.
Skålholtsannalene gir den utførligste skildring av ulykken:
I Gaulardal i Trondhjem inntraff det at åen Gaul ble borte. (Storms an
merkning: Det fortsettes ikke noen dager som man har oversatt det, men
etter åin Gaul hvarf leses ordet nokkura, som er meningsløst, man har
supplert daga (noen dager), men det er usikkert.) Men deretter løp det
et skred så stort at det fylte hele dalen og stemmet opp elven Gaul så at
en mengde mennesker druknet, gårdene ble oversvømmet, og alt kveget
omkom. Siden brast demningen, og alt sammen fløt de nedover åen, hvor
ved enda flere garder og fe ble revet med. I alt ble det ødelagt 48 garder,
hvorav noen var hovedbøl, samt noen kirker. Man regnet ut at nesten halv
tredje hundre mennsker omkom, bønder med koner og barn, prester og
klerker, mange velstående folk og mange arbeidsfolk. Men man tror at
av veifarende folk og fattigfolk ikke færre omkom enn de som ble regnet
(d. e. den fastboende befolkningen). Dette skjedde Korsmessedag om
høsten (14. september). Man fant en del lik, men meget få ble frelst le
vende, for jorden og vannet fulgte alt, både mennesker og garder. På det
stedet er det nå sandstrekninger og ødemarker, men i førstningen var det
vann og bløter (bløitur) så at folk ikke kunne komme frem.
Det eneste besynderlige her er begynnelsesordene at elven først ble borte
og deretter kom skredet, mens man skulle vente det motsatte. Forøvrig synes
fremstillingen å være meget nøktern og korrekt, særlig når man sammenlig
ner den med ulykken i Verdalen.
De to andre annalene er dessverre mer kortfattet. De synes kun å kjenne
jordskredet, ikke flommen.
Einar Havlideson sier ved år 1346:

----
571 RasB
----
Høsten før - altså 1345 - inntraff den tidende i Nidaros (det vil si: rykte
des det i Nidaros hvor Einar da befant seg) at 25 garder sank ned i jorden
i Gauldalen så intet spor mer såes til bygden uten slett grus og aur lå der
etter hvor bygden hadde stått.
Gotskalks beretning er:
Jorden ble veltet om på Gaularåsen, og derved ble det ødelagt der mer
enn 50 garder. Og alle menneskene der omkom og alt kveg, unntatt en
bonde med noe kveg og en kjerring.
Gotskalks annaler er en senere avskrift, så man tør ikke ta hensyn til at
det her nevnes Gaularåsen hvor de andre kildene har Gauldalen. For når det
straks nedenfor står om de 50 gårdene som ble ødelagt der, kan det ikke pas
se på Gaularåsen, men vel på Gauldalen. Gaularås er altså kun en skrivefeil
for Gaulardal.
P. A. Munch som kun kjente Gotskalks annaler fra utgaven av 1847, hvor
det uriktig var skrevet Gaularos, formodet derav at flommen og oppdemnin
gen har skjedd ved Gaulelvens munning (Gulosen). Men den formodning sav
ner etter den nye utgaven ethvert holdepunkt om den enn kanskje kan ha truffet
det rette.
De tre beretningene opplyser således ingen ting nærmere om i hvilken del
av Gauldalen dette skredet har gått. Og vi har ingen annen kilde hvorav be
liggenheten med sikkerhet fremgår. I Aslak Bolts jordebok fra ca. 1440 skulle
man vente å finne spor etter den store ulykken som hadde rammet Gauldalen
i det foregående århundret. Men det har ikke lyktes meg å finne annet enn
at en gard på Leinstranden, Asmundastader, sies å være utfalt, og at to gar
der Vigleikstader oppe i Flåbygden sies å være utløpt. Begge uttrykkene ty
der på jordskred, men om det er skredet i 1345 eller et annet, kanskje nyere,
er ikke godt å si.
Schøning har gjettet på at skredet i 1345 har gått oppe ved Haga oppe i
Horg, hvor det også i nyere tid har skjedd jordfall. Og Kraft har sluttet seg
til Schøning, særlig fordi det her i begynnelsen av dette århundret inntraff
en lignende ulykke, om enn i mindre skala. Men uttrykkene i Skålholtsannal
ene synes dog å tyde på at deler av dalføret, hvor dette er bredere; etter ordene
tør den store mengden garder - hva enten vi nå tar tallene 25 eller over
50 -, hvorav flere var store, har dannet en sammenhengende bygd med flere
kirker. Dette kan jeg etter mitt riktignok overfladiske kjennskap kun se rime
med forholdene i den nordre delen av dalføret, nær Gulosen. Her, hvor da
len åpner seg nesten til et slettelandskap, og hvor moer og sande finnes den
dag i dag, kan det plutselige elvebruddet ha brakt ulykke over en bred bygd.
Nettopp vanskeligheten ved å gjenfinne spor etter ulykken i 1345 kunne

----
572 RasB
----
åpne håp også for hva som i disse dager har hendt i Verdalen. Skålholts
annalene skildrer hvorledes det like etter ulykken alt var vann og Møter, så
ledes som vi i disse dagers aviser har lest om i den før så fagre bygden
Verdalen. Men allerede da annalene ble opptegnet i 1346 og 1348, er det
våte element veket tilbake, og da finnes det på ulykkesstedet kun grus og aur
eller sandstrekninger og ødemarker. Men - 100 år senere - i Aslak Bolts jor
debok er det kun med usikkerhet at man kan spore etterretninger om ødeleg
gelsen. Kanskje tør man derfor formode at befolkningen i Gauldalen allerede
har våget seg i kast med en ny oppdyrkning av de ødelagte strekningene, og
at man allerede til en viss grad har vunnet bukt med vanskelighetene? I alle
fall synes det sikkert at i tidens løp er de fleste spor av ødeleggelsen i 1345
forsvunnet så at nå kun usikre sagn lever om den gamle ulykken. Jordskredet
i Gauldalen inntraff i en nedadgående tid, og ingen etterretninger tyder på
at almenheten har trådt hjelpende til for gauldølene. Men allikevel fikk ulyk
ken ikke blivende virkninger for Gauldalen. Skulle vi ikke kunne håpe at Ver
dalen i nåtiden med dens kraftige initiativ, med den større evne til å arbeide
for store formål, så meget hurtigere kan understøtte naturen så at innen få
år, i alle fall i vår tid, Verdalen atter kan bli hva den var før ulykken rammet
den?
Så langt Gustav Storm.
Hvor gikk Gauldalsraset?
Senere er raset i Gauldalen beskrevet også andre steder. Blant annet har
Amund Helland gitt en grundig gjennomgåelse av hendelsen. 2 Han mener å
fastslå at raset gikk i Kvashylla et kort stykke nedenfor Støren jernbanestad
sjon på vestsiden av Gauldalen. På dette sted er dalen så smal at et landfall
lett ville stenge for elveløpet.
Helland sier videre at rasmassene fylte det trange dalføret angivelig ned
til gården Hovin. Dette er en strekning på 4 til 5 kilometer. Helland gir inn
trykk av at raset ikke var så veldig stort, men demningen ble høy rett og slett
fordi dalen var smal. Således dannet det seg en enorm innsjø ovenfor dem
ningen.
Da vannpresset ble stort nok, brast demningen, og vannet strømmet som
en flodbølge nedover dalen i en lengde av 39 kilometer.
Men en demning på 4 - 5 kilometer skal kunne stå i mot et stort vannpress.
Antageligvis må det ha vært tyntflytende masser som strømmet så langt ned
over. Det er derfor lite trolig at demningen rakk så langt som 4-5 kilometer
nedover.
Det opplyses at innsjøen som dannet seg på oversiden, ble hele 14 kilome
ter lang, og at den nådde opp til Bunes gard på grensen til Singsås. Ved å
sammenligne høyden ved Bunes med dalbunnen der raset skal ha gått, viser

----
573 RasB
----
Kvashylla ved Støren hvor man mente Gauldalsraset gikk. Raset komfra ter
rassen til høyre på bildet.
det seg at det er en høydeforskjell på 33 meter. Demningen må således ha
vært 33 meter høy nedenfor Støren. Det er antatt at vannmengden var opp
til 150 millioner kubikkmeter.
Sammenligninger med Verdalsraset
Seiv om geologene i dag er usikre på det nøyaktige stedet, synes det å være
utbredt enighet om at raset gikk på vestre side av Gauldalen like nedenfor
Støren. Heller ikke synes det å være tvil om at raset ikke var så stort i volum
som Verdalsraset. Trolig gikk det menneskeliv under selve raset. Men det
vil vi aldri få bekreftet.
Det som gjorde denne naturkatastrofen til en større ulykke regnet i tap av
menneskeliv, er flommen som oppsto da demningen brast. 150 millioner
kubikkmeter er er en god del mer enn den vannmengden som samlet seg i
Vukusjøen. Demningen ved Støren var 33 meter høy. Ved Melbyberget var
den 14 meter på det høy este.
Trolig var det ca. 20 millioner kubikkmeter vann i den første Vukusjøen
og 25 millioner kubikkmeter i den andre. Dette viser at i Gauldalssjøen var
det minst seks ganger så mye vann.


----
574 RasB
----
Da elven brøt igjennom ved Melby berget, skjedde dette ved at den gradvis
gravde seg ned i leirdemningen. Seiv om sjøen ble tappet ut relativt fort, oppsto
det hverken noen flodbølge eller flom nedenfor.
Derimot ser det ut til at da demningen brast ved Støreninnsnevringen, slapp
alt vannet ut på en gang. Denne enorme vannmengden hadde en uhyggelig
kraft og graveevne. Foruten at den rev med seg de utraste massene som had
de lagt seg opp ved rasstedet, rev den også med seg jord og grus hele veien
nedover.
Det er forståelig at man betraktet dalen som en ødemark etterpå.
Tallet på omkomne er usikkert. Man antok at nesten 250 fastboende om
kom. Tallet på fattige og veifarende skulle ha vært nesten like stort. Dermed
kommer man opp i mellom 400 og 500 døde.
Kildene beretter at mellom 25 og 50 store og små garder ble ødelagt. En
ten man velger det minste eller det største av disse tallene, synes tallet på
ødelagte garder å være lite tatt i betraktning av at Gauldalen nedover fra Stø
ren må ha vært et tett bosatt dalføre. Både de tettest bosatte deiene av Horg,
Flå og til dels Melhus må ha blitt rammet.
I følge annalene gikk seks kirker med. Sammenlignet med tallet på kirker
i dag synes dette høyt. Men vi skal her huske på at dette var i høymiddel
alderen, og tallet på kirker var stort da. Til sammenligning kan det opplyses
at det var syv - åtte kirker i Verdal på den tiden. Så at flere kirker ble tatt
av flommen, synes ikke urimelig. Men seks er allikevel et stort tall.
Undersøkelser har vist at det gjennomsnittlig bodde seks - syv mennesker
på hver gard. På de store gårdene bodde det flere, og på de minste færre.
Om vi tar det største antall ødelagte garder, 50, finner vi at det var mellom
300 og 350 fastboende i det ødelagte området. At absolutt alle omkom, er
usannsynlig. Noen må ha berget livet.
At det videre skal ha vært like mange fattige hjemløse og veifarende som
fastboende, høres heller ikke sannsynlig ut.
Når kildene sier at nesten 250 fastboende og bortimot like mange andre
omkom, er det ganske sikkert en svær overdrivelse. I og med at tallet på om
komne er satt så stort i kildene, blir man også fristet til å mistenke tallet på
50 garder for også å være satt for høyt.
Men seiv om kildene i beste fall er upålitelige, kan vi kanskje formode at
ca. 250 mennesker omkom ved denne ulykken. Og det gir mer enn dobbelt
så mange døde som i Verdalsraset.
Antall kvadratkilometer som ble ødelagt, er heller ikke mulig å fastslå. Men
strekningen fra Støren og ned til Melhus er bortimot 40 kilometer. Skadene
i dalbunnen må ha vært omfattende langs hele denne strekningen. Det er i
alle fall ingen overdrivelse om man antar at mer enn 50 kvadratkilometer
ble ødelagt for kortere eller lengre tid.

----
575 RasB
----
Støreninnsnevringen hvor man mener demningen oppsto. Kvashylla til høyre.
Demningen var 30 meter høy. Så seiv om de utraste massene ikke var av samme
størrelsesorden som ved Verdalsraset, var det allikevel tale om enorme meng
der. Det var da demningen brast, og flodbølgen veltet nedover Gauldalen
at de store skadene kom.
Leirmassene som raste ut, var ikke så store som ved Verdalsraset. Og seiv
om disse ble spredt utover dalbunnen, kan de ikke alene ha forårsaket til
svarende skader som leirmassene fra Verdalsraset medførte.
Det var først og fremst de ville vannmassene som gjorde skade. At utallige
kubikkmeter matjord ble revet med og vasket vekk, er udiskutabelt.
Hvor lang tid det tok før jorden var i bruk igjen, er vanskelig å si. Som
det er nevnt ovenfor av Gustav Storm, fantes det ingen ting i Aslak Bolts
jordebok som ble skrevet ca. 100 år senere, som pekte mot at store deler
av området fremdeles var ødemark.
Konklusjon
Egentlig er ikke disse to naturkatastrofene sammenlignbare. Ved Verdals
raset var det selve raset og rasmassene som gjorde mest skade. Ved Gaul
dalsraset var det vannmassene i den oppdemmede innsjøen som gjorde den
største skaden.


----
576 RasB
----
Ulykkene skjedde i to forskjellige tidsaldre. Om den siste vet vi mye, om
den første må vi gjette.
Men når Gustav Storm mener, fordi det ikke finnes opplysninger om det,
at almenheten ikke trådte hjelpende til for gauldølene etter ulykken, er det
en antagelse som det er grunn til å stille spørsmålstegn ved. Villigheten til
å hjelpe sine medmennesker var nok i stor grad til stede også i første halvdel
av 1300-tallet. Det kan i den sammenheng bemerkes at tienden som ble be
talt til kirken, ble delt i fire deler. En del gikk til biskopen, den andre delen
gikk til presten, den tredje delen gikk til selve kirkebygningen, mens den fjerde
delen, som ble kalt bondeluten, ble disponert av bøndene seiv som en slags
fattigkasse. Det er ingen urimelig tanke at nettopp denne delen ble benyttet
til å hjelpe dem som nå var i nød. Følgelig må vi nok anta at det ble ydet
hjelp. Men naturligvis var den ikke så godt organisert som ved Verdalsraset.
At behovet for hjelp, og evnen til å hjelpe, ble redusert bare noen få år
senere i 1349 da Svartedauen rammet landet, er en annen sak.
Noter:
Språket er modernisert.
Amund Helland: Beskrivelse over Søndre Trondhjems Amt I s. 35 ff.

----
577 RasB
----
SANGER OG DIKT
Etter den store ulykken var det flere som syntes de måtte gi uttrykk for
sorgen og deltagelsen, de følte ved å skrive dikt og sanger. Noen av disse
sangene er kjent, som for eksempel de som ble laget av Jon Øverkil. Disse
ble også benyttet ved minnehøytideligheten på Lysthaugen på årsdagen for
raset i 1894. (Se under Døde.)
Videre er et par andre dikt benyttet i denne fremstillingen.
Det ene er Det store Verdalsraset natta til 19. mai 1893 av Bjarne Slap-
gard. Det står som innledning i bind A. P. Lauritzen fra Sandefjord har satt
tone til det.
Det andre er Blå røyk over Jermstad av Hans Rotmo. Det står gjengitt som
innledning i bind B.
I det etterfølgende skal vi gjengi noen andre sanger og dikt som er funnet
i ettertid. Ikke alle er trykket, og det har ikke alltid vært mulig å finne hvem
forfatterne var.

----
578 RasB
----
PROLOG TIL TILSTELNINGEN I KRISTIANIA TIVOLI
Allerede 24. mai 1893 møttes enkelte prominente personer i Kristiania for
å vurdere hvor vidt det ville være mulig å arrangere tilstelninger i Kristiania
Tivoli til inntekt for de skadelidte ved raset i Verdal. Bare tanken om en slik
måte å samle inn penger på, avstedkom naturligvis sterke reaksjoner. Til
stelninger ble allikevel avholdt, og penger kom inn. (Se under Innsamlings
ak sjoner.)
Til åpningsfesten av disse tilstelningene hadde forfatteren Nordahl Rolfsen
skrevet følgende:
Prolog
(Fremlagt ved Aabningsfesten af Tilstelningerne i Kristiania Tivoli til Ind
tægt for de nødlidende i Værdalen):
Det er Tid for friske Farver, Det er Tid for friske Farver, -
se, - den hvide Frugtblomst skinner, det er Livets Tid i Norden,
og de unge, sine Blade
lukker varlig over Redet.
Snart en liden Sangfuglunge
stikker Ho'det ud i Verden
for at synge i den lette
Løvsal under Vaarens Himmel;
men i Fjøsets Dør staar Koen,
længes efter Gjæstebudet,
brøler imod Sæterbejtet.
alle er vi Vaarens Gjæster,
festklædt nu er Fædrejorden.
Som det sultne Dyr vi skriger
efter Gildets rige Glæde,
og vi mættes, og vi synes,
her er dejligt her i Norge;
og det stiger som et Ønske
op af Skog og Dal og Sjø:
godt at leve her i Landet;
godt at leve - tungt at dø!
Da staar han alt færdig, den sortklædte Mand,
mens Vaarnatten kjæmper mod Morgenrøden,
da vækkes det groende, grønnende Land;
før Solrending meldes en Gjæst: Det er Døden.
Han banker ei paa, men han ta'r dem i Armene,
Huse og Mennesker, Markerne med, -
der høres et jamrende «Herre forbarmende!»
og alt glider ind i den evige Fred.

----
579 RasB
----
Fred med de døde; men Hjælp for de levende
Brødre og Søstre i Værdalens Grænd;
fattig og bøjet og bange og bævende
staar de ved Lergraven, - Kvinder og Mænd.
Husk, det er Lysets og Farvernes Tid,
Livsglæden jubler som Fugl over Landene;
send da et skinnende Oljeblad did,
lad det saa dale Trøst over Vandene.
Og lad os ta' af hin Rædselens Stund -
ta' det som Bud om vor kommende Lykke:
hvor vi end bor paa vor vidstragte Grund,
Nordmænd er ét, nåar det kommer til Stykket.
Da blev de ej rakt forgjæves mod Gud
sitrende Hænder, som samled i Skredet;
da skal der voxe af Gravene ud
rigere Væxt og en dybere Glæde.
Nordahl Rolfsen
Verdalsboka - 37

----
580 RasB
----
TRYKKSAK UTGITT I BERGEN I 1893
To interessante Sange om Ulykken der hændte i Værdalen Natten til Fredag
den 19de Mai 1893 hvorved 111 Mennesker omkom
Dette er titelen på et tre-siders blad som ble trykket og utgitt i Bergen i
1893. Forfatteren av sangene var O. S. Norheim. Om han heter det at han
var Spiritist, Tankelæser og Sandsiger fra Finland. Under forfatterens navn
og noe uvanlige yrkestitel står Tænk hvilken Ulykke. Prisen på arket var 10 øre.
Sangene har ikke navn.
1. sang. Tone: I Dalen ved Haabet.
En sørgelig Vise for Dem jeg vil sjunge;
0 hør nu derpaa baade Gamle og Unge.
1 Værdalen Jorden i Dybet nedsank
Og Jorden ble opfylt af Ler og af Damp.
Den Nød, som raader, kan ingen beskrive,
Hvor svært det dog er til at husvilde blive.
Ja mange af Folket i Bygden forsvandt,
De dybt ned i Jorden i Hastighed sank.
En Kone sin Mand og to Børn hun misted,
Hun sto der tilbage i Leret og gisped,
Hun raabte saa høit op til Himmelens Gud:
O red mig fra Døden og Rædselen ud.
Enhver, som nu lever i lyk'lige Dage,
Se til at de heraf Eksempel bør tåge;
For Verden er farlig, det kan vi nok tro,
Men oppe i Himlen der finder vi Ro.
En Slutning jeg har et par Ord til at sige:
Saa stor en Ulykke i Norriges Rige
Den vil os paaminde om Dommerens Dag,
Da vi skal opgjøre vor syndige Sag.

----
581 RasB
----
sang. Tone: I Dalen ved Haabet.
2
Om Værdalsulykken saa ofte man snakker
Dog neppe tilbørlig Vorherre man takker;
Han rakte saa mange en hjælpende Haand
Og fried dem naadig fra Afgrundens Baand.
Et hundred og el've opslugtes af Jorden.
Det rasede da som den voldsomste Torden.
Thi Gud har bevist, at hans Magt er saa stor
Han kan ødelægge baad' Himmel og Jord.
Enhver, som nu bare til Sangen vil lytte:
Gid Kjærlighedsbaandet ret fast du vil knytte
Med Evigheds Konge, vor Herre og Gud,
Saa engang og du kan saa blive hans Brud.

----
582 RasB
----
TRYKKSAK UTGITT I KRISTIANIA 1893
Sang og Beretning om Ulykken i Værdalen Natten til den 18de og 19de Mai
1893
Dette er tittelen på et skrift som ble utgitt i Kristiania i 1893. Forfatteren
var S. A. Breidsteen. Det ble oppgitt at skriftet Faaes tilkjøbs i Karl XWs
Gade 19. Det ble videre opplyst at Sælgere erholder stor Rabat. Prisen var
10 øre.
Muligens så forfatteren av dette skriftet en viss mulighet til fortjeneste for
Eftertryk forbydes af S. A. Breidsteen.
Mel.: Du bandt mig i blomstrende Dage.
Mørket laa over Jorden,
Truende Skyer drev,
:/: Veien var øde vorden,
Alle laa slumrende ned. :/:
Skrækkelig Jammer og Klage
Da mangen Huse og Gaard
:/: Der blev i Leret begravne
Og mangen for Dommen staar. :/:
Klokken var et om Natten,
Alle de sov så sød,
:/: Ingen kan derfor fatte
Hvilken Jammer og Nød. :/:
De styrted af Huse ud
og sank saa i Leret ned.
:/: Døden har sendt sine Bud.
Da maatte mangen gaa med. :/:
De Stakker smaa, som nu raaber
Paa Moder, Fader saa kjær,
:/: Som Døden har uden Naade
Bortrevet, alene staar her. :/:
Og Afgrund Svelg tog sit Bytte
Da Almagtens Gud gav sit Bud,
:/: Bortrev fra Gaard som fra Hytte
Sin Støtte fra Mand og Brud. :/:
Hundrede og tyve Sjæle
I Leret begravne blev.
:/: Høihed ei Døden vil kjende,
Alle maa her blive med. :/:
Og borte alle han sender
Det har vi alle jo set.
:/: Naar Dødsbudskabet der vinker,
Maa jo alle dermed. :/:
De Gaar' og Hus, der er gaaet
I Ler og i Sten, er fortabt,
:/: Hvor Kjærlighed, Glæde har været
Har Sorgen sin Bolig indtat. :/:
Værdalen, som før har været
En frugtbar blomstrende Dal,
:/: Som nu er bleven begravet
Lig Ørkenens brusende Sand. :/:

----
583 RasB
----
Gaarde staar nu i Våndet,
I Leret sank mangen ned,
:/: Levende Men'sker begravet,
Gud skjænke dem salig Fred. :/:
Og Trøstens Balsam dem give
Du milde Dommer og Gud,
:/: Som nu er bleven i Live,
Vi adlyder dine Bud. :/:
Gud trøstens Balsam du skjænke,
Trøst hver, som her er forladt,
:/: Hver mand og sorrigfuld Enke
Dem trøst du i Sorgens Nat. :/:
Med Sjælsro gaar de til Graven,
Naar Troens Lampe er tændt
:/: Og nedlægger Vandringsstaven,
Om Gud haver saa bestemt. :/:
Bladet avsluttes med en side tekst. Den lyder som følger:
Den Ulykke, som overgik Værdalen Natten til 19de Mai, er enestaaen-
de i vort Land.
Gaarde, Husmandspladse, Kreaturer m. m. gik i Afgrunden eller paa
anden Maade ødelagdes, og det til en Værdi af, løselig anslaaet, 2 millio
ner Kroner.
120 Mennesker omkom. - Børn sidder forældreløse tilbage. - Foral
dre maatte med Fortvilelse se paa, at Børn, de, som skulde være dem til
Støtte fremover Tiden, blev slugt af de frembrydende Ler- og Vandmasser.
Mand og Hustru ble ikke alene skilt fra alle eller nogle af sine Børn,
men ogsaa fra hinanden.
Og alle, som bjergede sig eller blev bjerget fra Rasets Ødelæggelser,
mi stede alt, hvad de ejede og havde.
I bogstavelig Forstand staar Størstedelen af de bjergede aldeles nøgne.
Der ligger altsaa disse mange vakre Gaarde, disse ulykkelige Menne
sker og alle de staute Heste og Kreaturer nedgravne. En Kone, som havde
et Spædbarn med sig, maatte kaste igjen Barnet, men reddede sig seiv og
kom til Sundby, hvor Folkene mærkelig nok endnu intet havde hørt.
Hele den store Strækning av ypperlig Jord fra Præstegaarden til Faaren
og opover til øvre Gjermstad, hvor husene staar igjen ude paa Stupets
yderste Skrant, er et Dyb af Blaalere. De vakre Gaarde nedre Gjermstad
- to Brug - og Gjermstadspandet, Follo, Kraag, Eklosveet og Trøgstad
med Pladse og Smaabrug er gaaet med i Udraset.
Dette er den største Rædselsnat som har været i Norges Land.

----
584 RasB
----
TRYKKSAK UTGITT I BERGEN - UKJENT ÅR
Vise om Katastrofen i Værdalen den 19de Mai 1893
Også denne visen var utgitt som en liten trykksak. Den kostet 10 øre. Før
selve visen står en liten notis som lyder som følger:
Beretning
Fredagen den 19de Mai 1893 blev en mindeværdig Dag paa sørgelige
Begivenheder for Værdalens Indbyggere, idet et stort Jord- og Leirskred
løsnede og rasede ned igjennem Dalen, hvorved 25 store Gaarde og en
mengde Husmandspladse forsvandt i Lermasserne. En Mængde Menne
sker fik ved denne Leilighed en ynkelig Død; ca. 120 omkom under Kata
strofen, samt en stor Del Heste og Hornkvæg.
Nøden blandt Befolkningen er saaledes stor; men bliver nogenlunde af
hjulpet ved saavel Mad og Klæder samt Penge.
Det er ikke angitt noe årstall for når dette er trykket, men trykningsstedet
er Bergen. Heller ikke er det oppgitt noen forfatter. Innholdet av notisen gjør
at man kan tro at skriftet ble utgitt allerede sommeren 1893. Tallet på om
komne er satt til 120, og allerede før utgangen av mai visste man at det ikke
var så mange.
Mel.: Evning stear betyder Nattens Stjerne '
Inde i det smukke, rige Værdal
Leved at i Vaarens lyse Pragt,
Ingen Sorrig, ingen Kummer skal
Dunkle Somren i dens Høitids Dragt.
Himlen vilde det ei skulde være,
Den en Dødens Engel sendte ud,
Alle Hjerter maa af Angest bæ ve;
Stor er Magten hos den milde Gud.
Alle laa i Søvnens dybe. Slummer,
Ingen aned Uro eller sligt,
Ingen anede den store Kummer,
Som hin Nat for alle blev saa rigt.

----
585 RasB
----
Klokken et man vekkedes af Larmen,
Jorden rysted, Husene de sank;
Der hørtes Raab om Hjælp, og Brøl og Jamren.
Alle grebes af en dødlig Angst.
Det var et megtigt Skred, der havde løsnet
Og rasende nedover Dalen sprang;
Hvor Gaarde stod, man ikke andet øined
End Rædsel efter Skredets tunge gang.
Men Skredet var ei ene, der var mere,
For Elven steg med rædsom Hastighed,
Og Folketabet, det blev stedse flere;
Thi Våndet steg med stadig Voldsomhed.
Nu Ler og Vand, alt blandedes sig sammen
Saa Redningsfolkets Arbeid blev strengt.
Der Hørtes Dyrebrøl og Folkejamren;
Thi al Udvei for Folket syntes stængt.
Kavalleriet gjorde megen Nytte;
De første var, som hen til Stedet kom;
De søgte Vei for Elven strax at rydde
Og lede bort den stærke, vilde Flom.
Nu Rædselsbudet sendtes fjern og nær
Thi Sorg og Nød blandt Folket den var stor.
Og Hjælp der kom fra Trondhjem og Fra Stenkjær
Ei noget saadant havde hændet her i Nor.
Artilleri og Depotfolket seiled
Med Dampskib strax til Rædselsstedet hen.
Og mange glade Sind her strax blev tøiled.
Thi mange mistede en trofast Ven.
Og døde Folk der findes skal i Mængde,
Vel hundrede, jeg hører dem har sagt,
Og Kilometer ti er skredets Længde,
Og hele Dalen den er ødelagt.

----
586 RasB
----
Nu ligger Dalen trist og tom og øde.
For Skredet har alt jevnet med sin Gang.
Og Folket skal ei finde der sin Føde;
Saa lyder Fortids Spaadom i en Sang.
Note:
Kanskje kan man allerede her øyne sporene av et hastverksarbeide. Evning stear er riktig nok
oversatt til Nattens Stjerne. Men den engelske ortografien skal være evening star.

----
587 RasB
----
TRYKKSAK - UKJENT UTGIVELSESSTED OG ÅR
Sang [anledning ulykken i Værdalen 19. mai 1893.
Forfatteren av denne sangen er ukjent. Den er trykket, men hverken sted
eller år er angitt.
Mel: O kjære sjel, frygt aldrig mer.
Kom hid og læs et dødens brev,
som Herrens stærke finger skrev,
det budskab slaar dit hjerte,
det trænger indtil marv og ben,
og er du ei en flintesten,
da vil din tåare rinde
ved dette sorgens minde.
Hvor snart kan dødens kolde haand
i dette taarefyldte land,
et menetekel skrive *)!
Vor reisevogn for døren staar,
den gule høst, den grønne våar
er lige nær ved graven,
snart brister vandringsstaven.
Se rosen i sin blomsterseng,
se liljen i den grønne eng,
med sine gyldne kroner;
en stormvind over engen gaar,
i dødens dragt saa bleg de staar
og bøier sig mod graven,
snart visner blomsterhaven.
Den 19de mai dette aar **)
har smeltet mangen sjel i graad,
Gud slog med tugtesvøben;
et eksport op fra jorden steg,
et tordenslag f ra mangen lød,
saa mange blikke blev lukket,
saa mange hjerter sukked.
O, Værdalen, den skjønne dal,
en talrig flok beboet har,
og ingen kunde ane,
at denne klare foraarsstund,
som ført Guid udi sin mund,
var fyldt med suk og jammer
og slog med døden hammer.
O, du barmhjertige, milde Gud,
du hørte sukket, som fløi ud
f ra deres bange hjerter.
Som Moses bad for Herrens folk,
saa blev nok Jesus deres tolk;
hvert suk, hver klagetaare
steg op til naadens trone.
Snart endte de sin vandringsgang
og sang den sidste svanesang,
det dybe blod dem skjuler.
De hviler i sin bløde seng,
til dommens morgen bry der frem.
Sov sødt i blomsterhaven
med Herrens fred om graven.
De fik et hastigt reisebud,
hav lampen tændt, min kjære brud
førend din brudgom kommer
i dødens sidste alvorsstrid,
der levnes dig saa liden tid.
Fly ind i Jesu vunder,
før naadens sol gaar under.

----
588 RasB
----
Gid reisen nu var salig endt,
gid sukke var til jubel vendt,
gid sjelen kastet anker
i Jesu naadefulde havn,
og fandt sit hjem i naadens favn.
Da flytted de fra sorgen
paa denne foraarsmorgen.
Fra hjemmet lyder suk og graad,
saa mangen blegnet kind er vaad
af sorgens smertetaarer;
de haabløs stirrer mod det hav,
hvor vores kjære fandt sin grav.
Naar vi vort bedste miste,
da vilde hjerte briste.
Vi sender op i stille løn,
fra hjertets dyb til Gud vor bøn,
at han vil dem husvale.
O, send ifrå din Himmel ned,
til deres arme hjerter fred,
og giv dem kraft og styrke
og lys i sorgens mørke.
Tag allesammen i din favn!
Du har det rette fadernavn,
jeg ved du svigter ikke.
Lær dem i nødens mørke nat,
at du er deres bedste skat!
Du stilled smertetaaren,
der enken græd ved baaren.
Lær dem tilfulde at forståa,
at om du end med riset slaar,
saa er det ei med vrede!
Ifrå dit hjerte straaler ned
en dyb og bundløs kjærlighed,
med alle Himlens skatte
skjønt vi det ei kan fatte.
O, du som er saa øm og varm,
tag alle disse i din arm,
og led dem som en fader;
det korte maal, de her skal gaa,
og som et lys foran dem skal staa
indtil de hjem dem flytte
fra Kedars mørke hytte.
O, Jesu, vær os alle nær,
her er saa mange blinde skjær
som bruser paa vor bane.
Her er saa tung en bølgegang,
vort hus er byg't ved farens strand
O, lys os med din lampe
i livets tunge kampe.
Og nåar i dødens sidste storm,
vort skib skal bæve som en orm
og briste i sin 1 planker;
kom seiv og tag da roret fat,
og led os gjennem dødens nat,
fra synd og nød og sorgen
til himlens frihedsmorgen.
Farvel, farvel i Jesu fred,
fra hele Værdals menighed,
et ømt farvel nu lyder.
Nu træffes vi dog ikke mer,
førend den sidste samling sker.
O, lad os alle ile
til himlens sabatshvile!
*) Haandskriften paa væggen.
**) 1893.

----
589 RasB
----
DIKT I INNHERREDS FOLKEBLAD I 1923
19. mai for 30 aar siden
Det følgende dikt sto i Innherreds Folkeblad fredag 18. mai
diktet står signaturen O. M.
1923
Under
Hin sælsomme nat da lød der rop:
Vaagn op! vaagn op!
Nu synker snart hele dalen!
Da feides gaarde og enke væk,-
da vendte man sig i nød og skræk
til Herren i himmel-salen.
Leren lignet en bundløs grav -
- et graablaat hav, -
der intet gav tilbake.
Det aar var der ingen pinsefest,
Døden sat som vor høibords-gjest.
De stærke kjendte sig svake.
Da maatte saa mangen kvinde og mand
blandt ler og sand
sit sidste leie rede.
Elve-suset var salme-sang -
larmen av leren var klokke-klang,
over de døde dernede.
Da glemte vi for en liten tid
al kiv og strid,
da lød der kun venners stemme.
Verden den vide kjendte vor nød,
Verden den vide sendte os brød,
det skulde vi aldrig glemme.
Sæt midt paa raset en bautasten
over smuldrede ben
og skriv paa den: «Til minde
om hin sælsomme mai-nat
da hundrede døde hastig og brat.»
Saa glemmes de ingensinde.

----
590 RasB
----
UTRYKKET DIKT
Verdalsulykken 19. mai 1893.
Sangen er sannsynligvis skrevet av Randi Veie Solemdal, i 1926.
O, verdens fader alt du byder
alt skjer efter dit visdoms råd,
det store alt dit vink adlyder
du blander fryd med suk og grad.
Henimod to hundred sjæle
omkom i lerets fæle dyb
Ja, om mot øie var en klippe
det måtte smelte hen i gråt,
stenhårde hjerter jo må briste
og bleke kinder bliver våt.
O, avgrunns svelg du tok dit bytte
rettferdig allmakt gav dig bud,
og ganske tydelig kunne man høre bortrev såvel fra hus som hytte
av dyr og mennesker et jammers skrik, en støtte for dine børn og brud.


----
591 RasB
----
Var de straf værdi fremfor andre Med sjele ri I går til graven
som fandt sin grav blandt stok og sten, når sjelen er i stand
o, nei den bane må vi vandre
som er bestemt for våre ben.
Fra lerets dyp en stemme lyder
til en og hver,
dersom du ei gjør bedring
og din dåd fortyder i mens gravens vei.
Avbed, o, menneske dine synder
mens nåden apen for dig står
når dommen fra Gud, - begynder
Gud ved hvad tid til bod du får.
Træd hid i rike mammons træk
som stoler blot på Jordens guid
kast hen et blik til Verdals grave
der øiner du al pragt er muld.
og glad nedlægger vandringsstaven
at gå f ra dette prøveland.
Når gravens kolde favn dig henter
fra tiden ud hen til sit bo
forrådnelsen sit bytte venter
en grube mørk dertil må sno.
I hver en stand i hver en alder
hjelpe Gud vi bruke nådens tid
og når død og grav os kalder
til andens bo fra nød og strid.
I fredens hjem for Jesu trone,
den stemme os tilråbe skal
O, tjener tro her er din krone
o, hvilken fryd blandt ånders tal.

----
592 RasB
----
DIKT AV BJARNE SLAPGARD
Godmor knytte
Sangen har undertitel Minne om jordfallet i Verdal 1893
av Bjarne Slapgard, og sto trykket i Syn og Segn i 1961.
Den er skrevet
Du samlar dei kjære småting
du gjerne vil gøyme på;
så ligg dei og held fast på dyre minne
du ikkje vil gløyme tå.
Du set dei på hegna hylle,
du ber dei til benk og bord.
Så talar dei trufast med togn på tunge
eit mål som er meir enn ord.
Her ser du ei seljesule
med eldgamle håvåll-band.
Slik knytte den sæle godmora mi
ein gong med si unge hand.
Den sula laut ut og segle
ei øgjeleg redsle-natt.
Dei fann ho på restar av stabbursloftet;
alt anna fanst ikkje att.
Sjå her: Det er blåleir-klumpar
på trådendom her og kvar.
Dei nemner eitthundreogtolv som drukna
i skreda som sula bar.
Du stryk med så vare hender
dei tinga som seier mest.
Så legg du til brystet det kjæraste kjære
den dagen ditt hjarte brest!
Håvåll-band var brukte i vevstolen.
Sule: ei kluft som dei la håvåll-banda på.

----
593 RasB
----
II
HÆRFOSSENS
GIENNOMBRUDD

----
594
----

----
595 RasB
----
GJENNOMBR UDD
HÆRFOSSEN
Av Øystein Walberg og Harald Sveian
Innledning
1893 var det året da dalføret virkelig ble hjemsøkt av naturkatastrofen Helt
uavhengig av Verdalsraset skjedde det et elvegjennombrudd ved Hærfossen
i Helgådalen 12. september. Kort fortalt så tok elven nytt løp til side for Hær
fossen, og der kunne den grave seg dypt ned i leire fordi fjelloverflaten her
skrådde jevnt nedover. Elveløpet senket seg ned vel 30 meter, og dette fikk
alvorlige konsekvenser for dalbunnen i 5 - 6 kilometers lengde opp til Gran
fossen.
Som naturfenomen betraktet er Hærfossens gjennombrudd kanskje en like
viktig og interessant hendelse som Verdalsraset, men den er langt mindre kjent
blant folk. Dette skyldes sikkert at dramatikken var langt mindre fordi det
tok måneder for elven å grave ut sitt nye løp ovenfor Hærfossen. Et men
neske omkom i forbindelse med Hauganraset i 1906, og i 1921 omkom fem
skolebarn da en løpestreng over elven falt ned. Men selve utgravningen
(elvenedskjæringen) og de andre råsene krevde ikke menneskeliv.
Vi skal se nærmere på Hærfossens gjennombrudd, men først går vi tilbake
i tiden og ser på en fjern «slektning» av Hærfossen, nemlig Grunnholo.
Grunnholo
Hærfossens gjennombrudd er ikke det eneste tilsvarende gjennombrudd som
har funnet sted i Verdal, og faktisk ikke det største heller. Ved Grunnan i
den såkalte Grunnholo har elven gått i forhistorisk tid. Før dette gjennom
bruddet var hele dalføret herfrå og østover fylt opp av løsmasser, mest leire.
Elven hadde skaret seg ned i denne dalfyllingen til samme høyde som toppen
av Grunnholo. Der falt den utfor i en foss.
Dypere enn fossenakken på 80 -85 meter lå altså ikke elveløpet bakover,
og dermed kan vi se at heller ikke Hærfossen eksisterte på det tidspunktet.
Toppen av Hærfossen ligger nemlig på 72 -73 meter over havet. Om vi regner
at elven hadde lite fall innover dalen mens den gikk over Grunnholo, får vi
allikevel at nivået må ha vært nærmere 90 meter ved Hærfossen, og minst
95 - 97 meter ved Granfossen. Det betyr at ingen av disse fossene eksisterte.
Grunnholo var da den eneste fossen mellom fjorden og fossene i Ferlandet
Verdalsboka - 38

----
596
----


----
597 RasB
----
Nærbilde av Grunnholo
tatt mot nord.
i Helgåa. På nordsiden av Helgåa finnes det terrasserester på ca. 90 meter
syd for Holmli, ved Flyan, ved Byna, ved Telsneset og syd for Elnes oven
for Granfossen. På sydsiden er det en bit ved Bjørnmelen, et større område
ved Barsjøen og ved Storholmen ovenfor Granfossen. Disse tilsvarer den
gamle dalbunnen.
Så må det ha skjedd et gjennombrudd til side for Grunnholo. Hvordan dette
gjennombruddet skjedde, vet vi ingen ting om. Trolig gikk det for seg som
ved så mange andre slike tilfeller: Et ras i den brinken som styrte elven inn
i fossen, eller en flom slik at elven rant over. Og når det ikke lenger var
fjell til å holde igjen, senket elven sitt leie med stor hastighet. Den formelig
skar seg ned i løsmassene, og nedskjæringen forplantet seg kjapt oppover
dalen, helt til elven støtte på nytt fjell. Og det gjorde den etter hvert ved Hær
fossen og Granfossen. Lengre ned nådde den fjell ved Grunnfossen. Hele
dalen mellom Grunnholo og Hærfossen ble gravet ut i en dybde av ca. 40
meter. Fra Hærfossen til Granfossen ble senkningen ca. 15 meter etter at Hær
fossen oppsto som følge av dette gjennombruddet. Ovenfor Granfossen kan
senkningen bare ha vært noen få meter.
Når dette skjedde, er helt uråd å si noe helt sikkert om. Det er helt klart
at det må ha skjedd etter at området ved foten av Grunnholo ble tørt land.


----
598
----


----
599
----


----
600 RasB
----
For det vises tydelig at elven har formet dette gjelet i fjellet, og deretter fort
satt videre på sandslettene i dalbunnen. Østgrunnan ved munningen av Grunn
holo, ligger på 35 meter over havet. Ut fra landhevningen etter siste istid
ble området ved Østgrunnan liggende tørt en gang for mellom 4500 og 5000
år siden. Dermed kan det fastslåes at gjennombruddet må ha funnet sted etter
det tidspunktet. Da hadde elven antagelig kastet seg utfor fossen i Grunnholo
helt siden havnivået for drøyt 8000 år siden begynte å komme lavere enn fosse
nakken på 80 - 85 meter over havet.
Bosetningen i dalføret peker mot at Grunnholo ble tørrlagt før år 0 i vår
tidsregning. Grunnan hører med blant de aller eldste gårdene i Verdal, det
vil si at den første Grunnangården trolig ble ryddet for ca. 2000 år siden.
Og Hærfossen seiv er et bevis på at det må ha gått lang tid siden fossen ble
til. Hærfossgjelet er karvet ut i fjell, og seiv om det ikke er fjell av hardeste
slag, må det ha gått en viss tid før rennende vann kunne ha klart å forme
dette sporet hvor det blant annet finnes flere jettegryter.
Vi kan nok regne som nokså sannsynlig at gjennombruddet ved Grunn
holo må ha funnet sted en gang for mellom 2000 og 4000 år siden. Fossen
i Grunnholo eksisterte med andre ord i 4 - 6000 år før den plutselig ble tørr
lagt. Når gjennombruddet kom, var ødeleggelsene større enn ved Hærfoss
gjennombruddet i 1893. Elven formet så dalen meget hurtig, fossen ble flyttet
bakover, Granfossen, Hærfossen og Grunnfossen kom til syne, sideelvene
grov seg ned, og ras forekom sikkert i dalsidene. Etter dette kom en periode
med mindre forandringer i landskapet frem mot 1893.
Hærfossen '
I dag ligger Hærfossen tørr. Men før gjennombruddet var dette en mektig
foss med et så å si loddrett fall på 29 meter. Elven styrtet ned i et trangt gjel
som ikke var stort bredere enn 10 - 12 meter. Nedenfor fossen var det et
stryk på ca. 5 meter, slik at den totale fallhøyden var godt over 30 meter.
Fjellet hvor Hærfossen lå, strakte seg ikke over hele dalen. Det var bare
et fremspring fra nordsiden av dalen. Tilfeldigvis hadde elven tatt sitt løp
over dette fremspringet etter Grunnholos gjennombrudd, og siden blitt fast
låst her.
Nedenfor Hærfossen gravde elven vekk alle løsmasser i et slags S-formet
løp. På grunn av at det var fjell på flere kanter her, ble elven først tvunget
mot syd, før den svingte vestover og nedover dalen. På den måten oppsto
en bratt jordskråning i nord-syd retning fra Hærfossen. Og det var bare den
tilfeldighet at elven hadde sitt løp over fjell i Hærfossen som gjorde, at ero
sjonen stoppet her. Det vil si, erosjonen stoppet ikke. Den fortsatte. Men
nå gikk den meget langsomt. Hele tiden skjedde det en erosjon i fjellet i Hær
fossen. Gjelet ble litt dypere og trangere. Og nedenfor fossen gravde elven

----
601 RasB
----
Maleri av Hærfossen før gjennombruddet i 1893.
Ukjent måler og år.
langsomt, men sikkert i den nye terrassefoten som hadde oppstått da elvelei
et ble senket etter gjennombruddet ved Grunnholo.


----
602 RasB
----
Effer Vasdragskonforef
2a//me markerer engstykker som har forsvunnet. Se side 673 f.


----
603
----


----
604 RasB
----
Mellom den nye skråningen nedenfor Hærfossen og elveløpet ovenfor fossen
var det nå en forholdsvis smal leirkam som styrte elven inn over fossen. Nå
ble kammen utsatt for angrep fra to sider:
På oversiden gravde elven übønnhørlig i kammen før den styrtet ned fos
sen. Seiv om det bare var ytterst små jordmengder som til enhver tid for
svant, ble de aldri erstattet. Nå kan man si at graveevnen etter hvert også
ble redusert. Men den var der. Og* i flomtider gjorde elven innhugg.
På nedsiden av kammen gravde elven etter at den hadde styrtet utfor fos
sen. Og for hver gang det gled ut masse der, ble kammen på toppen nødven
digvis svekket.
Og naturen er uendelig tålmodig.
Elven før gjennombruddet
Før gjennombruddet var fallhøyden mellom Granfossen og Hærfossen ca.
7 meter. Etter som det her var tale om en strekning på nærmere 6 kilometer,
var det en fallhøyde på litt over 1 meter pr. kilometer. Dette var veldig lite,
og det var derfor svært liten strøm i elven. Den fløt bedagelig nedover.
Elvebreddene var som regel ikke høye. Det var nettopp dette som hadde
vært problemet tidligere. Ved flom bredte vannet seg ofte utover de lavtlig
gende markene på begge sider. Det kan blant annet fortelles at bare noen få
år før 1893 måtte kornstaurene på Vollaflata samles inn med båt. Bare den
midterste delen av flaten, den såkalte Høgda, stakk opp. Men enkelte steder
kunne breddene være noe høyere. Det var der hvor høyere (eldre) terrasser
nådde helt frem til elven. Men slik hadde terrenget vært i mange tusen år,
og skråningene var stabile. De hadde nådd den helning naturen krevde for
at de kunne stå. Elven var også av varierende bredde. Noen steder var den
over 100 meter bred.
Elvebunnen besto av et lag sand og grus, ispedd større og mindre steiner.
Steinene var fra knyttnevestørrelse til størrelse som et menneskehode. Strøm
hastigheten var avgjørende for hvor grov eller fin elvegrusen kunne være.
Ved lav strømhastighet ble finere grus liggende i ro. Tykkelsen av dette bunn
laget var jevnt over 2 meter.
Under denne elvegrusen lå det lag på lag med finkornig blåleire. Denne
leiren var ikke utsatt for erosjon, fordi det tykke laget med elvegrus beskyt
tet den. Og fossenakken i Hærfossen dannet den terskelen som avgjorde hvor
dypt elven skulle grave seg ned. Og skulle elven i flomtider lage dypere høler
i elvebunnen, ville disse med en gang bli fylt av grus som ble flyttet dit oven
fra. Dermed sørget elven seiv for å beskytte leirlagene under.
Situasjonen i september 1893
Ryggen eller kammen som holdt Helgåa på plass, lå i følge gamle kart 21
meter over elvenivået ovenfor fossen. Dette var restene av det samme terras-

----
605 RasB
----
senivået som igjenfinnes ved Røe og Flyan. Den ligger 98 meter over havet,
omtrent svarende til den eldre dalbunnen før Grunnholos gjennombrudd.
Den var bygget opp av marine avsetninger, mest leire, og representerte ingen
motstand for rennende vann.
Forholdene hadde tilsynelatende vært trygge i mange hundre år da det
skjedde et stort leirfall på sydvestsiden av kammen og ned i elven nedenfor
fossen i juli i 1882. Dette fallet var sannsynligvis et resultat av en hundreårig
erosjon i foten av skråningen. Derved fikk elven ytterligere muligheter til
å erodere i skråningen, og stadig skjedde små fall. Massene havnet ned i elven,
og de ble ført vekk etter hvert. Det skjedde således en stadig undergraving
ved foten av kammen.
Etter hvert var leirkammen redusert til en smal kant. Ovenfor fossen nådde
ikke denne ryggen høyere enn 3 meter over elvenivået utpå sommeren 1893.
Det var således klart for alle og enhver åt dersom noe ikke ble gjort, ville
elven før eller senere bryte gjennom denne kammen.
Man var også innstilt på å gjøre noe. Men egentlig var man ikke fullsten
dig klar over alvoret i situasjonen. Det er vel tvilsomt om man var klar over
at fjellet lå så dypt i undergrunnen syd for fjellfremspringet ved Hærfossen.
Men man var klar over at dersom elven passerte kammen, ville den grave
seg ned til fjell, og deretter senke sitt leie bakover.
Her er det interessant å legge merke til at gårdbrukerne ovenfor Hærfos
sen egentlig ikke hadde noe imot at elven skar utenfor Hærfossen. Dette må
imidlertid sees mot den bakgrunn at de egentlig ikke hadde noen forutset
ninger for å forstå hva som ville skje. Begrunnelsen for at man gjerne så at
elven tok løp ved siden av fossen og senket sitt leie, var at plagene med over
svømmelser på de lavereliggende engstykkene i flomtider ville forsvinne. (Se
for eksempel ovenfor om Vollasletta.) Dessuten var det en mulighet for at
laksen ville komme lenger oppover elven! (Se direktør Getz' avisinnlegg
nedenfor.)
Det var blitt foretatt undersøkelser med hensyn til grunnen, og kommune
styret hadde to forslag å forholde seg til. Begge forslagene kan i ettertid sies
å ha vært uegnet til å hindre katastrofen som fulgte, fordi de ikke kunne ta
onder ved roten. De inneholdt ingen tiltak mot utglidningene på nedsiden av
kammen, og så lenge disse fikk fortsette, ville erosjonen übønnhørlig arbeide
seg bakover i skråningen og til slutt ville hele leirkammen ha sklidd ut, -
uansett. Antagelig var det en helt umulig oppgave med datidens teknologi å
bygge sikringer på nedsiden som kunne ha stoppet denne erosjonen.
Det ene forslaget gikk ut på å sprenge i fossenakken slik at den ble senket
og gjort bredere. Dermed ville mulighetene for at elven skulle flomme over
bli redusert. Til gjengjeld ville elveleiet nødvendigvis bli tilsvarende senket
bakenfor fossen, med de ulemper det ville medføre. Det var tale om å senke

----
606 RasB
----
fossen med 1,5 meter. Dette ville nok redusere plagene med oversvømmel
ser, men laksen ville ikke komme. En større ulempe var at nå ville det bli
tilsvarende 1,5 meter høye elvemeler med tilsvarende muligheter for erosjon
og elvebrudd. Kommunen gikk blant annet inn for denne løsningen.
Det andre forslaget gikk ut på å forsterke og forhøye ryggen med i første
omgang en jordvoll. Derved ville ikke flomvannet nå opp til toppen av ryggen.
Senere skulle jordvollen forsterkes med en forstøtningsmur. Kommunen skulle
så garantere for vedlikeholdet av muren. Kanalvesenet gikk inn for denne
løsningen, og det fikk også støtte av Verdalsbruket. 2 Hærfossen hadde til alle
tider vært et problem for tømmerfløtingen i elven.
Det var den siste løsningen som ble valgt. Stortinget hadde bevilget pen
ger, og arbeidet var startet i begynnelsen av september 1893. For at forstøt
ningsmuren kunne bygges, måtte en del forarbeider gjennomføres. En
lavtliggende flate på sydsiden av elven frem mot leirryggen måtte først tørr
legges. Denne flaten gikk under navnet Bjørstadengflata. Dette arbeidet ble
gjort unna ved å grave en kanal nesten vinkelrett på elveløpet. Kanalen var
2 meter dyp og 1,5 meter bred. Dernest gikk man i gang med å klargjøre
grunnen for muren. Torven ble skaret av og lagt opp i to avlange jordvoller
parallelt med elven.
Gjennombruddet 3
I september 1893 var det mye nedbør, og Helgåa vokste kraftig. Den steg
faretruende høyt, og man begynte å frykte for at den ville stige over kam
men. På vestsiden av kammen hadde det hele tiden skjedd utglidninger slik
at det fortelles at man kunne lodde 16 meter rett ned fra toppen. Det er helt
klart at uansett hvor mye man hadde bygget på denne kammen, ville det bare
ha utsatt katastrofen en kort stund. En 16 meter høy loddrett leirmel er ikke
det mest stabile fundament man kan tenke seg.
Den 10. og 11. september regnet det sammenhengende både dag og natt,
og det fryktede bruddet fant sted om ettermiddagen 12. september 1893. Det
var faktisk øyenvitner til stede og så hva som skjedde. Men det er meget tvil
somt om de kunne ha gjort noe for å forhindre katastrofen, seiv om man på
folkemunne hevder noe annet. En liten utsettelse var nok det meste de kunne
ha oppnådd.
Først rant det bare noen dråper over. Men disse dråpene gravde vekk noen
leirkorn slik at noen flere dråper kunne renne. Og jo flere dråper som rant,
jo mer leire ble gravet vekk. De to jordvollene ledet vannet ned i kanalen.
I løpet av meget kort tid var den første tynne strålen gått over til å bli en
liten bekk.Og den lille bekken ble snart til en stor bekk, som i sin tur utviklet
seg til en stor elv. Og alt dette skjedde i løpet av samme ettermiddag.
De som iakttok hendelsen kunne fortelle at vannspruten sto ut over den

----
607 RasB
----
Skjematisk skisse av gjennombruddet ved Hærfossen. Tegneren står på nord
siden av elven ovenfor Hærfossen. Bokstaven E markerer husmannsplassen
Egga under Røe vestre på motsatt side av Helgåa. Retningen dit er mot syd
øst. Tallet 1 og pilen viser elvens retning og løp før gjennombruddet. 2 mar
kerer løpet før mai 1894, og 3 viser løpet i august 1894. Den stiplede linjen
markerer terrassekanten før gjennombruddet. Bokstaven M marker restene
av forbygningsmuren som ble påbegynt.
Fra Reusch: NGU Årbok 1898/99.
Her står tegneren på punkt E vist på forrige legning og ser overelven mot
nordvest. Tallet 1 og pilen viser vannets løp før september 1893. 2 viser løpet
før mai 1894, og 3 er løpet i august 1894. M er restene av muren. Etter
Reusch.


----
608 RasB
----
bratte skråningen slik at det var et luftrom mellom vannfallet og den lodd
rette leirveggen.
Det er hevdet at dersom torven ikke hadde blitt fjernet, ville den ha for
hindret at vannet gravde seg ned så fort. Dette er kanskje riktig, men det
ville allikevel ikke ha vært mulig å forhindre det som senere skjedde. Og
skulle muren bygges, måtte den jo stå på noe annet enn en gresstorv. Det
var uheldige omstendigheter som gjorde at gjennombruddet skjedde da det
skjedde, men det ville ha skjedd uansett fordi kammen ikke kunne ha mot
stått erosjonen særlig lenge.
De tørrlagte jettegrytene i Hærfossen fotografert kort etter gjennombruddet.
(Etter Reusch)


----
609
----


----
610 RasB
----
f.
Ef>er Vasdragskonl-oref


----
611 RasB
----
FLU
ler fald i Vuku
l/drcset Areal
W/M OvcrskraUet a f ler
Gamnull Elveleie
itm
Optayel i Juli 189 i afflelge Steen
Verdalsboka - 39
i
N
EN,


----
612 RasB
----
I Hærfossen begynte vannet å minke etter hvert som elven skar seg ned
i sitt nye leie. Og allerede neste dag, 13. september 1893, var Hærfossen
tom. Drønnet fra den hadde stilnet for alltid. Den hadde lidd samme skjebne
som Grunnholo noen tusen år tidligere, og som Granfossen var på vei til å
lide noen år senere.
Nå var problemet med flom over enger og åkrer borte for alltid. Et annet
problem oppsto nå. Engene og åkrene kom også bort. Elven tok dem i samme
slengen. Og laksen kom, seiv om det riktignok gikk en del år før det var
mulig å nyttiggjøre seg dette fisket.
Elvens graving
Elven grov seg meget raskt en dyp renne i leirgrunnen. Denne rennen hadde
til å begynne med loddrette vegger. Men forståelig nok kunne ikke disse lodd
rette veggene bli stående, og gradvis falt leire ned slik at toppen av rennen
ble bredere og bredere. Etter hvert ble det en V-formet nedskjæring i dal
bunnen.
Vannet strømmet utfor bruddstedet som en foss, og det hadde en voldsom
graveevne. Det tok ikke lang tid før bunnen av dalen ved åpningen hadde
samme nivå som elveleiet nedenfor Hærfossen. Og nå begynte den nye fos
sen å flytte seg gradvis bakover, men ikke med det samme loddrette fallet
som i Hærfossen. Her var det tale om et bratt stryk. Bulderet var ikke det
samme som det hadde vært i Hærfossen, men det var allikevel et kraftig fosse
brus. Men mens vannet i Hærfossen hadde vært klart og blankt med skum
hvit sprøyt, var nå alt mørkegrått. Til og med skummet var grått. Ved foten
av fossen var det en tykk suppe som rant videre nedover.
Etter hvert ble den nye fossen en severdighet. Folk kom reisende langveis
fra for å se på dette merkelige som skjedde i Helgådalen. En ny foss hadde
sett dagens lys, og den var så merkelig at den forandret utseende fra time
til time. Den fossen man hadde sett en dag, var en annen neste dag. Og enda
mens folk sto og så på, skjedde det forandringer. Det kunne komme utglid
ninger langs kantene. Med dumpe drønn falt store partier ned fra veggene
så det sprutet langt av sted. Noen ganger ble elven demmet opp, slik at det
en kort stund dannet seg en liten innsjø ovenfor. Men etter en stund begynte
vannet å renne over, og i løpet av kort tid var de nye hindringene gravet vekk
samtidig som elven ble om mulig enda mer leirgrå nedenfor.
Fjellet som hadde vært med på å danne Hærfossen, skrådde nedover mot
sydøst. Elven som gravde seg rett ned i leirterrassen, samtidig som den flyt
tet seg bakover, nådde etter kort tid ned på denne fjellskråningen. Dermed
ble elveleiet gradvis flyttet sidelengs mot syd og øst etter hvert som elven
senket seg ned i grunnen. Men så lenge den rant over dette fjellpartiet, var
det bare i beskjeden grad den flyttet seg bakover. Og i alle fall kunne den

----
613 RasB
----
ikke flytte seg bakover dypere enn det laveste punktet den hadde over denne
fjellskråningen.
Denne sidelengse forskyvningen ned langs fjellskråningen stanset opp for
en stund da elven støtte på en sadellignende forsenkning i skråningen. Man
håpet nå at elven ikke ville gå dypere. Dette punktet lå ca. 10 meter lavere
enn det opprinnelige elveleiet. Dermed dannet det seg en ny foss som var
ca. 20 meter høy, kanskje enda høyere om vi tar i betraktning stryket som
hadde vært ved foten av den gamle Hærfossen. Denne posisjonen hadde elven
gjennom vinteren 1893/94.
Samtidig oppsto en eiendommelig tidsbegrenset situasjon. Mens det gamle
elveleiet kunne være opp til 100 meter bredt, skar det nye leiet seg ned i
elvebunnen. Dette skyldtes det forhold at vannhastigheten var størst midt
strøms. Her ble elvegrusen mest utsatt, og den ble fort flyttet vekk. Slik opp
sto en dypere renne her. Dermed ble vannet kanalisert hit, og elven gravde
enda mer. Nå forsvant de større steinene, og løpet ble enda dypere, og enda
mer vann fant veien gjennom denne rennen. I løpet av kort tid hadde vann
massene skaret seg ned gjennom det 2 meter tykke laget av elvegrus, og lei
ren under lå nå blottlagt. Til å begynne med var ofte bredden på dette nye
løpet ikke mer enn 6-7 meter. Resten av det gamle elveleiet ble liggende tørt
på begge sider. Dermed oppsto en dyp kløft av loddrette leirvegger nede i
det gamle elveleiet. I bunnen skar elven seg stadig nedover, og veggene ble
faktisk loddet 5-7 meter. En stakket stund lå det gamle elveleiet igjen som
en sand- og steinør høyt oppe på begge sider av den kløften som hadde dan
net seg. Men i bunnen av den nye kløften grov elven både i sidene og langs
bunnen, og store partier falt ned.
Leiren som falt ned kunne være tilsynelatende tørr og fast, men etter at
den hadde vært utsatt for vann i bare kort tid, ble den oppløst og ført vekk.
Slik falt sidene av kløften etter hvert ned, og dermed forsvant restene av den
gamle elvebunnen. Det nye løpet tiltok også i bredde uten at det allikevel
ble så bredt som det opprinnelig hadde vært.
Gjennombruddet fortsetter
Mens elvens høyre bredd gjennom vinteren var fast fjell i den skråningen
den hadde avdekket, besto den venstre bredden av leirmeler. Disse melene
ble stadig utsatt for erosjon sideveis. Elven ble bredere og bredere, og til
slutt lå en del av bunnen utenfor den sadellignende forsenkningen i fjellet.
Det var bare et tidsspørsmål før bunnen av elven ble dypere enn denne kanten.
Det nye gjennombruddet skjedde 3. mai 1894. Nå tok det bare et kvarter
før elven hadde skaret seg så dypt i det nye løpet at den midlertidige fossen
ble liggende tørr. En ny foss dannet seg enda lenger mot øst. Den hadde ca.
9 meter lavere fall enn den forrige, slik at den var ca. 10 meter høy. Og den
lå mellom helt loddrette leirvegger.

----
614 RasB
----
Området ved Hærfossen før og etter gjennombruddet. Figurerte A, B og C er
hentet fra Amund Helland (1894), og figur D fra H. Hugdahl (1980). Disse
er sammenstilt som rammefigur til NGUs kvartærgeologiske kartblad Vuku
1722 I - M 1:50.000 (Sveian, Hugdahl og Bargel 1993). Figur Epå neste side
viser elveleiet i profil i forhold til leirgrunn og fast fjell tilsvarende figurene
A, B, C og D.
Nå skjedde erosjonen rivende fort. Leirveggene ble meget snart opp til 30
meter og enda høyere der hvor elven skar inn i eldre høye terrasser. Og sta
dig vekk falt det ned store leirklumper og biter av veggene. Og når det her
sies leirklumper, var dette klumper på flere tusen kubikkmeter. På den må
ten kunne elven bli tvunget inn mot veggen på motsatt side, noe som med
førte nye fall der. Og slik utvidet den bredden på sin trange kanal.


----
615 RasB
----
Mens skadene på landskapet tidligere hadde vært betydelige,ble de nå
katastrofalt store. Hele åkrer forsvant i dypet. Og denne utviklingen forplan
tet seg bakover. Det eneste som ville stanse denne utviklingen var om elven
støtte på fast fjell. Og det gjorde den ikke før den nådde Granfossen.
Stryket flytter seg oppover dalen
Med en gang Helgåa hadde forlatt leiet gjennom Hærfossen, fantes det ingen
muligheter for å beholde den beskyttende elvegrusen i bunnen. Strømmen
økte, og grusen ble ført utover den nye fossen som dannet seg. Og når det
ikke var noe som beskyttet leiren under, ble den med en gang gravet vekk.
Den første fossen som dannet seg, var nesten like bratt som Hærfossen hadde
vært. Men det varte ikke mange timene. Fossen fikk mer og mer karakter
av et stryk. Etter hvert spiste vannet seg ned og bakover.
I perioden mellom 12. september 1893 og 3. mai 1894 hadde dette stryket
eller fossen spist seg bakover 1,6 kilometer slik at det lå rett ut for Byna.
Nå lå det nye elveløpet ca. 8 - 10 meter lavere enn hva det gamle hadde gjort
før 1893.
Så kom det andre gjennombruddet 3. mai 1894. Samtidig som elveleiet for
flyttet seg nedover skråningen mot øst ved gjennombruddsstedet, beveget bak
kanten av fossen seg stadig oppover elven. Denne større fallhøyden økte
erosjonsevnen, og enorme mengder leire ble ført vekk.
Elven arbeidet seg bakover med økende tempo. Som det fremgår ovenfor,


----
616 RasB
----
Skisse av den dype rennen elven hadde laget i dalbunnen. (Etter Reusch)
hadde fossen flyttet seg ca. 1,6 kilometer bakover fra 12. september 1893
til 3. mai 1894. Dette vil si med ca. 200 meter i måneden.
Nå økte hastigheten til 500 meter i måneden. Denne hastigheten var natur
ligvis avhengig av vannføringen. 25. og 26. juni 1894 var svært regnfulle
døgn med påfølgende stor vannføring. Nå gikk erosjonen rivende hurtig. Stry
ket spiste seg bakover slik at man nesten kunne se det med det blotte øye.
Men så kom juli som en tørr og varm måned. Vannføringen avtok, og om
ikke erosjonen stoppet opp, avtok den betydelig i hastighet. Men med en gang
regnet tok til igjen ut på sensommeren og høsten, økte hastigheten på nytt.
Det ble foretatt målinger av hvor hurtig elven senket seg. Den 26. juni 1894
klokken 1900 hadde bakkant av stryket nådd til utenfor Volden. Den hadde
enda ikke gravet seg igjennom elvegrusen, og vannet var klart og rent. Dette
var ca. 3,5 kilometer ovenfor den gamle Hærfossen.
Dagen etter, 27. juni, klokken 2100 hadde den på dette stedet nådd ned
på leiren. Slamgehalten var 0,5 gram pr. liter. Leiet var nå senket 0,65 meter.
Bredden var minket fra 26 meter til 19 meter.
Den 28. juni klokken 1700 var slamgehalten 1,3 gram pr. liter. Elveleiet
var 0,74 meter dypere enn dagen før, og bredden var nå bare 11 meter.
Den 29. juni, ikke angitt klokkeslett, var slamgehalten øket til 1,9 gram
pr. liter. Dybden var øket med 0,6 meter.
Og 2. juli var leiet blitt 0,5 meter dypere. Bredden var nå nede i 10 meter.
På seks dager hadde Helgåa gravet seg ned 2,49 meter, og bredden hadde
avtatt fra 26 til 10 meter på dette stedet
Fjellets betydning for utformingen av elveløpet
Langs nordbredden av elven når det faste fjell frem til elven på flere ste
der. Følgehg kom dette fjellet til å danne elvebredden på disse stedene. Noen
videre erosjon bak fjellet var det således ingen fare for.


----
617 RasB
----
S »5
s >
Cl K


----
618
----


----
619 RasB
----
Tegning av situasjonen vist på forrige bilde. (Etter Reusch).
Et slikt fjellparti dukket frem dypt nede i kløften utenfor By na. Og på sam
me måte som ved Hærfossen, hadde elven en kort tid løp over dette faste
fjellet. Det dannet seg derfor en liten 3 meter høy foss her. Men akkurat som
ved Hærfossen flyttet elven sin venstre bredd til side, og da elvebunnen støtte
på leire utenfor fjellpartiet, begynte den å senke seg. Den 9. juli 1894 var
også denne fossen borte. Ovenfor betød dette en øket fallhøyde på 3 meter,
noe som forsterket erosjonen der.
Fjellpartiene hadde også den negative virkning at de styrte elveløpet mot
de mindre motstandsdyktige leirpartiene på motsatt side.
Sett nedenfra og oppover var det fjell i det nye løpet på nordsiden ved Hær
fossen. Dette medførte at elven gjorde en meget krapp albuesving fra et nesten
vestlig løp til et nesten like østlig løp. På den måten sto den direkte mot leir
melene på motsatt side. Dette tilsvarte et sted midtveis mellom den gamle
Hærfossen og Haugan, eller ca. 3-400 meter ovenfor Hærfossen.
Det neste stedet med fjell var utenfor Byna. Her lå den nevnte fossen på
3 meter. Også her gjorde elven en skarp bøyning mot syd.
Noe sydøst for Volden stakk det frem nok et parti med fast fjell. Dette fjel
let hadde alltid vært der slik at elven gjorde fra før en rettvinklet sving på
dette stedet. Ovenfor hadde den et nesten syd-nordlig løp, mens nedenfor
svingen rant den rett mot vest. Nesset som på den måten ble dannet, kaltes
Nordnesset. Denne svingen ble opprettholdt også etter at løpet senket seg.
Heldigvis, får man si, var fjellskråningen på nordsiden meget bratt, slik at
løpet ikke ble tvunget vesentlig mot syd på dette stedet.
Ved Telsnesset var det også en kortere strekning med fast fjell på elvens

----
620 RasB
----
s
Si
(8
o
Si
R
"Q
S
Si
60
>3
*3
2
K
-I
0J
K
Si
s
♦5 oi
-i
Oi
S "«
3 is
Oj
ff-ts
°0 r.
S Si
£ 3

 

----
621 RasB
----
a
M
z
,H
c
u
'3
D
-6,
v.
<^
s
I
co
co
©
■a
I
-2
Si
"I
au
I


----
622 RasB
----
1 2
1 -I
a,—
-Ss "^
•I å
i I
.HP "S
i £
o -~
w
•Si ab
K SC
su
Q £
.2
2 °c

-SP K
O 5b
a C
11
I 3
S *
*: (5,
r*- <S

 

----
623
----

----
624 RasB
----
Samløpet mellom Helgåa og Malsåa fotografert i juli 1894. Tårnet står
fremdeles.
høyre side uten at det imidlertid førte til at løpet svingte i særlig grad mot
venstre.
Først oppe ved Granfossen var det fast fjell på begge sider av Helgåa. Her
ble fallhøyden øket fra ca. 15 til ca. 45 meter.
Granfossen
Elven arbeidet seg bakover til den nådde Granfossen. Det er litt uklart hvor
lang tid det tok før den nådde dit, men hvis man går ut fra den hastighet det
tidligere hadde gått med, og at bakkant av stryket befant seg utenfor Volden
i slutten av juni, er det rimelig å anta at den nådde bort til Granfossen samme
høst.
Som vi har sett ovenfor, arbeidet elven seg bakover med en hastighet av
ca. 200 meter i måneden de første åtte månedene. Men da fallhøyden ble øket
med 10 meter, økte hastigheten til ca. 500 meter pr. måned. Dette var dessu
ten i en periode med forholdsvis lite vannføring. Det er all grunn til å regne
med at i høstflommene økte hastigheten vesentlig.
Ved Granfossen støtte elven på fjell på begge sider av fossefoten. Men på
elvens høyre side tok dette fjellet slutt, og elven begynte etter hvert å erodere


----
625 RasB
----
Granfossen består i dag av ro Trinn. Derte er der øverste trinnet. 1993.
Foto: Johs. Overmo.


----
626 RasB
----
Efher Vasdragskonhorel-
Romertallene markerer stedenefor de forskjellige løpestrengene over Helgåa.
Se tekst side 679 f.f.


----
627 RasB
----
Pl. HE
EN.
.Urra Id i VnJku
Udraset Areal
r.
Overskvættet afLfr
Oammdt EMeif
Om.
Den priv Opmaaling. lirh-
Verdal sboka - 40


----
628 RasB
----
Det nederste trinnet av Granfossen. Ingen del av fossen som vises på dette
bildet, eksisterte i 1893. Dalbunnen nådde omtrent så høvt som skumsprøyten
i bakgrunnen. 1993. Foto Johs Overmo
Et nærbilde av Granfossen. Steinen inne i fossen midt på bildet til høyre
ligger sånn omtrentlig på det nivå foten av fossen hadde før gjennombruddet
i 1893. 1993. Foto Johs Overmo.

 

----
629 RasB
----
i nordskråningen. Og nå ble man oppmerksom på en merkelig situasjon. Til
standen ved Granfossen var nesten nøyaktig likedan som tilstanden hadde vært
ved Hærfossen. I selve fossen tømte Helgåa seg utfor et fremstikkende fjell
parti akkurat som den hadde gjort ved Hærfossen. Og på oversiden av fossen
strøk elven langs fjell på den ene siden, mens den hadde en rygg av løsmasse
på den andre siden. På det laveste punktet lå denne ryggen 9 meter over elve
nivået på oversiden av fossen.
Hvis elven fikk erodere fritt i denne ryggen på oversiden, ville den før eller
senere bryte igjennom og skape seg et leie utenfor fossen. Samtidig eroderte
elven nedenfor fossen i foten av den skråningen som nådde helt ned hit. Ut
glidninger på dette stedet ville svekke ryggen på akkurat samme måte som
ryggen ble svekket ved Hærfossen da raset gikk på nedsiden der.
Forskjellen mellom Hærfossen og Granfossen lå i det faktum at mens fjellet
stakk ut fra nordsiden ved Hærfossen, stakk det frem fra sydsiden ved Gran
fossen.
Det har versert forkjellige tall med hensyn til høyden av Granfossen før
Hærfossens gjennombrudd. Noen steder heter det at den var 10 meter høy,
mens andre steder heter det at den var 15 meter høy. Toppen av Granfossen
ligger litt over 90 meter over havet. Elven like nedenfor det siste stryket i
fossen ligger i underkant av 50 meter. Den totale fallhøyden av Granfossen
medregnet stryket er således 40-45 meter.
Men i alle fall er det et faktum at Granfossen har fått et tillegg på ca. 30
meter til sitt opprinnelige fall slik at den må ha vært mellom 10 og 15 meter
høy før gjennombruddet.
Terrengundersøkelser ved Granfossen
Etter Verdalsraset og Hærfossens gjennombrudd ble det klart for myndig
hetene at det måtte skje en grundig kartlegging av rasfarlige områder. Hen
delsene i Verdal var i så måte en brutal vekker.
Flere aktuelle områder i Trøndelag ble undersøkt i de nærmeste årene
etterpå. Verdal sto for tur i 1894. (Et sammendrag av undersøkelsene er tatt
med under Terrengundersøkelser i bind A.) Det første stedet som ble nær
mere undersøkt i Verdal, var nettopp området ved Granfossen. Etter som Hær
fossens gjennombrudd var et faktum, og fossen var blitt forflyttet bakover
til Granfossen, fant man det mest hensiktsmessig å starte undersøkelsene her.
En eldre mann hadde gjort oppmerksom på at elven hadde gravet seg inn
i melen på nordsiden ovenfor Granfossen de siste 40 årene, og det var all
mulig grunn til å frykte for at noe lignende ville skje her som ved Hærfos
sen. Den siste biten av elveløpet før elven kastet seg utfor Granfossen, gikk
mellom høye og bratte leirmeler. 40 år tidligere hadde det vært åker og eng
på dette stedet.

----
630 RasB
----
Ved boring kunne man slå fast at det bare var en leir- og jordrygg som
styrte elven mot Granfossen. Det ble understreket at Kanal vesenets planer
om å føre elven tilbake til sitt opprinnelige leie, var påkrevet.
Det ble også boret ved Overholmen, Overmoen og Røe. Konklusjonene
her var at man måtte forvente stadige utglidninger dersom sideelvene og
bekkene fritt fikk fortsette å grave. Enkelte lag nede i grunnen besto av helt
bløt leire. Denne slutningen har også vist seg å holde stikk, og det er først
i 1980-årene at man har klart å få kontroll med utviklingen. (Se Flom, ero
sjon og ras langs Verdalselva.)
Noter:
1 Mange av opplysningehe i det etterfølgende er hentet fra notater gjort av Magne Varslot.
2 På dette punktet er kildene noe uklare. Getz som var bestyrer for Verdalsbruket, støttet det
første forslaget. Det er derfor all grunn til å tro at Verdalsbruket også støttet det forslaget
når Getz gjorde det. Trolig er dette et subsidiært standpunkt.
3 Beskrivelsene av hva som skjedde, er hentet fra professor Amund Hellands Norges Land og
Folk, Nordre Trondhjems Amt, 1. bind s. 156 ff. Hvor opplysninger er hentet fra andre kil
der, er det anført.
4 Rapporten om disse terrengundersøkelsene er trykket i Norges Geologiske Undersøgelse No.
27, Terrængundersøgelser og Jordboringer i Stordalen, Værdalen og Gauldalen samt i Trond
hjem i 1894, 95 og 96. Rapporten er forfattet av J. P. Friis. Den delen av rapporten som be
handler andre deler av Verdal, er omtalt under Terrengundersøkelser.

----
631 RasB
----
SIDEELVER OG SIDEBEKKER
Heldigvis var det bare to større elver som rant ned i Helgåa på strekningen
mellom Hærfossen og Granfossen. Disse var Malsåa som falt ned fra nord,
og Mugda som falt ned fra syd. Derimot fantes det flere mindre bekker.
På sydsiden var det ingen sideelv ovenfor Mugda. Men bare 300 meter
nedenfor rant Haukbekken ut i Helgåa. Denne bekken var forholdsvis liten,
og den anrettet bare beskjedne skader.
Kvernhusbekken rant ut i elven omtrent rett imot Volden. Den var en for
holdsvis stor bekk, og gjennom tiden har den gravet en dyp dal i terrassen.
Mellom Røe og Overmoen kom så en bekk ved navn Markhusbekken. Den
rant ut i elven vest for Overholmen nordre. Den var liten, og den rant delvis
over fjell, slik at skadene ble etter måten forholdsvis små. Den har ikke sen
ket seg så mye.
Deretter følger Leiringsbekken. Den renner vest for Røe og løper ut i Helgåa
omtrent rett over for Haugan. Bekken er liten, og den har ikke klart å grave
noen dyp dal. Den har delvis løp over fjell slik at det er noen terskler som
forhindrer videre senkning.
Den siste bekken på sydsiden er Kaldalsbekken. Heller ikke den er stor,
men den har klart å anrette store skader. For det første var det vel den som
utløste et forholdsvis stort ras ved Dalbakken i 1965. (Se nedenfor.) Og for
det andre har den laget en dyp ravineformet dal i terrassen. Her var det ingen
ting som kunne begrense gravingen.
På nordsiden finnes først en liten bekk som går under navnet Telsness
bekken. Den rant ut mellom Telsnesset og Kulslien. Den har ikke senket seg
så svært mye.
Bare et kort stykke nedenfor denne kom Kulslibekken. Heller ikke den har
gjort stor skade da store deler av løpet går over fjell.
Så kommer Malsåa. Den vil bli særskilt behandlet nedenfor.
Ved Byna kommer en liten bekk som kalles Bynabekken. Heller ikke den
har forvoldt så veldig stor skade.
Derimot den siste bekken på nordsiden, Haugbekken, har hatt negativ inn
virkning på forholdene. Den kommer ned mellom Haugan og Bjørstad. Tro
lig var det den som utløste Haugan-Bjørstadraset i 1894. (Se mer om dette
nedenfor.)
Oversikt

----
632 RasB
----
Mugda
Mugda rant ned i Helgåa bare et lite stykke nedenfor Granfossen. På dette
stedet var det bare utmark og skog i 1893.
Man ansa det som hensiktsløst å foreta noen forbygninger ved denne elven,
da Helgåa allikevel ville grave seg ned der den rant ut. Og denne antagelsen
stemte. Helgåa senket seg bortimot 30 meter på dette stedet, og Mugda fulgte
med. Eventuelle forbygninger ville ha rast ut sammen med resten av land
skapet på dette stedet. Men det er vel temmelig sikkert at Helgåa fikk en del
hjelp fra Mugda når det gjalt å fjerne masse på sydsiden av elven på dette
stedet. Her er det anselige mengder med masse som er forsvunnet. Dalen
er langt bredere enn for eksempel mellom Volden og Overholmen.
Mal såa
Derimot var situasjonen en helt annen ved Malsåa. Her var det dyrkede
jorder og kulturland. Denne elven kom på skrå nordøstfra da den rant ut i
Helgåa. Da Helgåa begynte å senke sitt leie, skjedde det samme med Mal
såa. Og her skjedde nøyaktig det samme som ved Hærfossens gjennombrudd.
Malsåa nådde ganske snart ned på fjellet. Men fjellet skrådde nedover mot
syd, og Malsåa beveget seg sidelengs nedover denne fjellskråningen. På den
måten grov den i leirterrassen hvor blant annet gården Volden lå.
Det ble meget snart klart at dersom ikke noe ble gjort, ville Malsåa flytte
seg gradvis mot venstre, og Vollasletten lå da meget utsatt til. I verste fall
ville hele denne sletten bli vasket vekk.
Det første forsøket på å lede Malsåa over fjellet ble ikke helt vellykket,
slik at man måtte lage en ny og bedre forbygning. Denne forbygningen ble
laget på elvens venstre bredd. Den høyre bredden lå mot fjellet. Forbygnin
gen ble bygget som en mur som startet et langt stykke østenfor stedet der
elven falt ned den bratte fjellskråningen og ned i Heigåa.
Og denne muren har helt siden den ble reist, stått i mot alle angrep fra
elvens side, og den fungerer fullstendig etter sin hensikt. Malsåa ledes langs
denne muren over den strekningen som fremdeles ligger på Vollasletten. Først
når elven når helt ut på det blankskurte fjellet nedenfor Kolstad, får den renne
fritt nedover. Den fossen som her har oppstått, kalles Kolstadfossen.
Men til tross for de foranstaltninger som ble gjort her, var det allikevel
på nippet til at det gikk galt i 1896. Den 6. november dette året skjedde det
nemlig et gjennombrudd ved østre ende av forbygningsmuren. Det var stor
flom i Malsåa, og det ble oversvømmelse over Vollaenget ovenfor muren.
Dermed tok vannet til å renne på sydsiden av den nye forbygningsmuren.
Nå var man klok av skade, og øyeblikkelige tiltak ble satt inn. Muren ble
forlenget mot øst, og faren ble avverget.

----
633 RasB
----
Hadde ikke det skjedd, er det all mulig grunn til å tro at da ville Volden
og hele sletten ha gått tapt.
Malsåa har på samme måte som Helgåa senket seg helt ned til bunnen av
dalen. I lang tid eroderte elven i de bratte skråningene, men etter hvert har
skråningene fått den helningsvinkelen naturen krever, og sidene har stabili
sert seg. Men dersom forbygningsmuren ikke hadde vært der, og Malsåa hadde
fått arbeide fritt, ville det ha skjedd større ødeleggelser.

Fra byggingen av forbygningsmuren ved Malsåa. Det kan tyde på at dette
og det neste bildet ble tatt ved samme anledning. Ukjent fotograf.
Ukjent fotograf.


----
634 RasB
----
o
.5
c
3
g
I
3
to
SC
5
-Ci

 

----
635 RasB
----
*3 Is
R 2
ts t«5 3
aj
r- fl R
3 R
&a K -C

 

----
636
----


----
637
----

Dessverre et bilde som er brukket av. Det erfra 1897. Det viser enden av mu
ren ved Kolstadfossen. Sammenlign med bildet fra anlegget av muren.
Ukjent fotograf.
Et bilde av muren fra 1920-årene. Vegetasjonen begynner nå å skjule sårene
i landskapet. Foto: Einar Musum.
Foto: Einar Musum.

 


----
638 RasB
----
Løpet etter Helgåa i tidsrommet 12/91893 - 3/5 1894. Elveløpet fra før 1893
sees på brinken til høyre. Gamle Hærfossen er rett fram på bildet, den mid
lertidige foss til venstre. Bildet er tatt i retning vest. Fotograf: Arnt Kjesbu.

Johannes Overmo står på nakken av fossen som varte litt over et halvt år.
Tatt i retning sydøst. Fotograf Arnt Kjesbu.
Fotograf Arnt Kjesbu.

 

----
639 RasB
----
FØLGER A V HÆRFOSSENS
GJENNOMBR UDD
RAS
Etter hvert som elven senket sitt løp bakover fra terrassekanten ved Hær
fossen, var det bare et tidsspørsmål før det ville gå ras langs kantene av løpet.
Og råsene kom nærmest på løpende band. De fleste av dem var rene ned
fallsras, det vil si ras som oppsto fordi foten av melen ble undergravet. Og
når overhenget ble for ustabilt, sørget tyhgdekraften for at massen falt ned.
Slike nedfall skjedde hele tiden. Noen var store, men de fleste var små.
Dessuten fantes lommer med kvikkleire i terrassene på sidene. Det var
rimelig å regne med at noen av disse ville gli ut når de ble blottlagt som følge
av nedskjæringen som foregikk langs elveløpet. Hittil har det gått et par ras
som var så store, at de vil bli behandlet særskilt. Disse medførte at bebyggel
sen i nærheten måtte flyttes. Og ved ett av dem gikk det også menneskeliv.
De andre har imidlertid vært små av omfang.

----
640 RasB
----
RASET VED HAUGAN OG BJØRSTAD
Utover forsommeren i 1894 ble leirveggene mot elven ved Haugan og Bjør
stad høyere og høyere. Elven grov seg stadig dypere ned. Derved må den
ha nådd ned til en kvikkleirelomme som strakte seg i undergrunnen nord-vest
over mellom Haugan og Bjørstad.
Hovedveien oppover dalen på nordsiden gikk tvers over dette området.
Den 16. juni 1894 klokken 7 om ettermiddagen gikk det et ras i skråningen
ned mot elven. Derved ble det åpnet opp for at kvikkleiren innenfor kunne
komme i bevegelse, og et kvikkleireras var et faktum. Den tyntflytende mas
sen veltet ned i det trange og dype elveløpet.
Bruddet hadde form som en hestesko. Over munningen av hesteskoen, som
vendte østover, var avstanden 160 meter. Lengden av skoen var 240 meter.
Det ble målt en høydeforskjell mellom bunnen av bruddet og kanten ved Hau
gan på 32 meter. Gjennomsnittsdybden ble anslått til 15 meter. Utrast masse
ble beregnet til 1.380.000 m 3.
Raset oppsto fullstendig overraskende. Vannføringen var liten i elven på
dette tidspunktet, slik at det var ikke voldsom erosjon i øyeblikket som ut
løste det. Men på et sted må skallet som dekket for kvikkleiren innenfor ha
blitt sterkt svekket, og likevekten var blitt ødelagt, og da skulle det ikke mye
til før at bruddet kom.
Det sies at man kunne høre det risle nede i grunnen ved Haugan i tiden
før raset.
I følge øyenvitneskildringer utviklet raset seg helt typisk. Leirlagene falt
ut i vertikale skiver, flak etter flak. Raset bladde seg bakover. Denne utvik
lingen er blitt iakttatt ved flere andre ras, blant annet ved den siste delen av
Verdalsraset året før.
Leirmassene fylte opp elveløpet både oppover og nedover, og følgelig rant
den tyntflytende suppen langt i begge retninger. Så langt oppover som til Byna,
1 kilometer høyere oppe, ble elveleiet fylt av leirmassene. Også i sideløpet
til Malsåa la massene seg opp.
Leirmassene ble ikke liggende lenge i elveløpet. De forårsaket heller ingen
oversvømmelse ovenfor. Elven hadde før dette skaret seg så langt ned i grun
nen at vannmassene aldri nådde opp over kanten. Derimot var leirgjørmen
så fylt av vann at da den ble blandet med elvevannet, fløt den som en del
av dette nedover elven. Elven ble naturligvis tykk som en grøt, men etter
hvert som den seg nedover, ble den tynnere.

----
641
----

----
642 RasB
----
Skisse av raset, også sett i samme retning. Tallet 1 vises ikke, men markerer
elven. 2 og 3 er ødelagte veier. 4 markerer murrestene av et forlatt hus. Det
må i så fall være Haugan. (Etter Reusch)
Kartskisse av Haugan-Bjørstadraset, eller Hauganfallet som ble sagt i fag
litteraturen. (Etter Reusch)
Akkurat der raset gikk, var elveleiet temmelig smalt på det tidspunktet.
Alt rakk ikke å havne ned i bunnen av elveløpet. En hel del skvettet over
kanten på motsatt side av dalen også. Der var terrenget noe lavere enn på
motsatt side der raset kom fra. Leirmassene nådde så langt inn som 400 meter.
384 ar av den dyrkede jorden på gården Røe ble dekket av leirmassene som
sprutet over kanten. Dette arealet var grovt sett like stort som det utraste are
alet. Bredden av dette området var 240 meter og dybden 180 meter. Det ble
anslått at leirlaget som la seg utover jorden, var i gjennomsnitt 1 meter tykt.
Grovt regnet ble det anslått at det var 38.400 m 3 leire som sprutet utover
jorden.

 

----
643 RasB
----
Verdalsboka - 41


----
644 RasB
----
Detalj fr a Haugan-Bjørstadraset. Juli 1894.
Ukjent fotograf.
Ingen menneskeliv gikk tapt ved dette raset, men to fire måneder gamle
kalver som sto tjoret på det stykket som gled ut, gikk med. Den ene ble sen
ere funnet igjen så langt ned som ved Østnes bro. Den andre ble liggende
på sydsiden av elven ved husmannsplassen Steingrunnan bare et kort stykke
nedenfor Hærfossen.
Derimot berget en hest som sto tjoret ute på det jordet som gled ut, livet.
Den siet seg før raset gikk, og den sprang vekk. Det fortelles imidlertid at
det var uklart hvorvidt hesten siet seg ved lyden av det første smellet og kom
seg vekk, eller om den siet seg før raset gikk. Men det ble også sagt at da
raset gikk, gikk det så fort at hesten ikke ville ha klart å komme seg vekk
før det var for sent. Trolig har man her igjen et eksempel på at dyr har varere
sanser, og at hesten merket noe i grunnen, enten det var bevegelse eller lukt,
og at den følgelig siet seg og berget med det livet.
Folkene på de tre berørte gårdene, Haugan, Bjørstad vestre og Bjørstad
østre, måtte i all hast flytte vekk. De samlet seg på en berghaug like ved.
Dit brakte de også en del av sine eiendeler, deriblant sengeklær, og i det minste
den første natten ble tilbrakt under apen himmel.


----
645 RasB
----
John E. Grunnart, medlem av
hjelpekomitéen.
O/e Æ Hjelde, medlem av
hjelpekomitéen.

 


----
646 RasB
----
Haugan var en selveiergård, mens de to
Bjørstadgårdene var leilendingsgårder som
tilhørte Verdalsbruket.
Husene på Haugan lå helt ute på kanten
av raset. Husene på Bjørstadgårdene lå og
så forholdsvis nært, ca. 80 meter unna
kanten. Et tørkehus som tilhørte Haugan,
gikk ut dagen etter.
Formannen i Verdalskomitéen, Peter
Holst, fikk beskjed om hva som hadde
hendt, og han dro øyeblikkelig oppover.
Han beordret nedrivning av husene. Da
gen etter telegraferte han til Indredepar
tementet og ga opplysninger om hva som
hadde skjedd. Han ba om tillatelse til å
Sivert Toresen Flyum, medlem bruke kr 2 .500 til å hjelpe til med å red
av hjelpekomitéen. de de t tte husene. Han fikk øveblikke
de de utsatte husene. Han fikk øyeblikke
lig svar tilbake med tillatelse til å bruke
pengene hvor det var nødvendig.
Holst fikk oppnevnt en hjelpekomité bestående av gårdbrukerne Sivert
Flyum, Ole A. Hjelde og J. E. Grunden.
I tillegg til at jorden på de nevnte gårdene ble ødelagt, gikk også veien ut.
Den gamle veien var i ferd med å bli erstattet med en ny, men både den gamle
og den nye veien forsvant. Følgelig sto man uten veiforbindelse med dalen
ovenfor rasstedet, for på sydsiden fantes det ikke vei.
Telefonlinjen til Volden ble også brutt.
Seiv om man arbeidet både hurtig og resolutt med å få flyttet husene på
gårdene, gikk et tørkehus på Haugan tapt.
Folket på gårdene som ble berørt
Så vidt det har vært mulig å slå fast, er denne oversikten noen lunde riktig
for hvem som bodde på de aktuelle gårdene da raset gikk:
Haugan
Lars Iversen, gårdbruker, 66 år
Serianna Toresdatter, kone, 57 år
Trine Gurine, datter, 31 år, tvilling
Inger Marie, datter, 31 år, tvilling
Ole Olsen, tjener, 24 år
Martin Johannessen, tjener, 15 år


----
647 RasB
----
Lars Iversen var sønn av et tidligere bru
kerpar på Haugan. Iver Larsen og Marta
Jonsdatter Ekren. Lars kjøpte Haugan tid
lig i 1860-årene. Han døde på Haugan i
1904.
Serianna Toresdatter var fra Fly an.
Hennes foreldre var Tore Sivertsen Flyum
og Gunhild Gunnbjørnsdatter Holmli. Hun
omkom da Hauganraset gikk i 1906. (Se
nedenfor.)
Martin Johannessen var født på Haugan
vald og var sønn av Johannes Johnsen
Haugan og Beret Marta Johannesdatter.
Lars brukte gården til sin død i 1904.
Serianna og de to døtrene ble værende
på gården etterpå. (Se nedenfor.)
Martin Johannessen Haugan.
Martin utvandret til Amerika i 1903 og
bodde i Warren i North Dakota. Han kom
tilbake og døde i 1907. Han var ugift.
Bjørstad vestre
- Ellev Toresen, leilending, 69 år
- Anne Marta Olsdatter, kone, 50 år
- Ragnhild, datter, 8 år
- Ole Arntsen, kårmann, enkemann, 82 år
Ellev Toresen var født i Ulvilla. Hans foreldre var ungkar Tore Toresen
Hellan og pike Ragnhild Børresdatter Ulvill. Han bodde en tid i Sunnistua
i Ulvilla. Så giftet han seg med enken Marta Olsdatter på Storstad. Familien
flyttet til Bjørstad vestre i 1870. Marta Olsdatter døde i 1884.
Anne Marta Olsdatter var således Ellevs andre kone. De giftet seg i 1885.
Hun var fra en husmannsplass under Rø vestre. Hennes foreldre var Ole Arnt
sen og Gunhild Andorsdatter Byna. Ole var kårmannen i 1894.
Ole var født på Bjørstad. Hans foreldre var Arnt Olsen Bjørstad og Marit
Eriksdatter,
Etter Bjørstadraset ble restene av Bjørstad vestre lagt til Bjørstad østre.
Familien flyttet da til husmannsplassen Bjørstadtrøa hvor de bodde i 1901.
Ellev døde som kårmann på Bjørstad i 1904.
Anne Marta døde på Bjørstad i 1923.
Ragnhild Ellevsdatter ble gift med Odin Marius Andersen Bjørstad. Hun
døde i 1944.
Ole døde på Bjørstad i 1898.


----
648 RasB
----
Bjørstad østre
- Elling Jonsen, leilending, 64 år
- Marta Siverstdatter, kone, 68 år
- Sefanias Ellingsen, leilending, sønn,
35 år
- Beret Marie Eriksdatter, kone, 35 år
- Emelie Sefaniasdatter, datter, 10 år
- Severin Sefaniassen, sønn, 2 år
Elling Jonsen kom til Bjørstad østre i
1870. Han kom da fra Auglenvald i Vol
haugen. Hans foreldre var husmann Jon
Andersen Forbregdsvald og kone Anne
Kristoffersdatter.
Marta Sivertsdatter var fra Holmlivald.
Hennes foreldre var Sivert Sivertsen Holm
livald og Sigrid Larsdatter Holmli.
Sefanias Ellingsen Bjørstad.
Før de kom til Bjørstad, bodde de på Sørhaugvald, Skjørholmvald og Reitan
Sønnen Sefanias Ellingsen var gift med Beret Marie Eriksdatter. Hun var
datter av Erik Jakobsen og Anne Marta Olsdatter på Overholmen mellom.
Etter raset ble det som var igjen av Bjørstad vestre og Bjørtad østre, slått
sammen og fikk navnet Bjørstad. Gården ble flyttet oppover bort fra raskanten.
Elling døde på Bjørstad i 1910.
Marta døde i 1903.
Sefanias døde på Bjørstad i 1909.
Beret Maria Eriksdatter Bjørstad.
Severin Sefaniassen Bjørstad.

 


----
649 RasB
----
Beret Marta levde til 1948 da hun døde på Solvang på Bjørstadhøgda.
Emilie Sefaniasdatter ble gift med John Martin Johnsen Holmli vestre. Hun
døde i 1943.
Severin Sefaniassen ble gift med Oline Johnsdatter Vangstadhaug. Han døde
i 1972 i Sparbu.
I 1900 bodde samtlige på Bjørstad.
Ståstedet for for fotografen er 100 meter øst for Bjørkhaugen på nordsiden.
Gårdene i bakgrunnen er Røesmoen til venstre og Røes-gårdene på sine gam
le tomter. uk J ent fotograf.


----
650 RasB
----
HAUGANRASET
Det neste raset av noe omfang som gikk, var Hauganraset. Det ble utløst
19. september 1906. Etterpå ble gården Haugan flyttet. Og den gamle tom
ten er nå borte, den har forsvunnet ned i elvegjelet.
Hauganraset var ikke av så veldig store dimensjoner. Det er anslått at et
areal på ca. 30 mål forsvant. Det var langt mindre enn raset i 1894, og de
utraste massene anrettet heller ikke skade på den andre siden av elven slik
det forrige raset hadde gjort. Seiv om det ikke finnes noen opplysninger om
det, kan man vel formode at for en kortere stund ble elven demmet opp. Men
her skal vi være klar over at den canyonlignende dalen etter hvert var blitt
forholdsvis bred, slik at det ikke lenger var en smal kløft elven rant gjen
nom. Det er derfor lite trolig at en eventuell oppdemning fikk noen langvarig
virkning.
Men det som gjorde at dette raset allikevel fikk et mer uhyggelig preg, var
at det medførte tap av menneskeliv, og flere dyr gikk med.
På gården Haugan bodde i 1906 følgende personer:
- Trine Gurine Larsdatter, bruker, ugift, 43 år, tvilling
- Inger Marie Larsdatter, bruker, ugift, 43 år, tvilling
- Serianna Toresdatter, kårkone, 69 år
Trine og Marie var døtre av Serianna Toresdatter og hennes avdøde mann
Lars Iversen. (Se ovenfor.)
Hva som skjedde
Folkene på gården merket på hesten at noe var i gjære. Den sto i tjor og
var helt forstyrret. Den sprang rundt tjoret.
Kanskje merket hesten vibrasjonene i jorden før raset
Serianna Haugan ble drept i dette raset.
Hun skulle passe på noen kyr, og hun kom seg ikke unna. Både hun og
fem kyr ble tatt med utfor. Det lyktes å redde tre av kyrne.
Også en hest ble tatt. Den overlevde, men det var ikke mulig å berge den
opp, og den måtte derfor skytes. Marius Selnes fikk denne utrivelige oppgaven.
Elleve sauer ble også med. Det var mulig å redde to av disse.
Havren som var skaret og sto på staur, forsvant ned i elven.

----
651 RasB
----
Døde:
SERIANNA HAUG AN, født 1837
Det tapte arealet ble anslått til 300 ar.
Etterpå
Eierne av gården Haugan, Marie og Trine Haugan, sendte 1. november
samme år en søknad om erstatning til Landbruksdepartementet.
Erstatningsbeløpet var satt opp slik
600 ar jord å kr. 6,00 kr. 3.600,00
Tap av hesten * 100,00
2 storfe og 9 sauer * 200.00
Tilsammen kr. 4.000.00
Til dette oppsettet må følgende kofnmentarer gjøres. 600 ar ødelagt jord
omfattet også de 300 ar som ble ødelagt av raset i 1894. Hesten var egentlig
verdt kr. 200, men den var assurert for kr. 100.
Det ble også opplyst at man hadde fått en erstatning på kr. 2.365 etter raset
i 1894, og at husene på gården ble flyttet på det offentliges bekostning. Sam
tidig var en privat pantegjeld blitt redusert med kr. 1.000.
Eierne nå var tvillingsøstre, 43 år gamle og ugifte.
Søknaden ble anbefalt av Verdal kommunestyre, og den var ledsaget av
en uttalelse fra lensmannen i Verdal. Han anslo verdien av den gjenværende
jorden til kr. 800. Husene som nå måtte flyttes igjen, hadde en salgsverdi
av ca. kr. 1.500. Besetning, redskaper, innbo og lignende var etter hans skjønn
verdt kr. 400. Tilsammen utgjorde alt kr. 2.700. Samtidig var det en gjeld
på kr. 2.000. Når alt var blitt realisert og gjelden betalt, ville det være igjen
kr. 500.
Lensmannen anførte videre at det sedvanlige etter Verdalsraset var at gård
brukerne hadde fått erstattet omtrent halvparten av verdien av jord- og hus
skaden. I samsvar med dette mente derfor lensmannen at kr. 2.000 var en
passende erstatning.
Amtmannen i Nordre Trondhjems Amt anbefalte lensmannens forslag til
erstatning.
I Stortingsproposisjon nr. 97/1906 - 1907 ble det innstilt på at erstatnin
gen skulle settes til kr. 2.000. Det kan her bemerkes at innstillingen ble under
skrevet av kong Haakon.
I 1908 ble dette beløpet bevilget.
Før det hadde tvillingene solgt våningshuset på Haugan til Nils Stene på
Vuku. Huset står der fremdeles.


----
652 RasB
----
I 1907 solgte de Haugan til John Johannessen Haugan.
De bodde på Vest-Grunnan til de døde. Marie døde i 1947, og Trine døde
i 1955. Begge var ugifte.
Trolig er dette gården Byna. Leirmelen i forgrunnen er forlengst borte.
Ukjent fotograf.


----
653 RasB
----
ANDRE RAS '
Råsene i 1894 og 1906 var udiskutabelt de største. Ingen andre kunne måle
seg med disse hva angår antall kubikkmeter. Men noen var allikevel så store
at de ble lagt merke til, enten fordi det var store arealer som forsvant, eller
fordi de medførte så pass leven og bråk at folk ble oppskaket.
Listen nedenfor nevner de største. Dessverre finnes det ikke alltid nøyak
tige opplysninger hverken når det gjelder dato eller størrelse på arealet som
forsvant. Det siste har sammenheng med at åkrene stadig ble mindre. Hver
høst og vår forsvant noen kvadratmeter, og hvorfra skulle raskanten males?
Vollaraset
Dette raset gikk straks øst for gården Volden sist i juli i 1909. Området
som gled ut, ble kalt Dynnvollflata. Denne flaten var 20 mål. I tillegg for
svant ca. 15 mål, slik at alt i alt gikk omtrent 35 mål med.
Det fortelles at dagen i forveien var gresset slått på Dynnvollflata. Om kvel
den ble spettet satt i jorden. Neste morgen hadde spettet sunket ned i jorden
av sin egen tyngde. Rasdagen var onnefolkene i full sving med arbeidet. Ved
middagstid, mellom klokken 12 og 13, var de inne for å få seg mat. Da gikk
raset.
Julie Helmo var på tur østover fra Volden. Veien gikk den gang like forbi
husene på gården, over Dynnvollen og deretter nord for Hållåvikbakken. Julie
hadde passert Dynnvollen og hadde kommet midt opp i Hållåvikbakken, det
vil si ca. 50 - 100 meter unna, da raset gikk.
Her var det således bare en tilfeldighet som avgjorde at det ikke gikk men
neskeliv.
Harseraset
Vest for Dalbakken går en liten dal ned mot elven. Den kalles Harsveda
len. Våren 1921 gikk det et ras der. Mikal Røe på Dalbakken var utpå det
stedet som gled ut. Han merket at grunnen begynte å bevege seg under fort
ene på ham. Han ante uråd og begynte å springe innover. Men grunnen be
gynte å slå sprekker, og den siste sprekken var for bred til at han klarte å
hoppe over og inn på trygg grunn. Han falt nedi sprekken, men han unngikk
å bli med selve raset. Det var umulig å komme seg opp med egen hjelp, men
folk i nærheten hadde enten sett hva som skjedde, eller de hadde en anelse

----
654 RasB
----
om at han hadde vært der. I alle fall kom de til og fikk trukket han helskinnet
opp igjen.
Ca. 10 - 15 mål gled ut. Det sies at rasmassene traff kabelfestet på løpe
strengen som krysset elven på dette stedet. Det la seg så mye leire over festet
at det ble begravet. Det var ikke mulig å kontrollere kabelfestet etter dette,
og det ble ikke foretatt undersøkelser om kabelen var blitt skadet.
Hvor vidt raset var en årsak til at kabelen røk i oktober samme året, skal
være usagt. Men det har vært antydet at det kan ha vært en sammenheng.
Om morgenen 11. oktober 1921 skjedde den tragiske ulykken at bærekabelen
på løpestrengen gikk av mens fem barn var i kassen i ferd med å krysse elven.
Alle fem var fra Røesgrenda, og de skulle til skolen på Vollen. Alle fem
omkom. 2
De fem var:
OTTAR GREEN, født 1909
PAUL GREEN, født 1911
EINAR GREEN, født 1913
INGOLF HELMO, født 1910
OLAF SVERRE RØE, født 1912
Foreldre til de tre første var Marit og Ole O. Green på Overholmen nordre.
Foreldre til nr. 4 var Gurianna og Johan Helmo. De forpaktet da Røe vestre.
Og foreldrene til den siste var Kristine og Anton J. Røe som var på Røe østre.
To av guttene, Ingolf og Paul, ble funnet med en gang. De ble begravet
sammen. Olafb\e funnet neste vår på Inderøy. Han ble gjenkjent på skoene
og en medaljong han hadde i lommen. De andre to, Ottar og Einar, er ikke
blitt gjenfunnet.
Fra begravelsen etter den tragiske ulykken med løpestrengen. Her er to av guttene.


----
655 RasB
----
Hærfossens gjennombrudd er en indirekte årsak til at disse fem barna om
kom. Og det er en nokså stor sannsynlighet for at Harsveraset også spilte
en rolle i denne sammenheng.
Tweraset
Raset har fått navn etter et lite åkerstykke på Overmoens grunn som kaltes
Ty ve. Dette åkerstykket lå på et høyere terrassetrinn enn resten av jorden på
Overmoen. Nivået var som på Over
holmen. I tillegg til at deler av åkerstyk
ket Tyve gikk med, forsvant også et lite
ness som kaltes Litjnesset. Alt i alt var det
ca. 8 mål som gled ut. Raset gikk om som
meren i 1929.
Margit Bjørnmelen fra Overholmen
midtre var på vei over dette jordstykket ak
kurat da det begynte å rase. Hun var på
vei til et område som ble kalt Trøin øst for
Tyve. Der hadde Overholmen midtre som
merfjøs. Hun skulle dit for å melke.
Hun klarte akkurat å komme seg over
til fast land. Det raste bokstavelig talt
under hælene på henne.
Margit Bjørnmelen
Røessanden 1
Raset gikk på gården Røe østres grunn. Arealet var omtrent som ved Tyve
raset, altså ca. 5-10 mål. Raset gikk om sommeren 1937.
Skjelstadmoraset
Dette var et stykke land som lå på motsatt side av elven for Telsnesset.
Jorden tilhørte Verdalsbruket. Raset gikk i 1941. Bare utmark gikk med. Are
alet var ca. 15 - 20 mål. En del av det gamle elveløpet som lå igjen oppe
på elvemelen, forsvant ved dette raset.
Hverken mennesker eller dyr kom til skade. Men den utraste massen la
seg opp nede på elvebredden. Her oppsto det da et problem de første årene
etterpå, fordi storfeet gikk seg fast. De ble sittende bom fast, og de måtte
hjelpes løs. Det måtte bygges spesielle underlag for å få dem løs. Stedet fikk
navnet Ørin eller Leirklasa. Senere ble all leiren vasket vekk av elven. Men
det gikk 4 - 5 år før dyrene var trygge.
Overholmsraset
I 1964 gikk det et ras ved Overholmen søndre. Denne gården hadde mistet
jord hele tiden. Men dette raset var merkbart større enn den vanlig erosjonen.
5-10 mål gikk med.


----
656 RasB
----
Det ble gitt tilbud om utflytting, men det ble avslått. Man ville ha for
bygging- Det tok imidlertid tid før forbyggingen startet. Det skjedde ikke før
i 1980.
Kaldalsraset
I bekkedalen til Kaldalsbekken hadde det rast hele tiden. Bekken var ikke
stor, men terrassene var temmelig høye, slik at bekken laget høye meler. Her
falt det ned stykker til stadig vekk.
I 1965 gikk det ut ca. 5 - 10 mål. dette var det største raset som hadde
gått på dette stedet. Da ble veien til Røesgrenda tatt.
Røessanden 2
I 1971 gikk det et nytt ras ved Røessanden. Den siste biten av det ekerstyk
ket som bar navnet Sanden, forsvant. Arealet var 4 -5 mål.
Noter:
Opplysninger ved Anton Overmop, Johannes Overmo og Magne Varslot.
Historien om denne tragiske ulykken er beskrevet av Johannes Overmo i Helgådalsnytt 1981
s. 45 ff; og Ronald Inndal i Verdal Historielags skrifter 1981 s. 123 ff.

----
657 RasB
----
GARDER BERØRT AV HÆRFOSSENS GJENNOMBRUDD
Følger for gårdene
Hærfossens gjennombrudd og ettervirkningene av det fikk ikke den kata
strofale virkning på de berørte gårdene med en gang. Her var det tale om
en langsom, og til dels nokså forutsigbar utvikling. Etter at gjennombruddet
var et faktum, var det et tidsspørsmål før valdene oppover langs elven ville
bli nådd av erosjonen.
Før hosten 1894 hadde elven gravet bakover helt til Granfossen. Langs denne
strekningen lå en rekke garder som alle ble mer eller mindre berørt av hva
som skjedde. Noen lå så pass langt unna at de var forholdsvis trygge med
hensyn til husene, mens andre lå ytterst utsatte til. Noen måtte fraflyttes umid
delbart.
Naturligvis var det de gårdsvaldene som lå nærmest Hærfossen, som først
ble berørt. Dette skjedde allerede høsten 1893. Men utover i 1894 grov elven
seg stadig bakover, samtidig som at dette utløste en rekke utglidninger. Den
største og alvorligste var Bjørstad-Hauganraset som gikk 16. juni dette året.
(Se der.)
Verdalskomitéen som var i fullt arbeid med Verdalsraset, fikk også pro
blemene i Helgådalen med på kjøpet. Skjønt det er egentlig ikke helt korrekt
å si at det var Verdalskomitéen som fikk dette ekstra arbeidet. I henhold til
avslutningsberetningen fra komiteens formann, Peter Holst, avgå komiteen
forslag til fordeling av de midlene som hadde kommet inn ved statsbidrag
og gåver 13. juli 1894. Og deretter ble komiteen oppløst.
Men de nye problemene som hadde dukket opp i Helgådalen, medførte at
det måtte arbeides videre, og etter anmodning fra Indredepartementet påtok
Holst seg som formann av Verdalskomitéen oppgaven å betale ut bidragene
samt senere å planlegge og lede den offentlige virksomheten i forbindelse
med Hærfossens gjennombrudd. Det var hans rapporter og hans innstillinger
som ble behandlet av departementet, og i de aller fleste tilfelle ble de nær
mest uten videre tatt til følge.
Som beskrevet ved Bjørstad-Hauganraset, var han på plass der natten til
17. juni 1894. Han telegraferte umiddelbart til Indredepartementet, og an
modet om kr. 2.500 til å redde husene på gården Haugan.
Dette beløpet ble pr. telegram stilt ham til disposisjon samme dag. Tele-

----
658 RasB
----
grammet inneholdt dessuten følgende tekst: «De har selvfølgelig frie hænder
til de straks paakrævede forføininger.»
Dette viser i klartekst at Peter Holst nøt en usedvanlig tillit i de høyeste
kretser. Han var den rette mann på det rette sted.
Den 19. juni kom det også telegram til Indredepartementet fra kong Oscar
11, hvor kongen uttalte at det var med sorg han hadde fått høre om den nye
faren som truet Verdal.
Holst sendte litt senere ut på høsten en ny rapport til departementet hvor
han anga en foreløbig oversikt over garder og plasser som ville bli truet av
ras. I et svar av 7. september fikk han tillatelse til å benytte kr. 11.000 til
flytting av hus og lignende. I den anledning ble følgende annonse rykket inn
i Nordre Trondhjems Amtstidende:
Tømmerarbeide
Husflytning
Onsdag 17 October ved Middagstid modtages paa Aastedet Anbud paa
Overtagelse af Arbeidet med Flytning af Hovedbygningen paa Overholmen
(midtre), 4 Husmandspladse under Gaarden Rød, samt Gjenopførelse af
Hoved- og Udhusbygninger paa Gaarden Haugan - alt i Vuku ovenfor
Hærfossen. Liebhabere maa begive sig til Telsnæs for at kunne komme
over Elven eller ogsaa sette over ved Leirhaug og gaa gjennom Storstad
marken. Arbeidet skal iværksettes straks.
Brosveet pr. Levanger 13 Octbr. 1894.
Peter Holst
Henimot jul hadde Holst sitt forslag til løsning av problemene klart, og
23. desember ga han en mer detaljert oversikt over hva som var nødvendig
å gjøre. Hans første anslag på kr. 11.000 stemte. Planen hans bygget blant
annet på den forutsetning at oppsitterne seiv skulle skaffe til veie alle materi
aler dersom disse fantes på gården, samt utføre alt arbeid med folk og hester
som de kunne prestere.
Oversikt over garder og bruk som fikk nedsatt amtsskatten
En følge av skadene på jorden var at grunnlaget for amtsskatten var blitt
forringet. Amtsskatten ble beregnet på grunnlag av matrikkelskylden, og ma
trikkelskylden skulle avspeile gardens verdi. Det tok ikke lang tid før søk
nader om nedsettelse av amtsskatten forelå, og etter hvert ble disse søknadene
en årviss foreteelse.
Et eksempel på en slik søknad er følgende:

----
659 RasB
----
Til amtmanden i Nordre Trondhjems amt.
Undertegnede jordbrugere, der er skadelidt grundet Hærfossens gjen
nembrud, andrager herved for indeværende aars amtsthing om i lighed
med tidligere at bevilges afslag i amtsskatten for vore eiendomme.
Andragende oversendes Værdalens herredsstyre, der bedes at give det
sin anbefaling og oversende det til behandling for amtsformandskabet d. a.
Værdalen den 20de januar 1898.
John Overmoe. Arnt O. Holmen. Peder Holmen. Ole G. Røe.
John E. Røe. Erik H. Holmen. John Jensen Holmlie.
Lars Haugan. S. Byna. Sefenies Bjørstad. Peder Hansen Moan.
Anders Telsnæs. Johannes E. Kulsli. Petter Volden.
Beret Martha Kulstad. John M. Storvuku.
Det ble etter hvert klart at det måtte foretaes avfelling av skylden. Men
dette var lettere sagt enn gjort, for hvert år skjedde det nye ras og utglid
ninger, slik at en skyldfastsettelse det ene året, ville være feil det neste.
I 1898 ble det foretatt den første gjennomgang av matrikkelskylden med
henblikk på avfelling. Herredsstyret oppnevnte som skjønnsmenn M. Eggen,
Lars C. Tiller, Gustav Faren og Joh. Aas. De skulle foreta skadetakst av eien
dommene. 10. og 11. mars var skjønnsmennene på befaring på de gårdene
det gjaldt, og 17. mars avleverte de sin innstilling.
Opprinne- Redusert Igjen
lig skyld

 

----
660
----


----
661 RasB
----
g
c
D
1
&
K
su
"a
>
I
69
K
s
s
69
69
I
"I
00
K
69
g
69
°a


----
662 RasB
----
Eiendom G nr. B nr. Opprinne- Redusert Igjen
Etter at denne innstillingen var innlevert til amtstinget, ble søknaden om
nedsettelse av skatten tatt til følge, og skatten ble utlignet på grunnlag av inn
stillingen.
Allikevel ble det ikke foretatt noen avfelling. Dette hadde etter all sann
synlighet sammenheng med at man var klar over at mer ville skje i årene
som fulgte. Og trolig måtte ønsket om avfelling komme fra oppsitterne seiv,
og de var på dette tidspunktet ikke villig til å få fastsatt matrikkelsskylden,
nettopp av ovenfornevnte grunn. Men som følge av denne innstillingen hadde
man her noe å holde seg til. Og i en rekke år fremover ble amtsskatten ilignet
på grunnlag av denne listen.
Oversikt over garder og plasser som måtte flyttes eller fraflyttes '
På nordsiden av elven ble følgende garder berørt: Haugan (bruker Lars
Iversen), Bjørstad vestre (bruker Ellev Toresen), Bjørstad østre (bruker Elling
Johnsen), Byna (eier Sivert Olsen), Volden (eier Peter Nilsen), Leir set (bru
ker Nils Arntsen), Nonset (bruker Johannes Larsen), Kulsli nedre (bruker John
Toresen, Kulsli øvre (brukere Ole og Johannes Eriksen) og Telsnesset (eier
Anders Olsen).
På sydsiden omfattet ødeleggelsene følgende garder: Røe vestre (eier John
Eriksen), Røe østre (eier Ole Gunnbjørnsen), Overholmen søndre (bruker Erik
Olsen), Overholmen mellom (bruker Peder Karlsen), Overholmen nordre (bru
ker Arnt Olsen) og Overmoen (bruker John Olsen).
På nordsiden av elven var det visstnok bare en husmannsplass som lå utsatt
til. Det var Kulslimoen (plassmann Peder Hansen). Derimot var det en del
på sydsiden. De var følgende: Under Røe vestre: Egga (plasskone Ingeborg-
Anna Olsdatter) og Moaplassen (plassmann Oluf Lundkvist); under Røe østre:
Sveet (plassmann Mikal Gunnbjørnsen), Dalbakken (plassmann Peder Ras
mussen) og Myra (plassmann Ole Rasmussen); og under Overholmen nor
dre: Nordnesset (plasskone Gurianna Olsdatter).

 

----
663 RasB
----
Sivert Olsen Byna til v. og Johannes Larsen Bjørkhaug på Nonset.
Petter og Anna Volden.

 

----
664 RasB
----
Videre lå det to husmannsplasser nedenfor
Hærfossen, som etter gjennombruddet kom
i faresonen. Plassene het Steingrunnan østre
og Steingrunnan vestre. Plassene lå under
Kulstad. (Plassmann på Steingrunnan østre
var Ole Olsen og på Steingrunnan vestre var
Nils Andersen.)
Haugan, Bj ør stad vestre, Bj ør stad østre,
Overholmen nordre, Overholmen mellom,
Overmoen, Røe østre og Røe vestre ble
flyttet.
Overholmen søndre måtte fraflyttes i
1902. Erik Olsen Overholmen flyttet da med
sin familie til Aunet eller Leirhaug i Ulvil
la. Stuebygningen ble solgt og flyttet til
Haugan. Gården ble flyttet fra den gamle
tomten til den nåværende i 1944.
Nils Arntsen Leirset.
Erik Olsen Overholmen og Mette Overholmen.

 

----
665 RasB
----
Anders Olsen Telsnesset og Tale Telsnesset.
Jon Olsen Overmo og Anne Marta Overmo.

 

----
666 RasB
----
Husmannsplassene Dalbakken, Myra,
Sveet, Egga og Steingrunnan (Oleplassen)
ble også flyttet.
Videre ble plassen Nordnesset fråflyttet
i 1902. John Nordnes kjøpte Nysete i
1901. Plassen Røesmoen eller Moaplassen
som den også ble kalt, ble fråflyttet før
1900.
Den andre plassen på Steingrunnan ble
også fråflyttet før 1900. Nils Andersen
Mønnes kjøpte Kolstad østre og bodde der
i 1900.
I sin avslutningsrapport datert 7, mars
og 9. april 1904, kunne Holst opplyse at
følgende flytningstilskudd var blitt ut
betalt:
Ingeborganna Olsdatter på Egga.
Overmoen ca. 1920 etter flytting.

 

----
667 RasB
----
Overholmen søndre ca. 1920 etter flytting.
Overholmen mellom ca. 1920 etter flytting.
Nils Andersen Steingrunnan (nå Kolstad) kr. 1.000,00
Anders Telsnesset (nå Elnes) » 1.500,00
Ole Eriksen Kulsli søndre » 800,00
Peder Hansen Kulslimoan » 330,00
Erik Olsen Overholmen » 600,00
Ber et Marta Johannesdatter Kulstad (for Steingrunnan) ... » 200,00
Gurianna Olsdatter Nordnes (nå Nysete) » 150,00
kr. 4.580,00
Tilsammen

 

----
668 RasB
----
Holst opplyser videre at det var han som
hadde kjøpt gårdene Kolstad og Elnes til
de to førstnevnte. De øvrige hadde seiv
skaffet seg en bygselgård eller husmanns
plass. Med hensyn til Beret Marta Johan
nesdatter, var hun som enke eier og driver
av gården Kulstad. Steingrunnanplassene
hadde hørt inn under denne gården, hvil
ket var forklaringen på at hun fikk utbe
talt dette beløpet.
De siste som fikk løfte om tilskudd, var
Ole Kulsli, 22. november 1900, Erik
Overholmen og husmannsenke Gurianna
Olsdatter, 1. mai 1901. Utbetaling skjed
de etter at alle formelle krav var tilfreds
stillet, i januar 1903.
Høsten 1903 var Holst atter på befaring
i Helgådalen, og så vidt han da kunne er
fare, var det en alminnelig mening blant
John Nordnes.
befolkningen der om at alt som omstendighetene kunne tillate, var gjort for
å hjelpe dem som var skadelidende.
Holst avsluttet med å gi en honnør til dem som hadde fått ansvaret med
å tilrettelegge forholdene for oppbygging av Verdal igjen. Han sa det ikke,
men han hadde de to Verdalskomitéene og kommuneledelsen i Verdal i tank
ene. Hans avslutning lyder slik:
Jeg ved ialfald, at det ikke har skortet hverken paa god vilje eller arbei
de hos alle dem, som har været overdraget det vanskelige hverv at ordne
disse forhold. Og jeg drister mig til at sige, at det i det hele tåget er lykke
des at reise bygden efter ulykken, saavidt som det til dato og med de for
haandenværende midler har kunnet ske. Grundvolden er lagt;
værdølingernes flid og dygtighed i forening med tiden vil nu gjøre resten.
En gang skal Værdalen igjen vorde, hvad den var, en af landets bedste
og vakreste bygder.
Det kan her bemerkes at da Holst skrev denne rapporten i 1904 var han
amtmann i Kristians amt, det vil si Oppland.
Stortingsproposisjon nr. 66/1904 - 1906
Noen fullstendig oversikt over utbetalingene er ikke funnet. Men i Stor
tingsproposisjon nr. 66, 1904 - 1906 går det frem at foruten de syv ovenfor
nevnte som fikk støtte, ble det ytterligere betalt ut et beløp på kr. 5.080,00
til ni ikke navngitte skadelidte i Helgådalen.


----
669 RasB
----
6C
5
S/D
K
&
-«
Su
"Ad
3
I
■e.
s
Su
1
I
■å
Su
-V
s

 

----
670 RasB
----
c
u
S:
o
w
o
I

K
v.
1
su
'S
o

 

----
671 RasB
----
Det opprinnelige anslaget på kr. 11.000 ble i knappeste laget. Det ble der
for videre bestemt fra departementets side at kr. 13.500 skulle tas fra Ver
dalsmidlene, det vil si de pengene som sto til disposisjon etter gåver og
statsbidrag etter Verdalsraset. Dette var heller ikke i strid hverken med be
stemmelser eller intensjoner. Verdalskomitéen av 1900 uttalte i den forbindelse
i Stortingsproposisjon nr. 84/1900-1901 følgende:
Da imidlertid dette beløb, ifølge hvad der er vedtaget, først og fremst
skal anvendes til hjælp i lignende ulykker, og da disse grundet Hærfos
sens gjennombrud ingenlunde kan ansees afsluttede, tør man ikke gjøre
regning derpaa.
Heller ikke beløpet på kr. 13.500 ble nok. En finberegning av utgiftene
til nødvendige foretak kom seg på kr. 14.249,43. Men regnskapet viste at
det medgåtte beløpet var kr. 15.826,63. Sammen med den ovenfor nevnte
utbetalingen på kr. 5.080,00 hadde det gått med tilsammen kr. 20.906,63.
Og dette ble ikke sett på som det absolutt siste tallet.
I Stortingsproposisjon nr. 66/1904-1905 ble det foreslått avsatt kr. 10.000
til dekning av fremtidige skader som kunne komme i Helgådalen.
Den samme proposisjonen hadde innstillinger vedrørende de rentefrie lån
som var gitt lensmannen i Verdal og Verdal kommune like etter Verdalsra
set, henholdsvis på kr. 4.000 og kr. 20.000. (Se under Verdalsraset, Offent
lig arbeid.) Begge ble foreslått ettergitt.
Innstilling en har følgende ordlyd: 2
I. At utgiftene ved statens Verdalskomité av 1893 samt til husflytting
i Vuku m. v. nådigst tilståes utredet av Verdalsmidlene (det vil si de mid
lene som ble bevilget til de skadelidte ved jordskredet i Verdal 19. mai
1893 ved Stortingets beslutning av 21. juli s. å., post I som bidrag i for
bindelse med de pengene som kom inn ved ofring i kirkene og ved inn
komne gåver) med i alt kr. 42.595,09.
11. At det nådigst må behage Deres Majestet å bifalle og med høyeste
underskift å. forsyne vedlagte utkast til en proposisjon til Stortinget angå
ende ettergivelse av de lånene til Verdal kommune og lensmannen i Ver
dal, som ble tilstått ved kongelig resolusjon av 14. oktober 1893 på
henholdsvis kr. 20.000,00 og kr. 4.000,00 samt angående samtykke til
at et anvist beløp på kr. 23.644,65 til dekning av overskridelse på oven
fornevnte beløp, passerer til endelig utgift for statskassen og angående an
vendelsen av det gjenværende kontantbeløp av Verdalsmidlene.
Innstillingen fikk en mindre justering av ordlyden, men innholdet var det
samme ved kongelig påtegnelse 14. mars 1905. I kongens fråvær på grunn
av sykdom ble innstillingen underskrevet av Gustaf.

----
672 RasB
----
Med hensyn til lånene til lensmann Wessel og Verdal kommune var det
vel heller ikke Stortingets intensjon at disse to instansene skulle betale dem
tilbake. Begge lånene ble gitt for at hjelpearbeidet i den akutte nødssituasjo
nen etter Verdalsraset skulle fungere. Til tross for lånet hadde Verdal kom
mune vært nødt til å ta opp ytterligere lån, blant annet for å bygge ny skole
til erstatning for Trøgstad skole som forsvant, og foreta omfattende forbyg
ningsarbeider langs elven. Skatteinngangen hadde sunket dramatisk på grunn
av den store skaden. Og for lensmannens vedkommende ble det anført i pro
posisjonen at han nå var gammel og hadde vært utsatt for en ulykke (et fall),
og hvis lånet ble krevd innløst, ville han gå en tung alderdom i møte.
Saken ble tatt opp til forhandling i Stortinget 2. juni 1905. Og Stortinget
samtykket i innstillingen.
Avfelling av matrikkelskylden
Ovenfor er nevnt den innstillingen som ble gitt av en kommuneoppnevnt
komité i 1898 med henblikk på å redusere matrikkelskylden for de berørte
gårdene og brukene. Og som nevnt ble innstillingen benyttet som grunnlag
for reduksjon av amtsskatten som ble ilignet med matrikkelskylden som
grunnlag.
Men denne komiteen hadde ikke mandat til å redusere skylden, og den ble
derfor offisielt stående slik den hadde vært før 1893.
De berørte gårdeiere og brukere sendte derfor nokså regelmessig søknader
om avfelling. (Se ovenfor.) Og situasjonen fortonte seg svært urettferdig for
dem. Skattegrunnlaget var ikke lenger det samme, og de ville ha dette justert
slik at det var i samsvar med de faktiske forhold. Et eksempel på en slik søknad
med påtegnelser fra 1900 er gjengitt som bilag.
Det gikk imidlertid tregt med den offentlige innsatsen på dette punktet. Årene
gikk. Og hvert år forelå det søknader fra de berørte gårdbrukerne om nedset
telse av amtsskatten. Og hvert år ble søknaden imøtekommet av amtstinget.
I 1914 uttalte amtmannen i sin innstilling overfor amtstinget at han hadde
gjennom amtskassereren forelagt saken for Verdal kommunestyre og lens
mannen i Verdal. Begge instansene ga uttrykk for at endelig avfellingsforret
ning måtte avholdes over de skadelidte eiendommene.
Oppsitterne ble orientert om dette, men etter som avtaksforretning ikke var
avholdt, søkte de også for året 1914 - 1915, en søknad som ble imøtekommet.
Men nå var hjulene satt i sving.
En avfellings- eller avtaksforretning måtte imidlertid skje gjennom soren
skriveren ved en ekstrarett. Og etter begjæring fra ordføreren i Verdal, Erik
Veel, ble det nå avholdt avtaksforretning. Retten ble satt på Volden gard 13.
oktober 1914 under ledelse av sorenskriver Paul Bøe. Som skjønnsmenn ble
oppnevnt Martinus Grunnart, Ole Olsen Flyum og Thorvald Sivertsen Flyum.

----
673 RasB
----
1 forgrunnen restene av det gamle elveleiet på sydsiden (vestsiden) av elven
ved Skjelstadmoen. I bakgrunnen restene av Telsnesset. Mellom flaten i for
grunnen og bakken i bakgrunnen har Helgåa sitt løp i en ca. 30 meter dyp
dal. 1993. Foto: Johs - Overmo.
Oversiktsbilde sett mot nord. I bakgrunnen Kolstadgårdene. Det gamle elve
leiet som er vist på det forrige bildet, er markert med en pil. 1993.
Foto: Johs. Overmo.

 

----
674 RasB
----
Stjør- og Verdal ekstrarettsprotokoll nr. 34/1914 3
20 garder og bruk var listet opp.
De begynte på sydsiden av elven, og de ble ferdige der. Deretter fortsatte
de på nordsiden. Men de klarte ikke å bli ferdige første dag, og de måtte
fortsette neste dag. Etter som de hadde kommet så langt som til Bjørstad,
ble retten satt der 14. oktober.
Eierne eller brukerne av vedkommende garder var til stede og påviste ska
dene for hver gard.
For samtlige garder ble det påvist at den jorden som hadde gått tapt, var
borte for alltid. Ingen steder hadde det vært noe nedfall, som etter en tid ville
gi brukbar jord igjen. Elven hadde tatt alt.
Det er en del divergenser fra de tallene fra 1898 både hva angår den opp
rinnelige skylden og størrelsen av reduksjonene. Reduksjonene ble for en del
gårders vedkommende større i 1914, og det er en naturlig utvikling, etter
som elvebruddene og utglidningene hadde fortsatt hele tiden. Men for noen
var tydeligvis avfellingene for store i 1898.
Denne forretningen angir også ca.-størrelser på de arealene som hadde gått
tapt.
Slik ser listen ut:
Navn på gard
Gnr/bnr Gammel Av- Ny Tapt
+ 10 mål skog

 


----
675 RasB
----
19. Steingrunnan
144/2 2,92 1,60 1,32 40 »
140/1 10,00 0,70 9,30 18 »
20. Vuku store vestre
Det er nødvendig å gjøre en del kommentarer med hensyn til de forskjel
lige gårdene.
Overmoenget er ikke nevnt i 1898. Her opplyses det ikke noe om hvor stort
areal det er tale om, men trolig var det vel ca. 10-12 mål. I protokollen kalles
dette forøvrig feilaktig for Overnesenget.
Moan ble kalt Kulslimoen i 1898. Heller ikke for denne gården er det tapte
arealet oppgitt, men sannsynligvis dreide det seg om knapt 5 mål.
Sundby enget opplyses å ha 7 mål dyrket jord tilbake.
Haugan er blitt delt i flere deler siden 1898. Men tydeligvis var det bare
to av deiene som hadde mistet jord.
Steingrunnan er blitt skilt ut fra hovebølet Kulstad siden 1898.
Og om gårdene på sydsiden av elven, er det gitt følgende kommentar: 4
For samtlige 6 ovennevnte bruk på elvens sydside gjelder det at de er
blitt avskåret fra hovedveien som følge av elvebruddet. Hovedveien går
på elvens nordside. Elven har etter gjennombruddet ved Hærfossen i 1893
skaret seg dypt ned, så den nå går i et juv med bratte skrenter. Skrentene
kan ikke passeres av krøtter. Mens man før elvebruddet kunne kjøre over
elven, som rant grunn og stille omtrent i samme høy de som bakkene på
sidene, må disse gårdene for å komme til hovedveien nå søke ned til Hol
men bro som ligger 8-10 kilometer lenger nede. Og veien dit ned er
så bakket, ulendt og vanskelig at den kan benyttes kun i nødsfall. Byg
dens skolehus er på elvens nordside, skolebarna må bringes over elven
til og fra skolen i en kurv, som går på en løpestreng. Og på denne måte
foregår også den øvrige persontrafikk til og fra gårdene på elvens sydsi
de. Manøvreringen av denne transportkurven over det brede juvet er imid
lertid så tung at den krever et par voksne personer.
Denne oversikten er også den eneste som er funnet, som forteller noe om
hvor store arealer som forsvant. Riktignok benytter denne kildene ca. om
flere av størrelsene, men den gir allikevel et begrep om hvor mye som forsvant.
Summen av de tallene som er oppgitt, er 853 mål dyrket mark. Trolig kan
vi nok legge til 15 til 17 mål for de eiendommene hvor arealet ikke er opp
gitt. Av udyrket mark er 10 mål skog spesifisert, men det er all grunn til
å tro at det må ha gått med store områder med utmark og skog. Totalarealet
som hadde forsvunnet frem til 1914, kan nok med temmelig stor sikkerhet
sies å ha vært minst 1000 mål.
En rekke engstykker langs breddene av elven er blitt borte. På kartet er
det merket med tallene bak navnet: Harseflata 1, Grøntuvflata 2, Kaldals-
Verdalsboka - 43

----
676
----


----
677 RasB
----
£ c
-s: *
s. O
-S 2
2

oe
K
5u
&C
c

 

----
678 RasB
----
J 5 g
s
■a i
-ss "-
"<3
I
&2
60
K
Si
&C
5
Ss.
4-»
c
Si
£
tn
0
'53
•SP
-^
SC
i
> si
s s
-w «
-CS *~
SD
Q 5


----
679 RasB
----
flata 3, Bjørstadenget 4, Saubakkan 5, Saubakkflata 6, Krikan 7, Litlnesset
8, Kulslivollan 9, Langnesset 10, Telsnesset 11, Sundby enget 12 og Moenget
13. (Se kart side 600-601.)
Tiden som fulgte
Men prøvelsene var ikke over i Helgådalen med dette. Ras har fulgt på
ras på strekningen mellom Hærfossen og Granfossen. (Se under Ras som følge
av Hærfossens gjennombrudd.) Råsene skjedde så hyppig at beboerne langs
denne strekningen knapt nok enset hva som skjedde når det bare var mindre
stykker som gled ned. Bare når det var stykker på flere mål, ble dette regi
strert som noe ut over det normale.
Gjennom mange ti-år var det en vanlig ting å gjøre våronn på en mindre
åker enn den man sist gjorde høstonn på. Og det var også ikke uvanlig at
høstonna dekket et mindre areal enn hva våronna gjorde. Sakte, men sikkert,
og noen ganger ikke fullt så sakte, spiste kanten seg innover jordene på beg
ge sider. Enkelte steder nådde kanten så langt inn at skråningen begynte å
stabilisere seg. Men da eroderte ikke lenger Helgåa ved foten av skråningen.
Da hadde den nådd det faste fjellet.
Garder ble flyttet, og veier ble flyttet. Hadde naturen fått fortsette arbei
det, ville nok omsider skråningene ha nådd en slik helningsvinkel at utglid
ningene ville ha tatt slutt. På den andre siden ville elven stadig ha tært på
foten av skråningene, slik at de atter ville bli brattere enn hva naturen krev
de, og rundgangen ville ha fortsatt.
Dette er illustrert i følgende vers av Verdalssongen av Bjarne Slapgard:
Bringa di brei attmed Trondheimsfjorden kviler,
åsane stig imot Kjølen i aust.
Snøkrynte blåfjell i vårsola smiler,
kryp inn i kåpa av skodde mot haust.
Bekkene sildrar i lægder og lier,
elva går leirgrå sin sjølveigne veg
Ofte ho tek så det sårar og svider
blømande voller i grådjupet dreg.
Mulighetene til å temme elven var ikke store. Riktignok skjedde det vel
lykkede forbygninger langs Malsåa før den rant ned Kolstadfossen, og der
ved ble det forhindret at Vollasletten gikk tapt. Likeså ble det laget
forbygninger langs enklere strekninger av Verdalselven enn langs Helgåa nede
i det trange løpet den hadde laget seg.
Mange idéer er blitt lansert med det formål å stoppe ødeleggelsene. Blant
annet er det foreslått å bygge en demning tvers over dalen ved Hærfossen.
Derved ville det oppstå en sjø på oversiden av demningen. Og det kunne sam
tidig bygges kraftverk som nyttiggjorde seg vannkraften.

----
680 RasB
----
Til slutt har man endt opp med å steinsette breddene av elven, et arbeid
som ble ferdig bare for noen få år siden. (Se under Flom, erosjon og ras langs
Verdalselva. Sikringstiltak.)
Det eksisterer visstnok bare to bilder av løpestrengene over Helgåa, og begge
er av løpestrengen mellom Nordnesset og Hållåvikberget. Her befinner en
person seg i kurven på løpestrengen. Ukjent fotograf.
Noter:
De fleste av disse opplysningene er tradisjonsstoff som er innsamlet av Johannes Overmo.
Noe står også i Stortingsproposisjon nr. 66/1904-1905.
Språket er modernisert.
Forretningen er gjengitt som bilag.
Språket er modernisert.


----
681 RasB
----
FØLGER FOR KOMMUNIKASJONENE
Veier som forsvant
Hovedveien opp gjennom Helgådalen gikk på nordsiden av dalen. Etter
gjennombruddet ble den liggende svært utsatt til enkelte steder. Det var bare
et tidsspørsmål før den ville forsvinne. Følgelig måtte det finnes en trasé høyere
opp.
Ved Haugan-Bjørstadraset ble veien skaret av, og den måtte flyttes et godt
stykke høyere opp for at den skulle bli sikker.
Det hadde ikke vært noen bro over Helgåa mellom Hærfossen og Granfos-
sen tidligere. Men elven var grunn og lett vadbar. Det fantes flere steder hvor
det var mulig å krysse elven med hest og vogn uten store problemer. Det
såkalte Haugvadet gikk mellom Røesvollen og Haugan. Mellom Movollen
og Volden var Vollavadet. Likeså var det et vad mellom Nordnesset og Tels
nesset. Dette ble kalt Telsnessvadet.
Mellom Overholmen og By na var det en ferge. En fergekai var oppmuret
nedenfor Byna, og det er sannsynlig at det var en tilsvarende kai på sydsiden
av elven også. Det var også et vad på samme sted. Det ble kalt Bynavadet.
Det var bare i flomtider høst og vår at det var vanskelig å komme seg over.
Beboerne på sydsiden måtte da benytte den meget tunge og lange veien som
gikk om Bjønnmelen og Storstad og ned til Holmen hvor det var fergested.
En vintervei gikk langs etter elven til Sørgardsenget, opp Moveien til Dal
bakken, videre ned Harsedalen og over elven nedenfor Hærfossen.
Etter gjennombruddet var det ikke lenger mulig å krysse elven. Og all tra
fikk mellom nord- og sydsiden måtte gå om den besværlige og lange veien.
For beboerne på sydsiden ble dette et meget stort problem. At man hadde
vært nødt til å benytte denne enkelte korte perioder, var så sin sak. men nå
fantes det ingen annen mulighet. Skolen lå på nordsiden, og hovedveien gikk
også der. I lengden var dette ikke holdbart. Man måtte søke å finne en slags
nødløsning.
Løpestrenger
I august 1894 søkte innbyggerne i Røesgrenda kommunene om å få bygget
en løpestreng over elven slik at det var mulig å frakte personer og gods over
det dype elvegjelet uten å dra ned til Ulvilla.

----
682 RasB
----
e
£ o
Su o
bo
SU
S
■a
%
Si
•a
• 2?
~S
en
C
s
s
tu
C

 

----
683 RasB
----
Kanalvesenet sto for byggingen av den første strengen. Den ble bygget øst
for Volden. På nordsiden kunne man feste kabel til fjell i det såkalte Hållå
vikberget. Kabelen gikk over til Nordnesset på sydsiden. Der var kabelfestet
dårligere. Der var det bare leirgrunn, og det var klart at før eller senere ville
elvegjelet bli så bredt at det ikke lenger var mulig å opprettholde denne løpe
strengen. Trolig sto løpestrengen ferdig sommeren 1895.
Men så lenge strengen var i drift, gikk både vare- og persontransport langs
denne strengen. Strengen var en solid stålwire. I den ene enden var det mon
tert en «strekkfisk», slik at stramming kunne skje når det var nødvendig. Under
kabelen hang så en kasse som gikk på trinser. Kassen besto visstnok av en
jernramme med dør på den ene siden. Kassen ble trukket over ved hjelp av
et tau som gikk over en trinse. Dermed kunne man trekke seg frem og til
bake uten at det var nødvendig med hjelp av andre.
Men for personer som befant seg i denne innretningen mer enn 20 meter
over de frådende vannmassene nede i dypet, kan det ikke ha vært noen be
hagelig opplevelse.
I 1899 ble det søkt om at Verdal kommune skulle overta vedlikeholdet av
strengen, noe som kommunestyret vedtok i 1900.
Etter en tid ble elvedalen, som tidligere antatt, for bred, og kabelen måtte
flyttes. I 1903 ble det sendt søknad til Verdal kommune om flytting. En opp
synsmann ved navn Carlsen frarådet flytting, da han mente at det ville bli
for dyrt. Man antok at bygging av kabelfeste, eller kai, som det ble kalt, ved
Byna ville koste kr. 1.000.
Det var imidlertid ikke lett for kommunestyret å avslå søknaden, for inn
byggerne ved Ulvilla som også hadde en løpestreng over elven, krevde at
kommunen skulle overta vedlikeholdet av denne strengen også. Som begrun
nelse for dette kravet ble anført at folkene fra Røesgrenda benyttet denne
løpestrengen i stor grad.
Det ble også lagt frem et forslag om å bygge en løpestreng over elven mel
lom Sørliberget og Bomberget for å erstatte begge strengene. Denne planen
ble ikke satt ut i livet.
Enden ble at løpestrengen ble flyttet nedover til Overholmen - Byna som
meren 1904. Oppsynsmann Carlsen ledet arbeidet. Et skikkelig kabelfeste
eller kai ble bygget ved Byna. Her var det fjell. Dette festet står fremdeles.
På sydsiden ved Overholmen var det ikke noe fjell å feste løpestrengen i.
Men spennet ble merkelig nok lengre her enn det hadde vært tidligere. Føl
gelig måtte strengen skjøtes. Og høy den over elven var ikke noe lavere enn
den hadde vært tidligere. Og om folk hadde vært nervøse og engstelige før,
var de ikke mindre engstelige nå når de skulle krysse elven her.
I 1909 ble det på nytt sendt søknad til kommunen om flytting av strengen.

----
684 RasB
----
Søknaden ble avslått. Men vegnemnda tilrådde at det ble bevilget kr. 25 til
flytting av strengen.
Trolig var dette tilstrekkelig til at flytting kunne gjennomføres. Det har
ikke vært mulig å finne tidspunktet for når det skjedde, men mye tyder på
at flyttingen fant sted mellom 1910 og 1914.
Ved denne anledningen ble strengen strukket over i et spenn som ikke var
så høyt. Som følge av at elveløpet svingte, gikk denne strengen i 90 graders
vinkel i forhold til den forrige.
Men akkurat det samme skjedde nå som hadde skjedd tidligere. Stadige
ras gjorde elvegjelet bredere, og strengen måtte atter flyttes.
Mellom 1917 og 1919 ble strengen flyttet. På nordsiden, ved Bjørstad/Hau
gan var det fjell. Men på sydsiden, ved Bjørstadenget, var det det samme
problemet som tidligere. Her var det leirgrunn. Bjørstadenget lå rett ut for
Dalbakken.
Som det er fortalt under Harseraset, ble dette festet truffet av rasmassene
fra dette raset i 1921, noe som kanskje var årsaken til den tragiske ulykken
høsten samme år da fem barn omkom.
Etter denne ulykken var det ingen som ville bruke kabelbane over elven
lenger, og løpestrengene gikk ut av bruk. (Se kart side 624-625.)
Nye veier
Det er klart at i lengden var det ikke holdbart at Røesgrenda ikke hadde
skikkelig veiforbindelse. Imidlertid var det ikke mye støtte å få fra det
offentlige i den forbindelse. Derfor bygget oppsitterne i grenda en egen bro
på dugnad. De både utførte arbeidet og dekket omkostningene seiv. Broen
gikk fra Nesstengerne på nordsiden til Lauvbuberget på sydsiden. Derfrå gikk
veien opp Svedjan forbi Dalbakken og videre til den gamle Røetomten.
Broen var en enkel og primitiv hengebro, og kunne ikke ta tyngre kjøre
tøyer enn hestevogner. Den sto ferdig først i 1920-årene.
Men broen lå utsatt til for flom i Helgåa, og stadig måtte den repareres
eller settes opp på nytt.
I siste halvdel av 1930-årene fikk den en meget hard medfart under flom.
Nå var materialene i så pass dårlig forfatning at det ikke lenger var forsvar
lig å benytte dem lenger. Derfor ble det søkt myndighetene om det ikke kunne
bygges en ny bro. Dette ble vedtatt, og den nye broen sto ferdig sist i 1939.
Åpning fant sted i 1940. Den fikk navnet Røesbroen. Også dette var en hen
gebro, men den var av en helt annen konstruksjon, og den tålte motorisert
trafikk.
I tidsrommet mellom at den gamle hengebroen ble tatt av flommen for siste
gang, og at den nye sto ferdig, ble trafikken ferget over elven.
Røesbroen tjente sin oppgave i mange år. Men etter hvert ble også den preget

----
685 RasB
----
av tidens tann. Dessuten var den i smaleste laget for moderne lastebiler. I 1979
sto den nye broen ved Grunnfossen ferdig, og da det ble bygget vei fra Ulvilla
frem til brofestet på sydsiden av Helgåa, var den gamle Røesbroens dager som
hovedferdselsåre til Røesgrenda talte. Den ble brukt litt i noen måneder til,
men også den begynte etter hvert å bli en slik dårlig forfatning at det ikke
var forsvarlig å benytte den for motorisert ferdsel, og i 1980 ble den stengt.
Og da elveforbygningene i Helgådalen nådde så langt ned som til dette ste
det, var det også naturlig å anlegge ny vei til Røesgrenda langs forbygnings
muren til utløpet av Leiringsbekken og videre opp til flaten ved Overholmen
søndre. Dermed var man kvitt den vanskelige og tunge bakken som gikk di
rekte opp fra Røesbroen. (Se under Flom, erosjon og ras langs Verdalselva
- sikringstiltak.)
Hengebroen - Røesbroen - fotografert i 1940.
Foto: Agnar Bjørnmelen.
Elektrisk strøm 2
Året 1914 var kraftstasjonen i Ulvilla ferdig, og store deler av bygda fikk
elektrisk strøm derfrå, deriblant også Helgådalen helt opp til Elnes. Men dette
gjaldt ikke Røesgrenda. Med den tids teknikk klarte man ikke å mestre de
meget vanskelige topografiske forholdene som Hærfossens gjennombrudd
hadde forårsaket. De høye og bratte elvemelene, samt stadige brudd og ras,
gjorde det umulig å krysse elven med kabler og linjer. Og å gå andre veier
ville bli for kostbart.
Først i 1948 fikk Røesgrenda elektrisitet. Da ble det lagt et langt spenn over
elven fra Bjørstad til Røessanden.
Noter:
1 Opplysningene om løpestrengene er ved Johannes Overmo.
2 Opplysningene er hentet fra Olav Selli: Verdal Kommunale E-verk, Kommunalt selvstyre 150
år i 1987. Verdal Historielags skrifter 13 s. 168 f.


----
686 RasB
----
DIMENSJONER - HÆRFOSSENS GJENNOMBRUDD
Dimensjoner
Som følge av Hærfossens gjennombrudd har det skjedd enorme forandrin
ger i terrenget. Helgåa har senket sitt leie med nærmere 30 meter langs en
strekning på 6 - 7 kilometer. Dette har ført til en masseforflytning som kan
få det til å svimle for noen og hver.'
Beregninger gjort på grunnlag av terrengets utseende før gjennombruddet,
og terrenget slik det ser ut i dag, viser at nesten 35 millioner kubikkmeter
løsmasse er blitt ført vekk av elven. Tallet må sees på med en usikkerhetsfak
tor på pluss minus 10 %.
Utvaskingen har skjedd i løpet av et tidsrom på 100 år. Det aller meste av
løsmassene ble ført av sted de første årene etter gjennombruddet, men store
mengder har gått ut hvert eneste år helt til i dag. Fremdeles finner det sted
erosjon langs elveløpet, men etter at elvebreddene for det meste er blitt stein
satt, er erosjonen redusert ganske betraktelig.
Det er uråd å fastslå hvor mye som har gått hvert enkelt år. Noen år har
det vært mer, andre år mindre.
Men med utgangspunkt i de beregningene som er gjort, kan man si at det
grovt sett har blitt vekkført gjennomsnittlig 350.000 kubikkmeter hvert eneste
år siden gjennombruddet fant sted. Det vil igjen si at det hvert eneste døgn
i løpet av hele denne perioden er blitt ført ut ca. 960 m 3.
For å anskueliggjøre denne massetransporten som er utført av elven, skal
dette regnes om til lastebillass. Vi tillater oss her å ta en meget stor lastebil,
en som tar 10 m 3 i lasset. Det vil si at det hver dag må ha gått en transport
av 96 lass fra Helgådalen til fjorden. Med lessing og tipping vil hver tur ta
ca. 1 Vi time. Hvis en bil klarte seks turer pr. dag, ville det således ha tatt
16 lastebiler til å gjøre denne transporten. Og da må disse bilene ha kjørt hver
eneste dag 365 dager i året i 100 år.
Seiv om det til dels er tatt ut store mengder grus langs elveløpet, blir dette
forsvinnende lite sett i forhold til alt som er vasket ut.
Mesteparten har havnet ut i fjorden hvor det er bygget opp mektige avset
ningslag. Og utenfor elvemunningen er melbakken flyttet hundrevis av meter
utover.
Note:
Beregningene er utført av geotekniker Jarle Nestvold.

----
687
----


----
688 RasB
----
Noen bilder fra Helgådalen ca. 1960.
Bildene på sidene 686 til 693 er tatt av Harald Høstmælingen.
Os.
a
i
B
><3
f
C-3


----
689 RasB
----
I
Os
a
si
•I.
&
K
-Ci


----
690
----


----
691 RasB
----
Trolig er dette bildet tatt fra Prekestolen ved Dalbakken. Ca. 1960.
Kvernhusbekken ca. 1960. Mye av terrenget til høyre er nå borte.

 

----
692 RasB
----
Hållåvikberegt til venstre. Nordnesset til høyre. Ca. 1960.
Nordnesset ca. 1960

 

----
693
----


----
694 RasB
----
Leirformasjoner ca. 1960.


----
695 RasB
----
Eksempler på hvordan trær vokser. Grunnen med roten har beveget seg. Men
i toppen går skuddene oppover. Trærne kan til slutt få de merkeligste fa
songer. Ca. 1960.


----
696 RasB
----
oe
-5
1


----
697 RasB
----
DELTE MEN INGER
OM HV A SOM BLEFORETATT
REAKSJONER
Ikke alt som ble foretatt fra myndighetenes side etter ulykkene i 1893, ble
regnet for å være det klokeste som kunne gjøres. Nå er det sånn at det er
lett å være etterpåklok. Og mange klarte i ettertid å se at mye av det som
ble gjort umiddelbart etter ulykken, spesielt etter Verdalsraset, var bortkastet
arbeid. Her skal vi imidlertid være klar over at de geotekniske kunnskaper
ikke var de samme som dem man har i dag. Mye ble foretatt fordi man ganske
enkelt trodde at årsakene var andre enn de egentlig var.
Men det synes også klart at enkelte hadde en forstand og viten som det
ikke ble tatt hensyn til.
En av dem dette trolig gjaldt, var daværende bestyrer for Verdalsbruket,
Johan Getz. Han hadde både utdannelse og innsikt, men hans råd ble dess
verre ikke alltid fulgt. Blant annet hadde Getz et par år før Hærfossens gjen
nombrudd villet senke og utvide toppen av
fossen, for derved å slippe mer vann igjen
nom. Følgelig ville de stadig tilbakeven
dende flommene på oversiden av fossen bli
redusert eller til og med komme bort. Men
som det er nevnt tidligere, ville dette føre
til at elveløpet ble senket videre bakover,
og i sin tur ville dette skape nye proble
mer. Getz' anbefalinger ble derfor ikke tatt
til følge ved denne anledning.
Da ulykken allikevel var ute, hadde så
ledes Getz sitt på det tørre. Og da han ble
klandret fordi han ikke hadde gjort sitt til
å forhindre katastrofen, så han seg nødsa
get til å ta til motmæle. Det gjorde han ved
følgende avisinnlegg i Nordenjjeldske
Tidende 29. juni 1894:
Verdalsulykkene og kanaldirektøren '
Undertegnede er gjentatte ganger blitt Johan Getz.


----
698 RasB
----
oppfordret til gjennom pressen å uttale den misnøye, for ikke å si indigna
sjon, som hersker i Verdal mot kanaldirektørens forholdsregler og arbeids
ledene, dette særlig i anledning de nye ulykkene oppe ved Hærfossen. Jeg
har dog nødig villet innlate meg på det, etter som det neppe ville utrettes noe
godt ved en slik handling, og ulykken er nå en gang ugjenkallelig skjedd.
Jeg er flere ganger, og nå senest forleden dag av sjefen for et av Statens
tekniske embedsverk, er blitt spurt om, hvorfor jeg ikke i tide har sørget for
å få elveløpet i Hærfossen senket og utvidet. Etter nettopp å ha foretatt en
undersøkelse på stedet, fant han det utvilsomt at denne uoverskuelige ulyk
ken kunne ha vært førebygget ved en slik handling. Derfor finner jeg offent
lig å burde opplyse om at skylden for dette er kanaldirektørens.
Kanaldirektøren motsatte seg nemlig bestemt mitt forslag om å senke og
utvide fossen, i det han i stedet ville førebygge gjennombruddet ved en større
jorddemning - å bygge på løs grus og leire. Da nå ingen lokalkjente med
noen kjennskap til undergrunnen trodde at en slik demning ville holde stand
i noen lang tid, så fulgte av dette sørgelig nok at herredsstyret, som aldeles
ikke hadde øynene oppe for hvor stor og overhengende faren var, vegret seg
for å overta den forlangte garanti for vedlikeholdet av demningen med mere,
og så ble ingen ting gjort.
Dette var i 1891. Så kom det store jordskredet 19. mai 1893 og skremte
såvel autoritetene som bygden.
Stortinget bevilget hele summen til de arbeider som etter kanaldirektørens
mening var nødvendig ved Hærfossen. Og kommunen overtok derpå nå ved
likeholdet. Men i stedet for straks å sette i gang arbeidet med størst mulig
kraft, ble det bortsølt en måneds tid med å forsøke å grave en kanal i de frem
deles flytende leirmassene nede i bygden, som neppe noe annet normalt men
neske ansa for mulig. Den bløte leiren seg nemlig sammen like hurtig som
den ble gravet opp. Dette arbeidet ble da endelig oppgitt, etter at det var an
vendt ca. 10.000 kroner til det, og utførelsen av demningen ved Hærfossen
ble påbegynt med et lite mannskap.
Åtte dager etter dette kom det en stor flom. Elven brøt igjennom, feide
bort den påbegynte demningsstubben, og ulykken var uhjelpelig skjedd. Skred
på skred gjennom mange lange år vil komme her, etter som elveleiet graver
seg dypere og dypere ned. Og man vet aldeles ikke noe om når det vil stanse,
eller hvilke garder som ansees for sikre.
Verdalskomitéens utvirket riktignok i vinter at det ble foretatt en slags grunn
undersøkelser. Men da Det norske kanalvesen ikke later til å bore eller kun
ne benytte boreapparater for større dybde enn 10 meter, og de bløte
kvikkleirelagene viser seg å ligge dypere, så er man derved like klok.
Riktignok sees det nå å være bevilget en sum til grunnundersøkelser i Ver

----
699 RasB
----
dal med flere steder, men vi har lite håp om at de vil bli brukt mens de kan
være av noen slags praktisk nytte.
Hermed får det foreløbig være nok om kanaldirektørens virksomhet i Ver
dal. Vi ansa ham sannelig fra først av som en liten ekspert, og tilskrev det
vår egen dumhet når vi syntes det ble satt i gang meningsløse arbeider, mens
foranstaltninger som etter vårt ringe skjønn var gavnlige eller endog påtreng
ende nødvendige, ikke ble fremmet.
Hr. oberstløytnant Holst har nå overtatt den lokale ledelsen av elvearbeidene
i Verdal, og da håper vi at det vil vise seg bedre frukter av de anvendte pen
gesummene enn tilfellet har vært hittil, idet hr. Holst visselig vil drive ar
beidene med sin velkjente energi og forstår å frigjøre seg fra all slags
kontorstyre.
Men oppe ved Hærfossen formår ikke lenger menneskelig makt å forhindre
uunngåelige nye ulykker.
Til slutt vil jeg herved på egne og Verdalsbrukets eieres vegne få lov til
å avlegge hr. amtmann Grundt vår takk for utrettet bistand og støtte han ydet
meg under mine bestrebelser på å forhindre Hærfossulykken.
Resultatet svarte dessverre ikke på noen måte til anstrengelsene, men som
det latinske ordspråket sier: Mot dumheten kjemper seiv de salige guder for
gjeves.
Reaksjoner på Getz' avisinnlegg
Tydeligvis var dette sterk kost for mange, og Getz fikk kraftig motbør.
Og kanaldirektøren følte også sin ære støtt. Nå var det imidlertid ikke den
kanaldirektøren som var i virksomhet i 1894, som Getz hadde rettet sitt an
grep mot. Hvordan alle motsigelsene tilfløt Getz, har det ikke vært mulig
å finne ut, men sannsynligvis var det i form av skriftlige innsigelser direkte
til ham samt i avisinnlegg.
Han så seg videre nødsaget til å skrive et nytt avisinnlegg i samme avis.
Der klargjorde han at det ikke var den daværende kanaldirektør han hadde
hatt i tankene. Men samtidig rettet han et usedvanlig krasst angrep mot gård
brukerne langs elven ovenfor Hærfossen. Disse mente han hadde vist liten
forstand.
Innlegget sto i juli 1894.
Fornøden beriktigelse
Da jeg hører at slutningstiraden i mitt oppsett Verdalsulykkene og kanal
direktøren oppfattes som spesielt myntet på den nåværende kanaldirektør, så
skynder jeg meg herved med å erklære at så ikke er tilfelle.
Derved ble det nemlig siktet til hine grunneiere og andre der oppe ved Hær
fossen som motarbeidet våre anstrengelser for å forhindre elvens gjennom

----
700 RasB
----
brudd, i det de tvert om derved håpet å få flom vannet bort fra sine enger
samt at laksen skulle gå opp til deres eiendommer. Nå ble de ganske visst
fri ikke bare alene vannet, men også engene går nok med i vasken.
Mannen døde riktignok, men feberen forlot ham dog, som doktoren sa.
Og hva laksen angår, så lever neppe den mann som atter får fiske laks i
Verdalselven. Til det er og blir den alt for leiret.
Men de fleste folk, såvel der oppe som forresten, begrep faktisk ikke disse
etter mitt skjønn øyensynlige folger av gjennombruddet, og således tror jeg
med full grunn å kunne si at dumheten hovedsakelig er skyld i denne enestå
ende ulykken.
Konklusjon
Men det var ikke alle som så denne beriktigelsen. For i alle fall fikk han
et brev fra veidirektør Krag. Krag hadde ikke seiv lest Getz' avisinnlegg,
men han hadde fått innlegget gjengitt. Og han ba om å få seg tilsendt stykket.
For hvis det var ham Getz hadde i tankene da han skrev sitt innlegg, mente
Krag at det var helt urettferdig. Krag mente også at, dersom det han hadde
fått referert, medførte riktighet, hadde kanaldirektøren krav på oppreisning.
Krags brev var datert Kristiania 14. oktober 1894.
Getz skrev 20. oktober samme år et brev tilbake til Krag hvor han på det
sterkeste understreket at det hverken var Krag eller den nåværende kanal
direktør han hadde hatt i tankene da han skrev sitt avisinnlegg.
Det er vel liten grunn til å være uenig med Getz i hans siste avisinnlegg.
Den eneste muligheten for å utsette gjennombruddet da var å senke fosse
nakken. Og det var det mange som uttalte seg i sterke ordelag imot. Noen
fryktet øket graving fordi elven da ville få lavere leie, og andre mente det
var bortkastede penger. Hvilke beveggrunner som lå bak, kan trolig ha vært
forskjellige. Enten det var, som Getz sier, et ønske om at elven skulle grave
seg så dypt at laksen ville komme opp, eller det var en frykt for at det ville
bli større ødeleggelser hvis leiet ble senket, er vanskelig å si. Trolig er det
nok at de som hadde kjempet mot en senkning av toppen av fossen, klokelig
tidde stille om sine syn og forbigikk dem i stillhet i ettertid.
Her må det tilføyes at den muntlige tradisjonen i Helgådalen går ut på at
det var delte meninger hos gårdbrukerne ovenfor Hærfossen. Noen mente
nok at det ville medføre erosjonsskader oppover fra fossen i fall fossenakken
ble senket. Men ingen var i stand til å forutse de enorme konsekvensene av
at elven tok et nytt løp forbi fossen. Dette var nok heller ikke Getz klar over.
Normalt er skriftlige kilder mer pålitelige enn muntlige, men også skriftli
ge kilder kan inneholde direkte feil. I dette tilfelle tok Getz feil på et punkt
i sitt andre avisinnlegg. Laksen gikk normalt ikke opp til Hærfossen i 1893.
Det var bare streiflaks som passerte Grunnfossen. Hvis Getz hadde hatt sam

----
701 RasB
----
tale med noen som mente at laksen ville komme enda høyere opp, måtte ved
kommende ha vært usedvanlig fremsynt. Det kunne derfor umulig ha vært
noe alvorlig argument at laksen ville gå opp hvis elven brøt seg forbi fossen.
En annen sak er det at det ikke hadde vært nok med en senkning av fosse
nakken alene. Vestskråningen av terrassen nedenfor fossen var fremdeles ut
satt for erosjon fra elvens side. Skråningen fikk aldri tid til å stabilisere seg.
Så seiv om grunnen ikke besto av kvikkleire, ble den utraste massen, som
til sy vende og sist kunne ha stabilisert skråningen, vasket vekk av elven ned
enfor. Som det er nevnt ovenfor, var det målt et loddrett fall på 16 meter
på vestsiden av den smale kammen som styrte Helgåa inn i Hærfossgjelet.
Alt tyder på at gjennombruddet hadde kommet uansett hva man gjorde på
oversiden.
Det er uklart om man var inne på tanken om å styre Helgåa unna foten
av denne skråningen. Men hvis det ikke skjedde, ville råsene på utsiden før
eller senere spise seg innover slik at de nådde elveløpet uansett hvor mye
man senket fossen. Heller ikke Getz nevnte denne muligheten. Det eneste
man kunne gjøre seg forhåpninger om ved å gjøre noe på toppen, var å for
hindre en rask gjennomgraving derfrå.
At det ikke er funnet mange avisinnlegg fra noen av innbyggerne i Helgå
dalen som svar på Getz påstander, kan allikevel ikke taes som bevis for at
Getz hadde rett i alt. På den tiden var det trolig ikke mange faste avisabonnen
ter oppover dalen. Mange eldre folk kunne heller ikke skrive. Det går frem
av de mange m p P-er (med påholden penn) som finnes i dokumentene fra
den tiden. Dessuten var nok direktør Getz en alt for myndig person til at noen
ville begi seg ut i en avispolemikk med ham.
Men seiv om enkelte hadde slike synspunkter som Getz beskriver, var det
allikevel ikke de som hadde det avgjørende ordet i denne sammenheng. Så
de dumme Getz henviser til, er snarere å finne andre steder i bygden enn oppe
i Helgådalen. Her må nok kommunestyret finne seg i å bli omfattet av denne
betegnelsen. Det var sendrektighet her som forsinket arbeidet. Og en rask
titt på hvem som var kommunestyrerepresentanter i 1889 og 1891, viser at
det var en representant fra Helgådalen ovenfor Hærfossen i 1889, og ingen
i 1891.
Allikevel er dette bare hypotetiske problemstillinger. Gjennombruddet var
et faktum 12. september, og resultatet ble at Helgådalen ble ødelagt.
Note:
1 Språket er modernisert.

----
702 RasB
----
BOLLGÅRDSKANALEN
Sikring av elven
Kanaldirektøren så det som sin oppgave å prøve å forhindre at Verdals
elven gjorde skade på grunn som ikke allerede var blitt ødelagt av raset. Blant
annet gjaldt dette langs det nye løpet elven fikk over leirflatene. Flere steder
tok den en slik retning at den med tiden kunne komme til å anrette skader
på uskadet jord. Og på slike steder ble det gravet kanaler og gjennomstikk.
(Se under Elven.)
Ovenfor Raset var det imidlertid et sted der man nærte enn viss frykt for
at det kunne skje til dels drastiske ting dersom ikke noe ble gjort. Det var
like ovenfor Volgavlen. Der gjorde elven et par store slynger. På sin vei ned
over passerte elven Kvelstadnesset. Der gjorde den en nesten rettvinklet sving
mot syd. Like vest for åpningen av Kvelstaddalen støtte elven på terrassen
der, og ble svinget først mot vest så mot nord. Derfrå sto elven rett mot
Reppemelen. Gjennom lang tid hadde Verdalselven erodert i denne melen,
og den hadde laget en dyp U-formet innskjæring. Etter denne U-svingen styrte
Volgavlen elven tilbake over dalen igjen, og vest for Bollgård vestre nådde
den på nytt terrassen på sydsiden.
På dette viset gikk elven i et ekstremt kroket løp langs denne strekningen.
På sydsiden var det to ness eller tanger, Kvelstadnesset og Storøra. Og på
nordsiden var det også to tilsvarende, Auskinnesset og Bollgårdsøra. Spe
sielt var Auskinnesset og Storøra smale og lavtliggende. Begge disse stedene
lå utsatt til når det var flom, og elven eroderte kraftig i svingene. Egentlig
var det bare et tidsspørsmål før den ville skjære seg gjennom.
Men den svingen elven gjorde under Reppemelen var skummel. Mot vest
lå Volgavlen, og den var trygg. Her var det grove masser i grunnen. Deri-
Skisse som viser elvebruddene ved Reppe. (Etter Reusch).


----
703 RasB
----
mot nord og øst var det leirmeler, og i disse melene gikk det stadig vekk
større og mindre ras. Da det ble registrert at Verdalselven var usedvanlig
leirgrå og slamførende dagen før Verdalsraset, mente man at det hadde sam
menheng med at det hadde skjedd en utglidning i Reppemelen samme dag.
Da Verdalsraset var et faktum, og man hadde fått forståelse for hvor far
lige slike nakne leirmeler var, vendte man oppmerksomheten mot Reppe
melen. Det var klart at så lenge elven fulgte dette løpet, ville den erodere
her. Og man kunne ikke vite om ikke også denne terrassen var av samme
beskaffenhet som terrassen hvor Verdalsraset hadde gått. Kanskje kunne det
skje enda et Verdalsras her.
Gamle planer '
Men elven hadde vært vanskelig på dette stedet før raset i 1893. Både på
1600- og 1700-tallene hadde det skjedd elvebrudd her. Gårdene på begge sider
hadde mistet jord, og elven hadde til stadighet tatt nye løp. Dette gjorde det
svært vanskelig å holde rede på de gamle gårdsgrensene.
Ut på 1800-tallet begynte man å mene at det ville være mulig å temme elven.
11857 var kanaldirektøren på besøk. Et resultat av dette besøket ble en rekke
kart over elveløpet fra utløpet og oppover til Haga. Kanaldirektøren påpekte
også de store svingene ved Reppe.
Så gikk det 25 år. I 1882 var kanaldirektøren på nytt i Verdal. Også ved
denne anledningen studerte han forholdene ved Reppe. Det hadde da skjedd
store forandringer. Det ble antatt at 200 mål jord hadde forsvunnet i den mel
lomliggende perioden, og en husmannsplass ved navn Heggesnesset var blitt
flyttet. En annen husmannsplass på Storøra sto i fare for å bli tatt, og måtte
snarest flyttes.
I 1884 ble det lagt frem planer for regulering av elven. Elveforbygging
ble ansett for å være for kostbart. Planene omfattet et gjennomstikk av en
av tangene. Omkostningene ble satt til kr. 25.000.
Sammenlignet med prisene på det arbeidet som måtte utføres ca. 10 år
senere, er dette et oppsiktsvekkende høyt tall. Men forklaringen kan være
at man også ønsket å rette ut elveløpet mellom Volen og Landfall.
Men det skjedde ikke mer. Kanskje manglet man penger.
Nye planer
Med en gang forholdene lå slik til rette om sommeren 1893, ble det påbe
gynt planlegging av en kanal gjennom nessene for å rette ut elveløpet. Den
første Vukusjøen ble tømt i løpet av sommeren, og 22. august sendte kanal
direktøren brev til Elling Reppe med anmodning om tillatelse til å grave en
kanal over Storøra. Så vidt det har vært mulig å finne ut, var dette den første
henvendelsen. Begrunnelsen for anmodningen var å forhindre erosjon i

----
704
----


----
705
----

 

----
706 RasB
----
melene nedenfor Reppe. Storøra kalles ved denne anledning for Auskinnesset.
Tydeligvis var Elling Reppe klar over faren, for allerede en uke senere,
30. august, svarte han positivt på kanaldirektørens anmodning.
Mer skjedde ikke denne sommeren og høsten, for 12. september gikk det
store etterskredet ved Jermstad. Vukusjøen ble dannet for andre gang, denne
gang enda større enn den første, og nå lå sjøen til våren 1894. (Se under
Vukusjøen.)
Allikevel var det klart at også den andre Vukusjøen ville bli tømt med en
gang elven begynte å skjære seg ned i demningen. Derfor ble det rettet hen
vendelse til den andre store grunneieren i det aktuelle området, Elling Olsen
Auskin. Han svarte 29. januar 1894. Han var like positiv som Elling Reppe,
seiv om det ikke så fullt så uhyggelig ut for hans eiendom. Men han sa i sitt
svar at etter som han ga fri grunn til dette arbeidet, håpet han at kanal vesenet
ville være behjelpelig til nærmere å undersøke forholdene ved Auskin og om
nødvendig hjelpe til med nødvendige forbygninger. Han kalte sin eiendom
Åkergjerdet i sitt svar.
Ole Balgård ga også sin tillatelse til at graving kunne finne sted over hans
eiendom.
I januar 1894 var det ikke mulig å få fatt i Ole Volen som eide Volen østre,
og Sefanias J. Skrove som eide plassen Storøra. Ole Volen var på det tids
punkt i Sverige, mens det er uvisst hvor Sefanias Skrove var. Men kaptein
Ivar Klæstad som sto for planleggingsarbeidet, antok at disse hadde gitt sitt
samtykke til Verdalskomitéen. Klæstad bemerket også at Storøra nesten var
ødelagt av oversvømmelse og flom.
Planen gikk ut på å lage gjennomstikk gjennom to ness. I planen ble de
kalt Bollgårdstangen og Åkergjerdet. Bollgårdstangen var Storøra, og Au
skinnesset var Åkergjerdet.
Gjennomstikket av Bollgårdstangen ville få en dybde av 2 til 3 meter, gjenn
omsnittlig 2,6 meter, og en lengde av 220 meter.
Kanalen gjennom Åkergjerdet ville bli noe dypere, 4 til 5 meter, men leng
den ville være bare 60 meter.
Bredden på begge stikkene skulle være 5 meter. Følgelig ble det beregnet
at det måtte graves ut ca. 2.860 m 3 masse i det nederste stikket, og ca. 1.350
m 3 i det øverste.
Prisen ble regnet til kr. 0,40 pr m 3 iberegnet hugging av is og snømåking.
Totalt ville kanalene komme seg på henholdsvis kr. 1.140 og kr. 540.
Arbeidet
Av en eller annen merkelig grunn finnes det nesten ingen kilder som for
teller om selve arbeidet. Men arbeidet startet opp i 1894. Det er ikke klart
når Bollgårdskanalen var ferdig. Det inngikk i planene at elven seiv skulle

----
707 RasB
----
IM
05 c
05
I*s
s:
0«
»2
5
t>s
K
S
5?
I
on
.
st
ex,
0 S
Ot,
II
s?
£3 1*;
Verdalsboka - 45


----
708
----

----
709 RasB
----
besørge en del av gravingen med en gang det tok til renne vann gjennom ka
nalen. Det var blant annet årsaken til at kanalen i utgangspunktet ikke var
planlagt bredere enn 5 meter.
På den tid fantes det ingen maskiner, og all graving skjedde med hånd
makt. Redskapene var spade, hakke og trillebår. Før vannet kunne begynne
å renne, måtte det allikevel fraktes vekk en god del masse. Rimeligvis kjørte
man ikke massen så veldig langt av sted. Men tatt i betraktning at man brukte
spade og trillebår, er det en betydelig arbeidsinnsats som ble lagt ned.
Etter at kanalen var et faktum, gikk det ikke lang tid før forholdene for
andret seg. Strømmen i svingene under Kvelstadmelen og Reppemelen av
tok, og i løpet av bare kort tid hadde elven senket sitt leie så pass meget at
det nesten ikke sto vann igjen i disse gamle løpene. Dermed var faren for
at elven skulle utløse nye ras ved Reppe over.
Kanal over Guddingsholmen 2
Forholdene langs elven nedenfor Landfall ble også sett på som usikre, seiv
om de ikke på noen måte kunne sammenlignes med forholdene ved Reppe
melen. Men for å være føre var, ble det bestemt at det skulle graves en kanal
over Guddingsholmen. Dette ville gi elven et rettere løp, samtidig som den
ble flyttet noe unna melen ved Landfall.
Kanalen ble gravet like etter at Bollgårdskanalen var ferdig. Man benyttet
den samme teknikken, det vil si at man laget en renne som vannet seiv kunne
utdype og utvide.
Men man lyktes ikke helt med denne kanalen. Det var ikke mulig å få elven
til å følge det nye løpet fullt ut. Den gikk fremdeles i sitt gamle løp. Resul
tatet ble at det ble en øy eller holme der nede. Landfallvaldet nådde helt ned
til kanalen, og den nye øya fikk navnet Elveøra eller Landfalløra.
Seiv om man ikke klarte å få det slik man planla til å begynne med, skjedde
det imidlertid en sakte og gradvis utvikling i retning av at elven fulgte det
nye løpet. Og i dag har Verdalselven sitt løp langs etter denne kanalen.
Dessverre finnes det ikke opplysninger om arbeidet med denne kanalen
heller.
Noter:
1 Opplysningene om dette er for det meste hentet fra Hans Jøsås: Bollgårdskanalen; Verdal hi
storielags skrifter 9, Årbok 1983 s. 203 ff.
2 Opplysninger ved Jenny Skavdal.

----
710
----


----
711 RasB
----
FLOM, EROSJON OG RAS
LANGS VERDALSELVA
SIKRINGSTIL TAK
Av Einar Sæterbø
HYDROLOGI OG GEOLOGI.
Kunnskaper om vassføringer og grunnforhold er grunnleggende for alt ar
beid med å sikre mot flom og erosjon. Verdalens dramatiske geologiske
historie, knyttet til kvikkleire og store rasulykker, er beskrevet andre steder.
Her skal vi se litt nærmere på den delen av hydrologien som karakteriserer
flomforholdene.
Verdalsvassdraget er stort sett uregulert, d.v.s. en må ta de flommene ned
børen gir grunnlag for. De naturlig dannede innsjøer og vatn bidrar imidler
tid effektivt til en gunstig naturlig regulering av flommene i vassdraget.
Verdalsvassdragets totale feltstørrelse, ved Verdalsøra, er på 1472 km 2 .
Midlere spesifikt avløp i feltet er f ra 40 til 60 l/sek./km 2 . Vassføringer i fel
tet registreres kontinuerlig i målestasjoner ved Dillfossen, ved utløpet av
Veresvatnet og ved Grunnfossen i Helgåa. Grunnfossen er den eldste, med
observasjoner fra 1908. Tidligere har det også i kortere perioder vært regi
streringer ved utløpet av Innsvatnet, ved Stene bru og ved Adalsvollen.
Registreringene ved Grunnfossen viser de store flommene som har fore
kommet i Verdalselva i observasjonsperioden. Nedenstående vassføringstall
er grovt omreknet til flomstørrelsen ved Verdalsøra:
Okt. 1947 1200 m 3 /sek. (Maks. verdi)
Jan. 1932 1150 m 3 /sek. —« —
Des. 1990 1016 m 3 /sek. — « —
Des. 1962 944 m 3 /sek. (Døgnmiddel)
Mars 1953 924 m 3 /sek. — « —
Nov. 1961 857 m 3 /sek
Mars 1982 610 m 3 /sek
Jan. 1992 484 m 3 /sek. (Maks. verdi)
Lista er ikke fullstendig. Vi ser at storflommene kan forekomme både om
høsten og om våren. Ofte oppgis døgnmiddelverdier. En må være klar over
at denne verdi gjerne ligger betydelig under flommens maksimalverdi. Stor
flommene i 1932 og 1947 er rekonstruert etter flomlinjenivellement.

----
712 RasB
----
a


----
713 RasB
----
S/2W

 

 

----
714 RasB
----
SIKRING MOT FLOM OG EROSJON.
Gjennom alle tider, i alle samfunn, har menneskene tatt i bruk sin oppfinn
somhet og sine tilgjengelige ressurser for å utnytte de muligheter det renn
ende vatn byr på, som ferdselsåre, energikilde, vatningskilde og matkammer,
samtidig som de har beskyttet seg, etter beste evne, mot det enorme skade
potensialet ustyrlige vassmengder representerer. Slik har det vært også i Ver
dalen. Ofte har nok maktesløsheten overfor naturkreftene lagt seg knugende
over menneskenes sinn.
Enkeltpersoner og bygdesamfunn har gjort store innsatser for å sikre sine
hus og sine jordflekker. Oppgåvene ble ofte for store, og i Norge ble flomsik
ringsarbeidet tidlig sett på som en viktig offentlig oppgave. Få steder har stat
lige vassdragsmyndigheter vært så aktive som i Verdalen, av åpenbare årsaker.
Det framgår av foreliggende materiale at flomsikringstiltak m.v. inntil 1804
ble utført av offiserer etter ordre fra Amtmannen.
Med kongelig resolusjon av 8. juni 1813 ble så den første «Canal- og Hav
neinspektør», F. C. Gedde utnevnt. Arbeidsinstruksen omfattet det som nå
går under betegnelsen forbyggings- og senkingsarbeider. Dette regnes som for
løperen til den offentlige institusjon som i dag har hovedansvaret for flomsik
ringsarbeidet i Norge, nemlig Norges Vassdrags- og Energiverk, i dagligtale
kalt NVE eller Vassdragsvesenet. Denne etat har fra 1850 årene av spilt en
aktiv rolle i flomsikringsarbeidet i Verdalsvassdraget.
I «Kanalvesenets historie» fra den første tida finner vi en geografisk beskriv
else av Verdalselva som dannes ved samløpet av «Væra Elv og Innaelven»,
ved Vuku Annekskirke. Etter om lag 1,5 mil løper den ut i Trondheimsfjor
den. Strekningen fra Reppe og ned til utløpet beskrives spesielt som et om
råde der elva gjennom tidene har skaret seg inn i den beste og mest oppdyrkede
del av dalføret. Især var skadene store når flommene ble fulgt av isgang.
Etter anmodning bl.a. fra vegmyndighetene, gjennom Amtet, ble det av De
partementet i april 1856 gitt ordre til Kanaldirektøren om å «anstille fornødne
undersøgelser og til at afgive Betænkning med Overslag over de arbeider som
måtte ansees fornødne for at forebygge videre Elvebrud». Vegmyndighetenes
engasjement kom av at det nå skulle bygges ny bru ved Verdalsøra. Denne
brua måtte få en tryggest mulig plassering.
Etter en befaring i 1857 lot kanaldirektøren løytnant Bang og ingeniør Lassen
foreta oppmåling av elva i målestokk 1:2000 fra utløpet opp til Haga Ferge

----
715 RasB
----
sted samt lage et liknende kart over et stort elvebrudd ved Reppe, omlag midt
veis mellom Stiklestad og Vuku. Det ble tatt lengde- og tverrprofiler. Elve
leiet ble opploddet.
Disse målingene ble grunnlaget for omfattende sikringsarbeider som ble plan
lagt og gjennomført i årene deretter, særlig i forbindelse med de førnevnte
bruarbeidene, ved Verdalsøra og ved Kjæran. De første kartene ble senere
supplert og ajourført etter målinger og opptegninger i 1865 (kaptein Holst),
1875 (kaptein Vedeler) og 1882, 1883, 1884 (løytnant Nysom og kanaldirek
tørens assistent Helge Steen).
Sikring ble på den tiden helst etablert ved hjelp av peler, «senkfaskiner»,
og flettverksgjerder som beskyttelse for innenforliggende fyllmassen Brudd
stein var mangelvare i nedre deler av Verdalen, da som nå. Også «gjennom
stikk» og utretting av kurver inngikk i planene. Gjennomstikket ved Kjæran
var et stort og omfattende arbeid som skapte store problemer for kanaldirek
tøren folk utover i 1870- og 80 årene.
De ovenfor omtalte sikringsarbeider finnes avmerket på kartet.
Sikringsarbeidet ved Verdalsøra kom forøvrig først i gang etter at distrikts
andelen på 4.000 kroner (av et totalbeløp på 16.000 kroner) var frafalt. Den
nåværende distriktsandel på 25 % og problemene med å finansiere denne har
altså lange tradisjonen
Anlegget ble til slutt atskillig dyrere enn planlagt. Det ble knapt noen gang
fullført etter planen. Omfattende flomskader med erosjon i de nye elvebred
dene og gjenøring med sand i gjennomstikket, gjorde det snart nødvendig å
ta i bruk stein som erosjonssikring. Senere har forholdene stabilisert seg i
dette området.
I Kanalvesenets Historie fra 1870- og 80 årene omtales også befaringer og
planer vedrørende elvebrudd ved Rosvoll, Bjartnes og Reppe. Først senere
kom det forbygninger på disse stedene.
Så langt fram mot vår tid som inntil siste krig, ble mye av forbyggingsarbei
det utført for hand, gjerne som en samordnet innsats av profesjonelle anleggs
folk og bygdefolk som var ute etter kjærkommen fortjeneste. Noen ganger også
av bønder som deltok med hest, slede og muskelkraft for å arbeide inn
distriktsandelen.Enkelte av disse tidlige forbygningsanlegg som vi har mange
eksempler på overalt i landet, er av høg handverksmessig standard. Noen ste
der finner vi godt tilrettelagt murverk, med fin hydraulisk utforming.
Etter krigen har masseflyttingsmaskinene og fjellsprengningsteknikken over
tatt mye av anleggsarbeidet, slik vi har sett det i Helgådalen. Dette har mulig
gjort anlegg med dimensjoner som tidligere var helt utenfor rekkevidde med
de midler som da sto for hånden.
Miljøhensyn blir i dag tillagt stor vekt ved planlegging og gjennomføring
av tiltak mot flom og erosjon. Flomfyllinger tilbaketrukket i forhold til elve

----
716 RasB
----
bredden, vegetasjonsbelter og fiskestier i elvekanten er eksempler på typiske
tiltak som vil bidra til å øke trivselen og tilgjengeligheten ved elva.
Nedover Helgådalen. 1988.


----
717 RasB
----
KATASTROFEÅRET 1893.
RAS OG ETTERFØLGENDE SIKRINGSARBEIDER.
Det er ingen kjent sammenheng mellom de to dramatiske geologiske hen
delser som skjedde i Verdalen i året 1893. Først det store Verdalsraset med
utløp i elva mellom Haga og Eklo, og som gikk 19. mai 1893, deretter Hær
fossens gjennombrudd oppe i Helgådalen som skjedde 12. september samme
året. Dersom det er en sammenheng, må den være å finne i et sammentreff
av store flomvassføringer samt uheldige stabilitetsmessige forhold på de to ste
der, som begge var utsatt for erosjon fra elva.
Hærfossens gjennombrudd
Ved Hærfossen var årsaken klar. Den 10. og 11. september var det regn dag
og natt. Faren for gjennombrudd var forutsett. De planlagte forbygningsar
beider i yttersvingen, ovenfor fossen, ble imidlertid aldri gjennomført. Hel
gåa strømmet i flom over den gjenstående åsryggen som bare var 3 m høg,
og vatnet skar ut sideveis ned i leirmassene i dalbotnen.
NVE's anleggsgjeng i Verdalen. Fra v.: Knut Bakkeslett, Asmund Karlgård,
Torstein Kluken, Olav Ramdahl, Ottar Elnes og Joar Storholmen.


----
718 RasB
----
I årenes løp arbeidet elva seg ned til et nytt nivå og etablerte en ny dalbotn,
opp til 30 m lavere enn den gamle. Forandringene strekker seg helt opp til
Granfossen, 6 km ovenfor den gamle Hærfossen.
Først idag, 100 år etterpå, kan vi regne tilstanden noenlunde stabil. Dette
ikke minst etter at både hovedelva og de fleste av de sterkt gravende side
bekker nå er sikret i og med NVE's sikringsarbeider for Røesgrenda. Om
fattende stabiliseringstiltak ble her planlagt og utført i løpet av 1980 årene.
Arbeidene ble finansiert av NVE (50%), Naturskadefondet (45%) og Verdal
kommune (5%).
I tillegg til at selve elva og sidebekkene ble sikret, er de mest utsatte og
ustabile rasskråninger ved Overmo og Dalbakken, 30 - 40 m høge, stabilisert
ved at anslagsvis 100.000 m 3 løsmasser er flyttet fra skråningstoppene og plas
sert i foten av skråningene, innenfor de beskyttende forbygningene, der de
har fått en stabiliserende virkning mot ytterligere ras i skråningene.
De største sidebekkene som tidligere gravde seg ned i svære raviner inn mot
veger og gjenværende bebyggelse, samles nå i grøfter og rør, i takrennesyste
mer, til kontrollerte nedføringer til hovedelva.
Videre senking av botnen i Helgåa stoppes med steinterskler ved de tre mest
utsatte strykene.
Sikringsarbeidene i Helgådalen bygger altså på følgende 4 hovedprinsipper:
Erosjonssikring av elvebredd slik at skråningsfoten ikke skal undergra-
ves ytterligere. Stabiliteten blir forbedret også på grunn av plastringsstei-
nens tyngde. Ca. 7 km er forbygd.
Elvebotnen sikres mot ytterligere senking ved hjelp av tersklen Til nå
er det bygget 3 slike terskler.
Stabiliteten av utsatte skråninger (Dalbakken og Overmo) forbedres ved
avlasting. Jordmasser fra skråningstopp flyttes til skråningsfot.
Sidebekker sikres og overflatevatn samles i grøfter og rør for sikker ned-
føring i hovedelva. Dette gjelder Kalddalsbekken, Leirengbekken, Nord
stubekken, Kvennhusbekken og samlegrøftene ved Dalbakken/Leirhaug og
ved Overmo.
Sikringsarbeidene i Helgådalen, mellom den gamle Hærfossen og Granfos
sen, har kostet ca. 16 mill. kroner. Dette er således de mest omfattende elve
sikringsarbeider noensinne utført i Norge.
Sikringsarbeidene i Helgådalen er vist på eget kart.
Det store Verdalsraset
Dette raset som altså gikk 19. mai 1893, krevde 116 menneskeliv. Dermed
er dette en av de største naturkatastrofer som har rammet Norge i nyere tid.
Her er ikke årsakssammenhengen like klar som ved Hærfossen. På gamle
kart ser vi at Follobekken og Eklobekken begge lå sentralt i rasområdet. Vi

----
719 RasB
----
Utsikt fra skråningstoppen vedDalbakken og Kaldalsbekken før nedplanering.
Kaldalsbekken er ledet vekk. Bekkeravinen er sikret og nedplanert.

 

----
720
----


----
721 RasB
----
»_.—._ Det gamle elvefaret med Hærfossen
Forbygging langs elv / sikring av bekkefar.
Å///V///'/ Avlasting av skråningstopp.
4. _ _ Grøfter og rør for oppsamling og nedføring
av overflatevatn.
o
1. Hærfossen forsvant i 1893.
2. Avlastet område ved Dalbakken
3. Vannskille overflatevatn.
€5
4. Kalddalsbekken er overført til grøfter og
rør (3). Ravinen sikret og nedplanert.
5. Leirengbekken er lagt i rør.
6. Ny bygdeveg til Rød opp f ra elveforbyggingen.
7. Nordstubekken er sikret i botn og sider.
8. Avlastet område Overmo.
9. Kvennhusbekken er sikret i botn og sider.
10. Botnterskler sikrer elvebotnen mot senking.
11. Steinbrudd.
tfwN
/f
Tegnet i målestokk 1 : 10.000
C
0
50 Om
IOOOm
'»

 

----
722 RasB
----
Bekkeravine inn mot gardshusa på Dalbakken. Mesteparten av vatnet ble fjernet
fra bekken.
x
✓*
Skråningstopp ved Dalbakken, før avlasting.

 

----
723 RasB
----
vet også at vinteren 1892/93 var uvanlig snørik. I mai kan vi regne med at
grunnen i området var sterkt oppbløtt. Samtidig gikk elver og bekker over
sine bredder. Særlig Follobekken eroderte sterkt. Det vakte uhygge at den ett
sted smatt ned i jorda og gjemte seg. Det har vært antatt at raset ble utløst
av Follobekkens graving i ustabile løsmasser. En annen teori er at raset ble
utløst av Verdalselvas graving ved rasmunningen. Store mengder kvikkleire
i området skapte forutsetninger for rasets omfang og forløp.
Anslagsvis 55 mill. m 3 leire og andre løsmasser fløt ut fra en 2,9 km 2 vid
rasgrop (se kartet) og utover dalbotnen. Leirsuppa dekket 8,6 km 2 av dalbot
nen nedover mot Verdalsøra. Ovenfor raset ble elva demmet opp og dannet
Vukusjøen.
Den flate dalbotnen ble helt forandret. Elveløpet endret seg også. Ved utlø-
pet av raset, ovenfor Haga, ble elva presset sørover mot Sundby og Melby.
Lenger nedover går elva i dag helt andre steder enn før raset. Det gamle elve
faret er omtrentlig avmerket på kartet.
Det var klart at her måtte Verdalen få hjelp. En forutsetning for å få sentrale
deler av dalføret raskest mulig beboelig igjen, var å få hovedelv og sidebekker
etablert i noenlunde stabile traseer.
Gjennom Kanalvesenet ble det i årene 1893 til 1915 bevilget kr. 450.000 til
samleanlegg A. nr. 88, «Regulering av Verdalselv og dens bielver». Meste
parten ble utført i årene 1895 til 1910. Den vanlige distriktsandel ble rimelig
vis frafalt.
Det meste måtte prioriteres, improviseres og planlegges på stedet, etterhvert
som arbeidet gikk framover. I dag finner vi vel igjen bare spredte rester av
disse improviserte anleggene. Mange steder inngår de i nyere sikringsanlegg,
med andre betegnelser.
På Kanalvesenets gamle karter fra årene 1893 til 1897, finner vi planlagte
traseer og naturens egne ajourføringer inntegnet. Det ble utført omfattende
utrettinger og gjennomstikk ved Balgård og ved Melby/Haga, se kartet. Svært
mye av sikringsarbeidene som foregikk langs Verdalselva i årene etter Ver
dalsraset, ble gjort etter improviserte planer,
På kartet er inntegnet forbygninger og andre sikringsanlegg fra Reppe/Slap
gard og nedover, for det meste planlagt og utført i NVE-regi, fra 1860-åra
og fram til i dag.
Heller ikke forbygningsanlegg varer evig, særlig ikke i leireområder. Etter
en inspeksjon av oppsynsmann Sørheim i 1944 finnes parsellene ved Hegstad,
Ekle og Landfall å være i så dårlig forfatning at omfattende reparasjoner er
nødvendig. Disse reparasjonene har pågått opp til våre dager.
Verdalsboka - 46

----
724 RasB
----
>;
™ 'v^r^: 1 -
wr f/f, rj
o
'Wt'Æ' -11 ¥IL^
"W'ȣ
Si
l/l.
+
"ft \\, VY\> \x. W a
Jenl
-5
l l
//,.
Kordakugft
Tronestangei

 


----
725 RasB
----
NEDRE DELER AV
SIKRINGSARBEID
,VA.
893.
TEGNFORKLARING.
Elva før 1893.
Rasgropa
Forbygging langs elva.
1. Ny bru ved Verdalsøra ca. 1860.
2. Haga Fergested.
3. Gjennomstikket ved Kjæran, 1870 og utover.
4. Gjennomstikket ved Balgård.
5. Gjennomstikket ved Melby/Haga.
Tegnet i målestokk 1 : 50.000
0 2.500 m
2.500 m
5.000 m


----
726 RasB
----
FORBYGNINGSVIRKSOMHETEN I VERDALSVASSDRAGET I DAG
I dag finner vi over 8 km gamle og nye forbygninger i form av steinkledde
elveskrenter, delvis i kombinasjon med flomfyllinger, langs Verdalselvas bred
der på de strekningene som ble mest påvirket av raset i 1893. Langs nord
bredden finner vi forbygningene ved Eklomelen (1600 m), Haga (800 m),
Hegstad (800 m), Bjartnes/Ekle (1000 m). Sørbredden beskyttes av forbyg
ningene ved Haga Fergested (700 m), Ryan/Leirfall/Solbu (1000 m), Holm
li/Haga (1200 m), Haga/Rosvoll/Ekle (1200 m).
Også ellers er Verdalselva bra forbygd. Den er vel i dag en av de sterkest
forbygde elver i landet. Mange av de gamle forbygningene er imidlertid i dår
lig forfatning og trenger sårt til opprusting og fornyelse. De lokale tilsyns
nemdene har en viktig funksjon i vedlikeholdsarbeidet.
Noen ganger går det noen år mellom de store flommene. Det er imidlertid
helt sikkert at de vil komme også i framtida. Årvåkenhet i flomsikringsarbei
det er alltid nødvendig, ikke minst i Verdalen.
Norges Vassdrags- og Energiverk (NVE) har i dag det nasjonale hovedan
svar for flomsikringsarbeid, damsikkerhet, og hydrologi. Etaten har også det
forvaltningsmessige ansvar for konsesjonsbehandling etter Vassdragsloven. I
samarbeid med kommune og fylkesmann er NVE allmennhetens godkjennings
myndighet for mindre inngrep i vassdraget, f.eks. for grusuttak som er et ak
tuelt og konfliktfylt tema, også i Verdalselva. Dessuten gir etatens folk faglige
vurderinger av hvordan forskjellige typer byggverk i og langs elvene påvirker
isganger, flomoppstuving m.m.
NVE utøver sin virksomhet i Verdalsvassdraget gjennom NVE Region Midt-
Norge, med kontor i Trondheim. Gjennom mesteparten av etterkrigstiden har
en av regionkontorets tre anleggsgjenger, med sin anleggsingeniør, hatt sin
hovedstasjon i Verdalen. Nylig er det etablert eget anleggssenter ved Verdals
øra.
Helgådalen har vært den viktigste arbeidsplassen for Verdalsgjengen i de
senere år, fra 1982 til 1990.
Foruten de før omtalte arbeider i Helgådalen, er det i Verdal kommune,
i løpet av de siste 15 - 20 år, utført følgende større sikringsarbeider mot flom
og erosjon:
6421 Inna Stornesset
8237 Sikring av Leirengbekken med bygdeveg. (Veg til Røe).

----
727 RasB
----
Fra avlastningsarbeidet ved Dalbakken. Bildet er tatt i 1988.
Avlastningsarbeid ved Dalbakken. Bulldozeren skyver masserte fram. Grave
maskin kombinert med vannspyling flytter massen ned til skråningsfot.

 

----
728 RasB
----
Det gamle elvefaret ved Dalbakken fylles med masse fra skråningstopp. Her
blir det snart dyrket mark.
Høgmelen ved Dalbakken er sikret med avlastning. Elva går langs forbyg
ningen i forgrunnen.

 

----
729 RasB
----
Fra avlastningsarbeidet ved Overmo. Overflatevatn blir ledet bort i rør som
ble nedlagt i grøft.
Helgåa blir sikret med forbygning av stein.

 

----
730 RasB
----
6862 Verdalselv Byafalla.
307 Helga Volden.
4865 Helga Kroketneset.
4386 Helga Nessemo.
1520 Helga ved Sørmo/Grindstad.
140 Verdalselv ved Framnes/Prestenget.
6404 Verdalselv ved Holmen (Østnes).
7318 Verdalselv Landfalløra.
326 Verdalselv Landfall.
193 Verdalselv Slapgard-Balgård.
4301 Verdalselv Haga.
1082 Verdalselv Østre Volen.
De fleste av disse er gamle anlegg som det er blitt nødvendig å reparere.
Anleggene får fortløpende anleggsnummer etter NVEs sentrale planarkiver.
Hvordan få utført flomsikringstiltak?
Privatpersoner, bedrifter og institusjoner som mener seg utsatt for flom
og/eller erosjon i et omfang de seiv ikke kan forventes å rå med, kan sende
søknad om sikringstiltak til NVE. Søknaden skal gå gjennom kommunen. Der
som søknaden ansees berettiget, blir den prioritert for oppmåling, planleg
ging og anleggsmessig gjennomføring.
Etter å ha stått sin prøve noen år, blir vedlikeholdsansvaret overført til kom
munen som vanligvis vil ha sikret seg undergaranti for dette ansvar hos de
grunneiere som i sin tid søkte, og som må forventes å ha nytte av tiltaket.
Pr. 01.01. 1992 foreligger det hos NVE nærmere 40 søknader om nye sik
ringstiltak i Verdal kommune. Noen av disse er gamle og må nå ansees uak
tuelle. For de andre blir det utarbeidet planer som etterhvert blir sendt ut
på lokal høring/behandling i distriktet.
Det er således ingen grunn til å vente at arbeidet med å sikre Verdalen mot
flom, ras og erosjon tar slutt med det første.

----
731 RasB
----
BILAG
BILAG 1
ET EKSEMPEL PÅ SØKNAD OM NEDSETTELSE AV AMTSSKATTEN
MED PÅTEGNELSER FRA 1900
Denne søknaden ble behandlet i Nordre Trondhjems amtsting, og saken
er gjengitt i Amtstingsforhandlingene fra dette året som dokumenter nr. 38
og 39.
Dok. nr. 38 - 1900.
Værdalens Formandskab.
Hr. amtmanden i Nordre Trondhjems amt!
Vedlagte andragende oversendes for at behandles af dette aars amtsfor
mandskab. Andragendet er behandlet som sag 21 i Værdalens herredstyremøte
den 19/2 1900 og enstemmig bifaldt.
Med hensyn til det yderligere brud der i afvigte sommer overgik Volden
gaard, tror jeg nok at en yderligere nedsættelse var anvendelig, men det kan
mulig være tvilsomt hvorvidt at amtsformandskapet kan tåge hensyn dertil.
At bevilgningen i henhold til den afholdte foreløbige skjønsforretning af
gives paa 5 aar vil være hensigtsmæssig, da man dermed sparer sig og be
handle det hvert aar. Der raser ud jord mere eller mindre til enhver tid, og
der kommer intet som gjengjeld paa lange tider.
1 Bilag vedlagt.
Værdalens formandskab den 20/2 1900
Elling Reppe, ordf.
Oversendes med bilag, Hr. fogden i Stjør- og Værdalen til udtalelese og
tilbagesendes hertil.
Nordre Trondhjems amt 27de februar 1900.
H. B. Guldahi, kst.
Sendes med Bilage Hr. Lensmanden i Værdalen til Udtalelse.
Stjør- og Værdal Fogderi 5 Marts 1900.
Chr. Lunde.
Tilbagesendes med Andragendet ærb. Hr. Fogden i Stjør- og Værdal, med
Underretning om at Forholdene ved de omhandlede Gaarde ingenlunde har
forbedret sig siden den afholdte synsforretning, men er heller blevet værre,

----
732 RasB
----
idet der jevnlig raser ud større og mindre Dele af Elvemælene. Særlig er dette
Tilfælde for Voldens vedkommende, af hvis Indjord der er udraset en ikke
liden Del.
Værdalens Lensmandsbestilling 16de Marts 1900.
H. H. Wessel
Oversendes med bilag ærbødigst hr. amtmanden i Nordre Trondhjems amt,
idet andragendet anbefales, forsaavidt indeværende aar angaar.
Stjør- og Værdalens fogderi 20 marts 1900.
Chr. Lunde.
Forelægges med bilag det ærede amtsthing under henvisning til amtsthings
forhandlingerne for 1899, side 446 - 47 og 562 - 63, idet jeg tillader mig
at anbefale andragendet til indvilgelse i den udstrækning som af fogden i Stjør
og Værdalen i hans foranstaaende paategningsskrivelse af 20de dennes antydes.
Nordre Trondhjems amt 24de marts 1900
H. B. Guldahl, kst.
Dok. nr. 39 - 1900
Til Værdalens herredstyre!
Undertegnede andrager herved den ærede herredsstyrelse om deres bistand
med at indgaa til amtstinget med anmodning om nedsættelse af matrikulskatten
for kommende 5 aar i lighed med, hvad den midlertidige skjønsforretning,
som blev afholdt vaaren 1898, bestemte.
Grunden hvorfor vi endnu ikke har foretaget offentlig affældningsforret
ning, er den, at det til enhver tid raser ud mere og mere af vore jorder for
aarsaget ved elvens gjennembrud ved Herfossen. Det viser sig saaledes at
være for tidligt at afholde den nævnte forretning endnu. Af Volden rased netop
i sommer en større strækning ud, hvorfor vi finder rimeligt, at skatten for
denne gaard nedsættes yderligere.
Haabende at dette vort andragende indvilges, tegner vi os ærbødigst.
Volden den 10de februar 1900.
John Overmoe. Ole G. Moe. Ole E. Kulsli. Peter Volden. Anders Telsnæsset.
S. Bjørstad. John Holmli østre. S. Bynen. J. M. Storvuku. Lars Haugan.
Beret Martha Kulstad. John E. Røe. Peder H. Kulslimoen. Peder Overholmen.
Arnt Overholmen.

----
733 RasB
----
BILAG 2
UTSKRIFT FRA STJØR- OG VERDAL
EKSTRARETTSPROTOKOLL NR. 34/1914
År 1914 den 13de oktober blev ret sat på Volden i Vuku betjent av so
renskriveren og de opnævnte skønsmænd gårdbr. Martin Grundan, do. Ole
Olsen Flyum og do. Torvald Sivertsen Flyum, den sidste nu edfestet, de to
første har tidligere aflagt ed.
Hvor da foretoges: Sag no. 54/14 aftagsforretning vedkommende efternævn
te 20 brug i Vuku, Værdalen.
Administrator fremlagde 1) begæring af 25de f. m. 2) mandsopnævnelse
af ... (ikke innført) ds. med påtegnet berammelse og 3) skr. fra Værdalens
ordfører af 2de ds. til sorenskriver med påtegninger.
Den skade hvorfor aftag begæres for disse 20 brug er forårsaget ved elve
brud og deraf følgende udglidninger langs Helgåen.
Skønsretten begav sig derefter på befaring af de skadede eiendomme hvis
eiere eller brugere påviste skaden. -
På Helgåens søndre side.
1. Grdno. 207 bno. 1 Overholmen nordre, af skyld mk. 7,42. Skønsmæn
dene skønnede at der var raset ud ca. 56 mål dyrket mark, det udraste jords
mon er bortført af elven og medfører varig forringelse. Skønsmændene
bestemte det aftak i skylden som skal tilståes for bestandig til mk. 3,29, hvor
efter eiendommens restskyld bliver mk. 4,13.
(Kommentar: I herredsstyrets reduksjon av matrikkelskylden gjengitt oven
for, heter det at den opprinnelige skylden var mark 7,72, reduksjonen ble
satt til mark 4,62, ny skyld mark 3,09.)
2. Gno. 208 bno. 1 Overholmen mellem, af skyld mk. 6,56. Skønsmæn
dene skønnede at der var udraset ca. 38 mål dyrket mark. Det udraste jords
mon er bortført af elven og medfører varig forringelse. Skønsmændene
bestemte det aftak i skylden som bør tilståes for bestandig til mk. 2,56, hvor
efter eiendommens restskyld bliver mk. 4,00.
(Kommentar: I 1898 er skylden oppgitt til mark 6,86, reduksjonen mark
3,43, og ny skyld mark 3,43.)
3. Gno. 209 bno. 1 Overholmen søndre, af skyld mk 7,65. Skønsmændene

----
734 RasB
----
skønnede at at der var udraset ca. 42. mål dyrket mark. Det udraste jords
mon er bortført af elven og medfører varig forringelse. Skønsmændene be
stemte det aftak i sky Iden, som bør tilståes for bestandig til mk. 3,38, hvorefter
eiendommens restskyld blir mk. 4,27.
(Kommentar: I 1898 var skylden mark 7,95, reduksjonen mark 3,97, ny
skyld mark 3,98.)
4. Gno. 206 bno. Overmoen af skyld mk. 6,56. Skjønsmændene skønnede
at der var udraset ca. 9 mål dyrket mark. Det udraste jordsmon er bortført
af elven og medfører varig forringelse. Skønsmændene bestemte det aftak
i skylden, som bør tilståes for bestandig, til mk. 0,90, hvorefter eiendom
mens genværende skyld blir mk. 5,66.
(Kommentar: I 1898 var skylden 6,56, altså den sammen, reduksjonen mark
2,62, ny skyld mark 3,94.)
5. Gno. 210 bno. 1 Rød ostre af skyld mk. 7,72. Skønsmændene skønnede
at der var udraset mindst 50 mål dyrket mark; det udraste jordsmon er bort
ført af elven og medfører varig forringelse. Skønsmændene bestemte det af
tak i skylden som bør tilståes for bestandig, til mk. 3,59 hvorefter eien
dommens genværende skyld blir mk. 4,13.
(Kommentar: I 1898 var skylden mark 7,72, altså den samme, reduksjonen
mark 3,86, ny skyld mark 3,86.)
6. Gno. 210 bno. 2 Rød vestre, av skyld mk. 8,19. Skønsmændene skøn
nede at der var udrast mindst 50 mål dyrket mark; det udraste jordsmon er
bortført af elven og medfører varig forringelse. Skønsmændene bestemte det
aftak i skylden, som bør tilståes for bestandig til mk. 3,78 hvorefter eien
dommens genværende skyld blir mk. 4,41.
(Kommentar: I 1898 var skylden mark 8,19, altså den samme, reduksjonen
mark 4,09, ny skyld mark 4,09.)
For samtlige 6 ovennævnte brug på elvens sydside gælder det at de ved
elvebruddet er afskåret fra hovedveien, der går på elvens nordside. Elven
har efter gennembruddet ved Heirfossen i 1893 skaret sig dybt ned, så den
nu går i et juv med steile skrænter, der ikke kan passeres af kreaturer. Med
ens man før elvebruddet kunde køre over elven, der randt grund og stille om
trent i høide med de omgivende volde, må disse garde for at komme til
hovedveien nu søge ned til den 8-10 km. længere nede liggende Holmen
bro, og veien didned er så bakket, ulændt og vanskelig at den kun i nødsfald
kan benyttes. Bygdens skolehus er på elvens nordside, skolebørnene må brin
ges over elven til og fra skolen i en kurv, der går på en løipestræng, og på
denne måde foregår også den øvrige persontrafik til og fra gårdene på elvens

----
735 RasB
----
sydside. Manøvreringen af denne transportkurv over det brede juv er imid
lertid så tung, at den kræver et par voksne personer.
På Helgåens nordre side.
7. Gno. 182 bno. 2 Kulslien øvre af skyld mk. 6,07. Skønsmændene skøn
nede at der var udraset ca. 15 mål dyrket mark; det udraste jordsmon er bort
ført af elven og medfører varig forringelse. Skønsmændene bestemte det aftak
i skylden, som bør tilståes for bestandig, til mk. 0,80 hvorefter eiendommens
genværende skyld blir mk. 5,27.
(Kommentar: I 1898 var skylden mark 6,17, reduksjonen mark 1,54, ny
skyld mark 4,63.)
8. Gno. 181, bno. 3 Overnæsenget af skyld mk 0,65. Skønsmændene skøn
nede at al indmark er udraset og bortført af elven for stedse. Udmark har
der ikke været. Skønsmændene fandt derfor at dette brug for altid må udgå
af matrikulen.
(Kommentar: Overnæsenget er feil for Overmoenget. Ikke nevnt i 1898.)
9. Gno. 181, bno. 2 Sundby enget af sky Id mk. 1,19. Skønsmændene skøn
nede at der af denne eiendom var udraset og bortført ca. 40 mål dyrket mark,
og at der var igen ca. 7 mål dyrket mark. Skønsmændene bestemte det aftak
i skylden, som bør tilståes for bestandig til mk. 1,09 hvorefter den resteren
de skyld blir mk. 0,10.
(Kommentar: I 1898 var skylden mark 1,19, altså den samme, reduksjonen
mark 0,59, ny skyld mark 0,60.)
10. Gno. 181, bno. 1 Telsnesset, af skyld mk. 1,81. Skønsmændene skøn
nede at der af denne eiendom var udraset ca. 67 mål dyrket mark; det udraste
jordsmon er bortført og medfører varig forringelse. Skønsmændene bestem
te det aftag som for bestandig bør tilståes til mk. 1,66 hvorefter den genvær
ende skyld blir mk. 0,15.
(Kommentar: I 1898 var skylden mark 1,81, altså den samme, reduksjonen
mark 1,09, ny skyld mark 0,72.)
11. Gno. 182 bno 3 Moan, af skyld 0,51 Skønsmændene skønnede at en
halvdel af jordværdien var raset ud. Det udraste jordsmon er bortført af elven
og medfører varig forringelse. Skønsmændene bestemte det aftak i skylden,
som bør tilståes for bestandig til mk. 0,26 hvorefter eiendommens genvær
ende skyld blir mk. 0,25.
(Kommentar: Kalles Kulslimoen i 1898. Skylden da var mark 0,51, altså
den sammen, reduksjonene mark 0,34, ny skyld mark 0,17.)

----
736 RasB
----
12. Gno. 180 bno. 1 Volden af skyld mk. 13,97. Skønsmændene skønnede
at der af denne eiendom er udraset ca. 100 mål dyrket mark; det udraste jords
mon er bortført af elven og medfører varig forringelse. Skønsmændene be
stemte det aftak i skylden som bør tilståes for bestandig til mk. 3,97 hvorefter
eiendommens genværende skyld blir mk. 10,00.
(Kommentar: 11898 var skylden mark 13,97, altså den samme, reduksjonen
mark 3,49, ny skyld mark 10,48.)
13. Gno. 166 bno. 1 Byna af skyld mk. 7,31. Skønsmændene skønnede
at der af denne eiendom er udraset ca. 3 mål dyrket mark; det udraste jords
mon er bortført af elven og medfører varig forringelse. Skønsmændene be
stemte det aftak i skylden, som bør tilståes for bestandig, til mk. 0,12 hvorefter
eiendommens resterende skyld blir mk. 7,19.
(Kommentar: I 1898 var skylden mark 8,57, reduksjonen mark 0,86, ny
skyld mark 7,71.)
Da dagen nu på det nærmeste var medgået blev forretningen udsat til fort
sættelse næste dag kl. 9 fm. med mødested på gården Bjørstad. Retten hævet.
Paul Bøe M. Grunden O. Flyum Th. Flyum
År 1914 den 14de oktober fortsattes på gården Bjørstad aftagsforrætnin
gen under samme betjening som den foregående dag. Skønsretten foretog be
faring på efternævnte eiendomme; hvis eiere eller brugere påviste skaden.
14. Gno. 165 bno. 1 Bjørstad vestre af skyld mk. 5,08. Skønsmændene
skønnede at der af denne eiendom var udraset ca. 85 mål dyrket mark; det
udraste jordsmon er bortført af elven hvorved varig forringelse er medført.
Skønsmændene bestemte det aftak i skylden som bør tilståes for bestandig
til mk. 3,48 hvorefter eiendommens genværende skyld blir mk. 1,60.
(Kommentar: I 1898 var skylden mark 5,08, altså den samme, reduksjonen
mark 3,41, ny skyld mark 1,67.)
15. Gno. 165 bno. 2 Bjørstad østre af skyld mk. 3,60. Skønsmændene skøn
nede at der af denne eiendom var udraset ca. 50 mål dyrket mark; det udraste
jordsmon er bortført af elven hvorved varig forringelse er medført. Skøns
mændene bestemte det aftak i skylden som bør tilståes for bestandig til mk.
1,69 hvorefter eiendommens genværende skyld blir mk. 1,91.
(Kommentar: I 1898 var skylden mark 3,60, altså den samme, reduksjonen
mark 1,44, ny skyld mark 2,16.)
16. Gno. 164 bno. 1 Hougan af skyld mk. 6,05. Skønsmændene skønnede
at der af denne eiendom var udraset ca. 80 mål dyrket mark; det udraste jords

----
737 RasB
----
mon er bortført af elven hvorved varig forringelse er medført. Skønsmænd
ene bestemte det aftak i skylden, som bør tilståes for bestandig til mk. 3,63
hvorefter eiendommens genværende skyld blir mk. 2,42.
(Kommentar: Se etter neste gard.)
17. Gno. 164 bno. 4 Hougan østre, af skyld mk. 2,12. Skønsmændene skøn
nede at der af denne eiendom var udraset ca. 30 mål dyrket mark; det udraste
jordsmon er bortført af elven hvorved varig forringelse er medført. Skøns
mændene fastsatte det aftak i skylden som bør tilståes for bestandig til mk.
1,27 hvorefter eiendommens genværende skyld blir mk. 0,85.
(Kommentar: Siden 1898 er tydeligvis gården Haugan blitt delt i flere de
ler. Disse to var de som hadde mistet jord. Skylden i 1898 var mark 8,91,
reduksjonen mark 4,45, ny skyld mark 4,46.)
18. Gno. 162 bno. 3 Holmlien østre af skyld mk. 19,26. Skønsmændene
skønnede at der af denne eiendom er udraset ca. 80 mål dyrket mark og ca.
10 mål skog; det udraste jordsmon er bortført af elven hvorved varig forring
else er medført. Skønsmændene bestemte det aftak i skylden som bør tilståes
for bestandig til mk. 3,60 hvorefter eiendommens genværende skyld blir mk.
15,66.
(Kommentar: 11898 var skylden mark 19,26, altså den samme, reduksjonen
mark 2,75, ny skyld mark 16,51.)
19. Gno. 144 bno. 2 Steingrunnan af skyld mk. 2,92. Skønsmændene skøn
nede at der af denne eiendom var udraset og bortført ca. 40 mål dyrket mark;
skønsmændene bestemte det aftak som bør tilståes for bestandig til mk. 1,60
hvorefter eiendommens genværende skyld blir mk. 1,32.
(Kommentar: Siden 1898 var tydeligvis denne eiendommen blitt utskilt fra
hovedbølet Kulstad. I 1898 var skylden for Kulstad inklusive Steingrunnan
mark 11,16, reduksjonen mark 2,11, ny skyld mark 10,42.)
20. Gno. 141 bno. 1 Vuku store vestre med Vuku øde, af skyld mk. 10,00.
Skønsmændene skønnede at der af denne eiendom er udraset ca. 18 mål dyr
ket mark; det udraste jordsmon er bortført af elven så varig forringelse er
medført. Skønsmændene bestemte det aftak i skylden som bør tilståes for be
standig til mk. 0,70, hvorefter eiendommens genværende skyld blir mk. 9,30.
(Kommentar: I 1898 var skylden mark 11,16, reduksjonen mark 0,74, ny
skyld 10,42.)
Vuku store eies nu af Ole Johnsen; skønsmand Martinus Grunden oplyste
at være et søskendbarn af Ole Johnsen; denne sidste erklærede på forespørg

----
738 RasB
----
sel indtet ha at indvende mod at Mart. Grunnan trods dette slægtskab funger
ede som skønsmand.
Skønsmændene erklærede at det for Vuku store bestemte aftak i skylden
mk. 0,70 var enstemmig.
Under disse omstændighede antoges det unødvendigt at tilkalde suppleanten.
Skønsmændene erklærede at alle skøn og takster var enstemmige og git
efter bedste skøn og overbevisning i henhold til aflagt ed.
Oplæst. Retten hevet.
Paul Bøe, O. Flyum, M. Grunden, Th. Flyum

----
739 RasB
----
111
GEOLOGI - GEOTEKNIKK
Verdalsboka - 47

----
740
----


----
741 RasB
----
LEIRRAS - ÅRSAKSFORHOLD
OG RASUTVIKLING
Av Nilmar Janbu, Jarle Nestvold, Øystein Røe og Harald Sveian
INNLEDNING
Ras er naturhendelser som ofte kan ha stort og katastrofeartet omfang, som
kan spre frykt og uhygge, og som ofte vekker stor oppmerksomhet. Enda
mer skremmende har raskatastrofer utvilsomt vært i tidligere tider, da for
ståelsen av rasårsaker og hendelsesforløp var langt dårligere. Mulighetene
for varsling, hjelp eller sikringstiltak var heller ikke til stede i samme grad
som i dag.
I våre strøk, i Norge og ikke minst i Trøndelag, er det leirras som utgjør
de fleste og de alvorligste tilfellene av jordras. Kvikkleireras har forekom
met både i forhistorisk og historisk tid. De store og fruktbare bygdene på
Østlandet, omkring Trondheimsfjorden og i Namdalen har vært hardest ram
met. I andre verdensdeler er det gjerne de store ras som utløses av sterke
regnskyll eller av større jordskjelv som dominerer nyhetsbildet omkring ras
katastrofer. I vannmettede silt-, sand- og grusavsetninger kan jordskjelvrasene
ha visse fellestrekk med kvikkleireras.
Denne artikkelen tar opp forholdene omkring leirras generelt, men er sam
tidig fokusert på det store Verdalsraset i 1893 og geologien i Verdalen spe
sielt. Vi skal se nærmere på løsmassedannelse og landheving, betingelsene
for hvordan og hvor kvikkleire kan dannes, hvorfor store ras kan inntreffe
plutselig og uten forvarsel, hvordan råsene utvikler seg, og til slutt hva som
i dag gjøres for å hindre nye raskatastrofer. For å belyse alle årsaksforhold
ene må vi gå inn på de to fagfeltene kvartærgeologi og geoteknikk. Kvartær
geologi handler om jordartenes dannelsesmåte (prosesser), sammensetning
(kornstørrelse og sortering) lagdeling, utbredelse og overflateformer. Geo
teknikk kan vi enklest si er læren om jords egenskaper i teknisk henseende
(jordmekanikk), bl.a. bæreevne, skråningsstabilitet og rasfareberegninger.
Verdalsraset i 1893
I 1993 er det 100 år siden Verdalsraset, et av landets aller største kjente
kvikkleireskred, fant sted. Her til lands kjenner vi bare et leirras i Gauldalen
fra året 1345 som skal ha forvoldt større skader. I Verdalen omkom 112 men-

----
742 RasB
----
Fig. 1


----
743 RasB
----
nesker under selve raset, og ytterligere 4 døde de nærmeste dagene som følge
av påkjenningene. Det oppholdt seg i alt 250 mennesker i det berørte områ
det da raset gikk. De fleste av dem lå i sin dypeste søvn. I tusmørket, til øre
døvende bulder og brak, skrik og rop, og med en iskald østavind i lufta, var
det svært mange tragiske scener som utspant seg ved midnattsleite denne dra
matiske vårnatta mellom 18. og 19. mai i 1893. Mens 55 millioner kubikk
meter leire plutselig raste ut, og hus, mennesker og dyr fulgte med, ble kultur
landskapet forvandlet til et inferno i løpet av en halv time. Omlag 11 000
dekar jord ble ødelagt, og i tillegg ble det ovenfor raset demt en lang sjø,
«Vukusjøen», hvor mer enn 3000 dekar sto under vann. Dette var således
en av de største ulykkene som har rammet vårt land.
I Verdalen viser nyere geologisk kartlegging at det er spor av mange ti
talls store ras i terrenget (Figur 1). Sannsynligvis har det gjennom tusener
av år gått mange flere ras enn det vi ser spor av, fordi elvenes graving i dal
bunnen og nyere ras har fjernet en del eldre rasgroper. Sett i et geologisk
tidsperspektiv er altså kvikkleireras et nokså vanlig fenomen, seiv om det
kan gå svært mange år mellom hvert større ras.
OMRÅDE LITE PÅ VIRKET ELLER UPÅ VIRKET AV SKRED
OG ELVEEROSJON
AREALER STERKT PÅVIRKET AV SKRED OG ELVEEROSJON
VERDALSRASET I 1893; SKREDGROP/OMRÅDER DEKT AV
UTGLIDDE MASSER
ANDRE KJENTE LEIRSKRED I HISTORISK TID
Figur 1. Nedre del av Verdalen. Områder med leire i overflaten (rastrert),
inndelt etter hvor sterkt påvirket terrenget er av elveerosjon og ras. Det store
Verdalsraset fra 1893 er inntegnet. Fr a NGU Skrifter nr. 89 (Sveian 1989).

----
744 RasB
----
HVA ER LEIRE?
Leire består av ørsmå partikler som er dannet fra fast fjell eller større
mineral- og bergartskorn ved naturlig nedbryting, dvs gjennom forvitring,
knuse- og slipeprosesser. De egentlige leirpartiklene har størrelse mindre enn
0,002 mm, og det vil si at på en kvadratcentimeter kunne man legge ut borti
mot 25 millioner av dem uten at noen blir liggende oppå hverandre. De en
kelte leirkornene kan verken kjennes om en tar leire mellom fingrene, eller
sees uten kraftig mikroskop.
KORNSTØRRELSER:
LEIR
Naturlige
jordarter:
Figur 2. Betegnelser for naturlige, finkornige jordarter, sammenholdt med
de definerte kornstørrelsene som benyttes i geologi og geoteknikk.
Men en naturlig leire inneholder alltid også litt større partikler; mye silt
og en del sandkorn. På fagspråket, brukes betegnelsen leire om en jordart som
har mer enn 15 % leirpartikler. Normalt leirinnhold i de trønderske leirene
er 20 - 50 %, og det betyr at siltpartikler (0,002 - 0,064 mm) vil dominere
ide fleste leirene. Er leirinnholdet mindre enn 15 %, snakker vi om en leirig
silt (Figur 2). Hvis det ikke fins leirpartikler blir betegnelsen silt, eventuelt
sandig silt dersom det er et visst sandinnhoid (sand: 0,064 - 2,0 mm).
Det er flere forskjellige grupper mineraler som kan danne leire, og det kan
ha litt å si for leiras egenskaper hvilke mineraler den inneholder mest av.
Men viktigere er det imidlertid hvordan leira er blitt avsatt. Ferskvannsleire
kan således ha helt andre egenskaper enn leire som er dannet i salt sjøvann.

 

----
745 RasB
----
Leirpartiklene er oftest formet som mikroskopiske, tynne flak eller staver,
f. eks. glimmer- eller klorittflak, men mer kubiske korn fins også. Disse par
tiklene bunnfelles i saltvann med en porøs oppbygning, ikke med flate mot
flate, men i en slags korthusstruktur der partiklene danner et skjelett og hul
rommene (porene) blir fylt av sjøvannet (Figur 3). Porene utgjør en stor del
av det samlede leirvolumet, og det salte porevannet har stor betydning for
de kreftene (kjemiske bindingene) som holder enkeltkornene sammen. I fersk
vann bunnfelles leirkornene mer med flate mot flate, og det gir en tettere
struktur enn i saltvannsleire.
Leirjorda vår har med tiden fått utviklet en 2 - 3 m tykk «tørrskorpe» nær
mest markoverflaten. Dette skyldes at leira utsettes for tørke og frost kombi
nert med at regnvann rikt på oksygen og kullsyre trenger ned i leira via
sprekker og vegetasjonens rotsystem. Disse prosessene fører til en kjemisk
forvitring av leira ved at jern og aluminium frigjøres fra mineralkornene for
deretter å utfelles i form av hydroksyder som sementerer partiklene til en
fastere skorpe.

 


----
746 RasB
----
HVA ER KVIKKLEIRE?
Det som gjør kvikkleire så spesiell og så fryktet, er at den mister sin fast
het og blir flytende når den blir omrørt. Kvikkleire kan være ganske fast så
lenge den ligger uforstyrret i grunnen, men flyter som en væske hvis den
blir blottlagt og forstyrret eller overbelastet i tilstrekkelig grad. Disse egen
skapene har nøye sammenheng med dannelsesmåten. Kvikkleire oppstår nem
lig bare i saltvannsleire (marin leire) som ble bunnfelt i havet etter siste istid
og som senere, gjennom landheving, er kommet opp over havnivået. Sterkt
forstørret vil strukturen i saltvannsleire se ut som et korthus (Figur 3A), men
er likevel et langt solidere byggverk enn et korthus fordi saltinnholdet i pore
vannet fører til sterke elektrokjemiske bindingskrefter i kontaktpunktene mel
lom partiklene. Vanlig sjøvann har et saltinnhold på ca. 3,5 %, det vil si 35
gram pr. liter. Så lenge saltinnholdet er i behold, vil vi derfor ha å gjøre med
en vanlig saltvannsleire med normale egenskaper. Hvis derimot saltinnholdet
vaskes sakte ut og kommer under en grense på 2 - 5 gram pr. liter, vil
bindingskreftene bli svekket, korthus strukturen blir mere ustabil og vi kan
på denne måten få dannet kvikkleire. Dette skjer over meget lang tid.
Hvordan skjer så utvaskingen av saltet i leirene ute i naturen? Da saltvanns
leirene kom over havets nivå, ble de utsatt for gjennomstrømning av ferskt
grunnvann som alltid er på veg fra høyereliggende områder ned mot elver,
innsjøer og mot havet. Fordi leira er en meget tett jordart, vil utvaskingen
av saltet ta lang tid og det skjer hurtigst der hvor grunnvannsstrømmen er
mest konsentrert. Det må understrekes at ikke all marin leire blir kvikk, og
kvikkleire dannes typisk i linser eller lommer i dalsider og i skråninger mot
elver eller sjøer (Figur 4). Utvaskingen kan fremskyndes ved at leira er lag
delt med tynne, grovere lag av silt eller finsand som lettere slipper grunn
vannsstrømmen gjennom, enn det en homogen, tett leire gjør. De trønderske
leirene er for en stor del litt grovkornige (siltige) og lagdelte med tynne grovere
lag.
Kvikkleire som blir liggende i ro uten å rase ut, kan ved videre langtids
utvasking forandre sine egenskaper i en positiv retning. Utvaskingen med
fører en ionebytting i kontakten mellom porevannet og leirpartiklene som gjør
at kvikkleira sakte kan gå over i en mindre kvikk tilstand igjen. Også denne
prosessen tar lang tid, men på sett og vis kan vi si at kvikkleiretilstanden bare
er et stadium (skjønt et langvarig stadium) i leiras tusenårige historie.

----
747
----


----
748 RasB
----
Ved ras i kvikkleire vil brudd oppstå fordi korthusstrukturen bryter sam
men og partiklene vil da prøve å finne en tettere struktur. De vil orientere
seg med flate mot flate omtrent som i en ferskvannsleire. Men fordi vanninn
holdet er stort på grunn av den tidligere åpne strukturen, vil brudd i kvikk
leire føre til overskuddsvann, og leirpartikler og porevann vil flyte av sted
som en tynn velling. Når utrast kvikkleire kommer til ro vil den etter hvert
danne en tettere struktur som gjør at den blir mye fastere. Slik leire kan aldri
mer bli kvikk.
Det er viktig å være klar over at kvikkleire i urørt tilstand ikke er en skum
mel, flytende eller halvflytende masse som ligger inne i bakken og bare ven
ter på en åpning å flyte ut gjennom. Kvikkleira kan i utgangspunktet være
like fast som vanlig leire, og kan tåle adskillig belastning (hus, veier,etc.)
hvis den behandles forsiktig. Det er først i det øyeblikk den overbelastes og
strukturen bryter sammen at den blir flytende.
Av stor betydning for forståelsen av kvikkleiras dannelse og egenskaper
er den grunnleggende forskning som ble utført i Norge i 1950-årene, med
blant annet kunstig sedimentering av leire og fremstilling av kvikkleire i
laboratoriet (Ivan Rosenquist og andre). I laboratoriet kan kvikkleire også
gjøres stabil og fast igjen ved å blande inn vanlig salt. I naturen er denne
stabiliseringsmetoden som oftest übrukbar i praksis, mest fordi leira er så
tett at det vil ta veldig lang tid å få saltet til å trenge inn i store volum.

----
749 RasB
----
HVOR KAN DET FINNES KVIKKLEIRE?
Utenom Nord-Europa og Nord-Amerika er fenomenet kvikkleire og kvikk
leireras lite kjent. Dette har sammenheng med den spesielle geologiske
historien i de siste 2-3 millioner år, en periode kalt kvartærtiden. Da såtte
nemlig istidene inn på våre breddegrader som en følge av klimaforandrin
ger. Gjennom hele kvartærperioden har det vært flere istider, avløst av mil
dere mellom-istider med klima omtrent som i nåtiden. Det fins lite løsmasser
fra tidligere istider og mellom-istider i vårt land, men det er gjort noen funn
av bevarte jordlag. Løsmassene som dekker berggrunnen i Norge i dag er
stort sett avsatt under og etter siste istid. Avsetninger av leire fikk vi særlig
under isavsmeltingen ved slutten av siste istid, men også i den etterfølgende
isfrie perioden fram mot vår tid. Istidene førte også med seg endringer i hav
nivået, og vekten av de store breene var dessuten årsak til at en landheving
kom i gang når isen smeltet.
Ser vi på siste istid (Figur 5) så var jordskorpa nedpresset av isen som mer
eller mindre dekket Skandinavia i omtrent hundre tusen år og nådde sin største
utbredelse for 18 - 20000 år siden. Nedpressingen var flere hundre meter
i de sentrale områdene, og mindre ute ved ytterkantene av isen (Figur 6).
Straks isen smeltet begynte jordskorpa å stige igjen som en reaksjon på at
istrykket forsvant, og det er dette vi omtaler som landheving.
Landhevingen har vært størst der hvor nedpressingen var størst. Det betyr
at sentralskandinavia har steget (og stiger fortsatt) mer enn norskekysten.
Verdenshavene ble også påvirket slik at havnivået var litt lavere i istidene
mens mye vann var bundet i breene. Havnivået steg naturligvis en del når
isen smeltet, men denne havstigningen var i indre Trøndelag mye mindre enn
landstigningen som skyldtes avlastningen når isen smeltet.
I de områdene hvor landet steg raskere enn havet, ble store fjordbunns
arealer med saltvannsleire etter hvert hevet opp over havnivå og omskapt til
tørt land med høy produktiv leirjord. Og det er som sagt i slik tørrlagt salt
vannsleire at det senere kan danne seg kvikkleire hvis det salte porevannet
sakte vaskes ut ved gjennomstrømning av ferskt grunnvann.
Fenomenet kvikkleire er med andre ord knyttet til gammel fjordbunn i om
råder med en istidshistorie og en påfølgende landheving der saltvannsleire
(marin leire) har kommet opp over havnivå. I Norge har marin leire, og der
med også kvikkleiresoner, størst utbredelse i Trøndelag og på Østlandet, men

----
750 RasB
----
er også vanlig mange steder i Nord-Norge og fins en del steder på Vestlandet
og Sørlandet.
Figur 5. Utbredelsen av den skandinaviske innlandsisen på forskjellige sta
dier under siste istid.


----
751 RasB
----
Figur 6. Istid, - nedpressing og landheving. Skjematisk øst-vestprofil over
Midt- Skandinavia.


----
752 RasB
----
GAMMEL FJORDBUNN
I Trøndelag har vi tykke avsetninger av marin leire fordi det under isav
smeltingen var stor slamtilførsel fra breen og smeltevannselvene, også fra
svensk side da isskillet lå langt øst for Kjølen (Figur 6 B). Leirarealene her
er store fordi Trøndelag, sammen med Østlandet, har hatt den kraftigste land
hevingen i vårt land etter siste istid, noe som har ført til at store sjøbunnsare
aler ble tørrlagt (Figur 7).
Det meste av Innherredsbygdene var fjordbunn under isavsmeltingen for
ca. 10 000 år siden. Da hadde den store skandinaviske innlandsisen allerede
smeltet mye tilbake fra kontinentalsokkelen der den hadde nådd helt ut på
Eggakanten noen tusen år tidligere. Brekanten trakk seg tilbake i indre Trond
heimsfjord og videre innover i dalførene mot øst. Den sterkt nedpressete jord
skorpa var allerede da i ferd med å heve seg igjen, men landhevingen gikk
sakte. Før de nedpressete områdene rakk å heve seg nevneverdig, kunne hav
vannet derfor følge etter iskanten langt inn over det som i dag er tørt land
(Figur 11 og 12).
Hvor høyt kan vi så finne gammel havbunn i dag? Jo, da må vi lete etter
det høyeste havnivået ved slutten av siste istid, som forøvrig kalles den mari
ne grense (MG). Den blir altså det høyeste nivået vi overhodet kan finne ma
rin leire med kvikkleiresoner. Den marine grense kan variere fra sted til sted,
både fordi landhevingen har vært ulik og fordi isavsmeltingen skjedde til litt
forskjellig tid.
Lokalt i Verdalen finner vi spor av det høyeste havnivået blant annet på
grusterrassene ved Stene, Tjelderdalen, Skjækerfossen og Ottmoen der topp
flatene omkring 180 m.o.h. representerer den marine grense. Det forteller
at «Verdalsfjorden» på sitt største må ha gått ca. 40 km innover i dalen. Ott
moen, som er den østligste marine terrassen, ligger bare ei drøy mil i luft
linje fra svenskegrensa. Seiv om den marine grense er omkring 180 m o.h.
finner vi sjelden leire høyere enn 170 m.o.h. fordi den ikke ble bunnfelt helt
nær havflaten der bølger og strøm gjorde forholdene litt for urolige.
180 m er i og for seg ikke noen stor høy de i det trønderske landskapet,
men det er faktisk så høyt at det omfatter nesten all bebyggelse og dyrka
mark i Verdal kommune, unntatt i fjellbygdene Vera og Sul. Det er nemlig
på den gamle havbunnen vi bygger og bor. Det er her vi finner de beste for
utsetningene for vår eksistens. Løsmassene er i så måte en fundamental

----
753 RasB
----
Figur 7. Ved slutten av siste istid gikk havet langt innover land (grå). Merk
bl. a. at Trondheimsfjorden og Namsfjorden hang sammen. I løpet av de 10000
årene som er gått siden isen forsvant har store fjordbunnsområder blitt hevet
til tørt land.
naturressurs på linje med luft og vann, og utgjør selve grunnlaget for plante
og dyreliv, og dermed for bosettingen.


----
754 RasB
----
LANDHEVING OG STRANDFORSKYVNING I VERDALEN
Høy defor skjellen mellom den marine grense og dagens havnivå, 180 m,
er egentlig bare den «netto» landhevingen som har funnet sted etter isavsmelt
ingen. Hevingen av jordskorpa har vært mer enn 200 m i dette tidsrommet,
men siden verdenshavene samtidig steg med noen ti-talls meter, så sitter vi
tilbake med 180 m som netto, målbar landheving i terrenget (Figur 8). Når
vi vil uttrykke denne netto hevingen av landmassene i forhold til havnivået,
snakker vi gjerne om strandforskyvning i stedet for landheving, for å unngå
forveksling med den totale jordskorpehevingen.
Marin grense
m
Dagens havnivå
0
Figur 8. Landheving/'strandforskyvning i Verdalen i løpet av de siste 10000 år.
Radiokarbondateringer etter C l4 -metoden av dødt organisk materiale som
skjell, bein, trebiter eller gyttje fra ulike gamle strandlinjenivåer kan gi oss
et bilde av hvordan strandforskyvningen har forløpt gjennom de siste 10 000
år. Dermed vet vi også når de forskjellige deiene av bygda ble hevet over
havnivået og begynte å bli påvirket av andre prosesser som elveerosjon, for
vitring, myrdannelse og grunnvannsgjennomstrømning. Sett fra landsiden må

 

 


----
755 RasB
----
Havnivå under isavsmeltingen
Høydeintervall for arealer
tørrlagt 10 000-7 500 år før nåtid
Havnivå for ca. 7 500 år siden
Høydeintervall for arealer
tørrlagt 7 500-3 500 år før nåtid
Havnivå for 3 500 år siden
terrlagt siste 3 500 år
Dagens havnivå
Figur 9. Strandforskyvningskurve for Verdalsøra (etter Sveian og Olsen 1984).
Til høyre er det angitt høydeintervaller for arealer i Verdalen som ble hevet
til tørt land i forskjellige tidsperioder.
strandforskyvningen ha fortonet seg som om havet trakk seg meget sakte til
bake, mens strandkanten og elvemunningen («Verdalsøra») flyttet seg vest
over mot stadig lavere nivå.
Dateringsresultater fra Verdalen er sammenstilt i en strandforskyvnings
kurve som viser hvor høyt over dagens havnivå havflaten har ligget til ulike
tidspunkt (Figur 9). Som forventet var hevingen av jordskorpa kraftigst i de
første par tusen årene etter at isen forsvant. I dette tidsrommet er kurven brat
test, og den viser en gjennomsnittlig strandforskyvning på 6 cm pr. år (6 m
på 100 år). Figur 10 viser tydeligere at det er stor høydeforskjell mellom
strandlinjene som ble dannet henholdsvis 10 000 og 8000 år før nåtid.
For 7000 - 8000 år siden hadde vi en periode med mye mindre strandfor
skyvning (omtrent som i dag). Kurven i Figur 9 viser en utflating og strand
linjene i Figur 10 ligger tett sammen i dette tidsrommet hvor havnivået sto
65 - 70 m høyere enn nå. Da ble det dannet store terrasser i området ved
Verdalsraset. Elvedeltaet befant seg i dette området, og det ble avsatt sand
oppå leire i den vestligste delen av rasområdet. Mye av terrassene forsvant
med Verdalsraset i 1893. I dag ser vi rester av terrasselandskapet med gamle
strandvoller på overflata ved gårdene Mo, Klokkerhaug og Uglen vest for
rasgropa.
For 6000 - 7000 år siden gikk strandforskyvningen noe raskere igjen, og
Verdal sboka - 48

 

----
756 RasB
----
A: 10 000 år før nåtid: Iskanten danner ei kalvingsbukt over Hallem-Sundby (Kfr. fig.9)
B: 9 500 år før nåtid: Isen har trukket seg tilbake til fjellene, men er fortsatt stor inne
på svensk side. Fjorden går inn til Ottmoen.
C: 7 000 - 8 000 år før nåtid: Strandkanten og elvedeltaet (øra) ligger omtrent ved Raset.
D: Nåtid: Landet stiger fortsatt 3-4 mm pr. år, og strandlinjen flytter seg meget sakte.
Raset er inntegnet.
Figur 11. Isavsmelting og strandforskyvning i Verdalen.
Se lengdeprofiler i neste figur.


----
757 RasB
----
Stikle- Eklo Vuku
Helgådalen Ottmoen Vera
Verdalsøra stad Sundby Stene
LEIRE OG Æ&, ISRANDAVSETNING ~,. ELVETERRASSE
t^^ 3 SILT Æm (SAND OG GRUS) ( SAND O PPÅ LEIRE)
A: 10 000 år før nåtid: Israndavsetning dannes ved Sundby, mens leire og silt avsettes lenger ute
i fjorden.
B: 9 500 år før nåtid: Isen ligger fortsatt i grensefjellene. Mye løsmasser er nå avsatt i «Verdals-
f jorden».
C: 7 000 - 8 000 år før nåtid: Landet har steget, mye av istidsfjorden er tørrlagt og elva har her
gravd i dalbunnen. Sanden på terrassene ved Mo-Uglen-Raset avsettes nå.
D: Nåtid: Elva har gravd ytterligere, mange ras har gått og elveterrasser er dannet i mange nivåer.
Figur 12. Lengdeprofiler av Verdalen med innlandsisens tilbaketrekning og
havets utbredelse på de samme stadiene som vist i fore gående figur. Løsmas
sene er fremstilt svært forenklet.


----
758 RasB
----
kurven er brattere i dette tidsrommet. Fram mot vår tid har vi så hatt en gradvis
avtakende hastighet, men enda i dag stiger landet 3-4 mm pr. år (30 - 40
cm på 100 år) som følge av isavsmeltingen, og det er forventet at landet i
framtida vil stige flere meter før likevekten er helt gjenopprettet.
De landskapsmessige konsekvensene av landhevingen og strandforskyvnin
gen ble store. Figur 7, 11 og 12 viser forandringen av fjordens størrelse.
Landhevingen er dessuten den direkte årsaken til erosjonsprosesser, elvegra
ving og ras, som har gitt den tidligere fjordbunnen de terrengformene den
har i dag.
Figur 10. Strandforskyvningen vist ved hjelp av strandlinjens (havets) høyde
for hvert tusen-år. Dette er ikke nødvendigvis strandlinjer som kan sees tyde
lig i terrenget, men nivåer for hvert hele tusen-år avledet fra figur 9. Noen
av linjene faller imidlertid sammen med tydelige landskapsformer: 10000-
årslinjen sees som marin grense på terrasseflater ca. 180 m o.h. og 7000-
8000-årslinjen avspeiles i terrasseflatene ved vestkanten av Verdalsraset.


----
759 RasB
----
LØSMASSEDANNELSE I EN FJORD-DAL
Sammenlignet med de deler av verden som ikke har vært nediset har Norge
en meget ung løsmassegeologi og et friskt jordsmonn. Under istiden har is
og vann fjernet gamle løsmasser, skuret og tært på fjellgrunnen og dannet
nytt løsmateriale. Mye av dette ble fraktet til havs og ut i fjordene til bunn
felling der. Spesielt ble det avsatt mye løsmasser i løpet av relativt kort tid
under isavsmeltingen for ca. 10 000 år siden da store deler av dalene var
slamfylte, arktiske fjorder (Figur 13). Sand og grus ble bunnfelt raskt som
rygger eller delta ved iskanten eller ved elvemunningene (f. eks. ved grus-
Figur 13. For 10000 år siden kalvet isen i «Ver dals fjor den». Dette bildet kan
gjengi situasjonen i figurene 11A og 12A om vi førestiller oss at havnivået
var 180 m høy er e enn i dag og at vi ser nordover fra Lysthaugen: Breen til
høyre kommer fra innlandsisen lenger øst, gjennom hoveddalen forbi Vuku,
og kalver ved Sundby (forgrunnen). Samtidig kommer en brearm ut Leksda
len til Hallem (bakgrunnen). Fjellet til venstre svarer da omtrent til Volhau
gen. Foto: Arnt-Ivar Kverndal, Tromsø Museum, fra Osbornebreen, Svalbard 1989.


----
760
----


----
761 RasB
----
oo
DO
S 5 <«
Os :s
25 £
CS M

 

----
762 RasB
----
tåkene i Vuku og Sundby). Breslammet holdt seg lenger svevende i vannet
og ble ført et stykke unna til roligere farvann, før det sank sakte ned på hav
bunnen og dannet silt- og leirlag. Med skiftende strømforhold og varierende
slamtilførsel kunne det avsettes lag på lag der kornstørrelse og lagtykkelse
skiftet. Skjæringer gjennom slike masser viser ofte veksling mellom meget
tynne leir-, silt- og finsandlag. Mange steder kan det være bare enkelte tynne
sandlag i leirene. Andre steder kan vi ha massive leirer med lite variasjon
i kornstørrelse og nesten ingen synlig lagdeling.
Også etter istida har det foregått en tilsvarende bunnfelling av løsmasser,
helt til områdene ble hevet til tørt land. Dette ser vi bl.a. ved at mange leirer
har skall av mer varmekjære muslinger enn det som kjennetegner istidsleir
ene. Leirdannelsen etter istida har hatt mindre omfang enn under avsmel
tingsperioden fordi slamtilførselen til fjorden ble mye mindre når isen forsvant.
Forutsetningen for å få bunnfelt løsmasser da, var at elva hadde tilgang på
masser som den grov ut (eroderte), eller fikk tilført fra ras, og transporterte
dette til havs.
Partiklene som bunnfelles i en fjord er revet løs fra berggrunnen, nedknust
og fraktet til havs av is og rennende vann. Det dreier seg mest om frikorn
av enkeltmineraler i de fineste massene, og om bergartsbiter sammensatt av
flere ulike mineralkorn i de grovere massene. Små mengder av organisk ma
teriale fra planter, skalldyr, fisk, mikroorganismer o. a. bunnfelles også.
Smått om senn, lag på lag, ble det dannet meget tykke løsmasser i de tidlig
ere fjordbunnsområdene. Flere steder i nedre del av Verdalen er tykkelsen
mer enn 100 m, og det meste av dette er leire. Etter raset i 1893 ble det utført
omfattende grunnboringer der enkelte av hullene gikk ned til 80 - 90 m uten
å treffe på fjell (Friis 1898, Figur 15). I nyere tid er det ved hjelp av seis
mikk målt fjelldyp på ca. 160 m ute ved dagens delta (Hillestad 1963).

----
763 RasB
----
ELVEEROSJON OG RAS FORMER LANDSKAPET
I hele etter-istiden har elvene og bekkene gravd seg ned i den gamle fjord
bunnen i et forsøk på å flate ut og tilpasse elveløpet til et havnivå som relativt
sett ble stadig lavere etter som landet steg. Elva har svingt fra dalside til dal
side, gravd, planert og formet dalbunnen til typiske terrasseflater. Elvegrav
ingen har resultert i dype nedskjæringer og bratte skråninger i løsmassene
(Figur 16). Seiv små bekker og grunnvannskilder kan gi dype, v-formete
Figur 16. Ved siste århundreskifte gikk Verdalselva i en stor sving inn mot
nordre dalside ved Reppe øst for Volen. I forgrunnen ser vi at den undergra
ver bratte leirskrenter, og mindre utglidninger går ned i elva. Fra høyre stikker
Volen fram som en ryggformet israndavsetning på tvers av dalen, og der gra
ver elva i sand og grus med litt leire på toppen. Bildet forteller tydelig hvor
aktivt ei elv graver naturlig, og slik former den store deler av dalbunnen på
lang Sikt. Foto fra Reusch.l9ol.


----
764 RasB
----
bekkedaler og raviner. Erosjonen stanser sjelden før elvene og bekkene har
kommet ned på fjell. I de bratte skrentene som dannes på denne måten, både
langs hovedelva og sideelvene, kan vannet undergrave leira og utløse ras.
Råsene kan få stort omfang dersom det er kvikkleire til stede. Det var da
også dette som var den egentlige rasårsaken ved Verdalselvas og Follobek
kens graving forut for raset i 1893.
Den opprinnelig slette og jevne fjordbunnen omdannes på lang sikt til et
urolig landskap med terrassekanter, bekkedaler, skrenter og groper, der rester
av de opprinnelige leirfyllingene hever seg opp over gropene og dalene som
rygger, egger eller smale platåer, og vitner om at mye løsmasser må være
fjernet ved naturlige prosesser gjennom tidene (Figur 17). De fleste landfor
mene dannes over lang tid, men kvikkleirerasene er hurtige massebevegelser
der gropene dannes nesten momentant.
Figur 17. Skjematisk tverrprofil med typisk lagfølge og overflateformer for
løsmassene i en jjord-dal som Verdalen.
En spesiell form for hurtig erosjon inntreffer når ei elv plutselig forlater
en fjellterskel der den har gått i foss, og i stedet graver seg ned i leire til
side for fossen der hvor fjelloverflata ligger mye dypere. Det var dette som
skjedde ved Hærfossen i Helgådalen 12. september 1893, og som førte til
at bygda bokstavelig talt ble delt i to. Elva senket seg ca. 30 m ned i leire
etter at et leirras hadde åpnet for gjennombrudd til et nytt løp forbi fossen
(Figur 18 og 19). I løpet av noen måneder forplantet denne erosjonen seg
5-6 km oppover til Granfossen. Først skar elva seg ned i en trang kanal
med nesten loddrette vegger som var svært ustabile (Figur 20). Etter hvert
raste disse ned i elva og forsvant, skråningene ble naturlig slakere, og der
med forsvant mye dyrkajord. En så dyp elvekanal påvirket naturligvis også
stabiliteten i større områder, og en konsekvens av dette var bl. a. et kvikklei
reras, Haugan-Bjørstadfallet, utløst den 16. juni 1894 på nordsida av elva
ca. 1 km ovenfor Hærfossen (Figur 21). Helt til i dag har det vært friske


----
765 RasB
----
Figur 18. Hærfossenfør og etter gjennombruddet (etter Reusch 1901). Elva
gikk tidligere i fast fjell ved selve fossen (1). Fallhøyden var 29 m, og i stry
kene ned mot (2) var det ytterligere noen meters fall. Ved (2) grov elva i foten
av en leirskråning, og her gikk et ras sommeren 1882. Da ble det stående
igjen en smal leirkam mot elva oppe ved (3). Kammen holdt stand helt til
gjennombruddet kom under en flom den 12. september 1893. Fotoretningen
for neste figur er vist ved (x). (Nærmere omtale annet sted i Verdalsboka.)


----
766 RasB
----
Figur 19. Gjennombruddsstedet ved Hærfossen, sannsynligvis fotografert i
1894. Elva rant tidligere fra (E) mot Hærfossen (H). Ved gjennombruddet
(G) bøyde den av mot venstre og ned i rasgropa (R). I dag går elva lengst
til venstre på bildet. Foto fra Reusch 1901.
Figur 20. Dype og trange kanaler nedskåret i dalbunnen ved Malsåas utløp
i hovedelva ca. 2 km ovenfor Hærfossen.
Foto: E. Olsen, Tr.heim, sannsynligvis tatt i 1894 (NGU-arkiv).

 

----
767 RasB
----
skjæringer med høye, blåfargete leirvegger å se langs elva mellom Hærfossen
og Granfossen. Etter de siste års forbygninger har gjengroingen av skråning
ene tiltatt, og sporene etter denne dramatiske erosjonen, som er enestående
i skandinavisk sammenheng med hensyn til hurtig elveerosjon i nyere tid,
er nå i ferd med å forsvinne. (Se Hærfossens gjennombrudd.)
Figur 21. Haugan - Bjørstadfallet i Helgådalen sommeren 1894, settfra ve
stre raskant og ned mot munningen av rasgropa. Raset gikk ned i den nyut
gravde elvekanalen, men en del tyntflytende leire skvettet over på motsatt bredd
og sees der som et lyst felt. I bakgrunnen ser vi hvordan det nye trange løpet
er nedskåret i det gamle breie elveløpet. Foto fra Reusch (1901). (NGU-arkiv).
Et tilsvarende gjennombrudd kunne senere også ha skjedd ved Granfossen
om man der ikke hadde foretatt forbygninger i tide. Også ved Grunnan mel
lom Hærfossen og Vuku er det et stort gjel i fjellet der elva har hatt en foss,
Grunnholo, og det er elveterrasser inn mot toppen av gjelet. Det er all grunn
til å tro at landskapsutviklingen her har vært enda mer dramatisk enn ved
Hærfossen fordi fallhøyden i Grunnholo var nærmere 50 m og gjennombruddet
må nødvendigvis ha berørt større arealer enn Hærfossens gjennombrudd. Men
dette ligger mye lenger tilbake i tid og det fins ingen kilder som forteller noe
om hendelsesforløpet eller tidspunktet. Det aktuelle tidsrommet er trolig mel
lom 4500 og 2000 år før nåtid. Vi må regne med at hurtige landskapsend
ringer, bl. a. større leirras, også fulgte i kjølvannet av denne hendelsen.


----
768 RasB
----
LAGFØLGE I LØSMASSER - EKSEMPLER
Både tverrprofilet over dalen (Figur 17) og kvartærgeologiske kart viser
at dalbunnen, til tross for at det er sjøbunn, i stor grad domineres av andre
løsmassetyper enn leire i overflata. Dette er yngre lag av strandgrus, elve
sand og myr, avsatt oppå leira, enten mens arealene lå i strandsonen eller
etter at dalbunnen ble hevet opp over havnivå. Slik er den normale lagfølgen
i en dal når avsetningen av løsmassene foregår ved langsomme prosesser som
landheving, strandvasking, elvetransport, gjengroing og bunnfelling.
Hvis den motsatte lagfølgen forekommer, slik det er kjent fra flere steder
i Verdalen, nemlig et lag av marin leire over myr, elvesand eller strandgrus,
så er det et utvetydig signal om hurtig massebevegelse. Da må leira ha rast
utover og begravd en eldre marko ver flate. For så lenge landet har steget hur
tigere enn havet, vil det være umulig å få dannet denne lagfølgen på noen
annen måte. Annerledes hadde det vært hvis havet i en periode hadde steget
mest, og gått inn over land igjen, men ut fra dagens kunnskap om landhevin
gen så har dette ikke skjedd i Verdalen etter siste istid. Rasleire må i denne
sammenheng ikke forveksles med ferskvannssedimenter, f. eks. flomavset
ninger som også kan bli svært finkornige. I en snittvegg gjennom rasleire
vil man ofte se at leira er omrørt og ikke har sin naturlige lagdeling bevart
(Figur 22).
Vestskråningen av rasgropa fra 1893, ved gården Mo, viser et eksempel
på at det ligger en mange meter tykk deltaavsetning, bygd opp av skråstilte
sandlag (marbakkelag) oppå leira (Figur 23). Andre deler av rasgropa hadde
leire helt opp til overflata, dels med et myrlag på. Nærmest Mo må raset
derfor ha utviklet seg i dypereliggende kvikkleirelag nesten ned mot bunnen
av rasgropa. Den tykke sandpakken på toppen har så sunket ned, sklidd av
garde på kvikkleira, blandet seg med den, eller tildels blitt liggende som små
sandhauger ute i rasmassene.

----
769 RasB
----
3 1
ts x
5 2
£*«
6o
•5
R
■S?
69
69
"X 3
4)
60
O
s
«R,

 


----
770 RasB
----
>
3
U
1
is. ■-
•i 1
2
c
5

 

 

----
771 RasB
----
HVORFOR GÅR DET RAS?
Hvis vi forenkler tilstrekkelig, er det lett å forklare hvorfor det går ras:
Den egentlige årsaken til alle ras er nemlig tyngdekraften. Alle jordpartikler
vil påvirkes av tyngdekraften, og vil forsøke å bevege seg mot lavere nivå
hvis de ikke hindres i det. Det som hindrer dem, er jordas styrke (skjærstyrke).
Hvis skjærstyrken i jorda blir for liten i forhold til de kreftene som forsøker
å drive et jordvolum nedover, vil det gå et ras. Dette kan uttrykkes ved form
ler og matematiske uttrykk, og det er det også nødvendig å gjøre for å kunne
beregne om en skråning eller et område er tilstrekkelig stabilt. Men å forstå
årsaksforholdene er trolig lettere hvis vi bruker mer vanlige ord og uttrykk.
Skjærstyrken i jorda kan vi oppfatte som et resultat av friksjonen mellom
de enkelte partiklene som jorda består av. Styrkeegenskapene vil derfor være
forskjellige i ulike jordarter, og vil avhenge både av partiklenes størrelse og
form (skarpkantet, rund, flat), men også av hvor stort kontakttrykket mellom
de enkelte partiklene eller komene er. Som vi kan se i naturen, er det vanlig
vis slik at store, ujevne og skarpkantede korn gir høy skjærstyrke og bra sta
bilitet. Eksempler på dette er for eksempel steinurer og sprengsteinsfyllinger,
som kan stå med bratte skråninger i stor høy de. Går vi nedover i kornstørrel
se til grus og sand, har disse jordartene fortsatt bra skjærstyrke, men danner
ikke fullt så bratte skråninger. Jordartene silt (med lokalbetegnelse kvabb)
og leire er de mest finkornige. I tillegg er disse partiklene ofte også de
«glatteste», etter som de er dannet ved nedsliting av større partikler. Resulta
tet er at de mest finkornige jordartene vanligvis har lavest friksjon og minst
skjærstyrke, og vil følgelig danne nokså slake skråninger og avrundede ter
rengformer. (Ferske skråninger, f.eks. i en rasgrop, kan være bratte, men
vil slake seg ut til mer naturlig helning med tiden).
Vi ser også at hvis det først skjer et brudd i jorda, vil raset som regel bli
lite og lokalt hvis grunnen består av sand eller grovere jordarter, som har
bra skjærstyrke og som beholder styrken omkring bruddstedet. I leirterreng
kan råsene bli større, og de virkelig store skredene oppstår i kvikkleire.
I de aller fleste tilfellene er vann en medvirkende årsak til ras, - på en eller
flere mater: For det ene er det vannet som har formet landskapet vårt. Denne
graveprosessen eller erosjonen pågår så lenge elvene eller bekkene har sterkt
nok fall. Enkelte jordarter er lett eroderbare, andre har større motstandskraft.
Etter spesielle hendelser, som i Helgådalen ved Hærfossens gjennombrudd
Verdalsboka - 49

----
772 RasB
----
høsten 1893, kan graveintensiteten bli voldsom. Flommer skaper i det hele
tatt større erosjonskraft, og kan gi økt påkjenning på skråninger langs elver
og bekker.
For det andre er det alltid vann til stede i jorda. Under et visst nivå som
vi kaller grunnvannstanden, er alle hulrom eller porer mellom jordpartiklene
tilnærmet helt fyllt med vann. Men grunnvannstanden er ikke et konstant ni
vå. Etter tørkeperioder kan det være langt ned til grunnvannet, - f.eks. slik
at brønner tørker ut og årsveksten står i stampe fordi planterøttene ikke får
tak i vann. Mens etter en typisk trøndersommer med langvarig kraftig regn,
kan jorda være vannmettet helt til topps eller vel så det. Dette har virkning
videre nedover i jorda til stor dybde: Når grunnvannstanden stiger, øker og
så vanntrykket i hulrommene videre nedover, det vi kaller poretrykket. Men
at poretrykket i jorda øker, fører til at det effektive kontakttrykket mellom
de enkelte jordpartiklene - effektiv spenningene - blir redusert. Altså avtar
skjærstyrken, og jorda får redusert motstandsevne mot glidninger.
Figur 24. Snitt gjennom skråning med en typisk sirkelformet potensiell
bruddflate.
I et tenkt snitt gjennom en skråning kan vi altså få en kombinert effekt,
som inntreffer samtidig og som virker i samme uheldige retning: Kraftig regn
eller sterk snøsmelting kan få grunnvannstanden til å stige fra «LAV» til «HØY»
(Figur 24). Vannmettet jord er tyngre enn tørr jord, - altså øker vekten av
jorda ved toppen av skråningen (økte drivende krefter). Ved foten av skrå
ningen kan det oppstå erosjon, - særlig hvis det går en bekk eller en elv der,
men også ellers hvor grunnvannspeilet pipler ut av bakken. Viktigst er kan
skje likevel det som skjer inne i jorda: Langs potensielle bruddflater i skrå
ningen får vi økte poretrykk, og dermed redusert skjærstyrke. Begge deler
betyr reduserte stabiliserende krefter.


----
773
----


----
774 RasB
----
Når de drivende kreftene blir større enn de stabiliserende, raser skrånin
gen ut.
Ras kan altså starte av helt naturlige årsaker, og har gjort det i tusener av
år. Men i våre dager er det oftest vi mennesker som forstyrrer den naturlige
likevekten og lager forutsetninger for ras. Dette gjør vi ved enten å øke de
drivende kreftene eller ved å redusere de stabiliserende, - i prinsippet altså
helt likt med naturlige rasårsaker. Økt belastning ut mot toppen av en skrå
ning, mest typisk oppfylling (for veg, hus eller lignende) øker påkjenningen.
Graving ved foten av bakken (grøfter, vegskjæringer, planering, graving for
kjeller) svekker motholdet. Økt tilførsel av vann ut mot en skråning (drens
utløp, terrengplanering) kan være risikabelt på flere mater.
Ras forårsaket av menneskelige inngrep, behøver ikke å gå med en gang
vi har begått det uheldige tiltaket. Kanskje kan skråningen fortsatt stå tilsy
nelatende godt i mange år. Men hvis det så kommer en periode med mye
nedbør og ugunstige forhold, verre enn skråningen har opplevd etter at vi
forandret den, så kan marginene være oppbrukt. I deler av Trøndelag var
vinteren 1988 -89 en slik «ildprøve», som mange menneskelagde eller men
neskepåvirkede skråninger ikke besto.
Teleforhold, frost og opptining, kan av og til medføre mindre utglidninger.
Rystelser, fra sprengning eller trafikk, er mer uvanlig rasårsak hos oss, og
bare hvis et område har liten sikkerhet fra før. Men under andre himmel
strøk kan jordskjelv utløse store skredkatastrofer.

----
775 RasB
----
HVORDAN UTVIKLER RÅSENE SEG?
Hva som skjer i det øyeblikk et ras løsner, og like etterpå, avhenger mest
av jordarten på stedet. Konsekvensen av raset er også mest jordartsavhengig,
seiv om andre forhold spiller en rolle. Rasutviklingen og konsekvensen av
raset vil variere fra en harmløs affære til det store, tragiske drama, slik de
følgende eksempler belyser:
Hvis et kupert terreng består av fast leire, og et ras løsner, f.eks. ien av
de høy este skråningene, vil det ofte på forhand oppstå sprekker som gradvis
åpner seg. Hvis slik sprekkedannelse oppdages i tide, hender det at man so
gar kan stoppe rasutviklingen ved egnede mottiltak, slik som ved massefor
flytning (avlastning eller motvekt). Hvis ikke raset blir stoppet ved mottiltak,
vil det gradvis utvikles videre, men det vil stoppe opp av seg seiv etter en
stund når rasmassene har sunket ned til et lavere nivå. Konsekvensene av
et slikt ras kan bli beskjedne, fordi den langsomme utvikling gjør at menne
sker i nærheten sjelden er i fare. Dessuten kan skråningen gjenoppbygges
greit og uten fare ved bistand fra erfarne geoteknikere. Vi har mange ek
sempler på at veibaner i slikt fast leirterreng først får en langsgående sprekk,
og den halvparten av banen som ligger ut mot en skråning synker sakte ned,
og faller til ro igjen etter en moderat forskyvning, f.eks. på få meter. Ved
motfylling i foten av skråningen kan veibanen raskt bygges opp igjen.
Grunnen til at ras i slike faste leirer kan være såpass ufarlige og lett repa-
rerbare, er at under selve rasutviklingen mister leiren lite av sin opprinnelige
styrke. Dessuten gjenvinnes den tapte del av styrken raskt etter at reparasjo
nen har ført til massebalanse igjen. Et eksempel på dette er et parti av vei
fyllingen for E 6 i Kroppanområdet, like sør for Trondheim, som gled langsomt
ut i august 1972. Men raset stoppet opp, og veibanen ble gjenoppbygd ved
ny massebalanse. Det medførte selvsagt meromkostninger, men ingen men
nesker eller kostbart utstyr gikk tapt.
I motsetning til slike håndterbare ras, har man de store dramatiske kvikk
leirerasene, og dessuten de enorme undersjøiske løsmasserasene, de såkalte
flyteskredene. De arter seg på en helt annen måte. Det mest karakteristiske
ved slike gigantiske ras er at massene blir helt flytende (kvikke) når struktu
ren brytes ned under selve rasforløpet. Oftest ligger massene meget nær brudd
stadiet før raset starter, dvs at de har ingen styrkereserve ut over det å holde
massene akkurat i likevekt. Dette innebærer at det skal lite til av ekstra hen
delser før et ras starter opp i slike masser. Det gis derfor ingen forvarsler,

----
776
----


----
777 RasB
----
f. eks. langsom sprekkedannelse. Dessuten er det vanskelig eller umulig på
forhand å peke ut akkurat det sted hvor raset vil starte. Skredene vil derfor
komme overraskende på eventuelle innbyggere iog omkring rasstedet.
Når rasutviklingen i slike følsomme masser først er kommet ordentlig i gang,
står det ikke i menneskelig makt å stoppe raset. Den videre utviklingen, etter
kanskje en noe nølende start, er nesten alltid meget rask og fører til at de
bakenforliggende masser bryter sammen og blir tyntflytende. Rasmassene ren
ner som en væske utover omgivelsene og dekker over terrenget seiv om dette
er helt flatt. Hvis kvikkleirelommer oppe i slake skråninger løsner, så kan
den flytende leira få meget stor hastighet, f. eks. 30 km/time som i Rissara
set i 1978, eller kanskje oppimot 60 -70 km/time som det antagelig var i
Verdalen i 1893. Hastigheten blir større jo større kvikkleirepartiene er, og
jo høyere oppe de ligger over det terrenget som blir dekket av de flytende
massene.
Typisk for kvikkleireskred under utvikling er at hele flak eller stykker av
jord plutselig styrter ned, omrøres og sklir ut. Men i bakkant der raset stop
per opp vil en finne jordstykker hvor bevegelsene bare så vidt har kommet
i gang langs en bruddflate (Figur 25), og markoverflata bare har sunket litt ned.
Øyenvitneskildringer fra Verdalsraset forteller mest om de grufulle og dra
matiske hendelsene, men de sier også mye om rasets forløp og om massenes
konsistens. Det er tydelig at raset gikk i flere etapper, men med tre hovedav
delinger, og at det hele skjedde i løpet av ca. en halv time. Kanaldirektør
Sætren skriver i 1893, basert på «muligst pålidelig underretning»: Det kan
bemerkes at en iagttaget opgrumsing af elven allerede den 18de mai om ef
termiddagen hidrørte fra et mindre skred ved Reppe, som ligger ca. 3km
ovenfor det store. (Figur 16.) Han imøtegår dermed andre som har spekulert
i at denne oppgrumsingen kunne skyldes en begynnende rasutvikling i Follo
bekken sentralt i Verdalsraset.
Videre skriver Sætren: Omtrent Kl. 12 1/2 om natten til den 19de rasede
først en del af Haga mark ud. Som en vceldig strøm blød lere gik dette ras
over elven og opover mot Melby. Også Helland (1909) skriver: Denne første
del af skredet tog retning på skrå opover dalen. Dette kan tyde på at det var
de bratte elvemelene like øst for Follobekkens munning som først ga etter,
og at raset deretter utviklet seg hurtig oppover langs Follobekkens dal. Ved
Follobekkens munning gikk elva før raset i en stor sving inn mot nordre bredd
et stykke utenfor den nåværende rasporten (Figur 14), og den må ha hatt stor
eroderende kraft i sin yttersving mot leirmelene. Forholdene kan ha vært om
trent som vi ser på figur 16. Det er lett å tenke seg at det første raset gikk
på skrå oppover dalen dersom det startet i elvemelene. Derimot er det van
skelig å tenke seg at det skulle ta en slik retning hvis det startet inne i sideda
len langs Follobekken. Da skulle en vente at rasmassene ble styrt mere av

----
778 RasB
----
Follodalens retning tversover eller på skrå nedover hoveddalen. Det finnes
imidlertid ingen øyenvitneskildringer av selve starten på raset.
Sætren skriver videre om den andre hovedavdelingen: Lidt efter kom et
større ras. Af dette stod en tykk støvsky eller sandsky. Det var ledsaget af
en forfærdelig dundren - som hele kanonsalver - og brag af sammenstyrten
de huse, hvilket i forening med de mange menneskers nødskrig og dyrenes
angstbrøl beskrives som ganske rædselsfuldt.
Helland skriver om den tredje hovedavdelingen: Det var den største og vold
somste. Det var Gjermstadgrænden, eller den østligste del som gik. Denne
del tog retning på skråa nedover dalen og gjorde den største skade paa gaar
dene i dalbunnen. Bulderet var forskrækkeligt, og støvsky en og lersprøiten
stod høit. —Lermassen flød som smeltet bly. —lignede dalbunden nærmest
et pludseligt stivnet oprørt hav, hist og her med hustage eller ruiner afgaar
dene. —Flere beboere af Follo blev reddetfra hustage helt nede ved Rosvold
efter at have seilet paa disse omkring 6 km.
Brøgger og Munster (1893) skriver: At selve udglidningen gjennom skre
dets tronge udløbsaabning er skeet temmelig kontinuerlig, mens derimod ind
synkningen afde efter hvert løsnedeflag er skeet i flere sæt, bestyrkes afalle
iagttagelser. At de indsunkne blaalerflag med paaliggende sand og torv til
dels har bevæget sig som mere sammenhengende stykker, framgår af en hel
rekke iagttagelser.
Olai Hartmann (1893) skriver om den bløte leira: Det var et vanskeligt red
ningsarbeide da ler en var svært blød og suppeaktig og bordene, som de sto
paa, sank nedi efterhvert. - Og omjordflak og hus som seilte avgarde: Det
gik med lynende fart forbi de høie, sorte lervægge, indtil farten blev lang
sommere nede i dalbunnen. Endnu holdt det torvstykke, hvorpaa vi befandt
os, sammen, men straks efter delte det sig i to dele saaledes at far, min ene
bror og barnet blev paa det ene og mor, min andre bror ogjeg blev paa det
andet. Vi skiltes paa den maade et stykke fra hverandre, dog ikke meget langt.
En kort stund efter kom vi i en stærkere fart igjen, og jeg saa, at det andet
torvstykke sønderreves. Far og min bror Annæus faldt paa knæ og raabte til
Gud om hjælp i sin nød, men strax sank de ned i leren, der lukkede sig over
dem.

----
779 RasB
----
SITUASJONEN ETTER RAS
Det typiske for kvikkleireras er at de ofte etterlater en rund, pæreformet
rasgrop: Den flytende kvikkleira har strømmet ut av en ganske trang «skred
port» (oftest der raset startet), mens rasgropa kan danne et stort basseng inn
enfor porten. Inne i rasgropa kan det i tiden like etter raset være et særpreget
mønster av spisse rygger eller pyramideformer, begrenset av skråstilte brudd
flater. Et typisk eksempel på pæreformet rasgrop med trang skredport er et
ras i Ullensaker Ulle julaften i 1953 (Figur 26). Men også Verdalsraset er
et utmerket eksempel i stor målestokk, både når det gjelder formen og de
gjenstående ryggene (figur 27). Langsetter den største ryggen, som ble stå
ende igjen urørt midt inne i rasgropa, går til og med det gamle bekkeleiet
etter Follobekken.
I fast leire eller andre faste masser blir rasgropene vanligvis mye mindre
og mer åpne, ofte med en oval forsenkning. I ettertid kan det være vanskelig
å avgjøre om slike terrengformer skyldes ras eller andre forhold.
Figur 26. Kvikkleireras et ved Ullensaker 23.12.1953


----
780 RasB
----
Figur 27. Skisse av Verdalsraset, sett mot nord. Etter Reusch 1901.
Figur 28. Fra Haugan - Bjørstadfallet ovenfor Hærfossen. Personen står på
flak av tørr, fast leire som trolig har ligget nær overflaten (tørrskorpe). Bak
erst sees den bratte rasveggen. I forgrunnen er det glidefurer på bløtere leire.
Foto fra Reusch 1901, sannsynligvis tatt i 1894.

 

----
781 RasB
----
v. ao 2
e g a ap
Si 1
~<3 E~ -~
k. 53 -Si 55
e S -


----
782 RasB
----
Mange kvikkleireras stopper uten at all kvikkleira raser ut. Det er derfor
ikke uvanlig at det fortsatt finnes kvikkleire bak gamle raskanter eller i gjen
stående rygger mellom rasgroper.
Kvikkleiremasser som har vært flytende og har falt til ro igjen, vil imidler
tid bli faste og stabile masser når overskuddsvannet er borte. Områder med
gamle rasmasser kan derfor være sikker og god byggegrunn hvis de ikke trues
av nye ras fra gjenværende, høyereliggende kvikkleirelommer i nærheten.
Rasmasser har ofte en småkupert, svakt hauget overflate som skyldes at tørr
skorpeleire eller sandlag fra markoverflaten ikke kan omrøres og flyte ut
over i samme grad som den litt dypereliggende kvikkleira (Figur 28).
Rasområder kan omskapes til fullverdig dyrkajord igjen. Etter Rissa-raset
i 1978 tok det bare et par år før hele området var gjenvunnet. I Verdalen
gikk det lengre tid før man kom i gang, og det tok mange ti-år før hele ra
sområdet var oppdyrket igjen. Men også her kunne man trolig ha begynt al
lerede etter et år. Helland (1894) skriver: Særlig er der vidder omkring
Rosvold, Lennæs og opover mod Sundby, hvor der er meget græsbundet land.
Her er nu afgrøftet afkanalvæsenet, og det vil ikke være vanskeligt at dyrke.
Der vil her blive utmærketjord, og den, som så landet ifjor, halvt oversvøm
met afvand, med høye lerpyramider stikkende op i en søle, der fløt sammen
efter hvert spadestik, må blive overrasket over den forandring, som er fore
gået på et år.

----
783 RasB
----
SIKRINGSTILTAK
Når en ser hvilke katastrofale følger ras i leire kan få med tap av mennes
keliv og store materielle skader, er det rimelig at folk spør seg om tiltak kan
settes i verk for å redusere faren for at nye skredkatastrofer kan inntreffe
i framtida.
Et viktig tiltak er å kartlegge områder hvor kvikkleire finnes. Etter Rissa
raset i 1978 ble det på bakgrunn av vedtak i Stortinget iverksatt systematisk
kartlegging og grunnundersøkelser for å registrere kvikkleire og mulige skred
farlige områder i landet. Dette arbeidet er utført av NGU og NGI i regi av
Statens Naturskadefond, foreløpig på Østlandet og i Trøndelag. Slike kart
(faresonekart kvikkleire) kan være et viktig forhåndsredskap for arealplan
legging og for såvel prosjektering som gjennomføring av større bygge- og
anleggsarbeider, eller store jordbruksplaneringer. På områder som etter slik
kartlegging blir karakterisert som faresoner, er det viktig at alle inngrep i
terrenget blir kontrollert av geotekniker, eventuelt også fulgt opp med nye
detaljerte grunnundersøkelser, før anleggsstart.
Slike faresonekart kan også lette mulighetene til å peke ut områder hvor
kvikkleire finnes og hvor høydeforskjellene i terrenget samtidig er store nok
til at ras kan inntreffe. Angivelse av elver og bekkefar som kan føre til ero
sjon er også nyttig informasjon. Slike kart er å betrakte som oversiktskart,
og bør ikke brukes alene som prosjekteringsgrunnlag, - ei heller til å verdi
forringe «utsatte» eiendommer. Kartene er ikke detaljerte nok til slike for
mål.
Folk som bor eller ferdes i leirterreng kan bidra til økt sikkerhet ved å varsle
fra når faresignaler blir registrert. Slike signaler kan være bekker som gra
ver, sprekkedannelser og mindre utglidninger i bratte skråninger, eller
menneskelige inngrep som ukontrollert graving eller fylling. Den rette in
stans for varsling vil normalt være teknisk etat i kommunen.
Kvikkleireras utvikles bare dersom det først går et lite initialras, f.eks. ved
at en skråningsfot blir undergravet ved erosjon av rennende vann, eller ved
overbelastning på toppen av en skråning, eller ved utgravninger på uheldige
steder i terrenget eller pga unormale nedbørsforhold. Botemidlet for å unngå
større kvikkleireras er derfor å forhindre initialraset, f.eks. ved tiltak som
erosjonsbeskyttelse, bedret massebalanse vil ha motfylling ved foten, avlast
ning av skråningstoppen, eller ved en generell utslaking av hele skråningen.
Ved erosjonsbeskyttelse er det viktig at bekker som graver i leirterreng blir

----
784 RasB
----
sikret ved steinsetting eller gjenlegging i rør og overfylling, før bekkeero
sjonen fører til rasutvikling. Drensrør som føres inn i, eller gjennom lagdelt
kvikkleire, kan være et mulig tiltak mot virkningen av ekstrem nedbør eller
ugunstige grunnvannsstrømmer.

----
785 RasB
----
KILDER - LITTERATUR
Denne listen er to-delt. Den første delen - kalt LITTERATUR- OG KART
HENVISNINGER dekker særlig hovedkapitlet 111 GEOLOGI — GEO
TEKNIKK. Den andre delen dekker kilder og litteratur som er benyttet ellers
i denne fremstillingen. Men en del av litteraturen som er nevnt i den første
delen, er imidlertid benyttet ellers også.
LITTERATUR- OG KARTHENVISNINGER
Andersen, B.G. og Karlsen, M. 1986: Glasialkronologi - isfrontens tilbake
trekning. Nasjonalatlas for Norge. Hovedtema 2: Landformer, Berggrunn
og Løsmasser. Kartblad 2.3.4.
Bjørlykke, K. O. 1893: Skredet i Værdalen. (Med et fargetrykt kart i
M 1:25000.) Det norske geografiske selskaps Årbog, IV.
Brøgger, W.C. og Miinster, T. 1893: Indberetning om skredet i Værdalen.
Naturen.
Eide, O. og Aas, G. 1971: Grunnundersøkelser og stabilitetsvurdering i
anledning foreliggende forbygningsplaner i Helgådalen, Verdal, Nord-Trøn
delag. Norges Geotekniske Institutt. Oppdragsrapport nr. 64021-3.
Friis, J.P. 1898: Terrænundersøgelser og Jordboringer i Stordalen, Værdalen
og Guldalen samt Trondhjem i 1894, 95 og 96. Norges geologiske under
søkelse nr. 27.
Hafsten, U. 1987: Vegetasjon, klima og landskapsutvikling i Trøndelag etter
siste istid. Norsk Geografisk Tidsskrift. Vol. 41.
Helland, A. 1894: Hærfossen i Værdalselven samt udvaskninger og lerfald
i Vuku. Norsk teknisk Tidsskrift. Hefte 4.
Helland, A. 1909: Norges land og folk, bind XVII, første del. Aschehoug
forlag.
Hillestad, G. 1963: Seismiske undersøkelser, Verdalsøra og Leksdalsvatnet,
Verdal. Norges geologiske undersøkelse. Rapport nr. 396.
Holmsen, G. 1946: Lerfall og ras i årene 1933 - 1939. Norges geologiske
undersøkelse nr. 166,
Hugdahl, H. 1980: Helgådalen, kvartærgeologisk prøvekart CWX 135136-20,
M 1:20000. Norges geologiske undersøkelse.
Janbu, N. 1965: Verdalsraset i 1893, -hva skjedde egentlig? (Radioforedrag
16.11.1964.) Meddelelser fra Det Norske Myrselskap nr. 1, 63. årgang.

----
786 RasB
----
Janbu, N. 1970: Grunnlag i geoteknikk. Tapir forlag, Trondheim.
Løken, T. 1983: Kvikkleire og skredfare, - hvor og hvorfor? Forskningsnytt.
Årgang 28, nr. 3.
Reite, A. J., Selnes, H. og Sveian, H. 1982: A proposed deglaciation chrono
logy for the Trondheimsfjord area, Central Norway. Norges geologiske
undersøkelse nr. 373.
Reusch, H. 1901: Nogle optegnelser fra Værdalen. Norges geologiske under
søkelse nr. 32.
Rosenquist, I. Th. 1953: Investigations into the clay - electrolyte - water
system. Norges Geotekniske Institutt. Publikasjon nr. 9.
Sveian, H. 1981: Stiklestad, kvartærgeologisk kart CUV 135136-20,
M 1:20000. Norges geologiske under søkelse.
Sveian, H. 1981: Tromsdalen, kvartærgeologisk kart CUV 133134-20,
M 1:20000. Norges geologiske under søkelse.
Sveian, H. 1989: Stiklestad, kvartærgeologisk kart 1722 IV - M 1:50000.
Beskrivelse. (Med fargetrykt kart). Norges geologiske under søkelse.
Skrifter nr. 89.
Sveian, H. og Bjerkli, K. 1984: Verdalsøra, kvartærgeologisk kart CST
135136-20, M 1:20000. Norges geologiske undersøkelse.
Sveian, H. og Olsen, L. 1984: En strandforskyvningskurve for Verdalsøra,
Nord-Trøndelag. Norsk Geologisk Tidsskrift 64.
Sveian, H., Hugdahl, H. og Bargel, T. 1993: Vuku 1722 I, kvartærgeologisk
kart - M 1:50000, med beskrivelse. Norges geologiske undersøkelse.
Sætren, G. 1893: Kart over skredet i Værdalen, med beskrivelse. Teknisk
Ugeblad.

----
787 RasB
----
KILDER
Trykte kilder, litteratur. (Se også foran.)
Arentz: Skredet i Værdalen og midler mot jordskred. Morgenbladet.
25.6.1893. Artikkel med hans personlige oppfatninger av hvordan et leir
skred oppstår, og hvordan det kan forebygges. Interessant i den grad at dette
representerer datidens syn på slike geologiske og geotekniske forhold.
Avisartikler. I mange aviser, men først og fremst aviser fra Trøndelag, har
det stått artikler om raset. Dette har vært dels rene deskriptive fremstillin
ger, og dels intervjuer med personer som opplevde raset. Artiklene har ofte
vært knyttet til minnet om ulykken ved runde tall, som for eksempel 25 år,
40 år, 50 år, 75 år etter ulykken og så videre, og noen artikler vært knyttet
til fødselsdager for overlevende. I den grad artiklene er blitt benyttet som
kilde, er det markert med fotnoter.
Bjørlykke, K. O.: Skredet i Værdalen. D. N. geogr. selsk. årbog 1893,
Kristiania 1893.
Brøgger, W. C.: Av innberetning til arbeidsdepartementet ang Verdals
skredet dat. 26. juni 1893. Står i Stortingsproposisjon no. 70/1893. Innbe
retningen som var skrevet sammen med guardein Th. Munster, sto også gjengitt
i tidsskriftet Naturen.
Dagsposten: Ulykken i Værdalen, Særaftryk. Utgitt i Trondheim i 1893.
Som navnet sier, er dette et særtrykk av artikler som sto i Dagsposten angå
ende raset. Spesielt interessante er brevene fra Jørgen Aall-Hansen.
Friis, J. P.: Terrænundersøgelser og Jordboringer i Stordalen, Værdalen
og Guldalen samt i Trondhjem i 1894, 95 og 96. Norges Geologiske Under
søgelse. No. 27. Utgitt i Kristiania 1898. Inneholder mye bra stoff om
undersøkelser som ble gjort i årene etter raset. Behandler også Hærfossens
gjennombrudd.
Hartmann, Olai: Beskrivelse over Ulykken i Værdalen. Utgitt i 1893. Hart
mann var redaktør av Indtrønderen som kom ut på Steinkjer. Seiv om skrif
tet inneholder en del feil, har det vært av stor betydning for arbeidet.
Hegdahl, O.: Utraset i Verdalen 1893. Et 40-aars minde. Trønderlagets
Aarbok. Jubilæumsutgave. 1933 Year Book for The National Trønderlag of
America. Stykket er også gjengitt i Nord-Trøndelag Historielags årbok.
Helland, Amund: Hærfossen i Verdalselven samt udvaskninger og lerfald
i Vuku. Norsk teknisk tidsskrift 1894 hefte 4.
Helland, Amund: Topografisk-statistisk beskrivelse over Nordre Trondhjems
amt; Kristiania 1909.
Verdalsboka 50

----
788 RasB
----
Høstmælingen, Harald: Erosjonsfare ovenfor Hærfossen. Det store eksa
mensarbeide i Geoteknikk og Fundamenteringslære hosten 1961. Maskin
skrevet.
Mathiesen, Henry: Ulykken i Verdalen. Folkebladet 1893. En populærfrem
stilling om raset. Skrevet samme sommer. Inneholder en del tegninger av
Jacob Fabritius.
Nordre Trondhjems Amtthings Forhandlinger. Diverse årganger fra 1893
med opplysninger om hva som ble gjort på amtsplanet både med Verdalsra
set og Hærfossens gjennombrudd.
Reusch, H.: Nogle optegnelser fra Værdalen. Norges geologiske under
søkelse nr. 32, 1901. I denne står en rekke skisser og tegninger som er be
nyttet.
Stortingsforhandlinger. Referater fra Stortingsforhandlingene fra 19. mai
1893 og utover. Inneholder egentlig ikke spesielt viktige ting for denne
historien, bortsett fra en del bakgrunnsstoff. Men en del innstillinger fra for
skjellige komitéer er av stor interesse:
Stortingsproposisjon No. 70/1893. Den første av en serie stortingspropo
sisjoner angående Verdalsraset. Denne inneholder beskrivelse av raset og rap
porter fra diverse myndigheter. Flere bilag samt kart over det ødelagte
området. Til proposisjonen hører Indst. S. No. 215 som er en innstilling fra
Veikomitéen om bevilgninger til forskjellige arbeider og lignende i forbindelse
med raset, og Dokument Nr. 144 (1893) fra Budsjettkomitéen som innehol
der innstillingen fra Statens Verdalskomité. Til dette dokumentet hører Indst.
S. No. 260.
Stortingsproposisjon No. 51/1894. Denne propososjonen omhandler bevilg
ningene til reguleringen av Verdalselven med sideelver. Hit hører også Indst.
S. No. 147 fra Veikomitéen.
Stortingsproposisjon No. 74/1894. Denne propososjonen omhandler Ver
dalsraset bare indirekte. Den gjelder flytting av Verdals Prestegard fra Aug
len til Stiklestad vestre. Det med hører også et tillegg kalt Tillæg til Indst.
S. I. A. (1894).
Stortingsproposisjon No. 87/1894. Denne omhandlet bevilgninger til full
førelse av veianlegg mellom Stiklestad og Faren. Også her hørte det med et
tillegg.
Stortingsproposisjon No. 89/1984. Dette gjelder ytterligere bevilgninger
til regulering av Verdaslelven. Til denne hørere Indst. No. 213 fra Vei
komitéen.
Stortingsproposisjon No. 20/1895. Denne proposisjonen omhandlet bru
ken av pengene som var blitt bevilget, eller kommet inn som gåver til de ska
delidte etter ulykken. Som bilag til proposisjonen følger en oversikt over alle
omkomne, samt en oversikt over tap av fast eiendom og et sammendrag av

----
789 RasB
----
befolkningsforhold og husdyr. En meget viktig kilde. Den inneholder allike
vel en del feil. Her står også statuttene for Verdalsfondet og en foreløbig sta
tus over pengeforbruket. Til denne hører Indst. S. No. 101.
Stortingsproposisjon No. 113/1895. Dette gjaldt Statsgodsfondets pante
fordringer i gården Nord-Lyng. Indst. S. No. 215 hører med.
Stortingsproposisjon nr. 84/1900-1901. Omhandler disposisjonen av den
jorden Staten hadde til rådighet etter ulykken. Bilag 1 som er utkast til detalj
plan for utdeling av jorden, ble brukt som grunnlag for tilbakeføring av jor
den til de ødelagte gårdene. En meget viktig kilde. Til denne proposisjonen
hører Indst. S. nr. 175.
Stortingsproposisjon nr. 66/1904-1905. Omhandler ettergivelsen av lån
ene gitt til Verdal kommune og lensmannen i Verdal, samt en del om bruken
av de inkomne midlene. Til denne hører også Dokument nr. 62 (1904-1905)
som er en redegjørelse fra landbrukskomitéen om hvordan Værdalsmidlerne
var blitt disponert, samt Indst. S. nr. 136. Innstillingen inneholder regnskaps
status pr. 31. desember 1903. Et tillegg angående feil for et par garder hører
også med.
Stortingsproposisjon nr. 97/1906-1907. Gjelder erstatninger til eierne av
Haugan etter Hauganraset som følge av Hærfossens gjennombrudd. Land
brukskomitéens innstilling vedrørende denne sak kalles Inds. S. nr. 149.
Slapgard, Bjarne: Den store Verdalsulukka 1893. Syn og Segn 1934. Inne
holder mange opplysninger. Ellers har Slapgard skrevet en rekke artikler og
fortellinger om raset. Nevnes bør romanen Liv av leir og fortellingene i
Bestefar fortel.
Sætren, Gunnar: Kart over skredet i Værdalen. Teknisk Ugeblad 1893. I
følge ledsagende opplysninger er dette et kart over raset med tilleggstekst.
Dette er litt misvisende. For dette er en grundig beskrivelse av raset slik ka
naldirektør Sætren seiv opplevde det da han var i Verdal og ledet redningsar
beidene etter ulykken. Teksten står også gjengitt i Stortingsproposisjon no.
70/1893. En av de beste kildene.
Tesaker, Einar: Det store eksamensarbeidet i geoteknikk sommeren 1958.
Verdalsskredet i 1893. Maskinskrevet
Verdalsraset og Hærfossens gjennombrudd. Verdal Turistforening. Stein
kjer 1949. Kortfattet fremstilling. Inneholder dessverre en del feil, men gir
allikevel en del opplysninger.
Andre skriftlige kilder: Se kart- og litteraturliste til Janbu, Nestvold, Røe
og Sveian: geologi - geoteknikk.
Utrykte kilder
Håndskrevne nedtegnelser fra personer som seiv opplevde raset, finnes det
dessverre ikke mange av. De som er funnet, er blitt benyttet slik nedskriv

----
790 RasB
----
eren seiv skrev det. Videre finnes det noen få såkalte særoppgåver, det vil
si skriftlige fremstillinger om raset utført av skoleelver. Ofte inneholder slike
intervjuer med besteforeldre, tanter, onkler, naboer eller andre som opplev
de raset. Noen av disse inneholder detaljerte beskrivelser av hvordan ved
kommende opplevde raset. Der det har vært mulig, er disse tatt med.
I 1970 utførte Levanger Lærerhøyskole en utgraving av Hegstadstuggu.
I forbindelse med dette arbeidet ble det laget en rapport. Rapporten innehol
der flere interessante opplysninger.
Statsarkivet i Trondheim
a) Folketellinger 1865, 1875, 1891, 1900. Folketellingene fra 1865, 1875
og 1900 finnes i databehandlet materiale. Folketellingen fra 1891 er utskre
vet for hand av Jostein Molde.
b) Kirkebøker
c) Verdalskomitéens arkiv. Den uten tvil viktigste kildesamlingen er Ver
dalskomitéens arkiv som befinner seg i Statsarkivet i Trondheim. Alle pa
pirer som komiteen etterlot seg, er samlet et par arkivbokser. Dessverre er
de ikke ordnet systematisk, heller ikke kronologisk, slik at det var et for
holdsvis stort arbeid å organisere stoffet. Alt sammen i boksene er kopiert,
og kopiene befinner seg nå på Verdal lokalhistoriske arkiv.
Av alt dette materialet er det mye som burde ha blitt kommentert, men plas
sen gjør det ikke mulig. Dog skal en kilde nevnes. Det er utdrag fra grunn
lagsmaterialet for folketellingen 1891. Selve folketellingen finnes, men
bakgrunnsmaterialet skal visstnok ha gått tapt under en av brannene i Levan
ger. Men denne brannen fant sted etter Verdalsraset, slik at da Verdalskomi
téen ønsket bakgrunnsmateriale for de berørte gårdene, fikk den utskrifter
for dem. Utskriftene finnes altså for de gårdene som ble ødelagt i raset. Ellers
er dette bakgrunnsmaterialet borte.
Riksarkivet i Oslo
a) En del papirer vedrørende Verdalsraset finnes også i Riksarkivet i Oslo.
Dette gjelder blant annet en del av papirene etter Verdalskomitéen av 1900.
Disse er dels kopiert, og dels mikrofilmfotografert. Både kopiene og mikro
filmene befinner seg på Verdal lokalhistoriske arkiv.
b) Dessuten finnes de militære rapportene angående raset seg på Riksar
kivet. Disse rapportene er de beste kildene hva angår redningsarbeidene som
foregikk den første uken. Alle disse er kopiert, og kopiene befinner seg på
Lokalhistorisk arkiv.
Muntlige kilder
Det er benyttet en lang rekke muntlige kilder til dette arbeidet. Så vidt det
har vært mulig, er kildens navn angitt ved en fotnote der den er benyttet.
Men dessverre har de muntlige kildene en meget stor svakhet i seg. De aller

----
791 RasB
----
fleste er annenhånds kilder. De førstehands kildene er borte. Egentlig er vi
alt for sent ute med å samle inn stoff om Verdalsraset. I den hektiske toårs
perioden arbeidet med denne fremstillingen har vart, har undertegnede fått
anledning til å intervjue bare to personer som seiv har opplevd Verdalsraset.
Det var Borghild Bjartnes og Karla Sende. Begge disse er nå borte.
Det kan i den sammenheng kommenteres at da undertegnede overtok som
formann i Bygdeboknemnda, ble det klart gitt uttrykk for at stoffet om Ver
dalsraset fantes. Det var innsamlet fra før. Det var ikke nødvendig med noe
stort arbeid for å tilrettelegge dette. Og med disse forsikringer slo jeg meg
til ro. Og for hver gang Verdalsraset ble brakt på bane, var ordene de sam
me: Dette stoffet finnes.
Men for fem år siden måtte forberedelsene til markeringen av 100-årsminnet
ta til. Da måtte alt fremskaffes. Og hva fantes? Så godt som ingen ting.
Mesteparten av stoffet var muntlige overleveringer, som dessverre ikke var
skrevet ned. Og både informantene og mange av de informerte hadde nå gått
vekk. Derfor var det bare å begynne nesten på bar bakke.
Noe fantes imidlertid. Andre og tredje generasjon, samt andre slektninger
og naboer hadde hørt noe av hva de overlevende hadde opplevd. Og mange
av dem som hadde noe å fortelle, er blitt oppsøkt.
Det har ikke manglet på velvilje og hejlpsomhet. Både med hensyn til å
finne frem opplysninger og fremskaffe bilder har den positive responsen vært
stor. Enkelte steder har det lyktes å få fatt på egenhendige nedtegnelser fra
noen som opplevde raset. De må betraktes som førstehands opplysninger.
Andre steder er det intervju gjort av skoleelever med besteforeldre eller an
dre som opplevde tragedien. Også disse må betraktes som pålitelige kilder.
De aller fleste av de personlige opplevelsene er fremkommet fra slike kilder.
Det er imidlertid klart at når det er tale om andre og tredjehånds kilder,
er kildepåliteligheten ikke lenger den samme. Uten at jeg vil påstå at kildene
er fullkomment kildekritisk behandlet, vil jeg antyde at at det er gjort forsøk
på å ta hensyn til slike forhold. Det er ikke til å unngå at sprikende beskrivel
ser har forekommet, Der hvor det har vært mulig å finne ut hva som er det
rette, er den fremstillingen tatt med. Men der hvor dette ikke har vært mulig,
har jeg vært nødsaget til kanskje å fremføre flere forskjellige fremstillinger.
Ganske sikkert finnes det flere som har noe å berette, og dersom disse ord
leses av noen som har noe å meddele, vil jeg gjerne vite hva det er. Det er
fremdeles mulig å plassere nytt stoff i det tredje bindet av rashistorien.
Verdal i mai 1993, Øystein Walberg

----
792
----


----
793
----


----
796
----

Overholmen og Overmoen tegnet i oktober 1882 av I. Green. Målestokken er 1 : 4000.


----
797 RasB
----
Kartet tilhører Værdalsbruket AS.


----
798
----


----
799 RasB
----
f


----
800
----


----
801
----


----
802
----


----
803 RasB
----
"I

----
804
----


----
805
----


----
806 RasB
----
.

----
812 RasB
----
Panorama over Verdalsraset sommeren 1893. Fotografen har stått ved Bjørken. Trolig
var det ikke hans hensikt å lage et panorama, for hildene passer ikke helt sammen.
Dessuten mangler ett bilde (nr. 2 fra høyre). Det er delvis erstattet av et annet bilde
tattfra samme sted. Til tross for disse manglene gir bildet et inntrykk av hvordan det
så ut sett fra sydsiden. Ukjent fotograf.


----
813 RasB
----
Panorama over Helgådalen mot syd. Bildet er trolig tatt sommeren 1894.
Ukjent fotograf.


----
814 RasB
----
PLI
Efter VasdragskorUorel
Den private Opmaaling, Lffh. Kr.a.

 

----
811 RasB
----
N A1993 MO

----
809
----


----
808 RasB
----




 
 Ras i Verdal bind A m/bilder            Verdalsboka


VERDAL

 

Tekstboks:


 

VERDALSBOKA

 

 

EN BYGDEBOK OM VERDAL VED

ØYSTEIN WALBERG

 

 

RAS I VERDAL BIND A

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

UTGITT AV VERDAL KOMMUNE V/BYGDEBOKNEMNDA VERDAL 1993

Trykk: Verdal Grafiske AS, Verdal 1993 Innbinding: Engers Boktrykkeri AS, Otta

ISBN 82-990950-5-0 (kpl.) ISBN 82-990950-6-9 (Bd. A)

Innhold

RAS I VERDAL

Bind A

I VERDALSRASET - første del Bind B

I              VERDALSRASET - andre del

II          HÆRFOSSENS GJENNOMBRUDD

III      GEOLOGISKE FORHOLD

Side

Forord ................................................................................................................ 13

I VERDALSRASET - første del

Det store Verdalsraset av Bjarne Slapgard .......................................................... 16

INNLEDNING.................................................................................................... 17

FØR ................................................................................................................... 23

VERDALEN I 1890 av Olav Lorange............................................................. 23

TERRENGET .................................................................................................. 29

Innføring ............................................................................................................ 29

Inndeling ........................................................................................................... 30

RASET .............................................................................................................. 31

Beskrivelse av landskapet ............................................................................... 31

Bosetningen i området ..................................................................................... 38

ELVESLETTEN ............................................................................................. 40

Beskrivelse av landskapet ............................................................................... 40

Bosetningen på elvesletten ............................................................................. 44

FORVARSEL ................................................................................................... 47

Tidligere ras og elvebrudd ..................................................................................... 47

Høy grunnvannstand ......................................................................................... 50

Overnaturlige varsler ............................................................................................. 51

Presten Klutes opplevelser............................................................................... 51

En opplevelse ved broen over Follobekken..................................................... 52

Gutten fra Kvelstad ................................................................................................ 53

Eiketreet på Kråg ............................................................................................. ..... 54

KVELDEN FØR RASET ...................................................................................... 55

Menneskers sanser ................................................................................................. 55

Dyrs sanser .............................................................................................................. 56

UNDER ................................................................................................................... 59

HENDELSESFORLØPET .................................................................................... 59

Innledning ............................................................................................................... 59

Det første raset........................................................................................................ 62

Det andre raset......................................................................................................... 68

Det tredje raset........................................................................................................ 71

Gårder rundt det utraste området ................................................................... 80

Gårder rundt det overslammede området........................................................ 82

ØYENVITNESKILDRINGER ....................................................................... 84

Øyenvitner ........................................................................................................ 84

Oline Ellingsdatter Skjørdal .......................................................................... 85

Karl Olsen Haga................................................................................................ 88

Magnus Larsen Moåker ................................................................................... 89

Anton Martinsen Høknes ................................................................................ 89

Jakob Iversen Skei ........................................................................................... 90

Hushjelpen på Fagerhøy .................................................................................. 91

RASGROPEN OG LEIRSJØEN...................................................................... 94

Hvordan det så ut etter at det hadde stilnet av............................................... 94

REDNINGSARBEIDET - DEN AKUTTE DELEN .................................... 108

De første reaksjonene ...................................................................................... 108

Redningsarbeidet tar til .................................................................................. 115

Martin Toresen Bjørken .................................................................................. 119

Martin Anneussen Blybakken ......................................................................... 121

Gunnbjørn Hegstadvald ................................................................................... 122

Oluf Angel Holte ............................................................................................. 123

Sefanias Ellingsen og Gustav Ellingsen Leirfall ......................................... 124

Ole Olsen Lennes.............................................................................................. 126

Ole Ellingsen Ness........................................................................................... 127

Henrik Olsen Nessgjerdet ............................................................................... 128

Ole Olsen Nordlyng ......................................................................................... 129

Erik Olsen Rosvoll............................................................................................ 129

Petter Andreas Røstad og Bernt Pedersen Holman........................................ 131

Johan Larsen Sundby ....................................................................................... 133

Erik Hansen Sæbo ............................................................................................ 135

Magnus Larsen Tokstad .................................................................................. 137

Olaus Ellingsen Vinne .................................................................................... 138

MILITÆRETS INNSATS

I DEN AKUTTE DELEN AV REDNINGSARBEIDET............................... 141

Kavalleriet fra Rinnleiret ............................................................................... 141

Lowzows rapport........................................................................................... 142

Rekruttskolens innsats ..................................................................................... 151

Isachens rapport ............................................................................................... 151

L'Oranges rapport ............................................................................................ 153

Johannes Dahls opplevelse ............................................................................. 156

Andreas Dahlings opplevelse ......................................................................... 160

DET OFFENTLIGES INNTREDEN PÅ ARENAEN ................................. 164

Lensmannen ..................................................................................................... 164

Presten................................................................................................................ 167

Kommunelegen ................................................................................................ 168

Fogden ............................................................................................................... 170

Amtsveimesteren ............................................................................................. 172

Storting og regjering ........................................................................................ 173

Kanaldirektøren ............................................................................................... 176

Militæret ........................................................................................................... 176

NYE MILITÆRE AVDELINGER -

ARBEIDET MED Å DIRIGERE ELVEN ..................................................... 178

Avdelingene fra Trondheim.............................................................................. 178

Avdelingen fra Steinkjer ................................................................................. 179

Militærstyrken på Verdalsøra ......................................................................... 180

Arbeidet første dag - 20. mai - pinseaften....................................................... 181

Andre dag - 21. mai - 1. pinsedag ................................................................... 184

Tredje dag - 22. mai - 2. pinsedag .................................................................. 189

Fjerde dag - 23. mai - tirsdag............................................................................ 191

Femte dag - 24. mai - onsdag............................................................................ 192

Avreise - 25. mai - torsdag................................................................................ 194

Oppsummering - de militæres innsats ........................................................... 195

Ole Beyer Høstmark og Wilhelm Kornelius Johnsen ................................... 196

Sivil deltagelse i redningsarbeidet.................................................................. 198

Hva rapportene sa om verdalingene ............................................................... 200

Johannes Minsaas' beretning............................................................................ 202

REDNINGSARBEIDET T DAGENE SOM FULGTE ................................. 204

Utenfor rasgropen ............................................................................................. 204

Inne i rasgropen ................................................................................................ 209

Frelsesarméen .................................................................................................. 210

Andre hendelser ............................................................................................... 211

Etter en uke ...................................................................................................... 215

Funn av omkomne ............................................................................................ 217

ETTER................................................................................................................ 219

ETTERSKRED ................................................................................................ 219

Små skred langs kantene ................................................................................. 219

Raset 6. september............................................................................................ 221

Raset 8. oktober................................................................................................. 227

Våren 1894 ........................................................................................................ 227

Rognhaugsjøen ................................................................................................. 227

VUKUSJØEN .................................................................................................. 230

Den første sjøen ............................................................................................... 230

Den andre sjøen ................................................................................................ 235

Fisk i sjøen ....................................................................................................... 236

Nivået av de to Vukusjøene ............................................................................ 237

Hærfossens gjennombrudd og dens innvirkning på Vukusjøen ..................... 238

Nytt elveløp ...................................................................................................... 238

Berørte gårder, hus og eiendommer................................................................. 241

ELVEN ............................................................................................................. 243

Usikkerhet.......................................................................................................... 243

Elven kommer .................................................................................................. 244

Løsmassene i elven ......................................................................................... 246

Slammålinger ute i fjorden ............................................................................. 246

Konsekvenser og følger for fisket i fjorden..................................................... 247

Virkninger andre steder i Trondheimsfjorden ............................................... 248

Det nye elveleiet ............................................................................................. 248

Forholdene etter raset 6. september................................................................ 251

VERDALSBRUKET ....................................................................................... 253

Følger for Verdalsbruket................................................................................... 253

Fløtingen i Verdalselven ................................................................................ 253

Sagbruket på Ørmelen ..................................................................................... 256

Tiden som fulgte .............................................................................................. 257

De økonomiske forhold ................................................................................... 257

VEIER................................................................................................................ 258

Veier som ble berørt av raset........................................................................... 258

Vukusjøens innvirkning på veiene ................................................................. 263

Alternative veier............................................................................................... 263

Umiddelbare tiltak .......................................................................................... 263

Jåmtlandsveien ................................................................................................ 264

Veien mellom Stiklestad og Vuku ................................................................ 265

Østnes bro.......................................................................................................... 267

Andre veier ....................................................................................................... 268

Veier over de ødelagte områdene.................................................................... 268

Jernbanen .......................................................................................................... 269

DØDE ............................................................................................................... 270

En oversikt over de omkomne og døde som følge av raset............................ 270

Oppsummering døde ........................................................................................ 278

Begravelser ...................................................................................................... 278

Oversikt over begravelsene ............................................................................ 280

Omkostningene med begravelsene ................................................................ 281

Minnestøtten på Lysthaugen .......................................................................... 282

Andre minnesamvær ........................................................................................ 285

Senere likfunn.................................................................................................... 285

«ULYKKEN I VÆRDALEN»-

HELSEMESSIGE KONSEKVENSER av Steinar Nakrem.......................... 288

PANIKK - RYKTER - OVERTRO ................................................................ 294

Panikken ........................................................................................................... 294

Ryktespredning ................................................................................................ 295

Overtro .............................................................................................................. 296

Dommedagsprofetier ....................................................................................... 297

Guds straffedom ............................................................................................... 298

Ryktene på grunn av Vukusjøen....................................................................... 299

Årsakene til raset.............................................................................................. 299

Andre fantastiske historier............................................................................... 300

Vandresagn ....................................................................................................... 302

OPPMERKSOMHET - BESØK........................................................................ 303

EN IAKTTAGERS NEDTEGNELSER OM RASET

OG DETS VIRKNINGER................................................................................. 303

Bakgrunn ........................................................................................................... 303

Første brev .......................................................................................................... 303

Andre brev ......................................................................................................... 308

Tredje brev ........................................................................................................ 312

Fjerde brev ........................................................................................................ 317

Femte brev ........................................................................................................ 320

Sjette brev.......................................................................................................... 324

Syvende brev ..................................................................................................... 327

AVISENE ......................................................................................................... 331

Generelt.............................................................................................................. 331

INNHERREDSPOSTEN ................................................................................. 332

NORDTRØNDEREN ...................................................................................... 336

NORDRE TRONDHJEMS AMTSTIDENDE (LEVANGERAVISA) 340

NORDENFJELDSKE TIDENDE .................................................................. 343

MORGENBLADET ......................................................................................... 347

AFTENPOSTEN .............................................................................................. 350

ADRESSEAVISEN ......................................................................................... 354

DAGSPOSTEN ................................................................................................ 358

BESØK .............................................................................................................. 365

Skuelystne ......................................................................................................... 365

Ekstraturer med båt fra Trondheim ................................................................ 365

Avisreferat fra en tur til Verdal ...................................................................... 367

Moralsk forargelse ........................................................................................... 371

Prins Carls besøk................................................................................................ 371

Besøk av fotografer og bildende kunstnere...................................................... 374

UTMERKELSER .............................................................................................. 381

Bakgrunn ........................................................................................................... 381

SIVILE .............................................................................................................. 382

Hjulene settes i gang ....................................................................................... 382

Amtmannens svar til Indredepartementet....................................................... 383

Vedtak om medaljer og påskjønnelse til de sivile......................................... 389

Kongelig resolusjon av 9. september 1893 ..................................................... 390

MILITÆRE UTMERKELSER ....................................................................... 392

Innsamling av opplysninger starter.................................................................. 392

Oberst Fougners rapport ................................................................................... 392

Endelig innstilling fra Armékommandoen .................................................... 393

Vedtak ............................................................................................................... 396

OVERSIKT OVER PERSONELL SOM FIKK MEDALJE

ELLER BLE HEDRET PÅ ANNEN MÅTE ................................................ 399

Sivile ................................................................................................................. 399

Militære.............................................................................................................. 400

GJENOPPBYGGING - GJENVINNING.......................................................... 401

OFFENTLIG ARBEID .................................................................................... 401

Kommunestyret................................................................................................. 401

Velferdskomitéen ............................................................................................ 402

Utdelingskomitéen .......................................................................................... 402

Kommunal søknad om rentefritt lån .............................................................. 403

Velferdskomitéens innstilling ........................................................................ 403

Innberetning fra velferdskomitéen til Verdal kommunestyre ..................... 403

Utdelingskomitéen blir Forvaltningskomitéen ............................................. 410

Skattelettelser ................................................................................................. 411

Storting og Regjering........................................................................................ 412

Verdalskomitéen ............................................................................................. 412

Verdalskomitéens innledende arbeid ............................................................ 414

Innstilling fra Statens Verdalskomité angående

statsforanstaltninger i anledning av jordskredet i Verdalen ........................ 415

Stortingets svar på Verdalskomitéens innstilling ........................................ 423

Verdalskomitéens videre arbeid .................................................................... 424

Forvaltningskomitéens arbeid ........................................................................ 425

Hjelpearbeidet videre ..................................................................................... 425

Verdalskomitéens vurderinger......................................................................... 428

Erstatningene ................................................................................................... 429

Vurdering av jorden........................................................................................... 429

Skader som følge av Vukusjøen ..................................................................... 431

Forsikringer av husdyr ..................................................................................... 431

Møtet 20. desember 1893 ................................................................................ 431

Møtet 5. februar 1894 i Kristiania................................................................... 432

Komitéarbeidet etter 21. mai 1894 ................................................................ 432

Følger for arbeiderne på Verdalsbruket........................................................... 433

Verdalsfondet ................................................................................................... 433

Stortingsproposisjon nr. 20/1895 .................................................................... 433

Matrikkelskylden ............................................................................................. 435

Veiskatt ............................................................................................................ 435

INNSAMLINGSAKSJONER ......................................................................... 436

Gaver.................................................................................................................. 436

Matvarer ........................................................................................................... 439

Brevet fra Stange formannskap ....................................................................... 439

Klær ................................................................................................................... 441

Penger ............................................................................................................... 441

Brevet til avisene ............................................................................................. 444

Brevet til de svenske avisene ......................................................................... 444

Innkomne pengegaver senere .......................................................................... 445

Bruken av pengene............................................................................................. 445

Oppbevaring av pengene ................................................................................. 446

«Andre innsamlingsaksjoner» ......................................................................... 448

Innkvartering .................................................................................................... 449

UTBETALINGER ........................................................................................... 452

Gaver og omkostninger .................................................................................... 452

Erstatning ......................................................................................................... 453

Navneliste ......................................................................................................... 454

VIDERE OFFENTLIGE ARBEIDER ............................................................ 456

Annen offentlig virksomhet.............................................................................. 456

Uttapningsarbeidene ........................................................................................ 456

Stortingsproposisjon nr. 51/1894 ..................................................................... 458

Stortingsproposisjon nr. 89/1894 ..................................................................... 460

Kanaldirektørens beskrivelse av situasjonen ................................................ 460

VERDALSKOMITÉEN AV 1900 .................................................................. 467

Statens overtagelse av jorden ......................................................................... 467

Verdalskomitéen av 1900 ................................................................................ 468

Komitéens videre arbeid ................................................................................. 469

Stortingsproposisjon nr. 84/1900 - 1901 ......................................................... 471

En beskrivelse av raset og de overslammede områdene i 1897 ................... 472

Regjeringens og Stortingets konklusjon ......................................................... 473

Det økonomiske oppgjør .................................................................................. 474

Regnskapsstatus pr. 31. desember 1903 .......................................................... 475

Stortingets budsjettkomités kommentar til regnskapet og innstilling . 478

TERRENGUNDERSØKELSER .................................................................... 479

Begynnelsen ...................................................................................................... 479

Undersøkelsene i Verdal ................................................................................. 480

Helgådalen ....................................................................................................... 480

Ved Raset ......................................................................................................... 480

Grunnundersøkelsene i 1895 ............................................................................ 481

Konklusjoner...................................................................................................... 482

Tilbakeblikk ..................................................................................................... 484

GJENVINNING AV RASOMRÅDET............................................................ 485

Sand- og leirflukt............................................................................................... 485

Plantene i rasområdet....................................................................................... 486

Generelt.............................................................................................................. 486

Planter på auren eller grusen ........................................................................... 487

Plantene på leiren.............................................................................................. 488

Vann- og sumpplantene ................................................................................... 489

Planter på landet dekket av utglidde masser................................................... 491

Videre utvikling ............................................................................................... 492

STATSJORDEN .............................................................................................. 495

Statsteigene ...................................................................................................... 495

Hva som skjedde med statsjorden.................................................................... 496

Statsteig B.......................................................................................................... 497

Statsteig A ........................................................................................................ 498

Jord utenfor Statsteig A..................................................................................... 500

Oversikt over bureiserne ................................................................................. 500

FORANDRINGER ........................................................................................... 503

BILAG ............................................................................................................... 517

BILAG 1 - KART ......................................................................................... 517

BILAG 2 - EN BESKRIVELSE AV JORDEN FRA 1870 ........................... 520

BILAG 3 - LENSMANNENS RAPPORT.................................................... 526

BILAG 4 - FOGDENS RAPPORT ................................................................. 531

BILAG 5 - AMTSVEIMESTERENS RAPPORT ...................................... 535

BILAG 6 - KANALDIREKTØRENS RAPPORT.......................................... 539

BILAG 7 - LENSMANNENS SVAR .......................................................... 551

BILAG 8 - DOKTORENS SVAR ................................................................ 554

BILAG 9 - SOKNEPRESTENS SVAR ......................................................... 556

BILAG 10 - KANALDIREKTØRENS SVAR .............................................. 559

BILAG 11 - RAPPORTENE FRA INFANTERIET....................................... 561

BILAG 12 - RAPPORTEN FRA ARTILLERIET ......................................... 567

BILAG 13 - RAPPORTEN FRA UNDEROFFISERSSKOLEN .... 568 BILAG 14 - SKJEMA MED REGLER FOR UTDELING AV

MIDLER TIL DE SKADELIDTE........................................... 570

BILAG 15 - STATUTTER FOR VÆRDALSFONDET ............................... 573

BILAG 16 - LISTER OVER KLÆR INNSAMLET VED

NISSENS ARBEIDSHUS I TRONDHEIM............................ 575

BILAG 17 - LISTE OVER PENGEGAVER

INNKOMMET PR. 30. MAI 1894 ......................................... 581

BILAG 18 - NAVNELISTE OVER HVEM SOM

BLE TILDELT ERSTATNING ............................................ 592

BILAG 19 - VERDALSKOMITÉENS NEDTEGNELSER

OM VEIER .............................................................................. 605

FORORD

The best laid schemes o' mice an' men gang oft a-gley.

Dette er et sitat fra et dikt av den skotske poeten Robert Burns. Enkelt over­satt kan dette sies å bety at selv de best lagte planer går ofte galt.

Nå skal det ikke sies at planene for denne delen av Verdalsboka har gått fullstendig galt. Men forandringer av planene, til dels store forandringer, har skjedd underveis. Da jeg begynte å sysle med tanken om å få til en historie om Verdalsraset, syntes det vanskelig å finne nok stoff til en bok på mer enn 100 sider. Følgelig var det klart at boken måtte inneholde også andre ting. Det naturlige var da å ta for seg andre ras i Verdal, og så sette det hele i en sammenheng. Så det første arbeidet som ble gjort, var å ta for seg ras i mid­delalderen i Verdal. Det skjedde vinteren 1989/90.

Høsten 1990 begynte så arbeidet med selve Verdalsraset. Etter hvert som stoffmengden tiltok, ble det klart at Verdalsraset ville fylle en bok alene, sær­lig når Hærfossens gjennombrudd ble tatt med. Og den måtte være med. Føl­gelig ble middelalderrasene lagt på is. De fikk komme senere.

Men stofftilgangen økte. Historien om Verdalsraset ville bli en stor bok, så stor at det var tilrådelig å dele den i to bind. Middelalderrasene ble tatt frem igjen for å fylle ut det andre bindet.

Mer og mer stoff dukket frem. Nå begynte bøkene å ble store, og det be­gynte på nytt å spøke for middelalderrasene.

I dag er situasjonen den at historien om Verdalsraset og Hærfossens gjen­nombrudd, samt en geologisk og geoteknisk beskrivelse av årsaker og sam­menhenger, alene fyller to bøker, hver på mer enn 600 sider. Middelalderra­sene har havnet på mørkeloftet igjen. Der skal de imidlertid ikke være alt for lenge. Disse rasene, sammen med andre ras i historisk tid, hører så absolutt med i historien om Ras i Verdal. Videre må elvenes ødeleggelser få sin plass. Men nå er det klart at denne del av rashistorien må komme i et tredje bind.

Hva er det så som har gjort det mulig å skaffe frem så mye stoff?

Det er en helt usedvanlig hjelpsomhet og velvillighet som er blitt lagt for dagen, som har gjort det mulig. Til å begynne med var det tanken å sette opp en liste over alle som bidro med stoff, fortellinger, historier, notater, bilder og lignende, og så plassere denne inn i boken. Men tallet på personer som har bidratt, er så stort at det er meget stor mulighet for at noen kan bli ute­glemt. Derfor, for ikke ved vanvare å glemme noen, nevnes ingen. Ingen

nevnt, ingen glemt. Allikevel har jeg, ved bruk av de fleste direkte opplysnin­ger jeg har mottatt, enten de har kommet i form av intervjuer eller ved ned­skrevne beretninger, benyttet en fotnote for å fortelle hvem som har vært kilden.

Men alle takkes herved for hjelpen!

Videre er det funnet en hel del stoff både på Statsarkivet og på Riksarkivet. Med hensyn til kildene vises til en egen kommentar om disse i bind B.

Historien om Verdalsraset er ikke bare en enmannsjobb. En del personer har stått sentralt i arbeidet med å samle inn data og opplysninger, samt bear­beide disse. Uten disses hjelp, ville det ikke ha vært mulig for meg å få dette produktet ferdig. Disse er Svein Guddingsmo, Leif Iversen, Trond Okken­haug, Reidar Prestmo og Morten Veimo. Dessuten deltok Ottar Haga i arbei­det inntil sykdom gjorde det uråd for ham å være med. Videre har Bjarne Slapgard bidratt med både tekst og opplysninger.

Dersom det tildeles noen ros for dette produktet, skal den deles med disse.

Dersom det skal tildeles ris, skal jeg ha den. Mange råd er blitt gitt, og mange råd er blitt fulgt. Men mange råd er også ikke blitt fulgt. Egenrådig har jeg tatt avgjørelser som kanskje var feilaktige.

Denne fremstillingen er beheftet med mange svakheter. En av dem er alle gjentagelser av samme historie eller fortelling. Det er gjort forsøk på å redu­sere gjentagelsene, men enkelte ganger er de bevisst benyttet, spesielt når samme hendelse er beskrevet flere steder. Ellers er det benyttet en rekke krysshenvisninger. Kanskje kan disse virke forvirrende på noen. Men de er ment som ekstra opplysninger.

De kapitlene som er skrevet av andre enn meg, har forfatterens navn under overskriften.

Etter ulykken ble det skrevet mange og lange rapporter. En hel del av disse inneholder meget interessante opplysninger. Derfor er disse rapportene, samt en del annet bakgrunnsstoff, gjengitt som bilag sist i boken.

Korrekturlesning er nødvendig for å redusere tallet på feil. Å klare å fjerne alle feil, er vel nærmest en utopisk tanke, og allerede når dette skrives, er det registrert forhold som er oversett under korrekturlesningen. Men mange feil er også funnet og rettet. I tillegg til ovenfornevnte personer har Aslak Mu-sum, Solveig Ness og Asgeir Tromsdal vært med på å lese korrektur. De takkes herved for hjelpen.

Verdal, 16 april 1993 Øystein Walberg

I

VERDALSRASET

Første del

Det store Verdalsraset natta til 19. mai 1893

Av Bjarne Slapgard

Høyr, kva er det som skjelv over tufta slik at alle ting kjem over styr? Kjenn, kva er det som dirrar i lufta gjennom jammer frå folk og frå dyr?

Det er dødsklokkeklangen som vaknar og som svingar sin veldige kolv! Og då festet for føtene raknar, gløyper døden eitthundreogtolv!

Medan førtital heimar i glupet alle saman til pinneved blir, i ein rasande fart nedi djupet og det frøsande leirdjupet glir!

Gjennom redsla i namnlause kvide stilnar leirofsen av til ein sjø, medan alt som eig livet må lide og med skjelvande hjarte må blø!

Midt i fagraste bygda seg viste eit uhyggeleg, vidope sår. Med usynlege sår det forliste skapte kvide i aldrar og år!

Hundre år etter ulykka hende, er det mange som sørgjer og lid etter tapet av slekter og lende gjennom år over langsamleg tid.

Det har grott fram harmoniske gardar der det grufulle storraset gikk. Og no reiser vi takksame vardar mot ei framtid med lysande blikk!

INNLEDNING

 

 

 

Skrækkelig Ulykke

i Værdalen in at en hel Bygd ødelagt

af lerfald mange Mennesker døde

 

Slike overskrifter møtte folk rundt om i landet da de åpnet avisene ut på dagen 19. mai 1893.

Telegrafen gjorde det mulig at de første meldingene om raset kunne bli med i de fleste dagsavisene allerede samme dag som raset gikk. Og denne hendelsen opptok hele landet i dagene som fulgte. Avisene var fulle av stoff om ulykken. Enkelte aviser ga også ut ekstrautgaver.

Og det er ikke merkelig. Verdalsraset som gikk natten til 19. mai 1893, er det største leirraset som har gått noe sted i landet vårt. Og med hensyn til døde, er det bare et dunkelt ras i Gauldalen i 1345 som er omtalt med flere omkomne. I Verdalsraset ble 116 brutalt revet vekk.

Skaden på jord og eiendom var voldsom. Hele 3 kvadratkilometer raste ut. 55 millioner m3 masse dekket et 9 kvadratkilometer stort areal i flere meters tykkelse. Dette er en mengde som er nesten uråd å fatte.

Raset kom fullstendig overraskende på folk som lå i sin dypeste søvn. Mennesker og dyr var fullstendig maktesløse da de voldsomme naturkreftene slapp løs. Det var slikt et dunder og leven at folk hadde ikke hørt maken. Det var verre enn det verste tordenvær. Og inne i dette hørtes skrik og beljing fra mennesker og dyr. Det er ikke til å undres på at mange trodde det var dommedag.

 

Verdal sboka - 2

Bjarne Slapgard har beskrevet denne hendelsen slik i Verdalssongen:

Vårnatta mjuk mellom åsane drøymde, såkornet levde i grornæme mold. Nattvinden vart over vangane strøymde, vårblomen vogga på veldyrka voll. Uventa då steig det skrik ifrå djupet, dødsklokka svinga sin veldige kolv. Heimane kvarv i det leirgråe glupet. Døden fekk sanke inn hundreogtolv.

Mer malende er det vel ikke mulig å skildre denne redselsnatten. Natten vil for alltid ha sin plass i Verdals historie som en uhyggens og tragediens natt. Raset grep inn i både bygdens historie og bygdens utseende på en slik drastisk måte at man faktisk kan tale om et skille.

Den store Verdalsulykken ble et begrep. Selv om man i humoristiske orde­lag har snakket både om den andre, tredje og ferde Verdalsulykken, er det aldri tvil om hva som menes med ordet Verdalsulykken. Da er det Raset man har i tankene. I mange år var det slik at man snakket om enten før eller etter uløkka.

For 116 mennesker ble det ikke mulighet til å snakke om tiden etter ulykken. 116 døde som følge av raset. 111 døde i selve raset. Men naturen hadde ikke fått nok med det. Den var ikke fornøyd før ytterligere fem hadde bukket under. Det totale tallet er således 116.

I nesten hundre år etter raset har tallet på omkomne offisielt vært 112. Men i dette tallet er ikke tatt med de som etterpå døde av sykdom og skader de pådro seg ulykkesnatten. En hel del fikk lungebetennelse, enten som følge av at de hadde vært utsatt for kulde i lang tid, eller fordi de også hadde fått leire i luftveiene og lungene. Helt til langt ut i dette århundret var lungebe­tennelse en sykdom med meget stor dødelighet.

Hendelsen har vært gjenstand for fortelling og diktning. Historier fra raset er blitt fortalt og gjenfortalt. Mang en skoletime og mang en kveldsstund er blitt benyttet til å beskrive denne største av alle naturkatastrofer i nyere tid i Norge. Ikke sjelden har barn gått så redde til sengs at de ikke fikk sove etter at de hadde hørt skrekkhistorier fra raset. Og ikke så få engstelige turister har med et lettelsens sukk forlatt Verdal, etter at de har fått innføring i noen av rasets gruoppvekkende detaljer.

Men angsten og redselen har også preget bygdens egne folk. Og i de første årene etter raset, var det mange som tok konsekvensen av dette og forlot Ver­dal. De søkte seg tryggere steder å bo.

Og forfattere og journalister har benyttet raset som grunnlag for fortellin­ger, romaner og artikler. Både aviser, ukeblader, fagtidsskrifter og lesebøker

er blant alle de publikasjonene som har omtalt raset. I flere utgaver av Nordahl Rolfsens lesebok sto et langt stykke om Verdalsraset. Og Nordahl Rolfsen skrev selv følgende dikt:

Da staar han alt færdig, den sortklædte Mand Mens Vaarnatten kjæmper med Morgenrøden, da vækkes det groende, grønnende Land: før Solrending meldes en Gjest - det er Døden. Han banker ei paa, men han tar dem i Armene, Huse og Mennesker, markerne med -der høres et jamrende: «Herre forbarmende» -og alt glider ind i den evige fred.

Dessverre har det dannet seg ikke så rent få myter i forbindelse med raset. Flere av disse mytene har vært seiglivede, og fremdeles blir enkelte av dem betraktet som absolutte sannheter.

I det berørte området bodde det 250 mennesker. 134 av disse overlevde. Det er naturlig og forståelig at de ble preget av hendelsen. For dem ble ikke tilværelsen den samme etterpå. Kanskje hadde de vært på nippet til å miste livet selv. Noen hadde kanskje berget seg ved en tilfeldighet eller et under, mens andre hadde kjempet for livet og vunnet kampen. Men ingen var ube­rørte etterpå. De fleste av de overlevende hadde mistet noen av familien sin. Alle hadde mistet noen de kjente. Og svært mange mistet også både hus og eiendom.

Langs kantene av de berørte områdene bodde det hundrevis av mennesker som også ble rammet, enten det nå var slektninger eller kjenninger som kom bort, eller jord og eiendom som gikk tapt. Og også de opplevde dødsangsten denne forferdelige natten. Det som skjedde, var så ufattelig, så voldsomt og forferdelig, at det var hinsides menneskelig fornuft og tenkeevne.

Selv for den tids videnskapsmenn var det vanskelig å forklare hva som hadde skjedd. Det tok for eksempel mange ti-år før geologene hadde nok kunnskaper om kvikkleire til at de helt nøyaktig kunne angi årsaken. I dag vet man at Verdalsraset var et helt typisk kvikkleireras. Det skilte seg ut fra andre kvikkleireras kun ved sin størrelse.

Mer enn 100 gårder, heimer og plasser ble berørt. Mange av disse ble full­stendig ødelagt, de forsvant rett og slett. I løpet av en time var bygdens ansikt forandret til det ugjenkjennelige. Forandringene var så voldsomme og totale at det er nesten uråd for oss i vår tid å forstå hvordan det var.

Denne fremstillingen er et forsøk på å gi en så vidt fullstendig beskrivelse av Verdalsraset som mulig. Men det vil allikevel være en uendelig rekke med ubesvarte spørsmål og problemstillinger.

 

Noen aktuelle spørsmål er: Hva var det som skjedde? Hvordan skjedde det? Hvorfor skjedde det? Hva ble gjort for å hjelpe dem som ble berørt?

Disse spørsmålene er ikke de vanskeligste å gi svar på.

Men er det mulig å gi svar på følgende spørsmål: Hvordan opplevde den enkelte raset? Hvordan reagerte det enkelte menneske?

116 kan ikke gi sitt bidrag. Og mange av dem som overlevde, ønsket i etter­tid ikke å snakke om raset. Dette gjelder faktisk ni av ti stykker. Det fantes ikke noe krisepsykiatrisk hjelpeapparat som kunne trå til for å hjelpe. De som fikk psykiske problemer, måtte klare seg som best de kunne. I dag er det en kjent sak at det hjelper å få snakke ut, å få «tømt seg». Dette var ikke kjent før, og mange gikk og bar på hendelen inne i seg. De ønsket ikke å rippe opp i denne uhyggelige opplevelsen igjen. Men marerittene og angsten fulgte dem i årevis, ja, faktisk hele livet.

Og med hensyn til hjelp til de skadelidte, så fantes det ikke noe naturskade­fond som kunne tre støttende til. Men vi skal prøve å vise hvordan datidens samfunn reagerte, hvordan medmenneskelighet og medfølelse hjalp til, først under selve katastrofen og deretter i dens umiddelbare ettertid, så senere for å lindre smertene og skaden. Det ble organisert landsomfattende pengeinn­samlinger, og det var store beløp som strømmet til fra nær og fjern. Man klarte ikke å erstatte alt, men det ble gjort mye for at de som hadde overlevd og satt igjen på ruinene av sine livsverk, på nytt skulle bli i stand til å klare seg selv.

Forebyggende tiltak ble satt i gang for at ikke nye ødeleggelser skulle finne sted, og at nye skader ikke skulle oppstå. Med de kunnskaper vitenskapen i dag har, kan man nok si at en hel del av tiltakene ikke hadde noen rasfore-byggende virkning. Men det viser at man var villig til å forsøke, og man var villig til å sette inn store ressurser for å få Verdal opp på benene igjen.

For at vi, ved slutten av det 20. århundre, skal få noen forståelse av hvordan forholdene var for 100 år siden, må vi også omstille oss. Raset fant sted i det siste decennium av det 19. århundre. Hvordan var det i Norge, i Trøndelag, i Verdal da?

Tekstboks:


VERDALEN I 1890 Av Olav Lorange

Det var bare ti år igjen til århundreskiftet, og enda var mye ved det gamle i Verdalen.

Stiklestadalléen sto enda som et levende minne fra Kliivers tid, en karjol bred og kranset av hegg, bjørk, pil og furu samt andre treslag. Arbeiderbe­vegelsen var kommet til Trondheim og jernbanen til Stjørdal. I mer enn tyve år hadde telegraflinjen nordover gått over Øra, men en egen stasjon hadde latt vente på seg. Inntrøndelagen Telefonsamlag åpnet i juni dette året telefon­linje mellom Inderøy og Levanger med sidelinje til Vuku. Jemtlandsvegen fra 1830-årene var blitt omlagt og fornyet i 1860-årene, men etter at jernbanen og veien over Storlien var ferdig i 1882, kom mesteparten av person- og han­delstrafikken den veien. Kong Oscar og andre av dampskipene på Trond­heimsfjorden hadde anløpt Trones i flere tiår. Hjuldamperen Nea hadde i 1870 årene gått helt opp til Øra, men også her tok jernbanen bort mye av tra­fikkgrunnlaget, og ruten måtte innstilles. Verdalsbrukets Værdalen ble ikke satt i trafikk før i 1891.

I 1870 sto den nye brua over Verdalselva ferdig, reist i Wegelkindsk spreng-verksteknikk. En slik bro lå langt utenfor det Ola Hjellom kunne makte, hvor erfaren brobygger han enn var. I bygda var bedarlagsinstitusjonen enda i full vigør, og vadmelen var enda ikke utkonkurrert av de britiske og amerikanske ull og bomullsstoffene de tilbød på handelsforeningen. I skolen leste barna enda R A. Jensens Læsebog for Folkeskolen og Folkehjemmet, slik en hadde gjort siden 1863. Først i 1894 kom den nye, med Nordahl Rolfsen. Den første nynorske skoleboken kom to år senere.

Den nasjonale og politiske strid var i ferd med å skylle inn over Verdal. I noen dager i juli 1882 hadde hele nasjonens oppmerksomhet vært vendt mot Stiklestad, da Bjørnstjerne Bjørnson og Erik Vullum talte på det store folke­møtet der. 5000 fra hele Midt-Norge hadde møtt fram. Men sinnene falt til ro igjen, kanskje fordi verdalingene enda ikke hadde noe talerør, noe organ som kunne gi uttrykk for deres ønsker. De hadde kommunen, men var den egnet til å melde Verdal inn i riket?

Verdal kommune ble, som alle andre kommuner i riket, opprettet gjennom formannskapslovene i 1837. Ulik mange andre kommuner hadde den beholdt

FØR


sine grenser uendret siden den gang. Kommunen bestod av tre sogn, Stikle­stad, Vuku og Vinne. Det var etter måten en stor kommune, omkring 1600 km2, her bodde det i 1890 omkring 6000 sjeler. Mange av disse, særlig i Vuku sogn, som omfattet Helgådalen og Inndalen, følte at det kunne bli vel langt ned til der kommunens styre satt og møtene ble holdt. Siden Stiklestadskolen ble bygget i 1881, hadde formannskap og kommunestyre hatt fast møtested her. For oppsitterene i dalførene kunne det fort bli en dagsreise for å være med på ett møte. Denne misnøyen skulle kort etter 1890 komme opp i form av et forslag om å dele kommunen i to, ved å skille Vuku sogn ut som egen kommune. Forslaget skulle behandles i 1893, men da tiden var inne, hadde verdalingene annet å tenke på.

I 1890 sto Verdal Kommune som så mange andre kommuner på spranget til en ny kommunal æra. Bare noen få framsynte menn så enda dette. Fra 1837 hadde den kommunale virksomheten stort sett fulgt de spor og oppgaver som var tillagt den gjennom Formannskapslovene. Det var skole, veier, fattigstell og kirke som dominerte. Utover i hundreåret ble skole og ligning stadig viktig ere. Stortinget vedtok i 1870- og 80-årene en rekke lover som gav kommunen stadig flere oppgaver. Samtidig tilbød stat og amtskommune gjennom sine budsjetter en bevisst premiering av kommunale tiltak. Det ble flere lærere, skolehus og kirker, men også mer skatt.

Det alt vesentlige av de kommunale ombud var ubetalte. Antallet ombud hadde steget jevnt og trutt særlig de siste tiårene, omkring 1890 kan det ha vært omkring ett hundre personer i Verdal som hadde ett eller annet kommu­nalt ombud, innenfor kirke, skole, fattigstell osv. Disse ombudene virket som

en politisk skole, det store flertall av stortingsmenn i denne perioden hadde en fortid som kommunale tillitsmenn, ofte ordførere. Peter Holst, som nett­opp i 1890 var blitt avløst av Andreas Tessem som ordfører, var blitt valgt til Stortinget som representant for Nordre Trondhjems Amt.

I 1890-årene er det som kommunene tar sats, samler seg til å ta fatt på de store utfordringene som den tekniske og næringsmessige utvikling krevet i ti­året etterpå. Enda er det ikke aktuelt med kommunalt kraftverk, men i Hammerfest bygger de elektrisk gatelys allerede. Enda er ikke vannverk en oppgave for kommunen, men amtslegen klaget på dårlige sanitære forhold i norske byer og tettsteder og viste til alle infeksjonssykdommene på men­nesker og dyr.


I 1890 sto jordbruket i Verdal ved en foreløpig avslutning av en lang treng­selstid. Allerede fra slutten av 1860-årene hadde import av billig korn presset fram en gradvis omlegging i jordbruket fra selvforsyning basert på korndrift til husdyrhold og større vekt på salgsjordbruk. I plogfuren etter denne om­leggingen lå en rekke tvangsauksjoner. Samtidig steg befolkningstallet og -presset, uten at jordveien kunne utvides vesentlig. Andre næringsveier var enda ikke tilstrekkelig utviklet til å ta imot de nye hendene. Tallet på hus­menn steg sterkt, slik at det snart var nesten to husmenn på hver selveier. I 1862 vedtok den amerikanske kongressen Homestead Act, den lovet hver jor-dyrker 650 mål jord nesten gratis. For husmenn og mindre gårdbrukere virket dette som en magnet. Billetten til Minnesota kostet omkring 200

kroner i 1880-årene. Dette var en årslønn for en dreng, og derfor ikke til å tenke på. Men mindre gårdbrukere og husmenn med jord kunne selge det de hadde, ta med seg familien og reise. Noen hadde kanskje en liten startkapital attpå når de kom fram. I disse årene tok mange verdalinger Kong Oscar fra Trones til Trondheim for å gå ombord på et emigrantskip derfra.

Samtidig steg arbeidslønningene med over 50 %, et overskudd på arbeids­kraft ble forandret til en mangelvare for mange gårdbrukere. Bonde etter bonde, som i 1860-årene hadde sett på Landhusholdningsselskapets anbefa­ling om å kjøpe maskiner som noe som bare var aktuelt for de proprietærene som ledet selskapet, forsto at det var nødvendig med slike innretninger der­som han skulle fortsette å sitte på farsgården. Landhusholdningsselskapet, som hadde vært nedlagt i 1870-årene, ble rekonstruert. Den første oppgave det kastet seg over, var opplæring og veiledning. I løpet av 1880-årene ble Verdalens, Øren og Vuku meierier satt i drift. Bedre husdyrsorter, bedre for, bedre bygninger ble tidens løsen. Vandrelærerenes og amtsagronomenes tid var inne, samvirkeorganisasjonenes tid lå enda i framtiden.

En av samvirkeorganisasjonenes fedre i Verdal, Arnt Minsaas, så og kjørte sin første slåmaskin i 1883, som elleveåring.

I 1880-årene hadde associationsaanden skyllet inn over Verdalen. Særlig var organisasjonsiveren sterk innenfor avholdsbevegelsen, hvor det ble dannet avholdslag i Vuku, Leirådal, Verdalsøra, Helgådalen og i Sjøbygda. I avholdslagene var menn og kvinner med, her ble det talt, diskutert og lest. Lagene ble viktige plasser for trening til organisasjonsmessig og samfunns­messig innsats.

De lavkirkelige organisasjonene, særlig misjonsforeningene vokste fram parallelt med avholdslagene. De første kom allerede i 1870-årene, og de vok­ste jevnt og trutt i de neste ti-årene. I misjonsforeningene var nesten alle med­lemmene kvinner, men det var likevel vanligvis menn som ledet foreningene i de første tiårene.

I 1872 sto Værdalsbrukets Dampsag på Ørmelen ferdig. Bruket var nytt som bedrift, og en budbringer om at industrialismens tid nå var kommet til Verdal. Bruket hadde en dampmaskin som drivkraft og energikilde, og var således uavhengig av nedbør og snesmelting for å drive saga. De tallrike flomsagene som hadde preget sagdriften i dalføret de siste generasjonene ble i de nærmeste årene nedlagt, bare enkelte småsager overlevet som leveran­dører til lokale behov.

Dampsaga var vanligvis i drift med to skift i hele den tiden elva var åpen for fløting, ofte lenger også. Den saget (og fra 1890-årene høvlet) skogsvirke først og fremst fra Værdalsbrukets egne store skogeiendommer i Helgådalen og Sul, men kjøpte også tømmer fra andre skogeiere. På saga var det til en­hver tid sysselsatt omkring 40 mann på hvert akkordskift. Det ene skiftet,

 

som arbeidet sammenhengende i en uke, var fra godsets leilendingsgårder i Helgådalen, det andre som arbeidet den neste uken kom fra Øra og gårdene i nærheten. Folk fra Helgådalen bodde hele uken i «Sagstua» ved bruket, de andre gikk hjem etter endt arbeidsdag.

Verdalsgodset spilte en sentral rolle i bygdas næringsliv. Det omfattet vel 200 000 mål skog med en lang rekke leilendingsgårder, særlig i Helgådalen. Godset, som ble eidd av Jenssenfamilien i Trondheim, inngikk tidligere som en del av ett større kompleks som også omfattet eiendommer i Mosvik, Stjør­dal og Malvik. Værdalsgodset ble i midten av 1880-årene utskilt som et eget «Uansvarlig Interessentselskap». I februar 1891 ble Johan Getz, som tilhørte en sidegren av Jenssen-familien, ansatt som administrerende direktør i sel­skapet. Han kom i de nærmeste årene, fram til striden om Værdalsgodset, til å bli en legende i bygda.

Nedleggingen av småsagene og oppbyggingen av Dampsaga innebar en sterk øking av fløtingen i Verdalselva. Det ble bygget en rekke fløtings-dammer, det arbeid leilendinger o.a. mistet ved småsagene ble iallefall delvis kompensert i dambygging og fløtingsarbeid. Lokalsamfunnet fikk en ny helt i den kyndige, dumdristige fløteren, som kunne løse opp de kaotiske og far­lige tømmerbindingene som ofte dannet seg ved fossene i vårflommen.

Jordbruket var ikke den eneste næringen som fikk føle de raske konjunk-turskiftene på slutten av 1800-årene. Dampsaga var reist på konjunkturbølgen i 1860- og 1870-årene, da prisen på trelast internasjonalt bare steg og steg. I 1876 var det slutt på oppgangstiden, en 15 års epoke med raske og ofte uforutsigbare skiftinger tok over. Lønningene stagnerte, men de var likevel

bedre enn hva som ble tilbydd på gårdene. Samtidig erobrer kvinnene seg en plass som ekstrahjelp i jordbruket, ikke bare som bakstekoner og rivehjelp, men også annet gårdsarbeid, som før var reservert menn.

I 1881 forlot Charles James Richards Verdal, etter å ha vært bosatt i kom­munen i vel seks år. Han hadde i denne tiden vært daglig leder for det ene av de to gruveeventyrene i Helgådalen: Malså Kobberverk. Som så mange andre gruver i Norge i denne tiden, fikk Malså en kort levetid, noen drift å snakke om var det bare i annen halvdel av 1870-årene. Samme år som Richards reiste tilbake til England, startet et annet gruveforetak sin drift: Skjækerdalen Nikkelverk. Her var det både norske og britiske interesser som sto bak, med Rasmus Slipern (1838-1916) som drivkraft. Også her ble det bygget knuseverk, og smelteovn i nærheten av gruven. Der ble det produsert nikkel ut gjennom 1880-årene med 1890 som det siste produksjonsåret. Da ble 11 tonn nikkel fraktet ned til kaia på Trones, toppåret var 1885 med 39 tonn.

Gruvedriften innebar verdifulle ekstrainntekter for befolkningen i Helgå­dalen. Det var kjøring av det ferdige produktet ned til kaiene på Trones eller Skånes og returlast med koks til smeltingen. Minst 50 personer hadde til en­hver tid inntekter i tilknyting til gruvedriften, med kjøring, koking, anleggs­arbeid eller utdriving av malm. Driften dro også til seg erfarne gruvefolk fra Folldal og Røros, samt endel svenske rallare. For fagfolkene var det alltid en rå med beskjeftigelsen etter at gruvene ble lagt ned, for bygdefolket ble det å spenne inn livremmen og spørre seg selv «Flytte eller bli?» Seks av Rasmus Sliperns ni barn flyttet til USA i 1880-årene.

Dampsaga på Ørmelen, gruvedriften i Helgådalen, utbyggingen av vei og telegraf, mekaniseringen av landbruket er alle tegn på at en ny tid er under­veis. Ett annet typisk trekk ved denne overgangstiden er at det vokser fram en ny type innbyggere i bygdesamfunnet. En gruppe eller klasse av nesten eller helt eiendomsløse, som ikke har en eiendom som de iallefall delvis kan livnære seg av. Dette er arbeiderklassens første rekrutter. For dem var emigrasjon sjelden en utvei, de færreste av dem har midler til en enveisbillett til Amerika. De reiser dit det er arbeid å få: anlegg, slåttearbeid i Jemtland om sommeren, eller de emigrerer innenlands til Troms og Finnmark, lokket av de rike fiskeriene og Statens jordpolitikk der. Men mange blir, bundet til hjembygda av familiebånd, usikkerhet eller annet. Slutten av 1880-årene er gjennombruddstiden for de første arbeiderorganisasjonene, men da hoved­saklig i de større byene og industristedene. I 1890 var tiden for en organisert arbeiderbevegelse i Verdal enda ikke inne. Denne kom først i det følgende tiåret, da konjunkturene igjen snudde. Det ble mere å dele på, og kampen for almen stemmerett og organisasjonsrett mobiliserte stadig nye grupper til samfunnsmessig og politisk engasjement.

TERRENGET

Innføring

Raset forandret terrengets utseende. Selve rasgropen er nesten 3 km2 stor. Her forsvant den gamle overflaten. Rasmassene la seg opp over det lavere­liggende landet nedenfor i en utstrekning av nesten 9 km2. Her ble den gamle overflaten dekket over.

Over alt i det ca. 12 km2 store området bodde det mennesker. De bodde på store og små gårder, på mindre bruk og eiendommer, og på uanselige hus­mannsplasser. De hadde sine gleder og sorger. De var vanlige mennesker. De arbeidet for å klare seg. Noen kjempet mot fattigdom og håpløshet. For dem var tilværelsen et slit. Andre hadde det lettere.

Men felles for dem alle var at de følte seg trygge på grunnen. Jorden var det faste holdepunket. Den var grunnlaget for eksistensen. Den var den samme slik den hadde vært for deres foreldre, besteforeldre, oldeforeldre, slik den hadde vært i uminnelige tider. Menneskene kom og gikk, men jorden var alltid den samme. Her var det eldgammel bosetning. Mange av de store og fine gårdene kunne føre sin historie mer enn ett og et halvt tusen år tilbake i tiden. Og jorden hadde vært i bruk hele tiden.

Vel var det kjent at det hadde gått ras i Verdal før. Men de rasene folk husket på, var mindre ras som bare hadde medført mindre skader på jord og utmark, nærmest selvfølgelige hendelser langs bekker og elver. Og rase­ne man hadde hørt om, hadde gått for så langt tilbake i tiden at de eksisterte kun i sagnenes tåkeverden. Ingen hadde anelse om at grunnen de sto og gikk på, den grunnen som skaffet dem arbeid, utkomme og mat, skulle svikte dem så totalt.

Og likedan var det for dem som bodde nedenfor raset hvor rasmassene kom som en voldsom flodbølge. Heller ikke de kunne drømme om at deres jord skulle forsvinne. Men også denne jorden forsvant. Den sank ikke ned i noen avgrunn. Den ble begravet av umåtelige mengder rasmasse som kom velt­ende fra raset.

Alt ble forandret. Ingen ting ble som før.

Inndeling

Geografisk kan således skadevirkningene etter Verdalsraset grovt sett de­les inn i to deler etter beliggenheten, nemlig de skadene som oppsto der raset gikk, og de skadene som oppsto der rasmassene havnet.

Selve skredgropen fikk meget snart navnet Raset. Dette benyttes i dag, og det er aldri tvil om hvor eller hva som menes, når dette navnet blir brukt. Preposisjonsbruken er enten ni Raset eller oppi Raset alt etter hvor man be­finner seg. Befinner man seg et eller annet sted på terrassene rundt Raset, er ni riktig preposisjon. Men befinner man seg nede på elvesletten utenfor skredporten, er oppi den riktige preposisjonen.

Ytterligere en preposisjon som brukes, er uti. Denne preposisjonen gir mer et inntrykk av de enorme dimensjonene det er tale om. Uti Raset signaliserer avstand, og ikke høydeforskjell.

Det utraste området, eller Raset, er mindre enn de arealene som ble dekket av rasmasser. De overslammede områdene har ikke fått egne navn, selv om navnet Leiret går igjen på flere steder. Områdene er så store at det heller ikke har vært naturlig å navnsette dem under ett. Men noen steder fikk allikevel sine benevnelser som følge av forandringene, og da skjedde det ofte med sisteleddet -leiret. I og med at Staten overtok ansvaret for storparten av de ødelagte områdene, ble de områdene kalt Statsleiret på folkemunne. Og flatene ved Ness kalles i dag Nessleiret eller Nessflatene. Og delvis er det slik andre steder også, som for eksempel Rosvolleiret, Sundbyleiret og lignende. Men som sagt, noe fellesnavn for det hele finnes ikke.

Et annet navn som også ble brukt, helst av eldre mennesker, var Flaugjet. Dette ble delvis brukt om hele det utraste området, og delvis om områdene utenfor skredporten. Spesielt ble dette navnet benyttet om områdene på nord­siden av elven mellom denne og Eklomelen vest for Landfall.

De områdene Staten overtok, var delt i to teiger, og de ble kalt Statsteig A og Statsteig B. Ved tinglysningen av disse teigene i 1909 og 1914 ble slike navn som Melby skredet, Jermstadskredet vestre, Folloskredet og lignende benyttet. Men disse navnene er ikke blitt benyttet som vanlige navn på de aktuelle områdene.

I det etterfølgende er det gitt en kort beskrivelse av disse berørte områdene slik de formodentlig så ut før raset gikk i 1893. Det utraste området blir der­for for enkelhets skyld kalt Raset, og de overslammede områdene blir kalt elvesletten.

For å unngå begrepsforvirring må det presiseres at det geografiske navnet, Raset, skrives med stor forbokstav. Når raset skrives med liten forbokstav, menes selve hendelsen.

RASET

Beskrivelse av landskapet

Terrasselandskapet er typisk for Verdal. Terrassene er tidligere havbunn som, som følge av landhevningen, har dukket frem som tørt land. De varie­rer i høyde fra ca. 190 meter til bare 6-7 meter. Noen steder er dalen fylt fra side til side. Andre steder har elven skåret seg ned i dalbunnen slik at det ligger terrasser ligger på begge sider.

Spesielt er dette tydelig i den nederste delen av dalen. Her ligger terrass­ene i tilnærmet samme høyde på hver side av dalen. Mellom dem ligger så en ny dalbunn. Bredden av denne dalen avhenger av hvor lang tid elven har hatt på seg til å grave den ut. Men i den nye dalbunnen kan det være utgravet nok en dal, slik at enda et sett med terrasser ligger nedenfor de første. Terrassene kan flere steder ligne på trappetrinn i landskapet.

Verdalsraset gikk i en av de mange terrassene som ligger på nordsiden av dalen. Egentlig er det ikke riktig å si en terrasse. I det utraste området var det flere trinn slik at det var flere terrasser.

Men de terrassene hvor raset gikk, utgjør en del av den sammenhengende rekken av terrasser som strekker seg fra fjorden i vest til øst for Leirådalen. De er av varierende høyde, fra vel 20 meter til mer enn 100 meter. De laveste ligger lengst ut i dalen, og de er også de yngste.

I det området der raset gikk, varierer høyden fra ca. 50 meter til ca. 100 meter. Det laveste partiet lå like vest for Eklo. Der står det fremdeles igjen en liten pynt hvor flaten på toppen er i underkant av 50 meter høy. Høyest var områdene lengst mot nord ved Follo og Jermstad. Her når kanten av skred­gropen helt opp til 100 meter.

Typisk for dette terrasselandskapet er de store flatene. Hver terrasse er en flate. Det er sjelden man finner lange og slake skråninger. Men mellom de forskjellige terrassetrinnene er det bratte meler. Høyden på terrassetrinnene varierer fra bare noen få meter til flere ti-talls meter. Ofte er det dype bekke-nedskjæringer i meiene.

Det er på de store flatene vi finner den jorden som har lagt grunnlaget for at Verdal helt fra gammel tid har tilhørt de beste jordbruksområdene i Trøn­delag. Her ligger de store gårdene som mange har en historie som strekker seg så langt tilbake som til tiden omkring Kristi fødsel.



Men innimellom ligger det ofte store myrområder. De store flatene var ikke alltid helt slette. De kunne være store grunne forsenkninger. Her samlet det seg vann. Som følge av at grunnen for det meste besto av leire, trakk ikke vannet igjennom. I hvert fall gikk dette langsomt. Følgelig oppsto det grunne innsjøer. Etter hvert grodde innsjøene til, og slik oppsto myrene. Geologene kaller slike myrer gjengroingsmyrer.

Disse myrene er like typisk for terrasselandskapet som gårdene og jorden der. Ja, enkelte steder er myrområdene av større omfang enn de dyrkbare flatene. Det er først i våre dager at moderne dreneringsteknikk har gjort det mulig å ta myrene i bruk som en del av det aktive kulturlandskapet.

Ved slutten av forrige århundre hadde man nok skaffet seg en del erfarin­ger og kunnskaper om våtmarksområdene slik at man så smått hadde begynt å nyttiggjøre seg myrene, i hvert fall noen av de grunneste. De ble drenert og dyrket. Dessuten ble torven utnyttet, og det fantes flere torvtak. Hvor det var mulig, ble myrene benyttet som beite. Videre ble det jaktet en god del. Men i det store og hele var myrene nokså uberørte. Og i dette terrasseland­skapet strakte myrene seg faktisk nesten sammenhengende fra Sjøbygda til Leirådalen. Riktignok var enkelte myrstrekninger adskilt fra andre ved at de lå på forskjellige terrassetrinn.

Utraset gikk i et område som grovt sett kan avgrenses til Stiklestad i vest og Leirådalen i øst.

Innenfor disse avgrensningen har det gått en rekke andre ras foruten Ver-dalsraset. Noen av dem var små, og fikk bare mindre følger, mens andre var store og fikk tilsvarende større følger.

Rent landskapsmessig er det bare å tenke på det eller de rasene som dannet Leirådalen. De forandringene som fant sted som følge av dette, forandret landskapets ansikt så pass mye at vi ville ha hatt problemer med å kjenne oss igjen om vi hadde kommet dit for 700 år siden.

Uten at det er fullstendig mulig å fastslå noe for sikkert, er det imidlertid nokså sannsynlig at de fleste av rasene innenfor disse avgrensningene gikk i tidsrommet mellom 1300 og 1600, altså i den historiske tidsperioden som kalles senmiddelalderen. Til dette tidsrommet kan vi trolig plassere rasene rundt Leirådalen, rasene ved Lyng, noen mindre ras ved Follo og Eklo, det siste raset ved Stiklestad samt de påfølgende rasene rundt myrene ved Stikle­stad, og det raset som ødela Tokstad. Tokstad her må ikke forveksles med Tokstad i Sjøbygda.

Men også senere har det gått betydelige ras her. Det største var Landfall-raset som gikk i 1747 da fem mennesker mistet livet.

Alle rasene har satt spor etter seg. De fleste av disse sporene finnes frem­deles i landskapet. Men noen er blitt ødelagt av yngre ras. I kantene av Raset

 

Verdalsboka - 3


finnes det for eksempel spor etter flere eldre rasgroper. Sammenlignet med Verdalsraset var dette bare små utglidninger. Men skadene kan ha vært store for de gårdene som ble berørt. Når det gjelder rasene fra før 1700-tallet, vet vi ingen ting om tap av menneskeliv eller omfanget av skadene på jorden, bortsett fra når kildene gjør det mulig å foreta sannsynlighetsberegninger.

Ras som har gått etter 1700-tallet, er omtalt i kildene hvis rasene medførte verdiforringelser eller tap av menneskeliv. Hvis de ikke gjorde skade på kul-turjorden, er de ikke omtalt. Tallet på registrerte ras er imidlertid ikke stort, og de som har gått, har vært forholdsvis beskjedne, bortsett fra det nevnte raset ved Landfall.

Noen detaljert beskrivelse av terrenget i rasområdet før utraset finnes ikke. Det nærmeste vi kommer, er et matrikkelforarbeide fra 1870. Dette forar­beidet tar for seg hver enkelt gård og gir en beskrivelse av jorden og et an­slag av arealet. På grunnlag av dette kan det utledes om det fantes myrområder i terrenget. Blant annet fortelles det at det fantes mindre myrområder syd for Kråg. Jordbeskrivelsene sier forøvrig at det var myrjord på nesten alle gårdene i nabolaget. 1

Noen beskrivelse av terrenget ellers finnes ikke. Heller ikke finnes det detaljerte kart fra før raset. Det beste er et kart fra 1883 i målestokken 1: 50.000. Dette gir til en viss grad opplysninger om terrenget. Blant annet

er terrassetrinn og dalsider markert ved skraveringer. Men målestokken setter forståelig nok begrensninger. Like etter raset ble det tegnet flere oversikts­kart. Disse var av større målestokk, men de ble tegnet etter hukommelsen, og dette medfører naturligvis mulige feilkilder. En del detaljer så som daler, høyder, koller, myrer og terrassetrinn kan med forsiktighet stedfestes. 2

Før raset rant Follobekken fra nord mot syd over terrassen ned mot elven. Lengst oppe ble dalen kalt Follodalen. Noe lengre ned ble navnet Krågsda-len benyttet. Og like før den munnet ut i hoveddalen het den Modalen. I dag benyttes navnet Modalen om skredporten. 3

Denne dalen ble dypere og dypere jo lengre mot syd den kom. Rett vest for Follo var den ca. 10 meter dyp. Men rett øst for Mo var den bortimot 40 meter dyp, og den hadde forholdsvis bratte sider.

Etter raset ble deler av bunnen av Follodalen stående igjen som en rygg eller øy nede i rasgropen. Langs denne ryggen var det lenge mulig å se det opprinnelige bekkefaret. Det sydligste punktet hvor bekkefaret kunne sees, ligger omtrent 35 meter lavere enn terrassen ved Mo. Avstanden mellom dette punktet og det nevnte punktet vest for Follo, hvor forøvrig hovedveien krys­set dalen, er omtrent 200 meter. På denne strekningen var det således et fall på ca. 25 meter. Disse opplysningene gjør det mulig til en viss grad å fastslå hvor langt innover i terrassen den ravineformede delen av Follodalen strakte seg.

Ved Kråg munnet en liten sidedal fra øst ut i Follodalen. Sidedalen ble og­så kalt Krågsdalen. Den var nokså smal, men den var like dyp som den andre dalen der den munnet ut i den, det vil si at den var vel 10 meter dyp. En liten bit av denne sidedalen ble stående igjen på den nevnte ryggen eller øya etter raset.

Navnet Follobekken ser ut til å ha blitt mest brukt, men også Krågsbekken ble brukt der bekken passerte Kråg. Muligens var det også andre navn på den. Den kommer fra Lyngåsen. Før raset fikk den et tilløp fra myrene i det nordvestlige hjørnet av området. Nå er myrene borte.

En annen bekk skar også gjennom dette området. Det var den såkalte Eklobekken. Den eksisterer fremdeles. Den hadde deler av sitt løp gjennom rasområdet. Denne bekken har og hadde flere navn. Den begynner helt oppe ved Skei. Den er da ikke større enn en vanlig grøft. Den renner i sydøstlig retning med Fåren på østsiden. Tidligere lå Jermstad og Trøgstad på vestsi­den og Fåren på østsiden. Ved Fåren kalles den Fårasiket. Like syd for Fåren renner den ned i det gamle åfaret etter Leiråa. Før raset fulgte den så dette gamle elveløpet vestover.

Forbi Tokstad skiftet bekken navn til Tokstadbekken. Og ved Eklo kaltes den, og kalles fremdeles, Eklobekken. Den siste strekningen frem til elven følger den Eklodalen.



Denne bekkedalen var ikke spesielt dyp. Den fulgte som sagt, det gamle åfaret etter Leiråa. Før utraset strakte dette gamle elveleiet seg i sydvestlig retning fra Fåren mot Eklo. Det krysset over det sydøstlige hjørnet av det utraste området. Dalen var mellom 10 og 20 meter dyp med forholdsvis slake sider. Den var også forholdsvis bred. Mellom Trøgstad store og Trøgstad skole skar det seg ned to flombekkdaler som møttes nede i denne dalbunnen. På kartet ligner de en bred Y med kort ben med benet pekende mot syd. Så vidt det kan erfares, var begge disse dalene tørre, hvis da ikke noen mindre myrområder ble drenert gjennom dem.


Der dette gamle elveløpet etter Leiråa falt ned fra terrassen, ligger den nevn­te Eklodalen. Selv om Eklodalen er forholdsvis trang og dyp der den munner ut i terrasseskråningen, er den allikevel langt grunnere enn hva Follodalen var på tilsvarende sted.

Bortsett fra disse bekkedalene må landskapet karakteriseres som forholds­vis flatt. Men det strakte seg et lavt terrassetrinn tvers gjennom området fra vest mot øst. Så vidt det har vært mulig å bringe i erfaring, gikk dette trinnet ved gården Kråg. Både Follo og Jermstad lå ovenfor. Muligens lå også Trøg­

stad store ovenfor trinnet. I en beskrivelse av terrenget fra 1893 like etter raset heter det at det var til dels kupert. Trolig er det bekkedalene og slike trinn i landskapet som har foranlediget denne beskrivelsen. Muligens kan det også ha vært mindre rygger eller koller. Vi vet med sikkerhet at det lå en kolle eller rygg like nord for Follo. Likeledes var det en ved Jermstad. Den kaltes for Jermstadhaugen.

Den dyrkede jorden lå mellom myrene og de dypeste dalene. Dalsidene var vanskelig å utnytte når de var så bratte som de tydeligvis var ved Follo-bekkens nederste del. Muligens var dalsidene i Eklodalen lettere å utnytte.

Innimellom fantes det utmark i form av skog. Men store skogstrekninger var det nok ikke. Den største skogen var trolig den såkalte Prestegårdsskogen. Deler av denne gikk med i raset. Og fotografier som er tatt av skredgropen kort tid etter raset, viser en mengde trær som ligger spredt utover i bunnen av gropen. Dette tyder på at det må ha vært en del skog i området. Ved skred-porten lå Hagas utmark. Der var det også skog.

 

Bosetningen i området

Med raset forsvant en rekke gårder og plasser. Det har vært til dels nokså vanskelig å fastslå den nøyaktige beliggenheten av de enkelte gårdene. Dette skyldes ikke minst det forhold at de som kunne fortelle hvor hver enkelt gård lå, nå er borte. Men det skyldes også at feilaktige fremstillinger i avisene av hva som skjedde under selve raset, har gjort sitt til å skape feilaktige fore­stillinger av gårdenes innbyrdes beliggenhet.

Et par eksempler kan nevnes. Smedgården var en av Jermstadgårdene. Smedhaugen var en tidligere husmannsplass under Follo. Navnelikheten førte til sammenblanding av disse to.

Fyksveet var en plass under Trøgstad. Avstanden til Follo var ikke så stor, og allerede før raset ble dette navnet feilaktig skrevet som Follosveet. 4

Tvers gjennom det utraste området gikk hovedveien fra Stiklestad til Vuku. Den passerte Prestegården på vestsiden av raset og Fåren på østsiden. Langs denne veien lå gårdene Follo, Jermstad vestre og Jermstad østre. Noe syd for veien lå Kråg og Trøgstad store. Og nord for veien lå Jermstadspannet.

En annen stor og gammel gård, Trøgstad lille, eksisterte ikke lenger som selvstendig gård. Den var blitt oppdelt. Noe av jorden ble brukt sammen med Kråg, mens to mindre bruk var blitt selvstendige enheter. Det var Trøgstad lille søndre og Bjørklund. Likeledes var det skilt ut tre selvstendige bruk av Kråg. Disse var Krågsmoen som lå forholdsvis langt mot syd på østsiden av Follobekken, Gran og Egge som begge lå på vestsiden av Follobekken noe lenger mot nord.

Som nær nabo til Krågsmoen lå Eklosvedjan, en utskilt part fra Eklo.

Og like ved Egge og Gran lå Moan som tidligere hadde hørt under Mo. Utskilt fra Trøgstad var en eiendom Verdal kommune eide. Det var Trøgstad skole.

Dette var de selvstendige gårdene og brukene som lå i det utraste området. I tillegg kan nevnes den ovenfor nevnte Smedhaugen. Denne eiendommen var ikke skyldsatt og ble regnet som en del av Follo, men den var et såkalt arvefeste.

Videre fantes det par bygselplasser og en rekke husnmannsplasser. Under Mo lå plassen Movald. Under Follo lå Follostuggu og Gollaugstuggu. Den siste var en bygselsplass. Under Jermstad vestre lå Jermstad handelssted. Også dette var en bygselplass. Fyksveet, som er nevnt ovenfor, lå egentlig under Trøgstad lille, men som følge av at eieren av Trøgstad lille eide og bodde på Kråg, ble Fyksveet ført under Kråg. Prestegården Auglen hadde tre plasser ved navn Tokstad, nemlig Toks tad vestre, Tokstad mellom og Tokstad østre.

I tillegg til disse husmannsplassene lå det flere ubebodde plasser i det aktuelle området. Husmannsvesenet var i ferd med å avvikles, og bare 18 år tidlig­ere, i 1875, var det langt flere plasser innenfor det utraste området enn da raset gikk.

Langs kantene av rasgropen lå det også mange gårder og plasser som ble berørt, selv om husene ikke gikk ut. Disse var Mo søndre og Mo nordre, Moåker av Mo, enda en plass ved navn Movald, Prestegården Auglen, en plass under Follo ved navn Follomyra, Jermstad øvre, en husmannsplass ved navn Jermstadenget, Nøysomhet eller Tessemskjefte, Fåren øvre og Fåren nedre, handfall, Rognhaugen (eget bruk), en plass under Eklo med samme navn, Rognhaugen, Eklo søndre, Eklo mellom og Eklo vestre.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Noter:

1 Omtalen av de gårdene som ble berørt av Verdalsraset i dette matrikkelforarbeidet. er gjen­gitt som bilag.

2 En nærmere gjennomgåelse av kartene som finnes, er gitt som bilag.

3 Opplysninger ved Arne Eklo.

4 Se mer om dette i bilaget om kart bak i boken.

ELVESLETTEN

Beskrivelse av landskapet

Mens selve raset gikk i terrassen på nordsiden av Verdalselven, havnet ras-massene nede på elvesletten. Rasmassene dekket et område som strakte seg fra Melby i øst til Fæby i vest. Ja, selve elveløpet ble fylt også nedenfor Fæby. Leirmassene nådde faktisk helt ned til Tinden.

Opprinnelig var terrassen hvor raset gikk, som det er antydet tidligere, sam­menhengende med terrassen på sydsiden. Tilsammen utgjorde de en del av Verdalselvens delta den gang da havet sto 65 - 70 meter over dagens nivå. Det var en gang mellom 8500 og 7000 år før nåtid. Da avtok hastigheten av landhevningen ganske kraftig, og etter som strandforskyvningen gikk sakte i perioden som fulgte, ble denne store terrassen avsatt da. Senere økte hastigheten i landhevningen igjen.

Dermed dukket dette deltaet frem som en terrasse som strakte seg fra dal­side til dalside. I sin tur førte dette til at elven skar seg ned i den. Noen steder lå forholdene til rette for at elvenedskjæringen ble smal. Her kunne det ligge fjell langs løpet. Men andre steder var det små hindringer, og der fikk elven fritt svinge hit og dit, og elvesletten ble følgelig bred.

Mellom Sundby og Eklo tiltar elvesletten i bredde. Her er det anselige meng­der løsmasse som er vasket vekk. Dette skjedde for så lang tid tilbake at den nye elvesletten lå der fruktbar og fin, da den første faste bosetningen fant sted i Verdal. Følgelig finner vi en rekke av de eldste og største gårdene i Verdal på denne sletten.

Det har vært en vanlig oppfatning at fjorden nådde opp til Sundby ennå så sent som da den første bosetningen fant sted for ca. 2000 år siden. Men da sto havnivået omtrent 7-8 meter høyere enn dagens nivå. Det vil si at Verdalsøra sto under vann, mens både Bjartnes, Ekle, Rosvoll, Lennes og Ness lå tørre. Derimot var nok flo og fjære merkbar i elveløpet til ovenfor Sundby.

Men elven var en upålitelig nabo. Elvebruddene langs denne strekningen har vært både omfattende og mange. Noen gårder er blitt vasket vekk, mens andre er blitt sterkt redusert. Og flere steder har elven utløst større og min­dre skred. Noen steder var det rene utglidninger eller nedfall som følge av at terrassefoten ble gravet vekk. Også disse kunne være temmelig omfatten­de. Andre steder punkterte elven kvikkleirelommer i grunnen. Disse kunne

være av varierende størrelse. Og havnet rasmassene nede i elveløpet, ble elven demmet opp. Størrelsen av demningen avhang naturligvis av mengden av ras­masse. Da ble det anrettet skade ovenfor raset som følge av oversvømmelse. Og når elven brøt igjennom, kunne den komme som en flodbølge nedover dalen, med de skader dette medførte.

Elvesletten er ikke like høy over alt. Flere steder kan man se lave terrasse-trinn. Noen av terrassene er blitt til som følge av strandforskyvningen. Men ikke alle steder er dette gamle deltaer som elven har bygget opp. Flere steder er det tale om nedskjæringer som elven har laget i terrassen.

I en periode kunne elven vaske ut en dal i en viss bredde. Og da landet hevet seg, skar elven seg ned i bunnen av denne dalen igjen og laget en ny dal der. Denne ble naturligvis noe smalere. Trinnene som oppsto i landskapet på denne måten, kunne ofte være bare av noen få meters høydeforskjell.

Slike lave terrassetrinn fantes blant annet ved Sundby, Rosvoll, Ekle og Bjartnes.

Denne prosessen ville ha fortsatt også i våre dager, hvis ikke elven var blitt regulert. Det spiller ingen rolle om terrassen er høy eller lav dersom elven får grave fritt. Naturligvis går det langsommere å grave vekk massen dersom terrassen er høy, men elven er uendelig tålmodig, og den tar sitt når tiden er inne.

Foruten at elvesletten er preget av disse lave terrassetrinnene, er den også preget av de såkalte serpentiner. Dette er grunne innsjøer, eller spor etter slike, som ble til ved at elven kuttet av en sving, og det gamle løpet ble liggende igjen som en halvmåne. Dette kalles meandering. De grunne innsjøene grodde langsomt til igjen, og den lokale benevnelsen på slike sumper er kvisler.

Langs den strekningen rasmassene fylte opp dalen, var det tidligere flere slike kvisler. Både ved Lennes, Rosvoll og Bjartnes ble de fylt opp. Len-neskvisla eksisterte som et markert topografisk trekk helt frem til 1893.

I tillegg til at elven gjorde skade på jorden langs løpet ved de såkalte elve­bruddene, var også de lavest liggende områdene sterkt utsatt for oversvøm­melser når det var stor vannføring. Både hus og åker var utsatt i slike tider.

Elveløpet var like før raset en god del forskjellig fra dagens løp. Dette har sin naturlige forklaring i at ved raset ble dalbunnen fylt opp, og spor etter det gamle løpet var ikke lenger synlige. Elven måtte derfor ta seg et fullsten­dig nytt løp. Rennende vann søker etter det laveste landskapet, og de laveste stedene nå lå ikke nødvendigvis der det hadde vært lavest før.

Etter at elven hadde passert gjennom den smale passasjen mellom Melby-berget og Eklomelen nådde den ut i et bredere parti av elvesletten. Denne passasjen mellom Melbyberget og Eklomelen var trang i 1893, og den er trang også i dag. Dette skyldes at etter at elven har passert Landfall, styres den mot Melbyberget på sydsiden. Her stikker fjellet frem.

Tekstboks:


Eklomelen er en leirterrasse, men i den sydøstlige spissen av terrassen finnes rester av de samme massene som finnes i terrassen på motsatt side ved Mel-bygraven. Dette er breelvavsetninger, og disse er ikke så utsatt for utglidnin­ger som masse av finere materiale.

Men Melbyberget styrte elven mot nordvest mot Eklomelen. Gjennom lange tider har den strøket langs med foten av denne terrassen, og gradvis har den spist seg inn på den. Flere mindre skred er blitt utløst. I 1893 gikk elven i en stor U-sving langs terrassen. Etter å ha fullført U-svingen øst for Haga, gikk den nesten parallelt med løpet den hadde forbi Melby.

Bredden av U-en var i overkant av 1 kilometer, og avstanden fra dagens løp og inntil den dypeste svingen var ca. 1 kilometer.

På den måten dannet elven et stort og bredt ness. I hovedsak var det Sund-bygårdene og Melby som valdet hit. Men også Haga hadde eiendommer på sydsiden av elven. Det hadde sammenheng med de forandringene av elvelø­pene som fant sted fra middelalderen og utover. Utvilsomt ville sporene etter de gamle løpene ha vært synlig dersom ikke rasmassene hadde dekket dem etter raset.

Like øst for Ness gjorde elven atter en sving, og også denne gang gikk det nye løpet bortimot parallelt med det gamle, men denne gang mot nord­vest. Denne gang ble det dannet et ness på nordsiden som stakk ut fra Haga. Det var ikke så bredt som det forrige, bare vel 1/2 kilometer, men det var like langt.

Etter siste sving løp elven i nesten rett linje i 1 1/2 kilometer. Først like syd for Lyng svingte den sydvestover. Nesset den dannet på denne måten, var bredt og formet som en rettvinklet trekant hvor elven dannet katetene. Men også på dette nesset på sydsiden av elven lå det landområder som til­hørte gårdene på nordsiden. Igjen er det tale om rester etter gamle valdgren-ser fra den tid da elven hadde andre løp.

Fra Lyng gikk Verdalselven i en lang bue mot høyre. Den krysset de flate og lavtliggende områdene nord for Lennes. Syd for Lennes lå Lenneskvisla. Dette var restene etter det gamle elveløpet fra 1600-tallet. Lengst mot vest var kvisla grodd til, men fremdeles var det sumpland der.

184.       Liva Ingvaldsdatter

tjener, Kråg 106.1 275 275 50

185.       Anne Olsdatter

husmannsenke, Kråg 106.1 950 1150 100

186.       Gusta Johnsdatter

tjener, Gran 106.5 15 16

187.       Laura Eriksdatter

tjener, Kråg 106.5 100 100

188.       Ole Toresen

arbeider, Gran 106.5 60 60 20

189.       Marta Sakariasdatter

tjener, Kråg 106.5 270 270 100

190.       Serianna Toresdatter

inderst, Gran 106.5 85 85 40

191.       Anne Larsdatter

enke, Mo 107.1 400 400 100

192.       Mali Pedersdatter

tjener, Hagaenget 108.2 100 100

193.       Marie Olsdatter

enke, Haga 108.3 700 1040 100

194.       Kornelius Karlsen

husmann, Haga 108.3 300

195.       Kari Larsdatter

inderst, Lyng 109.1 30 30 15

196.         Olava Olsdatter

inderst, Lyngsholmen 109.1 100 100 30

197.         Ole Johannessen

husmann, Lyng 110.3 700 700

198.         Ole Olsen, tjener, Lyng 111.1 10 50 25

199.         Marit Andersdatter

tjener, Lyng 111.1 25 27

200.         Kristine, tjener, Lyng 111.1 40 40

201.         Marit Bårdsdatter

tjener, Lyng 111.1 60 50

202.         Johan Bårdsen

husmann, Lyng 111.1 600 650 50

203.         Peder Kristoffersen

husmann, Lyng 111.1 650 650 500 til

jordkjøp ikke hevet

204.         Peter Sørensen

inderst, Lyng 111.1 375 375 50

205.         Johannes P.

husmann, Rosvoll 112.1 350 350

206.         Serianna, enke, Rosvoll 112.1 350 350 50

207.         Ole Johannessen

husmann, Rosvoll 113.1 40 30

208.         Anneus Edvardsen

tjener, Ness 114.4 40 25

209.         Elen Johannesdatter

tjener, Lennes 117.2 50 50 25

210.         Rikka, tjener, Lennes 117.2 150 200 50

211.         Ole Bardosen

husmann, Ness 118.4 440 430 50

212.         Oline Johnsdatter

inderst, Ness 118.3 130 100 50

213.         Elling Olsen

husmann, Ness 118.4 765 765 65

214.         Mette Johnsdatter

tjener, Ness 118.4 20 20

215.         John Vatterholm

arbeider, Ness 118.4 60 60 30

216.         Margrete Johnsdatter

tjener, Ness 118.4 20 20

217.        Anna Olsdatter

inderst, Hammelen 119.3 50 50

218.        Oline Jørgine

inderst, Haga 119.3 60 130

219.        Anneus Pedersen

tjener, Lunden 124.1 20 20

220.        Julie Johnsdatter, Lunden 124.1 80 80

221.        Beret Larsdatter

inderst, Sundby 126.1 285 286

222.        Gunnbjørn Pedersen

husmann, Hegstad 31.1 420 420 150

223.        Mali Bjørgvald

inderst, Bjørgan 133.1 10 10

224.        John Andresen

inderst, Stuskin 135.1 30 60 30

225.        Anders Storøra

husmann, Auskin 137.1 530 480 190

226.        Martinus Olsen

husmann, Auskin 137.1

227.        Serianna Melen

inderst, Auskin 138.1 250 250 50

228.        Marit Nesset

inderst, Auskin 138.1 10 10

229.        Hans Olsen, husmann

Vuku prestegård 142.1 50 100

230.        Boletta Kulstad

sypike, Kulstad 144.1 60 60

231.        Elling Ingebretsen

inderst, Kroksteinen 250.5 80 80 40 L.nr 260

Erik Borgen

232.        Karen Halvorsdatter

inderst, Kvelstad 251.1 150 120 100

233.        Martinus Bårdsen

husmann, Bollgård 256.1 450 452 50

234.        Halvor Storøra

inderst, Storøra 256.1 50 50

235.        John Gudding

inderst, Leirfall 261.1 100 100 50

236.        Elen Anna, Leirfall 261.1 900 1215

237.        Elen Olsdatter, enke

Leirfall 261.1 1150 1150

238.        Jermstad fattigkrets

Jermstad 350 350

Tilføyet med penn uten nummer

Johan Fredriksen 1850

239.        Vuku forbruksforening

Vuku 2500

Navn ført med penn på listen

Erstat- Foreslått Forskudd
ning bidrag

240.        Paul Lindset 50 100 40

241.        Olaus Olsen, Follovald 300

242.        P. Sem, Verdalsøra 10

243.        Olaf Johannessen, Rognhaug 20

244.        Inger Fåren, Fåren 20

245.        Johan Lynum 35 25

246.        Oluf Ellingsen, Movald 75

247.        Antonius Pedersen, Eklo 40 30

248.        Ingeborganna Storvuku 60 60

249.        Anne Larsdatter, Hagahaugen 50

250.        Jonas Fergeberg 20 20

251.        Halvor Olsen, Lundskingjerdet 90 50

252.        Bård Jakobsen, Auskinnesset 420 50

253.        Anne Johansdatter, Lyng

254.        Ingeborg Hansdatter

Lyngsholmen 40

255.        Halvor Arntsen, Balgård 60 40

256.        Ole Pedersen, Movald 60

257.        Peder Moe, Vuku 30

258.        Sivert Lorntsen, V.øra 30

259.        Martinus Steinsli 100

Navn som ikke er ført på listen, men som finnes i regnskapet:

260.        Erik Pedersen, Borgen 50

261.        Ole A. Prestegård 120

262.        Hanna Skogås 120

263.        Kirsten Hegstadvald 35

264.        Jakob J. Skei 10

265.        Andrianna Elverum 10

266.        Ole Olsen, Lennes 40

267.        Gustav Olsen, Lennes 35

268.       Karen Marie Olsdatter, Lennes 85

269.       Anders Simonsen, Jermstadvald 150

270.       Lo rents P. Lyngås 10

271.       Olaus N. Innhaugen 80

272.       Mikal Borgen 20

273.       Iver Larsen, Nestvoll 20

274.       Marta Hansdatter, Jermstad 40

275.       Birte Olsdatter, Kjæran 30

276.       N. Knoff 80

277.       John Myrslo, Fikse 35

278.       Ole J. Solli 10

279.       Kr. Åsan 15

280.       Karen Lauritsdatter, Kråg 10

281.       Landbruksforeningen 80

282.       Anneus M. Lyngsmoen 40

283.       Nikolai Klokkerhaug 20

284.       Ole S. Melby 20

285.       John E. Røe 20

286.       Kristine E. Hagavald 20

287.       Anders O. Lillegård 8

288.       Andr. Gjersing, V.øra 80

289.       Ole O. Hynne, » 80

290.       Krf. Jakobsen, » 80

291.       Johs. Jakobsen, » 80

292.       Olaus Arntsen, » 80

293.       Ole I. Ulvill 150

294.       Ole Olsen, Ulvill 60

295.       Bardo G., Ulvill 50

296.       John E. Grunnan 100

297.       Mette Breding, Østgård 200

298.       Beret Anna Rosvoll 10

299.       Laurits Formo 100

300.       Henrik Rinnholmen, Bjørken 40

301.       Lars E. Borgenvald 80

302.       Olaus Svendsen 40

303.       Beret Marta Kvelstad 50

304.        M. Dillan 30

305.        Jonas I. Vuku 50

Dette er navnene på dem som er funnet i de offisielle listene. Men det er ganske sikkert at noen har falt ut. Blant annet står det i Velferdskomitéens

protokoll 23. september 1893 at Ole Frank på Verdalsøra søkte om erstat­ning for sin båt som var blitt ødelagt. For denne skaden fikk han utbetalt 25 kroner.

Videre står det 8. mai 1894 i samme protokoll at Peder Johansen Lyngås søkte om godtgjørelse fordi han i fire dager hadde deltatt i arbeidet med å berge mennesker og dyr. Han fikk kr. 10.

VERDALSKOMITÉENS NEDTEGNELSER OM VEIER ' Offentlige veier

1.     Jåmtlandsveien over skredet bestemmes av Statens veivesen, og den er avlagt på kartet etter den utstukkede linjen.

2.     Bygdevei fra Stiklestad over Hegstad, Lyng og Haga nordre til ferge­sted, samt fra dette sydover til Jåmtlandsveien ved Ness østre - på den siste strekningen i beskrivelsen foran kalt «Fergeveien» - bestemmes av amtets vei­vesen, idet det bemerkes at på sydsiden av elven er veien avlagt etter konfe­ranse med amtsingeniøren med forbehold av nødvendige forandringer nærmest elven av hensyn til fergestedet.

 

Andre veier

3.     Skredgropveien går fra den gamle vei på melen i skredgropens vestkant sydøstlig skrå ned melen, svinger nær ved Moåkergrensen mer østlig og går rettlinjet etter de merkepæler som er nedsatt i sistnevnte grense og statsteigens grense og videre til merkepæl i Meridianen.2 Her bøyer veien atter mer øst­lig og går rettlinjet østlig til merkepæl ved Tokstadveiens sammenstøtspunkt i statsteigens østkant. Veien bøyer her litt nordlig og følger grensen mellom Trøgstad store og Jermstad østre til merkepæl ved vestkanten av Trøgstad skolejords gjenværende rest. Det bemerkes at de anførte merkepælene over alt står i veiens nordkant.

4.     Haga-Ekloveien går over Raset fra Haga i retning av pynten av Heg-stadbakken hvor merkepæl er satt. Her bøyer den svakt til høyre og går rett­linjet til et punkt i Meridianen 260 meter nord for Haga østres og Haga melloms hjørne, fortsetter i samme retning 27 meter til merkepæl noe øst for bekken, bøyer her atter svakt til høyre og går til merkepæl i hjørnet av Eklo nordre vestres havnehage, hvorpå veien går sydøstlig på Eklo nordre østre og melloms grunn mellom statsteigens linje på sydvestsiden og Eklo nordre vestre på nordøstsiden til statsteigens vinkel, følger derpå Eklo nor­dre vestres linje til hjørnet under Eklobakken i den gamle grensen ved hjør-neteigene. Herfra går veien fremdeles over Eklo nordre østre og melloms teig i bøyning på tjenlig måte til Eklo sondres linje. Under forutsetning av herredsstyrets anbefaling og departementets samtykke står det imidlertid ei­erne av Eklogårdene fritt for å velge ny sydligere linje for Haga-Ekloveien over Statsteig A og om Haga nordre østres ødelagte areal. I så fall bortfaller

den ovenfor beskrevne Haga-Ekloveien for de nevnte eiendommene mot at Meridianveien forlenges ned til den valgte sydligere linje, likesom Strupe­veien3 betraktes som forlenget sydøstover like til det nye sammenstøtepunkt med Haga-Ekloveien.

Fra Eklo-Hagaveiens endepunkt er vintervei under Eklobakkene østover til et tjenlig passasjested over elven. Bestemmes det i fremtiden anlagt offentlig vei fra Haga østover, er det selvfølgelig adgang til det, samt å forlenge den videre østover uten grunnerstatning fra de beskadigede arealer, også i dette tilfelle bortfaller Haga-Ekloveien fra strekningen mellom Haga og Strupeveien.

5.     Meridianveien går på østsiden av Meridianen fra Eklo-Hagaveien til Skredgropveien, dog så at det er adgang til å anlegge veien således nærmest Eklo-Hagaveien, at felles bro kan benyttes over Follobekken. Anlegges off­entlig vei lenger mot syd, forlenges Meridianveien sydover i fornøden ut­strekning.

6.     Tokstadveien går fra Meridianveien ca. 560 meter nord for Eklo-Hagaveien og går rettlinjet først over Statsteigen og derpå om Eklo nordre, østre og mellom til hjørnet mot Eklo nordre vestre og derpå videre langs stats­teigen først på sistnevntes og derpå på Tokstad vestres grunn til statsteigens sydøstre hjørne i skredgropen, hvorpå den går nordlig på østsiden av stats­teigens grense til Skredgropveien ved hjørnet mellom Trøgstad store og Jerm-stad østre.

7.     Veifyll er utlagt i det triangelet som dannes av Skredgropveien mot syd­vest, Auglen-Moåker-grensen mot nord, og Moåker-Statsteiggrensen mot øst, i det dog bemerkes at langs sistnevnte grense har Follo en 4 meter bred vei fra Skredgropveien til sin eiendoms sydvestre hjørne i skredet.

8.     Strupeveien går fra Eklo-Hagaveiens bøyningspunkt ved det vestre sam­menstøt for Eklo vestre østre og mellom og for EkJo nordre vestre nordvest­lig langs statsteigens grense til dennes bøyningspunkt i strupen og fortsetter derfra i samme retning om statsteigens grunn til Meridianveien, hvor den støter 485 meter vest for Eklo-Hagaveien.

9.     Søndre Mo har fornøden adkomstvei over Nordre Mos grunn langs stats­teigens grense fra Meridianveien vestlig og derfra nordlig til under melen ved Momoen.

 

10.    Som Fergevei er gangvei fra Haga-Ekloveien over Eklo nordre østre og mellom til elven fra hensiktsmessig sted.

11.    Lyng søndre østre har fornøden adkomstvei - dog ikke krøttervei -over Lyng mellom østre ved nordenden av dennes søndre teig.

12.    Den gamle veien ved Lyngs tidligere tomter forbeholdes helt ned til Lyng søndre vestres søndre teig.

13.    Anneus Hegstad har fornøden adkomstvei fra Stiklestad-Haga-veien hvor som helst denne måtte bli anlagt over Lyng søndre østres nordre teig ved den-

nes østre ende. - Anneus Hegstad har fornøden vintervei fra Stiklestad-Hagaveien til Nordre Lyngs utmark over Lyng søndre vestres nordre teig.

14.     Kålen-Ekloveien går fra Jåmtlandsveien langs vestsiden av Statsteig B til Lyng lille og derfra langs dette bruk til elven, i det dog bemerkes at ved elvens sydside så langt som det til enhver tid fornødiges for å komme til et tjenelig fergested.-

15.     Den gamle veien i Rosvoll stores hjemteig forlenges i nordøstlig ret­ning til Kålen-Ekloveien.

16.     Eieren av Gravvoll har fornøden veiadgang til sin parsell fra gårdsvei­en fra Leirfall østre ved grensen mot Leirfall vestres søndre teig i raset.

17.     Nessmoen m fl har vei fra vestre ende av plassen Nessgjerdet over Ness østres mark ved Leirfallaunets grense til Jåmtlandsveien.

18.     Den gamle veien forlenges over Ness østres eiendom i Raset til Jåmt­landsveien litt vest for veikrysset med Fergeveien.

19.     Sundbyveien går fra veikrysset ved Fergeveien østlig på sydsiden av grensen for Østgård, Østre Sundby og Lunden, altså på Bjørken-Hamlens grunn til der hvor Bjørken har et stykke på veiens nordside, hvorfra den frem­deles på Bjørkens grunn går til og over Møllebekken i bøyning til grensen med Lunden. Herfra går den over Lundens grunn først i bøyning langs bak-kefoten og derpå rettlinjet til merkepæl ved den gamle uskadede vei.

20.     Med hensyn til opparbeidelse og vedlikehold av de veiene som ikke er eller måtte opptas som offentlige, skal i mangel av muntlig overenskomst arbeidet fordeles i analogi med bestemmelsene i Veilovens § 83 jfr Lov av 30.5.1891 ved et skjønn organisert overensstemmende med § 3 i Lov av 27. juli 1896 om tvungen avståelse av grunn til gårdsvei på landet. Dog bemer­kes at grunnen i alle tilfelle skaffes fritt i den beskadigede marken, hvilket også gjelder om fy Utak, om sådant finnes.

21.     Langs elven fra Melbys hjemteig til Melbys fergeveiteig er det krøtter-vei for Melby, Østgård og Sundby østre.

 

 

 

 

 

 

 

Noter:

1 Språket er modernisert.

2 Navnet Meredian ble brukt i denne sammenheng om en nord-sydlinje gjennom Raset. Jfr. Meredianveien.

3 Strupeveien - Skredstrupen - er navn som er knyttet til rasporten.

 

 

Tekstboks:


Tekstboks:






 
 Ras i Verdal bind B m/bilder            Verdalsboka



K J


VERDAL

UNIVERSITETSBIBLIOTEKET I OSLO

.A/frlA IW: V033

þÿ



VERDALSBOKA

EN BYGDEBOK OM VERDAL VED

ØYSTEIN WALBERG


RAS I VERDAL

BIND B


UTGITT AVVERDAL KOMMUNE V/BYGDEBOKNEMNDA VERDAL 1993


Trykk: Verdal Grafiske AS, Verdal 1993 Innbinding: Engers Boktrykkeri AS, Otta

ISBN 82-990950-5-0 (kpl.) ISBN 82-990950-7-7 (Bd. B)


Bind A

Innhold

RAS I VERDAL

  1. VERDALSRASET - første del Bind B I VERDALSRASET - andre del

  2. HÆRFOSSENS GJENNOMBRUDD III GEOLOGISKE FORHOLD


Side

Forord 13

  1. VERDALSRASET - andre del

    Blå røyk over Jermstad 16

    GÅRDER - BRUK - PLASSER SOM FIKK SKADER

    VED VERDALSRASET 17

    AUGLEN, PRESTEGÅRDEN 17

    BJARTNES 23

    BJARTNES VALD, BJARTNESSET (NES JAN) 30

    BJARTNES VALD, MARKA 33

    BJARTNES VALD, STEINERSTUGGU 35

    BJARTNESVALD, VISØYA 38

    EKLE 40

    EKLO 47

    EKLO NORDRE VESTRE 49

    EKLO NORDRE ØSTRE OG MELLOM 53

    EKLO SØNDRE 58

    EKLOSVEDJAN 60

    EKLO VALD, EKLOMYRA 66

    EKLO VALD, ROGNHAUGEN 68

    FOLLO 71

    FOLLO VALD, SMEDHAUGEN 87

    FOLLO VALD, FOLLOMARKA 90

    FOLLO VALD, FOLLOSTUGGU 92

    FOLLOVALD, GOLLAUGSTUGGU, FOLLOMYRA 97

    FÅREN 104

    FÅREN NORDRE 105

    FÅREN ØVRE 107

    HAGA 113

    HAGA, HAGAENGET 116

    12 V E R D A L S B O K A

    HAGA, LANGENGET 121

    HAGA NORDRE MELLOM 124

    HAGA NORDRE VESTRE 127

    HAGA NORDRE ØSTRE 133

    HAGA SØNDRE NORDRE 136

    HAGA SØNDRE SØNDRE (HAGAHAMMELEN) 140

    HAGA VALD, GAMMELPLASSEN 148

    HAGAVALD, HAGAHAUGAN 153

    HAUGSHOLMEN 158

    HEGST AD VALD, HEGST ADSTUGGU 163

    JERMSTAD 169

    JERMSTAD VESTRE (PERSGÅRDEN) 171

    JERMSTAD ØSTRE (SMEDGÅRDEN) 177

    JERMSTAD ØVRE 181

    JERMSTADSPANNET 188

    JERMSTADVALD, HANDELSSTED (HAUGEN) 193

    JERMSTAD VALD, JERMSTADENGET 196

    KRÅG 198

    KRÅG, EGGE 204

    KRÅG, GRAN 207

    KRÅG, KRÅGSMOEN 211

    LANDFALL 217

    LEIRFALL, GRAVVOLL 225

    LEIRFALLAUNET 230

    LEIRFALLKÅLEN VESTRE 236

    LEIRFALLVALD, BRUGJERDET I (JOHANNESPLASSEN) 242

    LEIRFALLVALD, BRUGJERDET II (ELEN-ANNAPLASSEN) . . 246

    LENNES 248

    LENNES NORDRE 251

    LENNES SØNDRE 256

    LYNG 259

    LYNG LILLE (FERGESTUGGU) 263

    LYNG MELLOM VESTRE 269

    LYNG MELLOM ØSTRE 274

    LYNG NORDRE (NORD-LYNG) 279

    LYNG SØNDRE VESTRE 296

    LYNG SØNDRE ØSTRE 299

    LYNGSHOLMEN 304

    LYNGSHOLMEN 306

    LYNGS V ALD, BLÅMELENGET 311

    LYNGS V ALD, LYNGSHOLMEN I (ELEN MARIEPLASSEN) . . . 313

    R A S I V E R D A L 1 3

    LYNGSVALD, LYNGSHOLMEN II (OLEPLASSEN) 315

    LYNGS VALD, NORDLYNGSTUGGU 318

    MELBY 320

    MELBY, MELBYNESSET 324

    MELBY, NØYSOMHET 331

    MO 333

    MO, MOAN 335

    MO, MOÅKER 339

    MO NORDRE 343

    MO SØNDRE 347

    MOVALD 350

    MOVALD, MOMOEN 353

    NESS 356

    NESS MELLOM 359

    NESS VESTRE 364

    NESS ØSTRE 369

    NESS VALD, NESSGJERDET 379

    NESSVALD, NESSØRAN 382

    ROGNHAUGEN 385

    ROS VOLL 391

    ROSVOLL NORDRE 395

    ROSVOLL STORE 399

    ROSVOLL SØNDRE 403

    ROSVOLL VESTRE 409

    ROSVOLLVALD, NEFFER 415

    SUNDBY 417

    SUNDBY, LUNDEN (VESTER-SUNDBY) 420

    SUNDBY, SUNDBYAUNET 427

    SUNDBY, SUNDBYHAMMELEN 429

    SUNDBY VESTRE 432

    SUNDBY ØSTRE 436

    TOKSTAD 442

    TOKSTAD MELLOM 444

    TOKSTAD VESTRE 451

    TOKSTAD ØSTRE 455

    TRØGSTAD 458

    TRØGSTAD, BJØRKLUND 460

    TRØGSTAD LILLE 462

    TRØGSTAD LILLE SØNDRE 463

    TRØGSTAD SKOLE 467

    TRØGSTAD STORE 471

    1 4 V E R D A L S B O K A

    TRØGSTAD VALD, FYKSVEET 481

    ØSTGÅRD 485

    ANDRE GÅRDER SOM FIKK SKADE VED RASET 490

    Fæby 490

    Estvoll, Fæby 490

    Holmsveet, Haug 491

    Hegstad 491

    Nessmoen 492

    Skjørdal østre 492

    Bjørken - Hammelen 493

    Leirfallkålen østre 495

    Leirfallkålen mellom 495

    Leirfall østre 496

    Leirfall vestre 496

    Vinne 497

    By nordre østre 497

    Voll, By nordre 498

    By søndre 498

    Storøra, By søndre 499

    GÅRDER - BRUK - PLASSER SOM FIKK SKADE

    VED VUKU SJØEN 501

    AUSKIN, AUSKINNESSET SØNDRE 501

    AUSKINVALD, MELEN 504

    AUSKIN VALD, STORØRA 506

    BOLLGÅRDEN VESTRE 508

    BOLLGÅRDEN ØSTRE, KROKSTEINEN 514

    BREDINGSBERG I VUKU 518

    REPPE, ELVERUM VESTRE 522

    REPPE, STORØRA VESTRE 524

    VOLEN VESTRE 527

    VOLEN ØSTRE 530

    ANDRE GÅRDER SOM FIKK SKADE VED VUKUSJØEN 535

    Gudding vestre 535

    Gudding østre 535

    Reppe 536

    Auskin vestre 536

    Auskin østre 537

    Elverum østre, Reppe 538

    Lundskingjerdet, Lundskin 539

    Breding vestre 540

    Breding østre 540

    R A S I V E R D A L 1 5

    Ekren 540

    Østnes 541

    Slapgård søndre 541

    Slapgård nordre 542

    Bollgård østre søndre 542

    Bollgård østre nordre 543

    Bollgårdsnesset 543

    Kvelstad vestre 544

    Oppem 544

    DIMENSJONER - SAMMENLIGNINGER 547

    DIMENSJONER 547

    Generelt 547

    Varigheten av Verdalsraset 548

    Tap av menneskeliv 549

    Tap av husdyr 549

    Arealberegningen 549

    Det utraste området 551

    Det overslammede området 552

    Vukusjøens betydning for jordverdien 552

    En sammenligning mellom skadene i Verdal

    og de tre største byene i Norge 552

    Utrast masse 556

    Der massen havnet 557

    Vukusjøens størrelse 558

    Sorg, fortvilelse og lidelse 558

    TANKEEKSPERIMENTER 559

    EN SAMMENLIGNING MELLOM DE GEOLOGISKE

    OPPFATNINGER FRA 1893 OG 1993 563

    RASET I GAULDALEN 1345 -

    EN SAMMENLIGNING MED VERDALSRASET 567

    Bakrunn 567

    Gustav Storms artikkel: Verdalen 1893 - Gauldalen 1345 567

    Hvor gikk Gauldalsraset? 570

    Sammenligninger med Verdalsraset 571

    Konklusjon 573

    SANGER OG DIKT 575

    PROLOG TIL TILSTELNINGEN I KRISTIANIA TIVOLI 576

    TRYKKSAK UTGITT I BERGEN I 1893 578

    TRYKKSAK UTGITT I KRISTIANIA 1893 580

    TRYKKSAK UTGITT I BERGEN - UKJENT ÅR 582

    TRYKKSAK - UKJENT UTGIVELSESSTED OG ÅR 585

    1 6 V E R D A L S B O K A

    DIKT I INNHERREDS FOLKEBLAD I 1923 587

    UTRYKKET DIKT 588

    DIKT AV BJARNE SLAPGARD 590

  2. HÆRFOSSENS GJENNOMBRUDD

GJENNOMBRUDD 593

HÆRFOSSEN av Øystein Walberg og Harald Sveian 593

Innledning 593

Grunnholo 593

Hærfossen 598

Elven før gjennombruddet 602

Situasjonen i september 1893 602

Gjennombruddet 604

Elvens graving 610

Gjennombruddet fortsetter 611

Stryket flytter seg oppover dalen 613

Fjellets betydning for utformingen av elveløpet 614

Granfossen 622

Terrengundersøkelser ved Granfossen 627

SIDEELVER OG SIDEBEKKER 629

Oversikt 629

Mugda 630

Malsåa 630

FØLGER AV HÆRFOSSENS GJENNOMBRUDD 637

RAS 637

RASET VED HAUGAN OG BJØRSTAD 638

Folket på gårdene som ble berørt 644

Haugan 644

Bjørstad vestre 645

Bj ør stad østre 646

HAUGANRASET 648

ANDRE RAS 651

Vollaraset 651

Harseraset 651

Tyveraset 653

Røessanden 1 653

Overholmsraset 653

Kaldalsraset 654

Røessanden 2 654

GÅRDER BERØRT AV HÆRFOSSENS GJENNOMBRUDD 655

Følger for gårdene 655

Oversikt over gårder og bruk som fikk nedsatt amtsskatten 656

R A S I V E R D A L 1 7

Oversikt over gårder og bruk som måtte flyttes eller fraflyttes 660

Stortingsproposisjon nr. 66/1904 - 1906 666

Avfelling av matrikkelskylden 670

Stjør- og Verdal ekstrarettsprotokoll nr. 34/1914 672

Tiden som fulgte 677

FØLGER FOR KOMMUNIKASJONENE 679

Veier som forsvant 679

Løpestrenger 679

Nye veier 682

Elektrisk strøm 683

DIMENSJONER - HÆRFOSSENS GJENNOMBRUDD 684

Dimensjoner 684

Noen bilder fra Helgådalen ca. 1960 686

DELTE MENINGER OM HVA SOM BLE FORETATT 695

REAKSJONER 695

Verdalsulykkene og kanaldirektøren 695

Reaksjoner på Getz' avisinnlegg 697

Fornøden beriktigelse 697

Konklusjon 698

BOLLGÅRDSKANALEN 700

Sikring av elven 700

Gamle planer 701

Nye planer 701

Arbeidet 704

Kanal over Guddingsholmen 707

FLOM, EROSJON OG RAS LANGS VERDALSELVA -

SIKRINGSTILTAK av Einar Sæterbø 709

HYDROLOGI OG GEOLOGI 709

SIKRING MOT FLOM OG EROSJON 712

KATASTROFEÅRET 1893 -

RAS OG ETTERFØLGENDE SIKRINGSARBEIDER 715

Hærfossens gjennombrudd 715

Det store Verdalsraset 716

FORBYGNINGSVIRKSOMHETEN I VERDALSVASSDRAGET

I DAG 724

Hvordan få utført flomsikringstiltak? 728

BILAG 729

BILAG 1 - ET EKSEMPEL PÅ SØKNAD OM NEDSETTELSE

AV AMTSSKATTEN MED PÅTEGNELSER FRA 1900 729

BILAG 2 - UTSKRIFT FRA STJØR- OG VERDAL

EKSTRARETTSPROTOKOLL NR. 34/1914 731

18 V E R D A L S B O K A

III GEOLOGI - GEOTEKNIKK

LEIRRAS - ÅRSAKSFORHOLD OG RASUTVIKLING

av Nilmar Janbu, Jarle Nestvold, Øystein Røe og Harald Sveian . . . 739 INNLEDNING 739

Verdalsraset 1893 739

HVA ER LEIRE? 742

HVA ER KVIKKLEIRE? 744

HVOR KAN DET FINNES KVIKKLEIRE? 747

GAMMEL FJORDBUNN 750

LANDHEVNING OG STRANDFORSKYVNING I VERDALEN . . 752 LØSMASSEDANNELSE I EN FJORD-DAL 757

ELVEEROSJON OG RAS FORMER LANDSKAPET 761

LAGFØLGE I LØSMASSER - EKSEMPLER 766

HVORFOR GÅR DET RAS? 769

HVORDAN UTVIKLER RASENE SEG? 773

SITUASJONEN ETTER RAS 777

SIKRINGSTILTAK 781

KILDER - LITTERATUR

LITTERATUR OG KARTHENVISNINGER 783

KILDER 785

Kart over Holmligårdene 790

Kart over Bjørstadgårdene 792

Kart over gårdene Overholmen og Overmoen 794

20 V E R D A L S B O K A


FORORD

Med dette legges det andre bindet om Ras i Verdal frem. Det inneholder mer detaljerte beskrivelser av de enkelte gårdenes, brukenes og plassenes skjebner under Verdalsraset, derunder også enkeltpersoners opplevelser.

I forbindelse med arbeidet med denne delen av Verdalsrasets historie dukket det opp et spesielt problem, nemlig skrivemåten av navn. Gårdsnavn er tilstrebet skrevet normalen av i dag, det vil si at gårdsnavn som f.eks. Nestvoll, Leirfall, Landfall er skrevet med dobbel 1. Derimot når noen av disse navnene er benyttet som slektsnavn, har jeg prøvd å få navnet slik slekten bruker det, f.eks. Nestvold, Lerfald, Landfald og lignende. Imidlertid er det godt mulig at slektsnavn er blitt feil skrevet, og dette beklager jeg. Det er i alle fall ikke gjort bevisst.

En inkonsekvens er allikevel gjort bevisst. Gården Volden er ikke skrevet Vollen, selv om det siste sannsynligvis er det riktigste. Men for de fleste verdalinger klinger liksom ikke navnet Vollen riktig.

Videre har døpenavnene vært et problem. En person kan f.eks. være døpt Anna. Da hun giftet seg, var navnet Anne, og da hun døde, het hun Ane. I slike tilfeller er det ikke lett å vite hva som er riktig. Jeg har imidlertid etter fattig evne prøvd å benytte samme skrivemåte av navnet på en og samme person. Men under korrekturlesningen er det funnet flere glipper, slik at det godt mulig finnes forskjellige skrivemåter av et navn i teksten.

Et annet forhold som bør nevnes, er plassering av bilder. Bildene er forsøkt plassert der hvor de hører hjemme i teksten. Men ved fargebildene var dette vanskelig, slik at enkelte fargebilder dessverre ikke står hvor vedkommende sted er beskrevet i teksten.

I første bind takket jeg alle for hjelpen. Denne takken gjentas her. Navnene på kildene er vanligvis opplyst ved fotnote.

Men mine hjelpere som er nevnt med navns nevnelse i første bind, skal også nevnes her. Ottar Haga, Svein Guddingsmo, Leif Iversen, Trond Okkenhaug, Reidar Prestmo og Morten Veimo har i enda større grad enn i første bind bidratt med stoff og opplysninger. I historien om Hærfossens gjennombrudd har Arnt Kjesbu, Joar Nessemo og Johannes Overmo vært tilsvarende støttepillarer.

En takk rettes også til Steinar Berg som har laget tegninger og malerier spesielt for denne anledningen.

Heller ikke må korrekturleserne glemmes. Aslak Musum, Solveig Ne ss, Trond Okkenhaug og Asgeir Tromsdal har lest og gitt nyttige kommentarer.

Allerede mens dette skrives, kommer det inn opplysninger, fortellinger, historier og bilder som er knyttet til Verdalsraset. Mange av disse skulle egentlig ha vært med enten i forrige eller i dette bindet. Etter som det er planlagt et tredje bind om eldre ras og elvebrudd i Verdal, vil det være naturlig å ta med et supplement om Verdalsraset hvor slike nye opplysninger er tatt med. Følgelig er jeg fremdeles takknemlig for alt som dukker opp.

Verdal, i august 1993

Øystein Walberg

22 V E R D A L S B O K A


I

VERDALSRASET


Andre del


BLÅ RØYK OVER JERMSTAD

Av Hans Rotmo


Blå røyk over Jermstad Undring i kvart sinn Eit drønn går gjennom grenda Lik tordens tunge trinn

Blå røyk over Jermstad Skog i elva fell Ein stemme skrik i redsle Det knake og det smell

Blå røyk over Jermstad Det riv og syg i leir Eit svart juv åpne gapet Så finns itj grenda meir


GÅRDER - BRUK - PLASSER SOM FIKK SKADER VED VERDALSRASET



Gården

PRESTEGÅRDEN AUGLEN 32.1

Prestegården Auglen var en av de mest ærverdige gårdene som ble berørt av raset. Sannsynligvis kan den føre sin historie helt tilbake til begynnelsen av vår tidsregning, og den spilte nok en rolle som sentrumsgård lenge før kristendommen ble innført. Det er ikke usannsynlig at flere av -stad-gårdene i nærheten, for eksempel Hegstad, Stiklestad og Øgstad har denne gården som sin opphavsgård. Det samme gjelder kanskje også Follo.

Et bevis på den betydning denne gården hadde, er at det ble bygget kirke der i kristen middelalder.

Men i middelalderen ble den berørt av ras som ødela deler av valdet mot vest. Selv om den dermed ble redusert i verdi, var den allikevel en betydningsfull gård. Og trolig ble den bygdens prestegård allerede i katolsk tid. Følgelig kom den også til å bære navnet Prestegården.

Mot vest grenset Auglen mot Hegstad og myrområdene mot Stiklestad. Mot nord grenset den mot Øgstad. Øst for Prestegården lå Follo, og mot syd lå Movaldet og


image

Prestegården Auglen sett fra nordvest. Tegnet av protokollsekretær Jacob Fabritius i 1883.


Verdalsboka - 2


Lyngsvaldet.

R A S I V E R D A L 27

Helt nordøst på Prestegårdsvaldet lå Prestegårdsmyra. Deler av Preste-gårdsskogen lå øst for gården, og den ble regnet for å være en fm skog med mange store trær. Inne i denne skogen lå det dessuten en rekke store gravhauger som var ytterligere bevis på gårdens betydning i førkristen tid.

Hovedveien fra Stiklestad til Vuku passerte like ved gården.

Men Prestegården omfattet også et område på motsatt side av Raset. Der lå de såkalte Tokstadplassene. Dette var et område som ble tillagt denne gården i senmiddelalderen. Der lå det før en gård ved navn Tokstad. Den ble sterkt ødelagt som følge av ras i middelalderen, og restene av jorden ble lagt til Auglen. Jorden fulgte senere denne gården. Tokstad lå på sydsiden av den elven som rant fra Leirådalen forbi Eklo. Da denne elven fikk nytt løp som følge av rasene i Leirådalen i middelalderen, ble det gamle elveløpet liggende tørt ved Tokstad. Det er all grunn til å tro at elven var grensen mellom Tokstad og Trøgstad.

Det er heller ikke noen urimelig tanke at rasene i Leirådalen og det raset som ødela Tokstad kan ha hatt sammenheng med hverandre.

Denne jorden lå et godt stykke fra Prestegården, og det var et naturlig sted å sette ned husmannsplasser. Da raset gikk, var det tre slike Tokstadplasser. Og alle tre ble ødelagt. Følgelig mistet Prestegården en god del jord også her.

Det totale arealet før raset var 1923,24 dekar. Dette fordelte seg på 428,17 dekar dyrket jord, 1180,64 dekar skog, 177,1 dekar eng, 124,33 dekar annen udyrket jord og 13 dekar veier og bebyggelse.

Matrikkelskylden var 34 mark 96 øre.

I 1890 ble det sådd 6,95 hektoliter bygg, 22,24 hektoliter havre og 110 kilo gressfrø. Det ble satt 22,24 hektoliter poteter. 20 ar ble benyttet til andre rotfrukter enn poteter, og 10 ar ble benyttet til kjøkkenhage. Det fantes 6 to-hjulte vogner og 2 slåmaskiner på gården.

Pr. 1. januar 1891 var det 3 hester, 18 storfe, 11 sauer, 3 griser, 34 høns og 4 gjess (!) på Prestegården.

Folket

Gården tilhørte Verdal prestebord, og ble brukt av sognepresten. Preste-bord var navnet på det jordegodset som fra middelalderen utgjorde inntektsgrunnlaget for sognepresten.

Sogneprest i Verdal i 1893 var Otto Møller Hansen. Hans kone var Maren Elisabet Marie Hansen født Fabricius. Disse to kom til å spille en meget betydningsfull rolle i tiden som fulgte etter raset.

Hvem som egentlig hørte hjemme på Prestegården da raset gikk, er vanskelig å fastslå nøyaktig. I de offisielle listene heter det at foruten presten, hans kone og datter, bodde det fire tjenere på gården. Dessuten bodde en del av tjenerfolkene på sine respektive hjemsteder. Men noen av disse overnattet

28 V E R D A L S B O K A

på Prestegården når forholdene tilsa det, og noen av dem som egentlig bodde på Prestegården, overnattet av og til hjemme hos foreldrene. Blant annet vet vi at Bernt Andersen Follo overnattet på Prestegården den natten raset gikk. Det samme gjorde husmannen på Tokstad østre, Eilert Kristoffer Olsen Tokstad. Rådsdrengen på gården, Magnus Larsen Moåker, var hjemme. Og hans sønn, Gustav Magnussen, var også hjemme på Moåker.

Muligens kan vi regne med at følgende personer var på Prestegården da raset gikk:

  • Otto Møller Hansen, sogneprest, 67 år

  • Maren Elisabet Marie, kone, 55 år

  • Elisabet, datter, 29 år

  • Bernt Andersen Follo, tjener, 17 år

  • Eilert Olsen Tokstad, tjener, husmann på Tokstad østre, 56 år

  • to andre tjenere

Otto Møller Hansen var født i Askim. Hans foreldre var løytnant, senere tollbetjent

Hans Hansen og Severine Elisabet Møller.

Maren Elisabet Marie var hans andre kone. Hennes far var artillerikaptein Jacob Fabricius.

Otto Møller Hansen hadde tidligere vært gift med Marie Leganger Bie.

Han ble sogneprest i Verdal i 1880. Før det hadde han blant annet vært lærer ved Porsgrunn borgerskole, sogneprest til Sande på Sunnmøre og til Røros.


image

Prestegårdstunet sett fra vest. Tegnet av Jacob Fabritius i 1883.

R A S I V E R D A L 29

Bernt Andersen Follo var fra husmannsplassen Follostuggu som lå bare noen få hundre meter lenger mot øst. Hans foreldre var Anders Andorsen og Elen Anna Olausdatter. Denne plassen gikk ut, og alle som var hjemme, unntatt Bernts bror, Edin, omkom.

Eilert Kristoffer Olsen var som nevnt ovenfor, husmann på Tokstad østre. Denne husmannsplassen hørte inn under Prestegården, og det var vel i forbindelse med pliktarbeid i våronnen at Eilert var på Prestegården. Hans foreldre var ungkar Ole Larsen Ulvill og pike Birgitta Kristina Haldosdatter Dahl (Dillan).


Hva som skjedde

Da varsel om raset kom, ble også denne gården rømmet. Det var trolig rådsdrengen Magnus Larsen som kom med det første varselet.

En liten episode utspant seg etter sigende da.1 Prestefruen var forståelig nok temmelig oppkavet og oppskjørtet, og da hun hadde låst dørene, kunne hun ikke finne igjen nøklene. Dette opptok henne en del, og sognepresten skal da ha sagt følgende til henne:

«Min kjære kone, hva skal du med nøglene hvis Prestegården reiser i natt?»

Prestegården ble, som de andre gårdene i nabolaget, stående forlatt. Men etter en tid begynte det å samles folk som hadde unnsluppet raset med livet. Noen vandret videre, mens noen slo seg til i uthusene, alt for utkjørte til å klare å gå videre. Men det toget av flyktninger som beveget seg nordover i retning av Hallem, var et tragisk syn.

De fleste var så tilklint av leire at de lignet ikke på mennesker, og mange var nesten nakne. Noen hadde fått tak i klær da de passerte forbi tomme hus, og de tok på seg hva det var, for det var bitende kaldt. Noen hyllet seg inn i lakener og andre i sengeklær. Barn i alt for store klær, kvinnfolk i mann-folkklær, og mannfolk i skjørt og kjoler vandret oppover bakkene i en lang strøm av flyktninger.

Noen var apatiske, andre var hysteriske. Mange gråt og lette fortvilet etter slektninger. Foreldre lette etter sine barn, og barn lette etter sine foreldre.

Etter at situasjonen ved utraset så ut til å ha stabilisert seg, vendte folkene tilbake til Prestegården. Og den ble nå et sentrum for redningsarbeidet. Den rådvillhet som hadde preget prestefruen da de rømte vekk om natten, var det ikke mye igjen av etterpå. I dagene som fulgte viste hun en rådsnarhet, besluttsomhet og offervilje som de fleste bare kunne misunne henne. Det var hun som var drivkraften i hjelpearbeidet på Prestegården da den ble omgjort til midlertidig sykehus og oppsamlingssted for de mange som var blitt skadet eller hadde mistet alt i denne delen av bygden. (Se nærmere om dette under Redningsarbeidet.)

30 V E R D A L S B O K A

þÿ

Auglen. Husene på denne gården ble liggende bare et kort stykke unna raskanten. Øverst på kartet den delen av Prestegårdsmyra som ble stående igjen.

R A S I V E R D A L 31

I raset forsvant 68,9 dekar dyrket mark, 177,1 dekar eng og 78,7 dekar skog og havning, tilsammen 324,7 dekar.

Før ulykken sto jorden på Prestegården i en verdi av kr. 27.200. Tapet beløp seg til kr. 6.050, noe som tilsvarte 2/9 av verdien. Igjen var det jord til en verdi av kr. 21.150.

Verdien av eiendommen forøvrig var kr. 32.000. Av dette gikk kr. 6.000 tapt. Altså sto det igjen kr. 26.000.

Etterpå

Ingen av de navngitte personene på Prestegården fikk noen erstatning. Derimot er en Julie Johnsdatter Hallem oppført som tjener på Auglen. Hun fikk kr. 10 i erstatning. Forslaget gikk ut på kr. 12. Hvorfor hun fikk erstatning, er ikke oppgitt. Kanskje var hun en av de to ukjente tjenerne som var på gården rasnatten.

I ettertid ble det vurdert slik at gården ikke lenger var egnet som prestegård, og i 1896 ble den solgt til et konsortium. Unntatt fra salget var en del av den gamle Prestegårdsskogen og noe havning som ble lagt til den nye prestegården. Husmannsplasser og enkelte parseller ble frasolgt, og gården ble i 1897 solgt til Johan Haugdal.

Kirkedepartementet kjøpte Stiklestad vestre som ny prestegård i 1896 av oberstløytnant Peter Holst, som da bodde i Kristiania. Han ble forøvrig formann for Statens Verdalskomité etter utraset.

Otto Møller Hansen fortsatte som prest i Verdal inntil han gikk av for aldersgrensen i 1898.

Før det hadde det i 1895 skjedd en avfelling av skylden:

Gårdsnr. 32, bruksnr. 1, Verdalens Prestegård Auglen av skyld mark 34,97 et avtak for 20 år av mark 7,77, og deretter for bestandig et avtak av mark 7,38.

Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 2,68 for første halvår 1893.

Den ødelagte jorden ble i sin helhet utlagt til private eiere. En teig besto av jorden ved selve Prestegården, og den andre teigen besto av jorden ved Tokstad.

Det totale ødelagte arealet var på 324,7 dekar.

265,5 dekar utgjorde delen ved Prestegården, og 159 dekar var jorden ved Tokstad. Tilsammen var dette 99,8 dekar mer enn det som ble ødelagt, nemlig 424,5 dekar. I en kommentar i planen for utdeling av jorden heter det at den store forskjellen etter all sannsynlighet skyldes en feil arealangivelse ved avfellingen.


Noter:

1 Opplysninger ved Ingeborg Lindset Nilsen.

BJARTNES 25.1


Gården

Bjartnes er en av de store sentrale gårdene i nedre Verdal. Men beliggenheten har både vært en velsignelse og en forbannelse. Jorden tilhører den beste i bygden, og der ligger velsignelsen. Som nærmeste nabo mot syd har gården Verdalselven. Den er en del av forbannelsen. Det er store skader som er blitt påført Bjartnesvaldet i tidens løp fra elvens side. Gang på gang har den forsynt seg med store og små biter, og flere ganger har den skåret igjennom valdet slik at deler ble liggende på den andre siden.

Det er mange hundre år siden at navnet på gården svarte til terrenget. Navnet forteller at gården opprinnelig lå på et ness. Dette nesset forsvant allerede på 1400-tallet da et ras fikk elven til å skifte leie til syd for Ekle. På mange måter var dette kanskje en fordel for Bjartnes, for dermed forsvant i hvert fall for en tid den trusselen elven representerte så lenge den strøk forbi østsiden av nesset Bjartnes lå på.

Mot øst ligger Ekle, som altså før 1400-tallet lå på den andre siden av elven.

Mot nord ligger deler av Stiklestadvaldet. Her har vi en annen del av forbannelsen. I denne terrassen gikk det et forholdsvis stort ras i middelalderen. Rasmassene fra dette raset må ha lagt seg ut over deler av flatene ved Bjartnes og forårsaket store ødeleggelser. Mot vest ligger Haug.


image

Bjartnes sett fra vest. Fotografert av E. Musum i 1918.

R A S I V E R D A L 33

Selv om Bjartnes lå langt unna rasporten for Verdalsraset, nådde leirmassene også helt bort til dette valdet, og de anrettet til dels store skader på jorden. Minst fire husmannsplasser måtte fraflyttes da jorden ble helt dekket av tykke leirlag.

Det ble fastslått at gården før raset hadde bestått av 1057,2 dekar jord. Av dette var 664,6 dekar dyrket jord, 295,3 dekar skog og havning, 73,8 dekar eng, 13,5 dekar annen udyrket jord og 1 dekar veier og bebyggelse.

Matrikkelskylden var 50 mark 98 øre. Dette var uten sammenligning den største gården som ble berørt av raset.

Utsæden var i 1890 7 hektoliter bygg, 40 hektoliter havre og 28 hektoliter poteter. Til andre rotfrukter enn poteter ble det benyttet 25,3 ar. Kjøkkenhagen var på 0,1 ar. På gården fantes 1 fire-hjult vogn, 10 to-hjulte vogner og 1 slåmaskin.

1. januar 1891 besto besetningen av 6 hester, 19 storfe, 26 sauer, 7 griser og 20 høns.

Det finnes ingen oppgave over hvor stor besetningen var i 1893 da ingen av dyrene kom til skade. Men den var rimeligvis av samme størrelse som i 1891.


Folket

Martinus Olsen Bjartnes som eide Bjartnes, døde i 1877. Enken, Anne Marta Andreasdatter Røstad, giftet seg med Mikal Andersen Stuskin i 1880. Han var eier i 1893 da raset gikk.


image

Anne Marta Andreasdatter og Mikal Andersen Bjartnes.

34 V E R D A L S B O K A

I 1893 bodde ikke færre enn 11 mennesker på gården. Disse var:

  • Mikal Andersen, gårdbruker, 55 år

  • Anne Marta Andreasdatter, kone, 49 år

  • Maria Lovise Martinusdatter, datter, 25 år

  • Maren Anna Martinusdatter, datter, 23 år

  • Sara Oline Martinusdatter, datter, 21 år

  • Petter Olaus Martinussen, sønn, 19 år

  • Anna Margrete Mikalsdatter, datter, 12 år

  • Anton Mikalsen, sønn, 10 år

  • tre tjenere

Mikal Andersen var fra Stuskin. Hans foreldre w av Anders Jonsen Stuskin og Kirsti Olsdatter Breding.

Anne Marta var fra Røstad i Frol. Hennes foreldre var Andreas Jonassen Røstad og

Maria Sisilia Grav.

Hvem tjenestefolkene var, har det ikke lyktes å finne ut.

Hva som skjedde 1

Bjartnes hadde jord på begge sider av elven, og her la rasmassene seg over store områder.

Like sydøst for gården lå en fraflyttet husmannsplass som hette Myra. Ved denne plassen hadde de båtstø og ferge som de trakk over elven når de skulle ha dyrene over på den andre siden, eller de skulle dra dit for å melke. Fergen ble løftet opp og ført innover i skogen av leiren og vannet.

Før raset hadde Verdalselven et løp som passerte like vest for Bjartnes i nordvestlig retning. Den gjorde der stor skade. Og man regnet med at det bare ville ta noen få år før den ville nå gravstedet etter major Kliiwer som lå midt ute i åkeren.

Dette løpet ble nå fylt igjen, og etterpå tok elven et fullstendig nytt leie. Den delen av Bjartnesvaldet som tidligere hadde ligget på sydsiden av elven, og som ble kalt Bjartnesøya, ble etter forandringene liggende landfast med resten av valdet på nordsiden. Det var aldri farlig for husene på Bjartnes, men det var store områder som ble dekket av leire. En husmannsplass ble fullstendig ødelagt, og to andre måtte fraflyttes. Og husmannen på den fjerde fikk også erstatning for skadene han var blitt påført.

Etter hvert som leiren størknet, og det ble mulig å bevege seg ut på den, ble det funnet flere lik utenfor Bjartnes. Anders Tiller fra Egge av Kråg ble funnet utenfor Bjartnes. Der han ble funnet, må det ha vært et torvstykke som var helt, for han hadde laget seg et leie av mose hvor han tydeligvis hadde ligget en tid. Ja, man mente faktisk at han hadde levet så lenge, at han

R A S I V E R D A L 35


þÿ

Søsken på Bjartnes. Bakfra v.: Anna Margrete, Petter Olaus, Sara Oline; i midten Maria Lovise, Maren Anna; foran Anton.


hadde omkommet av sult og kulde. Det siste var kanskje riktig, men at han døde av sult, kan vi vel trolig se bort fra.

I samtidige beskrivelser heter det at ordfører Andreas Tessem og hans kone Oline Edvarda ble funnet omkomne i nærheten av Haga. Men Mikal Andersen fortalte sine barn og svigerbarn at de ble funnet utenfor Bjartnes.

En annen ikke navngitt mannsperson ble også funnet død stående nede i

36 V E R D A L S B O K A

leiren til opp under armene. Spor i leiroverflaten etter hendene viste at han hadde vært i live en stund, og at han hadde prøvd å komme seg fri. Men han hadde vært ute av stand til å komme seg løs ved egen hjelp. Han hadde tydeligvis sittet som i en skruestikke. Hvorvidt han var død av utmattelse og kulde, eller om han druknet da vannet steg over leirflaten, er ikke opplyst.

Skatollet til Andreas Tessem ble også funnet utenfor Bjartnes. Det satt så fast i leiren at det ikke var mulig å få det opp helt, og man måtte bryte det istykker for å få fatt på innholdet. Og noe av innholdet var en god slump penger som tilhørte Verdalens Meieri hvor Tessem var kasserer.

Gården fikk overslammet et totalt areal av 566 dekar. Av dette var 196,9 dekar dyrket jord, 73,8 dekar var eng, og 295,3 dekar var skog og havning.

Skylden ble som følge av dette nedskrevet med 22 mark 50 øre til 28 mark 48 øre. 15/34 av jorden ble ødelagt.

Jordverdien hadde vært 34.000 kroner før raset. Tapet ble satt til 15.000 kroner slik at det var igjen jord til en verdi av 19.000 kroner.

Eiendommen ellers var verd 37.000 kroner. Etterpå ble den satt i 25.000 kroner, slik at tapet ble ansett til å ha vært 12.000 kroner.


Etterpå

Etter at Verdalskomitéen hadde gjort seg ferdig med sitt arbeid, ble Mikal Bjartnes tildelt et erstatningsbidrag på kr. 6.080,-. Han fikk et forskudd på kr. 1.000.

Om gårdens skyld ble følgende fastsatt i 1895:

Gårdsnr. 25, bruksnr. 1 Bjartnes av skyldmark 56,03 et avtak for 10 år av mark 27,93, deretter for 10 år et avtak av mark 21,03, og derpå for bestandig et avtak av mark 16,03.

Dette førte til at veiskatten ble redusert med kr. 9,64 for første halvår 1893.

Bjartnes hadde mistet 566 dekar. Eieren fikk utlagt hele 740 dekar etterpå, noe som var 174 dekar mer enn hva som hadde gått tapt. Dette hadde sammenheng med at det nye elveløpet var vesentlig rettere enn det gamle, og følgelig gikk det med mindre areal her. Allikevel utgjorde elvebredd og sandører 174 dekar av det tilbakeførte arealet. 566 dekar var fast mark. Elveløpet utgjorde 100 dekar.

En del av den gamle jorden ble allikevel liggende på sydsiden av elven, og denne ble solgt som bruksnummer 4.

Det ble foretatt betydelige forbygningsarbeider langs elven forbi Bjartnes. Til sine tider var nemlig elven svært vanskelig, og en tid ikke lenge etter raset da den hadde tatt nytt leie forbi gården, var man redd for at den skulle grave seg inn i den delen av Bjartnesvaldet som ikke var blitt ødelagt. I så

37 V E R D A L S B O K A

þÿ


^ 3 £ ^

fall lå husene på Bjartnes svært utsatt til. Verdalskomitéen foreslo at Mikal Andersen Bjartnes skulle betale kr. 200 som vederlag for noe av dette for-bygningarbeidet samt de fordeler han fikk ved at så store arealer ble tilbakeført til gården. Disse pengene, sammen med hva Johannes Rosvoll på motsatt side av elven også skulle betale for tilsvarende fordeler, skulle gå som ekstrautbetalinger til noen som hadde mistet alt, og hvor det ikke var mulig å få noe jord tilbake som erstatning for det som var gått tapt.

Dette forslaget ble i praksis fulgt, men på papiret ble det gjort slik at pengene ble betalt inn til Verdalsfondet. Verdalsfondet var blitt opprettet av de midler som var blitt stilt til disposisjon fra myndighetenes side, og de pengegavene som hadde kommet inn fra både inn- og utland. Ekstrautbetaling til dem det var tale om, ble så foretatt fra fondet.

Mikal Bjartnes drev gården frem til 1913, da han overleverte den til stesønnen Petter Martinussen. Mikal døde i 1924.

Petter ble gift med Borghild Olsdatter Volen. Hun hadde selv blitt berørt av ulykken ved at Vukusjøen ødela hennes hjemgård, Volen. (Se under Volen østre.) Petter drev gården til at han overleverte den til sin sønn. Petter døde i 1956. Borghild døde i 1992. Maren Lovise Martinusdatter ble gift med Anders Ingebrigtsen Lund fra Leksdalen. De bodde på gården Lund. Hun døde i 1946.

Maren Anna Martinusdatter ble gift med John Eriksen Bag lo fra Søraker. De hadde en tid bruket Veie i Vinne. Fra 1914 eide de gården Holmen. Om Holmen kan nevnes at den var sterkt truet av Verdalselven etter raset, men ble berget fra ødeleggelse ved iherdig innsats fra soldatenes side. (Se under Holmen.) Maren Anna døde i 1949.

Sara Oline Martinusdatter giftet seg med Ole Bertram Eriksen Høy lo. Han eide gården Rinnan mellom i Frol. Hun døde i 1954.

Anna Margrete Mikalsdatter ble gift med Mikal Johannessen Kluken. Han var lærer ved Sjøbygda skole der de bodde. Anna Margrete døde i 1965.

Anton Mikalsen ble gift med Charlotte Antonie Johnsdatter Myhr. Anton kjøpte gården Råa i 1914. Han døde i 1965.


Note:

1 Opplysninger ved Borghild Bjartnes.

R A S I V E R D A L 39


Plassen


BJARTNESVALD, BJARTNESSET (NESJAN) 25.1

Denne husmannsplassen lå langt vest på Bjartnesvaldet. Den lå syd for Bjart-nesvisøya helt nede ved elven. På grunn av den lave beliggenheten var den sterkt utsatt ved flom. Det skulle ikke være stor vannføring i elven før man måtte bruke båt for å komme seg til og fra Nesjan. Det var vel av den grunn at dette var en gjennomtrekksplass. Forholdet mellom gårdfolket og plassfolkene var upåklagelig på Bjartnes, så det var ikke det som var årsaken til at husmennene ikke ville bli værende på denne plassen.

I 1890 var utsæden 0,27 hektoliter bygg, 0,7 hektoliter havre, 1 kilo gress-frø og 2,9 hektoliter poteter. Dessuten ble det benyttet 0,1 ar til andre rot-frukter enn poteter.

1. januar 1891 var det 1 ku, 2 sauer og 9 høns på plassen.

Selv om jorden ble noe ødelagt, ble ikke husene tatt, og følgelig gikk det ikke i vei noen dyr. Dermed har vi ingen opplysninger om hvor mange dyr det var i 1893. Men rimeligvis hadde de vel omtrent like mange da som i 1891.


Folket

Plassfolkene på denne plassen kom hit i 1887. Det var Andreas Simonsen og hans familie. Han var treskomaker.

I de offisielle listene over skadelidte etter raset er ikke Andreas Simonsen oppført under Bjartnes. Han flyttet derfra til Jermstadenget under Jermstad vestre i april 1893.

Derimot er Petter Iver Pedersen fra Nefferplassen under Rosvoll oppført som en av dem som led skade under Bjartnes. Før hadde han bodd en tid på Havet, en annen husmannsplass under Bjartnes. Det er således nokså stor sannsynlighet for at han var på denne plassen i 1893.

Det er oppgitt at det bodde to voksne og fire barn på plassen da raset gikk:

  • Petter Iver Pedersen, husmann, 34 år

  • Marta Bårdsdatter, kone, 38 år

  • Maren, datter, 11 år

  • Peder Bernhard, sønn, 9 år

  • Julianna, datter, 3 år

  • Inga, datter, nyfødt


image

Marta Bårdsdatter og Petter Iver Pedersen Neffer.


Petter Iver var sønn av Peder Jensen og Serianna Johannesdatter på plassen Neffer under Ros voll.

Marta Bårdsdatter var sannsynligvis fra husmannsplassen Kroken under Tiller i Leksdalen. Hennes foreldre var Bård Nilsen og Marta Olsdatter.

þÿ

Hva som skjedde

Om kvelden 18. mai var Petter Iver og Marta på besøk på Neffer, plassen under Rosvoll store hvor Petter Iver var fra. De rodde båt, og det var ikke langt stykke mellom Nesjan og Neffer. Da de rodde hjem hadde begge to lagt merke til en eien- dommelig og rar svovellukt som de ikke kunne finne noen rimelig forklaring på. (Se også under Forvarsler hvor det er fortalt om at både Dina Jermstad fra Gollaug-stuggu og Ragnhild Rosvoll fra Rosvoll store også hadde kjent den samme lukten.)

Det er ikke kjent hvordan denne familien opplevde raset. Men trolig steg leiren

gradvis oppover jorden, og kanskje nådde


Maren Petters dane r.

R A S I V E R D A L 41

42 V E R D A L S B O K A

den også opp til husene. Ødeleggelsene ble imidlertid ikke så veldig store.

Riktignok ble jorden overslammet, men det ble ført som tap for gården. Husmannen fikk tapet sitt fordi husene måtte fraflyttes.

Hverken mennesker eller dyr kom til skade.


image

Julianna Pettersdatter. Peder Bernhard Pettersen.


Etterpå


Petter Iver Pettersen ble tildelt en skadeserstatning etter raset på 150 kroner.

I 1900 bodde han sammen med sin familie på Ørmelen. Sammen med dem bodde da hans mor Serianna og hans halvbror Johannes Pedersen. Disse to hadde overlevd da rasmassene tok husmannsplassen Neffer hvor de bodde. (Se under Neffer, Rosvoll store.) Petter Iver døde i 1943.

Marta Bårdsdatter døde i 1946.

Maren ble gift med baker Hilmar Thomsen på Øra.

Peder Bernhard bodde ugift på Ørmelen. Han var visstnok dreng på Fæby. Etter 1940 bodde han i Sandstien.

Julianna var hushjelp hos lensmann John Suul. Inga ble gift med Vilhelm Olsen. Hun døde i 1920.

BJARTNES VALD, MARKA 25.1

þÿ

44 V E R D A L S B O K A


Plassen

Marka lå sydøst for Bjartnes inne i olderskogen et kort stykke unna elven.

I 1890 ble det sådd 0,67 hektoliter bygg og 1,39 hektoliter havre, og det ble satt 4,18 hektoliter poteter. Til andre rotfrukter ble det brukt et areal på 0,05 ar.

  1. januar 1891 år var det 1 ku, 2 sauer og 8 høns på plassen. Hvor mange husdyr som var der i 1893, er ukjent.


    Folket

    Lornts Johannessen kom dit som husmann før 1865, og han og hans familie var der hele tiden frem til 1893. Da raset gikk, bodde følgende personer der:

    • Lornts Johannessen, husmann med jord, 69 år

    • Marta Andrea Bårdsdatter, kone, 66 år

Lornts var sønn av Johannes Stenersen og Borghild Sevaldsdatter. De var opprinnelig fra Ytterøya, men de hadde bodd i Steinerstuggu under Bjartnes før de kom til Marka. Martas foreldre var Bård Andorsen Indal og Inger Pauline Rosvoll.

Lornts og Marta var så pass gamle at alle barna hadde reist i 1893, slik at de var alene på plassen.


Hva som skjedde

Det er ikke kjent hvordan disse opplevde raset. Egentlig var de heller ikke i livsfare. Riktignok ble jorden helt overslammet av leire slik at den ble ødelagt, men hverken folkene på plassen eller dyrene mistet livet. Muligens sto leiren oppover langs husveggene, men ikke dypere enn at det var mulig å berge seg til tørt land.

Men her som på de fleste stedene der leiren kom veltende, rømte de i redsel. Ingen kunne jo vite hvor mye som ville komme. I ettertid er det lett å være overbærende. Men dette skjedde om natten. Folk ble vekket fra sin dypeste søvn uten mulighet til å forstå hva som gikk for seg.

Jorden som ble ødelagt, ble regnet med sammen med den øvrige skaden på Bjartnes' jordvei.


Verdalsboka - 3

BJARTNES VALD, MARKA 25.1

image

Lornts Johannessen Stenersen og Marta Andrea Bårdsdatter.


Etterpå

I og med at jorden var ødelagt, var det heller ikke mulig å bli værende på Marka.

For skaden på husene, og muligens kostnadene med å få flyttet dem, fikk Lornts Johannessen kr. 400 i ersatning. Av dette fikk han kr. 240 i forskudd.

Lornts og Marta bodde i 1900 på Tinden sammen med en datterdatter. I folketellingen 1900 kalles han Lornts Stenersen. Han har ved denne anledning benyttet sin fars patronymikon (sin fars etternavn eller farsnavn). Lornts livnærte seg da ved gårdsarbeide som dagarbeider.

Både Lornts og Marta døde i 1914.

BJARTNES VALD, STEINERSTUGGU 25.1


Plassen

Denne plassen lå mellom Visøya og Bjartnesnesset, det vil si forholdsvis langt vest på Bjartnesvaldet.

Det er ikke funnet opplysninger om utsæd og dyr fra 1890/1891. Det kan ha sammenheng med at plassen bare fikk mindre skader. Men plassen var liten, og husmannen var dreng på Bjartnes.

Folket

I 1893 var Gustav Mikalsen på denne plassen, og han var der også i 1891. Trolig overtok Gustav etter Johannes Stenersen. Det var forøvrig den sistnevntes patronymikon som var

þÿ

grunnlaget for navnet på plassen.

Da raset gikk, bodde han der sammen med sin familie som besto av kone og to barn:

  • Gustav Mikalsen, husmann med jord, 31 år

  • Anna Bergitte Olsdatter, kone, 39 år

  • Marie Oline, datter, 6 år

- Anton Julius, sønn, 3 år Gustav Mikalsen var sønn av plassfolkene på Valøy a under Tømmeråsen, Mikal Andersen og Ane Nilsdatter Tømmerås-vald.

Anna Bergitte var fra Fårenvald. Hennes foreldre var Ole Andersen og Ingeborganna Johannesdatter Fårenvald. Gustav Mikalsen Bjartnes.

Hva som skjedde

I likhet med mange av plassene som ble så vidt berørt av rasmassene, vet vi lite om hvordan folkene opplevde ulykken. Vi må formode at de rømte vekk. Ingen kunne vite hvor høyt leiren ville stige. Vi vet at det spredte seg en panikkartet frykt som medførte at hele dalen nedenfor de berørte områdene ble fraflyttet de nærmeste dagene. Dels skyldtes dette redselen for at det ville

47 V E R D A L S B O K A

image

Mari Oline (Line) Gustavs- Anton Gustavsen Bjartnes, datter Bjartnes.


komme nye ras, og dels skyldtes redselen at den sjøen som hadde dannet seg ovenfor leirmassene, skulle bryte seg vei og komme som en flodbølge.

Hvor stort areal som ble overslammet på denne plassen, vet vi heller ikke. Trolig var det ikke så veldig stort. Og i alle fall er det tatt med under det ødelagte arealet på gården Bjartnes. Men det ser ut til at plassen måtte fraflyttes, og det tyder på at noe av den jorden plassen hadde til disposisjon, ikke lenger var brukbar. Dessuten ble trolig noe mer jord stående under vann noen dager da Vukusjøen flommet over leirdemningen inntil elven laget seg nytt løp forbi Bjartnes. Muligens ble husene berørt av dette.

Ingen dyr gikk tapt. Og hvis husene ble påført skade, var den trolig bare begrenset.


Etterpå

Gustav Mikalsen ble tildelt en erstatning på 180 kroner etter raset. Dette skulle tyde på at skaden ikke kan ha vært så omfattende. Han fikk kr. 150 i forskudd. Det er ikke funnet hvorfor han fikk forskuddet. Men muligens ble penger brukt til flytting av husene.

Anna Ber gitte døde i 1896.

I 1900 finner vi Gustav Mikalsen på Ørmelen hvor han da hadde bygget seg et nytt hus. Han kalte seg da Gustav Bjartnes. Dette året var han jern-banearbeider.

BJARTNES VALD, VISØYA 2

image

Laura Eilertsdatter fra Tokstad.

Han var da gift på nytt med Laura

R A S I V E R D A L 49

Eilertsdatter. Hun var datter av Eilert og Beret Tokstad som selv hadde vært med i raset da Tokstad østre gikk ut. (Se under Tokstad østre.) De to barna bodde sammen med ham og stemoren i 1900.

Gustav døde i 1914 ved en ulykke «under et sykkelritt».

Sønnen Anton reiste til Amerika hvor han døde i Fergus Falls i 1968. Han var gift.

Datteren Marie Oline reiste også til Amerika. Hun ble gift to ganger. Første gang var hun gift med G. E. Thorp, og etter at han døde i 1943 ble hun gift for andre gang med Dan Anderson. Marie Oline døde i 1975.

BJARTNES VALD, VISØYA 25.1


Plassen

Visøya var et høyereliggende område mellom Bjartnes og Fæby som tilhørte begge disse gårdene. At det ble kalt Visøya hadde vel sammenheng med at områdene rundt dette partiet ofte ble satt under vann, mens det akkurat her lå tørt. Og for lang tid tilbake hadde elven i hvert fall hatt ett sideløp nord for Visøya.

Både plassen under Fæby og plassen under Bjartnes bar samme navn. For å skille dem fra hverandre, benyttes her navnet Bjartnes-Visøya. Bjartnes-Visøya lå imidlertid litt lavere enn Fæby-Visøya.

Visøya lå helt på vestenden av Bjartnesvaldet. Plassen var en noe større husmannsplass enn vanlig.

I 1890 er utsæden oppgitt å ha vært 0,7 hektoliter bygg, 2,1 hektoliter havre, 0,11 hektoliter havre til grønnfor og 5,56 hektoliter poteter. Til andre rot-frukter enn poteter ble det benyttet et areal på 0,3 ar.

1. januar året etter fantes det 2 kyr, 3 sauer, 1 gris og 10 høns på Visøya.

Antall husdyr i 1893 er ukjent. Tallet ble ikke tatt opp da ingen dyr gikk tapt. Men antageligvis var det temmelig likt det fra 1891.


Folket

Husmannsfamilien som bodde på Visøya i 1893, må ha kommet dit mellom 1875 og 1891. Andreas Olsen som var der i 1893, er nevnt i 1891, men ikke i 1875.

I 1893 er han oppført med kone og to barn. Han hadde visstnok flere sønner, men trolig var de så pass gamle i 1893 at de var ute i tjeneste andre steder. Sannsynligvis bodde følgende personer på Visøya da raset gikk:

  • Andreas Olsen, husmann med jord, dagarbeider, 49 år

  • Berit Nilsdatter, kone, 47 år

  • Anna Margrete, datter, 10 år

- Laura Marie, datter, 7 år Andreas var fra Skogn.

Berit Nilsdatter var fra Støren i Soknedal.


Hva som skjedde

R A S I V E R D A L 51

Beliggenheten av Visøya viser at husene ikke ble berørt av rasmassene. Men jorden ble ødelagt.

Hvordan Andreas og Berit og deres barn opplevde raset, vet vi ikke. Men at de rømte vekk, er sikkert. Det er tvilsomt at de flyttet tilbake igjen. Dyrene fikk de med seg.

Skadene kom hovedsakelig på jorden, og den tilhørte Bjartnes. Således ble de skadene ført under gården.

Etterpå

Andreas Olsen fikk i skadeserstatning tildelt 350 kroner. Av dette fikk han 150 kroner i forskudd. Det er ikke opplyst hva pengene ble brukt til, men det er en rimelig antagelse at det gjaldt utgifter til familiens underhold og flytting av husene på plassen.

I 1900 bodde han og Berit på Nesset vestre på Tinden. De eide da eiendommen Nesset vestre. Andreas var sagbruksarbeider. Laura Marie bodde hjemme. Familien tok navnet Nesset som familienavn.

Andreas døde i 1929, og Beret døde i 1918.

Anna Margrete var budeie på Stiklestad øvre i 1900. Senere livnærte hun seg som såkalt

«høytidskokke». Hun var visstnok ugift. Laura Marie ble gift med snekker Andreas By.

þÿ

BJARTNES VALD, VISØYA 25.1



Gården

EKLE 26.1

Ekle er en av de gårdene som har fått merke hvordan det er å ha Verdals-elven som nabo. Opprinnelig lå Ekle på sydsiden av elven og var landfast med Rosvoll. Men en gang på 1400-tallet tok elven nytt løp syd for gården som følge av at den ble demmet opp nordøst for Ekle etter et ras ved Stiklestad. Da forsvant mye av valdet. Men elven har stadig tatt biter av gården etter det også, og den har også skåret seg gjennom valdet ved flere anledninger. Dette har blant annet resultert i at deler av Eklevaldet ble liggende på sydsiden. Her lå for eksempel Eklesøya.

Mot slutten av forrige århundre var Ekle en betydelig og veldrevet gård.

Den grenset i vest mot Bjartnes, i nord mot Stiklestadgårdene, og i øst mot Hegstad. Mot syd lå Verdalselven.

Arealet var da 664,5 dekar fordelt på 334 dekar dyrket jord, 315 dekar skog, 8 dekar annen udyrket mark og 7,5 dekar veier og bebyggelse.

Matrikkelskylden var 24 mark 96 øre.


image

Ekle sist i forrige århundre.

54 V E R D A L S B O K A

I 1890 ble det sådd 4,9 hektoliter bygg, 26 hektoliter havre, 2 hektoliter havre til grøntfor og 50 kilo gressfrø. Det ble satt 40 hektoliter poteter. Til andre rotfrukter enn poteter ble det benyttet et areal på 0,2 ar. Kjøkkenhagen var på 0,1 ar. På gården fantes 8 to-hjulte vogner, 1 slåmaskin og 1 radså-maskin.

Pr. 1. januar 1891 besto husdyrbestanden av 6 hester, 24 storfe, 15 sauer, 7 griser og 12 høns.

Etter som ingen dyr gikk tapt i 1893, finnes det ikke noen oversikt over antall husdyr dette året. Men det var sannsynligvis likt tallet fra 1891.

þÿ

Folket

Eieren av Ekle i 1891, Oskar Antonsen Monrad, hadde overtatt gården etter sin far bare året før.

Han var ugift da raset gikk, og i listene står det at på gården bodde det sammen med ham en tjener og en annen, antageligvis hans søster. Men det er imidlertid helt klart at bygdens lege, Albert Strøm, og familie bodde der.

  • Oskar Antonsen Monrad, gårdbruker, 21 år

  • Karoline Valdemare, søster, 22 år

  • en tjener

  • Albert Severin Sivertsen Strøm, kommunelege, 43 år

  • Minda Maria Ursilda Bratt, kone, 35 år

  • Gudrun, datter, 10 år

    Oskar Antonsen Monrad.

  • Rut, datter, 8 år

  • Eva Maria, datter, 5 år

  • Anna Johannesdatter Lyng, taus, 21 år

Oskar og Karolines foreldre var Anton Bendix Monrad og Amalie Sofie Monrad.

Hvem tjeneren var, har det ikke lyktes å finne ut.

Albert Strøm var fra Trondheim. Hans foreldre var borgermester i Trondheim Sivert Strøm og Albertine Margrete Riis. Han var født i Grue. Han ble lege i 1878, og kommunelege i Verdal i 1884. Han og hans familie hadde flyttet til Ekle fra Fagerhøy ved Hegstad i 1893.

Minda Marsia tilhørte en svensk adelsfamilie ved navn Bratt av Høglunda. Hennes foreldre var Johan Abraham Bratt og Thea Randine Bierkebek.1

Anna Johannesdatter Lyng var fra Lyng mellom østre. Hennes foreldre var Johannes Olsen Lyng og Karen Maria Andersdatter. Hennes far var død, men hennes mor, Karen Maria, opplevde raset på Lyng nellom østre. (Se der.)

image

R A S I V E R D A L 55


Karoline Valdemare Antonsdatter Monrad. Hva som skjedde

Doktor Strøm kom til å spille en meget vesentlig rolle i den nærmeste tiden etter raset.

Som kommunelege fikk han ansvaret for nordsiden av elven, mens hans kollega fra Levanger, doktor Sætre fikk ansvaret for sydsiden av elven. (Deres arbeid er nærmere beskrevet under Redningsarbeidet.) Albert Strøm ble også anmodet av fogd Gerhard Henrik Rubach om å oppgi hvem han mente best hadde gjort seg fortjent til å bli hedret med medalje. Strøm innga derfor en rapport i den anledning. (Rapporten er gjengitt i sin helhet. Se også under Medaljer.)

Men i tillegg til dette ga Strøm en beskrivelse av hva han hadde opplevd. Dette er en av de mest detaljerte og kanskje etterrettelige beskrivelser av raset som er laget.2

«Jordfallet i Verdalen

«Det var om natten mellom den 18. og 19. mai 1893,» forteller doktor Albert Strøm i Verdal; «jeg kom kjørende fra Vuku hjemover, fra øst mot vest.

Da jeg kom på høyde med gården Jermstad (Smedgården), stanset hesten med en gang. Benene sprikte, kroppen dirret. Jeg ser meg om til alle kanter. Jeg kan ikke øyne noe som den kan være redd for. Jeg driver på - den bråvender. Jeg snur den til igjen og gir den et par dyktige rapp med svepen. Da setter den i vilt trav bortover veien; den er ikke til å holde; men løpsk er den heller ikke.

56 V E R D A L S B O K A

Slik gikk det omtrent 3 kilometer. Da vi er kommet gjennom øvre Preste-gårdsmo, sakker den med en gang av. Straks etter stanser den. Da hører vi det rulle og suse bak oss: Det var torden og ikke torden, en dump rallende lyd med enkelte brak innimellom; og så en underlig susen, som av en fjern storm.

Omtrent 10 minutter etter var jeg hjemme på gården Ekle. Mens jeg holder på å kle av meg, hører jeg igjen et sterkt brak. Jeg går bort til vinduet og ser oppover dalen. Intet å oppdage; men alltid den samme sterke sus.

Min hustru var urolig; jeg trøstet henne med at det måtte være uvær langt borte. Så gikk jeg til sengs, men kunne ikke sove. Jeg lå og grunnet på hva det dog kunne være.

Da hører jeg en springe over gården; det ringer voldsomt på dørklokken. Men før jeg, i bare skjorten, når vinduet, hører jeg utenfra: «Gården synker!»

Nå ser jeg ut: dalen ovenfor ligger som et eneste leirhav, med rester av knuste bygninger spredt utover, og hos oss koker leiren like inn i hagen.

Med klærne i hendene og barna på armen sprang vi ut. Og så bar det opp mot høydene, alltid mot høydene, uten å vende oss, uten å se oss om. Bare stanse av og til for å puste. Vi hørte dumpe brøl av døende dyr, menneske-skrik. Og over det hele lå en kvalm svoveltung luft.

Vi vekket på nabogårdene. Krøtter og hester ble sluppet, og i vill fart bar det med alle, mennesker og dyr, mot Hallemshøydene.

Ennå visste ingen av oss riktig hva som hadde skjedd. Men snart kom det folk flyktende og fortalte om jordfallet.

Og så gikk solen strålende opp over åsen den 19. mai. Det var en grufull morgen. Rundt om på haugene sto folk i hundrevis, lamslått av skrekk. Foreldre for gråtende omkring og spurte etter barna, barna etter foreldrene; ingen visste hvem som var berget, ingen hvem som var omkommet, ingen våget seg ned mot det forferdelige leirhav.

Halvnakne mennesker driver avsted med leirstrømmen i den kalde natten. - Skarer av fugl samlet seg siden om de døde, hakket etter deres øyne og skjemte deres legemer.

Men mange ble også berget. Kjekke karer på ski over leirsuppen og berger hva som berges kan.3 Soldater fra Rinnleiret, fotfolk og hestefolk, raske, djerve og modige menn, våger seg med livsfare bort til de sunkne hus.

Og over hele Norges land følte man at jordfallet var en landsulykke. Det ble ofret i landets kirker, og hundretusener av kroner strømmet til dem som hadde tapt alt. Ennå kan ingen si hvor lang tid det vil gå før det atter stiger en blomstrende bygd frem der det nå er øde og trøstesløst med hustak og stolper liggende som vrakstumper i leirhav et.» Strøm tilbrakte ikke lang tid neste dag oppe ved Hallem. Han måtte trå

R A S I V E R D A L 57

til som lege, og han gjorde en meget respektabel innsats i dagene som fulgte.

Ut på dagen våget man seg ned til gården, og også her ble dyrene sluppet løs.

Etter hvert som man fikk klarhet om at det ikke var farlig å være på gården, vendte også folkene på Ekle tilbake. Hverken hus eller dyr var kommet til skade.

Derimot hadde jorden fått store skader. 449,8 dekar var overslammet. Av dette var 134,8 dekar dyrket jord, og 315 dekar var skog og havning. Dette var 11/20 av jorden.

Jordverdien hadde vært 21.600 kroner før raset. Skaden ble satt til 11.880 kroner slik at den nye verdien ble 9.720 kroner.

Verdien av gården forøvrig hadde vært 26.000 kroner. Den nye verdien ble 12.000 kroner. Tapet ble regnet til 14.000 kroner.


þÿ

Etterpå

Folkene på Ekle rømte også vekk da det store etterraset gikk 6. september. En av dem som var på gården da, var den 9 år gamle gjetergutten Peter Aneussen. Han var fra Lyngsmoen. Hans foreldre var Aneus Martinusen og kone Ingeborganna Petersdatter. Han har fortalt hva som hente slik:4

«Vi ble vekket om morgenen og kunne høre larmen fra raset som gikk. Det ble stor ståhei på gården. Her var det om å gjøre å berge seg selv. Vi tok beneste veien mot kirken og Hallem. Jeg så meg tilbake oppe ved Brustua. Jeg så da at Monrad og drengen var til hest og jaget Peter Aneussen Prestmo. buskapen foran seg.»

Skaden gården led, var overslamming av jord.

Som erstatning for skadene fikk Oskar Monrad kr. 7.850,00. Han fikk 500 kroner i forskudd. Om skylden heter det i protokollen fra 1895:

Gårdsnr. 26, bruksnr. 1, Ekle av skyld mark 24,96 et avtak for 20 år av mark 13,73, og deretter for bestandig et avtak av mark 12,36.

Dette førte til at veiskatten ble redusert med kr. 4,74 for første halvår 1893.

Monrad drev så gården frem til 1896 da han overdrog den til sin søster Karoline. Hun hadde den bare i to år, for i 1898 solgte hun Ekle til Mikal Pedersen Kålen.

I 1900 ble gården tilbakeført all tapt jord. Men dette feltet var delt i to

58 V E R D A L S B O K A

av elven. På nordsiden var grensene i alt vesentlig uforandret samtidig som at skadet og uskadet mark lå opp til hverandre. På sydsiden brøt elven sterkt.

Den faste marken utgjorde 449,8 dekar, altså likt det tapte.Elveleiet utgjorde 130 dekar, og elvebredd og sandører utgjorde 175 dekar.

þÿ

Ekle. Leirsuppen nådde helt opp i hagen på Ekle. Det nye løpet kom nærmere gården enn det gamle. Faren for erosjon var derfor større.


Oskar Monrad utvandret til Amerika i 1899. Han var da gift med Marie Jørginusdatter Ness. Hun fulgte etter senere. De ble skilt.

Oskar Monrad bodde i Des Moines i Iowa i 1904. Karoline ble gift med banksjef Hanssen på Steinkjer.

Albert Strøm ble utnevnt til distriktslege i Rissa i 1893. Han flyttet dit med sin familie og var der til 1896 da han ble syk. Så flyttet han til Kristiania og døde der i 1898.

Anna Johannesdatter Lyng mistet ikke noe på Ekle. Men hun hadde omtrent alle sine eiendeler hjemme på Lyng mellom østre. Til å begynne med unngikk husene der skade, men etter hvert som vannet steg over leirdemnin-gen, ble det klart at husene lå utsatt til. Man begynte derfor å bære ut møbler og klær. Blant annet ble omtrent alt av Annas eiendeler båret ut og satt på gårdsplassen. Da kom vannet. Alt som sto ute, ble tatt av flommen og ført vekk. Anna mistet nesten alt hun eide.5

R A S I V E R D A L 59

þÿ

Det er nok grunnen til at hennes navn står oppført i listene over folk som var ak-


tuelle for erstatning. Men bare navnet hennes står. Hun fikk nemlig ikke utbetalt noen erstatning.

Senere ble hun gift med Olaus Pettersen Karmhus, og de var bosatt på Karm-hus i Leksdalen.

Hun døde i 1917.

Anna Johannesdatter Lyng.


Noter:

1 I Verdalsboka II A står det at hun døde i 1884, og at hun ligger begravet på Stiklestad. Året må være feil, for i folketellingen 1891 står hun oppført sammen med Albert Strøms familie på Fagerhøy. Dessuten forteller doktoren selv om sine opplevelser rasnatten at han trøstet sin kone, som var urolig. Se nedenfor.

2 Strøms beskrivelse ble gjengitt i Nordal Rolfsens lesebok i minst tre forskjellige utgaver, i 1894, i 1897 og i 1905. Det bør bemerkes at det ikke minst var på grunn av disse lesestykkene i denne leseboken for folkeskolen at Verdalsraset ble så godt kjent blant folk flest i hele landet i den neste generasjon etter raset. Strøms beskrivelse av selve rasårsaken er utelatt da denne ikke stemmer med moderne geologisk kunnskap. Heller ikke er hans eksempler på enkeltskjebner tatt med. De finnes andre steder i denne fremstillingen. Teksten er modernisert en del.

3 Her viser merkelig nok doktor Strøm til den fortellingen om skiløperne som gikk over raset og berget mange som ellers ville ha vært fortapt. Men i sin rapport til fogden om hvem som skulle få utmerkelse, kalte han denne skituren for humbug. «Ikke gikk de på ski, og ikke fikk de utrettet noe,» sa han. Derimot er det en kjensgjerning at Johan Larsen Sundby gikk på ski ut over til Ingeborganna Tessem som befant seg på restene av hustomten til Trøgstad skole. Hun ble berget i land ved at hun sto bakpå skiene hans. Dette er den eneste bekreftede redningsaksjonen hvor ski ble benyttet. Dagen etter ble imidlertid ski benyttet av en rekke personer i de siste forsøk på å finne overlevende og omkomne, og eventuelt levende dyr, før vannet steg over leirdemningen. Men da

60 V E R D A L S B O K A

var overflaten langt fastere slik at dette ikke var forbundet med livsfare. Likeledes ble det benyttet ski etter at Vukusjøen var tømt, og også da var overflaten vesentlig tryggere. Og det var hovedsakelig i den sammenheng at fugleflokk -ene befant seg over leirsjøen. Og da ble det, som doktoren forteller, funnet mange mennesker som var ille tilredt av fuglene.

4 Opplysninger ved Reidar Prestmo, sønn av Peter.

5 Opplysninger ved Aslaug Nordset, datter av Anna Johannesdatter.

EKLO


Generelt

De tre Eklo-gårdene ligger på en rygg som ble stående igjen på sydsiden av skredgropen etter raset.

Mot vest danner ryggen den østre begrensningen av skredporten. Mot øst henger den sammen med Landfall og terrassen nedenfor Fåren. Men her er det nesten skåret av av tidligere ras.

Over den vestre delen av ryggen skjærer den såkalte Eklo-dalen seg ned. Dette er restene etter et gammel elveløp fra den gang da elven gjennom Leirådalen hadde sitt løp over dette området. Elveløpet ble tørrlagt da Leirå-dalen ble åpnet ved en rekke ras i middelalderen.

Men enda så sent som 18. mai 1893 hadde en liten bekk sitt løp gjennom denne dalen. Dalen ble imidlertid kuttet av slik at bare den nederste delen er igjen på denne ryggen nå. Lengre opp finnes dalen igjen nedenfor Fåren.

Den opprinnelige og første Eklogården kan trolig spore sin historie helt tilbake til begynnelsen av vår tidsregning. I hvert fall stammer den fra eldre jernalders romertid, det vi si fra tidsrommet 0 - 400 e. Kr.

Eklo var en stor og betydningsfull gård gjennom hele førkristen tid. I kristen middelalder begynte oppdelingen. Men da begynte sannsynligvis også ødeleggelsene fra naturens side. Det er et gammelt sagn som sier at Høy-Eklo forsvant da Leirådalen ble åpnet opp.

Og på platået mellom Eklogårdene og Eklodalen ligger det rester etter gammel skredmasse. Men å fastslå hvordan det har skjedd, er helt uråd i dag, fordi Verdalsraset har fjernet alle spor mot nord, og Verdalselven har fjernet sporene mot syd. For elven har gravet seg dypt inn i sydsiden av terrassen. Det er ikke et lite areal den har fjernet i århundrenes løp. Det var forøvrig her elven hadde sitt løp inntil raset gikk i 1893.

Tallet på Eklo-gårder har variert opp gjennom tiden. Likeså har navnene skiftet.

Eklo søndre ble kalt Eklo østre, og den var en tid på 1600- tallet delt i to. Men dette navnet brukes ikke i dag.

Eklo nordre ble dels kalt Eklo vestre, og i første halvpart av 1600-tallet var også den delt i to.

På 1800-tallet skjedde det ytterligere delinger og sammenslåinger. (Se Ver-dalsboka IV s. 260 ff.)

62 V E R D A L S B O K A

Da raset gikk, fantes følgende Eklo-gårder: Eklo søndre, Eklo nordre østre mellom, Eklo vestre og Eklosvedjan. Den siste forsvant fullstendig. I tillegg må Rognhaugen nevnes. Dette er en gård som er skilt ut fra Eklo søndre.

þÿ

EKLO NORDRE VESTRE 95.4


Gården

I dagligtalen er dette Eklo vestre.

Dette var den ene halvparten av det gamle Eklo nordre.

Gårdsvaldet nådde helt bort til Modalen og Follobekken i vest. Der og i sydvest grenset valdet mot Haga. I Modalen grenset valdet også mot Mo. Muligens nådde valdet så vidt bort til de sydligste delene av Kråg. I 1893 var det Krågsmoen som lå her. Mot nord lå så Eklosvedjan. Mot øst og sydøst lå Eklo mellom. Elven dannet grensen mot syd.

Beliggenheten av Eklo vestre gjorde at den ikke fikk så store skader av selve utglidningen. Skadene skyldtes først og fremst overslamming av jord og skog.

Før raset var arealet 289.62 dekar. Her var det 148,42 dekar dyrket jord, 124,09 dekar skog og havning, 4,9 dekar eng, 18,59 dekar annen udyrket mark og 1,6 dekar veier og bebyggelse.

Matrikkelskylden var 8 mark 67 øre.

I 1890 ble sådd 2 hektoliter bygg og 12 hektoliter havre. Det ble satt 9 hektoliter poteter. Det fantes 6 to-hjulte vogner på gården.

Husdyrbestanden pr. 1. januar 1891 var 2 hester, 8 storfe, 9 sauer, 3 griser og 11 høns.


Folket

Johannes Pedersen Stubbe hadde overtatt gården omkring 1870. Da raset gikk, bodde følgende personer der:

  • Johannes Pedersen, gårdbruker, 72 år

  • Marie Kristoffersdatter, kone, 57 år

  • Peder Marius, sønn, 20 år

  • Anne Kristine, datter, 18 år

  • Inger Marie, datter, 17 år

  • Odin, sønn, 14 år

  • Anna Pauline, datter, 11 år

Johannes var sønn av Peder Paulsen og Magnhild Jensdatter fra Stubbe. Marie Kristoffersdatter var datter av Kristoffer Kvello og Anne Reppe.


Verdalsboka - 4

64 V E R D A L S B O K A

image

Familien på Eklo nordre vestre. Bak fra v.: Peder Marius, Odin, Amm Pauline. 1 midten

: Marie Kristoffersdatter, Johannes Pedersen Eklo. Foran fra v.: Anne Kristine, Inger Marie.


Hva som skjedde 1

R A S I V E R D A L 65

Dagen før raset var Peder Marius borte på et jordstykke kalt Eklosanden og gjorde våronn. Eklosanden var en nedlagt husmannsplass. Det bodde ingen folk der, men jorden ble brukt av Eklo vestre. Peder pløyde jordstykket den dagen. Da han var ferdig, vurderte han om han skulle sette igjen redskapene der, eller ta dem med seg hjem. Han bestemte seg for det siste, og han tok med seg plogen og utstyret til Eklo vestre.

Om natten gikk raset, og den jorden han hadde pløyet, var borte. Men han berget plogen fordi han hadde tatt den med opp til gården da han var ferdig.

Heller ikke på Eklo vestre hørte man det første raset. De ble vekket av Peter Eliassen på nabogården Eklo nordre østre. De var blitt vekket av Kristen skomaker fra plassen Eklomyra. Denne plassen lå nedenfor Eklomelen ved elven, og han hadde så vidt kommet seg ut før leiren stengte alle dører og vinduer.

Peter Eliassen hadde en båt liggende på gården, og sammen trakk de nå denne båten mellom seg mot melkanten i syd. De hadde til hensikt å sette over elven for å komme seg i sikkerhet på den andre siden. Mens de sprang slik med båten mellom seg, så de seg hele tiden tilbake for å se om Eklo-bakkene reiste.

Da de nådde ut på melkanten, oppdaget de snart at i den retning fantes det ingen redningsvei. De sprang så i retning av Landfall. Derfra sprang de mot Leirådalen og Halset. Også på denne turen trakk de båten med seg. De var overbevist om at Eklo ville gå ut, og de mente at da ville båten være en mulighet for redning.

Inger Marie fortalte at det hadde gått styggelig fort for seg da de forlot huset. For da hun sprang nede på Landfallflatene, oppdaget hun at hun hadde sko fra to forskjellige skopar på seg.

De fikk ikke tid til å slippe ut husdyrene, slik at de sto inne i fjøset da de rømte. Da de kom tilbake utpå dagen 19. mai for å se til dyrene, fant de folkene fra Krågsmoen, Hans Nilsen og hans familie, der. Hans kone Ingeborganna Olsdatter hadde nettopp vært inne i fjøset og melket og gitt dyrene mat. Selv hadde denne familien mistet alt de eide, men de berget livet og hadde kommet seg opp til Eklo nordre vestre.

Skaden på gården omfattet 39,4 dekar dyrket mark, 4,9 dekar eng og 59,1 dekar skog og havning, tilsammen 103,4 dekar.

Ca. 3/8 av eiendommen gikk tapt.

Før raset hadde jordverdien vært kr. 6.400. Etterpå ble den satt i kr. 4.000. Tapet var således på kr. 2.400.

Eiendommen ellers sto i kr. 8.000. tapet ble satt til kr. 3.250, slik at den nye verdien ble kr. 4.750.

66

Etterpå

V E R D A L S B O K A

Johannes Pedersen Eklo ble tildelt en erstatning på kr. 2.300. Han fikk 500 kroner i forskudd. I 1895 ble skylden på gården fastsatt slik:

Gårdsnr. 95, bruksnr. 4, Eklo vestre av skyld mark 8,67 et avtak for 5 år av mark 3,25, og deretter for bestandig et avtak av mark 1,67.

Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 1,12 for første halvår 1893.

Den ødelagte jorden var på 103,4 dekar. Den ble utlagt til eieren i to teiger, en på norsdsiden i skredgropen, og en på sydsiden ved elven.

Johannes kjøpte Stor-Vuku i 1893, og hans sønn Odin drev gården. Johannes og Marie flyttet dit da Peder overtok Eklo i 1900.

Marie døde i 1915.

Johannes døde i 1929 106 år gammel. Han var da bygdens eldste, og man antok at han var landets eldste mann da.

Peder giftet seg med Maren Jonsdatter. Han døde i 1959.

Odin overtok Vuku store i 1910. Han giftet seg med Marie Sivertsdatter fra Øra. Han døde i 1956.

I 1900 bodde Anne Kristine, Inger Marie og Anna Pauline på Vuku store. Inger Marie giftet seg ikke. Hun bodde på kåret hos Odin. Hun døde i 1960.

Anna Pauline giftet seg med Johan Libakk. De kjøpte Stubbe. Anna døde i 1928. Heller ikke Anne Kristine giftet seg. Hun overtok Stubbe, og bodde der i mange år. Hun døde på Verdal Aldersheim i 1957.


Note:

1 Opplysninger ved Arne Eklo.

EKLO NORDRE ØSTRE OG MELLOM 95.1/3


Gården

I dagligtalen kalles denne gården Eklo mellom.

Gården ble delt så sent som i 1865 i Eklo østre og Eklo mellom. Men i 1892, altså året før raset, ble partene samlet til en gård igjen.

I nordvest grenset gården mot Eklo vestre. Helt i nordøst nådde valdet så vidt det var bort til Tokstad. I sydøst lå Eklo søndre, og i sydvest nådde valdet ned til elven.

Før raset var det totale arealet 289,62 dekar. Her var 174,98 dekar mål dyrket jord. Resten fordelte seg på 87.55 dekar skog, 3.9 dekar eng, 21,65 dekar annen udyrket mark og 1,54 dekar veier og bebyggelse.

Matrikkelskylden var 7 mark 12 øre.

De opplysningene som er satt opp nedenfor, er hentet fra en registrering i forbindelse med folketellingen fra 1891, og da var det fremdeles to gårder.

Utsæden for Eklo østre mellom var 1 hektoliter bygg, 5 hektoliter havre og 6 hektoliter poteter. Der var det 2 to-hjulte vogner.

For Eklo mellom vestre var tallene 1 hektoliter bygg, 6 hektoliter havre og 6 hektoliter poteter. Det fantes 2 to-hjulte vogner på gården.

Husdyrene er også oppgitt for to gårder 1. januar 1893.

På den første var det 1 hest, 5 storfe, 5 sauer, 1 gris og 9 høns.

På den andre var det 1 hest, 3 storfe, 5 sauer, 2 griser og 9 høns.


image

Eklo mellom sett fra syd i 1918. Foto: Einar Musum.

68 V E R D A L S B O K A


þÿ

EKLO NORDRE ØSTRE OG MELLOM 95.1/3

Ingen dyr gikk tapt i raset, og følgelig er det ikke oppgitt noe om husdyrholdet i 1893. Muligens var antallet på husdyr noe mindre på gården etter sammenslåingen enn det samlede tallet for to gårder.


þÿ


Johan Hojem og Maren Petersdatter. Folket

På denne gården bodde Petter Eliassen. Han overtok Eklo mellom etter sin far Elias Larsen i 1888. Og i 1892 kjøpte han Eklo østre av Johannes Ellevsen. Dermed kom de to partene på en hånd igjen.

Da raset gikk, bodde følgende personer på gården:

  • Peter Eliassen, gårdbruker, 39 år

  • Ragnhild Bergitte Olausdatter, kone, 48 år

  • Maren Elise, datter, 14 år

  • Karen, datter, 13 år

  • Petra Bergitte, datter, 11 år

  • Ole Martin, sønn, 8 år

  • Edin Marius, sønn, 3 år På kåret bodde

    - Elias Kristian Larsen, kårmann, 73 år

  • Marit Pedersdatter, kone, 80 år Peter Eliassen var sønn av disse to.

Ragnhild Bergitte var datter av Peter Olaus Bårdsen og Marta Olsdatter på Haga mellom.

70 V E R D A L S B O K A

I de offisielle listene opplyses det at det var fire barn hjemme. Familien hadde seks barn. Normalt skulle det ha vært de fire yngste som var hjemme. Men den eldste datteren, Maren Elise, har fortalt hvordan de flyktet hjemmefra, så i alle fall var hun hjemme. Men i og med at ingen liv gikk tapt på denne gården, kan det rett og slett være en feil når det står fire barn. Eller det kan være slik at da listen ble satt opp etterpå, hadde Maren Elise flyttet hjemmefra. Hun var nemlig 14 år da dette skjedde, og hun ble konfirmert like etterpå.

Elias Kristian Larsen var født på Skjærset. Hans foreldre var Lars Jensen Lorås fra Røra og Marta Eliasdatter Skjærset.

Marit Pedersdatter var født på Haug. Hennes foreldre var Peder Larsen Haug og kone

Beret Ellevsdatter.


þÿ

Hva som skjedde 1

Om disse fortelles det at de fikk varsel av Kristen skomaker som kom opp til gården. Kristen skomaker var husmann under gården og bodde på en liten husmannsplass like nedenunder Eklomelen ved elven som ble kalt Eklomyra eller Eklomelen. Plassen hans ble begravet av det første skredet. Kristen klarte imidlertid å komme seg ut i live, men bortsett fra et laken, var livet alt han klarte å berge. Fullstendig tilklint av leire stavret han seg opp til Eklo mellom. Der lå «sjølfolket» i en omhengsseng på kjøkkenet. De Ole Petersen Eklo. våknet ved at det tuslet ute på gangen. Kristen gikk inn på

kjøkkenet, og det fortelles at da Petter fikk se denne figuren på golvet, visste han ikke hva han skulle tro. Men etter sigende skal han ha sagt for seg selv:

«Deg har jeg hørt snakk om, men aldri sett. Er det slik du ser ut.»

Men Kristen fikk satt dem inn i hva som var i ferd med å skje. I full fart la de på dør. De fikk varslet på nabogården Eklo nordre vestre.

Den eldste datteren på gården, Maren Elise, har fortalt at de tenkte først å ta seg ned til elven, for så å sette over til Melby med båt. Petter hadde en båt liggende oppe på gården. Sammen med folkene fra den andre Eklo-gården trakk de båten mellom seg på melkanten. Hele tiden snudde de seg for å se om Eklobakkene reiste. Men da de likk se hvordan det så ut nede i dalbunnen, var det bare å glemme den rømningsveien. De forlot båten og

R A S I V E R D A L 71

sprang det de kunne nordøstover. De ville prøve å komme bort til fjell, for der ville de være sikker. Klokkhusberget i Leirådalen var derfor målet.

En annen versjon sier at de trakk med seg båten også da de rømte østover. De mente at dersom Eklobakkene gled ut, ville de ha en mulighet til å berge seg i båten.

Maren hadde Edin Marius på ryggen, og foreldrene hjalp kårfolkene. De andre hjalp hverandre best mulig. De sprang østover i retning av Landfall.

I følge hva de selv mente, var de fremme ved Klokkhusberget ca. klokken 1, og her følte de seg trygge. De satte seg ned og så seg tilbake. Maren fortalte at de da så gården Kråg seile nedover. Etter at den hadde vært ute av syne et øyeblikk mens den var bak Ekloryggen, dukket den frem igjen nede i dalen, og fra der de satt så det ut som at den støtte mot Melbyberget så bitene fløy.

På den avstanden var det nok ikke mulig å se at bitene fløy. At det så ut som at den støtte mot Melbyberget, må vel kanskje også tilskrives avstanden. Men det er en kjensgjerning at Kråg havnet nede ved Sundby, og det er ikke så langt fra Melby. Og de kan ha sett leirspruten da den sprutet oppover bakkene på motsatt side av dalen.

Kristen skomaker var ikke med på denne løpeturen. Hvor han gjorde av seg, var ukjent. Men alle folkene på gården berget seg, og det gjorde også Kristen skomaker.

Her er det imidlertid grunn til å gjøre seg en liten refleksjon. Det er nemlig ikke mulig at de kan ha vært fremme ved Klokkhusberget på den tiden det var tale om. Det første skredet som tok huset til Kristen skomaker, gikk ca. klokken 0030. Huset hans ble tatt noen minutter senere. Han klarte å komme seg ut og opp til Eklo mellom. Etter å ha vekket folkene og fått dem til å forstå hva som skjedde, trakk de altså først båten ut til melkanten før de flyktet nordøstover. Til Klokkhusberget er det ca. 3 kilometer i luftlinje, og de måtte dessuten krysse Leirådalen. Og de måtte opp i berget til en slik høyde at de fikk oversikt over det som skjedde i rasområdet. Det synes helt urimelig at alt dette kan ha skjedd i løpet av en halv time. Rimeligvis så de det som er beskrevet mens de befant seg på vestsiden av Leirådalen. Flukten fortsatte til de kom til fast fjell. Derfor er det ganske sikkert en erindringsforskyvning som skyldes de enorme sinnspåkjenningene de var utsatt for.

Eklo mellom ble ikke påført så veldig store skader, selv om den riktignok mistet noe jord ved selve raset. Men mesteparten av den jorden som ble ødelagt, ble ødelagt ved overslamming.

Skadene omfattet 49,2 dekar dyrket mark, 3,9 dekar eng og 39,4 dekar skog og havning, tilsammen 92,5 dekar.

Dette tilsvarte ca. 7/20 av eiendommen.

72 V E R D A L S B O K A

Før raset sto verdien av jorden i kr. 4.000. Etterpå sto den i kr. 2.600, slik at tapet var på kr. 1.400.

Eiendommen forøvrig sto i kr. 9.000 før raset. Tapet ble satt til kr. 3.250, slik at det var tilsvarende kr. 5.750 igjen.

Etterpå

Peter Eliassen fikk kr. 2.500 i erstatning. Han fikk kr. 218,96 i forskudd. Av dette var kr. 18,96 til dekning av hans gjeld i Verdalens Meieris landhandel på Stiklestad.

Kårfolkene Elias Larsen og Marit Pedersdatter fikk kr. 205 i erstatning. De fikk 80 kroner i forskudd. Og som årlig livrente fikk de kr. 180.

Elias Larsen er også nevnt i Forvaltningskomitéens protokoll 15. desember 1893. Der opplyses det at han måneden før hadde fått et tilskudd på kr. 50 av Utdelingskomitéen. Nå ble det bestemt at dette skulle være en gave.

Eklo nordre østre og mellom fikk forandret skylden på følgende vis i 1895 (to bruksnummer):

Gårdsnummer 95, bruksnr. 1, Eklo østre av skyld mark 3,56 et avtak for 5 år av mark 1,25, og deretter for bestandig et avtak av mark 0,56.

Dette medførte en reduksjon av veiskatten på kr. 0,43 for første halvår 1893.

Gårdsnummer 95, bruksnr. 3, Eklo mellom av skyld mark 3,56 et avtak for 5 år av mark 1,25, og deretter for bestandig et avtak av mark 0,56.

Også denne parten fikk en tilsvarende reduksjon av veiskatten, kr. 0,43, for første halvår 1893.

Skaden tilsvarte 92,5 dekar jord. Alt dette grenset direkte til det som ikke ble berørt, og alt ble derfor utlagt til eieren.

Peter og Ragnhild fortsatte på gården etterpå. Både de og deres barn bodde der i 1900. Peter kjøpte restene av Jermstad østre eller Smedgården. Han bygget nye hus langt øst på valdet like syd for Fåren øvre. Han fikk tinglyst veirett gjennom rasgropen mellom Eklo nordre østre og Jermstad østre.

Kårmannen Elias bodde også på Eklo nordre østre i 1900. Han var nå blitt enkemann. Marit døde i 1900. Elias døde i 1903.

I 1909 overleverte Peter og Ragnhild gården til sønnen Ole.

Peter døde i 1940, mens Ragnhild døde allerede i 1909.

Maren Elise gikk under navnet veitja. Hun ble gift med John Hojem. De kjøpte Landfallenget som så fikk navnet Hojem.

Karen var ugift.

Ole som overtok gården etter sin far, giftet seg først med Anna Oline. Etter hennes død giftet han seg med Marie Steinsli.

Edin Marius var også ugift. Noter:

1 Opplysninger ved Arne Eklo, Magnhild og Leif Myhre.

EKLO SØNDRE 94.1


Gården

Som navnet antyder, er dette den sydligste av Eklo-gårdene.

Mot nordvest grenset gården mot Eklo mellom. Langs en kort strekning i nordøst nådde valdet bort til Tokstad som lå under Prestegården. I nordøst lå også Rognhaugen. Mot øst lå Landfall, og mot syd lå Verdalselven.

Denne gården fikk ingen del av jorden ødelagt av selve utglidningen. Derimot ble store deler av elvesletten på sydsiden av valdet overslammet.

Før raset hadde denne gården et samlet areal av 529,83 dekar hvorav 298,14 dekar var dyrket jord, 148,61 dekar var skog og havning, 44,3 dekar var eng, 37,37 dekar var annen udyrket jord, og 2,31 dekar var veier og bebyggelse.

Matrikkelskylden var 19 mark 16 øre.

I 1890 var utsæden 7 hektoliter bygg, 19 hektoliter havre, 25 kilo gressfrø og 12 hektoliter poteter. På gården fantes 4 to-hjulte vogner og 1 slåmaskin.

Antall husdyr pr. 1. januar 1891 var 4 hester, 25 storfe, 10 sauer, 3 griser og 6 høns. Etter som ingen dyr gikk tapt i skredet, finnes ingen tall oppgitt for året 1893. Men besetningen var nok temmelig lik den i 1891.

Folket

Eieren av gården, Johan Gustav Andreassen, hadde kjøpt den i 1884. Følgende personer bodde der da raset gikk:

  • Johan Andreassen, gårdbruker, 39 år

  • Karen Anna Ellefsdatter, kone, 36 år

  • fire tjenere

Johan Andreassen var fra Lillemoen i Skogns Markabygd. Hans foreldre hette Andreas Olsen Ness og Ingeborg Anna Bardosdatter.

Karen Anna Ellefsdatter var fra Frol. Hennes foreldre var Ellef Matias sen Heir og Lisa Margrete Johnsdatter Hallan.

Hvem tjenerne var, er ukjent.

Hva som skjedde

Det er ikke kjent hvordan disse opplevde raset, men ingen omkom, og ingen kom til skade. Men de rømte ikke vekk i likhet med folkene på nabogårdene. Karen lå syk, hun hadde lungebetennelse. Da folkene på nabogården Eklo

þÿ

EKLOSVEDJAN 96.1, 95.2, 106.7


- W y >jä0^j:;' ■ ■ :;'i:-'iniftii«i


þÿ


sett fra nord i 1922.

Eklo søndre

Foto: Einar Musum.

nordre østre var på vei ut mot terras sekanten med båten som de hadde tenkt å sette over elven med, vekte de de to på Eklo søndre. Johan skal da ha svart slik:' «Æ rekke mæ itj! Karen e dåle!»

De ble derfor værende på gården. De beholdt også husdyrene hjemme. Ingen av dem gikk tapt.

Ødeleggelsen omfattet 29,5 dekar dyrket jord, 44,3 dekar eng og 54,1 dekar skog og havning, tilsammen 127,9 dekar.

Skaden tilsvarte ca. 1/4 av den opprinnelige størrelsen.

Eklo søndre slapp således forholdsvis billig fra det sammenlignet med mange andre gårder.

Jordverdien hadde før raset vært kr. 12.600. Tapet ble beregnet til kr. 3.150. Den nye verdien ble kr. 9.450.

Eiendommen forøvrig hadde stått i kr. 16.000. Her ble tapet satt til kr. 5.500, slik at den nye verdien ble kr. 10.500.

Etterpå

Johan Andreassen ble tilkjent en erstatning på kr. 4.000. Skylden ble i 1895 fastsatt slik:

Gårdsnr. 94, bruksnr. 1, Eklo søndre av skyld mark 19,16 et avtak for 5 år av mark 4,79, og deretter for bestandig et avtak av mark 3,16.

Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 1,65 for første halvår 1893.

Det ødelagte arealet utgjorde 127,9 dekar. Det ble utlagt til eieren med uforandrede grenser. Det var bare svakt overslammet. I tillegg kom 32 dekar elveleie.

11910 solgte Johan og Karen Anna gården til Lars Stene og flyttet til Vang ved Hamar. Der døde Karen, og Johan giftet seg på nytt med sin husholderske. Johan ble over 80 år.

Note:

Opplysninger ved Arne Eklo.

R A S I V E R D A L 75


Gården

Eklosvedjan var en selveierplass utskilt fra Eklo nordre. I oversiktene etter raset opplyses den å ha vært sammensatt av tre forskjellige parter. Disse var Eklosvedjan, Eklosveet av Eklo nordre, og Glynden av Kråg. Dette forklarer de mange gårds- og bruksnumrene.

Mot vest grenset Eklosvedjan mot Haga. Her gikk grensen langs Follo-bekken dypt nede i Modalen. Mot nord lå Krågsmoen. Parten Glynden som tilhørte Eklosvedjan, lå visstnok øst for Krågsmoen. Mot øst grenset gården mot Trøgstad lille søndre, og mot syd lå Eklo mellom og Eklo vestre.1

Det ble i 1893 fastslått at arealet hadde vært 98,7 dekar. Av dette var 64,2 dekar dyrket mark, og 34,5 dekar engmark.

Matrikkelskylden var 2 mark 39 øre.

I 1890 var utsæden 1 hektoliter bygg, 3 hektoliter havre, 3 kilo gressfrø og 5 hektoliter poteter. Dessuten var det 2 to-hjulte vogner på gården.

Pr. 1. januar 1891 besto besetningen av 1 hest, 2 kyr, 7 sauer og 8 høns.

Den daværende eieren, Johan Pedersen Minsås, solgte gården samme året til Erik Hansen Sæbo.

I 1893 hadde Erik Sæbo 5 kyr, 8 småfe, 1 gris og et ukjent antall høns.

Før Erik Sæbo overtok, var gården forsikret på følgende vis: Hovedbygningen - kr. 240, en ny ladebygning i 1885 - kr. 300, stabburet - kr. 35, og fjøs, stall og ladebygning - kr. 80. Løsøret var forsikret for kr. 1.020, og avlingen for kr. 481. I løsøret inngikk en kokeovn og en kakkelovn. Avlingen var spesifisert slik: 6 tønner bygg, 20 tønner havre, 30 tønner poteter, 10 lass høy og 20 berger halm.


Folket

Erik Sæbo hadde etternavnet fra sitt hjemsted, Sæbø i Romsdalen. Følgelig hender det at dette navnet er skrevet både Sæbo og Sæbø.

Før familien kom til Verdal, hadde de bodd både i Bindalen og Bodø. Hans kone var fra Bindalen. Det eldste barnet ble født i Bindalen, mens de neste to var født i Bodø. Den yngste ble født på Eklosvedjan. Erik var smed, og i tillegg til gården drev han mye med arbeid utenfor hjemmet.

I mai 1893 bodde følgende personer på denne gården:

EKLOSVEDJAN 96.1, 95.2, 106.7

  • Erik Hansen Sæbo, gårdbruker, smed, 37 år

  • Anna Kornelia Andersdatter, kone, 32 år

  • Hans Artur Kornelius, sønn, 7 år

  • Edvin Klaudius, sønn, 6 år

    image

  • Johan Benjamin, sønn, 4 år

  • Arne Ingolf, sønn, 2 år

- Beret Johannesdatter, enke, 64 år Anna Kornelia Andersdatters foreldre

var Anders Johannessen og Karen Ber gitte Gaupen fra Bindal.

Beret Johannesdatter var mor til den forrige eieren, Johan Pedersen Minsås, som solgte gården til Erik Sæbo. Hun ble boende på kåret da sønnen og familien flyttet derfra. Hennes datter, Pauline Ber-gitte Pedersdatter, 27 år gammel, bodde der også til bare Anna

noen dager før raset. Hun fikk da arbeid i Bodø og Sæbo Kornelia Andersdatter

reiste dit.2

Berets foreldre var Johannes Olsen og Maria Andersdatter Leinsvald.


Hva som skjedde

Hva som skjedde med Beret Johannesdatter og Pauline Pedersdatter, har Bjarne Slapgard fortalt:

«- Ho som seinare vart mor mi, budde saman med mormor på Eklosvedjan. Dei hadde da selt garden til familien Sæbo, men hadde kår der.

Nokre dagar før raset dro mor, som enno var ugift, til Bodø der ho hadde fått arbeid. Båten skulle gå frå Trones tidleg om morgonen, og mor ville ikkje vekke dei fire Sæbo-gutane som enno lå og sov. Ho gjekk difor inn på rommet deira og la eit kamferdrops på kvar pute som avskilsgåve. Desse gutane, Hans, som var sju år, Edvin Claudius, seks år, Johan, fire år, Arne, to år, og mor deira, Anna, som da var 32 år, døydde alle saman i raset.

Då mor lå for å døy da ho var langt oppe i 80-åra, kom ho til å snakke om denne hendinga og sa mellom anna da: «Aldri har eg gjort noko så lite, men som har gleda meg så mykje som da eg ga bort desse kamferdropsa.»

Far åt gutane var borte på arbeid rasnatta og berga livet.

Mormor var altså att på Eklosvedjan. Men om kvelden den 18. mai kjende ho seg uroleg og dro over til slektningar på Melby. Der satt ho da flodbåra

R A S I V E R D A L 77

þÿ

Sittende Beret Johannesdatter og hennes datter Pauline Bergitte Pedersdatter Min sås.


slo mot huset, men berga saman med dei andre der livet. Det hadde ho ikkje gjort om ho hadde halde seg heime på Eklosvedjan.»

Som det fremgår av det Bjarne Slapgard har fortalt, var Erik Sæbo borte på arbeid rasnatten. Han var kjent som en dyktig smed. og på Verdalsøra hadde han sin egen smie. Denne natten var han i smien og skodde hester.

Raset må ha kommet fullstendig overraskende på denne huslyden. Men allikevel er det grunn til å merke seg at Beret Johannesdatter følte en merkelig uro om kvelden, og at hun derfor dro over til slektninger på Melby. Avstanden fra Eklosvedjan ned til elven var ikke stor. Trolig gikk hun forbi EkJo

78 V E R D A L S B O K A

vestre og kanskje også husmannsplassen Eklomyra. Hun signaliserte til den andre siden at hun ville over, og de kom for å hente henne.

I følge Slapgard satt hans mormor og folkene der oppe om kvelden og pratet da raset kom.

Men for de andre på Eklosvedjan fantes det ingen redning. Egentlig vet vi ikke hvordan det hele gikk for seg. Eklosvedjan lå like øst for skredporten. Hele gården forsvant. Av dette valdet ble det igjen en liten pynt som stikker ut mot nord fra terrassen vest for Eklo. Denne pynten utgjør 0,2 mål eller 200 kvadratmeter. Det er alt som er igjen.

Det er fra flere vitner fortalt at det første raset var forholdsvis stillferdig sammenlignet med det som kom etterpå. Folk på nabogårdene hørte det ikke. Heller ikke de som ble med ut og overlevde. Når hverken folkene på Eklo eller andre som var midt oppe i raset, hørte noe, er det heller ikke grunn til å tro at familien Sæbo skulle ha hørt det.

Rasmassene fra det første raset fulgte elveløpet sydøstover i retning av Melbyberget. At Eklosvedjan ikke gikk ut med dette raset, fremgår av det faktum at det eneste som ble funnet igjen av husene på Eklosvedjan, var en del av stabburet. Og det ble funnet nedenfor Haga i en avstand av flere kilometer fra der det hadde stått. Videre ble noen gjenstander funnet så langt mot vest som på vestsiden av elvens nåværende løp på John Ekrens eiendom i 1967. Dette var en sølv sukkerskje med inskripsjonen A. Sæbø (Anna Sæbo),3 en mes-singkjele med hanke og en spiss-slede. Minst ett lik ble også funnet ved Kålen. (Se nedenfor.)

Derfor er det mer sannsynlig at Eklosvedjan gikk med i den andre delen av raset. Dette tok veien ut gjennom den nå åpnede skredporten og tvers over dalen i retning av Sundby og Bjørken.

Men det kan se ut som at Eklosvedjan forsvant forholdsvis sent i det andre raset etter som husene fulgte strømmen mer i vestlig retning. Etter hvert som flatene på sydsiden av elven ble oppfylt, ble de påfølgende rasmassene tvunget vestover.

Dersom husene lå på overflaten etter denne farten, ble de begravet av det største raset som kom noen minutter senere.

Vi vet ikke hvorvidt noen av beboerne kom seg ut eller ikke. Men de fire av de omkomne fra denne gården som ble funnet, ble funnet på forskjellige tidspunkter. Dette, samt at en ikke er funnet, tyder på at enten kom de seg ut eller så ble husene smadret og likene spredt.

Døde:

ANNA KORNELIA ANDERSDATTER SÆBO, født 1861 HANS ARTUR KORNELIUS ERIKSEN SÆBO, født 1886

R A S I V E R D A L 79

EDVIN KLAUDIUS ERIKSEN SÆBO, født 1887 JOHAN BENJAMIN ERIKSEN SÆBO, født 1889 ARNE INGOLF ERIKSEN SÆBO, født 1891

De to første som ble funnet, var guttene Hans Artur Kornelius og Arne Ingolf. De ble begge funnet 1. juni ved Ness. Arne ble begravet 3. juni og Hans 4. juni på Stiklestad. For begges vedkommende fant jordfestelsen sted 4. juni.

Deres mor, Anna Kornelia ble funnet 7. juni, og hun ble begravet og jord-festet 9. juni på Stiklestad.

Edvin Klaudius ble funnet henimot midten av juli. Han ble begravet 18. juli på Stiklestad, og jordfestet 23. juli.

Johan Benjamin er ikke gjenfunnet.

Erik Sæbo fikk umiddelbart høre om ulykken, og han reiste øyeblikkelig opp til rasstedet. Der lette han utrettelig etter sin familie i lang tid. I det minste ble en av guttene funnet av ham selv. Henrik Lågness fortalte at han hadde vært til stede på Kålahøgda da Erik kom bærende med liket av gutten sin, og den hendelsen hadde gjort inntrykk på dem som var til stede da.

Hele tiden utførte han den ene livsfarlige redningsdåden etter den andre. For dette fikk han tildelt redningsmedaljen av 2. klasse. (Se nærmere om dette under Redningsarbeidet og Medaljer.)

Om sin kone sa han at selv om hun hadde kunnet berge livet selv, ville hun aldri ha forlatt sine barn.

Videre sa han at han hadde reist mye rundt om i verden og sett mye fælt. Men aldri hadde han vært vitne til noe så forferdelig som det han så her.

Erik Sæbo mistet således alt, både familie, gård og grunn med husdyr. Jordveien hadde før ulykken en verdi av 2.725 kroner.

Eiendommens verdi forøvrig var kr. 3.450. Alt gikk tapt.

Men en annen person som fikk høre om ulykken dagen etter, var Anna Sæbos bror, Kristian Bernhard Jakobsen Gaupen. Han var egentlig hennes halvbror. Han var skipper på en fembøring og var på fiske utenfor Finnmarkskysten. Natten mellom 18. og 19. mai våknet han etter en fæl drøm. Han hadde drømt om svarte, stygge fluer, og da han våknet, var han helt gjennomvåt av svette. Han tenkte med en gang at dette måtte bety noe forferdelig, og da han om dagen kom inn til land, fikk han via telegrafen høre om det store raset i Verdal. Han visste ikke om søsteren og hennes familie var blitt med, men etter drømmen visste han at noe hadde skjedd med dem.

Denne historien har han fortalt sine barn.4

Etterpå

Erik Sæbo fikk kr. 4.000 i erstatning. Av dette var kr. 500 forskudd.

80 V E R D A L S B O K A

Beret Johannesdatter fikk 225 kroner i erstatning. Dessuten fikk hun 75 kroner i årlig livrente. Som nevnt ovenfor, ble 0,2 dekar stående igjen på en pynt. Resten forsvant. I 1895 ble skylden fastsatt slik:

Gårdsnr. 96, bruksnr. 1, Eklosvedjan av skyld mark 1,35 et avtak for 20 år av mark 1,35, og deretter for bestandig et avtak av mark 1,25.

Dette medførte en reduksjon av veiskatten på kr. 0,47 for første halvår 1893.

Gårdsnr. 95, bruksnr. 2, Eklosveet av skyld mark 0,48 et avtak for 20 år av mark 0,48, og deretter for bestandig et avtak av mark 0,43.

Og for denne parten ble reduksjonen av veiskatten på kr. 0,17 for første halvår 1893.

Senere ble det gjort en tilføyelse vedrørende skylden for denne gården på grunn av at den omfattet flere gårdsnummer:

For gårdsnr. 106, bruksnr. 7 av skyld 56 øre et avtak til 31. desember 1913 av 56 øre, og deretter for bestandig et avtak av 51 øre.

Hele eiendommen ble utlagt som en teig til Staten. Arealet var på 89,1 dekar. Dette lå i rasgropen, og alt Staten overtok i dette området, fikk benevnelsen Statsteig A.

Erik Sæbo giftet seg på nytt igjen året etter katastrofen med Ragnhild Pettersdatter Sørhaug. En tid bodde de på Steinkjer, men i 1900 bodde familien på Verdalsøra. Erik var da jordbruker og frisør. Ragnhild døde, og Erik giftet seg for tredje gang med Elen Marie Lorentsdatter Sjøbakken fra Sjøbygden. Da var han bosatt på Levanger.

Han døde i 1919.

Beret Johannesdatter døde i Østersund i 1896.


Noter:

1 De to siste var blitt til ved deling av Eklo nordre.

2 Dette var mor til Bjarne Slapgard, og Beret Johannesdatter var hans mormor.

3 Dette var en skje Anna Sæbo fikk i premie for en ku på en utstilling. Opplysninger ved Aslaug Rognsås, hans datter, og således niese av Anna Sæbo.


Verdal sboka - 5

EKLOVALD, EKLOMYRA 94.1


Plassen

Dette var en liten husmannsplass under Eklo søndre. Den lå nord for elven på den smale elvesletten nedenfor Eklo. Plassen ble også kalt Eklomelen og Skredderstuggu.

Beliggenheten av plassen kan tyde på at den var utsatt for flom.

I 1890 ble det sådd 0,33 hektoliter bygg og 1 hektoliter havre, og det ble satt 3 hektoliter poteter.

I 1891 er det ikke oppført noen husdyr på denne plassen, men i 1893 fantes det 1 ku.

Folket

I 1893 bodde plassmannen alene på plassen. Det var:

- Kristen Amundsen, jordbrukende husmann, skomaker, 61 år Kristen Amundsens

foreldre var Amund Kristoffersen og Gjertrud Johns-datter Byvald.

Når det i de offisielle listene heter at også hans kone bodde der, må det bero på en feil. Hun var død på det tidspunkt. Hun er oppført i folketellingen 1875. men hun døde i 1881. Hun het forøvrig Sigrid Anna Olsdatter.


Hva som skjedde

Heller ikke Kristen fikk noe varsel før leiren omsluttet huset. Men leiren hadde ikke lenger den knusende kraften. Husene ble derfor stående på samme sted. Derimot steg leiren raskt oppover husveggene og trengte inn gjennom både dører og vinduer. Kristen kom seg såvidt ut før leiren nådde opp over døråpningen og vinduene og stengte ham inne. Han rakk ikke å få med seg annet enn et laken, og nesten naken flyktet han opp mot Eklo nordre østre mellom. Han var da så tilklint med leire at det var vanskelig å se at han var et menneske.

Han korn seg inn på kjøkkenet på Eklo nordre østre mellom hvor husfolket, Petter Eliassen og Ragnhild Olausdatter, lå. De trodde først det var hinmannen som kom på besøk.1

Men Kristen fikk dem snart til å forstå hva som var i ferd med å skje, og alle rømte ut. De vekket folkene på Eklo nordre vestre, og sammen tok de

EKLOVALD, ROGNHAUGEN 94.1

først en båt Petter hadde liggende på gården. Den trakk de mot kanten av Eklomelen, for de tenkte å sette over elven til Melby. På vei forbi Eklo søndre vekte de dem der. Der ville de ikke rømme hjemmefra. (Se under Eklo søndre.) De andre fortsatte med båten, men da de så hvordan det så ut nede i dalbunnen, forlot de båten og la på sprang mot Leirådalen. (Se under Eklo nordre østre mellom og Eklo nordre vestre om hva som videre skjedde med dem.)

Men Kristen ble ikke med dem. Hvor han flyktet, er ikke kjent. Men han berget livet. Derimot mistet han alt han eide. Den ene kua strøk med. Plassen hørte under Eklo søndre, og jordverdien ble regnet sammen med jordtapet Eklo søndre led.

Etterpå

Kristen Amundsen fikk en erstatning på kr. 640. Av dette fikk han 100 kroner i forskudd.

Senere var han bosatt i Leiråstua hvor han døde i 1900.


Note:


Opplysninger ved Arne Eklo.

R A S I V E R D A L 83


Plassen

Rognhaugen var navnet på flere husmannsplasser under Eklo søndre. I 1865 var det to plasser med dette navnet. I 1875 var det en, og i 1891 var det to igjen. Dessuten var det blitt utskilt en part som selvstendig bruk med dette navnet så tidlig som i 1811.

Så vidt det har lyktes å bringe i erfaring, var det en bebodd husmannsplass med dette navnet i 1893 da raset gikk. Den lå langt nordøst på valdet like opp til grensen av det selvstendige bruket Rognhaugen.

Den andre plassen med samme navn, men som var ubebodd, lå visstnok like i nærheten. I 1890 var utsæden 0,5 hektoliter bygg, 1,5 hektoliter havre og 4 hektoliter poteter på den plassen som var i bruk i 1893.

På den andre, som altså sto tom i 1893, var utsæden 0,5 hektoliter bygg, 1 hektoliter havre og 2 hektoliter poteter.

På den første ble det fødd 2 kyr, 1 sau, 1 gris og 6 høns pr. 1. januar 1891. På den andre føddes det 1 ku, 1 geit, 1 gris og 6 høns samme året.

Det er rimelig grunn til å tro at det samme antall dyr var på den eksisterende plassen Rognhaugen i 1893 som i 1891.


Margrete Pedersdatter. Senere

þÿ

Folket

Plassfolkene på Rognhaugen må ha kommet dit like før raset. Før det hadde de bodd på Farbu på Inderøya og på Eklovald.

Det er opplyst at det i mai 1893 var fem hjemmeværende barn i tillegg til foreldrene:

  • Elling Jakobsen, husmann, 43 år

  • Margrete Pedersdatter, kone, 38 år

  • Elen Marie, datter, 10 år

  • Johan Petter, sønn, 7 år

  • Julie Augusta, datter, 5 år

  • Arne Marius, sønn, 2 år

  • Inga Kristine, datter, nyfødt brukte hun etternavnet Valum.

EKLOVALD, ROGNHAUGEN 94.1


image

Arne Marius Ellingsen Valum. Inga Kristine Ellingsdatter Valum.


Elling Jakobsen var fra Farbu på Inderøy a. Hans foreldre var Jakob Nilsen Farbu og

Jokumina Evensdatter.

Også Margrete var fra Inderøy a. Hun var fra Hastad. Hennes foreldre var Johan Peter Hastad og Sirianna Johansdatter.


Hva som skjedde

Folkene her fikk varsel ved at det var noen som sprang forbi og vekte dem.1 Etter alt å dømme var dette Dina Jermstad. De sprang ut for å komme seg i sikkerhet. Den eneste veien de kunne rømme, var østover i retning av Landfall. De minste ble båret av de voksne.

Men det skjedde ingen ting med plassen ved dette raset.

Derimot må plassen ha blitt oversprøytet av leire fra etterskredet 6. september. Etter all sannsynlighet våknet folkene av bråket av den første delen av dette skredet. Og i likhet med folkene på eiendommen Rognhaugen rømte de i retning av Landfall igjen. Nøyaktig hva som skjedde, vet vi ikke. Ingen av folkene kom imidlertid til skade. Heller ikke mistet de noen dyr. Men det må ha blitt skader på både jord og hus. At jorden ble skadet, ble ansett som tap for den gården plassen lå under. Derimot var husene plassmannens eien- dom, og dersom de ble skadet, tilkom erstatningen husmannen. Og Elling fikk skadeserstatning.

Men husene var ikke mer skadet enn at de senere kunne rives og flyttes.

85

Etterpå

V E R D A L S B O K A

En kort tid etter raset bodde familien på Hallemsgjerdet (Jale).

Elling Jakobsen fikk tildelt en erstatning etterpå på kr. 400. Forslaget gikk ut på kr. 380. Han fikk 50 kroner i forskudd.

Han kjøpte senere parten Valum av Hallem nedre, og det var hit husene fra plassen ble flyttet. Elling og familien bodde der i 1900.

Elling døde i 1918. Margrete døde i 1922.

Elen Marie ble gift med Elling Hansen. Han var bestyrer på en gård ved Hamar.

Johan Peter utvandret til Amerika i 1911. Julie Augusta ble gift med en Andreassen. Arne Marius døde ugift i 1952. Inga Kristine var også ugift. Hun døde i 1975.


Note:

1 Opplysninger ved Oline Valum.

FOLLO 105.1


Gården

Follo var en av de største gårdene som ble ødelagt av raset. Dette var en av de eldste i hele det utraste området. Trolig kunne Follo føre sin historie tilbake til eldre jernalder. Gården var også etter all sannsynlighet opphavs-gården til Kråg.

I middelalderen ble også Follo berørt av et mindre ras i den øvre delen av valdet. På den tid var Follo etter all sannsynlighet delt i to, og den øverste av de to gårdene fikk en del skader. Men skadene var så vidt omfattende at denne Follogården ble liggende øde etterpå. Den fikk navnet Folloaunet.

Gården grenset i vest mot Prestegården Auglen, mot syd mot Kråg og mot øst mot Jermstad. Trolig fulgte sydgrensen hovedveien fra Stiklestad til Vuku som gikk gjennom området. Mot nord strakte valdet seg opp mot Lyngåsen.

Det sies at når man sto på broen over Follobekken nede i Follodalen, kunne man så vidt se hustakene på Follo mot øst.

I sin nyere historie var Follo en meget veldrevet gård. Her bodde Anton B. Monrad

mens han drev flere av de omkringliggende gårdene som underbruk.

Men allerede i 1880-årene forpaktet John Rostad gården. Og Rostad og hans kone var vertskap for folkehøyskolen da denne hadde tilholdssted på Follo vinteren 1883-84. Og sommeren 1884 var det sommerskole for jenter på Follo. De eneste kjente fotografiene fra noe sted i det utraste området er visstnok elevkullene fra disse folkehøyskolekursene. Etter raset ble det totale arealet på Follo fastslått å ha vært 631,75 dekar. Av dette utgjorde det dyrkede arealet 283,03 dekar. Skogen utgjorde 193,7 dekar, og eng, havning

og annen udyrket mark utgjorde 157,02 dekar.

I 1890 ble det sådd 2 hektoliter bygg, 13,9 hektoliter havre, 1,4 hektoliter havre til grøntfor og 10 kg gressfrø. Det ble satt 13,9 hektoliter poteter. 0,1 ar ble brukt til andre rotfrukter enn poteter, og 0,1 ar ble brukt til kjøkkenhage. Det fantes 4 to-hjulte vogner på gården.

1. januar 1891 var det 3 hester, 12 storfe, 9 sauer, 3 griser og 19 høns på Follo.

I 1893 var tallet på husdyr omtrent det samme, nemlig 3 hester 14 storfe, 12 småfe og 2 griser. Tallet på høns er ukjent. I tillegg hadde to av tjenestejentene 1 sau hver, slik at alt i alt var det 14 småfe på gården.


þÿ

þÿ

R A S I V E R D A L 87


image

Follo. Storparten av Follovaldet forsvant i raset. Helt i øverste kant ble plassen Follomarka liggende helt på kanten etter raset 6. september. Plasseringen av Follostuggu er litt usikker. Men etter alt å dømme må den ha ligget på vestsiden av Follodalen.


Av en eller annen grunn er ikke bygningsmassen funnet i forsikringsproto-kollene.


Derimot var avlingen forsikret slik:

R A S I V E R D A L 89

þÿ

R A S I V E R D A L 91

30 tønner bygg - kr. 360; 120 tønner havre - kr. 960; 1 tønne rug - kr. 16; 120 lass høy -

kr. 1.200; 100 tønner poteter - kr. 300; og 150 berger halm - kr. 450, tilsammen kr. 3.286.


Folket

I 1893 var ingeniør John Rostad eier. Han hadde kjøpt gården noen få år tidligere.

På en så pass stor gård måtte det nødvendigvis være et forholdsvis stort antall tjenere i tillegg til gårdbrukeren. På Follo manglet et naturlig innslag av beboere, nemlig kårfolk. Dette hadde sammenheng med at Rostad hadde kjøpt gården av en proprietær. Hverken Rostad eller Monrad hadde foreldre boende på gården. Til gjengjeld losjerte slektninger av kona der.

I mai 1893 bodde disse menneskene på Follo:

  • John Olsen Rostad, ingeniør, gårdbruker, 42 år

  • Bergitte Magdalene Hansdatter Valeur, kone, 33 år

  • Ole, sønn, 12 år

  • Bjarne, sønn, 10 år

  • Marie, datter, 7 år

  • Ingrid Elisabeth, datter, 4 år

  • Helge, sønn, 3 år

  • Tormod Mikal, sønn, 1 år

  • Birgitte Valeur, enke, ca. 60 år

  • Erlinga Valeur, losjerende,

  • Pauline Pedersdatter, tjenestejente, 44 år

  • Anna Margrete Amundsdatter Voll, tjenestejente, 28 år

  • Anna Olsdatter Stuskin, tjenestejente, 25 år

  • Mette Olausdatter Bjørgan, tjenestepike, barnepike 18 år

  • Marius Iversen, visergutt, gjetergutt, 15 år

John Rostad var fra Trones. Hans foreldre var Ole Jonsen Rostad og Marie Martinusdatter.

Bergitte var datter av lensmann Hans Petter Valeur på Namdalseid og Birgitte Ingebrigtsdatter Muus.

I de offisielle listene er frøken Valeur oppført som boende på Follo. Dette var trolig hennes søster Erlinga. Men enten var hun fraværende rasnatten, eller så bodde hun et annet sted.

Derimot var Birgitte Valeur til stede på gården. Hun var Bergittes mor. Hennes foreldre var Ingebrigt Muus og Birgitte Magdalene Rynning fra Snåsa.

Anna Margrete Voll var datter av Amund Andersen Voll og Marja Johans-datter.

92 V E R D A L S B O K A


image

John Rostad sammen med sin kone Bergitte Magdalene og sin svigermor Birgitte Valeur.


Pauline Pedersdatter var fra husmannsplassen Hammeren under Jermstad øvre. Hun benevnes derfor Jermstadvald. Men hun bodde på Follo. Hennes foreldre var Peder Olsen og Anne Ulriksdatter.

Anna Olsdatter var fra Stuskin. Trolig var hennes foreldre Ole Olsen og Anne Eliasdatter.

Mette var datter av en Olaus og Marta Ellevsdatter som var tjenere på Bjørgan. Marius Iversen var fra Tinden, Hans foreldre var Iver Olsen og Marta Pauline Nilsdatter Havet.

Videre er Odin Olausen Bjartnes oppført som tjener på Follo i de offisielle listene. Han var sønn av handelsmann Olaus Bjartnes, og bodde hos sine foreldre. Han er derfor tatt med under Jermstadvald.

Om kvelden kom Oline Gust ava Martinusdatter Brannhaug, gjeterjente, 15 år gammel. Hun var fra Brannhaugen og bodde egentlig der. Hun kom altså tilfeldigvis til Follo om kvelden. Det skulle bli hennes bane.

Hun var datter av Martinus Olsen Brannhaug og Anna Gustava Olsdatter.

Dette gir et totalantall av 15 mennesker på Follo rasnatten. Av disse omkom fire stykker.

R A S I V E R D A L 93

image

Birgitte Valeur med sine barnebarn rundt seg. Den som er merket * var ikke født da raset gikk. Bak fra v. Ingrid, Ole, Bjarne, Marie. Foran fra v. Helge, Birgitte Valeur, Borghild* som var Birgittes datterdatter.


Hva som skjedde 1

Det var egentlig en skjebnens ironi at familen Rostad befant seg på gården rasnatten. John Rostad hadde kjøpt Stiklestad nordre. Familien likte seg visstnok ikke på Follo. Hvor vidt dette hadde sammenheng med at det var veldig bløtt i jorden rundt gården, er uvisst. Men sikkert er det at det piplet opp vann av grunnen flere steder, og det dannet seg små kjegler av sand der vannet tøt frem.

Familien hadde planlagt å flytte til Stiklestad nordre 18. mai. Men så traff dette tilfeldig sammen med at Marie fylte år den dagen. Derfor ble flyttingen utsatt en dag.

I ettertid ble det også fortalt at en finnkjerring ved navn Sibylla hadde spådd at Follo skulle gå under. Men det ble ikke sagt noe om når dette skulle skje.

Ingen tok henne alvorlig, heller ikke John Rostad. Han skal ha svart henne omtrent slik:

«Får håpe det ikke blir i vår tid, Sibylla!»

Det var mange overlevende fra denne gården, og følgelig har vi flere beretninger av hva som skjedde her. I tiden like etter raset ble mange av dem som berget livet, utspurt og intervjuet av journalister fra de forskjellige avisene som hadde korrespondenter i Verdal. I den sammenheng ble det dannet en

94 V E R D A L S B O K A

image

Anna Margrete Amundsdatter Voll. Marius Iversen.


rekke myter. Og i forbindelse med hva som skjedde på Follo, har det dannet seg en slik myte.

I Hartmanns skrift som ble utgitt samme år som ulykken, heter det at mens husene på Follo seilte ned gjennom rasgropen og ut gjennom dalen, satt gjetergutten Marius Iversen og lekte seg med en hundhvalp. Det står skrevet på følgende vis:

«Gjætergutten var den eneste paaklædte; han sad i god Ro og klædde sig under Nedfarten samt legte sig med en liden Hundehvalp. Ogsaa han kom sig udpaa Tåget og reddedes paa Land.»

Både de andre som ble reddet, og han selv var lite glad for denne beskrivelsen. De mente at den var langt fra virkeligheten. Men på journalisters vis hadde man i avisene oppkonstruert en historie rundt en enkelt opplysning, og da dette ble trykket og ingen hadde tid eller anledning til å avkrefte historien, ble den stående som sannhet.

Hva som egentlig skjedde, skal vi la de impliserte selv få fortelle. Ole Rostad var i 1893 12 år gammel. I 1898, fem år etter ulykken, skrev han selv ned det han opplevde:

«Min opplevelse natt til 19. mai 1893.

Jeg ble vekket om natten klokken 1. Min bestemor Valeur ropte at jeg måtte absolutt opp da det var noe galt på ferde. Men jeg ble liggende i ro. Om det var av skrekk eller av dovenskap, husker jeg ikke. Men det er sannsynlig det var av skrekk.

R A S I V E R D A L 95

Enda en gang ble jeg advart, men jeg ble også denne gangen liggende i min seng.

Nå lød det et voldsomt brak, og hele bygningen styrtet sammen. Den veggen som sengen min sto ved, falt over sengen slik at det var så vidt jeg berget livet. For veggen ble liggende på sengestolpene.

Men nå var det for sent å komme ut av sengen hvor meget jeg enn forsøkte. Jeg lå således en stund uten å gi en lyd fra meg. Da plutselig hørte jeg noen rope om hjelp. Og jeg kjente stemmen. Det var en av våre tjenestepiker, en av dem jeg aldri mer så.

Siden hørtes flere rop som til slutt svant hen i dødens kvaler.

Så ble det igjen stilt. Da plutselig hørte jeg min fars stemme like over meg. Jeg tenkte at han var på mørkeloftet. Men det viste seg senere at han var på taket, for det var ikke noe mørkeloft lenger. Taket hadde nemlig falt ned på mørkeloftgulvet.

Jeg forsøkte å svare ham, men han hørte meg ikke.

Senere åpnet taket seg som ved et under, og jeg krøp ut fra mitt kvalme rom gjennom en åpning og opp på taket. Der møtte jeg et underlig syn. For der var min far og mine søsken unntatt Tormod. Alle sammen var nesten nakne. Der var også min gamle bestemor Valeur, også omtrent naken. Likeledes var tre tjenestepiker der.

Det var halvmørkt og så bitende kaldt som om det skulle være full vinter.

Etter at dette takflaket, som ikke var mer enn et par meter i hver retning, hadde svaiet hit og dit en stund og truet med å velte oss av, satte det seg i en voldsom bevegelse. Nå gikk det med lynets hastighet like til Rosvoll-gårdene. Under hele reisen i dette leirhavet var vi truet med å velte, og når leirbygene kom, måtte vi klamre oss fast så godt vi kunne. Men verst led vi dog av frost. Vi frøs til vi ikke hadde følelse i føttene. De var mest utsatte for kulden fordi taksteinene var så kalde som is.

Vi fryktet hele tiden at bestemor skulle synke sammen av kulde, og av at hun også hadde fått noen slag i hodet slik at hun blødde sterkt.

Da vi stanset ved Rosvoll, lyktes det min far å få fatt på en del sengeklær fra den sengen hvor jeg hadde ligget. Disse ble fordelt til de mest trengende.

Under hele farten så vi så langt vi kunne se, bare leire. Da vi kom nedover til Bjørken så vi noen hester og kyr som sprang alt det de kunne for å unngå oversvømmelsen. Men det var forgjeves, for leiren oversvømmet disse områdene så hurtig at den hurtigste hest hadde blitt for sen. Vi hørte hvordan de stakkars dyrene brølte i sin siste kamp.

Vi så også mennesker bukke under, og vi hørte deres angstskrik.

Da vi kom til Rosvoll, så vi en mann reise seg opp fra leiren. Han var tildekket av et tykt lag over hele kroppen. Han ropte til oss og spurte om


þÿ

R A S I V E R D A L 97

våre navn. Og han fortale sitt eget navn. Det var Odin Bjartnes, en av våre nærmeste naboer.

Vi ropte om hjelp til noen folk som sto ved Rosvoll, men fikk det svar at det ikke var noen redning før vannet falt fordi elven var blitt demmet opp. Hvis vi skulle ha ventet på det, hadde vi måttet være der i mange dager.

Men da lød en kjent røst: «Bærre veint, Rostad, æ ska reidd dokk!»

Det var Marius Iversen, vår 16-årige tjenestegutt som hadde vært på et annet bordflak. Og på grunn av at dette var lettere, hadde han fart hurtigere og hadde kommet nærmere land enn oss.

Nå begynte han å arbeide etter sin egen plan. Han tok store stokker og planker som han la på dette leirhavet. Han fikk derved i stand en bro et stykke. Men vi var langt fra fast land, og hvis han ikke ved sitt modige arbeid hadde oppmuntret dem som sto og så på, hadde det visstnok blitt lenge for oss forfrosne å vente.

Da folkene kom ut til oss, ba vi om at de måtte ta bestemor først, og så Odin Bjartnes som var en tyve skritts avstand fra oss. Så ble hver og en av oss båret i land på ryggen av folkene.

Da jeg kom et stykke fra vraket, falt han som bar meg, ned i leiren slik at en annen måtte ta meg på ryggen resten av broen.

Etter at jeg var kommet på land, la jeg på sprang som om jeg var gal. Jeg hoppet over et gjerde, inn på en gård og inn i kjøkkenet hvor folkene var i ferd med å vaske Odin Bjartnes.

Vi ble godt mottatt og henvist til en godt oppvarmet stue. Vi samlet oss, alle vi som var fra Follo. Og tilsist kom Marius Iversen inn, som vi for en stor del har å takke for vår redning. For det var nok mange av oss som ikke hadde klart mange timene i en sådan kulde uten klær.

Marius fortalte nå hvordan det hadde gått til med ham. Han var blitt skilt fra de øvrige tjenerne og var kommet for seg selv og hadde klart å komme seg opp på et vrak av det værelse hvor tjenestepikene lå. Han hadde tatt med seg klærne sine, og han satte seg til i god ro til å kle på seg. Mens han satt slik så han den lille hundehvalpen vår krype omkring blant stokkene. Han tok den til seg og passet den slik at den ikke fikk skade.

Og det er derfor at de store forfatterne som utga Beskrivelsen over Værdals-ulykken har skrevet: «En tjenestegutt ved navn Marius Iversen satt under hele farten og lekte med en hundehvalp.»

Nei, han gjorde annet enn å leke. Han arbeidet mye mer enn mange andre. Han hadde også fått fatt i et lommeur som tilhørte min far.

Han fortalte også at han hadde hørt de to tjenestepikene som omkom, rope om hjelp. Han forsøkte alt det han kunne for å komme dem til hjelp, men han kunne ikke.

Fra Rosvoll ble det øyeblikkelig sendt bud til Trones til min onkel og


Veidalsboka - 6

98 V E R D A L S B O K A

besteforeldre og fortalt i hvilken stilling vi var. Og øyeblikkelig kom bestefar med klær. Folkene på Rosvoll bød oss mat før vi reiste, men ingen formådde å spise grunnet skrekk og sorg. For vi visste ennå intet om vår mor.

Da vi kom til Trones, ble vi mottatt med meget kjærlighet.

Samme dag reiste onkel Bernhard og far opp til raset for å spørre på de omliggende gårdene om min mor. Men det var forgjeves. Dagen etter ble hun funnet død i et vrak tett ved det vrak hvor vi hadde tilbrakt den sørgelige natten.»

Marius Iversen har også gitt sitt bidrag om hva som skjedde. Han er ved flere anledninger blitt intervjuet av forskjellige aviser.3

«Jeg våknet av en underlig dur. Jeg trodde først det var brann, men sengen ristet, og gulvet ble løftet opp. Jeg lå på samme rom som tjenestejentene, slik skikk og bruk var på den tiden, og jeg for ut av sengen for å vekke dem. Jeg rakk ikke bort til sengene deres før brannmuren rauset ned og begrov dem. Jeg sprang til vinduet for å hoppe ut. Men før jeg kom så langt, rauset veggene sammen. En stokk kom inn, den andre for ut, og slik ble bare gulvet tilbake. Alt sammen var plutselig bare en forvirrende masse av tømmer og splintret treverk.

Jeg hoppet unna stokkene, noen smatt jeg under, andre krøp jeg over. Jeg arbeidet som en sinnsvak for å bryte meg ned til gulvet.

Så seilte det vesle gulvflaket av sted. Jeg fikk klamret meg fast til sengen og halve veggen som var blitt liggende innover gulvet. Sengen var gjort fast i veggen, og kanskje var det med på å berge meg. Over hodet mitt hang det stokker og splintret treverk. Jeg prøvde å få noe av det vekk fordi jeg var redd det ville falle ned på meg.

Det var under denne seilasen jeg fant klærne mine og et par støvler. Jeg fant også et lommeur som tilhørte John Rostad.

Det gikk hurtigere enn et lyntog ut for melen. Først bar det tvers over dalen mot Bjørkberga. Vi seilte rett mot gården Lunden. Men da vi nådde elveløpet, svingte strømmen vestover. Nå økte farten igjen. Det kom vel nye masser med leire bak som skjøv oss bortover. For meg så det ut som vi fulgte elveløpet. Inne i Lennesbukta gikk ferden i en stor ring et par ganger, og ved høydene utfor Leirfall begynte farten å avta. Jeg kunne se bakkene vest for Rosvoll. Nå kunne jeg begynne å røre på meg.

Det viste seg at jeg hadde kommet nokså nær land, og folket på Rosvoll søndre, den gården som her lå kloss inntil leirmassene, var da kommet til inne på land. De var blitt vekket av en blå hest som kom galopperende inn på tunet. Det var en av Follohestene som var blitt innsmurt av leire etter å ha gått igjennom raset, men som altså hadde reddet seg inn på land.

Stivfrossen var jeg, for det var kuldegrader rasnatten. Klærne jeg hadde funnet mellom ruinene på gulvet, tok jeg nå på meg.

R A S I V E R D A L 99

Det var flytende leire mellom biten av gulvet jeg var på, og fast mark. Og inne på land sto en patriarklignende mann med langt, hvitt hår og ropte ut til oss: «Bare overgi dere til Gud. For dere er det ikke håp om redning.»4

Men jeg tenkte at når jeg var kommet så nært redningen, ville jeg ikke gi opp. Jeg rev opp gulvet med hendene og la fjelene fremover som en bro, helt til de som sto inne på land kunne få lagt ut en stige slik at broen og stigen nådde sammen.»

I beretningen om hvordan han hjalp til med å redde husbonden og folkene hans, er Marius Iversen beskjeden.

«Jeg var nå bare en guttunge den gangen, og liten av vekst. Men selvfølgelig hjalp jeg til så langt evner og krefter strakk til.»

Og om historien om hvalpen sier han følgende: «Det er skrevet og sagt så mye om dette raset. Om meg er det skrevet at jeg lekte med en hundehvalp der ute på taket. Men jeg kan forsikre at det ikke var tid for å leke den natten, nei.»

Mer sier ikke Marius Iversen om den saken. Men til sin sønn Leif Iversen, har Marius fortalt det slik:

«Så hørte jeg hundehvalpen på gården hyle. Den lå under stokkene ved kanten av gulvflaket. Jeg klarte å krabbe meg dit den lå, fikk tak i nakkeskinnet på den, og dro den med meg bort til sengen igjen. Jeg blåholdt meg i sengen samtidig som jeg klemte hunden inntil meg.»

Dermed vet vi nå at han slapp det sikre taket i veggrestene og akte seg ut til kanten av gulvet der han fikk fisket opp hundehvalpen som hørte gården til. Og han fikk den velberget til land over den selvlagede broen.

Vel inne på land var ikke de andre der villige til å sette livet på spill for å redde Rostad og folkene der. De sa at det ikke var noen redning før elven gikk tilbake. Det var da Marius hørte dette, at han sa: «Berre veint Rostad, æ ska reidd dokk!»

Da først tok de andre mot til seg og begynte å hjelpe til. Men det var da Erik Rosvoll kom til og overtok ledelsen av arbeidet, at det ble fortgang. Og Erik var med til siste stund. For sin innsats fikk Erik Rosvoll meget fortjent redningsmedaljen. Men det er helt typisk at også noen av de andre som fra først ikke torde å hjelpe til, men som ble med først da Marius Iversen satte igang, ble nevnt som mulige kandidater for medaljen. Marius ble ikke nevnt i det hele tatt!

På Rosvoll søndre ble de reddede godt mottatt og fikk varme klær og mat. Det ble fortalt i avisene at folkene på Rosvoll hadde rømt sin vei da raset kom. I så fall dette var riktig, var det bare for en meget kort stund, for de var nede ved leirsjøen da vraket av Follo ble liggende der. Og det var hos disse folkene Rostad og hans huslyd fikk pleie og stell, slik at den panikkartede rømningen som det ble skrevet om, var i alle fall ikke så langvarig.

100

V E R D A L S B O K A

Marius forteller videre om hva som skjedde videre utover sommeren: «Etter hvert som leirmassene størknet utover sommeren, kjørte vi restene av husene på Follo til Stiklestad nordre, som Rostad også eide, og hvor familien slo seg ned.

Det rare er at under taket som de kom seilende på, fant vi både loftsgulvet og gulvet i første etasje klemt sammen. Veggene var borte. Men da vi orienterte oss, fant vi møblene der de hadde stått med sølvtøy og kontanter på plass.

Dette mer enn noe annet beviser vel med hvilken fart og enorm kraft leirraset gikk.

Og vi fant vuggen der veslebarnet hadde ligget, med dynen slik den var blitt liggende da moren rev barnet med seg og sprang for å redde seg. De to ble borte i leirsuppen. Men fru Rostad ble funnet med gutten i armene samme dagen.» 5

Marie som var 7 år da dette skjedde, har fortalt at de måtte komme seg opp på taket av huset. Men det var ikke mulig å komme seg dit ved å klatre gjennom vinduet. John klarte å rive vekk noen bord i taket slik at det ble et hull. Dette tyder på at huset nå var i ferd med å brytes i stykker. Først hjalp han sin gamle svigermor dit opp, deretter barna. Og under seilasen klamret alle sammen seg til hverandre og klarte på den måten å holde seg fast. Hva som skjedde med Bergitte Rostad, er litt uklart. Et sted heter det at John Rostad hjalp alle opp på taket etter tur. Men huset styrtet sammen før han rakk å få henne og Tormod dit opp. En annen versjon går ut på at da huset begynte å rase sammen, hadde Bergitte Rostad grepet minstebarnet fra vuggen og styrtet på dør. Det var det siste de andre hadde sett av henne. Men etter som hun ble funnet under vraket av et annet hus, kan det tyde på at hun kom seg bort til et av uthusene, og at hun fulgte med dette nedover. Hvorvidt hun døde underveis, eller om hun døde som følge av kulden og strabasene, er ikke kjent.

Døde:

BERGITTE M AGD ALEN A VALEUR ROSTAD, født 1861 TORMOD MIKAL JONSEN ROSTAD, født 1892

METTE OLAUSDATTER BJØRGAN, født 1875

OLINE GUSTAV A MARTINUSD ATTER BRANNHAUG, født 1878

Bergitte ble gjenfunnet 20. mai i et husvrak ved Rosvoll like ved vraket av våningshuset på Follo.

Tormod Mikal ble gjenfunnet dagen etter. Begge ble begravet og jordfestet 29. mai på Stiklestad.

Mette og Oline Gustava er ikke blitt gjenfunnet.

Alle husdyrene på gården gikk i vei med med unntak av en hest som over

R A S I V E R D A L 101

levde farten nedover. Blant de døde husdyrene var tjenestejentene Anna Volls og Anna Stuskins to sauer.

6. september gikk et større etterras, og store deler av det som sto igjen av Follovaldet gikk da ut.

Av hele den store eiendommen var det nå igjen bare 97,35 dekar. Av dette var 14,33 dekar dyrket mark. 73,6 dekar var skog og 9,42 dekar var annen udyrket mark.

26/27 av eiendommen ble ødelagt.

Jordverdien før raset hadde vært 13.500 kroner. Tapet ble satt til 13.000 kroner. Av jorden var det således igjen bare tilsvarende 500 kroner.

Hele eiendommen var før raset verdsatt til 16.000 kroner. Tapet ble satt til 15.000 kroner, slik at det var 1.000 kroner tilbake.


Etterpå

Familien ble først tatt hånd om på Trones.

John Rostad hadde kjøpt Stiklestad nordre før raset i 1893. I den forbindelse søkte han Velferdskomitéen om støtte. I protokollen 19. juli 1893 står følgende: Fra veiingeniør og gårdbruker John Rostad om et bidrag av 1.000 kr. til anskaffelse av besetning m. v. på hans nye gård Nordre Stiklestad. Beløpet bevilges ham i betraktning av hans betydelige tap ved gården Follos undergang.

Samtidig med dette bidraget fikk han kr. 111,65 som skulle gå til dekning av hans gjeld i Verdalens Meieris landhandel på Stiklestad.

31. januar 1894 fikk han ytterligere kr. 500 i forskudd ved en spesiell tildeling.

Han fikk totalt kr. 15.655 i erstatning.

Men det var flere som fikk erstatning på denne gården:

Frøken Valeur, losjerende, ikke oppgitt fornavn, fikk kr. 300. Forslaget gikk ut på kr. 600. Dette må da ha vært Erlinga, søster av Bergitte Rostad. Hun var på det tidspunkt ikke gift.

Pauline Pedersdatter fikk kr. 100.

Anna Voll fikk også kr. 100. Hun fikk 40 kroner i forskudd. Anna Stuskin fikk kr. 130. Det ble foreslått kr. 150. Marius Iversen (i listene kalt Johnsen) fikk kr. 80. Og enkefru Birgitte Valeur fikk kr. 925, halvparten av hva som først ble foreslått.

Skylden for Follo ble fastsatt slik i 1895:

Gårdsnr. 105, bruksnr. 1, Follo av skyld mark 17,29 et avtak for 20 år av mark 16,65, og deretter for bestandig et avtak av mark 15,82. Dette medførte en reduksjon av veiskatten på kr. 5,74 for første halvår 1893.

102

V E R D A L S B O K A

Det antatte tapte arealet på Follo utgjorde 534,4 dekar. Men noe uskadet jord og skog sto igjen. I tilknytning til dette beholdt John Rostad en teig på 371,2 dekar. Resten tilfalt Staten i skredgropen. Statens part utgjorde 72 dekar. Tilsammen var dette 91,2 dekar mindre enn hva som hadde gått tapt.

John Rostad bodde på Nordre Stiklestad sammen med døtrene Marie og Ingrid og sønnen Helge i 1900.

Kort tid etterpå solgte han gården til sin svigersønn Trygve Forberg som var gift med

Marie.

Selv flyttet han til Kjellsrud i Bærum. Begrunnelsen for at han solgte Stiklestad nordre var at han var redd for at Brokskitbekken som rant like nordvest for gården, skulle ta nytt løp og kanskje utløse et ras. Han klarte ikke tanken på kanskje å måtte oppleve enda et ras.6

Han giftet seg på nytt med Br eta Forberg fra Ytterøy. Han døde i 1917.

Ole giftet seg med Margit Moksnes fra Trondheim. De hadde Haugslien. Han døde i 1967.

Bjarne utvandret til Amerika i 1906. Han giftet seg med Valborg Øvre fra Ytterøy a. Han døde i 1949.

Marie giftet seg, som nevnt ovenfor, med Trygve Forberg. Hun døde i 1951.

Ingrid Elisabet giftet seg med Olav Brårud. De var bosatt i Oslo.

Helge giftet seg med Gisken Sem fra Grong. Han døde i 1915.

Birgitte Valeur flyttet til sin datter Jenny på Levanger, hvor hun døde i 1913.

En av de to tjenestejentene som berget livet på taket av Follo, var Anna Olsdatter Stuskin. Hun ble senere gift med Edin Follo, den eneste som kom seg unna i Follostuggu. De bosatte seg på Garpa på Verdalsøra hvor han praktiserte som skredder. Anna døde i 1958, og Edin døde i 1962. (Se også under Follostuggu.)

Pauline Pedersdatter, den andre tjenestejenten, bodde i en stue i Jermstad-grenda. Hun døde i 1944.

Marius Iversen ble gift med Ragna Iversdatter Vang. Han arbeidet på Verdal Mølle. Han døde i 1962.

Noter:

1 Mange av opplysningene er ved Else Skreden, datter av Mane. Ellers er mye fortalt av Leif Iversen, sønn av Marius.

2 Dette ble funnet på Haugslien i 1991 av John Rostad, Ole Rostads sønn. I følge John Rostad var dette en ukjent beretning om hva som hadde gått for seg. Historien er gjengitt her slik Ole Rostad selv skrev den, med bare små endringer i språket.

3 Det som følger, er satt sammen av to intervjuer, ett i Nidaros 15.5.1953. og ett i Adresseavisen 22.12.1959, samt hva Leif Iversen har fortalt.

4 Dette var Oluf Holte fra Rosvoll vestre. Han hadde kommet til etter at han hadde reddet folket fra Nefferplassen. Se under Neffer og Rosvoll vestre.

5 Fm Rostad ble funnet 20. mai, og Tormod ble funnet 21. mai. De lå likev de hverandre.

6 Opplysninger ved Else Skreden og Ingrid Minsaas.

FOLLOVALD, SMEDHAUGEN 105.1


Bruket

Denne tidligere husmannsplassen var ikke skyldsatt i 1893, selv om den etter de opplysninger som foreligger, var en selveiereiendom. Eieren i 1893, Peter Petersen Belbo, hadde kjøpt plassen fra Follo. Han kalles forøvrig «arvefester» i de offisielle listene. Allerede i folketellingen i 1891 kalles han selveier.

Men i og med at skyldsetningsforretning ikke var blitt avholdt, ble ikke arealet på denne plassen fastslått etter raset. Den inngikk i Follovaldet. Men vi tar vel ikke for mye feil om vi antyder at heller ikke Smedhaugen skilte seg vesentlig ut fra andre husmannsplasser som ble kjøpt omkring århundreskiftet hva angår størrelse. Sjelden var slike plasser større enn noen få mål.

Det har vært vanskelig å fastslå den nøyaktige beliggenheten av Smedhaugen. Det forhold at den i tiden etter raset ble blandet sammen med Smed-gården, et annet navn på Jermstad østre, har gjort at man har hellet til den oppfatning at den lå på østsiden av Follodalen, ja, faktisk så langt mot øst som helt i grensen av valdet opp mot Jermstad. Imidlertid er det mer trolig at den lå på vestsiden av dalen like ovenfor hovedveien fra Stiklestad til Vuku. Videre er det grunn til å tro at den lå litt vest for veikrysset der veien forbi Gran munnet ut i hovedveien. Folkene fra Gran sprang sannsynligvis langs etter veien for å berge seg, og de sprang forbi et hus hvor de banket på vinduet for å vekke folkene. Det kan bare ha vært Smedhaugen.

I og med at den ikke var blitt skyldsatt, finnes det heller ingen opplysninger om skylden.

Utsæden var forholdsvis beskjeden i 1890, nemlig 0,09 hektoliter bygg, 0,69 hektoliter havre, 0,23 hektoliter havre til grøntfor og 2,08 hektoliter poteter. Til andre rotfrukter ble det brukt 0,1 ar.

1. januar 1891 hadde Peter Petersen 1 ku, 3 sauer, 1 geit og 4 høns. Da var plassen etter sigende i Peters eie.

Og i 1893 hadde han 1 ku og 5 småfe. Dette bekrefter bare at eiendommen ikke var særlig stor.

Folket

I mai 1893 bodde følgende mennesker på Smedhaugen:

104

V E R D A L S B O K A

  • Peter Petersen Belbo, selveier, 66 år

  • Marie Larsdatter, kone, 56 år

  • Mette Pauline, datter, døvstum, 32 år

  • Marie Oline, datter, 15 år

Peter og Marie bodde i 1875 på plassen Follomyra. Follomyra var imidlertid den samme som Smedhaugen, det vil si den de kjøpte.

Peter var født i Vinne sogn av foreldre Peter Petersen Bergsvald og Beret Margrete Andersdatter. Hvor han fikk navnet Belbo fra, er ukjent.

Marie var født i Stiklestad sogn. Hennes foreldre var Lars Olsen Trøgstad og Kjerstine Halvorsdatter.


Hva som skjedde

Også på disse menneskene kom raset fullstendig overraskende. Riktignok ble de sannsynligvis vekket av Ingeborganna Gran da hun og mannen, Tore Gran, sprang forbi. Men de rakk ikke å komme seg ut. Ingeborganna og Tore hørte at døren ble åpnet, så hørte de noen forferdelige skrik, og deretter sank huset ned i dypet.

Ingen berget seg herfra.

Døde:

PETER PETERSEN BELBO, født 1827 MARIE LARSDATTER BELBO, født 1837 METTE PETERSDATTER BELBO, født 1861 MARIE OLINE PETERSDATTER BELBO, født 1878

Bare to ble funnet. Det var de to døtrene Mette og Marie.

Mette ble funnet først. Hun ble funnet nede ved Tinden 27. mai. Liket var da i en forferdelig tilstand. Det ene benet var avrevet ved hoften, tarmene lå delvis utover, og begge ørene var borte. Dette er et bevis på de voldsomme naturkreftene som hadde vært i virksomhet. Hun ble begravet på Stiklestad. Hun står oppført uten nummer og dato for begravelse og jordfestelse i kirkeboken. Dette hadde sammenheng med at hun var baptist, og således dissenter.

Marie ble gjenfunnet 23. juni. Begravelsen fant sted dagen etter på Stiklestad, og jordfestelsen dagen der etter igjen. Besetningen på 1 ku og 5 sauer strøk med.

Det at Mette ble funnet nede ved Tinden, og Anders Larsen fra naboeiendommen Egge ble funnet ved Bjartnes, tyder på at de begge må ha fulgt den samme leirstrømmen nedover dalen. Det er imidlertid ikke mulig å utlede av dette at heimene på vestsiden av Follodalen må ha gått helt til slutt. De kan rett og slett ha blitt skjøvet nedover av hva som fulgte etterpå. Men det

R A S I V E R D A L 105

synes allikevel å være klart at dette partiet på vestsiden av Follodalen må ha glidd ut forholdsvis sent.

Etterpå

I og med at Smedhaugen ikke var blitt skyldsatt før raset, skjedde det heller ingen forandringer med hensyn til skylden. Den ødelagte jorden ble ført sammen med det som Follo mistet.

Dødsboet ble tildelt en erstatning av kr. 250. Forslaget gikk ut på kr. 500, men det ble altså halvert.

FOLLOVALD, FOLLOMARKA 105.1


Plassen

Follomarka lå langt nord på Follovaldet, og plassen ble ikke tatt av Verdalsraset, hverken 19. mai eller 6. september. Men det siste raset nådde så langt opp at det bare var noen meter fra skredkanten og bort til husene.

Dette medførte at de som bodde her, ikke torde å bo lenger på plassen. Men etter som hverken mennesker, dyr eller hus gikk tapt, er ikke plassen tatt med i noen offisielle lister. Jorden tilhørte nemlig Follo, og den ble regnet med i tapet gården led.


Folket

Husmannsfolket som bodde her, var forholdsvis gamle. De hadde vært på Follomarka fra før 1865. Da raset gikk bodde følgende personer på plassen:

  • Olaus Olsen, husmann med jord, 69 år

  • Gunnhild Jakobsdatter, kone, 70 år og muligens bodde dattersønnen der:

  • Oskar Johannes Nilsen, dattersønn, 7 år

Olaus var sønn av Ole Kristoffersen Breding og Ingeborg Olsdatter Ekren. Gunnhild var datter av Jakob Olsen Holmli og Marit Mikkelsdatter Vangstad. Oskar Johannes bodde der i 1893. Han var sønn av Nils Nilsen og Oline Olausdatter. De bodde på Tinden.


Hva som skjedde

Det er ukjent hvordan folkene på denne plassen opplevde selve raset. Men det er helt klart at de også flyktet unna da de ble oppmerksom på hva som skjedde.

De flyttet tilbake igjen etter en tid, men angsten var der hele tiden, selv om denne plassen lå et stykke fra raskanten. De partiene som sto igjen langs nordkanten av raset etter

19. mai, ble nemlig ikke ansett for å være helt trygge.

Den 6. september kom det siste store etterskredet. Det tok med seg mesteparten av det som var igjen av både Jermstad østre, Jermstad vestre og Follo. Denne gangen nådde raskanten nesten opp til plassen. Folkene rømte på nytt, og Oskar Johannes har fortalt at han husket at besteforeldrene hadde tullet

R A S I V E R D A L 107


image

Oskar Johannes Nilsen og Inga Øvre.


ham i en ullfilt og bar han langs raskanten for at de skulle komme seg unna. Etterpå

Nå var det klart at ingen ville bo på denne plassen mer. Dessuten var store deler av jorden borte. Husene ble derfor tatt ned og flyttet. Olaus Olsen fikk en erstatning på kr. 300.

Olaus og Gunnhild flyttet til sin datter på Tinden. Gunnhild døde allerede året etter raset, i 1894. Olaus bodde der til han døde i 1903.

Det fortelles at Olaus fikk nerveproblemer etter raset, noe som ga seg utslag hver høst og vår i flom- og regntider.

Oskar Johannes ble gift med Inga Øvre. De bosatte seg også på Tinden. Oskar døde i 1939.

FOLLOVALD, FOLLOSTUGGU 105.1


Plassen

Follostuggu var en husmannsplass under Follo. Etter all sannsynlighet var dette en gammel husmannsplass. Tidligere var det to plasser med dette navnet. De ble kalt østre og vestre. Dette var Follostuggu vestre. Den østre var nedlagt som husmannsplass før 1893. Plassen lå på vestre side av Follodalen. Mest sannsynlig lå den nord for veien.

Størrelsen av plassen var vel som husmannsplasser flest. I 1890 var utsæden 0,27 hektoliter bygg, 1,39 hektoliter havre og 2,78 hektoliter poteter. 0,12 ar ble brukt til andre rotfrukter enn poteter.

Pr. 1. januar 1891 var husdyrholdet 1 ku, 2 sauer og 6 høns.

FOLLOVALD, FOLLOSTUGGU 105.1


image

Edin Andersen Follo ble senere gift med Anna Olsdatter Stuskin. Hun overlevde raset ved at hun satt på hustaket på gården Follo og seilte nedover til Rosvoll. Her står de utenfor huset sitt på Garpa.

I 1893 føddes 1 ku, 5 småfe og et ukjent antall høns på plassen.

110

V E R D A L S B O K A

I forsikringsprotokollen kan det leses at plassen besto av en stue med kammer og kjøkken samt lade og fjøs. Dette var forsikret for kr. 50.

Det fantes også en kakkelovn på stedet. Den var forsikret for 3 kroner.

Avlingen på plassen var forsikret slik: 3 tønner bygg, 13 tønner havre, 12 tønner poteter, 5 lass høy, og 9 berger halm, tilsammen kr. 41.


Folket

Da raset gikk, bodde det to familier på plassen. Det var foruten den opprinnelige familien, også familien til en av sønnene.

image

  • Anders Andorsen Follo, husmann, 48 år

  • Elen Anna Olausdatter, kone, 47 år

  • Edin Andersen, sønn, skredder, 21 år

  • Bernt Andersen, sønn, dreng på Prestegården, 17 år

  • Arne Emil Andersen, sønn, 5 år

  • Maren Anna Andersdatter, datter, 1 år

  • Ole Andreas Andersen, sønn, smed, gift, 23 år

  • Sofie Olsdatter, kone, 20 år

- Marie Olsdatter, datter, 2 år Anders Andorsen var sønn av Andor

Jakobsen og Berit Andersdatter som var plassfolk på Nersveet under Storvuku.

Elen Anna var datter av Olaus Olsen Nestvoll

og Anne Marta Iversdatter.

Om Edin kan opplyses at han var skredder og bodde hjemme som inderst.

Ole Andreas Andersen Follo.

Hans bror Bernt bodde også delvis hjemme. Han arbeidet som visergutt på prestegården, og var der natten til 19. mai.

Ole Andreas var smed, men bodde på Follostuggu. Akkurat da raset gikk, var han inne til militærtjeneste på Rinnleiret.

Oles kone, Sofie Olsdatter, var datter av Ole Pedersen og Elen Marie Bårds-datter på husmannsplassen Skaget på Trones.

Av de ni personene som utgjorde huslyden, var syv hjemme da raset gikk. Og bare Edin overlevde.

Hva som skjedde

Edin hadde i ettertid ikke lyst til å snakke om hva som skjedde. Det for

R A S I V E R D A L 111

telles at hvis det ble snakk om raset når han var til stede, strøk han på dør. 1 Men en gang da han var 80 år, fortalte han følgende:2

«Det ble dommedag for mange. Men det var vel bestemt at jeg skulle bli igjen. Det er en hånd som styrer med alt.

Foreldrene mine var husmannsfolk under Rostad.3

Mor vekket meg da bygningen sto og skalv ulykkesnatten. Mor, far, et 2 år gammelt barn, og jeg kom oss ut. I forskrekkelsen hadde vi løpt fra et barn på 5 år inne i huset. Far sprang tilbake til husmannsplassen, men så gled husene ut i leirstrømmen, og siden så jeg ham ikke mer.

Mor og jeg fulgtes et stykke på vei, men jorden åpnet seg og mor forsvant ned i dypet med det 2 år gamle barnet på armen. Selv hadde jeg fast grunn under føttene, men jorden skled unna stadig vekk bak meg. Det var som å kappløpe med døden. Jeg klatret over et gjerde, i neste øyeblikk forsvant det i leirhavet. Jeg sprang gjennom en skog, noen sekunder senere hadde dypet slukt trærne. Til slutt sto jeg frelst på sikker grunn.»

Det fortelles at Edins mor forsvant da han hadde hoppet over en skigard. Hun rakk ikke å komme over, før alt sank ned. Hun var den siste som forsvant. Like før hadde også Sofie havnet i avgrunnen. Sannsynligvis bar hun barnet på ett år.

Edin fortsatte å springe. Hans beskrivelse av at han sprang gjennom en skog, stemmer med beliggenheten av Prestegårdsskogen. Store deler av denne skogen gled ut, og etterpå sto flere av trærne nede i bunnen av raset. Og han sprang videre oppover bakke.

Han var iført bare skjorten. Og han ropte og skrek mens han sprang. Han passerte flere hus.

Edin hadde kommet helt opp i Volhaugen da man fikk stanset ham. Der visste man ennå ikke noe om raset, og de tok ham for å være en rømling fra Rotvoll i følge hans egen beretning. Han ble sperret inne i et rom. Her dundret han i veggene og ropte og gråt uten at de tok hensyn til ham. Først ut på dagen da de fikk høre om ulykken, forsto folkene sammenhengen.

Men sinnspåkjenningen hadde vært så stor at han var helt forstyrret i lang tid etterpå.

Døde:

ANDERS ANDORSEN FOLLO, født 1845

ELEN ANNA OLAUSDATTER FOLLO, født 1846 ARNE EMIL ANDERSEN FOLLO, født 1888

MAREN ANNA ANDERSDATTER FOLLO, født 1892 SOFIE OLSDATTER FOLLO, født 1873

MARIE OLSDATTER FOLLO, født 1891

Av de seks som omkom, fant man igjen bare to. Marie Olsdatter ble funnet

112

V E R D A L S B O K A

igjen 16. juni. Hun ble begravet på Stiklestad dagen etter. Og jordfestelsen fant sted 18. juni.

I følge kirkeboken ble Anders gjenfunnet på sydsiden av dalen 15. juli. Trolig er dette feil for 5. juli. Han ble nemlig begravet på Lysthaugen 8. juli. Jordfestelsen fant sted året etter på årsdagen for raset, 19. mai 1894.

Husdyrene døde alle.

Noe ble funnet etterpå. Blant annet hadde det stått en stamp med klesvask ute på gårdsplassen. Den ble senere funnet bare med noen flekker av leir-sprut opp i klærne. Ellers var de like rene. Og i sammenheng med denne biten av gårdsplassen var det også en del av hagen som var helt uskadd med både planter og busker. Men huset ble slått til pinneved.

En fullstendig hel tekanne ble også funnet. Dette var det eneste av inventaret fra plassen som ble funnet.

image

Denne tekannen er det eneste som ble funnet fra denne plassen bortsett fra en stamp med klesvask.


Etterpå

R A S I V E R D A L 113

Edin Andersen Follo fikk kr. 25 i erstatning etterpå. Han fikk 15 kroner av dette i forskudd.

Hans bror Ole Andersen, som selv hadde hatt familie, fikk noe mer. Han fikk kr. 370. I Velferdskomitéens protokoll 31. januar 1894 opplyses det at han fikk 100 kroner av dette i forskudd. Og begrunnelsen var at pengene skulle benyttes til innkjøp av verktøy.

Jorden tilhørte Follo, og den ble derfor regnet sammen med jordtapet der.

Edin giftet seg året etter med Anna Olsdatter Stuskin som selv hadde vært med i skredet. Hun var tjenestejente på Follo. (Se under Follo.) I 1900 bodde de på Garpa på Verdalsøra. De hadde kjøpt en liten parsell av Maritvoll. Han drev som skredder.

Han døde i 1962, og Anna døde i 1958.

Ole giftet seg på nytt med Anna Oline Ertsås fra Levanger. Også han bygget en heim og bosatte seg på Garpa på Verdalsøra. Det skjedde i 1905. Ole døde i 1947.

Bernt giftet seg med Johanna Johnsdatter. De var bosatt i Odda.


Noter:

1 Opplysninger ved Gyda Follo, Oles datter.

2 Avisartikkel i Nidaros 15.5.1953: Dommedagsnatten i Verdal for seksti år siden.

3 Rostad var navnet på eieren av Follo. Follostuggu var husmannsplass under Follo.

114

V E R D A L S B O K A


FOLLOVALD, GOLLAUGSTUGGU, FOLLOMYRA 105.1 Plassen

Gollaugstuggu lå lengst mot øst på Follovaldet. Den lå så nært grensen til Jermstad at handelsstedet til Olaus Bjartnes på Jermstad bare lå et steinkast unna. Begge lå på nordsiden av veien, men Gollaugstuggu lå noen meter lengre opp enn handelsstedet.

Dette var en gammel husmannsplass. Navnet hadde den fordi den som bodde der da raset gikk, var Gollaug eller Gudlaug Larsdatter. Men i 1865 ble den også kalt Follomyra. Det er mye uklart i opplysningene om denne plassen. I de offisielle listene betegnes hun som inderst. Men en inderst var leieboer hos andre. Hun bodde ikke hos andre. Derimot hadde hun selv leieboere. Og det hevdes at naboen, handelsmann Olaus Bjartnes, drev jorden hennes. Det skulle således tyde på at hun kunne leie bort jorden. I følge kirkeboken hvor Gollaug ble innført etter raset, står det at det var en bygselplass. Dermed var det ikke selveiende jord, så det kan bare ha vært tale om fremleie. I folketellingen av 1891 be- tegnes hun som husmann med jord. Her var det tale om en tidligere husmannsplass, og

jorden kan ikke ha vært av noen størrelse.

I 1890 er utsæden oppgitt også for husmannsplassene. Dessverre er ikke plassene navngitt, men bare benevnt Follovald. Det er derfor vanskelig å avgjøre hvilken plass det var tale om. Men det var i følge de offisielle listene ingen dyr på denne plassen da raset gikk, og den eneste plassen som ble oppført uten husdyr i 1891, hadde følgende utsæd: 0,52 hektoliter bygg, 2,08 hektoliter havre og 3,12 hektoliter poteter.

Fra forsikringsprotokollen går det frem at denne plassen hadde større hus enn hva som var vanlig på en husmannsplass. Hovedbygningen inneholdt to stuer, kjøkken, fôrrom og værelser. Den var forsikret for kr. 200. Dessuten var det et fjøs med lade og vedskur som var forsikret for 70 kroner. Det fantes videre en bryggestue med kornlade. Denne var forsikret for kr. 25. En ikke spesifisert bygning kalles en stor bygning. Forsikringssummen her var 60 kroner.

Løsøret omfattet så pass store ting som en to-etasjes kakkelovn, en en-etasjes ditto, en tre-etasjes ditto, en kokeovn og en tørkehylle. Alt dette var forsikret for 38 kroner.

Den tid da Gollaugs ektemann levde, var det tydeligvis en ikke så ubetyde-


Verdalsboka - 7

R A S I V E R D A L 115

lig jordbruksproduksjon på plassen. Forsikringen av avlingen omfattet 4 tønner bygg, 10 tønner havre, 25 tønner poteter, 24 lass høy og 10 berger halm.

Alt dette gjør det lettere å forstå at det var så pass med jord at handelsmannen leide og brukte den nå da Gollaug selv ikke var i stand til å utnytte den.


  • Dina Kristine Johannesdatter Jermstad, datter, 28 år

  • Guruanna Pettersdatter, inderst,


þÿ


Folket

I 1893 hadde Gollaug fire leieboere. Dessuten bodde en sønn av hennes fostersønn hos henne. Tilsammen bodde da følgende seks personer i Gollaugstuggu i mai 1893:

  • Gollaug Kjerstine Larsdatter, enke, pensjonist, 81 år

  • Edvard Johannessen, sønnesønn, 16 år

  • Johannes Andreassen Jermstad, inderst, kårmann, 68 år

dagarbeiderske, 38 år. Edvard Johannessen som senere

- Serine Johansdatter, datter, 12 år. kalte seg Edvard Uglen.

Gollaug Larsdatter var enke etter skolelærer

Johan Magnus Johnsen. Hun var

selv fra Bjartnes. Hennes foreldre var Lars Larsen Bjartnes og Gjertrud Pedersdatter.

116

V E R D A L S B O K A

Hun og mannen hadde tatt til seg en gutt ved navn Johannes Ellingsen som sin fostersønn. Han kalte seg Johannes Johnsen, senere Lundsaunet. Han ble senere gift med Ellen Hallem. Disse flyttet en del. En tid bodde de hos Gollaug. Senere flyttet de til Skrovemelen. Deretter flyttet de til Volhaugen for så å ende på Lundsaunet i Leksdalen. De fikk en rekke barn. Et av barna, Edvard Johannessen, fulgte ikke med på flyttelassene. Han ble igjen hos sin farmor Gollaug, og bodde i Gollaugstuggu rasnatten.1

Johannes Andreassen Jermstad var den tidligere eieren av Jermstad vestre. Han var fra Bjørås i Frol. Han hadde solgt Jermstad vestre til de nåværende eierne, og i folketellingen av 1891 kalles han derfor «føderådsmann av Jermstad vestre som lever av sin kapital». Han var således formuende. Han var enkemann. Hans kones navn var Anne Andersdatter. Hans foreldre het Andreas Kristensen Bjørås og Karen Andersdatter Brenne.

R A S I V E R D A L 117

image

Sammen med ham bodde hans voksne ugifte datter Dina. Dina hadde nervøse lidelser, og på den tid ble dette sett på som sinnsykdom. Hun ble derfor omtalt som «svaksinnet».

Guruanna Pettersdatter var fra Stu-skinsvald. Hennes foreldre var Petter Haldorsen og kone Serianna Torkilds-datter.

Sammen med henne bodde hennes datter Serine som var 12 år gammel. Ser ines var var ungkar Johan Oluf Johannessen.

Guruanna drev med flatbrødbaking, og 18. mai dro hun og datteren til Baglo for å bake. Der overnattet de, og det er trolig at de berget livet som følge av det.


Hva som hendte

Dina Kristine Johannesdatter Jermstad.

Beboerne her merket at noe var på ferde før raset nådde huset. Hvorvidt dette også gjaldt Gollaug, er usikkert. Men hun var over 80 år og muligens skrøpelig slik at hun kanskje ikke kom seg ut. Men i alle fall sto både Johannes og Dina ute på gårdsplassen og så at raskanten nærmet seg husene. Beliggenheten tatt i betraktning, og hva Dina i ettertid fortalte, må raskanten ha nærmet seg fra sydvest.

Mens de sto der, kom plutselig Johannes på at han måtte inn for å hente noe. I ettertid heter det at det var penger, men i følge Dina var det verdipapirer.2 Han hadde solgt gården Jermstad vestre, og alle antok at det var pengene etter dette salget han skulle inn for å hente. Men Dina fortalte at pengene hadde han lånt bort til sine slektninger i Skogn, og at det var papirene vedrørende dette lånet han skulle hente.

Dina fortalte at hun prøvde å stoppe sin far, men han hørte ikke etter. Dermed forsvant huset. Dina måtte legge på sprang for å komme seg vekk. Det var en stripe igjen av gårdsplassen, og hun fulgte den bort til veien.

Hun hevder å ha sprunget forbi 10-12 gårder og hus før hun var i sikkerhet. Alle steder prøvde hun å vekke og advare folk. Først passerte hun handelsstedet til Olaus Bjartnes. Det lå umiddelbart nedenfor Gollaugstuggu. Det bekrefter at raset nærmet seg fra sydvest. Den neste gården hun passerte, var Jermstad vestre. Muligens klarte hun å vekke folkene her, men i så fall rakk de ikke å komme seg ut, og alle omkom.

Hun må også ha vært innom Jermstad østre. Denne gården ble kalt Smed

118

V E R D A L S B O K A

gården. Og det er vel på grunn av dette navnet at det i ettertid har skjedd en sammenblanding med Smedhaugen. Det ble nemlig sagt at hun var innom Smedhaugen. Men Smedhaugen lå i motsatt retning i en avstand av mer enn en kilometer. Derimot lå Smedgården like ved.

Hun fikk vekket folkene med sine rop, men som følge av at hun hadde vært plaget av nervøsitet, brydde de seg ikke om henne. Hun sa selv at kona der hadde våknet og sagt:

«Holder du på å slippe av igjen!» Deretter la de seg til ro igjen. Og de omkom.

Men Dina sprang videre. Hun passerte Trøgstad store, og det fortelles at folkene der ble vekket av et kvinnfolk som sprang skrikende forbi. De kom seg ut, og alle unntatt en berget livet.

Derimot er det vel ikke rimelig å tro at hun klarte å varsle borte på Trøgstad skole. Skolen lå østenfor Trøgstad store.

Veien førte videre sydover fra Trøgstad store, forbi to utskilte parter av Trøgstad lille, nemlig Bjørklund og Trøgstad lille søndre. Det er vanskelig å avgjøre om husene lå ved veien Dina fulgte, eller ikke. Det er derfor usikkert om hun klarte å vekke dem. Det var ingen som kom seg unna raset fra disse to heimene.

Syd for Trøgstad lille søndre lå dalen etter det gamle åfaret etter Leiråa. Dina sprang ned i dalen og opp igjen på den andre siden. Hele tiden merket hun at skredet kom etter seg.

På den andre siden av dalen lå de tre Tokstadplassene på rekke og rad fra vest mot øst. Hun passerte dem i tur og orden, først Tokstad vestre, så Tok-stad mellom, og til slutt Tokstad østre.

Folkene på de to første Tokstadplassene kom seg ikke unna, men på den siste klarte alle å komme seg vekk før det var for sent.

Dina visste ikke hvor hun skulle springe. Alt virket utrygt. Raset kom etter henne hele tiden. Hun sa selv at hun prøvde å springe oppover bakkene i retning av Landfall på den andre siden. Der måtte det da være trygt.

På veien til Landfall passerte hun Rognhaugen. Rognhaugen raste ikke ut, men det kunne ikke Dina vite. Hun fikk varslet folkene der og på husmannsplassen Rognhaugen under Eklo søndre, og de rømte i alle fall etter henne til Landfall.

Og omsider kom hun til Landfall og fikk vekket folkene der. Per Landfall som kjente Dina, ville først ikke tro henne. Også han mente at hun hadde sluppet av. Men hun fikk overtalt ham til a bli med seg opp på bakken slik at de fikk utsikt over raset. Da Per fikk se det uhyggelige synet fremfor seg, bare et blåsvart svelg gapte mot dem der den store fine Jermstadgrenda hadde ligget, sank han i kne og utbrøt: «Herregud! Hva er det som har skjedd?»

Strekningen Dina tilbakela, må ha vært på mellom 1 1/2 og 2 kilometer.

R A S I V E R D A L 119


image

Guruanna Pettersdatter bak. Hun kalte seg senere Jermstad. Foran Serine Johansdatter Tiller. På fanget Antonie (Tora), stående Gunvor. Bildet er tatt ca. 1910.


Tatt i betraktning at hun var barføtt, og at hun prøvde å vekke folkene langs veien, er det antatt at hun brukte 15 til 20 minutter på løpeturen.

Hun mistet alt. For i og med at gjeldsbrevet hennes far ville inn for å hente, nå var borte, fikk hun ingen penger av skyldfolkene sine. Lensmann Wessel som visste at det ikke var mulig å inndrive disse pengene uten at noe bevis fantes, var meget vred på Dinas slektninger i den anledning. Men noen tilbakebetaling fant ikke sted.

Og i ettertid ble det til at det var kontanter Johannes sprang inn for å hente, og det passet nok låntakerne best.

120

V E R D A L S B O K A


image

er i Johan Tillers eie.


Edvard Johannesen kom seg også ut. Han klatret opp i tuntreet på plassen, en stor bjørk. Der satt han da plassen og treet seilte utfor kanten. Heldigvis veltet ikke treet, og Edvard klarte å holde seg fast. Hvor langt det for, er uklart. Men trolig havnet han nok et godt stykke utenfor Haga.

Han satt i treet til han ble reddet på land av folk som kom ut til ham på planker, bord og andre innretninger.

Døde:

GOLLAUG LARSDATTER JOHNSEN, født 1842 JOHANNES ANDREASSEN JERMSTAD, født 1826

Johannes er ikke blitt gjenfunnet.

Derimot ble Gollaug funnet, og hun ble begravet 2. juni på Stiklestad. Jordfestelsen fant sted 4. juni. Men hun var ikke lett å kjenne igjen, slik at hennes sønn, eller rettere sagt hennes stesønn, måtte tilkalles for å identifisere henne. Johannes kjente henne igjen på et finger som hun hadde brukket, og som var grodd skjevt sammen.

Etterpå

Jorden som gikk tapt her, hørte inn under Follo, og den ble følgelig regnet sammen med annen jord denne gården mistet.

R A S I V E R D A L 121

Gollaug Johnsens dødsbo ble tildelt kr. 300 i erstatning. Det opprinnelige forslaget gikk ut på kr. 600, men det ble halvert.

Dina Johannesdatter Jermstad fikk kr. 650 i erstatning. Forslaget gikk ut på 950 kroner. Hun fikk kr. 300 i forskudd.

I 1900 bodde Dina på Verdalsøra sammen med sin sønn Oskar. Hun var ugift. Hun døde i 1942 på Ørmelen.

Edvard Johannessen ble etter raset boende på Auglen i Volhaugen. Da tok han navnet Uglen. En tid arbeidet han som anleggsarbeider på jernbanen, men han kom tilbake til Auglen. Han giftet seg ikke. I likhet med svært mange andre som overlevde ulykken, snakket han ikke om hva han hadde opplevd. Han døde i 1953. I 1922 fikk han Selskapet for Norges Vels medalje for lang og tro tjeneste etter 27 år på Auglen. Han fikk ytterligere mer enn 30 år på samme gård.3

Guruanna og Serine mistet alt de eide. De hadde bare det de sto og gikk i. Men noen dager etter at elven hadde gravet seg ned i leirsuppen, ble det funnet et par stoler ved Kjæran. Det viste seg å være deres.4

I erstatning fikk Guruanna kr. 270. Hun døde i 1948.

Serine giftet seg med Martin Tiller. De bosatte seg på Garpa. Hun døde i 1960.


Noter:

1 Opplysninger ved Asgeir Lund.

2 Opplysninger ved Oskar Olsen, Dinas sønn.

3 Opplysninger ved Jon Lund.

4 Opplysninger ved Johan Tiller.

FÅREN


Generelt

Fåren kan føre sin historie helt til begynnelsen av vår tidsregning. Fåren var en meget betydningsfull gård i førkristen tid, så betydningsfull at en av bygdens fem skipreider ble oppkalt etter den, Fjorår skipreidha.

Senere, da Verdal ble delt inn i to tinglag, ble det ene kalt Fåren tinglag.

Etter at kristendommen var blitt innført, ble Fåren delt i tre deler, Øst-fåren, Midtfåren

og Vestfåren.

Trolig ble alle tre gårdene berørt av ras i større eller mindre grad i middelalderen. Verst gikk det ut over Østfåren. Minst to ras reduserte gården så pass at den ble liggende øde. Ett av rasene gikk i terrassekanten nord for de to Fårengårdene som eksisterer i dag. Foruten at raset ødela Østfåren, må rasmassene også ha lagt seg ut over jorden til de to andre. Et annet ras gikk i skråningen ned mot Leirådalen. Sannsynligvis hadde det sammenheng med rasene i og omkring Leirådalen i middelalderen.

Restene av Østfåren ble nå et aun. Og ved makeskifter havnet den inn under Stiklestad østre, nordre og vestre. Den kaltes da Fåraenget. Senere er navnet Storbuvollen brukt. Nå tilhører Storbuvollen Fåren nedre.

De to gjenværende Fårengårdene fikk etter hvert navnene Fåren øvre og Fåren nedre.


image

Fåren. Gården på dette kartet er Fåren øvre. Senere er den blitt flyttet noe ned i terrenget.



Gården

FÅREN NORDRE 89.3

Da Anders Gunnbjørnsen overlot Fåren øvre til sin sønn Gustav Andersen i 1891, omfattet Fåren øvre også halve Fåren nedre som het Fåren nedre østre. Denne hadde gårds- og bruksnummer 88.1. Men på forhånd, i 1888, hadde han fått utskilt en part fra denne gården som ble kalt Fåren nordre. Den fikk gårds- og bruksnummer 88.3

I og med at det var samme eier i 1891, er opplysningene om utsæd og husdyrhold ført sammen i folketellingen dette året. Disse er gjengitt under Fåren øvre.

Fåren nordre led ingen tap direkte som følge av raset. Hverken mennesker, dyr, jord eller annen eiendom gikk med. Eiendommen grenset heller ikke mot noen av de ødelagte gårdene. Men gården tas med her fordi den lå utsatt til. Man fryktet faktisk lenge for at den ville gå ut, og den første vinteren etter raset sto den tom.

Dette medførte at eieren fikk en erstatning etterpå.

Folket

I 1893 bodde tre mennesker der:

  • Anders Gunnbjørnsen Fåren, kårmann, enkemann, 54 år

  • Inger, datter, 24 år

  • Anna Bergitte, datter, 18 år

Anders Gunnbjørnsen var sønn av Gunnbjørn Anderssen Fåren øvre og Ragnhild Johannesdatter Husan. Han var gift med Beret Maria Olsdatter Fåren nedre. Hun døde i 1890.

Døtrene var begge ugifte.

Hva som skjedde

Folkene her fikk varsel slik som andre rundt raset, og de rømte vekk i redsel. Flukten gikk oppover mot fjell. Og det nærmeste var ved Jermstad øvre.

Etter hvert som tiden gikk, og husene tilsynelatende lå der trygt, vendte de tilbake. Men med stor trygghet kan de ikke ha hatt tilholdssted der.

Og da etterraset gikk 6. september, flyktet de på nytt. Denne gang ble de værende borte over vinteren.

Men hverken hus eller jord fikk noen skade.

124

Etterpå

V E R D A L S B O K A

Anders Gunnbjørnsen Fåren fikk en erstatning på kr. 400. Av dette fikk han 200 kroner i forskudd. Det er ikke opplyst hvorfor han fikk erstatningen, men sannsynligvis må det sees som en slags ulempeserstatning, eller kanskje som erstatning for tapt avling. Det er nemlig uklart om jorden ble drevet i 1893. De måtte tross alt bo et annet sted vinteren 1893/94. Videre er det for tap av vei. Ny vei måtte nemlig bygges etterpå.

Anders døde på Fåren i 1916.

Inger giftet seg med Jon Marius Iversen Salater fra Verdalsøra. Han hadde utvandret til Amerika i 1892. De reiste begge til Amerika hvor de bodde i Seattle i Washington.

Anna Bergitte giftet seg visstnok ikke. Hun drev pensjonat i Oslo.



Gården

FÅREN ØVRE 88.1, 89.1

Fåren lå øst for det utraste området. Gården fikk ingen skader som følge av Verdalsraset. Den erstatning som ble gitt, var for indirekte skader, så som tap av vei, opparbeidelse av ny vei, delvis tap av avling og utbytte på grunn av at man måtte bo andre steder den første vinteren og lignende.


image

Fåren øvre tegnet av protokollsekretær Jacob Fabritius 19. juni 1888.


Fåren lå øst for Jermstad. Valdet grenset både mot Jermstad øvre og Jerm-stad østre. Mot vest lå også den utskilte parten Nøysomhet eller Tessemskjefte av Melby. I syd grenset valdet mot Trøgstad store. Mot øst lå Leirådalen, og mot nord steg terrenget mot fjellet.

I forbindelse med folketellingen i 1891 er opplysningene om utsæd og husdyr slått sammen for Fåren øvre og Fåren nedre. Dette hadde sammenheng med at Anders Gunnbjørnsen som da var eier, hadde kjøpt Fåren nedre i 1872. Fåren nedre hadde gårds- og bruksnummer 89.1.1 1891 overleverte han gården til sin sønn Gustav Andersen. Men han beholdt en del av Fåren nedre østre selv. Denne parten fikk navnet Fåren nordre 89.3. (Se under Fåren nordre.)

126

V E R D A L S B O K A


image

Et gammelt fotografi av Fåren øvre sett fra nord.


Matrikkelskylden var før delingen 34 mark 51 øre. Etter delingen ble skylden 33 mark 76 øre.

Utsæden i 1890 var 0,5 hektoliter rug, 6,83 hektoliter bygg, 30,33 hektoliter havre, 1 hektoliter havre til grøntfor, 0,33 hektoliter erter, 38 kilo gressfrø og 35 hektoliter poteter. 15 ar ble brukt til andre rotfrukter enn poteter. På gården fantes det 1 slåmaskin, 2 fire-hjulte og 12 to-hjulte vogner.

Pr. 1. januar 1891 besto besetningen av 7 hester, 28 storfe, 18 sauer, 7 griser og 12 høns.

Folket

Som nevnt bodde Gustav Andersen på Fåren øvre i 1893. Ikke færre enn 12 personer hadde sin bopel her da raset gikk.

  • Gustav Andersen, gårdbruker, 29 år

  • Elen Margrete Steffensdatter, kone, 32 år

  • Borghild Rebekka, datter, 5 år, tvilling

  • Petra Emelie, datter, 5 år, tvilling

  • Arne, sønn, 2 år

  • Eva, datter, 1 år

  • Guruanna Olsdatter, tjenestepike, 35 år

  • Lars Kristensen, tjener, 17 år

  • fire tjenere

image

R A S I V E R D A L 127


Gustav Andersen Fåren og Elen Margrete Steffensdatter med barna fra v. Petra, Arne, Borghild og Sigrun (ikke født 1893).


Gustav var sønn av Anders Gunnbjørnsen Fåren og Beret Maria Olsdatter Fåren nedre.

R A S I V E R D A L 128

Elen Margrete Steffensdatter var fra Inderøy a. Hennes foreldre var Steffen og Peolive Nøvik.

R A S I V E R D A L 129

image

Et bilde fra Fåren i 1910. Flere av disse var på gården i mai 1893. De som er merket * var visstnok ikke til stede eller var ikke født da raset gikk. Fra v.: Lars Fåren, ukjent *, Johannes By * Petra Sigrun * Guruanna Olsdatter. Foran fra v.: Arne, ukjent *, Gustav Fåren, Odd By * på fanget, Elen Fåren, ukjent *.


Guruanna Olsdatter var ugift. Hennes foreldre var trolig Ole Olsen og Marta Andersdatter fra husmannsplassen Stuskinskogen.

Lars Kristensen var sønn av Kristen Amundsen og Sigrid Anna Olsdatter på husmannsplassen Skreddestuggu eller Eklomyra under Eklo søndre.

Hvem de øvrige fire tjenerne var, er ikke mulig å fastslå. Det samme antall tjenere var der i 1891, men vanligvis flyttet tjenerne nokså ofte, slik at navnene ikke uten videre kan overføres til 1893.

Hva som skjedde

I ettertid vet vi at denne gården aldri var i fare. Men det visste man ikke i mai 1893. Følgelig rømte man vekk med en gang man fikk høre om raset.

Hvordan disse folkene opplevde situasjonen, går frem av opplevelsene til Petra Emilie,

som da var 5 år, gjenfortalt av hennes sønn: 1

«Røysta til mor hadde ei uvanleg skjelvande undertone kvar gong ho for

130

V E R D A L S B O K A

image

talde om det ho opplevde rasnatta. Ho var berre 5 år den gongen, men det vesle barnesinnet var merkt for livet av det 5-åringen var vitne til.

Folka på Øver-Fåren vart vekte midt på natta av dundring på dørene, og av rop frå dødsskræmde folk. Mor fortel:

«Det var husmannsfolka som i angst vekte oss.

«De må skunde dykk ut. Det er dommedag!» Ropa feste seg i meg. Orda skjøna eg vel ikkje, men angsten i røystene, noko uskjøneleg skræmande, gjorde at eg kan høyre desse ropa den dag i dag.-

Det bar opp gjennom Jermstadhøgda med oss. Skodda låg tjukk og tung ut over området nedanfor oss.- Rop frå menneske i dødsangst syntes så

uverkeleg og fælt. Uhyggeleg og sterkt greip det Lars Kristensen Fåren.

meg å lye til angstskrika frå dyr: Kyr, hestar — . Det var så forferdeleg at eg aldri kan gløyme det.»

Mor vart stille mens tankane dvelte ved uhyggesnatta, stemmen makta ikkje meir.-

Seint om kvelden før utraset hadde mor og tvillingsøstera hennes, Borghild, vori på besøk hos lærarfamilien på Trøgstadskolen, Andreas og Edvar-da Tessem. Det var fast omgang mellom lærarfolka og folka i Øver-Fåren. Tessem og kona var og gudforeldre til mor og søstera.

Mor fortel:

«Jamvel om eg ikkje var gamle jenta, står det klårt for meg korleis vi små gledde oss til kvar tur til mor Varda på skolen. Mor Varda var einaste namnet vi nytta på fru Tessem. Mor Varda var som ei mor for oss, og vi var svært glad i henne, og når vi fekk noko nytt, måtte vi straks til mor Varda og vise det fram.

Slik var det og siste dagen før raset. Borghild og eg hadde fått en brei-bremma hatt kvar - særleg fine i våre auge. Sjølvsagt måtte vi til mor Varda for å syne henne vidundera.

Vi skulle få lov til å natte over hos henne, slik vi hadde gjort så mange gonger før. Men da det leid på kvelden, vart det til at vi likevel drog heim til Øver-Fåren. Underleg nok gløymde vi hattane hos mor Varda.

Om natta miste vi ikkje berre hattane, men verst av alt - dei beste vennene våre.»-

Her var det ikkje meir stemme att hos mor.»

R A S I V E R D A L 131

Etter noen dager syntes situasjonen å være mer sikker, men trygge var de ikke. De torde ikke å flytte hjem, men gården ble drevet og dyrene gikk ute og beitet.

Så kom etterraset 6. september. Da gled tilsammen 300 mål ut langs nord-og østkanten av raset. Og nå var det i alle fall klart at ingen våget å bo på Fåren øvre. Gården sto derfor tom vinteren 1893-94.

Først neste år begyte man så vidt å våge seg tilbake. Men det gikk lang tid med nattevåk og engstelse før man slo seg til ro.

Etterpå

Gustav Andersen Fåren fikk en erstatning på kr. 1.300 etter raset. Av dette fikk han

1.000 kroner i forskudd. Som nevnt ovenfor var ikke dette erstatning for skade på gården, slik at det må være tale om andre forhold av indirekte karakter.

Gården fikk ikke reduksjon i skylden.

De fortsatte å bo der, men angsten forlot dem aldri.

I 1912 solgte Gustav Fåren øvre til Einar Furre fra Namdalen.

Han døde på Øra i 1915.

Elen døde i 1928.

Borghild ble husbestyrerinne ved Tønsberg. Hun døde i 1971. Petra giftet seg med

Johannes Olaussen By. De bodde på Hallem. Petra døde i 1962.

Arne reiste til Amerika i 1911. Han ble gift med Ida. Han døde i Saxton i North Dakota i 1942. Eva døde så tidlig som i 1894.


Note:

1 Fortalt av hennes sønn Jon J. By.

HAGA 108, 119


Generelt

Da raset gikk i 1893 var Haga delt av elven. Dette var et forhold som skrev seg fra langt tilbake i tiden. På nordsiden lå Haga nordre østre, Haga nordre mellom og Haga nordre vestre. På sydsiden av elven lå Haga søndre søndre og Haga søndre nordre. Fra Haga


image

Haga søndre. Alle delene av Haga søndre lå nede på elvesletten, og alle ble begravet av leirmassene.


Verdalsboka - 8

HAGA 108, 119


søndre nordre var det dessuten utskilt en part som ble kalt Langenget.

134

V E R D A L S B O K A

Opprinnelig hadde Hagavaldet vært en god del større. Men i århundrenes løp har Verdalselven både redusert valdet ved stadige elvebrudd og skåret seg gjennom det kanskje flere ganger.

I 1754, da to brødre kjøpte gården, ble Hagavaldet delt i to, Øvre Haga og Nedre Haga. Og begge disse omfattet deler på sydsiden av elven.

Deler av områdene som lå på sydsiden av elven, fortsatte å høre inn under Haga på nordsiden, men i 1809 ble deler fraskilt som et eget bruk. Dette ble da kalt Haga søndre. Ved samme anledning ble så Haga søndre delt i Haga søndre søndre og Haga søndre nordre.

image

Og områdene på nordsiden ble naturlig nok kalt Haga nordre. Navnene Øvre Haga og Nedre Haga gikk etter hvert ut av bruk.


Hagagårdene. Spellhaugen til venstre hvor Karl Olsen Haga var, da han så

første delen av raset.

þÿ



Bruket

HAGA, HAGAENGET 108.2

Denne selveierheimen var en av de første som ble tatt på sydsiden av elven. Hagaenget var en tidligere husmannsplass under Haga nordre østre.

Gården eller heimen lå på det samme nesset som Melbynesset. Elvesletten var svært lav på dette stedet. I og med at dette tidligere hadde vært en husmannsplass, besto den nok ikke av den beste jorden. Og etter som den lå forholdsvis lavt, var den rimeligvis utsatt for flom. Og bruket var ikke stort.

Dessverre finnes det ingen kart som kan angi den nøyaktige beliggenhet. Men det er rimelig grunn til å tro at dette valdet må ha omfattet områdene lengst mot nordvest på nesset. Trolig kan det ha grenset mot Melbynesset i øst og Melby, Østgård og Sundby vestre i sydøst. Mot vest og nord dannet elven grensen.

Etter raset ble eiendommen fastslått å ha bestått av 29,5 dekar dyrket jord, 9,8 dekar eng og 5 dekar skog og havning, tilsammen 44,3 dekar. Matrikkelskylden var 0 mark 44 øre.

I 1890 ble det sådd 0,55 hektoliter bygg og 2,08 hektoliter havre. Det ble satt 5,56 hektoliter poteter, mens 0,04 ar ble benyttet til andre rotfrukter og 0,01 ar til kjøkkenhage.

  1. januar 1891 var besetningen 2 storfe, 3 sauer, 1 gris og 3 høns.

I 1893 var det 2 kyr og 6 småfe på bruket. Tallet på høns er ukjent.

Folket

Eieren i 1893, Petter Olaus Mikkelsen, kjøpte eiendommen i 1886. Før hadde han vært husmann på plassen, og han var der så tidlig som i 1875. I mai i 1893 bodde følgende personer på Hagaenget:

  • Petter Olaus Mikkelsen, bonde, skredder, 43 år

  • Guruanna Jensdatter, kone, 46 år

  • Maria Gustava, datter, 18 år

  • Johan Marius, sønn, 13 år

  • Gunhild Pauline, datter, 5 år

  • Grete, datter, 3 år

Denne familien hadde tidligere hatt ytterligere tre barn, men de var nå døde. Petter Mikkelsen var sønn av Mikkel Johannessen og Malene Pedersdatter Midtholmsvald.

Guruanna var datter av Jens Jensen og Gunhild Jonsdatter på Holmli østre.

V E R D A L S B O K A 137

image

Petter Olaus Mikkelsen og Guruanna Jensdatter.


Hva som skjedde

Petter Mikkelsen var skredder. Rasnatten var han borte på arbeid. Guruanna var således alene hjemme med fire barn.

Raset kom overraskende på dem. For dem var det ikke noe varsel. En fremstilling av hva som hendte, forteller at Guruanna rakk å gripe det minste barnet på tre år, Grete, og komme seg ut. De tre andre hadde ingen mulighet og forsvant med det samme.

Guruanna selv rakk ikke å komme langt før hun ble innhentet av leirmassene. I noen beskrivelser heter det at hun i villelse kastet fra seg barnet. Men alt tyder på at hun fikk så slem medfart at hun mistet bevisstheten et øyeblikk, og det var vel da hun mistet barnet. Hun ble nemlig truffet av et eller annet i hodet slik at hodehuden nesten ble flådd av henne.

Leirstrømmen førte henne i retning av Sundby, og nedenfor gården kom hun seg inn på fast mark og klarte å ta seg frem dit. Slik hun så ut, nesten skalpert og tilklint av leire, ble folkene på Sundby østre svært forskrekket. De visste på det tidspunkt ingen ting om ulykken. De spurte henne ut om hva som hadde hendt, og hun svarte nærmest i villelse. Det er vel i den forbindelse at forestillingen om at hun hadde kastet fra seg barnet, ble til.

138

R A S I V E R D A L

Senere, da doktor Sæthre fra Levanger kom til, måtte hun syes flere sting i hodet. Hennes egen versjon lyder slik: 1

«Jeg la meg som vanlig i 11-tiden om kvelden. Jeg lå nedenunder og hadde det minste av barna, lille Grete, hos meg. De andre lå ovenpå. Småjenten var dårlig, så jeg lå litt lenge og snakket med henne.

Jeg hadde så vidt sovnet da jeg våknet med at dørene sprang opp, og i det samme falt taket ned over oss. Jeg sanset meg ikke før jeg befant meg i en leirsørpe langt fra mitt hjem. Barnet som jeg hadde hos meg, hørte jeg skrike i nærheten av meg.

Som jeg lå der, så og hørte jeg hus, skog og eng komme rasende nedover dalen i veldig fart. Jeg kom meg unna og kom meg til slutt til gården Sundby, gikk forbi Vestre Sundby til kårfolkene på Østre Sundby, Lars og Lodda, og vekket dem. De trodde jeg var gal da jeg kom midt på natten i dette utseende, i bare linnetet, dratt opp av leirsørpa.»

Et annet sted hvor hun selv er kilden, fortelles det slik:2

Mannen var borte på arbeid. Tre av barna lå ovenpå og ved siden av henne veslebarnet. Hun våknet med at døren sprang opp og leirmassene veltet inn.

Huset ramlet sammen, og hun ble ført ut på det gyngende leirhavet med

veslebarnet på armen. «- Men jeg mistet også veslebarnet. Skredet tok det fra meg, det ville ha

alt ........»

Hun vekket folkene på Sundby, men de kjente henne ikke. De trodde at de hadde et sinnsykt menneske foran seg. Hun fikk fortalt hvem hun var, og hva som hadde hendt. Men dette kunne de ikke tro.

«- Har du sprunget hjemmefra og fra barna?» spurte de.

«- Jeg har ikke lenger hverken hjem eller barn,» svarte hun.

Ole Østgård har en noe annen versjon. (Se også under Østgård.) Han forteller at han ble vekket av at noen kastet stein på vinduet der han lå og sov. Det var Guruanna som sto der nede på gården. Hun ropte og ba ham om å redde barna hennes. Hun og minstebarnet hadde ligget nede i samme seng, og da leirmassene traff huset, ble den ene veggen knust og sengen med de to oppi ble ført ut. Da sengen hvelvet, mistet hun barnet.

Ole Østgård forteller videre at han sprang ned til kanten av leirsjøen. Han hørte barneskrik fra et husvrak der ute, men det var uråd for ham å komme dit ut. Han måtte vende tilbake med uforrettet sak. Han fortalte ikke Guruanna at han hadde hørt ungene, da han kom tilbake.

Nok en versjon sier at Guruanna hadde minstebarnet på ryggen. Antagelig da sengen hvelvet, falt Grete av. Hun rakk ikke å gripe tak i henne før hun forsvant ned i leiren.

V E R D A L S B O K A 139

Og da ryktet om ulykken spredte seg, fikk også Petter Mikkelsen høre om den, og han kom til gården. Hans kone lå der syk både på kropp og sjel. Hun var utvilsomt av den oppfatning at hun hadde kastet barnet fra seg, og hun bebreidet seg selv dette, noe som var med på å forverre hennes psykiske tilstand. Det fortelles at gjenforeningen av mann og kone var gripende og tragisk. De hadde nå mistet sine fire gjenlevende barn. Tidligere hadde tre dødd. «Nå har vi ingen igjen!» sa han.

Guruanna ble liggende syk lenge.

De mistet også 1 ku og 6 småfe. En av kyrne klarte å komme seg i land. Hele eiendommen ble begravet. Døde:

MARIA GUST AV A PETTERSD ATTER HAGAENG, født 1875 JOHAN MARIUS PETTERSEN HAGAENG, født 1880 GUNHILD PAULINE PETTERSD ATTER HAGAENG, født 1888 GRETE PETTERSD ATTER HAGAENG, født 1890

Gunhild Pauline ble funnet allerede 20. mai, og hun ble begravet 28. mai på Lysthaugen.

Maria Gustava og Johan Marius ble også begravet på Lysthaugen samme dato. Men det er ikke angitt når de ble funnet.

Grete, som moren klarte å få med seg ut, men mistet senere, er ikke blitt funnet. Dog står det anmerket i kirkeboken at hun er blitt gjenfunnet. Men hverken dag for begravelse eller jordfestelse er angitt. Trolig er dette en skrivefeil. De tre som ble gravlagt på Lysthaugen, ble jordfestet 19. mai 1894.

Jorden sto i en verdi av kr. 1.100 før raset.

Eiendommen forøvrig var verdsatt til kr. 2.000. Alt gikk tapt.


Etterpå

Petter Mikkelsen ble tilkjent en erstatning på kr. 2.300. Han fikk kr. 106,73 i forskudd uten at det er oppgitt til hvilket formål. Kr. 6,73 av dette var imidlertid den gjelden han hadde til Verdalens Meieris landhandel på Stiklestad. Dette beløpet ble fratrukket ved utbetalingen.

En tjenestejente ved navn Mali Pedersdatter er også oppført under Haga-enget. Hun trenger nødvendigvis ikke å ha bodd der. Og i alle fall var hun ikke der da raset gikk. Hun fikk 100 kroner i erstatning.

I 1895 ble skylden fastsatt slik:

Gårdsnr. 108, bruksnr. 2, Hagaenget av skyld mark 0,44 et avtak for 20 år av mark 0,44, og deretter for bestandig et avtak av mark 0,39. Veiskatten ble som følge av dette nedsatt med kr. 0,15 for første halvår 1893. Alt ble overtatt av Staten. Den faste marken utgjorde 44,3 dekar. I tillegg

140

R A S I V E R D A L

kom 2,3 dekar elveleie. Beliggenheten av dette var i det såkalte Triangelet. Senere ble dette en del av Statsteig A på nordsiden av elven.

I 1900 bodde Petter Olaus og Guruanna på Ørmelen på en bygselplass under Mikvoll vestre som var en del av Verdalsbrukets eiendom. Han kalles da «bordskriver ved sagbruk», hvilket vil si at han arbeidet på sagbruket på Ørmelen.

De kjøpte så Bentsengården på Ørmelen. De fikk ikke flere barn.

Petter døde i 1916, og Guruanna døde i 1939.


Noter:

1 Den er hentet fra S. Steinsås: Busetslekta s. 86.

2 Et arbeid utført av lærerhøyskolestudenter ved Levanger Lærerhøyskole i forbindelse med utgravingen av Hegstadstuggu.

HAGA, LANGENGET 119.2


Bruket

Langenget var en liten eiendom som var blitt utskilt av Haga søndre. Det lå nokså langt syd på valdet like sydvest for Haga søndre søndre. Hele eiendommen lå nede på den laveste elvesletten. Den var så liten at det er for pretensiøst å kalle den en gård. Mot vest grenset bruket mot Ness østre. Muligens nådde valdet bort til Skjørdalsvaldet i syd. Og mot øst grenset eiendommen mot Bjørken.

Arealet ble etter raset beregnet til å ha vært 10,8 dekar. Det fantes ikke noe eng eller utmark. Matrikkelskylden var bare på 0 mark 43 øre.

I 1890 var utsæden 0,5 hektoliter bygg, 1 hektoliter havre og 3 hektoliter poteter.

Pr. 1. januar 1891 føddes det 2 sauer, 1 geit, 1 gris og 4 høns på dette stedet. I 1893 hadde de 5 småfe og et ukjent antall høns.

Folket

Halvor Ågesen var eier av Langenget i 1893. Han eide fra først av Haga søndre nordre, men solgte så gården i 1865. Langenget som han skilte ut ved dette salget, beholdt han selv. I mai 1893 bodde det tre mennesker på Langenget:

  • Halvor Ågesen, jordarbeider, tømmermann, 75 år

  • Olava Johannesdatter, kone, 76 år

  • Oluf Gunneriussen, sønnesønn, sinnsyk, 19 år

Halvor Ågesens foreldre var Åge Tørrisen og Marit Torkildsdatter Eklo nordre. Olava Johannesdatter var datter av Johannes Sevaldsen og Gjertrud Ols-datter Haug.

o Oluf Gunneriussen var sønn av Gunnerius Halvorsen og Olava Olsdatter Åssved fra Stod. Oluf var født på Steinkjer.

Hva som skjedde

Også for folkene her kom raset fullstendig overraskende, og de kom seg ikke ut. Huset ble fylt av leirsuppe, og de måtte streve hardt for ikke å gå under.

þÿ

142 V E R D A L S B O K A

R A S I V E R D A L 143

De ble imidlertid reddet av Martin Toresen Bjørken og hans husmenn. Redningen skjedde ved at man kjørte bord fra Bjørken. Så ble det hugget ned trær som underlag for broen fordi leirvellingen var svært tynn på dette stedet. De ble reddet ut gjennom vinduet. Men de var da så forfrosne og utkjørte at det var så vidt man klarte å få dem brakt til lands langs etter den smale broen.

Den sinnsyke gutten slo seg helt rebelsk. Han skrek som besatt og ville ikke i land. Han ville bare kaste seg uti leirsuppen. De måtte ta ham med makt og føre ham til fast land. Alt ble oversvømmet av leire, og 5 småfe strøk med. Det eneste de klarte å redde ut, var en gammel skinnfell og en hodepute, samt noen klær.

Jordveien var verdsatt til kr. 720 før ulykken. Alt gikk tapt.

Bruket ble ellers verdsatt til kr. 750 før raset. Tapet ble satt til kr. 730.

Etterpå

Halvor Åge sen fikk kr. 675 i erstatning. I forskudd fikk han kr. 152. Av dette ble 2 kroner trukket for å dekke gjelden han hadde i Verdalens Meieris landhandel på Stiklestad.

Jorden på Langenget ble lagt ut til Staten som en teig i det såkalte Triangelet. Dette ble en del av Statsteig A. Arealet utgjorde tilsammen 10,8 dekar.

Om skylden av Langenget heter det i 1895:

Gårdsnr. 119, bruksnr. 2, Langenget av skyld mark 0,43 et avtak for 20 år av mark 0,43, og deretter for bestandig et avtak av mark 0,38.

Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 0,15 for første halvår 1893.

Halvor og hans kone Olava Johannesdatter bodde på Langenget igjen i 1900. Dette var en ny plass med samme navn. Men denne gang lå den under Ness. Sammen med dem bodde den sinnsyke sønnesønnen Olaf Gunneriussen.

Halvor døde i 1902, Olava i 1910 og Olaf i 1945.

I dag er husene borte, men fremdeles kalles stedet Olavatomta.

HAGA NORDRE MELLOM 108.3


Gården

Haga nordre mellom og Haga nordre vestre var sist på forrige århundre fremdeles skilt fra hverandre som to gårder. Men husene lå ved et felles tun. Før 1833 hadde disse to utgjort den av Hagagårdene som kaltes Haga nedre. Men i 1833 ble denne gården delt mellom to brødre.

Dette valdet lå mellom Haga nordre vestre mot nordvest og Haga nordre søndre mot sydøst. Lengst mot nordøst nådde valdet opp til Mo søndre, og i sydøst nådde det ned til Verdalselven.

Etter raset ble det fastslått at Haga nordre mellom hadde utgjort tilsammen 288,55 dekar. Av dette var 173,56 dekar dyrket jord. Resten fordelte seg på 103,59 dekar skog og havning, 9,8 dekar eng og 1,6 dekar veier og bebyggelse.

Matrikkelskylden var 8 mark 05 øre.

I 1890 ble det sådd 2 hektoliter bygg, 15 hektoliter havre og 0,17 hektoliter havre til grøntfor. Det ble satt 15 hektoliter poteter. Til andre rotfrukter enn poteter ble det benyttet 0,21 ar. På gården fantes 1 fire-hjult og 2 to-hjulte vogner.

1. januar 1891 var det 1 hest, 7 kyr, 9 sauer, 2 griser og 13 høns på gården. Hvor mange husdyr som var der i 1893, er ukjent.

Folket

I 1893 var Bernt Oluf Olaussen eier av gården. Han hadde samme år overtatt den etter sin stefar, Ole Åges en.

Bernt Oluf var ugift, men han bodde på Haga nordre mellom sammen med to tjenere i 1893.

På kåret bodde Ole og Marta Olsdatter.

Tilsammen var det således 5 personer på gården da raset gikk.

  • Bernt Oluf Olaussen, gårdbruker, 33 år

  • Ole Ågesen, kårmann, 61 år

  • Marta Olsdatter, kone, 72 år

  • to tjenere

HAGA NORDRE MELLOM 108.3


Bernt Oluf Olaussens foreldre var Peter Olaus Bårdsen og Marta Olsdatter. Etter at hans far var død, hadde moren giftet seg med Ole Ågesen i 1871. Ole Ågesens foreldre var Åge Andersen og Lisbet Olsdatter Lyngås.

V E R D A L S B O K A 146


image

Bernt Oluf Olaussen Haga og Ragnhild Pedersdatter Ysse.


Martas foreldre var Ole Bentsen og Helene Eliasdatter Øren. Hvem tjenerne var, er ukjent.

Hva som skjedde

Denne gården lå som den østligste på fellestunet. Det er vel også forklaringen på at den ble kalt Haga mellom. Men også for denne gården gjaldt det forhold at den hadde jord i den såkalte Hagas utmark, hvor en stor del raste ut. Dette var imidlertid den eneste jorden som raste ut for denne gården. Ødeleggelsen besto omtrent bare av overslammet jord. Dette valdet omfattet til dels store arealer sydvestover ned mot elven. Alt ble dekket av metertykke lag med rasmasse.

Heller ikke her vet vi hvordan beboerne opplevde selve raset. Men enten hørte de levenet, eller så ble de varslet av noen, trolig av Karl Olsen Haga fra nabogården Haga nordre vestre. Og de rømte vekk fra gården.

Ingen kom til skade, og heller ikke omkom noen dyr.

Skaden på jorden var imidlertid ganske omfattende. 4/5 av den ble øde-

147

R A S I V E R D A L

lagt. Dette utgjorde 184 dekar areal. Det var 108,2 dekar dyrket jord, 9,8 dekar eng og 69,8 dekar skog og havning.

Verdien av jorden før raset hadde vært 5.700 kroner. Etterpå var den 1.140 kroner. Tapet var på 4.560 kroner.

Gården forøvrig ble forringet fra kr. 7.000 til kr. 2.500. Tapet ble satt til 4.500 kroner.

Etterpå

Bernt Oluf Olausen fikk en ersatning på kr. 3.300. Han fikk et forskudd på kr. 29,45. Dette gikk til dekning av hans gjeld i Verdalens Meieris landhandel på Stiklestad.

Ole Ågesen og Marta Olsdatter fikk kr. 300 i erstatning. De fikk videre en årlig livrente på kr. 300.

Skylden ble fastsatt slik i 1895:

Gårdsnr. 108, bruksnr. 3, Haga mellom av skyld mark 8,65 et avtak for 20 år av mark 6,44, og deretter for bestandig et avtak av mark 5,80.

Dette ga en nedsettelse av veiskatten på kr. 2,22 for første halvår 1893.

Den ødelagte jorden, 184 dekar, ble utlagt i to teiger, en til eieren og en til Staten. Det eieren fikk, lå et stykke unna den delen av jorden som ikke var ødelagt. Den teigen utgjorde 147 dekar. Staten fikk 37 dekar i det som ble kalt Triangelet. Senere ble dette en del av Statsteig A. Utenom dette var det 15 dekar elvebredd og sandører, og 16,5 dekar elveleie.

Bernt Oluf fortsatte på Haga mellom. Han giftet seg med Ragnhild Peders-datter Ysse.

Disse hadde visstnok ingen barn. Marta Olsdatter døde i 1899.

Ole Ågesen bodde på gården i 1900 som enkemann. Han levde da av livrenten han fikk etter ulykken. Han døde på Hestegrei i 1909.

I 1906 solgte Bernt Oluf gården til Odin Olsen på Haga nordre vestre. Gårdene smeltet da sammen til en igjen.

HAGA NORDRE VESTRE 108.4


Gården

Haga nordre vestre var en av de to partene Haga nedre ble delt inn i i 1833. Den andre var Haga nordre mellom. De hadde imidlertid felles tun. Det er også en mulighet for at de hadde en del felles utmark.

Valdet grenset i sydvest mot elven. I nordvest lå Lyngsvaldet, og i nordøst lå Movaldet. Og mot sydøst grenset gården mot Haga nordre mellom.

Beregninger foretatt etter raset, viser at den hadde et samlet areal på 288,68 dekar. Det var 173,83 dekar dyrket mark, 111,4 dekar skog og 3,45 dekar veier og bebyggelse.

Matrikkelskylden var 7 mark 95 øre.

I 1890 var utsæden 2,4 hektoliter bygg, 15 hektoliter havre, 0,2 hektoliter havre til grøntfor, 0,2 hektoliter erter og 18 hektoliter poteter. 0,29 ar ble benyttet til andre rotfrukter enn poteter. Det fantes videre en kjøkkenhage på 0,02 ar. På gården var det 3 to-hjulte vogner.

1. januar 1891 besto besetningen av 2 hester, 7 storfe, 12 sauer, 2 griser og 14 høns. Etter som ingen dyr strøk med i 1893, finnes det ingen opplysninger om størrelsen av husdyrbestanden dette året.


image

Haga nordre vestre sett fra nordvest i 1929. Foto: Henning Anderson.


image

Baroline Kristiansdatter og Ole Andreassen Haga.


Folket

Eier av Haga nordre vestre i 1893 var Ole Andreassen Haugen fra Frosta. Han hadde kjøpt gården så tidlig som i 1865 av Ole Olsen Haga. Følgende personer bodde på Haga i mai 1893:

  • Ole Andreassen Haga, gårdbruker, 60 år

  • Baroline Kristiansdatter, kone, 54 år

  • Karl, sønn, 30 år

  • Bernt Odin, sønn, 18 år

  • Anne, datter, 15 år

- Nelius, sønn, 12 år På kåret bodde

- Anne Olsdatter, kårkone, enke, 87 år

Ole Andreassen var fra Frosta, men kom til Haga fra Mellom-Haugan på Ekne. Hans foreldre var Andreas Olsen Rygg og Karen Nikolausdatter.

Baroline Kristiansdatter var fra Vestrumsplass på Ekne. Hennes foreldre var Kristian Toresen og Karen Torsteinsdatter.

De bodde på gården sammen med 4 barn da raset gikk. En av disse var sønnen Karl som var ute om natten og så raset gikk.

Anne Olsdatter, enken etter den forrige brukeren, Ole Olsen Haga, bodde på kåret. Hun var datter av Ole Skavhaug og Kirsten Garnes. I parentes bemerket kan det opplyses at hun var det spebarnet som ble spart ved Garnesmordet i 1806.

þÿ

150

V E R D A L S B O K A


Verdalsboka - 9

152

Hva som skjedde i

V E R D A L S B O K A

Her må Karl Olsen Haga ha vært ute da raset startet. Han var nemlig oppe på den såkalte Spellhaugen ovenfor gården, og derfra hadde han sett hvordan skogen seilte i retning av Melby berget. Hvordan han videre opplevde raset, finnes det dessverre ingen opplysninger om. Men det faktum at han så hvordan Hagamarken for sydøstover i retning av Melbyberget, viser at han må ha sett starten av Verdalsraset. Det var nemlig bare den første delen av raset som tok den retningen.


image

Karl Olsen Haga forrest til v. De tre andre er ukjent.

Denne delen av raset omfattet omtrent alt som gikk ut utenfor skredporten. Mindre deler av det som gled ut på utsiden av porten, kan ha blitt revet med av de etter- følgende rasene. Videre omfattet det første raset selve skredporten og litt av det som lå innenfor.

Karl Haga kan ha vært ute og nede på gården da det hele startet. Kanskje sprang han opp for å se hva det var han hørte. Lyden av det første raset var etter beskrivelsene forholdsvis beskjedne. Og det er en kjensgjerning at det var få som våknet av lyden av dette. Men han må ha vært ute, eller i det minste våken, for ellers ville han ikke ha merket noe.

Denne opplevelsen var så sterk for Karl, at da han ble gammel mann, begynte han alltid å gråte når det ble snakk om denne hendelsen. Han hadde sett hvordan trær og hus hadde seilt nedenfor seg. Han hadde hørt angstskrikene både fra mennesker og dyr i den ytterste nød uten at han kunne gjøre det aller minste for å hjelpe dem.

Han sprang og varslet de andre på gården. Det er uklart hvorvidt han var innom de andre Hagagårdene, men det synes rimelig at han også varslet der. Sikkert er det imidlertid at han kom kaukende bort til husmannsplassen Hagahaugan. (Se under Hagahaugan.)

De tok flukten nordøstover i retning av Mo. Også andre hadde etter hvert fått øynene opp for hva som skjedde, for gjennom skogen kom mange andre

R A S I V E R D A L 153

forstyrrede mennesker løpende. De ropte opp, skrek, eller som det ble sagt, kauket. Både på Haga nordre vestre og på nabogårdene ble husene stående tomme og forlatt. Folk som berget seg i land nedenfor husene etter å ha vært med utfor raset, stakk innom og rasket med seg klær til beskyttelse mot kulden. Men ingen ble igjen, alle forsvant de nordover i retning av det de mente var trygg grunn.

I den første tiden etter raset var det ingen som våget seg tilbake for å bo der, men dyrene ble tatt hånd om og ført til sikre steder. Hverken mennesker eller dyr ble skadet.

Derimot var det ganske store skader på jorden. Det som gården mistet ved selve utglidningen, var deler av utmarken ved Follobekken. Ellers ble jorden dekket av tykke leir- og gruslag. Alt i alt ble 157,5 dekar jord ødelagt. Av dette var 88,6 dekar dyrket jord. Resten, 68,9 dekar, var skog og havning.

Dette utgjorde 3/4 av jorden.

Jordverdien hadde før ødeleggelsene vært kr. 5.600. Tapet ble satt til kr. 4.200. Igjen var det således 1.400 kroner.

Eiendommen forøvrig hadde vært verd kr. 7.000. Tapet ble satt til kr. 4.500. Den nye verdien ble 2.500 kroner.

Det kan i den sammenheng bemerkes at Haga nordre mellom, som lå med felles tun med denne gården, ble verdsatt akkurat likedan.

Etterpå

Ole Andreassen ble tildelt en erstatning etterpå på kr. 3.600. Han fikk kr. 203,50 i forskudd. Av dette beløpet gikk kr. 53,50 til dekning av hans gjeld til Verdalens Meieris landhandel på Stiklestad.

Kårkona, Anne Olsdatter, fikk kr. 300 i erstatning. Av dette fikk hun kr. 100 i forskudd. Senere fikk hun en årlig livrente på kr. 300.

Skylden ble i 1895 fastsatt slik:

Gårdsnr. 108, bruksnr. 4, Haga vestre av skyld mark 7,95 et avtak for 20 år av mark 5,96, og deretter for bestandig et avtak av mark 5,36.

Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 2,06 for første halvår 1893.

Av det ødelagte området på 157,5 dekar besto 134,6 dekar av fast mark. 22,9 dekar var elvebredder og sandører. Den faste marken ble fordelt mellom eieren og Staten, slik at eieren fikk utlagt 85,9 dekar, og Staten fikk utlagt 71,6 dekar. Statens teig lå utenfor skredporten og ble senere en del av den såkalte Statsteig A.

Ole Andreassen og hans kone Baroline fortsatte på Haga nordre vestre. De bodde der fremdeles i 1900, men da var kårkona borte. Hun døde i 1895.

I 1905 overleverte Ole gården til sønnen Bernt Odin. Bernt Odin hadde vært i Amerika, men hadde nettopp kommet hjem. Året etter kjøpte Odin

154

V E R D A L S B O K A

også Haga nordre mellom, og dermed ble den gamle Haga nedre samlet på en hånd igjen. Han hadde giftet seg i Amerika med Gjertrud Øien fra Meråker. Ole døde i 1922, og Baroline døde i 1916.

Karl giftet seg med Olga Olufsdatter fra Levanger. Han var gårdbruker på Haug. Han døde i 1958. Anne og Nelius døde begge to i 1903. Ingen av dem var gift.


Note:

1 Opphsninger ved Eldrid Rygg Haga og Ottar Haga.



Gården

HAGA NORDRE ØSTRE 108.1

Dette var den delen av det gamle Øvre Haga som lå på nordsiden av elven. Denne gården ble skyldsatt særskilt for første gang i 1809.

Syd og øst for Haga nordre østre lå Verdalselven. Mot nord lå Haga nordre mellom, og mot vest lå Haga nordre vestre. Ellers var det en slags form for teigblanding i utmarken.

Etter raset ble det regnet ut at arealet hadde vært på 451,22 dekar i 1893. Dette fordelte seg på 206,94 dekar dyrket jord, 206,31 dekar skog og havning, 24,6 dekar eng, 9,35 dekar annen udyrket mark og 4,02 dekar veier og bebyggelse.

Matrikkelskylden var 9 mark 21 øre.

I 1890 var utsæden 4,17 hektoliter bygg, 18,07 hektoliter havre, 0,2 hektoliter havre til grøntfor, 0,2 hektoliter erter, 12 kilo gressfrø og 16,68 hektoliter poteter. Til andre rotfrukter enn poteter var det benyttet 0,25 ar, og det var en kjøkkenhage på 0,05 ar. Og på gården fantes det 5 to-hjulte vogner og 1 slåmaskin.

1. januar 1891 var det 3 hester, 8 storfe, 15 sauer, 2 griser og 12 høns på gården.

Etter som de her ikke mistet noen husdyr, er det ikke oppgitt noe sted hvor stor besetningen var i 1893. Men sannsynligvis var den vel temmelig lik den i 1891.


þÿ


Folket

156

V E R D A L S B O K A

Johannes Mikkelsen Haga overtok Haga nordre østre i 1893 etter sin far Mikkel Olsen. Da raset gikk bodde seks personer på gården:

  • Johannes Mikkelsen Haga, gårdbruker, ugift, 23 år

  • Mikkel Olsen, kårmann, 65 år

  • Ingeranna Mikkelsdatter, datter, 6 år (trolig henne)

  • 3 tjenere

Johannes var som nevnt, ugift. Hans foreldre var den ovenfor nevnte Mikkel Olsen Haga og Gurine Johnsdatter Hattan. Hun var fra Skogn.

Mikkel Olsen Haga var selv født på Haga. Hans foreldre var Ole Halvorsen Haga og

Marta Johannesdatter.

Hvem tjenerne var, har det ikke vært mulig å finne ut.


Hva som skjedde

Denne gården lå helt nede ved kanten av leirstrømmen. Rasbølgene både av det andre og tredje raset veltet forbi gården bare i noen få meters avstand. Her må bulderet ha vært forskrekkelig. Likså skrikene og brølene fra fortapte mennesker og dyr som for forbi.

En del av gårdens jord forsvant også. Den såkalte Hagas utmark som var noe av det aller første som gled ut, tilhørte delvis denne gården.

Follobekken løp ut i Verdalselven bare et kort stykke nordøst for gården, og det er en viss mulighet for at det egentlig er den vestre dalsiden av bekke-dalen som står igjen i dag som en forlengelse av skredkanten nordøst for Haga nordre østre.

Hva eller hvem som vekket folkene her, er ikke klart. Vi vet at Karl Olsen Haga fra Haga nordre vestre sto oppe på den såkalte Spellhaugen og så skogen i Hagamarken seile i retning av Melbyberget. Og det må ha vært det første skredet. Han vekket på sin hjemgård, og vi vet at han sprang bort til husmannsplassen Hagahaugan. Hvorvidt han også varslet på de andre Haga-gårdene, er ukjent, men synes sannsynlig.

Det er imidlertid helt klart at folkene på alle tre Hagagårdene rømte vekk. Det er forståelig at de trodde at også disse gårdene ville gå ut.

Og gårdene sto tomme en god stund etterpå. Det er flere beskrivelser av folk som berget seg i land ved Haga, men som fant tomme hus både der og ved Mo, som lå litt høyere opp. Stakkarene som kom seg i land, nakne og nesten halvdøde, tok det de fant av klær på gårdene før de flyktet videre nordover. Gården ble etter hvert tømt for slike saker.

I ettertid vet vi at husene på Haga lå trygge, men det var langt fra tydelig denne skrekkfylte mainatten i 1893.

R A S I V E R D A L 157

Ingen av folkene kom til skade, og heller ikke noen husdyr strøk med.

Derimot mistet gården en god del jord. Alt i alt ble 319,9 dekar jord ødelagt, enten ved at den raste ut eller ved at den ble oversvømmet av rasmasse. 98,4 dekar dyrket jord forsvant, likeså 24,6 dekar eng og 196,9 dekar skog og havning.

2/3 av jorden forsvant.

Jordverdien hadde vært kr. 7.600 før raset. Etter raset var den kr. 2.440. Tapet var således på 5.160 kroner.

Gårdens øvrige verdi hadde vært kr. 10.000 før raset. Den ble nå redusert med kr. 4.000 ned til kr. 6.000.

Etterpå

Johannes Mikkelsen fikk etterpå en erstatning på kr. 4.000. Av dette fikk han kr. 79,88 i forskudd. Dette var hans gjeld til Verdalens Meieris landhandel på Stiklestad, og beløpet ble betalt dit.

Mikkel Olsen Haga hadde kårrettigheter. Følgelig fikk han en erstatning på kr. 350. Han fikk kr. 150 i forskudd. Dessuten fikk han en årlig livrente på kr. 350.

Haga nordre østre fikk skylden forandret på følgende vis i 1895:

Gårdsnr. 108, bruksnr. 1, Haga østre av skyld mark 9,21 et avtak for 20 år av mark 6,14, og deretter for bestandig et avtak av mark 5,84.

Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 2,12 for første halvår 1893.

Skaden på jorden var stor, hele 319,9 dekar ble ødelagt. Av dette ble vel 1/3 utlagt til Staten, og resten ble utlagt til eieren. Statens del lå i det såkalte Triangelet som senere ble en del av Statsteig A. Dette arealet utgjorde 116,6 dekar. Til eieren gikk 203,3 dekar fast mark. 17,5 dekar var elvebredd og sandører. 7,5 dekar var elveløp.

Johannes Mikkelsen fortsatte på Haga etter dette. Han giftet seg med Julie Jakobsdatter, datter av Jakob Iversen Skei, som forøvrig er et av de beste øyenvitnene vi har til selve ulykken. Etter all sannsynlighet så også Julie hva som skjedde fra hjemgården sin.

Kårmannen Mikkel Olsen døde på Haga i 1900.

Ingeranna Mikkelsdatter utvandret til Amerika i 1901.

I 1919 solgte Johannes Mikkelsen Haga nordre østre til Olaf Karlsen Lyng. Johannes døde på Øra.

HAGA SØNDRE NORDRE 119.1


Gården

Haga søndre nordre lå på sydsiden av elven bare et kort stykke unna Ness østre. Den lå på en elveslette noen meter lavere enn Ness.

Gården var i likhet med Haga søndre søndre en delingspart av Haga søndre, og selv om det var en selveiergård, var den ikke stor.

Som navnet sier, var den den nordligste parten av Haga søndre. Gården lå like vest for elveløpet som på dette stedet gikk i nordvestlig retning. Mot sydøst lå Haga søndre søndre. Syd for gården lå Ness østre. Og lengst mot nordvest er det en mulighet for at valdet støtte mot Lyngsvaldet som hadde en del kalt Lyngsholmen på denne siden av elven.

I 1893 utgjorde totalarealet 62,1 dekar. Av dette var 59,1 dekar dyrket mark og 3 dekar eng.

Matrikkelskylden var 2 mark 17 øre.

I 1890 ble det sådd 1,5 hektoliter bygg og 9 hektoliter havre, og det ble satt 8 hektoliter poteter. Det var også 4 to-hjulte vogner på gården.

Pr. 1. januar 1891 var det 2 hester, 6 storfe, 1 sau, 6 geiter, 2 griser og 4 høns på Haga søndre nordre.

I 1893 var tallet på husdyr bare uvesentlig forandret. Blant annet var det flere sauer og ingen geiter.

Folket

Edvard Arntsen Sandberg fra Skogn kjøpte Haga søndre nordre i 1891 av Kristen Mortensen.

19. mai 1893 bodde følgende personer på Haga søndre nordre:

  • Edvard Arntsen Sandberg, gårdbruker, 37 år

  • Jokumine Jonsdatter Følstad, kone, 47 år

  • Guruanna Johannesdatter Følstad, losjerende, enke, 85 år

  • Kristen Mortensen Haga, kårmann, 69 år

  • Tonette Mathea Trondsdatter, kone, 64 år

Edvard Sandberg var fra Skogn. Om hans foreldre vet vi at faren hette Arnt og moren

Marit Larsdatter.

R A S I V E R D A L 159


Hans kone Jokumine Jonsdatter var fra Inderøy. Guruanna Johannesdatter var hennes mor. Hennes far var Jon Følstad. Jon og Guruanna hadde tidligere vært plassfolk på Indre Flaget under Følstad.

HAGA SØNDRE NORDRE 119.1

Hvem Guruannas foreldre var, bortsett fra at farens navn var Johannes, har det ikke lyktes å finne ut.

Av de fem som bodde på Haga søndre nordre, var bare Kristen fra Verdal. Han var født på Breding. Hans foreldre var Morten Arntsen og Guru Ellevs-datter Halsetvald.

Kristens kone Tonette var fra Beitstad. Som hennes patronymikon sier, var hennes fars navn Trond.

Hva som skjedde

Etter alt å dømme ble denne gården begravet av leiren fra det andre skredet. Det er vanskelig å si om noe av husene stakk opp over leirsuppen etter dette skredet. Men de ble i alle fall fullstendig begravet av det som fulgte i det siste skredet.

Det heter seg i beskrivelser fra 1893 at «Husene ble allesammen ganske ødelagt». Hva som menes med det, er litt uklart. Enten de ble knust, eller de ble begravet, var de fullstendig ødelagt. I ettertid var det uråd å få opp av leiren selv hus som bare var så vidt under overflaten.

All jord ble også dekket av flere meter tykke leirlag.

Alle fem som bodde på Haga søndre nordre omkom. Vi vet imidlertid ikke om de klarte å komme seg ut, eller eventuelt å komme seg opp i andre etasje. Det forhold at alle ble funnet i løpet av et kort tidsrom, tre av dem på samme dag, og at alle ble begravet på Lysthaugen, kan tyde på at likene ble hentet opp fra de nedgravde husene. Det er ikke funnet noen opplysninger som forteller hvor de ble funnet.

Derimot berget i hvert fall en hest. Den kom seg unna på egen hånd. Men 1 hest, 5 kyr, 4 sauer og 1 gris strøk med.

Døde:

EDVARD ARNTSEN SANDBERG, født 1857

JOKUMINE JONSDATTER FØLSTAD SANDBERG født 1846 KRISTEN MORTENSEN HAGA, født 1824

TONETTE MATHEA TRONDSDATTER HAGA, født 1829 GURUANNA JOHANNESDATTER FØLSTAD, født 1808

Edvard Sandberg og hans kone Jokumine ble funnet på samme dag. Det kan tyde på at de var sammen.

Kårkona Tonette ble også funnet samtidig, nemlig 7. juni. Jokumine og Tonette ble gravlagt 15. juni, og Edvard ble gravlagt 16. juni.

Guruanna ble funnet noe senere. Hun ble gravlagt 20. juni. Kårmann Kristen ble funnet 11. juni og gravlagt 29. samme måned.

Det er ikke gitt noen forklaring på den lange tiden som gikk mellom at enkelte ble funnet og til de ble begravet. Men det kan ha hatt sammenheng

161

V E R D A L S B O K A

þÿ


Tegning av adjunkt M. Bugge. Tegningen er fra Haga søndre. I forgrunnen er det ganske sikkert Haga søndre søndre eller Hagahammelen vi ser. Haga søndre nordre lå ikke langt fra denne gården. Det er ikke mulig å si om husene i bakgrunnen er Haga søndre nordre.

med identifiseringen av likene. Selv om ingen av disse er spesielt nevnt som sterkt lemlestede, kan dette være en forklaring.

Jordfestelsen skjedde for alle ved

innvielsen av gravstedet på \>

+

TVt tilkjendetfives herved for Slegi oir

Lysthaugen på årsdagen for raset 19. mai 1894.

nn. r, at mio kjære Sen

Edvard Sandberg og Kone

Før raset hadde jordveien hatt en om kom viti den forfardeitøe Ulykke 1

verdi av 2.460 kroner. Alt gikk tapt. Resten av gården med hus, løsøre og dyr var verdsatt til 3.800 kroner. Alt dette ble ført opp som tapt, til tross for at i hvert fall en hest klarte å

redde seg.

Etterpå

V u-nl.-ilen.

l/evanger, 7de Juni lafyt

Marit Larsen,

1 *eg ni ve l H e n foregaar triv I

  1. rfald til

    Hele gården ble fullstendig dekket av tykke leirlag, og alt ble lagt i en teig til Staten. Det ble lagt sammen med den såkalte Lyng - Lennesteigen som senere fikk navnet Statsteig B.

    Det opprinnelige arealet var før raset på 62,1 dekar. Staten overtok 55 dekar, altså 7,1 dekar mindre enn hva det hadde vært før. I tillegg til dette arealet kom 3,4 dekar elveleie og 3,6 dekar elvebredd og sandører.

    Skylden ble fastsatt slik i 1895:

    Gårdsnr. 119, bruksnr. 1, Haga nordre av skyld mark 2,17 et avtak for 20 år av mark 2,17, og deretter for bestandig et avtak av mark 1,97. Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 0,75 for første halvår 1893. Haga nordre her betyr Haga søndre nordre.

    Edvard Sandbergs arvinger fikk kr. 2.900 i erstatning. Men først ble det fratrukket kr. 2,36 som han hadde hatt i gjeld til Verdalens Meieris landhandel på Stiklestad.

    R A S I V E R D A L 163


    Gården


    HAGA SØNDRE SØNDRE 119.3/4

    Haga søndre søndre var en av delingspartene av Haga søndre da den ble delt. Gården ble også kalt Hagahammelen. Til denne parten var det lagt en bit av Skjørdal som ble kalt Lilleaunet. I likhet med Haga søndre nordre lå den på den samme lave elvesletten.

    Det er vanskelig å fastslå grensene, for foruten at hele Haga søndre søndre forsvant, forsvant også helt eller delvis de fleste av nabogårdene. Men mot nordvest lå Haga søndre nordre. Det er uklart hvorvidt denne gården valdet ut til elven, for mellom gården og elven lå Sundbyhammelen. Mot øst og syd lå Bjørken. Langenget, en annen part utskilt av Haga søndre, lå som nær nabo mot vest. Det er uklart om valdet nådde bort til Ness østre og Skjørdal.

    Denne delen av Haga søndre var noe større enn Haga søndre nordre.

    Etter raset ble arealet beregnet til å ha vært 80,7 dekar dyrket mark. Det fantes ikke eng eller utmark.

    Matrikkelskylden var 3 mark 14 øre for Haga søndre søndre og 0 mark 13 øre for Lilleaunet.

    Utsæden var i 1890 1 hektoliter bygg, 6 hektoliter havre og 8 hektoliter poteter. Dessuten fantes det en liten kjøkkenhage på 0,05 ar. På gården var det 1 to-hjult vogn.

    1. januar 1891 fantes det 1 hest, 3 storfe, 5 sauer, 2 griser og 6 høns.

I 1893 var det 1 hest, 4 kyr og 8 småfe foruten et ukjent antall høns.

Folket

Ole Andersen Bjørken kjøpte gården i 1889 av Johan Ellingsen. Ulykkesnatten bodde følgende mennesker på Hagahammelen:

  • Ole Andreas Andersen, gårdbruker, 63 år

  • Anne Marta Jakobsdatter, kone, 66 år

  • Anne Olsdatter, inder st, datter, 22 år

  • Hennes sønn, 1 år

  • Oline Jørgine Olsdatter, inderst, fattiglem, 53 år

Ole Andersen var født på Mellom Ness av foreldrene Anders Andersen og Ingeborg Olsdatter som begge var fra Buvik. Ole bodde i 1865 på Bjørken, og i 1875 var han


husmann på plassen Bekkestuggu under Bjørken. Han giftet seg med Eva Aleksandersdatter i 1862.

R A S I V E R D A L 165

þÿ

2^

þÿ I 1

SS ^

-8.

þÿ

167

V E R D A L S B O K A

Den Anne Olsdatter som er oppført i 1893 som inderst, var en datter fra dette ekteskapet.

Anne Marta Jakobsdatter var Ole Andersens andre kone. Hun var fra Leir-fallkålen vestre, og hennes foreldre var Jakob Larsen Verdalsøren og Anne Jonsdatter. (Leirfallkålen vestre ble også hardt rammet av skredet. Se under dette navnet.)

Navnet på barnebarnet har det ikke lyktes å finne.1

I offisiell lister er Oline Jør gine Olsdatter oppført som inderst på dette bruket. Dette er noe uklart. Andre steder heter det at hun bodde på Ness-vald. Gamleplassen, en husmannsplass under Haga mellom vestre, er også nevnt. Men sannsynligvis er Hagahammelen det riktige. I ettertid fortalte hun selv at hun hadde bodd på Hagavald. Normalt skulle det tilsi at hun bodde på en husmannsplass. Gamleplassen var en husmannsplass, mens Hagahammelen var en gård. I Haltmanns skrift sies det også at hun omkom, hvilket ikke er riktig.

Hun var fra Sunnmøre, men kom hit til Verdal i ung alder. I 1891 bodde hun på Skjørdal øvre. I folketellingen dette året opplyses det at hun tilhørte familien. Hun var således i slekt med enten Jakob Olsen Skjørdal eller hans kone, Oline Ellingsdotter.

Kårfolkene som er oppført på stedet i de offisielle listene, Johan Andreassen og

Jokumine Olsdatter, hadde rettigheter der.

Johan kjøpte Haga søndre søndre av Mikal Olsen i 1857. I 1867 solgte han gården for en viss sum og kår til Peter Olaus Tomassen. Og den siste solgte den videre til lærer Anders Olsen Balgård. Anders Balgård solgte så eiendommen sammen med parten Lilleaunet til Johan Ellingsen. Og kårfolkenes rettigheter fulgte med hele tiden. Men de hadde utvandret til Amerika i 1870.

Hva som skjedde

Hva som skjedde her, er noe forvirrende. I Hartmanns skrift fra 1893 fortelles det om Ole og Anne Marta som lå nede, at de våknet av duren og rystelsene. De lå en stund uten å forstå hva det var. Men da de sto opp og åpnet døren, veltet leirmassene inn og fylte værelset. I løpet av et øyblikk sto de i leire til langt opp på livet.

Både de og deres datter og barnebarn kom seg imidlertid ut av huset, og de strevde seg frem gjennom leirsuppen. Av og til kom de seg opp på noen faste leirklumper, og på den måten klarte de å holde seg oppe og berge livet.

Klokken 8 om morgenen ble de reddet inn på fast land av Martin Toresen Bjørken og hans folk.2

En annen versjon,3 som trolig er mer pålitelig, sier at da Ole Andersen hørte susen fra raset, trodde han det var Bjørkvatnet som hadde brutt igjennom. Etter sigende var det en spådom som fortalte at Bjørkvatnet en gang

þÿ

þÿ


170

V E R D A L S B O K A

ville bryte gjennom og komme veltende nedover mot Ness. Etter all sannsynlighet antok han at sitt eget hus ikke var i faresonen, og han la derfor avgårde for å varsle andre som lå utsatt til for denne flodbølgen.

Han var innom plassen Skruddu under Bjørken og varslet. Plassmannen der, Ole Lassesen Skruddu, ble med Ole Hammelen opp til Bjørken for å varsle folkene der på gården. Hvis Bjørkvatnet kom, var også denne gården i fare.

Martin Bjørken trodde ikke på dette varselet, og han sprang ut på bakken for å se hva som skjedde. Han hørte nemlig lyden fra raset komme fra nord. I mellomtiden stakk de to kallene til skogs for å komme seg unna det de trodde var flodbølgen fra Bjørkvatnet. De måtte etterpå hentes inne i skogen. Begge var helt forstyrret.

Martin Bjørken reagerte øyeblikkelig på hva han fikk se. Han skjønte at folkene på Hammelen hvor Ole Andersen kom fra, var i en helt annen livsfare enn den Ole trodde de var i. Før han sprang ned, sendte han sine to sønner, Teodor, 17 år, og John, 10 år, på hver sin hest for at de skulle varsle henholdsvis på Lunden og på Ness. Ingen rakk frem før rasbølgen slo mot husene på disse gårdene, og de vendte tilbake til Bjørken.

Martin rakk ikke frem til Hammelen før husene var omflødd og fylt av leire. Beboerne som hadde hørt lyden, men ikke hadde forstått hva det var, klarte imidlertid på et vis å holde seg over leirsuppen. Ved hjelp av bord og brett klarte Martin Bjørken og folkene hans å bygge en bro ut til dem, og de kom seg omsider i land. Trolig stemmer klokkeslettet Hartmann oppgir, nemlig klokken 8 om morgenen.

Derimot rakk ikke Oline Jørgine å komme seg vekk. Hun ble tatt av rasmassen og ført vestover. I flere timer lå hun ute i leirmassene og kjempet for å holde seg oppe. Olaus Ellingsen Vinne fra Vinne hadde fått varsel om raset fra en av nabogårdene, og han sprang ned til kanten av leirsjøen. Der reddet han først kona til Elling Fergemann, Andreanna. Da han hadde fått dratt henne på land, fikk han se en kvinneskikkelse som kjempet ute i leirsuppen. Det var Oline. Han la bord og fjøler på kryss og tvers foran seg, og etter en farefull ferd nådde han ut til henne. Hun var da mer død enn levende. Men han fikk henne velberget i land.

Anne Marta ble liggende syk i lang tid etter dette som følge av anstrengelsene og påkjenningene hun hadde blitt utsatt for.

Også Oline kuret lenge av påkjenningene, men hun hadde en sterk helse, og hun kom seg igjen.

Foruten at all jord var blitt dekket av metertykke lag med leire, mistet de også 1 hest, 4 kyr og 8 småfe.

Verdien av jorden var før raset 3.200 kroner for Haga søndre søndre og 400 kroner for Lilleaunet. Alt gikk tapt på Haga søndre søndre, mens for


Verdalsboka - 10

R A S I V E R D A L 171

Lilleaunet tilsvarte tapet 60 kroner. Der var det igjen tilsvarende 340 kroner av jorden. Tapet på Lilleaunet utgjorde 2/13 av jordverdien.

Gården forøvrig fikk en verdiforringelse på 4.300 kroner. Før skaden hadde verdien vært 4.400 kroner. Bare en verdi tilsvarende 100 kroner unngikk ødeleggelse.


image

Den delen av hovedbygningen på Hagahammelen som stakk opp over leiren, ble revet og bygget opp igjen på Nessgård. Fremdeles finnes det leire i veggene. Bildet er tatt i 1992.


Det Ole Andersen hadde igjen, tilsvarte tilsammen 440 kroner.

Etterpå

Ole og Anne Marta fikk kr. 4.760 i erstatning. De fikk 200 kroner i forskudd. Kårfolkene Johan Andreassen og Jokumine Olsdatter, som begge var i Amerika, fikk 50 kroner i årlig livrente.

Oline Jørgine fikk en erstatning på kr. 60. Det opprinnelige forslaget gikk ut på kr. 130. Om skylden på de to partene Haga søndre søndre og Lilleaunet heter det i 1895: Gårdsnr. 119, bruksnr. 3 Haga søndre av skyld mark 3,14 et avtak for 20 år av mark 3,14, og deretter for bestandig et avtak av mark 2,84.

Denne parten fikk som følge av dette en nedsettelse av veiskatten på kr. 1,08 for første halvår 1893.

172

V E R D A L S B O K A

Gårdsnr. 119, bruksnr. 4, Lilleaunet av skyld mark 0,13 et avtak for 20 år av mark 0,02, og deretter for bestandig et avtak av mark 0,01.

Lilleaunet fikk en reduksjon av veiskatten på kr. 0,01 for første halvdel av 1893.

Av det ødelagte arealet på 80,7 dekar ble 72 dekar tilbakeført til Ole Andersen. 4 dekar gikk med til elveleie. Han fikk således tilbake 8,7 dekar mindre enn han hadde mistet.

Bare et par år etter raset kjøpte Ole 15 mål av Ness østre hvor han bygget bruket Nessgård. Den delen av husene på Hagahammelen som kunne flyttes, ble flyttet dit.

Ole Andersen døde i 1902.

Hans kone Anne Marta Jakobsdatter døde i 1907.

Oles datter fra første ekteskap, Anne Olsdatter, flyttet en del både før og etter raset. Hun var en tid i Sverige før raset, og hun reiste tilbake en tid etterpå. I 1896 kom hun igjen tilbake til Norge. Hun bodde i Trondheim, men fra 1904 bodde hun i Levanger.

Oline Jørgine var ugift. Hun døde på Verdalsøra i 1940 bare noen uker før sin 100-årsdag.


Noter:

1 Det er i Hartmanns skrift «Ulykken i Værdalen» at opplysningen om at hun hadde en sønn på 1 '4år finnes. Det har ikke vært mulig å finne navnet på gutten, heller ikke hvem faren var. Etter som han ikke er funnet nevnt noen andre steder, kan han ha vært død før 1896 da Anna vendte tilbake fra Sverige. Se nedenfor.

I Hartmanns skrift fra 1893 kalles han Martin T. Lunden. Men det riktige var Martin Toresen Bjørken. 3

Opplysninger ved Åse Røstad.



Plassen

HAGAVALD, GAMMELPLASSEN 108.3

Dette var en husmannsplass under Haga mellom vestre. Den lå på den del av dette valdet som lå på sydsiden av elven. Hagavaldet omfattet nemlig deler av området på sydsiden. Dette var et forhold som skrev seg fra den tiden, da elven hadde et annet løp. I likhet med de andre eiendommene på dette elvenesset, lå plassen svært lavt. Det fremgår ikke av noen kilder om den var utsatt for flom, men det synes å være en rimelig antagelse at så var tilfelle.

Navnet tyder på at det må ha vært en gammel husmannsplass.

Utsæden var i 1890 0,27 hektoliter bygg, 1,04 hektoliter havre og 4,17 hektoliter poteter. Dessuten ble 0,08 ar brukt til andre rotfrukter enn poteter. Videre hadde plassen en kjøkkenhave på 0,01 ar.

  1. januar 1891 hadde de 1 ku, 5 sauer, 1 geit, 1 gris og 5 høns.

I 1893 var besetningen 1 ku og 5 småfe med et ukjent antall høns.

Folket

1 1893 bodde det ikke mange mennesker på Gammelplassen. Bare to stykker ser ut til å ha hatt fast bosted der. Disse var

- Maria Bårdsdatter, inderst, enke, 70 år

- Marie Olsdatter, datter, sypike, 29 år

þÿ

Marie drev med sying, og akkurat denne natten bodde det en sypike som var under opplæring, hos henne. Det var

- Bolette Sefaniasdatter Kulstad, 19 år

Marie Olsdatter er i de offisielle listene

ført som hovedpersonen i huset. Hun er også angitt å ha vært enke, men da raset gikk, var hun ugift.

Om hennes mor, Maria Bårdsdatter, heter det også at hun hadde fattigunder- støttelse. Hun var i hvert fall enke, og hen- Marie Olsdatter Haga senere gift nes mann, Ole Toresen, var husmann på

Gudding. Gammelplassen både i 1865 og 1875.

174

V E R D A L S B O K A

þÿ

Maria var født på Guddingsvald. Hennes foreldre var Bård Kristoffersen og Sigrid Trondsdatter.

Bolette var fra Kulstad i Vuku, og hun var datter av Sefanias Sørensen Kulstad og Beret Marta Johannesdatter.

Hva som skjedde

Raset kom helt overraskende på disse folkene. Imidlertid lå Gammelplassen så langt mot vest på elvenesset at det er en viss mulighet for at det var bare utkanten av den første leirstrømmen som rammet husene.

Marie og Bolette sydde hver kveld til langt på natt.1 Sannsynligvis arbeidet de Bolette Sefaniasdatter Kulstad til sent på kvelden 18. mai

også. Men de senere gift Ulvill. hadde lagt seg før raset kom. Marie og

Bolette lå i samme seng nede. Maria hadde også villet ligge nede, men hun ble bedt om å gå på loftet.

Bolette hadde hatt mareritt da hun våknet. Hun drømte at det kom stokker inn gjennom vinduet. Først da hun begynte å svelge leire, våknet hun. Og en av stokkene var virkelighet. Den var blitt brutt løs fra veggen og stakk inn i rommet.

Det var leirmassene som fylte huset med så stor kraft, at det ble sprengt. Både tak og gulv ble revet vekk. En stokk falt over Marie, og hun ble presset under leiren. Marie var bevisstløs på det tidspunkt. Hun hadde fått et slag i hodet.

Bolette var selv dekket av leire fra topp til tå. Det eneste som var tørt av nattkjolen hun hadde på, var undersiden av ermene. Hun brukte disse rene flekkene til å tørke leiren ut av øynene på Marie.

Hun klarte så å få vekk stokken som lå over Marie, og ved å trekke henne etter håret klarte hun å få henne opp til overflaten. Leiren løftet dem så opp under røstet på huset. Derfra fikk Bolette tak rundt midjen på Marie og klarte å dra henne med seg opp til fjøshellen. Der så de at kua også ble løftet helt opp under røstet på fjøset. Kua strøk med. Marie kom etter hvert til bevissthet, og de to jentene satt der og lurte på hva det var som hadde skjedd. Marie påsto det var dommedag, men Bolette sa at dommedag var ikke beskrevet på dette viset, slik at det kunne ikke være det. Hun mente at det var elven som var blitt demmet opp.

R A S I V E R D A L 175

De hadde visstnok kontakt med Maria mens de var inne i huset, men etterpå kom hun bort fra dem. De hverken så eller hørte noe mer til henne.

Leiren kom i tre sleppinger. Gammelplassen ble først tatt av det første raset. De to neste slo mot husrestene som fløt oppå, og førte dem nærmere mot land på sydsiden. Det kan ha vært i forbindelse med en av de andre bølgene at Maria kom bort.

Det var veldig kaldt oppe på lemmen. De var bare i nattklærne, og de var gjennomvåte av leirsølen.

Bolette fortalte at de så et annet hus hvor det sto en eldre mann i døråpningen. Ute på gårdsplassen sto hans datter med sitt lille barn på armen. Hun prøvde å få faren over på den torven hvor hun selv befant seg. Mens hun holdt på med dette, mistet hun barnet som forsvant i leiren. Faren kom ikke over. Han sa dessuten at det ville ikke nytte allikevel, fordi det var dommedag, og da ville de alle gå under. Hvem dette var, er ukjent. Det er heller ikke kjent om noen av disse overlevde.

Da det endelig var blitt stille, begynte Bolette og Marie så smått å se seg om. De befant seg da bare et kort stykke fra land nedenfor Bjørkberga. De la ut fjøler og lemmer og bygget seg en bro inn til fjellveggen. Oppe på berget var det folk, og de kastet ned et tau til dem som de klatret opp etter.

På Bjørken fikk de klær og mat.

Bolette gikk samme formiddag til Steine hvor hun hadde en onkel.

I Vuku på Kulstad var hennes mor, Beret Marta Kulstad, som var enke, og hennes brødre Søren og Johannes. Om morgenen 19. mai skulle de to brødrene til Leirådalen og gjøre våronn på et jordstykke de hadde der. På veien passerte de Prestegården, og der holdt drengen Elias på med harving. Han fortalte dem at det hadde skjedd en forferdelig ulykke lenger ut i dalen. De trodde ikke noe på ham, og fortsatte.

Da de kom opp til Reppe, møtte de en mann med et flyttelass. Det var en av naboene til raset som flyttet derfra med sitt gods av frykt for at det skulle komme nye ras. Av ham fikk de høre at det Elias hadde fortalt, var sant, og at det var mye verre enn hva Elias hadde sagt. De forsto da at søsteren Bolette måtte befinne seg midt ute i det berørte området. Derfor snudde de øyeblikkelig og dro tilbake til Kulstad.

Da moren fikk høre om dette, ble hun helt forstyrret. Hun ba dem kjøre over på sydsiden og se om de kunne møte noen folk. De to brødrene og moren kjørte helt til Bjørken. På veien passerte de Bolette uten at de så henne, eller at hun så dem.

De kom til Bjørken. Der holdt de på å ta inn folk som var berget opp fra raset. Midt på kjøkkengulvet sto et sauekar. Der hadde de varmt vann, og de drev og vasket mennesker rene for leiren. De har i ettertid fortalt at det så

176

V E R D A L S B O K A

þÿ


image

Bibelen Marie fant igjen i kanten av leirsjøen. Den bærer fremdeles spor etter oppholdet i leiren. Foto: Geir Lervåg.


image

«Denne bibelbok er den eneste bok jeg fandt igjen efter udraset natten mellem den 18de og 19de mai 1893, hvilket den også bærer merker av. Maria Gudding.» Foto Geir Lervåg.

R A S I V E R D A L 177

virkelig fælt ut på gården. Gulvene på alle rommene på gården fløt av leirsuppe.

Da de spurte etter Bolette, fikk de høre at hun hadde dratt derfra og til sin onkel på Steine.

Senere, da Bolette hadde fått fatt på sine egne klær, leverte hun tilbake klærne hun hadde fått låne på Bjørken. Men alt hun hadde på Gamleplassen var borte, deriblant 10 kroner som hun hadde hatt i kåpelommen.

Døde:

MARIA BÅRDSD ATTER HAG A VALD, født 1823

Maria ble gjenfunnet 16. juni og begravet på Lysthaugen 18. juni. Jordfestelsen fant sted

  1. mai 1894. Foruten kua, mistet de også 5 småfe.

    Marie Olsdatter fant senere igjen en bibel i kanten av leirsjøen. Dette var visstnok det eneste hun fant igjen av inventaret i huset.

    Jorden på plassen hørte inn under Haga mellom vestre, og ble regnet sammen med annen jord som denne gården mistet.

    Etterpå

    Marie Olsdatter fikk en erstatning på kr. 700 kroner. Forslaget gikk ut på kr. 1.040, men det ble altså redusert til kr. 700. Hun fikk 100 kroner i forskudd.

    Bolette Sefaniasdatter fikk også en erstatning på kr. 60.

    Marie livnærte seg også senere som sypike, og i 1900 bodde hun på en husmannsplass under Bjørken. På sine gamle dager ble hun gift med Jon Odin Sefaniassen Gudding. Hun holdt kontakten med Bolette, og like før hun skulle dø, sa hun at hun ønsket at Bolette skulle bli bedt i hennes begravelse fordi hun hadde reddet livet hennes under raset. Hun døde i 1954.

    Bolette ble gift med Sefanias Barosen Ulvillen. De ble senere leilendinger på Dillan. Hun var plaget av angst etter denne opplevelsen, og hun skal ved flere anledninger ha gitt uttrykk for at hun var glad hun bodde oppe på Dillan der det var fjell. Hun døde i 1971, 97 år gammel.


    Note:

    1 Opplysningene er ved Helene Ulvill, Bolettes datter, og Dagrun Slapgård, Bolettes brordatter.

    HAGA VALD, HAGAHAUGAN 108.1


    Plassen

    De offisielle listene etter raset plasserer Hagahaugan under Haga nordre mellom. Men dette synes å være feil. Folketellingene 1865, 1875 og 1891 oppgir Haga østre som hovedbøl. Og Haga østre var egentlig Haga nordre østre. Haga nordre var blitt delt i to på 1700-tallet i Haga nedre og Haga øvre. Haga nedre ble delt i to først på 1800-tallet. Dermed var det tre Haga-gårder på nordsiden av elven da raset gikk. Den tidligere Haga øvre ble nå kalt Haga nordre østre. Haga nedre ble til Haga nordre mellom og Haga nordre vestre.

    image

    Alle disse navnene førte forståelig nok til en del forvirring for dem som skulle plassere alle gårder, bruk og plasser på riktig sted.

    Men med folketellingene fra de tre årene som grunnlag kan Hagahaugan med temmelig stor sikkerhet plasseres under Haga nordre østre.

    Hagahaugan lå på vestsiden av veien fra Stiklestad. Selv om dette var på elvesletten, var terrenget temmelig kupert her. Det hadde sammenheng med de mange rasene som gikk i dette området i middelalderen. Og det forklarer også navnet på husmannsplassen.

    Husene på plassen fikk ikke skader av raset. Det kan være årsaken til at den ikke er tatt med i oversiktene over utsæd og husdyrhold.

    Men jorden må ha blitt berørt, for leirmassene la

    seg opp helt bort til husene.


    Folket

    Kornelius Karlsen Haugan.

    Husmannen på Hagahaugan, Kornelius Karlsen, hadde overtatt etter sin far i 1886. Samme familie hadde vært på plassen fra før 1865. Da raset gikk, bodde følgende personer på plassen:

    179

    V E R D A L S B O K A


    Kristoffer Korneliussen Haugan.

    image

    Peder Korne Hus sen Haugan.


    • Kornelius Karlsen, husmann med jord, skredder, 29 år

    • Martine Pedersdatter Tokstad, kone, 27 år

    • Kristoffer, sønn, 5 år

    • Peder, sønn, 4 år

    • Andreas, sønn, 2 år (tvilling)

    • Anna, datter, 2 år (tvilling)

    • Anne Larsdatter, husfarens mor, enke, 54 år

Kornelius var sønn av plassfolkene som hadde bodd på plassen før ham, Karl Kristoffersen og Anne Larsdatter Jøssås.

Martine Pedersdatter var datter av Peder Rasmussen og Anne Olsdatter på Tokstad vestre. Begge disse, samt Martines bror, Teodor Pedersen, og hans sønn, Einar Teodorsen, omkom da Tokstad vestre gikk med i raset. (Se under Tokstad vestre.)

Anne Larsdatter bodde på Hagahaugan. Hun var Kornelius' mor, og hun livnærte seg som dagarbeider. Hun var fra Jøssås, og hennes foreldre het Lars Andersen Jøssås og Gurianna Hågensdatter Rosvoll.

En søster av Kornelius, Kristine Karlsdatter, var tjener på Nord-Lyng. Hun overlevde. Hennes beretning om hendelsen er tatt med under Nord-Lyng.

Hva som skjedde 1

Som fortalt ovenfor ble ikke husene på denne plassen rammet av rasmass-ene. Men det var nære på. Leirvellingen ble liggende kloss opp til husene. De fikk varsel av Karl Olsen fra nabogården Haga nordre vestre. Han hadde vært ute, og trolig hadde han gått opp på Spellhaugen da han hørte suset fra det første raset. Der så han den første delen av raset. Etter all sannsynlighet

180

V E R D A L S B O K A

þÿ

R A S I V E R D A L 181

image

var han innom de tre Hagagårdene før han kom kaukende til Hagahaugan. Han var da så forstyrret og andpusten at han ikke klarte å snakke skikkelig.

Gammelkona, Anne Larsdatter, hadde imidlertid en stor kaffekjele med sterk kaffe stående, og hun skjenket i en kopp til ham. Da først klarte han å snakke så pass sammenhengende at de forsto hva han sa.

Det var ikke tid til å vente og se om leiren ville nå opp til husene. De la alle på sprang opp gjennom skogen oppover mot Mo, og under hele turen støtte de på andre forskremte mennesker som rømte vekk fra

raset. De fleste av disse var helt forstyrret, og de skrek og bar seg. Mange trodde det var dommedag.

Da de var på vei opp den siste bakken mot Mo, kom det folk springende den motsatte veien, og ropte at de måtte snu. Raset kom den veien. På den måten sprang de i sikk sakk nordover. Men omsider kom de seg sammen med mange andre opp til Vester-Hallem hvor de fikk tak over hodet. Senere ble folkene fordelt utover bygden. Kornelius var skredder, og dermed var han i en slik situasjon at man gjerne ville ha ham boende hos seg. For ham og hans familie gikk det derfor lett å få seg et sted å være. Hverken menneskeliv eller dyr gikk tapt på Hagahaugan. Så vidt vites ble heller ingen skadet.


Etterpå

Andreas Korneliussen Haugan

image

Tvillingene Andreas Korneliussen og Anna Korneliusdatter Haugan.

Husene på Hagahaugan lå bare 15 meter fra leirsjøen. Og mye av den jorden plassen hadde hatt til disposisjon, lå nå under leirslammet. Kornelius henvendte seg til

182 V E R D A L S B O K A

lensmannen for å få tillatelse til å flytte tilbake, men lensmannen sa nei. «Vi har mistet 112 liv,» sa han, «vi skal ikke miste flere.»2

R A S I V E R D A L 183

þÿ

184 V E R D A L S B O K A

Husene på Hagahaugan ble tatt ned og flyttet opp til Breding i Vuku på førjulsvinteren 1893. Dette skjedde ved at Vukubøndene kjørte materialene på slede på dugnad, og flyttingen tok tre døgn.

Kornelius fikk kr. 300 i erstatning.

Hans mor, Anne Larsdatter fikk kr. 50 i bidrag.

Kornelius og Martine bodde senere på plassen ved Breding. Kornelius døde i 1935, og Martine døde i 1937.

Kristoffer ble gift tre ganger, første gang med Anna Lovise Geving, andre gang med Sofie Sundby, og tredje gang med Ingrid Sofie Prestmo. Han ble kaptein i Hæren og herredskasserer i Verdal. Han døde i 1934.

Peder ble gift med Klara Lovise Jonsdatter. Han var regimentsskredder. Han døde i 1961.

Andreas ble gift med Oline Olsdatter Vangstad. Han var gårdbruker på Vangstad og ordfører i Verdal. Han døde i 1939. Anne ble gift med Johan Martinsen Breding. Hun døde i 1929.


image

Hagahaugan etter flyttingen til Vuku. Etter maleri av Kjell Haugen.


Noter:

1 Opplysninger ved Kaare Haugan.

R A S I V E R D A L 185

' På det tidspunktet var det offisielle tallet fastslått til 112 døde. I ettertid har det vært mulig å konstatere at flere døde i de nærmeste dagene etter raset som følge av skader og sykdom de pådro seg, slik at det korrekte tallet er 116.


Gården


HAUGSHOLMEN 24.1

Den gamle storgården Haug er også en av de gårdene som i tidens løp har fått stor medfart av Verdalselven. Elven hadde sitt leie forbi den terrassen hvor Haug ligger, helt til ut i siste halvdel av 1600-tallet. Da skiftet elven løp. Men det gamle elveløpet synes fremdeles i form av sumper og kvisler.

Terrassen er blitt redusert stadig vekk slik at det trolig er tale om at mer enn halvparten av det opprinnelige gårdsvaldet er blitt vasket vekk. Noe har gården fått igjen i form av den nye lavtliggende elvesletten. Men elven har skiftet løp også over denne sletten utallige ganger slik at den er gjennom-skåret av spor etter gamle elveløp.

Eieren av gården Haug i 1783, løytnant Lorents Didrik Kluwer, delte den opp i ti mindre parter og solgte dem. En av disse partene lå mellom sporene etter de gamle elveløpene nede på den lave elvesletten. Den fikk navnet Holmen eller Haugsholmen. I dag er en del av de gamle elveløpene fylt igjen og vanskelig å se i terrenget, men gården lå på en holme eller øy.

Mot øst og syd grenset gården mot Bjartnes. Grensen mot Bjartnes gikk delvis langs etter et av de gamle vannfylte elveløpene. Mot vest lå Fæby. Og mot nord lå Holmsveet, en annen av de ti partene som Kluwer delte inn Haug i. Holmen nådde ikke ned til elven. Men avstanden var ikke stor, og terrenget mellom gården og elven var lavt. Akkurat i dette området lå Vis-øya som var en lav forhøyning i terrenget, og som var delt mellom Fæby og Bjartnes. Her lå det flere husmannsplasser.

De skadene Holmen fikk som følge av raset, skyldtes først og fremst flommen som fulgte, da Vukusjøen steg over demningen. Det var bare ubrukelig sumpland og kvisler som ble berørt av leirmassene. Trolig er det av den grunn at den ikke er tatt med i oversiktene over husdyr, utsæd og lignende fra1891. Dette grunnlagsmaterialet er nå dessverre borte, slik at det ikke er råd å si noe om størrelsen av gården like før raset.

I 1875 var det 4 hester, 7 kyr, 2 ungnaut og 1 gris på gården. Samme år var utsæden 1 1/2 tønne bygg, 12 tønner havre, 54 skålpund gressfrø og 6 tønner poteter.

Rimeligvis var vel forholdet noen lunde det samme i 1893 også.

Det ble heller ikke foretatt beregninger av gårdens totale areal etter raset.

R A S I V E R D A L 187


image

Oline Andreasdatter og Nelius Pedersen Hynne.


Folket

Nelius Pedersen Hynne kjøpte Holmen i 1889 av Adam David Jelstrup fra Skogn. Nelius Hynne og hans familie bodde der i 1893. I følge de offisielle listene besto hans husstand av fem personer da raset gikk:

  • Nelius Pedersen Hynne, gårdbruker, 45 år

  • Oline Andreasdatter Hynne, kone, 40 år

  • Peder, sønn, 6 år

  • Augusta Mathilde, datter, 5 år

  • Anna Oline Olsdatter, tjenestepike, 24 år

Nelius og Oline var fra Skogn. Det samme var tjenespiken, Anna Oline Olsdatter.


Hva som skjedde

Gården ble ikke berørt av selve raset. Men lensmann Hieronymus Wessel, som bodde på nabogården Holmsveet, fortalte i sin rapport etter ulykken, at han ble vekket om natten av drengen sin. Han fortalte at han skulle bort til Holmen fordi elven hadde kommet inn på gården.

Hva som egentlig hadde skjedd her, er litt uklart. Men trolig ble vannet i elven presset ut av løpet av de fremveltende leirmassene og rant som en bølge utover de flate markene ved Holmen.

188

V E R D A L S B O K A

Lensmannen sprang dit for å se, og han så da at elveløpet og de lave breddene av elven var fylt opp av leirmasse.

Hvorvidt folket rømte ut med en gang, er litt usikkert, men det er nærliggende å tro det, for det skjedde langs hele strekningen av elven. Og i alle fall måtte folket ut da elven begynte å strømme inn over gårdens jorder, da Vuku-sjøen steg over demningen etter et par dager. Da var Holmen ille utsatt.

Leirflaten som var bygget opp av rasmassene, lå så høyt i forhold til de lave elveslettene som hadde unngått å bli overslammet, at vannet også fløt utover disse. Ut på kvelden 20. mai var Holmen inneflødd i likhet med Fæby. På det tidspunktet mente man at Stiklestadveien som gikk på en fylling tvers gjennom Kvisla, ville være en effektiv demning.

Men neste dag var det klart at veien var for lav enkelte steder, og dermed strømmet vannet over. Og det medførte at det ble gravd flere hull i veifyIlingen. I sin tur førte dette til at mer vann gikk igjennom, og dermed økte farten og strømmen ved Holmen.

Det var nå klart at Holmen sto i fare for å bli ødelagt. Det som kunne berges, ble fraktet vekk. Kasper Selli som var tjenestekar på Haug, har fortalt at folk fra nabogårdene var der og fraktet vekk husgeråd og mat. Blant annet har han fortalt at det var en noe uhyggelig jobb å ta potetene opp fra kjelleren. Kjelleren var under stuen, og et par stykker klatret ned i kjellerhullet og fylte potetene i sekker. Oppe i stuen sto så andre som heiste opp sekkene etter hvert. Men for dem som var nede i hullet, var det en uhyggelig følelse, for vannet kunne komme når som helst. Det ble en stri tørn. Arbeidet ble gjennomført i stort tempo, og her var det ikke tid til hvilepauser. Og ferdige ble de, til stor lettelse for dem som hadde plassen nede i kjelleren. (Se mer om Kasper Selli under Gjenvinning.)

Om formiddagen var det klart at forholdene var kritiske, og militære mannskaper ble satt inn. Om kvelden gikk strømmen stri ved gården og gjennom gårdstunet. Forsterkninger ble satt inn. Da sto tørkehuset på skjeve, fordi jordbunnen var blitt gravet vekk. Uthuset var i fare, og brønnen på gårdsplassen var full av leirvann.

Men etter et iherdig, hardt og ikke så lite farefullt arbeid klarte de militære mannskapene å forhindre vannet å ta dette løpet. Dermed var gården reddet. (Se forøvrig nærmere om dette under Redningsarbeidet i dagene som fulgte.)

Skaden var således ikke så veldig stor. Det ødelagte arealet omfattet 14,8 dekar jord og 29,5 dekar skog og havning. Ingen husdyr gikk tapt.

Før skaden var verdien av jorden satt til 3.650 kroner. Tapet ble beregnet til 1.050 kroner slik at verdien etterpå var 2.600 kroner.

Man beregnet det ødelagte arealet til å ha utgjort 2/7 av det opprinnelige arealet.

R A S I V E R D A L 189

Gården forøvrig fikk en verdiforringelse på kr. 800 fra kr. 6.000 til kr. 5.200.

Etterpå

Holmen fikk en del skade på både jord og hus selv om jordskaden tross alt var forholdsvis beskjeden. Grensene ble heller ikke forandret. Av den grunn ble heller ikke gården tatt med i detaljplanen for fordeling av jord etter raset.


þÿ

Haugsholmen ble ikke berørt i særlig grad av rasmassene. Derimot holdt elven på å ta nytt løp over gården. Dette ble avverget etter store anstrengelser fra soldatenes side. Etterpå ble gården flyttet et lite stykke nordover. Den gamle tomten er avmerket på kartet.


Verdalsboka - 11

190

V E R D A L S B O K A

Men fra 1895 ble skylden forandret:

Gårdsnr. 24, bruksnr. 1, Holmen av skyld mark 4,94 et avtak for 10 år av mark 1,41, og deretter et avtak for bestandig av mark 0,94.

På grunn av dette ble veiskatten redusert med kr. 0,49 for første halvår 1893.

Husene hadde fått en del skade, og Nelius Hynne så seg derfor nødsaget til allerede i juni 1893 å søke om støtte til å sette dem i stand. Han søkte om kr. 1000 og fikk 21. juni innvilget en støtte på kr. 200.

På det tidspunktet var man i Verdalskomitéen ikke klar over hvor store beløp man ville få til disposisjon, og det er vel grunnen til at han bare fikk 1/5 av det han ba om.

Situasjonen forbedret seg, og 19. juli er han oppført med en ny. søknad på kr. 400. Av dette fikk han nå kr. 300.

Nelius Hynne må tydeligvis ha hatt tro på det å søke, for 23. september er han oppført med nok en søknad, denne gang på kr. 300. Den oppgitte grunnen var flytting av hus. Denne gangen fikk han 200 kroner.

Og 31. januar 1894 foretok Verdalskomitéen utbetaling til tidligere søkere, og Nelius Hynne ble nå tilgodesett med kr. 200. Alle disse beløpene ble regnet som forskudd på den erstatning han omsider skulle få.

Og da arbeidet med å regne ut erstatningsbeløpene var ferdig, tilkom det ham et erstatningsbeløp på tilsammen kr. 2.120.

Nelius Pedersen Hynne var på Holmen i 1900 sammen med sin kone Oline og deres barn Peder og Augusta Mathilde. Da var det en annen tjenestejente der enn hun som hadde vært der da raset gikk. Den nye hette Marta Sakarias-datter. Hun hadde også vært med i raset og berget livet. Riktignok måtte hun amputere et ben på sykehuset etterpå. Da raset gikk var hun taus på Kråg hos Ove Nilsen Haugskott. (Se under Kråg.)

Nelius solgte gården i 1914 til John Baglo. Han døde i 1928.

Oline døde i 1926.

Peder Neliussen utvandret til Amerika i 1907. Han var på besøk i Verdal i 1914. Da reiste sammen med ham Marie Emelie Olufsdatter Valstad. De giftet seg i Amerika.

Augusta Mathilde Neliusdatter drev visstnok en kafé lenger syd i landet. Hun ble gift på sine gamle dager.



Plassen

HEGSTADVALD, HEGSTADSTUGGU 31.1

Ved foten av melbakken nedenfor Hegstad lå en husmannsplass ved navn Hegstadstuggu. Selv om denne plassen lå nede på elvesletten, hadde elven skåret seg så pass dypt ned at Hegstadstuggu lå bortimot 15 meter over elve-nivået. Plassen var således ikke spesielt utsatt for flom.

Som husmannsplass hadde den muligens et noe større areal enn hva som var vanlig for husmannsplasser flest. I alle fall var utsæden i 1890 noe større enn hva som var vanlig på de fleste andre plassene. Det ble sådd 0,67 hektoliter bygg og 1,39 hektoliter havre, og det ble satt 4,18 hektoliter poteter.

Av husdyr fantes det 1. januar 1891 1 ku, 4 sauer og 10 høns.

I 1893 var det det samme antall dyr, men tallet på høns er ukjent.


image

Hegstadstuggu lå nedenfor melen ved Hegstad. Stuen ble liggende på samme sted, men ble helt begravet.

192

V E R D A L S B O K A


þÿ


Folket

R A S I V E R D A L 193

Hegstadstuggu var bebodd av samme husmannsfamilie både i 1865, 1875, 1891 og 1893.

Rasnatten bodde følgende mennesker der:

  • Gunnbjørn Pettersen, husmann med jord, 54 år

  • Serianna Olsdatter, kone, 64 år

  • Sofie Berntsdatter, datterdatter, 14 år

  • Kjerstine Olsdatter, inderst, fattiglem, 63 år

Gunnbjørn Pettersen hadde vært på denne plassen fra før 1865. Folketellingen dette året forteller at han da var gift med Serianna Olsdatter. Hun var 10 år eldre enn han, og hun hadde en datter fra før hun giftet seg med Gunnbjørn. I sitt ekteskap hadde de minst en sønn.

Gunnbjørn var sønn av Petter Henriksen og Agnes Ellevsdatter Storstad.

Seriannas foreldre hette Ole Olsen og Maren Bardosdatter Hellån.

Sofie Berntsdatter var datter av Bernt Jakobsen og Serianna Olsdatter. Disse bodde på husmannsplassen Enes på Trones. Serianna Olsdatter var datter av Gunnbjørns kone, og hun hadde samme navn som sin mor.

Denne våren gikk Sofie for presten i Stiklestad kirke, og av praktiske grunner bodde hun derfor hos sine besteforeldre, det vil si hos sin bestemor og hennes mann.

Kjerstine Olsdatter tilhørte familien. Hun var en søster av Serianna. Hun var ugift.

Hva som skjedde 1

Hegstadstuggu lå forholdsvis langt borte fra selve raset, men de fikk ikke noe forvarsel før rasbølgen traff stueveggen med et brak.

Sofie hadde dagen før vært oppe på Fagerhøy, en utskilt eiendom fra Heg-stad, og satt poteter sammen med en del andre ungdommer. Om kvelden, som var en fin, lys vårkveld, fikk hun ikke sove, og hun satte seg derfor opp i sengen for å strikke litt.

Så plutselig kom leirbølgen. Leire og vann strømmet øyeblikkelig inn i første etasje. Besteforeldrene lå oppe på loftet sammen med Sofie, men de fikk også reddet Kjerstine dit opp. Hun lå nemlig nede.

Leiren steg mer og mer, og huset ble til slutt løftet av grunnmuren. Det var ikke lenger noen bevegelse å snakke om i leiren slik at huset ble ikke flyttet nevneverdig. Allikevel må det ha vært nok bevegelse til at murpipen ramlet sammen. Trolig ble Kjerstine skadet av steinene fra pipen.

Men da leiren nådde opp under loftsgulvet, klatret Sofie ut gjennom et vindu og over i et oldertre som akkurat da fløt forbi. Treet var et av en gruppe på tre-fire, og de sto alle oppreist.

194

V E R D A L S B O K A

På et eller annet vis klarte også Gunnbjørn å komme seg i land sammen med Serianna. Derimot ble Kjerstine værende igjen inne på mørkloftet. Hun klarte vel ikke å bevege seg etter at hun ble skadet av steinene fra pipen. Og da leiren steg opp til loftsgulvet, var hun helt innesperret. Det var ikke mulig å komme ned, og det fantes ingen annen åpning i taket enn den fra pipen, og den var for trang til at hun kunne kommme seg ut.

Og ute oppe i oldertreet satt Sofie. Tregruppen drev sakte mot melkanten, men stanset omsider så langt fra land at det ikke var mulig for henne å komme seg i land. Og der ble hun sittende til langt ut på dagen neste dag. Hun hadde hele tiden kontakt med andre folk med fast grunn under føttene. Men hun var bare i nattklærne, og hun frøs forferdelig. Blant annet forfrøs hun føttene. Dette ga henne ikke varige men, men hun hadde plager av det denne sommeren.

Ut på morgenkvisten kom kavallerister for å delta i redningsarbeidet. De begynte å bygge bro utover til Fergestuggu som lå 600-700 meter vest for Hegstadstuggu. Men de måtte gi opp arbeidet med å komme seg dit ut fra Hegstad. Da de var på vei for å prøve å bygge en bro fra Lyng, kom Gunnbjørn sammen med et par andre menn trekkende med en båt over land. De skulle da prøve å ta seg ut til Hegstadstuggu hvor Kjerstine fremdeles var.

Huset lå da omtrent 100 meter fra fast land.

Gråtende ba Gunnbjørn om hjelp, og to kavallerister, sersjant Nils Høien og kavallerist Martin Leirdal, gikk sammen med Gunnbjørn ut i båten og staket seg ut til huset. Sofie ble tatt ombord i båten fra treet.

For å komme inn på mørkloftet måtte de hugge hull i taket og bryte ned mønet. Vannet og leiren sto da 4 - 5 tommer nedenfor loftsgulvet. Men Kjerstine var så skadet at hun ikke var i stand til å gå med egen hjelp. Sersjant Høien krøp da inn på loftet og bar henne ut. Derpå ble også hun brakt inn til land sammen med Sofie.2

Ingen mennesker omkom her, men de mistet alle dyrene og alt som var i huset.

Jorden som ble ødelagt, tilhørte gården Hegstad, og ble følgelig regnet sammen med den jorden som ble ødelagt her.


Gunnbjørn Pettersen ble tildelt en erstatning på kr. 420. Han fikk 150 kroner i forskudd. Kjerstine er etter all sannsynlighet den samme som Kirsten Hegstadvald som fikk 35 kroner i erstatning.

Gunnbjørn og Serianna flyttet til sin sønn Anneus Martin som hadde kjøpt småbruket Munkhaugen i Frol. Der bodde de sine siste leveår.

R A S I V E R D A L 195

Fra utgravningen av Hegstadstuggu.


image

Stuevinduet på østveggen Dette trauet med skomake r redskap sto

dukker frem. i kammerset.


* Mange av vinduene var hele. Det hadde sammenheng med at leiren steg både utvendig og innvendig samtidig.


Sofie ble gift med sersjant og handelsmann i Leksdalen, Anton Aksnes. De bodde på Lundsbakken. Sofie døde i 1971.

Sist på 1960-tallet støtte man på rester av huset under grøfting. Levanger Lærerhøyskole foretok utgraving av plassen i 1970, og man fant da en rekke gjenstander som lå nede i leiren. Blant annet fant man igjen det strikketøyet Sofie hadde hatt i hånden da «ofsen» traff stueveggen. Det bemerkelsesverdige var at alle maskene var intakte på strikkepinnen!

196

V E R D A L S B O K A

þÿ

Sofie Berntsdatter, senere gift Aksnes, studerer noen av de tingene som ble funnet under utgravningen av Hegstadstuggu i 1970. Foto: Erling Sommervold.


Noter:

1 Opplysninger ved Ingebjørg Aksnes Hermann, barnebarn av Sofie, og Per Aksnes, Sofies sønn.

2 I en rapport gitt av løytnant Lowsow, heter det at også Sofie, som ble anslått til å ha vært 12 år gammel, ble løftet ut gjennom hullet i taket. Men det stemmer altså ikke. Hun hadde klatret ut gjennom loftsvinduet og over i oldertreet som fløt forbi før leiren nådde over vinduet. Dette ble imidlertid rettet i de senere skriftlige rapportene.

JERMSTAD


Generelt

Jermstad er en av de gamle storgårdene i denne delen av Verdal. Den kan føre sin historie helt tilbake til folkevandringstiden i eldre jernalder.

Akkurat på denne terrassen i dette området ligger og lå flere -stad-gårder som ble ryddet omtrent samtidig med Jermstad: Trøgstad, Øgstad, Hegstad, Stiklestad og Tokstad. Jermstad og Trøgstad lå som nære naboer med Jermstad øverst i bakkene og Trøgstad nedenfor. Det ser ut til at den gamle hovedveien fra Stiklestad til Vuku i hovedsak fulgte grensen mellom de to gårdsvaldene.

Tidlig i middelalderen ble Jermstad delt i tre deler, nemlig Jermstad øvre, Jermstad vestre og Jermstad østre. Mot slutten av middelalderen dukket så enda en gård opp, Jermstadspannet. Den var litt mindre enn de tre andre.

Navnene på de tre første angir beliggenheten i forhold til hverandre. Derimot trenger Jermstadspannet en liten forklaring. I gamle dager ble en gårds verdi angitt i hvor stor leieinntekt eieren fikk ved utleie. Betalingen skjedde vanligvis i naturalier, og av praktiske grunner ble alt omregnet til smør. Smøret ble veiet i spann, øre og marklag. Jermstadspannet var således rett og slett en eiendom som ga 1 spann smør i årlig leieinntekt.

Jermstadvaldet hadde som nevnt, Trøgstadvaldet syd for seg. Mot øst lå Fåren, mot vest lå Follo, og mot nord lå fjellet Blommen som på et tidlig tidspunkt var ålmenning.

198

V E R D A L S B O K A

image

Jermstad. Alle Jermstadgårdene ble berørt. Tre forsvant, mens den fjerde, Jermstad øvre, ble liggende på kanten av raset. Den ble flyttet litt nordøstover. Etter raset 6. september ble den flyttet på nytt til det sted hvor den ligger i dag. Jermstad handel forsvant også. Plassen Jermstadenget ble ansett for å være utrygg og ble fraflyttet.

JERMSTAD VESTRE (PERSGÅRDEN) 100.1


Gården

Navnet forteller at dette var den vestligste av Jermstadgårdene. Valdet grenset i vest mot Follo og Jermstadspannet. Mot nord og øst lå Jermstad øvre. Jermstad østre lå også øst for gården. Og mot syd lå Trøgstadvaldet. Grensen mellom Jermstad og Trøgstad fulgte stort sett hovedveien gjennom området. Ellers var grensene her noe innviklet fordi eiendommene var av nokså uregelmessig form.

Jermstad vestre ble også kalt Persgården. Dette hadde sammenheng med at en gang i tiden het eieren Per eller Peder.

Etter raset ble arealet på Jermstad vestre beregnet til å ha vært 399,42 dekar. Av dette utgjorde det dyrkede arealet 244,35 dekar. Skog og havning utgjorde 128,15 dekar, og eng og udyrket mark var på 26,92 dekar.

Matrikkelskylden var 12 mark 03 øre.

I 1890 var utsæden 3 hektoliter bygg, 11 hektoliter havre, 20 kilo gressfrø og 15 hektoliter poteter. 1 ar ble brukt til andre rotfrukter og 0,5 ar ble brukt til kjøkkenhage. På gården fantes det 6 to-hjulte vogner. 1 slåmaskin eides i fellesskap med Jermstad østre og Trøgstad store.

Pr. 1. januar 1891 var besetningen på 2 hester, 11 kyr, 11 sauer, 3 griser og 16 høns.

I 1893 var tallet på husdyr iberegnet kårmannens del 2 hester, 12 storfe og 15 småfe. Tallet på høns er ukjent.

Ved midten av 1800-tallet var det i følge forsikringsprotokollen ikke færre en syv bygninger på gården. Disse var en hovedbygning, en bryggestue med gårdsport og bakstehus, en ladebygning med to høyboder og en skåle, et grisehus, et fjøs, et vannhus, en stall og et stabbur som var 7 alner langt.

Det er vanskelig å si om alle disse var der i 1893.

Folket

Eieren, Gustav Stiklestad, hadde kjøpt gården noen år før 1893. Som det vil fremgå av listen over beboerne nedenfor, var det forbausende få tjenere på gården. Men det kan ha hatt sammenheng med at flere av Gustav Stiklestads barn var halvvoksne og bodde hjemme. Og de to tjenestepikene var konas søstre.

I mai i 1893 var følgende bosatte på Jermstad vestre:

200

V E R D A L S B O K A

  • Gustav Johan Edvard Arntsen Stiklestad, gårdbruker, 44 år

  • Serianna Jensdatter, kone, 46 år

  • Arent, sønn, 18 år

  • Salve, sønn, 17 år

  • Julie Marie, datter, 15 år

  • Tomas, sønn, 12 år

  • Jørgen Ragnvald, sønn, 9 år

  • Gudrun Sofie, datter, 7 år

  • Ole Ingvald, sønn, 5 år

  • Guruanna, datter, 4 år

  • Andrea Jensdatter, tjener, 63 år

  • Bergitte Jensdatter, tjener, 58 år

Gustav var sønn av Arnt Andersen og Sirianna Ellingsdatter på Stiklestad

image

Serianna Jensdatter var fra Inderøy a. Hennes foreldres navn var Jens Andersen Almenningen og Ragnhild Margrete Pedersdatter.

Andrea Jensdatter og Bergitte Jensdatter var, som nevnt ovenfor, søstre av Serianna. De var blitt med til Jermstad da familien flyttet fra Inderøya hvor de bodde tidligere. Av barna var bare Guruanna født på Jermstad. De andre var født på Inderøya.

Dessuten hadde de nok en sønn, Karl Olaf, som var 19 år. Men han var i 1893 i Kristiania på underoffisersskolen, slik at han ikke bodde hjemme på dette tidspunktet.

Gården hadde også en kårmann, Johannes Andreassen Jermstad. Det var han som hadde solgt Jermstad vestre til Gustav Stiklestad. Men han bodde som inder st sammen med sin datter

Karl Olaf Gustavsen Stiklestad.

Dina i Gollaug-stuggu bare et kort stykke

vestenfor gården. (Se under Gollaugstuggu.)

Rasnatten var den ene av konas søstre fraværende. Det var Bergitte. Det er ikke kjent hvor hun var.

Hva som hendte

Med hensyn til denne gården vet vi ingen ting om de var oppe og forsøkte å redde seg eller ikke. Imidlertid vet vi at Dina Jermstad må ha passert denne

R A S I V E R D A L 201


þÿ


þÿ

Denne attesten fra sanitetskaptein Schultz, som forøvrig bodde i Stabelstuen, var en av grunnene til at Olaf ikke var hjemme rasnatten.


gården på sin løpetur. Men som sagt, vi vet ikke noe om om hvorvidt de våknet eller ikke. For her omkom alle. Ingen annen gård eller heim hadde så mange døde som nettopp Jermstad vestre. Hele 11 mennesker, eller alle som var der rasnatten, døde.

Husene forsvant helt. Bare en vogn skulle etter sigende ha vært synlig etter denne gården.

Også alle husdyrene strøk med.

Karl Olaf, eller Olaf som han vanligvis ble kalt, unngikk altså katastrofen fordi han var på underoffisersskolen i Kristiania, ble varslet ved både telegram og brev. Nikolai Moksnes på Stiklestad mellom sendte følgende brev til ham.1

202

Kjære Olaf!

V E R D A L S B O K A

Sørgelig ulykke som indtr nat til Fredag, rammede ikke mindst dig. Dine Forældre, Søskende og dem som var i huset er sporløst forsvunden. Heste og Kjør og aldt, lidt jord øverst tilbage. Gjermstagaarden undtagen Jakob er reist, som staar paa kanten af fall av skredet. Follo, Krogh, Trygstad, Tessem, Olaus Bjartnes, Krogsmo og en stor del af Moe og Præstegaar-den en del. Tessem og Kone er borte, pigen redet nesten al samen neden for Krogh er begraven i Midred. Rygtet har gaaet, at din Fader var fundet som Lig, men vi har ikke enda fundet ham, likesom at din Søster Julie var fundet i live er heller ikke lykkes os at finde-. Al Lyngsgaarden er under Vand og til dels Husene flyttet, men Folkene redet. Paa andre side Elven er der en hel Mase Skade. Paa Melbye, Lunden, Næs gaardene, Lennes, Rosvold og ald smaa brug og plasser er skyllet bort, og største del af folk og kreature- De er en liden del af gaarden tilbage paa Jermstad som skal tilsaaes som tilhører dine Forældre. Jeg kan ikke beskrive alt som er skeet idag - Jeg har taft mine Briller i denne tumult -Vær hilset fra os alle og Gud styrke dig og give dig kraft til at overvinde denne Sorgen tunge Budskab.

Stiklestad N Moxness


Olaf reiste øyeblikkelig hjem til Verdal. Men her var det ikke mye å se av farsgården. Han deltok med utrettelig iver i letearbeidet etter sin familie. De første dagene ble det brukt ski for å komme seg frem over den etter hvert fastere leirsørpen. Og i følge hans egne opplysninger til sine etterkommere var det han selv som fant faren, Gustav Stiklestad. Og han kjente ham igjen på ringen han bar. Denne ringen var forøvrig det eneste han hadde etter sine foreldre. Den tilhører nå slekten i Amerika.

Døde:

GUSTAV JOHAN EDVARD ARNTSEN STIKLESTAD, født 1839 SERIANNA JENSDATTER STIKLESTAD, født 1837

ARNT GUSTAVSEN STIKLESTAD, født 1875

SALVE GUSTAVSEN STIKLESTAD, født 1876

JULIE MARIE GUSTAVSDATTER STIKLESTAD, født 1878 TOMAS GUSTAVSEN STIKLESTAD, født 1881

JØRGEN RAGNVALD GUSTAVSEN STIKLESTAD, født 1884 GUDRUN SOFIE GUSTAVSDATTER STIKLESTAD, født 1886 OLE INGVALD GUSTAVSEN STIKLESTAD, født 1888

GURU ANN A GUSTAVSDATTER STIKLESTAD, født 1889 ANDREA JENSDATTER, født 1833

R A S I V E R D A L 203

image

Av de omkomne ble fire funnet og med sikkerhet identifisert. Ytterligere to ble funnet og antatt identifisert.

Jørgen Ragnvald var den første som ble funnet. Det skjedde 2. juni. Han ble begravet og jordfestet

5. juni på Stiklestad.

Både Serianna og hennes datter Julie Marie ble funnet på samme dag, 5. juni. Men datteren ble funnet på sydsiden av elven, og hun ble gravlagt på Lysthaugen 16. juni. Moren som enten må ha blitt funnet lenger mot vest eller på nordsiden, ble ført til Stiklestad hvor hun ble gravlagt og jordfestet samme dag som hun ble funnet.

Gustav Stiklestad ble gravlagt 14. juli på Lysthaugen, hvilket vil si at han ble funnet på

sydsiden. Det står i kirkeboken at han ble funnet Nikolai Moksnes fra Stiklestad

15. juli, men det er naturligvis feil. Muligens kan mellom som skrev brevet til Olaf

det være 5. juli. For både han og hans datter Julie Stiklestad.

Marie skjedde jordfestelsen 19. mai 1894.

25. mai 1894 ble det funnet to lik utenfor Bjartnes. Det ene var en voksen person, og det andre var et barn. Det var da ikke mulig å identifisere dem nøyaktig, men man antok at dette var Andrea Jensdatter og et av søsterens barn som lå i hennes armer. Barnet var da enten Gudrun Sofie eller Ole Ingvald.

De øvrige er ikke blitt gjenfunnet.

Ved etterraset 6. september gikk også en vesentlig del av dette valdet ut.

Totalt ble 147,6 dekar dyrket mark, 19,7 dekar eng og 39,4 dekar skog og havning, tilsammen 206,7 dekar av gårdens alreal ødelagt.

Man beregnet jordverdien før raset til å ha vært kr. 9.000. Verdien av den ødelagte jorden ble satt til kr. 7.500, slik at det som sto igjen tilsvarte kr. 1.500.

Eiendommen forøvrig ble verdsatt til kr. 11.000. Av dette ble tilsvarende kr. 9.700 ødelagt. Igjen var det da kr. 1.300.

Etterpå

Karl Olaf Arntsen Stiklestad var den eneste arvingen igjen. Han fikk en erstatning på kr.

7.330. Bergitte Jensdatter, søster av kona på gården og tjenestejente, fikk kr. 90. I 1895 ble skylden fastsatt slik:

Gårdsnr. 100, bruksnr. 1, Jermstad vestre av skyld mark 12,03 et avtak

204

V E R D A L S B O K A

for 20 år av mark 10,63, og deretter for bestandig et avtak av mark 9,53. Dette ga en nedsettelse av veiskatten på kr. 3,46 for første halvår 1893.

Det antatt tapte arealet var på 206,7 dekar. Det som sto igjen, ble solgt. 51,6 dekar av det som lå nede i skredgropen ble lagt til det som sto igjen. Resten, 134,4 dekar, ble utlagt til Staten i det som fikk navnet Statsteig A. Tilsammen var dette 20,7 dekar mindre enn det som hadde gått tapt.

Karl Olaf giftet seg med Henrietta Halvorsdatter Lorås. De utvandret til Ashby i Minnesota i 1903. De flyttet så til Minneapolis for deretter å flytte til Duluth hvor Karl Olaf var farmer og ingeniør.

Han døde i 1955.


Note:

R A S I V E R D A L 205

1 Brevet eies av Ingeborg Lorås, Røra.


Gården


JERMSTAD ØSTRE (SMEDGÅRDEN) 99.1

Som navnet sier, var det den østligste av Jermstadgårdene. Mot øst grenset den mot Fåren øvre. Der lå også den biten som tilhørte Melby, og som ble kalt Nøysomhet. Syd for hovedveien lå Trøgstadvaldet. Mot vest lå Jermstad vestre. Mot nord lå Jermstad øvre. Jermstad østre ble kalt Smedgården, noe som muligens hadde sammenheng med at en av de tidligere brukerne hadde vært smed.

Etter raset ble det totale arealet på denne gården beregnet til å ha vært 198,24 dekar. Av dette var 188 dekar dyrket jord. Eng og udyrket mark utgjorde bare 7,92 dekar. Dessuten gikk det noen veier over gårdsvaldet, og disse sammen med bebygget areal utgjorde 2,32 dekar.

I 1890 ble det sådd 2 hektoliter bygg, 14 hektoliter havre, 1 hektoliter havre til grøntfor og 6 kilo gressfrø. Det ble satt 11 hektoliter poteter. Det fantes 6 to-hjulte vogner på gården, og sammen med Jermstad vestre og Trøgstad store hadde gården 1 slåmaskin.

1. januar 1891 var besetningen 2 hester, 8 storfe, 10 sauer, 4 griser og 17 høns.

I 1893 var tallet omtrent det samme, nemlig 2 hester, 10 storfe, 14 småfe og 2 griser.


image

Denne tegningen av protokollsekretær Jacob Fabritius skal være en av Jermstadgårdene som gikk med i raset. Det er ikke mulig å avgjøre om det er Jermstad østre eller vestre. Tegningen sto i Folkebladet 31. juli 1893.


Verdalsboka - 12


Hvor mange høns det var, er ukjent.

208

V E R D A L S B O K A

Før Jakob Pedersen, hadde kommet dit, hadde han eid nabogården Trøgstad store. Han overtok så Jermstad østre i 1888 etter sin svigerfar Ellev Larsen, som fikk kår og bodde der til han døde noe før raset.

Fra Ellev Larsens tid fantes det en forsikring på gård, løsøre og avling.

Husene på gården var forsikret slik: En hovedbygning - kr. 500; et fjøs - kr . 150; en stall med vognbod, vedskjul og halmrom - kr. 180; en ladebygning med grisehus - kr. 130; et stabbur - kr. 30; et ditto - kr. 25; og et tørkehus med smie - kr. 20. Dessuten er det oppført en treskemaskin sammen med bygningene, forsikret for kr. 40.

I løsøret inngikk følgende gjenstander: En blåsebelg, en tørkehylle og tre kakkelovner. Avlingen som var forsikret, omfattet disse produktene: 16 tønner bygg, 70 tønner havre, 70 tønner poteter, 80 lass høy og 80 berger halm.

Folket

Natten til 19. mai 1893 bodde følgende personer der:

  • Jakob Pedersen Jermstad, gårdbruker, 59 år

  • Jonetta Ellevsdatter, kone, 52 år

  • Marta Jakobsdatter, datter, 18 år

  • Edvard Ellevsen, pleiesønn, 16 år

  • John Ellevsen, pleiesønn, 12 år

Jakob Pedersen var sønn av Peder Jonsen og Marta Kristojfersdatter på Trøgstad store. Jonetta Ellevsdatter var datter av Ellev Larsen og Gjertrud Jakobsdatter som tidligere hadde eid Jermstad østre.

De to siste var sønner av konens bror, Ellev Ellevsen og Anna Johannes-datter.

Hva som skjedde

Det var denne gården som i tiden etter raset ble sammenblandet med Smedhaugen på Follo vald. Navnelikheten mellom Smedgården og Smedhaugen gjorde at journalistene forvekslet dem da skulle skrive om Dina Jermstads løp gjennom rasområdet, og denne sammenblandingen har vedvart helt til i dag.

Dina sprang forbi denne gården og fikk varslet beboerne. Hun vekket folkene ved å rope. «Fare!»

Men kona gården, Jonetta Ellevsdatter, som kjente Dina godt, de hadde vært n-boer i alle år, svarte henne: «Holder du på å slippe av igjen.» Hun vissv ?: iJina hadde vært plaget av nervøsitet, og på den tiden ble det ansett for sinnsykdom, og hun ble betegnet som

«svaksinnet».

Dina fortalte dette selv, og hun fortalte også at folkene la seg til ro igjen.

R A S I V E R D A L 209

image

Jonetta Ellevsdatter og Jakob Pedersen Jermstad. Bildet kommer fra USA, og der opplyses det at dette er de to. Da de var i USA, bodde de fremdeles på Trøgstad store, og de kalles derfor Trøgstad.


På Jermstad østre ville de ha hatt tid til å redde seg dersom de hadde aktet på Dinas varsel. Men det gjorde de ikke, og alle omkom. Døde:

JAKOB PEDERSEN JERMSTAD, født 1834 JONETTA ELLEVSDATTER JERMSTAD, født 1841 MARTA JAKOBSDATTER JERMSTAD, født 1875 EDVARD ELLEVSEN JERMSTAD, født 1877 JOHN ELLEVSEN JERMSTAD, født 1881

Husene forsvant, og bare to av de omkomne ble funnet igjen.

Pleiesønnen Edvard ble funnet på sydsiden av dalen og ble gravlagt på Lysthaugen 4. juni. Jordfestelsen skjedde for alle på dette gravstedet på årsdagen for raset, 19. mai 1894. Jakob ble funnet lengre mot vest 2. juni, og han ble begravet og jordfestet på Stiklestad

6. juni.

Alle dyrene strøk med.

210

V E R D A L S B


image

Marta Jakobsdatter Jermstad. Også dette bildet er fra USA og skal etter sigende være henne. Hun kalles Trøgstad.

Imidlertid lå dette gårdsvaldet i utkanten av rasområdet, og noe jord gled ikke ut. Dog ved etterraset 6. september forsvant ytterligere store områder. Men selv etter det var det noe igjen.

Det utraste området utgjorde 118,1 dekar dyrket mark og 5,9 dekar eng, til-sammen 124 dekar.

Igjen var det 69,9 dekar, 2,32 dekar udyrket jord, og 2,32 dekar veier. Tilsam-men sto det igjen 74,24 dekar.

Jordverdien før raset var kr. 7.700. Tapet utgjorde 5.500 kroner. Verdien på det som var igjen av jorden var således kr. 2,200.

Dette tilsvarte ca. 5/7 av gårdens verdi. Eiendommen forøvrig sto tidligere i kr. 9.000.

Tapet utgjorde kr. 7.200, og igjen ble det kr. 1.800.


Etterpå

Det ble tilkjent dødsboet en erstatning på kr. 5.750. Både det som sto igjen, og det som lå nede i rasgropen, ble utlagt til de nye eierne. Den ødelagte jorden tilsvarte 124 dekar. Om skylden ble følgende fastsatt i 1895:

Gårdnr. 99, bruksnr. 1 Jermstad østre av skyld mark 10,46 et avtak for 20 år av mark 7,47, og deretter for bestandig et avtak av mark 7,10.

Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 2,58 for første halvår 1893.

Hele det 124 dekar store området som ble ødelagt, ble utlagt sammen med det som sto igjen, og solgt til Elling Mo som bygget gården delvis opp igjen.

JERMSTAD ØVRE 102.1


Gården

Jermstad øvre var den eneste av Jermstadgårdene hvor husene ikke raste ut.

Som navnet angir, var dette den øverste av Jermstadgårdene. Den grenset i øst mot Skei og så vidt det var mot Fåren øvre. Her lå også en liten parsell som hørte under Melby. Den var blitt kjøpt av lærer Andreas Tessem på Trøg-stadskolen, og han var i ferd med å bygge seg hus der. Eiendommen kaltes Nøysomhet. Mot syd grenset gården mot Jermstad østre. Og Jermstad vestres vald lå både mot vest og syd.

Før raset var arealet 436,88 dekar. Av dette var 385,19 dekar mål dyrket jord, 33,7 dekar skog, 16,65 dekar annen udyrket mark og 1,34 dekar veier og bebyggelse.

Matrikkelskylden var 23 mark 97 øre.

I 1890 ble det sådd 5 hektoliter bygg og 20 hektoliter havre. Det ble satt 23 hektoliter poteter. Det fantes 7 to-hjulte vogner og 1 slåmaskin på gården.

Pr. 1. januar 1893 var det 5 hester, 19 storfe, 12 sauer, 3 griser og 8 høns på Jermstad øvre.

Følgende bygninger står oppført i forsikringsprotokollen: Hovedbygning

  • kr. 4.000; ladebygning med maskiner - kr. 1.700; stall - kr. 2.900; fjøs

  • kr. 2.900; stabbur - kr. 728; et lite stabbur - kr. 32; tørkehus - kr. 200; vognbod med vedskur - kr. 400, tilsammen forsikret for kr. 12.960.

Av løsøre er følgende gjenstander nevnt: Innemuret gryte, 6 kakkelovner, komfyr, tørkehylle, blåsebelg, løsøre i smien og tørkehuset, alt forsikret for kr. 377.

Avlingen var forsikret for kr. 3.910. Folket

Jakob Andersen var eier av Jermstad øvre i 1893. Han overtok den etter sin far i 1874. Og i 1889 kjøpte han den delen av gården som fremdeles var benefisert gods (kirkens eiendom).

Rasnatten bodde det 8 mennesker på gården.

  • Jakob Andersen, gårdbruker, 58 år

  • Beret Marta Gunnbjørnsdatter, kone, 59 år

  • Laura, datter, 22 år

    212

    V E R D A L S B O K A

    þÿ

    R A S I V E R D A L 213


    image

    Foran sitter Jakob Andersen Jermstad og Beret Marta Gunnbjørnsdatter.

  • fire tjenere

  • en annen

Jakob var sønn av Anders Jakobsen og Lisbet Olsdatter.

þÿ

Beret Marta Gunnbjørndatter var fra nabogården Fåren øvre, og hennes foreldre var Gunnbjørn Andersen og Ragnhild Johannesdatter.

Det har ikke lyktes å finne ut hvem de fire tjenerne var. Heller ikke har det lyktes å fastslå hvem den personen var som ble rubrisert under

«andre» i de offisielle listene. Muligens kan det ha vært Jakobs brorsønn Aksel Mikalsen. Han var nemlig ført som fostersønn på gården to år tidligere.

214

Hva som skjedde 1

V E R D A L S B O K A

Huslyden her hørte raset, og da de så ut, så de raskanten spise seg oppover mot husene. Men de mente at de hadde tid til å få ut krøtterne. Jakob og tjenerne fikk dem ut og fikk drevet dem oppover i marken i retning Blommen. Der bodde en Marie Jermstad på en av plassene under gården. Plassen ble kalt Nerhammeren. Hun ante ingen ting om hva som hadde skjedd, før dyrene kom inn på gården.

Marie ble da med nedover, og hun sa at det var et forferdelig syn som møtte henne. Hele den vakre bygden var borte. Bare en nifs avgrunn gapte mot henne.

I mens hadde raskanten stanset ca. 80 meter fra uthuset på Jermstad øvre. Den skar da som en ca. 30 meter lang og 10 - 12 meter bred kile oppover mot gården. Og det raste ned hele tidene i veggene av denne kilen. Det var derfor klart for alle at her var det høyst utrygg grunn. Det var bare et tidsspørsmål før mer ville gå ut.

I dagene etter raset flyttet raskanten seg nærmere og nærmere husene på gården. Det var derfor nødvendig å flytte husene på gården så snart som mulig.

Et nytt sted ble tatt ut litt høyere oppe i bakkene ovenfor eiendommen hvor lærer Andreas Tessem hadde vært i ferd med å bygge hus.

Men de våget ikke å holde til på gården om natten så lenge den sto der på kanten. Men på dagtid var de der. I den sammenheng fant det sted en noe fornøyelig episode. En gang skulle det feires fødselsdag på gården, og det ble innbudt til selskap. Men både vertskap og gjester følte seg forståelig nok utrygge. De var ikke sikre på om det ikke ville komme noe nytt skred. De fikk da den gode idéen å plassere en av husmennene oppe på taket av huset med beskjed om å holde øye med raset, og så gi øyeblikkelig varsel om noe uvanlig hendte. Husmannen var fra plassen Hammeren, og han hette Olaus Pedersen.

Inne i stuen var det mye mat og drikke, kanskje i det meste laget av det siste. Dette hørte han godt som satt satt oppe på taket. Han var både sulten og tørst, og han la sin egen plan. Da festen hadde nådd sitt høydepunkt, klatret han ned fra taket og sprang inn og ropte: «Nu kjæm skrea!»

Alle som var inne, tok øyeblikkelig spranget ut og oppover bakkene for å komme seg i sikkerhet. Men den sultne husmannen som nå var alene inne i huset, satte seg til det veldekkede bordet og tok for seg av det som var, både av mat og drikke.

I løpet av sommeren ble så husene på gården flyttet til det nye stedet. Flyttingen var nesten ferdig da det siste store etterraset gikk 6. september. Da forsvant storparten av den gamle gårdstomten og de bygninger man ennå ikke hadde rukket å flytte. Det var låven og et bur. Disse bygningene ble knust og ble liggende igjen som rester nedover rasskråningen. Blant annet hadde

R A S I V E R D A L 215

þÿ

de hatt spontak, og taksponene lå som konfetti nedover.

Etter dette raset mente man at heller ikke den nye plassen var sikker. Da plukket man ut et sted hvor det var fjell, og dit ble gården flyttet, og der ligger den i dag.

Alt i alt hadde 167,3 dekar, alt dyrket jord, forsvunnet. Dette tilsvarte ca. 3/5 av gården.

Før raset hadde jordverdien vært kr. 16.250. Tilsvarende kr. 9.750 gikk tapt. Igjen ble det således kr. 6.500.

Eiendommen forøvrig hadde stått i kr. 20.000. Bare kr. 5.000 ble tilbake, slik at tapet ble kr. 15.000.


Etterpå

Fra Jakob Jermstad finnes det en søknad om støtte til flytting av husene på gården. Den er skrevet 15. juni og er adressert til Amtmannen.2

Det er meg meddelt at hr. amtmannen er eller vil bli formann i en komité for utdeling av de frivillige gaver som flyter inn til de skadelidte i Verdalen. Som en av disse tillater jeg meg derfor til hr. amtmannen å adressere en søknad til komitéen, hvis medlemmer ikke er meg bekjent, om en foreløbig hjelp til å flytte min gård og skal i den anledning opplyse: Ved raset gikk det ut av min eiende gård Jermstad øvre av skyld 12 daler 2 ort 22 sk ca. 1/3 av min dyrkede jord - og det av den beste. Skaden på jorden er av Velferdskomitéen ansatt til kr. 6.000, en takst som i alle fall ikke er for høy, men i tillegg kommer omkostningene ved flytting av mine hus. Disse står nå ved randen av skredet, en plass som nå må ansees så farlig at det ikke er beboelig. Til bedømmelse av arbeidet med husflyttingen skal jeg bl. a. anføre at disse er taksert i bygdens assuranseforret-ning for ca. 13.000 kroner.

Når det enn videre tas i betraktning at alene grunnarbeidene vil medføre en bekostning av kr. 800.-, vil det lett skjønnes at en sum av minst kr. 6000 i alt vil gå med.

En ansettelse av flytningsomkostningene til kr. 4000 som Velferdskomitéen foreløbig har foretatt, vil ubetinget vise seg alt for lav, især når det tas hensyn til at arbeidet må utføres i en kostbar tid. Da det er betingelsen for å kunne få ordentlig nytte av årets avling og et hjem til vinteren - at flyttingen skjer straks, så har jeg allerede begynt samme, i det jeg har

216

V E R D A L S B O K A

i daglig arbeid 17 - 18 mann hvorav flere dyre murere - samt 6 hester. Det er meg imidlertid en umulighet av egne midler å kunne bestride alle utgiftene ved flyttingen. Og får jeg ikke hurtig hjelp må jeg slutte. Jeg vil derfor søke om et forskudd på kr. 1500 av de innkomne bidrag. Det er det minste beløp jeg kan hjelpe meg med. Forhåpentlig vil det komme inn så meget at en så stor del i forhold til den lidte skade vil falle på meg. Men om så ikke skulle skje - så måtte jeg vel senere finne meg i å betale tilbake hva jeg nå oppebærer for meget. Hovedsaken for meg er nå å få hurtig hjelp og i den utstrekning som her omsøkt. Derved vil jeg igjen kunne settes i stand til å ernære meg og mine, om det enn naturligvis er langt igjen til den meg overgåtte skade er erstattet. På grunnlag av dette brevet ble Jakob Jermstad 21. juni innvilget kr. 500. En måned senere, 19. juli, fikk han ytterligere kr. 500. Totalt fikk Jakob kr. 1200 i forskudd. Det står anført som kommentar

at

dette skulle brukes til gårdkjøp. Det er naturligvis feil, idet pengene ble brukt til husflytting. I erstatning fikk Jakob Andersen totalt kr. 12.590. I

1895 ble skylden avfeit:

Gårdsnr. 102, bruksnr. 1, Jermstad øvre av skyld mark 23,97 et avtak for 20 år av mark 14,38, og deretter for bestandig et avtak av mark 13,67.


image

Jermstad øvre sett fra sydvest i 1918.

R A S I V E R D A L 217

þÿ

Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 4,96 for første halvår 1893.

Den ødelagte jorden tilsvarte 167,3 dekar. Den ble delt i to. En teig ble utlagt til Staten. Den var på 70 dekar. Dette var nede i skredgropen. Senere ble all jord som Staten overtok her, kalt Statsteig A. Resten, 80,7 dekar, som lå i sammenheng med jorden som ikke var ødelagt, ble gitt tilbake til eieren. Tilsammen var dette 16,5 dekar mindre enn det som hadde gått tapt. Jakob drev gården frem til 1898. Da solgte han gården til sin svigersønn.

Hans datter Laura var gift med Ellev

Mi-kalsen Lundskin, Laura døde i 1919. Jakob døde i 1924.

Beret Marta døde på Kjæran i 1896.

Olaus Pedersen Jermstad, husmann på plassen Hammeren under Jermstad øvre. Dette var mannen som satt på taket for å varsle om det kom ras, da det var selskap på Jermstad øvre.


Noter:

] Opplysninger ved Oddmund Jermstad. Språket er modernisert.



Gården

JERMSTADSP ANNET 101.1

Jermstadspannet var en av de gamle delingspartene av den opprinnelige Jermstadgården. Denne delingsparten var ikke den største, og heller ikke den eldste. Sammenlignet med de andre Jermstadgårdene var dette den minste.

Tidlig på 1600-tallet ser det ut til at Jermstadspannet ble bruk under Jermstad vestre. I det hele tatt er gårdens historie preget av at den var underbruk under andre gårder.

Jermstadspannet utgjorde den vestligste delen av Jermstadvaldet. Jermstad-spannets vald stakk som en kile inn i Jermstad vestres vald fra vest. Følgelig grenset det mot Jermstad vestre både mot nord og syd. Mot vest lå Follo. Mot nord strakte valdet seg oppover mot Lyngåsen. Mot øst lå Jermstad øvre og Jermstad østre.

Etter raset ble arealet fastslått til å ha vært 209,94 dekar i 1893. Av dette var 137,98 dekar dyrket jord og 74,46 dekar eng og udyrket mark.

Jorden var brattlendt, men god.

Matrikkelskylden var 4 mark 32 øre.

1 1890 var utsæden 3 hektoliter bygg, 17 hektoliter havre, 3 hektoliter havre til grønnfor, 27 kilo gressfrø, 13 hektoliter poteter. På gården fantes det da 3 to-hjulte vogner.

Kårmannen sådde 0,33 hektoliter bygg og 1 hektoliter havre, og han satte

3 hektoliter poteter.

Pr. 1 januar 1891 var det to besetninger. Hovedpersonen hadde 1 hest, 6 storfe, 6 sauer,

3 griser og 7 høns, og kårmannen hadde 1 ku, 2 sauer, 1 gris og 6 høns.

I 1893 var tallene 2 hester, 5 storfe, 6 småfe og 1 gris for hovedpersonens vedkommende, og 1 ku og 4 småfe for kårmannens vedkommende.

At det var 2 hester på gården, hadde sammenheng med at eieren, Karl Jermstad, drev med kjøring og annet forfallende arbeid hvor det var behov for hest for folk som ikke hadde hest selv. Blant annet utførte han våronnarbeid på Ørmelen. Om høsten drev han med litt tresking.

Om husene på Jermstadspannet finnes det en god beskrivelse i en kommunal forsikringsprotokoll. Fire bygninger var forsikret, og de var beskrevet slik:

  1. Et våningshus 21 alner langt (13,177 meter), 9 1/2 alner bredt (5,961 meter) og 7 1/2 alner høyt under raften (4,392 meter). Det er oppført i to

    R A S I V E R D A L 219

    etasjer av tømmer med tak av bord og spon. Det er nedenunder oppdelt i gang, stue, kjøkken og kammer. Ovenpå er det tre rom. Gulv og loft er innlagt, og det finnes 15 1/2 fagvinduer, 7 dører, 1 skorstein samt under bygningen en kjeller av gråstein.

    Takst huset kr. 1.500 murverket » 100 2 ovner

    » 50

    Tilsammen kr. 1.650

  2. Et stabbur 6 alner (3,765 meter) fra ltr a. 5 1/2 alner langt (3,457 meter), 5 1/2 alner bredt (3,457 meter) og 5 1/2 alner høyt under raften. Det er oppført på stolper i to etasjer av tømmer med tak av bord og spon. Gulv og loft er innlagt, og det finnes 1 dør og 2 vinduer.

    Takst kr. 250

  3. En stall og fjøsbygning 3 alner (1,882 meter) fra litr b. 21 alner lang (13,177 meter), 9 1/2 alner bred (5,961 meter) og 6 1/2 alner høy under raften (3,765 meter). Det er oppført i to etasjer av tømmer med tak av bord og spon. Den er innrettet til stall, stallport og fjøs med gulv og loft foruten at det ovenpå er innredet høy lemmer.

    Takst kr. 900

  4. En ladebygning 3 alner (1.882 meter) fra ltr c. 20 alner lang (12,55 meter), 14 1/2 alner bred (9,099 meter) og 6 alner høy under raften (3,451 meter). Den er oppført av tømmer og bordkledt sperreverk med tak av bord. Den er innrettet til 2 stål og 1 treskelem med gulv og 3 porter.

Takst kr. 1.200 Alt i alt

kr. 4.000

Folket

Karl Jermstad som overtok Jermstadspannet etter sin far, var eier i 1893. Hans far, Lars Iversen, fortsatte å bo der på kår. En kort periode bodde Karl og familien i Frol mens faren bygget kårstue, såkalt kårende. Da den var ferdig, flyttet Karl inn.

Karl var underoffiser på Steinkjersannan.

Følgende personer bodde på Jermstadspannet i 1893:

  • Karl Larsen Jermstad, gårdbruker, sersjant, 37 år

  • Bertine Emilie Johannesdatter, kone, 29 år

  • Sofie, datter, 2 år

  • Karen Bergithe, datter, 1 år

  • Anna Gustava Andreasdatter Haukå, tjenestejente, 17 år.

220

V E R D A L S B O K A

þÿ


JÉÉÉÉSHHÉJÉHI


Karl Larsen Jermstad.

R A S I V E R D A L 221

  • Inga Oline Martinsdatter Myrvoll, gjeterjente, 11 år

  • Lars Iversen Jermstad, kårmann, 67 år

þÿ

  • Karen Olsdatter, kone, 59 år

  • Anna Sofie Larsdatter, datter, 24 år

  • Karoline Larsdatter, datter, 20 år

  • Lorentz Bernhard Larsen, sønn, 13 år Dessuten hadde de en dreng på gården som var fra Tokstad vestre, nemlig Teo-dor Pedersen Tokstad. Han bodde normalt hjemme på Tokstad, men overnattet visstnok av og til på Spannet. Denne natten var han imidlertid hjemme på Tokstad.

Karls kone, Bertine Emilie Johannes-datter, var fra

Grevskott.

Frol. Hennes far var Johannes Sørensen By og Serine Eriksdatter

Lars Iversen var også sønn av den forrige brukeren av Jermstadspannet. Hans foreldre var Iver Larsen og Karen Olsdatter Tokstad.

Hans kone og Lars' mor, Karen Olsdatter, var fra Frol. Hennes foreldre var Ole Pedersen og Gunhild Simonsdatter på Segtnanmoen.

Tjenestejenten Anna Gustava Andreasdatter var fra Haukå, og hennes foreldre var

Andreas Jensen og Gurianna Jensdatter.

Inga Oline Martinsdatter var fra husmannsplassen Myrvoll under Hallem. Hennes foreldre var Martin Larsen og Ingeborganna Larsdatter.

Hva som skjedde 1

Da raset gikk, var sersjant Karl Jermstad på eksersis på Steinkjersannan.

Hans to søstre, Anna Sofie og Karoline, var også fraværende. Det hadde sammenheng med at en eldre ugift bror av dem, Iver, var bosatt i Leksvika. De to søstrene alternerte med å være hos ham for å stelle for ham. Noe før 17. mai dro således Anna Sofie for å avløse sin søster Karoline. Karoline reiste ikke rett hjem. Hun tok omveien om Beitstad for å besøke en annen søster ved navn Grete som var gift med Ole Svarva på Svarva.

Da Karoline skulle dra derfra 18. mai, sa Grete omtrent slik til henne: «Du må ikke reise til Verdal i dag. Det er for sent. Hjelp meg å vaske vinduer i stedet.»

Og slik ble det.

Men da hun neste dag, 19. mai, var på vei hjemover og gikk over Dyrstad

222

V E R D A L S B O K A

lia, møtte hun en arbeid skjører som kjente henne. Da utspant omtrent denne samtalen seg:

«Hvor skal du, Karoline?»

«Jeg skal reise hjem til Verdal, for jeg har vært lenge i Leksvika hos min bror.»

«Du kommer ikke til Verdal i dag, for det har gått ras der.» Hun måtte tilbake til Svarva igjen.

Men hjemme på Jermstadspannet var det således i alt åtte personer natten

til 19. mai, og alle omkom. Om Karl fortelles det at han sto på raskanten dagen etter og så utover. Det

eneste han hadde igjen, var en vest som han bar under uniformen. Alt annet

var da borte. En avis tegner et gripende bilde av Karl Jermstad: Det fortelles om en tilskitnet kavallerist2 som kom gående. De stive, harde, fortvilte trekkene fortalte at det var noe som feilte ham. Og ganske kort og stivt fortalte han at her hadde hans hjem ligget, og alt det som han hadde kalt sitt. Hans far, mor, søster og bror, hustru og to barn lå nå vel begravet langt herfra. For huset var vekk, jorden, alt, alt var vekk. Men det var ikke gråt i hans øye - bare et stivt, stirrende uttrykk i ansiktet. Riktignok var ikke Karl Jermstad kavallerist, han var infanterist. Men det

spiler ikke noen rolle i denne sammenheng. Heller ikke mistet han noen søster. Begge søstrene hans berget livet, som fortalt ovenfor, ved en tilfeldighet Døde:

BERTINE EMILIE JOHANNESDATTER JERMSTAD, født 1864 SOFIE KARLSDATTER JERMSTAD, født 1891

KAREN BERGITTE KARLSDATTER JERMSTAD, født 1892 LARS IVERSEN JERMSTAD, født 1826

KAREN OLSDATTER JERMSTAD, født 1834

LORENTS BERNHARD LARSEN JERMSTAD, født 1880 ANNA GUSTAVA ANDREASDATTER HAUKÅ, født 1876 INGA OLINE MARTINSDATTER MYRVOLL, født 1882

Av disse ble bare tre funnet.

Bertines lik ble funnet 1. juni i en forferdelig lemlestet tilstand ved Ness. Kanskje var det av den grunn at hun ble brakt til sykehuset på Levanger. Hun ble begravet og jordfestet på Levanger 4. juni.

Lars Iversen ble funnet omtrent samtidig. Han ble begravet og jordfestet på Stiklestad 2. juni.

Og bare kort tid etter ble Inga Oline funnet. Også hun må ha blitt funnet forholdsvis langt mot vest, for hun ble gravlagt på Stiklestad. Begravelse og jordfestelse fant sted 4. juni.

R A S I V E R D A L 223

Alle husdyrene strøk med. Bare ubetydelige rester ble tilbake av dette valdet.

Men i hovedraset 19. mai gikk ikke alt ut. En hel del gikk tapt da 300 mål i nordre og østre kant av rasgropen raste ut i et etterras 6. september. På Jermstadspannet ble nå kun et areal på vel 15 mål stående igjen. Av dette var 0,18 dekar dyrket mark, og 15,36 dekar udyrket mark, tilsammen 15,54

Verdien av jorden på Spannet var før raset kr. 4.700. Selv om det ble stående igjen en liten kant, ble alt regnet som tapt. Eiendommen forøvrig sto i kr. 5.800. Og alt forsvant.

Etterpå

Karl Jermstad fikk kr. 5.690 i erstatning. Han fikk kr. 336,68 i forskudd. Kr. 36,68 skulle være til dekning av hans gjeld i Verdalens Meieris landhandel på Stiklestad.

En Lars Spannet er oppført som arbeider bosatt på Spannet. Det kan ikke ha vært andre enn Karls far Lars Iversen. Hans dødsbo fikk en erstatning på kr. 200. Forslaget gikk ut på kr. 648. Det ble utbetalt et forskudd på kr. 17,48 som alt gikk til dekning av hans gjeld i Verdalens Meieris landhandel på Stiklestad.

Snekker Ole Larsen, Lars Iversens sønn, fikk kr. 40 i erstatning. Søsteren, Anna Larsdatter, fikk kr. 65.

Derimot er ikke Karoline Larsdatter funnet blant dem som fikk erstatning. I 1895 ble skylden av Spannet fastsatt slik:

Gårdsnr. 101, bruksnr. 1, Jermstadspannet av skyld mark 4,32 et avtak for 20 år av mark 4,32, og deretter for bestandig et avtak av mark 4,12.

Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 1,49 for første halvår 1893.

Hele eiendommen ble utlagt til Staten som en teig i skredgropen. Den omfattet 178,2 dekar. Dette var 18,7 dekar mindre enn det opprinnelige arealet. Senere ble dette en del av Statsteig A.

Karl Jermstad var en tid på Lyngåsen. Deretter var han på Segtnanmoen i Frol hvor hans mor var fra. En tid bodde han også på Nord-Hallem. I 1896 kjøpte han Sør-Hallem. Samme år giftet han seg med Sigrid Anna Pålsdatter Salberg fra Røra.

Han var med i kommunestyret i Verdal, og satt også flere år i formannskapet.

Etter ulykken ble han en innesluttet person. Han hadde religiøse holdninger før raset, men disse ble forsterket av det som hadde skjedd. Karoline ble også en sterkt religiøs person etterpå.

Karl døde i 1919.

Noter: 1 Opplysninger ved Karl Jermstad, sønn fra Karl Jermstads andre ekteskap. 2 Karl Jermstad var ikke kavallerist, men infanterist.



Plassen

JERMSTADVALD, HANDELSSTED (HAUGEN) 100.1

Dette var en bygselplass under Jermstad vestre. I folketellingen 1891 ble den kalt Jermstadvald. Brukeren da var den samme som i 1893, nemlig Olaus Bjartnes. Om ham ble det sagt i 1891 at han drev jordbruk og handel med kolonial og manufaktur. Men utsæden er ikke funnet oppgitt i 1891.

Stedet ble kalt Haugen. Dette hadde muligens sammenheng med Jermstad-haugen som var en dominerende terrengformasjon i dette området. Handelsstedet lå helt på grensen til Follovaldet. I og med at Gollaugstuggu på Follovaldet lå like inntil grensen av Jermstad valdet, var disse to plassene nære naboer. I 1893 drev Olaus Bjartnes jorden på Gollaugstuggu sammen med den jorden han selv hadde. Men selv om det var to plasser som ble drevet under ett, var nok arealet temmelig beskjedent sammenlignet med de store gårdene rundt omkring. Allikevel hadde Bjartnes 1 hest, 3 storfe og 6 småfe i 1893. Hesten ble nok brukt like mye til varetransport i forbindelse med butikken som til arbeid på åkeren.

Folket

I mai 1893 bodde følgende mennesker på handelsstedet:

  • Olaus Andreasen Bjartnes, jordbruker, handelsmann, 56 år

  • Elenanna Johansdatter, kone, 49 år

  • Odin Edvard, sønn, 18 år

  • Marie, datter, 15 år

  • Alice, datter, 7 år

Olaus' foreldre var Andreas Jenssen og Karen Larsdatter.

Elenannas foreldre var Johan Andreassen og Jokumine Olsdatter født Grav på Haga søndre søndre.

En tid bodde forøvrig Olaus og Elenanna på Haga søndre søndre hos hennes foreldre. Haga søndre søndre ble forøvrig ødelagt av raset, men da befant Elenannas foreldre seg i Amerika.

Olaus ble kalt Olaus Handlar.

Hva som skjedde

^ Her våknet Odin ved lyden av skredet. Han gikk ut og så seg rundt, og så hva som var i ferd med å skje. Han sprang inn igjen og varslet sine foreldre


Verdalsboka - 13

" I

226

V E R D A L S B O K A

og søsken. De samlet seg på kjøkkenet for å planlegge hva de skulle ta med seg. Dermed ble de for sene. Huset gled ut gjennom raset.

þÿ

Huset ble knust, og fire av de fem om- kom. Bare Odin overlevde. På en eller an- ne måte var han på overflaten da bevegelsen

stanset utenfor Rosvoll. Han befant seg da

^ på en klump med fastere leire, men han var fullstendig tildekket av leirgjørme. Mens han lå der, ble han oppmerksom på i et vrak av et hus bare noen meter unna hvor

I

/ det satt flere mennesker på taket. Odin ropte

t

bor

til dem, og spurte hvem de var. For i

likhet med ham selv, var de oversprøytet av

blålig leire og fullstendig ugjenkjennelige. Olaus Andreassen Bjartnes, Det vjste seg at <jette var Rostadfamilien fra også kalt Olaus Handlar. nabogården Follo. (Se under Follo.)

Fra denne gården hadde tjenestegutten, Marius Iversen, også overlevd, og han hadde klart å ta seg inn til fast land. Men da folk i nabolaget ikke våget å ta seg ut til dem som lå hjelpeløse ute i leiren, begynte den 15-årige Marius selv å bygge en bro ut til dem. Dette førte til at også de andre begynte å hjelpe til. Senere kom flere til, og nå var Erik Rosvoll med. Under hans ledelse foregikk redningsarbeidet. (Se under Redningsarbeidet.) Folkene på taket ba da redningsmennene om å legge ut en bro til Odin som lå noen meter unna, hvilket ble gjort. Han ble reddet og brakt inn til land ved Rosvoll. Derfra sprang han inn til husene på gården. På Rosvoll ble han tatt hånd om. Da de andre fra hustaket kom inn, holdt de på å vaske vekk leiren av kroppen til Odin.

Døde:

OLAUS ANDREASSEN BJARTNES, født 1837 ELENANNA JOHANSDATTER BJARTNES, født 1844 MARIE OLAUSDATTER BJARTNES, født 1878 ALICE OLAUSDATTER BJARTNES, født 1886

Av Odins familie ble bare søsteren Elise funnet. I kirkeboken kalles hun forøvrig Alice. Hun ble gravlagt på Stiklestad 2. juni og jordfestet 4. juni. Tydeligvis ble hun funnet i nærheten av Rosvoll.

Ingen av husdyrene berget.

Og all jord på plassen forsvant.


Etterpå

R A S I V E R D A L 227

Jorden på Jermstad handel var bygslet fra Jermstad vestre. Den ble følgelig regnet sammen med jorden på Jermstad vestre.

Odin Olaussen ble tilkjent en erstatning på kr. 1.500. Forslaget gikk ut på kr. 3.000.

Han utvandret samme året til Amerika. Han bodde i Madison i Minnesota.



Plassen

JERMSTADVALD, JERMSTADENGET 110.1

Jermstadenget var en plass som lå forholdsvis langt mot vest på valdet. Som en av sine nærmeste naboer hadde den Follomarka som lå så å si rett mot syd.

Plassen ble ikke berørt hverken av raset 19. mai eller 6. september. Følgelig ble det ikke foretatt innhenting av data om utsæd og husdyrhold. Allikvel kan vi formode at det var en husmannsplass av vanlig størrelse.

Folket

Husmannen i 1893 da raset gikk var Andreas Simonsen. Han kom dit fra Bjartnesnesset eller Nesjan som plassen også ble kalt, i april 1893. På Jermstadenget overtok han etter sin svoger Peder Pedersen, som reiste til Amerika etter sine sønner som hadde reist før ham.

Følgende mennesker hadde tilholdssted der

da raset gikk:

~v>" - Andreas Simonsen, husmann, tresko- maker, 46 år

  • Anne Pedersdatter, kone, 47 år

    image

  • Juliane, datter, 15 år

  • Petra, datter, tvilling, 6 år

  • Sofie, datter, tvilling, 6 år Andreas' foreldre var den ovenfornevnte

Peder Pedersen og kone Anne Andersdatter.

Anne Pedersdatter var fra en annen husmannsplass under Jermstad, Hammeren østre, og hennes foreldre

Andreas Simonsen.

var Peder Olsen og Anne Ulriksdatter.


Hva som skjedde

Som nevnt ovenfor, ble ikke denne husmannsplassen berørt av noen av rasene men det betød ikke at beboerne ikke ble skremt. De kunne ikke vite hvor raset ville stoppe. De rømte derfor opp til Annes foreldre som bodde på Hammeren.

Etter det første raset flyttet de tilbake, men da raset 6. september gikk,

R A S I V E R D A L 229

torde de ikke lenger å bo på Jermstadenget. De bodde da en tid på Hammeren. Etterpå

I 1894 kjøpte Andreas restene av Jermstad vestre, og umiddelbart ble det bygget hus der. Med en gang husene sto ferdig, flyttet de dit.

Andreas fikk en erstatning på kr. 150. Rimeligvis var dette til dekning av utgiftene med husflyttingen.

Anders døde på Jermstad vestre i 1918, og Anne i 1929.

Juliane bodde på Folloaunet. Hun drev som syerske. Hun døde ugift i 1959.

Petra ble gift med Oscar Ahlgren. Etter at han døde, flyttet Petra til sin søster Juliane på Folloaunet. Hun døde der i 1970.

Sofie ble gift med Peter Halvdan Prestmo. De overtok Jermstad vestre. Hun døde i 1966.

KRAG 106.1/2


Gården

Dette var en av de gamle navnegårdene i rasområdet. Trolig skrev Kråg seg fra vikingetid. Navnet som betyr krå, hjørne, tyder på at den er blitt utskilt fra Follo.

Eieren av Kråg i 1893, Ove Missen Haugskott, hadde kjøpt Kråg, Trøgstad lille og Lyngåsen samt de tidligere utskilte partene av Kråg, Egge og Gran, så sent som i 1891 av Anton B. Monrad. Kråg og Trøgstad lille lå som nære naboer, og dette førte til en del sammenblanding av gårdsnumrene og navnene på disse gårdene. I de offisielle listene etter raset er Ove Haugskott ført som eier av Trøgstad med gårdsnummer 106.1/2. Gårdsnummer 106 var Kråg. Trøgstad lille hadde nummer 97.

Krågsvaldet lå syd for Follo. Opprinnelig strakte det seg ut på begge sider av Krågsdalen hvor det i vest grenset mot Prestegården Auglen og Mo, og i øst mot Trøgstad lille. Men etter at Gran og Egge var blitt skilt ut, nådde valdet bare til Krågsdalen. I syd lå Krågsmoen som var skilt ut fra dette valdet. Tidligere valdet Kråg både mot Haga og Eklo. Før Ove Haugskott overtok, ble gården drevet som underbruk under Follo hvor den daværende eier bodde. I løpet av den korte tiden Haugskott bodde der, skaffet han seg en

brukbar besetning. 1 1893 hadde han 2 hester, 10 kyr, 9 småfe og 3 griser.

Matrikkelskylden var på 12 mark 95 øre.

Ove Haugskott drev både Kråg og den delen av Trøgstad lille som ikke var solgt. Han solgte nemlig en del av Trøgstad lille til Jens Skogås. Denne parten fikk navnet Trøgstad lille søndre.

Men før Ove Haugskott kjøpte gården, ble den drevet av Johan Gran. I ettertid er han feilaktig oppført som eier av gården. Han var rimeligvis leilending eller forpakter. Men det hevdes flere steder at han var der om høsten 1892. Den høsten holdt han på med å staure korn. I en matpause skulle folkene inn for å spise, og de satte jernstauren eller spettet igjen i et hull i jorden. Da de kom ut igjen, var spettet borte. Etter en tid fant de det, men det hadde da sunket ned i jorden av sin egen tyngde. Dette skal Johan Gran ha tatt som et varsel, og han flyttet derifra.

Det samlede arealet for Kråg og Trøgstad lille ble etter raset beregnet til totalt å ha vært 452,7 dekar. Av dette var 265,7 dekar dyrket mark, 39,4 dekar eng og 147,6 dekar skog og havning.

R A S I V E R D A L 231

image

Krågsvaldet omfattet foruten gården Kråg også eiendommene Egge, Gran og Krågsmoen.


Kråg var forsikret på følgende vis:

En hovedbygning - kr. 3.200, en stall - kr. 1.000, et stabbur - kr. 400, en fjøsbygning - kr. 600, en ladebygning - kr. 400, en bryggestue - kr. 200, og en smie - kr. 100.

Av dette kan vi utlede at bygningsmassen var forholdsvis stor.

Avlingen var forsikret slik:

40 tønner bygg - kr. 480, 100 tønner havre - kr. 800, 150 lass høy - kr. 1.500, 100 tønner poteter - kr. 300, og 90 berger halm - kr. 270.


Folket

232

V E R D A L S B O K A

Ove Haugskott var ugift, og han hadde derfor to tjenestejenter, en husholderske og en budeie. Natten til 19. mai bodde disse tre på gården:

  • Ove Nilsen Haugskott, gårdbruker, 37 år

  • Laura Eriksdatter Sogstad, husholderske, 25 år

  • Marta Sakariasdatter, budeie, 47 år

Ove Haugskott var fra Haugskott i Frol. Han var sønn av Nils Nilsen Haugskott og Ane Pauline Olsdatter Heit lo.

Hans husholderske, Laura Eriksdatter, var også fra Frol. Hun var fra en husmannsplass under Sogstad. Hennes foreldre var Erik Kristiansen og Matilde Serine Borgsø.

Derimot er det vanskeligere å fastslå hvor budeien Marta Sakariasdatter var fra. Det er ingen som bar dette navnet i Verdal i henhold til folketellingen 1875. Trolig kom hun fra en annen bygd. I 1885 døde en Ingeborg Sakariasdatter i barselseng. Hun var gift med gårdmann Peder Kråg. Hun var fra Revdal i Verran. Kanskje var Marta hennes søster.

þÿ

R A S I V E R D A L 233

Om Kråg er det også fortalt at det sto et eiketre på gården. Om dette treet ble det sagt at dersom det ble saget eller hugget ned, ville det skje en stor ulykke. Ove Haugskott trodde ikke på denne spådommen, og han hugget ned treet.1

Hva som skjedde

I likhet med svært mange i rasområdet ble også folkene her fullstendig overrasket. Riktignok hørte Laura Eriksdatter en merkelig rammel, men hun tok det for å være kjørekarer med vogner som kom til gårds, og hun ante derfor ingen uråd. Derimot sto hun opp for å koke kaffe til kjørekarene.

Da gården seilte utover, var det ingen som hadde kommet seg unna. Ove Haugskott kom seg opp på taket, og ble med husene over på den andre siden av dalen. Der ble de liggende nedenfor Sundby. Her ble han berget i land.

Men han hadde fått hard medfart underveis. En tømmerstokk traff ham i hodet, og da han ble tatt i hus hos Johan Larsen på Sundby østre, var han så syk at han ble sengeliggende i en måned. Han fikk varig men av slaget mot hodet. Hele livet hadde han hodepine, og balansenerven var skadet slik at han sjanglet når han gikk.

Martha Sakariasdatter ble også berget. Hun må også ha befunnet seg enten i huset eller like i nærheten, for hun ble berget i land ved Sundby der Ove Haugskott ble berget. Det fortelles at hun ble berget i land ved hjelp av et taug. Mer også hun fikk store skader, og hun ble brakt til sykehuset på Levanger. Der måtte et ben amputeres som følge av skadene hun hadde fått.

Laura Eriksdatter derimot unngikk store skader, selv om hennes seilas gjennom raset tilsynelatende var vel så dramatisk som de to andres. Sine opplevelser har hun selv fortalt påfølgende vis: 2

«Langt på natten våknet jeg av kraftig rammel, og jeg så ut. Men jeg kunne ikke se noe særlig. Jeg trodde at det var noen karer som kom med vogn til gården, og jeg sto opp for å koke kaffe til dem.

Kvarteret etter var raset i full gang. Vegger og dører ble slått inn, innbo føk gjennom rommet, og jeg trodde at dommedag var kommet.

Leiren trengte seg frem i voldsomme mengder og med uhyre kraft, og den ødela alt. Gården sank dypere og dypere.

Da jeg fikk se at leiren sto helt opp til vinduet mitt i andre etasje, hoppet jeg uti, for jeg skjønte at gården ville drukne i leirsuppen. Jeg trev med meg en klokke i farten og tviholdt på den hele tiden. Jeg klamret meg fast til en gresstue med noen kvister som kom drivende, og fikk holdt meg opp slik at jeg ikke ble kvalt.

Det bar avsted hele Verdalen nedigjennom, en 4 - 5 kilometer, til Ros-voll.3 Jeg var bare iført nattklær, og jeg frøs slik at jeg trodde jeg skulle fryse i hjel.

234

V E R D A L S B O K A

image

På en sandbanke ved Rosvoil fikk jeg krabbet meg opp, og da viste klokken som jeg hadde tviholdt på hele tiden, 1.45 om natten.

fikk

Jeg fikk tørket av meg en del av leiren som jeg var tilklint av. Og så satt jeg der gjennomvåt i kulden til klokken 9 om morgenen. Da var jeg helt spekt.

fikk

Et stykke unna jeg øye på militære som arbeidet med å redde folk. Et sted så jeg de hugget hull på et hustak og ut noen som var i huset.4 (Se mer om dette under Redningsarbeidet og Hegstad-stuggu.)

fikk

Andre steder så jeg folk som løp avsted, redde for at det skulle komme nye ras. Jeg dro av meg underskjørtet og viftet med det en lang stund.

Omsider en av soldatene, Olaus Vinne, øye

Laura Eriksdatter Sogstad, sen ere gift Eriksen på Levanger.

på meg der jeg lå langt fra fast land.5 (Se mer om hans, Martin Blybakkens og P. A. Rø-stads bedrifter

fikk

under Redningsarbeidet og Medaljer.)

fikk fikk

Vinne, Martin Blybakken og P. A. Røstad reddet meg i land, tullet meg inn'i ullplagg, hjalp meg til en gård hvor jeg vasket av meg den verste leiren. Så

jeg varm mat og drikke. Jeg ble lagt inn på en gård ved Leirfall. Der lå jeg alene en lang stund. Folkene der var blitt redde og løp sin vei.6 Omsider kom jeg hjem til Frol igjen.» På spørsmål om hvilke plager hun hadde hatt etter denne opplevelsen, fortalte hun at hun var fryktelig nervøs en tid etterpå, men det gikk over snart. Ellers hadde hun ingen andre plager.

Ved en annen anledning har hun fortalt at hun kom under leirmassene og holdt på å bli

fkviakltk. Men et hus som drevfmiokt khenne, presset henne opp mot overflaten igjen slik at hun

luft. Det var da hun

fatt i treroten eller kvistene. Og i den holdt hun seg fast

under den videre seilas. Hun var imidlertid under flere ganger før ferden stanset nede på sletten.

Laura Eriksdatter hadde langt hår med fletter. Hun hadde et svare strev med å få rent håret etterpå.

Husdyrene på gården strøk med, og all jorden forsvant. Jordveien ble etterpå vurdert til å ha vært verdt kr. 8.300. Eiendommen ble forøvrig satt til kr. 9.000.

Alt forsvant.


Etterpå

R A S I V E R D A L 235

Ove Nilssen Haugskott fikk kr. 7.960 i erstatning. Av dette fikk han kr. 528,36 i forskudd. Han hadde kr. 28,36 i gjeld til Verdalens Meieris landhandel på Stiklestad, og dette beløpet ble trukket fra erstatningen.

Laura Eriksdatter fikk kr. 100 i erstatning, og Marta Sakariasdatter fikk kr. 270. Hun fikk også 100 kroner i forskudd. At Marta fikk større erstatning enn Laura hadde rimeligvis sammenheng med skaden hun fikk.

I 1895 ble skylden for Kråg fastsatt slik:

Gårdsnr. 106, bruksnr. 1, Kråg av skyld mark 6,48 et avtak for 20 år av mark 6,48, og deretter for bestandig et avtak av mark 6,16.

For Kråg medførte dette en reduksjon av veiskatten på kr. 2,24 for første halvår 1893.

Men etter som det var samme eier av Trøgstad lille, og den gården ble regnet sammen med Kråg og hadde samme gårdsnummer, ble følgende bestemt for den:

Gårdsnr. 106, bruksnr. 2, Trøgstad lille av skyld mark 7,03 et avtak for 20 år av mark 7,03, og deretter for bestandig et avtak av mark 6,66.

For Trøgstad lille betød dette en reduksjon av veiskatten på kr. 2,43 for første halvår 1893.

Det ble senere gjort en tilføyelse i protokollen som lød:

For gårdsnr 106, bruksnr. 2 av skyld mark 6,47 et avtak til 31. desember 1913 av mark 6,47 og deretter for bestandig et avtak av mark 6,15.

Kråg sammen med Trøgstad lille ble også sett under ett ved overføring av jorden til Staten. Det totale arealet som hadde gått tapt, var 452,7 dekar. Det ble utlagt som en teig i skredgropen. Men dette arealet var ikke større enn 390 dekar. Det var således 62,7 dekar mindre enn det opprinnelige. Dette ble en del av Statsteig A.

Ove Haugskott ble senere gift med Sofie Johannesdatter, datter på gården Sundby hvor han ble tatt i land, og i 1896 kjøpte de gården Mule i Frol

Ove døde i 1914.

Laura Eriksdatter ble gift med bakermester Ingvar Eriksen på Levanger. Hun ble over 90 år.

Når det gjelder Marta Sakariasdatter, var hun trolig den med dette navn som arbeidet som ugift dagarbeider på gården Holmen ved Holmsveet i 1900.

Noter:

^ Opplysninger ved Ingeborg Haugskott, datter av Ove Haugskott. ^ Intervju i Levanger-Avisa 24. desember 1958 på hennes 90-årsdag.

Hun sier Valstad, men det var Rosvoll.

Dette må ha vært Hegstadstuggu. ^ Olaus Vinne var ikke soldat. Han var en frivillig sivil som deltok i redningsarbeidet.

Hun sier ved Leirfossen. Det kan ikke ha vært annet enn Leirfall. Rimeligvis ble hun tatt i

land ved en av Rosvollgårdene. De lå så lavt at leirsuppen nådde nesten opp til husene.

KRÅG, EGGE 106.6


Gården

Egge var en av de tidligere utskilte partene av Kråg som Ove Haugskott kjøpte sammen med Kråg og Trøgstad lille av Anton B. Monrad. Og Haugskott solgte denne parten videre til Anders Larsen Tiller i 1892.

Egge lå på vestre side av Krågsdalen med grense mot Mo mot vest. Mot nordvest grenset Egge mot Gran. Denne grensen fulgte en sidevei til Mo fra hovedveien mellom Stiklestad og Vuku. I det nordøstlige hjørnet grenset Egge mot Follo. Krågsdalen dannet så grensen mot hovedbølet Kråg i øst. Helt mot syd nådde valdet ned til Krågsmoen. Her strakte Krågsmovaldet seg over på vestre side av Krågsdalen.

I og med at dette var en utskilt part fra en annen gård, var ikke Egge noen spesielt stor gård. Men den var en god del større enn de selveiende husmannsplassene som dukket opp etter hvert mot slutten av 1800-tallet.

Matrikkelskylden var 3 mark 24 øre.

Etter raset ble arealet fastslått til å ha vært 59,1 dekar dyrket mark og 19,7 dekar eng, noe som tilsammen utgjorde 78,8 dekar.

I og med at disse beregningene ble foretatt etter raset, ble det tydeligvis ikke tatt hensyn til at hele østgrensen av dette valdet ble dannet av Follo-bekken. Bekkedalen, øverst kalt Follodalen og nederst Krågsdalen, var temmelig dyp. Øverst var den riktignok ikke dypere enn ca. 10 meter. Der krysset forøvrig hovedveien bekken. Men bare et par-tre hundre meter lengre ned var den mer enn 30 meter dyp. Det er derfor klart at selv om dalen ikke var spesielt bred, og dalsidene var temmelig bratte, må Egges del av dalen ha utgjort en ikke ubetydelig del av valdet. Og den var ikke utnyttbar hverken til dyrket mark eller eng. I beskrivelser gitt i siste del av forrige århundre, ble det sagt at dalen ikke var fremkommelig hverken for folk eller fe.

Det var ingen beboere i 1891, og følgelig finnes det hverken noen oversikt over utsæd fra 1890 eller husdyrhold fra 1891.

I 1893 var det trolig bare 1 ku og 4 småfe på gården.

Folket

Familien som bodde der da raset gikk, besto av følgende personer:

  • Anders Larsen Tiller, gårdbruker, 38 år

  • Anna Pedersdatter, kone, 35 år

  • Laurits Otilius, sønn, 2 år

R A S I V E R D A L 237

Anders var sønn av Lars Anderssen og Marta Kristensdatter på Tiller nedre. Anna Pedersdatter var fra Inderøy. Hennes foreldre var Peder Olaus Pedersen Vikan og Anne Bergitta Andreasdatter født Kjesbu.


Hva som skjedde

Hva som gikk for seg her, vet vi ingen ting om. Alle omkom. Gården må ha gått ut helt plutselig. Vi vet heller ikke sikkert om den gikk ut i det andre skredet eller i det tredje. Men mest sannsynlig må den ha blitt med i det tredje skredet. Noe som tyder på det, er det forhold at Anders Larsen ble funnet død nede ved Bjartnes.

Han må ha blitt ført ditt av rasmassene, og det var bare massene fra det siste skredet som havnet så langt.

Ved siden av liket ble det funnet et leie av gress og halm som han hadde ligget på. Det ble antatt at han hadde vært i live en god stund før han døde av kulde og utmattelse. I avisene ble det også antatt at han hadde dødd av sult. Dette er naturligvis bare tøys. Det tok bare en og en halv dag før Vuku-sjøen steg over demningen, og hvis Anders var i live inntil da, druknet han da vannet kom.

Døde:

ANDERS LARSEN TILLER, født 1855 ANNA PEDERSDATTER TILLER, født 1858 LAURITS OTILIUS ANDERSEN TILLER,

født 1891

Anders ble funnet 2. juni. Gravleggelsen fant sted på Stiklestad 5. juni, og jordfestelsen

11. juni.

Hans kone Anna ble funnet 22. juli og gravlagt samme dag på Stiklestad. Jordfestelsen skjedde 30. juli. Det vil si at man antok det var henne. Det var ikke mulig å fastslå identiteten nøyaktig.

Lille 2-årige Laurits Otilius er ikke blitt gjenfunnet.

I en notis i Nordenfjeldske Tidende 30. mai 1894 sto følgende:

Lig findes i Værdalen.

I Nærheden af Bjertnes har man nu fundet Ligene af Tillers Hustru og Barn, hvilket i fjor omkom under Raset i Værdalen og som medfulgte helt fra Jermstad.

Ligene, der var nogenlunde gj enkj endelige, blev fundet under nogle Senge-klæder i Leret.

Men som det fremgår av hva som står ovenfor, ble Anna Pedersdatter Tiller funnet 22. juli 1893. Laurits Otilius ble ikke funnet. Dette er derfor feil. Sannsynligvis er det en sammenblanding med Andrea Jensdatter som var søster av Serianna Jensdatter, kone på Jermstad vestre, og et av søsterens barn,

238

V E R D A L S B O K A

enten Gudrun Sofie eller Ole Ingvald. Man antar at kvinneliket som ble funnet 25. mai 1894 var henne og et av barna, (se under Jermstad vestre).

Hele eiendommen forsvant. Bare et lite hjørne som nådde ned til Follo-dalen lengst nord på valdet, sto igjen på toppen av øya i Raset. Resten var borte. Rasbunnen ligger opp til 25 meter lavere enn den tidligere overflaten på dette stedet.

1 ku og 4 sauer strøk med.

Jordveien ble fastslått å ha hatt en verdi av kr. 2.500 før raset. Resten av eiendommen ble satt til kr. 2.000. Alt gikk tapt.

Etterpå

Døsdboet ble tilkjent en erstatning av kr. 1.450. Av dette gikk kr. 5,33 til dekning av gjeld Anders Larsen Tiller hadde hatt i Verdalens Meieris landhandel på Stiklestad.

Om matrikkelskylden står det i protokollen av 1895:

Gårdsnr. 106, bruksnr. 6, Egge av skyld mark 3,24 et avtak for 20 år av mark 3,24, og deretter for bestandig et avtak av mark 3,08.

Dette medførte en reduksjon av veiskatten på kr. 1,12 for første halvår 1893.

Hele eiendommen på 76,8 dekar gikk tapt. Alt ble utlagt til Staten. Arealet ble 6,0 dekar mindre i skredgropen, nemlig 70,8 dekar. Dette ble en del av Statsteig A.

KRÅG, GRAN 106.5


Gården

Dette var en tidligere utskilt part av Kråg. Gran ble kjøpt av Ove Haug-skott samtidig med at han kjøpte en del andre eiendommer av Anton B. Monrad.

Gran lå i det nordvestre hjørnet av det opprinnelige Krågsvaldet. Mot vest lå Prestegården Auglen. Mot nord lå Follovaldet. Langs grensen mellom Krågsvaldet og Follovaldet gikk etter all sannsynlighet hovedveien fra Stiklestad til Vuku. En lokal vei som førte fra denne hovedveien til Mo, dannet trolig grensen mot øst mot Egge, en annen utskilt part av Kråg. Helt i det sydvestre hjørnet nådde Granvaldet bort til Movaldet. Der lå Moåker.

Etter raset ble det fastslått at gården hadde bestått av 33,4 dekar dyrket jord og 4,9 dekar eng, tilsammen 39,3 dekar. Det var altså ingen stor eiendom det var tale om.

Matrikkelskylden var 1 mark 22 øre.

I 1891 var det ingen bruker der. Følgelig finnes det ingen opplysninger om utsæd og husdyr fra først på 1890-tallet. I 1893 var husdyrtallet 2 kyr og 3 sauer.

Folket

Tore Olsen Eklovald kjøpte Gran i april i 1892 av Ove Haugskott. Faste beboere der i mai 1893 var følgende:

  • Tore Olsen Gran, selveier, 46 år

  • Ingeborganna Larsdatter, kone, 47 år

  • Peter Olaus, sønn, 12 år

  • Sofie, datter, 9 år

  • Inger Marie, datter, 5 år

  • Gustav, sønn 1 år

  • Susanna Olsdatter Klokkerhaug, inderst, 76 år

  • Nils Andersen Fåren, inderst, fattiglem, 78 år

I 1875 bodde Tore og Ingeborganna Larsdatter på husmannsplassen Hallemsvald søndre.

Tore var sønn av Ole Halvorsen og Serianna Toresdatter på Lundsmoen i Leksdalen.

Ingeborganna bodde i 1865 på en husmannsplass under Hjelde sammen med

240

V E R D A L S B O K A


image

Ingeborganna Larsdatter og Tore Olsen Gran.


sin mor Susanna Olsdatter og sin stefar Peder Johansen. Hennes far het Lars Johnsen.

Susannas foreldre var Ole Ellefsen Bredingsvald og Ingeborg Larsdatter Leirset. Hun var gift første gang med Ingeborgannas far Lars Johnsen, og andre gang med Peder Johansen.

Nils Andersen var husmann på plassen Holmshelden under Holmen i 1865 og i 1875 husmann på plassen Tus'n under Fåren nedre. Han var gift med Guruanna Olsdatter, men han var enkemann i 1893. Hans foreldre het Anders Povelsen Tømte og Maren Nilsdatter. I de offisielle listene er også Serianna Toresdatter ført opp som inderst på Gran. I så fall hun bodde der, var hun ikke hjemme da raset gikk. Hun var en av Tores og Ingeborgannas eldre døtre.

Det samme gjelder Ole Toresen Gran. Han er også oppført som bosatt der under titelen arbeider. Han var også sønn i huset, men var ikke bosatt der da raset gikk. Da var han inne til tjeneste som kavallerist på Rinnleiret.

Ytterligere en fremmed person står oppført. Det er Gusta Jonsdatter. Hun står oppført som tjener på Gran. Men heller ikke hun var der da raset gikk.

Hva som skjedde

Tore og Ingeborganna lå nede sammen med den ett år gamle Gustav. De andre lå ovenpå.

R A S I V E R D A L 241

þÿ

Da de merket raset, klarte de så vidt å komme seg ut. Ingeborganna ropte opp til dem som lå i andre etasje, og hun hørte at de var våkne. Tore var på vei inn for å hente barna, men det var for sent. Huset beveget seg allerede, og det knaket i sammenføyningene. Og i det gårdstomten forsvant ned i dypet, sprang de for livet. Også mens de sprang, raste det under hælene på dem. Tore hadde Gustav under armen.

Gustav skal ha erindret at de passerte en skigard, og at den sank i dypet like bak dem.

De må ha sprunget nordover for de passerte et nabohus hvor folkene fremdeles Gustav Toresen Gran. sov. Her banket Ingeborganna på vinduet i forbifarten. Hun hørte at døren ble åpnet, men i det samme sank huset ned. Hun hørte noen forferdelige skrik, så ble alt stilt. Både hus og mennesker

a 1

forsvDanftt.te ^ bare ha vært Smedhaugen hvor familien Belbo bodde. Den plassen lå på Follovald. Det lå nemlig ikke flere gårder hverken vest eller nord for Gran som gikk med i raset. Det er heller ikke sannsynlig at de sprang østover, for da hadde de måttet krysse rasområdet i en strekning av mer enn to kilometer før de nådde trygg grunn.

Sønnen, Ole, som var på Rinnleiret, ble utkalt til redningsarbeid i forbindelse med raset. Så fikk han høre at han hadde mistet tre av sine søsken, sin mormor og hjemmet sitt i raset.

På Gran omkom fem av beboerne.

Døde:

PETER OLAUS TORESEN GRAN, født 1881 SOFIE TORESDATTER GRAN, født 1884 INGER MARIE TORESDATTER GRAN, født 1888 SUSANNA OLSDATTER KLOKKERHAUG, født 1817 NILS ANDERSEN FÅREN, født 1815

Bare en av dem ble gjenfunnet. Det var Nils Andersen Fåren. Han ble funnet 1. juni. Han ble begravet på Stiklestad 3. juni. Jordfestelsen fant sted dagen etter.

Både jord og hus forsvant. De mistet også 2 kyr og 3 småfe. Jordverdien ble anslått til å ha vært kr. 1.500 før raset. Eiendommen forøvrig sto i 1.800 kroner. Alt forsvant.


Verdalsboka - 14


Etterpå

242

V E R D A L S B O K A

fikk

fikk

fikk

fikk fikk

fikk fikk

fikk

15. desember behandlet Velferdskomitéen en søknad fra Tore Gran om bidrag til underhold for seg og familien denne vinteren. Søknaden ble oversendt til Utdelingskomitéen. Det går ikke frem om han tilskuddet, men sannsynligvis gjorde han det. For da erstatning ble tildelt Tore for tap av eiendommen, står det at han hadde fått et forskudd. Han kr. 1.870 i erstatning. I forskudd han kr. 122,03. Av dette siste beløpet utgjorde kr. 22,03 hans gjeld til Verdalens Meieris landhandel på Stiklestad. To av Tore Grans eldre barn også erstatning. Det var Ole Toresen Gran, kalt arbeider, og Serianna Toresdatter Gran, kalt inderst. De henholdsvis 60 og 85 kroner. Ole kr. 20 i forskudd, og Serianna kr. 40.

fikk

fikk

Som nevnt ovenfor, var en Gusta Jonsdatter oppført som tjener pa Gran. Hun kr. 15 i erstatning. Hvem hun var, og hvorfor hun erstatningen, er ukjent. Men det er en kjensgjerning at mange erstatning fordi de mistet sin levevei som følge av raset.

I 1895 ble skylden fastsatt på følgende vis:

Gårdsnr. 106, bruksnr. 5, Gran av skyld mark 1,22 et avtak for 20 år av mark 1,22, og deretter for bestandig et avtak av mark 1,16.

Dette'ga en reduksjon av veiskatten på kr. 0,42 for første halvår 1893.

fikk

Hele eiendommen på 39,3 dekar ble utlagt til Staten i en teig. Den utgjorde nede i skredgropen 35 dekar, altså 4,3 dekar mindre enn den opprinnelige eiendommen. Dette ble en del av det som senere navnet Statsteig A.

I 1890-årene kjøpte Tore Gran Aksnes søndre i Leksdalen. Og i 1900 bodde han, Ingeborganna og Gustav der.

Tore døde i 1930, og Ingeborganna døde i 1931.

Gustav giftet seg med en Johanna fra Overhalla. Han bygde huset Garpen på Øra. Senere flyttet de til Namsos hvor Gustav var skreddermester. Han døde i 1968.


Note:

1 Der var forøvrig den plassen det ble feilaktig sagt at Dina Jermstad sprang forbi, og : ikke hørte hennes varsel, men la seg til å sove igjen. Men det var en sammenblanding Smedgården, en av Jermstadgårdene.

KRÅG, KRÅGSMOEN 106.4


Gården

Krågsmoen var en selveiergård utskilt fra Kråg. Det har ikke vært mulig å plassere den med 100 prosents nøyaktighet. Men det er helt klart at den lå på østre side av Krågsdalen og syd for hovedbølet Kråg.

Et stykke øst for disse gårdene gikk det en vei fra nord mot syd parallelt med dalen. Det synes rimelig å anta at husene på Krågsmoen må ha ligget

  1. tilknytning til denne veien, om enn ikke like ved veien. Trolig fulgte denne veien grenselinjen mellom Kråg og Trøgstad lille.

    Krågsdalen skar igjennom Krågsmovaldet. Dalen var temmelig dyp på denne strekningen. Dalen var bortimot 35 meter dyp med svært bratte dalsider som var svært utsatt for utglidninger. Gården må ha ligget et stykke unna kanten.

    Valdet endte sannsynligvis i en spiss lengst mot syd. Der møtte det Haga-valdet. Mot vest lå Movaldet. Mot nord, på vestsiden av Krågsdalen, lå Egge, en annen utskilt part fra Kråg. Fremdeles mot nord, men på østsiden av dalen lå hovedbølet Kråg.

    Det er tvilsomt om Krågsmovaldet strakte seg så langt mot øst at det berørte Trøgstad lille.

    Mot syd lå Eklosvedjan, en del av det opprinnelige Eklovaldet.

    Krågsmoen var ikke noen stor gård. Men den var vesentlig større enn mange andre selveiergårder som tidligere hadde vært husmannsplasser.

    Etter raset ble arealet fastslått å ha vært på 73,8 dekar. Av dette var 39,4 dekar dyrket mark, 4,9 dekar eng og 29,5 dekar skog og havning. Rimeligvis utgjorde Krågsdalen storparten av det udyrkede arealet.

    Matrikkelskylden var 1 mark 81 øre.

    Sommeren 1890 ble det sådd 0,67 hektoliter bygg, 3 hektoliter havre og

  2. kilo gressfrø. Det ble satt 5,5 hektoliter poteter. Et areal på 0,33 ar ble benyttet til andre rotfrukter enn poteter. Og på gården fantes det 2 to-hjulte vogner.

1. januar 1891 besto besetningen av 2 kyr, 1 kvige, 3 sauer, 1 gris og 6 høns.

I 1893 besto visstnok besetningen av 2 kyr, 1 kvige, 8 sauer, 1 gris og 8 høns.

þÿ


Folket

R A S I V E R D A L 245

Eieren, Hans Nilsen, hadde kjøpt gården i 1892. Foruten at han var bonde, drev han som skomaker. Han var blant annet svenn på Steinkjer. Han var født i Gausdal.

Før han og hans familie kom til Krågsmoen, bodde de på Aspås lille i Leksdalen. Da raset gikk, bodde 6 mennesker på Krågsmoen:

  • Hans Nilsen, bonde, selveier, skomaker, 36 år

  • Ingeborg anna Olsdatter, kone, 33 år

  • Nils Marius, sønn, 8 år

  • Marie Othelie, datter, 6 år

  • Ida Mathilde, datter, 4 år

  • Sofie Augusta, datter, 1 år

Hans Nilsens foreldre kom opprinnelig fra Gausdal. Hans far var husmann på Midjovald i Sparbu. Hans navn var Nils Hansen.

Ingeborganna Olsdatters foreldre var Ole Sevaldsen Aspås og Mali Anders-datter.

Ingeborgannas far var enkemann og kårmann, og han bodde tydeligvis også sammen med datterens familie på Krågsmoen. Men 8. mai døde han av lungebetennelse. Han skulle gravlegges 2. pinsedag, det vil si 22. mai, og han lå på likstrå på Krågsmoen. I forbindelse med begravelsen var en kone fra Movald der for å hjelpe til. Dette var

- Berte Olsdatter, 64 år gammel. v

Berte Olsdatter var kårenke på Movald og var egentlig fra Fåberg. Hun hadde vært gift med husmann og skomaker Nils Olsen. Som navnet hennes forteller, het hennes far Ole. Noe annet om hennes foreldre vites ikke.

Følgelig var det syv levende mennesker på Krågsmoen natten til 19. mai.

Hva som skjedde

Raset kom fullstendig overraskende på folkene på gården. Det heter seg at Hans Nilsen våknet ved at bølgene slo fremover gulvet. Det kan ikke ha vært bølger av vann. Det må ha vært den tyntflytende leir suppen som på det tidspunktet hadde trengt inn i huset.

I enkelte beskrivelser av skredet fra 1893 heter det seg at gården lå nederst i Krågsdalen, og hele skredet sto mot husene her. Som fortalt tidligere, lå Krågsmoen nokså langt mot syd. Men den lå nok ikke nede i Krågsdalen. Til det var dalen for dyp og dalsidene for bratte. Heller ikke sto rasmassene mot husene her. Derimot er det ting som tyder på at Krågsmoen har glidd ut som den siste heimen i det første raset.

Da grunnen sank ned under husene, fulgte husene med, og det er vel i den forbindelse at leirmassene kom inn. Husene fulgte med overflaten ut

246

V E R D A L S B O K A

gjennom skredporten og videre i retning av Melbyberget. Men under denne seilasen ble husene og stykket husene lå på, brutt i stykker.

Hans Nilsen sprang straks ut av sengen sammen med sin kone. De fikk med seg barna og Berte Movald, og kom seg ut gjennom en vegg som var blitt brukket opp.

Husene seilte først ned forbi Haga. Deretter fulgte de strømmen i retning av Melby. Der havnet de inn i den bakevjen leirstrømmen dannet, da den ble tvunget tilbake fra Melbyberget i retning av Eklomelen. Til slutt ble husene liggende mellom Melby og Eklo, men nærmere land på Eklosiden.

Alle hadde kommet seg ut, og de sto ute på restene av gårdsplassen da den ble liggende i ro. Det var uråd å prøve å komme seg inn til fast land. Leir-suppen var bare litt fastere enn vann. Men der ute var det ikke noe blivende sted. Det blåste en bitende kald vind fra øst, og de hadde bare nattklærne på seg. Hans begynte da å rive bordkledning av husveggene. Han hadde ikke noen redskaper å hjelpe seg med, men medfarten husene hadde fått underveis, gjorde det lett å få tak. Og Hans var tydeligvis en sterk mann, og han greide å rive av så pass meget at han fikk bygget en bro inn til Eklomelen. Avstanden dit inn var bortimot et par hundre meter.

Da dette var gjort, bar han sine barn, det ene etter det andre inn til fast land. Deretter leide han den gamle kona over. Hans kone ventet sammen med det minste barnet og ble hjulpet over til slutt.

Broen var ikke tryggere enn at Hans sank nedi nesten til livet når han gikk. Føttene til barna som han bar på ryggen, subbet nedi leirsuppen mens han gikk.

Alle kom seg trygt til fast land og berget livet. Men de hadde ikke fått med seg noe. Bare en matte og en fell som hang på en tørkestang for klær utenfor stabburet, ble berget.

Og da Hans Nilsen hadde berget hele sin famile, hadde han ikke færre enn 19 spikersår i føttene. Han hadde nemlig gått barbent frem og tilbake langs etter bordbroen for hver gang han brakte noen inn til fast land.

Ingen av barna tok skade.

De tok seg så opp bakken til den nærmeste av Eklogårdene. Derfra hadde alle menneskene flyktet i vill redsel, og husene sto tomme. Selv var Hans Nilsen fullstendig utslitt og utmattet da de kom dit, slik at han la seg på noen skinnfeller og sovnet.

juni.

Og da folkene på Eklo kom tilbake ut på dagen etter raset, fant de at dyrene var blitt stelt. Ingeborganna hadde både gitt husdyrene mat og melket kyrne.

Liket av Ole Aspås ble senere berget på land. Begravelsen fant sted 6. Den 6-årige Marie har senere gitt følgende beskrivelse av hvordan hun opplevde raset: 1

«Vi bodde på Krågsmoen. Vi var syv stykker som bodde her. Det var mor,

R A S I V E R D A L 247

far, Nils på 9 år, Ida på 5 år, Sofie ca. 1 år, og jeg var 6 år. Det var også en hushjelp hos oss akkurat da, Berta Momoen. Hun var her fordi bestefar var død, og vi skulle ha begravelse. Vi våknet med at leire og vann strømmet inn over gulvet. Huset revnet, og vi sprang ut gjennom et hull i veggen. Berta og jeg skyndte oss ut, og de andre så vi ikke før på en lang stund. Jeg hørte at mor ropte: «Den e'a Marie.»

Sammen med restene av huset ble vi ført ned til mellom Melby og Eklo. Da husrestene stanset, visste vi ikke hvor vi skulle gjøre av oss. Vi sprang frem og tilbake i vill redsel. Vi frøs for vi var kledt i bare nattklærne, og far laget en seng av halm til oss.

Der vi var, var det utrygg grunn, så vi måtte prøve å komme oss over til gården Eklo. Far rev løs bord fra huset med fingrene, og laget en bro på 200 meter frem til Eklolandet. Under plankene var det et hav av leirsuppe.

Far skulle bære oss over. Først bar han bror min, Nils, over, og etterpå kom han etter meg. Jeg satt på ryggen til far, og jeg drog da føttene nedi leiren. Mor og Berta kom til slutt og bar de to minste søskenene mine.

Da vi kom til Eklo, hadde folkene rømt fra gården. De var redde for at det skulle komme flere ras.

Vi tok inn i husene der og redde opp i høyet. Vi fant også frem mat til oss. Mor og Berta gikk ut i fjøset og ga dyrene mat. Kyrne melket de også.

Etter at vi hadde spist, fant vi ut at vi ikke kunne være her. Vi måtte prøve å komme oss på trygg grunn. Det ble langt å gå. Vi gikk til Halset, og det var ca. 3 kilometer. Der var de hjemme, og vi ble godt mottatt.

Jeg husker også at vi hadde to kyr, Tilleros og Valborg. Jeg så at den ene av dem ble slått ned av en trestokk. Ryggen på kua ble slått av, og kua forsvant ned i leiren.

Det var hardt for føttene til far da han bar oss over til Eklo. I bordene var det mange spikre. Far hadde vondt i føttene i tre uker etter raset. I den ene foten var det ni spikersår, og i den andre ti.»

Av husdyrene berget 7 sauer og 6 høns. Men hele eiendommen på 73,8 dekar forsvant. Jordverdien ble etterpå vurdert til å ha vært kr. 8.300.

Resten av eiendommen ble verdsatt til kr. 9.000.

I beregningene etterpå står det at alt gikk tapt. I så fall ble ikke de husdyrene som berget livet tatt med. Han mistet i alle fall 3 kyr, 1 sau og 1 gris.

Etterpå

Hans Nilsen fikk en erstatning på kr. 1.770 for sitt tap. Av dette ble kr. 104,04 betalt ut som forskudd. Kr. 4,04 av dette var gjeld til Verdalens Meieris landhandel på Stiklestad.

248

V E R D A L S B O K A

Der Krågsmoen hadde ligget, var det nå et enormt krater i landskapet. Gården eksisterte ikke lenger, og i 1895 ble skylden fastsatt slik:

Gårdsnr. 106, bruksnr. 4, Krågsmoen av skyld mark 1,81 et avtak for 20 år av mark 1,81, og deretter for bestandig et avtak av mark 1,71.

Dette betød en nedsettelse av veiskatten på kr. 0,62 for første halvår 1893.

Hele rasgropen ble utlagt til Staten, og det omfattet blant annet de 73,8 dekar denne eiendommen hadde bestått av. Imidlertid ble arealet som Staten fikk av Krågsmoen, beregnet til 66,4 dekar eller 7,4 dekar mindre enn den opprinnelige størrelsen. Skredgropen sammen med et område utenfor skred-porten fikk navnet Statsteig A. Senere kjøpte Hans Nilsen eiendommen Aspås lille som hans svigerfar Ole Sevaldsen hadde hatt, og hvor de selv hadde bodd inntil de flyttet til Krågsmoen.

Hans døde i 1939.

Nils Marius ble gift med Sofie Skayhaug. Han var bankmann i Trondheim. Han døde i 1974.

Marie Othelie ble gift med John Rye. Hun døde i 1971.

Ida Mathilde ble gift med John Anneus Helmersen Støa. De kalte seg senere Solberg.

Hun døde i 1958.

Sofie ble gift med Nils Skjøstad i Trondheim. Hun døde i 1937.

Berte Olsdatter bodde fremdeles på Movald i 1900. Hun hadde da kår, og livnærte seg ellers av jorden på plassen og litt håndarbeide.


Note:

1 Nedskrevet av Margunn Hofstad Lund, datterdatter av Marie.

LANDFALL 92.1


Gården

Navnet Landfall forteller om tidligere ras i dette området. Det raset som ga gården navn, må ha gått for lenge siden. Det gikk en rekke ras i og ved Leirådalen i senmiddelalderen, noe som blant annet førte til at Leirådalen oppsto. Før det hadde det vært en sammenhengende flate mellom Fåren og Reppe. Og i tilknytning til disse rasene gikk det flere ras i terrassekanten mellom Volen og Eklo.

Hvis tradisjonen stemmer, er Landfall en tidligere Eklogård som kaltes Høy-Eklo. Denne lå kanskje på et høyere terrassetrinn enn de andre Eklogårdene. Men så gikk raset, og gården forsvant. Restene av den ble til Landfall, hevder tradisjonen. Hvor vidt dette medfører riktighet, er vanskelig å avgjøre. Man kan naturligvis ikke se bort fra den muligheten, men sikkert er det ikke. Gården kan ha fått navnet på et langt tidligere tidspunkt.

Terrenget rundt Landfall bærer i aller høyeste grad spor etter både ras og elvebrudd. På alle kanter er det rasmeler. Og de siste store meiene ble til da det såkalte Landfallskredet gikk i 1747. Hele gården gikk ut, og fem mennesker omkom.


þÿ

250

V E R D A L S B O K A

Landfall ligger øst for Eklo søndre. Mot nord ligger Rognhaugen og Tok-stad. Helt i det nordøstre hjørnet støter Landfallvaldet mot Trøgstad og Steins-lien. Steinslien lager formelig en sirkelformet innskjæring i Landfallvaldet. Mot øst ligger Volen. Verdalselven danner grensen mot syd.

Verdalselven har ikke alltid vært en behagelig nabo. Ofte har den forårsaket utglidninger og ødeleggelser på dette valdet.

Mesteparten av de ødeleggelser som ble påført Landfall av Verdalsraset, kom som følge av at Vukusjøen oppsto. Riktignok ble noen mindre arealer lengst vest på elvesletten dekket av rasmasser, men det var relativt små områder.

Dermed ble det ikke foretatt beregninger av gårdens totale areal slik det hadde vært før raset. Bare de delene som hadde stått under vann, ble tatt med. Matrikkelskylden var 9 mark 06 øre.

1 1890 ble det sådd 4 hektoliter bygg, 10 hektoliter havre og 27 kilo gress-frø. Det ble satt 14 hektoliter poteter. På gården fantes 6 to-hjulte vogner og 1 slåmaskin.

1. januar 1891 var tallet på husdyr 2 hester, 9 kyr, 12 sauer, 5 griser og 8 høner.

I raset i 1893 gikk det ingen dyr tapt, og følgelig finnes det ingen oversikt over husdyrholdet dette året. Men vi er vel ikke så langt fra sannheten om vi antar, at besetningen var av omtrentlig samme størrelse som i 1891.

Folket

Eieren i 1893, Ole Pedersen, hadde overtatt gården etter sin far Peder Olsen i 1888. I mai i 1893 bodde hele ti mennesker på Landfall:

  • Ole Pedersen, gårdbruker, 39 år

  • Barbroanna Larsdatter, kone, 32 år

  • Peder Martin, sønn, 16 år

  • Sverre Marius, sønn, 8 år

  • Beret Marta, datter, 7 år

  • Petra Lovise, datter, 5 år

  • Anna Oddlaug, datter, 3 år

  • en tjener

    Og på kåret bodde

  • Peder Olsen, kårmann, 71 år

  • Marta Bårdsdatter, kårkone, 69 år

Barbroanna Larsdatter var fra Frosta. Hennes far var Lars Viktil. Hun var Oles andre kone.

Oles sønn Peder Martin var fra hans første ekteskap. Peder Martins mor var Serianna Hansdatter Gudding.

R A S I V E R D A L 251

þÿ

252

V E R D A L S B O K A

Kårmannen Peder Olsen var sønn av Ole Pedersen Landfald og Beret Marta Andersdatter Tiller.

Kårkona Marta Bårdsdatter var fra Sende. Hun var datter av Bård Gundersen Sende og

Magnhild Andersdatter.

Hva som skjedde

I følge det Dina Jermstad fortalte, var det hun som vekket opp folkene på Landfall. Hun hadde løpt over rasområdet fra Gollaugstuggu under Follo hvor hun bodde, forbi Jermstadgårdene, Trøgstadgårdene, Tokstadplassene og Rognhaugen, før hun hadde kommet til Landfall. Da var raset omtrent over.

image

Hun hadde forsøkt å varsle folkene der hun sprang forbi.

På Landfall hadde de ikke merket noe, og Ole nektet først å tro på henne. Dina hadde vært plaget av nervøsitet, og hun ble ansett for å være litt sinnsforstyrret. På en av gårdene hun hadde sprunget forbi, Jermstad østre eller Smedgården, hadde de nektet å høre på henne og lagt seg til å sove igjen. Det ble også deres undergang.

Men Dina klarte å få Ole med seg opp bakken nord for husene slik at han kunne se utover rasgropen. Da sank Ole i kne og brøt ut: «Herre Gud! Hva er det som har skjedd?»

Men slik landskapet så ut, var det klart at man måtte komme seg bort snarest mulig. Raset kunne gå videre, og Landfall ville kanskje gli ut.

andfallenget eller Platået som det også bl

Peder Martin Pedersen, Oles sønn fra første L Både mennesker og dyr ble evakuert til e

ekteskap.

kalt. Dette var et jordstykke som lå ikke så

langt fra Volen. Der ble det satt opp sommerstue.

Vukusjøen steg helt til ut på ettermiddagen 20. mai. Da rant vannet over leirdemningen. Ut over sommeren gravde elven seg ned i leirlaget, og Vukusjøen ble tømt igjen.

Det er litt uklart hvorvidt de flyttet tilbake til Landfall etter dette. Men sannsynligvis gjorde de det. Så gikk det store etterraset 6. september. Da ble Rognhaugen ødelagt. Da sprang Johan Rognhaug sammen med kone og barn over

R A S I V E R D A L 253

til Landfall. Rimeligvis ble Landfall evakuert på nytt. Redselen for nye ras ble ikke dempet av denne hendingen.

Vukusjøen steg til nye høyder etter dette raset. Mens den første Vukusjøen hadde stått 11 meter over det gamle elvenivået, sto denne 14 meter over. Og nå ble sjøen værende denne vinteren. Først om våren i vårløsningen klarte elven å bane seg vei gjennom den nye demningen, og sjøen ble atter tømt.

Men nå var det skjedd ytterlige ting med den dyrkede jorden. Bare en uke etter etterraset

6. september, fant Hærfossens gjennombrudd sted. Det skjedde 12. september. Dette medførte ikke større vannføring i elven. Men etter som Helgåa nå ikke lenger hadde sitt løp over fast fjell gjennom Hærfossen, men fritt frem kunne grave i de løse leirmassene syd og øst for dette fjellpartiet, ble den sterkt slamførende. Og disse løsmassene ble avsatt i det stille vannet i Vukusjøen. I løpet av høst- og vintermånedene 1893/94 la det seg opp desi-metertykke lag i bunnen av hele sjøen.

Og så lenge sjøen var der, var det dårlig med veiforbindelse mellom Landfall og Vuku. Landfall sognet til Vuku kirke, og det fortelles at når man skulle til kirken, rodde man fra Landfall til Vuku. Nedenfor Landfall og forbi Volen rodde man over oldertoppene. Og man la til ved Ekerbakken ved Vuku.1

En litt pussig følge var at man kunne fiske laks i Vukusjøen. Det ble satt ut laksgarn fra bakken ved Landfall. Hvorvidt det var store fangster som ble tatt, er usikkert. Det er kanskje tvilsomt. Men i alle fall var det laks i sjøen. Det kan ha vært tilfelle både med den første og den andre sjøen.

Noe laks kan ha blitt innestengt av leirmassene, skjønt sannsynligvis gikk den nok videre oppover. Imidlertid er det lite trolig at det gikk opp laks etter at elven grov seg ned i leirmassene. Da ble den alt for tykk til at det var mulig. Derimot kunne laksen kanskje klare å gå opp da den andre sjøen lå der, for da eroderte elven forholdsvis lite. Strykene ved Haga var ikke verre enn at fisken klarte å forsere dem.

Skadene som ble påført jorden på Landfall, ble beregnet til å ha omfattet 369,1 dekar. Dette fordelte seg på 64 dekar dyrket jord, 9,8 dekar eng og 295,3 dekar skog og havning. Jordverdien hadde før raset vært 8.250 kroner. Etter raset var den 4.950 kroner, slik at tapet ble 3.300 kroner. Tapet tilsvarte 2/5 av jorden.

Resten av gården hadde hatt en verdi av 10.000 kroner. Skaden ble satt til 4.500 kroner, slik at den nye verdien ble 5.500 kroner.


Etterpå

^ Ole Pedersen flyttet tilbake til Landfall igjen. Det ble et svare strev med å få jorden nede på elvesletten som var dekket av mo, brukbar igjen. Og mens den løse moen lå der, var det veritable jord- og sandstormer når det blåste.

254

V E R D A L S B O K A

fikk

fikk

21. juni 1893 forelå det en søknad fra Ole Pederen Landfall om et bidrag på kr. 800 til istandsettelse av hus. Han innvilget kr. 200.

15. desember samme år kårmannen bevilget kr. 50 til underhold. Dette beløpet ble betraktet som gave.

Denne gaven var imidlertid etter all sannsynlighet foranlediget av et brev som lensmann Hieronimus Wessel skrev på vegne av kårmannen Peder Olsen 22. oktober. Brevet lyder som følger:

Fra lensmannen i Verdalen

Kårmann Peder Olsen Landfald henvendte seg til meg med anmodning om å søke for ham om å måtte få bidrag til underhold for seg og sin hustru, da han som skadelidt ikke har noe å leve av.

Han har kår av gården Landfall, som nå eies av hans sønn Ole. Men da det i år ikke ble noen avling på grunn av oversvømmelsen, ble det heller ikke noe til kår for ham.

Det skal være bestemt av Statskomitéen at gården, om den får stå i ro for ettertiden, skal svare et kår til Peder stort kroner 210 årlig. Men selv om så blir tilfellet, får han ikke noe godt av det før til neste høst. Og inntil da er han uten midler til å kunne leve. Såvel han som hans hustru er så gamle og svakelige folk at de ikke kunne tjene eller arbeide for sitt brød. De har måttet fraflytte Landfall og bor for tiden på Søndre Hallem.

Da saken formentlig må bli å behandle av den gamle Forvaltningskomiteen i dens første møte, tillater jeg meg å oversende nærværende til hr. fogden i Stjør- og Verdal med bemerkning at det er på foranledning av hr. amtmannen at Peder Landfall har henvendt seg til meg om for ham å sende inn denne søknaden.

Verdalen lensmannsbestilling 22. okt 1893 H. H.

Wessel

fikk

I erstatning fikk Ole Pedersen kr. 3.200,-. I tillegg til de kr. 200 han først fikk,

han ytterligere 400 kroner i forskudd. I en kommentar heter det at noe av dette ble

fikk fikk

brukt til dekning av gjeld.

Kårfolket Peder Olsen og Marta Bårdsdatter en erstatning på kr. 400,-. Dessuten de en årlig livrente på kr. 160.

Landfall fikk en avfelling av skylden i 1895:

Gårdsnr. 92, bruksnr. 1, Landfall av skyld mark 9,06 et avtak for 5 år av mark 3,62, deretter for 5 år at avtak av mark 2,56, og derpå for bestandig et avtak av mark 1,06.

fikk

Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 1,25 for første halvår 1893.

Gården fri rådighet over all berørt grunn da skadene besto i at landet hadde stått under vann samt at noe ble lett overslammet.

R A S I V E R D A L 255

þÿ

handfall ble berørt bare litt av selve skredet. Nede ved elven ble litt areal overslammet. Derimot gjorde Vukusjøen en god del skade.

256

V E R D A L S B O K A

Ole Pedersen fortsatte å drive Landfall. Han døde i 1941. Hans kone Barbroanna Larsdatter døde i 1943.

Peder Martin var gift to ganger, først med Gunda Bergerud, og deretter med Marthine Bjanes. Han bodde på Bjanes gård ved Lillestrøm.

Sverre Marius ble først gift med Nikoline Buran. Deretter ble han gift med Johanne Andersen. Han var en tid smed på Øra. Senere bodde han i Trondheim.

Beret Marta ble gift med Ingvald Johansen. De bodde på Øra. Petra Lovise gift med bonde

Olaf Østnes og bodde på Østnes. Hun døde i 1983.

Anna Oddlaug utvandret til Amerika i 1911. Hun var gift to ganger, først med Olav Sandvik og så med Andy Robertson. De bodde i Port Alberni i British Colombia i Canada.

Peder Olsen, kårmannen, døde i 1908. Kårkona, Marta Bårdsdatter, døde

på Landfall i 1921.


Note:

1 Opplysninger ved Jenny Skavdal.

LEIRFALL, GRAVVOLL 260.2


Bruket

Parten ble skilt ut fra Leirfall østre i 1887. Det var den daværende eieren av Leirfall østre, Karl Ludvig Leirfall, som beholdt dette stykket da han solgte gården.

Gravvoll lå nede på elvesletten ved foten av melbakken øst for Leirfall.

Etter raset ble arealet fastslått til å ha vært på 36,5 dekar hvorav 21,7 dekar, eller nesten 22 mål, var dyrket jord, 11,8 dekar var eng og 3 dekar var skog og havning.

Eiendommen var således ikke stor. Matrikkelskylden var 0 mark 24 øre.

I 1890 var utsæden 0,33 hektoliter bygg, 0,33 hektoliter havre til grønn-for, 1,5 kilo gressfrø og 3 hektoliter poteter. 2,5 ar ble brukt til andre rot-frukter. Videre fantes det 2 fire-hjulte og 1 to-hjult vogn.

1. januar 1891 var det 1 hest på Gravvoll.

Karl Ludvig Leirfall drev som vognmann. Det forklarer sammensetningen av utsæden samt det forhold at det fantes en hest og et forholdsvis stort antall vogner.


Folket

I 1893 var Karl Ludvig Leirfall enkemann. Han bodde på Gravvoll sammen med sine barn. Følgende personer var der ulykkesnatten i mai:

  • Karl Ludvig Olsen Leirfall, vognmann, 57 år

  • Johan Severin, sønn, 14 år

  • Marie Kristine, datter, 11 år

Karl Ludvigs foreldre var Ole Jakobsen Skjerve og Beret Anna Anders-datter Sand. Karl Ludvig hadde vært gift to ganger. Første gang var han gift med Karen Sakariasdatter Brekken. Andre gang var han gift med Maren Anna Jakobs-datter Molden. Det var den siste som var mor til Johan Severin og Marie Kristine.

Hva som skjedde

Hva som skjedde her, har Karl Ludvig beskrevet i et par brev han sendte til sin søster i Amerika.1 Han forteller at de gikk til sengs ved halv elleve-tiden om kvelden 18. mai.


Verdal sboka - 15

þÿ

R A S I V E R D A L 259

þÿ


Et par timer senere ble de vekket av et voldsomt brak. Det var leirbølgen som slo mot huset. Døren ble slått inn av leirmassene som veltet inn i rommet. Leiren lignet på kokt bly. Alt som var inne, ble slått ned, og bord, stoler og senger fløt opp.

Karl Ludvig sprang øyeblikkelig ut og havnet ute i den dype leiren. Men det var for dypt til at han kunne komme seg videre,og han klarte å kravle seg tilbake inn i huset igjen. Han forsøkte å komme seg opp på loftet, men det lyktes heller ikke.

260

V E R D A L S B O K A

På nytt sprang han til ytterdøren, og da så han stallen flyte av syllmuren. Stallbygningen som var ca. 6 ganger 6 meter, ble liggende mellom huset og fast land. Da det dessuten fløt noe tømmer like ved, klarte han å komme seg bort på dette og over stallen og bort til fast land.

Barna ble stående igjen i døråpningen. De ropte til ham. Da Karl Ludvig hoppet uti siste gang fra stallen, hoppet Marie ut fra dørtrappen. Hun forsvant ned i leiren, men dukket opp igjen. Hun ropte «far» tre ganger. Så kom en leirbølge og slo henne ned i dypet. Dermed forsvant hun.

Johan Severin holdt seg fast i huset, og etter en stund klarte han å klatre opp på taket. I mellomtiden sprang Karl Ludvig bort til Leirfall for å hente hjelp. Og innen en time var det hundrevis av mennesker til stede, sier han. Dette antallet er nok en overdrivelse, men mange var det sikkert nok.

Men det fantes ingen båter. De tok derfor alle slags materialer. Gjerder ble brutt ned, og husrester, bord og planker ble benyttet til brobygging. Etter en tid ble også Johan Severin reddet av brødrene Gustav og Sefanias Elling-sønner Leirfall. Men han var da sterkt medtatt av kulden.

Døde:

MARIE KRISTINE KARLSDATTER LEIRFALL, født 1882

Marie Kristine ble gjenfunnet, og hun ble begravet ved Vinne kirke 9. juni.2 . .

Hele eiendommen ble ødelagt. 36,5 dekar ble oversvømmet av leirsuppe.

En hoppe og et føll gikk med.

Jordverdien hadde stått i 820 kroner før raset. Eiendommen forøvrig hadde stått i 1.200 kroner. Alt gikk tapt.

Etterpå

Karl Ludvig Leirfall hadde det tungt denne sommeren. Han bebreidet seg selv fordi han hadde forlatt barna. Hvis han ikke hadde hoppet i land, ville ikke hans datter ha hoppet uti, og da ville hun ha berget livet. I brevene til sin søster sier han at hodeputen hver eneste natt var våt av tårer.

Han fikk en erstatning på kr. 2.120. Av dette fikk han på forskudd kr. 300.

I 1895 ble skylden fastsatt slik:

Gårdsnr. 260, bruksnr. 2, Gravvoll av skyld mark 0,24 et avtak for 20 år av mark 0,24, og deretter for bestandig et avtak av mark 0,19.

Som følge av dette ble veiskatten redusert med kr. 0,08 for første halvår 1893

Hele eiendommen på 36,5 dekar ble ødelagt. Han fikk tilbakeført 35,5 dekar av Staten i en teig. Dette var 1 dekar mindre enn det som hadde gått tapt.

R A S I V E R D A L 261

Senere flyttet Karl Ludvig den delen av huset som stakk opp over leirflaten til Fæbyenget, Jorden ble tilbakeført til Leirfall østre.

262

V E R D A L S B O K A

Han bodde på Fæbyenget sammen med sønnen i 1900. Han fortsatte som vognmann. Han døde i 1903.

Sønnen, Johan Severin, ble jernbanearbeider. Han giftet seg med Olive Ber gitte Veie.

þÿ

De bodde på Eng søndre ved Fæby. Han døde i 1943.


Gravvoll. Huset slik det står på Fæbyenget idag. Bare øverste etasje var mulig å redde.


Note:

1 Avskrifter av brevene er utlånt av Liv Lerfald Granum. Her har vi imidlertid et noe merkelig forhold. Familien Lerfald har i alle år trodd at Marie Kristine ikke ble gjenfunnet, og gravstedet på Vinne har vært ukjent.

Opplysninger ved Erna Wangberg Larsen, datter av Johan Severin. Det kan videre bemerkes at gravstedet ikke kan gjenfinnes på Vinne kirkegård i dag. Opplysninger ved Ottar Nordseth.

LEIRFALLAUNET 258.1


Gården

Leirfallaunet ligger mellom Ness østre og Ness mellom. Denne merkelige beliggenhet trenger en nærmere forklaring. Dette er etter all sannsynlighet restene av en gård som elven i sin tid ødela. Gården lå trolig på nordsiden av elven den gang da elven gjorde en sving mot syd akkurat her. Et bevis for det finner vi også i det faktum at så sent som i 1893 fantes deler av Lyngs-valdet på sydsiden av elven. Lyngsholmen er et eksempel på at også Lyngs-valdet er blitt gjennomskåret av elven.

Hvilken gård som i sin tid lå her, er vanskelig å si for sikkert. Men i kildene fra 1400-tallet nevnes en eneste gang gården Fregadrixnesi. Den er oppført i Aslak Bolts jordebok 1432 mellom Rosvoll og Bjørken i Råbyggja skipreide. Som antydet ovenfor, lå kanskje denne gården opprinnelig på nordsiden av elven. At den i kildene er oppført på sydsiden, behøver allikevel ikke å rokke ved dette faktum, fordi elven kan på det tidspunktet ha skåret igjennom det aktuelle nesset.



S tr


Ness mellom


image

Leirfallaunet lå mellom Ness mellom og Ness østre.

264 V E R D A L S B O K A

Og den ødela gården. Gården forsvant helt som egen enhet. Men restene av den ble tatt i bruk av nabogårdene. Kanskje overtok Lyng de delene som ble liggende igjen på nordsiden av elven. Den ubrukte eller øde parten som lå igjen på sydsiden, ble så tatt i bruk av Leirfall. I Trøndelag ble slike øde gårder eller rester av gårder kalt aun. I og med at det var Leirfall som brukte dette aunet, ble det til Leirfallaunet.

Muligens kan det ha vært raset som ødela Kålen, som forårsaket at elven skar igjennom dette nesset. Det tyder i hvert fall på at elveleiet ble fylt opp av leirmasser slik at man kan si at parten ble landfast med sydsiden. Det er grunn til å merke seg at områdene både øst, syd og vest for Leirfallaunet tilhører Nessvaldet. Det forteller bare at Nessvaldet i sin tid må ha strukket seg langs sydbredden av elven helt bort til Kålen.

Leirfallaunet har aldri vært noen stor gård. Det var først i 1812 at den ble utskilt som egen bruksenhet. Men da sto det både fjøs og låve der.

Etter raset ble arealet på Leirfallaunet beregnet til å ha vært totalt 80,46 dekar. Av dette var 76,23 dekar dyrket jord. Bare 2,73 dekar var skog. Og etter som hovedveien til Sverige gikk gjennom gården, var 1,50 dekar av arealet vei.

Matrikkelskylden var satt til 3 mark 37 øre.

I 1890 ble det sådd 1,5 hektoliter bygg, 3,6 hektoliter havre og 0,6 hektoliter havre til grøntfor. Det ble satt 9 hektoliter poteter, og kjøkkenhagen var på 1 ar. På gården fantes det 4 to-hjulte vogner.

1. januar 1891 var det 1 hest, 3 storfe, 6 sauer, 2 geiter, 2 griser og 11 høns på Leirfallaunet.

I 1891 var det 1 hest, 4 storfe og 8 småfe der. Tallet på fjørfe er ukjent.

I forsikringsprotokollen fortelles det om 5 hus på gården: En hovedbygning - forsikret for kr. 1.400; en bryggestue - kr. 200; et hus med fjøs og stall - kr. 400; et vedskjul og vognbod - kr. 160; og et stabbur - kr. 200.

Av løsøre ble to kakkelovner spesifisert, den ene forsikret for kr. 20 og den andre kr. 16.

Avlingen var først forsikret slik: 8 tønner bygg - kr.76.80; 20 tønner havre - kr. 128; 50 tønner poteter - kr. 100; 15 lass høy - kr. 72; og 15 berger halm - kr. 12, tilsammen kr. 388. Senere ble det satt en større takst på avlingen slik at forsikringssummen lød på kr. 601.

Folket

Petter Haldosen Slottet kjøpte Leirfallaunet i 1886. I 1893 besto familien av følgende personer:

  • Petter Haldosen, gårdbruker, 51 år

  • Guruanna Olsdatter, kone, 31 år

  • Laura, datter, 18 år

    R A S I V E R D A L 265


    image

    Familien Leirfallaunet ca. 1910. Petter Haldosen Slottet og Guruanna Ols-datter. Ingen av barna på bildet var født i 1893.


  • Severin, sønn, 14 år

  • Marie Bergitte, datter, 4 år

  • Ole Alfred, sønn, 2 år

Petter Haldosen var i 1875 gift tjenestekar på Slottet (Haug). Hans foreldre var Haldo Olsen Leklemsvald og pike Serianna Pedersdatter Slapgårdsvald.

Han var gift første gang med Beret Larsdatter Jøsåsvald. Hun var mor til de to eldste barna.

Hans andre kone, Guruanna Olsdatter, var datter av Ole Andreassen og Malena Pedersdatter Leirhaugvald.

Hva som hendte

266 V E R D A L S B O K A

Leirfallaunet lå på samme høyde som Nessgårdene, og leirbølgen slo også

R A S I V E R D A L 267

innover disse husene. Og i likhet med de andre gårdene langs mellomriks-veien, overlevde også alle her.

Men uten dramatikk foregikk det ikke. Leiren sto opp over første etasje. Guruanna og de fire barna, Laura, Severin, Marie Bergitte og Ole Alfred, lå nede, og både dører og vinduer ble sperret. Disse fem krøp opp i en seng som fløt opp under loftet. Der lå de uten muligheter for å komme seg noen steder. Men oppe i andre etasje var Petter. Han hadde en øks og klarte å hugge hull i gulvet slik at han fikk trukket dem alle opp på loftet.

Fra husene ble de reddet i land, blant annet ved hjelp fra mannen på nabogården, Ole


image

Leirfallaunet i 1893 tegnet av adjunkt M. Bugge.


Ellingsen Ness.

Derimot strøk hesten, 3 kyr, 1 ungnaut og 8 sauer med.

Et areal på 59,1 dekar eller nesten 60 mål dyrket mark ble ødelagt.

Før raset var jordverdien satt til 2.400 kroner. Etter raset var den 300 kroner, slik at tapet beløp seg til 2.100 kroner. Det tilsvarte 7/8 av den opprinnelige verdien.

Verdien på eiendommen forøvrig var før raset 3.200 kroner, mens den etterpå var 500 kroner. Verditapet på bygninger og husdyr ble således til-sammen kr. 2.700.

Etterpå

Petter Haldosen og Guruanna fortsatte å bo på Leirfallaunet.De kjøpte restene av Ness vestre som de la til gården.1

19. juli 1893 fikk Petter Haldosen utbetalt kr. 200 i forskudd på erstatningen.

Han må ha fått mer forskudd senere, for han står oppført med totalt kr. 371,46 i utbetalt forskudd. Kr. 21,46 var til dekning av hans gjeld i Verdalens Meieris landhandel på Stiklestad.

Han fikk kr. 4.200 i erstatning.

þÿ

R A S I V E R D A L 269

Leirfallaunet fikk fastsatt sin nye skyld i 1895. I protokollen står:

Gårdsnr. 258, bruksnr. 1, Leirfallaunet av skyld mark 3,37 et avtak for 20 år av mark 2,95, og deretter for bestandig et avtak av mark 2,65.

Dette medførte en reduksjon av veiskatten på kr. 1,02 for første halvår 1893.

Det ødelagte arealet utgjorde 59,1 dekar. Det ble utlagt til eieren som en teig i sammenheng med den uberørte jorden på begge sider av Jåmtlands-veien. Arealet på dette var 51,8 dekar, altså 7,3 dekar mindre enn det tapte.

Petter var på Leirfallaunet til han døde i 1910. Guruanna døde i 1940.

Laura var i 1900 gift med sagbruksarbeider Ole Marius Olsen. De bodde på Ørmelen. Han var også sjømann. Hun døde i 1948. Severin var ufør, og han døde ung.

Marie Ber gitte døde også ung, 18 år gammel, av tuberkulose i 1907. Og den samme


image

Gården Leirfallaunet i 1930 sett fra nord. Foto: o. Snekkermo.


Note:

1 Stortingsproposisjon 84/1900-1901.

skjebne led Ole Alfred. Også han døde av tuberkulose i 1910.

R A S I V E R D A L 271


Gården


LEIRFALLKÅLEN VESTRE 259.3

Leirfallkålens opprinnelige navn var Kålen. Men Kålen ble sterkt ødelagt av ras i middelalderen. Dette førte til at restene av gården ble lagt under Leirfall som underbruk. Følgelig ble den i ettertid kalt Leirfalikålen.

I 1893 var Leirfalikålen delt i tre, nemlig Leirfalikålen østre, mellom og vestre. Leirfalikålen østre lå trygt oppe på en høy bakke. Husene på Leirfalikålen mellom unngikk leirmassene så vidt det var. Men Leirfalikålen vestre som lå lavest av de tre helt nede på sletten syd for Lenneskvisla, ble hardt rammet.

Ingen av disse tre var store gårder, og aller minst var Leirfalikålen vestre det.

Mot vest lå Leirfall, mot nord lå Lenneskvisla som dannet grensen mot Lennes søndre, og mot øst grenset gården mot Leirfalikålen mellom. I syd strakte valdet seg opp i utmarken.

image

Leirfalikålen, eller bare Kålen som den ble kalt, var delt i tre. Bare Leirfalikålen vestre ble ødelagt.

Etter raset ble arealet beregnet til å ha vært 66,1 dekar. 51 dekar var dyrket jord. 13,3 dekar var skog, havning og udyrket mark. Og 1,8 dekar gikk med til vei.

Matrikkelskylden var 2 mark 08 øre.

I 1890 ble det sådd 1 hektoliter bygg og 2 hektoliter havre. Det ble satt 6 hektoliter poteter. På gården fantes det 1 fire-hjult vogn og 2 to-hjulte vogner.

Og bakgrunnen for at det var så pass mange vogner på dette lille bruket, var at dette var et handelssted hvor varetransport var av betydning.

Besetningen var forholdsvis stor i forhold til arealet. 1. januar 1891 var det 1 hest, 5 storfe, 3 sauer, 3 griser og 6 høns.

Og i 1893 var tallene 1 hest, 4 kyr og 7 sauer. Tallet på høns er ukjent.

Folket

Eieren av Leirfallkålen vestre i 1893, Johannes Jakobsen, hadde overtatt etter sin far tidlig i 1870-årene. Rasnatten bodde følgende mennesker der:

  • Johannes Jakobsen Kålen, gårdbruker, landhandler, 62 år

  • Pauline Margrete Olausdatter, kone, 36 år

  • Anna Johanna, datter, 13 år

  • Martin, dreng

  • Lovise, tjenestejente,

Johannes' foreldre het Jakob Larsen og Anne Jonsdatter. Pauline Margrete var datter av

Petter Olaus Bårdsen og Marta Olausdatter Haga mellom.

Hvem Martin og Lovise var, har det ikke vært mulig å finne ut. Hva som skjedde Husene på denne gården fikk hard medfart, og det til tross for at det lå to skjermende rygger mellom skredporten og dette stedet. Ved Haga stakk det frem en rygg mot syd, og ved Kålen stakk det frem en rygg mot nord.

Hovedbygningen ble brukket av på midten. Stabburet ble veltet over ende, bryggerstuen ble flyttet fra den enden av gårdsplassen til den andre, og uthusene ble trengt inn til de andre husene. Det eneste som sto igjen på sin opprinnelige plass, var flaggstangen. Den stakk opp fra et leirhav, for leiren lå opp til andre etasje på husene. Folkene ble berget i land ved at det ble bygget en bro av bord ut til husene i en lengde av ca. 100 meter. Alle sammen lå i andre etasje. Første etasje var forbeholdt butikken.

Av husdyrene strøk 1 ku og 7 sauer med, mens de andre ble reddet. Hesten og 1 ku ble reddet av kavalleristene fra Rinnleiret. Disse to dyrene sto med hodet så vidt over vann. Soldatene måtte bryte hull i taket over rommet

273

V E R D A L S B O K A

þÿ

image

hvor de var, for å komme seg ned til dem. Ved hjelp av en talje ble de heist opp på lemmen. Der oppe ble hesten først tatt hånd om. Den ble lagt over ende, og benene ble surret fast under buken på den. Gjennom en port i andre etasje ble den firet ned i en liten båt. Ved hjelp av et taug ble så båten halt gjennom vann og gjørme inn til fast land. Etterpå ble kua fraktet i land på samme vis. Innboet i andre etasje ble reddet nesten uten skade. Derimot var det lite som ble berget fra første etasje. Handelsvarene ble omtrent alle ødelagt. Det man fikk berget ut, var sterkt skadet.

pengeskuffen var 15 kroner. Resten i

Johannes Kålen tapte også en god del penger. Alt som ble reddet ut av

skuffen, deriblant en frankert pengesending Pauline Margrete Olausdatter og Johannes som skulle sendes neste dag, utgjorde ca. Jakobsen Kålen. Bak Anna Johanna 180 kroner, og dette gikk tapt ved at Johannesdatter.

skuffen ble veltet under redningsarbeidet. Av kjøreredskapene ble en vogn berget.

Arealet som ble ødelagt, utgjorde 29,5 dekar. Av dette var 19,7 dekar dyrket jord og 9,8 dekar skog og havning.

Jordverdien hadde vært 1.900 kroner. Nå var den 1.000 kroner slik at tapet beløp seg til 900 kroner. Dette utgjorde 9/19 av verdien.

Resten av eiendommen ble anslått til å ha hatt en verdi av kr. 3.000. Tapet ble satt til kr.

1.300. Den nye verdien ble således 1.700 kroner.

Etterpå

Johannes og Pauline ble værende på Leirfallkålen som ble bygget opp igjen. Den 2. januar 1894 ble Johannes bevilget kr. 100 i gave på grunn av hans vanskelige økonomiske stilling. Pengene skulle brukes til innkjøp av husdyrfor. Han fikk en erstatning på kr. 4.200. Av dette fikk han kr. 1.000 i forskudd. I 1895 ble skylden fastsatt slik:

Gårdsnr. 259, bruksnr. 3, Leirfallkålen vestre av skyld mark 2,08 et avtak for 20 år av mark 0,99, og deretter for bestandig et avtak av mark 0,88. Dette ga en nedsettelse av

veiskatten på kr. 0,34 for første halvår 1893.

R A S I V E R D A L 275

þÿ

Den ødelagte jorden utgjorde 29,5 dekar. Den ble utlagt til eieren i en teig sammen med den uskadde delen av jorden.

Anna Johanna ble gift med Bernt Guneriussen.

Og i 1908 solgte Johannes og Pauline eiendommen til svigersønnen Bernt Guneriussen.

Andre etasje av hovedbygningen på Leirfallkålen vestre ble tatt ned og flyttet til Frol.

Både Johannes og Anna døde i 1908.


image

Det som kunne berges av huset på Leirfallkålen, ble tatt opp og flyttet til Borgsmoen i Frol. Bildet er tatt ca. 1910.


Verdalsboka - 16


Pauline døde i 1951.

R A S I V E R D A L 277

Bernt Guneriussen og Anna Johanna Johannesdatter.


LEIRFALLVALD, BRUGJERDET I (JOHANNESPLASSEN) 261.1

Plassen

Det var to husmannsplasser under Leirfall vestre som kaltes Brugjerdet i 1893. Og både i 1865, 1875 og 1891 var det to plasser med dette navnet.

Begge plassene lå nede på elvesletten øst for Leirfall. Og de lå på den laveste delen av sletten.

På den ene plassen som vi har kalt Brugjerdet I eller Johannesplassen, var utsæden i 1890 0,2 hektoliter bygg, 1 hektoliter havre, 1 kilo gressfrø og 3 hektoliter poteter.

Her var det 1. januar 1891 1 ku, 4 sauer, 1 gris og 4 høns.

Trolig var tallet på husdyr noen lunde det samme i 1893.

Folket

Følgende personer bodde på denne plassen i mai 1893:

image

  • Johannes Tomassen, husmann med jord, 50 år

    • Elen Olsdatter, kone, 59 år

    • Ole, sønn, 20 år

- Johan Edvard, sønn, 16 år Johannes Tomassen hadde hatt denne

husmannsplassen fra før 1875. Han var født i Stiklestad sogn. Foreldrene var Tomas Olsen og Marta Jakobsdatter. I 1893 bodde de på en plass ved navn Bu-sveet under Søraker.

Elen Olsdatter var fra Kulsli. Hennes foreldre var Ola Veske og Gjertrud Kristine Håden. De var egentlig fra Levanger-nesset.

Johannes lå dødssyk av kreft da raset gikk.

Hva som skjedde1 Her våknet de av dunderet av

Ole Johannessen Risan.

leiren som kom veltende nedover.

R A S I V E R D A L 279

det andre raset. De var ute på trappen, og de spekulerte på om de skulle forsøke å komme seg opp på en liten haug i nærheten. Kanskje ville de være tryggere der. Men de rakk ikke å sette tanken ut i livet før den neste rasbøl-gen kom. Det var det tredje raset, og det var langt større masser med leire som nå suste mot husene.

I all hast styrtet de opp på loftet. Og i samme

øyeblikk traff bølgene husveggen.

Huset ble kastet bortover, og som følge av

Nden voldsomme bevegelsen, styrtet murpipen sammen. Leiren fylte huset, og de

s ik

måtte rømme helt opp på taket. De klatret 4*. jptffc ^

þÿ

opp gjennom hullet etter pipen. Den syke Johannes ble også trukket opp dit. Men hullet var trangt, og han fikk slem medfart.

Huset ble liggende ca. 100 meter fra land. Haugen de hadde tenkt å søke tilflukt på, var borte. Den lå under dype lag av leire. Hadde de kommet seg dit, ville de sannsynligvis ha mistet livet.

På plassen hadde de hatt en material-stabel liggende. De skulle til å bygge ny stue. Disse materialene fløt opp, og ved Johan Johannessen Risan. hjelp av stokker og planker, klarte de å

lage seg en bro inn til land. Og i løpet av forholdsvis kort tid var alle sammen på fast grunn. Men Johannes måtte hjelpes, han måtte formelig slenges ut i vannet for at de skulle få ham over på fastere leire.

1

Derfra var det å gå til Leirfall. Også den syke Johannes gikk dit, men det var en slitsom tur for ham. Klærne stivnet av leiren, både skjorten og underbuksen, og han klarte ikke å gå i dem. De måtte derfor rive dem av ham. Alle andre var også bare nattklærne, og så isnende kaldt som det var, var de svært forkomne da de nådde frem til gården. Særlig var det ille fatt med Johannes.

På Leirfall fikk de låne hest og vogn, og i en seng som de også fikk låne, kjørte Ole og

Johan Johannes til hans foreldre på Busveet.

Johannes var som nevnt dødssyk av kreft, og med den tids muligheter til å bli frisk av den sykdommen, var han allerede dødsdømt. Men påkjenningen han var blitt utsatt for, blant annet ved å bli trukket opp på taket gjennom hullet etter murpipen, ga ham allikevel en alvorlig knekk. Noen dager senere, 1. juni, døde han på Busveet. Han ble gravlagt på Vinne.

Følgelig er det riktig å regne ham med blant dem som døde som følge av

280

V E R D A L S B O K A

raset. Døden kom nok mye tidligere enn den ville ha gjort bare som følge av sykdommen. Døde:

JOHANNES TOM ASSEN BRUGJERDET, født 1843

Foruten at de mistet plassen, døde også 2 kyr og 3 sauer. Jorden tilhørte Leirfall vestre, og den ble regnet sammen med annen jord denne gården mistet.

Etterpå

Elen Olsdatter fikk kr. 1.150 i erstatning.

De tre gjenlevende fikk alle plager etter denne opplevelsen. Nervøsitet fulgte dem alle i ettertid.

De bodde først på Myre i Vinne. Der døde Elen for egen hånd i 1899. Ole og Johan kjøpte så Risan hvor de bodde i 1900. De tok dette navnet som familienavn.

Ole giftet seg med Mette Berntsdatter Elverum. Ole døde på Risan i 1943. Og Johan giftet seg med Johanne Marie Antonsdatter Valstadsvedjan. Senere kjøpte Johan Reinsberg.


image

Denne sølvskjeen var blant de eiendelene som ble berget fra Johan Risans barndomshjem på Brugjerdet.


Note:

1 De fleste opplysningene er fra et lydbåndintervju med Johan Risan.

281

V E R D A L S B O K A

Han døde i 1968 på Aldersheimen.

þÿ

R A S I V E R D A L 283


LEIRFALL VALD, BRUGJERDET II (ELEN-ANNAPLASSEN) 261.1

Plassen

De to Brugjerdetplassene lå under samme gård, og de lå som nære naboer. Denne har vi kalt Brugjerdet II eller Elen-Annaplassen.

1 1890 ble det på denne plassen sådd 0,4 hektoliter bygg og 1,25 hektoliter havre. Det ble satt 3,5 hektoliter poteter, og 1 ar ble brukt til andre rotfrukter.

Pr. 1. januar 1891 var det 1 ku, 2 sauer, 1 gris og 6 høns her.

Tallet på dyr var omtrent det samme i 1893.

Folket

På denne Brugjerdetplassen hadde den samme husmannen bodd fra før 1865. Det var

Peder Olsen.

I 1893 var Peder Olsen nettopp død. Hans datter sto nå oppført som «husmann» på plassen.

þÿ

En av stuene på Brugjerdetplassen ble tatt opp etter raset og flyttet til Vestrum i Vinne. Det er vanskelig å avgjøre hvilken det var. Men det var planer om å bygge ny stue på Johannesplassen. Da raset kom, lå det stabler med materialer på tomten. Det kan tyde på at husene der var i dårlig forfatning.


Kanskje er det derfor husene på Elen Anna-plassen som ble flyttet. Bildet er fra 1991 Foto: Solveig Ness'

R A S I V E R D A L 285

I mai 1893 bodde disse to personene her:

  • Elen Anna Pedersdatter, husmann med jord, 39 år

  • John Johannessen Gudding, inderst, skomaker, 21 år

Elen Anna var datter av Peder Olsen og Beret Marta Ellingsdatter. Hun er registrert som datter på plassen i folketellingene både 1865, 1875 og 1891.

John Gudding var sønn av Johannes Olsen Tromsdalsalmenningen og kone Karen Sivertsdatter Guddingsvald.

Hva som skjedde

Raset må ha kommet overraskende også på disse to. Det er imidlertid uklart hvordan de ble reddet, enten om de klarte å berge seg selv, eller om de ble reddet av andre. Plassen lå imidlertid så nært land at det trolig gikk lett å bygge bro dit ut.

Foruten at plassen ble ødelagt, strøk 1 ku og 3 sauer med.

Jorden på plassen tilhørte Leirfall vestre, og ble regnet sammen med annen ødelagt jord der.

Etterpå

Elen Anna Pedersdatter ble tilkjent en erstatning på kr. 900. Forslaget gikk ut på kr. 1.215,

John Gudding fikk kr. 100. Han fikk 50 kroner i forskudd.

I 1900 var Elen Anna tjener på Leirfall østre. Hun døde ugift i 1918.

I 1900 står John Gudding oppført som eier av Nygård i Vinne. Han kjøpte denne gården i 1896. I 1900 var han gift med Ragna Gustava.


image

En detalj fra veggen på Vestrum. Denne byggeteknikken kalles sinknov.

Foto: Solveig Ness.

LENNES 117


Generelt

Lennesgårdenes skjebne er tragisk. Opprinnelig var det en Lennesgård som lå nede på elvesletten. Beliggenheten var både en velsignelse og en forbannelse. Velsignelsen lå i at dette var et av de beste områdene for jordbruk, og de som først ryddet denne gården, valgte dette stedet fordi det utmerket seg på alle måter.

Navnet fikk Lennes fordi gården lå på et ness elven dannet på sin krokete vei mot havet. Kanskje lå dette nesset i le for høyden ved Leirfall.

I likhet med andre gårder i nabolaget på begge sider av elven, som for eksempel Rosvoll, Ness og Lyng, var dette en storgård som kunne føre sin tilblivelse til eldre jernalder.

Posisjonen som storgård hadde Lennes til langt ut i kristen tid. Og den lå helt til sist på 1600-tallet på nordsiden av elven, og den var landfast med Lyng.

Men det skjedde store forandringer i negativ retning allerede i middelalderen. Verdalselven representerte en del av forbannelsen. Og elven gjorde sitt til stadig å redusere gården. I tillegg kom at den var utsatt for ras, det vil si at den lå utsatt til for rasmasser fra ras som gikk utenfor dette valdet. Det var den andre delen av forbannelsen. Et eksempel er raset ved Leirfall i middelalderen som fikk ødeleggende virkning.

Det er ikke riktig å benytte begrepet «gården» om forholdene på den tiden. Ved slutten av 1400-tallet var det mange gårder og bruk.

Men både tallet på bruk og størrelsen av Lennesvaldet ble stadig vekk redusert. Den siste store forandringen skjedde da elven skar igjennom tangen mellom Lennes og Lyng. Derved ble Lennes liggende på sydsiden. Men det gamle elveløpet lå som en halvmåne rundt valdet. Lennes ble således på mange måter liggende som på en øy med elven som grense mot nordøst og Lennes-kvisla som grense mot sydvest.

Nå var det lite igjen av den tidligere storgården. Alt var redusert. Og det som var igjen, utgjorde en eneste gård. I tillegg lå den fremdeles utsatt til for elvebrudd og oversvømmelser. Allikevel ble den på nytt delt i to ved begynnelsen av 1700-tallet.

Men naturen var ikke ferdig med sitt ødeleggelsesverk. Først 19. mai 1893 kunne den sette punktum for denne delen av sitt arbeid. Da eksisterte ikke Lennes lenger. Ingen ting var igjen.

þÿ

R A S I V E R D A L 287

288

V E R D A L S B O K A

image


Lennesgårdene ble totalt utslettet. Hele området ble overslammet. På kartet er det avmerket flere hus. Det er i tillegg til husene på hennes husvrakfra andre gårder og heimer som ble ført hit.

LENNES NORDRE 117.1


Gården

Dette var den nordligste av de to Lennesgårdene.

Vest for seg hadde Lennes nordre Rosvoll og muligens Leirfall. Grensen mot disse fulgte det gamle elveløpet som ble kalt Lenneskvisla. Mot syd lå den andre Lennesgården, Lennes søndre. Muligens støtte valdet mot Ness vestre i sydøst og Lyngsholmen av Lyng i øst. Og mot nord dannet Verdals-elven grensen

De to Lennesgårdene var temmelig like store i 1893.

Etter raset ble arealet for Lennes nordre beregnet til å ha vært 334,6 dekar hvorav 177,1 dekar dyrket mark, 59,1 dekar var eng og 98,4 dekar var skog og havning.

Matrikkelskylden var 9 mark 64 øre.

I 1890 var utsæden 2 hektoliter bygg, 15 hektoliter havre og 12 hektoliter poteter. På gården fantes det 4 to-hjulte vogner.

Besetningen besto 1. januar 1891 av 2 hester, 5 storfe, 11 sauer, 3 griser og 10 høns.

I 1893 var det 2 hester, 4 kyr, 2 ungfe, et ukjent antall sauer, 1 gris og et ukjent antall høns.

Da raset gikk var Lennes forsikret slik: Hovedbygning - kr. 1.200; fjøs - kr. 600; stall - kr. 440; lade - kr. 480; og stabbur - kr. 240, tilsammen kr. 2.960.

Av inventaret var det spesifisert to kakkelovner, en til kr. 24 og en til kr. 20. Avlingen var assurert slik: 15 tønner bygg, 50 tønner havre, 50 tønner poteter, 40 lass høy og 45 berger halm, alt sammen forsikret for kr. 1.265.

Folket

Ole Kristoffersen Rosvoll kjøpte Lennes nordre i 1866. I mai 1893 bodde følgende personer der:

  • Ole Kristoffersen Lennes, gårdbruker, 56 år

  • Liva Ellingsdatter, kone, 51 år

  • Karen Maria, datter, skredder, 26 år

  • Ole Edvard, sønn, 24 år

  • Gustav, sønn, 17 år

  • Margrete Gjertsdatter, tjenestejente, 13 år

image

290


Ole Kristoffersen Lennes.

V E R D A L S B O K A

hva det var. Men da kom bølgen husene med stor kraft. De måtte

Ole var sønn av Kristoffer Kristensen og Marit Olsdatter på Rosvoll store.

Liva var datter av Elling Olsen og Gjertrud Larsdatter på Vinne.

Margrete var visstnok fra en husmannsplass under Landstad i Volhaugen. Hennes foreldre var ungkar Gjert Olsen Leirfallvald og pike Marta Sevaldsdatter Valstadvald.


Hva som skjedde

Ole Edvard var ikke hjemme akkurat denne natten. Han overnattet hos sin onkel Olaus Ellingsen Vinne.

De øvrige var der imidlertid. Om Margrete kan det fortelles at hun var i konfirmasjonsalderen, og om kvelden 17. mai hadde hun vært sent ute. Hun hadde sprunget hjem og var helt utkjørt. Liva hadde latt henne få sove ut om dagen 18. mai.

þÿ

Om kvelden 18. mai hadde en nabokone fra en av Brugjerdetplassene under Leirfall vestre vært der. Det var Elen Olsdatter. Hun hadde kommet for å slå av en prat med Liva. De hadde sittet og pratet en god stund, men så hadde Elen sagt: «Nu må du be mæ gå heim!» Hun hadde så gått hjem. Bare kort tid etter kom raset.1

Også den plassen hvor hun var fra, ble tatt av rasmassene.

På Lennes nordre våknet folkene av bulderet fra raset. Selv om muligens noe av leirmassene fra det andre skredet nådde opp til dette valdet, var det skredmassene fra det siste skredet som nådde opp til husene.

Ingen sov nede i 1. etasje, men etter at de var blitt vekket, gikk de ned for å se fra det tredje

Karen Maria Olsdatter Lennes, senere skredet dundrende og slo mot derfor rømme opp

gift Baglo.

på loftet med en gang.

R A S I V E R D A L 291

image

Husene ble stort sett stående på samme sted. Lennesgårdene sto på det høyeste partiet på valdet. Men leir suppen sto til opp under takskjegget. Dette stedet lå omtrent på samme høyde som Ness, men litt lavere enn Rosvoll og Lyng, med unntak av Nord-Lyng.

Det oversvømte området var så stort at Lennes ble liggende omtrent 300 meter fra tørt land.

De fem som var i huset, var foreløbig berget i andre etasje. De fikk tid til å kle på seg, men de hadde ingen mulighet til å komme seg trygt i land. Og de trodde at det ville komme nye ras som ville begrave husene fullstendig. Følgelig prøvde de å påkalle folks oppmerksomhet ved å flagge, det vil si ved å vifte med laken og andre sengeklær fra

vinduene.

Gustav Olsen Lennes. Senere kalte

þÿ

Denne flaggingen ble oppdaget etter en stund, han seg Valstad. blant annet av sønnen Ole Edvard som var med på redningsarbeidet.

Som nevnt ovenfor, lå Ole Edvard rent tilfeldigvis over på Vinne denne natten. Der ble han vekket sammen med de andre folkene på gården av en nabojente som kom springende og fortalte om ulykken. Olaus Ellingsen Vinne og Ole la øyeblikkelig på sprang østover.

Da de nådde ut på melkanten øst for Vinne og så utover det nifse leirhavet, og Ole fikk se hjemmet sitt, Lennes nordre, hvor bare hustakene stakk opp av leir-suppen, slo han hendene for ansiktet i for- tvilelse og ville gå tilbake. Men Olaus fikk oppildnet ham til å fortsette.

Sammen med Erik Olsen Rosvoll, Martin Margrete Gjertsdatter, senere gift Georgsen By, Olaus Lorentsen By, Sefanias Sevaldsen.

Ellingsen Leirfall og Gustav Ellingsen Leirfall

reddet de flere mennesker ved Rosvoll. Mens de drev på med dette, fikk de se at det ble flagget fra Lennesgårdene. Dette viste at det fantes overlevende der ute. De hadde

292

V E R D A L S B O K A

nemlig antatt at alle var omkommet der, fordi leiren sto så høyt oppover husene.

Men husene lå så langt ute at det var svært vanskelig å komme seg dit ut. Olaus Vinne, sammen med de fem ovenfor nevnte, tok en husstige og la utover suppen. Under stigen la de bord og planker slik at de fikk en slags flåte. Så skjøv de stigen utover etter hvert som de la nye bord og planker fremfor den. Bak stigen plukket de opp bordene og plankene som etter hvert dukket opp igjen, og disse brukte de på nytt foran stigen.

På det viset arbeidet de seg utover. Og på vei til Lennes nordre reddet de flere andre overlevende som enten befant seg i husrester eller lå kavende i leirgrøten.

Til sist nådde de ut til Ole Kristoffersen og hans husstand. Alle fem som hadde vært i huset om natten, hadde overlevd, og alle ble brakt helskinnet til land.

Av husdyrene mistet de 1 hest - en hest var på Rinnleiret - 4 kyr, 2 ungfe, 2 sauer, 1 gris og et ukjent antall høns.

Hele arealet ble dekket av metertykke leirlag og var fullstendig ødelagt. Verdien av jorden hadde før raset vært 7.000 kroner.

Verdien av hus og dyr forøvrig hadde vært kr. 9.000. Av dette klarte de å redde verdier for tilsvarende 400 kroner. Dette var noe materialer fra det som stakk opp av leiren og noe husgeråd som befant seg inne i huset samt hesten som var på Rinnleiret. Her ble tapet således 8.600 kroner.

Etterpå

Den 23. september 1893 fikk Ole Kristoffersen Lennes etter søknad kr. 1.000 i forskudd av erstatningen. Pengene skulle brukes til kjøp av gården Valstad.

Ole Kristoffersen kjøpte Valstad østre samme året.

Totalt fikk Ole Lennes kr. 7.200 i erstatning. I listene står det at han fikk kr. 700 i forskudd på grunn av gårdkjøp. Dette er altså feil da han fikk kr. 1.000 i forskudd.

Karen Marie Olsdatter fikk kr. 85 i erstatning.

Ole Edvard Olsen fikk kr. 40, og Gustav Olsen fikk kr. 35 i erstatning. Skylden ble fastsatt slik i 1895:

Gårdsnr. 117, bruksnr. 1, Lennes nordre av skyld mark 9,64 et avtak for 20 år av mark 9,64, og deretter for bestandig et avtak av mark 8,64.

Dette ga en nedsettelse av veiskatten på kr. 3,33 for første halvår 1893.

Jorden på denne gården ble etterpå utlagt i to deler, en del vestenfor veien mellom Kålen og Ekle, og den andre delen på østsiden av samme vei. Det totale arealet som var blitt ødelagt, var 334,6 dekar. Som følge av at Ole Kristoffersen hadde kjøpt Valstad som bare lå et kort stykke unna, fikk han

R A S I V E R D A L 293

utlagt 2/3 av det ødelagte arealet. Dette var på 188,7 dekar. Det er ikke angitt på hvilken side av veien dette lå, men rimeligvis var det på vestre side. Staten fikk 1/3 eller 119 dekar. Innbefattet i dette var 10 dekar elvebredd og sandører. Videre var det 3,5 dekar elveleie. Summen av det utlagte arealet var 307,7 dekar, eller 26,9 dekar mindre enn hva det hadde vært før ulykken. Statens andel ble en del av det såkalte Lennes-Lyng-området, som også ble kalt Statsteig B.

Av dem som hadde vært innblandet i raset, bodde Ole, hans sønner Ole Edvard og Gustav, og tjenestejenten Margrete på Valstad i 1900.

Liva døde på Valstad i 1898.

Det var Ole Edvard og Gustav som overtok parsellen på Lennesleiret ut på 1900-tallet, og de delte den mellom seg. Ole solgte med en gang til Julius Kålen. Deretter reiste han til Amerika. Etter kort tid kom han tilbake. Han giftet seg med Anna (Julianna) Petersdatter Valstad fra Valstad vestre.

Ole Edvard døde i 1937.

11906 kjøpte Ole Kristoffersen By nordre østre (Ner-By) av Lars Skaufel. I 1922 solgte han gården til Sigurd Ness, hvoretter han samme år selv kjøpte Valstad vestre av svogeren Sefanias Petersen.

Gustav kjøpte Valstad østre av sin far i 1906. Han ble gift med Jonna Kristine Rein.

Han døde i 1963.

Ole bodde deretter hos sin sønn på Valstad som kårmann. Han døde i 1932.

Karen ble gift med Eliseus Eriksen Baglomo. I 1900 kjøpte han Baglan av Ragnhild Johannesdatter Lennes. Hun og hennes sønn Ludvig Johannessen Lennes hadde kjøpt Baglan i 1895. Ludvig døde i 1900. Disse to var fra Lennes søndre, og hadde i likhet med Ole Kristoffersens huslyd overlevet raset.

Karen døde i 1952.

Som nevnt ovenfor, ble Margrete med Ole Kristoffersen til Valstad østre, hvor hun fortsatte som tjener i hvert fall til etter 1900. Men etter en tid tok hun tjeneste på Saxvollen i Sverige. Der møtte hun Martin Sevaldsen fra Verdal, og de giftet seg.

Margrete døde i 1940.


Note:

1 Opplysninger ved Liva Baglo.



Gården

LENNES SØNDRE 117.2

Som navnet sier, var dette den sydligste av de to Lennesgårdene.

Lenneskvisla som var restene etter det gamle elveløpet, dannet grensen mellom Leirfallkålen i syd, Leirfall i vest og Rosvoll i nordvest. Mot nord lå Lennes nordre, og mot vest lå Ness vestre.

Arealet for Lennes søndre ble etter raset beregnet til å ha vært 334,6 dekar. Av dette var 177,1 dekar dyrket jord. 59,1 dekar var eng, og 98,4 dekar var skog og havning.

Matrikkelskylden var 9 mark 67 øre.

I 1890 var utsæden 5 hektoliter bygg, 15 hektoliter havre og 9 hektoliter poteter. Man hadde også en kjøkkenhave på 0,05 ar. Det fantes 5 to-hjulte vogner og 1 slåmaskin.

Besetningen 1. januar 1891 var 2 hester, 5 storfe, 6 sauer, 3 griser og 16

høns.

I 1893 var besetningen omtrent den samme.

Så vidt det er mulig å se av forsikringsprotokollene, var det følgende bygninger på Lennes søndre: Ny hovedbygning, 2 stabbur, stall med slederom og vedskur, fjøs og lade. Dessuten fantes det en treskemaskin.

Følgende'avling var assurert: 14 tønner bygg, 60 tønner havre, 60 tønner poteter, 30 lass høy og 42 berger halm.


Folket

Eieren av Lennes søndre var enken Ragnhild Larsdatter Lennes. Hun hadde overtatt gården da hennes mann, Johannes Jonsen, døde i 1877. Han hadde kjøpt gården i 1860 av hennes foreldre.

I 1893 bodde følgende på Lennes søndre:

  • Ragnhild Larsdatter Lennes, gårdbruker, 63 år

  • Ludvig Johannesen, sønn, 37 år

  • Rikke Johannesdatter, datter, 23 år

  • Johannes Andreassen, sønnesønn, gjeter, 13 år

  • Elen Johannesdatter, tjenestejente, døvstum, 43 år


Ragnhild var som nevnt ovenfor, enke, og hun sto formelt som eier av gården. Den egentlige brukeren var imidlertid sønnen, Ludvig.

R A S I V E R D A L 296

Ragnhilds foreldre vai Lasse Olsen og Guru Olsdatter som altså tidligere hadde eiet Lennes søndre.

Johannes var sønn av Andreas Johannessen, en annen sønn av Johannes og Ragnhild, og pike Maren Anna Johansdatter Nordbergsvald.

Den døvstumme Elen Johannesdatter var også på gården som tjener i 1875. Hvem hennes foreldre var, er ukjent.

Hva som skjedde

I likhet med Lennes nordre sto husene på Lennes søndre på det høyeste partiet av dette valdet. Leirmassene som nådde hit, var således fra det tredje og siste raset.


Rikke Johannesdatter Lennes.

þÿ

Men de nådde gården med så stor kraft at husene ble flyttet omtrent 100 meter i nordvestlig retning. Her ble de liggende i en

klynge med bare takene stikkende opp fra leirflaten. Noen var delvis veltet, andre lå på skakke.

Men merkelig nok overlevde alle som var på gården. De måtte klatre ut av huset og opp på taket. Her satt de til de ble reddet i land ut på dagen av brødrene Sefanias og Gustav Ellingsen Leirfall, Kristian Søraker og Ole Olsen Lennes.

Det var imidlertid uråd å komme seg ut til Lennes søndre uten ved hjelp av båt, og først etter at Kristian Søraker og Ole Lennes hadde vært på Verdalsøra og hentet en robåt, kom de seg ut dit.

Men det var ikke mulig å ro båten fra Verdalsøra. Den måtte trekkes eller

stakes frem gjennom leirgjørmen. Og dette tok tid. Det var derfor langt på dag før de kom ut til folkene på Lennes søndre. Disse syntes nok at det hadde gått forholdsvis lang tid, for Ludvig Lennes bemerket at han trodde at de skulle bli sittende der til de sultet i hjel.

Så også her fikk det hele en lykkelig utgang med tanke på at ingen menneskeliv gikk tapt. Men 1 hest - også her var en hest på Rinnleiret - 4 kyr, 8 sauer og et ukjent antall høns gikk med. Men både noen kyr og sauer ble reddet.

Jorden hadde vært verdt 7.300 kroner. Alt gikk tapt.


Verdalsboka - 17

Eiendommen forøvrig hadde hatt en verdi av kr. 9.000 kroner. Av dette gikk 8.600 kroner tapt. Verdien etter raset ble altså satt til 400 kroner. Dette skyldtes blant annet den ene hesten som ble reddet, samt at noe materialer og husgeråd ble berget etterpå.

Etterpå

fikk

Ludvig Johannessen fikk kr. 6.880 i erstatning. Av dette fikk han 80 kroner i forskudd.

fikk

Ragnhild fikk kr. 800 i erstatning og kr. 50 i forskudd. Dessuten hun en årlig livrente på kr. 300.

fikk

Søsteren Rikka Johannesdatter ble betegnet som tjener på Lennes søndre, og hun kr. 150 i erstatning. Forslaget gikk ut på kr. 200. Hun 50 kroner i forskudd.

Den døvstumme Elen Johannesdatter fikk også kr. 50, hvorav kr. 25 i

forskudd.

Ludvig og hans mor kjøpte Baglan i 1895 av Ole Høilo. Både han, moren og søsteren Rikke bodde der.

Samme år ble følgende vedtatt vedrørende skylden på Lennes søndre:

fikk

Gårdsnr. 117, bruksnr. 2, Lennes søndre av skyld mark 9,67 et avtak for 20 år av mark 9,67, og deretter for bestandig et avtak av mark 8,67.

Som følge av dette Lennes søndre en reduksjon av veiskatten på kr. 3,34 for første halvår 1893.

fikk

All jord på Lennes søndre ble utlagt i en teig til Staten. Det ødelagte arealet utgjorde 334,6 dekar. Staten 307,0 dekar. Dette var 27,6 dekar mindre enn det som fantes før ulykken. 292 dekar av dette var fast mark, og 15 dekar var elvebredd og sandører. I tillegg var det 12 dekar elveløp.

Ludvig døde i 1900, og Ragnhild solgte Baglan samme år til Eleseus Eriksen Baglomo. Han var forøvrig gift med Karen Olsdatter fra den andre Lennesgården som også hadde overlevd raset.

298

V E R D A L S B O K A

Deretter flyttet Ragnhild og Rikke til By nordre østre hvor de losjerte i 1900. Ragnhild døde på Kjæran i 1906.

Johannes ble gift med Tora Storbakken.



Generelt

LYNG

Lyng har helt siden de aller eldste tider vært en av de betydeligste gårdene i Verdal. I ættesamfunnets tid var dette sete for en mektig ætt, og gården var blant de aller største.

I kristen middelalder ble gården delt i Nordre og Søndre Lyng. Men allikevel var det mektige ætter som bodde her.

Ridderen Audun Vigleikson, sønn av Vigleik Stallare, bodde på Nord-Lyng på 1200-tallet. Etterkommere av disse var de for oss verdalinger kjente bondehøvdinger Aslak på Lyng og hans sønn Vigleik Aslakson.

Andre navn som er nevnt i Lyngs eldste historie, er lagmann Sigurd Jons-son og hans hustru Ragndid, og den rike korbroren Sigurd Krafs. På 1300-tallet var alle disse innblandet i stridigheter angående eiendomsrett i Lyng.

På 1600-tallet ble Lyng søndre delt slik at Lyng mellom oppsto.

I 1835 ble halvparten av Lyng mellom fraskilt, og dermed oppsto Lyng mellom vestre. Den andre halvparten ble følgelig kalt Lyng mellom østre.

Men Lyng søndre ble også delt. Det skjedde i 1845, men skylddeling fant sted først i 1859. Disse to kaltes Lyng søndre østre og Lyng søndre vestre.

Ytterligere fradeling av mindre parter skjedde også, men i den grad de ikke ble berørt av raset, vil ikke de bli omtalt nærmere her.

Alt i alt eksisterte det ikke færre enn fem større gårder med navn Lyng da raset gikk. Og alle disse ble berørt i større eller mindre grad. Dessuten ble en del mindre parter, som før hadde vært husmannsplasser, samt eksisterende husmannsplasser, berørt.

Lynggårdene lå som forholdsvis nære naboer nede på elvesletten i 1893. Lyng nordre lå lengst unna. Lyng nordre lå på østsiden av veien fra Stiklestad. Grovt sett kan man si at Vukuveien i dag tilnærmet følger den linjen veien fulgte før raset.

De fire andre lå på vestsiden av veien, og de lå parvis kloss inntil hverandre med mindre enn en tunbreddes avstand mellom husene i hvert par. Og avstanden mellom Lyng søndre og Lyng mellom var heller ikke stor.

Lyng søndre lå noe sydvest for Lyng mellom.

Det var ikke så lite teigblanding innen det gamle store Lyngsvaldet ved slutten av forrige århundre. Dette skyldtes ikke minst de store forandringer dette valdet hadde gjennomgått i form av ras og elvebrudd opp gjennom tiden.

300

V E R D A L S B O K A

þÿ

R A S I V E R D A L 301

Og dette hadde også medført at gårdene var blitt flyttet en rekke ganger. Det er i dag helt uråd å fastslå hvor de eldste gårdene har ligget.

image

Lyngvaldet var stort, og det omfattet fem store gårder. Av disse ble den største, Nord-Lyng, totalt ødelagt. Dessuten ble et mindre bruk, Lyng lille og et par husmannsplasser ødelagt. Nordlyngstuggu er plassert langt nord på kartet. Dette er en gjetning.

þÿ

LYNG LILLE (FERGESTUGGU) 111.3


Bruket

Dette var en liten part utskilt fra Nord-Lyng. Skjøtet er utstedt i 1892. Tidligere hadde dette vært en husmannsplass under gården. Den kaltes da Fergestuggu. I dagligtalen ble dette navnet benyttet. Kjøperen var Martin Olausen Mule.

Bruket lå helt mot nord på Nord-Lyngsvaldet. Det grenset i nord mot Ekle. Mot øst og syd lå Nord-Lyng. Mot vest lå elven. Husene lå nede i en liten bekkedal. Trolig var bekken grensen mellom Ekle og Lyng.

Fergemannsfunksjonen ble fortsatt ivaretatt etter at dette var blitt en selvstendig eiendom.

Straks etter raset ble det foretatt beregninger av arealet. Det var nokså beskjedent, nemlig 29,5 dekar. Alt var dyrket mark. Skylden ble fastsatt til 1 mark 51 øre.

1 1890 da Fergestuggu fremdeles var en husmannsplass, var utsæden 0,37 hektoliter bygg, 1,04 hektoliter havre og 4,17 kilo poteter.

1. januar 1891 besto besetningen av 1 ku, 5 sauer og 10 høns.

I 1893 var det 3 kyr, 10 sauer og et ukjent antall høns på Lyng lille. Det må her bemerkes at indersten, Petter Sørensen, eide en av kyrne og fem av sauene. Når det gjelder Martin Mules dyr, heter det i kjøpekontrakten da han kjøpte Lyng lille, at han hadde tillatelse til å la en ku beite i Lyngs utmark.

I følge forsikringsprotokollen var det følgende hus på Lyng lille: Ny hovedbygning, lade og forhus, stabbur, høybu.

Av inventaret er 1 en-etasjes jernkakkelovn og 1 en-etasjes ovn spesielt nevnt.

Folket

I mai 1893 bodde følgende mennesker på Lyng lille eller Fergestuggu:

  • Martin Olausen Mule, selveier, 36 år

  • Sofie Nikoline Petersdatter, kone, 25 år

  • Gudrun, datter, 2 år

  • Petter Matteus, sønn 1 år

  • Peter Sørensen, inderst, 51 år

  • Julie Birgitte Pettersdatter, 16 år

  • Martin Pettersen, sønn, 11 år

  • John Pettersen, sønn, 7 år

304

V E R D A L S B O K A


Martin Olausen Mule og Sofie Nikoline Pettersdatter.


Martin var fra Mule på Verdalsøra. Han var sønn av Olaus Mule og Gunelie Ivarsdatter. Mule var en gård i Sørgata på Verdalsøra. Martin kjøpte Ferge-stuggu etter at han ble svigersønn der.

Sofie Nikoline var datter av Petter Sørensen og Beret Marta Johannesdatter.

Peter Sørensen var enkemann. Han bodde på Lyng lille sammen med to av sine barn. Han er oppført som inderst på Nord-Lyng i de offisielle listene. Men det er en sammenblanding med det faktum at han tidligere hadde vært husmann under samme gård. Nå bodde han som inderst hos sin svigersønn.

Martin Pettersen var ikke hjemme denne natten. Akkurat da var han på den andre siden av elven på en av Rosvollgårdene.

Hva som skjedde

Fergestuggu lå som nevnt, langt mot nord på Lyngsvaldet. Og den lå lavt. Den lå nede i en grunn bekkedal som var skåret ned i elvesletten.

Folkene ble vekket av dunderet, men de rakk ikke å komme ut. Leiren kom så fort at dører og vinduer ble stengt. Egentlig var det bra, for hadde de vært ute, ville de ganske sikkert ha druknet. Og de ville ikke ha rukket å nå høyere land.

Lille John på 6 år husket at han våknet ved at leiren kom så fort inn i rommet hvor han lå, at den steg over og opp i sengen hans. Han ble sittende fast i leiren og klarte ikke komme seg løs ved egen hjelp. Men hans far kom

þÿ


306

þÿ

V E R D A L S B O K A


þÿ


Familiebilde. Personer merket * var ikke født i 1893. Bakfra v.: Peter Matteus, Gudrun. Foran: Martin Mule, Søren * Sofie Nikoline Pettersdatter.


styrtende inn i rommet, hugg tak i ham og rev ham opp. Deretter kastet han ham opp lofts trappen.1

Alle i huset klarte å komme seg opp på loftet. I løpet av noen sekunder ble huset revet av murene og ført bortover. Murpipen ramlet sammen som følge av dette, men heldigvis kom ingen til skade. Huset ble ført et godt stykke østover i retning av Hegstadbakkene. Det var vel blant annet dette hushjelpen på Fagerhøy hadde sett, da hun så husene komme seilende oppover bakke.

Bevegelsene ble for store for huset, og andre etasje ble revet av. Den underste etasjen stakk dypere i leiren, og da det kom nye mengder leire veltende, ble presset for stort. Andre etasje ble ført et stykke lengre.

Av en eller annen merkelig grunn, fulgte gulvet med andre etasje slik at de som befant seg oppe på loftet foreløbig var trygge.

Fra et vindu vinket de med en lue. De ble sett, men man antok at det var umulig å redde dem. Først da de militære kom, begynte man å bygge en bro utover til dem fra Hegstad.

R A S I V E R D A L 307

þÿ

Men etter en lang stunds arbeid viste det seg at det var uråd å komme dit. Det var for få mannskaper, og det fantes for lite materialer. Sersjant Nils Høien som var leder for denne militæravdelingen, bestemte derfor at de skulle prøve seg fra Lyng hvor det var bedre tilgang på materialer.

På vei dit ble de stoppet av Gunnbjørn Pettersen fra Hegstadstuggu. Han ba dem gråtende om å hjelpe seg med å redde to mennesker på hans husmannsplass. Dette gjorde de, og i den sammenheng fikk de høre at det fantes en bordstabel på Heg-stad. Samtidig kom 16 nye militære mannskaper fra Rinnleiret. Og det ble da bestemt å fortsette arbeidet med broen fra JuUe Birgitte Pettersdatter Lyng_ der de hadde begynt.

De som befant seg ute i leirsuppen, måtte bare

vente. Men utenfor huset hadde Martin Mule hatt en materialstabel av planker og bord liggende. Denne stabelen var blitt skjøvet foran huset helt til det ble liggende i ro. Da ferden stanset, lå stabelen bare 1 til 1 1/2 meter unna. Martin hoppet derfor dit og begynte å bygge bro mot land.

Mens soldatene var på vei utover mot dem, kom løytnant L'Orange, og han overtok kommandoen. Og endelig, langt utpå dagen, møttes de to broene, og soldatene nådde ut til Fergestuggu. Folkene ble alle reddet uskadde ut gjennom et vindu på loftet eller gjennom hullet etter pipen og opp på taket, hvoretter de ble brakt i sikkerhet på land.

Men alle dyrene unntatt en gris, omkom. Det fortelles at denne grisen levde inne i ruinene av uthuset. Grisen hadde et navn, og da Julie syntes hun så den mens de satt innesperret på loftet, sa hun navnet på den, og den gryntet som svar. Uthuset hang sammen med stuen, og de klarte å få grisen opp på loftet. Selv om grisen ikke var fullvoksen, var det et svare strev å få den opp på hellgulvet. Den var tung og rund, og den var glatt og sleip av leiren. De fikk den omsider opp på loftet hvor de selv var, og den ble berget.

Hele eiendommen på 29,5 dekar ble begravet under et mange meter tykt leirlag.

Jorden var verdsatt til 1.500 kroner. Resten av eiendommen sto i kr. 1.800. Alt gikk tapt.


Etterpå

308

V E R D A L S B O K A

Martin Olaussen ble tilstått en erstatning på kr. 1.810. Hans gjeld på kr. 1.71 til Verdalens Meieris landhandel på Stiklestad ble betalt og fratrukket dette beløpet.

Petter Sørensen fikk også en erstatning på kr. 375. Han fikk 50 kroner i forskudd.

þÿ

Skylden for Lyng lille ble i 1895 fastsatt slik:

Gårdsnr. 111, bruksnr. 3, Lyng lille av skyld mark 1,51 et avtak for 20 år av mark 1,51, og deretter for bestandig et avtak av mark 1,36.

Dette medførte en reduksjon av vei-skatten på kr. 0,52 for første halvår 1893.

Hele eiendommen ble utlagt til Staten i den såkalte Lennes-Lyngteigen. Det tapte arealet hadde vært 29,5 dekar. Av dette var det i statsteigen 20 dekar fast mark,

\ -^^^B^^L 1 tille?£var det p-

i • ^ "^^^^w *%i og 9,5

dekar var elvebredd og sandører. 1 dekai elvelø

g Sofie med sine

™ • ............ m^^^^B^må j 190() bodde jyiartin

0

John Pettersen Lyng. tø ^ p„ Re§chvoll (Riksvoll) på Melan.

Martin døde på Øra (Mulegården) i 1936.

Gudrun ble gift med Olaf Gustavsen Sem. De bodde i Bjørga. Hun døde i 1967. Peter Matteus ble gift med Karla Strømstad fra Steinkjer. Peter døde 11946 Petter Sørensen bodde siste årene hos sin sønn Martin. Han døde i 1922.

Martin Pettersen ble gift med Nora Antonsdatter Ystgård fra Røra. De bodde på Ørmelen. Han døde i 1942.

Julie Birgitte var i 1900 kvegrøkter på Forbregd. Hun arbeidet også en lang tid i Skalstugan i Sverige. Hun giftet seg ikke.

John Pettersen ble gift med Ber gitte Larsen. De bodde på Tinden. Han arbeidet i lensen til Verdalsbruket. Han døde i 1965.

Om John fortelles det at på grunn av denne opplevelsen var han alltid på vakt når elven gikk stor ved Tinden. Spesielt passet han på i vårløsningen. Dersom den var så stor at isen kunne komme inn over land, fikk ikke hans barn gå og legge seg uten at de hadde klærne på. Han hadde nemlig en gang selv opplevd å måtte rømme ut i bare nattklærne, og det skulle ikke skje en gang til.

Note:

1 Dette er fortalt av Einar Lyng, John Lyngs sønn.



Gården

LYNG MELLOM VESTRE 110.1

Lyng mellom vestre ble til i 1835 ved at far og sønn delte gården. Sønnen fikk Lyng mellom vestre, mens faren beholdt Lyng mellom østre.

Lyng mellom vestre var en av de fire Lynggårdene som lå i klynge. Jorden var blandet sammen slik at det ikke er mulig å fastslå nøyaktig hvordan grensene mellom de fire gårdene gikk. Men hele dette valdet lå innesluttet av Ver-dalselven mot syd og vest, Nord-Lyng mot nord, Mo mot øst og Haga mot øst og sydøst.

Det ble fastslått at arealet i 1893 hadde vært på tilsammen 382,87 dekar. Av dette var 265,25 dekar dyrket mark, 98,7 dekar skog, 7,9 dekar eng, 9,5 dekar annen udyrket mark og 1,52 dekar veier og bebyggelse.

Matrikkelskylden var 13 mark 22 øre.

11890 var utsæden 4,17 hektoliter bygg, 20,85 hektoliter havre, 1,04 hektoliter havre til grøntfor, 0,17 hektoliter erter og 16,5 hektoliter poteter. 0,25 ar ble benyttet til andre rotfrukter enn poteter. På gården fantes det 6 to-hjulte vogner og 1 slåmaskin.

  1. januar 1891 var husdyrbestanden 2 hester, 7 storfe, 5 sauer, 2 griser og 12 høns.

    Antageligvis var besetningen omtrent like stor i 1893. Folket

    Bruker av Lyng mellom vestre i 1893 var Severin Berg. Han var kommet dit ved giftermål med enken, Marie Ottesdatter. Da raset gikk, bodde følgene mennesker på gården:

    • Severin Sivertsen Berg, gårdbruker, 39 år

    • Marie Otelie Ottesdatter, 27 år

    • Jakob Iversen, sønn, 8 år

    • Oluf Iversen, sønn, 6 år

    • Ellev Ellevsen Stubbe, tjener, 19 år

    • Anton Martinsen, tjener, 17 år

- to tjenere Dessuten bodde på kåret

- Sigrid Anfinnsdatter, kårenke, 68 år

310

V E R D A L S B O K A


Marie Ottesdatter og Severin Sivertsen Berg fotografert i 1896. Barnet på fanget er født etter raset.

Severin var blitt gift med Marie bare kort tid i forveien. Hennes første ektemann, Iver Anneus Jakobsen, døde i 1890. Severin var fra Røra. Hans foreldre var Sivert Johnsen Berg og Beret Maria Pedersdatter fra Østvoll i Verdal.

Marie var datter av Otte Eliassen Lyng søndre og Anne Marta Olsdatter fxci Ncss

Jakob og Oluf var sønner fra Maries ekteskap med Iver Anneus.

Ellev Ellevsen var fra husmannsplassen Stubbe under Stene. Hans foreldres navn var

Ellev Larsen og Ingeborg Anna Ellevsdatter.

Anton Martinsens foreldre var Martin Andreassen og Ingeborganna Anders-datter.

Hvem de to andre tjenerne var, er ukjent.

Sigrid Anfinnsdatter hadde vært gift med Jakob Johannessen, og var således mor til Iver Anneus, Maries første ektemann. Hun var fra Sokndal.


Hva som skjedde

R A S I V E R D A L 311

Her har vi en beskrivelse av hvordan man opplevde raset på disse gårdene.1 Ellev Stubbe som var dreng på denne gården, forteller at de ble vekket av en rytter som kom til gårds. Severin Berg ba Ellev om å varsle på de andre gårdene. Ellev så leirmassene like utenfor gårdsporten på en av de andre gårdene. Det var da stilt, men det fløt alt mulig rart ute i leirsjøen.

I likhet med folkene på de andre Lynggårdene, rømte også alle vekk. De sprang oppover bakkene i retning av Mo. De to ungguttene Ellev og Anton sprang med treskoene i hendene.2

Det syn de fikk fremfor seg da nådde frem til Mo, var enda verre enn det de hadde forlatt nede ved Lyng. Det store, uhyggelige, blåsvarte svelget etter raset gapte fremfor dem. Og akkurat da de nådde så pass langt frem at de så gapet nedenfor seg, så de den siste delen av skredet. De så hvordan store jordflak med husrester og skrikende mennesker suste forbi. Og de så hvordan et slik flak hvelvet. Hele flaket veltet rundt, og mennesker, hus og trær som hadde vært på oversiden, var plutselig borte. Overflaten var nå omdannet til en blågrå ujevn flate hvor bare noen trerøtter stakk opp, trerøtter som bare noen sekunder tidligere hadde pekt nedover, men som nå stakk opp som forvridde karikaturer av trær.

Flukten gikk nå nordover. De diskuterte hvorvidt det var tilrådelig å løpe forbi Prestegården. Kursen ble satt noe mer mot nordvest. Først ved Buvollen ved Øgstad stanset de. Da de kom dit, fant de Magnus Larsen Tokstad sittende på en stubbe der. Han og hans familie hadde sprunget dit fra Moåker. ^ Selv hadde de rømt fra husdyrene, men etter kort tid kom de tilbake for å ta hånd om dem.

De første par dagene hadde de tilholdssted på Forbregd.

Ingen mennesker kom til skade, men kårenken mistet to sauer.

Gården måtte fraflyttes omtrent øyeblikkelig. For da elven steg over leir-demningen, og vannet fløt utover, tok elven nytt leie akkurat over det partiet hvor disse fire Lynggårdene lå.

Så i tillegg til de skader eiendommen ble påført av selve leirraset, fikk den også store flomskader da dette skjedde. Store arealer ble dekket av grus, sand og leire, og det tok lang tid før disse jordene kunne tas i bruk igjen.

Skaden på gården ble ganske omfattende. 164,4 dekar av den dyrkede jorden ble ødelagt. 7,9 dekar eng og 26,6 dekar skog gikk også med. Tilsammen utgjorde dette et areal på 198,9 dekar.

Dette tilsvarte 5/7 av jorden.

Jordverdien hadde vært kr. 10.620 før raset. Tapet ble satt til kr. 7.585. Igjen var det da tilsvarende kr. 3.035.

Eiendommen forøvrig var verdt kr. 13.000 før raset. Etterpå sto den i kr. 4.000, slik at tapet kom seg på kr. 9.000.


Etterpå

312

V E R D A L S B O K A

Alle Lynggårdene ble flyttet. Tre havnet på den andre siden av veien fra Stiklestad, mens denne ble flyttet noe lengre mot nord. Etter en tid ble den flyttet enda en gang. Nå ble den liggende på vestsiden av hovedveien et forholdsvis kort stykke mot syd for den opprinnelige plassen.

Severin Berg ble tildelt en erstatning på kr. 7.160. Han fikk kr. 636,65 i forskudd. Av dette var kr. 236,65 til dekning av hans gjeld til Verdalens Meieris landhandel på Stiklestad.

Sigrid Anfinnsdatter på kåret fikk kr. 400 i erstatning, og det ble foreslått kr. 400 i årlig livrente til erstatning for tapt kår.

I 1895 ble skylden for gården fastsatt slik:

Gårdsnr. 110, bruksnr. 1, Lyng mellom vestre av skyld mark 13,22 et avtak for 20 år av mark 9,44, og deretter for bestandig et avtak av mark 8,44.


image

Lyng mellom vestre sett fra nord i 1918. Foto: Einar Musum.


Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 3,26 for første halvår 1893.

Den ødelagte jorden var 198,9 dekar. Dette ble utlagt i tre teiger til eieren og en teig til Staten. Av de som ble utlagt til eieren, var to store og en liten. Alle lå i sammenheng med jorden som var igjen. Dette arealet utgjorde til-sammen 135,1 dekar. Av dette var igjen 93,5 dekar fast mark. Resten, 41,6 dekar, var elvebredd og sandører. I tillegg kom 42 dekar elveleie. Statens areal var 32 dekar hvorav 19,4 dekar var fast mark, og 12,6 dekar var elve- bredd og sandører. Dessuten var det 2,4 dekar elveleie. Alt i alt var dette 31,8 dekar mindre enn det som ble ødelagt.

Severin vedble å bruke gården til han døde i 1917. Marie Ottesdatter døde i 1933.

R A S I V E R D A L 313

De to brødrene Jakob Iversen og Oluf Iversen ble også boende på Lyng mellom vestre. Ingen av dem giftet seg. Sigrid Anfinnsdatter døde før 1900.

Ellev Stubbe kjøpte senere Auskinnesset. Denne eiendommen ble kalt Tingvoll. Han var gift med Ragnhild Elise Petersdatter Lindset.

Anton Martinsen fortsatte som dreng på Lyng en tid. Så fikk han arbeid på jernbanen. Hans far kjøpte Høknes, og Anton bodde der i 1900. Han reiste så til Amerika, hvor han var i åtte år. Han giftet seg med Anna Mikalsdatter Kålen fra Ekle.

Anton Høknes døde i 1966.


Noter:

i Fra et lydbåndopptak. Opplysninger ved Meier Høknes.


Verdalsboka - 18



Gården

LYNG MELLOM ØSTRE 110.3

Lyng mellom østre og Lyng mellom vestre ble til da far og sønn delte Lyng mellom i 1835.

Disse to gårdstunene lå helt inntil hverandre på vestsiden av veien fra Stiklestad i 1893. Bare et kort stykke unna mot sydvest lå de to gårdene Lyng søndre vestre og Lyng søndre østre. Og disse fire gårdene hadde jorden liggende som teigblanding, og det er derfor ikke mulig i dag å fastslå hvordan de innbyrdes grensene'var. Men totalt grenset de mot Nord-Lyng i nord, mot Mo i øst, Haga i syd, og elven i syd og vest.

I 1893 ble det fastslått at gården hadde bestått av et samlet areal av 364,93 dekar fordelt på 240,05 dekar dyrket jord, 83,7 dekar skog og havning, 33,5 dekar eng, 3,51 dekar annen udyrket mark og 4,17 dekar veier og bebyggelse.

Matrikkelskylden var 11 mark 88 øre.

I 1890 ble det sådd 2,78 hektoliter bygg, 22,24 hektoliter havre og 0,23 hektoliter erter. Det ble satt 19,46 hektoliter poteter. På gården fantes det 5 to-hjulte vogner.

  1. januar 1891 var det 2 hester, 6 storfe, 9 sauer, 2 griser og 11 høns.

Hvor stor besetningen var i 1893, er ikke kjent. Men den var trolig noen lunde like stor som i 1891.

Folket

Eierne skiftet en del på denne gården etter at den ble delt. Da raset gikk, sto formelt Karen Maria Andersdatter som eier, men det var hennes sønn Johannes Johannessen som brukte den.

Følgende bodde der da raset gikk:

  • Johannes Johannesen, gårdbruker, 23 år

  • Oline Gustava Olsdatter, kone, 26 år

  • Karla, datter, 1 1/2 måned

  • Karen Maria Andersdatter, kårkone, 60 år

  • Mette Oline, datter, 17 år

  • tre tjenere (Mette er muligens tatt med i dette tallet)


Johannes var sønn av den forrige eieren Johannes Olsen og den ovenfor-nevnte Karen Maria Andersdatter. Oline Gustava var datter av Ole Olsen og Gurianna Larsdatterpé. Ness østre.

316

V E R D A L S B O K A

image

Karen Maria var fra Stuskin. Hennes foreldre var Anders Jakobsen og Marta Sevaldsdatter.

Mette Oline var Karen Marias datter, og således søster av Johannes.

Hvem de tre, eventuelt to tjenerne var, har ikke lyktes å finne ut.

Hva som skjedde

Her finnes litt opplysninger om hva som hendte.1

De ble vekket av raset, og de kom seg ut. De rakk visstnok å få på seg litt klær. Krøtterne ble sluppet ut og drevet foran dem oppover mot Mo. De var overbevist om at gården ville gå under.

Mette og Karen ble sendt i forveien oppover

mot Mo. De bar med seg Karla som bare var seks Oline Gustava Olsdatter Lyng.

image

uker og var blitt døpt helgen før. De andre skulle få med seg husdyrene. Begge to var nærmest hysteriske, men Karen var den roligste. Da de skulle passere et gjerde, sa Mette at de måtte legge fra seg lille Karla. Hun ville ikke greie seg allikevel. Karen protesterte på dette. «Vi skal ta med jentungen!» sa hun. Og slik ble det.2


Inne i kårstuenpå Lyng mellom østre sommeren 1903. Personer merket med * var ikke til stede da raset gikk. Fra v.: Oline Gustava Olsdatter, Karen Maria Andersdatter, Anna Karmhus * Olaus Karmhus *, Karla Johannes-datter, Mette Oline Johannesdatter.

R A S I V E R D A L 317

image

På Mo var folkene borte. Dyrene ble etterlatt der, og de gikk oppover mot Gjermstad. Derfra gikk de til Karmhus i Leksdalen hvor Karen Marias eldste søster, Anna, var kone. Der var det samlet mye folk som hadde rømt fra raset.

Etter hvert som situasjonen stabiliserte seg, ble det klart at de ikke kunne vende tilbake til gården. Elven tok leie over dette området, og omtrent alt ble ødelagt. Grunnen ble delvis gravet unna husene, og mye av den jorden som var blitt forskånet for ødeleggelse av selve raset, ble nå rasert av elven. Store grusmengder la seg opp over alt.

Dyrene ble værende på Mo Det ble ødelagt et areal av 185,83 dekar. Av dette var 104,25 dekar dyrket jord, 70,39 dekar var skog, 4,17 dekar var veier og bebyggelse, og 3,51 dekar var annen udyrket mark.

Mette Oline

Lyng.

Johanne s datt er


þÿ


þÿ

På gårdsplassen på Lyng mellom østre i 1903. Personer merket med * var enten ikke til stede eller de var ikke født da raset gikk. Fra v.: Marie Aspås (var med i raset på Krågsmoen), Mette Lyng, Julie Lyng *, Karla, Karen Lyng, Ingemar Karmhus *, Olaus Karmhus *, Anna Karmhus * Oline Lyng, Olga Lyng *, Martin (dreng på Lyng - uvisst om han var der i 1893), på hesten en liten gutt, ukjent *.

318

Dette tilsvarte 3/4 av jorden.

V E R D A L S B O K A

Jordverdien før raset ble satt til kr. 9.100. Skaden på jorden beløp seg til kr. 6.850 slik at det ble igjen en verdi tilsvarende kr. 2.250.

Resten av gården var verdsatt til kr. 11.500. Skaden ble taksert til kr. 8.300, og det sto således igjen verdier for kr. 3.200.

Etterpå

Johannes Johannessen fikk en erstatning på kr. 6.800. Han fikk kr. 650 i forskudd. Karen Maria Andersdatter som var kårkone, fikk kr. 600 i erstatning. Hun fikk 100 kroner i forskudd. Dessuten ble hun anbefalt en årlig livrente på kr. 400 som erstatning for det tapte kåret.

I 1895 ble skylden fastsatt slik:

Gårdsnr. 110, bruksnr. 3, Lyng mellom østre av skyld mark 12,16 et avtak for 20 år av mark 8,91, og deretter for bestandig et avtak av mark 7,91.

image

Familiebilde av Johannes 'familie i Amerika. Foran fra v.: Johannes Johannessen Lyng, Borghild, Marta (hans 2. kone f. Balgård). Bakfra v.: Olga, Oskar, Julie. Bare Johannes var på Lyng da raset gikk. Se også bilde under Lyng søndre østre.


Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 3,07 for første halvår 1893.

Det ødelagte arealet på 179,1 dekar ble utlagt i tre teiger, to til eieren og en til Staten. Eierens parter lå ved hjemteigen. De var på 111 dekar. Av dette var 90,2 dekar fast mark og 20,8 dekar elvebredd og sandører. I tillegg var det 12 dekar elveleie. Statens part var 31,9 dekar hvorav 17,9 dekar var fast

R A S I V E R D A L 319

mark, og 14 dekar var elvebredd og sandører. I tillegg til dette var 2 dekar elveløp. Det utlagte området var således på 142,9 dekar eller 36,2 dekar mindre enn det som hadde gått tapt.

Statens del inngikk i den såkalte Lennes-Lyng-teigen som senere ble kalt Statsteig B. Johannes og Oline fortsatte på gården. De fikk flere barn. Men i 1903 utvandret han til Amerika. Hans kone ble igjen, og hun døde her i 1905. Han vendte tilbake og utvandret for andre gang i 1906, denne gang sammen med tre av barna. Gården ble overdratt til Nils Andersen Brenne.

Men Karla ønsket ikke å reise. Hun ville til sin bestemor som da bodde på Karmhus. Den yngste datteren, Lilly, som bare var 3 år, kunne heller ikke være med da Karla, som var eldst, ikke reiste. Senere sies det at Karla angret på at hun ikke ble med, for da hadde også Lilly kommet til Amerika.3

Johannes giftet seg med Marta Balgård fra Verdal som han traff i Amerika. Han døde i North Dakota i 1920.

Kårkona Karen Maria Andersdatter døde på Gamlehjemmet i 1920. Karla ble gift med Peder Johannessen Sende. Hun døde i 1991.

Mette Oline flyttet til Trondheim hvor hun blant annet var selskapsdame for en fru

Bøckmann. Hun var ugift. Hun døde i 1944.


image

Lyng mellom østre og i bakgrunnen Lyng søndre vestre sett fra sydvest i 1918.

Foto: Einar Musum.

Noter:

1 Fortalt av Karla Sende, som selv var med, dog bare 1 xhmåned gammel. Hun gjenga hva hennes tante Mette hadde fortalt.

2 Opplysninger ved Aslaug Melby, Karlas datter.

3 Opplysninger ved Oline Åsan og Johannes Sende, to av Karlas barn.

LYNG NORDRE (NORD-LYNG) 111.1


Gården

Nord-Lyng eller Lyng nordre var som navnet sier, den nordligste av Lyng-gårdene. Hvordan den opprinnelige storgården Lyng ble delt tidligere, er beskrevet andre steder. Men det kan dog bemerkes at mens den andre parten ytterligere ble delt, ble ikke Nord-Lyng delt flere ganger, og følgelig var dette en av de aller største gårdene som ble ødelagt av Verdalsraset.

Nord-Lyng lå nede på elvesletten noe lavere enn de andre Lyng-gårdene. Mot vest grenset gården mot Verdalselven. Mot nord grenset den mot Heg-stad. Helt oppe i det nordøstre hjørnet nådde valdet opp til Prestegårdsval-det. Mot øst og syd lå valdene til de øvrige Lynggårdene.

Beregninger som ble foretatt like etter raset, viser at det totale arealet på gården hadde vært 811,05 dekar. Av dette hadde det dyrkede arealet utgjort 377,2 dekar. Skog og havning utgjorde 393 dekar, mens eng og annen udyrket mark utgjorde tilsammen 40,85 dekar.

Matrikkelskylden var på hele 33 mark 26 øre.

Utsæden var i 1890 9 hektoliter bygg, 45 hektoliter havre, 4 hektoliter havre til grøntfor, 0,4 hektoliter erter, 50 kilo gressfrø og 32 hektoliter poteter. 0,07 ar ble brukt til andre rotfrukter, og kjøkkenhagen var på 0,1 ar. Videre fantes det 8 to-hjulte vogner og 1 slåmaskin på gården.

Husdyrbestanden var pr. 1. januar 1891 6 hester, 22 storfe, 15 sauer, 7 griser og 10 høns.

I 1893 var besetningen 7 hester, 21 storfe, 20 sauer, 6 griser og et ukjent antall høns. Forsikringsprotokollen forteller også om en stor gård. Husene er beskrevet slik: Hovedbygning bestående av to kammer, kjøkken, fordør samt over-værelser; to stabbur;

ladebygning med to kornstål, to høylåver, og påbygget kjørehus og treskemaskin; vedsagskur med grisehus; uthus bestående av vogn-bod, staurhus og småfehus med gang mellom, gjødselrom med stall og stallport; og tørkehus. Det blir spesielt bemerket i forsikringsprotokollen at husene er forsynt med nevertak og bordkledning. Forsikringssummen i 1893 kan ikke utledes, da gården var utmeldt fra Branntrygdelaget i 1880.

Derimot står løsøreforsikringen. Den var eksklusive krøtter på kr. 6.500.

Avlingen var forsikret slik: 70 tønner bygg - kr. 840; 250 tønner havre

R A S I V E R D A L 321

kr. 2.000; 400 lass høy - kr. 4.000; og 220 berger halm - kr. 660, tilsammen kr. 7.500.

I en brannforsikringsprotokoll tilhørende Verdal kommune er husene på gården beskrevet slik:

  1. Et våningshus i to etasjer oppført av tømmer på syllmur av stein med tak av bord, tekket med never og torv, 28,2 meter langt, 6,5 meter bredt og 4,7 meter høyt under raften. Det er innredet med 3 beboelsesværelser, kjøkken, gang og størhus nedenunder. Ovenpå er det 6 beboelsesværelser og gang. Bygningen er utvendig panelt og innvendig forsynt med gulv, loft, 23 fag vinduer, 14 dører, 1 skorstein og 2 loddpiper, 5 kakkelovner og 1 komfyr. Av værelsene er 4 tapetserte og malte. Det finnes 2 trappeganger. Under bygningen finnes en kjeller av gråstein.

    Takst for bygningen kr. 3.900 murverket » 300

    ovnene 200

    kr. 4.400

  2. Et stabbur 3,76 meter i øst for ltr a, 6 meter langt, 5 meter bredt og 3,76 meter høyt under raften oppført i to etasjer av tømmer på stolper med tak av bord, tekket med never og torv. Gulv og loft er innlagt, og det er innsatt 2 dører, 1 vindu og 1 trapp. Det er utvendig panelt.

    Takst kr. 540

  3. Et stabbur 3,13 meter i øst for ltr b, 6,58 meter langt, 5,64 meter bredt og 4 meter høyt under raften. Det er oppført av tømmer i to etasjer på stolper med tak av bord, tekket med never og torv. Gulv og loft er innlagt, og det finnes 1 dør, 1 vindu og 1 trappeoppgang. Det er utvendig panelt.

    Takst kr. 600

  4. En vedbod 1,25 meter i øst for ltr c, 5,64 meter lang, 6,27 meter bred og 3,76 meter høy under raften. Den er oppført i to etasjer av tømmer med tak av bord, tekket med never og torv.

    Takst kr. 160

  5. En ladebygning 9,41 meter i nord for ltr d som den danner en vinkel med, 34 meter lang, 9,41 meter bred og 5,64 meter høy under raften. Den er oppført fra nytt i to etasjer av stolpeverk med oordkledning og med tak av spon. Den er innredet til vedbod, vognbod, soverom, 2 kornstål nedenunder, ovenpå er halmrom med kjørebro. Gulv og loft er innlagt over alt. Det er anbrakt 14 fag vinduer, 5 dører og 3 porter. Bygningen er uten maling.

    Takst kr. 3.500

    322

    V E R D A L S B O K A

  6. En stall og fjøsbygning vegg i vegg med ltr e som den danner en rett vinkel med, 50,2 meter lang, 9,41 meter bred og 5,64 meter høy under raften. Den er oppført fra nytt i to etasjer av tømmer i nederste og bordkledt sperr-verk i andre etasje med tak av spon. Den er innrettet til stallport, stall, gjød-selhus, fjøs, fjøsport og grisehus i nederste etasje, alt med fornøden innredning. Ovenpå er høylemmer med kjørebro. Gulv og loft er innlagt over alt, og det er anbrakt 23 fag vinduer, 9 dører og 3 par porter. Bygningen er uten maling. Hele bygningen er panelt utvendig.

    Takst kr. 5.700

  7. En smie over 47 meter fra nærmeste hus, 6,90 meter lang, 5,64 meter bred og 2,19 meter høy under raften. Den er oppført i en etasje av tømmer med tak av bord, tekket med never og torv og med 1 skorstein, 1 dør og 1 vindu.

Takst for huset kr. 80 muren » 20

kr 100

I protokollen er forsikringssummen oppført med tilsammen kr. 16.000, men summen av beløpene gir kr. 15.000. Men uansett dette var Nord-Lyng i sannhet en meget stor gård.

Folket

Gunder Gundersen Vodal fra Sparbu kjøpte Nord-Lyng i 1879. Han var gift med med Kirsten Petersdatter Hegstad fra Sandvollan. Gunder døde i 1892, slik at Kirsten satt igjen som enke på gården da utraset gikk.

Følgende personer befant seg på Nord-Lyng natten til 19. mai 1893:

  • Kirsten Petersdatter Vodal, gårdbruker, enke, 39 år

  • Gerhard, sønn, 15 år

  • Andreas, sønn, 12 år

  • Peder Konrad, sønn, 9 år

  • Gudrun, datter, 2 år

  • Ole Martin Olsen, dreng, 22 år

  • Marit Andersdatter, tjener, 40 år

  • Kristine Karlsdatter, tjener, 21 år

  • Ingeborg, gjeterjente, 18 år (?)

Kirstens foreldre var Peter I. Hegstad og Karoline fra Sandvollan Ole Olsen var sønn av

Ole Olsen Bjartnes og Marta Bårdsdatter Oppem.

Han hadde kommet til Nord-Lyng som dreng bare kort tid før raset. Marit Andersdatters

foreldre var Anders Pedersen og Marta Pettersdatter

som var på husmannsplassen Vistvollen i 1865. Da var Marit 12 år. De var også på Lille Viken. Marit ble derfor kalt Marit Vigen.

R A S I V E R D A L 323

þÿ

þÿ

Ir image


Familien på Nord-Lyng. Fra v.: Gerhard, Peder Konrad, Andreas. Kirsten Petersdatter Vodal med Gudrun på fanget.


Kristine Karlsdatter var fra husmannsplassen Hagahaugan, og var datter av Karl Kristoffersen og Ane Larsdatter.

Ingeborg var trolig den Ingeborg Hansdatter som er oppført i de offisielle listene over skadelidte. Hun oppgies der å ha vært fra Lyngsholmen. Hun var opprinnelig fra Stod.

Hva som skjedde

Rasnatten lå Kirsten sammen med sine barn i første etasje. Tjenerne lå oppe i andre etasje.

Kirsten fortalte etterpå at hun ble vekket om natten av et uforståelig bulder.

324

V E R D A L S B O K A

þÿ

R A S I V E R D A L 325

Hun sprang ut av sengen og vekket barna. Ikke før hadde hun gjort det, før leirmassen veltet inn gjennom døren og vinduene og fylte rommet på kort tid.

Tjenestedrengen Ole kom seg ned og bort til døren inn til rommet deres. Men de klarte ikke å få den opp da den slo utover og fikk derved trykket av leirmassen mot. Etter hvert steg leiren så mye at Ole måtte trekke seg opp på loftet igjen.

Trykket fra leiren sprengte ut en vegg, og nå steg den raskt.

Kirsten og barna måtte klatre opp på bord og stoler for å holde seg over leirmassene. Til slutt sto Kirsten på et bord ved en vegg og støttet albuene på en dørkarm. I armene holdt hun lille Gudrun. Da nådde leiren opp under armene på henne.

En av guttene støttet seg også til den samme dørkarmen mens føttene hvilte på en kuffert som hadde flytt opp på litt fastere leire. Den andre av guttene hadde kommet seg opp på restene av den nedbrutte delings veggen, mens den tredje hadde klart å komme seg opp på toppen av den store slagurkassen som sto ved den ene veggen.

Der befant de seg alle fem i stummende mørke. Det var helt tett, og luften ble etter hvert svært dårlig. Kirsten sa selv at da ba hun til Gud om at han for barnas skyld måtte skaffe dem lys og luft. Og i det samme sank leiren ved veggen som ble trykket inn, og det slapp inn både lys og luft.

Men fremdeles var de fullstendig innesperret. Og der satt de i flere timer. Guttene var hele tiden opptatt av at moren klarte å holde lille Gudrun over leiren.

I mellom tiden hadde tjenerne på loftet antatt at de nede hadde druknet, og Ole hadde begynt å rive bordkledning av veggene for å bygge bro inn til fast land. De tre tjenestejentene hjalp til med dette, og Marit Vigen har fortalt at blodet rant fra fingrene på dem alle, og de var helt utkjørte av det harde arbeidet.1

Da dette arbeidet var kommet så langt at de skulle til å forlate huset, hørte Kirsten dem. Det er litt uklart hvorvidt hun hørte at de snakket sammen oppe på loftet, eller om hun hørte dem utenfor huset. Hun satte da i et skrik, og da Ole hørte dette, styrtet han øyeblikkelig inn i det rommet som var over det de var innesperret i.

En mellomvegg var slått skjev, og der var det sprekker i gulvet. Han rev vekk mellomveggen som sto tvers over gulvplankene, og dermed fikk han tak med fingrene mellom plankene borte ved veggen. Uten noe redskap eller verktøy og bare med hendene som hjelp, klarte han å rive løs gulvplankene slik at han fikk trukket de fem som befant seg der nede opp på loftet. Også her hjalp de tre jentene til med å både bryte opp golvet og trekke de nedenunder opp på loftet.

326

V E R D A L S B O K A

Det måtte til en mann med kjempekrefter for å klare dette. Men han slet sund en finger på venstrehånden slik at den måtte amputeres etterpå.2

Da alle var kommet opp på loftet, sørget Ole Olsen for at både Kirsten og barna og tjenerne kom seg helskinnet til lands ved å gå ut gjennom et vindu og over broen han hadde bygget. Derpå ble de tatt med til Prestegården hvor de ble tatt hånd om.

For sin redningsdåd ble Ole Olsen tildelt redningsmedaljen.

image

Andreas har også fortalt hvordan han opplevde redselsnatten:3

«Vi bodde på Nord-Lyng. Våren hadde vært regnfull, og elven som gikk langs den søndre del av eiendommen, var vokset. I snøløsningen hendte det at den oversvømmet endel av jorden som lå nærmest. Det dannet seg en isdemning ved Ros voll, som lå nedenfor Lyng.

Vi merket ikke noe særlig da vi gikk til køys om kvelden 18. mai. Vi lå i første etasje i nordenden av huset, og tjenerne i annen etasje mot syd.

Andreas Gundersen Vodal.

Ved midnattstid våknet vi ved at vann fosset inn i rommet og skjønte ingen ting, men satte det i forbindelse med elven uten å kunne finne noen forklaring. Gårdsgutten Ole løp straks ned for å hjelpe oss ut. Han kom seg gjennom stuen og kjøkkenet bort til døren av vårt soverom. Jeg sprang bort til døren og snakket med ham. Døren

svingte inn i kjøkkenet, og da vannet presset på fra den siden, klarte vi ikke, tross felles anstrengelser, å åpne døren mere enn at vi kunne stikke hånden gjennom åpningen. Vannet steg så fort at Ole selv måtte se å komme i sikkerhet. Han fikk åpnet kjøkkenvinduet og kom seg på en eller annen måte opp i annen etasje. Vannet fortsatte å stige og gikk til slutt over gulvet hvor tjenerne oppholdt seg.

Vi som lå i første etasje, ble selvfølgelig avskrevet som druknet.

Det var vi imidlertid ikke. Da vannet var kommet så høyt at det var omtrent en halv meter til taket, ble det stille.

Der lå vi da, fem mennesker i stummende mørke, mor, tre gutter i alder fra 15 til 9 år, og minstebarnet, en pike på 3 år. Tresengene var flytt opp, og vi holdt oss, så merkelig det enn kan synes, hele tiden over leirsørpen. Vi kunne ikke se hverandre. Jeg husker at min eldste bror, Gerhard, sa at han kjente klokkekassen under seg. Klokken var antagelig blitt stående mere eller mindre på plass.

R A S I V E R D A L 327

Mor var kjekk. Hun måtte hele tiden holde den lille piken over sørpen. Hun innga oss mot, så vi følte oss sikre på at vi ville bli reddet.

Fra tid til annen skrek vi om hjelp, men ikke noe svar. Ole fortalte senere at det var skrik over alt, og brøl fra husdyrene.

Utpå natten kom det en liten lysstripe fra veggen, like under taket, og det var en stor oppmuntring. Det bekreftet at huset hevet seg opp fra grunnmuren. Jeg kan ikke huske at det ble så lyst at vi kunne skimte hverandre.

Mens vi lå der nede, var Ole gått i gang med å lage en gangbane bort til nærmeste haug. Avstanden var noe slikt som 100 meter. Han rev av den ytre bordkledningen av huset og la flåter oppå leir sørpen. I sekstiden om morgenen var han nesten fremme.

Litt før at han og de andre tenkte å forlate stedet, og mens han holdt på å rive av de siste bordene, syntes han at han hørte lyd fra oss og gikk opp på loftet over vårt soverom. Da visste vi at redningen var der. Gulvbordene hadde forskjøvet seg litt, så at han fikk tak med fingrene. Sterk som en bjørn, som Ole var, rev han uten noe redskap, opp gulvet og drog oss opp, en etter en. Da hadde vi ligget dernede i 6 timer. Noe trivelig oppholdssted hadde det ikke vært, men vi kom fra det uten noe men.

Vi fant noe klær og tok på oss. Jeg husker at jeg brukte en bukse som hadde tilhørt far, som var død året før. Buksen var i største laget for meg.

Vi kom oss så i land og gikk opp til Prestegården, lengere oppe i bygden. Utpå dagen ble vi hentet til Støp og var der etpar dager til vår onkel på Sand-vollan kom, og vi ble med ham.

Som nevnt, fikk vi ingen skader av det triste opphold i sørpen. Mor levet til hun ble 89 år. Min eldste bror, Gerhard, drog til sjøs, pådrog seg sykdom og døde bare 22 år gammel. Selv er jeg snart 91 år og driver fortsatt som ingeniør. Konrad, min yngste bror, er 88 år, og min søster Gudrun 80 år. Begge er i god helbred.» Konrad Vodal har fortalt sine opplevelser slik:4

«Da utraset kom i 1893 var var jeg 9 1/2 år. Far min var død høsten før, og mor og vi fire ungene var tilbake. Søskenene mine var Gerhard 15 år, Andreas 13, og jeg halvt tiende og Gudrun 3 år.

Vi var inne i et kammers ved siden av kjøkkenet og våknet om natten ved halv ett-tiden ved at dørene ble slått opp helt ut så vi så ut over som en fjord gjennom døren. Og vannet kom styrtende inn gjennom dørene, og det steg nokså fort. Og Ole Martin, drengen vår, prøvde å komme seg ned. Men da han kom ned trappen, gikk trappen i vei, den. Så kom han inn i kjøkkenet og prøvde å komme inn i kammerset til oss og hjelpe oss ut. Men han fikk ikke opp døren. Vi tok i alt det vi vant alle sammen, og han skuvde på, og han var en kraftig kar. Men vi fikk ikke opp døren mer enn ca. 20 centimeter. Og så steg vannet så fort at han måtte se til å redde seg selv. Han

328

V E R D A L S B O K A


image

Peder Konrad Gundersen Vodal montert inn på bilde av tomten av Nord-Lyng.


slo seg ut gjennom kjøkkenvinduet og slo ut et vindu i andre etasje og berget seg oppå der.

Han var der til det stilnet av litt. Det var slik at Nord-Lyng var en gammel skyssgård, slik at det ikke var noen adgang mellom tjenerne og husbondfolket, slik at han kom ikke innpå det lortet der tjenerne var. Men da det ble litt stillere, roligere, hoppet han ut gjennom vinduet på en stol han kastet ut foran seg. Og så hoppet han videre bort til det vinduet der tjenerne var.

Og da gikk vannet opp på golvet inne på loftet. Så han gikk ut fra at vi hadde druknet. Han trodde vannet var like høyt der vi var også. Men det var ikke det. Huset hadde seget litt ned fra muren på den enden der tjenerne var slik at det var så vidt vi hadde et lite rom mellom loftet og leirsuppen der vi lå. Det var så vidt vi hadde hodet mellom.

Mørkt var det, det gikk over vinduene. Og det begynte å bli lite luft så det ble tungt å puste. Vi lå der og kauket hele natten, men det var ingen som hørte oss slik at det begynte å se nokså svart ut, ja.

Men mor ba til Gud om at det måtte bli litt luft for vår skyld slik at vi

R A S I V E R D A L 329

ikke skulle kveles. Og det ble som at en stokk i muren vred seg ut slik at det ble en liten luftning der.

Jeg lå på en kuffert som fløt opp. Den hadde Andreas bøkene sine i. Og Gerhard hang visst fast oppe på klokkekassen. Mor sto på bordet og holdt Gudrun i armene og stødte seg på vinduskledningen. Der sto hun hele natten. Hvor Andreas var, vet jeg ikke. Men han hadde noe han sto på, han også, slik at han kom med hodet over sørpen.

Og der lå vi nå til om morgenen i seks-tiden. Da kom han Ole. Han holdt på å skulle redde seg og de andre tjenerne til fast land. Og han kom så langt ut at han kom utenfor veggen hos oss. Han hadde revet av panelingen med bare fingrene. Han hadde ikke noe verktøy. Han hadde ikke så mye som en kniv, den hadde han lagt igjen i stallporten. Han hadde skodd hestene dagen før, sa han.

Men da han kom utenfor veggen der vi lå, så hørte han vi kauket. Og så kom han inn på loftet. Der hadde stuen sviktet så mye at det var sprekk mellom to planker over åsene slik at han fikk fingrene under. Der brøt han opp gulvet, brøt opp gulvplankene, rev opp gulvet og trakk oss opp, en om gangen.

Temmelig leiret var vi, og vi hadde ikke noen klær til pusse av oss med på loftet heller. Vi fikk nå på oss noen klær som vi fant etter far min. Og så skulle vi prøve å komme oss til land. Ole fortsatte å rive av panelingsbord og la bortover leirsørpen. Han hadde kommet så langt at han var nesten fremme da han kom utenfor veggen hos oss.

Men da vi skulle til å gå, jeg husker jeg gikk sist fordi jeg var minst og lettest, gikk det meg til knærne da jeg gikk etter bordene.

Men vi kom oss til fast land. Og vi trodde det bare var oss som var blitt rammet av denne ulykken, for det var flatt ved Nord-Lyng. Men da vi kom oppover høyden bortover mot Mo, da så vi hvordan det så ut. Leirmassene lå hele dalen nedover.

Også gikk vi videre bortover til vi kom til Prestegården Auglen. Og der var det mye folk samlet som hadde reddet seg unna. Noen hadde mistet alle sine, og det var et sørgelig hus der.

Vi var der til vi fikk sendt beskjed til Støp, det var folk vi kjente godt, og fikk dem til å komme og hente oss.5 Og vi var der til slektningene våre på Sandvollan kom og tok vare på oss.

Ole var i aktivitet senere etter han hadde reddet oss.

Han traff prins Carl da han var her. Prinsen så seg hag i Ole, han ville ha han til å komme til Stockholm for å bli med i kongens garde, for han var en kraftkar å se til også.»

En annen som har beskrevet sine opplevelser på Nord-Lyng natten til 19. mai, er Kristine Karlsdatter fra Hagahaugan. Hun var der, som fortalt ovenfor, som tjenestejente.6

R A S I V E R D A L 330

«Jeg var på Lyng da utraset kom. Det hadde vært kaldt og regnet hele våren. Akkurat den dagen hadde vi vært svært tidlig oppe, og det hadde vært uvanlig mye å gjøre, så da kvelden kom, var vi trette og sovnet med det samme vi la oss.

image

Fruen og barna lå nede, men tjenestefolket lå oppe. Plutselig våknet vi av et veldig dunder. Jeg trodde det var verdens undergang. Utenfor vinduet mitt så jeg hvordan hus og trær kom farende forbi.

Jeg hørte dyrene brøle og mennesker som skrek i dødsangst, og jeg var aldeles sikker på at jeg skulle dø. Det verste var at jeg ikke visste hvordan det var hjemme. Jeg visste jo at jeg aldri mer skulle se dem, men jeg hadde så gjerne villet dø sammen med dem.

Men jeg døde ikke og ingen av de andre på Lyng heller, selv om vi trodde at fruen og barna, som var nede, var døde. Vi kunne jo se at leiren sto oppe ved vårt vindu, og huset hadde ristet så mye at vi trodde det skulle ramle sammen.

Mens vi pratet om hvordan vi skulle komme oss

Kristine Karlsdatter

derfra, hørte vi at det var noen der nede som Hagahaugan

banket i

taket og ropte, og da visste vi at det var liv der, men hvordan skulle vi kunne hjelpe dem?

Men Ole, han var dreng på gården, var veldig sterk. Han brøt opp gulvet med bare hendene, for det fantes ikke noe verktøy, og dro dem opp. Da vi kikket ned, så vi at det var aldeles fullt av leire der. De hadde stått oppe på bordet, og en av småguttene hadde sittet oppe på klokkekassen.

Da alle var oppe, fortsatte Ole å bryte løs bord. Dem la han over leiren, slik at vi kunne gå på dem til fast mark. Vi kunne ikke se noe, men jeg fikk senere vite at akkurat der vi hadde gått, fant man elleve døde. Om jeg hadde visst det, er jeg ikke sikker på om jeg hadde tort å gå.

Ja, så levde jeg, men jeg visste fremdeles ikke hvordan det hadde gått med mine, og jeg våget ikke en gang å håpe på at jeg skulle få se noen av dem igjen.

A, hvor jeg var lykkelig da det viste seg at alle hadde klart seg. Men mor trodde ikke at jeg levde, for hun kunne se hvordan det så ut omkring Lyng. De hadde alle sprunget opp til Mo som lå høyt, da det begynte. Den eneste som ble igjen nede ved huset, var farmor, men hun klarte seg også. Og senere traff vi henne hos en gammel kone.


Verdalsboka - 19

R A S I V E R D A L 331

Nelius og Martina hadde små barn. De hadde hatt hver sin på armen og de andre på slep.7 Hele tiden mens de sprang for å komme høyere, så de trær komme mot seg, og de måtte hele tiden forandre retning. Men til slutt kom de i sikkerhet.

Etter dette våget ingen å bo på det gamle stedet, og hele huset ble flyttet til Breding.8 Etter raset gikk jeg og lette etter sakene mine. Det eneste jeg fant igjen var min

salmebok som jeg hadde fått av far. Men den var full av leire og gjennombløt. Jeg gikk ut i skogen og hengte den på en grein og forsøkte å tørke den. Den ble aldri så fin som den hadde vært, men jeg har den fremdeles.»

Som det fremgår av beskrivelsene, er det en del ting som blir berettet på forskjellig måte. Det hadde naturligvis sammenheng med de enorme sinns-påkjenningene alle var utsatt for. Og det som den ene opplevde som en evighet, var kanskje for den andre bare et øyeblikk.

Men det er en kjensgjerning at husene var blitt revet av murene og ført et par hundre meter nordover. De ble liggende spredt utover i leirhavet. Muligens var det dette som var årsaken til at de som lå nede, berget livet. Andreas mener at huskassen fløt opp, mens Kristine forteller at leiren sto til opp under vinduene i andre etasje. Her har vel begge rett, for mens Kirsten og barna var i nordenden av huset, var tjenestefolkene i sydenden, og huset som var revet av murene, kunne godt stikke dypere i den ene enden enn i den andre. Den 20. mai om kvelden ble soldatene budsendt for at de skulle prøve å redde noen av husdyrene på gården. Brølene fra de stakkars dyrene hørtes langt avgårde. Det var først mulig å komme seg dit ut etter at vannet hadde steget over leiroverflaten. Å ta seg ut til gården var en vanskelig og farefull jobb. De først ankomne registrerte at tre av hestene lå nede i leirgjørmen med mulen så vidt over overflaten. De var fotbundet, og det var ingen mulighet for å berge dem. De ble derfor slått ihjel. De fire andre hestene lå således til at det på det daværende tidspunkt var uråd å komme bort til dem på grunn av at det lå stokker fra

vegger og tak på kryss og tvers.

Ingen av kyrne kunne berges, men de tok med seg to griser i land.

Et nytt forsøk ga som resultat at to av de gjenværende hestene ble berget opp på høyloftet. De hadde da stått med forbenene i krybben. De to siste omkom. Ytterligere en gris ble tatt i land.

Og de to levende hestene ble så omsider berget i land neste dag av de militære under store anstrengelser.

5 hester, 21 storfe, 20 småfe, 6 griser og et ukjent antall høns gikk tapt.

Dessuten ble 361,3 dekar dyrket mark, 39,4 dekar eng og 256 dekar skog og havning, tilsammen 656,7 dekar ødelagt.

332

V E R D A L S B O K A

Bare 15,9 dekar dyrket mark, 137 dekar skog og 1,45 dekar annen udyrket jord unngikk ødeleggelse. 13/14 av gården ble ødelagt.

Det ble fastslått at jorden på Nord-Lyng hadde hatt en verdi av kr. 26.200 før raset. Tapet ble satt til kr. 24.330. Bare jord til en verdi av kr. 1.870 var igjen. Eiendommen forøvrig hadde en verdi av kr. 32.000. Av dette gikk kr. 28.800 tapt. Kun kr. 3.200 var igjen.

Etterpå

I Velferdskomitéens protokoll står det at på det første møte i komitéen, 20. juni 1893, ble det opplyst at det var blitt utbetalt 5 kroner til Kirsten Vodals eldste sønn. Pengene ble brukt til kjøp av skolebøker.


image

Ruinene av Nord-Lyng i 1918. Dette er bordkledningen av hovedbygningen.

Foto: Einar Musum.


Den 5. september fikk hun videre utbetalt kr. 100 som skulle brukes til underhold av henne selv og hennes familie. Dette beløpet var en gave.

I erstatning fikk Kirsten Vodal kr. 20.400. Dette var det største erstatningsbeløp som ble utbetalt etter ulykken. Men så hadde hun også lidt det største økonomiske tapet av alle. Hun fikk utbetalt kr. 463,08 i forskudd. Av dette var kr. 363,08 til dekning av hennes gjeld til Verdalens Meieris landhandel på Stiklestad.

Om Ole Olsen står det at han fikk kr. 10 i erstatning. Her er det imidlertid en feil, for det står også at forslaget var kr. 50, og at han fikk kr. 25 i forskudd. Trolig fikk han kr. 50.

R A S I V E R D A L 333

image

Et nytt bilde av ruinene av Nord-Lyng, denne gang fra 1924. Fra v.: Erich Krebs (tysk), Gunnar Konradsen Vodal, Svanhild Konradsdatter Vodal, Konrad Vodal, Clara Reynolds (Andreas' kone), Bothild Finsvik Vodal.

Foto: Andreas Vodal.


Videre fikk Marit Andersdatter kr. 25, Kristine Karlsdatter kr. 40, og Ingeborg Hansdatter kr. 40. Skylden på Nord-Lyng ble fastsatt slik i 1895:

Gårdsnr. Ul, bruksnr. 1, Lyng nordre av skyld mark 31,75 et avtak for 10 år av mark 29,48, deretter for 10 år et avtak av mark 26,48, og derpå for bestandig et avtak av mark 23,48.

Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 10,17 for første halvår 1893.

Det ble antatt at 656,7 dekar gikk tapt. Hele eiendommen ble utlagt til Staten i den såkalte Lennes-Lyng-teigen. Staten fikk 696,1 dekar, 39,4 dekar mer enn det som var ødelagt. Av dette var 560,1 dekar fast mark og 136 dekar elvebredd og sandører. I tillegg kom 86,4 dekar elveleie.

Lennes-Lyng-teigen ble senere kalt Statsteig B.

Kirsten giftet seg på nytt med Bonsak J. Sem fra Frosta. Hun døde i 1943 på Haugan på Ekne hos sin sønn Konrad.

Gerhard døde allerede i 1900 av tuberkulose. Han var da ugift.

Konrad giftet seg med Bothild Johannesdatter Finsvik, og de slo seg ned på Haugan vestre på Ekne. Han døde i 1975.

Andreas utdannet seg som ingeniør, og som sådan flyttet han mye rundt både her i landet og i utlandet. I Canada giftet han seg med Clara Reynolds. Han døde i Odda 1974.

334

V E R D A L S B O K A

þÿ

R A S I V E R D A L 335

Gudrun bodde også på Ekne hos sin bror Konrad. Hun døde ugift i 1973.

Ole kalte seg senere Ole Olsen Lyng. Han ble gift med Jør gine Stokkan fra Åsen. Han døde på Skatval i 1941.

Marit Andersdatter var ugift. Hun var preget av opplevelsene denne uhyggesnatten i mai 1893. Hun ble nervøs og engstelig av seg. Det ble sagt at hun var tusset og rar. En tid var hun budeie på Bunes. Hun døde på Nordvik under Bunes i 1924.

Kristine Karlsdatter ble gift i Sverige med Per Eggstrøm. Hun døde i 1964.

Ingeborg Hansdatter levde i 1900.


Noter:

1 Opplysninger ved Agnes Solli, oldebarn av Marit.

2 Opplysninger ved Borgny Almli og Astrid Djupen.

3 Denne beskrivelsen har Andreas Vodal gitt til Bjarne Slapgard. Den er datert 29.6.1971, og den er trykket i Verdal Historielag skrifter 2, 1977 s. 123 f.

4 Lydbåndopptak ved hans sønnesønn Knut Vodal.

5 Teodor Støp bodde på Landstad i Volhaugen.

6 Hun flyttet senere til Sverige og bosatte seg der. Hennes beskrivelse er hentet fra Haugan-slekta av Kjetil Haugan og Svein Haugan s. 71 f. Den er oversatt fra svensk.

7 Dette var Kornelius Karlsen og Martine Pedersdatter Tokstød. Kornelius var hennes bror. De bodde på Hagahaugan.

336

V E R D A L S B O K A

8 Dette var plassen Hagahaugan. Se også under dette navnet.

R A S I V E R D A L 337


image

Et interessant og kjent bilde. Andreas Vodal i en alder av 86 år sittende på Trolltunga i Odda i Hardanger. Foto: B. M. Hagemann 1967.

LYNG SØNDRE VESTRE 109.2


Gården

Lyng søndre vestre var en av de to delene Lyng søndre ble delt inn i i 1865. Lyng søndre østre var den andre. De lå kloss inntil hverandre.

På grunn av teigblanding er det vanskelig å fastslå grensene mot Lyng søndre østre, Lyng mellom vestre og Lyng mellom østre. Men mot vest og sydvest lå elven. Mot syd og sydøst lå Hagavaldet. Mot øst lå Mo. Og mot nord lå Nord-Lyng.

Beregninger viser at arealet hadde vært 373,02 dekar før raset. Av dette var 282,67 dekar dyrket jord, 78,71 dekar skog og havning, 9,8 dekar eng og 1,84 dekar veier og bebyggelse.

Matrikkelskylden var 13 mark 91 øre.

I 1890 var utsæden følgende: 0,17 hektoliter rug, 3,47 hektoliter bygg, 20,85 hektoliter havre, 0,17 hektoliter havre til grøntfor, 0,17 hektoliter erter, 4 kilo gressfrø og 19,46 hektoliter poteter. Til andre rotfrukter enn poteter ble det brukt 0,4 ar. På gården var det 6 to-hjulte vogner.

Besetningen besto 1. januar 1891 av 3 hester, 6 storfe, 10 sauer, 5 griser og 12 høns.

Hvor mange husdyr som var der i 1893, er ukjent. Men tallet var nok noen lunde det samme som i 1891.


Folket

Ole Martin Olsen overtok gården i 1893. Hans far var død, slik at det var etter sin mor,

Marit Jensdatter, han overtok den. Da raset gikk, bodde følgende personer på gården:

  • Ole Martin Olsen, gårdbruker, 36 år

  • tre tjenere

  • Marit Jensdatter, kårkone, 70 år

  • Maren Anna Olsdatter, datter, 32 år

Oles foreldre var Ole Eliassen og ovennevnte Marit. Marit Jensdatter var fra Hellån i Vuku. Hennes foreldre het Jens Paulsen og Sirianna Ottesdatter Hellån. Maren Anna var Ole Martins yngre søster. Hvem de tre tjenerne var, har det ikke vært mulig å finne ut.


Hva som skjedde

R A S I V E R D A L 339

Det finnes ingen opplysninger om hvordan disse folkene opplevde raset. Så vidt vites, ble ingen skadd eller pådro seg sykdom etterpå. Men de rømte samme vei som folkene fra de tre andre Lynggårdene som lå i en klynge.

Av husdyrene mistet de to storfe. Det er ikke kjent hvordan dette gikk til. Husene ble ikke berørt av rasmassene, men dyrene kan ha vært ute på beite.

image

Derimot ble husene sterkt skadet av

elvevannet da dette strømmet over leir-demningen. Elven søkte nemlig leie nettopp forbi de fire Lynggårdene som lå samlet. Da elven var ledet vekk fra gårdene, hadde det gått verst utover husene på Lyng søndre vestre. Ett av uthusene hadde fått grunnen gravet vekk, og det hadde sunket ned slik at

det hadde fått en stor knekk i taket. Mastuen som hadde ligget i den ene enden av dette uthuset, var en fullstendig ruin. Hovedbygningen hadde også fått grunnen gravd vekk, og gulvet inne i storstuen hadde sunket ned.1

De klarte å få reddet alt innbo og løsøre. 0le

Martin Olsen Lyng.

Verst gikk det allikevel med jorden. 167,2 dekar

areal ble ødelagt. Dette innbefattet 147,6 dekar dyrket jord, 9,8 dekar eng og 9,8 dekar skog og havning.

2/3 av jordveien var borte.

Jorden hadde før raset stått i en verdi av kr. 10.725. Skaden på den beløp seg til 7.150 kroner, slik at det var tilbake jord til en verdi av 3.575 kroner.

Gården forøvrig hadde stått i en verdi av kr. 13.500. Den nye verdien ble 5.200 kroner. Her utgjorde tapet således 8.300 kroner.

Etterpå

fikk fikk

Ole Olsen Lyng fikk en erstatning på kr. 7.810. Han fikk kr. 133,64 i forskudd. Dette var hans gjeld til Verdalens Meieris landhandel på Stiklestad, og beløpet ble betalt direkte dit.

Marit Jensdatter på kåret en erstatning på kr. 400. Av dette hun kr. 150 i forskudd. Hun ble også foreslått en årlig livrente på kr. 400.

Gården ble etterpå flyttet noe sydøstover til den andre siden av veien hvor den ligger like øst for Lyng mellom østre.

Skylden for Lyng søndre vestre ble satt slik i 1895:

Gårdsnr. 109, bruksnr. 2, Lyng søndre vestre av skyld mark 13,91 et avtak for 20 år av mark 9,51, og deretter for bestandig et avtak av mark 8,51.

340

V E R D A L S B O K A

Dette førte til at veiskatten fikk en reduksjon på kr. 3,28 for første halvår 1893.

Antatt tapt areal var 167,2 dekar. Av dette ble to teiger tilbakeført til eieren, mens en teig gikk til Staten i den såkalte Lyng-Lennes-teigen. 92 dekar av dette var fast mark. Resten fordelte seg på 24,2 dekar elveleie og 3,38 dekar elvebredd og elveører. Eierens del utgjorde 11,28 dekar fast mark, 22,2 dekar elveleie og 20,8 dekar elvebredd og sandører. Statens andel besto av 25 dekar fast mark, 2 dekar elveleie og 13 dekar bredder og sandører.

Ole Olsen drev gården også etterpå. Han døde ugift i 1930.

I 1900 bodde fremdeles Marit Jensdatter der. Hun levde da av livrenten hun hadde fått etter ulykken. Hun døde i 1912.

Maren Anna var der også i 1900. Hun ble kalt husbestyrerinne. Hun døde ugift i 1931.


Note:

1 Beskrivelse gitt av Jørgen Aall-Hansen i et spesialbrev til Dagsposten. Det er gjengitt En iakttagers nedtegnelser om raset og dets virkninger.

LYNG SØNDRE ØSTRE 109.1


Gården

Som navnet sier, lå Lyng søndre østre lengst mot øst av de to gårdene Lyng søndre var delt inn i. Lyng søndre vestre lå mindre enn et steinkast mot vest.

Terrenget ved disse gårdene var litt kupert. Det var ikke kjennetegnet av det flate terrasselandskapet som karakteriserer elvesletten ellers. Det hadde naturligvis sammenheng med alle rasene som hadde gått her og lagt opp rasmasse. Men det var ikke tale om store høydeforskjeller.

Valdet var sterkt oppstykket i en slags form for teigblanding med Lyng søndre vestre, Lyng mellom østre og Lyng mellom vestre, og det er vanskelig å fastslå hvilke gårder det grenset mot. Men det kan grovt sett sies å være omgitt av Verdalselven i vest og sydvest, Hagagårdene i syd og sydøst, Mo i øst, og Nord-Lyng i nord.

Arealet ble fastslått å ha bestått av 306,9 dekar dyrket jord, 52,51 dekar skog og havning, 27,6 dekar eng, 3,71 dekar annen udyrket mark og 3,46 dekar veier og bebyggelse, tilsammen 394,18 dekar.

Matrikkelskylden var 13 mark 91 øre.

Utsæden var i 1890 4,17 hektoliter bygg, 20,85 hektoliter havre, 0,34 hektoliter erter, 12 kilo gressfrø og 17,35 hektoliter poteter. Til andre rotfrukter enn poteter ble det benyttet 0,25 ar. Og det fantes en kjøkkenhave på 0,05 ar. På gården hadde de 5 to-hjulte vogner og 1 slåmaskin.

Pr. 1. januar 1891 var det 2 hester, 10 storfe, 12 sauer, 3 griser og 14 høns på gården.

Tallet på husdyr i 1893 er ukjent. Men de mistet ingen. Folket

Eier av gården i 1893 var Elling Andreas Ottesen. Han overtok etter sin stefar, Peter Pedersen, i 1891. Da raset gikk var følgende personer på gården:

  • Elling Andreas Ottesen, gårdbruker, 39 år

  • Karen Olsdatter Haga, kone, 23 år

  • tre tjenere

  • Kari Larsdatter, inderst, 76 år Dessuten var kårfolkene der:

    • Peter Pedersen, kårmann, 72 år

    • Anne Marta Olsdatter, kårkone, 69 år

342

V E R D A L S B O K A


image

Til høyre: Elling Andreas Ottesen Lyng. Sittende foran ham: Hans kone Karen Olsdatter Haga. Til venstre: Johannes Johannesen Lyng på nabogården Lyng mellom østre. Sittende foran ham trolig hans første kone Oline Gustava Olsdatter.


Det ser således ut til at det var åtte personer tilstede på gården rasnatten.

Ellings far var Otte Eliassen. Han døde i 1871. Hans mor, Anne Marta Olsdatter, giftet seg for andre gang med Peter Pedersen kort tid etterpå.

Elling hadde også vært gift en gang tidligere med Anne Kristine Iversdatter Kvello.

Hun døde i 1890.

Karen var datter av Ole Andreassen og Baroline Kristiansdatter på Haga vestre. Hun var gravid da dette hendte.

LYNG SØNDRE ØSTRE 109.1

Hvem tjenerne var, er ukjent.

image

R A S I V E R D A L 344


Et bilde fra 1896. Personer merket med * var ikke tilstede i 1893. I midten foran Anne Marta Olsdatter. Til v.: Marie Olsdatter Berg, gift med Severin Berg på Lyng mellom vestre, til h.: Bergitte Ottesdatter Svinhammer*. Bak til v.: Elling Ottesen Lyng, til h.: Oluf Ottesen Lyng * som var på besøk fra Amerika da bildet ble tatt.


Kari Larsdatter var fra Leinstrand.

Peter Pedersen var fra Rosvoll. Hans foreldre var Peder Paulsen og Magnhild Jensdatter Stubbe.

Anne Marta Olsdatter var fra Ness østre. Hennes foreldre var Ole Olsen og Beret Marta Halvorsdatter Østre Ness.

R A S I V E R D A L 345

Kari Larsdatter som bodde på gården som inder st, var fra gården Stor-Ler på Leinstrand.

346

Hva som skjedde i

V E R D A L S B O K A

I likhet med folkene på de andre gårdene på elvesletten som ikke ble direkte begravet av raset, rømte beboerne her i vill redsel i nordøstlig retning. De hadde ikke tid til å ta på seg klær, og i det kalde været frøs de forferdelig.

Karen har fortalt at de sprang oppad bakke gjennom skogen. Men det var slike rystelser i jorden at grantrærne sto og svaiet. De ventet hele tiden at jorden de sprang over, skulle forsvinne under føttene på dem. Etterpå ble Elling syk. Og etter en tid døde han. Karen hevdet at han ble syk som følge av strabasene og kulden rasnatten. Og hun mente at dette var grunnen til at han døde. Men han døde så lenge etterpå som i 1900, og følgelig kan ikke raset ansees som å være årsaken til at han døde.2

Lyng søndre østre sammen med Lyng søndre vestre og Lyng mellom østre og Lyng mellom vestre ble liggende på en halvøy omgitt av leirsuppe. Ras-massene nådde ikke bort til husene. Det var imidlertid svært lite om å gjøre.

Ingen av dyrene kom til skade og de ble berget ut straks etterpå.

Men da vannet i elven tok til å stige over leirflaten som hadde lagt seg opp som en demning helt fra Melbyberget og ned til Tinden, lå ikke disse fire Lynggårdene høyere enn at vannet rant over det området akkurat hvor de lå.

Så foruten at store deler av jorden var blitt overslammet av rasmasse, ble også deler av den jorden som hadde unngått de ødeleggelsene, nå ødelagt av rennende og gravende vann. Og dette vannet førte med seg grus og slam som ble lagt opp over jorden. Dette ødela jorden nesten like grundig som leirmassene fra raset hadde gjort.

Av gårdens areal ble 196,9 dekar dyrket jord ødelagt. Dessuten gikk 27,6 dekar eng og 9,8 dekar skog med.

Dette utgjorde 9/11 av gården.

Verdien av jorden hadde før raset vært kr. 11.000. Tilsvarende kr. 9.000 gikk tapt. Bare jord til en verdi av kr. 2.000 var tilbake.

Men også husene ble påført stor skade da vannet begynte å renne forbi. Gården forøvrig hadde vært verd kr. 13.500. Etterpå sto den i kr. 3.500 kroner. Her ble tapet derfor 10.000 kroner.


Etterpå

Gården ble etter dette flyttet et stykke sydøstover til litt høyere land på den andre siden av veien. Inntil de kunne flytte tilbake, bodde folkene på Svin-hammer.

Elling Ottesen fikk kr. 7.680 i erstatning. Av dette fikk han kr. 2.000 i forskudd. Oppgitt grunn til forskuddet var å betale gjeld.

Kårfolkene Peder Pedersen og Anne Olsdatter fikk en erstatning på kr. 490. De fikk 150 kroner i forskudd. Og de fikk en årlig livrente på kr. 400.

R A S I V E R D A L 347

Indersten Kari Larsdatter fikk et bidrag på kr. 30. Hun fikk 15 kroner i forskudd.

I likhet med de andre gjenværende Lynggårdene ble også Lyng søndre østre flyttet. Den havnet på østsiden av veien og ligger i dag som den sydligste av disse gårdene.

I 1895 fikk Lyng søndre østre skylden fastsatt slik:

Gårdsnr. 109, bruksnr. 1, Lyng søndre østre av skyld mark 13,91 et avtak for 20 år av mark 11,62, og deretter for bestandig et avtak av mark 10,62.

Som følge av dette ble veiskatten redusert med kr. 4,01 for første halvår 1893.

Det ødelagte arealet var på 234,3 dekar. I ettertid ble dette delt i fire teiger. Tre av disse ble utlagt til eieren. Alle tre lå i tilknytning til jorden som lå igjen. I alt utgjorde dette 128,4 dekar hvorav 118,9 dekar var fast mark, og 9,5 dekar var elvebredd og sandører. Utenom dette var det 27,7 dekar elveløp. Den fjerde teigen ble utlagt til Staten. Den lå på sydsiden av elven og var på 50 dekar. 34 dekar var fast mark, og 16 dekar var elvebredd og sandører. Og her var det 4 dekar elveleie. Statens del ble liggende i hva som ble kalt Lennes-Lyng-teigen. Senere ble dette kalt Statsteig B.

Som nevnt ovenfor døde Elling Ottesen i 1900. Karen drev så gården som enke i en rekke år. I 1941 solgte hun den til Ottar Haga, men bodde der på kår til hun døde etter 1945. Hun giftet seg ikke igjen.

Peter Pedersen døde på Svinhammer i 1894. Kari Larsdatter døde i 1896 på Myre.


image

Lyng søndre østre sett fra vest i 1918. Foto: Einar Musum. Noter:

1 Opplysninger ved Ottar Haga.

Det fortelles også at Elling Ottesen hadde tuberkulose. Men da han døde i 1900, opplyses dødsårsaken å ha vært influensa.



Generelt

LYNGSHOLMEN 110

Lyngsholmen var den delen av Lyngsvaldet som lå på sydsiden av elven.

Bakgrunnen for at dette var en del av Lyngsvaldet, var at elven langt tilbake i tiden hadde sitt løp syd for dette området, og at området hang sammen med resten av Lyngsvaldet. Da elven skar igjennom tangen syd for Lyng, ble dette området liggende der som en holme.

Elven dannet på denne måten et ness, og vi kan heller ikke se bort fra den mulighet at det på dette nesset lå en gård. I Aslak Bolts jordebok 1432 fortelles det om en gård ved navn Fregadrixnesi som skal ha ligget i dette området. Senere nevnes den ikke. Kanskje ble den ødelagt av elven. Det er således ikke noen umulig tanke at Lyngsholmen kan ha vært rester av denne gården.

Lyngsholmen var fra gammelt av et fellesområde for Lynggårdene, og flere av dem hadde rettigheter her. Og det var flere som satte ned husmannsplasser på Lyngsholmen. Etter som området kaltes Lyngsholmen, fikk også husmannsplassene dette navnet.

Da Lyng mellom i 1848 ble delt i Lyng mellom vestre og Lyng mellom østre, fulgte rettighetene på Lyngsholmen med begge gårdene. Lyng mellom vestre hadde en plass her i 1865. Denne het da Holmen, men den ble naturligvis også kalt Lyngsholmen.

I 1875 var det ingen der, men da raset gikk, var en av plassene på Lyngsholmen under Lyng mellom vestre bebodd. Lyng mellom østre hadde tre husmannsplasser med navn Lyngsholmen i dette området i 1865.1 1875 var tallet redusert til 2, og i 1891 var det en. Og det var fremdeles en i 1893 da raset gikk.

Både Lyngsholmen under Lyng meDom vestre og Lyngsholmen under Lyng mellom østre ble ødelagt av raset, og begge blir i de offisielle listene omtalt som Lyngsvald. Og da det i tillegg ytterligere ble ødelagt en plass under Lyng mellom østre som ble kalt det samme, blir det vanskelig å få den fulle oversikten.

Dessuten var en tidligere husmannsplass på dette stedet utskilt fra Lyng søndre som eget bruk. Også den kaltes Lyngsholmen.

Det er i dag ikke lenger mulig å plassere de tre stedene som alle bar navnet Lyngsholmen i 1893, fullstendig riktig i forhold til hverandre. Eksisterende kart inneholder ikke alle opplysningene, og de menneskene som visste det,

R A S I V E R D A L 349


Verdalsboka - 20


image

Lyngsholmen var den delen av det store Lyngsvaldet som lå på sydsiden av elven. Det er nokså sikkert at bruket Lyngsholmen lå i midten. Men hvilken av de to plassene med samme navn som lå på den ene eller andre siden er helt uvisst.


er nå borte. Men det ser ut til at eiendommen Lyngsholmen lå mellom husmannsplassene.

R A S I V E R D A L 351


Bruket


LYNGSHOLMEN 109.1/2

Dette var opprinnelig en husmannsplass under Lyng søndre. Men så langt tilbake i tiden som i 1843 ble to jordstykker ved navn Holmen og Trøa utskilt som en selveierplass ved såkalt arvefesteskjøte. Som sådan var stedet ikke skyldsatt. Eiendommen fikk da navnet Lyngsholmen. Den lå på sydsiden av elven.

Fradelingen skjedde da Lyng søndre var udelt. Senere ble gården delt i Lyng søndre østre og Lyng søndre vestre. Eiendommen lå på begge gårds-valdene. Dette forklarer gårds- og bruksnumrene.

I folketellingene både i 1865, 1875 og 1891 er denne eiendommen rubrisert som husmannsplass. Det skyldes at den som sagt, ikke var skyldsatt. Men den var altså i virkeligheten en selveiereiendom.

I de offisielle listene etter raset er den oppført som selveie.

Men som følge av at dette tidligere hadde vært en husmannsplass, var størrelsen svært beskjeden. Arealet ble etter raset beregnet til å ha vært 39,4 dekar. Alt dette var dyrket mark.

1 1890 var utsæden 1,5 hektoliter bygg, 3 hektoliter havre, 2 kilo gressfrø og 9 hektoliter poteter. 0,5 ar ble brukt til andre rotfrukter. Dessuten fantes 1 fire-hjult og 1 to-hjult vogn.

1. januar 1891 var husdyrbestanden 2 hester, 3 storfe, 5 sauer, 1 gris og 10 høns. I 1893 var besetningen 1 hest, 3 storfe, 11 sauer, 1 gris og et ukjent antall høns.

Forsikringsprotokollen forteller at husene på bruket var forsikret slik: Hovedbygning - kr. 800; lade - kr. 280; stabbur - kr. 140; og fjøs og stall -kr. 640, tilsammen kr. 1.870.

Av inventaret er det spesifisert 1 fire-etasjes kakkelovn - kr. 32, og 1 treetasjes ditto - kr. 24.

Avlingen var assurert slik: 8 tønner bygg, 25 tønner havre, 35 tønner poteter, 10 lass høy, og 22 berger halm, tilsammen forsikret for kr. 567.

Folket

Både i 1865, 1875 og 1891 er Åge Larsen oppført som husmann på stedet. Men som nevnt ovenfor var dette altså en arvefesteplass og ikke en husmannsplass.

Om våren 1893 bodde følgende mennesker på Lyngsholmen:

  • Age Larsen Lyngsholmen, arvefester, 63 år

  • Guruanna Pedersdatter, kone, 66 år

  • en dreng

  • Olava Olsdatter, inderst, fattiglem, 68 år

image

Age Larsen Lyngsholmen og Guruanna Pedersdatter. Bak står sønnen Peter som ikke var på Lyngsholmen, da raset gikk. Han utvandret til Amerika i 1892.


Age var sønn av Lars Andersen og Marta Ågesdatter Lyng.

Guruanna Pedersdatter var datter av Peter Paulsen og Magnhild Jensdatter Hallon.

Hun var søster av Peter Petersen på Lyng søndre østre, og Johannes Eklo som ble 106 år.

R A S I V E R D A L 353

Olava Olsdatter omtales enkelte steder som en taus. Muligens var hun både taus og inder st. Hvor hun var fra, er ukjent. Hvem drengen var, har det ikke lyktes å finne ut.


Hva som skjedde 1

Lyngsholmen lå nede på den laveste elvesletten. Det er således nokså sannsynlig at rasmassene fra det andre skredet nådde hit bort. Men det var ras-massene fra det tredje skredet som sopte husene vestover slik at de til slutt ble liggende mellom Lennes og Rosvoll. I det hele tatt havnet mange hus inne i denne viken som dannet seg her der den gamle Lenneskvisla hadde ligget til 1893.

Det er motstridende opplysninger om hvordan det gikk for seg her. Et sted heter det at Olava omkom. Hun omtales som en gammel pike og et fattiglem. Trolig er det en sammenblanding med Ellen Marie Ellingsdatter som var ugift og bodde alene på en annen plass på Lyngsholmen. Hun var forsørget av fattigvesenet.

Men alle ble i virkeligheten reddet.



u% 'Sata

li J ' fptt«

.otrettøa 20 H

iSern|aib


si % lftøtftlwg 22

3R2 f inifebag

24 £ ttWx 26 % Utian

  1. g 3ugufte

  2. 8 Snciau


0 26 n 27

1 31 nei R.


i 6 3 6i Z S

Uf 6 28 2 29

. I 7 9 ' 2 22

j 761 216

J 8 32 2 9

j 912 2 2

I 9 i l S 54

image

, f «*, v*

v i£ åse $ i


ar >23 nsr <»8


18le? cf 'l' 90 ! 5 cf 2i ' 2S ihcf C

»aft3S

28® Cé#»«>!s5>ø9 S . h 0 o l l i i

2 «#Wtes2 ill 23 136

510 ^etrøntHa ji 8 2 -s-

5 mt»

j* fit*. 't ete. SD»».

+ M 1«I » R, *1W1" 9 50 g. - (Wjj 5«, J.; It 69 928

8 - 0 12 1121£048 4; 14


- ^-^awwttaaaw.......................... —— --------------------------------------------------------------------

ATfljpi av ig<? Lyngsholmens almanakk for mai 1893 med hans egen nedtegnelse om raset

354

V E R D A L S B O K A

Åge fortalte som så mange andre at han trodde dommedag var kommet. De våknet om natten ved at huset beveget seg som en båt, og at vann og leirmasser trengte inn i huset. Guruanna og tausa lå nede i stuen, mens Åge og drengen lå oppe på loftet. Guruanna var forøvrig syk og klarte ikke å gå uten ved hjelp av stokker.

Dette var forøvrig første natten Åge lå oppe på loftet.

Leirmassene trengte inn gjennom vinduet hvor de to kvinnene lå, og det gikk så fort for seg at de kom seg ikke ut av sengen. Den fløt opp under loftsbjelkene.

Åge og drengen hørte at de ropte om hjelp. De måtte prøve å få hull i gulvet, men de hadde bare en tollekniv og en «målarlaup» til hjelp. Men de klarte å få løsnet en gulvlist, og derved klarte de å få tak i bordene i gulvet med fingrene slik at de klarte å bryte opp et så stort hull at de kunne trekke de to opp på loftet. Det var i siste liten, for da sto leiren like opp under loftet. Guruanna hadde så vidt hodet over leirsuppen.

Muligens hadde hun gått ut av sengen og så ikke klart å komme seg opp igjen. Olava var ikke tilklint av leire, slik at hun lå trolig fremdeles i sengen.

Oppe på loftet fantes det noen klær, og disse ble brukt til å tørke Guruanna ren for leire. Dette var imidlertid lettere sagt enn gjort. De hadde et svare strev med å få vekk den sleipe gjørmen.

Og oppe på loftet var de alle mens huset ble flyttet i retning av Lennes. Åge mente at huset hadde beveget seg i sydøstlig retning en stund. Han sa at det gikk i retning av Kvinnfjellet. Dette hadde trolig sammenheng med at husrestene kom inn i en slags bakevje ved Lennes. Blant annet gikk hus-vraket fra gården Follo i to store runder der, før det ble liggende i ro.

Men utenfor Rosvoll ble huset liggende i ro. Til alt hell holdt det seg flytende med loftet over leirflaten. Og fra vinduet prøvde de å signalisere til land. Men de ble ikke sett. Bare ved en tilfeldighet da Olaus Ellingsen Vinne og Erik Olsen Rosvoll var på vei utover til Lennes, ble de oppdaget. Disse to var på vei for å redde dem som befant seg ute på Lennes nordre da de fikk se at det var folk også i dette huset.

Det var imidlertid meget vanskelig å komme seg bort til husene, og Erik Rosvoll måtte flere ganger ned i leiren til opp under armene før han kom frem. Åge, som hadde sett dette, ropte til ham at det var ingen grunn til at Erik skulle sette livet på spill for å prøve å redde ham. Han var fortapt i alle fall. Så fortvilet anså Åge situasjonen for å være fra sitt sted inne i huset.

Men alle fire ble reddet.

Dyrene, 1 hest, 3 kyr, 11 sauer og 1 gris og 8 høns, strøk alle med. Hele eiendommen på 39,4 dekar forsvant.

Etter som jorden ikke var skyldsatt, ble den regnet sammen med den jorden Lynggårdene mistet.

R A S I V E R D A L 355

Eiendommen ble forøvrig verdsatt til 2.600 kroner. Den ble totalt ødelagt.

I en almanakk fra 1893 har Åge Lyngsholmen gjort følgende notat:2 Nat til den 19de Mai var det at den Store uløke gik over Værdalen, som ogsaa vi var med, men med den store Guds forsyn kom vi til at behaalde Livet fire Mennesker i talet, men alle vorer husdyr for untagen en liden Hund som beholdt Livet, en 3 Aars Hengst 3 Kjør 11 Faar 1 Gris 8 Høns som sate Livet til.

Etterpå

Åge Larsen og Guruanna Pedersdatter flyttet til Grønnlia i Mullia hvor en søster av Åge var gift. I 1894 kjøpte de en bit av jorden der. De kalte stedet for Holmen etter Lyngsholmen de tidligere hadde hatt. De klarte å få flyttet øverste etasje av huset dit, og det ble satt opp samme år.

En hel del husgeråd ble også berget fra andre etasje. Åge var der om sommeren og grov i leiren for å finne gjenstander og utstyr. Noe fant han, men det meste av det som var nede i første etasje, fikk han ikke fatt i, og det ligger der fremdeles.

19. juli 1893 ble det vedtatt at Åge Larsen skulle få kr. 200 i forskudd på erstatningen. Imidlertid må en del av dette ha blitt betraktet som gave, for i de offisielle listene over utbetalt erstatning og forskudd, er bare kr. 100 ført opp som forskudd. Riktignok heter det her at forskuddet var kr. 120,29, men kr. 20,29 var til dekning av hans gjeld i Verdalens Meieris landhandel på Stiklestad.

En ny søknad fra Åge Lyngsholmen om kr. 100 til innkjøp av husdyrfor ble 2. januar 1894 vedtatt oversendt til Statskomitéen. Hvis han ikke fikk pengene som gave, ble trolig dette avslått.

Åge fikk kr. 2.820 i erstatning.

Olava Olsdatter fikk som inderst tildelt en erstatning på kr. 100. Av dette fikk hun kr. 30 i forskudd. Åge Lyngsholmen døde i 1914. Guruanna døde i 1901.

Hva som videre skjedde med Olava Olsdatter er ukjent.


Noter:

1 Opplysninger ved Gunnar Holmen, sønnesønn av Åge Lyngsholmen.

2 Almanakken tilhører Gunnar Holmen.

356

V E R D A L S B O K A



Plassen

LYNGS VALD, BLÅMELENGET 111.1

Blåmelenget var en husmannsplass under Nord-Lyng. Den lå forholdsvis langt mot nordøst på valdet, helt opp under melbakken.

Plassen var liten som husmannsplasser flest. I 1890 var utsæden 0,27 hektoliter bygg, 0,69 hektoliter havre og 3 hektoliter poteter. Dessuten hadde de der en liten kjøkkenhage på 0,02 ar.

  1. januar 1891 fantes det 1 ku, 4 sauer og 7 høns på plassen.

Hvor mange dyr som var der i 1893, er ukjent. Men trolig var vel besetningen bortimot den samme som i 1891.

Folket

Den samme husmannsfamilien hadde vært på Blåmelenget fra før 1875. I 1865 var de på en plass under Ness. I mai 1893 bodde følgende personer der:

  • Petter Kristoffersen, husmann med jord, 61 år

  • Beret Halvorsdatter, kone, 59 år

  • Kristine, datter, 20 år

  • Marta Olsdatter, inderst, 81 år

Petter Kristoffersens foreldre het Kristoffer Pedersen og Marta Olsdatter Nessvald. Beret Halvor sdatter kom fra Rosvollvald. Hennes foreldre var Haldo Ellevsen og Henrikke Andersdatter.

Marta bodde som inderst på Blåmelenget hos sin sønn. Hun hadde også bodd sammen med sønnens familie i 1865 på Nessvald og i 1875 på Blåmelenget. Hun livnærte seg ved litt håndspinning. Ellers hadde hun understøttelse av fattigvesenet.

Hennes foreldre var Ola Pedersen Lyngsvald og Eli Sevaldsdatter.

Hva som hendte

Husene på Blåmelenget ble begravet av leirmassene. Så vidt det har vært mulig å fastslå, ble ikke husene flyttet av leiren. Men de lå så nært bakken mot øst, at det gikk forholdsvis greit å bygge bro dit ut.

Folkene ble reddet i land over denne. Men slik det vanligvis gikk med folk som passerte slike broer, var de nok nede i leiren og måtte få hjelp opp igjen.

Hvorvidt de fikk noen skader, er heller ikke kjent. Men det er helt klart at påkjenningen var hard for gamle Marta. Hun flyttet opp til Sandslien hvor hun døde 30. mai. I kirkeboken står det anført som dødsårsak «alderdoms-svakhet». Men lege var ikke konsultert. Vel var hun gammel og kanskje skrøpelig, men det er allikevel høyst sannsynlig at den psykiske og fysiske påkjenning hun ble utsatt for i forbindelse med ulykken, må ha virket inn på hennes helsetilstand og således fremskyndet dødsfallet. Oppholdet i den kalde leiren samt at hun kanskje kan ha fått leire i luftveiene, kan ha resultert i lungebetennelse. 11 dager mellom denne opplevelsen og dødsfallet er et normalt tidsrom for at lungebetennelsen kunne ha utviklet seg med døden til følge.1

Av den grunn regner vi også med henne som død som følge av påkjenninger og skader hun fikk under raset. Døde:

MARTA OLSDATTER BLÅMELENGET, født 1812

Marta ble begravet og jordfestet 4. juni på Stiklestad.

Den ødelagte jorden på plassen, ble regnet sammen med det som ble ødelagt på Nord-Lyng.

Det er imidlertid ikke anført noen døde husdyr, noe som kanskje kan tyde på at det hadde vært mulig å berge dem i land. Og det var vel heller ikke utenkelig tatt i betraktning at plassen lå like opp under bakken.

Etterpå

Petter Kristoffersen ble tilkjent en erstatning på kr. 650. Av dette fikk han kr. 500 i forskudd da han skulle kjøpe jord. Og han kjøpte parten Ås av Min-sås nordre. Der bodde han sammen med sine kone Beret.

Også datteren Kristine bodde sammen med dem. Hun var da gift med Anton Andersen

som var skomaker.


Note:

1 Opplysning ved legene Dagfinn Thorsvik og Steinar Nakrem.

358

V E R D A L S B O K A


LYNGSVALD, LYNGSHOLMEN I (ELLEN MARIEPLASSEN) 110.1

Plassen

Dette var en plass på Lyngsholmen som lå under Lyng mellom vestre. Den var ubebodd i 1875.

Men i 1891 bodde ett menneske der. Den var da uten husdyr og uten utsæd. Det fantes en liten rotfruktåker på 3,4 dekar.

Folket

Etter det som det er mulig å finne ut av, bodde den samme personen der også i 1893 da raset gikk, nemlig

- Ellen Marie Ellingsdatter, husmann uten jord, 60 år

Ellen Marie Ellingsdatter var ugift, og hun ble forsørget av fattigvesenet. Alle de uklare forholdene med de samme navnene, gjorde sitt til at det skjedde sammenblandinger da man like etter raset skulle fastslå hvem som var omkommet. Det var heller ingen lett jobb for registreringsmyndighetene. Det er derfor ikke merkelig at Ellen i Hartmanns skrift utgitt samme år som raset, ble registrert som omkommet, men sagt å ha bodd hos Age Larsen på den Lyngsholmen som var et arvefeste.

Mens Åge Larsens eiendom kan stedfestes, er det ikke mulig å avgjøre hvilken av plassene på Lyngsholmen Ellen bodde på. Hennes plass kan ha ligget både øst og vest for Åge Larsens heim.

1 1865 var Ellen Marie losjerende på en annen av husmannsplassene under Lyng. Da omtales hun som «vanfør i hendene». Dette kan ha vært forklaringen på at hun ble regnet som fattigvesenets ansvar i 1893.

Ellen Maries foreldre var Elling Nilsen Hauka og Anne Eriksdatter.

Hva som skjedde

Uansett om denne plassen lå øst eller vest for Åges bruk, må den ha blitt truffet av rasmassene fra det andre skredet. Om Ellen var i live da, eller omkom med en gang, er fullstendig umulig å si. Imidlertid er det helt sikkert at da det tredje raset kom, var det ingen mulighet for å overleve. Plassen ble sopt med og knust.

Døde:

ELLEN MARIE ELLINGSDATTER LYNGSHOLMEN, født 1833

Hun ble gjenfunnet 16. juni på sydsiden, det vil si utenfor Ness, og hun ble ført til Lysthaugen og gravlagt der 19. juni. Jordfestelsen skjedde 19. mai året etter.

Etterpå

Denne lille plassen hørte inn under Lyng mellom vestre, og de skadene som ble påført jorden, ble følgelig regnet sammen med jordtapet på Lyng mellom vestre.

Ellen Marie var enslig, og da det ikke fantes arvinger, var det heller ingen å betale noen erstatning til. Husene tilhørte ganske sikkert andre, rimeligvis fattigkretsen. De utgifter man fikk ved begravelsen, ble ikke spesifisert på personen, men tatt med i større sammenheng.

360

V E R D A L S B O K A


LYNGSVALD, LYNGSHOLMEN II (OLEPLASSEN) 110.3

Plassen

Denne Lyngsholmplassen lå under Lyng mellom østre. Den hadde vært sammenhengende i bruk i mange ti-år, og husmannen i 1893 var der også i 1865.

Men i likhet med andre husmannsplasser på Lyngsholmen er det ikke mulig å fastslå hvilken plassering den hadde.

I 1890 ble det sådd 0,18 hektoliter bygg og 0,67 hektoliter havre. Det ble satt 0,69 hektoliter poteter. Til andre rotfrukter ble det brukt 0,1 ar.

Det var 1 ku, 5 sauer og 9 høns på plassen dette året.

Hvor mange husdyr det fantes der i 1893, er ukjent. Men ingen er oppført som tapt.

Folket

Ole Johannessen kom til Lyngsholmen før 1865.

I mai 1893 bodde følgende mennesker på denne plassen:

  • Ole Johannessen, husmann, murer, 64 år

  • Ragnhild Petersdatter, kone, 44 år

  • Oline Margrete, datter, 7 år

  • Olava Olsdatter Leirdal, fosterdatter, 18 år

Ole Johannessen var fra Lyngsvald. Hans foreldre hei Johannes Sevaldsen og Ingeborg Mortensdatter.

Han hadde vært gift før. Hans første kones navn var Marit Rasmusdatter. Hun døde i 1882.

Ragnhild Petersdatter var fra Inderøy. Hennes foreldre var trolig Peder Andersen og

Olava Sveinsdatter. De bodde på plassen Sveet under Leirdal.

Olava Olsdatter Leirdal var fosterdatter hos denne familien. Hun var egentlig fra Røra. Hennes foreldre bodde også på plassen Sveet under Leirdal. Deres navn var Ole Petersen Leirdal og Elisabet Hansdatter. Det sies at Ole og Ragnhild var hennes onkel og tante. I så fall var Ragnhild søster av Olavas far.

Hva som hendte

For disse kom raset overraskende. Det er mye som tyder på at alle plassene på Lyngsholmen ble rammet av den andre rasbølgen.

image

Men det var den tredje og siste bølgen som gjorde de største skadene.

Plassen ble revet med og havnet ved Lennes. Under denne seilasen var visstnok alle levende. Ole og hans familie lå nede, mens Olava lå oppe på loftet. Da huset var blitt liggende i ro, ropte Ole opp til Olava at hun måtte åpne opp luken til loftet. Det var en luke over trappen opp til loftet hvor hun lå.

I Hartmanns skrift fortelles det at Ole ba henne ta en øks og hugge hull i gulvet slik at de nede kunne komme opp. Leiren sto nemlig over både dører og vinduer. Men dette stemmer ikke. Hun hadde ikke noen øks oppe på loftet.

Derimot har Olava selv fortalt hendelsen slik:1

Hun hadde vært trett og klar da hun la seg om kvelden

Olava Olsdatter Leirdal, senere gift 18. mai. Hele den dagen hadde gått med til hardt

Bragstad.

tungt.

arbeid, og dagen før hadde vært 17. mai. Så hun sov

Hun våknet ved at huset ristet. Så hørtes en smell. Det var luken over trappen opp til loftet hvor hun lå, som ble slått igjen av en takstokk som ramlet ned over den. Utenfor vinduet så hun trær og vann suse forbi.

De som lå nede ropte opp til henne at hun måtte prøve å få opp luken. Hun prøvde å få vekk stokken. Men den var for tung for henne, og mens hun slet med dette, begynte vannet og leirsørpen å stige. Snart sto det over gulvet hvor hun var. Hun ropte til dem som var nede, men fikk ikke noe svar. De var da håpløst innestengt og druknet uten mulighet til å bli reddet.

Akkurat da trodde hun det var dommedag. Hun la seg derfor opp i sengen og ba til Vår Herre og ventet på slutten. Utenfor så hun det var blå himmel. Men jorden så ikke rar ut. Etter hvert som leiren og vannet fylte rommet, fløt sengen opp. Murpipen hadde ramlet ned under seilasen. Heldigvis fikk hun ikke noen av steinene ut over seg. Og ved en tilfeldighet fløt sengen opp under hullet etter pipen. Hun klatret da opp fra sengen og ut på taket.

Hun fortalte at hun hørte mennesker og dyr som skrek og beljet, og hun så hender som stakk opp av leirsuppen mens hun seilte nedover. Skrikene var forferdelige å høre på.

Olava ble reddet tidlig på morgenen ved at Olaus Ellingsen Vinne, Erik Olsen Rosvoll, Martin Georgsen By, Olaus Sørensen By, Sefanias Ellingsen

Leirfall og Gustav Ellingsen Leirfall arbeidet seg utover til henne ved å legge planker og bord fremfor en stige som de skjøv utover, samtidig som de plukket opp bordene bak stigen for på nytt å bruke dem foran. Da de kom ut til Olava, sto hun i åpningen etter murpipen i taket.

Hun var selv ikke klar over hvem som hadde reddet henne. Hun trodde det var militære mannskaper som kom ut til seg.

Døde:

OLE JOHANNESSEN LYNGSHOLMEN, født 1829 RAGNHILD PEDERSDATTER LYNGSHOLMEN, født 1849 OLINE MARGRETE OLSDATTER LYNGSHOLMEN,

født 1886

Ole ble gjenfunnet i juni, og han ble begravet på Lysthaugen 19. juni. Jordfestelsen fant sted 19. mai i 1894.

Ragnhild og Oline Margrete ble ikke gjenfunnet. Men etter som de alle tre var innestengt inne i første etasje, og alle var i live helt til Olava måtte rømme opp på taket, er det rimelig grunn til å anta at de må ligge inne i husrestene nede i jorden på det nå oppdyrkede området sydøst for Ros voll.

Jorden på plassen tilhørte Lyng mellom østre, og den ble derfor regnet sammen med den jorden denne gården tapte.

Etterpå

Ole Johannessens dødsbo ble tildelt kr. 700 i erstatning. Olava Olsdatter ble senere gift med Sivert Bragstad på Vist i Sparbu. Hun døde i 1950.


Note:

1 Opplysninger ved Margrete Nøstvold, Olavas datter, og Magnhild Lunnan.

R A S I V E R D A L 363


Plassen


LYNGS VALD, NORDLYNGSSTUGGU 111.1

I de offisielle listene kalles denne plassen Lyngsvald. Men i Haltmanns skrift utgitt samme år som raset, kalles den Nordlyngsstuggu.

Det har ikke vært mulig å fastslå beliggenheten av denne plassen. I omtalen av beboeren av den i 1893 heter det at «hun bodde for seg selv i olderskogen». Dette innebærer at plassen må ha ligget i nærheten av elven. Det var nemlig på de flate lavtliggende områdene der at olderskogen sto tett og frodig. Plassen lå på nordsiden av elven, eller rettere sagt, på østsiden, for akkurat her gikk elven i nordlig retning. Dette området ble kalt Tangen. Kanskje ble også plassene her kalt Tangen. Tidligere lå det flere plasser i dette området. Men det er ikke mulig å fastslå hvilken av dem dette var.

Størrelsen av plassen var svært beskjeden. I 1890 ble det sådd 0,09 hektoliter bygg og 0,05 hektoliter havre. Det ble satt 0,69 hektoliter poteter.

Tallet på husdyr var heller ikke imponerende. 1. januar 1891 var det 1 sau, 1 geit og 2 høner.

Imidlertid er det ikke oppgitt om det var noen dyr der i 1893.

Folket

At det ikke var noen dyr på plassen i 1893, kan ha sammenheng med at vedkommende som bodde der, begynte å bli gammel. Og det var - Anna Johannesdatter, inderst, 75 år

Hun var ugift og bodde alene. Hun kalles riktignok inderst, hvilket vil si at hun var leieboer. Muligens leide hun denne plassen. Men det var hun som var der i 1891.

Anna Johannesdatter var fra Nordal prestegjeld på Møre. I folketellingen 1875 var det ikke færre enn fem stykker fra Nordal på Nord-Lyng. Hvem hennes foreldre var, er ukjent.

Hva som skjedde

Hva som skjedde her, vet vi ingen ting om. Men vi kan vel anta at selv om hun var blitt vekket, var hun så pass gammel og trolig skrøpelig at hun ikke hadde mulighet for å komme seg unna. Hvis antagelsen om at denne plassen lå på Tangen vest for Lyng, lå den trolig midt ute i det området som ble begravet. Det vil si at avstanden til trygt land var i begge retninger om

trent 1/2 kilometer. Vi har tidligere hørt at leirbølgen kom veltende i større hastighet enn en hest kunne løpe. Det er derfor ikke merkelig om Anna ikke kom seg unna i så fall hun kom seg ut.

Vi kan ikke se bort fra at også denne plassen ble berørt av det andre raset. Men det var de enorme mengdene med rasmasser fra det siste skredet som dekket hele dette område i opp til 7 - 8 meters tykkelse.

Døde:

ANNA JOHANNESDATTER NORDLYNGSSTUGGU, født 1818

Anna ble gjenfunnet i månedsskiftet mai/juni, og hun ble begravet på Stiklestad 1. juni. Jordfestelsen fant sted 4. juni.

Skaden på jorden ble regnet sammen med skaden på Nord-Lyng. Og etter som hun var inderst, eide hun heller ikke husene.

Etterpå

Anna Johannesdatters navn er oppført i listene over erstatningsberettigede. Men det ble ikke utbetalt noen erstatning. Muligens hadde dette sammenheng med at det ikke fantes

R A S I V E R D A L 365

noen arvinger. De utgiftene man fikk ved begravelsen, ble utvilsomt tatt med blant de fellesutgifter Verdalskomitéen hadde.


Gården


MELBY 129.1

Melby ligger på sydsiden av elven. Dette er en av de partene den eldgamle gården By ble delt inn i. Sundby og trolig Nesteby var to andre delingspar-ter. Melby var den midterste.

Melby lå i 1893 på et trinn høyere enn den laveste elvesletten. Gjennom mange hundre år har Verdalselven senket sitt leie etter hvert som landet hevet seg. Og dette har resultert i flere trinn med elvesletter.

Nedenfor Melby lå det såkalte Melbynesset på den laveste sletten. Melby-valdet dekket store deler av dette nesset. Men også andre gårdsvald nådde hit, for eksempel både Sundby og Haga.


þÿ

R A S I V E R D A L 367


Melby fikk leirslammet nesten opp til husene. Ute på nesset nordvest for gården lå eiendommen Melbynesset. Den ble helt utslettet.

Det er en viss mulighet for at Melby overtok deler av den bortkomne gården Neste-by nede på dette området. Ødelagte gårder ble ofte kalt -aun, og her lå en bit som ble kalt Melbyaunet. Ikke langt unna lå Sund-byaunet. Også dette aunet stammet rimeligvis fra den tidligere gården Nesteby.

Dette var deler av gårdsvaldene som var utsatt for flom. Jorden ble derfor ikke regnet som den beste. Og det var årsak til at det lå flere husmannsplasser på denne elvesletten både på disse gårdene og andre gårder hele veien nedover helt til Verdalsøra. På Melbys del av Melbynesset var en plass solgt, nemlig den som ble kalt Melbynesset.

Mot nord lå Verdalselven. Mot øst grenset Melby mot Gudding. Og mot vest og syd lå Østgård.

Melby var en meget stor gård i 1893. Hele arealet


image

Lars Olsen Melby.

utgjorde 905,57 dekar. Av dette var 511,59 dekar dyrket jord, 338,6 dekar skog og havning, 50,32 dekar annen udyrket mark, og 5,06 dekar var veier og bygninger.

Matrikkelskylden var på 30 mark 07 øre.

I 1890 ble det sådd 0,08 hektoliter rug, 7,5 hektoliter bygg og 30 hektoliter havre. Det ble satt 18 hektoliter poteter. Videre fantes det en kjøkkenhage på 1 ar. Det var 1 radsåmaskin, 1 fire-hjult og 4 to-hjulte vogner på gården.

Pr. 1. januar 1891 var det 4 hester, 11 storfe, 10 sauer, 7 geiter, 2 reins-dyr(!) og 11 høns på Melby. Reinsdyrene var et høyst uvanlig innslag i husdy rbesetningen. De var rimeligvis ikke på gården.

Folket 1

Eier av Melby i 1893 var Ingeborg Olsdatter. Hun overtok gården etter sin mann, Mikal Larsen Melby, som døde i 1888. Da han tok til som bruker på Melby i 1871, var gården delt i to. Dette året kjøpte han den ene halvparten, og samme år døde eieren av den andre halvparten, hvoretter han også kjøpte den.

I 1893 bodde ikke færre enn ti mennesker på gården. Disse var:

  • Ingeborg Olsdatter, gårdbruker, enke, 65 år

  • Lars Odin, sønn, 27 år

  • Grete Bergitte, datter, 23 år

  • Lars Olsen, fostersønn, tjener, 29 år


Verdalsboka - 21

369

V E R D A L S B O K A


image

Melby sett fra nordvest 1927. Foto: O. Snekkermo.



kåret

  • fire andre og på

  • Ellen Anna Pedersdatter, kårkone, enke, 79 år

  • Teodor Toresen, veivokter, 68 år

  • Beret Andersdatter, kårkone, enke, 85 år

Ingeborgs foreldre var ungkar Ole Halvorsen Lyng og pike Guru Johnsdatter Lyngsvald.

Lars Olsen var fostersønn. Han var sønn av Ole Larsen og Berit Lar sdatter Melby. Han var søskenbarn av Lars Odin Mikalsen.

Ellen Anna Peder sdatter ble enke i 1844. Hun hadde vært gift med Erik Olsen Levring som hadde eid Melby i fellesskap med Ole Ellingsen. Da han døde, ble hans part solgt til Lars Gudding. I skjøtet fikk Ellen Anna sikret kår. Senere giftet hun seg med Teodor Toresen. Han hadde således ikke kår-rettigheter. Han var veivokter og bodde delvis på Østre Innsmoen. Det er derfor litt usikkert om han var på Melby eller på Innsmoen rasnatten. Hans foreldre var Tore Kristensen og kone Anne Olsdatter Østgårdsvald.

Ellen Annas foreldre var Peder Andersen og Guru Pedersdatter Melby.

Beret Andersdatter var enke etter kårmannen Ole Ellingsen Melby. Han døde i 1886. Hennes foreldre var Anders Olsen og Beret Larsdatter Stiklestad. Hvem de fire andre var, er ukjent.

Hva som skjedde

Melby fikk ødelagt godt over 300 mål jord. Men leirbølgen nådde ikke husene, slik at folkene her var aldri i livsfare.

MELBY, MELBYNESSET 129.3

Gården fikk store skader, selv om husene ikke ble berørt. Hele den delen av valdet som lå nede på den laveste elvesletten ble fullstendig begravet. Skaden omfattet 295,3 dekar dyrket mark og 19,7 dekar skog og havning.

Verdien av jorden på Melby var før raset kr. 12.000. Tilsvarende kr. 4.000 ble ødelagt. Igjen var det da jord til en verdi av kr. 8.000.

Dette ga forholdstallet 1/3.

Eiendommen forøvrig sto i en verdi av kr. 15.000. Skaden beløp seg til kr. 3.640, slik at det sto tilbake kr. 11.360.

Etterpå

Ingeborg Olsdatter på Melby ble tilkjent en erstatning på kr. 7.430.

Begge de to kårkonene, Elen Anna Pedersdatter og Beret Andersdatter, fikk samme erstatning, nemlig kr. 240 hver. Og begge fikk en årlig livrente på kr. 240.

I 1895 ble skylden fastsatt slik:

Gårdsnr. 129, bruksnr. 1, Melby av skyld mark 30,07 et avtak for 20 år av mark 18,04, og deretter for bestandig et avtak av mark 16,27.

Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 6,22 for første halvdel av 1893.

Det ble fastslått at skaden utgjorde 325 dekar. Dette arealet ble delt i tre teiger. To teiger tilfalt eieren. De lå ved elven. Den ene lå like opp til eiendommen forøvrig, og den andre lå på vestsiden av Fergeveien. Tilsammen utgjorde dette 192,5 dekar. I tillegg kom 66 dekar elveleie. Staten fikk utlagt den tredje teigen i det området som fikk navnet Triangelet. Den teigen var på 122,5 dekar. Senere ble dette en del av det som ble kalt Statsteig A.

11900 bodde Ingeborg, Lars Odin, Grete Ber gitte og Lars Olsen på Melby. Ingeborg døde i 1909.

I 1904 overtok Lars Odin Mikalsen gården. Han solgte den til Lars Olsen i 1905. Lars Odin ble gift med en Ingeborg fra Inderøy. Han drev med isproduksjon blant annet i Nessvatnet på Asen. Han døde i 1946 i Trondheim.

Grete Ber gitte bodde ugift på Melby. Senere flyttet hun til Verdalsøra hvor hun først bodde på Garpa, senere på Ørmelen. Hun døde i 1955.

Lars Olsen drev Melby fra 1905 til 1942. Han døde i 1946. Han overleverte gården til sin søstersønn Ola Johannessen Lunden. Olas far hadde overlevd raset på Lunden.

Elen Anna døde i 1901. Da hadde hun vært kårkone på Melby i 57 år. Teodor døde i 1900.

Beret Andersdatter døde i 1896 på Holme.


Note:

1 Opplysninger blant annet ved Johannes Lunden.

R A S I V E R D A L 371


Bruket

Nordvest for Melby gjorde Verdalselven en sving mot nord mot Eklomelen før den igjen svingte sydvestover. På denne måten dannet den et stort ness. Både Sundby-, Østgårds- og Melby valdene omfattet deler av dette nesset, og det lå flere små bruk og husmannsplasser her. Dessuten lå en del av Haga nordre østre på dette nesset. Haga nordre østre lå selv på nordsiden av elven.

Sundby-, Østgårds- og Melby valdene strakte seg som parallelle striper mot nordvest ut over nesset.

Melbynesset er ikke avmerket på noen av de kartene som finnes fra før raset. Navnet forteller imidlertid at bruket lå ute på dette elvenesset. Her hadde Melby valdet elven som grense mot nordøst. På et tinglysningsdokument finnes det en skisse der eiendommen Melbynesset er angitt. Den lå lengst mot nordvest på Melby valdet. Elven dannet grensen mot nordvest, nord og nordøst. Mot sydøst lå Melby, og mot sydvest lå Østgård.

Denne delen av nesset lå lavt, og det er all grunn til å tro at jorden var forholdsvis skrinn samtidig som at den var utsatt for flom. Men elveerosjon var trolig ikke så stort problem, for Melbyberget på sydsiden styrte elven mot den andre siden, slik at eventuell erosjon stort sett foregikk der.

Arealet ble etter raset beregnet til å ha vært 29,5 dekar dyrket mark og 24,6 dekar eng, tilsammen 54,1 dekar.

Matrikkelskylden var 0 mark 97 øre. Noen stor eiendom var således Melbynesset ikke. I 1890 hadde utsæden vært 1 hektoliter bygg, 11/ 2 hektoliter havre og 6 hektoliter poteter.

Av husdyr fantes det 2 kyr, 4 sauer, 1 geit, 1 gris og 10 høns 1. januar 1891. I 1893 var det 2 kyr, 4 småfe og 1 gris og et ukjent antall høns.

I forsikringsprotokollen står det at bruket besto av en stue med lade og fjøs. Disse var visstnok forsikret for 1600 kroner.

Avlingen var forsikret slik: 5 tønner bygg - 60 kroner, 6 tønner havre -48 kroner, 20 tønner poteter - 60 kroner, 4 lass høy - 40 kroner, og 8 berger halm - 24 kroner.

Dessuten var løsøret forsikret for kr. 300.

MELBY, MELBYNESSET 129.3


image

.... .s


Ingeborg Rasmusdotter, sønnesønnen Edvin Sevaldsen, Andreas Sevaldsen.


Folket

Andreas Sevaldsen Haga kjøpte Melbynesset i 1882. Han var husmann under Melby både i 1865 og 1875. Det siste året hadde han forøvrig plassen Melbygraven.

Da raset gikk besto huslyden av følgende personer:

  • Andreas Sevaldsen Haga, selveier, 65 år

  • Ingeborg Rasmusdatter, kone, 63 år

  • Ragnhild Pauline Andreasdatter, datter, 20 år

  • Ole Edvard Andreasen, sønn, 17 år

  • Edvin Herman Sevaldsen, sønnesønn, 9 år

Andreas Sevaldsen var sønn av Sevald Pedersen Haga på Haga søndre søndre eller Hammelen og Pauline Andersdatter Sissellien.

Hans kone, Ingeborg Rasmusdatter, var født på Hellån mellom vestre, og var datter av

Rasmus Mortensen Auskin og Gjertrud Jonsdatter Holmli.

Sønnesønnen Edvin Herman Sevaldsen var født i Chicago. Hans far, Seva Id Andreassen, hadde utvandret til Amerika, og han var gift der. Hans kones navn er ukjent. Sevald hjalp sine foreldre med penger på deres gamle dager. Da hans kone døde i Amerika, vendte han i 1891 tilbake en tur sammen med sønnen. Han fant det best at gutten ble igjen i Norge «for oppdragelsens skyld,»

R A S I V E R D A L 373

som det ble sagt. Han hadde vel som enslig vanskelig for å ta seg av gutten i Ame-

þÿ

rika, selv om gutten hadde hatt egen lærerinne de to siste årene før de kom tilbake til Verdal. Sevald ble beskrevet som en sjelden snill og omsorgsfull far.

Den 3. april 1893 skrev forøvrig Ragnhild Pauline et brev til en søster av seg. Der fortalte hun at de nettopp hadde fått brev fra Sevald. Han holdt på å gjøre i stand et nytt hus i Chicago, og han ønsket å få lille Edvin Herman tilbake til seg. Han spurte om ikke hun kunne følge Edvin Herman til Chicago. Og hvis hun ønsket å dra tilbake, skulle han betale hjemreisen for henne. Ellers kunne hun også få bli i Amerika.


Ragnhild Andreasdatter.

Hva som skjedde

Etter alt å dømme lå Melbynesset rett i veien for den første

rasbølgen. Eiendommen var bare liten, og alt som var, ble ødelagt. Jorden ligger i dag under et flere meter tykt leirlag. Hva som skjedde her, må vi bare gjette oss til. Rasmassene må ha slått rett mot husene. Beboerne fikk ikke noe varsel. Både mennesker og dyr ble drept.

Døde:

ANDREAS SEVALDSEN MELBYNESSET, født 1828 INGEBORG RASMUSDATTER MELBYNESSET, født 1830 RAGNHILD PAULINE ANDREASDATTER MELBYNESSET, født 1872 OLE EDVARD ANDREASSEN MELBYNESSET, født 1876 EDVIN HERMAN SEVALDSEN HAGEN, født 1884

Her stakk restene av husene opp over leiren. Alle de omkomne ble etter hvert funnet, dog ikke ved huset. Men det skjedde først etter at elven hadde skåret seg ned i leirsjøen slik at vannstanden ble senket. Alle er gravlagt på Lysthaugen.

Den første som ble funnet var Ragnhild Pauline. Hun ble gjenfunnet 20. mai og begravet

28. mai.

Den neste som ble funnet var lille Edvin Hermann. Han ble funnet ved Lyng 28. mai og ble begravet 4. juni. Trolig lå han nokså nært overflaten, og han ble rimeligvis ført med nedover av vannet da elven flommet over leir-demningen.

374

V E R D A L S B O K A


image

Edvin Herman Sevaldsen Hagen.

Andreas Sevaldsen ble funnet ved Melbyberget 5. juli og ble begravet samme dag. Det ble satt i gang grundig leting etter de andre like ved dette stedet, og i tur og orden ble de funnet der alle sammen.

Om Ingeborg Rasmusdatter står det i kirkeboken at hun ble gravlagt 9. juli, og at hun ble gjenfunnet 16. juli. Her er det tydeligvis en skrivefeil. Hun ble funnet 7. juli.

Ole Edvard Andreassen ble funnet 9. juli og begravet 10. juli.

R A S I V E R D A L 375

Ingen av dem ble funnet inne i huset. Det er uråd å si om de ble kastet ut eller rakk å springe ut. Men de lå oppå noe olderkratt under et tykt lag av leire ved Melbyberget akkurat der elven begynte å skjære seg ned i leir-demningen. Trolig hadde de ikke blitt funnet dersom ikke elven hadde vasket vekk leiren.

For alle gjelder det at jordfestelsen fant sted på årsdagen for ulykken under innvielsen av gravstedet på Lysthaugen 19. mai 1894.

Hele eiendommen på 54,9 dekar ble ødelagt. Verdien av jorden var før skaden kr. 1.575, og den ble satt i 0 etterpå.

Eiendomsverdien var før skaden 2.200 kroner, og alt gikk tapt.


Et brev fra Sevald i Amerika

I Chicago bodde Sevald. I en avis leste han at det hadde gått et stort skred i Verdal. Den

22. mai skrev han et brev hjem. Det lyder som følger:1 Elskede foreldre og lille Herman.

Jeg har nå ventet på brev fra dere i 2 måneder og intet fått, så jeg begynner å bli riktig engstelig for hvordan det står til der hjemme. Av avisen ser jeg at det har vært et stort jordskred i Verdalen som har gjort uhyre skade, men jeg ser intet hvor det er. Jeg håper at det ikke har rammet dere, men skrekkelig er det i alle fall. Dere må endelig skrive til meg med det første så at jeg får vite hvordan det står til med dere, og om dere trenger hjelp på noen måte.

Den 8. mai sendte jeg 200 kroner til far og håper at dere har mottatt dem nå.

Ragna (Ragnhild) skylder jeg en del også, og hun skal sikkert få sine penger. Kanskje far gir henne 40 kroner nå. Så blir det 100 kroner i alt hun har fått om jeg minnes rett. Skal sende mer penger til dere, men først vil jeg høre fra dere. Merkelig at jeg ikke har fått svar på mitt brev med hensyn til Herman og Ragna som jeg foreslo skulle komme hit. Det må ikke forståes slik at jeg vil overtale Ragna til å reise hvis hun ikke vil, så kan det jo stå hen. Men lille Hermann lengter jeg jo etter en hel del, det er sikkert. Og nå har jeg også et godt hjem så han vil få det godt her også, det er sikkert. Jeg vet at han har det så godt der hjemme hos dere som han noen sinne kan få det, men han begynner nå å bli så gammel at skolen må søkes, og da er det jo som dere selv vet ingen skole der hjemme for Herman i lengden, så det vil visst være best om han kunne begynne her så snart som mulig.

Hvordan er det med Herman, vil han komme til pappa, eller ikke?

Dere må skrive og si meg hva som kan gjøres om Ragna kan komme med Herman eller ikke. Hvis hun vil følge Herman hit, skal jeg sende

R A S I V E R D A L 376

billetter til dem begge to, og vil Ragna ikke komme så får saken bero til siden, for Herman er for liten til å reise alene, stakkars lille pappagutt!

Hils Herman fra pappa på det hjerteligste, han må være snill gutt så skal han få det godt her også.

Dere hilses alle på det hjerteligste fra Guro, hun snakker om Herman hver dag og sier at hvis han var her, skulle hun være så god mot ham som det er mulig for noen å være. Vi er friske og har det riktig hyggelig og pent. Guro er svært flink til å passe huset og holde alt rent og i orden, koker godt og er så hjertelig snill og god så jeg er riktig tilfreds over all måte.

Lev vel og tusen hilsener fra Guro og meg til dere alle og mest til lille Hermann fra pappa.

S. H. (Sevald Hagen)


þÿ


Sevald Andreassen Hagen. Trolig Sevalds andre kone - Guro.


Men Sevald mottok aldri noe svar fra dem hjemme i Verdal. Og etter som dagene gikk, ble han mer og mer urolig for hva som kunne ha skjedd. Raset som han hadde lest om, spøkte i tankene hans. Til slutt klarte han ikke å vente lenger, men sendte et telegram til sorenskriveren i Levanger der han spurte om sin familie. Den 11. juli mottok han da det sorgens budskap fra sorenskriveren at hele hans familie hadde omkommet under Verdalsraset. Han fikk derfor aldri se igjen sin lille sønn som han lengtet så etter.

Etterpå

Sevald Andreassen Hagen ble boende i Amerika. Han ble gift på nytt med Guro.

All jord på denne eiendommen var totalt ødelagt og lå under metertykke lag av leire. Raset 6. september 1893 la nye lag opp på det som hadde kommet dit 19. mai.

Til Andreas Sevaldsens arvinger ble det utbetalt en erstatning på kr. 2.400. I 1895 ble følgende protokollert vedrørende skylden:

Gårdsnr, 129, bruksnr. 3 Melbynesset av skyld mark 0,97 et avtak for 20 år av mark 0,97, og deretter for bestandig et avtak av mark 0,87.

Veiskatten ble som følge av dette redusert med kr. 0,33 for første halvår 1893.

Hele arealet på 54,1 dekar ble utlagt som en teig til Staten i hva som ble kalt Triangelet. Dette var det området som lå utenfor skredporten. Sammen med selve rasgropen utgjorde Triangelet Statsteig A. I tillegg til selve grunnarealet kom 0,6 hektar elveleie.

Note:


image

Denne tekannen skal stamme fra Melbynesset. Den eies av Anna-Lisa og Sevald Allmin i Jårpen.


1 Andreas Sevaldsen hadde en datter, Ingeborg Anna f. 1863, som var gift med Per Allmin i Jårpen i Sverige. Hennes barnebarn, Anna-Lisa og Sevald Allmin, har stilt brev og bilder til disposisjon for oss.

378

V E R D A L S B O K A



Eiendommen

MELBY, NØYSOMHET 129.4

Dette var et jordstykke som hørte under gården Melby. Hvordan det hadde havnet under Melby, er ikke funnet dokumentert. Men trolig skjedde det i form av dåpsgave eller lignende, og trolig kom jordstykket fra Fåren øvre.

Helt vest på Fårenvaldet ligger en part som kalles Skjefte. Eiendommen Nøysomhet grenset mot Skjefte, og på folkemunne ble den kalt Tessemskjef-te etter kjøperens navn. Det tyder således på at dette var en part av samme stykke.

Navnet Skjefte skriver seg fra en ødegård fra middelalderen. Det er et -vin-navn, og som sådan er det et meget gammelt navn. Trolig var Skjefte eldre enn nabogårdene Jermstad og Trøgstad som begge stammet fra eldre jernalders siste del, det vil si 400 - 600

  1. Kr.

    Det er uklart hva som bevirket at Skjefte ble en ødegård. Men det er nærliggende å mene at det var ras som var årsaken. Flere steder i skråningene ovenfor Fåren finnes det spor etter gamle ras.

    Den biten av Skjefte som altså tilhørte Melby, kjøpte lærer Andreas Tes-sem i 1882. Han kalte den Nøysomhet.

    Da han begynte å nærme seg pensjonsalderen, bestemte han seg for å sette seg opp en stue der. Bygningen var opptømret da raset gikk. Veien dit opp gikk direkte fra hovedveien mellom Stiklestad og Vuku rett opp for Trøgstad skole.

    Tessemskjefte unngikk ødeleggelse i raset 19. mai. Men den øverste kanten av raset ved Jermstad øvre var faretruende nær det sydvestre hjørnet av den lille eiendommen. Derimot gikk både veien og de nederste delene av eiendommen ut ved raset 6. september. Selve huset ble stående igjen.

    Før raset utgjorde hele eiendommen 37,6 dekar. Alt var dyrket.

    Matrikkelskylden var 1 mark 19 øre.

    Ved raset forsvant 3,9 dekar. Det var altså ikke de store ødeleggelsene på denne eiendommen. Den ødelagte jorden ble også liggende til eiendommen senere.

    Jordverdien var kr. 1.900 før raset. Tapet ble kr. 200, slik at verdien etterpå var kr. 1.700. Forholdstallet ble satt til 2/19. Eiendommen forøvrig ble halvvert i verdi fra kr. 3.500 til kr. 1.750.

    þÿ

    Nøysomhet var navnet på den eiendommen hvor lærer Andreas Tessem holdt på å bygge hus. Den lå rett opp for Trøgstad skole hvor han var lærer.


    Etterpå

    I 1895 ble skylden fastsatt slik:

    Gårdsnr. 129, bruksnr. 4, Nøysomhet av skyld mark 1,19 et avtak for 20 år av mark 0,13, og deretter for bestandig et avtak av mark 0,12.

    Det medførte en reduksjon av veiskatten på kr. 0,04 for første halvår 1893.

    Som nevnt var husene under bygging. Andreas Tessem og hans kone Olive Edvarda

    bodde på Trøgstad skole. Denne gikk ut i raset, og begge to omkom.

    Det ble utbetalt et erstatningsbeløp på kr. 3000. 200 kroner var blitt utbetalt på forskudd, blant annet til sønnen Harald Marius Tessem som studerte.

    Kort tid etter raset solgte Tessems sønner, Harald Marius og Martin Adolf, den del av jorden som var igjen, til Peder Ellingsen Mo. Han var sønn av Elling Mo som hadde kjøp restene av Jermstad østre. Tessemskjefte ble således lagt til Jermstad østre.

    Huset ble senere tatt ned og flyttet på Verdalsøra hvor de i dag står på Garpa, kjent som Fikse-Singstad-gården.

    MO 107


    Generelt

    Mo er etter all sannsynlighet en svært gammel gård. Mye tyder på at den kan regne sin historie fra begynnelsen av vår tidsregning. Denne alderen gjør at den i førkristen tid trolig var en stor og betydningsfull gård. Beliggenheten tyder også på det.


    þÿ

    MO, MOAN 107.4

    I kristen middelalder er det mye som tyder på at Mo led samme skjebne som de aller fleste gårdene i Verdal, den ble delt. I tillegg led den også felles skjebne med mange andre gårder i Verdal, om ikke de aller fleste, gården ble rammet av ras i middelalderen. Dette raset ødela ganske sikkert mye på begge delene, men særlig gikk det ut over den ene gården. Den ble liggende øde, og fikk navnet Moaunet.

    Dette raset var det samme som rammet Lyng i middelalderen.

    Lyngsraset reduserte Mo fra å være en stor og betydningsfull gård til å bli en gård av under middels størrelse.

    I nyere tid utviklet Mo seg til å være en svært godt drevet gård. I 1860 ble Mo delt i to, Mo nordre og Mo søndre.


    þÿ


    §§

    ■§pPjlf

    Mo - tegning fra muligens århundreskiftet 17/1800. Ukjent tegner.

    382

    V E R D A L S B O K A


    Bruket

    Dette var en selveiereiendom utskilt fra Mo søndre i 1876. Det var en tidligere husmannsplass ved navn Momoen. Kjøperen var husmann på samme sted i 1875.

    Denne eieren hadde bruket bare i kort tid før det ble solgt på auksjon til Martinus Johnsen Mikvoll i 1879.

    Moan lå i det nordøstre hjørnet av det gamle Movaldet. Så vidt det har vært mulig å bringe på det rene, grenset Moan mot Moåker i nord, mot eiendommen Egge av Kråg i øst, og mot Mo søndre i syd og vest.

    Som for de fleste eiendommer som tidligere hadde vært husmannsplasser, var den nokså liten. Etter raset ble den fastslått å ha vært på 34,5 dekar dyrket mark.

    Matrikkelskylden var 0 mark 81 øre.

    I 1890 ble det sådd 0,55 hektoliter bygg, 4,17 hektoliter havre, 0,23 hektoliter havre til grøntfor og 3 kilo gressfrø. Det ble satt 5,56 hektoliter poteter. Til andre rotfrukter ble det benyttet 0,02 ar. Det fantes 2 to-hjulte vogner på gården.

    1. januar 1891 år var det 1 ku, 3 sauer, 1 gris og 6 høns der.

    Besetningen var en del mindre i 1893. Blant annet hadde de ikke noen ku. De hadde bare 1 sau og 1 gris samt noen høner.

    Martinus Mikvoll hadde forsikret eiendommen. Den besto av en hovedbygning med fjøs og lade som var forsikret for kr. 1.200, og et stabbur som var forsikret for 240 kroner. Dessuten fantes det en kakkelovn til en forsikringsverdi av 32 kroner og en kjøkkenovn til 24 kroner.


    Folket

    I mai 1893 besto familien av følgende fire personer:

    • Martinus Johnsen Mikvoll, gårdbruker, snekker, 55 år

    • Mette Pedersdatter, kone, 42 år

    • Karen Malene, datter, 13 år

    • Marie Pauline, datter, 7 år

    Martinus livnærte seg som snekker. Jorden og dyrene ga et tilskudd til familiens underhold.

    MO, MOAN 107.4

    Hans foreldres navn var John Pettersen Mikvollvald og Karen Malena Hans-datter.

    Mette var fra Landfall. Hennes foreldre var Peder Olsen og Marte Bårds-datter Landfall.

    Hva som skjedde

    Beliggenheten tatt i betraktning, var Moan antageligvis en av de første som gikk med i den siste delen av Verdalsraset.

    Ingen av beboerne kom seg unna. Alle ble med. Men bare Mette klarte seg. Martinus sprang opp på loftet for å redde barna. Men med det samme falt loftet ned, og huset forsvant ned i leirmassene. Med det kom både han og barna bort.

    þÿ

    Mette har selv fortalt hvordan hun opplevde raset.1

    Hun våknet av en forferdelig dur. I det samme veltet leirmassene mot huset, og det ramlet sammen, og hun selv ble slynget ut i leirsuppen. I den fløt hun nedover bakkene. Skog og jord løsnet fra alle sider, og med en uhyggelig fart bar det mot dalbunnen.

    Men heldigvis for henne ble leirmassene skjøvet mot land ved Hagamelene slik at hun ble liggende der. Mette fikk tak i en busk og prøvde å trekke seg i land etter den. Men nei, den sank bare ned i leirsuppen.

    Mette Pedersdatter Mikvoll. «Hvordan jeg kom meg i land, vet jeg

    384

    V E R D A L S B O K A

    ikke, alt hva jeg grep fatt i, sank bare ned under

    meg. Det var Herren som hjalp meg opp av raset», sa hun.

    «Jeg hadde leire i øyne og munn, hvordan jeg for, vet jeg ikke. Men jeg kom til slutt opp til gården Mo. Helt utmattet ble jeg liggende på gårdsplassen. I frykt for at det skulle komme nye skred, hadde folkene rømt hjemmefra, og jeg ble liggende inntil en mann som også hadde berget seg opp fra raset, kom og hjalp meg inn.

    Senere på dagen våget folkene på gården seg hjem en tur, men flyktet atter opp mot Hallemsgårdene. Og meg så elendig tilredt av leire som jeg var, måtte de bare la ligge i sengen og frakte meg i den.»

    Det var med gråtkvalt stemme Mette fortalte om denne tragedien om mannen og barna som denne dødsnatten tok fra henne.

    Det er også fortalt at en av grunnene til at hun ikke sank under da hun

    R A S I V E R D A L 385

    grep fatt i kvister og røtter nedenfor Mo uten å klare å løfte seg opp, var at hun hang fast i en grein etter håret.2

    Det er helt klart at Mette var totalt utkjørt som følge av den sterke psykiske og fysiske påkjenningen hun hadde vært utsatt for. Og at hun derfor ikke registrerte hvem som hjalp henne på Mo, er forståelig. Det var nemlig de to som bodde på kåret, Elling Pedersen og hans sønn Peder Olaus Ellingsen, som hjalp henne.

    De tørket av henne leiren og fikk fraktet henne til et tryggere sted. Hun sier at de måtte frakte henne i sengen, men Peder Olaus sa at de fraktet henne i en trillebår.3 (Se under Mo nordre.)

    Døde:

    MARTINUS JOHNSEN MIKVOLL, født 1838

    KAREN MALENE MARTINUSDATTER MIKVOLL, født 1880 MARIE PAULINE MARTINUSDATTER MIKVOLL, født 1886

    Mette hadde nå mistet hele sin familie, mann og to barn. Barna ble ikke gjenfunnet. Men Martinus ble funnet i august. Han ble begravet 14. og jord-festet 27. august. Da han ble funnet, var han ugjenkjennelig. Han var så sterkt lemlestet at hans kone bare kunne kjenne ham igjen på en skjev stortå.

    Imidlertid ble det funnet liket av en jente sist i juli. Hun ble begravet 29. juli på Stiklestad. Etter som det ikke var mulig å fastslå hvem dette var, er hun blant de fire ikke identifiserte som ligger på Stiklestad. Men presten har gjort en anførsel i kirkeboken bak navnet til Karen Malene: «Etter all sannsynlighet henne da intet annet pikebarn ellers i den alder omkom.»

    Hele eiendommen forsvant og dyrene med den. Det var 1 sau og 1 gris.

    Jordveien ble taksert til kr. 1.050.

    Eiendommen forøvrig ble satt til 1.700 kroner. Alt gikk tapt.

    Etterpå

    Mette Mikvoll ble liggende en tid på sykehuset på Skogn. Men hun kom seg etter hvert fysisk, men psykisk var hun preget av hendelsene hele livet. At hun måtte identifisere det ugjenkjennelige liket av sin mann, gjorde ikke hennes situasjon bedre.

    Det fortelles at når Mette kom på besøk til sin bror på Landfall, ble ungene stille. De sluttet å leke og bråke når hun var der. Mette var alltid stille, og hun lo aldri. Hun var aldri sint, men ungene hadde stor respekt for henne.4

    Mette fikk utbetalt kr. 769,28 i erstatning. Beløpet var merkelig ujevnt. Martinus hadde hatt en gjeld til Verdalens Meieris landhandel på Stiklestad på kr. 8,30. Denne gjelden ble blant annet dekket av erstatningsbeløpet. Mette fikk dessuten en årlig livrente på kr. 175.


    Verdalsboka - 22

    386

    V E R D A L S B O K A

    I Velferdskomitéens protokoll er det 15. desember 1893 innført at Mette Mikvoll 12. oktober fikk utbetalt kr. 50 til innkjøp av husgeråd og klær for vinteren. Det ble besluttet at kr. 25 av beløpet ikke skulle komme til fradrag i erstatningssummen, men skulle være gave. Samtidig ble det bestemt at omkostningene ved hennes sykehusopphold skulle utredes av de pengene som hadde kommet inn som gaver.

    Den 31. januar 1894 nevnes Mette sammen med en rekke andre som fikk penger i gave. Hun fikk 50 kroner. Dette var det samme beløpet som hun ble innvilget i desember. Nå ble hele beløpet regnet som gave.

    Den 12. februar 1894 er hun nok en gang omtalt i Velferdskomitéens protokoll. Der ble det opplyst at hun fremdeles lå på sykehuset, men at Statsko-mitéen ville betale regningen. Videre står det at hun ville bli foreslått en livrente av kr. 175 årlig fra 1. juli 1893.

    Om eiendommen Moan heter det i protokollen for ny skyldsetting 1895:

    Gårdsnr. 107, bruksnr. 4 Moan av skyld mark 0,81 et avtak for 20 år av mark 0,81, og deretter for bestandig et avtak av mark 0,77.

    Veiskatten ble som følge av dette, redusert med kr. 0,28 for første halvår 1893.

    Hele eiendommen på 34,5 dekar ble utlagt til Staten. Etter som dette lå i skredgropen, ble det innbefattet i Statsteig A.

    I 1900 bodde hun på Hallem og livnærte seg ved livrente fra Verdalsfondet og husstell. Senere bodde hun på Libakken på Stiklestad. Hun døde på Gamlehjemmet i 1937.


    Noter:

    1 Nedskrevet i et arbeid foretatt av en klasse på Levanger Lærerskole.

    2 Opplysninger ved Ingrid Minsaas.

    3 Opplysninger ved Odd Moe, sønn av Peder Olaus.

    4 Opplysninger ved Jenny Skavdal, niese av Mette.

    MO, MOÅKER 107.5


    Bruket

    Moåker var en plass som var utskilt fra Mo søndre. Fradelingen skjedde i 1889. Eiendommen lå helt i det nordvestligste hjørnet av det gamle Movaldet. Mot nord grenset den mot Prestegårdsvaldet. Mot øst lå Krågsvaldet. Dette var nå oppstykket slik at lengst mot nord lå bruket Gran, og noe lenger mot syd bruket Egge. Syd for Moåker lå eiendommen Moan som også var utskilt fra Mo søndre.

    Dette var ingen stor eiendom. Arealet var totalt på 27,64 dekar. Alt var dyrket. Matrikkelskylden var 0 mark 49 øre.

    Utsæden var i 1890 0,34 hektoliter bygg, 2,08 hektoliter havre, 2 kilo gress-frø og 5,56 hektoliter poteter. 0,05 ar ble brukt til andre rotfrukter enn poteter 1. januar 1891 var det 1

    ku, 2 sauer, 1 geit, 1 gris og 5 høns på Moåker.


    Folket

    Magnus Larsen Tokstad kjøpte Moåker av Nikolai Nilsen på Mo søndre i 1889. Følgende personer bodde på bruket da raset gikk:

    • Magnus Larsen Tokstad, selveier, 55 år

    • Mette Oldatter, kone, 41 år

    • Marta Larsdatter, inderst, fattiglem, 82 år

      Men Magnus hadde en sønn ved navn Gustav. Han var tjener på Prestegården og bodde der. Imidlertid sov han hjemme hos foreldrene rasnatten.

    • Gustav, sønn, tjener på Prestegården, 18 år

    Magnus var fra en av Tokstadplassene som hørte under Prestegården. Han var rådsdreng på Prestegården. Hans foreldre var Lars Pedersen og Marta Pedersdatter på Tokstad østre.

    Han hadde vært gift tidligere med Malene Elausdatter. Gustav var en sønn fra dette ekteskapet. I 1875 bodde Magnus på en av Tokstadplassene.

    Mette Olsdatters foreldre var Ole Tomassen og Ingeborg Pedersdatter som var plassfolk på en plass under Flyan i Helgådalen. Ole Tomassen hadde forøvrig bodd hos Magnus og Mette i alle fall til så sent som i 1891.

    388

    V E R D A L S B O K A

    Marta Larsdatter var døvstum. I følge opplysninger i folketellingen i 1891 tilhørte hun familien.


    Hva som skjedde

    Hvordan folkene på dette bruket opplevde raset, har Magnus fortalt:1

    «Klokken 2 om natten våknet jeg plutselig ved å høre en slik forunderlig lyd - akkurat som en forferdelig sterk storm med dumpe dønninger og tor-denbrak. Jeg var overbevist om at den ytterste dag hadde kommet!

    Jeg sprang til vinduet og så nabogården forsvinne i jorden, og at skredet nærmet seg mitt hus.2

    Min kone og jeg fikk så vidt kastet på oss klærne og skyndte oss avsted til Prestegården hvor jeg vekket presten. Vi skynte oss alle avsted til et sikkert sted.

    Naboens kone reddet seg i bare linnetet; - hennes mann og ett av barna forsvant og er ennå ikke funnet.3

    Ved utbruddet merket jeg en svovellignende lukt.

    Follo strøk først, så strøk Kråg - Trøgstad og så alle husmannsplassene til Prestegården - og flere mindre gårder - deriblant en husmannsplass til Follo like i nærheten av Prestegårdsskogen.

    På Follovald hadde kun sønnen reddet seg over på noe fastere leirmasse som hadde skilt seg, - hans foreldre forsvant ned i den dynnende leirmassen på den andre siden, mens han selv oppkavet og forrevet endelig kom sikkert tillands.»4

    Da de sprang derfra, ropte de til Karl Oluf Ellingsen på naboplassen Mo-moen.

    Magnus' sønn Gustav som også ble vekket av de andre, var litt senere med å komme seg ut. Og da han kom på gårdsplassen, hadde de allerede sprunget. Han var ør og søvndrukken og la på sprang i feil retning, lukt mot avgrunnen. Han ble først oppmerksom på faren da han hadde det ene benet ut over kanten. Han reddet seg imidlertid ved å kaste seg bakover. Husene på Moåker ble stående helt ute på kanten, og fremdeles var den døvstumme

    Marta inne. Det ble ansett for livsfarlig å ta seg inn for å få henne ut.

    Men sammen med naboen Oluf Movald, tok Magnus seg inn i huset igjen og fikk berget Marta. De bar både henne og sengen hennes ut, og med hest og vogn som ble lånt på Prestegården, ble hun kjørt bort på trygg grunn.

    Senere deltok han i redningen av den sinnsyke Peder Rasmussen Tokstad som satt inne i et stabbur nede i rasgropen. Peder ville ikke forlate stabburet godvillig, og i stedet for å ta ham med makt, lot de ham være der. Men Magnus bar mat og drikke ut til ham, inntil han gikk med på å bli med. For dette

    R A S I V E R D A L 389

    "SS5s*2*

    3


    V-Cl


    ■st

    s Sii

    SC ^

    ^>

    -C 55

    =3

    03 ^ c


    3

    b Si

    S C

    •13


    -Cl5u

    3 - 6


    4

    sc

    SC

    4)

    60


    I

    390


    "fe.


    s a Kco


    I

    MO NORDRE 107.1

    og redningen av Marta ble Magnus anbefalt tildelt redningsmedaljen, men uten at det skjedde.

    Nøyaktig 18,2 dekar av eiendommen gikk med i raset. Derimot berget husene. Jordverdien ble anslått til å ha vært kr. 690 før raset. Tilsvarende kr. 555 eller 4/5 gikk med. Igjen var det således kr. 135.

    Eiendommen forøvrig sto i kr. 1000. En verdi av kr. 700 gikk med. 300 kroner var igjen.

    Etterpå

    Magnus Larsen ble tilkjent en erstatning på kr. 700.

    Fordi husene på Moåker sto så nært kanten, antok man at de ville rase ut, og soldatene begynte nedrivning. Men da det etter hvert viste seg at de ville bli stående, i hvert fall en liten stund, ønsket Magnus selv å fortsette nedriv-ningsarbeidet. Han tok mer hensyn til materialene, og det ville være lettere i ettertid å sette opp husene igjen. Til å dekke noe av utgiftene med dette, fikk han kr. 50 i forskudd.

    Og trolig satte han dem opp igjen på Buvollen, et bruk han kjøpte av Ole Nilsen Øgstad

    i 1894. Der bodde han og Mette i 1900.

    I 1895 ble skylden for Moåker fastsatt slik:

    Gårdsnr. 107, bruksnr. 5, Moåker av skyld mark 0,49 et avtak for 20 år av mark 0,39, og deretter for bestandig et avtak av mark 0,37. Dette førte til en reduksjon av veiskatten på kr. 0,13 for første halvår 1893. Hele det ødelagte arealet på 18,2 dekar ble utlagt til eieren igjen. Magnus Larsen døde på Buvollen i 1929. Mette Olsdatter døde i 1918.

    Gustav utvandret til USA i 1893. Han hadde to brødre der fra før. Han fikk billett til Minneapolis av en av sine brødre. Det er mulig at turen var bestemt før raset skjedde.

    Marta Larsdatter døde på Buvollen i 1898.


    Noter:

    1 Dette er gjengitt i en avisartikkel i Dagsposten i 1891.

    2 Det er litt usikkert hvilken nabogård han så. Nærmest lå Moan, gården til Martinus Mikvoll. Men det kan også ha vært Gran eller Egge.

    3 Hvis det var Moan han mente, må dette ha vært Mette Mikvoll. Hun mistet 2 barn.

    4 Magnus tar feil når han sier at Follo gikk ut før Kråg. Det er fysisk umulig, for Kråg måtte gå ut før Follo kunne gli ut. Men dette var ikke nødvendigvis hva Magnus hadde sett, det kan også ha vært hva han hadde hørt av andre. Husmannsplassen under Follo like i nærheten av Prestegårdsskogen var Follostuggu. Sønnen som berget seg der, var Edin Follo.

    392

    V E R D A L S B O K A


    Gården

    Mo nordre var en av hoveddelene av Mo etter delingen i 1860. Som navnet sier var dette den nordligste delen. Men selv om hoveddelen av jorden lå mot nord, var det allikevel en del teigblanding. Det kan for eksempel opplyses at plassene som lå lengst mot nord på Movaldet, hørte til Mo søndre.

    I nord grenset Mo nordre dels mot Prestegården, og dels mot de utskilte partene av Mo søndre, Moåker og Moan. Mot øst lå Krågsvaldet, i 1893 representert ved Egge og Krågsmoen. Grensen mot den siste gikk forøvrig helt ned i Krågsdalen, eller Modalen som den ble kalt så langt nede. Grensen mot Egge var ikke rettlinjet, men «brækket» som det heter i beskrivelsen av Egge. Det vil si at den gjorde en sving. Sett nordfra svingte grenselinjen østover. Trolig fulgte grensen mot Krågsmoen samme bue. Etter all sannsynlighet nådde den et felles grensepunkt for Kråg, Eklo, Haga og Mo nede i dalen. Av Kråg var det Krågsmoen som nådde hit, og av Eklo var det Eklosvedjan. Og fra dette punktet gikk grensen mot Mo søndre rett vestover. Mot vest lå Lyngsvaldet.

    Før raset besto Mo nordre av 164,6 dekar dyrket jord, 156,2 dekar skog, 1,25 dekar vei og bebyggelse og 6,6 dekar annen dyrket mark, tilsammen 328,65 dekar.

    Matrikkelskylden var da 7 mark 87 øre.

    I 1890 ble det sådd 2,08 hektoliter bygg, 13,9 hektoliter havre og 6 kilo gressfrø. Det ble satt 12 hektoliter poteter. 0,4 ar ble brukt til andre rotfruk-ter enn poteter. Det var hele 6 to-hjulte vogner på gården.

    1. januar 1891 var det 2 hester, 5 storfe, 6 sauer, 2 griser og 6 høns på Mo nordre.

      Folket

      Anneus Andersen kjøpte Mo nordre av Elling Pedersen i 1888, og han var eier da raset gikk. Hans huslyd besto av 8 personer i mai 1893:

      • Anneus Andersen, gårdbruker, 45 år

      • Guruanna Reinertsdatter, kone, 36 år

      • Lydia, datter, 13 år

      • Ragna, datter, 6 år

        MO NORDRE 107.1


        • Aksel, sønn, 3 år

        • Ragnar, sønn, 1 år

        • Anne Larsdatter, enke, tjener,

          þÿ

        • en tjener

    På kåret bodde den forrige eieren.

    il

    - Elling Pedersen, kårmann, 62 år

    - Peder Olaus, sønn, 19 år

    Tilsammen var det således 10 personer på Mo nordre.

    Anneus var fra Jermstad øvre. Hans foreldre var Anders Jakobsen og Lisbet Ols-datter.

    Guruanna var fra Tautra på Frosta. Hennes foreldres navn var Reinert Andersen og Karen Johansdatter.

    Elling Pedersen var den forrige brukeren på Mo nordre. Han kom fra Trøgstad store. Hans foreldre var Peder Jonsen og Marta Kris-toffersdatter. Han var enkemann, og hans

    Elling Pedersen Mo og sønnen Peder Olaus avdøde kones navn var Anne

    Ellingsen Mo.

    Iversdatter. Jakob Pedersen på Jermstad østre var hans bror.

    Anne Larsdatter er oppgitt i de offisielle listene

    med bopel på Mo nordre. Det har ikke lyktes å finne ut hvem hun var. Hvem den andre tjeneren var, er ukjent.


    Hva som skjedde

    Det samme skjedde her som på de andre gårdene som lå rundt raset. Folkene rømte vekk i redsel slik at husene sto tomme.

    Men det merkelige er at de to som bodde på kåret, Elling og hans sønn Peder Olaus, fikk ikke varsel, og de ble værende igjen.1 I følge hva Peder har fortalt, våknet de ved at et nakent kvinnemenneske kom stavrende inn

    R A S I V E R D A L 394

    til dem. Hun var så tilklint av leire at de ikke kunne se hvem det var. Hun var dessuten så ferdig at de måtte legge henne ned. Peder brukte noen gamle klær etter sin avdøde kone til å tørke av henne det verste av leiren, og da så de det var Mette Mikvoll fra Moan. Hun fikk på seg noen gamle klær, og sammen med ting de rasket med seg som de ville berge, fraktet de henne vekk i en trillebår til et tryggere sted. Selv trodde Mette at hun ble fraktet i en seng.

    Man vendte omsider tilbake, men det var med stor usikkerhet og angst man slo seg til på gården igjen. Kanten av rasgropen lå bare 2 - 300 meter fra husene på gården.

    Men hverken mennesker eller dyr kom til skade.

    Flere mennesker fra andre steder passerte Mo på sin flukt bort fra raset. Noen var uskadde, mens andre hadde fått hard medfart.

    I motsetning til Mo søndre som bare mistet utmark, mistet Mo nordre store deler av sin innmark i tillegg til deler av utmarken. 78,7 dekar dyrket jord og 108,2 dekar skog og havning gikk tapt. Tilsammen utgjorde dette 186,9 dekar.

    Før raset hadde jorden stått i en verdi av 6.600 kroner. Tapet beløp seg til 2.640 kroner. Jordverdien etter raset ble derfor kr. 3.960. 2/5 kom således bort.

    Imidlertid må det også ha gått med en del annet enn bare jord. Riktignok var det ikke tale om store verdier, men de ble anført. Muligens kan det ha vært et sommerfjøs eller lignende, eller kanskje en vei. Resten av eiendommen sto i en verdi av 7.000 kroner før raset. Etter raset ble den satt til 4.300 kroner. Tapet tilsvarte således kr. 2.700.


    Etterpå

    Anneus Andersen fikk kr. 2.300 i erstatning. Han fikk 200 kroner i forskudd. Kårmannen Elling Pedersen fikk en årlig livrente på kr. 150.

    Enken Anne Larsdatter som var inderst på gården, fikk kr. 400 i erstatning. Av dette fikk hun 100 kroner i forskudd. Dette var et forholdsvis stort erstatningsbeløp. Det går ikke frem hvorfor det ble utbetalt.

    I 1895 ble skylden fastsatt slik for Mo nordre:

    Gårdsnr. 107, bruksnr. 1, Mo nordre av skyld mark 8,20 et avtak for 20 år av mark 3,15, og deretter for bestandig et avtak av mark 2,99.

    Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 1,09 for første halvår 1893.

    Den ødelagte jorden tilsvarte 186,9 dekar. Det utlagte arealet var på 151,5, dekar, det vil si 35,4 dekar mindre enn det som hadde gatt tapt. Ca. 2/3, eller 96,6 dekar, ble utlagt til eieren. Dette var jord som lå i tilknytning til

    det han hadde igjen. Den siste 1/3, eller 54,9 dekar, ble utlagt til Staten i det som senere ble kalt Statsteig A.

    Anneus Andersen drev imidlertid gården helt til 1913 da han solgte til Jon Gundersen.

    Han døde i 1927. Guruanna døde i 1908.

    Både Lydia og Ragna døde av tuberkulose i 1904.

    Aksel utvandret til USA. Han døde der ugift.

    Ragnar giftet seg med Margot Gurine Haugdal. Han døde i 1975.

    Elling Pedersen hadde lånt sin bror på Jermstad østre en del penger, og på den gården var nå alt borte. Elling måtte derfor overta det som var igjen. Gården ble bygget opp på nytt i 1897/98, men før den sto ferdig, hadde sønnen Peder Olaus overtatt gården.

    Elling døde i 1908.

    Peder Olaus giftet seg med Mette Johannesdatter Solberg. I 1910 solgte han Jermstad


    image

    Peder Olaus Ellingsen Mo og Mette Johannesdatter Solberg.


    Note:

    1 Opplysninger ved Odd Moe, sønn av Peder Olaus.

    396

    V E R D A L S B O K A

    østre til Peter Eliassen fra Eklo. Selv flyttet han til Bremset i Sparbu. Han døde i 1942.



    Gården

    MO SØNDRE 107.2

    Dette var en av de to hovedpartene som den fordums store gården Mo nå var delt inn i. Mo søndre og Mo nordre var to gårder, men de hadde felles hus og felles tun.

    Før raset grenset Mo søndre mot Haga nordre østre i syd og sydøst. Den siste delen av denne grensen gikk etter all sannsynlighet ned i Modalen hvor den møtte sydspissen av Krågsvaldet, eller Krågsmovaldet som det het da, omtrent der hvor skredporten ligger i dag. Fra øst nådde også en spiss av Eklovaldet det samme punktet.

    Selv om Movaldet hadde en lengre felles grense med Kråg nordover, gjaldt ikke det Mo søndre. Fra det nevnte punktet grenset Mo søndre mot Mo nordre i en rett linje mot vest.

    De øvrige grenser er uinteressante i denne sammenheng bortsett fra det forhold at også en bit i den nordre delen av Movaldet må ha tilhørt Mo søndre. Det var nemlig fra denne biten av Mo søndre de to selveierbrukene Moan og Moåker var blitt utskilt. Begge disse ble berørt av raset. Det første gikk ut, mens det andre fikk ødelagt store deler av jordveien. Før raset hadde Mo søndre et samlet areal av 373,81 dekar. Av dette var 148,29 dekar dyrket mark. Skog og havning utgjorde 223,17 dekar. Veier og bebyggelse dekket 1,25 dekar, og udyrket mark utgjorde 1,10 dekar.

    Matrikkelskylden var 6 mark 89 øre.

    image

    Mo sett fra Sydvest 1922. Foto: Einar Musum.

    398

    V E R D A L S B O K A

    I 1890 var utsæden 3 hektoliter bygg, 12 hektoliter havre, 7 kilo gressfrø og 14 hektoliter poteter. Det fantes en kjøkkenhage på 0,2 ar. På gården hadde de 1 slåmaskin, 1 fire-hjult og 3 to-hjulte vogner.

    Pr. 1. januar 1891 var det 2 hester, 6 storfe, 10 sauer, 2 griser og 10 høns på gården.

    Folket

    Eier av Mo søndre da raset gikk, var Eleseus Nikolaisen Mo. Han hadde overtatt gården etter sin far Johan Nikolai Nilsen Mo som var død kort tid i forveien.

    Da raset gikk, oppholdt visstnok 6 personer seg på gården.

    • Eleseus Nikolaisen, gårdbruker, 32 år

    • Nikoline, søster (trolig henne), tjener, 30 år

    • Serine, søster (trolig henne), tjener, 27 år

    • Martin Martinsen, tjener, 15 år

    • en tjener

    • Marta Sivertsdatter, kårenke, 71 år

    Marta Sivertsdatter var mor til Eleseus, Nikoline og Serine, og enke etter den forrige eieren. Hennes foreldre var Sivert Sivertsen Lundenvald og Eli Eriksdatter.

    Både Eliseus, Nikoline og Serine var ugift.

    Martin Martinsen var sønn av Martin Larsen Lyngås og kone Ingeborg A. Larsdatter.

    Hva som skjedde

    Vi vet ikke i detalj hva som skjedde her. Men alle rømte vekk i redsel. Husene sto tomme tilbake, og flere som kom seg i land ved Haga, passerte den tomme gården på vei mot tryggere grunn.

    Etter en tid vendte folkene tilbake, men det gikk lang tid før de følte seg trygge igjen. Mo søndre var forholdsvis gunstig stillet etter som det i raset kun gikk tapt utmark,

    nemlig 147,6 dekar skog.

    Kanten av skredgropen nådde til bare et drøyt steinkast fra husene på Mo. Store områder på vestsiden av Modalen forsvant, og det var her Mo søndre mistet mye av sin utmark Verdien av jorden var før raset kr. 6.750. Tapet ble satt til kr. 900. Det utgjorde 2/15. Verdien av det som var igjen, var således kr. 5.850.

    Eiendommen forøvrig sto i en verdi av kr. 7.000 før raset. Av dette gikk tilsvarende kr.

    1.000 tapt. Igjen sto kr. 6.000. Det er ikke angitt hva dette tapet besto i.


    Etterpå

    R A S I V E R D A L 399

    I og med at det var et forholdsvis lite tap denne gården led, fikk Eleseus Nikolaisen et forholdsvis lite erstatningsbeløp, nemlig kr. 1.150. Han fikk et forskudd på kr. 350.

    Hans mor, kårenke Marta Sivertsdatter, ble innstilt til å få kr. 50, men fikk til slutt ingen ting.

    Den forholdsvis lille skaden medførte derfor heller ikke så stor avfelling av skylden i 1895:

    Gårdsnr. 107, bruksnr. 2, Mo søndre av skyld mark 6,89 et avtak for 20 år av mark 0,92, og deretter for bestandig et avtak av mark 0,87.

    Veiskatten ble som følge av dette, redusert med kr. 0,32 for første halvår 1893.

    I og med at en stor del av den ødelagte jorden lå helt nede i skredgropen, ble også en del av dette utlagt til Staten. Det totale ødelagte arealet var på 147,6 dekar. Den del av det ødelagte området som lå i tilknytning til den uberørte delen av valdet, tilfalt eieren. Den biten utgjorde 90 dekar. 37,5 dekar ble utlagt til Staten. Tilsammen var dette 20,1 dekar mindre enn det som var blitt ødelagt. Statens del ble senere en del av den såkalte Statsteig A.

    Eleseus fortsatte å drive gården. Han forble ugift, og hans søstre Nikoline og Serine overtok Mo søndre ved hans død. Han døde ved en ulykke i 1896. Heller ikke hans søstre giftet seg, og etter deres død kjøpte Andreas Hojem fra Frol gården.

    Martin reiste senere til Sverige. Deretter utvandret han til USA.



    Plassen

    MO VALD 107.1

    Denne plassen er ikke funnet med noe eget navn. Den var heller ikke av noen spesielt høy alder. I listene etter raset er plassen oppført som Jermstad fattigkrets' eiendom, hvilket altså egentlig vil si Verdal kommune. Av praktiske grunner var nemlig kommunen inndelt i fattigkretser, og Jermstad utgjorde en slik krets. Og i de samme listene er beboeren av denne plassen, Johan Fredriksen, omtalt som «husmann».

    Husene var blitt bygget, eller egentlig flyttet dit, i 1892 fra Steinslien hvor de hadde stått på en husmannsplass. Denne flyttingen var blitt besørget av Jermstad fattigkrets nettopp for å kunne gi hus til denne familien. Familien bodde da på Leveråsvald i Frol, men ansvaret for dens underhold tillå denne fattigkretsen.

    Grunn til plassen ble leiet av Mo nordre. Arealet var på 10 mål. For dette betalte fattigkretsen leien av det halve, mens den resterende leien ble betalt i form av pliktarbeid på Mo.

    Johan Fredriksen tilhørte såkalt «omstreiferslekt», mens hans kone Serianna Olsdatter

    var fra Verdal. Det var vel av den grunn at Jermstad fattigkrets hadde ansvaret for dem. Husene var forsikret av Jermstad fattigkrets. De besto av en stue med fjøs og lade.

    Forsikringssummen var kr. 250. Det fantes ingen husdyr der i 1893.

    Det har ikke vært mulig å fastslå den nøyaktige beliggenhet av husmannsplassen, men etter som den lå på Mo nordres grunn, kan den ikke ha ligget lenger mot syd enn der skredporten befinner seg i dag. Grensen mellom Mo søndre og Mo nordre gikk nemlig i dette området. Sannsynligvis lå plassen omtrent ved skredporten, eller kanskje litt nord for denne.

    Movaldet nådde bort til Follobekken, og her kaltes bekkedalen Modalen, forøvrig et navn som fremdeles brukes om skredporten. På noen kart tatt opp like etter raset, er det gamle leiet til bekken plassert forholdsvis langt mot øst i skredporten, mens på andre er det tegnet inn omtrent midt i porten.

    De beskrivelser som er gitt av terrenget før raset, sier at Modalen var dyp, og at dalsidene var svært bratte og ufremkommelige. Videre fortelles det at det ofte fant sted mindre utglidninger i dalsidene. Følgelig kan ikke plassen ha ligget helt ute på kanten av dalen.


    Folket

    R A S I V E R D A L 401

    I 1893 besto huslyden av følgende personer:

    • Johan Fredriksen, husmann, gift

    • Serianna Olsdatter, kone, 47 år

    • Bernt Anton Konrad, sønn, 9 år

    • Inger Sofie, datter, 7 år

    • Aksel, sønn, 6 år

    • Olga Severine, datter 3 år

    Johan Fredriksen var fra Frosta. Hans far var smed Fredrik Sørensen. Serianna Olsdatter var fra Verdal. Hennes far var Ole Olsen fra Vuku, og hennes mor var Karen Olsdatter Øren.

    Hva som skjedde

    Husfaren Johan Fredriksen var fraværende rasnatten. Det har ikke lyktes å finne ut hvor han var. Men resten av familien var hjemme. Alle omkom. Og ingen er gjenfunnet.

    Beliggenheten av plassen Movald tyder på at den var en av de aller første, kanskje den første, som gikk ut. Etter som det ikke fantes overlevende, må vi bare gjette oss til hva som egentlig skjedde. Men i følge de beskrivelser vi har av rasutviklingen, er det mye som tyder på at raset kom fullstendig overraskende på folkene her.

    Plassen lå på samme høyde som Mo, ca. 60 meter. Som antydet ovenfor, lå den trolig ikke på kanten av Modalen. Men den lå sikkert nok ikke så langt unna. Bunnen av skredet må ha ligget under selve bekkedalen. Trolig kan vi snakke om en høydeforskjell på nærmere 40 meter. Vi må her huske på at de etterfølgende skredene la igjen til dels betydelige mengder masse nede i denne delen av rasgropen, slik at høyden av rasskråningen slik den fremstår i dag, er lavere enn den var etter det første raset. Selv om det kan ha vært tykke partier med fast masse over leirsuppen på dette stedet, må plassen ha falt dypt ned.

    Det som da var igjen, ble trolig ført med leirstrømmen i retning av Melby-berget. Om det fantes noen overlevende på det tidspunkt, ble både mennesker og hus i alle fall knust og begravet av de leirmassene som fulgte bare minutter etterpå.

    De fem døde fra denne plassen ligger trolig dypt i leiren et sted mellom Eklo og Melby. Døde:

    SERIANNA OLSDATTER MOVALD, født 1846

    BERNT ANTON KONRAD JOHANSEN MOVALD, født 1884 INGER SOFIE JOHANSDATTER MOVALD, født 1886

    402

    V E R D A L S B O K A

    AKSEL JOHANSEN MOVALD, født 1887

    OLGA SEVERINE JOHANSDATTER MOVALD, født 1890

    Alt forsvant. Ikke noe er funnet.

    Jorden som gikk tapt, tilhørte Mo nordre, og den ble derfor regnet sammen med det øvrige jordtapet denne gården hadde.

    Etterpå

    Jermstad fattigkrets fikk kr. 350 i erstatning for husene. Johan Fredriksen fikk kr. 1.850 i erstatning.

    Senere flyttet han til Grong hvor han ble gift med Sofie Pedersdatter For-mo. Han bar da familienavnet Dalbakk. Johan Fredriksen døde i 1959.

    MO VALD, MOMOEN 107.2


    Plassen

    Under Mo søndre lå flere husmannsplasser ved navn Momoen. Disse lå på den nordligste delen av valdet. En av disse lå så nært kanten av rasgropen at den er tatt med i oversikten over de steder som ble mindre beskadiget.

    Det ser ikke ut til at noe jord gikk tapt. Men trolig hadde husmannen bruksrett i den delen av utmarken som forsvant.

    I 1890 var utsæden på denne plassen 0,27 hektoliter bygg, 1,39 hektoliter havre og 4,17 hektoliter poteter. Til andre rotfrukter enn poteter ble det benyttet et areal på 0,08 ar.

    1. januar 1891 hadde de 1 ku, 3 sauer og 2 høns på denne plassen.

    I og med at ingen dyr gikk tapt ved raset, finnes det heller ingen oversikt over hvor mange som fantes i 1893. Men plassen var den samme, så tallet var rimeligvis nokså likt det fra 1891.

    Folket

    I 1893 bodde så vidt det er mulig å fastslå, 6 mennesker på Momoen.

    • Karl Oluf Ellingsen, husmann med jord, dagarbeider, 35 år

    • Beret Eriksdatter, kone, 36 år

    • Ole Edvard, sønn, 7 år

    • Eline Bergitte, datter, 5 år

    • Berntine Otilie, 3 år

    I tillegg til disse bodde en kårenke på plassen.

    - Berte Olsdatter, kårenke, 64 år.

    Karl Oluf Ellingsen var fra Klokkerhaug. Hans foreldre var Elling Marti-nussen og

    Berit Johansdatter.

    Beret Eriksdatter foreldre var Erik Arntsen og Olava Bardosdatter Bjørstad.

    Berte Olsdatter var enke etter den forrige husmannen, Nils Olsen. Men akkurat rasnatten var hun ikke hjemme. Hun var hos familien Hans Nilsen på Krågsmoen for å hjelpe til med å forberede en begravelse. Og Krågsmoen gikk ut i raset. Hva som skjedde med Berte, er nærmere beskrevet der.

    Hva som skjedde

    Folkene på denne plassen ble vekket av naboene på Moåker. Den heimen lå helt ut på raskanten, og da de løp forbi Momoen, ropte de til Karl Oluf og hans familie.

    404


    Verdalsboka - 23

    V E R D A L S B O K A


    þÿ

    MO VALD, MOMOEN 107.2


    image

    Karl Oluf Ellingsen Klokkerhaug. Beret Eriksdatter Klokkerhaug.


    Hele familien kom seg ut, og de varslet en annen nabo, Gustav Nilsen på en annen husmannsplass på Movald.1

    Gustav Nilsen og hans kone kom til, og de tok hver sitt barn, og sammen rømte alle først i retning av Prestegården. Da den ble ansett for å være utrygg, rømte de videre.

    Da rasfaren var over, vendte de tilbake.


    Etterpå

    Karl Oluf Ellingsen fikk kr. 175 i erstatning

    Han bodde på denne plassen en tid etterpå, men i 1900 eide han Klokkerhaugen, en tidligere husmannsplass under Prestegården Auglen.

    Berte Olsdatter fortsatte å bo på plassen. Hun var der i 1900, og hun døde i 1912. Gustav Nilsen skal imidlertid ha uttalt at etter at de flyttet tilbake, sov de ikke trygt en eneste natt. I drømme så de de mest forferdelige bilder av død og ødeleggelse, noe som fikk dem til å fare opp av sengen og gjorde dem engstelige og redde.

    Karl Oluf døde i 1928.

    Beret Eriksdatter døde i 1938.

    406

    V E R D A L S B O K A


    f

    R A S I V E R D A L 407

    Ole Edvard ble først gift med en Anne fra Røra. Senere ble han gift med en Margrete.

    De bodde i Kvam.

    Eline Ber gitte ble gift med Kasper Bremset fra Skatval. Hun døde ca. 1970 - 1975.

    Berntine Otilie ble gift med Hans Øvre.

    image

    Personer merket med * var ikke født i 1893. Foran: Eline Bergitte, senere gift Bremset og Ole Edvard Klokkerhaug. Bakfra v.: Arne Klokkerhaug* og Ivar Klokkerhaug*.


    Note:

    1 Gustav Nilsen på Movald er ikke funnet i noen lister, hverken i de offisielle etter raset eller i noen folketellinger. Han var sønn av Berte Olsdatter og Nils Olsen. Han var født i 1870. Han var gift med Anne Halvorsdatter Jermstad. Plassen fikk ingen skader ved raset. Gustav døde i 1895.



    Generelt

    NESS 118

    Navnet forteller hvilken beliggenhet denne gården hadde fra først av. Den lå på et av de mange nessene Verdalselven dannet på sin krokete vei mot fjorden. Og Ness var faktisk ikke den eneste gården som bar dette enstavelses navnet den første tiden. For i Vuku sogn på den såkalte Bollgårdssletten lå også en gård med dette navnet. Men navnet forsvant da gården ble delt tidlig i middelalderen. Bare sisteleddet i navnene Østnes og Mønnes vitner om den gamle storgården som en gang lå der.

    Derimot har Ness beholdt sitt navn. Og det finnes ingen kilder som forteller om deling av denne gården før helt mot slutten av 1700-tallet.

    Selv om det finnes få kilder som forteller at Ness opprinnelig var en betydningsfull gård, peker både navnet og beliggenheten på at gården må ha tilhørt den eksklusive gruppen av gårder som kan føre sin historie helt til begynnelsen av vår tidsregning.

    Nessvaldet er ganske omfattende. Imidlertid er det lite igjen av det som en gang ga grunnlaget for navnet på gården. Dette må Verdalselven ta skylden for. Utallig er de gangene den har skiftet sitt løp forbi Ness. Elven har tatt land og lagt igjen land. Og nesset er gjennomskåret flere ganger. Alle spor etter tidlig bosetning nede på den opprinnelige elvesletten er borte. Før raset fantes det flere terrassetrinn eller elvemeler som vitnet om hvordan elven hadde arbeidet i århundreder, enn si årtusener.

    I den østre enden av valdet, like nedenfor Skjørdal, gikk det også et ras i middelalderen. Videre har rasmasser fra flere andre ras lagt seg utover de lave slettene ved Ness. Det har gått ras på motsatt side av elven ved Eklo lenge før Verdalsraset gikk. Og ved Leirfall har det gått et større ras som klart måtte få betydning for elveløpet ved Ness.

    Foruten at disse rasene og elvebruddene har fjernet og ødelagt en rekke fornminner, reduserte de Ness' størrelse tidlig i middelalderen. Derfor fremstår ikke Nessvaldet som et storgårdsvald ut på 1600-tallet. Men til tross for dette hadde gården en sentral posisjon. (Det vises i den sammenheng til gårdshistorien i Verdalsboka IV s. 452.)

    Den første kjente delingen av Ness fant sted i 1777. Da oppsto Ness vestre og Ness østre. I 1807 ble Ness mellom skilt ut fra Ness vestre. Følgelig fan-

    R A S I V E R D A L 409

    þÿ

    410

    V E R D A L S B O K A

    tes det tre Nessgårder ved slutten av 1800-tallet, nemlig Ness vestre, Ness mellom og Ness østre.

    Men mellom Ness østre og Ness mellom lå en gård med et merkelig navn. Det var Leirfallaunet.

    Uten at vi her skal komme nærmere inn på denne gårdens spesielle bakgrunn, skal vi kort nevne at den etter all sannsynlighet er et resultat av elvens forandringer. Aun er det samme som en ødegård. At Leirfall skaffet seg en bit av en øde gård her, er ikke noe unaturlig. Men det er unaturlig at dette var en del av Ness. Og det var det rimeligvis heller ikke. Derimot var dette en gård som elven ødela, og som så var for liten til å bli drevet som egen enhet. Restene ble til et aun som ble tatt i bruk av Leirfall, og aunet ble da til Leirfallaunet. Mest sannsynlig var dette rester av en gård som opprinnelig lå på nordsiden av elven. Kanskje var dette den bortkomne gården Frega-drixnesi.

    NESS MELLOM 118.3


    Gården

    Som navnet sier var dette den midterste av Nessgårdene. Riktignok lå Leirfallaunet mellom Ness mellom og Ness østre, men Leirfallaunet var på en måte en slags enklave i Nessvaldet. Og syd for Leirfallaunet grenset Ness mellom og Ness østre mot hverandre. Mot vest lå Ness vestre, mot nord nådde valdet ned til elven hvor det blant annet var fergeleie på denne gårdens grunn. Mot øst lå som nevnt Ness østre og Leirfallaunet. Mot syd lå Skjør-dalsvaldet.

    Selv om Ness mellom var en god del mindre enn Ness østre, var det allikevel en gård av en viss størrelse. Etter raset ble arealet beregnet til å ha vært på tilsammen 225,3 dekar. Av dette utgjorde den dyrkede jorden 154,09 dekar. Skog og havning var tilsammen 56,31 dekar. Og i likhet med naboene som lå ved mellomriksveien, tok veien en del av jorden, nemlig 3,2 dekar. Eng og annen udyrket mark tilsvarte 11,7 dekar.

    Matrikkelskylden var 7 mark 21 øre.

    I 1890 var utsæden var 3 hektoliter bygg, 10 hektoliter havre og 12 hektoliter poteter. Og på gården fantes det 4 to-hjulte vogner. Besetningen var 1. januar 1891 1 hest, 5 storfe, 5

    sauer, 2 griser og 6 høns.


    image

    Ness mellom tegnet av adjunkt M. Bugge.

    412

    V E R D A L S B O K A

    Det nøyaktige antall dyr i 1893 har det ikke vært mulig å fastslå, men det var trolig 1 hest, 6 storfe og 5 sauer.

    Folket

    Eieren i 1893, Ole Ellingsen, var fra Vinne, og han var svigersønn på gården. Han overtok gården i 1887 da svigermoren Guruanna Johnsdatter solgte gården og tok kår.

    Da raset gikk, bodde følgende personer på Ness mellom:

    • Ole Ellingsen, gårdbruker, 44 år

    • Anna Kristine Nilsdatter, kone, 37 år

    • Eleseus, sønn, 3 år

    • Guruanna Johnsdatter, kårkone, 68 år Dessuten var det en inderst på gården ved navn

    • Oline Johnsdatter, inderst, 47 år (?)

    Ole var sønn av Elling Olsen og Gjertrud Larsdatter Vinne. Han var forøvrig bror av

    Olaus, Sefanias og Gustav Ellingsønner som deltok aktivt i redningsarbeidet etter raset.

    Anna Kristine var eneste barn av Nils Jonsen Leirfallaunet og Guruanna.

    Guruannas foreldre var Jon Jakobsen og Kirsti Ellingsdatter Hal lem.

    Oline Johnsdatters foreldre var Kari Eriksdatter og John Estensen på Øst-nesvald. Familien kom egentlig fra Sokndal.

    Hva som skjedde

    Her kom ikke raset fullstendig overraskende på folket. Anna Kristine ble vekket av spebarnet. Hun hørte levenet og vekket sin mann. Da Ole hørte dunderet og så ut, så han at noe grått kom veltende nedover. Han trodde først at det var dammen ved Inns vatnet som var sprengt.

    Han fikk på seg bukser og sko og sprang til nabogården Ness vestre og vekket Johannes Olsen og familien hans. Deretter for han tilbake og fikk ført sin familie til trygt land. Det var i siste liten for leirmassene var like i hælene på dem.

    Både stuelåna og stabburet ble stående på samme plass, mens de andre husene ble flyttet. Det var ikke mulig å redde alle husdyrene, og selv om de var levende, måtte de skytes. Oluf Olsen Nestvoll deltok i redningsarbeidet, og han sa at det var en av de verste jobbene han hadde måttet utføre, da han måtte ta livet av 5 kalveferdige kyr i fjøset. Men hesten og en kalv ble reddet. Hvordan hesten ble reddet, er ukjent, men det fortelles at kalven fløt opp.

    Etter at han hadde fått sin egen familie i sikkerhet, deltok Ole i arbeidet med å berge ut folkene både på Leirfallaunet og Ness østre.

    þÿ

    414

    V E R D A L S B O K A

    Ole sa etterpå at han hadde ikke tid til å være redd, selv om han hørte mange hjerteskjærende nødrop fra folk som satt fast i leirmassene. Han poengterte imidlertid at det var vanskelig å høre nødropene over særlig lang avstand som følge av den sterke vinden.

    Ness mellom mistet totalt 153,6 dekar jord. Av dette var 106,3 dekar dyrket jord, 7,9 dekar var eng, og 39,4 dekar var skog og havning.

    Dette utgjorde 4/5 av gården.

    I kroner be tød dette en nedskriving i verdien fra kr. 5.410 til 1.080 kroner. Tapet tilsvarte således 4.330 kroner.

    Resten av eiendommen hadde før raset en verdi av kr. 6.500. Tapet ble satt til kr. 5.000. Verdien etter raset ble 1.500 kroner.

    Anna Kristine var gravid da raset gikk, og en måned etterpå nedkom hun med en sønn. Han ble født en god del for tidlig, og man mente at det var de sterke sinnspåkjenningene under raset som førte til den for tidlige fødselen. Gutten måtte hjemmedøpes av faren, og det skjedde på Nessmoen. Han fikk navnet Nils.

    Etterpå

    Ole Ellingsen fortsatte å drive Ness mellom.

    Den 15. desember 1893 fikk han etter søknad innvilget et forskudd på erstatningen på kr. 100. Dette skulle brukes til underhold av familien denne vinteren.

    I møte 31. januar 1894 ga Forvaltningskomitéen Ole nok et forskudd på kr. 180. I samme møte fikk han kr. 200 som gave.

    Totalt fikk han en erstatning på kr. 5.500. Av dette fikk han kr. 702,73 i forskudd. Som kommentar heter det at forskuddet ble brukt til husflytting og fornødenheter. Tallet er noe større enn hva som er funnet nevnt i Forvalt-ningskomitéens protokoll. Det merkelig ujevne tallet retter også mistanken mot at Ole hadde gjeld til Verdalens Meieris landhandel på Stiklestad, men dette er ikke anført.

    Kårkona Guruanna som i listene kalles Sevaldsdatter, fikk en erstatning på kr. 450. Av dette fikk hun kr. 100 i forskudd. Hun fikk en årlig livrente på kr. 250. At hun kalles Sevaldsdatter, er ganske sikkert en trykkfeil fordi navnet før henne på listen var Elen Sevaldsdatter på Ness vestre.

    Om skylden av gården heter det i 1895:

    Gårdsnr. 118, bruksnr. 3, Ness mellom av skyld mark 7,21 et avtak for 20 år av mark 5,77, og deretter for bestandig et avtak av mark 5,21.

    Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 1,99 for første halvår 1893.

    Den ødelagte jorden utgjorde 153,6 dekar. Dette ble utlagt til eieren som en teig på begge sider av Jåmtlandsveien sammenhengende med den jorden som ikke var ødelagt. Arealet som ble tilbakeført utgjorde 140,5 dekar, eller

    R A S I V E R D A L 415

    13,1 dekar mindre enn det som hadde gått tapt. Av dette arealet var også 6,4 dekar elvebredd og sandører. 6,4 dekar var elveløp.

    Ole Ellingsen drev gården til han døde i 1925, og i 1926 overdro Anna Kristine gården til sønnen Nils. Anna Kristine døde i 1930.

    Eleseus døde ugift i 1964

    Nils giftet seg med Birgitte Valøy fra Stod. Han var bonde på Ness mellom. Han døde i 1971.

    I 1900 bodde Oline Johnsdatter på Bjørken og «nyder offentlig understøttelse». Senere var hun bortsatt i forpleining på Kålen hvor hun døde i 1910. Hun var mor til Julie Johansdatter som var på Lunden i 1893. (Se under Lunden.)



    Gården

    NESS VESTRE 118.1

    Som navnet sier, lå Ness vestre lengst mot vest på det gamle Nessvaldet. Vest for seg hadde den gården Kålen. Mot nord lå elven. Og mot øst lå Ness mellom. Mot syd steg terrenget mot åsene og utmarken.

    Dette var den nest største av de tre Nessgårdene. Bare Ness østre var større. Etter raset ble arealet beregnet til å ha vært 305,94 dekar innenfor kartbladet (det kartet som ble tegnet etter raset). Av dette var 207,94 dekar dyrket mark. Innenfor kartbladet utgjorde skogen 66,66 dekar. Videre fantes det 30,7 dekar med eng og annen udyrket mark. Og som for de andre gårdene på denne sletten, tok mellomriksveien en liten bit jord, nemlig 0,64 dekar. Utenfor kartet var det ca. 40 dekar skog.

    Matrikkelskylden for Ness vestre var 12 mark 35 øre.

    Utsæden var i 1890 3 hektoliter bygg, 15 hektoliter havre og 9 hektoliter poteter. Kjøkkenhagen var på 0,05 ar. På gården var det 5 to-hjulte vogner og 1 slåmaskin.

    Samme år var det 2 hester, 5 storfe, 9 sauer, 3 griser og 12 høns på denne gården.

    I 1893 var tallet på husdyr noe større, nemlig minst 2 hester, 7 storfe, 20 småfe og 1 gris. Hvor mange høns det var, er ukjent.

    Folket

    Eieren i 1893, Johannes Olsen som var fra Bjartnes, hadde kommet dit så tidlig som i 1875 da han kjøpte gården. Det bodde følgende mennesker på Ness vestre i mai 1893:

    • Johannes Olsen Ness, gårdbruker, 65 år

    • Oline Andreasdatter, kone, 46 år

    • Lars, sønn, 21 år

    • Maren-Anna, datter, 17 år

    • Ole Severin, sønn, 15 år

    • Julie Oline, datter, 12 år

    • Petter Marius, sønn, 7 år

    • Elen Sevaldsdatter, kårkone, 79 år

    Johannes Olsen var fostersønn på Bjartnes. På Bjartnes bodde Lars Bjartnes som var gift med Marit Nilsdatter Øie. Hennes bror, Ole Nilsen Øie,

    R A S I V E R D A L 417


    þÿ

    þÿ

    Johannes Olsen Ness. Oline Andreasdatter Ness.


    var far til Johannes. Han var gift med Sara Pedersdatter Rosvoll. Ole døde i 1840, og det var i den sammenheng at deres barn kom til Bjartnes. Johannes hadde fire søsken.

    Oline Andreasdatter var fra Røstad i Frol. Hennes foreldre var Andreas Jonassen Røstad og Maria Sisilia Grav.

    Elen Sevaldsdatter var kårenke. Hun hadde vært gift med den forrige eieren av gården, Johannes Tomassen Mo. Hun var fra Stiklestad nordre og datter av Sevald Olsen Stiklestad og Ingeborg Jakobsdatter Stuskin.

    Men Elen var ikke hjemme akkurat den natten. Om ettermiddagen 18. mai hadde hun gått bort til Skjørdal nedre, hvor hennes datter, Sofie Balgård, bodde. Hun var der om natten, og hun unngikk på den måten raset.


    Hva som skjedde Oline lå i lungebetennelse akkurat da raset gikk.

    Ingen av dem som bodde her hørte noe til raset. De ble vekket av husmannen Ivar Larsen Haugen eller Nesshaugen som hadde sett raset. Han kom springende og dundret på døren og ropte: «Opp alle sammen! Verden forgår!»

    Naboen Ole Ellingsen Ness var også bortom for å vekke dem.

    De rakk å kle på seg. Sønnen Lars sprang ut i stallen og tok ut en hest for å kjøre moren. Men da han kom ut med hesten, kom leiren sigende, og hesten ble redd og ustyrlig. Lars ble kastet over ende, og han hadde et svare

    418

    V E R D A L S B O K A


    image

    Lars Johannessen Ness. Maren Anna Johannesdatter Ness.


    styr med å få den roet ned. Og da han kom for å kjøre moren, hadde allerede Johannes og Ivar Haugan båret Oline mellom seg opp bakken til husmannsplassen.

    Alle sammen berget seg, men de måtte vade i leirsuppen før de kom til trygg grunn. Det var ikke nødvendig å bygge bro. Ingen ble skadet, men de fikk psykiske sjokk.

    Det er uklart om besetningen ble reddet. I den offisielle listen står det at 2 hester, 7 storfe, 20 småfe og 1 gris gikk tapt. Men andre steder står det at hele besetningen ble reddet. Mest sannsynlig er den offisielle versjonen riktig.

    Men husene sto på samme plass, og etter hvert ble omtrent alt bohave berget ut. Deriblant var en stor gulvklokke som nå befinner seg på Verdal Folkemuseum. Men det var svært vanskelig å få fjernet leiren fra alt sammen.

    Hele 239,2 dekar av gårdens grunn ble ødelagt. 185 dekar av dette var dyrket mark. 19,7 dekar var eng og 34,5 dekar var skog og havning.

    I penger utgjorde verdifallet på jorden 7.350 kroner fra 8.400 kroner til 1.050 kroner. Dette utgjorde 7/8 av verdien.

    Resten av eiendommen fikk en forringelse som beløp seg til 9.000 kroner. Før raset hadde gårdens verdi vært kr. 11.000 kroner. Etterpå var den 2.000 kroner.


    Etterpå

    R A S I V E R D A L 419

    Familien flyktet først opp til husmannspl; etter losjerte familien på Øver-Rinnan.

    Johannes Olsen Ness fikk 4. oktober kr. 100 til innkjøp av for. 15. desember bestemte Forvaltningskomitéen at dette skulle være en gave. I erstatning fikk han kr. 6.430. Og han fikk et forskudd stort kr. 206,87. Kr. 106,87 av dette beløpet gikk til dekning av hans gjeld til Verdalens Meieris landhandel på Stiklestad.

    Kårkona Elen Sevaldsdatter fikk en erstatning på kr. 640. Av dette fikk hun et forskudd på kr. 100. Videre fikk hun en årlig livrente på kr. 400.

    Johannes Olsen kjøpte gården Kleven i Frol i 1895, og familien flyttet dit.

    Samme år ble den nye skylden for Ness vestre fastsatt. I protokollen står følgende:

    Gårdsnr. 118, bruksnr. 1, Ness vestre av skyld mark 12,35 et avtak for 20 år av mark 10,81, og deretter for bestandig et avtak av mark 9,73.

    Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 3,73 for første halvår 1893.

    Restene av Ness vestre ble kjøpt av Peder Haldosen Leirfallaunet. Den ødelagte jorden utgjorde 239,2 dekar, og den ble utlagt til den nye eieren i tre teiger. Den største biten ble utlagt vestenfor veien fra Kålen til Ekle. En mindre del lå på sydsiden av Jåmtlandsveien i sammenheng med det som ikke var blitt ødelagt. Og den tredje biten lå i tilknytning til den nye eierens jord på Leirfallaunet på nordsiden av Jåmtlandsveien. Arealet utgjorde 213 dekar, altså 26,2 dekar mindre enn det som hadde gått tapt. Inkludert i arealet var 5 dekar elvebredd og sandører. I tillegg kom 3,5 dekar elveleie.

    Nesshaugan, men kort tid


    þÿ

    Ole Severin Johannessen Ness.


    image

    image

    1

    I

    Jf #


    Petter Marius Johannessen Ness.

    420

    V E R D A L S B O K A

    þÿ

    Sønnen Lars Johannessen overtok Kleven etter sin far som døde i 1914. Han ble gift med Amalie Hans-datter Nordberg. Han døde i 1930.

    Oline Andreasdatter døde i 1917.

    Maren Anna ble gift med Anton Marius Pedersen Grevskott. De drev gården Grevskott i Frol. Hun døde i 1971.

    Ole Severin ble gift med Bergitte Aleksanders-datter Kjønstad. De flyttet til Melbu i Vesterålen. Han døde i 1956. Julie Oline giftet seg ikke. Hun var en tid husholderske, først hos Sigurd Røstad i Verdal, så hos Andreas Dragen i Frol. Men hun flyttet så til sin søster på Grevskott hvor hun døde i 1973.


    Julie Oline Petter Marius ble gift med Ane Lund fra Kolver-

    Johannesdatter Ness. eid- Han var lærer ved Skjetlein landbruksskole på

    Heimdal. Han var også ordfører i Leinstrand i 4 år.

    Han døde i 1955.

    R A S I V E R D A L 421

    Kårkona Elen Sevaldsdatter havnet på Salthammer hos sin datter hvor hun bodde, da hun døde.

    NESS ØSTRE 118.4


    Gården

    Ness østre var skyss-stasjon.

    Gården grenset i syd og øst mot Skjørdal. I nord og øst nådde valdet bort til Haga søndre. Rett mot nord lå Verdalselven, og mot vest grenset valdet mot Leirfallaunet og Ness mellom.

    Ness østre var en middels stor gård i 1893, men den var svært veldrevet. Den var imidlertid den største av de tre Nessgårdene.

    Da arealet på gården skulle fastsettes etter raset, kom man frem til et totalareal på 500,97 dekar innenfor det kartet som ble tegnet. Utenfor kartet hadde gården ca. 120 dekar skog. Av arealet på vel 500 dekar utgjorde den dyrkede jorden 370,16 dekar. Det var 103,39 dekar med skog og havning. Veier, eng og annen udyrket mark utgjorde tilsammen 27,42 dekar.

    Matrikkelskylden var 18 mark 53 øre.

    Utsæden var i 1890 5,5 hektoliter bygg, 27 hektoliter havre, 5 hektoliter havre til grøntfor, 0,4 hektoliter erter, 9 kilo gressfrø og 27 hektoliter poteter. Videre ble det brukt 0,1 ar til kjøkkenhage. På gården fantes 2 fire-hjulte og 10 to-hjulte vogner samt 1 slåmaskin.

    Det store antall vogner hadde sin bakgrunn i at gården var skyss-stasjon. Det fantes 4 hester, 12 storfe, 19 sauer, 6 griser og 9 høns pr. 1. januar 1891.

    I 1893 var det 4 hester, 14 storfe, 22 småfe og 12 gris på gården. Tallet på høns er ukjent.

    Av en eller annen grunn inneholder ikke forsikringsprotokollen noen fortegnelse av bygningsmassen. Men det står at det i 1867 ble innmeldt et nytt fjøs med grisehus og gjødselbrønn. Underdelen av denne bygningen var av stein.

    Avlingen var forsikret slik: 30 tønner bygg; 100 tønner havre; 100 tønner poteter; 90 lass høy; og 122 berger halm, tilsammen forsikret for kr. 2.726. Løsøret var forsikret for kr. 6.000.


    Folket

    Eier av gården var Elias Olsen fra Lyng. Han var gift med datter av den forrige eieren. Følgende bodde der da raset gikk:


    Verdalsboka - 24

    R A S I V E R D A L 423

    Elias Anneus Olsen Ness, gårdbruker, skyss-skaffer, 41 år Laura Olsdatter Ness, kone, 30 år

    Ole Marius, sønn, 9 år Olga Gustava, datter, 7 år Evald, sønn, 5 år

    Oskar, sønn, 3 år

    Ole Severin Anneussen, dreng, 24 år Mette Johnsdatter, tjenestejente, 37 år

    Sofie Margrete Johannesdatter, tjenestejente, 20 år

    image

    Familiebilde på Ness østre i 1890. Bakfra v.: Ole Marius, Olga. Sittende: Elias Anneus Olsen Ness, Laura Olsdatter Ness. På fanget: Evald. Laura var gravid da dette bildet ble tatt, og i november 1890 ble Oskar født.

    424

    V E R D A L S B O K A

    Som nevnt ovenfor var Elias Olsen fra Lyng. Hans foreldre var Ole Eliassen og Marit Jensdatter på Lyng vestre.

    Elias ble gift med Laura som var datter av Ole Olsen og Gurianna Lars-datter på Ness østre. Ole og Gurianna hadde ingen sønner, og Elias kjøpte gården i 1891.

    Ole Severin Anneussen var dreng på gården. Han var fra husmannsplassen Tæ vet under Rindsem. Hans foreldre var Anneus Olsen og Marta Oline Ols-datter.

    Med hensyn til tjenestejentene er det en del vanskeligere å få full klarhet. Men i de offisielle listene er det oppgitt at Mette Johannesdatter og Sofie Margrete Johannesdatter var tjenere på Ness. Bare en av dem var visstnok til stede denne natten. Det var Sofie Margrete.

    Mettes foreldre hette John Jakobsen og Beret Andersdatter Halset.

    Sofie Margretes foreldre var Johannes Sørensen Lyngsvald og kone Marta Bårdsdatter Tillervald.


    image

    Ole Severin Anneussen. Han kalte seg senere Ole Åsheim.


    Hva som skjedde 1

    Om kvelden 18. mai hadde guttene Ole og Evald som var henholdsvis 9 og 5 år gamle, vært ute på leting etter måseegg. De kom hjem senere enn hva som var avtalt, og de måtte gå til sengs uten mat.

    Her er det to versjoner om hvordan de fikk høre om raset.

    Den ene er den 9-årige Oles versjon. Han mente at folket på gården ble vekket av en rytter som red kaukende gjennom gården.

    Den andre går ut på at folkene våknet om natten av dunder og leven. De

    R A S I V E R D A L 425

    þÿ

    så ut, og fra nordøst så de grå leirmasser komme veltende. Og den vanlige tanken gjorde seg gjeldene hos disse også, nemlig at det nå var dommedag.

    Uansett på hvilken måte de ble vekket, så fikk de etter hvert forståelse for hva som var i ferd med å skje. Da var flatene nedenfor gården mot nord dekket av leirsuppe. Drengen, Ole Anneussen, handlet meget resolutt. Han sprang ut for å spenne for en hest. Han ville evakuere barna opp bakken syd for gården. I mellomtiden hadde de andre kommet ned til utgangsdøren. Men det ble fort klart at det ikke ville bli tid til å benytte hest for å komme seg vekk. Derimot vurderte Elias muligheten for at alle skulle søke tilflukt i det nye steinfjøset som sto på den andre siden av gårdsplassen. Der var huskassen av muret

    Sofie Margrete Johnsdatter, senere gråstein, og det ville stå i mot eventuelle påkjenninger

    gift Hofstad.

    fjøset.

    bedre enn trehuset de var i. Han anså det for tryggere i

    Men i det samme de åpnet døren, kom leirmassen inn over gårdsplassen. Ole kom seg også inn i huset igjen. Det var i siste øyeblikk, for akkurat da slo leirbølgen mot husene. De beskrev farten på bølgen så stor at det ikke ville ha vært mulig for en rytter å ri så fort som den kom.

    Alle sprang de opp på loftet. De yngste ble sendt opp først så fort det lot seg gjøre. Den siste som skulle opp, var drengen Ole. Han var ung og sprek og ville ikke opp før alle andre hadde kommet seg dit opp. Men da han var på vei opp trappen, kom leiren. Den fylte rommet nedenunder, og Ole ble løftet opp raskere enn han rakk å klatre opp trappen.

    Bølgen traff husene for full kraft. Stuelåna ble delt horisontalt, det vil si at øverste etasje ble revet av og ført vestover. Første etasje ble stående igjen, men under leiroverflaten. Og den står der fremdeles under tykke leirlag.

    Steinfjøset ble også begravet. Det sees ingen spor etter det i dag. Hadde de søkt tilflukt der, hadde det betydd den visse død. Det ble sagt at steinveggene brøt sammen.

    På gården sto den såkalte Nessbjørka. Dette var et bjørketre av usedvanlige dimensjoner. I 1879 var den blitt målt til en høyde av 28,2 meter. Stammen var av en tilsvarende tykkelse. De måtte tre mann til for å favne rundt den. Men selv disse dimensjonene hadde ingen muligheter til å motstå de

    426

    V E R D A L S B O K A

    image

    Stuelåna på Ness østre etter at den var blitt flyttet bort til Lågness ca. 200 meter fra sitt opprinnelige sted. Dette er bare andre etasje. Første etasje sto igjen. Foto: Aune.


    kreftene leirmassene representerte. Bjørka ble brukket av. I ettertid viste det seg at den rett og slett var blitt tvinnet av.

    Andre etasje drev bortover og ble snudd før den stanset sydvest for Lågness godt 200 meter unna sitt opprinnelige sted.

    Leirstrømmen hadde rammet huset fra øst. På den siden ble alle vinduene slått inn. Og selv om bevegelseshastigheten på huset ikke var så veldig stor, flere andre hus drev forbi med langt større hastighet, førte dette naturligvis til at murpipen ramlet ned. Men heldigvis ble ingen skadet av det. Huslyden hadde samlet seg inne på et soverom.

    Leiren kom også inn i denne delen av huset. Den både rant og sprutet inn. De satt på en seng, og leiren sto halvt oppover sengen.

    Mens de satt der, kom en svær trestamme inn gjennom det ene vinduet. Halvveis inne hengte den seg fast i vindusposten, og da strømmen utenfor gikk raskere, sopte enden av stammen gjennom hele rommet som en ljå. Alle måtte dukke seg ned for å unngå å bli truffet av den. Da den hadde svingt rundt, klarte Ole Anneussen å få tak i den og skyve den med strømmen ut gjennom vindet, og den forsvant.

    Det ble etter hvert vått og kaldt inne i rommet, og for å bøte litt på dette skulle man gå inn på klesloftet og hente noen skinnfeller som lå der. Men

    R A S I V E R D A L 427

    i motsetning til det rommet hvor de var, hvor det fremdeles var gulv, var gulvet borte på naborommet. Der var det bare bunnløs leir suppe under.

    Selv om det i ettertid viste seg at de var trygge der de var, kunne ikke de vite det. Raset pågikk fremdeles, og det var en forferdelig larm. Det nyttet ikke å rope. Derfor gjaldt det bare å komme seg til fast land så snart som mulig. Men selv etter at det hadde stilnet, var det ikke mulig å komme seg i land. Leirsuppen var for dyp og våt til at det var mulig å våge seg utpå.

    Da larmen fra raset hadde stilnet av, kunne de høre de forferdelige ropene og skrikene fra hjelpeløse mennesker og dyr som kavet ute i leirhavet.

    Inne på land hadde Henrik Olsen Nessgjerdet2 oppdaget at det var folk i huset. Han hadde sett dem gjennom vinduene. Han ropte ut til dem og spurte om alle var i live, og han fikk som svar at alle som hadde vært i huset, hadde overlevd.

    Henrik begynte da med en gang å bygge bro ut til husvraket. Men dette var ikke gjort i en håndvending. Det var langt ut til huset, og materialer fantes ikke i så store mengder som var nødvendig. Henrik kommanderte da andre folk i nærheten til å hjelpe til, og blant annet ble en skigard brutt ned og brukt til brobyggingen. Dette tok tid, og først ut på ettermiddagen ved 4 - 5 tiden hadde hjelpen nådd ut til huset.

    Henrik var den første som kom ut til dem. Barna ble båret i land først. Deretter kom de voksne. Foreldrene gikk selv.

    Sofie Margrete har fortalt hvordan hun opplevde redselsnatten: 3

    «Jeg var 20 år i 1893, og budde på gården Ness som var skyss-stasjon.

    Jeg kom til gården etter at jeg mistet far min som liten. Mor greide ikke å ha oss alle fire heime da hun ble enke, og som den eldste var det naturlig at jeg måtte flytte til en annen heim. Der var jeg «banfostre» og gikk på skolen samtidig som jeg hjalp til med forskjellig arbeide som for eksempel barnepass. Jeg var også med på å kjøre skysshestene til Levanger.

    Etter konfirmasjonen fortsatte jeg som hushjelp/barnepike på Ness. Elias og Laura var gudforeldre til yngste datteren min, Signe.

    Kvelden før 19. mai holdt vi på med noe arbeide på kjøkkenet. Plutselig hørte vi en rar

    «dur» ute. Vi så ut, og en bølge av grått vann kom mot oss. Vi skjønte at det var noe forferdelig som holdt på å skje.

    En sa at vi måtte springe ut i fjøset, for det var en solid bygning. Men vi rakk ikke det. Leirsuppa kom inn over kjøkkengulvet, og fortest mulig for vi opp trappen til annen etasje og fikk lukket igjen trapplemmen.

    Det knaket, og huset ristet, og vi oppdaget at vi seilte som en båt. Selv satt jeg i senga med Evald i fanget. Leirsuppa rakk langt oppover leggene mine.

    Omsider stoppet vi, og angsten begynte å slippe taket i meg da det gikk opp for meg at vi var i live alle sammen.

    428

    V E R D A L S B O K A

    Det var stille omkring oss som i en død verden. Omsider hørte vi noen rope, og vi fikk varslet om at vi var i god behold. Ei bru av trefjøler ble lagt ut til oss, og vi kom oss alle inn på tørt land. Da var klokken ca. 13.00 dagen etter, og det var et sørgelig syn som møtte oss. Et hav av grått leir-vann og ødelagte hus over alt.

    Seinere fikk jeg reddet kommoden min også. Leirflekkene på nederste skuffe har jeg ikke vasket bort.»

    Elias Olsen var en stor mann med stort sort skjegg og hår. Men denne natten ble både skjegg og hår drivende hvitt. Da han sto på fast land, skal han ha uttalt følgende: «I går var jeg en holden mann. I dag har jeg ikke en gang mat til mine barn.»

    Elias hadde forøvrig vært på Lyng kvelden før raset. Han hadde da merket at elven var grumset og stygg, og at hesten var urolig. Men dette var ikke noe han reflekterte over før i ettertid.

    Omtrent alle dyrene strøk med. Bare en hest som var på Rinnleiret, et par sauer og grisen ble berget. Og de dyrene som hadde vært inne i det omtalte steinfjøset, gikk alle med.

    Alle husene på gården ble ødelagt. Bare av 2. etasje av hovedbygningen var det mulig å berge noe materialer. Der fantes det også noe innbo som ble berget. En sofa fløt opp fra stuen i 1. etasje. Oppe i sofaen lå en lampe som hadde hengt fra taket over den. Både lampen og sofaen var hele.

    Bare noen dager etter raset var den 9-årige Ole, som var veldig glad i å fiske, borte ved Skjørdalsbekken for å prøve fiskelykken. Et stykke oppe fra elven var den fri for leire, og han hadde til hensikt å prøve seg der. Men da han kom dit, fikk han et sjokk. I de små strykene der oppe hadde de lagt likene av dem som var tatt opp fra leiren for at de derved skulle bli vasket rene av vannet i bekken. Det ble ikke noe fisking for ham den dagen.

    Store arealer på gården ble ødelagt. Tilsammen ble 295,3 dekar oversvømmet. Av dette var 211,7 dekar dyrket jord, 9,8 dekar eng og 73,8 dekar skog og havning.

    Verdifallet utgjorde 2/3 av den opprinnelige verdien.

    Jordverdien hadde før raset vært 15.000 kroner. Etter raset var den kr. 5.000, altså et tap på 10.000 kroner.

    Eiendommen forøvrig var før raset satt til kr. 20.000. Etterpå var den verdt 5.900 kroner. Verditapet ble derfor kr. 14.100.

    Etterpå

    Elias Olsen Ness vedble å drive gården. Og 6. september 1893 ble han innvilget et forskudd på erstatningen. Han fikk kr. 200 som han skulle bruke til å kjøpe seg en hest. Hesten skulle brukes til flytting av de gjenværende restene av husene samt drift av det som var igjen av jorden.

    R A S I V E R D A L 429

    image

    Ness østre i 1920 sett fra nord. Foto: Einar Musum.


    Senere fikk han ytterligere forskudd på erstatningen. Totalt fikk han kr. 5.000 i forskudd. Om dette beløpet står det ganske enkelt «gårdkjøp». Alt i alt fikk han kr. 11.200 i erstatning.

    Av de andre folkene på gården fikk Mette Johnsdatter og Margrete Johan-nesdatter kr. 20 hver.

    John Vatterholm, kalt arbeider, fikk kr. 60 totalt og kr. 30 i forskudd. Det står ikke noe om hva for slags arbeid han utførte. Men det kan ha vært i forbindelse med at Ness var skyss-stasjon. Han mistet i så fall sitt utkomme. Men han var ikke på gården rasnatten.

    I 1895 ble skylden nedsatt for Ness østre slik:

    Gårdsnr. 118, bruksnr. 4, Ness østre av skyld mark 18,53 et avtak for 20 år av mark 12,35, og deretter for bestandig et avtak av mark 11,13.

    Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 4,26 for første halvår 1893.

    Om jorden heter det at det totale tapte areal var på 295,9 dekar. Den lå på begge sider av Jåmtlandsveien og var sammenhengende med den jorden som ikke var ødelagt. Den ble levert tilbake til eieren som en teig med unntak av 0,6 dekar som ble overført til lærer Balgård på Skjørdalen østre.

    Elias kjøpte gården Skjørdal øvre i 1893. Det var fra denne gården at Oline Skjørdal hadde sett hele raset fra begynnelse til slutt. Etterpå skal hun ha uttalt at hun ønsket ikke å sitte resten av livet og se utover blåleire. Og følgen

    430

    V E R D A L S B O K A

    þÿ

    Tobakkspipe som opprinnelig tilhørte Elias Ness' svigerfar Ole Olsen Ness. Pipen har sølvlokk hvor eierens navn O. O.S. Ness og årstallet 1849 er inngravert. Den ble hentet ut fra den ødelagte stuelåna på Ness østre.

    R A S I V E R D A L 431

    ble at gården ble solgt til Elias Ness. Oline og hennes mann Jakob kjøpte Grevskottvollan i Frol samme år og flyttet dit.4

    Elias Olsen Ness og Laura Olsdatter døde henholdsvis 1935 og 1950.

    Den eldste sønnen, Ole Marius, overtok gården. Han ble gift med Emma Karoline Inndal. Han døde i 1959.

    Olga Gustava Eliasdatter ble gift med Andreas Røstad. De kjøpte Vester-Ness. Hun døde i 1965.

    Evald Eliassen ble gift med Maria By. De bosatte seg på Øyan. Han døde i 1977.

    Oskar, den yngste sønnen, ble gift to ganger, først med Sigrid Pettersen. De ble skilt. Andre gang giftet han seg med Inga Nordheim. Han arbeidet som innkjøpssjef i Oslo Sporveier. Han døde i 1982.

    Mette Johnsdatter var ugift i 1900.

    Sofie Margrete ble gift med Thomas Nilsen Hofstad fra Vinne. Hun døde 94 år gammel i 1967.

    Da hun lå for døden, skal hun ha ropt ut: «Se alt vannet på gulvet!»

    Hun var så urolig at de måtte la henne få kjenne på gulvet at det var tørt. Kanskje så hun for seg raset igjen.

    Ole Anneussen ble gift med Julie Johannesdatter som selv hadde overlevd raset på gården Lunden. De bodde i 1900 som inderster i kårstuen på Bjørken og livnærte seg som jordbruksarbeidere. .

    Senere bodde de på Sundbymoen. Ole var også treskomaker. Han gikk under navnet Ole Åsheim. Han døde i 1935.


    Noter:

    1 Opplysninger ved Solveig Sundby, Einar Ness, Svein Ness, Marit Hallem og Ola Røstad. Henrik Nessgjerdet flyttet senere til Lågness og gikk etterpå under navnet Henrik Lågness. Fortalt til Randi-Margrethe Lein, datter av hennes datter Signe. 4 Opplysninger ved

    Leif Kjønstad.



    Plassen

    NESSVALD, NESSGJERDET 118.3

    Nessgjerdet lå under Ness mellom. Plassen lå imidlertid like sydøst for Leir-fallaunet. Den lå på et litt høyere trinn i terrenget enn gårdene.

    Som husmannsplass var den vel som plasser flest. I og med at husene ikke ble tatt av raset, vet vi at de besto av et vinkelbygg og et stabbur.

    I 1890 ble det hatt i jorden 0,5 hektoliter bygg, 1,5 hektoliter havre og 3 hektoliter poteter. Dessuten var det en kjøkkenhave på 0,03 ar på plassen.

    1. januar 1891 hadde de 1 ku, 3 sauer og 4 høns på Nessgjerdet.

    Plassen ble ikke tatt av raset, og dermed er ikke tallet på husdyr oppgitt i 1893. Men sannsynligvis var det vel noen lunde likt det fra 1891.

    Folket

    Plassfolkene hadde vært der fra før 1865. I mai 1893 bodde følgende på Nessgjerdet:

    • Ole Bardosen, husmann med jord, skredder, 71 år

    • Karen Nilsdatter, kone, 60 år

    • Henrik, sønn, 26 år

    Ole Bardosen var fra Nessvald. Hans foreldre var Bardo Sevaldsen og Petronella Olsdatter Nessvald.

    Karen Nilsdatter var datter av Nils Rinnaunet og kone Henrikke Gulliks-datter. Når Karen i 1875 kalles Karen Gauliksdatter, er dette en sammenblanding med morfarens navn.

    I 1891 bodde ikke Henrik hjemme. Dette har gjort det vanskelig å fastslå om han også bodde et annet sted i 1893. Men som det vil fremgå av hva som følger nedenfor, var Henrik så pass tidlig til stede under redningsarbeidet på nabogårdene at det er rimelig grunn til å tro at han bodde sammen med sine foreldre på det tidspunkt. Og i så fall han bodde et annet sted, må det ha vært i en umiddelbar nærhet.

    Hva som skjedde

    Plassen lå for høyt til at den ble berørt av rasmassene. Men det var ikke langt bort til leirsuppen. Hverken mennesker eller dyr kom til skade.

    Vi vet dessverre ingen ting om hvordan disse menneskene opplevde raset, bortsett fra at Henrik deltok meget aktivt i redningsarbeidet etterpå. Han var

    433

    V E R D A L S B O K A

    image

    Personer merket * var ikke tilstede eller var ikke født da raset gikk. Bak: Ole Bardosen Nessgjerdet og Karen Nilsdatter. Foran: Henrik Olsen og Oline Johnsdatter *. Mellom dem sitter Anna Henriksdatter * senere gift Svedjan. Henrik tok senere navnet Lågness.


    den første som kom til stede og fikk kontakt med folkene på Ness østre. Der hadde husene blitt brutt istykker, og andre etasje av stuelåna ble liggende et stykke ut fra land nordvest for Nessgjerdet.

    Det var Henrik som begynte arbeidet med å ta seg ut til dem som var innesperret i huset, og det var han som ledet arbeidet og kommanderte de andre slik at det ble fortgang i redningsarbeidet. Henrik var også den første som kom ut til huset, og han hjalp til med å bære barna i sikkerhet.

    Husene på Nessgjerdet ble, som nevnt ovenfor, ikke ødelagt, men mye av jorden gikk tapt. Det ble ført som tap under Ness mellom hvor plassen hørte under.

    Etterpå

    Ole Bardosen og Karen Nilsdatter fikk en erstatning på kr. 440,-. Forslaget gikk ut på kr. 430,-. Det ble utbetalt et forskudd på kr. 50,-. Dette tyder på at plassen måtte flyttes.

    Henrik kjøpte Lågness av Ness østre i 1894. I 1900 var han gift med Oline Johnsdatter

    fra Snåsa.

    11900 bodde Ole og Karen hos sin sønn Henrik som nå kaltes Henrik Olsen Lågness. Ole døde i 1911.

    Henrik døde i 1957.

    R A S I V E R D A L 435


    Plassen


    NESSVALD, NESSØRAN 118.4

    Dette var en plass under Ness østre. Som navnet sier, lå den nede på ørene ved elven. Etter som Haga søndre nordre lå rett nord for Ness østre, må vi formode at grensen mellom disse gårdene gikk i nordvestlig retning. Følgelig er det rimelig grunn til å anta at Nessøran lå omtrent rett nord for Leir-fallaunet. Leirfallaunet lå mellom Ness østre og Ness mellom, men uten å valde ned til elven.

    Rett nord for Ness mellom var det fergested over elven. Helt frem til 1891 var dette fergestedet betjent av beboeren av plassen som ble kalt Ness fergested. Denne lå under Ness mellom. Men i 1893 ser det ut til at denne plassen ikke var bebodd. Og fergingen ble utført av husmannen på Nessøran.

    Utsæden var i 1890 på 0,5 hektoliter bygg, 1 hektoliter havre og 3 hektoliter poteter.

    1. januar 1891 fantes det 3 sauer, 1 geit og 6 høns på plassen. I 1893 var det 3 småfe og et ukjent antall høns på plassen.


    Folket

    Elling Olsen kom til Nessøran før 1891.

    I mai 1893 bodde følgende mennesker på plassen:

    • Elling Olsen Nessøran, husmann med jord, fergemann, 43 år

    • Andreanna Mikalsdatter, kone, 55 år

    Elling var fra en husmannsplass under Ness mellom. Hans foreldre var Ole Bardosen

    og Marta Olsdatter Nessvald.

    Andreanna var datter av Mikal Hemmingsen og Beret Pedersdatter Ros-vollvald. Hun var født på Lyngsvald.

    I 1875 tjenestegjorde disse to sammen på Nord-Lyng. I 1893 var Elling fergemann.

    Som nevnt ovenfor, var fergemannsjobben blitt utført av husmannen på Ness fergested som var en husmannsplass knyttet til fergestedet over elven ved Ness.

    Fergestedet er nevnt både i 1875 og 1891. Og i 1891 bodde ikke færre enn syv mennesker der. Men i 1893 var det altså tomt.


    image

    Elling Olsen Nessøran og Andreanna (Andrea) Mikalsdatter.


    Hva som skjedde

    Nessøran lå rett i veien for leirvellingen da den kom veltende ut av rasporten. Etter all sannsynlighet ble denne plassen truffet av rasmasser fra det andre skredet.

    Hva som egentlig skjedde, er vanskelig å si. Hvorvidt de to kom seg ut, eller om plassen de bodde på, ble knust, er usikkert. I alle fall befant de seg ikke inne i huset da de omsider havnet borte ved Rosvoll.

    Elling ble på en forunderlig måte ført helt inn til land, og han klarte å karre seg opp på tørt land. Han var da fullstendig tilklint av leire, og da han stavret seg inn på en av gårdene i nabolaget, trolig Leirfall østre, hvor de ennå ikke hadde hørt om raset, ble de forskrekket over dette fæle synet. Han ble da mottatt med følgende ord:

    «E du eit mennisj, eiller e du styggen sjøl?»

    Spøkelset, som nesten ikke kunne snakke, svarte da ynkelig:

    «Æ e da'n Elling færrimainn.»

    På gården ble han stelt og vasket. Muligens var det fra denne gården at

    ROGNHAUGEN 93.1

    varselet ble brakt til Vinne. Og Olaus Vinne sprang øyeblikkelig sammen med Ole Olsen hennes ned til leir sjøen. Og den første de fant der nede i kanten av leirgjørmen, var nettopp Ellings kone Andreanna.

    Hun var blitt ført bort til Rosvoll-landet av leirmassene. Men da var hun mere død enn levende. Olaus fjernet med en gang leiren fra munnen hennes slik at hun fikk puste, og det var vel dette som reddet livet hennes.

    Da hun hadde kommet seg litt, bar Ole Lennes henne opp til Vinne, hvor Olaus' kone,

    Hanna Andersdatter, tok seg videre av henne.

    Andreanna kom seg snart. Derimot hadde Elling fått større skader enn hva man først kunne tro. Han måtte derfor gå med to stokker en tid etterpå.

    Plassen ble ødelagt, og de mistet 3 småfe og et ukjent antall høns. Jorden som ble ødelagt, ble regnet sammen med jorden på Ness østre.

    Etterpå

    Elling fikk en erstatning på kr. 765. Av dette fikk han kr. 65 på forskudd. Dette forholdsvis store erstatningsbeløpet tyder på at det ikke var noe å redde fra plassen. Dessuten gikk etter all sannsynlighet båten han brukte som fergemann, tapt.

    I 1900 bodde Elling Olsen og Andreanna Mikalsdatter i Eklestua. Senere flyttet de til Ruglia ved Slottet. Elling døde på sykehuset i 1918.

    Andrea som hun kalte seg senere, flyttet så til en sønn av seg fra før ekteskapet med Elling, Martin Julius Andreassen. Han bodde i Bodsjø i Jåmt-land. Her døde hun i 1928.

    438

    V E R D A L S B O K A


    Gården

    Rognhaugen er ikke noen gammel gård. Den ble utskilt fra Eklo søndre i 1811. Dette valdet er rett og slett den østligste biten av Eklovaldet slik det da så ut. Tidligere hadde stedet vært en husmannsplass. Det fantes forøvrig enda et par husmannsplasser under Eklo med dette navnet. I 1893 var det en.

    Mot nord og øst grenset Rognhaugen mot Tokstad, det vil si Prestegårdens jord. Mot sydøst lå Landfall, og mot vest lå Eklo.

    Rognhaugen ble bare så vidt berørt av selve raset. I følge øyenvitnet Jakob Skei var det vel noe av det aller siste som gled ut 19. mai, som berørte Rognhaugen. Fra sin posisjon oppe på Skei hadde han sett hvordan de tre Tok-stadplassene gikk ut i tur og orden, først den vestre, så den midtre, og til slutt den østre. En stund så det til og med ut til at den østre skulle bli stående igjen, men så gled den også ut. Da oppsto det en sirkelformet grop helt i det sydøstre hjørnet av den store rasgropen. Og en del av denne gropen skar bort et lite


    image

    Rognhaugen var en liten eiendom som var blitt skilt utfra Eklo. Den ble ikke ødelagt så veldig mye av raset 19. mai. Men ved raset 6. september sprutet det tykt lag med leir suppe over hele eiendommen, og husene ble delvis knust.


    Verdalsboka - 25

    ROGNHAUGEN 93.1


    stykke av Rognhaugvaldet.

    440

    V E R D A L S B O K A

    þÿ

    R A S I V E R D A L 441

    Gårdens totale areal før ulykken var 58,31 dekar. Av dette var 56,7 dekar dyrket jord. 1,61 dekar var udyrket mark. Matrikkelskylden var 1 mark 46 øre.

    I 1890 var utsæden 1,0 hektoliter bygg, 3 hektoliter havre og 8 hektoliter poteter.

    Den 1. januar 1891 var det 1 hest, 3 kyr, 2 sauer og 7 høns på gården. Forsikringsprotokollen forteller om følgende bygninger: Hovedbygning, fjøs, lade og stabbur, alt forsikret for tilsammen kr. 1.120.

    Løsøret foruten husdyrene var forsikret for kr. 1.100.

    Avlingen var slik: 6 tønner bygg, 22 tønner havre, 25 tønner poteter, 28 lass høy og 24 berger halm, alt forsikret for kr. 675.

    Folket

    Eier av Rognhaugen da var Johan Martin Johannessen. Han overtok gården etter sin far i 1887.

    þÿ

    Da raset gikk bodde følgende mennesker på Rognhaugen:

    • Johan Martin Johannessen, gårdbruker, 34 år

    • Elen Marie Petersdatter, kone, 37 år

    • John Marius, sønn, 8 år

    • Petra Bergitte, datter, 5 år

    • Johannes Olsen, kårmann, enkemann, 81 år

    Johan Martins foreldre var Johannes Olsen og

    Marta Olsdatter Rognhaug.

    Elen Marie Petersdatter var datter av Peder Pedersen Skrove og Beret Marta Lorntsdatter Lorvoll.

    Johannes Olsen var født på Ekle vestre av foreldre Ole Olsen Vesterekle og

    Malena Andersdatter. Johan Martin Johannessen

    Rognhaug.

    Hva som skjedde

    Folkene på Rognhaugen fikk varsel av Dina Jermstad som sprang der forbi på sin vei mot Landfall. De sprang alle ut og rømte til Landfall.

    De kunne ikke vite at gården ikke ville rase ut, og i likhet med andre som bodde rundt rasgropen, rømte de langt av sted i tilfelle raset ville utvide seg.

    Men raset utvidet seg altså ikke, og etter en tid flyttet de tilbake igjen.

    Så 6. september gikk det siste store etterskredet. Da raste mer enn 300 mål

    442

    V E R D A L S B O K A

    av det som sto igjen i den øverste kanten av den store rasgropen. Det var deler av Follo, Jermstadspannet, Jermstad vestre, Jermstad østre og Jermstad øvre som nå gled ut.

    þÿ

    Heldigvis gikk det ikke noe menneskeliv tapt ved dette raset. Men det var temmelig mye masse som for. Skredkanten var svært høy i den bakre delen av gropen. Og massen var like tyntflytende som under hovedskredet.

    Raset gikk i to etapper med 1/2 times mellomrom tidlig om morgenen. Dunderet fra det første raset ga varsel, og folkene rømte vekk til Landfall.


    Den andre rasbølgen tok veien tvers

    Elen Marie Petersdatter over den store avgrunnen. Rognhaugen

    Rognhaug. fikk en merkelig medfart. Da rasbølgen

    traff kanten av rasgropen nord for Rognhaugen, slo toppen av bølgen over kanten slik at det sto en sprut av leirvel-ling omtrent over hele dette valdet. Nesten hele jordveien ble dekket av et flere desimeter tykt lag leire, og hovedbygningen ble faktisk slått i stykker av det voldsomme slaget den fikk av den sprutende leiren. Uthuset berget imidlertid, men leiren lå til over inngangsdøren. Dermed var jorden ødelagt like effektivt som den som var blitt overslammet ved raset 19. mai selv om leirlaget ikke var så tykt.

    Og nede i rasgropen nord for Rognhaugen, la leirvellingen seg som et lag over den gamle bunnen. Det er faktisk tale om flere meters dybde. Og den bygget opp en rygg noe lenger mot vest i rasgropen. Følgelig samlet vannet fra Eklobekken seg innenfor denne ryggen. Dermed oppsto den såkalte Rogn-haugsjøen. Denne var man redd skulle forårsake ødeleggelser senere, og det ble satt i gang arbeider for å drenere sjøen.

    Før raset hadde Rognhaugen hatt et areal på 58,31 dekar.

    Bare 17,3 dekar av den dyrkede jorden og den lille biten med udyrket mark unngikk å bli overslammet. Det vil si at 39,4 dekar mål ble tildekket.

    Skaden omfattet 6/7 av jorden

    Jordverdien var før skaden kr. 1.440. Jord til en verdi av kr. 1,240 ble ødelagt. Igjen var det altså kr. 200.

    Eiendommen ellers var verdsatt til kr. 1.700. Skaden beløp seg til kr. 1,400. Det som var igjen, var bare kr. 300.

    R A S I V E R D A L 443


    image

    John Marius Johansen Rognhaug. Petra Bergitte Johansdatter

    Rognhaug.


    image

    Rognhaugen i 1992.


    Etterpå

    Johan Martin kjøpte året etter raset eiendommen Sollia i Leirådalen som tilhørte Stiklestad nordre, og alle som hadde bodd på Rognhaugen da raset gikk, bodde der i 1900.

    444

    V E R D A L S B O K A

    Han fikk en erstatning på kr. 1,800. Av dette fikk han kr. 400 i forskudd. Kårmannen Johannes Olsen fikk kr. 275 i erstatning. Av dette fikk han kr. 75 i forskudd. Dessuten fikk han en årlig livrente på kr. 175. Skylden ble i 1895 fastsatt

    slik:

    Gårdsnr. 93, bruksnr. 1, Rognhaugen av skyld mark 1,46 et avtak for 20 år av mark 1,25, og deretter for bestandig et avtak av mark 1,20.

    Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 0,43 for første halvår 1893.

    All ødelagt jord, tilsammen 39,4 dekar, ble utlagt til eieren i en teig. Jorden ble betegnet som svakt overslammet, og sammenlignet med hvordan det var nede på elvesletten, var det bare et tynt leirsørpelag som lå utover.

    Johan Martin døde i 1948. Elen Marie døde i 1941.

    John Marius var skiftekonduktør og bodde på Steinkjer. Han ble gift første gang med Gudrun Antonie Knutsen. Andre gang ble han gift med Anna Otelie Aneusdatter Molde. Han døde i 1918.

    Petra Johannesdatter bodde i Sollia. Hun døde ugift på Aldersheimen i 1983.

    ROSVOLL 112 - 116


    Generelt

    Rosvollgårdene ligger på en forholdsvis lav elveslette på sydsiden av Ver-dalselven. I dag synes denne sletten å være av samme høyde over hele dalbunnen. Men dette er et forhold som ble slik da rasmassene etter Verdalsraset fylte opp de laveste partiene. Før det hadde nemlig elven skåret seg ned i denne sletten slik at Rosvoll var blitt liggende på en terrasse ca. 15 meter høyere enn den nye elvesletten.

    Frem til etter midten av 1400-tallet var terrassen sammenhengende med Ekle. Ekle lå på en halvøy som ble dannet av elven da denne hadde sitt løp under terrassene ved Stiklestad. Men så gikk det et ras ved Stiklestad mot slutten av 1400-tallet, og rasmassene la seg blant annet opp nede i dette elveløpet. Elven ble demmet opp, og den tok nytt leie mellom Ekle og Rosvoll.

    Mellom Ekle og Rosvoll laget elven etter hvert en noe lavere elveslette som ble utvidet i hundreårenes løp på bekostning av den gamle terrassen.

    Den nye elvesletten lå på en høyde av omtrentlig 7 - 8 meter. Det var dette partiet som altså ble dekket av rasmasser.

    Sletten hvor den opprinnelige Rosvollgården lå, var imidlertid tørt land ved begynnelsen av vår tidsregning. For omkring 2000 år siden sto havnivået ca. 12 meter høyere enn dagens nivå.1 Og sammenholder vi dette faktum med en del andre aldersbestemmende forhold, er det klart at det ikke er noen grunn til å betvile at alderen på den opprinnelige Rosvollgården må kunne føres helt tilbake til tidlig i eldre jernalder, det vil si romertid.

    Den høye alderen er med på å forklare hvorfor Rosvoll utviklet seg til å bli en sentral storgård. Ved inngangen til kristen middelalder må gården ha hatt en dominerende posisjon. I Snorres kongesagaer berettes det om en Jon Sterke som bodde på Rosvoll. Han var sønn av Ulv Uspakson stallare og Jorun Torbergsdatter, som tilhørte den mektige Arnungætten.2

    Det har imidlertid vært en del diskusjon hvorvidt dette var Rosvoll i Verdal eller Rosvoll i Børsa. Uten at vi her og nå skal ta opp den diskusjonen, synes det imidlertid nokså rimelig å tro at det må ha vært storgården Rosvoll i Verdølafylke. En ætling av disse ble erkebiskop, nemlig Øystein Erlend-son. Og det er ikke usannsynlig at han fikk sine grunnleggende inntrykk av Olav den hellige nettopp på Rosvoll som lå bare et kort stykke fra selve mar-tyrstedet til helgenkongen. Han fungerte som erkebiskop på den tid da

    þÿ

    Rosvollvaldet ble sterkt overslammet av rasmasser. Verst gikk det ut over Rosvoll vestre som mistet nesten hele det dyrkede arealet. Plassen Neffer under Rosvoll store ble revet med av rasmassene.

    R A S I V E R D A L 448


    image

    Utsyn over leirsjøen mot Rosvoll fra Leirfallmelen. Nærmeste gård er Rosvoll søndre. Litt bakenfor til venstre Rosvoll nordre og Rosvoll vestre. Til høyre Rosvoll store. Helt i bakgrunnen Stiklestad kirke.


    Stiklestad kirke formodentlig ble bygget i stein (1161 - 1188). Det er heller ikke noen urimelig tanke at det var nettopp han som tok initiativet til å reise steinkirken på Stiklestad.

    Men uansett disse forhold ble Rosvoll delt i flere deler i middelalderen. I 1520 var den delt i fire.

    Opp gjennom tiden skjedde det stadig delinger og sammenslåinger. Ved slutten av 1800-tallet fantes følgende gårder: Rosvoll store, Rosvoll nordre, Rosvoll vestre og Rosvoll søndre. Rosvoll mellom og Rosvoll østre var på tidligere tidspunkter slått sammen med andre Rosvollgårder.

    Rosvollvaldet er blitt utsatt for ødeleggelser fra elvens side flere ganger. Den dag i dag kan man se spor etter gamle elveløp innenfor valdets grenser.

    I 1893 grenset valdet mot Verdalselven i nord og dels mot øst. Mot øst og sydøst lå også Lennes. Tidligere gikk elven mellom Lennes og Rosvoll, men etter et gjennombrudd gjennom nesset hvor Lennes lå en gang mot slutten av 1600-tallet, skiftet elven løp, og Lennes og Rosvoll fikk grense over land etter hvert som restene av den gamle Lenneskvisla grodde til. Mot syd og dels mot vest grenset Rosvoll mot Vinne. Lengst i nordvest støtte valdet mot Byvaldet.

    Ingen av Rosvollgårdene mistet husene ved Verdalsraset. Heller ikke sto noen av gårdene i fare for å bli oversky Het av rasmasse. Men det er noe vi vet i ettertid. Rasnatten var man usikker på hvorvidt det ville komme nye ras og også utslette disse gårdene. Da var allerede store deler av jorden utslettet.

    Rosvollgårdene led store skader, selv om altså husene ikke ble ødelagt. Hverken mennesker eller dyr gikk tapt.

    450

    V E R D A L S B O K A



    Gården

    ROS VOLL NORDRE 113.1

    Gården ble også kalt Rosvoll nordre mellom. Etter navnet å dømme skulle man tro at denne var den nordligste av Rosvollgårdene. Men det var ikke tilfelle. Rosvoll vestre lå like nord for denne gården. Det kan her innskytes at Rosvoll vestre fikk ødelagt omtrent all jord ved raset, og at restene av denne gården ble solgt til Rosvoll nordre som tilleggsjord etterpå.

    Mot syd og øst lå Rosvoll store. Nord for Rosvoll mellom lå Rosvoll vestre. Verdal selven lå mot vest.

    Også Rosvoll nordre lå på den omtrent 15 meter høye terrassen hvor de andre Rosvollgårdene lå. Jorden lå delvis oppe på terrassen og delvis nede på den lavere elvesletten som var utgravet i terrassen av elven.

    Før raset besto arealet av 282,2 dekar dyrket jord, 59,1 dekar skog og havning, 39,4 dekar eng, 11,8 dekar annen udyrket jord og 3,5 dekar veier og bebyggelse, tilsammen 396 dekar.

    Matrikkelskylden var 15 mark 67 øre.

    I 1890 ble det sådd 4 hektoliter bygg, 15 hektoliter havre og 1 hektoliter havre til grøntfor. Det ble satt 18 hektoliter poteter. Gården hadde en kjøkkenhage på 0,05 ar. Videre fantes det 7 to-hjulte vogner og 1 slåmaskin på gården.

    Pr. 1. januar 1891 besto besetningen av 3 hester, 11 storfe, 10 sauer, 2 griser og 17 høns. Rimeligvis var besetningen av noen lunde samme størrelse i 1893, men fordi ingen dyr gikk tapt, finnes det ingen oversikt over husdyrene fra dette året.

    Folket

    Eieren i 1893 var Johannes Andersen Buran. Han hadde kjøpt den i 1867 av den daværende eieren Peter Bardosen Rosvoll selv om skjøtet ikke ble utstedt før i 1888.

    Følgende mennesker fantes på gården i 1893:

    • Johannes Andersen, gårdbruker, 62 år

    • Ingeborg Andersdatter, kone, 57 år

    • Anders, sønn, 24 år

    • en tjener

    • to andre

    image

    Anders Johannessen Ro svoll og Ragnhild Olsdatter Rosvoll (hun kom fra Rosvoll søndre).

    Johannes Andersen var fra Buran i Frol. Han var sønn av Anders Andreassen Reitan og

    Ingeborg Sørensdatter Hallan.

    Ingeborg var fra Hallan nedre i Verdal. Hennes foreldre het Anders Sørensen og

    Sirianna Bårdsdatter.

    Hvem som var tjener der i 1893, er ukjent. Hvilke to andre det var tale om, er også ukjent. Men i og med at de ble rubrisert under «andre», tyder det på at de var inderster.

    Hva som skjedde

    Her ble folkene vekket av naboen Oluf Holte på Rosvoll vestre. Han varslet om at det var dommedag. Beliggenheten av gården er vel årsaken til at de ikke merket noe. På dette stedet må vi kunne regne med at leirsjøen kom sigende fra nord slik at den store kraften i bølgen delvis var borte.

    Naturligvis ble de slått av redsel her som på nabogårdene. Og gården ble tømt for folk de første timene etterpå. Men etter hvert ble man klar over at faren for husene ikke var så stor, og de vendte tilbake igjen, og de deltok i redningsarbeidet som pågikk utover hele dagen 19. mai samt dagene som fulgte.

    R A S I V E R D A L 452

    Hverken mennesker eller dyr kom til skade.

    Derimot ble mye jord begravet av leirmassene. 157,5 dekar dyrket mark, 39,4 dekar eng og 59,1 dekar skog og havning forsvant. Tilsammen utgjorde det 256 dekar.

    Dette tilsvarte 2/3 av gårdens jord.

    Jordverdien hadde vært kr. 12.200 før ødeleggelsene. Etterpå ble den satt til 4.070 kroner. Tapet lød således på 8.130 kroner.

    Resten av gården sto i kr. 15.500. Den nye verdien ble kr. 6.500, slik at det samlede tap ble satt til 9.000 kroner.


    image

    Rosvoll nordre i 1924 sett fra syd. Foto: Einar Musum.


    Etterpå

    Den 31. januar 1894 fikk Johannes Andersen tildelt kr. 50 i gave av For-valtningskomitéen.

    Han ble tildelt en erstatning på kr. 4.700. Og av dette fikk han et forskudd på kr. 1.000. Gården fikk fastsatt ny skyld i 1895:

    Gårdsnr. 113, bruksnr. 1, Rosvoll nordre og mellom av skyld mark 15,67 et avtak for 20 år av mark 10,45, og deretter for bestandig et avtak av mark 9,45.

    Dette tilsvarte en reduksjon av veiskatten på kr. 3,61 for første halvår 1893.

    Den ødelagte jorden var på 256 dekar. 220,2 dekar, eller 35,8 dekar mindre enn det tapte, ble utlagt til eieren i to teiger, en liten og en stor. Begge lå i tilknytning til den jorden som ikke var blitt ødelagt. Av dette var 220,2 dekar fast mark. 12,5 dekar var elvebredd og sandører.

    ROS VOLL STORE 112.1

    Johannes drev gården frem til 1897 da han overleverte den til sønnen Anders. Men denne overleveringen bød på visse problemer. Etter raset reiste Anders til Tromsø hvor han var bestyrer på en gård. Han var i det hele tatt svært ulysten på å komme tilbake til Verdal. Dette hadde sammenheng med hva han hadde opplevd under Verdalsraset. Faren måtte sette ham kniven på strupen for å få ham til å komme tilbake for å overta gården. Enten kom han, eller så ble han gjort arveløs!

    Johannes døde i 1904 og Ingeborg i 1930.

    Anders ble gift med Ragnhild Olsdatter fra Rosvoll søndre. Hennes foreldre var Ole Johannessen Rosvoll og Anne Olsdatter. Han døde i 1966. Hun døde i 1955.

    454

    V E R D A L S B O K A


    Gården

    Som navnet sier, var dette den største av Rosvollgårdene. Dette gårdsval-det omfattet deler av selve terrassen hvor gårdene lå. Men det omfattet også store områder nede på den lavereliggende elvesletten. Like nedenfor gården mot nordøst lå blant annet husmannsplassen Neffer.

    Verdalselven dannet grensen mot øst. Mot nord lå Ros voll vestre, og mot vest lå Rosvoll mellom. Valdet strakte seg langt vestover, og i vest og syd lå først Vinne, så Rosvoll søndre.

    Det ble fastslått at arealet før raset hadde vært på totalt 558,3 dekar. Dette fordelte seg på 286,3 dekar dyrket mark, 200,1 dekar skog og havning, 39,4 dekar eng, 25,4 dekar annen udyrket mark og 7,1 dekar veier og bebyggelse.

    Matrikkelskylden var 16 mark 67 øre.

    I 1890 var utsæden 3 hektoliter bygg, 18 hektoliter havre og 21 hektoliter poteter. På gården fantes det 6 to-hjulte vogner og 1 slåmaskin.

    1. januar 1891 var det 2 hester, 11 storfe, 9 sauer, 2 griser og 11 høns på gården. Etter som det ikke gikk med noen dyr, ble ikke tallet på antall dyr tatt opp i 1893.


      Folket

      På Rosvoll store bodde Anders Halvorsen i 1893. Han var blitt gift med Randi Olsdatter, datter av enken etter den forrige brukeren. Da raset gikk bodde følgende mennesker på gården:

      • Anders Halvorsen, gårdbruker, 67 år

      • Randi Olsdatter, kone, 64 år

      • Ole Edvard, sønn, snekker , døvstum, 41 år

      • Martinus, sønn, 29 år

      • Anna Kristine, datter, døvstum, 24 år

      • Ragnhild, datter, døvstum, 22 år

      • Beret Hansdatter, tjener, 20 år

    Anders Halvorsen var sønn av Halvor Andersen Gustad på Baglan og Elen Ellingsdatter Balhall. Randi Olsdatter var fra Voll på Melhus. Hennes foreldre het Ola Isaksen

    ROS VOLL STORE 112.1


    image

    Anders Halvorsen Rosvoll og Randi Olsdatter.


    Tranmæl og Marit Olsdatter Voll. Marit var blitt gift med Kristoffer Andersen, som hadde Rosvoll store til 1851.

    Anders og Randi hadde flere barn som var voksne. Men i de offisielle listene er det bare oppgitt at en bodde hjemme da raset gikk. Det er videre oppført tre tjenere. I følge det som er fortalt om hva som skjedde rasnatten, er det imidlertid klart at alle de tre døvstumme barna var hjemme. Trolig er to avdisse oppført som tjenere på gården. Dessuten må Martinus ha vært hjemme. Han deltok nemlig i redningsarbeidet om morgenen ved Rosvoll.

    Beret Johanna Hansdatter var datter av en Hans og pike Fredrikke Kris-tensdatter.

    Hva som skjedde

    Her ble folket vekket av overlevende som tok seg opp til husene. Ingen var i livsfare, men man fryktet at nye ras ville komme og oversvømme hele gården, og derfor rømte man vekk. Imidlertid er det klart at Martinus ikke rømte vekk. Han deltok blant annet sammen med naboene Erik Olsen Rosvoll fra Rosvoll søndre og Anders Johannessen Rosvoll fra Rosvoll nordre i redningen av Rostadfamilien fra Follo. Disse kom seilende nedover dalen på hustaket av Follo og ble liggende utenfor Rosvoll.

    Men leirmassene oversvømmet de lavereliggende områdene rundt gården,

    R A S I V E R D A L 456

    og det fortelles at Ole Edvard, Anna Kristine og Ragnhild som alle var døvstumme, ble inneflødd på en holme av leirmassene. Etter som de ikke hadde kontroll over stemmene sine, hørtes skrikene deres forferdelig for dem som hørte dette.1 Men de ble hjulpet i land uten at noen kom til skade.

    image

    Hverken mennesker eller dyr kom til skade. Derimot ble mye av jorden ødelagt. Og husmannsplassen Neffer ble tatt av raset.

    Gården ble etterpå benyttet som senter i redningsarbeidet. Og i en bu ble omkomne oppbevar et. Ragnhild har fortalt at til sine tider var det nesten hauger av lik inne i bua.2

    147,7 dekar av arealet ble overslammet. Av dette var 88,6 dekar dyrket jord, 39,4 dekar eng og 19,7 dekar skog og havning.

    2/5 av arealet ble ødelagt.

    Verdien av jorden før raset hadde vært 12.500 kroner. Skaden beløp seg til 5.000 kroner slik at den nye jordverdien ble 7.500 kroner.

    Gårdens verdi forøvrig hadde vært kr. 16.000 før raset. Tapet ble her satt til 5.500 kroner slik at den

    nye verdien ble 10.500 kroner.

    Etterpå

    Martinus Andersen Rosvoll.

    Samme år som raset gikk, solgte Anders og Randi gården til sønnen Martinus.

    Anders ble tildelt en erstatning på kr. 2.930. Skylden for Rosvoll store ble fastsatt slik i 1895:

    Gårdsnr. 112, bruksnr. 1, Rosvoll store av skyld mark 16,67 et avtak for 20 år av mark 6,67, og deretter for bestandig et avtak av mark 5,67.

    Dette tilsvarte en reduksjon av veiskatten på kr. 2,30 for første halvår 1893.

    Jorden som ble ødelagt, utgjorde 147,7 dekar. Alt ble utlagt til eieren i to teiger. Jorden lå i sammenheng med det som var urørt. Men arealet som ble utlagt var på 124,2 dekar, og det var 23,5 dekar mindre enn det som var blitt ødelagt.

    I 1900 bodde Anders og Randi som kårfolk på gården sammen med den døvstumme sønnen Ole Edvard. Anders døde 1915, og Randi døde i 1911. Ole Edvard døde ugift i 1935.


    Verdalsboka - 26

    ROS VOLL SØNDRE 116.1


    þÿ

    Anna Kristine Andersdatter, Ole Edvard Andersen, Ragnhild Andersdatter.

    Anna Kristine ble gift med Oluf Olsen Næss fra Bjugn. Hun døde i 1951. Ragnhild ble gift med Bernt Andreas Olausen Veie fra Skogn. Hun døde i 1961.

    Martinus ble gift med Anna Ber gitte Mikkelsdatter Skjørholm. Han døde i 1934. Beret Johanna Hansdatter døde i 1930-årene.


    image

    Rosvoll store sett fra nordøst i 1924. Foto: Einar Musum.

    458

    V E R D A L S B O K A


    Gården

    Rosvoll søndre ble også kalt Rosvoll søndre østre. Gården lå lengst syd av Rosvollgårdene som eksisterte i 1893. Den lå helt på sydøstkanten av den terrassen som utgjorde hoveddelen av Rosvollvaldet.

    Denne delen av Rosvollvaldet var gjennom århundredenes løp blitt ganske kraftig utsatt for Verdalselvens arbeid. Frem til sist på 1600-tallet, da elven gikk syd for Lennes, strøk den forbi denne terrassen i en yttersving, og den hadde da retning mot nordøst. Det var ikke så få kvadratmetre som etter hvert forsvant ned i elven. Men sist på 1600-tallet skar elven gjennom det nesset hvor Lennesgårdene lå, og dermed flyttet truselen seg litt lenger mot nord. I stedet for at elven støtte mot Rosvollvaldet syd for Rosvoll søndre, støtte den etter dette mot valdet mellom Rosvoll søndre og Rosvoll store. Så fremdeles foregikk det en sterk elveerosjon på østkanten av valdet.

    Nedenfor Rosvoll søndre mot sydøst lå derfor en svært lav elveslette. Her lå også restene av det gamle elveløpet fra sist på 1600-tallet. Dette var delvis gjengrodd, men fremdeles var nok jorden for sumpig til at den kunne benyttes til annet en beitemark.

    Restene av det gamle elveløpet som ble kalt Lenneskvisla, dannet grensen mot Lennes mot sydøst. Mot øst lå Verdalselven. Mot nord lå Rosvoll store, og mot vest lå Vinne. Muligens berørte dette valdet Leirfallvaldet mot sydvest.

    Etter raset ble det fastslått at arealet hadde vært 478 dekar. 224,7 dekar var dyrket mark, 171,5 dekar var skog og havning, 49,2 dekar var eng, 29,3 dekar var annen udyrket mark, og 3,3 dekar var veier og bebyggelse.

    Matrikkelskylden var 8 mark 51 øre.

    I 1890 var utsæden 2 hektoliter bygg, 12 hektoliter havre og 10 hektoliter poteter. Det fantes 5 to-hjulte vogner på gården.

    Pr. 1. januar 1891 besto besetningen av 2 hester, 5 storfe, 6 sauer, 2 griser og 6 høns. Ingen husdyr gikk tapt i raset, og følgelig finnes det ingen oppgave over bestanden i 1893. Trolig var antallet noen lunde det samme som i 1891.

    Folket

    I de offisielle listene står Erik Olsen Rosvoll oppført som eier i 1893 og hans far Ole Johannessen Rosvoll som kårmann. Dette er vel egentlig ikke helt riktig, for overdragelsen fant sted først i 1894.

    ROS VOLL SØNDRE 116.1


    image

    Ole Johannessen Rosvoll og Anne Olsdatter.


    Ole Johannessen overtok gården etter sin far Johannes Eriksen i 1874. Det var under den sistnevnte at Rosvoll søndre og Rosvoll østre ble samlet på en hånd i 1834.

    Da raset gikk, bodde følgende mennesker på Rosvoll søndre:

    • Ole Johannessen, gårdbruker, 66 år

    • Anne Olsdatter, kone, 54 år

    • Erik Andreas, sønn, 22 år

    • Johannes, sønn, 18 år

    • Ragnhild, datter, 16 år

    Ole Johannessen var som nevnt ovenfor, sønn av Johannes Eriksen. Hans mor het

    Ragnhild.

    Anne Olsdatter var trolig datter av Ole Jakobsen Bjørnhus og Gunnhild Pedersdatter

    på Hjellan vestre.

    I de offisielle listene står Ole og Anne oppført som kårfolk, mens Erik står oppført som gårdeier med to barn. Dette er da forståelig nok feil, fordi de to barna var hans søsken.

    460

    V E R D A L S B O K A

    image

    Trolig er dette Ragnhild Olsdatter Rosvoll, Johannes Olsen Rosvoll og Erik Olsen Rosvoll.


    Hva som skjedde

    Kvelden før raset hadde Erik vært ute på andejakt sammen med sønnen på en av nabogårdene. Trolig var dette Ole Olsen hennes. De var nede i Lenneskvisla. Der gikk de ofte på jakt. Men det ble bare dårlig med utbytte denne kvelden. De så ikke en eneste fugl. Dette syntes de var litt rart, for det skulle normalt være flust med ender på denne tiden. Mens de gikk der og vadet i sumpen, ropte de til hverandre, og de ble enige om å komme seg hjem. Erik gikk hjem til Rosvoll søndre, og hvis kameraten var Ole Olsen Lennes, gikk han opp til onkelen på Vinne, Olaus Ellingsen Vinne.

    Rosvoll søndre lå på mange vis svært utsatt. Det var ikke mange metrene i avstand fra leirsuppen og bort til husene. Hadde det gått flere ras, og hadde nivået på leirsjøen steget bare 1/2 meter, ville leiren ha kommet inn på gårdsplassen. Og da elven flommet ut over leirflaten, nådde vannet helt til grunnmuren på hovedbygningen på gården.

    Det fortelles at de ble vekket av en hest fra Follo som hadde overlevet ferden. Den kom galopperende inn på tunet, blå av leire. Imidlertid er det lite sannsynlig at dette er riktig. Folkene ble nok vekket før det skjedde. Som det vil fremgå av hva som står nedenfor, var Erik i ferd med redningsarbeidet på det tidspunkt da hesten kom inn på gården.

    R A S I V E R D A L 461

    Det er derfor helt forståelig at man her rømte vekk så fort råd var. Etter hvert som man fikk oversikt over situasjonen, og det ble klart at det ikke var umiddelbar fare for nye ras, vendte folkene tilbake igjen, dog under stor engstelse.

    Men sønnen Erik hadde ikke tid til å rømme vekk. Han deltok i redningsarbeidet både om natten og dagen etterpå, og han gjorde en innsats som det står respekt av. Da han kom ut og oppdaget at det lå hjelpeløse mennesker ute i leirhavet, la han øyeblikkelig i vei for å komme dem til hjelp.

    Han møtte Olaus Ellingsen Vinne, Ole Olsen Lennes, Martin Georgsen By, Olaus Lorentsen By, Sefanias Ellingsen Leirfall og Gustav Ellingsen Leirfall.

    Da disse oppdaget at det ble flagget fra en av Lennesgårdene, satte de øyeblikkelig i gang med å komme seg ut til de fullstendig omflødde husene. Dette gjorde de ved å bruke en stige som bro. Stigen skjøv de utover, og under den la de etter hvert bord som underlag. Etter hvert som bordene dukket opp bak stigen, ble de plukket opp og benyttet foran igjen. Slik arbeidet de seg gradvis utover i den livsfarlige suppen av tyntflytende leire. Flere ganger var de selv nede i leiren til opp under armene. Erik mistet en øks, og den sank som om det var vann den hadde falt ned i. De prøvde å nå bunnen med en staur, men det lyktes

    ikke.

    Først reddet de Oline Olsdatter fra en av plassene på Lyngsholmen. Hun var den eneste overlevende der.

    Deretter kom de seg ut til Age Lyngsholmen og hans familie. Det var i den forbindelse da Erik Rosvoll selv ramlet ut i leiren, men berget seg med meget stort besvær, at Age Lyngsholmen ropte at de ikke måtte sette livet på spill for å redde ham. Han var ferdig allikevel. Men både han og hans familie, tilsammen fire, ble reddet av disse uforferdede karene.

    Etter at dette var gjort, tok de seg utover til Lennes nordre hvor Ole Kristoffersen og de fire øvrige i hans familie ble reddet. De hadde nå arbeidet seg 300 meter utover leirhavet. Og de visste ingen ting om det ville komme nye ras som ville begrave dem alle.

    Ikke så langt unna Lennes sto en enslig kvinne fast ute i leiren. Hun hadde et teppe rundt seg, men hun hadde ingen muligheter til å komme seg til trygt land. Også hun ble hjulpet i land.

    Etter alt dette, satte Erik øyeblikkelig i gang med å hjelpe til med redningsarbeidet av huslyden til John Rostad. De hadde seilt på taket av gården Follo, og hadde havnet ut for Rosvoll. Her hadde ingen våget å ta seg utover til dem før en av dem som selv hadde vært med på seilasen og nettopp berget seg i land, Marius Iversen, en 15 år gammel gutt, viste med sitt eksempel at det var mulig å komme disse folkene til hjelp.

    Erik kom nå til, og sammen med naboene Martinus Andersen Rosvoll og Anders Johannessen Rosvoll hjalp han nå Marius Iversen. Men det var først

    462

    V E R D A L S B O K A

    Marius Iversens, og deretter Erik Rosvolls eksempel, som gjorde at de andre våget å ta seg utover i leirdynnet. Fra dette hustaket var det ikke færre enn ti mennesker som ble berget. Erik bar selv Johns Rostads svigermor, Ber-gitte Valeur og to barn i land.

    Men Erik var ikke ferdig med dette. Mens de andre tok seg av de andre på taket, tok han seg ut til den 17 årige Odin Bjartnes, som sto på en leir-klump helt ute av stand til å redde seg selv.

    Han var da så forfrossen at da Erik hadde lagt bord ut til ham, måtte han støtte Odin inn til lands.

    Mens han holdt på med dette, var han nede i leiren til opp på livet flere ganger. Erik fortalte etterpå at kvikkleiret sto og skalv omkring ham. Heller ikke her fant han bunn med staur.

    fikk

    I sitt redningsarbeide viste Erik Rosvoll stort vågemot, og hans lederegenskaper gjorde at mange som ellers ikke ville ha våget å bli med på redningsarbeidet, tok del allikevel. Erik har også fortalt at han i tre dager etter raset hadde hørt en hane gale nede i leirgjørmen.

    fikk

    fikk

    Etterpå ble han innstilt til medalje, og han redningsmedaljen av 3. klasse. Rosvoll søndre store skader på sin jord. Som fortalt ovenfor, nådde ikke leirmassene bort til husene, slik at hverken de eller dyrene skade. Men kjelleren ble fylt av vann og leire. Og store deler av dette valdet lå nede på den lave elvesletten øst for gården. Alt i alt ble 211,5 dekar dekket av metertykke leirlag. Denne jorden fordelte seg på 108,2 dekar dyrket jord, 49,2 dekar eng og 54,1 dekar skog og havning.

    Dette tilsvarte 2/3 av arealet.

    Jordverdien hadde før ulykken vært 7.050 kroner. Den ble nå satt ned med 4.700 kroner til 2.350 kroner.

    Gården forøvrig hadde vært verd kr. 8.500. Tapet ble satt til 5.300 kroner, slik at den nye verdien ble 3.200 kroner.

    Etterpå

    fikk fikk

    Erik Olsen Rosvoll fikk kr. 4.420 i erstatning. Av dette fikk han kr. 1.850 i forskudd. Det er gjort en anmerkning om at dette skulle dekke husflytting og fornødent.

    Ole Johannessen og hans kone Anne Olsdatter kr. 300 i erstatning. Videre de en årlig livrente på kr. 300. Om gårdens skyld heter det i 1895:

    Gårdsnr. 116, bruksnr. 1, Rosvoll søndre østre av skyld mark 17,40 et avtak for 20 år av mark 14,56, og deretter for bestandig et avtak av mark 14,00. Dette tilsvarte en reduksjon

    av veiskatten på kr. 5,02 for første halvår 1893.

    R A S I V E R D A L 463

    þÿ


    Det ødelagte området tilsvarte 211,5 dekar. Det lå i umiddelbar sammenheng med resten av jorden på gården. Det ble derfor utlagt til eieren i en teig. Men arealet han fikk, var på 179,9 dekar, eller 31,6 dekar mindre enn det han hadde mistet.

    Ole Johannessen overdrog Rosvoll søndre og østre til sin sønn Erik i 1894. Selv døde han som kårmann på gården samme år. Anne Olsdatter levde som kårkone på gården i 1900. Hun døde i 1929.

    Erik Olsen ble gift med Elise Toresdatter Hestegrei vestre. Han døde i 1948.

    Johannes var jernbanearbeider og ugift i 1900. Han giftet seg senere med Julie Olsdatter Molden. Han ble bonde på Kjæran. Han døde i 1954.

    Ragnhild ble gift på nabogården Rosvoll nordre med Anders Johannessen. Hun døde i 1955.

    På denne gården ble det senere gjort to likfunn. En gang forholdsvis tidlig på 1900-tallet holdt Erik på å bygge et sommerfjøs ute på leiret. Da støtte han på et kvinnelik. Liket var meget godt bevart nede i leiren.

    Senere, sist på 20-tallet, holdt gårdskaren på Rosvoll søndre, Albert Risholt, på med noe grøfting. Da støtte også han på likrester. Det var ikke mulig å fastslå om dette var en mann eller kvinne. Dette jordstykket kalles i ettertid Daumannsstykket.

    Ellers støter man stadig på rester etter hus og annet vrakgods når man arbeider ute på leiret. Tormod Lian, svigersønn av Erik, støtte blant annet en gang under grøfting på en bunt med kornstaur med spissene opp. Toppen av staurene var mellom 1,5 og 2 meter under overflaten.

    ROSVOLL VESTRE 114.1


    Gården

    Rosvoll vestre var egentlig den nordligste av Rosvollgårdene. Den lå nesten ytterst på nordspissen av den omtrent 15 meter høye terrassen som utgjorde den sentrale delen av Rosvollvaldet. Men den største delen av dette valdet lå på den lavere elvesletten som elven hadde skåret ned i denne terrassen.

    Og det var nettopp denne delen som ble mest rammet av overslammingen.

    Verdalselven dannet grensen mot øst, nord og vest. Mot syd lå først Rosvoll mellom, deretter Rosvoll store.

    Etter raset ble det fastslått at arealet hadde vært 412,1 dekar. Dette fordelte seg på 297,4 dekar dyrket jord, 73,8 dekar skog og havning, 19,7 dekar eng, 19,7 dekar annen udyrket mark og 1,5 dekar veier og bebyggelse.

    Matrikkelskylden var 12 mark 53 øre.

    I 1890 ble det sådd 2 hektoliter blandkorn, 18 hektoliter havre og 6 hektoliter gressfrø. Det ble satt 18 hektoliter poteter. Til andre rotfrukter enn poteter ble det benyttet 1 ar. Kjøkkenhagen var på 0,1 ar. Videre fantes det 6 to-hjulte vogner og 1 slåmaskin på gården.

    1. januar 1891 besto besetningen av 3 hester, 8 storfe, 7 sauer, 3 griser og 12 høns. Besetningens størrelse i 1893 er ikke kjent da det ikke gikk noen dyr tapt i ulykken.

      Folket

      Eieren i 1893, Oluf Angel Holte, kjøpte gården sammen med Eklesøya i 1884 av Johan Peter Be ss en. Da raset gikk bodde 9 personer på gården. Disse var

      • Oluf Angel Pedersen Holte, gårdbruker, 51 år

      • Anna Jørgine Ellevsdatter, kone, 51 år

      • Pauline, datter, lærerinne, 24 år

      • Nikoline Amalie, datter, 21 år

      • Hanna Baroline, datter, 19 år

      • Anna Oline, datter, 15 år

      • Peder Olaus, sønn, 12 år

      • Angel Edvard, sønn, 8 år

      • Laura Marie, datter, 6 år

    R A S I V E R D A L 465


    þÿ

    466

    V E R D A L S B O K A

    Oluf Angel Holte var fra Skogn. Hans foreldre var Peter Olaus Johannessen Holte og

    Anne Marta Nilsdatter Lynum.

    Anna Jørgine var også fra Skogn. Hennes foreldre var Ellev Ellevsen og Venke Nikoline Skille.

    Om Pauline kan opplyses at hun var fast tilsatt i småskolen i 1892 som lærerinne i kretsene Trøgstad, Stiklestad, Ness og Sende. Og den første av disse raste som kjent ut.

    Hva som skjedde 1

    Den 18. mai hadde Oluf arbeidet hardt og lenge ute på jordene. Om kvelden ble han og guttene sittende og diskutere. Blant annet diskuterte han og Peder Olaus det som presten fra Vuku, Johan Gerhard Klute, hadde sagt fra prekestolen flere ganger, nemlig at det ville hende en ulykke i Verdal. Peder Olaus mente selv at også han hadde sett merkelige ting som kanskje advarte mot et eller annet. Han hadde sett «lysende skapninger« mellom elven og skogen.

    Før de skulle legge seg, ville Peder Olaus gå seg en runde. Oluf var trett og klar, og la seg til å sove. Og etter hvert gikk alle til ro, og det ble stille i huset. Litt etter midnatt våknet de av at det suste og buldret ute. Det hørtes også et og annet brak. Først trodde de det var tordenvær, men så ristet grunnen. Noe alvorlig måtte ha hendt.

    Oluf kom seg ut av sengen og fikk på seg noen klær. Han måtte ut og lete etter Peder Olaus, for han visste ikke om han hadde kommet tilbake igjen.

    Ute fikk han se hva som var i ferd med å skje. Alt nedenfor gården, det vil si både øst, nord og vest for gården, fløt av leirsuppe. Og der ute fikk han se to mennesker på et hustak.

    Det var Johannes Pedersen Neffer og hans stemor Serianna Johannesdatter. De bodde på husmannsplassen Neffer under Rosvoll store. Plassen ble tatt av leirbølgen, revet av muren og drevet tvers over dalen i retning av Ekle. De to beboerne klarte å komme seg ut gjennom hullet etter pipen og opp på taket. Der klamret de seg fast under den ville seilasen.

    Da leirbølgen traff terrassen ved Ekle, ble den slått tilbake, og huset med de to på taket drev forbi på vestsiden av Rosvoll-landet.

    Dette fikk Oluf Holte se. Han var tydeligvis ikke noen lettskremt mann. Han vadet ut i strømmen til bortimot opp på livet, og da huset passerte, grep han fatt i dem i tur og orden og formelig kastet dem på land.

    Hvor bokstavelig dette skal oppfattes, er vanskelig å si. Men det er en kjensgjerning at Oluf Holte var en kraftkar, samtidig som de to som satt på taket var meget små av vekst.

    Og han fikk dem inn på trygg grunn.

    Deretter tok han dem med inn i huset. De var søkkvåte og frosne, og der fikk de hver sin seng å ligge i.

    R A S I V E R D A L 467

    Oluf var fremdeles ikke sikker på hvor Peder Olaus var, og da han ikke hørte noen lyd fra gutteværelset, slo han dørspeilet i stykker med bare knyttneven. Men heldigvis var begge guttene der.

    Olufs redningsdåd ble etterpå ansett for å ha vært en prestasjon, men selve handlingen ble ikke vurdert å ha vært livstruende for Holte. Derfor ble han ikke innstilt til medalje.

    Senere var han ved Ros voll søndre hvor husvraket av Follo ble liggende. Dette vraket lå så pass langt fra land at det var uråd å komme seg i land for dem som satt på taket uten hjelp. Det var imidlertid meget vanskelig å få hjelp ut til dem, og en av de overlevende forteller at en av dem som sto på land, var en patriarklignende skikkelse med langt hvitt skjegg. Han hadde ropt: «For dere finnes det ingen redning! Bered dere på å møte Herren.»2

    Denne patriarken var ingen ringere enn Oluf Holte. Men her gikk ikke hans spådom i oppfyllelse. Unggutten Marius Iversen viste med sitt mot og råd-snarhet et eksempel som fikk de andre til å følge etter, og snart ble alle som satt på hustaket av Follolåna berget i land.

    Rosvoll vestre fikk nesten hele jordveien ødelagt. Tilsammen gikk 354,4 dekar tapt. Av dette var 260,9 dekar dyrket jord, 19,7 dekar eng og 73,8 dekar skog og havning.

    Hele 12/13 av gården forsvant.

    Før raset sto jordverdien i kr. 9.750. Etter raset var den 750 kroner, slik at tapet bare på jorden var 9.000 kroner.

    Eiendommen ellers var før raset verd kr. 12.500. Tapet ble satt til kr. 11.000, slik at verdien etterpå var 1.500 kroner.


    Etterpå

    Skadene på denne gården selv om husene ikke ble tatt, var så betydelige at gården måtte betraktes som bortimot fullstendig ødelagt.

    Den 19. juli 1893 står det i protokollen til Forvaltningskomitéen at Oluf Holte søkte om kr. 50 i bidrag slik at han kunne fornye en vekselobligasjon samt dekke noen andre utgifter. Beløpet ble bevilget som gave.

    Oluf Holte var blant dem som selv var i stand til å skrive brev og søke. 17. august sendte han et brev til amtmannen. Det lyder som følger:3 Jeg er herved så fri å forhøre hos amtmannen om hvorvidt det kan forventes en snarlig avgjørelse på min søknad til Forvaltningskomitéen om bidrag av de til de skadelidte skjenkede midler. Jeg skal tillate meg å opplyse at jeg nettopp står i begrep med å kjøpe en eiendom, men at selvfølgelig ingen fullstendig avgjørelse kan iverksettes før jeg på det nærmeste kan få vite hvor stort bidrag jeg kommer til å erhverve av private og offentlige midler. Jeg våger derfor å henvende meg til hr. amtmannen om han

    468

    V E R D A L S B O K A


    þÿ


    vil være så god å gjøre hva gjøres kan for en hurtigst mulig avgjørelse. Det er også andre skadelidte som av samme grunn vil være meget interessert i en påskyndelse av den forestående utdeling.

    Det er ikke funnet noe som forteller om han fikk noe svar som opplyste hvor mye han ville få i erstatning. Men det er en kjensgjerning at han kjøpte den delen av Maritvoll som senere fikk navnet Holte.

    Men 30. september fikk han bevilget kr. 100 til innkjøp av mat. Det skulle bestemmes senere hvorvidt dette beløpet også skulle være en gave, eller om det skulle gå til fradrag fra den erstatningen han ville få. 15. desember ble det besluttet at det skulle være en gave.

    Erstatningen Oluf Holte fikk, var på kr. 8.600. Han fikk kr. 300 i forskudd. I en kommentar heter det at han søkte om støtte til innkjøp av mat og en hest, men han hevet ikke beløpet da han fikk det bevilget.

    Om Rosvoll nordre heter det i avfellingsprotokollen 1895:

    Gårdsnr. 114, bruksnr. 1, Rosvoll vestre med Eklesøya av skyld mark 12,53 et avtak for 20 år av mark 11,57, og deretter for bestandig et avtak av mark 10,43.

    Dette tilsvarte en reduksjon av veiskatten på kr. 3,99 for første halvår 1893.

    Det var således ikke rare greiene som var igjen av jorden. Hele 354,4 dekar hadde gått tapt. Men som følge av at alt lå inntil det lille som var igjen, ble alt sammen utlagt i en teig til eieren. Dette besto av 227,7 dekar fast mark

    R A S I V E R D A L 469

    og 88 dekar elvebredd og sandører, til sammen 315,7 dekar. Men det var 35,8 dekar mindre enn det som var blitt ødelagt. I tillegg kom 22,2 dekar elveleie.

    I 1907 solgte Oluf Holte resten av jorden på Rosvoll vestre til Anders Johannessen Rosvoll på Rosvoll nordre. Da besto den dyrkede jorden av 10 mål! Men da utlegget ble foretatt, var det Anders Rosvoll som fikk den ødelagte jorden.

    Som nevnt ovenfor kjøpte Oluf Holte en større del av Maritvoll og bygget en ny gård der. Han kalte den Holte. Blant annet flyttet han våningshuset på Rosvoll vestre dit.

    I 1900 bodde Oluf og Anna Jørgine sammen med Anna Oline, Peder Olaus, Angel Edvard og Laura Marie på Holte.

    Oluf døde i 1912. Anna døde i 1922.

    Pauline ble gift med Johannes Andersen Balgård på Skjørdal. Hun sluttet som lærerinne i 1900. Hun døde i 1910.

    Hanna Baroline giftet seg ikke. Hun var misjonær i Kina i 1923. Anna Oline giftet seg med Odin Ravlo. Hun døde i 1944.

    Peder Olaus ble gift med misjonær i Kina Eva Marie Landmark. Han døde i 1944.

    Angel Edvard overtok Holte etter sin far. Han ble først gift med Inga Johansen. Etter hennes død ble han gift med Anna Maria Johansen. Angel Holte døde i 1958.

    Laura Marie ble gift med misjonsprest Olav Dalland. Hun døde i 1951.


    Noter:

    1 Opplysninger ved Arne Ludvig Reitan.

    2 Fortalt av Leif Iversen, sønn av Marius Iversen.

    3 Språket er modernisert.

    ROSVOLLVALD, NEFFER 112.1


    Plassen

    Navnet på denne plassen er et typisk eksempel på navn og beliggenhet. Her var det plassens beliggenhet i forhold til hovedbølet som var avgjørende. Hovedbølet var Rosvoll store, og gården lå på en terrasse som lå omtrent 10 meter høyere enn elvesletten. Men øst for gården ned til elvesletten var det en forholdsvis bratt terrasseskråning. Dette var en gammel elvemel. Og ved foten av denne elvemelen lå Nefferplassen.

    Vi har her valgt skrivemåten Neffer selv om det på samtidige kart blir skrevet Nedfor. Plassen var vel av omtrentlig normal plasstørrelse. I 1890 ble sådd 0,5 hektoliter bygg og 1,5 hektoliter havre. Det ble satt 3 hektoliter poteter, og det fantes en kjøkkenhage på 0,02 ar.

    Pr. 1. januar 1891 ble det fødd 1 ku, 2 sauer og 8 høns.

    I 1893 var tallet på husdyr 1 ku, 1 gris og et ukjent antall høns.

    Folket

    Samme husmannsfamilie var der fra før 1865 til 1893. Peder Jensen kom dit før 1865. Men han døde i 1890. Da raset gikk i 1893 bodde bare to mennesker på Neffer, nemlig

    • Johannes Pedersen, husmann med jord, 52 år

    • Serianna Johannesdatter, hans stemor, 65 år

    Johannes Pedersen var var sønn av Peder Jensen og hans første kone Ingeborg Pedersdatter fra Skjærset.

    Serianna Johannesdatter var Peder Jensens andre kone. Hennes foreldre var Johannes Stenersen og Brynhild på Bjartnesvald.

    Hva som skjedde

    Nefferplassen ble slått av muren av leirbølgen. Dermed raste murpipen sammen. De to som befant seg inne i huset, ble ikke skadet av pipen som falt ned. Hvor vidt de lå oppe på loftet eller nede, er uklart. De kan muligens ha vært nede for å se hva som skjedde. Men de klarte etter hvert å komme seg opp på loftet og derfra opp gjennom hullet etter pipen og opp på taket. Der klamret de seg fast mens huset ble ført i stor hastighet nordover i retning av Ekle.

    SUNDBY 125 - 127

    Ved Ekle støtte leirbølgen mot terrassekanten der. Denne var akkurat høy nok til at leirbølgen ikke slo over, og den ble snudd tilbake i sydvestlig retning. Og huset ble ført videre med de to sittende på taket.

    Ved Rosvoll vestre seilte huset nokså nært land. På Rosvoll vestre bodde Oluf Pedersen Holte, og han var også blitt vekket av raset. På det tidspunkt da hustaket med Johannes og Serianna kom seilende tilbake, var han ute, og han så dem.

    Det fortelles at han vadet ut i leirstrømmen til nesten opp på livet, og da taket passerte ham, grep han de to i tur og orden og formelig kastet dem mot land. Ingen av disse to var spesielt store. Johannes var så liten at han nesten ble regnet for dverg, og Serianna var visstnok heller ikke særlig stor. Men allikevel var det en kraftprestasjon å gjøre det Oluf Pedersen Holte gjorde.

    Og han berget livet på de to. Huset, eller rettere sagt restene av huset, ble liggende i ro nærmere Haugdal. Etterpå bar han dem, en under hver arm, hjem til seg, fikk på dem tørre klær og la dem til sengs.

    Det Holte gjorde, ble ikke ansett for å ha vært livsfarlig for ham selv, og redningsdåden ble derfor ikke belønnet med redningsmedaljen. Dette er et eksempel på hvordan mennesker langt unna og uten kjennskap til de faktiske forhold, tok avgjørelser på sviktende grunnlag.

    Johannes og Serianna mistet 1 ku og 1 gris og et ukjent antall høns.

    Jorden som gikk tapt, ble regnet sammen med den jorden Rosvoll store mistet.

    Etterpå

    Johannes Pedersen og hans stemor Serianna Johannesdatter fikk samme erstatning, nemlig kr. 350 hver. Serianna fikk 50 kroner i forskudd.

    Johannes og Serianna flyttet så til Johannes' bror, Petter-Iver Neffer, som bodde på Ørmelen. Der bodde de i 1900.

    Johannes døde i 1917.

    472

    V E R D A L S B O K A


    Generelt

    Den gården som først ble ryddet her, het sannsynligvis By. Og det skjedde utvilsomt helt ved begynnelsen av vår tidsregning. Gården vokste i størrelse og betydning, og må i vikingetiden ha vært bebodd av en meget mektig ætt. Det vitner de kjempesvære gravhaugene på Melbygraven om. Der oppe lå også etter alt å dømme den opprinnelige gården.

    Etter at kristendommen var blitt innført, begynte en oppdeling av gården. Da oppsto Sundby, Melby og en nå bortkommet Nesteby. Den siste ble etter all sannsynlighet tatt da Verdalselven gjorde en av sine utallige forandringer av sitt løp. Bare restene av denne gården ble tilbake, og det var så lite at den ikke lenger kunne eksistere som egen gård. Den ble til en ødegård, eller et aun, som det heter i Trøndelag. Det lå nede på den lave elvesletten ved elven. Sundby kom til å bruke deler av dette aunet, og det fikk navnet Sund-byaunet. Trolig hadde også Melby en bit. Denne biten ble kalt Melbyaunet.

    Sundby var den størse av de to partene som var igjen. Men Sundby ble så delt i flere deler. I 1520 var det ikke færre enn seks Sundbygårder. Navnet på den ene av disse, den øverste av dem, utviklet seg til Østgård.

    Det forhold at ingen av disse gårdene gjenfinnes oppe på Graven, har muligens sammenheng med de store leirrasene som har gått mellom Sundby og Gudding. (Når det gjelder alle de forskjellige delingene og sammensmeltingene som har funnet sted fra 1500-tallet og opp til i dag, henvises det til Verdalsboka IV.)

    I 1893 fantes følgende gårder: Vester Sundby som også ble kalt Lunden, Sundby vestre, Sundby østre, Østgård og Melby. Dessuten var det noen mindre eiendommer som var blitt selvstendige bruk noen år i forveien. Av dem ble noen berørt av raset, nemlig Sundbyaunet, Sundbyhammelen og Melbynesset. Og alle hovedgårdene hadde i større eller mindre grad husmannsplasser.


    Verdalsboka - 27

    SUNDBY 125 - 127

    þÿ

    þÿ

    R A S I V E R D A L 475


    Gården


    SUNDBY, LUNDEN 124.1

    Lunden var en av storgårdene som ble rammet av raset. Gården ble ikke fullstendig ødelagt. Store deler av gårdsvaldet unngikk ødeleggelser. Men husene ble tatt av leirmassene og flyttet bortimot 200 meter.

    Navnet Lunden bedrar en del. Egentlig var dette en av Sundby gårdene, og den ble også kalt Vester Sundby. Dette må ikke forveksles med Sundby vestre som var en annen gård. Lunden var den vestligste av Sundby gårdene. Mot vest valdet gården mot Bjørken. Mot nordvest nådde den bort til elven som her gjorde en stor sving mot syd. Mot øst grenset

    gården mot Sundby vestre. Og mot syd steg terrenget bratt oppover mot Bjørken.

    Husene på Lunden lå ikke helt nede på den laveste elvesletten. De lå omtrent på samme nivå som husene på Nessgårdene. Men de lå litt lavere enn husene på de andre Sundby gårdene, Østgård og Melby.

    Da gården ble vurdert etter raset, fant man at det dyrkede arealet hadde vært på 271,26 dekar. Skogen utgjorde 50,94 dekar. Eng og annen udyrket mark var tilsammen 38 dekar. Dessuten var det tilsammen 2,03 dekar med bebygget grunn og veier. Alt i alt var dette 362,23 dekar. Dessuten fantes det en god dei skog utenfor det vurderte området.

    Matrikkelskylden var 13 mark 22 øre.

    I 1890 ble det sådd 4,5 hektoliter bygg og 18 hektoliter havre. Det ble satt 15 hektoliter poteter. 0,05 ar ble benyttet som kjøkkenhage. På gården var det 1 fire-hjult og 4 to-hjulte vogner.

    Pr. 1. januar 1891 var det 3 hester, 9 kyr, 18 sauer, 3 griser og 9 høns på gården.

    I 1893 var tallet på dyr litt høyere. Det var fremdeles 3 hester, men det var nå 12 storfe og 25 sauer. Derimot var det ingen griser. Tallet på høns er ukjent.

    Forsikringsprotokollen forteller at det var seks bygninger på gården, nemlig en hovedbygning, en bryggestue, et stabbur, en stall med stallbod, et fjøs, og en kornlade.


    Folket


    I mai 1893 besto gårdbrukerfamilien av bare to personer. De var nemlig

    barnløse på det tidspunktet. Men de hadde to tjenere, og på kåret var det to personer. Disse folkene var

    • Johannes Thoresen, gårdbruker, 46 år

      image

    • Bergitte Serine Olsdatter, kone, 31 år

    • Julie Johannesdatter, tjenestejente, 24 år

    • Anneus Pettersen, gjetergutt, 13 år

    • Johannes Olsen, kårmann, 66 år

    • Martha Pedersdatter, kone, 69 år

    Johannes Toresen kjøpte Lunden året før raset. Men han må ha kommet dit og vært bruker en tid før det, for i 1891 står han oppført som gårdbruker på Lunden. Johannes var fra Skjørdal, og hans foreldre var Tore Gabrielsen og Ingeborg Olsdatter Skjørdal. Bergitte Serine var fra Melby. Hennes foreldre het Ole Larsen Melby og Beret Larsdatter Stiklestad.

    Johannes Thoresen Lunden.

    Bergittes mor, Beret Larsdatter, er et sted oppført som boende på Lunden da raset gikk. Men i følge de offisielle listene bodde hun som inderst på Sundby østre. I 1891 bodde hun imidlertid på Lunden sammen med sin datter og svigersønn. Hun var

    þÿ

    da enke og ble betegnet som sinnsvak. Det var hun også så tidlig som i 1875 da både hun og Bergitte Serine ble forsørget av formyndere.

    Julie Johannesdatter var født i Vuku sogn, men hun ble oppfostret på Gammel-plassen under Skjørdal øvre i 1875. Hun ble forsørget av faren som het Johannes Hansen Stiklestad. Morens navn var Oline Johnsdatter Sundbyvald.

    Gjetergutten Anneus Pettersen var fra Levring.

    Hans foreldre var ungkar Petter Andersen Melbyvald

    og Karen Arnts

    Bergitte Serine Olsdatter Lunden.

    R A S I V E R D A L 477

    datter Levring. Karen var forøvrig kone på Sundbyhammelen da raset kom, og hun omkom.

    Kårmannen Joliannes Olsen Lunden hadde tidligere brukt Lunden selv. Han var sønn av

    Ole Olsen Lunden den yngre og Marta Olsdatter.

    Kårkona Marta Pedersdatters foreldre var ungkar Peder Pedersen Kvello og pike

    Gunhild Agesdatter Monnes.

    Hva som skjedde

    Det synes nokså klart at leirbølgen fra det andre raset må ha nådd bort til Lunden først. I følge beskrivelsene slo denne bølgen mot Bjørkberga så spruten sto himmelhøyt. Men det er allikevel klart i følge øyenvitneskildringene at det var det tredje raset som ødela gården.

    Som nevnt ovenfor ble husene på går- den flyttet bortimot 200 meter. Leirstrøm- men gikk på en måte i en bakevje, og

    I husene ble ført rundt et ness, og havnet til

    * slutt inne i en vik. Men da var de fullsten-

    dig knust og ødelagt. Hovedbygningen var delt i tre deler som lå på hver sitt sted.

    þÿ

    Det var kårfolkene som bodde i andre etasje som først ble oppmerksom på raset. Trolig hadde de merket dunderet fra det andre raset, eller kanskje til og med sett leirmassene. Kona fikk varslet de som lå nedenunder. De kom seg med en gang opp på loftet, og dette ble deres redning. Men det sies at da husene ble tart av leir-

    Julie Johannesdatter, senere strømmen og ført av sted, la de seg ned gift Åsheim * sengene og trodde at de skulle dø. Men kårmannen Johannes gikk bort til kvistvinduet og så ut. Derfra så han noen stokker og en langvogn flyte forbi. «Nå må vi forsøke å komme oss i land,» sa han. Han fikk de andre

    med seg, og så utrolig det enn høres, klarte de alle å komme seg ut av huset, bort på stokkene som fløt forbi og til slutt bort på langvognen. Derfra brukte de hesjestaur og kornstaur som fløt ut fra et uthus sammen med bord, stokker og annet vrakgods til å bygge en bro slik at de kom seg velberget til fast land. Men de hadde ingen ting annet med seg

    enn bare nattklærne. Om Anneus heter det at det var hans søskenbarn Ole Olausen Levring som trakk han opp på tørt land. Ingen døde eller fikk men av raset.

    478

    V E R D A L S B O K A

    þÿ

    R A S I V E R D A L 479

    Dagen etter ble 10 kyr funnet døde i fjøset. Leiren hadde løftet dem opp under loftsbjeikene. I stallen sto to hester, eierens stolthet, døde side om side. Og rundt omkring i ruinene fantes 25 døde sauer. 2 kyr og 1 lam ble berget. Dessuten var en tjenestehest på Rinnleiret.

    Anneus hadde i sitt eie en kiste. Kisten tilhørte hans mor. Om denne kisten het det at den skulle tilhøre eldstejente i hvert slektsledd. Men Karen hadde ingen flere barn, og derfor fikk Anneus ha kisten. Kisten ble funnet etter raset. Da var den brutt opp. Sikkert var det noen som var på leting etter verdisaker. Selv ikke i forbindelse med en slik tragedie unnså man seg ikke fra å stjele fra dem som hadde mistet omtrent alt. 91 år etter raset kom kisten til Anneus' datter, Mercedes Levring Poulson, i Amerika.1

    Av gårdens areal ble 196,9 dekar dyrket mark og 12,8 dekar eng, tilsammen 209,7 dekar, ødelagt.

    Jordverdien før raset ble anslått til kr. 11.400. Tapet ble satt til kr. 8.550. Det utgjorde 3/4 av gårdens jord. Igjen var det jord til en verdi av kr. 2.850.

    Eiendommen forøvrig ble totalt verdsatt til kr. 12.500. Skaden beløp seg til kr. 9.200, slik at det som ble reddet hadde en verdi av kr. 3.300.

    Etterpå

    Straks etter ulykken kjøpte Johannes Toresen Hallan. Der skrev han en søknad til Velferdskomitéen datert 13. november 1893. Søknaden lød som følger: 2

    Undertegnede tillater seg herved å søke den ærede komité om å få litt hjelp til å kjøpe meg en ku for å underholde meg og min familie vinteren over. Som det vel er den ærede komité bekjent, har jeg kjøpt gården Hallan. Men da jeg ikke har noen avling og heller ikke andre midler enn jeg kommer til å få av de skadelidtes fond, da vet jeg ingen annen utvei enn å henvende meg til den ærede komité om hjelp.

    Jeg søker herved om å få kroner 150,-. I håp om at denne min søknad vil bli meg innvilget, tegner jeg meg

    med megen aktelse ærb Johannes Toresen Lunden

    I Velferdskomitéens protokoll er det anført at Johannes Toresen Lunden fikk kr. 100 i gave for at han skulle ha til seg og sin families underhold denne vinteren.

    Johannes fikk en erstatning på kr. 8.190. Av dette fikk han kr. 3.760,79 i forskudd. Disse pengene skulle benyttes til gårdkjøp. Men inkludert i for-skuddsbeløpet var også hans gjeld til Verdalens Meieris landhandel på Stiklestad på. kr. 110,79.

    480

    V E R D A L S B O K A


    þÿ


    Noe av materialene av husene ble berget. Dette er en stue som ble satt opp etterpå på Lundåsen.


    Kårfolket Johannes Olsen og Marta Pedersdatter fikk en erstatning på kr. 1600. Av dette fikk de 200 kroner i forskudd. Dessuten fikk de en årlig livrente på kr. 400.

    Julie Johannesdatter fikk kr. 80 i erstatning.

    Anneus Pettersen fikk kr. 20. Skylden ble fastsatt slik i 1895:

    Gårdsnr. 124, bruksnr. 1, Lunden av skyld mark 13,22 et avtak for 20 år av mark 9,92, og deretter for bestandig et avtak av mark 8,92.

    Dette betød en reduksjon av veiskatten på kr. 3,42 for andre halvår 1893.

    Den ødelagte jorden ble utlagt umiddelbart sammen med restene av den ubeskadigede jorden. Tapet var på 209,7 dekar. Tilbakeført ble 129,2 dekar. Dette var 80,5 dekar mindre enn hva som hadde gått tapt.

    John Andersen Sundby vestre kjøpte det som var igjen av Lunden, både uskadet og overslammet jord. Og et jordstykke ble kalt Ruinene fordi det der fantes rester etter husene på Lunden.

    Johannes og Birgitte døde begge på Hallan mellom, han i 1906 og hun i 1908. Johannes Olsen og Marta Pedersdatter bodde i 1900 på en forpaktet plass under den gamle gården Lunden. De døde henholdsvis i 1904 og 1909.

    Tjenestejenten Julie Johannesdatter hadde en tid etterpå arbeid på Leinstrand. Så ble hun gift med Ole Anneusen Åsheim som selv opplevde raset som dreng

    481 V E R D A L S B O K A

    på Ness østre. I 1900 bodde de som inderster på Bjørken og livnærte seg som jordarbeidere. I 1901 kjøpte de Sundbymoen. Julie døde i 1958.

    Gjetergutten Anneus Pettersen utvandret til Ashby i Minnesota hvor han giftet seg og fikk familie.


    Noter:

    1 Historien om kisten er fortalt av Eivind Stubbe og står i Verdal Historielags skrifter 10, Årbok 1984 s. 110 ff.

    2 Språket er modernisert.



    Bruket

    SUNDBY, SUNDBYAUNET 125.2, 127.2

    Sundbyaunet var et såkalt kjøperom.

    Opprinnelig var Sundbyaunet tre husmannsplasser tilhørende gårdene Sundby østre og Sundby vestre. Men eieren i 1893, Haldor Haldorsen, hadde fått kjøpe Sundbyaunet østre og Sundbyaunet mellom i 1890. Bruket ble også kalt Sundbyaunet østre.

    Går vi helt tilbake til middelalderen, er det mye som tyder på at Sundbyaunet var restene av den ødelagte Nesteby. Og det var Verdalselven som var synderen i den sammenheng. Nesteby ble en øde gård, eller et aun som det heter i Trøndelag.

    Sundbyaunet lå ved elven vest for Sundby.

    Til tross for at det var to steder ved navn Sundbyaunet som var blitt slått sammen, var dette bare en beskjeden eiendom. Etter raset ble arealet beregnet til å ha utgjort 16,7 dekar.

    Matrikkelskylden var 0 mark 74 øre.

    I 1890 da det fremdeles var en husmannsplass, var utsæden 0,5 hektoliter bygg, 1,5 hektoliter havre og 3 hektoliter poteter. Pr. 1. januar 1891 var det 1 ku, 1 sau, 1 gris og 5 høner på plassen. Litt flere dyr var det i 1893. Da var det 1 ku og 4 sauer.

    Folket

    Det bodde bare to mennesker der da raset gikk:

    • Haldor Haldorsen Sundbyaunet, jordbruker, 71 år

    • Guruanna Iversdatter, kone, 74 år

    Disse to var på Fætten vestre både i 1865 og 1875.1 1875 kalles han «selveier og tømmermann.» Haldor var sønn av Haldor Jonsen og Gunnhild Andersdatter Østre Sundby. Guruanna var datter av Iver Pedersen og Kirsti Olsdatter Levring.

    Hva som skjedde

    Sundbyaunet lå omtrent rett ut for rasåpningen. Leirbølgen må ha truffet husene med stor kraft. Husene var vel forholdsvis beskjedne, og de ble revet av murene og ført omtrent 100 meter bortover.

    Begge to omkom.


    Døde:

    SUNDBY, SUNDBYHAMMELEN 127.2

    HALDOR HALDORSEN SUNDBYAUNET, født 1822 GURU ANN A IVERSDATTER SUNDBYAUNET, født 1819

    Guruanna ble funnet 20. mai. Dagen etter ble Haldor funnet. Begge ble begravet på Lysthaugen 28. mai. Jordfestelsen fant sted 19. mai 1894.

    Det at husene ble flyttet, og at de kunne lokaliseres, var vel medvirkende til at likene ble funnet så pass kort tid etter ulykken.

    Av husdyrene døde kua og 4 sauer. 1 sau ble reddet.

    Hele den vesle eiendommen ble dekket av et flere meter tykt leirlag. Jordveien var før ulykken verdsatt til kr. 680. Alt ble ødelagt.

    Eiendommen forøvrig hadde en verdi av kr. 1.500. Etter skaden ble verdien satt til bare 50 kroner, slik at tapet ble regnet til kr. 1.450.

    Etterpå

    Dødsboet etter Haldor Haldorsen og Guruanna Iversdatter ble tildelt en erstatning på kr. 1.050,00.

    Matrikkelskylden ble i 1895 fastsatt på følgende måte:

    Gårdsnr. 125, bruksnr. 2, Sundbyaunet av skyld mark 0,74 et avtak for 20 år av mark 0,74, og deretter for bestandig et avtak av mark 0,67.

    Dette medførte en reduksjon av veiskatten på kr. 0,26 for første halvår 1893 for denne delen av Sundbyaunet.

    Gårdsnr. 127, bruksnr. 2, Sundbyaunet mellom av skyld mark 0,50 et avtak for 20 år av mark 0,50, og deretter for bestandig et avtak av mark 0,45.

    Og det betød en reduksjon av veiskatten på kr. 0,17 for andre halvår 1893 for Sundbyaunet mellom.

    484

    V E R D A L S B O K A

    All jord, det vil si 16,7 dekar, ble utlagt som en teig til Staten i den delen som kaltes Triangelet. Det var den ødelagte jorden som lå nærmest utenfor rasporten. Sammen med selve rasgropen utgjorde dette tilsammen Statsteig A.

    SUNDBY, SUNDBYHAMMELEN 127.2


    Bruket

    Denne eiendommen var så vidt nylig blitt solgt til Johannes Pedersen at den ennå ikke var skyldsatt da raset gikk. Eiendommen kaltes Sundbyham-melen, men parten hadde havnet inn under Bjørken hvor den var en husmannsplass til den ble solgt til husmannen der.

    Eiendommen lå nedenfor Bjørkberga helt mot vest på Bjørkenvaldet. Vest for seg hadde den Haga søndre søndre som også hadde tilnavnet -hammelen, Hagahammelen. Det er lite sannsynlig at eiendommen nådde ned til elven, slik at Bjørkenvaldet foruten at det lå mot syd og øst, nok også lå mot nord.

    I likhet med så mange andre husmannsplasser som ble solgt på den tiden, var den beskjeden av størrelse, I 1893 ble arealet satt til 19,7 dekar. Alt var dyrket mark.

    Utsæden i 1890 da den fremdeles var en husmannsplass, var 1 hektoliter bygg, 1,5 hektoliter havre og 4,5 hektoliter poteter. En liten kjøkkenhage på 0,03 ar fantes også.

    Husdyrholdet 1. januar 1891 var 1 ku, 3 sauer, 1 geit og 4 høns. Tallet på dyr var i 1893 omtrent det samme.

    Folket

    Da raset gikk, bodde følgende personer der:

    • Johannes Pedersen, selveier, 50 år

    • Karen Arntsdatter, kone, 53 år

    • Anna Birgitte, datter, 10 år

    • Marta Bårdsdatter, inderst, fattiglem, 78 år

    Johannes kom til denne plassen som husmann allerede før 1875. Han var da gift med

    Guruanna Johansdatter. Hans datter Anna Birgitte var fra dette ekteskapet.

    Hans foreldre var Peder Johnsen Minsåsåsen og Marta Olsdatter Lek-lemsvald. Karen Arntsdatter, som var hans andre kone, var fra Levring østre, og hennes foreldre het Arnt Olsen og Guru Efasdatter Levring. Hennes sønn fra før ekteskapet, Anneus Petersen, var gjetergutt på Lunden. Han overlevde raset.

    Marta Bårdsdatter var identisk med den Marta Bårdsdatter som bodde hos sin sønn

    Martin Olsen Fergemelen under Bjørken i 1875. Hun losjerte hos

    486

    V E R D A L S B O K A

    husmannen Peder Pedersen på plassen Skotrøa under Bjørken i 1891. I enkelte sammenhenger blir hun opplyst å være enke, men det stemmer ikke. Hun var ugift.

    Hennes foreldre var Bård Bårdsen Sundby og pike Maren Andersdatter Bjør-kenvald.


    Hva som skjedde

    I likhet med de gårdene og plassene som ble rammet av det andre raset, kom det hele overraskende på folkene på Sundbyhammelen også. Johannes våknet ved at en stokk fra veggen falt ned over ham. Han klarte å løfte vekk stokken og kom seg utpå gulvet.

    Samtidig ble huset fylt med leire. Det var ikke mulig å komme seg ut gjennom hverken dør eller vinduer. Den eneste åpningen han fant før det var for sent, var skorsteinspipen. Han krøp derfor opp i den. Mens han var inne i pipen hørte han sin datter rope om hjelp. Da var det ikke mulig for ham å komme seg tilbake for å hjelpe henne. Huset var fullt av leire.

    Bare han kom seg unna. Både kona, datteren og fattiglemmet omkom.

    Han ble reddet inn til fast land fra hustaket av militære mannskaper, og bare iført skjorten ble han brakt opp til Bjørken. Dit ble mange andre brakt av dem som ble reddet. Etter ulykken var han dårlig og skral i lange tider.

    Også her ble hele eiendommen begravet. 1 ku og 5 småfe strøk med. Døde:

    KAREN ARNTSDATTER SUNDBYHAMMELEN, født 1840 ANNA BIRGITTE

    JOHANNESDATTER SUNDBYHAMMELEN, født 1884 MARTA BÅRDSDATTER SUNDBYHAMMELEN, født 1815

    Huset ble stående på samme sted. Det var trolig det som var årsaken til at Johannes berget livet. Noe av det første som rauset sammen når husene ble satt i bevegelse, var nemlig skorsteinen. Og var det hus oppe fra selve rasområdet, sank som oftest murpipen ned gjennom den torven huset sto på. Men her ble altså murpipen stående.

    I og med at huset ble stående på samme plass, var det lett å finne de omkomne. Alle tre ble funnet 20. mai. Det at de ble funnet på samme dag, tyder på at de ble funnet inne i restene av huset. Begravelsen fant sted 28. mai på Lysthaugen. Og de ble jordfestet ett år etter ulykken, 19. mai 1894.

    Hele eiendommen ble begravet av leire. Den var ikke skyldsatt, slik at noen verdifastsettelse av jorden finnes ikke. Men eiendommen ble satt til kr. 1.000, og alt gikk tapt.


    Etterpå

    R A S I V E R D A L 487

    Johannes Pedersen ble senere bosatt en tid i kårstuen på Sundby østre. Han arbeidet på Sundby, og han lappet sko. 1

    Han fikk kr. 1.175 i erstatning. Av dette var 50 kroner forskudd.

    Da skylden ble fastsatt i 1895, ble eiendommen forøvrig kalt Sundbyaunet mellom. I protokollen står:

    Gårdsnr. 127, bruksnr. 2, Sundbyaunet mellom av skyld mark 0,50 et avtak for 20 år av mark 0,50, og deretter for bestandig et avtak av mark 0,45.

    Eiendommen på 19,7 dekar ble utlagt til Staten i det såkalte Triangelet, det vil si det ødelagte området utenfor skredporten. Dette inngikk i hva som ble kalt Statsteig A. Johannes Pedersen ble gift på nytt to ganger. Hans tredje giftermål var med Oline Johannesdatter Østgård fra Sul. Han drev også Østgård en tid.

    Etter dette må han ha ervervet seg Jøssåsmoen, for i 1899 solgte han denne heimen til

    Ole Johannessen Skansen.

    Siste gang Johannes giftet seg, var han 72 år gammel. Han ble da gift med Kristine Olsdatter Morken fra Leksdalen. Han kom da til Morken som tidligere hadde vært en husmannsplass under Hofstad.

    De opplevelsene Johannes gjennomgikk rasnatten, fulgte ham hele livet, og hver gang det ble snakk om raset, begynte han å gråte.

    Og det fortelles videre at han hadde det ikke godt sine siste leveår. Han døde i 1922.


    Note:

    1 Opplysninger ved Per Sundby.



    Gården

    SUNDBY VESTRE 126.1

    Sundby vestre er en av de mange gårdene Sundby ble delt inn i i middelalderen.

    Som sin nærmeste nabo mot nordøst hadde den Sundby østre. Mot øst nådde valdet opp mot det høye terrassetrinnet som går under navnet Melbygraven. Dette området ble ikke berørt av Verdalsraset. Mot syd lå Sundbyhaugen. Mot vest grenset gården mot Lunden. Og mot nordvest dannet Verdalselven grensen.

    Etter raset ble arealet fastslått til å ha vært 385,72 dekar. Da var en del skog som lå utenfor det berørte området, ikke tatt med. I dette arealet var 246,31 dekar dyrket jord, 56,05 dekar skog og havning, 68,9 dekar eng, 8,78 dekar annen udyrket mark og 5,68 dekar veier og bebyggelse.

    Matrikkelskylden var 14 mark 45 øre.

    Av en eller annen grunn er ikke tallene for utsæd eller husdyr i 1890 og 1891 tatt med i oversikten etter raset.


    Folket

    John Andersen Hegle som var gift med Laura Sofie Larsdatter Sundby, kjøpte Sundby vestre i 1892. Da raset gikk, bodde følgende personer der:

    • John Andersen, gårdbruker, 35 år

    • Laura Sofie Larsdatter, kone, 31 år

    • Sirianna, datter, 1 år

    • tre tjenere

    • Jonetta Ottesdatter, inderst, fattigvesenet, 69 år

    John Andersen var fra Hegle i Frol. Hans foreldre var Anders Pedersen Heglesaunet og

    Johanna Johnsdatter Hegle.

    Laura Sofie Larsdatter var fra Sundby. Hennes foreldre var Lars Larsen og Serianna Ottesdatter Sundby.

    Jonetta Ottesdatter var fra Gudding østre. Hennes foreldre var Otte Olsen og Ingeranna Johnsdatter. Hun var Laura Sofies moster.

    Hvem de tre tjenerne var, er ukjent.

    R A S I V E R D A L 489

    image

    Folket på Sundby vestre. Personer merket * var ikke født i 1893. Laura Sofie Larsdatter og John Andersen Sundby. Sirianna, Johanna*, Lars*, Margrethe*, Arne*, Aasta*, Marie*.


    Hva som skjedde

    I likhet med Sundby østre og Østgård lå Sundby vestre på et noe høyere terrassetrinn i landskapet like ved foten av

    Melby graven terrasse. Husene på disse gårdene var derfor ikke i det hele tatt ut-

    satt for fare. Men de laveste delene av N ^

    gårdsvaldene for alle tre ble berørt.

    Nede på Melbynesset som vi for enkelhets skyld kaller det nesset elven dannet nord for disse gårdene, lå store deler av

    þÿ

    disse gårdsvaldene. Og her ble alt begra- * vet av metertykke leirlag. I 1893 hadde ikke Sundby vestre noen husmannsplasser her nede. Det finnes ingen opplysninger om hvor-

    dan folkene her opplevde raset. Men i lik- het med alle andre som fikk raset slik inn på livet, må det ha vært en sinnsoppriv- ende opplevelse, og folkene flyktet opp til Barlia. Sirianna

    Johnsdatter Sundby.

    Verdalsboka - 28

    491

    V E R D A L S B O K A

    Det var flere av de ulykkelige som kom opp til denne gården etter at de var blitt tatt av raset.

    Gården fikk ødelagt et areal på 216,5 dekar. Av dette var 137,8 dekar dyrket jord, 68,9 dekar var eng, og 9,8 dekar var skog og havning.

    Dette tilsvarte 13/21 av jorden.

    Jordverdien var før raset kr. 9.200. Tapet ble satt til kr. 4.900. Igjen var det da jord til en verdi av kr. 4.300.

    Verdien av eiendommen forøvrig ble før raset anslått til 12.500 kroner. Verdien etterpå var 5.600 kroner. Tapet her var således 6.900 kroner.

    Etterpå

    John Andersen fikk 4.000 kroner i erstatning. I forskudd fikk han kr. 26,90 som var hans gjeld til Verdalens Meieris landhandel på Stiklestad, og dette ble betalt direkte dit.

    På samme måte som de andre gårdene som fikk ødelagt deler av sin jord ved raset, fikk også Sundby vestre fastsatt ny skyld i 1895:

    Gårdsnr. 126, bruksnr. 1, Sundby vestre av skyld mark 14,45 et avtak for 20 år av mark 8,95, og deretter for bestandig et avtak av mark 8,05.

    Dette betød en reduksjon av veiskatten på kr. 3,09 for første halvår 1893.

    Elven tok nytt løp gjennom det ødelagte området, og det ble derfor delt i to deler, en på hver side av elven. På sydsiden gikk 158,8 dekar fast mark til eieren. På nordsiden ble resten, 40 dekar utlagt til Staten i det som ble kalt Triangelet. Det ble senere en del av Statsteig A. Dette var tilsammen 17,7 dekar mindre enn det som hadde gått tapt. I tillegg til alt dette var det 23 dekar elveløp og på sydsiden 10 dekar elvebredder og sandører som alt gikk til eieren.


    image

    Sundby vestre sett fra nordvest. Foto: O. Snekkermo.

    John og Laura Sofie ble værende på Sundby vestre. Nabogården Lunden ble nesten helt ødelagt. Restene av denne gården kjøpte John Andersen, og den gikk således inn i Sundby vestre.

    John døde i 1929. Laura døde i 1940.

    Sirianna døde ugift på Sundby vestre i 1964. Jonetta døde i 1900.

    R A S I V E R D A L 493


    Gården


    SUNDBY ØSTRE 127.1

    Sundby østre fikk dette navnet fordi den var den østligste av dem som bar navnet Sundby.

    Dette gårdsvaldet var forholdsvis smalt. Det strakte seg helt fra elven og opp på Melbygraven terrasse. Mot nordøst lå Østgård, og mot sydvest lå Sundby vestre. Den øverste delen av valdet lå oppe på Melbygraven terrasse som ikke ble berørt av raset. Men den nordvestligste delen nådde helt ned på elvesletten. Denne var her svært lavtliggende, og som vanlig var, ble husmannsplassene plassert i slikt lavtliggende og flomutsatt terreng. Riktignok fantes det ikke husmannsplasser nede på denne sletten i 1893. Men det hadde vært flere tidligere, og to av dem var blitt solgt og blitt til et selvstendig bruk. Det var

    Sundbyaunet. (Se under Sundbyaunet.)

    Etter raset ble totalarealet på Sundby østre fastslått til å ha vært 373,56 dekar. Utenfor det beregnede området fantes det en del skog i tillegg til dette. Arealet fordelte seg på 222,38 dekar dyrket jord, 75,18 dekar skog, 59,1 dekar eng, 5,6 dekar annen udyrket mark og 11,3 dekar veier og bebyggelse.

    Matrikkelskylden var 12 mark 25 øre.

    I 1890 var utsæden 3 hektoliter bygg, 15 hektoliter havre og 16 hektoliter poteter. På gården fantes 2 to-hjulte vogner.

    Pr. 1. januar 1891 var det 2 hester, 7 storfe, 6 sauer, 5 geiter, 3 griser og 6 høns på Sundby østre.

    Hvordan husdyrholdet var i 1893, er ukjent, men trolig var det nokså likt 1891.


    Folket

    Johan Olaus Larsen Sundby overtok denne gården etter sin far før 1891. Han var da gift med Pauline Hansdatter Gudding.

    • Johan Olaus Larsen Sundby, gårdbruker, 27 år

    • Pauline Hansdatter, kone, 31 år

    • Lars Julius, sønn, 5 år

    • Harald Marius, sønn, 3 år

    • Anneus, sønn, 1/2 år

    • to tjenere



      På kåret bodde

      image

      Pauline Hansdatter Sundby.

      • Lars Jonsen, kårmann, 65 år

      • Jodda Andersdatter, kone, 65 år Johan var sønn av kårfolkene.

    Pauline Hansdatter var fra Gudding. Hennes

    foreldre var Hans Eriksen og Maria Pedersdatter.

    Lars Johnsen var sønn av John Haldo-sen og

    Karen Larsdatter Sundby.

    Jodda Andersdatter var fra Rennebu. Hennes foreldre var Anders Ingebriktsen Lund og Randi Olsdatter Gunnes.

    Det er ukjent hvem de to tjenerne var.

    R A S I V E R D A L 495


    image

    Lars Julius Johansen Sundby. Hva som skjedde '


    image

    Harald Marius Johansen Sundby.

    Ingen av disse var i livsfare da leirmassene ikke nådde opp til husene. Men flatene

    nedenfor ble fylt nesten helt opp til det nivå husene på gården lå. Alt nedenfor ble begravet.

    Det var flere av de ulykkelige som kom opp til denne gården etter at de

    image

    496


    Anneus Johansen Sundby.

    V E R D A L S B O K A

    var blitt tatt av raset, og den ble tatt i bruk som midlertidig sykehus. Mange var i en meget slett forfatning både åndelig og legemlig.

    En av dem som havnet hit, var Ove Nilsen Haugskott. Husene på hans gård Kråg havnet nedenfor Sundby. Ove Haugskott var så forslått og medfart at han ble sengeliggende i lang tid på Sundby østre. Men dette oppholdet førte i hvert fall til en positiv ting, han ble nemlig gift med datteren av kårmannen på gården, Ingeborg Sofie Larsdatter. Dette kan man si var litt av en frierferd. Johan Larsen Sundby deltok aktivt i red- ningsarbeidet. Han reddet lærer Tessems tjenestepike, Ingeborg Anna Paulsdatter Tessem, ved å gå på ski ut til henne. Denne skituren, i motsetning til andre som journalistene diktet opp, ble faktisk gjennomført som beskrevet.

    Ingeborg sto på restene av gulvet av Trøgstadskolen. Denne platten lå delvis og fløt i den tynne leirsuppen ca. 500 meter fra sydsiden av elven. Hun befant seg nærmere land på nordsiden. Men der var det ingen som kunne hjelpe henne. Enten var de borte, eller så våget de seg ikke utpå.

    Johan Sundby mente derfor at han måtte prøve å hjelpe henne. Men leiren var her så bløt at det ikke var mulig å komme frem på brett. Han spente derfor på seg skiene og la ut på en meget farefull skitur. Leirvellingen var her flere meter dyp, ja, faktisk enkelte steder opp til 10 - 12 meter dyp.

    Han klarte å komme seg ut til henne, og hun møtte ham med følgende ord: «Ikke har jeg frosset, og ikke har jeg grått.»

    Den første delen av hennes utsagn skulle derfor innebære at hun hadde hatt mulighet til å få på seg noe klær. For hvis ikke ville hun nok ha frosset. Det var nemlig kuldegrader om natten.

    Johan lot henne stå bakpå skiene, og så gikk de tilbake til fast land. Men for at to stykker skal kunne gå på ett par ski, må de gå i takt. Det er vel dette som har gitt grunnlag for den historien Bjarne Slapgard har skrevet om nettopp en slik redning. Der kommanderte skigåeren: «Høyre, venstre, høyre, venstre!»

    Og slik må de vel ha gått disse to også.

    Men i likhet med de aller fleste som opplevde raset, fortalte Johan Sundby

    R A S I V E R D A L 497

    image

    þÿ


    Lars Johnsen og Jodda Andersdatter Sundby.


    image

    Ingeborg Sofie Larsdatter. Hun ble gift med Ove Haugskott.

    svært lite om sine opplevelser. Han ble tildelt redningsmedaljen av 3. klasse for denne redningsdåden.

    Men han fortalte allikevel om et stabbur som fløt nedover og ble stående like ut for Sundby. Stabburet kom fra husmannsplassen Tokstad vestre. Johan hadde tatt seg ut til buret og gått inn. Inne i buret fant han tre rømmebunker stående på en benk. Der hadde de stått helt stødig under hele seilasen, og ikke nok med det, bare noen få dråper med rømme hadde skvulpet over kanten fra en av bunkene.

    Slike tilfeldigheter kunne skje. Men slik skånsom behandling var unntaket.

    Uthuset fra den samme husmannsplassen havnet også utenfor Sundby. Her sto

    498

    V E R D A L S B O K A

    kyrne og spiste i beste velgående da man tok seg ut til dem. Men i den andre enden av fjøset lå noen sauer og kavet hjelpeløse i leiren. Dessverre var det ikke mulig å få noen i land i live, og alle ble derfor slaktet.

    Store arealer nede på elvesletten gikk tapt. Alt i alt ble 167,3 dekar jord dekket av leire. Dette var 98,4 dekar dyrket jord, 59,1 dekar eng og 9,8 dekar skog og havning.

    Jordtapet beløp seg til følgende tall: Før skaden: Kr. 9.200. Etter skaden: Kr. 4.300 kroner. Tap: Kr. 4.900. Dette ga forholdstallet 5/9.

    Verdien på eiendommen forøvrig var før skaden kr. 10.100. Etter skaden var den 5.400 kroner, hvilket vil si at tapet var 4.700 kroner.


    image

    Sundby østre sett fra vest i 1929. Foto: Henning Anderson.


    Etterpå

    Johan Larsen Sundby fikk en erstatning for tapet på kr. 3.000. Kårfolket Lars Jonsen og Jodda Andersdatter fikk kr. 220 i erstatning. De fikk 50 kroner i forskudd. Senere fikk de kr. 200 i årlig livrente. For Sundby østre ble skylden fastsatt slik i 1895:

    Gårdsnr. 127, bruksnr. 1, Sundby østre av skyld mark 12,25 et avtak for 20 år av mark 6,60, og deretter for bestandig et avtak av mark 6,13.

    Dette betød en reduksjon av veiskatten på kr. 2,28 for første halvår 1893.

    Det ødelagte området utgjorde 167,3 dekar. Dette ble delt i tre teiger. To av disse lå ved den uberørte delen av eiendommen, og de ble derfor utlagt til eieren. Den største av disse ble kalt Hamlenteigen og lå vest for Lunden og Sundby vestre. Tilsammen utgjorde disse 137,4 dekar. 40 dekar av dette var elvebredd og sandører. I tillegg kom 19 dekar elveleie. Staten fikk en

    R A S I V E R D A L 499

    teig på 20 dekar. Denne teigen lå i det såkalte Triangelet, og ble senere en del av Statsteig A.

    Totalt utgjorde det utlagte området 157,4 dekar, eller 9,9 dekar mindre enn det som hadde gått tapt.

    Johan Larsen Sundby ble værende på gården. Hans kone Pauline Hans-datter døde i 1895. Han giftet seg på nytt med Margrete Karstensdatter Myr.

    I 1929 overleverte Johan gården til sin sønn Per Johansen Sundby av andre ekteskap. Johan døde i 1942.

    Lars Johansen emigrerte til Canada. Han ble gift der. Han døde i 1971.

    Harald Marius ble gift med Borghild Severinsdatter Berg fra Lyng. Han døde i 1977. Anneus emigrerte også til Canada. Han giftet seg der. Han døde i 1965. Kårmannen Lars Jonsen døde i 1896. Kårkona Jodda Andersdatter døde i 1909.


    Note:

    1 Opplysninger ved Per Sundby, sønn av Johan Sundby.



    Generelt

    TOKSTAD 32.1

    Tokstad er et gammelt gårdsnavn i dette nabolaget. Beliggenheten tatt i betraktning med naboer som Trøgstad, Jermstad, Øgstad, Stiklestad og Heg-stad, er det nærliggende å tro at denne -stad-gården må være av samme alder som disse, det vil si fra eldre jernalders siste del.

    Men i middelalderen gikk det mange ras i dette området. Dette førte til at flere gårder enten ble helt ødelagt og forsvant, eller de ble så sterkt ødelagt at de ikke lenger ble opprettholdt som egne bruk, eller ble reduserte fra tidligere store gårder til å bli gårder av beskjeden størrelse.

    Med hensyn til Tokstad er det litt vanskelig å avgjøre nøyaktig hva som skjedde. Men vi kan i alle fall fastslå at resultatet ble at gården ikke lenger var mulig å opprettholde som egen gård. Det hadde naturligvis sammenheng med de generelle virkningene av nedgangstiden i tillegg til at gården ble ødelagt av ras. Men restene av Tokstad ble i hvert fall lagt til Auglen. Begge disse var nemlig i erkestolens eie.

    Dette er også forklaringen på at gårdsnummer 32, som er Prestegården Aug-lens nummer, også ble benyttet om jord som lå opp til et par kilometer unna.

    Tokstad lå opprinnelig på sydsiden av den elven som rant ut fra Leirådalen. Denne elven hadde sitt løp syd for Fåren. Mot vest fulgte deretter Eklogårdene.

    I husmannsvesenets tid ble det aktuelt også for Prestegården å sette ned husmenn på sin jord. Det var derfor naturlig at den jorden som lå lengst unna, og således var vanskeligst tilgjengelig for utnyttelse, ble brukt til dette formål. Disse husmannsplassene fikk da naturlig nok navnet Tokstad. Og det var flere av dem, tre i alt.

    I 1893 var det også tre stykker. De het Tokstad østre, Tokstad mellom, og Tokstad vestre. Alle tre ble ødelagt av Verdalsraset.

    Når det gjelder arealet på disse Tokstadplassene, finnes det ingen oversikter som angir størrelsen. Jorden hørte nemlig inn under vedkommende gård. Men nettopp det forhold at denne jorden lå så vidt langt borte fra Prestegården, kan kanskje bety at arealet var litt større og kanskje litt bedre enn på husmannsplasser flest.

    R A S I V E R D A L 501

    image

    Tokstadplassene lå under Prestegården Auglen. Det var tre av dem, og de lå på rekke og rad på sydsiden av det gamle åfaret etter Leiråa.



    Plassen

    TOKST AD MELLOM 32.1

    Som navnet angir, var dette den midterste av de tre Tokstadplassene. Alle plassene lå på rekke og rad på sydsiden av den dalen som var gravet ut av elven som for mange hundre år siden rant ut fra Leirådalen. Syd for seg hadde plassen Eklogårdene, og på nordsiden av dalen lå Trøgstadvaldet.

    I og med at dette var en husmannsplass, er det ikke opplyst noe om arealets størrelse.

    Men i 1890 ble det sådd 0,33 hektoliter bygg og 1,33 hektoliter havre. Det ble satt 4 hektoliter poteter.

    Pr. 1. januar 1891 var husdyrbestanden 2 storfe, 4 sauer og 11 høns.

    I 1893 var det 1 ku og 3 sauer på plassen. Hvor mange høns de hadde, er ukjent. Forsikringen gir følgende opplysninger:

    Hovedbygningen var bygget sammen med fjøs og lade. Den inneholdt stue, kjøkken samt fordør. I tillegg var det et stabbur.

    Av inventaret var en to-etasjes kakkelovn forsikret.

    Avlingsforsikringen omfattet følgende punkter: 3 tønner bygg, 10 tønner havre, 18 tønner poteter, 10 lass høy og 12 berger halm.

    Folket

    Folket på denne plassen hadde ikke vært der lenge. I 1875 var det en annen familie der. Men i 1891 bodde Peder Pedersen og Beret Marta Olsdatter på Tokstad mellom. De må ha kommet dit mellom 1875 og 1891.

    19. mai 1893 bodde følgende mennesker på Tokstad mellom:

    • Peder Pedersen Tokstad, husmann, 35 år

    • Beret Marta Olsdatter, kone, 33 år

    • Anna Bergitte, datter, 11 år

    • Otilie, datter, 9 år

    • Peder, sønn, 7 år

    • Gustava, datter, 3 år

    • Paul, sønn, 1/2 år

    Peder Pedersens foreldre het Peder Pedersen og Berit Lorentsdatter Hallanvald.

    Beret Marta Olsdatters foreldre var Ole Halvorsen Støa og Anne Johnsdatter.

    R A S I V E R D A L 503

    De tre døtrene hadde vært hos besteforeldrene noen dager, men de kom hjem om kvelden før raset.

    image

    Beret Marta og Peder Tokstad med barnebarnet Birger på fanget. Her er de på Sendesaunet, og de kalte seg da Sende.


    Hva som hendte 1

    I likhet med de aller fleste som opplevde raset, og som mistet noen av sine kjære, ønsket heller ikke folkene på Tokstad mellom å snakke om sine opplevelser. Men etterfølgende historie er gjenfortalt av Peders og Beret Martas barnebarn, Aksel Sende:

    «Husmannsfolkene på Tokstad mellom gikk tidlig til sengs om kvelden 18. mai 1893. Peder lå nedbrutt av sterk lungebetennelse, og Beret Marta var utslitt etter en dobbel arbeidsdag hvor hun hadde gjort både sine egne og sin manns gjøremål den dagen.

    Huset hadde to soverom. På det ene sov Peder, 6 år, Otelie, 9 år, Anna Bergitte, 11 år. På det andre rommet lå Peder, som fordi han var dårlig, hadde en egen seng. Den 3-årige Gustava lå i vuggen, mens minstebarnet Paul på 6 måneder delte seng med sin mor. Trolig var det dette som reddet livet til lille Paul, for ellers var det han som lå i vuggen. Like før midnatt ble Beret Marta vekket av Peder som ba om litt vann. Selv om Peder ganske fort falt til ro igjen, fikk ikke hun ro i kroppen. Hun ble sittende i sengen. Hun merket en underlig lukt, og hun syntes også hun

    504

    V E R D A L S B O K A

    hørte en fjern lyd av torden. Var det noe Beret Marta var livende redd, var det tordenvær. Av den grunn var hun lys våken da raset kom.

    Så skjedde alt på en gang. Beret Marta trodde det var jordens undergang, og ropte til Gud at han måtte spare barna. Den ene veggen raste sammen, og en stor stokk falt over brystet på Peder. Samtidig ble rommet fylt av leire. Sengen hvor lille Paul lå, sto ved den motsatte veggen. Hun grep gutten, og samtidig så hun at vuggen med Gustava forsvant ned i leiren. Hun ropte til de andre barna at de måtte berge seg. Anna Bergitte svarte: «Så snart jeg får vekk stokken som ligger over meg, kommer jeg, mor.»

    Dette var det siste moren fikk høre fra Anna Bergitte. Fra Otelie kom det ikke en lyd. Kanskje var hun allerede bevisstløs. Leirsuppen sto nå høyt i rommet.

    Beret Marta måtte grave leire fra ansiktet til Peder for at han skulle få luft. Og utrolig nok klarte hun å løfte vekk stokken som lå over ham. Da så hun at det ene benet var brukket. Beret Marta forsto at de måtte ha hjelp fort. Paul var utrolig nok uskadd. Men vuggen med Gustava var borte. Og å ta seg inn på det andre soverommet var ikke mulig for henne. Selv var hun uskadd, og til lands måtte hun.

    Så med lille Paul i armene bega Beret Marta seg ut i leirmassene. Denne turen kunne hun aldri gi noen forklaring på hvordan hun gjennomførte. På spørsmål om det svarte hun bare: «Det var vel Guds vilje.»

    Hun tok seg frem til Prestegården. Da hadde hun ikke lenger kjøtt på fingrene. Kampen mot leiren hadde vært hard.

    På Prestegården fikk hun fortalt om sin familie nede i rasgropen.»

    I samtidige beskrivelser fortelles det at Peder var syk da han kom hjem om kvelden, og at han la seg tidlig. Rimeligvis er det riktig. Han var husmann under Prestegården, og dette var travel onnetid, og husmennene var normalt pålagt pliktarbeid i onnetidene. Følgelig er det derfor også sannsynlig at da måtte Beret utføre alt arbeid hjemme på plassen alene. Når det så her sies at Peder hadde sterk lungebetennelse, kan det ha vært et resultat av hva han opplevde under raset.

    Beret Marta sier ikke noe om at hun hadde hørt Dina Jermstad springe forbi. Det er imidlertid helt klart at Dina sprang forbi Tokstad mellom og ropte: «Fare!»

    På det tidspunkt da Tokstad mellom raste ut, må det ha bygget seg opp formidable mengder rasmasse utenfor rasporten. Dette medførte at huset ble liggende nedenfor Mo, det vil si omtrent midt i rasporten. Og nye ras etterpå la stadig opp leire rundt huset. Avstanden til vestmelen av raset var kortest, og selv om denne melen var den høyeste av alle rundt hele rasgropen, var det nok et eller annet sted i nærheten av Mo at Beret Marta klarte å kravle seg opp. Og derfra kom hun seg bort til Prestegården Auglen hvor det var

    R A S I V E R D A L 505

    folk. En av de personene som da befant seg der, var Erik Sæbo. Hans gård Eklosvedjan var forsvunnet, og han lette etter sin egen familie på kone og fire barn som var borte. Eklosvedjan og Tokstad mellom hadde ikke ligget langt fra hverandre, og Erik kjente Beret Marta. Og Erik Sæbo nølte ikke. Han fikk med seg Sefanias Teodorsen Støp, og ved hjelp av bord bygget de en bro utover. Da de var kommet midtveis, gikk det et ras i Eklomelen med dunder og brak. Sefanias snudde, men Erik fortsatte ut til restene av Tokstad mellom.

    Han kom seg inn i huset, og han fikk med seg Peder på 6 år ut. Her er det grunn til å bemerke at i samtidige beretninger fortelles det at Erik tok med seg den 6 måneder gamle Paul. Men av hva Beret Marta selv har fortalt, var det hun selv som hadde fått med seg Paul.

    Alene klarte han foreløbig ikke å gjøre noe for dem som var igjen. Han fikk berget gutten opp til Prestegården, og der overtalte han fem menn til å bli med ned til Tokstad mellom. De fem var Johannes Husanvald, Eleseus Mo, Ijaurits Hestegrei, Johannes Husan og Martin Martinsen.

    I fellesskap klarte de å hugge seg gjennom virvaret av stokker og bord, grave seg ned gjennom et metertykt lag av leire, og fikk berget ut to av de gjenværende, Otilie og Anna Bergitte. Men Otilie hadde fått så store skader at hun døde allerede dagen etter. Og Anna Bergitte pådro seg lungebetennelse etter å ha ligget i det iskalde leirdynnet så lang tid, og kanskje også fått leire på lungene, og hun døde på sykehuset 22. mai.

    Gustava fant de ikke, men de fant vuggen. Uhyggelig nok lå det en død høne oppe i den da.

    Døde:

    OTILIE PEDERSDATTER TOKSTAD, født 1884 GUSTAVA PEDERSD ATTER TOKSTAD, født 1890

    Og som følge av sykdommen hun pådro seg døde

    ANNA BERGITTE PEDERSD ATTER TOKSTAD, født 1882

    Gustava ble ikke gjenfunnet.

    Otilie ble gravlagt 28. mai på Stiklestad. Hun ble jordfestet 4. juni.

    Anna Bergitte som døde på sykehuset, ble gravlagt og jordfestet på Alstadhaug 27. mai.

    I likhet med Beret Marta, hadde også Peder fullt av sår på både hender og føtter som følge av all gravingen i leiren. Beret Marta ble liggende i en uke etterpå, mens Peder måtte bruke krykker en lang stund fordi han hadde brukket benet.

    I tillegg til at tre av deres barn døde, mistet de alt de eide. Ingen ting, bortsett fra noen små gjenstander, ble reddet ut, og alle husdyrene strøk med.

    506

    V E R D A L S B O K A

    Beret Marta kom seg aldri over tapet av sine barn. Og samtidig bebreidet hun seg hele livet fordi hun ikke hadde klart å redde Gustava.

    Jorden hørte under Prestegården Auglen og ble regnet sammen med det jordtapet den gården hadde.


    image

    Peder jr. før han reiste til Peder og Anna Sende i Minnesota i Amerika. 1964.


    Etterpå

    Peder Pedersen Tokstad fikk kr. 710 i erstatning. Forslaget gikk ut på kr. 1000. Han fikk 50 kroner i forskudd til livsopphold.

    Kort tid etter raset kjøpte Peder Sendesaunet i Leksdalen. Det kan ha vært i 1894. Beret Marta stilte som betingelse at hun aldri mer ville bo ved en elv. I 1900 bodde familien på Sendesaunet. De bar da etternavnet Sendesaunet. Senere ble slektsnavnet forandret til Sende.

    Peder og Beret Marta fikk fire barn til. De feiret diamantbryllup i 1943.

    Dette året fikk Peder Ny jords medalje og diplom for sin innsats som rydder av ny jord. I tillegg til driften av sitt eget bruk drev han nemlig med grøfting. Det opplyses at han hadde gravet 12 mil grøft.

    Beret Marta døde på Sendesaunet i 1944.

    Peder Pedersen døde på Gamlehjemmet i 1951, 91 år gammel.

    Sønnen Peder utvandret til Amerika i 1907. Han bodde i Ashby i Minnesota hvor han hadde en farm. Han ble gift med en svensk dame ved navn Anna.

    Peder døde i 1966.

    R A S I V E R D A L 507

    þÿ

    Av det som ble reddet ut fra Tokstad mellom, var disse tallerkenene. Paul oppbevarte dem gjemt inne i en vegg for at de ikke skulle ødelegges. Her vises de frem av Aksel Sende, Beret Martas og Peders Barnebarn.

    508

    Verdalsboka - 29

    V E R D A L S B O K A

    R A S I V E R D A L 509


    þÿ

    Peders farm i Ashby i Minnesota.

    51D0 A L S B O K A


    þÿ

    Den yngste sønnen, Paul, som bare var 1/2 år da det skjedde, giftet seg med Pauline Jønnum fra Beitstad. De bosatte seg i Røy sing i Ogndalen hvor han døde i 1984.


    Note:

    1 Opplysninger ved Aksel Sende. Paul O g Pauline Sende.



    Plassen

    TOKSTAD VESTRE 32.1 1

    Tokstad vestre lå sammen med de andre Tokstadplassene på sydsiden av det gamle åfaret etter den elven som rant ut fra Leirådalen for flere hundre år siden. Syd for seg hadde plassen Eklogårdene. Og mot nord lå Trøgstad.

    Selv om vi altså ikke har oversikt over arealet av den dyrkede jorden, vet vi hvordan utsæden var i 1890. Den var 0,33 hektoliter bygg, 1,67 hektoliter havre, og 3 hektoliter poteter.

    Videre kjenner vi størrelsen av husdyrholdet pr. 1. januar 1891. Besetningen besto av 2 storfe, 5 sauer, 1 gris og 5 høns.

    I 1893 var det 2 kyr, 6 småfe og et ukjent antall høns.

    I forsikringsprotokollen opplyses det at plassen besto av tre bygninger, nemlig en hovedbygning, en lade og et stabbur.

    Det fantes også en kakkelovn der.

    Andre opplysninger går ut på at det var to stabbur på Tokstad vestre. Normalt var et stabbur det vanlige. Ja, det var ikke en gang alle husmannsplassene som hadde et stabbur. Men de tre Tokstadplassene var store til husmannsplasser å være, og det var derfor ikke helt urimelig at det var to stabbur på denne plassen. Muligens kan det som i forsikringen kalles lade, egentlig ha vært det andre stabburet.

    Folket

    Peder Rasmussen Tokstad og Anne Olsdatter var på denne plassen allerede i 1865. Og de var der både i 1875 og 1891. Da raset gikk, bodde følgende personer på Tokstad vestre:

    • Peder Rasmussen Tokstad, husmann, 74 år

    • Anne Olsdatter, kone, 70 år

    • Teodor Pedersen Tokstad, tjenestedreng, sønn, 22 år

    • Einar Teodorsen, sønnesønn, 4 år

    Peder Rasmussen var selv fra Tokstad vestre. Hans foreldre var Rasmus Pedersen Tokstad og Marja Nilsdatter Kjæranvald.

    Anne Olsdatters foreldre var Ole Pedersen og Beret Andersdatter handfall.

    Teodor var dreng på Jermstadspannet. Her er det en del uklare ting. Et sted heter det at han var på Spannet da raset gikk, og at han omkom der. Et annet sted heter det at han var hjemme på Tokstad vestre og omkom der. Dette siste er riktig.

    512

    V E R D A L S B O K A


    image

    Peder Rasmussen Tokst ad. Anne Olsdatter Toks tad.

    Teodor var ikke gift med Einars mor. Hun het Ingeborg Anna Ellingsdotter Lyngås og bodde ikke på Tokstad vestre, og hun var der ikke da raset gikk. Einar var tvilling. Hans tvillingbror het Aksel. Men han var hos sin mor. Einar hadde kommet dit bare en måned før raset, og bodde da sammen med sin far og besteforeldre.

    Peder Rasmussen hadde vært åreforkalket i lengre tid, og han ble derfor omtalt som sinnssyk.

    På denne plassen hadde de kommet så langt med våronna at de skulle så 20. mai.

    Hva som skjedde

    Her fikk trolig beboerne varsel av Dina Jermstad. Dette var et av de stedene hun sprang forbi. Visstnok var alle sammen ute før huset ble tatt av raset. Det heter seg at Teodor skulle inn i huset for å hente noen klær, og da han kom ut igjen, skal han ha sprunget seg rett ut for raskanten som da hadde nådd bort til huset mens han var inne, og dermed ble han borte.

    Huset seilte ut for bakken og havnet til sist ved Haga. Dette tyder på at Tokstad vestre må ha gått ut som noe av det siste. Det begynte nå etter hvert å bli ansamlet så meget rasmasse utenfor skredporten at dette stengte for det som kom senere.

    Selv om hovedbygningen på plassen sto tilsynelatende uskadd ved Haga, hadde den nok rørt på seg. To av de omkomne, Anne og Einar, ble nemlig funnet under huset som måtte rives før likene kunne trekkes frem. (Se nedenfor.)

    R A S I V E R D A L 513

    Men den åreforkalkede Peder gikk ute på gårdsplassen og plukket spon da redningsmannskapene kom. Gårdsplassen var fremdeles like slett. Han hadde da tilholdssted i stabburet. Den første som kom dit, var Erik Sæbo. Men Peder satte seg i mot å bli ført derfra. Han sa at han også hadde Anne der. Erik Sæbo måtte forlate ham med uforrettet sak, og han måtte be folk som kjente den sinnssyke, og som kunne snakke ham til fornuft, om å få ham i land. Rådsdrengen på Prestegården, Magnus Larsen, kjente Peder, og sammen med seks menn dro han avsted for å snakke med ham og prøve å få ham i sikkerhet.

    Dette ville imidlertid den forstyrrede Peder ikke være med på, og til å begynne med måtte også de la han være igjen. Han ble værende på tomten noen dager. Han lå oppe på loftet på stabburet på en reinskinnsfell. Magnus Larsen var ute til Peder hver dag, og han bar mat til ham i en ryggsekk og melk i et spann.

    Men omsider klarte Magnus å overtale Peder til å bli med til fast land. Men da var Peder blitt syk, og måtte sendes til sykehuset. Der døde han av lungebetennelse 29. mai. Dette dødsfallet skyldes de påkjenninger han ble utsatt for under raset, og han må regnes med blant dem som omkom under eller som følge av raset.

    Einar ble funnet av sin mor etter noen dager. Gutten lå da inne under huset. For å få ham frem måtte huset rives. Og da fant man også bestemoren. Det fortelles at gutten holdt fast på en liten tinnskje han nettopp hadde fått, og som han var veldig glad i.

    Stabburet hvor Peder hadde hatt tilholdssted, ble senere revet og tatt med inn til Haga. Den delen av torven hvor uthuset og det andre stabburet sto, seilte lenger. Den havnet utenfor Sundby. Johan Larsen Sundby fortalte at i buret hadde stått tre kummer med rømme, og det var bare noen dråper som hadde skumpet over under seilasen. Og i uthuset sto kyrne i ro og mak, og de spiste da de fikk mat. I den andre enden, imidlertid, lå sauene og basket hjelpeløse i leiren

    Døde:

    ANNE OLSD ATTER TOKST AD, født 1824 TEODOR PEDERSEN TOKST AD, født 1871 EINAR TEODORSEN TOKSTAD, født 1889

    Død straks etter av sykdom som følge av raset: PEDER RASMUSSEN TOKSTAD, født 1819

    Anne og Einar ble funnet 27. mai. Begget to ble begravet og jordfestet på Stiklestad 3. juni.

    514

    V E R D A L S B O K A

    Peder døde på sykehuset 29. mai. Han ble begravet og jordfestet 3 juni på Alstadhaug.

    Teodor ble funnet 2. august. Begravelsen fant sted på Stiklestad 3. august, mens jordfestelsen fant sted 6. august.

    2 kyr og 6 småfe måtte bøte med livet. Det tyder på at det ikke var mulig å berge kyrne inn til land utenfor Sundby. Selv om det fortelles at uthuset ble liggende utenfor Sundby, kan det ha betydd at det lå temmelig langt ut. Og det var ikke mulig å få kyrne levende i land. Etter all sannsynlighet ble de slaktet. Sauene som lå nede i leirgjørmen, ble trolig tatt av dage med en gang.

    Etter som Tokstadplassene lå under Prestegården Auglen, ble jorden som gikk med, regnet sammen med det denne gården mistet.

    Etterpå

    Til dødsboet etter Peder Rasmussen Tokstad ble det betalt ut en erstatning på kr. 950.

    Det fortelles at Teodor og Einars mor, Ingeborg Anna Ellingsdatter Lyn-gås, hadde hatt stevnemøte også kvelden før raset.2 Hun og Teodor skiltes, hun for å dra til Lyngåsen og Teodor for å dra til Tokstad. Og en kort stund etterpå gikk raset. Det er uklart om Ingeborg Anna var eller senere ble hushjelp hos John Rostad. John Rostad eide gården Follo som gikk ut. Det er imidlertid helt klart at hun ikke var på Follo da raset gikk. Mest sannsynlig ble hun hushjelp etterpå.

    Hun var dypt religiøs og hun trodde at Einars og Teodors dødsfall var Guds straffedom for at hun hadde begått den store synden å sette barn til verden uten å være gift samt at hun hadde fortsatt å møte Teodor før giftermålet.

    For henne ble straffen fullbyrdet da også Einars tvillingbror Aksel døde av spanskesyken. Nå var soningstiden forbi. Hun skal da ha sagt følgende ord: «Nu hi æ itj meir hainn kainn ta ifrå mæ!»


    Noter:

    1 Mange av opplysningene om denne plassen er ved Kåre Haugan.

    2 Opplysninger ved Per Rostad.

    TOKST AD ØSTRE 32.1


    Plassen

    Navnet forteller at dette var den østligste av de tre Tokstadplassene. Den grenset mot Rognhaugen og Eklo i syd. Nord for seg hadde plassen en dal som i sin tid var blitt gravet av elven som rant ut fra Leirådalen. På nordsiden av denne dalen lå Trøgstadvaldet. Mot øst lå deler av Jermstad østres vald.

    Hvis størrelsen av utsæden skal legges til grunn, var dette den minste av Tokstadplassene. For som i likhet med andre husmannsplasser er ikke arealet oppgitt noen steder. Men i 1891 sådde de 0,33 hektoliter bygg og 1 hektoliter havre, og de satte 3 hektoliter poteter.

    Samme år besto husdyrbestanden av 2 kyr, 3 sauer og 4 høns. I 1893 hadde de også 2 kyr og 3 sauer. Tallet på fjørfe er ukjent.


    Folket

    Eilert Kristoffer Olsen og hans kone Beret Olsdatter kom til Tokstad østre før 1891. I 1875 bodde en annen husmannsfamilie der. I mai 1893 bodde følgende mennesker på Tokstad østre:

    image

    • Eilert Kristoffer Olsen, husmann, 56 år

    • Beret Olsdatter, kone, 52 år

    • Odin, sønn, 17 år

    • Paul Anton, sønn, 10 år

    • Lava Bardosdatter, fattiglem, inder st, 71 år Dessuten hadde dette husmannsparet flere andre voksne og halvvoksne barn som arbeidet og bodde andre steder.

    Eilert og Beret var bosatt på Tromsdal som inderster i 1865. Han ble da kalt dagarbeider.

    Eilerts foreldre var ungkar Ole Larsen Ulvill og pike Birgitte Kristina Haldos-datter Dahl (Dillan).


    Beret Olsdatter Tokstad.

    516

    V E R D A L S B O K A

    image

    Brødrene Eilensen i Amerika. Fra v.: Paul Eilensen, Odin Eilensen, Elese-us Eilensen (var ikke hjemme da raset gikk). De brukte Togstad som etternavn i USA.


    Berets foreldre var Ole Eriksen Brenna og Marit Olsdatter Karlgård.

    Lava Bardosdatter bodde i 1865 som gift tjenestejente på Stor-Langdal. Sammen med henne bodde da hennes 3 år gamle datter Beret Eriksdatter. I 1875 bodde Lava som losjerende på Overholmen nordre. Hun levde da av å bake flatbrød.

    Hva som hendte

    Selv var Eilert på Prestegården på arbeid da raset gikk.

    Her fikk folkene varsel. Men hvorvidt det var Dina Jermstad som fikk varslet dem, eller om de våknet av andre grunner, er ukjent. Men alle kom seg ut. Lava var gammel og skrøpelig og dårlig til bens, og Beret tok henne derfor på ryggen og sprang til Rognhaugen.

    Hun forsøkte å se etter guttene, men de sprang en annen vei, og de berget også livet. Alle sammen berget seg.

    Huset sank ned i dypet. Men trolig var dette et av de siste stedene som gled ut, for huset ble liggende om enn ikke midt i rasgropen, så i alle fall

    R A s I V E R D A L 457

    et godt stykke innenfor skredporten. Det ble sterkt ramponert, men det ble berget både penger og klær derfra. Dyrene strøk med.

    Jakob Skei som var et av øyenvitnene til raset, var ute og så denne plassen gikk ut. Han fortalte at det var som et opphold i raset før det nådde Tokstad østre. Han trodde et øyeblikk at den skulle bli liggende. Men så gled også denne plassen ut.

    Etter som plassen hørte under Prestegården Auglen, ble tapet av jorden regnet sammen med jordtapet der.

    Etterpå

    I skadeserstatning fikk Eilert Olsen Tokstad kr. 1.700.

    Hans døtre Henrietta og Laura som ikke hadde vært hjemme da raset gikk, fikk 50 kroner hver. Laura ble forøvrig gift med Gustav Bjartnes som selv ble berørt av raset.

    Eilert og Beret bosatte seg senere på Grindgjerdet. Han døde i 1896. Beret utvandret til Amerika i 1905.

    Sønnen Odin ble i 1900 gift med Sofie Johannesdatter Hofstadsveet fra Leks-dal. De utvandret i 1903 til Amerika. Han døde i 1965 i Alexandria i Minnesota.

    I 1900 utvandret Paul Anton til Amerika. Han var urmaker i Crosby i Nord Dakota og i Osakis i Minnesota. Han ble gift med Bergina. Han døde i 1922.

    þÿ

    R A S I V E R D A L 519


    Generelt


    TRØGSTAD 97,98

    Trøgstad kan føre sin historie helt tilbake til folkevandringstiden i eldre jernalder, det vil si en gang mellom år 400 og 600 e. Kr. Den hører med blant de mange -stad-gårdene i dette nabolaget som ble til på den tiden, nemlig Stiklestad, Hegstad. Øgstad, Jermstad og Tokstad.

    Fra de eldste kildene kan det også leses at Trøgstad var en såkalt storgård, det vil si at landskylden på 1600-tallet var så høy, at gården tilhørte kategorien storgårder.

    Men Trøgstad har flere ganger vært utsatt for ras. I middelalderen gikk det en rekke ras i nærheten, og flere av dem hadde innvirkning på Trøgstad-valdet, enten ved at raset gikk innenfor valdets grenser, eller ved at rasmasse havnet inne på valdet. Disse fikk imidlertid ikke så store innvirkninger for gården. Derimot gjorde raset i 1747 et stort innhugg i valdet.

    I middelalderen ser det ut til at Trøgstad var delt i tre. Men før utgangen av 1500-tallet var det bare to gårder. Disse var Trøgstad store og Trøgstad lille.

    Raset i 1747 berørte bare Trøgstad store. Et resultat av det var at skylden for denne gården ble redusert med omtrent det halve, slik at den ble mindre enn skylden for Trøgstad lille.

    I siste halvpart av 1800-tallet var Trøgstad lille et underbruk under Follo. Trøgstad store var i bruk som selvstendig gård hele tiden.

    þÿ

    R A S I V E R D A L 521


    Gården


    TRØGSTAD, BJØRKLUND 106.8 (97)

    Bjørklund lå lengst nord av de to brukene av Trøgstad lille som var bebodd. Eiendommen grenset i syd mot Trøgstad lille søndre. I vest grenset den mot Kråg. Nord for Bjørklund lå resten av Trøgstad lille, men der lå det ingen gård. I øst lå Trøgstad store.

    Bjørklund var en forholdsvis liten eiendom, bare på 19,7 dekar. Og dette var ikke dyrket mark, men eng.

    Matrikkelskylden var 0 mark 21 øre.

    Fordi at det ikke bodde folk der i 1891, mangler opplysninger om utsæd i 1890 og husdyr i 1891. I 1893 var det bare 4 sauer på bruket.

    Folket

    Anton Kristiansen kjøpte Bjørklund lille av Ove Nilsen Haugskott i 1892. Han var fra Frosta. Men han hadde bodd i Verdal en god del år før han havnet på Bjørklund.

    Da raset gikk, bodde følgende mennesker på Bjørklund:

    • Anton Kristiansen, gårdbruker, 35 år

    • Ingeborg Olsdatter, kone, 40 år

    • Olaf, sønn 10 år

    • Sigurd Alfred, sønn, 8 år

    • Karen Otilie, datter, 5 år

    • Inger Antonie, datter, 2 år

    Både Anton og Ingeborg tjenestegjorde på Stiklestad mellom i 1875. Om Antons foreldre er det bare kjent at hans far het Kristian.

    Ingeborg Olsdatter \ax fra Skansen på Steinsvald. Hennes foreldre var Ole Pedersen

    og Sissel Jonsdatter.

    Olaf, den eldste sønnen, var ikke hjemme rasnatten. Han var på besøk hos slektninger. Disse slektningene var Ingeborgs søster Elen Olsdatter og hennes familie.

    Ingeborg gikk høygravid da raset skjedde.

    Videre er det opplyst at Anton selv lå i lungebetennelse. Det kan ha vært ham doktor Strøm skulle besøke i rasområdet da hesten slo seg rebelsk og sprang forbi.

    Hva som skjedde

    Her forsvant alt i skredet, og alle som var hjemme, omkom.

    Etter alt å dømme sprang Dina Jermstad forbi Bjørklund. Men det er ukjent om de reagerte på hennes varsel.

    Døde:

    ANTON KRISTIANSEN BJØRKLUND, født 1858 INGEBORG OLSDATTER BJØRKLUND, født 1853 SIGURD ALFRED ANTONSEN BJØRKLUND, født 1885 KAREN OTILIE ANTONSDATTER BJØRKLUND, født 1888 INGER ANTONIE ANTONSDATTER BJØRKLUND, født 1891

    Ingeborg og sønnen Sigurd Alfred ble begge funnet samme dag, 2. juni. Begge ble begravet og jordfestet på Stiklestad 5. juni.

    Anton ble trolig funnet omtrent samtidig på sydsiden, men øst for Ness. Han ble begravet på Lysthaugen 4. juni. Jordfestelsen fant sted året etter 19. mai.

    Karen Otilie ble gjenfunnet 15. juni, og hun ble begravet på Stiklestad 16. juni, mens jordfestelsen fant sted 18. juni. Både hun, moren og broren må ha blitt funnet enten vest for Ness eller så på nordsiden.

    Inger Antonie er ikke gjenfunnet. Dyrene strøk med.

    Jorden var verdsatt til kr. 240. Eiendmmen forøvrig ble vurdert til å ha vært verd kr.

    500. Alt forsvant.

    Etterpå

    Dødsboet etter Anton Kristiansen ble tildelt kr. 400 i erstatning. I 1895 ble skylden fastsatt slik:

    Gårdsnr. 106, bruksnr. 8, Bjørklund av skyld mark 0,21 et avtak for 20 år av mark 0,21, og deretter for bestandig et avtak av mark 0,19.

    Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 0,07 for første halvår 1893.

    Jorden ble av overformynderiet utlagt til Staten. Før ulykken var arealet 19,7 dekar. Nede i skredgropen utgjorde den 18 dekar, altså 1,7 dekar mindre enn den opprinnelig hadde vært. Jorden kom således til å utgjøre en del av det som senere ble kalt Statsteig A. Olaf, eller Karl Olaf, var tjener hos sin tante i 1900. Han døde i 1901.

    R A S I V E R D A L 523


    Bakgrunn


    TRØGSTAD LILLE 97 = 106.2

    Trøgstad lille var den minste parten av de to delene Trøgstad var delt inn i. Allerede ved midten av 1800-tallet ble den brukt som underbruk under Follo da Anton B. Monrad var eier av begge gårdene. Monrad eide i tillegg Kråg.

    I 1891 solgte Monrad Trøgstad lille og Kråg samt Lyngåsen til Ove Haugskott. Aret før var Trøgstad lille søndre (97.1) utskilt og solgt til Olaus Bjartnes som året etter solgte eiendommen til Jens Monsen Skogås. Men resten av Trøgstad lille kom i Ove Haugskotts eie, og det førte til en del sammenblandinger i matrikkelen.

    Haugskott bodde på og drev Kråg, og det førte til at også hans øvrige eiendommer i den umiddelbare nærhet fikk samme gårdsnummer i matrikkelen som Kråg, nemlig 106. Trøgstad lille fikk gårds- og bruksnummer 106.2.

    Glynden ble fraskilt Trøgstad lille i 1891 og lå til Krågsmoen. Der hadde den nummer 106.7.

    Samtidig med at Glynden ble fråskilt, ble også Bjørklund fråskilt. Den fikk nummer

    106.8. Ove Haugskott overtok eiendommen samtidig med resten av Trøgstad lille. Han solgte Bjørklund videre til Anton Kristiansen i 1892. Resten av Trøgstad lille brukte Haugskott selv.

    TRØGSTAD LILLE SØNDRE 97.1


    Gården

    Som navnet angir, var Trøgstad lille søndre en utskilt part av Trøgstad lille.

    Helt mot vest støtte eiendommen mot Glynden, som også var et stykke utskilt fra Trøgstad lille. Nå tilhørte Glynden Krågsmoen. Mot nord lå Bjørklund, også av Trøgstad lille. Mot øst lå Trøgstad store. Grensen mot syd fulgte et gammelt dalføre etter den elven som hadde hatt avløp fra Leirådalen her for flere hundre år siden. Her lå husmannsplassen Fyksveet som hørte inn under Trøgstad lille.

    Trøgstad lille søndre var bare en liten eiendom. Etter raset ble den fastslått til å ha vært på 44,2 dekar, hvorav 15,7 dekar var dyrket mark. Resten, 28,5 dekar, var eng.

    Matrikkelskylden var 0 mark 38 øre.

    Opplysninger om utsæd i 1890 og husdyr i 1891 finnes ikke da denne eiendommen ikke var i bruk som selvstendig enhet på den tiden.

    Men eieren i 1893, Jens Skogås, hadde 2 kyr og 6 sauer.

    I forsikringsprotokollen går det frem at det var to hus på gården, en hovedbygning som var forsikret for kr. 600, og en lade som var forsikret for kr. 400.

    Dessuten var avlingen forsikret: 7 tønner bygg - kr 84; 12 tønner havre - kr. 96; og 10 lass høy kr. 100.

    Folket

    Denne eiendommen eide først Olaus Bjartnes et års tid før han solgte den til Jens Monsen Skogås i 1891. Olaus Bjartnes var handelsmannen som bodde bare noen få hundre meter nord for denne heimen. Jens Skogås hadde ført en omflakkende tilværelse før han havnet på Trøgstad lille søndre. Han hadde arbeidet mange steder, blant annet som bryggersvenn i Trondheim. I 1888 utvandret han også til Amerika, men han vendte tilbake, for i følge folketellingen 1891 bodde han med sin familie på Kirkevuku, og han er da benevnt som bergarbeider.

    I mai 1893 bodde disse på Trøgstad lille søndre:

    • Jens Monsen Skogås, gårdbruker, 38 år

    • Karen Maria Hansdatter, kone, 40 år

    • Marius, sønn, 5 år

      R A S I V E R D A L 525

    • John Sigurd, sønn, 2 år

    • Hanna Olausdatter, tjenestejente,

    Jens Monsen Skogås var fra Alen og var altså bergarbeider. Han kom hit til Verdal fra Ytterøya. Hans foreldre var bergarbeider Mons Jensen Skogås fra Alen og Olava Hansdatter fra Røros.

    Karen Maria Hansdatter var i flere år tjenestejente på Kirkevuku. Hennes foreldre var

    Hans Mikkelsen og Ingeborg Johannesdatter Overholmen.

    Hanna Olausdatter var fra husmannsplassen Innhaugen. Hennes foreldre var Olaus Haldor sen Innhaugen og Anne Marta Sevaldsdatter.

    Hva som skjedde

    Jens hadde vært borte på arbeid og kom hjem bare noen dager før ulykken skjedde. Her fikk de tydeligvis varsel, enten ved at Dina Jermstad som sprang forbi, varslet dem,

    eller ved at de selv hørte skredet. Men dessverre var det bare en som overlevde. Det var Hanna.

    Hun fortalte selv at da hun merket skredet, grep hun fatt i minstegutten, John Sigurd, som trolig lå sammen med henne, og sprang ned fra loftet. Ute på tunet var da Jens, Karen og eldstegutten Marius.

    Så plutselig ble alle tatt av skredet. Hanna selv holdt fast tak i John Sigurd, men hun var ofte under leiren og fikk hard medfart. Til sist svimet hun av.

    Da hun våknet, var det langt på dag, og det var den varme solen utpå formiddagen som vekket henne. Men varmt var det ikke for henne der hun sto som faststøpt i den kalde leiren helt opp til brystet. Hun klarte ikke å komme seg fri selv, for hun hadde brukket det ene kravebenet.

    Mens Hanna lå der, hørte hun stemmer. Hun vinket med den ene hånden og ropte om hjelp. Det var kavalleristene som var i ferd med å redde folk. De fikk nettopp beskjed om å trekke seg tilbake fordi det var varslet nye ras. En av disse kavalleristene var hennes egen bror, Sefanias Olausen Marken. Men to sivile, Petter Andreas Røstad og Bernt Rinnan eller Holmen, begge 19 år, som var med i redningsarbeidet, dryget litt, og da fikk de se en arm som beveget seg ute i den verste leirsørpen. Det var Hanna.

    Ved hjelp av noen bord fikk de bygget en bro ut til henne. De hadde ingen spader eller andre redskaper med seg, slik at de måtte grave med bare hendene. Hanna svimte tydeligvis av igjen, for mens de holdt på med gravingen, våknet hun og fortalte at hun var sikker på at hun hadde hatt med seg John Sigurd på 2 år helt til hun ble sittende fast og mistet bevisstheten.

    Petter Andreas Røstad og Bernt Rinnan klarte ikke alene å trekke Hanna løs fra leiren. Først da kavalleristene kom til, klarte fire mann å trekke henne opp fra det sugende grepet leiren hadde rundt henne. Og nå var Sefanias med på å trekke henne opp.1

    526

    V E R D A L S B O K A

    fikk

    Og da de grov videre under henne, fant de liket av gutten.

    fikk

    De et problem da de skulle tilbake. Bordene som var blitt brukt på vei utover, var ikke lenger brukbare. De sank ned. Derfor måtte alle vente til de militære

    bygget en ny bro ut til dem.

    Hanna fikk låne klær av dem mens de ventet. Og hun var så medtatt at de måtte bære henne i land i en kappe. Nå kom også Ole Sørheim til og hjalp til med å bære henne i land. Både Petter Andreas og Bernt var fullstendig hudløse på hendene etter all gravingen.

    Først ble Hanna brakt til det provisoriske sykehuset som var blitt opprettet på Øvre Skjørdal. Senere ble hun tatt hånd om av Ole Tingstad på Fætten. Og etter et lengre sykehusopphold kom hun seg igjen.

    Men de fire andre omkom alle.

    Døde:

    JENS MONSEN SKOGÅS, født 1855

    KAREN MARIA HANSDATTER SKOGÅS, født 1853

    MARIUS JENSEN SKOGÅS, født 1888

    JOHN SIGURD JENSEN SKOGÅS, født 1891

    John Sigurd ble funnet allerede samme dag, 19. mai. Etter som han ble tatt i land på sydsiden, ble han begravet på Lysthaugen. I kirkeboken står det at han ble begravet 4. juni, men det synes litt lang tid etter at han ble funnet.

    Både Jens og den andre sønnen, Marius, ble funnet omtrent samtidig, også på sydsiden. De ble gravlagt på Lysthaugen 4. juni.

    Karen ble funnet noe senere. Tidspunktet er ikke angitt, men hun ble begravet på Lysthaugen 16. juli. For alle gjelder det at jordfestelsen fant sted 19. mai 1894.

    Husdyrene strøk med.

    Hele eiendommen forsvant. Jorden hadde før raset en verdi av 800 kroner, mens eiendommen forøvrig ble taksert til kr. 2.000.


    Etterpå

    fikk

    Dødsboet etter Jens Monsen Skogås ble tildelt en ersatning på kr. 1.650. Av dette gikk kr. 2,82 til dekning av hans gjeld til Verdalens Meieris landhandel på Stiklestad.

    Hanna Olausdatter som også ble kalt Skogås kr. 120 i erstatning.

    Som nevnt ovenfor lå hun først en tid på det provisoriske sykehuset på Skjørdal. Deretter ble hun flyttet til Ole Tingstad på Fætten. Han ønsket å ta seg av henne, fordi han hadde vært med på å berge henne. Hun var der i fire uker, fra 21. mai til 17. juni. Ole Tingstad forlangte ikke noe godtgjørelse for dette, hverken av Hanna eller av Forvaltningskomitéen, men han ga ut-


    Verdalsboka - 30

    R A S I V E R D A L 527

    trykk for at dersom komitéen ville betale noe for dette, måtte den selv bestemme hvor stort beløpet skulle være. Hanna erklærte at hun hadde det godt hos Ole.

    Hun var i 1900 på Jøssås østre som budeie. I 1904 reiste hun til Amerika, og hun ble gift der med en fra Sandefjord.

    Trøgstad lille søndre fikk følgende skyldavfelling i 1895:

    Gårdsnr. 97, bruksnr. 1, Trøgstad lille søndre av skyld mark 0,38 et avtak for 20 år av mark 0,38, og deretter for bestandig et avtak av mark 0,35.

    Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 0,13 for første halvår 1893.

    Hele eiendommen ble etterpå utlagt som en teig til Staten. Før skaden hadde den vært på 44,2 dekar. I rasgropen var den på 40 dekar, altså 4,2 dekar mindre. Den ble således en del av det som fikk navnet Statsteig A.

    TRØGSTAD SKOLE 32


    Skolen

    Trøgstad fastskole var bygget på Trøgstads grunn. Egentlig skulle den ha hatt samme gårdsnummer som Trøgstad store, men trolig fordi den var Verdal kommunes eiendom, fikk den samme nummer som Prestegården Aug-len. Skolen lå øst for Trøgstad store. Skredkanten går bare et kort stykke øst for det stedet hvor skolen lå.

    Som vanlig var på den tid, besto en del av lærerens lønn i muligheten til å dyrke litt jord. Følgelig var skolen forsynt med både stall og fjøs.

    Men av en eller annen grunn ble ikke skolens areal beregnet etter raset. Det kan ha sammenheng med at stykket ikke var skyldsatt.

    Husdyrtallet er ikke tatt med i folketellingen i 1891. Derimot var det 1 hest og 4 kyr der da raset gikk.

    Folket

    Lærer Andreas Henriksen Tessem kom til Trøgstad skole i 1865 da fast-skolen ble opprettet der. Han ble senere gift med Oline Edvarda Mortens-datter W elde.

    I mai bodde følgende mennesker på Trøgstad fastskole: i;

    • Andreas Tessem, skolelærer, ordfører, 55 år

      þÿ

    • Oline Edvarda Mortensdatter, kone, 56 år

    • Olaf Olsen Reppesaunet, tjener, 14 år

    • Ingeborganna Paulsdatter Tessem, tjenestejente, 41 år

    I de offisielle listene er ekteparet Tessem oppført med to barn, Det var sønnene Harald Marius, 25 år, og Martin Adolf, 23 år. Ingen av dem var hjemme. Den eldste av disse studerte i Kristiania da ulykken fant sted. Hvor den andre var, er

    ukjent.


    Andreas Henriksen Tessem.

    R A S I V E R D A L 529

    Andreas Tessem var fra Tessemplassen under Tessem i Beitstad. Hans foreldre var Henrik Anfinnsen Bartnestrøa og Marta Larsdatter Vesterhus. Andreas Tessem hadde bodd i Verdal en rekke år. Han var lærer i Sjøbygda fra 1863 til 1865 da han flyttet til Trøgstad. I løpet av den tiden hadde han rukket å bli en av bygdens mest ansette menn. Han var regnskapsfører for Verdalens Meieri på Stiklestad, og i den egenskap oppbevarte han et anselig beløp for meieriet hjemme hos seg da raset gikk. Han var også ordfører i Verdal. Oline Edvarda var også fra Beitstad. Hennes foreldre var Morten Olsen W elde (Øver-Velle) og Anne Olsdatter Bratterg.

    De hadde kjøpt et stykke jord som tilhørte gården Melby. Dette var et jordstykke som lå øst for Jermstad. Her var de i ferd med å bygge seg et hus hvor de skulle bo på sine gamle dager.

    Ingeborganna kom til Andreas og Oline som tjenestejente. Hun var fra Tessem vestre. Hennes foreldre var Paul Mortinus Paulsen Sotberg og Anne Gurine Tomasdatter Tessem. Olaf Reppesaunet var sønn av Ole Henriksen Haugsholmen og hans første kone

    Ingeborg Anna Iversdatter.

    Hva som skjedde

    Raset ser ut til å ha kommet overraskende på folkene her. Bare en av dem overlevde, nemlig Ingeborganna Tessem. Hun sov i samme hus som ekteparet Tessem, adskilt med et værelse fra det rom hvor Anders og Oline Edvarda sov.

    Hun ble vekket av ulykken og så hvordan huset ble brutt i stykker mens det beveget seg i en voldsom fart i retning av Haga. Etter alt å dømme hadde Andreas Tessem og kona gått ut på gårdsplassen, for et annet øyenvitne, Ole Hegdal fra Trøgstad store, mente at han så dem stå ute under seilasen nedover.

    Utenfor Haga ble huset stående. Ingeborganna gikk ut. Da så hun de to andre stå på gårdsplassen som var revet løs fra det stykket hvor restene av huset sto. De sto og snakket sammen. Da denne biten av gårdsplassen bare lå et par-tre meter unna, rev Ingeborganna resolutt løs en planke fra det ødelagte huset og kastet den over det mellomliggende gapet. Oline Edvarda gikk først ut på planken etterfulgt av sin mann. Men dermed brast grunnen under planken på deres side i stykker, og begge falt ned i leirsuppen og forsvant

    med det samme.

    Ingeborganna ble senere på dagen reddet over til Østgård. Redningen skjedde på en meget spesiell måte. Husrestene hvor Ingeborganna befant seg, lå ca. 500 meter fra land. Men de lå nærmere nordsiden enn sydsiden. Men det var ingen som kom henne til hjelp fra den siden. Leirsuppen var for bløt til at man kunne legge ut brett.

    530

    V E R D A L S B O K A

    þÿ

    Om dette bildet heter det at det er et parti fra bunnen av raset. I forgrunnen en leirbølge som har begynt å tørke og slå sprekker. Ute i leirmassene en del av tunet fra en av de gårdene som sank ned med stabbur og stall, og i midten en kjerre. Tunet er flyttet en kilometer nedover. Bildet er tegnet av protokollsekretær Jacob Fabritius. Etter beskrivelsen å dømme kan dette ha vært stallen og stabburet fra Trøgstad skole.


    Johan Larsen Sundby gikk da på ski ut til henne. Da han nådde ut til henne, sa hun:

    «Ikke har jeg frosset, og ikke har jeg grått.»

    På tilbaketuren sto hun bakpå skiene hans. For denne bragden ble han tildelt redning smedalj en.

    Stallen på skolen ble stående igjen nede i rasgropen omtrent på det sted hvor Kråg før hadde ligget. Der sto hesten i beste velgående. Lørdag dristet en modig mann seg ned til den og ga den for, og den sto og spiste i ro og mak til man fikk reddet den ut 1. pinsedag. Restene av skolen havnet ute i hoveddalen ut for Haga i nærheten av det sted hvor Melbynesset før hadde ligget. Det betyr at dette var noe av det siste som kom ut gjennom rasporten.

    Døde:

    ANDREAS HENRIKSEN TESSEM, født 1838

    OLINE EDVARD A MORTENSD ATTER TESSEM, født 1837 OLAF OLSEN REPPESAUNET, født 1879

    Andreas Tessem og hans kone Oline Edvarda ble funnet 29. mai side om side. Et sted heter det at de ble funnet bare et kort stykke fra der de forsvant. Der heter det at de var renvasket av elven. Men en annen kilde forteller at de ble funnet utenfor Bjartnes.1 Likene hadde ligget i overflaten slik at fuglene hadde hakket ut det venstre øyet på dem begge to før de ble funnet. Heller ikke skal de ha vært renvasket av elven da de ble funnet. Det fortelles også

    R A S I V E R D A L 531

    at de ble gjenkjent på grunn av ringene sine. Begge ble gravlagt og jordfestet på Stiklestad

    2. juni.

    Olaf Olsen er ikke blitt gjenfunnet.

    Hesten ble berget, men resten av dyrene på skolen døde.

    Om skolen heter det at den hadde en verdi av kr. 5000 før raset. Dette gikk tapt.

    Men en del inventar ble funnet i ettertid. En av naboene, Tomas Kvistad fra Trøgstad store fant blant annet en del sølvtøy. Og et skatoll ble funnet nede ved Bjartnes. Det inneholdt de savnede pengene fra Verdalens Meieri som Andreas Tessem hadde hatt i oppbevaring. Skatollet satt så fast i leiren at det måtte brytes i stykker. Det nyttet ikke å få det opp. Arbeidet med å få opp skatollet var så pass vanskelig og tidkrevende at det ble betalt en regning på kr. 6 for å ta det opp.

    Etterpå

    Etterpå fikk Ingeborganna Tessem kr. 240 i erstatning. Forslaget gikk ut på kr. 360.

    image

    I møte 19. juli 1893 bestemte Velferds-komitéen at det skulle utbetales kr. 100 til Andreas og Edvarda Tessems sønn, cand. jur. Harald Tessem.

    Arvingene etter ekteparet Tessem fikk erstatning for hva som ble ødelagt i forbindelse med Nøysomhet, Tessems hus oppe i bakken.

    Ingeborganna hadde ingen tilknytning til Verdal etter dette, og hun vendte tilbake til Beitstad. Der døde hun ugift på Mel-gård. Trolig bodde hun da hos sin søster Anne Marta Paulsdatter som var gift der.

    Jorden på Trøgstad skole ble regnet sammen med Tokstadplassene, som igjen lå under Prestegården Auglen, og den ble avfeit sammen med den.

    Harald Andreassen Tessem. Jorden

    ble senere solgt til private.

    TRØGSTAD STORE 98.1


    Gården

    Trøgstad store var opprinnelig den største av de to delene den gamle storgården Trøgstad var blitt delt inn i. Men raset i 1747 reduserte gårdens størrelse slik at Trøgstad lille nå hadde større skyld.

    Naboen i nord og dels i øst var den like gamle storgården Jermstad som nå var representert ved Jermstad vestre og Jermstad østre. Helt i øst nådde valdet bort til Fåren. I syd lå dalen etter Leiråas gamle løp. Det synes å være en rimelig antagelse at grensen fulgte denne dalen.

    Det var Prestegården Auglen som sto som eier av jorden på sydsiden av dalen, og der lå de tre Togstadplassene på rekke og rad.

    I middelalderen var Togstad en egen gård, men på grunn av ras i middelalderen, ble denne gården liggende øde, og jorden ble lagt til Auglen.

    Mot vest lå Trøgstad lille som faktisk var delt inn i tre eiendommer, nemlig Trøgstad lille søndre, Bjørklund og Trøgstad lille.

    Av disse var Bjørklund og Trøgstad lille søndre bebodd i 1893. Men det er litt uklart hvor vidt disse to nådde helt bort til Trøgstad store. Trøgstad lille var ubebodd og ble brukt sammen med Kråg.

    Arealet ble fastslått til å ha vært 567,4 dekar før raset. Av dette var 325,92 dekar dyrket jord. 241,48 dekar var skog og havning.

    Matrikkelskylden var 12 mark 50 øre.

    1 1890 var utsæden 3 hektoliter bygg, 14 hektoliter havre, 3 hektoliter havre til grøntfor, 10 kilo gressfrø og 17 hektoliter poteter. Det var 6 to-hjulte vogner på gården. Og sammen med Jermstad østre eide gården 1 slåmaskin.

    Pr. 1. januar 1891 var det 2 hester, 10 storfe, 11 sauer, 4 griser og 15 høns på gården.

    I 1893 var besetningen større. Nå var det 3 hester, 10 storfe, 23 småfe og 1 gris, mens tallet på høns er ukjent.

    Av forsikringsprotokollen går det frem at bygningsmassen besto av følgende hus: En hovedbygning - kr. 2.800,-; en låve med maskiner - kr. 900,-; et fjøs med grisehus og skur

    - kr. 600,-; en stallbygning - kr. 2.100,-; to stabbur, det ene - kr. 220,-, og det andre - kr. 588,-; et tørkehus med smie - kr. 190,-; og en vognbod med vedskur - kr. 400,-. Den samlede forsikringssummen for husene var således kr. 7.798,-.

    R A S I V E R D A L 533

    Av løsøre var 1 komfyr, 4 kakkelovner, 1 tørkehylle av stein, 1 blåsebelg og annet løsøre i smien og vognboden forsikret.

    Om avlingen heter det at 40 tønner bygg, 100 tønner havre, 100 tønner poteter, 200 lass høy og 90 berger halm var forsikret for tilsammen kr. 3.910,-.

    Den totale forsikringssummen var kr. 12.860,-.

    Folket

    Eieren i 1893, Tomas Kvistad fra Inderøy, hadde overtatt gården bare noen få år i forveien. Eieren før ham hadde vært Jakob Pedersen. Han var nå eier av Jermstad østre.


    image

    Kjer stine Andersdatter Kvistad. Mette Lovise Ellingsdatter Stuskin.


    Følgende bodde der i mai 1893:

    • Tomas Arentsen Kvistad, gårdbruker, 53 år

    • Kjerstine Andersdatter, kone, 49 år

    • Mette Lovise Ellingsdatter Stuskin, stedatter, inderst 24 år

    • Ole Hegdal, gjetergutt, 14 år

    • Mette Oline Olsdatter Hallemsvald, tjenestejente, 17 år

    • en tjener

    Tomas var fra Kvistad på Inderøy. Han var sønn av Arnt Tomassen Kvistad og kone Marta Ottesdatter Hegdal. Tomas hadde vært gift tidligere med Ingeborg Jørgensdatter Vang.

    534

    V E R D A L S B O K A

    Kjerstine var fra Stuskin. Hennes foreldre var Anders Johnsen og Kjersti Olsdatter på Stuskin.

    R A S I V E R D A L 535

    Mette Lovise Ellingsdotter var Kjerstines datter fra før ekteskapet. Hun var datter av Elling Reppe. Hun brukte bare navnet Lovise, og i de offisielle listene kalles hun Lovise Stuskin.

    Ekteparet er i listene oppført med 1 barn og 3 tjenere. To av de tre tjenerne er nevnt ovenfor. Hvem den tredje var, er ikke lett å avgjøre. Men Ole Heg-dal har skrevet ned sine opplevelser. Hans beretning er gjengitt nedenfor. Der forteller han at han hadde en eldre kamerat sammen med seg den natten. Trolig er denne eldre kameraten den tredje tjeneren. Begge berget livet. Ole navngir ikke kameraten, og han er heller ikke nevnt noen andre steder.

    Ole Hegdal var fra husmannsplassen Valberg under Hegdal på Inderøy. Hans foreldre var Ole Olsen Valberg og Bergitta Olsdatter.

    Mette Oline Olausdatter var fra Hallemsvald. Hennes foreldre var Olaus Olsen Hallemsvald og Marta Oline Henriksdatter.

    Ut fra dette var det 6 personer som ble tatt av skredet.

    Hva som skjedde

    Her fikk folkene varsel av Dina Jermstad som sprang forbi. De visste imidlertid ikke da hvem det var som sprang forbi og ropte og skrek. De hørte at det var et kvinnfolk, og de spekulerte på hvem det var, men det var mørkt og de så ikke noe. Men så hørte de dundringen. Det hadde vært mye snakk om dommedag, og det var det første som slo dem. Men så gikk Tomas ut for å se på forholdene. Tomas og Kjerstine sto visstnok på en side av huset, mens Lovise var på den andre siden. De så ikke hverandre før etter at de var blitt reddet.

    De to guttene fikk tydeligvis av en eller annen grunn ikke beskjed om at noe var på ferde, for de ble vekket ved at huset rugget på seg.

    «Her blir det nok ikke noe blivende sted,» skal Tomas ha sagt da skredet nærmet seg husene. Men i følge Kjerstine skal han ha ropt og skreket. Selv var hun fullstendig rolig, fordi hun trodde det var dommedag og Herrens vilje som skjedde.

    I mens hadde Mette Lovise gått inn i stallen for å slippe ut en hest. De øvrige sto igjen på tunet. Da tok skredet gården.

    Det bar av gårde, gjennom hele rasgropen, og over dalen i retning av Kålen. Ved Ness ble restene av husene liggende.

    Tomas og Kjerstine klarte å holde seg sammen. De fløt på stokker og planker, og de kom seg først opp på en noe fastere sandbanke. Der var også de to tjenesteguttene deres. Senere klarte alle fire å komme seg i land på nordsiden ved Haga ved egen hjelp.

    Lovise kom seg bort til et stabbur. Der syntes hun at hun hørte rop om hjelp. Det viste seg at det var tausa Mette Oline som lå der med en tømmerstokk over beinene. Begge beinene var knekket av. Lovisa prøvde å løfte vekk

    536

    V E R D A L S B O K A

    tømmerstokken, men i det samme delte torv stykket hvor de befant seg i to, og de ble skilt fra hverandre.

    Lovisa kom seg bort til stabburet, og der satt hun i bare natt-tøyet i 11 timer til hun klarte ved egen hjelp å komme seg til fast land.

    En gang så hun en mannsperson som hoppet fra torvflak til torvflak i retning av henne. Det var en hun kjente.1 Hun spurte ham hva det var som skjedde, og hun fikk som svar:

    «Utras!»

    Før hun ble reddet, hadde hun også snakket med Anne Olsdatter og hennes datter, Liva Ingvaldsdatter, fra Fyksveet. Disse to hadde overlevd på et flytende torvstykke. Da de ble reddet av kavalleristene fra Rinnleiret, fortalte de om Lovisa som befant seg der ute. Kavalleristene tok seg dit ut, men da var Lovisa borte. De så sporene hennes forsvinne i en vannkulp.

    Lovisa hadde først gått slik fotsporene viste. Senere kravlet hun seg frem gjennom leirgjørmen til hun fullstendig utkjaset kom seg til land på sydsiden. Da gikk hun på alle fire og var fullstendig dekket av et tykt lag av leire. De som først så henne, kunne til å begynne med ikke avgjøre om det var et menneske eller et dyr som kom kravlende på land.

    Ole Hegdal har skrevet ned sin beretning om hva som skjedde:2

    image

    «Jeg er født på Inderøy, men tilbrakte noen år på gården Trøgstad. Denne gården gikk med i skredet sammen med mange andre i et vakkert og velbygget strøk.

    Jeg husker at vi hadde et storartet vårvær, og kvelden før var lys, mild og fredfull. Det ble sent før vi kom oss til sengs den kvelden, og som en gutt i fjortenårs alderen, sovnet jeg nok godt inn.

    Det var en kort tid etter midnatt at jeg og min noe eldre kamerat våknet av en voldsom rystelse. Vi lå i underetasjen i den lange stuebygningen. I de mange år som er svunnet siden denne natten, er jeg blitt forstyrret i min søvn på mange vis, men aldri på en sådan voldsom måte som Ole Olsen Hegdahl. denne.

    Jeg våknet da en skorstein begynte å falle. En del gråstein falt ned i sengen vår, og vi hoppet frem på gulvet. Og ikke et minutt for tidlig, for i et øyeblikk var sengen knust av skorsteinen som ramlet ned med et brak. Jeg hørte tømmeret i stueveggene brekkes av, og

    det var lyd som vedvar

    R A S I V E R D A L 537

    ende tordenskrall. Det var noe av et mirakel at jeg slapp derifra med livet, men det kom flere slike før natten var over.

    Som et lyn var vi ute av værelset og forsøkte å åpne døren som vendte mot gårdsplassen, men huset var så oppskaket at døren ikke kunne røres. Vi sprang inn på et sideværelse hvor min kamerat forgjeves forsøkte å åpne et vindu. Jeg sprang mot vinduet med den kraft jeg hadde, så mellomposten med glass og rammer på begge sider gikk ut. Vi løp langs veggen av huset som nesten lå på siden. Så med ett styrtet huset sammen med et brak, og snart var vraket begravet i jorden.

    Av alle de underlige spørsmål som gikk gjennom hodet mitt den natten, kan jeg ennå minnes ett. Det var, mon dette er verdens ende? Den skal jo komme som en tyv om natten. Det var halvmørkt da vi kom ut. Åker, som var pløy et og harvet, sendte opp store støvskyer, idet de raste ut. Det var dunster og lukt av avgrunner som åpnet seg, og under alt dette ble jorden opprørt og gikk til slutt som en heftig bølgegang. Snart var det revner på 30 til 40 fot som åpnet seg og nesten slukte oss, og i neste øyeblikk var vi løftet høyt opp igjen.

    Kunne jorden stivnet til i denne tilstand, så hadde formasjonene blitt et sidestykke til det såkalte Bad Lands i Nord Dakota, for et mere fortvilt stykke natur finnes neppe. Og dog var utraset verre å se til, for jorden forandret form fra minutt til minutt.

    Jeg anså det jo for en selvfølge at jeg skulle begraves i en av disse omveltningene.

    Fra første stund var det en øredøvende dur, og om en tømmerstokk eller en løsreven bjelke ble knust, var det bare som å brekke en fyrstikk. Men til enkelte tider ble duren voldsom, når et landstykke på utkanten raste ned i avgrunnen.

    I blant kunne vi høre noen dyr brøle, men så stilnet det også av. Og så kom det et menneskes nødsskrik, - et skrik om hjelp, så inntrengende at vi for et øyeblikk glemte vår egen elendige stilling. Jeg så et par mennesker i halvmørket, de var ikke langt fra oss - men så ble de borte. Jeg tror det var vår skolelærer, Andreas Tessem og hustru, det er blitt meg fortalt at han tok henne i sine armer og anbefalte seg i Guds varetekt. Det var en av deres husfolk som kom fra det med livet.

    Det begynte å lysne så pass at vi kunne orientere oss noe. Vi så da at vi var flytt noen kilometer i sydvest, og vi befant oss hvor elveleiet hadde vært, eller muligens på den andre siden. Hadde det sett håpløst ut for oss før, så ble det verre nå. Rundt om oss til alle sider var det et hav av leirsuppe, farven var blågrå. Somme steder var den tykk så den nesten ikke rørtes, andre steder var den tynn og rant som en elv i vårløsningen, og førte med seg stykker av hustak og busker og til dels store trær.

    538

    V E R D A L S B O K A

    Jeg hadde alt vært nede i denne sølen og var med nød og neppe kommet fra det med livet. Jeg måtte vel kalle det med livet - hver gang jeg slapp fra det, selv om neste skritt var like farlig.

    Nå kom også husbondfolkene til slik at vi ble fire mennesker på en liten forhøyning av sand.

    Bare et kort stykke fra oss var en stor haug av sand som vi nærmet oss, og etter en liten stund kunne vi hoppe over på denne. Vi la da merke til at denne haugen syntes å stå stille, mens de andre småflekkene av sand syntes å flytte mot syd, eller for det meste forsvant i det store leirhavet. Av dette trakk vi den slutning at denne haugen var så stor at den nådde fast bunn, og for øyeblikket følte vi oss sikre.

    Men det var også bare for et øyeblikk, for selv om vi var forankret der ute, så vokste leirhavet rundt oss, - sakte, men så ubønnhørlig sikkert at vi kunne nesten gjette oss til den tid det måtte være forbi med oss.

    Vår lille holme var omtrent 6 fot høy og 30 fot tvers over, men den ble mindre og mindre etter som tiden gikk.

    Her var vi da fire mennesker omtrent som forliste sjøfolk. De klærne vi hadde på var ikke stort annet enn det vi var iført da vi hoppet ut av sengen. Vi frøs i morgentimene der ute, vårvinden strøk kaldt ned gjennom dalen, og det var nesten ikke plass til å røre seg mot slutten.

    Som jeg sto der og skalv, syntes jeg det blåste fra de snødekte fjelltoppene der oppe ved Kjølen.

    På de lave slettene som hadde vært sydsiden av elven, var alle tegn til liv utslettet. De mange vakre hjem var sporløst forsvunnet av synskretsen. Leir-suppen hadde gjort sitt verk likeså sikkert som det verk Vesuv gjorde ved Pompei.

    Morgensolen begynte atter å sende sine stråler over åsene oppe i Vuku sogn. Mot nordøst hvor det store skredet var løsnet, og hvor gårdene Trøgstad, Jermstad, Kråg og Follo og mange andre hjem hadde vært, var det bare en mørk truende leirvegg som reiste seg i horisonten.

    Og til slutt på vestsiden lå gårdene Haga bare noen fot fra kanten av ødeleggelsen. Vi så folk der som dro avsted med krøtter. Vi skrek til dem, og en gang var det en mann som stanset og så utover, men det var tvilsomt at han så eller hørte oss. Og selv om de så oss, så var de ikke i stand til å hjelpe.

    Vi snakket ikke stort til hverandre der ute, men jeg tror våre tanker gikk i samme retning.

    Så hørte vi en kvinnes gjennomtrengende skrik, og så stilnet det av.

    Så la jeg merke til noe som lignet en kvinneskikkelse langt oppe på nordsiden av oss. Det var fra den kant at leirsuppen strømmet i mot oss. Hva kunne vel dette være? Var det et spøkelse med langt flagrende hår som kom oss i møte? Eller var hjernen på meg blitt aldeles forstyrret i løpet av natten?

    R A S I V E R D A L 539

    Det så ut som en kvinne som svingte frem og tilbake i strømmen. Men da det kom nær til oss, fikk vi se det var en stor gran med roten til værs, og de løse røttene omtrent 20 fot over vannet lignet flagrende hår.

    Granen, som visstnok var fra Prestegårdens skog, strøk majestetisk forbi oss, selv om dens krone var langt nede i den lumske sølen. Noen få minutter etter kom det et bord drivende så nær til oss at vi fikk fatt i det. Det var visst avrevet av et hus som var gått under.

    Om litt kom det flere slike bord, og de ble straks halt opp på vår lille holme som nå bare ga plass nok til å stå stille. Nå hadde vi noen redningsplanker, selv om det bare var tynne bord.

    Nå begynte leirsuppen å tykne noe, og den gikk ikke så fort som før. Så tok vi de få bordene vi hadde og la dem, ett etter ett utover, det siste la vi tvers over, slik at vi kunne gå forbi hverandre. Men det rakk ikke langt, og så måtte vi ta de bord vi la ut først og flytte dem over på den andre enden. Dette ble en vanskelig ting å greie, for leiret hang fast ved dem, og selv vi, om vi kom bort i den, så lignet vi på fluer i en sirupskanne.

    Men vi holdt på med disse bordene og dro på dem, til dels ble noen av dem borte, men så fant vi andre som sto på ende, eller drev med strømmen. Somme steder var leiren så tynn at vi fikk gjøre krokveier for å unngå den, andre steder var det en trestamme som kom oss til hjelp.

    Slik holdt vi på til vi endelig kom på fast land ved gården Haga.

    Det var ved syvtiden om morgenen. Vi lignet knapt folk, slik som vi så ut.

    Først skrapte vi av oss leiren så godt vi kunne, så trakk vi på oss av de klærne som gårdens folk hadde kastet fra seg i sin flukt om natten. De passet nok ikke, men det var jo en bagatell.

    Så tok vi veien forbi Mo og opp til Prestegården. På denne veien kom vi høyt opp så vi hadde en god utsikt over skredet. Jeg gikk fra de andre og bort til kanten av den gapende avgrunnen. Nå kunne jeg se hvilket omfang ødeleggelsen hadde tatt.

    Hist og her så jeg et stykke av et hustak stikke frem, eller toppen av et tre, og rundt om alt dette var det som et størknet hav av blågrå leire.

    Mens jeg sto der, hørte jeg et svakt rop nede fra noensteds, som et siste halvkvalt sukk lød det. Da gikk det opp for meg at jeg var redd. I flere timer hadde jeg kjempet for livet der nede, og nå da jeg sto på solid grunn, skalv jeg så jeg hakket tenner.

    I Prestegården var noen flyktninger samlet. Kort etter vår ankomst dit, kom man med en kvinne som var trukket opp gjennom taket på en av de nesten begravede gårdene. - Hun var tilsmurt med leire fra topp til tå, men det var liv i henne. Og hun ble visst bra igjen etter at hun ble avskrapet og vasket.3

    Etter å ha spist en solid frokost på Prestegården, gikk jeg de to norske mil til mitt hjem på Inderøy a. Ryktet om ulykken var allerede spredt, og noen

    540

    V E R D A L S B O K A

    naboer kom for å fortelle mine foreldre at jeg var omkommet deroppe. Men jeg var kommet dem i forkjøpet med den rette meddelelse. Og senere på kvelden kom noen for å spørre etter slektninger som var bosatt der skredet gikk. Disse folkene hadde vært våre naboer på Inderøya, men flyttet senere til Verdal og bodde på Jermstad. Nå var de omkommet alle sammen.4

    Denne maidagen på min vei utover, stanset jeg ved den velkjente bakken ved Roel, og så utover min gamle hjembygd. Den var vakker og trygg å se til, og jeg bestemte meg for å holde meg borte fra Verdal.

    Men uken etter var jeg der igjen. Og jeg så og hørte hvorledes bygden var herjet: Først av det store skred og siden av elven, hvis leie var oppfyllt så det dannet seg en stor innsjø ovenfor skredet. Jeg så hus som var omflødd og løftet av grunnmuren, og av vestenvinden ført oppover dalen.

    Jeg hørte om de 112 mennesker som var drept, om hele familier som var utslettet av de levendes tall. Jeg hørte om de mange lik som fantes, og om de mange som ennå sover i jorden der oppe.5 Det var nød og savn, men også hjelpsomhet hos folk. Verdal har sannelig hatt sine store dager, kanskje sorgens dager har vært de største.6

    Tjenestejenten Mette Oline kom bort fra de andre, og bortsett fra at Lovisa fant henne fastklemt under en stokk, så de henne aldri igjen. Hun ble heller ikke funnet.»

    Døde:

    METTE OLINE OLSDATTER HALLEMSVALD, født 1876

    Og som nevnt i Ole Hegdals beskrivelse, er hun ikke gjenfunnet.

    Alle dyrene strøk med. Og husene ble fullstendig smadret. Bare en kommode ble funnet igjen. Den var til gjengjeld fullstendig uskadet. Og innholdet i skuffene var på plass.

    Det tok ikke lang tid etter at de hadde kommet i sikkerhet, før Tomas var i virksomhet i redningsarbeidet. Omtrent med en gang han hadde fått på seg tørre klær, var han i sving. Det var bare de færreste av dem som selv hadde seilt utfor, som torte å være med på dette. De fleste rømte til trygg grunn og bivånet begivenhetene derfra. Men slik var det ikke med Tomas.

    Blant annet var han med nede i rasgropen og deltok i gjennomsøkningen av Trøgstad skole. Han fant en del av sølvtøyet til Andreas og Edvarda Tessem.

    Men mye av sin egen gård fant han ikke, hverken av hus eller jord. Bare en stripe av jorden på Trøgstad store sto igjen langs den østre kanten av raset. Mesteparten av jorden på Trøgstad store hadde gått ut denne natten til 19. mai. Men i det store etterskredet 6. september gikk nesten alt av det som hadde unngått det store raset, ut. Totalt forsvant 398,7 dekar av gårdens areal. Av dette var 260,9 dekar dyrket jord og 137,8 dekar skog og havning. Dette tilsvarte 17/21 av arealet.

    R A S I V E R D A L 541

    Jordverdien hadde vært 10.500 kroner før raset. Etterpå var den 2.000 kroner. Tilsvarende

    8.500 kroner hadde gått med.

    Eiendommen forøvrig var verdt 11.000 kroner før raset. Tapet ble satt til 9.000 kroner, slik at det bare ble igjen 2.000 kroner.

    Etterpå

    Tomas Arntsen Kvistad, Kjerstine og Lovisa var først noen dager på Stu-skin hvor Kjerstina og Lovisa hadde bodd før. Senere fikk de seg losji hos en Sende på Strømmen på Inderøy a.

    På Velferdskomitéens andre møte 21. juni 1893 fikk Tomas, eller Tomas Trøgstad som han ble kalt da, utbetalt kr. 200 i støtte. Forslaget gikk ut på kr. 300, men trolig var man på det tidspunkt usikker på hvor mye penger man ville få til disposisjon, slik at beløpet ble redusert med 100 kroner.

    Men litt senere samme år, 23. september, fikk han kr. 100 i forskudd av erstatningen. Beløpet skulle benyttes til innkjøp av en ku som han hadde for til, og en skinnfell.

    I samlet erstatning fikk Tomas kr. 9.320,-.

    En datter av Tomas fra hans første ekteskap, Ingeborganna, hadde tidligere bodd på Trøgstad store. Men før raset hadde hun flyttet tilbake til Inderøy a. Hun fikk kr. 200,- i erstatning.

    Lovisa fikk kr. 330,-.

    I 1895 ble skylden for Trøgstad store fastsatt slik:

    Gårdsnr. 98, bruksnr. 1, Trøgstad store av skyld mark 12,50 et avtak for 20 år av mark 10,12, og deretter for bestandig et avtak av mark 9,62.

    Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 3,49 for første halvår 1893.

    I komitéforslaget for utdeling av jorden etterpå, ble mesteparten av det som var blitt ødelagt, lagt til Staten. En mindre bit ble lagt til det som ikke var blitt ødelagt. Totalt utgjorde dette 346 dekar fast mark. Av det gikk 16 % eller 56 dekar til den opprinnelige eieren, mens 84 % eller 346 dekar tilfalt Staten og ble en del av det som senere ble kalt Statsteig A.

    Det ble således gjenvunnet et areal som var 52,7 dekar mindre enn det som gikk tapt. I 1895 kjøpte Tomas Råen i Sjøbygda. Han drev gården til han døde i 1914. Kjerstine solgte Råen i 1914 til Anton Bjartnes. Hun døde i 1937. Lovisa døde i 1960.

    Ole Hegdal levde i Amerika. Han deltok aktivt i arbeidet blant norskamerikanerne.

    Noter:

    Dette var trolig Eleseus Ingvaldsen fra Fyksveet. Han hadde vært sammen med sin mor, Anne Olsdatter, og søster, Liva Ingvaldsdatter, men hadde tatt sjansen på å komme seg til lands


    þÿ

    542

    V E R D A L S B O K A

    nordover. Og det greide han også. Han kom seg i land ved Haga. Og en stund etterpå snakket også Lovisa med de to kvinnene da torvstykkene de befant seg på, var så nære at de kunne snakke med hverandre.

    2 Fra en artikkel i Nord-Trøndelag historielags årbok 1933.

    3 Det kan ha vært Serianna Olsdatter fra Hegstadstuggu. Hun ble trukket opp gjennom et hull man brøt opp i taket for å få henne ut.

    4 Dette var Gustav Stiklestads familie. De hadde bodd på Inderøya før de flyttet til Jermstad vestre.

    5 Dette tallet ble fastslått en god del senere enn da Ola Hegdal var på besøk i Verdal igjen. På den tiden var man fullstendig i villrede med hensyn til hvor mange som var omkommet. Sist i mai talte man faktisk om flere enn 120. Det offisielle tallet ble stående på 112, men et mer korrekt tall er 116.

    6 Dette ble skrevet i Minneapolis i Minnesota i mai 1933.

    TRØGSTAD VALD, FYKSVEET 106.2


    Plassen

    Fyksveet var egentlig en husmannsplass under Trøgstad lille. Opprinnelig var det flere Fyksveplasser. I 1865 var det hele fire stykker. I 1875 var det to. I 1891 var det bare en. Men så begynner problemene å melde seg. Av den grunn at Ove Nilsen Haugskott som foruten at han eide Kråg hvor han bodde, også eide Trøgstad lille, lå denne husmannsplassen under ham. Og han bodde på gårdsnummer 106. Følgelig fikk Trøgstad lille samme nummer som Kråg, men bruksnummer 2. Dermed ble Fyksveet plassert som husmannsplass under gårdsnummer 106, bruksnummer 2.

    Men ikke nok med det. På et kart som ble gitt ut i 1883, ble vel grunnlagsmaterialet for utydelig skrevet. Da kartet ble trykket, tolket man navnet Fyksveet som Follosveet. Avstanden til Follo på kartet var bare et par centimeter. Og det navnet ble satt på kartet. Dette har gitt grunnlag for at man i ettertid delvis har kalt denne plassen for Follosveet, og delvis Follovald. Og det førte blant annet til at i Stortingsproposisjon nr. 20/1895 om Verdalsraset er husmannen her oppført som bosatt på Follovald, Kråg. Men det riktige er Trøg-stadvald, eller enda riktigere Lille Trøgstadvald.

    Plassen lå på nordsiden av den gamle dalen etter Leiråa. Veien fra hovedveien mellom Stiklestad og Vuku tok av ved Follo. Den gikk rett sydover med Kråg og Eklosvedjan på vestsiden. Fyksveet lå på østsiden av veien akkurat der den svingte østover for å gå ned skråningen av det gamle dalføret. Etter all sannsynlighet dannet veien østgrensen for Trøgstadvaldet. Beliggenheten av Fyksveet tyder i hvert fall på det.

    Som følge av at dette var en husmannsplass, er det ikke angitt noe areal.

    I 1890 ble det sådd 0,33 hektoliter bygg og 1,33 hektoliter havre, og det ble satt 4 hektoliter poteter.

    Pr. 1. januar 1891 ble husdyrene tellet, og da var det 2 storfe, 1 sau og 4 høns der.

    I 1893 er det oppført to besetninger, en under Ingvald Johannessen, og en under Anne Olsdatter. Men disse var gift med hverandre. Ingvald hadde 1 ku og 3 småfe. Anne hadde 1 ku, 2 småfe og 1 gris. Tallet på høns er ukjent.1


    Verdalsboka - 31


    þÿ

    544

    Folket

    R A S I V E R D A L

    Ingvald og Anne kom til Fyksveet før 1865. De er oppført på denne plassen både i 1865, 1875 og 1891. Da raset gikk, bodde følgende mennesker på Fyksveet:

    • Ingvald Johannessen, husmann, 61 år

    • Anne Olsdatter, kone, 49 år

    • Liva, datter, tjener, 28 år

    • Iver Anneus, sønn, snekker, inderst, 26 år

    • Eleseus, sønn, elev, 21 år

    • Arne Odinsen Frøset, dattersønn, 1 år

    Ingvalds foreldre var Johannes Ellevsen Arstad og Marta Ellevsdatter.

    Anne Olsdatter var fra Verdalsøra. Hennes foreldre var Ole Nilsen Opp-emsvald og Lisa Haldosdatter.

    Liva hadde en sønn med Odin Frøset. De var ikke gift, så hun og sønnen bodde hjemme hos hennes foreldre. Odin Frøset var trolig identisk med den Odin Frøset som var handelsmann. Han var fra Leka.

    Iver Anneus, eller bare Anneus som han ble kalt, var på snekkerarbeid på Volen 18. mai. Han ble tilbudt å overnatte der, men han ville hjem. Det var bare et kort stykke å gå. Og det ble hans død.


    Hva som hendte

    Også for folkene på denne plassen kom raset overraskende. Det er derfor litt vanskelig å avgjøre om plassen gikk ut i første eller andre del av raset. Fyksveet kan ha gått ut sist i andre del, men det er like så sannsynlig at den gikk ut forholdsvis tidlig i siste del.

    Her overlevde tre mennesker, og en av de mest detaljerte og hjerteskjærende beskrivelser av hva som skjedde, har Liva Ingvaldsdatter gitt.2

    «Vi våknet av et forferdelig bulder, og jeg for i den største forskrekkelse ut av sengen. Huset styrtet øyeblikkelig sammen, men jeg kom meg ut mellom to av stokkene i veggen. Utenfor var vi alle samlet, far, mor, mine to voksne brødre og barnet.

    Men straks forsvant husrestene, og hele det stykket av jordskorpen hvor vi sto, for med skredet ned i dalen. Det gikk med lynende fart forbi høye, sorte leirvegger, inntil farten ble langsommere nede i dalbunnen.

    Ennå holdt det torvstykket hvor vi befant oss, sammen. Men straks etter delte det seg i to deler, slik at far, min ene bror og barnet ble på den ene, og mor, min andre bror og jeg ble på det andre.

    Vi ble på den måten skilt et stykke fra hverandre, men dog ikke svært langt.

    En stund etter kom vi i sterkere fart igjen, og jeg så at det andre torvstykket ble sønderrevet. Far og min bror falt på kne og ropte til Gud om hjelp i sin

    V E R D A L S B O K A 545

    nød. Men straks etter sank de ned i leiren som lukket seg over dem. Jeg så en hånd stikke opp, og så forsvant alt.

    Straks etter stanset vi, men vi visste ikke hvor vi var. Landskapet var så fullstendig forandret at jeg ikke kjente meg igjen.

    Vi var omtrent 2 å 300 alen fra fast land på sydsiden av dalen, over alt omgitt av den bløte leirsuppen hvor vi ikke våget oss ut på.

    Det var dog enkelte fastere partier nordover, og min bror forsøkte å nå fast grunn i den retningen. Han bega seg i vei, og jeg tapte ham snart av syne og har først nå fått høre at det lyktes ham å redde seg til Hagagården.4

    Vi frøs forferdelig om natten da vi var i bare linnetet og våte og tilsølet av leirmassen. Mor led særlig meget av kulden. Hun måtte legge seg på marken, og jeg rev opp mose og la omkring henne, og jeg tror endog at hun sov litt en stund.

    Vi skrek av og til og ropte om hjelp, og folk var også nede og så over til oss. Men de så antageligvis ingen råd for å redde oss, før kavalleristene kom om ettermiddagen og under ledelse av en offiser begynte å bære materialer og bygge bro.

    Vi ble reddet omtrent klokken 4, og straks etter ble en pike fra naboplassen som sto i leiren et stykke fra oss, reddet.5

    Jeg glemmer aldri den stund da jeg var vitne til min fars og brors dødsangst og så dem bli levende begravet i jordmassen.

    Mor frøs tærne fordervet. Men nå er hun bedre da hun er under doktor-behandling.» Både Liva og hennes mor ble brakt til et provisorisk sykehus som var blitt opprettet på Øvre Skjørdal.

    Som det gikk frem av Livas beretning, berget også hennes bror. Det var Eleseus. Broren som omkom, var Iver Anneus.

    Døde:

    INGVALD JOHANNESSEN FYKSVEET, født 1821 IVER ANNEUS INGVALDSEN FYKSVEET, født 1867 ARNE ODINSEN FYKSVEET, født 1892

    Ingvald ble gjenfunnet på sydsiden og ble begravet på Lysthaugen 4. juni. Dattersønnen Arne Odinsen ble funnet i april året etter. Han ble begravet på

    Lysthaugen samme måned. Begge to ble jordfestet 19. mai 1894.

    Iver Anneus ble ikke gjenfunnet. Men det drev i land et lik av en mannsperson på Ytterøya senere, og man mener at det var han. Dette liket ble begravet der.

    Alle husdyrene strøk med.

    Jorden som gikk med, ble regnet sammen med den jorden som gikk tapt under Trøgstad lille.

    546

    R A S I V E R D A L

    þÿ


    Etterpå

    V E R D A L S B O K A 547

    Anne Olsdatter ble tildelt en erstatning på kr. 950. Forslaget gikk ut på kr. 1.150. Hun fikk 100 kroner i forskudd.

    Eleseus Ingvaldsen fikk kr. 120. Han kalles fremdeles for elev. Han fikk 60 kroner i forskudd.

    Liva Ingvaldsdatter fikk kr. 250, og av det fikk hun 50 kroner i forskudd. Det ser ut til at de gjenlevende delvis benyttet etternavnet Trøgstad.

    Anne Olsdatter bodde i 1900 på Maritvoll lille på Verdalsøra sammen med en datterdatter, Ingrid Amalie Trøgstad. Hun var Livas datter, og var født i 1895. Anne døde i 1907.

    Liva Ingvaldsdatter giftet seg ikke. Hun var budeie på Slottet (Haug) i 1900. Hun døde i 1902.

    Eleseus Ingvaldsen Trøgstad ble gift tre ganger, første gang i 1899 med Inga Marie Mortensdatter Sandnes, andre gang i 1906 med Maren Anna Lorntsdatter Grande fra Røra, og tredje gang i 1916 med Maren Eline Ingvardsdatter Lund. Han var by gartner i Trondheim. Han døde i 1950.


    Noter:

    1 I de offisielle listene er Ingvald og Anne ført opp hver for seg. Anne er ført opp som husmannsenke under Kråg. Men enke ble hun ikke før etter raset. Hvorfor de to er ført opp hver for seg, er ikke oppgitt. Muligens har det sammenheng med at listene ble satt opp etter raset.

    2 Denne beskrivelsen ble gitt til Dagspostens medarbeider umiddelbart etter raset. Den er blitt gjengitt flere steder etterpå.

    1 alen = 0,60 meter. De befant seg altså omkring 150 meter fra land.

    4 Dette ble skrevet 21. mai.

    548

    R A S I V E R D A L

    5 Det var Hanna Olausdatter fra Trøgstad lille søndre.

    ØSTGÅRD 128.1


    Gården

    Østgård er opprinnelig en av Sundby gårdene. Men allerede på 1500-tallet ble navnet forvrengt fra «øverste gården i Sundby« til det navnet den har i dag.

    Mot nord grenset gården mot Melby. Mot øst lå høydene med Melbygraven som ikke ble berørt av raset. Mot syd lå Sundby østre. Men valdet strakte seg nordvestover ut på det elvenesset Verdalselven dannet da den gjorde sin sving mot nord under Eklomelen. Denne delen av valdet var lavtliggende.

    Det fantes visstnok ingen husmannsplasser på Østgårdsvaldet ute på dette nesset. Østgård var før utraset en rimelig stor gård. Etter raset ble arealet beregnet til å ha vært 410,41 dekar. Da ble imidlertid en del skog som lå utenfor det berørte området, ikke tatt med. Av dette var 185,92 dekar dyrket jord. 144,98 dekar var skog, 59,1 dekar var eng, 16,82 dekar var annen udyrket mark, mens 3,59 dekar var veier og bebyggelse. Matrikkelskylden var 30 mark 07 øre.

    Utsæden var i 1890 3,5 hektoliter bygg, 18 hektoliter havre og 18 hektoliter poteter. Det fantes en kjøkkenhage på 1 ar. Videre fantes det på gården

    I radsåmaskin, 1 fire-hjult og 4 to-hjulte vogner.

    1. januar 1891 var det 2 hester, 9 storfe, 18 sauer, 8 geiter, 3 griser og II høns på gården.

    Hvor stort tallet på husdyr var i 1893, er ukjent, men trolig var det nokså likt antallet i 1891. Men ingen dyr gikk tapt i raset.

    Folket

    Ole Olsen Lunden kjøpte Østgård i 1875. Han var da gift med Oline Ols-datter. Oline døde i april 1893, altså en måned før raset. Når det står i de offisielle listene at Ole Olsen bodde på gården sammen med sin kone da raset gikk, er det feil.

    Da raset gikk, bodde han sammen med 1 barn og 3 tjenere på gården.

    • Ole Olsen, gårdbruker, 61 år

    • Ole Olsen, sønn, 18 år

    • tre tjenere

    Ole Olsen var født på Lunden. Hans foreldre var Ole Olsen og Marta Ols-datter Lunden.

    ØSTGÅRD 128.1


    þÿ

    R A S I V E R D A L 551

    þÿ

    Østgård ligger inneklemt mellom Melby og Sundby østre. Valdet nådde ned til elven mellom Hagaenget og Melbynesset. Denne smale kilen ble overslammet av leirsuppe.


    Oline Olsdatter var fra Breding. Hennes foreldres navn var Ole Olsen og Kirsti Olsdatter Breding. Hvem de tre tjenerne var, har det ikke lyktes å finne ut.

    Hva som skjedde

    Østgård lå sammen med Sundby østre og Sundby vestre på et terrassetrinn godt over det nivå rasmassene nådde. Husene her var derfor aldri truet.

    552

    V E R D A L S B O K A

    þÿ

    Men den delen av valdet som lå nede på den laveste elvesletten, ble fullstendig overslammet. På det dypeste er det her tale om en mektighet av leirmasse på mer enn 10 meter. Heldigvis lå det ingen hus- mannsplasser her nede.

    Sønnen på Østgård, Ole Olsen, har gitt en beskrivelse av hvordan han opplevde redselsnatten:1

    u

    «Jeg våknet ved 1/2 2 om natta ved at noen kastet småstein på loftsvinduet. Da jeg så ut, sto ei blodig, halvt påkledd kone, Guruanna Mikkelsen, nede i gården. Hun ropte opp og ba meg redde barna sine, som lå nede i leirmassene. Mannen var borte på

    arbeid, så hun hadde vært alene heime 0 ne oisdatter Østgård. Hun med 4 barn da raset kom.

    Med ubendig døde t april 1893, altså før raset. kraft ble stua ført av sted inntil den brakk

    Trolig er gutten Ole Olsen d.y. tvert over. Senga med Guruanna og det

    minste barnet drev ut gjennom veggen og fløt på leirsuppa helt til den tørnet mot fast grunn nedenfor Østgård. Der kvelvet senga, og Guruanna mistet barnet som ble borte. Selv kom hun seg i land og prøvde etter beste evne å finne barna, men måtte snart gi opp letinga og springe opp til gården etter folk.

    Da jeg kom ut etter å ha fått på meg litt klær, gikk hus og trær med hurtig-togsfart ned gjennom dalen. Røyk, larm og ei underlig lukt fulgte raset. Straks jeg kom ned til leirsuppa, hørte jeg barneskrik fra husrester nede i gjørma, men senere ble det stille. Jeg prøvde etter alle måter å komme ut til stedet, men leira ble for dyp. Og således måtte jeg gå heim med uforrettet sak. Men jeg fortalte ikke mora hva jeg hadde hørt.

    Heime var stua full av folk som hadde kommet seg fra raset med livet i behold. De hadde lite klær på seg, og således måtte vi finne fram de klær vi kunne unnvære. Snart var redningsarbeidet i full gang over alt. Innen kvelden kom hadde vi funnet alle fire barna til Guruanna, men alle var døde.

    Lenger nede reddet vi en mann som satt på mønet av stua si. Det var bonden Ove Haugskott på gården Kråg. Det var forresten ikke lenge siden Haugskott hadde kjøpt denne eiendommen. Den tidligere eier skjønte at grunnen var usikker, da jernstauren en gang forsvant ned gjennom jorda av egen tyngde. Og dette var årsakene til at gården ble solgt.2 Det viste seg oftest at de som hadde kommet seg opp på lofta ble reddet. En berget seg således med å gå opp gjennom murpipa. Enkelte hus gikk ganske hele med raset, mens andre ble knust til pinneved eller forsvant i dypet.

    R A S I V E R D A L 553

    image

    Selve raset varte knapt 1/2 time, men virkningen var forferdelig. Over alt hørte vi folk som ropte om hjelp, og skrik og brøl fra dyr. Ja, også fra undergrunnen - fra begravede hus, hørtes rop, hanegal og raut av dyr.»

    Østgård fikk ødelagt et areal på 157,5 dekar. Av dette var 98,4 dekar dyrket jord og 59,1 dekar eng.

    Dette utgjorde 11/20 av den gamle verdien.

    Jordverdien før raset ble satt til kr.

    10.000. Verdien etter skaden ble satt til kr. 4.500. Tapet var således på 5.500 kroner.

    Eiendommen ellers sto i kr. 12.500. Her ble skaden satt til kr. 6.000, slik at det som ble igjen, var verdt kr. 6.500.

    Ole Olsen Østgård d.y. og Marta Johanne

    sdatter Volen. Hun var på Volen da Vukusjøen Etterpå

    dannet seg.

    Som nevnt ovenfor, kom ingen av folkene på gården til skade. Det vil si,

    de fikk ingen fysiske skader, men hvor vidt hendelsen ga seg utslag i nervøsitet og lignende i ettertid, er ukjent.

    Ole Olsen Østgård fikk etterpå kr. 3.130 i erstatning.

    Han fikk ikke noe forskudd. Men i Forvaltningskomitéens protokoll står det 31. januar 1894 at han 19.7 hadde søkt om en tildeling på kr. 190 til innkjøp av mat. Han hadde fått kr. 100. Nå ble det bestemt at disse 100 kronene skulle være en gave.

    I 1895 ble skylden fastsatt slik for Østgård:

    Gårdsnr. 128, bruksnr. 1, Østgård av skyld mark 14,19 et avtak for 20 år av mark 7,80, og deretter for bestandig et avtak av mark 7,02.

    For denne gården medførte det en reduksjon av veiskatten på kr. 2,69 for første halvår 1893.

    Jorden som ble ødelagt, ble delt i tre teiger. Totalt utgjorde det ødelagte arealet 157,5 dekar. To teiger ble utlagt til eieren. En liten teig lå ved den urørte jorden. En annen teig lå vest for jorden til Sundby østre ved ferge-veien. Denne teigen kaltes Hamlenteigen. Tilsammen utgjorde disse to 137,5 dekar. Av dette var 17 dekar elvebredd og sandører. I tillegg kom 17,5 dekar


    image

    Østgård sett fra sydøst i 1929. Foto: Henning Anderson.


    elveleie. Staten fikk utlagt 20 dekar i det som ble kalt Triangelet. Dette ble senere en del av Statsteig A.

    Ole Olsen Østgård overdro gården i 1900 til sin sønn som også hette Ole Olsen Østgård.

    Ole Olsen den eldre døde i 1901.

    Ole Olsen den yngre giftet seg med Marta Johannesdatter Volen. Han døde på Østgård i 1966.


    Noter:

    1 Dette er et intervju med Ole Olsen Østgård gjort av Arnolf Lyngstad. Intervjuet ble trykket i Bakketuns julehefte 1953. Her er bare gjengitt Ole Olsens opplevelser.

    R A S I V E R D A L 555

    2 Det var Johan Gran som var på Kråg før Ove Haugskott. Men han eide ikke gården. Eieren var Anton B. Monrad.

    Men Johan Gran var muligens leilending der.


    ANDRE GÅRDER SOM FIKK SKADER VED RASET

    Rundt leirsjøen lå en rekke gårder som fikk skader på sin jord, men som ikke er tatt med blant de gårdene som er behandlet hver for seg. Årsakene kan være at skaden var så pass liten, eller at gårdene ikke ble ansett for å være i fare.

    I det etterfølgende vil de bli behandlet summarisk i rekkefølge av matrik-kelnumrene.

    Fæby 23.1

    Eier av Fæby var Martin Eggen. Før ulykken var han varaordfører, men etter at ordføreren, Andreas Tessem, omkom, måtte Martin Eggen overta dette vervet.

    Fæby fikk ødelagt 408 dekar jord ved overslamming. Av dette var bare 14,3 dekar dyrket jord. Resten, 393,7 dekar, var skog. Og skogen var stort sett olderskog.

    Jordverdien før raset sto i kr. 22.500. Skaden ble vurdert til kr. 4.500, slik at den nye verdien ble kr. 18.000.

    Eiendommen forøvrig ble satt ned med kr. 3.900 fra kr. 25.000 til kr. 21.100. Skyldfastsettelsen i 1895 ga følgende resultat for Fæby: Gårdsnr. 23, bruksnr. 1, Fæby av skyld mark 25,89 et avtak for 10 år av mark 5,18.

    Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 1,79 for første halvår 1893.

    Overslammingen medførte ingen grenseforandringer for gården, og ingen ting ble overtatt til utlegging etterpå.

    Martin Eggen ble tildelt en erstatning på kr. 2.160.

    En husmannsplass under gården fikk også noe skade. Husmannen der, Ole Iversen, ble etterpå tilkjent kr. 200 i erstatning. Forslaget gikk ut på kr. 150.

    Estvoll, Fæby 23.3

    Dette var en utskilt part av Fæby. Eier i 1893 var Sefanias Sevaldsen.

    Denne gården fikk ødelagt et mindre stykke utmark på 19,7 dekar. Jordverdien ble satt ned med kr. 200 fra kr. 1.500 til kr. 1.300.

    Eiendommen forøvrig sto før ulykken i kr. 1.700. Skaden ble satt til kr. 120, slik at den nye verdien ble kr. 1.580.

    I 1895 ble skylden fastsatt slik:

    R A S I V E R D A L 557

    fikk

    fikk

    Gårdsnr. 23, bruksnr. 3, Estvoll av skyld mark 1,74 et avtak for 10 år av mark 0,23. Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 0,08 for første halvår 1893. For skaden Sefanias Sevaldsen kr. 290 i erstatning. Han 50 kroner i forskudd.

    Holmsveet, Haug 24.5

    Holmsveet var en av de mange partene gården Haug var blitt delt inn i 1783. Senere ble Holmsveet ytterligere delt, og denne parten ble kalt Holmsveet vestre.

    Eier i 1893 var J. Skavhaug.

    Heller ikke Holmsveet vestre fikk noen skade som følge av overslamming. Derimot besto skaden i de følger elven gjorde da den var på vei inn i Kvisla. Blant annet ble veien ødelagt.

    fikk

    Dette medførte ingen reduksjon av skylden.

    Men J. Skavhaug kr. 80 i erstatning. Hele beløpet ble betalt ut som forskudd.

    Hegstad 31.1

    Hegstadvaldet ble ikke så lite berørt av leirmassene. Deler av dette valdet lå nemlig nede på elvesletten.

    Eier av Hegstad i 1893 var Anneus Ellefsen Hegstad.

    De arealene som ble ødelagt, utgjorde en så pass stor del av jorden at det ble foretatt fullstendige beregninger av arealene før raset.

    Totalarealet var 462,3 dekar. Av dette var 257 dekar dyrket jord, 127 dekar skog, 52,85 dekar annen udyrket mark, 21,7 dekar eng, og 3,75 dekar veier og bebyggelse.

    Arealet som ble ødelagt var på 159,5 dekar. Hele 137,8 dekar av dette var dyrket mark. 21,7 dekar var eng.

    Inne på dette området lå husmannsplassen Hegstadstuggu som ble fullstendig begravet. (Se under Hegstadstuggu.)

    Dette medførte en avfelling av skylden i 1895:

    Gårdsnr. 31, bruksnr. 1 Hegstad av skyld mark 18,91 et avtak for 20 år av mark 9,45, og deretter for bestandig et avtak av mark 8,51.

    fikk

    Det ga en reduksjon av veiskatten på kr. 3,26 for første halvår 1893.

    fikk

    Etterpå eieren utlagt hele det ødelagte arealet. I tillegg lå 17 dekar som elveleie. Elven representerte en stor fare mot valdet, og det ble i tiden som fulgte foretatt en hel del

    ffoirkbykgninger langs denne strekningen. Anneus Ellefsen kr. 3.100 i erfstiaktnking. Han

    kr. 500 i forskudd. På kåret på Hegstad bodde Oline Olsdatter. Hun en erstatning på

    558

    V E R D A L S B O K A

    kr. 200. Videre ble hun foreslått en årlig livrente på kr. 200. At hun fikk en årlig livrente, skyldtes at det ville bli vanskelig for eieren av gården å oppfylle kårforliktelsene da så store arealer med dyrket jord gikk tapt.

    En Guruanna, trolig Olsdatter, var tjener på Hegstad. Hun fikk kr. 100 i bidrag.

    Nessmoen 118.2

    Nessmoen var en liten eiendom som var blitt skilt ut fra Ness vestre i 1877. Eiendomsforholdene her var noe innfløkt. Eiendommen var delt i to. Den ene delen lå øst for Ness mellom ovenfor Leirfallaunet. Den andre delen som ikke var sammenhengende med resten av eiendommen, lå nede på sletten, antageligvis helt ved elven.

    Eier av Nessmoen i 1893 var Johannes Roaldsen. Det var forøvrig han som kjøpte bruket i 1877.

    Etter ulykken ble arealet fastslått å ha vært tilsammen 68,05 dekar. Av dette var 63,69 dyrket mark, 3 dekar eng, og 1,36 dekar veier og bebyggelse.

    Matrikkelskylden var 1 mark 60 øre.

    Husene på gården ble overhodet ikke berørt. Til det lå de for høyt oppe i terrenget. Derimot ble hele den biten som lå nede på elvesletten, dekket av tykke leirlag. Dette omfattet 34,5 dekar av den dyrkede jorden. Biten på 3 dekar eng forsvant også.

    Dette tilsvarte 1/2 av arealet.

    Før ulykken var jorden verdsatt til kr. 1.720. Skaden tilsvarte akkurat halvparten, kr. 860.

    Eiendommen forøvrig fikk et noe mindre tap. Før skaden sto den i kr. 2.200. Etterpå var den verd kr. 1.300, slik at tapet utgjorde kr. 900. I erstatning fikk Johannes Roaldsen kr. 670. Han fikk 100 kroner i forskudd. I 1895 ble skylden avfeit slik:

    Gårdsnr. 118, bruksnr. 2, Nessmoen av skyld mark 1,60 et avtak for 20 år av mark 0,80, og deretter for bestandig et avtak av mark 0,70.

    Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr, 0,28 for første halvår 1893.

    Den ødelagte jorden var 37,5 dekar. 32,4 dekar ble utlagt til eieren igjen. Dette var 5,1 dekar mindre enn hva som ble ødelagt. Jorden lå på begge sider av Jåmtlandsveien.

    Skjerdal østre 120.1

    Bare mindre deler av denne eiendommen ble berørt av skredet. Husene lå i trygg avstand fra leirflommen. Eier i 1893 var lærer Anders Balgård. Anders Balgård kom i kraft av sin posisjon i bygden til å spille en meget viktig rolle i det arbeidet som måtte utføres etter raset. Han var blant annet medlem av den utdelingskomitéen som hadde ansvaret for sydsiden av elven.

    Bare 9,8 dekar eng ble overslammet.

    R A S I V E R D A L 559

    I brøk ble dette beregnet til 1/33.

    Dette medførte et verdifall av jorden på 150 kroner fra kr. 5.000 til kr. 4.850.

    Gården ellers gikk også ned med kr. 150 fra kr, 6.200 til kr. 6.050. Skylden ble fastsatt slik i 1895:

    Gårdsnr. 120, bruksnr. 1, Skjørdalen østre av skyld mark 6,25 et avtak for 20 år av mark 0,19, og deretter for bestandig et avtak av mark 0,17.

    Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 0,07 for første halvår 1893.

    Jordtapet på 9,8 dekar ble nesten i sin helhet tilbakeført til eieren. Anders Balgård fikk utlagt 9,4 dekar. Dette var 0,4 dekar mindre enn hva han hadde mistet. Men han fikk 0,6 dekar av den ødelagte jorden til Ness østre.

    I erstatning fikk han kr. 80.

    Bjørkeri 121.1 - Hammelen 123.1

    Eier av Bjørken i 1893 var Martin Toresen. I likhet med naboen på Skjør-dal østre var Martin Bjørken en betrodd mann i bygden, og han deltok aktivt i hjelpearbeidet etter raset. Martin Bjørken fikk varsel om raset på en noe merkelig måte.1 En av hans slektninger, Ole Andersen Hagahammelen, hørte lyden fra raset. Han trodde at det var en oppfyllelse av spådommen om at Bjørkvatnet skulle bryte gjennom og komme som en flodbølge ned mot Nessbygden. Han kommanderte sin familie om å komme seg i sikkerhet. Selv sprang han bort til husmannsplassen Skruddu under Bjørken.

    Ole Lassesen Skruddu som også hadde hørt denne spådommen om Bjørkvatnet, la i vei sammen med Ole Andersen for å varsle på Bjørken. Kom vatnet, ville også Bjørken bli tatt, mente de.

    Men Martin Bjørken trodde ikke noe på dette, og da han hørte at den sterke lyden kom fra motsatt retning, sprang han ut på kanten for å se. Og dermed så han raset. De to kallene sprang imidlertid til skogs, for de var fullstendig overbevist om at det var Bjørkvatnet som var på vei nedover. Først langt på dag fant man dem inne i skogen, fullstendig forstyrret. Martin Bjørken hentet ut to hester og sendte sine to sønner, Teodor som var 17 år, og John som var 10 år, for å varsle der Martin mente faren var størst. Teodor skulle ri til Lunden, og John skulle ri til Ness østre.

    Ingen kom frem før rasbølgen hadde tatt husene.

    John fortalte at han hadde kommet frem til Tjyvhaugberget ved Skjørdal da rasbølgen tok Ness. Han snudde derfor og red tilbake.

    Martin selv dro øyeblikkelig ned til leirsjøen for å hjelpe folk som var tatt av raset. Og blant andre fikk han familien til Ole Andersen velberget i land. De hadde ikke rukket å komme seg unna før leirbølgen fylte huset.

    I mens hadde de folkene som var igjen på Bjørken satt i gang forberedelser

    560

    V E R D A L S B O K A

    for å hjelpe folk. Ute i badstuen ble det fyrt opp og gjort klart til vasking av folk. Og også inne på kjøkkenet ble det satt inn et sauekar som ble benyttet til vasking av halvdøde mennesker.

    Det var etter en tid fullt over alt. 9 - 10 mennesker ble tatt inn og vasket. Og klær ble delt ut, for alle var bare iført nattklærne.

    Martin sto på hele dagen og flere dager videre fremover. Han var som nevnt ovenfor, en av bygdens mest betrodde menn, og han fikk ansvaret for organisering av hjelpearbeidet i denne delen av bygden.

    I beretningene om hva som ble iakttatt 18. mai vedrørende at elven var leirfylt og grå, omfatter dette også et par smågutter fra Bjørken. En av guttene var liten. Det var den ovenfor nevnte John. Den andre var den 17 år gamle Teodor. Det var disse to som var nede ved elven for å prøve fiskelykken. De skulle sette reiver eller vader. Men elven var så full av leire at de måtte gi det opp. John fortalte at den var tykk som graut.

    Martin Bjørken eide også en del av Sundbyaunet. Også denne eiendommen kaltes Hammelen. Dette var imidlertid Sundbyhammelen. Den andre var Hagahammelen. Ved beregningen av skaden ble ikke Bjørken og Hammelen skilt fra hverandre, slik at det ikke er mulig å fastslå hvor mye av hver enkelt som ble ødelagt. Men Hammelen var fullstendig dekket av tykke leirlag.

    Alt i alt ble 101,4 dekar dekket. Av dette var 62 dekar dyrket jord, og 39,4 dekar var eng.

    Dette utgjorde 2/11 av jorden.

    Jordverdien var før ulykken kr. 11.050. Skaden ble satt til kr. 2.000. Igjen var da kr. 9.050.

    Resten av eiendommen var verd 14.000. Her ble skaden taksert til kr. 2.000, slik at det sto kr. 12.000 igjen.

    Ved avfellingen i 1895 ble de to delene vurdert hver for seg:

    Gårdsnr. 121, bruksnr. 1, Bjørken av skyld mark 12,51 et avtak for 20 år av mark 2,24, og deretter for bestandig et avtak av mark 2,05.

    For Bjørken ga dette en reduksjon av veiskatten på kr. 0,79 for første halvår 1893.

    Gårdsnr. 123, bruksnr. 1, Hammelen av skyld mark 1,21 et avtak for 20 år av mark 1,21, og deretter for bestandig et avtak av mark 1,09.

    For Hammelen betød dette en reduksjon av veiskatten på kr. 0,42 for første halvår 1893. Det tapte arealet utgjorde 101,4 dekar. Tilbakeført ble 77 dekar, altså 23,4 mindre enn det som ble ødelagt.

    Martin Toresen Bjørken fikk kr. 1.500 i erstatning.

    Kårkona på gården, Lor ent se Johnsdatter, fikk også 100 kroner i erstatning. Det ble også utbetalt et forskudd på kr. 25. Videre ble hun foreslått en årlig livrente på kr. 100.


    Leirfallkålen østre 259.1

    R A S I V E R D A L 561

    Dette var en av de tre partene Leirfallkålen var delt inn i. Denne parten ble ikke berørt i noen særlig stor grad. Husene lå høyt oppe på en bakke og var ikke utsatt i det hele tatt. Eier av gården i 1893 var Mikal Pedersen. I likhet med flere andre i dette nabolaget kom Mikal Kålen til å spille en viktig rolle i administrasjonen av hva som skjedde i de nærmeste dagene etter raset.

    15,7 dekar areal ble ødelagt. 3,9 dekar var dyrket jord. 11,8 dekar var skog og havning. Dette tilsvarte 1/14 av gården.

    Verdifallet av jorden ble kr. 200 fra kr. 2.800 til kr. 2.600. Eiendommen forøvrig fikk et tilsvarende verdifall fra kr. 4.500 til kr. 4.300. Skylden ble avfeit på følgende måte i 1895:

    Gårdsnr. 259, bruksnr. 1, Leirfallkålen østre av skyld mark 3,13 et avtak for 20 år av mark 0,22, og deretter for bestandig et avtak av mark 0,21.

    Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 0,08 for første halvår 1893.

    Denne skaden ga ikke grunnlag for større erstatningsutbetaling enn kr. 150 til Mikal Pedersen Kålen.

    Av det ødelagte området på 15,7 dekar ble 15 dekar tilbakeført til gården. Dette var 0,7 dekar mindre enn hva som hadde gått tapt.

    Leirfallkålen mellom 259.2

    Som navnet sier var dette den midterste av de tre partene Leirfallkålen var delt inn i. På denne lå husene lavere enn Leirfallkålen østre, men ikke så lavt at leirmassene nådde opp til dem. Det var dog ikke tale om så veldig mange metrene i avstand.

    Eier i 1893 var kirkesanger og lærer Erik Lar ss en.

    Også Erik Larsen ble en meget benyttet mann i arbeidet etter raset. Han ble etter tillatelse fra skoledirektøren tatt ut av sin jobb som lærer og brukt til å administrere hjelpearbeidet på sydsiden av elven.

    5,9 dekar dyrket jord, 3,9 dekar eng og 5,9 dekar skog og havning, tilsam-men 15,7 dekar, ble dekket av leire.

    I og med at gården bare var av beskjeden størrelse, utgjorde dette 1/5 av arealet. Jordverdien hadde før raset vært kr. 1.650. Tilsvarende kr. 330 gikk tapt, slik at det ble igjen jord til en verdi av kr. 1.320.

    Eiendommen forøvrig ble gitt et verditap av kr. 350 slik at den gikk ned fra kr. 2.200 til kr. 1.850.

    Erik Larsen fikk kr. 180 i erstatning for sitt tap. Skylden ble avfeit i 1895 slik:

    Gårdsnr. 259, bruksnr. 2, Leirfallkålen mellom av skyld mark 1,94 et av

    562

    V E R D A L S B O K A

    tak for 20 år av mark 0,39, og deretter for bestandig et avtak av mark 0,34. Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 0,13 for første halvår 1893.

    Den ødelagte jorden ble utlagt i sammenheng med det som var igjen til eieren. Det tapte arealet var 15,7 dekar. Det tilbakeførte var på 15 dekar, altså 0,7 dekar mindre.

    Leirfall østre 260.1

    Bare mindre deler av dette valdet nådde ned til elvesletten. Følgelig ble skadene bare begrenset.

    Eiere av Leirfall østre i 1893 var Sefanias og Gustav Ellingsønner. Begge disse utmerket seg i redningsarbeidet på en slik måte at de ble tildelt rednings-medaljen for sin innsats. (Se under Redningsarbeidet og Medaljer.)

    Gården mistet et areal på 25,6 dekar. Av dette var 20,7 dekar dyrket jord og 4,9 dekar eng.

    I brøk ble dette beregnet til 1/19 av arealet.

    Før raset hadde jordverdien vært kr. 8.200. Tapet ble satt til kr. 915. Den nye verdien ble således kr. 7.285.

    Eiendommen forøvrig sto i kr. 10.200. Den ble satt ned med kr. 950 til kr. 9.250.

    Sefanias og Gustav fikk kr. 480 i erstatning. I 1895 ble skylden fastsatt slik:

    Gårdsnr. 260, bruksnr. 1, Leirfall østre av skyld mark 11,90 et avtak for 20 år av mark 1,32, og deretter for bestandig et avtak av mark 1,20.

    Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 0,46 for første halvår 1893.

    Den ødelagte jorden på 25,6 dekar ble med unntak av 2,1 dekar, altså 23,5 dekar, utlagt til eierne sammenhengende med resten av jorden.

    Leirfall vestre 261.1

    Leirfall vestre hadde et noe større areal nede på elvesletten. Deriblant hadde den to husmannsplasser der. Disse het begge to Brugjerdet. Begge ble ødelagt. (Se under Brugjerdet I og Brugjerdet II.) Jorden som ble ødelagt, tilhørte imidlertid Leirfall vestre. Eier av gården i 1893 var Peder Ellingsen.

    Arealet som gikk med var 104,3 dekar. Av dette var 68,9 dekar dyrket jord, 15,7 dekar eng og 19,7 dekar skog og havning. Dette tilsvarte 1/4 av jorden.

    Denne skaden førte til et verditap av jorden på kr. 3.200 fra kr. 12.800 til kr. 9.600. Eiendommen forøvrig falt også med kr. 3.200 fra kr. 16.000 til kr. 12.800. For tapet fikk Peter Ellingsen kr. 1.600 i erstatning. Som følge av dette ble skylden redusert slik i 1895:

    R A S I V E R D A L 563

    Gårdsnr. 261, bruksnr. 1, Leirfall vestre av skyld mark 18,77 et avtak for 20 år av mark 4,69, og deretter for bestandig et avtak av mark 4,19.

    Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 1,62 for første halvår 1893.

    Jorden ble tilbakeført i to teiger til eieren. Disse lå sammenhengende med det som ikke var blitt ødelagt. Totalt ble 104,3 dekar dekket av leirmassene. Utlagt ble 95 dekar, altså 9,3 dekar mindre enn det tapte.

    Vinne 262.1

    I likhet med de andre gårdene oppe på denne terrassen var Vinne aldri utsatt selv om ryktene, da de florerte som verst, ville ha det til at elven kom til å grave ut hele terrassen. Eier av Vinne var Olaus Ellingsen. Han og hans to brødre på Leirfall østre deltok med livet som innsats i redningsarbeidet. For dette ble alle tre tildelt redningsmedaljen. (Se under Redningsarbeidet og Medaljer.)

    Bare en mindre del av gården lå nede på elvesletten. Tilsammen ble 54,1 dekar overslammet av leire. Av dette var 29,5 dekar dyrket jord. 24,6 dekar var eng.

    1/8 av jorden gikk med.

    Jordverdien var før raset kr. 8.650. Tapet ble satt til kr. 1.080. Igjen sto det da kr. 7.570. Verditapet forøvrig ble satt til kr. 1.100. Dermed sank verdien fra kr. 11.500 til kr. 10.400. Olaus Vinne fikk kr. 650 i erstatning. Skylden fikk følgende forandring i 1895:

    Gårdsnr. 262, bruksnr. 1, Vinne av skyld mark 12,22 et avtak for 20 år av mark 1,53, og deretter for bestandig et avtak av mark 1,38.

    Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 0,53 for første halvår 1893.

    Av den skadede jorden på 54,1 dekar ble 49,5 dekar utlagt til gården. Dette var 4,6 dekar mindre enn det som ble ødelagt.


    By nordre østre 264.2 Peder Tomassen var eier av denne gården.

    Den fikk bare beskjedne skader nede ved elven. 2 dekar dyrket jord og 4,9 dekar skog og havning, tilsammen 5,9 dekar, ble tildekket av et tynt leirlag. Dette tilsvarte bare 1/50 av jorden.

    Tapet av jorden ble satt til kr. 110. Før raset hadde jorden stått i kr. 5.325. Nå ble den satt ned til kr. 5.215. Eiendommen forøvrig ble satt ned med kr. 100 fra kr. 6.500 til kr. 6.400. For dette tapet fikk Peder Tomassen By kr. 80 i erstatning. Skylden ble forandret slik i 1895:

    Gårdsnr. 264, bruksnr. 2, By nordre østre av skyld mark 7,41 et avtak


    Verdalsboka - 32

    564

    V E R D A L S B O K A

    for 5 år av mark 0,66, og deretter for bestandig et avtak av mark 0,65. Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 0,23 for første halvår 1893. Her var det aldri tale om at jorden skulle under statlig forvaltning.

    Voll 264.3

    Voll var en liten eiendom som var blitt utskilt fra By nordre østre i 1880. Eier var Laurits Kristian Larsen.

    Eiendommen lå slik til at den ble berørt av leiren.

    Skaden omfattet 19,7 dekar hvorav 7,9 dekar var dyrket jord, og 11,8 dekar var skog og havning.

    Dette tilsvarte 3/11 av jorden.

    Jorden var før dette verdt kr. 1.100. Nå ble den satt til kr. 800, slik at tapet ble kr. 300. Forøvrig fikk eiendommen en verdireduksjon av kr. 150 fra kr. 1.700 til kr. 1.550.

    Erstatningsbeløpet ble satt til kr. 280. Av dette ble kr. 140 betalt ut som forskudd.

    Selv om dette bare var en liten eiendom, var den skyldsatt, og dermed ble den gitt ny vurdering i 1895:

    Gårdsnr. 264, bruksnr. 3, Voll av skyld mark 0,76 et avtak for 10 år av mark 0,21. Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 0,07 for første halvår 1893. Jorden ble aldri satt under Statens forvaltning.

    By søndre 265.1

    By søndre nådde ned til elven langt nord på valdet. Dermed ble gården så vidt det var berørt av raset. Men skaden var ikke omfattende, og jorden ble ikke vurdert lagt under Staten.

    Eieren av gården var i 1893 Martin Fredrik Georgsen By. Han deltok forøvrig i redningsarbeidet. (Se under Redningsarbeidet.)

    Skaden på jorden omfattet 49,2 dekar. Av dette var 19,7 dekar dyrket jord. Resten, 29,5 dekar, var skog og havning.

    Dette utgjorde 1/7 av gårdens jord.

    Jorden ble satt ned i verdi med kr. 1.020 fra kr. 7.100 til kr. 6.080. Eiendommen forøvrig ble satt ned med kr. 700 fra kr. 9.000 til kr. 8.300. Martin By skrev i anledning erstatningene som skulle deles ut følgende brev til Velferdskomitéen: 2

    Til Velferdskomitéen Verdalen

    Da jeg har brakt i erfaring at alle dem som har lidt tap av jord ved jordskredet, de største med de minste.3 Vil jeg også ikke unnlate å oppgi en del som har forvoldt meg skade hvilket jeg fra først av ikke hadde tenkt.

    R A S I V E R D A L 565

    Arealet kan jeg ikke vite så nøye da jeg har en del jord på den andre siden av elven som grenser mot Fæby, og som var bevokset med skog. Likeledes er det ca. en 3 mål på søndre siden av elven som er overflødd av leire, men som er slåtteland. Det hele antar jeg er mellom 20 og 30 mål. By i Verdalen 29. juni 1893. Martin Fr. Bye

    På baksiden er det gjort følgende tilføyelse:

    Jeg hadde nær glemt å anføre den risiko jeg har med krøtterne nede ved elven. Forleden dag kom en ku ut på leiret og ble liggende nedi. Hadde det ikke vært folk å samle i all hast, så hadde jeg mistet den på øyeblikket.

    Martin F. Bye

    Martin Georgsen By fikk kr. 460 i erstatning. Han fikk 200 kroner i forskudd. Skylden ble forandret på følgende vis i 1895:

    Gårdsnr. 265, bruksnr. 1, By søndre av skyld mark 12,19 et avtak for 10 år av mark 1,74, og deretter for bestandig et avtak av mark 0,19. Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 0,60 for første halvår 1893.

    Storøra, By søndre 264.4

    Som navnet indikerer, lå denne eiendommen helt nede ved elven. Den ble utskilt som egen eiendom i 1888. Eier i 1893 var Elias Eliassen.

    Eiendommen var i utgangspunktet liten, og selv om arealet som ble berørt, bare omfattet 44,3 dekar, utgjorde dette 1/3 av jorden. 5,9 dekar var dyrket jord, 8,9 dekar var eng, og 29,5 dekar var skog og havning.

    Elias Eliassen fikk kr. 650 i erstatning. Av dette fikk han som forskudd kr. 150. Skylden ble forandret slik i 1895:

    Gårdsnr. 265, bruksnr. 4, Storøra av skyld mark 0,64 et avtak for 10 år av mark 0,21. Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 0,07 for første halvår 1893. Heller ikke her var det aktuelt å legge noe under Statens forvaltning.


    Noter:

    1 Opplysninger ved Åse Røstad.

    2 Språket er modernisert.

    3 Her mangler en setning i brevet.


    GÅRDER - BRUK - PLASSER SOM FIKK SKADE VED VUKUSJØEN



    Bruket

    AUSKIN, AUSKINNESSET SØNDRE 138.2

    Auskinnesset var en husmannsplass under Reppe. I 1886 ble husmannsplassen solgt til Bernt Bårdsen. Selger var da Elling Jeremiassen Reppe. Dette bruket lå på sydsiden av elven.

    At Auskinnesset hørte inn under Reppe, hadde sammenheng med at Nils Jonsen Reppe eide både Reppe og Auskin østre. I 1841 solgte han Auskin østre, men han holdt unna en bit som ble kalt Auskin østre nedre. Og den ble for ettertiden ført sammen med Reppe.1 Men dette forholdet har ført til at eiendommen enkelte ganger er oppført under Auskin, mens den i andre sammenhenger kan være ført under Reppe. I folketellingen 1891 står den oppført som Auskinvald, selv om den altså var frasolgt på det tidspunktet. Og i de oppgavene som ble samlet inn til bruk for Verdalskomitéen etter raset, står den oppført under Reppe. Derimot er den gitt matrikkelnummer som Auskin østre, nemlig 138, i de offisielle listene etter raset.

    Etter som dette tidligere hadde vært en husmannsplass, var ikke arealet stort. Så vidt det har vært mulig å fastslå, var den dyrkede jorden 21,7 mål før ulykken. Hvorvidt det fantes mindre udyrkede områder i tillegg, er ukjent.

    Matrikkelskylden var 0 mark 35 øre.

    Utsæden i 1890 var 0,3 hektoliter bygg, 1,4 hektoliter havre og 2,8 hektoliter poteter.

    Pr. 1. januar 1891 fantes det 1 ku, 4 sauer, 1 geit, 1 gris og 5 høns på bruket. Folket

    Som nevnt ovenfor, kjøpte Bernt Bårdsen eiendommen i 1886. Han var sønn på plassen, og i folketellingen i 1891 står hans far, Bård Jakobsen, oppført som hovedperson.

    Dagen før raset reiste Bernt og hans kone Oline Halvorsdatter derfra. De skulle til Amerika. Det fortelles at båten som gikk fra Trondheim, ikke hadde kommet ut fjorden da de ombord fikk telegrafisk beskjed om ulykken i Verdal.

    568

    V E R D A L S B O K A

    Da bruket måtte evakueres fordi Vukusjøen dannet seg, bodde følgende personer der:

    • Bård Jakobsen, kårmann, 67 år

    • Lisa Henriksdatter, kone, 67 år

    Bernts kone Oline Halvorsdatter var datter av Halvor Olsen og Ingeborganna Eskildsdatter fra Kvernmannsstuggu på Hofstadvald i Leksdalen.

    Bård Jakobsen er oppført som huseier under Auskin. I 1875 bodde Bård og hans familie på Halsetbakken, en husmannsplass under Halset. Han må således ha flyttet til Auskinesset mellom 1875 og 1891.

    Hans foreldre var ungkar Jakob Pedersen og pike Guru Bårdsdatter Øren.

    Lisa Henriksdatters foreldre var Henrik Jensen Hagavald og Ingeborg Larsdatter.

    Hva som skjedde

    Man fikk tid til å flytte ut før husene ble tatt av vannet. Hverken mennesker eller dyr ble skadet. Trolig ble også mesteparten av inventaret berget. Men husene fløt opp og drev nordover hvor de til slutt strandet ved Elverum på motsatt side av Vukusjøen.

    Det er ikke kjent hvorvidt husene ble bygget opp igjen da Vukusjøen var tømt første gang. I så fall fikk de samme behandling da Vukusjøen dannet seg på nytt etter 6. september 1893.

    Skadene på jorden besto i at den hadde fått et tykt lag av leirslam. Dette var sedimenter i Vukusjøen. Hærfossens gjennombrudd kom nemlig knapt en uke etter at den ble dannet for andre gang. Og løsmassene fra Helgåas gravinger etter gjennombruddet ble avsatt i Vukusjøen.

    Arealet som ble ødelagt var på 21,7 dekar dyrket jord. Jordtapet ble satt til 800 kroner hvilket tilsvarte hele eiendommen.

    Verdiforringelsen av eiendommen forøvrig ble satt til kr. 400. Og da den før ulykken hadde hatt en verdi av kr. 800, ble den etterpå satt til kr. 400.


    Etterpå

    Bernt Bårdsen solgte Auskinnesset til Johan Bårdsen Løvlund i 1893. Dette skjedde sannsynligvis før han dro til Amerika.

    Bernt fikk en erstatning på kr. 300. Dette tilsvarte rimeligvis tapet av huset. At han ikke fikk mer, hadde vel sammenheng med at han hadde solgt jorden i 1893.

    Bård Jakobsen, hans far, fikk faktisk en større erstatning. Han fikk 420 kroner. Som forskudd hadde han fått utbetalt kr. 50 uten at det er oppgitt til hvilket formål. Men etter all sannsynlighet var det penger han trengte til livets opphold.

    R A S I V E R D A L 569

    I 1895 ble skylden fastsatt slik:

    Gårdsnr. 138, bruksnr. 2 Auskinnesset søndre av skyld mark 0,35 et avtak for 10 år av mark 0,35, og deretter for bestandig et avtak av mark 0.10.

    Dette ga en nedsettelse av veiskatten på kr. 0,12 for første halvår 1893.

    I 1900 bodde Bård Jakobsen og hans kone Lisa Henriksdatter på en bygslet plass under Stuskin. Stedet kaltes Stuskinsveet.

    Begge døde på Stuskinsveet, Lisa først i 1902, og Bård i 1903. Bernt og Oline døde begge to i Amerika.


    Note:

    1 Se mer om dette i Verdalsboka IV s. 551 f og s. 620 f.

    R A S I V E R D A L 571


    Plassen


    AUSKINVALD, MELEN 137.1

    Dette var en liten plass som lå under Auskin vestre. Plassen lå lavt, ikke langt fra kanten av elvemelen vest for gården. Det ble også brukt andre navn om den. I 1865 kaltes den Vassvikvoll. I 1875 ble den kalt Melen.

    I 1891 var utsæden 0,2 hektoliter bygg, 0,2 hektoliter havre og 3 hektoliter poteter.

    Pr. 1. januar samme år fantes det 1 ku, 2 sauer og 5 høns på plassen. Da Vukusjøen ble dannet, hadde de visstnok ikke husdyr.

    Folket

    I 1891 var det ikke færre enn 7 mennesker på plassen. Plassmannen, Ole Olsen, døde samme år. Og de fleste av de andre beboerne flyttet ut. Så vidt det har vært mulig å fastslå, bodde disse to der i 1893:

    • Serianna Pedersdatter, enke, inderst, 59 år

    • Anneus Olaussen, pleiesønn, 25 år

    Serianna Pedersdatter var fra Jermstad. Hennes foreldre var Peder Olsen og Anne Ulriksdatter Jermstad. Hun kalles inderst i 1893.

    Pleiesønnen Anneus Olaussens foreldre var ungkar Olaus Pedersen Jermstad og

    Jonetta Eriksdatter Arstadvald.

    Hva som hendte

    Her er mye uklart. Det er en viss mulighet for at vannet i den første Vukusjøen bare så vidt berørte plasshusene. Derimot sto det nok høyt oppover veggene under den andre Vukusjøen.

    De var aldri i livsfare, og sannsynligvis klarte de å redde ut det som var av løsøre før vannet nådde opp til husene.

    Da Hærfossens gjennombrudd fant sted noen dager etter at Vukusjøen hadde dannet seg for andre gang, ble det avsatt store mengder leire i bunnen av sjøen. Det var dette som forårsaket de egentlige ødeleggelsene av jorden.

    Skadene på jorden ble regnet sammen med jordskaden på Auskin vestre.

    Etterpå

    Serianna Pedersdatter ble tildelt en erstatning på kr. 250. Av dette fikk hun kr. 50 i forskudd. I listene er hun oppført som boende på Auskin østre på

    det tidspunktet. Muligens var husene i en slik forfatning at de ikke lenger var beboelige. Senere flyttet Serianna til Stuskin hvor hun bodde sammen med fostersønnen Anneus Olaussen på et forpaktet jordstykke i 1900. Han ble ikke tildelt noen erstatning.

    Han giftet seg to ganger. Han første kone var Julie Berntine Johansdatter fra Revhaugen under Sundby. Da hun døde, giftet han seg med hennes søster Laura Johansdatter.

    Anneus var jernbanearbeider. Han flyttet en del. En tid bodde han i Sverige. Han bodde også på Stuskin, Bjørgåsen, i Kjerstistuggu og på Øra. Han døde visstnok før krigen.

    R A S I V E R D A L 573


    Plassen


    AUSKINVALD, STORØRA 137.1

    Storøra var den landtangen som ble dannet ved at elven gjorde en sving mot nord mot Reppesmelen. Den ble så tvunget mot syd igjen av Volgavlen. Den smale tangen som på den måten ble dannet, tilhørte både Reppe og Auskin.

    Her ute lå det tidligere flere husmannsplasser. 1 1893 var det bare en igjen. Dessuten var det en tidligere husmannsplass som hadde hørt under Reppe, som nå var selvstendig bruk. Men den andre, den som hørte under Auskin, var fremdeles husmannsplass.

    Plassen ser ut til å ha vært forholdsvis liten. Og stedet der den lå, lå også svært utsatt til. Det var ikke mye som skulle til, før elven gikk over sine bredder her.

    I 1890 var utsæden 0,15 hektoliter bygg, 0,5 hektoliter havre og 2 hektoliter poteter.

    Pr. 1. januar 1891 var det 1 ku og 3 sauer på plassen. Folket

    I 1893 bodde bare to mennesker på plassen. De var

    • Anders Olsen, husmann med jord, 88 år

    • Anne Martha, datter, 46 år

    Anders Olsen som forøvrig kalles Anders Storøren i de offisielle listene, var på Storøra allerede før 1865. Han var enkemann i 1893. Hans kone het Magnhild Nilsdatter.

    Anders' foreldre var Ole Olsen Stene søndre og Beret Andersdatter Arstad.

    Anne Marta var enke. Hun hadde vært gift med Elling Olsen Melbyvald. I 1875 var hun tjenestejente på Reppe.

    Hva som skjedde

    I likhet med alle plassene og gårdene som ble tatt av Vukusjøen, klarte folk å flytte ut med husdyr og mesteparten av sitt innbo. Hverken mennesker eller dyr kom til skade.

    Videre opplevde alle det samme på nytt da Vukusjøen dannet seg igjen etter raset 6. september. Sjøen ble da en god del større og dypere enn første gang. Og mens den bare hadde vært der i noen uker etter raset 19. mai, ble

    den nå liggende til over vinteren. Det var først i vårløsningen at elven klarte å bryte seg gjennom barrieren.

    Dermed ble bebyggelsen der sjøen lå, rammet to ganger. Og det var ikke så lite skade som ble gjort på husene. I noen tilfeller ble de liggende i ro på murene. Dette var helst der hvor det var tung takstein på takene. Men de lettere husene, og det gjaldt først og fremst husmannsplassene og uthusene, fløt som regel av murene og drev avsted. Disse havnet ofte langt unna der de hadde stått.

    Da vannet kom bort ut på våren i 1894, var det uråd å gjøre noe det første året. Som følge av at Hærfossens gjennombrudd fant sted straks etter siste gang Vukusjøen hadde dannet seg, var det blitt avsatt store mengder løsmasse i form av fin leire over alt som hadde vært sjøbunn.

    Jorden som ble ødelagt på denne plassen, ble imidlertid ikke beregnet for seg. Den tilhørte nemlig Auskin vestre, og skaden ble regnet sammen med annen skade på Auskin vestres jord.

    Etterpå

    Anders fikk en erstatningssum på kr. 530. Til å begynne med var det foreslått kr. 480, men dette ble altså forhøyet. Han fikk også utbetalt et forskudd på kr. 190. Det er ikke opplyst hvorfor han fikk forskuddet. Hans datter Anne Martha er ikke oppført blant dem som fikk erstatning. Plassen ble ikke bygget opp igjen. Dette hadde trolig sammenheng med at bare kort tid etterpå begynte man å grave Bollgårdskanalen. Den skar igjennom begge nessene som ble dannet av de store svingene elven gjorde under Kvelstadmelen og Reppesmelen. Man fryktet nemlig for at elven skulle utløse nye skred i disse meiene, og derfor ble løpet rettet ut. Men derved ble stedet hvor Storøraplassen hadde ligget, gjennomgravet.

    Anders Olsen Storøra levde en tid etter dette. Han døde på Auskinvald som husmann i 1898.

    Hans datter Anne Martha er i 1900 oppført som arbeiderske på Auskin vestre. Hun giftet seg visstnok ikke på nytt.

    R A S I V E R D A L 575

    þÿ



    Gården

    BOLLGÅRDEN VESTRE 256.1

    Bollgården vestre ligger på sydsiden av elven like syd øst for Volengård-ene. Merkelig nok ligger ikke Bollgården vestre som nabo til Bollgården østre. Kvelstad ligger mellom dem.

    Dette har sin forklaring i at det vatnet som lå der Jøssåsdalen er i dag, og som trolig het Steinsvatnet, ble tømt en gang i senmiddelalderen. Tømmingen skjedde sannsynligvis gjennom det samme bekkeløpet som tidligere hadde drenert vatnet. Men kanskje fordi bekken hadde erodert seg bakover til den nådde inn til vatnet, økte vannmengden i bekken og følgelig erosjonsevnen.

    Dermed oppsto en dyp dal, og dette medførte at Kvelstad måtte flyttes ned på elvesletten.

    Og Steinsvatnet ble mindre og mindre, helt til det en gang var helt tømt. Dette gikk forholdsvis fort selv om det sannsynligvis ikke var tale om noen katastrofesituasjon.

    Kvelstads nye plassering var utenfor den nye dalåpningen, og følgelig ble gården liggende mellom Bollgården østre og Bollgården vestre.

    Elvesletten kalles i dag Bollgårdssletten. Opprinnelige het den Ness-sletten. Det lå bare en gård på sletten i førkristen tid, og det var Ness. Det var med andre ord to Nessgårder i Verdal. I kristen middelalder ble Ness delt, og vi fikk blant annet Østnes og Mønnes. Mønnes betyr egentlig Midt Ness. Den vestligste het trolig Vestness, men den ble ytterligere delt i Slapgård og Boll-gård, og navnet forsvant.

    Bollgården ble så delt i en østre og en vestre gård.

    At det i 1520 bare var en Bollgård, er trolig symptomatisk for forholdene i senmiddelalderen. Aldri noen gang i middelalderen var tallet på gårder så lavt som akkurat i 1520. Dette skyldtes nedgangstidens virkninger og at folketallet var blitt redusert voldsomt av Svartedauen og de mange pestene som fulgte etter den. Men det kan også ha vært en følge av hva som skjedde da Steinsvatnet ble tømt og Kvelstad flyttet.

    1 1893 var Bollgården vestre nesten avskåret fra de andre gårdene på sletten av elven. Den gikk i en stor sving helt inn i terrassefoten på sydsiden mellom Kvelstad og Bollgården vestre. Til gjengjeld gjorde elven like etterpå en like stor sving mot nord hvor den gikk inn i Reppesmelen like øst for Volgavlen.

    På det vestligste nesset hadde Bollgården vestre noe jord. Her hadde imid

    R A S I V E R D A L 577

    lertid også Auskin jord. Det østligste nesset tilhørte også Auskin. Dette viser at elven må ha forandret seg mye siden middelalderen.

    þÿ

    Elven dannet stort sett grensen mot nord og øst, bortsett da fra den biten av Auskin som lå nord for Bollgården på det omtalte nesset. Dette nesset kaltes forøvrig Storøra. Mot syd lå den bratte terrasseskrånin-gen opp mot Kvello. Mot vest nådde Oppem ned til elven.

    Husene på gården lå helt nede på elvesletten omtrent rett over elven for Volen-gårdene.

    Valdet var større enn det som ble ødelagt av Vukusjøen. Men det ble etterpå bare gjort beregninger av det som lå nede på sletten og ble oversvømmet av vann. Følgelig vet vi ikke den fulle størrelsen av gården i 1893.

    Matrikkelskylden var 12 mark 07 øre.


    Bollgården vestre finnes av en eller Ole Petersen Bollgård (Balgård). annen grunn ikke i de listene som ble laget


    etter Verdalsraset med opplysninger om utsæden og husdyrene. Folket

    Gården ble solgt ved auksjon i 1890 til Martin Johannessen (Hansen) Brenn-mo, men han bodde på Brennmoen i Sul da tellingen ble opptatt i 1891. Martin Johannessen solgte så gården i 1891 til Ole Petersen Tromsdal. Da gården måtte fraflyttes i mai 1893 bodde fire mennesker der. Disse var:

    • Ole Petersen, gårdbruker, 30 år

    • Elen Bergitta Hansdatter, kone, 35 år

    • Harald Marius, sønn, 1 år

    • Severin Anneussen, sønn, 11 år

    • en tjener

    I de offisielle listene heter det at de hadde to barn. Det er forsåvidt riktig da Severin Anneussen var sønn av Elen Bergitta med Anneus Olsen.

    Ole var sønn av Peter Olsen Tromsdalen og Liva Jakobsdatter.

    Elen Bergitte var fra Brennmoen i Sul. Hennes foreldre het Hans Eriksen og Maria Pedersdatter. Hun var halvsøster av den forrige eieren av Bollgården vestre.

    578

    Hva som skjedde

    V E R D A L S B O K A

    I likhet med beboerne av Volengårdene på den motsatte siden av elven, fikk også denne familien noen timers varsel før husene måtte være tømt.

    image

    Men husene fikk stor skade av vannet. Det som skjedde var følgende:1

    Husene på gården fløt opp og drev sammen slik at de ble stående i en klynge. Det innboet de ikke klarte å få ut før vannet i sjøen nådde gården, ble berget ut gjen- nom lofts vinduene.

    Etter som det ikke var strøm i vannet, drev ikke husene avsted. Og da vannet i Vukusjøen senket seg ut på sommeren, kunne man begynne å arbeide med dem. De ble da revet og bygget opp igjen på den opprinnelige plassen. Og folkene flyttet inn igjen.

    Men så kom det nye raset 6. september, og Vukusjøen ble enda større enn den hadde vært etter det store raset. Bare top-

    Elen Bergitte Hansdatter pene av de høyeste

    trærne ved gården

    Bollgård. stakk opp over vannflaten. Husene bort- sett fra stuelåna, fløt av murene, og denne gangen drev de avgårde. Stuelåna ble hengende fast i grunnmuren. Stallen fløt helt til ovenfor Volgavlen ved Elverum. Mastua drev bort til Volen og stanset mot en stor rogn der. Da vannet omsider sank igjen utpå våren 1894, tredde dette huset seg nedover treet slik at det stakk opp gjennom taket.

    Da sjøen var tømt, ble husene samlet sammen og satt opp igjen. Men denne gang valgte man en høyere avsats i terrenget, nemlig der gården står i dag. Bollgården vestre ble således satt opp to ganger. Ingen av dyrene kom til skade.

    Men 197 dekar jord ble satt under vann. Denne jorden var fullstendig dekket av leirmasse og mo i flere desimeters dybde da vannet forsvant. I september 1893 kom nemlig Hærfossens gjennombrudd, og denne vinteren var elven ekstremt leirførende på grunn av erosjonen i Helgådalen. I Vukusjøen var det stillestående vann, og følgelig ble leiren avsatt i denne sjøen. Av arealet som ble ødelagt på Bollgården vestre, var 147,8 dekar dyrket jord. Resten, 49,2 dekar, var skog og havning.

    Dette tilsvarte 9/11 av jorden.

    Jordverdien hadde vært 7.000 kroner før raset. Nå var den 1.275 kroner. Jordverdien sank altså med 5.725 kroner.

    R A S I V E R D A L 579


    image

    Bollgården vestre sett fra sydøst i 1927. Foto: o. Snekkermo.


    Resten av gården hadde stått i 8.500 kroner før ulykken. Tapet ble satt til 5.250 kroner, slik at den nye verdien ble 3.250 kroner.

    Det var vanskelig å pløye i dette jordlaget, slik at man måtte bruke ploger som skar dypere enn de vanlige plogene, og fremdeles var det bare så vidt at man enkelte steder nådde ned på den gamle matjorden.

    Og det fortelles at inntil man fikk det til å vokse på området, var det sterkt utsatt for leirflukt. Når det var tørr østenvind, sto leirrokket så tett at det ikke var mulig å se til Landfall.

    Etterpå

    Ole satte, som nevnt ovenfor, husene i stand da Vukusjøen ble tømt første gang. I Velferdskomitéens protokoll 19. juli står det at han søkte om kr. 500 i forskudd til å gjøre dette arbeidet. Der står det at husene «i større eller mindre Grad blev beskadigede ved Flommen paa hans Gaard vestre Balgaard i Vuku». Han ble bevilget 300 kroner til dette som gave.

    Dette forslo ikke mye da Vukusjøen dannet seg på nytt 6. september og alt måtte gjøres om igjen.

    Han fikk et forskudd av erstatningsbeløpet på kr. 1615,39. Dette skulle brukes til flytting av husene. Kr. 15,39 var til dekning av hans gjeld til Verdalens Meieris landhandel på Stiklestad. Hele erstatningsbeløpet for ham ble kr. 6.000.

    For å avhjelpe de problematiske forhold Verdalselven skapte, ble den så rettet ut etter at sjøen var tømt. Det nye løpet fikk navnet Bollgårdskanalen. Dette førte blant annet til at noe av jorden ble liggende på nordsiden av elven.

    580

    V E R D A L S B O K A


    image

    På Bollgård vestre. Personer merket med * var ikke født i 1893. Foran: Ole Petersen Bollgård, Elen Bergitte Hansdatter. Bak fra v.: Harald Marius, Olav*, Evald*, Ole O. *


    Gården fikk forandret skylden i 1895:

    Gårdsnr. 256, bruksnr. 1, Bollgård vestre av skyld mark 12,07 et avtak for 5 år av mark 9,88, deretter for 5 år et avtak av mark 7,07, og derpå for bestandig et avtak av mark 5,07.

    Dette medførte en nedsettelse av veiskatten på kr. 3,41 for første halvår 1893.

    R A S I V E R D A L 581

    I 1900 var Ole Petersen og Elen Bergitta Hansdatter på Bollgården. Både Harald Marius, Severin Anneussen samt tre brødre som var født etterpå, bodde sammen med foreldrene.

    Ole døde på Bollgården i 1933, og Elen Bergitta døde på samme sted i 1939.

    Harald Marius var postekspeditør i Vuku. Han var gift med Anna Oline Hallager. Han døde i 1959.

    Severin Anneussen ble gift med Hanna Slapgård. Han utvandret til Amerika i 1907. Hun fulgte etter i 1909.


    Note:

    1 Dette er gjengitt etter beskrivelsen gitt av Einar Musum i Verdalsboka V s. 577 f.

    582


    Verdalsboka - 33

    V E R D A L S B O K A



    Bruket

    BOLLGÅRDEN ØSTRE, KROKSTEINEN - 250.6

    Kroksteinen var en tidligere husmannsplass. Den ble skilt ut fra Bollgården østre og solgt så sent som i 1891. Eier av Bollgården østre var da Vuku kirke, og det var Vuku kirkeverge som utstedte skjøtet. Kjøper var Jon Kristian Ellingsen som før hadde vært husmann på Kroksteinen.

    Av en eller annen merkelig grunn lå denne delen av Bollgården østres vald vest for Bollgården vestre. Det lå som en smal stripe fra syd mot nord og nådde helt ned til elven. Valdet var ikke stort.

    Matrikkelskylden var 0 mark 64 øre.

    I 1890 var utsæden 0,3 hektoliter bygg, 1 hektoliter havre og 2 hektoliter poteter. Dessuten ble det brukt 0,1 ar til andre rotfrukter.

    1. januar 1891 hadde de 2 kyr, 4 sauer, 1 gris og 5 høns på bruket.

    Arealet ble etter raset beregnet til å ha vært 14,8 dekar dyrket jord og 2 dekar eng, til sammen 16,8 dekar.

    Folket

    Som nevnt ovenfor, var John Kristian Ellingsen bosatt som husmann på Kroksteinen før han kjøpte stedet. Da Vukusjøen ble dannet, bodde følgende personer på bruket:

    • John Ellingsen Kroksteinen, selveier, gift, 32 år

    • Sigrid Johnsdatter, kone, 27 år

    • Elling Ingebrigtsen, inderst, 62 år

    • Kirsti Andersdatter, kone, 60 år

    • Einar Kristian Olsen, pleiebarn, 6 år

    • Mali Pedersdatter, kårkone, 70 år

    John Ellingsen var sønn av Elling Ingebrigtsen og Kirsti Andersdatter. I 1875 var hans foreldre på husmannsplassen Kveldstadlien, men mellom 1875 og 1891 kom de til Kroksteinen.

    Sigrid Johnsdatter var fra Selbu. Hennes far het John Stokke, og hennes mor var pike

    Marit Kulset.

    Elling Ingebrigtsens foreldre var Ingebrikt Eliassen Haugslien og Karen Torfinnsdatter.

    Kirsti Andersdatters foreldre var Anders Olsen og Ingeborg Arntsdatter Øst-nesvald.

    584

    V E R D A L S B O K A

    Fostersønnen Einar Olsen var dattersønn av Elling. Hans foreldre het Ole Henriksen Reppesaunet og Oline Ellingsdotter Kroksteinen.

    Mali P edersdatter vox enke. Hun og hennes mann, Lars Olsen, hadde vært plassfolk på Kroksteinen før. Derfor var hun kårenke. Mali var fra Singsås.

    Hva som skjedde

    Heller ikke for folkene på Kroksteinen kom flommen helt plutselig. Men så veldig mange timene hadde de ikke på seg. Kroksteinen lå på den laveste elvesletten, og det kan ikke ha gått så veldig lang tid før vannet sto opp til husene.

    þÿ

    Men hverken mennesker eller dyr kom til skade. Hvor vidt de klarte å redde innboet, er ukjent, men trolig fikk de med seg det meste.

    Husene ble stående under vann og fikk store skader.

    Etter at Vukusjøen hadde tømt seg etter noen uker, ble husene gjort i stand igjen, og folket flyttet tilbake. Men 6. september kom det siste store etter-skredet, og denne gang ble demningen flere meter høyere.

    Heller ikke denne gang ble det noen skader på mennesker eller dyr, men skaden på husene var store. Og noen avling ble det ikke i 1893 for flommen kom slik at alt ble ødelagt.

    Den nye flommen medførte en annen og mer varig skade på jorden. Mens den første Vukusjøen ikke hadde gjort annen skade på jorden enn at den hadde stått under vann en tid, skjedde det verre ting nå. 12. september fant Hærfos-sens gjennombrudd sted. Dette medførte ikke større vannføring i elven. Men gjennombruddet førte til at elven i Helgådalen nå fritt fikk grave i leirgrunn, og den ble veldig

    leirførende. Disse leirmassene avsattes så i den stille Vukusjøen som hadde dannet seg bare en knapp uke tidligere.

    Selv om elven begynte å ta seg et nytt leie over den nye demningen, rakk den ikke å senke seg så pass mye at sjøen forsvant før vinteren kom med frost og tele. Store deler av den lå derfor der hele vinteren 1893/94. Først i vårløsningen i 1894 ble elveleiet senket så pass at elvesletten ble liggende tørr.


    Einar Kristian Olsen. Etterpå

    R A S I V E R D A L 585

    image

    Men nå var hele det området som hadde stått under vann, dekket av et flere desimeter tykt lag av leirslam som elven hadde fraktet med seg fra Helgådalen. Jorden var så godt som ødelagt. Det tok mange år før jorden ga noen lunde brukbar avling igjen.

    Verst var det der sjøen hadde ligget lengst. Og den hadde ligget lenge over de lave slettene der Kroksteinen lå.

    Jordverdien var opprinnelig kr. 640, og alt gikk tapt.

    Eiendommen forøvrig ble før skaden satt til kr. 850. Verdiforringelsen ble satt til kr. 450, slik at det sto igjen kr. 400.

    John Ellingsen bygget opp husene igjen etter den første flommen. Men da den andre flommen kom, var det uråd å klare seg uten hjelp. Han ba lensmann Wessel om å hjelpe, og lensmannen skrev en søknad for ham. Søknaden lød som følger:

    Fra lensmannen i Verdalen

    John Ellingsen Kroksteinen har 2 ganger i sommer lidt skade på sine hus, i det han etter den store flommen i mai, atter fikk dem oppsatt og istandsatt, og nå ved siste flom gikk fjøset. Han må nå rive dem ned og flytte dem på et høyere sted hvor han kan være sikker. Da han har mistet hele sin avling, og ikke har fått noe ennå for sitt arbeid i sommer, og i tillegg er i fattige kår, klarer han ikke å få flyttet sine hus og få dem i standsatt uten hjelp. Derfor søker han om å få til dette et forskudd av erstatningen kr. 100,- som er det minste han kan hjelpe seg med om han skal kunne få husly til vinteren. Han bemerker at en stor del av hans tid i sommer har gått med til å redde og sette opp husene etter den første flommen.

    Jeg tillater meg å anbefale ham til et forskudd på kr. 100. Verdalens lensmannsbestilling 14. september 1893 H. Wessel

    Denne søknaden ble innvilget, og John Ellingsen fikk kr. 100 i forskudd.

    I Velferdskomitéens protokoll står det at det 15. desember 1893 ble behandlet en ny søknad fra ham om mer støtte. Denne gang fikk han avslag med begrunnelse i at han allerede 18. september hadde fått forskudd av Stats-komitéen.

    586

    V E R D A L S B O K A

    Men det var klart at det lille beløpet John Ellingsen hadde fått i forskudd, ikke rakk langt. Han fikk ytterligere kr. 100 i forskudd, slik at forskudds-beløpet ble kr. 200. Hele erstatningsbeløpet for ham ble 500 kroner.

    I 1895 ble matrikkelskylden fastsatt slik:

    Gårdsnr. 250, bruksnr. 6, Kroksteinen, av skyld mark 0,64 et avtak for 5 år av mark 0,64, og deretter for bestandig et avtak av mark 0,32.

    Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 0,22 for første halvår 1893.

    Da John satte opp husene for andre gang, fikk han bruke en tomt vest for det stedet hvor Bollgården ble gjenoppbygget. Plassen fikk navnet Kroksteins-dalen. I 1900 bodde John, Sigrid, Elling og Kirsti fremdeles der.

    I 1901 kjøpte John Kvelstad østre og flyttet dit. Hans søster Ingeborg Anna Ellingsdatter overtok Kroksteinen. Samme år døde Elling på Kroksteinen.

    Kirsti flyttet til Kvelstad østre. Der døde hun i 1911.

    Kårkona Mali Pedersdatter døde på Guddingsmo i 1908.

    Einar Olsen var gjetergutt på Kvelstad vestre i 1900. Han giftet seg med Anna Svedjan.

    John døde i 1936 på Kvelstad.

    BREDINGSBERG I VUKU


    På Bredingsberg sto det tre hus eller gårder som ble berørt av Vukusjøen. Det var

    Vesterbua, Telefonsentralen og Østerbua. Alle tre fikk vannet høyt oppover veggene.

    Vesterbua

    Dette var navnet som ble brukt om Vuku Handelsforening eller Vuku Forbruksforening. Den sto lengst vest av husene ved Bredingsberg. Foruten Vuku Handelsforening hadde også Vuku Meieri tilholdssted her. Her var det stall og lagerhus.

    Følgende mennesker bodde i Vesterbua i 1893:

    • Anton Andreassen Rostad, handelsfullmektig, 30 år

    • Bergitte Johnsdatter, butikkpike, 37 år

    • Oline Emilie Johansdatter, kokkepike, 28 år

    • Jakob Olsen Rønning, meierist, 27 år Anton Andreassen Rostad var fra Sakshaug.

      Bergitte Johnsdatter var fra Vuku. Hennes foreldre var John Iversen Ekren og Marta Johnsdatter.

      Oline Emilie Johansdatter var også fra Vuku. Hun var fra Breding vestre. Hennes foreldre var Johan Andersen Breding og Guruanna Larsdatter.

      Jakob Olsen Rønning var fra Leksvik.

      Vuku Forbruksforening fikk tildelt en erstatning på kr. 2.500. Anton Andreassen Rostad var handelsmann på Verdalsøra i 1900. Det er ukjent hvor det ble av Oline Emilie Johansdatter. Bergitte Johnsdatter giftet seg med Peder Pedersen Mo på Mønnes. Jakob Olsen Rønning ble gift med jordmor Karen Rønning. De bodde i et hus under Storvuku i 1900. Senere bosatte de seg på Verdalsøra.


      Telefonsentralen, Sørager

      Øst for Handelsforeningen sto telefonsentralen. Den sto like vest for bro-enden av Østnesbroen. Dette huset ble bygget av Ludvig Sørager mellom 1891 og 1893. Ludvig Søragers kone, Anne Bergitte, var telegrafbestyrer. I 1891 bodde disse to på Østnes.

      De hadde ingen barn.

      588

      V E R D A L S B O K A

      • Ludvig Lorentsen Sørager, baker, 33 år

      • Anne Bergitte Ellevsdatter, kone, telegrafbestyrer, 38 år

      Ludvik var fra husmannsplassen Marken under Bjartnes. Hans foreldres navn var

      Lorents Johannessen og Marta Bårdsdatter.

      image

      Anne Bergittes foreldre var Ellev Andersen og Sissilie Johansdatter fra plassen Moen under Dalemark i Leksdalen.

      Det fortelles at man kun kom til telefonsentralen med båt, og når man skulle benytte telefonen, sto man i vann til opp på brystet.

      Ludvig Sørager ble tildelt en erstatning på kr. 130. Han fikk 40 kroner som forskudd.

      Visstnok i 1904 bygget Ludvig Sørager et bakeri på samme tomten.

      Anne Bergitte bestyrte telefonsentralen i Vuku til sin død i 1925.

      Ludvig døde i Vuku i 1941.

      Østerbua

      Dette huset sto på østsiden av bro-enden der Verdal Samvirkelags filial står i dag. Her hadde Odin Stornes sin butikk. Det var også poststed, for Stornes var poståpner.

      Odin Stornes hadde kjøpt Slapgård nordre

      Anne Bergitte Ellevsdatter, telegraf-

      noen år tidligere, men på grunn av utskifting og bestyrer - eller som det het da

      husflytting hadde han ikke rukket å flytte dit.

      Følgende personer bodde her i 1893:

      • Odin Severin Pedersen Storness, landhandler, poståpner, 32 år

      • Anna Pettersdatter Storness, kone, 38 år

      • Oline Olausdatter, tjener, 27 år

      • John Eriksen Strand, baker, 32 år

      -«telefonistinde i Vuku». Ved siden av henne står brordatteren Klara Jonsen.

      Odin Stornes var fra Stornesset i Inndalen. Hans foreldre var Peder Olsen og Beret Marta Olsdatter.

      Anna Pettersdatter var fra en plass under Midt-Hellan. Hennes foreldre var Petter Olsen

      fra Sparbu og kone Marta Olsdatter.

      R A S I V E R D A L 589

      þÿ

      590

      V E R D A L S B O K A

      Oline Olausdatter var fra Bjørstad. Hennes foreldre var Olaus Gunnbjørn-sen Bjørstad

      og kone Gurianna Olsdatter. John Eriksen Strand var fra Sakshaug.

      Odin Stornes ble tildelt en erstatning på kr. 1.870. Av dette var kr. 1.170 forskudd. Erstatningen ble tildelt under adresse Slapgård hvor han bodde da erstatningen ble utbetalt. Imidlertid bodde han på butikken i 1893 da Vuku-sjøen kom. Og det var på butikken han fikk den største skaden. Skadene på Slapgård var bare små.

      Odin døde allerede året etter, i 1894.

      Hans kone, Anna Pettersdatter Stornes, var poståpner i Vuku i lang tid. Hun døde i 1953.

      Oline Olausdatter ble gift med Ludvig Lorentsen Strugstad fra Sparbu. Hun døde i 1959.



      Bruket

      REPPE, ELVERUM VESTRE - 132.4

      I likhet med de aller fleste små eiendommene som var blitt kjøpt i tiden like før århundreskiftet, var også dette en tidligere husmannsplass. Den lå på nordsiden av Verdalselven på Reppesvaldet. Det var så sent som i 1892 at Martinus Olsen Auskinnesset kjøpte eiendommen av Elling Reppe. Det var ved kjøpet at eiendommen fikk navnet Elverum.

      Dessverre finnes ingen opplysninger hverken om utsæd eller husdyr i 1891. Matrikkelskylden var 1 mark 02 øre.

      Folket

      Martinus Olsen var tidligere husmann på Auskinnesset under Auskin vestre. I 1893 bodde i følge de offisielle listene 5 mennesker på plassen.

      • Martinus Olsen, selveier, skomaker, sagbruksarbeider, 45 år

      • Beret Marta Olsdatter, kone, 46 år

      • Odin Albert, sønn, åndssvak, 18 år

      • Sigurd Marius, sønn, 9 år

    • Andrea Eriksdatter, dagarbeider, leieboer, 52 år Martinus foreldre var Ole Olsen og Anna Mortensdatter Østnes. Beret Marta var fra Tømte i Sul. Hennes foreldre var Ole Hansen og Elen

    Nilsdatter (Nilsen).

    Andrea Eriksdatters foreldre var sannsynligvis Erik Arntsen og Anne Andersdatter Bjørstad.

    Hva som skjedde

    Dessverre finnes det få og uklare opplysninger om hva som skjedde med folkene og heimene nede på elvesletten da Vukusjøen lå der. Men alle menneskene berget seg sammen med dyrene sine. Vannet steg ikke fortere enn at de rakk å komme unna. De klarte også i de fleste tilfellene å berge innboet. Derimot fikk husene til dels stor skade. Mange ble ødelagt da de fløt av grunnen og ble liggende andre steder. I alle fall fikk de vannskader.

    I de flestes tilfelle ble de satt opp igjen på samme sted ut på sommeren da Vukusjøen hadde tømt seg. Og dermed fikk de den samme medfarten da Vukusjøen på nytt dannet seg etter raset 6. september. Og da dette skjedde like før Hærfossens gjennombrudd, ble jorden nå ødelagt av store mengder leirslam som elven førte med seg fra erosjonen i Helgådalen.

    REPPE, STORØRA VESTRE 132.2

    Men om Martinus Olsens eiendom Elverum vestre heter det bare at 3,9 dekar england ble ødelagt. Det er ikke oppgitt noen ting om tap og verdiforringelse av eiendommen. Elverum lå så høyt at jord og hus ble lite skadet. Dog er det en kjensgjerning at Martinus ble utbetalt en større erstatningssum enn disse 4 mål ødelagt england skulle tilsi.

    Etterpå

    Martinus Olsen vedble å bo på Elverum vestre etter at Vukusjøen hadde senket seg for siste gang.

    Han fikk utbetalt en erstatning på kr. 680. Av dette fikk han kr. 200 i forskudd. Allerede 19. juli forelå det en søknad på 100 kroner fra ham om tilskudd til å sette i stand husene sine. Han fikk innvilget en støtte på kr. 80.

    En litt uklar innførsel i Velferdskomitéens protokoll 25. desember 1893 sier at han 25. september var blitt gitt kr. 100 som skulle brukes til flytting av hus. Av dette beløpet skulle 50 kroner være gave, mens resten skulle gå til avdrag av erstatningsbeløpet han en gang i fremtiden skulle få.

    At det 25. september ble gitt et beløp til flytting av hus, kan tyde på at man klarte å flytte husene da Vukusjøen lå der for andre gang. Forøvrig kalles han Mortinus Efskindness ved denne anledning.

    Martinus er nevnt enda et par ganger i denne protokollen. Den 31. januar 1894 ble det protokollert at av de beløp han hittil hadde fått, skulle kr. 130 regnes som deler av senere erstatninger.

    Og samme dato ble det bokført at han ved en anledning hadde fått kr. 50 og en annen kr. 30 i gave.

    Matrikkelskylden ble forandret i 1895. Følgende står oppført i protokollen:

    Gårdsnr. 132, bruksnr. 4, Elverum vestre av skyld mark 1,03 et avtak for 5 år av mark 0,07.

    Dette medførte en reduksjon av veiskatten på kr. 0,02 for første halvår 1893.

    Han og hans familie bodde fremdeles der i 1900. Dessuten hadde han to leieboere. Den ene av disse var Andrea Eriksdatter som også hadde bodd sammen med ham på Auskinnesset i 1891, og sannsynligvis også på Elverum i 1893.

    Senere overdro Martinus Elverum vestre til sønnen Sigurd. Sigurd kjøpte nok et stykke av Reppe som han la til bruket.

    Martinus døde i 1916, og Beret Marta døde i 1925.

    Sigurd var gift med Ingeborg Andorsdatter Kolstad fra Namdalseid.

    Han solgte hele bruket til Halvor Olsen Væren. Sigurd var våpenpusser på Rinnleiret. Han bodde en tid på Fætten. I 1937 bygget han hus på Kjær-haugen.

    Odin Albert døde ugift i 1965.

    R A S I V E R D A L 593


    Bruket

    Storøra var navnet på den smale landtangen som ble dannet ved at Verdals-elven gjorde sin krappe sving inn under Reppesmelen. Tangen var en del av Reppesvaldet. At Reppe eide jord på sydsiden av elven, hadde naturligvis sammenheng med at elven en gang i tiden hadde forandret sitt løp på dette stedet.

    Storøra var delt mellom Reppe og Auskin. Men det er svært vanskelig å fastslå hvordan grensene gikk mellom disse to gårdsvaldene.

    Tangen var svært lav, og da den i tillegg var sterkt utsatt for erosjon, var det en utsatt plass å bo. Tidligere lå det flere husmannsplasser her.

    I 1890 ble en av husmannsplassene som hørte under Reppe, skilt ut som egen eiendom. Den fikk navnet Storøra vestre.

    Matrikkelskylden var 0 mark 24 øre.

    I forbindelse med folketellingen 1891 ble det foretatt en del registreringer. Rimeligvis skjedde dette før plassen ble solgt. Følgelig er den i disse registreringene tatt med som husmannsplass under Reppe.

    Opplysningene om utsæd er fra 1890. Da ble det sådd 0,3 hektoliter bygg, 1,5 hektoliter havre og 2 kilo gressfrø. Det ble satt 3 hektoliter poteter.

    Pr. 1. januar 1891 var det 1 ku og 2 sauer på bruket.

    Hvor stor besetningen var i 1893, er ikke kjent. Men ingen husdyr omkom, og det er forklaringen på at slike opplysninger ikke finnes.


    Folket

    Sefanias Johansen Skrove kjøpte Storøra av Elling Reppe i 1890. I følge de offisielle listene bodde bare to personer på plassen i 1893:

    • Sefanias Johansen, gårdbruker, 58 år

    • Marta Pedersdatter, kone, 61 år

    Sefanias Johansen var født i Skogn. Han var sønn av Johan Nikolaisen Gotås fra Skogn som hadde kjøpt Skrove nedre vestre i 1857. Hans mor het Gjertrud Eriksdatter og var også fra Skogn.

    Marta Pedersdatter var datter av Peder Johnsen Skrove og kone Serianna Pedersdatter.

    REPPE, STORØRA VESTRE 132.2


    image

    Sefanias Johansen Skrove og Marta Pedersdatter.


    Hva som skjedde

    Dette stedet ble oversvømmet da Vukusjøen dannet seg. Men husdyrene ble flyttet ut. Da sjøen ble tømt ut på sommeren, flyttet man så tilbake igjen.

    Den 6. september gikk så det store etter skredet, og nå dannet Vukusjøen seg på nytt, og denne gang ble den minst 3 meter høyere enn første gang. Nå fikk husene større skade. Heller ikke denne gang gikk det tapt husdyr. Men skadene ble større både på hus og jord. Vukusjøen ble nå stående til om våren 1894, og etter Hærfos-sens gjennombrudd ble all jord som hadde stått under vann, dekket av et flere desimeter tykt leirlag som ble avsatt i sjøen.

    Området som ble ødelagt eller beskadiget var på totalt 24,6 dekar. Av dette var 11,8 dekar dyrket jord. Resten, 12,8 dekar, var eng.

    VOLEN VESTRE 131.1

    Før skaden var jorden verdsatt til kr. 625. Den ble ansett som fullstendig ødelagt. Bruket forøvrig hadde hatt en verdi av kr. 1.050. Verdien etterpå var kr. 200, slik at tapet ble kr. 850.

    Etterpå

    Sefanias Johansen og hans kone Marta Pedersdatter flyttet fra Storøra. Stedet ble antageligvis ikke ansett for å være brukbart lenger. Dessuten ble det i løpet av kort tid etterpå gravet en kanal tvers gjennom tangen for å gi Ver-dalselven et rettere løp. Dermed ville man forhindre erosjon i Kvelstadmelen og Reppesmelen. Denne kanalen fikk navnet Bollgårdskanalen.

    Sefanias fikk utbetalt kr. 800 i erstatning for skaden han hadde lidt. Av dette fikk han kr. 75 i forskudd. Det er ikke opplyst hvorfor han fikk forskuddet.

    I 1900 bodde Sefanias og Marta på en husmannsplass under Mo. Da er han omtalt som husmann med jord. Han fikk skjøte på plassen i 1901. Plassen fikk navnet Kolshaug søndre.1

    Og i 1916 solgte han jorden på Storøra uten hus for kr. 300 til Halvor Kristiansen Elverum.

    Sefanias og Marta døde begge på Kolshaug på henholdsvis i 1919og 1918.


    Note:

    1 Opplysninger ved Evald Lundkvist.

    596

    V E R D A L S B O K A


    Gården

    Volen var delt i to i 1893. Den var blitt delt nesten nøyaktig 100 år tidligere i 1794. Begge Volen-gårdene lå nede på elvesletten. Men begge hadde jorder som lå ovenfor vannstanden Vukusjøen fikk.

    I oversiktene som ble utarbeidet etterpå, ble ikke områdene som lå over vannstanden av Vukusjøen tatt med. Følgelig vet vi ikke nøyaktig hvor store arealer det var tilsammen på gårdene.

    Matrikkelskylden var 13 mark 24 øre.

    I 1890 ble det sådd 4 hektoliter bygg, 14 hektoliter havre og 42 kilo gress-frø. Det ble satt 16 hektoliter poteter. På gården fantes det 7 to-hjulte vogner. De hadde også en slåmaskin i sameie med Volen østre.

    Pr. 1. januar 1891 hadde de 4 hester, 12 storfe, 8 sauer, 4 griser og 10 høns.

    Folket

    image

    Mette Andosdatter Volen drev gården som enke etter at hennes mann, Johannes Jakobsen, døde i 1888.

    11891 er Mette oppført på gården sammen med syv barn og en tjener.

    Da sjøen begynte å stige etter raset, bodde hun der sammen med seks barn og to tjenere.

    • Mette Andosdatter, gårdbruker, 50 år

    • Marta, datter, 24 år

    • Johanne Marie, datter, 18 år

    • Kjer stine, datter, 16 år

    • Gustava, datter, 14 år

    • Hanna, datter, 11 år

    • John, sønn, 8 år

    • to tjenere

    Mette var datter av Ando Jakobsen Jermstad og

    Marta Olsdatter Volen. Hennes ektemann het

    Kjer stine Johannesdatter Volen.

    Johannes Jakobsen Lyng. Hvem de to tjenerne var, er ukjent.


    Hva som skjedde

    VOLEN VESTRE 131.1

    Utviklingen her var ikke på langt nær så uhyggelig som den var for de gårdene som ble berørt av raset, selv om situasjonen var dramatisk nok.

    Folk og dyr ble evakuert til Leiråstua. Men de begynte å bygge nye hus omtrent med en gang, det vil si noe senere ut på sommeren. Stedet som ble valgt, lå litt høyere opp i bakkene mot nord.

    Jorden som ble oversvømmet av Vukusjøen, ble ikke tørrlagt igjen før utpå neste sommer. Men da var jorden dekket av et tykt leir- og slamlag.

    Totalt hadde et areal på 157,4 dekar stått under vann. Av dette var 103,3 dekar dyrket jord, 4,9 dekar var eng, og 49,2 dekar var skog.

    Dette omfattet 2/5 av gården.

    Verdien av jorden var tidligere satt til 12.000 kroner. Som følge av oversvømmelsen ble den satt ned med 4.800 kroner til 7.200 kroner.

    Husene fikk stor skade fordi vannet steg til opp over taket. Både stuelån og uthus fløt av murene og ble liggende et godt stykke unna det opprinnelige stedet.

    Gården utenom jorden hadde stått i en verdi av kr. 15.000. Nå sto den i kr. 10.000, slik at tapet ble kr. 5.000.

    image

    Volen vestre sett fra syd i 1919. Foto: Einar Musum.


    Etterpå

    Mette Andosdatter fortsatte å drive gården. Men det var ikke lett. Den gamle matjorden var borte. Det lå et tykt lag med leire eller mo over alt som hadde stått under vann, og man måtte begynne på nytt for å få den bra igjen. For å pløye i dette molaget, måtte man ha en spesiell plog. Det var bare noen

    R A S I V E R D A L 598

    steder at man kom så dypt med plogen at man kunne ane noen flekker med gammel matjord.

    Mette fikk i henhold til en fortegnelse datert 13. februar 1894 to forskudds-utbetalinger, en på kr. 100,- og en på kr. 400,-. Begge skulle benyttes til husflytting.

    Hun fikk en total erstatning på kr. 8.000. Kr. 3.000 av dette er oppført som forskuddsutbetaling.

    I 1895 ble matrikkelskylden fastsatt slik for Volen vestre:

    Gårdsnr. 131, bruksnr. 1, Volen vestre av skyld mark 13,24 et avtak for 5 år av mark 5,30, deretter for 5 år et avtak av mark 3,24, og derpå for bestandig et avtak av mark 1,24. Dette betød en reduksjon av veiskatten på kr. 1,83 for første halvår 1893.

    I 1901 solgte Mette gården til Oluf Hansen Gudding. Hun døde i 1916.

    Marta ble gift med Ole Olsen Østgård.

    Johanna Marie ble gift med Jon Olausen Leklem.

    Kjerstine ble lærerinne. I 1900 bodde hun fremdeles på Volen. Hun ble gift med Olav Olsen Ekren. 1 1935 sluttet hun som lærerinne. Hun døde i 1952.

    Gustava giftet seg ikke. Hun døde på Leklem i 1930-årene.

    Hanna døde på Volen så tidlig som i 1896.

    John utvandret til USA i 1905. Han døde kort tid etterpå.


    Verdalsboka - 34

    R A S I V E R D A L 599


    Gården


    VOLEN ØSTRE 131.2

    Volen østre lå nærmest elven av de to Volengårdene. Storparten av jorden lå nede på elvesletten.

    Hvor stort arealet var før raset, er usikkert. I ettertid ble bare størrelsen av den del av jorden som hadde stått under vann mens Vukusjøen eksisterte, fastslått. Det utgjorde 187 dekar og tilsvarte 10/11 av gården.

    Matrikkelskylden var 12 mark 03 øre.

    I 1890 var utsæden 3 hektoliter bygg, 22 hektoliter havre, 4 hektoliter havre til grøntfor, 40 kilo gressfrø og 20 hektoliter poteter. På gården fantes 1 fire-hjult og 7 to-hjulte vogner. Dessuten hadde man i fellesskap med Volen vestre 1 slåmaskin.

    Besetningen 1. januar 1891 3 hester, 13 storfe, 9 sauer, 4 griser og 10 høns. Folket Eier i 1893 var Ole Andosen Volen. Han hadde overtatt gården etter sin far i 1874. Da Vukusjøen oppsto, bodde 11 mennesker på gården. Disse var:

    • Ole Andosen, gårdbruker, 55 år

    • Anne Elisabet Jensdatter, kone, 43 år

    • Marta, datter, 21 år

    • Jens, sønn, 19 år

    • Anton Ludvig, sønn, 17 år

    • John Marius, sønn, 15 år

    • Anna Oline, datter, 13 år

    • Peter Andreas, sønn, 11 år

    • Borghild, datter, 3 år

    • en tjener

    • en annen

    Ole var sønn av den forrige eieren av Volen østre, Ando Jakobsen Jerm-stad. Hans mor het Marta Olsdatter Volen. Anne Elisabet var fra Røros. Hennes foreldre het Jens Aspås og Anne.

    Hva som skjedde

    I motsetning til gårdene som ble tatt av raset eller fikk rasmassene ut over

    þÿ

    602

    V E R D A L S B O K A

    seg, fikk denne gården og de andre som lå der Vukusjøen oppsto, et varsel på forhånd. Men det gikk ikke lang tid før vannet sto oppover husveggene, slik at man måtte handle raskt. Både husdyr og det meste av inventaret ble berget. Trolig ble vannet stående 11 meter over vanlig vannstand ved Mel-byberget.

    Men etter noen få uker hadde vannet i Vukusjøen sunket så pass at folkene kunne vende tilbake.

    Man begynte med arbeidet å få husene i stand igjen. Våronna ble forsinket, men den ble gjennomført.

    Før noe ble høstet, skjedde etterraset 6. september. Leirdemningen ble minst 3 meter høyere nå enn første gang, og vannet steg nå opp til 14 meter over normal vannstand. Denne gang fikk husene verre medfart enn forrige gang. På Volen østre besto taket av skifer, og det var så tungt at vannet ikke klarte å løfte huset av grunnmuren. Derimot fløt både uthus og stabbur vekk. Stabburet havnet på Guddingsnesset på den andre siden av elven. Uthusene fløt mot lien i nord og ble liggende der. Men muren under stulåna ble undergravet av elven, og den sank ned med det til følge at huset knakk sammen på midten. Familien evakuerte først til Vester-Skrove hvor Henrik Mikalsen bodde. Deretter flyttet de til den østre gården i Stalltjårnsstugan som da sto ledig. En søster av Anne Elisabet var gift der.

    Da Vukusjøen var borte neste sommer, ble arbeidet påbegynt med å gjøre gården i stand igjen. Men da var all jorden som hadde stått under vann, dekket av et flere desimeter tykt lag av sedimenter. Dette skyldtes at 12. september, bare 6 dager etter at elven var blitt demmet opp for andre gang, fant Hærfos-sens gjennombrudd sted. Dermed begynte elven gravingen som til slutt ødela nesten hele Helgådalen. Og de løsmassene den førte med seg, ble avsatt i det stille vannet i Vukusjøen.

    Vukusjøen ble tømt først etter vårløsningen i 1894.

    Som nevnt ovenfor, ble 187 dekar av gårdens areal oversvømmet. Dette fordelte seg med 167,3 dekar dyrket jord og 19,7 dekar skog og havning.

    Jordverdien hadde før denne tildragelsen vært 7.700 kroner. Tapet ble satt til 7.000 kroner slik at bare 700 kroner var tilbake.

    Dette utgjorde 10/11 av jorden.

    Gården forøvrig var verdsatt til 12.000 kroner før raset. Tapet ble satt til 7.500 kroner. Verdien etterpå var således 4.500 kroner.

    Etterpå

    Først ble det satt i gang bygging av nye hus. Denne gang ble gården bygget litt lenger mot nord enn tidligere. En del av materialene fra de gamle husene kunne nyttes, men mye var ødelagt.

    R A S I V E R D A L 603

    Ole fikk 13. februar 1894 utbetalt et forskudd på kr. 700,- som skulle benyttes til underhold og husreparasjon. I 1895 vendte familien tilbake til Volen.

    Ole fikk kr. 10.000 i erstatning for de ødeleggelser som var blitt påført gården. Totalt fikk han kr. 1.870,13 i forskudd. Dette er oppgitt som utgifter til husflytting og fornødent livsopphold samt at kr. 170,13 var til dekning av hans gjeld til Verdalens Meieris landhandel på Stiklestad.

    Jorden var svært vanskelig. Det fine molaget som hadde lagt seg utover jordene, var veldig løs. Ved østenvind var jordrokket så tett at det ikke var mulig å se husene på Landfall fra Volen.

    Og dette molaget var så tykt at det måtte brukes spesialplog som skar dypere enn en vanlig plog. Og ved første gangs pløying var det bare hist og her at man kunne ane en annen farge i jordsmonnet. Da hadde man kommet ned på den gamle matjorden.

    I 1895 ble det foretatt avfelling av skylden:

    Gårdsnr. 131, bruksnr. 2, Volen østre av skyld mark 12,03 et avtak for 5 år av mark 10,94, deretter for 5 år et avtak av mark 7,03 og derpå for bestandig et avtak av mark 3,03.

    Dette medførte en reduksjon av veiskatten på kr. 3,77 for første halvår 1893.

    Ole og Anne Elisabet drev gården frem til 1908. Da ble gården delt i to slik at sønnen John Marius fikk den ene halvparten, og Edvard Olsen Suul som var svigersønn, fikk den andre.

    Ole døde i 1921, og Anne Elisabet døde i 1923.

    Det var Marta som ble gift med Edvard Suul. Hun døde i 1910.

    Jens ble gift tre ganger. Første gang giftet han seg med Josefine Kristensen fra Oslo. Andre gang ble han gift med Elisabet Billington. Hans tredje kone var Rut Nordheim. Han var lensmann i Ullensaker. I de offisielle listene er han regnet med blant dem som bodde på gården i 1893, men det fortelles at han hadde allerede reist hjemmefra før det. Han døde i 1965.


    image

    Volen østre sett fra vest i 1920. Foto: Einar Musum.

    604

    V E R D A L S B O K A

    Anton Ludvig reiste til Amerika. Han ble gift med Bessie Gafney. Han var farmer. Han døde i 1971.

    John Marius som overtok halve gården, ble gift med Inger Anna Nilsdatter Garnes. Senere kjøpte han Garnes av sin svigerfar. Sin part i Volen leide han bort til sin svoger. Han døde i 1959.

    Anna Oline ble gift med Elling Lorentsen Arstad. De hadde gården Ekren i Vuku. Hun døde i 1968.

    Peter Andreas reiste også til Amerika. Han ble gift med Viola Lewits. Han arbeidet som forstmann. Han døde i 1968.

    605

    V E R D A L S B O K A

    Borghild var meierske på Stiklestad meieri. Hun ble gift med Petter Marti-nusen Bjartnes. Hun døde i 1992 102 år gammel.


    ANDRE GÅRDER SOM FIKK SKADE VED VUKUSJØEN

    Gudding vestre 130.1

    Denne gården hadde en god del jord nede på elvesletten på sydsiden av elven. Denne strekningen ble kalt Guddingsnesset.

    Driver av gården i 1893 var Oluf Hansen Gudding. Han hadde overtatt bygselen etter sin far i 1892.

    Arealet som ble ødelagt, var totalt på 111,2 dekar. Jorden fordelte seg på 98,4 dekar dyrket jord og 12,8 dekar skog og havning.

    Før ulykken var matrikkelskylden 23 mark 12 øre.

    Jorden hadde før skaden en verdi av kr. 12.000. Tapet ble satt til kr. 4.000, og den nye verdien ble 8.000 kroner. Dette tilsvarte 1/3 av gårdens jord.

    Verdiforringelsen av resten av gården ble satt til kr. 3.640. Den ble satt ned fra kr.

    15.000 til kr. 11.360.

    I 1895 ble skylden avfeit, og følgende står oppført i protokollen om denne gården: Gårdsnr. 130, bruksnr. 1 Gudding vestre av skyldmark 23,12 et avtak for 5 år av mark 7,71, deretter for 5 år et avtak av mark 5,62, og derpå for bestandig et avtak av mark 3,62.

    Dette medførte en reduksjon av veiskatten på kr. 2,66 for første halvår 1893.

    Oluf Hansen fikk tildelt en skadeserstatning på kr. 350. Av dette fikk han kr. 300 i forskudd.


    Gudding østre 130.2

    Gudding østre hadde også jord nede på Guddingsnesset.

    Gudding østres part her nede var noe mindre enn Gudding vestres.

    Driver av Gudding østre i 1893 var Sefanias Ottesen Gudding. Han overtok bygselen etter sin far Otte Olsen i 1877.

    Det ødelagte arealet var totalt på 123,1 dekar. Av dette var 59,1 dekar dyrket jord, 49,2 dekar var eng, og 14,8 dekar var skog og havning.

    Matrikkelskylden var før raset 20 mark 51 øre.

    Jordverdien før skaden var kr. 10.500. Etter skaden ble den satt til kr. 7.500, slik at tapet var kr. 3.000. Dette tilsvarte 2/7 av gårdens jord.

    Verdiforringelsen på gården totalt ble satt til kr. 2.450. Den gikk ned fra kr. 13.500 til kr. 11.050.

    R A S I V E R D A L 607

    Den nye skylden ble fastsatt i 1895, og i protokollen står det ført opp slik:

    Gårdsnr. 130, bruksnr. 2 Gudding østre av skyld mark 20,51 et avtak for 5 år av mark 5,86, deretter for 5 år et avtak av mark 4,51, og derpå for bestandig et avtak av mark 2,51.

    Dette medførte en reduksjon av veiskatten på kr. 2,02 for første halvår 1893.

    Sefanias Ottesen fikk 300 kroner i erstatning. Og han fikk 150 kroner i forskudd uten at det er angitt noen årsak til forskuddet.

    Reppe 132.1

    Reppe nådde ned til elven på nordsiden av den. På grunn av at Verdals-elven har forandret sitt løp mange ganger gjennom tidene, har dette ført til at gårdsvald er blitt skåret av, og rester har blitt liggende på motsatt side av elven. Dette var blant annet tilfelle ved Reppe.

    Der elven gjorde en dyp og krapp sving inn under Reppesmelen, dannet den samtidig en smal tange som ble kalt Storøra. Denne tangen delte Reppe med Auskin.

    Videre hørte en del av Auskin som ble kalt Auskin østre nordre, inn under Reppe. Dette hadde sammenheng med at Nils Jonsen Reppe eide både Reppe og Auskin østre. Så solgte han Auskin østre i 1841, men han holdt unna en del av dette valdet som lå på sydsiden av elven. Det ble kalt Auskin østre nedre.

    Denne biten ble stående fullstendig under vann begge ganger da Vukusjøen lå der. Arealet var imidlertid ikke så stort at det ble medtatt da tapet av jord skulle beregnes etterpå.

    Men eieren av Reppe, Elling Jeremiassen Reppe, fikk i alle fall en erstatning på kr. 250. Av dette fikk han kr. 100 som forskudd.

    Til tross for at tapet av jordverdien ikke ble tatt med i de offisielle listene etterpå, ble skylden allikevel forandret i 1895. I protokollen står følgende:

    Gårdsnr. 132, bruksnr. 1, Reppe med Auskin østre nedre av skyld mark 20,36 et avtak for 10 år av mark 0,24, og deretter for bestandig et avtak av mark 0,12.

    Dette medførte en reduksjon av veiskatten på kr. 0,08 for første halvår 1893.

    Auskin vestre 132.1

    I likhet med Reppe var Auskin også berørt av Verdalselvens stadige skiftende løp gjennom århundrene, og deler av Auskinvaldet lå på sydsiden av elven. Både Auskin vestre og Auskin østre hadde deler av sitt vald her. Elvens svinger laget tanger eller ness. Men nettopp det forhold at disse tangene var skapt av elven, gjorde at dette var svært lavtliggende områder. De var således utsatt for oversvømmelser samtidig som at jordsmonnet var nokså tynt. Derfor ble flere husmannsplasser nedsatt her.

    608

    V E R D A L S B O K A

    I 1893 da raset gikk, var flere av Auskin vestres plasser borte. Bare Storøra var igjen. (Se Storøra, Auskin vestre.) Men som regelen var, tilhørte jorden gården. Husene tilhørte vanligvis husmannen. Derfor ble den jorden som ble ødelagt på Storøra, regnet sammen med den ødelagte jorden på gården.

    Imidlertid ser det ut til at en del av valdet på Bollgården østre på den andre siden av elven også hørte inn under denne gården. I likhet med så mange andre strekninger langs breddene av Verdalselven, ble også dette kalt Øra. Den hadde gårds- og bruksnummer 250,3. I de offisielle listene står det derfor Auskin vestre og Øren vestre.

    Eier av Auskin vestre i 1893 var Elling Olsen Auskin. Han hadde overtatt den etter sin svigerfar i 1880.

    Arealet som ble ødelagt, var på 89,5 dekar. Av dette var 55,1 dekar dyrket jord, 29,5 dekar eng og 4,9 dekar skog eller havning.

    Gårdens matrikkelskyld før skaden var 14 mark 27 øre.

    Jordverdien på selve gården var før skaden kr. 7.400. Tapet ble satt til kr. 3.400, slik at den nye verdien ble kr. 4.000. Dette utgjorde 17/37 av jorden.

    Verdiforringelsen av gården forøvrig ble satt til kr. 3.000, slik at den gikk ned fra kr.

    8.500 til kr. 5.500.

    Øren vestre hadde før skaden en matrikkelskyld av 0,80 mark. Skaden ble vurdert til 0,20 mark. Skaden utgjorde således 1/4 av eiendommen.

    Jordverdien av dette arealet var før skaden verdsatt til kr. 720. Tapet ble satt til kr. 180. Den nye verdien ble kr. 540.

    Verdiforringelsen av eiendommen forøvrig ble satt til kr. 100, slik at den nye verdien ble stående i kr. 620.

    Som følge av skaden fikk Elling Olsen kr. 1.900 i erstatning. Av dette fikk han kr. 300 i forskudd. 100 kroner av dette forskuddet fikk han så tidlig som i 1894. I møte 31. januar dette året bestemte Velferdskomitéen at han sammen med flere andre skulle få et forskudd av erstatningsbeløpet.

    Matrikkelskyldens størrelse ble fastsatt i 1895. I protokollen står:

    Gårdsnr. 137, bruksnr. 1, Auskin vestre av skyld mark 14,27 et avtak for bestandig av mark 6,56.

    Dette medførte en reduksjon av veiskatten på kr. 2,26 for første halvår 1893. Parten i Bollgården østre 250.3 er ikke nevnt i avfellingsprotokollen.

    Auskin østre 138.1

    Auskin østre hadde bare en liten del av sitt vald liggende nede ved elven i 1893. Tidligere hadde også dette valdet i likhet med Auskin vestre omfattet en del av de områdene som lå forholdsvis langt mot vest på sydsiden av elven på det såkalte Auskinnesset. Men like før midten av 1800-tallet hadde mesteparten av dette arealet kommet sammen med Reppe. Og de skadene denne

    R A S I V E R D A L 609

    delen av Auskin østres vald fikk, ble følgelig regnet sammen med Reppe. Men en mindre bit av Storøra hørte fremdeles med til Auskin østre. Denne biten hadde gårds- og bruksnummer 250.4. Gårdsnummer 250 var nummeret til Bollgården østre. Følgelig ble gården kalt Auskin østre og Øren øvre.

    Eier av Auskin østre i 1893 var Lasse Olsen Auskin. Han var fra Garnes og kjøpte gården i 1865.

    Skadene Auskin østre fikk av Vukusjøen, var forholdsvis beskjedne. Bare et areal på 30,5 dekar ble satt under vann. Av dette var 12,8 dekar dyrket mark. Resten, 17,7 dekar, var skog og havning. Skogen var sannsynligvis for det meste olderskog.

    Auskin østres matrikkelskyld var før Vukusjøen 7 mark 08 øre.

    Jordverdien var før skaden kr. 4000. Etter skaden var den kr. 3.500, slik at tapet ble kr. 500.

    Dette tilsvarte 1/8 av eiendommen.

    Verdien av gården forøvrig ble redusert med kr. 250 fra kr. 5.500 til kr. 5.250.

    Øren øvre hadde tidligere en skyld av 0,66 mark. Den ble redusert med 0,16 mark til 0,50 mark. Dette utgjorde 1/4 av eiendommen.

    Jorden her var tidligere verdsatt til kr. 600. Tapet ble satt til kr. 150, og den nye verdien ble da kr. 450. Det endelige tapet ble satt til kr. 70, slik at til slutt sto verdien i kr. 530.

    For dette ble Lasse Auskin tildelt en erstatning på kr. 400. Av dette fikk han kr. 200 i forskudd.

    I 1895 ble skylden fastsatt slik:

    Gårdsnr. 138, bruksnr. 1, Auskin østre øvre av skyld mark 7.56 et avtak for bestandig av mark 1,36. Dette medførte en reduksjon av veiskatten på kr. 0,47 for første halvår 1893. Øren øvre er ikke tatt med i avfellingsprotokollen 1895.


    Elverum østre 132.5

    Et sted har dette bruket nummeret 132,3, mens et annet sted har det nummeret 132,5. Elverum østre ble i alle fall fraskilt Reppe samtidig med Elverum vestre i 1892. Eiendommen fikk samme skyld, nemlig 1 mark 02 øre.

    Kjøperen var Halvor Kristiansen Fergemann, og selgeren var Elling Reppe. Halvor Fergemann bodde på plassen Fergemeien på Østnesvald i 1891. Men etter at Østnes bro ble bygget i 1890, ble han overflødig som fergemann.

    Elverum østre fikk ikke så stor skade av Vukusjøen. Det ser ut til at husene må ha ligget så pass høyt at de unngikk å bli ødelagt i noen særlig grad. Derimot ble den delen av jorden som lå under vannflaten, sterkt overslam

    610

    V E R D A L S B O K A

    met av leirsedimenter da sjøen dannet seg for andre gang etter 6. september. Men dette må bare ha vært en mindre del av jordveien.

    Før ulykken sto jorden i en verdi av 895 kroner. Etterpå sto den i 835 kroner, slik at tapet ble bare 60 kroner.

    Forholdstallet ble satt til 1/15. Av en eller annen grunn er ikke arealet oppgitt i de offisielle listene.

    Verdiforringelsen ble kr. 100, ned fra 1.100 kroner til 1.000 kroner.

    Halvor fikk en erstatning på kr. 200. Av dette fikk han kr. 100 på forskudd. Det er ikke oppgitt hvorfor han fikk forskuddet.

    Størrelsen på erstatningen tyder på at det må være andre forhold enn ødelagt jord han fikk erstatning for. Hva det var, er imidlertid ikke opplyst.


    Lundskingjerdet 136.2

    Navnet Lundskingjerdet fulgte denne eiendommen fra den tid den var husmannsplass. Allerede i 1879 ble plassen solgt vekk fra Lundskin. Kjøperen da var Johannes Sørensen Storvuku. Johannes solgte eiendommen videre i 1886 til Ole Nilsen Dillenget. Og Ole Nilsen var eier i 1893. Ole bygget hus der og kalte bruket Eide.

    Det kan ikke ha vært mye av jorden som ble berørt av flommen. Det er ikke funnet noe om noe verditap av hverken den eller eiendommen forøvrig.

    Men flommen må ha forhindret Ole Nilsen i å få noen avling i 1893. Etter som skaden ikke omfattet tap av jord, kan det trolig formodes at åkeren ble satt under vann da Vukusjøen steg for andre gang. Men vannet var trolig ikke dypt nok til at det ble så store slamavsetninger på jorden.

    Dette var så vidt vites hans eneste tap.

    Ole ble tildelt en erstatning på kr. 240. Han fikk kr. 100 i forskudd. Det er ikke opplyst noe om hva det var erstatning for, eller hvorfor han fikk forskudd.

    En annen person som også må ha bodd på Lundskingjerdet, var Halvor Olsen Lundskingjerdet. Han fikk en erstatning på kr. 90. Av dette var 50 kroner forskudd.

    Bakgrunnen for dette bidraget finnes i en søknad fra Halvor Lundskingjerdet til Velferdskomitéen datert 15. desember 1893. Den lyder som følger:

    Jeg tillater meg herved å søke om i likhet med andre om å få et bidrag tii underholdning for vinteren for meg, hustru og 2 barn, da jeg mistet min avling, og da det til vinteren ikke finnes noe arbeid. Jeg har hittil ikke mottat noe bidrag.

    Komitéen gjorde en anførsel om at den ikke fant grunn for å gi noe av pengene som gave.


    Breding vestre 139.1

    R A S I V E R D A L 611

    Eier av Breding vestre i 1893 var Martin Johannessen.

    Noe av jorden på denne gården nådde ned mot elven, og den ble følgelig overslammet av sedimenter under den andre Vukusjøen. Noe sto dessuten under vann under den første sjøen også.

    Skadene var ikke så veldig omfattende. Totalt ble 32,5 dekar skadet. Av dette var 29,5 dekar dyrket jord. 3 dekar var eng.

    Jordverdien var før skaden kr. 5.000. Skaden ble satt til kr. 1.500, slik at det sto igjen kr. 3.500.

    Forholdsbrøken ble satt til 3/10.

    Gården ellers var verd kr. 5.200. Her ble verditapet satt til kr. 700 slik at den etterpå sto i kr. 4.500.

    For dette fikk Martin Johannessen Breding kr. 1.000 i erstatning. Han fikk 200 kroner i forskudd.

    I 1895 ble skylden fastsatt slik:

    Gårdsnr. 139, bruksnr. 1, Breding vestre av skyld mark 10,76 et avtak for bestandig av mark 3,23. Dette medførte en reduksjon av veiskatten på kr. 1,11 for andre halvår 1893.


    Breding østre 139.2 På denne gården var Ole Kvello eier i 1893.

    Noe mindre jord enn på nabogården Breding vestre ble satt under vann her. 24,6 dekar, alt dyrket mark, ble skadet.

    Her ble verditapet av jorden satt til et merkelig ujevnt tall, nemlig kr. 1.166. Den gamle verdien av jorden var kr. 7.000, og den nye ble således kr. 5.834.

    Brøken ble 1/6.

    Gården forøvrig fikk et tap av kr. 700 og gikk ned fra kr. 8.700 til kr. 8.000. Ole Kvello fikk en erstatning på kr. 700. Forskuddet var på kr. 360. Om skylden ble det i 1895 bestemt at den skulle være slik: Gårdsnr. 139, bruksnr. 2, Breding østre av skyld mark 12,65 et avtak for bestandig av mark 2,11. Dette medførte en reduksjon av veiskatten på kr. 0,73 for første halvår 1893.

    Ekren 140.1 Eier av Ekren i 1893 var Ole Olsen Ekren.

    De laveste partiene av Ekrenvaldet ble dekket av vann både ved den første og den andre Vukusjøen. Men arealet som ble skadet, var ikke større enn 24,5 dekar mål. Dette var imidlertid alt sammen dyrket mark.

    Jordverdien var før raset kr. 6.000. Den nye verdien ble satt til kr. 5.000, slik at tapet ble kr. 1.000.

    Dette utgjorde 2/13 av jorden.

    612

    V E R D A L S B O K A

    Rfiekstekn av gården fikk et verdifall på kr. 5f0i0kfkra kr. 8.000 til kr. 7.500. Ole Ekren

    kr. 700 i erstatning for skaden. Han

    kr. 450 av dette i forskudd.

    At skaden ikke ble ansett for å være hverken stor eller uopprettelig går frem av avfellingsprotokollen 1895:

    Gårdsnr. 140, bruksnr. 1, Ekren av skyld mark 8,67 et avtak for 3 år av mark 1,33.

    fikk

    Dette betød at veiskatten ble redusert med kr. 0,46 for første halvår 1893. Østnes 244.1 Ole Johannessen var eier av Østnes da Vukusjøen ble dannet i 1893.

    I likhet med de fleste gårdene rundt Vukusjøen Østnes bare beskjedne skader. Husene var aldri truet, og det var bare mindre arealer som ble satt under vann. Tilsammen var det 41,4 dekar. Av dette var 21,7 dekar dyrket mark, og 19,7 dekar var eng.

    Jordtapet ble satt til kr. 1.200, slik at verdien gikk ned fra kr. 10.000 til kr. 8.800. 2/13 av jorden gikk tapt.

    fikk fikk

    Verdifallet på resten av gården ble satt til kr. 400. Den gikk ned fra kr. 12.000 til kr. 11.600. Ole Østnes kr. 530 i erstatning. I forskudd han kr. 200. I 1895 ble skylden fastsatt slik:

    Gårdsnr. 244, bruksnr. 1, Østnes av skyld mark 14,56 et avtak for 3 år av mark 1,75. Veiskatten ble som følge av dette, redusert med kr. 0,60 for første halvår 1893.


    Slapgård søndre 248.1

    Slapgård søndre lå på sydsiden av elven på den sletten som også blir kalt Bollgårdssletten. Slapgård søndre var en av de to delene Slapgård var delt i.

    I 1893 var Johannes Ellefsen Tromsdal den egentlige brukeren. Men eier i navnet var hans svigerfar Johannes Hansen.

    Bare 27,6 dekar mark ble satt under vann. Og ingen ting av dette var dyrket mark. 2 dekar var eng, og 25,6 dekar var skog og havning.

    Følgelig ble verdifallet forholdsvis beskjedent, kr. 300 fra kr. 4.300 til kr. 4.000. Dette ble vurdert til 3/25 av jorden.

    fikk

    Eiendommen forøvrig ble satt ned med kr. 150 fra kr. 5.000 til kr. 4.850. Johannes Ellefsen da heller ikke mer enn kr. 120 i erstatning. Skylden ble fastsatt slik i 1895:

    R A S I V E R D A L 613

    Gårdsnr. 248. bruksnr. 1, Slapgård søndre av skyld mark 8,97 et avtak for 10 år av mark 2,17, og deretter for bestandig et avtak av mark 1,65.

    Veiskatten ble som følge av dette, redusert med kr. 0,75 for første halvår 1893.

    Men dette må tydeligvis være en feil, for i Stortingsproposisjon 20/1895 er avtaket satt til mark 1,74 i en begrenset tidsperiode. Og et avtak på mark 2,17 i en begrenset periode og 1,65 for alltid er alt for mye i forhold til den lille skaden gården fikk. Noen korreksjon er imidlertid ikke funnet.

    Slapgård nordre 249.1

    Slapgård nordre var den andre delen av Slapgård. Her var Odin Stornes eier i 1893. Heller ikke på denne gården ble de store arealene satt under vann av Vukusjøen.

    Tilsammen 34,5 dekar ble berørt. Av dette var 14,8 dekar dyrket jord. Resten, 19,7 dekar, var eng.

    Skaden ble beregnet å ha tilsvart kr. 1.500. Før skaden sto jorden i en verdi av kr. 5.000, og etterpå sto den i kr. 3.500.

    Dette ble vurdert til 3/10 av jorden på gården.

    Eiendommen forøvrig sto opprinnelig i kr. 5.000. Her ble skaden satt til kr. 500, slik at den nye verdien ble kr. 4.500.

    Odin Stornes fikk hele kr. 1.870 i erstatning. Av dette var kr. 1.170 forskudd. Dette erstatningsbeløpet synes å være forholdsvis stort sett i relasjon til det tapet han hadde lidd. Men erstatningen hadde også sammenheng med at han var kjøpmann på Bredingsberg, og der led han et betydelig tap som følge av at butikken ble satt under vann.

    I 1895 ble skylden for Slapgård nordre fastsatt slik:

    Gårdsnr. 249, bruksnr. 1, Slapgård nordre av skyld mark 9,24 et avtak for bestandig av mark 2,77.

    Dette førte til at veiskatten ble redusert med kr. 0,96 for første halvår 1893.

    Bollgård østre søndre 250.1

    Bollgård østre søndre var den ene av de to hoveddelene Bollgård østre var delt inn i. Bollgård østre lå øst for Kvelstad. Bollgård vestre lå vest for Kvel-stad. Denne merkelige beliggenheten skyldes at Kvelstad ble flyttet etter at Steinsvatnet ble tømt i middelalderen. I 1893 var Trond Trondsen Jøssås eier av Bollgård søndre.

    Bare mindre deler av dette gårdsvaldet ble satt under vann. Tilsammen var det 29,5 dekar. Av dette var 9,8 dekar dyrket jord,og 19,7 dekar var eng.

    Jordverdien før ulykken var kr. 9.000. Skaden ble satt til kr. 700, slik at den nye verdien ble kr. 8.300.

    Dette tilsvarte 1/13 av jordverdien.

    614

    V E R D A L S B O K A

    Resten av eiendommen ble satt ned med kr. 350 fra kr. 11.000 til kr. 10.650. Trond Jøssås fikk 700 kroner i erstatning. Han fikk kr. 600 i forskudd. Skylden fikk følgende forandring i 1895:

    Gårdsnr. 250, bruksnr. 1, Bollgård søndre av skyld mark 12,99 et avtak for 5 år av mark 1,00. Dette førte til en reduksjon av veiskatten med kr. 0,35 for første halvår 1893.

    Bollgård østre nordre 250.2

    Bollgård østre nordre var den andre parten av Bollgård østre. Den var litt mindre enn den andre.

    Ellev Olsen var eier i 1893.

    Bare mindre områder på den laveste delen av valdet ble satt under vann. Arealet var 23,6 dekar. Alt var dyrket jord.

    Før dette skjedde hadde jordverdien vært kr. 2.970. Skaden ble vurdert til kr. 840, slik at den nye verdien ble kr. 2.130.

    Det ble anslått at dette utgjorde 2/7 av jorden på gården.

    Eiendommen forøvrig fikk et tap av kr. 400. Den gikk ned fra kr. 3.500 til kr. 3.100. For skaden fikk Ellev Olsen kr. 500 i erstatning. 200 kroner av dette var forskudd. Skylden ble fastsatt slik i 1895:

    Gårdsnr. 250, bruksnr. 2, Bollgård nordre av skyld mark 5,13 et avtak for 5 år av mark 1,41. Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 0,49 for første halvår 1893.

    Bollgårdsnesset 250.5

    Bollgårdsnesset var en utskilt part fra Bollgård østre nordre. Den var blitt utskilt så sent som i 1890. Eier i 1893 var John Olsen Kvelstad.

    Som navnet sier, lå denne gården på det nesset elven dannet utenfor Bollgård østre. Arealet som ble satt under vann var ikke stort, bare 9,8 dekar. Alt var dyrket jord.

    Men etter som eiendommen bare var liten, utgjorde dette en stor del av jorden. Totalverdien av jorden var før flommen kr. 1.200. Etterpå sto den i kr. 800. Skaden utgjorde således kr. 400.

    Dette var 1/3 av jorden.

    Eiendommen forøvrig ble satt ned med kr. 200 fra kr. 1.600 til kr. 1.400. John Olsen fikk kr. 200 i erstatning. Alt ble betalt ut som forskudd. I 1895 ble skylden fastsatt slik: Gårdsnr. 250, bruksnr. 5, Bollgårdsnesset av skyld mark 1,44 et avtak for 5 år av mark 0,48.

    Veiskatten ble som følge av dette, redusert med kr. 0,17 for første halvår 1893.


    Kve Istad vestre 251.1

    R A S I V E R D A L 615

    I 1865 ble Kvelstad kjøpt av Ole Danielsen Tessem fra Beitstad og Ole Anderssen Stuskin. Gården ble da delt i vestre og østre slik at Ole Danielsen fikk Kvelstad vestre.

    Husene lå på samme høyde som de øvrige gårdene på Bollgårds- sletten slik at de unngikk oversvømmelsene av begge Vukusjøene. Men store deler av jorden ble liggende under vann. Spesielt var det ille siste gang.

    98,4 dekar ble stående under vann. Alt dette var dyrket jord. Og store deler av jorden fikk tykke slamlag etter sedimenteringen som følge av Hærfossens gjennombrudd.

    På Kvelstad vestre hadde jorden stått i en verdi av kr. 7.000. Skaden ble taksert til kr.

    3.000. Igjen var det da kr. 4.000. Dette ble anslått til å ha omfattet 4/7 av arealet. Verdien av gården forøvrig ble satt ned med kr. 3.100 fra kr. 9.500 til kr. 6.400.

    Allerede etter første gang Vukusjøen lå der, søkte Ole Danielsen om støtte til innkjøp av for. Søknaden ble behandlet 19. juli. Det ble da bestemt at saken skulle utsettes.

    Men 6./7. september ble en ny søknad fra Ole Kvelstad behandlet. Da hadde etterskredet 6. september gått. Det er lite trolig at Vukusjøen nådde opp til sitt endelige nivå før dette møtet, men det fremgår av protokollen at Ole hadde behov for penger til å kjøpe for til sine husdyr til vinteren. Det ble opplyst i søknaden, og bekreftet på møtet, at han hadde bare klart å berge litt høy. Dette høyet var dessuten helt vått og oppblandet med leire. På grunn av oversvømmelsene hadde han hverken fått avlet korn eller poteter. Han søkte om kr. 400. Det ble bestemt at kr. 300 skulle gå til avdrag på skadeserstatningen, mens kr. 100 var til underhold.

    At økonomien ikke var helt god etter dette, fremgår av nok en innførsel i samme protokoll 2. januar 1894. Da måtte Ole Danielsens kone Ellen Marta ha besøk av doktoren. I hvilken anledning er ikke opplyst. Men Ole måtte få forskudd fra erstatningsbeløpet for å kunne klare å betale doktoren.

    Alt i alt fikk Ole Kvelstad kr. 2.550 i erstatning. I forskudd fikk han kr. 900. Gården fikk følgende avfelling i 1895:

    Gårdsnr. 251, bruksnr. 1, Kvelstad vestre av skyld mark 9,79 et avtak for 5 år av mark 5,59, deretter for 5 år et avtak av mark 3,79, og derpå for bestandig et avtak av mark 1,79.

    Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 1,93 for første halvår 1893.


    Oppem 257.1


    Gården Oppem lå høyt oppe i bakkene ovenfor Vukusjøen. Valdet nådde

    616

    V E R D A L S B O K A

    helt ned til elvesletten. Følgelig ble også denne gården berørt av hva som skjedde. Eier av Oppem i 1893 var Anneus Okkenhaug.

    Det var ikke så stor del av dette valdet som nådde ned til elven. 34,4 dekar ble oversvømmet. Av dette var 29,5 dekar dyrket jord. 4,9 dekar var eng.

    Jordverdien ble som følge av dette satt ned med kr. 1.600 fra kr. 8.000 til kr. 6.400. Dette tilsvarte 1/5 av gården.

    Verdien av resten av gården ble satt ned med kr. 950 fra kr. 9.500 til kr. 8.550. Anneus Okkenhaug ble tildelt en erstatning på kr. 980. Kr. 300 ble betalt ut som forskudd. Skylden ble avfeit noe i 1895:

    Gårdsnr. 257, bruksnr. 1, Oppem av skyld mark 9,92 for 5 år av mark 1,98, og deretter for 5 år et avtak av mark 1,00.

    For gården betød dette en reduksjon av veiskatten på kr. 0,68 for første halvår 1893.


    Verdalsboka - 35


    DIMENSJONER SAMMENLIGNINGER



    Generelt

    DIMENSJONER

    Verdalsraset er et av de aller største rasene som er registrert i vårt land. Helt sikkert er det det største som har funnet sted i moderne tid. Det har vært en del diskusjon hvorvidt det var like stort som det raset som gikk i Gauldalen i 1345. Med hensyn til tallet på omkomne mennesker var nok raset i Gauldalen større. Men med hensyn til mengden av utrast masse, var Verdalsraset størst. (Se eget kapitel om Raset i Gauldalen 1345.)

    Allikevel kan det ikke utelukkes at det kanskje kan ha gått andre like store eller kanskje større ras for så lenge siden at det i dag ikke lenger er spor etter dem. Over alt i landet hvor grunnen består av oppbygde leirterrasser etter siste istid, finnes det imidlertid spor etter utallige ras. De aller fleste av disse var små, men av og til viser sporene i terrenget at det må ha gått et større ras her.

    Også her i Verdal finnes det flere steder hvor rasene må ha vært både store og omfattende. Men for de aller fleste stedene med spor etter omfattende ras er dette egentlig spor etter mange ras. Det er ikke en gang sikkert at rasene fant sted samtidig. Leirådalen er et godt eksempel. Her har det innenfor et relativt begrenset område gått en lang rekke ras. Men mye tyder på at mange av rasene har skjedd uavhengig av hverandre, eller i det minste med flere ti-års, muligens hundre-års, mellomrom.

    Et annet eksempel er rasene ved Lyng. Også her har det gått flere. Kanskje kan det ene raset ha åpnet opp slik at de neste rasene kunne finne sted. Men heller ikke her er det sikkert at rasene fulgte etter hverandre i samme tempo som de adskilte rasene i Verdalsraset. Det kan ha gått lang tid mellom hvert av dem.

    Den største rasgropen i omfang nest etter gropen etter Verdalsraset er sannsynligvis rasgropen mellom Snausen og Fikse. Her er det dimensjoner som får en til å tenke på Verdalsraset. Både lengden, bredden og dybden på denne rasgropen er svært stor. At det også var anselige mengder masse som gled ut, tyder terrenget ved Ausa ved Leksdalsvatnet på. Riktignok har det kommet store mengder rasmasse hit fra rasene mellom Musum og Sende også.

    R A S I V E R D A L 619

    Men mye må ha kommet fra Fikseraset også. Her er det store arealer som ble dekket av rasmasse samtidig som mye havnet ute i Leksdalsvatnet.

    Det største rasmassedekkede arealet i Verdal nest etter de overslammede områdene etter Verdalsraset, finnes på de store myrene nedenfor rasgropene ved Kvam og Husan i Volhaugen. Her er det mange kvadratkilometer som ble dekket. Men dybden av leirlaget kan allikevel ikke måle seg med den etter Verdalsraset.

    Sikkert nok har det gått mange menneskeliv ved flere av rasene i Verdal, og for den saks skyld andre steder i Trøndelag. Men dersom rasene ikke fant sted etter midten av 1600-tallet, finnes det vanligvis få eller ingen opplysninger om dem. Her i Verdal er det foruten ved Verdalsraset registrert tap av menneskeliv ved rasene ved Kvam i 1726 da åtte mennesker mistet livet, ved Landfall i 1747 da fem mennesker omkom, ved et lite fall i Mikvollmelen sist på 1800-tallet da ett menneske omkom, og ved Hauganfallet i 1906 da ett menneske døde.

    Ingen av disse kommer opp mot den store tragedien som Verdalsraset var.


    Varigheten av Verdalsraset

    Varigheten av raset var trolig mindre enn en time. Selve raset sto kanskje på vel en halv time. Men før leiren lå helt til ro lengst nede ved Tinden, hadde det muligens gått bortimot en og en halv time.

    Raset startet etter all sannsynlighet ca. klokken 0030. Da gikk det første raset.

    Det andre raset eller den andre delen av raset, startet bare noen minutter etterpå, trolig mindre enn et kvarter etter det første hadde startet.

    Og det tredje raset gikk ut bare noen minutter etter det igjen. Dette varte kanskje i 15 - 20 minutter.

    Men når det tales om adskilte ras, er dette et forhold som er høyst uklart. Kanskje skjedde det en kontinuerlig utvikling, men hvor mengden periodevis var mindre. Eller kanskje var det i realiteten en rekke mindre ras som fulgte tett etter hverandre slik at det var uråd å skille dem fra hverandre. Det er i hvert fall klart at når det skjedde utglidninger både i det nordvestre og i det nordøstre hjørnet samtidig, må de ha skjedd uavhengig av hverandre.

    Og overlevende utenfor rasporten fortalte om hvordan rasmassene etter at de voldsomme bølgene hadde tatt slutt, rant ut gjennom porten i strømmer en god stund etter at det hadde sluttet å rase. Porten virket som en flaskehals slik at det tok en stund før alt innenfor rakk å renne ut.

    Massene rant helt ned til Tinden. Det er derfor rimelig grunn til å tro at bevegelsene lengst ned må ha vart bortimot en og en halv time.

    620

    V E R D A L S B O K A

    Etter det store raset 19. mai gikk det flere etterskred. Det uten tvil største av disse gikk 6. september samme år. Også dette gikk i to etapper med ca. 1/2 times mellomrom.

    Tap av menneskeliv

    De offisielle tallene har etter raset stått på at 112 mennesker omkom. Så vidt det er mulig å finne ut av kildene, omkom 111 av disse under selve skredet eller umiddelbart etterpå. Nummer 112 døde dagen etter, 20. mai, som følge av skadene vedkommende hadde fått.

    Men i tillegg til disse døde fire mennesker enten som følge av skader eller av sykdom de hadde pådratt seg under ulykken. Nummer 113 som forøvrig var søster av nummer 112, døde tre dager senere på sykehuset. Nummer 114 døde også på sykehuset av lungebetennelse. Nummer 115 var en 81 år gammel kvinne som døde vel en uke etter raset av alderdomssvakhet. Hun hadde da rasnatten blitt trukket gjennom leirsuppen ut fra huset hvor hun bodde og opp på fast land. Nummer 116 døde omtrent samtidig som følge av skader han fikk ved redningen.

    Tap av husdyr

    Tallet på drepte husdyr er stort. De offiselle tallene opplyser at 33 hester, 202 storfe, 345 småfe og 25 griser strøk med. Hvor mange høns som gikk med, er ukjent.

    Ikke et ubetydelig antall hester og storfe var i live da det hele hadde stilnet av. Men det ble ansett for helt uråd å berge dem, og avlivningsaksjoner ble satt i gang. Husdyr ble skutt eller stukket i hvert fall helt til Vukusjøen steg over demningen.

    Et bemerkelsesverdig stort antall griser overlevde. Dette hadde sannsynligvis sammenheng med to forhold: For det første var ikke grisene bundet, og de kom seg ut når husene ble knust eller brutt i stykker. For det andre hadde de en kroppsform som gjorde at de lett fløt oppå leirgjørmen.

    At en hel del av grisene måtte slaktes etterpå, skyldes imidlertid at man hverken hadde mat eller hus til dem. Hvor vidt griser som ble slaktet av disse grunner, er tatt med i oversikten over døde griser, er ukjent.

    Arealberegningen

    Etter ulykken ble det foretatt nøyaktige beregninger av de områdene som var blitt berørt. Man delte de berørte områdene inn i alt fem forskjellige klasser.

    Klasse I var ubeskadiget mark eller rester av eiendommer som ellers var berørt. Klasse II var selve Raset.

    R A S I V E R D A L 621

    Bosetningen i det utraste området 150 personer.

    Antall reddet:

    62 (41,3%)

    J

    Bosetningen nedenfor raset 100

    personer.

    Antall døde: 28 (28,0%)

    Antall3døde: 88 (58,7%) Antall reddet: 72 (72%)

    Kjønn - døde Aldersfordeling - døde

    Antall hankj. 50 (43,1%)

    Under 15 år:

    49 (42,2%)

    622


    Antall hunkj. 66 (56,9%)

    V E R D A L S B O K A


    Over 15 år:

    67 (57,8%)

    De grafiske fremstillingene er laget av Atle Granlund.

    R A S I V E R D A L 623

    Klasse III var sterkt overslammet land. Klasse IV omfattet svakt overslammet land.

    Klasse V var det landet som ble satt under vann av Vukusjøen. Denne klassen ble ikke nøyaktig beregnet i likhet med de andre klassene fordi jorden var bare temporært satt ut av drift.

    Klasse I omfattet det som sto igjen langs kantene fra klasse II, nemlig 1118,17 dekar dyrket mark, 1525,24 dekar skog, 19,16 dekar veier og bebyggelse, og 184,31 dekar annen udyrket mark, tilsammen 2846,88 dekar, og fra klasse III 4450,15 dekar dyrket mark, 2225,33 dekar skog, 141,82 dekar veier og bebyggelse, og 600,95 dekar annen udyrket mark, tilsammen 7418,25 dekar. Alt i alt utgjorde klasse I 10.265,13 dekar.

    Klasse II besto av 1821,5 dekar dyrket mark, 532,6 dekar eng, og 836,7 dekar skog og havning, tilsammen 3190,8 dekar. Etter beregninger gjort på grunnlag av kartet, utgjorde klasse II 2.923,7 dekar. Reduksjonen her tilsvarte økningen av klasse III. Summen av klasse II og III er således den samme etter begge beregningsmåtene.

    Klasse III var 4829 dekar dyrket mark, 954,8 dekar eng, og 2052,3 dekar skog og havning, tilsammen 7.836,1 dekar. Etter beregninger gjort etter kartet, utgjorde klasse III 8.104,75 dekar. Økningen her tilsvarte reduksjonen av klasse II.

    Klasse IV omfattet 64,5 dekar dyrket mark, 8,9 dekar eng, og 518,8 dekar skog og havning, tilsammen 592,2 dekar. I en kommentar blir det i de offisielle tabellene opplyst at 470 dekar burde komme i tillegg til denne tabellen. Det var jord som tilhørte Baglan og Kjæran. Dermed økte arealet til 1062,2 dekar.

    Klasse V var beregnet bare for den delen av området som lå innenfor det kartbladet som ble tegnet etter raset. Det besto av 1042,1 dekar dyrket mark, 193,9 dekar eng, og 476 dekar skog og havning, tilsammen, 1712 dekar. I realiteten var dette mindre enn halvparten av det totale arealet som ble satt under vann.


    Det utraste området

    Selve rasgropen er formet som en uregelmessig formet trekant med et hjørne vendt mot syd. Der ligger skredporten. Men rasgropen omfatter også et område utenfor skredporten. Dette er også formet som en trekant, men her med det ene hjørnet vendt mot nord i rasporten.

    Dette omfattet det som ovenfor er kalt klasse II. Det totale utraste arealet var 3190,8 dekar, eller 3,1908 km2.

    Jordtapet tilsvarte et verdifall på kr. 79.450 fra kr. 125.145 til kr. 45.695. Dette utgjorde 64 % av verdien.

    624

    V E R D A L S B O K A

    Avfellingen var på 99,59 mark fra 156,44 mark til 56,85 mark. Ved skyld-setting etterpå ble den ødelagte jorden satt til 5,04 mark.

    Verdiforringelsen av eiendommene forøvrig var på kr. 103.700 fra kr. 152.750 til kr.

    49.050. Tapet utgjorde 68 %

    Det over slammede området

    Dette omfatter egentlig både klasse III og IV. Selve jorden var ødelagt også i klasse IV. Forskjellen besto hovedsakelig i at jorden i klasse IV hurtigere kunne settes under kultivasjon da den ikke trengte så lang tid for å tørke ut.

    Dette var alt som ble dekket av leire. Dette området strakte seg fra Melby -berget i øst til Tinden i vest. Lengden var ca. 8 kilometer. Det dekket hele dalbunnen i en bredde varierende fra et par hundre meter til 3 kilometer.

    Summen av de to klassene utgjorde 8898,3 dekar eller 8,8983 km2 inklusive de 470 dekar som kom i tilleg til det ødelagte området i klasse IV.

    Jordtapet i klasse III var på kr. 235.585 fra kr. 396.880 til kr. 161.295. Dette utgjorde 59

    % av verdien.

    Avfellingen i denne klassen var på 304,58 mark fra 519,89 mark til 215,31 mark. Tilveksten ved ny skyldsetting var på 46,40 mark.

    Verdiforringelsen av eiendommene ellers var på kr. 275.110 fra kr. 499.170 til kr.

    219.060. Dette tilsvarte 56 %.

    I klasse IV utgjorde verdifallet av jorden kr. 7.580 fra kr. 42.375 til kr. 34.795. Dette var 17 % av verdien.

    Skyldnedsettelsen var på 9,13 mark fra 53,57 mark til 44,44 mark. Her ble tilveksten 7,85 mark.

    Verdiforringelsen her var på kr. 6.170 fra kr. 51.500 til kr. 45.330. Dette utgjorde 12 %.

    Vukusjøens betydning for jordverdien

    Arealet i følge beregningene var på 1712 dekar eller 1,712 km2. Det presiseres imidlertid at dette var bare den delen som ble beregnet. Det totale arealet som sto under vann var to og en halv ganger så stort, nemlig ca. 4,2 km2. (Se nedenfor.)

    Verdifallet av den beregnede delen av jorden som sto under vann, utgjorde kr. 47.436 fra kr. 139.150 til kr. 91.714. Dette tilsvarte 34%.

    Avfellingen var på 74,19 mark fra 216,10 mark til 141,91 mark. Her ble tilveksten 39,79 mark.

    Verdifallet på eiendommene forøvrig var på kr. 41.510 fra kr. 172.120 til kr. 130.610. Dette tilsvarte 24 % .

    En sammenligning mellom skadene i Verdal og de tre største byene i Norge.

    På de tre neste sidene følger en fremstilling av ødeleggelsene i Verdal plassert i Oslo, Trondheim og Bergen.

    þÿ

    R A S I V E R D A L 625

    626

    V E R D A L S B O K A

    þÿ

    R A S I V E R D A L 627

    þÿ

    628

    Utrast rnasse

    V E R D A L S B O K A

    Det er blitt gjort beregninger av hvor mye masse som raste ut. Man har havnet på ca. 55 millioner m3.

    Da dette tallet ble beregnet, benyttet man et middeltall på ca. 20 meter dybde i skredgropen. Men dette ble beregnet sommeren 1893 før etterraset 6. september gikk, da mer enn 400 mål raste ut i bakre og østre kant av skredgropen. Før dette raset hadde gropen et omfang av ca. 2,75 km2. Da stemmer dette tallet. Legger man de 400 målene sammen med dette arealet, får man noe mer enn 3 km2, og det stemmer med arealberegningene som ble gjort i forbindelse med Stortingsproposisjon nr. 20/1895, hvor arealet av skredgropen ble fastslått til nesten 3,2 km2.

    Men 55 milioner m3 er volumet på den massen som gled ut i raset 19. mai. Det var denne massen som strømmet ut over dalbunnen og forårsaket de enorme ødeleggelsene.

    Raset 6. september representerer et tillegg til dette. Snakker man om totalt utrast masse i Verdalsraset, blir tallet en god del større enn 55 milioner m3. Man benyttet, som nevnt ovenfor, en gjennomsnittsdybde i rasgropen på ca. 20 meter. Dette tallet er helt sikkert ikke satt for høyt. Og for etterskredet 6. september kan man med sikkerhet anta at gjennomsnittsdybden var minst like stor. Følgelig er det en rimelig antagelse å tro at det gled ut bortimot 10 millioner m3 ved dette skredet.

    På et av de offisielle kartene som ble laget etter ulykken, er høydene av skråningene rundt skredgropen angitt. Om vi beveger oss rundt rasgropen med urviseren og starter på vestsiden av skredporten, er tallene følgende:

    1. Sydøst for Mo ........................................................... 50 meter

    2. Nordøst for Mo ........................................................ 20 »

    3. Vest for Prestegården Auglen ................................... 1 5 - 2 0 »

    4. Nordvestre hjørne av rasgropen ............................... 10 »

    5. Rett nord for Follodalen (øya i Raset) . . . . 5 » 6. Nord for Jermstadspannet ........................................ 10 » 7. Nordøstre hjørne av rasgropen.................................. 35 » 8. Sydøstre hjørne av rasgropen .................................. 35 » 9. Ved Rognhaugen .................................................... 3 - 5 » 10. Rett nord for Eklo .................................................... 20 »

    1. På innsiden av skredporten nordvest for Eklo 20 »

    2. På utsiden av skredporten vest for Eklo . . 20 »

    3. På vestsiden av Follodalen (øya i Raset) . . 15 »

    4. På østsiden av Follodalen (øya i Raset) . . . 10 »

    Til disse tallene må det gjøres noen kommentarer.

    R A S I V E R D A L 629

    De ble alle målt etter etterraset 6. september. Mye av massen etter dette raset la seg opp i den sydøstlige delen av rasgropen samt i skredporten.

    De lave tallene langs bakre kant av rasgropen skyldes at målingen er gjort fra toppen av skredkanten og ned til fast fjell. Fjellfoten skråner videre nedover, men den er ikke alle steder like bratt som selve rasskråningen. Ned til selve bunnen av gropen er det hele veien ca. 35 meter.

    Den lave skråningen ved Rognhaugen skyldes at rasgropen nedenfor ble fylt opp av store mengder masse fra det store etterskredet.

    Målingene som ble foretatt på begge sider av Follodalen, ble gjort fra toppen av Follodalen slik den står igjen etter raset. Før raset var dette bunnen av Follodalen med 10 meter høye skråninger opp til den egentlige terrasse-flaten.

    Når man tar alt dette med i betraktningen, ser man at antagelsen om en gjennomsnittsdybde på 20 meter i det minste ikke er overdrevet. Og det antatte volumet på utrast masse var i hvert fall ikke mindre enn 55 millioner m3.


    Der massen havnet

    Dalbunnen hvor massen havnet, var ikke flat og jevn. Den var preget av at elven stadig hadde skåret seg ned i dalbunnen etter hvert som landet hevet seg. For eksempel lå elven omtrent 10 meter lavere enn terrassene ved Rosvoll og Lyng. Og tilsvarende var den samme høydeforskjellen bortimot 15 meter ved Haga og Sundby.

    Strekningen som ble dekket, var som nevnt ovenfor, ca. 8 kilometer lang og opp til 3 kilometer bred på det bredeste. Det er også opplyst ovenfor at dette arealet var på 8,8983 km2.

    Når vi tar utgangspunkt i 55 millioner m3 utrast masse, får vi en gjennomsnittsdybde på ca. 6,2 meter over hele det overslammede arealet. Og noen steder er det tale om bare noen få desimeter, mens andre steder er det tale om mer enn 10 meter tykkelse.

    Høyden på leirdemningen som demmet opp Vukusjøen, var trolig ca. 11 meter mellom Melbyberget og Eklomelen sett i forhold til normalvannstand i elven.

    Dessuten kan det bemerkes at det av rasmassen fra etterskredet 6. september som havnet utenfor skredporten, stort sett ble liggende øst for en linje trukket mellom Haga og Ness. Etter dette ble demningen målt til ca. 14 meter.

    I de leir-, sand- og jordmassene som fosset nedover, var det planter og frø. Noen steder dukket det derfor opp planter som var fremmede på de stedene tidligere. (Se også under Gjenvinning av rasområdet.) Dette er blant annet registrert helt nede ved Tinden hvor forskjellige slags hageplanter fremdeles den dag i dag finnes langs elvebredden.

    630

    Vukusjøens størrelse

    V E R D A L S B O K A

    Vukusjøen fikk på det meste en overflate på ca. 4,2 km2. Overflaten på denne sjøen kan grovt sett sies å ha strukket seg fra Melbyberget i vest til Grunnan i øst. Dermed hadde den en lengde av vel 10 kilometer. Øverst oppe var den svært smal, ikke stort bredere enn elveløpet. Men allerede ved Vuku tiltok den i bredde. Og fra Kvelstad og nedover var den temmelig bred, på det bredeste vel 1 kilometer.

    På det dypeste var sjøen 14 meter over normalvannstand ved Melbyberget. Og mellom Landfall og Volen ble det fortalt at man så toppen av older-trærne under vannflaten. Om man meget forsiktig antar en gjennomsnittsdybde på 5 meter på hele sjøen, får man en vannmengde på 21 millioner m3.

    I og med at sjøen ble tømt ved at elven gradvis senket sitt leie, forårsaket ikke disse vannmengdene unormalt store ødeleggelser.

    Sorg, fortvilelse og lidelse

    Det er ikke mulig å måle slike faktorer. Men utallige er de søvnløse netter som fulgte i tiden etterpå. Og uendelig mange er de sorgfulle og tunge stundene som de etterlatte slet med resten av livet, timer og dager lange som år. Og var det mulig å måle mengden av tårer i liter, ville vi få store tall.

    TANKEEKSPERIMENTER


    Det er interessant å foreta sammenligninger for å anskueliggjøre noen av de ovenfornevnte størrelsene.

    Det utraste området er ca. 3 km2 stort, og det over slammede området er ca. 9 km2. Tilsammen utgjør de et areal på nokså nøyaktig 12 km2.

    Hvor stort er nå egentlig dette?

    Dette er forsøkt vist i kapitlet foran med kart over Oslo, Bergen og Trondheim hvor ødeleggelsene er tegnet inn som halvsirkler. Og hvor mye er 55 millioner m3 eller 65 millioner m3? Det er laget en rekke sammenligninger vedrørende dette tallet.

    Her er noen:

    1. 55 millioner m3 gir en kubus med 380 meter side. 65 millioner m3 gir litt over 400 meter side.

    2. En lastebileier blir gitt i oppdrag å forflytte 55 millioner m3 masse. Han skal kjøre 10 lass pr. dag, og hans store lastebil tar 10 m3 i lasset. Han arbeider ca. 220 dager i året. Hvor lenge må han holde på før han er ferdig?

      Svar: 2.500 år!

      Hvor lenge må han holde på hvis massen var 10 millioner m3 større, det vil si at de utraste massene ved etterraset 6. september blir lagt til? Svar: Bortimot 500 år i tillegg!

    3. All massen blir lastet opp i lastebiler som hver tar 10 m3 og er 10 meter lang. Bilene blir stilt støtfanger i støtfanger. Hvor lang blir rekken av lastebiler?

      Svar: En rekke med biler som går 1 1/3 rundt ekvator. Ekvator er 40.000 kilometer lang. Rekken av biler blir 55.000 kilometer. Hvis raset 6. september regnes med, blir rekken av biler 65.000 kilometer eller noe over 1 1/2 gang rundt ekvator.

    4. Et asfaltfjell på 55 millioner m3 skal benyttes til å legge fast dekke på alle veiene i Norge. Veiene er gjennomsnittlig 6 meter brede, og dekket skal være 10 centimeter tykt. Hvor lang veistrekning kan asfalteres?

      Svar: Mer enn 91.000 kilometer. Av riksveier, fylkesveier og kommuneveler har vi i Norge (1990) 88.174 kilometer. Av dette har 61.101 kilometer fast dekke!

      632

      V E R D A L S B O K A

    5. Middelavstanden til månen er 384.400 kilometer. Hvor tykk vil en «streng» mellom jorden og månen være når man har 55 millioner m3 til disposisjon?

      Svar: Hvis «strengen» er kvadratisk, vil siden være 38 centimeter. Er strengen rund, vil diameteren være 42 centimeter!

    6. Middelavstanden til solen er 149,6 millioner kilometer. Hvor tykk vil en «streng» til solen være?

      Svar: Kvadratisk vil «strengen» ha side 1,92 cm, og rund vil diameteren være 2,16 cm.

    7. Den spesifikke vekten på leire varierer fra 1,75 for tørr leire til 2 for våt leire. Det vil si at den våte kvikkleiren som rant ut i Verdalsraset veide 2 tonn pr. m3. Totalt veide massen 110 millioner tonn etter raset 19. mai. Legger vi til det siste raset får vi 130 millioner tonn. Hvis hele denne massen skal fordeles på Norges befolkning (4 millioner) hvor mye får da hver?

      Svar: Hvis det bare var mengden fra det første raset, vil hver eneste innbygger i Norge få 27,5 tonn. Hvis det andre raset regnes med, vil det bli 32,5 tonn på hver person!

    8. Men enn om vi vil fordele dette på hele verdens befolkning (i 1990 ca. 5,5 milliarder)? Svar: Hver vil få enten ca. 20 eller 23,5 kilo.

    9. Om vi tenker oss 130 milloner tonn leire plassert i en skål på en skålvekt. Hva må til for å veie opp denne skålen?

      Svar: Vi vil her bruke personbilder. En vanlig personbil veier alt fra 600 kilo til 1.500 kilo. En gjennomsnittsvekt er ca. 1 tonn. For å veie opp leirmassen må vi ha et tall på tilsvarende ca. 130.000.000 personbiler. Så mange biler fantes ikke i Vest-Europa i 1988. Da var tallet på litt over 120 millioner. Vi må derfor til Øst-Europa og låne noen for å få jamvekt.

    10. All utrast masse plasseres på en fotballplass som måler 100 x 55 meter.

      1. Hvor høy søyle vil vi få med 55 millioner m3?

      2. Og hvor høy blir søylen hvis vi tar med massen fra raset 6. september i tillegg, altså tilsammen ca. 65 millioner m3?

      Svar a: 10.000 meter eller 10 kilometer, b: Ca. 11.800 meter eller 11,2 kilometer.

    11. Hvis leiren ble lagt etter E6 fra Verdal til Oslo, ville det være mulig å kjøre langs veien?

      Svar: Ja, men bare med beltevogn.

      Avstanden fra Verdal til Oslo er 65 mil. Bredden av riksveien er ca. 7 meter. Leirlaget langs veien ville være mer enn 12,5 meter tykt.

    12. Av 1 m3 leire får man normalt litt mer enn 600 teglsteiner. Om man så laget teglstein av 55 millioner m3 leire, hvor mange hus kunne man da bygge?

      R A S I V E R D A L 633

      Vi regner da med en vanlig enetasjes enebolig.

      Svar: Det går med ca. 16.000 teglsteiner i et middels stort hus. Det kunne derfor bygges mer enn 2 millioner eneboliger av disse steinene. I 1991 var det ca. 1,5 millioner eneboliger i Norge.

    13. 55 millioner m3 tilsvarer bovolumet for ca. 1 til 1,5 millioner mennesker, det vil si befolkningen i Oslo, Bergen, Trondheim og Stavanger til-sammen.

    14. Om vi regner at et menneske veier 40 - 50 kilo i gjennomsnitt, vil vekten av 55 millioner m3 våt leire, ca. 110 millioner tonn, tilsvare vekten av ca. 2,5 milliarder mennesker, det vil si mer enn halvparten av jordens befolkning.


    Verdalsboka - 36

    634

    V E R D A L S B O K A


    "S35


    -ç.


    þÿ


    EN SAMMENLIGNING MELLOM DE GEOLOGISKE OPPFATNINGER

    FRA 1893 OG 1993.

    Bakgrunn

    En av de aller viktigste kildene til historien om Verdalsraset er Stortingsproposisjon No. 70/1893. Denne inneholder detaljer som for en stor grad er med på å gi oss et bilde av forholdene slik de var. Selve proposisjonen omfatter Kanaldirektørens rapport. Som bilag 1 følger Amtsveimesterens rapport. Begge disse er gjengitt andre steder i denne fremstillingen. Som bilag 2 følger Indberetning fra Professor W. C. Brøgger og Guardein Th. Miinster. Denne siste beretningen er ikke gjengitt i sin helhet, men den inneholder en rekke opplysninger som er benyttet i teksten. De fleste av disse opplysningene finnes også andre steder.

    Både Kanaldirektørens rapport og Brøggers og Munsters innberetning er trykket i særtrykk og i andre vitenskapelige publikasjoner etterpå, kanaldirektørens rapport i Teknisk Ukeblad 1893 og Brøgger og Miinster i Naturen 1893.

    Dette var fagfolk hvis meninger ble tillagt stor vekt.

    Men de geologiske kunnskaper anno 1893 er ikke sammenlignbare med de geologiske kunnskaper anno 1993. I de mellomliggende 100 år har det skjedd en voldsom utvikling innen faget geoteknikk. Særlig har denne utviklingen skutt fart de siste 50 år. Dermed er det klart at mange av de oppfatninger man hadde for 100 år siden, er direkte feilaktige. Dette har mellom annet gjort sitt til at en rekke myter har dannet seg med hensyn ti! hva som skjedde, og hvordan det skjedde.

    Dette er den direkte årsak til at Brøggers og Munsters innberetning ikke er gjengitt i sin helhet.

    For å vise dette er det nedenfor satt opp en del sitater fra Stortingsproposisjon No. 70/1893 med kommentarer fra geotekniker professor Nilmar Janbu ved NTH. Kommentarene er gjort i 1993.


    Sitat nr. 1 fra selve proposisjonen, side 5:

    Aarsagen til Skredet i Værdalen den 19de Mai 1893 er visselig den almin-delige, nemlig at et vandførende Lag har ligget over et et for Vand uigjen-nemtrængeligt hældende Lag. Ovenpaa et dybtliggende uigjennemtrængeligt Blaalerelag var her et Lag sandholdigt Ler. I dette er sandsynligvis Vand fra


    þÿ

    R A S I V E R D A L 637

    en ovenfor liggende Myr trængt ind, saa at det sandholdige Lerlag er bleven opblødet og det underliggende uigjennemtrængelige Blaalerlags Overflade er bleven vædet, saaledes at det er bleven en glat Glideflade.

    At det sandholdige Lerlag var bleven gjennemtrængt af Vand, er maaske antydet derved, at Gulvet i Kjælderen paa den udgledne Gaard Follo i den forløbne Vinter har staaet under Vand, hvad der før ikke skal have været Tilfældet.

    Professor Nilmar Janbus kommentar:

    Årsaken til skredet er utvilsomt erosjon av Verdalselven, som førte til initialraset, som så

    forplantet seg bakover slik vi i dag kjenner så godt til.

    Sitat nr. 2 fra proposisjonen, side 6:

    Til Forebyggelse af saadanne Jordskred findes i Almindelighed intet andet Middel end Drainering.

    Først og fremst er det af stor Vigtighed og en forholdsvis let Sag at aflede Overvandet, saa dette ikke trænger ind i det dybere liggende sandholdige Lerlag. Jeg skulde være meget tilbøielig til at tro, at i det nu foreliggende Tilfæl-de kunde dette skeet ved Drainering af Myren ovenfor Bruddet. En saadan Drainering vilde sandsynligvis have været tilstrækkelig til at forhindre Skredet, idet Faren for udglidning havde været afvendt, nåar kun en Del af Overvandet havde været hindret i at trænge ind i det sandholdige Lerlag. Om en mindre Del Vand fremdeles havde gaaet i det sandholdige Lerlag, havde dette ikke skadet, idet noget Vand endog antages at forøge det sandholdige Lags Kohæsion.

    I de Tilfældee, hvor Afledning er utilstrækkelig, maa selve det vandfør-ende Lag draineres.

    Dette kan ske ved murede Tunneler, som føres lidt ned i det uigjennom-trængelige Lerlag, men om saadanne kostbare Draineringer kan der selvfølgelig ikke blive Tale:

    Professor Nilmar Janbus kommentar: Drenering av myrlaget vil

    ikke stabilisere kvikkleiren.

    Sitat nr. 3 fra proposisjonen, side 9:

    Drainering af Myrer paa farligt beliggende steder. Der findes sandsynligvis Myrer, som holder sig fugtige og sumpet, og hvorfra Vand kan søge ned i Jorden og bidrage til Dannelsen af svømmende Masser. Dette kan forhindres ved Myrenes Drainering, men dette bør vistnok, da det samtidig bliver et Jorddyrkningsarbeide, udføres ved Landbrugsdirektørens foranstaltning.

    Professor Nilmar Janbus kommentar:

    Drenering av myrer som stabiliserende tiltak, kan ikke sees å ha noen betydning for kvikkleire.

    638

    V E R D A L S B O K A

    Sitat nr. Ifra bilag 2, professor W. C. Brøggers og guardein Th. Munsters innberetning, side 21:

    .... , at her under Leret maa ligge et betydeligt vandførende Lag af eiendommelig Beskaffenhed, antagelig saakaldet Kvikler. Saadant Kvikler har den Egenskab at absorberes store Kvantiteter Vand, der af Kvikleret fastholdes som af en Svamp, beroende paa Kviklerets eiendommelige Sammensætning af en meget finslemmet Blanding af Kvartssand og Lerslam, medens deri-mod almindeligt Blaaler ikke er gjennemtrængeligt for Vand, og paa den anden Side almindelig Sand lader Våndet løbe igjennem.

    Professor Nilmar Janbus kommentar:

    Kvikkleire har ikke absorbert vann. Vannet har vært der siden sedimenteringen. Ved konsolidering har den sogar avgitt vann. Deretter utvasket.


    Sitat nr. 2 fra bilag 2, side 22:

    Først er antagelig paa Eftermiddagen den 18de det opblødte Lerslam af et større vandførende Lag i Dybet begynt at rinde ud langs Follobækkens Leie ud i Elven; at dette maa have være Indledningen til Skredet er gjort sand-synligt ved de ovenfor meddelte Iagttagelser om en usædvanlig Slamføring i Elven paa Eftermiddagen og Aftenen før Skredet. Underlaget for Blaaleret og det derover liggende Sand maa saaledes antagelig have været stærkt gjen-nemblødet gjennem længere Tid, sandsynligvis som en Følge af den langvarige Regnperiode under forrige Aars Høst. Hvorvidt ogsaa Overfladevand fra Myren, trængende ned gjennem Sprækker i Blaaleret, har havt nogen større Betydning, kan neppe nu afgjøres; saameget vides, at de øverste Dele af Jorden paa Gaarden Follos Marker nu efter Skredet paastaaes at have været stærkt opblødte i den nærmeste Tid, førend Skredet indtraf. Om, som af os antaget, et Lag af Kvikler i Bunden under Blaaleret har været en Hovedaarsag til Skredet, er det jo ogsaa muligt, at en Stigning af selve Elveleiet i Værdalselven kan have bragt denne op i høide med Kvikleret og derved delvis have for- voldt dette Opblødning, et Forhold, som dog først ved Jordboringer kan bringes paa det rene. For Sandsynligheden af Forekomsten af et større Kvikklerlag i Dybet under Blaaleret taler foruden Omstændighederne ved selve Skredets Forløb ogsaa en Iagttagelse af en Indsender til «Dagsposten», der direkte ud-taler, at han observerede Kvikler i Bunden af

    Skredet. Efterat først Ligevægtstilstanden paa det af Skredet rammede Strøg var bragt i Forstyrrelse ved begyndende Udglidning i Dybet, er antagelig først de nedre Dele af den lille Follodal kommet i Bevægelse og derunder det vandførende Lag, Slamlaget, i Bunden lidt efter lidt mere og mere gledet ud paa Grund af Trykket fra overliggende Ler- og Sandmasser. Dette kunde ikke ske, uden at der dannedes vertikale Sprækker i den kompakte Plade af det paa Grund

    R A S I V E R D A L 639

    af langvarig Tørke nu sandsynligvis temmelig tørre Blaaler, og saaledes kan det have gaaet til, at pludselig store Flag har sunket ind i Dybet og derefter som paa et Rutschplan har gledet ud efter Dalen i Bevægelsens Retning. Professor Nilmar Janbus kommentar:

    I dag ville denne beskrivelsen av gangen i skredet virke merkelig. Den gang var nok Brøgger og Miinster ikke klar over hvordan kvikkleire er blitt til.

    Konklusjon

    Ovenstående sitater og kommentarer viser klart hvilke problemer man hadde å stri med. Den tids kunnskaper om geologi og geoteknikk var ikke tilstrekkelig til hverken å forstå eller forebygge lignende katastrofer.

    Som nevnt innledningsvis, er det først i løpet av de siste 50 år at videnska-pen på disse områdene har nådd så langt, at man vet hvordan og hvorfor et kvikkleireras går.

    Derfor kan vi i ettertid se at en hel del av det som ble ansett for nødvendige tiltak etterpå, var helt bortkastet som rasforebyggende arbeider. At grøftingen av myrene gjorde det lettere å dyrke dem, er en annen sak.

    Med hensyn til geologi og geoteknikk vises det til kapitlet om disse fagene.



    Bakgrunn

    RASET I GAULDALEN 1345 EN SAMMENLIGNING MED VERDALSRASET

    I de fleste avisene i landet var Verdalsraset et hovedoppslag de nærmeste dagene etter

    19. mai 1893. Og i den sammenheng var det nærliggende at oppmerksomheten ble rettet mot andre kjente ras i Norge. Blant annei ble Tiller-raset ved Trondheim i 1816 viet en del oppmerksomhet. Grufulle beretninger om mennesker og dyrs skjebner under dette raset gjorde sitt til å skake opp folk som bodde i det området.

    Det ble ganske snart klart at Verdalsraset var av et uhyre omfang. Ja, man mente at det må ha vært det største raset som hadde gått her i landet.

    Imidlertid fantes det opplysninger om et ras som hadde gått på 1300-tallet i Gauldalen som visstnok skulle ha vært større, i hvert fall hva angår tap av menneskeliv.

    Historikeren professor Gustav Storm, som blant annet hadde arbeidet med de kildene som fortalte om dette raset, ble anmodet om å skrive noe om raset i Gauldalen. Artikkelen hans sto trykket i Morgenbladet 27. mai 1893. Senere ble den gjengitt i flere andre aviser.

    Gustav Storms artikkel:

    Verdalen 1893 - Gauldalen 1345 1

    Man har gitt uttrykk overfor meg at en nærmere orientering om etterretningene om jordskredet i Gauldalen i 1345 kunne ha noen betydning for den ulykken som har funnet sted i Verdalen. I dette kan jeg til en viss grad være enig, da man først nå - etter at Kildeskrift/ondet ved meg har gitt ut en utgave av de islandske annaler (1888) - kan noen lunde komme på det rene med disse etterretningenes betydning og verdi, mens P. A. Munch i sin Norges Historie (Unionsperioden) måtte følge den eldre, uheldige utgave av 1847, og derved var utsatt for å begå feiltagelser. Jeg skal derfor her gi noen korte notiser om annalene.

    Det er tre forskjellige annalkilder som taler om jordskredet i Gauldalen.

    Den første er Skålholtsannalene. De er opptegnet i et håndskrift som går til 1363, og er avsluttet ved dette år. Men håndskriftet er avskrevet etter en eldre annalsamling som har stanset ved 1348. Og det som her fortelles om jordskredet, er altså opptegnet senest tre år etter at dette var inntruffet.

    R A S I V E R D A L 641

    Den andre annalsamlingen - Lagmannsannalene - er forfattet og egenhendig skrevet av den islandske presten Einar Havlideson som høsten 1345 oppholdt seg i Nidaros og der fikk etterretning om ulykken. Han dro om vinteren til pavehoffet i Avignon og kom den følgende sommeren (1346) hjem til Island, hvor han senere levde i mange år. Han har opptegnet hendelsene år for år i sine annaler, som han år 1362 har renskrevet og utgitt for offentlig bruk. Også hans annaler er altså i strengeste forstand en samtidig kilde.

    Litt vanskeligere er det å bestemme den tredje annalsamlingen, de såkalte Got skalks annaler, for disse er først opptegnet omkring 1570. Men da det også finnes oppbevart en avskrift av den samme samlingen som stanser ved 1394, kan man også om disse annalene med trygghet si at de opprinnelig er forfattet i det 14. århundre og således tør regnes for i det hele troverdige.

    Jeg skal i det følgende innskrenke meg til disse tre annaler, for hva som står i en fjerde (fra 1363) og i en femte (fra 1394), er kun uheldige utdrag av de eldre annalene og således uten verdi.

    Skålholtsannalene gir den utførligste skildring av ulykken:

    I Gaulardal i Trondhjem inntraff det at åen Gaul ble borte. (Storms anmerkning: Det fortsettes ikke noen dager som man har oversatt det, men etter åin Gaul hvarf leses ordet nokkura, som er meningsløst, man har supplert daga (noen dager), men det er usikkert.) Men deretter løp det et skred så stort at det fylte hele dalen og stemmet opp elven Gaul så at en mengde mennesker druknet, gårdene ble oversvømmet, og alt kveget omkom. Siden brast demningen, og alt sammen fløt de nedover åen, hvorved enda flere gårder og fe ble revet med. I alt ble det ødelagt 48 gårder, hvorav noen var hovedbøl, samt noen kirker. Man regnet ut at nesten halvtredje hundre mennsker omkom, bønder med koner og barn, prester og klerker, mange velstående folk og mange arbeidsfolk. Men man tror at av veifarende folk og fattigfolk ikke færre omkom enn de som ble regnet (d. e. den fastboende befolkningen). Dette skjedde Korsmessedag om høsten (14. september). Man fant en del lik, men meget få ble frelst levende, for jorden og vannet fulgte alt, både mennesker og gårder. På det stedet er det nå sandstrekninger og ødemarker, men i førstningen var det vann og bløter (bløitur) så at folk ikke kunne komme frem.

    Det eneste besynderlige her er begynnelsesordene at elven først ble borte og deretter kom skredet, mens man skulle vente det motsatte. Forøvrig synes fremstillingen å være meget nøktern og korrekt, særlig når man sammenligner den med ulykken i Verdalen.

    De to andre annalene er dessverre mer kortfattet. De synes kun å kjenne jordskredet, ikke flommen.

    Einar Havlideson sier ved år 1346:

    642

    V E R D A L S B O K A

    Høsten før - altså 1345 - inntraff den tidende i Nidaros (det vil si: ryktedes det i Nidaros hvor Einar da befant seg) at 25 gårder sank ned i jorden i Gauldalen så intet spor mer såes til bygden uten slett grus og aur lå der etter hvor bygden hadde stått.

    Gotskalks beretning er:

    Jorden ble veltet om på Gaularåsen, og derved ble det ødelagt der mer enn 50 gårder. Og alle menneskene der omkom og alt kveg, unntatt en bonde med noe kveg og en kjerring.

    Gotskalks annaler er en senere avskrift, så man tør ikke ta hensyn til at det her nevnes Gaularåsen hvor de andre kildene har Gauldalen. For når det straks nedenfor står om de 50 gårdene som ble ødelagt der, kan det ikke passe på Gaularåsen, men vel på Gauldalen. Gaularås er altså kun en skrivefeil for Gaulardal.

    P. A. Munch som kun kjente Gotskalks annaler fra utgaven av 1847, hvor det uriktig var skrevet Gaularos, formodet derav at flommen og oppdemningen har skjedd ved Gaulelvens munning (Gulosen). Men den formodning savner etter den nye utgaven ethvert holdepunkt om den enn kanskje kan ha truffet det rette.

    De tre beretningene opplyser således ingen ting nærmere om i hvilken del av Gauldalen dette skredet har gått. Og vi har ingen annen kilde hvorav beliggenheten med sikkerhet fremgår. I Aslak Bolts jordebok fra ca. 1440 skulle man vente å finne spor etter den store ulykken som hadde rammet Gauldalen i det foregående århundret. Men det har ikke lyktes meg å finne annet enn at en gård på Leinstranden, Asmundastader, sies å være utfalt, og at to gårder Vigleikstader oppe i Flåbygden sies å være utløpt. Begge uttrykkene tyder på jordskred, men om det er skredet i 1345 eller et annet, kanskje nyere, er ikke godt å si.

    Schøning har gjettet på at skredet i 1345 har gått oppe ved Haga oppe i Horg, hvor det også i nyere tid har skjedd jordfall. Og Kraft har sluttet seg til Schøning, særlig fordi det her i begynnelsen av dette århundret inntraff en lignende ulykke, om enn i mindre skala. Men uttrykkene i Skålholtsannal-ene synes dog å tyde på at deler av dalføret, hvor dette er bredere; etter ordene tør den store mengden gårder - hva enten vi nå tar tallene 25 eller over 50 -, hvorav flere var store, har dannet en sammenhengende bygd med flere kirker. Dette kan jeg etter mitt riktignok overfladiske kjennskap kun se rime med forholdene i den nordre delen av dalføret, nær Gulosen. Her, hvor dalen åpner seg nesten til et slettelandskap, og hvor moer og sande finnes den dag i dag, kan det plutselige elvebruddet ha brakt ulykke over en bred bygd.

    Nettopp vanskeligheten ved å gjenfinne spor etter ulykken i 1345 kunne

    R A S I V E R D A L 643

    åpne håp også for hva som i disse dager har hendt i Verdalen. Skålholts-annalene skildrer hvorledes det like etter ulykken alt var vann og bløter, således som vi i disse dagers aviser har lest om i den før så fagre bygden Verdalen. Men allerede da annalene ble opptegnet i 1346 og 1348, er det våte element veket tilbake, og da finnes det på ulykkesstedet kun grus og aur eller sandstrekninger og ødemarker. Men - 100 år senere - i Aslak Bolts jordebok er det kun med usikkerhet at man kan spore etterretninger om ødeleggelsen. Kanskje tør man derfor formode at befolkningen i Gauldalen allerede har våget seg i kast med en ny oppdyrkning av de ødelagte strekningene, og at man allerede til en viss grad har vunnet bukt med vanskelighetene? I alle fall synes det sikkert at i tidens løp er de fleste spor av ødeleggelsen i 1345 forsvunnet så at nå kun usikre sagn lever om den gamle ulykken. Jordskredet i Gauldalen inntraff i en nedadgående tid, og ingen etterretninger tyder på at almenheten har trådt hjelpende til for gauldølene. Men allikevel fikk ulykken ikke blivende virkninger for Gauldalen. Skulle vi ikke kunne håpe at Verdalen i nåtiden med dens kraftige initiativ, med den større evne til å arbeide for store formål, så meget hurtigere kan understøtte naturen så at innen få år, i alle fall i vår tid, Verdalen atter kan bli hva den var før ulykken rammet den?

    Så langt Gustav Storm.

    Hvor gikk Gauldalsraset?

    Senere er raset i Gauldalen beskrevet også andre steder. Blant annet har Amund Helland gitt en grundig gjennomgåelse av hendelsen.2 Han mener å fastslå at raset gikk i Kvashylla et kort stykke nedenfor Støren jernbanestad-sjon på vestsiden av Gauldalen. På dette sted er dalen så smal at et landfall lett ville stenge for elveløpet.

    Helland sier videre at rasmassene fylte det trange dalføret angivelig ned til gården Hovin. Dette er en strekning på 4 til 5 kilometer. Helland gir inntrykk av at raset ikke var så veldig stort, men demningen ble høy rett og slett fordi dalen var smal. Således dannet det seg en enorm innsjø ovenfor demningen.

    Da vannpresset ble stort nok, brast demningen, og vannet strømmet som en flodbølge nedover dalen i en lengde av 39 kilometer.

    Men en demning på 4 - 5 kilometer skal kunne stå i mot et stort vannpress. Antageligvis må det ha vært tyntflytende masser som strømmet så langt nedover. Det er derfor lite trolig at demningen rakk så langt som 4 - 5 kilometer nedover.

    Det opplyses at innsjøen som dannet seg på oversiden, ble hele 14 kilometer lang, og at den nådde opp til Bunes gård på grensen til Singsås. Ved å sammenligne høyden ved Bunes med dalbunnen der raset skal ha gått, viser

    644

    V E R D A L S B O K A


    image

    Kvashylla ved Støren hvor man mente Gauldalsraset gikk. Raset kom fra terrassen til høyre på bildet.


    det seg at det er en høydeforskjell på 33 meter. Demningen må således ha vært 33 meter høy nedenfor Støren. Det er antatt at vannmengden var opp til 150 millioner kubikkmeter.

    Sammenligninger med Verdalsraset

    Selv om geologene i dag er usikre på det nøyaktige stedet, synes det å være utbredt enighet om at raset gikk på vestre side av Gauldalen like nedenfor Støren. Heller ikke synes det å være tvil om at raset ikke var så stort i volum som Verdalsraset. Trolig gikk det menneskeliv under selve raset. Men det vil vi aldri få bekreftet.

    Det som gjorde denne naturkatastrofen til en større ulykke regnet i tap av menneskeliv, er flommen som oppsto da demningen brast. 150 millioner kubikkmeter er er en god del mer enn den vannmengden som samlet seg i Vukusjøen. Demningen ved Støren var 33 meter høy. Ved Melbyberget var den 14 meter på det høyeste.

    Trolig var det ca. 20 millioner kubikkmeter vann i den første Vukusjøen og 25 millioner kubikkmeter i den andre. Dette viser at i Gauldalssjøen var det minst seks ganger så mye vann.

    R A S I V E R D A L 645

    Da elven brøt igjennom ved Melby berget, skjedde dette ved at den gradvis gravde seg ned i leirdemningen. Selv om sjøen ble tappet ut relativt fort, oppsto det hverken noen flodbølge eller flom nedenfor.

    Derimot ser det ut til at da demningen brast ved Støreninnsnevringen, slapp alt vannet ut på en gang. Denne enorme vannmengden hadde en uhyggelig kraft og graveevne. Foruten at den rev med seg de utraste massene som hadde lagt seg opp ved rasstedet, rev den også med seg jord og grus hele veien nedover.

    Det er forståelig at man betraktet dalen som en ødemark etterpå.

    Tallet på omkomne er usikkert. Man antok at nesten 250 fastboende omkom. Tallet på fattige og veifarende skulle ha vært nesten like stort. Dermed kommer man opp i mellom 400 og 500 døde.

    Kildene beretter at mellom 25 og 50 store og små gårder ble ødelagt. Enten man velger det minste eller det største av disse tallene, synes tallet på ødelagte gårder å være lite tatt i betraktning av at Gauldalen nedover fra Støren må ha vært et tett bosatt dalføre. Både de tettest bosatte delene av Horg, Flå og til dels Melhus må ha blitt rammet.

    I følge annalene gikk seks kirker med. Sammenlignet med tallet på kirker i dag synes dette høyt. Men vi skal her huske på at dette var i høymiddelalderen, og tallet på kirker var stort da. Til sammenligning kan det opplyses at det var syv - åtte kirker i Verdal på den tiden. Så at flere kirker ble tatt av flommen, synes ikke urimelig. Men seks er allikevel et stort tall.

    Undersøkelser har vist at det gjennomsnittlig bodde seks - syv mennesker på hver gård. På de store gårdene bodde det flere, og på de minste færre.

    Om vi tar det største antall ødelagte gårder, 50, finner vi at det var mellom 300 og 350 fastboende i det ødelagte området. At absolutt alle omkom, er usannsynlig. Noen må ha berget livet.

    At det videre skal ha vært like mange fattige hjemløse og veifarende som fastboende, høres heller ikke sannsynlig ut.

    Når kildene sier at nesten 250 fastboende og bortimot like mange andre omkom, er det ganske sikkert en svær overdrivelse. I og med at tallet på omkomne er satt så stort i kildene, blir man også fristet til å mistenke tallet på 50 gårder for også å være satt for høyt.

    Men selv om kildene i beste fall er upålitelige, kan vi kanskje formode at ca. 250 mennesker omkom ved denne ulykken. Og det gir mer enn dobbelt så mange døde som i Verdalsraset.

    Antall kvadratkilometer som ble ødelagt, er heller ikke mulig å fastslå. Men strekningen fra Støren og ned til Melhus er bortimot 40 kilometer. Skadene i dalbunnen må ha vært omfattende langs hele denne strekningen. Det er i alle fall ingen overdrivelse om man antar at mer enn 50 kvadratkilometer ble ødelagt for kortere eller lengre tid.

    646

    V E R D A L S B O K A


    þÿ

    Støreninnsnevringen hvor man mener demningen oppsto. Kvashylla til høyre. Demningen var 30 meter høy. Så selv om de utraste massene ikke var av samme størrelsesorden som ved Verdalsraset, var det allikevel tale om enorme mengder. Det var da demningen brast, og flodbølgen veltet nedover Gauldalen at de store skadene kom.


    Leirmassene som raste ut, var ikke så store som ved Verdalsraset. Og selv om disse ble spredt utover dalbunnen, kan de ikke alene ha forårsaket tilsvarende skader som leirmassene fra Verdalsraset medførte.

    Det var først og fremst de ville vannmassene som gjorde skade. At utallige kubikkmeter matjord ble revet med og vasket vekk, er udiskutabelt.

    Hvor lang tid det tok før jorden var i bruk igjen, er vanskelig å si. Som det er nevnt ovenfor av Gustav Storm, fantes det ingen ting i Aslak Bolts jordebok som ble skrevet ca. 100 år senere, som pekte mot at store deler av området fremdeles var ødemark.

    Konklusjon

    Egentlig er ikke disse to naturkatastrofene sammenlignbare. Ved Verdalsraset var det selve raset og rasmassene som gjorde mest skade. Ved Gaul-dalsraset var det vannmassene i den oppdemmede innsjøen som gjorde den største skaden.

    R A S I V E R D A L 647

    Ulykkene skjedde i to forskjellige tidsaldre. Om den siste vet vi mye, om den første må vi gjette.

    Men når Gustav Storm mener, fordi det ikke finnes opplysninger om det, at almenheten ikke trådte hjelpende til for gauldølene etter ulykken, er det en antagelse som det er grunn til å stille spørsmålstegn ved. Villigheten til å hjelpe sine medmennesker var nok i stor grad til stede også i første halvdel av 1300-tallet. Det kan i den sammenheng bemerkes at tienden som ble betalt til kirken, ble delt i fire deler. En del gikk til biskopen, den andre delen gikk til presten, den tredje delen gikk til selve kirkebygningen, mens den fjerde delen, som ble kalt bondeluten, ble disponert av bøndene selv som en slags fattigkasse. Det er ingen urimelig tanke at nettopp denne delen ble benyttet til å hjelpe dem som nå var i nød. Følgelig må vi nok anta at det ble ydet hjelp. Men naturligvis var den ikke så godt organisert som ved Verdalsraset.

    At behovet for hjelp, og evnen til å hjelpe, ble redusert bare noen få år senere i 1349 da

    Svartedauen rammet landet, er en annen sak.


    Noter:

    Språket er modernisert. 2 Amund Helland: Beskrivelse over Søndre Trondhjems Amt I s. 35

    ff.

    SANGER OG DIKT


    Etter den store ulykken var det flere som syntes de måtte gi uttrykk for sorgen og deltagelsen, de følte ved å skrive dikt og sanger. Noen av disse sangene er kjent, som for eksempel de som ble laget av Jon Øverkil. Disse ble også benyttet ved minnehøytideligheten på Lysthaugen på årsdagen for raset i 1894. (Se under Døde.) Videre er et par andre dikt benyttet i denne fremstillingen.

    Det ene er Det store Verdalsraset natta til 19. mai 1893 av Bjarne Slap-gard. Det står som innledning i bind A. P. Lauritzen fra Sandefjord har satt tone til det.

    Det andre er Blå røyk over Jermstad av Hans Rotmo. Det står gjengitt som innledning i bind B.

    I det etterfølgende skal vi gjengi noen andre sanger og dikt som er funnet i ettertid. Ikke alle er trykket, og det har ikke alltid vært mulig å finne hvem forfatterne var.


    PROLOG TIL TILSTELNINGEN I KRISTIANIA TIVOLI

    Allerede 24. mai 1893 møttes enkelte prominente personer i Kristiania for å vurdere hvor vidt det ville være mulig å arrangere tilstelninger i Kristiania Tivoli til inntekt for de skadelidte ved raset i Verdal. Bare tanken om en slik måte å samle inn penger på, avstedkom naturligvis sterke reaksjoner. Tilstelninger ble allikevel avholdt, og penger kom inn. (Se under Innsamlingsaksjoner.)

    Til åpningsfesten av disse tilstelningene hadde forfatteren Nordahl Rolfsen skrevet følgende:

    Prolog

    (Fremlagt ved Aabningsfesten af Tilstelningerne i Kristiania Tivoli til Ind-tægt for de nødlidende i Værdalen):

    Det er Tid for friske Farver,

    se, - den hvide Frugtblomst skinner, og de unge, sine Blade

    lukker varlig over Redet. Snart en liden Sangfuglunge stikker Ho'det ud i Verden for at synge i den lette

    Løvsal under Vaarens Himmel; men i Fjøsets Dør staar Koen, længes efter Gjæstebudet, brøler imod Sæterbejtet.

    Det er Tid for friske Farver, -det er Livets Tid i Norden, alle er vi Vaarens Gjæster, festklædt nu er Fædrejorden. Som det sultne Dyr vi skriger efter Gildets rige Glæde, og vi mættes, og vi synes, her er dejligt her i Norge; og det stiger som et Ønske op af Skog og Dal og Sjø: godt at leve her i Landet; godt at leve

    - tungt at dø!

    Da staar han alt færdig, den sortklædte Mand, mens Vaarnatten kjæmper mod Morgenrøden, da vækkes det groende, grønnende Land;

    før Solrending meldes en Gjæst: Det er Døden. Han banker ei paa, men han ta'r dem i Armene, Huse og Mennesker, Markerne med, -

    der høres et jamrende «Herre forbarmende!» - og alt glider ind i den evige Fred.

    R A S I V E R D A L

    Verdalsboka - 37


    R A S I V E R D A L

    651

    Fred med de døde; men Hjælp for de

    levende

    bor paa vor vidstragte Grund, Nordmænd er ét, nåar det kommer til Stykket. Da blev de ej rakt forgjæves mod Gud sitrende Hænder, som samled i Skredet; da skal der voxe af Gravene ud rigere Væxt og en dybere Glæde.

    Brødre og Søstre i Værdalens Grænd; fattig og bøjet og bange og bævende staar de ved Lergraven,

    • Kvinder og Mænd. Husk, det er Lysets og Farvernes Tid, Livsglæden jubler som Fugl over Landene; send da et skinnende Oljeblad did, lad det saa dale Trøst over Våndene.

      Og lad os ta' af hin Rædselens Stund -ta' det som Bud om vor kommende Lykke: hvor vi end

      Nordahl Rolfsen

      TRYKKSAK UTGITT I BERGEN I 1893


      To interessante Sange om Ulykken der hændte i Værdalen Natten til Fredag den 19de Mai 1893 hvorved 111 Mennesker omkom

      Dette er titelen på et tre-siders blad som ble trykket og utgitt i Bergen i 1893. Forfatteren av sangene var O. S. Norheim. Om han heter det at han var Spiritist, Tankelæser og Sandsiger fra Finland. Under forfatterens navn og noe uvanlige yrkestitel står Tænk hvilken Ulykke.

      Prisen på arket var 10 øre. Sangene har ikke navn.

      1. sang. Tone: I Dalen ved Haabet.

      En sørgelig Vise for Dem jeg vil sjunge;

      0 hør nu derpaa baade Gamle og Unge. 1 Værdalen Jorden i Dybet nedsank

      Og Jorden ble opfylt af Ler og af Damp.


      Den Nød, som raader, kan ingen beskrive, Hvor svært det dog er til at husvilde blive. Ja mange af Folket i Bygden forsvandt, De dybt ned i Jorden i Hastighed sank.


      En Kone sin Mand og to Børn hun misted, Hun sto der tilbage i Leret og gisped, Hun raabte saa høit op til Himmelens Gud: O red mig fra Døden og Rædselen ud.


      Enhver, som nu lever i lyk'lige Dage, Se til at de heraf Eksempel bør tage; For Verden er farlig, det kan vi nok tro, Men oppe i Himlen der finder vi Ro.


      En Slutning jeg har et par Ord til at sige: Saa stor en Ulykke i Norriges Rige Den vil os paaminde om Dommerens Dag, Da vi skal opgjøre vor syndige Sag.

      R A S I V E R D A L

      sang. Tone: I Dalen ved Haabet.

      Om Værdalsulykken saa ofte man snakker Dog neppe tilbørlig Vorherre man takker; Han rakte saa mange en hjælpende Haand Og fried dem naadig fra Afgrundens Baand.

      Et hundred og el've opslugtes af Jorden. Det rasede da som den voldsomste Torden. Thi Gud har bevist, at hans Magt er saa stor, Han kan ødelægge baad' Himmel og Jord.


      Enhver, som nu bare til Sangen vil lytte: Gid Kjærlighedsbaandet rét fast du vil knytte Med Evigheds

      R A S I V E R D A L

      Konge, vor Herre og Gud, Saa engang og du kan saa blive hans Brud.

      TRYKKSAK UTGITT I KRISTIANIA 1893


      Sang og Beretning om Ulykken i Værdalen Natten til den 18de og 19de Mai 1893

      Dette er tittelen på et skrift som ble utgitt i Kristiania i 1893. Forfatteren var S. A. Breidsteen. Det ble oppgitt at skriftet Faaes tilkjøbs i Karl XII's Gade 19. Det ble videre opplyst at Sælgere erholder stor Rabat. Prisen var 10 øre.

      Muligens så forfatteren av dette skriftet en viss mulighet til fortjeneste for Eftertryk forbydes af S. A. Breidsteen.

      Mel.: Du bandt mig i blomstrende

      Mørket laa over Jorden, Truende Skyer drev, :/: Veien var øde vorden, Alle laa slumrende ned. :/:

      Skrækkelig Jammer og Klage Da mangen Huse og Gaard :/: Der blev i Leret begravne Og mangen for Dommen staar.

      :/:

      Klokken var et om Natten, Alle de sov så sød, :/: Ingen kan derfor fatte Hvilken Jammer og Nød. :/:

      De styrted af Huse ud og sank saa i Leret ned.

      :/: Døden har sendt sine Bud. Da maatte mangen gaa med. :/:

      De Stakker smaa, som nu raaber Paa Moder, Fader saa kjær, :/: Som Døden har uden Naade Bortrevet, alene staar her. :/:

      Dage.

      Og Afgrund Svelg tog sit Bytte Da Almagtens Gud gav sit Bud, :/:

      Bortrev fra Gaard som fra Hytte Sin Støtte fra Mand og Brud. :/:

      Hundrede og tyve Sjæle I Leret begravne blev.

      :/: Høihed ei Døden vil kjende, Alle maa her blive med. :/:

      Og borte alle han sender, Det har vi alle jo set.

      :/: Nåar Dødsbudskabet der vinker, Maa jo alle dermed. :/:

      De Gaar' og Hus, der er gaaet I Ler og i Sten, er fortabt, :/: Hvor Kjærlighed, Glæde har været Har Sorgen sin Bolig indtat. :/:

      Værdalen, som før har været En frugtbar blomstrende Dal, :/: Som nu er bleven begravet Lig Ørkenens brusende Sand. :/:

      Gaarde staar nu i Våndet, I Leret sank mangen ned, :/: Levende Men'sker begravet. Gud skjænke dem salig Fred.

      :/:

      Og Trøstens Balsam dem give, Du milde Dommer og Gud, :/: Som nu er bleven i Live, Vi adlyder dine Bud.

      :/:

      Gud trøstens Balsam du skjænke, Trøst hver, som her er forladt, :/: Hver mand og sorrigfuld Enke Dem trøst du i Sorgens Nat. :/:

      Med Sjælsro gaar de til Graven, Naar Troens Lampe er tændt :/: Og nedlægger Vandringsstaven, Om Gud haver saa bestemt. :/:

      Bladet avsluttes med en side tekst. Den lyder som følger:

      Den Ulykke, som overgik Værdalen Natten til 19de Mai, er enestaaen-de i vort Land.

      Gaarde, Husmandspladse, Kreaturer m. m. gik i Afgrunden eller paa anden Maade ødelagdes, og det til en Værdi af, løselig anslaaet, 2 millioner Kroner.

      120 Mennesker omkom. - Børn sidder forældreløse tilbage. - Foræl-dre maatte med Fortvilelse se paa, at Børn, de, som skulde være dem til Støtte fremover Tiden, blev slugt af de frembrydende Ler- og Vandmasser.

      Mand og Hustru ble ikke alene skilt fra alle eller nogle af sine Børn, men ogsaa fra hinanden.

      Og alle, som bjergede sig eller blev bjerget fra Rasets Ødelæggelser, mistede alt, hvad de ejede og havde.

      I bogstavelig Forstand staar Størstedelen af de bjergede aldeles nøgne.

      Der ligger altsaa disse mange vakre Gaarde, disse ulykkelige Mennesker og alle de staute Heste og Kreaturer nedgravne. En Kone, som havde et Spædbarn med sig, maatte kaste igjen Barnet, men reddede sig selv og kom til Sundby, hvor Folkene mærkelig nok endnu intet havde hørt.

      Hele den store Strækning av ypperlig Jord fra Præstegaarden til Faaren og opover til øvre Gjermstad, hvor husene staar igjen ude paa Stupets yderste Skrænt, er et Dyb af Blaalere. De vakre Gaarde nedre Gjermstad - to Brug - og Gjermstadspandet, Follo, Kraag, Eklosveet og Trøgstad med Pladse og Smaabrug er gaaet med i Udraset.

      Dette er den største Rædselsnat som har været i Norges Land.

      R A S I V E R D A L 657


      TRYKKSAK UTGITT I BERGEN - UKJENT ÅR Vise om

      Katastrofen i Værdalen den 19de Mai 1893

      Også denne visen var utgitt som en liten trykksak. Den kostet 10 øre. Før selve visen står en liten notis som lyder som følger:

      Beretning

      Fredagen den 19de Mai 1893 blev en mindeværdig Dag paa sørgelige Begivenheder for Værdalens Indbyggere, idet et stort Jord- og Leirskred løsnede og rasede ned igjennem Dalen, hvorved 25 store Gaarde og en mengde Husmandspladse forsvandt i Lermasserne. En Mængde Mennesker fik ved denne Leilighed en ynkelig Død; ca. 120 omkom under Katastrofen, samt en stor Del Heste og Hornkvæg.

      Nøden blandt Befolkningen er saaledes stor; men bliver nogenlunde af-hjulpet ved saavel Mad og Klæder samt Penge.

      Det er ikke angitt noe årstall for når dette er trykket, men trykningsstedet er Bergen. Heller ikke er det oppgitt noen forfatter. Innholdet av notisen gjør at man kan tro at skriftet ble utgitt allerede sommeren 1893. Tallet på omkomne er satt til 120, og allerede før utgangen av mai visste man at det ikke var så mange.

      Mel.: Evning stear betyder Nattens Stjerne 1

      Inde i det smukke, rige Værdal Leved at i Vaarens lyse Pragt, Ingen Sorrig, ingen Kummer skal Dunkle Somren i dens Høitids Dragt.

      Himlen vilde det ei skulde være, Den en Dødens Engel sendte ud, Alle Hjerter maa af Angest bæve; Stor er Magten hos den milde Gud.

      Alle laa i Søvnens dybe. Slummer, Ingen aned Uro eller sligt, Ingen anede den store Kummer, Som hin Nat for alle blev saa rigt.

      Klokken et man vekkedes af Larmen, Jorden rysted, Husene de sank; Der hørtes Raab om Hjælp. og Brøl og Jamren. Alle grebes af en dødlig Angst.


      Det var et megtigt Skred, der havde løsnet Og rasende nedover Dalen sprang; Hvor Gaarde stod. man ikke andet øined End Rædsel efter Skredets tunge gang.


      Men Skredet var ei ene, der var mere. For Elven steg med rædsom Hastighed, Og Folketabet, det blev stedse flere; Thi Våndet steg med stadig Voldsomhed.


      Nu Ler og Vand, alt blandedes sig sammen Saa Redningsfolkets Arbeid blev strengt. Der Hørtes Dyrebrøl og Folkejamren; Thi al Udvei for Folket syntes stængt.


      Kavalleriet gjorde megen Nytte; De første var, som hen til Stedet kom; De søgte Vei for Elven strax at rydde Og lede bort den stærke, vilde Flom.


      Nu Rædselsbudet sendtes fjern og nær

      Thi Sorg og Nød blandt Folket den var stor.

      Og Hjælp der kom fra Trondhjem og Fra Stenkjær, Ei noget saadant havde hændet her i Nor.


      Artilleri og Depotfolket seiled Med Dampskib strax til Rædselsstedet hen. Og mange glade Sind her strax blev tøiled. Thi mange mistede en trofast Ven.


      Og døde Folk der findes skal i Mængde, Vel hundrede, jeg hører dem har sagt, Og Kilometer ti er skredets Længde, Og hele Dalen den er ødelagt.

      659 V E R D A L S B O K A

      Nu ligger Dalen trist og tom og øde. For Skredet har alt jevnet med sin Gang. Og Folket skal ei finde der sin Føde; Saa lyder Fortids Spaadom i en Sang.


      Note:

      1 Kanskje kan man allerede her øyne sporene av et hastverksarbeide. Evning stear er riktig nok oversatt til Nattens Stjerne. Men den engelske ortografien skal være evening star.


      TRYKKSAK - UKJENT UTGIVELSESSTED OG ÅR

      Sang ianledning ulykken i Værdalen

      Forfatteren av denne sangen er ukj eller år er angitt.

      Mel: O kjære sjel, frygt aldrig mer. Kom hid og læs et dødens brev, som

      Herrens stærke finger skrev, det budskab

      slaar dit hjerte, det trænger indtil marv og ben, og er du ei en flintesten, da vil din tåare rinde ved dette sorgens minde.

      Hvor snart kan dødens kolde haand i dette taarefyldte land,

      et menetekel skrive *)!

      Vor reisevogn for døren staar, den gule høst, den grønne vaar er lige nær ved graven,

      snart brister vandringsstaven.

      Se rosen i sin blomsterseng, se liljen i den grønne eng, med sine gyldne kroner; en stormvind over engen gaar, i dødens dragt saa bleg de staar og bøier sig mod graven, snart visner blomsterhaven.

      Den 19de mai dette aar **) har smeltet mangen sjel i graad, Gud slog med tugtesvøben; et eksport op fra jorden steg, et tordenslag fra mangen lød, saa mange blikke blev lukket, saa mange hjerter sukked.

      19. mai 1893.

      ent. Den er trykket, men hverken sted

      O, Værdalen, den skjønne dal, en talrig flok beboet har, og ingen kunde ane, at denne klare foraarsstund, som ført Guid udi sin mund, var fyldt med suk og jammer og slog med døden hammer.

      O, du barmhjertige, milde Gud, du hørte sukket, som fløi ud fra deres bange hjerter. Som Moses bad for Herrens folk, saa blev nok Jesus deres tolk; hvert suk, hver klagetaare steg op til naadens trone.

      Snart endte de sin vandringsgang og sang den sidste svanesang, det dybe blod dem skjuler.

      De hviler i sin bløde seng,

      til dommens morgen bry der frem.

      Sov sødt i blomsterhaven med Herrens fred om graven.

      De fik et hastigt reisebud,

      hav lampen tændt, min kjære brud, førend din brudgom kommer

      i dødens sidste alvorsstrid, der levnes dig saa liden tid. Fly ind i Jesu vunder,

      før naadens sol gaar under.

      661

      V E R D A L S B O K A


      Gid reisen nu var salig endt, gid sukke var til jubel vendt, gid sjelen kastet anker

      i Jesu naadefulde havn,

      og fandt sit hjem i naadens favn.

      Da flytted de fra sorgen paa denne foraarsmorgen.


      Fra hjemmet lyder suk og graad, saa mangen blegnet kind er vaad af sorgens smertetaarer;

      de haabløs stirrer mod det hav, hvor vores kjære fandt sin grav. Nåar vi vort bedste miste,

      da vilde hjerte briste.


      Vi sender op i stille løn,

      fra hjertets dyb til Gud vor bøn, at han vil dem husvale.

      O, send ifra din Himmel ned. til deres arme hjerter fred, og giv dem kraft og styrke og lys i sorgens mørke.


      Tag allesammen i din favn! Du har det rette fadernavn, jeg ved du svigter ikke. Lær dem i nødens mørke nat, at du er deres bedste skat! Du stilled smertetaaren, der enken græd ved baaren.


      Lær dem tilfulde at forståa, at om du end med riset slaar, saa er det ei med vrede! Ifra dit hjerte straaler ned en dyb og bundløs kjærlighed, med alle Himlens skatte skjønt vi det ei kan fatte.

      O, du som er saa øm og varm, tag alle disse i din arm,

      og led dem som en fader;

      det korte maal, de her skal gaa, og som et lys foran dem skal staa, indtil de hjem dem flytte

      fra Kedars mørke hytte.


      O, Jesu, vær os alle nær, her er saa mange blinde skjær som bruser paa vor bane. Her er saa tung en bølgegang, vort hus er byg't ved farens strand. O, lys os med din lampe i livets tunge kampe.


      Og nåar i dødens sidste storm, vort skib skal bæve som en orm og briste i sin' planker; kom selv og tag da roret fat, og led os gjennem dødens nat, fra synd og nød og sorgen til himlens frihedsmorgen.


      Farvel, farvel i Jesu fred, fra hele Værdals menighed, et ømt farvel nu lyder.

      Nu træffes vi dog ikke mer, førend den sidste samling sker.

      O, lad os alle ile

      til himlens sabatshvile!


      *) Haandskriften paa væggen. **) 1893.

      DIKT I INNHERREDS FOLKEBLAD I 1923


      19. mai for 30 aar siden

      Det følgende dikt sto i Innherreds Folkeblad fredag 18. mai 1923. Under diktet står signaturen O. M.

      Hin sælsomme nat da lød der rop: Vaagn op! vaagn op!

      Nu synker snart hele dalen!

      Da feides gaarde og enke væk,- da vendte man sig i nød og skræk til Herren i himmel-salen.

      Leren lignet en bundløs grav -

      - et graablaat hav, - der intet gav tilbake.

      Det aar var der ingen pinsefest, Døden sat som vor høibords-gjest. De stærke kjendte sig svake.

      Da maatte saa mangen kvinde og mand blandt ler og sand sit sidste leie rede. Elve-suset var salme-sang -larmen av leren var klokke-klang, over de døde dernede.

      Da glemte vi for en liten tid al kiv og strid,

      da lød der kun venners stemme. Verden den vide kjendte vor nød, Verden den vide sendte os brød, det skulde vi aldrig glemme.

      Sæt midt paa raset en bautasten over smuldrede ben

      og skriv paa den: «Til minde om hin sælsomme mai-nat

      da hundrede døde hastig og brat.» Saa glemmes de ingensinde.

      R A S I V E R D A L 663


      UTRYKKET DIKT

      Verdalsulykken 19. mai 1893. Sangen er sannsynligvis skrevet av Randi Veie Solemdal, i 1926.

      O, verdens fader alt du byder Ja, om mot øie var en klippe

      alt skjer efter dit visdoms råd, det måtte smelte hen i gråt,

      det store alt dit vink adlyder stenhårde hjerter jo må briste du blander fryd med suk og gråd. og bleke kinder bliver våt.


      Henimod to hundred sjæle O, avgrunns svelg du tok dit bytte

      omkom i lerets fæle dyb rettferdig allmakt gav dig bud,

      og ganske tydelig kunne man høre bortrev såvel fra hus som hytte av dyr og mennesker et jammers skrik, en støtte for dine børn og brud.


      Du lader jordens vækster bruse og lyde dine faderbud, din tordenarm kan verden knuse thi vi er støv; men du er Gud.

      Gråhåret olding trøsten savner på lerets bredd med tårer står, ei yngling mer sit håp omfavner, men sukkende tilbake går.


      De skjønne Verdals gårde og huse nedgravet i blandt ler og grus, dens jord oplod sin grådig strupe nedsvelger mennesker og hus.

      Hvor mange hjerter synet favner, ømt lyder faderløses råb, ja, enker og forlattes tårer gjør alt for ofte kinder våt.


      Mange huse står halvt i våndet flere sank i leret ned, levende mennesker begravne, Gud dem sikkert nåde gav.

      Ulykkens storm på hjertet banker som bølgen på en klippe slår, ræk dem, o, almagts håbets anker så trøst i deres sorg de får.


      Mang en stakkels moder gråter, men tenk de arme børn små efter far og mor de leter foreldreløse de i verden gå.

      0, Gud, du trøstens balsam skjænker husval en hver som er forladt, og de børn og sorgfull enke, vær hendes trøst i sorgens nat.

      Var de straf værdi fremfor andre Med sjele ri I går til graven som fandt sin grav blandt stok og sten, når sjelen er i stand

      o, nei den bane må vi vandre og glad nedlægger vandringsstaven

      som er bestemt for våre ben. at gå fra dette prøveland.

      Fra lerets dyp en stemme lyder til en og hver,

      dersom du ei gjør bedring

      og din dåd forty der i mens gravens vei.

      Avbed, o, menneske dine synder mens nåden åpen for dig står når dommen fra Gud, - begynder Gud ved hvad tid til bod du får.

      Træd hid i rike mammons træk som stoler blot på jordens guid kast hen et blik til Verdals grave der øiner du al pragt er muld.

      Når gravens kolde favn dig henter fra tiden ud hen til sit bo forrådnelsen sit bytte venter en grube mørk dertil må sno.

      I hver en stand i hver en alder hjelpe Gud vi bruke nådens tid og når død og grav os kalder til åndens bo fra nød og strid.


      I fredens hjem for Jesu trone, den stemme os tilråbe skal O, tjener tro her er din krone o, hvilken fryd blandt ånders tal.

      R A S I V E R D A L 665


      Godmor knytte


      DIKT AV BJARNE SLAPGARD

      Sangen har undertitel Minne om jordfallet i Verdal 1893. Den er skrevet av Bjarne Slapgard, og sto trykket i Syn og Segn i 1961.

      Du samlar dei kjære småting du gjerne vil gøyme på;

      så ligg dei og held fast på dyre minne du ikkje vil gløyme tå.

      Du set dei på hegna hylle, du ber dei til benk og bord.

      Så talar dei trufast med togn på tunge eit mål som er meir enn ord.

      Her ser du ei seljesule med eldgamle håvåll-band. Slik knytte den sæle godmora mi ein gong med si unge hand.

      Den sula laut ut og segle ei øgjeleg redsle-natt.

      Dei fann ho på restar av stabbursloftet; alt anna fanst ikkje att.

      Sjå her: Det er blåleir-klumpar på trådendom her og kvar.

      Dei nemner eitthundreogtolv som drukna i skreda som sula bar.

      Du stryk med så vare hender dei tinga som seier mest.

      Så legg du til brystet det kjæraste kjære den dagen ditt hjarte brest!

      Håvåll-band var brukte i vevstolen. Sule: ei kluft som dei la håvåll-banda på.


      II


      HÆRFOSSENS GJENNOMBRUDD



      GJENNOMBR UDD



      Innledning

      HÆRFOSSEN

      Av Øystein Walberg og Harald Sveian

      1893 var det året da dalføret virkelig ble hjemsøkt av naturkatastrofer. Helt uavhengig av

      Verdalsraset skjedde det et elvegjennombrudd ved Hærfossen i Helgådalen 12. september. Kort fortalt så tok elven nytt løp til side for Hærfossen, og der kunne den grave seg dypt ned i leire fordi fjelloverflaten her skrådde jevnt nedover. Elveløpet senket seg ned vel 30 meter, og dette fikk alvorlige konsekvenser for dalbunnen i 5 - 6 kilometers lengde opp til Gran-fossen.

      Som naturfenomen betraktet er Hærfossens gjennombrudd kanskje en like viktig og interessant hendelse som Verdalsraset, men den er langt mindre kjent blant folk. Dette skyldes sikkert at dramatikken var langt mindre fordi det tok måneder for elven å grave ut sitt nye løp ovenfor Hærfossen. Et menneske omkom i forbindelse med Hauganraset i 1906, og i 1921 omkom fem skolebarn da en løpestreng over elven falt ned. Men selve utgravningen (elvenedskjæringen) og de andre rasene krevde ikke menneskeliv.

      Vi skal se nærmere på Hærfossens gjennombrudd, men først går vi tilbake i tiden og ser på en fjern «slektning» av Hærfossen, nemlig Grunnholo.


      Grunnholo

      Hærfossens gjennombrudd er ikke det eneste tilsvarende gjennombrudd som har funnet

      sted i Verdal, og faktisk ikke det største heller. Ved Grunnan i den såkalte Grunnholo har elven gått i forhistorisk tid. Før dette gjennombruddet var hele dalføret herfra og østover fylt opp av løsmasser, mest leire. Elven hadde skåret seg ned i denne dalfyllingen til samme høyde som toppen av Grunnholo. Der falt den utfor i en foss.

      Dypere enn fossenakken på 80 - 85 meter lå altså ikke elveløpet bakover, og dermed kan vi se at heller ikke Hærfossen eksisterte på det tidspunktet. Toppen av Hærfossen ligger nemlig på 72 - 73 meter over havet. Om vi regner at elven hadde lite fall innover dalen mens den gikk over Grunnholo, får vi allikevel at nivået må ha vært nærmere 90 meter ved Hærfossen, og minst 95 - 97 meter ved Granfossen. Det betyr at ingen av disse fossene eksisterte. Grunnholo var da den eneste fossen mellom fjorden og fossene i Ferlandet


      Verdalsboka - 38

      670

      V E R D A L S B O K A

      þÿ

      image

      R A S I V E R D A L 671


      Nærbilde av Grunnholo -tatt mot nord.

      i Helgåa. På nordsiden av Helgåa finnes det terrasserester på ca. 90 meter syd for Holmli, ved Flyan, ved Byna, ved Telsneset og syd for Elnes ovenfor Granfossen. På sydsiden er det en bit ved Bjørnmelen, et større område ved Barsjøen og ved Storholmen ovenfor Granfossen. Disse tilsvarer den gamle dalbunnen.

      Så må det ha skjedd et gjennombrudd til side for Grunnholo. Hvordan dette gjennombruddet skjedde, vet vi ingen ting om. Trolig gikk det for seg som ved så mange andre slike tilfeller: Et ras i den brinken som styrte elven inn i fossen, eller en flom slik at elven rant over. Og når det ikke lenger var fjell til å holde igjen, senket elven sitt leie med stor hastighet. Den formelig skar seg ned i løsmassene, og nedskjæringen forplantet seg kjapt oppover dalen, helt til elven støtte på nytt fjell. Og det gjorde den etter hvert ved Hær-fossen og Granfossen. Lengre ned nådde den fjell ved Grunnfossen. Hele dalen mellom Grunnholo og Hærfossen ble gravet ut i en dybde av ca. 40 meter. Fra Hærfossen til Granfossen ble senkningen ca. 15 meter etter at Hærfossen oppsto som følge av dette gjennombruddet. Ovenfor Granfossen kan senkningen bare ha vært noen få meter.

      Når dette skjedde, er helt uråd å si noe helt sikkert om. Det er helt klart at det må ha skjedd etter at området ved foten av Grunnholo ble tørt land.

      672

      V E R D A L S B O K A

      þÿ

      R A S I V E R D A L 673

      þÿ

      674

      V E R D A L S B O K A

      For det vises tydelig at elven har formet dette gjelet i fjellet, og deretter fortsatt videre på sandslettene i dalbunnen. Østgrunnan ved munningen av Grunn-holo, ligger på 35 meter over havet. Ut fra landhevningen etter siste istid ble området ved Østgrunnan liggende tørt en gang for mellom 4500 og 5000 år siden. Dermed kan det fastslåes at gjennombruddet må ha funnet sted etter det tidspunktet. Da hadde elven antagelig kastet seg utfor fossen i Grunnholo helt siden havnivået for drøyt 8000 år siden begynte å komme lavere enn fosse-nakken på 80 - 85 meter over havet.

      Bosetningen i dalføret peker mot at Grunnholo ble tørrlagt før år 0 i vår tidsregning. Grunnan hører med blant de aller eldste gårdene i Verdal, det vil si at den første Grunnangården trolig ble ryddet for ca. 2000 år siden. Og Hærfossen selv er et bevis på at det må ha gått lang tid siden fossen ble til. Hærfossgjelet er karvet ut i fjell, og selv om det ikke er fjell av hardeste slag, må det ha gått en viss tid før rennende vann kunne ha klart å forme dette sporet hvor det blant annet finnes flere jettegryter.

      Vi kan nok regne som nokså sannsynlig at gjennombruddet ved Grunnholo må ha funnet sted en gang for mellom 2000 og 4000 år siden. Fossen i Grunnholo eksisterte med andre ord i 4 - 6000 år før den plutselig ble tørrlagt. Når gjennombruddet kom, var ødeleggelsene større enn ved Hærfoss-gjennombruddet i 1893. Elven formet så dalen meget hurtig, fossen ble flyttet bakover, Granfossen, Hærfossen og Grunnfossen kom til syne, sideelvene grov seg ned, og ras forekom sikkert i dalsidene. Etter dette kom en periode med mindre forandringer i landskapet frem mot 1893.

      Hærfossen 1

      I dag ligger Hærfossen tørr. Men før gjennombruddet var dette en mektig foss med et så å si loddrett fall på 29 meter. Elven styrtet ned i et trangt gjel som ikke var stort bredere enn 10 - 12 meter. Nedenfor fossen var det et stryk på ca. 5 meter, slik at den totale fallhøyden var godt over 30 meter.

      Fjellet hvor Hærfossen lå, strakte seg ikke over hele dalen. Det var bare et fremspring fra nordsiden av dalen. Tilfeldigvis hadde elven tatt sitt løp over dette fremspringet etter Grunnholos gjennombrudd, og siden blitt fastlåst her.

      Nedenfor Hærfossen gravde elven vekk alle løsmasser i et slags S-formet løp. På grunn av at det var fjell på flere kanter her, ble elven først tvunget mot syd, før den svingte vestover og nedover dalen. På den måten oppsto en bratt jordskråning i nord-syd retning fra Hærfossen. Og det var bare den tilfeldighet at elven hadde sitt løp over fjell i Hærfossen som gjorde, at erosjonen stoppet her. Det vil si, erosjonen stoppet ikke. Den fortsatte. Men nå gikk den meget langsomt. Hele tiden skjedde det en erosjon i fjellet i Hærfossen. Gjelet ble litt dypere og trangere. Og nedenfor fossen gravde elven

      R A S I V E R D A L 675

      þÿ


      langsomt, men sikkert i den nye terrassefoten som hadde oppstått da elveleiet ble senket etter gjennombruddet ved Grunnholo.

      676

      V E R D A L S B O K A



      Ef>er Vasdragskonrorer

      image

      samt udi


      Tallene markerer engstykker som har forsvunnet. Se side 673 f.

      R A S I V E R D A L 677


      þÿ

      678

      V E R D A L S B O K A


      s

      R A S I V E R D A L 679

      Mellom den nye skråningen nedenfor Hærfossen og elveløpet ovenfor fossen var det nå en forholdsvis smal leirkam som styrte elven inn over fossen. Nå ble kammen utsatt for angrep fra to sider:

      På oversiden gravde elven ubønnhørlig i kammen før den styrtet ned fossen. Selv om det bare var ytterst små jordmengder som til enhver tid forsvant, ble de aldri erstattet. Nå kan man si at graveevnen etter hvert også ble redusert. Men den var der. Og* i flomtider gjorde elven innhugg.

      På nedsiden av kammen gravde elven etter at den hadde styrtet utfor fossen. Og for hver gang det gled ut masse der, ble kammen på toppen nødvendigvis svekket.

      Og naturen er uendelig tålmodig.

      Elven før gjennombruddet

      Før gjennombruddet var fallhøyden mellom Granfossen og Hærfossen ca. 7 meter. Etter

      som det her var tale om en strekning på nærmere 6 kilometer, var det en fallhøyde på litt over 1 meter pr. kilometer. Dette var veldig lite, og det var derfor svært liten strøm i elven. Den fløt bedagelig nedover.

      Elvebreddene var som regel ikke høye. Det var nettopp dette som hadde vært problemet tidligere. Ved flom bredte vannet seg ofte utover de lavtliggende markene på begge sider. Det kan blant annet fortelles at bare noen få år før 1893 måtte kornstaurene på Vollaflata samles inn med båt. Bare den midterste delen av flaten, den såkalte Høgda, stakk opp. Men enkelte steder kunne breddene være noe høyere. Det var der hvor høyere (eldre) terrasser nådde helt frem til elven. Men slik hadde terrenget vært i mange tusen år, og skråningene var stabile. De hadde nådd den helning naturen krevde for at de kunne stå. Elven var også av varierende bredde. Noen steder var den over 100 meter bred.

      Elvebunnen besto av et lag sand og grus, ispedd større og mindre steiner. Steinene var fra knyttnevestørrelse til størrelse som et menneskehode. Strømhastigheten var avgjørende for hvor grov eller fin elvegrusen kunne være. Ved lav strømhastighet ble finere grus liggende i ro. Tykkelsen av dette bunnlaget var jevnt over 2 meter.

      Under denne elvegrusen lå det lag på lag med finkornig blåleire. Denne leiren var ikke utsatt for erosjon, fordi det tykke laget med elvegrus beskyttet den. Og fossenakken i Hærfossen dannet den terskelen som avgjorde hvor dypt elven skulle grave seg ned. Og skulle elven i flomtider lage dypere høler i elvebunnen, ville disse med en gang bli fylt av grus som ble flyttet dit ovenfra. Dermed sørget elven selv for å beskytte leirlagene under.

      Situasjonen i september 1893

      Ryggen eller kammen som holdt Helgåa på plass, lå i følge gamle kart 21 meter over

      elvenivået ovenfor fossen. Dette var restene av det samme terras

      680

      V E R D A L S B O K A

      senivået som igjenfinnes ved Røe og Flyan. Den ligger 98 meter over havet, omtrent svarende til den eldre dalbunnen før Grunnholos gjennombrudd. Den var bygget opp av marine avsetninger, mest leire, og representerte ingen motstand for rennende vann.

      Forholdene hadde tilsynelatende vært trygge i mange hundre år da det skjedde et stort leirfall på sydvestsiden av kammen og ned i elven nedenfor fossen i juli i 1882. Dette fallet var sannsynligvis et resultat av en hundreårig erosjon i foten av skråningen. Derved fikk elven ytterligere muligheter til å erodere i skråningen, og stadig skjedde små fall. Massene havnet ned i elven, og de ble ført vekk etter hvert. Det skjedde således en stadig undergraving ved foten av kammen.

      Etter hvert var leirkammen redusert til en smal kant. Ovenfor fossen nådde ikke denne ryggen høyere enn 3 meter over elvenivået utpå sommeren 1893. Det var således klart for alle og enhver åt dersom noe ikke ble gjort, ville elven før eller senere bryte gjennom denne kammen.

      Man var også innstilt på å gjøre noe. Men egentlig var man ikke fullstendig klar over alvoret i situasjonen. Det er vel tvilsomt om man var klar over at fjellet lå så dypt i undergrunnen syd for fjellfremspringet ved Hærfossen. Men man var klar over at dersom elven passerte kammen, ville den grave seg ned til fjell, og deretter senke sitt leie bakover.

      Her er det interessant å legge merke til at gårdbrukerne ovenfor Hærfossen egentlig ikke hadde noe imot at elven skar utenfor Hærfossen. Dette må imidlertid sees mot den bakgrunn at de egentlig ikke hadde noen forutsetninger for å forstå hva som ville skje. Begrunnelsen for at man gjerne så at elven tok løp ved siden av fossen og senket sitt leie, var at plagene med oversvømmelser på de lavereliggende engstykkene i flomtider ville forsvinne. (Se for eksempel ovenfor om Vollasletta.) Dessuten var det en mulighet for at laksen ville komme lenger oppover elven! (Se direktør Getz' avisinnlegg nedenfor.)

      Det var blitt foretatt undersøkelser med hensyn til grunnen, og kommunestyret hadde to

      forslag å forholde seg til. Begge forslagene kan i ettertid sies å ha vært uegnet til å hindre katastrofen som fulgte, fordi de ikke kunne ta ondet ved roten. De inneholdt ingen tiltak mot utglidningene på nedsiden av kammen, og så lenge disse fikk fortsette, ville erosjonen

      ubønnhørlig arbeide seg bakover i skråningen og til slutt ville hele leirkammen ha sklidd ut,

      -uansett. Antagelig var det en helt umulig oppgave med datidens teknologi å bygge sikringer på nedsiden som kunne ha stoppet denne erosjonen.

      Det ene forslaget gikk ut på å sprenge i fossenakken slik at den ble senket og gjort bredere. Dermed ville mulighetene for at elven skulle flomme over bli redusert. Til gjengjeld ville elveleiet nødvendigvis bli tilsvarende senket bakenfor fossen, med de ulemper det ville medføre. Det var tale om å senke

      R A S I V E R D A L 681

      fossen med 1,5 meter. Dette ville nok redusere plagene med oversvømmelser, men laksen ville ikke komme. En større ulempe var at nå ville det bli tilsvarende 1,5 meter høye elvemeler med tilsvarende muligheter for erosjon og elvebrudd. Kommunen gikk blant annet inn for denne løsningen.

      Det andre forslaget gikk ut på å forsterke og forhøye ryggen med i første omgang en jordvoll. Derved ville ikke flomvannet nå opp til toppen av ryggen. Senere skulle jordvollen forsterkes med en forstøtningsmur. Kommunen skulle så garantere for vedlikeholdet av muren. Kanalvesenet gikk inn for denne løsningen, og det fikk også støtte av Verdalsbruket.2 Hærfossen hadde til alle tider vært et problem for tømmerfløtingen i elven.

      Det var den siste løsningen som ble valgt. Stortinget hadde bevilget penger, og arbeidet var startet i begynnelsen av september 1893. For at forstøt-ningsmuren kunne bygges, måtte en del forarbeider gjennomføres. En lavtliggende flate på sydsiden av elven frem mot leirryggen måtte først tørrlegges. Denne flaten gikk under navnet Bjørstadengflata. Dette arbeidet ble gjort unna ved å grave en kanal nesten vinkelrett på elveløpet. Kanalen var 2 meter dyp og 1,5 meter bred. Dernest gikk man i gang med å klargjøre grunnen for muren. Torven ble skåret av og lagt opp i to avlange jordvoller parallelt med elven.


      Gjennombruddet 3

      I september 1893 var det mye nedbør, og Helgåa vokste kraftig. Den steg faretruende høyt,

      og man begynte å frykte for at den ville stige over kammen. På vestsiden av kammen hadde det hele tiden skjedd utglidninger slik at det fortelles at man kunne lodde 16 meter rett ned fra toppen. Det er helt klart at uansett hvor mye man hadde bygget på denne kammen, ville det bare ha utsatt katastrofen en kort stund. En 16 meter høy loddrett leirmel er ikke det mest stabile fundament man kan tenke seg.

      Den 10. og 11. september regnet det sammenhengende både dag og natt, og det fryktede bruddet fant sted om ettermiddagen 12. september 1893. Det var faktisk øyenvitner til stede og så hva som skjedde. Men det er meget tvilsomt om de kunne ha gjort noe for å forhindre katastrofen, selv om man på folkemunne hevder noe annet. En liten utsettelse var nok det meste de kunne ha oppnådd.

      Først rant det bare noen dråper over. Men disse dråpene gravde vekk noen leirkorn slik at noen flere dråper kunne renne. Og jo flere dråper som rant, jo mer leire ble gravet vekk. De to jordvollene ledet vannet ned i kanalen. I løpet av meget kort tid var den første tynne strålen gått over til å bli en liten bekk.Og den lille bekken ble snart til en stor bekk, som i sin tur utviklet seg til en stor elv. Og alt dette skjedde i løpet av samme ettermiddag.

      De som iakttok hendelsen kunne fortelle at vannspruten sto ut over den

      682

      V E R D A L S B O K A

      image


      Skjematisk skisse av gjennombruddet ved Hærfossen. Tegneren står på nordsiden av elven ovenfor Hærfossen. Bokstaven E markerer husmannsplassen Egga under Røe vestre på motsatt side av Helgåa. Retningen dit er mot sydøst. Tallet 1 og pilen viser elvens retning og løp før gjennombruddet. 2 markerer løpet før mai 1894, og 3 viser løpet i august 1894. Den stiplede linjen markerer terrassekanten før gjennombruddet. Bokstaven M marker restene av forbygningsmuren som ble påbegynt. Fra Reusch: NGU Årbok 1898/99.


      þÿ


      Her står tegneren på punkt E vist på forrige tegning og ser overelven mot nordvest. Tallet 1 og pilen viser vannets løp før september 1893. 2 viser løpet før mai 1894, og 3 er løpet i august 1894. M er restene av muren. Etter Reusch.

      R A S I V E R D A L 683

      bratte skråningen slik at det var et luftrom mellom vannfallet og den loddrette leirveggen. Det er hevdet at dersom torven ikke hadde blitt fjernet, ville den ha forhindret at vannet gravde seg ned så fort. Dette er kanskje riktig, men det ville allikevel ikke ha vært mulig å forhindre det som senere skjedde. Og skulle muren bygges, måtte den jo stå på noe annet enn en gresstorv. Det var uheldige omstendigheter som gjorde at gjennombruddet skjedde da det skjedde, men det ville ha skjedd uansett fordi kammen ikke kunne ha motstått

      erosjonen særlig lenge.


      image

      De tørrlagte jettegrytene i Hærfossen fotografert kort etter gjennombruddet.

      (E l t e r Reu s ch )

      684

      V E R D A L S B O K A

      þÿ

      R A S I V E R D A L 685

      samt udvwi

      686

      V E R D A L S B O K A


      þÿ

      R A S I V E R D A L 687


      þÿ


      Verdalsboka - 39

      688


      Optayel i Juli 189i affielge Steen

      V E R D A L S B O K A

      R A S I V E R D A L 689

      I Hærfossen begynte vannet å minke etter hvert som elven skar seg ned i sitt nye leie. Og allerede neste dag, 13. september 1893, var Hærfossen tom. Drønnet fra den hadde stilnet for alltid. Den hadde lidd samme skjebne som Grunnholo noen tusen år tidligere, og som Granfossen var på vei til å lide noen år senere.

      Nå var problemet med flom over enger og åkrer borte for alltid. Et annet problem oppsto nå. Engene og åkrene kom også bort. Elven tok dem i samme slengen. Og laksen kom, selv om det riktignok gikk en del år før det var mulig å nyttiggjøre seg dette fisket.

      Elvens graving

      Elven grov seg meget raskt en dyp renne i leirgrunnen. Denne rennen hadde til å begynne med loddrette vegger. Men forståelig nok kunne ikke disse loddrette veggene bli stående, og gradvis falt leire ned slik at toppen av rennen ble bredere og bredere. Etter hvert ble det en V-formet nedskjæring i dalbunnen.

      Vannet strømmet utfor bruddstedet som en foss, og det hadde en voldsom graveevne. Det tok ikke lang tid før bunnen av dalen ved åpningen hadde samme nivå som elveleiet nedenfor Hærfossen. Og nå begynte den nye fossen å flytte seg gradvis bakover, men ikke med det samme loddrette fallet som i Hærfossen. Her var det tale om et bratt stryk. Bulderet var ikke det samme som det hadde vært i Hærfossen, men det var allikevel et kraftig fossebrus. Men mens vannet i Hærfossen hadde vært klart og blankt med skum-hvit sprøyt, var nå alt mørkegrått. Til og med skummet var grått. Ved foten av fossen var det en tykk suppe som rant videre nedover.

      Etter hvert ble den nye fossen en severdighet. Folk kom reisende langveis fra for å se på dette merkelige som skjedde i Helgådalen. En ny foss hadde sett dagens lys, og den var så merkelig at den forandret utseende fra time til time. Den fossen man hadde sett en dag, var en annen neste dag. Og enda mens folk sto og så på, skjedde det forandringer. Det kunne komme utglidninger langs kantene. Med dumpe drønn falt store partier ned fra veggene så det sprutet langt av sted. Noen ganger ble elven demmet opp, slik at det en kort stund dannet seg en liten innsjø ovenfor. Men etter en stund begynte vannet å renne over, og i løpet av kort tid var de nye hindringene gravet vekk samtidig som elven ble om mulig enda mer leirgrå nedenfor.

      Fjellet som hadde vært med på å danne Hærfossen, skrådde nedover mot sydøst. Elven som gravde seg rett ned i leirterrassen, samtidig som den flyttet seg bakover, nådde etter kort tid ned på denne fjellskråningen. Dermed ble elveleiet gradvis flyttet sidelengs mot syd og øst etter hvert som elven senket seg ned i grunnen. Men så lenge den rant over dette fjellpartiet, var det bare i beskjeden grad den flyttet seg bakover. Og i alle fall kunne den

      690

      V E R D A L S B O K A

      ikke flytte seg bakover dypere enn det laveste punktet den hadde over denne fjellskråningen.

      Denne sidelengse forskyvningen ned langs fjellskråningen stanset opp for en stund da elven støtte på en sadellignende forsenkning i skråningen. Man håpet nå at elven ikke ville gå dypere. Dette punktet lå ca. 10 meter lavere enn det opprinnelige elveleiet. Dermed dannet det seg en ny foss som var ca. 20 meter høy, kanskje enda høyere om vi tar i betraktning stryket som hadde vært ved foten av den gamle Hærfossen. Denne posisjonen hadde elven gjennom vinteren 1893/94.

      Samtidig oppsto en eiendommelig tidsbegrenset situasjon. Mens det gamle elveleiet kunne være opp til 100 meter bredt, skar det nye leiet seg ned i elvebunnen. Dette skyldtes det forhold at vannhastigheten var størst midt-strøms. Her ble elvegrusen mest utsatt, og den ble fort flyttet vekk. Slik oppsto en dypere renne her. Dermed ble vannet kanalisert hit, og elven gravde enda mer. Nå forsvant de større steinene, og løpet ble enda dypere, og enda mer vann fant veien gjennom denne rennen. I løpet av kort tid hadde vannmassene skåret seg ned gjennom det 2 meter tykke laget av elvegrus, og leiren under lå nå blottlagt. Til å begynne med var ofte bredden på dette nye løpet ikke mer enn 6-7 meter. Resten av det gamle elveleiet ble liggende tørt på begge sider. Dermed oppsto en dyp kløft av loddrette leirvegger nede i det gamle elveleiet. I bunnen skar elven seg stadig nedover, og veggene ble faktisk loddet 5 - 7 meter. En stakket stund lå det gamle elveleiet igjen som en sand- og steinør høyt oppe på begge sider av den kløften som hadde dannet seg. Men i bunnen av den nye kløften grov elven både i sidene og langs bunnen, og store partier falt ned.

      Leiren som falt ned kunne være tilsynelatende tørr og fast, men etter at den hadde vært utsatt for vann i bare kort tid, ble den oppløst og ført vekk. Slik falt sidene av kløften etter hvert ned, og dermed forsvant restene av den gamle elvebunnen. Det nye løpet tiltok også i bredde uten at det allikevel ble så bredt som det opprinnelig hadde vært.

      Gjennombruddet fortsetter

      Mens elvens høyre bredd gjennom vinteren var fast fjell i den skråningen den hadde avdekket, besto den venstre bredden av leirmeler. Disse meiene ble stadig utsatt for erosjon sideveis. Elven ble bredere og bredere, og til slutt lå en del av bunnen utenfor den sadellignende forsenkningen i fjellet. Det var bare et tidsspørsmål før bunnen av elven ble dypere enn denne kanten.

      Det nye gjennombruddet skjedde 3. mai 1894. Nå tok det bare et kvarter før elven hadde skåret seg så dypt i det nye løpet at den midlertidige fossen ble liggende tørr. En ny foss dannet seg enda lenger mot øst. Den hadde ca. 9 meter lavere fall enn den forrige, slik at den var ca. 10 meter høy. Og den lå mellom helt loddrette leirvegger.

      R A S I V E R D A L 691

      þÿ

      Området ved Hærfossen før og etter gjennombruddet. Figurene A, B og C er hentet fra Amund Helland (1894), og figur D fra H. Hugdahl (1980). Disse er sammenstilt som rammefigur til NGUs kvartærgeologiske kartblad Vuku 1722 I - M 1:50.000 (Sveian, Hugdahl og Bargel 1993). Figur Epå neste side viser elveleiet i profil i forhold til leirgrunn og fast fjell tilsvarende figurene A, B, C og D.


      Nå skjedde erosjonen rivende fort. Leirveggene ble meget snart opp til 30 meter og enda høyere der hvor elven skar inn i eldre høye terrasser. Og stadig vekk falt det ned store leirklumper og biter av veggene. Og når det her sies leirklumper, var dette klumper på flere tusen kubikkmeter. På den måten kunne elven bli tvunget inn mot veggen på motsatt side, noe som medførte nye fall der. Og slik utvidet den bredden på sin trange kanal.

      692

      V E R D A L S B O K A


      image

      D Løs masse r, vesentlig le ir e me d noe

      image

      IV«%V | Fjell i dage n fa r


      + + + I

      'l

      ■

      r^"~*

      -"f*^


      M

      ens skade ne på lands kapet

      tidligere hadde vært betydelige,ble de nå katastrofalt store. Hele åkrer forsvant i dypet. Og denne utviklingen forplantet seg bakover. Det eneste som ville stanse denne utviklingen var om elven støtte på fast fjell. Og det gjorde den ikke før den nådde Granfossen.

      Stryket flytter seg oppover dalen

      Med en gang Helgåa hadde forlatt leiet gjennom Hærfossen, fantes det ingen muligheter for å beholde den beskyttende elvegrusen i bunnen. Strømmen økte, og grusen ble ført utover den nye fossen som dannet seg. Og når det ikke var noe som beskyttet leiren under, ble den med en gang gravet vekk.

      Den første fossen som dannet seg, var nesten like bratt som Hærfossen hadde vært. Men det varte ikke mange timene. Fossen fikk mer og mer karakter av et stryk. Etter hvert spiste vannet seg ned og bakover.

      I perioden mellom 12. september 1893 og 3. mai 1894 hadde dette stryket eller fossen spist seg bakover 1,6 kilometer slik at det lå rett ut for Byna. Nå lå det nye elveløpet ca. 8

    • 10 meter lavere enn hva det gamle hadde gjort før 1893.

    Så kom det andre gjennombruddet 3. mai 1894. Samtidig som elveleiet forflyttet seg nedover skråningen mot øst ved gjennombruddsstedet, beveget bakkanten av fossen seg stadig oppover elven. Denne større fallhøyden økte erosjonsevnen, og enorme mengder leire ble ført vekk.

    Elven arbeidet seg bakover med økende tempo. Som det fremgår ovenfor,

    R A S I V E R D A L 693

    þÿ


    hadde fossen flyttet seg ca. 1,6 kilometer bakover fra 12. september 1893 til 3. mai 1894. Dette vil si med ca. 200 meter i måneden.

    Nå økte hastigheten til 500 meter i måneden. Denne hastigheten var naturligvis avhengig av vannføringen. 25. og 26. juni 1894 var svært regnfulle døgn med påfølgende stor vannføring. Nå gikk erosjonen rivende hurtig. Stryket spiste seg bakover slik at man nesten kunne se det med det blotte øye.

    Men så kom juli som en tørr og varm måned. Vannføringen avtok, og om ikke erosjonen stoppet opp, avtok den betydelig i hastighet. Men med en gang regnet tok til igjen ut på sensommeren og høsten, økte hastigheten på nytt.

    Det ble foretatt målinger av hvor hurtig elven senket seg. Den 26. juni 1894 klokken 1900 hadde bakkant av stryket nådd til utenfor Volden. Den hadde enda ikke gravet seg igjennom elvegrusen, og vannet var klart og rent. Dette var ca. 3,5 kilometer ovenfor den gamle Hærfossen.

    Dagen etter, 27. juni, klokken 2100 hadde den på dette stedet nådd ned på leiren. Slamgehalten var 0,5 gram pr. liter. Leiet var nå senket 0,65 meter. Bredden var minket fra 26 meter til 19 meter.

    Den 28. juni klokken 1700 var slamgehalten 1,3 gram pr. liter. Elveleiet var 0,74 meter dypere enn dagen før, og bredden var nå bare 11 meter.

    Den 29. juni, ikke angitt klokkeslett, var slamgehalten øket til 1,9 gram pr. liter. Dybden var øket med 0,6 meter.

    Og 2. juli var leiet blitt 0,5 meter dypere. Bredden var nå nede i 10 meter.

    På seks dager hadde Helgåa gravet seg ned 2,49 meter, og bredden hadde avtatt fra 26 til 10 meter på dette stedet

    Fjellets betydning for utformingen av elveløpet

    Langs nordbredden av elven når det faste fjell frem til elven på flere steder. Følgelig kom dette fjellet til å danne elvebredden på disse stedene. Noen videre erosjon bak fjellet var det således ingen fare for.

    þÿ

    þÿ

    696

    V E R D A L S B O K A


    image

    Tegning av situasjonen vist på forrige bilde. (Etter Reusch).


    Et slikt fjellparti dukket frem dypt nede i kløften utenfor By na. Og på samme måte som ved Hærfossen, hadde elven en kort tid løp over dette faste fjellet. Det dannet seg derfor en liten 3 meter høy foss her. Men akkurat som ved Hærfossen flyttet elven sin venstre bredd til side, og da elvebunnen støtte på leire utenfor fjellpartiet, begynte den å senke seg. Den 9. juli 1894 var også denne fossen borte. Ovenfor betød dette en øket fallhøyde på 3 meter, noe som forsterket erosjonen der.

    Fjellpartiene hadde også den negative virkning at de styrte elveløpet mot de mindre motstandsdyktige leirpartiene på motsatt side.

    Sett nedenfra og oppover var det fjell i det nye løpet på nordsiden ved Hærfossen. Dette medførte at elven gjorde en meget krapp albuesving fra et nesten vestlig løp til et nesten like østlig løp. På den måten sto den direkte mot leir-melene på motsatt side. Dette tilsvarte et sted midtveis mellom den gamle Hærfossen og Haugan, eller ca. 3-400 meter ovenfor Hærfossen.

    Det neste stedet med fjell var utenfor By na. Her lå den nevnte fossen på 3 meter. Også her gjorde elven en skarp bøyning mot syd.

    Noe sydøst for Volden stakk det frem nok et parti med fast fjell. Dette fjellet hadde alltid vært der slik at elven gjorde fra før en rettvinklet sving på dette stedet. Ovenfor hadde den et nesten syd-nordlig løp, mens nedenfor svingen rant den rett mot vest. Nesset som på den måten ble dannet, kaltes Nordnesset. Denne svingen ble opprettholdt også etter at løpet senket seg. Heldigvis, får man si, var fjellskråningen på nordsiden meget bratt, slik at løpet ikke ble tvunget vesentlig mot syd på dette stedet.

    Ved Telsnesset var det også en kortere strekning med fast fjell på elvens

    R A S I V E R D A L 697


    þÿ

    698

    V E R D A L S B O K A

    þÿ

    þÿ

    699 V E R D A L S B O K A

    R A S I V E R D A L 700

    þÿ


    image

    Samløpet mellom Helgåa og Malsåa fotografert i juli 1894. Tårnet står fremdeles.


    høyre side uten at det imidlertid førte til at løpet svingte i særlig grad mot venstre.

    Først oppe ved Granfossen var det fast fjell på begge sider av Helgåa. Her ble fallhøyden øket fra ca. 15 til ca. 45 meter.

    Granfossen

    Elven arbeidet seg bakover til den nådde Granfossen. Det er litt uklart hvor lang tid det tok

    før den nådde dit, men hvis man går ut fra den hastighet det tidligere hadde gått med, og at bakkant av stryket befant seg utenfor Volden i slutten av juni, er det rimelig å anta at den nådde bort til Granfossen samme høst.

    Som vi har sett ovenfor, arbeidet elven seg bakover med en hastighet av ca. 200 meter i måneden de første åtte månedene. Men da fallhøyden ble øket med 10 meter, økte hastigheten til ca. 500 meter pr. måned. Dette var dessuten i en periode med forholdsvis lite vannføring. Det er all grunn til å regne med at i høstflommene økte hastigheten vesentlig.

    Ved Granfossen støtte elven på fjell på begge sider av fossefoten. Men på elvens høyre side tok dette fjellet slutt, og elven begynte etter hvert å erodere

    702 V E R D A L S B O K A

    þÿ


    Romertallene markerer stedene for de forskjellige løpestrengene over Helgåa. Se tekst samt


    þÿ


    side 679 ff.


    EN. PLM

    Ur ra Id i VaJai


    f .

    704

    image

    V E R D A L S B O K A


    Udraset Artcd


    V//////ÆOrtrskneUet a fL er



    ikm.

    ; .. . ] Oammdl EMeif


    Den priv Opmaaling. [irh-

    R A S I V E R D A L 705

    Verdal sboka - 40

    706

    V E R D A L S B O K A

    þÿ


    Et nærbilde av Granfossen. Steinen inne i fossen midt på bildet til høyre ligger sånn omtrentlig på det nivå foten av fossen hadde før gjennombruddet i 1893. 1993. Foto Johs Overmo.

    R A S I V E R D A L 707

    i nordskråningen. Og nå ble man oppmerksom på en merkelig situasjon. Tilstanden ved Granfossen var nesten nøyaktig likedan som tilstanden hadde vært ved Hærfossen. I selve fossen tømte Helgåa seg utfor et fremstikkende fjellparti akkurat som den hadde gjort ved Hærfossen. Og på oversiden av fossen strøk elven langs fjell på den ene siden, mens den hadde en rygg av løsmasse på den andre siden. På det laveste punktet lå denne ryggen 9 meter over elve-nivået på oversiden av fossen.

    Hvis elven fikk erodere fritt i denne ryggen på oversiden, ville den før eller senere bryte igjennom og skape seg et leie utenfor fossen. Samtidig eroderte elven nedenfor fossen i foten av den skråningen som nådde helt ned hit. Utglidninger på dette stedet ville svekke ryggen på akkurat samme måte som ryggen ble svekket ved Hærfossen da raset gikk på nedsiden der.

    Forskjellen mellom Hærfossen og Granfossen lå i det faktum at mens fjellet stakk ut fra nordsiden ved Hærfossen, stakk det frem fra sydsiden ved Granfossen.

    Det har versert forkjellige tall med hensyn til høyden av Granfossen før Hærfossens gjennombrudd. Noen steder heter det at den var 10 meter høy, mens andre steder heter det at den var 15 meter høy. Toppen av Granfossen ligger litt over 90 meter over havet. Elven like nedenfor det siste stryket i fossen ligger i underkant av 50 meter. Den totale fallhøyden av Granfossen medregnet stryket er således 40-45 meter.

    Men i alle fall er det et faktum at Granfossen har fått et tillegg på ca. 30 meter til sitt opprinnelige fall slik at den må ha vært mellom 10 og 15 meter høy før gjennombruddet.

    Terrengundersøkelser ved Granfossen 4

    Etter Verdalsraset og Hærfossens gjennombrudd ble det klart for myndighetene at det måtte skje en grundig kartlegging av rasfarlige områder. Hendelsene i Verdal var i så måte en brutal vekker.

    Flere aktuelle områder i Trøndelag ble undersøkt i de nærmeste årene etterpå. Verdal sto for tur i 1894. (Et sammendrag av undersøkelsene er tatt med under Terrengundersøkelser i bind A.) Det første stedet som ble nærmere undersøkt i Verdal, var nettopp området ved Granfossen. Etter som Hærfossens gjennombrudd var et faktum, og fossen var blitt forflyttet bakover til Granfossen, fant man det mest hensiktsmessig å starte undersøkelsene her.

    En eldre mann hadde gjort oppmerksom på at elven hadde gravet seg inn i melen på nordsiden ovenfor Granfossen de siste 40 årene, og det var all mulig grunn til å frykte for at noe lignende ville skje her som ved Hærfossen. Den siste biten av elveløpet før elven kastet seg utfor Granfossen, gikk mellom høye og bratte leirmeler. 40 år tidligere hadde det vært åker og eng på dette stedet.

    708

    V E R D A L S B O K A

    Ved boring kunne man slå fast at det bare var en leir- og jordrygg som styrte elven mot Granfossen. Det ble understreket at Kanal vesenets planer om å føre elven tilbake til sitt opprinnelige leie, var påkrevet.

    Det ble også boret ved Overholmen, Overmoen og Røe. Konklusjonene her var at man måtte forvente stadige utglidninger dersom sideelvene og bekkene fritt fikk fortsette å grave. Enkelte lag nede i grunnen besto av helt bløt leire. Denne slutningen har også vist seg å holde stikk, og det er først i 1980-årene at man har klart å få kontroll med utviklingen. (Se Flom, erosjon og ras langs Verdalselva.)


    Noter:

    1 Mange av opplysningene i det etterfølgende er hentet fra notater gjort av Magne Varslot.

    2 På dette punktet er kildene noe uklare. Getz som var bestyrer for Verdalsbruket, støttet det første forslaget. Det er derfor all grunn til å tro at Verdalsbruket også støttet det forslaget når Getz gjorde det. Trolig er dette et subsidiært standpunkt.

    3 Beskrivelsene av hva som skjedde, er hentet fra professor Amund Hellands Norges Land og Folk, Nordre Trondhjems Amt, 1. bind s. 156 ff. Hvor opplysninger er hentet fra andre kilder, er det anført.

    4 Rapporten om disse terrengundersøkelsene er trykket i Norges Geologiske Undersøgelse No. 27, Terrængundersøgelser og Jordboringer i Størdalen, Værdalen og Gauldalen samt i Trond-hjem i 1894, 95 og 96. Rapporten er forfattet av J. P. Friis. Den delen av rapporten som behandler andre deler av Verdal, er omtalt under Terrengundersøkelser.

    SIDEELVER OG SIDEBEKKER


    Oversikt

    Heldigvis var det bare to større elver som rant ned i Helgåa på strekningen mellom Hærfossen og Granfossen. Disse var Malsåa som falt ned fra nord, og Mugda som falt ned fra syd. Derimot fantes det flere mindre bekker.

    På sydsiden var det ingen sideelv ovenfor Mugda. Men bare 300 meter nedenfor rant Haukbekken ut i Helgåa. Denne bekken var forholdsvis liten, og den anrettet bare beskjedne skader.

    Kvernhusbekken rant ut i elven omtrent rett imot Volden. Den var en forholdsvis stor bekk, og gjennom tiden har den gravet en dyp dal i terrassen.

    Mellom Røe og Overmoen kom så en bekk ved navn Markhusbekken. Den rant ut i elven vest for Overholmen nordre. Den var liten, og den rant delvis over fjell, slik at skadene ble etter måten forholdsvis små. Den har ikke senket seg så mye.

    Deretter følger Leiringsbekken. Den renner vest for Røe og løper ut i Helgåa omtrent rett over for Haugan. Bekken er liten, og den har ikke klart å grave noen dyp dal. Den har delvis løp over fjell slik at det er noen terskler som forhindrer videre senkning.

    Den siste bekken på sydsiden er Kaldalsbekken. Heller ikke den er stor, men den har klart å anrette store skader. For det første var det vel den som utløste et forholdsvis stort ras ved Dalbakken i 1965. (Se nedenfor.) Og for det andre har den laget en dyp ravineformet dal i terrassen. Her var det ingen ting som kunne begrense gravingen.

    På nordsiden finnes først en liten bekk som går under navnet Telsness-bekken. Den rant ut mellom Telsnesset og Kulslien. Den har ikke senket seg så svært mye.

    Bare et kort stykke nedenfor denne kom Kulslibekken. Heller ikke den har gjort stor skade da store deler av løpet går over fjell.

    Så kommer Malsåa. Den vil bli særskilt behandlet nedenfor.

    Ved By na kommer en liten bekk som kalles Bynabekken. Heller ikke den har forvoldt så veldig stor skade.

    Derimot den siste bekken på nordsiden, Haugbekken, har hatt negativ innvirkning på forholdene. Den kommer ned mellom Haugan og Bjørstad. Trolig var det den som utløste Haugan-Bjørstadraset i 1894. (Se mer om dette nedenfor.)

    710

    Mugda

    V E R D A L S B O K A

    Mugda rant ned i Helgåa bare et lite stykke nedenfor Granfossen. På dette stedet var det bare utmark og skog i 1893.

    Man anså det som hensiktsløst å foreta noen forbygninger ved denne elven, da Helgåa allikevel ville grave seg ned der den rant ut. Og denne antagelsen stemte. Helgåa senket seg bortimot 30 meter på dette stedet, og Mugda fulgte med. Eventuelle forbygninger ville ha rast ut sammen med resten av landskapet på dette stedet. Men det er vel temmelig sikkert at Helgåa fikk en del hjelp fra Mugda når det gjalt å fjerne masse på sydsiden av elven på dette stedet. Her er det anselige mengder med masse som er forsvunnet. Dalen er langt bredere enn for eksempel mellom Volden og Overholmen.


    Malsåa

    Derimot var situasjonen en helt annen ved Malsåa. Her var det dyrkede jorder og kulturland. Denne elven kom på skrå nordøstfra da den rant ut i Helgåa. Da Helgåa begynte å senke sitt leie, skjedde det samme med Malsåa. Og her skjedde nøyaktig det samme som ved Hærfossens gjennombrudd. Malsåa nådde ganske snart ned på fjellet. Men fjellet skrådde nedover mot syd, og Malsåa beveget seg sidelengs nedover denne fjellskråningen. På den måten grov den i leirterrassen hvor blant annet gården Volden lå.

    Det ble meget snart klart at dersom ikke noe ble gjort, ville Malsåa flytte seg gradvis mot venstre, og Vollasletten lå da meget utsatt til. I verste fall ville hele denne sletten bli vasket vekk.

    Det første forsøket på å lede Malsåa over fjellet ble ikke helt vellykket, slik at man måtte lage en ny og bedre forbygning. Denne forbygningen ble laget på elvens venstre bredd. Den høyre bredden lå mot fjellet. Forbygningen ble bygget som en mur som startet et langt stykke østenfor stedet der elven falt ned den bratte fjellskråningen og ned i Helgåa.

    Og denne muren har helt siden den ble reist, stått i mot alle angrep fra elvens side, og den fungerer fullstendig etter sin hensikt. Malsåa ledes langs denne muren over den strekningen som fremdeles ligger på Vollasletten. Først når elven når helt ut på det blankskurte fjellet nedenfor Kolstad, får den renne fritt nedover. Den fossen som her har oppstått, kalles Kolstadfossen.

    Men til tross for de foranstaltninger som ble gjort her, var det allikevel på nippet til at det gikk galt i 1896. Den 6. november dette året skjedde det nemlig et gjennombrudd ved østre ende av forbygningsmuren. Det var stor flom i Malsåa, og det ble oversvømmelse over Vollaenget ovenfor muren. Dermed tok vannet til å renne på sydsiden av den nye forbygningsmuren. Nå var man klok av skade, og øyeblikkelige tiltak ble satt inn. Muren ble forlenget mot øst, og faren ble avverget.

    R A S I V E R D A L 711

    Hadde ikke det skjedd, er det all mulig grunn til å tro at da ville Volden og hele sletten ha gått tapt.

    Malsåa har på samme måte som Helgåa senket seg helt ned til bunnen av dalen. I lang tid eroderte elven i de bratte skråningene, men etter hvert har skråningene fått den helningsvinkelen naturen krever, og sidene har stabilisert seg. Men dersom forbygningsmuren ikke hadde vært der, og Malsåa hadde fått arbeide fritt, ville det ha skjedd større ødeleggelser.


    image

    Fra byggingen av forbygningsmuren ved Malsåa. Det kan tyde på at dette og det neste bildet ble tatt ved samme anledning. Ukje nt fotograf.

    712 V E R D A L S B O K A

    þÿ

    þÿ

    714

    V E R D A L S B O K A

    þÿ

    R A S I V E R D A L 715


    image

    - mm


    ....... ■ ............................«- ..........................■...................................................


    DessverreeTbikfesom er brukket av. Det er fra 1897. Det viser enden av muren ved

    lstadfossen.

    Ko tr ]mmm -M

    Sammenlign med bildet fra

    anlegget av muren.

    Ukjent fotograf.


    þÿ

    image

    Hi

    Er totøe av muren fra 1920-årene. Vegetasjonen begynner nå å skjule sårene i landskapet. Foto: Einar Musum.

    716

    V E R D A L S B O K A

    image

    Løpet etter Helgåa i tidsrommet 12/9 1 893 - 3/5 1894. Elveløpet fra før 1893 sees på brinken til høyre. Gamle Hærfossen er rett fram på bildet, den midlertidige foss til venstre. Bildet er tatt i retning vest. Fotograf: Arnt Kjesbu.


    þÿ

    FØLGER A V HÆRFOSSENS GJENNOMBR UDD


    RAS

    Etter hvert som elven senket sitt løp bakover fra terrassekanten ved Hær-fossen, var det bare et tidsspørsmål før det ville gå ras langs kantene av løpet. Og rasene kom nærmest på løpende bånd. De fleste av dem var rene ned-fallsras, det vil si ras som oppsto fordi foten av melen ble undergravet. Og når overhenget ble for ustabilt, sørget tyngdekraften for at massen falt ned. Slike nedfall skjedde hele tiden. Noen var store, men de fleste var små. Dessuten fantes lommer med kvikkleire i terrassene på sidene. Det var rimelig å regne med at noen av disse ville gli ut når de ble blottlagt som følge av nedskjæringen som foregikk langs elveløpet. Hittil har det gått et par ras som var så store, at de vil bli behandlet særskilt. Disse medførte at bebyggelsen i nærheten måtte flyttes. Og ved ett av dem gikk det også menneskeliv. De andre har imidlertid vært små av omfang.


    RASET VED HAUGAN OG BJØRSTAD

    Utover forsommeren i 1894 ble leirveggene mot elven ved Haugan og Bjør-stad høyere og høyere. Elven grov seg stadig dypere ned. Derved må den ha nådd ned til en kvilddeirelomme som strakte seg i undergrunnen nord-vest-over mellom Haugan og Bjørstad.

    Hovedveien oppover dalen på nordsiden gikk tvers over dette området.

    Den 16. juni 1894 klokken 7 om ettermiddagen gikk det et ras i skråningen ned mot elven. Derved ble det åpnet opp for at kvikkleiren innenfor kunne komme i bevegelse, og et kvikkleireras var et faktum. Den tyntflytende massen veltet ned i det trange og dype elveløpet.

    Bruddet hadde form som en hestesko. Over munningen av hesteskoen, som vendte østover, var avstanden 160 meter. Lengden av skoen var 240 meter. Det ble målt en høydeforskjell mellom bunnen av bruddet og kanten ved Haugan på 32 meter. Gjennomsnittsdybden ble anslått til 15 meter. Utrast masse ble beregnet til 1.380.000 m3. Raset oppsto fullstendig overraskende. Vannføringen var liten i elven på dette tidspunktet, slik at det var ikke voldsom erosjon i øyeblikket som utløste det. Men på et sted må skallet som dekket for kvikkleiren innenfor ha blitt sterkt svekket, og likevekten

    var blitt ødelagt, og da skulle det ikke mye til før at bruddet kom.

    Det sies at man kunne høre det risle nede i grunnen ved Haugan i tiden før raset.

    I følge øyenvitneskildringer utviklet raset seg helt typisk. Leirlagene falt ut i vertikale skiver, flak etter flak. Raset bladde seg bakover. Denne utviklingen er blitt iakttatt ved flere andre ras, blant annet ved den siste delen av Verdalsraset året før.

    Leirmassene fylte opp elveløpet både oppover og nedover, og følgelig rant den tyntflytende suppen langt i begge retninger. Så langt oppover som til By na, 1 kilometer høyere oppe, ble elveleiet fylt av leirmassene. Også i sideløpet til Malsåa la massene seg opp.

    Leirmassene ble ikke liggende lenge i elveløpet. De forårsaket heller ingen oversvømmelse ovenfor. Elven hadde før dette skåret seg så langt ned i grunnen at vannmassene aldri nådde opp over kanten. Derimot var leirgjørmen så fylt av vann at da den ble blandet med elvevannet, fløt den som en del av dette nedover elven. Elven ble naturligvis tykk som en grøt, men etter hvert som den seg nedover, ble den tynnere.

    þÿ

    720

    V E R D A L S B O K A

    þÿ

    Skisse av raset, også sett i samme retning. Tallet 1 vises ikke, men markerer elven. 2 og 3 er ødelagte veier. 4 markerer murrest ene av et forlatt hus. Det må i så fall være Haugan. (Etter Reusch)


    image

    Kartskisse av Haugan-Bjørstadraset, eller Hauganfallet som ble sagt i faglitteraturen. (Etter Reusch)


    Akkurat der raset gikk, var elveleiet temmelig smalt på det tidspunktet. Alt rakk ikke å havne ned i bunnen av elveløpet. En hel del skvettet over kanten på motsatt side av dalen også. Der var terrenget noe lavere enn på motsatt side der raset kom fra. Leirmassene nådde så langt inn som 400 meter. 384 ar av den dyrkede jorden på gården Røe ble dekket av leirmassene som sprutet over kanten. Dette arealet var grovt sett like stort som det utraste arealet. Bredden av dette området var 240 meter og dybden 180 meter. Det ble anslått at leirlaget som la seg utover jorden, var i gjennomsnitt 1 meter tykt. Grovt regnet ble det anslått at det var 38.400 m3 leire som sprutet utover jorden.

    þÿ

    722

    V E R D A L S B O K A


    Verdalsboka - 41

    image

    Detalj fra Haugan-Bjørstadraset. Juli 1894. Ukjent fotograf.


    Ingen menneskeliv gikk tapt ved dette raset, men to fire måneder gamle kalver som sto tjoret på det stykket som gled ut, gikk med. Den ene ble senere funnet igjen så langt ned som ved Østnes bro. Den andre ble liggende på sydsiden av elven ved husmannsplassen Steingrunnan bare et kort stykke nedenfor Hærfossen.

    Derimot berget en hest som sto tjoret ute på det jordet som gled ut, livet. Den slet seg før raset gikk, og den sprang vekk. Det fortelles imidlertid at det var uklart hvorvidt hesten slet seg ved lyden av det første smellet og kom seg vekk, eller om den slet seg før raset gikk. Men det ble også sagt at da raset gikk, gikk det så fort at hesten ikke ville ha klart å komme seg vekk før det var for sent. Trolig har man her igjen et eksempel på at dyr har varere sanser, og at hesten merket noe i grunnen, enten det var bevegelse eller lukt, og at den følgelig slet seg og berget med det livet.

    Folkene på de tre berørte gårdene, Haugan, Bjørstad vestre og Bjørstad østre, måtte i all hast flytte vekk. De samlet seg på en berghaug like ved. Dit brakte de også en del av sine eiendeler, deriblant sengeklær, og i det minste den første natten ble tilbrakt under åpen himmel.

    þÿ

    R A S I V E R D A L 724


    Detalj fra Haugan-Bjørstadraset. Juli 1894. Ukjent fotograf.


    image

    John E. Grunnan, medlem av Ole A. Hjelde, medlem av hjelpekomitéen. hjelpekomitéen.

    R A S I V E R D A L 725


    image

    Haugan var en selveiergård, mens de to Bjørstadgårdene var leilendingsgårder som tilhørte Verdalsbruket.

    Husene på Haugan lå helt ute på kanten av raset. Husene på Bjørstadgårdene lå også forholdsvis nært, ca. 80 meter unna kanten. Et tørkehus som tilhørte Haugan, gikk ut dagen etter.

    Sivert Toresen Flyum, medlem av

    Formannen i Verdalskomitéen, Peter Holst, fikk beskjed om hva som hadde hendt, og han dro øyeblikkelig oppover. Han beordret nedrivning av husene. Dagen etter telegraferte han til Indredepar- tementet og ga opplysninger om hva som hadde skjedd. Han ba om tillatelse til å bruke kr. 2.500 til å hjelpe til med å redde de utsatte husene. Han fikk øyeblikkelig svar tilbake med tillatelse til å bruke

    pengene hvor det var nødvendig. Holst fikk

    hjelpekomitéen.

    oppnevnt en hjelpekomité bestående av

    gårdbrukerne Sivert Flyum, Ole A. Hjelde og J. E. Grundert.

    I tillegg til at jorden på de nevnte gårdene ble ødelagt, gikk også veien ut. Den gamle veien var i ferd med å bli erstattet med en ny, men både den gamle og den nye veien forsvant. Følgelig sto man uten veiforbindelse med dalen ovenfor rasstedet, for på sydsiden fantes det ikke vei. Telefonlinjen til Volden ble også brutt.

    Selv om man arbeidet både hurtig og resolutt med å få flyttet husene på gårdene, gikk et tørkehus på Haugan tapt.


    Folket på gårdene som hie berørt

    Så vidt det har vært mulig å slå fast, er denne oversikten noen lunde riktig for hvem som bodde på de aktuelle gårdene da raset gikk:

    Haugan

    • Lars Iversen, gårdbruker, 66 år

    • Serianna Toresdatter, kone, 57 år

    • Trine Gurine, datter, 31 år, tvilling

    • Inger Marie, datter, 31 år, tvilling

    • Ole Olsen, tjener, 24 år

    • Martin Johannessen, tjener, 15 år

    726

    V E R D A L S B O K A

    image

    Lars Iversen var sønn av et tidligere bru-kerpar på Haugan. Iver Larsen

    og Marta Jonsdatter Ekren. Lars kjøpte Haugan tidlig i 1860-årene. Han

    døde på Haugan i 1904.

    Serianna Toresdatter var fra Fly an. Hennes foreldre var Tore Sivertsen Flyum og Gunhild Gunnbjørnsdatter Holmli. Hun

    omkom da Hauganraset gikk i 1906. (Se nedenfor.) Martin Johannessen var født på Haugan-vald og var sønn av Johannes Johnsen Haugan og Beret Marta Johannesdatter.

    Lars brukte gården til sin død i 1904.

    Serianna og de to døtrene ble værende på gården etterpå. (Se nedenfor.)

    Martin utvandret til Amerika i 1903 og bodde i Warren i North Dakota. Han kom tilbake og døde i 1907. Han var ugift.

    Bjørstad vestre

    • Ellev Toresen, leilending, 69 år

    • Anne Marta Olsdatter, kone, 50 år

    • Ragnhild, datter, 8 år

    • Ole Arntsen, kårmann, enkemann, 82 år

    Martin Johannessen Haugan.

    Ellev Toresen var født i Ulvilla. Hans foreldre var ungkar Tore Toresen Hellån og pike Ragnhild Børresdatter Ulvill. Han bodde en tid i Sunnistua i Ulvilla. Så giftet han seg med enken Marta Olsdatter på Storstad. Familien flyttet til Bjørstad vestre i 1870. Marta Olsdatter

    døde i 1884.

    Anne Marta Olsdatter var således Ellevs andre kone. De giftet seg i 1885. Hun var fra en husmannsplass under Rø vestre. Hennes foreldre var Ole Arntsen og Gunhild Andorsdatter Byna. Ole var kårmannen i 1894.

    Ole var født på Bjørstad. Hans foreldre var Arnt Olsen Bjørstad og Marit Eriksdatter.

    Etter Bjørstadraset ble restene av Bjørstad vestre lagt til Bjørstad østre. Familien flyttet da til

    husmannsplassen Bjørstadtrøa hvor de bodde i 1901. Ellev døde som kårmann på Bjørstad i 1904. Anne Marta døde på Bjørstad i 1923.

    Ragnhild Ellevsdatter ble gift med Odin Marius Andersen Bjørstad. Hun døde i 1944. Ole

    døde på Bjørstad i 1898.

    R A S I V E R D A L 727


    þÿ

    Bjørstad østre

    • Elling Jonsen, leilending, 64 år

    • Marta Siverstdatter, kone, 68 år

    • Sefanias Ellingsen, leilending, sønn, 35 år

    • Beret Marie Eriksdatter, kone, 35 år

    • Emelie Sefaniasdatter, datter, 10 år

    • Severin Sefaniassen, sønn, 2 år

    Elling Jonsen kom til Bjørstad østre i 1870. Han kom da fra Auglenvald i Vol-haugen. Hans foreldre var husmann Jon Andersen Forbregdsvald og kone Anne Kristoffersdatter. Marta Sivertsdatter var fra Holmlivald.

    Sefanias Ellingsen Bjørstad. Hennes foreldre var Sivert Sivertsen Holmlivald og Sigrid

    Larsdatter Holmli.

    Før de kom til Bjørstad, bodde de på Sørhaugvald, Skjørholmvald og Reitan.

    Sønnen Sefanias Ellingsen var gift med Beret Marie Eriksdatter. Hun var datter av Erik Jakobsen og Anne Marta Olsdatter på Overholmen mellom.

    Etter raset ble det som var igjen av Bjørstad vestre og Bjørtad østre, slått sammen og fikk navnet Bjørstad. Gården ble flyttet oppover bort fra raskanten.

    Elling døde på Bjørstad i 1910. Marta døde i 1903.

    728

    V E R D A L S B O K A

    Sefanias døde på Bjørstad i 1909.


    image

    Beret Maria Eriksdatter Bjørstad. Severin Sefaniassen Bjørstad.

    R A S I V E R D A L 729

    Beret Marta levde til 1948 da hun døde på Solvang på Bjørstadhøgda. Emilie Sefaniasdatter ble gift med John Martin Johnsen Holmli vestre. Hun døde i 1943. Severin Sefaniassen ble gift med Oline Johnsdatter Vangstadhaug. Han døde i 1972 i Sparbu. I 1900 bodde samtlige på Bjørstad.


    image

    Ståstedet for for fotografen er 100 meter øst for Bjørkhaugen på nordsiden. Gårdene i bakgrunnen er Røesmoen til venstre og Røes-gårdene på sine gam- le tomter. Ukjent fotograf.


    HAUGANRASET

    Det neste raset av noe omfang som gikk, var Hauganraset. Det ble utløst 19. september 1906. Etterpå ble gården Haugan flyttet. Og den gamle tomten er nå borte, den har forsvunnet ned i elvegjelet.

    Hauganraset var ikke av så veldig store dimensjoner. Det er anslått at et areal på ca. 30 mål forsvant. Det var langt mindre enn raset i 1894, og de utraste massene anrettet heller ikke skade på den andre siden av elven slik det forrige raset hadde gjort. Selv om det ikke finnes noen opplysninger om det, kan man vel formode at for en kortere stund ble elven demmet opp. Men her skal vi være klar over at den canyonlignende dalen etter hvert var blitt forholdsvis bred, slik at det ikke lenger var en smal kløft elven rant gjennom. Det er derfor lite trolig at en eventuell oppdemning fikk noen langvarig virkning.

    Men det som gjorde at dette raset allikevel fikk et mer uhyggelig preg, var at det medførte tap av menneskeliv, og flere dyr gikk med. På gården Haugan bodde i 1906 følgende personer:

    • Trine Gurine Larsdatter, bruker, ugift, 43 år, tvilling

    • Inger Marie Larsdatter, bruker, ugift, 43 år, tvilling

    • Serianna Toresdatter, kårkone, 69 år

    Trine og Marie var døtre av Serianna Toresdatter og hennes avdøde mann Lars Iversen.

    (Se ovenfor.)


    Hva som skjedde

    Folkene på gården merket på hesten at noe var i gjære. Den sto i tjor og var helt forstyrret. Den

    sprang rundt tjoret. Kanskje merket hesten vibrasjonene i jorden før raset. Serianna Haugan ble drept i dette raset.

    Hun skulle passe på noen kyr, og hun kom seg ikke unna. Både hun og fem kyr ble tatt med utfor. Det lyktes å redde tre av kyrne.

    Også en hest ble tatt. Den overlevde, men det var ikke mulig å berge den opp, og den måtte derfor skytes. Marius Selnes fikk denne utrivelige oppgaven.

    Elleve sauer ble også med. Det var mulig å redde to av disse.

    Havren som var skåret og sto på staur, forsvant ned i elven.


    Døde:

    R A S I V E R D A L 731

    SERIANNA HAUG AN, født 1837 Det tapte arealet ble anslått til 300 ar.

    Etterpå

    Eierne av gården Haugan, Marie og Trine Haugan, sendte 1. november samme år en søknad om erstatning til Landbruksdepartementet.

    Erstatningsbeløpet var satt opp slik:

    600 ar jord å kr. 6,00 ........................................................................... kr. 3.600,00

    Tap av hesten ...................................................................................... * 100.00

    2 storfe og 9 sauer ................................................................................ * 200.00

    Havreavlingen ..................................................................................... » 100,00

    Tilsammen............................................................................................ kr. 4.000,00

    Til dette oppsettet må følgende kommentarer gjøres. 600 ar ødelagt jord omfattet også de 300 ar som ble ødelagt av raset i 1894. Hesten var egentlig verdt kr. 200, men den var assurert for kr. 100.

    Det ble også opplyst at man hadde fått en erstatning på kr. 2.365 etter raset i 1894, og at husene på gården ble flyttet på det offentliges bekostning. Samtidig var en privat pantegjeld blitt redusert med kr. 1.000.

    Eierne nå var tvillingsøstre, 43 år gamle og ugifte.

    Søknaden ble anbefalt av Verdal kommunestyre, og den var ledsaget av en uttalelse fra lensmannen i Verdal. Han anslo verdien av den gjenværende jorden til kr. 800. Husene som nå måtte flyttes igjen, hadde en salgsverdi av ca. kr. 1.500. Besetning, redskaper, innbo og lignende var etter hans skjønn verdt kr. 400. Tilsammen utgjorde alt kr. 2.700. Samtidig var det en gjeld på kr. 2.000. Når alt var blitt realisert og gjelden betalt, ville det være igjen kr. 500.

    Lensmannen anførte videre at det sedvanlige etter Verdalsraset var at gårdbrukerne hadde fått erstattet omtrent halvparten av verdien av jord- og hus-skaden. I samsvar med dette mente derfor lensmannen at kr. 2.000 var en passende erstatning.

    Amtmannen i Nordre Trondhjems Amt anbefalte lensmannens forslag til erstatning.

    I Stortingsproposisjon nr. 97/1906 - 1907 ble det innstilt på at erstatningen skulle settes til kr. 2.000. Det kan her bemerkes at innstillingen ble underskrevet av kong Haakon.

    I 1908 ble dette beløpet bevilget.

    Før det hadde tvillingene solgt våningshuset på Haugan til Nils Stene på Vuku. Huset står der fremdeles.

    732

    V E R D A L S B O K A

    I 1907 solgte de Haugan til John Johannessen Haugan. De bodde på Vest-Grunnan til de døde. Marie døde i 1947, og Trine døde i 1955. Begge var ugifte.


    image

    Trolig er dette gården Byna. Leirmelen i forgrunnen er forlengst borte.


    Ukjent fotograf.


    ANDRE RAS 1

    Rasene i 1894 og 1906 var udiskutabelt de største. Ingen andre kunne måle seg med disse hva angår antall kubikkmeter. Men noen var allikevel så store at de ble lagt merke til, enten fordi det var store arealer som forsvant, eller fordi de medførte så pass leven og bråk at folk ble oppskaket.

    Listen nedenfor nevner de største. Dessverre finnes det ikke alltid nøyaktige opplysninger hverken når det gjelder dato eller størrelse på arealet som forsvant. Det siste har sammenheng med at åkrene stadig ble mindre. Hver høst og vår forsvant noen kvadratmeter, og hvorfra skulle raskanten måles?

    Vollaraset

    Dette raset gikk straks øst for gården Volden sist i juli i 1909. Området som gled ut, ble kalt Dynnvollflata. Denne flaten var 20 mål. I tillegg forsvant ca. 15 mål, slik at alt i alt gikk omtrent 35 mål med.

    Det fortelles at dagen i forveien var gresset slått på Dynnvollflata. Om kvelden ble spettet satt i jorden. Neste morgen hadde spettet sunket ned i jorden av sin egen tyngde. Rasdagen var onnefolkene i full sving med arbeidet. Ved middagstid, mellom klokken 12 og 13, var de inne for å få seg mat. Da gikk raset.

    Julie Helmo var på tur østover fra Volden. Veien gikk den gang like forbi husene på gården, over Dynnvollen og deretter nord for Hållåvikbakken. Julie hadde passert Dynnvollen og hadde kommet midt opp i Hållåvikbakken, det vil si ca. 50 - 100 meter unna, da raset gikk.

    Her var det således bare en tilfeldighet som avgjorde at det ikke gikk menneskeliv.

    Harseraset

    Vest for Dalbakken går en liten dal ned mot elven. Den kalles Harsveda-len. Våren 1921 gikk det et ras der. Mikal Røe på Dalbakken var utpå det stedet som gled ut. Han merket at grunnen begynte å bevege seg under føttene på ham. Han ante uråd og begynte å springe innover. Men grunnen begynte å slå sprekker, og den siste sprekken var for bred til at han klarte å hoppe over og inn på trygg grunn. Han falt nedi sprekken, men han unngikk å bli med selve raset. Det var umulig å komme seg opp med egen hjelp, men folk i nærheten hadde enten sett hva som skjedde, eller de hadde en anelse

    734

    V E R D A L S B O K A

    om at han hadde vært der. I alle fall kom de til og fikk trukket han helskinnet opp igjen.

    Ca. 10 - 15 mål gled ut. Det sies at rasmassene traff kabelfestet på løpe-strengen som krysset elven på dette stedet. Det la seg så mye leire over festet at det ble begravet. Det var ikke mulig å kontrollere kabelfestet etter dette, og det ble ikke foretatt undersøkelser om kabelen var blitt skadet.

    Hvor vidt raset var en årsak til at kabelen røk i oktober samme året, skal være usagt. Men det har vært antydet at det kan ha vært en sammenheng.

    Om morgenen 11. oktober 1921 skjedde den tragiske ulykken at bærekabelen på løpestrengen gikk av mens fem barn var i kassen i ferd med å krysse elven. Alle fem var fra Røesgrenda, og de skulle til skolen på Vollen. Alle fem omkom. 2

    De fem var:

    OTTAR GREEN, født 1909 PAUL GREEN, født 1911 EINAR GREEN, født 1913 INGOLF HELMO, født 1910 OLAF SVERRE RØE, født 1912

    Foreldre til de tre første var Marit og Ole O. Green på Overholmen nordre. Foreldre til nr. 4 var Gurianna og Johan Helmo. De forpaktet da Røe vestre. Og foreldrene til den siste var Kristine og Anton J. Røe som var på Røe østre.

    To av guttene, Ingolf og Paul, ble funnet med en gang. De ble begravet sammen. Olaf ble

    funnet neste vår på Inderøy. Han ble gjenkjent på skoene og en medaljong han hadde i lommen. De andre to, Ottar og Einar, er ikke blitt gjenfunnet.


    image

    Fra begravelsen etter den tragiske ulykken med løpestrengen. Her er to av guttene.

    R A S I V E R D A L 735

    Hærfossens gjennombrudd er en indirekte årsak til at disse fem barna omkom. Og det er en nokså stor sannsynlighet for at Harsveraset også spilte en rolle i denne sammenheng.

    Tyveraset

    image

    Raset har fått navn etter et lite åkerstykke på Overmoens grunn som kaltes Tyve. Dette åkerstykket lå på et høyere terrassetrinn enn resten av jorden på Overmoen. Nivået var som på Overholmen. I tillegg til at deler av åkerstykket Tyve

    gikk med. forsvant også et lite ness som kaltes Litjnesset. Alt i alt var det ca. 8 mål som gled ut. Raset gikk om sommeren i 1929.

    Margit Bjørnmelen fra Overholmen midtre var på

    vei over dette jordstykket akkurat da det begynte å

    rase. Hun var på vei til et område som ble kalt Trøin øst for Tyve. Der hadde Overholmen midtre som-merfjøs. Hun skulle dit for å melke.

    Hun klarte akkurat å komme seg over til fast land. Det raste bokstavelig talt under hælene på henne.

    Røessanden 1

    Margit Bjørnmelen.

    Raset gikk på gården Røe østres grunn. Arealet var omtrent som

    ved Tyveraset, altså ca. 5 - 1 0 mål. Raset gikk om sommeren 1937.

    Skjelstadmoraset

    Dette var et stykke land som lå på motsatt side av elven for Telsnesset. Jorden tilhørte Verdalsbruket. Raset gikk i 1941. Bare utmark gikk med. Arealet var ca. 15 - 20 mål. En del av det gamle elveløpet som lå igjen oppe på elvemelen, forsvant ved dette raset.

    Hverken mennesker eller dyr kom til skade. Men den utraste massen la seg opp nede på elvebredden. Her oppsto det da et problem de første årene etterpå, fordi storfeet gikk seg fast. De ble sittende bom fast, og de måtte hjelpes løs. Det måtte bygges spesielle underlag for å få dem løs. Stedet fikk navnet Ørin eller Leirklasa. Senere ble all leiren vasket vekk av elven. Men det gikk 4 - 5 år før dyrene var trygge.

    Overholmsraset

    I 1964 gikk det et ras ved Overholmen søndre. Denne gården hadde mistet jord hele tiden. Men dette raset var merkbart større enn den vanlig erosjonen. 5 - 1 0 mål gikk med.

    736

    V E R D A L S B O K A

    Det ble gitt tilbud om utflytting, men det ble avslått. Man ville ha forbygging. Det tok imidlertid tid før forbyggingen startet. Det skjedde ikke før i 1980.

    Kaldalsraset

    I bekkedalen til Kaldalsbekken hadde det rast hele tiden. Bekken var ikke stor, men terrassene var temmelig høye, slik at bekken laget høye meler. Her falt det ned stykker til stadig vekk.

    I 1965 gikk det ut ca. 5 - 10 mål. dette var det største raset som hadde gått på dette stedet. Da ble veien til Røesgrenda tatt.

    Røessanden 2

    I 1971 gikk det et nytt ras ved Røessanden. Den siste biten av det ekerstyk-ket som bar navnet Sanden, forsvant. Arealet var 4 -5 mål.


    Noter

    1

    2


    Opplysninger ved Anton Overmop, Johannes Overmo og Magne Varslot. Historien om denne tragiske ulykken er beskrevet av Johannes Overmo i Helgådalsnytt 1981 s. 45 ff; og Ronald Inndal i Verdal

    Historielags skrifter 1981 s. 123 ff.


    GÅRDER BERØRT AV HÆRFOSSENS GJENNOMBRUDD

    Følger for gårdene

    Hærfossens gjennombrudd og ettervirkningene av det fikk ikke den katastrofale virkning på de berørte gårdene med en gang. Her var det tale om en langsom, og til dels nokså forutsigbar utvikling. Etter at gjennombruddet var et faktum, var det et tidsspørsmål før valdene oppover langs elven ville bli nådd av erosjonen.

    Før høsten 1894 hadde elven gravet bakover helt til Granfossen. Langs denne strekningen lå en rekke gårder som alle ble mer eller mindre berørt av hva som skjedde. Noen lå så pass langt unna at de var forholdsvis trygge med hensyn til husene, mens andre lå ytterst utsatte til. Noen måtte fraflyttes umiddelbart.

    Naturligvis var det de gårdsvaldene som lå nærmest Hærfossen, som først ble berørt. Dette skjedde allerede høsten 1893. Men utover i 1894 grov elven seg stadig bakover, samtidig som at dette utløste en rekke utglidninger. Den største og alvorligste var Bjørstad-Hauganraset som gikk 16. juni dette året. (Se der.)

    Verdalskomitéen som var i fullt arbeid med Verdalsraset, fikk også problemene i Helgådalen med på kjøpet. Skjønt det er egentlig ikke helt korrekt å si at det var Verdalskomitéen som fikk dette ekstra arbeidet. I henhold til avslutningsberetningen fra komitéens formann, Peter Holst, avga komitéen forslag til fordeling av de midlene som hadde kommet inn ved statsbidrag og gaver 13. juli 1894. Og deretter ble komitéen oppløst.

    Men de nye problemene som hadde dukket opp i Helgådalen, medførte at det måtte arbeides videre, og etter anmodning fra Indredepartementet påtok Holst seg som formann av Verdalskomitéen oppgaven å betale ut bidragene samt senere å planlegge og lede den offentlige virksomheten i forbindelse med Hærfossens gjennombrudd. Det var hans rapporter og hans innstillinger som ble behandlet av departementet, og i de aller fleste tilfelle ble de nærmest uten videre tatt til følge.

    Som beskrevet ved Bjørstad-Hauganraset, var han på plass der natten til 17. juni 1894. Han telegraferte umiddelbart til Indredepartementet, og anmodet om kr. 2.500 til å redde husene på gården Haugan.

    Dette beløpet ble pr. telegram stilt ham til disposisjon samme dag. Tele

    738

    V E R D A L S B O K A

    grammet inneholdt dessuten følgende tekst: «De har selvfølgelig frie hænder til de straks paakrævede forføininger.»

    Dette viser i klartekst at Peter Holst nøt en usedvanlig tillit i de høyeste kretser. Han var den rette mann på det rette sted.

    Den 19. juni kom det også telegram til Indredepartementet fra kong Oscar II, hvor kongen uttalte at det var med sorg han hadde fått høre om den nye faren som truet Verdal. Holst sendte litt senere ut på høsten en ny rapport til departementet hvor han anga en foreløbig oversikt over gårder og plasser som ville bli truet av ras. I et svar av 7. september fikk han tillatelse til å benytte kr. 11.000 til flytting av hus og lignende. I den anledning ble

    følgende annonse rykket inn i Nordre Trondhjems Amtstidende:

    Tømmerarbeide Husflytning

    Onsdag 17 October ved Middagstid modtages paa Aastedet Anbud paa Overtagelse af Arbeidet med Flytning af Hovedbygningen paa Overholmen (midtre), 4 Husmandspladse under Gaarden Rød, samt Gjenopførelse af Hoved- og Udhusbygninger paa Gaarden Haugan - alt i Vuku ovenfor Hærfossen. Liebhabere maa begive sig til Telsnæs for at kunne komme over Elven eller ogsaa sette over ved Leirhaug og gaa gjennom Storstad-marken. Arbeidet skal iværksettes straks.

    Brosveet pr. Levanger 13 Octbr. 1894. Peter Holst

    Henimot jul hadde Holst sitt forslag til løsning av problemene klart, og 23. desember ga han en mer detaljert oversikt over hva som var nødvendig å gjøre. Hans første anslag på kr.

    11.000 stemte. Planen hans bygget blant annet på den forutsetning at oppsitterne selv skulle skaffe til veie alle materialer dersom disse fantes på gården, samt utføre alt arbeid med folk og hester som de kunne prestere.


    Oversikt over gårder og bruk som fikk nedsatt amtsskatten

    En følge av skadene på jorden var at grunnlaget for amtsskatten var blitt forringet. Amtsskatten ble beregnet på grunnlag av matrikkelskylden, og matrikkelskylden skulle avspeile gårdens verdi. Det tok ikke lang tid før søknader om nedsettelse av amtsskatten forelå, og etter hvert ble disse søknadene en årviss foreteelse. Et eksempel på en slik søknad er følgende:

    R A S I V E R D A L 739

    Til amtmanden i Nordre Trondhjems amt.

    Undertegnede jordbrugere, der er skadelidt grundet Hærfossens gjen-nembrud, andrager herved for indeværende aars amtsthing om i lighed med tidligere at bevilges afslag i amtsskatten for vore eiendomme.

    Andragende oversendes Værdalens herredsstyre, der bedes at give det sin anbefaling og oversende det til behandling for amtsformandskabet d. a.

    Værdalen den 20de januar 1898.

    John Overmoe. Arnt O. Holmen. Peder Holmen. Ole G. Røe. John E. Røe. Erik H. Holmen. John Jensen Holmlie.

    Lars Haugan. S. Byna. Sefenies Bjørstad. Peder Hansen Moan. Anders Telsnæs. Johannes E. Kulsli. Petter Volden.

    Beret Martha Kulstad. John M. Storvuku.

    Det ble etter hvert klart at det måtte foretaes avfelling av skylden. Men dette var lettere sagt enn gjort, for hvert år skjedde det nye ras og utglidninger, slik at en skyldfastsettelse det ene året, ville være feil det neste.

    I 1898 ble det foretatt den første gjennomgang av matrikkelskylden med henblikk på avfelling. Herredsstyret oppnevnte som skjønnsmenn M. Eggen, Lars C. Tiller, Gustav Fåren og Joh. Aas. De skulle foreta skadetakst av eiendommene. 10. og 11. mars var skjønnsmennene på befaring på de gårdene det gjaldt, og 17. mars avleverte de sin innstilling.

    Innstillingen er som følger:

    Eiendom G nr. B nr. Opprinne- Redusert Igjen lig skyld


    1.

    Holmli østre ................

    162

    3

    19,26 1/7

    =

    2.75

    16,51

    2.

    Haugan .........................

    164

    1

    8,91 1/2

    =

    4,45

    4,46

    3.

    Bjørstad vestre . . . .

    165

    1

    5,08 2/3

    =

    3,41

    1,67

    4.

    Bjørstad østre . . . .

    165

    2

    3,60 2/5

    =

    1,44

    2,16

    5.

    166

    1

    8,57 1/10

    =

    0,86

    7,71

    6.

    Vollen ..........................

    180

    1

    13,97 1/4

    =

    3,49

    10,48

    7.

    Kulsli øvre.....................

    182

    2

    6,17 1/4

    1,54

    4,63

    8.

    Kulslimoen ....................

    182

    3

    0,51 2/3

    =

    0,34

    0,17

    9

    Telsnesset

    181

    1

    1 81 3/5

    1 09

    0 72


    Verdalsboka - 42

    740

    V E R D A L S B O K A

    mark

    R A S I V E R D A L 741

    þÿ

    742

    V E R D A L S B O K A

    þÿ


    R A S

    I V E R D A L

    743

    Eiendom

    G nr

    Redusert

    Igjen


    1. Røe østre 210

    2. Røe vestre 210

    3. Kul stad og

      B nr. Opprinnelig skyld mark 1 7,72 1/2

      2 8,19 1/2

      3,86 4,09

      3,86 4,09

      Steingrunnan 144

    4. Vuku store vestre . 141

    11,16 1/15

    2,11

    0,74

    10,5

    3

    10,4

    2

    1 og 2 12,64 1/6


    138,52 46,06 93,46

    Etter at denne innstillingen var innlevert til amtstinget, ble søknaden om nedsettelse av skatten tatt til følge, og skatten ble utlignet på grunnlag av innstillingen.

    Allikevel ble det ikke foretatt noen avfelling. Dette hadde etter all sannsynlighet sammenheng med at man var klar over at mer ville skje i årene som fulgte. Og trolig måtte ønsket om avfelling komme fra oppsitterne selv, og de var på dette tidspunktet ikke villig til å få fastsatt matrikkelskylden, nettopp av ovenfornevnte grunn. Men som følge av denne innstillingen hadde man her noe å holde seg til. Og i en rekke år fremover ble amtsskatten ilignet på grunnlag av denne listen.


    Oversikt over gårder og plasser som måtte flyttes eller fraflyttes 1

    På nordsiden av elven ble følgende gårder berørt: Haugan (bruker Lars Iversen), Bjørstad vestre (bruker Ellev Toresen), Bjørstad østre (bruker Elling Johnsen), Byna (eier Sivert Olsen), Volden (eier Peter Nilsen), Leirset (bruker Nils Arntseri), Nonset (bruker Johannes Larsen), Kulsli nedre (bruker John Toresen, Kulsli øvre (brukere Ole og Johannes Eriksen) og Telsnesset (eier Anders Olsen).

    På sydsiden omfattet ødeleggelsene følgende gårder: Røe vestre (eier John Eriksen), Røe østre (eier Ole Gunnbjørnsen), Overholmen søndre (bruker Erik Olsen), Overholmen mellom (bruker Peder Karlsen), Overholmen nordre (bruker Arnt Olsen) og Overmoen (bruker John Olsen).

    På nordsiden av elven var det visstnok bare en husmannsplass som lå utsatt til. Det var Kulslimoen (plassmann Peder Hansen). Derimot var det en del på sydsiden. De var

    744

    V E R D A L S B O K A

    følgende: Under Røe vestre: Egga (plasskone IngeborgAnna Olsdatter) og Moaplassen (plassmann Oluf Lundkvist); under Røe østre: Sveet (plassmann Mikal Gunnbjørnsen), Dalbakken (plassmann Peder Rasmussen) og Myra (plassmann Ole Rasmussen); og under Overholmen nordre: Nordnesset (plasskone Gurianna Olsdatter).

    R A S I V E R D A L 745


    image

    Sivert Olsen Byna til v. og Johannes Larsen Bjørkhaug på Nonset.


    image

    Petter og Anna Volden.

    746

    V E R D A L S B O K A

    þÿ

    Videre lå det to husmannsplasser nedenfor Hærfossen, som etter gjennombruddet kom i faresonen. Plassene het Steingrunnan østre og Steingrunnan vestre. Plassene lå under Kulstad. (Plassmann på Steingrunnan østre var Ole Olsen og på Steingrunnan vestre var Nils Andersen.) Haugan, Bj ørs tad vestre, Bj ør stad østre, Overholmen nordre, Overholmen mellom, Overmoen, Røe østre og Røe vestre ble flyttet.

    Overholmen søndre måtte fraflyttes i 1902. Erik Olsen Overholmen flyttet da med sin familie til Aunet eller Leirhaug i Ulvilla. Stuebygningen ble solgt og flyttet til Haugan. Gården ble flyttet fra den gamle tomten til den nåværende i 1944.

    R A S I V E R D A L 747


    image

    Erik Olsen Overholmen og Mette Overholmen.

    748

    V E R D A L S B O K A


    þÿ


    image

    Jon Olsen Overmo og Anne Marta Overmo.

    R A S I V E R D A L 749


    Anders Olsen Telsnesset og Tale Telsnesset.

    750

    V E R D A L S B O K A

    þÿ

    Husmannsplassene Dal bakken, Myra, Sveet, Egga og Steingrunnan (Oleplassen) ble også flyttet.

    Videre ble plassen Nordnesset fraflyttet i 1902. John Nordnes kjøpte Nysete i 1901. Plassen Røesmoen eller Moaplassen som den også ble kalt, ble fraflyttet før 1900.

    Den andre plassen på Steingrunnan ble også fraflyttet før 1900. Nils Andersen Mønnes kjøpte Kolstad østre og bodde der i 1900.

    I sin avslutningsrapport datert 7. mars og 9. april 1904, kunne Holst opplyse at følgende flytningstilskudd var blitt utbetalt:

    R A S I V E R D A L 751


    image

    Overmoen ca. 1920 etter flytting.

    752

    V E R D A L S B O K A


    image

    Overholmen mellom ca. 1920 etter flytting.


    Nils Andersen Steingrunnan (nå Kolstad) .............................................

    kr.

    1.000,00

    Anders Telsnesset (nå Elnes) .................................................................

    »

    1.500,00

    Ole Eriksen Kulsli søndre .....................................................................

    »

    800,00

    Peder Hansen Kulslimoan ....................................................................

    »

    330,00

    Erik Olsen Overholmen .........................................................................

    »

    600,00

    Beret Marta Johannesdatter Kulstad (for Steingrunnan) . . .

    »

    200,00

    Gurianna Olsdatter Nordnes (nå Nysete) .............................................

    »

    150,00

    R A S I V E R D A L 753

    Tilsammen kr. 4.580,00

    image

    754


    John Nordnes.

    V E R D A L S B O K A

    Holst opplyser videre at det var han som hadde kjøpt gårdene Kolstad og Elnes til de to førstnevnte. De øvrige hadde selv skaffet seg en bygselgård eller husmannsplass. Med hensyn til Beret Marta Johan-nesdatter, var hun som enke eier og driver av gården Kulstad. Steingrunnanplassene hadde hørt inn under denne gården, hvilket var forklaringen på at hun fikk utbetalt dette beløpet.

    De siste som fikk løfte om tilskudd, var Ole Kulsli, 22. november 1900, Erik Overholmen og husmannsenke Gurianna Olsdatter, 1. mai 1901. Utbetaling skjedde etter at alle formelle krav var tilfredsstillet, i januar 1903.

    Høsten 1903 var Holst atter på befaring i Helgådalen, og så vidt han da kunne erfare, var det en alminnelig mening blant befolkningen der om

    at alt som omstendighetene kunne tillate, var gjort for

    å hjelpe dem som var skadelidende.

    Holst avsluttet med å gi en honnør til dem som hadde fått ansvaret med å tilrettelegge forholdene for oppbygging av Verdal igjen. Han sa det ikke, men han hadde de to Verdalskomitéene og kommuneledelsen i Verdal i tankene. Hans avslutning lyder slik:

    Jeg ved ialfald, at det ikke har skortet hverken paa god vilje eller arbeide hos alle dem, som har været overdraget det vanskelige hverv at ordne disse forhold. Og jeg drister mig til at sige, at det i det hele tåget er lykke-des at reise bygden efter ulykken, saavidt som det til dato og med de for-haandenværende midler har kunnet ske. Grundvolden er lagt; værdølingernes flid og dygtighed i forening med tiden vil nu gjøre resten. En gang skal Værdalen igjen vorde, hvad den var, en af landets bedste og vakreste bygder.

    Det kan her bemerkes at da Holst skrev denne rapporten i 1904 var han amtmann i Kristians amt, det vil si Oppland.

    Stortingsproposisjon nr. 66/1904 - 1906

    Noen fullstendig oversikt over utbetalingene er ikke funnet. Men i Stor- tingsproposisjon nr. 66, 1904 - 1906 går det frem at foruten de syv ovenfor-nevnte som fikk støtte, ble det ytterligere betalt ut et beløp på kr. 5.080,00 til ni ikke navngitte skadelidte i Helgådalen.

    þÿ

    756 V E R D A L S B O K A

    R A S I V E R D A L 757

    Det opprinnelige anslaget på kr. 11.000 ble i knappeste laget. Det ble derfor videre bestemt fra departementets side at kr. 13.500 skulle tas fra Ver-dalsmidlene, det vil si de pengene som sto til disposisjon etter gaver og statsbidrag etter Verdalsraset. Dette var heller ikke i strid hverken med bestemmelser eller intensjoner. Verdalskomitéen av 1900 uttalte i den forbindelse i Stortingsproposisjon nr. 84/1900-1901 følgende:

    Da imidlertid dette beløb, ifølge hvad der er vedtaget, først og fremst skal anvendes til hjælp i lignende ulykker, og da disse grundet Hærfos-sens gjennombrud ingenlunde kan ansees afsluttede, tør man ikke gjøre regning derpaa.

    Heller ikke beløpet på kr. 13.500 ble nok. En finberegning av utgiftene til nødvendige foretak kom seg på kr. 14.249,43. Men regnskapet viste at det medgåtte beløpet var kr. 15.826,63. Sammen med den ovenfor nevnte utbetalingen på kr. 5.080,00 hadde det gått med tilsammen kr. 20.906,63. Og dette ble ikke sett på som det absolutt siste tallet.

    I Stortingsproposisjon nr. 66/1904-1905 ble det foreslått avsatt kr. 10.000 til dekning av fremtidige skader som kunne komme i Helgådalen.

    Den samme proposisjonen hadde innstillinger vedrørende de rentefrie lån som var gitt lensmannen i Verdal og Verdal kommune like etter Verdalsraset, henholdsvis på kr. 4.000 og kr. 20.000. (Se under Verdalsraset, Offentlig arbeid.) Begge ble foreslått ettergitt.

    Innstillingen har følgende ordlyd:2

    1. At utgiftene ved statens Verdalskomité av 1893 samt til husflytting i Vuku m. v. nådigst tilståes utredet av Verdalsmidlene (det vil si de mid- lene som ble bevilget til de skadelidte ved jordskredet i Verdal 19. mai 1893 ved Stortingets beslutning av 21. juli s. å., post I som bidrag i for- bindelse med de pengene som kom inn ved ofring i kirkene og ved inn- komne gaver) med i alt kr. 42.595,09.

    2. At det nådigst må behage Deres Majestet å bifalle og med høyeste underskift å. forsyne vedlagte utkast til en proposisjon til Stortinget angå- ende ettergivelse av de lånene til Verdal kommune og lensmannen i Ver- dal, som ble tilstått ved kongelig resolusjon av 14. oktober 1893 på henholdsvis kr. 20.000,00 og kr. 4.000,00 samt angående samtykke til at et anvist beløp på kr. 23.644,65 til dekning av overskridelse på oven- fornevnte beløp, passerer til endelig utgift for statskassen og angående an- vendelsen av det gjenværende kontantbeløp av Verdalsmidlene.

    Innstillingen fikk en mindre justering av ordlyden, men innholdet var det samme ved kongelig påtegnelse 14. mars 1905. I kongens fravær på grunn av sykdom ble innstillingen underskrevet av Gustaf.

    758

    V E R D A L S B O K A

    Med hensyn til lånene til lensmann Wessel og Verdal kommune var det vel heller ikke Stortingets intensjon at disse to instansene skulle betale dem tilbake. Begge lånene ble gitt for at hjelpearbeidet i den akutte nødssituasjonen etter Verdalsraset skulle fungere. Til tross for lånet hadde Verdal kommune vært nødt til å ta opp ytterligere lån, blant annet for å bygge ny skole til erstatning for Trøgstad skole som forsvant, og foreta omfattende forbygningsarbeider langs elven. Skatteinngangen hadde sunket dramatisk på grunn av den store skaden. Og for lensmannens vedkommende ble det anført i proposisjonen at han nå var gammel og hadde vært utsatt for en ulykke (et fall), og hvis lånet ble krevd innløst, ville han gå en tung alderdom i møte.

    Saken ble tatt opp til forhandling i Stortinget 2. juni 1905. Og Stortinget samtykket i innstillingen.

    Avfelling av matrikkelskylden

    Ovenfor er nevnt den innstillingen som ble gitt av en kommuneoppnevnt komité i 1898 med henblikk på å redusere matrikkelskylden for de berørte gårdene og brukene. Og som nevnt ble innstillingen benyttet som grunnlag for reduksjon av amtsskatten som ble ilignet med matrikkelskylden som grunnlag.

    Men denne komitéen hadde ikke mandat til å redusere skylden, og den ble derfor offisielt stående slik den hadde vært før 1893.

    De berørte gårdeiere og brukere sendte derfor nokså regelmessig søknader om avfelling. (Se ovenfor.) Og situasjonen fortonte seg svært urettferdig for dem. Skattegrunnlaget var ikke lenger det samme, og de ville ha dette justert slik at det var i samsvar med de faktiske forhold. Et eksempel på en slik søknad med påtegnelser fra 1900 er gjengitt som bilag.

    Det gikk imidlertid tregt med den offentlige innsatsen på dette punktet. Årene gikk. Og hvert år forelå det søknader fra de berørte gårdbrukerne om nedsettelse av amtsskatten. Og hvert år ble søknaden imøtekommet av amtstinget.

    I 1914 uttalte amtmannen i sin innstilling overfor amtstinget at han hadde gjennom amtskassereren forelagt saken for Verdal kommunestyre og lensmannen i Verdal. Begge instansene ga uttrykk for at endelig avfellingsforret-ning måtte avholdes over de skadelidte eiendommene.

    Oppsitterne ble orientert om dette, men etter som avtaksforretning ikke var avholdt, søkte de også for året 1914 - 1915, en søknad som ble imøtekommet.

    Men nå var hjulene satt i sving.

    En avfellings- eller avtaksforretning måtte imidlertid skje gjennom sorenskriveren ved en ekstrarett. Og etter begjæring fra ordføreren i Verdal, Erik Veel, ble det nå avholdt avtaksforretning. Retten ble satt på Volden gård 13. oktober 1914 under ledelse av sorenskriver Paul Bøe. Som skjønnsmenn ble oppnevnt Martinus Grunnan, Ole Olsen Flyum og Thorvald Sivertsen Flyum.

    R A S I V E R D A L 759


    image

    I forgrunnen restene av det gamle elveleiet på sydsiden (vestsiden) av elven ved Skjelstadmoen. I bakgrunnen restene av Telsnesset. Mellom flaten i for- grunnen og bakken i bakgrunnen har Helgåa sitt løp i en ca. 30 meter dyp dal. 1993. Foto: Johs. Overmo.


    image

    Oversiktsbilde sett mot nord. I bakgrunnen Kolstadgårdene. Det gamle elveleiet som er vist på det forrige bildet, er markert med en pil. 1993.

    Foto: Johs. Overmo.

    760

    V E R D A L S B O K A

    Stjør- og Verdal ekstrarettsprotokoll nr. 34/1914 3 20 gårder og bruk var listet opp.

    De begynte på sydsiden av elven, og de ble ferdige der. Deretter fortsatte de på nordsiden. Men de klarte ikke å bli ferdige første dag, og de måtte fortsette neste dag. Etter som de hadde kommet så langt som til Bjørstad, ble retten satt der 14. oktober.

    Eierne eller brukerne av vedkommende gårder var til stede og påviste skadene for hver gård.

    For samtlige gårder ble det påvist at den jorden som hadde gått tapt, var borte for alltid. Ingen steder hadde det vært noe nedfall, som etter en tid ville gi brukbar jord igjen. Elven hadde tatt alt.

    Det er en del divergenser fra de tallene fra 1898 både hva angår den opprinnelige skylden og størrelsen av reduksjonene. Reduksjonene ble for en del gårders vedkommende større i 1914, og det er en naturlig utvikling, etter som elvebruddene og utglidningene hadde fortsatt hele tiden. Men for noen var tydeligvis avfellingene for store i 1898.

    Denne forretningen angir også ca.-størrelser på de arealene som hadde gått tapt.


    Slik ser listen ut:


    Navn på gård

    Gnr/bnr

    Gammel

    Av-

    Ny

    Tapt

    skyld

    felling

    skyld

    areal

    1. Overholmen nordre

    207/1

    7,42

    3,29

    4,13

    56 mål

    2. Overholmen mellem

    208/1

    6,56

    2,56

    4,00

    38 »

    3. Overholmen søndre

    209/1

    7,65

    3,38

    4,27

    42 »

    4. Overmoen

    206/1

    6,56

    0,90

    5,66

    9 »

    5. Rød østre

    210/1

    7,72

    3,59

    4,13

    50 »

    6. Rød vestre

    210/2

    8,19

    3,78

    4,41

    50 »

    7. Kulslien øvre

    182/2

    6,07

    0,80

    5,27

    15 »

    8. Overmoenget

    181/3

    0,65

    alt (går

    ut av ma

    trikkelen)

    9. Sundbyenget

    181/2

    1,19

    1,09

    0,10

    40 »

    10 Telsnesset

    181/1

    1,81

    1,66

    0,15

    67 »

    .

    + 10 mål skog


    1. Steingrunnan

    2. Vuku store vestre

    144/2

    40 18

    140/1

    2,92

    10,00

    1,60

    0,70

    R A S I V E R D A L 761


    1,32

    9,30

    Det er nødvendig å gjøre en del kommentarer med hensyn til de forskjellige gårdene.

    Overmoenget er ikke nevnt i 1898. Her opplyses det ikke noe om hvor stort areal det er tale om, men trolig var det vel ca. 10-12 mål. I protokollen kalles dette forøvrig feilaktig for Overnesenget.

    Moan ble kalt Kulslimoen i 1898. Heller ikke for denne gården er det tapte arealet oppgitt, men sannsynligvis dreide det seg om knapt 5 mål.

    Sundbyenget opplyses å ha 7 mål dyrket jord tilbake.

    Haugan er blitt delt i flere deler siden 1898. Men tydeligvis var det bare to av delene som hadde mistet jord.

    Steingrunnan er blitt skilt ut fra hovebølet Kulstad siden 1898.

    Og om gårdene på sydsiden av elven, er det gitt følgende kommentar:4

    For samtlige 6 ovennevnte bruk på elvens sydside gjelder det at de er blitt avskåret fra hovedveien som følge av elvebruddet. Hovedveien går på elvens nordside. Elven har etter gjennombruddet ved Hærfossen i 1893 skåret seg dypt ned, så den nå går i et juv med bratte skrenter. Skrentene kan ikke passeres av krøtter. Mens man før elvebruddet kunne kjøre over elven, som rant grunn og stille omtrent i samme høyde som bakkene på sidene, må disse gårdene for å komme til hovedveien nå søke ned til Holmen bro som ligger 8 - 1 0 kilometer lenger nede. Og veien dit ned er så bakket, ulendt og vanskelig at den kan benyttes kun i nødsfall. Bygdens skolehus er på elvens nordside, skolebarna må bringes over elven til og fra skolen i en kurv, som går på en løpestreng. Og på denne måte foregår også den øvrige persontrafikk til og fra gårdene på elvens sydside. Manøvreringen av denne transportkurven over det brede juvet er imidlertid så tung at den krever et par voksne personer. Denne oversikten er også den eneste som er funnet, som forteller noe om hvor store arealer som forsvant. Riktignok benytter denne kildene ca. om flere av størrelsene, men den gir allikevel et begrep om hvor mye som forsvant.

    Summen av de tallene som er oppgitt, er 853 mål dyrket mark. Trolig kan vi nok legge til 15 til 17 mål for de eiendommene hvor arealet ikke er oppgitt. Av udyrket mark er 10 mål skog spesifisert, men det er all grunn til å tro at det må ha gått med store områder med utmark og skog. Totalarealet som hadde forsvunnet frem til 1914, kan nok med temmelig stor sikkerhet sies å ha vært minst 1000 mål.

    En rekke engstykker langs breddene av elven er blitt borte. På kartet er det merket med tallene bak navnet: Harseflata 1, Grøntuvflata 2, Kaldals-

    762


    Verdalsboka - 43

    V E R D A L S B O K A


    þÿ

    þÿ

    R A S I V E R D A L 763

    764

    V E R D A L S B O K A

    þÿ

    R A S I V E R D A L 765

    þÿ

    766

    V E R D A L S B O K A

    flata 3, Bjørstadenget 4, Saubakkan 5, Saubakkflata 6, Krikan 7, Litlnesset 8, Kulslivollan

    9, Langnesset 10, Telsnesset 11, Sundby enget 12 og Moenget 13. (Se kart side 600-601.)

    Tiden som fulgte

    Men prøvelsene var ikke over i Helgådalen med dette. Ras har fulgt på ras på strekningen mellom Hærfossen og Granfossen. (Se under Ras som følge av Hærfossens gjennombrudd.) Rasene skjedde så hyppig at beboerne langs denne strekningen knapt nok enset hva som skjedde når det bare var mindre stykker som gled ned. Bare når det var stykker på flere mål, ble dette registrert som noe ut over det normale.

    Gjennom mange ti-år var det en vanlig ting å gjøre våronn på en mindre åker enn den man sist gjorde høstonn på. Og det var også ikke uvanlig at høstonna dekket et mindre areal enn hva våronna gjorde. Sakte, men sikkert, og noen ganger ikke fullt så sakte, spiste kanten seg innover jordene på begge sider. Enkelte steder nådde kanten så langt inn at skråningen begynte å stabilisere seg. Men da eroderte ikke lenger Helgåa ved foten av skråningen. Da hadde den nådd det faste fjellet.

    Gårder ble flyttet, og veier ble flyttet. Hadde naturen fått fortsette arbeidet, ville nok omsider skråningene ha nådd en slik helningsvinkel at utglidningene ville ha tatt slutt. På den andre siden ville elven stadig ha tært på foten av skråningene, slik at de atter ville bli brattere enn hva naturen krevde, og rundgangen ville ha fortsatt. Dette er illustrert i følgende vers av Verdalssongen av Bjarne Slapgard:

    Bringa di brei attmed Trondheimsfjorden kviler, åsane stig imot Kjølen i aust.

    Snøkrynte blåfjell i vårsola smiler,

    kryp inn i kåpa av skodde mot haust. Bekkene sildrar i lægder og lier, elva går leirgrå sin sjølveigne veg. Ofte ho tek så det sårar og svider, blømande voller i grådjupet dreg.

    Mulighetene til å temme elven var ikke store. Riktignok skjedde det vellykkede forbygninger langs Malsåa før den rant ned Kolstadfossen, og derved ble det forhindret at Vollasletten gikk tapt. Likeså ble det laget forbygninger langs enklere strekninger av Verdalselven enn langs Helgåa nede i det trange løpet den hadde laget seg.

    Mange idéer er blitt lansert med det formål å stoppe ødeleggelsene. Blant annet er det foreslått å bygge en demning tvers over dalen ved Hærfossen. Derved ville det oppstå en sjø på oversiden av demningen. Og det kunne samtidig bygges kraftverk som nyttiggjorde seg vannkraften.

    R A S I V E R D A L 767

    Til slutt har man endt opp med å steinsette breddene av elven, et arbeid som ble ferdig bare for noen få år siden. (Se under Flom, erosjon og ras langs Verdalselva. Sikringstiltak.)


    image

    Det eksisterer visstnok bare to bilder av løpestrengene over Helgåa, og begge er av løpestrengen mellom Nordnesset og Hållåvikberget. Her befinner en person seg i kurven på løpestrengen. Ukjent fotograf.


    Noter:

    1 De fleste av disse opplysningene er tradisjonsstoff som er innsamlet av Johannes Overmo. Noe står også i Stortingsproposisjon nr. 66/1904-1905.

    2 Språket er modernisert.

    3 Forretningen er gjengitt som bilag.

    4 Språket er modernisert.



    Veier som forsvant

    FØLGER FOR KOMMUNIKASJONENE

    Hovedveien opp gjennom Helgådalen gikk på nordsiden av dalen. Etter gjennombruddet ble den liggende svært utsatt til enkelte steder. Det var bare et tidsspørsmål før den ville forsvinne. Følgelig måtte det finnes en trasé høyere opp.

    Ved Haugan-Bjørstadraset ble veien skåret av, og den måtte flyttes et godt stykke høyere opp for at den skulle bli sikker.

    Det hadde ikke vært noen bro over Helgåa mellom Hærfossen og Granfos-sen tidligere. Men elven var grunn og lett vadbar. Det fantes flere steder hvor det var mulig å krysse elven med hest og vogn uten store problemer. Det såkalte Haugvadet gikk mellom Røesvollen og Haugan. Mellom Movollen og Volden var Vollavadet. Likeså var det et vad mellom Nordnesset og Tels-nesset. Dette ble kalt Telsnessvadet.

    Mellom Overholmen og By na var det en ferge. En fergekai var oppmuret nedenfor Byna, og det er sannsynlig at det var en tilsvarende kai på sydsiden av elven også. Det var også et vad på samme sted. Det ble kalt Bynavadet.

    Det var bare i flomtider høst og vår at det var vanskelig å komme seg over. Beboerne på sydsiden måtte da benytte den meget tunge og lange veien som gikk om Bjønnmelen og Storstad og ned til Holmen hvor det var fergested.

    En vintervei gikk langs etter elven til Sørgardsenget, opp Moveien til Dal-bakken, videre ned Harsedalen og over elven nedenfor Hærfossen.

    Etter gjennombruddet var det ikke lenger mulig å krysse elven. Og all trafikk mellom nord- og sydsiden måtte gå om den besværlige og lange veien. For beboerne på sydsiden ble dette et meget stort problem. At man hadde vært nødt til å benytte denne enkelte korte perioder, var så sin sak. men nå fantes det ingen annen mulighet. Skolen lå på nordsiden, og hovedveien gikk også der. I lengden var dette ikke holdbart. Man måtte søke å finne en slags nødløsning.


    Løpestrenger '

    I august 1894 søkte innbyggerne i Røesgrenda kommunene om å få bygget en løpestreng over elven slik at det var mulig å frakte personer og gods over det dype elvegjelet uten å dra ned til Ulvilla.

    R A S I V E R D A L 769

    þÿ

    770

    V E R D A L S B O K A

    Kanalvesenet sto for byggingen av den første strengen. Den ble bygget øst for Volden. På nordsiden kunne man feste kabel til fjell i det såkalte Hållå-vikberget. Kabelen gikk over til Nordnesset på sydsiden. Der var kabelfestet dårligere. Der var det bare leirgrunn, og det var klart at før eller senere ville elvegjelet bli så bredt at det ikke lenger var mulig å opprettholde denne løpe-strengen. Trolig sto løpestrengen ferdig sommeren 1895.

    Men så lenge strengen var i drift, gikk både vare- og persontransport langs denne strengen. Strengen var en solid stålwire. I den ene enden var det montert en «strekkfisk», slik at stramming kunne skje når det var nødvendig. Under kabelen hang så en kasse som gikk på trinser. Kassen besto visstnok av en jernramme med dør på den ene siden. Kassen ble trukket over ved hjelp av et tau som gikk over en trinse. Dermed kunne man trekke seg frem og tilbake uten at det var nødvendig med hjelp av andre.

    Men for personer som befant seg i denne innretningen mer enn 20 meter over de frådende vannmassene nede i dypet, kan det ikke ha vært noen behagelig opplevelse.

    I 1899 ble det søkt om at Verdal kommune skulle overta vedlikeholdet av strengen, noe som kommunestyret vedtok i 1900.

    Etter en tid ble elvedalen, som tidligere antatt, for bred, og kabelen måtte flyttes. I 1903 ble det sendt søknad til Verdal kommune om flytting. En oppsynsmann ved navn Carlsen frarådet flytting, da han mente at det ville bli for dyrt. Man antok at bygging av kabelfeste, eller kai, som det ble kalt, ved Byna ville koste kr. 1.000.

    Det var imidlertid ikke lett for kommunestyret å avslå søknaden, for innbyggerne ved Ulvilla som også hadde en løpestreng over elven, krevde at kommunen skulle overta vedlikeholdet av denne strengen også. Som begrunnelse for dette kravet ble anført at folkene fra Røesgrenda benyttet denne løpestrengen i stor grad.

    Det ble også lagt frem et forslag om å bygge en løpestreng over elven mellom Sørliberget og Bomberget for å erstatte begge strengene. Denne planen ble ikke satt ut i livet.

    Enden ble at løpestrengen ble flyttet nedover til Overholmen - Byna sommeren 1904. Oppsynsmann Carlsen ledet arbeidet. Et skikkelig kabelfeste eller kai ble bygget ved Byna. Her var det fjell. Dette festet står fremdeles. På sydsiden ved Overholmen var det ikke noe fjell å feste løpestrengen i.

    Men spennet ble merkelig nok lengre her enn det hadde vært tidligere. Følgelig måtte strengen skjøtes. Og høyden over elven var ikke noe lavere enn den hadde vært tidligere. Og om folk hadde vært nervøse og engstelige før, var de ikke mindre engstelige nå når de skulle krysse elven her. I 1909 ble det på nytt sendt søknad til kommunen om flytting av

    strengen.

    R A S I V E R D A L 771

    Søknaden ble avslått. Men vegnemnda tilrådde at det ble bevilget kr. 25 til flytting av strengen.

    Trolig var dette tilstrekkelig til at flytting kunne gjennomføres. Det har ikke vært mulig å finne tidspunktet for når det skjedde, men mye tyder på at flyttingen fant sted mellom 1910 og 1914.

    Ved denne anledningen ble strengen strukket over i et spenn som ikke var så høyt. Som følge av at elveløpet svingte, gikk denne strengen i 90 graders vinkel i forhold til den forrige.

    Men akkurat det samme skjedde nå som hadde skjedd tidligere. Stadige ras gjorde elvegjelet bredere, og strengen måtte atter flyttes.

    Mellom 1917 og 1919 ble strengen flyttet. På nordsiden, ved Bjørstad/Hau-gan var det fjell. Men på sydsiden, ved Bjørstadenget, var det det samme problemet som tidligere. Her var det leirgrunn. Bjørstadenget lå rett ut for Dalbakken.

    Som det er fortalt under Harseraset, ble dette festet truffet av rasmassene fra dette raset i 1921, noe som kanskje var årsaken til den tragiske ulykken høsten samme år da fem barn omkom.

    Etter denne ulykken var det ingen som ville bruke kabelbane over elven lenger, og løpestrengene gikk ut av bruk. (Se kart side 624-625.)

    Nye veier

    Det er klart at i lengden var det ikke holdbart at Røesgrenda ikke hadde skikkelig veiforbindelse. Imidlertid var det ikke mye støtte å få fra det offentlige i den forbindelse. Derfor bygget oppsitterne i grenda en egen bro på dugnad. De både utførte arbeidet og dekket omkostningene selv. Broen gikk fra Nesstengerne på nordsiden til Lauvbuberget på sydsiden. Derfra gikk veien opp Svedjan forbi Dalbakken og videre til den gamle Røetomten.

    Broen var en enkel og primitiv hengebro, og kunne ikke ta tyngre kjøretøyer enn hestevogner. Den sto ferdig først i 1920-årene.

    Men broen lå utsatt til for flom i Helgåa, og stadig måtte den repareres eller settes opp på nytt.

    I siste halvdel av 1930-årene fikk den en meget hard medfart under flom. Nå var materialene i så pass dårlig forfatning at det ikke lenger var forsvarlig å benytte dem lenger. Derfor ble det søkt myndighetene om det ikke kunne bygges en ny bro. Dette ble vedtatt, og den nye broen sto ferdig sist i 1939. Åpning fant sted i 1940. Den fikk navnet Røesbroen. Også dette var en hengebro, men den var av en helt annen konstruksjon, og den tålte motorisert trafikk.

    I tidsrommet mellom at den gamle hengebroen ble tatt av flommen for siste gang, og at den nye sto ferdig, ble trafikken ferget over elven. Røesbroen tjente sin oppgave i mange år. Men etter hvert ble også den preget

    772

    V E R D A L S B O K A

    av tidens tann. Dessuten var den i smaleste laget for moderne lastebiler. I 1979 sto den nye broen ved Grunnfossen ferdig, og da det ble bygget vei fra Ulvilla frem til brofestet på sydsiden av Helgåa, var den gamle Røesbroens dager som hovedferdselsåre til Røesgrenda talte. Den ble brukt litt i noen måneder til, men også den begynte etter hvert å bli en slik dårlig forfatning at det ikke var forsvarlig å benytte den for motorisert ferdsel, og i 1980 ble den stengt.

    Og da elveforbygningene i Helgådalen nådde så langt ned som til dette stedet, var det også naturlig å anlegge ny vei til Røesgrenda langs forbygnings-muren til utløpet av Leiringsbekken og videre opp til flaten ved Overholmen søndre. Dermed var man kvitt den vanskelige og tunge bakken som gikk direkte opp fra Røesbroen. (Se under Flom, erosjon og ras langs Verdalselva - sikringstiltak.)


    image

    Hengebroen - Røesbroen - fotografert i 1940. Foto: Agnar Bjømmelen.

    Elektrisk strøm

    Året 1914 var kraftstasjonen i Ulvilla ferdig, og store deler av bygda fikk elektrisk strøm derfra, deriblant også Helgådalen helt opp til Elnes. Men dette gjaldt ikke Røesgrenda. Med den tids teknikk klarte man ikke å mestre de meget vanskelige topografiske forholdene som Hærfossens gjennombrudd hadde forårsaket. De høye og bratte elvemelene, samt stadige brudd og ras, gjorde det umulig å krysse elven med kabler og linjer. Og å gå andre veier ville bli for kostbart.

    Først i 1948 fikk Røesgrenda elektrisitet. Da ble det lagt et langt spenn over elven fra Bjørstad til Røessanden.


    Noter:

    1 Opplysningene om løpestrengene er ved Johannes Overmo.

    2 Opplysningene er hentet fra Olav Selli: Verdal Kommunale E-verk, Kommunalt selvstyre 150 år i 1987. Verdal Historielags skrifter 13 s. 168 f.


    DIMENSJONER - HÆRFOSSENS GJENNOMBRUDD

    Dimensjoner

    Som følge av Hærfossens gjennombrudd har det skjedd enorme forandringer i terrenget. Helgåa har senket sitt leie med nærmere 30 meter langs en strekning på 6 - 7 kilometer. Dette har ført til en masseforflytning som kan få det til å svimle for noen og hver.1

    Beregninger gjort på grunnlag av terrengets utseende før gjennombruddet, og terrenget slik det ser ut i dag, viser at nesten 35 millioner kubikkmeter løsmasse er blitt ført vekk av elven. Tallet må sees på med en usikkerhetsfaktor på pluss minus 10 %.

    Utvaskingen har skjedd i løpet av et tidsrom på 100 år. Det aller meste av løsmassene ble ført av sted de første årene etter gjennombruddet, men store mengder har gått ut hvert eneste år helt til i dag. Fremdeles finner det sted erosjon langs elveløpet, men etter at elvebreddene for det meste er blitt steinsatt, er erosjonen redusert ganske betraktelig.

    Det er uråd å fastslå hvor mye som har gått hvert enkelt år. Noen år har det vært mer, andre år mindre.

    Men med utgangspunkt i de beregningene som er gjort, kan man si at det grovt sett har blitt vekkført gjennomsnittlig 350.000 kubikkmeter hvert eneste år siden gjennombruddet fant sted. Det vil igjen si at det hvert eneste døgn i løpet av hele denne perioden er blitt ført ut ca. 960 m3.

    For å anskueliggjøre denne massetransporten som er utført av elven, skal dette regnes om til lastebillass. Vi tillater oss her å ta en meget stor lastebil, en som tar 10 m3 i lasset. Det vil si at det hver dag må ha gått en transport av 96 lass fra Helgådalen til fjorden. Med lessing og tipping vil hver tur ta ca. 1 Vitime. Hvis en bil klarte seks turer pr. dag, ville det således ha tatt 16 lastebiler til å gjøre denne transporten. Og da må disse bilene ha kjørt hver eneste dag 365 dager i året i 100 år.

    Selv om det til dels er tatt ut store mengder grus langs elveløpet, blir dette forsvinnende lite sett i forhold til alt som er vasket ut.

    Mesteparten har havnet ut i fjorden hvor det er bygget opp mektige avset-ningslag. Og utenfor elvemunningen er melbakken flyttet hundrevis av meter utover.

    Note:

    ' Beregningene er utført av geotekniker Jarle Nestvold.

    774 V E R D A L S B O K A

    þÿ

    Noen bilder fra Helgådalen ca. 1960.

    6 V E R D A L S B O K A

    Bildene på sidene 686 til 693 er tatt av Harald Høstmæling

    þÿ

    778

    V E R D A L S B O K A

    þÿ

    image

    R A S I V E R D A L 779


    Kvernhusbekken ca. 1960. Mye av terrenget til høyre er nå borte.


    Verdalsboka - 44

    image

    780

    V E R D A L S B O K A


    Nordnesset ca. I960

    þÿ

    image

    782

    V E R D A L S B O K A


    Leirformasjoner ca. 1960.

    image

    R A S I V E R D A L 783


    Eksempler på hvordan trær vokser. Grunnen med roten har beveget seg. Men i toppen går skuddene oppover. Trærne kan til slutt få de merkeligste fasonger. Ca. 1960.

    þÿ

    DELTE MENINGER OM HVA SOM BLE FORETA TT


    REAKSJONER

    Ikke alt som ble foretatt fra myndighetenes side etter ulykkene i 1893, ble regnet for å være det klokeste som kunne gjøres. Nå er det sånn at det er lett å være etterpåklok. Og mange klarte i ettertid å se at mye av det som ble gjort umiddelbart etter ulykken, spesielt etter Verdalsraset, var bortkastet arbeid. Her skal vi imidlertid være klar over at de geotekniske kunnskaper ikke var de samme som dem man har i dag. Mye ble foretatt fordi man ganske enkelt trodde at årsakene var andre enn de egentlig var.

    Men det synes også klart at enkelte hadde en forstand og viten som det ikke ble tatt hensyn til.

    þÿ

    En av dem dette trolig gjaldt, var daværende bestyrer for Verdalsbruket, Johan Getz. Han hadde både utdannelse og innsikt, men hans råd ble dessverre ikke alltid fulgt. Blant annet hadde Getz et par år før Hærfossens gjennombrudd villet senke og utvide toppen av fossen, for derved å slippe mer vann igjennom. Følgelig ville de stadig tilbakevendende flommene på oversiden av fossen bli redusert eller til og med komme bort. Men som det er nevnt tidligere, ville dette føre til at elveløpet ble

    senket videre bakover, og i sin tur ville dette skape nye problemer. Getz' anbefalinger ble derfor ikke tatt til følge ved denne anledning.

    þÿ

    Da ulykken allikevel var ute, hadde således Getz sitt på det tørre. Og da han ble klandret fordi han ikke hadde gjort sitt til å forhindre katastrofen, så han seg nødsaget til å ta til motmæle. Det gjorde han ved følgende avisinnlegg i Nordenfjeldske Tidende 29. juni 1894:


    Verdalsulykkene og kanaldirektøren 1 Undertegnede er gjentatte ganger blitt Johan Getz.

    786

    V E R D A L S B O K A

    oppfordret til gjennom pressen å uttale den misnøye, for ikke å si indignasjon, som hersker i Verdal mot kanaldirektørens forholdsregler og arbeidsledelse, dette særlig i anledning de nye ulykkene oppe ved Hærfossen. Jeg har dog nødig villet innlate meg på det, etter som det neppe ville utrettes noe godt ved en slik handling, og ulykken er nå en gang ugjenkallelig skjedd.

    Jeg er flere ganger, og nå senest forleden dag av sjefen for et av Statens tekniske embedsverk, er blitt spurt om, hvorfor jeg ikke i tide har sørget for å få elveløpet i Hærfossen senket og utvidet. Etter nettopp å ha foretatt en undersøkelse på stedet, fant han det utvilsomt at denne uoverskuelige ulykken kunne ha vært forebygget ved en slik handling. Derfor finner jeg offentlig å burde opplyse om at skylden for dette er kanaldirektørens.

    Kanaldirektøren motsatte seg nemlig bestemt mitt forslag om å senke og utvide fossen, i det han i stedet ville forebygge gjennombruddet ved en større jorddemning - å bygge på løs grus og leire. Da nå ingen lokalkjente med noen kjennskap til undergrunnen trodde at en slik demning ville holde stand i noen lang tid, så fulgte av dette sørgelig nok at herredsstyret, som aldeles ikke hadde øynene oppe for hvor stor og overhengende faren var, vegret seg for å overta den forlangte garanti for vedlikeholdet av demningen med mere, og så ble ingen ting gjort.

    Dette var i 1891. Så kom det store jordskredet 19. mai 1893 og skremte såvel autoritetene som bygden.

    Stortinget bevilget hele summen til de arbeider som etter kanaldirektørens mening var nødvendig ved Hærfossen. Og kommunen overtok derpå nå vedlikeholdet. Men i stedet for straks å sette i gang arbeidet med størst mulig kraft, ble det bortsølt en måneds tid med å forsøke å grave en kanal i de fremdeles flytende leirmassene nede i bygden, som neppe noe annet normalt menneske anså for mulig. Den bløte leiren seg nemlig sammen like hurtig som den ble gravet opp. Dette arbeidet ble da endelig oppgitt, etter at det var anvendt ca.

    10.000 kroner til det, og utførelsen av demningen ved Hærfossen ble påbegynt med et lite mannskap.

    Åtte dager etter dette kom det en stor flom. Elven brøt igjennom, feide bort den påbegynte demningsstubben, og ulykken var uhjelpelig skjedd. Skred på skred gjennom mange lange år vil komme her, etter som elveleiet graver seg dypere og dypere ned. Og man vet aldeles ikke noe om når det vil stanse, eller hvilke gårder som ansees for sikre. Verdalskomitéens utvirket riktignok i vinter at det ble foretatt en slags grunn- undersøkelser. Men da Det norske kanal vesen ikke later til å bore eller kunne benytte boreapparater for større dybde enn 10 meter, og de bløte kvikkleirelagene viser seg å

    ligge dypere, så er man derved like klok.

    Riktignok sees det nå å være bevilget en sum til grunnundersøkelser i Ver

    R A S I V E R D A L 787

    dal med flere steder, men vi har lite håp om at de vil bli brukt mens de kan være av noen slags praktisk nytte.

    Hermed får det foreløbig være nok om kanaldirektørens virksomhet i Verdal. Vi anså ham sannelig fra først av som en liten ekspert, og tilskrev det vår egen dumhet når vi syntes det ble satt i gang meningsløse arbeider, mens foranstaltninger som etter vårt ringe skjønn var gavnlige eller endog påtrengende nødvendige, ikke ble fremmet.

    Hr. oberstløytnant Holst har nå overtatt den lokale ledelsen av elvearbeidene i Verdal, og da håper vi at det vil vise seg bedre frukter av de anvendte pengesummene enn tilfellet har vært hittil, idet hr. Holst visselig vil drive arbeidene med sin velkjente energi og forstår å frigjøre seg fra all slags kontorstyre.

    Men oppe ved Hærfossen formår ikke lenger menneskelig makt å forhindre uunngåelige nye ulykker.

    Til slutt vil jeg herved på egne og Verdalsbrukets eieres vegne få lov til å avlegge hr. amtmann Grundt vår takk for utrettet bistand og støtte han ydet meg under mine bestrebelser på å forhindre Hærfossulykken.

    Resultatet svarte dessverre ikke på noen måte til anstrengelsene, men som det latinske ordspråket sier: Mot dumheten kjemper selv de salige guder forgjeves.

    Reaksjoner på Getz' avisinnlegg

    Tydeligvis var dette sterk kost for mange, og Getz fikk kraftig motbør. Og kanaldirektøren følte også sin ære støtt. Nå var det imidlertid ikke den kanaldirektøren som var i virksomhet i 1894, som Getz hadde rettet sitt angrep mot. Hvordan alle motsigelsene tilfløt Getz, har det ikke vært mulig å finne ut, men sannsynligvis var det i form av skriftlige innsigelser direkte til ham samt i avisinnlegg.

    Han så seg videre nødsaget til å skrive et nytt avisinnlegg i samme avis. Der klargjorde han at det ikke var den daværende kanaldirektør han hadde hatt i tankene. Men samtidig rettet han et usedvanlig krasst angrep mot gårdbrukerne langs elven ovenfor Hærfossen. Disse mente han hadde vist liten forstand.

    Innlegget sto i juli 1894.

    Fornøden beriktigelse

    Da jeg hører at slutningstiraden i mitt oppsett Verdalsulykkene og kanaldirektøren oppfattes som spesielt myntet på den nåværende kanaldirektør, så skynder jeg meg herved med å erklære at så ikke er tilfelle.

    Derved ble det nemlig siktet til hine grunneiere og andre der oppe ved Hærfossen som motarbeidet våre anstrengelser for å forhindre elvens gjennom-


    þÿ

    788

    V E R D A L S B O K A

    brudd, i det de tvert om derved håpet å få flomvannet bort fra sine enger samt at laksen skulle gå opp til deres eiendommer. Nå ble de ganske visst fri ikke bare alene vannet, men også engene går nok med i vasken.

    Mannen døde riktignok, men feberen forlot ham dog, som doktoren sa.

    Og hva laksen angår, så lever neppe den mann som atter får fiske laks i Verdalselven. Til det er og blir den alt for leiret.

    Men de fleste folk, såvel der oppe som forresten, begrep faktisk ikke disse etter mitt skjønn øyensynlige følger av gjennombruddet, og således tror jeg med full grunn å kunne si at dumheten hovedsakelig er skyld i denne enestående ulykken.

    Konklusjon

    Men det var ikke alle som så denne beriktigelsen. For i alle fall fikk han et brev fra veidirektør Krag. Krag hadde ikke selv lest Getz' avisinnlegg, men han hadde fått innlegget gjengitt. Og han ba om å få seg tilsendt stykket. For hvis det var ham Getz hadde i tankene da han skrev sitt innlegg, mente Krag at det var helt urettferdig. Krag mente også at, dersom det han hadde fått referert, medførte riktighet, hadde kanaldirektøren krav på oppreisning.

    Krags brev var datert Kristiania 14. oktober 1894.

    Getz skrev 20. oktober samme år et brev tilbake til Krag hvor han på det sterkeste understreket at det hverken var Krag eller den nåværende kanaldirektør han hadde hatt i tankene da han skrev sitt avisinnlegg.

    Det er vel liten grunn til å være uenig med Getz i hans siste avisinnlegg. Den eneste muligheten for å utsette gjennombruddet da var å senke fosse-nakken. Og det var det mange som uttalte seg i sterke ordelag imot. Noen fryktet øket graving fordi elven da ville få lavere leie, og andre mente det var bortkastede penger. Hvilke beveggrunner som lå bak, kan trolig ha vært forskjellige. Enten det var, som Getz sier, et ønske om at elven skulle grave seg så dypt at laksen ville komme opp, eller det var en frykt for at det ville bli større ødeleggelser hvis leiet ble senket, er vanskelig å si. Trolig er det nok at de som hadde kjempet mot en senkning av toppen av fossen, klokelig tidde stille om sine syn og forbigikk dem i stillhet i ettertid.

    Her må det tilføyes at den muntlige tradisjonen i Helgådalen går ut på at det var delte meninger hos gårdbrukerne ovenfor Hærfossen. Noen mente nok at det ville medføre erosjonsskader oppover fra fossen i fall fossenakken ble senket. Men ingen var i stand til å forutse de enorme konsekvensene av at elven tok et nytt løp forbi fossen. Dette var nok heller ikke Getz klar over.

    Normalt er skriftlige kilder mer pålitelige enn muntlige, men også skriftlige kilder kan inneholde direkte feil. I dette tilfelle tok Getz feil på et punkt i sitt andre avisinnlegg. Laksen gikk normalt ikke opp til Hærfossen i 1893. Det var bare streiflaks som passerte Grunnfossen. Hvis Getz hadde hatt sam

    R A S I V E R D A L 789

    tale med noen som mente at laksen ville komme enda høyere opp, måtte vedkommende ha vært usedvanlig fremsynt. Det kunne derfor umulig ha vært noe alvorlig argument at laksen ville gå opp hvis elven brøt seg forbi fossen.

    En annen sak er det at det ikke hadde vært nok med en senkning av fosse-nakken alene. Vestskråningen av terrassen nedenfor fossen var fremdeles utsatt for erosjon fra elvens side. Skråningen fikk aldri tid til å stabilisere seg. Så selv om grunnen ikke besto av kvikkleire, ble den utraste massen, som til syvende og sist kunne ha stabilisert skråningen, vasket vekk av elven nedenfor. Som det er nevnt ovenfor, var det målt et loddrett fall på 16 meter på vestsiden av den smale kammen som styrte Helgåa inn i Hærfossgjelet. Alt tyder på at gjennombruddet hadde kommet uansett hva man gjorde på oversiden.

    Det er uklart om man var inne på tanken om å styre Helgåa unna foten av denne skråningen. Men hvis det ikke skjedde, ville rasene på utsiden før eller senere spise seg innover slik at de nådde elveløpet uansett hvor mye man senket fossen. Heller ikke Getz nevnte denne muligheten. Det eneste man kunne gjøre seg forhåpninger om ved å gjøre noe på toppen, var å forhindre en rask gjennomgraving derfra.

    At det ikke er funnet mange avisinnlegg fra noen av innbyggerne i Helgå-dalen som svar på Getz påstander, kan allikevel ikke taes som bevis for at Getz hadde rett i alt. På den tiden var det trolig ikke mange faste avisabonnen-ter oppover dalen. Mange eldre folk kunne heller ikke skrive. Det går frem av de mange m p P-er (med påholden penn) som finnes i dokumentene fra den tiden. Dessuten var nok direktør Getz en alt for myndig person til at noen ville begi seg ut i en avispolemikk med ham.

    Men selv om enkelte hadde slike synspunkter som Getz beskriver, var det allikevel ikke de som hadde det avgjørende ordet i denne sammenheng. Så de dumme Getz henviser til, er snarere å finne andre steder i bygden enn oppe i Helgådalen. Her må nok kommunestyret finne seg i å bli omfattet av denne betegnelsen. Det var sendrektighet her som forsinket arbeidet. Og en rask titt på hvem som var kommunestyrerepresentanter i 1889 og 1891, viser at det var en representant fra Helgådalen ovenfor Hærfossen i 1889, og ingen i 1891. Allikevel er dette bare hypotetiske problemstillinger. Gjennombruddet var et faktum 12. september, og resultatet ble at Helgådalen ble ødelagt.


    Note:

    ' Språket er modernisert.

    BOLLGÅRDSKANALEN


    Sikring av elven

    Kanaldirektøren så det som sin oppgave å prøve å forhindre at Verdals-elven gjorde skade på grunn som ikke allerede var blitt ødelagt av raset. Blant annet gjaldt dette langs det nye løpet elven fikk over leirflatene. Flere steder tok den en slik retning at den med tiden kunne komme til å anrette skader på uskadet jord. Og på slike steder ble det gravet kanaler og gjennomstikk. (Se under Elven.)

    Ovenfor Raset var det imidlertid et sted der man nærte enn viss frykt for at det kunne skje til dels drastiske ting dersom ikke noe ble gjort. Det var like ovenfor Volgavlen. Der gjorde elven et par store slynger. På sin vei nedover passerte elven Kvelstadnesset. Der gjorde den en nesten rettvinklet sving mot syd. Like vest for åpningen av Kvelstaddalen støtte elven på terrassen der, og ble svinget først mot vest så mot nord. Derfra sto elven rett mot Reppemelen. Gjennom lang tid hadde Verdalselven erodert i denne melen, og den hadde laget en dyp U-formet innskjæring. Etter denne U-svingen styrte Volgavlen elven tilbake over dalen igjen, og vest for Bollgård vestre nådde den på nytt terrassen på sydsiden.

    På dette viset gikk elven i et ekstremt kroket løp langs denne strekningen. På sydsiden var det to ness eller tanger, Kvelstadnesset og Storøra. Og på nordsiden var det også to tilsvarende, Auskinnesset og Bollgårdsøra. Spesielt var Auskinnesset og Storøra smale og lavtliggende. Begge disse stedene lå utsatt til når det var flom, og elven eroderte kraftig i svingene. Egentlig var det bare et tidsspørsmål før den ville skjære seg gjennom.

    Men den svingen elven gjorde under Reppemelen var skummel. Mot vest lå Volgavlen, og den var trygg. Her var det grove masser i grunnen. Deri


    image

    Skisse som viser elvebruddene ved Reppe. (Etter Reusch).

    R A S I V E R D A L 791

    mot nord og øst var det leirmeler, og i disse meiene gikk det stadig vekk større og mindre ras. Da det ble registrert at Verdalselven var usedvanlig leirgrå og slamførende dagen før Verdalsraset, mente man at det hadde sammenheng med at det hadde skjedd en utglidning i Reppemelen samme dag.

    Da Verdalsraset var et faktum, og man hadde fått forståelse for hvor farlige slike nakne leirmeler var, vendte man oppmerksomheten mot Reppemelen. Det var klart at så lenge elven fulgte dette løpet, ville den erodere her. Og man kunne ikke vite om ikke også denne terrassen var av samme beskaffenhet som terrassen hvor Verdalsraset hadde gått. Kanskje kunne det skje enda et Verdalsras her.

    Gamle planer 1

    Men elven hadde vært vanskelig på dette stedet før raset i 1893. Både på 1600- og 1700-tallene hadde det skjedd elvebrudd her. Gårdene på begge sider hadde mistet jord, og elven hadde til stadighet tatt nye løp. Dette gjorde det svært vanskelig å holde rede på de gamle gårdsgrensene.

    Ut på 1800-tallet begynte man å mene at det ville være mulig å temme elven. 1 1857 var kanaldirektøren på besøk. Et resultat av dette besøket ble en rekke kart over elveløpet fra utløpet og oppover til Haga. Kanaldirektøren påpekte også de store svingene ved Reppe. Så gikk det 25 år. I 1882 var kanaldirektøren på nytt i Verdal. Også ved denne anledningen studerte han forholdene ved Reppe. Det hadde da skjedd store forandringer. Det ble antatt at 200 mål jord hadde forsvunnet i den mellomliggende perioden, og en husmannsplass ved navn Heggesnesset var blitt flyttet. En annen husmannsplass på Storøra sto i fare for å bli tatt, og måtte snarest flyttes.

    I 1884 ble det lagt frem planer for regulering av elven. Elveforbygging ble ansett for å være for kostbart. Planene omfattet et gjennomstikk av en av tangene. Omkostningene ble satt til kr. 25.000.

    Sammenlignet med prisene på det arbeidet som måtte utføres ca. 10 år senere, er dette et oppsiktsvekkende høyt tall. Men forklaringen kan være at man også ønsket å rette ut elveløpet mellom Volen og Landfall.

    Men det skjedde ikke mer. Kanskje manglet man penger.

    Nye planer

    Med en gang forholdene lå slik til rette om sommeren 1893, ble det påbegynt planlegging av en kanal gjennom nessene for å rette ut elveløpet. Den første Vukusjøen ble tømt i løpet av sommeren, og 22. august sendte kanaldirektøren brev til Elling Reppe med anmodning om tillatelse til å grave en kanal over Storøra. Så vidt det har vært mulig å finne ut, var dette den første henvendelsen. Begrunnelsen for anmodningen var å forhindre erosjon i

    792

    V E R D A L S B O K A

    þÿ

    .S È


    794 V E R D A L S B O K A

    þÿ

    meiene nedenfor Reppe. Storøra kalles ved denne anledning for Auskinnesset.

    Tydeligvis var Elling Reppe klar over faren, for allerede en uke senere, 30. august, svarte han positivt på kanaldirektørens anmodning.

    Mer skjedde ikke denne sommeren og høsten, for 12. september gikk det store etterskredet ved Jermstad. Vukusjøen ble dannet for andre gang, denne gang enda større enn den første, og nå lå sjøen til våren 1894. (Se under Vukusjøen.)

    Allikevel var det klart at også den andre Vukusjøen ville bli tømt med en gang elven begynte å skjære seg ned i demningen. Derfor ble det rettet henvendelse til den andre store grunneieren i det aktuelle området, Elling Olsen Auskin. Han svarte 29. januar 1894. Han var like positiv som Elling Reppe, selv om det ikke så fullt så uhyggelig ut for hans eiendom. Men han sa i sitt svar at etter som han ga fri grunn til dette arbeidet, håpet han at kanal vesenet ville være behjelpelig til nærmere å undersøke forholdene ved Auskin og om nødvendig hjelpe til med nødvendige forbygninger. Han kalte sin eiendom Åkergjerdet i sitt svar.

    Ole Balgård ga også sin tillatelse til at graving kunne finne sted over hans eiendom.

    I januar 1894 var det ikke mulig å få fatt i Ole Volen som eide Volen østre, og Sefanias J. Skrove som eide plassen Storøra. Ole Volen var på det tidspunkt i Sverige, mens det er uvisst hvor Sefanias Skrove var. Men kaptein Ivar Klæstad som sto for planleggingsarbeidet, antok at disse hadde gitt sitt samtykke til Verdalskomitéen. Klæstad bemerket også at Storøra nesten var ødelagt av oversvømmelse og flom.

    Planen gikk ut på å lage gjennomstikk gjennom to ness. I planen ble de kalt Bollgårdstangen og Åkergjerdet. Bollgårdstangen var Storøra, og Auskinnesset var Åkergjerdet.

    Gjennomstikket av Bollgårdstangen ville få en dybde av 2 til 3 meter, gjennomsnittlig 2,6 meter, og en lengde av 220 meter.

    Kanalen gjennom Åkergjerdet ville bli noe dypere, 4 til 5 meter, men lengden ville være bare 60 meter.

    Bredden på begge stikkene skulle være 5 meter. Følgelig ble det beregnet at det måtte graves ut ca. 2.860 m3 masse i det nederste stikket, og ca. 1.350 m3 i det øverste.

    Prisen ble regnet til kr. 0,40 pr m3 iberegnet hugging av is og snømåking. Totalt ville kanalene komme seg på henholdsvis kr. 1.140 og kr. 540.

    Arbeidet

    Av en eller annen merkelig grunn finnes det nesten ingen kilder som forteller om selve arbeidet. Men arbeidet startet opp i 1894. Det er ikke klart når Bollgårdskanalen var ferdig. Det inngikk i planene at elven selv skulle

    796

    V E R D A L S B O K A

    þÿ


    Verdal sboka - 45

    798

    V E R D A L S B O K A

    þÿ

    R A S I V E R D A L 799

    besørge en del av gravingen med en gang det tok til renne vann gjennom kanalen. Det var blant annet årsaken til at kanalen i utgangspunktet ikke var planlagt bredere enn 5 meter. På den tid fantes det ingen maskiner, og all graving skjedde med hånd-makt. Redskapene var spade, hakke og trillebår. Før vannet kunne begynne å renne, måtte det allikevel fraktes vekk en god del masse. Rimeligvis kjørte man ikke massen så veldig langt av sted. Men tatt i betraktning at man brukte spade og trillebår, er det en betydelig arbeidsinnsats som ble lagt ned.

    Etter at kanalen var et faktum, gikk det ikke lang tid før forholdene forandret seg. Strømmen i svingene under Kvelstadmelen og Reppemelen avtok, og i løpet av bare kort tid hadde elven senket sitt leie så pass meget at det nesten ikke sto vann igjen i disse gamle løpene. Dermed var faren for at elven skulle utløse nye ras ved Reppe over.

    Kanal over Guddingsholmen 2

    Forholdene langs elven nedenfor Landfall ble også sett på som usikre, selv om de ikke på noen måte kunne sammenlignes med forholdene ved Reppemelen. Men for å være føre var, ble det bestemt at det skulle graves en kanal over Guddingsholmen. Dette ville gi elven et rettere løp, samtidig som den ble flyttet noe unna melen ved Landfall.

    Kanalen ble gravet like etter at Bollgårdskanalen var ferdig. Man benyttet den samme teknikken, det vil si at man laget en renne som vannet selv kunne utdype og utvide.

    Men man lyktes ikke helt med denne kanalen. Det var ikke mulig å få elven til å følge det nye løpet fullt ut. Den gikk fremdeles i sitt gamle løp. Resultatet ble at det ble en øy eller holme der nede. Landfallvaldet nådde helt ned til kanalen, og den nye øya fikk navnet Elveøra eller Landfalløra.

    Selv om man ikke klarte å få det slik man planla til å begynne med, skjedde det imidlertid en sakte og gradvis utvikling i retning av at elven fulgte det nye løpet. Og i dag har Verdalselven sitt løp langs etter denne kanalen.

    Dessverre finnes det ikke opplysninger om arbeidet med denne kanalen heller.


    Noter:

    1 Opplysningene om dette er for det meste hentet fra Hans Jøsås: Bollgårdskanalen; Verdal historielags skrifter 9, Årbok 1983 s. 203 ff.

    2 Opplysninger ved Jenny Skavdal.


    FLOM, EROSJON OG RAS LANGS VERDALS ELVA SIKRINGSTILTAK

    Av Einar Sæterbø

    HYDROLOGI OG GEOLOGI.

    Kunnskaper om vassføringer og grunnforhold er grunnleggende for alt arbeid med å sikre mot flom og erosjon. Verdalens dramatiske geologiske historie, knyttet til kvikkleire og store rasulykker, er beskrevet andre steder. Her skal vi se litt nærmere på den delen av hydrologien som karakteriserer flomforholdene.

    Verdalsvassdraget er stort sett uregulert, d.v.s. en må ta de flommene nedbøren gir grunnlag for. De naturlig dannede innsjøer og vatn bidrar imidlertid effektivt til en gunstig naturlig regulering av flommene i vassdraget.

    Verdalsvassdragets totale feltstørrelse, ved Verdalsøra, er på 1472 km2. Midlere spesifikt avløp i feltet er fra 40 til 60 l/sek./km2. Vassføringer i feltet registreres kontinuerlig i målestasjoner ved Dillfossen, ved utløpet av Veresvatnet og ved Grunnfossen i Helgåa. Grunnfossen er den eldste, med observasjoner fra 1908. Tidligere har det også i kortere perioder vært registreringer ved utløpet av Innsvatnet, ved Stene bru og ved Ådalsvollen.

    Registreringene ved Grunnfossen viser de store flommene som har forekommet i Verdalselva i observasjonsperioden. Nedenstående vassføringstall er grovt omreknet til flomstørrelsen ved Verdalsøra:


    Okt.

    1947

    1200 m3/sek.

    (Maks. verdi)

    Jan.

    1932

    1150 m3/sek.

    — « —

    Des.

    1990

    1016 m3/sek.

    — « —

    Des.

    1962

    944 m3/sek.

    (Døgnmiddel)

    Mars

    1953

    924 m3/sek.

    — « —

    Nov.

    1961

    857 m3/sek.

    — « —

    Mars

    1982

    610 m3/sek.

    — « —

    Jan.

    1992

    484 m3/sek.

    (Maks. verdi)


    Lista er ikke fullstendig. Vi ser at storflommene kan forekomme både om høsten og om våren. Ofte oppgis døgnmiddelverdier. En må være klar over at denne verdi gjerne ligger betydelig under flommens maksimalverdi. Storflommene i 1932 og 1947 er rekonstruert etter flomlinjenivellement.

    þÿ

    SIKRING MOT FLOM OG EROSJON.

    þÿ

    R A S I V E R D A L 805


    Gjennom alle tider, i alle samfunn, har menneskene tatt i bruk sin oppfinnsomhet og sine tilgjengelige ressurser for å utnytte de muligheter det rennende vatn byr på, som ferdselsåre, energikilde, vatningskilde og matkammer, samtidig som de har beskyttet seg, etter beste evne, mot det enorme skadepotensialet ustyrlige vassmengder representerer. Slik har det vært også i Verdalen. Ofte har nok maktesløsheten overfor naturkreftene lagt seg knugende over menneskenes sinn.

    Enkeltpersoner og bygdesamfunn har gjort store innsatser for å sikre sine hus og sine jordflekker. Oppgavene ble ofte for store, og i Norge ble flomsik-ringsarbeidet tidlig sett på som en viktig offentlig oppgave. Få steder har statlige vassdragsmyndigheter vært så aktive som i Verdalen, av åpenbare årsaker.

    Det framgår av foreliggende materiale at flomsikringstiltak m.v. inntil 1804 ble utført av offiserer etter ordre fra Amtmannen.

    Med kongelig resolusjon av 8. juni 1813 ble så den første «Canal- og Hav-neinspektør»,

    1. C. Gedde utnevnt. Arbeidsinstruksen omfattet det som nå går under betegnelsen forbyggings- og senkingsarbeider. Dette regnes som forløperen til den offentlige institusjon som i dag har hovedansvaret for flomsik-ringsarbeidet i Norge, nemlig Norges Vassdrags- og Energiverk, i dagligtale kalt NVE eller Vassdragsvesenet. Denne etat har fra 1850 årene av spilt en aktiv rolle i flomsikringsarbeidet i Verdalsvassdraget.

      I «Kanalvesenets historie» fra den første tida finner vi en geografisk beskrivelse av Verdalselva som dannes ved samløpet av «Væra Elv og Innaelven», ved Vuku Annekskirke. Etter om lag 1,5 mil løper den ut i Trondheimsfjorden. Strekningen fra Reppe og ned til utløpet beskrives spesielt som et område der elva gjennom tidene har skåret seg inn i den beste og mest oppdyrkede del av dalføret. Især var skadene store når flommene ble fulgt av isgang.

      Etter anmodning bl.a. fra vegmyndighetene, gjennom Amtet, ble det av Departementet i april 1856 gitt ordre til Kanaldirektøren om å «anstille fornødne undersøgelser og til at afgive Betænkning med Overslag over de arbeider som måtte ansees fornødne for at forebygge videre Elvebrud». Vegmyndighetenes engasjement kom av at det nå skulle bygges ny bru ved Verdalsøra. Denne brua måtte få en tryggest mulig plassering.

      Etter en befaring i 1857 lot kanaldirektøren løytnant Bang og ingeniør Lassen foreta oppmåling av elva i målestokk 1:2000 fra utløpet opp til Haga Ferge

      SIKRING MOT FLOM OG EROSJON.

      sted samt lage et liknende kart over et stort elvebrudd ved Reppe, omlag midtveis mellom Stiklestad og Vuku. Det ble tatt lengde- og tverrprofiler. Elveleiet ble opploddet.

      Disse målingene ble grunnlaget for omfattende sikringsarbeider som ble planlagt og gjennomført i årene deretter, særlig i forbindelse med de førnevnte bruarbeidene, ved Verdalsøra og ved Kjæran. De første kartene ble senere supplert og ajourført etter målinger og opptegninger i 1865 (kaptein Holst), 1875 (kaptein Vedeler) og 1882, 1883, 1884 (løytnant Nysom og kanaldirektørens assistent Helge Steen).

      Sikring ble på den tiden helst etablert ved hjelp av peler, «senkfaskiner», og flettverksgjerder som beskyttelse for innenforliggende fyllmasser. Brudd-stein var mangelvare i nedre deler av Verdalen, da som nå. Også «gjennom-stikk» og utretting av kurver inngikk i planene. Gjennomstikket ved Kjæran var et stort og omfattende arbeid som skapte store problemer for kanaldirektørens folk utover i 1870- og 80 årene.

      De ovenfor omtalte sikringsarbeider finnes avmerket på kartet.

      Sikringsarbeidet ved Verdalsøra kom forøvrig først i gang etter at distriktsandelen på

      4.000 kroner (av et totalbeløp på 16.000 kroner) var frafalt. Den nåværende distriktsandel på 25 % og problemene med å finansiere denne har altså lange tradisjoner.

      Anlegget ble til slutt atskillig dyrere enn planlagt. Det ble knapt noen gang fullført etter planen. Omfattende flomskader med erosjon i de nye elvebreddene og gjenøring med sand i gjennomstikket, gjorde det snart nødvendig å ta i bruk stein som erosjonssikring. Senere har forholdene stabilisert seg i dette området.

      I Kanalvesenets Historie fra 1870- og 80 årene omtales også befaringer og planer vedrørende elvebrudd ved Rosvoll, Bjartnes og Reppe. Først senere kom det forbygninger på disse stedene.

      Så langt fram mot vår tid som inntil siste krig, ble mye av forbyggingsarbeidet utført for hånd, gjerne som en samordnet innsats av profesjonelle anleggsfolk og bygdefolk som var ute etter kjærkommen fortjeneste. Noen ganger også av bønder som deltok med hest, slede og muskelkraft for å arbeide inn distriktsandelen.Enkelte av disse tidlige forbygningsanlegg som vi har mange eksempler på overalt i landet, er av høg handverksmessig standard. Noen steder finner vi godt tilrettelagt murverk, med fin hydraulisk utforming.

      Etter krigen har masseflyttingsmaskinene og fjellsprengningsteknikken overtatt mye av anleggsarbeidet, slik vi har sett det i Helgådalen. Dette har muliggjort anlegg med dimensjoner som tidligere var helt utenfor rekkevidde med de midler som da sto for hånden.

      Miljøhensyn blir i dag tillagt stor vekt ved planlegging og gjennomføring av tiltak mot flom og erosjon. Flomfyllinger tilbaketrukket i forhold til elve-

      bredden, vegetasjonsbelter og fiskestier i elvekanten er eksempler på typiske tiltak som vil bidra til å øke trivselen og tilgjengeligheten ved elva.

      808

      V E R D A L S B O K A

      þÿ


      KATASTROFEÅRET 1893. RAS OG ETTERFØLGENDE SIKRINGSARBEIDER.

      Det er ingen kjent sammenheng mellom de to dramatiske geologiske hendelser som skjedde i Verdalen i året 1893. Først det store Verdalsraset med utløp i elva mellom Haga og Eklo, og som gikk 19. mai 1893, deretter Hær-fossens gjennombrudd oppe i Helgådalen som skjedde 12. september samme året. Dersom det er en sammenheng, må den være å finne i et sammentreff av store flomvassføringer samt uheldige stabilitetsmessige forhold på de to steder, som begge var utsatt for erosjon fra elva.

      Hærfossens gjennombrudd

      Ved Hærfossen var årsaken klar. Den 10. og 11. september var det regn dag og natt. Faren for gjennombrudd var forutsett. De planlagte forbygningsarbeider i yttersvingen, ovenfor fossen, ble imidlertid aldri gjennomført. Hel-gåa strømmet i flom over den gjenstående åsryggen som bare var 3 m høg, og vatnet skar ut sideveis ned i leirmassene i dalbotnen.

      image

      NVE's anleggsgjeng i Verdalen. Fra v: Knut Bakkeslett, Åsmund Karlgård, Torstein Kluken, Olav Ramdahl, Ottar Elnes og Joar Storholmen.

      810

      V E R D A L S B O K A

      I årenes løp arbeidet elva seg ned til et nytt nivå og etablerte en ny dalbotn, opp til 30 m lavere enn den gamle. Forandringene strekker seg helt opp til Granfossen, 6 km ovenfor den gamle Hærfossen.

      Først idag, 100 år etterpå, kan vi regne tilstanden noenlunde stabil. Dette ikke minst etter at både hovedelva og de fleste av de sterkt gravende sidebekker nå er sikret i og med NVE's sikringsarbeider for Røesgrenda. Omfattende stabiliseringstiltak ble her planlagt og utført i løpet av 1980 årene. Arbeidene ble finansiert av NVE (50%), Naturskadefondet (45%) og Verdal kommune (5%).

      I tillegg til at selve elva og sidebekkene ble sikret, er de mest utsatte og ustabile rasskråninger ved Overmo og Dalbakken, 30 - 40 m høge, stabilisert ved at anslagsvis

        1. m3 løsmasser er flyttet fra skråningstoppene og plassert i foten av skråningene, innenfor de beskyttende forbygningene, der de har fått en stabiliserende virkning mot ytterligere ras i skråningene.

          De største sidebekkene som tidligere gravde seg ned i svære raviner inn mot veger og gjenværende bebyggelse, samles nå i grøfter og rør, i takrennesyste-mer, til kontrollerte nedføringer til hovedelva.

          Videre senking av botnen i Helgåa stoppes med steinterskler ved de tre mest utsatte strykene.

          Sikringsarbeidene i Helgådalen bygger altså på følgende 4 hovedprinsipper:

          Erosjonssikring av elvebredd slik at skråningsfoten ikke skal undergraves ytterligere. Stabiliteten blir forbedret også på grunn av plastringssteinens tyngde. Ca. 7 km er forbygd.

          Elvebotnen sikres mot ytterligere senking ved hjelp av terskler. Til nå er det bygget 3 slike terskler.

          Stabiliteten av utsatte skråninger (Dalbakken og Overmo) forbedres ved avlasting. Jordmasser fra skråningstopp flyttes til skråningsfot.

          Sidebekker sikres og overflatevatn samles i grøfter og rør for sikker ned-føring i hovedelva. Dette gjelder Kalddalsbekken, Leirengbekken, Nord-stubekken, Kvennhusbekken og samlegrøftene ved Dalbakken/Leirhaug og ved Overmo.

          Sikringsarbeidene i Helgådalen, mellom den gamle Hærfossen og Granfossen, har kostet ca. 16 mill. kroner. Dette er således de mest omfattende elve-sikringsarbeider noensinne utført i Norge.

          Sikringsarbeidene i Helgådalen er vist på eget kart.

          Det store Verdalsraset

          Dette raset som altså gikk 19. mai 1893, krevde 116 menneskeliv. Dermed er dette en av de største naturkatastrofer som har rammet Norge i nyere tid.

          Her er ikke årsakssammenhengen like klar som ved Hærfossen. På gamle kart ser vi at Follobekken og Eklobekken begge lå sentralt i rasområdet. Vi

          image

          R A S I V E R D A L 811


          Kaldalsbekken er ledet vekk. Bekkeravinen er sikret og nedplanert.

          þÿ


          image

          R A S I V E R D A L 813


          TEGNFORKLARING.


          .._ Det gamle elvefaret med Hærfossen


          • Forbygging langs elv / sikring av bekkefar.

      J( j yyJJJ^Avlasting av skråningstopp.

      — f-----------------— Grøfter og rør for oppsamling og nedfønng av overflatevatn.


      1. Hærfossen forsvant i 1893. Avlastet 2 . område ved Dalbakken. Vannskille 3 . overflatevatn.

      4 . Kalddalsbekken er overført til grøfter og rør

      (3). Ravinen sikret og nedplanert. Leirengbekken

      5. er lagt i rør.

      6 . Ny bygdeveg til Rød opp fra elveforbyggingen.

      1. . Nordstubekken er sikret i botn og sider. Avlastet

      2. . område Overmo.

      3. Kvennhusbekken er sikret i botn og sider.

        Botnterskler sikrer elvebotnen mot senking.

        . Steinbrudd.


        Tegnet i målestokk 1 : 10.000 0

        500m

        814

        V E R D A L S B O K A

        image

        Bekkeravine inn mot gårdshusa på Dalbakken. Mesteparten av vatnet ble fjernet fra bekken.


        þÿ


        jr*

        815

        V E R D A L S B O K A

        Skråningstopp ved Dalbakken, før avlasting.

        vet også at vinteren 1892/93 var uvanlig snørik. I mai kan vi regne med at grunnen i området var sterkt oppbløtt. Samtidig gikk elver og bekker over sine bredder. Særlig Follobekken eroderte sterkt. Det vakte uhygge at den ett sted smatt ned i jorda og gjemte seg. Det har vært antatt at raset ble utløst av Follobekkens graving i ustabile løsmasser. En annen teori er at raset ble utløst av Verdalselvas graving ved rasmunningen. Store mengder kvikkleire i området skapte forutsetninger for rasets omfang og forløp.

        Anslagsvis 55 mill. m3 leire og andre løsmasser fløt ut fra en 2,9 km2 vid rasgrop (se kartet) og utover dalbotnen. Leirsuppa dekket 8,6 km2 av dalbotnen nedover mot Verdalsøra. Ovenfor raset ble elva demmet opp og dannet Vukusjøen.

        Den flate dalbotnen ble helt forandret. Elveløpet endret seg også. Ved utløpet av raset, ovenfor Haga, ble elva presset sørover mot Sundby og Melby. Lenger nedover går elva i dag helt andre steder enn før raset. Det gamle elvefaret er omtrentlig avmerket på kartet. Det var klart at her måtte Verdalen få hjelp. En forutsetning for å få sentrale deler av dalføret raskest mulig beboelig igjen, var å få hovedelv og sidebekker etablert i noenlunde

        stabile traseer.

        Gjennom Kanalvesenet ble det i årene 1893 til 1915 bevilget kr. 450.000 til samleanlegg A. nr. 88, «Regulering av Verdalselv og dens bielver». Mesteparten ble utført i årene 1895 til 1910. Den vanlige distriktsandel ble rimeligvis frafalt.

        Det meste måtte prioriteres, improviseres og planlegges på stedet, etterhvert som arbeidet gikk framover. I dag finner vi vel igjen bare spredte rester av disse improviserte anleggene. Mange steder inngår de i nyere sikringsanlegg, med andre betegnelser.

        På Kanalvesenets gamle karter fra årene 1893 til 1897, finner vi planlagte traseer og naturens egne ajourføringer inntegnet. Det ble utført omfattende utrettinger og gjennomstikk ved Balgård og ved Melby/Haga, se kartet. Svært mye av sikringsarbeidene som foregikk langs Verdalselva i årene etter Ver-dalsraset, ble gjort etter improviserte planer,

        På kartet er inntegnet forbygninger og andre sikringsanlegg fra Reppe/Slap-gard og nedover, for det meste planlagt og utført i NVE-regi, fra 1860-åra og fram til i dag.

        Heller ikke forbygningsanlegg varer evig, særlig ikke i leireområder. Etter en inspeksjon av oppsynsmann Sørheim i 1944 finnes parsellene ved Hegstad, Ekle og Landfall å være i så dårlig forfatning at omfattende reparasjoner er nødvendig. Disse reparasjonene har pågått opp til våre dager.


        þÿ

        Verdalsboka - 46

        R A S I V E R D A L 817

        þÿ

        NEDRE DELER AV VERDALSELVA. RASET 1893. SIKRINGSARBEIDER.


        TEGNFORKLARING.


        Elva før 1893. Rasgropa.

        Forbygging langs elva.


        i. Ny bru ved Verdalsøra ca. 1860. Haga

        1. Fergested.

          . Gjennomstikket ved Kjæran, 1870 og utover.

        2. Gjennomstikket ved Balgård. Gjennomstikket

      . ved Melby/Haga.

      4 .

      5 .


      Tegnet i målestokk 1 : 50.000

      0 2.500m 5.000m

      i------------------------------------- 1 1

      R A S I V E R D A L 819

      þÿ


      FORBYGNINGSVIRKSOMHETEN I VERDALSVASSDRAGET I DAG

      I dag finner vi over 8 km gamle og nye forbygninger i form av steinkledde elveskrenter, delvis i kombinasjon med flomfyllinger, langs Verdalselvas bredder på de strekningene som ble mest påvirket av raset i 1893. Langs nord-bredden finner vi forbygningene ved Eklomelen (1600 m), Haga (800 m), Hegstad (800 m), Bjartnes/Ekle (1000 m). Sørbredden beskyttes av forbygningene ved Haga Fergested (700 m), Ryan/Leirfall/Solbu (1000 m), Holm-li/Haga (1200 m), Haga/Rosvoll/Ekle (1200 m).

      Også ellers er Verdalselva bra forbygd. Den er vel i dag en av de sterkest forbygde elver i landet. Mange av de gamle forbygningene er imidlertid i dårlig forfatning og trenger sårt til opprusting og fornyelse. De lokale tilsyns-nemdene har en viktig funksjon i vedlikeholdsarbeidet.

      Noen ganger går det noen år mellom de store flommene. Det er imidlertid helt sikkert at de vil komme også i framtida. Årvåkenhet i flomsikringsarbei-det er alltid nødvendig, ikke minst i Verdalen.

      Norges Vassdrags- og Energiverk (NVE) har i dag det nasjonale hovedansvar for flomsikringsarbeid, damsikkerhet, og hydrologi. Etaten har også det forvaltningsmessige ansvar for konsesjonsbehandling etter Vassdragsloven. I samarbeid med kommune og fylkesmann er NVE allmennhetens godkjenningsmyndighet for mindre inngrep i vassdraget, f.eks. for grusuttak som er et aktuelt og konfliktfylt tema, også i Verdalselva. Dessuten gir etatens folk faglige vurderinger av hvordan forskjellige typer byggverk i og langs elvene påvirker isganger, flomoppstuving m.m.

      NVE utøver sin virksomhet i Verdalsvassdraget gjennom NVE Region Midt-Norge, med kontor i Trondheim. Gjennom mesteparten av etterkrigstiden har en av regionkontorets tre anleggsgjenger, med sin anleggsingeniør, hatt sin hovedstasjon i Verdalen. Nylig er det etablert eget anleggssenter ved Verdalsøra.

      Helgådalen har vært den viktigste arbeidsplassen for Verdalsgjengen i de senere år, fra 1982 til 1990.

      Foruten de før omtalte arbeider i Helgådalen, er det i Verdal kommune, i løpet av de siste 15 - 20 år, utført følgende større sikringsarbeider mot flom og erosjon:

      6421 Inna Stornesset

      8237 Sikring av Leirengbekken med bygdeveg. (Veg til Røe).

      R A S I V E R D A L 821


      image

      Fra avlastningsarbeidet ved Dalbakken. Bildet er tatt i 1988.


      image

      Avlastningsarbeid ved Dalbakken. Bulldozeren skyver massene fram. Gravemaskin kombinert med vannspyling flytter massen ned til skråningsfot.

      822

      V E R D A L S B O K A


      image

      Det gamle elvefaret ved Dalbakken fylles med masse fra skråningstopp. Her blir det snart dyrket mark.


      image

      ningen i forgrunnen.

      R A S I V E R D A L 823


      image

      Fra avlastningsarbeidet ved Overmo. Overflatevatn blir ledet bort i rør som ble nedlagt i grøft.


      image

      Helgåa blir sikret med forbygning av stein.

      824

      V E R D A L S B O K A

      6862 Verdalselv Byafalla.

      307 Helgå Volden. 4865 Helgå Kroketneset.

      4386 Helgå Nessemo. 1520 Helgå ved Sørmo/Grindstad.

      140 Verdalselv ved Framnes/Prestenget. 6404 Verdalselv ved Holmen (Østnes). 7318 Verdalselv Landfalløra.

      326 Verdalselv Landfall.

      193 Verdalselv Slapgard-Balgård. 4301 Verdalselv Haga. 1082 Verdalselv Østre Volen.

      De fleste av disse er gamle anlegg som det er blitt nødvendig å reparere. Anleggene får fortløpende anleggsnummer etter NVEs sentrale planarkiver.


      Hvordan få utført flomsikringstiltak?

      Privatpersoner, bedrifter og institusjoner som mener seg utsatt for flom og/eller erosjon i et omfang de selv ikke kan forventes å rå med, kan sende søknad om sikringstiltak til NVE. Søknaden skal gå gjennom kommunen. Dersom søknaden ansees berettiget, blir den prioritert for oppmåling, planlegging og anleggsmessig gjennomføring.

      Etter å ha stått sin prøve noen år, blir vedlikeholdsansvaret overført til kommunen som vanligvis vil ha sikret seg undergaranti for dette ansvar hos de grunneiere som i sin tid søkte, og som må forventes å ha nytte av tiltaket.

      Pr. 01.01.1992 foreligger det hos NVE nærmere 40 søknader om nye sikringstiltak i Verdal kommune. Noen av disse er gamle og må nå ansees uaktuelle. For de andre blir det utarbeidet planer som etterhvert blir sendt ut på lokal høring/behandling i distriktet.

      Det er således ingen grunn til å vente at arbeidet med å sikre Verdalen mot flom, ras og erosjon tar slutt med det første.

      BILAG


      BILAG 1

      ET EKSEMPEL PÅ SØKNAD OM NEDSETTELSE AV AMTSSKATTEN MED PÅTEGNELSER FRA 1900

      Denne søknaden ble behandlet i Nordre Trondhjems amtsting, og saken er gjengitt i Amtstingsforhandlingene fra dette året som dokumenter nr. 38 og 39.

      Dok. nr. 38 - 1900.

      Værdalens Formandskab.

      Hr. amtmanden i Nordre Trondhjems amt!

      Vedlagte andragende oversendes for at behandles af dette aars amtsfor-mandskab. Andragendet er behandlet som sag 21 i Værdalens herredstyremøte den 19/2 1900 og enstemmig bifaldt.

      Med hensyn til det yderligere brud der i afvigte sommer overgik Volden gaard, tror jeg nok at en yderligere nedsættelse var anvendelig, men det kan mulig være tvilsomt hvorvidt at amtsformandskapet kan tage hensyn dertil.

      At bevilgningen i henhold til den afholdte foreløbige skjønsforretning af-gives paa 5 aar vil være hensigtsmæssig, da man dermed sparer sig og behandle det hvert aar. Der raser ud jord mere eller mindre til enhver tid, og der kommer intet som gjengjeld paa lange tider.

      1 Bilag vedlagt.

      Værdalens formandskab den 20/2 1900.

      Elling Reppe, ordf. Oversendes med bilag, Hr. fogden i Stjør- og Værdalen til udtalelese og tilbagesendes hertil.

      Nordre Trondhjems amt 27de februar 1900. H. B. Guldahi, kst.

      Sendes med Bilage Hr. Lensmanden i Værdalen til Udtalelse. Stjør- og Værdal Fogderi 5 Marts 1900. Chr. Lunde.

      Tilbagesendes med Andragendet ærb. Hr. Fogden i Stjør- og Værdal, med Underretning om at Forholdene ved de omhandlede Gaarde ingenlunde har forbedret sig siden den afholdte synsforretning, men er heller blevet værre,

      826

      V E R D A L S B O K A

      idet der jevnlig raser ud større og mindre Dele af Elvemælene. Særlig er dette Tilfælde for Voldens vedkommende, af hvis Indjord der er udraset en ikke liden Del.

      Værdalens Lensmandsbestilling 16de Marts 1900. H. H. Wessel

      Oversendes med bilag ærbødigst hr. amtmanden i Nordre Trondhjems amt, idet andragendet anbefales, forsaavidt indeværende aar angaar.

      Stjør- og Værdalens fogderi 20 marts 1900. Chr. Lunde.

      Forelægges med bilag det ærede amtsthing under henvisning til amtsthings-forhandlingerne for 1899, side 446 - 47 og 562 - 63, idet jeg tillader mig at anbefale andragendet til indvilgelse i den udstrækning som af fogden i Stjør-og Værdalen i hans foranstaaende paategningsskrivelse af 20de dennes antydes.

      Nordre Trondhjems amt 24de marts 1900.

      H. B. Guldahl, kst.

      Dok. nr. 39 - 1900

      Til Værdalens herredstyre!

      Undertegnede andrager herved den ærede herredsstyrelse om deres bistand med at indgaa til amtstinget med anmodning om nedsættelse af matrikulskatten for kommende 5 aar i lighed med, hvad den midlertidige skjønsforretning, som blev afholdt vaaren 1898, bestemte.

      Grunden hvorfor vi endnu ikke har foretaget offentlig affældningsforret-ning, er den, at det til enhver tid raser ud mere og mere af vore jorder for-aarsaget ved elvens gjennembrud ved Herfossen. Det viser sig saaledes at være for tidligt at afholde den nævnte forretning endnu. Af Volden rased netop i sommer en større strækning ud, hvorfor vi finder rimeligt, at skatten for denne gaard nedsættes yderligere.

      Haabende at dette vort andragende indvilges, tegner vi os ærbødigst.

      Volden den 10de februar 1900. John Overmoe. Ole G. Moe. Ole E. Kulsli. Peter Volden. Anders Telsnæsset. S. Bjørstad. John Holmli østre. S. Bynen. J. M. Storvuku. Lars Haugan. Beret Martha Kulstad. John E. Røe. Peder H. Kulslimoen. Peder Overholmen. Arnt Overholmen.


      BILAG 2


      UTSKRIFT FRA STJØR- OG VERDAL EKSTRARETTSPROTOKOLL NR. 34/1914

      År 1914 den 13de oktober blev ret sat på Volden i Vuku betjent av sorenskriveren og de opnævnte skønsmænd gårdbr. Martin Grundan, do. Ole Olsen Flyum og do. Torvald Sivertsen Flyum, den sidste nu edfestet, de to første har tidligere aflagt ed.

      Hvor da foretoges: Sag no. 54/14 aftagsforretning vedkommende efternævn-te 20 brug i Vuku, Værdalen.

      Administrator fremlagde 1) begæring af 25de f. m. 2) mandsopnævnelse af ... (ikke innført) ds. med påtegnet berammelse og 3) skr. fra Værdalens ordfører af 2de ds. til sorenskriver med påtegninger.

      Den skade hvorfor aftag begæres for disse 20 brug er forårsaget ved elve-brud og deraf følgende udglidninger langs Helgåen.

      Skønsretten begav sig derefter på befaring af de skadede eiendomme hvis eiere eller brugere påviste skaden. -

      På Helgåens søndre side.

      1. Grdno. 207 bno. 1 Overholmen nordre, af skyld mk. 7,42. Skansmæn-dene skønnede at der var raset ud ca. 56 mål dyrket mark, det udraste jordsmon er bortført af elven og medfører varig forringelse. Skønsmændene bestemte det aftak i skylden som skal tilståes for bestandig til mk. 3,29, hvoretter eiendommens restskyld bliver mk. 4,13.

        (Kommentar: I herredsstyrets reduksjon av matrikkelskylden gjengitt ovenfor, heter det at den opprinnelige skylden var mark 7,72, reduksjonen ble satt til mark 4,62, ny skyld mark 3,09.)

      2. Gno. 208 bno. 1 Overholmen mellem, af skyld mk. 6,56. Skønsmændene skønnede at der var udraset ca. 38 mål dyrket mark. Det udraste jordsmon er bortført af elven og medfører varig forringelse. Skønsmændene bestemte det aftak i skylden som bør tilståes for bestandig til mk. 2,56, hvoretter eiendommens restskyld bliver mk. 4,00.

        (Kommentar: I 1898 er skylden oppgitt til mark 6,86, reduksjonen mark 3,43, og ny skyld mark 3,43.)

      3. Gno. 209 bno. 1 Overholmen søndre, af skyld mk 7,65. Skønsmændene

        828

        V E R D A L S B O K A

        skønnede at at der var udraset ca. 42. mål dyrket mark. Det udraste jordsmon er bortført af elven og medfører varig forringelse. Skønsmændene bestemte det aftak i skylden, som bør tilståes for bestandig til mk. 3,38, hvorefter eiendommens restskyld blir mk. 4,27.

        (Kommentar: I 1898 var skylden mark 7,95, reduksjonen mark 3,97, ny skyld mark 3,98.)

      4. Gno. 206 bno. Overmoen af skyld mk. 6,56. Skjønsmændene skønnede at der var udraset ca. 9 mål dyrket mark. Det udraste jordsmon er bortført af elven og medfører varig forringelse. Skønsmændene bestemte det aftak i skylden, som bør tilståes for bestandig, til mk. 0,90, hvorefter eiendommens genværende skyld blir mk. 5,66.

        (Kommentar: I 1898 var skylden 6,56, altså den sammen, reduksjonen mark 2,62, ny skyld mark 3,94.)

      5. Gno. 210 bno. 1 Rød østre af skyld mk. 7,72. Skønsmændene skønnede at der var udraset mindst 50 mål dyrket mark; det udraste jordsmon er bortført af elven og medfører varig forringelse. Skønsmændene bestemte det aftak i skylden som bør tilståes for bestandig, til mk. 3,59 hvorefter eiendommens genværende skyld blir mk. 4,13.

        (Kommentar: I 1898 var skylden mark 7,72, altså den samme, reduksjonen mark 3,86, ny skyld mark 3,86.)

      6. Gno. 210 bno. 2 Rød vestre, av skyld mk. 8,19. Skønsmændene skønnede at der var udrast mindst 50 mål dyrket mark; det udraste jordsmon er bortført af elven og medfører varig forringelse. Skønsmændene bestemte det aftak i skylden, som bør tilståes for bestandig til mk. 3,78 hvorefter eiendommens genværende skyld blir mk. 4,41.

        (Kommentar: I 1898 var skylden mark 8,19, altså den samme, reduksjonen mark 4,09, ny skyld mark 4,09.)

        For samtlige 6 ovennævnte brug på elvens sydside gælder det at de ved elvebruddet er afskåret fra hovedveien, der går på elvens nordside. Elven har efter gennembruddet ved Heirfossen i 1893 skåret sig dybt ned, så den nu går i et juv med steile skrænter, der ikke kan passeres af kreaturer. Medens man før elvebruddet kunde køre over elven, der randt grund og stille omtrent i høide med de omgivende volde, må disse gårde for at komme til hovedveien nu søge ned til den 8 - 1 0 km. længere nede liggende Holmen bro, og veien didned er så bakket, ulændt og vanskelig at den kun i nødsfald kan benyttes. Bygdens skolehus er på elvens nordside, skolebørnene må bringes over elven til og fra skolen i en kurv, der går på en løipestræng, og på denne måde foregår også den øvrige persontrafik til og fra gårdene på elvens

        R A S I V E R D A L 829

        sydside. Manøvreringen af denne transportkurv over det brede juv er imidlertid så tung, at den kræver et par voksne personer.

        På Helgåens nordre side.

      7. Gno. 182 bno. 2 Kulslien øvre af skyld mk. 6,07. Skønsmændene skannede at der var udraset ca. 15 mål dyrket mark; det udraste jordsmon er bortført af elven og medfører varig forringelse. Skønsmændene bestemte det aftak i skylden, som bør tilståes for bestandig, til mk. 0,80 hvorefter eiendommens genværende skyld blir mk. 5,27.

        (Kommentar: I 1898 var skylden mark 6,17, reduksjonen mark 1,54, ny skyld mark 4,63.)

      8. Gno. 181, bno. 3 Overnæsenget af skyld mk 0,65. Skønsmændene skøn-nede at al indmark er udraset og bortført af elven for stedse. Udmark har der ikke været. Skønsmændene fandt derfor at dette brug for altid må udgå af matrikulen.

        (Kommentar: Overnæsenget er feil for Overmoenget. Ikke nevnt i 1898.)

      9. Gno. 181, bno. 2 Sundby enget af skyld mk. 1,19. Skønsmændene stønnede at der af denne eiendom var udraset og bortført ca. 40 mål dyrket mark, og at der var igen ca. 7 mål dyrket mark. Skønsmændene bestemte det aftak i skylden, som bør tilståes for bestandig til mk. 1,09 hvorefter den resterende skyld blir mk. 0,10.

        (Kommentar: 1 1898 var skylden mark 1,19, altså den samme, reduksjonen mark 0,59, ny skyld mark 0,60.)

      10. Gno. 181, bno. 1 Telsnesset, af skyld mk. 1,81. Skønsmændene skøn-nede at der af denne eiendom var udraset ca. 67 mål dyrket mark; det udraste jordsmon er bortført og medfører varig forringelse. Skønsmændene bestemte det aftag som for bestandig bør tilståes til mk. 1,66 hvorefter den genværende skyld blir mk. 0,15.

        (Kommentar: I 1898 var skylden mark 1,81, altså den samme, reduksjonen mark 1,09, ny skyld mark 0,72.)

      11. Gno. 182 bno 3 Moan, af skyld 0,51 Skønsmændene skannede at en halvdel af jordværdien var raset ud. Det udraste jordsmon er bortført af elven og medfører varig forringelse. Skønsmændene bestemte det aftak i skylden, som bør tilståes for bestandig til mk. 0,26 hvorefter eiendommens genværende skyld blir mk. 0,25.

        (Kommentar: Kalles Kulslimoen i 1898. Skylden da var mark 0,51, altså den sammen, reduksjonene mark 0,34, ny skyld mark 0,17.)

        830

        V E R D A L S B O K A

      12. Gno. 180 bno. 1 Volden af skyld mk. 13,97. Skønsmændene skønnede at der af denne eiendom er udraset ca. 100 mål dyrket mark; det udraste jordsmon er bortført af elven og medfører varig forringelse. Skønsmændene bestemte det aftak i skylden som bør tilståes for bestandig til mk. 3,97 hvorefter eiendommens genværende skyld blir mk. 10,00.

        (Kommentar: 1 1898 var skylden mark 13,97, altså den samme, reduksjonen mark 3,49, ny skyld mark 10,48.)

      13. Gno. 166 bno. 1 Byna af skyld mk. 7,31. Skønsmændene skønnede at der af denne eiendom er udraset ca. 3 mål dyrket mark; det udraste jordsmon er bortført af elven og medfører varig forringelse. Skønsmændene bestemte det aftak i skylden, som bør tilståes for bestandig, til mk. 0,12 hvorefter eiendommens resterende skyld blir mk. 7,19.

        (Kommentar: I 1898 var skylden mark 8,57, reduksjonen mark 0,86, ny skyld mark 7,71.)

        Da dagen nu på det nærmeste var medgået blev forretningen udsat til fort-sættelse næste dag kl. 9 fm. med mødested på gården Bjørstad. Retten hævet.

        Paul Bøe M. Gründen O. Flyum Th. Flyum

        Ar 1914 den 14de oktober fortsattes på gården Bjørstad aftagsforrætnin-gen under samme betjening som den foregående dag. Skønsretten foretog befaring på efternævnte eiendomme; hvis eiere eller brugere påviste skaden.

      14. Gno. 165 bno. 1 Bjørstad vestre af skyld mk. 5,08. Skønsmændene skønnede at der af denne eiendom var udraset ca. 85 mål dyrket mark; det udraste jordsmon er bortført af elven hvorved varig forringelse er medført. Skønsmændene bestemte det aftak i skylden som bør tilståes for bestandig til mk. 3,48 hvorefter eiendommens genværende skyld blir mk. 1,60.

        (Kommentar: I 1898 var skylden mark 5,08, altså den samme, reduksjonen mark 3,41, ny skyld mark 1,67.)

      15. Gno. 165 bno. 2 Bjørstad østre af skyld mk. 3,60. Skønsmændene skønnede at der af denne eiendom var udraset ca. 50 mål dyrket mark; det udraste jordsmon er bortført af elven hvorved varig forringelse er medført. Skønsmændene bestemte det aftak i skylden som bør tilståes for bestandig til mk. 1,69 hvorefter eiendommens genværende skyld blir mk. 1,91.

        (Kommentar: I 1898 var skylden mark 3,60, altså den samme, reduksjonen mark 1,44, ny skyld mark 2,16.)

      16. Gno. 164 bno. 1 Hougan af skyld mk. 6,05. Skønsmændene skønnede at der af denne eiendom var udraset ca. 80 mål dyrket mark; det udraste jords

        R A S I V E R D A L 831

        mon er bortført af elven hvorved varig forringelse er medført. Skønsmænd-ene bestemte det aftak i skylden, som bør tilståes for bestandig til mk. 3,63 hvorefter eiendommens genværende skyld blir mk. 2,42. (Kommentar: Se etter neste gård.)

      17. Gno. 164 bno. 4 Hougan østre, af skyld mk. 2,12. Skønsmændene skøn-nede at der af denne eiendom var udraset ca. 30 mål dyrket mark; det udraste jordsmon er bortført af elven hvorved varig forringelse er medført. Skønsmændene fastsatte det aftak i skylden som bør tilståes for bestandig til mk. 1,27 hvorefter eiendommens genværende skyld blir mk. 0,85.

        (Kommentar: Siden 1898 er tydeligvis gården Haugan blitt delt i flere deler. Disse to var de som hadde mistet jord. Skylden i 1898 var mark 8,91, reduksjonen mark 4,45, ny skyld mark 4,46.)

      18. Gno. 162 bno. 3 Holmlien østre af skyld mk. 19,26. Skønsmændene skønnede at der af denne eiendom er udraset ca. 80 mål dyrket mark og ca. 10 mål skog; det udraste jordsmon er bortført af elven hvorved varig forringelse er medført. Skønsmændene bestemte det aftak i skylden som bør tilståes for bestandig til mk. 3,60 hvorefter eiendommens genværende skyld blir mk. 15,66.

        (Kommentar: 1 1898 var skylden mark 19,26, altså den samme, reduksjonen mark 2,75, ny skyld mark 16,51.)

      19. Gno. 144 bno. 2 Steingrunnan af skyld mk. 2,92. Skønsmændene skønnede at der af denne eiendom var udraset og bortført ca. 40 mål dyrket mark; skønsmændene bestemte det aftak som bør tilståes for bestandig til mk. 1,60 hvorefter eiendommens genværende skyld blir mk. 1,32.

        (Kommentar: Siden 1898 var tydeligvis denne eiendommen blitt utskilt fra hovedbølet Kulstad. I 1898 var skylden for Kulstad inklusive Steingrunnan mark 11,16, reduksjonen mark 2,11, ny skyld mark 10,42.)

      20. Gno. 141 bno. 1 Vuku store vestre med Vuku øde, af skyld mk. 10,00. Skønsmændene skønnede at der af denne eiendom er udraset ca. 18 mål dyrket mark; det udraste jordsmon er bortført af elven så varig forringelse er medført. Skønsmændene bestemte det aftak i skylden som bør tilståes for bestandig til mk. 0,70, hvorefter eiendommens genværende skyld blir mk. 9,30.

    (Kommentar: I 1898 var skylden mark 11,16, reduksjonen mark 0,74, ny skyld 10,42.) Vuku store eies nu af Ole Johnsen; skønsmand Martinus Gründen oplyste at være et søskendbarn af Ole Johnsen; denne sidste erklærede på forespørg

    832

    V E R D A L S B O K A

    sel indtet ha at indvende mod at Mart. Grunnan trods dette slægtskab fungerede som skønsmand.

    Skønsmændene erklærede at det for Vuku store bestemte aftak i skylden mk. 0,70 var enstemmig.

    Under disse omstændighede antoges det unødvendigt at tilkalde suppleanten.

    Skønsmændene erklærede at alle skøn og takster var enstemmige og git efter bedste skøn og overbevisning i henhold til aflagt ed.

    Oplæst. Retten hevet.

    R A S I V E R D A L 833

    Paul Bøe, O. Fly um, M. Gründen, Th. Fly um


    III

    GEOLOGI - GEOTEKNIKK


    Verdalsboka - 47


    LEIRRAS - ÅRSAKSFORHOLD OG RA S U TV I KLI NG

    Av Nilmar Janbu, Jarle Nestvold, Øystein Røe og Harald Sveian


    INNLEDNING

    Ras er naturhendelser som ofte kan ha stort og katastrofeartet omfang, som kan spre frykt og uhygge, og som ofte vekker stor oppmerksomhet. Enda mer skremmende har raskatastrofer utvilsomt vært i tidligere tider, da forståelsen av rasår saker og hendelsesforløp var langt dårligere. Mulighetene for varsling, hjelp eller sikringstiltak var heller ikke til stede i samme grad som i dag.

    I våre strøk, i Norge og ikke minst i Trøndelag, er det leirras som utgjør de fleste og de alvorligste tilfellene av jordras. Kvikkleireras har forekommet både i forhistorisk og historisk tid. De store og fruktbare bygdene på Østlandet, omkring Trondheimsfjorden og i Namdalen har vært hardest rammet. I andre verdensdeler er det gjerne de store ras som utløses av sterke regnskyll eller av større jordskjelv som dominerer nyhetsbildet omkring raskatastrofer. I vannmettede silt-, sand- og grusavsetninger kan jordskjelvrasene ha visse fellestrekk med kvikkleireras.

    Denne artikkelen tar opp forholdene omkring leirras generelt, men er samtidig fokusert på det store Verdalsraset i 1893 og geologien i Verdalen spesielt. Vi skal se nærmere på løsmassedannelse og landheving, betingelsene for hvordan og hvor kvikkleire kan dannes, hvorfor store ras kan inntreffe plutselig og uten forvarsel, hvordan rasene utvikler seg, og til slutt hva som i dag gjøres for å hindre nye raskatastrofer. For å belyse alle årsaksforhold- ene må vi gå inn på de to fagfeltene kvartærgeologi og geoteknikk. Kvartærgeologi handler om jordartenes dannelsesmåte (prosesser), sammensetning (kornstørrelse og sortering) lagdeling, utbredelse og overflateformer. Geoteknikk kan vi enklest si er læren om jords egenskaper i teknisk henseende (jordmekanikk), bl.a. bæreevne, skråningsstabilitet og rasfareberegninger.


    Verdalsraset i 1893

    I 1993 er det 100 år siden Verdalsraset, et av landets aller største kjente kvikkleireskred, fant sted. Her til lands kjenner vi bare et leirras i Gauldalen fra året 1345 som skal ha forvoldt større skader. I Verdalen omkom 112 men-

    838

    V E R D A L S B O K A

    þÿ

    R A S I V E R D A L 839

    nesker under selve raset, og ytterligere 4 døde de nærmeste dagene som følge av påkjenningene. Det oppholdt seg i alt 250 mennesker i det berørte området da raset gikk. De fleste av dem lå i sin dypeste søvn. I tusmørket, til øredøvende bulder og brak, skrik og rop, og med en iskald østavind i lufta, var det svært mange tragiske scener som utspant seg ved midnattsleite denne dramatiske vårnatta mellom 18. og 19. mai i 1893. Mens 55 millioner kubikkmeter leire plutselig raste ut, og hus, mennesker og dyr fulgte med, ble kulturlandskapet forvandlet til et inferno i løpet av en halv time. Omlag 11 000 dekar jord ble ødelagt, og i tillegg ble det ovenfor raset demt en lang sjø, «Vukusjøen», hvor mer enn 3000 dekar sto under vann. Dette var således en av de største ulykkene som har rammet vårt land.

    I Verdalen viser nyere geologisk kartlegging at det er spor av mange titalls store ras i terrenget (Figur 1). Sannsynligvis har det gjennom tusener av år gått mange flere ras enn det vi ser spor av, fordi elvenes graving i dalbunnen og nyere ras har fjernet en del eldre rasgroper. Sett i et geologisk tidsperspektiv er altså kvikkleireras et nokså vanlig fenomen, selv om det kan gå svært mange år mellom hvert større ras.


    OMRÅDE LITE PÅVIRKET ELLER UPÅVIRKET AV SKRED OG ELVEEROSJON

    AREALER STERKT PÅVIRKET AV SKRED OG ELVEEROSJON

    VERDALSRASET I 1893: SKREDGROP/OMRÅDER DEKT AV UTGLIDDE MASSER

    ANDRE KJENTE LEIRSKRED I HISTORISK TID


    Figur 1. Nedre del av Verdalen. Områder med leire i overflaten (rastrert), inndelt etter hvor sterkt påvirket terrenget er av elveerosjon og ras. Det store Verdalsraset fra 1893 er inntegnet. Fra NGU Skrifter nr. 89 (Sveian 1989).


    HVA ER LEIRE?

    Leire består av ørsmå partikler som er dannet fra fast fjell eller større mineral- og bergartskorn ved naturlig nedbryting, dvs gjennom forvitring, knuse- og slipeprosesser. De egentlige leirpartiklene har størrelse mindre enn 0,002 mm, og det vil si at på en kvadratcentimeter kunne man legge ut bortimot 25 millioner av dem uten at noen blir liggende oppå hverandre. De enkelte leirkornene kan verken kjennes om en tar leire mellom fingrene, eller sees uten kraftig mikroskop.


    image

    0.002 mm 0.06

    4 mm 2 r

    nm

    Naturlige jordarter:

    1— h-Ü

    hi


    re . eirig silt

    1--------- 22!

    ----------- 1

    1 Sandig s

    5H-H

    KORNSTØRRELSER:

    LEIR SILT SAND GRUS


    Figur 2. Betegnelser for naturlige, finkornige jordarter, sammenholdt med de definerte kornstørrelsene som benyttes i geologi og geoteknikk.


    Men en naturlig leire inneholder alltid også litt større partikler; mye silt og en del sandkorn. På fagspråket brukes betegnelsen leire om en jordart som har mer enn 15 % leirpartikler. Normalt leirinnhold i de trønderske leirene er 20 - 50 % , og det betyr at siltpartikler (0,002 - 0,064 mm) vil dominere i de fleste leirene. Er leirinnholdet mindre enn 15 %, snakker vi om en leirig silt (Figur 2). Hvis det ikke fins leirpartikler blir betegnelsen silt, eventuelt sandig silt dersom det er et visst sandinnhoid (sand: 0,064 - 2,0 mm).

    Det er flere forskjellige grupper mineraler som kan danne leire, og det kan ha litt å si for leiras egenskaper hvilke mineraler den inneholder mest av. Men viktigere er det imidlertid hvordan leira er blitt avsatt. Ferskvannsleire kan således ha helt andre egenskaper enn leire som er dannet i salt sjøvann.

    R A S I V E R D A L 841

    Leirpartiklene er oftest formet som mikroskopiske, tynne flak eller staver, f. eks. glimmer- eller klorittflak, men mer kubiske korn fins også. Disse partiklene bunnfelles i saltvann med en porøs oppbygning, ikke med flate mot flate, men i en slags korthusstruktur der partiklene danner et skjelett og hulrommene (porene) blir fylt av sjøvannet (Figur 3). Porene utgjør en stor del av det samlede leirvolumet, og det salte porevannet har stor betydning for de kreftene (kjemiske bindingene) som holder enkeltkornene sammen. I ferskvann bunnfelles leirkornene mer med flate mot flate, og det gir en tettere struktur enn i saltvannsleire.

    Leirjorda vår har med tiden fått utviklet en 2 - 3 m tykk «tørrskorpe» nærmest


    image

    Figur 3. Kornstruktur i leire, sterkt forstørret.


    markoverflaten. Dette skyldes at leira utsettes for tørke og frost kombinert med at regnvann rikt på oksygen og kullsyre trenger ned i leira via sprekker og vegetasjonens rotsystem. Disse prosessene fører til en kjemisk forvitring av leira ved at jern og aluminium frigjøres fra mineralkornene for deretter å utfelles i form av hydroksyder som sementerer partiklene til en fastere skorpe.

    HVA ER KVIKKLEIRE?


    Det som gjør kvikkleire så spesiell og så fryktet, er at den mister sin fasthet og blir flytende når den blir omrørt. Kvikkleire kan være ganske fast så lenge den ligger uforstyrret i grunnen, men flyter som en væske hvis den blir blottlagt og forstyrret eller overbelastet i tilstrekkelig grad. Disse egenskapene har nøye sammenheng med dannelsesmåten. Kvikkleire oppstår nemlig bare i saltvannsleire (marin leire) som ble bunnfelt i havet etter siste istid og som senere, gjennom landheving, er kommet opp over havnivået. Sterkt forstørret vil strukturen i saltvannsleire se ut som et korthus (Figur 3A), men er likevel et langt solidere byggverk enn et korthus fordi saltinnholdet i porevannet fører til sterke elektrokjemiske bindingskrefter i kontaktpunktene mellom partiklene. Vanlig sjøvann har et saltinnhold på ca. 3,5 %, det vil si 35 gram pr. liter. Så lenge saltinnholdet er i behold, vil vi derfor ha å gjøre med en vanlig saltvannsleire med normale egenskaper. Hvis derimot saltinnholdet vaskes sakte ut og kommer under en grense på 2 - 5 gram pr. liter, vil bindingskreftene bli svekket, korthusstrukturen blir mere ustabil og vi kan på denne måten få dannet kvikkleire. Dette skjer over meget lang tid.

    Hvordan skjer så utvaskingen av saltet i leirene ute i naturen? Da saltvanns-leirene kom over havets nivå, ble de utsatt for gjennomstrømning av ferskt grunnvann som alltid er på veg fra høyereliggende områder ned mot elver, innsjøer og mot havet. Fordi leira er en meget tett jordart, vil utvaskingen av saltet ta lang tid og det skjer hurtigst der hvor grunnvannsstrømmen er mest konsentrert. Det må understrekes at ikke all marin leire blir kvikk, og kvikkleire dannes typisk i linser eller lommer i dalsider og i skråninger mot elver eller sjøer (Figur 4). Utvaskingen kan fremskyndes ved at leira er lagdelt med tynne, grovere lag av silt eller finsand som lettere slipper grunnvannsstrømmen gjennom, enn det en homogen, tett leire gjør. De trønderske leirene er for en stor del litt grovkornige (siltige) og lagdelte med tynne grovere lag.

    Kvikkleire som blir liggende i ro uten å rase ut, kan ved videre langtids utvasking forandre sine egenskaper i en positiv retning. Utvaskingen medfører en ionebytting i kontakten mellom porevannet og leirpartiklene som gjør at kvikkleira sakte kan gå over i en mindre kvikk tilstand igjen. Også denne prosessen tar lang tid, men på sett og vis kan vi si at kvikkleiretilstanden bare er et stadium (skjønt et langvarig stadium) i leiras tusenårige historie.

    þÿ

    844

    V E R D A L S B O K A

    Ved ras i kvikkleire vil brudd oppstå fordi korthusstrukturen bryter sammen og partiklene vil da prøve å finne en tettere struktur. De vil orientere seg med flate mot flate omtrent som i en ferskvannsleire. Men fordi vanninnholdet er stort på grunn av den tidligere åpne strukturen, vil brudd i kvikkleire føre til overskuddsvann, og leirpartikler og porevann vil flyte av sted som en tynn velling. Når utrast kvikkleire kommer til ro vil den etter hvert danne en tettere struktur som gjør at den blir mye fastere. Slik leire kan aldri mer bli kvikk.

    Det er viktig å være klar over at kvikkleire i urørt tilstand ikke er en skummel, flytende eller halvflytende masse som ligger inne i bakken og bare venter på en åpning å flyte ut gjennom. Kvikkleira kan i utgangspunktet være like fast som vanlig leire, og kan tåle adskillig belastning (hus, veier,etc.) hvis den behandles forsiktig. Det er først i det øyeblikk den overbelastes og strukturen bryter sammen at den blir flytende.

    Av stor betydning for forståelsen av kvikkleiras dannelse og egenskaper er den grunnleggende forskning som ble utført i Norge i 1950-årene, med blant annet kunstig sedimentering av leire og fremstilling av kvikkleire i laboratoriet (Ivan Rosenquist og andre). I laboratoriet kan kvikkleire også gjøres stabil og fast igjen ved å blande inn vanlig salt. I naturen er denne stabiliseringsmetoden som oftest ubrukbar i praksis, mest fordi leira er så tett at det vil ta veldig lang tid å få saltet til å trenge inn i store volum.


    HVOR KAN DET FINNES KVIKKLEIRE?

    Utenom Nord-Europa og Nord-Amerika er fenomenet kvikkleire og kvikk-leireras lite kjent. Dette har sammenheng med den spesielle geologiske historien i de siste 2 - 3 millioner år, en periode kalt kvartærtiden. Da satte nemlig istidene inn på våre breddegrader som en følge av klimaforandringer. Gjennom hele kvartærperioden har det vært flere istider, avløst av mildere mellom-istider med klima omtrent som i nåtiden. Det fins lite løsmasser fra tidligere istider og mellom-istider i vårt land, men det er gjort noen funn av bevarte jordlag. Løsmassene som dekker berggrunnen i Norge i dag er stort sett avsatt under og etter siste istid. Avsetninger av leire fikk vi særlig under isavsmeltingen ved slutten av siste istid, men også i den etterfølgende isfrie perioden fram mot vår tid. Istidene førte også med seg endringer i havnivået, og vekten av de store breene var dessuten årsak til at en landheving kom i gang når isen smeltet.

    Ser vi på siste istid (Figur 5) så var jordskorpa nedpresset av isen som mer eller mindre dekket Skandinavia i omtrent hundre tusen år og nådde sin største utbredelse for 18 - 20000 år siden. Nedpressingen var flere hundre meter i de sentrale områdene, og mindre ute ved ytterkantene av isen (Figur 6). Straks isen smeltet begynte jordskorpa å stige igjen som en reaksjon på at istrykket forsvant, og det er dette vi omtaler som landheving.

    Landhevingen har vært størst der hvor nedpressingen var størst. Det betyr at sentralskandinavia har steget (og stiger fortsatt) mer enn norskekysten. Verdenshavene ble også påvirket slik at havnivået var litt lavere i istidene mens mye vann var bundet i breene. Havnivået steg naturligvis en del når isen smeltet, men denne havstigningen var i indre Trøndelag mye mindre enn landstigningen som skyldtes avlastningen når isen smeltet.

    I de områdene hvor landet steg raskere enn havet, ble store fjordbunns-arealer med saltvannsleire etter hvert hevet opp over havnivå og omskapt til tørt land med høyproduktiv leirjord. Og det er som sagt i slik tørrlagt saltvannsleire at det senere kan danne seg kvikkleire hvis det salte porevannet sakte vaskes ut ved gjennomstrømning av ferskt grunnvann.

    Fenomenet kvikkleire er med andre ord knyttet til gammel fjordbunn i områder med en istidshistorie og en påfølgende landheving der saltvannsleire (marin leire) har kommet opp over havnivå. I Norge har marin leire, og dermed også kvikkleiresoner, størst utbredelse i Trøndelag og på Østlandet, men

    846

    V E R D A L S B O K A

    er også vanlig mange steder i Nord-Norge og fins en del steder på Vestlandet og Sørlandet.


    image

    isens maksimale utbredelse for ca. 20 000 år siden Iskanten i Yngre Dryas-tid, 10-11 000 år før nåtid Iskanten for ca. 9 000 år siden (usikker)


    ■ Verdal

    Figur 5. Utbredelsen av den skandinaviske innlandsisen på forskjellige stadier under siste istid.

    image

    GAMMEL FJORDBUNN

    A 20.000 år før nåtid


    /Kontinental- + Norge + + + y + sokkelen + +

    + +


    - « .i—Fm—r-n—

    ' • v • -—7T~r~~T-

    -ii--,;.....


    —- 0

    +

    +

    +

    + +

    + Sverige +

    + + + +

    + +

    + Finland +

    + + + +

    +

    +

    + +

    + +


    B 10.000 år før nåtid


    image

    Verdal

    4


    image

    Brekul (isskille) i


    + + T +

    r

    Finland


    C Etter istiden


    Kjølen (vannskillet)


    image

    + + " + + + +

    Finland


    Skandinavia presses ned. Størst pil angir størst nedpressing.


    Bl ISEN SMELTER: Jordskorpa stiger sakte, og havet følger etter iskanten inn over land. Havnivået

    stiger også litt når isen smelter.

    O'. LANDHEVING: Landet steg mest de første to tusen årene etter at isen forsvant, deretter gradvis

    saktere. I dag er landhevingen 3-4 mm pr.år i Verdal. Størst pil angir størst heving.


    Figur 6. Istid, - nedpressing og landheving. Skjematisk øst-vestprofil over Midt-Skandinavia.

    R A S I V E R D A L 849


    I Trøndelag har vi tykke avsetninger av marin leire fordi det under isav-smeltingen var stor slamtilførsel fra breen og smeltevannselvene, også fra svensk side da isskillet lå langt øst for Kjølen (Figur 6 B). Leirarealene her er store fordi Trøndelag, sammen med Østlandet, har hatt den kraftigste land-hevingen i vårt land etter siste istid, noe som har ført til at store sjøbunnsare-aler ble tørrlagt (Figur 7).

    Det meste av Innherredsbygdene var fjordbunn under isavsmeltingen for ca. 10 000 år siden. Da hadde den store skandinaviske innlandsisen allerede smeltet mye tilbake fra kontinentalsokkelen der den hadde nådd helt ut på Eggakanten noen tusen år tidligere. Brekanten trakk seg tilbake i indre Trondheimsfjord og videre innover i dalførene mot øst. Den sterkt nedpressete jordskorpa var allerede da i ferd med å heve seg igjen, men landhevingen gikk sakte. Før de nedpressete områdene rakk å heve seg nevneverdig, kunne havvannet derfor følge etter iskanten langt inn over det som i dag er tørt land (Figur 11 og 12).

    Hvor høyt kan vi så finne gammel havbunn i dag? Jo, da må vi lete etter det høyeste havnivået ved slutten av siste istid, som forøvrig kalles den marine grense (MG). Den blir altså det høyeste nivået vi overhodet kan finne marin leire med kvikkleiresoner. Den marine grense kan variere fra sted til sted, både fordi landhevingen har vært ulik og fordi isavsmeltingen skjedde til litt forskjellig tid.

    Lokalt i Verdalen finner vi spor av det høyeste havnivået blant annet på grusterrassene ved Stene, Tjelderdalen, Skjækerfossen og Ottmoen der toppflatene omkring 180 m.o.h. representerer den marine grense. Det forteller at «Verdalsfjorden» på sitt største må ha gått ca. 40 km innover i dalen. Ottmoen, som er den østligste marine terrassen, ligger bare ei drøy mil i luftlinje fra svenskegrensa. Selv om den marine grense er omkring 180 m o.h. finner vi sjelden leire høyere enn 170 m.o.h. fordi den ikke ble bunnfelt helt nær havflaten der bølger og strøm gjorde forholdene litt for urolige.

    180 m er i og for seg ikke noen stor høyde i det trønderske landskapet, men det er faktisk så høyt at det omfatter nesten all bebyggelse og dyrkamark i Verdal kommune, unntatt i fjellbygdene Vera og Sul. Det er nemlig på den gamle havbunnen vi bygger og bor. Det er her vi finner de beste forutsetningene for vår eksistens. Løsmassene er i så måte en fundamental

    GAMMEL FJORDBUNN

    image

    Figur 7. Ved slutten av siste istid gikk havet langt innover land (grå). Merk bl. a. at Trondheimsfjorden og Namsfjorden hang sammen. I løpet av de 10000 årene som er gått siden isen forsvant har store fjordbunnsområder blitt hevet til tørt land.


    naturressurs på linje med luft og vann, og utgjør selve grunnlaget for plante-og dyreliv,

    R A S I V E R D A L 851

    og dermed for bosettingen.


    LANDHEVING OG STRANDFORSKYVNING I VERDALEN

    Høydeforskjellen mellom den marine grense og dagens havnivå, 180 m, er egentlig bare den «netto» landhevingen som har funnet sted etter isavsmelt-ingen. Hevingen av jordskorpa har vært mer enn 200 m i dette tidsrommet, men siden verdenshavene samtidig steg med noen ti-talls meter, så sitter vi tilbake med 180 m som netto, målbar landheving i terrenget (Figur 8). Når vi vil uttrykke denne netto hevingen av landmassene i forhold til havnivået, snakker vi gjerne om strandforskyvning i stedet for landheving, for å unngå forveksling med den totale jordskorpehevingen.


    Marin grense 1—

    180

    m


    Jordskorpas heving

    Observert landheving (strandforskyvning)


    Dagens havnivå - 0

    Stigning i havnivå


    Figur 8. Landheving/'strandforskyvning i Verdalen i løpet av de siste 10000 år.


    Radiokarbondateringer etter C14-metoden av dødt organisk materiale som skjell, bein, trebiter eller gyttje fra ulike gamle strandlinjenivåer kan gi oss et bilde av hvordan strandforskyvningen har forløpt gjennom de siste 10 000 år. Dermed vet vi også når de forskjellige delene av bygda ble hevet over havnivået og begynte å bli påvirket av andre


    prosesser som elveerosjon, forvitring, myrdannelse og grunnvannsgjennomstrømning. Sett fra landsiden må

    854

    V E R D A L S B O K A

    þÿ

    Figur 9. Strandforskyvningskurve for Verdalsøra (etter Sveian og Olsen 1984). Til høyre er det angitt høydeintervaller for arealer i Verdalen som ble hevet til tørt land i forskjellige tidsperioder.


    strandforskyvningen ha fortonet seg som om havet trakk seg meget sakte tilbake, mens strandkanten og elvemunningen («Verdalsøra») flyttet seg vestover mot stadig lavere nivå. Dateringsresultater fra Verdalen er sammenstilt i en strandforskyvningskurve som viser hvor høyt over dagens havnivå havflaten har ligget til ulike tidspunkt (Figur 9). Som forventet var hevingen av jordskorpa kraftigst i de første par tusen årene etter at isen forsvant. I dette tidsrommet er kurven brattest, og den viser en gjennomsnittlig strandforskyvning på 6 cm pr. år (6 m på 100 år). Figur 10 viser tydeligere at det er stor høydeforskjell mellom strandlinjene som ble dannet henholdsvis 10 000 og 8000 år før nåtid.

    For 7000 - 8000 år siden hadde vi en periode med mye mindre strandforskyvning (omtrent som i dag). Kurven i Figur 9 viser en utflating og strandlinjene i Figur 10 ligger tett sammen i dette tidsrommet hvor havnivået sto 65 - 70 m høyere enn nå. Da ble det dannet store terrasser i området ved Verdalsraset. Elvedeltaet befant seg i dette området, og det ble avsatt sand oppå leire i den vestligste delen av rasområdet. Mye av terrassene forsvant med Verdalsraset i 1893. I dag ser vi rester av terrasselandskapet med gamle strandvoller på overflata ved gårdene Mo, Klokkerhaug og Uglen vest for rasgropa.

    For 6000 - 7000 år siden gikk strandforskyvningen noe raskere igjen, og


    Verdalsboka - 48


    \ RØR//


    — R C~VERDALN|§

    R A S I V E R D A L 855

    image

    ■'A "■

    ife:-.v A

    - ;

    TRON DH E IMS RA

    ;■ V'„ K KV/' :■) •'."/•' V '.';; .v .•

    ';-7::.;YÉ'RA;

    FJORDEN AJ_^_^ '\^~?-'-

    '•'"i d'Km

    LEVANGER ■ g&E&f--.-' .-. - ^2^, '- L -.-----.- - -


    O/^/E-R—DALS- ^«-TRRONDfHfEfIrMS-1^\ ØRA i FJORDEN


    ) 7 /

    iX—^y--- }\


    y v y OTTMOEN J HÆR FOSS /


    ^-V W


    þÿ

    image

    D


    / VERA


    ^-^

    S ( ^> \ / - ---------------------------------•^GRANFOSS

    ^RASET5-^V^lg5dalen

    TLEVANGER


    STJNE/

    ' N

    ^ ------------------------------- BURAN

    \ 1»KM

    VUKU/ \


    /

    /

    / i?


    A: 10 000 år før nåtid: Iskanten danner ei kalvingsbukt over Hallem-Sundby (Kfr. fig.9) B: 9 500 år før nåtid: Isen har trukket seg tilbake til fjellene, men er fortsatt stor inne

    på svensk side. Fjorden går inn til Ottmoen. C: 7 000 - 8 000 år før nåtid: Strandkanten og elvedeltaet (øra) ligger omtrent ved Raset. D: Nåtid: Landet stiger fortsatt 3-4 mm pr. år, og strandlinjen flytter seg meget sakte.

    856

    Raset er inntegnet.

    V E R D A L S B O K A


    Figur 11. Isavsmelting og strandforskyvning i Verdalen. Se lengdeprofiler i neste figur.

    R A S I V E R D A L 857

    Stikle- Eklo Vuku Verdalsøra stad

    Sundby Stene

    ------- 1 ----------------1 ---------------1------------------ 1----

    Helgådalen Ottmoen Vera


    image


    image

    B


    image

    image

    — f i ■ •> - - " +

    + +


    image



    + SU—r

    LEIRE OG SILT

    Wm

    ISRANDAVSETNING (SAND OG GRUS)


    image

    + +

    ELVETERRASSE (SAND OPPÄ LEIRE)

    - -\ + + + + + +

    A: 10 000 år før nåtid: Israndavsetning dannes ved Sundby, mens leire og silt avsettes lenger ute i fjorden.

    B: 9 500 år før nåtid: Isen ligger fortsatt i grensefjellene. Mye løsmasser er nå avsatt i «Verdals-fjorden».

    C: 7 000 - 8 000 år før nåtid: Landet har steget, mye av istidsfjorden er tørrlagt og elva har her

    gravd i dalbunnen. Sanden på terrassene ved Mo-Uglen-Raset avsettes nå. D: Nåtid: Elva har gravd ytterligere, mange ras har gått og

    elveterrasser er dannet i mange nivåer.

    858

    V E R D A L S B O K A

    Figur 12. Lengdeprofiler av Verdalen med innlandsisens tilbaketrekning og havets utbredelse på de samme stadiene som vist i foregående figur. Løsmassene er fremstilt svært forenklet.

    R A S I V E R D A L 859

    kurven er brattere i dette tidsrommet. Fram mot vår tid har vi så hatt en gradvis avtakende hastighet, men enda i dag stiger landet 3 - 4 mm pr. år (30 - 40 cm på 100 år) som følge av isavsmeltingen, og det er forventet at landet i framtida vil stige flere meter før likevekten er helt gjenopprettet.

    De landskapsmessige konsekvensene av landhevingen og strandforskyvnin-gen ble store. Figur 7, 11 og 12 viser forandringen av fjordens størrelse. Landhevingen er dessuten den direkte årsaken til erosjonsprosesser, elvegra-ving og ras, som har gitt den tidligere fjordbunnen de terrengformene den har i dag.

    År før nåtid

    10 000


    Strandlinje Høyde

    4-180±2


    - m ah. 150


    9000 -110±5

    -100


    8000 7000

    6000

    5000

    4000

    3000

    2000

    1000

    Nåtid

    67±3

    -60±3

    -48 ±2

    35 ±2 "26±2

    18±2

    ■11i2 5±1

    0

    Figur 10. Strandforskyvningen vist ved hjelp av strandlinjens (havets) høyde for hvert tusen-år. Dette er ikke nødvendigvis strandlinjer som kan sees tydelig i terrenget, men nivåer for hvert hele tusen-år avledet fra figur 9. Noen av linjene faller imidlertid sammen med tydelige landskapsformer: 10000-årslinjen sees som marin grense på terrasseflater ca. 180 m o.h. og 7000-8000-årslinjen avspeiles i terrasseflatene ved vestkanten av Verdalsraset.


    LØSMASSEDANNELSE I EN FJORD-DAL

    Sammenlignet med de deler av verden som ikke har vært nediset har Norge en meget ung løsmassegeologi og et friskt jordsmonn. Under istiden har is og vann fjernet gamle løsmasser, skuret og tært på fjellgrunnen og dannet nytt løsmateriale. Mye av dette ble fraktet til havs og ut i fjordene til bunn-felling der. Spesielt ble det avsatt mye løsmasser i løpet av relativt kort tid under isavsmeltingen for ca. 10 000 år siden da store deler av dalene var slamfylte, arktiske fjorder (Figur 13). Sand og grus ble bunnfelt raskt som rygger eller delta ved iskanten eller ved elvemunningene (f. eks. ved grus-


    image

    Figur 13. For 10000 år siden kalvet isen i «Verdalsfjorden». Dette bildet kan gjengi situasjonen i figurene 11A og 12A om vi forestiller oss at havnivået var 180 m høyere enn i dag og at vi ser nordover fra Lysthaugen : Breen til høyre kommer fra innlandsisen lenger øst, gjennom hoveddalen forbi Vuku, og kalver ved Sundby (forgrunnen). Samtidig kommer en brearm ut Leksda- len til Hallem (bakgrunnen). Fjellet til venstre svarer da omtrent til Volhau- gen. Foto: Arnt-Ivar Kverndal, Tromsø Museum, fra Osbornebreen, Svalbard 1989.

    þÿ

    D A L 862

    image

    il

    II

    II

    ii

    p'

    =

    0% C

    Z W

    jtvar

    sp -tu oo'zs II

    fet W

    'O?'ut <>o'gg


    od Z*"**

    r

    o


    X 'o i f \ \ »\

    R A S I V E R D A L 863


    X? 2

    Os :3 s

    ^ 5

    I

    a


    CC


    ts


    ■3

    3

    864

    V E R D A L S B O K A

    takene i Vuku og Sundby). Breslammet holdt seg lenger svevende i vannet og ble ført et stykke unna til roligere farvann, før det sank sakte ned på havbunnen og dannet silt- og leirlag. Med skiftende strømforhold og varierende slamtilførsel kunne det avsettes lag på lag der kornstørrelse og lagtykkelse skiftet. Skjæringer gjennom slike masser viser ofte veksling mellom meget tynne leir-, silt- og fmsandlag. Mange steder kan det være bare enkelte tynne sandlag i leirene. Andre steder kan vi ha massive leirer med lite variasjon i kornstørrelse og nesten ingen synlig lagdeling.

    Også etter istida har det foregått en tilsvarende bunnfelling av løsmasser, helt til områdene ble hevet til tørt land. Dette ser vi bl.a. ved at mange leirer har skall av mer varmekjære muslinger enn det som kjennetegner istidsleir-ene. Leirdannelsen etter istida har hatt mindre omfang enn under avsmel-tingsperioden fordi slamtilførselen til fjorden ble mye mindre når isen forsvant. Forutsetningen for å få bunnfelt løsmasser da, var at elva hadde tilgang på masser som den grov ut (eroderte), eller fikk tilført fra ras, og transporterte dette til havs.

    Partiklene som bunnfelles i en fjord er revet løs fra berggrunnen, nedknust og fraktet til havs av is og rennende vann. Det dreier seg mest om frikorn av enkeltmineraler i de fineste massene, og om bergartsbiter sammensatt av flere ulike mineralkorn i de grovere massene. Små mengder av organisk materiale fra planter, skalldyr, fisk, mikroorganismer o. a. bunnfelles også.

    Smått om senn, lag på lag, ble det dannet meget tykke løsmasser i de tidligere fjordbunnsområdene. Flere steder i nedre del av Verdalen er tykkelsen mer enn 100 m, og det meste av dette er leire. Etter raset i 1893 ble det utført omfattende grunnboringer der enkelte av hullene gikk ned til 80 - 90 m uten å treffe på fjell (Friis 1898, Figur 15). I nyere tid er det ved hjelp av seismikk målt fjelldyp på ca. 160 m ute ved dagens delta (Hillestad 1963).


    ELVEEROSJON OG RAS FORMER LANDSKAPET

    I hele etter-istiden har elvene og bekkene gravd seg ned i den gamle fjordbunnen i et forsøk på å flate ut og tilpasse elveløpet til et havnivå som relativt sett ble stadig lavere etter som landet steg. Elva har svingt fra dalside til dalside, gravd, planert og formet dalbunnen til typiske terrasseflater. Elvegrav-ingen har resultert i dype nedskjæringer og bratte skråninger i løsmassene (Figur 16). Selv små bekker og grunnvannskilder kan gi dype, v-formete


    þÿ

    Figur 16. Ved siste århundreskifte gikk Verdalselva i en stor sving inn mot nordre dalside ved Reppe øst for Volen. I forgrunnen ser vi at den undergra- ver bratte leirskrenter, og mindre utglidninger går ned i elva. Fra høyre stikker Volen fram som en ry ggformet israndav'setning på tvers av dalen, og der gra- ver elva i sand og grus med litt leire på toppen. Bildet forteller tydelig hvor aktivt ei elv graver naturlig, og slik former den store deler av dalbunnen på lang Sikt. Foto fra Reusch .1901.

    866

    V E R D A L S B O K A

    bekkedaler og raviner. Erosjonen stanser sjelden før elvene og bekkene har kommet ned på fjell. I de bratte skrentene som dannes på denne måten, både langs hovedelva og sideelvene, kan vannet undergrave leira og utløse ras. Rasene kan få stort omfang dersom det er kvikkleire til stede. Det var da også dette som var den egentlige rasårsaken ved Verdalselvas og Follobek-kens graving forut for raset i 1893.

    Den opprinnelig slette og jevne fjordbunnen omdannes på lang sikt til et urolig landskap med terrassekanter, bekkedaler, skrenter og groper, der rester av de opprinnelige leirfyllingene hever seg opp over gropene og dalene som rygger, egger eller smale platåer, og vitner om at mye løsmasser må være fjernet ved naturlige prosesser gjennom tidene (Figur 17). De fleste landformene dannes over lang tid, men kvikkleirerasene er hurtige massebevegelser der gropene dannes nesten momentant.


    þÿ

    Figur 17. Skjematisk tverrprofil med typisk lagfølge og overflateformer for løsmassene i en fjord-dal som Verdalen.


    En spesiell form for hurtig erosjon inntreffer når ei elv plutselig forlater en fjellterskel der den har gått i foss, og i stedet graver seg ned i leire til side for fossen der hvor fjelloverflata ligger mye dypere. Det var dette som skjedde ved Hærfossen i Helgådalen

    12. september 1893, og som førte til at bygda bokstavelig talt ble delt i to. Elva senket seg ca. 30 m ned i leire etter at et leirras hadde åpnet for gjennombrudd til et nytt løp forbi fossen (Figur 18 og 19). I løpet av noen måneder forplantet denne erosjonen seg 5 - 6 km oppover til Granfossen. Først skar elva seg ned i en trang kanal med nesten loddrette vegger som var svært ustabile (Figur 20). Etter hvert raste disse ned i elva og forsvant, skråningene ble naturlig slakere, og dermed forsvant mye dyrkajord. En så dyp elvekanal påvirket naturligvis også stabiliteten i større områder, og en konsekvens av dette var bl. a. et kvikklei-reras, Haugan-Bjørstadfallet, utløst den 16. juni 1894 på nordsida av elva ca. 1 km ovenfor Hærfossen (Figur 21). Helt til i dag har det vært friske

    þÿ

    R A S I V E R D A L 867


    þÿ

    Figur 18. Hær fossen før og etter gjennombruddet {etterReusch 1901). Elva gikk tidligere i fast fjell ved selve fossen (1). Fallhøyden var 29 m, og i strykene ned mot (2) var det ytterligere noen meters fall. Ved (2) grov elva i foten av en leirskråning, og her gikk et ras sommeren 1882. Da ble det stående igjen en smal leirkam mot elva oppe ved (3). Kammen holdt stand helt til gjennombruddet kom under en flom den 12. september 1893. Fotoretningen for neste figur er vist ved (x). (Nærmere omtale annet sted i Verdalsboka.)

    868

    V E R D A L S B O K A

    þÿ

    Figur 19. Gjennombrudds stedet ved Hærfossen, sannsynligvis fotografert i 1894. Elva rant tidligere fra (E) mot Hærfossen (H). Ved gjennombruddet

    (G) bøyde den av mot venstre og ned i rasgropa (R). I dag går elva lengst til venstre på bildet. Foto fra Reusch 1901.


    image

    Figur 20. Dype og trange kanaler nedskåret i dalbunnen ved Malsåas utløp i hovedelva ca. 2 km ovenfor Hærfossen.

    Foto: E. Olsen, Tr.heim, sannsynligvis tatt i 1894 (NGU-arkiv).

    R A S I V E R D A L 869

    skjæringer med høye, blåfargete leirvegger å se langs elva mellom Hærfossen og Granfossen. Etter de siste års forbygninger har gjengroingen av skråningene tiltatt, og sporene etter denne dramatiske erosjonen, som er enestående i skandinavisk sammenheng med hensyn til hurtig elveerosjon i nyere tid, er nå i ferd med å forsvinne. (Se Hærfossens gjennombrudd.)

    image

    Figur 21. Haugan - Bjørstadfallet i Helgådalen sommeren 1894, sett fra vestre raskant og ned mot munningen av rasgropa. Raset gikk ned i den nyut-gravde elvekanalen, men en del tyntflytende leire skvettet over på motsatt bredd og sees der som et lyst felt. I bakgrunnen ser vi hvordan det nye trange løpet er nedskåret i det gamle breie elveløpet.

    Foto fra Reusch (1901). (NGU-arkiv).


    Et tilsvarende gjennombrudd kunne senere også ha skjedd ved Granfossen om man der ikke hadde foretatt forbygninger i tide. Også ved Grunnan mellom Hærfossen og Vuku er det et stort gjel i fjellet der elva har hatt en foss, Grunnholo, og det er elveterrasser inn mot toppen av gjelet. Det er all grunn til å tro at landskapsutviklingen her har vært enda mer dramatisk enn ved Hærfossen fordi fallhøyden i Grunnholo var nærmere 50 m og gjennombruddet må nødvendigvis ha berørt større arealer enn Hærfossens gjennombrudd. Men dette ligger mye lenger tilbake i tid og det fins ingen kilder som forteller noe om hendelsesforløpet eller tidspunktet. Det aktuelle tidsrommet er trolig mellom 4500 og 2000 år før nåtid. Vi må regne med at hurtige landskapsendringer, bl. a. større leirras, også fulgte i kjølvannet av denne hendelsen.


    LAGFØLGE I LØSMASSER - EKSEMPLER

    Både tverrprofilet over dalen (Figur 17) og kvartærgeologiske kart viser at dalbunnen, til tross for at det er sjøbunn, i stor grad domineres av andre løsmassetyper enn leire i overflata. Dette er yngre lag av strandgrus, elvesand og myr, avsatt oppå leira, enten mens arealene lå i strandsonen eller etter at dalbunnen ble hevet opp over havnivå. Slik er den normale lagfølgen i en dal når avsetningen av løsmassene foregår ved langsomme prosesser som landheving, strandvasking, elvetransport, gjengroing og bunnfelling.

    Hvis den motsatte lagfølgen forekommer, slik det er kjent fra flere steder i Verdalen, nemlig et lag av marin leire over myr, elvesand eller strandgrus, så er det et utvetydig signal om hurtig massebevegelse. Da må leira ha rast utover og begravd en eldre markoverflate. For så lenge landet har steget hurtigere enn havet, vil det være umulig å få dannet denne lagfølgen på noen annen måte. Annerledes hadde det vært hvis havet i en periode hadde steget mest, og gått inn over land igjen, men ut fra dagens kunnskap om landhevin-gen så har dette ikke skjedd i Verdalen etter siste istid. Rasleire må i denne sammenheng ikke forveksles med ferskvannssedimenter, f. eks. flomavset-ninger som også kan bli svært finkornige. I en snittvegg gjennom rasleire vil man ofte se at leira er omrørt og ikke har sin naturlige lagdeling bevart (Figur 22).

    Vestskråningen av rasgropa fra 1893, ved gården Mo, viser et eksempel på at det ligger en mange meter tykk deltaavsetning, bygd opp av skråstilte sandlag (marbakkelag) oppå leira (Figur 23). Andre deler av rasgropa hadde leire helt opp til overflata, dels med et myrlag på. Nærmest Mo må raset derfor ha utviklet seg i dypereliggende kvikkleirelag nesten ned mot bunnen av rasgropa. Den tykke sandpakken på toppen har så sunket ned, sklidd avgårde på kvikkleira, blandet seg med den, eller tildels blitt liggende som små sandhauger ute i rasmassene.

    R A S I V E R D A L 871


    þÿ

    þÿ

    R A S I V E R D A L 873

    þÿ


    HVORFOR GÅR DET RAS?

    Hvis vi forenkler tilstrekkelig, er det lett å forklare hvorfor det går ras: Den egentlige årsaken til alle ras er nemlig tyngdekraften. Alle jordpartikler vil påvirkes av tyngdekraften, og vil forsøke å bevege seg mot lavere nivå hvis de ikke hindres i det. Det som hindrer dem, er jordas styrke (skjærstyrke). Hvis skjærstyrken i jorda blir for liten i forhold til de kreftene som forsøker å drive et jordvolum nedover, vil det gå et ras. Dette kan uttrykkes ved formler og matematiske uttrykk, og det er det også nødvendig å gjøre for å kunne beregne om en skråning eller et område er tilstrekkelig stabilt. Men å forstå årsaksforholdene er trolig lettere hvis vi bruker mer vanlige ord og uttrykk.

    Skjærstyrken i jorda kan vi oppfatte som et resultat av friksjonen mellom de enkelte partiklene som jorda består av. Styrkeegenskapene vil derfor være forskjellige i ulike jordarter, og vil avhenge både av partiklenes størrelse og form (skarpkantet, rund, flat), men også av hvor stort kontakttrykket mellom de enkelte partiklene eller kornene er. Som vi kan se i naturen, er det vanligvis slik at store, ujevne og skarpkantede korn gir høy skjærstyrke og bra stabilitet. Eksempler på dette er for eksempel steinurer og sprengsteinsfyIlinger, som kan stå med bratte skråninger i stor høyde. Går vi nedover i kornstørrel-se til grus og sand, har disse jordartene fortsatt bra skjærstyrke, men danner ikke fullt så bratte skråninger. Jordartene silt (med lokalbetegnelse kvabb) og leire er de mest finkornige. I tillegg er disse partiklene ofte også de «glatteste», etter som de er dannet ved nedsliting av større partikler. Resultatet er at de mest finkornige jordartene vanligvis har lavest friksjon og minst skjærstyrke, og vil følgelig danne nokså slake skråninger og avrundede terrengformer. (Ferske skråninger, f.eks. i en rasgrop, kan være bratte, men vil slake seg ut til mer naturlig helning med tiden).

    Vi ser også at hvis det først skjer et brudd i jorda, vil raset som regel bli lite og lokalt hvis grunnen består av sand eller grovere jordarter, som har bra skjærstyrke og som beholder styrken omkring bruddstedet. I leirterreng kan rasene bli større, og de virkelig store skredene oppstår i kvikkleire.

    I de aller fleste tilfellene er vann en medvirkende årsak til ras, - på en eller flere måter: For det ene er det vannet som har formet landskapet vårt. Denne graveprosessen eller erosjonen pågår så lenge elvene eller bekkene har sterkt nok fall. Enkelte jordarter er lett eroderbare, andre har større motstandskraft. Etter spesielle hendelser, som i Helgådalen ved Hærfossens gjennombrudd


    Verdalsboka - 49

    R A S I V E R D A L 875

    høsten 1893, kan graveintensiteten bli voldsom. Flommer skaper i det hele tatt større erosjonskraft, og kan gi økt påkjenning på skråninger langs elver og bekker.

    For det andre er det alltid vann til stede i jorda. Under et visst nivå som vi kaller grunnvannstanden, er alle hulrom eller porer mellom jordpartiklene tilnærmet helt fyllt med vann. Men grunnvannstanden er ikke et konstant nivå. Etter tørkeperioder kan det være langt ned til grunnvannet, - f.eks. slik at brønner tørker ut og årsveksten står i stampe fordi planterøttene ikke får tak i vann. Mens etter en typisk trøndersommer med langvarig kraftig regn, kan jorda være vannmettet helt til topps eller vel så det. Dette har virkning videre nedover i jorda til stor dybde: Når grunnvannstanden stiger, øker også vanntrykket i hulrommene videre nedover, det vi kaller poretrykket. Men at poretrykket i jorda øker, fører til at det effektive kontakttrykket mellom de enkelte jordpartiklene - effektivspenningene - blir redusert. Altså avtar skjærstyrken, og jorda får redusert motstandsevne mot glidninger.


    þÿ

    Figur 24. Snitt gjennom skråning med en typisk sirkelformet potensiell bruddflate.


    I et tenkt snitt gjennom en skråning kan vi altså få en kombinert effekt, som inntreffer samtidig og som virker i samme uheldige retning: Kraftig regn eller sterk snøsmelting kan få grunnvannstanden til å stige fra «LAV» til «HØY» (Figur 24). Vannmettet jord er tyngre enn tørr jord, - altså øker vekten av jorda ved toppen av skråningen (økte drivende krefter). Ved foten av skråningen kan det oppstå erosjon, - særlig hvis det går en bekk eller en elv der, men også ellers hvor grunnvannspeilet pipler ut av bakken. Viktigst er kanskje likevel det som skjer inne i jorda: Langs potensielle bruddflater i skråningen får vi økte poretrykk, og dermed redusert skjærstyrke. Begge deler betyr reduserte stabiliserende krefter.

    876

    V E R D A L S B O K A

    þÿ

    R A S I V E R D A L 877

    Når de drivende kreftene blir større enn de stabiliserende, raser skråningen ut.

    Ras kan altså starte av helt naturlige årsaker, og har gjort det i tusener av år. Men i våre dager er det oftest vi mennesker som forstyrrer den naturlige likevekten og lager forutsetninger for ras. Dette gjør vi ved enten å øke de drivende kreftene eller ved å redusere de stabiliserende, - i prinsippet altså helt likt med naturlige rasårsaker. Økt belastning ut mot toppen av en skråning, mest typisk oppfylling (for veg, hus eller lignende) øker påkjenningen. Graving ved foten av bakken (grøfter, vegskjæringer, planering, graving for kjeller) svekker motholdet. Økt tilførsel av vann ut mot en skråning (drens-utløp, terrengplanering) kan være risikabelt på flere måter.

    Ras forårsaket av menneskelige inngrep, behøver ikke å gå med en gang vi har begått det uheldige tiltaket. Kanskje kan skråningen fortsatt stå tilsynelatende godt i mange år. Men hvis det så kommer en periode med mye nedbør og ugunstige forhold, verre enn skråningen har opplevd etter at vi forandret den, så kan marginene være oppbrukt. I deler av Trøndelag var vinteren 1988 -89 en slik «ildprøve», som mange menneskelagde eller menneskepåvirkede skråninger ikke besto.

    Teleforhold, frost og opptining, kan av og til medføre mindre utglidninger. Rystelser, fra sprengning eller trafikk, er mer uvanlig rasårsak hos oss, og bare hvis et område har liten sikkerhet fra før. Men under andre himmelstrøk kan jordskjelv utløse store skredkatastrofer.


    HVORDAN UTVIKLER RASENE SEG? Hva som skjer i det øyeblikk et ras løsner, og like etterpå, avhenger mest av jordarten på stedet. Konsekvensen av raset er også mest jordartsavhengig, selv om andre forhold spiller en rolle. Rasutviklingen og konsekvensen av raset vil variere fra en harmløs affære til det store, tragiske drama, slik de følgende eksempler belyser:

    Hvis et kupert terreng består av fast leire, og et ras løsner, f.eks. i en av de høyeste skråningene, vil det ofte på forhånd oppstå sprekker som gradvis åpner seg. Hvis slik sprekkedannelse oppdages i tide, hender det at man sogar kan stoppe rasutviklingen ved egnede mottiltak, slik som ved massefor-flytning (avlastning eller motvekt). Hvis ikke raset blir stoppet ved mottiltak, vil det gradvis utvikles videre, men det vil stoppe opp av seg selv etter en stund når rasmassene har sunket ned til et lavere nivå. Konsekvensene av et slikt ras kan bli beskjedne, fordi den langsomme utvikling gjør at mennesker i nærheten sjelden er i fare. Dessuten kan skråningen gjenoppbygges greit og uten fare ved bistand fra erfarne geoteknikere. Vi har mange eksempler på at veibaner i slikt fast leirterreng først får en langsgående sprekk, og den halvparten av banen som ligger ut mot en skråning synker sakte ned, og faller til ro igjen etter en moderat forskyvning, f.eks. på få meter. Ved motfylling i foten av skråningen kan veibanen raskt bygges opp igjen.

    Grunnen til at ras i slike faste leirer kan være såpass ufarlige og lett repa-rerbare, er at under selve rasutviklingen mister leiren lite av sin opprinnelige styrke. Dessuten gjenvinnes den tapte del av styrken raskt etter at reparasjonen har ført til massebalanse igjen. Et eksempel på dette er et parti av vei-fyllingen for E6 i Kroppanområdet, like sør for Trondheim, som gled langsomt ut i august 1972. Men raset stoppet opp, og veibanen ble gjenoppbygd ved ny massebalanse. Det medførte selvsagt meromkostninger, men ingen mennesker eller kostbart utstyr gikk tapt.

    I motsetning til slike håndterbare ras, har man de store dramatiske kvikk-leirerasene, og dessuten de enorme undersjøiske løsmasserasene, de såkalte flyteskredene. De arter seg på en helt annen måte. Det mest karakteristiske ved slike gigantiske ras er at massene blir helt flytende (kvikke) når strukturen brytes ned under selve rasforløpet. Oftest ligger massene meget nær brudd-stadiet før raset starter, dvs at de har ingen styrkereserve ut over det å holde massene akkurat i likevekt. Dette innebærer at det skal lite til av ekstra hendelser før et ras starter opp i slike masser. Det gis derfor ingen forvarsler,

    þÿ

    879 V E R D A L S B O K A

    R A S I V E R D A L 880

  2. eks. langsom sprekkedannelse. Dessuten er det vanskelig eller umulig på forhånd å peke ut akkurat det sted hvor raset vil starte. Skredene vil derfor komme overraskende på eventuelle innbyggere i og omkring rasstedet.

Når rasutviklingen i slike følsomme masser først er kommet ordentlig i gang, står det ikke i menneskelig makt å stoppe raset. Den videre utviklingen, etter kanskje en noe nølende start, er nesten alltid meget rask og fører til at de bakenforliggende masser bryter sammen og blir tyntflytende. Rasmassene renner som en væske utover omgivelsene og dekker over terrenget selv om dette er helt flatt. Hvis kvikkleirelommer oppe i slake skråninger løsner, så kan den flytende leira få meget stor hastighet, f. eks. 30 km/time som i Rissara-set i 1978, eller kanskje oppimot 60 - 70 km/time som det antagelig var i Verdalen i 1893. Hastigheten blir større jo større kvikkleirepartiene er, og jo høyere oppe de ligger over det terrenget som blir dekket av de flytende massene.

Typisk for kvikkleireskred under utvikling er at hele flak eller stykker av jord plutselig styrter ned, omrøres og sklir ut. Men i bakkant der raset stopper opp vil en finne jordstykker hvor bevegelsene bare så vidt har kommet i gang langs en bruddflate (Figur 25), og markoverflata bare har sunket litt ned.

Øyenvitneskildringer fra Verdalsraset forteller mest om de grufulle og dramatiske hendelsene, men de sier også mye om rasets forløp og om massenes konsistens. Det er tydelig at raset gikk i flere etapper, men med tre hovedav-delinger, og at det hele skjedde i løpet av ca. en halv time. Kanaldirektør Sætren skriver i 1893, basert på «muligst pålidelig underretning»: Det kan bemerkes at en iagttaget opgrumsing af elven allerede den 18de mai om ef-termiddagen hidrørte fra et mindre skred ved Reppe, som ligger ca. 3 km ovenfor det store. (Figur 16.) Han imøtegår dermed andre som har spekulert i at denne oppgrumsingen kunne skyldes en begynnende rasutvikling i Follo-bekken sentralt i Verdalsraset.

Videre skriver Sætren: Omtrent Kl. 12 112 om natten til den 19de rasede først en del af Haga mark ud. Som en vældig strøm blød lere gik dette ras over elven og opover mot Melby. Også Helland (1909) skriver: Denne første del af skredet tog retning på skrå opover dalen. Dette kan tyde på at det var de bratte elvemelene like øst for Follobekkens munning som først ga etter, og at raset deretter utviklet seg hurtig oppover langs Follobekkens dal. Ved Follobekkens munning gikk elva før raset i en stor sving inn mot nordre bredd et stykke utenfor den nåværende rasporten (Figur 14), og den må ha hatt stor eroderende kraft i sin yttersving mot leirmelene. Forholdene kan ha vært omtrent som vi ser på figur 16. Det er lett å tenke seg at det første raset gikk på skrå oppover dalen dersom det startet i elvemelene. Derimot er det vanskelig å tenke seg at det skulle ta en slik retning hvis det startet inne i sidedalen langs Follobekken. Da skulle en vente at rasmassene ble styrt mere av

Follodalens retning tversover eller på skrå nedover hoveddalen. Det finnes imidlertid ingen øyenvitneskildringer av selve starten på raset.

Sætren skriver videre om den andre hovedavdelingen: Lidt efter kom et større ras. Af dette stod en tykk støvsky eller sandsky. Det var ledsaget af en forfær delig dundren - som hele kanonsalver - og brag af sammenstyrtende huse, hvilket i forening med de mange menneskers nødskrig og dyrenes angstbrøl beskrives som ganske rædselsfuldt.

Helland skriver om den tredje hovedavdelingen: Det varden største og voldsomste. Det var Gjermstadgrænden, eller den østligste del som gik. Denne del tog retning på skråa nedover dalen og gjorde den største skade paa gaar-dene i dalbunnen. Bulderet var forskrækkeligt, og støvskyen og lersprøiten stod høit. —Lermassen flød som smeltet bly.

—lignede dalbunden nærmest et pludseligt stivnet oprørt hav, hist og her med hustage eller ruiner af gaar-dene. —Flere beboere af Follo blev reddet fra hustage helt nede ved Rosvold efter at have seilet paa disse omkring 6 km.

Brøgger og Munster (1893) skriver: At selve udglidningen gjennom skredets trange udløbsaabning er skeet temmelig kontinuerlig, mens derimod ind-synkningen af de efter hvert løsnede flag er skeet i flere sæt, bestyrkes af alle iagttagelser. At de indsunkne blaalerflag med paaliggende sand og torv tildels har bevæget sig som mere sammenhengende stykker, framgår af en hel rekke iagttagelser.

Olai Hartmann (1893) skriver om den bløte leira: Det var et vanskeligt redningsarbeide da ler en var svært blød og suppeaktig og bordene, som de sto paa, sank nedi efterhvert. - Og om jordflak og hus som seilte avgårde: Det gik med lynende fart forbi de høie, sorte lervægge, indtil farten blev langsommere nede i dalbunnen. Endnu holdt det torvstykke, hvorpaa vi befandt os, sammen, men straks efter delte det sig i to dele saaledes at far, min ene bror og barnet blev paa det ene og mor, min andre bror og jeg blev paa det andet. Vi skiltes paa den maade et stykke fra hverandre, dog ikke meget langt. En kort stund efter kom vi i en stærkere fart igjen, og jeg saa, at det andet torvstykke sønderreves. Far og min bror Annæus faldt paa knæ og raabte til Gud om hjælp i sin nød, men strax sank de ned i leren, der lukkede sig over dem.

882

V E R D A L S B O K A


SITUASJONEN ETTER RAS

Det typiske for kvikkleireras er at de ofte etterlater en rund, pæreformet rasgrop: Den flytende kvikkleira har strømmet ut av en ganske trang «skred-port» (oftest der raset startet), mens rasgropa kan danne et stort basseng innenfor porten. Inne i rasgropa kan det i tiden like etter raset være et særpreget mønster av spisse rygger eller pyramideformer, begrenset av skråstilte bruddflater. Et typisk eksempel på pæreformet rasgrop med trang skredport er et ras i Ullensaker lillejulaften i 1953 (Figur 26). Men også Verdalsraset er et utmerket eksempel i stor målestokk, både når det gjelder formen og de gjenstående ryggene (figur 27). Langsetter den største ryggen, som ble stående igjen urørt midt inne i rasgropa, går til og med det gamle bekkeleiet etter Follobekken.

I fast leire eller andre faste masser blir rasgropene vanligvis mye mindre og mer åpne, ofte med en oval forsenkning. I ettertid kan det være vanskelig å avgjøre om slike terrengformer skyldes ras eller andre forhold.


image

Figur 26. Kvikkleireras et ved Ullensaker 23.12.1953.


image

Figur 27. Skisse av Verdalsraset, sett mot nord. Etter Reusch 1901.


image

Figur 28. Fra Haugan - Bjørstadfallet ovenfor Hærfossen. Personen står på flak av tørr, fast leire som trolig har ligget nær overflaten (tørrskorpe). Bakerst sees den bratte rasveggen. I forgrunnen er det glidefurer på bløtere leire.

Foto fra Reusch 1901, sannsynligvis tatt i 1894.

R A S I V E R D A L 884

þÿ

Mange kvikkleireras stopper uten at all kvikkleira raser ut. Det er derfor ikke uvanlig at det fortsatt finnes kvikkleire bak gamle raskanter eller i gjenstående rygger mellom rasgroper.

Kvikkleiremasser som har vært flytende og har falt til ro igjen, vil imidlertid bli faste og stabile masser når overskuddsvannet er borte. Områder med gamle rasmasser kan derfor være sikker og god byggegrunn hvis de ikke trues av nye ras fra gjenværende, høyereliggende kvikkleirelommer i nærheten. Rasmasser har ofte en småkupert, svakt hauget overflate som skyldes at tørr-skorpeleire eller sandlag fra markoverflaten ikke kan omrøres og flyte utover i samme grad som den litt dypereliggende kvikkleira (Figur 28). Rasområder kan omskapes til fullverdig dyrkajord igjen. Etter Rissa-raset i 1978 tok det bare et par år før hele området var gjenvunnet. I Verdalen gikk det lengre tid før man kom i gang, og det tok mange ti-år før hele ra-sområdet var oppdyrket igjen. Men også her kunne man trolig ha begynt allerede etter et år. Helland (1894) skriver: Særlig er der vidder omkring Rosvold, Lennæs og opover mod Sundby, hvor der er meget græsbundet land. Her er nu afgrøftet af kanalvæsenet, og det vil ikke være vanskeligt at dyrke. Der vil her blive utmærket jord, og den, som så landet ifjor, halvt oversvømmet afvand, med høye lerpyramider stikkende op i en søle, der fløt sammen efter hvert spadestik, må blive overrasket over den forandring, som er fore-gået på et år.

886

V E R D A L S B O K A


SIKRINGSTILTAK Når en ser hvilke katastrofale følger ras i leire kan få med tap av menneskeliv og store materielle skader, er det rimelig at folk spør seg om tiltak kan settes i verk for å redusere faren for at nye skredkatastrofer kan inntreffe i framtida.

Et viktig tiltak er å kartlegge områder hvor kvikkleire finnes. Etter Rissa-raset i 1978 ble det på bakgrunn av vedtak i Stortinget iverksatt systematisk kartlegging og grunnundersøkelser for å registrere kvikkleire og mulige skredfarlige områder i landet. Dette arbeidet er utført av NGU og NGI i regi av Statens Naturskadefond, foreløpig på Østlandet og i Trøndelag. Slike kart (faresonekart kvikkleire) kan være et viktig forhåndsredskap for arealplanlegging og for såvel prosjektering som gjennomføring av større bygge- og anleggsarbeider, eller store jordbruksplaneringer. På områder som etter slik kartlegging blir karakterisert som faresoner, er det viktig at alle inngrep i terrenget blir kontrollert av geotekniker, eventuelt også fulgt opp med nye detaljerte grunnundersøkelser, før anleggsstart.

Slike faresonekart kan også lette mulighetene til å peke ut områder hvor kvikkleire finnes og hvor høydeforskjellene i terrenget samtidig er store nok til at ras kan inntreffe. Angivelse av elver og bekkefar som kan føre til erosjon er også nyttig informasjon. Slike kart er å betrakte som oversiktskart, og bør ikke brukes alene som prosjekteringsgrunnlag,

- ei heller til å verdiforringe «utsatte» eiendommer. Kartene er ikke detaljerte nok til slike formål.

Folk som bor eller ferdes i leirterreng kan bidra til økt sikkerhet ved å varsle fra når faresignaler blir registrert. Slike signaler kan være bekker som graver, sprekkedannelser og mindre utglidninger i bratte skråninger, eller menneskelige inngrep som ukontrollert graving eller fylling. Den rette instans for varsling vil normalt være teknisk etat i kommunen.

Kvikkleireras utvikles bare dersom det først går et lite initialras, f.eks. ved at en skråningsfot blir undergravet ved erosjon av rennende vann, eller ved overbelastning på toppen av en skråning, eller ved utgravninger på uheldige steder i terrenget eller pga unormale nedbørsforhold. Botemidlet for å unngå større kvikkleireras er derfor å forhindre initialraset, f.eks. ved tiltak som erosjonsbeskyttelse, bedret massebalanse vil ha motfylling ved foten, avlastning av skråningstoppen, eller ved en generell utslaking av hele skråningen. Ved erosjonsbeskyttelse er det viktig at bekker som graver i leirterreng blir

sikret ved steinsetting eller gjenlegging i rør og overfylling, før bekkeero-sjonen fører til rasutvikling. Drensrør som føres inn i, eller gjennom lagdelt kvikkleire, kan være et mulig tiltak mot virkningen av ekstrem nedbør eller ugunstige grunnvannsstrømmer.

888

V E R D A L S B O K A


KILDER - LITTERATUR

Denne listen er to-delt. Den første delen - kalt LITTERATUR- OG KART-HENVISNINGER dekker særlig hovedkapitlet III GEOLOGI — GEO- TEKNIKK. Den andre delen dekker kilder og litteratur som er benyttet ellers i denne fremstillingen. Men en del av litteraturen som er nevnt i den første delen, er imidlertid benyttet ellers også.

LITTERATUR- OG KARTHENVISNINGER Andersen, B.G. og Karlsen,

M. 1986: Glasialkronologi - isfrontens tilbaketrekning. Nasjonalatlas for Norge. Hovedtema 2: Landformer, Berggrunn og Løsmasser. Kartblad 2.3.4. Bjørlykke, K. O. 1893: Skredet i Værdalen. (Med et fargetrykt kart i

M 1:25000.) Det norske geografiske selskaps Årbog, IV. Brøgger, W.C. og Münster, T. 1893: Indberetning om skredet i Værdalen. Naturen.

Eide, O. og Aas, G. 1971: Grunnundersøkelser og stabilitetsvurdering i anledning foreliggende forbygningsplaner i Helgådalen, Verdal, Nord-Trøndelag. Norges Geotekniske Institutt. Oppdragsrapport nr. 64021-3.

Friis, J.P. 1898: Terrænundersøgelser og Jordboringer i Stordalen, Værdalen og Guldalen samt Trondhjem i 1894, 95 og 96. Norges geologiske undersøkelse nr. 27.

Hafsten, U. 1987: Vegetasjon, klima og landskapsutvikling i Trøndelag etter siste istid. Norsk Geografisk Tidsskrift. Vol. 41. Helland, A. 1894: Hærfossen i Værdalselven samt udvaskninger og lerfald

i Vuku. Norsk teknisk Tidsskrift. Hefte 4. Helland, A. 1909: Norges land og folk, bind XVII, første del. Aschehoug

forlag.

Hillestad, G. 1963: Seismiske undersøkelser, Verdalsøra og Leksdalsvatnet,

Verdal. Norges geologiske undersøkelse. Rapport nr. 396. Holmsen, G. 1946: Lerfall og ras i årene 1933 - 1939. Norges geologiske

undersøkelse nr. 166, Hugdahl, H. 1980: Helgådalen, kvartærgeologisk prøvekart CWX 135136-20,

M 1:20000. Norges geologiske undersøkelse. Janbu, N. 1965: Verdalsraset i 1893, -hva skjedde egentlig? (Radioforedrag

16.11.1964.) Meddelelser fra Det Norske Myr selskap nr. 1, 63. årgang.

Janbu, N. 1970: Grunnlag i geoteknikk. Tapir forlag, Trondheim. Løken, T. 1983: Kvikkleire og skredfare, - hvor og hvorfor? Forskningsnytt. Årgang 28, nr. 3.

Reite, A. J., Selnes, H. og Sveian, H. 1982: A proposed deglaciation chronology for the Trondheimsfjord area, Central Norway. Norges geologiske undersøkelse nr. 373.

Reusch, H. 1901: Nogle optegnelser fra Værdalen. Norges geologiske undersøkelse nr. 32.

Rosenquist, I. Th. 1953: Investigations into the clay - electrolyte - water

system. Norges Geotekniske Institutt. Publikasjon nr. 9. Sveian, H. 1981: Stiklestad, kvartærgeologisk kart CUV 135136-20,

M 1:20000. Norges geologiske undersøkelse. Sveian, H. 1981: Tromsdalen, kvartærgeologisk kart CUV 133134-20,

M 1:20000. Norges geologiske undersøkelse. Sveian, H. 1989: Stiklestad, kvartærgeologisk kart 1722 IV - M 1:50000.

Beskrivelse. (Med fargetrykt kart). Norges geologiske undersøkelse.

Skrifter nr. 89.

Sveian, H. og Bjerkli, K. 1984: Verdalsøra, kvartærgeologisk kart CST

135136-20, M 1:20000. Norges geologiske undersøkelse. Sveian, H. og Olsen, L. 1984: En strandforskyvningskurve for Verdalsøra,

Nord-Trøndelag. Norsk Geologisk Tidsskrift 64. Sveian, H., Hugdahl, H. og Bargel, T. 1993: Vuku 1722 I, kvartærgeologisk

kart - M 1:50000, med beskrivelse. Norges geologiske undersøkelse. Sætren, G. 1893: Kart over skredet i Værdalen, med beskrivelse. Teknisk

Ugeblad.

890

V E R D A L S B O K A


KILDER

Trykte kilder, litteratur. (Se også foran.)

Arentz: Skredet i Værdalen og midler mot jordskred. Morgenbladet. 25.6.1893. Artikkel med hans personlige oppfatninger av hvordan et leir-skred oppstår, og hvordan det kan forebygges. Interessant i den grad at dette representerer datidens syn på slike geologiske og geotekniske forhold.

Avisartikler. I mange aviser, men først og fremst aviser fra Trøndelag, har det stått artikler om raset. Dette har vært dels rene deskriptive fremstillinger, og dels intervjuer med personer som opplevde raset. Artiklene har ofte vært knyttet til minnet om ulykken ved runde tall, som for eksempel 25 år, 40 år, 50 år, 75 år etter ulykken og så videre, og noen artikler vært knyttet til fødselsdager for overlevende. I den grad artiklene er blitt benyttet som kilde, er det markert med fotnoter.

Bjørlykke, K. O.: Skredet i Værdalen. D. N. geogr. selsk. årbog 1893, Kristiania 1893. Brøgger, W. C.: Av innberetning til arbeidsdepartementet ang Verdals-skredet dat. 26. juni 1893. Står i Stortingsproposisjon no. 70/1893. Innberetningen som var skrevet sammen med guardein Th. Munster, sto også gjengitt i tidsskriftet Naturen.

Dagsposten: Ulykken i Værdalen, Særaftryk. Utgitt i Trondheim i 1893. Som navnet sier, er dette et særtrykk av artikler som sto i Dagsposten angående raset. Spesielt interessante er brevene fra Jørgen Aall-Hansen.

Friis, J. P.: Terrænundersøgelser og Jordboringer i Stordalen, Værdalen og Guldalen samt i Trondhjem i 1894, 95 og 96. Norges Geologiske Under-søgelse. No. 27. Utgitt i Kristiania 1898. Inneholder mye bra stoff om undersøkelser som ble gjort i årene etter raset. Behandler også Hærfossens gjennombrudd.

Hartmann, Olai: Beskrivelse over Ulykken i Værdalen. Utgitt i 1893. Hartmann var redaktør av Indtrønderen som kom ut på Steinkjer. Selv om skriftet inneholder en del feil, har det vært av stor betydning for arbeidet.

Hegdahl, O.: Utraset i Verdalen 1893. Et 40-aars minde. Trønderlagets Aarbok. Jubilæumsutgave. 1933 Year Book for The National Trønderlag of America. Stykket er også gjengitt i Nord-Trøndelag Historielags årbok.

Helland, Amund: Hærfossen i Verdalselven samt udvaskninger og lerfald i Vuku. Norsk teknisk tidsskrift 1894 hefte 4.

Helland, Amund: Topografisk-statistisk beskrivelse over Nordre Trondhjems amt;

Kristiania 1909.


Verdalsboka 50

Høstmcelingen, Harald: Erosjonsfare ovenfor Hærfossen. Det store eksamensarbeide i Geoteknikk og Fundamenteringslære høsten 1961. Maskinskrevet.

Mathiesen, Henry: Ulykken i Verdalen. Folkebladet 1893. En populærfrem-stilling om raset. Skrevet samme sommer. Inneholder en del tegninger av Jacob Fabritius.

Nordre Trondhjems Amtthings Forhandlinger. Diverse årganger fra 1893 med opplysninger om hva som ble gjort på amtsplanet både med Verdalsra-set og Hærfossens gjennombrudd.

Reusch, H.: Nogle optegnelser fra Værdalen. Norges geologiske undersøkelse nr. 32, 1901. I denne står en rekke skisser og tegninger som er benyttet.

Stortingsforhandlinger. Referater fra Stortingsforhandlingene fra 19. mai 1893 og utover. Inneholder egentlig ikke spesielt viktige ting for denne historien, bortsett fra en del bakgrunnsstoff. Men en del innstillinger fra forskjellige komitéer er av stor interesse: Stortingsproposisjon No. 70/1893. Den første av en serie stortingsproposisjoner angående Verdalsraset. Denne inneholder beskrivelse av raset og rapporter fra diverse myndigheter. Flere bilag samt kart over det ødelagte området. Til proposisjonen hører Indst. S. No. 215 som er en innstilling fra Veikomitéen om bevilgninger til forskjellige arbeider og lignende i forbindelse med raset, og Dokument Nr. 144 (1893) fra Budsjettkomitéen som inneholder innstillingen fra Statens Verdalskomité. Til dette dokumentet hører Indst. S. No. 260.

Stortingsproposisjon No. 51/1894. Denne propososjonen omhandler bevilgningene til reguleringen av Verdalselven med sideelver. Hit hører også Indst. S. No. 147 fra Veikomitéen.

Stortingsproposisjon No. 74/1894. Denne propososjonen omhandler Verdalsraset bare indirekte. Den gjelder flytting av Verdals Prestegård fra Aug-len til Stiklestad vestre. Det med hører også et tillegg kalt Tillæg til Indst. S. I. A. (1894).

Stortingsproposisjon No. 87/1894. Denne omhandlet bevilgninger til fullførelse av veianlegg mellom Stiklestad og Fåren. Også her hørte det med et tillegg.

Stortingsproposisjon No. 89/1984. Dette gjelder ytterligere bevilgninger til regulering av Verdaslelven. Til denne hørere Indst. No. 213 fra Veikomitéen.

Stortingsproposisjon No. 20/1895. Denne proposisjonen omhandlet bruken av pengene som var blitt bevilget, eller kommet inn som gaver til de skadelidte etter ulykken. Som bilag til proposisjonen følger en oversikt over alle omkomne, samt en oversikt over tap av fast eiendom og et sammendrag av

892

V E R D A L S B O K A

befolkningsforhold og husdyr. En meget viktig kilde. Den inneholder allikevel en del feil. Her står også statuttene for Verdalsfondet og en foreløbig status over pengeforbruket. Til denne hører Indst. S. No. 101.

Stortingsproposisjon No. 113/1895. Dette gjaldt Statsgodsfondets pante-fordringer i gården Nord-Lyng. Indst. S. No. 215 hører med.

Stortingsproposisjon nr. 84/1900-1901. Omhandler disposisjonen av den jorden Staten hadde til rådighet etter ulykken. Bilag 1 som er utkast til detaljplan for utdeling av jorden, ble brukt som grunnlag for tilbakeføring av jorden til de ødelagte gårdene. En meget viktig kilde. Til denne proposisjonen hører Indst. S. nr. 175.

Stortingsproposisjon nr. 66/1904-1905. Omhandler ettergivelsen av lånene gitt til Verdal kommune og lensmannen i Verdal, samt en del om bruken av de inkomne midlene. Til denne hører også Dokument nr. 62 (1904-1905) som er en redegjørelse fra landbrukskomitéen om hvordan Værdalsmidlerne var blitt disponert, samt Indst. S. nr. 136. Innstillingen inneholder regnskaps-status pr. 31. desember 1903. Et tillegg angående feil for et par gårder hører også med.

Stortingsproposisjon nr. 97/1906-1907. Gjelder erstatninger til eierne av Haugan etter Hauganraset som følge av Hærfossens gjennombrudd. Land-brukskomitéens innstilling vedrørende denne sak kalles Inds. S. nr. 149.

Slapgard, Bjarne: Den store Verdalsulukka 1893. Syn og Segn 1934. Inneholder mange opplysninger. Ellers har Slapgard skrevet en rekke artikler og fortellinger om raset. Nevnes bør romanen Liv av leir og fortellingene i Bestefar fortel.

Sætren, Gunnar: Kart over skredet i Værdalen. Teknisk Ugeblad 1893. I følge ledsagende opplysninger er dette et kart over raset med tilleggstekst. Dette er litt misvisende. For dette er en grundig beskrivelse av raset slik kanaldirektør Sætren selv opplevde det da han var i Verdal og ledet redningsarbeidene etter ulykken. Teksten står også gjengitt i Stortingsproposisjon no. 70/1893. En av de beste kildene.

Tesaker, Einar: Det store eksamensarbeidet i geoteknikk sommeren 1958. Verdalsskredet i 1893. Maskinskrevet

Verdalsraset og Hærfossens gjennombrudd. Verdal Turistforening. Steinkjer 1949. Kortfattet fremstilling. Inneholder dessverre en del feil, men gir allikevel en del opplysninger.

Andre skriftlige kilder: Se kart- og litteraturliste til Janbu, Nestvold, Røe og Sveian: geologi - geoteknikk.

Utrykte kilder

Håndskrevne nedtegnelser fra personer som selv opplevde raset, finnes det dessverre ikke mange av. De som er funnet, er blitt benyttet slik nedskriv

R A S I V E R D A L 893

eren selv skrev det. Videre finnes det noen få såkalte særoppgaver, det vil si skriftlige fremstillinger om raset utført av skoleelver. Ofte inneholder slike intervjuer med besteforeldre, tanter, onkler, naboer eller andre som opplevde raset. Noen av disse inneholder detaljerte beskrivelser av hvordan vedkommende opplevde raset. Der det har vært mulig, er disse tatt med.

I 1970 utførte Levanger Lærerhøyskole en utgraving av Hegstadstuggu. I forbindelse med dette arbeidet ble det laget en rapport. Rapporten inneholder flere interessante opplysninger.

Statsarkivet i Trondheim

  1. Folketellinger 1865, 1875, 1891, 1900. Folketellingene fra 1865, 1875 og 1900 finnes i databehandlet materiale. Folketellingen fra 1891 er utskrevet for hånd av Jostein Molde.

  2. Kirkebøker

  3. Verdalskomitéens arkiv. Den uten tvil viktigste kildesamlingen er Ver-dalskomitéens arkiv som befinner seg i Statsarkivet i Trondheim. Alle papirer som komitéen etterlot seg, er samlet et par arkivbokser. Dessverre er de ikke ordnet systematisk, heller ikke kronologisk, slik at det var et forholdsvis stort arbeid å organisere stoffet. Alt sammen i boksene er kopiert, og kopiene befinner seg nå på Verdal lokalhistoriske arkiv.

Av alt dette materialet er det mye som burde ha blitt kommentert, men plassen gjør det ikke mulig. Dog skal en kilde nevnes. Det er utdrag fra grunnlagsmaterialet for folketellingen 1891. Selve folketellingen finnes, men bakgrunnsmaterialet skal visstnok ha gått tapt under en av brannene i Levanger. Men denne brannen fant sted etter Verdalsraset, slik at da Verdalskomi-téen ønsket bakgrunnsmateriale for de berørte gårdene, fikk den utskrifter for dem. Utskriftene finnes altså for de gårdene som ble ødelagt i raset. Ellers er dette bakgrunnsmaterialet borte.

Riksarkivet i Oslo

  1. En del papirer vedrørende Verdalsraset finnes også i Riksarkivet i Oslo. Dette gjelder blant annet en del av papirene etter Verdalskomitéen av 1900. Disse er dels kopiert, og dels mikrofilmfotografert. Både kopiene og mikrofilmene befinner seg på Verdal lokalhistoriske arkiv.

  2. Dessuten finnes de militære rapportene angående raset seg på Riksarkivet. Disse rapportene er de beste kildene hva angår redningsarbeidene som foregikk den første uken. Alle disse er kopiert, og kopiene befinner seg på Lokalhistorisk arkiv.

Muntlige kilder

Det er benyttet en lang rekke muntlige kilder til dette arbeidet. Så vidt det har vært mulig, er kildens navn angitt ved en fotnote der den er benyttet. Men dessverre har de muntlige kildene en meget stor svakhet i seg. De aller

894

V E R D A L S B O K A

fleste er annenhånds kilder. De førstehånds kildene er borte. Egentlig er vi alt for sent ute med å samle inn stoff om Verdalsraset. I den hektiske toårsperioden arbeidet med denne fremstillingen har vart, har undertegnede fått anledning til å intervjue bare to personer som selv har opplevd Verdalsraset. Det var Borghild Bjartnes og Karla Sende. Begge disse er nå borte.

Det kan i den sammenheng kommenteres at da undertegnede overtok som formann i Bygdeboknemnda, ble det klart gitt uttrykk for at stoffet om Verdalsraset fantes. Det var innsamlet fra før. Det var ikke nødvendig med noe stort arbeid for å tilrettelegge dette. Og med disse forsikringer slo jeg meg til ro. Og for hver gang Verdalsraset ble brakt på bane, var ordene de samme: Dette stoffet finnes.

Men for fem år siden måtte forberedelsene til markeringen av 100-årsminnet ta til Da måtte alt fremskaffes. Og hva fantes? Så godt som ingen ting. Mesteparten av stoffet var muntlige overleveringer, som dessverre ikke var skrevet ned. Og både informantene og mange av de informerte hadde nå gått vekk. Derfor var det bare å begynne nesten på bar bakke.

Noe fantes imidlertid. Andre og tredje generasjon, samt andre slektninger og naboer hadde hørt noe av hva de overlevende hadde opplevd. Og mange av dem som hadde noe å fortelle, er blitt oppsøkt.

Det har ikke manglet på velvilje og hejlpsomhet. Både med hensyn til å finne frem opplysninger og fremskaffe bilder har den positive responsen vært stor. Enkelte steder har det lyktes å få fatt på egenhendige nedtegnelser fra noen som opplevde raset. De må betraktes som førstehånds opplysninger. Andre steder er det intervju gjort av skoleelever med besteforeldre eller andre som opplevde tragedien. Også disse må betraktes som pålitelige kilder. De aller fleste av de personlige opplevelsene er fremkommet fra slike kilder. Det er imidlertid klart at når det er tale om andre og tredjehånds kilder, er kildepåliteligheten ikke lenger den samme. Uten at jeg vil påstå at kildene er fullkomment kildekritisk behandlet, vil jeg antyde at at det er gjort forsøk på å ta hensyn til slike forhold. Det er ikke til å unngå at sprikende beskrivelser har forekommet. Der hvor det har vært mulig å finne ut hva som er det rette, er den fremstillingen tatt med. Men der hvor dette ikke har vært mulig, har jeg vært nødsaget til kanskje å fremføre flere forskjellige fremstillinger.

Ganske sikkert finnes det flere som har noe å berette, og dersom disse ord leses av noen som har noe å meddele, vil jeg gjerne vite hva det er. Det er fremdeles mulig å plassere nytt stoff i det tredje bindet av rashistorien.

Verdal i mai 1993, Øystein Walberg

þÿ

þÿ

þÿ


þÿ


ovqp


image


Overholmen og Overmoen tegnet i oktober 1882 av I. Green. Målestokken er 1 : 4000.

A ari

þÿ



þÿ




þÿ




þÿ



P


a


r

image

Panorama over Helgådalen mot syd. Bildet er trolig tatt sommeren 1894.


Ukjent fotograf.

image


Efter Va s dra gs kon r orel Den private Opmaaling, lirhP. Klr..aI. .


N A 1993 MO

þÿ


þÿ




 
 Verdal samvirkelags historie m bilder            Verdalsboka


 
Kapitler pr side:  2 Ant sider: 2   








free hit counter